id
stringlengths 12
86
| doc_type
stringlengths 5
37
| publish_year
int64 1.88k
2.02k
| lang_fasttext
stringlengths 2
3
| lang_fasttext_conf
stringlengths 3
5
| text
stringlengths 6
1M
|
|---|---|---|---|---|---|
maalfrid_f177f6d664ea7a03a9f88e784010e096fe997592_22
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.818
|
4. Styring og kontroll i virksomheten Direktøren leder og samordner arbeidet i nemndene, hjemlet i det årlige tildelingsbrevet og instruks for økonomi og virksomhetsstyringen fra Barne- og likestillingsdepartementet. Direktøren har ansvar for den faglige og administrative ledelsen av fylkesnemndene, og god intern styring og kontroll. Det er fastsatt felles rutiner og retningslinjer som gjelder for hele virksomheten. Disse gjelder både med hensyn til saksbehandling og administrativt arbeid, og blir gjennomgått og revidert fortløpende. Direktøren har fullmakt til å opprette og inndra stillinger, og er ansettende myndighet for hele virksomheten. Fullmakt til å inngå leiekontrakter er også gitt direktøren. Direktøren har gjennom disponeringsbrevene til nemndene delegert fullmakter som gjelder den daglige driften av nemndene. Økonomistyringen i fylkesnemndene følger regelverk og bestemmelser for økonomistyring i staten. Det er etablert rutiner for internkontroll som sikrer at regelverket blir fulgt, og sikrer at det blir gitt en pålitelig og nøyaktig regnskapsrapportering. 4.1 Administrative rapporteringskrav I tildelingsbrevet er det oppgitt ulike administrative forhold som det skal rapporteres om for 2017. Nedenfor følger rapportering. 4.1.1 Regjeringens fellesføringer I tildelingsbrev og tillegg tildelingsbrev er det krav at fylkesnemndene skal rapportere på iverksatte og planlagte effektiviseringstiltak, og iverksatte og planlagte digitaliseringstiltak, som er regjeringens fellesføringer for 2017. Effektiviserings- og digitaliseringstiltak er i mange tilfeller nært knyttet til hverandre, og må derfor ses i sammenheng. Noen tiltak kan planlegges og iverksettes lokalt, mens en i andre tilfeller er avhengige av ekstern progresjon– dette gjelder både tiltak for virksomheten og tiltak for hele den statlige sektoren. Fylkesnemndene utviklet i perioden 2014- 2017 nytt saksbehandlingssystem, ProSak. I denne utviklingen har det vært viktig å effektivisere, men ikke minst å digitalisere flest mulig av arbeidsprosessene i saksbehandlingen som tidligere har blitt utført manuelt. Digitaliseringen har også ført til bedre datasikkerhet. Tiltak som er iverksatt i forbindelse med at ProSak er tatt i bruk: Elektronisk signering av vedtak Sikker digital post til privatpersoner E-post direkte fra saksbehandlingssystemet til aktører i sakene Integrasjon mot folkeregisteret og lovdata De tiltakene som nå er innført gjennom ProSak har ført til effektivisering. Det tar kortere tid å utføre arbeidsoppgaver, og en får besparelser, i både tid og kostnad, ved at medlemmer ikke trenger å reise til nemnda for å signere vedtakene. Tiltakene har også medført bedre dokumentsikkerhet, og gjennomgående høyere datakvalitet. Målet er at ProSak skal bli et helelektronisk saksbehandlingssystem. Det som gjenstår er arbeidet med å lage en portal hvor advokatene og fylkesnemndene kan utveksle dokumenter, sikkert og digitalt, og installasjon av KS Svar inn og KS Svar ut, som vil gjøre nemndene i stand til å kommunisere digitalt med kommunene.
|
lovdata_cd_15931
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.612
|
I medhald av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §14, 2. ledd og §9, jf. §10 og §21, §22 og §23, er fuglelivet og fuglane sitt livsmiljø i eit område på Flottin i Hjartdal kommune, Telemark fylke, freda ved Kronprinsreg.res. av 7. desember 1990. Området vert gjeve namnet Flottin fuglefredingsområde.
|
lovdata_cd_55283
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.786
|
Forskrift om organisering av finanskonsern etter etablering av morselskap i henhold til finansieringsvirksomhetsloven §2a-16. Fastsatt av Finans- og tolldepartementet 17. desember 1999 med hjemmel i lov av 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner §2a-1 annet ledd, jf. §2a-16 og §2a-8 fjerde ledd. Forskriften gjelder transaksjoner som ledd i omorgansiseringen av finanskonsern etter etablering av morselskap som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven §2a-2 bokstav d i samsvar med §2a-16 i loven. Det kan ytes kreditt i forbindelse med omorganisering av finanskonsern når aksjer i et konsernselskap overføres til morselskapet. Alle avtaler med tilhørende betalingsvilkår vedrørende overføringen skal da forelegges Kredittilsynet til godkjennelse. Forskriften trer i kraft 17. desember 1999.
|
lovdata_cd_60459
|
lovdata_cd_skatt_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.761
|
Sammendrag: Nye forskrifter og forskrifter om endring av forskrifter gitt i tiden 1. januar - 28. Nye forskrifter og forskrifter om endring av forskrifter gitt i tiden 1. januar - 28. I denne meldingen inntas nye forskrifter og forskrifter om endring av forskrifter som er gitt i tiden 1. januar - 28. februar 1993. Eventuelle ytterligere forskrifter gitt i dette tidsrom vil bli tatt med i senere meldinger. - Forskrift av 7. januar 1993 om overføring av skattytere til sentral ligning ved Sentralskattekontoret for storbedrifter. Finansdepartementets kommentarer til forskriften er tatt inn som vedlegg 1. - Forskrift av 8. januar 1993 om sparing med skattefradrag for innskudd i aksjefond (AMS) - Forskrift av 8. januar 1993 om levering av kontrolloppgaver vedrørende innskudd i aksjefond, herunder aksjesparing med skattefradrag for innskudd i aksjefond (AMS) - Forskrift fastsatt ved klg res 22. - Forskrift av 27. - Forskrift av 27. januar 1993 om utfylling av reglene om fastsettelse av alternativ inngangsverdi for aksjer i henhold til overgangsreglene for skattereformen 1992. Finansdepartementets kommentarer til forskriften er tatt inn som vedlegg 2. - Forskrift fastsatt ved kgl res 29. januar 1993 om den skattemessige behandling av urealisert tap og gevinst på langsiktige fordringer og gjeld i fremmed valuta. Finansdepartementets kommentarer til forskriften er tatt inn som vedlegg 3. - Forskrift av 8. januar 1993 om endring av forskrift av 13. mai 1991 nr 336 om skattefrie overføringer mellom aksjeselskaper med hovedsaklig samme eierinteresser. Finansdepartementets kommentarer til forskriften er tatt inn som vedlegg 4. - Forskrift av 8. januar 1993 om endring av forskrift av 17. januar 1991 nr 22 om skattefri omdannelse av personlig eiet næringsvirksomhet til aksjeselskap. Finansdepartementets kommentarer til forskriften er tatt inn som vedlegg 5. - Forskrift av 8. januar 1993 om endring av forskrift av 15. mai 1992 nr 325 om forhøyet avskrivning på forretningsbygg i distriktene og bygg med kort brukstid. - Forskrift av 12. januar 1993 om endring av forskrift av 30. - Forskrift av 19. januar 1993 om endring av forskrift av 22. - Forskrift av 1. februar 1993 om endring av forskrift av 30. - Forskrift av 1. februar 1993 om endring av Skattedirektoratets regler av 14. - Forskrift av 11. februar 1993 om endring av forskrift av 23. - Forskrift av 18. februar 1993 om endring av forskrift av 2. 1. Finansdepartementets kommentarer til forskrift av 7. januar 1993 om overføring av skattytere til sentral ligning ved Sentralskattekontoret for storbedrifter. 2. Finansdepartementets kommentarer til forskrift av 27. januar 1993 om utfylling av reglene om fastsettelse av alternativ inngangsverdi for aksjer i henhold til overgangsreglene for skattereformen 1992. 3. Finansdepartementets kommentarer til forskrift av 29. januar 1993 om den skattemessige behandling av urealisert tap og gevinst på langsiktige fordringer og gjeld i fremmed valuta. 4. Finansdepartementets kommentarer til forskrift av 8. januar 1993 om endringer av forskrift av 13. mai 1991 nr 336 om skattefrie overføringer mellom aksjeselskaper med hovedsaklig samme eierinteresser. 5. Finansdepartementets kommentarer til forskrift av 8. januar 1993 om endring av forskrift av 17. januar 1991 nr 22 om skattefri omdannelse av personlig eiet næringsvirksomhet til aksjeselskap. Meldingen inneholder forskrifter gitt ved kongelig resolusjon samt forskrifter gitt av Finansdepartementet og Skattedirektoratet. Også enkelte andre forskrifter som er av betydning for skatteetaten er tatt med i meldingen. Finansdepartementet har gitt kommentarer til fem av forskriftene. Disse er inntatt som vedlegg til meldingen. Nærmere omtale av forskriftene vil eventuelt bli inntatt i senere meldinger, hvor vi går nærmere inn på det aktuelle saksområdet. Forskrift av 7. januar 1993 om overføring av skattytere til sentral ligning ved Sentralskattekontoret for storbedrifter. Fastsatt av Finansdepartementet med hjemmel i lov av 13. juni 1980 nr 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) §2-4 nr 4 (Finansdepartementets kommentarer til forskriften er inntatt som vedlegg 1 til meldingen). Skattedirektoratet gjør vedtak om overføring av ligningskompetansen til sentral ligning ved Sentralskattekontoret for storbedrifter. Skattedirektoratet gjør også vedtak om opphør av sentral ligning. Overføring til sentral ligning kan omfatte personlig skattyter og aksjeselskap samt likestillet selskap eller sammenslutning etter selskapsskatteloven §1-1. For personlig skattyter omfatter vedtaket om overføring av ligningskompetansen også personer som helt eller delvis lignes under ett med ham etter skatteloven §16, samt dødsbo. For deltakerlignet selskap kan vedtak omfatte overføring av den ligningskompetansen som etter ligningsloven §8-6 nr. 5 tilligger ligningsmyndighetene i den kommune hvor selskapet har hovedkontor eller hvor flertallet av deltakerne bor eller hører hjemme. - ressurs- og kapasitetshensyn, samt hensynet til skatteetatens samlede virksomhet. For den ordinære ligningsbehandling skal vedtaket bestemme hvilket inntektsår overføringen skjer fra. Tilsvarende gjelder for vedtak om opphør av sentral ligning. Vedtak gjelder uten tidsbegrensning for øvrig. Sak om endring av ligning etter ligningsloven kapittel 9 behandles ved Sentralskattekontoret for storbedrifter når ligningsvedtaket er fattet av Sentralskattekontoret for storbedrifter med nemnder. Det samme gjelder når klage fremsettes eller endringssak tas opp etter at ligningskompetansen er overført til sentral ligning etter denne forskrift. Skattedirektoratet kan også treffe særskilt vedtak om overføring av endringssak til sentral ligning. Skattyter, berørte fylkesskattekontor samt Sentralskattekontoret for storbedrifter skal varsles før det treffes vedtak om sentral ligning eller om opphør av sentral ligning. Endelig vedtak om sentral ligning eller opphør av sentral ligning meddeles de samme parter. Fylkesskattekontoret underretter deretter berørte ligningskontorer i fylket om vedtaket. Skattedirektoratets vedtak etter denne forskrift kan ikke påklages. De berørte har ikke krav på begrunnelse av vedtaket. Fastsatt av Finansdepartementet med hjemmel i lov av 20. juli 1991 nr 65 om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskatteloven) §9-3. 2. Differanser som gjelder de enkelte eiendeler eller saldogrupper henføres til en av de gruppene som er nevnt ovenfor. Den enkelte differanse henføres til den gruppe som eienddelen hører under. 3. Differanser som gjelder forretningsbygg som etter forskrift av 15. mai 1992 nr. 325 om forhøyet avskrivning på forretningsbygg i distriktene og bygg med kort brukstid kan avskrives etter en høyere sats, inntekts- eller fradragsføres med denne sats. 1. Differansesaldo til inntektsføring skal inntektsføres i sin helhet når saldoen er mindre enn kr 15.000. 2. Differansesaldo til fradragsføring kan fradragsføres i sin helhet når saldoen er mindre enn kr 15 000. Forskriften trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 1992. Fastsatt av Finansdepartementet med hjemmel i lov av 20. juli 1991 nr 65 om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskatteloven) §8-2. 3. Tilleggsbeløpet etter nr. 1 faller bort når kommandittisten realiserer andelen. Forskriften trer i kraft straks med virkning fra inntektsåret 1992. Fastsatt av Finansdepartementet med hjemmel i lov av 18. august 1911 nr 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) §44 ellevte ledd nr 3. 2. Tillegg i skatt beregnes av andelens anskaffelsesverdi eksklusive anskaffelsesutgifter. AMS-midler kan bare forvaltes av norsk selskap som har fått tillatelse til å drive aksjefondsforvaltning, jf. aksjefondloven §1-2. c ASG-innskudd som overstiger AMS-beløpsgrensen i 1992 kan konverteres til AMS-innskudd i 1993 innenfor de beløpsgrenser som gjelder for AMS-ordningen. For slikt beløp settes anskaffelsesdato til 1. januar 1993 og anskaffelsesverdi lik den opprinnelige anskaffelsesverdi for ASG-innskuddet. d ASG-innskudd som overstiger AMS-beløpsgrensene i 1992 og 1993 kan konverteres til AMS-innskudd i 1994 innenfor de beløpsgrenser som gjelder for AMS-ordningen. For slikt beløp settes anskaffelsesdato til 1. januar 1994 og anskaffelsesverdi lik den opprinnelige anskaffelsesverdi for ASG-innskuddet. Fastsatt av Finansdepartementet med hjemmel i lov av 13. juni 1980 nr 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) §6-16, jf §6-6. g. Samlede anskaffelsesutgifter og samlede realisasjonsutgifter. 2. Oppgave med opplysninger i henhold til nr. 1, skal for inntektsåret 1992 inneholde samlet anskaffelsesverdi inklusive anskaffelsesutgifter for AMS-andeler som andelseieren har anskaffet eller konvertert fra ASG-andel innen 31. januar 1993. b. Anskaffelsesdatoen, jf. §3 nr. 1 h, for ASG-andel som konverteres med rett til skattefradag i 1992, settes lik den opprinnelige anskaffelsesdato for ASG-innskuddet. c. Anskaffelsesdatoen, jf. §3 nr. 1 h, for ASG-andel som konverteres med rett til skattefradrag i 1993, settes til 1. januar 1993. d. Anskaffelsesdatoen, jf. §3 nr. 1 h, for ASG-andel som konverteres med rett til skattefradag i 1994, settes til 1. januar 1994. Fastsatt av Finansdepartementet med hjemmel i lov av 10. april 1992 nr 34 om endringer i lov av 18. august 1911 nr 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) §43 annet ledd g og §43 femte ledd, og lov av 24. januar 1992 nr 11 om endringer i lov av 20. juli 1991 nr 59 om endringer i lov av 18. august 1911 nr 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven). Ønsker skattyter at takst skal legges til grunn som inngangsverdi, må han fremsette krav om det senest innen sin selvangivelsesfrist for inntektsåret 1993, jf. ligningsloven §4-7. Takst med underlagsdokumenter må leveres til ligningskontoret i bostedskommunen innen 1. juli 1994. Gjelder taksten fast eiendom, må taksten leveres til ligningskontoret i den kommunen eiendommen ligger, med kopi til ligningskontoret i skattyters bostedskommune. Utgiftene til taksten dekkes av skattyter. Det samme gjelder utgifter ved overprøving etter §1-9. Når skattyter ved realisasjon av eiendelen krever at hans inngangsverdi fastsettes etter reglene i dette kapittel må han sammen med selvangivelsen for realisasjonsåret sende inn takst, eventuelt også overtakst etter §1-9, samt ligningskontorets avgjørelse etter §1-8. 1990 231967 25 2001989 3 6 1966 26 2101988 4 10 1965 27 2201987 5 16 1964 28 2301986 6 22 1963 29 2401985 7 28 1962 30 2501984 8 36 1961 31 2601983 9 42 1960 32 2701982 10 50 1959 33 2801981 11 60 1958 34 2901980 12 70 1957 35 3001979 13 80 1956 36 3101978 14 90 1955 37 3201977 15 100 1954 38 3301976 16 110 1953 39 3401975 17 120 1952 40 3501974 18 130 1951 41 3601973 19 140 1950 42 3701972 20 150 1949 431971 21 160 1948 441970 22 170 1947 og tidl. Kostpris fastsatt etter bestemmelsene i denne forskrift kan ikke settes høyere enn til realisasjonsvederlaget. Fastsatt ved kgl res med hjemmel i stortingsvedtak 3. november og 18. desember 1992. Fremmet av Sosialdepartementet. Trygdeavgift fastsettes i prosent av inntekt av slik art som omfattes av lov om folketrygd §6-4 første ledd, av pensjoner, føderåd og av livrente som er ledd i pensjonsordninger i arbeidsforhold. Det skal ikke svares avgift til barnepensjon til barn under 16 år. a) Av pensjon, kår og livrente, og av lønnsinntekt og annen personinntekt for skattyter under 17 år og over 69 år, som nevnt i folketrygdloven §16-2 andre ledd bokstav a: b) Av lønnsinntekt og annen personinntekt som nevnt i folketrygdloven §16-2 andre ledd bokstav b: c) Av selvstendig næringsinntekt og annen personinntekt som nevnt i folketrygdloven §16-2 andre ledd bokstav c: Det skal ikke svares medlemsavgift når avgiftsgrunnlaget etter annet ledd er under 17.000 kroner, og avgiften må ikke utgjøre mer enn 25 prosent av den inntekt som overstiger 17.000 kroner. Denne forskrift trer i kraft 1. januar 1993. Samtidig oppheves forskrift av 24. januar 1992 nr. 35 om fastsettelse av avgiftsgrunnlag og avgiftssatser i folketrygden for personlige skattepliktige som går inn under lov om skatt til Svalbard av formue og inntekt og lov om skatteplikt av tjenestemenn på Jan Mayen for året 1992. Fastsatt av Finansdepartementet med hjemmel i lov av 18. august 1911 nr 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) §44 første ledd d og §50 annet ledd a femte og åttende avsnitt. Kapittel 1. Endelig konstatert tap, jf. skatteloven §44 første ledd d. d. fordringen ellers ut fra en samlet vurdering må anses klart uerholdelig. En fordring anses likevel ikke tapt i den utstrekning den er tilstrekkelig sikret ved pant, kausjon e.l. Kapittel 2. Sjablonberegnet tap på kundefordringer, jf. skatteloven §50 annet ledd a fjerde og femte avsnitt m.v. Nedskrivning etter skatteloven §50 annet ledd a fjerde avsnitt beregnes av de utestående kundefordringer ved inntektsårets utgang medregnet merverdiavgift. Andre avgifter som skattyter vil få refundert av det offentlige ved tap på kundefordringer, skal ikke medregnes i nedskrivningsgrunnlaget. Med de to siste års konstaterte tap i skatteloven §50 annet ledd a fjerde avsnitt menes tap som anses endelig konstatert i løpet av det inntektsår nedskrivningen gjelder og tap i det foregående inntektsår som er endelig konstatert. Med kredittsalget de siste to år i skatteloven §50 annet ledd a fjerde avsnitt menes kredittsalg fratrukket merverdiavgift. Ved beregning av nedskrivningssatsen etter skatteloven §50 annet ledd a fjerde avsnitt settes faktortallet til 4. Ved vurderingen av om det foreligger ny virksomhet som nevnt i skatteloven §50 annet ledd a femte avsnitt i et tidligere etablert foretak, skal det blant annet legges vekt på hvorvidt det har skjedd vesentlige endringer med hensyn til arten av varer og tjenester som produseres og omsettes, kundekrets, produksjonsmetoder, omløps- og anleggsmidler. Det foreligger ikke ny virksomhet når en tidligere drevet virksomhet i det vesentligste drives videre i nyetablert foretak med samme eiere. Tilsvarende gjelder virksomhet som i det vesentlige videreføres etter en omdannelse eller omorganisering, f.eks. ved fusjon eller fisjon av selskaper eller etter konkurs. Når virksomheten anses for å være en videreføring av tidligere drevet virksomhet, kan nedskrivning skje etter skatteloven §50 annet ledd bokstav a fjerde avsnitt. Beregning av nedskrivningsbeløp skjer på grunnlag av den tidligere virksomhets erfaringsmateriale. Med «etableringsåret» i skatteloven §50 annet ledd a femte avsnitt menes det år foretakets omsetning kom i gang. Skattytere som har etablert ny virksomhet, har ikke adgang til nedskrivning på kundefordringer etter skatteloven §50 annet ledd a femte avsnitt når mer enn 50 % av kredittsalget skjer til: 2. norsk og utenlandsk selskap innen konsern med eierforhold som nevnt i lov om aksjeselskaper av 4. juni 1976 nr. 3. det offentlige, eller offentlig eide foretak hvor stat eller kommune kan pålegges å dekke kreditorene. Det er ikke adgang til nedskrivning etter skatteloven §50 annet ledd a femte avsnitt på kundefordringer oppstått i virksomhet som er særskattepliktig etter petroleumsskatteloven. Denne forskrift trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret 1992. Forskrift av 27. januar 1993 om utfylling av reglene om fastsettelse av alternativ inngangsverdi for aksjer i henhold til overgangsreglene for skattereformen 1992. Fastsatt av Finansdepartementet med hjemmel i lov av 20. juli 1991 nr 65 om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskatteloven) §9-5. (Finansdepartementets kommentarer til forskriften er tatt inn som vedlegg 2 til meldingen.) Forskriften omhandler den praktiske gjennomføring av oppregulering av inngangsverdien for aksjer som kunne vært avhendet skattefritt 1. januar 1992 etter tidligere lov av 10. desember 1971 nr. 99 om midlertidig tillegg til skatteloven av 18. august 1911 nr. 8 §2. 1. Alternativ aksjeverdi i henhold til selskapsskatteloven §9-2 nr. 4 første og annet ledd fastsettes av ligningsmyndighetene i den kommune hvor selskapet har sitt hovedkontor. 2. Selskapet skal underrette aksjonærene om de fastsatte aksjeverdier, så snart det har mottatt resultatet av verdsettelsen fra ligningsmyndighetene. 3. Selskapet har rett til å klage over verdsettelsen av aksjene. Det samme gjelder aksjonær som har oppført aksjer i selskapet på aksjeoversikt som nevnt i §3. Klage må fremsettes innen to måneder etter at selskapet har mottatt resultatet av verdsettelsen. Reglene i ligningsloven §9-2 nr. 1 a og b får tilsvarende anvendelse så langt de passer. 1. Aksjonær som vil kreve oppregulering av inngangsverdien på ikke-børsnoterte aksjer i utenlandsk selskap etter selskapsskatteloven §9-2 nr. 4 første eller annet ledd jf. nr. 1, må fremsette krav om dette overfor Skattedirektoratet innen utgangen av august 1994. Selskapets reviderte årsregnskap og selvangivelse for 1991 må vedlegges kravet. Er aksjene realisert i 1992 fremmes påstand om oppregulert inngangsverdi innen utgangen av august 1993. Ligningsmyndighetene kan kreve at utenlandske dokumenter oversettes til norsk. 2. Alternativ aksjeverdi som nevnt i nr. 1 fastsettes av ligningsmyndighetene i aksjonærens hjemkommune. Har flere aksjonærer med forskjellige hjemkommuner aksjer i samme utenlandske selskap, kan Skattedirektoratet avgjøre hvilket ligningskontor som skal fastsette aksjenes alternative verdi. Er det utenlandske selskap del av et konsern hvor det også er norsk aksjeselskap, fastsettes alternativ aksjeverdi som nevnt i første punktum av ligningsmyndighetene i det norske selskapets kontorkommune. Har konsernet selskaper i flere kommuner i Norge, fastsettes de alternative aksjeverdiene i den kommune hvor konsernet har flest ansatte i Norge. 3. Ligningskontoret skal så snart resultatet av verdsettelsen foreligger sende melding om denne til aksjonæren. 4. §2 nr. 3 får tilsvarende anvendelse så langt den passer. Aksjonær som vil kreve inngangsverdien på aksjer oppregulert i medhold av selskapsskatteloven §9-2 nr. 1, skal innen selvangivelsesfristen for inntektsåret 1993 levere en fullstendig oversikt over de aksjer som oppfyller vilkårene i nevnte bestemmelse. Er aksjene realisert i 1992 skal oversikten leveres innen 28. februar 1993. Oversikten kan likevel leveres innen selvangivelsesfristen for inntektsåret 1992 hvis denne er senere enn 28. februar 1993. Ligningsmyndighetene er bundet av oversikten hvis aksjonæren ikke har fått annen melding fra dem innen 1. januar 2002. Forskrift fastsatt ved kgl res 29. januar 1993 om den skattemessige behandling av urealisert tap og gevinst på langsiktige fordringer og gjeld i fremmed valuta. Fastsatt ved kgl.res. med hjemmel i lov av 18. august 1911 nr 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) §50 fjerde ledd. Fremmet av Finansdepartementet. (Finansdepartementets kommentarer til forskriften er tatt inn som vedlegg 3 til meldingen). Som langsiktig fordring og langsiktig gjeld anses fordring og gjeld med forfall mer enn ett år etter utløpet av det regnskapsår som posten er oppstått i. Skattyter som kommer inn under bestemmelsene i skatteloven §50, skal føre en omvurderingskonto for langsiktige fordrings- og gjeldsposter i fremmed valuta, således: 1. Omvurderingskontoen tillegges urealisert tap og fratrekkes urealisert gevinst på de enkelte poster i henhold til kursen pr. 31. desember i inntektsåret i forhold til kursen for de enkelte poster på anskaffelsestidspunktet. Dersom den enkelte post viser urealisert tap kan skattyter likevel velge å sette denne posten til null i omvurderingskontoen. 2. Dersom resultatet på omvurderingskontoen viser at urealisert gevinst overstiger urealisert tap, kan omvurderingskontoen settes til null. I andre tilfeller settes omvurderingskontoen til netto resultat. 3. Endring på omvurderingskontoen i forhold til foregående inntektsår tas i betraktning med virkning for ligningen. Urealisert tap eller gevinst på langsiktig fordrings- eller gjeldspost i ikke-konvertibel fremmed valuta skal ikke føres til omvurderingskontoen dersom skattyter konsekvent gjennomfører dette for alle fordrings- og gjeldsposter i samme ikke-konvertible valuta. Urealisert tap eller gevinst som i henhold til første punktum ikke føres til omvurderingskontoen kan ikke utgifts- eller inntektsføres med virkning for ligningen. Dersom urealisert valutatap aktiveres som del av kostpris på driftsmiddel, skal tapet avskrives etter skattelovgivningens bestemmelser om avskrivning av kostpris på driftsmidler. Dersom urealisert valutatap som delkostnad oppføres som anleggsmiddel etter bestemmelsene i aksjeloven §11-11 fjerde ledd første punktum, jf. regnskapsloven §21 syvende ledd første punktum, skal tapet avskrives årlig med rimelig beløp. Skattyter som aktiverer urealisert valutatap som nevnt i forskriften §4 og §5 kan ikke utgiftsføre tapet med virkning for ligningen i henhold til skatteloven §50 fjerde ledd og denne forskrift. Skattepliktige gevinster etter skatteloven §50 fjerde ledd a og b som oppstår ved reversering i 1992 av tidligere års fradratte valutatap skal enten tas til inntekt i sin helhet i 1992 eller føres inn på gevinst- og tapskonto som nevnt i skatteloven §44 A-7. Dersom skattyter fører inntekt som omhandlet i første ledd til gevinst- og tapskonto, skal følgende fremgangsmåte benyttes for inntektsåret 1992: 1. Inntektsføring som følge av innføring av reverseringsprinsippet: a. Fordring settes til den laveste, og gjeld til den høyeste, av kursene pr. 31. desember 1992 og ervervstidspunktet. b. Verdiene som fremkommer etter bokstav a adderes til en totalverdi pr. 31. desember 1992. c. Inntektsføringen som følger av reverseringsprinsippet settes til differansen mellom totalverdien som omhandlet i bokstav b og bokført skattemessig verdi på postene pr. 31. desember 1991. Beløpet føres til gevinst- og tapskonto, jf. skatteloven §44 A-7. 2. Inntektsføring som følge av porteføljeprinsippet: a. Omvurderingskontoen pr. 31. desember 1992 beregnes etter §2 nr. 2. b. Inntektsføringen som følger av porteføljeprinsippet settes til differansen mellom total anskaffelseskost på urealiserte poster redusert med omvurderingskontobeløpet etter bokstav a, og totalverdien som fremkommer etter nr. 1 bokstav b. Beløpet tas til inntekt i sin helhet i 1992. Dersom skattyter tar inntekt som omhandlet i første ledd, til inntekt i sin helhet i 1992, settes den samlede inntektsføringen til differansen mellom total anskaffelseskost på urealiserte poster redusert med omvurderingskontobeløpet, jf. §2 nr. 2, og bokført skattemessig verdi på postene pr. 31. desember 1991. Bestemmelsene i annet ledd kommer ikke til anvendelse for inntekt som er skattepliktig etter petroleumsskatteloven §3 og §5 som var omfattet av forskrift av 7. mars 1986 nr. 569 om den skattemessige behandling av urealiserte valutatap og -gevinster. Denne forskrift trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 1992. Midlertidig forskrift av 7. mars 1986 nr. 569 om den skattemessige behandling av urealiserte valutatap og -gevinster, oppheves med virkning fra og med inntektsåret 1992. Fastsatt av Sosialdepartementet med hjemmel i kgl res av 22. januar 1993 nr 41 om fastsettelse av avgiftsgrunnlag og avgiftssatser for visse grupper trygdede for året 1993. a. i medhold av artikkel 5 nr. 2 i avtalen om sosial trygd mellom Norge og Amerikas Forente Stater av 13. b. i medhold av artikkel 7 i avtalen om sosial trygd mellom Norge og Canada av 12. november 1985 og punkt 6(b) og 9 i denne avtales sluttprotokoll er pliktig trygdet i folketrygdens sykestønadsdel under arbeid i Norge. Trygdeavgiften fastsettes til lav sats (3,0 %) av lønn og godtgjørelse av slik art som omfattes av skatteloven §55 første ledd nr. 1 a-c og e. Dersom disse inntektene ikke er skattepliktige, fastsettes trygdeavgiften til 7,0 %. Dersom det for arbeidstakere nevnt i §1 foreligger plikt til å betale arbeidsgiveravgift etter folketrygdlovens §16-3, fastsettes denne avgiften til 6,7 %. Den reduserte arbeidsgiveravgiften innkreves av skattemyndighetene. Disse forskrifter trer i kraft straks og gis virkning fra 1. januar 1993. Fastsatt av Sosialdepartementet med hjemmel i kgl res av 22. januar 1993 nr 41 om fastsettelse av avgiftsgrunnlag og avgiftssatser i folketrygden for visse grupper for året 1993. 1. For trygdet etter lov om folketrygd §1-2 med inntekt i 1993 på britisk kontinentalsokkel, gjelder bestemmelsene i punkt 2 nedenfor dersom: a. det pliktes betalt arbeidsgiveravgift av inntekten i.h.t. b. inntekten ikke beskattes i Norge i henhold til skatteavtalen mellom Norge og Storbritannia. 2. For trygdede som nevnt i punkt 1 fastsettes pensjonsgivende inntekt og avgifter til folketrygden av skattemyndighetene. Ved avgiftsberegningen anvendes følgende satser: a. 3,0 % for pensjoner, føderåd og livrenter samt for arbeids- og næringsinntekt for personer under 17 år og over 69 år. b. 7,8 % for lønn og godtgjørelse av slik art som omfattes av skatteloven §55 første ledd nr. 1 a-c og e. Ved fastsettelsen av beregningsgrunnlaget for avgiften under bokstav b ovenfor, tas ikke hensyn til at inntekt opptjent på britisk kontinentalsokkel er fritatt fra beskatning i Norge, i henhold til skatteavtalen mellom Norge og Storbritannia. Skattedirektoratet kan gi nærmere regler om fastsettelse av avgiftsgrunnlaget for trygdede som nevnt i dette punkt. 3. Forskriften trer i kraft straks og gis virkning fra 1. januar 1993. Fastsatt av Finansdepartementet med hjemmel i lov av 18. august 1911 nr 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) §44 B-3 nr 3. Denne forskrift gjelder lineær avskrivning på driftsmidler som tas inn i og ut av norsk beskatningsområde, jf. skatteloven §44B. Dette omfatter både beregnet avskrivning etter §44 B-3 nr. 1 for fastsetting av inntaksverdi, og faktisk avskrivning etter §44 B-3 nr. 2 til fradrag etter inntak i norsk beskatningsområde. 1. Ligningsmyndighetene kan forhøye satsen for det enkelte driftsmiddel med inntil 50 % dersom særlige forhold gjør at driftsmidlets gjenværende levetid må antas å være vesentlig kortere enn hva som ellers er vanlig for driftsmidler av tilsvarende alder og art, f.eks. på grunn av ekstraordinær slitasje. Avskrivningssatsen kan økes tilsvarende dersom driftsmidlet er anskaffet brukt. I slike tilfeller fastsettes avskrivningssatsen konkret ut fra driftsmidlets antatte gjenværende levetid. 2. Ligningsmyndighetene kan sette ned satsen for det enkelte driftsmiddel med inntil 50 % dersom særlige forhold gjør at driftsmidlets gjenværende levetid antas å være vesentlig lengre enn hva som ellers er vanlig for driftsmidler av tilsvarende alder og art. 3. Forhøyelse etter nr. 1 eller nedsettelse etter nr. 2 kan fastsettes for hele driftsmidlets levetid eller for enkelte perioder. For inntaks- og uttaksår fastsettes avskrivning forholdsmessig for det antall dager avskrivninger gjelder. For anskaffelsesåret fastsettes beregnede avskrivninger forholdsmessig for det antall dager skattyteren har vært eier av driftsmidlet. Dersom skattyteren ikke kan dokumentere anskaffelsestidspunktet, anses et driftsmiddel som anskaffet 1. januar i anskaffelsesåret. Forskrift av 8. januar 1993 om endring av forskrift av 13. Fastsatt av Finansdepartementet med hjemmel i lov av 9. juni 1961 nr 16 om tillegg til lov av 18. august 1911 nr 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) avsnitt I §2 annet ledd. (Finansdepartementets kommentarer til forskriften er tatt inn som vedlegg 4 til meldingen) I forskrift av 13. mai 1991 nr. 336 om skattefrie overføringer mellom aksjeselskaper med hovedsaklig samme eierinteresser gjøres følgende endringer: Forskrift om skattefrie overføringer mellom aksjeselskaper og mellom deltakerlignede selskaper med hovedsakelig samme eierinteresser. Forskriften gjelder tilsvarende så langt den passer ved overføring av eiendeler mellom norske selskaper som nevnt i selskapsskatteloven §6-1 nr. 1. Nåværende §9 blir ny §10. Endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 1992. Forskrift av 8. januar 1993 om endring av forskrift av 17. januar 1991 nr 22 om skattefri omdannelse av personlig eiet næringsvirksomhet til aksjeselskap. Fastsatt av Finansdepartementet med hjemmel i lov av 9. juni 1961 nr 16 om tillegg til lov av 18. august 1911 nr 8 om skatt på inntekt og formue (skatteloven) avsnitt I §1 annet ledd. (Finansdepartementets kommentarer er tatt inn som vedlegg 5 til meldingen.) I forskrift av 17. januar 1991 nr. 22 om skattefri omdannelse av personlig eiet næringsvirksomhet til aksjeselskap gjøres følgende endringer: Forskrift om skattefri omdannelse av personlig eiet næringsvirksomhet til aksjeselskap og til deltakerlignet selskap, samt omdannelse fra en type deltakerlignet selskap til en annen. Bestemmelsene og prinsippene i denne forskrift gjelder tilsvarende så langt de passer ved omdannelse fra enkeltmannsforetak eller selskap som nevnt i selskapsskatteloven §6-1 nr. 1 til et annet selskap som nevnt i selskapsskatteloven §6-1. Nåværende §16 blir ny §17. Fastsatt ved kgl res med hjemmel i lov av 18. august 1911 nr 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) §44 A-5 annet ledd. Fremmet av Finansdepartementet. I forskrift av 15. mai 1992 nr. 325 om forhøyet avskrivning på forretningsbygg i distriktene og bygg med kort brukstid gjøres følgende endring: §1 annet avsnitt skal lyde: Som forretningsbygg i distriktene regnes forretningsbygg som nevnt i skatteloven §44 A-2 første ledd h, når bygget ligger i kommune som pr. 31. desember i inntektsåret omfattes av det geografiske virkeområde for distriktspolitiske virkemidler etter forskrift gitt med hjemmel i lov av 18. juni 1965 nr. 11 om Distriktenes utbyggingsfond. Endringen trer i kraft straks og med virkning fra og med inntektsåret 1992. Fastsatt av Finansdepartementet med hjemmel i lov av 13. juni 1980 nr 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) §6-16, jf 6-10. I forskrift av 30. desember 1983 nr. 1980, om oppdragsgivers og oppdragstakers opplysningsplikt gjøres følgende endring: §1 første ledd første punktum skal lyde: Plikten til ukrevet å gi opplysninger i henhold til ligningsloven §6-10 nr. 1 a for så vidt gjelder oppdrag på plass for bygge- eller monteringsarbeid i riket, begrenses til å gjelde oppdrag til personer bosatt i utlandet eller selskaper hjemmehørende i utlandet. Endringen gjelder for oppdrag gitt etter utgangen av mars 1993. Fastsatt av Finansdepartementet med hjemmel i i lov av 13. juni 1980 nr 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) §10-8. I forskrift av 22. januar 1991 nr. 57 om gebyr ved for sent eller ikke leverte ligningsoppgaver gjøres følgende endringer: Denne forskrift gjelder når noen er pliktig til å levere oppgaver etter lov av 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) §6, §7, §8, §9, §10, §11, §12, §13, §14, §15, §16 c, §6-13 nr. 3 og §4-4 nr. 3. Hvis den som skal levere utenlandsoppgave etter ligningsloven §4-4 nr. 3 ikke leverer slik oppgave innen utgangen av august i året etter inntektsåret, kan han ilegges et gebyr på kr 50,- pr. dag for hver oppgave som ikke leveres. Gebyret skal ikke settes lavere enn kr 300,- og ikke høyere enn kr. 20 000,- pr. skattyter. Når forsinkelsen er en måned eller mindre, begrenses gebyret oppad til kr 10 000,- pr. skattyter. Når et norsk deltakerlignet selskap leverer fellesoppgave, jf. forskrift av 15. mai 1991 nr. 338 om utenlandsoppgave §2 bokstav d, regnes opplysninger om hver oppgavepliktig deltaker som en oppgave. For oppgaver etter ligningsloven §6-2 og §6-4 - 6-6, jf. 6-16 bokstav c og utenlandsoppgave etter §4-4 nr. 3 kan det ilegges redusert gebyr når særlige grunner foreligger. Når en oppgave etter ligningsloven §6-16c og §6-13 nr. §4 første ledd første setning skal lyde: Oppgave etter ligningsloven §6-16c og §6-13 nr. 3 ansees som ikke levert hvis: Endringene trer i kraft straks og gjelder første gang for oppgaver som leveres for ligningsåret 1992. Fastsatt av Skattedirektoratet med hjemmel i lov av 13. juni 1980 nr 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) §6-16, jf §6-2, jf Finansdepartementets delegeringsvedtak av 5. mars 1984. I forskrift av 30. desember 1983 nr. 1974 om begrensning av lønnsoppgaveplikten gjøres følgende endringer: §1 fjerde ledd første og annet punktum skal lyde: Uavhengig av om det er utbetalt lønn som er fritatt for innberetning etter tredje ledd eller lønn som overstiger kr 2 000, vil trekkfri utgiftsgodtgjørelse som utbetales til dekning av merutgifter med inntil kr 10 000 ved et medlems innsats eller opptreden i sin forening, være fritatt for lønnsinnberetning. Det samme gjelder trekkfri utgiftsgodtgjørelse som utbetales til person i lønnet stilling i vedkommende selskap m.v. til dekning av utgifter til transport til og fra arrangementer m.v. hvor organisasjonen medvirker. §5 nytt femte ledd skal lyde: Skattefrie selskaper, foreninger og institusjoner er fritatt for plikten til å innberette beløp og antall reisedøgn/dager når godtgjørelsen er utbetalt til person som ikke har lønnet stilling i vedkommende selskap m.v. og mottakeren ikke har mer enn 50 reisedøgn/dager i innberetningsåret og godtgjørelsen er ytet etter satser og legitimasjonskrav i statens reiseregulativ. Endringene gjelder fra og med inntektsåret 1993. Fastsatt av Skattedirektoratet med hjemmel i lov av 21. november 1952 nr 2 om betaling og innkreving av skatt (skattebetalingsloven) §56, jf Finansdepartementets delegeringsvedtak av 13. mars 1958. I forskrift av 14. september 1956 nr. 9866 om gjennomføring av forskuddstrekk gjøres følgende endringer: §18 nr. 4 skal lyde: I ytelser som er unntatt fra lønnsinnberetning etter §1 tredje eller femte ledd og i ytelser som omfattes av §2 i forskrift av 30. desember 1983 nr. 1974 om begrensning av lønnsoppgaveplikten, kan utbetaleren la være å gjennomføre forskuddstrekk. Endringen gjelder fra og med 1. februar 1993. Fastsatt av Finansdepartementet med hjemmel i lov av 13. juni 1980 nr 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) §6-16 og §6-5. I forskrift av 23. desember 1988 nr. 1085 om levering av kontrolloppgaver vedrørende fondsaktiver registrert i Verdipapirsentralen gjøres følgende endringer: Verdipapirsentralen skal ukrevet gi ligningsmyndighetene beholdningsoppgaver som viser den enkelte investors samlede registrerte beholdning av fondsaktiver for hver verdipapirkonto pr. 31. desember siste år. Beholdningsoppgavene skal også inneholde opplysninger om renter og utbytte periodisert i inntektsåret. §2 første ledd bokstav e skal lyde: e) For kontohaver som ikke er skattepliktig til Norge som bosatt, det sted kontohaver oppgir å være skattepliktig, jf. forskrift av 22. mai 1986 nr. 1157 om registrering i Verdipapirsentralen §1f. §3 første ledd bokstav b skal lyde: b) Periodisert avkastning i løpet av inntektsåret, spesifisert pr. verdipapirnummer. §4 første ledd bokstavene b og c skal lyde: b) Antall og type fondsaktiv, eller for obligasjoner det nominelle beløp som omfattes av transaksjonen. c) Registreringsdato, jf. forskrift av 22. mai 1986 nr 1157 om registrering i Verdipapirsentralen §3a. Fastsatt av Finansdepartementet med hjemmel i lov av 18. august 1911 nr 8 om skatt på formue og inntekt (skatteloven) §55 siste ledd. I forskrift av 2. juni 1992 nr. 427 til utfylling og gjennomføring av reglene om fastsettelse av personinntekt i skattelovens fjerde kapittel gjøres følgende endring: §5-10 skal lyde: Krav om takst for fastsettelse av inngående verdi for inntektsåret 1992 eller regnskapsår som utløper i 1992 må være fremsatt for ligningskontoret innen 31. mars 1993. Er taksering ikke krevet innen fristen, må en av de øvrige verdsettelsesmetodene benyttes. §5-13 tredje ledd skal lyde: Krav om takst for å fastsette utgående verdier må være fremsatt for ligningskontoret innen 10 dager etter regnskapsårets avslutning. For inntektsåret 1992 eller regnskapsår som utløper i 1992 er fristen likevel 31. mars 1993. §6-5 fjerde ledd skal lyde: Fremgangsmåten etter annet og tredje ledd kan utsettes inntil det er avklart om det inngås avtale etter §5-11, dog slik at skattyters valg av takstmedlem må foreligge innen 31. mars 1993. Eier skattyter aksje eller andel i prosentlignet boligselskap (jf. skatteloven §51 sjette ledd) med tilknyttet leierett til lokaler som han selv benytter i sin næring, kan et fastsatt reduksjonsbeløp regnes som kapitalavkastning som trekkes ut av næringsinntekten ved beregingen av personinntekt fra næringen. Det samme gjelder hvor skattyter eier obligasjon med tilhørende bruksrett til slike lokaler, og leien som følge av obligasjonen utgjør maksimalt 50 prosent av markedsleien. Reduksjonen anses ikke å være en følge av obligasjonen hvis lokalene eies av personer eller selskaper som omfattes av skatteloven §59. Reduksjonsbeløpet fastsettes som differansen mellom beregnet brutto avkastning av innskuddet og faktisk leie m.v. Som faktisk leie regnes også utgiftsført andel av tidligere betalt engangsleie o.l. Beregnet brutto avkastning etter annet ledd fremkommer ved at verdien av den faste eiendom, så langt den omfattes av bruksretten, multipliseres med kapitalavkastningsraten etter skatteloven §60 annet ledd. Verdien fastsettes som om de leiede lokaler var eiet av leietaker. Reglene i kapittel 5 og 6 gjelder tilsvarende så langt de passer for slik leiet eiendom. Utgjør denne en del av en større eiendom, kan en forholdsmessig del av eiers verdi av hele eiendommen tilregnes den leiede del. Endringene trer i kraft straks og med virkning fra og med inntektsåret 1992. Finansdepartementets kommentarer til forskrift av 7. januar 1993 om overføring av skattytere til sentral ligning ved Sentralskattekontoret for storbedrifter. Til §1: Forskriften §1 gir regler om vedtakskompetansen ved overføring til sentral ligning ved Sentralskattekontoret for storbedrifter, og ved opphør av sentral ligning. Vedtakene fattes i alminnelighet innen 1. januar i ligningsåret. Vedtak om overføring av ligningskompetansen til Sentralskattekontoret for storbedrifter, og vedtak om opphør av slik overføring er ikke ordinære ligningsvedtak og gjelder utover inntektsåret, jf. også forskriften §4 første ledd. Den skattepliktige skal lignes sentralt inntil vedtak om overføring til lokal ligningsbehandling foreligger. Forskriften oppstiller ikke nærmere regler om forslagskompetansen ved overføring til sentral ligning ved Sentralskattekontoret for storbedrifter, eller ved opphør av slik overføring. Skattedirektoratet kan ta opp en overføringssak uten at det foreligger noe forslag om det. I praksis kan det komme forslag fra etaten, f.eks. fra Sentralskattekontoret selv eller fra fylkesskattekontoret i det fylke hvor skattyteren er skattepliktig (i Oslo ligningskontoret). Forslag bør i alminnelighet fremmes for Skattedirektoratet innen 1. november i inntektsåret, og bør være skriftlig med en kort begrunnelse. Til §2: For personlige skattytere omfatter vedtaket om overføring av ligningskompetansen hele skattyterens ligning, unntatt når ektefellene lignes hver for seg (som nygifte eller separert). Det innebærer at også fastsettelsen av ektefellens inntekt og formue overføres til sentral ligning dersom ektefellene lignes under ett. Dette gjelder også felleslignede barn. For deltakerlignede selskaper omfatter vedtaket om overføring av ligningskompetansen således fastsettelse av selskapets nettoformue og -inntekt, herunder personinntekt, og fordelingen av disse poster på deltakerne. Til §3: Forskriften §3 gir anvisning på visse kriterier som kan tillegges vekt ved vurderingen av om ligningskompetansen skal overføres til Sentralskattekontoret for storbedrifter. Sentralskattekontoret for storbedrifter skal forestå ligningen av skattytere med særlig komplisert og sammensatt ligning. De skjønnsmomentene som er angitt i §2 er ment som indikatorer på at det foreligger særlige forhold som tilsier sentral ligningsbehandling. Oppregningen er ikke uttømmende, men angir de kriterier det normalt vil være størst grunn til å vektlegge ved utvelgelsen. Virksomhetens årsomsetning vil være utgangspunktet for en skjønnsmessig vurdering av om overføring bør finne sted, og det sentrale utvelgelsesmoment. Brutto driftsinntekter vurderes samlet i konsernforhold. Brutto driftsinntekter i utlandet, herunder i datterselskap, medregnes for selskap som kontrolleres av norske eierinteresser og konsern som kontrolleres gjennom norsk konsernspiss. Videre kan det legges vekt på spredningen i ulike kommuner. Som et utgangspunkt vil virksomhet som drives i fem eller flere kommuner kunne være særlig aktuell for overføring av ligningskompetansen, noe avhengig av i hvilken grad øvrige skjønnsmomenter tilsier slik overføring. Norske foretak som eies eller kontrolleres fra utlandet skal også kunne overføres til sentral ligning på bakgrunn av deres særskilte stilling. Selv om utenlandstilknytning er et selvstendig utvelgelsesmoment bør det likevel stilles visse krav til størrelsen på de virksomheter som velges ut. Virksomheter med omsetning under 100 millioner kroner bør i alminnelighet ikke lignes sentralt, selv om det foreligger utenlandstilknytning, med mindre øvrige skjønnsmomenter tilsier sentral ligning. Også i forhold til andre skjønnsmomenter enn årsomsetning undergis konsern en samlet vurdering. Detskal dessuten ved vurderingen tillegges selvstendig betydning at det foreligger et konsernforhold. Begrepet konsern avgrenses i samsvar med lov om aksjeselskaper av 4. juni 1976 nr. 59 §1-2. Dersom vilkårene for overføring til sentral ligning foreligger for et konsern, overføres alle selskapene i konsernet til sentral ligning, uansett forholdene i de enkelte selskaper i konsernet. Til §4: §4 første ledd gir anvisning på at overføringsvedtak og opphevelsesvedtak virker fra et bestemt inntektsår når det gjelder den ordinære ligningsbehandling. I §4 annet ledd gis en nærmere regulering av kompetansen til å behandle endringssaker. Med ligningsvedtak siktes til avgjørelser under den ordinære ligningsbehandling og vedtak i endringssaker eller i saker om tilleggsskatt. Alle saker om endring av ligningsvedtak truffet av Sentralskattekontoret eller tilhørende nemnder skal behandles av Sentralskattekontoret med dets egne klageorganer. Det gjelder selv om den ordinære ligningskompetansen for senere inntektsår i mellomtiden er tilbakeført til lokale ligningsmyndigheter. Likeledes vil klage som fremsettes eller endringssak som tas opp etter overføring til sentral ligning automatisk bli behandlet av Sentralskattekontoret for storbedrifter med tilhørende nemnder. Det gjelder også når det ordinære ligningsvedtaket er truffet av lokale ligningsmyndigheter, i det overføringen til Sentralskattekontoret bør være mest mulig generell. Det kan også tenkes tilfelle hvor det er hensiktsmessig at klage som fremsettes eller endringssak som tas opp før overføringsvedtak blir behandlet av Sentralskattekontoret for storbedrifter med tilhørende nemnder. Dette vil eksempelvis kunne være aktuelt hvor et lokalt ligningskontor vurderer endring av eget tiltak eller hvor behandling i ligningsnemnda ikke er kommet i gang. I slike tilfelle må Skattedirektoratet treffe særskilt vedtak om overføring av kompetansen til å behandle endringssaken. Til §5: Dersom vedtak om sentral ligning ikke er gjort kjent for skattyteren innen rimelig tid forut for de frister som gjelder for levering av ligningsoppgaver til Sentralskattekontoret etter ligningsloven, må innlevering av oppgaver til det ligningskontor skattyteren er eller ville ha vært skattepliktig til virke fristavbrytende i forhold til reglene om forsinkelsesavgift og tilleggsskatt. Til §6: Reglene om overføring til sentral ligning ved Sentralskattekontoret for storbedrifter er i stor grad organisatoriske bestemmelser uten vesentlige virkninger for skattyterne, og vedtak om overføring eller opphevelse av slikt vedtak kan derfor ikke påklages. Det er heller ikke behov for begrunnelse overfor de berørte. Finansdepartementets kommentarer til forskrift av 27. januar 1993 om utfylling av reglene om fastsettelse av alternativ inngangsverdi for aksjer i henhold til overgangsreglene for skattereformen 1992. Forskriften gjelder kun aksjer som kunne ha vært avhendet skattefritt etter aksjegevinstskatteloven før 1. januar 1992. Slikt skattefritak vil gjelde aksjer som ikke er tilknyttet skattyters næringsvirksomhet og som er ervervet før 1. januar 1989. Med norsk aksjeselskap menes selskap som er hjemmehørende i riket og som i utgangspunktet er skattepliktig til Norge for hele sin inntekt, jf. selskapsskatteloven §1-5 og skatteloven §15 første ledd b. Det er ligningskontoret i selskapets (hoved)kontorkommune som skal fastsette aksjenes alternative verdier etter selskapsskatteloven §9-2 nr. 4 første og annet ledd. Alternativ aksjeverdi etter selskapsskatteloven §9-2 nr. 4 annet ledd fastsettes på grunnlag av selskapets årsregnskap for 1991. De opplysninger ligningsmyndighetene trenger for å fastsette aksjeverdien på dette grunnlag vil fremgå av regnskapsskjemaet for inntektsåret 1991, samt formular nr. 3 (RF 1002) for inntektsåret 1991. I selskap med avvikende regnskapsår er det årsregnskapet for det regnskapsåret som utløp i 1991 som skal legges til grunn for verdsettelsen. Det påligger selskapet å sørge for at aksjonærene får opplysninger om de fastsatte alternative aksjeverdiene som nevnt ovenfor så snart selskapet har mottatt resultatet av verdsettelsen fra ligningsmyndighetene. Selskapet bør også underrette aksjonærene om at aksjene må ha vært eid i mer enn tre år pr. 1. januar 1992, og at de ikke må være næringsaksjer, for at de alternative inngangsverdiene kan påberopes. Selskapet bør også underrette aksjonærene om at det er kun hvor aksjenes kostpris er lavere enn en av de alternative inngangsverdiene at det vil være lønnsomt å legge den alternative verdi til grunn som inngangsverdi på aksjene i stedet for aksjenes opprinnelige kostpris. For så vidt gjelder børsnoterte aksjer, antar en at aksjonærene allerede har fått melding om aksjenes alternative inngangsverdi pr. 1. januar 1992, jf. selskapsskatteloven §9-2 nr. 2 og forskrift av 3. januar 1992 nr. 1, i årsoppgaven for 1991 som er sendt den enkelte aksjonær av vedkommendes kontofører i Verdipapirsentralen. Når det gjelder alternativ inngangsverdi pr. 1. januar 1992 for andeler i aksje- og obligasjonsfond antar departementet at forvaltningsselskapets informasjonsplikt følger av aksjefondloven §7-1 nr. 7. Departementet har fått underretning om at forvaltningsselskapene vil sende andelseiere i aksje- og obligasjonsfond melding om alternativ inngangsverdi pr. 1. januar 1992 i årsrapporten for 1992. På denne bakgrunn har departementet ikke sett behov for å gi forskrifter om informasjonsplikt vedrørende alternativ inngangsverdi pr. 1. januar 1992 for børsnoterte aksjer og andeler i aksje- og obligasjonsfond. Den enkelte aksjonær må selv oppbevare dokumentasjonen av de oppjusterte skattemessige inngangsverdier. Aksjonær som eier ikke-børsnoterte aksjer i utenlandske selskaper og som ønsker aksjene oppregulert i henhold til selskapsskatteloven §9-2 nr. 4 første eller annet ledd skal fremme krav om oppregulering og påstand om oppregulert verdi overfor Skattedirektoratet innen utgangen av august 1994. Fristen er i samsvar med fristen for å levere utenlandsoppgave etter ligningsloven §4-4 nr. 3, jf. forskrift av 15. mai 1991 nr. 338 §3. Er aksjene realisert i 1992 må kravet fremmes innen utgangen av august 1993. I tilfeller hvor regnskapsreglene i selskapets hjemland avviker fra norske regnskapsregler, må aksjonæren fremskaffe en presentasjon av regnskapet på grunnlag av norske regnskapsregler hvor avvikene mellom de utenlandske og norske regnskapsreglene tydelig fremgår og forklares. Med regnskapsregler siktes det i denne forbindelse både til lovregler, regnskapsstandarder og de regnskapsprinsipper som har sitt utgangspunkt i god regnskapsskikk. Oppregulering i henhold til selskapsskatteloven §9-2 nr. 4 første ledd, skal skje på grunnlag av fastsatte skattemessige formuesverdier for selskapet i selskapets hjemland hvor slike finnes. Er det ikke fastsatt skattemessige formuesverdier i selskapets hjemland settes verdien til aksjens forholdsmessige andel av selskapets eiendeler beregnet på grunnlag av de verdier som er lagt til grunn for selskapets inntektsligning. Alternativ aksjeverdi skal som hovedregel fastsettes av ligningsmyndighetene i aksjonærens hjemkommune. Har flere aksjonærer med forskjellige hjemkommuner aksjer i samme utenlandske selskap, kan Skattedirektoratet avgjøre hvilket ligningskontor som skal fastsette aksjenes alternative verdi. Er det utenlandske selskap del av et konsern hvor det også er norsk aksjeselskap, fastsettes alternativ aksjeverdi som nevnt i første punktum av ligningsmyndighetene i det norske selskapets kontorkommune. Har konsernet selskaper i flere kommuner i Norge, fastsettes de alternative aksjeverdiene i den kommune hvor konsernet har flest ansatte i Norge. Aksjonæren skal ikke fremme påstand om alternativ inngangsverdi for aksjer i norske selskaper før i selvangivelsen for realisasjonsåret. Det gjelder uansett hvilket av de alternative verdsettelsesgrunnlag i selskapsskatteloven §9-2 nr. 4 som aksjonæren vil legge til grunn for oppregulering av aksjens inngangsverdi. Denne forskrift innebærer likevel ingen endring av fristbestemmelsen i forskrift av 13. februar 1992 om fastsettelse av alternativ inngangsverdi for aksjer i ikke-børsnoterte selskaper ved taksteller ut fra omsetning. Takst med underlagsdokumenter skal sendes ligningskontoret i selskapets kontorkommune innen 1. mai 1993, jf. forskriften §13 slik den lyder etter forskriftsendring av 10. desember 1992, med mindre annet følger av andre bestemmelser i ovennevnte forskrift av 13. februar 1992. For at ligningsmyndighetene skal få en oversikt over hvilke aksjer som kunne vært avhendet skattefritt etter aksjegevinstskatteloven før 1. januar 1992, skal skattyteren, innen selvangivelsesfristen for inntektsåret 1993, gi en fullstendig oversikt over norske og utenlandske aksjer som oppfyller disse vilkårene. Er aksjene realisert i 1992 skal oversikten leveres til ligningskontoret i aksjonærens skattekommune innen 28. februar 1993. Er aksjonærens selvangivelsesfrist for inntektsåret 1992 senere enn 28. februar 1993, kan oversikten likevel leveres innen selvangivelsesfristen for inntektsåret 1992. Har skattyter ikke fått melding om annet innen 1. januar 2002, anses de oppgitte aksjeposter å oppfylle vilkårene for oppregulering som nevnt i selskapsskatteloven §9-2 nr. 1. Finansdepartementets kommentarer til forskrift av 29. januar 1993 om den skattemessige behandling av urealisert tap og gevinst på langsiktige fordringer og gjeld i fremmed valuta. Innledningsvis bemerkes at forskriften ikke får anvendelse på urealisert tap eller gevinst på verdipapirer i fremmed valuta, se skatteloven §50 tredje ledd. For så vidt gjelder endringer i verdien av langsiktig kundefordring, skilles det mellom de endringer som skyldes endringer i valutakursen (valutadelen) og de endringer som skyldes andre forhold (fordringsdelen). Valutadelen følger reglene i skatteloven §50 fjerde ledd og forskriften, mens fordringsdelen følger kundefordringsreglene i skatteloven §50 annet ledd bokstav a fjerde til syvende avsnitt. Bestemmelsen som definerer når en fordring anses som langsiktig, har støtte i regnskapsloven §14 femte ledd og aksjeloven §11-4 annet ledd. Det samme skal legges til grunn for så vidt angår gjeldsposter. Når en post har vært vurdert som langsiktig fortsetter den å være det helt frem til innfrielse eller bortfall av andre grunner, se f.eks. skatteloven §44 første ledd d. I henhold til §2 plikter skattyter som kommer inn under bestemmelsene i skatteloven §50, å føre en særskilt omvurderingskonto ved utregningen av hvert enkelt inntektsårs skattemessige inntekts- eller fradragsføring i tilknytning til langsiktige fordrings- og gjeldsposter i fremmed valuta. Omvurderingskontoen er en oppstilling (status) over alle urealiserte valutagevinster og alle urealiserte valutatap beregnet i norske kroner ved det aktuelle årsskiftet. Det er bare de urealiserte gevinstene og/eller tapene som føres inn i oppstillingen, ikke fordringens eller gjeldens størrelse. Bruken av omvurderingskontoen er beskrevet nærmere i vedlegg til kapittel 9 i Ot.prp. nr. 35 (1990-91), se side 152 flg., med rettelser på side 61 annen spalte i vedlegg til Innst.O. nr. 80 (1990-91). Omvurderingskontometoden er i utgangspunktet en tapsfradragsbegrensningsmetode som blant annet gir anvisning på det maksimale urealiserte tap skattyter kan utgiftsføre med virkning for ligningen. Imidlertid kan det i enkelte inntektsår være i skattyters interesse ikke å benytte seg av det maksimale fradrag, for eksempel for å kunne nyttegjøre seg av tidligere års fremførte underskudd. Skatteloven §50 fjerde ledd avskjærer ikke muligheten av for eksempel å føre en fordring til den høyeste kurs av kostpriskursen og kursen pr. årsoppgjørstidspunktet. Forskriften §2 tar hensyn til dette ved at et urealisert tap ikke må føres til omvurderingskontoen, jf. nr. 1 annet punktum, samt at om omvurderingskontobeløpet viser at urealisert gevinst overstiger urealisert tap kan skattyter velge å inntektsføre gevinsten, jf. nr. 2. Således er skattyter for eksempel ikke avskåret fra å legge et markedsverdiprinsipp eventuelt et realisasjonsprinsipp til grunn ved vurderingen av samtlige posteer. Det understrekes at den valgfrihet skattyter har for eksempel med hensyn til ikke å belaste omvurderingskontoen med urealisert valutatap kun gjelder den skattemessige inntekts- eller utgiftsføring og er ikke bestemmende for hva skattyter skal føre i finansregnskapet. Enkelte valutasorter anses som ikke-konvertible fordi de ikke fritt kan veksles. Kursen fastsettes av myndighetene i vedkommende fremmed stat og er ofte urealistiske. Ettersom urealistisk høy kurs på slik valuta kan ha betydning for skattyters fradragsrett for urealisert tap i annen valuta, gir §3 skattyter en adgang til å unnlate å føre endringer på slike valutaposter til omvurderingskontoen. Det forutsettes at dette gjøres konsekvent for alle postene i vedkommende valuta. Dette vil si at dersom skattyter først velger en slik fremgangsmåte, må denne følges også i de derpå følgende år skattyteren har fordringer eller gjeld i nevnte valuta. Eventuelle kursendinger på slike poster har ikke betydning for ligningen. Etter vanligeregler er det skattyter som må dokumentere at vedkommende valuta anses som ikke-konvertibel. Til §4, §5, §6: Disse paragrafene er videreføring av §1, §2, §3 i den tidligere forskrift av 7. mars 1986 nr. 569. Det understrekes at §4 og §5 ikke hjemler aktiveringsrett, men kun fastslår virkningen av en eventuell berettiget aktivering. Aktivert valutatap kan ikke utgiftsføres i henhold til skatteloven §50 fjerde ledd, jf. forskriften §6. Dette har sammenheng med at det gis fradrag for slikt aktivert valutatap i form av avskrivninger, jf. §4 og §5 . Avsnitt II omhandler overgangsregler som skal anvendes for innteksåret 1992. Til §7: I henhold til overgangsreglene til skatteloven §50 fjerde ledd a og b, kan skattepliktige gevinster som oppstår ved reversering i 1992 av tidligere års fradratte valutatap enten tas til inntekt i sin helhet i 1992 eller føres inn på gevinst- og tapskonto som nevnt i skatteloven §44 A-7. Retten til å anvende gevinst- og tapskontoen gjelder ikke den del av gevinsten som skyldes porteføljeprinsippet, jf. skatteloven §50 fjerde ledd c. Dersom skattyter velger å anvende gevinst- og tapskontoen for den inntektsføringen som skyldes innføringen av reverseringsprinsippet skal fremgangsmåten i forskriften §7 annet ledd anvendes i den rekkefølge som er beskrevet nedenfor. 1. Inntektsføringen som følge av innføringen av reverseringsprinsippet i 1992 beregnes ved at laveste verdis prinsipp for fordringer og høyeste verdis prisipp for gjeld gjennomføres for hver enkelt fordrings- og gjeldspost. Deretter adderes verdiene på enkeltpostene til en totalverdi. Ved denne adderingen regnes fordringsposter som positive og gjeldsposter som negative størrelser. Inntektsføringen som følge av innføringen av reverseringsprinsippet blir differansen mellom denne totalverdien og bokført skattemessig verdi for de samme postene pr. 31. desember 1991. Denne inntektsføringen føres til gevinst- og tapskontoen. Positiv saldo på gevinst- og tapskontoen inntektsføres med 20 %, jf. skatteloven §44 A-7 fjerde ledd. 2. Deretter beregnes den ekstra inntektsføring som følger av porteføljeprinsippet. Denne ekstra inntektsføringen utgjør differansen mellom den skattemessige verdi på postene pr. 31. desember 1992 og totalverdien etter reversering som omhandlet i forskriften §7 annet ledd nr. 1 bokstav b. Nevnte skattemessige verdi på postene pr. 31. desember 1992 er den samlede verdi av postene etter innføring av både portefølje- og reverseringsprinsippet, og utgjør samlet anskaffelseskost (kurs ved erverstidspunktet) for postene redusert med omvurderingskontobeløpet pr. 31. desember 1992. Omvurderingskontobeløpet er det beløp omvurderingskontoen, jf. §2 nr. 2, settes til pr. 31. desember 1992. (Dersom skattyter i henhold til §2 nr. 2 har valgt ikke å nullstille omvurderingskonto som viser netto urealisert gevinst, skal omvurderingskontobeløpet legges til samlet anskaffelseskost.) Den ekstra innteksføringen innteksføres i sin helhet i 1992. Bestemmelsene i §7 tredje ledd kommer til anvendelse dersom skattyter ikke velger å anvende gevinst- og tapskontoen for den inntektsføringen som skyldes innføringen av reverseringsprinsippet. I så fall må beløpet innteksføres i sin helhet i 1992. I 1994 beregnes omvurderingskontoen pr. 31. desember 1993. Endring i omvurderingskonto fra 31. desember 1992 inntekts- eller utgiftsføres med virkning for ligningen, jf. §2 nr. 3. Overgangsreglene i §7 annet ledd, gjelder ikke for inntekt som er skattepliktig etter petroleumsskatteloven §3 og §5 . Dette har sammenheng med at reverseringsprinsippet har vært anvendt på slik inntekt siden inntektåret 1985. Forskriften avløser midlertidig forskrift av 7. mars 1986 nr. 569, som bare gjaldt for skattepliktig inntekt etter petroleumsskatteloven §3 og §5. Finansdepartementets kommentarer til forskrift av 8. januar 1993 om endringer av forskrift av 13. mai 1991 nr 336 om skattefrie overføringer mellom aksjeselskaper med hovedsakelig samme eierinteresser. Endringen innebærer at forskriften utvides til også å gjelde ved overføring av eiendeler mellom norske deltakerlignede selskaper som inngår i et konsern hvor morselskapet eier mer enn 90 % av andelene i datterselskapene og har en tilsvarende del av de stemmer som kan avgis på selskapsmøtet. Utvidelsen omfatter ikke overføring av eiendeler mellom et deltakerlignet selskap og et selskap som er eget skattesubjekt. Definisjonen av konsern i selskapsloven §1-2 nr. 1 h og nr. 2 forutsetter at konsernspissen må være et selskap. Utvidelsen vil således bare omfatte overføringer mellom selskaper med samme eiere dersom andelene eies gjennom et morselskap. Både konsernspiss og datterselskap må være slikt selskap som nevnes i selskapsskatteloven §6-1 nr. 1. Eiendeler kan overføres mellom selskaper som nevnt uten at gevinst- eller uttaksbeskatning utløses, under forutsetning av at overføringen skjer etter de vilkår som forskriften oppstiller. Endringen innebærer at skattefri overføring kan skje etter de samme vilkår som gjelder for skattefrie overføringer mellom aksjeselskaper så langt disse passer. Det grunnleggende vilkår for skattefrihet ved overføring av eiendeler mellom deltakerlignede selskaper er, som ved overføringer mellom aksjeselskaper, at overføringene skjer med ligningsmessig kontinuitet. Samlet vederlag, enten dette ytes i form av andeler i det mottakende selskap, kontantbeløp, gjeldsovertakelse, fordring på restkjøpesum eller annet, må være lik ligningsmessige nettoverdier av det overførte, inkludert eventuelt kontantinnskudd. Består vederlaget av andel i det mottakende selskap må verdien av andelen ikke overstige den ligningsmessige verdi av de eiendeler som overføres. Ved realisasjon av andel som nevnt skal gevinstberegningen skje etter de alminnelig regler i selskapsskatteloven §6-7 nr. 3. Det antas at bestemmelsene i forskriftens §6 annet punktum, §7 og §8 annet punktum ikke vil få praktisk betydning ved overføring av eiendeler mellom deltakerlignede selskaper. Forskriften gjelder fra og med inntektsåret 1992. Departementet vil senere vurdere om adgangen til skattefri overføring av eiendeler mellom selskaper bør utvides. En eventuell utvidelse kan tidligst skje med virkning fra og med innteksåret 1993. Ved konserninterne overføringer hvor et overdragende eller mottakende selskap er utenlandsk eller hvor overføringen skal skje på andre vilkår enn fastsatt i forskriften, kan det søkes om individuell skattelempning etter lov av 9. juni 1961 nr. 16 avsnitt II. Finansdepartementets kommentarer til forskrift av 8. januar 1993 om endring av forskrift av 17. januar 1991 nr 22 om skattefri omdannelse av personlig eiet næringsvirksomhet til aksjeselskap. Endringsforskriften er fastsatt med hjemmel i avsnitt I §1 annet ledd i lov av 9. juni 1961 nr. 16 slik den lyder etter endring ved lov av 8. januar 1993 nr. 11. Forarbeider er Ot.prp. nr. 17 (1991-92) og Innst. O. nr. 48 (1991-92). Endringen innebærer at forskriften utvides til også å omfatte omdannelse fra enkeltmannsforetak til deltakerlignet selskap, jf. selskapsskatteloven §6-1 nr.1, og omdannelse fra en type deltakerlignet selskap til en annen. Bestemmelsene i forskriften skal gjelde tilsvarende så langt de passer for omdannelse som nevnt. Dette innebærer at en må foreta tillempninger i bestemmelsene som er nødvendige som følge av at deltakerlignede selskaper er regulert av andre regler enn de som gjelder for aksjeselskaper. Således må for eksempel bestemmelsen i forskriftens §3 tredje ledd, som forutsetter at selskapet er stiftet i samsvar med reglene i aksjeloven, forstås slik at et deltakerlignet selskap må stiftes i samsvar med reglene i selskapsloven. I forskriftens §4 er det inntatt en bestemmelse som forutsetter at overgang til selskapsligning bare kan finne sted fra 1. januar i et inntektsår. Da et deltakerlignet selskap ikke selskapslignes, må bestemmelsen forstås slik at omdannelse til et deltakerlignet selskap, bare kan finne sted fra 1. januar i et inntektsår. I den grad bestemmelsene i forskriften henviser til selskapets aksjekapital, vil dette innebære en henvisning til selskapskapitalen i deltakerligneede selskaper. Tilsvarende må henvisninger til selskapets aksjer eller aksjonærer behandles som en henvisning til selskapsandel eller deltakere i deltakerlignede selskaper. Etter forskriften kan omdannelse som hovedregel foretas uten beskatning når virksomheten i sin helhet overføres til et nystiftet selskap, og det nystiftede selskap overtar foretaket/selskapets eiendeler og eventuelt gjeld og trer inn i de skatteposisjoner som knytter seg til virksomheten. Videre må den tidligere personlige eier av enkeltmannsforetaket eie minst 80 % av andelene i det nystiftede selskapet. Tilsvarende må deltakere i et deltakerlignet selskap som omdannes, eie minst 80 % av andelene i det nye selskapet. Overgangen må ikke medføre forskyvning i eierinteressene i selskapet. Ved omdannelse av selskaper er det fastsatt en grense på maksimalt ti deltakere. Forskriften hjemler heller ikke skattefri omdannelse av foretak eller selskap som i det siste hele år før omdannelsen hadde brutto driftsinntekter over kr. 50 millioner eller var skattepliktig til mer enn tre kommuner. Når det gjelder omdannelser som faller utenfor forskriften, vil skattyter være henvist til å søke om skattelempning etter lov av 9. juni 1961 nr. 16 avsnitt II. Eier- og stemmerettsforholdet må opprettholdes i en tiårsperiode etter omdannelsen. I det samme tidsrom må det ikke finne sted deling av selskapet. Forskriften oppstiller også begrensninger i adgangen til å fusjonere med annet selskap. Dersom vilkårene i forskriftens §10 og §11 ikke overholdes i tiårsperioden, skattlegges den tidligere personlige næringsdrivende, eller eventuelt de tidligere deltakerne i selskap som er blitt omdannet, for en beregnet omdannelsesgevinst. Etter skattereformen kan det reises spørsmål om nødvendigheten ved flere av de vilkår forskriften oppstiller. Det har imidlertid ikke vært mulig å foreta en nærmere gjennomgang av forskriftens vilkår med virkning for inntektsåret 1992. Departementet tar imidlertid sikte på en fullstendig gjennomgang av omdannelsesforskriften i 1993. I denne sammenheng vil bl.a. kravet til eierkontinuitet ved de ulike former for omdannelse bli tatt opp til fornyet vurdering. SKM-1993-22 Nye forskrifter og forskrifter om endring av forskrifter gitt i tiden 1. november - 31.
