id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
111243
|
Mandelas nedtegnelser
Ny bok gjør bildet av Nelson Mandela mer komplett.
Femten år er gått siden utgivelsen av Nelson Mandelas selvbiografi «Veien til frihet».
I dag innrømmer han at den bar preg av politisk-taktiske hensyn, på et tidspunkt hvor det var viktig at han fremsto som en samlende leder i nasjonsbyggingsprosessen.
Manuset til en oppfølgerbok, som han lenge har skrevet på, ble heller aldri ferdigstillet.
Men nå har forskere ved Nelson Mandela Centre of Memory and Dialogue samlet en mengde notater, brev og samtaler - i tillegg til deler av det upubliserte manuset.
Her bekjenner Mandela at han er tilhenger av prinsippet om ikke-vold - kun som prinsipp.
Han innrømmer også at han gikk bort fra tankene om å nasjonalisere industribedriftene i Sør-Afrika, etter å ha blitt overtalt på Verdens økonomiske forum i Davos.
Størstedelen av materialet er hentet fra den 27 år lange perioden hvor han satt i fengsel.
Mange av disse tekstfragmentene fremstår ikke som spesielt interessante i seg selv, men jo mer man leser, jo mer egenvekt får de.
Denne effekten oppstår i takt med at man blir gradvis mer innforstått med den konteksten han skriver i.
Mandela visste ikke om han noensinne ville bli satt fri, eller om bevegelsen han ledet skulle bli knust.
Samtidig var han underlagt streng sensur, og sto maktesløs overfor familiens lidelser - inkludert medieskandalene om kona.
Om det fortsatt fins mennesker som ikke har latt seg imponere av Nelson Mandela, får de en ny sjanse med denne boken.
Idealene som forbindes med hans navn, for eksempel den forsonende holdningen overfor motstandere, fremstår enda mer troverdige når de fremføres fra en fengselscelle.
I sum blir vi introdusert for en mer privat og mangefasettert personlighet enn det noe endimensjonale helgenbildet vi kjenner fra før - uten at det gjør Mandela mindre inspirerende.
Snarere tvert imot.
(Oversatt av Kirsti Vogt.
456 s. Kr. 399,-.
Aschehoug)
STEN INGE JØRGENSEN
| 1
|
111244
|
Svart og hvitt
Oversatt av Poul Henrik Poulsson.
317 sider.
Kr. 349,- Cappelen Damm
Ayaan Hirsi Ali er fortsatt like engasjert som hun er unyansert.
For tredje gang er en ny bok fra den somaliskfødte forfatteren Ayaan Hirsi Ali blitt oversatt til norsk, men budskapet er i grove trekk det samme som før.
Ali betrakter islam som vår tids største trussel, og oppfordrer vestlige samfunn til å ta harde integreringsgrep før det er for sent.
I den grad «Nomade» inneholder noe nytt, er det utdypingen av hennes personlige familiehistorie.
Men hvert eneste eksempel på alle tragediene de har vært rammet av, oppgir religionen som årsak.
Alis fremstilling av islam er til forveksling lik det fiendebildet som manes frem av høyreekstreme grupper, eller den lære som prekes av radikale islamister.
At dette er fjernt fra virkeligheten til det store flertallet av verdens muslimer, synes ikke å affisere henne et øyeblikk.
Klarer man å se bort fra denne enøydheten, eventuelt ved å skrive den av på kontoen for personlige traumer, kan man lese «Nomade» med utbytte.
Det gjelder spesielt Alis skildring av det vanskelige forholdet hun har til sine nærmeste familiemedlemmer, som er fortvilet over at hun har gitt avkall på religionen.
Hennes ideer om hvordan man kan bekjempe kvinneundertrykkingen i mange muslimske miljøer, er også verdt å ta på alvor.
Det gjelder blant annet oppmuntringen til en islamsk «opplysningstid», at de i likhet med de fleste kristne bør erkjenne at deres hellige skrift er forfattet av feilbarlige mennesker.
Mange gjentagelser til tross, skriver Ali med en innlevelse og nerve som overbeviser leseren om at utfordringene hun skildrer er for viktige til å ignoreres.
STEN INGE JØRGENSEN
| 0
|
111246
|
Sylskarpt tigerportrett
Oversatt av Alexander Leborg.
329 sider Kr. 349,-.
Spartacus.
John Vaillant går sine skjønnlitterære krimkolleger en høy gang.
Dette er ingen kriminalroman, likevel finnes det både en morder og en etterforskning i denne dokumentaren fra det sørøstlige Russlands hemmelighetsfulle skoger, den mytiske taigaen.
At morderen er en tiger, gjør det hele enda mer pikant.
Det er ikke alle som vet at det finnes tigre i Russland, men i verdens største land, finnes det meste, også den gigantiske amurtigeren.
Den vandrer over store avstander, men størstedelen av bestanden lever i Primorje, landområdet som grenser til Japanhavet i øst og Kina i vest.
Der, i den vesle landsbyen Sobolonje, drepte en tiger tilsynelatende uten motiv en lokal jeger i 1997.
Det mest oppsiktsvekkende ved angrepet var at det kunne virke som om tigeren aktivt hadde oppsøkt sitt bytte, at den søkte hevn.
Den anerkjente kanadiske journalisten John Vaillant har dykket ned i hendelsen og de påfølgende angrepene fra tigeren.
I sentrum står lederen for Tigeroppsynet i landsdelen, tøffingen Jurij Trusj, en mann som kunne ha vært hentet rett ut av en russisk spionthriller, men han er ikke den eneste som bidrar til det høye testosteronnivået i denne boken.
Vaillant gis oss ny innsikt i en temmelig ukjent del av Russland, et særegent naturområde som i stadig større grad utsettes for menneskelig press, særlig fra Kina.
Det er også en sosiologisk studie av mennesker og levekår i et av verdens hardeste miljøer.
Teksten forsøker nitidig å rekonstruere tigerens angrep og forstå disse unike rovdyrenes plass i kultur- og naturhistorien.
Det som særlig løfter boken er Vaillants språk.
Han skriver bedre enn de fleste krimforfattere.
Noen vil kanskje synes han trekker studien av tigerangrepene vel langt, men desto større bragd å få sagt så mye vesentlig med et så smalt utgangspunkt.
I det kinesiske tigeråret 2010 er dette den viktigste boken du kan lese.
GABRIEL MICHAEL VOSGRAFF MORO
| 1
|
111247
|
Svartekunst
Roman.
183 sider Kr.329.-.
Gyldendal
Tenk deg om to ganger før du stopper og tar med deg søte damer som står i veikanten og ser ut som de trenger skyss.
Ravn er en litt skrudd romantiker som driver et lite småbruk og utgir bøker på eget forlag.
Den store, og i dette tilfellet svært magiske, kjærligheten, slår brått inn i livet hans gjennom lekre japanske Akasuki (!).
Det er bare en liten hake ved relasjonen; Akasukis tidligere kjærester har hatt en lei tendens til å ende sine liv med blodet sprutende ut av diverse kroppsåpninger.
Akasuki kan åpenbart ting man ikke lærer på embetsstudiet i medisin.
Når hennes indre sorte blomst utfolder seg, henger selvbeherskelsen i en meget tynn tråd, noe også Ravn begynner å ane når hans livs kjæreste flytter inn på småbruket.
Jan Chr. Næss` nye roman er en godt komponert og særdeles velskrevet eventyrfortelling som ikke unngår klisjeene, men heller bruker dem på nye, spennende måter.
Her er mange lekre formuleringer og komiske observasjoner, og en sjarmerende fortellerglede som underholder leseren hele veien.
Samtidig ligger det en alvorligere klangbunn i denne godt jugde «måneskinnsfortellingen»: maktforholdet mellom to elskende og den store kjærlighetens forblindende konsekvenser.
Flott skrivekunst, avlevert med et skjevt smil og en mild fortvilelse på kjærlighetens vegne.
ARNE HUGO STØLAN
| 1
|
111248
|
Heftig harselas
233 sider.
Kr. 349,-.
Samlaget
Arild Rein tar balletak på leseren, men glipper taket.
Denne romanen fortelles av en likhund ved navn Harry.
Vi er i Oslo vinteren 2021, og det er et sted du ikke har lyst til å være.
En voldsom epidemi har startet i drabantbyene.
Zombielignende horder omringer Stortinget der de folkevalgte har forskanset seg.
Harrys rapport fra politikernes handlinger, levner lite håp for fremtiden.
Det knulles og bedrives perversiteter over en lav sko, alt går temmelig rett nedoverbakke.
Arild Rein er kjent for «Stavangertrilogien», en serie samfunnskritiske romaner om småkjeltringer, skrevet i en stil som har blitt kalt «kioskdostojevski» og en miks av Louis Ferdinand Céline og Marki de Sade.
Nevnes kunne kanskje også Michel Houellebecq, for det er noe fransk ved Reins ofte burleske virkemidler.
Han blander høyt og lavt, denne gang er tittelen lånt fra Immanuel Kant.
Reins satiriske overskudd og ofte slapstickaktige bæsj-og-promp-humor skåner hverken kristne eller muslimer.
Han slår til alle kanter, både folket og de folkevalgte får gjennomgå for sin dumhet.
Romanens nihilistiske geip til verden går sånn:
«Eg likar menneskene best når dei ligg til sengs og lir, då plagar dei ingen.
Er krapyla sunne og friske, er dei berre vonde, dumme og jævlige».
Det er en tekst drevet av språklige utbrudd, ikke handling.
Fyllerapene mot verden oser opp fra boksidene:
«Å formora seg er en sjukdom.
Det er altfor mange krek som kravler rundt på denne lemenlorten me bur på».
Det er som å lese en aforisme av den franske filosofen Cioran.
Igjen altså, en franskmann.
Bakenfor hele den beskyttende satiriske innpakningen og alle de stygge ordene, finnes det en dypere samfunnskritikk i her?
Antagelig.
Men egentlig er boken i sin kjerne både en kritikk og en hyllest.
Det finnes land der en forfatter ville ha blitt halshugd for å skrive det Rein skriver.
GABRIEL MICHAEL VOSGRAFF MORO
| 0
|
111253
|
Spillanmeldelse:«Dance Central»
(VG Nett)
«Dance Central» har for mange bra dansespill å konkurrere med til at det klarer å hevde seg.
Uheldigvis for «Dance Central» prøvde jeg «Singstar Dance for ikke lenge siden, og var jublende fornøyd.
Dette føles litt simpelt i forhold, selv om det ikke er noe direkte dårlig spill.
Konseptet er rimelig forslitt:
Du velger deg en låt.
Så danser en animert figur foran deg, som du skal etterligne.
Kamerasensoren leser bevegelsene dine, og gir deg poeng etter danseøkten.
Låtvalget er rimelig ensidig og satser tydelig på det yngste publikummet, med artister som Lady Gaga og Cascada.
Det er også få låter å velge mellom, selv om du etter hvert kan låse opp flere.
Jeg synes også det er litt trist ikke å se videoene til de faktiske låtene, men heller på noen helt ukjente animasjonsfigurer.
Det positive er at du slipper å tenke på kontrolleren mens du danser, og at det ikke er spesielt vanskelig.
Jeg følte raskt at jeg mestret dansingen og så litt kul ut i tillegg.
Den selvtilliten forsvant raskt da jeg så video av meg selv etterpå.
Men illusjonen føltes ikke så verst, da.
DANCE CENTRAL Plattform: 360 (Kinect) Genre:
Dans Alder: 12 Anb. pris: 599,- Utvikler:
Harmonix
Utgiver:
MTV Games
| 0
|
111255
|
Svenske svisker fra Sissel
«... till dig ...» hadde vært en mer korrekt tittel.
Det går lang tid mellom hver gang jeg føler for å «ta en Lillebjørn Nilsen» og rette harmdirrende kritikk mot stemoderlig behandling av det norske språket.
Men på Sissel Kyrkjebøs nye plate er det umulig å la være.
Sissel er en av våre mest folkekjære artister, en av de ytterst få som helt ubestridelig er en nasjonalskatt.
Norskere enn brunost, skiskyting og Ole Gunnar Solskjær til sammen.
Og likevel er hele fem av de ti sangene på den kleint titulerte «... til deg ...» på svensk, for det meste via «Gabriellas sång»-forfatteren Py Bäckmans penn.
En manøver som kan oversettes til «jeg vil gjerne lansere denne platen på Skavlan», og en altfor langt utstrakt hånd til broderfolkets kjøpevilje.
Vennligst ikke les sjåvinisme inn i dette, men i disse ører klinger Sissel på svensk ikke i nærheten så godt som på norsk eller engelsk.
Når hun eksempelvis forsøker å innta rollen som en klassisk jazzflørtende svensk chanteuse på «Tätt inntil dig», faller det helt igjennom.
Sissel og erotikk - beklager, den er jeg ikke med på.
Grenser til feighet
Albumet er produsert av veteranen Bjørn Nessjø, med en forsiktighet som grenser til feighet.
Lyden oppstår i krysningspunktet der polert voksenpop møter enda mer polerte folketoner.
Og for gudene-vet-hvilken-gang får man følelsen av at oppgaven er å gjøre sangfuglen mest mulig «bred» og samtidig minst mulig karakteristisk.
Sissel synger like tindrende klart og uanstrengt som før, men i de svenskspråklige sangene fremstår hun mer som en begavet utøver enn en tolker med hjertet dypt plantet i råstoffet.
Da er det andre boller når hun gir seg Odd Nordstoga i vold.
Han arrangerer den tradisjonelle «Folkestadvisa» så den triller bekymringsfritt av gårde via Sissels strupe.
Hun gjør også en versjon av Nordstogas «Dagane», hvor hun er mer eller mindre helt hjemme.
Avsluttende «Goodbye» er en strippet og hjertevarm ballade så lekker og rørende at albumet ender med å føles bedre enn det er.
Samtidig viser den at man har grunn til å bli forarget når Sissels kapasitet kastes bort på mindreverdig materiale - som «... til deg ...» har altfor mye av.
BESTE LÅT:
«Goodbye»
| 0
|
111256
|
Glad-dum guttekveld
Lite selvhøytidelige prosjekter laget «blott til lyst» er noe jeg titt og ofte applauderer.
Tegneserieadapsjonen «The Losers» forsøker iherdig å bare være sprelsk og uproblematiserende, men kunne trengt et mer outrert tegnet typegalleri.
Det er ikke overdrevent nok, rett og slett.
En b-preget skuespillerensemble uten særlig timing og rytme må ta noe av skylden for at filmen svikter som komedie.
Gladvolden - og de tøft koreograferte sloss-scenene holder imidlertid til en dum guttekveld foran flatskjermen.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
111258
|
Husholdningsdemon
«Paranormal Activity 2» er, litt skuffende, skrekk til hverdags.
Eneren var en skrekkelig fest da den kom i 2007; en original, vel uttenkt og intelligent lavbudsjett-affære i en utpreget kontrast til de eksplosive og slitsomt sadistisk/eksplosive jævelskaper skrekkfilmsjangeren hadde utviklet seg til.
Da.
Nå snakker vi om en slags nesten-oppfølger.
Og stadig er det hjemmets lune vrå som hjemsøkes:
Et par og deres baby kommer hjem fra fødestuen, til det koselige huset, til storesøster (morløs fra fars første ekteskap; moren døde), schæferen.
Og i det hele tatt.
Men noe er helt galt, det skjønner man.
Langsomt (etter 35 minutter) gis de små vinkene man ikke kan misforstå.
Det vil si:
Alle bortsett fra far.
Som er en håpløs «realist» og mannemann, som ikke forstår seg på demoner og mannlig begrensing.
Filmen er laget for å skremme.
Og det gjør den, mens manglende handling og fraværende dialog (stort sett) skaper nok rom og tid til neste, dundrende BØ!
Effektivt nok.
Men for øvrig ganske tomt.
| 0
|
111259
|
Cornelis på overflaten
En film laget i dyp respekt, men uten et fast regigrep som viser dybden i Vreeswijk.
Da Cornelis Vreeswijk døde i 1987, 50 år gammel, tok det ikke lang tid før han vokste til legendestatus.
Å lage en film om den poetiske, rå og drivende dyktige trubaduren er et krevende prosjekt.
Vi snakker om en mann som rakk å gi ut 38 album, et lite osean av fengende låter, en mann som gjorde ordet «skandale» til et hverdagsbegrep, som var på kant med myndigheter, som led av rasende sjalusi; en kommunist som fråtset i penger - når han ikke var konkurs.
Nettopp denne overdådige sammensetning i en og samme person, er det filmen «Cornelis» ikke greier å håndtere.
Regissør Chamdin har gått til verket med dyp respekt, og vil så gjerne ha med små og store episoder.
Da blir resultatet episodisk.
I iveren etter å favne mest mulig blir det mindre plass til dypdykket i Cornelis' personlighet.
Enkelte av hendelsene passerer så raskt at du må være en god Vreeswijk-kjenner for å henge med.
Antydningen er der, om hans dramatiske barndom, hans sterke poetiske åre og hans lidenskap for bøker.
Det kunne vært et regigrep med nerve.
Filmen henspiller til Cornelis' kraftige sjalusi, men sier ikke noe om hvorfor.
Jeg savner et grep som sier mer om mennesket bak denne rebell, og opprører.
Vår mann i denne settingen, selveste Cornelis, alias Dyvik Husby, greier seg godt.
Det han mangler i nyanserikt spill (som skuespiller) tar han igjen med sterk fysisk tilstedeværelse, ikke minst i scener som til fulle avdekker trubadurens gigantiske pille- og alkoholmisbruk.
Et rock 'n' roll scenario av tidløs karakter som er godt skildret.
Enhver Vreeswijk-fan vil ha glede av musikken.
Det er mye av den i filmen.
Regissøren skal ha ros for måten han har fanget inn et tidsriktig bilde på.
«Cornelis» har et nostalgisk preg som især mot slutten er varmt og rørende, både i møtet mellom far og sønn, og i Vreeswijks møte med svensk øvrighet.
Men dypdykket i Vreeswijks personlighet savnes.
Det er ikke Hank von Helvetes skyld, men et manus som i stor grad surfer på overflaten.
BORGHILD MAALAND
| 0
|
111265
|
Maria Mena:«Home For Christmas»
(Sony)
Det er kun én ting å si om Maria Menas nye sang - vidunderlig.
Eller vakkert.
Eller vidunderlig vakkert.
«Home For Christmas» er en sår og uendelig lengtende sang med et udefinerbart håp i bunn - formidlet av en hviskende, gåsehudfremkallende stemme og en vemodig, nesten bedrøvet pianoklang som Tom Waits patenterte på debuten «Closing Time» i 1973.
Førjulstiden blir ikke bedre enn dette.
| 1
|
111267
|
TV-anmeldelse:Råbra rabagaster!
Takk Gud - og NRK for at de virtuose rabagastene Erlend og Steinjo får bruke de ekstreme talentene sine utelukkende på tull og fjas!
I sin nye dramaserie (!) spiller de to noenogtredveåringer som via jobben i platesjappa Påpp & Råkk på keitete vis prøver å oppfylle popstjernedrømmene sine.
Dette er typer som «egentlig er kunstnere», men som bare jobber her imens...
Ingrediensene kjenner vi fra gjennombruddsserien «Slå på ring»:
Elleville, sjangeroverskridende musikkvideoparodier (se opp for sci-fi metal!) og« musikal»-utbrudd når du minst venter det.
I motsetning til tidligere er det gjort tydeligere regivalg, hver 25 minutters episode har opptil flere dramaturgiske topper - med plass til småspark til «bransjen» her og der.
At gutta fortsatt ikke er verdens beste skuespillere tilgir vi, her får de god profesjonell drahjelp av folk som Nicolai Cleve Broch og Trond Fausa Aurvåg.
Alt fra kostymer via rekvisitter til spesialeffekter er langt mer forseggjort, og ser dyrere ut enn sist, uten at det noen gang brukes som «show-off».
«Påpp & Råkk» bobler over av gutteromsentusiasme og spinnville, høyst originale ideer som kan ta pusten fra noen og hver.
Hvorfor de plasseres på NRK 3 sent på onsdagskveldene er meg en gåte.
Jeg ville gitt dem sendeflaten til Bård og Harald sporenstreks og sier som plateselskapssjef Tor Milde i serien:
Dette kan «breake» i utlandet!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
111273
|
Spillanmeldelse:«The Sims 3: Helaften»
(VG Nett)
«The Sims 3: Helaften» føyer seg inn i rekken av utvidelsespakker du kanskje trenger.
Kanskje ikke.
Utviklerne av «The Sims»-serien vrenger sine kreative hjerneceller for stadig å finne nye vinklinger på utvidelsespakkene sine.
Ifølge EA er denne utvidelsespakken et ønske fra fansen.
Jeg synes det er utrolig at fansen fremdeles har behov for utvidelsespakker, med alle som finnes på markedet.
Konseptet går ut på at du skal være partyløve, i akkurat den varianten du måtte ønske.
Du kan for eksempel være en berømt filmregissør, en linselus, en B-kjendis, et bandmedlem eller bare en bråkebøtte.
Så gjelder det å jobbe seg oppover i VIP-verdenen.
Du må lære deg å prate riktig med dørvaktene, så du kommer deg inn på de kule stedene, lære deg de sosiale kodene, mingle med de rette menneskene og oppføre deg som forventet.
Hva blir du da?
For eksempel en kul rockestjerne, eller en partprinsesse alla Paris Hilton.
