id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
111398
|
Fire elementer, ingen sjel
M.
Night Shyamalan sikrer karrierens fortsatte nedadgående spiral med denne rimelig sjelløse affæren.
Filmen, som er basert på Nickelodeons suksessrike tv-serie «Avatar: The Last Airbender», handler om en verden delt i fire nasjoner som hører til de ulike elementene:
Ild, jord, luft og vann.
Elementene er i ubalanse, det onde ild-folket er i ferd med å skape et helvete på jord, og det er opp til unge Aang og hans venner å ordne opp.
Det blir anledning til å preke om både skjebnen og nødvendigheten av å være tro mot seg selv.
Ellers byr «Luftens siste mester» på østlig mystikk og mytologi; kampsport og kasting av elementer hit og dit i forsåvidt storslåtte 3D-show; et flyvende, overvektig beveraktig dyr; overdådige kulisser og noen av de mest hjelpesløse barneskuespillerne jeg har sett.
Man kommer bare SÅ langt med effektmakeri.
Regissør og manusforfatter Shyamalan slo gjennom med den kritikerroste braksuksessen «The Sixth Sense» (1999).
Siden har han fortsatt sin fascinasjon for det paranormale og uforklarlige i filmer som «Unbreakable» (2000), «Signs» (2002) og «The Happening» (2008).
Filmene er massive, mørke underholdningsmaskinerier, og han har vel ikke akkurat blitt mindre tunglabbet med årene.
Suksessen har aldri igjen nådd 1999-nivået.
«Luftens siste mester» kommer ikke til å snu trenden.
Filmen mangler alle tegn til humoristisk sans eller følelse for de øyeblikkene og detaljene som kan gi selv den mest spektakulære actionfilm en egenartet glød, et snev av autensitet.
Shyamalan har blitt hyllet for det store alvoret sitt i en tid da det gjerne må spøkes i selv de tematisk mørkeste filmer.
Men også «gravalvoret» har sin grense, og på andre siden av grensa ligger «latterlig».
Mens andre sjangerfilmregissører har lært seg å balansere det episke alvoret med å leke med konvensjonene, setter Shyamalan konvensjonene på et alter og hysjer på alle som fniser.
Man sikter seg inn på et ungt publikum her, men også det uthulede tweensegmentet byr på produksjoner med mer snert enn dette.
At den utmerkede satirikeren Aasif Mandvi, en mann mange vil kjenne igjen fra The Daily Show, også har en rolle i filmen, bidrar i alle fall for meg til at det hele framstår som mer parodisk.
Jeg venter liksom på at han skal rive av seg det tunge kostymet han er utstyrt med, og bryte ut i ironisk cabaretdans eller liknende.
Dengang ei.
Ikke engang tittelen holder løftet sitt; her lukter det oppfølger.
| 0
|
111399
|
Suggererende
«THE AMERICAN»
«The American» er i bunn og grunn en western- eller samuraifilm.
En film om en «profesjonell» vi ikke en gang er sikker på hva heter til fornavn.
Vi vet ikke hvorvidt han er en leiemorder heller.
Men vi aner noe slikt.
Etter en sjokkerende dramatisk start i en svensk dal, havner Clooney på den italienske landsbygda.
Går lukket rundt og venter på et nytt oppdrag, sover på nåler, drikker kaffe og trener i bar overkropp (sikkert grunn god nok for en del kvinner til å se filmen, bare det).
Forfører en smellvakker italiensk prostituert i løpet av en ganske eksplisitt sexscene.
(I seg selv imponerende at denne bitte lille italienske byen har et så velassortert bordell).
Clooney - som kanskje heter Jack, kanskje heter Edward - sier lite, men føler av en eller annen grunn et behov for å åpne seg en smule opp i møte med stedets lokale prest, Benedetto.
Sistnevnte snakker utelukkende i sentimentale selvfølgeligheter, og burde ha vært fjernet fra manuset.
Vi tror ikke på hans og Clooneys samtaler, og de gir ingenting til filmen.
Etter en stund blir Jack/Edward kontaktet av en mystisk kvinne på en kafé.
Hun trenger et høyst spesialisert håndvåpen, og Clooney går i gang med å bygge det.
De mange og lange sekvensene med våpenmekanikk i nærbilde er mot all formodning sterkt suggererende.
Klikk, sier det.
Klikk, klikk.
Så skjer det fatale.
Denne til fingerspissene profesjonelle mannen blir forelsket.
Hadde han bare sett Robert De Niro i «Heat» (1995) ville han visst at en mann i hans stilling aldri kan tillate seg å elske et annet menneske.
Det er viktig å ikke ha noe i livet en ikke kan forlate i løpet av 30 sekunder, som vi husker.
Alle som har sett den nederlandske fotografen og regissøren Anton Corbijns bilder av U2, vet at han har mer enn et snev av selvhøytidelighet ved seg.
Men «The American» er bedre enn debutfilmen hans, den kjølig distanserte «Control» (2007).
Jeg tror ikke han vet all verden om hvordan folk egentlig oppfører seg og snakker.
Men det trengs ikke i akkurat dette tilfellet «The American» har mange skjønnhetsfeil.
Klisjékatolikken er nevnt.
Corbijns ønske om å lage tragisk opera av det siste kvarteret, er beklagelig.
Overstimulerte actionfans vil sannsynligvis kjede vettet av seg, for «The American» er langsom.
Men jeg kjedet meg ikke.
Og det er bedre at Corbijn holder på med dette enn at han tar enda flere humørløse bilder av Bono.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
111400
|
Underlig
DVD: DRAMA
USA.
15 år.
Regi: William Steen Olsson.
Med:
Gretchen Mol, James Rebhorn, Cameron Bright.
13 år gamle Adam er midt i krampepuberteten i 1963, og oppdager til sin «lettelse» at blonde Catherine bor rett overfor vinduet i gutterommet hans, og ofte sprader halvnaken gjennom huset.
Hurra!
Men vent!
Er det ikke selveste Presidenten, John F. Kennedy, som kommer på besøk til henne?
Hm!
Den svenske regissøren klarer ikke å lage noe fornuftig ut av denne underlige blandingen av oppvekstsskildring og konspirasjonsthriller.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111401
|
På dypt vann
Med «Submarino» dykker danske Thomas Vinterberg ned i familiær gjørme.
Men det kraftfulle anslaget havner på dypt vann med sin ensformige tone.
At regissøren har et skarpt grep om problematiske familiære bindinger viste han til gangs i den briljante «Festen» fra 1998.
Etter det har Vinterbergs karriere gått litt i sikksakk.
Med «Submarino» er han tilbake med rå og usminket realisme.
Formen er tilhugget og renskåren, kameraet dveler ved de minste detaljer som uttrykker det miserable livet hovedpersonene er offer for.
Kort sagt handler det om to brødre som i barndommen utsettes for grov omsorgssvikt og som føler seg medskyldige i en babys (deres bror) død.
Fyll, fengsel og narkomani er hverdagskost når brødrene blir voksne - og igjen er det et barn i sentrum.
Vinterberg tar barnets parti, og han gjør det med åpenhjertig innlevelse.
Jacob Cerdergren overbeviser som den innesluttede men voldsomme storebror Nick.
Plaugborg som lillebroren har stor sett ett uttrykk; det av en jaget person.
Med den sakrale musikken som bakteppe tynges etter hvert filmen av en dysterhet som blir langt mer monoton enn gripende.
| 0
|
111403
|
Phil Collins:«Going Back»
(Atlantic / Warner)
Singstar Motown.
Til dere fire-fem som har ventet på at Collins skulle spille inn et helt album med Motown-gull:
Gratulerer med dagen.
Til alle andre:
Siden sekstiåringen allerede i 1982 overtok «You Can't Hurry Love», er ikke denne platen noe sjokk.
Sjokket er at den ikke er så verst.
Trommisen Collins er glimrende, backingen (Motowns egne Funk Brothers) strålende og vokalisten Collins synger som om han spiller Singstar Motown.
Til tross for at dette er et helt unødvendig og uspennende album, med noen ekkelt seige ballader - det er gjort med overbevisende varme og overskudd.
Det fungerer.
Alle kan jo ikke være like søkende som Robert Plant.
BESTE LÅT:
«(Love Is Like A) Heatwave»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
111404
|
Bjørn Johan Muri:«Airwaves»
(Universal)
Mer luft enn bølger.
Idol-toeren som burde vært årets MGP-vinner.
«Yes Man», nesten for bra for MGP, har høynet forventningene til ålesunderens debut.
Den er syrebehandlet med Simen Eriksruds donkeyboyske trylleformler, men komponert så mildt og flatt at man forventer reklame og kjendisnytt i stedet for låtpauser.
Tekstene er serviettskriblerier, ustø selv forenet med gjennomgående Ekornes-trukket elektrovoksenpop.
Tyveåringen synger derimot kledelig uanstrengt, over et villavennlig lydbilde som tidvis snoker innom elektroniske kriker à la Junior Boys.
Som helhet er det dessverre lett forglemmelig, der man selv etter gjentatte runder sliter med å huske låtene.
Si mer nei neste gang, Bjørn Johan.
BESTE LÅT:
«Yes Man»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
111405
|
Weezer:«Hurley»
(Epitaph / Tuba)
Nesten like lost som Hurley.
Å koble seg mot comic relief adaptert fra TV-serien «Lost» er vel like deler innfall som et bevis på Weezers nerdenivå.
Hver nye utgivelse med LA-powerpoperne er først og fremst en posisjonsøvelse overfor seg selv.
Så:
Verdens mest ujevne band anno 2010 er bedre enn de var på den røde fra 2008, men ellers er det mye skurr.
Den slitte pubertale humormiksen («Where's My Sex» bytter ut «sox» med «sex».
Gøyalt.) og Lars Lillo-Stenberg-aktig undring om hvorfor jenter er så rare er nå en ting.
Men platen mangler det som gjør Weezer til noe mer enn et powerpopband (sist oppnådd i 2005), og spørsmålet i disse Against Me!-tider er hva vi skal med et Weezer som ikke er tragikomiske, men veldig fulle av feil.
BESTE LÅT:
«Hang On»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
111406
|
Marian Aas Hansen:«A Million Miles Away»
(Blanca / daWorks)
«Hjelp fra utlandet» kan være så mangt.
Marian Aas Hansens tredje plate er spekket med bidrag fra britiske Chesney Hawkes, som ble en one-hit-wonder med «The One And Only» i 1991 (sangen var skrevet av Nik Kershaw).
Det er dog vanskelig å si hva som er hans særpreg, for om det er én ting som preger «A Million Miles Away» så er det mangel på særpreg.
Det er «voksenpop», dette, med skjelmsk smil og øyne som tindrer lengselsfullt i stearinlysbelysning.
Pent, pianodrevet fremført, men Aas Hansens har verken distinkt stemme eller noe som vitner om en klar artistisk visjon.
I hovedsak rusler platen bekymringsløst forbi uten å provosere nevneverdig - om vi ser bort fra massakren på Stephin Merritts «The Book Of Love» og den hjelpesløse «mainn i dræss og slips!»-humoren på cabaretjazzkalkunen «Men In Suits».
BESTE LÅT:
«Bulletproof»
| 0
|
111407
|
Leonard Cohen:«Songs From The Road»
(Columbia / Sony)
Unødvendig luksus.
I og med at det kom en utmerket konsert-CD fra Cohens tre år lange legende av en verdensturné allerede i 2009, er dette nye livealbumet den mest overflødige utgivelsen i katalogen hans.
«Suzanne» og den alt for allestedsnærværende «Hallelujah» går igjen, men ellers er fokuset på sanger som ikke var med på doble «Live In London».
Lyden og fremføringene er eksellente, og Cohen høres snålt ungdommelig ut i «Closing Time» (den tredje og siste gjengangeren).
Det er en utgivelse hvis fulle og hele poeng er å spe på Poetens Pensjonsfond.
Det er mer enn greit - det er fortjent .
Og som han selv synger:
«That don't make it junk».
Likevel:
Kun for de som må ha alt.
BESTE LÅT:
«Avalanche»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111408
|
Robert Plant:«Band Of Joy»
(Es Paranza / Universal)
Selvfølgelig skulle jeg gjerne sett de tre gjenlevende Led Zeppelin-medlemmene sammen på scenen igjen.
Men ingen andre med en fortid i et av rockens enormoband fører seg med noe i nærheten av Robert Anthony Plants forbilledlige verdighet.
Nå som alle vil ha et reprisenummer av ham igjen - en oppfølger til den storselgende Grammy-grossisten han lagde med Alison Krauss i 2007, «Raising Sand» - har Plant selvsagt gjort noe annet.
Hvorfor?
Han er en hippie.
Elsker og respekterer musikk.
Alkymist
En bemerkelsesverdig gumbo er det blitt.
«Band Of Joy» er ikke blues.
Ikke country.
Ikke rockabilly, doo-wop eller R&B.
Den er alt det der, med Roberts gamle forkjærligheter, vestkyst-psykedelia og britisk elektrisk folkrock, attåt.
På sett og vis er Robert Plant (62) i ferd med å bli en liten sjanger i seg selv.
Han er det motsatte av en museumsvokter.
Han er en alkymist med umettelig appetitt.
Han gjør to kutt signert «slowcore»-sutremestrene Low.
Synger blues fra byene og markene.
Lager keltisk jig av chicanorockerne Los Lobos' «Angel Dance».
Tolker obskure Texas-låter fra 1965 og 2003.
Graver frem den ene knallperlen av en sang fra Richard & Linda Thomspons ellers ganske mislykkede «First Light» (1978), den hyperventilerende apokalyptiske og svimeslående briljante «House Of Cards»:
«They're washing the streets / With the blood of your kind».
Som jeg lo.
Plant synger like godt som noen gang før, og er ikke blitt for gammel for den der honningglaserte lidderligheten som særpreger ham så sterkt.
Det rare er at denne hybridmusikken er høyst salgbar.
Patty Griffins annenstemme vil få «Raising Sand»-fans til å føle seg hjemme.
De to albumene er på forunderlig vis både veldig like og egentlig helt forskjellige.
Uansett hvordan det måtte gå med «Band Of Joy» i markedet, er det grunn til å ta av seg hatten for Robert Plant:
En av de beste vennene musen og musikken har.
BESTE LÅT:
«House Of Cards».
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
111411
|
Kamelot:«Poetry For The Poisoned»
(Ear Music / Playground)
Myndig kraftmetal fra Elverum og Florida.
Kamelot fra Tampa, Florida er en godt bevart hemmelighet i Norge, selv om vokalist Roy Khantatat (eller bare Khan) stammer fra tjukkeste Sørskogbygda utenfor Elverum.
Ignoransen rundt bandet bør det bli en slutt på etter denne platen.
Gjennom 15 år har de sakte, men tålmodig bygd opp en svært trofast tilhengerskare basert på et uhyre allsidig metaluttrykk med hovedåren i den progressive delen av genren.
På «Poetry For The Poisoned» nærmer Kamelot seg fullklaff.
Roy Khan er en suveren seremonimester gjennom låter som er farlig nær teknisk briljans, og som likevel overbeviser i sine kontante taktskifter og überdramatiske stemningstoner.
Dersom du synes Dream Theater har blitt slappe og konforme i kantene, har du definitivt et utmerket alternativ i Kamelot.
BESTE LÅT:
«The Zodiac»
| 1
|
111412
|
Linkin Park:«A Thousand Suns»
(Warner)
Full identitetskrise.
Nu-metalens boyband var retningsløse på forgjengeren «Minutes To Midnight» (2007); på sitt fjerde album er det som om de ikke engang husker den kyniske, men effektive muskelrockingen som gjorde en hit som «In The End» så kraftfull.
De prøver å gå inn i en modningsprosess de simpelthen ikke har i seg, noe de ofte daterte elektroniske elementene understreker.
Den tribalrytmiske «When They Come For Me» er steintøff, men føles malplassert ved siden av søtladen pop som «Robot Boy» og «Waiting For The End».
Og likevel er disse klart å foretrekke fremfor de kitschy lydlandskapene de baler med i tide og utide, og pubertal gnåling som utbruddene på «Blackout».
For øvrig bør det innføres en lov mot 34-åringer som maser melodramatisk gotisk om «burned bridges» og «cold and lonely».
BESTE LÅT:
«When They Come For Me»
| 0
|
111413
|
Jan Garbarek, The Hilliard Ensemble:«Officium Novum»
(ECM / Grappa)
Dans i katedralen.
Jan Garbareks samarbeid med The Hilliard Ensemble har vært en oppskrift på suksess; krysningen av gregoriansk forankret vokalmusikk og frie, melodiske saksofonimprovisasjoner har truffet en nerve hos samtidens lyttere.
På deres tredje utgivelse sammen flyter denne i utgangspunktet sære blandingen mer uanstrengt enn noen gang.
Flere av komposisjonene er signert den armenske kirkemusikeren Komitas Vardapet.
Ellers er det låter fra 300-tallet frem til idag, der særlig Garbareks «Allting finns» byr på nødvendige dissonanser.
Det spares ikke på katedralsk vellyd og klanglig renhet, og det er en frisk spenst over Garbareks dansende saksofonlinjer.
BESTE LÅT:
«Alleluia.
Nativitas»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
111414
|
Spillanmeldelse:«Halo: Reach»
(VG Nett)
Nå får det være nok «Halo», sier Bungie.
Men de runder av sin klassiske superserie med en skikkelig opptur.
I «Halo: Combat Evolved» (Xbox, 2002) og i to påfølgende oppfølgere var menneskeheten på randen av utryddelse.
Vi fulgte supersoldaten Master Chief i kamp mot de fanatisk religiøse covenantene mens vi jublet og hoiet.
«Halo»-serien har satt sitt udiskutable preg på et helt spilltiår.
Det har inspirert andre utviklere, satt lanseringsrekorder og begeistret millioner av fans år etter år.
Serien har blitt en hel industri i seg selv, med over 34 millioner solgte spill, tegneserier, animasjonsfilmer, bokserier, figurer og snakk om en egen Hollywood-versjon for det store lerretet.
Nå er det derimot slutt.
For seriens skapers del i det minste.
Bungie har forlatt Microsoft for å gå nye veier og utforske nye konsepter.
Jada, det kommer helt sikkert flere «Halo»-spill - med eller uten Bungie.
Men det er helt åpenbart at «Halo: Reach» ikke er et komma.
Eller et parentes, for den saks skyld.
For Bungie forlater sitt hjertebarn med hevet hode.
«Halo: Reach» er svanesangen jeg ikke helt våget å håpe på på forhånd, en actionfest som både står solid på egne ben, og som faktisk avslutter serien med stigende kurve.
Et utropstegn!
I «Halo: Reach» er trusselen om menneskehetens utryddelse en alltid tilstedeværende, tyngende skygge.
Uten innsatsen til elitesoldatene i Noble Team ville ikke Master Chief ha noe å kjempe for i «Halo»-trilogien - krigen ville ha vært tapt før han i det hele tatt entret scenen i «Halo: Combat Evolved».
Bungie har til en viss grad forlatt supersoldaten i episk triumf mot overveldende odds, og tatt en mer menneskelig vei i denne prologen.
Det handler om ubegrenset mot, om å være villig til å ofre alt for å redde menneskeheten.
Her treffer «Halo: Reach» utrolig godt.