|
lovdata_cd_5445
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.796
|
For området gjelder følgende bestemmelser: 1. Alle inngrep som vesentlig endrer landskapets karakter er forbudt, uttak eller utfylling av masse, bygging av nye veger, oppførelse av bygninger, anlegg eller lignende. Unntatt fra dette punkt er tiltak i medhold av punktene 3, 4 og 7. 2. Eksisterende arealer med bøkeskog skal ikke reduseres. Hogst i bøkeskogen skal følge retningslinjene i godkjent skjøtselsplan (jfr. punkt 4). I skogsområdene ellers skal det nåværende skogbildet i store trekk bevares ved at den nåværende treslagssammensetningen opprettholdes, og ved at hogst av større flater unngås. 3. For de opparbeidete områdene i tilknytning til eksisterende bebyggelse skal det nåværende miljøet søkes bevart. Tiltak i disse områdene som er nødvendig for områdenes drift er tillatt i den grad de ikke strider mot formålet med landskapsvernområdet. 4. Miljøverndepartementet kan gjennomføre skjøtselstiltak som er nødvendige for å fremme formålet med vernet. Forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til anlegg av traktorveger som er nødvendig for skogsdriften i området. Miljøverndepartementet kan i skjøtselsplan fastsette nærmere regler for tiltak i medhold av dette punkt og punkt 2. 5. Motorisert ferdsel er forbudt unntatt i rednings- politi-, brannvern-, skjøtsel-, oppsyns- og forvaltningsøyemed. Unntatt er også motorisert ferdsel til og fra bebygget område, og motorisert ferdsel i næringsøyemed. 6. Organisert idrettsutøvelse og leirslagning er forbudt. 7. Landskapsvernet skal ikke være til hinder for: - Opprensking av eksisterende grøfter. - Drift og vedlikehold av eksisterende veger, herunder også nødvendig rydding av vegetasjon langs vegene. - Drift av eksisterende jordbruksarealer. - Drift, vedlikehold og utbedringer av eksisterende bygninger. Landskapsvernområdet skal heller ikke være til hinder for at eieren av «Fritzøehus» kan bruke hovedbygningen og den opparbeidete parken i tilknytning til denne til de formål eieren ønsker, så lenge dette ikke strider mot formålet med landskapsvernområdet. 8. Departementet kan gjøre unntak fra vernebestemmelsene for vitenskapelige undersøkelser eller arbeider av vesentlig samfunnsmessig betydning, eller i spesielle tilfeller dersom det ikke strider mot formålet med vernet. 0 Endret ved forskrift 19 des 2002 nr. 1769.
|
lovdata_cd_57023
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.747
|
Forskrift om vernetiltak, inntil videre, ved import av visse fiskeri- og akvakulturprodukter fra Myanmar og Thailand. Fastsatt av Statens næringsmiddeltilsyn 1. februar 2002 med hjemmel i lov av 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) §23 tredje ledd. Jf. EØS-avtalen vedlegg I kap. I (vedtak 2002/699/EF, vedtak 2001/705/EF, vedtak 2002/62/EF, vedtak 2002/249/EF, vedtak 2002/250/EF, vedtak 2002/251/EF, vedtak 2002/770/EF, vedtak 2003/546/EF, vedtak 2002/771/EF, og vedtak 2003/477/EF). Endret 3 april 2002 nr. 322 (bl.a. tittel), 13 jan 2004 nr. 356 (bl.a tittel og hjemmel). Denne forskriften omfatter alle typer reker som kommer fra eller som har opprinnelse i Myanmar og Thailand. 0 Endret ved forskrifter 3 april 2002 nr. 322, 13 jan 2004 nr. 356. Ved grensekontroll av alle forsendelser reker fra Myanmar skal det foretas særskilte undersøkelser ved en kjemisk metode for å sikre at de ikke utgjør en helsefare. Undersøkelsene skal særlig ta sikte på å påvise forekomst av kloramfenikol samt nitrofuraner og deres metabolitter. Produktene kan ikke importeres før det foreligger negative resultater av de særskilte undersøkelsene som skal foretas i henhold til første ledd. Ved grensekontroll av alle forsendelser reker fra Thailand som følges av et helsesertifikat utstedt av thailandske myndigheter før 21. september 2002 skal det foretas tilsvarende særskilte undersøkelser som beskrevet i §2. 0 Tilføyd ved forskrift 13 jan 2004 nr. 356. Alle utgifter forbundet med de særskilte undersøkelsene som skal foretas i henhold til §2 første ledd, skal bæres av importøren eller av den som fremstiller forsendelsen for grensekontroll. 0 Endret ved forskrift 13 jan 2004 nr. 356 (tidligere §3.)
|
lovdata_cd_2832
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.62
|
I medhold av §1 i lov 21. desember 1956 om endring av kommunal inndeling er bestemt at grensa mellom Kongsvinger og Sør-Odal kommuner, begge i Hedmark fylke, skal for den aktuelle dels vedkommde følge grensa mellom eiendommene gnr. 38 bnr. 1 i Kongsvinger og gnr. 65 bnr. 2 i Sør-Odal slik som denne eiendomsgrensa vil bli etter utrettingen av Skyrudbekken. 1976 Forskr. om deling av prestegjeld, Heimdal m.fl.
|
lovdata_cd_16984
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.832
|
Forretninger i Lørenskog som - i medhold av forskrift til åpningstidsloven av 26. april 1985 nr. 20 har adgang til å holde åpent på søndager, har disse dager ikke anledning til å selge øl i skatteklasse 2. og 3, hverken på søndager, helligdager eller på valgdager.
|
lovdata_cd_59825
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.403
|
Ikrafttredelse av lov 10. juni 2005 nr. 40 om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsloven). Fastsatt ved kgl.res. 10. juni 2005 med hjemmel i lov 10. juni 2005 nr. 40 om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsloven) §17. Fremmet av Barne- og familiedepartementet.
|
lovdata_cd_63018
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.883
|
Publisert: Somb-1976-16 (1976 40) Sammendrag: Pasientbehandling ved hjem for psykisk utviklingshemmede - gjennomføring av forsøk med atferdsterapi («Gro-saken»). Saksgang: (Sak 324/74.) Saken ble tatt opp av «Dagbladet» 19. februar 1974 på grunnlag av en artikkel i et fagtidsskrift om et atferdsterapeutisk behandlingsopplegg for en 12 år gammel pike (kalt Gro) i institusjon for psykisk utviklingshemmede. Før behandlingen tok til, hadde Gro ifølge artikkelen i ca. 2 år stort sett vært spent fast til sengen med fotrem. Det beskrevne behandlingsopplegg var bygd på en kartlegging av Gro's atferd. Behandlingen gikk i korthet ut på bruk av «straffe»-reaksjoner overfor ikke akseptabel atferd, og bruk av belønning i opplæringssituasjoner og når Gro opptrådte på en akseptabel måte. Tidsskriftartikkelen var skrevet av en universitetslektor og en student ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Under konferanse 25. februar 1974 mellom ombudsmannen, embetsmenn i Helsedirektoratet og riksadvokaten ble opplyst at Helsedirektoratet hadde satt i gang undersøkelser i saken. Det var bl.a. bedt om uttalelse fra institusjonen og fra områdeoverlegen, som hadde vært administrerende overlege ved institusjonen fram til november 1971. Disse undersøkelser ville ha betydning for ombudsmannens behandling av saken, og han anmodet om kopi av det materiale Helsedirektoratet mottok i saken. I pressemelding 20. februar 1974 fra Psykologisk institutt ble opplyst at instituttstyret ville ta opp med de impliserte parter spørsmålet om behandlingen av Gro hadde vært faglig/etisk forsvarlig. Ombudsmannen ba om å få kopi også av de uttalelser som i denne forbindelse ble innhentet og av instituttstyrets vedtak. Etter å ha mottatt det utbedte materiale fra institusjonen og områdeoverlegen fant helsedirektøren at saken burde undersøkes nærmere med henblikk på å få avdekket mulige straffbare forhold. Helsedirektøren oversendte derfor saken til riksadvokaten, som iverksatte etterforskning. Ombudsmannen stilte sin saksbehandling i bero i påvente av resultatet av etterforskningen. Tiltale ble 23. desember 1974 reist mot psykologistudenten og fire av Gro's pleiere for legemsfornærmelser ( §228 første ledd i straffeloven av 22. mai 1902 (nr. 10)). Herredsretten avsa dom 3. oktober 1975. De tiltalte ble funnet skyldige, men fikk samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg til fornyet behandling av saken ved lagmannsretten. - Lagmannsretten frifant 3. mars 1976 psykologistudenten og pleierne; straffesaken var med det endelig avgjort. De faktiske forhold som etter tiltalen ble behandlet av domstolene, falt utenfor ombudsmannens kompetanse, jfr. §4 første ledd bokstav b) i lov av 22. juni 1962 (nr. 8) om Stortingets ombudsmann for forvaltningen. Men saksgangen for herredsretten viste at det var forhold ved pasientbehandlingen som ikke var tatt med i tiltalebeslutningen, der det kunne være spørsmål om kritikk, og dessuten at det kunne være spørsmål om kritikk mot andre enn de tiltalte. - Jeg tok saken opp i brev av 11. november 1975 til Sosialdepartementet. Departementet svarte 10. februar 1976, hvorpå jeg 7. april 1976 ga min avsluttende uttalelse. - Nedenfor følger en gjennomgåelse av de enkelte punkter som ble behandlet av ombudsmannen. Isolasjon og anvendelse av fotrem overfor Gro var ikke omfattet av straffesaken. - Av tidsskriftartikkelen fremgikk om behandlingsopplegget: «Enhver avvikende atferd fra Gros side mens hun var ute i avdelingen, medførte at hun øyeblikkelig ble brakt tilbake til sitt rom, spent fast i lærremmen. og rommet ryddet for leker. Deretter forlot terapeutene rommet og lukket døren etter seg. For at ingen skulle gå inn til henne under denne perioden, ble en rød lapp satt opp utenfor døren til hennes rom som et tegn på at ingen hadde adgang. Selv lege på visitt på avdelingen ble avvist i slike situasjoner. Under ekstinksjonsprosedyren var vanligvis Gro meget urolig, med hyling, banning etc. Denne uroen kunne ved enkelte anledninger vare i opptil flere timer. Når Gro hadde roet seg og hadde vært stille i 10 til 15 minutter, gikk terapeutene igjen inn til henne. Som avvikende atferd var nevnt: Aggresjon, negativisme og surhet, spytting, slåing og kloring, knusing og istykkerriving av ting. Sosialdepartementets forskrifter av 25. 1967 har regler om begrenset adgang til bruk av tvangsmidler innen åndssvakeomsorgen og epileptikeromsorgen. Som tvangsmidler regnes bl.a. isolasjon og anvendelse av fotrem. Vilkårene for å bruke slike tvangsmidler fremgår av forskriftene §3 som lyder: «Tvangsmidler som nevnt under §2 må bare anvendes når forholdene gjør det absolutt nødvendig for å beskytte pasienten selv eller andre, og kun når mere lempelige midler har vist seg å være åpenbart forgjeves eller utilstrekkelige. Tvangsmidler må aldri tas i bruk uten etter forordning av lege. som har plikt til å påse at disse ikke anvendes lenger enn høyst påkrevd. I forskriftene §4 er bestemt: «Det er forbudt å bruke tvangsmiddel som refselse, straff eller i oppdragelsesøyemed. Den form for behandling som Gro ifølge tidsskriftartikkelen ble undergitt, måtte etter min mening anses som isolasjon etter §2 bokstav a) i forskriftene. hvoretter som isolasjon regnes «anbringelse bak avlåst dør i godkjent isolat, i ensengsrom eller i annet rom som er egnet». Dessuten var anvendt fotrem. Departementet uttalte i brevet av 10. februar 1976: «Etter departementets forskrifter om begrenset adgang til bruk av tvangsmidler og forbud mot korporlig refselse, kan de angitte tvangsmidler bare brukes i nødssituasjoner og bare for å hindre at en klient skader seg selv eller andre. Det blir presisert at tvangsmidler ikke kan brukes i behandlingsøyemed (oppdragelsesøyemed). Forskriftene må sees mot straffelovens bestemmelser om nødrett og nødverge ( §47 og §48) og det fremstiller seg som særdeles tvilsomt om det er adgang til å dispensere fra dem. Departementet har ikke i noe tilfelle mottatt noen søknad om dispensasjon. Det er klart at tvangsmidler ikke kan tillates hvis formålet er å bekjempe «sosialt avvikende atferd», idet dette formål faller inn under forskriftenes uttrykk «oppdragelsesøyemed». Departementet er derfor enig i at selve behandlingsopplegget var i strid med forskriftene. Dette spørsmål vil man ta opp med Universitetets psykologiske Institutt. Jeg fremholdt i min avsluttende uttalelse: «Jeg finner det ikke tvilsomt at selve behandlingsopplegget for Gro var i strid med departementets forskrifter om forbud mot anvendelse av tvangsmidler i oppdragelsesøyemed. At beskrivelsen av opplegget i tidsskriftartikkelen (jfr. ovenfor) for så vidt samsvarer med de faktiske forhold, fremgår av dagsrapportene fra behandlingen av Gro. I en del tilfelle hvor tvangsmidler er nyttet (jfr. dagsrapportene), kan det nok være spørsmål om det ikke kan sies å ha vært «absolutt nødvendig for å beskytte pasienten selv eller andre», jfr. forskriftene §3 som på nærmere vilkår hjemler bruk av tvangsmidler i slikt øyemed. Fotrem og isolasjon er imidlertid nyttet langt utover dette. Som tilfeldig valgte eksempler fra dagsrapportene kan nevnes: 26. februar 1972 på grunn av vrangvilje, 19. februar 1973 fordi Gro ikke ville stelle seg, 29. mars 1973 på grunn av istykkerriving av kladdebok og ødeleggelse av blyant og 16. mai 1973 på grunn av surhet. I slike tilfelle ble tvangsmidler nyttet i rent oppdragelsesøyemed, klart i strid med forskriftene. For å sikre at reglene om tvangsmidler overholdes, skal det etter §6 i departementets forskrifter føres nøyaktig protokoll over anvendelsen av tvangsmidler. Av protokollen skal fremgå: «Årsaken til at midlet måtte nyttes, midlets art, hvilken lege som forordnet tvangsmiddel, hvem som iverksatte det, tidspunktet for iverksettelsen, pasientens tilstand i den tid midlet ble anvendt. Ved bruk av isolasjon og mekanisk middel skal det anføres i protokollen: Varigheten i timer, tidspunktet for opphør. Så vidt skjønnes har føringen av tvangsmiddelprotokoll for Gro's vedkommende vært mangelfull, og slik protokoll ble sluttet ført 27. november 1972 da Gro kom til avdeling - - -. Dette var meget uheldig da det måtte vanskeliggjøre kontrollen av behandlingen. For ås sikre mot tilsvarende saker i fremtiden har departementet i brev av 23. august 1974 til landets områdeoverleger, Trastad gård. Vensmoen og Klæbu pleiehjem innskjerpet reglene i departementets forskrifter om begrenset adgang til bruk av tvangsmidler, og henledet oppmerksomheten på reglene om føring av protokoll over bruk av tvangsmidler. Samtidig ble spørsmålet om innføring av standard tvangsmiddelprotokoller og obligatoriske årsmeldinger om virksomheten ved institusjonene for psykisk utviklingshemmede, herunder bruk av tvangsmidler, tatt opp, uten at det til nå er opplyst hva som er kommet ut av dette. Ellers har jeg merket meg at arbeidet med revisjon av reglene om bruk av tvangsmidler pågår. Sosialdepartementet har senere (i september 1976) utarbeidet standard tvangsmiddelprotokoll for psykisk helsevern og helsevernet for psykisk utviklingshemmede. Spørsmålet om hvorvidt kontrollen med behandlingsopplegget hadde vært tilfredsstillende, ble tatt opp i mitt brev av 11. november 1975. På bakgrunn av opplysningene i herredsrettens dom bemerket jeg over departementet: «Behandlingsopplegget for Gro ble utarbeidet sommeren/høsten 1971 av psykologistudenten som da hospiterte ved - - - pleiehjem. opplyses i herredsrettens dom (s. 5) at pleiehjemmets ledelse med glede tok imot studentens tilbud om å legge opp en behandling etter atferdsterapeutiske prinsipper. Administrerende overlege - - - presiserte imidlertid overfor studenten at han som absolutte betingelser bl.a. krevde at studentens lærer ved Psykologisk institutt, universitetslektor - - -, skulle fungere som faglig veileder, og at en bestemt av pleiehjemmets faste psykologer førte kontroll på det lokale plan med behandlingen. Dette kunne imidlertid klarligvis ikke frita pleiehjemmets faglige overordnede fra den alminnelige kontroll med behandlingen ved hjemmet. Forholdet til Psykologisk institutt holder jeg i det følgende utenfor, idet dette vil bli tatt opp direkte med instituttet. Det fremgår av herredsrettens dom (s. 6) at det før psykologistudentens avreise fra institusjonen i midten av august 1971 ble klaget til administrerende overlege - - - over studentens bruk av ordet «straff» og over uttalelser han kom med som ga pleiepersonalet inntrykk av at ørefik og annen form for slag inngikk i behandlingen. Overlegen kalte da studenten til seg og innskjerpet overfor ham overholdelsen av departementets forskrifter og tilintetgjorde den skriftlige veiledning Gro's pleier hadde fått. På denne bakgrunn synes overlegen å ha hatt spesiell oppfordring til å følge opp saken, og ved sin fratreden å sikre oppfølging fra den nye ledelsen på pleiehjemmet. Det fremgår ikke at dette ble gjort. Psykologistudentens behandlingsopplegg for Gro ble behandlet av pleiehjemmets styre i møte 29. mai 1972 og av fagteamet i mars 1973. Behandlingsopplegget ble ved begge anledninger forlenget. Det er imidlertid noe uklart hvilke opplysninger som da forelå. Styret og fagteamet kan vel bl.a. neppe ha vært helt ukjent med at det var uenighet blant pleierne på avdelingen om den behandling Gro var utsatt for, jfr. 13 i herredsrettens dom. Det er således spørsmål om det burde vært foretatt nærmere undersøkelser og ført bedre kontroll med behandlingsopplegget fra styrets og fagteamets side. Kontroll med behandlingsopplegget på det lokale plan ble fram til midten av oktober 1971 ført av psykolog - - - og senere fram til høsten 1972 av psykolog - - -. Da - - - fratrådte, ble - - - eneste psykolog ved pleiehjemmet. - - - vegret seg for å tre inn i den stedlige kontroll idet han ikke følte seg kompetent, og pleiehjemmets administrasjon aksepterte dette (s. 8 i herredsrettens dom). Det er noe uklart om bakgrunnen var at man ikke fant det nødvendig med noen spesielle kontrolltiltak. På bakgrunn av spørsmålet om departementets forskrifter om begrenset adgang til bruk av tvangsmidler er fulgt, er det også spørsmål om psykolog - - -s og psykolog - - -s kontroll har vært tilfredsstillende. Det måtte være vesentlig for dem å påse at forskriftene ble fulgt. Til dette uttalte departementet i brevet av 10. februar 1976: «Departementet er enig i at kontrollen med behandlingsopplegget har sviktet på en rekke punkter. Flere omstendigheter skulle tilsi at det nettopp ble viet særlig oppmerksomhet fra institusjonens side, således blant annet at det dreide seg om et spesialopplegg i Universitetets regi, og at det faktisk ble ledet av en student med Oslo som oppholdssted (fjernstyring). Man er enig i at overlegen nok burde ha sett til at det ble etablert en særlig kontroll med opplegget da han forlot hjemmet, men man er her ikke klar over i hvilken utstrekning fagteamet eller styret ble informert. Man vil også anta at fagteamet - etter overlegens avreise - selv av eget initiativ, burde ha sørget for at opplegget kom under en faglig kontroll. Det synes her å ha gjort seg gjeldende en kommunikasjonssvikt såvel i forholdet til overlegen som til avdelingspersonalet. Det synes også på det rene at psykologene - - - og - - -s kontroll har vært mangelfull. Den svikt som her har funnet sted, har dels sin forklaring i den løse faglige ledelse som oppsto etterat overlegen sluttet og dels ved at man må ha tillagt prosjektet en særlig prestisje på grunn av dets tilknytning til Universitetet i Oslo. I min avsluttende uttalelse sa jeg meg enig med departementet og ga uttrykk for at kontrollen av behandlingsopplegget i den foreliggende sak hadde vært utilfredsstillende. Jeg fremholdt at når forsøk med nytt behandlingsopplegg ble tillatt, et opplegg som bygde på at det skulle reageres mot uønsket atferd fra pasientens side på en måte som denne ville føle som straff, var det særlig oppfordring til kontroll med at det bare ble nyttet reaksjonsformer som kunne godtas etter gjeldende regler. Jeg tok opp kontrollspørsmålet også fordi saken ga grunn til å spørre om gjeldende kontrollordninger har vært og er tilfredsstillende. Etter at saken kom opp, ble i 1974 opprettet tilsynsutvalg for helsevernet for psykisk utviklingshemmede. Departementet hadde i forbindelse med kontrollspørsmålet vist til et utkast til «forskrifter vedrørende instrukser i institusjoner under helsevernet for psykisk utviklingshemmede», og fremholdt: «I departementets utkast til forskrifter om rettssikkerhet er det lagt vekt på gjennomføringen av klare ansvarsordninger på de forskjellige nivå, samtidig som det blir presisert at institusjonen har det fulle ansvar for klientbehandlingen. Det bør også gjelde i de tilfelle hvor det utføres særopplegg ved personer med tilknytning til forskningsinstitutt, universitet m.v. Tilsynsutvalgene for helsevernet for psykisk utviklingshemmede har bare vært i virksomhet i kort tid, og det er ennå for tidlig å si noe om i hvilken utstrekning de vil bidra til å styrke den enkelte klients rettsvern. Men de erfaringer man hittil har høstet, trekker avgjort i positiv retning. Man har hatt to konferanser med representanter for utvalgene, og man har et sterkt inntrykk av de går våkent og samvittighetsfullt til verks. er grunn til å tro at tilsynsutvalgene, den nye administrasjonsordning ved institusjonen samt de nye rettssikkerhetsforskrifter tilsammen vil representere en vesentlig styrking av klientellets rettsvern. Jeg uttalte at departementet på bakgrunn av Gro-saken spesielt måtte følge utviklingen på dette felt. Departementet meddelte i brevet av 10. februarl976: «Det er alminnelig godkjent og praktisert at en helseinstitusjons faglige ledelse er ansvarlig for den direkte klientbehandling. Institusjonene kan ha forskjellig administrativ oppbygning, men har gjennomgående én faglig leder. Dette vil også gjelde hvor det ledende fagpersonell utgjør et fagteam, idet teamet skal ha én ansvarlig leder. Departementet opplyste for øvrig at det ikke er gitt bestemmelser i lov eller forskrift om det faglige ansvar ved institusjon, og viste til behandlingen av spørsmålet i forbindelse med arbeidet med ny sykehuslov i 1960-årene. Departementet fremholdt bl.a.: «Styrets ansvar vil gjennomgående ligge på det økonomisk-administrative og kontrollerende plan. Det er vanligvis instruksfestet at styret skal føre tilsyn med de forskjellige avdelinger, og at det har plikt til å ta opp feil eller forsømmelser. Fylkeskommunen har et overordnet administrativt og kontrollansvar, hva enten den står som eier av institusjonen eller i kraft av bestemmelsene i sykehusloven (se særlig §2). Ansvar for behandlingsopplegg vil den bare kunne få der hvor den unntaksvis har deltatt i avgjørelse om behandling, eller hvor den klart har forsømt en tilsynsplikt. Helsedirektørens tilsynsplikt. om tilsynsplikten har helsedirektøren uttalt: «Etter sykehuslovens §3, annet ledd, er den medisinske virksomhet ved institusjonene underlagt helsedirektørens overordnede tilsyn. Ved kongelig resolusjon av 26. september 1969 om Alminnelige forskrifter om institusjoner som går inn under sykehusloven, heter det i §5-1 om tilsyn at departementet, helsedirektøren, fylkeslegen, de offentlige leger eller den disse instanser har delegert sin myndighet til, til enhver tid kan inspisere en institusjon. Videre gis anvisning på at forvaltningslovens regler skal følges dersom det er grunn til å anta at sykehuslovens §18 kan komme til anvendelse. Nevnte bestemmelser må forstås som en rett til å føre et overordnet tilsyn - med en samtidig plikt til å aksjonere dersom det avdekkes forhold som kan være klanderverdige. Noen mulighet for å føre et jevnlig, stadig tilsyn har helsedirektøren ikke, og det er heller ikke forutsatt eller i samsvar med praksis. I denne sak ble helsedirektøren først underrettet gjennom oppslaget i Dagbladet, hvor det ble referert til artikkelen i - - -. På forhånd var han kjent med at institusjonen var i en vanskelig situasjon som følge av at overlegestillingen ble stående vakant, men var også holdt løpende orientert av sykehussjefen i - - - om det arbeide som var igang med hensyn til å få etablert en tilfredsstillende administrasjonsordning ved institusjonen. Det særopplegg som gjaldt Gro hadde imidlertid ingen tilknytning til disse spørsmål, og helsedirektøren ble da heller ikke orientert om det. Jeg forsto uttalelsen slik at departementet mente at den daværende faglige ledelse, og vel også styret for institusjonen, var ansvarlig for behandlingen av Gro. Ut fra dokumentene i saken syntes på det rene at administrasjonsordningen ved institusjonen var utilfredsstillende i behandlingsperioden etter at overlegen sluttet 10. november 1971; ansvarsforholdene kan nok da ha vært uklare. Dette var etter min mening uheldig. - Fra 1. januar 1975 ble satt i verk en ny administrasjonsordning ved institusjonen, med en administrerende direktør og ved hans side en faglig ansvarshavende lege. I og med at administrasjons- og ansvarsforholdene etter dette syntes brakt i orden, fant jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på fylkeskommunens og Helsedirektoratets befatning med den tidligere utilfredsstillende ordning. I min avsluttende uttalelse fant jeg imidlertid å burde fremheve at det først og fremst var på dette område at fylkeskommunens og i betydelig utstrekning også Helsedirektoratets ansvar måtte ligge. - Disse myndigheter kan ikke føre noe direkte tilsyn med behandlingen av den enkelte pasient, men må ha ansvaret for at det legges opp en betryggende administrasjons-, tilsyns- og kontrollordning, og for at den ordning som fastsettes, blir gjennomført i praksis. Departementet hadde ellers opplyst at prinsippet om det faglige lederansvar er kommet til uttrykk i normalinstruks av 1. mars 1974 for styrere ved institusjoner for psykisk utviklingshemmede. Et utkast fra departementet til «forskrifter vedrørende instrukser i institusjoner under helsevernet for psykisk utviklingshemmede» skal tjene rettssikkerheten for klienter i nevnte institusjoner. Sentralt her er regler om det faglige ansvar og ansvarsfordelingen på forskjellige nivå. - Den foreliggende sak understreket etter min mening behovet for slike regler. Utkastet til nye forskrifter var til høring, og jeg ba departementet om å bli underrettet om resultatet av arbeidet. Til mitt spørsmål i brevet av 11. retningslinjer for tillatelse til og kontroll med forskning i tilknytning til behandling i institusjon, fremholdt departementet i brevet av 10. februar 1976: «Departementet har ikke full oversikt over omfang av forskning i tilknytning til behandling ved institusjoner under helsevernet for psykisk utviklingshemmede, men antar at det bare har funnet sted i liten utstrekning. Man er enig i at det her vil være behov for retningslinjer hvor det klargjøres de nærmere vilkår for slik forskning. Et sentralt spørsmål vil her være samarbeidsforholdet mellom institusjon og forsker, forskningsinstitutt, men uansett hvordan reglene her blir utformet, må det være et ufravikelig prinsipp at institusjonen beholder det formelle, faglige ansvar. Departementet vil, når ovennevnte forhold er nærmere avklaret, utarbeide retningslinjer for kontroll med forskning i tilknytning til behandling i institusjon. Departementet understreket i brev av 27. februar til Psykologisk institutt, i tilknytning til fagetiske regler utarbeidet av instituttet, at det er institusjonen som har det faglige formelle ansvar for klientbehandlingen. Departementet fremholdt i brevet at bestemmelser om dette må innarbeides i den samarbeidskontrakt som departementet forutsetter blir satt opp. - Jeg ga uttrykk for at dette måtte bli klargjort også for institusjonene. Etter lagmannsrettens dom kom uttalelser i pressen om rekkevidden av dommen, således denne uttalelse fra skolestyrer ved institusjon: «Hvis psykologistudenten var blitt dømt, ville det vært et angrep og et nederlag for vår bruk av adferdsterapi, sier skolestyrer - - - Han karakteriserer frifinnelsen av studenten som en seier for adferdsterapien, og uttrykker sin store glede over domsavsigelsen. Det lagmannsretten hadde tatt stilling til, var utelukkende spørsmålet om straffeskyldfor de forhold som var beskrevet i tiltalebeslutningene. I og med at lagrettens kjennelse ikke begrunnes, fremgår grunnlaget for frifinnelsen ikke uttrykkelig av dommen. Etter min mening er det imidlertid lite tvilsomt at dommen ikke kan forstås slik at de handlinger som er beskrevet i tiltalen, ikke fyller de objektive straffbarhetsvilkår. At lagmannsretten ikke har tatt standpunkt til atferdsterapien som behandlingsform generelt, må være klart. Valg av behandlingsform er ikke et juridisk spørsmål. Det som kan avgjøres ved en straffesak, er at visse handlinger som har vært ledd i behandlingsopplegget er straffbare, eventuelt ikke straffbare. På bakgrunn av en del av det som ble brakt fram i pressen etter dommen, ga jeg i min avsluttende uttalelse uttrykk for at det synes å være grunn for Sosialdepartementet til å overveie spørsmålet om det kan være behov for en klargjøring av forholdet mellom rekkevidden av dommen og straffelovens regler om legemskrenkelser på den ene side og departementets forskrifter om forbud mot korporlig refselse i institusjonene for psykisk utviklingshemmede på den annen side. Departementet hadde nok allerede i brevet av 23. august 1974 til landets områdeoverleger samt Trastad gård, Vensmoen og Klæbu pleiehjem innskjerpet reglene om forbud mot korporlig avstraffelse. Likevel kunne det etter lagmannsrettens dom være behov for ytterligere avklaring. Ved instituttet ble saken stilt i bero i påvente av avslutningen av straffesaken. Jeg ba i brev av 7. april 1976 til instituttet opplyst om det etter at straffesaken var avgjort, 3. mars 1976, ville bli foretatt noe fra Psykologisk institutt. Instituttet sendte meg 22. april 1976 fagetiske retningslinjer for Psykologisk institutt, vedtatt på instituttrådsmøte 10. juni 1975. Instituttet opplyste at det for øvrig ville komme tilbake til saken. Sosialdepartementet fastsatte 20. september 1976 forskrifter vedrørende ansvarsforhold, instrukser m.v. i institusjoner under helsevernet for psykisk utviklingshemmede. Som tillegg til forskriftene fulgte retningslinjer for instrukser hvor det var pekt på forhold som av rettssikkerhetsmessige grunner bør innarbeides. Forskrifter om begrenset adgang til bruk av tvangsmidler og forbud mot korporlig refselse innen psykisk helsevern, helsevernet for psykisk utviklingshemmede og helsevernet for epileptikere ble gitt ved kgl. resolusjon 3. juni 1977. Forskriftene avløste tidligere forskrifter og er felles for de forskjellige arter av helsevern. I tilknytning til forskriftene sendte Sosialdepartementet 3. juni 1977 ut rundskriv om grensesettende tiltak, herunder bruk av tvang og om forbud mot korporlig refselse, særlig i behandling av barn og unge. I rundskrivet er forholdet mellom bruk av tvangsmidler og straffelovens bestemmelser kommentert. Somb-1976-15 Behandling i barnevernsnemnd av sak om samværsrett.
|
lovdata_cd_30277
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.623
|
Lillehammer kommunestyre har 11. mai 1989 vedtatt å forlenge forskrift av 3. juli 1986 nr. 1528 om midlertidig plankrav etter plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 §117 første ledd. (II 1989 137)
|
lovdata_cd_33327
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.789
|
0 Overskriften endret ved lov 18 des 1998 nr. 76 (i kraft straks med virkning fra 1 jan 1999). §42. (Opphevet ved lov 21 des 2000 nr. 116 (i kraft 1 jan 2001).) §43. Registreringspliktig næringsdrivende1 anses avgiftspliktig for sin omsetning i den utstrekning det ikke ved registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger foretatt i samsvar med regnskapsregelverket, ved annet regnskapsmateriale eller på annen måte som avgiftsmyndighetene2 godkjenner, godtgjøres at det ikke skal betales avgift av omsetningen. 0 Endret ved lov 18 des 1998 nr. 76 (i kraft straks med virkning fra 1 jan 1999), 21 des 2000 nr. 116 (i kraft 1 jan 2001). §44.1 Salgsdokument som omhandler avgiftspliktige varer og tjenester kan ikke utstedes før ved levering2 med mindre annet bestemmes av departementet. Den som ikke er registrert hos avgiftsmyndigheten,3 må ikke i noe tilfelle anføre avgiftsbeløp i salgsdokument. Det må i slike tilfelle heller ikke i prisangivelse opplyses at vederlaget omfatter avgift etter denne lov. Dersom det i strid med annet ledd er anført avgift i salgsdokument, eller avgift er anført med et for stort beløp, eller det for omsetning av varer og tjenester som ikke er avgiftspliktige er anført beløp betegnet som avgift, skal det uriktig anførte beløp innbetales etter reglene for betaling av avgift etter denne lov.4 Innbetaling kan unnlates dersom feilen rettes overfor kjøperen. 0 Endret ved lover 14 juni 1974 nr. 34, 8 jan 1993 nr. 2 (i kraft 1 jan 1997), 18 des 1998 nr. 76 (i kraft straks med virkning fra 1 jan 1999), 21 des 2000 nr. 116 (i kraft 1 jan 2001). 2 Sml. §3. 3 Jfr, kap. II. 4 Jfr. kap. IX. §44a. Departementet1 kan gi forskrifter2 om at foreninger og lag (samvirkeforetak) som hovedsakelig omsetter produkter fra medlemmenes fiske,3 skogbruk eller jordbruk med binæringer,4 skal kunne anføre avgift i sitt avregningsoppgjør med leverandør som ikke er registrert hos avgiftsmyndigheten.5 Departementet1 fastsetter nærmere vilkår for gjennomføringen av ordningen og kan bestemme at ordningen skal gjelde tilsvarende for andre avtakere og produsenter. Departementet1 kan også fastsette at bestemmelsen i første ledd, første punktum skal gjelde for forhandlere av produkter fra håndverks- og husflidsarbeid i hjemmet, selv om omsetningen ikke hovedsakelig gjelder slike produkter. 0 Tilføyd ved lov 26 juni 1970 nr. 76, endret ved lover 16 juni 1978 nr. 57, 8 juni 1979 nr. 27. §45. Departementet1 kan gi forskrifter2 om plikt til registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger, herunder om innhold av salgsdokumenter for den som er pliktig å sende oppgave over omsetning m.v. etter denne lov3 eller i henhold til bestemmelser gitt med hjemmel i denne lov for så vidt gjelder de beløp som skal medtas på oppgaven. 0 Endret ved lover 18 des 1998 nr. 76 (i kraft straks med virkning fra 1 jan 1999), 21 des 2000 nr. 116 (i kraft 1 jan 2001). §46. Den som er pliktig å sende oppgave over omsetning m.v. etter denne lov1 eller i henhold til bestemmelser gitt med hjemmel i denne lov, skal2 uten opphold legge fram, utlevere eller sende inn registrerte og dokumenterte regnskapsopplysninger, regnskapsmateriale og andre dokumenter av betydning for avgiftskontrollen når avgiftsmyndighetene forlanger det. Det skal også gis fullstendige opplysninger om forhold som myndighetene finner kan ha betydning for kontrollen. Det samme gjelder den som er pålagt regnskapsplikt etter regnskapsloven3 §1-2 tredje ledd. Den næringsdrivende og de personer som er i hans tjeneste eller bistår ham, skal yte nødvendig veiledning og bistand og gi adgang til kontor- og bedriftslokaler. Det samme gjelder den som er pålagt regnskapsplikt etter regnskapsloven3 §1-2 tredje ledd. Andre næringsdrivende enn de som er nevnt i første ledd skal når avgiftsmyndighetene forlanger det, sende gjenpart av næringsoppgave til ligningsmyndighetene og gi de opplysninger om virksomheten som kreves. Det samme gjelder for gjenpart av årsregnskap og årsberetning4 dersom dette foreligger. 0 Endret ved lover 11 juni 1971 nr. 60, 4 mars 1977 nr. 9, 13 juni 1980 nr. 27, 3 mars 1989 nr. 7, 18 des 1998 nr. 76 (i kraft straks med virkning fra 1 jan 1999), 21 des 2000 nr. 116 (i kraft 1 jan 2001). §47.1 Næringsdrivende skal2 på forlangende gi avgiftsmyndighetene opplysninger om ethvert økonomisk mellomværende som han har eller har hatt med andre navngitte næringsdrivende når det knytter seg til begge parters virksomhet. Det kan kreves opplysning om og spesifiserte kontrolloppgaver over varelevering og -kjøp, tjenester, vederlag og andre forhold som knytter seg til mellomværendet og oppgjøret for dette. Bestemmelsen i dette ledd gjelder også for så vidt omsetning er skjedd gjennom mellommann. Departementet3 kan bestemme at opplysninger og kontrolloppgaver som nevnt i denne paragraf kan innhentes også for grupper av ikke navngitte næringsdrivende. Bestemmelsen i §46 får tilsvarende anvendelse på den som er pålagt plikt til å gi opplysninger og oppgaver etter denne paragrafs første, annet og tredje ledd. §48.1 Finansinstitusjoner (jf. lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet §1-3) og andre som driver utlånsvirksomhet eller låneformidling som næring, verdipapirforetak (jf. lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel §1-4) og andre som har penger til forvaltning og pensjonskasser plikter2 på avgiftsmyndighetenes3 forlangende å gi opplysning om navngitt næringsdrivendes midler som has til forvaltning og om avkastning av disse, om innskudds- og gjeldskonti, deposita og andre økonomiske mellomværende med navngitt næringsdrivende. Opplysningsplikten etter første punktum omfatter også opplysninger om underbilag og annen dokumentasjon til transaksjoner, herunder hvem som er parter i transaksjonene. Postoperatører plikter på avgiftsmyndighetenes forlangende å gi opplysninger om pengeforsendelse ved verdibrev for navngitt person, bo, selskap eller innretning. Fylkesskattesjefen kan foreta undersøkelser eller forlange opplysninger om navngitt registreringspliktig4 eller frivillig registrert næringsdrivendes5 midler som has til forvaltning og om avkastning av disse, om innskudds- og gjeldskonto, deposita og andre økonomiske mellomværende med navngitt næringsdrivende som nevnt. Skattedirektoratet eller den direktoratet har gitt fullmakt, kan kreve opplysninger eller foreta undersøkelser om ikke navngitt registreringspliktig og frivillig registrert næringsdrivende hos institusjoner som er nevnt i første ledd. 0 Endret ved lover 19 des 1975 nr. 60, 16 juni 1978 nr. 57, 27 mars 1998 nr. 14, 18 des 1998 nr. 76 (i kraft straks med virkning fra 1 jan 1999), 28 mai 2004 nr. 28. 1 Jfr. §52. Sml. lignl. §6-3. 5 Jfr. §28a. §48a. Når særlige hensyn gjør det nødvendig, og det foreligger mistanke om overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, kan Skattedirektoratet, eller den direktoratet gir fullmakt, pålegge tilbyder av tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste1 å gi opplysninger om navn og adresse til en abonnent som ikke har offentlig telefonnummer, telefaksnummer eller personsøkernummer. 0 Tilføyd ved lov 14 april 2000 nr. 28, endret ved lov 4 juli 2003 nr. 83 (i kraft 25 juli 2003 iflg. res. 4 juli 2003 nr. 879). 1 Jfr. lov 4 juli 2003 nr. 83 §1-5 nr. 2, 4 og 14. §49.1 Enhver som lar utføre arbeid på bygg eller anlegg plikter2 på forlangende å navngi og, i den utstrekning som nevnt i §47, første ledd annet punktum, gi avgiftsmyndighetene opplysning om arbeidet og sitt økonomiske mellomværende med entreprenør, håndverker, arkitekt, konsulent og andre som for egen regning har medvirket i arbeidet. §49a.1 Næringsdrivende2 og offentlig organ3 som har gitt en utenlandsk næringsdrivende et oppdrag på plass for bygge- eller monteringsarbeid, skal uoppfordret gi fylkesskattekontoret i det fylket hvor arbeidet utføres, opplysninger om oppdraget og enhver oppdragstaker som i tilknytning til hovedoppdraget utfører oppdrag. Det skal gis opplysninger om oppdragstakerens navn, adresse, registreringsnummer i avgiftsmanntallet, tidspunkt da oppdragene forutsettes påbegynt og avsluttet, stedet der oppdraget skal utføres, samt kontraktsbeløp i kontrakter oppdragsgiveren har inngått. Dersom den oppgavepliktige har gitt tilsvarende opplysninger til Sentralskattekontoret for utenlandssaker4 i medhold av ligningsloven5 §6-10 nr. 1, anses oppgaveplikten for oppfylt dersom det samtidig til dette kontor gis opplysninger om oppdragstakerens registreringsnummer i avgiftsmanntallet. 0 Tilføyd ved lov 20 des 1993 nr. 134 (i kraft 1 jan 1997). 1 Jfr. lignl. §6-10. 4 Jfr. lignl. §2-4 nr. 1 bokstav a. §50. Ligningssjefen skal uoppfordret gi avgiftsmyndighetene opplysninger1 som foreligger og er av betydning for avgiftskontrollen. Ligningssjefen kan også gi slike opplysninger til bruk ved innfordringen av avgift etter denne lov. Departementet4 kan gi forskrifter5 om at opplysninger skal gis etter annet og tredje ledd a, b og c om ikke navngitt person, bo, selskap eller innretning. 0 Endret ved lover 19 des 1975 nr. 60, 4 juni 1976 nr. 53, 16 juni 1978 nr. 57, 13 juni 1980 nr. 25, 22 mars 1991 nr. 7, 4 nov 1994 nr. 59 (i kraft 1 jan 1995), 27 mars 1998 nr. 14. 1 Jfr. lignl. §3-13. 2 Jfr. bl.a. lignl. §3-13. §51. Oppgaveplikten etter bestemmelsene i dette kapittel påhviler i enkeltpersonforetak innehaver, i selskap, forening, institusjon eller innretning den daglige leder av virksomheten eller styrets formann hvis det ikke er noen slik leder. I bo hvor det utstedes proklama2 plikter loddeiere, tingrettsdommer, testamentfullbyrder og andre som yter hjelp ved skifteoppgjøret å gi de opplysninger som avgiftsmyndighetene finner nødvendige for å avgjøre om boet skylder avgift etter denne lov. 1 Jfr. §52 annet ledd. 2 Jfr. sl. kap. 12. §52. Departementet1 kan pålegge den som ikke har etterkommet plikten til å gi opplysninger eller kontrolloppgaver som nevnt i dette kapittels §47, §48, §49 a, å gi opplysningene under en daglig løpende tvangsmulkt. Pålegg om mulkt er tvangsgrunnlag for utlegg.2 Mulkten tilfaller statskassen. 0 Endret ved lover 26 juni 1992 nr. 86, 20 des 1993 nr. 134 (i kraft 1 jan 1997). §53. Den som har oppgave- eller opplysningsplikt etter bestemmelsene i dette kapittel, skal1 innrette sin registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger eller gjøre notater slik at opplysning kan gis. 0 Endret ved lov 18 des 1998 nr. 76 (i kraft straks med virkning fra 1 jan 1999).
