Split (1)

test · 55.5k rows

id stringlengths 12 86	doc_type stringlengths 5 37	publish_year int64 1.88k 2.02k	lang_fasttext stringlengths 2 3	lang_fasttext_conf stringlengths 3 5	text stringlengths 6 1M
public_report_1205	publicreports	2,021	no	0.829	Terje Kleven ( red.) Rapport I fra" Motorferdsel og samfunn ( MoSa) NIBR-notat 2006: Rapport I fra prosjektet "Motorferdsel og samfunn" ( MoSa) Rapporten sammenstiller forliggende kunnskap om motorferdsel i utmark og dens effekter natur, dyreliv og mennesker . NIBR-rapport: 2006: 15 ISSN: 1502-9794 ISBN: 82-7071-646-4 Prosjektnummer: O-2360 Prosjektnavn: Motorferdsel og samfunn ( MoSa) Oppdragsgiver: Direktoratet for naturforvaltning Prosjektleder: Terje Kleven Referat: Sammendrag: Norsk og engelsk Dato: November 2006 Antall sider: Pris: Kr 250,- Utgiver: Norsk institutt for by-og regionforskning Gaustadalléen 21, Postboks 44 Blindern 0313 OSLO Telefon: 22 95 88 00 Telefaks: 22 60 77 74 E-post: nibr@ nibr. no Vår hjemmeside: http:// www. nibr. no Trykk: Nordberg A. S. Org. nr. Dette notatet er del I i rapporteringen fra prosjektet" Motorferdsel og samfunn" ( MoSa). Alle bidrag til denne oversikten over hva slags kunnskap som foreligger om de mange ulike aspekter ved motorferdsel i utmark er basert på dokumentert kunnskap og vitenskapelig forskning som allerede foreligger. Med unntak av en spørreundersøkelse til kommunene, miljøvernavdelingene hos fylkesmennene, politiets miljøkoordinatorer, statlige og regionale oppsynsmyndigheter, har det ikke vært grunnlag for å sette i gang ny forskning innenfor rammene av MoSa. Et viktig mål i MoSa blir derfor også å dokumentere kunnskapshull og kunnskapsbehov. Utarbeidelse av kunnskapsoversikten har vært konsentrert om å samle, sammenstille og syntetisere kunnskap fra en rekke kilder. Målet har vært å gi oversikt, innsikt og faglige perspektiver for å gå inn i alle sider ved problemområdet motorferdsel i utmark. De fleste vil kunne karakterisere dette som en forholdsvis nøytral, interessefri og" objektiv" virksomhet. Mangler og svakheter i kunnskapsgrunnlaget skyldes først og fremst at kunnskapen ikke finnes, i alle fall ikke i en form som kan gå direkte inn i den problematikken MoSa har fått i oppdrag å utrede. Det er klare begrensninger i hvor langt kunnskapsoversikten kan bli "komplett" selv når den suppleres med erfaringer og innsikt som finnes i forvaltningen, i organisasjonene og hos enkeltpersoner. Det er også viktig å være bevisst på at forskningen – kanskje særlig om de samfunnsmessige effektene – i stor grad vil være problematiserende og konfliktorientert. Den vil også være preget av profilen på de forskningsprogrammene som har finansiert forskningen og det faglige og verdimessige perspektivet til de forskere som har gjennomført prosjektene. Ingen kunnskapsproduksjon kan foregå fra et verdifritt utgangspunkt – faglig, kulturelt eller politisk. Kunnskap produseres av eksperter fanget inn av sitt profesjonelle paradigme og en fagkultur. kontekst. Forskningens resultater –" den vitenskapelige sannhet" – forstås, fortolkes og anvendes, eller anvendes ikke, i en sosial, kulturell og politisk kontekst. Det gjør at kunnskap ofte regel er omstridt, særlig den som utfordrer verdier og posisjoner – sosiale, kulturelle eller politiske. Det gjelder naturligvis også i MoSa. Det går ingen direkte og smal vei fra kunnskap til beslutning og handling. Kunnskap er argumenter i prosesser styrt av verdier. Ordet "kunnskapsoversikt", som vi har båret med oss gjennom hele prosjektet, kan lure oss. En oversikt over kunnskap blir ikke verdifri, på samme måte som oppfattelse, tilegnelse og aksept ikke er verdifrie prosesser. Det har da også klart vist seg i diskusjonene i Rådgivende gruppe. Rådgivende gruppe har bestått av personer som har deltatt i prosjektet i egenskap av sin kunnskap, erfaring og engasjement på området. Gruppen har under hele prosessen levert viktige innspill og kommentarer. Gruppen står likevel ikke ansvarlig for rapportenes tekst og de oppsummeringer og konklusjoner som er trukket. Det har hele tiden vært forutsatt – og presisert – at de som deltar gjør dette som privatpersoner uten bindinger til eller forpliktelser overfor den organisasjon vedkommende er ansatt i eller tilknyttet på annen måte. Rapporten er NIBRs svar på det oppdrag instituttet er gitt av DN, og baserer seg på bidrag fra rådgivende gruppe, andre forskningsinstitutter og foreliggende kunnskap fra mange kilder. Rapporten i sin endelige form er skrevet av forskere ved NIBR og NINA. Et første utkast har vært til høring hos Rådgivende gruppe som har gitt mange og verdifulle kommentarer. Terje Kleven har som prosjektleder stått for den endelige sluttføring og redigering av forskernes bidragene og innspill fra Rådgivende gruppe . Tilslutt vil vi takke alle medlemmene av Rådgivende gruppe for den store innsatsen, gløden og iveren de har vist i arbeidet med MoSaprosjektet gjennom nesten ett år. Uten det store engasjementet i diskusjonene på prosjektsamlingene og de mange små og store innspill i sluttfasen, hadde prosjektet ikke latt seg gjennomføre. En stor takk til alle! En like stor takk går til Asle Farner ( Farner – Strategi og samspill) for glimrende prosessledelse på samlingene. 1 Prosjektets bakgrunn................................................................... 1.1 Mosas utgang5punkt....................................................... 1.2 Prosjektets mål ............................................................... 1.3 Prosjektets organisering ................................................. 1.4 Metodisk tilnærming ...................................................... 1.5 Milepæler og d0kumenta5j0n......................................... 2 Bakgrunn for lov om motor-ferdsel i utmark.............................. 2.1 Motorferdselsloven av 10. juni 1977 ............................. 2.2 Forarbeidene til motorferdselsloven .............................. 2.2.1 Utvalgets forslag og departementets vurdering.............. 2.3 Innholdet i nyttebegrepet................................................ 2.4 Senere endringer i lov og forskrifter .............................. 2.4.1 Forslag til nye nasjonale retningslinjer .......................... 2.4.2 Interpellasjoner og diskusjoner i Stortinget om motorferdsel. .................................................................. 3 Motorferdsel i utmark - omfang og vekst ................................... 3.1 Utviklingen i antall kjøretøyer ....................................... 3.1.1 Uregistrerte kjøretøy ...................................................... 3.1.2 Antall snøskutere og ATV fordelt på fy1ker................... 3.1.3 Bruk av luftfartøy og motorbåt ...................................... 3.2 Kjøretøytetthet ............................................................... 3.3 Vurderinger av kjøreomfang og utviklingstendenser..... 3.3.1 Omfang og bruk5måter................................................... 3.3.2 Vurdering av utviklingstendenser .................................. 3.4 Tilrettelegging av løyper for rekreasjonskjøring og isfiske ........................................................................ 3.4.1 15fi5ke1øyper................................................................... 4 Forvaltning av motorferdsel i utmark og vassdrag ..................... 4.1 Forvaltningsregimer og datagrunnlag ............................ 4.2 Kommunenes dispensasjonspraksis ............................... 4.2.1 Kommunenes syn på egen dispensasjonspraksis ........... 4.3 Variasjoner i lokal prak5i5.............................................. 4.4 Leiekjøring ..................................................................... 4.5 Regulering av motorferdsel i verne0mråder................... 4.6 Grunneieres rett til å nekte m0t0rferd5e1........................ 4.7 Oppsyn og k0ntr011......................................................... 4.8 Motorferdselsforsøket – erfaringer fra et f0r5øk5regime................................................................. 4.8.1 Bakgrunn for forsøket .................................................... 4.8.2 Metoder og datakilder .................................................... 4.8.3 Forsøkets mål og resultater ............................................ 4.8.4 0pp5ummering............................................................... 4.9 Ulovlig motorferdsel i utmark........................................ 4.9.1 Politiets og oppsynets data ............................................. 4.9.2 Kontroller og anme1de15er.............................................. 4.9.3 Erfaringer fra motorferdselforsøket ............................... 4.9.4 Spørreundersøkelsens data om ulovlig kjøring .............. 4.9.5 Dommer og bøtestraff .................................................. 5 Utenlandske reguleringsregimer og erfaringer.......................... 5.1 Sverige ......................................................................... 5.1.1 Noen svenske erfaringer............................................... 5.2 Finland ......................................................................... 5.3 Canada og U5A............................................................ 6 Effekter av motorferdsel på natur og 5amfunn.......................... 6.1 Motorferdsel og vegetasjon ......................................... 6.1.1 Sårbar vegetasjon - slitestyrke og regenereringsevne .. 6.1.2 Forhold knytta til sjølve kjøringa................................. 6.1.3 Forholda på lokaliteten der kjøringa f0regår................ 6.1.4 Effektar av motorferdsel på vegetasjon og terreng ...... 6.1.5 Førebyggande og avbøtande tiltak for å redusere negative effektar av motorferdsel på vegetasjon og terreng .......................................................................... 6.1.6 Kunnskapsbehov .......................................................... 6.2 Effekter av motorferdsel på fauna................................ 6.2.1 Motorferdsel og dyre1iv................................................ 6.2.2 Påvirkning, effekt eller konsekvens? ........................... 6.2.3 Dyreliv og 5årbarhet..................................................... 6.2.4 Påvirkning – årsak til responser ................................... 6.2.5 Effekter av motorisert ferdsel i utmark på dyrelivet .... 6.2.6 Hva kan vi si om konsekvenser for dyreliv i Norge?... 6.2.7 Forebyggende og avbøtende tiltak ............................... 6.3 Motorferdsel i utmark – effektar for folk og samfunn . 6.3.1 Kulturskilnader og ulike haldningar til naturbruk og motorisert aktivitet ....................................................... 6.3.2 Konflikter og intere55egrupper..................................... 6.3.3 Ulykker og medisinske skadar ..................................... 6.3.4 Oppleving av støy – den største konflikten? ................ 6.3.5 Støy i friluftsområde og verne0mråde.......................... 6.3.6 Økonomiske effektar.................................................... 6.3.7 Oppsummering – korleis handtere konfliktar og asymmetri? ................................................................... 6.4 Forvaltningens vurdering av effekter på mennesker og natur ........................................................................ 6.4.1 Skader på terreng og sårbare 0mråder.......................... 6.4.2 Forstyrrelser av vilt og dyr på beite ............................. 6.4.3 Forstyrrelse av rein....................................................... 6.4.4 Personskader ................................................................ 6.4.5 5tøybe1a5tning.............................................................. 6.4.6 Ødeleggelse av skiløyper/ 5kibakker............................ 6.4.7 Press på villmarka ........................................................ 7 Trender og drivkrefter............................................................... 7.1.1 Veksten i antall kjøretøyer ........................................... 7.1.2 Det nye landbruket ....................................................... 7.1.3 Økt etterspørsel etter rekreasjon og opplevelser .......... 7.1.4 Norges internasjonale forpliktelser .............................. 8 Undersøkelser av folks holdninger til m0t0rferd5e1.................. 8.1 Forholdet mellom storsamfunn og lokalsamfunn......... i utmark ........................................................................ Arbeidsnotater og referater ............................................................... Tabell 1.1 Sammensetning av rådgivende gruppe i M05a.............. Tabell 2.1 Oversikt over" nytteformål" diskutert i lov og f0rarbeider...................................................................... Tabell 2.2 Tillatte" nytteformål" definert i nasjonal forskrift ......... Tabell 3.1 Salg av snøskutere i sesongen 2004/ 05 etter type ( Kilde: Snøskuter-og ATV-importørenes forening)...... Tabell 3.2 Antall snøskutere og ATV fordelt på fylker 2001- 2004 ( Kilder: Statens vegvesen og Opplysningskontoret fo r vegtrafikken) .............................................. Tabell 3.3 Indikatorer for kjøretøytetthet ( 2004) - fy1ke5vi5........... Tabell 3.4 Regionalt kjøremønster, gjennomsnittsscore ( alle respondenter, n = 340-355) ............................................ Tabell 3.5 Kommunenes svar på utsagn om veksten i motor-motor-ferdsel de siste årene ...................................................... Tabell 3.6 Oppsynsmyndigheters og fylkesmennenes svar på utsagn om veksten i motorferdsel de siste årene ............ Tabell 4.1 Dispensasjoner 2002-2004 etter hjemmelsgrunnlag ...... Tabell 4.2 Kommunenes svar på egen dispensasjonspraksis .......... Tabell 4.3 Kommunenes skår på en aggregert indeks for streng praksis (1= høy skår, 4 = 1av)......................................... Tabell 4.4 Regionale variasjoner i kommunal dispensasjons-praksis ............................................................................ Tabell 4.5 Respondentenes svar på en serie påstander om kommunal dispensasjonspraksis ( tall for oppsynsmyndigheter og fylkesmennene i kur5iv).......... Sør-Norge i perioden 2001-2004. .................................. Tabell 4.7 Respondentenes vurdering av omfanget av ulovlig kjøring ............................................................................ Tabell 4.8 Respondentenes vurdering av forekomst av ulovlig kjøring ( gjennomsnittsskår) ........................................... Tabell 6.1 Respondentenes svar på skader forårsaket av motorferdsel ................................................................. Figur 1.1 DPSIR – modellen anvendt på m0t0rferd5e15pr0b1ematikken......................................... Figur 3.1 Antall snøskutere i Norge ( utenom Svalbard) 1998 – 2004 ( Kilde: Vegdirektoratet) ........................................ Figur 3.2 Utvikling i antall snøskuterer og ATV 2001 – 2004 ( Kilder: Statens vegvesen og Opplysningskontoret for vegtrafikken) .................................................................. Figur 3.3 Antall snøskuterer i Norge pr fylke ved uløpet av 2004................................................................................ 5pørreunder5øke15en..................................................... motorferdselssaker ....................................................... Figur 5.1 Eksempel på regulering av kjøreområder for snøskuter ( Province of British Columbia ( 2005) ......... Motorferdsel i utmark – omfang, erfaringer og effekter Rapport I fra prosjektet" motorferdsel og samfunn" ( MoSa) NIBR-rapport: 2006: Motorferdselsloven er én av flere miljølover. Dette kommer helt klart fram i lovens § 3, der det heter at ferdselen skal foregå aktsomt og hensynsfylt for ikke å volde unødig skade på grunn, vegetasjon og dyreliv eller føre til ulempe for andre, og for øvrig slik at ferdselen ikke unødig forstyrrer eller forurenser naturmiljøet. I 1972 opprettet Miljøverndepartementet et utvalg for å utrede behovet for å regulere motorferdsel og foreslå lovhjemmel for dette. Motorferdsel i utmark var økende, og Miljøverndepartementet mente det var behov for å regulere ferdselen og ga to begrunnelser for dette. For det første medførte den skade og ulempe på naturen, for det andre støy og ulemper for friluftslivet. motorisert ferdsel var nyttig i mange sammenhenger, for næringsutøvelse, transport til hytte og utøvelse av offentlige tjenester. Oppgaven for utvalget var å avveie de til dels motstridende interessene og å" innskrenke all uheldig påvirkning på natur-og landskapsmiljøet i vid betydning, samtidig [ bør de] gi nærings-og yrkesutøvere og andre med berettiget behov rimelig adgang til å nytte disse hjelpemidlene". Det lovforslaget som ble utarbeidet var en vurdering av hva som kunne kvalifisere som" berettigete behov" og fulgte i all hovedsak de behov departementet hadde pekt på. Dette "nytteprinsippet" ble av de fleste aktører i høringsrunden oppfattet som legitimt og det var liten diskusjon om at" fornøyelseskjøring" ikke burde tillates, med unntak av lokale snøskuterforeninger som mente at slik regulering var for streng. Utvalget mente at loven skulle gjelde for hele landet. For publikum ville det være enklest og mest hensiktsmessig med bestemmelser i lovs form. Samtidig mente utvalget at det var behov for lokale tilpassinger, og foreslo at fylkesmannen skulle ha adgang til å gi lokale forskrifter. Høringsuttalelsene støttet prinsippet om lokale forskrifter, men mange påpekte at kommunen, ikke fylkesmannen, burde ha myndighet til å gi slike. Departementet støttet dette, og lovforslaget ga den enkelte kommune anledning til å gi forskrift. I lovforarbeidene var det en diskusjon om forholdet til eiendomsretten, spesielt i forhold til grunneiers rett til å nekte motorisert ferdsel. Det ble uttrykt bekymring, blant annet fra reindriftshold, for at dette kunne føre til at det ble vanskelig å etablere sammenhengende snøskuterløyper. Utvalget foreslo en ekspropriasjonsrett for å etablere løyper, men departementet mente at dette ikke vil bli noe problem i praksis og fremmet ikke forslaget for Stortinget. Loven ble vedtatt 10. juni 1977. Senere ble det gjort endringer både i lov og i forskrift. Det ble vedtatt særordninger for Finnmark, senere utvidet til Nord-Troms, der fylkesmannen kan godkjenne spesielle løyper hvor kjøring med snøskuter kan foregå fritt. turkjøring. Ved en lovendring i 1988 ble det innført en nasjonal forskrift til erstatning for tidligere kommunale forskrifter. Begrunnelsen var at det til tross for motorferdselsloven hadde blitt en sterkt økende bruk av terrenggående kjøretøy. Det var også stor variasjon i den kommunale praktiseringen av loven, til dels på tvers av regelverket. Kommunen beholdt imidlertid dispensasjonsmyndigheten også etter det nye regelverket. En del former for kjøring ble også direkte tillatt gjennom forskriften, inklusive barmarkskjøring. Det ble også utformet en egen forskrift med forbud mot helikopterskiing. I 1989 fikk Fylkesmannen i Finnmark anledning til å godkjenne traseer for barmarkskjøring til spesielle formål. I friluftmeldingen ( St. meld. nr 39 ( 2000-2001) påpeker departementet at bruk av motorkjøretøy har utviklet seg til en miljøtrussel og at mer eller mindre lovlig kjøring er et problem i mange områder. I meldingen heter det at det er behov for nye grep i motorferdselspolitikken, men at prinsippet om at motorferdsel er ulovlig skal stå ved lag. I behandlingen av meldingen mener en samlet Energi-og miljøkomité at hovedvekten i friluftpolitikken må legges på ikke motorisert ferdsel, og flertallet merker seg at støyproblemet er økende. Det henvises også til at det er forsøk i gang, og at spørsmålet om endring i regelverk bør tas når disse erfaringer foreligger. Stortinget har også diskutert motorferdsel i forbindelse med flere "Dokument 8"-forslag som tar opp forslag om å utvide regelverket i Finnmark til å gjelde alle kommuner. Begrunnelsen har vært at snøskuterkjøring gir glede for mange og kan gi arbeidsplasser i utmarksnæring. Forslagene har blitt avvist av et stort flertall. Kapittel 2 beskriver status og utvikling for motorkjøretøy som omfattes av Lov om motorferdsel i utmark for perioden 2001-2004. Det er problematisk å få selv begrenset oversikt over omfanget av motorferdsel i utmark og bruk innenfor ulike bruksformål. Registrering/ måling av trafikk reiser store metodiske og ressursmessige utfordringer. For å kunne analysere alle sider ved motorferdsel i utmark er det behov for data som viser omfang og vekst i den totale trafikken på samme måte som veg-og lufttrafikk blir registrert. Slike data foreligger imidlertid ikke. Mangelen på statistikk skyldes både forhold ved registreringen av utmarkskjøretøy ( det tillates solgt uregistrerte kjøretøy) og problemer knyttet til mulighetene for trafikktellinger og/ eller annen form for systematisk registrering av årlig kjørelengde. Som mål på omfanget foreligger bare tall for utviklingen av den kjøretøyparken som er mest vanlig i utmark ( snøskuter og ATV). Vi mangler data om omfanget av lufttransport og bruk av motorfartøy på innlandsvassdrag. Skuterparken har økt jevnt over en 20-årsperiode, med et gjennomsnitt på 2,7 % per år i perioden 1998-2004. Ved utløpet av 2004 var det registrert ca. 52 900 skutere og 10 400 ATVkjøretøyer i Norge. I tillegg kommer et ukjent antall uregistrerte snøskutere. Veksten i antall ATV har vært meget kraftig og denne kjøretøytypen er nesten firedoblet i løpet av perioden 2001 – 2004. Kjøretøyparken utvikles stadig. Flere typer og nye, kraftigere maskiner markedsføres, kjøretøytypene" Touring" og" Sport" står for ca 50 % av nysalget. Kjøretøybestanden er ujevnt fordelt både regionalt og lokalt. 57 % av antall snøskutere og ATV-kjøretøy finnes i de fire nordligste fylkene. Innen hvert av disse fylkene er mer enn halvparten av kjøretøyene konsentrert til fem eller færre kommuner. Kjøretøytettheten både for skuter og ATV er vesentlig større i Finnmark enn i noe annet fylke med til sammen over 200 kjøretøy per 1000 innbyggere. Finnmark har også det klart lengste løypenettet for rekreasjonskjøring og for ferdsel på barmark. fylker/ kommuner hvor det er åpnet for adgang til slike løyper, dvs. noen kommuner i Nord-Troms, kommuner med godkjente isfiskeløyper og kommuner som er med i motorferdselsforsøket. Erfaringene fra Motorferdselsforsøket ( Skår og Østdahl 2005) viser at telling av trafikk i terrenget byr på store metodiske utfordringer. Det foreligger heller ikke systematiske oppgaver ( kjørestatistikk, kjørebøker eller lignende) fra dem som har direkte tillatelse til kjøring etter loven. For den ulovlige kjøringen foreligger det ingen data. Antall dispensasjoner fra lov og nasjonal forskrift, og dispensasjonenes antall i forhold til antall kjøretøy, sier noe om omfanget av den kjøring som i utgangspunktet er forbudt etter loven, men hvor lokale myndigheter ( kommunene) gir dispensasjon fra forbudet. Kommunenes praksis er imidlertid meget varierende ( se kapittel 3). Innvilget dispensasjon kan variere fra tillatelse til en enkelt tur til dispensasjoner for flere turer, for en hel sesong eller for flere år. Dagens lov innebærer et generelt forbud mot motorferdsel i utmark, med en ( positiv) avgrensning av de bruksformål og - områder som er unntatt fra forbudet. Dagens lov-og regelverk inneholder bestemmelser om hva som er tillatt ferdsel til nytteformål ( § 4 i loven med de utvidelser som er hjemlet i § § 2 og 3 i nasjonal forskrift). Loven (§ 5) og nasjonal forskrift (§ 4) differensierer mellom Finnmark/ Nord- Troms og landet forøvrig mht til hva som defineres som tillatt kjøring. Forvaltning av loven er delegert til kommunene. Kommunestyret ( eller folkevalgt organ eller tjenestemann som det delegerer myndighet til) kan gi dispensasjon ( tillatelse) til bruk av snøskuter til de ferdselsformål som er spesifisert i forskriftens § 5. Endelig kan kommunestyret eller annet folkevalgt organ i unntakstilfelle gi tillatelse til kjøring for særlige behov , som ikke er turkjøring, og som ikke kan dekkes på annen måte ( vår kursiv). Oppsyns-og kontrollmyndigheten ligger hos politiet, Statens naturoppsyn ( SNO) og lokale/ regionale oppsynsordninger. Motorvognloven og vegtrafikkloven gjelder i begrenset grad for trafikk i utmark, men omfatter bl. a. krav til kjøretøy og fører. Det finnes i praksis fire varianter av dagens forvaltningsregime, inklusive de forsøksordninger som er i gang. Dette er den generelle ordning for landet under ett, særordningene for Nord-Troms og Finnmark, ordningene i verneområdene og forsøksordningen med regulering etter plan-og bygningsloven). Det er dokumentert at kommunenes dispensasjonspraksis varierer sterkt – fra å være strengere enn hva lov og nasjonal forskrift legger opp til, til å" tøye" reglene ved for eksempel å gi dispensasjon til ferdsel som må karakteriseres som rekreasjonskjøring. På landsbasis blir i underkant av 90 % av alle søknader om dispensasjon innvilget. Dispensasjoner for bruk av snøskuter gitt etter nasjonal forskrift ( § 5) dominerer bildet, men det gis også et betydelig antall dispensasjoner til" særlige behov" etter den nasjonale forskriftens § 6 ( nesten 30 % av det totale antallet). De fire nordligste fylkene dominerer statistikken. 62 % av alle dispensasjoner i perioden ble gitt i disse fylkene, som til sammen disponerer 57 % av kjøretøyparken. indikasjon på jo flere kjøretøyer det er, desto flere dispensasjoner blir det gitt. Finnmark har det høyeste antall dispensasjoner til" særlige behov". Nesten halvparten av de dispensasjoner som gis etter forskriftens § 6 gjelder Finnmark. Dette fylket dominerer også antall dispensasjoner gitt til barmarkskjøring med 3 av 4 dispensasjoner gitt i hele landet; det betyr mer enn to dispensasjoner for hvert registrert ATV-kjøretøy i fylket ( 1580 ATVer). Det mindre restriktive regelverket som gjelder i Finnmark ( og deler av Nord-Troms) har ikke ført til færre søknader om dispensasjon eller en mer stram dispensasjonspraksis. Snarere er det slik at de minst restriktive reguleringsregimet også har minst restriktiv dispensasjonspraksis. Utfordringene knyttet til forvaltning av dagens lov-og regelverk gjelder særlig de betydelige forskjellene i kommunenes dispensasjonspraksis, spørsmålet om mer allmenn åpning for rekreasjonskjøring og omfanget av ulovlig kjøring. Det er imidlertid også noen uklarheter forbundet med å håndheve regelverket for næringskjøring til andre formål enn tradisjonelt jord-og skogbruk og reindrift, særlig knyttet til kjøring i verneområder og betjening av private hytter og utleiehytter. Kjøreforbud til hytter oppfattes enkelte steder som unødvendig streng forvaltningspraksis. Vi har undersøkt regimene for regulering av motorferdsel i utmark i Sverige, Finland, USA og Canada. I alle landene reguleres adgangen til motorferdsel i utmark. Hovedforskjellen ligger i at de andre landene tillater rekreasjonskjøring, mens dette i Norge bare er tillatt i Finnmark og Nord-Troms. I Sverige er imidlertid kjøring på barmark forbudt, som i Norge. Ingen av landene tillater kjøring på privat grunn uten grunneieres tillatelse, eller kjøring på veier åpne for biltrafikk. I alle landene er det definert områder hvor ferdsel enten er forbudt for ATV og/ eller snøskuter, eller områder hvor ferdsel bare kan foregå i preparerte og merkede løyper. Regulering av trafikken skjer imidlertid på svært ulike måter. I USA finnes det føderale maksimumskrav for lydnivå for snøskutere, i noen canadiske provinser det samme. sykehus enn 200 meter. Alle delstater har også definert områder hvor motorferdsel ikke er tillatt, sterkt begrenset eller regulert. Noen delstater og provinser ( Canada) stiller også krav til utslippsnivået fra ATV og snøskutere. Mange steder har krav om at man må være medlem i en snøskuter/ ATV-klubb og betale løypeavgift for å kunne kjøre. I flere nasjonalparker i USA er det satt et maksimumstall for hvor mange snøskutere som kan slippe inn i nasjonalparkene per dag, for eksempel 720 snøskutere per dag i Yellowstone National Park. I flere av landene utarbeides det planer for hvordan snøskuterløyper skal legges og hvordan utmarksområdene skal brukes. I USA lages det flere steder bruksplaner for sommer-og vinterkjøring som regulerer motorferdselen i definerte områder. Planprosessene innebærer også avklaringer med grunneiere om løyper kan føres fram over privat grunn. I nasjonalparkene er det National Park Service ( NPS) som lager slike planer, som også inkluderer konsekvensutredninger. I følge den finske terrengkjøringsloven skal den som vil anlegge en snøskuterløype (" led") utarbeide en plan som skal godkjennes av lokale miljømyndigheter ( kommunen). Loven beskriver også hvordan det skal inngås avtaler med grunneier( e) om løypene går over privat land. I alle landene er det et økende press for tilrettelegging av områder for snøskuterkjøring, ikke minst fra organiserte eller kommersielle snøskuterinteresser. Uavhengig av reguleringsform er konfliktnivået økende både mot annet friluftsliv og i forhold til miljøhensyn. Mange steder førere det økende konfliktnivået også til motstand fra deler av lokalbefolkningen. Økt trafikk og større konflikt bidrar til ønske om strengere regulering. Strategiene for å redusere konfliktnivået er ofte sammensatte og dreier seg både om å opparbeide områder og løyper for snøskuter og ATV, og å oppfordre til bruk av spesielle løyper og områder eller påby ( respektive forby) bruk av dem. muligheter for å skille forskjellige brukergrupper, og å verne spesielt sårbare eller viktige områder. Regulering av utslipp, lydnivå og motorstørrelse er også brukt for å redusere ulempene for det ikkemotoriserte friluftslivet. Terrengkjøring på barmark er den motorferdselaktiviteten som medfører mest skade på vegetasjon og landskap. med snøskuter i visse perioder eller områder med lite snø eller hvor marka er tint, gi vegetasjonsskader. Vegetasjonens evne til å motstå påverkninger uten å bli ødelagt eller påvirket blir kalt slitestyrken . Et økosystem eller et vegetasjonsdekke har evne til å hente seg inn etter inngrep, dvs. har evne til regenerering . Særlig sårbar vegetasjon er den som har liten slitestyrke og liten regenereringsevne. Skaden på vegetasjon og terreng oppstår når belter eller hjul sliter på overflaten og graver seg gjennom vegetasjonsdekket. Motorferdsel kan påvirke vegetasjonsdekket på ulike vis, og om det vil oppstå skade og hvor stort omfanget av skaden vil kunne bli, er avhengig av en rekke faktorer. Noen faktorer er relatert til selve kjøringen, mens andre er avhengige av miljøforholdene der kjøringen foregår. Effektene varierer med tidspunktet for kjøringen, kjøretøytype, måten det kjøres på ( hvor aggressivt), kjøreomfang og hvor i terrenget kjøringen foregår. Miljøforhold og økologiske tilhøve på lokaliteten er også avgjørende for hva slags effekter kjøringa vil medføre. Generelt har fuktige vegetasjonstyper på jord med mye finmasse den minste slitestyrken, mens tørr fjellvegetasjon på grovt substrat har dårligst regenereringsevne. Vegetasjonstyper i fjellet er generelt sårbare. Målte effekter av kjøreskader er svært avhengig av belastningsgrad eller slitasjenivå. Ved begynnende eller moderat slitasje er endringer i artssammensetning eller dekning av enkeltarter målbart. Områder med omfattende kjøreskader er preget av jorderosjon og blottlegging av jord, humus og minerogent substrat. I område med høye naturverdier vil også liten påvirkning kunne gi store konsekvenser. En del forebyggende og avbøtende tiltak som reduserer negative effekter av motorferdsel er imidlertid etablert og/ eller under utprøvning, men det er et åpenbart kunnskapsbehov knyttet til planlegging, utforming, gjennomføring og evaluering av slike tiltak. Den motorferdsel som gir størst påvirkning og effekter på dyreliv synes å være luftfartøyer. Videre er snøskuter og antakelig også barmarkskjøring i perioder med hekking og yngling en trussel mot både pattedyr og sårbare fuglearter. motorferdsel på vann en trussel særlig mot sårbare vannfuglarter. Det er mye fokus på villrein, og reinen synes å være sårbar på relativt lang avstand fra forstyrrelsen. Fjellrev er antakelig også meget sårbar. Sårbare fuglearter finnes både i alpine områder og våtmarker, og særlig rovfugler påvirkes negativt av motorferdsel i nærheten av hekkeplassene. Andre dyregrupper enn pattedyr og fugler antas også å påvirkes, og er viktige for konsekvenser på biologisk mangfold. En viktig faktor for effekter og konsekvenser for dyr er deres sårbarhet, som varierer mye mellom arter og dyregrupper. Påvirkningene er mange. Selve kjøretøyet synes å ha liten betydning, mens faktorer knyttet til bruken har stor betydning; så som typen kjøretøy og deres bruk ( i luft, på bakke, snø, vann), tidspunktet for kjøring, omfanget av kjøringen og dens fordeling i landskapet og oppførselen til menneskene på og utenfor kjøretøyene. Effekter på individer er relativt enkle å måle, for eksempel ved å måle responsavstander fra dyr ( arter, populasjoner) til ulike typer menneskelig aktivitet. Responsavstanden varierer mellom arter som påvirkes, hvilke typer kjøretøy som forårsaker forstyrrelsen og bruken av kjøretøyet. Å forutsi effekter og konsekvenser av forstyrrelser kan være vanskelig i hvert enkelt tilfelle, da det er knyttet mange faktorer som påvirker hvilke effekter som er av betydning, og hvor store effektene vil være. negative effekter av motorferdsel. Det er påvist regionale forskjeller i hvordan nordmenn tenker om og trives med motorferdsel i utmark. Dessuten fins det verdiforskjeller knyttet til naturbruk og motorferdsel – mer frikoplet fra regionale og demografiske tilknytinger. Dette gir seg utslag i ulike holdninger til liberalisering av regelverket. Det gir seg også utslag i hva slags konflikter som oppstår pga. motorferdsel i utmark. I Norge er det særlig de sosiale konfliktene omkring bruk av snøskuter som har fått oppmerksomhet, fordi det har kommet sterke ønsker om å åpne for rekreasjonskjøring. I Norge, og ellers i verden der rekreasjonskonflikter har vært studert, kan en observere et