Det er et alvorstynget spill, et mer innbitt og fokusert spill enn det vi har sett til serien til nå - en foredling av det sidesporet «Halo: ODST» touchet innom rent konseptuelt.
Elitesoldatene i Noble Team er ikke karikerte krigsmaskiner.
Ikke er de overdrevent melodramatiske heller.
De er i steden svært sympatiske og jordnære helter - sine ekstreme krigsferdigheter til tross.
De ofrer sitt eget liv uten å nøle hvis situasjonen krever det, noe som gir «Halo: Reach» et melankolsk, bittersøtt preg jeg synes kler «Halo»-mytologien svært godt.
Bungie har i det hele tatt anstrengt seg for å lage et verdig punktum for «Halo»-serien, det føles hele tiden som om dine anstrengelser og prøvelser har betydning for dette universet.
Det er en sentral og viktig historie som fortelles, ikke et tilfeldig påheng.
Bungie har dessuten innsett at spillbarheten for lengst er både perfeksjonert og noe utbrukt etter de fire forgjengerne.
Den enestående forståelsen for engasjerende kampscenarioer er fremdeles til stede, men Bungie vet når nok er nok og det er på tide å gå videre.
Dette gir «Halo: Reach» en veldig tilfredsstillende fremdrift, jeg rakk aldri å kjede meg før det skjedde noe nytt.
Bungie har til og med krydret opplevelsen med noen herlige sekvenser jeg vil anse som genuine «Halo»-nyheter - romkamp, for eksempel.
Glimrende co-op- og multiplayermuligheter kommer på toppen av alt dette, men det er knapt noen nyhet for «Halo»-veteraner.
Her er Bungie omtrent i en klasse for seg selv.
Det er ikke til å unngå at «Halo»-konseptet ikke smeller like mye som før, og at «Halo: Reach» alt-i-alt ikke byr på noen radikal ny opplevelse i dette universet.
Men det er et vellaget, bunnsolid, engasjerende og svært underholdende spill, et spill som demonstrerer hvilke enestående kvaliteter Bungie sitter på som spillskapere.
PS:
I salg fra tirsdag 14. september.
| 1
|
111418
|
Huff-Dal
Teaterstykket/halvmusikalen «Brødrene Dal og vikingsverdets forbannelse» var en bastard allerede da det/den ble satt opp på Tusenfryd sommeren 1997.
Trond Kirkvaag, «Brumund», var syk, og opptrådte ikke i levende live, men på storskjerm.
Når dette teaterstykket nå er blitt «film», basert på et opptak fra den gang da, er lapskausen blitt enda tykkere.
Det er blitt gjort ferske innspillinger med «fortelleren», Tom Mathisen.
Nye stemmer og mer dagsaktuelle «vitser» er dubbet inn.
Animasjon og digitale effekter benyttes for å dekke over den triste sannheten:
At dette selvsagt ikke har noe på kino å gjøre.
Opptakene fra scenen ser ut som om de er blitt skutt med et VHS-videokamera 10 år tidligere, i 1987.
Man ser pixlene i bildet, som om noen har filmet det dårlige opptaket med nyere, bedre teknologi.
Alt dette ville vært tilgivelig, hadde teaterstykket bare vært gøy.
Det er det ikke.
Gaus og Roms reiser med en tidsmaskin tilbake til vikingtiden, og havner midt i en kamp om et magisk sverd.
På den ene siden:
En familie med Prinsessen Kristin Lavvannsdatter (en meget teatral Benedicte Adrian) som blondt blikkfang.
På den andre siden:
Slemmingen, den Sabletann-sminkede og meget «campe» Sigve Bøe.
Noe «drama» å snakke om, blir det ikke.
Og uforholdsmessig mye av «humoren» her skal liksom besørges av «artige» etternavn á la «Blodpropp» og «Boblenese».
Vi forventes å le av at det kommer en prompelyd ut av en tom sennepsflaske.
Et par av vitsene føles alt for politisk betente for en barnefilm i 2010.
Jeg tenker på den fisende steinaldermannen som «ligner på Mullah Krekar», og den om Halvdan Svarte.
«Var ikke han innvandrer fra Afrika 'a?», sier Lars Mjøen, og minner oss om at han i senere år har markert seg som nykonservativ kronikkforfatter i Aftenposten.
Gledene er bitte små.
Det å høre Mathisen si «følg med!», for eksempel.
Eller de to sekundene Kirkvaag imiterer Vidar Theisen, og får oss til å huske at talentet hans var større og mer håndfast enn sine to kollegers.
«Brødrene Dal og vikingsverdets forbannelse» er så hjelpeløs i alle ledd at det føles smålig å gi den terningkast én.
4-åringer som ikke har hørt om Kaptein Sabeltann vil muligens være i stand til å utholde den.
Alle andre vil ønske seg en tidsmaskin, så de kan reise tilbake til en tid før denne «filmen» ble laget.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111419
|
Et stille skrik
Filmen starter i en italiensk by med strukturerte gater myknet med et lag snø.
Kameraet er glad i å titte inn vinduer, vente ved dører og bli igjen i rom når personene har forlatt det.
Det illustrerer effektivt rollen som titter tilskuerne har.
Og vi ser Tilda Swinton som evig gjest i et land hvor hun er giftet inn i aristokratiet.
Som russiskfødte Emma Recchi, er hun et velsmurt ledd i et dynasti som sliter med å omstrukturere seg fra gammel tradisjon til ny forretningstankegang i overgangen mellom generasjonene.
Alt er striglet, vakkert og overflateglatt.
Så introduseres bifiguren Antonio, en kokk og en konkurrent av Emmas sønn som raskt blir hans samarbeidspartner og deretter hennes elsker.
Antonio slår sprekker i Emmas polerte overflate.
Hun trår ut av designerklærne og inn i en rufsete forelskelse fylt av inderlig lykke, filmet i lys, natur og nakenhet.
Men en idyll bygget på svik kan selvfølgelig ikke vare.
Når det først eksploderer i den ærverdige familievillaen, smeller det skikkelig.
«I am love» er både vakker og velformulert.
Mens historien er eldgammel, oppleves fortellermåten som frisk.
Og Tilda Swinton er verd hele filmen.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
111420
|
Langelands kalkun
Henrik Langelands nye roman «Verdensmestrene» ligner en kalkun.
Overfôret, men neppe flygedyktig.
Forfatteren legger listen høyt når han allerede før handlingen begynner kan fortelle sin «kjære leser» at dette skal være første bind i en større romansyklus om fire familier i Oslo på 1980- og 90-tallet.
Det er vel neppe grunn til å lure på om Langeland har lest Roy Jacobsens «Seierherrene» før han satte i gang.
Omdreiningspunktet i «Verdensmestrene» er Ski-VM i Oslo i 1982, og den ikoniske hendelsen da Brå brakk staven.
Med dette som utgangspunkt blir vi introdusert for den tolv år gamle hovedpersonen Lars Meltzer, som bor i ekte Hemingland på Oslo vest.
Familiemiddagene i denne slekten, som løper over et uendelig antall sider, bringer tankene hen på Johan Borgens «Lillelord»-bøker.
Og det er i grunnen ganske betegnende, for hvis det er noe denne romanen mangler så er det ekte originalitet.
Den virker tenkt og konstruert, den drukner i en mengde utmattende og deskriptive detaljer, og fleste personene vi møter er skildret utenfra.
Ikke opplevd innenfra.
Særlig gjelder det foreldrene og andre voksne, de er enten pappfigurer eller rene karikaturer.
Tre andre familiekonstellasjoner er også med i handlingen.
Langeland er noenlunde på hjemmebane når det gjelder den kulturradikale familien til Simone Bugge Kristoffersen i Husebygrenda.
Riktig ille blir det når han skal skrive om arbeidersønnen Remi Halvorsen fra Oppsal, og den indiske innvandrergutten Amar Singh som er bosatt på Haugerud.
Her er klisjeene så tykke at resultatet ganske enkelt blir nedlatende.
Best på skog
Føy til et sosialt budskap som blir hamret inn med firetoms spiker, blytung symbolisme, pompøse metaforer og noen stivbeinte gamle AP-pamper som skal utgjøre politisk «tidskoloritt» - da begynner det å ligne en ekte kalkun.
Men Langeland er god til å skrive om skog.
Det skal han ha.
| 0
|
111421
|
Spillanmeldelse:«R.U.S.E»
«R.U.S.E» var kanskje ikke på topplistene over høstens største spillutgivelser, men strategispillet kan fort ende opp med å bli blant de beste.
Strategigenren er ikke for pyser denne høsten, tungvektere som «Starcraft 2» og «Civilization V» kan sette skrekken i selv den mest garvede spillutvikler.
Men det har tydeligvis ikke skremt franskmennene i Eugene Systems, for «R.U.S.E» er slettes ingen lettvekter.
Bakteppet er gode, gamle andre verdenskrig og målet er som vanlig å jekke ned tyskerne noen hakk.
Selv om hovedkampanjen knapt kan kalles hjertet av «R.U.S.E», er det lagt ned et solid arbeid i hyppige kuttscener og et skikkelig plott.
Historien er kanskje ikke helt i klasse med for eksempel «Starcraft 2», men til å være et strategispill fungerer den mer enn bra nok.
Hovedtyngden i «R.U.S.E» ligger på selve slagmarken, og det er her spillet virkelig imponerer.
Det kan kanskje best beskrives som en blanding av taktikken og manøvreringen fra «World in Conflict», og basebygging i god «Command & Conquer»-stil.
Penger er spillets eneste ressurs, og hentes inn via forsyningslinjer til ulike depoter på kartet.
I tillegg får man en jevn strøm penger fra basen sin, men dette alene er sjeldent nok til å dekke behovet for forsterkninger.
Disse produseres forøvrig på en av fem ulike fabrikker og er i all hovedsak unike for hver av de seks landene man kan velge å spille som.
Med et tyve-talls troppetyper for hver nasjon, byr altså «R.U.S.E» på godt over hundre ulike enheter.
Det er ikke snakk om ny maling på samme kua heller, hver eneste én har sine særegne styrker og svakheter.
En tysk Tiger-panservogn kan rulle over infanteriet ditt og knuse Matilda-vognene dine i hopetall, men i møte med skikkelig anti-tank vogner blir tigrene fort utrydningstruet.
Rett sammensetning av troppene er viktig, men ikke nok.
Her nytter det ikke å markere hele hæren og sende hele røkla i noenlunde riktig retning.
Da jeg i et tilfelle av overmot sendte ti infanterienheter med bazookaer mot en enslig lett panservogn i åpent lende, regnet jeg med at den tallmessige overlegenheten min skulle gjøre susen.
Slik gikk det mildt sagt ikke.
Den kjappe, tyske panservognen brukte hastigheten sin til å sirkle rundt soldatene mine, akkurat utenfor rekkeviden min, men definitivt innenfor rekkevidden sin.
Da jeg senere gjemte soldatene mine i et skogholdt, langs en vei, tok de ut den ene tyske stridsvognen etter den andre.
I mange situasjoner er det de små tingene som gir de store utslagene.
I «R.U.S.E» er måten zooming fungerer på en slik ting.
Størrelsen på enhetene dine er nemlig konstant, uavhengig om du har zoomet deg helt inn på bakkenivå, eller har sendt kameraet langt til værs og ser på slagmarken under ett.
Det høres kanskje ikke så viktig ut, men det gjør det utrolig mye lettere å holde styring på hele hæren.
Fokuset på taktikk skaper et behov for god etteretning, og det er her de såkalte «ruses» kommer inn i bildet.
Ved å benytte poeng som gradvis bygges opp, kan man gjøre alt fra å avsløre fiendens forflyttningsordre i et avgrenset område til å sende avgårde narreangrep med falske stridsvogner.
«R.U.S.E» er alt i alt en gledelig overraskelse.
Taktikken er dyp og gjennomarbeidet, samtidig som det er såre enkelt å forstå hva som skjer og hvorfor det skjer.
Nettopp derfor kan «R.U.S.E» anbefales til både strategi-veteraner og ferske skrivebordsgeneraler.
PS:
I salg fra fredag 10. september på PC, PS3 og Xbox 360.
Det er PC-versjonen som er testet.
| 1
|
111422
|
Röyksopp:«Senior»
(Virgin / EMI)
Om «Junior» var hollywoodsk sommerfeelgood, er «Senior» et mellomeuropeisk drama.
Fra det omarbeidede «Junior»-sporet «Tricky Two» til den halvskjulte apokalyptiske slutten; her er virkelig motstykket til fjorårets fargeglade sprettball.
Det bryter med de fleste etablerte opplevelser av hva Röyksopp er - slik duoen selv en gang brøt med opplevelsen av hva en radiohit er (prøvd å synge «Eple»?).
Selvfølgelig er det ikke florlett og tøysete, men det er heller ikke så tilstoppet av livslede som «The Understanding».
«Senior» er varm, klartenkt og uten melodivokal, som om de bergenske tromsøværingene har skiftet plateselskap til elektronikanybyggerne Warp.
For eksempel på lettbente «The Alcoholic», som går umerkelig fra tykk analogsynth til sårt og svermerisk gitarklimaks.
Eller «Senior Living», som befriende kombinerer lapsteel og englekor.
Stemninger man må skule helt til Boards Of Canada for å finne igjen.
For ikke å glemme «Forsaken Cowboy», ekkoet av «Melody A.M.» på AFP.
Mørke og skumle «The Fear» skyver albumet over i en mer og mer stillestående, ambient tilstand - som gir helheten den nødvendige avrundingen.
Og det er her det mellomeuropeiske dramaet kommer inn; avslutningen er på ingen måte smilende, men ettertenksom og åpenbarende sentimental.
Man skulle tro at det motsatte av lyst og livlig var dystert og dødsens.
Det eneste virkelig dystre med «Senior» er omslagsbildet.
Utover det er platen som en gammel mann: velfundert, ettertenksom, tilbakeskuende, sjarmerende langsom - og noen ganger skremmende.
BESTE LÅT:
«The Alcoholic»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
111424
|
Brandon Flowers:«Flamingo»
(Island / Universal)
God, men ikke drepende.
The Killers tar seg et års pause, og bandets frontmann benytter anledningen til å fastslå at «hei, det er jeg som er The Killers, ja».
Flowers' øre for verdensherredømmerefrenger er intakt.
Han er en slik artist som vil bli elsket av flest mulig mennesker, spilt på flest mulig radiostasjoner, og således noe av en relikvie fra den gangen rockdrømmen var større og mer usjenert.
«Our dreams will break the boundaries of our fears», synger han.
I Flowers' generasjon er det vel bare han og Chris Martin som kan få seg til å skrive noe slikt.
Forskjellene mellom «Flamingo» og et Killers-album er små.
Men de finnes.
Flowers høres mer voksen ut, mer «middle of the road»-orientert.
En gospellåt her, en steelgitar både her og der.
Når han får bestemme helt på egen hånd, flesker han til med en rekke bibelreferanser (han er mormoner, vet du), og enda flere gamblingmetaforer.
Ellers fine «Jilted Lovers & Broken Hearts» drukner fullstendig i dem, og man spør seg:
Hvor mange ganger skal Flowers lage konseptalbum om det å være fra Las Vegas?
Like lenge som Bruce Springsteen skriver sanger om å være fra New Jersey?
«Was It Something I Said» er den mest spretne slageren The Cars aldri skrev, og programerklæringen «Welcome To Fabulous Las Vegas» er Flowers på sitt mest forførende operatiske.
Men avsluttende «Swallow It» er en våt kinaputt, og litt for mye her er «ganske bra».
Undertegnede er svak for Flowers' ukultiverte ambisjon.
Men han trenger å lage et helt knusende episk album snart.
BESTE LÅT:
«Welcome To Fabulous Las Vegas»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111425
|
Hurts:«Happiness»
(RCA / Sony)
Ikke kødd med åttitallet.
Det verste som finnes er folk som tror at de omfavner åttitallet, mens de i realiteten dyrker de verste sidene av tiåret - og bidrar til å gjenopplive det frynsete ryktet popmusikkens mest gloriøse periode lenge hadde.
Som TV2-serien «Gyldne tider», der noen suppegjøker gikk rundt i Ball-genser mens de gliste ironisknostalgisk og tilsynelatende mente at Alphaville og Spandau Ballet virkelig var kremen av åttitallet.
De som syntes den serien var topp kan trygt synke tennene i denne ekle debuten fra Manchester-duoen Hurts, hvis spesialitet er å låte som (de tidvis gode) Tears For Fears på sitt verste og mest hult pompøse.
Vi andre går heller for gammelt gull som Yazoo og nytt sølv som La Roux.
BESTE LÅT:
«Wonderful Life»
| 0
|
111428
|
Interpol:«Interpol»
(Matador / Tuba)
Uendelig trist.
På feil måte.
En gang var Interpol den perfekte popbandfantasi, med intrikate strukturer, fantastiske gitarer og en låtnerve som et Joy Division med U2-ambisjoner.
På deres fjerde og selvtitulerte (sett inn ditt eget oppgitte sukk her) album, har newyorkerne helt uforklarlig redusert seg selv til en sutrete popgothsuppe.
Harmonier og melodier flyter usystematisk, uinteressert og uggent over i hverandre, Paul Banks tidligere intenst presise vokal er irriterende og gnålete nasal, og arrangementene er vasne blåkopier.
Bare «Lights» nærmer seg gamle høyder.
«I only memorize those things I deny», synger de på «Memory Serves».
Det forklarer jo ganske mye.
BESTE LÅT:
«Lights»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
111429
|
Dylan LeBlanc:«Pauper's Field»
(Rough Trade / Playground)
Den unge LeBlancs lidelser.
Alt er bra på papiret.
LeBlanc er født i Louisiana og ser tynn og «plaget», mørk og mystisk ut.
Han synger som en blanding av Ryan Adams (i «high lonesome»-mundur) og Jim James, har Emmylou Harris' velsignelse og kjører «eldre enn sine år»-trikset for alt det er verdt.
Hvor alvorlig du orker å ta disse historiene fra et hardt, 20 år langt liv får bli en sak mellom deg og din grad av kynisme.
Platen minner om nevnte Adams solodebut «Heartbreaker» (2000), som spilt av naboen og tyvhørt gjennom veggen.
Neste gang må han variere det konturløst antydende uttrykket.
Å være trist er ikke i seg selv nok til å gi deg artistisk personlighet.
BESTE LÅT:
«If The Creek Don't Rise»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111430
|
Beady Belle:«At Welding Bridge»
(Jazzland / Universal)
Melodisk gullgruve.
Beady Belle har en sjelden evne til å skape engasjerende, melodisk pop som når dypt inn.
Beate Lech, Marius Reksjø og Erik Holm er gudbenådede melodikere, som gir oss låter vi vil høre igjen og igjen.
På sitt femte album krysser bandet lavmælte jazzreferanser med sørstatsimpulser, country og urban soul.
Groovene er finslepne og delikate.
Lydbildet er gjennomtenkt til minste detalj, stemningsskapende og filmatisk.
Lechs fyldige stemme er naturlig midtpunkt uten at bandet kommer i bakgrunnen.
Jørn Øien og David Wallumrøds effektive tangentspill kommenteres presist av Geir Sundstøls gitar.
Og i dypet ulmer Lars Horntveths luftige bassklarinett.