Boligene er selvsagt i fokus, som vanlig.
Denne gangen har de også lagt inn et «vampyrstrøk», trolig svært inspirert av vampyrtrenden som herjer nå.
Du som bare vil være flashy og kul, kan for eksempel bosette deg i en penthouseleilighet i et fasjonabelt strøk, med designermøbler og boblebad og det hele.
Så er det bare å leve som du ønsker:
Feste på kule takterasser med hippe mennesker, reise på turne med bandet eller henge med de mystiske, skumle vampyrene.
Dette er ganske morsomt en stund, og så føyer det seg inn i den støvfylte rekken med utvidelsespakker på «The Sims»-hylla.
THE SIMS 3: HELAFTEN Plattform:
PC/Mac Genre:
Simulasjon Alder: 12 Utvikler:
Visceral Games Utgiver:
Electronic Arts
Mer info
| 0
|
111276
|
Seigtflytende
«Sammys eventyr» er et forsøk på å dytte samtlige moralske lekser om miljøvern sammen med en samling frittstående, fargerike undervannsbilder i 3D.
Et mislykket et sådan.
Skilpadden Sammy får en skjev start på livet på en strand i California når han blir forsøkt slukt av en måke.
To påfølgende skjebnemøter gjør at han raskt finner både sitt livs utkårede og sin beste kamerat.
Men så forsvinner de igjen.
Filmen er en blanding av «bromance» og kjærlighetshistorie.
På «repeat».
Dette kan selvfølgelig fungere for de aller yngste med begrenset konsentrasjonsevne.
Det underliggende musikalske temaet som høres ut som et gla'dataspill på 80-tallet høres filmen gjennom.
Men frustrerende nok kommer vi aldri til neste brett.
Og hele veien minnes vi på at menneskeskapte miljøkatastrofer er forferdelige.
Jada.
Både oljekatastrofe, forsøpling, rovfiske og nedhogging av regnskogen har filmskaperne klart å skvise inn i historien om vennskap og kjærlighet.
Samt samtlige farlige skapninger fra havdypet.
Det er litt gøy å se dette i 3D, men hundreogfjortende gangen vi får en fisk i fleisen, er den effekten brukt opp.
Mange av scenene fremstår mer som enkeltepisoder laget for å vise noe spennende visuelt, fremfor å tilføre historien noe.
I tillegg har de yngre kinogjengerne sett mye bedre 3D-effekter, senest i «Legenden om vaktuglene».
Den er som «Oppdrag Nemo», bare med dårligere manus og uten hjerte.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
111277
|
«White trash» i 3D
«JACKASS 3D»
Tatoverte «white trash»-surremikler som slår seg i balla, en ultravoldelig «Per Ulv og Bippe Stankelbein»-tegnefilm i levende live.
What's not to love?
Vel, tatoverte surremikler som slår seg i balla er best i små porsjoner.
Over 100 minutter kan selv bæsj - dette komediens brune gull - bli morbid monotont.
Spesielt når den er akkompagnert av den hysteriske latteren til Bam Maghera (den kjipeste), Steve-O (den aller dummeste) og Johnny Knoxville (den tross alt relativt karismatiske) og deres spørsmål om hvorvidt vennene er «stoked» før de tester ut hva menneskekroppen - og et kinopublikum - kan tåle.
Med hjernen som innsats.
Rett skal være rett:
Det er ingen store spor av materialtretthet å finne i «Jackass 3D».
«Stuntene» er grufullt oppfinnsomme.
Oppkastsekvenser er ganske effektive i 3D.
En mann som drikker rumpesvetten til en tjukkas, og en annen mann som spiller trompet med rumpa, har helt åpenbart noe for seg.
Og hovedpersonene ler, som sagt, i sine dypt degenererte, men ikke helt urørende «male bonding»-ritualer.
Ingen dyr ble skadet heller, står det på rulleteksten.
Men savnet av en kontekst for «morsomhetene» blir allerede etter en halvtimes tid skrikende.
Og hører jeg ordet «dude» én gang til denne uken, får vedkommende en golfball i adamseplet.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111279
|
Jalla-jihad
Temaet er risikabelt spennende:
En komedie om potensielle islamske selvmordsbombere i England.
Gjennomføringen er direkte skuffende.
Det har vært adskillig buzz omkring «Four Lions», og det har vært snakket om kultstoff.
Temaet innbyr unektelig til det, terrorister har jo ikke akkurat noe humørfylt rykte.
Og man har vel håpet på litt fundamentalistisk surmulig; ingenting kan vel være så PR-potent som akkurat dèt.
Og riktignok har filmen sine latterlige øyeblikk og betydelig smell.
Det kan, for eksempel, være forbundet med betydelige vanskeligheter å drive hinderløp over sauer med høyeksplosiver i bærenett i hendene.
Problemet er «bare» at filmen kunne sagt noe latterlig fornuftig om påtrengende samfunnsproblemer; den kunne rett og slett vært en smule farlig.
Men filmen gjør det enklest mulig for seg selv med å legge lag på lag av slapstick, som henger dårlig sammen, er dårlig forklart og forankret i til dels helt umulige rollefigurer.
JON SELÅS
| 0
|
111280
|
Sukkersøtt
Vellaget, men utrolig konvensjonell og forutsigbar liten bagatell av en dagdrøm.
Voksen, flink og attraktiv forretningskvinne mestrer ikke dating-leken.
Voksen, rufsete mann gjør det altfor godt.
Da møtes - og det går selvfølgelig forferdelig galt.
Når deres felles venner dør, får de to felles ansvar for en bedårende liten pike.
Gjett hvordan det går!?
Ingen spoiler-varsel trenger seg på, som man forstår.
På den annen side:
Heigl har unektelig sin kontrollerte sjarm.
Og Duhamel ditto utagerende.
Men alt i alt virker dette først og fremst som en mulighet til å gi en rad skuespillere primært med TV-bakgrunn (Heigl er et slags unntak) mulighet til å spille i en «ordentlig» film.
Uten at originaliteten hever seg merkbart over nettopp TV-serie-formatet.
| 0
|
111281
|
Krigens ansikter
Vibeke Løkkeberg makter i nesten uhyggelig grad å beskrive hva krig til syvende og sist er i «Gazas tårer».
Dette er en film laget ut fra sann og engasjert forbannelse.
Den handler om en flik av hva som skjedde på Gaza-stripen vinteren 2008 - 2009, da Israel gikk til frontalangrep som svar på tallrike rakettangrep fra den Hamas-kontrollerte enklaven.
Den engasjerte og forbannede var Vibeke Løkkeberg; hun aksepterte ikke den fjerntliggende apati i møte med lidelsen og «ville gjøre noe».
Resultatet er denne filmen, som er et portrett av tre barn som gjennomlevde helvetet.
Og det er en pågående, avslørende og vanvittig sterk billedlagt rapport, i ikke liten grad med filmmateriale av død og lidelse som nyhetsmediene gjerne vil spare sine seere for.
All film er redigert, og tar dermed stilling.
Også dokumentarfilmen.
Det er nødvendig, fordi film aldri kan være annet enn en avspeiling av virkeligheten - ikke virkeligheten selv.
Dette synes å være grunnlaget for en del kritikk fra såkalte Israel-venner:
At Løkkeberg skal ha klippet sammen scener som ikke skjedde samtidig.
Dette er, mildt sagt, tull.
Løkkeberg bedriver nemlig ikke steril krønikeskriving, hun formidler stemmer fra små mennesker som opplever ting de aldri skulle ha opplevd.
Dette er derfor ingen balansert fremstilling av en ufattelig sammensatt konflikt.
Den er snarere en gyldig og brennende pamflett til forsvar for, og til minne om, små, knuste, kulerammede, brente, skadede og traumatiserte barn.
Den er effektivt pedagogisk i formen.
Den er udelt rystende - og derfor monumentalt viktig.
I bakgrunnen av denne historien befinner det seg noe annet, særdeles viktig - for alle dem som følger med og/eller tar stilling i Midt-Østen-konflikten:
Dersom man leter etter konfliktens sentrale drivstoff, nemlig hatet mellom partene, får man her anskuelighetsundervisning av mest skremmende sort.
| 1
|
111282
|
Neil Diamond:«Dreams»
(Columbia / Sony)
Og drømmen var å lage halvgod coverlåtsamling.
«Hallelujah»?
«Yesterday»?
«Desperado»?
Noen har visst glemt å fortelle Diamond at enkelte låter ikke kan serveres på ny; de er simpelthen brukt opp.
Mannen som skrev «Girl You'll Be A Woman Soon» burde skjønne verdien av uortodokse coverlåtvalg bedre enn dette.
Ikke minst fordi hans dype, inderlige stemme gjør en ofte fabelaktig jobb på denne strippede, gitar / piano-baserte platen.
Et par Randy Newman-sanger og Leon Russells «A Song For You» klinger godt i strupen hans, mens nylig avdøde Leslie Duncans «Love Song» får helt nytt liv.
Det mest eksponerte materialet gir imidlertid en uheldig hotellbarfølelse, og mangelen på selvinnsikt blir tydelig når han henter frem igjen «I'm A Believer» i en versjon som verken overgår hans egen original, The Monkees mer kjente eller Robert Wyatts ultimate.
BESTE LÅT:
«Love Song»
| 0
|
111287
|
Broken Records:«Let Me Come Home»
(4AD / Playground)
Arcade Fire for deg som ikke liker Arcade Fire.
Disse skottene kan gjerne jevnføres med de gigantomane kanadierne.
I fyringskvalitet er det som å sammenligne bjørkeved og melkekartonger.
Broken Records brenner annerledes, men ikke på noen måte dårligere.
Som de Springsteen-lausungene de i alle fall er, forteller sekstetten intense og insisterende historier som du føler du kjenner, men med glede hører om igjen.
Både fordi det er formidlet med passe pretensiøs kraft, og fordi låtene monterer seg fast på de rette stedene.
Av og til tar de musikalske déjà vu-ene over, men man kan ikke tenne en skikkelig gnist i folk hvis de ikke har griller i hodene fra før.
BESTE LÅT:
«You Know You're Not Dead»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
111288
|
Black Dub:«Black Dub»
(Red Ink / Sony)
Ukens mest middelmådige plate fra en U2-produsent.
De kaller seg et kollektiv, men primært er dette Daniel Lanois' verk.
Han har samlet bandet, skrevet musikken og gitt konseptet navn.
Et navn som ikke er mer originalt enn at det indikerer sjangeren; Lanois' besnærelse og tolkning av nettopp dub reggae.
Resultatet er en sikkert-god-idé-i-studio, en noe pussig men velfungerende blanding av kanadierens solokarriere, helt greie dubrytmer og noe som minner om gjenglemte hotellskuffdemoer fra de siste tre U2-albumene.
Noen ingenstedsgående instrumentaler trekker hele greia grundig ned, men ingenting kan bli helt krise med Lanois.
Det skal han i alle fall ha.
BESTE LÅT:
«Ring The Alarm»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
111289
|
Brian Eno: «Small Craft On A Milk Sea»
(Warp / VME)
Ukens beste plate fra en U2-produsent.
Enos gjerning som popmusikkens mest innflytelsesrike har alltid vært basert på refleksjon kontra mild progresjon.
Hans mest romantiske og poetisk titulerte album er - som forventet fra ambientens fødselshjelper - flanellmykt, skimrende og med åpenbare historiske ekko.
Men også mer dynamisk og organisk.
En mellomting av «Apollo» og «Passengers».
Purister vil finne det uhørt at det nesten går an å danse til platen.
Det er en syltynn linje mellom stillestående musikk og nytelsessyke, og at briten som 62-åring klarer å skape interessante soniske farger og teksturer som både involverer og engasjerer, holder i massevis.
BESTE LÅT:
«Emerald And Stone»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
111290
|
Spillanmeldelse:«Football Manager 2011»
(VG Nett)
Sports Interactive har i flere år finpusset på «Football Manager»-serien.
Aldri har de vært nærmere det perfekte.
«Football Manager 2010» har gjort ventetiden på årets utgave noe kortere, men nå som «Football Manager 2011» har meldt sin ankomst kan fjorårets utgave trygt pensjonere seg.
For her bys det på forbedringer i fleng.
Årets største og beste nyhet kommer i form av hvordan man kommuniserer med spillere, agenter og presse.
Tidligere føltes det ofte veldig upersonlig når man sendte en mail til spilleren sin, og fikk svar litt senere.
Dette har Sports Interactive løst ved å la deg føre samtaler i sanntid.
Disse dialogene gir deg et bedre innsyn i hva motparten egentlig mener, og det gir deg også en fin mulighet til å påvirke eller komme til enighet.
Tidligere har serien fått litt kritikk for at pressekonferansene har blitt for ensformige og kjedelig.
Utviklerne har tatt denne kritikken til seg og forbedret denne delen betraktelig.
Alle forhåndsbestemte svar fra tidligere utgaver har fått seg en finpuss, mens de har lagt til rundt 150 nye.
Dette gjør at pressekonferanser og samtaler med media fortsatt føles litt gjentagende, men på ingen måte like monotont som tidligere.
Agenter har også fått en mer aktiv rolle.
Ofte vil de prøve å «hype» spilleren sin ved å tilby han til andre klubber, og dette fører ofte til en «silly season» i hvert overgangsvindu.
Det finnes forskjellige typer agenter, og dette merker man spesielt i forhandligsteknikker man møter ved forhandlingsbordet.
Noen vil være rimelige og prøve å møte deg på halvveien, mens andre vil prøve å kjøre over deg for å presse lønna høyest mulig.
3D-motoren har også fått en liten finpuss.
Det er på ingen måte HD vi blir bydd på, men bildet glir bedre enn noen gang.
Det vil aldri være aktuelt for min del å gå tilbake til bare tekst eller 2D-overføringer av kamper igjen.
Sports Interactive har selv gått ut og sagt at de har gjort lite for å forbedre treningsdelen av spillet.
Nå har man muligheten til å plassere spillere på mer spesialisert egentrening og å drille laget ditt i forskjellige øvelser før kamper.
Dette er en fin løsning på et problem jeg ikke var klar over fantes.
Den nye treningsdelen er veldig enkel å sette seg inn i, og om man blir forvirra er det mye hjelp å få fra støtteapparatet.
For meg, som er interessert i den taktiske og analytiske delen av fotball, er «Football manager 2011» en våt drøm av et spill.
Jeg virkelig storkoser meg når jeg bruker analyseverktøyene etter kampslutt for å se hva laget mitt gjorde riktig og galt.
Det er også lite som kan måle seg med når det endelig klikker på banen, og man har klart å skape et lag som spiller og vinner etter din fotballfilosofi.
Det eneste jeg kan pirke på er at «team-talks» fortsatt er veldig kjedelig.
Man har enda ikke muligheten til å gi en tordentale verdig Sir Alex Ferguson, og jeg føler meg heller aldri veldig inspirerende.
Derfor er dette en oppgave som ofte blir satt til assistenten min.
Utviklerne har holdt seg til sin suksessoppskrift og ikke fulgt trenden med å gjøre alt veldig enkelt og tilgjengelig for nye spillere.
Personlig så hater jeg denne trenden som ofte går på bekostning av dybde og belønningen av å mestre noe krevende.
Dette bør likevel ikke skremme nye spillere.
Et nytt brukervennlig grensesnitt er innført, og det er nok av veiledere og støttehjul for de som måtte trenge det.
«Football Manager» er en spillserie som har levd i snart 20 år, og «Football Manager 2011» er nok et bevis på at Sports Interactive vet hva de driver med.
PS:
I salg fra fredag 5. november.
Kommer også i egen versjon til PSP og iPhone/iPod Touch.
FOOTBALL MANAGER 2011 Plattform:
PC og Mac Genre:
Sport Alder:
3 Utvikler:
Sports Interactive
Utgiver:
SEGA
Mer info
| 1
|
111291
|
Spillanmeldelse:«Professor Layton and The Lost Future»
(VG Nett)
Det er intet nytt og revolusjonerende ved «Professor Layton and The Lost Future».
Men hvorfor endre et vinnerspill?
Jeg tåler langt flere mysterier før jeg er lei.
Spillet starter med at Professor Layton og den lille hjelperen hans, Luke, finner et merkelig brev.
Brevet er sendt fra Luke - når han er ti år eldre (!).
Dermed drar de av gårde i en tidsmaskin til et fremtidig, kaotisk London, der de får til oppgave å rydde opp.
Jeg var solgt etter det første Professor Layton-spillet, og er ikke mindre solgt etter denne andreoppfølgeren.
Hele spillet oser av kvalitet, intelligens og lekenhet.
Stadig får du nye oppgaver, som å oppsøke et sted eller snakke med en person, og det driver handlingen fremover.
Historien i seg selv er også spennende, du har hele tiden lyst til å finne ut mer.
Innimellom må du løse hjernenøtter, og de går som oftest på matematikk og logikk.
Noen ganger er oppgavene ganske enkle, andre ganger satt jeg dønn fast.
Da kan man bruke hintfunksjonen, som gir deg opptil tre hint på rad.
Men du kan ikke bruke den ubegrenset.
Du må samle mynter gjennom spillet for å låse opp hint, og det skaper en logikk og helhet i spillet.
Etter hvert som du løser puzzles får du tilgang til diverse minispill, og de er underholdende nok i seg selv.
Et går for eksempel ut på å kjøre en bil fra A til Å, gjennom å plassere et visst antall piler korrekt.
Et annet går ut på å fylle inn gjenstander i en historie slik at det blir en logisk helhet.
Universet er detaljrikt og autentisk; du kan gjøre alt fra å besøke Chinatown til å ta undergrunnen til å traske rundt i Londons velkjente gater.
I tillegg er animasjonssekvensene med egne stemmer et stemningsfullt kapittel for seg.
Karakterene er festlige eller småskumle, og det er enkelt å orientere seg rundt.
Denne gangen får du også komme mer under huden på hovedpersonene, og får blant annet vite litt om professorens første kjæreste og hennes betydning i hans liv.
Det eneste jeg kan se som er nytt i dette spillet er den såkalte superhint-funksjonen, som du kan betale for etter å ha brukt opp de tre obligatoriske hintene.
Men det er ingen grunn til å endre noe spesielt ved dette spillet ennå, slik jeg ser det.
Jeg er fristet til å trille sekseren, men trekker fra litt på at kjærlighet gjør blind.
Her hjemme har det gått så langt at min mann forsøker å gjemme spillet.
Og er det rart?
Jeg vil bare være sammen med min elskede professor.
PROFESSOR LAYTON AND THE LOST FUTURE Plattform:
DS Genre:
Eventyr/Puzzle Alder: 7 Utvikler:
Level-5 Utgiver:
Nintendo
Mer info
| 1
|
111292
|
Brekkmiddel
Da første «Saw»-film kom i 2004, vakte konseptet oppsikt:
Den sadistiske Jigsaw-morderen arrangerte ofrene i feller de måtte torturere seg ut av.
Lærepengen var:
Ikke ta livet for gitt.
Filmen var en forferdelig, men suspensfull overraskelse.
Hadde det stoppet der, kunne den blitt stående som en lavbudsjettshit.
Sånn ble det ikke.
Jigsaw-mordere har gjennom seks år terpet på at griskhet og likegyldighet straffer seg.
Produsentene av «Saw» har valgt å overse denne moralen for å tyne mer penger ut av lidelsespornoen.
Men hvem vet, kanskje de bruker pengene til å redde panda-babyer.
Siden film fire har salgstallene for franchisen stupt, og håpet er vel at blodige slintrer i 3D nå skal vinne publikum tilbake.
Her fokuseres det på selvhjelpskulten som har vokst ut av Jigsaws handlinger.
En mann har tjent stort på sin overlevelseshistorie, men mens han håver inn, har det blitt lagt en ny, bestialsk plan.
Dette syvende, avsluttende kapittelet er bedre sammensatt enn flere av de andre, og bruker litt mindre tid på å repetere tidligere handling med stadige flashbacks.
Men de siste filmene var så latterlig krøkkete laget at å si at denne er litt bedre, ikke betyr mye.
Her skraper vi fortsatt bunnen og spiller gamle skrik om igjen.
Filmen evner riktignok å få meg til å ville kaste opp.
For enkelte blodfans er det kanskje alt de trenger å vite?
| 0
|
111293
|
Spillanmeldelse:«Star Wars: The Force Unleashed II»
(VG Nett)
Følelsen av bortkastet tid ligger tungt over «Star Wars: The Force Unleashed II».
Da jeg var liten, elsket jeg å leke med Star Wars-figurene mine.
Jeg lagde små, banale historier med Luke, Leia, Han Solo og de andre, og kræsjet små plastleker i hverandre mens jeg kom med «pew-pew»- og «gshh»-lyder fra laserpistoler og lyssverd.
Nesten like kult som filmene, syntes jeg da, strålende underholdning for et publikum på én.
Men seriøst, Lucasarts, denne manusprosessen duger ikke som historiegrunnlag i en Star Wars-historie folk faktisk skal kjøpe.
For det er akkurat slik jeg ser for meg manusjobben i «Star Wars: The Force Unleashed II».
Det er så intetsigende, så platt og så tilfeldig slengt sammen at dersom jeg som 10-åring hadde hatt en tidsmaskin, ville jeg reist til 2010 for å klappe til dem, hele bunten.
Starkiller var visst ikke død allikevel, eller vent litt, er han klonet?
Han stikker av fra Darth Vader for å finne Juno fra forrige spill.
