id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
111701
|
Spillanmeldelse:På rett rocke-vei
Nå har vi kommet til et punkt hvor det begynner å bli vanskelig å si noe nytt og spennende om «Guitar Hero».
I løpet av et års tid har det kommet fem nye «Guitar Hero»-spill, og da er det jo betimelig å spørre: blir vi aldri mette?
Svaret er visst nei, for før året er omme får vi både «Guitar Hero:
Van Halen», «Band Hero» og spin-offen «DJ Hero».
Greit nok, «Guitar Hero: Aerosmith» og «Greatest Hits» kunne vi kanskje klart oss uten, men Metallica-versjonen og «World Tour» har faktisk levert solide rockeopplevelser.
Og det gjør «Guitar Hero 5» også.
Til gagns.
Frem til nå har «Guitar Hero»-serien vært det beste alternativet om du vil spille alene, mens «Rock Band» har vært best om du vil spille i band.
Med denne utgivelsen er ikke det nødvendigvis like sant lenger.
Det er nemlig ingen tvil om at utvikleren Neversoft har jobbet knallhardt med sin band-opplevelse i denne utgivelsen, de har inkludert en masse som gjør serien mer komplett.
«Rockfest», «Party Play» og «Band Moments» er alle med på å gjøre det mer morsomt å spille sammen, og plutselig er det Neversoft som står for innovasjonen i denne genren.
VG Nett-leser:
Dette spillet var et stort "Meh" for meg.
Si din mening om Guitar Hero 5 her!
Og det er godt å se at inspirasjonen ikke har forlatt det Los Angeles-baserte studioet helt ennå.
På Rolling Stones-låten «Sympathy for the Devil» blir jeg nemlig bedt om å kaste trommestikkene, trekke til meg trommesettet og spille kongas.
Overraskende, smart og morsomt.
Guitar Hero 5 fremstår som det beste Guitar Hero-spillet siden Neversoft tok over utviklingen (fra og med Guitar Hero 3).
De har tatt bandspillingen på alvor, tenkt i nye baner, og beviser at de kan mer enn bare å herme etter Rock Band-utvikleren Harmonix.
Tommel opp!
PS:
Spillet er testet på Xbox 360.
| 1
|
111702
|
Nytt gåtemestverk
Dan Brown har på mesterlig vis sydd sammen en intrikat og kreativt heseblesende thriller, som på samme tid er både ren resirkulering av eget stoff - og likevel nyskapende.
Dette er formellitteratur på høyeste nivå, og oppskriften er slik:
Man tager religiøse myter og legender som i mega-suksessboken «Da Vinci-koden».
Dette pares med boken «Engler og demoner»s hovedtema: ultramoderne forskning på kvantefysikk, grenselandet hjerne/kropp, eller tanke/materie.
Resultatet er altså «The Lost Symbol», en selvlysende bastard av en spenningsfortelling, en 12-timers action så spekket med vold, drama og lag-på-lag-gåter at det kjennes litt feil å påpeke at språket, metaforene og persontegningene er flatere enn noen gang.
Uten å ødelegge spenningen for leseren, handler denne romanen om at vår helt Robert Langdon får testet sin kunnskap om frimureriets symboler og legender.
En hittil ukjent farsfigur (Peter Solomon) og elsket mentor er i livsfare, og sammen med dennes søster må han utfordre alle tenkelige hindre og fiender.
Målet er som i «Da Vinci-koden» at menneskeheten må få vite en viktig Sannhet - med store politiske, åndelige og religiøse konsekvenser.
Som i «Da Vinci-koden» må Langdon beskytte en viktig gjenstand, og som i «Da Vinci-koden» er den brutale fienden en bisarr, smerteelskende asket med skjult fortid og mange ansikter.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Dette er en moderne thriller, skrevet med en så bevisst visuell storslagenhet at film-manusfolkene i Hollywood får lite å gjøre.
De kan heller konsentrere seg om å få lov til å filme på location i de mest kjente monumenter og landemerker i verdens nye Jerusalem:
Washington DC.
For denne byen er selve symbolet på Amerikas fødsel, grunnlagt av frimurermesteren George Washington, og hans frimurermester-kompis-arkitekt (som ikke nevnes ved navn i romanen).
Her finnes faktisk frimurerens skjulte helligdom, det som gjenskapes i enhver frimurerlosje: Salomos vestlige tempel.
Brown er slett ikke den første som utnytter byens mange tydelige arkitektoniske symboler, og det spekulerer i at USA er en nasjon skapt og styrt av frimurere.
Men ingen seriøs forsker våger å tegne opp et drama der Det hvite hus, obelisken Washington-monumentet og Capitol Hill er designet ved guddommelig inspirasjon.
Brown gir sin leser mange fine google-tips, i et vell av symbolisme.
Den som vil, kan ta davidstjernen (tradisjonelt Salomos segl) og legge den over USAs rikssegl slik at den øvre trekanten omfavner det guddommelige øyesymbolet.
Da vil hver av stjernens spisser peke mot følgende bokstaver: MASON.
Altså frimureri.
Kjente frimurere som Albert Einstein og Albrecht Dürer skrives inn, sammen med Isaac Newton, Schrødinger, Bohr og andre som har operert i grenselandet filosofi/fysikk.
Slik bygges gode konspirasjonsteorier av Dan Browns merke.
I denne boken synes også den underliggende moralen, konklusjonen vår helt Langdon gjør seg til slutt, som en ren, skjær hyllest til frimureriets åndelige essens:
Det finnes en mektig Konstruktør, en hellig arkitekt, som hverken Jesus, Buddha, profeten Muhammed eller noen annen religionsstifter har enerett på.
Og til alle som fnøs av millionselgerboken «The Secret»:
Dan Brown vil bevise at den har rett.
Tanke styrer materie.
Selv bør han kanskje tenke på mulige nye rettssaker:
Forfattere som David A. Shugart, Hank Hanegraaff og Paul L. Maier har skrevet om dette før.
Men en mulig meta-meta-konspirasjon ligger nå i dagen her:
De har samarbeidet med Brown, under dekke av å være hans kritikere.
MAY GRETHE LERUM
| 1
|
111703
|
Kabaret og konflikt
Mellomkrigsdrama med kabaret, politiske toner og altfor mange løse tråder.
HANDLER OM:
Året er 1936 og i Paris' arbeiderklassestrøk ulmer det i opprør og usikkerhet rundt Folkefrontens valgseier, men også på grunn av arbeidsledighet og økende antisemittisme.
Når det tradisjonsrike teateret Chansonia legges ned, beslutter en gjeng ildsjeler å bringe det tilbake til live.
En ung, vakker sangerinne er deres store salgstriks, men de økonomiske, personlige og samfunnsmessige problemene stiller seg i kø for å gjøre gjenåpningen vanskelig.
DOM:
Har du lagt merke til hvordan det følger med et gjennomgående score med trekkspillmusikk i så mange franske filmer?
Dette er en av disse filmene, og det er en smule påtrengende, til tross for at det her også er en del innslag av kabaretsang.
«Paris 36»er et teatralsk og dunkelt lyssatt drama med et nettverk av hendelsestråder og mange karakterer.
Her er det mye det skal favnes om, alt fra kjærlighetsintriger til revolusjon og klasseproblematikk.
I sentrum har vi den unge kvinnen som slites mellom ambisjoner og lojalitet; den lokale sjarmøren og fagforeningsentusiasten; og den eldre scenearbeideren som gir blanke i revolusjonen, men bare vil ha en stabil jobb.
I tillegg kommer tapte sønner, dårlige komikere, en innesluttet herre, utspekulerte, rike eiere, etc.
Dette er helt greit gjennomført og med tidvis engasjerende tematikk.
Tidskoloritten er fin og skuespillerne gjør en god innsats i sin sårt tilmålte tid.
Men det er for mye som foregår - mye av det i et bablende halvmørke - og det går på bekostning av hvor mye det er mulig å la seg rive med.
| 0
|
111704
|
Spillanmeldelse:The Beatles lever(er)!
Rockekrigen er i gang igjen, når både «The Beatles: Rock Band» og «Guitar Hero 5» kommer i butikkhyllene samme uke.
Denne gangen er det imidlertid vanskeligere enn noen gang å utrope én vinner.
Ikke fordi de er så like.
Fordi de er så forskjellige.
I «The Beatles: Rock Band» møter vi den Liverpool-baserte kvartetten i 1963, og vi følger dem hele veien gjennom karrieren, fra The Cavern, via Ed Sullivan Theatre og Shea Stadium, til det legendariske studioet i Abbey Road i slutten av deres karriere.
Og etter å ha spilt oss gjennom hele låtlisten er det bare å konstatere at dette er en ren musikalsk fest.
Det er hyllest til et av tidenes mest innflytelsesrike band, og det er en helstøpt opplevelse, både musikalsk og visuelt.
Men så veldig vanskelig er det ikke.
Ringo er ingen virtuos på slagverk, og de halsbrekkende (eller fingerbrekkende) gitarsoloene lar vente på seg.
Utfordringen ligger nemlig i å spille sammen som et band.
Og jeg kan love deg at det er mer enn vanskelig nok å komme seg helskinnet gjennom «Octopus's Garden» på høyeste vanskelighetsgrad mens man skal synge trestemt - uten at det skal høres ut som de famøse shreds-videoene på YouTube.
Og her kommer vi til kjernen i «The Beatles: Rock Band».
Dette er vinneren av bandspillduellen for deg som vil synge, spille og hygge deg sammen med kompiser.
Det er ikke noe ekstremt ferdighetskrav her.
Det er bare en bunke fantastiske låter det er morsomt å spille og synge sammen.
Låtlisten er ganske kort, med 45 sanger på disken (mot 85 på «Guitar Hero 5»).
Dessuten mangler en rekke The Beatles-klassikere som «Help!» og «Hey Jude».
Det er imidlertid planlagt en masse nedlastbare låter, blant annet skal hele Abbey Road-skiva være klar for nedlasting kort etter lansering.
Er du fan av The Beatles er det ingenting å lure på.
Da er det bare å kjemme håret ut over ørene og heise gitaren godt oppunder haka.
Og er du ikke fan av denne gjengen, er dette en glimrende anledning til å dykke ned i diskografien til, ja, et av tidenes mest innflytelsesrike band.
PS:
«The Beatles: Rock Band» er ikke kompatiblet med «Rock Band 2».
Det betyr at du ikke kan laste ned The Beatles-låter til «Rock Band 2», og dine nedlastede «Rock Band 2»-låter vil ikke fungere i «The Beatles: Rock Band».
Instrumentene er imidlertid kompatible til begge spill.
PPS:
Les anmeldelsen av «Guitar Hero 5» på mandag!
| 1
|
111705
|
Betagende
Ytterst betagende «på lag med dyra»-film, hvor du helt bokstavelig flyr med trekkfuglene i alle himmelretninger takket være innovativ og svært komplisert kameraføring.
Ikke mindre enn 14 fotografer har vært involvert her.
Hvorvidt filmen burde Oscar-nomineres i kategorien dokumentar, som den ble, kan dog diskuteres:
Bakomfilmen avslører nemlig at vi har med trenede fugler - skuespillere altså - å gjøre, tilvendt kamera og motorstøy i fosterhjem hos oss mennesker.
Ikke mindre imponerende av den grunn, en film som skapt for Blu-ray og stor skjerm.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
111706
|
Umiddelbar kultklassiker
Den mest originale science fiction-filmen på et tiår.
Eller to?
| 1
|
111707
|
Den rasende tosken
Ubehag som underholdning
| 0
|
111708
|
Lurendreiersk
DVD-anmeldelse
Regi:
Mimi Leder Med:
Morgan Freeman, Antonio Banderas, Radha Mitchell Alle elsker en juveltyverifilm, og undertegnede er så glad i dem at han til og med så vidt kan godkjenne denne.
Dette trass i at selve kuppet her er svært utroverdig, og at filmen ellers befatter seg med altfor mye uvedkommende dilldall.
Regissør Leder gir alt for mye tumleplass til Banderas (med dertil hørende «hetlevrede» klisjeer), og det er jo dumt all den tid han aldri har rukket å bli en skuespiller mellom sjekke- og dansescenene.
Lurendreieriet mot slutten veier sånn passe opp.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111709
|
Gammeldags
Blu-ray anmdeldelse
Regi:
Andrew Davis Med:
Arnold Schwarzenegger, Elias Koteas, Francesca Neri Terningkast: 3 (tre)
Det mest interessante med denne terrorismethriller er tidspunktet den ble laget på.
«Collateral Damage» skulle egentlig bli satt opp på amerikanske kinoer i oktober 2001, men ble utsatt da virkeligheten overgikk fiksjonen 11. september samme år.
Ellers er dette en sånn «én sterk mann mot alle»-actionthriller som det dataanimasjonsfikserte og tiltagende teknologifetisjistiske Hollywood enten ikke vil eller kan lage lenger, veldig 1990-talls i stil.
Det var Arnolds siste store hovedrolle.
Aj, hvilket tap!
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111711
|
Betydelig kjoleparade
Mye prakt, lite drama rundt britenes store dronning.
HANDLER OM:
London 1837.
Victoria (17) skal bli den nye dronningen.
Hennes onkel, kong William er døende.
Sterke krefter drar i alle retninger; et monarkskifte på denne tiden handler først og fremst om ulike maktgrupperinger som forsøker å posisjonere seg.
I dette sammensuriet skal tenåringen Victoria ikke bare bli dronning.
Like viktig - den pågående maktkampen - er også den fremtidige maken hun skal gifte seg med...
DOM:
Historien forandrer seg lite; man vet jo sånn noenlunde hva som skal skje.
Men, selvfølgelig, det er jo interessant å se en filmtolkning av den unge kvinnen som ble en av Storbritannias mektigste, viljesterke og lengstlevende monarker - og det som formet henne.
For royalt interesserte, er dette derfor et must.
Ikke helt uinteressant er det at på produsentsiden finner man folk som Sarah Ferguson, selveste grevinnen av York, og filmbuffen Martin Scorsese.
Problemet blir likevel, i denne filmen, at de formelle rammene, det stive sermoniellet, den offisielle historie, legger også sterke bånd på mulighetene til å lage en virkelig engasjerende film.
Det blir, så å si, lite pomp og mye prakt.
| 0
|
111712
|
The Cribs - «Ignore The Ignorant»
(Wichita/Tuba)
Gitarhelt kaster bort tiden.
Til å være så til de grader mest kjent som gitarist i legendarisk, forhenværende band, har Johnny Marr egentlig gjort det helt OK i etterkant av The Smiths.
Han har bitt bra fra seg i både The The, Electronic og Modest Mouse.
Men han trives tydeligvis best med å slutte seg til allerede etablerte band, muligens klok av skade etter at konstellasjonen Johnny Marr & The Healers ikke tok helt av.
Så her er han på plate nummer fire med The Cribs, et band av typen det går 13 på dusinet av i UK, og det er litt vanskelig å skjønne hvorfor Marr vil bruke tid på dette.
Han pleier jo å trives bak karaktersterke frontfigurer; de tre brødrene som utgjør The Cribs for øvrig er en temmelig grå gjeng både visuelt og musikalsk.
Enda pussigere blir det av at Marrs gitararbeid her er lite oppfinnsomt - fint, men klart uspektakulært.
Singelen «Cheat On Me» scorer høyt på ren og skjær entusiasme, men som helhet låter «Ignore The Ignorant» som et glemt britpopalbum fra 1996; glemt med grunn.
ANBEFALTE KJØP:
«Cheat On Me», «We Share The Same Skies», «City Of Bugs».
| 0
|
111713
|
Pete Yorn & Scarlett Johansson - «Break Up»
(Atco/Warner)
Ikke et av rockens mest gripende «skilsmissealbum», nei.
Undertegnede var en av meget få som likte skuespilleren Scarlett Johanssons debutalbum fra i fjor, «Anywhere I Lay My Head».
Ikke takket være Scarlett, som sang som en mannlig dragartist, men snarere på grunn av den ganske ålreite «4AD via Brooklyn»-musikken.
Gledelig å høre at Scarlett synger mye naturligere og penere på dette, et album hun lagde med New Jersey-singer/songwriteren Pete Yorn så langt tilbake som i 2006, men som først ser dagens lys nå.
Ja, det er definitivt mulig å mene at Johanssons tilstedeværelse er mer tiltalende enn Yorns - på et album skrevet av ham, omhandlende hans eget samlivsbrudd.
Yorns sanger er selvmedlidende og småkjedelige på i og for seg velarrangert amerikansk «indie»-vis, ikledd tekster som føles barnlig sutrete og lite innsiktsfulle.
Scarlett-dominerte «Relator» og «I Am The Cosmos» er det beste her.
At sistnevnte ikke er Yorns sang, men Big Stars avdøde Chris Bells, er talende.
ANBEFALTE KJØP:
«Relator», «I Am The Cosmos», «Wear And Tear».
| 0
|
111714
|
7 Worlds Collide - «The Sun Came Out»
(Columbia/Sony Music)
Langt fra fullt hus.
Neil Finn har aldri helt klart å tangere låtskrivermagien han utviste i glansdagene med Crowded House i første halvdel av 90-tallet.
Det har riktignok vært innslag av gammel storhet gjennom to soloalbum og et par duoplater med broren Tim.
Men mest av alt virker New Zealands største låtskriver å hvile på laurbærene.
Selv ikke Crowded House-comebacket i 2007 klarte å røre nevneverdig.
Nå er Finn tilbake med stjernevennene sine i koalisjonsprosjektet 7 Worlds Collide, som ga ut en ganske forglemmelig liveplate i 2001.
Denne gangen er det helt nye studioinnspilte låter signert Neil Finn selv samt storheter som Jeff Tweedy (Wilco), Johnny Marr (The Smiths), Ed O'Brien og Phil Selway (begge Radiohead) og KT Tunstall, for å nevne noen.
Kvaliteten er således upåklagelig, og det finnes et par finfine låter her.
Samtidig hviler det en slags metthet over det hele som gjør at man får mest lyst til å sette på en gammel Crowded House-klassiker.
ANBEFALTE KJØP:
«Little By Little», «Learn To Crawl», «What Could Have Been».
| 0
|
111716
|
Bjørn Berge - «Fretwork»
(Stringmachine/Grappa)
Favner stadig bredere.
En lettvint tittel her hadde vært at Vamp berger Berge, ettersom Øyvind Staveland gir verdifullt felekrydder til Berges karakteristiske blåtoner på fire av låtene her, sågar med østensk sving i åpningsnummeret «Crazy Times».
Stavelands bidrag åpner opp Berges uttrykk, inviterer ytterligere inn i en norsk toneverden og skaper en mer stemningsfull gitarhelt enn noen gang tidligere, selv om hans patenterte delta funk og halsbrekkende slide-eksesser fremdeles er til stede.
Også tekstlig aner vi en mer personlig og ettertenksom Berge («Travelling Song»).
Totalt sett tilfører «Fretwork» ytterligere en dimensjon av blåskjær til bamsen fra Haugesund.
ANBEFALTE KJØP:
«Crazy Times», «Drifting Blues», «Skijumper», «Travelling Song» og «Paris».
| 1
|
111717
|
Vilde Frang - «Sibelius - Prokofiev:Violin Concerto»
(EMI Classics)
Den 22-årige fiolinisten Vilde Frang har definitivt trådt inn i de voksnes rekker.
Utenlandske aviser utroper henne til den nye «Miss Violin», og hun har spilt sammen med ingen ringere enn Anne-Sophie Mutter, for å nevne noe.
Denne nye CD-en med fiolinkonserter av Sibelius og Prokofiev forsterker bare inntrykket av at hun er på vei til å bli en av vår tids store fiolinister.
Hun spiller med WDR Sinfonieorchester Köln under ledelse av Thomas Søndegård.
Og det lyser av dette spillet.
Hun har en fantastisk tone.
Hun klarer på mesterlig vis å balansere mellom å være solistisk og å gå inn i orkesterhelheten.
Musikken har, med sitt senromantiske tonespråk, store spenn - fra det helt svake og vare til store og mektige klangflater.
Hun er fantastisk når hun nesten lister seg inn i musikken i det svakeste pianissimo i Sibelius-konserten.