Musikkens billedskapende kvaliteter forsterkes endog i omslaget, av Tom Sandbergs fotografier.
BESTE LÅT:
«The Storm»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
111431
|
Spillanmeldelse:«Scott Pilgrim vs. The World»
«Scott Pilgrim vs. The World:
The Game» appellerer til de innvidde, og leverer en glimrende spillopplevelse av den gamle skolen.
Scott Pilgrim er en 23 år gammel fyr fra Toronto som spiller bass i «Sex Bob-omb».
Han er usikker, klønete og til og med litt feig - og han er byens råeste slåsskjempe.
Etter å ha vekslet blikk med rockejenta Ramona Flowers på biblioteket blir han håpløst forelsket, men for å date henne må han bekjempe hennes syv onde ekskjærester.
Vi ble først introdusert for Scott Pilgrim i tegneserien som begynte i 2004, i en kulturkollisjon hvor japansk manga møter amerikansk (vel, teknisk sett kanadisk) ungdomskultur.
I disse dager har filmversjonen premiere på kinoer verden over, og spillet har nådd Xbox 360 og Playstation 3.
Men det føles overhode ikke utvannet av den grunn.
«Scott Pilgrim vs. The World:
The Game» har blåst i alle som ikke har lest tegneserien.
Her er det tatt hensyn til fansen og interne referanser, i stedet for å tiltrekke seg massene.
Historien har mer eller mindre ingen plass i spillet, og uten å ha lest originalmaterialet, vil det meste virke helt fjernt og usammenhengende.
Men ikke desto mindre er dette knallgod retrounderholdning, selv om du aldri har hørt om denne rockeren før.
Det dreier seg om siderullende denging som vi kjenner fra «Double Dragon» og «Final Fight».
Mos på knapper, plukk opp et balltre, og mos videre.
Har du plass til tre kompiser foran TVen, kan dere spille opptil fire stykker lokalt, akkurat som i den nedlastbare hitten «Castle Crashers».
Det er selvsagt et skår i gleden at man ikke kan spille over nettet, men i ekte retroånd krever dette ekte kameraderi.
Uten headset.
Men hele pakka er overbevisende bra.
Det er en av de beste spillmatiseringene jeg har vært borti, noensinne.
Det er i og for seg ikke noe kvalitetsstempel i seg selv, men grafikken, musikken og den generelle atmosfæren er svært tro mot opphavet, og imponerende oversatt til spillmediet.
«Scott Pilgrim vs. The World:
The Game» er definitivt et spill det er verdt å få med seg, men jeg vil anbefale deg at du leser tegneserien først.
PS:
Spillet er testet til Xbox 360 og Playstation 3, og koster henholdsvis 800 Microsoft-poeng eller 75 kroner.
| 1
|
111432
|
Tore Rem:«Født til frihet.
En biografi om Jens Bjørneboe»
Rydder i mytene
Han var født til frihet, men han tålte den dårlig.
Han søkte overskridelsen, men lengtet etter tilhørighet.
Han var metafysisk orientert, men engasjerte seg i enkeltskjebner.
Paradoksene står i kø for den som tar for seg Jens Bjørneboes liv fra slutten av 1950-tallet fram til hans død i 1976.
En periode preget av en lang rekke med faglige og private brudd.
Tore Rems viktigste prestasjon i bind to av denne gedigne biografien, er at han langt på vei klarer å rydde i det mylderet av myter - delvis selvskapte - som har stått i veien for en dypere forståelse av Bjørneboes betydning som forfatter og debattant.
Det gjør Rem ved å skrive Bjørneboe inn i sin tid, ved å vise hvordan forfatterens individualistiske opprørstrang passet som hånd i hanske med den overgangen fra likhet til frihet som skulle komme til å prege 1960- og 70-tallets kulturelle klima.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Tore Rem framstiller Jens Bjørneboe som en helt egenartet utgave av den norske kulturradikaleren.
Han elsket friheten, men han manglet den rasjonalistiske framskrittstroen til sine eldre trosfeller på venstresiden.
I stedet var det en sterk apokalyptisk understrøm i Bjørneboes diktning, hevder Rem.
Ingen som har lest det enestående romanverket «Bestialitetens historie» kan finne på å motsi ham i akkurat det.
Fascinasjonen for forbryteren, kjetteren og voldsmannen - avvikeren blant oss - ble bare mer og mer tydelig med årene.
Men de færreste lesere hadde konsekvens til å følge forfatteren på den nærmest skjebnebestemte ferden mot anarkismen.
I sin evige prosess mot samfunnets maktmennesker og formyndere slet nervemennesket Bjørneboe ut både seg selv og sine nærmeste.
Bare «bror alkohol» var med ham til det aller siste.
Så vidt jeg kan vurdere, behandler Rem forholdet til familie og venner på en ærlig, men hensynsfull måte.
Tore Rem viser oss mannen, ikke myten, Jens Bjørneboe.
Det er ikke alltid noe vakkert syn, men det er godt sett.
| 1
|
111433
|
Skjematisk
Korreksjonsanstalter for obstarnasige rikmannsbarn har siden 70-tallet tatt livet av opptil flere, og denne historien er basert på virkelige hendelser.
Premissene er i beste fall tvilsomme (ville vi ikke ha hørt om dette før?) og utførelsen er skjematisk når vi får «Robinson-versjonen» av «flukten-fra-helvete» filmen.
Legger dere listen passe lavt for en rett-på-DVD-kveld har dere imidlertid lite å frykte.
Etterpå kan dere for eksempel diskutere om Ingmar Bergmans gamle favoritt Peter Stormare for alvor prøver å bli den nye Dolph Lundgren.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
111434
|
Solid
Gravende journalister i amerikansk film har en tendens til å bli noen særdeles selvnytende og oppblåste figurer, nesten utelukkende mannlige sådanne.
Ikke så i «Nothing but the truth», hvor Kate Beckinsales skjøre, men bestemte tolkning ikke kommer i veien for «Saken»:
Hvor langt er man villig til å gå for å beskytte kildene sine når rikets sikkerhet angivelig står i fare?
Dette er intelligent uten å være belærende, med velporsjonert spenning inkludert en kløktig plottvist.
Med andre ord:
En solid politisk thriller.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
111438
|
Nazi-Tysklands barndom
En frysende, fullgod forklaring på opphavet til Tysklands helt alminnelige nazistiske Hitler-dyrkere.
HANDLER OM:
Vi er i landsbyen Eichwald i Tyskland i 1914, rett før utbruddet av første verdenskrig.
Byen er fullstendig dominert av den lokale baronen, hvis utbytting og hundsing av lokalbefolkningen er total - godt støttet av den reformerte, autoritære og sadistisk disiplinerende pastoren.
En dag brytes den århundrelange orden:
En rekke voldelige og tilsynelatende uforklarlige hendelser.
Hvem står bak?
Alt blir fortalt gjennom opplevelsene til den tilsynelatende eneste anstendige personen i handlingen, den unge læreren.
Hans forelskelse i baronens unge barnepleier bringer strimer av håp...
DOM:
Jeg har lest mange bøker og sett mange filmer som på ulikt vis har forsøk å beskrive nazistene - og da mener jeg den helt vanlige mellomkrigs-nazisten, den tyske flertallsborgeren, som gjorde Hitler mulig.
«Det hvite båndet» beskriver rasjonelt og tilforlatelig hans og hennes bakgrunn.
Selvfølgelig ikke fullgodt og i enhver forstand fornuftig.
Og generelt gyldig for en samlet befolkning kan det naturligvis aldri bli.
Likevel trekker filmen opp linjene, historien, tradisjonene, kulturen og en foreldregenerasjon som på grunn av historiens videre gang ikke bare gjorde nazismen mulig, men direkte sannsynlig.
Michael Hanekes Gullpalme-vinner er et frysende effektivt mesterverk, fortalt i poetisk og vakkert sort/hvitt, med en unik presisjon og en - tross alt - neddempet sans for effektbruk, som man simpelthen bare må gi seg over for.
Årets beste film!
| 1
|
111439
|
Morsomt og vakkert om død og kjærlighet
Livgivende og gledesspredende japansk Oscar-vinner.
HANDLER OM:
En ung cellist i Tokyo blir arbeidsløs når hans orkester legges ned.
Derfor drar han med sin kone tilbake til sin hjemby, på desperat jobbjakt.
Alt synes å legge seg til rette; er det ikke et reisebyrå, mon tro, når han skal hjelpe til ved «avganger»...?
Dessverre - for ham (han tørr ikke engang røpe det for sin kone) - det dreier seg om en jobb som «kistelegger», altså et byrå som sørger for at døde mennesker, i enhver forfatning og av enhver tro, legges ærbødig og skikelig ned i en kiste.
Så et begravelsesbyrå kan overta...
DOM:
«Departures» er en usedvanlig film:
Morsom og (bokstavlig talt) gravalvorlig på samme tid.
Med sitt lett makabre bakteppe av død, blir det en livsbejaende hyllest til livet og skjønnheten og kjærligheten og trofastheten, tvers gjennom sosiale konvensjoner og dystre forutsigelser.
Det viser seg også at mannen - og kona - finner dype verdier i den vesle byen, verdier de tidligere ikke har funnet i Tokyos myldrende hovedstadliv.
Anbefales sterkt til tilhengere av den litt annerledes og overraskende voksenfilm-opplevelse!
| 1
|
111441
|
Irriterende gnagere
Nesten fascinerende irriterende ekorn.
HANDLER OM:
Pop-ekornene Alvin & Co makter nesten å ta livet av sin manager under en turné i Frankrike.
Derfor må de hjem til et «normalt» skoleliv i USA.
Ikke enkelt for tre tommers ekorn.
Og dessuten:
En konkurrerende jente-trio dukker opp...
DOM:
Et evig mas!
Dette er ekorn på speed, dette er skrik & skrål på smurfenivå, dette er mennesker som ikke engang kan drikke et glass vann uten å utløse tredje verdenskrig.
Historien er sammenrasket fra ca én million amerikanske highschool-«komedier».
Jeg ser ikke bort fra at små unger kan ha en viss glede av små minutter slapstick.
Og animasjon/spillefilm-koplingen fungerer fint.
Men jeg ser heller ikke bort fra at de totalt burde vært forskånet for dette kjedelige vrøvlet.
| 0
|
111442
|
Nydelig
Regi:
Paul Taylor Med:
Lorraine Bracco, Nonkoluleko Moya, Alicia Keys Aldeles nydelig liten dokumentar som forteller historien til noen av de tusenvis av barn som har mistet foreldrene til AIDS i Sør-Afrika.
Hjertevarmende og hjerteskjærende på én og samme tid, og «takket være» en ulykksalig hendelse er den også dramaturgisk perfekt.
Du må ha et hjerte av stein for å ikke la deg røre av denne.
Og da har jeg ikke engang nevnt den himmelske korsangen!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
111443
|
Miraklenes tid?
Forstandig og alvorlige religiøse overveielser i en moderne tid:
Er mirakler mulig?
HANDLER OM:
En ung, MS-rammet kvinne er med et reiseselskap til den franske «mirakelbyen» Lourdes.
Etter at en 14-årig pike hadde en åpenbaring som ble tolket som Jomfru Maria i 1856, har stedet vært et meget populært katolsk pilegrimsmål, der det blir hevdet at syke har blitt helbredet.
«Vår» kvinne drømmer vel om helbredelse.
Men er totalt uhysterisk i forhold til den brogede forsamling av sterkt troende eller sterkt tvilende hun er sammen med.
HANDLER OM:
Kan man i dag lage film om åndelighet og gudinspirerte mirakler?
Åpenbart; «Miraklet i Lourdes» snakker forstandig og edruelig og enkelt om akkurat dét.
Det er lavmælt og sterkt.
I den grad det finnes ytre drama her, er det helst knyttet til filmens små sideblikk til historiens rammer: det religiøse tivoli, prestenes kompliserte og uløste rolle, tvilernes skadefryd, den uavvennelige «hva-sa-jeg-holdningen».
Den unge kvinnen midt i det hele, flyter bare stille med det som skjer.
Dette er definitivt en voksen film - for mennesker med tålmodighet og tid til ettertanke.
Men for dem:
Et lite mirakel!
JON SELÅS
| 1
|
111445
|
Stor ståhei for (nesten) ingenting
Vilter, fargesterk og poengløs forgåelse av Terry Gilliam, med Heath Ledger i hans aller siste rolle.
HANDLER OM:
Dr. Parnassus reiser rundt i det moderne England med sin gamle varietékjerre, sin datter og sine ansatte.
Parnassus er 1000 år gammel, og har mystiske og fantastiske evner - når han ikke er full.
Men han har inngått en skjebnesvanger avtale med Djevelen, med sin egen datter som innsats.
Alt ser håpløst ut, inntil en mystisk ung mann en dag reddes, hengende etter nakken under en bro i London.
DOM:
Dette er filmen som akkurat nå vil bli husket for at Heath Ledger døde under innspillingen - og ble erstattet av vennetrioen Depp, Law og Farrell.
Men ser jo Ledger og hans talent - og blir vemodig.
Men må også registrere at det nok er langt andre ting som vil bære minnet hans videre, først og fremst «Brokeback Mountain» og «Dark Knight».
«Parnassus» er ellers en ytterst livlig og surrealistisk forgåelse i den vidløftige form og stil som både kjennetegner regissør Gilliams Monty Puthon-fortid og hans senere grenseløse fortellerkåthet.
Det er fargerikt, grotesk, til dels vakkert, til dels stygt.
Men akkurat «Parnassus» går etter hvert på grunn fordi allverdens eksplosiv energi underveis, helt faktisk leder frem til absolutt ingenting!
Det nesten fascinerende ingenting.
| 0
|
111446
|
Overvektige ambisjoner
Godhjertet og sympatisk, men litt for småskårent drama om stor svensk jente med store ambisjoner.
HANDLER OM:
Maja er 18 og bor på et lite, gudsforlatt sted i Sverige.
Maja har store drømmer og er et på alle måter vakkert menneske.
Men hun tar stor plass, hun er overvektig, klønete og et mobbeoffer.
Når hun i tillegg har ambisjoner om å bli skuespiller, stiger hånlatteren ytterligere.
Men en dag dukker en dokumentarfilmskaper opp...
DOM:
Dette er en 100 prosent godhjertet og velmenende film!
Sympatisk og ærlig og følelsesfull i tillegg.
Problemet er at den er i enkleste laget, litt for skjematisk og forutsigelig.
Og så «riktig«, så «riktig».
| 0
|
111448
|
Spillanmeldelse:«The Sims 3: Reisefeber»
«The Sims»-serien har alltid hatt hverdagslivet i fokus, men nå får også 3. generasjonssimmere anledning til å ta seg en velfortjent ferie.
De hardtarbeidende simmene har hverdager fylt av karrierejag, husarbeid og vedlikehold av sosiale nettverk.
Nå gir EA simmene muligheten til å reise på ferie for å lade batterier og oppdage verden - slik både 1. og 2. generasjons simmene også fikk i sin tid.
Utvidelsespakken «The Sims 3: Reisefeber» gir deg tre feriedestinasjoner å velge mellom.
Når du tar opp mobilen for å bestille en ferietur, får du valget mellom simmeversjonen av Frankrike, Egypt og Kina.
Alle destinasjonene er tydelig inspirert av virkelighetens populære reisemål og har en hyggelig atmosfære med passende musikk, lokalbefolkning i tradisjonelle antrekk og erketypisk arkitektur - komprimert til passelig simmelandsbystørrelse.
Heldigvis er simmespråket universelt, så du slipper lommeparlør og kommunikasjonsproblemer - en klar fordel i forhold til reising i virkeligheten.
Hovedaktiviteten på disse ferieturene er eventyr og skattejakt.
I tillegg sørger lokalbefolkningen for å gi deg oppdrag som fotografering, henting av ting de har klart å glemme igjen i de dypeste gravkamrene og øvrige oppgaver som skal holde de ferierende i aktivitet.
Eventyrene innebærer som regel å finne et hull i bakken eller et gravsted som fører ned til et underjordisk sett med rom og ganger bestrødd med forskjellige skatter, så tid til solsleiking på stranda kan du se langt etter.
Størsteparten av ferien vil du antakeligvis plyndre graver og leke løpegutt for lokalbefolkningen, og det er vel ikke noen ferie?
Merkelig nok har verken lokalbefolkning eller øvrige turister vist særlig interesse for skattekistene og gullmyntene som ligger strødd rundt på feriedestinasjonene.
Samling er derfor særdeles viktig for ferierende simmer, enten det er snakk om verdifulle skatter og mynter, skrap og rot eller deler av samlinger det gjelder å komplettere.
Du får dessuten lange lister over ting du skal fotografere, kulturskatter å ta med hjem for å pynte sjefens kontor og opplevelser simmene ønsker å få krysset av på listen, som å sove i et gravkammer.
Noe av det jeg savnet mest da «The Sims 3» kom ut tidligere i år, var muligheten til å ta større del i aktivitetene simmene fyller livene sine med.
Utenfor husets fire vegger er det veldig begrenset hvor stor innsikt og styring man har på hva simmene foretar seg i hverdagen.
I feriemodus får du derimot være med på eventyrene og utforsking av underjordiske labyrinter, du blir ikke satt til å vente på simmen din ved utgangsdøren.
Det er etter min mening slikt serien behøver mer av.
Skattejaktene og eventyrene byr dessverre ikke på de store utfordringene selv om utviklerne har valgt å la spilleren forsøke seg på litt problemløsing.
Hemmelige ganger og gjemte dører befinner seg som regel bak mistenkelig plasserte steinhauger, og låste dører åpner seg enkelt nok når du stiller deg på lyse steinheller på bakken.
For å være helt sikker på at spillerne skal fatte cluet er disse hellene til og med merket med fotavtrykk.
Selv om «The Sims 3» er en spillserie som appellerer til yngre spillere, kan jeg ikke unngå å føle at spillerne har blitt sterkt undervurdert i dette tilfellet.
Det blir rett og slett latterlig enkelt.
Et annet problem er at styringen fort blir for upresis samtidig som at kameravinkelen må endres til stadighet for å få oversikt, slik at den store utfordringen man savner i problemløsingen blir erstattet av knoting på den tekniske siden.
Å holde styring på flere enn én sim på ferie er også en så rotete affære at det ble svært få familiereiser for mine simmer.
Hvis du synes simmehverdagen begynner å bli grå og blass, kan «The Sims 3: Reisefeber» sikkert sette litt farge på tilværelsen.
Noen veldig spektakulære reiseopplevelser bør du imidlertid ikke forvente.
PS:
«The Sims 3: Reisefeber» er en utvidelsespakke.
Du må også ha «The Sims 3» installert for å kunne spille spillet.
| 0
|
111449
|
Spillanmeldelse:«Tales of Monkey Island» (kap.
3-5)
Det er krutt i avslutningen på de fantastiske eventyrene til pirathelten Guybrush Treepwood.
Da det ble kjent at Telltale skulle spinne videre på historien og figurene i den klassiske pek-og-klikk-serien «Monkey Island», var det knyttet stor spenning til hvordan det ville gå.
De måtte klare å bevare sjarmen fra den originale serien og samtidig møte forventningene til både gamle spillere med nostalgiske minner samt helt nye spillere.