asymmetrifenomen : Moderne, farts-og utstyrspregede, særlig motoriserte aktiviteter ( for eksempel snøskuterkjøring) irriterer utøvere av tradisjonelle, mer "lavintensive" aktiviteter ( som til eksempel skigåing). Irritasjonen går imidlertid i liten grad den andre vegen, de som kjører snøskuter lar seg i langt mindre grad irritere av skiløpere. For å takle slike konflikter er det viktig å forstå om det dreier seg om mål-eller verdikonflikter. Målkonflikter oppstår når motstridende mål og forventninger bokstavelig" kolliderer" i terrenget. Slike konflikter kan en i noen grad komme ut av gjennom planlegging og tilrettelegging som kan skille de to gruppene i tid eller rom. Verdikonflikter har sitt utgangspunkt i mer fundamentale holdninger og livssyn, og er derfor også verre å finne akseptable løsninger på. Det er dårlig med norsk statistikk på medisinske effekter av ulike typer motorferdsel i utmark – det gjelder både ulykker ( dødsfall og skader, og deres årsaker) så vel som annen fysisk påvirkning ( som effekter av støy). Internasjonal forskning og statistikk viser høye ulykkestall for denne typen kjøring, særlig for unge gutter og ofte under påvirkning av alkohol. Internasjonal medisinsk forsking er langt mer omfattende mht. kroppslige effekter av terrengkjøretøy. Det er dokumentert problemer i rygg, nakke og armer pga. vibrasjoner, uheldig kjørestilling osv. Støy og hørselsskade er en velkjent kopling, men sjelden eksplisitt knyttet til motorferdsel i utmark. Problemet med støy i utmarka må ses i sammenheng med at mange nettopp søker etter ro i fritids-og friluftslivet, fordi støy er ett av de største miljøproblemene for stadig flere enkeltindivider i samfunnet. Det gjelder særlig trafikkstøy i bomiljøet og støy på arbeidsplassen. Det er påvist en generell sammenheng mellom støy og høgt blodtrykk, hjerteinfarkt og søvnløshet, i tillegg til den individuelle irritasjonen over motorstøy, som blir særlig relevant i samband med fritids-og friluftsliv. Konsekvenser av støy er imidlertid vanskelig både som forskings-og forvaltningstema fordi det er store individuelle forskjeller med hensyn til hva som skaper irritasjon og hvorfor det gjør det. Svært mange faktorer samvirker – både knyttet til person og til situasjon. Mange trives med å bruke motorkjøretøy i naturen i fritida. I flere land og regioner er det påvist betydelige positive økonomiske effekter av tilrettelegging for motorferdsel i naturen – særlig i form av reiselivsprodukter ( typiske eksempler finnes i Canada, USA, Sverige, Finland og på Svalbard). distriktsutviklings perspektiv, i tillegg til den direkte økonomske effekt i form av de arbeidsplasser som er knyttet til salg og vedlikehold av terrengkjøretøyer. Slik motorbasert turisme er i tid og sted uforenlig med turisme som oppsøker stillhet, som det også er økende etterspørsel etter. Flere trender og utviklingstendenser har betydning for framtidig regulering og organisering av motorferdsel i utmark. Det er press fra flere hold for å løse opp på dagens restriksjoner på motorferdsel. Fra annet hold er det press for at dette ikke må skje. Samtidig foregår det mer dyptgripende samfunnsendringer som vil påvirke situasjonen på måter vi ikke har oversikt over, og som på mange måter vil være frakoplet den dokumenterte kunnskapen vi har om dagens situasjon. reguleringsregimet. Barmarkskjøretøyer ( ATV) har i dag et større vekstpotensial enn skuter. Det er sterke økonomiske interesser knyttet til salg av kjøretøyer og økt bruk av fly og helikopter i turisme-og reiselivssammenheng. Også teknologisk utvikling vil kunne utgjøre en viss pressfaktor fordi negative forhold knyttet til kjøretøyene, dvs. utslipp og støy, vil bli forbedret og tilfredsstille de generelle krav som EU/ EØS stiller til kjøretøyer. I tillegg vil kjøretøyene bli mer attraktive fordi de blir mer bekvemme, har større fart og faller billigere for et større publikum. Det inngås sterke allianser mellom næringen og grupper med sterkt artikulerte ønsker, for eksempel eiere av snøskutere og folk med særlige behov, for eksempel funksjonshemmede. Omfanget av oppsyn og kontroll følger ikke veksten i kjøretøyparken, og den lave sannsynligheten for å bli tatt for ulovlig kjøring kan gi redusert respekt for lov-og regelverk. Den demografiske og næringsmessige utviklingen i distriktene, særlig endringene i landbruket, reiselivet og turistnæringen, er med på å påvirke innholdet i næringskjøringen." Det nye landbruket" er en del av den brede distriktspolitikken hvor det skjer en kopling mellom landbruk, utmarksnæring og reiseliv. Planlegging og lokalisering av nye hytteområder vil være drivkraft av betydning både for mengden kjøring og hvor denne vil foregå. Ønsket om motorisert ferdsel vil øke, fritids-og næringsbruk koples og setter søkelys på hva som skal ombefattes av begrepet" allmenn samfunnsnytte". Folks holdninger til og etterspørsel etter fritidsopplevelser og friluftsliv endrer seg. Økonomisk vekst og økende velstand gjør at omfanget av fritids-og hytteliv øker – mange er økonomisk i stand til å kjøpe både hytte og skuter. Valgfrihet og mangfold – utvikling av" multibrukere" med høye krav til personlig bekvemmelighet – øker i takt med styrket privatøkonomi. potensial for nye markeder, aktivitetstyper og næringsnisjer, som i større eller mindre grad forutsetter motorisert ferdsel i utmarka. Samtidig er det mange som etterspør" det stille friluftslivet" og søker avkobling i naturen langt fra støy og sjenanse fra motoriserte aktiviteter. En type" motkrefter" blir definert av de restriksjoner og rammebetingelser for natur-og miljøvern som Stortinget har vedtatt. Internasjonale forpliktelser for vern av villrein, vedtatte mål for å stoppe tapet av biologisk mangfold innen 2010, og sikring av villmark tilsier at det vil være politiske ønskelig å innskjerpe dagens praksis. På den annen side; politiske beslutninger i større og større grad blir lagt til lokalt ( kommunalt) nivå. Et annet forhold som berører internasjonale forpliktelser er ILOkonvensjonen om urfolks rettigheter. Selv om Norge som nasjon er forpliktet til å legge til rette for samiske tradisjoner knyttet til høsting av naturen, er det imidlertid ingen bestemmelse i konvensjonen som tilsier at det dermed foreligger noen eksklusiv rett for samer til å håndheve disse tradisjonene gjennom uinnskrenket rett til motorisert ferdsel i utmark. Det forligger fire nyere holdningsundersøkelser av folks holdninger til motorferdsel i utmark. Det er først og fremst holdninger til motorkjøretøy ( skuter og ATV), og i liten grad holdninger til andre typer motorferdsel ( motorbåt og flytransport) som er undersøkt. TNS Gallups Natur og miljøbarometer er en landsdekkende undersøkelse med gjentatte spørsmål gjennom fem år der utvalget ( ca. 600 personer) er representativt i forhold til befolkningen ifht geografi, alder og kjønn. Spørsmål om motorferdsel i utmark er her ett ( for 2004, to) Snøskuterimportørenes undersøkelse ( Gallup 2001) omfatter 1000 respondenter i sju typiske" snøskuterfylker" fordelt etter fylkenes andel av snøskuterparken ( høy snøskutertetthet). respondenter fra Finnmark og 51 fra Telemark) Avisen" Nationen" fikk i 2004 gjennomført en undersøkelse blant et landsrepresentativt utvalg på 1000 personer om deres syn på restriksjoner for bruk av snøskuter i utmark Norsk institutt for naturforskning ( NINA) har undersøkt holdninger i tre regioner etter dimensjonen" by/ land" i Sør- Norge, Østlandet og i Nord-Norge ( Vistad og Skår 2005 a). Det ble sendt ut spørreskjema til 900 personer i hver region ( til sammen 2700) med dobbelt så mange representanter for" land" ( 600) som for" by" ( 300). motorisert ferdsel i utmark. Hovedbegrunnelsene er at det vil ødelegge naturen og at det bråker/ støyer ( TNS miljøbarometer). Nationens landsdekkende undersøkelse viser at 30,8 prosent er fornøyd med dagens restriktive regler for fritidskjøring med snøskuter. 28,9 prosent mente at reglene bør være strengere, 23,9 prosent mener det bør åpnes for mer fritidskjøring enn i dag, 16,4 prosent svarte" vet ikke". Snøskuter-og ATV-importørenes undersøkelse viser at det i områder med mange snøskutere er stor oppslutning blant de som er spurt om at kommunen bør få ansvar for å regulere motorferdsel ( 2/ 3 mener dette). Vel halvparten tror at kommunal tilrettelegging for regulert snøskuterturisme vil øke sysselsettingen i utkantstrøk. I disse områdene er det også stor grad av positiv holdning til at det bør være lovlig å kjøre inn til egen hytte, å kjøre på übrøytede skogsbilveier og at kommunen kan merke snøskuterløyper uten sjenanse for det øvrige friluftsliv. Denne undersøkelsen bygger imidlertid ikke på et representativt utvalg av befolkningen, i det områder med høy snøskutertetthet, og dermed stor snøskutertrafikk, er klart overrepresentert i undersøkelsen. områdene er det en mer positiv holdning til liberalisering av lovverket for motorferdsel enn i landet som helhet. Det kan også innvendes at undersøkelsen primært trekker fram positive sider ved bruk av snøskuter, mens negative sider, for eksempel følgene for folks naturopplevelse, ikke er dekket. Undersøkelsen til Skår og Vistad ( 2005) viser at det er betydelige regionale variasjoner, og at skillelinjen mellom liberale og restriktive holdninger ikke bare går mellom by og land, men også kan variere mellom landkommuner i ulike regioner. I den aktuelle undersøkelsen viser dette seg i ulike holdninger til snøskuterkjøring på islagte vann og vinterstengte veier og i spørsmålet om til å anlegge rekreasjonsløyper for snøskuterkjøring. Et gjennomgående trekk i hele undersøkelsen ( i alle regioner og på tvers av by/ landdimensjonen) er stor oppslutning om å holde en mer restriktiv linje overfor barmarkskjøring enn for snøskuterkjøring. Motor traffic on uncultivated land scale, experiences and impacts NIBR Report 2006: In 1977, the Norwegian parliament ( the Storting) passed legislation to regulate the use of motorised vehicles on uncultivated land ( Act Related to Motorised Traffic on Uncultivated Land and in Watercourses ). During the 30 years period, the number of snowmobiles and so-called All Terrain Vehicles ( ATV) has increased dramatically, resulting in a substantial pressure on nature and environment in areas with high levels of motorised traffic. Increasing conflicts are reported between motorised activities and traditional outdoor recreation life and people seeking silence and tranquillity in the nature. In some places, the situation has been characterised as rather critical. Environmental authorities have expressed the view that the present legislation and its implementation at the local level needs to be analysed and the present practice revised, based on a systematic enquiry into all important issues related to the policy field. The project Motorferdsel og samfunn ( Motorised Traffic and Society) was launched in August 2005 to conduct such an enquiry. Norwegian Institute of Urban and Regional Research ( NIBR) was commissioned to undertake the study on a research contract under the auspices of the Directorate of Nature. The overall goal of the project was stated as follows: "The main goal is to establish a best possible professional basis for giving advice and recommendations as to how motorised traffic on uncultivated land ( including water courses and air space) should be changed. Specific emphasis should be given to the balance between conservation values and public benefits." A three stage process was established and an Advisory Group composed of central stakeholders was set up to give guidance to the Project Team and to provide substantive inputs to the enquiry. The Advisory Group was composed of members representing four basic groups of stakeholders: Business sector organisations, environmental, nature conservation and outdoor life organisations, central government and local authorities, and research institutions. The first stage set out to establish a knowledge base – a kind of" stateof-the-art" review – to provide a common basis for the Advisory Group's discussions and deliberations of critical issues relevant for revision of the present legislation and the regulating" regime". Stage II aimed at recognising consensus and differences in values, interests and preferences among the various stakeholder groups as a basis for the subsequent political processes that will be needed to take the issues further. Phase 111, combined with phase 11, aimed at concluding on recommendations for further policy development. This report presents the common fact and knowledge base that has been established during phase I. A separate report ( NIBR-rapport 2006: 16) sums up the" value base" and a range of policy recommendations – some reached by consensus, others opposing each other – put forward by the Advisory Group. The present Act explicitly states a general ban on motorised traffic on uncultivated land. The stated objective of the Act is to regulate motorised traffic so that the volume is minimised due to its negative impacts on nature. The Act and its legislative history accentuate that restrictions on motorised traffic are necessary to protect outdoor recreation and the values of tranquillity, quietness and peacefulness in the natural environment: "The purpose of this Act is to regulate motor traffic on uncultivated land and in watercourses on the basis of considerations of the public interest, with a view to protecting the natural environment and promoting public welfare" The reference to" the public interest" implies, at least implicitly, a need to balance the concern for environmental values against other considerations. In the legislative preparation of the Act it is stated that the regulation of motor traffic has to be weighed against" commonly accepted public benefits" land for various purposes. The understanding and perception of what should be regarded as commonly accepted benefits have been continuously challenged over the years. New types of motorised activity have been added to those that, at the outset, were given permanent exception form the general ban. A recent example is to allow mass media to use snowmobiles when covering events" offroad". For local communities in Finnmark and the northern parts of Troms the Act permits the use of snowmobiles for recreational purposes on open tracks approved by the County Governor. In Finnmark, also ATVs may be used during summer on so-called "traditional tracks" to allow for transport to cabins, and for purposes of hunting, fishing and traditional harvesting. Through the years, a wish to use motor vehicles for recreation and adventure has been more strongly voiced. Also demands for revision and adjustment of the regulations on motorised tourism, e. g. "snowmobile safaris" and helicopter transport to specific scenic, but remote, locations, have been raised. In a White Paper ( Report to the Storting no 29, 2000-2001) the Ministry of the Environment states that the increasing motor traffic on uncultivated land has developed into an environmental threat and that legal, as well as illegal, use of motor vehicles causes severe problems in many areas. It is problematic to establish even a limited overview of the total volume of motor traffic on uncultivated land and its distribution on different modes of transport. We are left to use the number of vehicles ( snowmobiles and ATVs) and the annual growth rates as a tentative indicator. The fleet of snowmobiles has grown steadily, the last six years with an average of 2, 7 % annually. The number of ATVs has nearly quadrupled since 2001. At the end of 2004 there were more than 54 000 snowmobiles and 9400 ATVs officially registered. The vehicle fleet is unevenly distributed at the national as well as at the regional level. 57 % of the total number of snowmobiles is found in the four northerly counties. Within these, more than one half of the vehicles are concentrated to five or fewer municipalities. density ( defined as the number of vehicles per 1000 inhabitants) is higher in Finnmark than in any other county, with more that 200 snowmobiles/ ATVs per 1000 inhabitants). A survey conducted by the project shows that, on a national scale, all respondents consider motor traffic within agriculture and forestry – including reindeer herding in particular areas – being the most extensive, regardless of season. is most frequent in Finnmark and the northern parts of Troms, due to the general liberalisation of the restrictions on such use in these areas. The general ban on motor traffic on uncultivated land is moderated by a series of exceptions defined by the Act. In addition local authorities ( i. e. the municipality) may grant permission to use snowmobile for specific purposes based on individual applications. In practice, there is a hierarchy of various uses of motor vehicles that are excepted from the general ban: National needs ( military exercises, police and rescue operations, postal and telecom services, nature management and inspection etc.) Certain specified types of economic or public utility activities in the winter season ( operation of off-road tourist facilities and ski courses, private transport enterprises, transport for building and construction, scientific investigations etc.) Specified use of snowmobiles for which permission can be granted by the municipality ( e. g. transport to distant cabins, transport of fire wood, disabled persons, mass media etc.) Use of aircraft/ helicopter ( permission for take-off and landing) and motor boat on lakes and water courses ( in accordance with regulations issued by the municipal council) Transport in" exceptional cases" for purposes that" can not be met in other ways" The Act explicitly defines certain types of use that are not regarded as being" in the public interest". Hunting, fishing and berry picking as well as activities connected to outdoor tourism are not defined as economic activities where use of motor vehicles should be allowed. Recreational use of snowmobiles is strictly forbidden outside the areas particular exempted in the Act ( Finnmark and North Troms). Administration of the right to grant driving permits in accordance with the options and restrictions defined by the Act is delegated to the local authorities ( municipalities). Supervision and control lie with the Police and the Nature Inspectorate in cooperation with regional and local inspection authorities. In reality, there are four different regimes of administration and enforcement of the Act. In addition to the general system laid down in the Act, there are specific amendments for Finnmark and North Troms, special regulations for protected areas ( e. g. national parks and reserves) and, since 2001, an" experimental regime" in seven municipalities where motor traffic is regulated by zoning and channelling in municipal land use plans in accordance with the Planning and Building Act. There is a notable variation in municipal practice of handling applications for permission to use snowmobile outside the framework defined by the regulations. Some municipalities apply a very strict interpretation of the regulations; others" stretch" the rules by permitting transport for purposes that obviously are downright recreation. On the national scale, close to 90 % of all applications are accepted. In the period 2001-2004, 62 % of all permits were granted in the four northernmost counties that have 57 % of the vehicle fleet. This may be taken as an indication that the more vehicles registered, the more permissions are granted. Finnmark has the highest number of permits issued for" exceptional needs", as nearly half of such permits granted, were issued in this county. The same liberal practice is observed in granting permissions for driving with ATV or similar types of off-road vehicles ( 3/ 4 of all permits given on a national scale). The less restrictive regulations applied in Finnmark and parts of Troms do not imply a smaller number of applications or a more strict local practice in granting permissions. On the contrary, it seems that the most liberal regime tends to have the least restrictive enforcement practice. The considerable variations in local practice as well as a "floating" perception of what is inside and what is outside" the public interest", stand out as the most prominent challenges for a possible revision of the Act. Regulation of motor traffic on uncultivated land follows different approaches in Sweden, Finland, USA and Canada. The main difference compared to the Norwegian regime relates to the fact that recreational use generally is allowed ( in Sweden, however, only for snowmobiles). No country allows driving on private land without consent from the land owner, or driving on roads open to public traffic. In all countries, areas specifically designated ( zoned) for traffic with snowmobiles and/ or ATVs are defined. In these areas all traffic shall follow prepared and marked tracks. In all four countries, there is a mounting pressure to establish more areas for snowmobiling. Regardless of the system of regulation, the level of conflict is escalating in relation to environmental concerns, outdoor recreation and the local population. Increased traffic and more conflicts have led to calls for more strict regulations and improved law enforcement. Strategies to moderate conflicts and ease tension often combine zoning and separation. This implies opening new areas and tracks for snowmobiles and ATVs while, at the same time, protecting vulnerable areas and areas important for traditional outdoor activities. Also regulation of vehicle specifications ( emissions, noise, and engine performance) is used to reduce the disadvantages for other users. Motor traffic makes imprints, not only as physical ruts, but also as tangible impacts on animals, humans and society. However, research in this is scant and not particularly recognized on the research agenda. Knowledge on impacts, consequences and mitigating measure is too fragmented to judge the wide range of possible impacts from motor traffic on uncultivated areas. This report gives a summary of existing knowledge, but can only offer a rather limited picture. The most visible effects of off-road traffic come out from driving on bare ground with ATVs and similar vehicles. The fast growing number of vehicles and the extensive potential for damage make regulation of motoring on bare ground a particularly important issue. Vegetation and landscape are clearly and visibly affected. Due to their ability to negotiate even extremely broken terrain, these vehicles may cause considerable permanent damage on vulnerable nature. Vehicles may cause harm to the vegetation cover in different ways. Impacts and consequences are dependent on the ecological and environmental conditions of the actual area as well as factors related to the time and mode of driving, and the type of vehicle. The impacts of driving on bare ground will depend on the characteristics of the soil and the mix of species along the trail. Areas with great damage to the vegetation cover will show significant soil erosion and exposure of the humus layers. In areas of high natural values even small disturbances from motor traffic may have considerable consequences. On a small scale, preventive measures and post fact mitigation, like the provision of mats and log-bridges, have been tested. Applies on a big scale, such measures prove, however, would be extremely costly. The most severe impacts on animal life seem to be caused by aircrafts and helicopters. Also snowmobiles and ATVs may have harmful impacts during critical periods of reproduction. seems to be of less importance compared to the mode in which it is used. The prediction and assessment of impacts and consequences of off-road motor traffic is not a much researched topic. Some studies have been conducted on the effect on wild reindeer and caribou. Reindeer seem to be vulnerable to exposure even at long distances from the disturbance. The same goes for artic fox and raptorial birds when disturbed close to their nesting places. In general, regulative measures to reduce damages and disturbances caused by motor vehicles may be directed towards reducing the volume of traffic, zoning and channelling of traffic to avoid vulnerable areas and habitats, and concentrating traffic to areas with higher degrees of robustness and resilience. There are typical regional differences in how Norwegians think of, like or dislike motorised traffic in the nature. There are also more general and fundamental value differences across regions in peoples' opinion on how the regulations on motor traffic – in particular on snowmobiling – should be understood and implemented. Local conflicts are often fumed by differences in opinions on arguments voiced by certain groups that the restrictions on the use of snowmobiles for recreation should be lifted. These conflicts are often characterised by asymmetry . Motorised activities are disliked more intensely by people seeking traditional outdoor recreation, e. g. cross country skiing, than skiers are regarded as an annoyance to snowmobilers. Such conflicts literally" collide" in the nature. Conflicts are often related to differences in perceptions of noise and nuisance. People seeking silence and tranquillity in the nature often do that to escape noise as a major daily problem. heart infarct and sleeplessness, the major source of conflict is one of individual irritation caused by engine noise. Consequences of being exposed to noise are, however, a very complex research area as the perception of noise is highly individual and also, to a large extent, dependent on situation and context. Many people are attracted to the use of snowmobiles and other types of vehicles in their spare time. Wishes to open up for recreational use of snowmobiles are strongly voiced in some parts of the population, particularly in some rural areas. In some countries, tourism based on snowmobiling gives significant economic gains to the region. similar argument is used in the Norwegian debate. potential for economic development, a conflict with traditional, "silent" outdoor tourism will still have to be resolved. Four recent opinion polls have investigated peoples' opinions on motor traffic on uncultivated land in general and the use of snowmobiles in particular. TNS Gallup presents an annual" Nature and Environment Barometer" based on a nation-wide survey to a sample of 600 persons. The survey shows a large and stable majority against easing the regulations on motorised traffic on uncultivated land. unwanted noise. A survey conducted on behalf of the national newspaper" Nationen" in 2004 showed that nearly on in three ( 31 %) were satisfied with the existing restrictive regulations, while 29 % held that the regulations should be even more strict. One in four thought that the recreational use of snowmobiles should be made easier, and one in six had no opinion on the issue. Another opinion poll was conducted by Norsk Gallup for the Association of Snowmobile and ATV Importers in 2001. The survey showed that respondents in regions with a large snowmobile fleet supported a statement that local authorities should be given responsibility for regulating snowmobiling ( two in three said so). Slightly more than one half thought that tourism based on snowmobiling would increase local employment in rural districts. In the actual regions covered by the survey respondents were positive to the have the right to use a snowmobile to go to your own cabin, to be allowed to drive on un-cleared forest roads and held that marked trails for snowmobiles could be established with no harm to outdoor life. The survey was not based on a representative sample of the population. Regions with high vehicle density, and, therefore, high levels of traffic, were overrepresented. In these regions people normally have a more positive attitude towards liberalisation of the regulations than do the national average. Possible negative impacts of liberalisation were not addressed in the survey. A recent study by Vistad and Skår 1 reveals considerable regional variations in peoples' attitudes to motor traffic. 1 Vistad, O. I. & M. Skår ( 2005 a);" Regionale skilnader i synet på endring av regelverket om bruk av snøskuter i utmark." [ Regional differences in opinions on changes in regulations on motor traffic on uncultivated land] Utmark 6/ 1 ( www. utmark. org) those in favour of liberalisation and those who are not, is not primarily a question of urban versus rural values, but is also observable between rural communities in different regions, e. g. in opposing opinions on recreational use of snowmobiles. However, the general view, across the regional as well as the urban/ rural dimension, is a sceptical attitude towards liberalisation of the present regime. Several socio-economic trends and development characteristics may have an impact on future policies for regulating motor traffic on uncultivated land, as well as on how the regulative regime should be organised. The present regime is under pressure from various quarters. Some groups require liberalisation, others argue strongly against. At the same time, societal changes – some easily recognised; others rather uncertain and with unpredictable impacts – will likely have an influence on future policies. Our present knowledge may quickly prove to be insufficient, even outdated. The steady growth in the fleet of off-road vehicles is in itself a most critical driving force for increased traffic on uncultivated land, regardless of what changes that may be made to the present regime. To-day ATVs represent a more larger growth potential than snowmobiles. Forceful and influential economic interests are involved both in sale of vehicles and in a large potential marked for transport services for tourism and leisure activities. Technological development will add to this pressure by offering engines producing higher speed with less emissions and noise, as well as giving more attractive and comfortable vehicles at affordable prices. Influential alliances are established between suppliers and groups with powerful political voices and influence, e. g. owners of snowmobiles and groups with specific needs, like people with physical or medical handicaps. The demographic and industrial development in the rural areas, especially the ongoing changes within the agricultural sector and tourism, may change opinions on the need for motorised transport in creating economically viable rural communities. New polices for the rural areas tend to couple agriculture, tourism and more effective use of local natural resources as a basis for economic development. Planning of new areas for holiday cabins in the mountains may prove to be a significant driver for more transport needs. Peoples' attitudes towards and demand for recreation and leisure events are changing. make leisure events and holiday homes affordable for larger groups. New" multi-users" demanding flexibility, diversity and high levels of comfort, are likely to increase the pressure for more motorised activities and services, also in the mountains. Relatively inexpensive transport costs open for new markets and businesses that also will mount pressure on uncultivated land and generate more transport. At the same time, many people seek the" silent" outdoor life and recreation in areas far from disturbances and noise created by motor traffic. The level of conflict may increase. International environmental obligations and national goals may act as "counter forces" to these" user-driven" trends. International obligations to protect Europe's only population of wild reindeer, goals to put an end to the loss of biodiversity within 2010 as well as securing remaining" untouched" wilderness, indicate a political necessity to face the problems caused by to-day's halting and highly diverse practice. On the other side, the need for more national control challenges a long lasting and strong ongoing trend to leave political decision making in this policy field to the local ( municipal) councils. Daværende miljøvernminister Knut Arild Hareide annonserte den 25. mai 2005 prosjektet" Motorferdsel og Samfunn" som en reaksjon på det han og miljøvernmyndighetene så som et stadig økende problem: økende motorferdselen i utmark, både på barmark og ved bruk av snøskuter. Situasjonen er etter miljøvernmyndighetenes oppfatning flere steder så vidt kritisk at det synes nødvendig med en innskjerping av eksisterende dispensasjonspraksis fra det generelle forbudet mot motorferdsel i utmark, både for barmarkskjøring og bruk av snøskuter. Prosjektet" Motorferdsel og Samfunn" ( MoSa) ble satt i gang for å identifisere alle forhold og problemstillinger rundt motorferdsel i utmark med sikte på å gi bakgrunn for utforming av framtidas motorferdselpolitikk. Antall snøskutere og kjøretøyer for terrengkjøring på barmark øker kraftig. Særlig har veksten i antall barmarkskjøretøyer, særlig såkalte ATV (" All Terrain Vehicles"), vært betydelig. Presset på utmarka øker. Det har etter hvert oppstått et betydelig sprik mellom intensjonene i det nasjonale lov-og regelverket for regulering av motorferdsel i utmark og måten lovverket praktiseres på i kommunene. Direktoratet for naturforvaltning ( DN) har pekt på at dispensasjonspraksisen varierer betydelig og at det har oppstått et misforhold mellom lovens ånd – et generelt forbud mot motorferdsel i utmark – og lovens praktisering. Mye av dagens motorferdsel i utmark skjer som resultat av dispensasjoner fra loven bestemmelser. Likeledes er det et sprik mellom ulike samfunnsgruppers oppfatninger av hvor restriktiv regelverket og praktiseringen av dette bør være. Det er klare målkonflikter og interessemotsetninger mellom grupper som ønsker mer restriktiv håndhevelse, med avgjørende vekt på vern av naturen mot inngrep og slitasje, og grupper som ønsker et mer liberalt regelverk og lokal forvaltning, dvs. åpning for motorferdsel også til turbruk som fritidsaktivitet og atspredelse. Stortingsmelding nr 39 ( 2000-2001) Friluftsliv