|
lovdata_cd_26551
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.672
|
Forskrift om verneplan for barskog i Øst-Norge, vedlegg 27, fredning av Skotjernfjellet naturreservat, Lunner og Nannestad kommuner, Oppland og Akershus. Lunner kommune: 116/4. Nannestad kommune: 8/1. Naturreservatet dekker et totalareal på ca. 2.006 dekar. Grensene for naturreservatet går fram av kart i målestokk 1:10.000 datert Miljøverndepartementet desember 2002. Forskriften med kart oppbevares i Lunner og Nannestad kommuner, hos Fylkesmannen i Oppland og i Akershus, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. Formålet med fredningen er å bevare et skogområde som økosystem med alt naturlig plante- og dyreliv. Av spesielle kvaliteter kan nevnes at området har til dels store forekomster av sjeldne og truete kryptogamer, bl.a den største kjente norske populasjonen av den sårbare sopparten lappkjuke, samt at det meste av området har kontinuitetsskog der deler har urskogpreg. 1. Nødvendig motorferdsel i forbindelse med aktiviteter nevnt i §4 nr. 1 (øvingskjøring), nr. 3, nr. 5 og nr. 7, §5 nr. 3 og nr. 6. 2. Rydding/hogst av vegetasjon rundt eksisterende koie.
|
lovdata_cd_57742
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.83
|
Forskrift om omstillingsstøtte til slakterier. Fastsatt av Landbruksdepartementet 6. februar 2003 med hjemmel i Stortingets årlige budsjettvedtak, seinest Stortingsvedtak av 10. desember 2002. Formålet med denne forskrift er å gi små slakterier støtte som kan medvirke til å jevne ut kostnader som disse har til kjøttkontroll. Støtten skal bidra til at disse slakteriene over tid kan tilpasse seg finansieringsmodellen for kjøttkontroll. Forskriften gjelder støtte til slakterier som er autorisert eller godkjent i medhold av lov av 10. januar 1997 nr. 9 om kjøttproduksjon og som er registrert ved Statens landbruksforvaltning. Omstillingsstøtte kan gis til slakteri som i henhold til godkjent tilsyns- og kontrollplan (TKP),1 skal slakte mindre enn eller lik 1.500 tonn per år. Støtten kan gis til de slakteri der forholdstallet mellom dagsverk i kjøttkontroll og slaktemengde i henhold til godkjent TKP er større enn forholdstallet mellom summen av dagsverk i kjøttkontrollen og slaktemengde for alle TKP godkjent for gjeldende år. Forholdstallet for det enkelte slakteri defineres som justeringsfaktor. Grunnlaget for omstillingsstøtte fastsettes for kalenderåret som produktet av justeringsfaktoren og antall tonn etter slakteriets TKP. For slakterier som har en justeringsfaktor som er større enn 0,5, settes denne lik 0,5. De forskjellige typer slakterier kan vektlegges forskjellig ved utregningen av støtten, alt etter hvilke typer slakt som produseres. For stasjonære reinslakterier benyttes et vekttall på 1,4. For øvrige slakterier benyttes et vekttall på 1,0. Andelen av støtte til stasjonære reinslakteri følger av den totale tildelingen til de stasjonære reinslakteriene i 2002. 1 Jf. forskrift av 21. desember 1998 nr. 1429 om avgift til dekning av utgifter ved tilsyn og kjøttkontroll. Statens landbruksforvaltning kan, etter søknad, tildele ekstra støtte til slakterier som har en justeringsfaktor som er høyere enn 0,5. Denne støtten skal gå til slakterier som domineres av ikke-industriell slakterivirksomhet og er innrettet for å ta hånd om nisjepreget produksjon av slaktedyr. Søknadsfristen er 1. april i avregningsåret. Statens landbruksforvaltning fastsetter årlig hvor stor andel av rammen for omstillingsstøtten som skal gå til ekstra støtte. Statens landbruksforvaltning forvalter omstillingsstøtten til slakterier, og kan gi nærmere retningslinjer for praktisering av denne forskrift. Utbetalingen skjer ved motregning mot kjøttkontrollavgiften. Det tas forbehold ved utbetalingen for mulige endringer i antallet slakterier som inkluderes i ordningen etter §3 første ledd, og for endringer i godkjent TKP for det enkelte slakteri. Det foretas en avstemning for ordningen ved slutten av året. Slakterier plikter å gi nødvendige opplysninger som Statens landbruksforvaltning krever. Opptegnelser og bokføringer som er grunnlag for utbetalingen av tilskudd, skal være i samsvar med forskrift og krav fastsatt av Statens landbruksforvaltning, og være tilgjengelig for ettersyn. Statens landbruksforvaltning fører tilsyn med at regler i denne forskrift blir overholdt, og kan herunder foreta stedlig kontroll. Slakteriet plikter å yte bistand ved slik kontroll. Statens landbruksforvaltning kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra reglene i denne forskrift. Enkeltvedtak fattet etter denne forskrift kan påklages til Landbruksdepartementet etter lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) kapittel VI. Samtidig oppheves forskrift av 21. desember 1998 nr. 1430 om refusjon av kjøttkontrollavgift med etterfølgende endringer. 2003 Forskrift om lufttrafikkregler (BSL F 1-1) Publisert: I 2003 hefte 3 (Vedlegg)
|
lovdata_cd_22011
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.565
|
3/1, 3/2, 3/4,14, 3/6, 3/8,23, 3/10, 3/11, 3/13, 3/15, 3/18, 3/19, 3/38, 3/46, 4/1, 4/3,5, 4/4, 4/6, 4/8, 4/16, 4/17, 4/22, 4/37, 4/45, 5/1, 5/24, 5/27, 5/34, 5/37. Reservatet dekker et areal på ca. 2.235 daa, hvorav ca. 1.020 daa er landareal. Grensene for naturreservatet framgår av kart i målestokk 1:10.000, datert Miljøverndepartementet desember 1997, endret ved Direktoratet for naturforvaltnings vedtak av 7. mai 2001. Kartet og fredningsforskriften oppbevares i Evenes kommune, hos Fylkesmannen i Nordland, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. 0 Endret ved forskrift 7 mai 2001 nr. 1695.
|
lovdata_cd_19181
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.682
|
Formålet med fredningen er å bevare et artsrikt barskogområde som er lite påvirket av menneskelige inngrep.
|
lovdata_cd_10671
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.866
|
Modum kommunestyres vedtak 14. desember 1984 om våpen og flagg for kommunen godkjennes. Modum kommunes våpen blir: I blått en sølv trillingstreng, skråstilt venstre-høyre, dannet ved bølgesnitt. Modum kommunes flagg blir: I blått en hvit tillingstreng, skråstilt venstre-høyere, dannet ved bølgesnitt.
|
lovdata_cd_37904
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.849
|
En norsk statsborger som er bosatt eller oppholder seg i utlandet og som er arbeidstaker på norsk skip i utenriksfart som er registrert i NOR eller NIS, er pliktig medlem i trygden med full trygdedekning. Norske statsborgere som deltar i en norsk fangstekspedisjon eller som er arbeidstakere på en norsk fangststasjon, regnes vanligvis som arbeidstakere på norsk skip. Arbeidstakeren er medlem i trygden etter denne bestemmelsen også i tidsrom da han eller hun mottar hyre etter lov eller avtale fordi vedkommende fortsatt betraktes som ansatt i slike tidsrom. Arbeidstakere på et utenlandske skip kan søke om frivillig medlemskap. Se §2-8 med merknader. Arbeidstakere i hotell- og restaurantvirksomhet om bord på turistskip registrert i NIS, er unntatt fra medlemskap i trygden. Se §2-12 med merknader.
|
lovdata_cd_60086
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.702
|
Forskrift om endring i forskrift om fiske etter reker med fartøy fra Island i Svalbards territorialfarvann og indre farvann.
|
lovdata_cd_646
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.518
|
Forskrifter om at Oslo auksjonsforvalterembete gis betegnelsen Oslo byfogdembete m.v. Fastsatt ved kgl.res. 29. januar 1954. Fremmet av Justis- og politidepartementet.
|
lovdata_cd_21709
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.625
|
Forskrift for start og landing med luftfarty og motorisert ferdsel på vassdrag, Lom kommune, Oppland. Fastsett av Lom kommunestyre 19. juni 1997 med heimel i lov av 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag §4 siste ledd og §5. Det vert ikkje tillate å lande og starte med luftfarty på Skim/Otta elv i Lom kommune. a) På Høyvatnet og Langvatnet i Lier- og Bøverdalen statsallmenning er det ikkje tillate å bruke motorbåt eller båt med påhengsmotor. b) På vatn/vassdrag der det er lov å nytte motorbåt, er det ikkje lov å bruke motorar som er større enn inntil 7 hk. 3. Forbod mot bruk av vass-scooter o.l. Det er ikkje høve til å nytte vass-scooter, vassjet, aquabike eller liknande farkostar på noko vatn eller vassdrag innan Lom kommune. Når særlege grunnar ligg føre kan rådmannen etter søknad gje dispensasjon frå reglane i denne forskrifta. Brot på reglane i forskrifta vert straffa i samsvar med §12 i lov om motorferdsel i utmark og vassdrag. 6. Denne forskrifta trer i kraft 7. juli 1997, og erstattar tidlegare forskrift av 20. februar 1979.
|
lovdata_cd_46826
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.835
|
Det skal ikke foretas noen samordning fra norsk side dersom medlemmet samtidig mottar en pensjonsytelse fra et annet EØS-land.
|
lovdata_cd_37521
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.711
|
Avtalen omfatter ikke ytelser etter folketrygdlovens kapittel 15. Den gir dermed ingen rettigheter ut over det som følger av folketrygdlovens regler.
|
lovdata_cd_13852
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.762
|
Godkjenning av våpen og flagg, Åmot kommune, Hedmark. Fastsatt ved kgl. res. av 26. februar 1988. Fremmet av Kommunal- og arbeidsdepartementet.
|
lovdata_cd_5933
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.711
|
Reservatet berører deler av gnr./bnr. 10/3 i Lierne kommune og 66/4 i Røyrvik kommune. Grensene for reservatet framgår av kart i målestokk 1:50.000, datert Miljøverndepartementet juni 1981. Kart oppbevares i Lierne og Røyrvik kommuner, hos fylkesmannen i Nord-Trøndelag, hos Nord-Trøndelag fylkeslandbrukskontor, skogbruksetaten og i Miljøverndepartementet. Grensen skal avmerkes i marka og grensepunktene skal koordinatfastsettes.
|
lovdata_cd_12111
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.78
|
I medhald av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8 jfr. §10 og §21, §22 og §23, er øyane Låtersøy, Hovsøy, Melne, Melneklubben, Lyngsøy, Oksøy og Raudholmane, med kringliggjande sjøareal ut til ein avstand av ca. 50 m frå strandlina i Bømlo kommune i Hordaland fylke, verna som naturreservat ved kgl.res. av 3. april 1987 under namnet Hovsøy, Låtersøy, Melne, Melneklubben, Lyngsøy, Oksøy og Raudholmane naturreservat.
|
lovdata_cd_36905
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.919
|
Administrasjonsavtale om gjennomføringen av Overenskomsten mellom Kongeriket Norge og det Sveitsiske Forbund om sosial trygd, undertegnet 21. februar 1979. (Administrasjonsavtalen er undertegnet 22. september 1980. I kraft 1. november 1980.)
|
lovdata_cd_30258
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.532
|
Lierne kommunestyre har 15. juni 1989 vedtatt å forlenge forskrift av 15. juli 1986 nr. 1548 om midlertidig plankrav etter plan- og bygningslovens §117 første ledd. Fylkesmannen i Nord-Trøndelag har 23. juni 1989 med hjemmel i loven og delegering i Miljøverndepartementets rundskriv av 3. februar 1989 samtykket i at ovennevnte forskrift forlenges f.o.m. 1. juli 1989 t.o.m. 30. juni 1991. (II 1989 175)
|
lovdata_cd_57859
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.77
|
Nedenfor gjengis en uoffisiell norsk oversettelse av konvensjon av 8. oktober 1968 nr. 1 om internasjonal klassifisering av design (Locarnoavtalen), sist revidert i november 1998. Locarnoavtalen skal brukes ved klassifisering av design, jf. designforskriften §4. Oversikt over klassene:Klasse 1 - Næringsmidler.Klasse 2 - Bekledningsgjenstander og sysaker.Klasse 3 - Reiseartikler; futteraler, parasoller, og personlige eiendeler ikke omfattet av andre klasser.Klasse 4 - Børstevarer.Klasse 5 - Tekstilmetervarer, ikke forarbeidede, flate stoffer (folier) av syntetisk eller naturlig materiale.Klasse 6 - Møblering.Klasse 7 - Husholdningsvarer ikke omfattet av andre klasser.Klasse 8 - Verktøy og jernhandelsvarer.Klasse 9 - Emballasje og beholdere for transport og håndtering av varer.Klasse 10 - Klokker, ur og andre måleinstrumenter, kontroll- og signalinstrumenter.Klasse 11 - Prydgjenstander.Klasse 12 - Transportmidler og løfte- eller heiseanordninger.Klasse 13 - Utstyr for produksjon, distribusjon eller transformering (omforming) av elektrisk energi.Klasse 14 - Utstyr for registrering, telekommunikasjon og databehandling.Klasse 15 - Maskiner, ikke spesifisert annet sted.Klasse 16 - Fotografiske, kinematografiske og optiske apparater.Klasse 17 - Musikkinstrumenter.Klasse 18 - Trykke- og kontormaskiner.Klasse 19 - Papirhandlervarer, kontorutstyr, materiell for kunstnere og for undervisning.Klasse 20 - Salgs- og reklameutstyr, skilt.Klasse 21 - Spill, leketøy, telt og sportsartikler.Klasse 22 - Våpen, pyrotekniske artikler, artikler for jakt, fiske og utryddelse av skadedyr.Klasse 23 - Utstyr for distribusjon av væsker og gasser og for sanitær-, oppvarmings-, ventilasjons- og luftkondisjoneringsanlegg. Fast brensel.Klasse 24 - Lege- og laboratorieutstyr.Klasse 25 - Bygninger og bygningselementer.Klasse 26 - Belysningsartikler.Klasse 27 - Tobakk og artikler for røykere.Klasse 28 - Farmasøytiske og kosmetiske produkter, toalettartikler og -apparater.Klasse 29 - Innretninger og utstyr mot brannfare, for å hindre ulykker og for redningsarbeid.Klasse 30 - Artikler for pleien og behandlingen av dyr.Klasse 31 - Maskiner og apparater til å tilberede mat og drikke - ikke spesifisert annet sted.Klasse 99 - Diverse. 1-01 Bakervarer, kjeks, konditorvarer, makaronivarer og andre produkter basert på korn, sjokolade, konfekt og spiseis.1-02 Frukt og grønnsaker.1-03 Oster, smør og erstatninger for smør, andre meieriprodukter.1-04 Slaktervarer (fetevarer); og fiskevarer. 1-05 [Utgått]1-06 Næringsmidler for dyr.1-99 Diverse. 2-01 Underklær, hvitevarer, korsetter, bysteholdere, nattøy.2-02 Klær.2-03 Hodeplagg.2-04 Fottøy, sokker og strømper.2-05 Slips, skjerf, halstørklær og lommetørklær.2-06 Hansker.2-07 Sysaker og tilbehør til bekledning.2-99 Diverse. KLASSE 3 - Reiseartikler; 3-01 Kofferter, håndkofferter, dokumentmapper, håndvesker, nøkkelholdere, futteraler spesielt laget for sitt innhold, lommebøker og lignende gjenstander.3-02 [Utgått]3-03 Paraplyer, parasoller, solskjermer og spaserstokker.3-04 Vifter.3-99 Diverse. 4-01 Børster, pensler og koster for rengjøring.4-02 Toalettbørster, klesbørster og skobørster.4-03 Børster for maskiner.4-04 Koster og pensler for maling, koster og pensler for bruk ved matlagning.4-99 Diverse. KLASSE 5 - Tekstilmetervarer, ikke forarbeidede, flate stoffer (folier) 5-01 Tråd5-02 Kniplinger, blonder.5-03 Broderier.5-04 Bånd, snorer og andre possementartikler5-05 Tøyer og stoffer.5-06 Flate stoffer (folier) av syntetisk eller naturlig materiale.5-99 Diverse. 6-01 Senger og seter.6-02 [Utgått]6-03 Bord og lignende møbler.6-04 Møbler for oppbevaring.6-05 Sammensatte møbler.6-06 Andre møbler og møbeldeler.6-07 Speil og rammer.6-08 Kleshengere.6-09 Madrasser og puter.6-10 Gardiner, forheng og persienner.6-11 Gulvtepper, -matter og -løpere.6-12 Veggtepper.6-13 Overbredsel og andre dekkende stoffer, husholdningslintøy og dekketøy.6-99 Diverse. 7-01 Serviser og glasstøy.7-02 Kokeinnretninger, -redskaper og -beholdere. 7-03 Bordkniver, gafler og skjeer.7-04 Apparater og redskap til å tilberede mat eller drikke.7-05 Strykejern, utstyr for vasking, rengjøring og tørking.7-06 Annet utstyr for bordet. 7-07 Andre husholdningskar.7-08 Tilbehør til innendørs ildsted.7-99 Diverse. 8-01 Verktøy og redskaper for boring, fresing eller utgraving.8-02 Hammere og andre liknende verktøy og redskaper.8-03 Skjærende verktøy og redskaper.8-04 Skrutrekkere og annet liknende verktøy og redskaper.8-05 Annet verktøy og redskaper.8-06 Håndtak, knotter og hengsler.8-07 Lukke- eller låseanordninger.8-08 Feste-, støtte- eller monteringsanordninger som ikke er omfattet av andre klasser.8-09 Metallbeslag for dører, vinduer, møbler og liknende ting.8-10 Sykkelstativer.8-99 Diverse. 9-01 Flasker, flakonger, krukker, damejeanner, glassballonger samt beholdere med dynamisk utdelende hjelpemidler (aerosolbeholdere).9-02 Kanner, tønner og fat.9-03 Kasser, esker, beholdere, containere og hermetikkbokser.9-04 Store kurver, sprinkelkasser og kurver. 9-05 Sekker, poser, tuber og kapsler.9-06 Rep og andre ombindingsmaterialer.9-07 Lukkeanordninger og tilbehør.9-08 Paller og plattformer for gaffeltrucker.9-09 Avfalls- og søppelbeholdere og stativer for disse.9-99 Diverse. 10-01 Klokker, pendelur og vekkerur.10-02 Ur og armbåndsur.10-03 Andre tidsmåleinstrumenter.10-04 Andre måleinstrumenter, apparater og anordninger.10-05 Instrumenter, apparater og anordninger for kontrollering, sikkerhet eller testing.10-06 Signalapparater og -anordninger.10-07 Innfatninger, skiver, visere og alle andre deler og tilbehør for instrumenter for måling, kontrollering og signalering.10-99 Diverse. 11-01 Juvelérvarer.11-02 Nipsgjenstander, bord-, kamingesims- og veggdekorasjoner, blomstervaser og -potter.11-03 Medaljer og merker.11-04 Kunstige blomster, -frukter og -planter.11-05 Flagg, festdekorasjoner.11-99 Diverse. 12-01 Kjøretøy som trekkes av dyr.12-02 Håndkjerrer og trillebårer.12-03 Lokomotiver og rullende jernbanemateriell og alle andre skinnegående kjøretøy.12-04 Taubaner, stolheiser og skiheiser.12-05 Heiser og løfteanordninger for lasting eller transport.12-06 Skip og båter.12-07 Luftfartøy og romskip.12-08 Automobiler, busser og lastebiler.12-09 Traktorer.12-10 Tilhengere for veikjøretøy.12-11 Sykler og motorsykler.12-12 Barnevogner, rullestoler, sykebårer.12-13 Spesialkjøretøy.12-14 Andre kjøretøy.12-15 Dekk, slanger og snøkjettinger for kjøretøy.12-16 Deler, utstyr og tilbehør for kjøretøy, ikke omfattet av andre klasser eller underklasser.12-99 Diverse. KLASSE 13 - Utstyr for produksjon, distribusjon eller transformering (omforming) 13-01 Generatorer og motorer.13-02 Transformatorer, likerettere, batterier og akkumulatorer.13-03 Utstyr for distribusjon eller kontroll av elektrisk kraft.13-99 Diverse. 14-01 Utstyr for registrering og gjengivelse av lyd og bilder.14-02 Databehandlingsutstyr.14-03 Telekommunikasjonsutstyr, trådløse fjernkontroller og radioforsterkere.14-99 Diverse. 15-01 Motorer.15-02 Pumper og kompressorer.15-03 Landbruksmaskiner. 15-04 Bygningsmaskiner.15-05 Vaske-, rense- og tørkemaskiner.15-06 Tekstil-, sy-, strikke- og broderingsmaskiner.15-07 Kjølemaskiner og -apparater.15-08 [Utgått]15-09 Maskinverktøy, slipe- og støpemaskineri.15-99 Diverse. 16-01 Fotografiapparater og filmkameraer.16-02 Fremvisningsapparater og betraktningsskjermer.16-03 Fotokopieringsapparater og forstørrelsesapparater.16-04 Fremkallingsapparater og utstyr.16-05 Tilbehør.16-06 Optiske artikler.16-99 Diverse. 17-01 Instrumenter med klaviatur.17-02 Blåseinstrumenter.17-03 Strengeinstrumenter.17-04 Slaginstrumenter.17-05 Mekaniske instrumenter.17-99 Diverse. 18-01 Skrivemaskiner og regnemaskiner.18-02 Trykkemaskiner.18-03 Typografiske bokstaver, sifre og tegn.18-04 Bokbindingsmaskiner, stiftemaskiner for trykkerier, kutte- og tilskjæringsmaskiner for bokbinding.18-99 Diverse. 19-01 Skrivepapir, kort for korrespondanse og meldinger.19-02 Kontorutstyr. 19-03 Kalendere.19-04 Bøker, skrivehefter og andre gjenstander med liknende utvendig utseende.19-05 [Utgått]19-06 Materiell og hjelpemidler for håndskriving, for tegning, for maling, for skulptering, for gravering og for andre kunstneriske formål.19-07 Undervisningsmateriell.19-08 Andre trykksaker.19-99 Diverse. 20-01 Salgsautomater.20-02 Utstillings- og salgsutstyr.20-03 Skilt og reklameutstyr.20-99 Diverse. 21-01 Spill og leketøy.21-02 Utstyr og apparater for gymnastikk og sport. 21-03 Andre fornøyelses- og underholdningsgjenstander.21-04 Telt og tilbehør til telt. 21-99 Diverse. 22-01 Skytevåpen.22-02 Andre våpen.22-03 Ammunisjon, raketter og pyrotekniske artikler.22-04 Mål og tilbehør.22-05 Jakt- og fiskeutstyr.22-06 Feller, artikler til utryddelse av skadedyr.22-99 Diverse. KLASSE 23 - Utstyr for distribusjon av væsker og gasser og for sanitær-, oppvarmings-, ventilasjons- og luftkondisjoneringsanlegg. 23-01 Utstyr for distribusjon av væsker og gasser.23-02 Sanitærutstyr.23-03 Oppvarmingsutstyr.23-04 Ventilasjons- og luftkondisjoneringsutstyr.23-05 Fast brensel. 23-99 Diverse. 24-01 Faste apparater og utstyr for leger, sykehus og laboratorier.24-02 Medisinske instrumenter, instrumenter og redskaper for laboratoriebruk.24-03 Proteser.24-04 Artikler for forbinding av sår og for bandasjering, for syke- og medisinsk pleie.24-99 Diverse. 25-01 Bygningsmaterialer.25-02 Prefabrikkerte eller ferdigmonterte bygningsdeler.25-03 Hus, garasjer og andre bygninger.25-04 Trapper, stiger, stillas. 25-99 Diverse. 26-01 Lysestaker og kandelabre.26-02 Fakler og bærbare lamper og lykter. 26-03 Offentlig lysarmatur.26-04 Lyskilder, elektriske eller ikke.26-05 Bordlamper, gulvlamper, lysekroner, vegg- og takbelysninger, lampeskjermer, reflektorer, fotografiske og kinematografiske prosjektørlamper.26-06 Belysningsutstyr for kjøretøyer.26-99 Diverse. 27-01 Tobakk, sigarer og sigaretter.27-02 Piper, sigar- og sigarettmunnstykker.27-03 Askebegre.27-04 Fyrstikker.27-05 Fyrtøy.27-06 Sigar- og sigarettetuier, tobakksbokser og -punger.27-99 Diverse. 28-01 Farmasøytiske produkter.28-02 Kosmetiske produkter.28-03 Toalettartikler og skjønnhetspleieutstyr.28-04 Parykker, kunstige barter og skjegg.28-99 Diverse. 29-01 Innretninger og utstyr mot brannfare.29-02 Innretninger og utstyr for hindring av ulykker og for redningsarbeid, ikke spesifisert annet sted.29-99 Diverse. 30-01 Bekledningsgjenstander for dyr.30-02 Innhegninger, bur, hundehus og tilsvarende beskyttelsesinnretninger.30-03 Utstyr for fôring og vanning.30-04 Seletøy. 30-05 Pisker og stikker.30-06 Dyreleier og reder.30-07 Vagler og annet utstyr til bur. 30-08 Merkejern, merker og fotlenker.30-09 Tjoringsbom.30-99 Diverse.
|
lovdata_cd_11065
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.771
|
I medhold av lov av 10. desember 1948 om veterinærer §17 bestemmer Landbruksdepartementet 10. desember 1985 at hele Lyngen kommune blir tilhørende Balsfjord distrikt med virkning fra 1. januar 1986.
|
lovdata_cd_36275
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.782
|
Publisert: Ot.prp.nr.26 (1986-1987) Tittel: Om lov om endringer i straffeloven m m (heving av den kriminelle lavalder) Justisdepartementet legger med dette fram forslag om å heve den kriminelle lavalder fra 14 til 15 år. Lavalderen har stått uendret siden 1896. Det er ved flere anledninger tatt til orde for en heving. Bl a gikk Straffelovkommisjonen i sin delutredning I ( NOU 1983:57) inn for at den kriminelle lavalder burde settes til 15 år. Departementet finner at dette er en viktig kriminalpolitisk reform som nå kan gjennomføres. I proposisjonen foreslår departementet også endringer i barnevernloven § 56 og § 57 som følge av at den kriminelle lavalderen heves. Endelig foreslås en lovteknisk endring i straffeloven § 55, som i dag inneholder en misvisende henvisning til straffeloven § 17. Straffansvaret for barn har vært ulikt regulert. Frostatingsloven fastsatte at barn var ansvarsfrie til sitt 8. år, mens Gulatingsloven satte ansvarsalderen til 12 år. Det gjaldt et begrenset straffansvar for barn under 15 år, da vedkommende ble fullt ansvarlig. Norske Lov 1687 hadde ingen generell bestemmelse om kriminell lavalder. Grenser fantes imidlertid i enkelte spesialbestemmelser. Ved drapsforbrytelser kunne ikke barn under 10 år «paa Livet at straffis». Begrensninger var også lagt på adgangen til å idømme straff hvor gjerningspersonen var mellom 10 og 14 år. Kriminalloven av 1842 satte den alminnelige kriminelle lavalder til 10 år. For lovbrytere mellom 10 og 15 år gjaldt en regel om relativt straffansvar: De ble fritatt for ansvar ved mindre forgåelser, mens det ved alvorlige rettsbrudd kom an på om de hadde «indseet Handlingens forbryderske Beskaffenhed». I årene etter 1842 skjedde det en stadig oppmykning. Alternativene til straff ble flere: Advarsel eller formaning, påtaleunnlatelse og betinget dom. I forbindelse med den såkalte vergerådslov ble så den kriminelle lavalder hevet fra 10 til 14 år i 1896. Lovbrytere yngre enn 14 år ble overlatt til hjem og skole. I siste instans kunne et nytt offentlig organ, vergerådet, ta seg av dem. Straffeloven 22 mai 1902 nr. 10 beholdt grensen på 14 år. Departementet begrunnet ikke dette nærmere, men henviste bare til vergerådsloven. Senere har det skjedd flere endringer med reaksjonssystemet overfor unge lovbrytere, men den kriminelle lavalder er ikke rørt. Den kriminelle lavalder i de øvrige nordiske land er 15 år, se nærmere nedenfor pkt 3.2. Forslag om å innføre samme grense hos oss har vært fremmet flere ganger: Innstilling fra Barnevernkomitéen om lov om barnevern ble fremlagt i 1951. I Innstillingen s 69 sp 1 heter det: «Ved konferanse bl.a. med Straffelovkomiteen har Barnevernkomitéen fått inntrykk av at det også i kriminalistkretser er stemning for en forhøyelse av straffbarhetsalderen slik at den blir mer i samsvar med praksis og med det syn som hersker på barns lovovertredelser. Barnevernkomitéen er enig i dette og vil rå til at straffbarhetsalderen i hvert fall blir forhøyd til 15 år. En vil da også komme i samsvar med de øvrige nordiske land på dette punkt. Barnevernkomitéen formulerte imidlertid ikke forslag til lovendring i tråd med sitt prinsipielle syn, og Sosialdepartementet drøftet ikke spørsmålet i Ot.prp.nr. 56 (1952). Derimot gikk Stortingets sosialkomité inn for at spørsmålet om å heve straffbarhetsalderen burde tas opp, se Innst O XVII (1953) s 26 sp 1. Spørsmålet kom igjen opp i Stortinget i 1955. Under debatten i Odelstinget om forslaget til nye regler om betinget dom uttalte representanten Ramndal bl a (se Forh i Ot 1955 s 292 sp 2): «....Men eg meiner at det er grunn til å ta opp spørsmålet om ein ikkje burde hevja den kriminelle lågalder, og ein kan då godt gå til 16 år. ... Dermed ville ein få ei gruppe bort frå domstolhandsaming og over dit der ho meir høyrer heime, til handsaming gjennom barnevern og ved dei organ som har teki på seg å arbeida mellom mindreårige. Straffelovrådet la i 1963 fram innstilling om endringer i det strafferettslige reaksjonssystem overfor unge lovbrytere. Igjen ble det tatt til orde for å heve den kriminelle lavalder til 15 år. Straffelovrådet uttaler i innstillingen s 57 sp 1-2: «Straffelovrådet vil foreslå at straffbarhetsalderen blir hevet til 15 år. En slik heving vil være i samsvar både med praksis og med det syn en nå har på lovovertredelser begått av sa vidt unge personer. ... En slik ordning vil foruten at den må sies å være i samsvar både med rettspraksis og med det herskende syn på lovovertredelser begått av barn, også kunne fremme en hurtigere reaksjon fra myndighetenes side. - Den omstendighet at man i fremtiden vil være avskåret fra å bruke varetektsfengsling overfor ungdom i alderen 14-15 år, kan ikke tillegges sa sterk vekt at man av den grunn skulle la være å heve den kriminelle lavalder. Etter en avveining av alle hensyn er Straffelovrådet kommet til at lavalderen hos oss bør heves fra 14 til 15 år. Forslaget fikk stort sett en positiv mottakelse blant høringsinstansene. Også Justisdepartementet gikk inn for endringen, jf Ot.prp.nr. 26 (1963-64) s 18 sp 2: «Departementet finner alt i alt å kunne slutte seg til Straffelovrådets forslag. Riktig nok kan det synes betenkelig å gå til heving av den kriminelle lavalder når ungdomskriminaliteten har vist stigende tendens, og det er 14 og 15 åringene som topper statistikken. Men også nå er det i praksis slik at lovbrytere under 15 år nesten uten unntak får påtaleunnlatelse med overføring av saken til barnevernet, og det synes riktig at bare barnevernet treffer beslutning om tiltak mot så unge lovbrytere. Ved å sløyfe det tosporete system en i denne henseende har for personer mellom 14 og 15 år, vil en kunne gjøre selve behandlingen av sakene enklere. Stortingets justiskomité gikk imidlertid mot endringsforslaget. I Innst O VII (1964-65) s 3 sp 2 begrunnes standpunktet slik: «Justisnemnda vil seia, at ingen i 1953 eller 1955 enno tenkte seg den vending det har tatt med ungdomskriminaliteten. Utsegnene fall saman med vedtaket av barnevernloven og ei vidare liberalisering av reaksjonsmidlane mot unge som ikkje greidde tilpassa seg samfunnet. Dei fleste rekna då med eit meir positivt resultat. Det har slegi feil. Utviklinga har vore mykje negativ. Slik som tilhøva no er, vågar ikkje justisnemnda å setja den kriminelle lågalderen opp. Noko anna kan vera om barnevernet får utbygt høvelege heimar og anstaltar og heile si verksemd til meir effektive åtgjerder for dei yngste, men så lenge det ikkje er gjort, vil ikkje Justisnemnda ta ansvaret for ei endring. I Ot.prp.nr. 1 (1974-75) berørte Justisdepartementet igjen spørsmålet. Det ble uttrykt en viss sympati for å heve den kriminelle lavalder til 16 år, se s 9-10. I samarbeid med Sosialdepartementet ble det satt ned en arbeidsgruppe som bl a skulle utrede hvilke tiltak som kunne gjennomføres for å styrke barne- og ungdomsvernet. Det materiale og de synspunkter som kom frem gjennom gruppens arbeid, dannet i stor utstrekning grunnlaget for drøftelsen i Kriminalmeldingen, se nedenfor. Også St meld nr 104 (1977-78) Om kriminalpolitikken drøftet spørsmålet om å heve den kriminelle lavalder. Konklusjonen var at den kriminelle lavalder burde heves til 15 år, og at heller ikke 15-åringer burde kunne plasseres i fengsel. Justisdepartementet fant imidlertid at reformen ikke kunne iverksettes straks, idet det sosiale hjelpeapparatet burde styrkes før nye bestemmelser om straffbarhetsalderen ble iverksatt. Ikraftsettingen av nye bestemmelser om straffbarhetsalderen og om adgang til fengsling av unge burde derfor utsettes i en rimelig tilpasningsperiode, jfs 109-10. Flertallet i Stortingets justiskomité sa seg enig i at det ikke var særlige grunner til at Norge skulle ha en annen kriminell lavalder enn de øvrige nordiske land, se Innst S nr 175 (1979-80) s 33 flg. Det la videre til grunn at det var et viktig mål å arbeide for at 14- og 15 åringer ikke blir satt i fengsel. Flertallet forutsatte imidlertid at endringen ikke kunne iverksettes før spørsmålet var nærmere utredet. En representant gikk mot å heve straffbarhetsalderen. Straffelovkommisjonen gikk i sin prinsipputredning NOU 1983:57 Straffelovgivningen under omforming inn for å heve straffbarhetsgrensen fra 14 til 15 år (s 159). Kommisjonen la til grunn at det hastet med å få satt reformen ut i livet (s 16-17 og s 160). ikke gjøres avhengig av at barnevernet først styrkes. Et flertall av høringsinstansene støttet forslaget, se nærmere nedenfor pkt 2.3 og 4.1. Straffelovkommisjonen fastholdt sitt standpunkt i brev til Justisdepartementet 26 mars 1985. Justisminister Mona Røkke besvarte spørsmål i Stortinget i februar 1984 og januar 1985 om heving av lavalderen. Hun ga da uttrykk for at man burde avvente utredningen fra prosjektet «Alternativ til fengsling av ungdom» og utredningen fra Sosiallovutvalget. Et forslag fra representanten Ragna Berget Jørgensen om å heve straffbarhetsgrensen til 15 år ble i februar 1985 oversendt regjeringen til behandling. Prosjektet «Alternativ til fengsling av ungdom» ga sin innstilling i januar 1985: NOU 1985:3 Tiltak for ungdom med atferdsvansker. St meld nr 72 (1984-85) Om barne- og ungdomsvernet drøfter også tilknyttede spørsmål. I Innst S nr 264 (1984-85) gir Stortingets sosialkomité sitt syn på stortingsmeldingen. Se nærmere nedenfor pkt 5. Sosiallovutvalget avga i 1985 sin innstilling, se NOU 1985:18 Lov om sosiale tjenester m v. Utvalget legger i innstillingen s 197 sp 2 til grunn at den kriminelle lavalder bør heves til 15 år, og mener at det også bør innføres forbud mot bruk av fengsel overfor 15-åringer. Straffelovkommisjonens delutredning I Straffelovgivningen under omforming ( NOU 1983:57) ble sendt ut på høring. Følgende instanser og organisasjoner fikk utredningen til uttalelse: Forslaget om heving av den kriminelle lavalder var ett av de punkter som ble omfattet med størst interesse blant høringsinstansene. 18 uttalelser støttet en heving av straffbarhetsalderen straks. 13 instanser gikk imot. De fleste var imidlertid prinsipielt for en heving av lavalderen, men mente at det sosiale hjelpeapparat måtte utbygges ytterligere først. Det er redegjort nærmere for høringsinstansenes syn under pkt 4.1. Som nevnt er den Kriminelle lavalder i Norge i dag 14 år, jf straffeloven (strl) § 46. Dersom yngre barn begår kriminelle handlinger, kan det ikke ilegges sanksjoner. grunnlag for vernetiltak etter barnevernsloven 17 juli 1953 nr 14 (bvl). Overfor tilregnelige lovbrytere over 14 år kan i prinsippet hele reaksjonssystemet nyttes. Strl § 55 gir ett unntak: Fengsel i inntil 21 år, jf strl § 17 første ledd bokstav b, kan ikke anvendes når den straffbare handling ble forøvd før fylte 18 år. Departementet bemerker at henvisningen i strl § 55 til § 17 første ledd nr 2 skal gjelde § 17 første ledd bokstav b. Straffeloven § 55 foreslås endret i tråd med dette, se nedenfor pkt 6.2. Det fins også andre særregler for unge lovbrytere. For det første kan påtalemyndigheten etter bvl § 57 istedenfor å reise tiltale eller gi påtaleunnlatelse overføre saken til barnevernsnemnda dersom den straffbare handling er begått av noen mellom 14 og 18 år. Adgangen til å treffe tiltak reguleres da av reglene i barnevernloven. Strl § 55 annet ledd bygger videre på samme prinsipp: Er saken brakt inn for retten, kan denne unnlate å idømme straff og i dommen overlate til barnevernsnemnda å treffe tiltak. I strl § 55 første ledd er det gitt adgang for retten til å fravike de vanlige straffutmålingsregler når lovbryteren er under 18 år. Straffen kan nedsettes under det lavmål som er fastsatt for handlingen og til en mildere straffart. Strl § 61 angår skjerping av straffen ved gjentatte straffbare handlinger. Straffen kan bare skjerpes overfor lovbrytere som ved den tidligere straffbare handling var fylt 18 år. Etter straffeprosessloven 14 juni 1985 nr 71 (strpl) § 174 annet ledd, jf § 184 annet ledd, bør personer under 18 år ikke pågripes eller fengsles hvis det ikke er særlig påkrevd. 3.1.2 Hvilke tiltak kan politiet treffe overfor personer under den kriminelle lavalder? Pågripelser og varetektsfengsling kan ikke foretas overfor personer under 14 år. Strpl § 171 setter som et generelt vilkår at det foreligger skjellig grunn til mistanke om straffbar handling. Straff er utelukket for personer under 14 år, og vilkåret i § 171 er derfor ikke oppfylt. Strpl § 191 gir derimot regler om innbringelse. Dette er et tiltak av ordensmessig, ikke strafferettslig karakter. Det stilles ikke krav om at vedkommende som innbringes må oppfylle straffbarhetsvilkårene. Forutsatt at tilfellet faller inn under oppregningen i § 191 nr 1-4, må også personer under 14 år kunne innbringes. I h h t annet ledd kan de i så fall ikke holdes tilbake lenger enn nødvendig, og ikke ut over 4 timer. Videre gir løsgjengerloven § 20, jf § 21, adgang til å berøve personer friheten når de pga beruselse forstyrrer den alminnelige fred og orden eller lovlige ferdsel, forulemper andre eller volder fare for seg selv eller andre. Bestemmelsen omfatter også barn, men departementet legger til grunn at det her må utvises betydelig varsomhet. Hjemmelen må ikke nyttes uten at alle andre muligheter er utprøvd. Justisdepartementet har kontaktet enkelte politikamre for å undersøke hvordan praksis er i dag overfor kriminelle under 14 år. De innhentete opplysninger tyder ikke på noen utglidning i forhold til gjeldende bestemmelser. Hovedregelen synes å være at foresatte kontaktes. Dette kan skje over telefon, eller den mindreårige bringes hjem. I alvorligere tilfelle kobles barnevernet inn. Ved Oslo politikammer er det opprettet et eget barnevernkontor med vaktordning. Samarbeidet mellom politi og barnevern fungerer godt. Andre steder i landet er ikke samarbeidet like formalisert, men det hevdes å virke tilfredsstillende. Det synes å være et generelt trekk at det skal mye til før mindreårige tas med på politistasjon. Forøvrig vises til opprettelsen av konfliktråd til behandling av lovbrudd begått av unge lovbrytere. For ordens skyld nevnes til slutt at politiet selvsagt kan ta hånd om forkomne personer, uansett alder. En heving av straffbarhetsalderen vil medføre at barnevernet får eneansvar for ytterligere ett årskull med ungdom. Statistikk over reaksjoner overfor 14-åringer gir et bilde over hvor mange dette angår. Det reageres årlig mot ca 500-600 14-åringer. Tabellen nedenfor viser utviklingen siden 1980 og sammenlikner med det totale antall reaksjoner i alle aldre. Tallene gjelder forbrytelser. Forseelser som naskeri, mindre skadeverk ol er således holdt utenfor. (Kilde: Statistisk sentralbyrås Kriminalstatistikk 1980-83 og upubliserte tall for 1984-85.) 1980 10.595 610 5,71981 11.169 627 5,61982 11.656 539 4,61983 13.147 586 4,51984 13.244 539 4,11985 12. den faktiske kriminalitet: De fleste saker medfører ingen reaksjon, f eks fordi forholdet ikke anmeldes eller etterforskningen ikke fører frem. Det store flertall av ungdom som har begått straffbare handlinger får saken overført til barnevernsnemnda, jf b vi § 57. Tabellen nedenfor gir en oversikt over type reaksjon overfor 14-åringer (Kilde: Statistisk sentralbyrås Kriminalstatistikk 1980-83 og upubliserte tall for 1984-85). Statistikken viser at det er et lavt antall 14-åringer som hvert år idømmes ubetinget fengsel. Både i 1984 og 1985 dreide det seg om 4 personer. Fengselsstyrets ukeoppgaver over fengselsbelegget viser hvor mange 14- og 15-åringer som til enhver tid sitter fengslet. Særlige tall for gruppen 14 år foreligger ikke. Departementet antar at hovedtyngden utgjøres av 15-åringer. Tabellen nedenfor viser en markert nedgang i tallet innsatte fra 1985 til 1986. Gjennomsnittlig antall pr uke var i 1985 3,6, mens det i 1986 var 1,17. Tabellen viser en positiv utvikling. Utviklingen kan tas til inntekt for at satsingen på utbygging av tiltaksapparatet har båret frukter, men årsakene kan også være andre. Nedenfor gis en oversikt over rettstilstanden i enkelte andre europeiske land. Generelt må det sies at det er liten grad av rettsenhet på dette punkt. Lavalderen varierer fra 7 til 16 år. I Sverige er den kriminelle lavalder 15 år, jf Brottsbalken kap 33 § 1. Denne grensen ble innført på generell basis i 1902. Inntil 1902 kunne straff under visse forutsetninger idømmes også 14-åringer, men bare hvor lovbruddet var belagt med dødsstraff eller straffarbeid i mer enn 2 år, se Kommentar til Brottsbalken III s 266. Svensk rett har ytterligere regler som beskytter ungdom. Brottsbalken kap 26 § 4 bestemmer at personer under 18 år ikke må dømmes til fengselsstraff, med mindre «synnerliga skål äro därtill». Også for aldersgruppen 18 til 21 år legges begrensninger på bruken av fengsel, jf annet ledd. Tredje ledd slår fast at fengsel på livstid ikke må idømmes personer under 18 år. Også i Danmark er den kriminelle lavalder 15 år. Dette følger av den danske borgerlige straffelov § 15. For aldersgruppen 15 til 19 år gir lovgivningen anvisning på visse særreaksjoner som minner om systemet i Norge. Departementet viser her til Kommenteret straffelov, Almindelig del s 154-157. Også Finland og Island har en straffbarhetsgrense på 15 år. For sammenlikningens skyld gjengis også noen opplysninger fra andre europeiske stater. Det må presiseres at den kriminelle lavalder isolert sett ikke nødvendigvis gir et fullstendig bilde av strafferettssystemets behandling av unge lovbrytere. utilregnelighet for de nærmeste årsklasser over lavalderen. I Sveits er lavalderen 7 år, jf art 82 i den sveitsiske straffelov. For Storbritannia (England) er det tilsvarende tall 10 år (Children and Young Persons Act 1933). Den kriminelle lavalder i Nederland er 12 år, jf art 77a i landets straffelov. Notat nr 13 fra prosjektet «Alternativ til fengsling av ungdom» redegjør nærmere for landets regler for kriminelle ungdommer: Hvor lovbryteren er mellom 12 og 18 år, gjelder en spesiell lov om ungdomsdomstolen, med særregler for reaksjoner og saksbehandling. Dog kan den vanlige straffeloven nyttes ned til 16 år ved alvorlige forbrytelser. I Frankrike er straffbarhetsalderen 13 år. Dette følger av Code Pénal art 66 og 67, samt forskrift 2 februar 1945. Samme grense har Hellas, jf art 121 i den greske straffeloven. I Østerrike (art 9 i lov om ungdomsdomstolen), Italia (art 97 og 98 i straffeloven) og Vest-Tyskland (art 19 i straffeloven) er den kriminelle lavalder 14 år. Til slutt har Spania en straffbarhetsgrense på 16 år, jf landets straffelov art 8. 4. Bør den kriminelle lavalder heves? Som nevnt foran pkt 2.2, gikk Straffelovkommisjonen i sin delutredning I ( NOU 1983:57) inn for å heve den kriminelle lavalder straks. Et flertall av høringsinstansene støttet dette synet da Kommisjonens utredning ble sendt ut til uttalelse. Det gjaldt Forbruker- og administrasjonsdepartementet, Statsadvokaten i Troms og Finnmark, Utrykningspolitiet, Ringerike politikammer, Drammen politikammer, Norsk Fengselstjenestemannsforbund, Norsk forening for kriminalreform (KROM), Kriminalomsorgens Sosialarbeiderforening (KRIMSO), Forum for daglige ledere i kriminalomsorg i frihet, Norsk Sosionomforbund, Norsk Psykiatrisk Forening, Norsk Psykologforening, Barneombudet og Barnepsykiatrisk klinikk v/Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri. I tillegg har overlege Ræder ved avd 1 Dikemark sykehus, avd 2 Dikemark sykehus, og Aust-Agder sentralsykehus, psykiatrisk avdeling, støttet forslaget i uttalelser til Helsedirektoratet. Enkelte av disse høringsinstansene har ingen motforestillinger mot å heve straffbarhetsalderen straks. Barneombudet uttaler således: «Barneombudet vil sterkt støtte kommisjonens klare synspunkter når det gjelder en heving av den kriminelle lavalder til 15 år. Ombudet er også enig i at en slik reform bør iverksettes i nær fremtid og ikke bør gjøres avhengig av at barnevernet først er styrket. Noen av instansene som går inn for reformen, peker likevel på sammenhengen med en raskest mulig utbygging av det sosiale tiltaksapparat. Forbruker- og administrasjonsdepartementet uttaler: «Spørsmålet om heving av den kriminelle lavalder fra 14 til 15 år er ikke nytt, og departementet kan gi sin tilslutning til at tiden er moden for en slik kriminalpolitisk reform. En raskest mulig styrking av barnevernets ressurser bør imidlertid vurderes. Det er ikke bare behov for å styrke det formelle kontrollapparatet. Det bør også støttes opp om tiltak som kan hindre at barn og unge blir gjenstand for barnevernstiltak og rettslige sanksjoner. Den uformelle sosiale kontrollen er en viktig faktor når det gjelder å forebygge kriminalitet. En sentral oppgave er å legge forholdene i nærmiljøet best mulig til rette slik at barn sikres gode og trygge oppvekstvilkår. Norsk Fengselstjenestemannsforbund trekker også frem barnevernets betydning: «Forbundet finner å kunne slutte seg til forslaget om å heve den kriminelle lavalder til 15 år. Det er idag få unge på 14 år som rammes av samfunnets strengeste reaksjon - ubetinget fengsel. En heving av den kriminelle lavalder vil imidlertid føre til at også andre strafferettslige reaksjoner faller bort som reaksjonsform. Det er derfor betenkelig når kommisjonen sier at spørsmålet om å heve den kriminelle lavalderen ikke bør gjøres avhengig av at barnevernet først er styrket. Etter forbundets syn bør en reform av denne art følges opp av en umiddelbar styrking av barnevernet. Dette vil være en like viktig reform. Likeledes uttaler Barnepsykiatrisk klinikk v/Statens senter for barne og ungdomspsykiatri: «Vi er enige med Straffelovkommisjonen i at den kriminelle lavalder bør heves fra 14 til 15 år. Samtidig vil vi imidlertid understreke at for den gruppe dette gjelder (kriminelt belastede 14-åringer) finnes det idag lite adekvate tiltak. Heving av kriminell lavalder må ikke føre til at denne gruppen i enda større grad enn tidligere faller utenfor de tiltak som samfunnet har å sette inn. Det vil være helt nødvendig å utvikle alternativer til strafferettslige reaksjoner bla gjennom utbygging av barnevernet og av behandlingsapparatet. Heving av den kriminelle lavalder må heller ikke bety at samfunnet utelater å reagere og derved fritar den unge for eget ansvar. Ungdommen må oppleve konsekvensene av egne handlinger og stilles til ansvar for det de foretar seg. belastede 14-åringer, er imidlertid fortsatt emosjonelt umodne barn. For utvikling av ansvarlighet trenger de trygge omsorgspersoner som kan gi struktur, faste grenser og konsekvenser. Harde straffer alene uten at grunnleggende emosjonelle behov og kontaktbehov blir ivaretatt vil ikke fremme en slik utvikling men tvert imot være psykisk skadelig og hindre opplevelsen av mulighet for egen styring. Slik norske fengsler fungerer er de ikke på noen måte egnet til å ivareta behov for trygghet og omsorg. Istedet skaper fengselet angst, usikkerhet, forlatthetsfølelse og depresjon. Hos unge umodne individer fører dette til psykisk oppløsthet og forvirring. Selv om en i prinsippet kan sette inn psykiatriske tiltak under et fengselsopphold er det innenfor fengselets totale ramme lite en kan gjøre for å motvirke psykiske skader. Tidlig fengselsopphold er skremmende og gir opplevelsen av håpløshet. Det holder ikke den unge borte fra fortsatt kriminalitet men er heller en negativ innvirkning på mulighet for utvikling av egen ansvarlighet. Var konklusjon blir derfor at alternative tiltak, barnevern og behandlingsapparatet må utbygges for denne type barn og unge. Heving av den kriminelle lavalder kan bidra til å tvinge fram en slik utvikling. Straffedes organisasjon i Norge (SON) støtter prinsipielt en heving av lavalderen. Organisasjonen legger imidlertid til grunn at straffbarhetsgrensen bør settes til 18 år. Videre framheves betydningen av tilbud til arbeidsløs ungdom som alternativ til straff. Et betydelig antall høringsinstanser går mot Straffelovkommisjonens forslag om straks å heve lavalderen til 15 år straks. Dette gjelder Kultur- og vitenskapsdepartementet, Frostating lagmannsrett, Kristiansand byrett, Den norske Dommerforening, Bodø politikammer, Nordmøre politikammer, Stavanger politikammer, Skien politikammer, Norsk Politiforbund, Lensmannsetatens Landslag, Kriminalomsorg i frihet i Oppland og Kriminalomsorg i frihet i Møre og Romsdal, samt uttalelse fra overlegen ved avd 1 på Lier sykehus. Begrunnelsen hos de fleste er at barnevernet må styrkes først. Den norske Dommerforening uttaler således: «Foreningen finner likevel å burde påpeke at spørsmålet om heving av den kriminelle lavalder fra 14 til 15 år må ses i sammenheng med spørsmålet om hvilke andre muligheter som foreligger for å gripe inn mot og for å forebygge kriminalitet fra aldersgruppen 14-15 år. Det vil være uheldig om straffetrusselen fjernes uten at det er noe annet å sette i steden. På samme måte uttaler Frostating lagmannsrett: «Det er formentlig som utgangspunkt bred enighet om at den kriminelle lavalder bør heves til 15 år. Dette spørsmål har vært drøftet i mere enn 30 år uten å ha resultert i noen lovendring på grunn av at barnevernet ikke har vært godt nok utbygget. Straffelovkommisjonen har inntatt det standpunkt at spørsmålet om å heve lavalderen ikke bør gjøres avhengig av at barnevernet først er styrket. Dette er jeg fullstendig uenig i. Heving av den kriminelle lavalder er en viktig kriminalpolitisk reform, men reformen må sees i sammenheng med spørsmålet om hvilke andre muligheter som foreligger for at samfundet skal gripe inn mot kriminalitet begått av barn i den aktuelle aldersgruppe 14-15 år. Jeg frykter for at det vil virke uheldig å fjerne straffetrusselen uten å ha noe annet å sette inn. Enkelte høringsinstanser legger også vekt på argumenter som ikke har umiddelbar sammenheng med om barnevernet først styrkes. Lensmannsetatens Landslag kan ikke anbefale heving av lavalderen til 15 år fordi en ny årsklasse dermed vil kunne bli utnyttet av «kyniske forbrytere», f eks i narkotikasaker. Organisasjonen peker på at 14-åringene kan brukes som håndlangere, smuglere o l. Lensmannsetatens Landslag slår videre fast at politi/lensmannsetat i dag ofte er det beste hjelpeapparat for pårørende til ungdom med kriminelle tilbøyeligheter. Det er allmenn enighet om at barn ikke bør straffes. Den prinsipielle begrunnelse kan formuleres på flere måter. Straffelovkommisjonen uttrykker det slik (s 158): «Barn har som regel ikke den samme moralske innsikt og modenhet som voksne. De fleste vil derfor føle det urettferdig om samfunnet skulle straffe barn. En straffetrussel har heller ikke den samme forebyggende virkning på barn som på voksne. Dessuten vil barn lettere enn voksne kunne ta skade av å komme i fengsel. Det vil også lett være forfeilet å ilegge bot. Blant annet vil barnet normalt mangle penger å betale med, og subsidiær fengselsstraff kan det ikke bli tale om. I en del tilfeller vil man riktignok kunne regne med at barnets foreldre eller andre pårørende vil betale boten. Men på denne måten å ramme andre enn lovbryteren vil stide mot gunnleggende strafferettslige prinsipper. Det er derfor i dag enighet om at barn ikke bør straffes. Selv om den personlige modning foregår gradvis og ikke like raskt for alle, er det vanlig å sette grensen for den strafferettslige tilregnelighet ved en bestemt alder («den kriminelle lavalder«). Det ville føre til usikkerhet og store problemer i praksis å la den individuelle modenhetsgrad være avgjørende. unge lovbrytere settes i fengsel. Det er allmenn enighet om at varetektsfengsling og soning individualpreventivt virker skadelig på barn. Resultatet kan bli psykiske plager, sml til illustrasjon NOU 1980:28 Varetektsfengsling s 239 flg, og tilbakefall til kriminalitet. For helt unge lovbrytere framtrer frihetsberøvelse som en svært inngripende reaksjon, som må ha meget gode grunner for seg dersom den skal kunne forsvares. Også dagens reaksjonspraksis (jf 3.1.3 foran) viser at man i praksis søker å unngå at unge lovbrytere berøves friheten. I denne sammenheng må man ta med i vurderingen at det har vært reist tvil om i hvilken grad frihetsberøvelse av unge lovbrytere forebygger straffbare handlinger. Bl a gjelder dette straffens virkning på den enkelte lovovertreder. I NOU 1985:3 Alternativ til fengsling av ungdom er konklusjonen fra en interdepartemental arbeidsgruppe at dens undersøkelser ikke peker mot at fengsling forebygger ny kriminalitet, noe gruppen mener svarer til en lang rekke undersøkelser (s 35). Det kan tilføyes at den unge lovbryter selvsagt holdes borte fra kriminalitet under frihetsberøvelsen, men dette må veies mot de negative sider ved innesperring (jf foran) og muligheten for alternative løsninger. De fleste høringsinstanser støtter Straffelovkommisjonens forslag om en grense på 15 år. Straffedes forening i Norge (SON) går imidlertid inn for å heve den kriminelle lavalder til 18 år. Departementet legger til grunn at det vil være prinsipielt betenkelig å anse unge i 15-17 års alderen som ikke ansvarlige for sine handlinger. Riktignok gjør sterke argumenter seg gjeldende mot å fengsle mindreårige. Strpl § 174 annet ledd og § 184 annet ledd, samt bvl § 57 er utslag av dette syn (jf 3.1.1 foran). Det er imidlertid normalt en klar forskjell i modenhet mellom f eks 14- og 17-åringer som medfører at det strafferettslige ansvar kan utformes forskjellig for disse gruppene. Samtidig vil samfunnets behov for å reagere mot lovbrudd kunne stille seg ulikt. Kapasiteten i det sosiale hjelpeappatet spiller også inn. Det må endelig legges en viss vekt på at de øvrige nordiske land har 15 år som straffbarhetsgrense. Departementet finner på denne bakgrunn at den kriminelle lavalder bør være 15 år, men forutsetter samtidig at man i praksis vil være svært tilbakeholdende med frihetsberøvelse av personer under 18 år. Den vesentligste årsak til at den kriminelle lavalder ikke er blitt hevet tidligere, er at det sosiale hjelpeapparatet ikke har vært godt nok utbygd. Alternativer til strafferettslige reaksjoner har manglet. I St meld nr 104 (1977-78) Om kriminalpolitikken ble det derfor foreslått at Sosialdepartementet sammen med andre berørte departementer skulle gjennomføre aktive forsøk med hjelp og behandling som alternativ til bruk av fengselsstraff, jf