De to første episodene med vår kjære helt Guybrush Treepwood falt veldig godt i smak hos undertegnede og heldigvis lykkes Telltale med å holde kvalitet, fantastisk humor og spenning i historien på høyt nivå helt til siste slutt.
Anmeldelse:
Tales of Monkey Island (kap.
1 og 2)
Kaoset helten selv stelte i stand i begynnelsen av serien da han slapp løs en hardnakket voodoo-pox-epidemi som raskt infiserte piratverdenen, ser ut til å nærme seg en løsning i episode 3 når Guybrush Treepwood nærmer seg den magiske sjøsvampen som etter sigende skal kunne ta knekken på epidemien.
Helt etter planen går det selvfølgelig ikke, så utfordringer og smarte gåter står i kø gjennom hele andre halvpart av episodespillserien.
Her er det både gjensyn med piratbyen og jungelen på Flotsam Island, og utforsking av nye områder - både i fysiske og åndelige verdener.
Jeg skal ikke røpe alle godbitene du har i vente i de tre siste kapitlene av denne episke pirathistorien, men noen av høydepunktene inkluderer et oppgjør med en velkjent erkerival, en svipptur innom døden, og en rettssak som får Ace Attorney Phoenix Wrights juridiske manøvrer og krumspring foran dommer og rettssystem til å virke normale.
Episodeformatet har fungert utmerket for denne spillhistorien, selv om det til tider har vært nervepirrende å måtte vente på neste etappe av eventyret.
Episodene har blitt avsluttet med dramatikk som reiser spørsmål og pirrer nysgjerrigheten til det punktet hvor tiden til neste episode virker lengre enn ventetiden til julaften.
I løpet av serien har jeg rukket å bli oppriktig glad i Telltales Guybrush og de øvrige piratene og kjeltringene som har jobbet trofast med ham og iherdig mot ham på ferden.
Med en smule vemod innser jeg at reisen og eventyret jeg har fått være med på de siste månedene omsider har nådd slutten.
Konflikter er løst, reisen er avsluttet og punktum for Guybrushs eventyr er satt for denne gang.
Men for et eventyr!
Har du ennå ikke heiset seilene, har du en fantastisk sjørøverreise foran deg.
PS:
Hver av episodene koster ca. 9 dollar (50 kroner), og alle de fem episodene kan kjøpes samlet for 35 dollar (like under 200 kroner) på telltalegames.com.
| 1
|
111450
|
Spillanmeldelse:«The Legend of Zelda:
Spirit Tracks»
Nintendo runder av spillåret 2009 med upåklagelig stil:
«The Legend of Zelda:
Spirit Tracks» er minst like bra som forventet.
Noen spillserier har etablert seg som så stabile kvalitetsmessig at man knapt trenger å vite noe som helst om oppfølgere før man går til innkjøp.
Nintendos «The Legend of Zelda», for eksempel.
Helt siden starten i 1986 (året etter her i vesten) har serien gått fra høydepunkt til høydepunkt.
Og «Spirit Tracks» er definitivt intet unntak.
Spillbarheten ligner den du fant i DS-spillet «Phantom Hourglass» - hele spillet styres altså utelukkende med styluspennen.
På elegant vis makter Nintendo å levere puzzles, sverdkamper og utforsking som er perfekt tilpasset DS-konsollen.
Nå kan man argumentere for at Nintendo på mange måter gjentar seg selv i det tilsynelatende uendelige når det gjelder denne serien.
Innpakingen er nemlig lik fra gang til gang:
Du starter i det små med en ung, uerfaren helt som må ta på seg ansvaret for å redde prinsesse Zelda og hele verden fra en eller annen forferdelig ondskap.
VG Nett Debatt:
Kap1980:
Nei, gi oss et nytt Zeldaspill til Wii!
Diskuter Spirit Tracks her!
Men Nintendo er usedvanlig flinke til å skape ny spillbarhet og til å snekre sammen nye, givende utfordringer innenfor denne rammen hver eneste gang.
Dermed har «Spirit Tracks» blitt et nytt, klassisk Zelda-eventyr.
Det er en spillopplevelse som vokser og vokser til hjertet nesten sprekker av pur spillglede.
| 1
|
111451
|
Spillanmeldelse:«PixelJunk Shooter»
Det fjerde PixelJunk-spillet til PS3 er også det beste.
Skyte-action og puzzles i svært skjønn forening.
Du har fått racing i «PixelJunk Racers», tårnforsvar i «PixelJunk Monsters» og abstrakte pling-plong-puzzles i «PixelJunk Eden».
Nå fortsetter Q-Games sin utforsking av funky spillkonsepter på Playstation Network med «PixelJunk Shooter».
Og all eksperimenteringen har ledet frem til deres mest komplette spillopplevelse til nå.
Det handler om et 2D-skytespill denne gangen, hvor du styrer et romskip inn i minesjaktene i en fremmed planet.
Du skal redde arbeiderne, kjempe mot naturelementene og plaffe løs på hissige fiender.
Som igjen forsøker å få has på deg, naturligvis.
Alt dette er lettere sagt enn gjort.
Vann, glodhet lava, is, stein og andre farer utgjør rene puzzle-elementer.
Hvert brett du kommer til er en stor puzzle, og man må bruke hodet for å finne veien videre - uten å ta livet av de stakkars arbeiderne.
VG Nett Debatt: kimkong_8:
Så litt kult ut og de har jo gitt ut 3 kvalitetsspill på PSN allerede så:) Diskuter PixelJunk Shooter her!
Når man i tillegg får en stilig visuell stil og et svært kult musikk- og lydbilde, blir totalen et av de aller beste nedlastbare PSN-spillene til nå.
«PixelJunk Shooter» er sterkt vanedannende og helt herlig underholdning.
Anbefales på det varmeste!
PS:
Spillet er kun tilgjengelig for kjøp og nedlasting på onlinetjenesten Playstation Network på PS3.
| 1
|
111452
|
En gigantisk begivenhet!
Visuelt fantastisk, teknisk unik og nesten forbausende følelsesmessig rik fremtidsfabel.
HANDLER OM:
I året 2154 er Jake Sully, tidligere marinesoldat - nå i rullestol, på vei mot den fjerne månen Pandora.
Der driver et selskap utvinning av et mineral livsviktig for jordens videre eksistens.
Jakes deltakelse på ekspedisjonen kommer av at han er genetisk lik sin avdøde tvillingbror, hvis DNA var brukt i skapelsen av en avatar, en hybrid av arvemateriale fra de lokale innbyggerne på Pandora og mennesker.
Avatarene ser ut som de kommer fra Pandoar - blåskimrende, med hale og gule øyne og - anslagsvis - 4 meter høye.
Men hver avatar styres av ett menneske, som blir lagt i koma for å leve sitt avtarliv.
Avatarene, Jake Sully inkludert, oppdager snart at sivilisasjonen på Pandora langt overgår den menneskelige på svært mange områder, ikke minst i forhold til naturen, til hverandre og i etisk forstand.
Deres øverste guddom er Eywa, hvis fremste mål er å opprettholde tilværelsens likevekt.
Denne er menneskene, på sin hensynsløse profittjakt, nå i ferd med å alvorlig forstyrre...
DOM:
Det har vært en noe nær usannsynlig hype omkring James Camerons første film etter «Titanic».
Verdens dyreste og mest avanserte tekniske film, har det vært snakket om.
Mulig, dét.
Men uinteressant om filmen ikke hadde fungert.
Og det gjør den, heldigvis - meget, meget langt på vei.
Først og fremst skapes det noen helt fantastiske, vidunderlige og hittil usette scenarioer!
Det er bare å gi seg over over de utrolige bildene!
Animasjonen er dertil så avansert, at man i virkeligheten knapt ser noen forskjell på mennesker og animerte figurer.
Dermed åpner Cameron også for det vanskeligste problemet av alle i en i en blandingsproduksjon som denne:
Nemlig publikums mulighet til følelsesmessig binding til alle figurene.
Filmen har en klar økologisk vilje.
Den er dertil uhyre selvkritsk til det USA som eventuelt ennå måtte mene at i det øyeblikket man ikke selv får viljen sin, er det bare å sende inn brutal makt og et overveldende våpenarsenal.
(Enhver likhet med et par pågående konflikter nok klart tilstrebet!)
«Avatar» profitterer selvfølgelig grovt på alminnelig og filmatisk mytologi og -historie.
Etter hvert som det strammer seg til en - dessverre - gigantisk og åpenbart naturnødvendig, men for klisjépreget «shootout», ser man også at filmens grunnstruktur er nokså forventet og konvensjonell.
Likevel:
I omfang og gjennomføring er «Avatar» filmhistorisk og en åpenbar milepæl.
På kino for et grandiost eventyr, folkens!
Denne anmeldelsen er skrevet etter å ha sett 3D-utgaven.
| 1
|
111454
|
Ekstrem
Noe er råttent på den danske landsbygda!
Ikke før «Fryktelig lykkelig» har spilt ferdig på kino, kommer nok et stilsikkert filmstykke hvor landsens drenger og piger ser og høres ut som de kommer rett ut av «Picnic med døden».
Måten ekstrem-bygdedyret fremstilles på forstyrrer imidlertid altfor mye til at man klarer å ta historien riktig på alvor her.
Synd, for Lene Nystrøms filmdebut (hun spiller småbarnsmor med bravur på flytende dansk!) gir lenge inntrykk av å være en sitrende god thriller.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
111455
|
Fuck Buttons:«Tarot Sport»
(ATP/Tuba)
Heftig, heftig.
Bak det slemme bandnavnet skjuler det seg et par karer fra en engelsk by med stolte nyskapningstradisjoner innen musikk:
Bristol.
Andrew Hung og Benjamin John Power er imidlertid ikke banebrytere som sådan; de er snarere forfriskere av den typen elektronika som appellerer til rockmenigheten.
Dette understrekes ytterligere av at de har hyret inn Andrew Weatherall som produsent; mannen som for snart 20 år siden løftet Primal Scream fra rockegrøfta til dansehimmelen.
Sammen har de laget et album fullt av syntetisk, dronende fuzzlyd over et monstergroove som ruller fanfarisk tungt og pløyer gjennom et lag av riktig så skimrende vakre melodilinjer - dette er ikke så utilgjengelig som navn og innpakning kan gi inntrykk av.
«Tarot Sport» er imidlertid fordømt tøff, og de mange som har gledet seg over The Prodigys comeback i år kan trygt ta steget videre og lytte til dette.
Fuck Buttons river nemlig også hus, dog på en mer sofistikert måte.
ANBEFALTE KJØP:
«Rough Steez», «The Lisbon Maru», «Olympians», «Space Mountain», «Flight Of The Feathered Serpent»
| 1
|
111456
|
Spiritualized:«Ladies And Gentlemen We Are Floating In Space»
(Dedicated/Sony)
En hjertesorg like stor som verdensrommet.
Det grodde skjønne roser på det som i 1997 hadde rukket å bli en søppeldynge kalt «britpop».
Den mest perfekte av dem var signert Jason Pierce, Spacemen 3/Spiritualized-hjernen med den triste stemmen og den stratosfæriske ambisjonen.
«Ladies And Gentlemen We Are Floating In Space» - tittelen er rappet fra Jostein Gaarders «Sofies verden», vet du - var et magisk øyeblikk i nyere rockhistorie, da det i en stakket stund virket som om musikken var uendelig, og kunne utvikle seg i hvilken retning som helst.
Eller alle retninger på én gang.
Et opphøyd heksebrygg av MC5-rock, kosmisk blues, frijazz og vulkansk elektrisk gospel - spesielt gospel:
Dette albumet satte sin samtidige pops «cheeky chappie»-dilettanteri ettertrykkelig i skammekroken.
En higende, utenomjordisk, eksistensiell elegi er det, marinert i medikamenter.
Pierce har aldri klart å gjenta bedriften.
Allerede oppfølgeren avslørte begrensningene, ikke minst tekstmessig.
Men mesterverket hans vil ikke eldes.
| 1
|
111457
|
Rickie Lee Jones:«Balm In Gilead»
(Fantasy/Universal)
Veteran i toppform.
Denne avisens største unnlatelsessynd i platehøsten har antagelig vært å hoppe bukk over denne praktplaten.
Ikke begå samme tabbe, er du snill.
For «Balm In Gilead» er muligens årets flotteste plate fra en amerikansk seniorartist.
55 år gamle Jones har ikke lenger så mye av den lett distanserte hipster-kulheten hun debuterte med for 30 år siden; den er erstattet av en nærhet og inderlighet som kan smelte stein.
Samtidig er hennes idiosynkratiske, jazz-snerpete stemme intakt, og låtskriveregenskapene monumentale.
Godt hjulpet av gjester som Alison Krauss, Vic Chesnutt, Ben Harper og Victoria Williams beveger Jones seg i et mykt og mystisk americanalandskap med bluegrasselementer så vel som rene hymner.
«His Jeweled Floor» er så sakral at den blir årets julelyd ved siden av Lindstrøm, og albumet som helhet har en aura av visdom og en styrke som føles rensende.
ANBEFALTE KJØP:
«Old Enough», «The Moon Is Made Of Gold», «His Jeweled Floor», «Eucalyptus Trail», «Bayless St.»
| 1
|
111458
|
Animal Collective:«Fall Be Kind EP»
(Domino/EMI)
En typisk «husk oss når dere skal lage årsavstemninger!»-utgivelse.
Med to viktige unntak:
1) Deres «Merriweather Post Pavilion»-album er uansett inne i kåringsvarmen for lengst.
2) Dette er en flott plate i seg selv.
«Fall Be Kind EP» er restmateriale fra denne New York-trioens nyklassiker fra januar i år, og sier som sådan kanskje mest om sitt moderskip:
Når dette er sanger som ble «til overs», må det sannelig ha vært en fruktbar seanse.
Bandets moderne elektroniske poppsykedelia er hjertevarm og eiegod på samme universalt appellerende måte som The Flaming Lips var det for ti år siden.
Musikk stappfull av håp, drømmer og empati.
Denne femspors EP-en er mer basert på stemninger der «Merriweather Post Pavilion» var et tydeligere, låtsterkt verk.
Men Animal Collectives abstrakte følerier er i så god kontakt med sentralnervesystemet at de aldri oppleves som innadvendte.
Akkurat nå er de den beste medisinen du får kjøpt uten resept.
ANBEFALTE KJØP:
«Graze», «What Would I Want?
Sky», «I Think I Can»
| 1
|
111459
|
Clipse:«Til The Casket Drops»
(Columbia/Sony Music)
Munnrappe brødre overbeviser fortsatt.
Usminket kokainrap har gjort rapduoen Clipse til verdensstjerner siden deres oppstart i 1992.
Brødrene Malice og Pusha T fra Virginia rapper seg filosofisk og kompromissløst gjennom penger, damer, og dophandel, som en slags muntlig «The Wire»-episode, uten å fremstå karikert slik andre på hitlistene med samme tematikk brått gjør.
Å følge opp knallalbumet «Hell Hath No Fury» (2006), er nærmest umulig, men brødrene leverer likevel et bunnsolid stykke arbeid.
Noe mer lystbetont og selvironisk, behagelig velprodusert, og like frekt som alltid.
Clipse har stadig sverget til The Neptunes på produsentsiden, men her har for eksempel DJ Khalil bidratt med det strålende Kanye West-samarbeidet «Kinda Like A Big Deal», og beinharde «There Was A Murder».
Skamløst fengende «Popular Demand» med Cam'ron og Pharrell er også blant flere førsteklasses spor på dette albumet.
Brødrene kombinerer sin heftige realisme og utspekulerte lekenhet, og løfter dette musikalske tiåret betraktelig helt i siste liten.
ANBEFALTE KJØP:
«Popular Demand», «There Was A Murder», «Counseling», «Kinda Like A Big Deal», «Freedom»
| 1
|
111461
|
Skrinn jul
DVD-anmeldelse
Morsomt, men skrint:
Tre elleve minutter lange episoder fra TV-serien om de rappkjeftede pingvinene fra «Madagaskar»-filmene, deriblant («den klassiske», hevder omslaget) julehistorien «Oppdrag jul».
Samt noe bonusgreier som er halvt reklame for en zoologisk hage i Brooklyn, halvt sammenklipte ting og tang fra filmene.
«Over en time med latter og moro!», skryter omslaget videre.
Det er i beste fall en halvløgn.
Og i julen skal man jo som kjent ikke lyve.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111462
|
Teit jul
DVD-anmeldelse
«Populærkultur» som den Bam Margera representerer er noe av årsaken til at så mange mennesker hater USA.
Man må gi dem litt rett.
Margera er forfengelig og feig, og trives kun når «morsomhetene» går på andres bekostning.
Ekspedisjonen hans til Finland for å «finne julenissen» ødelegges helt av en følelse av at absolutt ingenting er spontant, og at Bams lystige lag av idioter er tvunget til å spille skuespill.
Det kan de ikke.
Én idé eller to hadde også hjulpet, kan du si.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111466
|
Glorete jul
Mens «A Christmas Carol» skuffer inn penger på kinoene, er det meningen at golden retriever-valpene fra «Air Buddies»-franchisen skal stjele DVD og Blu-ray-markedet for Disney i julen.
Historien om hvordan juleånden (og isen på nordpolen!) er i ferd med å forsvinne fungerer i all sin glorete prakt for de under seks.
For oss andre klarer man imidlertid ikke å skjule at dette er et produkt, fremstilt av et rent b-lag, komplett med CGI-effekter av billigste sort.
Hold deg til den engelske versjonen, den norske dubbingen er aldeles fryktelig.
Et par ekstra sanger som ekstramateriale.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
111467
|
Chris Brown - «Graffiti»
Ber om unnskyldning og kommer seg videre, samtidig.
Chris Brown er en god vokalist, en rå danser og har vunnet mye på å være en likandes fyr.
Han er en typisk singelartist, og har gjort suksess med dansbar R&B som på debuten fra 2005.
Men mye har hendt siden sist.
Angrepet på ekskjæreste Rihanna i februar har naturlig nok og heldigvis ikke gått upåaktet hen.
Dette er Browns sjanse til å si det han ikke fikk frem under rettssaken, og overbevise et lass med tidligere fans om at han angrer.
Han er full av savn og smerte i «So Cold» («Cause she was the only one/And I know I was dead wrong») og den nydelige førstesingelen «Crawl», mens han skylder på omgivelsene i «Famous Girl».
Han veksler brått mellom defensiv og ydmyk, og er tilbake som skjørtejeger på egotrippene «What I Do» og «Wait».
Heldigvis for Brown er det ikke nødvendig å være albumartist for å lykkes i dag.
Her er det noen gjennomførte, gode singler og ellers noen helt uinteressante bidrag.
Spørsmålet er om disse låtene duger til å holde på fanskaren, da han allerede har noen riper i lakken, for å si det sånn.
ANBEFALTE KJØP:
«Crawl», «I Can Transform Ya», «I'll Go»
SILJE LARSEN BORGAN
| 0
|
111469
|
Snoop Dogg - «Malice N Wonderland»
Snoop på autopilot.
«Pimpin' ain't EZ», nei.
Spesielt ikke når man er en lykkelig gift småbarnsfar med et lite forretningsimperium og en unik status å ivareta.
Snoop Dogg, alltid i fare for å bli redusert til en slags hip hop'ens aldrende kjæledegge, har det med å gjøre kredibilitetsmanøvre akkurat idet tiden er i ferd med å renne ut for ham.