understreker at den stadig økende bruken av motorkjøretøyer i utmark har negative konsekvenser både for folks helse og i for naturslitasje, dyreliv, støy og forurensning. Det pekes på at ulovlig motorferdsel i utmark, særlig bruk av snøskuter til fritidsbruk, er økende og gir opphav til mange lokale konflikter. Det mangler imidlertid tilfredsstillende empirisk dokumentasjon av omfanget av slik ulovlig kjøring. Miljøvernmyndighetene satte i 2002 i gang et forsøk (" Motorferdselsforsøket") i åtte kommuner hvor regulering av motorferdsel i utmark ble knyttet til utarbeidelse av kommuneplan etter plan-og bygningsloven. Formålet med forsøket har vært å prøve ut om regulering av motorferdsel i form av en arealplan i kommuneplanen på en bedre måte kan ivareta lovens formål og gjøre praksis i kommunene mer enhetlig og forutsigbar enn i dag. Evalueringen av forsøket konkluderer med at hovedmålet om å redusere omfanget av kjøring i utmark ikke er nådd, og at det er stor variasjon mellom kommunene i utforming og praktisk håndhevning av det nye" reguleringsregimet". Forsøksordningen er forlenget til 1/ 5 2007, og ordningen avventer resultatene av MoSa-prosjektet. Norsk institutt for by-og regionforskning ( NIBR) fikk i august 2005 i oppdrag av Direktoratet for naturforvaltning ( DN) å lede MoSaprosjektet, som opprinnelig skulle være avsluttet innen 1. juli 2006, men som på grunn av prosjektleders sykmelding er utsatt til 15. oktober. I DNs prosjektskisse, som dannet utgangspunktet for MoSa, ble prosjektets utgangspunkt og formål formulert på følgende måte 2: Formålet med prosjektet vil være å etablere et godt beslutningsgrunnlag for framtidig utforming og praktisering av regelverk, virkemidler og tiltak for forvaltning av motorisert ferdsel i utmark og vassdrag… Prosjektet skal ikke gi konkrete forslag til lovtekster og lignende, men gi et bredt grunnlag for regelverksarbeidet. Mer detaljert ble formålet med oppdraget formulert slik: 2 Direktoratet for naturforvaltning; Motorferdselsprosjektet ( Prosjektskisse 09.06.05) Beskrive problemkomplekset knyttet til praktiseringen av motorisert ferdsel i utmark og vassdrag i sin helhet, samt motorisert luftferdsel ( prosjektet omfatter virkeområdet for lov om motorferdsel i utmark og vassdrag; motorferdsel til sjøs omfattes ikke) Gi tilrådinger om akseptabelt omfang av og prinsipper for hvilken motorisert ferdsel i utmark og vassdrag ( inkl. luftrom) På grunnlag av de utviklingstrekk en ser som særlig akutte å ta tak i, bør prosjektet særlig legge vekt på: for barmarkskjøring ( både generelt, og i Finnmark spesielt) Norge), og gi tilrådninger for innstramming av denne praksisen Å belyse slitasje og skader på naturen som følger av barmarkskjøring og effekten av dette på biologisk mangfold og mennesker. Å belyse forstyrrelser som følger av motorisert ferdsel ( lyd, synsinntrykk, lukt etc.) DN foreslo at prosjektet med hensyn til organisering og prosess burde bygge på erfaringene fra prosjektene" Rovvilt og Samfunn" ( RoSa) og "Villrein og Samfunn ( ViSa). Det betyr en prosjektform hvor prosjektledelse og sekretariat legges til en forskningsinstitusjon og at det ble etablert en rådgivende gruppe med representanter fra forskning, forvaltning og ulike relevante interessegrupper som følger prosjektet. Dette er modellen også for MoSa, med det unntak at NIBR som oppdragstaker har sluttansvaret for sluttrapporteringen fra prosjektet. DNs prosjektskisse dannet utgangspunkt for NIBRs prosjektbeskrivelse og opplegg for gjennomføring. I den endelige prosjektbeskrivelsen og NIBRs kontrakt med DN er prosjektets hovedmål formulert slik: Prosjektets hovedmål er å etablere et best mulig faglig grunnlag med råd og anbefalinger om hvordan motorferdsel i utmark ( inklusiv vassdrag og luftrom) kan behandles i fremtiden, eventuelt hvordan eksisterende lov-og regelverk bør endres. Det skal legges særlig vekt på avveiningen mellom nytte-og verneverdier. å legge fram en samlet presentasjon og vurdering av de interessekonflikter som knytter seg til motorisert ferdsel i utmark med særlig vekt på å etablere en omforent beskrivelse av dagens situasjon, praktisering av eksisterende lov-og regelverk og de erfaringer ( felles oppfatninger så vel som konflikter) å vurdere alternative løsninger for regulering og forvaltning av motorferdsel i utmark, særlig i forhold til bruk av plan-og bygningslovens planbestemmelser. Et helt sentralt element i det faglige opplegget er å legge til rette for dialog mellom myndigheter og ulike bruker-og interessegrupper med et bredt spekter av oppfatninger om behovet for å regulere motorferdsel i utmark. motorferdsel i utmark har deltatt i MoSas Rådgivende gruppe. Følgende grupperinger har vært representert: " Næringsorganisasjoner" " Interesseorganisasjoner" " Myndigheter og forvaltning" " Kunnskapsbærere" Rådgivende gruppe har vært sammensatt av personer som sa seg villig til å ta aktivt del i arbeidet i kraft av sin kunnskap, erfaring og engasjement på området. En rekke organisasjoner, myndigheter, forvaltninger og kunnskapsinstitusjoner ble kontaktet for å få med de bruker-og interessentgrupper som en i utgangspunktet mente burde delta i arbeidet. Det har hele tiden vært forutsatt – og presisert – at de som deltar gjør dette som privatpersoner uten bindinger til eller forpliktelser overfor den organisasjon vedkommende er ansatt i eller tilknyttet på annen måte. Tabell 1 viser sammensetningen av RG og medlemmenes organisatoriske tilknytning. Rådgivende gruppe har under hele prosessen levert viktige innspill og kommentarer, men står likevel ikke ansvarlig for rapportens innhold. Rapporten er NIBRs svar på det oppdrag instituttet har fått fra DN. Tabell 1.1 viser sammensetningen av Rådgivende gruppe. Cesilie Aurbakken ( Norges Bondelag) Gaute Nøkleholm ( Norskog) Erik Winther ( Villreinutvalgene) Perly Berge ( Norges fjellstyresamband) Johan Aslak Siri ( Norske Reindriftssamers Landsforbund) Bjørn M. Bjerke ( NHO Reiseliv Midt-Norge) Thorbjørn Kaarud ( Snøskuter-og ATV-importørenes forening) Harald Tronvik ( FRIFO) Jan Olav Nybo ( Den norske turistforening) Siri Parmann ( Norges Jeger-og Fiskerforbund) Geir Waage ( Norges Motorsportforbund) Liv Mjelde ( Norges Hytteforbund) Odd Fjerstad ( Norges Handikapforbund) Erik Solheim ( Norges Naturvernforbund) Trond Aarseth ( Fylkesmannen i Finnmark) Tørris Ekker ( Fylkesmannen i Sør-Trøndelag) Simen Bjørgen ( Lom kommune) Asgeir Almås ( Hattfjelldal kommune) Steinar Kyrvestad ( Utmarkskommunenes Landssammenslutning) Peter Hermansen ( Statens Naturoppsyn) Grethe Kleivan ( Politidirektoratet) Toril Bakken ( Sametinget) Odd Inge Vistad Norsk institutt for naturforskning ( NINA) Margrete Skår ( Norsk institutt for naturforskning ( NINA)) Truls Gjestland ( Sintef) Jens Steen Jacobsen ( Transportøkonomisk institutt , TØI) Eva Falleth ( Norsk institutt for by-og regionforskning, NIBR) Kjell Dahle ( Norsk forening mot støy) NIBRs prosjektgruppe har bestått av: Forsker, dr. ing Terje Kleven ( prosjektleder) Siv. ark. Asle Farner," Farner – Strategi og samspill" ( prosessledelse under samlingene) Forsker, dr. ing. Inger-Lise Saglie Forsker, siv. ing. Aud Tennøy. I tråd med prosjektets hovedmål og delmål har gjennomføringen av prosjektet vært delt inn i tre hovedfaser: Fase I med formål å etablere et felles kunnskapsgrunnlag for alle deltakerne samt å kartlegge områder hvor eksisterende kunnskap er mangelfull eller omstridt. For hver av de tre fasene ble det utarbeidet et detaljert arbeidsprogram med spørsmål og problemstillinger som skulle belyses. For fase 1 "Kunnskapsgrunnlaget" har arbeidsplanen vært særlig omfattende, også fordi det var dette punktet en i utgangspunktet hadde mest oversikt over. Fase I har omfattet etablering av felles faktagrunnlag og en kunnskapsbasert beskrivelse av dagens situasjon for alle sider ved motorferdsel i utmark. Målet har vært å skaffe til veie de essensielle fakta om motorferdsel i utmark sett fra de ulike brukergruppenes ståsted, og sjekke ut i hvilken grad dokumentasjonen av fakta og forskningsbasert kunnskap oppfattes som relevant, nyansert og generelt akseptert. Et viktig element i denne prosessen har også vært å avdekke avgjørende fakta-og kunnskapshull, og vurdere i hvilken grad manglende kunnskap ville være avgjørende for prosessen videre. Ett slikt åpenbart kunnskapshull er mer empirisk kunnskap om kommunenes praksis og erfaringer med håndhevelse av dagens regelverk. motorferdsel i utmark som uttrykkes av ulike interessegrupper. Hva er sammenfallende og hva er sprikende mål og ønsker? forvaltningspraksis. Fase 111 har naturlig nok overlappet med fase II i den grad rådgivende gruppe har vært rede til å oppsummere og konkludere drøftingene i fase I og II med forslag om revisjon av eksisterende lovverk og forvaltningspraksis og tilrådinger om mulige alternative reguleringsregimer. Ved avslutningen av fase 111 står vi likevel igjen med en del sentrale konfliktlinjer og" veivalg" som vil kreve politisk avklaring før revisjon av dagens lovverk kan settes i gang. Hovedelementene i framdriftsplanen har vært fem fellessamlinger mellom RG og NIBRs forskerteam. Arbeidsinnsatsen for medlemmene i RG har først og fremst vært konsentrert til disse samlingene hvor temaene for de enkelte samlingene har vært spesifikt knyttet til de aktuelle fasene i prosjektet. De deltakende forskerne og, i en viss utstrekning, også utenforstående fagfolk, har utarbeidet og presentert sammenfatninger ( arbeidsnotater) av tilgjengelig kunnskap fra norsk og relevant internasjonal forskning. Følgende samlinger har vært avholdt: Samling 1 ( Trondheim; 12. – 13. oktober 2005) hadde som hovedformål å etablerere arbeidsformene i RG og mellom RG og prosjektteamet, samt å utvikle en disposisjon for arbeidet med kunnskapsoversikten. Samling 2 ( Gardermoen; 14. – 15. desember 2005) drøftet den første serien arbeidsnotater som grunnlag for kunnskapsoversikten. Notaene er senere blitt revidert og komplettert i tråd med de ønsker, råd og anbefalinger som kom fram i den grad prosjektets tidsmessige og økonomiske rammer har tillatt det og data og kunnskap har foreligget. Det ble også bestemt å gjennomføre en surveyundersøkelse i kommunene, miljøvernavdelingene hos fylkesmennene, politiet og oppsynsmyndigheter om dagens forvaltningspraksis. Samling 3 ( Gardermoen; 1. – 2. mars 2006) drøftet den andre serien arbeidsnotater for å kunne sluttføre arbeidet med kunnskapsoversikten. Det ble tatt standpunkt til hvordan arbeidet i fase II burde legges opp for å utnytte ressursene i RG best mulig. Samling 4 ( Høvik, Oslo; 26. – 28. april 2006) var viet mandatets ønske om å belyse og drøfte eksisterende og potensielle verdikonflikter og interessemotsetninger knyttet til motorferdsel i utmark og mulighetene for å utvikle en felles virkelighetsforståelse basert på utveksling av egne erfaringer og den kunnskap som er innhentet. Samling 5 ( Høvik; 21.-22. september 2006) tok opp alle trådene fra samling 4 og arbeidet med en sammenfatning av hovedspørsmålene knyttet til det verdigrunnlaget som bør ligge til grunn for revisjon av motorferdselslovgivningen og de politiske veivalg som må foretas. Diskusjonene og konklusjonene fra samlingene er oppsummert i egne referater ( se liste over arbeidsnotater under" Referanser") som sammen med bidrag fra forskergruppen og innspill fra medlemmer av RG danner bakgrunn for rapporteringen fra prosjektet. Rapporteringen fra prosjektet er delt i to. Foreliggende rapport dekker i hovedsak rapporteringen fra fase I med dokumentasjon av det fakta-og kunnskapsgrunnlaget som er etablert gjennom prosjektet. Rapporten er en" utkvittering" av den" kunnskapsbestillingen" som RG utarbeidet i den første prosjektsamlingen og følger i store trekk den disposisjonen og det arbeidsopplegget som ble utviklet der. Drivkrefter og eksterne pressfaktorer av ulike slag ( behov, etterspørsel, politiske beslutninger, økonomi osv) påvirker" motorferdselssystemet" med sine spesifikke egenskaper og karakteristika ( symbolisert ved boksen i figuren). Det som skjer i systemet har effekter som gir ulike konsekvenser for natur, mennesker og samfunn. Samfunnet responderer på sin side ved å utforme lov-og regelverk og organisere et" regime" 4 for å påvirke og styre systemet. 3 DPSIR ( D rivers, P ressures, S tate, I mpacts, R esponses) er en mye anvendt, generell modell for å beskrive forholdet mellom drivkrefter, effekter og mottiltak ( respons) i forhold til påvirkning av natur og miljø. 4 Med begrepet" regime" menes det her det samlede systemet av lov-og forskriftverk, myndigheter, virkemidler, prosedyrer og sanksjoner som regulerer virksomheten på et politikkområde. Med utgangspunkt i modellen er kunnskapsoversikten organisert i 7 hovedtemaer som tar oss fra bakgrunnen for dagens lovgivning ( kapittel 1), via en beskrivelse av status for omfang og karakter av motorferdsel i utmark ( kapittel 2) og karakteristika ved eksisterende reguleringsregimer ( kapittel 3 og 4) til motorferdselens effekter på natur og samfunn ( kapittel 5). I kapittel 6 drøftes noen av de drivkrefter som påvirker motorferdsel i utmark, både i dag og framtidig, sett i lys av de kunnskaper vi har om dagens system. Kapittel 7 handler om folks holdninger til motorferdsel i utmark basert på foreliggende brukerundersøkelser. Rekkefølgen i disposisjonen bryter i noen grad med systematikken i modellen ovenfor, fordi den også tar hensyn til hvordan temaene ble drøftet i Rådgivende gruppe. 2.1 Motorferdselsloven av 10. Motorferdsel i utmark er regulert gjennom Lov om motorferdsel i utmark av 10. juni 1977 og nasjonal forskrift av 15. mai 1988 om bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag. Formålet er" å verne om naturmiljøet og fremme trivselen". Det siste innebærer at loven også tar sikte på å tilgodese naturopplevelser og rekreasjonsverdier ( § 1). Loven har et generelt forbud mot motorferdsel i utmark, med unntak av de nærmere presiserte bruksformål og geografiske områder som er eksplisitt definert i loven. Forbudet gjelder også grunneieres rett til ferdsel på egen utmark som ikke er direkte hjemlet i loven. Grunneier kan generelt også nekte lovlig ferdsel over sin eiendom ( § 5). Loven omfatter alle typer ( land) kjøretøyer, fartøyer og start/ landing med fly og helikopter. Loven definerer utmark som det som etter friluftsloven ikke regnes som innmark. Veg defineres ikke spesifikt, men regnes som utmark når den ikke er opparbeidet som bilveg. Dette forholdet gir opphav til en del konflikter knyttet til kjøring på snødekt ( ikke brøytet) bilveg. Lovens § 4 lister opp ferdselsformål og offentlige institusjoner som er direkte unntatt fra ferdselsforbudet. For offentlige etater gjelder det politiet, oppsyns-, ambulanse-og redningstjeneste, post-og teletjenester og Forsvarets øvelser. Nødvendig transport i utøvelse av primærnæring ( landbruk, reindrift), bygging av veganlegg og etablert rutetransport er likeledes unntatt forbudet. Den direkte lovhjemlede ferdselen i utmark er altså forholdsvis omfattende, men møter visse avgrensningsproblemer mot hva som skal anses som" nødvendig transport" i forbindelse med næringsdrift. For kommunene i Finnmark og Nord-Troms åpner loven for adgang til bruk av snøskuter på vinterføre langs særskilte skuterløyper 5 og – gjennom en egen forskrift av 1989 for Finnmark – bruk av kjøretøy på barmark langs tradisjonelle ferdselsårer 6 for transport til hytter og i forbindelse med jakt, fangst, fiske og bærsanking. Det er fylkesmannen som fastsetter forskriftene etter forslag fra kommunene. Som vist i kapittel 3 er det et etablert et omfattende løypenett i disse områdene, særlig i Finmark. Det er registrert seks lokale forskrifter om snøskuterløyper i Finnmark og fem i Troms. Trøndelag ( jfr. avsnitt 3.4). Loven delegerer til kommune ( kommunestyret) å gi dispensasjon fra forbudet mot motorferdsel når" særlige grunner foreligger" ( § 6). Motorferdselsforskriften av 1988 ble utarbeidet for å nærmere definere felles, nasjonale rammer for kommunenes dispensasjonsadgang i forhold for bruk av motorkjøretøyer. For luftfart og ferdsel på mindre vassdrag kan kommunen utarbeide egne forskrifter i medhold av lovens § 5. Som for loven tillater den nasjonale forskriften ulike kjøreformål (" nytteformål") med direkte hjemmel i forskriften. I tillegg til de formål som er nevnt i loven, er det uten nærmere tillatelse tillatt å frakte jaktutbytte, drive fiskekultiveringstiltak, foreta transport i forbindelse med veganlegg og å utøve ulike former for tilsyns-og oppsynstjeneste. Dette gjelder både på barmark og på snødekt mark. Videre er det tillatt å bruke motorkjøretøy ( skuter og weasel o. l.) på vinterføre til nærmere bestemte formål, så som drift av turistanlegg, skiløyper og - anlegg, transport ved hyttebygging, transport av ved, gjennomføring av vitenskapelige undersøkelser, og kjøretrening. Motorisert ferdsel til rekreasjonsformål faller utenfor loven ( unntatt for visse begrensede formål knyttet til jakt og fiske). Lov og forskrift gir heller ikke hjemmel for å gi dispensasjon for rekreasjonskjøring. Kommunene har muligheter til å ytterligere utvide adgangen for bruk av snøskuter og for kjøring på barmark i medhold av bestemmelsene i den nasjonale forskriftens § § 5 og 6. Snøskuter kan etter søknad og innvilget dispensasjon benyttes til de formål som er positivt definert i forskriften ( § 5). Foruten fastboendes kjøring i utmarksnæring ( § sd), omfatter disse bestemmelsene ervervsmessig kjøring ( leietransport) funksjonshemmede og ansatte i massemedia på reportasjeoppdrag. 5 Adgang til bruk av snøskuter på vinterføre i særskilte løyper i utmark og på vassdrag. 6 Definert som" traktorveier, der motorferdsel tidligere har vært tillatt" ( Forskrift av 28. juli 1989). Hytteeiere kan få dispensasjon til bruk av snøskuter til transport av bagasje og utstyr, men ikke personer, om hytta ligger mer enn 2,5 km fra brøytet vei. I tillegg åpner nasjonal forskrift for å gi dispensasjon i" unntakstilfelle" ved et påvist" særlig behov" ( § 6). Som vist i det etterfølgende gis det et betydelig antall dispensasjoner etter den hjemmelen både for vinterkjøring og barmarkskjøring, særlig i Finnmark. Kommunestyrene kan gi lokale forskrifter for landing og start med luftfartøy og bruk av motorfartøy på små innsjøer ( lovens § 5). Det er registrert i alt 84 slike lokale forskrifter 7, flest forskrifter i Oppland ( 9), Hedmark (7) og Finnmark ( 6). Behovet for å regulere motorisert ferdsel i utmark ble vurdert allerede på slutten av 60-tallet i forbindelse med revisjon av naturvernloven. finner i dagens lov om motorferdsel. Forslaget var imidlertid ikke begrunnet, og departementet valgte derfor å ikke legge fram denne bestemmelsen i sitt forslag til naturvernlov. I 1972 ble det opprettet et utvalg for å utrede behovet for å regulere motorisert ferdsel i utmark og vassdrag. 8 Utvalgets mandat var å gi et begrunnet forslag til lovbestemmelser. ferdsel i utmark hadde økt. På den tiden var det registrert 4 723 "beltemotorsykler" ( snøskutere), dvs. under 10 % av hva antallet er i dag. Dette medfører skade og ulempe ved forstyrrelser i naturmiljøet både for mennesker og for dyre-og fuglelivet. Videre medfører det skadelige påkjenninger på landskapsarealer og flora. 7 Forskrifter registrert som lokale forskrifter i Lovdata ( www. lovdata. no). 8 Høyesterettsadvokat Jens Bugge, Oslo ( formann) ikke blir overholdt. ( Departementets foredrag etter NOU 1974: 37 s 10). Departementet mente videre at økende bruk av motorkjøretøyer på vassdrag førte til at naturvernet og friluftsinteressene ble skadelidende. Landing med fly på vassdrag både sommer og vinter var en ulempe for friluftslivet og forurenset naturmiljøet blant annet i form av støy. Departementet påpekte imidlertid at motorisert ferdsel var nyttig i en rekke sammenhenger: forskjellige former for næringsutøvelse, inkludert jord-skog-og reindriftsnæringen, fangst og fiske og transport til hotell og turistbedrifter, transport til hytter og tekniske anlegg samt politi, ambulanse og redningstjeneste. Departementet mente at grensen mellom" den nyttige kjøringen og den unødvendige bruken av motorkjøretøyer og motorbåter er flytende". Utvalgets oppgave var å avveie de ulike og til dels motstridende interessene. Oppgaven var å" innskrenke all uheldig påvirkning på natur-og landskapsmiljøet i vid betydning, samtidig bør de gi nærings-og yrkesutøvere og andre med berettiget behov rimelig adgang til å nytte disse hjelpemidlene." Utvalget registrerte at det var etterspurt lovhjemler for å regulere motorferdselen i flere spørsmål i Stortinget og av flere grunneierorganisasjoner og naturvernorganisasjoner bl. a. Norges skogeierforbund, Norges Naturvernforbund, Norsk allmenningsforbund, Norges bonde-og småbrukarlag. Utvalget påpekte at i mangel av lovhjemmel hadde mange grunneiere selv innført restriksjoner på egen eiendom inkludert Direktoratet for statens skoger, Oslo skogvesen, en rekke allmenninger og flere store private grunneiere. Utvalget refererte også til et nordisk initiativ om felles bestemmelser for bruk av snøskutere, særlig med tanke på nordområdene som har sammenhengende områder på tvers av nasjonale grenser. Utvalget påpekte imidlertid at Norge hadde avvist dette fordi de svenske reglene som var foreslått, ville være utilstrekkelige. Utvalgets forslag fulgte de retningslinjene som var trukket opp som bakgrunn for lovarbeidet: Hovedprinsippet var at motorferdsel representerte en belastning på naturen, og at bare nyttekjøring kunne forsvare denne belastningen. Nytten måtte avveies mot den ulempen som motorferdsel representerte. Utvalget pekte på den økte aksjonsradiusen ved motorisert ferdsel og trakk fram to hovedulemper. For det første ville presset på naturressursene øke; støyproblemet ville særlig utvikle seg negativt fordi kjøringen ofte skjer i åpent terreng utenom vanlige ferdselsområder. Økt ferdsel ville gi økt risiko for forsøpling og forurensning av naturen, slitasje på mark og vegetasjon, forstyrrelse av dyrelivet samt økt beskatning av dyr og fisk på grunn av økt aksjonsradius og fordi det ble lett å frakte ut utbytte. Sannsynligheten for ulovlig jakt og fiske ville øke fordi oppsynet ville bli vanskelig som følge av økt aksjonsradius. For det andre pekte utvalget på ulempene i forhold til andre former for fritidsbruk og et stigende behov for friluftsliv og rekreasjon. Utvalget mente at "… forutsetningen er at naturområdene kan holdes noenlunde intakte og beholde kvaliteter som de fleste vil anse som de viktigste – stillhet, naturskjønnhet og variasjon i opplevelsesmuligheter" ( NOU 1974: 37 s 25). Utvalget henviste til en spørreundersøkelse blant fjellvandrere på Hardangervidda der 2 av 3 mente at omfanget av motorisert ferdsel var for stort, og hvor også fastboende mente kjøringen måtte reguleres for å begrense fornøyelseskjøring ( NOU 1974: 37 s 25). I tillegg til interessekonflikten mellom ulike typer friluftsliv, så utvalget at det også ville kunne være konflikter mellom ulike former for næringsvirksomhet, for eksempel mellom tradisjonelt jordbruk, skogbruk jakt og fiske og mer" moderne" former for næringsvirksomhet, for eksempel hyttebygging og anleggsvirksomhet. Argumentasjon og konfliktlinjer var med andre ord temmelig tilsvarende det vi finner i dag. Hovedarbeidet for utvalget ble derfor å definere" nyttebehovet", mens det fremsto som nokså klart for utvalget at fornøyelseskjøring burde begrenses. I nyttebegrepet fulgte utvalget de forslag som departementet hadde fremsatt. Følgende sitat er typisk for den diskusjon utvalget førte om dette temaet: Ellers er det ikke minst når det gjelder" rene" fritids-og rekreasjonsformål at situasjonen er under rask utvikling. I vassdragene har som nevnt bruken av motorbåter allerede fått en stor utbredelse. mennesker som vil ha glede av lettvint atkomst til skog og fjell og større fart. også vil bli brukt til formål som har mer eller mindre preg av fornøyelseskjøring. Meldinger fra Finnmark tyder på at slik kjøring forekommer i adskillig utstrekning også med skutere som primært brukes i forbindelse med reindriftsnæringen. …. Det skal i denne forbindelse pekes på at det finnes grupper i befolkningen som kan ha vanskelig for å komme seg ut i skog og fjellområdene for å ta del i rekreasjon og naturopplevelse, først og fremst gamle og uføre. "fornøyelseskjøring." ( NOU 1974: 37 s. 21) De fleste uttalelser støttet den avgrensningen som ble foreslått og oppfattet avveiningen som rimelig. Luftfarten mente imidlertid at den ble rammet urimelig. Daværende Luftfartsdirektoratet mente det var behov for regulering, men at de foreslåtte reglene innskrenket flyvirksomheten unødig i forhold til de ulemper som flygingen påførte. Lokale snøskuterforeninger så behovet for regulering, men mente de foreslåtte reguleringene var for strenge. Forholdet til grunneierretten ble også diskutert gjennom spørsmålet om restriksjoner på motorferdsel også burde omfatte grunneiers ferdsel på egen grunn samt grunneiers adgang til å nekte ferdsel på egen eiendom. Utvalget mente det ville være vanskelig å begrunne en særstilling for grunneiere framfor det alminnelige publikum når det gjaldt naturvernhensyn. Det blir derfor foreslått rådighetsinnskrenkninger for motorisert ferdsel på egen eiendom. Det ble påpekt at allemannsretten ikke inkluderte motorisert ferdsel, og at grunneiers rett til å nekte kjøring over sin eiendom gikk lenger enn det som burde følge av motorferdselsloven. Departementet gikk derfor inn for grunneiers adgang til å nekte ferdsel. Utvalget var opptatt av at trafikken måtte kanaliseres til faste løyper og hadde notert seg at det kunne oppstår et problem med at "ukoordinerte" grunneiere kunne legge hindringer i veien for dette. Reindriftsnæringen var bekymret for at grunneierretten skulle føre til vanskeligheter for driften ved å nekte adgang til motorisert ferdsel. Utvalget foreslo en bestemmelse om at ferdselen i størst mulig utstrekning skulle legges til faste løyper i terrenget. For å sikre dette foreslo utvalget en adgang til erverv av grunn for å sikre disse løypene. Departementet så imidlertid ikke behovet for dette og utelot bestemmelsene i forslaget til lov. Begrepet utmark ble diskutert . Utmark har en bestemt definisjon i friluftsloven og forståelse i allemannsretten, og utvalget mente det ville være uheldig å operere med to ulike forståelser. Dette førte til at de områder der motorferdselsreglene skulle gjelde ble nærmere spesifisert. Det var diskusjon om ferdsel på private veier og på übrøytete veier skulle tillates. Utvalget antok at åpen adgang til ferdsel på übrøytete veier ville bety økt ferdsel på et tidspunkt da faunaen var særlig sårbar og at det var fare for at snøskutertrafikken ville spre seg utover i terrenget utenfor selve veitraséen. Utvalget vurderte om materielle bestemmelser skulle inntas i loven eller vedtas med fullmakt i loven. Utvalget kom fram til en mellomting. Det var et poeng at loven skulle gjelde for hele landet, og at det for publikum ville være mest hensiktsmessig at bestemmelsene var i lovs form. På den andre siden ville det være behov for tilpassing til lokale forhold, og utvalget foreslo at fylkesmannen i hovedsak skulle ha denne myndigheten. De fleste uttalelsene i høringsrunden støttet behovet for landsdekkende reguleringer. Noen snøskuterforeninger ønsket at reguleringsmyndigheten skulle overlates til det lokale nivået. Det var også stor støtte for behovet for lokal tilpassing i tillegg til nasjonal regulering. På ett punkt gikk høringsuttalelsene i mot utvalgets innstilling. Utvalget foreslo at fylkesmannen skulle ha myndighet til å gi lokale forskrifter, mens høringsuttalelsene gikk entydig i retning av at kommunene burde ha denne retten. Departementet fulgte høringsuttalelsene og gikk inn for at kommunen skulle ha adgang til detaljregulering gjennom å kunne gi generelle og spesielle forskrifter for motorferdsel ( Ot. prp. nr 45 ( 1976-77)). miljøkvaliteter og hindre uønsket støy: Det naturlige utgangspunkt må derfor være å søke og begrense den [ motorferdselen] til formål og behov som har en allment akseptert nytteverdi ( Innst. O. nr 82 ( 1976- 77) s. 1). I miljø-og energikomiteens innstilling ( Innst. O. nr 82) heter det at det først og fremst er det" som nærmest er fornøyelseskjøring" som vil skape press på utmarksområdene. derfor vært preget av at det er mange interesser som har ønsket å bli karakterisert som" nyttige". Den etterfølgende tabellen oppsummerer hvordan begrepet" nytteformål" har vært gitt innhold i lovens forarbeider, under behandlingen av lovforslaget og i den endelige lovteksten med senere revisjoner. Tabell 2.1 Oversikt over" nytteformål" faste bosteder og jordbruks-, skogbruks-og reindriftsnæring ( jakt og fiske regnes ikke som næring) Kommune/ fylkesmann kan påby spesielle traseer for kan inneholde: Kommunen kan gi forskrift om adgang til: Ot. prop. nr 45 ( 1976-77) Post-og telekommunikasjon ( næringsmessig ) ( lavsanking ) regnes ikke som næring) Jordbruk, skogbruk og reindriftsnæring ( jakt, fangst, fiske bærsanking regnes ikke som næring) Kommunen kan gi forskrifter om adgang til: I tillegg til ovenstående hjemler for motorferdsel i utmark er det mulig å få enkelttillatelser på særskilt grunnlag. Forslagene i NOU: 1974: 37 inkluderte at departementet kunne gi tillatelser til start og landing med luftfartøy, og at myndigheten til å gi særskilte tillatelser var tillagt politimesteren i distriktet. Ot. prop. nr 45 ( 1976-1977) påfølgende stortingsbehandlingen ga denne myndigheten til kommunene med krav om særskilt begrunnelse for å gi dispensasjon. Et sentralt element har vært muligheten til å gi forskrifter. I den loven som først ble vedtatt var dette tillagt kommunene. Innstrammingen som kom i den senere nasjonale forskriften medførte at forskriften ble mer sentral i forståelsen av innholdet i nyttebegrepet. Tabell 2.2 Tillatte" nytteformål" Barmark (§ 2) Motorkjøretøy: Vinterføre (§ 3) - Opparbeiding av skiløyper m. m. Kommunestyret kan gi tillatelse til bruk av snøskuter for ( § 5): a) Fastboende i ervervsmessig kjøring: - Transport etter dispensasjon b) Kommunen kan gi tillatelse (§ 6) Dersom søker påviser særlig behov ( ikke til tur): I 1984 ble det vedtatt særordninger for Finnmark. Disse innbærer at fylkesmannen kan godkjenne spesielle løyper der kjøring med snøskuter kan foregå fritt. Begrunnelsen var at det var behov for å kanalisere den spredte, tilfeldige og ofte ulovlige kjøringen som fant sted, samt å dekke transportbehovet i forbindelse med fiske og turkjøring. Det ble argumentert med Finnmarks særstilling med store avstander, spredt bosetting og lang hard vintersesong. Endringen forandret lite på realitetene fordi mange kommuner hadde gitt kommunale forskrifter i henhold til loven av 19770 m bruk av snøskuter langs fastsatte traseer i forbindelse med jakt, fiske og bærsanking. Flere kommuner hadde også åpnet for barmarkskjøring. Ved en lovendring i 1988 ble det innført en nasjonal forskrift som erstatning for de kommunale forskriftene. Begrunnelsen var at det på tross av motorferdselsloven hadde blitt en sterkt økende bruk av terrenggående kjøretøy. Det ble også konstatert stor variasjon i den kommunale praktiseringen av loven – i enkelte kommuner gikk forvaltningspraksis på tvers av lov-og regelverk. Hensikten med den nasjonale forskriften var dels å gi mer ensartede regler for motorferdsel, dels å demme opp for en fortsatt uheldig utvikling. Kommunal myndighet ble innskrenket ut fra hensynet til nasjonale interesser, men dispensasjonsmyndigheten ble fortsatt liggende hos kommunene, men innenfor rammer som skulle sikre lovens målsetting bedre. Noen kjøreformål ble direkte tillatt gjennom forskriften. Samtidig ble større oppmerksomhet rettet mot barmarkskjøring, som ble oppfattet som et økende problem. Særordningen for Finnmark ble utvidet til å omfatte seks kommuner i Nord-Troms. Miljø-og energikomiteen understreket i sin behandling at" der gikk grensen". utformet en egen forskrift med forbud mot såkalt" heliskiing" med helikopter. En egen forskrift fra 1989 gir Fylkesmannen i Finnmark myndighet til å godkjenne løyper for barmarkskjøring langs "tradisjonelle ferdselsårer" i forbindelse med transport til hytter og transport ved jakt, fangst, fiske og bærsanking. Det er foretatt to mindre senere endringer. I 1990 ble reglene for henting av ved forenklet sammen med en understrekning av at mest mulig snøskutertransport skulle skje gjennom lokal ervervskjøring. I 1995 ble bestemmelse om bilparkering for funksjonshemmede endret slik at funksjonshemmede må søke, men uten at dette skulle medføre endringer i adgangen til ferdsel. Regjeringen Stoltenberg varslet i St. meld 24 ( 2000-2001) "Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand" at den ville foreta endringer i bestemmelsene om motorferdsel på vinterføre som en oppfølging av Stortingets behandling av et såkalt Dokument 8-forslag ( Dok 8: 29, 1998-1999). oppmykning av reglene for bruk av snøskuter ved transport til hytter langs übrøytet vei og organisering av guidede turer. Regjeringen Bondevik trakk forslaget tilbake og viste til at mange høringsuttalelser hadde påpekt at det ville være uheldig med endringer før erfaringene med Motorferdselsforsøket var oppsummert. Miljøverndepartementet var ikke innstilt på en liberalisering og hadde tungtveiende innvendinger i høringsrunden. Departementet ville avvente evalueringen av Motorferdselsforsøket og underlegge motorferdselsloven en bredere vurdering av oppgavefordelingen mellom stat og kommune. Statsråden understreket at det i" Fjellenes år"," Økoturismens år" og" Kulturarvåret" ( 2002) fornøyelseskjøring og turisme. Friluftlivsmeldingen ( St. meld. nr 39 ( 2000-2001) inneholder en serie argumenter mot motorisert ferdsel i utmark. Etter Miljøverndepartementets syn har økende motorisert ferdsel negative konsekvenser for befolkningens helse og for en bærekraftig utvikling. motorisert ferdsel betyr en utvikling i retning av en mer passiv livsstil med lite fysisk aktivitet og bruk av ikke fornybare ressurser fremfor