Heisann, der var visst Yoda, sånn helt tilfeldigvis.
Og Boba Fett.
Og en endeløs rekke med stormtroopers og annet rask som forsøker å stanse ham.
Sånn går no dagan.
Spillbarheten er helt OK, det skal spillet ha.
I små - veldig små - doser, med litt velvilje og kanskje en drink eller to innabords, kan jeg strekke meg til å karakterisere «The Force Unleashed II» som grei tidrøyte.
Men i litt lengre doser blir det ekstremt repeterende og lite tilfredsstillende å hamle opp med fiender.
Og at fete «The Force»-actioneffekter som dette skal bli kjedelige, sier alt om hvor lite innsats og skaperglede Lucasarts har lagt i dette spillet.
Dette er milevis fra det et «Star Wars»-spill kan og bør være.
Det hjelper ikke stort at alle kreftene kan oppgraderes, følelsen av å gjøre det samme om og om igjen er alltid tilstedeværende.
Lucasarts har masseprodusert fiender som oppfører seg klin likt, hele tiden.
Noen av dem, særlig de ¤#"#"! robot-edderkoppene, er til og med blant tidenes mest irriterende.
Men bosskampene er vel kule?
Nei!
De ser kanskje kule ut når man ikke deltar i dem selv, men følelsene de vekker er enten kjedsomhet eller irritasjon.
The_Jiraiya:
Kunne ikke brydd meg mindre om FU2, jeg vil ha Battlefront 3!!!!
Diskuter The Force Unleashed II her!
Det som gjenstår da, er et knippe veldig tøffe dataanimerte filmklipp mellom all knappemosingen, noen flotte miljøer å titte på og en guffen følelse av å ha kastet bort tiden.
STAR WARS:
THE FORCE UNLEASHED II Plattform: 360 (testet), PS3 og PC* Genre: Action Alder: 16 Utvikler:
Lucasarts Utgiver:
Lucasarts
Mer info
* Også ute på Wii, DS og iOS
| 0
|
111294
|
Didrik Solli-Tangen:«Guilty Pleasures»
(Class A/Universal)
Sympatisk - og uspektakulært.
Han smiler fåret unnskyldende ned i bakken på omslaget.
På baksiden holder han seg for ansiktet, som om han er tatt på fersken i en pinlig situasjon.
Solli-Tangen har ved tidligere anledninger gitt uttrykk for skepsis til disse barnslige popmusikkgreiene.
Slikt er, har vi forstått, egentlig under hans verdighet.
Skjønt «popmusikk».
«Guilty Pleasures» sorterer snarere under den antatt avdøde sjangeren «underholdningsmusikk».
Ballader, ballader og atter ballader, designet for «Nitimen» og hjemmeværende husmødre i distriktene, med hendene i oppvaskkummen og drømmene på sydenferie.
Det publikumet pleide å være et stort et.
Men det er rundt regnet 30 år siden.
Materialet er signert folk som Laila Samuelsen og balladegrossisten Diane Warren.
Funksjonelt og uspektakulært.
Solli-Tangen synger ubestridelig utmerket, selv om få av låtene krever kraftanstrengelser à la sisterunden i «My Heart Is Yours».
Arrangementene er smakfulle, preget av pianoklimpring og forsiktig svulmende strykerarrangementer.
Albumets mest spretne innslag, «You», er skrevet av Alexander Rybak, og bærer preg av det, både i den naive melodien og i teksten.
Den tillater seg en blåserseksjon, til og med.
«Guilty Pleasures» gjør ikke vondt.
Snarere er den ganske sympatisk i sin iver etter å behage deg.
Det er likevel grunn til å oppfordre Solli-Tangen til å fortsette å ta den «seriøse» musikken alvorligst.
Om ikke er det fare for at han dukker opp i «Skal vi danse» før tiden.
BESTE LÅT:
«You»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111295
|
Spillanmeldelse:«Vanquish»
(VG Nett)
Ikke bli lurt av den noe generiske fremtoningen:
«Vanquish» er et av årets aller tøffeste spill.
På overflaten er «Vanquish» et spill vi har sett mange ganger før.
Et ganske kort spill med ensidig fokus på skyting og action, bakt inn i en tøvete sci-fi-historie fortalt av klisjétyngede rollefigurer.
Det er et tilsynelatende ensformig og forglemmelig spill det er lett å tro man kan forbigå med et skuldertrekk.
Men i så fall spankulerer du forbi en perle av et spill.
For noen spill ser ut til å eksistere i en egen sfære, trygt plassert utenfor etablert spillbarhet.
«Vanquish» er et slikt spill.
Med en nesten arrogant selvtillit stjeler Platinum Games elementer fra øst og vest og makter å snekre sammen noe som føles helt nytt og unikt.
For det første har Platinum Games, med «Resident Evil»-skaper Shinji Mikamis stø hånd, nedlagt et sinnssykt imponerende arbeid i skape en deilig sci-fi-verden, fullspekket med teknologi og arkitektur som bare ser utrolig kult ut.
Visuell teknoporno av ypperste sort.
For det andre er kampsystemet blant det mest vellykkede jeg har sett i et actionspill til nå.
Fokuset er på lynraske kamper og stilig koreografi, noe som skaper en helt nydelig actionestetikk.
Du har en høyteknologisk krigsdrakt å leke deg med, som gir deg overmenneskelige egenskaper, og et arsenal av utrolig heftige våpen.
Begge deler brukes mot den ene bølgen fiender etter den andre, avbrutt av noen herlige bosskamper.
Og for det tredje skaper alt dette en følelse av at man spiller et slags rytmespill, eller en 3D-visualisering av den klassiske «shmup»-sjangeren, om du vil.
Det overkule avkommet til «Gears of War», «Crysis», japansk anime og «Geometry Wars».
Det er helt opplagt at Platinum Games har vært opptatte av å lage en spillopplevelse som SER knalltøff ut.
Noe som blant annet synliggjøres av muligheten til å velge en vanskelighetsgrad som i praksis gjør deg til en ren turist i dette universet.
Men de klarer samtidig å tilby en tilfredsstillende opplevelse til hele spekteret av spillere, helt opp til de mest avanserte.
Dermed kan alle klare å hente ut solide doser av mestringsfølelse, noe som er helt avgjørende i spill som dette.
Et av årets mest gledelige actionoverraskelser.
VANQUISH Plattform:
PS3 og 360 Genre: Action Alder: 18 Utvikler:
Platinum Games Utgiver:
Sega
Mer info
| 1
|
111296
|
Nytt humorshow:Frekt som få
Enhver generasjon har sin egen statsministerparodi.
Overflodsgenerasjonen har to.
LATTER, Aker Brygge:
«Julelatter 2010» av og med Anne-Kat.
Hærland, Dagfinn Lyngbø, Are Kalvø, Nils Ingar Aadne.
Julen kom tidlig i år, og i en av de tøysete pakkene vi åpnet på Latter i går kveld ramlet det ut ikke mindre enn to Stoltenberg'er.
Den ene forkledd som Are Kalvø, det skal sies, og gjenhøret med vår «Hallo i Uken»-favoritt var vidunderlig nok.
Men det spørs om ikke trollmannens læregutt nå overstråler sin mester.
Nykommeren Nils Ingar Aadnes versjon av statsministerens onde tvilling er så presis i sin perfide omtrentlighet at han når som helst kan steppe inn i Stortingets spørretime og gi minst like fyllestgjørende svar som regjeringssjefen selv.
Rolf Just Nilsen hadde både Borten, Korvald og Bratteli på repertoaret.
Anne Marit Jacobsen var mer Gro enn Gro.
Rune Andersens konstant furtne Thorbjørn Jagland tok typen mer enn stemmen på kornet.
Are Kalvøs pompøse Bondevik-parodi omfavnet begge deler.
Kalvø har også Jens Stoltenberg godt inne, som vi vet, men side-om-side med Nils Ingar Aadne i en forrykende statsministerduell (som er et gullkantet show i showet), er det unge Aadne fra Andebu som i snublende intonasjon og stemmelikhet tar kaken.
Nå betyr det i og for seg ikke så mye i denne julebordstilpassede forestillingen hvor alle er vinnere.
Man kan bare ikke feile med en besetning som denne, hvor enhver især inntar forventede roller:
Den uimotståelige Anne-Kat.
Hærland er frekk som få.
- og slipper unna med hva det skal være.
Elleville Dagfinn Lyngbø gir katter med ADHD og polakker med drill et ansikt.
Are Kalvø er både subtil og tøysete, elegant og banal.
Også er det Nils Ingar Aadne, da, som jeg litt urettferdig har kalt nykommer.
Han har strengt tatt holdt det gående, i full fart, siden 2003 - men i dette laget er han ferskingen.
Det skulle man knapt tro.
Aadnes komiske univers spinner rundt eget liv, slik det gjerne gjør i stand-up-verdenen, men han er hverken pinlig utleverende eller påtrengende privat.
Dessuten har han skjønt den dramaturgiske viktigheten av å gi fortellingen sammenheng, uansett avstikkere underveis, slik at halen biter hodet i en punchline som blir noe mer enn en tilfeldig vits.
En malplassert sketsj om Anne-Kats dramatiske ambisjoner kunne med fordel vært strøket.
Alle fire har såpass mye bra på lager hver for seg at det lett anstrengte fellesnummeret kan overlates neste års russerevy.
| 1
|
111297
|
Selvrettferdig
Den gamle grinebiteren Harrison Ford er glefsende troverdig som den egenrådige forskeren hvis mirakelresultater kan redde livet til små poder født med den sjeldne muskelsykdommen Pompe.
Utførelsen ellers når imidlertid aldri over «En dag i livet - onsdagsfilmen på TV Norge»-nivå.
Snarveiene til publikums tårekanaler, godt hjulpet av et svulstig lydspor, blir for åpenbare, og avstedkommer irritasjon snarere enn medfølelse.
Synd, for den sanne historien manuset bygger på kunne kledd en langt mindre selvrettferdig og medioker behandling enn hva den får her.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
111298
|
Opprørets poesi
Shirin Neshats debutfilm om kvinner i Iran i 1953 er en stille eksplosjon.
Med et poetisk, men kraftfullt filmspråk transporterer «Kvinner uten menn» sitt publikum til Iran, sommeren 1953.
Her møter vi fire ulike kvinner hvis liv viser paradoksene i et samfunn hvor vestlige levesett utvikler seg parallelt med konservativ islam:
En ung jente holdes innestengt av broren, mens en sosietetskvinne fester med kosmopolittiske gjester i vestlige klær.
Til felles har damene opplevelsen av å være kuet av mennene rundt seg.
Når de kommer sammen i et (mer eller mindre metaforisk) hus med hage utenfor Teheran, blir det en oase hvor sjal kan falle og de kan puste fritt.
Dette er debutfilmen til anerkjente samtidskunstneren Shirin Neshat, opprinnelig fra Iran.
Hun har lenge brukt video som medium, og flere av sekvensene her er tatt fra tidligere verk.
«Kvinner uten menn» er i høyeste grad en kunstfilm.
Scenene er visuelt utsøkte, vakkert komponert og i duse toner som på utmerket måte fanger tidsånden, mens de omhyller historien med en språkløs mystikk og intens stemning.
Det skjulte livet i hagen varer ikke.
I 1953 ble den demokratisk valgte statsministeren Mohammad Mossadegh styrtet i et statskupp, med hilsen USA og Storbritannia.
Kuppet ledet fram mot Den islamske revolusjonen i 1979.
«Kvinner uten menn» er et dypt politisk portrett av et lands historie.
Her tematiseres måtene maktrelasjoner, religion og politikk griper inn i hverandre, samtidig handler filmen om personlig frigjøring.
Dramatikken ligger ofte i den ubehagelige undertonen, men eskalerer i noen scener til det gjør fysisk vondt å se på.
Tidslinje og handling oppløses i Neshats drømmende, magisk-realistiske univers.
Det kan bli en tålmodighetsprøve, men effekten av filmen er som en vag drøm man våkner fra med en merkelig klar og sterk følelse av å ha sett noe viktig.
Visste du at ¿
Regissør Shirin Neshat ble født i Qazvin, en av Irans mest religiøse byer.
Hun forlot landet før Den islamske revolusjonen i 1979, og kunsten hennes har ført til at hun siden 1996 ikke har kunnet dra tilbake til hjemlandet sitt.
Neshat bor i dag i New York.
| 1
|
111302
|
Jaa9 & OnklP:«Partysvenske»
(Sony)
Ha ha.
HA HA HA!
En latter å finne i bunnen av nesten hver eneste tekstlinje i dette fabelaktige, idiotisk catchy oppgjøret med Den Blågule Fare:
Norges største innvandrergruppe, svenskene, som kommer hit for å jobbe og lære oss å være trendy, og som dessverre tar med seg noen av sine verste Stureplan-takter i samme slengen.
«Vi utsetter den der sveisen til 2016».
«Om du kler deg som dama di må du kule'n, mann / Dette er downtown Oslo, ikke Stureplan».
Og aller best:
«En dobbel cortado før jeg drar deg ned til Säffle-bussen».
Haldenseren i meg - han som er oppvokst ved Svinesund og med svensk barne-TV - vil ha tilbake Bohuslän og har følt lillebrorkomplekset på kroppen (og som har bodd i samme oppgang med et av de «åttemannskollektivene» som også nevnes her) - fryder seg glugg i hjel av dette ikke helt uprovoserte angrepet på broderfolkets Schengen-svinger innom moderlandet.
Den herligste protestsangen siden «Free Nelson Mandela», «vet jag».
Nu jävlar!
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
111303
|
Gold Panda:«Lucky Shiner»
(Notown / VME)
Varmt og velsmurt maskineri.
Det briljante, gjennomført lyttbare instrumentale elektronikaalbumet har blitt en sjelden fugl i platefloraen, og det er lett å tenke på konseptet som en nittitallsrelikvie - forbundet med en tid da det var innovativt å sitte på kaffebar med en partysvensk DJ borti kroken.
Sånn sett er det noe herlig retrospektivt ved dette albumet fra den britiske produsenten Gold Panda.
Men musikken er frisk og relevant.
Dansevennlig, sofavennlig, helt klart i kontakt med den dunkle stemningen og puritanske renheten som preget tidlig amerikansk house og techno.
Utpreget melodisk, med bruk av «østlig» krydder som aldri føles jalla.
Nydelig.
BESTE LÅT:
«Same Dream China»
| 1
|
111304
|
Twin Shadow:«Forget»
(Terrible)
Høsten reddet, omsider.
Melankolsk ensomhet på gutterommet; en utømmelig kilde til gripende kunst.
Som denne debuten fra enda et spennende utskudd med base i Brooklyn, George Lewis Jr.
Produsert av en fyr fra overvurderte Grizzly Bear har han laget en plate så super at den knapt kan overvurderes.
Som et mindre humoristisk og mer verdenstynget LCD Soundsystem velter han seg i referanser fra popmusikkens sofistikerte avkroker, smartinger som Brian Eno pre-ambient, Morrissey ca. 1990, Beta Band rundt «Hot Shots II».
I god enmannsbandstil har han også mye Prince-funk i seg, samt spor av Talking Heads' mørke side.
Men dette er ikke bare god musikalsk namedropping, det er human og fantastisk musikk med visjon og presisjon.
BESTE LÅT:
«When We're Dancing»
| 1
|
111305
|
Shakira:«The Sun Comes Out»
(Epic / Sony Music)
Schizofren Shakira.
Columbianske Shakira varter stadig opp med flotte, uimotståelige enkeltlåter, men har ennå til gode å finne retningen for en hel plate.
Hun er ikke i nærheten denne gangen, heller.
Sånn blir det kanskje når du på død og liv skal favne både det spansktalende latin-publikummet og det engelskspråklige pop-publikummet på èn og samme gang (låtene her veksler også mellom språkene).
Shakira er definitivt best når hun er på hjemmebane blant fyrrige latinrytmer.
Rock-gitaren (The xx-coveren «Islands» er hårreisende sjelløs) og den europeiske balladetradisjonen kan hun trygt legge vekk neste gang, for Shakira er bedre å danse til enn å lytte på.
BESTE LÅT:
«Loca».
| 0
|
111306
|
Bryan Ferry:«Olympia»
(Virgin / EMI)
Gusten Casanova.
Ferrys stemme - aldri et åndfullt instrument, men det pleide å ha satirisk-teatral snert - er så godt som borte på hans første soloalbum med hovedsakelig originalmateriale siden 1994 («Frantic», 2002, var 50 / 50).
En usikkert bevrende, hes hvisking er igjen, men den er uegnet til å dandere musikk som gjør sitt ytterste for å være ultrapolert og glanset overfladisk.
Musikken er dvask disko og funkpop, lett «Manifesto» (1979)-aktig, og tekstene forutsigbare:
Forsofne Ferry, rockens Ari Behn, førsteelskeren som selv blir forført og forlatt, gråter stille i martinien sin.
OK, det er «greia» hans.
Men han er 65 nå, og det føles som å møte far på sjekker'n på en klubb for tjueåringer.
BESTE LÅT:
«Tender Is The Night»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111308
|
Ole Ivars:«Stjerneklart»
(Tylden & Co.)
Seg sjøl lik.
Ifølge den siste ukens medieoppslag både ser og ser Ole Ivars-medlemmene bedre ut enn før, men de høres pinadø likedan ut!
Hvilket formodentlig skulle være godt nytt for gruppens mange og trofaste fans nå når den årlige Ole Ivars-platen (nummer 33 i rekken) er klar.
Å skape musikk etter nøyaktig samme mal år etter år har vært et lykketreff for Ole Ivars.
Blandingen av lette danserytmer uten utfordrende arrangementskrydder (forstyrrende det, vet du!), kjærlighet og humor av ymse slag i de enkle tekstene og låtskriver William Kristoffersens udiskutable evne til å bruke hverdagslige ordvendinger kan knapt slå feil i danseband-Norge.
Trivelig, ja visst, men sørgelig lite spennende.
BESTE LÅT:
Instrumentalen «Bjørnsånn»
| 0
|
111310
|
Madcon: «Contraband»
(Cosmos)
(I salg neste mandag)
Legger igjen sjelen i VIP-køen.
For det er ikke bare soulen som er borte siden sist hos Madcon - den deilige retro-følelsen er helt erstattet av oppdatert klubblyd.
Også Tshawe og Yosef selv forsvinner i for stor grad i den kjølige, overfladiske støyen fra hipster-klubben de er på vei inn i.
«Contraband» er en plate som handler mer om produksjon enn Madcon.
Den vender heller ikke tilbake til norske duettpartnere, selv om både StarGate, Element og Nasty Kutt bidrar på produksjonssiden.
Nå skal Madcon selges med amerikanske superstjerner som Ne-Yo og Ludacris.
Og det skal festes, hardt.
Platens to innledende party-spor avløses av et evig damemas, mens det bøttes champagne og Conjure - konjakken som Ludacris har sitt eget merke av, for øvrig skapt i samarbeid med norske Kim Birkedal Hartmann.
Men moroa virker ikke like naturlig lenger, snarere litt anstrengt i forhold til løssluppenheten og overskuddet det norske OutKast har vist tidligere.
«We've been working hard, we're gonna party even harder», synger Tshawe og Yosef i åpningen «Outrun The Sun», og det er jo sant.
For det har de vitterlig fortjent.
Hvorfor overlater de da festen til andre?
Hovedprodusenten, danske Jonas Jeberg, har gitt Madcon et ferniss av hard klubb-pop som virker skreddersydd for at gutta kan invadere europeiske klubber til vinteren.
Hiphop'en er helt borte, men eurodancen har heldigvis heller ikke fått altfor sterk innflytelse, og selv om de stadig repeterende refrengvendingene tidvis er deilig klebrige, kommer Madcons tidligere så tydelige personlighet i skyggen av en spesialbestilt produksjon på grensen til det kalkulerte.
Men den mørke pulsen i Eurovision-hit'en «Glow» fungerer fortsatt som en kule, for den har noe som resten av platen mangler - dybde.
Sammen med StarGates rørende enkle «Do What You Do» (med Ne-Yo) er «Glow» klart det beste sporet her.
Og den var opprinnelig et pauseinnslag...
BESTE LÅT:
«Glow»
| 0
|
111312
|
Taylor Swift:«Speak Now»
(Big Machine / Universal)
Det første man tenker er:
Hvordan fant hun tiden?
Til å skrive 14 nye sanger, helt uten hjelp utenfra?
Midt under promoteringsblitzkrigen som fant sted etter det internasjonale gjennombruddet med andrealbumet «Fearless» (2008)?
Mellom alle intervjuene, den høye aktiviteten på de sosiale mediene, verdensturneringen, trofétriumfene og stevnemøtene med de nesten identiske mørke kjekkasene?
Det kan være greit å huske at Taylor Swift (21, endelig gammel nok til å kjøpe øl i hjemlandet) opprinnelig - i en alder av 14 - fikk kontrakt som komponist for andre artister.
Hun er, i god Nashville-tradisjon, en profesjonell låtskriver.
Naturtalentet tar et par feiltrinn på albumet som skal redde platehøsten.
Masete, «rocka» «Better Than Revenge» (omhandlende Camilla Belle, sier'em; Jonas-broderen Joes post-Swift kjæreste) er uskjønn blogg-bitching.
«Innocent» (om Kanye West, sier'em) - skingrende falskt fremført på årets MTV Awards - er i kraft av sin blotte eksistens uklokt nedlatende, om enn neppe tilsiktet så.