Mellom slagene er han ikke fremmed for å ta det helt piano, og nøye seg med å bare være til:
Genrens kanskje mest umiddelbart gjenkjennelige arketyp.
«Malice N Wonderland» sorterer under sistnevnte kategori.
Det er et minste-felles-multiplum moderne Snoop-album, helt uten nye ideer å spore.
«Bare» 12 kutt, pluss introduksjon og «utroduksjon», balansert mellom typisk sleipe, sløyt leverte gangstatrudelutter og sanger til fruen der hjemme.
Det er ikke godt å si hvilke av de to variantene som bærer mest preg av pliktskyldighet.
Faktum er likevel at albumet ikke er kjedelig, og bare inneholder én katastrofe (autotune-skjærsilden «Pronto»).
Ekstremt uambisiøst.
Overhodet ingen åpenbaringer.
Men underholdende uansett.
ANBEFALTE KJØP:
«1800», «That's Tha Homie», «Pimpin' Ain't EZ»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111470
|
deLillos - «Hjernen er alene»
«The Aller Beste».
«Hjernen er alene» (1989) er Norges «The White Album» (1968) eller «Sign 'O' The Times» (1987) - simpelthen norsk musikks mest innholdsrike, varierte og dype godtepose.
«Dyp» i alle betydninger av ordet:
Disse 23 sangene utgjør et slags konseptalbum om det å være en «snill og smart», men trist og plaget ung mann i 20-årene.
Det er den mest tilfredsstillende platen fra 1980-tallsrockens «fire store», om ikke annet så fordi den er så omfattende.
Som alle de beste dobbeltalbumene, har «Hjernen er alene» plass til raus lek; fra det sjarmerende snodige til det simpelthen sublime («Sveve over byen», «Skulle bare være morsom», «Parkanlegg her», «Hva har du tenkt», tittelkuttet - sistnevnte er det musikalske motstykket til Munchs «uendelige skrik gjennom naturen»).
For to dager siden fremførte deLillos platen i sin helhet i Operaen.
Nå er også den etterlengtede nyutgivelsen her.
Det opprinnelige lydbildets integritet er ivaretatt, omslaget er mye finere enn før.
«Utkaster», inkludert på den gamle vinylutgaven, er tilbake i varmen, ellers er det ingen «nye kutt» her.
Bra.
For dette er et mesterverk som hviler i seg selv.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
111471
|
Neil Young - «Dreamin' Man Live '92»
(Reprise / Warner)
Tittelen ljuger.
Hva gjør man når en legende står i fare for å forvitre både kommersielt og kunstnerisk?
Man graver selvfølgelig i arkivene, noe Neil Young og apparatet rundt han har gjort lenge allerede.
«Dreamin' Man Live '92» er altså repertoarmessig identisk med 92-albumet «Harvest Moon» - med opptak fra turneen i forkant av denne platen - og godt kjent i bootleg-kretser.
Låtrekkefølgen er noe annerledes, men den viktigste forskjellen er at Neil Young er komplett alene på scenen med gitar, munnspill og piano (og banjo på minnevisa til bikkja si, «Old King», selvfølgelig).
Dette gjør at hans «modne manns midtlivskrise»-tekster kommer enda nærere der det er påkrevet, og med glimrende lyd og Young i sårbar storform over et knippe udødelig låter er det vanskelig å ha altfor sterke innvendinger mot denne intime høytidsstunden.
ANBEFALTE KJØP:
«Harvest Moon», «From Hank To Hendrix», «Natural Beauty», «Unknown Legend» og «One Of These Days»
| 1
|
111472
|
Thom Hell - «Over You» (låt)
Thom Hell fortsetter her sin modige utforskning av det overdådige, estetiske lydbildet fra knallsuksessen «God If I Saw Her Now».
Anslaget med et pianotema og Hells lyse stemme er enkelt og effektivt, men det er først når han går opp i falsetten i refrenget og låten bygger seg tungt orkestrert opp lag for lag at den deilige muntertriste atmosfæren fra forrige platen slår ut i full blomst.
Du kan gjerne høre ekkoet fra Chicago, Brian Wilson og Bee Gees i denne låten, men egentlig begynner det å låte mer og mer som Thom Hell.
Nydelig!
| 1
|
111473
|
Paul McCartney - «Good Evening New York City»
Bittersøt gåsehud i NYC.
44 år etter The Beatles inntok Shea Stadium i New York, og ett år etter at den originale stadionen ble erstattet av en ny konstruksjon, Citi Field, var Paul McCartney tilbake der i sommer.
Fremdeles i stand til å få jenter som kunne vært barnebarna hans til å «miste» det (noen ting forandrer seg aldri, deriblant amerikanske kvinners forkjærlighet for en mann med britisk aksent).
Her er dokumentasjonen:
To CD-er og to DVD-er, fullstappet med solo-, Wings- og Beatles-klassikere.
Ja, til og med Georges «Something» og Johns «Give Peace A Chance».
Paul har endog på «Beatles-dress» og Höfner-bass.
Bandet er herlig kompakt:
Kun fire mann og Paul i front, ingen blåserrekker eller kordamer.
De spill levende filmopptakene viser oss med all tydelighet hvor vanvittig mye denne musikken betyr for folk, og hvordan Macca fryder seg der oppe.
Under sangen til Lennon, som ble drept i den samme byen, «Here Today», svelger han tårer.
Etter den tar han opp en ukulele og spiller en glad sang.
Paul McCartney er, tross alt, musikkens mest ukuelige optimist og fremste humørspreder.
ANBEFALTE KJØP:
«Drive My Car», «Let Me Roll It», «Sing The Changes», «Blackbird», «Hey Jude»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
111475
|
Westlife- «Where We Are»
Det seigeste boybandet av dem alle, på flere måter.
De overlevde glatt å miste sitt mest profilerte medlem.
De drekker og herjer slik man forventer av irske hurragutter.
Og greier likevel å opprettholde et så skinnhellig ytre at de nå er invitert til Nobelkonserten igjen.
Westlife har en sjelden stayerevne på sitt felt.
Ja vel, men hva med musikken da?
Jo, den er akkurat så dørgende døll som Westlife alltid har vært.
Grusomt saktegående, overfølsom og overprodusert - på sitt verste så kjedelig at det er vanskelig å skjønne hvordan de selv greier å holde ut all den sterile tristessen.
Take That har på forbilledlig vis vist hvordan man kan bli «manband» med æren i behold, og denne platens få lyse øyeblikk ligger da også tett opptil Gary Barlows mer oppløftende stil.
Westlifes problem er, og har alltid vært, at de er ektefødte barn av Boyzone, som ble interessante for første gang da deres Stephen Gately døde i høst.
ANBEFALTE KJØP:
«Shadows», «The Difference»
| 0
|
111476
|
Nesegrus
DVD-anmeldelse:
Regi:
Tom Thurman
Med: Johnny Depp, Bill Murray, Benicio Del Toro
Mer en hyllest enn en utforskende dokumentar, om mannen som ga gonzo-journalistikken dens navn, Hunter S. Thompson.
Kjendiser og gamle kjente snakker pent og lenge om filmene om ham som ble laget da han var i live - Ujevne «Fear and loathing in Las Vegas» og «Where the Buffalo Roam».
Det er til tider morsomt, men anekdotene er ofte for nesegrust fortalt og gir oss lite nytt om gåten om denne mannen.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
111477
|
Forførende
DVD-anmeldelse
Regi:
Yann Arthaus-Bertrand
Forteller:
Glenn Close
Redd planeten nå!
Det enkle budskapet har aldri vært lettere å gi tilslutning til etter å ha sett denne ytterst forførende dokumentaren om klodens tilstand.
Flyfotografen Yann Arthaus-Bertrands poetiske bilder både skremmer og fascinerer mens Glenn Close på behagelig vis beretter om ubehaget.
Mye bør være kjent fra de siste årenes klimadebatt, og noe av det føres inn med teskje.
Følelsen av å ha sett en viktig film, er uansett nærværende hele veien.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
111478
|
Glimrende hjemmeskrekk
Meget enkel, meget effektiv og meget gjennomført hjemmesnekret skrekk.
HANDLER OM:
Et ungt samboerpar - med samme navn som hovedrolleinnehaverne!
- begynner å føle underlig nærvær i huset sitt i San Diego.
Lyder, rystelser, skumle fornemmelser - de blir livredde.
Og etter hvert kan den unge kvinnen avsløre at dette er noe som har fulgt henne siden åtteårsalderen.
Mannen, på sin side, er Mann - og skal ordne opp.
Han kjøper derfor et avansert filmkamera samt en lydopptager.
Og opptakene begynner...
DOM:
Her er den, altså, den mest hypede og tilbedte og omtalte skrekkfilmen i USA siden «Blair Witch Project» (1999) - men enda mer lønnsom, visstnok:
Det skal være laget for 15 000 dollars og ha tjent inn 100 millioner.
Så langt...
Man kan bli skeptisk av mindre.
Det viser seg:
Uten grunn.
Fordi:
Filmen er faktisk genuint skremmende; snikende, intelligent, avventende og avmål skremmende.
I motsetning til det sadistiske blodbadet i en serie som «Saw», går filmskaperne her adskillig mer sublimt til verks:
De to unge er fanget i en slags polstret interiørfelle som de velger aldri å forlate - de vet de ikke kan unnslippe, uansett.
De befinner seg i et mentalt innelukket rom.
Der djevelskapen først og fremst ventes på.
Ulidelig, uavvennelig og snikende, alt fortalt i en konsekvent dokumentarisk stil:
Det er de selv som holder kamera, det er de selv som registrerer alt som skjer, der er (nesten) totalt isolert om sin frykt og sin visshet om at noe skal skje.
Men hva?
Og hvordan?!
Ikke et øyeblikk slippes illusjonen om at dette er «skuespill».
Aldri forlates påstaden om at dette er «sant».
Ikke et sekund forlates filmens egen syke logikk, som dog er basert på helt normale menneskers skjebne som ventende lus på ondskapens fluepapir.
| 1
|
111479
|
Uavsluttet spetakkel
Rotete, bråkete og til dels skremmende øko-fantasy, som slutter midt i filmen.
HANDLER OM:
Arthur er spent.
Fra besteforeldrenes eiendom på landet, kan han nå endelig vende tilbake til minimoyenes mini-verden under jorda og hans kjære Selenia.
Men der venter også den onde Maltazard...
DOM:
Fortsettelsen av Luc Bessons «Arthur og minimoyene» fra 2007 er like kaotisk, bråkete og usympatisk som forløperen.
Blandingen av «virkelige» skuespillere og animasjon er over-konstruert.
Og animasjonsbiten så forvirrende og overenergisk, at man blir sjøsyk.
Slutten er dertil det mest halvferdige jeg noen gang har sett.
Det kommer åpenbart mer, dessverre.
| 0
|
111480
|
Genial
DVD-anmeldelse
Regi:
Marty Callner Amerikanske Chris Rock er i en særstilling på dagens «standup»-scene.
Han er simpelthen mer intelligent enn alle de andre.
«Kill The Messenger», sømløst klippet sammen fra tre separate show i London, New York og Johannesburg, er hans fjerde strake «standup»-klassiker siden 1996.
Stoffet om politikk, rase og hiphop er, som alltid, fantastisk sterkt.
Og plagsomt politisk korrekt blir han aldri, noe som understrekes av et tyngre-enn-vanlig fokus på kjønnsroller og sex i den siste halvtimen.
Richard Pryor ville ha vært stolt av ham.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
111482
|
Emosjonell utdannelse
Nydelig og nøktern oppvekstkildring.
| 1
|
111483
|
Nydelig kunstnerportrett
Fantastisk, tragisk og rikt om en av forrige århundres merkeligste europeiske kunstnerskjebner.
HANDLER OM:
Dette er historien om Séraphine Louis (1864-1942) - i kunsthistorien kjent som Séraphine fra Senlis - hushjelpen som kom fra ytterst enkle kår og som i mellomkrigstiden ble geniforklart som en av kunsthistoriens store naivister.
I praksis familieløs, vokste hun opp som hushjelp i et kloster.
Og fortsatte sin «karriere» som undertrykket og hundset hushjelp i en «finere» familie.
Men da hennes lange og strevsomme arbeidsdag var slutt, låste hun seg inne på sitt lille kott - og malte.
Hun malte fargesterke, fantasirike bilder av blomster og frukter, mens hun sang de sangene nonnene hadde lært henne i en skapende og ustoppelig ekstase.
Hos familien der Séraphine arbeidet, dukker det en dag opp leieboere.
Det er like før første verdenskrig.
Og den innflytelsesrike tyske kunsthandleren Wilhelm Uhde flykter både fra sitt militaristiske hjemland, fra storbyens fristelser - og muligens fra det fortsatt tabubelagte faktum at han var homofil.
En dag for Uhde tilfeldigvis se et enkelt skilderi Seraphine har tatt med sin arbeidsgiver.
Han blir bergtatt...
DOM:
Historien er nesten for utrolig til å være sann.
Men den er altså sann.
Og her fortalt med all den glød og innlevelse et bredspektret, dramatisk drama kan inneholde.
Glimrende fortalt, utrolig godt spilt, fantastisk fotografert.
Filmen stakk avgårde med en haug priser da franskmennene kåret sin årets film i fjor.
Det er lett å se hvorfor:
Dette er en av disse vellykkede, episke filmene, der alt spiller på lag.
Og i sentrum for det hele:
En fantastisk uttrykksfull Yolande Moreau, belgisk skuespillerinne, som inntil nå mest har vært kjent som komediespiller.
Men som her viser et imponerende register av et skadet og sykt menneske, som har nesten ingentind - fremfor alt:
Ikke kontroll over livet sitt.
Men som eier en ekstatisk vilje og evne til å formidle sin kunst.
Rett og slett en opplevelse av en film for et voksent publikum - som det ikke skader er noe kunstinteressert og/eller er i besittelse av en smule tålmodighet til å bli fortalt en lang og innholdsrik historie.
| 1
|
111484
|
John Mayer - «Battle Studies»
Hvorfor så lunken, unge mann?
«Forsikringsselskap anslår verdien av John Mayers hender til like under 38 dollar», knegget den fortsatt rasende festlige amerikanske satirenettsiden The Onion nylig.
Folk er skeptiske til den kjekke låtskriveren og gitaristen, serru.
Han går rett og slett ut med for mange Hollywood-kjendiser (Cameron Diaz, Jessica Simpson, Jennifer Love Hewitt og, mest notorisk, Jennifer Aniston).
Mayer er svære greier i det Dave Matthews-elskende USA, men er fortsatt en radiohit og et Skavlan-besøk (han kommer over nyttår) unna å kunne påberope seg det samme her.
Som bluesinfluert gitarist blir han kalt «Little Slowhand», etter Eric Clapton.
Mer problematisk er det at han også som låtskriver og vokalist har noe av Claptons anemiske temperaturløshet.
Selv når han som her har begått sitt «skilsmissealbum», og bestrebet seg på å gi det et skinn av 1970-talls «vestkystrock».
De elleve sangene glir uanstrengt og uanstrengende forbi, uten å på noe tidspunkt lukte av hverken blod, svette eller tårer.
Ikke svakt.
Men ganske grått.
ANBEFALTE KJØP:
«Heartbreak Warfare», «Edge Of Desire», «Friends, Lovers Or Nothing»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111485
|
Lindstrøm - «Little Drummer Boy» (låt)
Julemusikk vil aldri bli det samme igjen.
Juleplater er normalt traurige greier, ikke minst for oss som synes at Odd og Sissel blir for traust, Bob Dylan for rart, og at det gamle Phil Spector-albumet begynner å bli ihjelspilt.
Men hurra!
Redningen er her.
Hans-Peter Lindstrøm har lenge vært en av Norges ypperste klubbmusikkprodusenter, med føttene på dansegulvet og hodet i atmosfæren.
Nå har han gitt seg i kast med julemusikken, til stormende internasjonal blogg-jubel, i form av en 42 (!) minutter lang versjon av den definitive julesvisken, «Little Drummer Boy».
Og sant å si er det nesten så man ikke tror det man hører.
Lindstrøm forsøker ikke å gjøre nydisko av verket, men har laget en svimlende vakker, episk romtur av den til vanlig så jordnære sangen.
Marsjtrommer og en bunnsolid bass utgjør stammen i denne myke kakofonien av tinglende og sveipende «space»-lyder, hvor en syntetisk enkeltstemme, mektige mannskor og kirkeklokker filtreres inn som var de fra en annen dimensjon.
Lindstrøm viser hvor langt det er mulig å trekke konseptet «tolkning» - han beholder i grunn alle de klassiske elementene i «Little Drummer Boy», men tøyer dem med vennlig og bestemt hånd inn i sitt eget univers.
Det er hverken anstrengt eller påtatt, bare respektfullt, egenartet og skjønt.
I undertegnedes ører strakk Lindstrøm «svevende»-konseptet altfor langt på sitt siste album, men her bruker han sitt anselige talent på best tenkelig vis.
Dersom Kraftwerk hadde laget en juleplate i stedet for «Autobahn», ville det hørtes omtrent slik ut.
| 1
|
111490
|
Spillanmeldelse:«Cooking Mama 3»
Det er moro å lage mat med DS-spillet «Cooking Mama 3», men øynene blir dessverre fort mette.
Så er det på tide å lage mat med Mama igjen - denne overentusiastiske japanske kokken som ser ut som alt annet enn en stor, amerikansk «big mama».
Men å lage mat - det kan hun.
Og hun vil lære deg det.
Konseptet er festlig og spesialsydd for DSen - ved hjelp av den lille plastpinnen skal man gjøre alt fra å kakke egg til å røre i gryter til å grille marshmellows til å anrette mat på tallerkener.
Man kan også velge andre funksjoner, som å handle, lage mat til (kresne) venner og komponere retter selv.
Når man gjør det bra får man låse opp nye venner og minispill.
Man får også medaljer etter hvor bra man gjør det - gull, sølv eller bronse.
Og via det trådløse nettverket kan man konkurrere mot matglade kompiser, om hvem som klarer å lage maten kjappest.
Det blir som en mini-kokkekamp uten søl.
Ideen med «Cooking Mama» er morsom og original, og i tillegg er mat i tiden.
Spillet har blitt voldsomt populært og har solgt i millioner av eksemplarer på verdensbasis.
Så det er ikke rart spillprodusenten følger opp med nye versjoner.
Det er ingenting å si på spillbarheten i «Cooking Mama 3».
Det er enkelt og morsomt å lage de ulike rettene, minispillene er underholdende og det er variasjon i oppgavene.
Likevel ble jeg forbausende fort lei.
Nyhetens interesse har lagt seg når spill nummer tre lanseres, og da må det tilføres noe nytt.
Dessverre føles dette som en oppfølger det ikke er så mye poeng i.
Der spill nummer en føltes som et must å ha i DS-spill-samlingen, føles spill nummer tre som overflødig.
Dessuten føles selve Mama litt pregløs, de kunne gjort mer ut av henne nå.
I tillegg er musikken masete, og jeg måtte etter hvert slå lyden av.
Jeg ble like stresset som når jeg skal ha middagsgjester, og jeg formelig kan høre den ville fiolinmusikken i bakgrunnen mens jeg hakker løk for livet.