muskelkraft. Motorisert ferdsel skaper støy og kommer derfor i konflikt med de viktigste kvalitetene ved friluftslivet – fred og ro. Konflikten mellom støy fra snøskuter, helikopter og fly og stillheten og rekreasjonsverdien i de store, sammenhengende ( inngrepsfrie) naturområdene og i by-og tettstedsnære markaområder er understreket. Departementet er av den oppfatning at bruk av motorkjøretøy har utviklet seg til en miljøtrussel og at mer eller mindre lovlig motorferdsel har utviklet seg til et problem i flere områder:" Både slitasje, forureining og støy fører til konflikt med utøvarar av friluftsliv. kvardagen. Kvardagen er i ferd med å flytte inn i fjellet." ( St. meld. nr 39 ( 2000-2001, kapittel 9 s. 11). Departementet skriver imidlertid at både snøskuter og barmarkskjøretøy er viktige nytteredskaper som også kan gjøre naturopplevelser tilgjengelige for personer som ellers ikke kan ta seg fram i naturen." Leik" med snøskuter kan være en viktig alternativ aktivitet for ungdom som søker spenning, og det er viktig å legge til rette for denne typen aktivitet slik at den i minst mulig grad kommer i konflikt med friluftsliv og andre aktiviteter. utgangspunkt ikke skal være tillatt. I behandlingen av friluftslivsmeldingen uttalte Stortingets energi-og miljøkomité samlet at" friluftslivspolitikken må ha som mål å fremme friluftsliv for alle i harmoni med naturen, og der hovedvekten skal legges på ikke-konkurranseprega og ikke-motoriserte fritidsaktiviteter som foregår på allment tilgjengelige, naturprega områder" ( Innstilling S nr 114 ( 2001-2002 s. 4). Flertallet i komiteen merket seg det tiltakende støyproblemet i forbindelse med motorisert ferdsel, og ba Regjeringen å foreslå nødvendige lovendringer slik at regelverket omfatter også omfattet selve flygingen, ikke bare start og landing. Medlemmene fra Høyre, KrF og Sp mente det spesielt i forbindelse med snøskuter er viktig å skille mellom yrkes-og fritidskjøring. Under henvisning til forholdene i Sverige uttalte medlemmene fra Frp at det må gis rom for rekreasjonskjøring med snøskuter fordi dette etter partiets mening gir mange mennesker gode natur-og friluftsopplevelser. Dagens situasjon har etter Frps mening ført til betydelig avstand mellom lovreguleringene og alminnelig rettsoppfatning. Stortinget har også behandlet spørsmålet i forbindelse med flere private Dokument 8 - forslag om motorferdsel. Allerede kort etter innføringen av nasjonal forskrift ble det i 1992 reist forslag om å tilbakeføre myndigheten til å gi forskrifter til kommunene. Forslaget ble imidlertid nedstemt. I et forslag i sesjonen 1998-1999 ( Dok 8: 29) ble det foreslått at tillatelse til bruk av snøskuter i særskilte løyper gjøres generell for hele landet, og at myndigheten gitt i lov overføres fra fylkesmann til den enkelte kommune. Forslaget ble begrunnet med behovet for lokal tilpasning, og at det er behov for en mer liberal holdning til å utvikle snøskuterturisme slik som i Sverige og Finland. Det ble også påpekt at loven bryter med tyngdepunktet i folks rettsoppfatning. Også dette forslaget ble nedstemt. kan være behov for endringer i dagens regler, men viste til at lovens formål ikke bør svekkes. Hensynet til naturmiljø, herunder det biologiske mangfoldet, og trivsel må opprettholdes. Miljøverdier som ren luft, rent vann, stillhet og ro må fortsatt være viktige verdier å ivareta, og lovens hovedprinsipp ( § 3) om forbud mot motorferdsel må opprettholdes som et generelt utgangspunkt. Det samme Dokument 8-forslaget ble tatt opp igjen i senere stortingssesjoner ( Dok. 8: 30 og Dok. 8: 60). Forslagene ble ved disse anledningene nedstemt med den begrunnelsen at Stortinget ønsket å høste erfaringer fra forsøkene med regulering av motorferdsel utmark etter plan-og bygningsloven. I Dokument 8: 36 ( 2003-2004) ble det foreslått å innvilge dispensasjon for pensjonistturer, begrunnet med at dette er et velferdsgode med lange tradisjoner. Forslaget ble nedstemt med den begrunnelse at man vil ta stilling til reglene om motorferdsel når forsøkene er avsluttet. I behandlingen av meldingen om regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand ( St. meld. 21, 2004-2005) gjentar Energi-og miljøkomiteen ( minus Fremskrittspartiets medlemmer) i Innst. S. nr. 228 ( 2004-2005) sin bekymring over det omfattende omfanget av barmarkskjøring og de store miljøbelastningene dette fører med seg og viste til miljøvernministerens varslede offensiv mot barmarkskjøring. Komiteen påpeker at kommunene gir svært få avslag på dispensasjonssøknader for motorisert ferdsel i utmark og etterlyser en evaluering av hvorvidt de nasjonale mål som er slått fast i Innst. S. nr. 114 best ivaretas ved lokal, regional eller nasjonal forvaltning. Dette kapitlet gir en oversikt over hva tilgjengelig statistikk viser om utviklingen av kjøretøyer som brukes til ferdsel i utmark. Eksisterende datakilder gir begrenset informasjon. Det foreligger data om antall av ulike typer kjøretøyer, men det er ikke mulig å tallfeste omfanget av det transportarbeidet som foregår i utmark, fordi dette ikke er telles på samme måte som tilfellet er for vegtrafikken. lufttransport med start og/ eller landing i utmark foreligger bare statistikk over registrete selskaper som har konsesjon til å drive slik trafikk. For båttrafikk på vann og vassdrag foreligger det ingen data overhode. I spørreskjemaundersøkelsen til kommunene ble det spurt om i hvilken grad det finnes anlegg for lufttransport og båttrafikk i kommunen som en mulig indikasjon på aktiv tilrettelegging for slike ferdselsformål. Gjennom spørreundersøkelsen til kommunene har det vært mulig å stille noen enkle spørsmål om hvordan saksbehandlerne i kommunene vurderer utviklingstendensene for forskjellige sider ved motorferdsel i utmark. Dette vil imidlertid være kvalitative utsagn om utviklingen uten forsøk på tallfesting. Det bidrar likevel til et bilde av hva som oppfattes å være situasjonen og tendensene i ulike deler av landet vurdert av personer som sitter nært det som skjer. Kilder for utviklingen i antall snøskutere og barmarkskjøretøy ( ATV) 9 er Statens vegvesens kjøretøystatistikk og Opplysningskontoret for vegtrafikken. Vegvesenets kjøretøystatistikk for" beltemotorsykkel" ( snøskutere) gir oversikt over totalt antall kjøretøy for landet fordelt på kommuner og fylker samt utviklingen på landsbasis over år. ATV registreres ikke som egen kjøretøygruppe, men er fordelt på flere kjøretøygrupper. Opplysningsrådet for vegtrafikken spesifiserer egen statistikk for førstegangsregistrerte ATV og for bestanden totalt. Figur 2.1 nedenfor viser veksten i antallet snøskutere i perioden 1998- 2004. Veksten i antall snøskutere i perioden har vært 23,4 %, eller i gjennomsnitt 2,7 % per år. Historisk har veksten i snøskuterparken vært vedvarende stabil. Det har vært mer enn en tredobling av antall snøskutere i denne perioden fra vel 17000 i sesongen 1982/ 83 til over 54 000 i sesongen 2003/ 2004. 9 Med ATV ( All Terrain Vehicle) menes et" motorsykkellignende" kjøretøy med terrengegenskaper, normalt med trekk på 4 eller 6 hjul. Med barmarkskjøretøyer menes vi i teksten alle typer kjøretøyer som ( kan) brukes i utmark på barmark ( ATV, traktorer, skogsmaskiner). Vi har ingen data over samlet antall barmarkskjøretøyer. Dataene om bestanden av ATV ( kjøretøyer med skilt) er utarbeidet av Opplysningsrådet for veitrafikken på bakgrunn av Statens vegvesens statistikk over registrerte kjøretøyer ( ATV er ikke en egen kjøretøygruppe i vegvesenets statistikk). Kjøretøyer som brukes på lukket bane, eller uregistrerte kjøretøyer er ikke med i statistikken. I teksten brukes betegnelsene ATV og" barmarkskjøretøyer" om hverandre når det ikke konkret refereres til spesifikke kjøretøytyper. 10 Kilde: Snøskuter-og ATV-importørenes forening. I følge hjemmesiden til International Snowmobile Association er det ca 2,6 millioner registrerte snøskutere i verden. 1,75 millioner av disse befinner seg i USA, ca 570000 i Canada og 318000 i Skandinavia. I 2005 ble det solgt ca. 174.000 snøskutere i verden, hvorav ca 27000 i Skandinavia. Snøskutersalget på verdensbasis har gått nedover siden 1997, da det hadde en topp på 261000 solgte snøskutere ( www. snowmobile. org). I følge Vegvesenets statistikk ble det i 2004 førstegangsregistrert 3.796 beltemotorsykler ( snøskutere) i Norge. Dette rimer godt med de tall som forhandlernes bransjeorganisasjon oppgir for fordelingen av solgte skutere av ulike typer de siste tre sesonger. Tabell 3.1 viser fordelingen på ulike typer. For ATVer foreligger statistikk for perioden 2001-2004. Veksten i antall ATV har vært meget kraftig og kjøretøyparken er nesten firedoblet i løpet av perioden, fra 2613 kjøretøy i 2001 til 9 378 kjøretøy i 2004. Figur 3.2 viser veksten i det totale antall snøskutere og ATV på landsbasis for perioden 2001 – 2004. 11 Forskjellene går på motorstørrelse, antall seter, beltebredde, - lengde og knastehøyde. Sport : Beltelengde < 330 cm, lave knaster; Crossover : Beltelengde > 330 cm, lave knaster; Mountain : Høye knaster, vannkjølt; Touring : 2 seter / ryggstøtte; Light Utility : Arbeidsredskap, belte < 50 cm; Wide Track : Arbeidsredskap belte > 50 cm. Utvikling i antall snøskuterer og ATV 2001 – 2004 ( Kilder: Statens vegvesen og Opplysningskontoret for vegtrafikken) Et ukjent antall snøskutere er ikke registrert med skilter. For disse foreligger det heller ikke ordnede forsikringsforhold. Politiet og Statens naturoppsyn har gitt uttrykk for at antall kjøretøy uten registreringsskilter ( enten uregisterte eller hvor kjennemerket er fjernet) etter deres observasjoner er betydelig, særlig knyttet til ulovlig ferdsel. Problemet med uregistrerte skutere ble særlig aktuelt etter omlegging av toll-og avgiftsreglene for import av snøskutere fra 1. april 2001. Før dette tidspunktet ble avgiften betalt ved fortolling og derfor betalt for alle importerte skutere. 12 Endringen ble innført fordi EØS-avtalen ikke tillot koblingen til registreringsavgift forbundet med fortolling ( grensepassering). Etter hvert som den økonomiske fordelen forbundet med ikke å registrere snøskuteren ble allment kjent, førte dette til et ganske omfattende salg av uregistrerte snøskutere. Bransjeorganisasjonen opplyser at mer enn hver sjette snøskuter ( 17,5 %) 12 På snøskutere er det en engangsavgift som er fra ca. 13.000 kroner og opp til ca 32.000, basert på modell. i sesongen 2002/ 2003. I samarbeid med Toll-og avgiftsdirektoratet har bransjen engasjert seg sterkt for å redusere antallet og opplyser at salgsandelen uregistrete snøskutere i sesongen 2004/ 05 hadde sunket til 5,5 %. ( uregistrerte) kjøretøyer som er solgt til aktive motorsportsutøvere. I tillegg kommer et ukjent antall, trolig ganske beskjedent, som stammer fra privat import. Statistikk for total kjøretøybestand på landsbasis kan brytes ned på fylkesnivå for å gi et bedre bilde av den geografiske fordelingen av omfang og vekst i kjøretøyparken og" tettheten" av kjøretøy i de ulike kategoriene i ulike deler av landet. Nedenstående tabeller viser fylkesvis fordeling av antall snøskutere og ATV for perioden 2001- 2005. Tabell 3.2 Antall snøskutere og ATV fordelt på fylker 2001-2004 ( Kilder: Statens vegvesen og Opplysningskontoret for vegtrafikken) Med unntak av Østfold og Rogaland er det i alle fylker flere snøskutere enn ATV. Fylker med det høyest antall snøskutere har også flest ATV ( de nordligste fylkene og Telemark). Det er også betydelige variasjoner i antall kjøretøy mellom kommunene i de enkelte fylkene. I de fem nordligste fylkene med høyeste antall kjøretøy, er halvparten eller mer av disse samlet i fem eller færre kommuner. I Finnmark er 55 % av antall kjøretøy konsentrert til fire kommuner. I det sørlige Norge er fordelingen noe jevnere, men også her dominerer noen typiske" snøskuterkommuner" bildet ( Arbeidsnotat nr 8). Bestanden av snøscooter i norske fylker 31.12. Det foreligger ingen data om det reelle omfanget av lufttransport og bruk av båt i utmark. Kommersiell flyvirksomhet" med en viss regelmessighet" krever konsesjon fra Luftfartstilsynet, men denne innskrenker seg som oftest til at det gis tillatelse til å fly med passasjerer og/ eller last. Det kreves ingen spesiell melding eller tillatelse for slike flyginger, så lenge man er utenfor kontrollsonene i nærheten av flyplasser. Det er flygers plikt å forholde seg til lover og regler for luftfart så vel som motorferdsel i utmark. selskaper i 13 av landets fylker, de fleste i Akershus og Rogaland. De øvrige er spredt over landet. Det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom hvilke adresser selskapene er registrert på og i hvilken grad de bedriver motorferdsel i omkringliggende utmark. Flere selskaper er landsomfattende. Det foreligger ingen informasjon om hvorvidt de forskjellige selskapene flyr turer i utmark for formål så som transport av jegere og fiskere, henting av vilt eller transport av turister. Innvilgete dispensasjoner for lufttransport og bruk av båt etter motorferdselslovens er trolig den eneste informasjonen som kan antyde noe om omfang av ferdsel med luftfartøy og motorbåt i utmark. Kommunenes rapportering til KOSTRA 13 av antall dispensasjoner gitt etter § 6 i loven gir en viss indikasjon på omfanget. Tall fra 2004 er de mest pålitelige og viser at det er gitt i overkant av 900 dispensasjoner for flytransport og bruk av båt. Hovedtyngden av disse faller på tre fylker, Finnmark, Troms og Hordaland, som til sammen står for vel 40 % av antall gitte dispensasjoner. Slik våre informanter tolker informasjonen, gjelder dispensasjonene i det alt vesentlige for flytransport, men det er temmelig åpenbart at det på landsbasis gjennomføres vesentlig flere starter og landinger i utmark enn det antallet på 900 dispensasjoner indikerer. dispensasjoner og hvor hovedtyngden av antall luftfartsselskaper befinner seg ( Akershus, Rogaland, Troms, Vestfold). Vi har regnet ut to indikatorer for" kjøretøytetthet". Antall kjøretøy per 1000 innbyggere sier noe om tilgangen til snøskuter og/ eller barmarkskjøretøy i de enkelte fylker, dvs. en indikator på potensielt omfang av lokal trafikk. Antall kjøretøy per km 2 kan være en grov indikator på potensielt" arealtrykk" fordelt over hele fylket, dvs. en indikator på potensielle ulemper som for eksempel naturskader og sjenanse for ikke-motorisert ferdsel. Av det totale antall snøskutere og ATV finnes 54 % i de tre nordligste fylkene. Hvert fjerde av disse typene kjøretøy finnes i Finnmark. De tre nordligste fylkene og Nord-Trøndelag har også den klart høyeste kjøretøytettheten ( antall kjøretøyer per 1000 innbyggere). Finnmark skiller seg markert ut både når det gjelder snøskutere og ATV. kjøretøytetthet. For ATV er forskjellen mellom Finnmark og landet for øvrig noe mindre, men fortsatt betydelig med mer enn 9 ganger så høy ATV-tetthet i Finnmark sammenliknet med landsgjennomsnittet. 13 KOSTRA ( KOmmune STat RApportering) er en landsdekkende database for kommuners og fylkeskommuners virksomhet. Kommunene registrerer og rapporter data om motorferdsel til denne basen ( www. ssb. no/ kostra). Ser vi på" arealtrykket" er bildet annerledes og mer differensiert. Her er det Oslo som ligger klart høyest. På grunn av sitt beskjedne areal har Oslo nesten 9 ganger så høyt arealtrykk som Troms som ligger nest høyest. Det er imidlertid rimelig å regne med at kjøretøyer registreret i Oslo ( og andre større byer) i stor grad blir benyttet der byfolk har hytter og feriesteder. Ser vi bort fra Oslo, med areal mindre enn en norsk gjennomsnittskommune, er arealtrykket mye jevnere fordelt mellom fylkene enn tilfellet er for kjøretøytettheten. Minst areal per kjøretøy ( høyest arealtrykk) er det i Troms, Finmark og Vest- Agder. Tabell 3.2 ( neste side) viser variasjonen i kjøretøytetthet mellom fylkene for de to indikatorene for 2004. Tabell 3.3 Indikatorer for kjøretøytetthet ( 2004) Fylker Kjøretøytetthet per 1000 innb. ATV + skuter Kjøretøytetthet per 1000 innb. skuter Kjøretøytetthet per 1000 innb. Den landsdekkende undersøkelsen blant kommuner, fylkesmennenes miljøvernavdelinger og oppsynsmyndighetene gir visse muligheter for å bedømme omfanget av motorferdsel i utmark slik dette oppfattes av respondentene i undersøkelsen. dagens motorferdselssituasjon og hvordan denne fordeler seg geografisk og på ulike kjøreformål. Respondentene ble bedt om å gi en skjønnsmessig vurdering av omfanget av kjøring med ulike transportmidler uavhengig av sesong og transportformål og uavhengig av om kjøringen kan anses som lovlig eller ikke. For landet under ett er det to kjøretøytyper – traktor og snøskuter – som dominerer motorferdsel i utmark. Når det gjelder bruk av snøskuter, svarer 39 % av alle respondenter at trafikk med snøskuter forekommer i" stor grad" eller" svært stor grad". For traktor ( og skogsmaskiner) svarer 31 % det samme. Ingen andre transportformer er i nærheten av disse tallene. Når det gjelder bruk av helikopter og småfly svarer 60 % at dette bare skjer" i liten grad". Mens vurderingen av omfanget av traktorkjøring og bruk av skogsmaskiner ikke viser forskjeller mellom hvordan ulike respondentgrupper oppfatter omfanget, er forholdet annerledes i vurderingen av snøskuterbruk og bruk av ATV. Her mener 70 % av representantene for oppsynsmyndighetene og 2/ 3 av fylkesmennene at snøskuterkjøring forekommer i" stor grad" eller" svært stor grad". Vel en femdel av de kommunale respondentene oppgir at snøskuterkjøring forekommer i" liten grad". Et tilsvarende ( statistisk signifikant) mønster finner vi i vurderingen av omfanget av ATV-bruk. Her oppgir kommunale respondenter at dette forekommer" i liten grad" i nær halvparten av kommunene ( 46%), mens en slik oppfatning bare deles av 1/ 6 av de øvrige respondentene. Vi har ingen umiddelbar forklaring på denne asymmetrien i oppfatningene. problematiske sidene ved motorferdsel i utmark forstørrer bildet av omfanget. Vi har også spurt hvordan omfanget av kjøringen etter respondentenes oppfatning fordeler seg på forskjellige ( lovlige) kjøreformål slik disse er definert i lov og nasjonal forskrift for kjøring på henholdsvis vinterog sommerføre. Vi har gruppert kjøringen i følgende hovedgrupper, hvor visse regionale forskjeller kan forventes å gjøre seg gjeldende: Kjøring til offentlige formål ( forskning, viltregistrering, Forsvaret, kontroll) Rekreasjonskjøring og isfiske ( der dette er tillatt) Leiekjøring ( inkl. hyttetransport og vedkjøring) 0: Ingen kjøring (" forekommer ikke") 1: 3: En viss kjøring 4: Region Offentlig Hytte/ leiekjør. Rekrea- sjon Jord-og skogbruk Reindrift Alle kjøre- formål 1 Innlandet 1,6 1,8 ,2 2,8 ,9 1,5 2 Østviken 1,0 1,2 ,1 2,9 --1,2 3 Vestviken 1,1 1,9 ,3 2,8 ,1 1,4 4 Sørlandet 1,2 2,1 ,3 3,0 ,1 1,4 5 Sørvestlandet ,9 1,3 --2,1 ,1 ,9 6 Nordvestlandet 1,0 1,8 ,1 2,4 ,3 1,2 7 Trøndelag 1,5 2,3 ,5 3,0 2,4 1,7 8 Nordland 1,4 1,9 1,0 2,6 2,2 1,5 9 Troms og Finnmark 1,8 2,0 1,6 2,1 3,1 1,8 Hele landet 1,3 1,8 (, 4) 2,7 ( 1,1) 1,4 Skala: Det går klart fram at det er kjøring i forbindelse med jord-og skogbruk som oppfattes som det dominerende kjøreformålet. Som en gjennomsnittlig karakteristikk for landet under ett, svarer respondentene at denne kjøringen skjer" i et visst omfang". Her åttende respondent oppfatter at denne kjøringen foregår i" betydelig omfang". Generelt gir ansatte i oppsynsmyndighetene og i miljøvernavdelingene et bilde av mer omfattende kjøring enn hva respondentene i kommunene gjør. Dette gjelder for øvrig alle kjøreformål. Spørreskjemaundersøkelsen har stilt spørsmål om respondentenes vurdering av økningen i motorferdsel i utmark de siste 4-5 årene sammen med et sett påstander om mulige underliggende årsaker ( drivkrefter) til dette. Av de som har besvart spørsmålet ( n = 352) mener 61 % at motorferdselen i utmark har økt i denne perioden, mens 32 % svarer at den ikke har økt og 7 % svarer" vet ikke" på spørsmålet. Det er stor forskjell mellom respondentgruppene i vurderingen om økningen i motorferdsel. Blant respondentene hos oppsynsmyndigheter og fylkesmennene mener mer enn fire av fem at motorferdselen har økt innen sine respektive distrikter/ fylker. Ser vi på den regionale fordelingen av svarene finner vi de fleste respondenter som ser en økning i motorferdselen i Nord-Norge, Trøndelagsfylkene og i Telemark, Vest-Agder, Buskerud og, i mindre grad, Oppland og Hedmark. Dette er alle fylker hvor kjøretøytetthet ( sum antall snøskuter og ATV per 1000 innbyggere) er betydelig høyere enn landsgjennomsnittet ( Arbeidsnotat 8). Respondentene ble bedt om å ta stilling til en serie utsagn om mulige årsaker til den oppfattede veksten i motorferdsel i utmark. Kommunale saksbehandlere svarte slik: Det er blitt vesentlig mer kjøring med snøskuter ( 293) snøskuter ( 292) ( ATV o. l.) ( 294) søknader om tillatelse til å kjøre på barmark ( 294) Det er økende interesse for bruk av motorkjøretøyer i naturen ( 294) Det er press for å legge til rette for større bruk av motorkjøretøy i turist-og reiselivsnæringen ( 292) Utsagnene vurderes ganske annerledes av respondentene hos oppsyn og fylkesmenn. Som tabellen nedenfor viser, tenderer disse respondentene i langt større grad til å si seg enig i de fleste utsagnene om mulige årsaker til veksten i motorferdselen. Stemmer ikke i det hele tatt ( 1) Det er blitt vesentlig mer kjøring med snøskuter ( 62) snøskuter ( 61) ( ATV o. l.) ( 62) søknader om tillatelse til å kjøre på barmark ( 61) Det er økende interesse for bruk av motorkjøretøyer i naturen ( 61) Det er press for å legge til rette for større bruk av motorkjøretøy i turist-og reiselivsnæringen ( 62) Forskjellene i vurdering mellom de to respondentgruppene er meget klar for alle utsagnene og særlig stor for vurderingen av effektene av presset for å åpne for mer barmarkskjøring og turistnæringen som viktig drivkraft ( Arbeidsnotat 8/ 2006). Motorferdselslovens § 4 åpner for at det i Nord-Troms og Finnmark kan opprettes løyper som er åpne for fri ferdsel med snøskuter, uavhengig av kjøreformål ( rekreasjonsløyper). Løypene skal godkjennes av Fylkesmannen etter forslag fra vedkommende kommunestyre. I Finnmark var det sist sesong 5468 km kartfestede snøskuterløyper, i Troms 733 km ( i 9 kommuner). I Finnmark er det også en særordning med løyper til bruk for motorkjøretøy på barmark langs såkalte" tradisjonelle ferdselsårer" forskrifter da kommunene i 1988 mistet myndighet til å gi lokal forskrift. Særordningen for Finnmark ble begrunnet med at man i Finnmark hadde et lite utbygd veinett og at disse ferdselsårene var viktige for å videreføre tradisjonell høsting av naturen. Barmarksløypene skal godkjennes av Fylkesmannen etter forslag fra kommunen og hadde i 2004 en samlet lengde på 742 km fordelt på 50 løyperl4. Innenfor rammene av Motorferdselsforsøket er det også åpnet for tilrettelegging av løyper for rekreasjonskjøring med snøskuter. Lom og Sirdal har ikke gitt slik åpning, Røros åpner for guidete turer på noen få km løyper ( ennå ikke utprøvd). Lengst er løypenettet i Hattfjelldal med isfiskeløyper (52 km) og åpne rekreasjonsløyper ( 115 km). Fauske har en åpen turistløype på ca. 20 km, Stor-Elvdal ei løype på ca. 20 km åpen bare for snøskuterklubbens medlemmer. Det samme finnes i Vinje med et løypenett på 170 km åpent for rekreasjonskjøring for snøskuterklubbenes medlemmer i tillegg til to løyper på til sammen 44 km for guidete turer ( Østdahl og Skår 2005). Intervjuer av skuterførere i fire av forsøkskommunene viste at formålet med turene varierte mye fra kommune til kommune på grunn av forskjeller i løypetyper og betingelsene for kjøring. rekreasjonskjøring var det dominerende formålet i Fauske, Hattfjelldal og Vinje ( op. cit). Fordi statistikk over antall registrerte kjøretøyer og oversikt over antall dispensasjoner gir svært begrenset kunnskap om det reelle kjøreomfanget, ble det i forsøksprosjektet gjennomført et eget registreringsopplegg av kjøreomfanget i forsøkskommunene gjennom evalueringsperioden ( se Østdahl og Skår 2005 for resultater og metodedrøfting). Kunnskapen om dette ble innhentet på flere måter og i samarbeid med ulike oppsynsmyndigheter: Gjennom sportellinger, dvs. Ved at" oppsynsforumet" ( SNO, lokalt oppsyn, lensmannsetat og prosjektledelse i forsøket) 14 Data fra Fylkesmannen i Finnmark. Registreringsopplegget viste at vedtektene i forsøket førte til økt kjøreomfang totalt sett, fordi nye kjøreformål er innført. Mye av den tidligere ulovlige kjøringen har gjennom forsøket blitt lovlig i rekreasjonsløyper. Arealsoneringen og kjøringen i løyper har hatt en kanaliseringseffekt, men kjøreomfanget i sårbare områder ble ikke redusert til et minimum. Etter mfl § 4a og forskriftens § 8 er det adgang for fylkesmannen etter forslag fra kommuner til å gi tillatelse til å åpne snøskuterløyper i "avgrensede områder med viktige fiskevann som ligger mer enn 5 km fra brøytet veg, og som har liten befolkning og ligger utenom hytteområder og sårbare naturvern-, frilufts-eller viltområder.." Det er godkjent og kartfestet slike løyper i kommuner i Trøndelag og Nordland. I 1997 ble det på initiativ av fylkesmannen i Troms satt i gang et forsøksprosjekt med en utvidelse av området for etablering av isfiskeløyper i Troms til også å omfatte kommunene Dyrøy, Salangen og Sørreisa. Siktemålet med forsøket var å få ned omfanget av ulovlig snøskuterkjøring ved utlegging av faste isfiskeløyper, igangsetting av holdningsskapende arbeid og økt kontroll. Det var en forutsetning fra DNs side at forsøket var tidsbegrenset og at det skulle evalueres. Evalueringen konkluderte med at forsøket ikke hadde ført til nedgang i ulovlig kjøring og at holdningsskapende arbeid hadde vært utilstrekkelig og uten dokumenterbar effekt. Kontrolloppgavene var heller ikke vektlagt. forsøksperioden. 15 Likelydene konklusjon til kommunene i brev datert 6/ 3 2001 fra Fylkesmannen i Troms til Dyrøy, Salangen og Sørreisa kommuner. Dette kapitlet sammenstiller erfaringer med forvaltningen av motorferdselsloven i kommunene. De primære kildene er data om kommunenes behandling av søknader om dispensasjon fra lovens alminnelige kjøreforbud, erfaringer fra evaluering av Motorerdselsforsøket og forsøk med lokal forvaltning av verneområder, samt data fra spørreskjemaundersøkelsen til kommunene, miljøvernavdelingene hos fylkesmennene og kontroll-og tilsynsmyndighetene ( Politiet, Statens naturoppsyn og regionale oppsyn). Det finnes ulike" varianter" av det regimet for regulering av motorferdsel i utmark som defineres av motorferdselsloven og nasjonal forskrift. Skillet går mellom ulike juridiske grunnlag ( lovgivning) for forvaltningen, slik det er trukket opp mellom det generelle lov-og forskriftsverket, spesialordningene som gjelder for Finnmark og Nord-Troms, og de situasjoner hvor regulering av motorferdsel i tillegg til motorferdselsloven også blir omfattet av lokale verneforskrifter i områder vernet etter naturvernloven eller viltlovenl6. Mens forvaltningsmyndighet etter det ordinære lovverket er delegert til kommunene og reguleres gjennom motorferdselsforskriften, er det i verneområdene fylkesmannen som i utgangspunktet er forvaltningsmyndighet. omorganisering av naturvernet ved at kommunene eller lokale organer i økende grad er gitt forvaltningsmyndighet i verneområder for saker som vedrører motorferdsel. Rundt hundre kommuner har i dag slik forvaltningsmyndighet. 16 Dette gjelder betydelige områder, rundt 13 % av Norges areal er vernet. forvaltning av motorisert ferdsel skjer etter bruk av plan-og bygningsloven, som er nærmere omtalt i avsnitt 4. Enkelte data om kommunenes forvaltning av motorferdselsloven er tilgjengelig gjennom KOSTRA. Dette gjelder særlig kommunenes behandling av søknader om dispensasjon fra lovens allmenne kjøreforbud etter § 6 i loven og § § 5 og 6 i nasjonal forskrift. I tillegg skal kommunene rapportere antall innvilgede søknader om barmarkskjøring og antall etablerte leiekjøringsordninger ( løyvekjøring). Kommunen skal rapportere antall nye dispensasjoner og antall løpende dispensasjoner til KOSTRA. Dersom det gis dispensasjon til flere kjøreformål, skal dette regnes som separate dispensasjonerl7. Vi vet lite om hvordan dette følges opp i praksis. KOSTRA gir likevel informasjon, men som må benyttes med forbehold. Tallene sier ingenting om innholdet i dispensasjonene, dvs. hvor lang tid og hvor mange personer de gjelder for, hvor mange kjøretøyer 18 og hvor mange kjøreformål som inngår i dispensasjonen, hvor langt det kan kjøres, om de faktisk er benyttet og om de er avgrenset til løyper eller områder. Det er derfor ikke mulig å si noe om omfanget av den motoriserte ferdsel som følger av at det gis dispensasjon fra lov-og forskriftsverk. Dispensasjoner i verneområder rapporteres ikke til KOSTRA, heller ikke det som gjøres innenfor" Motorferdselsforsøket". Det finnes imidlertid informasjon om forvaltningspraksis i disse områdene i evalueringen av motorferdselsforsøket ( Skår og Østdahl 2005) og i evalueringen av forsøk med lokal verneforvaltning ( Falleth 2004; Aasetre og Skjeggedal 2004; Asplan-Viak 2004). Spørreundersøkelsen gir supplerende bakgrunn om hvordan kommunal saksbehandlere, oppsynsmyndigheter og miljøvernavdelingene hos fylkesmennene vurderer eksisterende forvaltningspraksis. Tabell 4.1 viser det totale antall søknader og dispensasjoner etter alle hjemler i lov og forskrift gitt i perioden 2002-2004. 17 I følge SSBs veiledning skal kommunen oppgi alle nye søknader, i tillegg til antall fortsatt gjeldende dispensasjoner ( dispensasjoner som går over flere år). Dersom en søknad gjelder flere formål, skal det regnes som flere separate søknader. 18 I enkelte kommuner gis det i tillegg dispensasjon for en" følgeskuter". transport med luftfartøy og båt. Selv om det er først for året 2004 at KOSTRA-dataene er tilstrekkelig standardisert og kvalitetssikretl9, kan noen tendenser og utviklingstrekk likevel pekes ut: Dispensasjoner for bruk av snøskuter gitt etter nasjonal forskrift ( § 5) dominerer bildet, men det gis også et betydelig antall dispensasjoner til" særlige behov" De fire nordligste fylkene dominerer statistikken. 62 % av alle dispensasjoner i perioden ble gitt i disse fylkene, som til sammen disponerer 57 % av kjøretøyparken. Finnmark har det høyeste antall dispensasjoner til" særlige behov". Nesten halvparten av de dispensasjoner som gis etter forskriftens § 6 er gitt i Finnmark. Det mindre restriktive regelverket som gjelder i Finnmark (og deler av Nord-Troms) har ikke ført til færre søknader om dispensasjon eller en mer stram dispensasjonspraksis. 