På den muntrere siden av skalaen er faktisk Sibelius-humoreskene noe av det aller beste.
Platen viser en kunstner vi kommer til å høre mye til i årene fremover.
| 1
|
111718
|
Jan Garbarek Group - «Dresden.In Concert»
(ECM/Grappa)
Jan Garbarek har med sin særegne tone og melodiske landskap utviklet sin egen genre:
Garbarek-musikk.
Her er impulser fra jazz, pop, folkemusikk, poesi og en rekke andre kilder smeltet sammen til et uttrykk som bærer hans umiskjennelige preg.
Sjelden låter det bedre enn på dette konsertopptaket.
Garbarek spiller så det gnistrer, og gir samtidig stort rom til sine funklende medmusikere.
Tangentspiller Rainer Brüninghaus og trommeslager Manu Katche har vært med Garbarek lenge, den brasilianske bassisten Yuri Daniel kom med rett i forkant av denne innspillingen.
Samspillet er sjeldent intuitivt med et rocka driv som kan fylle et stadion.
Her er frigjørende energiutladninger som «Paper Nut», calypsoen «Once I Dreamt A Three Upside Down», og forrykende «Nu Bein'» med Garbarek på seljefløyte sammen med assosiasjonsrike, meditative melodistrekk som «There Were Swallows».
En av høstens selvsagte platekjøp.
ANBEFALTE KJØP:
«Paper Nut», «Rondo Amoroso», «There Were Swallows», «Once I Dreamt A Three Upside Down», «Nu Bein'».
| 1
|
111719
|
Spillanmeldelse:Skitten bilspill-fest
«Colin McRae:
Dirt 2» er det ultimate bilspillet for offroad-entusiaster.
For to år siden revitaliserte Codemasters den til da smågrå bilspillserien med rallysjåfør Colin McRae som frontfigur.
Tragisk nok fikk McRae bare såvidt med seg den strålende mottakelsen - få dager etter utgivelsen av «Colin McRae:
Dirt», døde han i en helikopterulykke.
«Colin McRae:
Dirt 2» er med andre ord det første spillet i serien etter at McRae døde.
Og selv om Codemasters her har hentet inn flere andre motorsportstjerner, Ken Block og Dave Mirra for eksempel, er referansene til McRae både mange og respektfulle.
Men «Dirt 2» er på ingen måte noen tårevåt mimrestund av den grunn.
Tvert imot er det en buldrende feiring av offroadracing - en rocka bilspillfest ledsaget av adrenalinpirrende indiemusikk og en veldig funky innpakning.
I likhet med forgjengeren, handler det ikke lenger bare om punkt-til-punkt-rally - her finner du også rallycross og flere andre varianter av motorsport på jord, gjørme og sand.
Og Codemasters treffer usedvanlig godt på det aller viktigste: vei- og bilfølelsen.
Når jeg legger en av de mange brølende bilene i breislædd gjennom krappe svinger, kribler det over hele meg.
Den omfattende skademodellen, det lekre lydbildet, den virkelighetsnære grafikken, knivingen mot kunstig intelligens du tror på og det bestandig utfordrende veiunderlaget gir spillet et deilig realistisk preg (selv om spillet helt klart lener mot arkade-racing på de letteste vanskelighetsgradene).
«Colin McRae:
Dirt 2» er i det hele tatt en sykt underholdende racingopplevelse.
Og når Codemasters i tillegg har vært utrolig flinke til å tilpasse en mengde vanskelighetsgrader til forskjellige ferdighetsnivåer, burde opplevelsen ha et svært bredt publikum.
Det finnes verre måter å hedre en av tidenes største rallystjerner på, for å si det sånn.
PS:
I salg fra 10. september.
Spillet kommer også i egne versjoner til Wii, DS og PSP mens PC-versjonen er ventet i desember.
Det er kun PS3-versjonen som er testet.
Trailer fra Xbox 360- og PS3-versjonen av Colin McRae:
Dirt 2.
| 1
|
111721
|
De fremste blant oss
140 sider.
Kr. 329.
Aschehoug.
Jens og Thorvald Stoltenberg legger frem sitt politiske prosjekt.
Jens Stoltenberg er ikke politikertypen som skriver tykke bøker om sitt kall og sine visjoner.
Kanskje er dette det nærmeste vi kommer, en samtalebok på 180 sider hvor han snakker med faren sin om politikk og privatliv?
Thorvalds betraktninger tar mindre plass, men de bidrar til å understreke at vi har med et «familiedynasti» og en politisk arv å gjøre.
Begge forteller hvordan de kom inn i politikken, og hva som engasjerte dem mest.
Jens holder også miniseminar om hva sosialdemokratiet går ut på, og hvorfor han mener Norge er blitt et utrolig bra samfunn.
Samtalene er såpass mettet av velkjente politiske betraktninger, at det trolig vil gå hundre år før noen kan lese dette med virkelig kritisk utbytte.
Men at det er skrevet i en samtaleform, som inkluderer mange private kommentarer, gir likevel et ganske levende helhetsinntrykk.
Boken utdyper og befester bildet av Jens som inkarnasjonen av det sosialdemokratiske idealet om å dyrke kompromisset.
Han har intet høyere ønske enn å få alle samfunnsaktører til å trekke videre i samme retning, for å gjøre verden litt bedre smått om senn.
I kampen for stø kurs forsvarer han endog monarkiet.
Samtalene vitner også om begges radikale røtter, og internasjonale engasjement.
Spesielt når det gjelder Jens, bidrar dette til å nyansere bildet av en noe fargeløs administrator.
Journalist Anne Grosvold har fungert som «tilrettelegger» for samtalene, men blander seg litt inn med kommentarer og spørsmål.
Når hun først gjør det, blir imidlertid sjangeren mer problematisk, fordi leseren begynner å etterlyse oppfølgingsspørsmål.
En annen svakhet er at samtalepartnerne kunne ha utfordret seg selv mer, ved å blottlegge tvil og usikkerhet.
Men alt i alt fremstår boken som et ganske sannferdig portrett av Stoltenbergenes pragmatiske politiske prosjekt.
STEN INGE JØRGENSEN
| 1
|
111722
|
Ikke nok med én å elske
69 sider.
Kr. 229.
Aschehoug.
En skulle tro at «Jeg elsker deg» måtte være utbrukt som tittel på noe som helst, men Hilde Hagerup greier å gjøre en ny vri på den evige kjærlighetsproblematikken i sin nye ungdomsbok med nettopp denne tittelen.
Ellen bor sammen med mamma som er blitt kreftsyk og snart skal dø.
Ellen har dessuten en følelsesmessig dysfunksjon som gir henne et lettere autistisk atferdsmønster og gjør at hun går i spesialklasse på skolen.
Hun er derfor i stand til å isolere sin sorg og angst, og betrakte denne kritiske situasjonen på en nedkjølt og praktisk måte:
Hun har jo bare mamma å elske, og når mamma nå snart er borte, må hun finne seg et annet objekt for sin hengivenhet.
Dermed begynner hun å prøve seg frem, på den kvinnelige drosjesjåføren som kjører henne til skolen hver dag, på den læreren hun liker best, og så videre.
Anslaget er originalt, og gir forfatteren anledning til å utforske nye og uprøvde komponenter i kjærlighetsjakten vi alle baler med i våre liv.
Det er nesten så en skulle ha ønsket at Hagerup hadde stukket spaden dypere i denne tematikken, enn hun har valgt å gjøre.
Men da hadde hun kanskje mistet en del yngre lesere.
For Hilde Hagerup kjenner sitt publikum og skriver kort og enkelt.
Og det korte og enkle kan bli både sterkt og uttrykksfullt når metoden anvendes med full kontroll over virkemidlene:
Her er det avsnitt som går inn til margen med finslipt vokabular og utsøkt økonomi innimellom det mer «lettleste».
Små tekstblokker, hyppige, poesiaktige linjeskift, korte avsnitt.
Om metoden føles mer antydende enn utdypende, betyr det ikke at den ikke vekker tanker hos leseren.
Hvilket utvilsomt er hensikten.
Boken må være et funn for pedagoger eller andre omsorgspersoner som ønsker å få kommunikasjon med yngre lesere omkring et vrient tema.
| 1
|
111723
|
Drivende spenning
346 sider.
Kr. 389.
Gyldendal
Norge er i ferd med å få en ny thrillerforfatter av internasjonalt format!
Med «Operasjon Isbjørn» viser Eirik Wekre enda en gang høy klasse.
I høstens bok møter vi igjen PST-etterforskeren Hege Tønnesen fra Wekres forrige bok «Operasjon Snøhvit».
På grunn av maktkamp og omorganisering i PST er Tønnesen i permisjon, og «utlånt» for å lede etterforskningen av et dobbeltdrap - mor og datter - i Rendalen.
Den politiske ledelsen i Justisdepartementet frykter en epidemi av familiedrap blant norske fedre, og er særlig bekymret over at det denne gangen er en yrkesoffiser og elitesoldat som er den hovedmistenkte.
Han er imidlertid sporløst borte.
Ganske raskt skal det også vise seg at Tønnesens etterforskning blir sabotert, og årsaken skal blant annet finnes i interne intriger i sikkerhetstjenesten - der dritten sprer seg fra toppen.
Men også ledelsen i den mistenktes avdeling, Hærens Jegerkommando, har sine svin på skogen.
Og Hege Tønnesen finner seg midt oppe i et klassisk høk over høk-spill.
For gradvis avdekker etterforskningen hennes at sterke krefter planlegger å provosere fram en konflikt med Russland på Svalbard.
Da er det at Tønnesen finner det lurest å alliere seg med tabloidjournalisten Vera Gabrielsen (altså VG), som har svært gode kilder på innsiden av intrigen.
I samarbeid skal de to forsøke å stanse dette anslaget mot rikets sikkerhet.
Og som om ikke det var nok har Hege Tønnesen søkt jobben som ny PST-sjef, noe som skal vise seg å lede henne enda tettere på intrigens hovedpersoner.
Så se opp, Janne Kristiansen - i dette terrenget er det åpenbart lagt ut mange feller...
Eirik Wekre viser stor sikkerhet når det gjelder å binde sammen bokens tråder til slutt, selv om den obligatoriske actionavslutningen blir vel summarisk i formen.
Slik det så ofte skjer i denne typen bøker.
Wekre har også litt å gå på når det gjelder å utvikle bokens personer til mer enn sjablonger.
Men som spenningslitteratur er likevel dette av beste støpning.
SINDRE HOVDENAKK
| 1
|
111724
|
Robbie Williams:«Bodies» (låt)
Dette lover svært, svært dårlig for Robbie Williams' comebackforsøk.
Robbie Williams' karriere vil stå igjen som et symbol på hvor oppblåst platebransjen ble på slutten av sin glansperiode rundt årtusenskiftet.
Plateselskapet hans ga ham - gisp - en MILLIARD i forskudd i 2002, og siden har både kvalitetskontroll og salgskurver pekt rake veien nedover.
Denne nye singelen hans vil antagelig fortsette trenden.
For den er det rene, skjære makkverk.
En pompøs, idiotisk sang hvis eneste funksjon er å understreke at Williams' enorme ego ikke har tatt skade av de mange personlige nedturene han har slitt med de siste årene.
Valget av Trevor Horn som produsent er symbolsk i så måte:
Horn er popmusikkens fremste gigantoman, men hans renommé henger først og fremst på åttitallsproduksjoner av godsaker som ABC, Frankie Goes To Hollywood og «Do They Know It's Christmas».
Horn var riktignok oppe og pustet igjen med de flotte t.A.T.u-singlene fra fem år tilbake, men på «Bodies» blir det fryktelig tydelig at hans stryker-, blås- og kormettede lydvegg er uskjønn når låtmaterialet ikke holder.
Og det er ikke bare at «Bodies» ikke holder; den er direkte vemmelig.
Den høres ut slik man kan forestille seg at et soloprosjekt fra Liam Gallagher ville gjøre dersom han skulle finne på å «gå electro».
Williams kvasirapper seg gjennom versene på rødmefremkallende vis, og i refrenget konstaterer han at «All we've ever wanted is to look good naked/Hope that someone can take it».
På toppen av det hele trekker han Gud og Jesus inn i smørja, og i dette forsøket på å nå gamle høyder synker Robbie Williams så lavt som det vel er mulig å gjøre for en tidligere popcelebritet.
| 0
|
111725
|
Platt provokasjon
Forsøksvis deilig ukorrekt kjønnsrollehumor - egentlig mest et kjedsommelig stykke fornærmelse mot menneskeheten.
HANDLER OM:
Katherine Heigl spiller samme rolle som hun gjorde i «27 Dresses» i fjor:
Den smarte kvinnen hvis liv er tomt fordi hun mangler en mann.
Abby Richter er en vakker, hardtarbeidende tv-produsent.
Men hun er også perfeksjonist og kontrollfreak, og sliter med datingen.
Når den mannsjåvinistiske brøleapen Mike blir ansatt som spissformulert forholdsekspert på tv-showet hennes, setter han seg fore å skolere henne i hva menn tenner på.
DOM:
Det menn tenner på, er sexy babes som aldri kritiserer dem og ler av alt de sier, ifølge Mike.
De er, som han sier, simple.
Han er selvsagt nærmest utålbar, og mesteparten av filmen er viet Mike som sier ukorrekte ting om kjønnsroller, og Abby som reagerer med en avsky vi er ment å dele med henne.
Konseptet hamres inn.
Og jeg får lyst til å si at:
Mike, det er ikke du som er problemet, det er hele filmen.
«The Ugly Truth» er en sjarmløs og platt affære, så skjematisk oppbygd at en skulle tro manus var utformet kun med en linjal og et Excel-regneark.
Vi starter med et helikoptersveip over Sacramento, oppfulgt av en kollasje av Abbys morgenritualer satt til en pumpende Katy Perry-låt.
Siden følges standard prosedyre videre til rivalene innser at de liker hverandre.
En liten dose moral er det også plass til.
Det finnes et par morsomme replikkvekslinger, hovedsakelig mellom birollefigurene, ellers er dette like spennende og overraskende som å se på at vann koker i vannkokeren.
| 0
|
111726
|
Tåreperse!
En potensielt rørende, men overbehandlet historie designet for de gråteklare og klisjétolerante.
HANDLER OM:
16-åringen Kate har hatt leukemi siden hun var to, og for å redde livet hennes, ga foreldrene henne en prøverørssøster - Anna - designet for å være Kates donor.
Men når Anna blir 13, vil hun ikke være med lenger, og går til rettssak mot foreldrene for å få retten til å bestemme over egen kropp.
Selv om hun vet at det betyr søsterens død.
DOM:
Regissør Nick Cassavetes har tatt filmkarrieren sin i en litt annen retning enn sin far, den legendariske independent filmregissøren John Cassavetes.
Junior har tidligere gitt oss blant annet «Alpha Dog» (2006) og «The Notebook» (2004), to svært ulike filmer som har til felles med «My Sister's Keeper» at de er laget med svært tung labb.
Det er melodramatiske, sterke historier fortalt med høyt volum og frenetisk trykking på følelsesknappene.
Her forsøkes det å stille noen store spørsmål om livskvalitet og grensene for bruk av designbarn, men først og fremst er dette en film designet for å øke presset i tårekanalene.
De billige triksene kommer tett:
Varmt sollys, såpebobler, brusende hav, blaing i fotoalbum, musikk med mye modulering, tung bruk av voiceover, og utstudert dveling ved hvert følelsesladede øyeblikk.
Hadde vi skrelt bort 75 prosent av dette, ville vi stått igjen med noen rimelig dugendes skuespillerprestasjoner og en historie du må være rimelig hard for å ikke la deg bevege av.
Slik det er nå, får materialet lite pusterom.
Det kan for øvrig nevnes at filmskaperne har totalforandret slutten på denne historien som opprinnelig er en roman av den bestselgende forfatteren Jodi Picoult.
Den opprinnelige slutten er faktisk enda mer opprivende, men tar kanskje et for sterkt standpunkt til at filmselskapet turde ta sjansen på den.
| 0
|
111727
|
Dum
Regi:
Peter Hyams Med:
Roy Scheider, John Lithgow, Helen Mirren Å «følge opp»
Stanley Kubricks «2001:
En romodyssé» (1968) var en dårlig idé.
Å gjøre oppfølgeren til en av tidenes mest goldt isolerte filmer til et ensembledrama, var heller ikke lurt.
Peter Hyams' forsøk - fra 1984 - er en like langsom film som Kubricks, det skal han ha.
Den er også dummere og styggere (Kubricks 1968-fremtid har i dag en fin «retro-look», Hyams 1984-utgave er pur Commodore 64).
Samt, aller verst, ett hundre prosent ribbet for originalens sterkeste kort:
Mystikken.
10 minutter lang bakomfilm som bonus.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111729
|
«Hacket» møkk!
Feberhet fjortisfantasi
| 0
|
111730
|
Gary Burton & Chick Corea - «Crystal Silence.The ECM Recordings 1972-79»
Krystallklar vellyd.
Gary Burtons og Chick Coreas «Crystal Silence» er en av kjerneutgivelsene i ECMs 40-årige historie.
Den krystallklare lyden, roen, utsøkt improvisasjon med impulser fra europeisk tradisjon, sterk melodiøsitet, alt som kjennetegner «typisk ECM-musikk», ligger i denne utgivelsen fra 1972.
Det var en spesiell besetning, vibrafon og piano, i en tid duoutgivelser fortsatt var sjeldne.
Men det ble en suksess, med tre utgivelser på ECM som her er samlet i en boks.
Musikken holder seg fortsatt.
De fire platesidene gjennom suges lyttere inn i et betagende melodisk univers, med rytmiske kontraster, mesterlige spenningskurver og ren vellyd.
Burton har en egen evne til å få vibrafonen til å synge, og det er en intuitiv lekenhet isamspillet der vibrafon og klaverlinjer løper sammen.
Balsam for ørene, som samtidig yter motstand.
ANBEFALTE KJØP:
«Crystal Silence», «Señor Mouse», «Falling Grace», «La Fiesta», «What Game Shall We Play Today»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
111732
|
Superfamily- «Guns Tonight»
Superfamily har fått bemerkelsesverdig mange radiohits ut av sine to første album.
Det har gitt seg utslag i et par innslag av dødtid på de ellers fabelaktige platene.
Med sin tredje langspiller klarer de endelig å forene fokuset på hitlåter med et helstøpt album.
Resultatet er overveldende.
For en plate det har blitt!
«Guns Tonight» er på mange måter den store forløsningen for mosseguttene.
Den er hakket mørkere og mer dystopisk enn tidligere.
Samtidig viser den et band i rivende utvikling.
Den synthdrevne gigantomanien er stadig like monumental, mens låtskrivingen har tatt mange steg videre med vokalist Steven Wilson som altoppslukende sentrum.
Platens høydepunkt er tittellåten.
Den evner å rive og slite i deg i all sin usedvanlige atonalitet, samtidig som den klorer seg fast i hjernebarken.
Måtte det også bli en hit slik de fire første sporene garantert kommer til å bli.
ANBEFALTE KJØP:
«The Songs Of The Weak Will Die», «I'll Never Pull It Off», «Let's Go Dancing», «Guns Tonight», «The Dive», «Commit Self-Portrait»
| 1
|
111735
|
Valkyrien Allstars - «To måner»
Vellykket oppfølger.
Valkyrien Allstars har slått ned som en bombe, ikke bare i folkemusikkmiljøet, men i det norske musikkmiljøet generelt.
Tuva Syvertsens særpregede sang og rocka fortolkninger av norsk folkemusikktradisjon gjorde dem til et av fjorårets mest populære festivalband.
På sin andre utgivelse er de sterkt tilbake, med et mer variert uttrykk og musikk som byr på mer enn fest.
Her er arrangementene mer varierte, musikere så vel som studio er brukt mer kreativt enn sist.
Kanskje det folkemusikalske også kommer enda klarere frem, som i den suggererende «Hovedstaden».
Blant tekstene finner vi dikt av Halldis Moren Vesaas, Olav H. Hauge og William Shakespeare.
ANBEFALTE KJØP:
«Ko ska eg gjera», «Ne've elva», «Lyset», «Hovedstaden», «Tåre du tarv ikje falla»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
111737
|
Prefab Sprout - «Let's Change The World With Music»
En smått fortapt helt reiser seg fra asken.