foran pkt 2.2. Forslaget fikk tilslutning i Stortinget. Opplysningene nedenfor er innhentet fra Sosialdepartementet. Sosialdepartementets forutsetning for forsøksprogrammet var for det første at det skulle utarbeides en oversikt over og foretas en generell vurdering av aktuelle forebyggings-, behandlings-, hjelpe- og rehabiliteringstiltak overfor barn og unge. Videre skulle det planlegges konkrete tidsavgrenste forsøksprosjekter med sikte på at de skulle kunne gjennomføres i samarbeid mellom de ulike instanser. Endelig skulle det planlegges evaluering av de igangsatte prosjekter. Tidlig i prosjektperioden ble det klart at forsøksvirksomheten måtte rettes inn mot en styrking av tiltaksapparatet generelt. Gjennom dette kunne man også fange opp de fengselstruete ungdommene. Særtiltak innrettet bare mot denne gruppe ble ansett lite ønskelig. Prosjektet siktet hovedsakelig mot å utvikle barne- og ungdomsvernets organisasjon for å oppnå en systematisk fordeling av oppgaver og ressurser. Prøvefylkearbeidet i Buskerud (Buskerudmodellen) sto sentralt i arbeidet med alternativer til fengsling av ungdom. Det ble søkt utviklet en modell med hovedvekt på følgende: etter problemets alvorlighetsgrad, dvs hvor belastete klientene var. Høyere forvaltningsnivå (fylkeskommunene) måtte effektivt kunne forsterke lavere forvaltningsnivå (kommunene). - Samarbeid mellom etater måtte styrkes og systematiseres, slik at man samlet kunne utnytte ressursene på en effektiv måte. - Innenfor modellen ble det utviklet ulike tiltaksformer for å intensivere tiltakene i lokalsamfunnet eller utgjøre alternative oppvekstmiljøer. Prosjektet søkte å skape en tiltakskjede. Grunnleggende elementer her var en sentral henvendelsesinstans og fagbase, mobile innsatsmidler og en krise- og avlastningsavdeling. I NOU 1985:3 trekkes konklusjonene fra prosjektet. Hovedsynspunktet er at modellen hadde en positiv virkning på ungdommene og på kriminalitetsutviklingen. Det ble skapt et tiltaksapparat som gjorde det unødvendig å fengsle noen under 16 år. Plassering i kollektiv og i forsterkede fosterhjem var mest vellykt. Arbeidet gjennom lokalt forsterkte vernetiltak var vanskeligere. Tiltakene så alt i alt ut til å dempe kriminalitetsaktiviteten for prosjektets ungdommer. Utredningen peker imidlertid på at Buskerud-modellen ikke innebærer en minsking av volumet av tvang overfor ungdommene. Et høyere antall får ufrivillig opphold i kriseavdeling sammenliknet med dagens tall for varetekt. Videre blir oppholdene ofte lengre. Prosjektgruppen konstaterer at dette er et dilemma: Det må være en forutsetning at hjelpeapparatet ikke utvikler lukkete institusjoner som i virkeligheten fungerer som fengsler. Hensynet til klienten må stå i fokus. Dette stiller store krav til kvaliteten på de institusjoner som mottar ungdom med problemer under tvang. Likeledes er det viktig at hovedvekten ikke tas bort fra de frivillige tiltak. Sosialdepartementet drøfter utredningen fra prosjektet «Alternativ til fengsling av ungdom» i St meld nr 72 (1984-85) Om barne- og ungdomsvernet og slutter seg til hovedkonklusjonene i utredningen. Modellen for organisering av barnevernet kan etter Sosialdepartementets syn anvendes også ut over den målgruppe prosjektet mer direkte beskjeftiget seg med. Som en oppfølging ble det derfor foreslått en handlingsplan for barnevernet. Handlingsplanen ble forutsatt å skulle gjennomføres i løpet av en fireårsperiode. Stortingets sosialkomité ga i Innst S nr 264 (1984-85) sin tilslutning til Buskerud-modellen og Sosialdepartementets handlingsplan, og Stortinget bevilget i 1986 34 millioner til å gjennomføre handlingsplanen. Ca 17 millioner kroner ble i 1986 brukt til å utvikle tiltakskjeder i fylkene. Sosialdepartementet har, på bakgrunn av sine foreløpige erfaringer, i brev til Justisdepartementet 10 juni 1986 drøftet om det sosiale hjelpeapparat tillater heving av den kriminelle lavalder umiddelbart. I brevet peker man på tre viktige forutsetninger for en slik reform: For det første framhever Sosialdepartementet behovet for krise- og avlastningsenheter. Barnevernet må disponere et visst antall lukkete behandlingsplasser som er kvalitativt forskjellige fra fengsel. Her kan kriseundersøkelser foretas, samtidig som tiltaksapparatet for øvrig gis ro til bevisste kursvalg. For det andre framheves betydningen av en sentral, tverrfaglig henvendelsesinstans. Instansen må kunne samordne innsatsen og sikre en rasjonell bruk av ressursene. Til slutt må fylkeskommunene kunne disponere ubundne midler («mobile innsatsmidler«) som kan settes inn i forhold til de behov som måtte oppstå. Det kan være nødvendig å toppfinansiere fosterhjem, samt at andre kommunale tiltak rundt vanskeligstilte ungdommer kan være påkrevd. Sosialdepartementet peker på at en utbygging etter disse linjer er i gang. Allerede under prosjektperioden ble innsatsen kanalisert i henhold til ovennevnte forutsetninger. I 1984 disponerte Sosialdepartementet 7 mill kr til formålet. For 1985 var det tilsvarende tall 10 mill. På landsbasis er det for det første opprettet kriseenheter av ulike slag. De er tilpasset regionale forskjeller og tradisjoner: Beredskapshjem, egne krise- eller akuttinstitusjoner samt kriseplasser i eksisterende institusjoner eller kriseanneks. I flere fylker har også statens spesialskoler vært trukket inn. I løpet av styrkingsperioden knyttet til handlingsplanen for barnevernet (jf pkt 5.1 foran) rekner Sosialdepartementet med at alle fylker vil ha institusjoner eller beredskapshjem som mer permanent kan dekke behovet for avlastning ved kriser, og som kan virke som varetektsalternativ. Det skjer videre en utvikling i retning av å få opprettet sentrale henvendelsesinstanser. I flere kommuner er det opprettet ansvarsgrupper mellom involverte etater. Flere fylker har etablert en felles «annenlinjetjeneste» med samordnet inntak og fordeling av klienter. tverrfaglige henvendelsesinstanser vil bli intensivert i handlingsperioden. Sosialdepartementet konkluderer slik: «Sosialdepartementets prosjekt «alternativ til fengsling av ungdom» med delprosjekt i Buskerud fylke har etler Sosialdepartementets syn vist at tiltaksapparatet kan organiseres på en slik måte at alternativer til fengsling av unge lovbrytere er mulig. I praksis er det også slik i dag at hjelpeapparatet i det alt vesentlige har denne funksjonen for den aldersgruppen Som reformen vil omfatte. På grunnlag av det utviklingsarbeid som har Vært drevet i forbindelse med prosjektperioden og handlingsplanen for barnevernet vil man derfor allerede nå kunne foreta en heving av den kriminelle lavalder til 15 år, med en bestemmelse om at heller ikke 15-åringer skal kunne fengsles. Sosialdepartementet vil også i løpet av den gjenværende del av styrkingsperioden, fram til 1989, fortsette arbeidet med utbygging og Utvikling av feltet etter den modell som er skissert i prosjektet, for ytterligere å styrke hjelpeapparatets handlingsdyktighet overfor denne gruppen. Justisdepartementet legger til grunn at det er foretatt en betydelig styrking av det sosiale hjelpeapparat. Det foreligger videre en handlingsplan som vil føre til en ytterligere bedring. Flere høringsinstanser har uttalt seg mot å heve den kriminelle lavalder straks. Uttalelsene kom imidlertid før utredningen fra prosjektet «Alternativ til fengsling av ungdom» forelå. Sosialdepartementet konkluderer på denne bakgrunnen at det nå er forsvarlig å heve lavalderen. Justisdepartementet legger dette til grunn. Det kan spørres om man bør avvente en ytterligere utbygging av tiltaksapparatet før lavalderen heves. Justisdepartementet vil til dette bemerke følgende: Reformen har allerede blitt utsatt flere ganger i påvente av et bedret sosialvesen. Det synes på denne bakgrunn tvilsomt hva som kan oppnås ved ytterligere utsettelser. En heving nå kan derimot være en spore til ytterligere innsats innen sosialsektoren, både statlig, fylkeskommunalt og kommunalt. Så lenge Sosialdepartementet anser en heving forsvarlig, finner Justisdepartementet på bakgrunn av ovennevnte at reformen bør iverksettes nå. 6.1 Høyere minstealder for bruk av fengsel? Som nevnt foran pkt 2.2, foreslo Justisdepartementet i St meld nr 104 (1977-78) at man også burde ta sikte på å innføre et forbud mot fengsling av 15-åringer. Flertallet i Stortingets justiskomité sa seg enig i dette syn, men la til grunn at endringen ikke kunne iverksettes umiddelbart, jf Innst S nr 175 (1979-80) s 34 sp 1: «Men ein vil streka under at visse føresetnader må vera tilstades før dette kan skje fullt ut. Spesielt må det sosiale hjelpeapparatet verta styrka. To av Varetektsutvalgets medlemmer foreslo en regel om forbud mot varetektsfengsling av personer under 18 år, mens ett medlem gikk inn for en grense på 16 år, se NOU 1980:28 Varetektsfengsling s 61. Straffelovkommisjonen gikk i sin delutredning I imidlertid ikke inn for en høyere minstealder for bruk av fengsel. Spørsmålet ble tatt opp på nytt i forbindelse med ikraftsettingen av den nye straffeprosessloven. Ot prp nr 53 (1983-84) gjengir enkelte høringsuttalelser om spørsmålet. Høringsinstansenes syn var uensartet. Departementet konkluderte imidlertid med at den prosessuelle og kriminelle lavalder må være den samme, se proposisjonen s 37 sp 1. Spørsmålet ble gjenstand for debatt i Stortinget, se Innst O nr 72 (1984-85) s 8-9. Justiskomitéen fokuserte på betydningen av at 14- og 15-åringer ikke settes i fengsel. Flertallet ville imidlertid ikke ha en absolutt regel om at 15-åringer ikke kunne fengsles. Mindretallet fant derimot at det var behov for en tilstramming og foreslo en bestemmelse om at personer under 16 år ikke skulle kunne varetektsfengsles med mindre det forelå skjellig grunn til mistanke om handling som kunne medføre straff av fengsel i mer enn 5 år. Personer under 18 år skulle om mulig holdes i varetekt i annen institusjon enn fengselsanstalt. Dette forslag ble ikke vedtatt. Justisdepartementet legger til grunn at mange av de hensyn som taler mot innesperring av 14-åringer i fengselsanstalt også gjelder mht 15-åringer. Det er en viktig oppgave å sørge for at så unge mennesker ikke settes i fengsel. Gjeldende lovbestemmelser bygger på dette syn, og reaksjonspraksis viser at tallet på 14- og 15-åringer i fengsel er svært lavt. Det vises til 3.1.1 og 3.1.3 foran. Med den pågående styrking av barnevernet må den nåværende tendens ventes å fortsette. På denne bakgrunn vil en særregel om forbud mot å fengsle 15-åringer ha begrenset praktisk betydning. Straffelovkommisjonen fant i sin prinsipputredning at det - iallefall foreløpig - neppe vil være riktig å innføre en særskilt minstealder for bruk av fengsel. jf NOU 1983:57 s 160 sp 1 med henvisninger. - Dette er spørsmål Straffelovkommisjonen vil komme tilbake til. Justisdepartementet finner det i denne omgang riktigst å innføre den prinsipielle reform - heving av lavalderen til 15 år - uten samtidig å foreslå særregler om fengsling av personer under en bestemt aldersgrense. Departementet vil imidlertid følge behandlingen av unge lovbrytere med særlig oppmerksomhet i tiden framover i forbindelse med den nye lavalder og styrkingen av det sosiale hjelpeapparat. Ved lov 12 april 1985 nr 18 ble straffeloven § 17 første ledd endret. Minstestraffen ble redusert til 14 dager. Samtidig ble underinndelingen i leddet endret. Mens det tidligere var inndelt i nummer, ble det nå innført bokstaver. Ved en feil ble ikke straffeloven § 55 første ledd endret tilsvarende. Bestemmelsen henviser til § 17 første ledd nr 2, mens det nå skal vises til § 17 første ledd bokstav b: Regelen om fengsel i inntil 21 år skal ikke gjelde personer som var under 18 år på tidspunktet for den kriminelle handling. Departementet foreslår nå § 55 endret i tråd med dette. Barnevernloven § 56 og § 57 bygger begge på den kriminelle lavalder. Etter § 56 kan det kan foretas så vel rettslig som utenrettslig etterforsking når barn som «ikke er fylt 14 år» har forøvd en ellers straffbar handling. § 57 regulerer overføring til barnevernsnemnda som alternativ reaksjon overfor personer som kan straffes. I første ledd heter det: «Har noen som er fylt 14 år, men ikke 18 år, forøvd en straffbar handling, kan påtalemyndigheten overføre saken til barnevernsnemnda istedenfor å reise tiltale eller unnlate påtale etter straffeprosessloven § 69. Justisdepartementet legger til grunn at ordene «14 år» i begge bestemmelsene må endres til «15 år» når den kriminelle lavalder heves. Sosialdepartementet har i brev 14.10.86 samtykt i dette. I brevet heter det: «Departementet forutsetter at barnevernloven § 56 § 57 må endres i forbindelse med reformen, slik at aldersgrensen i disse bestemmelsene heves med den kriminelle lavalder til 15 år. Departementet legger til grunn at heving av den kriminelle lavalder er en viktig reform som bør settes i verk raskt. Reformen har dessuten vært forberedt lenge. Noen omstillingsfase skulle ikke være nødvendig, i og med at 14-åringene ifølge Sosialdepartementet kan gis et forsvarlig tilbud innenfor sosialvesenet. Justisdepartementet foreslår derfor at endringsloven settes i kraft straks. Heving av den kriminelle lavalder til 15 år medfører at 14-åringene ikke lenger kan straffes. I 1985 ble 66 barn i denne aldersklasse møtt med strafferettslige reaksjoner, se nærmere foran pkt 3.1.3. En gruppe i denne størrelsesorden vil følgelig skyves over på sosialsektoren. Dette vil medføre innsparinger for domstolsvesenet og innen påtalemyndigheten. Innsparingene lar seg imidlertid vanskelig tallfeste. De må antas å være beskjedne. Også innen fengselsvesenet vil resultatet på lang sikt kunne bli innsparinger. Antall personer som kan settes i fengsel reduseres. Under pkt 3.1.3 foran er gitt en oversikt over hvor mange 14- og 15-åringer som er sperret inne i fengselsanstalt. Gjennomsnittstallet for hele aldersgruppen var i 1986 1,17, mens det i 1985 var 3,6. Flere forhold gjør tallfesting av innsparingene vanskelig. For det første rommer beleggstallene både varetekt og soning. Varetektsfengsling antas å utgjøre hovedtyngden, og beregningene bør derfor ta utgangspunkt i kostnadene på lukket anstalt. Videre foreligger det ikke særskilte tall for 14-åringene. Gjennomsnittlig antall innsatte 14-åringer må i dag antas å ligge under 0,5. For det tredje varierer kostnadene fra anstalt til anstalt. Gjennomsnittlige utgifter pr fengselsplass antas likevel å være ca kr 275.000 pr år (i 1985). På denne bakgrunn kunne innsparingene innenfor fengselsvesenet ved en heving av den kriminelle lavalder fastsettes til ca kr 100-150 000 pr år. På kort sikt vil imidlertid reformen neppe medføre reelle innsparinger. Vi har idag en situasjon med flere tusen uavsonede dommer og vanskeligheter med å skaffe plass til varetektsfengslede. Den umiddelbare virkning vil av denne grunn eventuelt være en raskere avvikling av fengselskøen. Det må også bemerkes at den vesentligste del av fengslenes utgifter er faste. På den annen side må ungdom som ellers ville være fengselstruet gis et tilbud innenfor det ordinære behandlings- og omsorgsapparat. Ansvar må overføres fra statlig til fylkeskommunalt forvaltningsnivå. Et slikt tilbud har allerede i flere år vært under utbygging, jf avsnitt 5 foran. Prosjektet «Alternativ til fengsling av ungdom» ble igangsatt i 1980. Sosialdepartementet igangsatte i 1986 en handlingsplan for barne - og ungdomsvernet som tar sikte på gjennom en fireårsperiode å styrke denne sektoren generelt. Et sentralt element er en videreføring av arbeidet med fylkeskommunale tiltakskjeder. Videre vil departementet styrke den kommunale sosialtjenestens kompetanse og kapasitet i forhold til vanskelige barne- og ungdomsvernsaker. I budsjettet for 1987 er det bevilget 43,5 mill kroner til handlingsplanen. Sosialdepartementet antar at det innenfor denne ramme kan gis et forsvarlig tilbud til de 14-åringer som etter dagens regler straffes. Det er en forutsetning for Sosialdepartementets handlingsplan at staten fram til 1990 bidrar med systematisk utviklingsarbeid og stimuleringsmidler. Fra 1990 forutsettes handlingsplanens midler å inngå i det generelle rammetilskottet til kommuner og fylkeskommuner, slik at nivået kan opprettholdes og videreføres innenfor den generelle tiltaksplanlegging. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i straffeloven m m (heving av den kriminelle lavalder). Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak til lov om endringer i straffeloven m m (heving av den kriminelle lavalder) i samsvar med et framlagt utkast. Utkast til lov om endringer i straffeloven m m (heving av den kriminelle lavalder) Ingen kan straffes for handling foretatt før det fylte 15 år. For straffbare handlinger, forøvd før det fylte 18de år, kan fengselsstraff etter § 17 første ledd bokstav b ikke anvendes, og straffen kan innen samme straffart nedsettes under det lavmål som er bestemt for handlingen, og, når forholdene tilsier det, til en mildere straffart. I lov 17 juli 1953 nr 14 om barnevern gjøres følgende endringer: Har et barn som ikke er fylt 25 år, forøvd en ellers straffbar handling, kan det foretas så vel rettslig som utenrettslig etterforskning. Har noen som er fylt 15 år, men ikke 18 år, forøvd en straffbar handling, kan påtalemyndigheten overføre saken til barnevernsnemnda istedenfor å reise tiltale eller unnlate påtale etter straffeprosessloven § 69. Ot.prp.nr.25 (1986-1987)
|
lovdata_cd_43420
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.867
|
Paragrafen omhandler partenes adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter; såkalt partsoffentlighet eller partsinnsynsrett. Sammen med §19 som begrenser retten til innsyn for visse typer opplysninger utgjør §18 reglene om partsoffentlighet i saker som kan avsluttes med at det treffes et enkeltvedtak. Reglene om dokumentinnsyn gjelder også ved klagebehandling.
|
lovdata_cd_38780
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.779
|
Rikstrygdeverket har fra 1 oktober 1992 krevet at legeregninger blir påført diagnosekode. Diagnosekodene må hentes fra kodeverk godkjent av Rikstrygdeverket. Det forutsettes at leger som utfører arbeid i primærhelsetjenesten tar i bruk kodesystemet ICPC-kortversjon. Sykehusleger og praktiserende spesialister kan benytte kodesysternet ICD-9, ICD-10 eller ICPC.
|
lovdata_cd_55911
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.27
|
Forskrift om privatflygersertifikat for fly og helikopter (PPL-A/H) (BSL C 2-3a).
|
lovdata_cd_32256
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.932
|
Bygningsrådet kan forby at bedrifter, anlegg, opplag og lager av farlige eller særlig sjenerende art blir lagt innenfor kommunens område.
|
lovdata_cd_24467
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.586
|
5. Vedlikehald av anlegg som er i bruk på fredingstidspunktet.
|
lovdata_cd_36178
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.805
|
Publisert: Ot.prp.nr.32 (1987-1988) Tittel: Om endringer i Ot.prp.nr.41 (1986-1987) Lov om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner og Ot.prp.nr.42 (1986-1987) I Ot.prp.nr.41 (1986-1987) har Regjeringen fremlagt forslag til ny lov om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner. I Ot.prp.nr.42 (1986-1987) har Regjeringen fremlagt forslag til ny lov om forsikringsvirksomhet. Finansdepartementet har senere utarbeidet visse lovtekniske endringer i forhold til de to proposisjonene. Stortingets presidentskap har under henvisning til bl.a. konstitusjonelle ansvarsspørsmål anmodet om at endringsforslagene blir fremmet i en egen proposisjon til Odelstinget. Stortinget er tidligere orientert gjennom brev fra Finansdepartementet om de lovtekniske endringer i Ot.prp.nr.41 og 42 som foretas i denne proposisjonen. II Lovtekniske endringer i Ot.prp.nr.41 (1986-1987) I Ot.prp.nr.41 § 1-2 (om hva som er finansieringsvirksomhet i lovens forstand) punkt 1 er det gjort unntak for «innskudd i godkjent finansinstitusjon». Unntaket er forutsatt å omfatte både norsk og utenlandsk finansinstitusjon. Den nåværende lov om finansieringsvirksomhet § 1 annet ledd nr. 1 har en tilsvarende formulering. I brev fra Finanskomitéen av 27. oktober 1987 reises spørsmål om lovens uttrykk både skal dekke norsk og utenlandsk finansinstitusjon og om betydningen av ordet «godkjent». Alle norske finansinstitusjoner som kan ta imot midler fra allmennheten, vil være under tilsyn av Kredittilsynet og må ha tillatelse til å drive virksomheten. Kravet til at finansinstitusjonene skal være godkjent vil derfor ikke ha noen selvstendig betydning når det gjelder finansinstitusjonene i Norge. I forhold til finansinstitusjonene i utlandet har det heller ingen selvstendig mening å stille krav til at institusjonen skal være godkjent. Ordet «godkjent» er derfor utelatt. Hverken nåværende lov om finansieringsvirksomhet eller utkastet til lov om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner definerer begrepet innskudd, men det er klart her at det benyttes et annet innskuddsbegrep enn i forretningsbankloven § 1 og sparebankloven § 1.1 praksis har en tolket lov om finansieringsvirksomhet § 1 nr. 1 slik at den omfatter alle innlån i finansinstitusjon. Departementet har endret ordlyden for å klargjøre dette og antar at «plassering av midler i finansinstitusjon» vil være et dekkende uttrykk. Det antas derimot ikke nødvendig å presisere at bestemmelsen gjelder både innenlandske og utenlandske institusjoner. Unntaket for plassering av midler i finansinstitusjon gjelder etter lovforslaget ikke formidling av slike plasseringer. Dette må gjelde uansett hvilken rettslig konstruksjon som nyttes ved formidlingen, og således også i tilfelle hvor midlene eventuelt tas inn i formidlerens egne bøker før de plasseres videre. Et foretak bør heller ikke uten å rammes av loven kunne spesialisere seg på å skaffe innlånsmidler til finansinstitusjoner ved selv å ta opp lån i pengemarkedet. Det bør derfor gjøres helt klart i lovteksten at enhver form for oppsamling av midler for videre plassering i finansinstitusjon vil være omfattet av loven. I brevet fra Finanskomitéen av 27. oktober 1987 ble det videre fremholdt at låneforinidlingsforetak og kredittforetak bør defineres. Ot.prp.nr.41 § 4-1. Da begrepet låneformidling brukes allerede i kapittel 2, kan det være en fordel å flytte definisjonen til innledningskapitlet. Det kreves ikke at virksomheten skal drives i form av en bestemt juridisk person. Låneformidling kan derfor drives av enkeltperson eller av et selskap. Låneformidling drives også av banker og andre finansinstitusjoner. Det særegne for låneformidlingsforetak er at de ikke driver annen finansieringsvirksomhet enn låneformidling. Departementet vil videre foreslå en definisjon av kredittforetak i innledningskapitlet. Dette er foretak som i hovedsak finansierer seg ved å utstede obligasjoner. Obligasjonenes løpetid kan variere. Disse definisjonene foreslås plassert i en ny § 1-5. § 3-1 og § 4-1 må revideres som følge av dette forslaget. Det er reist spørsmål om fortolkningen av «eie» i § 2-2. Det fremgår av sammenhengen i den foreslåtte bestemmelsen at det i første ledd dreier seg om en eierbegrensning på 10 pst. («ingen kan eie mer enn 10 pst.»). På samme måte fremgår det at unntakene i annet ledd punktene 1, 2, 3, 4 og 6 gjelder heleide datterselskaper («eies av»). Forarbeider og formål går klart og entydig i samme retning. Departementet vil imidlertid, på bakgrunn av de spørsmål som er reist, foreslå at det skrives direkte inn i lovteksten at eierandelen etter de nevnte punktene i annet ledd må være på 100 pst., og at bestemmelsen altså gjelder for heleide datterselskaper. Det er videre reist spørsmål om anvendelsen av eierbegrensningene for sparebanker og gjensidige forsikringsselskaper. Det er ikke hensikten å innføre strengere regler for sparebanker eller gjensidige forsikringsselskaper enn der aksjeselskapsformen er valgt. Hverken ordlyd eller forarbeider gir grunnlag for noen slik tolkning. Med «bank» i den foreslåtte lovteksten skal det forstås både forretningsbanker og sparebanker. På samme måte skal det med «forsikringsselskap» forstås både forsikringsaksjeselskaper og gjensidige forsikringsselskaper. Finansdepartementet har utarbeidet endringer i lovteksten slik at dette fremgår uttrykkelig. Endringene i § 2-2 bør følges opp ved endringer i § 3-5 første ledd nr. 2 i Ot.prp.nr.42, se bemerkningene til denne paragrafen nedenfor. I samme anledning finner en det hensiktsmessig å foreta en presisering i konsernbestemmelsen i § 4-10 i Ot.prp.nr.42, slik at det uttrykkelig fremgår at gjensidige konsern etter loven kan etableres ved vedtekter som, om nødvendig for å oppnå en egnet organisasjonsform, kan fravike reglene i loven og lovgivningen om finansinstitusjoner. Et siktepunkt med lovbestemmelsen er å åpne adgang for etablering av gjensidige morselskapsenheter som så vidt mulig står i samme stilling som morselskaper som er aksjeselskaper. Det har vært reist spørsmål om rekkevidden av bestemmelsene om konsolidering, jf. første til tredje ledd. Hovedregelen om konsolidering fremgår av tredje ledd hvoretter konsernregnskap skal legges til grunn ved anvendelsen av regler om kapitaldekningskrav, kredittgrense for enkeltkunde og grense for eierandeler i andre selskaper. Ordlyden i første ledd er - hvis den leses løsrevet fra tredje ledd - såvidt generell at den kunne oppfattes som en generell regel om konsernoppgjør av betydning for finansregnskapet. Dette har ikke vært meningen, og departementet har foretatt en omformulering og forenkling av første til tredje ledd slik at rekkevidden av bestemmelsen fremgår uttrykkelig. Det er videre reist tvil om tolkningen av reglene om kapitaldekningsreserve for ansvarlig lånekapital der det ikke foretas konsolidering, jf. siste ledd. Finansdepartementet vil derfor foreslå at henvisningen i siste ledd til reglene i fjerde ledd utgår, og erstattes med en formulering som viser direkte hvordan kapitaldekningsregelen skal anvendes på ansvarlig lånekapital. Endringene i § 1-5 fører til redaksjonelle endringer i § 3-1 annet ledd nr. 3 og i § 4-1 første ledd. III Lovtekniske endringer i Ot.prp.nr.42 (1986-1987) Det er reist spørsmål om fortolkningen av «eie» i lovutkastene slik uttrykket er benyttet i Ot.prp.nr.42 § 3-5, jf. Ot.prp.nr.41 § 2-2. Det fremgår klart av ordlyden og sammenhengen i den foreslåtte bestemmelsen i § 3-5 punkt 2 at regelen gjelder heleide datterselskaper («eie et forsikringsselskap»). Det samme gjelder fortolkningen av «eie» i Ot.prp.nr.41 § 2-2 annet ledd pkt. 1, 2, 3, 4 og 6. Det fremgår klårt at bestemmelsen i § 2-2 første ledd derimot er en eierbegrensning på 10 pst. («ingen kan eie mer enn 10 pst.»). eierandelen på de aktuelle stedene skal være 100 prosent (hvor det nå ikke er uttrykkelig angitt prosenttall). Tilsvarende presisering er foreslått i § 2-2 i Ot.prp.nr.41, jf. merknadene foran til § 2-2. Etter en uttrykkelig bestemmelse i Ot.prp.nr.42 § 4-2 kan garantifondet i et gjensidig forsikringsselskap bestå av «ansvarlig lånekapital». Begrepet ansvarlig lånekapital vil her også omfatte grunnfondsbevis (grunnfondsobligasjoner) som er det samme som de garantifondsobligasjoner som er nevnt i merknadene til § 4-2 på side 110 i Ot.prp.nr.42. Liknende kapitalinstrumenter har internasjonalt fått betegnelsen «perpetuals» (evigvarende ansvarlig lånekapital). Etter § 4-3 i Ot.prp.nr.42 skal vedtektene i et gjensidig selskap angi reglene for sammensetningen av generalforsamling og stemmerett på generalforsamling. Man har her valgt å la vedtektene fastsette hvorledes de organisatoriske rettigheter skal fordeles blant forskjellige interessegrupper, jf. departementets anførsel om dette på side 108 i Ot.prp.nr.42. Innehaverne av grunnfondsbevis vil utgjøre en slik interessegruppe, som etter lovutkastet vil kunne gis representasjonsrett og stemmerett på generalforsamlingen. Eventuelle vedtektsbestemmelser om dette skal imidlertid godkjennes av Kongen, jf. Ot.prp.nr.42 § 3-2. Ot.prp.nr.42 forutsetter således klart at et gjensidig selskap skal kunne hente inn midler til garantifondet ved å utstede grunnfondsbevis. Lovutkastet åpner også for at eierne av grunnfondsbevisene kan gis representasjonsrett på generalforsamlingen. Siden det imidlertid har vært reist spørsmål ved hjemmelsgrunnlaget for en ordning med grunnfondsbevis, kan det synes hensiktsmessig at det i loven tas inn uttrykkelige bestemmelser om bruk av grunnfondsbevis. Bestemmelsene bør gis samme utforming som de tilsvarende bestemmelser om grunnfondsbevis i sparebanker, jf. sparebankloven «2 annet ledd. Det er likevel ikke hensiktsmessig at en i lovutkastet tar med sparebanklovens bestemmelser om hvordan den årlige rente skal fastsettes. Dette bør være en del av de konkrete låneavtaler som skal godkjennes av Kongen etter Ot.prp.nr.42 § 3-7.1 samsvar med dette vil departementet foreslå at det i § 4-2 tas inn et nytt annet ledd. En får her samtidig lovfestet en rekke forutsetninger som vil måtte knyttes til bruken av grunnfondsbevis. Blant annet vil man få presisert at det skal være samme begrensede muligheter for innløsning av grunnfondsbevis i gjensidige forsikringsselskaper som i sparebanker. Dette er meget viktig, da det vil være uheldig for utviklingen av grunnfondsbevismarkedet dersom det var ulike regler for innløsning. Utgangspunktet er at grunnfondsbevis ikke skal innløses, jf. § 2 annet ledd i sparebankloven hvor det bl.a. heter: «Vedtak om tilbakebetaling av grunnfondsbevis utstedt etter dette ledd er ikke gyldig uten etter tillatelse av Kongen», jf. tredje punktum i forslaget til nytt annet ledd i § 4-2 i Ot.prp.nr.42. I premissene for denne bestemmelse i sparebankloven heter det i Ot.prp.nr.73 (1986-1987) (s. 4 første spalte): « Det er pekt på at det i særlige tilfelle kan være ønskelig for en sparebank å tilbakebetale hele eller deler av grunnfondskapitalen. Om de parallelle spørsmål ved tilbakebetaling av en forretningsbanks aksjekapital heter det i forretningsbankloven § 5 annet ledd at vedtak om nedsettelse av aksjekapitalen ikke er gyldig uten etter tillatelse av Kongen. Det foreslås en tilsvarende regel vedrørende nedbetaling av grunnfondskapital, slik at nedsettelse av grunnfondskapitalen ikke er gyldig uten tillatelse av Kongen. Departementet vil imidlertid understreke at slik egenkapital må ha en permanent karakter for å kunne begrunne grunnfondsbevisordningen. Tilbakebetaling av grunnfondsbevis etter samtykke fra Kongen kan bare komme på tale i helt ekstra-ordinære tilfelle. Regjeringen vil fremme et separat forslag om skatteregler vedrørende grunnfondsbevis i gjensidige forsikringsselskaper. Et slikt forslag vil bli lagt frem for Stortinget kort tid etter behandlingen av Ot.prp.nr.42. Reglene vil bli utformet slik at de gir lik behandling av grunnfondsbevis utstedt av gjensidige forsikringsselskaper og sparebanker. Om forholdet mellom beskatning av aksjer og grunnfondsbevis i sparebanker er det uttalt i Ot.prp.nr.73 (1986-1987) som omhandler grunnfondsbevis i sparebankene: «Investering i grunnfondsbevis bør skattemessig være likestilt med investering i aksjer. Grunnfondsbevisene fremstår som en parallell til aksjer i forretningsbanker og skattemessig likestilling vil være en nødvendig forutsetning for en konkurranse om ny egenkapital på likt grunnlag». Bestemmelsene åpner adgang til etablering av konsernlignende forhold mellom gjensidige forsikringsselskaper og er begrunnet i ønsket om så vidt mulig å likestille gjensidige selskaper og aksjeselskaper i så måte. På denne bakgrunn er det imidlertid reist spørsmål om forholdet mellom lov om UNI forsikring og Ot.prp.nr.41 og 42. Lov om Norges Brannkasse av 8. juni 1973 ble endret 7. november 1986 og heter nå «Lov om UNI forsikring - gjensidig skadeforsikringsselskap». Lovens § 3 fastsetter at lov om forsikringsselskaper av 29. juli 1911 kommer til anvendelse på UNI forsikring (skade) med de unntak som følger av spesialloven om UNI av 7. november 1986, samt at § 10-19 i forsikringsselskapsloven av 1911 ikke gjelder for UNI forsikring (skade). I den grad spesialloven om UNI avviker fra Ot.prp.nr.42, vil spesiallovens regler gå foran utkastet til ny forsikringslov. Dette gjelder i praksis imidlertid bare reglene for sammensetning av generalforsamling. Regler om styringsorganer i Ot.prp.nr.41 og nr. 42 som ikke passer for UNI forsikring og andre gjensidige konsern, vil kunne fravikes etter Ot.prp.nr.42 § 4-10. Denne bestemmelsen må forstås slik at Kongen, ved fastsettelsen av vedtektene til gjensidige selskaper som danner konsernenheter, kan godkjenne en sammensetning av de styrende organer som avviker fra de generelle regler som er foreslått i Ot.prp.nr.41 og nr. 42. Dette kan bl.a. bli aktuelt for bestemmelsene om verv i styrende organer (Ot.prp.nr.41 § 2-8) og sammensetning av representantskapet for forsikringsselskaper (Ot.prp. nr. 42 § 5-4). Departementet foreslår at det tas inn en presisering i lovteksten slik at denne forståelse av bestemmelsene fremgår uttrykkelig. Departementet er blitt oppmerksom på at lovteksten i Ot.prp.nr. 42 (kap. 5) reiser visse spørsmål vedrørende de styrende organene der forsikringsselskapet er eiet av et holdingselskap. Dette gjelder bl.a. § 5-1 siste ledd som kan forstås slik at det eide selskapet er fritatt fra å ha et styre. Hensikten med siste ledd har imidlertid vært å sikre at eierselskapet har eksternt flertall i styret. Har eierselskapets styre et slikt flertall, har man imidlertid ikke villet stille samme krav til styrene i de enkelte forsikringsaksjeselskapene i konsernet. Ot.prp.nr.42 § 5-1 bør endres i tråd med dette ved en bestemmelse som gjør unntak fra reglene i paragrafens første ledd 4. og 5. punktum. § 5-1 siste ledd bør ikke stenge for at holdingselskapet og forsikringsaksjeselskapet kan tillates å ha identiske styrer. Dette fremgår av siste punktum. Kravet om eksternt flertall er bare kommet med i lovteksten for styrets vedkommende, jf. Ot.prp.nr.42 § 5-1, første ledd. Et tilsvarende krav bør gjelde for representantskapet, og det er derfor tilføyet nytt annet og tredje punktum i første ledd. Når et forsikringsselskap eies av et holdingselskap, bør kravene vedrørende representantskapet også gjelde holdingselskapet. Det bør også tas inn en bestemmelse om at kravene til sammensetningen av representantskapet i det eide selskapet lempes der de samme kravene gjelder for holdingselskapets organer, fordi man mener det gir tilstrekkelige garantier. Disse regler er inntatt i nytt tredje ledd. I Ot.prp.nr.42 § 5-5 er det foreslått regler om kontrollkomité. Plikten til å ha kontrollkomité etter proposisjonens bestemmelser, omfatter imidlertid ikke holdingselskap. Holdingselskapets disposisjoner bør imidlertid granskes av et tilsynsorgan på samme måte som forsikringsaksjeselskapets disposisjoner. § 5-5 bør etter dette få et nytt tredje ledd som gjør dette klart. Det bør likevel kreves at det selskap som eies selv har en kontrollkomité, men forholdene kan ligge slik an at det bør kunne gjøres unntak fra dette, jf. siste punktum. IV Rettelser til lovutkastet i Ot.prp.nr.42 (1986-1987) En gjør oppmerksom på enkelte feil i teksten i lovutkastet i Ot.prp.nr.42. I § 1-3 annet ledd (proposisjonen s. 147) heter det i første punktum: «fullmakt til styret», mens det skal hete «fullmakt fra styret». I § 12-3 (proposisjonen s. 157) skal annet punktum utgå («Selskapet har for disse rettsforhold verneting i den rettskrets der filialen er registrert»). Siste punktum fastslår at selskapet har verneting der filialen har forretningssted. Annet punktum som altså skal utgå, gir ingen mening etter at et sentralt foretaksregister er opprettet for hele landet. I § 14-1 annet ledd (proposisjonen s. 159) skal siste punktum utgå («Straffeloven § 28 gjelder ikke bøtestraff etter foregående punktum»). I § 15-2 siste ledd (proposisjonen s. 159) skal det hete «finansinstitusjon» i stedet for «finansieringsinstitusjon». Stortinget om endringer i Ot.prp.nr.41 (1986-1987) Lov om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner og Ot.prp.nr.42 (1986-1987) Om lov om forsikringsvirksomhet. Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak i samsvar med vedlagte utkast. Tilrådning fra Finans- og tolldepartementet ligger ved i avtrykk. A. Utkast til endringer i lovteksten i Ot.prp.nr.41 (1986-1987) De endringer som er foretatt i forhold til Ot.prp.nr.41 er satt i kursiv. 1 § 1-2 nr. «plassering av midler i finansinstitusjon, men ikke formidling av slike plasseringer eller annet mottak av andres midler for videreplassering i finansinstitusjon. «§ 1-5 Andre definisjoner. 1. Som kredittforetak regnes foretak som etter sine vedtekter i hovedsak finansierer utlånsvirksomheten ved utstedelse av obligasjoner. 2. Som låne formidling s foretak regnes et foretak som ikke driver annen finansieringsvirksomhet enn låneformidling. Låneformidling er virksomhet som består i organisert eller ervervsmessig formidling av lån eller garanti for lån. 1. et forsikringsselskap eies 100 prosent av et morselskap i et konsern eller i fellesskap av flere selskaper innen konsernet, av et gjensidig forsikringsselskap eller av gjensidige forsikringsselskaper som gjennom samarbeidsavtaler danner en konsernenhet basert på felles vedtektsfestede selskapsorganer, jf. lov om forsikringsvirksomhet § 4-10. 2. et finansierings- eller låneformidlingsforetak (unntatt kredittforetak) eies 100 prosent av en bank eller et forsikringsselskap eller i fellesskap av selskaper innenfor det konsern banken eller forsikringsselskapet inngår i, eller av gjensidige forsikringsselskaper som gjennom samarbeidsavtaler danner en konsernenhet basert på felles vedtektsfestede selskapsorganer, jf. lov om forsikringsvirksomhet § 4-10, eller at et finansierings- eller låne formidling s foretak eies 100 prosent av et kredittforetak. 3. et finansierings- eller låneformidlingsforetak eies 100 prosent av et annet finansieringsforetak som etter sine vedtekter ikke skal drive annen virksomhet enn å forvalte sine eierinteresser i finansinstitusjoner. 4. et kredittforsikringsselskap eies 100 prosent av en bank eller i fellesskap av selskaper innenfor det konsern banken inngår i. unntar en finansinstitusjon fra eierbegrensningen i første ledd. «En finansinstitusjon med eierandel på 25 prosent eller mer i annen norsk eller utenlandsk finansinstitusjon skal ved anvendelse av regler om kapitaldekningskrav, kredittgrense for enkeltkunde og grense for samlet beholdning av eierandeler i andre selskaper legge til grunn konsernregnskap basert på prinsippet om forholdsmessig konsolidering. Kredittilsynet kan gi pålegg om slik konsolidering også for eierandeler ned til 10 prosent. Kredittilsynet kan fastsette nærmere regler om gjennomføringen av konsolidering etter første ledd. Har en finansinstitusjon skutt inn ansvarlig lånekapital i annen finansinstitusjon, som alene eller sammen med en eierandel i finansinstitusjonen tilsvarer 10 prosent eller mer av dennes egenkapital og ansvarlige lånekapital til sammen, skal det avsettes en kapitaldekningsreserve på 100 prosent av bokført verdi. Det samme gjelder ved annen form for ansvarlig kapital. Utgjør ansvarlig kapital alene eller sammen med en eierandel i finansinstitusjonen 25 prosent eller mer av dennes eierkapital og ansvarlig kapital til sammen, gjelder bestemmelsene i første og annet ledd tilsvarende. Kongen kan i særlige tilfelle gjøre unntak fra bestemmelsene i dette ledd. 3 låneformidlingsforetak. «Enhver som driver låneformidling skal melde fra om virksomheten til Kredittilsynet på skjema som tilsynet fastsetter. Forretningsbanker, sparebanker og finansieringsforetak er unntatt fra meldeplikten. B. Utkast til endringer i lovteksten i Ot.prp.nr.42 (1986-1987) De endringer som er foretatt i forhold til Ot.prp.nr.42 er satt i kursiv. 1 § 3-5 første ledd nr. b) fordelingen av aksjene i eierselskapet er i samsvar med reglene i lov om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner § 2-2 første ledd og § 2-3, jf. § 2-6, eller eierselskapet er et gjensidig forsikringsselskap eller gjensidige forsikringsselskaper som gjennom samarbeidsavtaler danner en konsernenhet basert på felles vedtektsfestede selskapsorganer, jf. c) eierselskapet eller i tilfelle alle selskaper i det konsern eierselskapet inngår i, enkeltvis og samlet oppfyller vilkårene i § 7-1 og 7-2 i loven her. Kongen kan gi forskrifter om at konsernet samlet må oppfylle også andre regler gitt i eller i medhold av loven her. «Lånekapital som nevnt i første ledd kan også tas opp ved at det utstedes Omsettlige grunnfondsbevis med representasjonsrett i generalforsamlingen, jf. § 4-3 nr. 2. Kongen kan bestemme at visse regler i aksjeloven får anvendelse for grunnfondsbevis. Vedtak om tilbakebetaling av grunnfondsbevis utstedt etter dette ledd er ikke gyldig uten etter tillatelse av Kongen. Kongen kan fastsette nærmere regler om begrensninger i adgang til å eie grunnfondsbevis, herunder også begrensninger i utlendingers adgang til å eie grunnfondsbevis. «Reglene i denne paragraf gjelder også for et selskap som helt eller delvis eier et forsikringsaksjeselskap etter reglene i § 3-5 første ledd nr. 2. I disse tilfellene gjelder ikke første ledd fjerde og femte punktum for det selskap som eies. Kongen kan samtykke i at det eide forsikring selskap har identisk styre med eierselskapet». «I forsikringsselskap med mer enn 50 ansatte skal det være et representantskap med 15, 30 eller 45 medlemmer. Representantskapet skal ha et flertall av personer som ikke er ansatt i selskapet eller selskaper i samme konsern, jf. § 3-5 første ledd nr. 2 og § 4-10. Formannen skal velges blant dette flertall. Medlemmene skal til sammen avspeile selskapets interessegrupper, kundestruktur og samfunnsfunksjon». Annet ledd som i Ot.prp.nr.42. «Reglene i denne paragrafen gjelder også for et selskap som helt eller delvis eier et forsikring saks jeselskap etter reglene i § 3-5 første ledd nr. 2. I disse tilfellene gjelder ikke første ledd andre og tredje punktum for det selskap som eies». Tredje ledd i Ot.prp.nr.42 blir nytt fjerde ledd, fjerde ledd blir nytt femte ledd osv. Første og annet ledd som i Ot.prp.nr.42. «Reglene i denne paragraf gjelder også for et selskap som helt eller delvis eier et forsikringsaksjeselskap etter reglene i § 3-5 første ledd nr. 2. I disse tilfellene bestemmer Kongen om første ledd skal gjelde for det selskap som eies». Tredje ledd i Ot.prp.nr.42 blir nytt fjerde ledd, og fjerde ledd blir nytt femte ledd. Ot.prp.nr.31 (1987-1988) Om lov om endring i lov 9. desember 1955 nr. 3 om Universitetet i Oslo (Universitas Osloensis)
|
lovdata_cd_13874
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.921
|
Forskrift vedrørende konsesjonsvilkår for visning og omsetning av film og videogram, Skien kommune, Telemark. Skien bystyre vedtok i møte 5. mai 1988 med hjemmel i lov av 15. mai 1987 nr. 21 om film og videogram følgende: Konsesjonsvilkår for visning og omsetning av film og videogram. Vilkårene gjelder alle som skal drive omsetning av eller visning av film eller videogram i næring i eller fra Skien kommune. Bestemmelsene er gitt med hjemmel i lov om film- og videogram av 15. mai 1987 nr. 21. §2. Konsesjonsmyndighet. Med hjemmel i lovens §2 er konsesjonsmyndigheten tillagt hovedutvalget for kultur. Avslag på konsesjonssøknad kan påklages til formannskapet. §3. Konsesjonsvilkår. I Skien kommune gjelder i tillegg følgende konsesjonsvilkår: b) Omsetning av film og videogram kan bare foretas av person som er fylt 18 år. d) Videogram kan ikke leies/omsettes til personer under 15 år. Fullmakt fra foreldre/foresatte gir ikke anledning til å leie/kjøpe uten hinder av aldersbestemmelsene. Videoautomater kan kun tillates dersom de er plassert eller innrettet slik at de bare er tilgjengelige for personer som oppfyller aldersbestemmelsene. g) Konsesjonssøkere skal benytte det av kommunen foreskrevne konsesjonsskjema. §4. Kontroll. §5. Gyldighetstid, oppsigelse. Konsesjon gis for inntil 4 år. Samtlige konsesjoner i kommunen utløper på samme tid, og konsesjonsinnehaverne varsles av kommunen seinest 4 måneder før utløp om at ny konsesjonssøknad må sendes inn. Virksomheter som ønsker å etablere seg i en konsesjonsperiode, gis konsesjon fram til den generelle konsesjonsperiodens utløp. Hovedutvalget for kultur kan trekke en konsesjon tilbake ved overtredelse av de regler som følger av lov, forskrifter eller konsesjonsbestemmelser. Vedtak om dette kan påklages til formannskapet.
|
lovdata_cd_52038
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.698
|
Forskrift om registrering av andre flytende innretninger. Fastsatt av Sjøfartsdirektoratet 26. april 1994 med hjemmel i lov av 20. juli 1893 nr. 1 om Sjøfarten §33 første ledd nr. 2, jfr. delegeringsvedtak av 26. juli 1979 fra Handelsdepartementet. Endret 4 feb 2005 nr. 100. Forskriften gjelder andre flytende innretninger, jfr. §33 første ledd nr. 2 i lov av 20. juli 1893 nr. 1 om Sjøfarten. Forskriften gjelder ikke innretninger som før forskriftens ikrafttredelse er innført i skipsregisteret. Med andre flytende innretninger menes innretninger som: 4. ikke kan pantsettes i medhold av panteloven eller annen lovgivning. Flytebrygger og anlegg til oppdrett av fisk, skalldyr m.v. samt tilbehør til slike anlegg er ikke å anse som andre flytende innretninger. Andre flytende innretninger kan etter tillatelse fra Sjøfartsdirektoratet på begjæring av eieren innføres i skipsregisteret. Forskriften trer i kraft 1. juli 1994. 0 Endret ved forskrift 4 feb 2005 nr. 100.
|
lovdata_cd_55736
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.856
|
Forskrift om godtgjørelse av utgifter til legehjelp som utføres poliklinisk ved statlige helseinstitusjoner og ved helseinstitusjoner som mottar driftstilskudd fra regionale helseforetak. Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 1. desember 2000 med hjemmel i lov av 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. §2-1a fjerde ledd, §4-1 annet ledd, §5-5 nr. 1 og nr. 2, jf. lov av 15. juni 2001 nr. 93 om helseforetak m.m. (helseforetaksloven) §53 nr. 12, lov av 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) §5-1 siste ledd og lov av 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer §6-2. Endret jan 2002; kapitlene 2 - 5 lagt inn uten kunngjøring. Endret 18 des 2001 nr. 1664 (bl.a tittel og hjemmel), 21 juni 2002 nr. 685, 8 okt 2002 nr. 1121, 23 des 2002 nr. 1828, 30 des 2003 nr. 1865, 20 feb 2004 nr. 452, 31 mars 2004 nr. 597, 29 juni 2004 nr. 1102, 21 des 2004 nr. 1781, 18 feb 2005 nr. 167, 24 juni 2005 nr. 790, 1 sep 2005 nr. 1008. §1. Godtgjørelse av utgifter til legehjelp ytes dersom lege er søkt for sykdom eller mistanke om sykdom, for legemsfeil, for veiledning i familieplanlegging, ved svangerskap og ved nedkomst. Godtgjørelse av utgifter til legehjelp ytes også i forbindelse med cervix-cytologiske undersøkelser som utføres etter innkalling som ledd i et fastsatt screeningprogram. 1. Godtgjørelse fra staten ytes etter regler og takster som er fastsatt i denne forskriften. Egenbetaling fra pasienten ytes etter takster som er fastsatt i forskriftens kapittel 2. Egenbetaling og godtgjørelse ytes etter de takster som gjelder på behandlingstiden. 2. Godtgjørelse fra staten utbetales til det regionale helseforetaket som eier eller har driftsavtale med den helseinstitusjonen der legehjelpen ytes, og direkte til statlige institusjoner som ikke er eid av et regionalt helseforetak. Helseinstitusjonen kan ikke kreve pasienten for den delen av legehonoraret som staten dekker. 0 Endret ved forskrifter 20 feb 2004 nr. 452, 21 des 2004 nr. 1781 (i kraft 1 jan 2005). §3. Staten yter full godtgjørelse for utgifter til legehjelp (refusjonstakst og egenandel): 1. Ved kontrollundersøkelser under svangerskap, ved nedkomst og ved behandling for sykdom i forbindelse med svangerskap og nedkomst, samt for en undersøkelse etter nedkomst. Det samme gjelder ved avbrudd av svangerskap og en kontrollundersøkelse etter inngrepet. 2. Ved behandling for skader (sykdom) som går inn under kapittel 13, jf. §5-25 i lov om folketrygd og under lovene om krigspensjonering. For militærpersoner er det likevel et vilkår at legehjelpen ikke kan gis av militærlege. 3. Ved behandling av personer som er innsatt i fengselsvesenets anstalter dersom legehjelpen gis ved annet personell enn det som er knyttet til fengselshelsetjenesten. 4. Ved behandling hvor pasientens tilstand er til hinder for at helseinstitusjonen kan innkreve egenandelen, f.eks. ved alvorlige sinnslidelser, akutte større skader, bevisstløshet og dødsfall. Helseinstitusjonen må kort begrunne kravet overfor trygdekontoret. 5. Ved psykiatrisk behandling av barn og ungdom under 18 år. 7. Ved undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer. Med allmennfarlige smittsomme sykdommer menes følgende sykdommer (jf. forskrift av 1. januar 1995 nr. 100 om allmennfarlige smittsomme sykdommer): Det ytes ikke godtgjørelse for undersøkelser etter denne bestemmelsen uten at pasienten har grunn til å anta seg smittet eller legen får begrunnet mistanke om at det foreligger en allmennfarlig smittsom sykdom. Legen skal i pasientens journal begrunne at et eller flere av vilkårene for full godtgjørelse er oppfylt. Det ytes godtgjørelse etter denne bestemmelsen når pasienten oppholder seg i Norge, selv om pasienten ikke er medlem av folketrygden. 0 Endret ved forskrifter 20 feb 2004 nr. 452, 24 juni 2005 nr. 790 (i kraft 1 juli 2005). §4. Ved krav om godtgjørelse av utgifter til legehjelp skal helseinstitusjonen legge fram spesifisert regning for trygdeetatens oppgjørsorganisasjon. Regningen må foruten diagnose, tariffnummer og datum for utførte legebehandlinger inneholde alle opplysninger som er nødvendig for å avgjøre refusjonskravet. Fristen for å fremsette krav om godtgjørelse er fire måneder regnet fra utgangen av den måned behandlingen fant sted. Helseinstitusjonen plikter å overføre regning, som nevnt i første ledd, elektronisk til Rikstrygdeverket i samsvar med krav fastsatt av samme myndighet. Helseinstitusjonen skal følge Datatilsynets regler for sikring av personopplysninger. Med Rikstrygdeverkets samtykke kan trygdekontoret inngå avtale med et regionalt helseforetak om en særskilt oppgjørsordning for poliklinisk behandling eller undersøkelse foretatt ved helseinstitusjon som det regionale helseforetaket eier. Rikstrygdeverket kan fastsette nærmere vilkår for inngåelse av slik avtale. 0 Endret ved forskrifter 20 feb 2004 nr. 452, 21 des 2004 nr. 1781 (i kraft 1 jan 2005), 24 juni 2005 nr. 790 (i kraft 1 juli 2005). §5. Trygdeetatens oppgjørsorganisasjon skal revidere og kontrollere legeregningen og utbetale godtgjørelsen snarest og senest en måned etter at regningen er mottatt. §6. Når et medlem blir erklært arbeidsufør, plikter helseinstitusjonen å sende melding underskrevet av behandlende lege direkte til trygdekontoret samme dag som konsultasjonen har funnet sted. Kopi av sykmeldingsattesten skal leveres medlemmet sammen med kopien til arbeidsgiver. Dersom legen på konsultasjonstidspunktet med overveiende grad av sikkerhet kan anslå hvor lenge pasienten vil være arbeidsufør, kan kravblanketten (D) undertegnes forskuddsvis av legen og gis til pasienten ved konsultasjon. Legen skal på sykmeldingsattesten dokumentere at medlemmet er arbeidsufør på grunn av en funksjonsnedsettelse som skyldes sykdom eller skade. Legen skal bygge utstedelsen av sykmeldingsattesten på en personlig undersøkelse av pasienten. Sykmeldingsattesten bør som hovedregel ikke gis for et lengre tidsrom enn 14 dager om gangen. Varer arbeidsuførheten utover 8 uker, plikter legen uoppfordret å sende Legeerklæring ved arbeidsuførhet til trygdekontoret innen dette tidspunktet. Sykmeldingsattest og Legeerklæring ved arbeidsuførhet utstedes på blankett fastsatt av Rikstrygdeverket og skal være fullstendig utfylt. §7. Tvist om beregning av godtgjørelsens størrelse kan bringes inn for Rikstrygdeverket til avgjerd, hvis tilfellet ikke går inn under loven om anke til Trygderetten. §8. Tvist om forståelsen av de enkelte punkter i avtale om godtgjørelse for utgifter til legehjelp kan, hvis bestemmelser om behandling av tvister ikke er tatt inn i avtalen, bringes inn for Rikstrygdeverket til avgjerd hvis begge parter er enige om det. §9. Rikstrygdeverket kan i særlige tilfelle for et enkelt trygdekontor eller for flere trygdekontorer gjøre unntak fra forskriftene.