19 Rapporteringen til KOSTRA omfatter for eksempel ikke kjøring i verneområder, som samlet utgjør 13 % av landets areal. forskriftens § 6 ( nesten 30 % av det totale antallet) ) Små prosenttall (< 0,5 %) I perioden 2001-2004 økte antall søknader om dispensasjon med 31 % ( snaut 4000), mens antall innvilgede dispensasjoner økte med 25 prosent ( 2851). Det er store, og over år stabile, regionale variasjoner. dispensasjoner, mens Trøndelag og Nord-Norge skiller seg ut med et høyt antall både søknader og dispensasjoner. Den relative økningen både i antall søknader og dispensasjoner har vært høyest i de fire nordligste fylkene og i Agder-fylkene ( men i Vest-Agder fra et beskjedent utgangspunkt). Luft-og motor- fartøy( § 6 i loven) Snøskutere ( § 5 i forskrift) Annen ferdsel ( § 6 i forskrift) Alle dispensasjoner Hvorav barmark Antall % av landet Antall % av landet * Antall % av landet * Antall % av landet Antall % av landet * KOSTRA-data indikerer et visst fall fra 2003 til 2004 i det totale antallet søknader som ble innvilget, noe som trolig mest sannsynlig skyldes nye registreringsrutiner ( fra 2004 ble flerårige og" flergangsdispensasjoner" registrert som separate søknader). Nedgangen kan imidlertid også være uttrykk for en tendens til strengere praksis i kommunene. Det er imidlertid ingen spesielle forhold som skulle tilsi en slik omlegging av praksis siden regelverk og statlige retningslinjer har vært de samme i hele perioden. I perioden 2001-2004 har antall dispensasjoner for kjøring på barmark økt med ca. 20%. Hver åttende dispensasjon som er gitt i perioden gjelder kjøring på barmark, og tre av fire dispensasjoner for slik kjøring er gitt i Finnmark. Data for dispensasjoner for lufttransport og bruk av båt er usikre. Antall dispensasjoner gitt for bruk av motorbåt og luftfartøy etter § 6 i loven gjelder trolig i det alt vesentlige for start og landing med fly/ helikopter. Igjen ligger Finnmark høyest for den aktuelle perioden ( 2002 – 2004). Det er ikke noe sammenfall mellom hvilke fylker som gir flest slike dispensasjoner og hvor man finner tyngden av antall luftfartsselskaper ( Akershus, Rogaland, Troms, Vestfold). I spørreundersøkelsen ble respondentene bedt om å ta stilling til en serie utsagn om eksisterende praksis i kommunenes vurdering og innvilgelse av dispensasjon. Nedenstående tabell viser de kommunale saksbehandlernes svar på spørsmål om noen sider ved etablert praksis. Kreves det spesiell registrering ( føring av loggbok/ kjørebok) tillates ved dispensasjon? tillatelse? i én og samme tillatelse? Gir kommunen dispensasjon som gjelder for flere personer eller en gruppe personer ( familie, sameier, flere grunneiere og lignende)? "følgeskutere" ved ferdsel i utsatte områder? En dispensasjonspraksis i tråd med en streng praktisering av lov og forskrift ville være å kreve føring av loggbok, samt å svare" aldri" på de øvrige spørsmålene. Vi har sett på hvordan kommunene fordeler seg ( skårer) på en aggregert indeksvariabel som reflekterer" streng" forvaltningspraksis, dvs. krav om loggbok, dispensasjoner bare for enkeltturer/ enkeltpersoner, ingen følgeskuter. Vi har delt kommunenes i fire ( omtrent) like store grupper og sett hvordan skåren varierer i hver av gruppene ( de som har svart" vet ikke/ uaktuelt" er holdt utenfor). Resultatet er vist i tabell 3.3. Tabell 4.3 Kommunenes skår på en aggregert indeks for streng praksis ( 1= høy skår, 4 = lav) Kommunenes skår på denne strenge fortolkningen av dispensasjonspraksis og viser at en firedel av kommunene oppnår skår lavere enn eller lik 1,5, dvs. streng praktisering av forskriftsverket. I den andre enden finner vi en firedel som har en dispensasjonspraksis som i økende grad avviker fra denne strenge fortolkningen av lov og forskrift ( kommuner med skår høyere enn 2,4). dispensasjonspraksis fordeler seg over landet. Høy andel i gruppe 1 og 2 ( mer enn halvparten):" Streng praksis" Høy andel i gruppe 3 og 4 ( mer enn halvparten):" Liberal praksis" Relativt jevnt fordelt mellom de fire gruppene:" Sprikende praksis" Opphopning i gruppe 1 og 4:" Polarisert praksis" Kommunenes vurdering av egen praksis samsvarer ganske godt med antall kjøretøyer i fylkene. De fleste fylker med kommuner som vurderer at de har" streng praksis" har også et lavt antall kjøretøyer. Unntakene er Aust-Agder og Nord-Trøndelag. Alle fylkene hvor hovedtyngden av kommunene har" liberal praksis" har også et høyt antall kjøretøyer. I fylker hvor kommunene viser" sprikende" eller "polarisert" praksis er det både høye og lave tall for antall kjøretøyer. "Streng praksis" "Liberal praksis"" Sprikende praksis" Polarisert praksis" Østfold ( 67 %) Buskerud ( 69 %) Telemark Hedmark ( 35/ 35) Akershus ( 79 %) Vest-Agder ( 63 %) Møre og Romsdal Hordaland ( 62/ 38) Oppland ( 67 %) Sør-Trøndelag ( 65 %) Nordland Vestfold ( 66 %) Troms ( 69 %) Aust-Agder ( 69%) Finnmark ( 67 %) Rogaland ( 73 %) Sogn og Fjordane ( 60 % ) Nord-Trøndelag ( 58 %) Spørreskjemaundersøkelsen bekrefter at det er store variasjoner i kommunenes dispensasjonspraksis og viser en forholdsvis klar sammenheng mellom kjøretøytetthet, respondentenes vurdering av kjøreomfang og egenrapportert dispensasjonspraksis. Dette er på mange måter helt som forventet. De store regionale variasjonene mht. klima, natur, topografi og bosetting tilsier at bruk av motorkjøretøy i utmark vil måtte variere. Av samme grunn vil grunnlaget for press om å utvide adgangen til motorferdsel variere fra område til område. Spørreundersøkelsen inneholder et batteri av utsagn om kommunenes praksis som kan gi grunnlag for en nærmere analyse av variasjoner i lokal forvaltningspraksis. Vi har bedt respondentene si seg enig/ uenig i 16 forskjellige påstander om lokal fortolkning og praktisering av lovog regelverket for motorferdsel på en skala fra 1 (" stemmer ikke i det hele tatt") til 4 (" stemmer helt"). Tabell 4.5 ( neste side) viser kommunenes svar sammenliknet med svarene fra oppsynsmyndigheter og fylkesmennene ( tall i kursiv). Som det går fram av tabellen skiller de to respondentgruppene seg klart fra hverandre i synet på kommunenes forvaltningspraksis. Det er et gjennomgående trekk at representantene for oppsynsmyndigheter og fylkesmennene vurderer kommunenes praksis med langt mer kritiske øyne enn hva kommunene selv gjør. fylkesmennene i kursiv). Medisinske grunner ( legeattest) Det nasjonale regelverket fastslår at nødvendig transport i størst mulig grad bør skje som leiekjøring. Det er derfor gitt åpning for at fastboende i kommunen etter søknad til kommunestyret etter § 5 a i forskriften kan gis dispensasjon for ervervsmessig kjøring.. I perioden 2001 – 2004 er antall leiekjøringsordninger mer enn fordoblet ( fra 1985 til 4183). Antall leiekjøringsløyver er høyest i Aust-Agder, Buskerud og Troms. Finnmark skiller seg ut med et meget lavt antall leiekjøringsordninger ( 19 løyver), særlig i forhold til det høye antallet kjøretøyer. I motorferdselsforsøket ble kommunene spesielt oppfordret til å utvikle leiekjøringsordninger som et alternativ til individuell transport. Resultatet har vært blandet. Generelt har fokus på leiekjøring vært størst i de kommunene som har minst omfang av snøskuterferdsel. Nytten av leiekjøringsordninger oppfattes som mindre jo høyere snøskutertettheten er. En viktig forutsetning for godt fungerende ordninger synes å være at leiekjøringsordningen må være på plass tidlig og før det etablerer seg praksis for individuelle løsninger, for eksempel i hytteområder ( Skår og Østdahl 2005). Spørreundersøkelsen ba respondentene vurdere omfanget av leiekjøring i kommunene på en skala med følgende svaralternativer: "Uaktuelt/ forekommer ikke";" Übetydelig kjøring";" Noe kjøring"; "Kjøring av et visst omfang";" Kjøring av betydelig omfang". 59 % av kommunene oppgir at leiekjøring etter § 5a ikke er aktuelt ( forekommer ikke) eller bare fører til übetydelig kjøring. 21 % oppgir at leiekjøring forekommer i" et visst" eller i" betydelig" omfang. Respondenter hos oppsynsmyndigheter og miljøvernavdelingene vurderer imidlertid omfanget av leiekjøring som mer omfattende, 38 % mener at den forekommer i" et visst" eller i" betydelig" omfang. Bare 20 % mener den er übetydelig eller ikke forekommer. Den regionale fordelingen av leiekjøring i et" visst" eller" betydelig" omfang, viser at denne først og fremst foregår i innlandsfylkene i Sør- Norge ( Hedmark, Oppland, Buskerud og Telemark) og Trøndelagsfylkene. Leiekjøring av særlig omfang forekommer bare unntaksvis i Nordland og ikke i det hele tatt i Troms og Finnmark. respondentgrupper gir her det samme bildet. det i Troms, hvor det er et betydelig antall løyver, ikke skjer leiekjøring av særlig omfang slik respondentene vurderer det. I verneområder forvaltes motorferdsel etter egne verneforskrifter for hvert enkelt verneområde med utgangspunkt i naturvernloven. I utgangspunktet er all motorisert ferdsel forbudt i verneområder. Det finnes imidlertid unntaksbestemmelser og dispensasjonsadgang til både generelle og spesifikke formål. Denne er lik for alle områder. I tillegg inneholder verneforskriftene spesifiserte dispensasjonsbestemmelser som varierer fra område til område. Normalt er det fylkesmennene som forvalter verneforskriftene, men lokale myndigheter har i økende grad fått delegert forvaltningsmyndighet. Erfaringer fra regulering av motorferdsel i verneområder gir innsikt i variasjonen i forvaltningspraksis, særlig dispensasjonspraksis i de områder hvor dette er delegert til lokale organer2o. Kunnskap om lokal forvaltning av motorisert ferdsel og eksisterende dispensasjonspraksis er generelt ikke systematisert og lite tilgjengelig. Kunnskap er først og fremst knyttet til pågående evaluering av lokale forvaltningsforsøk i fire store verneområder2l. forvaltningsområde. Utfordringene er primært knyttet til regulering av bruken av luftfartøy, snøskutere og ATV, hvor det avdekkes store ulikheter i forvaltningspraksis mellom kommuner i samme verneområde. Etter motorferdselsloven er motorisert ferdsel lovlig i forbindelse med utøvelse av stedbunden landbruksnæring, denne typen ferdsel krever ikke dispensasjon. I verneområder er imidlertid også denne type trafikk forbudt, men det er gitt unntaksbestemmelser for enkelte formål. I tillegg er det gitt dispensasjonsadgang fra ferdselsforbudet. 20 Generelt har kommunene fått tilbud om forvaltning av mindre verneområder, men også noen større områder har nylig fått lokal forvaltningsmyndighet, bl. a. Frafjordheiane og Lyngsalpene. 21 For perioden 2000-2007 gjennomføres det forsøk med ulike former for lokal forvaltning i Setesdal Vesthei-Ryfylkeheiane; Blåfjella-Skjækerfjella; Forollhogna og Dovre-Sunndalsfjella. Det har ikke vært vanskelig å få slik dispensasjon i mange av kommunene som inngår i forvaltningsforsøket. Det er også store forskjeller i kommunenes dispensasjonspraksis både med hensyn til antall og betingelser for kjøring. Det har vist seg vanskelig å finne fram til en felles mal for dispensasjonspraksisen i forsøksområdene. I de fire områdene varierer dispensasjonene fra tillatelse til ferdsel med snøskuter for en rekke formål over en fire-femårsperiode til å innvilge 2-5 turer i en avgrenset tidsperiode på en uke eller to helger. Det er store lokale politiske forskjeller med hensyn til å legge begrensninger på eksisterende praksis og vise vilje til å legge om til et strengere regime. På den andre siden ønsker ikke kommuner med etablert streng praksis å liberalisere denne. For mange søkere oppfattes ulik praksis av en i utgangspunktet felles verneforskrift som uheldig og svekker tilliten til forvaltningen. I Hardangervidda nasjonalpark var det tidligere delegert dispensasjonsmyndighet i motorferdselssaker til statlige tilsynsutvalg i hver kommune. utvalgene som for liberal. Grunneiere har lovfestet rett til å forby eller begrense ferdsel over egen eiendom ( motorferdselslovens § 10). Det gjelder også for staten som grunneier, men den styringsmulighet som ligger i denne bestemmelsen er ikke utnyttet fra statens side. Før motorferdselsloven ble vedtatt, fastsatte Direktoratet for statens skoger ( nå Statskog) i 1969, i egenskap av grunneier, bestemmelser om regulering av motorisert ferdsel i statsallmenningene22. Lignende bestemmelser ble innført på statens grunn i Finnmark i 197123. Før motorferdselsloven var disse bestemmelsene de viktigste og mest omfattende restriksjoner på motorferdsel i utmark. I tillegg hadde en reguleringene etter naturvernloven, men disse gjelder bare innenfor vernområdene. Vernemyndighetene hevdet at det var lite hensiktsmessig at restriksjonene på motorferdsel i utmark var forankret i grunneiers mulighet til å" hevde sin rett". 22 Rundskriv av 25. 23 Vedtak fra styret for Finnmark jordsalgskontor av 8. mot grunneiers rådighet over egen grunn per se . Forarbeidene til motorferdselsloven ( NOU 1974: 37) uttalte at det" prinsipielt … er en avgjørende svakhet … at reguleringsadgang hovedsakelig er knyttet til privatrettslige forhold." I tråd med dette har ikke Direktoratet for statens skoger / Statskog aktivt hevdet sin grunneierrolle. Etter at motorferdselsloven og nasjonal forskrift ble iverksatt er det gitt instruks til skogforvaltningen om at grunneierretten ikke skulle benyttes i tilfeller der motorferdsel var tillatt i eller i medhold av loven. Det ble satset på samarbeid med kommunene og fylkeskommunene i saker om motorisert ferdsel i utmark, med orientering om de vedtak som blir fattet. Det er klart at motorferdselslovens § 10 åpner for mulighet for staten ( Statskog) til å spille en langt mer aktiv rolle i regulering av motorferdsel på statens grunn enn hva forvaltningspraksis er i dag, for eksempel ved kjøring som kan være til skade eller ulempe for friluftslivet eller for inntektsgivende aktiviteter i utmarka. Det er imidlertid anført flere momenter som taler mot en mer aktiv rolle. Det vil for det første være vanskelig for Statskog å overprøve kommunens ivaretakelse av motorferdselsloven. For det andre vil det kunne oppstå problem med å håndheve et grunneierforbud siden overtredelse ikke vil medføre offentlig påtale. Politiet, SNO og lokale oppsynsordninger kontrollerer primært de offentligrettslige reglene knyttet til motorferdsel i utmark. Etter Statskogs oppfatning er ikke en håndheving av grunneierretten et godt nok alternativ eller supplement til miljøvernmyndighetenes og kommunenes myndighetsutøvelse. Statskogs oppfatning er at den mest hensiktsmessige tilnærmingen går gjennom å forbedre det offentligrettslige regelverket og en bevisstgjøring av kommunene. Politiet har det generelle ansvaret for kontrollen med hvordan motorferdselloven blir etterlevd og håndhevet. Politiet har en miljøkoordinator i hvert politidistrikt, men det er varierende hvor store ressurser som settes inn i de ulike distriktene ( Politidirektoratet 2003). Politiet kan imidlertid i sin kontrollvirksomhet støtte seg til andre oppsynsordninger som kan gis begrenset politimyndighet. Dette gjelder Statens naturoppsyn ( SNO), Fjelloppsynet i regi av fjellstyrene i Sør-Norge og Statskog Fjelltjenesten i Nord-Norge. 24 NOU 1974: 37" Motorferdsel i utmark og vassdrag" arrangert felles aksjoner i regi av Regionalt oppsynsutvalg i Sør- Norge hvor både fjelloppsynet, SNO og politiet er involvert. Tilsvarende oppsynsutvalg er nå også opprettet for Nord-Norge. Oppsynspersonell kan utføre sine oppgaver med utgangspunkt i en begrenset politimyndighet. Fjelloppsynet skal forebygge miljøkriminalitet og bidra til at offentligrettslige bestemmelser overholdes. Ordningene ivaretar både lokale og statlige oppsynsinteresser. Fjelloppsynet har et selvstendig ansvar for å utøve oppsyn og kontroll etter gjeldende lovverk. I slike saker er oppsynspersonell underlagt politiet og rapporterer direkte til dem. Etter politiinstruksen har personell med begrenset politimyndighet plikt til "… å gripe inn mot forestående eller sannsynlige lovbrudd. I tilfelle påtalen vil være betinget av fornærmedes begjæring, gjelder dette bare når inngrep er eller utvilsomt vil bli begjært " ( § 10-1). Fjelloppsynet skal også se til at grunneieres og rettighetshaveres privatrettslige bestemmelser blir overholdt. Fjelloppsynet utgjør ca 60 årsverk. Statskog Fjelltjenesten i Nordland og Troms, med sine ca 25 årsverk, utøver oppsyns-og kontrollfunksjoner på statsgrunn i Nord-Norge. Fjelltjenesten har i utgangspunktet mange av de samme funksjonene som fjelloppsynet i Sør-Norge, men med det unntak at kontroll med motorisert ferdsel skal skje på oppdrag fra miljøvernmyndighetene. Som grunneier har derfor Statskog et betydelig apparat for å kunne føre kontroll med at grunneiers reguleringer av motorisert ferdsel blir etterlevd og overholdt. Det er altså flere, og til dels fragmenterte, ordninger for kontrollvirksomhet i utmark. En av begrunnelsene for dette er at det også er behov for oppsyn i utmark på grunn av andre oppgaver enn de som følger av motorferdselsloven. Siden politiet har begrensede ressurser vil det være effektivt å utnytte også personell som allerede er ute i utmarka til kontrolloppgaver. Organiseringen i så mange forskjellige ordninger er likevel ikke uten problemer. Oppsplittingen av ansvaret krever samordning og koordinering av oppsynsoppgavene, noe som har lykkes flere steder, men som er en kilde til motsetninger og uro i enkelte distrikter ( Falleth og Saglie 2005). i plan-og bygningsloven. Hensikten har vært å behandle motorferdsel som et tema i kommuneplanene i de aktuelle kommunene og se temaet i sammenheng med natur-og miljøvernhensyn, arealbruk og lokal utvikling. Ved å behandle motorferdsel etter planbestemmelsene i PBL knyttes spørsmålet også til dette lovverkets prosedyrer om brukermedvirkning, offentlighet og høring. I tillegg til mulighetene til å opprette soner for en ny arealkategori "motorferdsel", har forsøket åpnet for å etablere egne snøskuterløyper for rekreasjonsformål. Dette ferdselsformålet er forbudt etter motorferdselsloven, og det er heller ikke anledning til allmenn dispensasjon fra forbudet med unntak for de kommuner i Nord-Troms og Finnmark der rekreasjonskjøring er tillatt ( § 5) og kommuner der det gjennom lokal forskrift er anlagt spesielle isfiskeløyper ( lovens § 8). 2005). Et sammendrag av evalueringens konklusjoner er gjengitt i det etterfølgende. Miljøverndepartementet inviterte i år 2000 åtte kommuner ( Sirdal, Vinje, Stor-Elvdal, Lom, Røros, Hattfjelldal, Fauske og Kautokeino) til å være med på et 3-årig forsøk for å prøve ut nye måter å praktisere motorferdselsloven på. Forsøket er senere forlenget to ganger og løper fram til 1/ 5 2007. avslutning av vintersesongen 2004/ 2005 ( mai 2005). Bare Fauske, Hattfjelldal, Vinje og Sirdal har hatt så mange som tre praktiseringssesonger. Kautokeino kommune meldte seg ut av forsøket undervegs. Hovedelementet i forsøket er å kople motorferdselpolitikken til lokale planvedtak og - prosesser etter plan-og bygningsloven. Forsøket innebærer at kommunene sonerer sitt areal med hensyn til om og hvor motorferdsel skal tillates. miljøbelastningene i videste betydning blir minimale. Forsøket har gitt kommunene mulighet for å etablere løyper for rekreasjonskjøring. I forhold til tidligere praksis innebærer dette en utvidelse av tillatte formål for motorisert ferdsel. I Kautokeino eksisterte slike løyper før forsøket ble satt i gang. Det samme var delvis situasjonen i Fauske og Hattfjelldal som begge hadde isfiskeløyper forut for forsøket. Det gjelder egne vedtekter for forsøket hvor det er gjort delvis unntak fra motorferdselsloven. Forsøket gir dermed ingen erfaringer på hva det vil si å legge ut åpne rekreasjonsløyper i befolkningstette områder i Sør-Norge. erfaringer om effekter av å legge ut rekreasjonsløyper gjennom flere kommuner, noe som fort vil bli et spørsmål hvis forsøksvedtektene blir gjeldende nasjonalt. I forkant av forsøket hadde presset for liberalisering av lovverket vært sterkt fra flere hold, samtidig som andre har ønsket sterkere nasjonal styring av motorferdselspolitikken og lokal praktisering av den. Denne interessemotsetningen gjenspeiles i forsøket. I utgangspunktet gis det ingen begrensninger for hvilke formål motorferdsel kan tillates. Kommunene gis større myndighet etter motorferdselslovens, men lovens formålsparagraf ("… å verne om naturmiljøet og fremme trivselen") skal fortsatt gjelde. Evalueringen har primært vært en etterprøving av forsøkets mål. Formålet med forsøket er splittet i seks delmål som har dannet basis for evalueringen. I tillegg omtaler sluttrapporten noen viktige tema som ikke umiddelbart er dekket av delmålene. hytteproblematikk og rekreasjonsløyper. Det er benyttet et bredt spekter av metoder og datakilder i evalueringen: kommunale saksdokumenter, kommunedelplanene for motorferdsel, høringsuttalelser, intervjuer med kommunene og representanter for interesseorganisasjoner, lensmannsetaten, fylkeskommunen og fylkesmannens miljøvernavdeling. I tillegg ble det gjennomført en feltregistrering av omfang av motorisert ferdsel i samarbeid med SNO, spørreundersøkelse til et representativt utvalg av befolkningen ( i 4 av kommunene) En overordnet målsetting for forsøket er at motorferdselslovens formålsparagraf skal oppfylles i større grad enn det som var tilfellet før forsøket startet opp. Med dette utgangspunktet er det formulert følgende delmål som forsøket evalueres mot: 2) redusere motorferdselen ide mest sårbare områder til et minimum 3) Hovedfunnene i evalueringen er kort gjengitt nedenfor. For en mer systematisk gjennomgang vises det til NINAs rapport ( Skår og Østdahl 2005). Vedtektene i forsøket har ikke resultert i redusert støy-og trafikkbelastning totalt sett, fordi nye kjøreformål er innført. Mye av den tidligere ulovlige kjøringen har gjennom forsøket blitt lovlig i rekreasjonsløyper. Arealsoneringen og kjøringen i løyper har hatt en kanaliseringseffekt. Nye kjøreformål som rekreasjonskjøring, guidede turer og vannhenting under hytteopphold har bidratt til å øke omfanget av kjøring. Omfanget av ulovlig kjøring er blitt redusert, hovedsakelig ved at rekreasjonskjøring er gjort lovlig og at kjøringen i større grad enn tidligere er blitt kanalisert til løyper og faste kjøretraseer. Det forekommer likevel fortsatt ulovlig kjøring utenfor løypene. Det er ikke klart hvorvidt og under hvilke forutsetninger etablering av løyper kan ha en dempende effekt på samlet omfang av tur-og rekreasjonskjøring. Støy-og trafikkbelastningen er i noen tilfeller redusert, i andre tilfeller har støy-og trafikkbelastningen økt i hytte-og friluftsområder nær snøskuterløyper. Både kommuner med stort og lite omfang på snøskuterkjøring før forsøket ble igangsatt, har i stor grad videreført sin tidligere praksis i forsøket. Omfanget av kjøring har dermed generelt sett endret seg mindre på grunn av forsøket enn det en kunne forventet på forhånd. I to av kommunene ( Vinje og Stor-Elvdal) er bruken av rekreasjonsløypene gjennom grunneieravtaler begrenset til innenbygds medlemmer i skuterklubbene. Forsøket gir dermed ingen erfaringer på hva det vil si å legge ut åpne rekreasjonsløyper i befolkningstette områder i Sør-Norge. De tiltak som er gjort for å stramme inn på bestemmelsene for snøskuterkjøring har møtt stor motstand i planprosessen, både i høringsuttalelser og i den politiske behandlingen av planene. Forsøket viser at det er svært vanskelig å erstatte etablert privat snøskuterkjøring med leiekjøring, men viser også viktigheten av å få etablert gode leiekjøringsordinger før det etablerer seg praksis på privat transport, for eksempel i hytteområder. Liberalisering av kjøring i strid med nasjonale og viktige regionale interesser er blitt stoppet gjennom innsigelser fra statlige sektormyndigheter. Forsøket har i liten grad påvirket omfanget av barmarkskjøring. Bestemmelsene som forsøkskommunene har laget for denne typen kjøring er i stor grad en direkte videreføring av tidligere regelverk. Forsøkskommunene har utarbeidet egne bestemmelser for luft-og motorfartøy. Spesielt for luftfartøy er disse svært varierende, men med gjennomgående liten detaljeringsgrad på bestemmelsene. Omfanget på lufttrafikk hjemlet i de kommunale bestemmelsene er begrenset i alle forsøkskommunene, men størst i kommuner med mye transport i forbindelse med hytteutbygging, kraftverksoppsyn og jaktuttak. De kommunale bestemmelsene for bruk av motorfartøy begrenser trafikken til spesielle vann og motorstørrelse. Økt trafikk, større båter og dermed økt forstyrrelse er et økende problem i flertallet av de sørnorske forsøkskommunene. Evaluering av målet om å redusere kjøringen i sårbare områder lider under varierende og til dels mangelfull kartlegging av slike områder ved inngangen til forsøket. Lokalkunnskap har i stor grad vært lagt til grunn for arealsoneringen. Kartlegging av naturtyper og biomangfold har vært varierende og vanskelig å legge til grunn for arealsoneringen. Det samme gjelder plangrunnlaget for friluftslivsinteressene. Fylkesmannens miljøvernavdeling har spilt en viktig rolle ved å kvalitetssikre hensynet til sårbare områder. De mest positive effekter gjelder forholdet til viktige viltbiotoper og tamreindriften. Hensynet til verneområder synes også godt ivaretatt, men kjøringen var i stor grad kanalisert bort fra verneområdene allerede før forsøket startet. Et tilfredsstillende plangrunnlag er likevel ikke nødvendigvis nok for å gjøre en grundig arealsonering som tar hensyn til sårbare områder. Motorferdsel er et konfliktfylt tema der mange interesser møtes i den kommunale planprosessen. sårbarhet i planbestemmelsene, har ført til at den oppnådde reduksjonen av kjøreomfang i sårbare områder ikke kan sies å ha nådd et minimumsnivå. Forsøket viser at plan-og bygningslovens prosedyrer for kommuneplanlegging til en viss grad sikrer en helhetlig vurdering av berørte interesser. Slike interesser har i større grad enn tidligere blitt trukket inn i planprosessen, i tråd med plan-og bygningslovens bestemmelser om samarbeid, samråd og saksbehandling. Grunnlaget for aktiv medvirkning er likevel svært forskjellig fra kommune til kommune, og berørte interesser har i varierende grad deltatt i og/ eller fått innflytelse gjennom planprosessene. Sterke og velorganiserte grupper når lettere fram med sine krav. Snøskuterinteressene har hatt stor innflytelse på kommuneplanene i flertallet av kommunene ( men har ikke nådd fram i Sirdal og Røros). Natur-, miljø-og friluftslivsinteressene er dårlig organisert på lokalt nivå. Slike interesser er bare delvis ivaretatt gjennom engasjement fra frivillige organisasjoner, men er sikret først og fremst gjennom fylkesmannens miljøvernavdeling. Reindriftsnæringen har hatt stor innflytelse på kommunedelplanene i alle berørte kommuner. Likeledes har grunneierinteressene hatt stor innflytelse på planene, og deres rolle er på denne måten styrket gjennom forsøksordningen. Reiselivsinteressene er ivaretatt i størst grad i Fauske og Hattfjelldal på grunn av kommunal satsing på snøskuterturisme. Plan-og bygningsloven forutsetter at planleggingen tar hensyn til overordnete statlige og/ eller regionale interesser i planleggingen. Fylkesmannens miljøvernavdeling og områdestyrene for reindriftsforvaltning har spilt en sentral rolle i planbehandlingen, og fremmet innsigelser på utkastene til kommunedelplanene for motorferdsel i seks av de åtte forsøkskommunene. Uten sektormyndighetenes og fylkeskommunens medvirkning ville neppe forsøksvedtektene sikret en lokal motorferdselforvaltning i tråd med nasjonale lovgivning og politiske føringer. Vedtektene har medvirket til at behandling og praktisering av motorferdselssaker har blitt mer demokratisk. Gjennom planprosessen og i høringsrunden har berørte parter hatt større muligheter til å bli hørt enn tidligere. Kommunedelplanene er i stor grad et produkt av helhetlige, faglige vurderinger der politikernes og andre interessegruppers innflytelse har vært reell. natur-, miljø-og friluftsinteressene, som ofte er dårlig organisert på lokalt nivå. Sikring av disse interessene er derfor avhengig av at kommuneadministrasjonen, statlige sektormyndigheter, fylkesmannen og fylkeskommunen eller nasjonale interesseorganisasjoner ivaretar slike hensyn. I forsøkskommuner som har praktisert flere sesonger har saksbehandlingstida blitt nedkortet. I de andre kommunene antas det at dette vil skje over tid. Forsøket innebærer en delegering av saksbehandling fra politisk nivå ( dispensasjonsbehandling) til administrativ saksbehandling. Flere kjøreformål er direkte hjemlet i planbestemmelsene og er tillatt uten søknad eller kan tillates administrativt etter søknad. Dette har kortet ned tiden for saksbehandling, med størst effekt i de kommunene som etter gammel ordning hadde mange søknader om dispensasjon. Flere kommuner har imidlertid valgt å fortsette en eller annen form for søknadsbehandling for flere kjøreformål for å ha større kontroll over motorferdselen i utmark. Forsøket viser økt forutsigbarhet i saksbehandlingen, men kunnskap mangler om dette i flere kommuner på grunn av de begrensede erfaringene med praktisering av nytt regelverk. De kommunale planbestemmelsene skal i prinsippet dekke alle motorferdselformål. Plankartet, som et politisk vedtatt dokument, har vist seg å være er et godt egnet medium å henvise til for saksbehandler for å vise bakgrunnen for utfall av vedtak. Hvis kart og bestemmelser er tydelige og innbyggerne godt informert om reglene, skulle det ligge godt til rette for en forutsigbar saksbehandling. Det viser seg at de kommunale bestemmelsene fort blir noe kompliserte og ikke like tydelige for allmennheten. En innkjøringsperiode har vært nødvendig for å informere om regelverk og gjøre eventuelle justeringer som øker forutsigbarheten. Flertallet av forsøkskommunene har unngått å angi arealkategori motorferdsel i kombinasjon med andre arealkategorier. Et viktig spørsmål er om disse delplanene da har en juridisk bindende eller retningsgivende status. allmenne løsningen. Erfaringene fra motorferdselsforsøket er begrensede både på grunn av et lite antall kommuner og en relativt kort forsøksperiode. Forsøket har heller ikke gitt erfaringer om hva det vil gi av effekter å legge ut åpne rekreasjonsløyper i befolkningstette områder i Sør-Norge. Forsøket har heller ikke gitt erfaringer om effekter av å legge ut rekreasjonsløyper gjennom flere kommuner, noe som vil kunne bli et spørsmål hvis forsøket blir utvidet til nasjonal praksis. Forsøket gir lite erfaringer omkring barmarksproblematikk. Kautokeino kommune avbrøt forsøket undervegs, og de sørnorske kommunene er ikke nødvendigvis representative for de store utfordringene som møter kommuner med kraftig vekst i antall kjøretøy, stort omfang av kjøring og tilsvarende konsekvenser for naturmiljøet. Selv om forsøksprosjektet innebærer større grad av lokal myndighet enn tidligere, gjør bruken av plan-og bygningsloven at kommunene blir forpliktet av overordnete statlige eller regionale interesser. Statlige fagmyndigheter og fylkeskommunens oppgave er å formidle disse interessene gjennom faglige råd og merknader, eventuelt med varsel om innsigelse. Innsigelsesadgangen er basert på at det har vært en forutgående saksbehandling med reell medvirkning og samarbeid mellom sektormyndighetene, fylkeskommunen og kommunen. Denne forutsetningen har i liten grad vært til stede i forsøket. Et viktig spørsmål er hvem som bør være ansvarlig når lokalt plangrunnlag mangler. Til tross for sterk motivasjon har utformingen av kommunedelplaner for motorferdsel vært en tung og ressurskrevende prosess for kommunene. Dette gjør at vi må stille spørsmål ved den muligheten kommuner, fylkesmenn og fylkeskommuner har for å få dette til på en faglig tilfredsstillende måte, ikke minst når det gjelder krav til tilfredsstillende plangrunnlag. I en framtidig vurdering av denne type motorferdselsforvaltning, er det viktig at forvaltningen på regionalt nivå får en felles forståelse av hva som er et" godt nok" plangrunnlag. Denne forståelsen må formidles til kommunene gjennom den veiledningsrollen fylkesmannens miljøvernavdeling og fylkeskommunen har overfor kommunene, og gjennom muligheten til å fremme innsigelse. Tilgjengelig statistikk gir et lite dekkende bilde av omfanget for ulovlig snøskuter-og barmarkskjøring i utmark. Det er ingen enkeltkilde som gir oversikt over omfanget av ulovlig motorferdsel. Våre kilder er politiets og fjelloppsynets statistikker 25 over anmeldte forhold, erfaringer fra motorferdselsforsøket og MoSas egen spørreundersøkelse hvor vi har bedt om ulike gruppers oppfatninger av omfanget av ulovlig ferdsel. Anmeldelser for ulovlig snøskuterkjøring og motorferdsel registreres i politiets registreringssystem STRASAK. Politidirektoratet ga i januar 2005 Økokrim i oppdrag å foreta en kartlegging av omfanget av ulovlig snøskuterkjøring i politidistriktene. Kartleggingen ble gjennomført i samarbeid med Statens naturoppsyn. Med bistand fra Norsk institutt for naturforskning ( NINA) ble det sendt ut et spørreskjema til alle politiets miljøkoordinatorer og til lokale representanter for SNO/ fjelltjenesten for å få informasjon om situasjonen i de ulike politidistriktene. Den innsamlede informasjonen ga grunnlag for følgende konklusjoner: Politidistriktene er ikke tilfredse med måten ulovlig snøskuterkjøring blir registrert på i tilgjengelige registre. Ulovlig snøskuterkjøring innebærer overtredelse av flere lover ( motorferdselsloven, vegtrafikkloven) og det lar seg vanskelig gjøre å lese ut av statistikken noe om den konkrete hendelsen. Det er videre en samlet oppfatning at statistikken skjuler store mørketall. Eksempelvis kan nevnes at ulykker med personskade ikke meldes til politiet fordi kjøringen i utgangspunktet var ulovlig, at politiet ikke har kapasitet og/ eller ressurser til å gjennomføre kontroller og at det høye antallet skutere ikke samsvarer med det lave antallet anmeldelser. Det er et inntrykk hos politiet og oppsynspersonell i SNO at kommunenes liberale dispensasjonspraksis ofte bidrar til økt ulovlig motorferdsel. Lokale forhold gjør det vanskelig for politi og oppsyn å gjennomføre stikkprøver og uvarslede kontroller. "Jungeltelegrafen" ( SMS-varsling) 25 Arbeidsnotat 2B ( som bygger på notater fra Grethe Kleivan, Politidirektoratet og Perly Berge, Fjellstyresambandet). straks politiet laster opp skuteren på tilhenger for å kjøre ut i terrenget. Anmeldelsesstatistikken gir dermed ikke et riktig bilde av omfanget av ulovlig snøskuterkjøring. Det vises til at det ofte er spor i terrenget etter kjøring som åpenbart har vært ulovlig, men det er ikke praksis å registrere en sak som ulovlig snøskuterkjøring bare på bakgrunn av kjørespor. Antall klager og tips fra publikum tyder også på at kun en liten del av den ulovlige kjøringen blir anmeldt og/ eller registrert. Rapporten fra" Prosjekt miljøkriminalitet" konkluderer at ulovlig motorferdsel i utmark synes å øke i omfang, med betydelig miljøslitasje som resultat, særlig som følge av barmarkskjøring. Det sies også at slike saker er kompliserte å oppklare" fordi kjøretøyene er vanskelige å identifisere, blant annet fordi de brukes uten påsatte registreringskjennetegn" ( Politidirektoratet 2003: 19). Politiets straffesaksregister ( STRASAK) viser at det er et nokså jevnt antall anmeldelser for overtredelse av motorferdselsloven, i snitt 440 anmeldelser i året for perioden 1997-2004. Rundt 2/ 3 av dette er anmeldelser knyttet til ulovlig snøskuterkjøring. Økokrims undersøkelse viser at det er en betydelig overvekt av anmeldelser i de nordligste politidistriktene. Av totalt 2231 anmeldelser i perioden 1997-2004 gjaldt 43 % i politidistriktene Troms, Øst-og Vestfinnmark. Til tross for de store forskjellene i skutertetthet gir tallene ikke umiddelbart noen støtte til en hypotese om at det skjer mindre ulovligheter i områder med åpne løyper. Politiet har også statistikk over påtaleavgjorte saker. Den viser at noe i overkant av 400 saker per år ble påtaleavgjort i perioden 2002-2004, med 72 % med positive påtaleavgjørelser. Det er relativt få saker som havner hos domstolene. I 2002 var det 26 saker ( 7 frifinnelser). Det var samme antallet saker i 2003 ( 5 frifinnelser) og i 2004 11 saker ( 5 frifinnelser). Rundt 2/ 3 av sakene dreide seg om ulovlig snøskuterkjøring. En annen datakilde er fjelloppsynets statistikk for statsallmenninger ( tabell 4.6). Den viser at i gjennomsnitt omtrent hver åttende kontroll ( 11,8 %) fører til anmeldelse. I like mange tilfeller rapporteres det at saken er oppgjort på stedet (" OPS"), dvs. at mindre alvorlige forhold er registrert og påtalt uten at dette har ført til anmeldelse. anmeldelser og saker oppgjort på stedet varierer imidlertid betydelig mellom landsdelene. få anmeldelser i Sør-og Vest-Norge, er antallet relativt høyt for Øst- Norge hvor hver femte kontroll førte til anmeldelse i den aktuelle perioden, og like mange ulovlige forhold ble oppgjort på stedet. Her det også gjennomført flest kontroller. undersøkelser er det ikke mulig å si noe om de store forskjellene skyldes ulikheter i forekomsten av ulovlig kjøring eller forskjeller i oppsynenes vurderingspraksis og/ eller effektivitet. Tabell 4.6 Utførte kontroller og påfølgende anmeldelser registrert av fjelloppsynet på statsallmenning i Sør-Norge i perioden 2001-2004 . I samme periode ble det registrert til sammen 275 anmeldelser som følge av kontroller gjennomført av Fjelltjenesten på statsgrunn i Nord- Norge. Tallene omfatter ulovlig kjøring både med snøskuter og med barmarkskjøretøyer. Mer enn to tredeler av anmeldelsene fra fjelltjenesten gjelder Finnmark ( 68%). Det foreligger imidlertid ikke data for antall gjennomførte kontroller. For 2004 er registreringene fordelt mellom anmeldelser for ulovlig kjøring på henholdsvis sommer-og vinterføre, og viser en viss overvekt av ulovlig kjøring på sommerføre. I forsøksprosjektet ble det undersøkt om kanalisering til faste løyper hadde noen effekt på omfanget av ulovlig kjøring. Kunnskapen om dette ble innhentet på flere måter ( Skår og Østdahl 2005): 26 En indikasjon på sammenhengen mellom høy ( lokal) kontrollvirksomhet og antall anmeldelser er tallene for Engerdal og Ringebu kommuner. Engerdal hadde i 2004 flere anmeldelser enn de resterende kommunene i landsdelen ( 55 kontroller, 31 anmeldelser/ OPS). Også Ringebu har høye tall ( 56 kontroller, 15 anmeldelser/ OPS). Begge steder har det vært økt fokus på kontroll. Forsøket viser at arealsonering og etablering av faste løypetraseer ikke fjerner all ulovlig kjøring. Registreringene viser at omfanget av ulovlig kjøring i sårbare områder er redusert i forsøkskommuner med mye snøskuterkjøring ( Vinje, Fauske og Hattfjelldal), sammenliknet med situasjonen før forsøket startet. Det er mest ulovlig kjøring i kommuner med størst kjøreomfang, både i og utenom løyper/ traseer, til tross for at mye av det som tidligere var ulovlig kjøring nå er blitt lovlig gjennom løypene for rekreasjonskjøring. Resultater fra sportellingene i områder utenom snøskuterløypene viser store forskjeller mellom kommunene. I alle forsøkskommunene rapporteres det fra oppsyn og representanter for lag og organisasjoner om ulovlig kjøring, men i varierende grad. I kommuner med løyper for rekreasjonskjøring er det ulovlige tilførselsspor som er hovedproblemet. Dette skaper forstyrrelser i hyttefelt og skiløyper. Andre vanlige typer ulovlig kjøring med spesielt negative effekter for naturmiljø og/ eller mennesker, er kjøring i sentrumsnære områder og verneområder, kjøring på offentlig vei, kjøring kveld og natt i tettbebygd strøk, kjøring på åpent vann," villmannskjøring" i fjellområder og ødeleggelse av skiløyper. Det foregår ulovlig kjøring også i de lovlige skuterløypene. Dette går både på mangel på formelle dokumenter, mangler ved kjøretøyet ( manglende registrering) samt overtredelse av åpningstider, sledepåbud og hastighetsbegrensninger. Noen typer ulovlig" gråsonekjøring" er vanskelig å kontrollere. Spørsmål om respondentenes oppfatninger om forekomst og omfang av ulovlig kjøring inngår i spørreundersøkelsen som er utført i regi av MoSa. Etter alle respondentgruppenes vurderinger er det ulovlig kjøring med snøskuter som dominerer, fulgt av terrengkjøring på barmark, jfr. tabell 4.7. Det er imidlertid klare forskjeller mellom de tre respondentgruppene i synet på omfang av ulovlig kjøring. Oppsynsmyndigheter og fylkesmennene vurderer at omfanget av ulovlig kjøring av alle slag er betydelig større enn det kommunene gjør. kommunene. Det kan tenkes flere forklaringer på dette: Respondentenes yrkesmessige/ daglige kontakt med ulovlig kjøring farger oppfatningen ( politi og oppsyn møter og ser mer ulovlig kjøring enn kommunale saksbehandlere) Forholdene er mer varierte ( bl. a. klimamessig) på kommunenivå og denne variasjonen" forsvinner" 120 kommuner ( 40 % av alle som har svart) oppgir at ulovlig kjøring med snøskuter forekommer" aldri" eller" sjelden". Brorparten av disse kommunene ( 85 %) befinner seg i det sørlige Norge ( sør for Trøndelag). Av de 120 kommunene har de fleste av disse, men ikke alle, også lav snøskutertetthet 27 og dermed, forutsetningsvis, liten kjøreaktivitet. 