Paddy McAloon, mannen som bærer Prefab Sprout-navnet, har mye aske å reise seg fra; store syn- og hørselsproblemer er ikke gøy for noen, og etter en håndfull knallplater i perioden 1984 - 1990 har denne popens feinschmecker kun bidratt med tre ujevne utgivelser.
Dette er en monumental revansj, kanskje den mest rørende platen i år:
Et konseptalbum med stikkordene musikk, romantikk og religion.
McAloon synger ydmykt og inderlig om disse tingene, hva de betyr for ham og hvordan de knytter seg til hverandre.
Gud er tungt til stede i detaljene, og det er oppsiktsvekkende hvordan McAloon får selv de mest banale betraktninger til å fremstå som visdomsord.
«Music is a princess/I'm just a boy in rags», synger han, men sannheten er at han er den nevnte prinsessens ridder på hvit hest.
Dette er en klassisk «studiofrik»-plate, møysommelig arrangert med synth i sentrum og porøse blåsere i kantene.
Sangene berører jazz og house så vel som Broadway-musikaler, men er hele tiden pur pop - skoleflink, men ikke belærende.
Slippes mandag 7.september.
ANBEFALTE KJØP:
«Ride», «I Love Music», «God Watch Over You», «Music Is A Princess», «Sweet Gospel Music», «Meet The New Mozart»
| 1
|
111738
|
Spillanmeldelse:Mørkt og mesterlig Batman-spill
Med «Batman:
Arkham Asylum» er et av årets mest gledelige spilloverraskelser et faktum.
Frank Millers monumentale tegneserie «Batman: The Dark Knight Returns» plasserte den kappekledte superhelten der han hører hjemme:
I en korrupt storby hvor sinnssyk ondskap regjerer, en kølsvart dystopi hvor moral, lov og rett er erstattet av en syndig lovløshet som kler Batman langt bedre enn «KA-POW!»-lystigheten fra den glorete TV-serien.
Batman har ingen superkrefter, han er bare en (søkkrik) mann på en livslang vendetta etter at foreldrene hans ble drept i et simpelt ran.
Han er på mange måter like besatt og skrudd som skurkene han kjemper mot.
En gullgruve for psykoterapeuter.
Det er dette universet som preger de to siste, fantastiske «Batman»-filmene.
Og det er dette universet - skyggesiden av de tradisjonelle superhelt-historiene - som har inspirert «Batman:
Arkham Asylum».
Det håpløse, mørke universet er til og med spisset.
For det er til Arkham-asylet menneskehetens avskum sendes, de verste av de verste.
En kollektiv sinnssykdom siver inn i asylets vegger og forvandler de herskaplige bygningene til en ondskapens høyborg.
VG Nett-leser:
Det er det beste superhelt-spillet jeg har spilt noen gang.
Diskuter Batman:
Arkham Asylum her!
Og nå er det ondskapens yppersteprest, The Joker (helt fantastisk stemmelagt av Mark Hamill), som har satt seg i sjefsstolen.
Han leder Batman inn i et nøye regissert mareritt, med bistand fra en hel hær av innsatte som ønsker Batman alt vondt her i livet.
Noen av dem har opptil flere høner å plukke med Batman, en slags «greatest hits» av erkefiendene Batman har plassert i asylet opp gjennom årene marsjerer inn i tur og orden.
Det er bekmørkt, det høljregner og hvert skritt du tar følges av The Jokers kaklende ondskap via høyttalere og TV-skjermer.
Det er akkurat så deilig guffent som det bør være, «Batman: Arkham Asylum» er virkelig en stilmessig triumfferd.
Men utviklerne treffer også overraskende godt - jeg vil nesten si sjokkerende godt - på spillbarheten.
Sykehuset er en stor, åpen verden som rommer hauger av hemmeligheter og inviterer til flere gjennomspillinger og masse utforsking.
Hold deg fast:
Det blir en slags «Splinter Cell» i Helvete, iblandet «Prince of Persia»- og «Assassin's Creed»-lignende slåssing (uten våpen, naturligvis), «Metroid»-inspirert utforsking og tonen fra spill som «Manhunt» og «The Chronicles of Riddick» - lagt til en unik setting som er like minneverdig som «Bioshock».
En strålende blanding av flere av mine absolutte favorittspill, altså - det er ikke mulig å treffe stort nærmere mine personlige spillpreferanser.
Du veksler mellom møljeslåssing med «thugs», seige og nøye planlagte snikangrep, jakt på skjulte veier videre og andre hemmeligheter, åstedsanalyse og detektivarbeid, bruk av diverse høyteknologiske gadgets, oppgradering av egenskaper og utstyr og heftige bosskamper.
En miks som gir meg gåsehud.
Alt fungerer, både hver for seg og sammen, og alt er bare så fordømt vellaget og underholdende.
Det eneste som egentlig kunne gjort denne spillopplevelsen bedre er om utviklerne hadde tatt den ENDA litt lengre ut og kjørt på med 18-årsgrense.
Det hadde unektelig kledd denne historien og denne settingen svært godt.
Men bevares.
Rocksteady Studios kommer uansett svært nære Batman slik Batman SKAL være.
«Batman:
Arkham Asylum» er simpelthen en voksen, ulidelig spennende, interessant og helt herlig skattekiste av pur, mørk spillglede.
PS: 360-versjonen er testet.
Spillet kommer også på PC den 18. september.
| 1
|
111740
|
Parodipine
Stopp denne genren!
| 0
|
111741
|
Små gnagere, stor skuffelse
Tidenes minst sjarmerende Disney-produksjon?
| 0
|
111742
|
Flat
DVD-anmeldelse
Regi:
John Woo Med:
Ben Affleck, Aaron Eckhart, Uma Thurman Begrepet «verdighet» og navnet «Ben Affleck» er sjelden å se i én og samme setning.
Det må likevel ha vært litt trasig for ham i stille opp i «Paycheck» (2003), basert på en litt tynn Philip K. Dick-novelle.
Et åpenbart forsøk på å «cashe inn» på kameraten Matt Damons suksess med «The Bourne Identity» året før, krysset med Spielbergs «Minority Report» (også den fra 2002) og med en overraskende uspennende James Bond-finale.
Forsøket på «komikk» i den siste scenen, er grøssende lite overbevisende.
John Woos regi er habil, men det spruter aldri av filmen.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111744
|
Magisk!
Ren magi fra vår tids antakelig største animatør.
HANDLER OM:
Sosuke er fem år gammel, han bor på en klippe ved havet.
En dag finner Sosuke en gullfisk, fanget i en boks; Ponyo.
I takknemlighet over friheten, slikker Ponyo et sår Soshuke har fått på fingeren - og det heles øyeblikkelig.
Men slikket har også tilført Ponyo menneskeblod, hvilket gjør det mulig for henne å skifte mellom fisk og menneske.
Sosuke og Ponyo blir venner.
Alt ser fint ut - inntil det blir klart at Ponyos forvandling utløser forvanlinger I naturens orden, som får katastrofale økologiske konsekvenser.
DOM:
Den gamle mester Hayao Miyazaki vender denne gang tilbake til gamle kunster:
Dette er «ordentlig» tegnefilm, uten dataanimasjon.
Det er i grunnen bare én ting å si:
Dette er en film til å sitte ned og nyte, i lange og fulle drag.
Dette er ren filmkunst, i detaljer og i dynamikk, i små scener og storslagne, mektige tablåer.
Bare én ting bør nevnes:
«Ponyo» kan nok, alt i alt, føles og oppleves vel så fantastisk for voksne, som små barn.
Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av den japanske originalen med engelske undertekster.
| 1
|
111746
|
Sterkt og stillferdig
En langsom kjærlighetshistorie der skjønnheten skinner gjennom selv i det grelle supermarkedslyset.
HANDLER OM:
Jara er en overvektig og sosialt utilpass sikkerhetsvakt på et supermarked i Buenos Aires.
Han lever et monotont og måteholdent liv akkompagnert av heavy metal-musikk.
Han har to t-skjorter, begge litt små.
Dagens høydepunkt kan være når han på overvåkningskameraene observerer en vaskehjelp som river ned en stabel med doruller.
Men når Jara avstandsforelsker seg i samme vaskehjelp, må han agere på en måte:
Problemet er at han ikke har den fjerneste idé om hvordan.
DOM:
«Gigante» er, som hovedpersonen selv, både en smule utilgjengelig og treig.
Men dette er en liten perle, en lavmælt, langsom kjærlighetshistorie satt til en av universets minst glamorøse og romantiske scener:
Det moderne supermarkedet.
Gjennom enkle og - i all sin lysstoffestetikk - vakre tablåer vies vi inn i Jaras ensomme liv.
Dette er en verden hvor en miniatyrkaktus på gulvet kan bety kjærlighet.
Selv om vi kommer tett opptil den tilsynelatende sympatiske antihelten, er det uklart om vi egentlig kan stole på ham.
Han begynner nemlig å følge etter og overvåke vaskedama - som ikke vet at han eksisterer.
Filmen vant Sølvbjørnen under filmfestivalen i Berlin i år, og bemerker seg med sin diskrete, underkommuniserende stil.
Dette er en sterk innsats fra Horacio Camandulle - det er vanskelig å si hvordan han fyller sin nærmest totalt uttrykksløse karakter med så mye dybde og taus lengsel.
Her finnes det knapt noe dialog, men historien har en perfekt rytme og foldes utover i et intimt, stilsikkert språk.
Dette er en film om å bryte løs, om det mennesket som dveler dypt inni hver kropp, og ikke minst:
Om hvordan man strekker ut hånda mot en annen.
| 1
|
111748
|
Kafka i Drammen
Det er stoff nok til en kortfilm i Drammens og Buskruds aller første helaftens spillefilm.
HANDLER OM:
Jonas er vellykket selger av dyre biler i Drammen.
En morgen får han beskjed om at en ung gutt er påkjørt og hardt skadet, av den millionbilen han har nøklene til og skal levere til en kunde denne dagen...
DOM:
Denne filmen er laget på filmentusiasme og lokale penger; bare dét.
Det er en høyst seriøs fortelling, en slags moderne kafkavariant:
Mannen som får livsødeleggende anklager mot seg, uten å forstå hva og hvorfor.
Det store problemet er et manus er alt for tynt.
Dertil greier ikke skuespilleriet å bære oppe den tilsiktede spenningen.
Men det er gode stemninger, fint foto og underbyggende musikk, som hadde holdt fint i en novellefilm på, skal vi si - 13 minutters lengde?
| 0
|
111749
|
Paperboys: «The Oslo Agreement»
(Bonnier Amigo)
Sprøtt å tenke på at Paperboys virket som historie for kun et par år siden.
Med «Lonesome Traveller» har Vinni bevist at hans teft for lettbente poprap-hits lar seg forene med ønsket om å utvide horisonten.
På Paperboys' første album siden 2005 går han enda dypere, og med hell.
Åpningssporet «The Way» tar tempoet helt ned med seig funk av Sly Stone-skolen, og Anders Møllers lydbilde viser seg umiddelbart å være en widescreenopplevelse, med mangefasetterte rytmer, eksotiske detaljer, tung dub-bass og så tykke lag av damekoringer at Vinnis «Korslaget»-opptreden på TV2 ikke fremstår fullt så horete likevel.
Vinni velter seg med høy trivselsfaktor i denne ekspansive, globalt bevisste hip hop'en.
Han synger mer enn han rapper, og når fantastiske høyder på «The Greatest Thing» og «Out Of Control», som er spirituelt ladet hip hop-funk på et helt nytt nivå her til lands.
Dette er ikke tidenes jevneste plate, men selv i «hvilelåtene» skjer det så mye tiltalende og inspirert at interessen vedvarer.
Den grundig rockskolerte Møllers inntreden har tydeligvis gitt Vinni en kreativ forløsning som heldigvis ikke resulterer i en bastardisert rock/rap-hybrid; snarere er dette blitt et av de mest sprudlende musikalske album i norsk hip hop til nå.
ANBEFALTE KJØP:
«Easy Street», «On A High», «The Greatest Thing», «After All», «Out Of Control»
Slippes 31. august
| 1
|
111750
|
«Knerten» knirker
En helt fantastisk barnehovedrolle redder dessverre ikke alt i filmen basert på Anne Cath.
Vestlys barneklassiker.
HAUGESUND (VG).
Åpningsfilm, barnefilmfesten 2009.
HANDLER OM:
Lillebror og familien flytter fra byen til et falleferdig hus på landet.
Det er 60-tallet, og fars undertøysagentur går slett ikke godt.
Lillebror blir mye alene.
Men ikke etter at Knerten faller ned fra et tre; en snakkende, vitende, småredd og trofast venn!
DOM:
To ting fungerer utmerket i denne filmen:
Den animerte Knerten.
Og Lillebror i Adrian G. Smiths helt utrolige skikkelse.
Andrians innsats er den sterkeste og mest fenomenalt talentfulle norske barnerolle jeg overhode kan huske å ha sett.
Knerten og Lillebror sammen er gull!
Men det finnes dessverre også sterkt forstyrrende, svake elementer:
Filmen ellers er relativt oppstykket.
Den mangler den konsentrasjonsgivende, fortellende flyten.
Noen innlagte sanger er riktig dårlige.
(Da filmen ble anmeldt fra Haugesund i august, skrev jeg om vanskelig hørbar dialog.
Jeg har sett filmen igjen på en bedre kino, og da var lyden helt i orden.)
På den annen side:
Filmen som helhet tar seg betydelig opp mot slutten.
Så go`-følelsen sitter i alle fall igjen når man går ut av salen.
| 0
|
111751
|
Spillanmeldelse:En middelmådig eksplosjon
«Splosion Man» til Xbox 360 er et simpelt plattformspill forkledd som en eksplosiv fest.
Men ikke la deg lure.
Se for deg at Mario er et skrullete, eksplosivt forskningsprosjekt, og at Soppriket er et topphemmelig laboratorium.
Ja, og se for deg at «Super Mario Bros.
3» er et skuldertrekk av et spill.
Jeg skjønner at det er en umulig oppgave, men sånn føles «Splosion Man».
Som et uinspirert skuldertrekk.
«Splosion Man» spilles som et ordinært siderullende todimensjonalt plattformspill.
Men isteden for å hoppe så eksploderer du, og i steden for å dobbelthoppe så dobbelteksploderer du.
Men det er på ingen måte smart plattform, som «Braid» eller «Portal».
Dette er hjernedød knappemoseplattform med enkle baner og puzzles som løser seg selv.
Tønner, heiser og plattformer er plassert rundt så man hele tiden skjønner hva og hvor - og dermed handler dette bare om å trykke på eksplodere-knappen.
Hele tiden.
Dette kan såklart være en positiv ting.
Man sitter aldri fast et sted særlig lenge, og hvis man skulle støte på for store problemer, gir spillet deg anledning til å hoppe over nivået og spille videre - mot at du må spille hele påfølgende nivå ifzrt ballerinaskjørt.
Have mercy!
På en annen side føler jeg at jeg aldri får noen reell utfordring.
Jeg bare springer gjennom bane etter bane.
Selv om jeg utfører imponerende presisjonshopp og lange kombinasjoner hvor jeg treffer eksplosive tønner og unngår slemme roboter, så føles det hele så tilrettelagt at jeg nærmest er redusert til en tilskuer.
Jeg var faktisk på nippet til å slenge fra meg kontrollen.
Så oppdaget jeg flerspillerdelen.
Med tre andre kompiser i sofaen er nemlig ikke «Splosion Man» til å kjenne igjen.
Banedesignet på denne delen er betydelig smartere, her må man virkelig samarbeide for å overkomme skikkelig utfordrende og underholdende hindere.
Her kreves det plutselig kommunikasjon og koordinasjon for å avansere.
Og med ett ble det interessant igjen.
Denne delen av «Splosion Man» er verdt de 800 Microsoft-poengene alene.
Dette er eksplosiv flerspillerhygge som fungerer online, men skinner sterkest når du kan daske de som ikke følger med, og ta en highfive med når oppgavene er løst.
Er du ute etter plattformaction til Xbox 360 akkurat nå vil jeg anbefale å putte pengene i «Shadow Complex» i stedet.
«Splosion Man» er gøy sammen med tre andre i stua, men enspillerdelen er ikke mer enn et middelmådig og uinspirert plattformspill.
PS:
«Splosion Man» kan kun lastes ned fra Xbox Live Arcade.
Trailer fra Xbox Live Arcade-spillet Splosion Man.
| 0
|
111752
|
Spillanmeldelse:Strålende Monkey Island-comeback
Det blåser en frisk vind i «Tales of Monkey Island».
Telltale lykkes med å vekke en klassisk spillserie fra en ti år lang dvale.
Forventningene til hvordan Telltale ville lykkes i oppgaven med å bygge videre på den klassiske «Monkey Island»-serien har vært store siden det tidligere i sommer ble annonsert at selskapet skulle spinne videre på det sjørøverske spilluniverset.
Heldigvis holder gåtene i det tredimensjonale eventyrspillet mål, så den viktigste «pek-og-klikk-spill»-ingrediensen er sikret.
De morer og utfordrer, uten å være så innviklede at man må forsøke tusen tilfeldige kombinasjoner i desperasjon for å løse dem.
Pirathistorien er ispedd et saftlig sjørøverspråk, herlig humor med en passelig porsjon popkulturreferanser - noe som ikke egentlig overrasker med Telltale som utvikler og en av spillhistoriens største kult-serier som utgangspunkt.
Hvis jeg skal sette fingeren på noe, må det være at utviklerne har vært litt sparsomme på detaljene.
Verdenen føles til tider litt bar, noe som også bidrar til å gjøre oppgavene du står overfor enklere.
Dette ser også hovedpersonen ut til å ha forstått når han i møte med en havfrue og bøtte-eier entusiastisk utbryter:
- Ooh, en bøtte!!
Kan jeg få ta den?
- Ok, men hvorfor vil du ha den?
- Eh, fordi den er der, antar jeg?
Hvis noe ser klikkbart ut, er det som regel fordi den spiller en rolle i en av spillets gåter.
Her synes jeg Telltale hadde mer å by på i «Sam & Max»-episodene der de ikke gikk av vegen for å strø om seg med litt ekstra krimskramseri for stemningens og humorens skyld.
Men gøy er det likevel!
Jeg gleder meg allerede til å heise seilet og begi meg ut på neste kapittel.
PS:
Kun tilgjengelig for kjøp og nedlasting over Internett til PC (www.telltalegames.com) og Wii.
Alle fem kapitlene i den første sesongen koster ca. 215 kroner til sammen.
Gameplay-trailer fra Tales of Monkey Island (PC og Wii).
| 1
|
111753
|
Spillanmeldelse:Labert «Wolfenstein»-comeback
I 1992 etablerte «Wolfenstein 3D» en hel genre.
I 2009 er serien i beste fall et småtrivelig parantes.
Ingen kan ta fra id Software æren av å ha skapt skytespillgenren med «Wolfenstein 3D» i 1992.
Det er og blir et av tidenes viktigste og mest innflytelsesrike spill.
Men hvor relevant er denne arven i 2009?
Ikke noe særlig, viser det seg.
Raven Software har på vegne av id Software her lagd en slags oppfølger til «Return to Castle Wolfenstein» fra 2001.
For åtte år siden var comebacket en underholdende påminnelse om hvor langt teknologien har kommet siden 1992 - men i 2009 henger de håpløst langt etter.
For å ta det positive først:
«Wolfenstein» er ikke et dårlig spill.
Det overnaturlige temaet og gleden av å plaffe ned erkenazister holder spillet flytende som et helt greit tidrøyte.
Problemet er at en rekke spill - fra «Bioshock» til «Call of Duty 4» - har lagt listen høyt for skytespillgenren, og helt grei, generisk skyting er ikke i nærheten av å være nok til å fenge.
Teknologisk og spillbarhetsmessig fremstår «Wolfenstein» som noe utdatert, og de mer tidløse actionelementene blir for spake.
Raven Software både kunne og burde ha gjort opplevelsen mer absurd overdådig - et løfte de kommer med i den heftige introfilmen, men som de ikke klarer å innfri.