|
lovdata_cd_19389
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.561
|
Det fredede området berører følgende gnr./bnr.: 40/1 i Skien kommune, 24/1 og 27/24 i Sauherad kommune og 57/3 og 57/6 i Kongsberg kommune. Reservatet dekker et totalareal på ca. 14.160 daa. Grensene for naturreservatet framgår av kart i målestokk 1:10.000, datert Miljøverndepartementet mai 1993. Kartet og fredningsforskriften oppbevares i Skien, Sauherad og Kongsberg kommuner, hos fylkesmennene i Telemark og Buskerud, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. De nøyaktige grensene for reservatet skal avmerkes i marka. Knekkpunktene bør koordinatfestes.
|
lovdata_cd_63253
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.886
|
Publisert: Somb-1972-7 (1972 20) Sammendrag: Klage over forbigåelse ved oppnormering av stilling. Saksbehandlingen kritisert. Saksgang: (Sak 1135/71). A., som var tilsatt ved en avdeling i Arbeidstilsynet, klaget over at hun ikke hadde fått sin stilling oppnormert. Hun opplyste at Departementenes funksjonærforening i 1968 hadde sendt inn krav om oppnormering til fullmektig i særklasse av en fullmektig I-stilling (A.s stilling) og en fullmektig II-stilling med personlig opprykk til fullmektig I (B.s stilling) ved avdelingen. I februar 1971 ble A. kjent med at bare B.s stilling var blitt oppnormert. A. mente at hun var blitt forbigått, idet hun viste til sitt arbeidsområde og at hun hadde 35 års tjenestetid i staten, hvorav 28 år ved avdelingen, mens B. bare hadde 231/2 års tjenestetid ved avdelingen uten tidligere statstjeneste. Hun anførte bl.a. at når bare én stilling ble oppnormert, burde den ha vært kunngjort innen etaten. Det fremgikk av saksdokumenter som A. hadde sendt inn, at Direktoratet for arbeidstilsynet etter at resultatet av normeringsforhandlingene forelå, hadde søkt om oppnormering eventuelt personlig avlønning som fullmektig i særklasse for A., med den begrunnelse at «det kan med rette gjøres gjeldende at arbeidsoppgavene for de to tjenestemenn er likeverdige med hensyn til ansvar og arbeidsbyrde, og oppnormering av en stilling vil under slike forhold opptas som urettferdighet av den av de to som ikke oppnår opprykk. Kommunal- og arbeidsdepartementet tilrådde søknaden, som imidlertid ble avslått av Lønns- og prisdepartementet. Jeg tok saken opp med Direktoratet for arbeidstilsynet for å få klarlagt hvorledes normeringssaken hadde vært behandlet og hva avgjørelsen bygde på. «- - - Det fremgår av vedlagte kopi av skriv fra Departementenes funksjonærforening datert 30.9. 70 at funksjonærforeningen krever oppnormering av 1 stilling som kontorfullmektig I til kontorfullmektig i særklasse ved - - - (avdelingen). Det fremgår videre at kravet gjelder en stilling som innehas av B. Kravet ble fremsatt av Foreningen overfor Normeringsutvalget for kontorgruppen i sentraladministrasjonen. I vedlagte skriv fra Lønns- og prisdepartementet datert 29. desember 1970 fremgår at 1 stilling som kontorfullmektig I er oppnormert til kontorfullmektig i særklasse. Av Protokoll fra møte den 28. januar 1971 i Innstillingsrådet for Statens arbeidstilsyn (kopi av protokollen er vedlagt Ombudsmannens brev) fremgår at representanten for Departementenes Funksjonærforening - - - viste til sin organisasjons forslag i normeringsforhandlingene og anbefalte at den stilling som B. innehar ble oppnormert til fullmektig i særklasse. Administrasjonens representanter - - - sluttet seg til forslaget om oppnormering av B.s stilling. I vurderingen av hvorvidt administrasjonen skulle slutte seg til Foreningens forslag i det foreliggende tilfelle er det vesentlig å se tilbake på behandlingen av kravene i Normeringsutvalget. Som kjent er det stillingenes arbeidsområde som blir vurdert ved normeringsforhandlingene, og ikke stillingsinnehavernes ansiennitet. I følge Lønns- og prisdepartementets skriv av 29. desember 1971 er det blant annet gitt følgende retningslinjer for administrasjonen ved behandling av de oppnormerte stillinger: «I de etater hvor partene under prioriteringsdrøftelsene i normeringsutvalget har vært enige om hvilke stillinger som skal oppnormeres, forutsetter Lønns- og prisdepartementet at den vedtatte prioritering blir fulgt av administrasjonen. Administrasjonen, vurderer, A.s og B.s stillinger som likeverdige. En slik vurdenng må imidlertid bygge på et skjønn, og man fant ikke i møte den 28. grunnlag til å gå mot Foreningens representant på dette punkt. Om dette siteres følgende fra protokollen: «- - - (administrasjonens representanter) sluttet seg til forslaget om oppnormering av B.s stilling til lkl. 12. De vil likevel gi uttrykk for at de finner B.s og A.s stillinger og tjenester likeverdige. I mangel av saksbehandlerstilling på det administrative plan ved - - - (avdelingen), utfører begge krevende arbeide. - - - (administrasjonens representanter) henstiller til administrasjonen å fremme sak om personlig opprykk for. Direktoratet viste til at administrasjonen senere hadde fulgt opp saken ved søknaden til Lønns- og prisdepartementet, og anførte avslutningsvis: «- - - Som det fremgår av det ovenfor anførte har direktoratet for arbeidstilsynet innsett at det er berettiget å foreta en oppnormering av A.s stilling, og man har sett det som sterkt beklagelig at den «trange» ramme man må operere innenfor når det gjelder oppnormeringer ofte vil medføre at de avgjørelser som tas vil føles urettferdige for enkelte av de tjenestemenn som ikke blir berørt av oppnormeringene. A. kommenterte direktoratets uttalelse slik: «- - - Når 2 stillinger blir betraktet som likeverdige, vil det vel være naturlig at den med lengst ansiennitet får sin stilling oppnormert først, når stillingene ikke kan bli oppnormert samtidig. Det skulle da være administrasjonens sak å påse at oppnormering skjer i rekkefølge. På den annen side er det for meg uforståelig at en organisasjon kan oppnormere en stilling uten først å forelegge saken for etatens ledelse til uttalelse. Etter det jeg har fått opplyst har dette ikke vært gjort i dette tilfelle. Jeg skrev deretter på ny til direktoratet og spurte hvorfor administrasjonen ikke hadde tatt opp spørsmålet om forholdet mellom A.s og B.s stilling allerede ved mottagelsen av kravet fra funksjonærforeningen. Jeg ba videre opplyst om det var riktig, som A. anførte, at normeringsutvalget ikke forela for administrasjonen spørsmålet om hvilken stilling som skulle oppnormeres. Da det ikke fremgikk klart av det som forelå om det hadde vært enighet i normeringsutvalget om at nettopp B.s stilling skulle oppnormeres, og om A.s stilling overhodet var vurdert av utvalget, ba jeg om at protokollene fra normeringsforhandlingene måtte bli innhentet. «Direktoratet har innhentet protokoller fra møter i Normeringsutvalget for kontorgruppen i sentraladministrasjonen den 13. oktober 1970 og den 21. desember 1970. Protokollene vedlegges sammen med sakens øvrige dokumenter. Av førstnevnte protokoll fremgår at det i møte 13. oktober 1970 ikke ble oppnådd enighet om prioriteringen av Departementenes Funksjonærforenings krav for fullmektig I,B. Det fremgår vidtre av protokollen at man ville komme tilbake til saken senere. I møte 21. desember 1970 ble fordeling av stillingene foretatt, blant annet ble - - - (avdelingen) tildelt 1 stilling. Det er følgelig på det rene at den stilling som - - - (avdelingen) ble tildelt var ment å gå til fullmektig I,B., ved at Departementenes Funksjonærforening kun reiste krav om opprykk for denne stilling. - - -», og videre: «- - - Normeringsutvalget har ikke forelagt spørsmålet om hvilken stilling som skulle oppnormeres for direktoratet. Imidlertid var underdirektør - - - som på det daværende tidspunkt var sjef for direktoratets administrative avdeling medlem av Normeringsutvalget, og direktoratet var følgelig kjent med at krav var reist for fullmektig I, B. Gjenpart av Foreningens krav ble forøvrig også sendt direktoratet. Ved vurderingen av hvorvidt direktoratet også skulle reise krav om oppnormering for A.s stilling, var det på det rene at det ville være uhyre vanskelig å få gjennomført to krav om oppnormering i en såvidt liten avdeling som - - -, og man anså det realistisk å konsentrere seg om det krav som var reist fra Departementenes Funksjonærforening. Det vil ofte måtte bero på en skjønnsmessig vurdering hvilken stilling som i det enkelte tilfelle er mest nærliggende å kreve oppnormert, og direktoratet fant ikke at det var sterke nok grunner til å gå imot Foreningens vurdering i det foreliggende tilfelle. Direktoratet er enig i det av fullmektig A. anførte om at en stillingsinnehaver med lengst ansiennitet bør få sin stilling først oppnormert når to stillinger er funnet likeverdige. Spørsmålet om stillingenes prioritering er imidlertid som ovenfor anført, av Departementenes Funksjonærforening vurdert i favør av fullmektig B. og direktoratet har ved ikke å fremsette egne krav, akseptert Foreningens prioritering. I avsluttende brev til direktoratet konstaterte jeg at direktoratet hadde fastholdt vurderingen av A.s og B.s stillinger som likeverdige. Når direktoratet imidlertid erklærte seg enig i at om to stillinger finnes likeverdige, bør den stillingsinnehaver som har lengst ansiennietet få sin stilling oppnormert først, burde direktoratet etter min mening ha forelagt forholdet mellom A.s og B.s stillinger for normeringsutvalget. Det kunne neppe utelukkes at resultatet da kunne blitt et annet. Ut fra de opplysninger som forelå, kunne det ikke legges til grunn at både A.s og B.s stilling ville blitt oppnormert om det hadde vært fremsatt krav om det. Hva som ville blitt resultatet dersom normeringsutvalget hadde fått seg forelagt og vurdert forholdet mellom A.s og B.s arbeidsområder, kunne ikke fastslås. Jeg kunne derfor ikke foreta mer i saken.
|
lovdata_cd_18215
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.57
|
I medhald av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jfr. §10 og §21, §22 og §23 er øya Lysholmen og omliggande sjøareal, i Vågsøy kommune i Sogn og Fjordane fylke, verna som naturreservat ved kgl.res. av 28. mai 1993 under namnet Lysholmen naturreservat.
|
lovdata_cd_19773
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.909
|
Forvaltningsmyndigheten kan gjøre unntak fra verneforskriften når formålet med vernet krever det, for arbeider av vesentlig samfunnsmessig betydning, og i spesielle tilfeller når det ikke strider mot formålet med vernet.
|
lovdata_cd_1418
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.757
|
Forskrift om sammenslåing av Ringsaker, Nes, Furnes og Vang kommuner, Hedmark.
|
lovdata_cd_3281
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.905
|
Forskrift om politivedtekt for Tjeldsund kommune, Nordland. Justisdepartementet stadfester vedtak av Tjeldsund kommunestyre av 13. desember 1977 om ny politivedtekt for Tjeldsund kommune, Nordland fylke, jfr. kgl.res. av 16. januar 1925 og 19. august 1932, lov av 6. juni 1881 om politivedtekt for rikets herreder, lov av 22. mai 1875 om adgangen til å gi dramatiske og andre offentlige forestillinger og lov av 17. juni 1932 nr. 3 om tillegg til politilovgivningen. Inntil arbeidet er utført, skal det ved avsperringen settes opp et tilstrekkelig antall tente lykter når det er mørkt eller usiktbart vær. §31. På kirkegård er det forbudt å sykle og ake eller å drive sport, lek, spill eller annet som ikke sømmer seg der. Det er forbudt å trenge seg inn på kirkegård når den er stengt for besøk. 2. å la hund løpe uten tilsyn fra kl. 2300 til kl. Forestilling m.v. skal ikke finne sted mellom kl. 0100 og kl. 0800. Politiet kan gjøre unntak fra dette og kan også bestemme at en enkelt forestilling m.v. skal slutte tidligere enn kl. 0100 eller begynne senere enn kl. 0800. §41. Barn under 14 år som på egen hånd streifer om på offentlig sted etter kl. 2000 i tiden fra 1. oktober til 30. april eller etter kl. 2200 i tiden fra 1. mars til 30. september, kan politiet bringe eller vise hjem. §42. Unnlater noen å utføre noe han etter denne vedtekt plikt til, kan politiet la det utføre på hans vegne eller sørge for at det nødvendige blir gjort for å hindre at forsømmelsen volder skade eller ulempe for andre. Fra samme tid opphører politivedtekten for Tjeldsund kommune stadfestet 30. desember 1909 å gjelde.
|
lovdata_cd_23015
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.469
|
Forskrift om vedtekter til plan- og bygningsloven §107, Surnadal kommune, Møre og Romsdal. Fastsatt av Surnadal kommunestyre 12. november 1998 med hjemmel i plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 §4. Stadfestet av Kommunal- og regionaldepartementet 23. april 1999.
|
lovdata_cd_30871
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.82
|
Samfunnsinformasjon og virksomhetskilt kan oppføres i alle områder. Det må tas hensyn til at skilt, reklameinnretninger o.l. i ett område ikke skal være skjemmende eller dominerende sett fra andre områder med mer restriktive bestemmelser for slike. Lysende eller belyste skilt, reklameinnretninger o.l. kan bare oppføres i sentrum og andre områder regulert til forretning eller industri. Tilsvarende gjelder for vekslende skilt og innretninger som skifter budskap minst en gang i døgnet. Bestemmelsene i første ledd gjelder ikke samfunnsinformasjon som etter behov kan oppføres med lys i alle områder - forutsatt at det ikke virker dominerende eller skjemmende på omgivelsene. Reklameskilt m.v. skal ikke være til hinder eller ulempe for den frie ferdsel. Utplassering på offentlig fortau o.l. med fri bredde under 2,5 m er ikke tillatt. Ved større fri bredde er det opp til vedkommende vegmyndighet å godkjenne slik utplassering. Utplasseringen skal i tilfelle skje inntil forretningsbygget og ikke ut mot gata. Utover øvrige områdehensyn må det langs vegene tas trafikksikkerhetsmessige hensyn, og at områdene langs innfarts- og hovedvegene i kommunen danner viktige førsteinntrykk og preger stedsoppfattelsen for trafikkantene.
|
maalfrid_58a4b91b2ac602180ddb491c6fe8c6cd2a98f9af_43
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.473
|
Anonby, J. 2001. Framlegg til verneplan for myr i Sogn og Fjordane, rapport 4, 2001 – Fylkesmannen i Sogn og Fjordane. Anonby, J. 2002. Verneplan for myr i Sogn og Fjordane – registreringar av alternativ-lokalitetar. Notat Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, miljøvernavdelinga, 23.10.2002. Fjeldstad, H. 2002 Kartlegging av biologisk mangfald i Hornindal kommune. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane 2002. Verneplan for myr i Sogn og Fjordane, fylkesmannen si saksutgreiing og tilråding 23.10.2002. Levende skog standard 1998. Internettside Maurset, I.M.; Stenseth, H.G..; Austad, I.. 1990. Kulturlandskap og kulturmarkstypar i Hornindal kommune. Kulturlandskap i Sogn og Fjordane, bruk og vern. Rapport nr. 12. Sogn og Fjordane distriktshøgskule. Moen, A., Lyngstad, A. og Øien, D.I. 2011, Faglig grunnlag til handlingsplan for høgmyr i innlandet (typisk høgmyr). NTNU Vitenskapsmuseet – Rapport botanisk serie 2011-3. Moen, A., Lyngstad, A. og Øien, D.I. 2012. Kunnskapsstatus og innspill til faggrunnlag for oseanisk nedbørsmyr som utvalgt naturtype. NTNU Vitenskapsmuseet – Rapport botanisk serie 2011-7. Sætren, Ola O., 2001. Sætren torvstrøfabrikk. Hornindal Historielag – Årsskrift 2001, s. 30-35. Forvaltingsplanen har desse vedlegga: Vedlegg 1.: Verneforskrifta etter grenseendringsvedtak i DN 21.3.2012 (kopi frå lovdata.no). Vedlegg 2.: Gjeldande vernekart, dvs. kartet som grenseendringsvedtaket av 21.3.2012 viser til. Vedlegg 3.: Kart som syner nokre viktige myr- og terrengformer (grovt skissert!), inngrep m.m. Vedlegg 4.: Flyfoto (frå norgeibilder.no) av den store høgmyra med nærområde, med ulike terreng- # former, kulturspor og inngrep m.m. teikna på.
|
lovdata_cd_42181
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.804
|
Belastningslidelser som har utviklet seg over tid i muskel/skjelettsystemet, kan ikke godkjennes som yrkesskade eller yrkessykdom (obs. unntak for vibrasjonsskader- tabellens pkt.8.1.3). Følger etter et trivielt traume (skade som ikke medfører objektivt registrerbare funn) som rammer personer som tidligere har hatt plager fra muskel/skjelettsystemet (sykmelding over 14 dager / evt. legekonsultasjoner for betydelige plager, i løpet av siste to år), må vurderes spesielt nøye. Her vil ofte bare det umiddelbare og skadenære forløp kunne ansees som forårsaket av traumet. Tilbakefall eller senere forverrelse må man i allminnelighet måtte tilskrive den primære degenerative prosess, og ikke engangstraumet. For vurdering av årsaksforhold ved skader i muskel/skjelettsystemet vises til prinsippene beskrevet under punkt A 4 i veilederen. Til punkt 2.1.
|
lovdata_cd_53498
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.757
|
Sosial- og helsedepartementets eller Rikstrygdeverkets vedtak om dispensasjon fra taushetsplikt i medhold av lov 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd §18-4 nr. 2 gjelder også for tiden etter den 30. april 1997, med mindre annet er bestemt i det enkelte vedtak. I den utstrekning det dreier seg om dispensasjon som ikke kan gis etter lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd §21-9 eller lovgivningen forøvrig, skal dispensasjonen likevel falle bort fra 1. mai 1997. Rikstrygdeverket kan bestemme at dispensasjonen i slike tilfelle skal gjelde fram til 1. juli 1997 dersom særlige grunner taler for det. 1997 Delegering til RTV, forskrifter etter ftrl.
|
lovdata_cd_24001
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.66
|
Abonnent etter desse forskrifter skal betale eit gebyr til kommunen. Kommunen utferdar reglar for fastsetting av storleiken på gebyret.
|
lovdata_cd_900
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.623
|
Enebakkneset krets i Enebakk kommune i Akershus fylke overføres til Fet kommune i samme fylke. Tidspunktet for overføringen fastsettes senere. 1961 Forskr. om kommunesammensl., Hylestad m.fl.
|
lovdata_cd_15662
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.54
|
I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §14, 2. ledd og §9, jfr. §10 og §21, §22, og §23, er fuglelivet og fuglenes livsmiljø i Gudbrandsdalslågen ved Tretten i Øyer kommune, Oppland fylke, fredet ved Kronprinsreg.res. av 12. oktober 1990 under betegnelsen Trettenstryka fuglefredningsområde.
|
lovdata_cd_48394
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.921
|
Rentesatsen for statens grunnkjøpsobligasjoner som utstedes fra og med 17. oktober 1969 til 5 3/4 % p.a.
|
lovdata_cd_23749
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.714
|
Forskrift om freding av Foreknuten som naturreservat, Sandnes og Gjesdal kommunar, Rogaland.
|
maalfrid_2111d96c5712447dc5506c424c704ad1b73f7dbc_3
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
no
|
0.783
|
baklukedommen. I sistnevnte sak la Høyesterett blant annet vekt på uttalelsene i forarbeidene om en «skade som har noenlunde naturlig sammenheng med en motorvogns tilstand, egenskaper eller andre forhold», jf dommen avsnitt 36. Selv om det i foreliggende tilfelle er en tredjeperson som forårsaker brannen ved å tenne på bilen, bidrar bilens egenskaper til skaden ved at den har en bensintank som eksploderer. Skaden ville ikke skjedd hvis en tenker bilens egenskaper borte, og skaden har etter mitt syn såvidt nær sammenheng med disse egenskapene at vilkåret i bal. § 4 er oppfylt. Det viktigste er at kandidatene ser problemstillingen og drøfter § 4 i lys av høyesterettspraksis (og forarbeidene som er utførlig drøftet av Høyesterett) på området. De kandidatene som ser at kriterier "gjer" oppstiller et årsakskrav og som viser til at rettspraksis har lagt til grunn at bestemmelsen har et vidt anvendelsesområde, må få god uttelling for det. Dernest oppstår et spørsmål om skaden likevel er unntatt fra bilansvarsloven dekningsområde fordi skaden "er gjord medan vogna er forsvarleg fråsegsett utanfor gate, veg eller annan stad der ålmenta kan ferdast", jf bal. § 2 b). Ordlyden oppstiller et krav om at bilen må være forsvarlig parkert, og at den må være parkert utenfor område hvor allmennheten kan ferdes. Det fremgår av oppgaven at garasjeanlegget var sperret med bom som bare seksjonseierne hadde nøkkel til. Etter en ordlydsfortolkning kan en argumentere for at parkering i sameiets garasje er utenfor et område hvor allmennheten kan ferdes, men siden garasjen bare er sperret med bom er det også forsvarlig å konkludere med det motsatte. Det er ingen holdepunkter i oppgaveteksten for at bilen ikke var forsvarlig parkert. Kandidater som ser vilkårene etter ordlyden i bal. § 2 b) og foretar en kort drøftelse ut i fra faktum må få uttelling for det, uavhengig av konklusjonen. Rettskildemessig er imidlertid situasjonen mer komplisert enn lovens ordlyd skulle tilsi. Borgarting lagmannsretts dom 22. november 2019 (LB-2017-198620) gjaldt spørsmålet om brannskader på to hus som følge av bilbrann ved teknisk feil på en uregistrert bil var omfattet av unntaket i bal. § 2 b). Lagmannsretten kom til at unntaket ikke kom til anvendelse, og at skadene dermed falt inn under lovens dekningsområde. I denne sammenhengen la lagmannsretten blant annet vekt på nyere praksis fra EU-domstolen (sak C-100/18, Linea Directa), hvor domstolen tolket EUs motorvogndirektiv 2009/103/EF, som også er innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i bilansvarslova. EU-domstolen la til grunn at bygningsskader som følge av brann i en bil med teknisk svikt som hadde vært parkert mer enn 24 timer i en garasje, var omfattet av direktivets krav til dekning. Med utgangspunkt i presumsjonsprinsippet tilsier dette at bal. § 2 b) må tolkes innskrenkende slik at unntaket ikke omfatter biler parkert som i vår sak. Unntaket kommer derfor ikke til anvendelse, og skaden er omfattet av lovens dekningsområde. Det er viktig å presisere at kandidatene på JUS1111 ennå ikke har hatt EØS-rett. De har derfor ikke kjennskap til EØS-direktivers betydning for tolkningen av norske lovbestemmelser, herunder betydningen av EU-domstolens avgjørelser og presumsjonsprinsippet. En del kandidater vil antakeligvis likevel søke seg frem til LB-2017- 198620 på lovdata og dermed også se de EØS-rettslige spørsmålene. I en situasjon med tidspress og hvor de ennå ikke har lært EØS-rett er det svært krevende å få noe ut av lagmannsrettens vurdering. En kan derfor ikke stille krav av betydning til en slik drøftelse, og kandidater som bommer i vurderingene eller ikke omtaler problemstillingene i det hele tatt bør ikke trekkes for det. Endelig kan det hende at enkelte kandidater peker på den øvre ansvarsbegrensningen i bal. § 9. Det er i så fall godt sett, men oppgaven legger ikke opp til noen drøftelse av ansvarsbegrensningen og de kandidatene som ikke nevner det bør ikke trekkes for det. Når det gjelder det avsluttende spørsmålet i oppgaven om årsakssammenheng i tvisten mellom Kirkerud og Holm, viser jeg til omtalen ovenfor. Oppgaven reiser et nokså bredt spekter av erstatningsrettslige spørsmål, hvor kandidatene får god anledning til å vise at de oppfyller læringskravene. Som nevnt innledningsvis, går gjennomgangen i denne sensorveiledningen langt utover de kravene man kan stille til besvarelsene. Man må kunne forvente at kandidatene kan gjennomføre en grunnleggende culpavurdering ut i fra momentene i rettspraksis i den første tvisten (og, tilsvarende, helst også en vurdering av årsaksspørsmålet), og at de viser kjennskap til de sentrale vilkårene i bilansvarsloven i den andre tvisten. Den endelige bedømmelsen må bero på en helhetsvurdering, hvor det er mulig å bestå selv om man har bommet på eller oversett en del av de spørsmålene oppgaven reiser. I denne vurderingen kan det ikke være noe absolutt krav at besvarelsen av oppgavens to tvister begge anses som bestått hver for seg, så lenge en helhetsvurdering tilsier at eksamen er bestått.
|
lovdata_cd_40045
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.771
|
Sykepenger ved kontrollundersøkelser ytes av trygden og ikke av arbeidsgiveren. Bestemmelsen omfatter også selvstendig næringsdrivende dersom vedkommende har tegnet forsikring for tillegg til sykepenger fra første dag. Når det gjelder fravær på grunn av enkeltstående behandlinger, viser vi til §8-19 andre ledd med merknader.
|
lovdata_cd_62104
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.85
|
Publisert: Somb-1988-7 (1988 41) Sammendrag: Sosialomsorgssak - mangelfullt faktisk grunnlag for avslag. Saksgang: (Sak 674/87) Fylkesmannen opphevet helse- og sosialutvalgets avslag på søknad om stønad til livsopphold etter lov av 5. juni 1964 nr. 2 om sosial omsorg §3 nr. 1, da opplysningene i saken ikke ga godt nok grunnlag for en forsvarlig realitetsavgjørelse. Saken ble behandlet på nytt i utvalget, som opprettholdt avslaget under henvisning til at A var tilstått kr. 5.000,- av kommunestyret i forbindelse med tvistesak vedrørende fysioterapiavtale. Beløpet var tilbudt under bestemte forutsetninger som A hadde funnet uakseptable, og var derfor ikke kommet til utbetaling. Fylkesmannen stadfestet avslaget. - Ombudsmannen kritiserte både saksbehandlingen og realitetsvedtaket. Det tilbudte beløpet i forbindelse med tvistesaken kunne ikke gi grunnlag for avslaget, og det forelå ikke tilstrekkelige opplysninger om klagers økonomiske stilling eller andre relevante forhold som kunne underbygge avgjørelsen. Somb-1988-6 Rikstrygdeverket - sen oppfølging av trygderettskjennelse.
|
lovdata_cd_56081
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.682
|
BSL D 3-1, punktene 4.5.1.3 og 6.7. F 1-2, punkt 2.2. F 1-3, punkt 3.2.3 Lanterneføring, punkt 3.4 Signaler og punkt 3. 2.2.1 Nattsyn, sanseillusjoner, orienteringsproblemer, riktig bruk av innvendig belysning og utvendige lys. 2.2.2 Spesielle værfenomener og værets opptreden under natt, praktiske vær- og siktkrav for mørkeflyging. 2.2.3 Kartforberedelse og planlegging av visuell navigasjon i mørke. Bruk av kart og lys i helikopteret. 2.2.4 Spesielle vanskeligheter ved navigering i mørke. 2.2.5 Forholdsregler mot, og fremgangsmåter ved desorientering. Kjørebanelys, rullebanelys, innflygingslys, glidebanelys (VASI, PAPI), lynlys, faste og blinkende hinderlys, sirklingslys, identifikasjonsfyr og lysfyr. 2.2.7 Prosedyrer og teknikker for landing i mørke med helikopter.
|
lovdata_cd_13055
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.663
|
Plante- og fuglefredningsområdet, jf §9, §13 og §14, 2. ledd, berører følgende gnr./bnr: - 36/1, 2, 16, 17, 32, 57, 127 og 241. - 37/9-12 (sameie). Fuglefredningsområdet, jf §9 og §14, 2. ledd, berører følgende gnr./bnr: - 35/10, 12, 14, 17, 21, 24. - 36/4, 6, 7, 8, 11, 14, 19, 21, 22, 25, 29, 30, 33, 34, 37, 39, 40, 41, 42, 44, 45, 46, 48, 50, 61, 62, 67, 68, 88, 89, 94, 98, 114, 121, 136, 150, 151, 152, 153, 154, 157, 209, 235, 270. - 37/2, 3, 5, 6, 8, 9, 11, 12, 14, 17, 18, 19, 21, 25, 26, 28, 29, 30, 31, 32, 35, 41, 42, 73, 75. - 38/1, 2, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 12, 13, 14, 19, 21. - 40/4, 12, samt en del av fellesstrand på gnr. 40. De fredete arealene omfatter ca 1.300 dekar landareal, samt utenforliggende sjøområder ut til 6 m dyp, målt ved lavvann. Plante- og fuglefredningsområdet utgjør ca 87 dekar, og fuglefredningsområdet utgjør ca 1.213 dekar. Grensene framgår av kartblad nr. 7 og 8 (vernesone 12) i serien for Listastrendene landskapsvernområde, i målestokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet juli 1986. Kart og fredningsbestemmelsene oppbevares i Farsund kommune, hos fylkesmannen i Vest-Agder, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. De nøyaktige grensene skal avmerkes i marka etter nærmere anvisning av forvaltningsmyndigheten, jf avsnitt IX. Knekkpunktene bør koordinatfestes.
|
lovdata_cd_24463
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.592
|
I medhald av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 §8, jf. §10 og §21, §22 og §23, er eit område med kristtorn i Finnøy kommune i Rogaland fylke freda som naturreservat ved kgl.res. av 13. oktober 2000 under namnet Nesheim naturreservat.
|
lovdata_cd_3623
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.879
|
- ferdsel og drift, vedlikehold og ny oppføring av installasjoner m.v. i forsvarsøyemed under størst mulig hensyntagen til fredningens formål.
|
lovdata_cd_43804
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.89
|
Fra 1. januar 2000 innføres ordning med direkte refusjon av sykepenger til statlige virksomheter etter de samme prinsipper som gjelder for refusjons-ordningen for private og kommunale arbeidsgivere. Ordningen gjelder for alle nye og alle løpende tilfeller begrenset til utbetalingsperioder etter 31. desember 1999. Fra og med 1. januar 2000 opphører den sum-mariske refusjonsordningen for statlige virksomheter. For å få refusjon fra trygdekontoret, må statlige arbeidsgivere på lik linje med andre arbeidsgivere sende inn kravblankett ID som den sykmeldte har fylt ut, og selv fylle ut og sende inn inntekts- og skatteopplysninger på fastsatt RTV-blankett. Arbeidsgiveravgift for statlige arbeidsgivere skal beregnes og refunderes etter høyeste sats (14,1%) uavhengig av sone ved ytelser etter kapittel 8 og 9. For å kunne beregne og refundere riktig arbeidsgiveravgift for statlige arbeids-givere som fram til 1. januar 2000 har inngått i den summariske oppgjørsordningen, er det nødvendig at trygdekontoret bringer på det rene hvilke virksomheter som er statlige. Liste over etater/institusjoner som tidligere har vært med i den summariske oppgjørsordningen følger som Ved-legg 1 til dette rundskrivet. Denne er imidlertid ikke til enhver tid & jour. Dersom trygdekontoret er i tvil, må den enkelte arbeidsgiver fore-spørres direkte.
|
lovdata_cd_32027
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.952
|
Kommunen fordeler utgiftene på eierne (festerne) av eiendommer som nevnt i første ledd i forhold til nytten for hver eiendom. Dersom kommunen eller en av eiern (festerne) krever skjønn, skal fastsetting av refusjon og fordelingen foretas ved skjønn. Eierne (festerne) skal gjøres kjent med denne adgangen og med adgangen til å få prøvd kommunens avgjerd ved skjønn og med fristen etter §57. 2. Når refusjon er endelig fastsatt, skal kommunen overdra anlegget utenvederlag til eierne av de interesserte eiendommer, som blir sameiere i samme forhold som fastsatt for refusjonen. (II 1982 s 419)
|
lovdata_cd_11711
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.616
|
Forskrift etter konsesjonsloven, Mandal kommune, Vest-Agder. Fastsatt ved Kronprinsreg.res. av 31. oktober 1986 med hjemmel i konsesjonsloven av 31. mai 1974 nr. 19 §5 tredje ledd. Fremmet av Landbruksdepartementet. Endret 31 aug 2001 nr. 1048.
|
lovdata_cd_35939
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.831
|
Publisert: Ot.prp.nr.24 (1990-1991) Tittel: Om lov om endringer i lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene og i lov av 5. juni 1964 nr. 2 om sosial omsorg (Egenbetaling for hjemmesykepleie, hjemmehjelp og korttidsopphold ved institusjon) - endring i lov om sosial omsorg. Lovendringene har sammenheng med at Stortinget ved behandlingen av statsbudsjettet for 1991 har gitt sin tilslutning til at kommunene skal gis adgang til å innkreve egenbetaling for hjemmesykepleie. Etter Regjeringens syn er det en forutsetning for innføring av egenbetaling for hjemmesykepleie at de kommunale pleie- og omsorgstjenestene sees i sammenheng, og at det fastsettes begrensninger for den samlede egenbetalingen for disse tjenestene. Sosialkomiteens flertall har også sagt seg enig i dette. Denne proposisjonen behandler innføring av og regulering av egenbetaling for hjemmehjelp, hjemmesykepleie og korttidsopphold ved institusjon. Proposisjonen er for øvrig en oppfølging av Stortingets behandling av St.meld.nr.44 (1989-1990) om egenbetaling i helse- og sosialtjenesten, jfr. Innst.S.nr.217 (1989-1990). Egenbetalingsutvalget ( NOU 1988:7) foreslo at det ble gitt adgang til å kreve egenbetaling for hjemmesykepleie. Utvalget tok utgangspunkt i ønsket om at de ulike tiltakene innenfor omsorgssektoren i størst mulig grad bør samordnes, slik at man får en helhetlig og fleksibel omsorgstjeneste. At enkelte tjenester er gratis og andre ikke, kan motvirke en slik utvikling. Av samme grunn gikk utvalget inn for å oppmuntre kommunene til å innføre abonnementssystem for de hjemmebaserte tjenestene, først og fremst hjemmehjelp og hjemmesykepleie. I St.meld.nr.17 (1989-1990) Egenbetaling i helse- og sosialtjenesten, framlagt av Brundtland-regjeringen og trukket tilbake av Syseregjeringen, ble det foreslått innført egenbetaling for hjemmesykepleie innenfor maksimalsatser fastsatt av staten. Det ble uttalt at det vil være «mest naturlig å utforme maksimalsatser knyttet til den totale belastning i løpet av et år. ... Det vil også være aktuelt å fastsette maksimale timesatser.» Når det gjaldt hjemmehjelp ble det uttalt at det var behov for en grundigere utredning av spørsmålet om maksimalsatser enn det departementet hadde hatt anledning til i arbeidet med meldingen. I Syse-regjeringens St.meld.nr.44 (1989-1990) ble det foreslått egenbetaling for hjemmesykepleie uten maksimalsatser. Ut fra begrunnelsen om å få til en bedre samordning av de hjemmebaserte tjenestene ble det uttalt at en bør «enten ha ingen statlige forskrifter, eller forskrifter både for hjemmesykepleie og hjemmehjelp». En fant det rimelig å overlate til den enkelte kommune å finne fram til tjenlige betalingsordninger og skjerming av storbrukere. Ved stortingsbehandlingen av meldingen, jfr. Innst.S.nr.217 (1989-1990), gikk flertallet i sosialkomiteen mot det foreslåtte opplegget. Arbeiderpartiets medlemmer satte som vilkår for innføring av egenbetaling for hjemmesykepleie at det ble fastsatt begrensninger for den samlede egenbetalingen for hjemmebaserte tjenester. I St.prp.nr.1 (1990-1991) foreslo Syse-regjeringen at kommunene fra 1. januar 1991 skulle få adgang til å innkreve egenbetaling for hjemmesykepleie innenfor statlig fastsatte maksimalsatser. Det ble regnet med merinntekter for kommunene på 100 mill. kroner, og det ble tatt hensyn til dette i bevilgningsforslaget for rammetilskuddet til helse - og sosialtjenesten i kommunene. I St.prp.nr.1 Tl.01 (1990-1991) foreslo den nye Regjeringen at det skal fastsettes tak for egenbetalingen for kommunale omsorgs- og pleietjenester samlet, og at innføringen av egenbetaling for hjemmesykepleie som en følge av dette må utsettes noe i forhold til 1. januar 1991. I Innst.S.nr.11 (1990-1991) uttaler flertallet i sosialkomiteen bl.a.: «Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er enig i at storforbrukerne av de kommunale hjelpetjenestene må skjermes ved en eventuell innføring av egenbetaling på hjemmesykepleie. Flertallet vil be departementet i samråd med kommunene å utrede ordninger som f.eks. inntektsgradert tak, maksimale timesatser og/eller abonnementsordninger, slik at storforbrukere av tjenestene kommer rimelig ut. Komiteen presiserte også at korttidsopphold ved institusjon bør trekkes inn i et samlet opplegg. Ved salderingen av statsbudsjettet for 1991, jfr. St.prp.nr.1 Tl.09 (1990-1991), er det i opplegget for kommuneøkonomien tatt hensyn til kommunenes inntektstap som følge av utsettelsen. Kommunene har planleggings- og driftsansvaret for hjemmesykepleien, jf lov om kommunehelsetjenesten § 1-3, første og annet ledd, jfr. § 5-1. For den enkelte bruker er tjenester fra hjemmesykepleien gratis. I følge gjeldende forskrifter av 23. november 1983 er målsettingen for hjemmesykepleien å gi tilbud til alle aldersgrupper som trenger behandling, pleie og omsorg i eget hjem. Tilbudet gjelder tiltak av både fysisk og psykisk art og skal også omfatte nødvendig informasjon, støtte og undervisning for å styrke brukerens egenaktivitet i omsorgsarbeidet. Forskriften klargjør at institusjonsopphold, poliklinisk behandling og hjemmesykepleie må sees helhetlig, slik at de ulike funksjoner utfyller hverandre. Hjemmesykepleien er den tjeneste innen kommunehelsetjenesten som har hatt størst vekst i perioden 1985-89. Tall fra kommunene viser at de minste kommunene etter forholdene har en bedre dekning av hjemmesykepleie enn de større kommunene. I 1989 fikk 114.271 pasienter behandling i hjemmesykepleien, og disse mottok hver i gjennomsnitt 77 besøk. Hjemmehjelp ytes i dag hovedsaklig som kommunal service, men også som hjelp etter lov om sosial omsorg § 3 nr. 1 til den som ikke kan dra omsorg for seg selv. Som kommunal service ytes hjemmehjelp og annen praktisk hjelp til hjemmene. Hjemmehjelpsordningen skal være et offentlig tilbud til personer som på grunn av alder, funksjonshemning eller av andre grunner trenger hjelp i hjemmet. Annen praktisk hjelp kan være husmorvikartjeneste, vaktmestertjeneste, matombringing m.v. De fleste kommuner skiller ikke lenger mellom hjemmehjelpsordningen og husmorvikarordningen. Ordningene brukes som en samlet tjeneste. Hjemmehjelp tildeles etter behovet for slik hjelp, uavhengig av vedkommendes økonomi. Det kan imidlertid kreves egenbetaling, og de fleste kommunene har betalingsordninger som tar hensyn til den hjelpetrengendes inntektsforhold. Hjelp etter lov om sosial omsorg § 3 er behovsprøvet, og forutsetningen for at en person skal ha krav på slik hjelp er at vedkommende ikke selv kan skaffe seg tilfredsstillende hjelp og/eller ikke selv er istand til å dekke utgiftene til nødvendig hjelp, eventuelt at utgiftene heller ikke kan dekkes av en som har forsørgingsplikt overfor vedkommende. En person som ikke kan dra omsorg for seg selv vil ha krav på den nødvendige hjelp i hjemmet. I den utstrekning behovene ikke dekkes ved andre hjelpetiltak, f.eks. hjemmesykepleie, vil helse- og sosialstyret være forpliktet til å dekke livsviktige omsorgsbehov i samsvar med lov om sosial omsorg. Ofte dekkes behovet ved hjemmehjelpstjenester. Alle kommuner krever i dag egenbetaling for hjemmehjelp i visse tilfelle. Personer med svak økonomi får imidlertid ofte hjelpen gratis. Kommunenes Sentralforbund har gitt veiledende satser for hjemmehjelp, men langt fra alle kommuner følger disse satsene. F.eks. avkreves minstepensjonistene også egenbetaling i mange kommuner. Kommunenes Sentralforbund har i 1990 anbefalt to alternative betalingsordninger: - Gratis hjelp til personer med nettoinntekt opp til 2 G (G = folketrygdens grunnbeløp = 34.000 kr.) - Netto inntekt over 2 G kr 17,- pr. Netto inntekt ved skatteligningen: - Under 2 G (0-68.000 kr) Gratis2-3 G (68.000-102.000 kr) Kr 11,50 pr. time3-4 G (102.000-136.000 kr) Kr 23,- pr. time- Over 4 G (136.000 kr -) Kr 34,50 pr. Sentralforbundet anbefaler at betalingen reduseres dersom det gis mer enn 8 timer hjelp pr. uke. For husmorvikarer anbefaler Sentralforbundet dagsatser når nettoinntekten er over 3 G, varierende fra kr 64,50 pr. dag i laveste inntektsklasse til kr 171,50 pr. dag for den som har en nettoinntekt på over 9 G. Behovet for husmorvikar er ofte kortvarig og representerer ingen større økonomisk belastning for personer med rimelig bra inntekt. En rekke kommuner har innført en abonnementsordning som betalingsform for hjemmebaserte tjenester. Systemet innebærer at egenbetalingen pr. måned er uavhengig av det faktiske antall mottatte timer (men faller bort om man ikke mottar hjelp en måned). I de fleste tilfeller er egenbetalingen inntektsgradert. I St.meld.nr.44 (1889-90) Egenbetaling i helse- og sosialtjenesten er det foretatt en drøfting av en slik ordnings fordeler og ulemper. Ordningen innebærer en skjerming av storbrukerne, men det kan være et problem at personer med lite forbruk av hjemmehjelp må betale relativt mye pr. time. Departementet har fått noen klager på slik praksis, og problemet har også vært tatt opp i massemedia. Men i hovedsak synes abonnementsordninger å fungere tilfredsstillende. Sentralforbundet har ikke gitt noen veiledning for kommuner som ønsker å bruke en abonnementsordning. I gjennomsnitt betales det ca kr 10,- pr. time for hjemmehjelp eller husmorvikartjeneste. Hvert hjem betalte i 1989 i snitt kr 1.500,(128.400 hjem betalte 211,6 mill. kroner for hjemmehjelp og 20.000 hjem betalte 12 mill. kroner for husmorvikartjenester). De samlede brutto driftsutgifter for begge tjenester utgjorde 2.144,4 mill. kroner og den samlede egenbetalingen 223,6 mill. kroner. Egenbetalingsordningene for opphold i alders- og sykehjem ble vedtatt samordnet våren 1986 med virkning fra 1. januar 1988. Bakgrunnen var sykehjemsreformen, som innebar at kommunene fikk overført ansvaret for de somatiske sykehjemmene fra fylkeskommunene. Det ble den gang ikke åpnet adgang til å kreve betaling for korttidsopphold. Grunnen var at man anså det nødvendig at eldre omsorgstrengende kunne beholde sin inntekt for å dekke løpende utgifter til husleie, strøm m.v. til boligen som de skulle flytte hjem til. Hovedregelen var den gang at vederlag for opphold i institusjon først kunne kreves fra og med andre kalendermåned etter innflytting. Først når en person hadde flere korttidsopphold som samlet medførte opphold på minst 60 døgn innen samme kalenderår, kunne vederlag kreves. Det var følgelig ikke adgang til å kreve betaling for korttidsopphold fra innleggelsen. Når det gjaldt betaling for dagplasser var regelverket noe forskjellig. For somatiske sykehjem som hadde godkjente dagplasser var det ikke anledning til å ta betaling. Dagplassvirksomheten hadde i disse institusjonene vært dekket over institusjonens driftsbudsjett, og ved sykehjemsreformen fikk kommunene overført midler til fortsatt drift. Etter kommunehelsetjenesteloven er det bare adgang til å kreve vederlag dersom dette følger av lov eller forskrift, men slik hjemmel var ikke gitt. Kommunene er for øvrig forpliktet til å dekke utgifter til helsetjenester de har ansvar for. For aldershjem hadde dagplasser vært et kommunalt tilbud som kommunen hadde etablert frivillig. Kommunene kunne derfor kreve en viss betaling. Kommunene hevdet at forskjellen mellom korttids- og langtidsplasser vanskeliggjorde en fleksibel bruk av institusjonsplassene. Kommunene var ikke gitt noen kortsiktig økonomisk stimulans til å satse sterkere på korttidsopphold, noe som var en av intensjonene med sykehjemsreformen. I Ot.prp.nr.10 (1988-1989) ble det foreslått innført adgang til å ta betaling for korttidsopphold og dag-/nattopphold fra første dag. Lovendringen ble vedtatt med virkning fra 1. januar 1989. Kommunene fikk dermed mulighet til å bygge ut et bedre tjenestetilbud for eldre. Økt satsing på korttidsopphold sammen med hjemmehjelp og hjemmesykepleie gjør mange eldre i stand til å bli boende hjemme lengre. Forskriften om vederlag for opphold i institusjon m.v. av 21. desember 1988 fastslår at kommunene kan ta betaling for korttidsopphold og dag- eller nattopphold inntil et beløp som fastsettes av Kongen. Beløpet er fastsatt til 50 kroner pr. døgn og 25 kroner pr. dag eller natt. I St.meld.nr.44 (1989-1990) om egenbetaling i helse- og sosialtjenesten ble spørsmålet om å gi adgang til å ta betaling for hjemmesykepleie drøftet. Hensynet til en effektiv samordning av de hjemmebaserte tjenestene ble ansett som avgjørende argument for å innføre egenbetaling for hjemmesykepleien. Som tidligere nevnt skal hjemmesykepeie ansees som en utfyllende tjeneste til institusjonsopphold og poliklinisk behandling, som det er egenbetaling for. Det er videre hevdet at hjemmesykepleie og hjemmehjelp er nærliggende tjenestetilbud som det er uheldig har forskjellig egenbetalingssystem. Fordi hjemmesykepleie er gratis kan det oppstå et visst press for at hjemmesykepleiere også skal utføre tjenester som kunne vært utført av hjemmehjelpere. Mange kommuner har innført en abonnementsordning for hjemmehjelp og ønsker tilsvarende også for hjemmesykepleie. En abonnementsordning for hjemmesykepleie kan være hensiktsmessig, da antall besøk i hjemmet kan tilpasses etter varierende behov. Hjemmesykepleier kan ofte være på besøk flere ganger pr. dag til samme bruker, men i relativt kort tid pr. gang. Dette taler for en abonnementsordning, da det kan være lite praktisk med egenbetaling pr. besøk. Hjemmehjelpen har sjelden mer enn ett besøk pr. dag, men er da til stede i lengre tid. Kommunenes Sentralforbund har fastsatt veiledende betalingssatser pr. time for hjemmehjelp. Et mindretall av kommunene følger de veiledende satsene, de andre har utformet mange forskjellige egenbetalingsordninger. Mange kommuner ønsker den samme fleksibilitet når det gjelder betaling for hjemmesykepleie. Sosialdepartementet antar at det er tilstrekkelig hjemmel i kommunehelsetjenesteloven til å gi forskrifter om betaling for hjemmesykepleie uten nødvendig lovendring, jfr. § 2-2 første og nåværende tredje ledd. Siden det har vært endel uro og usikkerhet i kommunene om adgangen til å ta betalt for hjemmesykepleie, finner departementet at gode grunner taler for å gi en klar lovhjemmel. For korttidsopphold i institusjon (rehabiliterings- og avlastningsopphold m.v.) er det fastsatt en maksimumssats pr. døgn på 50 kroner. For dag- eller nattopphold er satsen 25 kroner. De fleste kommunene har lagt seg på maksimalsatsene for slike opphold. Hjelp i hjemmet eller hjemmehjelp er i dag ikke spesielt nevnt som en egen hjelpeform i § 3 nr. 1 i lov om sosial omsorg. Departementet har heller ikke hjemmel for å gi forskrifter om egenbetaling for slike tjenester. Dette i motsetning til reglene om institusjonsopphold og privat forpleining (familiepleie). Hjemmehjelp er imidlertid i mange tilfelle en form for sosialhjelp som nyttes når en person ikke kan dra omsorg for seg selv. Når det er ønskelig å gi departementet hjemmel til å fastsette egenbetaling for hjemmehjelp/hjelp i hjemmet er det ønskelig samtidig å lovfeste denne hjelpeformen på samme måte som f.eks. opphold i aldershjem m.v. Departementet finner det mest naturlig at kommunene, innenfor de rammer som er fastsatt i lover og forskrifter, selv fastsetter betalingsreglene for pleie- og omsorgstjenestene. Det har de siste årene vært en utvikling i retning av å innføre abonnementsordninger for hjemmehjelp, men fremdeles har omlag 4/5 av kommunene ordninger basert på betaling pr. time. Det er sannsynlig at utviklingen mot abonnementsordninger vil fortsette når det blir adgang til å kreve egenbetaling også for hjemmesykepleie, særlig fordi de fleste som mottar hjemmesykepleie også mottar hjemmehjelp. Det kan også være aktuelt å la korttidsopphold og dagopphold i institusjon inngå i «abonnementet». Departementet ønsker ikke å pålegge kommunene bestemte løsninger når det gjelder egenbetalingsordninger. Det kan imidlertidig synes hensiktsmessig at Kommunenes Sentralforbund gir veiledende satser slik det i dag praktiseres for hjemmehjelp. Departementet forbereder for øvrig en undersøkelse der omfanget av de kommunale abonnementsordningene, hvilke regler som følges og hvilke tjenester som inngår i ordningene, skal kartlegges. Kommunenes Sentralforbund har sagt seg interessert i et samarbeid om dette prosjektet. For å sikre at belastningen for den enkelte bruker ikke blir urimelig høy, finner departementet det nødvendig å fastsette et utgiftstak pr. år for den samlede egenbetalingen for kommunale omsorgstjenester. Personer som har nådd utgiftstaket, har deretter krav på å få tjenestene gratis for resten av kalenderåret. Det er i denne sammenheng riktig å understreke at hjemmesykepleie er en kommunal helsetjeneste. som bor i kommunen. Nødvendig behandling i hjemmet i form av hjemmesykepleie kan da ikke belegges med så stor egenandel at brukeren av økonomiske grunner ikke kan motta nødvendig hjelp. Departementet vil foreslå et inntektsgradert utgiftstak for hjemmehjelp, hjemmesykepleie og korttidsopphold/dagopphold i institusjon etter følgende opplegg: Netto inntekt Utgiftstak pr. Inntil 2 G (0-68.000 kr) 02 G - 3 G (68.001-102.000 kr) 2.500 kroner3 G - 4 G (102.001-136.000 kr) 4.000 kroner4 G - 5 G (136.001 kr - 170.000) 5.500 kronerOver 5 G (170.001 kr -) 7. Inntektsbegrepet er husholdningens netto inntekt ved skatteligningen før særfradrag. Som tidligere nevnt er det idag adgang til å ta betaling for korttidsopphold fra første dag. Etter det foreliggende forslag vil dette bli endret for brukere med lav inntekt. Bruker av korttidsopphold med netto inntekt inntil 2 G (0-68.000 kr) skal i utgangspunktet ikke betale noe for oppholdet. Departementet tar sikte på at forskrifter kan fastsettes med virkning fra 1. mai 1991. For 1991 vil utgiftstaket bli fastsatt på grunnlag av at det gjelder utgifter i 8 måneder. Utkast til forskrifter vil bli sendt på høring. Departementets forslag innebærer at lov om kommunehelsetjenesten og lov om sosial omsorg endres slik at det fremgår at kommunene kan ta egenbetaling for hjemmesykepleie og hjemmehjelp, og at nærmere forskrifter gis av Sosialdepartementet. I statsbudsjettet for 1991 er som nevnt helårsvirkningen av at det blir innført egenbetaling for hjemmesykepleie anslått til 100 mill. kroner i økte inntekter for kommunene. I gjennomsnitt tilsvarer beløpet ca 10 kroner pr. besøk. I 1989 hadde hjemmesykepleien 8,8 mill. besøk, og det forventes en økning til mer enn 10 mill. besøk i 1991. Til sammenligning var egenbetalingen for hjemmehjelp/husmorvikar i 1989.224 mill. kroner, som tilsvarer ca 10 kroner pr. time i gjennomsnitt. Kommunenes inntekter ved korttidsopphold i institusjon foreligger det ikke opplysninger om, men det antas å dreie seg om mindre enn 100 mill. kroner. Departementet regner med at den foreslåtte omleggingen gir grunnlag for en inntektsøkning for kommunene i størrelsesorden 100 mill. kroner på årsbasis. Det er imidlertid vanskelig å forutse den faktiske utviklingen fullt ut, bl.a fordi kommunene fortsatt vil ha stor grad av frihet til selv å fastlegge betalingsordningen og dermed inntektsnivået. Det vil derfor være nødvendig å følge utviklingen og foreta nærmere beregninger for eventuelt å gjøre justeringer senere. Departementet vil også følge ordningen nøye når det gjelder virkningene for den enkelte bruker av tjenesten, og legge særlig vekt på virkningen for inntektsgruppen 2G-3G. Når det gjelder administrative konsekvenser, vil forslaget innebære et visst merarbeid for kommunene i forbindelse med fastsetting og innkreving av egenbetaling for brukerne av hjemmesykepleie. Det må videre innhentes inntektsopplysninger fra alle brukerne av kommunale omsorgstjenester. Merarbeidet i den forbindelse er imidlertid begrenset, idet dette allerede i dag gjøres for de fleste brukerne i forbindelse med fastsetting av egenbetaling for hjemmehjelp og andre hjelpeordninger m.v. En bedre samordning av tjenestene vil også kunne innebære forenklinger i forhold til i dag. Da hjemmehjelp nå blir en lovfestet hjelpeform etter lov om sosial omsorg § 3 nr. 1, vil dette kunne føre til at fylkesmannen, som klageinstans etter lovens § 18, kan få noen nye klagesaker. Dette vil kunne gjelde både tildeling av hjelp og betaling for hjelp. Allerede nå har imidlertid fylkesmannen klagesakene i de tilfeller hvor hjemmehjelp ytes som sosialhjelp. De nye bestemmelsene antas derfor ikke å medføre et betydelig merarbeid for fylkesmannen. De økonomiske konsekvensene for kommunene ved å lovfeste hjemmehjelp som hjelpeform bør utredes nærmere i forbindelse med fremleggelsen av ny sosiallov. Kap. 7. Merknader til de enkelte paragrafene i utkast til lov om endringer i lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene og i lov av 5. juni 1964 nr. Sosialdepartementet finner det mest hensiktsmessig at det i loven uttrykkelig fremgår at kommunene kan kreve vederlag for hjemmesykepleie. For å få bedre struktur og indre sammenheng mellom leddene i bestemmelsen, er rekkefølgen av leddene endret noe. § 2-2 første og annet ledd blir stående uendret. Nåværende fjerde ledd henger nært sammen med annet ledd og er derfor foreslått. som tredje ledd. Bestemmelsen om adgang for kommunene til å ta vederlag for hjemmesykepleie er foreslått tatt inn som nytt fjerde ledd. Det følger da naturlig at den generelle forskriftshjemmelen i nåværende tredje ledd flyttes til siste (femte) ledd i bestemmelsen. Når det nå er foreslått å gi lovbestemmelse om egenbetaling for hjemmehjelptjenestene, må det skaffes en klar hjemmel for å gi forskrifter om egenbetaling. Slik hjemmel er foreslått tatt inn i nytt nr. 7 i § 3 i lov om sosial omsorg. Sosialdepartementet finner at det vil være mest naturlig å skape best klarhet at man samtidig med at det gis bestemmelse om egenbetaling, også lovfestes «hjelp i hjemmet» som en hjelpeform etter lov om sosial omsorg § 3 nr. 1 som ny bokstav g. Reelt sett vil dette i liten grad innebære noen endring i og med at hjemmehjelp allerede omfattes av § 3 nr. 1. Før endringene i loven her trer i kraft må departementet ha utarbeidet forskrifter om egenbetaling Sosialdepartementet tar sikte på å få forskriftene klare slik at ikraftsettelse kan skje tidligst mulig. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om lov om endring i lov av 19. november 1982 nr. 66 om kommunehelsetjenesten og i lov av 5. juni 1964 nr. 2 om sosial omsorg. Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak om endring i lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene og i lov av 5. juni 1964 nr. 2 om sosial omsorg i samsvar med framlagt utkast. Utkast til lov om endringer i lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene og i lov av 5. juni 1964 nr. § 2-2 fra tredje til femte ledd skal lyde: Kongen kan og så fastsette vederlag for korttidsopphold og dag- eller nattopphold som ikke faller inn under betalingsplikten etter foregående ledd. For hjelp fra kommunens hjemmesykepleie kan kommunen kreve at mottaker betaler vederlag innenfor de rammer som er fastsatt i forskrift. I lov 5. juni 1964 nr. 2 om sosial omsorg gjøres følgende endringer: nr. 1 bokstav g (ny) skal lyde: Hjelp i hjemmet til dem som har et særlig hjelpebehov på grunn av sykdom, funksjonshemning, alder eller av andre årsaker. nr. 7 (nytt) skal lyde: Kongen kan gi forskrifter om egenbetaling for hjelp i hjemmet som nevnt i nr. 1bokstav g. Ot.prp.nr.23 (1990-1991) Om lov om endringer i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd.