5 % av kommunene som rapporterer ingen eller lite ulovlig kjøring har høy snøskutertetthet. De ligger alle i Troms og Nordland, men er med ett unntak alle kystkommuner hvor bruken av skuterne trolig skjer i andre områder. Kommunenes vurderinger av ulovlig kjøring med snøskuter ser derfor i hovedsak ut til å være rimelig konsistente med lokale forhold. 27 Målt som antall snøskutere registrert i kommunen per 1000 innbyggere ( tall fra 2005). Ulovlig kjøring med Aldri Sjelden I et visst omfang Ofte Vet ikke Snøskuter: - Oppsyn/ fylkesmann --17,7 25,8 54,8 1,6 - Kommunene 10,0 31,3 40,9 12,4 5,5 Barmarkskjøretøy/ ATV: Det er regionale forskjeller i vurderingene av omfanget av ulovligheter. Det meste skjer i Nord-Norge og i Trøndelag, men også i deler av Sør-Norge ( Buskerud og Telemark). De regionale forskjellene er like for alle grupper respondenter. Vi har også spurt om hvor ofte ulike former for ulovlig ferdsel forekommer med utgangspunkt i følgende skala: 1" Aldri"; 2 "Sjelden"; 3 I et visst omfang"; 4" Ofte". kjøring ( gjennomsnittsskår) Ulovlig bruk av snøskuter i form av turkjøring/ isfiske 01. Ulovlig bruk av snøskuter i form av ekstremsport (" bakkeklatring" osv.) Ulovlig landing med fly/ helikopter i forbindelse med jakt og fiske, skiaktiviteter ( heliskiing) Oppsynets/ politiets vurdering av fordelingen av ulovligheter er av spesiell interesse, siden denne gruppen er mest i felten og har mest direkte kontakt med de aktuelle situasjonene som oppstår. Etter deres vurdering er kjøring uten at det foreligger dispensasjon og" tøying" for ulovlig kjøring. De to klart minst forekommende ulovlighetene er etter oppsynets oppfatning bruk av motorbåt på mindre vann og ulovlig landing med fly/ helikopter i forbindelse med jakt, fisk, "heliskiing" osv. Vi ga også respondentene muligheter for å kommentere ulovlige forhold med egne ord. De viktigste kvalitative vurderingene er som følger: Mange motormiljøer viser liten respekt for lov-og regelverk – her skjer det mye farlig og uforsvarlig kjøring (" bajaskjøring", "morokjøring"," tullkjøring" er brukt som betegnelser) Noen typiske synspunkter på ulovlig kjøring er vist i tekstboksen nedenfor. "I hovedsak er ulovlig kjøring at lovlig nyttekjøring går over i rekreasjon og lignende." "At næringsbegrepet ikke omfatter egen jakt og fiske fører selvsagt til noe ulovlig kjøring. At traktorveier ikke betegnes som utmark vil selvsagt medføre ulovlig kjøring." "Det er mange som bruker ( reindrift) næringen som en unnskyldning for å kunne kjøre til forskjellige fiskevann, jakt plasser eller til myrer og andre steder hvor man kan sanke bær. Det er som ofte skjer er at man knytter disse aktivitetene til gjeting og dermed slipper unna med kjøringen." "Det er mange ungdommer som kjøper seg snøscooter, få registreres, det kjøres over alt. Disse ødelegger utrolig mye for de andre, de undergraver systemet, opptrer truende, er en trussel i lokalsamfunnet." "At forskning, forvaltning og SNO er de som bidrar til - og i mange områder representerer den økte motorferdselen - er med på å uthule respekten for regelverket og vanskeliggjør kontrollvirksomheten. Dette bør det tas en etisk debatt på i disse miljøene." "Feltet er umulig å holde oversikt over og kontroll på, så lenge det er fritt frem å kjøpe kjøretøyer en ikke har lov til å bruke. Til det er utmarka for stor og døgnet har for mange timer." "Menigmann mister respekten for lovverket når lovens bokstav og praktisering strider mot vanlig sunn fornuft. ( for eksempel at turister ikke kan få kjøre fornøyelse på en bane regulert til formålet)." "Manglende oppfølging av ulovlig ferdsel fører til undergraving av kommunenes strenge dispensasjons praksis." "Statlige myndigheter er for utydelige/ griper ikke inn dersom de folkevalgte i kommunen vedtar kjøring som er ulovlig." På forespørsel har Miljøteamet ved Økokrim gitt en redegjørelse for status vedrørende dommer og bøtestraff når det gjelder ulovlig snøskuter-og barmarkskjøring ( Arbeidsnotat 2B). Høyesterett har i 1989 og 1992 avsagt sentrale dommer om bøtenivået i motorferdselssaker og om dette anses strengt nok til å skape nødvendig respekt for forbudet mot motorferdsel i utmark. Dommene utrykker at bøtenivået anses for lavt2B. I 1992 ble en pensjonert gårdbruker ilagt en bot på 5000 kroner for å ha kjørt traktor i utmark, og det var en økning i forhold til det bøtenivå som denne type lovbrudd hadde ligget på til da 29. Denne dommen er nå 13 år gammel og siden det har både lovgivning og rettspraksis på miljøområdet blitt betydelig skjerpet, men den generelle økningen er ikke i samme kommet på i forhold til overtredelser av motorferdselsloven, jfr. tekstboks. 28 Rt. 1989 s 1361, Rt. 1992 s 8, og Rt. 1992 s 564. 29 Rt. 1992 s 1120. Eidsivating lagmannsrett uttaler i en dom av 9. november i år på s. 5: "Den rettspraksis som er dokumentert for lagmannsretten, viser etter rettens syn at straffenivået så langt ikke har vært høyt nok til å ha tilstrekkelig avskrekkende virkning. For lagmannsretten er det derfor spørsmål om å forhøye bøtestraffen vesentlig, opp til den størrelse påtalemyndigheten har foreslått, som et minstenivå." Eidsivating lagmannsrett kom imidlertid til at flere spesielle forhold måtte føre til at bøtene" settes noe lavere enn ulovlig barmarkskjøring vanligvis bør føre til". grunneieren til å kjøre der. Videre fant retten at boten måtte tilpasses den enkeltes økonomiske forhold. Retten ila derfor bøter på 5000 - 10 000 kroner til de seks tiltalte i saken. Etter påtalemyndighetens oppfatning hadde lagmannsretten satt boten for lavt. Et riktig bøtenivå i saken vil være en bot på 12.000 kroner, som var påtalemyndighetens påstand for så vel Nord-Gudbrandsdal tingrett som Eidsivating lagmannsrett. Dommen er derfor anket til Høyesterett for at de skal fastsette et passende bøtenivå. Saken er prinsipiell fordi den er blant de første saker hvor en står overfor overtredelse av motorferdselsloven med bruk av bil med 4- hjulstrekk i terreng. Det er derfor vanskelig å antyde et korrekt straffenivå i slike saker. Også underrettsdomstolene synes å reagere forskjellig ved ulovlig barmarkskjøring ved at bøtenivået varierer betydelig fra distrikt til distrikt. Etter en gjennomgang av flere politidistrikters retningslinjer for reaksjonsfastsettelse, ser det ut til at mange opererer med 10 000 kroner som en minstesats for ulovlig barmarkskjøring. Erfaringer har imidlertid likevel vist at bøtenivået ofte har ligget under dette. For snøskuterkjøring foreligger det atskillig mer rettspraksis enn for barmarkskjøring. Også her varierer bøtenivået noe. For ulovlig snøskuterkjøring er det imidlertid praksis rundt i landets politidistrikter å operere med et bøtenivå fra 8000 kroner. Det praktiseres også i noen grad inndragning av skuteren i medhold av straffeloven § 35, som ofte innebærer betydelige beløp og en effektiv allmennprevensjon. Dette kapitlet sammenligner regimene for regulering av motorferdsel i utmark i Norge med forholdene i Sverige, Finland, USA og Canada. I alle landene skjer det en regulering av og kontroll med motorferdsel i utmark. forskjellene mellom hvordan Norge og de andre landene har innrettet seg for å regulere motorferdsel og de styringsmidler som benyttes. Det er ikke forsøkt å gi et utfyllende bilde av alle sider ved organiseringen av landenes regimer, til det har landene til dels betydelige ulikheter med hensyn til forvaltningssystemer og - tradisjoner. I følge Sveriges officiella statistik var det i 2004 ca. 156 000 terrengkjøretøy ( terrängskotrar) i drift i Sverige ( Sveriges officiella statistik 2004). 30 Det utgjør 17,2 kjøretøyer per 1000 innbyggere, dvs. noe høyere enn i Norge ( 13,7). Sverige. Bruken av disse reguleres i" Terrängkörningslagen" ( Terrängkörningslag Sverige 1975: 1313). Loven har ingen formålspragraf, men" Handbok med allmänna råd till terrängkörningslagen och terrängkörningsförordningen" ( Naturvårdsverket 2005) understreker at loven i følge forarbeidene er en forbudslov med formål å beskytte allmenne interesser mot skader og forstyrrelser på grunn av terrengkjøring med motorkjøretøy. 30 " Terrängskoter" dekker både snøskuter og ATV:" Motordriven fordon som huvedsakligen är innrättat att självständigt använda till person-eller godsbefodran i terräng". I Sverige er det i prinsippet fri ferdsel for snøskuterkjøring, med en del unntak, i hovedsak for nasjonalparker og i" de deler av fjellområdet som regjeringen bestemmer". Disse områdene betegnes "reguleringsområder"." Terrängkörningsförordningen" ( Terrängkörningsförordning Sverige 1978: 594) opererer med tre forskjellige soner, eller klasser, etter hvilke naturkvaliteter og krav til stillhet områdene skal ha: A-områder : Ingen allmenne skuterløyper og svært sterke begrensninger for skutere ( dispensasjoner kan gis i særskilte tilfeller) B-områder : C-områder : Ca. halvparten av det svenske fjellområdet er regulert og omfatter 2,5 mill hektar med 15 % A-områder, 50 % B-og 35 % C-områder. Alle områdene er i hovedsak statsgrunn. Kommuner og länsstyrelser kan også opprette reguleringsområder for motorisert ferdsel. Det er relativt klare retningslinjer for hvem som kan opprette skuterløyper, hvordan disse skal merkes og hvem som har ansvaret ( § § 8-11). Naturvårdsverket har opplyst at det finnes ca. 2000 km såkalte" allmenne skuterleder", dvs. regulerte løyper opparbeidet, merket og vedlikeholdt av län og kommuner. I tillegg finnes et tett nett av skuterløyper drevet av skuterklubber og områder for såkalt "friåkning". Det foreligger ingen full oversikt over omfanget av det samlede løypenettet. Som i Norge er det generelt forbud mot barmarkskjøring i utmark. Unntak gjelder for jord-og skogbruksdrift, i reindriften og for frakt av felt vilt. Dessuten er det åpnet for kjøring på barmark i forbindelse med ulike typer prosjekteringsarbeid, syketransport og redningstjeneste, skjøtsel av parker og friluftsområder og kjøring i særskilte konkurranse-og øvingsområder. Det er slått fast at barmarkskjøring skal være til nytte, ikke til rekreasjon. MoSa-prosjektet har invitert representanter for Naturvårdsverket for å redegjøre for svensk lovgivning og erfaringene med denne. Nedenstående oppsummering gir et kort innblikk i noen sider ved de svenske erfaringene. Regulering av ferdsel ( skuter) I de regulerte områdene er det länsstyrelsen som står for drift og vedlikehold med finansiering fra staten. Kommunene og länsstyrelsene kan legge begrensninger på skuterferdsel, og det gjøres ofte i kombinasjon med etablering av løyper, spesielt i og rundt tettstedene. I Sverige kan grunneiere ikke nekte ( allmenn) skuterferdsel over sin eiendom. Prosessen for etablering av skuterløyper er at ønsket om dette meldes til länsstyrelsen, som gjør naturvurderinger. Det er ingen demokratisk eller politisk prosess rundt etablering av løyper. Skuterløyper kan også reguleres gjennom bruk av planlovgivningen. I praksis følger mange skuterløyper gamle, etablerte spor, anlagt for lenge siden uten å ha vært gjennom noen demokratisk ( plan) prosess. Det er ofte skuterklubber som etablerer løyper fordi medlemmene anser løyper som den sikreste og mest komfortable måten å kjøre på. Betalingsleder er ikke vanlig i dag, men vil etter hvert trolig bli mer alminnelig siden oppkjøring og vedlikehold er kostbart. Härjedalen oppfattes som et eksempel til etterfølgelse: I et reguleringsområde er det dannet et eget selskap som preparerer og driver løypenettet hvor folk betaler for å kjøre. Løypene er så gode at de fleste foretrekker å kjøre der. Det finnes ingen fullgod statistikk over brudd på dagens lovverk. Generelt er det liten sjanse for å bli kontrollert, og eventuelt påtalt og/ eller dømt for overtredelse. Dette gjelder både for skuter og for barmarkskjøing. Det er primært politiet som utfører kontroll, men det ligger også en viss tilsynsfunksjon hos länsstyrelsen. Det er en allmenn oppfatning i de lokale fjällsäkerhetskommittéene at man kan observere skuterspor der dette ikke skal finnes. De aller fleste følger imidlertid lovverket, med et visst unntak for fartsreglene. I forbindelse med ulykker rapporteres det at alkohol ofte er med i bildet. Länsstyrelsen gir dispensasjoner for kjøring med snøskuter i A, B, og C-områdene og generelt for kjøring på barmark. Naturvårdsverket kan overprøve dispensasjoner. Hvis kommunen har innført reguleringsområder er det kommunen som gir dispensasjon. Dispensasjonene gis på klare og strikte vilkår mht. omfang, tidspunkt, distanse osv. Det gis ca. 1000 dispensasjoner per år for hele Sverige, og ca 90 % av alle søknader blir godkjent. Det er liten variasjon i dispensasjonspraksis mellom länene. Det er synlige terrengskader i fjellet på grunn av lovlig kjøring i reindriften, men omfanget av dette er ikke kjent. En arbeidsgruppe hvor samenes organisasjoner er med, forsøker å kartlegge dette og se på hvordan skadene kan reduseres med ulike utbedringstiltak ( plastnett, stokkebroer osv). Skader etter skuterspor er observerbare på satellittbilder som viser vegetasjonsendringer, men en vet ikke hvilke konsekvenser dette vil kunne få. Løyper i naturreservat og våtmarker blir unngått. Det skjer også en viss forsøpling i fjellet pga. skutertrafikken. Det skjer 10 – 12 dødsfall pga. skuterkjøring årlig, særlig som følge av drukning ved mørkekjøring, i tillegg til ca 170 personskader per år. Lokal turisme som kan styrke lokalt inntektsgrunnlag og bosetting er viktig. Her spiller skuterturisme og skuteropplevelser en betydelig rolle. Skuterturisme er nært knyttet til de store utfartsstedene og konferansehotellene. Det ser også i økende grad ut til å forekomme tilfeller av ulovlige" safarier" med 4-hjulinger i skogen. Det er en viss motsetning mellom ski-og skuterturisme med hensyn til hvordan løyper legges i terrenget. Forskjellige typer friluftsutøvere har ulike preferanser. Samtidig er det en stadig økende etterspørsel etter kommersielle snøskuteraktiviteter, og en medfølgende etterspørsel etter regulering og styring av snøskutertrafikken ( løypeplanlegging, forbudssoner). Utviklingen i fjellturismen viser at aktiviteter som utforkjøring og snøskuterkjøring er på fremmarsj, mens turgåing og skigåing går tilbake. I forbindelse med utarbeidelse av terrängkörningsplaner i samiske områder ( samebyar) er det registrert konflikt mellom reindriften og andre i lokalbefolkningen – det oppleves som" urettferdig" at noen får kjøre på barmark mens andre ikke får. Det er en viss konflikt mellom reineiere og skuterkjørere fordi reinen lett følger skutersporene. Fjellområdene blir imidlertid stengt for skutertrafikk under reintrekkene og nye skuterleder blir planlagt utenom reintrekk. 31 En undersøkelse av dødsfall knyttet til skuterkjøring i Nord-Sverige (de fire nordligste länene) registerte at det i perioden 1973 – 1998 skjedde i alt 157 skuterulykker med dødelig utfall innbrakt til Umeå sykehus, dvs. i gjennomsnitt 6,3 ulykker per år ( Öström og Erikson, 2002). På politisk nivå og i samfunnet ellers er det liten diskusjon rundt regelverket som regulerer motorferdsel. Derimot kan det være mye diskusjon, til dels ganske opphetet, blant folk lokalt om frihet til å kjøre versus krav til stillhet og ro. Det er et bredt uttrykt ønske i lokalbefolkningen i spredtbygde strøk om å ha frihet til å kjøre, men dette fører også til støy og sikkerhetsmessige problemer rundt tettstedene. Konflikten går mellom" fri ferdsel" eller" ordning och reda". Mye villmannskjøring gjør at det derfor vurderes både lokale forbud og innføring av betalingsløyper lokalt. Motorferdsel i finsk utmark er regulert i Terrängtrafiklagen ( Terrängtrafikforordning, Finland 10/ 1996), som gjelder både for snøskuter og ATV. Lovens formål uttrykkes slik: Syftet med denna lag är att förebygga men och olägenheter som användningen av motordrivna fordon i terräng och på snöskoterleder kan orsaka naturen eller den övriga miljön, naturnäringarna eller allmänt rekreationsbruk eller något annat allmänt eller enskilt intresse samt att främja trafiksäkerheten. Den finske loven gir allmenn rett til å kjøre snøskuter i markerte skuterleder og på islagte vann. Det er tydelig presisert at det ikke er lov å kjøre på annen manns land uten tillatelse fra grunneier. Bevegelseshemmede kan søke om å få kjøre utenfor vann og leder. Forbudet mot å kjøre på annen manns land eller utenfor løyper gjelder ikke for politiet, syketransport, reparasjon av kraftledninger, reindrift og nødvendig i kjøring forbindelse med fiske. De regionale miljømyndighetene ( Miljöcentralene) kan forby eller begrense bruk av motorkjøretøy i enkelte områder eller for enkelte vann for kjøring som ikke er unntatt fra loven. Canada har en snøskutertetthet i befolkningen på linje med Sverige med 17,9 snøskutere per 1000 innbyggere32. 32 Tall hentet fra Statistics Canada ( 2005) og International Snowmobile Manufacturers Association ( 2005). snø og barmark ( Skår og Vistad 2001). Hovedregelen er at terrengkjøring (" off road") er tillatt med bestemte unntak. Det er ikke lov å kjøre på andres eiendom, i mange av nasjonalparkene kreves det dispensasjon, og i tillegg finnes det mange områder hvor kjøringen er regulert ( kun i merkede løyper, kun med guide etc.). Det finnes et omfattende løypenett, som danner mye av grunnlaget for den vinterturismen som mange rurale samfunn delvis lever av. Selv om det ikke er lov til å kjøre på annen manns land, går opp mot 80 % av snøskuterløypene i canadiske provinser på privat grunn. Dette er gjort mulig gjennom et utstrakt samarbeid mellom snøskuterklubber og grunneiere. Det utarbeides kart som viser hvor kjøring er tillatt og hvor det ikke er lov å kjøre. vedkommende ministerium på provinsnivå. En studie gjennomført av Province of British Columbia ( 2000) refererer hva som er hovedvirkemidlene i regulering av snøskuterferdsel i Canada og USA. Det skjer primært gjennom lisensiering av snøskutere, krav til forsikring, trafikk-og trafikksikkerhetsregler ( aldersgrense, hjelm, alkohol) og systemer for brukerbetaling og løypeavgifter. Det er obligatoriske løypeavgifter i et flertall av provinsene. Forsikring er lovpålagt i ni av tolv provinser. Bare fire av tolv provinser i Canada har spesifikk miljølovgivning knyttet til snøskuterkjøring i form av grenser for lydnivå og/ eller utslipp. USA har en gjennomsnittlig snøskutertetthet på 5,9 snøskutere per 1000 innbyggere, men med store variasjoner mellom delstatene – Alaska har en kjøretøytetthet på 124 per 1000 innbyggere, Maine 79 og lowa 12 ( American Trails 2004). USA har et lovverk som tillater bruk av snøskuter, men som kan forby og/ eller regulere bruken i enkelte områder. Det synes som også bruk av ATV i utgangspunktet er tillatt i utmark. Catamount/ North Star Glaciers - #6, # 7 "No snowmobiling above and south of Forster Creek meadows, Thunderwater Lake and Whirlpool Lake. The meadows, lakes, Forster Pass, and slopes to the north are open to snowmobiling". 2000) indikerer at det for hele USA er gjennomført regulering av maksimum støynivå for snøskutere i tillegg til forbud eller restriksjoner på bruk i enkeltområder. I enkelte delstater ( blant annet California) er det også innført maksimumsverdier for tillatte utslipp. Også i USA ser det ut til at mye av snøskuteraktivitetene er organisert gjennom lokale klubber kommersielle aktører 33. Det settes krav til medlemskap i en klubb for å kunne kjøre og medlemsavgift finansierer oppkjøring og vedlikehold av løyper. Det er et utstrakt samarbeid mellom lokale klubber og grunneiere om planlegging, utvikling og bruk av snøskuterløyper. Selv om det i utgangspunktet ikke er lov til å kjøre på annen manns land, går store deler av løypenettet på privat grunn ( i enkelte stater opptil 98 %). Vi har sett litt nøyere på lov-og regelverk for motorferdsel i utmark i delstaten Maine ( Maine Department of Inland Fisheries and Wildlife 2005). Som i Canada handler dette mye om trafikkregler, trafikksikkerhet og lisensiering ( aldersgrenser, alkohol, hjelmbruk, registrerting, betaling av avgift osv.). Brukere av snøskutere oppfordres til å benytte 13 000 miles tilrettelagte løyper, siden det ikke er tillatt lov å kjøre utenfor skuterløypene på annen manns eiendom uten dennes tillatelse. En" Snowmobile Law Handbook" som gir nærmere detaljer om hvor det ikke kan kjøres ( på kirkegårder, nærmere enn 200 meter fra bolighus, sykehus, sykehjem eller kirke, langs eller nær jernbanespor eller på brøytede veier). Også når det gjelder bruk av ATV dreier det meste av lovverket seg om lisensiering, aldersgrenser og generelle trafikkregler for bruk av kjøretøyet. Områder hvor det er forbudt å bruke ATV er områder beskyttet på grunn av vannforsyning, sårbare deler av strandsonen, marskland, tidevannsoner, marine sandstrender, sanddyner og gravplasser. Det er heller ikke lov å bruke ATV på visse naturtyper ( alpin tundra, ikke skogkledd våtmark, myrer og sumper, elver, bekker og dammer) dersom grunnen ikke er frosset og tilstrekkelig dekket av snø. Forbudene gjelder ikke i opparbeidede løyper gjennom slike områder eller for politi etc. Inntrykket er at bruk av snøskuter i USA anses som en viktig del av den lokale økonomien, også i forbindelse med drift av nasjonalparker. besøkende på ski ( Dustin & Scneider 2005). 33 Det er anslått at det finnes 123 000 miles ( nær 200 000 km) snøskuterløyper i hele USA, i hovedsak opparbeidet og drevet av snøskuterklubber. ( Province of British Columbia, 2000) denne veksten handler om de ulemper og kostnader som støy, forurensning og brukerkonflikter påfører Yellowstone og om det er slik nasjonalparker skal brukes. 34 Dette har gitt opphav til en bred diskusjon om konsekvensene av motorisert ferdsel for miljøet ( flora og fauna) og for det ikke-motoriserte friluftslivet. En underskriftskampanje i 2003 gikk for eksempel mot at restriksjonene på bruk av ATV i våtmarksområder var foreslått opphevet i en av delstatene. 34 Under president Clinton ble det vedtatt å forby snøskutere i Yellowstone og en del andre nasjonalparker og andre viktige naturområder. Bushadministrasjonen har gjenåpnet spørsmålet for debatt, og i 2003 ble det vedtatt en vinterbruksplan for Yellowstone som tillater maks. 720 snøskutere per dag i nasjonalparken. Motorferdsel kan forårsake skader på terreng og vegetasjon. Bruk av motorkjøretøyer i naturen påvirker også dyrelivet. Motorferdsel har også konsekvenser for mennesker og samfunn, både gjennom direkte påvirkning av trivsel og helse og gjennom sin betydning for økonomiske, kulturelle og sosiale forhold. Dette kapitlet drøfter effekter av motorferdsel i forhold til effekter på vegetasjon, dyreliv og samfunn. Kapitlet er utarbeidet av forskerne Dagmar Hagen ( avnitt 6.1), Ole Reitan ( 6.2) og Odd Inge Vistad ( 6.3) ved Norsk institutt for naturforskning ( NINA) på oppdrag fra NIBR. Det er parallelt også utarbeidet en NINA-rapport der hvert av de tre temaene er noe mer utførlig omtalt og med mer omfattende referanselister ( Vistad red. 2006). Terrengskadar, i form av djupe kjørespor og øydelagde myrer, er ein veldokumentert effekt av motorferdsel i terrenget. Denne effekten er godt synleg, og det er også ei sameint, generell oppfatning at slike skadar er ein uønska konsekvens av auka motorferdsel i utmark. Men temaet motorferdsel og vegetasjon er meir nyansert enn dette skremmebiletet, og for å gå inn i forvaltningsmessige sider av motorferdselsproblematikken må dette vurderast breiare. Sentrale problemstillingar er: Ulike former for motorferdsel medfører ulike typar effektar – kva er sentrale faktorar? Ulike vegetasjonstypar eller landskap har ulik toleranse for påverknad og blir påført ulike typar effektar – kva er dei mest sårbare områda? Det kan registrerast konkrete effektar av motorferdsel på planteartar, vegetasjon, fysisk miljø og økologi. Kva betydning har desse målte endringane, og kva for konsekvensar har dei for utarbeiding av praktisk motorferdselsforvaltning? Motorferdsel i utmark er ein mangfaldig aktivitet, og ikkje all denne aktiviteten påverker vegetasjonsdekket. Dette kapitlet fokuserer på motorferdsla som har direkte eller indirekte målbar effekt på vegetasjon og terreng. Kjøreskadar som oppstår ved terrengkjøring på barmark er den aktiviteten som medfører klart størst trussel for vegetasjon. I tillegg kan også ferdsel med snøskuter i periodar med lite snø eller på tint mark, samt kjøring på snøfattige rabbar eller andre område med lite snø være ein trussel. Kjøreskadar kan gje både direkte skader i form av synlege kjørespor eller øydelagt vegetasjonsdekke, og sekundære effektar i form av endra dreneringsmønster, avrenning og erosjon. Eksos frå kjøring langs faste trasear vil gje utslipp som lokalt kan påverke planter og jord. Bruk av motorkjøretøy vil auke aksjonsradiusen, og medføre auka ferdsel til fjerntliggande stader. Dette kan lokalt medføre trussel mot spesielle, sårbare eller verdifulle lokalitetar. Effektar av andre typar motorisert aktivitet, som småfly, båt og helikopter er å rekne som marginale for vegetasjon og planter. vegetasjonstypar knytt til denne typen miljø i Norge. Slitestyrke og regenereringsevne er sentrale eigenskapar for å karakterisere kor sårbar vegetasjonsdekket er for slitasje. Ulike vegetasjonstypar reagerer ulikt på mekanisk påverknad. Vegetasjonen sin evne til å motstå slik påverknad utan å bli øydelagt eller påverka blir kalla slitestyrken. Avbøtande eller førebyggjande tiltak kan redusere omfanget av vegetasjonsslitasje etter motorferdsel. Slitestyrken er mellom anna avhengig av jordstruktur, vassinnhald, terrengoverflate og artssamansetjing. Eit økosystem eller eit vegetasjonsdekke har evne til å hente seg inn etter inngrep, dvs. til regenerering. Tempoet og graden av gjenvekst eller sjølvrestaurering varierer mykje, avhengig av faktorar som klima, jordtilhøve, artssamansetjing og typen og graden av slitasje ( sjå til dømes Hagen 2003). Sårbare vegetasjonstypar har dårleg evne til sjølvrestaurering. For nokre vegetasjonstypar er det nok å stoppe påverknaden ein periode og så vil naturleg gjenvekst gjenopprette vegetasjonsdekket. For andre vegetasjonstypar vil slitasje gje sekundære effektar og skaden blir verre over tid dersom det ikkje blir sett i verk aktive restaureringstiltak. Område med liten slitestyrke kan ha høg regenereringsevne dersom påverknaden opphører, som til dømes flate, fuktige område. vegetasjonstypar på grovt substrat. Bruk av aktive tiltak for å få tilbake vegetasjon etter inngrep i eit område kallar vi restaurering eller revegetering. Både vitskapeleg og praktisk kunnskap er nødvendig for å gjennomføre revegeteringstiltak, og det er ikkje alltid eintydig kva som er vellukka revegetering. For langsiktig områdeforvaltning må det vere eit mål å unngå eller minimalisere vegetasjonsskadar, slik at ein slepp å sette i verk revegeteringstiltak. Restaureringstiltak kan være svært dyre og tidkrevjande, og for ein del vegetasjonstypar finst det få eller ingen gode metodar for etablering av ny vegetasjon. Det er gjort ein del vitskapelege og praktiske forsøk med etablering av ny vegetasjon i sårbare område i Norge. Motorferdsel kan påverke vegetasjonsdekket på ulikt vis, men om det vil oppstå ein skade og omfanget av den, er avhengig av ei rekkje svært ulike faktorar. Nokre faktorar er relatert til sjølve kjøringa, medan andre er avhengige av miljøforholda der kjøringa blir gjennomført. Enkeltfaktorar og delvis også samanhengen mellom dei, er heilt sentrale for å kunne vurdere effektar av motorferdsel. Det foregår motorferdsel i utmark til ulike årstider, med ulike formål og med ulike typar kjøretøy. Skader på vegetasjon og terreng oppstår når belte eller hjul slit på overflata og grev seg gjennom vegetasjonsdekket. skader, men skadebiletet vil variere. Generelt er vegetasjonen mest sårbar for påverknad vår og haust. Då er det høgast vassinnhald i jorda og vegetasjonen er i etablerings-eller avslutningsfasen. Vegetasjonen er minst utsett for kjøreskadar når den er både snødekt og frossen. terrengoverflate. Snøen isolerer mellom kjøretøyet og overflata, og jorda tåler større trykk når ho er frossen. Kjøring på snødekt mark kan likevel påverke avsmeltinga, ettersom snøen smeltar seinare langs ein hardpakka trase, og det kan bli danna ei iskappe i kjøresporet. Forsøk viser at skuterkjøring har effekt på smelteforløp om våren. bjørkhei, primært som resultat av den direkte kontakten mellom skuter og buskene. Skadane oppstår gjerne i samband med enkelttkjøringar tidleg i sesongen, når det er lite snø, og vedvarande kjøring utover sesongen forverrar ikkje denne effekten i særleg grad. Fleire studiar viser at det ikkje er påvist mekaniske skader av vinterkjøring på grasmyr, truleg fordi myra er beskytta av ei iskappe. Som for sommarkjøring er det ein tendens til at vedvarande kjøring gir auka negativ effekt på feltsjiktet også ved vinterkjøring. Det er ikkje muleg å foreslå ei minimum snødjupn for kjøring for å unngå skadar, ettersom strukturen på snøen er avgjerande for effekten av kjøringa. Det er gjennomført studiar i Norden som ser på korleis ulike kjøretøytypar påverker vegetasjon og mark, spesielt retta mot skogsmaskiner og skogsdrift. Generelt gir kjøretøy med lågt marktrykk, og med mest lik fordeling av drivkraft på alle hjul minst skader. Tunge beltekjøretøy vil som regel alltid medføre fare for vegetasjonsslitasje. I skogsmark gir breie dekk mindre markskade enn smale dekk. Det er gjennomført systematisk samanlikning av skadar etter bruk av 6-hjulinger og 4-hjulinger i regi av Forsvaret. Resultata viser at 4-hjuling medfører mindre skade på terrenget, primært fordi 6- hjulingane er større og har faste akslingar. Den reduserte lasteevnen til 4-hjulingen kan kompenserast med bruk av tilhengar, og det er vist at skader etter 4-hjuling med tilhengar er mindre enn skader frå 6-hjuling ( Jacobsen et al. 2004). Forsøk med ulike typar traktorkjøretøy på oppdyrka myrjord viser at kjøring har negativ effekt på grasveksten og fører til jordpakking ( Lindberg 1991). lufttrykk gir generelt minst slitasje. Kjøring med snøskuter på ikkjesnødekt mark er påvist å ha dramatisk effekt på vegetasjonsdekke og øvre jordlag, i form av oppharving av overflata og fare for påfølgande erosjon ( Overrein 2002). Kjøremønsteret kan bidra til å forverre skadeomfanget i bratte skråningar. Ved kjøring i kupert terreng vil det normalt være naturleg å kjøre jamt på flatmark, og gje gass i botn av bakken. Dette kan føre til at vegetasjonsdekket blir oppharva og jorda lausnar i øvre sjikt. Erosjon nedst i bakken vil redusere stabiliteten lengre oppe i skråninga og kan medføre meir omfattande skadar over tid. Aggressiv kjøring, dvs. krappe svingar og ujamn fart, medfører større markskadar enn jamn og roleg kjøring. underlaget og vegetasjonen blir