Ellers er «Speak Now» alt verden, og plateselskapet, kunne håpe på.
Simpelthen det tredje Taylor Swift-albumet; nok en imponerende konstruksjon for det økende markedet der gigarefrenget country og poprock møtes.
Muligens seg selv likt i litt for stor grad, men personlig nok til at hennes jevnaldrende vil kjenne seg igjen i det og elske det.
Velskrevet og unektelig fengende nok til at «voksne», countryfans eller ikke, ville gjøre dumt i å ignorere det.
Sangene om de nesten identiske, mørke kjekkasene er, som forventet på et album utformet som et sett «bekjennelser», tallrike.
«Back To December» (om Taylor Lautner, sier 'em), «The Story Of Us» (om Joe Jonas, sier'em) og det såre balladehøydepunktet «Dear John» (om John Mayer, sier 'em) er alle gode.
De er ikke utelukkende hevngjerrige heller; førstnevnte svinger pisken over egen bak.
«Mean», nidvisen om en musikkjournalist som til stadighet (og med rette) har kritisert Swifts ujevne evner som konsertvokalist, er fornøyelig.
«Never Grow Up» er søtest, en sang om å flytte hjemmefra for første gang - og en henstilling til lillesøster om å la være.
Et behov for å alltid få det siste ordet kan være en motiverende impuls.
Swift fortsetter å «skrive sitt liv» med bråmoden emosjonell intelligens, denne gang fra en ung kvinnes synspunkt.
«Speak Now» innfrir her og nå, og lover det beste for fremtiden.
BESTE LÅT:
«Dear John».
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
111313
|
Spillanmeldelse:«Fable III»
(VG Nett)
Revolusjonen har nådd både Albion og «Fable»-serien.
På godt og vondt.
Med de to første «Fable»-spillene, har Lionhead og Microsoft klart å skape et deilig Xbox-alternativ til Nintendos «Zelda»-serie: en slags krysning av vestlige rollespill, japanske eventyrspill og «Monty Python og Ridderne av det runde bord» - for å forsøke meg på en grov beskrivelse.
«Fable» står først og fremst for ren spillkos, og det gjelder for så vidt «Fable III» også.
Historien starter denne gangen noen tiår etter begivenhetene i «Fable II».
Den industrielle revolusjonen har så vidt ankommet Albion, og du møter en verden preget av frykt og undertrykkelse.
En verden styrt på tyrannisk vis av landets nye konge: sønnen til helten fra forrige spill.
Og din bror, tilfeldigvis.
Du lever et avskåret, beskyttet liv, fjernt fra folkets lidelser, men kalddusjen kommer allerede helt i starten av spillet.
Kongen tvinger deg til å gjøre et helt umenneskelig vanskelig valg.
Du må velge for at spillet skal fortsette.
Det er en virkelig genial måte å starte spillet på, en sekvens som setter tonen for revolusjonen som må komme.
For det er revolusjon som er temaet for dette spillet.
Du flykter fra slottet og starter jobben med å samle støtte for å velte kongen og selv innta tronen.
Herfra ligner spillet ganske mye på forgjengerne.
Du får oppdrag fra forskjellige innbyggere, leter etter skjulte skatter, kjemper mot monstere og banditter, og oppgraderer ferdigheter og utstyr etter hvert som du får mer erfaring.
Du kan kjøpe og drive butikker, du kan gifte deg og få barn, du kan ta strøjobber («Lute Hero»!), kjøpe eiendommer og innrede disse, knytte vennskapsbånd og kjøpe og selge gjenstander og utstyr.
For å nevne noe.
Noen vil muligens reagere på at spillet er enklere enn noen gang.
Faktisk vil du klare deg med én eneste knapp i kamper fra start til slutt - det holder å stå helt i ro og pøse på med magi.
Jeg døde ikke en eneste gang i løpet av hele spillet, og fraværet av solide utfordringer har en viss påvirkning på engasjementet underveis.
Det blir litt glætt, liksom.
Men jeg mener mye av sjarmen til «Fable»-konseptet ligger i det litt småluntende tempoet og den inkluderende stemningen, så jeg aksepterer (under noe tvil) at det er såpass enkelt som dette.
For fremgangen er krydret med noen helt fantastiske enkeltoppdrag, mengder av herlig humor og blendende vakre og varierte miljøer.
Det er en deilig verden å være i dette, en verden befolket av sjarmerende rollefigurer og boblende skaperglede.
Samtidig har spillet en overtone som til en viss grad skyggelegger alt dette.
Folket lider fremdeles.
De har fått nok.
Én etter én sverger forskjellige grupperinger sin troskap til deg.
Og plutselig er revolusjonen et faktum.
Her tar spillet en vending som jeg tror vil splitte «Fable»-fansen.
På veien til tronen har du delt ut det ene løftet etter det andre.
Noen vil avskaffe barnearbeid, andre vil ha status som en del av kongeriket Albion.
Nå er det opp til deg om du vil innfri løftene eller ikke.
Noe særlig mer enn dette føler jeg ikke at jeg kan si om hva som venter i historiens avslutning.
Men jeg må si såpass for å kunne konkludere med noe som helst i denne anmeldelsen:
Lionhead tvinger deg til å ta mange svært tøffe valg, valg som gjør grensen mellom gode og onde gjerninger ytterst uklar.
Dermed bryter også utviklerne med mine forventninger til spillet og med det jeg normalt sett ønsker å få ut av denne typen spill.
Jeg vil ikke være ond.
Jeg vil være en helt i ordets rette forstand, en konge som er elsket av folket for sin bunnløse godhet.
Lionhead har tatt noen designvalg jeg har stor respekt for i prinsippet - dristige og interessante valg jeg mener det er riktig å applaudere.
Men når disse valgene fjerner noe av underholdningsverdien og tiltrekningskraften fra spillopplevelsen, undrer jeg om det kanskje kunne vært mulig å konstruere noe annet ut av denne spennende grunnmuren?
Jeg hadde i utgangspunktet mer sans for måten det ble gjort på i «Fable II».
Her måtte du også gjøre noen svært vanskelige valg som hadde enorme konsekvenser for spillopplevelsen.
Men du hadde en reell mulighet til å gjøre «det rette».
Det at denne muligheten til en viss grad er fjernet i «Fable III» oppleves nesten som et slags svik.
På den annen side: det trygge er å gi sånne som meg akkurat det vi vil ha.
Det dristige og interessante er å utfordre denne typen forventninger.
Og derfor har jeg debattert min egentlige mening om «Fable III» med meg selv i de to dagene som har gått siden rulleteksten gikk over skjermen.
Min umiddelbare reaksjon var skuffelse, men nå har det snudd.
Jeg har begynt å lengte tilbake til Albion.
Jeg har funnet en bakdør til å få den konklusjonen jeg egentlig ønsker.
Det vil kreve mye av meg.
Men jeg har forstått det nå, Lionhead.
En revolusjon skal ikke være enkel.
PS:
I salg fra fredag 29. oktober.
Kommer også på PC i 2011.
FABLE III Plattform:
Xbox 360 Genre: Action/eventyr Alder: 16 Utvikler:
Lionhead Studios Utgiver:
Microsoft
Mer info
| 1
|
111315
|
Spillanmeldelse:«SingStar Guitar»
(VG Nett)
«SingStar Guitar» er ikke et dårlig spill, bare veldig overflødig.
Guitar Hero har parret seg med SingStar, og følgende konsept er «født»:
Syng og spill samtidig.
Alene eller sammen med en annen.
Jeg skriver «født» i anførselstegn, ettersom dette konseptet ikke på noen måte er nytt.
Du kan synge med til låtene på «Guitar Hero» og «Rock Band» også.
Og du kan synge og spille sammen med andre.
Så hva i all verden er forskjellen?
Gitaren er helt den samme også.
Hadde man enda kunnet bruke Move-kontrolleren til noe.
Men nei.
Alt man kan gjøre er å ta opp seg selv via EyeToy-kameraet og se seg selv spille etterpå.
Og det er ikke akkurat revolusjonerende, det heller.
Slik jeg ser det, er spillet en helt unødvendig forlengelse av «Guitar Hero».
Konseptet er likt også:
Du spiller deg opp til å bli god, og kan kose deg med wammy-armen når du begynner å få dreisen på det.
Låtene har den velkjente «tilfredsstille-alle-på-en-gang»-stil, med alt fra Tina Turner til Jamiroquai til David Bowie.
I tillegg kan altså noen andre gaule og spille med.
Sammen med deg, men likevel ikke sammen med deg.
Spillet er ikke dårlig, det bygger på to suksessrike spill.
Men det er absolutt ikke alt som blir bedre av å kombineres.
Smør på flesk, heter det visst.
Eller SingStar på Guitar Hero, om du vil.
SINGSTAR GUITAR Plattform:
PS3 Genre:
Musikk Alder: 12 Utvikler:
Sony Utgiver:
Sony
| 0
|
111316
|
Spillanmeldelse:«TV Superstars»
(VG Nett)
Det begynner å bli en god del «konkurrer-i-diverse-sprø-minispill»-spill i hyllen min nå.
«TV Superstars» er ikke en av stjernene.
Men det er tålelig gøy.
Ideen er for så vidt original nok:
Spillet er lagt opp som et realityshow for hele familien, der det gjelder å bli stjernen i showet og dermed rik og berømt.
Eller:
Det er ikke ett realityshow, men «fem-i-en» de presenterer.
Alle kan gjenkjennes fra TV:
Japansk TV-show, kokkekamp, oppussing, modellkonkurranse, skuespillerkniving.
Jo bedre du gjør det, jo større er sjansen for å bli rik og berømt og se seg selv figurere i media.
Aller først lager du bildet av deg selv - du kan til og med legge inn en liten replikk.
Dette er faktisk litt morsomt i seg selv.
Det minner meg om slik vi forestilte oss «Virtual Reality» en gang i tiden.
Deretter er det tilbake til 2000-tallet, og den store reality-verdenen.
Litt av årsaken til den labre karakteren, er at det føles ut som om jeg har gjort dette så mange ganger før:
Kuttet opp grønnsaker, rengjort en vegg på tid, vasket bilen korrekt.
Likevel:
Det er enkelte av småspillene som er originale og morsomme også.
Min favoritt er veggen i det japanske TV-showet.
Kanskje de heller skulle laget et helt spill, basert på dette?
Move-kontrolleren egner seg perfekt til den delen der man skal sikte på veggen, og kjapt gå i positur for å komme seg gjennom de uthullede figurene.
Andre øvelser er bare slitsomme og ensidige, som den der man skal løpe på et digert hjul og forsere hindringer underveis.
Det hadde vært bedre hvis man skulle løpt på stedet.
Når man heller skal gjøre raske, gjentagende bevegelser med armen og får melkesyre etter noen sekunder, virker det meningsløst og kjedelig.
Litt frustrerende blir det av og til også - og småkomisk.
Som da jeg hadde pusset opp en hel leilighet og var riktig så fornøyd med meg selv - og damen som bodde der bare trakk likegyldig på skuldrene.
«TV Superstars» er du nødt til å spille sammen med andre.
Alene er det som å spille Ludo med seg selv.
PS:
Du må ha Playstation Move for å spille dette spillet.
TV SUPERSTARS Plattform:
PS3 (Move) Genre:
Partyspill Alder: 7 Utvikler:
SCE Cambridge Studio Utgiver:
Sony
| 0
|
111317
|
Spillanmeldelse:«SingStar Dance»
(VG Nett)
«SingStar Dance» er akkurat slik jeg har drømt om at «SingStar» skal være: det perfekte partyspill, med kule og varierte låter og moves.
Det var på tide å gjøre noe med konseptet «SingStar», som har blitt kraftig utvannet med det ene syngespillet etter det andre.
Nå mangler det bare «Danske Hits» og noen andre merkelige spill i samlingen min.
Den gode nyheten er at når Sony først tar konseptet videre, så gjør de det med stil, perfeksjon og herlig lekenhet.
Du kan velge om du vil synge med mikrofonen eller danse med move-kontrolleren i hånden.
Opptil fire personer kan spille på en gang, og det er et utall av valgmuligheter:
Syng eller dans alene, eller sammen med andre, konkurrer eller samarbeid.
Når du danser, skal du herme etter personen som danser ved siden av videoen på skjermen.
Bevegelsene blir registrert av kameraet og kommentert underveis.
Etterpå kan du se hele dansen - eller høydepunkter, om du vil.
Vi prøvde så godt som alle dansene som fantes i spillet, og det var utrolig variasjonsrikt.
Dansene er laget for å være lik den til stjernene i videoen, enten det er Lady Gaga eller Cindy Lauper.
Det er like moro å prøve seg på hip hop som å tørke støv av gamle 80-tallstrinn.
Sliten blir du også.
Du skal ikke se bort fra at dette blir det neste treningsspillet mitt.
Så kan jeg plukke opp noen kule moves også, som jeg kan bruke neste gang jeg er på fest.
Dette er moro som familiespill, og garantert like moro å dra frem på et fuktig nachspiel.
PS:
Dansingen i spillet krever Playstation Move.
SINGSTAR DANCE Plattform:
PS3 (Move) Genre:
Musikk Alder: 12 Utvikler:
Sony Utgiver:
Sony
| 1
|
111318
|
Hamers juleevangelium
Regissøren Bent Hamer er noe helt for seg selv - og i en klasse for seg.
«Hjem til jul» er Bent Hamers mest sentimentale film.
Men samtidig så gjennomført, både i innhold, stil og tone, at man fylles av en stille jubel over at en så sær og egenartet utpreget norsk regissør så til de grader stille og rolig bekrefter sin plass som et internasjonalt toppnavn.
I sin egen klasse.
Det er klassen for de sanne humanister, de som er opptatt av såkalt vanlige mennesker.
De som synes det menneskelige drama er drama nok.
De som ikke trenger utenpåklistrede elementer for å fenge.
Derfor, også, den stille jubel.
Filmen, som er basert på Levi Henriksens novellesamling «Bare mjuke pakker under treet», handler om noen meget ulike mennesker som på selveste julaften synes å være på vei til noe.
Hvor er det?
Tja; i grunnen hvor som helst.
Enhver «Hamerby» er selvfølgelig en fiksjon; alt i Hamers særpregede univers er dét.
Alt er oppdiktet, alt er nitidig stilbelagt, tid og avstand er underlagt dette ene:
Filmens krav til å fortelle akkurat den historien han holder stramt i tømme med kamera, lys, scenografi og lyd.
Fordi alt på en måte er abstrakt, har Hamer også full kontroll.
Dette er filmkunst!
Sjangeren er, mildt sagt, ubestemmelig.
Det er tragedie, drama og komedie i en salig røre.
Men man blir aldri forvirret, for hele historien blir utrolig gjenkjennelig i all sin menneskelighet.
Det er sånn livet er.
Sentimentaliteten er allerede nevnt.
Julaften innbyr utvilsomt til det.
Hos mindre regissører enn Hamer kunne det lett bli klissete.
Han makter å styre følelsesstrømmen inn mot ettertanke, opplysning og omsorg.
Og, ikke minst, en meget klar påminning:
Husk at det finnes bare dette ene livet.
Som en dag tar slutt.
Et eneste sted bommer han, etter min mening.
Det er en innledende scene med et sekund for mye.
Synd.
For ellers er det temmelig lytefritt!
«Hjem til jul» har norsk kinopremiere 12. november.
| 1
|
111319
|
Fulltreffer
Humørfylt og underholdende film som scorer med detaljerte beskrivelser av hvor skrekkinngydende en tenårings liv kan være.
Den er kul, og ikke belærende.
Ask van der Hagen er en kledelig utgave av sin rollefigur Jo; en 13-åring med skarpt blikk for boklig lærdom, et lidenskapelig forhold til fotballkort, men med dyp angst for livets skumle sider.
Jo har fantasi nok til å se for seg de tusen mulige katastrofer som kan ramme en tenåring med ustabilt selvbilde.
I drømmesekvenser maner han fram ulykker og overfall fra ekle kompiser, men også vakre idéer; som å være førstekeeper på Liverpool (og gudene skal vite de kunne trenge hjelp for øyeblikket).
Å møte en jente på samme alder som både er gode i matte og til å spille fotball, er naturligvis den ultimate utfordring.
Regissør Andresen har med varmt, bankende hjerte gjenskapt en tilstand de fleste kan gjenkjenne.
Riktignok kan de mange drømmesekvenser bli i overkant gjentagende, og dialogen grenser mot det filosofisk litterære.
Men «Keeper'n til Liverpool» treffer mål - og målgruppe - gjennom en rekke godt poengterte observasjoner.
| 1
|
111320
|
Sofistikert fjesbokdrama
«The Social Network» er elegant filmkunst med imponerende skuespillerprestasjoner.
«The Social Network»er den fascinerende historien om et av samtidens største fenomener, og et solid stykke filmkunst om krefter som river i alle mennesker.
«They are exclusive and fun and lead to a better life», sier den framtidige Facebook-gründeren Mark Zuckerberg i 2003, mens han forklarer Harvard-universitetets sosiale klubber for kjæresten - som i neste øyeblikk dumper ham.
Zuckerberg forstår den sosiale elitens appell, higenen etter relasjonsbygging og fellesskap.
Selv er han på utsiden, og forstår seg bedre på dataprogrammering.
Mens de kule kidsa fester, starter Zuckerberg «The Facebook» fra studiehybelen.
Den enkle ideen har gjort Zuckerberg historisk, og med 500 millioner medlemmer har nettsiden forandret måten verden sosialiserer på.
«The Social Network»er den uautoriserte historien om hvordan nettverket ble til.
Filmen er et strengt portrett av Zuckerberg som en ensporet, kompromissløs nerd, og Jesse Eisenberg er perfekt i rollen.
I tillegg er Justin Timberlake glimrende som Napster-entreprenøren Sean Parker.
«The Social Network» dirrer av akkurat den riktige energien.
Store deler av filmen er tette kammerspill der skarpe hjerner spilles mot hverandre, intense replikkvekslinger i rettslige møter rundt søksmålene suksessen resulterte i.
Likevel har filmen nerve som en thriller, og suger publikum inn i sitt univers.
Det hele er elegant satt sammen av regissør David Fincher, med visuelt utsøkte scener og en uimotståelig kombinasjon av smarthet og vittighet.
Spekulasjonene går om hvor tro filmen er mot virkeligheten, men hvor viktig er egentlig det?
«The Social Network»er et stykke redigert samtidshistorie, men filmen står fint for seg selv, som et intenst drama om maktkamp mellom unge genier med et enormt ambisjonsnivå og et ukuelig, dypt menneskelig ønske om å «være med».
Visste du at ...
Hver eneste t-skjorte og genser som Jesse Eisenberg bærer i filmen er plagg som Facebook-gründeren virkelig eier, som Zuckerberg selv bekreftet overfor publikum på Stanford University denne måneden.
Men han mente at foruten klærne er portrettet av ham helt feil.
| 1
|
111322
|
Blodig puppefjas
Det er andre remake av denne historien - originalen er fra 1978 - for verden får visst ikke nok av strandbabes som rives i filler av pirajaer i et uklart undervannsmørke.
Det er «spring break» i Lake Victoria, og alle ungdommene i omegn har kastet klærne for å feste i vannkanten.
Dessverre har en flokk urhistoriske pirajaer dukket opp i innsjøen, og de fortærer unge skjønnheter på stadig mer kreative og bestialske måter.
Skrekkmomentene varierer fra «skummel musikk i mørkt vann» til «avrevne, blodige kroppsdeler flytende rundt i vannet».
En diger, avkuttet 3D-penis, for eksempel.
Dette er gjennomført trash, en skamløs dusteparodi som forener splatterskrekk med alt det en Girls Gone Wild-video har å tilby dem som måtte la seg fascinere av slikt.
Filmskaperne har ikke tatt seg bryet med å skrape sammen mye til handling, og det er jo greit nok, «Piranha 3D» har ingen pretensjoner om å være noe mer enn en grov vits med silikoninnlegg.
Også 3D-effektene forsvinner i det grumsete vannet.
Denne filmen eksisterer mest for å stjele lommepengene til 15-åringer som ikke tør laste ned puppebilder på hjemme-pcen.
| 0
|
111324
|
Spillanmeldelse:«Fallout:
New Vegas»
(VG Nett)
Atmosfæren i rollespillet «Fallout:
New Vegas» er dyster, deprimerende og knallsolid.
Men livet etter den fiktive atomkrigen har ikke endret seg så mye siden sist.
Spill har blitt kalt en form for «virkelighetsflukt» hvor man kan glemme den grå, kjedelige hverdagen og leve seg inn i rollen som alt fra superhelt til fotballstjerne.
Vel, i tilfellet «Fallout:
New Vegas» blir nok begrepet noe misvisende.
Dette er en verden ingen ville ønske å rømme til frivillig.
Handlingen foregår i et post-apokalyptisk Nevada og tar til noen år etter slutten på «Fallout 3».
Som offer for et tilsynelatende uprovosert, mislykket drapsforsøk, er oppgaven din å finne den dresskledte sleipingen som stod bak.
Men Mojave-ørkenen har aldri vært blant de mest gjestmilde stedene på kloden, og etter den katastrofale atomkrigen har livet her ikke akkurat blitt enklere.
Den tunge følelsen av ødeleggelse som preget «Fallout 3» skrus opp ytterligere et par hakk.
Det eneste som fortsatt står, er en bydel i «New Vegas» kalt «The Strip».