Det er greit i korte perioder, men ikke i timevis.
Mat skal lages med ro og kjærlighet, så får man heller tåle stress i små doser.
En vill ide:
Kanskje kunne de fått inn godeste Hellstrøm som «Cooking Papa» i neste versjon?
Jeg vet ikke om jeg hadde vært noe mindre stresset, men underholdende hadde det definitivt blitt.
| 0
|
111493
|
Pangavslutning for Salander
Avslutningen av filmversjonen av Stieg Larssons «Millennium-trilogi» holder hva den har lovet - helt inn.
HANDLER OM:
Filmen starter der den foregående filmen, «Jenta som lekte med ilden», sluttet:
Lisbeth Salander er nær døden etter et særdeles blodig oppgjør med sin far og sin smerteufølsomme halvbror.
Hardt såret ligger hun på sykehus, mens Mikael Blomkvist fortsetter sin rasende, ensporede jakt på opphavet til forfølgelsen av Lisbeth.
Det bringer ham og tidsskriftet Millennium stadig tettere inn på Sveriges mektigste og hemmeligste maktgruppe.
Men det utløser også hensynsløse krefter - og setter mange liv i fare.
DOM:
Dette er en kvalitets-thriller!
Riktignok har filmen, fordi den er så klart linket til film nummer to, et visst seriepreg.
(Film nummer én, «Menn som hater kvinner», står mest selvstendig.)
Men trådene fra hele serien samles fint opp.
Her et tett paranoia, blodig action, intelligent manipulering.
Samt frydefulle «sting» - punktene der spenning forklares og løses ut.
Her er nesten helt troverdig maktarrogant djevelskap, et råttent lik i lasten fra den kalde krigens glansdager, som kler det sosialdemokratiske Sverige glimrende; selvfølgelig enhver gravende, journalistisk samfunnsrefsers våteste drøm.
Det skal ikke røpes for mye; mange venter spent.
Og det har de all mulig grunn til:
Noomi Rapace holder den sentrale energien i historien ved like, dog noe passivisert av sine mange sår; hvilket filmgjennombrudd!
Historien blir dog ikke dårligere av at Michael Nyqvist igjen er sterkere inne i bildet.
Og at en del mindre biroller blir litt tydeligere og får viktige biter til å falle på plass.
Jeg er villig til å vedde en pistolkule på at en del anmelder nå vil gå løs på denne filmen; det ligger dessverre i sakens natur at noe så vellykket som Millennium-trilogien på film nå skal sables ned.
Ikke tro på det!
Alle som har ventet på denne siste filmen, kan gjøre det i trygg forvissning om at det er svært mye å hente.
Bare synd det er slutt, spør
Du meg!
| 1
|
111494
|
Deprimerende
DVD-anmeldelese
Regi:
Timothy Linh Bui Med: Jessica Biel, Forest Whitaker, Ray Liotta Akutt deprimerende, komisk pretensiøs, glorete og overdramatisk «erotisk» flettverkshistorie fra Los Angeles - «Crash» (2004) for masochister.
Omslaget gjør et stort poeng av at dette ble Patrick Swayzes siste film.
Men han er så vidt innom her, som en sleip strippeklubbinnehaver med Mötley Crüe-sveis.
Regissør Linh Bui vil gjerne si noe om ensomheten i storbymetropolen, men er når alt kommer til alt mest opptatt av puppene til Biel.
Forståelig nok, ettersom de er det beste med denne nesten kvelende mislykkede filmen.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111495
|
Røff
Upolert om det rå.
| 0
|
111496
|
«The troubles» nok en gang
Noe seigt fra «Der untergang»-regissøren.
| 0
|
111497
|
Glatt gørr
Glatt og grei drapsgørr.
HANDLER OM:
I denne fjerde utgaven av formular-faenskapet «Final Destination» får en av de unge, pene menneskene forutsigelsens tvilsomme forsyn.
Det betyr at de oppfinnsomme og særdeles blodige dødemåtene kan gjentas to ganger.
Midt i trynet, også:
I D!
DOM:
Man vet nøyaktig hva man får:
Pene unge mennesker skal lemlestes og kuttes hode av og suges innvollene ut av og tynes i hjel på fiffigste vis.
Og det får man.
Syltynt manus, god teknisk gjennomføring, marginal humor.
| 0
|
111498
|
Nitrist
OBS:
Mulig mesterverk - langt over hodet på denne anmelder, i tilfelle.
HANDLER OM:
En mystisk ung mann vender hjem til landsbyen ved deltaet.
Hans - for ham - ukjente søster flytter med ham ut på en øde øy, der de vil byge sitt paradis.
Men landsbyboerne unner ingen lykke.
For noen.
DOM:
Jeg har sett noe triste filmer i mitt liv.
Denne er muligens den tristeste av de triste.
Faktisk:
Fjetrende trist.
På den annen side:
Den er vakker, den er faretruende, den er så ettertrykkelig tolkningsmulig i sin tilsynelatende ureflekterte tomhet, at den muligens er hjerne- og hjerteføde for den ytterst filmatisk viderekommende.
Kanskje.
| 0
|
111499
|
Tine Thing Helseth:«Mitt hjerte alltid vanker»
(Simax Classics)
God jul med Helseth.
Tine Thing Helseths nye juleplate er en god blanding av norske og utenlandske julesalmer og -sanger, utdrag av oratorier og andre store klassiske verker, samt én ny komposisjon, «Engledans», skrevet av henne selv.
Med sitt dansepreg skiller den seg ut i klangbildet, selv om melodien ikke er utpreget original.
Hun musiserer sammen med Det Norske Kammerorkester, med instrumentalsolister og sopranen Isa Katharina Gericke på noen spor.
Helseth balanserer fint mellom massive gledesuttrykk og roligere og mer innadvendte melodier som «Mitt hjerte alltid vanker», «Eg veit i himmerik ei borg» og «Deilig er jorden».
«Hymne» av Nils Larsen er en av melodiene som virkelig sitter.
Arrangementene, hovedsaklig av Gaute Storaas, er stilrene og kledelige, selv om de av og til bikker mot det litt for pompøse.
Men Helseths klang og uttrykksfullhet gjør i seg selv dette til en høyst hørbar plate.
Det minst spennende er Händel-oratorie-ariene med sopransolist.
Fint utført, men dette har vi hørt før.
ANBEFALTE KJØP:
«Hymne», «Ingen vinner frem til den evige ro», «Et lite barn så lystelig», «Angels from the realms of glory», «Deilig er jorden»
| 1
|
111500
|
Tom Waits:«Glitter & Doom Live»
(Anti- / Tuba)
Rått og upolert.
Om et par uker fyller dynamittgubben med slipesteinsstemmen seksti år og feirer på forskudd med liveplate.
Tittelen indikerer en dobbelthet som Waits har rendyrket siden 1985-klassikeren «Rain Dogs» og er definitivt beslektet med hans legendariske sitat herfra:
«Let me fall out of the window with confetti in my hair» («Tango Till They're Sore»).
Den låten finnes ikke her, og med unntak av «Singapore» fra samme plate er repertoaret hentet fra Tom Waits' svært omfattende katalog det siste tiåret, noe som gir oss et utmerket innblikk i både glitter og undergang - det vakre og det stygge.
En Tom Waits i vokal storform, glimrende lyd og et tungt, stødig lokomotiv av et band gjør dette til en sjelden god liveopplevelse på plate.
Og aller helst skulle vi hatt den på DVD!
ANBEFALTE KJØP:
«Singapore», «Fannin Street», «Dirt In The Ground», «Green Grass» og «Make It Rain».
| 1
|
111503
|
Kraftwerk:«The Catalogue»
(EMI)
Nesten hele maskinparken i boks.
Eremittilværelsen de frister i Kling Klang-studioet i Düsseldorf, kun avbrutt av sporadiske turneer, har trolig medført at Kraftwerk - nå i praksis redusert til «mesterhjernen» Ralf Hütter - stadig er mindre anerkjente enn de fortjener.
Men faktum er at de elektroniske pionerene er rockhistoriens mest innflytelsesrike gruppe som ikke kommer fra USA eller England.
Uten Kraftwerk, ingen synthpop.
Uten Kraftwerk, ingen - eller i alle fall en veldig annerledes - elektronisk dansemusikk.
Uten Kraftwerk, ingen «Planet Rock»
- Afrika Bambaataas epokegjørende hiphop-singel fra 1982.
«The Catalogue» samler de engelskspråklige utgavene av alle bandets album fra «Autobahn» (1974) til og med «Tour de France Soundtracks» (2003).
De tre første, utmerkede og interessante langspillerne deres er dessverre ikke med, og tendensiøs historieskriving kan spores i både de «nye» omslagene og den oppdaterte lyden.
Men de tre klassikerne fra årene 1977-1981 forsvarer alene innkjøp av denne musikkhistoriske bautaen i solid, respektavkrevende tolvtommersformat.
| 1
|
111504
|
Meadow:«Blissful Ignorance»
(Hecca Records/Musikkoperatørene)
Melodisk saksofontrio
Bak navnet Meadow skjuler seg en trio av Europas fremste jazzmelodikere, norske Thomas Strønen på trommer og saksofonist Tore Brunborg, sammen med engelske John Taylor på flygel.
På «Blissful Ignorance» er det i hovedsak Brunborgs komposisjoner som fortolkes.
Låtmaterialet er antydende og åpent, som den innadvendte «Kirstis tårer», noen ganger er det en sterk melodi som vokser frem, som den gospelaktige «Will», sistnevnte signert Strønen.
Musiseringen gir ro til hver en klanglig detalj, melodiske linjer får tid til å synge i rommet.
Her er lite show off og umotiverte raske løp, men en lydhør, fokusert tilnærming der hver tone er veloverveid.
I alt det vakre og innadvendte bryter det også frem øyeblikk av lekent samspill.
ANBEFALTE KJØP:
«Blissful Ignorance», «Kirstis tårer», «Meadow», «Will», «Ritual»
| 1
|
111505
|
Spillanmeldelse:Stort Knertenspill
«Knertenspillet» gjør på ingen måte skam på vår nasjonalskatt Knerten.
Jeg var svært skeptisk da jeg hørte det skulle komme spill om Knerten i forbindelse med filmen.
Slike spill pleier sjelden å være særlig gjennomarbeidet - de er i steden ofte lettvinte og sjarmløse.
Du kan formelig kjenne lukten av svette og penger mens du spiller, og forestiller deg hvordan spillmakerne har jobbet for å snekre sammen et spill som skal selge godt på filmen.
Slik er det ikke med «Knertenspillet».
Heldigvis, for vi er mange som har et kjent og kjært forhold til denne trefiguren.
Filmen har vært med på å gi Knerten sjarm og nytt liv, slik at han kan være til glede for nye generasjoner.
Og spillet har fulgt den gode trenden.
«Knertenspillet» minner mye om Minimedias tidligere spill, både i uttrykket og måten å spille på.
Man blir presentert for en enkel, koselig og fargerik verden, der man kan trykke på stedene man vil gå til.
Man kan også stille seg ved et av busstoppene og velge å kjøre kollektivt dit man skal.
Dette er mye hyggeligere - da får man en fysisk følelse av å forflytte seg fremfor at man sitter og spiller et pedagogisk spill.
På bussen kan man samle flasker som man panter i butikken.
For panten kan man kjøpe varer eller en kinobillett.
Slik lærer barna seg litt om regning og pengenes verdi på en morsom og naturtro måte.
Kinoen er ikke bare en kino.
Man må følge nøye med, for etter filmen stiller Knerten kontrollspørsmål om snutten man nettopp så.
Vi gikk inn og kikket på samme filmsnutt flere ganger, og hver gang var det nye spørsmål.
Det er et godt tegn på at spillet er gjennomarbeidet.
De andre minispillene omfatter alt fra å spille mastermind med sopp, lime sammen eventyrfigurer, pusle sammen bilder fra filmen, spille steinspill (hoppe over steiner og sitte igjen med færrest mulig) og hoppe tau.
Det er også rene actionspill av og til, og det er befriende.
Et av dem går ut på å redde Knerten fra to små jenter - hver gang de snur ryggen til må han løpe mot Lillebror, og når de vender seg mot ham må han bråstoppe for ikke å bli sett.
Blir han tatt før han er trygt over hos Lillebror, fanger jentene ham, tar på ham babytøy og legger ham i barnevognen.
Vi ble tatt - og humret godt av en surmulende Knerten med kyse i barnevognen.
Dette er et generelt og positivt trekk ved spillet - både voksne og barn kan gjenkjenne universet og humre av de morsomme uttrykkene og replikkene til Knerten.
Minispillene stimulerer alle barnas sanser på en imponerende måte.
Tegning og oppgaven med å sette sammen figurer stimulerer kreativiteten, konsentrasjonen skjerpes når man må få med seg hva som skjer på kinoen, observasjonsevnen blir stimulert når man skal finne Knerten med en lommelykt i mørket og puslespillene og soppsudoku-spillene er med på å utvikle den logiske sansen.
Av og til er oppgavene dårlig forklart, for eksempel spillet der Knerten skal løpe når jentene snur ryggen til.
Enkelte av oppgavene er også generelt vanskelige, selv om man heldigvis kan velge vanskelighetsgrad.
Derfor egner nok spillet seg best for større barn.
Det anbefales fra 4 år og oppover, men jeg lurer på om de skulle lagt til et år på minstealderen.
Hvis ikke må man trolig ha mye hjelp fra foreldrene.
Hoppetau-spillet kunne de også ha spart seg for - det er ikke noe gøy å bare hoppe ved å trykke på en knapp.
Dessuten virker ikke tidspunket der man skal hoppe logisk, og da er hensikten med å stimulere rytmesansen borte.
Spillutviklerne har fått mye gratis av filmuniverset.
Det har gjort jobben for dem enklere - de har en morsom Knerten, de har et univers å bygge videre på og de har en morsom film å vise snutter fra.
Likevel har de vært flinke til å bygge solid på toppen av dette, og i tillegg skapt et spill som står godt på egne bein.
Et spill som kan glede barn og foreldre, som varer lenge og er morsomt og utfordrende på en gang.
Og nesten viktigst:
Nasjonalskatten fra de norske skoger er godt bevart.
| 1
|
111506
|
Spillanmeldelse:Det ultimate familiespillet
Det er klart for en ny omgang sprudlende Lego-glede i Indiana Jones-universet.
Det begynner å hope seg opp med disse Lego-spillene nå.
Tre «Lego Star Wars»-spill har det blitt, i tillegg til «Lego Batman» og «Lego Indiana Jones».
Men så har alle disse spillene noen fellesnevnere som gjør det vanskelig å gå lei:
De gjenforteller kjente og kjære historier med tøysete, uhøytidelig (og ofte svært morsom) humor, de bobler over av kreativitet i de mange lekne oppgavene som skal løses og de er omtrent så nære de ultimate familiespillene man kommer.
Alt dette kan man si om «Lego Indiana Jones 2: The Adventure Continues» også.
I steden for å småpusse litt på forgjengeren, får du her helt nye oppdrag, miljøer og oppgaver fra alle «Indiana Jones»-filmene - inkludert, for første gang, den aller siste av dem.
To spillere kan dele hele spillopplevelsen fra start til slutt, og det er ikke bare en gimmick: oppgavene er skapt for å deles.
En helt strålende anledning for far og mor til å gjøre noe morsomt sammen med barna, for eksempel.
Den klart største og mest spennende nyheten i «Lego Indiana Jones 2» er muligheten til å bygge dine egne brett.
Det starter forsiktig og helt i det små, og kan til slutt ende opp med avanserte opplevelser du kan knytte til enspillerdelen eller konstruere ditt eget spill av.
Og det fungerer som en drøm.
Denne brettbyggeren er en av de klart beste og mest intuitive jeg har sett i et spill til nå, og muligheten til å skape noe selv er et helt opplagt pluss for opplevelsen.
Den virtuelle Lego-serien har i det hele tatt blitt en serie man kan stole på, et koselig høydepunkt i en spillhøst som ellers er preget av bulderet fra actiontunge gigautgivelser.
Og «Lego Indiana Jones 2» er definitivt intet unntak.
PS:
Fredag 27. november er det klart for nok et nytt Lego-spill - «Lego Rock Band».
«Lego Harry Potter» er også under utvikling.
PPS:
Spillet er også ute i egne versjoner til de håndholdte spillformatene PSP, DS og iPhone/iPod Touch.
| 1
|
111507
|
Det lever!(2)
DVD-anmeldelse
Regi:
James Whale Med:
Boris Karloff, Colin Clive, Valerie Hobson
Denne kom fire og et halvt år senere, i 1935, og er en av få oppfølgerfilmer - i særdeleshet i skrekkfilmgenren - som ikke bare er like god som, men bedre enn, forgjengeren.
«Bride Of Frankenstein» er bedre gjennomført og gjennomtenkt på absolutt alle plan:
Morsommere, mer rørende og mer leken.
Det skader heller ikke at «bruden» er ganske «hot», og har fungert som modell for alle Tim Burton-heltinner siden.
Drøyt halvtimelang bonusdokumentar.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
111509
|
Åttitalls
Douglas er hanket inn for å «gjøre en klassisk Douglas» - den ålesleipe, veltalende drittsekken med høy gasje du kjenner fra 80-tallet - i denne nyinnspillingen av Fritz Langs film noir fra 1956.
Tilsiktet er det antakelig ikke, men dessverre bærer hele fremførelsen også preg av 80-talls TV-drama fra rettssalen.
Borte er den ugne sjarmen vi kjenner fra de beste i noir genren.
Manuset - om journalisten som vil ta rotta på en høyt ansett advokat - er likevel fortsatt finurlig nok til at det engasjerer sånn moderat.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
111510
|
Klassisk
Disney trår til med dobbeldisk når filmen som startet hele moroa kommer på Blu-ray for første gang.
Foruten mer forseggjorte spill enn på tidligere Klassikere-utgivelser har man blant mye annet gull også gravd frem skissene til det som skulle være en oppfølger, behørig kommentert av Disney-arkivaren.
Kvinnesynet er alt annet enn moderne, men filmens påvirkning på populærkultur og animasjon (Det ble gjort tekniske kvantesprang på filmene som fulgte som følge av dens suksess) er udiskuterbar.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
111511
|
Blodpudding for fansen
Det er bare å innse:
Et must for (den enorme og stadig voksende) fanskaren.
Alle andre er - og blir - på utsiden.
HANDLER OM:
Andre avsnitt i den omseggripende farsotten igangsatt av Stephenie Meyers romanserie.
Bella fyller 18.
Hennes uendelige kjærlighet til Edward utvikler seg tragisk:
Vampyrfamilien Cullen trekker seg unna byen; Edward avsverger Bella av kjærlighet til henne, han ønsker ikke å utsette henne for kommende farer.
Bella oppdager imidlertid at Edward dukker opp som sinnebilder hvis hun utsetter seg selv for farer.
Og siden hun ikke kan unnvære ham - om enn som en hildring, begynner hun å ta sjanser.
Store sjanser!
DOM:
Dette er et forsøk på det (nesten) umulige:
Å vurdere filmen mest mulig nøytralt.
For fansen er selvfølgelig ikke nøytral.
De er inne i dette dramaet med sjel og ånd og hud og hår.