|
lovdata_cd_58620
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.523
|
Forskrift om forebygging av, kontroll med og utryddelse av overførbare spongiforme encefalopatier (TSE). Fastsatt av Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet og Helsedepartementet 30. mars 2004 med hjemmel i lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) §7, §11, §12, §15, §17 og §19, jf. delegeringsvedtak av 19. desember 2003 nr. 1790. Jf. EØS-avtalen vedlegg I kap. I (forordning (EF) nr. 999/2001, forordning (EF) nr. 1248/2001, forordning (EF) nr. 1326/2001, forordning (EF) nr. 270/2002, forordning (EF) nr. 1494/2002, forordning (EF) nr. 260/2003, forordning (EF) nr. 650/2003, forordning (EF) nr. 1053/2003, forordning (EF) nr. 1128/2003, forordning (EF) nr. 1139/2003, forordning (EF) nr. 1234/2003, forordning (EF) nr. 1809/2003, forordning (EF) nr. 1874/2003, forordning (EF) nr. 1915/2003, forordning (EF) nr. 2245/2003, forordning (EF) nr. 836/2004, forordning (EF) nr. 876/2004, forordning (EF) nr. 1472/2004 og forordning (EF) nr. 1492/2004). Endret 12 okt 2004 nr. 1343, 7 juli 2005 nr. 816. Formålet med denne forskriften er å forebygge, ha kontroll med og utrydde overførbare spongiforme encefalopatier som kan overføres fra dyr til dyr eller fra dyr til mennesker. §2. Overførbare spongiforme encefalopatier (TSE) Forordning (EF) nr. 999/2001 som endret ved forordning (EF) nr. 1248/2001, forordning (EF) nr. 1326/2001, forordning (EF) nr. 270/2002, forordning (EF) nr. 1494/2002, forordning (EF) nr. 260/2003, forordning (EF) nr. 650/2003, forordning (EF) nr. 1053/2003, forordning (EF) nr. 1128/2003, forordning (EF) nr. 1139/2003, forordning (EF) nr. 1234/2003, forordning (EF) nr. 1809/2003, forordning (EF) nr. 1915/2003, forordning (EF) nr. 2245/2003, forordning (EF) nr. 836/2004, forordning (EF) nr. 876/2004 og forordning (EF) nr. 1492/2004 om forebygging, kontroll og utryddelse av visse overførbare spongiforme encefalopatier, gjelder som forskrift med de tilpasningene som fremgår av protokoll 1 til EØS-avtalen og avtalen for øvrig. Dette gjelder med unntak for forordning (EF) nr. 999/2001, vedlegg XI, del C slik det lyder etter endringen i forordning (EF) nr. 1326/2001. Fôring med animalsk protein reguleres av forskrift 22. desember 2000 nr. 1416 om forbud mot bruk av foredlede animalske proteiner i fôr til produksjonsdyr. Forordning (EF) nr. 1874/2003 som endret ved forordning (EF) nr. 1472/2004 om godkjennelse av visse medlemslands nasjonale skrapesykekontrollprogram, om fastsettelse av tilleggsgarantier og om unntak fra avlsprogrammet med henblikk på TSE-resistens hos sau i henhold til vedtak 2003/100/EF, gjelder som forskrift med de tilpasningene som fremgår av protokoll 1 til EØS-avtalen og avtalen for øvrig. 0 Endret ved forskrift 7 juli 2005 nr. 816 (i kraft 15 juli 2005). I de tilfellene det etter forordningene som denne forskriften gjennomfører, kreves egen godkjenning, kan slik gis av Mattilsynet etter søknad. Det kan settes vilkår for godkjenningen. Godkjenningen kan trekkes tilbake dersom vilkårene ikke oppfylles. Særskilt godkjenning etter forordning (EF) nr. 999/2001, vedlegg XI del A nr. 10 kan innvilges for: (a) fjerning av ryggmarg fra sau og geit i autorisert eller godkjent nedskjæringsvirksomhet, jf. vedlegg XI del A nr. (b) fjerning av virvelsøyle fra storfeskrotter eller deler av storfeskrotter i næringsmiddelvirksomheter, jf. vedlegg XI del A nr. 10, bokstav b. For å få særskilt godkjenning etter annet ledd må virksomheten fremlegge en plan for oppfyllelse av krav til SRM-håndtering. §4. Spesifisert risikomateriale (SRM) Virksomhet som er ansvarlig for å fjerne og behandle spesifisert risikomateriale (SRM) i henhold til denne forskriften, skal innføre nødvendige tiltak for å sikre at SRM ikke forurenser. SRM skal holdes fullstendig atskilt fra annet avfall som ikke skal behandles og destrueres som SRM. Virksomhet som er ansvarlig for å fjerne og behandle spesifisert risikomateriale (SRM) i henhold til denne forskriften, skal dokumentere: b) mengde SRM-avfall som er levert. 0 Endret ved forskrift 12 okt 2004 nr. 1343 (i kraft 1 jan 2005). Denne forskriften trer i kraft 1. april 2004. Krav til nedskjæring av hodekjøtt fra storfe eldre enn 12 måneder i forordning (EF) nr. 999/2001, endret ved forordning (EF) nr. 1139/2003, vedlegg XI del A nr. 7 og 9, trer ikke i kraft før 1. september 2005. Kravet om godkjenning etter denne forskriften i §3 andre ledd trer i kraft 1. august 2004. Forskrift 20. november 2000 nr. 1163 om spesifisert risikomateriale med hensyn til overførbare spongiforme encefalopatier (SRM), oppheves 1. april 2004. 0 Endret ved forskrifter 12 okt 2004 nr. 1343, 7 juli 2005 nr. 816 (i kraft 15 juli 2005).
|
lovdata_cd_51526
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.761
|
Forskrift om navigasjonshjelpemidler og bro-, styrehus- og radioarrangementer for skip. Fastsatt av Sjøfartsdirektoratet 15. september 1992 med hjemmel i lov av 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med Skibes Sjødygtighed m.v. §1, §11, §41, §41a, §50, §54a og §100, jfr. kgl.res. av 12. oktober 1962 nr. 5, 5. april 1963 nr. 9 og 1. desember 1978 nr. 1 om bemyndigelse til Sjøfartsdirektoratet til å utferdige forskrifter i medhold av sjødyktighetsloven. Jf. EØS-avtalen vedlegg XIII (direktiv 98/35/EF), nr. 56c (direktiv 1999/35/EF), nr. 56d (direktiv 96/98/EF), nr. 55a (direktiv 2002/59/EF) og vedlegg II kap. XXXII nr. 1 (direktiv 96/98/EF). Endret 14 des 1995 nr. 1097, 29 des 1998 nr. 1459, 25 jan 2000 nr. 172, 20 mars 2001 nr. 351, 4 juni 2002 nr. 983 (forskriften kunngjort i sin helhet), 30 juni 2003 nr. 936, 1 juni 2004 nr. 813. c) nye lektere med bruttotonnasje på 50 og derover som skal ha fartssertifikat med mindre annet fremgår av de enkelte paragrafene. (2) Bestemmelsene gjelder for skip både i internasjonal og nasjonal fart, når annet ikke er spesifisert. (3) Forskriften gjelder ikke fiske- og fangstfartøyer, men gjelder fritidsfartøyer slik det går frem i den enkelte paragraf. c) aktuelle nasjonale bestemmelser for konvensjonsskip i henhold til nærværende forskrift. (5) Eksisterende ikke-konvensjonsskip og lektere av samme type og størrelse som nevnt i første ledd, skal generelt oppfylle bestemmelsene i de forskrifter som gjaldt på den tid skipet eller lekteren ble bygget, med eventuelle endringer som er gitt anvendelse for eksisterende skip eller lektere. Disse bestemmelsene behøver likevel ikke håndheves strengere enn hva som er uttrykt i nærværende forskrift, såfremt forskriftens sikkerhetsmessige norm er ivaretatt. (6) Eksisterende skip og lektere skal oppfylle bestemmelsene i nærværende forskrift når utstyr skiftes ut eller arrangementer forandres. 0 Endret ved forskrift 1 juni 2004 nr. 813. 1. Akseptert: Utstyr akseptert av Sjøfartsdirektoratet på bakgrunn av at det er godkjent eller typegodkjent av: d. administrasjonen i et land som har ratifisert Sjøsikkerhetskonvensjonen. 2. Automatisk identifikasjonssystem (AIS): Et system som gjør det mulig å utveksle informasjon om skipets identitet, type, posisjon, kurs, fart, navigasjonsstatus og annen sikkerhetsrelatert informasjon mellom skip som har AIS og mellom skip og AIS-stasjoner på land. 3. Automatisk radar plotteanlegg (ARPA): Anlegg som behandler mottatte data og gir informasjon med sikte på å unngå kollisjoner. 4. Bemyndiget: Bemyndiget av Sjøfartsdirektoratet. For øvrig gjelder de definisjoner som er inntatt i Sjøsikkerhetskonvensjonen (SOLAS) kapittel I, regel 2. Hvor det i Sjøsikkerhetskonvensjonen er henvist til «administrasjonen», skal dette bety Sjøfartsdirektoratet eller den det har bemyndiget. 5. Bruttotonnasje: Den tallverdi som er oppgitt som bruttotonnasje i målebrevet. Dersom det i målebrevet er oppgitt sikkerhetstonnasje i anmerkningsrubrikken, gjelder tallverdien for denne som bruttotonnasje. 6. Bygget: Betyr at et skip er på et byggetrinn der: 1. kjølen er strukket; 2. bygging av et bestemt skip kan fastslås å være påbegynt; 3. det som er satt sammen av skipet, består av minst 50 tonn eller utgjør 1% av den beregnede vekt av alt bygningsmaterialet, dersom dette er mindre. 7. Eksisterende skip: Skip som ikke er nytt skip, jf. nr. 22 nedenfor. 8. Elektronisk utstyr for posisjonsbestemmelse: Elektronisk utstyr som er innrettet for angivelse av et skips posisjon ved hjelp av signaler fra terrestriske sendere eller satellitt. 9. Fartsområder: Fartsområdene er som definert i den til enhver tid gjeldende forskrift om fartsområder. 10. Ferdskriver (VDR): Utstyr som kontinuerlig og automatisk tar opp navigasjonsmessig og sikkerhetsrelatert informasjon, primært til bruk ved havarietterforskning. 11. Godkjent: 1. For utstyr som omfattes av den til enhver tid gjeldende forskrift om skipsutstyr: Typegodkjent av teknisk kontrollorgan og merket i henhold til nevnte forskrift. 2. For annet utstyr: Godkjent av Sjøfartsdirektoratet. 12. Hurtigbåt: Fartøy som bygges i henhold til revidert IMO resolusjon A.373 (X) «Code of safety for dynamically supported craft». 13. Hurtiggående passasjerfartøy i innenriks fart: Et fartøy som etter sitt sertifikat kan føre mer enn 12 passasjerer og som kan oppnå en maksimumshastighet i meter pr. sekund (m/s) lik eller større 3,7<288> 0,1667 der <288> = deplasement tilsvarende konstruksjonsvannlinjen (m3 ) og som kan oppnå en hastighet på 20 knop eller mer. 14. Hurtiggående passasjerfartøy i utenriks fart: Et fartøy som etter sitt sertifikat kan føre mer enn 12 passasjerer og som kan oppnå en maksimumshastighet i meter pr. sekund (m/s) lik eller større 3,7<288> 0,1667 der <288> = deplasement tilsvarende konstruksjonsvannlinjen (m3 ). 15. Hurtiggående ro-ro passasjerfartøy: Hurtiggående passasjerfartøy med ro-ro lasterom eller spesiallasterom som definert i Den internasjonale konvensjon om sikkerhet for menneskeliv til sjøs, 1974 (SOLAS 1974), regel II-2/3 med endringer eller hurtiggående passasjerfartøy med innretninger som tillater veitraffikerende kjøretøy eller skinnegående materiell og kjøre om bord og av fartøyet. 16. Innenriks fart: Reiser fra en havn i en stat til samme havn eller til en annen havn i den samme staten. 17. Lasteskip: Skip som ikke er passasjerskip, fiske- og fangstfartøy eller lekter. (Med fiske- og fangstfartøy forstås fartøy som ervervsmessig benyttes til å fange fisk, hval, sel eller andre levende ressurser i sjøen, herunder tang og tare.) 18. Lengde: Største lengde fra forkant av forreste del av skroget til akterkant av akterste del av skroget. 19. Navigasjonssystem: Anlegg som behandler mottatte data og gir informasjon om skipets posisjon, kurs til ønsket påkommende plass og som eventuelt også kan holde fartøyet i ro i bestemte posisjoner (dynamisk posisjonering) o.l. 20. Nordisk Båtstandard: De til enhver tid gjeldende felles nordiske regler for yrkesfartøy mindre enn 15 meters lengde. 21. Nordisk godkjennelse: Godkjennelse som er foretatt av myndighetene i et av de nordiske land, eller av Det Norske Veritas, i henhold til Nordisk Båtstandard for yrkesfartøy. 22. Nytt skip: Skip hvis kjøl strekkes, eller som er på et tilsvarende byggetrinn, på eller etter den dag denne forskrift trer i kraft (1. november 1992). 23. Passasjerskip: Et skip som i henhold til åttende kapittel i lov av 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med Skibes Sjødygtighed m.v. skal ha passasjersertifikat eller sikkerhetssertifikat for passasjerskip. 24. Purre- og kalleanlegg: Separat eller integrert purre- og kalleanlegg med broprioritering som gir bro og vaktsenter i maskinrom mulighet for purring, oppkalling og toveis telefonforbindelse med andre vaktsentre, lugarer, messer og oppholdsrom. 25. Radioheimingsutstyr: Radioapparat utstyrt for å peile andre stasjoner som sender på nødtelefonifrekvenser. 26. Radiopeileapparat: Fastmontert radioapparat utstyrt for å peile andre stasjoner i radionavigasjonsbåndet samt på nødtelegrafifrekvenser. 27. Radiostasjon: Forskriftsmessig radiotelefoni-, skipsjordstasjon og/eller telegrafistasjon. 28. Ro-ro passasjerskip: Passasjerskip med ro-ro lasterom eller rom av særskilt kategori som definert i Sjøsikkerhetskonvensjonens regel II-2/3 eller passasjerskip med innretninger som tillater vegtrafikkerende kjøretøy eller skinnegående materiell å kjøre om bord og av skipet. 29. Rutetrafikk: 30. Selvstyreranlegg: Innretning som består av styreenhet og kompassammenliknerutstyr (kursavvikalarm) som gjør det mulig å holde fartøyet på en innstilt kurs og motta varselsignal dersom fartøyet avviker fra kursen. 31. Sjøsikkerhetskonvensjonen (SOLAS): Den internasjonale konvensjon av 1974 om sikkerhet for menneskeliv til sjøs, med senere endringer. 32. Sjøveisreglene: Reglene om forebygging av sammenstøt på sjøen slik det fremgår av den til enhver til gjeldende forskrift. 33. Tilleggsstyrehus: Et rom utenfor broarrangementet hvorfra skipet kan styres og manøvreres. 34. Typegodkjent: 2. Annet utstyr: Prototype godkjent av Sjøfartsdirektoratet med eller uten stikkprøvekontroll av serieproduksjon. 35. Ulykke: En ulykke, jf. definisjonen i IMO-koden for undersøkelse av ulykker eller hendelser til sjøs. 36. Utenriks fart: En reise fra en havn i en stat til en havn utenfor vedkommende stat eller omvendt. 0 Endret ved forskrifter 30 juni 2003 nr. 936 (i kraft 1 juli 2003), 1 juni 2004 nr. 813. Reder, rederi og fører skal sørge for at bestemmelsene i denne forskrift blir fulgt. (1) Ved nybygg eller ombygninger av skip på 15 meters lengde og derover skal tegninger som viser arrangement og utstyr forlangt i denne forskrift innsendes til Sjøfartsdirektoratet eller for lasteskip med bruttotonnasje på 500 og derover som skal registreres i norsk internasjonalt skipsregister, til skipsklasseselskap for behandling i god tid før bygging eller ombygging tar til. (2) Tegningene skal i plan, i profil og i tverrsnitt vise seksjonene i forkant, akterkant og sidene av styrehuset. Eventuelt tilleggsstyrehus og separat rom/avlukke for radiosamband og/eller bestikkhold samt dekket over styrehuset og brovingene skal vises. Tegningene skal vise vinduer og utganger mv. og plasseringen av fastmontert og løst utstyr, påbudt eller frivillig anskaffet. Antennearrangementer, lanterner, lydsignalapparater og fastmontert utstyr for lyssignalering skal være beskrevet i separat tegning. (3) Tegningene skal være i målestokk minst 1:50. (4) Tegningene skal angi utstyrets fabrikat eller merke og typebetegnelse, samt gi opplysning om eventuell godkjennelsesinstitusjon. (5) I tillegg skal tegninger som viser fri sikt mot havflaten forover, til siden og akterover fra styrehus og brovinger når skipet er ballastet og når dekkslast føres, sendes Sjøfartsdirektoratet eller den det bemyndiger i ett eksemplar til orientering. Blindsektorer på grunn av kraner, poster, dekkskonstruksjoner, vindusrammer, arrangement i styrehus og på broving mv. skal fremgå. Det vises i denne forbindelse til IMO Res. A.708 (17). Utstyr som er påbudt som følge av krav i denne forskrift og i Sjøsikkerhetskonvensjonens kapittel V eller IMO Resolusjon A.373 (X), skal være typegodkjent eller akseptert, jf. §2 nr. 1 og 34. Det skal forefinnes instruks og vedlikeholdsmateriale e.l. for det utstyr som er om bord. §7. Funksjonskontroll mv. Ved nybygg og ombygginger av skip og ved nyinstallasjoner av utstyr skal reder og/eller fører sørge for at navigasjonshjelpemidler er funksjonsprøvet før fartøyet settes i drift. Prøvene skal skje i samarbeid med representant for produsenten. (1) Alle skip som omfattes av denne forskriftens virkeområde skal følge kravene i Sjøsikkerhetskonvensjonens kapittel V med de tillegg som fremgår av denne forskriften. Kravene i Sjøsikkerhetskonvensjonen kapittel II-1 Regel 42 nr. 2.2 og Regel 43 nr. 2.3 skal følges for konvensjonsskip. (2) For hurtigbåter skal kravene om navigasjonshjelpemidler og styrehusarrangement i IMO Assembly Resolusjon A.373 (X) følges. (3) For fartøy mindre enn 15 meters lengde skal bestemmelsene i Nordisk båtstandard for yrkesfartøy følges. (4) For øvrig skal IMO Assembly Resolusjoner, MSC sirkulærer, ISO standarder og IEC standarder følges slik det fremgår av de enkelte paragrafer. a) A 209 (VII) Recommendation on information to be included in the manoeuvring booklet. b) A 223 (VII) Performance Standards for radio direction finding systems. c) A 224 (VII) Performance Standard for echo Sounding equipment. d) A 281 (VIII) Recommendation on General requirements for electrical navigational aids. e) A 342 (IX) Recommendations for performance Standards for automatic Pilots. f) A 373 (X) Code of Safety for dynamically Supported Craft. g) A 382 (X) Magnetic Compasses Carriage and performance standards. h) A 422 (XI) Performance Standards for Automatic plotting aids (ARPA). i) A 424 (XI) Performance Standards for Gyro Compasses. j) A 477 (XII) Performance Standard for radar equipment. k) A 478 (XII) Performance Standards for devices to indicate speed and distance. l) A 479 (XII) Performance Standard for Shipborne receivers for use with differential OMEGA. m) A 574 (14) Recommendation on general requirements for Electronic navigational aids. n) A 601 (15) Provision and display of manoeuvring information on board ships. o) A 708 (17) Navigation bridge visibility and functions. p) A.795 (19) Navigational guidance and information scheme for ro-ro ferry operations. q) A.861 (20) Performance standards for shipborne voyage data recorders (VDRs). r) MSC-Circ.403 Draft Guidelines on Navigation Bridge Visibility. s) MSC-Circ.566 Provisional guideline on the conduct of trials in which the officer of the navigational watch acts as the sole look-out in periods of darkness. t) ISO-Standard 8468 Ship's Bridge Layout and associated Equipment, Requirements and Guidelines. u) IEC standard nr. 61996. For roro passasjerskip i rutetrafikk i utenriks fart fra havner innenfor EØS eller i innenriks fart innenfor EØS i havområder som er omfattet av klasse A som nevnt i artikkel 4 i direktiv 98/18/EF, skal IMO resolusjon A.795 (19) følges. (1) Skip med en bruttotonnasje på 150 og derover skal være utstyrt med magnetkompass/magnetkompasser som minst tilfredsstiller bestemmelsene i Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel V/12 (b) og IMO resolusjon A.382 (X). I tillegg skal følgende oppfylles: a) Utstyr som krever elektrisk kraft for å fungere, skal automatisk bli tilknyttet skipets nødkraftkilde eller egen nødkraftkilde i tilfelle brudd i hovedstrømleveransen. c) Fastmontert telefonforbindelse anses som likeverdig med konvensjonell talerørforbindelse. (2) Skip på 15 m lengde og derover, men med en bruttotonnasje under 150 skal minst ha styremagnetkompass og anordninger for å ta peilinger i henhold til Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel V/12 (c). Styremagnetkompassanlegg skal minst tilfredsstille IMO resolusjon A.382 (X). (3) Fartøy mindre enn 15 m lengde skal ha magnetkompass i henhold til ISO 613:1982 (E) - magnetkompass kl. B. (4) Hurtigbåter som bygges i henhold til IMO resolusjon A-373 (X), skal være utstyrt med magnetkompass som er spesielt egnet for denne type fartøy. (1) Skip med bruttotonnasje på 500 og derover bygget 1. september 1984 eller senere, og skip med bruttotonnasje på 1600 og derover bygget før 1. september 1984 skal ha gyrokompassanlegg som minst tilfredsstiller Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel V/12 (d), (e) og (f), IMO resolusjon A.424 (XI) og IMO resolusjon A.574 (14). (2) Når gyromoderkompass er plassert i eget rom, skal det være mulighet for kommunikasjon mellom styrehus og vedkommende rom. (3) Hurtigbåter som bygges i henhold til IMO resolusjon A.373 (X), skal være utstyrt med gyrokompass som tilfredsstiller nevnte resolusjoner. På skip hvor bemanningsfastsettelsen baseres på at vakthavende offiser kan inneha utkikksfunksjonen alene, skal selvstyreranlegg være i overensstemmelse med IMO Res.A-342 (IX) og A-574 (14). Skipet skal ha godkjent purre- og kalleanlegg. §12. Farts- og distansemåleranlegg (logg) (1) Skip med bruttotonnasje på 500 og derover bygget på eller etter 1. september 1984 med sertifikat for større fart enn liten kystfart skal ha farts- og distansemåleranlegg som minst tilfredsstiller bestemmelsene i Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel V/12 (l), IMO resolusjon A.478 (XII) og IMO resolusjon A.574 (14). (2) Hurtigbåter som bygges i henhold til IMO resolusjon A.373(X), skal ha farts- og distansemåleranlegg som minst tilfredsstiller IMO resolusjon A.478 (XII) og A.574 (14). (1) Skip med bruttotonnasje på 500 og derover bygget 1. september 1984 eller senere, og skip med bruttotonnasje på 1600 og derover bygget før 1. september 1984 skal ha radaranlegg som minst tilfredsstiller bestemmelsene i Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel V/12 (g) og (i), IMO resolusjon A.477 (XII) og IMO resolusjon A.574 (14). (2) Fra 1. februar 1995 skal radaranlegget være i stand til å operere i frekvensbåndet 9 GHz (X-bånd). (3) Fra 1. februar 1995 skal dessuten alle passasjerskip uansett størrelse i internasjonal fart, og alle lasteskip med bruttotonnasje på 300 og derover i internasjonal fart, være utstyrt med et radaranlegg som opererer i frekvensbåndet 9 GHz, jf. Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel V/12 (g) som endret 9. november 1988. (4) Alle skip med bruttotonnasje på 10000 og derover skal ha to radaranlegg. Fra 1. februar 1995 skal minst ett av radaranleggene være i stand til å operere i frekvensbåndet 9 GHz (X-bånd), jf. Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel V/12 (h) som endret 9. november 1988. Skip som omfattes av Sjøsikkerhetskonvensjonen, skal ha utstyr for radarplotting i henhold til Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel V/12 (i). (5) Hurtigbåter som bygges i henhold til IMO resolusjon A.373 (X), skal ha radaranlegg som minst tilfredsstiller IMO resolusjon A.477 (XII). (1) For tank- og passasjerskip med bruttotonnasje over 1600 gjelder at elektronisk utstyr for posisjonsbestemmelse om bord på skip skal, hva nøyaktighet angår, gi posisjoner som stemmer overens med navigasjonssystemets teoretiske og praktiske nøyaktighets-spesifikasjoner, og ellers tilfredsstille IMO resolusjon A.281 (VIII). (2) Differensial Omegautstyr skal minst tilfredsstille IMO resolusjon A.479 (XII) og IMO resolusjon A.281 (VIII). §15. Radiopeileanlegg o.l. (1) Skip med en bruttotonnasje på 1600 og derover med sertifikat for større fart enn liten kystfart skal ha radiopeileanlegg eller annet navigasjonsutstyr som dekker det området skipet har sertifikat for, jf. Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel V/12 (p) som endret 9. november 1988. Radiopeileapparatet skal minst tilfredsstille IMO resolusjon A.223 (VII), A.574 (14) og A.665 (16). (2) Inntil 1. februar 1999 skal skip med bruttotonnasje på 1600 tonn og derover med sertifikat for større fart enn liten kystfart og som er konstruert i perioden mellom 25. mai 1980 og 1. februar 1995, ha radioutstyr for heiming på 2182 kHz, jf. Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel V/12 (q) som endret 9. november 1988. Radioutstyret for heiming på 2182 kHz skal minst tilfredsstille IMO resolusjon A.574 (14). (1) Skip med bruttotonnasje på 1600 og derover med sertifikat for større fart enn liten kystfart og bygget før 25. mai 1980, og skip med bruttotonnasje på 500 og derover med sertifikat for større fart enn liten kystfart og bygget 25. mai 1980 eller senere skal ha dybdemåleranlegg som minst tilfredsstiller bestemmelsene i Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel V/12 (k), IMO resolusjon A.224 (VII) og IMO resolusjon A.574 (14). (2) Hurtigbåter som bygges i henhold til IMO resolusjon A.373 (X) skal ha dybdemåleranlegg som minst tilfredsstiller IMO resolusjon A.224 (VII) og A.574 (14). §17. Automatisk radar plotteanlegg (ARPA) Bestemmelsene i Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel V/12 (j) skal gjelde, og automatisk radar plotteanlegg skal tilfredsstille IMO resolusjon A.422 (XI) og IMO resolusjon A.574 (14). Alle skip skal være utstyrt med styremaskiner i henhold til Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel II-I/29. I tillegg gjelder følgende: a) På skip på 15 m og derover som ikke har ror, men er utstyrt med dreibart fremdrifts- og styrepropellersystem, skal styringen virke synkront med fremdriftskraften. b) Styreanordning på skip på 15 m lengde og derover skal være slik anordnet at skipet svinger til den side ratt eller styrepinne mv. beveges. c) Fartøy mindre enn 15 m lengde skal ha styreanordning i henhold til bestemmelsene i Nordisk Båtstandard for yrkesfartøy. (1) Skip med bruttotonnasje på 1600 og derover bygget før 1. september 1984 og alle skip over 500 tonn bygget 1. september 1984 eller senere skal tilfredsstille kravene i Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel V/12 (m). (2) Skip med bruttotonnasje på 100.000 og derover bygget 1. september 1984 eller senere skal tilfredsstille kravene i Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel V/12 (n). (3) Alle skip skal tilfredsstille kravene i Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel II-I/29.I tillegg gjelder følgende: a) Rorindikator. Alle skip på 15 m lengde og derover som har styremaskin, skal ha ror indikator. På skip med dreibart fremdrifts- og styrepropellsystem skal indikatoren vise skipets svingeretning og fremdriftssystemets vinkel med diamentralplanet. b) Propellindikator. Indikator(er) skal vise omdreiningshastigheten for propellen(e) og, dersom skipet er utstyrt med propell(er) som har variabel stigning eller sidepropeller, skal også stigning og operasjonsmåte vises. §19A. Ferdskriver (VDR) (1) Passasjerskip bygget før 1. juli 2002 skal ha ferdskriver (VDR) i henhold til følgende frister: a) Ro-ro passasjerskip i utenriks fart og ro-ro passasjerskip i innenriks fart innenfor EØS i havområder som er omfattet av klasse A som nevnt i artikkel 4 i direktiv 98/18/EF: På dato for første sertifikatbesiktelse som finner sted 1. juli 2002 eller senere. b) Øvrige passasjerskip i utenriks fart samt øvrige passasjerskip i innenriks fart som er omfattet av klasse A som nevnt i artikkel 4 i direktiv 98/18/EF: 1. januar 2004. (2) Følgende passasjerskip bygget 1. juli 2002 eller senere, skal ha ferdskriver (VDR): a) Alle passasjerskip i utenriks fart. b) Passasjerskip i innenriks fart innenfor EØS i havområder som er omfattet av klasse A som nevnt i artikkel 4 i direktiv 98/18/EF. (3) Hurtiggående passasjerfartøy bygget 1. januar 2001 eller senere, med en bruttotonnasje på 150 og derover, skal være utstyrt med en ferdskriver (VDR). (4) Hurtiggående passasjerfartøy bygget før 1. januar 2001 i rutefart i utenriks fart fra havner innenfor EØS eller i innenriks fart innenfor EØS i havområder som er omfattet av klasse A som nevnt i artikkel 4 i direktiv 98/18/EF, skal være utstyrt med ferdskriver. 0 Endret ved forskrift 30 juni 2003 nr. 936 (i kraft 1 juli 2003). 1 Kravene til ro-ro passasjerskip ble gjort gjeldende av IMO på samme dato for skip i utenriks fart. For ro-ro passasjerskip i innenriks fart i klasse A, ble kravene innført ved forskrift av 20. mars 2001 nr. 376, med frist 1. januar 2003 til å tilfredsstille funksjonskravene. §19B. Ferdskriver (VDR) (1) Lasteskip bygget før 1. juli 2002 skal ha ferdskriver (VDR) i henhold til følgende frister: a) Alle lasteskip med en bruttotonnasje på 20.000 og derover i utenriks og innenriks fart; 1. januar 2007, med mindre IMO fastsetter en tidligere frist. b) Lasteskip med en bruttotonnasje på 3.000 og derover, men under 20.000 i utenriks og innenriks fart: 1. januar 2008, med mindre IMO fastsetter en tidligere frist. (2) Lasteskip bygget 1. juli 2002 eller senere med en bruttotonnasje på 3.000 og derover i utenriks og innenriks fart, skal ha ferdskriver (VDR). 0 Tilføyd ved forskrift 30 juni 2003 nr. 936 (i kraft 1 juli 2003). 1 IMO har ikke vedtatt tidligere frist. §19C. (1) Ferdskriveren (VDR) skal oppfylle funksjonskravene i IMO resolusjon A.861 (20) og prøvestandardene i IEC (Den internasjonale elektrotekniske kommisjon) standard nr. 61996. (2) Opplysninger som er samlet inn gjennom ferdskriveren skal stilles til rådighet for berørt myndighet innenfor EØS, hvis det foretas havariundersøkelse i forbindelse med ulykke som har funnet sted i dette området. Myndighetene skal sikre at slike opplysninger analyseres og anvendes i undersøkelsen og skal offentliggjøre resultatene så raskt som mulig etter ferdigstillelse. 0 Tilføyd ved forskrift 30 juni 2003 nr. 936 (i kraft 1 juli 2003). Endret ved forskrift 1 juni 2004 nr. 813. §19D. Automatiske identifikasjonssystemer (AIS) (1) Følgende passasjerskip bygget før 1. juli 2002 skal ha AIS fra 1. juli 2003: a) Alle passasjerskip i utenriks fart, herunder hurtiggående passasjerfartøy. b) Passasjerskip i innenriks fart med en bruttotonnasje på 300 og derover. c) Hurtiggående passasjerfartøy i innenriks fart med en bruttotonnasje på 150 og derover. (2) Følgende passasjerskip bygget 1. juli 2002 eller senere skal ha AIS: §19E. Automatiske identifikasjonssystemer (AIS) (1) Lasteskip bygget før 1. juli 2002 skal ha automatisk identifikasjonssystem (AIS) i henhold til følgende frister: a) Tankskip med en bruttotonnasje på 300 og derover: Ikke senere enn dato for første besiktelse i henhold til Sikkerhetssertifikat for utstyr1 etter 1. juli 2003. b) Øvrige lasteskip i innenriks og utenriks fart med en bruttotonnasje på 50.000 og derover: 1. juli 2004. c) Øvrige lasteskip i utenriks fart med en bruttotonnasje på 300 og derover, men mindre enn 50.000: Første sertifikatbesiktelse etter 1. juli 2004 og senest 31. desember 2004. d) Øvrige lasteskip i innenriks fart med en bruttotonnasje på 10.000 og derover, men mindre enn 50.000: 1. juli 2005. e) Øvrige lasteskip i innenriks fart med en bruttotonnasje på 3.000 og derover, men mindre enn 10.000: 1. juli 2006. f) Øvrige lasteskip i innenriks fart med en bruttotonnasje på 300 og derover, men mindre enn 3.000: 1. juli 2007. (2) Lasteskip i utenriks og innenriks fart med en bruttotonnasje på 300 og derover bygget 1. juli 2002 eller senere, skal ha AIS. 1 For tankskip som ikke har Sikkerhetssertifikat for utstyr: Ved første sertifikatbesiktelse etter 1. juli 2003 og senest 1. juli 2004. 2 Vedtatt på SOLAS Conference 5/32 (2002). §19F. Standarder for automatiske identifikasjonssystemer (AIS) mv. (1) Det automatiske identifikasjonssystemet (AIS) skal tilfredsstille IMO Res. MSC74 (69) og være typegodkjent i henhold til IEC standard 61993-2, og være installert i henhold til SN/Circ.227, og opereres i henhold til IMOs retningslinjer. (2) På skip som er utstyrt med automatisk identifikasjonssystem (AIS), skal systemet holdes i gang til enhver tid, med mindre internasjonale avtaler, regler eller standarder åpner for beskyttelse av navigasjonsopplysninger. (1) Skip som skal ha sertifikat for større fart enn Nord- og Østersjøfart, skal ha sekstant, nautisk almanakk og nødvendige tabeller. (2) På skip som er utstyrt med elektronisk utstyr for posisjonsbestemmelse med global dekning, kan sekstant sløyfes. På alle skip skal navigatøren til enhver tid ha tilgang til ur/klokke for avlesning av korrekt tid og på skip som skal være utstyrt med sekstant mv., skal det være kronometer eller ur som gir tilsvarende nøyaktighet. §21. Kart mv. På alle skip skal det være nødvendige og oppdaterte kart, publikasjoner mv. i samsvar med Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel V/20. (1) Alle skip skal ha lanterne og signalfigurer i henhold til sjøveisreglene, del C. topp-, side-, akter-, anker- og NUC-lanterner skal være fast montert. Påbudte lanterner skal være tilknyttet en nødkraftkilde i samsvar med sjøsikkerhetskonvensjonens Regel II-1/42.2.2 og Regel II-1/43.2.2. (2) På skip med bruttotonnasje under 500 skal nødkraft til påbudte lanterner være tilstrekkelig for minst 12 timers drift. (3) Nødkraftkilde for hurtigbåter skal minst tilfredsstille bestemmelsene i IMO Resolusjon A.373 (X). (4) Elektriske lanterner og lanternekontrolltavler skal tilfredsstille gjeldende forskrifter for elektriske anlegg om bord i skip. For fartøy mindre enn 15 m lengde aksepteres at lanternene er i henhold til Nordisk Båtstandard for yrkesbåter. (5) På skip som er utrustet/bygget for spesielle oppgaver skal særskilt påbudte signalfigurer og elektriske lanterner som kreves for å vise hvilke oppgaver som utføres, være fast montert. (1) Skip som bestemt i Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel V//21, skal ha internasjonal signalbok. Skip som foretar reiser hvor man kan regne med å benytte los eller anløpe utenlandsk havn, skal være utstyrt med signalflaggene G, H og Q samt de flagg som inngår i skipets kjenningssignal. (2) For skip på 15 m lengde og derover skal det kunne dokumenteres at fløyten oppfyller kravene til lydsignalapparater i Sjøveisreglenes vedlegg III. (3) Skip skal være utstyrt med det norske handelsflagg. (4) Alle skip skal kunne gi signaler for havsnød i henhold til Sjøveisreglene, vedlegg IV. (5) Bestemmelsene vedrørende signallamper i Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel V/11 skal følges. Kapittel 5. Styrehus og bro. (1) På skip og hurtigbåter skal sikten fra styrehus og bro være i samsvar med retningslinjer gitt i MSC/Circular 403, jf. punkt 3 i Circ. 403. eller ISO Standard 8468 4.1. (2) På skip og hurtigbåter skal vinduene i styrehus være i samsvar med MSC/Circular 403, punkt 4. Frontvinduer på hurtigbåter kan dog helle akterover. (3) Arrangement av styrehus. a) Styrehus skal ha en slik størrelse og være utformet slik at hjelpemidler og utstyr kan plasseres på en hensiktsmessig måte. Dersom instrumenter skal plasseres under styrehustaket, må takhøyden være slik at det er fri sikt og gangpassasje på minst 190 cm. Kravet gjelder ikke for magnetkompassets reflektoranordning. b) Vinduer som kan bli utsatt for brytende sjø, skal ha utvendige eller innvendige blindlokk med hull for utsyn og arrangement for feste av blind lokkene. c) Temperatur og fuktighet i styrehus skal kunne reguleres av hensyn til navigasjonsutstyrets funksjonalitet. d) For øvrig vises til ISO standard 8468 «Ship's bridge layout and associated equipment - Requirements and guidelines». (4) Alle skip som har bruttotonnasje på 50000 og derover og alle kjemikalieskip, gassskip og passasjerskip med bruttotonnasje på 10000 tonn og derover skal ha om bord skipets opplysninger om manøvreringsegenskaper i henhold til IMO resolusjon A.209 (VII) og A.601 (15). De kurver og diagrammer som fremgår av samme resolusjoner, skal være oppslått i styrehuset, slik at det ikke gir forstyrrende refleks i vinduene. §25. Arrangement mv. (1) Utstyr som vedrører navigering, manøvrering, overvåking, internt og eksternt samband, samt utstyr til bruk i nødssituasjoner skal være hensiktsmessig plassert. Utstyret skal ikke plasseres slik at det hindrer navigatøren i å ha oversikt over værdekket forenfor styrehuset. (2) I skip utrustet kun med magnetkompassanlegg, skal magnetkompasset plasseres slik at avstand fra kompassbollens sentrum blir i samsvar med IMO resolusjon A.382 (X) og slik at intet utstyr kommer nærmere magnetkompasset enn angitt som utstyrets sikre kompassavstand. Bestemmelsen får ikke anvendelse for skip utstyrt med gyrokompass. (3) På skip hvor Sjøfartsdirektoratet har gitt tillatelse til at vakthavende offiser på broen også ivaretar utkikksfunksjonen når det ikke er dagslys, gjelder dette på den betingelse at MSC-cirk. 566: «Guidelines on the Conduct of trials in which the officer of the navigational watch acts as the sole look-out in periods of darkness» oppfylles. (4) Ved bygging av skip skal ISO Standard 8468 legges til grunn som veiledende retningslinjer og følges så langt det er formålstjenlig og praktisk mulig på det enkelte skip. (1) På skip som skal anvendes i spesialvirksomhet mv. og dermed har behov for manøverplass utenfor ordinært broarrangement, skal tilleggsstyrehus være anordnet på hensiktsmessig måte og oppfylle de krav som er fastsatt for skipets ordinære styrehus i den utstrekning dette er mulig. (2) I tilleggsstyrehus skal følgende utstyr forefinnes: a) Anordning for fjernmanøvrering av fremdriftsmaskineriet. b) Fast eller transportabelt utstyr for å gi de lyd- og lyssignaler som er foreskrevet i Sjøveisreglene. c) Anordning for manuell styring. d) Rorindikator, som kan ses fra hvilket som helst sted i tilleggsstyrehuset. e) Fartsmåler (logg), som kan være en slaveenhet. f) Gyrokompass, som kan være en slaveenhet. g) Radaranlegg, som kan være en slaveenhet, og som kan betjenes fra tilleggsstyrehuset. h) Utstyr for internt samband med prioriteringsbryter for styrehus og maskinrom eller egen separert linje til styrehus og maskinrom. i) Dybdemåleranlegg (ekkolodd), som kan betjenes fra tilleggsstyrehuset. j) Lanternekontroller. Forsettlig eller uaktsom overtredelse av denne forskrift straffes med bøter i henhold til Almindelig borgerlig Straffelov av 22. mai 1902 nr. 10 §339 nr. 2 og §48 bokstavene a og b. a) forskrift av 24. august 1984 nr. b) forskrift av 30. juni 1987 nr. c) forskrift av 5. oktober 1973 nr. 1. alle skip eller lekter hvis kjøl strekkes eller som er på tilsvarende byggetrinn på eller etter 1. 2. konvensjonsskip og lektere, hvis kjøl strekkes eller som er på til svarende byggetrinn, før 1. november 1992. (3) For ikke-konvensjonsskip og lekter hvis kjøl er strukket, eller som er på tilsvarende byggetrinn, før 1. november 1992 gjelder fortsatt de forskrift(ene) som gjaldt på den tid skipet eller lekteren ble bygget, med eventuelle endringer som er gjort gjeldende for eksisterende skip eller lektere. Publisert: I 1992 1015 (summarisk - fulltekst i basen)
|
lovdata_cd_24716
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.485
|
I medhold av lov av 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern, §8, jf. §10 og §21, §22 og §23, er et naturområde i Nesna kommune i Nordland fylke fredet som naturreservat ved kgl. res. av 15. desember 2000 under betegnelsen Husbymarka naturreservat.
|
maalfrid_8f11234ce96f4ceb9f10fc13c4cfb14daedd2d1c_8
|
maalfrid_fiskeridir
| 2,021
|
no
|
0.85
|
Behovet går i stor grad på å få lesetilgang til informasjon i ulike databaser/arkivsystem hos Fiskeridirektoratet. Nevner noen eksempler: historikk på enkeltrettigheter, fartøyhistorikk, eierhistorikk og ulike dispensasjoner som blir gitt til fartøy. I tillegg bør det ligge en oversikt over ulike instrukser o.l. som Fiskeridirektoratet har sendt ut til salgslagene. Den åpne delen vil i tillegg være av interesse for næringen, organisasjoner, media og land vi deler hav med. Denne delen bør derfor oversettes til engelsk og russisk. En slik side med disse oversiktene vil være med på å fremme likebehandling og effektivisering i ressurskontrollen. Den åpne delen vil også gi åpenhet og transparens om den rolle fiskesalgslagene spiller i fiskeriforvaltningen av marin fisk. Det har vært en del diskusjon i gruppen om åpen og lukket del på denne siden. Diskusjonen har gått på behov og hva som juridisk sett bør være på åpen og lukket side. Gruppen har innhentet en del innspill fra de andre regionene og salgslagene, samt Fiskeridirektoratet sentralt i forbindelse med hvilken informasjon det er som er ønskelig å ha på en slik internettside. Disse innspillene er opplistet under. Vi har videre forsøkt å fordele innspillene i henhold til hvordan opplysningene kan legges under en "åpen side" eller om de bør tilhører en lukket del. · Litt om salgslagene og deres funksjon som offentlig myndighetsutøver · Informasjon om de ulike salgslagene . Statistikk om administrativ inndragning (Når vi får laget) · Direkte linker til salgslagenes nettsider med enklere og felles pålogging · RETNINGSLINJER seddel (må kvalitetssikres – vurdere eldre skriv) · RETNINGSLINJER kontroll (må kvalitetssikres – vurdere eldre skriv) · RETNINGSLINJER inndragning (må kvalitetssikres – vurdere eldre skriv) · Sentralt regelverk (gjerne lenker til lovdata) · Direkte tilgang til merkeregisteret · Kvotegeneratoren · Litt forklaring og statistikk på åpne og enkeltvedtak på lukket?
|
lovdata_cd_1861
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.391
|
Forskrift om beite for hester og storfe, Stord kommune, Hordaland. Fastsatt av Landbruksdepartementet 3. juli 1965.
|
maalfrid_1e510541d69967a216c557662669a7198ea64538_1072
|
maalfrid_miljodirektoratet
| 2,021
|
en
|
0.355
|
21 https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2009-06-19-58/ 22 https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2009-06-19-58/ 23 https://www.skatteetaten.
|
lovdata_cd_13359
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.457
|
I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jf §10 og §21, §22 og §23, er et område i Hole kommune, Buskerud fylke, fredet som naturreservat ved kgl.res. av 15. januar 1988, under betegnelsen Purkøya naturreservat.
|
lovdata_cd_45387
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.775
|
Så lenge forskuddsmottakeren får utbetalt forskudd, plikter vedkommende å gi melding til trygdekontoret om alle forhold som kan ha betydning for retten til forskudd eller størrelsen på dette.
|
maalfrid_36835c5e9c3d2b8b43ff8e70df85244be498400b_3
|
maalfrid_vetinst
| 2,021
|
en
|
0.89
|
All serum samples were tested for specific antibodies against aMPV with a blocking-ELISA produced by SVANOVA (SVANOVIR APV-Ab). Flocks with single positive or inconclusive reactions for antibodies against aMPV were followed up by retesting in duplicate with the same test. In cases of a positive or inconclusive retest result, the flock was resampled with at least 30 new animals. A single positive or inconclusive sample in the surveillance programme was considered false positive if clinical signs of disease were absent in the flock, and all resampled animals were negative for antibodies against aMPV. Of 2,760 blood samples analysed in the surveillance programme for ILT, all were negative. All 1,560 blood samples analysed in the surveillance programme for ART were negative. Table 1 shows the number of farms, flocks and birds tested in the different poultry production types in the national surveillance programme for ILT and ART in 2015. ILT - Broilers 66 79 2 400 0 ILT - Layers 11 13 390 0 ART - Turkey 46 52 1 560 0 Antibodies against ILT are often found in samples from hobby flocks. It is thus of major importance that commercial poultry flocks are kept strictly isolated from hobby birds and backyard poultry flocks. The non-commercial bird populations are complex, and pose a problem for the control of this contagious poultry disease due to the difficulties associated with performing systematic disease surveillance in such bird populations. 1. Saif YM, Fadly AM, Glisson JR, McDougald LR, Nolan LK, Swayne DE (editors). Diseases of poultry, 12th ed. Ames: Iowa State University Press; 2008. 2. Løvland A, Tharaldsen J, Jonassen CM, Heier BT, 2004. The surveillance and control programmes for infectious laryngotracheitis (ILT) and avian rhinotracheitis (ART) in poultry flocks in Norway. In: Mørk T, Hellberg H (editors). Surveillance and control programmes for terrestrial and aquatic animals in Norway. Annual report 2004. Oslo: National Veterinary Institute; 2005. p. 116-119. 3. Forskrift om sertifisering av fjørfevirksomheter av 18.11.94 nr. 1020. (Provision concerning the certification of poultry enterprises.) http://www.lovdata.no/for/sf/ld/xd-19941118-1020.html
|
lovdata_cd_32237
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nl
|
0.422
|
14. jan. 1985 nr. 43.
|
lovdata_cd_58953
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.878
|
I enkelte tilfeller har Forsvaret behov for å gjøre valg på et senere tidspunkt når det gjelder omfang, tekniske krav, leveringstid, leveringssted osv. En ensidig rett til gjøre slike valg kan avtalefestes, og kalles en «Opsjon». Opsjoner bør normalt inngås i situasjoner hvor Forsvaret har en sterk posisjon i forhold til leverandøren, og man ser for seg at posisjonen vil bli svakere når valget må tas. (Man går for eksempel fra en konkurranse situasjon til en eneleverandør situasjon.) I en del tilfelle er det vesentlig at leverandøren er kjent med usikkerheten rundt Forsvarets valg slik at leverandøren kan ta hensyn til dette i sin gjennomføring av leveransen. Leverandøren kan for eksempel utsette valget av underleverandør til Forsvaret har tatt sin beslutning om valg av teknisk løsning. Leverandøren slipper da å kansellere/endre ordre til sine underleverandører. - Alle tekniske krav/funksjonalitet er ikke avklart på bestillingstidspunket. - Det er behov for varene/tjenesten andre steder i Forsvaret. De øvrige brukere har mindre behov, og vil ikke kunne oppnå samme betingelser. Det skal ikke brukes opsjoner for å skape et feil inntrykk av leveransens omfang i den hensikt å få lavere priser. Dersom opsjonen gjelder økt antall, og omfanget av opsjonen er betydelig i forhold til det forpliktende omfanget, skal det avtales separate priser for opsjonen og det forpliktende omfang. Det kan avtales opsjoner som gir andre brukere/forsvarsgrener/etater/land rett til å anskaffe varer og tjenester til betingelsene i kontrakten. Opsjoner skal avtalefestes, med dato for hvor lenge opsjonen er gyldig (dvs. seneste dato for når Forsvaret må gjøre sitt valg). Opsjoner utløses normalt i form av en endringsavtale. Dersom opsjonen ønskes benyttet av en annen enn den forvaltning som administrerer den opprinnelige kontrakt, kan separate kontrakter eller bestillinger benyttes. Dersom behovet for opsjoner er identifisert før forespørselen er sent ut, skal opsjonene tas med i forespørselen. Opsjoner skal være med i det totale evalueringsgrunnlaget. Dersom valg av opsjon eller opsjonsalternativer vil gi forskjellig utfall med hensyn på valg av leverandør, skal evaluering/valg gjennomføres ved at opsjonene veies med sannsynlighet for at de vil bli benyttet. Del 16.
|
lovdata_cd_29268
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.854
|
1. Oppføring av sportshytter, sommerhus, kolonihagehus o.l. bygninger som bare er beregnet på å bebos i kortere tidsrom, samt tilhørende uthus, kan bare skje etter reguleringsplan eller etter disposisjonsplan godkjent av bygningsrådet. 2. For bygninger som nevnt i nr. 1 skal foruten bygningslovens kap. III og IV og §65, første ledd og §68, også gjelde §63, §66 nr. 1, §70, §74 nr. 2, §75, §87, §88, §89, §90, §91 §93, §94 samt kap. XV og XVI. 4. Denne vedtekt trer i kraft straks. 10. mars 1988 nr.
|
lovdata_cd_4593
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
da
|
0.641
|
Fredningen berører gnr./bnr. 22/86, 79/2, 80/109. Reservatet dekker et areal på ca. 60 daa.
|
maalfrid_68be613ba2a4dd0944f5dbe8021ba9eb225ebb00_50
|
maalfrid_udir
| 2,021
|
no
|
0.763
|
§ 3-40 på lovdata. Fag- og svennebrev er dokumentasjon for bestått fag- og svenneprøve. Praksisbrev er dokumentasjon for bestått praksisbrevprøve. I andre ledd er det presisert at de samme unntakene som gjelder for vitnemål også gjelder for fag- og svennebrev og praksisbrev. Det vil si fritak fra opplæring (§§ 1-11 til 1-13), fritak fra vurdering med karakter (§ 3-17 til 3-20) og særskilte unntak i yrkesfaglige studieprogram (§ 3-42). Utdanningsdirektoratet kan også i særskilte tilfeller gi dispensasjon (§ 23-1). Andre ledd fastsetter at praksiskandidater og kandidater for fagbrev på jobb ikke må ha fellesfag for å få fag- og svennebrev. I tillegg kan de få kompetansebevis, men ikke vitnemål. I tredje ledd står det at fylkeskommunen har ansvar for å informere bedriftene om unntakene i bestemmelsen når kontrakten inngås. Det er også fylkeskommunen som har ansvaret for å utstede fag- og svennebrev og praksisbrev. Fag-/ svennebrev og praksisbrev, som tidligere var regulert i § 3- 44, er flyttet til § 3-41. § 3-41 på lovdata. Hovedregelen er at alle fag og eksamener må være bestått for å få utstedt vitnemål og fagog svennebrev. Det gjelder et unntak for elever og lærlinger som går på yrkesfag.