harva opp. Det finst døme på at ein enkelt eller eit fåtal passasjerar er nok til å gje synlege effektar på vegetasjon og overflate i både tørr hei og fuktig grasmyr, og slike skader kan vere synlege over svært lang tid, og bli delvis forverra. Det er også registrert skadar på frodig buskvegetasjon etter berre ei kjøring på vinterføre. På sommarføre er det generelt slik at vedvarande kjøring forverrer vegetasjonsskadene. Vegetasjonstypen sin slitestyrke er avgjerande for kor mange kjøretøy som kan passere før det er påvist skade på vegetasjonsdekket. kjøringa ein periode gje grunnlag for naturleg gjenvekst. Dersom kjøring er konsentrert til ein kort periode, og vegetasjonsskadane på slutten av kjøreperioden er moderate og ikkje har ført til erosjon i jordoverflata, kan området ta seg inn igjen i løpet av ei avgrensa tid ( til dømes 1-2 vekstsesongar). vegetasjonsdekket har fått tilbake den opphavlege slitestyrken, vil effekten av kjøringa bli verre for kvar sesong. Det er gjennomført ein omfattande studie av kjøremønster i høve til terreng i samband med Forsvaret sin øvingsaktivitet i Troms ( Tømmervik et al. 2005). Den viser at i område med mykje sommarkjøring er det mest spor i høgder i terrenget, medan i område med mest vinterkjøring er det relativt meir kjøring i forseinkingane. Det vart også registrert at rabbar og myrer vart bruka relativt meir enn skog. Dette blir grunngitt med den generelle kjøreåtferda i høve til å unngå våte område og ha oversikt i ope terreng. Kjøring i høgareliggande delar og hellande delar av terrenget vil medføre at inngrepa blir godt synlege i fjernverknad. av terrengskadar er i mange tilfelle vesentlege, men treng ikkje å være korrelerte med negative effektar for biologisk mangfald. Motorferdsel aukar tilgongen til avsidesliggjande område, og medfører både auka ferdsel og miljøeffektar i område med tradisjonelt lite påverknad. Synlege markskadar i slike område har ikkje nødvendigvis større negativ effekt på vegetasjonsdekket eller biologisk mangfald per se, men dersom inngrepa skjer i tidlegare inngrepsfrie område kan slike inngrep ha stor konsekvens fordi området har spesiell verdi ( jfr kapittel 5.4). Det er gjort studiar som viser at blyinnhald i snøen og i jorda under snøskuterspor aukar med talet på passeringar ( Ferrin & Coltharp 1974). Overgang til blyfri bensin og meir moderne teknologi reduserer forureininga frå kvart enkelt kjøretøy. Miljøforholda og dei økologiske tilhøva på lokaliteten der kjøringa foregår er avgjerande for kva slags effektar kjøringa vil medføre. Naturleg variasjon i miljøforholda langs ein kjøretrase inneber at effektane kan variere over korte strekningar. Dei forholda som blir diskutert i dette avsnittet omhandlar i all hovudsak barmarkskjøring med terrenggåande kjøretøy. Det er laga modellar for å rekne ut erosjonsraten under ulike forhold, og det kan vere verdt å merke seg kva for faktorar som er inkludert i slike modellar: jordstruktur ( stabilitet), hellingsvinkel, lengde på skråninga, vegetasjonsdekning, nedbørsintensitet. Fysisk miljø ( jord, vasstilgang, klima, terrengoverflate) Det er påvist nær samanheng mellom skadeomfang og bæreevnen til underlaget. Vassinnhaldet i jorda er den viktigaste enkeltfaktoren som påverkar bæreevne, og deretter kjem innhaldet finstoff ( leire og silt) i lausmassane. torvdekt mark og på våte massar med høgt innhald av finstoff ( Tømmervik et al. 2005). Generelt er finkorna substrat mindre stabile enn grovkorna. I grove substrat kan det lett bli avsett spor i overflata, men mangel på finstoff gjer at det i liten grad går føre seg erosjon utanfor sjølve kjøresporet. Tørr jord har større motstandsevne mot pakking enn fuktig jord, dvs. den tåler meir trykk før den blir pressa saman. I hellande terreng der det oppstår avrenning og slitasje er dei mest synlege terrengskadane etter utmarkskjøring. hovudsak endringar i vassforhold. Også i tørre vegetasjonstypar er det påvist klare endringar i artssamansetjing og vegetasjonsdekning i gamle kjørespor ( Tømmervik et al. 2005). Område i nord og opp mot fjellet er generelt sårbare for inngrep. Regenereringsevna er dårleg i område med kort vekstsesong og låge temperaturar ( Hagen 2003). Spesielt område med permafrost er sårbare, og faren for sekundære skadar og erosjon er spesielt stor her, jfr. punktet om permafrost nedanfor. Ulike vegetasjontypar har ulike toleranse for inngrep ( slitestyrke) og ulik regenereringsevne. Det er to innfallsvinklar til å forklare denne variasjonen: Vegetasjonstypane er eit uttrykk for gradientar i landskapet. Det fysiske miljøet styrer kva for artar og vegetasjonstypar som klarar seg, og vegetasjonen er dermed ei skildring av jordtilhøve, geologi, klima, vasstilgang og terrengoverflate på ein lokalitet. Samanhengen mellom fysisk miljø og sårbarheit er diskutert over, og kan overførast til vegetasjonstypane. Generelt har fuktige vegetasjonstypar på fin jord, som myr, fuktskog og enkelte engtypar lågast slitestyrke, medan tørre rabbar, lavdominert vegetasjon i skog og fjellvegetasjon på grovt substrat generelt har dårlegast regenereringsevne. Ulike plantegrupper eller livsformer har ulik toleranse mot mekanisk påverknad. Det som først skjer ved kjøring i myr er at torva blir pressa saman, og det blir meir vatn i overflata. Dette fører igjen til at talet på artar går tilbake, men at artar som likar fuktigare miljø blir vanlegare. Gras toler slitasje best, ettersom grasartane har vekstpunkt heilt nede ved bakken. Slitasjeskader verker dermed ikkje inn på vekstpunktet. Urter blir synleg skada umiddelbart etter at kjøringa ( påverknaden) har skjedd, medan for forveda arter kan effekten være tydlegast først påfølgande vekstsesong. Permafrost er definert som frost i bakken året rundt, og blir danna i område med årsmiddeltemperatur omkring 0° C og kaldere. Om sommaren smeltar det øvste laget av permafrosten. område med permafrost i høgfjellet ( til dømes i Jotunheimen og Dovrefjell), Femunden, aust i Finnmark og på Svalbard. Vegetasjonsdekke verkar som isolasjon i område med permafrost. Forsøk har vist at permafrosten tiner djupare i områder der vegetasjonen er fjerna eller ødelagt, til dømes under kjørespor ( Råheim 1992). Dette fører til at det blir endra vassbalanse i sommarsesongen, vatnet finn veg gjennom kjørespora og gir erosjonsskader. Generelt er effekter av kjørespor større i område med permafrost enn område utan permafrost. Det finst nokre systematiske studiar der effektar av motorferdsel på vegetasjon og terreng er registrert under norske forhold. I tillegg er det gjort ein god del studiar i andre land under forhold som delvis er samanliknbare. Dette gjeld fjellområde og arktiske område, primært i Nord-Amerika, og ein del studiar frå tørre naturtypar andre stader i verda. Erfaringane frå andre land er svært kritisk vurdert, og berre erfaringar og resultat som har klar relevans for norske forhold er tatt med her. Vegetasjonen har ein stabiliserande effekt på jorda, og når vegetasjonsdekket blir øydelagt vil også bindinga i jorda forsvinne. Dette fører til at overflatevatnet ikkje renn gjennom jorda, men blir liggande i overflata og fører til meir overflatevatn og auka erosjon i hellande terreng ( Jacobsen et al. 2004). Ved moderat slitasje vil dette føre til endringar i artssamansetjing, ved at artar som tåler mykje overflatevatn vil overta dominansen. Effektar av motorferdsel på vegetasjon og terreng kan på mange vis samanliknast med effektar av ferdsel til fots, men med anna skala både i høve til tid, rom og intensitet. Effektane av motorferdsel blir synlege over større areal, kan oppstå raskare og gi meir dramatiske effektar både estetisk og økologisk. Ein stor del av vegetasjonsskadane vil gro igjen over tid – dersom negativ påverknad opphører, og dersom det ikkje oppstår alvorlege sekundære effektar. Det er ei kritisk grense for slitasje og sjansen for gjenvekst når kjøreskadane blir så omfattande at dei påverkar det fysiske miljøet i inngrepet ( jorda, dreneringsmønsteret). føresetnadene for etablering av vegetasjon være endra. Dermed vil 1) etablering av ny vegetasjon gå seinare, eller aldri komme i gang, og 2) den vegetasjonen som etablerer seg vil bli forskjellig frå den som var i området frå før. Nivå for kva som er akseptabelt skadeomfang ( estetisk, biologisk) må vurderast opp mot restriksjonsnivå og forvaltningsregime. I ein gitt situasjon kan eit markert kjørespor vurderast som uproblematisk, og innebere fordelar som overstig ulempene. Akseptabelt skadeomfang må vurderast i tid og rom. Langsiktig forverring av ein vegetasjonsskade kan på eit tidspunkt komme opp på uakseptabelt nivå. Kva for endringar kan målast? Effektar av motorferdsel på vegetasjon og jordsmonn heng tett saman. Jordstruktur, vegetasjonstype, hellingsgrad og vassinnhald er eit nett av faktorar som delvis har gjensidig påverknad på kvarande og delvis forklarar kvarandre. vegetasjonstypar er eigentleg ein funksjon av jord, topografi og vasstilgang. Målte effektar av kjøreskadar er naturleg nok svært avhengig av belastningsgrad eller slitasjenivå. Område med omfattande kjøreskadar er prega av jorderosjon og blottlegging av jord, humus og minerogent substrat. I område med dramatisk påverknad er det dårleg naturleg gjenvekst, både fordi det finst mindre vegetasjonsrestar igjen i inngrepet og fordi det fysiske miljøet er endra. Ved begynnande eller moderat slitasje er endringar i artssamansetjing eller dekning av enkeltartar målbare endringar. Framleis finst eit jordsmonn og restar av vegetasjon som kan være utgangspunkt for gjenvekst. Fleire studiar av svak til moderat slitasje viser positiv vegetasjonsutvikling i åra etter påverknaden. Vegetasjonsdekninga blir lågare ein periode, spesielt for mosar og lav, lyng og busker. Gras blir minst påverka, og etablerer seg også raskast etterpå. Omrøringa i overflata fører også til at det blir frigjort plantenæringsstoff som nitrogen og fosfor. Dette vil fremje veksten av rasktveksande artar som tåler og likar auka næringstilgang, til dømes grasarter. Oppe på rabbane erstattar lyselskande planter, primært gras og mosar, dei opphavlege lyng-og lavartane. Sjølv moderat slitasje kan føre til endringar i vegetasjonssamansetjing. Kraftig grasvekst langs gamle kjørespor eller nedlagte vegar er eit kjent syn i norske fjellområde. Estetiske effektar av kjørespor er lett å sjå, men kan være vanskelegare å måle og kvantifisere. For forvaltningstiltak vil det vere viktig å beskrive synlegheiten til kjørespor i nærverknad og fjernverknad. Dette finst det metodikk på, som mellom anna blir nytta i samband med konsekvensutgreiingar, for å vurdere plassering av inngrep i terrenget. Kraftige kjørespor i terrenget kan endre dreneringstilhøva lokalt, og dermed påverke vegetasjonssamansetjinga i områda rundt kjøresporet, og også medføre at kjøresporet aukar i breidde og djubde. Ved å legge ut faste målepunkt i terrenget kan utviklinga av konkrete strekningar eller kritiske punkt fylgjast over tid. Det finst også studiar som påviser endringar i vegetasjon etter vinterkjøring. Fleire, svært ulike studiar viser at snøskutertrafikk på vinteren har negativ effekt i feltsjiktet for tidlege vårplanter og for kulturplanter i tidleg vekstfase ( sjå til dømes Pesant et al. 1985). Kva for konsekvensar har dei målte endringane? Motorferdsel sin effekt på ulike naturforhold kan beskrivast og målast som konkrete endringar, og kan også predikerast ut frå konkret kunnskap. Men neste steg er den normative vurderinga av om desse effektane har betyding for samfunnet. For å kunne vurdere konsekvensar på denne måten er det nødvendig ta omsyn til verdiar og haldningar hos involverte aktørar. Dette er eit stort tema, som vil bli drøfta i kapittel 6.3. Nedanfor blir koplinga mellom effektar og konsekvens kort omtalt for nokre sentrale tema. Økologi/ biologi: Endringar i artssamansetjing og artsdekning kan føre til varige endringar i vegetasjonsdekket. Landskap/ rekreasjon/ estetisk: Kjørespor kan opplevast som stygge naturinngrep i naturområde. Spesielt dersom det er dramatiske skadar, som stadig blir forverra pga erosjon og ustabile jordmassar. Moderate inngrep kan endre vekstvilkåra i eit område, og det nye vegetasjonsdekket vil vere ulikt det som var før inngrepet. Juridisk: Handheving av lovverket, og eventuelle tiltak i denne samanhengen er ikkje drøfta her. Ved motorferdsel i verneområde skal vernereglar og dispensasjonspraksis førebygge uønska konsekvensar. Økonomisk: Sekundære vegetasjonsskadar eller skadar som blir verre over tid kan medføre behov for aktive restaureringstiltak. I enkelte situasjonar vil slike tiltak være ein føresetnad for å oppretthalde ønska bruk. Slike tiltak kan både vere teknisk utbetring og økologisk funderte tiltak for å få tilbake ein mest muleg" opphavleg" Etisk: Ei meir filosofisk problemstilling er knytt til at naturen i utmarka har ein eigenverdi. Effekten av kjøring kan målast på ulike parametrar, som vegetasjonsdekning, artsførekomst, framgang og tilbakegang for enkeltartar, jordpakking, avrenning, og mange andre. Konsekvensane av desse endringane vil være ulike og er mellom anna avhengig av faren for sekundære effektar så som erosjon. Der motorferdsel påverkar vegetasjon eller terrenget vil konsekvensen av inngrepet også være avhengig av kva for naturverdiar som finst her. stanse tapet av biologisk mangfald innan år 2010 ( Stortingsmelding nr 21, 2004-2005). ( Direktoratet for naturforvaltning 1999). For å nå nasjonale miljømål vil det vere eit sentralt verkemiddel å unngå påverknad som medfører tap av viktige naturverdiar. Dette vil også vere førande for utvikling og handheving av norsk motorferdselspolitikk. I område med høg naturverdi vil sjølv små og moderate skader og endringar ha stor betyding. Slike naturverdiar kan vere spesielt verdifulle naturtypar, trua vegetasjonstypar, raudlista artar eller inngrepsfrie naturområde. Informasjon om slike verdiar ligg i Naturbasen til Direktoratet for naturforvaltning 36eller er tilgjengeleg via andre databasar. Førekomst av spesielle naturverdiar må vurderast individuelt på områdenivå. 36 http:// dnwebs. dirnat. Kjøring i utmark påverkar vegetasjon og terreng, avhengig av ulike faktorar drøfta gjennom denne rapporten. Ut frå kunnskap om desse faktorane er det muleg å foreslå tiltak som reduserer negative effektar av motorferdsel. Nedanfor er det gjort eit forsøk på å formulere konkrete tiltak, direkte utleidd av dei faktorane som er drøfta tidlegare i dette kapitlet. Det er viktig å presisere at desse forslaga rettar seg mot å redusere effektar av motorferdsel på vegetasjon og terreng. Gjennomføringa av tiltaka vil krevje ei brei forvaltningsmessig, politisk og økonomisk vurdering, og dei tiltaka som blir foreslått er meint som eit økologisk innspel i den vidare diskusjonen. Skuterkjøring i ytterkantane av sesongen ( dvs. på tynt eller nesten avsmelta snødekke) Mjuke dekk ( lågt lufttrykk) Drivkraft på alle hjul reduserer vegetasjonsslitasje Defensiv kjøring reduserer vegetasjonsslitasjen ( dvs. jamn fart og slake svingar) I ein del område vil vegetasjon som er svakt eller moderat påverka hente seg inn dersom påverknaden ikkje held fram. Det kan vurderast å gje slike areal ein" pause" eit år eller to, slik at slitasjeskadane gror igjen. Kanalisering må vurderast som verkemiddel for å avgrense ferdsla arealmessig. Dette vil krevje forsterkingstiltak langs den regulerte trasèen. Spor som kryssar på tvers over svakt hellande terreng er både godt synleg og gir fare for erosjon. Løyper og trafikk bør leggast så dei minimerer visuell og økologisk skade. Kjøring bør ikkje skje i vegetasjonstypar og terreng med svært liten slitestyrke eller svært låg regenereringsevne ( til dømes myrer i hellande terreng, tørre lavrabbar) Enkelte naturmiljø eller område er spesielt sårbare for slitasje. Her kan det være aktuelt å setje i verk tiltak for å førebygge og redusere skadeomfang. Motorferdsel må kanaliserast utanom kjente førekomstar av verdifulle naturmiljø og sjeldne arter for å unngå tap av biologisk mangfald. Dette krev kunnskap om kvar ein finn slike spesielle førekomstar. Dersom slitasjeskadar og erosjon har oppstått bør det gjennomførast tiltak for å stoppe erosjon, som til dømes opphør av ferdsel og bryte vasstrøm i hellande terreng. I område med stor eller aukande ferdsel bør det vurderast tiltak for å auke slitestyrken. Dette vil auke framkomsten langs etablerte trasear, og hindre at ferdsla spreier seg utover i terrenget. Slike tiltak kan vere utlegging av klopper/ bruer, fylle kjørespor og grøfter med stabiliserande materiale som kvist og greiner eller mineraljord og stabiliserande matter. Der det har oppstått vegetasjonsskade må det vurderast om det skal gjennomførast tiltak for å etablere ny vegetasjon. To hovudtilnærmingar her er å legge tilrette for naturleg gjenvekst og/ eller å gjennomføre aktive tiltak med reetablering ( næringstilførsel, utplanting/ tilsåing). Det er eit klart kunnskapsbehov knytt til utforming, gjennomføring og etterprøving av den type tiltak som er skissert her. Eitt sentralt tema er når det skal det setjast i verk tiltak. diskusjon omkring når belastninga er over kritisk nivå i ulike naturtypar og korleis ein skal definere kva som er kritisk for regenereringevna. Kva er store skadar og kva er små? Kva er lette og kva er alvorlege skadar? Som del av desse problemstillingane inngår også korleis ein kan måle slitasje og forholdet mellom objektive målingar og subjektive oppfatningar. Framleis er det lite kunnskap om gjenvekstprosessar i norske økosystem. Det finst noko generell kunnskap, men med tanke på konkrete forvaltningstiltak vil det vere behov for meir målretta studiar mot utsette område og typar. Dette må rettast mot å definere indikatorar og kritisk grense for slitasje i høve til naturleg gjenvekst. Overføringsverdien for slike studiar, både mellom ulike vegetasjonstypar, geografiske område, ulik bruksintensitet og ulik skala vil vere viktig for vidare bruk av kunnskapen. Det er nødvendig med kunnskap om effektar av tiltak. Bruk av aktive tiltak for å betre slitestyrken eller etablere nytt vegetasjonsdekke vil truleg auke i tida framover. Dersom slike tiltak skal gje gode resultat må dei vere kunnskapsbasert, dvs. praktisk erfaring. Erfaringane og resultata må systematiserast for å ha nytte for framtidig forvaltning. Det bør etablerast system med overvaking langs kjøretrasear der det er gjennomført ulike forvaltningstiltak. Overvakinga må gjennomførast etter ein metodikk som gjer resultata truverdige og samanliknbare. Resultata må diskuterast om målet og oppnådd effekt med tiltaket er nådd. Motorferdsel i utmark der det lever sårbare dyrearter påvirker dyr både direkte gjennom å forstyrre og indirekte gjennom for eksempel endringer i dyrenes miljø. Dyrene blir påvirket på ulike måter, og det er dokumentert at effektene både kan være umiddelbare og virke over lang tid etter påvirkningen. Dyreliv påvirkes av motorferdsel både på og utenfor veger. Det er ofte glidende overganger fra større og mer trafikkerte veger til små og lokale veger og videre til trafikk som går utenfor veger. og type forstyrrelser. Motorferdsel i utmark kan defineres i videst eller bredest mulig betydning, og dekke de fleste miljø: - på snø og på barmark, i luft og på vatn/ vassdrag. Alle naturtyper kan berøres, og dermed alle leveområder for dyr. Motoriserte kjøretøy som brukes utenfor veger, inkluderer snøskuter, barmarkskjøretøyer/ ATV, fly, helikopter og båter på innlandsvassdrag. Det har vært ulike tilnærminger til effekter av motorferdsel på dyr; på en måte kan man si at ulike" faglige retninger" har fokusert på ulike effekter av motorisert ferdsel på dyreliv. En oversikt over effekter og konsekvenser av forstyrrelser og inngrep på dyreliv trenger definerte begreper og modeller for å gi relativt klare resultater og konklusjoner ( Taylor & Knight 2003 a). Man trenger bl. a. å definere årsak og virkning: En forstyrrelse er en påvirkning – altså noe som kan framkalle en respons hos dyret. Dyr kan enten respondere gjennom en endring i atferd eller ikke vise noen endring. Dyrets eventuelle respons avhenger av om dyret er sårbart for denne påvirkningen. Effekten er en respons på forstyrrelsen. Dette vil si en avvikende atferd hos dyret i forhold til en referansesituasjon – karakterisert av retning, størrelse, vedvaring – og kan være forbigående eller varig ( Reitan & Thingstad 1999). Mange skiller mellom effekter og konsekvenser, hvor konsekvenser er endringer som er av biologisk betydning for en populasjon ( som redusert tetthet eller overlevelse). For denne undersøkelsen er det gjennomgått flere utredninger basert på litteraturstudier ( Knight & Gutzwiller 1995, Joslin & Youmans 1999, Olliff m. fl. 1999), og mange enkeltstudier i vitenskapelig litteratur. I en nylig utgitt rapport om effekter for villrein av tunneler på Rv 7 over Hardangervidda, er det utført en kunnskapsstatus om rein og effekter av menneskeskapte forstyrrelser og inngrep ( Bevanger m. fl. 2005). Denne gir en oversikt over forstyrrelser i forhold til villrein, men også med generelle trekk ved problematikken ved motorisert ferdsel. Dette kapitlet vil ikke være en" total" litteraturgjennomgang, men vil presentere ulike effekter på både individ-og bestandsnivå og ulike tilnærminger til temaet. Studier gjort i Norge, i den grad det finnes, har vært særlig relevante, selv om de er sprikende. Studier fra andre land gir oss generelle ideer eller vise tema vi burde undersøke gyldigheten av under norske forhold. Studier som er faglig forankra er prioritert, og det er særlig brukt vitenskapelig publisert litteratur foran tekniske rapporter og anekdoter. Det fokuseres nå internasjonalt på de generelle/ prinsipielle sider ved" forstyrrelseseffekter" hos dyr. Konkrete eksempler nevnes, men kan ikke utdypes i detalj på få sider. Viktige kunnskapsmangler og kunnskapsbehov vil også identifiseres underveis. Dyrs sårbarhet for menneskeskapte påvirkninger avhenger både av hvor sårbart eller tolerant dyret er for påvirkninger generelt, og hvor følsomt dyret er for den aktuelle påvirkningen eller forstyrrelsen. Norske oversikter over effekter av motorferdsel på fauna har fokusert mest på én art, villrein, med vekt på studier fra USA, Canada, og Norge inkludert Svalbard. Problemet med en sterk fokus på én art er at andre arter lett blir glemt eller viet lite fokus ( Skår & Vistad 2001). Motorisert ferdsel i lufta og på vassdrag påvirker også mange arter som er sårbare for forstyrrelser. Innvendinger mot bruken av snøskuter i forhold til andre dyrearter enn villrein er økende ( Knoff & Nøkleby 2005). I seinere år er det blitt mer og mer kjent blant ornitologer at hekkende rovfugler opplever mislykkete hekkinger på grunn av tiltakende bruk av snøskuter. Rovfugler er stedbundne og trofaste mot hekkeplassen i mange generasjoner. Når de i tillegg hekker parvis i relativt store avstander mellom reirene, vil de være særlig sårbare for forstyrrelser. Av rovfugler er kanskje særlig kongeørn spesielt sårbar og da særlig på hekkeplassene om seinvinteren/ våren. Det mangler undersøkelser av hvilke arter fugl som vil være særlig berørt på norsk fastland, hvordan fuglene påvirkes og responderer, og hva man kan gjøre for å redusere konflikter med motorisert ferdsel. Dette forhindrer ikke at man vet at noen arter er sårbare. Både kongeørn og jaktfalk antas å være sårbare for forstyrrelser fra snøskuter og barmarkskjøring. Også andre dyr enn pattedyr og fugler er sårbare for forstyrrelser fra motorisert ferdsel. Selv om både totalt antall arter, antall arter som står på lister over truete og sårbare arter ( rødlistearter) av effektstudier. Det er viktig at vi også tar med at manglende kunnskap gjør at andre dyregrupper lett utelates. Internasjonalt er menneskeskapte forstyrrelser ansett som en betydelig trussel mot det biologiske mangfoldet. Sårbarheten er ulik for individ og bestander. Fauna og dyreliv kan være ett individ, en samling individer ( eksempelvis en flokk), en dyreart eller et dyresamfunn. Ved fokus på store dyr, særlig pattedyr, er det primært studert individer eller flokker. For fugl fokuseres lett en flokk eller selve fuglearten eller fuglegruppen. For andre dyregrupper, særlig mindre dyr, blir fokuset enten økologisk som et dyresamfunn eller den dyregruppen som vi betrakter. Sårbarhet for et individ er ikke det samme som for en bestand, og følgelig vil det være viktig hvilket økologisk nivå det fokuseres på i forhold til forstyrrelsen. Variasjon i sårbarhet og toleranse mellom ulike arter og individer. Sårbarhet og toleranse er ulik hos ulike dyrearter, men også med stor variasjon mellom individer innen en art. Noen dyr er sårbare for forstyrrelser, andre kan tiltrekkes av både forstyrrelser og veger. Generelt tiltrekkes generalister ( arter tilpasset mange ulike levemiljø og - måter) lettere enn spesialister ( tilpasset kanskje bare ett miljø eller næring). Arter som er spesielt tilpasset ett bestemt miljø er særlig sårbare overfor forstyrrelser. Variasjon i sårbarhet gjennom året, livssyklus og biotoper. Effekter av motorkjøretøyer er ulike til ulike årstider. Dyrene er ulikt sårbare gjennom årstidssyklus og påvirket av om de for eksempel yngler/ hekker, om fuglene myter fjær, raster på trekk/ vandringer, etc. Generelt er hekke-/ yngletid en særlig sårbar periode i året. Dette er diskutert for mange arter når det gjelder bruk av snøskuter på Svalbard ( Overrein 2002). For fastlandet er det mange flere arter som kan forstyrres, men få er i realiteten blitt studert så langt. Et forhold som ikke er diskutert i utredningen fra Svalbard, er at økende tetthet av skog kan påvirke sårbarheten ved forstyrrelser: Vil reaksjonsavstanden ved forstyrrelse bli mye kortere? Men dette kan også gjøre effekter annerledes på kort sikt, ved at færre av dyrene blir påvirket, men de som blir påvirket kan bli kraftigere påvirket. Sårbarhet og effekter på lang sikt der det er skog, er svært uklare. For villrein er det diskutert flere faktorer som påvirker reinens sårbarhet mot forstyrrelser og tekniske inngrep: av rovdyr og jakt, og produksjonsegenskapene til lavmatta. De tilsvarende faktorer gjelder i prinsippet også alle andre dyrearter. Et motorkjøretøy bidrar med flere faktorer som kan påvirke dyr. Snøskuter og helikopter kan inneholde både felles og ulike faktorer som påvirker dyr. Påvirkninger og effekter på dyr er komplekse, og det er som oftest vanskelig å avdekke forholdet og mekanismer mellom årsak og virkning. Det finnes få modeller for å forutsi noe om effekter på dyr fra menneskelig aktivitet. Generelt er de viktigste faktorene knyttet til forstyrrelse, forurensning, habitatmodifisering ( endring av leveområdet) og høsting ( Knight & Cole 1991). Vi finner de fleste av disse også som effekter av motorferdsel. Sjølve kjøretøyet kan tenkes å påvirke dyr. Et kjøretøy kan være forstyrrende i seg sjøl for et stort antall arter, men denne forstyrrelsen kan være lettere å tilvenne seg enn andre faktorer som omhandles i de neste punktene. Påvirkningene fra kjøretøyet i seg sjøl kan være ulikt mellom ulike typer kjøretøy. Studier har først og fremst fokusert på bruken av kjøretøyene, både når det gjelder snøskuter og helikopter. Sannsynligvis er dette mest riktig, ut fra at vi vet at dyr reagerer på aktivitet heller enn konstruksjoner. Men om dette gjelder alle dyr, vet vi ikke sikkert. Og noen dyrearter kan antakelig også registrere hva som forårsaker aktiviteten, det vil si kjøretøyet. Påvirkningen fra motorkjøretøyer er avhengig av forstyrrelseskildens type og atferd, forutsigbarhet, frekvens, størrelsesorden, lokalisering og tid på året. Dette betyr at påvirkningsfaktorer ved motorkjøretøy, og hvordan de påvirker, inkluderer kjøremønster, hvordan det kjøres, tid, omfang, frekvens, avstander, etc. Effekter kan i prinsippet være like mellom ulike typer kjøretøy, som snøskuter, ATV, helikopter og småfly, og kjøretøy på vann og vassdrag. Hva er så ulikhetene mellom effektene av ferdsel i luft, på bakken og vann, på snødekt mark og eller barmark? Luftfartøyer synes særlig å gi kraftige effekter på dyr. Både fugler og pattedyr har vist seg å bli sterkt påvirket. Om dette skyldes enkeltfaktorer ved fartøyet ( for eksempel sjølve helikopteret) eller om det er fordi de beveger seg i lufta, synes uklart. annet på rein ( Overrein 2002). Generelt er det godt kjent at luftfartøyer gir kraftige reaksjoner hos fugler, og avstandene for reaksjon kan være flere kilometer. Flyging med helikopter ved sårbare fuglekonsentrasjoner har store konsekvenser for berørte populasjoner. Dette gjelder blant annet ved våtmarker. Påvirkningene ved barmarkskjøring kan antas å være særlig store hvis det foregår i hekke-og yngletid på våren og forsommeren. Snøskuterkjøring nær rovfuglreir tidlig i hekketiden har påvirket både atferden og mulighetene til produksjon av unger for de hekkende fuglene. Kjøring på innlandsvassdrag har påvirket både hekkende og trekkende vannfugler. Tidspunkt for kjøring vil ha betydning fordi bruken av motorkjøretøy er ujevnt fordelt i tid og rom. Kjøring nært hekke-og ynglelokaliteter i perioden med egg og unger er særlig ugunstig for dyrene. For rovfugl som kongeørn og jaktfalk er dette en lang periode, fra kanskje tidlig i mars til ut i juli. Bruk som forekommer bare på bestemte dager, for eksempel i helger, er ikke forutsigbar for dyr. Ferietider, som påske og vinterferie, kan kollidere med spesielt sårbare perioder for dyr, slik som villrein og kongeørn. En bruk som følger kjørekorridorer eller traseer, antas ikke å ha samme effekter på dyr som fri bruk i rom og tid. Dyrs bruk av traseer kan minke eller opphøre når tettheten av snøskuter går over en terskel, men brukes når det er liten tetthet av snøskutere langs en trasé. Samtidig kan unnvikelseseffekter hos andre dyrearter være kraftigere når faste traseer får mye trafikk. Slike terskler varierer med lokale forhold. Et kjøretøy som beveger seg på snøen eller bakken, lager spor som er mer sammenpakket enn i de upåvirkete omgivelsene. Dette gir muligheter for at dyr kan velge å bevege seg langs traseene heller enn i omgivelsene. Dette ser man ofte så lenge det er mye løs snø. Kjøring i de samme sporene vil kunne pakke snøen tettere sammen, og øke denne påvirkningen. Påvirkningen fra barmarkskjøring har vært mindre omtalt enn kjøring med snøskuter, men kan være like sterk under samme kjøreomfang. Sammenpressingen av spor fra snøskuter på snø fører også med seg at dyr som lever i luftrom under snøen, som for eksempel småpattedyr, får mer energibruk og høyere dødelighet ( Reimers 1991). Sannsynligvis påvirkes da også arter som lever av smågnagere. Støy fra motorferdsel kan være et problem for pattedyr og fugl ( Reimers 1991). viktig årsak til at fugl får nedsatt reproduksjon og tetthet ved veier. Men mange dyr tilvenner seg også i en viss grad støy ( habituering). Det er godt kjent at aktiviteten fra mennesker med basis i kjøretøyet har en sterkere påvirkning på dyr enn kjøretøyet i seg sjøl eller bruken av det. Et kjøretøy som stanser, medfører som regel at fugler reagerer med aktsomhet eller flukt. negative effekter for sårbare dyrearter. De fleste motoriserte kjøretøyer frakter mennesker inn i områder hvor dyr og fugler ellers ikke påvirkes. Dette er kanskje den største utfordringen for dyrelivet i forvaltningen av kjøring i utmark. Kjøring av passasjerer forventes å påvirke mer enn der kjøretøyet har bare én fører. Kjøring i et åpent landskap påvirker og forstyrrer annerledes enn i tett skog. Generelt synes det som åpne landskap medfører påvirkninger på lengre avstander enn i områder med tett vegetasjon. Effekter på vegetasjon vil ha indirekte påvirkning på dyrelivet i et område. Sammenhengene kan være komplekse og sterkt påvirket av lokale forhold, både vegetasjon og topografi. Generelt er skadet vegetasjon av dårligere verdi for dyreliv enn intakt vegetasjon. Det er godt dokumentert at mange dyrearter responderer på forstyrrelser fra mennesker. I de siste årene er det også blitt fokusert stadig mer på at ikke-dødelige forstyrrelsesstimuli fra mennesker er en form for predasjonsrisiko ( Gill m. fl. 2001 a, b, Frid & Dill 2002). Dette skyldes at responser fra både forstyrrelsesstimuli og predasjonsrisiko stjeler tid fra livsviktige aktiviteter som næringsopptak, omsorg for avkom, og annen reproduksjonsatferd. Dette er en viktig tilnærming fordi det gir oss muligheter til å finne ut om en forstyrrelse kan virke begrensende på antall individer som kan benytte et område, og om en forstyrrelse kan føre til endring i antall individer i et område. Dette gjelder også forstyrrelser fra motorferdsel. Skal vi minimalisere konflikter mellom dyrelive og motorferdsel og andre menneskelige aktiviteter, trenger vi 1) å forstå dyrs responser på aktiviteter, 2) å forstå faktorene som påviker omfang og størrelse på effektene, 3) å ha gode undersøkelsesmetoder og 4) stadig utvikle og iverksette nye forvaltningsstrategier. Det er nødvendig å ha gode modeller for hvordan dyr responderer på påvirkninger som motorferdsel. En begrepsmodell for responser hos dyr fra menneskelig aktivitet, inkludert motorferdsel, skiller mellom 1) umiddelbar respons og 2) langtidseffekter ( Knight & Cole 1991). Umiddelbare responser kan være enten atferdsendring eller død for individer eller grupper av dyr ( dødelighet kan skje med eller uten hensikt). Langtidseffekter kan komme både for individer, populasjoner og dyresamfunn. For individer er langtidseffekter enten endret atferd, endret levedyktighet, endret produktivitet eller død. populasjoner er langtids effekter enten endret tallrikhet/ tetthet, fordeling eller demografi/ sammensetning. For dyresamfunn er langtids effekter enten endret artssammensetning eller interaksjoner mellom dyrearter. Det er også nylig utviklet en modell for hvordan forstyrrelsesstimuli virker parallelt med predasjonsrisiko og endrer populasjonsstørrelsen. Graden av atferdsresponser hos dyr på menneskets aktiviteter inkludert motoriserte kjøretøyer, kan være vanskelig å avlese fra studier – både valg av terminologi og metoder