Og i den settingen er det glassklart:
«New Moon» serverer alt på sølvfat, lekkert anrettet, dvelende, flott fotografert, helt riktig lydlagt.
Samt riktig kraftfull action når den (omsider) inntreffer.
Dette er film nr. to av (i alle fall!) fire.
Vi er, med andre ord, inne i en syklus med sine helt egne rammer, sine helt egne lover, sitt helt egne anegalleri, sine helt egne premisser.
Ikke ett galt ord om akkurat dét.
Men tar man ett skritt tilbake og forsøker rollen som nøytral betrakter, blir det straks vanskeligere:
Premissene er så stramme, at det er vanskelig å følge handlingens utvikling og lover.
(Mye mer enn i «Harry Potter»- og «Ringenes Herre»-syklusene).
Da ser man en nokså banal historie om kysk, undertrykket seksualitet; om en ung kvinne utlevert til alfa-hanners voldsomme natur; en dialog på grensen til «Dis»-klisjeer; en søking etter en åndelig og flerdimensjonal orden i en gudløs tidsalder.
Riktig klamt, med andre ord.
Så konklusjonen må bli:
Gjør ditt eget valg - det er nok allerede gjort.
Filmen anbefales og frarådes på det sterkeste!
| 0
|
111513
|
Styggvakkert svensk
Råsterkt og vakkert om skandinavias dårlige samvittighet
HANDLER OM:
Eva har vært to år på avrusning, men er fortsatt heroinist.
Nå lever hun et tilsynelatende A4-liv med jobb som vekter, men ruser seg for å utstå arbeidshverdagen, og lever ellers i ensom isolasjon når de voldsomme abstinensene kommer.
Ingen merker at det er noe galt med Eva, men da hun forelsker seg i den politimannen Erik - også han en ensom sjel - blir dobbeltlivet hun lever vanskelig å skjule.
DOM:
Et på alle måter iskaldt folkhem kommer til syne i denne usedvanlig sterke regidebuten.
I likhet med Margareth Olins «Engelen» er det med en ektefølt omsorg for enkeltmennesket Beata Gårdeler gyver løs på våre velstående samfunns dårlige samvittighet.
Manuset - basert på deler av Lotta Thells selvbiografiske roman - er imidlertid langt mer originalt enn det noe skjematiske forelegget i «Engelen».
Visuelt styggvakkert, med et sobert lydspor som aldri trenger seg på, og med en sensasjonelt god Malin Crepín i hovedrollen fortelles en råsterk historie om kampen for verdighet.
Ja, enkelte scener er så troverdig spilt at de påkaller kvalmefornemmelsene!
Et par litt for tilfeldige sammentreff i natten tilgir vi når sluttproduktet har blitt så komplekst og vakkert.
Det er en stor prestasjon all den tid stoffet lett kunne blitt sosialpornografi og skillingsvise i andre regihender.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
111514
|
Et meget langsomt mord
Overstilisert voldsdrama med interessante sider.
HANDLER OM:
To illegale mexicanske løsarbeidere fristes av pengene og blir leiemordere.
Det blir en lang natt med offeret...
DOM:
Siste, hippe nytt på thrillerfronten, er å lage laaaaange scener og holde desperat leeeenge hver eneste scene for riktig å understreke kunstnerisk og forklarende regimot.
I denne filmen blir de langtrukne og handlingsløse stundene en ren mani etter hvert (selv om den forventede ultravolden selvfølgelig eksploderer til slutt), særlig fordi et par av skuespillerne langt fra er gode nok til å rettferdiggjøre dem.
Likevel, og tross alt:
Fotograferingen er nydelig, lydbruken insiterende god.
Så aldeles utbytteløs forlater man ikke kinoen.
| 0
|
111517
|
Spillanmeldelse: Zombieapokalypse nå!
Zombieklovner, brei sørstatsdialekt og motorsag.
Trenger du egentlig flere grunner til å kjøpe «Left 4 Dead 2»?
Det er ganske nøyaktig ett år siden vi stiftet bekjentskap med zombiespillet «Left 4 Dead».
Spillet som kastet enspillerdelen på dør og tvang oss til å samarbeide via internett.
En modus Valve perfeksjonerer i «Left 4 Dead 2».
Denne gangen følger vi en helt ny kvartett på deres ferd gjennom sørstatene i USA.
Og man merker umiddelbart at alt er finjustert og bearbeidet.
Alt er hakket bedre.
Allerede fra starten av blir vi bedre kjent med karakterene og situasjonen.
I første scenario får vi spille rett etter smitten har spredd seg, og der episode én slutter plukker den neste opp tråden.
På denne måten holdes kontinuiteten oppe gjennom alle de fem scenarioene.
Og zombieapokalypsen har blitt morsommere denne gangen.
De logiske fluktrutene som helikopter på hustak, er byttet ut med rockekonsert-finaler og racerbil-avslutninger.
Turene i fornøyelsesparken, langs berg-og-dal-banen og gjennom «Tunnel of Love» er bare noen av en rekke absurde zombieøyeblikk som venter deg i «Left 4 Dead 2».
Men mye er likt som før.
Oppfølgeren er støpt i samme form som originalen, så den grunnleggende spillmekanikken er mer eller mindre uendret.
Kjærligheten ligger i detaljene.
Og det er mye kjærlighet her.
I originale «Left 4 Dead» kunne man bare velge mellom en håndfull våpen.
I oppfølgeren har vi imidlertid noe for enhver anledning.
Ikke bare får vi en rekke håndvåpen som brannøks, stekepanne og motorsag, men både AK47 og en helt glimrende halvautomatisk jaktrifle med kikkertsikte er blant høydepunktene.
joakim_afc:- Mer zombier?
Begynner det ikke å bli nok nå?
Diskuter Left 4 Dead 2 her!
I tillegg kan man plukke opp modifikasjoner til våpnene denne gangen.
Lasersikter og brennende og eksplosiv ammunisjon bidrar til god variasjon i zombieslaktingen.
For slakting blir det mye av.
Her blir vi nemlig introdusert for flere nye zombietyper:
Jockeyen stormer mot deg, kaster seg på ryggen din og drar deg vekk fra de andre i laget.
Spitteren er ei fæl dame som har g-strengen trukket godt opp over sørstatsvalkene sine, og hun spytter etsende zombiespytt på deg.
I tillegg har vi Chargeren som oppfører seg som en vandød okse; så fort han får øye på deg, stormer han mot deg og stanger deg av gårde, langt vekk fra laget ditt.
Utover disse har hver kampanje en unik zombie, som de krypende Mudmen i sumpen og zomibeklovnene som kommanderer horden i fornøyelsesparken.
Og de holder «Left 4 Dead» variert og underholdende hele veien gjennom.
Alt i «Left 4 Dead 2» er designet med ett mål for øyet: å få laget til å samarbeide.
For «Left 4 Dead»-spillene handler om lagspill.
Individuelle ferdigheter kommer i andre rekke.
Her er det viktigere å kommunisere med de andre, og fungere sammen.
Gi hverandre helsepakker, si ifra om han hører den raspe hostingen til en Smoker, og så videre.
Poenget er ikke å drepe flest zombier.
Målet er at alle fire skal overleve til slutt.
Har du ikke stiftet bekjentskap med zombieapokalypsen ennå, så glem gamle «Left 4 Dead».
Hopp rett på oppfølgeren, og få en fantastisk spillopplevelse sammen med de vandøde.
For vi snakker faktisk om et av årets to beste onlinespill.
Som en liten funfact til slutt:
Flere steder i spillet har andre overlevende skriblet og tagget ting på veggene:
«It's not a flu.
Washing your hands won't help.»
Skulle svineinfluensaen utvikle seg til et zombievirus, vet vi i alle fall hvordan vi skal overleve.
Løsningen er samarbeid.
Fritt for å ha motorsaga!
PS:
I salg fra torsdag 19. oktober, men PC-versjonen kan kjøpes nå på Steam.
Spillet er testet på Xbox 360.
| 1
|
111518
|
Spillanmeldelse:Glimrende og gåtefull snikmord-action
Etter åtte millioner solgte eksemplarer og like doser av krass kritikk og nesegrus hengivenhet, er oppfølgeren til «Assassin's Creed» her.
Bare for å fortelle hvor landet ligger helt først:
Jeg elsket «Assassin's Creed».
Jeg elsket det så dypt og inderlig at jeg spilte gjennom det tre ganger.
Når man spiller så mange spill som jeg gjør er ikke det spesielt vanlig, for å si det sånn.
Jeg var heller ikke alene om å elske «Assassin's Creed».
Men samtidig har jeg aldri opplevd at meningene om et spill har vært SÅ delte.
Det var nemlig mange som hatet «Assassin's Creed» også.
Der jeg så et heftig actionspill med en ulidelig spennende historie, en overkul sci-fi-twist og en blendende vakker og forfriskende annerledes setting, så mange et alt for enkelt, kjedelig og repeterende spill som lovet mye mer enn det kunne holde.
Nå er, som kjent, smaken som baken.
Men hvis jeg tar et skritt tilbake, skjønner jeg absolutt den andre siden av «Assassin's Creed»-skinka.
Det gjør tydeligvis Ubisoft Montreal også - hele grunnkonseptet bak spillet er dekonstruert.
Bak overflaten, som naturlig nok er temmelig lik, er en mengde elementer fjernet og en mengde elementer lagt til.
I praksis er «Assassin's Creed 2» et energisk forsøk på å fri både til elskerne og haterne.
Og i stor grad synes jeg utviklerne lykkes.
Som forgjengeren, er «Assassin's Creed 2» en todelt affære.
Du følger dels Desmond Miles i nær fremtid, og dels en av hans forfedre i fjern fortid via en «Animus»-maskin som henter frem minner lagret i menneskers gener.
For to år siden var åstedet Midt-Østen under det tredje korstoget på slutten av 1100-tallet.
Denne gangen går det historiske tilbakeblikket til den italienske renessansen på slutten av 1400-tallet.
Den innbitte jakten på den mystiske gjenstanden «Piece of Eden» fortsetter, med «onde» tempelriddere på den ene siden og «snille» snikmordere på den andre.
VG Nett Debatt HIMCampZero:
Tipper terningkast 6, og at spillet suger like mye som eneren.
Diskuter Assassin's Creed 2 her!
Det starter derimot som en mer tradisjonell hevnhistorie.
Den unge Ezio Auditore da Firenze blir vitne til at faren og hans to brødre blir henrettet, og sverger hevn.
Sakte, men sikkert veves hevnhistorien inn i den overbyggende striden mellom tempelridderne og snikmorderne.
Og sakte, men sikkert blandes historiske fakta og personligheter med de mystiske, gåtepregede overtonene som også forgjengeren badet i.
Historiemessig er det en herlig blanding av «The Matrix» og «Da Vinci-koden» lagt til blant annet Venezia, Firenze og Toscana i en tidsepoke preget av nytenking og nyvinning (passende nok er også Leonardo da Vinci en av dine trofaste medhjelpere i spillet).
Og historien som fortelles er også spillets klart sterkeste kort.
Den er mer sammenhengende, interessant og spennende enn sist, og får også en helt vanvittig tilfredsstillende konklusjon i de herlige avsluttende sekvensene i spillet.
«Assassin's Creed 2» er lagt opp i mer klassisk «Zelda»-ånd - en slags dannelsesopplevelse som starter i det små med en ung, uerfaren jypling og som gradvis vokser i både omfang, kompleksitet og (ikke minst) spillglede.
Ezio får gjennom spillets gang tilgang til nye våpen, gjenstander og egenskaper som skritt for skritt utvider hans ferdigheter.
«Assassin's Creed 2» har med andre ord en deilig progresjon som jevnlig belønner spilleren, en progresjon som var langt mer i bakgrunnen i den mer «flate» forgjengeren.
Den repeterende oppbyggingen av snikmord-oppdragene er også helt fjernet.
Nå skal du ikke gjøre samme type research om og om igjen, i steden er innledningene til disse hovedoppdragene - bosskampene, om du vil - sømløst og naturlig integrert i historien som fortelles.
Du gjør med andre ord varierte forberedelser, ikke repeterende research, noe som oppleves som en forbedring.
På den annen side er ikke disse hovedoppdragene like sentrale og minneverdige som før, de er mer topper i historien, og her mener jeg Ubisoft Montreal har endel å gå på.
Det er forsåvidt opp til spillerne å bruke hodet og skape spennende situasjoner med de verktøyene man har til rådighet, men det er bestandig mulig å gå mer eller mindre rett på sak.
Jeg kunne godt tenke meg mer sniking og kløkt og litt mindre tut-og-kjør action i disse hovedoppdragene.
Samtidig er antallet valgfrie sideoppdrag økt drastisk, det er nesten ikke grenser for hvor mye det er å gjøre i de forskjellige byene nå - fra postoppdrag til snikmord, parkour-racing og å gi slemminger en omgang juling.
Det er dessuten et økt fokus på jakt etter skjulte skatter, dokumenter og hemmeligheter denne gangen, og denne jakten er langt mer logisk enn forgjengerens noe mer meningsløse leting etter flagg.
Her har jeg særlig sansen for de brilliante turene ned i «Tomb Raider»- og «Prince of Persia»-lignende krypter, muligens spillets høydepunkter rent spillbarhetsmessig.
«Assassin's Creed 2» innfører også en egen økonomi i opplevelsen - du kan kjøpe blant annet våpen, rustninger, helse, gift, ammunisjon og skattekart.
Du får penger for oppdrag som løses, ved å finne skattekister, rane innbyggere og fra en liten by du får ansvaret for å pusse opp.
Jo mer penger du spytter inn i byen, jo mer penger genererer den.
Nye våpen, nye ferdigheter og nye måter å lure, forvirre og ekspedere fiender på runder av listen over de største nyhetene, som sammenlagt gjør relativt vesentlige endringer i en spillbarhet som på overflaten kan virke noe lik den du fant i forgjengeren.
Og totalt sett er det liten tvil om at den enorme mengden med greier du kan foreta deg i spillet bidrar til å skape en skattekiste for oss som elsker å lete etter, samle og fråtse i valgfritt stæsj.
Det er som å riste en champagneflaske og bade i den rene nytelsen som spruter ut når man tar korken.
Sånn sett gjør det derfor ikke så alt for mye at ikke alle endringene og nyhetene er til det bedre, og at Ubisoft nok har gått litt vel tradisjonelt til verks for å gi spillerne variasjon.
Jeg er særlig usikker på om dette omfattende økonomi-elementet er en spesielt god idé, det føles påklistret og unødvendig.
Jeg vil også sette fingeren på at det er alt for enkelt å finne og utnytte fiendenes svakheter i de ellers kule kampsekvensene.
En velfungerende taktikk i noen av de sentrale kampene er for eksempel å gripe tak i motstanderen, skalle ham og repetere til kampen er over.
Og etter at blokkering og motangrep sitter, er ikke resten av spillet særlig utfordrende heller.
Men Ubisoft Montreal har uansett, sånn samlet sett, skapt en helt nydelig spillverden.
Det er en verden tettpakket med kule sverdkamper, deilig utforsking, mystiske gåter du kan fundere over og tolke, glimrende plattformelementer (selv om kontrollsystemet enkelte ganger gjør sitt beste for å dempe nytelsen), gode rollefigurer, en svært spennende historie og en interessant lek med historiske fakta.
Kort sagt: jeg elsker «Assassin's Creed 2» også, og kommer til å spille gjennom det minst en gang til.
Det er, som nevnt, enkelte svake elementer å trekke for, og dersom historien, settingen og den gåtefulle tematikken ikke fenger, vil nok disse elementene bety mye.
For min egen del er det derimot egentlig bare to grunner til at jeg ikke varter opp med en sekser også denne gangen.
Den ene heter «Uncharted 2: Among Thieves», og den andre heter «Batman:
Arkham Asylum».
PS:
I salg fra torsdag 19. november på Xbox 360 (testet) og PS3.
Kommer også på PC i mars 2010.
| 1
|
111522
|
The Unthanks - «Here's The Tender Coming»
(Rough Trade / Indie Distribution)
Mens lovordene hagler i hjemlandet, er de nordengelske søstrene Rachel og Becky Unthanks et ubeskrevet blad for nordmenn flest.
Duoen kalte seg Rachel Unthank and the Winterset ved forrige anledning, nærmere bestemt i 2007, da de ga oss helt fabelaktige «The Bairns».
Nå kaller de seg The Unthanks, men selv om navnet har blitt enklere, har musikken tatt en mer pretensiøs retning.
Popelementene sitter også løsere, og det høres unektelig ut som de har hørt en del på Sufjan Stevens siden sist.
Man kan nærmest kjenne smaken av nordsjø i de iørefallende melodiene, som på snedig vis er hentet ut av den britiske folktradisjonen og blandet inn i en minimalistisk indieproduksjon.
Det er smakfullt, harmonisk og helt vidunderlig vakkert.
Hva med å ta litt ansvar, Skavlan?
ANBEFALTE KJØP:
«Annachie Gordon», «Living By The Water», «Here's The Tender Coming», «Noboy Knew She Was There», «Flowers Of The Town», «Because He Was A Bonny Lad».
| 1
|
111523
|
Elisabeth Andreassen og Rein Alexander - «Julenatt»
Pompøs og pregløs
Blant fjorårets julekonsertsuksesser var Elisabeth Andreassen og Rein Alexander, Det er ikke vanskelig å forstå.
De synger fint begge to, og har sterke, særpregede stemmer.
På repertoaret har de også en fin blanding av eldre, tradisjonsrike julesanger og nyere låter, som Carolas «Himlen i min Famn» og «Happy X-mas (War Is Over)».
Nå har det blitt juleplate, med strykekvartett, barnekor og et velsmurt band.
Det er dessverre ikke en utgivelse som har så mye nytt å tilføre.
Her er lite overlatt til fantasien.
Hvert trommeslag, hvert klangteppe av strykere eller synther virker beregnende og bygger opp under et svulstig og pompøst uttrykk.
Hans Fredrik Jacobsen og Annbjørg Lien krydrer flere av låtene med fløyter og nøkkelharpe, men det er ikke nok til å redde denne platen fra de t forutsigbare og kjedelige.
Sangen til Rein Alexander og Elisabeth Andreassen er mektig nok, og hadde gjort seg langt bedre i en magrere innpakning.
ANBEFALTE KJØP:
«Julenatt», «Breath of Heaven (Mary's Song)».
| 0
|
111525
|
Vertavokvartetten - «Vertavo»
Holder stilen etter et kvart århundre.
Vertavokvartetten feirer 25-årsjubileum i år.
Siden 1984 har kvartetten gått fra å være fire unge jenter som spiller sammen til et kammermusikkensemble som turnerer over hele verden og har utgitt en rekke plater.
På den nye CD-en er det Beethovens siste verker for strykekvartett vi får høre.
Først nr. 13 i B-dur, så den voldsomme «Grosse Fuge», også i B-dur.
Disse to verkene er nært knyttet til hverandre.
Faktisk tenkte Beethoven at fugen skulle være finalen til kvartetten, men gikk bort fra det fordi den ble, nettopp, stor og meget krevende.
Men det skremmer ikke Vertavokvartetten, heller ikke oss som hører på.
Kvartetten drar opp den store fugen og vever stemmene sammen til nettopp den tette helheten det skal være.
Strykekvartetten bikker mellom det lette, sangbare og nesten danseriske i noen satser, og det røffe og tøffe.