For å komme inn hit, hvor kasinoer, resturanter og skyskrapere skaper en illusjon av sivilisasjon, må du ha penger.
Penger de færreste har.
Livet utenfor «The Strip» preges av håpløshet, så godt som alle man møter lever i mer eller mindre selvfornektelse.
Om det er å fortsette å selge billige souvernirer fra en rusten, falleferdig dinosaur i en by som ikke har sett turister på flere tiår, eller å skape en fanatisk sekt som bygger romraketter som skal ta dem til paradis, så er det unormale normalt i Nevadas atomødemark.
Den store, nye spillverdenen er proppfull med stedet å finne og hemmeligheter å oppdage, men ellers er det ikke gjort særlig mange endringer fra «Fallout 3».
Ved første øyekast virker alt fra den hendige PDA-liknende saken «Pitboy 3000» til den taktiske V.A.T.S-modusen uforandret fra forgjengeren.
Kenneth:
Er det noen andre som har tenkt til å starte rett på den survival-vanskelighetsgraden?
Tror det kan være ganske kult.
Diskuter Fallout:
New Vegas her!
Helt likt er det dog ikke, særlig kampsystemet utenfor V.A.T.S har fått seg en real oppgradering.
Mens skuddvekslinger i «Fallout 3» fort ble fryktelig frustrerende og funket heller dårlig, føles «New Vegas» nærmest som et tradisjonelt skytespill.
At man nå kan sikte skikkelig med samtlige våpen, er også en viktig nyskapning i serien.
Dessuten kan man nå bygge, fikse og modifisere både våpen, ammunisjon og utstyr.
En ekstra realistisk «hardcore»-modus gjør livet i villmarken enda tøffere.
Et knippe nye våpen, nytt utstyr og nye «perks» er også på plass, men ikke i større grad enn man egentlig burde kunne forvente av en skikkelig utvidelsespakke.
Og skal man først rette en kritisk pekefinger mot «New Vegas», så er det nettopp dette som er spillets svakeste punkt.
Til tross for at spillmiljøet, menneskene man møter og plottet skiller seg klart fra «Fallout 3», både ser og føles «New Vegas» ut som en omfattende utvidelse, snarere enn et nytt spill.
Ikke at det nødvendigvis er et problem.
Likte du «Fallout 3» vil du like «New Vegas» enda bedre - den uhyggelige, gjennomsolide «Fallout»-atmosfæren er i aller høyeste grad til stede.
Men om serien tidligere ikke har falt i smak, kommer «Fallout:
New Vegas» neppe til å forandre på det.
FALLOUT:
NEW VEGAS Plattform:
PC (testet), 360 og PS3 Genre:
Rollespill Alder: 18 Utvikler:
Obsidian Entertainment Utgiver:
Namco Bandai
Mer info
| 1
|
111326
|
Håkan Hellström:«2 steg til paradise»
Hellström rydder opp.
Nøyaktig ti år etter at Håkan Hellström overfalt den svenskforstående delen av verden med en uslipt og voldsom musikalsk og poetisk kraft, ramler låtene skikkelig igjen, selv om 36-åringen ikke lenger ramler selv.
Han er ikke livsglad og sprudlende, men nostalgisk betenkt, kontrollert og betraktende.
Ingen dansing på hverken nattklubber eller gater - derimot en hjem- og tilhørighetslengsel som han har utforsket, men ikke tatt helt ut tidligere.
Når han på «River en vacker dröm» starter med «Flytt från 'William It Was Really Nothing' / Flytt från 'Boys don't cry'» kan det dessuten ikke tolkes som annet enn at han vil bort fra plagiatmaset.
Nå rydder Hellström opp.
Ikke slik at musikken slutter å speile de beste bitene fra møblerte hjems platesamlinger; Göteborgs fineste åpner delikat med å parafrasere Airs Burt Bacharach-tolkninger.
Dessuten er det åpenbart at The Stone Roses' debut har fått snurre en del i det siste - og selvfølgelig er det med en låt som kunne kommet fra New Jersey.
Men dette er ene og alene Hellströmsk.
Hør på pianoet i «Det dom aldrig nämner» eller gitarene i «Dom där jag kommer ifrån».
Eller hvordan eksmatrosen synger mye bedre og ikke minst mer behersket enn tidligere.
Og da er ikke det deilige, lodne, nesten Dungen-organiske soundet på platen nevnt.
Det voldsomme og overraskende momentet fra 2000 vil aldri komme tilbake, men det er vel så overraskende og bemerkelsesverdig at svensken fremdeles ikke har laget en dårlig plate.
Og at årets er hans mest avhengighetsskapende og definitivt beste.
BESTE LÅT:
«Det dom aldrig nämner»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
111327
|
Avey Tare:«Down There»
(Paw Tracks / VME)
Bedre i kollektiv enn i enebolig.
Snart to år siden Animal Collectives jubelbrus av en gjennombruddsplate, og medlemmene ser ut til å være travelt opptatt med alt annet enn å følge opp.
Nå er det tid for soloprosjekter, og der det så langt er all grunn til å glede seg til Noah Lennox' nye plate under navnet Panda Bear, er det noe underveldende å gi seg i kast med dette verket fra hovedvokalist Dave Portner.
Det er ikke vanskelig å høre hvor han kommer fra; mesteparten av «Down There» er som et svakt ekko av Animal Collectives elektroniske poppsykedeliske lydorgie.
Men ideene virker aldri skikkelig realiserte, det er som om de bare flyter forbi i en strøm av drømmende forvirring.
BESTE LÅT:
«3 Umbrellas»
| 0
|
111328
|
Torgny:«Chameleon Days»
Vil mye.
Får til en del.
Man blir ikke nødvendigvis Bowie av å ha et presseskriv forfattet av en fyr i Berlin.
Ei heller av å posere som selvsamme idol på omslaget, eller å droppe linjen «We could be heroes», eller å synge «cocaine» flere ganger etter hverandre.
Men det hindrer ikke tidligere Amulet-vokalist Torgny Amdam i å lage et eksentrisk soloalbum modellert etter Bowies sene syttitallsperiode.
Et prisverdig forsøk, men tar du store sjanser risikerer du også stygge fall.
Amdam er tidvis ganske klønete pretensiøs, og platens «storbyparanoia» må han lenger ut på landet med.
Imidlertid er det også sublime popøyeblikk her, spesielt to vâre duetter med Maria Due.
Amdam bør seriøst vurdere permanent duosamarbeid med henne.
BESTE LÅT:
«The Only Game»
| 0
|
111329
|
Diverse artister:«Hjertestups»
(Tyrilistiftelsen / Playground)
Strålende håndsrekning til rusbehandlingskollektivet Tyrili.
«Støtteplater» er ofte klamme og stilmessig sprikende.
Det er stor variasjon her også, men hovedvekten er på americana sett gjennom norske øyne.
Og den høye låtkvaliteten vitner om at artistene virkelig gir med hjertet.
Travere som Kaizers Orchestra og DumDum Boys lever opp til det beste på sine CV-er, ny indiepop representeres utmerket av Harrys Gym og Leif & The Future, et par ukjente navn markerer seg fint, og den varme gjennomgangstonen kler prosjektet.
Bigbangs nye versjon av «New Glow» er storslagen, mens Elvira Nikolaisen og bror Emil skraper i skylaget med sin utgave av Dusty Springfield-klassikeren «I Can't Make It Alone».
Løp og støtt.
BESTE LÅT:
«I Can't Make It Alone»
| 1
|
111331
|
Shugo Tokumaru:«Port Entropy»
(Souterrain Transmissions / Tuba)
Japansk drømmehage.
Tokamaru ble først virkelig stor i hjemlandet Japan etter at han ble brukt i en laptopreklame.
Ikke så rart - 30-åringens låter kan lett gi den høytsvevende adrenalinrushende feelgoodassosiasjonen som reklamefolk drømmer om å oppnå.
Multiinstrumentalistens fjerde plate er skrudd sammen av sprudlende og pussig overskuddspop, med instrumentering som er underlig og grensesprengende uten å bli enerverende.
At låtene høres ut som kjenningsmelodiene til ennå ikke påtenkte barne-TV-serier kan henge sammen med at Tokamura visstnok komponerer med utgangspunkt i egne drømmer.
Hva han synger om?
Ingen anelse.
BESTE LÅT:
«Rum Hee»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
111332
|
Elton John & Leon Russell:«Union»
(Decca / Universal)
Nydelig teamarbeid.
Legendariske Leon Russell var en viktig inspirasjon for den unge Elton John.
Sistnevnte gjør med dette samarbeidet sitt første relevante og interessante parti musikk på drøye 35 år.
Egentlig et lite ensemblemesterstykke; Neil Young bidrar på en «Tumbleweed Connection»-aktig borgerkrigsballade, Booker T. spiller orgel og Brian Wilson gjør trolldom som korleder.
«Raising Sands»-helt T Bone Burnett produserer mykt, tilbakelent og levende.
Etter hvert blir det litt for mange like rolige låter, men i disse tider da enkelte absolutt skal tilgi Phil Collins, er det på sin plass å påpeke at Elton John er den sanne bortkomne sønn.
BESTE LÅT:
«Gone To Shiloh»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
111333
|
Helt Prins!
Prince rev ned Vestlandshallen helt alene.
Åpningen på Prince sin høstturné brettet seg tidlig ut som et mesterverk.
Den var for de som ikke fikk oppleve den lilla mannen foran 65 000 på Roskilde, men som sannsynligvis hadde sett konserten fra like mange kameramobilvinkler på YouTube.
De fikk rope navnet til en topptrent lilla gitarhelt (Prince), en ekstremt energisk trommedame (Sheila E) og navnet på byen sin (prinsen sjøl safet på Norway).
Setlisten fra sommerdelen av turneen var modifisert - men purpur-Yoda åpnet trygt og identisk og var innom både «Let's Go Crazy», «Delirious» og «1999».
Men så dukket blant annet en racerbilhissig «U Got The Look» og en duvende, sinnssyk «Housequake» opp.
Det skulle bli enda bedre.
For eksempel idet kordamene helt naturlig overtar i en medley som av alle ting inkluderte «Bridge Over Troubled Water».
Eller når han elegant hopper fra et refreng av «Raspberry Beret» og over til «Cream».
Eller når han - selvsagt - lever seg inn i gitarsoloen på «Purple Rain».
Akk så innøvd, men likevel så ekte at det virker som om 52-åringen spiller den for aller første gang.
At han nå hovedsakelig spiller gamle hits, trives han like godt med som publikum.
Åpenbart var det denne viljen som gjorde konserten til noe mer og mer større enn seg selv.
Hver gang bandet skrånte over mot mindre kjente steder i katalogen sank entusiasmen betraktelig.
Noe som materialiserer seg i ekstranumrene, som til slutt kokte over med litt kjedelige funkadjektiver og repetitiv publikumsroping.
Det virket på tide å gå hjem.
Men så.
Mens lysene er på.
Og folk er på vei ut.
Kommer han plutselig ut igjen.
Og spiller «Sometimes it Snows in April».
Helt alene.
Det var, i mangel av et bedre ord, helt fantastisk.
PUBLIKUM: ca. 8000
TOR MARTIN BØE
| 1
|
111334
|
Konsertanmeldelse Lady Gaga:Ganske danskebåt
Lady Gaga handler om at hvem som helst kan bli berømt.
Det er hun selv et godt bevis på.
Vi må langt tilbake i tid - lenger tilbake enn Britney - for å finne et eksempel på en gedigen popstjerne som til de grader handler om alt rundt, om staffasjen, sjokkeffekten, berømmelsen.
Dette gjør henne til en gavepakke for alle som setter pris på heidundrende sirkus.
For en som er satt til å mene noe om musikken hennes er hun ikke manna fra himmelen i samme grad.
For den er så ordinær at det er vanskelig å mene så mye om den.
Harry, stampende danskebåtpop som i konsertformat biffes opp med glorete heavygitar, det enkleste trikset i boken for å gi publikum en illusjon av å ha en «live»-opplevelse.
«I don't fucking lipsynch», freser hun, og det stemmer - i flere av låtene tar hun seg ikke bryet med å mime til den forhåndsinnspilte vokalen.
Men for ordens skyld:
Hun synger en del.
Dyrt og kult
Uansett er det ikke viktig hvor «live» dette er - spørsmålet er om det er et bra show.
Det er i hvert fall et ganske dyrt show, og det er kult å se en så velregissert og nøye koreografert forestilling være såpass smussete og upolert i kantene.
Lady Gaga baser hemningsløst rundt i homse- og stripperklisjeer fra kjellerne i sidegatene, og dette utgjør en sunn undergrunnsmotvekt til den stramt strømlinjeformede musikken hun byr på.
Å se henne i de overdådige kostymene er for det meste underveldende; selv de «ildsprutende» puppene er stusslige greier.
Der har hun igjen for å være så berømt - vi har sett dette før, på bilder og videosnutter, overraskelsesmomentet hennes går tapt fordi hun blir så grundig dekket av media.
Litt av et paradoks.
Hun snakker til publikum som en dritings og frigjort tante; veksler brått fra det sukkersøte til det aggressive, og gjør det klart for oss at «alle» ikke bare kan bli en «superstar», men også kommer til å bli det.
Det høres jo flott ut, og ære være Gaga for å innta rollen som outsidernes og de utstøttes glamorøse representant, men det hun sier er jo bare tull.
Å se henne i Spektrum føles ofte som å ha snublet innom settet til en musikkvideoinnspilling mer enn det føles som å være på konsert.
Homsehymnet «Boys Boys Boys» er en søt liten sang, men fremstår mest som et lydspor til å se Gagas stramme dansekarer vise frem de hvite trusene sine.
Det viktigste er ikke det hun leverer, det viktigste er at hun er her, selveste berømmelsesmonsteret har satt sine ben i lille Norge, og fansen er til gjengjeld uendelig takknemlig hver gang hun tar ordet «Norway» i sin munn.
Hm, skal det bare surpompes her nå?
Nei da.
Det er flere gylne popøyeblikk underveis; ikke minst den pirrende åpningen med «Dance In The Dark» og fremfor alt «Teeth» og «Poker Face» mot slutten.
Men det er altfor uspektakulært til å forsvare alt oppstusset rundt henne.
KONSERT:
Lady Gaga STED:
Oslo Spektrum PUBLIKUM: ca. 8000 (fullt) AKTUELL CD: «The Fame Monster»
| 0
|
111335
|
Musikalsk fyrverkeri
Det er bare å bøye seg i støvet for denne gjeng av stayere som gjennom ukuelig stå-på vilje formidler smittende, eggende rytmer med livsbejaende kraft.
Dette musikalske femomenet (bandet Staff Benda Bilili) slo gjennom på verdensbasis i fjor, og består av menn som er poliorammet eller ungdom med småkriminell fortid - alle med tilholdssted i Kinshasas gater i Kongo.
Det franske regiteamet har fulgt gutta siden 2004, fram til en heidundrende konsert i Oslo i fjor.
De har vært medaktører i veien til suksess, og laget en film om at drømmer faktisk kan gå i oppfyllelse.
| 1
|
111336
|
Risikofri ryser
«Fritt vilt»-lokomotivet ruller inn på endestasjonen, uten uventede overraskelser underveis.
Det tredje og avsluttende kapitlet i den populære skrekkserien har blitt en grei sjangerøvelse uten særlig appell utenfor målgruppen.
Litt skuffende egentlig, forhåndsomtalen lovte at nå skulle bakgrunnen for grusomhetene i de to første filmene avsløres:
Hvem er egentlig den blodtørstige og lite snakkesalige snøhettemannen, og hvorfor har han blitt sånn?
Den delen av historien er ferdig fortalt før forteksten er ferdig - derfra og ut får vi noe som ser mer ut som en nyinnspilling av film nummer én.
Vi befinner oss for det meste i 1986 - ti år etter at vertsfamilien på Stehøe fjellhotell forsvant på mystisk vis, og 20 år før snowboarderne tok turen oppover i den første filmen.
Fem ungdommer er på vei til fjells etter et nachspielinnfall - og har du sett filmer i sjangeren tidligere vet du nok at det ikke blir særlig flere nachspiel på denne gjengen.
Med solide Trine Wiggen og Hallvard Holmen ute av soga etter bare fem minutter dekkes bordet for seks forholdsvis ukjente skuespillerfjes.
Det lugger og knirker dessverre mer enn hva godt er, både hva gjelder replikkavleveringer, mimikk og innlevelse.
Et lite unntak er Artur Bernings rappkjeftede Simen, en nær slektning av hans gjennombruddsfigur i «Mannen som elsket Yngve» - selv islenderen er den samme!
Manuset gir de unge dertil lite rom til utvikling av karakterene.
De forblir generiske skrekkfilmfigurer, og vi i salen får lite tid til å utvikle sympati med dem før de forsvinner.
Foto og klipp holder fortsatt håndverksmessig mål i massevis, fjellheimen ser fryktinngytende ut også uten snø, og scenene fra Sjoa-vassdraget har høy gisp-faktor.
Men «det ser bra ut til å være norsk» var vel noe vi sa til hverandre på begynnelsen av 2000-tallet?
Det refereres stadig hemningsløst til andre skrekklassikere, fra «Fredag den 13», via «Picnic med døden» til «De dødes tjern», men uten finessen vi har sett fra «Død snø»-gutta.
«Fritt vilt»-serien smaker mer av kalkulert kommersialisme enn genuin entusiasme.
Siste film ut leverer i så måte skrekkvarene nøyaktig som bestilt fra de hundretusener som har sett de to første filmene.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
111337
|
Alt for mye hjerte
Det verste med «Grusomme meg» er at den aldri er overbevisende grusom.
Hovedpersonen, Gru, er riktignok en skurk, men han blir jo bløt før vi får sagt «bø!» når han plutselig blir adoptivfar.
Gru befinner seg i en midtlivskrise, fordi den yngre og tilsynelatende sluere kjeltringen Vector har overgått ham på skurkeskalaen ved å stjele en egyptisk pyramide.
Dermed må Gru sikte mot noe større - og lander på at han skal stjele månen.
Eneste problemet er at Vector har krympepistolen han trenger til kuppet.
Og de eneste som slipper inn i Vectors velbevoktede hjem er tre barnehjemsjenter som selger småkaker.
Og vips adopterer Gru alle tre.
Selvfølgelig faller den slu planen sammen i takt med at hjertet hans smelter, og «Grusomme meg» blir nok en sukkersøt dusinvare.
Men jo da, det er lyspunkter her:
Filmen byr på dusinvis av kule doninger og duppeditter, noen sjarmerende husslaver og tidvis morsom dialog.
Men i likhet med Gru selv, prøver filmen alt for hardt - uten å overbevise.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
111338
|
Robert Wyatt, Gilad Atzmon & Ros Stephen:«For The Ghosts Within»
(Domino / Playground)
Merkverdig og fascinerende fra progveteran med venner.
Wyatt har hatt en allsidig solokarriere etter tiden med Soft Machine.
Nå har han med seg den israelske saksofonisten Gilad Atzmon, som bidrar sterkt med både Charlie Parker-inspirert sax og treblåsklanger fra Midtøsten.
Wyatt selv synger skakt og skjørt og kan minne litt om Chet Baker.
Platens møte mellom standardjazz, østlig-inspirert musikk og elektroniske elementer er originalt og magisk.
Det åpner tradisjonelt nok, i lekkert «jazz med strykere»-format.
Men det tar ikke lang tid før Wyatt tar lytteren med til ukjente steder, fra den sårt poetiske «Lullaby For Irena» til tittelsporet, en organisk collage av elektroniske og etniske elementer.
BESTE LÅT:
«The Ghosts Within»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
111339
|
Kings Of Leon:«Come Around Sundown»
(RCA / Sony)
Endelig gjennombrudd etter mange års slit.
Det høres i utgangspunktet helt topp ut, gjør det ikke?
Jo, og det var dét Kings Of Leon fikk med sitt forrige album.
Men det har kostet dem dyrt.
Blod, svette og tårer er nå en ting.
(Eller tre, for å være presis.)
Den virkelige prisen de har betalt ser ut til å være sjel og integritet.
Det er vanskelig å tolke det på annet vis når vokalist Caleb Followill i et intervju med Toronto Sun i sommer kalte gjennombruddshiten «Sex On Fire» en «piece of shit» og bandets nye, større og mer tilfeldige publikum «not fucking cool».
Dette synliggjør ikke bare hans forakt for sin egen musikk og fans.
At han senere har dementert uttalelsene viser at han heller ikke har ryggrad.
Hvilket bringer oss til bandets femte album, som har desperat mangel på samme kroppsdel.
«Come Around Sundown» er på mange måter en typisk plate å lage for et band på dette stadiet i karrieren:
De har gått veien fra rufsete og rotsterk debutantrock til muskuløs og allsangforlangende arenarock; nå er tiden kommet for å vise en mer dempet, voksen utgave av seg selv - med stappfulle stadion og et hav av blinkende mobiltelefoner som mål for øye.
Kings Of Leon har langt på vei lykkes med dette.
Lyden - romslig, full av malende basslinjer og tinglende gitarlinjer - er strålende.
«Come Around Sundown» er stinn av smakfull tekstur, duvende høststemt og en drøm for audiofile.
Problemet er at det skorter alvorlig på låtsiden.
Platen levner liten tvil om at de lett kunne liret av seg en «Sex On Fire» her, en «Use Somebody» der, kanskje en «Closer» også.