Og når engasjementet uteblir, kommer det ufrivillig lattervekkende smygende.
Supersoldaten William «B.J.»
Blazkowicz blir en småpinlig machokarikatur, og de elendige skuespillerne høres ut som Will Sassos hysteriske Arnold Schwartzenegger-parodier.
PS: PC-versjonen er testet.
| 0
|
111754
|
Klok, moden, innsiktsfull
HAUGESUND (VG Nett)
Sara Johnsen graver igjen dypt og innsiktsfullt i menneskelivets vanskelige sider.
HANDLER OM:
Fire unge mennesker i Oslo:
En ufordragelig reklamemann; en dobbeltarbeidende polsk kvinne; ei norsk-vietnamesisk café-vertinne; en student og Afghanistan-veteran.
Etter hvert vikles de inn i hverandres liv.
DOM:
«Upperdog» er, rett ut sagt, en stor opplevelse av en film!
Allerede i langfilmdebuten for fire år siden, «Vinterkyss», viste regissør Sara Johnsen sitt mot til å belyse livets alvor og livets store muligheter for såkalt helt vanlige mennesker.
«Upperdog» har samme målsetting.
Det er mye i denne filmen som er utrolig godt gjort.
Det er observasjoner og sideblikk og detaljer av skarpeste sort, det er følelsesoppbygginger man simpelthen bare må beundre, det er foto og lyd som fungerer sømløst i historiens tjeneste.
Helt uttilsiktet får filmen også frysende aktualitet i form av en traumatiserende Afghanistan-episode, som virkeligheten dessverre har servert oss en nokså identisk versjon av i løpet av året.
Likevel er det ikke det ytre som er filmens hovedanliggende.
Det er menneskenes indre liv, deres bakgrunn og karakterdannende opplevelser det søkes etter.
Filmen unnskylder aldri sine personer.
Men den går skarp inn på de dilemmaer livet deler ut, hva man selv skaper underveis - for til slutt å peke på at uansett bakgrunn og betingelser har mennesket selv store muligheter til å ta store valg og riktige valg, for seg selv og andre.
Mindre livsoptimist er Sara Johnsen ikke!
«Upperdog» er en komplisert sammensatt film.
Den er en slags filmatisk fuge, med fire ulike temaer flettet inni hverandre, ytterligere komplisert av forskyvninger i tid og rom.
Det går stort sett bra.
Men ikke absolutt hele tiden:
En innledende scene tar for stor plass.
Følelsestrykket bommer ørlite et sted eller to.
Og tidlig i filmen er det eksempler på litt oppstyltet skuespilleri.
Men filmen mister aldri fokus, aldri medfølelsen, aldri sine viktigste følelser.
Johnsens valg av fire relativt ukjente skuespillere, er klokt gjort ut fra hva filmen vil oppnå.
Alle står til troende over det krevende registeret de skal spille på.
For meg er det dog Hermann Sabados innsats som den - i utgangspunktet - beinharde Axel som imponerer aller mest:
Små virkemidler, neddempet; en glitrende stålkontroll hele veien.
Bravo!
Enda et kapittel av den pågående suksessagaen Ny Norsk Film, er skrevet; et riktig godt et!
Gled dere, folkens!
JON SELÅS
| 1
|
111755
|
Fargesprutende
Blue-ray anmeldelse
Regi:
Tim Burton Med:
Johnny Depp, Freddie Highmore, David Kelly Burtons fargesprutende konfekteskeoppdatering (fra 2005) av Roald Dahls udødelige eventyr gjør seg mildt sagt godt på høyoppløselig Blu-ray.
Scenografien er overdådig, og du kan få et innblikk i produksjonen via et «interaktivt» bonusspor som flettes inn in filmen mens den står på.
Bonusmaterialet er ellers som på den vanlige DVD-utgaven:
Omfattende og utmerket.
At Depps innsats som Willy Wonka synes å være inspirert av Michael Jacksons feminine barnemenneskefremtoning, gir filmen en ekstra bisarr dimensjon i 2009.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
111756
|
Håpløs
Å koke suppe på en kanin
DOM:
Det positive først:
«Obsessed» gir en god innføring i husalarmens bruksområder.
Sikkert nyttig for alle som fremdeles måtte oppfatte dette produktet som noe av en mystisk ny innovasjon.
Dernest:
Filmen beviser, i løpet av sitt uverdige «catfight»-crescendo, at det er mulig å balansere på line på høye hæler.
Ellers må det sies at nesten hver eneste setning som uttales i denne pinlige «Fatal Attraction» (1987)-kloningen klinger falskt.
Beyoncé Knowles har, trass i at hun står oppført som «executive producer», forært seg selv en både kjedelig og sjablongpreget rolle som den snille hustruen som står «mellom» den begjærte husbonden og den psykotiske snella som vil ødelegge livet hennes.
Hvordan havnet «Obsessed» på kino?
Var den for dårlig for TV?
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111757
|
Skamløshetens røffe gleder
Rått voldelig, høyst tvilsomt og meget, meget underholdende krigsepos fra et frittgående film-villdyr.
HANDLER OM:
Krigsdrama i fem akter:
Nazistenes herjinger i Frankrike under andre verdenskrig; etableringen av en særdeles blodtørstig amerikanske spesialgruppe av jødiske geriljatropper som skal spre absolutt frykt blant de nazistiske troppene (altså «basterdene»; en svart/hvitt propagandafilm om nazistenes ypperste snikskytter; en fatal fyllefest; det endelig oppgjøret.
DOM:
Man må være bra sjuk i hodet for å tenke ut denne filmen.
Man må i ufattelig grad være i stand til å sortere hele tilværelsen og hele historien ut fra hva film har vært, er og kan være.
I tillegg kreves en manus- og regi-hånd som bare den aller dyktigste og mestentusiastiske filmhåndverker har.
Kort sagt:
Quentin Tarantino!
«Inglourious Basterds» (jada, det er to skrivefeil i tittelen; bare dét har holdt tolkningene i gang i langsommelige tider - uten at mr. Q himself har ville røpe sannheten) er vill juging.
Bloddryppende brutal, definitivt en slags pervers hypotese («Kosher-porno» har Q. selv foreslått), utenfor enhver rimelighet.
Dertil har han tatt seg store friheter.
Filmen er lang.
Og store deler av den er laaaaangt trukne intetheter - som man kan kalle spenningsoppbygging, om filmen svelges hel.
Som jeg gjør.
Filmen har bare en stjerne.
Det er ikke Brad Pitt, som i perioder nesten forsvinner bak den ukjente giganten Christoph Waltz som «jødejegeren» oberst Hans Landa, en lediggående, dannet personifisert ondskap, prikkfri på fire språk.
Ufattelig bra!
Dette er jo egentlig Tarantino i et nøtteskall:
Han bryr seg ikke om skuespillere, såfremt de ikke er hundre prosent riktige i sine roller.
Og det er de alle sammen.
Også Brad Pitt, selvfølgelig.
Dette er ikke først og fremst en film om en krig.
Det er en film fra Quentin Tarantino.
Og da blir den uvegerlig i størst grad en film om filmhistorien, med en ustoppelig serie referanser til andre store og små og helt minimale krigsfilmer.
(Det er bare å starte studiene.)
På den annen side - og først og fremst:
Dette er makeløs skamløs historiefortelling, av voluminøse og særdeles underholdende dimensjoner.
| 1
|
111758
|
Spillanmeldelse:Avansert krigsrealisme
Du trenger kanskje ikke ha gått krigsskolen for å spille det massive strategispillet «Hearts of Iron III», men det skader jommen ikke.
Blant de ivrigste, strategifrelste skrivebordsgeneraler, er «Hearts of Iron»-serien fra Paradox
Interactive selveste gralen.
Dypere strategi og mer omfattende detaljstyring får du ikke uten å trekke på offisersuniform og hoppe på neste Hercules til Afghanistan.
VG Nett-leser:
«Eneste spillet jeg skal kjøpe meg i år.»
Diskuter Hearts of Iron III her!
«Hears of Iron III» fører tradisjonen videre.
Kompromissløs realisme er virkelig nøkkelordet, andre verdenskrig har aldri tidligere vært så realistisk skildret i et strategispill.
Her finnes et fem-sifret antall områder å erobre med hundrevis av ulike enheter, utviklet og oppgradert av tonnevis med forskjellig teknologi.
Mens man i forgjengerne bygde og beordret hele divisjoner av gangen, kan man nå bestemme regimentssammensettingen selv.
Dessuten er hele kommandostrukturen mer fleksibel enn tidligere, man kan ha flere ledd oppover i hierarkiet med kontroll over stadig større del av hæren.
En slik struktur er da også tvingende nødvendig; den store mengden områder divisjonene kan bevege seg mellom oppmuntrer til kompliserte, taktiske manøvrer på et mer detaljert nivå enn i «Hearts of Iron 2».
Været, temperaturen, klokkeslettet, landskapet og forsyningslinjer er pinlig nøyaktig modellert.
Et godt eksempel er spillklokken - den oppgis i GMT og tidssonene må regnes ut og tas hensyn til av spilleren selv.
Det er neppe tilfeldig at strategiguiden til «Hearts of Iron III» er proppfull med virkelige «Case studies» som knapt nevner spillmekanismer og like gjerne kunne stått i lærebøker i krigsteknikk.
Det er ikke bare krigføringen som vektlegges i «Hearts of Iron III», i virkeligheten spilte valgresultater, politiske partier og skikkelser en vel så viktig rolle i krigen.
Derfor er da også slike ting som politikk, diplomati og etteretning mer omfattende enn noensinne.
For å si det sånn, det er ikke hverdagskost at et spill om andre verdenskrig lar deg følge hvordan Kristelig Folkeparti gjør det på meningsmålingene i Norge.
En annen nyvinning er muligheten til å samarbeide om å styre en nasjon med venner over nettet, man kan dele ulike ansvarsområder mellom seg og på den måten skape sitt eget lille kabinett.
Dypden til «Hearts of Iron III» er både spillets store styrke og dets store svakhet.
Selv hardbarkede veteraner vil trenge lang tid på å sette seg inn i alle de nye mulighetene, læringskurven er nemlig farlig nær vertikalen.
For nybegynnere blir den bortimot umulig å bestige uten rikelig med både motivasjon og tålmodighet.
Riktignok kan mye overlates til datamaskinen, men ingen kan unngå å overveldes første gang de starter et spill og informasjonsmengden kommer fossende.
Står man støtt gjennom de rasende informasjonsmassene, er til gjengjeld belønningen stor.
Om man velger å spille alene mot PCen - eller over nettet med venner, byr «Hearts of Iron III» kort og godt på den største, dypeste og mest komplekse strategiopplevelsen som noensinne er laget.
| 1
|
111759
|
Spillanmeldelse:I skyggen av Metroid
«Shadow Complex» blåkopierer «Metroid»-spillene til Nintendo på mesterlig vis.
En tungt bevæpnet gjeng med gærninger skal starte en ny borgerkrig i USA.
Godt skjult i en enorm, hemmelige hule klekker de sine skumle planer i ro og mak.
Inntil kjekkasen Jason Fleming og kjæresten Claire dukker opp for å utforske hulen.
Claire blir fanget, og det er opp til Jason å redde henne.
Kanskje klarer han også å stanse gærningene i samme slengen?
Alt foregår i såkalt «2,5D» - Jason kan bare gå til høyre og venstre på skjermen, men omgivelsene og mange av fiendene som skal ekspederes er i nydelig 3D.
Jason skyter, hopper, klatrer og kryper seg fra rom til rom.
Han finner godt skjulte passasjer som rommer diverse hemmeligheter, og nye våpen betyr som regel en retur til områder han har vært i før for å åpne tidligere sperrede dører.
«Shadow Complex» inviterer med andre ord til utforsking og eksperimentering, og alle som er glade i sånt vil bli belønnet i rikelig monn.
Prestasjonene dine belønnes med generelle nivåoppgraderinger, og med jevne mellomrom får du en oppgradering som tilfører hele spillet en ny dimensjon.
Miksen av givende utforsking og heftig action er simpelthen berusende.
Om du synes alt dette høres kjent ut, er ikke det så rart.
«Shadow Complex» har nemlig kopiert malen fra de todimensjonale «Metroid»-spillene (iblandet en dæsj «Castlevania») til punkt og prikke.
Og i mine øyne er det bare «Metroid» som er «Metroid».
Men så må det også sies at «Metroid» på en måte er en definert genre i seg selv - en genre nesten uten alternativer.
Man kan altså si at «Shadow Complex» bygger ut en underutviklet spillgenre, og derfor tilgir jeg lett de mange åpenbare likhetene.
For «Shadow Complex» er både ekstremt vellaget og ufattelig engasjerende, og et glimrende spill i «Metroid»-gaten er definitivt noe jeg setter høyt på ønskelisten.
Dessuten er det naturligvis ikke HELT likt - både i historien som fortelles, scenarioene du møter og i de mer jordnære omgivelsene finner du masse egenart.
Derfor er det mest nærliggende å kalle «Shadow Complex» en superkul hyllest til en av tidenes beste spillserier.
Det finnes verre skussmål å få slengt etter seg, for å si det sånn.
PS:
I salg fra onsdag 19. august på Xbox Live Arcade for 1200 MS-poeng.
Se videoanmeldelse av Xbox Live Arcade-spillet Shadow Complex.
| 1
|
111760
|
Röyk uten ild
Nå drar de soppturen litt vel langt inn i skauen, altså.
I starten av konserten skryter Röyksopp mye av å ha jaget bort regnværet.
Det første kvarteret er imidlertid så langtekkelig tregt og pompøst at selv værgudene får nok, og kyler av gårde noen nye dråper.
De virker heldigvis oppkvikkende, for med «Remind Me» og «Happy Up Here» begynner det å ligne på dansefest.
Når Robyn gjør en bejublet entré og kvitterer med «The Girl And The Robot», forsterkes følelsen.
Men den vedvarer ikke.
Röyksopp, som først og fremst har bygget seg en karriere på kontant klubbpop, bruker live altfor mye tid på dølle, dvelende synthfølerier.
Denne prog-orienteringen er nok bevisst; de strekker den enda lengre ved å dresse sine medspillere i kapper, fjærpynt og den slags, mens Svein Berge for tiden kler seg som et medlem i Spandau Ballet.
Men den er ikke så morsom.
Det er også irriterende hvor mye de benytter seg av filtrering på Berges vokal, noe som for eksempel suger mye emosjonell slagkraft ut av «Only This Moment».
Röyksopp er big business - de har saktens råd til å hyre inn en god, mannlig vokalist.
Da kunne vi kanskje fått høre underskjønne «49 Percent» også.
Anneli Drecker gjør selvfølgelig en mer enn hederlig innsats som hovedsanger, men med tanke på hvor lavt hun legges i lydbildet er det ikke godt å si om lydmannen er enig i det.
Berge og Torbjørn Brundtland har så lang og solid klubberfaring at det er merkelig hvordan de ser ut til å miste grepet om hvordan man underholder live.
Det er også besynderlig å gjøre et poeng av at de har det travelt med å spille ferdig til politiet trekker ut pluggen klokken 23 - for så å gå av fem minutter før tiden.
| 0
|
111761
|
Sivert Høyem:«Moon Landing»
(EMI)
Med blanke ark og fargestifter til
Nå som «det gamle bandet» hans, Madrugada, tragisk ugjenkallelig er historie, har Sivert Høyem en gyllen anledning til å starte på nytt og riste av seg det gamle orkesterets klisjeer:
Den til tider knugende askebegerromantikken, de mystiske-inntil-det-meningsløse tekstene, den generelle auraen av usunn morbiditet.
«Moon Landing» - jubileumsaktuell tittel og det hele - er da også en «starte på nytt»-låt, fjern fra den folkemusikkinspirerte stilen som preget de to foregående soloalbumene hans.
Kompet har en maracasmarinert Stones-groove, en synthtone skingrer som et signal gjennom alle de fire minuttene, gitarflerreriet lukter Neil Young og koringen mot slutten er pur 1970-talls «west coast».
Det er en sang om å presse seg selv videre, og det påståelige, kampklare refrenget demonstrerer Høyems overlevelsesinstinkt til fulle.
Akkurat som hele stasen lukter «hit» lang vei.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
111762
|
Øyafestivalen:Artig arktisk
De har kalt sin nye plate «Humbug», men tøyser ikke av den grunn.
KONSERT:
Arctic Monkeys STED:
Enga, Øyafestivalen PUBLIKUM: ca. 10000
Arctic Monkeys kunne like gjerne ha forblitt et lite, halvbetydelig indieband, men «I Bet You Look Good On The Dancefloor» ville det annerledes.
Og det er ingen tvil om at det kler dem bedre å være hovednavn på Øya enn å stå og stange i en trang oslokjeller slik de gjorde for tre år siden.
Det muskuløse drivet går rett i solar plexus, og der platene deres - tettpakket med komprimert lyd som de er - av og til føles klaustrofobiske, puster bandets febrilske rock utmerket under åpen himmel.
De grovkornede riffene er av typen gamle mod-helter som Paul Weller, Pete Townshend og Steve Marriott ville vært stolte av å servere.
Ikke at de byr på så mye av seg selv; Alex Turner er ikke noe sjarmtroll, men det er jo også kjekt med band som ikke trenger å gjøre så mye mer enn å spille musikken sin hardt og høyt.
Selvtilliten er det heller ikke noe å si på - få artister våger seg på Nick Caves katalog, men «Red Right Hand» føyer seg fint inn i settet som en ilter liten apestrek, den også.
| 1
|
111764
|
Sløv
DVD-anmeldelse:
Regi:
S.R Bindler
Med:
Matthew McConaghuey, Woody Harrelson
McConaghueys skuespillerkarriere kunne blitt en sak for det nedlagte mannsrolleutvalget, typecastet som han blir til roller hvor den veltrente overkroppen hans åpenbart er viktigere enn både hva han sier og gjør.
Produsentene som har kapret ham denne gangen mener den glinsende sixpacken, pluss Woody Harrelson som sidekick, er nok til å lage underholdning ut av ideen om å la den steine surfestjernen vende tilbake til Malibu for å oppdage at bølgene er borte (!).
Det er slapt, slurvete og sløvt, og ikke spesielt morsomt.
Ekstramaterialet fra den amerikanske utgaven er utelatt her til lands.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
111765
|
Uengasjerende
DVD-anmeldelse
Regi:
Jahn Maybury Med: Keira Knightley, Sienna Miller, Cillian Murphy Pent, men uengasjerende om et trekantforhold med poeten Dylan Thomas i midten.
Ikke for det.
Filmen synes uinteressert i hvem Thomas var, og konsentrerer seg om forholdet mellom de to kvinnene, en av dem hans hustru og en et ungdomssvermeri.
Filmen mister fort fokus, og i det den flyter ut virker den aller mest som et påskudd for å få de to britiske rosene Knightley i én og samme film (og i ett og samme badekar, og i én og samme seng).
De som håper på en ny «Om forlatelse», vil bli skuffet.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111766
|
Kvikk og lettvint
Personlig kjemi mellom Sandra Bullock og Ryan Reynolds redder romantisk plankekjøringsprosjekt.
HANDLER OM:
Forlagsredaktøren
Margaret er sjefen fra helvete, en drage som hele det New York-baserte kontoret frykter.
Idet hun risikerer å bli deportert til hjemlandet Canada, huker hun tak i den sympatiske, valpeøynede assistenten sin, Andrew, og erklærer at de skal gifte seg.
Slik kan hun garanteres opphold i USA.
Andrew tør ikke annet enn å si ja, men å overbevise myndighetene om at kjærligheten er ekte, viser seg å være en komplisert prosess.
DOM:
Så følger de nødvendige ingredienser:
Paret drar til Andrews hyggelige, rare familie i Alaska, karrierekvinnen tas ut av sitt element og lærer noe om den virkelige verden (som bare finnes på landet, må vite); uventede følelser oppstår, det er forviklinger, enkelt tilberedt slapstick og en seervennlig blanding av kos og kaos.
Konseptet «visumproblemer og proformaekteskap» slår meg å åpne for en mange komiske muligheter som det her ikke tas tak i.