Musikerne balanserer elegant mellom å spille sin egen stemme ut, og å gli inn i en tett helhet.
Denne kvartetten kan godt holde det gående i 25 år til.
| 1
|
111527
|
Spillanmeldelse:«Guitar Hero» for de yngste
«Band Hero» er spillet for de som synes «Guitar Hero» er for tungt, og som foretrekker artister som Taylor Swift og Duffy.
«Band Hero» er det fjerde musikkspillet vi anmelder på drøye to måneder.
I høst har vi fått «The Beatles: Rock Band», «Guitar Hero 5», «DJ Hero», og nå altså, «Band Hero», og det markerer en litt ny retning for den populære musikkspillsjangeren.
Spillbarheten og rammeverket i «Band Hero» er identisk med det i «Guitar Hero 5», men sikter seg inn på en litt yngre målgruppe.
Metallica, Iron Maiden og Thin Lizzy er byttet ut mot yngre artister som Taylor Swift, Duffy og All-American Rejects.
Mangler bare Hannah Montana og gjengen fra High School Musical.
Kanskje litt sleivete sagt, for det er selvsagt helt i orden at yngre spillere endelig får spille låter de kjenner og synes er kule.
Men Activision hadde ikke trengt å gjøre en dårlig jobb av den grunn.
For «Band Hero» er det dårligste av alle disse «Guitar Hero»/«Rock Band»-spillene som har kommet så langt.
Låtene er dårlig oversatt til interaktive, musikalske utfordringer, og ofte føles det ikke som man spiller riktig sang i det hele tatt.
Både rytmer og melodilinje virker feil med jevne mellomrom.
Enda verre er det at vi sitter igjen med et inntrykk av at Activision har plukket låter fra billigkurven denne gangen.
Utover et par mer eller mindre hederlige unntak er låtlisten i «Band Hero» den kjedeligste jeg har sett i noe musikkspill så langt.
De fleste låtene er ganske enkelt kjedelige å spille.
Cold War Kids' «Hang Me Up Dry» kan kanskje være kul nok, men bevare meg vel, så kjedelig å pine seg gjennom.
På alle instrumenter.
Trommer, gitar, bass og vokal.
Kjedelig.
Og den åpner hele dette ballet.
Etterfulgt av Culture Clubs «Do You Really Want To Hurt Me» - en sang som aldri, aldri burde være i noe bandspill.
Noensinne.
Etter denne starten går det litt hit og dit for «Band Hero».
Vi er innom Evanescence, Maroon 5, Fall Out Boy, Katrina & The Waves, Dashboard Confessional og Spice Girls, og selv om det er helt ok å spille flere av disse låtene, så sitter vi igjen med inntrykket av at den yngre målgruppen blir avspist med et dårligere produkt rent produksjonsmessig.
For der «Guitar Hero» har blitt bedre og bedre for hver utgivelse i det siste, så er dette et stort skritt tilbake for sjangeren.
«Band Hero» er et resultat av simpel Excel-logikk.
Menn i dress i Activision har gått over tallene, og oppdaget et marked det er mulig å skvise mer penger ut av.
Harmonix og EA er også i full gang med et bandspill for den yngre målgruppen:
«Lego Rock Band».
Skal vi dømme kun utfra låtlisten blir det ganske mye bedre, og skal etter planen være i butikkhyllene i slutten av november.
Er du ute etter et musikkspill for de litt yngre, kan det i alle fall være en idé å vente å se hvordan det blir.
For «Band Hero» overbeviser ikke.
PS:
«Band Hero» er testet til Xbox 360.
| 0
|
111528
|
Spillanmeldelse:Klassisk Mario
Den gode, gamle «Super Mario»-oppskriften er tilbake på TV-skjermen i en fantastisk nostalgitrip.
Hver gang Mario er på skjermen begynner jeg å glemme.
Jeg glemmer at jeg har deadlines hengende over meg.
Jeg glemmer at jeg burde lese til eksamen.
Jeg glemmer at jeg skulle lage middag og betale regninger.
Jeg liker Mario.
Ikke fordi jeg vil glemme alle regningene mine, men fordi han lar meg leke litt innimellom alt det viktige.
Alt det som haster.
Ingenting haster i Mario.
Selv om pøbelungene til Bowser kidnapper prinsessen i en stor bløtkake, så haster det ikke å få henne tilbake.
For det er nå det begynner.
En reise gjennom et fantastisk spillunivers.
«New Super Mario Bros. Wii» går tilbake til den gode, gamle oppskriften.
Plattform i to dimensjoner.
Løpe mot høyre, hoppe på grønne og røde skilpadder og samle mynter.
Og Nintendo følger oppskriften til punkt og prikke.
Først kommer gressverden, så kommer ørkenverden.
Og vi skal innom vannverden og isverden og flere andre velkjente miljøer vi har besøkt i en rekke Mario-spill tidligere.
Og det er like gøy hver gang.
Opptil fire spillere kan samarbeide seg gjennom hele historien.
Det fungerer bra, men det blir litt intetsigende etter hvert.
Man trenger nemlig aldri å samarbeide.
Det er ingen oppgaver man må løse sammen, eller spesielle fiender man må være flere for å overvinne.
Spillet gir ingen incentiver til å jobbe sammen, så man blir bare løpende litt etter hverandre.
Du er med andre ord ikke avhengig av tre andre for å kose deg med dette, Mario er ypperlig selskap alene også.
Hvis du skal spille sammen med noen er konkurransedelen bedre.
Her jobber man også til dels sammen - man må for eksempel gå i samme retning og bekjempe de samme fiendene.
Samtidig gjelder det å samle flere mynter enn de andre spillerne, og denne blandingen av samarbeid og konkurranse er helt glimrende underholdning.
VG Nett Debatt Chiana:Kan ikke huske å ha gledet meg mer til noe spill.
Har ventet på dette siden Super Mario Word 1. Diskuter New Super Mario Bros. Wii her!
En annen fordel er at kontrollsystemet er klinisk renset for veiving og peking med Wii-fjernkontrollen.
Her skal du bare holde kontrollen på tvers i hendene, og spille på gamlemåten.
En liten rist her og der tillater vi, for det går aldri ut over presisjonen - eller hvilepulsen.
Det eneste som mangler her er egentlig noen skikkelige overraskelser.
«New Super Mario Bros. Wii» er solid plattformunderholdning hele veien gjennom, men det gjør lite for å utvikle sjangeren.
Det er ganske enkelt litt forutsigbart, men i samme håndvending en fantastisk nostalgitrip for alle oss som har vokst opp med Mario.
Oppsummert er «New Super Mario Bros. Wii» 2D-plattform fra øverste hylle, og passer perfekt hvis du også har mange ting som haster - som du kunne tenke deg å glemme litt i et par timer.
PS:
I salg fra fredag 20. november.
| 1
|
111529
|
Spillanmeldelse:Et managerspill i identitetskrise
«FIFA Manager 10» er pent å se på.
Men i krigen mot «Football Manager» er det det indre som teller.
«FIFA Manager 10» fungerer som alle andre fotballmanagerspill på markedet i dag.
Du tar over et valgt fotballag, og skal lede laget til ære og titler.
Dessverre virker det som om EA ikke har klart å bestemme seg for hvilket spill de skal lage.
For du blir ikke bare tildelt det sportslige ansvaret, men også all annen drift av klubben.
Det være seg utbygging av treningsfasiliteter, forhandliger av nye sponsoravtaler og merkevarebygging.
På denne måten blir du pålagt ansvarsområder som er langt utenfor det som ansees som vanlig for en manager, du må holde styr på alt for mye forskjellig tull i steden for å konsentrere deg om å oppnå resultater på banen.
Når det kommer til å spille kamper er 3D-motoren det eneste reelle alternativet.
Dette fordi de andre kampmodusene overhodet ikke tilbyr nok informasjon om hvordan laget ditt presterer eller hvordan taktikken din fungerer.
Det ender derfor i mye gjetting om du vil gjøre om på noe.
Det er ingen tvil om at «FIFA Manager 10» er det peneste managerspillet jeg har spilt.
Men utseendet teller veldig lite innenfor akkurat denne genren.
Dessverre er det vanskelig å gå veldig i dybden med «FIFA Manager 10», og spillet ender med å være en dårlig blanding av «The Sims», «Sim City» og «Football Manager».
| 0
|
111531
|
Spennende nisse-eventyr
Nisse-eventyr med sentimentale blåtoner som vil treffe et stort publikum.
HANDLER OM:
Den engstelige, men ganske så kloke prinsesse Fjellrose må hente fram alt hun har av mot for å redde blånisser, rødnisser og verden for øvrig.
Hun får god hjelp av den unge rødnissekongen Dreng i en film som først og fremst handler om mot og samhold.
DOM:
Det velkjente Blåfjelluniverset har tatt steget over i en actionfylt tilværelse der spenning og sentimentale overtoner går hånd i hånd.
Som en god norsk førjulsopplevelse fungerer dette aldeles utmerket, både for barn og deres voksne følge.
Riktignok gir både form og innhold assosiasjoner til andre filmer i eventyrsjangeren.
Noen ganger er vi i et slags minilandskap til «Ringenes Herre», andre ganger er det Ronja Røverdatter som spøker i bakhodet.
Når det gjelder action og spesialeffekter er man vel for godt vant til å la seg imponere over akkurat den biten i «Julenatt i Blåfjell».
Men filmen treffer med to svært troverdige og sjarmerende representanter for et fenomen barn elsker; Barn Med Mot!
Forfatter Gudny Hagens Blåfjellunivers er godt befestet både gjennom TV og teater.
Historien i filmen er noe annerledes, men gjennomført tro mot grunntonen i konseptet.
Det dreier seg om varmhjertet omsorg, hjelpsomhet og ansvarsfølelse; idealer som understrekes uten en påklistret pedagogisk pekefinger.
Snarere med vemod og varme.
Med Ane Viola Semb som prinsesse Fjellrose har teamet bak Blåfjell-filmen skapt en liten heltinne med slektskap til både Ronja og Pippi.
Fjellrose er langt mer engstelig enn sine svenske forgjengere.
Men hun tør når det gjelder, og viser seg sin fremtidige dronningtittel verdig, både i handlekraft og følelser.
Samspillet mellom henne og rødnissen Dreng, spilt av Johan Tinius Austad Lindgren med gutteaktig sjarm, har akkurat det lille snev av pur ung forelskelse i seg som er sødmefylt rørende.
Musikken gir innimellom filmen et noe svulmende sentimentalt preg.
Men historien har spenning og varme, den har fengende og god flyt.
Vi er definitivt tilbake i et univers vi nordmenn trives i; hjemme hos nissene.
| 1
|
111532
|
Funklende
Blu-ray Eventyrklassikeren har fått den tekniske overhalingen den fortjener, sirlig renset og remastret digitalt via tre «Technicolor» originalnegativer.
Å få en film fra 1939 til å funkle slik den gjør, er en bragd!
Og selv om studiokulissene kan bli påtrengende synlige og spillestilen kan oppleves utdatert, trollbinder fortsatt den overdådige scenografien, og humanistiske karakterer, som den feige løven.
16 (!) timer ekstramateriale, med grundige filmhistoriske og tekniske dokumentarer.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
111533
|
Perfekt
En mer velskrevet komedie på 2000-tallet enn Ricky Gervais' oppfølger til gjennombruddet med The Office, finnes knapt.
Serien om de to strevende statistene ble fullbyrdet med en halvannen times «TV-film» etter sesong 2.
Her er alvoret mer til stede uten at det skygger for Gervais' sylskarpe komiske observasjonsevne og lytefrie timing.
George Michael som seg selv i en nærmest selvutslettende birolle ville vært et skup for enhver sitcom.
Her er det bare en liten del av et perfekt hele - inkludert en avslutningsscene som påkaller tårene!
Bakomfilm og ekstra scener i Gervais' ånd.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
111535
|
Jålete
DVD-anmeldelse:
Regi:
Guillermo Arriaga Med:
Charlize Theron, Kim Basinger, Jennifer Lawrence
I løpet av senere år er det vokst frem en egen undergenre av jålete, «kunstneriske» flettverk-tragediefilmer hvis store partytriks er hopp i tid (og sted, og generasjon).
Regissøren her, meksikanske Arriaga, har skrevet manuset til flere de viktigste av dem, deriblant «21 Grams» (2003) og «Babel» (2006).
Nå får det være nok.
Jeg vet ikke hva du føler, men personlig er jeg blitt for gammel til å gidde å bli holdt for narr i 60 minutter eller mer, før bitene faller gråtkvalt på plass i løpet av filmenes siste akt.
Melodrama med Morgenbladet-abonnement.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111536
|
Japansk nedtur
Overraskende japansk familiedrama som drukner i melodrama.
HANDLER OM:
Familiefaren mister jobben, mor steller hjemme, eldste sønnen verver seg, yngste sønnen er egentlig et pianogeni.
DOM:
Dette er en prisbelønt Cannes-deltaker på grensen mellom mange sjangere, regissert av en mann mest kjent for sine skrekkfilmer.
Den handler om et Japan i oppløsning i kjølvanne av den globale økonomiske krisen, der særlig den tradisjonsbundne japanske væremåten får kraftig gjennomgå.
Noen vil finne filmen interessant.
Selv finner jeg interessant elementer, irriterende detaljer, noe kjedsomhet og en melodramatisk utvikling uten videre glød.
Men slutten er en vakker perle!
| 0
|
111537
|
BOMI BIKINI
Det er helt utrolig at såpass avkledd parterapi kan bli så gjennomført lite morsom.
HANDLER OM:
Fire unge voksne par drar på parterapi til en karibisk eventyrøy.
DOM:
Det vil si: det er bare ett par som vedkjenner seg at de trenger terapi; de tre andre blir med på «moroa» i ren solidaritet.
De burde blitt hjemme.
For dette er en nesten fjetrende kjedelig, uoppfinnsom, langdryg og dum historie.
| 0
|
111538
|
Kapitale katastrofer
Michael Moore gyver løs på amerikansk storbusiness.
HANDLER OM:
Dokumentar-rabulisten Michael Moore tråkker rundt i ruinene etter det delvis selvdøde amerikanske kapitalistiske system.
DOM:
Man kan si hva man vil om Michael Moore - og det gjør man - men han er uhyggelig god til å time.
Bush-doktrinene ble testet i «Farenheit 9.11.», det (ennå) sterkt politisk betente medisninske trygsystemet i «Sicko».
Og nå, etter finanskrisen:
«Capitalism: A Love Story», på mange måter en slags konklusjon - men også en radikal utvidelse av hans kritikk av kapitalismens logikk som han i sin tid slo gjennom med i «Roger & Me», om General Motors disposisjoner og konsekvensene av disse i Moores hjemby, Flint, Michigan
Moore er en ufattelig dyktig propagandist.
Han vet hva han er ute etter, og er skamløs i sin bruk av virkemidler.
Han er dessuten er eksellent pedagog.
Han forklarer kompliserte utbyttingssystemer slik at selv en ti-åring forstår det.
Og når ingenting egentlig kan forklare noen ting (som tilfellet er med de ubegripelige, men åpenbart meget lønnsomme «derivater»), avdekker han også det.
Han viser den sterkeste og mest humane ordlegging av den amerikanske drømmen for alle, gjennom et tidligere lite kjent sitat fra Franklin D. Roosevelt et år før hans død, der FDR tar til orde for å lovfeste borgernes rett til et hjem, arbeid, utdannelse og helseforsikring.
Dette er, selvfølgelig, det motsatte av «markedsfrihet» for kapitaleierne.
Moores grelleste eksempel sitter som et skudd, gjennom avdekkingen av «død-bonde-forsikringen».
Den handler om at selskaper forsikrer seg mot dødsfall i arbeidsstokken; når en arbeider dør, får selskapet selv livsforsikringen.
Uten engang å informere den gjenlevende familie.
Moore nekter seg ingen ting.
Her er gråtende mennesker, kjappe kryssklippinger, rene klovnerier.
Ikke alltid like saklig, mildt sagt, heller ikke alltid like logisk.
Men likevel effektivt, likevel morsomt.
For han legger ikke skjul på noe - heller ikke sine egne motiver.
Moore kan ikke lengre overraske eller overrumple.
Han kommer aldri inn på direktørkontorene eller inn i styrerommene; Selv dørvaktene vet hvem han er.
Han taper på det.
Men tar igjen:
Som når han strekker politisperringsbånd rundt en bank i Wall Street, og påstår banken er skyldig i forsøk på «økonomisk statskupp» - og bekjentgjør med megafon på gaten at han ønsker å gjøre en «borgernes arrestasjon» av de skyldige.
Han er elsket og hatet, Michael Moore.
Man forstår det godt, etter denne filmen.
Og unnskylder, i den enorme oppgavens navn, den grunnleggende svakhet i all hans energiske protest:
Han har, dypest sett, ingen alternativer å komme med.
| 1
|
111539
|
Spillanmeldelse:Slapp rock med Hannah Montana
«Hannah Montana:
Rock Out the Show» er lite nytt i pen innpakning.
Det er ingen tvil om at Hannah Montana er en av Disneys feteste melkekuer.
Og er det ikke en film på trappene, så er det et spill eller et annet spinoff-produkt.
Dette er første gang Hannah Montana presenteres i PSP-formatet.
Resultatet er pen grafikk og god spillbarhet, og det er lett å la seg blende.
Men innholdet står dessverre ikke til forventningene.
Spillet går ut på at du skal forberede konserter i forskjellige byer og deretter være Hannah Montana på scenen.
Innimellom kan du også være danserne eller en av musikerne.
Forberedelsene går blant annet ut på å lyssette scenen, finne klær til Hannah og de andre på scenen, øve seg på å synge, danse og spille luftgitar.
Til sammen kan du dra til syv ulike steder i verden for å opptre, og sammen med Hannah er velkjente (for Montana-fans) Jackson og Lilly.
Det begynner bra.
Innpakningen er god - pen grafikk og smidig spillbarhet.
Det går enkelt og greit å trykke på knappene etter rytmen på musikken - altså symbolene som vises på skjermen.
Skepsisen kommer når du får mistanke om at det kun er dette man skal gjøre - pynte litt på scenen, finne klær til Hannah og crewet og trykke på knapper etter rytmen i musikken.
Den totale skuffelsen kommer når du oppdager at det faktisk er slik - dette er det eneste spillet går ut på.
Dermed blir det raskt platt, monotont og repeterende.
Riktignok kan du veksle mellom å være Hannah eller en av de andre på scenen, men det går like fullt ut på det samme - å trykke på knappene etter rytmen (gjerne bare en eller to knapper).
Etter noen minutter er du lei, og da gidder du ikke å ta det frem igjen.
For da er du også mektig lei hitlåten som konstant runger i ørene:
«You get the beeeest of both worlds».
Det er til å bli sprø av.
Attpåtil kan du ikke slå av lyden, for da klarer du ikke rytmespilene.
For å kvalitetssikre min egen anmeldelse, lot jeg tantebarnet mitt på 12 år teste spillet.
Hun har vanligvis likt Hannah Montana-spillene, sannsynligvis fordi de er mer varierte.
Hun reagerte helt likt som meg - ble lei etter bare noen minutter.
Og da synes jeg rett og slett ikke det er verdt å bruke en femhundrelapp på det.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.