Men når de nå først har erobret millionene, virker det som om bandet ikke lenger er skamløse nok til å følge popinstinktet sitt hele veien hjem.
Samtidig er deres uflidde sørstatssjarm renset bort med kirurgisk presisjon.
Ergo sitter vi igjen med et album fullt av fine og uspennende stemningsbilder; sanger som umiddelbart høres likandes ut men som aldri vokser seg karaktersterke.
Det er stadionrock med plenty av stadion, og ikke så mye rock.
BESTE LÅT:
«Radioactive»
| 0
|
111341
|
I Blame Coco: «The Constant»
(Island / Universal)
«Should we coco?».
Tja.
La oss ikke bli dølle og gjøre et stort poeng av at tyveåringen som skjuler seg bak artistnavnet her, Eliot Pauline Sumner, er datteren til'n Sting.
Det er ingen «likheter» å snakke om, med unntak av en sporadisk karibisk innflytelse i musikken og sangtitler à la «In Spirit Golden».
La oss heller sammenligne med Robyn, som gjester her, og hvis produsent Klas Åhlund er sentral på denne stilmessig sprikende, mildt lovende samlingen med elektronika, opphisset pop og sanger som gjerne vil bli oppdaget via amerikanske TV-serier.
I så måte faller I Blame Coco gjennom.
Men hun prøver seg i alle fall på noe mer meningsfullt enn å leve av fondet og «gjøre noe innen mote».
BESTE LÅT:
«Caesar»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111342
|
How To Dress Well:«Love Remains»
Velkledd i pysjamas.
Den midlertidig tyskbesatte amerikaneren Tom Krell lager mikroambiente nattasoulstjerner med vokalen svevende akkurat så langt bak i lydbildet at man lurer på om høyttalerne har mistet noen skruer.
Selvfølgelig er han kunststudent skråstrek soveromsprodusent.
Platen er vag i mer enn en bokstavelig forstand, og åpenbart inspirert av nattetåke langt bortenfor Melkeveien.
Vinylknitring, ekstrem togstasjonromklang og andre dubklisjeer er utrolig nok med på å styrke sammenhengen, selv om låtene for noen kan fremstå som skisser.
Men tenk først på hvor godt Burial hadde kledd Bon Iver-vokal.
Og hvordan resultatet hadde kledd pysj.
BESTE LÅT:
«Lover's Start»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
111344
|
Belle & Sebastian:«Write About Love»
(Rough Trade / Playground)
Skriver dårlig om absolutt alt.
Om musikk kunne omfavnes, hadde backkatalogen til disse skottene vært verdens største bamse.
Første utgivelse med ny musikk på fire år åpner da også med klassisk finbalansert popfløyel, men raserer fort seg selv i trøstesløse rim der «money» helt seriøst rimer på «honey».
Resten av platen er, med få unntak, formelbasert indiesøl som bandet må ha komponert i kollektivt kunstig koma.
Ingenting er direkte elendig, men alt er like lite interessant.
Norah Jones (!) redder dem fra fullstendig krise, men vokalist Stuart Murdoch vrøvler så mye at man bør tenke seg om i nye fire år før neste plate.
Minst.
BESTE LÅT:
«I Want The World To Stop»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
111345
|
The Walkmen:«Lisbon»
(Bella Union / Tuba)
Kreativt gjennombrudd, knivskarpt produsert.
Denne kvintetten er vel et av de få indiebandene fra New York som ikke har fått det mellomstore gjennombruddet de siste årene.
Lang og iherdig innsats til tross.
Men det virker som om tiden deres har kommet.
«Lisbon» rocker helt sanseløst fett, aller mest på «Angela Surf City», der The Walkmen høres ut som et Faces for vår tid, bare mindre dritings enn Rod Stewart og kompisene pleide å være.
Relativt ortodokst, med linjer til andre grundig ihjelhyllede inspirasjonskilder som Velvet Underground og Television.
Men også med den mengden tenning og romantikk som gjør rock 'n' roll potent og relevant.
Der bandet tidligere har vært litt grått, litt uhåndgripelig, er de i full fyr og flamme her.
Faktisk er dette nøyaktig den platen Kings Of Leon burde ha laget nå.
BESTE LÅT:
«Angela Surf City»
| 1
|
111346
|
A1 «Waiting For Daylight»
(Universal)
Når gutter blir nordmenn.
Et aldrende boyband med en viss internasjonal suksess bak seg som bryter opp og flytter geskjeften til Norge - det høres ut som utgangspunktet for en komiserie på TV, hva?
«Northbound & Down», pop-style.
Man kan velge å være stolt eller pinlig berørt over at vi klarer å lage «slike» plater her til lands også.
Om enn med pompøse «voksenrock»-detaljer (Brian May-gitar og instrumental-«outro», hm?) og ukledelige U2-komplekser som trolig ville ha blitt luket ut og vekk av en «utenlandsk» listepopfagmann.
Det er OK gjennomført, om vi ser bort fra de ultraplumpe tekstene.
Har du savnet det gamle «crying/denying»-enderimet?
Kom denneveien.
Alle tre er avbildet med møkk i ansiktet i omslaget, og det var ikke nødvendig.
Men det blir ingen tur i parken, dette «comebacket».
«Boybandsuksess» er det grimmeste ludderet i by'n.
BESTE LÅT:
«In Love And
I Hate It»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111348
|
Karakter-seier
«Jeg er ikke en sånn LA-fyr som tror livet bare handler om dem» utbasunerer Stillers karakter i et øyeblikk av ekstremt lav selvinnsikt tidlig i filmen.
«Greenberg» tegner et svært interessant psykologisk portrett av en sutrete, selvopptatt tidligere «artist», med et nervøst sammenbrudd bak seg.
Regissør Noah Baumbach er vågal i dét han er langt mer interessert i karakterene enn den gode historien, men han lykkes:
«Greenberg» irriterer og fascinerer, og filmen om ham er av typen du har lyst til å se på nytt straks rulleteksten er ferdig.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
111349
|
Gammeldags og ufokusert
Ikke-fungerende tilbakevending til de dystreste leilighetene og mest dysfunksjonelle menneskene på Oslo Vest på 60-tallet.
Å kalle denne filmen «gammeldags» handler ikke om at den faktisk utspiller seg på 60-tallet.
Men at den trekker med seg en alt for kraftig eim av noe ytterst gammelmodig i norsk film:
Litt stiv stilisme, ikke alltid lettformidlede replikker, mangel på dynamisk mangetydighet.
Og til syvende og sist:
Hva er det egentlig denne filmen vil oss?
Det handler om Adrian og hans udugelige familie, som lever i en sarkofag av en leilighet «bak slottet» i Oslo.
Det er noe «rart» med Adrian - og vi blir fortalt at det handler om defekt med kjønnsorganene; han er verken gutt eller jente.
På utsiden av leiligheten lever et annet «annerledesbarn», Emilie.
Mens Adrian kan skjule sin annerledeshet - og resten av familien gjør det samme - og dermed samler opp all sin negative livserfaring i en livsfarlig skam, er dette ikke mulig for Emilie:
Hun lider av albinisme, er helt hvit og dertil nesten blind.
I et ulykkelig og tragisk sosialt akvarium utvikler det seg altså en pøl av råttenskap mellom skadede barn og voksne uten evne eller vilje til å tenke lengre enn sine egne speilbilder.
Det blir stygt!
Hva går så galt med selve filmfortellingen?
Dette er utvilsomt ellers glimrende Petter Næss` mest ambisiøse film.
Lars Saabye Christensens roman er et mørkt mareritt med lag på lag av mening og antydning og nesten paradoksal dramatikk.
Filmmediets behov for konkretisering kommer i dette tilfelle til å fjerne mye av magien; det blir plumpe (forholdsvis!) fakta i stede.
Kanskje er denne historien ufilmelig, kanskje er filmen «bare» alt for tro mot romanens grunnstruktur; alt for mye skal med, i stedet for kanskje å dyrke noen hovedelementer på helt egne premisser.
Ser man etter, vil man finne fine detaljer, gode rolleprestasjoner her og der, et utvilsomt kunstnerisk mot hos ikke så få.
Det nytter bare ikke når helheten svikter og elementene ikke spiller sammen.
«Maskeblomstfamilien» etterlater meg kald og uberørt - og litt trist.
| 0
|
111352
|
Veronica Akselsen:«Blod og ild»
(Via Music / Bare Bra Musikk)
Sanger som brenner.
«Blod og ild» er passende beskrivelse av musikken til Veronica Akselsen.
Datter av Elias Akselsen og solid forankret i taterfolkets rike musikktradisjon, synger hun med kraft og overbevisning om kjærlighet, lengsel og Gud.
Det er ikke ett likegyldig sekund på denne utgivelsen.
Blant tatervisene er det også låter av amerikanske countrymusikere i norsk oversettelse, blant dem Hank Williams' «I Saw The Light».
Låter som «Vi reiser hjem» swinger med en sjelden letthet.
Andre borer dypt i hjertet, som valsen «Se min ild».
Dessuten har Akselsen med seg noen av landets fineste musikere, som felespillerne Ola Kvernberg og Daniel Sandén-Warg og multiinstrumentalisten Stian Carstensen.
BESTE LÅT:
«Se min ild»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
111353
|
Toby Keith:«Bullets In The Gun»
(Show Dog / Universal)
Er bråkebøtta i ferd med å bli en gammel mjuking?
Det er bare to kutt her, tittelsangen og teite «Get Out Of My Car», som er i stand til å fornærme like mye som Keith på sitt «beste».
Resten er ultraordinær ni-til-fire country, like lett å glemme som den er å lytte til.
Mindre sørstatsrock enn på de tre-fire foregående albumene hans, flere søte sanger om forhold.
Den såkalte «deluxe»-utgaven av platen sørger for at albumet avsluttes på kjedeligst tenkelige vis:
Fire bluesete konsertopptak som avslører Toby som det han er:
En midt på treet «roadhouse»-countryrocker som har fått ufortjent mye oppmerksomhet fordi han har talt der han burde ha tiet.
BESTE LÅT:
«Bullets In The Gun»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111354
|
Sufjan Stevens:«Age O Adz»
(Asthmatic Kitty / Tuba)
Ingen «Kid B».
Ved første øremøte kan det virke som om Sufjan gjør sitt svar på Radioheads «Kid A».
Så enkel er han ikke.
35-åringens selvrefererende dystopier med Kardemommeby-orkestreringer er nærmere Flaming Lips enn Thom Yorke.
Her er ikke nødvendigvis hvert eneste høydepunkt preget av laptoporgasmer.
Snarere er «Age Of Adz» (uttales visstnok «odds») en grom blanding av elektronisk og organisk - altså like deler av det multikonseptualisten allerede er kjent for.
Det er vakkert, støyende, galvanisert og uimotståelig, selv med autotune (dårlig idé som fungerer) og støytrefninger.
Men den fantastiske EP-en fra august er en bedre utgivelse.
BESTE LÅT:
«Vesu
TOR MARTIN BØE
| 1
|
111355
|
Antony and The Johnsons: «Swanlights»
(Rough Trade / Playground)
Med ordene «everything is new» åpner og avslutter Antony Hegarty sitt fjerde album.
Og fjerner det glødende popfjeset han sjarmerte seg inn i verden med.
Bak masken fremstår han mindre medstrøms - mer søkende, avantgardistisk og impresjonistisk.
Klangene er mer sentrale enn melodiene, arrangementene tilbakelente og mer eksperimentelle.
Til og med stemmen, den som høres ut som den kan romme enhver følelse på kloden på en gang, oppleves som uvanlig nedtonet.
Alt er nytt.
Det er musikkdramatisk kunstpop, mer opera enn teater.
Visstnok en utforskning av Antonys forhold til naturen, understreket av den døde isbjørnen på coveret, et symbol på naturens symbiotiske syklus.
Livet, døden, havet og alt det der.
Svevende, javisst.
Men det er det yinyang-svevende som gjør platen mye bedre enn fjorårets klimakritiske «The Crying Light».
Hvilket gir en del pussige utfall:
Når newyorkeren inkluderer seg selv som reinkarnert bit i et større hele, fremstår han mindre personlig.
Noe gammelt også
Nære og ærlige Antony-linjer som «One day I'll grow up and be a beautiful woman» er eliminert.
«Thank You For Your Love», det Stax-søte tittelkuttet fra EP'en i august, føles plutselig malplassert og unødvendig, for den nye Antony er likevel mer interessant og ikke så lettvint innsmigrende som den gamle.
Alt er forresten ikke splitter nytt; serenaden «The Great White Ocean» stammer fra det stusselige videosamarbeidet med luksusmerket Prada i 2008, dessuten sang Antony og Björk sammen allerede i 2007.
Selv om denne platens duett er sunget på islandsk oppleves den verken nyskapende eller nødvendig.
Nødvendig er derimot den tidløse helheten, der vokalen like mye er et likestilt instrument som meningsformidler.
Det er det som skiller bandet fra sine tidligere reinkarnasjoner.
Det er det som gjør dem sjangeroverskridende mellom popavantgarde og vokalbasert samtidsmusikk.
Sist gang Antony And The Johnsons var i Norge, spilte de på taket av Operaen.
Neste gang bør de kunne innta hovedscenen.
BESTE LÅT:
«Swanlights»
TOR MARTIN BØE
Slippes mandag 11. oktober
| 1
|
111356
|
Kenny Chesney:«Hemingway's Whiskey»
(Sony)
Velskapt for de voksne.
Han har lagt den karibiske innflytelsen på hyllen.
Det finnes jo allerede én Jimmy Buffett.
På sitt trettende album fortsetter Tennessee-cowboyhatten Chesney å fylle hullet etter Garth Brooks.
Like mye «heartlandrock» og «adult oriented pop» som country, med andre ord, og materialet drar veksler på den balladevennlige stemmen hans.
George Jones stikker innom på den ukarakteristisk oppjagede «Small Y'all», men hovedsakelig er dette ballader av den seige og storslagne typen.
Han gidder knapt å skrive sanger selv lenger.
Men om «The Boys Of Fall», en bittersøt MOR-ballade i Eagles-tradisjonen, kommer på norsk radio, kan han komme til å selge plater her også.
BESTE LÅT:
«The Boys Of Fall»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111358
|
Fran Healy:«Wreckorder»
(Wreckord Label / Warner)
Fallet fortsetter.
Travis var ett av de heteste bandene på starten av 2000-tallet, ikke minst i Norge.
I dag er de snart glemt, noe Fran Healy ikke makter å forhindre med sitt soloalbum heller.
Sist vi hørte fra Travis, i 2008, var bandet i identitetskrise, uttrykket mørkt og elektrisk.
Kanskje er det derfor Healy forsøksvis tar tilbake melankolien på «Wreckorder», men han har også fått en kvasi-humoristisk side (sjekk bare ordspillet i tittelen...) som langt fra kler ham like godt som en Ray Davies.
«Wreckorder» låter med få unntak dessverre veikt og viljeløst, tross bidrag fra Neko Case og sjølvaste Paul McCartney.
«Sing Me To Sleep» heter en av sangene her.
Nettopp.
BESTE LÅT:
«Buttercups».
| 0
|
111359
|
Odd Nordstoga:«November»
(Universal)
Tung, umerkelig alvorlig, uomtvistelig nordisk.
Akkurat som måneden vi om et tyvetall dager skal inn i.
(Stålsett dere, brødre og søstre).
Du kommer til å sove dårligere, og dagene kommer til å bli merket av det.
«Vidda den er stor når ein drekk øl til klokka tri», som Nordstoga synger, mens han klamrer seg til nordmannens halmstrå:
«I morgo».
«Lykka er å være oppe til fire og sove til tolv», tillegger han, vel vitende om at det er mange år siden han kunne holde på sånn.
Deprimerende, altså?
Nei da.
Nordstoga går dypere, og er dypere, nå.
Men Norges uten sammenligning dyktigste popprodusent, Kåre Vestrheim, har et ekstra par raggsokker til deg, og ønsker velkommen inn.
Ingen kan som han lage gull av gråværsdager.
Når alt klaffer, simpelthen kiler det i den innebygde tufsetheten.
Nordstoga, hvis stillingsbeskrivelse jo er «luring», vet hvilke knapper han skal trykke på.
Men melankolien her er oppbyggelig, den har retning og mening.
Den er et middel til å få deg gjennom vinteren.
Musikken er lavmælt, ekstremt behagelig.
Elegant også.
Trivelig, uten å bli triviell.
Produksjonen er som antydet varm og myk som en skinnfell foran peisen, i den andre enden av skalaen fra Vestrheims arrangementer for Marit Larsen.
Der Vestrheim med Larsen kommer langt med mye, kommer han med Nordstoga langt med forholdsvis lite.
Jeg ville ikke ha motsatt meg et par låter til av kaliberet «Nå er tivoliet over» og «Det lova land».
Men tittelkuttet er en fullblods ny norsk klassiker, og det er nesten utenkelig at dette albumet ikke skal bli en elsket følgesvenn for en stor, stor mengde nordmenn.
Jo flere vintre du har overlevd, jo bedre kommer du sannsynligvis til å like den.
Det skader ikke å være litt traust heller.
Bare å ta av seg hatten.
Og ta på seg lua.
BESTE LÅT:
«November»
| 1
|
111360
|
Tregt og søkt
(416 s. Kr. 349,-.
Kagge)
Forsøk på inderliggjøring av Richard Løvehjertes liv og personlighet drukner i sirup.
Skjebnen til kong Richard 1 av England skulle gi ham tilnavnet Løvehjerte.
I Thorvald Steens roman om mannen som døde i 1199, er han blitt en figur som i liten grad synes å ha grep om sin egen skjebne.
Han elsker sin mor, hater sin far, lar seg kommandere av paven og blir ydmyket av Saladin.
Møtet mellom de to kongelige personlighetene Richard og Saladin i Det hellige land inneholder selvsagt interessante elementer.
To troskulturer, to samfunnsformer, to tenkemåter.
Den ene av dem vil erobre, den andre vil inkludere.
Korsfareren Richard lykkes aldri med å få has på Saladin, og overlever bare med nød og neppe intrigespill og forræderi under den lange tilbaketuren til sitt hjemlige kongerike.
Dessuten fortsetter tanken på Saladin å forfølge og plage ham.
Thorvald Steen vil ha det til at Richard Løvehjerte i virkeligheten var Saladins «fange» livet ut.
Alt dette er vel og bra, men forfatteren har hverken språk eller overbevisningskraft til å lage god litteratur ut av denne historien.
Boken er oppstyltet, men forblir likevel flat.
Handlingen tråkker i sirup.
Verst er det kanskje at Steens forsøk på å forklare Richards indre motivasjon blir lite overbevisende.
Søkt psykologisering og språklig inderliggjøring er en dårlig kombinasjon.
Resultatet er noe så spesielt som en kjedelig roman om en av historiens mest interessante skikkelser.
| 0
|
111361
|
Treg gassthriller
(249 s. Kr. 349,-.
Oktober)
Synes du det høres usannsynlig ut at spillet om ilandføringssted for norsk gass kan bli en spennende thriller?
Helt riktig.
Hogne Hognset er en mann som etter mange år i norsk oljebransje mener han sitter med så mye interessant stoff at han gjerne vil skrive spenningsbøker om det.
Derfor har han nå igangsatt serien «Traktaten».
Det skal i alt bli tre bøker, og den første har fått undertittelen «Varsleren».
Det er historien om hva som skjer med den som motarbeider de store olje- og gasselskapenes interesser når det gjelder valg av ilandføringssted for gassen på norsk kontinentalsokkel, det såkalte Ormen Lange-prosjektet.
Den Norsk Hydro-ansatte Harald Øverby blir resolutt tatt av dage i starten av boken, og inn fra venstre kommer vår nye bekjente - politimannen Arve Meyer.
En purk av den klassiske sorten, med personlige sorger i bagasjen og en karriere som ser ut til å sitte bom fast.
Hadde det altså ikke vært for at han tar til å snuse i Øverby-saken.
Da skjer plutselig tingene raskere enn han har vært forberedt på.
Handlingen avdekker både politisk taskenspill, hemmelige organisasjoner og økonomiske transaksjoner langt over grensen til det ulovlige.
Til tross for gode intensjoner går forfatteren raskt i stå i mengden av teknologiske spissfindigheter og mer eller mindre sannsynlige årsakssammenhenger.
Det hele blir for omstendelig til at en allerede i utgangspunktet halvlunken intrige lar seg gasse opp.
Det er vel også ytterst lite trolig at reelle personer som tidligere Olje- og energiminister Einar Steensnæs - for ikke å nevne eks Hydrosjef Eivind Reiten - er i stand til å tilføre en spenningsbok særlig krutt.
Dessverre ser det ut til at Kagge Forlag, selv etter fiaskobøkene til Odd Harald Hauge og Siri Lill Mannes, fortsatt lar sin krimportefølje være en tumleplass for de glade amatører.
| 0
|
111362
|
Flott flerstemt roman
(Aschehoug.
508 si.
kr. 399,-)
Joseph O'Connors flotte flerstemte roman «Veien til Redemption Falls» er en krevende kakofoni fra den amerikanske borgerkrigen.
Den har en rik undertekst og er en frittstående oppfølger til «Havets stjerne», romanen om de irske hungerflyktningene.
Et bredt spor fra disse leder rett inn i krigen og forfatteren har fulgt etter.
Boken kan leses som en parafrase over USA i tiden etter borgerkrigen.