Det skulle ikke vært så vanskelig å spe på med litt mer originalitet på manussiden, for å få «The Proposal» til å skille seg positivt ut i det mørke, roseduftende hullet den romantiske komediesjangeren er.
Men det som redder denne filmen - for den reddes! - er innsatsen til Sandra Bullock og Ryan Reynolds.
De har en strålende kjemi og fyller rollene sine godt - de er gode på det de gjør.
«The Proposal» har nok av energi, og inneholder en anselig dose godhjertede og vittige øyeblikk.
Så får vi eventuelt forsøke å ignorere de pinlig enkle løsningene de er satt sammen med.
| 0
|
111767
|
Fullstappet
DVD-anmeldelse
Regi: Zack Snyder Med:
Malin Akerman, Billy Crudup, Matthew Goode
Et par ting manglet i Snyders ellers nesten logrende bokstavtro filmversjon av den uhyre pretensiøse «grafiske romanen» «Watchmen».
Først og fremst den allegoriske parallellhistorien «Tales Of The Black Freighter».
Her er den, animert, på en separat disk ved siden av den «vanlige» doble «Watchmen»-pakken, sammen med «Under The Hood» - et forsøk på å filmatisere seriens epiloger (meta-moro ahoy!).
Til sammen byr de totalt tre diskene på det beste, mest interessante settet bonusmateriale jeg har sett på lenge, lenge.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
111768
|
Overdådig action, buldrende tomt
Tettpakket, vanvittig buldrende high-tech-action.
Men manuset er så å si fraværende.
HANDLER OM:
I en ikke alt for fjern fremtid skal NATOs aller beste soldater frakte et fryktelig fremtidsvåpen.
De blir overfalt av en fryktelig, fryktelig fiende.
Men «reddet» av en fryktelig, fryktelig, fryktelig vennligsinnet spesialstyrke, «G.I.
Joes».
Og NATOs beste vil selvfølgelig bli «Joes»; det er det tøffeste av alt.
Etter en vill high-tech-action-jakt over det meste av verden, går det mot et fryktelig, fryktelig, fryktelig, fryktelig oppgjør i en fantastisk menneskeskapt verden under Nordpolens iskappe.
DOM:
Jo da, dette er utvilsomt avansert action, tettere, villere og sprekere enn mye annet.
På den andre side: G.I.
Joe er egentlig et krigsleketøy.
(I likhet med Transformers.)
For barn.
Denne ideen synes å ha fulgt filmen:
En masse leketøy, utnyttet maksimalt.
Men med en handling og et manuskript og en dialog i beste fall uttenkt av en allerede krigstrett 12-årings hjerne.
Mye å se på; ingenting - absolutt ingenting - å tenke på.
| 0
|
111769
|
Øyafestivalen:Gode tilløp
Pony The Pirate har foreløpig ikke så veldig mye mer enn «Psychopedia».
K0ONSERT:
Pony The Pirate STED:
Vika, Øyafestivalen
Men årets «Urørt»-vinnere har definitivt funnet en vinnerformel med denne snertne radiohiten, men den ble ganske så alene da Pony The Pirate åpnet Øyafestivalen i går kveld.
Hvilket aldri er en takknemlig oppgave.
Energien er der, men takket være en hul lyd - der frontfigur Joakim Johannessens rullende basslinjer var atskillig mer markante enn hans noe hese stemme - forsvant også viktige detaljer, ikke minst i en låt som «Walk The Shame», og gjengen ender opp som et utvannet B-52s eller Talking Heads.
Litt urørt ennå, med andre ord.
| 0
|
111770
|
Øyafestivalen:Pladask
«Ambitions are already starting to fade», synger de.
Det tror vi på.
KONSERT:
Donkeyboy STED: Øyafestivalen, Oslo PUBLIKUM: ca. 2000 AKTUELL CD: «Caught In A Life» slippes i høst
Denne drammenskvintetten har brakdebutert med sommerslageren «Ambitions».
Den er både fin og ihjelspilt, men jeg vil heller høre den på radio hundre ganger til enn å gjenoppleve gårsdagens konsert én gang.
For her snakker vi mageplask.
Bandet har ferdigheter som fungerer i profesjonell studiosammenheng, men live er de sjokkerende ukarismatiske og usexy.
Bleke synther, bleke gitarer, blek vokal, men mest av alt dørgende kjedelig og tamt låtmateriale.
Donkeyboy minner om tiden på slutten av åttitallet da norske popband ville bli det nye a-ha, og trodde at identitetsløse og stivt ufunky sanger var veien til suksess.
Konserten får i hvert fall et sårt tiltrengt sjarmtilskudd når Linnea Dale kommer inn for å kore, men stemmen hennes svikter når hun skal bære «Ambitions»-refrenget alene, og da er miseren nærmest komplett.
Muligens vil ting fungere bedre på Donkeyboys kommende debutalbum.
Ja, det er det nesten nødt til, for det kan ikke bli mye verre enn dette.
| 0
|
111772
|
Øyafestivalen:Døsig dansk
Dansk headliner på Øyas åpningsdag var ikke nødvendigvis et lykketreff.
KONSERT:
Mew STED:
Enga, Øyafestivalen
Mew viste allerede i åpningen - og på neste ukes plate - at de stadig blir mer glad i forbildene Radioheads dekonstruktive tilnærming til popmusikken.
Det er progressivt, hakkende og arty, men sjelden inkluderende der de gjemmer seg bak fargede lys under hele konserten.
Snarere ødelegger de stadige rytmebrekkene en naturlig stigning i showet, og dessverre for Mew - sjelden har det vært så glissent mellom trærne foran hovedscenen som i går kveld.
Mye reddes av Jonas Bjerre, som vanlig med halstørkle godt tullet rundt halsen.
Hans englestemme gir en ekstra dimensjon til et endimensjonalt (!) uttrykk og ligger som et svalt teppe over resten av Mews lydtablåer.
Med avsluttende - og fantastiske - «Comforting Sounds» er vi nesten villig til å tilgi en monoton førstetime.
Men da er jo alt ferdig.
| 0
|
111773
|
Øyafestivalen:Surf safari
Sol, surf og styrtregn - og Schreiner!
KONSERT:
Kåre & The Cavemen STED:
Enga, Øyafestivalen
Knut Schreiners Kåre & The Cavemen regisserte avskjedskonserten (etter nesten ti år) perfekt i går - den startet i strålende sol, og hadde akkurat sluttet da skybruddet satte inn fra sør som en aller siste hilsen til et av landets snodigste band.
For musikken er, og var, egentlig ukul; instrumental rock tuftet på den amerikanske surf-tradisjonen ispedd dramatiske rytmeelementer som hentet fra syttitallets krimserier.
Gårsdagens tilbakekomst ble da også en drøy detektime med Knut Schreiner i selvfølgelig fokus.
Og kanskje er dette veien du bør gå, Knut?
Der rollen som gitarist i Turboneger begrenser seg selv av bandets form, får vi endelig igjen oppleve den allsidige Knut Schreiner i Kåre & The Cavemen - den fintfølende gitarøkonomen som aldri overdriver, selv om muligheten er der.
I dette bandet får han utløp for all sin variasjon og inspirasjon, enten det er Duane Allman, Hank Marvin, Steve Cropper eller kanskje spesielt Link Wray som lurer bak riffene.
I tillegg er Knut en formidabel sologitarist, kanskje landets beste.
Summen av dette - og hulemennene i toppform - blir en tidløs heksegryte som funker like godt i dag som det gjorde for ti år siden, samme hvor ukul musikkformen er.
Heldigvis hadde de hanket inn blåserrekke til gjenforeningskonserten i går - Herb Alpert og Tijuana Brass er tross alt uunnværlig for denne gjengen som musikalsk bakteppe.
Det låter friskt, selv om alt handler om en svunnen tid.
Akkurat som Kåre & The Cavemen fra nå.
| 1
|
111774
|
Karin Krog:«Joy»
(Meantime Records/Musikkoperatørene)
Gledelig gjenhør
En av de mest fruktbare og spennende periodene i norsk jazz var fra slutten av 1960-tallet og noen år fremover, en tid preget av eksperimentering og åpenhet mot samtidens ulike impulser.
Et godt eksempel er Karin Krogs «Joy» fra 1968 som nå gjenutgis.
Krog samler noen av tidens fremste norske musikere, som Jan Garbarek og Arild Andersen i uvante konstellasjoner, for eksempel med to basser og to perkusjonister.
Her hører vi også for første gang hennes bruk av elektronikk.
Tolkningene av låter som «Round About Midnight» og «Maiden Voyage» er originale, og musikken har en friskhet og dybde som overbeviser også i dag.
Blant to bonusspor er hennes hyllest til Molde jazzfestival «Break of Day in Molde.»
Dette er en klassiker.
ANBEFALTE KJØP:
«Mr. Joy», «Karin's Mode», «Round About Midnight», «Maiden Voyage», «Lazy Afternoon», «Break of Day in Molde».
| 1
|
111776
|
The Stone Roses:«The Stone Roses - 20th Anniversary: Collector´s Edition»
(Sony Legacy)
De fleste artister som jevnlig får skryt for å ha laget «tidenes album» har en lang og innholdsrik karriere med flere kandidater til utmerkelsen.
Manchester-kvartetten The Stone Roses' ettermæle hviler imidlertid kun på denne debuten fra 1989, selv om deres spektakulære fall rundt andrealbumet fem år senere også har blitt en herlig underholdende del av historien.
«The Stone Roses» var vel siste gang et band med klare røtter i ortodoks sekstitallspop tok rocken et langt skritt videre, og albumet er fortsatt sensasjonelt vakkert - gitarene kimer som kirkeklokker, rytmeseksjonen pisker med et unikt houseinfluert groove, mens Ian Brown gjorde arroganse og sarkasme til en livsbejaende kunstform som ble skoledannende for vokalister.
Produsent John Leckie fikk det aller beste ut av dem, mot en bred, massiv lydvegg mange har prøvd å etterape, de færreste med hell.
Den største av de ferske jubileumsutgavene koster flesk - over 1200 kroner, vinyl inkludert - og er kun for de galeste av oss, men vit at minst fem av låtene på disk 2 (kun på den største utgaven) er kvalifiserte klassikere, og at både DVD-en og demo-CD-en har historisk interesse.
Den medfølgende, billedrike skryteboken er likevel prikken over i-en, for svært få band har sett kulere ut.
Og ingen - hverken før, da eller nå - låter bedre.
| 1
|
111777
|
Spillanmeldelse:Godkjent slapstick-krig
Spillutgiveren Electronic Arts byr på gratis tøyseaction i PC-spillet «Battlefield Heroes», og gir deg valuta for... vel, tiden.
Det grunnleggende spillsystemet her er det samme som i øvrige «Battlefield»-spill; det handler om å sikre laget strategiske punkter på kartet.
Men denne gangen kan du gjøre det iført et Michael Jackson-kostyme.
Eller bare trusa, for den saks skyld.
«Battlefield Heroes» er nemlig mye mer lek enn alvor, og disker opp med enkel tullefysikk og morsomme slapstick-øyeblikk med jevne mellomrom.
Det dreier seg om et lett tilgjengelig online-skytespill hvor konkurransen kommer i andre rekke.
Her skal vi ha det gøy.
Fargerik tegneseriegrafikk og livsbejaende plystremusikk (som du kommer til å få på hjernen) legger rammen rundt en hysterisk runde flerspillermoro.
«Battlefiled Heroes» er et ganske ordinært tredjepersons skytespill krydret med elementer vi kjenner fra tradisjonelle rollespill.
Du skaper din egen figur, og velger spillerklasse, hudfarge, hårsveis, skjegg og så videre.
Min første figur er en bleiking med blank isse og velplassert skjegg.
Av med uniformen, og mesterverket er klart; en hissigpropp i truse og knestrømper.
Jeg kaller ham Rune.
Rune øker i nivå etterhvert som jeg får erfaringspoeng, som blir delt ut med rund hånd.
Dessuten tjener jeg opp valuta jeg kan kjøpe oppgraderinger og egenskaper for, som brennende ammunisjon og mer effektive førstehjelpsskrin.
VG Nett-leser:
- Jeg ble lei etter cirka 1 time med betatesting.
Si din mening om Battlefield Heroes her!
Hvis du i tillegg legger igjen Visa-tallene dine, kan du kjøpe inn nye kostymer og tullete animasjoner, og du kan betale for å sanke erfaringspoeng raskere i en gitt periode.
Greit nok egentlig, og jeg som holdt pengene mine i lomma følte meg aldri akterutseilt av betalende spillere.
Når man dør, er man ute av spillet i fem sekunder.
Deretter blir man kastet inn i det igjen, ikke langt unna kampens hete.
Kartene er heller ikke så enorme, og fly, biler og panservogner sørger for å holde tempoet og intensiteten på et jenvt høyt nivå.
Leken er imidlertid bare morsom i korte drag.
Det er ingen reell dybde, og man mister interessen når man for ørtende gang blir skutt av den samme krypskytteren.
Som har forskanset seg i det samme skipsvraket.
Nede ved den samme stranden.
Hele runden.
Det er med andre ord litt balanseringstrøbbel ute og går.
Figurene løper akkurat litt for sakte, så de er ganske enkle å plukke ned av snikskyttere.
Dette, kombinert med visse serverproblemer gjør at helhetsopplevelsen ikke blir så bra som man skulle ønske.
«Battlefield Heroes» er likevel helt godkjent tidtrøyte - som til alt overmål er gratis.
PS:
«Battlefield Heroes» kan lastes ned gratis på www.battlefieldheroes.com
PPS:
Er du ute etter gratis onlineaction er «Quake Live» et dypere og bedre alternativ.
Det er imidlertid mye mer ferdighetsbasert, og mer alvor en lek.
Du finner det på www.quakelive.com
| 0
|
111778
|
Spillanmeldelse:Suveren svensk slagmark
Den svenske utvikleren Dice balanserer hårfint mellom lek og alvor i «Battlefield 1943», og resultatet er et spill som passer en regntung sensommer perfekt.
Vi sitter i en tanks, jeg og tre medsoldater, og ruller mot et rødt flagg.
Det drønner i kanonen, mens han som bemanner maskingeværet holder unna en forfølgende Jeep.
Vi andre konsentrerer oss om fiendene på flankene.
Idet vi når flaggstanga, og de kritiske sekundene til overtakelse begynner å telle ned, suser et fientlig fly lavt over oss.
Troppen må mobilisere.
Raskt.
Vi skriker i mikrofonene våre:
«Ta luftvernskanonen!», «Pass høyre!».
Vi fungerer som et lag.
Som en enhet.
Og vi holder fienden unna.
Sammen.
Det røde flagget blir blått, vi kaster oss tilbake i tanksen, og jakten på neste flagg er i gang.
Battlefield 1943 er intenst, hektisk, hardt taktisk, og veldig, veldig moro.
Men det krever litt omstilling - i hvert fall om du er vant til å spille Gears of War- og Call of Duty-spillene online.
Det handler nemlig ikke bare om å finsikte seg inn på en fiendeskalle, og fyre av.
Dette er i stor grad et taktisk spill - mye mer enn for eksempel Modern Warfare - og du kan helt fint være lagets viktigste spiller uten å ha drept en eneste fiende.
For de store poengene får du når du sikrer laget en ny posisjon på kartet.
VG Nett-leser:
- Et lurt kjøp, ikke bare fordi det er billig, men også fordi det er møkkult online.
Si din mening om Battlefield 1943 her!
Banene her er enorme, og du kan fort ende opp med å løpe rundt i fem-seks minutter uten å se en eneste motspiller.
Løsningen er å bruke kjøretøyene effektivt, og utnytte de kaprede startpunktene godt.
Klarer du det, er du sikret et liv på frontlinjen.
Der vi trives best.
Og skulle du bli lei den vanlige «Battlefield»-modusen, kan du prøve deg på «Air Superiority».
Dette er en modus dedikert til luftkamper, og byr på svært enkel, men avhengighetsskapende og engasjerende luftkrig.
Denne lille godbiten smaker av gode, gamle Crimson Skies - det beste flerspiller-flyspillet i nyere tid - men den begrenser seg selv litt, med bare én bane.
Perfekt avveksling fra slagmarken, men vi håper på flere nedlastbare baner i fremtiden.
«Battlefield 1943» - som alle andre «Battlefield»-spill - nytes best med et par kompiser på øret og en viss taktisk koordinasjon.
Når man spiller alene har man liten eller ingen mulighet til å gjennomføre smarte angrep og gjøre taktiske manøvre, og spillopplevelsen mister noe av dybden.
Det er for øvrig også friskt å se et seriøst krigsspill som slår til med skikkelig fargerik og tiltalende grafikk.
Brungrå og «skitne» nyanser er byttet ut med tropisk blått hav og friske, grønne stillehavsøyer.
Og det er deilig.
Det hele dras avsted av Dices egen Frostbite-motor, og det betyr at husene, trærne, lagerbyggene og andre bygninger kommer til å ende opp som utbombede plankehauger innen dette er over.
Oppsummert er dette et solid håndverk fra et av nordens aller beste spillhus.
«Battlefield 1943» er det beste i serien til konsoll, og omtrent så morsomt du får det for en hundrings nå for tida.
PS:
«Battlefield 1943» er kun tilgjengelig for kjøp og nedlasting over Internett.
Kommer også på PC i september.
PPS:
«Battlefield 1943» er kun et flerspillerspill, og du må være koblet til Internett (og ha Gull-abonnement på Xbox 360) for å spille.
| 1
|
111779
|
Magert
DVD-anmeldelse:
Regi:
Danny Leiner
Med: Sean William Scott, Randy Quaid
Sean William Scott har skapt seg en karriere av dustekomedier etter gjennombruddet med «American Pie» i 1999.
Her etteraper han sin langt mer talentfulle kollega Will Ferrell og hans «Semi-Pro» (2008), med magert resultat.
Basketball er byttet ut med tennis, og Scott faller gjennom stort både hva gjelder timing, sjarm og vidd.
Porsjonen selvironi som må være på plass i filmer som denne uteblir dertil.
Voksenlivet ser mørkt ut for den 33-årige ungdomsstjernen dersom nivået er lagt med denne.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
111780
|
Dysfunksjonelt
DVD-anmeldelse:
Regi:
Craig Lucas
Med: Matthew Perry, Ginnifer Goodwin, Hilary Swank
Hollywood ser aldri ut til å bli lei av dysfunksjonelle middelklassefamilier.
«Birds of America» skiller seg på ingen måte ut fra mengden, og klarer heller ikke helt å bestemme seg for om den er drama eller komedie.
Figurene som utgjør det eksentriske universet (helt essensielle bestanddeler i genren!) oppleves altfor konstruerte og påkaller hverken sympati eller latterkuler, selv om Matthew Perry er nedtonet og fin som det normale navet historien dreies rundt.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
111783
|
Foruroligende stille om krig
Så mye, så klokt så innsiktsfullt kan det berettes om krig - uten en eneste krigshandling!
HANDLER OM:
En russisk bestemor reiser langt for å besøke sitt barnebarn, en hær-kaptein, i en militærleir «et sted der det nesten er krig».
(Det blir aldri sagt, men stedet er åpenbart Tsjetsjenia).
DOM:
Dette er en ren perle av en film for dyrkere av den såkalte annerledes filmopplevelse!
Det er en film om krig og hva krig gjør med mennesker, om adskillelse, om fiendskap, om nærhet.
Og det er gjort uten en eneste «dramatisk» scene, kun gjennom den gamle kvinnens observasjoner, reaksjoner og hverdagslige handlinger.
Dette er filmkunst, dette er fortellerkunst, dette er kulturformidling og samtidskommentar av stort format - for den litt tålmodige og observante publikummer.
| 1
|
111784
|
Rar
DVD-anmeldelse
Regi:
JT Petty
Det andre - det vil si det som ikke har så mye med «horror» å gjøre - fungerer ganske godt i denne rare genrehybriden.
(Skjønt «alt» - skuespillet er ujevnt,).
Men å lage en film om underjordiske monstre i Dakota-territoriet på slutten av 1800-tallet, var ikke en så veldig god idé, altså.
Resultatet er en halvt god western, og en helt absurd skrekkfilm.
Et par korte skrytesnutter som «bonus».