|
lovdata_cd_57017
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.895
|
Forskrift om offentlige undersøkelser av jernbaneulykker og alvorlige jernbanehendelser. Fastsatt av Samferdselsdepartementet 29. januar 2002 med hjemmel i lov av 11. juni 1993 nr. 100 om anlegg og drift av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. (jernbaneloven) §6, §8, §17, §18, §19 og §20. Disse bestemmelser kommer til anvendelse ved ulykke og alvorlig hendelse i forbindelse med drift av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. Undersøkelsen har til formål å søke å klarlegge hendelsesforløp og årsaksforhold, samt utrede forhold av betydning for å forebygge jernbaneulykker og alvorlige jernbanehendelser for å bedre jernbanesikkerheten. Undersøkelsen har ikke som formål å fordele skyld og ansvar. Jernbaneulykke og alvorlig jernbanehendelse innenfor norsk område skal undersøkes. Samferdselsdepartementet kan pålegge undersøkelsesmyndigheten å foreta undersøkelse av en jernbaneulykke eller jernbanehendelse som faller utenfor rammen av disse bestemmelser og/eller internasjonale avtaler. Når det er inntruffet en jernbaneulykke eller en alvorlig jernbanehendelse, skal jernbanevirksomheten, Statens jernbanetilsyn, Hovedredningssentralen, politi eller annen berørt straks sørge for at undersøkelsesmyndigheten varsles. Denne bestemmelsen gjør ingen innskrenkning i den varslings- og rapporteringsplikt som er fastsatt i øvrige forskrifter etter jernbaneloven. Undersøkelsesmyndigheten avgjør selv omfanget av de undersøkelser som skal foretas og skal i den forbindelse vurdere undersøkelsens forventede sikkerhetsmessige verdi i forhold til nødvendige ressurser. Når varsel om jernbaneulykke eller alvorlig jernbanehendelse er mottatt av undersøkelsesmyndigheten, skal den straks iverksette tiltak som ivaretar en raskest mulig igangsetting av undersøkelsen. Undersøkelsesmyndigheten har i henhold til jernbaneloven §18 annet ledd rett til å benytte privat grunn og kan kreve å få undersøke og ta i besittelse materiell, vrakrester, dokumenter og andre ting i den utstrekning undersøkelsesmyndigheten trenger det for å kunne utføre sitt verv. Jernbanemateriell og kjørevei som er forulykket, vrakrester eller andre ting fra et slikt materiell og spor etter ulykken må ikke fjernes eller røres uten tillatelse av undersøkelsesmyndigheten og/eller politiet, med mindre det er nødvendig for å redde eller avverge fare for liv eller eiendom eller for å hindre at noe som har betydning for undersøkelsen, går til grunne eller forsvinner. Myndighetspersonell på hendelsesstedet og personell i involverte jernbanevirksomheter plikter å gjøre det de kan for å forhindre at informasjon av betydning for undersøkelsen går tapt. §10. Underretning m.m. Inntreffer en jernbaneulykke eller en alvorlig jernbanehendelse skal undersøkelsesmyndigheten så vidt mulig underrette materiellets eier, eventuelt dets bruker, samt forsikreren og andre som saken angår, om undersøkelsen og om de rettigheter de har i henhold til jernbaneloven §18. Disse har anledning til å fremlegge for undersøkelsesmyndigheten det som de finner relevant for undersøkelsens formål og for å ivareta sin tarv. §11. Innkalling og opptak av forklaringer m.m. Forklaringer avgitt etter annet ledd kan kun brukes til jernbanetryggingsmessige formål. Opplysninger fremkommet under forklaringer avgitt i henhold til annet ledd kan ikke brukes som bevis mot den som har avgitt forklaringen i en senere straffesak mot vedkommende. Enhver som forklarer seg for undersøkelsesmyndigheten har rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig. §13. Forholdet til andre offentlige myndigheter m.m. Undersøkelsesmyndigheten kan anmode om opplysninger og bistand fra andre offentlige myndigheter. §16. Rapport m.m. Utkast til rapport kan, dersom ikke særlige grunner taler mot det, forelegges de som er nevnt i §10 til uttalelse. Når undersøkelsen er avsluttet, skal undersøkelsesmyndigheten straks offentliggjøre rapporten, om mulig innen 12 måneder etter den alvorlige hendelsen/ulykken. Rapporten skal inneholde undersøkelsesmyndighetens uttalelse om årsaksfaktorene til ulykken/hendelsen og eventuelle sikkerhetstilrådinger. Tilrådingene skal angi hvilke forhold som bør vurderes rettet på for å hindre nye tilfeller av samme eller lignende art. Samferdselsdepartementet skal treffe de nødvendige tiltak for å sikre at det tas behørig hensyn til sikkerhetstilrådingene. I rapporten skal det vises til undersøkelsens eneste formål som er angitt i §2. Personer innblandet i jernbaneulykker eller alvorlige jernbanehendelser, skal være sikret anonymitet i rapporten. Samferdselsdepartementet kan etter samråd med undersøkelsesmyndigheten og Statens jernbanetilsyn pålegge undersøkelsesmyndigheten spesielle oppgaver som har generell jernbanesikkerhetsmessig målsetting.
|
lovdata_cd_27713
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.708
|
Forskrift om salgstid for øl og åpnings- og skjenketider ved serveringssteder, Fræna kommune, Møre og Romsdal. Fastsatt av Fræna kommunestyre 18. oktober 2004 med hjemmel i lov 13. juni 1997 nr. 55 om serveringsvirksomhet (serveringsloven) §15 og lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. §3-7 og §4-4. §1. Salgstid for øl t.o.m. Klasse D og rusbrus (t.o.m. 4,75 volumprosent alkohol) kan følge maksimaltiden i alkoholloven, dvs. Hverdager mandag til fredag fra kl. 08.00 til kl. 20.00. Dager før søn- og helligdager unntatt dagen før Kristi Himmelfartsdag kl. 08.00 til kl. 18.00. Salg og utlevering av øl skal ikke skje på søn- og helligdager, 1. og 17. mai, og på stemmedagen for stortingsvalg, fylkestingvalg, kommunestyrevalg og folkeavstemming vedtatt ved lov. §2. På julaften, nyttårsaften, påske- og pinseaften er salgstiden avgrenset til kl. 08.00 til kl. 13.00.
|
lovdata_cd_55080
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.693
|
Med hjemmel i forskrift av 17. juni 1988 nr. 3361 om tilsetting av menighetsprest §2 fjerde ledd, oppnevner Kirkemøtet Kirkerådet som klageinstans til å avgjøre klager vedrørende kompetansevurdering i forbindelse med tilsetting av prester som ikke er cand.theol., jf. regler fastsatt av Kirkerådet 31. januar 2000. Når det gjelder søknad om tilsvarende kompetanse som cand.theol.-graden, er det søkeren selv som har klagerett. Når det gjelder forslag om fravik av kompetansekrav, er det den forslagsstillende biskop som har klagerett. Nærmere regler for Kirkerådets behandling av klagesaker fastsettes av Kirkerådet selv.
|
lovdata_cd_40014
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.842
|
Etter første ledd kan det som alternativ til sykepenger ytes reisetilskott til dekning av nødvendige ekstra transportutgifter for at medlemmet skal kunne være i arbeid. Reisetilskott er et alternativ til sykepenger. For å kunne få reisetilskott må vilkårene for å få sykepenger være oppfylt. Hvorvidt det kan ytes reisetilskott istedenfor sykepenger, må avgjøres av trygdekontoret på grunnlag av legeerklæring. Legen må attestere at den sykmeldte midlertidig ikke kan reise på vanlig måte til og fra arbeidsstedet på grunn av sykdom eller skade, og at vedkommende ellers ville vært sykmeldt. Opprinnelig ble reisetilskott bare gitt ved sykdom eller skade i støtte- og bevegelsesorganene. Etter lovendring med virkning fra 01.01.01 kan reisetilskott gis ved alle typer sykdom og skade.
|
lovdata_cd_2829
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.59
|
Forskrift om båndtvang for hund, Askøy kommune, Hordaland. Fastsatt av Landbruksdepartementet 8. september 1976.
|
lovdata_cd_37920
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.791
|
Det gjelder særlige regler for fiskere som er statsborgere i andre EØS-land eller er bosatt i andre nordiske land. Slike personer er likestilt med norske statsborgere mht. medlemskap i trygden. Dette gjelder enten fiskeren regnes som arbeidstaker eller som selvstendig næringsdrivende (slik lottfiskere regnes i Norge) og uten hensyn til om fiskeren er bosatt i Norge. Fiskere fra andre EØS-land som er medlem i trygden skal betale samme avgift som norske fiskere og ha de samme rettigheter som dem, jf. artikkel 13 nr. 2 bokstav c i forordning (EØF) nr. 1408/71, som sier at personer som arbeider på skip skal være underlagt lovgivningen i flagglandet. Er de ikke oppført i fiskermanntallets blad B, må de likevel regnes å ha trygderettigheter som om de var oppført der, når de fyller manntallskravet om fiske av et visst omfang. Det samme gjelder for tredjelandsborgere (dvs. statsborgere i land utenfor EØS) som er bosatt i Norden, og for fiskere fra Færøyene, Grønland og Åland (som alle er utenfor EØS), jf. bestemmelsene i Nordisk konvensjon om trygd. Fiskere som er medlem i trygden uten å være skattlagt i Norge for inntekten av arbeid på norsk fiskefartøy, skal betale trygdeavgift til trygdekontoret i kommunen der fartøyet hører hjemme.
|
lovdata_cd_5250
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.914
|
Miljøverndepartementet kan gjere unntak frå vernereglane for vitskapelege formål, tiltak av vesentlig samfunnsmessig verd eller i særlege tilfelle når det ikkje strir mot formålet med vernet.
|
lovdata_cd_63065
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.755
|
Publisert: Somb-1975-28 (1975 42) Sammendrag: Gjennomføring av helserådets pålegg om retting av kloakkanlegg. Saksgang: (Sak 1051K/74 og 3 E/75.) En hotelleier klaget 29. juni 1974 over kommunens og politiets behandling av sak om retting av nabos kloakkanlegg. Da det i 1965 ble tatt prøver av hotellets brønn, viste det seg at drikkevannet var forurenset. Forurensingen skrev seg fra naboens kloakkanlegg. Helserådet påla naboen å rette kloakkanlegget for å få fjernet forurensingen. Da naboen ikke etterkom pålegget, meldte helserådet 4. juni 1966 naboen til politiet. Politiet ga 20. desember 1966 naboen slikt pålegg: «Då tilhøva enno ikkje er ordna, vert De med dette i medhald av sunnhetslova av 16.5. 1860 §5 s. l. tilplikta snøggast råd er og seinast innan 20.5.1967 å etterkoma Helserådet sitt vedtak. For kvar dagsom går utover 20.5.1967 utan at vedtaket er etterkome, skal De betala ein «løpende mulkt» stor kr. 75,- til kommunen. Politiet fastsatte 29. september 1969 ny frist, slik at dagmulkten skulle betales for hver dag utover 15. november 1969. Etter at kommunen hadde fått henvendelser om saken, valgte formannskapet i 1970 en nemnd, som skulle forsøke å få ordnet saken ved forhandlinger med hotelleieren og naboen. Nemnda utarbeidet utkast til avtale, som bl.a. forutsatte økonomisk medvirkning fra kommunen. Partene kunne imidlertid ikke bli enige om den foreslåtte løsning. I møte 8. mai 1973 vedtok formannskapet å ettergi mulkten som naboen var ilagt, og vedtaket ble godkjent i kommunestyremøte 25. juni 1973. I henhold til etterforskning i straffesak mot naboen traff politiet 3. juli 1973 bestemmelse om påtaleunnlatelse etter §85 annet ledd i straffeprosessloven av 1. juli 1887 (nr. 5). Klagen ble lagt fram for kommunen. Rådmannen uttalte i brev av 10. oktober 1974: «Rådmannen vil likevel streka under at kommunen har gjort alt for å finna fram til ei minneleg ordning mellom partane. Som det går fram av klagaren sitt skriv er det to forhold som gjer seg gjeldande: 1) Grunnspørsmål. 2) Kloakkanlegget. Når det gjeld grunnspørsmålet er dette ei sak mellom partane. I kloakksaka har det vore ein del uklare forhold. Etter at kommunen sin advokat hadde vurdert saka gjorde kommunestyret i møte 25/6-73 slikt vedtak: «Med tilvising til uttale frå kommuneadvokaten, dagsett 6/3-72, vil formannskapet gjera vedtak om å ettergjeva den mulkta naboen er ilagt. Kommunen har gjort alt for å finna fram til ei minneleg ordning. I samsvar med utgreiinga frå kommuneadvokaten vil formannskapet sjå seg ferdig medsaka. Ein er kjend med at Helserådet i møte 1/8-74, no har gjort eit konkret vedtak om naboen si plikt til å ordna kloakktilhøva. Fristen for dette er sett til 1/11 d.å. Til slutt vil rådmannen peika på at ein alt i vedlegg nr. 58/71 gjorde framlegg om ei ordning, der kommunen tok kostnad på kr. 4.500,- for å få løyst saka. Saka vart likevel i møte 26/5-71 utsett. Rådmannen så det slik at at dersom grunnspørsinålet ble løst mellom partene, burde det ennå være mulig å komme fram til en løsning av saken. Etter at helserådet 1. august 1974 hadde gitt naboen nytt pålegg uten at han foretok seg noe, sendte rådet saken til politiet 19. november 1974, og ny etterforskning ble iverksatt ved politikammeret. I avsluttende brev av 5. mars 1975 til kommunen uttalte jeg: «Då kommunen ettergav mulkta, var det gått 8 år sidan saka vart teke opp. Helserådet hadde ved fleire høve pålagt naboen å rette på tilhøva utan at han hadde etterkome pålegget. Helserådet kunne ikkje godkjenne vassforsyningsanlegget til hotellet av omsyn til mogleg kloakkforurensing frå naboen sitt kloakkanlegg. Sjølv om kommunen ved tinging mellom partane ikkje hadde lukkast å få til ei minneleg ordning, sto helserådet sine vedtak ved lag. Naboen hadde plikt til å rette seg etter dei og syte for ei ordning som kunne godkjennast. Det tvangsmiddel ein har i slike saker, er løpande mulkt etter §5 i sundhedslova av 16. mai 1860; slik mulkt var pålagt naboen av politiet. Så lenge mulkta sto ved lag, kunne det vere eit press på naboen til å få i stand ei ordning og rette på tilhøva. Kommunen hadde difor etter mi meining liten grunn til å ettergje mulkta. I fråsegn dagsett 12. oktober 1973 har Justisdepartementet og peikt på at dei beste grunnar talar for at det berre er helserådet, og ikkje kommunestyret, som har rett til å ettergje mulkta så lenge pålegget ikkje er etterkome. Hvis saka ikkje vert ordna no ved ny handsaming hjå politiet, bør kommunen vurdere om det kan gjerast noko meir for å få i stand ei løysing. Fordi ny etterforskning mot naboen var iverksatt, fant jeg ikke grunn til å se nærmere på politiets behandling av saken. Jeg ba imidlertid politiet underrette klageren om resultatet av den nye etterforskningen. Jeg fikk senere underretning om at politimesteren 16. juni 1975 utferdiget forelegg mot naboen for ikke å ha etterkommet helserådets pålegg etter kommunens helseforskrifter, jfr. §357 i straffeloven av 22. mai 1902 (nr. 10). Forelegget ble ikke vedtatt og saken brakt inn for retten. Ved herredsrettsdom av 9. desember 1975 ble naboen dømt til å betale en bot på kr. 750,- til statskassen og kr. 500,- i saksomkostninger til det offentlige. Saken reiste spørsmål om gjeldende regler om tvangsmidler til gjennomføring av helserådsvedtak var tilfredsstillende. Det tvangsmiddel en har i slike saker, er løpende mulkt etter §5 i sunnhetsloven av 16. mai 1860. Hotelleieren hadde pekt på at retting av kloakkanlegget burde kunne foretas av myndighetene på naboens bekostning. I brev til ombudsmannen hadde distriktslegen i kommunen bemerket: «Som vel Stortingets Ombudsmann kjenner til har Helserådet ingen maktmidler til sin rådighet, og er avhengig av den assistanse politi evt. kommunestyret vil gi i saken. Det er tilstrekkelig for meg å vise til Helserådets tidligere vedtak i denne sak, og dets skjebne ved behandlingen hos politiet og kommunestyret. I uttalelse fra Justisdepartementet i tilknytning til den tidligere behandling av saken i helserådet, var det også nevnt til overveielse om ikke bestemmelsene om løpende mulkt burde klargjøres på enkelte punkter. På denne bakgrunn tok jeg opp med Sosialdepartementet spørsmålet om ikke helseråd bør gis bedre mulighet for å få gjennomført vedtak som i klagesaken. Sosialdepartementet viste i sitt svar bl.a. til departementets brev av 18. oktober 1939, hvor det var anført: «Justisdepartementet har uttalt at når det etter helserådets mening er maktpåliggende at en utkastelse fra helseskadelig bolig skjer øyeblikkelig, antas politiet forpliktet til straks å etterkomme helserådets begjæring. Det samme må, etter Sosialdepartementets mening, gjelde også for andre inngrep eller forføyninger som helserådet gjør vedtak om etter sunnhetsloven. Mener politiet at et helserådsvedtak av en eller annen grunn ikke bør settes i verk, kan det gjøres forestilling herom til helserådet. Bare hvis politiet finner at helserådets vedtak ikke er lovhjemlet, kan det bli spørsmål om å nekte å gjennomføre det. Departementet opplyste at det ville «ta opp til fornyet overveielse hvorvidt det - på grunn lag av det erfaringsmateriale man har - er grunn til å revidere gjeldende bestemmelser om tvangsmidler med sikte på å gi helserådene bedre muligheter for å få gjennomført sine vedtak». Etter at spørsmålet var forelagt for fylkeslegene og for stadsfysikus i Oslo, uttalte departementet i brev av 30. november 1975: «Av de mottatte uttalelser fremgår at det ikke synes å være noe behov for å revidere gjeldende bestemmelser om tvangsmidler. Departementet finner på denne bakgrunn ikke foranledning til på det nåværende tidspunkt å ta opp spørsmålet om revisjon av gjeldende bestemmelser hva angår tvangsmidler, men vil på den annen side ha saken under observasjon bl.a. i forbindelse med en eventuell omlegging av kontrollvirksomheten i henhold til Utredningen fra utvalget for revisjon av den helsemessige og veterinærmessige begrunnede næringsmiddelkontroll, avgitt 2. mai 1974 (NOU 1974:29). henstilte jeg i brev av 8. desember 1975 til departementet å være spesielt oppmerksom på spørsmålet i tiden fremover. Somb-1975-27 Plikt for kjøper til å bekoste vann- og kloakkanlegg som vilkår for fradelingstillatelse.
|
lovdata_cd_31624
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.543
|
Skjeberg kommunestyre har 25. mai 1989 vedtatt å forlenge forskrift av 26. juni 1986 nr. 1739 om midlertidig plankrav etter plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 §117 første ledd. Fylkesmannen i Østfold har 26. juni 1989 med hjemmel i loven og delegering i Miljøverndepartementets rundskriv av 3. februar 1989 samtykket i at ovennevnte forskrift forlenges f.o.m. 1. juli 1989 t.o.m. 1. juli 1991. (II 1989 152)
|
lovdata_cd_60806
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.819
|
Publisert: Somb-2002-28 (2002 s 179) Sammendrag: Fritak for foreldrebetaling for barnehagetilbud til barn med hørselshemming. ( Skole, studiefinansiering, barnehage ) As foreldre klaget til ombudsmannen over at kommunen hadde avslått en søknad om fritak for betaling for barnehage for den tiden A fikk spesialpedagogisk hjelp. Etter at saken ble tatt opp med kommunen, fant kommunen å gi delvis betalingsfritak. Kommunen mente likevel at foreldrene ikke hadde rett til betalingsfritak etter opplæringsloven. Foreldrene kom tilbake til saken, idet de var uenige i kommunens beregning av betalingsfritaket. Ombudsmannen uttalte at spesialpedagogisk hjelp til førskolebarn etter opplæringsloven §2-6 tredje ledd og §5-7 er utgifter kommunen, og ikke foreldrene, må dekke. Dersom tilbudet ble gitt i barnehage, skulle foreldrebetalingen reduseres. Når det gjaldt omfanget av fritaket, la ombudsmannen til grunn at dette måtte beregnes ut fra det tilbudet som var gitt barnet, dvs. kommunens vedtak om spesialpedagogisk hjelp. Ombudsmannen kom til at betalingsfritaket for barnehageåret 1999/2000 ikke var korrekt beregnet, og bad kommunen om å se på denne delen av saken på nytt. Kommunen tilbakebetalte etter dette det foreldrene hadde betalt for mye i denne perioden. Saksgang: (Sak 2000 - 1394) Foreldrene til A hadde søkt om fritak for foreldrebetaling til barnehage fordi deres datter A var hørselshemmet og hadde fått spesialpedagogisk hjelp i barnehagen. Kommunen avslo søknaden. Saken ble tatt opp med kommunen. I brevet herfra ble det vist til at retten til spesialpedagogisk hjelp for barn under skolealder følger av opplæringsloven 17. juli 1998 nr. 61 §2-6 tredje ledd og §5-7. Videre ble det bl.a. vist til forarbeidene til opplæringsloven og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets (KUF) rundskriv F-98/96 hvor det fremgår at det ikke kan kreves egenbetaling for den tid barnet får oppfylt sin rett til spesialpedagogisk hjelp i barnehagen. Kommunen svarte at foreldrene skulle få tilbakebetalt en del av barnehageutgiftene, og at de også for fremtiden skulle få delvis betalingsfritak. Kommunen var imidlertid ikke enig i at rett til betalingsfritak fulgte av opplæringsloven. Foreldrene kom etter dette tilbake til saken, idet de ikke var enige i kommunens beregning av betalingsfritaket. Ifølge foreldrene var bare deler av det tildelte spesialpedagogiske tiltaket tatt med. Saken ble tatt opp med kommunen på nytt. I brev herfra het det: «Av vedtak i Hovedutvalg for skole og kultur 8. (?) november 2000 fremgår det at foreldrene skal få tilbakebetalt kr 12.862, og at foreldrebetalingen fra 1. januar 2001 blir kr 1.402 per måned. For høst 1999 og vår 2000 er det gitt fratrekk for 11 timer spesialpedagogisk hjelp per uke. Hjelpetiltakene var da etter det opplyste 11 timer med spesialpedagog per uke samt 50 % assistent, jf. Hovedutvalgets vedtak 4. mai 1999. Fra og med høst 2000 gis det fratrekk for 21 timer spesialpedagogisk hjelp/tegnspråkopplæring per uke. Tiltakene synes nå å bestå av 100 % tegnspråkpedagog i gruppe med et annet barn samt 5 timer spesialpedagog per uke, jf. Hovedutvalgets vedtak 28. mars 2000, vedtak fra Statens utdanningskontor i Nordland 17. august 2000 og brev fra kommunen til foreldrene 20. september 2000. Kommunen bes på denne bakgrunn redegjøre for hvordan betalingsreduksjonen er beregnet. Vi ber videre om kommunens merknader til foreldrenes anførsel om at bare deler av det spesialpedagogiske tiltaket som det er vedtatt at A skal ha, er tatt med. «Etter §5-7 skal spesialpedagogisk hjelp være gratis. Assistenttimer er ikke spesialpedagogisk hjelp, men en styrking av personalet for å kunne ivareta spesielle barn. Det er derfor gitt fratrekk for de 11 spesialpedagogiske timene A har fått i uken. Fra høsten 2000 har A fått 100 % tegnspråk i gruppe sammen med et annet barn. Denne tegnspråkpedagogen deles derfor på 2 barn og med fratrekk for ubunden arbeidstid til for- og etterarbeid blir det 16 timer på hver. I tillegg har A 5 timer spesialpedagog i uken. Dette blir til sammen 21 timer i uken og det er det timetallet vi har gått ut fra i beregningen. Foreldrene fastholdt etter dette at de burde få fratrekk for timene til 50 % assistent (barnehageåret 1999/2000) og 100 % tegnspråkpedagog (barnehageåret 2000/2001). Det ble etter dette funnet nødvendig å få avklart omfanget av det spesialpedagogiske tilbudet som var opprettet for A i medhold av opplæringsloven. Saken ble derfor lagt frem for Statens utdanningskontor i Nordland. I brev herfra het det: «Vi ber på denne bakgrunn om utdanningskontorets vurdering av om det spesialpedagogiske hjelpetilbudet til A etter opplæringsloven også omfattet assistenttimene som ble tildelt for barnehageåret 1999/2000, eller om denne assistentressursen var å anse som tilrettelegging etter barnehageloven §9. Videre bes det om en vurdering av hva tildeling av 100 % tegnspråkpedagog til to barn i gruppe kan sies å omfatte i forhold til A. Kan barnehagetilbudet som helhet være å anse som spesialpedagogisk hjelp etter opplæringsloven? Om assistentressursen het det i utdanningskontorets svar: «Utdanningskontoret er i utgangspunktet enig med kommunen om at en må skille mellom det spesialpedagogiske tilbudet og en generell styrking av barnehagen når en skal beregne omfanget av foreldrebetaling. Omfanget av spesialpedagogisk hjelp vil framgå av kommunens enkeltvedtak i den konkrete saken. Det er imidlertid ikke alltid at det bare er den spesialpedagogiske ressursen som kan omfattes av tilbudet. Dersom kommunen mener at også assistenthjelp er nødvendig for at barnet skal få oppfylt sin rett etter opplæringsloven, så er det også å betrakte som en del av tilbudet. I slike tilfeller gjennomfører assistenten deler av et opplegg som er utarbeidet av pedagog. Etter vår vurdering er det en forutsetning at bruk av assistentressurs må gå frem av enkeltvedtaket for at den skal være en del av den spesialpedagogiske hjelpen som inngår i beregning av avkortning av foreldrebetalingen. En slik forståelse bekreftes av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet i rundskriv F-39-01. Etter det vi kan se av sakens dokumenter omfatter vedtaket for barnehageåret 1999/2000 både en ressurs til spesialpedagog og assistent. Assistentressursen må derfor inngå i beregningsgrunnlaget når foreldrebetalingen skal avgjøres. Vedrørende barnehageåret 2000/2001 het det: «Bestemmelsene om rett til avkortet foreldrebetaling for barn i førskolealder som får spesialpedagogisk hjelp i barnehage, gjelder også for barn som får tegnspråkopplæring i medhold av opplæringsloven §2-6 tredje ledd. Dersom barnet i tillegg også har rett til spesialpedagogisk hjelp, må begge elementene legges til grunn når fradraget beregnes. Når det gjelder spørsmålet som er knyttet til tildeling av 100 % tegnspråkpedagog, så må det, etter vår vurdering, bero på uklarheter og misforståelser. Vedtaket for barnehageåret 2000/2001 omfatter 5 t/u med spesialpedagog og 50 % stilling til tegnspråkopplæring, jf vår avgjørelse i klagesak i brev av 17. august 2000. Det er altså ikke snakk om en tildeling på 100 % tegnspråkpedagog. Men siden det er to barn som har behov for tegnspråkopplæring i denne barnehagen har kommunen tilsatt tegnspråklærer i hel stilling og ut fra faglige begrunnelser gitt opplæringen i gruppe. I realiteten betyr det at barnet har hatt et tegnspråktilbud i hele tiden i barnehage, altså et tilbud som går utover hva vedtaket tilsier. Utdanningskontoret kan imidlertid ikke se at [foreldrene] har noe krav på avkortet foreldrebetaling utover det som fremgår av vedtaket og de begrensningene som fremgår av departementets rundskriv, selv om det faktiske tilbudet har vært mer omfattende. På dette punktet er utdanningskontoret av den mening av kommunen ikke kan kritiseres. Til spørsmålet herfra om hele barnehagetilbudet kunne anses som spesialpedagogisk hjelp etter opplæringsloven, anførte utdanningskontoret: «Udanningskontoret kan ikke se at opplæringsloven eller forarbeidene til opplæringsloven har noen begrensninger med hensyn til omfanget av det spesialpedagogiske tilbudet som skal gis. Det er det enkelte barns behov som til sjuende og sist vil være avgjørende. Det betyr i realiteten at hele barnehageoppholdet kan være et spesialpedagogisk opplegg eller opplegg for tegnspråkopplæring. Ved beregning av hvor mye tid som det skal gis fradrag for, må kommunen stipulere hvor mye av den samlede tiden som går med til å oppfylle retten etter §5-7. Kirke, utdannings- og forskningsdepartementet understreker i rundskriv F-39/01 at det er den direkte hjelpen til barnet som må legges til grunn for fradraget i foreldrebetalingen. Etter departementets mening skal ikke ressurser til opplæring av personalet, planleggingstid, pauser for personalet og tid til foreldreveiledning tas med i den tiden det gis fradrag for. «Spesialpedagogisk hjelp (herunder tegnspråkopplæring) til førskolebarn i medhold av opplæringsloven §2-6 tredje ledd og §5-7 skal være gratis. Dersom tilbudet gis i barnehage, skal foreldrebetalingen reduseres. Dette fremgår bl.a. av forarbeidene til opplæringsloven og senere presiseringer og rundskriv fra KUF, senest rundskriv F-039-01. Her heter det: «Barn som mottar spesialpedagogisk hjelp i barnehage i medhold av opplæringsloven §5-7 har rett til å få denne hjelpen gratis. Departementet legger til grunn at loven her må forstås slik at det ikke bare er ekstrautgiftene til spesialpedagogisk hjelp som skal være gratis, men at det også må gis fradrag i foreldrebetalingen (oppholdsbetalingen) for den tiden barnet etter enkeltvedtak er tildelt spesialpedagogisk hjelp. Det som her er sagt må gjelde barn som får tegnspråkopplæring i medhold av opplæringsloven §2-6 tredje ledd (dersom et barn ut fra behov har rett til spesialpedagogisk hjelp i tillegg til opplæringen i tegnspråk, må det gis fradrag i forhold til begge elementene). Som grunnlag for denne rettsforståelsen viser vi til Ot.prp.nr.46 (1997-1998) som ligger til grunn for den nye opplæringsloven. Spørsmålet i det følgende gjelder omfanget av betalingsfritaket. As foreldre har anført at bare deler av det spesialpedagogiske tiltaket som er opprettet for A, er tatt med i beregningen. Det fremgår klart av det ovennevnte rundskrivet at det avgjørende ved beregningen er hvilket tilbud barnet er gitt; altså det enkeltvedtaket som ligger til grunn for tiltakene. Vedtaket for barnehageåret 1999/2000 omfattet for A både en pedagogressurs og en assistentressurs. Herfra siteres: «Hovedutvalg for skole og kultur vedtar å gi søker 11 timer spesialpedagogisk tiltak (50 %) + 50 % assistent. I kommunens vurdering ble det tilrådd at assistenten skulle følge opp den videre treningen av de nye momentene som spesialpedagogen hadde presentert. I lys av dette, og det nevnte rundskrivet, er det vanskelig å se det slik at assistenttimene var å betrakte som en generell styrking av barnehagen. Vedtaket må forstås på bakgrunn av tilrådingen fra PPD og vurderingen fra kommunen ved skolesjefen. Innholdet av enkeltvedtaket synes derfor å innebære en konkret tildeling til A både av timer med spesialpedagog (50 %) og assistent (50 %). Jeg siterer for øvrig fra rundskriv F-039/01: «Kommunen må fatte et enkeltvedtak der det fremgår klart hvilket tilbud om spesialpedagogisk hjelp et barn skal få, og som således må til for å oppfylle den retten barnet har etter opplæringsloven §5-7 (det samme gjelder tegnspråkopplæring etter §2-6 tredje ledd). Dette betyr for eksempel at dersom kommunen mener det er nødvendig med en viss innsats fra en assistent i tillegg til pedagogressursen for at barnet skal få ivaretatt sin rett etter opplæringsloven, må også dette klargjøres i vedtaket. Som Statens utdanningskontor legger jeg derfor til grunn at det korrekte ville ha vært også å ta hensyn til assistenttimene ved beregningen av betalingsfritaket. Etter det jeg kan se, må det her tas utgangspunkt i at A ble tildelt 50 % tegnspråkpedagog (etter klage til utdanningskontoret) i tillegg til 5 timer spesialpedagogisk hjelp. Kommunen valgte å gi dette tilbudet i form av 100 % tegnspråkopplæring i gruppe med et annet barn. I realiteten innebærer altså dette et bedre og mer omfattende tilbud enn det som ble tildelt A opprinnelig. At dette har sammenheng med at også et annet barn har behov for lignende tiltak, må være av underordnet betydning. Det samme gjelder det forhold at kommunen har valgt å tilsette tegnspråkpedagog i full stilling. Jeg kan derfor ikke se at dette bør medføre ytterligere reduksjon i foreldrebetalingen. Jeg viser for øvrig til rundskriv R-039/01 hvor det heter om dette: «Når så omfanget av foreldrebetalingen er fastsatt, er det etter departementets vurdering ingenting i veien for å spre innsatsen av spesialpedagogisk hjelp i tid på den måten som er naturlig i forhold til barnets totale oppholdstid i barnehagen, uten at dette får ytterligere konsekvenser for omfanget av foreldrebetalingen. I likhet med utdanningskontoret kan jeg på denne bakgrunn ikke se at kommunen kan kritiseres i forbindelse med beregningen av betalingsfritaket for barnehageåret 2000/2001. Jeg ber kommunen om å se på beregningen av foreldrebetalinger for barnehageåret 1999/2000 på nytt i lys av de merknader jeg har fremsatt ovenfor, og jeg ber om å bli holdt orientert om kommunens fornyede gjennomgang av denne delen av saken. Etter dette tilbakebetalte kommunen for mye betalt foreldrebetaling for barnehageåret 1999/2000. Somb-2002-27 Klagesaksbehandlingen i Statens lånekasse for utdanning - oversendelse til klagenemnda.
|
lovdata_cd_62366
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.837
|
Dato: 1984. Publisert: Somb-1984-57 (1984 115) Sammendrag: Forurensning av sjøområde ved industriutslipp (Titania-saken). Norges Fiskarlag klaget i brev 13. desember 1982 til ombudsmannen over Miljøverndepartementets vedtak 12. februar 1982 om å gi bedriften Titania A/S i Sokndal kommune tillatelse til utslipp i sjøen av sanitært og industrielt avløpsvann. Klagen var to-delt. For det første ble på beropt feil og mangler ved forurensningsmyndighetenes saksbehandling; det ble hevdet at saken var avgjort på sviktende og utilstrekkelig grunnlag. Dernest ble hevdet at myndighetene på ett punkt hadde bygget på uriktig lovforståelse, nemlig når de ikke hadde funnet hjemmel for å kreve økonomisk kompensasjon til fiskeriene som vilkår for utslippstillatelsen. - Klageskriftet, som var meget omfattende, ble oversendt Miljøverndepartementet, som avga uttalelse i saken etter å ha innhentet kommentarer til klagen fra Statens Forurensningstilsyn (i det følgende forkortet til SFT) og Fiskeridepartementet, som igjen hadde forelagt klagen for Fiskeridirektøren og Fiskeridirektoratets havforskningsinstitutt. Etter at Norges Fiskarlag hadde kommentert departementets uttalelse, ble saken igjen forelagt for Miljøverndepartementet, som kom med tilleggsuttalelse. Dette utløste igjen tilleggsbemerkninger fra klager. - Ombudsmannen ga uttalelse i saken 8. juni 1984. Når det gjaldt klagen over myndighetenes saksbehandling fant jeg grunnlag for kritikk på to punkter, begge med tilknytning til en rådgivende arbeidsgruppe som Miljøverndepartementet lot opprette. Jeg påpekte som en feil at departementet unnlot å gi Norges Fiskarlag forhåndsvarsel med mulighet til kommentar før gruppen var etablert. Videre fant jeg at det var en feil at fiskeriinteressene ikke ble gitt direkte representasjon i gruppen på bakgrunn av at bedriften var representert. Også på enkelte andre punkter hadde jeg kritiske merknader til fremgangsmåten i utredningsarbeidet, men uten å karakterisere forholdet som direkte feil. - Jeg konkluderte med at de mangler som var påvist, ikke hadde en slik karakter at de kunne innvirke på gyldigheten av Miljøverndepartementets vedtak i saken. Det ble i denne sammenheng lagt vekt på at tillatelsen vil kunne revideres dersom forholdene skulle utvikle seg annerledes enn forutsatt. - Med sikte på den annen del av klagen, kom jeg til samme konklusjon som Miljøverndepartementet: Det må anses høyst tvilsomt om §11 i vannforurensningsloven av 1970 kunne gi hjemmel for å kreve at Titania A/S skulle opprette en slik fonds- og erstatningsordning til fordel for fiskeriinteressene som Fiskeridirektøren og Norges Fiskarlag hadde foreslått. Når hjemmelsgrunnlaget måtte anses som så usikkert, kunne det etter min mening ikke kritiseres at departementet valgte å la spørsmålet om et slikt vilkår ligge, og i stedet rettet en henstilling til bedriften og de berørte fiskeriinteresser om å komme til enighet om en økonomisk kompensasjonsordning. Saksgang: (Sak 1467/82). Ombudsmannens avsluttende uttalelse av 8. juni 1984 vil nedenfor bli gjengitt i sin helhet bortsett fra et avsnitt om faktiske feil i avgjørelsesgrunnlaget (2.3), der fremstillingen er avgrenset til anførslene og mine konklusjoner. Også fremstillingen av kompensasjonsspørsmålet (avsnitt 3) er noe forkortet. Som bakgrunn for uttalelsen ble det i meddelelsen til partene gitt en forholdsvis omfattende redegjørelse for saksforholdet, med sitater fra vedtak og uttalelser m.v., samt et resyme av partenes anførsler. Av plasshensyn må jeg her i meldingen begrense meg til en kort oppsummering av enkelte hovedpunkter fra sakens gang: 1957: Titania A/S får tillatelse til avfallsdeponering i Jøssingfjorden. 1975: Titania A/S søker om fornyet utslippstillatelse, nå også for Dyngadjupet og Knubedalsdjupet i sjøområdet utenfor Jøssingfjorden. 5. oktober 1977: SFT gir midlertidig tillatelse til fortsatt utslipp i Jøssingfjorden, på flere vilkår, bl.a. om at bedriften skal besørge gjennomført utredninger vedrørende virkningene av sjøutslipp og om mulighetene for alternativ deponering av avgangsmassene på land. 23. desember 1980: SFT gir utslippstillatelse i medhold av §10 i vannforurensningsloven. Tillatelsen gjelder utslipp i Dyngadjupet, innenfor denne ramme: «Tillatelsen gjelder for utslipp av industrielt og sanitært avløpsvann, herunder avgangsmasser fra bedriftens dagbrudd, knuse-, opprednings, og tørke- og lakeanlegg på Tellnes og ved Jøssingfjorden. Tillatelsen gjelder et årlig brytningskvantum på 3,3 mill. tonn råmalm, tilsvarende en produksjon av inntil 1 mill. tonn ilmenittkonsentrat årlig og en avgangsmengde på ca. 2,2 mill. tonn årlig. Det settes en rekke vilkår for tillatelsen. Januar 1981: Det fremmes klage over SFT's vedtak fra i alt 8 institusjoner og foreninger, blant dem Norges Fiskarlag. 10. april 1981: SFT oversender klagene til Miljøverndepartementet for avgjørelse. August 1981: Miljøverndepartementet beslutter å nedsette en arbeidsgruppe for vurdering av nærmere angitte sider av saken. Arbeidsgruppen blir bestående av 7 medlemmer, som representerer henholdsvis Miljøverndepartementet, Fiskeridepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartementet, Industridepartementet, SFT, samt henholdsvis ledelsen og de ansatte ved Titania A/S. 17. november 1981: Miljøverndepartementet gir utredningsoppdrag til I/S Miljøplan. 23. desember 1981: Arbeidsgruppen avgir sin endelige rapport, «En revurdering av utslippsalternativene for Titania A/S». Januar 1982: Ny høringsrunde. 12. februar 1982: Miljøverndepartementet treffer avgjørelse i saken, og stadfester SFT's tidligere vedtak. 1. Innledende merknader. Utslippstillatelsen til Titania A/S er gitt i medhold av bestemmelsene i lov av 26. juni 1970 nr. 75 om vern mot vannforurensning (vannforurensningsloven). Denne lov er senere avløst av lov av 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven), som trådte i kraft 1. oktober 1983. Endringene i lovgrunnlaget får imidlertid ikke direkte betydning for de spørsmål saken reiser. Vannforurensningslovens §4 inneholdt et generelt forbud mot vannforurensende tiltak uten etter tillatelse, jfr. §10. Om kriteriene for å gi tillatelse het det i §10 tredje ledd: «Avgjørelse av om tillatelse skal gis skal skje på grunnlag av en avveling av de skader og ulemper som forurensingen volder for almene og private interesser mot de fordeler som oppnås. Vannforurensningslovens §11 inneholdt bestemmelser om vilkår som kunne knyttes til en utslippstillatelse. Norges Fiskarlags klage til ombudsmannen er todelt. Det hevdes for det første å hefte alvorlige feil ved myndighetenes saksbehandling, feil som må medføre at avgjørelsen i saken er ugyldig. Videre gjøres det på ett punkt innvending mot myndighetenes lovforståelse: nemlig når Miljøverndepartementet ikke fant hjemmel for å kreve økonomisk kompensasjon til fiskerne som vilkår for utslippstillatelsen. Klageren har i flere sammenhenger kommet inn på forholdet til en konvensjon om bekjempelse av havforurensing ved utslipp fra land (Pariskonvensjonen av 4. juni 1974). Etter det som foreligger i saken, jfr. bl.a. miljøvernministerens uttalelse i Nordisk Råds sesjon 24. februar 1983, finner jeg for min del ikke grunn til å gå nærmere inn på forholdet til konvensjonen. Det kan for øvrig være grunn til å understreke at selve avgjørelsen - vurderingen - i utslippssaken ikke er angrepet direkte i klagen til ombudsmannen. Dette kan ha sammenheng med de begrensninger som gjelder - rent generelt - for ombudsmannen i forhold til forvaltningens skjønnsmessige avgjørelser. Ombudsmannen kan bare kritisere en slik avgjørelse såfremt han finner den «klart urimelig», jfr. §10 annet ledd i ombudsmannsloven av 22. juni 1962 nr. 8. Slik klagen er lagt opp, har jeg iallfall ikke hatt noen foranledning til å gå inn på selve realiteten i den avgjørelse som er truffet. 2. Innsigelsene mot saksbehandling og avgjørelsesgrunnlag. 2.1. Arbeidsgruppens sammensetning og saksbehandling. Norges Fiskarlags kritikk vedrørende saksbehandlingen knytter seg ikke minst til opprettelsen av Arbeidsgruppen og til Arbeidsgruppens sammensetning og saksbehandling. Et gjennomgående ankepunkt er at fiskeriinteressene ikke fikk komme til orde i tilstrekkelig grad. Arbeidsgruppen ble oppnevnt som et ledd i Miljøverndepartementets klagebehandling jfr. saksfremstillingen foran. En slik arbeidsform under klagebehandling er uvanlig. Miljøverndepartementet har i brev til ombudsmannen opplyst at man ikke har gjort tilsvarende bruk av spesialoppnevnte arbeidsgrupper i andre saker. Heller ikke jeg kjenner til direkte paralleller for forvaltningspraksis. Og noen regulering i lov eller forskrift om bruk av slike arbeidsgrupper har man så vidt vites ikke, verken for forurensningssaker eller på andre forvaltningsområder. Dette gir likevel ikke grunnlag for å slutte at Miljøverndepartementet som klageinstans skulle være avskåret fra å ta i bruk en slik arbeidsform. Men det betyr ihvertfall at departementet måtte stå uten sikre holdepunkter i regelverk og praksis m.h.t. den nærmere fremgangsmåte vedrørende oppnevnelse av Arbeidsgruppen, sammensetning m.v. Og den samme mangel på sikre holdepunkter gjør seg selvsagt også gjeldende når man - som ombudsmannen - skal foreta en rettslig etterprøving av departementets handlemåte. I stor utstrekning blir man henvist til å bygge på mer generelle betraktninger om hva som fremstår som forsvarlig saksbehandling og god forvaltningsskikk ved saksutredningen. Det synes på det rene at det var Miljøverndepartementets egen beslutning at Arbeidsgruppen skulle opprettes. Beslutningen ble ikke nedfelt skriftlig. Det er noe uklart hvem departementet kontaktet før beslutningen ble fattet, men det må ihvertfall kunne fastslås at Norges Fiskarlag ikke ble direkte varslet eller rådspurt. - Norges Fiskarlag mener dette var en feil. Klagepunktet berører spørsmålet om rekkevidden av forvaltningens informasjonsplikt overfor sakens parter. - At Norges Fiskarlag som klager var å regne som part i denne fase av saken, kan ikke være tvilsomt. Forvaltningsloven har flere enkeltbestemmelser om informasjonsplikt, således om forhåndsvarsel (§16) og varsling om nye opplysninger som fremkommer under saksbehandlingen (§17 annet og tredje ledd). Reglene suppleres av de mer generelle prinsipper om veiledningsplikt (§11) og om at saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak fattes (§17) første ledd) - jfr. også reglene om dokumentinnsyn (§18 flg.). Sammenholdt med §33 første ledd vil det fremgå at disse bestemmelser også får anvendelse under klagebehandling. M.h.t. spørsmålet om varsel burde vært gitt forut for beslutningen om etableringen og sammensetningen av Arbeldsgruppen, bemerkes at beslutningen ikke var noen realitetsavgjørelse, men bare tok sikte på opplegg og prosedyre for klagebehandlingen. Lovens bestemmelse om forhåndsvarsel kan følgelig ikke få anvendelse. Heller ikke bestemmelsene i §17 tredje ledd, jfr. interesse for å uttale seg om, synes direkte anvendelige. Men i den konkrete vurdering av om saksbehandlingen på dette trinn var forsvarlig, må de hensyn som ligger bak §17 tredje ledd kunne gis tilsvarende anvendelse. Jeg viser her til at da §17 tredje ledd kom inn i forvaltningsloven i 1977 (lov av 27. mai 1977 nr. 40), var det et bærende syn hos lovgiveren å sikre at forvaltningen ga forsvarlig informasjon om spørsmål av viktighet, jfr. Ot. prp. nr. 3 (1976-77) 8 flg. og 71 flg. Jeg finner det for min del temmelig klart at spørsmålet om oppnevnelse av Arbeidsgruppen, med bestemmelse om sammensetning m.v., måtte være et spørsmål av stor viktighet for Norges Fiskarlag som klager. Jeg legger herunder vesentlig vekt på rekkevidden av Arbeidsgruppens mandat - noe jeg skal komme nærmere tilbake til i forbindelse med neste klagepunkt. I denne omgang vil jeg nøye meg med å kommentere to synspunkter som er fremmet av departementet, bl.a. med sikte på spørsmålet om det burde ha vært gitt forhåndsvarsel til partene før man opprettet en arbeidsgruppe. Det gjelder for det første en anførsel om at departementet i denne saken «arbeidet under et sterkt tidspress» (brev 14. desember 1983 til ombudsmannen). Så vidt jeg forstår hadde dette tidspress sammenheng med den pågående oppfylling i Jøssingfjorden på grunnlag av den midlertidige tillatelse fra 1977. - Jeg kan for så vidt uten videre slutte meg til at dette var en sak som det måtte være ønskelig å få behandlet så raskt som mulig, og at det således forelå et visst tidspress. Men jeg har vanskelig for å se at forhåndsvarsel til klagerne trengte å ha medført noe betydelig tidstap. Sakens dimensjoner tatt i betraktning kan jeg vanskelig godta at tidsmomentet her kunne være avgjørende. Videre har departementet vist til den pressemelding som ble utsendt 21. august 1981, med opplysning om nærmere undersøkelser som ville bli foretatt i samråd med de tre andre departementer og Titania A/S. Departementet mener at forholdet etter dette var «allment kjent, blant annet etter den presseomtale denne saken fikk» (brev 14. desember 1983). - Jeg kan for min del ikke se at pressemeldingen kunne gi noe grunnlag for å unnlate direkte varsling, og nøyer meg med å vise til at pressemeldingen knapt rakk å komme ut før departementet tok skritt for å iverksette sin beslutning. Pressemeldingen ble som nevnt sendt ut 21. august 1981, og allerede 25. s.m. ble de øvrige institusjoner som skulle være representert kontaktet med anmodning om utpekning av representanter. Pressemeldingen, slik den er gjengitt, ga for øvrig ingen presis opplysning om den arbeidsform, med en arbeidsgruppe, som departementet la opp til. Min konklusjon er at det var en feil når Miljøverndepartementet ikke gjennom direkte henvendelse ga Norges Fiskarlag mulighet til å kommentere opprettelsen av Arbeidsgruppen. Arbeidsgruppen kom til å bestå av 7 medlemmer, som representerte henholdsvis Miljøverndepartementet (formannen), Fiskeridepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartementet, Industridepartementet, SFT, samt henholdsvis ledelsen og de ansatte ved Titania A/S. - Norges Fiskarlag mener det var en feil at fiskeri-interessene ikke ble direkte representert - og gjør særskilt gjeldende at når bedriften ble tillatt representert, burde dette vært balansert med en tilsvarende representasjon for «de motstående interesser» - dvs. fiskeriinteressene. Jeg er kommet til at klageren også på dette punkt i hovedsak må gis medhold. Som generell bakgrunn for dette standpunkt viser jeg til utslippssakens særegne karakter og store omfang, og til at saken klart fremsto som en kollisjon mellom to betydelige næringsinteresser: industri og fiske. Jeg mener likevel ikke at dette i seg selv kunne gi grunnlag for noe ubetinget krav om likebehandling av motparter (eller motinteresser) i enhver relasjon. Balansekravet må sees i forhold til det saksbehandlingsskritt det ble lagt opp til. Oppmerksomheten må m.a.o. konsentrere seg om Arbeidsgruppens mandat og gruppens rolle i departementets klagebehandling sett under ett. For min vurdering av saken er det ellers vesentlig å få frem at problemstillingen egentlig er todelt. Et første spørsmål er om det i det hele tatt var heldig å trekke inn noen av partene i Arbeidsgruppen. Dette er ikke tatt opp av Norges Fiskarlag, som nøyer seg med å hevde at når først bedriften ble tillatt representert, burde dette vært avbalansert med motrepresentasjon. For meg derimot står egentlig det første spørsmål som mest problematisk. Jeg har riktignok merket meg departementets argumentasjon om behovet for å trekke nytte av bedriftens kompetanse med sikte på de mer teknisk/økonomiske sider av saken, jfr. bl.a. at Arbeidsgruppen skulle se nærmere på produksjonsprosessen, og at deltakelse fra bedriften var nødvendig for å fremskaffe opplysninger på mange punkter. Og jeg godtar alt dette uten videre. Derimot har jeg vanskelig for å godta at det var riktig og nødvendig å gi bedriften direkte representasjon i Arbeidsgruppen; kunne man ikke oppnådd det samme gjennom konsultasjoner med bedriftsrepresentanter i en annen form? skapt klarere linjer i saken. Bedriften kunne ha vært trukket inn og konsultert på de punkter der dens deltakelse var nødvendig og ønskelig, men holdt utenfor på punkter der dens ekspertise sto mindre sentralt. Da ville man også sluppet den noe underlige situasjon at representanter for utslippssøkeren ble stående medansvarlige for en rådgivende rapport til departementet. Slik klagen til ombudsmannen er lagt opp, finner jeg likevel ikke grunn til noen nærmere drøftelse av dette, men går videre til spørsmålet om hvorvidt representasjon for bedriften burde vært avbalansert med representasjon for fiskeri-interessene. Departementet har fremholdt at det ut fra de spørsmål departementet ønsket ytterligere klarhet i, og de utredningsoppgaver man tilla Arbeidsgruppen, ikke var noe behov for å trekke inn slike representanter. På bakgrunn av Arbeidsgruppens mandat og senere arbeidsopplegg, har jeg vanskelig for å godta departementets argumentasjon. For så vidt gjelder mandatet, vises spesielt til pkt. 2, som fastsetter at gruppen skal foreta en fornyet vurdering av deponeringsalternativene. Dette måtte også innebære en nyvurdering av sjødeponerings-alternativet med sikte på spørsmål vedrørende slamspredningen og virkningen av den for livet i havet. Det som senere skjedde i saken bekrefter dette, jfr. Miljøverndepartementets brev av 17. november 1981 til I/S Miljøplan, hvor I/S Miljøplan i samarbeid med Vassdragsog Havnelaboratoriet og Havforskningsinstituttet ble bedt om en vurdering av forventet transport av partikler fra Dyngadjupet. Videre ble bedt om en vurdering av spredningens betydning for fiske, flora og fauna på havbunnen. Betenkningene fra h.h.v. I/S Miljøplan og Havforskningsinstituttet ble senere tatt inn som vedlegg til Arbeidsgruppens rapport og kommentert i rapporten. Gruppens mandat vedrørende nyvurdering av deponeringsalternativene innebar for øvrig at det ikke bare var de enkelte deponeringsalternativ som skulle vurderes isolert sett. Mandatet gir etter sin ordlyd rom for at det også skulle foretas en avveining av de forskjellige utslippsalternativ, og gruppen synes å ha oppfattet mandatet slik. Ved en slik vurdering måtte det rimeligvis komme inn en rekke andre vurderingsmomenter enn tekniske og økonomiske. Selv om jeg må godta departementets forklaring om at hovedtyngden av de spørsmål Arbeidsgruppen skulle arbeide med gjaldt teknisk/økonomiske forhold der bedriftens medvirkning var nødvendig og der en representant for fiskeriinteressene forutsetningsvis ville ha lite eller intet å tilføre, mener jeg at de spørsmål vedrørende sjødeponi-alternativet som tross alt skulle drøftes, var så vidt sentrale at dette burde tilsagt en representasjonsbalanse. På sett og vis fikk man da også det, idet Fiskeridepartementet ble representert i gruppen. Norges Fiskarlag mener likevel at dette ikke var tilstrekkelig, og jeg har forståelse for lagets syn. Foruten den fordel som isolert sett ville ligge i direkte representasjon, måtte det telle med at Arbeidsgruppen, som følge av sin brede departementale sammensetning, ville få en betydelig autoritet, slik at de sentrale parter derfor burde gis de beste muligheter for å komme til orde. Det er fra departementets side nevnt at fiskeriorganisasjonene ikke satte frem noe krav om representasjon i gruppen så lenge den var i arbeid. Etter min mening bør ikke dette tillegges noen vekt, all den stund Norges Fiskarlag ikke ble kontaktet eller forespurt før opprettelsen av gruppen og det heller ikke ble gitt noe formelt varsel i etterhånd. Jeg er ellers klar over at det å gi representasjon for fiskeriinteressene, kunne medført visse praktiske problemer. Skulle man f.eks. hentet representasjonen fra fiskerne lokalt, eller fra en interesseorganisasjon som Norges Fiskarlag? Og hva med forholdet til de øvrige institusjoner og organisasjoner som hadde klaget over Statens Forurensningstilsyns vedtak? - Jeg vil likevel tro at det hadde vært overkommelig å finne en praktisk løsning på disse spørsmål, jfr. også Miljøverndepartementets uttalelse i brev 14. desember 1983 til ombudsmannen. Her heter det bl.a.: «Rent praktisk ville det selvsagt ikke vært noe i veien for at fiskerne hadde vært representert i arbeidsgruppen, f.eks. ved Norges Fiskarlag,... «- - - Ikke minst på bakgrunn av den kritikk som senere har vært reist på dette punkt, kan man likevel i ettertid stille spørsmål om ikke dette burde ha vært gjort. Som allerede nevnt er mitt prinsipale standpunkt at det ikke burde vært gitt noen direkte partsrepresentasjon i Arbeidsgruppen. Når man likevel åpnet for dette ved å trekke inn representanter for Titania A/S, burde man imidlertid sørget for at fiskerinæringen også kunne ha blitt direkte representert. - Det må derfor karakteriseres som en feilvurdering fra Miljøverndepartementets side at dette ikke ble gjort. Spørsmålet er så om de skjevheter ved saksbehandlingen som er påpekt foran kan ha betydning for gyldigheten av Miljøverndepartementets senere vedtak i saken - eller om det m.a.o. er grunn til å regne med at dette kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jfr. prinsippet i forvaltningslovens §41. Av vesentlig betydning for så vidt må være hva som senere skjedde i saken, og i den forbindelse om forholdet kan anses reparert ved den etterfølgende saksbehandling. Arbeidsgruppens rapport ble sendt til uttalelse i slutten av desember 1981. Gjennom ekspedisjon fra Fiskeridepartementet fikk Havforskningsinstituttet, Fiskeridirektøren, Fiskerisjefen i Rogaland, Fiskerisjefen for Skagerakkysten og Norges Fiskarlag anledning til å komme med kommentarer. Uttalelsene fulgte Fiskeridepartementets brev av 2. februar 1982 til Miljøverndepartementet. Det er blitt bemerket at den frist som ble satt for å gi uttalelse var kort. Dette er nok riktig, men det må da også tas i betraktning at saksforholdet for øvrig var godt kjent på forhånd. Saksdokumentene viser at fiskeri-interessene gjennom årene hadde benyttet adgangen til å avgi uttalelser i alle tidligere høringsrunder. Jeg er blitt stående ved at Norges Fiskarlag og fiskeri-interessene i det store og hele må anses å ha fått tilfredsstillende anledning til å gi uttrykk for sine synspunkter, ihvertfall før Miljøverndepartementet fattet vedtak den 12. februar 1982, og at det derfor ikke kan konstateres ugyldighet på dette grunnlag. Det ligger i dette standpunkt at jeg ikke kan gi Norges Fiskarlag medhold i anførslene om at avgjørelsen i saken reelt sett var fattet allerede av Arbeidsgruppen, dvs. at departementets egen behandling av saken nærmest skulle fremstå som en formalitet. Jeg viser for så vidt til følgende som er uttalt i departementets brev 14. desember 1983 til ombudsmannen: «- - - Det gjøres oppmerksom på at saken ble oversendt departementet allerede 10. april 1981. Behandlingen av saken ble gitt høy prioritet i departementet fra første stund. Det kan i denne forbindelse nevnes at det 19. mai s.a. ble holdt befaring og møte i Sokndal hvor det ble gitt en bred orientering om saken fra bedriftens og klagernes side. Møtet/befaringen ble ledet av statssekretærene i Miljøverndepartementet og Fiskeridepartementet. Det kan videre nevnes at en allerede rundt månedsskiftet juli/august 1981 var kommet så langt i departementets behandling av saken at en hadde ferdig utarbeidet en tilråding om at tillatelse til utslipp på Dyngadjupet burde kunne gis. For om mulig ytterligere å forbedre det grunnlaget avgjørelsen skulle treffes på, ble det imidlertid for sikkerhets skyld bestemt at visse deler av saken skulle gjennomgås på nytt. Det fremgår ellers av departementets klageavgjørelse at saken ble avgjort etter forutgående drøftelser i Regjeringen. Norges Fiskarlag har også reist andre innsigelser i tilknytning til Arbeidsgruppens sammensetning. Det er bl.a. kritisert at Fiskeridepartementets representant i gruppen også konsiperte Fiskeridepartementets uttalelse til Arbeidgruppens rapport. Dette svekket ifølge klager Fiskeridepartementets stilling som uavhengig høringsinstans. Norges Fiskarlag ser det videre som en feil at Statens Forurensningstilsyn, dvs. vedtaksorganet i første instans, fikk representasjon i gruppen. Dette måtte ifølge klager svekke den vanlige to-instans behandling i klagesaken. Norges Fiskarlag har også påpekt at Miljøverndepartementets egen representant i gruppen senere deltok sentralt i departementets avsluttende behandling av saken. Ved å fremsette denne kritikk stiller vel egentlig Norges Fiskarlag et spørsmålstegn ved hele den arbeidsform som Arbeidsgruppen representerte under departementets klagebehandling. Den særegne kollegiale behandlingsmåte hadde både sine ulemper og fordeler. Men i alle fall må man kunne gå ut fra at de enkelte representanter fikk et bredere innblikk i problemkomplekset enn om de hver for seg skulle ha vurdert saksforholdet. Ut fra vanlige saksbehandlingsprinsipper kan jeg ikke se noe kritikkverdig i det. Som allerede nevnt står man her ellers uten konkrete holdepunkter i regelverk og praksis. Forvaltningslovens regler om ugildhet ligger i et noe annet plan. Jeg kan ihvertfall ikke se at noen av de nevnte departementsog Arbeidsgruppe-representanter ut fra sin medvirkning i saksbehandlingen rammes av lovens inhabilitetsbestemmelser. Selv om jeg kan ha en viss forståelse for klagerens synspunkter, finner jeg derfor ikke grunnlag for å fastslå at noen av de nevnte dobbeltrolleforhold representerte noen direkte feil ved saksbehandlingen. Klager har også fremhevet som uheldig at Arbeidsgruppen manglet oseanografisk og fiskeribiologisk ekspertise. Til dette skal kort bemerkes at det etter opplegget ikke var meningen at Arbeidsgruppen selv skulle inneha all nødvendig ekspertise. Det synes forutsatt at gruppen i stor utstrekning skulle søke konsulentbistand - noe den da også senere gjorde. 