De irske trådene i den amerikanske veven er mange og tydelige, i talespråk, musikk og litteratur.
Country- og rootsmusikk er utenkelig uten den irske kulturarven.
Boken myldrer av rotløse, skadede og forhutlede skikkelser som vandrer hvileløst rundt i et søndersprengt og utarmet USA på jakt etter et liv og en mening etter at krigen har knust deres gamle tilværelse.
Vi møter nittenårige Eliza Mooney som tilbakelegger enorme avstander fra Baton Rouge i Louisiana på jakt etter lillebror Jeddo som er hennes eneste håp om tilhørighet og et meningsfylt liv.
Foreldrene hennes kom til USA med Havets stjerne.
Yankee-general James Con O'Keeffe er en sprittørst ire med en særdeles brokete fortid.
Han gifter seg med Lucia Cruz McLelland og de får et stormfullt ekteskap.
O'Keeffe faller for den foreldreløse Jeddo og overser henne.
Et hardt slag for hun ønsker seg barn.
Eliza rykker stadig nærmere på sine bare, blødende føtter.
Hungeren driver henne i armene på en bandittgjeng og hun misbrukes ettertrykkelig.
Forfatteren skriver overdådig dickensk med allvitende forteller og «autentiske» avisartikler, sanger og spionrapporter.
Sangtekstene sender tankene til Alison Krauss, Dolly Parton og Bruce Springsteen som alle er fine tolkere av den rike irske musikkarven.
En leseglede fint oversatt av Inger Gjelsvik
| 1
|
111363
|
Hetetokter
(Juritzen Forlag, 365 si.
Kr. 349,-)
Norges mestselgende forfatter vet hva hun gjør.
Selv om det selger, er det ikke spesielt bra.
Over en halv million nordmenn har kjøpt de tre første romanene til denne cubanske forfatteren, og «Mofongo» vil kanskje selge mer.
Samartin er utdannet psykolog, og har i 20 år jobbet som psykoterapeut.
Romanene hennes sparer ikke på noe hva gjelder et overopphetet språk og er på mange måter underholdningslitteratur etter formelen.
Denne gangen handler det i hovedsak om hjertesyke Sebastian, som drømmer om å være raskest over fotballbanen.
Det handler om å stå på sidelinjen og ønske seg det man ikke kan få - men å finne sin plass likevel.
Og det blir hos bestemor Abuela Lolas kjøkken Sebastian finner sin plass.
Det vil si - først går Lola gjennom en massiv og magisk forvandling etter et slag og et påfølgende sykehusopphold.
Det er som om noen andre har tatt bolig i henne, og den grå kvinnen farger håret rødt og tar fullstendig av på kjøkkenet.
Måltidets samlende effekt på familien er en av kjerneverdiene i romanen, og Samartin har også gjort det geniale grepet å gi ut alle oppskriftene i en egen kokebok som utgis parallelt med romanen.
Samartin vet hva hun gjør, og det er umulig å lese denne utgivelsen som noe mer enn underholdningslitteratur.
Vi kan raskt følge karakterene og se både sorgen og gleden deres.
Den er på linje med en helt grei tv-serie en tirsdagskveld, man fenges og underholdes og lever seg grepet inn der og da, men særlig dypt stikker det likevel ikke, selv om døden og kjærligheten skildres med svært store og varme bokstaver.
Til det er forutsigbarheten, gjentagelsene og Samartins bruk av varme dessverre så stor at hun brenner opp både språk og tematikk i enorme klisjeer som ender i en gigantisk og - om mulig - enda svulstigere avslutning av typen: «hun slapp følelsen inn i sjelen og lot den fylle henne helt (...) de forsvant i månens stråleglans blant stjernene».
Det blir rett og slett så mye at man ikke berøres, og det holder egentlig å lese forlagets like heftige, men flate beskrivelse av romanen.
MARI NYMOEN NILSEN
| 0
|
111365
|
Boblende såpedrama
(Roman 325 sider.
Kr. 379,-.
Gyldendal)
Advarsel:
Må ikke sammenlignes med debutboken Anarchy in Åmot.
Kjærlighetsfortellingen om Abraham og Lotta har riktignok også flust av hverdagskomikk og som titlene musikkreferanser, men det blir som å sammenligne Chelsea Hotell med Hotel Cæsar.
Romanen bruker skamløst de fleste av film/tv-seriens virkemidler.
Det zoomes inn på intense møter mellom de to elskende, vi får sepiafargede tilbakeblikk på Abrahams fortid, og bipersonene panoreres gjerne i store forsamlinger.
Der danner den macho singelklubben, den eiesyke venninnen og de underlige styremedlemmene i såpefabrikken et lødig bakteppe for Abrahams forunderlige virkelighet.
Boken har stor humrefaktor, ordspill og vanvittigheter.
Men det lurer også en dypere ironi og et stort alvor bak de bisarre vendingene historien byr på.
Mannsrollen og farsrollen er i forandring når kvinner ikke bare sjefer i sitt liv, men også får muligheten til å velge morsrollen på helt nye måter.
For å understreke dette er kvinnene i romanen de egentlige hovedpersoner, med kjøtt og farge fyller de Abrahams verden - mens han selv og kompisene tyr til bisarre metoder for å beholde fokus og regien i eget liv.
It´s a wrap.
MAY GRETHE LERUM
| 1
|
111366
|
Gripende
En fortelling om franske jøders skjebne under krigen som berører og griper med sin jordnære og usentimentale tone.
Den 16. juli 1942 ble 13 000 jøder stuet sammen i Paris, sendt videre til franske leire før den endelige destinasjon; døden i Auschwitz.
Gjennom barnets opplevelser formidler regissøren angst, redsel og naive håp som fulgte det brutale inngrep i et menneskes liv.
Et skarpt blikk er også rettet mot den generelle franske passive holdning og politiets lite ærefulle opptreden som løpegutter for den tyske Wehrmacht.
| 1
|
111368
|
Komedie på boks
Om du er lei av å se Jennifer Aniston i middelmådige romantiske komedier, er det bare å styre unna «The switch - Pappa på boks».
Jason Bateman, derimot, kan være verd kinoturen.
Filmen handler om bestevennene Wally (Bateman) og Kassi (Aniston), tidligere kjærester som har funnet ut at de passer best som venner - eller gjør de egentlig det?
Når Kassie finner ut at hun vil skaffe seg barn ved hjelp av en spermdonor og Wally ikke blir vurdert, settes vennskapet på prøve.
En uheldig blanding av alkohol, sjalusi og urtemedisin fører til at Wally på Kassies «befruktningsfest» ender opp med å bytte ut donorspermen med sin egen - før han glemmer det hele i en blackout og den gravide bestevennen flytter bort fra New York.
Kassies valg om å få barn via donor blir ikke viet mye overveining.
Filmen handler også mer Wallys modningshistorie enn Kassies valg, og akkurat det kler den.
Seks år senere flytter nemlig alenemoren tilbake.
Og det Wally ser er en skeptisk besserwisser av en nevrotisk guttunge som minner ham sterkt om seg selv.
Langt bak i hodet hans begynner det å ringe svakt i bjeller.
Men så kommer selvfølgelig den antatte donoren i veien.
Bateman gestalter rollen godt.
Han viser både et bredt spekter av nevroser og «normalitet» gjennom filmen.
Sønnen, spilt av Bryce Robinson, er en så tristalvorlig og sutrete figur at han aldri blir sjarmerende.
Aniston er upåklagelig - men man sitter igjen med følelsen av at man har sett henne gjøre denne rollen før.
Filmen begir ut for å ta opp et «progressivt» konsept, men forblir en variant av «Da han møtte henne»:
Den følger formelen i forutsigbarhet og tåreblanke øyne.
Og jammen ender det ikke med et gedigent heiarop for den tradisjonelle kjernefamilien - komplett rammet inn.
Er du klar for en satirisk komedie spekket med elementer som sperm, scrotum og vaginalt slim, er det bare å benke seg.
«The switch - Pappa på boks» er en helt grei, til tider underholdende film.
Men den burde vært så mye mer.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
111370
|
En god dose galskap
Fullt kaos og mye moro med tegneserie- og videospillestetikk.
Slå sammen en tegneserie og et gammelt videospill, legg til hip musikk, skru opp tempoet og inkluder en stor dose nostalgi beregnet på folk som er så unge at man skulle tro de ikke kunne være nostalgiske.
Koble så hele denne kreasjonen til en forsterker, så vil du se konturene av «Scott Pilgrim vs. The World».
I tillegg kan du spe på med den tørre, ironiske humoren fra filmer som «Shaun of the Dead» og tv-serier som «Arrested Development», og kanskje en knivsodd av sensibiliteten fra «Eternal Sunshine of the Spotless Mind» (mest fordi Mary Elisabeth Winstead likner så mye på Kate Winslet i den filmen), men med sikte på et publikum under 27 år.
Nå begynner vi å nærme oss.
«Scott Pilgrim» startet i 2004 som en serie mangainspirerte tegneserieromaner av canadiske Bryan Lee O'Mally, og nå har serien altså blitt både film og videospill.
I sentrum står den arbeidsløse slackeren Scott Pilgrim (Michael Cera) som fordeler tiden sin i Toronto mellom dametrøbbel og øving med bandet Sex Bob-omb.
Mens han dater en energisk 19-åring møter han drømmedama Ramona (Winstead), men må beseire hennes syv onde ekser for å ha sjans.
Her overføres tegneserie- og videospillestetikk til filmen med massiv, innovativ effektbruk.
Det er overdrevent, hyperaktivt og støyende, men resultatet er en film som nærmest må leses som en tegneseriestripe.
Eller som et videospill.
Det er en annerledes opplevelse i seg selv.
Her regner det penger når fienden beseires, referansene hagler og alle har ymse superheltkrefter.
Handlingen er heller tynn, men den er underordnet dialogen og de skarpe detaljene.
Humoren holder høyt nivå i en smart, quirky stil.
22 år unge Michael Cera, som folk kjenner fra for eksempel nevnte «Arrested Development», eller filmene «Juno» og «Superbad», viser igjen sin fortreffelige komiske timing.
På et tidspunkt i filmen greier han å gjøre noe så enkelt som å tørke hendene sine morsomt.
Regien er det Edgar Wright, mannen bak «Shaun of the Dead» og «Hot Fuzz» som står for.
Ellers vrimler det av gode bikarakterer, som Jason Schwartzman («Rushmore», «The Darjeeling Limited» og tv-serien «Bored to Death») i rollen som en av Ramonas onde ekser.
Musikken, som spiller en sentral rolle, er laget av blant andre Broken Social Scene, Kid Koala, Radiohead-produsent Nigel Godrich.
Musikken fra videospillet «The Legend of Zelda» er også med.
Du kan kanskje kalle «Scott Pilgrim» for en eneste lang, heseblesende intern vits for en generasjon med konsentrasjonsproblemer og pixeler i øynene i stedet for stjerner.
Men om dette er i nærheten å være din kopp te, er «Scott Pilgrim» en film som både overrasker og underholder.
Litt for lang er den.
Men opptil flere individer på pressevisningen (meg selv inkludert) lo høyt flere ganger, det er ikke så ofte det skjer.
| 1
|
111371
|
Filmanmeldelse «Nokas»:Pulserende ransskildring
«Nokas» er en film du kjenner på kroppen.
Den er god, men gjør vondt.
Norge.
11 år.
Regi:
Erik Skjoldbjærg Med:
Tov Sletta, Frode Winther, Geir Høyseth, Morten Larsen, Morten Håland
Hvordan lager man en spenningsfilm av en virkelig hendelse der så godt som alle kjenner det tragiske utfallet?
Regissør Erik Skjoldbjærg sitter på et godt svar.
Premissene er gitt for «Nokas».
Vi vet hvem som ranet, hvordan de slo til og at forbrytelsen kostet en politibetjent livet.
Dette tar filmen på alvor.
Den starter med å liste opp fakta i store bokstaver - over bildet av ranslaget som ankommer bakgården på tellesentralen i sakte film.
Den eneste lyden vi hører er tunge hjerteslag.
Handlingen utspiller seg mellom klokken 03 og 08.30 ransdagen.
Men filmen hopper fram og tilbake i tid, for å følge de forskjellige involverte partene.
Enkelte av dokumentarfilmens virkemidler brukes for å hjelpe publikum.
Rollefigurene blir introdusert med navn og tidsskiftene er markert med klokkeslettet.
Tidsreisene kan være noe forvirrende i starten, men Skjoldbjærg tegner effektivt et bilde av (hver)dagen for ranere, politifolk og Nokas-ansatte.
Med så mange aktører blir det lite plass til å etablere enkeltmennesker.
Like fullt kjenner vi frustrasjonen til politibetjent Erik Håland (M.
Håland), den økende nervøsiteten til raner Kjell-Alrich Schumann (Winther) og den stoiske roen til førstebetjent Arne Sigve Klungland (Larsen).
Toska (Sletta) minner om en fotballtrener før landskamp der han egger ranerne til innsats:
«Største i Norden.
Gutta, nå går vi for gull!»
Bildet som tegnes er et med klare paralleller og kontraster mellom partene.
Schumann og Klungland blir begge fulgt så tett som i dusjen i forberedelsene til arbeidsdagen.
De ansatte på Nokas diskuterer helgens kinobesøk og matoppskrifter, politiet bekymrer seg over lav påskebemanning og barnehageinnbrudd, og i et metaøyeblikk småprater ranerne om hvor lite troverdig ran er på film, som i «Heat».
Og bilradioen spiller samme låt i både politi- og ransbiler.
Små detaljer sier mye, tidvis noe overtydelig, men stort sett nøkternt balansert.
Filmen får tydelig fram absurditeten i hele hendelsen.
Den eneste politipatruljen på veien når ranerne sperrer utkjørselen fra politihuset, nås ikke på sambandet fordi de er opptatt med å irettesette en mann med dårlig sikret flyttelass.
Skuddvekslingen på Domkirkeplassen skjer med folk som spaserer som normalt over torget, busser som fortsetter å kjøre ruten forbi ransstedet og et gissel som tror det hele er en øvelse.
Ingen tror et slikt ran kan skje.
Siste del av filmen mister noe av fremdriften.
Men det speiler for så vidt ranet og kaoset.
Den korte, ordknappe scenen med Jan Gunnar Sjøthun som bussjåfør på plassen i sluttminuttene sier mye om hvor ufattbart det hele oppleves.
Men publikum ser alt og føler hendelsene på kroppen.
Det er ikke mye vi ser av Winthers Schumann.
Han er i likhet med de andre ranerne maskert gjennom størstedelen av filmen.
Like fullt kommer hans tiltagende angst gjennom lerretet, godt hjulpet av lydbildet, som har hans nervøse pust som grunntone.
Når det hele er over er man selv frustrert og andpusten.
Og føler man har vært vitne til en god film.
LES DEN STORE NOKAS-PAKKEN I VG PAPIR TORSDAG.
Der gir blant annet forfatterne av «Dødsranet», boken om Nokas-ranet, sin vurdering av filmen.
INGVILL DYBFEST DAHL
Trailer fra den norske actionfilmen «Nokas» med Tov Sletta, Frode Winther Gunnes og Geir Høiseth på rollelisten.
| 1
|
111373
|
Social Suicide:«Broken Pilgrims»
(Brilliance / Musikkoperatørene)
Mange har lurt på når det skulle komme noen å fylle hardcore-hullet etter Oslogruppene JR Ewing og Amulet.
Vel, de kommer fra Bergen, heter Social Suicide og har knapt gått ut av tenårene.
Debuten «Broken Pilgrims» er noe så sjeldent som en screamo- / hardcore-plate med angrepshissige allsangrefrenger og låter med retning, kyndig produsert av Bjarne Stensli (Harrys Gym).
Det er en liten bragd at guttas scene-energi overføres nesten friksjonsfritt til plate, og det er pinadø godt å føle seg filleristet av en gjeng debutanter når den illsinte dronevepsen «The Last Martyrs» toner ut avslutningsvis!
BESTE LÅT:
«The Last Martyrs»
| 1
|
111375
|
Dimmu Borgir:«Abrahadabra»
(Nuclear Blast / Warner)
I en liga for seg selv.
Dimmu Borgir er ikke ukjente med voldsom orkestrering av sine dystre endetidsvisjoner, men på «Abrahadabra» tar de stormannsgalskapen til nye høyder med hjelp fra Kringkastingsorkesteret (KORK) og Schola Cantorum Choir.
Gaute Storaas' utmerkede arrangementer er nok hakket mer forseggjort og gjennomtenkte enn det som kan høres på tidligere Dimmu Borgir-plater og gis god plass mellom svartmetallernes doble basstrommer og ugjennomtrengelige gitarvegger.
Samtidig har samarbeidet med kor og KORK åpenbart gjort noe med Dimmu Borgirs uttrykk.
Det har faktisk myknet opp, blitt luftigere og renere.
Og ikke minst melodiøst.
Det nær indianske grunntemaet i låten «Dimmu Borgir» har kvernet i bakhodet mitt i flere dager og tenderer mot å være noe så uhørt som en radio-hit!
Hvilket selvfølgelig ikke er en ulempe når Dimmu Borgir etter hvert skal forsøke å toppe seg selv blant annet i USA, der de sist gang gikk inn helt oppe på 43.plass på Billboardlista - den høyeste plasseringen en norsk plate har hatt i USA etter a-ha.
Kristoffer Rygg (Ulver) og Agnete Kjølsrud (eks-Animal Alpha, nå Djerv) gir også verdifullt krydder til «Abrahadabra» og bidrar til å gi platen en teatralsk helhet som kler Dimmu Borgir svært godt.
Med over hundre aktører har «Abrahadabra» blitt en av de mest storslåtte platene i norsk rock på alle måter, noe som i sum får oss til å ønske at dette konseptet bør kunne oppleves fra scenen.
Tar Øya eller Hove utfordringen til sommeren?
BESTE LÅT:
«Dimmu Borgir»
| 1
|
111378
|
Deerhunter: «Halcyon Digest»
(4AD / Playground)
Ny-psykedelia for alle.
Etter bidragene på mammutflotte «Microcastles» har bandeier og heltidssutrer Bradford Cox sluppet gitarist Lockett Pundt mer til.
Sammen har de skapt et nytt dyrerike mellom Big Star-pop, Johnny Marr-tristesse og elektronisk stillhet.
Pundts kreative tilskudd soper shoegazerestene langt under studioteppet - men bringer vennlige rystelser på nesten hver låt.
Sett ovenfra er Atlantabandets første på stort plateselskap en fusjon av vellykket trommemaskintukling og enoske popeskapader.
Det rangler og skrangler litt uvørent før hjorten virkelig kan fortæres, men deretter framstår platen som uvanlig tidløs og mystisk vakker.
Beste låt:
«Memory Boy»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
111379
|
Eric Clapton:«Clapton»
(Reprise / Warner)
«Gud» nekter å dø.
Et mysterium, Eric Clapton.
Tok utgangspunkt i den mest intense musikken som tenkes kan, Robert Johnsons, for selv å lage noe av den mest akutt lidenskapsløse designerbrillebluesen noensinne.
To ting har konspirert mot ham:
Manglende evner som komponist og en svak stemme.
Mer enn noen annen artist jeg kommer på, er Clapton ute av stand til å uttrykke noe som helst med noe annet enn fingrene.
Nå synger han bedre enn noen gang, men lar seg relativt sjelden lokke til å spille soloer.
Materialet her er blues, jazz, standarder, to J.J. Cale-låter, et par soulpopdrypp for radio.
Litt for «alle», spesielt Høyre-velgere i 50-årene.
Hvorfor han fortsatt lager plater?
Vet ikke.
BESTE LÅT:
«River Runs Deep»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111380
|
No Age:«Everything In Between»
(Sub Pop / Tuba)
Slik man støyet på senåttitallet.
De bråkte fælt og imponerende på debuten «Nouns»; på album nummer to tar denne Los Angeles-duoen en ny og tilfredsstillende manøver - de gir fuzzpedalen litt mer fred og lytteren litt mer hørbar støypop.
Resultatet er en plate man setter på med større iver og høyere frekvens enn forgjengeren.
Sånn sett følger de også nå sine svært tydelige forbilder i fotsporene; både Dinosaur Jr., Hüsker Dü og Sonic Youth skjønte alle ganske fort at den mest kompromissløse larmen hører best hjemme i starten av en vellykket undergrunnskarriere.
No Age er dermed både lyden og ånden av 1987 i frisk, viril og nytilsmusset utgave.
BESTE LÅT:
«Valley Hump Crash»
| 1
|
111382
|
Spillanmeldelse:«FIFA 11»
(VG Nett)
EA lever ikke helt opp til forventningene med «FIFA 11», men leverer fortsatt et meget bra fotballspill.
Rusen etter sommerens fotball-VM har gitt seg, og det er nå på tide med en årlig tradisjon som jeg elsker like høyt.
Konkurransen mellom EA og Konami om hvem som leverer årets beste fotballspill.
EA har i år valgt å introdusere to nyvinninger i form av presisjonspasninger og «Personality+».
Presisjonspasninger er en helt ny måte å sentre ballen på, og kan sammenlignes litt med fjorårets introduksjon av 360-graders dribling.
Pasningene har blitt mye mer nøyaktige, men også mye vanskeligere å slå perfekte.
Dette gjør det igjen nesten umulig å klikke seg på 1-touch fra egen 16-meter til målsjanse.