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111785
|
Tåpelig
DVD-anmeldelse
Regi:
D.J. Caruso
Med:
Angelina Jolie, Ethan Hawke, Kiefer Sutherland Angelina Jolie er en sånn FBI-«profiler» som går ille opp i jobben sin.
Stirrer på bilder av råtnende lik mens hun spiser middag.
Dirrer som i transe når hun tenker hardt.
Denne minste felles multiplum-seriemorderthrilleren (2004) er kun for håpløse Jolie-junkies, og selv de vil kanskje synes at den tåpelige sexscenen er i meste laget.
Den lille spenningen som er å finne, er uten unntak av «Bø!
Skremte deg!»-varianten.
Skrint med bonusmateriale også:
Kun drøyt 20 minutter standard forhåndsskryt, tabberull.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111786
|
Horeri med Kutcher
Utsøkt uinteressant om kunsten er ligge seg til livets goder i Los Angeles.
HANDLER OM:
Nikki er profesjonell sjekker i Los Angeles.
Yngre damer feies over for fornøyelsens skyld, de noe eldre, fordi de kan skaffe husly, en bil og noen penger til livets opphold.
Nikki er en «kunstner» i faget; en dyktig hore, med andre ord.
DOM:
Denne filmen forsøker på å være et portrett av et Los Angeles der alle bruker og utnytter alle, og der grensen er tyntflytende mellom «vellykkethet» og «horeri».
Det kunne vært interessant.
Men bortsett fra uvanlig bramfri sex til amerikansk mainstream å være, samt et tipp-topp foto, går dette nokså omfattende på trynet.
Årsakene er to:
Et forutsigbart manus.
Samt hovedrolleinnehaver (og produsent) Ashton Kutcher.
Han er attraktiv nok, men langt fra god nok skuespiller.
Rett og slett.
Han vekker verken sympati eller begeistring; hos meg:
Stort sett bare irritasjon.
Anne Heche holder som aldringsdesperat noen-og-førti-åring.
Mens den relative nykommer Margarita Levieva er den eneste interessante, som Kutchers motstykke.
| 0
|
111789
|
Bono den allmektige
GÖTEBORG(VG)Bono er i ferd med å fullføre sin 360º-søknad til Nobels Fredspris.
360º er også navnet på årets turnè.
I ironisk Bono-ånd kan vi tilskrive denne tittelen den ferske tolv år lange milliardavtalen med Live Nation for absolutt alt forretningsmessig rundt bandet, men scenemessig gjør de 360 gradene seg utslag i en sirkelformet, bevegelig scene med sylskarpe videoskjermer som går hele veien rundt - ikke langt unna det Ivo Caprino revolusjonerte for filmformatet for mange herrens år siden.
Over denne scenen står fire gigantiske klør som illuderer beina på et romskip, men som mer minner om fire sammensveisete kongekrabbeklør.
Rigget er mildt sagt enormt - faktisk så stort at Live Nation i Norge ennå ikke vet hvor de skal gjøre av det for å få U2 til Norge neste sommer.
Synet tar rett og slett pusten fra deg når du møter det - hvilket også U2s opptreden gjør i perfekt syntese med stormannsgalskapen de boltrer seg i.
I utgangspunktet var vi egentlig ganske sjeleglad for å slippe den nær påtrengende humanismen til Bono, som i går var i vokal storform.
Den første nær halvannen timen ble nemlig en avslappet og ren rock'n roll-oppvisning uten store fakter, helt fra den magiske starten med David Bowies «Space Oddity» over høyttalerne til lettbeinte «I'll Go Crazy If I Don't Go Crazy Tonight» godt over halvveis i showet.
Da våkner aktivisten Bono.
Riktignok har han gitt Michael Jackson en mini-hyllest gjennom å ta et par strofer fra «Don't Stop 'til You Get Enough» i «Desire», og riktignok har han leflet med den gode saken under flotte «One», som også har gitt navnet på organisasjonen han var med å stifte med spesifikk mål å bekjempe aids, men under «Sunday Bloody Sunday» kommer alvoret tilbake med et brak.
De sterke videobildene manes frem igjen for å minne oss på hvor uhyggelig aktuell sangen ennå er.
Massakren på marsjerende demonstranter for like borgerrettigheter i nord-irske Derry i 1972 nekter Bono å glemme.
Ved å koble bildene også til arabiske terrororganisasjoner - og synge en snutt fra «Rock The Casbah» med The Clash - viser han at terroren fremdeles er et verdensonde.
«How long must we sing this song?» spør Bono retorisk i denne låten - som altså er 26 år gammel.
Og det er akkurat der årets U2-konsert går opp i et høyere sjikt enn det aller meste som tidligere har vært prestert på en rock-scene, akkurat idet «Pride (In The Name Of Love») har gitt publikum troen tilbake.
Da introduserer Bono den burmesiske samvittighetsfangen og fredsprisvinneren Aung San Suu Kyi før «Walk On» (som han faktisk skrev for henne) og lar femti ungdommer med Suu Kyi-masker foran ansiktet kranse den enorme scenen.
Det er enkelt, det er effektivt og det er forbausende sterkt.
Men budskapet når frem, og det virker ikke minst ektefølt.
Når Desmond Tutu etterpå holder en helt utrolig appell fra videoskjermene og en The Edge i signatur-storform bretter ut åpningsriffet til «Where The Streets Have No Name» må man nesten be sidemannen om nål for å stikke hull på gåsehuden slik at den forsvinner.
Det er lov å hate Bono med en mistanke om at hans engasjement for vår verdens endelikt bunner i stormannsgalskap.
Men det er også lov å beundre hvordan han kombinerer sin status som superstjerne med politisk kløkt og humanistisk innsats.
Etter å ha sett U2 i Göteborg i går kveld, er det ikke vanskelig å svare Bono når han roper ut at han elsker både Sverige og Skandinavia;
We love you, too.
Konsert:
U2 - The 360º Tour Sted:
Nya Ullevi, Göteborg Publikum: 55 000 (utsolgt også i kveld)
DETTE SPILTE
DE: Breathe, No Line
On The Horizon, Get On Your Boots, Magnificent, Beautiful Day, Mysterious Ways (med utdrag av Beatles' Norwegian Wood), One, Until The End Of The World, Desire (med utdrag av Michael Jacksons Don't Stop 'til You Get Enough), Stuck In A Moment You Can't Get Out Of, Unknown Caller, The Unforgettable Fire, City Of Blinding Lights, Vertigo, I'll Go Crazy If
I Don't Go Crazy Tonight, Sunday Bloody Sunday (med utdrag fra The Clash' Rock The Casbah), Pride, MLK, Walk On (med utdrag av Liverpool-hymnen You'll Never Walk Alone), Where The Streets Have No Name.
Ekstranumre:
Ultraviolet, With Or Without You, Moment Of Surrender.
| 1
|
111790
|
TORDENGUDENE
Stormen som ulte utendørs var bare en flau bris mot uværet Metallica som herjet inne i Oslo Spektrum.
Metallica spilte ikke «Ride the Lightning», men det slo gnister av bandets opptreden likevel.
Det føltes mest som naturkreftene var sluppet løs, da et aggressivt angrep fra verdens største metalband nesten blåste publikum over ende allerede i første låt.
Og det skyldes ikke bare lydtrykket på 120 desibel som ble målt sist bandet spilte i Spektrum.
Veteranbandet Metallica (ja, de har snart holdt på i 30 år) låter i 2009 så brutalt massivt at de fleste andre i metallverdenen kan misunne dem grådig.
For andre gang på halvannen måned tok bandet Oslo med storm.
Mange av låtene var skiftet ut, og høydepunkter i går som «For Whom The Bell Tolls» og «Holier Than Thou» ble dermed en ekstra bonus for alle de som så bandet også i juni.
At bandet det siste halvåret har byttet mellom nesten 80 låter, kan også forklare hvorfor bandet ikke viser snev til å være turnélei.
Overskudd, lekenhet og profesjonelt «showmanship» preget gårsdagens konsert.
For Metallica er ikke lenger redd for å ta rollen som rene entertainere alvorlig.
Med scenen plassert midt i rommet som en boksering, og fire heavy metal tungvektere i hvert sitt hjørne, leverer Metallica mye mer enn blytung brutalrock.
Med enorme likkistekulisser, et ekstravagant og påkostet laser- og pyroshow blir årets sceneproduksjon en spektakulær visuell opplevelse.
James Hetfield løp seg svett mellom sine åtte mikrofoner, gliset, vitset og lekte med sitt publikum mens han prøvde å tilfredsstille alle 10000.
Men det var tross alt musikken vi kom for.
Kun på den søplete og fullstendig ukoordinerte versjonen av «Sad But True» falt det hele sammen.
Kanskje var det karusellpodiet hans som gjorde at Lars Ulrich ble svimmel og trommet seg helt bort.
Ellers var de ikke godt å si hva som låt best av det nye og det gamle.
«Master of Puppets» og «The Day That Never Comes» slo publikum like hardt.
«Nothing Else Matters» konkurrerte med «One» som den sterkeste allsanglåten.
- We're going to make history tonight, snerret Hetfield tidlig i konserten.
Det ble kanskje ikke helt en konsert for historiebøkene, men absolutt en ny fest.
Metallica Sted: Oslo Spektrum Publikum: ca. 10 000 Aktuell plate:
«Death Magnetic»
| 1
|
111791
|
Prima Donna!
VALLE HOVIN (VG)
Ok da - Madonna (50) er popdronningen også i plaskregn.
For i går kveld ble betongdekket på Valle Hovin forvandlet til en dreneringsfri vannpolobane etter et ellevilt torden- og regnvær over hovedstaden.
Salig er dagens forkjølelse til de som i går til slutt ga f... og trasket barbeinte rundt i overvannet foran scenen...
Men fandenivoldskheten fra publikum smittet tydeligvis over på Madonna selv.
Begge parter var i går langt bedre enn på tirsdag, selv om Madonna ikke avvek fra konsertprogrammet.
Men er det én ting Madonna kan langt bedre enn de fleste i pophistorien, er det å iscenesette seg selv.
Da er en norsk regnskur tross alt ingen utfordring.
Den overlagte perfeksjonismen kommer enda tydeligere frem etter å ha sett verdens største gjenlevende popikon to ganger på tre dager.
Stikkordet er videoformatet.
Musikkvideoene har gjennom 25 år vært vitale for Madonnas klatring til ikonstatus, og videoene er helt sentrale også i årets «Sticky & Sweet Tour».
MTV skapte Madonna om til en «material girl in a material world».
Hun ble superstjerne via MTV på åttitallet og deler samtidig sin rakettfart til superstjernestatus via MTV med sin ikon-make på herresiden, Michael Jackson.
Det er nesten skremmende å tenke på at de to ble født med kun tretten dagers mellomrom for snart femtien år siden, bare fire timers kjøretur unna hverandre.
Dessverre er bare én av dem tilbake.
Kanskje er det nettopp Madonna fordi hun hele tiden - kledd i siste skrik fra Gaultier til Givenchy - iskaldt har styrt sin karriere mot å være rollefigur for andre kvinner på ulike områder.
Grunnlaget la hun på siste halvdel av åttitallet ved nærmest manipulativt i sine videoer plassere seg som et forbilde i aksen mellom den jomfruelige madonnaen («Like A Virgin») til den mer vellystige skjøgen («Justify My Love») - med den religiøst seksuelle koblingen i «Like A Prayer» innimellom.
Michael Jackson konsentrerte seg om å skape populærmusikalsk kunst og vise det via sine videoer.
Madonna ville enda mer - hun ville forme en hel feminin generasjons personlighet gjennom konsekvent å skifte ham som en kameleon.
«Long live the King!» utbrøt Madonna på Valle Hovin i går, under sin etter hvert velkjente hyllest til Michael Jackson i «Holiday»s midtparti.
Dronningtronen vil hun nok selv ha, men hun trenger tydeligvis hjelp for å opprettholde retten til den.
Derfor blir konsertens bruk av videobilder nærmest avslørende i all sin navnedropping av de siste års mest kontroversielle og innovative artister.
Britney Spears, Pharrell, Timbaland og Justin Timberlake er alle like synlige via videoskjermen som Madonna selv er på scenen.
Er det et statement som vi skal tolke som et rop om moderniseringshjelp?
Madonna tøyer kanskje ikke tabuer lenger.
Ikke musikalske grenser, heller.
Men hun trenger det ikke.
Hun har - i motsetning til Michael Jackson - tilsynelatende kontroll både over karriere og person.
Statusen er allerede sikret.
80000 nordmenn bør være enige.
Det har vært en takknemlig begivenhet endelig å ønske Madonna velkommen til Norge.
Heldigvis vet vi ikke hva hun finner på neste gang hun kommer.
Madonna i et nøtteskall.
Madonna - Sticky & Sweet Tour Sted:
Valle Hovin Publikum: 40000
| 1
|
111792
|
Smittende energi
Intet mindre enn et fyrverkeri.
Man kan si hva man vil om musikken hennes.
Overprodusert pop, et kynisk skreddersydd jentevorspiel og et begrenset talent.
Men hennes liveshow er i en klasse for seg.
Et utsolgt Sentrum Scene er fylt av paljettkledde jenter, rosakledde gutter og utagerende bevegelser.
Og når GaGa entrer scenen, er både en råtten sommer og svineinfluensaen glemt.
GaGa er smittende energi i fast form.
Når hun snur ryggen til publikum under «Paparazzi», og viser sin veltrente bakdel - er sirkuset gang.
Benklær er ut, push-up er inn.
De elleville kreasjonene hun ikler seg, og hennes tendens til å snakke rett fra levra mellom sangene, eventuelt vulvaen - er en kombo som gjør publikum sjanseløse.
Man er nødt til å trekke på smilebånd, eventuelt rocke med dansefot.
Lady Gagas sceneshow oser av at kropp er topp og dansing er livet.
Hun hopper, smyger, skrever, og simulerer sex med pianokrakken.
Og slipper unna med det, når hun synger overraskende bra live.
En Cindy Lauper på speed, en frekk Gwen Stefani, en positiv Pink.
Salen hyler av fryd når hun tilstår at hun har sex nesten hver dag, og hits som «Just Dance», «Lovegame», og «Fame» fremkaller trampeklapp.
Damen som stiller seg skrevs mot publikum iført bare trusen og spør hvordan vi har det, stråler både mystikk og livsglede.
Etter en liten sart trudelutt på pianoet, bygger hun opp til en kanonavslutning med monsterhiten «Pokerface».
Og igjen står et brølende Sentrum Scene og hyler fortvilt etter et ekstranummer.
Det er bare å gi seg over.
Lady GaGa Sentrum Scene Torsdag 30. juli
SILJE LARSEN BORGAN
| 1
|
111795
|
Spillanmeldelse:Super stue-sport
Ved hjelp av Motion Plus-tilbehøret, masse nye øvelser og finpolering har «Wii Sports Resort» blitt en verdig utvidelse av den massive suksessen til forgjengeren.
Når man skal snakke om hvilke spill som har definert den nåværende generasjonen av spillkonsoller, er det fristende - som den «tradisjonelle» spilleren jeg er - å peke på «Portal», «Bioshock», «Braid» og «Grand Theft Auto IV».
For eksempel.
Men i realiteten er det ingen spill fra nyere tid som kan måle seg med «Wii Sports».
Her i Europa og i USA fulgte spillet med Wii-konsollen, hvilket har resultert i at spillet nå finnes i over 45 millioner hjem verden over.
45 millioner!
Og tallet kan gjerne mangedobles når man tenker på spillets sosiale natur - disse 45 millionene har hatt venner og familie på besøk, for å si det sånn.
«Wii Sports» har blitt selve fanebæreren for Nintendos bevegelsesstyrte Wii-konsoll.
Det å spille tennis, bowle, bokse og golfe er både enkelt, inkluderende, nyskapende og morsomt - fire ord som også er en passende beskrivelse på Wii-konsollen som sådan.
«Wii Sports» var så vellykket og traff så godt at en oppfølger som tilførte noe nevneverdig til opplevelsen har vært vanskelig å se for seg.
Men Nintendo har faktisk lykkes.
OK, konseptet i seg selv er det vanskelig å gjøre noe med, og derfor fremstår «Wii Sports Resort» i ganske stor grad som mer av det samme.
Det er også ganske stor forskjell på øvelsene - noen av dem er superbra, andre er mindre morsomme.
Men «Wii Sports Resort» foredler de inkluderende sportsopplevelsene og polerer spillbarheten.
Det har blitt en klassisk Nintendo-oppfølger: lystig, morsomt og gjennomarbeidet til siste detalj.
Dessuten introduseres Motion Plus til opplevelsen, denne nye dingsen man kobler til Wii-kontrolleren for å gjøre bevegelsene mer presise.
Forskjellen er kanskje ikke som dag og natt, men det er en betydelig forbedring.
Det er sommersport som står i fokus denne gangen, med øvelsene frisbee, vannscooter, luftakrobatikk, kanopadling, sykling, wakeboarding og bueskyting.
I tillegg fylles listen ut med fekting, bordtennis, golf, basketball og bowling.
Mer enn nok å ta seg til, med andre ord!
Nintendo Wii har muligens mistet litt nyhetens interesse etter den sjokkartede lanseringen, konsollen har sunket inn i folks bevissthet og etablert seg.
Sånn sett representerer nok ikke «Wii Sports Resort» noen ny retning eller en betydelig videreutvikling av Wii-konsollens natur.
Men det er et solid, sommerlig og veldig underholdende spill som er skapt for å dele med venner og familie.
Og det holder i massevis.
Fremdeles.
| 1
|
111796
|
Spillanmeldelse:Solid Wii-Tiger
Selv om Tiger Woods personlig ikke klarte cuten i England nylig, er hans siste spill til Wii langt under par.
«Tiger Woods PGA Tour 10» på Wii har et stort potensiale til å underholde alle, til og med de som aldri har tatt i en golfkølle før.
Dette løser EA ved å tilby tre forskjellige vanskelighetsgrader som tilbyr forskjellig nivå av hjelp fra datamaskinen.
Den laveste vankelighetsgraden er spekket med visuelle hjelpemidler og spillet hjelper deg veldig mye med å unngå hooker og slicer.
Med denne vanskelighetsgraden fremstår «Tiger Woods PGA Tour 10» som et ok spill, men det er først når du øker vanskelighetsgraden og all hjelp fra spillet forsvinner at «Tiger Woods PGA Tour 10» blir en virkelig golfsimulator.
Når du øker vanskelighetsgraden øker du også mengden kontroll du får over slagene dine.
Spillet sørger ikke lengre for at du slår snorrett med full kraft nedover fairwayen, du må sørge for å holde kølla rett i hånden for å unngå at ballen fyker til skogs.
I «Tiger Woods PGA Tour 10» har du muligheten til å benytte deg av Nintendos nye ekstrautstyr, Motion Plus.
Dette er med på å øke spillbarheten og nøyaktigheten såpass mye at det er å anbefale.
Motion Plus gir virkelig valuta for pengene siden det er med på å gjenskape alle bevegelsene dine i sanntid på skjermen.
I tillegg til å være et av de mest nøyaktige spillene til Wii, leverer også «Tiger Woods PGA Tour 10» varene når det kommer til moduser og gjenspillbarhet.
Man har fortsatt muligheten til å spille PGA touren, FedEx cup og prøve seg på forskjellige utfordringer for å gjenskape store øyeblikk på golfbanen.
I tillegg til de ordinære modusene tilbys det også en mengde partyspill.
Av disse partyspillene var det «Disc Golf» som virkelig fikk meg til å sperre opp øynene.
Frisbee Golf, som vi kjenner det som i Norge, spilles på vanlige golfbaner, og målet er å få en frisbee opp i en kurv som er plassert på greenen.
Dette er en utrolig morsom ekstramodus og sammen med de andre partyspillene gjør den gjenspillbarheten nesten evigvarende.
Dessverre kommenteres «Tiger Woods PGA Tour 10» på Wii av de samme som på PS3 og Xbox 360.
Her hjalp det tydeligvis ikke med et konsollbytte, så Kelly Tilgham og Scott Van Pelt kommer forstatt med de samme monotone og kjedelige kommentarene.
«Tiger Woods PGA Tour 10» tilbyr også muligheten til å koble deg opp mot Weather Channel og spille under samme forhold som er på banen i sanntid, akkurat som du har muligheten til på PS3 og Xbox 360.