2.2. I/S Miljøplan og Havforskningsinstituttet. Ved brev 17. november 1981 ga Miljøverndepartementet utredningsoppdrag til I/S Miljøplan v/sivilingeniør A. sin tilknytning til søkeren» ved at han «gjennom flere år hadde utført konsulentoppdragene for søkeren». Miljøverndepartementet er uenig i dette. Før jeg går nærmere inn på habilitetsspørsmålet, vil jeg presisere at drøftelsen knyttes til A personlig, idet lovens bestemmelser ikke kan anvendes på selskapet I/S Miljøplan som eget upersonlig rettssubjekt. Jeg forstår også klageren slik at I/S Miljøplan i denne sammenheng identifiseres med A, som - så vidt skjønnes - har hatt ansvaret for og utarbeidet alle utredninger av betydning foretatt i I/S Miljøplans regi til bruk for saken. Det følger av forvaltningslovens §10 at lovens regler om inhabilitet for offentlige tjenestemenn også gjelder for «offentlig oppnevnte sakkyndige». Miljøverndepartementet har i sine kommentarer til dette klagepunkt prøvd å så tvil om hvorvidt ingeniør A var å betrakte som en offentlig oppnevnt sakkyndig. Jeg kan for min del ikke se noe grunnlag for tvil om dette. A fikk sitt oppdrag direkte fra Miljøverndepartementet i kraft av sin sakkyndighet, og skulle avgi sine utredninger til det offentlige, som også betalte for utredningsarbeidet. Med sikte på spørsmålet om A var inhabil, kan konstateres at hans forhold ikke rammes av de særlige inhabilitetsgrunner som er nevnt i forvaltningslovens §6 første ledd. Forholdet må derfor vurderes mot den generelle bestemmelsen i lovens §6 annet ledd, som fastslår inhabilitet der «andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet». Klageren har ikke nærmere spesifisert det kontraktforhold som gjennom flere år skulle ha bestått mellom søkeren og A. Ombudsmannen ba derfor i brev 27. september 1983 til Miljøverndepartementet om å få nærmere opplysninger om hvilken tilknytning I/S Miljøplan/A hadde hatt til Titania A/S før oppdraget av 17. november 1981 ble gitt. I svarbrev 14. desember 1983 uttaler departementet: «Før Statens forurensingstilsyn gav utslippstillatelse 23. desember 1980, ble det etter krav fra Statens forurensningstilsyn og på bedriftens eget initiativ utført en rekke utrednings- og undersøkelsesarbeider. Flere instanser var involvert i dette arbeidet,- - - I/S Miljøplan utførte utredninger om aktuelle deponeringssteder for avgang og modellforsøk med avgangsdeponering, samt foretok en rekke undersøkelser av forurensningssituasjonen i Jøssingfjorden og Dyngadjupet. Programforslagene til de utredninger og undersøkelser som ble foretatt, ble godkjent av Statens forurensningstilsyn. Klageren har ikke kommentert dette. Noen samlet oversikt over alle de utredninger I/S Miljøplan har avgitt i tilknytning til Titania-saken, foreligger så vidt jeg kan se ikke. De viktigste fra før 1980 er så vidt skjønnes «Marinbiologiske undersøkelser i Jøssingfjordområdet» (mars 1977) og «Deponering av avgang fra Titania A/S i Sjøvann, Modellforsøk» (oktober 1978). Rapportene ble utarbeidet etter oppdrag fra Titania A/S, og selv om det ikke foreligger positive opplysninger om dette, regner jeg med at det var bedriften som dekket alle utgifter i den forbindelse. Med sikte på inhabilitetsspørsmålet må man etter min mening ta hensyn til bakgrunnen for de tidligere oppdrag for bedriften. Det er opplyst at rapportene fra våren 1977 var direkte resultat av et pålegg fra SFT til bedriften om nærmere angitte utredninger. Det samme gjelder åpenbart rapportene som fulgte etter den midlertidige utslippstillatelsen av 5. oktober 1977. Vilkårene for denne tillatelse inneholdt pålegg om en rekke nærmere angitte undersøkelser, beregninger m.v. Det ble også understreket (punkt 1.4 og 5.2) at «forslag til program» - h.h.v. «detaljert forslag til program» - måtte bli forelagt SFT. Som det fremgår av departementets uttalelse ovenfor fikk programforslagene godkjennelse av SFT. Ordningen med å pålegge utslippssøker ansvar for utredningsoppgaver er vel kjent i forurensningssaker. I vannforurensningslovens §9 het det således (første ledd, tredje til fjerde punktum): «Departementet eller den dette bemyndiger kan forlange de ytterligere opplysninger fra søkeren, som finnes nødvendige. Det kan også pålegges søkeren å innhente uttalelse fra de personer, private og offentlige institusjoner og organisasjoner hvis interesse må antas å bli berørt, og la utføre sakkyndige undersøkelser, eventuelt å betale omkostningene ved dette. En tilsvarende bestemmelse hadde man i reglene om luftforurensning, jfr. granneloven av 16. juni 1961 nr. 15 §22. Begge disse regelsett er nå opphevet og erstattet med reglene i den nye forurensningsloven, som i §13 gir forurensningsmyndighetene hjemmel for å pålegge meldepliktig virksomhet å foreta konsekvensanalyse til å klarlegge virkningene av forurensningen. Grunnlaget for klagers anførsel om at ingeniør A var inhabil i saken, var som nevnt A's «tilknytning til søkeren» gjennom tidligere utredninger. - Den omstendighet at forurensningsmyndighetene gjennom pålegg m.v. hadde bidratt så vidt aktivt i å trekke opp rammene for denne utredningsvirksomhet, kan etter min mening ikke være uten betydning ved vurderingen av det tilknytningsforhold som forelå mellom A og søkeren. Det vil fremgå at dette hadde en utpreget profesjonell karakter. Det oppdrag som ble gitt I/S Miljøplan under departementets klagebehandling, fremgår av departementets brev 17. november 1981. Av spesiell interesse er oppdragets pkt. 3, med pålegg om at I/S Miljøplan i samarbeid med Vassdragsog Havnelaboratoriet og Havforskningsinstituttet skulle utarbeide et notat om sedimenteringsforholdene for gruveavgangen på Dyngadjupet ved angitte utslippsbetingelser. Oppdraget forutsatte at det, hvis de tre ekspertorganer ikke kom til enighet, skulle presiseres overfor departementet hva uenigheten besto i. Det er vel korrekt slik det er uttalt under klagebehandlingen for ombudsmannen, at I/S Miljøplan ble gitt et koordineringsansvar på dette punkt. Resultatet ble at I/S Miljøplan og Havforskningsinstituttet i desember 1981 avga hver sin rapport i sakens anledning. Miljøverndepartementet har i sin motivasjon for å gi utredningsoppdrag og koordineringsansvar til I/S Miljøplan, bl.a. understreket at firmaet representerte god og tilgjengelig ekspertise, og det er vist til praktiske hensyn, bl.a. tidsmomentet. Det er for øvrig fra klagers side ikke hevdet at A kunne regne med personlige fordeler dersom rapporten skulle gå i søkerens favør. Habilitetsspørsmålet etter forvaltningslovens §6 annet ledd må bero på en helhetsvurdering. Etter bakgrunnen for oppnevningen, karakteren av A's tilknytning til søkeren og den særlige situasjon ved avgivelsen av rapporten, er jeg for min del blitt stående ved at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å si at sivilingeniør A i I/S Miljøplan var inhabil til å utføre det oppdrag som fulgte av departementets brev 17. november 1981. I nær tilknytning til inhabilitetsanførselen har Norges Fiskarlag fremholdt som et selvstendig ankepunkt at Miljøverndepartementet og Arbeidsgruppen ga I/S Miljøplan en sentral rolle i saken - på bekostning av Havforskningsinstituttet. Det hevdes særlig at Havforskningsinstituttet på flere av de punkter utredningsoppdraget tok sikte på, sto langt bedre faglig rustet enn I/S Miljøplan. Noen sammenlignende kvalifikasjonsvurdering etter disse linjer har ombudsmannen ikke muligheter for å gå inn på. Derimot kan jeg ta standpunkt til klagerens anførsel i denne sammenheng om at «staten ordinært forutsettes å holde seg til sine egne ekspertorganer» (brev 2. august 1983). Etter min mening finnes det ikke rettslig grunnlag for noen slik prioritering. Jeg finner heller ikke tilstrekkelig grunn til å foreta noen detaljert gjennomgåelse av hvordan I/S Miljøplan, Havforskningsinstituttet og andre ekspertorgan har blitt trukket inn og rådspurt under de enkelte trinn i departementets og Arbeidsgruppens saksbehandling. Det avgjørende, slik jeg ser det, må være om de forskjellige organ kom til orde før avgjørelse i saken ble fattet. Dette leder over til de neste innsigelser i klagen. 2.3. Faktiske feil i avgjørelsesgrunnlaget. Et hovedsynspunkt i Norges Fiskarlags klage til ombudsmannen var at det som følge av skjevheter og mangler ved saksbehandlingen - heftet feil ved det faktiske grunnlag for avgjørelsen i saken. Klageren trakk særlig frem to forhold hvor dette skulle ha gjort seg gjeldende. Det første gjaldt spørsmål om mengden av forventet uttransport av slam fra deponiområdet, spesielt med sikte på faren for at fiskefeltet Båen ble berørt. Klageren hevdet at myndighetene på avgjørende måte hadde misforstått en uttalelse om dette avgitt av Havforskningsinstituttet. Det annet punkt gjaldt spørsmålet om hvor lang «levetid» sjø. deponi-alternativet kunne forventes å få. Bakgrunnen for dette siste spørsmål var at det også foreligger utredninger om en land-deponi løsning, og at det er trukket en del sammenligninger - med hensyn til kostnader m.v. mellom de to deponi-alternativ. Jeg har i min uttalelse av 8. juni 1984 nærmere referert det grunnlagsmateriale som i denne forbindelse påberopes fra klagerens side og likeledes myndighetenes imøtegåelse. I meldingen her vil jeg begrense meg til å fastslå at jeg ikke hår funnet å kunne gi klageren medhold på noen av disse punkter. Det foreliggende materiale viser etter min mening ikke at Arbeidsgruppen eller Miljøverndepartementet skulle ha misforstått Havforskningsinstituttet eller andre ekspertorgan på avgjørende måte i Båen-spørs målet. Og når det gjelder spørsmålet om deponitiden, har jeg ikke kommet over noe som skulle tyde på fortielse av premisser eller bevisst skjev fremstilling. Selv om jeg ikke har funnet at det foreligger saksbehandlingsfeil, har jeg likevel pekt på at det kunne ha vært ønskelig med et bedre presisjonsnivå fra myndighetenes side. Saksfremstillingen har i alle fall vist at det knytter seg en rekke usikkerhetsfaktorer til sprednings spørsmålet - og for den saks skyld også til spørsmålet om spredningens virkninger på livet i sjøen. Og dette leder meg over til den siste innfallsvinkel Norges Fiskarlag legger til grunn i sin kritikk mot saksbehandlingen og avgjørelsesgrunnlaget: At saken ikke har vært tilstrekkelig utredet. 2.4. Mangelfull utredning. Miljøverndepartementet innleder sine merknader i klageavgjørelsen 12. februar 1982 med følgende: «Etter departementets mening har denne saken fått en grundig og forsvarlig behandling, og de undersøkelser som er blitt foretatt er så omfattende at det ikke er grunnlag for å kreve ytterligere utredninger og undersøkelser. Uttalelsen må ses i lys av de krav og ønsker om ytterligere utredninger som var fremsatt bl.a. fra Havforskningsinstituttet og Norges Fiskarlag om nærmere fiskeribiologiske undersøkelser. Uttalelsen gjenspeiler nok også den usikkerhet og faglige uenighet som forelå m.h.t. mengden av uttransport fra deponi-området. Jeg viser her bl.a. til Arbeidsgruppens rapport, der man i konklusjonen viste til muligheten for «en viss uttransport» fra deponiområdet, til «en viss uenighet» om hvor mye av uttransporten som vil sedimentere, og til «en viss usikkerhet» m.h.t. virkningene for fisket i omliggende områder. Norges Fiskarlag ser alt dette som utslag av at saken ble avgjort på grunnlag av mangelfulle utredninger. Kritikken gjelder to punkter, som i klagen til ombudsmannen er oppsummert slik: «På bakgrunn av sakens prinsipielle og konkrete betydning og på bakgrunn av den betydelige uenighet med hensyn til omfanget av spredningsrisikoen, burde utskiftningsmekanismene for vannmassene i området vært nærmere undersøkt, overensstemmende med Havforskningsinstituttets anbefalinger. At dette ikke skjedde har medført betydelige divergenser i oppfatningen av de avgangsmengder som vil bli spredt nordvestover og derved også av skaderisikoen. Det har også medført at Miljøverndepartementet har lagt til grunn en uforsvarlig begrenset oppfatning av skaderisikoen. Etter at Havforskningsinstituttets oppfatninger var gjort kjent for Arbeidsgruppa, og instituttets estimater for spredningen forelå, burde spørsmålet om de biologiske konsekvensene vært forelagt marinbiologisk ekspertise, jfr. Miljøverndepartementets brev til I/S Miljøplan av 17.11.1982. Også denne unnlatelsen har formodentlig hatt betydning for Miljøverndepartementets bagatelliserte oppfatning av skaderisikoen. Innledningsvis vil jeg peke på at det ikke foreligger bestemmelser som nærmere presiserer hvilke utredninger som skal eller bør foretas før vedtak fattes i en utslippssak som dette. Det man har, er i første rekke det generelle prinsipp i forvaltningslovens §17 første ledd, om at forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak fattes. Til nærmere belysning av innholdet i denne regel finner jeg å ville referere følgende uttalelser i høyesterettsdommen i Alta-saken (Norsk Retstidende 1982 266), som også må ha gyldighet for nærværende sak: «På en rekke punkter har uenigheten mellom partene i saken sammenheng med at det ofte er meget vanskelig å forutse om en skade vil oppstå og hvor stor den i tilfelle vil bli. Det er klart at man i så fall ikke kan stille bestemte krav om at skadefølgen skal tallfestes eller kvantifiseres. Det man kan gjøre, er å avdekke risikofaktorer og angi mulige skadefølger. - - - I og med at det her dreier seg om prognoser som etter sin art vil være forbundet med usikkerhet, må saksbehandlingen være i orden dersom prognosene er forsvarlige på den tid de må foretas. Er prognosene forsvarlige, vil det også vanskelig bli tale om å anse utbyggingsvedtaket ugyldig på grunn av uriktige faktiske forutsetninger selv om utviklingen skulle ta en annen retning eller nyere kunnskap skulle gjøre det mulig å oppstille bedre prognoser. At anslagene over sprednings- og skaderisikoen ved utslipp i Titania-saken var beheftet med usikkerhetsfaktorer, representerte i seg selv ingen mangel ved saksbehandlingen og avgjørelsesgrunnlaget. Spørsmålet er om det, ut fra de sakkyndige utredninger som var foretatt, kan sies at saksbehandlingen i den foreliggende situasjon totalt sett var forsvarlig. Dette er et spørsmål som ombudsmannen formelt sett - har kompetanse til å gå inn på. Reelt sett ligger der likevel en klar begrensning i emnets teknisk-faglige karakter; ombudsmannen har ingen mulighet for å ta selvstendig stilling til de foreliggende spørsmål innen oseanografi, fiskeribiologi osv. Og som også påpekt av Høyesterett i Altasaken (s. 264), er det videre en nær sammenheng mellom spørsmålet om hva som er en forsvarlig tilretteleggelse av saken, og den rent skjønnsmessige avveining av fordeler og ulemper som inngår i selve realitetsavgjørelsen. Norges Fiskarlags første klagepunkt (vedrørende utskiftningsmekanismene for vannmassene) er utførlig kommentert i et notat av 19. april 1983 fra SFT. Forurensningsmyndighetene synes å mene at ytterligere målinger (bl.a. med sikte på den vertikale stabilitet i vannmassene) ikke vil kunne tilføre vesentlig ny viten i saken, og det blir i den sammenheng vist til undersøkelser som allerede er foretatt av Vassdragsog Havnelaboratoriet og I/S Miljøplan. Dette er strengt faglige vurderinger som ombudsmannen på rettslig grunnlag ikke kan overprøve. Det jeg særlig har merket meg i denne del av saken, er spørsmålet om forurensningsmyndighetenes muligheter for kontroll og oppfølgning av det vedtak som er truffet. Jeg finner i den sammenheng grunn til å gjengi følgende fra Miljøverndepartementets klageavgjørelse 12. februar 1982: «Departementet vil understreke at hovedforutsetningen for tillatelsen er at avgangsmassene i all hovedsak sedimenterer og ikke spres videre, jfr. tillatelsens punkt 5.8. Departementet legger derfor stor vekt på at det stilles strenge krav til overvåking av resipienten. Et program for overvåking skal utarbeides i samarbeid med relevante fagorganer, og skal godkjennes av Statens forurensningstilsyn. Departementet ser det som viktig at Havforskningsinstituttet er med i utarbeidingen av et overvakingsprogram. Videre er det en forutsetning for tillatelsen at selve utslippssystemet får meget høy driftssikkerhet. Utslippsledningene må derfor legges så dypt at det sikrer en forsvarlig sedimentering av avgangsmassene. Departementet vil avslutningsvis understreke at hovedforutsetningen for å tillate deponering på Dyngadjupet er at avgangsmassene i hovedsak sedimenterer på Dyngadjupet og ikke spres ukontrollert med skadevirkninger over større områder. En slik situasjon kan ikke aksepteres og vil medføre at utslippstillatelsen må tas opp til vurdering av forurensningsmyndighetene på fritt grunnlag. I vilkårenes pkt. 5.8, som det her er vist til, heter det: «- - - Dersom massene eller deler av disse ikke sedimenterer i Dyngadjupet på en tilfredsstillende måte, men spres over et større område slik at det oppstår andre eller større skadevirkninger enn forutsatt, kan SFT på fritt grunnlag revurdere utslippstillatelsen. Det vil i en slik situasjon kunne bli aktuelt å gi pålegg om ytterligere tiltak eller andre deponeringsløsninger, herunder deponering på land. Om nødvendig kan SFT også kreve driftsstans. Norges Fiskarlag har for sin del fremholdt at det, slik saken ellers ligger an, er «uakseptabelt å la bedriften gå igang med utslippet og i stedet basere seg på et overvåkingsprogram, som bare forutsetter at visse tiltak kan iverksettes når skaden har skjedd og - erfaringsmessig - formodentlig bare hvis bedriften har den tilstrekkelige økonomiske evne». Jeg regner for min del med at det ikke er grunnlag for en slik skepsis. Ut fra departementets uttalelser må jeg forutsette at det virkelig igangsettes effektive overvåkingsprogram lagt opp etter strenge kriterier, og jeg har i den sammenheng også merket meg uttalelsen i departementets brev 11. august 1983 til partiet Venstre, om at det ville bli overveiet «å bringe Havforskningsinstituttet og representanter fra fiskerne med i overvåkingen». Jeg regner ellers med at vilkårenes pkt. 5.8 vil bli fulgt opp av forurensningsmyndighetene i tråd med den forutsetning som kommer til uttrykk i departementets vedtak. Det lar seg neppe bestride at bare en slik oppfølging kan gi sikre holdepunkter for bedømmelsen av de skadevirkninger som utslippet vil føre med seg. Ingen forhåndsutredning kan gi tilnærmelsesvis samme sikkerhet. Dette kan ikke være uten betydning når det skal vurderes om departementet har sørget for tilstrekkelig utredning av sprednings- og skaderisiko. På denne bakgrunn blir min konklusjon at jeg ut fra rettslige kriterier ikke har grunnlag for å fastslå at departementets saksbehandling i denne henseende kan karakteriseres som uforsvarlig. 2.5. Oppsummering. Som det vil fremgå foran, har jeg funnet feil ved saksbehandlingen på følgende punkter: - at fiskeriinteressene ikke ble gitt direkte representasjon i Arbeidsgruppen. Jeg har også på enkelte andre punkter kommet med kritiske merknader, men uten at forholdene kan sies å representere direkte feil. De mangler jeg har pekt på har likevel ikke en slik karakter at de kan innvirke på gyldigheten av Miljøverndepartementets vedtak av 12. februar 1982. 3. Om adgangen til å stille vilkår om en økonomisk kompensasjonsordning. Verken i Statens Forurensningstilsyns vedtak 23. desember 1980 eller i Miljøverndepartementets klageavgjørelse 12. februar 1982 ble inntatt vilkår om økonomisk kompensasjonsordning for fiskeriene. Departementet uttalte for sin del at det var tvilsomt «om det i medhold av gjeldende lovgivning på området kan stilles krav om en særskilt forhåndsfastsatt kompensasjonsordning som går ut over de forpliktelser som måtte påhvile bedriften etter vanlige erstatningsregler». Departementet henstilte likevel til bedriften og de berørte fiskeriinteresser å komme til enighet om en slik ordning, og viste i den sammenheng til at Titania A/S 2. februar 1982 hadde avgitt erklæring om erstatning til fiskerne. I erklæringen (som ikke er vedlagt sakens dokumenter), skal bedriften ha sagt seg villig til «å yte erstatning for eventuelle tap eller ulemper som beviselig måtte bli påført disse fiskerne som følge av at det er sluppet ut slam fra selskapets gruvedrift». Norges Fiskarlag har reist spørsmål om ikke adgangen til å knytte vilkår til utslippstillatelse egentlig var videre enn departementet antok, og følgelig antydet at departementet bygget på uriktig lovforståelse. stille tyngende vilkår ved begunstigende forvaltningsvedtak. Dette er i teorien drøftet bl.a. hos Torstein Eckhoff, Forvaltningsrett (1982) s. 308 flg., og Arvid Frihagen, Forvaltningsrett I (1977) 227 flg. Utgangspunktet i denne saken er bestemmelsen i vannforurensningsloven av 26. juni 1970 §11 (Vilkår for tillatelse) der det het: «I tillatelsen skal settes slike vilkår om beskyttelses- og renseanlegg og andre tiltak for begrensing av skader og ulemper som anses påkrevet, og for øvrig slike vilkår som finnes nødvendige av hensyn til almene eller private interesser. Når det ventes at vann som brukes til husholdning eller gårdsdrift vil bli forurenset, kan det settes vilkår om at den som får tillatelsen skal skaffe de skadelidende annen vannforsyning eller yte tilskudd til den. Antas utslippingen å medføre skade for ferskvannsfisket, kan det pålegges den som får tillatelsen å sette ut fiskeyngel og settefisk i vassdraget eller tilliggende vassdrag etter nærmere bestemmelse av vedkommende departement, og i tilfelle å treffe andre tiltak av betydning for fisket. Den som får tillatelse til kloakkutslipp, kan pålegges å innrette ledning, renseanlegg m.v. for fremtidig tilknytning fra tilstøtende områder mot dekking av meromkostningene ved dette. Dersom ett eller flere av de fastsatte vilkår under utførelsen av foretagendet eller senere, viser seg å være unødvendige, kan vilkårene etter søknad endres. Selv om tillatelse er gitt, plikter den som volder forurensing å svare erstatning som måtte følge av alminnelige erstatningsregler. Jeg gjengir samtidig §16 i forurensningsloven av 13. mars 1981 (som nå har avløst vannforurensingsloven): «I tillatelse etter §11 kan det settes nærmere vilkår for å motvirke at forurensning fører til skader eller ulemper. Det kan herunder fastsettes vilkår om beskyttelses- og rensetiltak, gjenvinning og at tillatelsen bare skal gjelde for en viss tid. Under behandlingen for ombudsmannen har begge parter utdypet sine synspunkter. Det er fra begge sider understreket at næringsvirksomhet basert på utøvelse av allemannsrett (f.eks. fiske i vanlige sjøområder) tradisjonelt sett har hatt svakt vern i erstatningsrettslig sammenheng. Jeg kan i tilslutning til dette vise til drøftelsene i NOU 1982:19, «Generelle lovregler om erstatning for forurensningsskader», spesielt 29-30 og 83 flg. Den rettslige situasjon kan kort oppsummeres slik: På ekspropriasjonsrettens område er avsagt en rekke dommer vedrørende krav om erstatning for tap i næring basert på allemannsrett. Et generelt inntrykk er at domstolene har vært restriktive med å innrømme slike interesser erstatningsrettslig vern. Som eksempel kan vises til Høyesteretts dom inntatt i Norsk Retstidende 1969 1220. Saken omhandlet bl.a. erstatningskrav fra hjemmefiskere som hadde fått innskrenket sine fiskemuligheter ved at vassdragsregulering medførte endrede isforhold i fjorden. Kravene ble ikke imøtekommet. Førstevoterende bemerket i sitt votum: «For at brukerne som ikke støtter sine bruk på en rettighet, skal kunne kreve erstatning for tap som følge av vassdragsregulering, må det så vidt jeg kan forstå, under enhver omstendighet kreves at den bruk som har vært utøvd, er så konsentrert og særpreget at den utad fremtrer på vesentlig samme måte som utøvelsen av en rettighet. Utenfor ekspropriasjonsrettens område finnes lite rettspraksis som kan belyse allemannsrettenes erstatningsrettslige stilling, men det er grunn til å regne med at vernet også ellers er svakt og usikkert. Og selv om en næringsutøver (f.eks. en fisker) som baserer seg på allemannsrett, i utgangspunktet skulle innrømmes erstatningsrettslig vern, ville det lett kunne oppstå kompliserte bevisspørsmål mht. årsakssammenheng, påvisning av økonomisk tap m.v. Det synes ikke å være noen uenighet mellom partene om det rettslige utgangspunkt. Uenigheten melder seg når man kommer til spørsmålet om de slutninger man av dette bør kunne trekke i denne saken; nærmere bestemt hvorvidt det er rettslig adgang til å sikre fiskeriinteresser gjennom vilkår overfor Titania A/S om en økonomisk kompensasjonsordning. Kravet om en slik ordning for fiskeriene er fremsatt fra forskjellige hold gjentatte ganger under konsesjonsbehandlingen, sist under Miljøverndepartementets klagebehandling. Nøyaktig hvordan forslagsstillerne har tenkt kompensasjonsordningen utformet, har nok til dels vært noe uklart. En viss klargjøring skjedde imidlertid her i sakens siste fase. I Fiskeridirektørens brev 22. januar 1982 til Fiskeridepartementet ble foreslått en fondsordning etter følgende opplegg: «1) Titania A/S skal betale en viss avgift pr. tonn avgangsmasse (avgiftens størrelse fastsettes i samråd med Norges Fiskarlag). 2) Avgiften betales inn til et fond. personer. (1 fra fiskerisiden, 1 fra Titania A/S og 1 uavhengig person) 4) Midlene disponeres med sikte på å kompensere alle ulemper, skader, inntektskrav som med rimelighet kan tenkes å stamme fra Titania A/S' utslipp. Fiskarlag. Norges Fiskarlags syn fremgår av lagets brev av 9. februar 1982 til Fiskeridepartementet, der det fremholdes at kompensasjon må dekke «det økonomiske tap fiskerne får for alle ulemper, skader og inntektstap, som med en viss rimelighet kan føres tilbake til Titania A/S' utslipp». Fiskarlaget fremmet et forslag til fondsordning som i det vesentlige samsvarte med Fiskeridirektørens, og der avgiftens størrelse ble satt «passende til 75 øre pr. utslipt tonn». Fiskeridepartementet forutsatte for sin del, i brev av 2. februar 1982 til Miljøverndepartementet, å komme tilbake til spørsmålet om utformingen av kompensasjonsordningen. Noen slik oppfølgning skjedde ikke, etter det jeg forstår. Så kan man spørre på hvilken måte en fonds og kompensasjonsordning etter forslaget fra Fiskeridirektøren og Norges Fiskarlag ville ført til endringer i rettstilstanden mellom Titania A/S (som potensiell skadevolder) og fiskerne (som potensielle skadelidte) - sammenlignet med det som følger av vanlige erstatningsregler, jfr. foran. Den grunnleggende forskjell ligger i at fiskerne ville ha blitt sikret et uomtvistelig grunnlag for å få dekket sine økonomiske tap. All tvil vedrørende «erstatningsrettslig vern for allemannsrettigheter» ville blitt eliminert. Til fiskernes fordel ville det vel også være at de kunne kreve dekning, ikke bare for påførte «skader», men også «ulemper» og «inntektskrav». Forslaget ville dessuten bety endring i forhold til de vanlige regler om bevisbyrde, jfr. formuleringen «som med rimelighet kan tenkes å stamme fra Titania A/S' utslipp». En markert forskjell vil endelig ligge i selve prosessformen: Mens fiskerne etter vanlig rettstilstand måtte fremme erstatningskrav for forliksråd og domstoler, ville de etter forslaget kunne holde seg til avgiftsfondet. Fra bedriftens synsvinkel ville avgiftsordningen trolig representere et tillegg i omkostningene, og en forskyvning av utgiftsposteringen, ved at fondsinnbetalingene skulle skje suksessivt og uavhengig av fremsatte krav. I min avsluttende uttalelse 8. juni 1984 har jeg nærmere drøftet rekkevidden av vilkårsbestemmelsene i vannforurensningslovens §11. Jeg begrenser meg her til å gjengi konklusjonen: Med utgangspunkt i alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper om tyngende vilkår, har jeg etter gjennomgåelsen av forarbeidene til vannforurensningsloven og forurensningsloven kommet til den samme konklusjon som Miljøverndepartementet: Det må anses høyst tvilsomt om vannforurensningslovens §11 kunne gi hjemmel for å sette vilkår overfor Titania A/S om en slik fonds- og kompensasjonsordning som foreslått av Fiskeridirektøren og Norges Fiskarlag. Når hjemmelsgrunnlaget måtte anses som så usikkert, kan det etter min mening ikke kritiseres at departementet valgte å la spørsmålet om et slikt vilkår ligge, og i stedet rettet en henstilling til bedriften og de berørte fiskeriinteresser om å komme til enighet om en økonomisk kompensasjonsordning. Norges Fiskarlags klage på dette punkt kan således ikke føre frem. Etter det resultat jeg har kommet frem til i hovedspørsmålet, blir det uinteressant å vurdere klagepunktet om at Miljøverndepartementet på forhånd burde ha bedt om en skriftlig uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling, og ikke nøyet seg med en muntlig underhåndskontakt. Men jeg har ellers ikke vanskelig for å være enig med klageren i at en muntlig underhåndskontakt i et slikt spørsmål ikke kan anses jevngod med en formell, skriftlig uttalelse. Politimesteren utferdiget 29. mars 1985 inndragningsforelegg mot A. A vedtok forelegget, og det formelle grunnlag for inndragningen var dermed i orden. Somb-1984-56 Forbrukerrådets uttalelse i sak om oppsigelse av arbeidstakere - krav til forsvarlig saksbehandling.
|
lovdata_cd_32756
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.893
|
Forestås arbeidet av annen offentlig myndighet, kan bygningsrådet bestemme at tilsyn overføres til vedkommende myndighet. I så fall kan bygningsrådet også bestemme at godkjenning av konstruksjonstegninger med tilhørende beregninger overlates vedkommende myndighet.
|
lovdata_cd_46806
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
da
|
0.777
|
Det vises til rundskrivets punkt 8.7.
|
lovdata_cd_36357
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.757
|
Publisert: Ot.prp.nr.18 (1985-1986) Finansdepartementet tillater seg med dette å legge frem forslag om endring av § 5 første ledd nr. 1 bokstav a i lov av 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift. Det foreslås visse lempinger i avgiftsplikten for kunstneres salg av kunstverk ved omsetning gjennom mellommann. Kunstnere kan avgiftsfritt omsette sine egne kunstverk. Det samme gjelder når kunstneren lar seg bistå av en mellommann som omsetter kunstverk i kunstnerens navn. Fritaket gjelder imidlertid ikke dersom mellommannen, f.eks. en kunst-/antikvitetshandler, har omsetning av kunst i eget navn. I disse tilfeller blir også mellommannens omsetning av kunst i kunstnerens navn avgiftspliktig etter gjeldende regler. Denne begrensningen i avgiftsfritaket for omsetning av kunst ved mellommann har skapt store problemer og foreslås opphevet. Forslag om dette ble fremsatt i Ot.prp. nr. 43 for 1982-83. I proposisjonen uttales blant annet: « Omsetning av kunst er avgiftspliktig omsetning av varer i henhold fil merverdiavgiftsloven § 13 første ledd, jfr. § 2 første ledd. Etter merverdiavgiftslovens § 5 første ledd nr. 1 bokstav a gjelder loven imidlertid ikke for omsetning fra nålevende kunstnere av eget kunstverk som nevnt i tolltariffens posisjoner 99.01-99.03 eller billedvev som nevnt i anmerkningen etter tolltariffens posisjon 58.03. Kunstnere skal derfor ikke beregne merverdiavgift ved omsetning av egne kunstverk. Kunstnere kan også som hovedregel la seg bistå av en mellommann ved slik omsetning uten at dette medfører avgiftsmessige konsekvenser når omsetningen skjer i kunstnerens navn. Dersom en mellommann (f.eks. kunst - og antikvitetshandler) imidlertid i tillegg har omsetning av kunst i sitt eget navn, vil også mellommannens omsetning av kunst i kunstnerens navn være avgiftspliktig. Avgiftsplikten i disse tilfellene ble i sin tid fastsatt ut fra kontrollmessige hensyn, idet det vanligvis er enklere å kontrollere - avgiftsmessig sett - ensartet omsetning enn om de næringsdrivende dels har avgiftspliktig omsetning i eget navn og dels avgiftsfri omsetning i en annens (kunstnerens) navn. Dagens regler innebærer at et kunstverk blir 20 pst. dyrere, dvs. tilsvarende merverdiavgiftsbeløpet, når kunstneren benytter f.eks. en kunst - og antikvitetshandler som mellommann. Det samme gjelder dersom kunstneren benytter f.eks. et galleri som kanskje kun helt sporadisk omsetter kunst i eget navn. Benytter kunstneren derimot gallerier og andre uten egen kunstomsetning, kan omsetning i kunstnerens navn skje avgiftsfritt. Dette forhold har medført en forskyvning av kunstomsetningen fra de tradisjonelle kunsthandlere til andre bransjer - f.eks. konfeksjonsforretninger og banker - som kan omsette kunstverk avgiftsfritt som mellommenn. Kunst- og antikvitetshandlere oppfatter gjeldende avgiftsbestemmelser for omsetning av kunst ved mellommann som urettferdige og diskriminerende for denne bransjen. I praksis har det funnet sted flere tilfeller av etablering av rene mellommannsselskaper. Disse selskaper drives som egne rettssubjekter og de er dermed avgiftsmessig adskilte fra den virksomhet som kunsthandleren for øvrig driver. På denne måten kan oppnås å tilfredsstille lovens krav om at mellommannen for øvrig ikke må omsette kunst i eget navn. De nye omsetningskanaler og omsetningsformer på dette området har ført til at en tilfredsstillende avgiftsmessig kontroll vil kreve betydelige ressurser. Departementet antar at vanskelighetene forbundet med dette, overstiger den kontrollmessige gevinst en tok sikte på ved å gjøre all omsetning fra kunsthandlere avgiftspliktig. Kontrollmyndighetene støtter dette synspunkt. Departementet vil på denne bakgrunn foreslå at § 5 første ledd nr. 1 bokstav a endres ved at siste setning «..., med mindre mellommannen i sin virksomhet også omsetter verker som nevnt i første punktum» utgår. Finanskomitéen fant ved behandling av dette kapittel i proposisjonen, jfr. Innst. O. nr. 68 for 1982-83, behov for en bredere gjennomgang av de avgrensningsproblemer som gjør seg gjeldende innenfor kunstsektoren når det gjelder merverdiavgiften. bl.a. vist til de henvendelser departementet hadde fått fra Norske Kunsthåndverkere og Norske Billedkunstneres Fagorganisasjon om dette og til de betydelige strukturendringer, både av organisasjonsmessig karakter og med hensyn til produktenes art, som hadde skjedd innen denne sektor. Under henvisning til dette fant komitéen ikke tilstrekkelig grunn til å ta opp til isolert vurdering kun mellommannsproblematikken ved omsetning av kunst. Komiteen uttalte videre i innstillingen: « I forståelse med departementet ber komitéen om at de forhold som angår avgiftsfri omsetning av kunstverk fra nålevende kunstnere blir tatt opp på et bredere grunnlag og lagt frem i en ny proposisjon. Komitéen regner med at de berørte kunstnerorganisasjoner i forbindelse med dette arbeidet vil få en rimelig anledning til å gjøre sine synspunkter kjent. Finansdepartementet ga på denne bakgrunn i St.meld. nr. 54 for 1984-85 Om merverdiavgiftssystemet i kapittel 8.3.4 en nærmere redegjørelse for avgiftsforholdene vedrørende billedkunst og kunsthåndverk. I meldingen ga departementet uttrykk for at det må foreligge helt spesielle og sterke grunner for å utvide det eksisterende kunstbegrep i merverdiavgiftsloven. Departementet konkluderte med at en eventuell økonomisk støtte fra statens side til kunsthåndverkere ikke burde skje gjennom avgiftsfritak og frarådet sterkt en utvidelse av avgiftsfritaket til å omfatte kunsthåndverk. Når det gjelder billedkunst frarådet departementet Norske Billedkunstneres Fagforenings forslag om å løsrive definisjonen av kunstverk fra tolltariffens posisjoner i lovens § 5 første nr. 1 bokstav a. Departementet viste imidlertid til at i forbindelse med det internasjonale arbeid som er i gang for å harmonisere klassifiseringen av varer i de forskjellige lands tolltariffer, ville også begrepet kunstverk bli vurdert. Før dette arbeid var avsluttet, fant departementet det ikke riktig å vurdere en eventuell endring i merverdiavgiftslovens kunstbegrep som vil kunne være i uoverensstemmelse med fremtidige internasjonale definisjoner på dette feltet. « Departementet er innstilt på å fremme en ny proposisjon for Stortinget om å utvide kunstneres adgang til å la seg bistå ved mellommann til også å omfatte kunsthandlere, jfr. Ot.prp. nr. 43 (1982-83), dersom Stortingets behandling av nærværende melding ikke tilsier noe annet. I sine merknader til St.meld. nr. 54 uttalte Finanskomitéen i Innst. S. nr. 186 for 1984-85 at den hadde merket seg at departementet i sin konklusjon sterkt frarådet et avgiftsfritak for kunsthåndverk. For øvrig uttalte komitéen bl.a.: « Økonomisk støtte frå staten si side til kunst- og kulturpolitikken, bør etter komitéen si meining ikkje skje gjennom avgiftspolitikken. Komitéen har merka seg at det blir arbeidt internasjonalt for å harmonisere klassifisering av varer i dei forskjellige land sine tolltariffar, der også omgrepet kunst blir vurdert. Eventuelle endringar i kunstomgrepet i forhold til meirverdiavgifta bør etter komitéen sitt syn tilpassast framtidige internasjonale definisjonar på dette feltet. Finansdepartementet har lagt komitéens syn til grunn og vil følge opp utviklingen på dette området. Vedrørende spørsmålet om en utvidelse av fritaket for omsetning av kunstverk gjennom mellommann, uttalte komitéen i innstillingen: « Komitéen viser til at departementet i Ot.prp. nr. 43 for 1982-83 la fram eit forslag om å utvide kunstnarane sin bruk av mellommann ved salg til også å gjelde kunsthandlarar. Komiteen utsette dette spørsmålet fordi ein ville sjå saka i ein større samanheng. Komitéen har her merka seg at departementet ser på dette meir som eit teknisk spørsmål, noko som også blir støtta av kontrollstyresmaktene. Komitéen vil derfor støtte eit forslag i tråd med det som vart lagt fram i Ot.prp. nr. 43 for 1982-83. Departementet vil med dette følge opp Finanskomitéens uttalelse, og foreslår at § 5 første ledd nr. 1 bokstav a får følgende ordlyd: « Untatt bestemmelsene i kapittlene XI, XII, XIX og XX gjelder loven ikke for: a) Opphavsmannen (kunstneren) av eget kunstverk som nevnt i tolltariffens posisjoner 99.01-99.03 eller billedvev som nevnt i anmerkningen etter tolltariffens posisjon 58.03. Det samme gjelder for omsetning ved mellommann i opphavsmannens navn. Dette forslag er i overensstemmelse med det forslag til endring som ble fremsatt i Ot.prp. nr. 43 for 1982-83. Dermed vil all omsetning av forannevnte kunstverk i kunstnerens navn være fritatt for merverdiavgift uavhengig av om kunstneren lar seg bistå av en mellommann som også omsetter kunst i eget navn. Departementet foreslår at lovendringen settes i verk fra 1. januar 1986. Untatt bestemmelsene i kapitlene XI, XII, XIX og XX gjelder loven ikke for: Ot.prp.nr.17 (1985-1986) Om lov om endringer i lov av 25. juni 1965 nr.
|
lovdata_cd_25283
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.6
|
Formålet med fredningen er å bevare et skogområde med alt naturlig plante- og dyreliv og med alle de naturlige økologiske prosessene. Av spesielle kvaliteter kan nevnes at området er et godt sluttet kystfuruskogområde.
|
lovdata_cd_14633
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.724
|
6. motorisert ferdsel langs den gamle kjerreveien (Spjeldbergveien) etter bestemmelsene i lov om motorisert ferdsel i utmark.
|
maalfrid_994d47ab9b5f03679a1aee6ee4ed7d90a147e8c2_6
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.809
|
Hendelsen prioriteres med bakgrunn i dens alvorlige konsekvenser. Hver person bruker i snitt mellom 90 og 250 liter vann daglig, primært til hygieniske formål som dusj, toalettspyling, klesvask, og man har gjort seg avhengig av vann til mange daglige gjøremål. Ulike helseinstitusjoner, næringsmiddelproduksjon, industri og brannvesen er i tillegg helt avhengige av vann for å opprettholde forsvarlig drift. Vann er blant våre viktigste næringsmidler, og forurensning av eller av tap av dette vil ramme samfunnet sterkt. Vannforsyningskilder er også sårbare i forhold til sabotasje, men faren for alvorlige terroranslag mot vannverk vurderes som liten. De største truslene mot vannforsyningen vil være ekstreme værsituasjoner med dertil hørende flomvann og overvann med forurensninger, teknisk svikt, manglende kompetanse og uklare organisatoriske forhold hos vannverkseierne, samt manglende beredskapsplanlegging. Forurensning har blitt med som en prioritert hendelse da regionen vår, som nevnt tidligere, er stor på matproduksjon og en kraftig forurensning vil ramme denne næringen sterkt. I tillegg vil den kunne sette liv og helse i fare. kan være utslipp av skadestoffer fra naturlige og menneskeskapte prosesser. Stoffene slippes ut i miljøet og bringes blant annet videre i næringskjeden ved opptak av mat. De synlige og estimerte skadevirkningene på menneske og miljø danner grunnlaget for bestemmelsen av grenseverdier for tiltak. I Norge er det utformet et omfattende regelverk under Forurensningsloven. EØS-avtalen stiller også konkrete tiltakskrav gjennom miljøkvalitetskriterier. Klimaet er i endring. Dette fører til økte nedbørsmengder og økt fare for flom og skred. inntreffer årlig i en eller annen størrelsesvariant. Et stadig mer skiftende og voldsommere vær tilsier hyppigere flomsituasjoner, spesielt i tilknytning til hovedvassdragenes sideelver som meget hurtig kan gå over sine bredder og forårsake store ødeleggelser. I Trøndelag er store områder dekket med , og havsaltet, som er med på å binde leiren sammen, blir vasket ut over tid. Dette kan føre til dannelse av som er meget ustabil og lett kan føre til katastrofale skred. kan utløses i perioder med mye nedbør, når morenejord og stein i bratte skråninger løsner. I en flomsituasjon med høy vannføring vil mye av løsmassene føres med elva og avsettes der landskapet flater ut og hastigheten på elvevannet avtar. I slike områder dannes det over tid flomskredvifter som kan være store og markerte i landskapet. Boliger, infrastruktur og jordbruksarealer langs vassdrag og på vifter er utsatt for ødeleggelser når elva skifter løp og tar nye retninger. fører, statistisk sett, til 5 dødsfall per år, men bare 1-2 av disse ulykkene skjer i tilknytning til vegnettet. Sammenlignet med ca 250 årlige trafikkdødsfall utgjør snøskred en liten risiko, men må hensyntas i areal- og bredskapsplanleggingen der risikoen lokalt er tilstede. I løpet av de siste 150 årene har omtrent 2000 mennesker mistet livet i skredulykker i Norge. Statistisk kan vi forvente 2 - 3 store fjellskred, 2 - 3 store leirskred og 3 - 4 store snøskred i løpet av de neste 100 årene. 1 http://lovdata.no/all/nl-19810313-006.html
|
lovdata_cd_47899
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.741
|
Forskrifter om samordningen mellom politiet og sivilforsvaret. Fastsatt med hjemmel i lov om sivilforsvaret av 17. juli 1953 §11. §1. Sivilforsvarets oppgaver er generelt angitt i lov av 17. juli 1953. Mange av disse oppgaver må løses i samarbeid med eller med bistand av politiet. De etterfølgende regler omfatter de oppgaver og forhold hvor samordning mellom politiet og sivilforsvaret er nødvendig. §2. Distriktssjefen har den overordnede ledelse av alle sivilforsvarstiltak hvis planleggelse og iverksettelse krever samvirke mellom flere sivilforsvarskretser, eventuelt mellom flere fjernhjelpområder, eksempelvis krigsutflytting, samband og varsling, utskrivning og utdannelse av folk og uttaking av kjøretøyer til fjernhjelpkolonner, flyktningeomsorg og evakueringstiltak. Under sivilforsvarsberedskap eller krig kan distriktssjefen gi pålegg om og direktiver for gjennomføring av slike tiltak, dog uten å overta kommandoen over sivilforsvarsstyrker. Han skal i fredstid ta initiativet til planlegging og forberedelse av slike tiltak, og skal samordne og lede dette arbeide for sitt distrikt. Oppstår pliktkollisjon som følge av politimesterens dobbeltstilling som politimester og krets- og lokalsjef i sivilforsvaret, avgjøres saken om nødvendig av Justisdepartementets sjef. I. Sivilforsvaret: a) Vakthold og ordenstjeneste i og ved kommandoplasser, alarmplasser, offentlige tilfluktsrom og magasiner, fjernhjelpleirer o.l. b) Kontroll med iverksettelse og gjennomføring av egenbeskyttelsestiltak av enhver art i offentlig eller privat eiendom og i industrien, herunder anlegg og installasjoner av livsviktig betydning for sivilfolket. c) Kontroll med forberedelser av loftsrydding, merking av fortauskanter m.v. og blending på offentlige steder (jfr. lovens §15, nr. 8). d) Kontroll med forberedelser av sivilforsvarstiltak på skip, havner, jernbaner og andre kommunikasjonsmidler og anlegg (jfr. lovens §47). e) Planlegging, iverksettelse og gjennomføring av beordret krigsutflytting, og forberedelse av nødvendige tiltak for utflytting under katastrofesituasjoner. f) Skadebekjempelse. II. Politiet: a) Sikkerhetsmessig bevoktning av sivilforsvarets anlegg og tjenestesteder i den utstrekning det måtte være nødvendig (se litr. a) under I). b) Kontroll med gjennomføringen av bestemmelsene i lovens §15, nr. 8 (se litr. c) under I). c) Kontroll med gjennomføringen av bestemmelsene i lovens §47 (se litr. d) under I). d) Bistand til sivilforsvaret under beordret krigsutflytting og utflytting under katastrofesituasjoner med trafikkregulering og annen ordenstjeneste (se ltr. e) under I). e) Oppsyn med at folk i gatene begir seg til tilfluktsrom under flyalarm og at trafikken stoppes etter gjeldende regler. f) Tjenesten på skadested når skadebekjempelsen er over og sivilforsvarets styrker skal trekkes ut. Politiet må på vanlig måte ta seg av overtredelser av loven om sivilforsvaret og de i medhold av denne lov gitte bestemmelser. §4. Sivilforsvaret har myndighet over politiavdelinger eller politifolk når disse er avgitt til, beordret til arbeid eller pålagt tjenesteplikt i sivilforsvaret. Likeledes har politiet myndighet over sivilforsvarsavdelinger eller -personell som det får avgitt. §5. Beordringer i henhold til lov av 17. juli 1953 §10 foretas når det gjelder tjeneste innen politidistriktet av politimesteren og når det gjelder tjeneste utenfor politidistriktet av Justisdepartementet. Beordret personell kan kreves tilbakeført når det finnes nødvendig av hensyn til politiets eget arbeid. I tilfelle må om mulig annet personell tilbeordres sivilforsvaret. Politiet må også i den utstrekning politimesteren finner det forsvarlig av hensyn til andre oppgaver utføre spesielle påkrevde gjøremål for sivilforsvaret. §6. I lokale sivilforsvar hvor det er politikammer, -stasjon eller -vakt skal sivilforsvarets avsnittsjefer, tjenestegrensjefer for ordenstjenesten og så vidt mulig disses stedfortredere være politimenn. I nødvendig utstrekning kan politimenn pålegges tjenesteplikt i sivilforsvaret som tjenestegrensjefer for krigsutflyttingen med stedfortredere, som skadestedsledere og som kompani- og troppsjefer i ordenstjenesten. I lokale sivilforsvar der ordenstjenesten er satt opp med mindre enn en tropp, kan politimenn pålegges tjenesteplikt som lagførere i denne tjenestegren. Med unntak av det som er nevnt foran må politimenn ikke pålegges tjenesteplikt i sivilforsvaret. §7. Politimesteren peker under hensyn til begge etaters behov ut de politimenn som sivilforsvaret i overensstemmelse med §6 skal kunne pålegge tjenesteplikt. Dersom politiets eget arbeid gjør det påkrevet, kan politimesteren forlange at sivilforsvaret foretar personskifte av de politimenn som er pålagt tjenesteplikt. §8. Får en politimester som er krets- og/eller lokalsjef slikt forfall at en annen må overta hans gjøremål som politimester omfatter disse også politimesterens funksjoner i sivilforsvaret. Får en krets- og/eller lokalsjef som ikke er politimester forfall, overtar hans stedfortreder funksjonene som krets- og/eller lokalsjef inntil det eventuelt beskikkes eller oppnevnes en annen i vervet. Kretssjef, lokalsjef eller stedfortreder som ikke tilhører politiet har ikke noen myndighet over dette eller dets personell bortsett fra de tilfelle som er nevnt i §4, 1. ledd. §9. Alle politimenn eller politiavdelinger som politimesteren finner kan settes inn i skadebekjempelse, skal avgis til sivilforsvaret såfremt dette har behov for forsterkninger. Sivilforsvaret har ansvaret for at det etableres samband med politiet. Politiet skal på sin side i aktuelle tilfelle holde sivilforsvaret underrettet om det antall politimenn eller politiavdelinger som kan avgis. Politimesteren kan kreve således avgitt personell eller avdelinger tilbakeført dersom andre oppgaver gjør det nødvendig. §10. Ved felles innsats på skadested av avdelinger fra politiet og fra sivilforsvarets ordenstjeneste avgjør sivilforsvarets skadestedsleder hvem som skal ha ledelsen av den kombinerte styrke. Er det ikke beordret skadestedsleder til skadestedet, bestemmer tjenestegrensjefen for ordenstjenesten hvem som skal ha ledelsen. Har han ikke truffet bestemmelse om dette, skal den befalingsmann fra sivilforsvaret eller politiet som fører kommandoen over den største avdelingen ha ledelsen over den kombinerte styrke. Dog skal politiinstruksens §12 legges til grunn for avgjørelsen av kommandoforholdet dersom også sjefen for sivilforsvarets kontingent av den kombinerte styrke er en politimann. 1955 Forskrift om sinnsyke sikringsdømte m.v.
|
maalfrid_ec3c18b42c3da1f31c8b89cb625d59a0ece30bcf_11
|
maalfrid_nasjonalparkstyre
| 2,021
|
no
|
0.577
|
I et landskapsvernområde er du naturens gjest • Området er vernet mot inngrep som vesentlig kan endre eller virke inn på landskapets art eller karakter. • Forurensning og forsøpling, samt utendørs lagring av materialer, gjerdeutstyr o.l., er forbudt. All bruk av kjemiske midler som kan påvirke naturmiljøet et forbudt. • Kulturminner skal beskyttes mot skade og ødeleggelse. • Plantelivet skal beskyttes mot skade og ødeleggelse. Innføring av nye plantearter er forbudt. Bruk av trevirke til bål, pølsepinner osv. er tillatt. • Jakt, fiske og fangst etter viltloven, lakse- og innlandsfiskloven og reindriftsloven er tillatt. Obs! spesielle regler i naturreservatene. • Det er tillatt med organisert turvirksomhet til fots så lenge naturmiljøet ikke blir skade lidende. Organisert ferdsel som kan skade naturmiljøet må ha særskilt tillatelse av forvaltningsmyndigheten. • Sykling og organisert bruk av hest er bare tillatt på veier eller traséer som er godkjent for slik bruk. • Motorferdsel til lands og til vanns er forbudt. Bruk av motor på båt på Rien og på Hyllingen er tillatt • Unødvendig støy skal unngås. Det er i tillegg egne bestemmelser for naturreservatene. Vi ber om at du merker deg følgende utdrag fra vernebestemmelsene: For fullstendige vernebestemmelser: www.lovdata. Tydal og Røros kommuner, Sør-Trøndelag fylke Et stort naturområde som er relativt lite påvirket av tyngre tekniske inngrep. Den urørte vassdragsnaturen knyttet til Glommas kilder er her av særlig verdi. Vauldalen Fjellhotell, Henningsgården Turiststasjon, Skottgården Gjestgiveri, Væktarstua, Stugudal Camping. 9. januar 2009 Landskapsvernområdet dekker et areal på ca. 313,9 km. Naturreservatene Finnfloen, Viglåa, Litlrien, Tjerråøyan og Djuptjønna ligger alle innenfor grensene til landskapsvernområdet. Sølendet naturreservat i Røros kommune ligger like utenfor. Verneområdestyret for Skardsfjella-Hyllingsdalen landskapsvernområde, Røros kommune, Bergmannsgata 19, 7374 Røros. Tlf.: 72 41 94 04 Tydal kommunehus, Tydal kommune, 7590 Tydal. Tlf.: 73 81 59 00 Postadresse: Verneområdestyret for Skardsfjella og Hyllingsdalen, v/Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, PB 4710 Sluppen, 7468 Trondheim. Tlf.: 73 19 90 00. www.fylkesmannen.no Verneområdestyret for Skardsfjella-Hyllingsdalen landskapsvernområde. Statens Naturoppsyn Røros, Doktortjønna, 7374 Røros. Tlf.: 404 11 426. www.naturoppsyn.no Jon Østeng Hov: Forside og bakside Trond Haugskott: THA Jan-Erik Andersen: JEA Bjørn Rangbru: BRA Ole Jørgen Kjellmark: OJK Trond Haugskott.
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.