Derfor kan det ofte lønne seg å bruke litt tid bak ballen for å bygge opp angrep.
Alt om FIFA 11:
Produsent møtte VG Nett-leserne
Tett på nett
«Personality+» innfører en mengde egenskaper som blir tildelt forskjellige spillere ut i fra deres spillestil.
EA har prøvd å fange hvordan enkeltspillere oppfører seg både med og uten ball.
Berbatov har for eksempel egenskaper som gjør han til en mester med ballen i bena, men kan igjen se veldig uinteressert ut uten ball.
Spillerne vil bruke egenskapene de har til sin fordel.
For eksempel vil en som har styrke som spesialitet være veldig fysisk sterk, og dermed prøve å spille på dette når han går i dueller.
Mens spillere med måltyv-egenskapen vil være dødelige innenfor 16-meteren.
EA har i «FIFA 11» fjernet «Be a Pro: Seasons» og «Manager Mode» til fordel for en sterkt forbedret karrieremodus.
Her kan man velge om man vil være spiller, manager eller spillende manager.
I tillegg til å kunne spille som en utespiller, er det i år også mulighet for å tre inn som målvakt.
Personlig er jeg ikke veldig begeistret over muligheten til å spille keeper, men dette er noe som har potensiale til å bli bra online i 11 mot 11 kamper.
Det jeg fortsatt savner er muligheten til å starte en karriere med flere enn en spiller offline, slik som man kunne i «Captain your Country» i sommerens «2010 FIFA World Cup».
Men det er fortsatt en gedigen forbedring fra fjorårets «Be a Pro».
Den kunstige intelligensen til motstanderen i «FIFA 11» er noe av det bedre jeg har støtt på innenfor fotballspillsjangeren.
Spillere er veldig flinke til å holde ballen i føttene eller i laget.
Flere ganger har jeg regelrett blitt utspilt av computeren, hvor han har trillet ball i midtbaneleddet før en partypasning spiller vingen igjennom én-mot-én med målvakten min.
Den kunstige intelligensen er også meget solid når det kommer til det defensive aspektet av spillet.
Forsvarspillere virker mer solide enn tidligere, og det samme kan sies om målvaktene.
På banen er «FIFA 11» det beste fotballspillet jeg har spilt, og tanken om å gå tilbake til «FIFA 10» ville aldri falle meg inn.
Til syvende og sist er «FIFA 11» et veldig bra fotballspill, men jeg hadde forventet enda litt mer av EA Canada etter sommerens fantastiske «2010 FIFA World Cup».
PS:
I salg fra torsdag 30. september.
Spillet kommer også på PC, Wii, DS, PSP, PS2 og mobiltelefoner.
| 1
|
111385
|
Kunstfarse
Hollywood har det med å rydde plass til prosjekter som dette: kosefilmer hvor tilårskomne halvlegender får lov til å boltre seg og vise «løsslupne» sider ved talentet sitt.
«The Maiden Heist» er langt fra like forskrekkelig som «Old Dogs», men er mest av alt «frihet under ansvar» dratt for langt.
Tre eksentriske, kunstelskende vaktmestere bestemmer seg for å stjele favorittverkene da museet de jobber på skal flytte - og farsen kan starte.
Hvis du lurer: trekløveret innehar ikke én eneste troverdig egenskap.
Mest for dem som aldri får nok av Christopher Walkens «hviskesnakking» - jeg vet det finnes en del av dere der ute.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
111386
|
Stjernespekket pliktløp
Det virker opplest og vedtatt at dagens 40-åringer er en generasjon som egentlig aldri ble voksne.
De slutta aldri med sneakers og har en mental alder på 28.
Foreldrene i «Grown Ups» tilhører denne generasjonen av mennesker som tilsynelatende våkner hver dag, får øye på barna sine og tenker «jøss, jeg er forelder».
Filmen starter godt nok:
Fem barndomsvenner møtes igjen til begravelsen av sin gamle baskettrener.
Med unger, koner og kjæledyr på slep tar de en 4. juli-langhelg i en hytte ved en innsjø.
Alle fem er karikaturer av ulikhet:
Én er rik og vellykka, en annen singel og alkoholisert, en tredje godslig familiemann, etc.
Gammel intern humor holder dem sammen.
«Grown Ups» oser av en sånn trivelig tilforlatelig og familievennlig amerikanskhet som er skremmende lett å svelge ned med en pizza foran tven.
Ingenting er alvorlig og det går bra til slutt, menn er menn og kvinner er kvinner, og selv om humoren kan være skarp, ligger alltid kjærlighet i bunn.
Det stjernespekkede skuespillerlaget har en umiddelbar appell, og hever forventningene.
Hva kan så mange store navn få til sammen?
Karakterene i «Grown Ups» er ikke så verst utformet, til tross for at (de sexistiske) stereotypene florerer.
Kvinnene hviner over muskler og rister oppgitt på hodet over barnslige menn, som for det meste stirrer på rumper og tisser i bassenget.
Innimellom kommer små doser moral om at det er bra at de teknofrelste barna leker ute og at ektefeller må være forståelsesfulle.
«Grown Ups»byr på noen gode øyeblikk og treffende kommentarer.
Jeg vil gjerne like filmen mer enn jeg gjør, den er jo trivelig, om enn på en litt kvalm måte.
Videre hamres det imidlertid pliktskyldigst i vei med halvgode punchlines som om det var om å gjøre å komme i mål med flest.
Vitsepoengene resirkuleres over en lav sko.
Noen av de mest populære?
At svigermor promper, at han ene skyter seg i foten, at bikkja bjeffer rart, og at den ene kona fortsatt gir bryst til fireåringen.
Spesielt på hyttetur kan enkel, intern humor repetert i det uendelige skape et helt unikt samhold.
Veldig effektivt i virkeligheten, mindre effektivt på film hvor seeren til slutt føler seg som den utenforstående førstegangsbesøkende som snart har gitt opp å infiltrere vennegjengens humorfort.
Men om publikum skulle slutte å le, gjør i det minste ikke skuespillerne det.
Mye av filmen er viet øyeblikk der skuespillerne ler seg i hjel av det morsomme som blir sagt og gjort.
Det kan ta futten ut av til og med de vitsene som faktisk ER gode.
Adam Sandler greier ikke engang fullføre de alvorlige ærlig-familiemann-scenene uten et halvskjult glis.
For all del, de hadde det sikkert morsomt under innspillinga.
| 0
|
111387
|
Mesterlig danske
Dramamesteren Bier («Brødre», «Etter bryllupet») legger listen skyhøyt for seg selv og utforsker denne gang vold, gjengjeldelse og den vriene balansegangen mellom liv og lære.
Store temaer, og store følelser, men Bier river slett ikke listen - og angriper temaene med intelligent klo.
Filmen har fem hovedfigurer, men dreier rundt tolvåringene Elias og Christian, begge fra møblerte hjem - men begge med opprivende brudd i familien.
Elias' far Anton er lege uten grenser i Afrika - og den som binder sammen de voksne og barnas univers.
Hans pasifistiske overbevisning skal bli kraftig utfordret.
Godt oppdratte Elias tar aldri til motmæle og blir således et lett bytte for skolens verstinger.
Men mobbeofferet får en uventet venn i nøden da Christian begynner som ny elev i klassen.
Fryktløse Christian blir Elias' beskytter, men metodene han bruker for å stoppe mobberne gir dem begge trøbbel.
Filmen farer sømløst fra krigsherjede Darfur til dansk småbyidyll og hver eneste scene dirrer av nerve.
Det er imponerende dyktig komponert og selv om det er mange karakter å holde styr på klarer Bier å yte dem alle rettferdighet.
Borte er også det tunge melodramatiske skytset som kladdet til regissørens Hollywood-debut «Things we lost in the fire».
Og for noen brilliante skuespillerprestasjoner!
Persbrandt og Dyrholm befester rollene som skandinavias fremste, og blir her utfordret av to purunge danske drenge vi gleder oss til å se mer av.
Løp på kino og se!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
111388
|
Dunkel greker
Historien om den sosialt usikre Iasonas og hans stormforelskelse i vakre Penelope fremstår lenge som «helt gresk».
Etter hvert som fortellingen belyses fra flere vinkler kommer ugne hemmeligheter og bekmørk sjalusi til overflaten.
Eller kommer alt fra inne i hodet på hovedpersonen?
Spørsmålet forblir ubesvart.
Dette er nemlig mye av en «mindfuck» i David Lynch-land.
Består du tålmodighetsprøven den første halvtimen får du flust å gruble over her.
Andre vil nok finne halvannen time i en dunkel opplyst skitten leilighet hakket for utilgjengelig er jeg redd.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
111389
|
Action-Knerten
Et par frodige bikarakterer er borte - men «Knerten»-serien (film tre er allerede i innspilling) rockes opp i «Knerten gifter seg».
Den unge debutantregissøren Lund fyller det litt trauste Knerten-universet med mer action og spenning, og har i mindre grad enn forgjengeren lagt seg i selen for å flørte med foreldrene - som kjøper billett uansett.
Men Lillebror-figuren - som bærer mye av filmen - har fortsatt en god del å gå på før han blir elskelig.
Det er intet kompliment at denne anmelder titt og ofte tok seg i å tenke på den sutrete snørrungen i 80-tallsserien «Rädda Joppe»!
Filmen taper sjarmpoeng ved å utelate herlige Tante Rundtomkring, og ved å bytte ut John F. Brungots godslige buss-sjåfør med en langt mer infernalsk Gard Eidsvold.
Den utstrakte bruken av Toten-dialekt, som gjorde Vestly-nostalgikere av en viss alder varme i den første filmen, er dessuten borte.
De får heller fryde seg over den fremragende sekstitallskoloritten, komplett med Apache-sykler, Sunda og Sonja Haraldsen i 1968-prakt.
Detektivfortellingen, inkludert et par heftig koreograferte bil- og sykkelkrasj-scener, har driv og så ihvertfall ut til å fjetre smårollingene jeg så filmen sammen med.
Bedre flyt denne gang kanskje, men mindre sjel enn i eneren - og mest for de under godt under ti.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
111392
|
Spillanmeldelse:«Civilization V»
(VG Nett)
Glem søvn, glem mat, glem jobb, glem skole.
Det blir ikke stort mer avhengighetsskapende enn det turbaserte strategispillet «Civilization V».
Jeg har ved et par anledninger tatt meg i å lure på hvordan det er å være en røyker, hvordan det er å være så avhengig av noe at man ikke klarer å slutte, selv om man prøver innbitt.
Men etter noen ti-talls timer med «Civilization V» tror jeg at jeg begynner å skjønne det.
For akkurat som røykere vet de lyver når de sier at «jeg skal bare ta en røyk til, så skal jeg slutte», må jeg innerst inne erkjenne selvbedraget når jeg forteller meg selv at «jeg skal bare spille én runde til, så skal jeg avslutte».
«Civilization»-spillene har alltid vært en av de fremste eksemplene på denne typen avhengighet, og i femte kapittel av serien er følelsen sterkere enn noen gang.
For jeg vil våge å kalle «Civilization V» et mesterverk, et mesterverk proppfull av vågale nyvinninger som fungerer aldeles strålende.
Grunnkonseptet er riktignok det samme, man skal lede én av atten sivilisasjoner fra den spede steinalder og hele veien inn i fremtiden.
På veien må byer bygges, territorier overvinnes og erobres, folketall vokse og industri bygges opp.
Forskning står helt sentralt og militærmakt er nødvendig, enten det er til aktiv bruk eller bare til forsvar og avskrekking.
Nytt i «Civilization V» er bystatene, uavhengige enkeltbyer som kan ha betydelig innvirkning på spillets gang.
Det er langt fra enkelt å holde seg på god fot med disse, men belønningen er da også deretter.
Sjøfartsbystater gir bonuser i alle kystbyene dine, militaristiske bystater donerer militære enheter og kulturbystater gir solide tilskudd til kulturmåleren din.
Sistnevnte er forøvrig enda en nyvinning.
Kulturelle byggverk, underverker og liknende gir poeng som kan brukes til å aktivere ulike politiske teorier.
Disse er fordelt på åtte kategorier og byr på omfattende fordeler på militære, kulturelle, vitenskapelige, folkelige og økonomiske områder.
Ettersom du kun får sjansen til å aktivere et fåtall av de politiske teoriene, gjelder det å velge de som er best for akkurat din sivilisasjon.
En pasifistisk handelsnasjon har for eksempel bedre nytte av økte inntekter fra den merkantile flåten, enn lavere vedlikeholdskostander for militære enheter.
Den kanskje viktigste rollen til bystatene er allikevel som brikker i det diplomatiske maktspillet.
På overflaten kan det kanskje se ut som en enkel sak for en stormakt å erobre en liten, tilgrensende bystat, nærmest som å stjele godteri fra et småbarn.
Men det er før man oppdager at pappaen står bak barnet med sin flunkende nye stridsvogn og at moren taster inn dine koordinater på en interkontinental atomrakett.
For å dra en parallell til virkeligheten, så var det ikke Fidel Castros fantastiske flyvåpen eller mengde med moderne hangarskip som gjorde at USA mislyktes i sitt invasjonsforsøk på Cuba i 1961.
Den æren må gå til Sovjetunionen.
Da jeg spilte som England og Dronning Victoria, hadde jeg lenge en kald krig gående med India og en krigshissig Ghandi, men hadde ingen videre lyst til å sette i gang med en svært kostbar og potensielt langdryg krig.
Da Ghandi gikk til krig mot den eneste byen på kontinentet som ikke var indisk, nemlig bystaten Stockholm, grep jeg muligheten.
Jeg allierte meg med den svenske byen og sendte sporenstreks over mengder med toppmoderne militært materiell.
Resultatet ble at Stockholm klarte å utslette nesten hele den indiske hæren, før Ghandi så seg tvunget til å inngå en ydmykende fredsavtale.
Måten krigføring foregår på har også endret seg drastisk i «Civilization V».
Høyere kostnader har redusert størrelsen på militærstyrkene, hell og uhell spiller ikke lenger noen rolle, men viktigst av alt er begrensingen til én enhet per spillrute.
Ettersom flere enheter kan sloss på avstand, har rett taktikk og plassering av slike ting som artilleri mye å si for krigslykken.
jonas:
Det er kanskje den endringen jeg er mest spent på.
Det er jo en rimelig stor forandring, å klumpe i hop en stor hær og dundre løs på fienden er jo noe av det mest grunnleggende med Civ-serien.
Diskuter Civilization V her!
Jeg kunne fortsatt å snakke om nyskapninger i det uendelige, om hvordan løpende vedlikeholdskostnader hindrer teppelegging av vei og jernbane, greid ut om de omfattende endringene i økonomien eller fortalt om muligheten til å kjøpe territorium som grenser til byene dine.
Men alt jeg egentlig trenger å si er at «Civilization V» har tatt en allerede legendarisk spillserie til nye høyder.
Er du en strategientusiast er det ingen tvil, hvis ikke så finnes det få bedre steder å forsøke seg på genren.
«Civilization V» er kanskje like avhengighetsskapende som nikotin, men atskillig bedre for lungene dine.
PS:
I salg fra fredag 24. september.
| 1
|
111393
|
Spillanmeldelse:«NHL 11»
(VG Nett)
EA Canada har de siste to årene gitt oss to kremtopper av noen hockeyspill.
Med «NHL 11» leverer de uten tvil det beste spillet i serien.
Utenom tilskuddet av «ultimate team» har det skjedd veldig lite med tanke på moduser fra «NHL 10».
Alle moduser som var å finne i fjorårsutgaven er beholdt, men er forholdsvis uforandret.
Årets største nyhet kommer i form av en fysikkmotor som EA Canada har skrytt opp i skyene, og nettopp på grunn av dette tilnærmet jeg meg denne med litt skepsis.
Det var det derimot ingen grunn til.
En slik nyvinning var nemlig akkurat det som måtte til for å bringe denne serien videre.
Nå hører forhåndsbestemte animasjoner fortiden til.
Det vil si at alt som skjer på banen skjer ved hjelp av sanntidsfysikk, som fører til at alt ser og føles veldig realistisk ut.
Når en spiller for eksempel blir taklet tar den nye fysikkmotoren så mange faktorer med i beregningen at det skal mye til for at to situasjoner ser like ut.
Bojangle:
Takker den allmektige for at jeg fikk blindtarmen fjernet forrige dagen og jeg har to ukers sykemelding!
Diskuter NHL 11 her!
Nytt i år er også muligheten for at køller knekker.
Når dette skjer blir det ofte liggende igjen biter på isen som kan påvirke spillets gang.
En spiller uten kølle vil bruke enten skøyta eller hansken for å sentre pucken, før han eventuelt går og henter ny kølle.
Dette forekommer kanskje litt hyppig i forhold til virkeligheten, men jeg må si jeg liker det veldig godt.
EA har også redefinert måten man kjemper om pucken under dropper på.
I årets utgave har man flere valgmuligheter som er knyttet opp til spillets skillstick-system.
Nå kan man bestemme hvilket grep spilleren din skal ha på kølla, prøve å løfte kølla til motspilleren eller prøve å holde unna motspilleren til en lagkamerat fanger opp pucken.
Dette er et friskt pust i forhold til tidligere hvor det bare var å flikke høyre analogstikke i den retningen man ville ha pucken.
«NHL 11» er et spill det er vanskelig å finne feil ved, men skal jeg være veldig pirkete kan det nevnes litt hakking i «Be a Pro», fravær av EA sin «gameface» og et til tider skrekkelig lydspor.
Alle disse manglene er derimot så små og ubetydelige at de ikke har noe å si i for helhetsinntrykket.
Når nyvinningene blandes inn i grunnarbeidet lagt fra tidligere utgaver sitter man igjen med et spill som føles like realistisk som det ser ut.
År på år har EA Canada vist hva de er gode for, og leverer med «NHL 11» det beste sportspillet jeg har spilt.
| 1
|
111394
|
St.Snåsa
Han er for beskjeden til å si det selv, men Joralf Gjerstads livsverk er en helgen verdig.
Det var Ingar Sletten Kolloens suksessbok «Snåsamannen» som for alvor gjorde Joralf Gjerstad til et nasjonalikon.
Den beskjedne klokkeren fra Snåsa i Nord-Trøndelag har riktignok vært en levende legende i flere tiår, men det er vår tids interesse for alternative behandlingsformer som for alvor har løftet ham frem.
Som en avslutning på sitt virke foreligger nå en erindringsbok, skrevet mer til fansen enn skeptikerne, en bok preget av stor ydmykhet og tiltro til livet og dets undere.
Den handler om oppvekst i en fattig bygd i 1930-årene, familie, venner og mennesker som har gjort inntrykk på Gjerstad i ord og handlinger.
Her nevner han bl.a. Johan Nygaardsvold, Elias Blix og Mikkjel Fønhus.
I sentrum av boken står naturligvis alle de mennesker som har fått hjelp av Snåsamannen.
Et lite utvalg av dem kommer til orde i form av gjenfortellinger, brev og hilsener til Snåsakallen.
Ærlig og folkelig
At hans påståtte krefter ikke vil kunne etterprøves i et laboratorium er omtrent like selvsagt som at god og dårlig litteratur ikke kan bli vurdert gjennom en blodprøve av forfatteren.
Gjerstad forsøker også å si litt om hvor evnene som helbreder og synsk kommer fra, men det hele koker ned til at han ikke vet.
Det eneste han er sikker på er at det er noe utenfor ham selv.
Skuffende?
Nei.
Det er slik det må være.
«Den gode kraften» er en tvers igjennom ærlig og folkelig bok, med ett enkelt budskap:
Kjærligheten overvinner alt.
83 år gammel avsluttet Gjerstad sitt virke som helbreder, etter seksti år i Herrens og godhetens tjeneste.
Det er fullbrakt.
GABRIEL MICHAEL VOSGRAFF MORO
| 1
|
111395
|
Korrupte klisjeer
Fuqua («Training Day») er bedre på å mane frem skitten noir-stemning enn å fortelle en original historie når han er tilbake på kjent territorium.
Han gir oss korrupte politifolk nøyaktig slik du venter å se dem - og Gere og Hawkes insisterende stakkarsliggjøring av sine to hjelper ikke på troverdigheten.
Deres klisjetunge historier overskygger fort den tredje jagede skjebnen her, Cheadles undercoverpurk i limbo.
Synd, for denne delen av flettverkshistorien engasjerer såpass at den fortjener en egen film.
Kun én av tre riktige der altså.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
111397
|
Déjà vu
3D-teknologien bidrar som vanlig ikke med noen vedvarende effekt her, bortsett fra den lille hodepinen man kan få av den.
Og generelt må det sies at «Resident Evil: Afterlife», seriens fjerde installasjon, preges av en overveldende, nesten lammende følelse av déjà vu og «sett det før».
Likevel er dette kanskje den beste «Resident Evil»-filmen så langt, en ganske likefrem zombiesplattersak med skurker som går med solbriller inne, underjordiske slemminghovedkvarterer og relativt sobert klippede actionsekvenser (det går, for en gangs skyld, å skjønne som skjer - det er ingen selvfølge i denne typen eventyr lenger).
Det ubestridelige faktum at Milla Jovovich - med den der fine, skjeve tannen i underkjeven - i aller høyeste grad er noe for øyet, redder som vanlig stumpene.
Således var det ingen dum idé å klone heltinnen slik at det er flere av henne å se på i filmens begynnelse.
Hadde vært artig å se henne i noe annet enn et dataspill snart, dog.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.