«Tiger Woods PGA Tour 10» klarer seg mye bedre på Wii enn det gjør på konsollene til Sony og Microsoft.
Det er et golfspill som kan være til lett underholdning for de som ikke er veldig interessert i sporten, eller det kan fungere som en fenomenal simulator for de som spiller golf aktiv eller følger sporten hyppig.
Dette er et spill som har gitt meg mye moro, og kommer til å gi meg mye mer.
| 1
|
111797
|
Førstegangsteren
Johnny Depp holder jevnt høy standard i dette kuleregnet av en gangsterfilm.
HANDLER OM:
Bankraneren John Dillinger var USAs mest ettersøkte gangsteren under depresjonstiden, landets første Public Enemy no. 1, og en av de første store utfordringene til nyoppstartede FBI.
Han var en nådeløs morder, men ble hyllet som en folkehelt på grunn av sin sjarmerende framferd og sine ville rømningsaksjoner.
«Public Enemies» følger Dillinger og den sagnomsuste gjengen hans fra bank til bank, med politiet i helene og mens kulene hagler.
DOM:
Sterke og anerkjente krefter er i sving i denne filmproduksjonen, med erfarne Michael Mann («Heat», «Ali», «Collateral») som regissør og en som alltid svært dyktig Johnny Depp som Dillinger.
Han leverer et solid portrett av gangsteren som en djerv og skruppelløs type med et sentimentalt tilsnitt og en sans for livets gleder: Whiskey, raske biler, kinoopplevelser og mørke skjønnheter.
Det er lagt mye arbeid i hver scene, kameraet går tett på skuespillerne og dypt inn i actionen.
Christian Bale gjør ikke mye ut av seg i rollen som Melvin Purvis, FBI-agenten i spissen for etterforskningen, og Oscar-vinneren Marion Cotillard er mest pen og gråtkvalt som Dillingers store kjærlighet.
Filmen er i lengste laget, men godt komponert og pakket med intensitet, ekstreme skytesekvenser -store deler av filmen dreier seg om å «skyte seg gjennom» hindringer -og menn med stilige antrekk og ansiktet lagt i utstudert alvorlige folder.
Dillard ble som nevnt dyrket som helt av en befolkning som etter det økonomiske krakket bare ønsket bankene alt ondt, og dette filmatiske portrettet går heller ikke av veien for å romantisere gangsterne en smule.
Men det fungerer -dette er en fullblods gangsterfilm med utsøkt tidskoloritt, som med bevissthet og eleganse flørter med sjangerens inngrodde stereotyper.
Resultatet er ikke direkte gripende, men underholdende er det.
Pang, pang.
| 1
|
111799
|
Spillanmeldelse:Årets store indie-darling
I fjor smeltet det innovative «Braid» spillhjerter.
2009 tilhører det finske indie-spillet «Trine».
Man tager en dæsj «Lost Vikings» (Blizzard, 1992) og rører inn fysikk og oppgaver basert på samarbeid med venner fra «Little Big Planet».
Det hele danderes deretter med en touch av erketradisjonelle RPG-elementer som ferdighetspoeng, klasseinndeling og sannsynlighetsberegning.
Den lekre retten heter «Trine», og det finske spillselskapet Frozenbyte har ved hjelp av sprudlende skaperglede rørt sammen årets store indie-darling.
Du befinner deg i en klassisk rollespillsetting med middelalderomgivelser, magi og en ondskap som truer med å ødelegge hele verden.
Ved å styre en trollmann, en tyv og en ridder gjennom vakre 2D-miljøer, er det din jobb å stanse ondskapen.
En ondskap som ser ut til å være over gjennomsnittlig glad i finurlige fysikkbaserte plattform-utfordringer.
Spillet bader nemlig i puzzles basert på fysiske lover - ikke ulikt fjorårets glimrende «Little Big Planet», selv om alt har en mer jordnær tilnærming her.
Du kan bytte mellom de tre figurene når du vil, alt etter hvilken utfordring du står ovenfor og hvordan du ønsker å løse dem.
Oppgavene har gjerne tre (og som oftest mange flere) vidt forskjellige løsninger, og måten dette er bakt inn i spillet på er mildt sagt imponerende.
«Trine» er dessuten skreddersydd for co-op for tre samtidige spillere på samme skjerm, hvilket fungerer utmerket - også på PC - selv om mange av oppgavene er enklest å få til når én person bytter fra figur til figur når det er nødvendig.
Dette er derimot det eneste med et ørlite negativt skjær ved spillet.
Jeg hadde et klart inntrykk av at «Trine» ville vise seg frem fra sin beste side dersom man spiller med to venner, men så viser det seg at spillet er best når man spiller alene og veksler mellom de tre spillfigurene etter eget ønske.
Hvilket er helt i orden for min del, så jeg ser ikke noen grunn til å ta det som kritikk.
For det er i utgangspunktet ikke spesielt nødvendig å kritisere noe som er såpass supersjarmerende som dette.
«Trine» er i tillegg akkurat passe utfordrende, uhyre vellaget, morsomt og svært givende.
Og det er et klokkerent eksempel på den spennende kreativiteten som bobler frem fra en stadig voksende indie-scene i spillenes verden.
PS:
Tilgjengelig for nedlasting på Steam for 30 euro.
Kommer også på Playstation Store til PS3 i juli.
Trailer fra PC- og PS3-spillet Trine.
| 1
|
111802
|
Storslagen
Svulstig, storslagen, kommersiell og modig - på én og samme tid?
Det burde ikke gå.
Men Daniel Alfredsson kaster seg inn i den betente ulve-debatten med et annet perspektiv enn man kanskje kunne vente og får det til likevel.
Kompromissløst og ensidig?
Tja kanskje det, men bakom det rent ut politiske aspektet her finnes det også en nydelig fortalt historie om lojalitet og vennskap - blant folk som ikke har så lett for å snakke om nettopp det.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
111803
|
Uansvarlig
Williams' navnløse karakter er en britisk kvinne med mann og barn.
Livet er fiskepinner til middag, «Top Gear» på TV og Arsenal som religionserstatning.
En dag har hun et (spekulativt eksplisitt skildret) sidesprang med Jasper .
Samtidig sprenges mannen og sønnen i filler av en selvmordsbomber på en fotballstadion.
Denne uansvarlig elendige, sosialpornografiske sausen får deg til å synes synd på Michelle Williams.
Hun jobber hardt, sjelfullt og helhjertet - og har sågar anlagt en upåklagelig London-aksent.
Hun hadde fortjent noe bedre å bruke talentet sitt til.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111804
|
Rørende vakkert
Kjærligheten og varmen strømmer ut sv «Cinema Paradiso», var konklusjonen da VG anmeldte filmen 19. oktober 1989:
Breddfull av vidunderlige nyanser forteller den hvorfor vi elsker kinoen så høyt.
Du kan les høylydt og grine hemningsløst i følge med kinomaskinist Antonio og hans vesle hjelpesvenn Toto.
Da får vi heller tåle at historien trekkes ut litt i lengste laget.
Vi følger en fremgangsrik filmskaper tilbake til barndommen på Sicilia.
Han reiser hjem for første gang på 30 år for å delta i den gamle kinomaskinistens begravelse.
Reisen tilbake er fylt av vemod og fattigdom.
Men det finnes et lyspunkt.
Morsomt og vemodig
Lydpunktet heter Cinema Paradiso.
Der er Antonio sjef.
I Philippe Noirets skikkelse er han en generøs, omtenksom og godhjertet læremester for lille Toto.
Noiret utstråler visdom og vidd.
Den lille Toto selv, Salvatore Cascio, kan få en stein til å smelte med sitt levende ansikt og sine strabaser for å få jobbe på kinoen.
Filmen er krydret med kostelige episoder.
Men den er også fylt med vemod.
Vemod over den nokså fattigslige tilværelsen der livet er lite fremtidsrettet.
Det eneste ingen kan ta fra landsbybefolkningen, er drømmene.
Og drømmene finner de på kino!
Virkelighetens lengsler ender ikke fullt så idyllisk.
Det får etterhvert unge Toto smertelig erfare.
Kanskje dveler filmen litt lenge ved guttens utvikling mot de voksnes verden.
Men filmens frodighet og dyptfølte kjærlighet til både menneskene og den lille kinoen deres, er rørende og vakkert fortalt.
«Cinema Paradiso» er en film som gjør at du glemmer det golde gufset av høst - for en god stund.
| 1
|
111805
|
Spillanmeldelse:Laber Harry
For sjette gang pøser Electronic Arts ut en bunke Harry Potter-spill.
Og det er tydelig at de nå går på autopilot.
Visste du at dersom man stablet alle Harry Potter-spillene oppå hverandre, ville stabelen vært synlig fra månen?
OK, det har kanskje ikke kommet ut SÅ mange spill om den vesle trollmannen, men bunken er allikevel betydelig.
Syv utgivelser i forskjellige versjoner til ti forskjellige spillkonsoller har det blitt til nå.
Og når «Harry Potter og Halvblodsprinsen» til PC, PS3, Xbox 360, Wii, DS, PSP og PS2 nå lempes ut i spillbutikker, er det åpenbart at EA har gitt opp å videreutvikle den interaktive Harry Potter-opplevelsen.
Dette spillet har jeg nemlig spilt før, opptil flere ganger.
Det er så likt det aller første Harry Potter-spillet i oppbygging at tiden ser ut til å ha stått helt stille.
Versjonene til PS3 og 360 har best grafikk, men i øvrig innhold er versjonene til PC og de stasjonære spillkonsollene mer eller mindre like denne gangen.
DS-versjonen av spillet følger også malen fra de mer grafikktunge versjonene tett, men fokuserer mer på enkle minispill, adventurelignende oppgaver og bruk av den trykkfølsomme skjermen.
Felles for alle spillene er også at de ikke fungerer uten filmen eller boken, du får usammenhengende bruddstykker av historien og bruker disse som utgangspunkt til å løse forskjellige trollmannoppgaver (inkludert rumpeldunk, duellering og denslags) og generell utforsking av Galtvort.
Målet er å tilfredsstille en enorm fanskare som ønsker å «være» Harry Potter en stakket stund.
Når sant skal sies er det meget mulig dette ønsket innfris - det er ikke et direkte dårlig spill dette her, og mange av oppgavene har åpenbare verdier.
Men ved å gå minste motstands vei og levere en såpass lettvint og forutsigbar spillopplevelse som dette, plasserer EA Harry Potter-spillene i samme kategori som actionfigurer og trollmannkostymer.
Hvilket er en grov undervurdering av spillmediet - og av et stadig dypere og mer interessant Harry Potter-univers.
Nok en gang har EA latt muligheten til å skape den ultimate Harry Potter-opplevelsen glippe.
PS:
Basert på PS3- og DS-versjonen av spillet.
| 0
|
111806
|
Spillanmeldelse:Halvblods Harry-spill
«Harry Potter og Halvblodsprinsen» er et spill som burde hatt mer magi.
Som seg hør og bør, lanseres diverse spinoff-produkter i kjølvannet av den nye Harry Potter-filmen - «Harry Potter og Halvblodsprinsen».
Spillet har omtrent samme konsept som filmen (og boka, naturligvis):
Harry går sjette år på trollmannsskolen.
Voldemort er på ferde igjen, og Galtvort er blitt et utrygt sted for Harry og vennene hans.
Sammen med Humlesnurr jobber Harry for å bekjempe Voldemort og avsløre identiteten til den fryktede halvblodsprinsen.
Nå er også Harry og vennene hans blitt tenåringer, og dette tilfører filmen og spillet en ny dimensjon.
Harry og Tommy Ding konkurrerer om Gulla, og Lavendel Brun legger sin elsk på stakkars Ronny.
Hermine er sjalu, men forsøker å holde følelsene i sjakk så godt hun kan.
Spillet går hovedsakelig ut på at Harry skal løse oppgaver, og han går fra det ene stedet til det andre.
Fordelen er at man slipper å gå seg bort og bruke kart.
Det er bare å trykke på en knapp, så dukker det opp en svevende skikkelse som veileder deg.
Slik burde det vært i flere spill!
Harry bekjemper fiende for fiende og løser oppgave for oppgave ved hjelp av magi.
Og her sitter magien i Wii-kontrollen, som skal vendes på, ristes og vippes på alle slags måter.
Innimellom skal Harry lage ulike trylleeliksirer.
Han blander rottegift, fisker, mark og ulike væsker opp i en stor heksegryte, og blander og rister det hele sammen ved hjelp av Wii-kontrollen.
Innimellom arrangeres også de velkjente rumpeldunk-matchene, der du må styre Harry presist gjennom en mengde ringer for å vinne kampen.
Spillets grafikk er ikke mer enn som forventet - det er passe stemningsfullt og detaljert.
Det er godt driv i spillet, men det kan bli vel repeterende stadig å lage trykkeeliksirer og ha rumpeldunkmatcher og trollmannsdueller.
| 0
|
111809
|
Spillanmeldelse:Tidenes beste boksespill
EA leverer knockout i første runde med årets «Fight Night».
Tre år har gått siden EA ga ut det første boksespillet til nestegenerasjonskonsollene.
I år får vi på nytt snøre på oss hanskene og tre inn i ringen med storheter fra boksesporten.
Det aller første som møter deg når du starter spillet er en tåkete EA logo, tett etterfulgt av en knallhard rett høyre fra Mike Tyson som får deg til å glise bredt der du sitter i sofakroken.
Etter det tidlige sjokket «Kid Dynamite» har påført deg blir du introdusert til ringen i en treningskamp mellom Tyson og Muhammed Ali.
Her får man en rask innføring i de nye spillkontrollene og grunnleggende bokseteknikk.
Denne innføringen gir deg et greit fundament å ta med deg videre inn i spillet.
De nye spillkontrollene legger alt av bevegelser og slag til de to spakene.
Dette gir en litt brattere læringskurve enn ved bruk av knappene, men belønningen er desto større.
Når man først får dreisen på det fungerer det utmerket, det nytter derfor ikke å hamre i panikk på knappene og sette sin lit til flaksen.
Her må det times og planlegges, og dessuten gir det en herlig følelse når du sender motstanderen i matta med et slag du virkelig mente å slå.
Man må også vektlegge en god del taktikk når man kommer inn i ringen.
Man kan satse alt på en tidlig knockout ved å gå hard ut fra start og dominere motstanderen, men dette koster utholdenhet - og en sliten bokser tar mer skade.
Det gjelder derfor å bokse smart, lese motstanderen din, vente på det ene øyeblikket hvor du ser åpningen og så kapitalisere på dette.
Som treneren i spillet så fint sier det:
«make him miss, and make him pay!».
«Fight Night Round 4» er en fryd for øyet.
Alle de 45 bokserne som er gjenskapt er helt like sine virkelige motstykker og oppfører seg akkurat likt, både på vei mot ringen og etter å ha berørt hansker og gjort seg klare til å sloss.
Den første gang jeg så «Iron» Mike Tyson gå konsentrert mot ringen ikledd sitt klassiske håndkle rundt halsen gikk det frysninger nedover ryggen min.
Når han så står ansikt til ansikt med meg inne i ringen kjente jeg frykten og usikkerheten for hva han kom til å gjøre med meg.
Fysikkmotoren er også i en klasse for seg selv.
Alle bokserne beveger og slår på en så realistisk måte at man tror det er en virkelig kamp man ser på.
Man både ser, hører og føler raske jabber og harde uppercuter.
EA har vektlagt karrieremodusen «Legacy Mode» mest i årets utgave.
Her skal man lage sin egen bokser og klatre opp rankingen for å vinne mesterskapsbeltet i sin vektklasse.
Spillet byr på den beste karakterskaperen jeg har sett til dags dato, og kombinert med EA sin «Game Face»-funksjon, som gir deg muligheten til å legge inn ditt egen ansikt, er det utrolig enkelt å få spillkarakteren lik seg selv.
Utviklerne har virkelig klart å fange essensen og nyansene boksesporten har å tilby, og leverer med «Fight Night Round 4» det beste og mest realistiske boksespillet noen sinne.
Du fornemmer hele tiden lukten av lær og svette, og når du har gått en kamp på ti runder sitter du helt utslitt igjen i sofakroken.
Det eneste negative jeg kan si om spillet er at kommentatorene kan bli noe gjentagende til tider, men dette er noe som er umulig å unngå.
Dessuten er kommenteringen så upåklagelig bra at det gjør lite at de gjentar seg innimellom.
Dette er det beste kampsportspillet jeg noensinne har spilt, det har til og med gitt meg mareritt om Mike Tyson.
Se Muhammed Ali og Mike Tyson i ringen i PS3- og 360-spillet Fight Night Round 4.
| 1
|
111811
|
Gjesp, gjesp
Uinspirert og usjarmerende om storsjarmør og spøkelser.
HANDLER OM:
Den suksessrike fotografen Connor er evig ungkar, en playboy som slår opp med tre kjærester over felles videokonferanse.
Han ble tidlig herdet av onkelen, som lærte ham å sjekke damer og aldri føle noe som helst.
Men når Connor møter opp til brorens bryllup, må han uventet, ved hjelp av spøkelser, konfronteres med sin fortid og den personen han har blitt.
DOM:
Filmen er løst basert på Charles Dickens «En julefortelling».
En egoist hjemsøkes av ånder og finner ut hva som virkelig teller i livet.
Her er denne kjernen sauset inn i et heller tynt plot der det terpes til det kjedsommelige på Connors dametekke.
Se ham skvette rundt og kjekke seg.
La oss ikke gå inn på hvor latterlig nedlatende filmen er overfor kvinner.
Mange dårlige ideer er satt ut i live her.
Det er bokstavelig talt mye bløtkakehumor, vitsene er platte og sjarmløse og filmen snegler seg framover.
Skuespillerne ser naturlig nok ut til å kjede seg på jobben.
Matthew McConaughey, som spiller en rikmannssønn fra den amerikanske østkysten, gidder ikke engang legge av seg Texas-aksenten sin.
Han spiller riktig nok en ufordragelig fyr, men er det nødvendig å gjøre det til en lidelse å se på?
Det er ofte greit å få tiden til å gå med en lyserosa, fluffig romantisk komedie, men som tidsfordriv vil jeg heller anbefale f.eks. tvinning av tommeltotter framfor denne filmen, for dette er intenst vri-seg-i-stolen-kjedelig.
| 0
|
111814
|
Olsen Brothers:«Respect»
(My Way/Nordisk Film)
En liten advarsel til Alexander Rybak.
Sånn kan karriéren din se ut ni år etter internasjonal Grand Prix-seier:
Du spiller inn et album fullt av coverversjoner, finner den kjedeligste tittelen som tenkes kan til et slikt prosjekt - og før du vet ordet av det sitter alle og ler av hele opplegget ditt.
Hvem vet, kanskje har de to tussete danskene respekt for disse sangene.
Men det høres ikke slik ut.
«Respect» er iført et uhyre klamt bensinstasjonsound, og «Fly On The Wings Of Love»-brødrene hakker løs på pophistorisk gull med en eleganse som er en dritings elefant verdig.
Motown-klassikere, Mamas & The Papas, Roy Orbison, «Everything I Own».
The Beatles får også føle vreden, endog ved at Olsen Brothers finner det naturlig å plassere «Ob-La-Di, Ob-La-Da» og «Strawberry Fields Forever» ved siden av hverandre.
De har også greid å få med seg den utrettelig selvfornedrende Cliff Richard på en ny låt, som blir et slags høydepunkt fordi den i hvert fall ikke er nok et tilfelle av helligbrøde.
ANBEFALT KJØP:
«Look Up Look Down»
| 0
|
111815
|
The Horrors:«Primary Colours»
(XL/Playground)
White Lies-fans, se hit.
Skal man gyve løs på den dystre, Joy Division-deriverte rocken i disse dager, bør man sannelig ha noen ekstra ess i ermet for å stikke seg ut.
Der stiller London-kvintetten The Horrors sterkt, og heldigvis ikke bare med sitt tåpelige navn.
«Primary Colours» er deres andre album, veldig postpunk-korrekt i sitt rufsete uttrykk.
Den ekstra dimensjonen er en tilnærming til det gotiske svært få greier å formidle troverdig, og de har også lagt til et ekko av Kevin Shields' digre gitarvegg.
Det sitrer av spenning, og vokalist Faris Badwan har en perfekt stemme til dette, han låter som en ung Ian McCulloch.
Platen har gode, gammeldagse «cinematiske kvaliteter», og det er vel ikke utenkelig at dét har med valget av produsenter å gjøre:
Portisheads Geoff Barrow og videoregissør Chris Cunningham.
Resultatet er betagende så vel som tøft, og du som sto foran scenen under White Lies-konserten på Hove har her en enestående sjanse til å komme deg videre i livet.
ANBEFALTE KJØP:
«Three Decades», «Who Can Say», «Do You Remember», «I Only Think Of You» og «Primary Colours».
| 1
|
111817
|
Inger-Lise Ulsrud:«Early Organ Works»
(Simax)
Rikt fargespekter fra Messiaen.
Den franske komponisten Olivier Messiaen leverte noe av forrige århundres mest sentrale orgelmusikk.
På denne nye CD-en spiller den norske organisten Inger-Lise Ulsrud de tidlige orgelverkene hans, det vil si de som er laget før 1935, da han selv mente han hadde utviklet et komplett tonespråk.
Men, som med så mange andre store kunstnere, disse verkene peker meget tydelig fram mot den store komponisten han ble senere.
Nesten alle hovedelementene fra komposisjonsgjerningen viser seg gjennom et mangfold av klangfarger som tydeliggjøres gjennom både harmonikk og tid - det eneste vi ikke finner er elementene fra fuglesangen, som han senere ble så kjent for.
Og Inger-Lise Ulsrud er en eminent tolker av denne musikken.
Hun har den godt og solid under huden, og mestrer å få fram nettopp alle de forskjellige fargekodene og de forskjellige nyansene.
Det gjør at musikken har en voldsom intensitet, som er like sterk ned til det svakeste pianissimo.
Ulsrud gjør musikken akkurat så spennende som den er.
TORI SKREDE
| 1
|
111818
|
Maxwell:«Black Summers Night»
(Sony)
Tannløst comeback.
Det er syv år siden Maxwells forrige album, og jeg har på følelsen at heller ikke dette blir en hit her til lands.
Det kan skyldes at R&B fortsatt er smalt i Norge, men også musikken selv.
Platens ni låter gir oss helt streit R&B - som sikkert er grei å kline til.
Men det skal mye til før vi velger Maxwell foran andre i sjangeren, som for eksempel Musiq Soulchild eller Raphael Saadiq.
Han havner i området der ting bare er greit, og ikke særlig spennende.
Med en stemme som absolutt hadde vært behagelig over høyttaleren i en klesbutikk eller på et spa, lager han rolig, jazzet soul - om kjærlighet og savn.
Men de fengende melodiene uteblir.
Glimtet i øyet også.
Jo da, «Pretty Wings» er en grei låt, men den setter seg ikke på hjernen.
Og «Fistful Of Tears» passer bra til rødvin og ettertanke.
Det er likevel noe som mangler for en god helhet, det lille ekstra som gir meg lyst til å høre musikken om igjen.
Personlighet, tror jeg.
ANBEFALTE KJØP:
«Pretty Wings», «Fistful Of Tears»
| 0
|
111821
|
Vond
Vi husker denne serien i seks deler, om tyskernes industrielle massemord under Andre verdenskrig, fra norske TV-skjermer rundt 2000.
Dette gjensynet gjør ikke mindre inntrykk.
Noen av de grusomste bildene i filmmediets historie er å finne her, i en serie som utfyller BBCs mer avgrensede «Auschwitz: The Nazis And The «Final Solution»» (2005).
Denne er bredere på politikk, kultur og antisemittismens røtter.
Fortellerstemmen tar seg et par unødvendige friheter (den «irettesetter» blant annet noen av intervjuobjektene på utilbørlig vis).
Men de aldrende ansiktene som forteller - tidsvitnene fra begge sider - vil ta bolig i hukommelsen din og bli der for alltid.
| 1
|
111822
|
Maktdemonstrasjon
Blu-ray anmeldelse:
Mer relevant enn noen annen film om temaet som kom de neste 40 årene og fortsatt ufattelig skarp som politisk satire.
Dr. Strangelove har fått en utsøkt overhaling når den nå kommer på Blu-ray:
Her er absolutt alt av ekstramaterialet fra de tidligere utgavene, utvidet med et trivia-spor du kan spille mens filmen går.
Først og fremst
Peter Sellers' maktdemonstrasjon som komiker
- Og på én mange fyldige bakomfilmer hører vi han i aksjon mens han «stjeler» aksenten til Dr. Strangelove, fra en intetanende fotograf han snakker med.
Skummelt bra!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
111823
|
Overfladisk
Simon Pegg er den obsternasige engelskmannen i New York, fra før gjort med stor suksess av Dudley Moore («Arthur») og med litt mindre hell av Ricky Gervais («Ghost Town»).
Han treffer innimellom, men det hule livet bak de høye drinkene i New Yorks glossy mediemiljø har vi sett «avslørt» med mer snert tidligere.
Det blir for overfladisk og lettvint om det overfladiske, og vi tror ikke ett sekund på at den rødmussede engelskmannen har draget på hverken Megan Fox eller Kirsten Dunst.
Flauser, slettede scener som ekstra.
| 0
|
111824
|
Vås med vilje
Halvt satire, halvt homage, helt håpløst.
Men i 3D.
HANDLER OM:
For ti år siden forårsaket gruvearbeideren Tom en gruveulykke der fem menn døde.
En siste, Harry Warden, havnet i koma, men våknet senere, gikk berserk og drepte en masse folk med hakke.
Nå er Tom tilbake og møter igjen eksdama som har giftet seg med hans tidligere bestevenn, sheriffen.
Samtidig dukker det opp en morder som med maske og hakke går løs på landsbyboerne.
DOM:
Hvis dette hørtes ut som en hvilken som helst lettvekts horror/slasherfilm fra de siste 20 årene, så er det helt riktig.
«My Bloody Valentine», som er en nyinnspilling av en klassiker fra 1981, er halvt satire, halvt homage til sjangeren, og går med blodig alvor og en kort ironisk distanse inn for å få med alle klisjeene.
Vi har sett ironisering over disse sjangerene før, som i «Scary Movie» eller Tarantinos «Grindhouse».
I denne filmen er «satiren» imidlertid av det mer, skal vi si ulne slaget, faktisk er det mest så filmen er en kollasje av velkjente replikker og scener fra mediokre skrekkfilmer for tenåringer.
Jeg antar poenget er at man skal humre inneforstått fordi man forstår at filmskaperne bruker en oppbrukt og i utgangspunktet kjedelig oppskrift med vilje.
Det kan knapt kalles et spesielt interessant grep, men de skal få et poeng for full dekning, her er alt med: hjelpesløse nakne kvinneofre, teatralsk overspilling, store plothull og enkle løsninger.
Å, og filmen kommer i 3D, et poeng som selvsagt er den store salgspitchen her:
Harselering med utdatert sjanger kombinert med det nyeste innen 3D-teknologi!
Visst er det fortsatt spennende med skarpe redskaper som kommer farende ut av lerretet, men effekten er brukt ganske fantasiløst.
Dette er noe tarvelig vås, men det er jo poenget.
For sjangerens trofaste fans er «My Bloody Valentine» muligens som å få en klem av en gammel, svett venn.
| 0
|
111825
|
Bred blir smal
Fransk folkeforlystelse «lost in translation».
HANDLER OM:
Postmester Philippe Abrams gjør alt for å bedre livskvaliteten for seg og sin depressive kone, inkludert å simulere rullestolbruker i håp om å bli forflyttet til en varmere postregion.
Han blir imidlertid avslørt - og straffet ved å sendes den nordlige byen Bergues hvor man spiser fettlunsj på gatekjøkken og snakker komplett uforståelig for andre franskmenn.
Vil postmesterens fordommer bekreftes eller forvitrer de i møte med den eiegode lokalbefolkningen?
DOM:
Kan over 20 millioner franskmenn ta feil?
Filmen var en gigantsuksess i hjemlandet og forårsaket visstnok valfarting til den lite glamorøse småbyen som spiller hovedrollen her.
Jeg tviler på om suksessen forflytter seg ytterligere lenger nord.
Denne sommerlette, ekstremt brede folkeforlystelsen er for ofte «lost in translation» til at det skal skje.
Humoren er for det meste språklig og spiller på forviklingene som oppstår når den fordomsfulle postmesteren ikke forstår et kvekk av hva hans nye kolleger forsøker å si.
Det er malt med ekstremt bred pensel - som om samtlige i Bodø skulle snakket Oluf-dialekt i en tilsvarende norsk variant - likevel forsvinner nyansene på veien til norske kinolerreter.
Vi må stole på oversetteren, som har valgt å legge de lokale på en overtydelig Oslo Øst-sosiolekt som fort blir ganske slitsom:
«Ække han her for å vise sæ'?».
Kulturforskjeller på fransk dreier seg dertil mye om mat, som det fleipes utstrakt med.
Jeg tar høyde for at forhåndskunnskapen er ulikt fordelt rundt om, men denne nordboer følte seg ikke helt inkludert rundt lunsjbordet i de mange matsekvensene.
Det mer universelle fungerer bedre:
Kjærlighetshistoriene i filmen - spesielt den som omhandler det morsbundne postbudet Antoine - er fortalt med en forholdsvis patosfri ektefølthet.
Men i det store og hele blir filmopplevelsen litt som å være invitert inn til et glass Ricard og et slag boule - uten å helt kunne reglene på forhånd.
Men har du en fransk venn:
Ta han med deg!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
111826
|
Fuzz for familien
Slash må skaffe seg bedre venner.
KONSERT:
Slash & Friends STED:
Quartfestivalen, Kristiansand PUBLIKUM: ca. 15 000
Dette «konseptet» startet som et opplegg Slash' kone trommet i stand til en Las Vegas-feiring av bursdagen hans.
Og der egnet det seg nok en god del bedre.
Uhøytidelig planking av gamle klassikere med kjente fjes i front blir nå engang noe event-aktig, litt sånn Lind/Nilsen/Fuentes/Holm.
Men hakket tøffere her, av den enkle grunn at konserten er bygd opp rundt låter Slash elsker å harve over med sin bluespunkgitar, som alltid er en fryd å høre.
Venneflokken, dog - Slash synes sikkert det er et artig spark til Axl Rose å hyre inn Fergie til å synge Guns N'Roses-låter, men det låter ikke bra.
Dog er det bedre enn når Ronnie Wood kommer inn og vokalt radbrekker et par Stones-låter han aldri var med på å spille inn.
Noe til konsept!
Da er «husband»-vokalisten Frankie Perez klart å foretrekke, som er med på helt greie og kunstnerisk uviktige versjoner av blant andre AC/DC, Nazareth og - selvfølgelig - Velvet Revolver.
Ozzy Osbournes ankomst minner oss om at han er et staselig heavy-ikon, men også om at han er veldig gammel.
Kveldens høydepunkt blir Slash' «Black Or White»-riff og «Knockin' On Heaven's Door» - begge hyllester til Michael Jackson, og dermed det eneste ved denne bisarre seansen som har med nåtid å gjøre.
| 0
|
111827
|
Mer Sid, takk!
For lite Sid og engasjerende historiefortelling i tredje «Istid»-runde
HANDLER OM:
Det ustoppelige dovendyret Sid «stjeler» med seg tre store egg med håp om å bli forelder han også - som sine venner, mammutene Manny og Elly.
Eggenes egentlige eier - en enorm dinosaur - liker slett ikke Sids initiativ, og tar med seg både sitt avkom og et forfjamset dovendyr til et underjordisk univers befolket av dinosaurer, kjøttetende planter og lugubre kjempeinsekter.
Pluss en klin gal røyskatt med personlighetsforstyrrelser.
Sid må reddes og Istid-gjengen må ut på nye, livsfarlige oppdrag.
Alt mens ekornet Scrat denne gangen jager både nøtter - og damer!
DOM:
Kun tre år har gått siden Sid, Manny, Diego og de andre flyktet fra tidsriktig global oppvarming i en film som havnet på topp ti listen over de mest sette filmene på kino i Norge i nyere tid.
Det føles lenger siden, for i mellomtiden har verden sett dataanimerte lekkerbiskener som «Rottatouille», «Kung Fu Panda» og «Wall-E», som både teknisk og fortellermessig befinner seg i en annen liga.
Konkurransen om de yngstes gunst og kinopenger er knalltøff.
Fra animasjonsnerder har jeg hørt at det på pelsen man ser hvor bra grafikken har blitt.
Og jo da, Manny og Ellys lodne ytterplagg duver overbevisende og naturtro på en helt annen måte enn i de to første filmene.
Visningen denne anmelder overvar ble dessuten vist i 3D, noe som ga en ekstra dimensjon til forfølgelses- og actionsekvensene vi har blitt vant til i serien.
Like idérik og sprelsk som de ovennevnte fra konkurrerende studioer blir det likevel aldri.
Det fortellermessige fortjener imidlertid å få litt på pelsen, her skranter det fortsatt.
Man stoler for mye på gags og til tider billig situasjonskomikk uten at det knyttes til noen historie som engasjerer.
Oppdraget for våre venner denne gang utelukker dessuten favoritten Sid i flere lange sekvenser.
Reaksjonene fra barna i salen da de så og hørte «den ekte» Sid før visning gjorde meg overbevist om én ting:
De kan ikke få nok!
Dagfinn Lyngbøs geniale tolkning - der andre legger stemme har Lyngbø med enorm respekt for materialet formet en elsket karakter - har blitt en klassiker og noe å strekke seg etter for andre godt betalte skuespillere som får jobben.
Han overfører på mesterlig vis sin lune verdensanskuelse som har vært en suksess på scenen til den evige optimisten Sid.
Hans «erstatter» i Istid 3 - den gale røyskatten med Åsleik Engmarks stemme - er også hyper så det holder, men mangler Sids naive sjarm.
Istid 3 ender opp som en litt for lite nyskapende etappe, og dersom nok en film er under planlegging i serien forlanger vi mer av dovendyret Sid.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
111828
|
Narum:«Samma hen du fær»
(Warner)
Sommerens fineste norske tonefølge.
Totentrioen Narum består av søsknene Benedicte, Jon Anders og Lars Christian Narum, hvorav sistnevnte har skrevet tekst og musikk til det som må være bortimot perfekt sommermusikk.
Noen triks har han nok lært av sine bandkolleger i Hellbillies, men selvfølgelig har han også hørt på Prøysen.
Ikke minst er det dialekten og kjærligheten til sommeren som retter fokuset mot vår visekonge.
Selv om Lars Christian ikke har det samme stinget og poesien som salige Alf (hvem har nå det, egentlig?) skriver han flotte hverdagstekster om nettopp kjærlighet, forelskelse og savn - ofte med en både sår og vemodig undertone som passer perfekt til søsteren Benediktes innbydende stemme.
Låtene er nesten uten unntak like innbydende, lette og likevel levende i Jon Anders Narums delikat organiske produksjon.
Dette er en debut det står respekt av, og som er et ypperlig supplement til lyse og lange sommerkvelder.
«Såg regnbågån lyse», «Når bære sammar'n kjem», «Samma hen du fær», «Je veit et stelle» og «Kjinner håss je smelter litt nå».
| 1
|
111829
|
Miroslav Vitous Group:«Remembering Weather Report»
(ECM/Grappa Musikkforlag)
Spenstig værmelding
Bassist Miroslav Vitous var med i den første utgaven av Weather Report og kommer her med en original og spenstig hyllest til gruppen.
Istedenfor å tolke noen av gruppens låter, søker han å gjenskape den improvisatoriske og kompositoriske estetikken som preget gruppen i starten, med sterke tråder til frijazz og den eksperimentelle jazzrocken som Miles Davis representerte på slutten av 1960-tallet.
I «Variations on W. Shorter» danner for eksempel Shorters komposisjon «Nefertiti» en løs ramme for improvisasjon.
Ornette Colemans melodiske «Lonely Woman» er mer trofast gjengitt.
Bandet er samspilt og åpent med mye leken musisering.
Gjestesolist Michel Portal på bassklarinett egger en ekstra dimensjon til musikken, og for boltre seg i «Surfing with Michael».
ANBEFALTE KJØP:
«Variations on Lonely Woman», «Variations on W. Shorter», «When Dvorak Meets Miles», «Surfing with Michael», «Blues Report»
| 1
|
111830
|
Moby: «Wait For Me»
(Little Idiot/Playground)
Stakkars lille Moby.
Det er liksom ingenting igjen av ham nå.
Det enorme publikumet som elsket post-trip hop-klassikeren «Play» (1999) er borte som dugg for solen, noe som dels skyldes at hans tre plater siden den gang har fått urettferdig mye kjeft - det har vært bra saker på samtlige, spesielt var fjorårets «Last Night» en fin hyllest til gamle raveeskapader.
Men den solgte ingenting, og Moby har nå tatt konsekvensen av dette og laget en skikkelig dvask plate der han forgjeves prøver på gjenbruk av «Play»-triksene.
Særlig er «Study War» en parodi på oppskriften der et gammelt opptak av en ivrig predikant går i loop over en hip hop-beat.
Et annet nadir er «Mistake», der beslutningen hans om å synge selv gir tittelen ekstra tyngde.
Ellers er albumet stappfullt av svevende halvballader og Vangelis-inspirerte lydmalerier, elg-i-solnedgang-style.
Mye av det er like behagelig som å ligge på bomull i et tomt hvitt rom, og i lengden like spennende som dét indikerer.
ANBEFALTE KJØP:
«Shot In The Back Of The Head», «JLTF»
| 0
|
111831
|
La Roux:«La Roux»
(Polydor/Universal)
Det er noe veldig hverdagslig over britiske Elly Jacksons intense, lyse stemme, akkurat som om nabojenta sitter på trappen og synger - og det er en god ting.
Den androgyne, synthspillende vokalisten samarbeider med produsenten Ben Langmaid - og sammen utgjør de La Roux.
Dette er dansbar, fengende og pulserende synthpop, som gir vibber til åttitallet.
Litt Eurythmics, noe tidlig Madonna - men likevel bøttevis med identitet.
I en sjanger som fort kan bli anmassende og intetsigende, har teamet klart å gjøre det minimalistiske soundet til noe mer intelligent og innholdsrikt, ved hjelp av gode tekster og fengende melodier.
De toner det også ned med et par myke popballader innimellom, som for eksempel vakre «Armour Love».
Ellers er singelen «In For The Kill» den sterkeste låten, den gir faktisk akutt dansefot.
Soundtracket til sommerens vorspiel skal definitivt også inneholde «Tigerlily», «Quicksand» og «I'm Not Your Toy».
Vi kommer til å høre mye fra La Roux i månedene som kommer.
Jeg nynner allerede.
ANBEFALTE KJØP:
«In For The Kill», «Quicksand», «I'm Not Your Toy», «Tigerlily», «Armour Love»
| 1
|
111832
|
John Surman:«Brewster's Rooster»
(ECMGrappa Musikkforlag)
Surman med leken jazz
Den engelske saksofonisten John Surman har beveget seg i mange musikalske landskap, i de senere årene med fokus på komposisjon og inspirasjon fra ulike klassiske og kirkemusikalske tradisjoner.
På «Brewster's Rooster», fremstår han som mer jazzete enn noensinne, i lekent og fremragende samspill med Jack DeJohnette, trommer, John Abercrombie, gitar og Drew Gress, bass.
Dette er musikere som har spilt en stund, uten behov for vise seg frem, men som kan spille med dybde så vel som glimt i øyet, lydhørt samstemt i forhold til hverandre.
Det meste av låtmaterialet er signert Surman, som gjerne henter impulser fra folkelige dansetradisjoner «Hilltop Dancer» er et godt eksempel, og den smygende funky tittellåten.
Det er også vakre ballader på repertoaret, blant annet en nydelig tolkning av Billy Strayhorns «Chelsea Bridge»,
ANBEFALTE KJØP:
«Hilltop Dancer», «Chelsea Bridge», «Counter Measures», «Brewster's Rooster», «Going for a Burton»
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.