påvirker konklusjonene. I en studie av 54 artikler som undersøkte responsavstander fra dyr på menneskeaktivitet ble det påvist stor variasjon i bruk av både begreper og metoder, som også påvirket klarheten i resultatene ( Taylor & Knight 2003 a). Ønsker man å trekke sammenlikninger mellom studier og komme fram til generelle responser som kan gjelde dyr generelt, og særlig en praktisk forvaltning som tar hensyn til mange dyrearter, vil det være viktig at framtidige studier i vårt land blir utført etter standardiserte metoder. Tradisjonelt er forstyrrelse blitt sett på som negativt ( Reimers 1991). Det er godt dokumentert at dette – for mange dyrearter og i mange miljøer – er en riktig oppfatning. Arter påvirker hverandre, og effekter på en art påvirker samtidig responsene hos andre arter. En art med positiv tiltrekning av bruk av motorkjøretøyer, kan medføre unnvikelse hos en annen art. Hvor mye betyr for eksempel tidligere erfaring for graden av respons? Hos gjess er arter og bestander som det jaktes på, klart mer ømfintlig for forstyrrelser enn de som ikke jaktes, og med langt større fluktavstander. Atferdsrespons hos dyrene avhenger altså også av tidligere erfaringer. Det er antatt at det ikke er forstyrrelsen i seg selv som dyret opplever som negativt og som fører til responser. En forstyrrelse er negativ i den grad at dyret – eller flokken – kan knytte noe negativt til det – og flykte unna. Et motorisert kjøretøy blir koblet til noe negativt for dyret ( Reimers 1991). For ornitologer er det godt kjent at en sky fugl kan nærmes med bil så lenge denne kjører og ingen vinduer åpnes. av motoriserte kjøretøyer i utmark forventes derfor særlig å gi negativ respons der mennesker er tydelig med på kjøretøyet. Selv om det prinsipielt er store likheter mellom effekter fra ulike typer motorkjøretøyer i utmark, er det også store ulikheter. Påvirkninger fra disse skjer i ulik skala. Effektene vil være ulike og disse må fokuseres i ulik skala. Med skala mener vi omfanget av det geografiske rommet der studien utføres, og denne må defineres for hver studie. Den kan være på få kvadratmeter for noen dyr og på flere kvadratkilometer for andre dyr ( Knight & Gutzwiller 1995). De fleste dyr er mobile. Effekter av motorferdsel og menneskelig aktivitet på dyr vil både kunne påvirke og endre hele populasjoner eller leveområder. Dessuten bestemmer størrelsen på en dyrepopulasjons leveområde hvilken skala som er mest riktig å fokusere. Effekter av en snøskuter på en liten dyreart kan være helt ulik effekter for en stor dyreart. Effekter målt i en detaljert skala påvirker også effekter i en grovere skala. Mange studier har påvist at dyr har reagert negativt på påvirkninger. Men det har sjeldent vært mulig å bestemme hvor betydningsfull disse effektene er for dyreindividet eller populasjonen. Når et hjortedyr springer unna for eksempel en snøskuter, vil så dette redusere individets reproduksjon eller påvirke populasjonen på en betydningsfull måte – enten på kort eller lang sikt? ( Cole & Knight 1991) Også her kommer valg av skala inn som viktig. Økningen i motorferdsel kan påvirke dyr, særlig når den skjer i så høyt tempo som den er gjort de siste tiårene. Når tettheten av snøskutere øker, vil dette påvirke flere dyrearter og - grupper. Det trengs parallelt å fokusere på effekter i både detaljerte og oversiktlige skalaer. Økt bruk av motorkjøretøyer i utmark medfører fragmentering av leveområder for noen dyrearter. Bruken kan dele opp områder i ulike fragmenter med ulik tetthet av kjøretøyer, fragmenter som vil ha ulik verdi for berørte dyrepopulasjoner. kjøreterreng. Motorferdsel påvirker først og fremst individer. Individer kan være alene eller sammen med andre i en flokk. En umiddelbar respons er atferdsendring. En atferdsendring kan være en kraftig reaksjon med umiddelbar flukt eller medføre reaksjoner som virker over tid. atferdsresponser på menneskeaktivitet er ofte målt for å angi toleranse hos dyr overfor forstyrrende aktivitet ( Taylor & Knight 2003 a). Dyr responderer ulikt om man har et jevnt og uavbrutt bevegelsesmønster eller om man gjør korte stopp når man nærmer seg dyret. snøskuter som stoppet opp for å se på hjortedyr, medførte alltid flukt hos dyrene. Det er foretatt mange undersøkelser av effekter av snøskuteraktivitet på skoglevende hjortedyr i Nord-Amerika. Synskontakt var utløsende faktor ved flukt, og minsteavstanden som dyr valgte å ha til skuter var mellom 60 og 100 m, påvirket av tettheten av vegetasjon. Snøskutere i høy hastighet skremte dyrene mer enn i lav hastighet. vennet dyrene seg til trafikken ( referanser i Reimers 1991). Rein og caribou er ofte studert både i Norge, på Svalbard og i Nord- Amerika ( Overrein 2002). Reinens reaksjonsavstander på snøskutere på Svalbard ble undersøkt i 1987. Konklusjonen var at den tids snøskutertrafikk ikke hadde noen effekt av betydning for Svalbardreinen ( Tyler 1991). Flere sider ved dette er diskutert i ettertid, og flere übesvarte spørsmål er reist. Individuelle variasjoner i reaksjon kan være store, og bør studeres nærmere, sammen med kombinasjonen av motorferdsel og turer til fots, særlig i kalvingstida. I Norge er atferdsresponser hos villrein undersøkt ved direkte provokasjoner fra snøskutere eller skiløpere, gjennom tre vintre i Setesdal-Ryfylke ( Reimers m. fl. 2003). Dyr som ble provosert av en snøskuter oppdaget observatøren på lengre avstand enn når de ble provosert av en skiløper ( gjennomsnitt 534 m og 370 m), mens total flukt ( gjennomsnittlig 570 m og 756 m) og total avstand som dyrene forflyttet seg ( gjennomsnittlig 660 m og 970 m) var mindre for provokasjon fra snøskutere enn fra skiløpere. Atferdsresponsene på skiløpere og snøskutere var i det store og hele like. Et helt sentralt poeng er at dyrene får redusert beitetid som kan medføre mindre tid for matinntak og følgelig energikostnad for dyrene. Flere studier har altså vist fysiologiske og atferdsmessige responser hos både villrein og andre hjortedyr. Dette viser umiddelbare responser hos individer og flokker. Dette er en godt innarbeidet tilnærming ved effektstudier, og er gjort for mange dyrearter. Man har en påvirkning – og kan variere mengden påvirkning – og studerer responser hos dyrene. Man studerer altså enkeltindividers direkte responser på en forstyrrelse. Gjentatte forstyrrelser vil føre til at dyrene unngår forstyrrelseskilden. dokumentert for villrein ( Nellemann m. fl. 2003, Vistnes m. fl. 2004). Dette gjelder både veger og kraftledninger, og det er usannsynlig at villrein vil reagere på annet vis overfor motorkjøretøyer i utmark. Unnvikelsessoner er påvist flere kilometer ut fra infrastrukturen. konsekvenser for villreinstammene. Å studere unnvikelseseffekter betyr at man måler effekter i ulike avstander fra en forstyrrelseskilde. Nivået som man måler effektene på, er ikke nødvendigvis individet, men mer flokken eller en delpopulasjon – ved å måle en samlet belastning over tid. For villrein kan man kartlegge fordelingen av mengde tilgjengelig næring, og dermed si hvilke områder som er mye brukt, og hvilke områder som er unngått av reinen. For en grundigere presentasjon av denne tilnærmingen henvises til GLOBIO-rapporten som ligger på nettet ( Nellemann m. fl. 2001). Det er stilt spørsmål ved om de fysiologiske og atferdsmessige responser hos villrein står i strid med responser med unnvikelsessoner. Det er på en måte blitt to helt ulike tilnærminger og" leirer". For andre er dette bare to sider av de samme responser, eller at man bruker både ulike skala og ulike nivå. Det er hittil ikke utført noen grundig sammenlikning av disse tilnærmingene foretatt av andre forskere enn de som representerer de to tilnærmingene. Fjellrev er en særlig sårbar art, også som følge av forstyrrelse fra motorferdsel. Fra Svalbard refereres det til at den tolererer ferdsel best hvis den har overhøyde ( dvs. er plassert høyere i terrenget) i forhold til forstyrrelseskilden, men tar ellers til flukt ( Overrein 2002). En studie av fordeling av fjellrevhi på Svalbard, med diskusjon av flere faktorer som påvirker fordelingen, tyder på at arten kan være sårbar for forstyrrelser også fra snøskuter ( Eide m. fl. 2001). Sjøl om det er lite data på dette, er fjellreven en art som bør vies oppmerksomhet ved snøskuterbruk og helikoptertrafikk på fastlandet. Hekkende, sårbare fuglearter inkluderer bl. a. flere rovfuglarter. For eksempel forlater kongeørn reiret på minst 500 m avstand fra en forstyrrelse. Bruk av snøskuter i sårbare perioder utover seinvinteren og våren har ført til avbrutt hekking flere steder ( Knoff & Nøkleby 2005). Såfremt man ønsker kanaliserte løypetraseer, er det en utfordring å få lagt traseen ut i fra kunnskap om reirplasser til for eksempel kongeørn, jaktfalk og fiskeørn. Generell anbefaling i dag er en minimumsavstand på minst en kilometer til rovfuglreir som det er innsyn til. Men det foreligger egentlig ingen vitenskapelig undersøkelse av effekter av snøskuter på rovfugler. det å være få undersøkelser under våre naturforhold på fuglers responser på forstyrrelser fra snøskuter og ATV. Det er dokumentert mange plasser at helikopter og småfly har hatt negativ effekt på fugler, særlig der det er samlinger av fugl. Videre er motortrafikk på vann og vassdrag negativt for vann-og våtmarksfugl. Dagens viten tilsier at man viser varsomhet overfor sårbare fuglearter. Ulike arter reagerer ulikt på forstyrrelse fra motorkjøretøyer. Responsene er oftest markert ulike hos spesialister i forhold til generalister ( se forklaring under" sårbarhet"). Generalister reagerer generelt mer positivt på forstyrrelser, også fra motorkjøretøyer. Generalistpredatorer som er til stede – som rev og kråkefugl – tiltrekkes. Dette forsterker responser hos spesialist byttedyrearter. Undersøkelser har vist at noen dyr som for eksempel rev tiltrekkes av et skuterspor, mens snøskohare unngår – eller kanskje fortrenges på grunn av reven – fra sporet. Telemetristudier ( radiomerking) på kaniner har vist at de ikke søkte skjul eller forlot området, selv ved intens snøskutertrafikk. Noen individer reagerte ikke før skuteren var på 15 meters avstand. Noen arter har stor toleranse , andre er intolerante for forstyrrelse. For å få kunnskap om variasjonsbredden i effekter, trengs det derfor både en identifikasjon av dyrearter som viser tilvenning, og studier av flere dyrearter som er relativt intolerante til forstyrrelser ( villrein?). Generelt vil en kobling mellom kunnskap om dyreatferd og mekanismer for respons på forstyrrelser, være utfordrende for å forstå hvor grensa går for toleranse hos de enkelte arter. Eksempler fra Svalbard med ringsel på fjordisen, viser både kraftige reaksjoner, tilvenning, kortvarige forstyrrelser, og langvarige, gjentatte forstyrrelser. Effektene varierer med mange faktorer som tid på året for forstyrrelsen, temperatur, alder og kjønn på selen, og hvor lenge den har ligget på isen. Tre forhold som er diskutert når dyr forstyrres av motorkjøretøyer, er tilvenning, tiltrekning og unnvikelse ( Overrein 2002). Noen arter kan tiltrekkes av motorkjøretøyer. De kan så påvirke andre arter, særlig hvis de er generalistpredatorer ( rovdyr og rovfugl som lever av mange ulike byttedyr). Unnvikelse er en umiddelbar reaksjon, som er godt dokumentert hos flere sårbare arter. Opprettholdelse av en negativ respons fra dyr vil være avhengig av at dyret i fortsettelsen knytter noe negativt til forstyrrelsen. Det foregår læring og en rask tilvenning ( habituering) lenger har den ventede effekt, det vil si ikke er" farlige". Det er forventet at tilvenningen hos dyrene går raskt, unntatt der stimuli eller forstyrrelse er meget sjelden, særlig voldsom eller skader dyret. vitenskapelige litteraturen. Hvor mange dyrearter som har individer som viser tilvenning til en forstyrrelse, er lite studert totalt sett. Hvis det lønner seg for et dyr energetisk å venne seg til en forstyrrelse, fører det også til bedre overlevelse og reproduksjon. Derfor kan også sårbare dyr habituere til ( tilvenne seg) en påvirkning. Forholdet mellom unnvikelse, tiltrekning og tilvenning er diskutert bl. a. for Svalbard, men ikke studert i noen særlig grad. Det meste av forskning om forstyrrelser av motorferdsel er utført på individnivå, og i liten grad på populasjonsnivå og i ennå mindre grad på økosystemnivå. Dette er nødvendig fordi effekter virker på individer. Kunnskap om disse effekter må være til stede for å ha gode forutsigelser på høyere nivåer. Utfordringen er å studere effekter på populasjoner i forhold til naturlige variasjoner i bestander. Effektene som er påvist med unnvikelsessoner gjelder populasjonseffekter når det er en varig endring i populasjonens fordeling i terrenget. For fugl er det i Nederland påvist generelt redusert tetthet og reproduksjon i soner ved veger. Det er gjort flere forsøk i Skandinavia på å undersøke slike forhold, men uten at det er funnet noe tilsvarende mønster. Hvor store effekter som motorferdsel i utmark har hatt på dyrepopulasjoner så langt, kan diskuteres. Men hva med årene framover? En økt tetthet av snøskuter vil føre til et økt press på dyrepopulasjoner. Effektene av dette er høyst usikre med dagens kunnskap. Mange dyrearter og - grupper er sterkt knyttet til naturtypen de lever i, og blir påvirket gjennom effekter på planter og vegetasjon. Disse har så indirekte effekter på fugler og pattedyr, effekter som kan være meget komplekse, men særlig viktige. Vi vet heller ikke sikkert om hvilke ikke-varmblodige dyr ( andre dyr enn pattedyr og fugl) som er sårbare for forstyrrelser i seg selv. I tillegg til pattedyr og fugler er amfibier, meitemark, mange insektgrupper, etc. dyregrupper som spiller en stor rolle enten økologisk eller forvaltningsmessig ( gjennom sårbarhet/ grad av trussel). Samtidig med påvisningen av unnvikelsessoner pga. ferdsel og infrastruktur, ble det gjort en gjennomgang av internasjonal faglitteratur som dokumenterer slike soner ( Nellemann m. fl. 2001). For noen arter er det studier som har gått over lang tid, og dokumenterer at det er endringer i bruk av areal over tid, som for villrein. For andre arter, særlig blant fugl, har de fleste studiene vært kortvarige, og det er påvist effekter på mellom 50 m og 1 km fra motorveier ( for ulike arter), avhengig av et stort antall faktorer. Selv om fuglestudiene er kritisert av flere, og ideene er forsøkt etterprøvd uten hell i Skandinavia, så vil konsekvensene av slike soner kunne være redusert biomangfold nær forstyrrelsene. For dyreliv er det ofte brukt konsekvens om endringer som er av "biologisk betydning" for en populasjon, som endringer i tetthet eller overlevelse. I Norge kan det være både endringer i forekomst, tetthet, reproduksjon – for eksempel at området ikke lenger er i stand til å produsere et overskudd av unger – og økt dødelighet. Den mest fokuserte dyrearten i Norge er villrein. Kan studiene fortelle noe om konsekvenser for villreinbestander? Det synes klart at villrein har fått reduserte tettheter nær forstyrrelser fra motorkjøretøyer. En sammenlikning av studiene ut fra de ulike tilnærmingene, kan si mer om de biologiske konsekvensene av dette for bestandene. Motorferdsel kan ha kumulative effekter av forstyrrelse. Flere forstyrrende faktorer kan samvariere og slik sett øke sjansen for respons. Noen få faktorer synes å være særlig viktige, for eksempel for rovfugl har tid for forstyrrelsen i hekkesyklus stor betydning, likeså forstyrrelsens karakter og faktorer i miljøet. Avstanden til der fuglen først kan se en forstyrrelse er særlig viktig. De samlete effekter av alle typer motorferdsel og annen ferdsel er ikke viet forskning. For å få kunnskap om effekter på populasjoner og økosystemer, trengs forskning som studerer alle effekter samlet, og identifiserer effektene av forstyrrelsene i forhold til naturlige variasjoner. For dyr er det den opplevde tettheten av kjøretøy og mennesker som fører til respons og effekter. Et mål på tetthet som knyttes til areal ( antall snøskutere per arealenhet), vil være et bedre mål på forstyrrelse enn mengden kjøretøy per befolkningsenhet. Økt bruk av motoriserte kjøretøyer må forventes å øke konfliktene med dyrelivet. Flere arter og dyregrupper vil berøres der bruken øker og stadig nye områder blir "motorisert". dyreliv både for flere dyrearter og - grupper og for å kunne vurdere de samlete konsekvenser av flere motorkjøretøyer og andre sumeffekter. Spørsmålet om man kan redusere negative effekter vil kunne besvares ulikt om det er snakk om direkte eller indirekte effekter, eller om det gjelder umiddelbare eller langtidseffekter. Følgende tiltak synes så langt å være gunstige: Regulering av tidspunktet for når kjøringen foregår. ( hekking/ yngling/ kalveproduksjon) Påvirkning av kjøremønster ( kjøringen som holder jevn hastighet er bedre enn ujevn kjøring som inkluderer plutselige fartsøkninger). Det mangler totalt sett kunnskap om effektene av slike tiltak. Mer kunnskap om effektene av tiltak, vil gjøre tiltakene bedre til å redusere negative effekter på dyreliv. Denne gjennomgangen tek for seg internasjonal litteratur om psykologiske, sosiale og andre samfunnsmessige effektar av motorferdsel i utmark. Dette er ein fagleg gjennomgang og er styrt av den litteraturen som er tilgjengeleg gjennom ulike databasar ( ISI, BIBSYS), søk på internett, samt personleg kjennskap og oppsamla litteratur. I prinsippet skal den fange opp både positive og negative effektar av motorferdsel, men det er ingen tvil om at konfliktstoff dominerer. Dei positive vurderingane er særleg knytt til økonomiske effektar og til dei relativt få publikasjonane om trivsel, tilknyting mm gjennom deltaking i motoriserte aktivitetar. også med omsyn til referansar. Det er mest nyare publikasjonar ( etter år 2000), men innafor visse tema står ein del eldre arbeid heilt sentralt og er difor tatt med. Skår & Vistad ( 2001) har ein fyldig presentasjon av eldre arbeid. Ein tenkjer og praktiserer motorferdsel ulikt rundt omkring i landet. Og det er ikkje berre slik at Nord-Troms og Finnmark med sitt meir liberale skuterregime skil seg frå resten av landet. Forsking har og funne regionale skilnader i haldningar og åtferd også mellom ulike sørnorske regionar ( Vistad & Skår 2005 a). Men ein ting er å påvise ein sterkare" skuterkultur" Ottadalen, vanskelegare er det å forklare kvifor det er slik. Eitt arbeid har gått inn i det kulturelle særpreget omkring liv, kultur og snøskuterbruk i Finnmark, i spenninga mellom tradisjon og modernitet ( Pedersen 1999). Det viser at skuteren både er eit symbol på tradisjon ( eit effektivt framkomstmiddel for kulturbasert hausting av utmarksressursar) og på modernitet ( eit synleg bevis på teknologisk utvikling og høg velferd). Og den står fram som eit symbol i det konfliktfylte nord/ sør-forholdet; skuterlivet er som ei eiga livsform. I eit kjønnsperspektiv er den også eit symbol på manndom og på sosial posisjon i lokalsamfunnet. Ei undersøking blant eit tilfeldig utval i dei tre landregionane Nord- Troms/ Vest-Finnmark, Indre Agder/ Vest-Telemark og Ottadalen i Oppland, samt i dei tre" tilhøyrande" byane Tromsø, Kristiansand og Lillehammer, syner stor variasjon i synet på endring av regelverket for motorferdsel i utmark ( Vistad & Skår 2005 a). Men det mest eintydige funnet er at eit klart fleirtal ( i alle distrikt og byar) meiner det må vere strengare restriksjonar på barmarkskøyring enn på snøskuterkøyring. Generelt sett er Bygde-Noreg meir tilhengar av å liberalisere skuterbruken enn By-Noreg. Unntaket er Ottadalen. Mellom Ottadalen og Lillehammer er det ingen påviseleg skilnad. Det kjem fram ganske ulike haldningar i dei to studerte landdistrikta i Sør-Noreg. Det er t. d. større skilnad mellom Ottadalen og Agder/ Telemark, enn det er mellom Agder/ Telemark og Troms/ Finnmark. liberalisering. Men det er også tydeleg at" skuterbruk er ikkje skuterbruk" for ein og same person: det mest stønad om å opne for skutertransport til hytta, og til å gje kommunane høve til å etablere rekreasjonsløyper for skuter. Meir skepsis er det t. d. til å opne for skuterbruk på islagde vatn. Funna er altså ikkje eintydige for eller mot liberalisering. I den same spørjeundersøkinga har ein identifisert tre grupper fritidsbrukarar av natur – dei" Motorglade" (om lag 15 % av utvalet), dei" Friluftsglade" ( om lag 35 %), og restgruppa," Generalistane" ( om lag 50 %). Denne inndelinga er gjort etter kva aktivitetar dei spurde seier dei driv med i utmark ( motorisert/ ikkje-motorisert), kombinert med kor verdifullt dei svarar at det er for dei å drive med motoriserte/ ikkje-motoriserte aktivitetar ( Vistad & Skår 2005 b). Resultata viser både klar skilnad og likskap mellom dei to fyrste gruppene. Verdikartlegginga viser at både dei Motorglade og ( særleg) dei Friluftsglade verdset ' Trivsel i natur' høgt ( medan det er mindre viktig for Generalistane). Men dei Motorglade er langt mindre opptekne av ' Vern av natur' enn dei Friluftsglade. Denne verdiskilnaden finn vi att i korleis dei to gruppene vurderer alvoret i ulike typar miljøpåverknader. Dei Friluftsglade gjev sterkast uttrykk for at det er viktig å redusere den negative effekten av alle nemnde påverknader. Synet på ferdselsslitasje viser størst skilnad mellom dei to gruppene; dei Friluftsglade meiner dette er langt meir alvorleg enn dei Motorglade. I ein studie av motivasjon for snøskuterkøyring i Wyoming kom ein ut med ulike" klynger" av skuteraktivitet ( Coupal et al. 2001). Utgangspunktet er at skuterfolket er lite studert, trass i at dei utgjer den tredje største vinteraktiviteten i Wyoming ( 10,3 % av innbyggarane i staten), etter langrenn og alpint. Ein identifiserte fem viktige motivgrupper: 1) Utvikle aktiviteten og bli dyktigare, 2) Sleppe sosialt press og daglege trivialitetar, 3) Nyte naturen og området, 4) venner 5) Oppleve fridom og få vere aleine. Desse fem motivgruppene er ulikt viktige hos ulike skuterkøyrarar, og forskarane nyttar dei som grunnlag for å skilje ut fem ulike" marknadssegment" – sjå avsnittet om økonomi og reiseliv. Dette er eit uttrykk for at skuterfolket, som andre turistar og naturbrukarar, har ulike ønskje og behov. Ei undersøking i Södra Jämtlandsfjällen i Sverige ( Lindberg et al. 2001) påviser ein den asymmetriske konflikten mellom skigåarar og skuterkøyrarar, som mange har konkludert med før ( sjå nedanfor). Enkelt sagt vil det seie: skuteren irriterer skiløparen, men skiløparen irriterer ikkje skuterkøyraren. Irritasjonen kom sterkast fram der det var direkte kontakt mellom ski og skuter ( i felles løyper/ trasear). Og det som irriterer sterkast ( dvs. flest) bensinlukt og så synet av skuteren. For denne undersøkinga er det viktig å ha i mente at konflikten blir påvist i eit område der t. d. turskiløparane veit at dei mest sannsynleg vil møte på skuter – i løyper som er avsett for både ski og skuter. Men dette gjev også det utslaget at fleirtalet av skiløparar tolererer den påverknaden som snøskuteren representerer, for dei seier at dei i framtida sannsynlegvis ikkje vil leite etter andre område der det er forbod mot skuterkøyring. Likevel føretrekkjer fleirtalet skilde løyper for skuter og skigåing. Forfattarane poengterer at studien ikkje omfattar skigåarar som eventuelt har slutta å bruke dette området fordi dei ikkje ønskjer å møte skuter. I ein gjennomgang av utvikling og trendar for skogbasert rekreasjon i sørlege delar av USA ( Cordell & Tarrant 2002/ 2005) seier forfattarane at konfliktnivået sannsynlegvis vil auke, fordi det kjem stadig nye aktivitetar og blir større press på knappe offentlege areal. Dei understrekar at nesten alle typar rekreasjon i naturen har miljøeffektar, men særleg motorisert bruk. Det sosiale konfliktmønsteret har typisk ei gruppe som opplever stor konflikt ( oftast tradisjonell, ikkjemotorisert bruk) og ei gruppe som ikkje opplever konflikten like sterkt ( typisk nye og ofte mekaniserte eller motoriserte aktivitetar). Studien poengterer at det er viktig å tidleg avdekkje og forstå konfliktar, slik at forvaltninga lettare kan lykkast med forslag til løysingar. Analytisk delar dei konfliktmodellane i to kategoriar: dei kognitive ( knytt til målkonflikt mellom brukarane i eit område) og dei normative ( knytt til ulike sosiale verdiar for ulike brukargrupper). Gode løysingar er avhengig av at ein forstår kva type konflikt ein har med å gjere. Jacob & Schreyer ( 1980) definerer konflikt mellom ulike rekreasjonsgrupper som ein målkonflikt ( interferens) mellom dei aktuelle gruppene – knytt til åtferd og til oppleving. Dette er den mest kjende kognitive konfliktmodellen. Dei identifiserer fire faktorar som kan utløyse konflikt: 1) Aktivitetsstil: At ein kan ha ulik ( personleg) meining knytt til ulike aktivitetar og til ein og same aktivitet, 2) Ressurssærpreg: Kor viktig ein spesiell rekreasjonsressurs (t. d. eit område) er for å gje ei bestemt oppleving, 3) Opplevingsmodus: Dei ulike forventningar ein kan ha til korleis naturmiljøet vil bli opplevd, og 4) Livsstilstoleranse: Tendensen til å akseptere eller forkaste livsstilar som er ulike eins eigen. I høve til denne modellen kan ein drøfte funn i den omtalte studien i tre ulike norske regionar og byar ( Vistad & Skår 2005 b). Dei påviser ein likskap ved at både dei Friluftsglade og dei Motorglade verdset faktoren" Trivsel i natur". Korleis skal vi forstå dette i høve til dei uttrykte konfliktar ( sjå nedanfor) og skilnader mellom gruppene? Dette kan t. d. ' trivsel i natur'. Naturoppleving kan vere knytt til svært ulike forventingar for ulike personar eller grupper, jfr. Jacob & Schreyer sin diskusjon av konfliktfaktor tre: Dei ser for seg ein skala frå fokusert til ufokusert naturoppleving, der den fokuserte er knytt til det nære, til detaljar og til ro, medan den ufokuserte er knytt til det store landskapsrommet, til rørsle og fridom. Di meir fokusert di større sjanse for konflikt med andre aktivitetar, seier Jacob & Schreyer. Og dei illustrerer med at motorstøy difor kan vere svært negativt for den fokuserte naturopplevinga, men meir uproblematisk for den som søkjer ei storskala naturoppleving. Den norske regionstudien er samanfallande med resultata i Jämtlandstudien i synet på forholdet mellom snøskuterbruk og skigåing. Det er særleg dei Friluftsglade som ser konflikten mellom skigåing og skuterbruk, og at det er skigåaren som er" skadelidande" i møtet mellom ski og skuter. Motorstøy er eit sentralt irritasjonsmoment. Dei Motorglade meiner i stor grad at skifolk og skuterfolk kan eksistere side om side om alle tek litt omsyn; det meiner ikkje dei Friluftsglade. Konflikten mellom skigåar og skuterkøyrar kan ein også sjå på som ein kulturell-psykologisk konflikt – eit møte mellom ulike tankesett og verdiar. Svara på påstanden" Eg mister mykje av gleda ved ein skitur når det er snøskuter i same området" søkinga) illustrerer dette og viser mykje av skilnaden mellom dei to gruppene. Når den Motorglade uttalar seg – som skigåar – blir han på ingen måte irritert over å møte ein snøskuter, men det blir den Friluftsglade skigåar. Dette funnet kan ein kople til Jacob & Schreyer sin konfliktfaktor 1 ( skilnad i aktivitetsstil), altså at det er den personlege meining ein legg i aktiviteten sin som kan skape konflikt med andre aktivitetar; ikkje aktiviteten i seg sjølv. Sannsynlegvis ser vi her også eit døme på konfliktfaktor 4," livsstiltoleranse" – avvising eller akseptering av ulike livsstilar. Det kan sjå ut til at skifolket i mindre grad aksepterer skuterbruk ( og skuterbrukarar?), enn omvendt. Av dette kan vi sjå at dette ikkje berre er ein teknisk-praktisk konflikt mellom ulike aktivitetar som ein lett kan" tilrettelegge seg bort frå" ved t. d. å skilje brukargruppene. Det er særleg barmarkskøyring som lagar synlege spor i terreng og plantedekke. I delar av Finnmark har ein etter kvart fått omfattande terrengskadar pga av barmarkskøyring. Det er mogleg at det er uttrykk for ein negativ reaksjon på denne slitasjen når særleg mange i Nord- Troms/ Vest-Finnmark meiner det må vere strengare reglar for barmarkskøyretøy enn for snøskuter, samanlikna med svara i andre regionar ( sjølv om" alle" meir eller mindre meiner dette). feltstudier viste at brukarane ( gjennom rangering av bilete av stiar og leirplassar) reagerer positivt på moderat slitasje for stiar og leirplassar, men negativt når slitasjen blir meir omfattande. Det kan ha overføringsverdi til vurderinga av spor etter motorferdsel. Frå USA rapporterer ein om auka konfliktar mellom fotturar og barmarkskøyring, ikkje minst pga. den aukande terrengslitasjen. Det blir særleg gjort eit poeng av den aukande übalansen mellom desse brukargruppene pga. farten og rekkevidda til motorkøyretøy ( også terrengsyklistar) fordi slitasjen blir spreidd så geografisk vidt. Dette er eit nytt døme på asymmetri. Den andre konfliktmodellen – den normative modellen – dreiar seg om konfliktar der ulike brukargrupper har ulike normer ( sosiale verdiar), uavhengig av om gruppene møtest i terrenget eller blir konfrontert med kvarandre. Normer er klare vurderingar ( standarar) for kva ein reknar som akseptabel eller uakseptabel åtferd eller bruk av bestemte område. Slike normkonfliktar er t. d. påvist i amerikansk forsking, mellom skigåarar og snøbrettkøyrarar, og mellom jegerar og ikkje-jegerar ( t. d. Vaske et at 2004). Nokon meiner målkonfliktmodellen er vidast akseptert, og siktar då truleg til vurderingar i amerikansk areal-og rekreasjonsforvaltning. Men den er langt frå einerådande. Andre meiner kulturskilnader er svært viktig for å forstå og tolke rekreasjons-eller naturbrukskonfliktar; ofte viktigare enn å prøve å forstå" opplevingskollisjonen" mellom ulike grupper ute i terrenget. På nettet og i norske aviser er det jamleg oppslag om skadar og dødsulykker med snøskuter. Men god ( norsk) statistikk og faglege gjennomgangar er det lite av. Ein gjennomgang seier at der var 26 dødsulykker i Noreg i perioden 1986 til 1994, i samband med bruk av terrenggåande køyretøy ( snøskuter, prepareringsmaskiner og beltebil). Avisenes Nyhetsbyrå ( ANB) stadfester i 2005 den manglande norske ulykkesstatistikken. 39 I oppslaget omtalar leiaren av Skaderegisteret ved Hammerfest sykehus dette som eit stort paradoks og problem. Det er vanskeleg å drive førebygging når ein ikkje kjenner problemet. Statens Vegvesen registrerer berre ulykker som skjer på bilveg. I fylgje eit eige arkiv i avisa Nordlys har minst 11 personar mist livet i Troms, Finnmark og på Svalbard sidan 2000. 39 http:// www. siste. no/ Innenriks/ articlel4269l3. skal vere unikt i landet. Dei fleste av dei som vart innlagt i sesongen 2002-03 hadde brot og/ eller hovudskadar, og dei fleste ulykkene skal ha skjedd under fritidskøyring. Menn mellom 15 og 25 år dominerer. NRK Troms og Finnmark sette i eit oppslag i mars 2004 søkelys på koplinga mellom snøskuterbruk, ulykker og alkohol med utgangspunkt i ei svensk undersøking ved Umeå Universitetssjukehus ( Öström & Erikson 2002). Konklusjonen her er enkel: di farlegare skade, di større sjans for at den skadde hadde promille, og vidare at tre av fire av alle som døyr etter skuterulykker i Sverige er påverka av alkohol. Ein norsk trafikkmedisinsk artikkel frå 1998 er opptatt av koplinga mellom skuter, alkohol og ulykker, og viser til amerikanske undersøkingar som stadfester kor ofte alkohol er innblanda. Artikkelen viser også til ei undersøking som konkluderer med at risikoen for fatale ulykker er fire gonger så stor for snøskuterførarar som for bil-eller motorsykkelførarar, når ein korrigerer for alder og kjønn. Ei undersøking av ulykkesregister i Michigan, USA tek for seg skadde born (17 år og yngre) i snøskuterulykker i perioden 1991 til 2000. Michigan er den staten som har flest snøskuterar. Samla tal for staten viste at 22 barn var døde i skuterulykker ( 70 % gutar, snittalder 14 år), dei fleste av hovudskade. Ein studie frå Canada konkluderer med at auka oppsyn langs skuterløyper ( eit prøveprosjekt med grupper av spesielt trena frivillige – i eit samarbeid mellom kommune og politi) reduserte kraftig både mengda ulykker og dødsfall. Ein nyleg framlagt kanadisk rapport slår fast at ulykker med snøskuter dominerer blant dei alvorlege ulykkene ( basert på den internasjonale Injury Severity Score ( ISS) for definisjon av alvorleg ulykke) innan vintersport i landet. Slik har det og vore dei siste åra. Over 80 %av dei forulykka var gutar/ menn. Rapporten seier også at dei forulykka under 20 år har dei mest alvorlege skadane. Tal for siste året viser at alkohol var brukt av halvparten av dei med alvorlege skadar. Skuterførarar ser ut til åfå dei mest alvorlege skadane, samanlikna med skadde passasjerar. Ein tidlegare rapport frå det same instituttet synte at talet på sjukehusinnleggingar etter ATV-ulykker hadde auka med nær 50 % i perioden 1996/ 97 ( 1693) til 2000/ 01 ( 2535 innleggingar). Born og ungdom (5– 19 år) utgjer meir enn ein tredel av alle skadane frå kjøring med ATV. Dette er motsett tendens av det ein i Canada kan sjå for trafikkulykker, ulike fallulykker og overfall. Det er kjent at t. d. snøskuterkøyring kan gje, eller forsterke, ulike helseproblem knytt til risting, køyrestilling, terreng og underlag mm. Det kan vere problem med rygg, nakke, kne, armsmerter, eller kvite fingrar. I ein studie blant profesjonelle brukarar av terrengmaskiner blir det vist at det er ein samanheng mellom kor mykje ein køyrer og omfanget av såkalla hand/ armvibrasjon syndrom, samt førekomsten av muskel-og skjellettproblem i nakke og skuldrer. I ein gjennomgang av forsking for perioden 1992-99 ( Lings & Leboeuf-Yde 2000) blir det slått kategorisk fast ein samanheng mellom det å utsetje seg for kroppsvibrasjon (" whole body vibration") og sjansen for ryggsmerter (" low back pain"). Støy kan påverka fysisk helse. Å utsetje seg for støy er ein helserisiko, seier mange rapportar ( t. d. Passchier-Vermeer & Passchier 2000) . I ein drøftingsartikkel blir det sagt at den einaste ( fysiske) sjukdom som har eineårsak knytt til støy, er støyutløyst høyrselsskade. Denne er vanlegvis forårsaka av støy i arbeidssituasjonen; støy er faktisk den vanlegaste årsaken til yrkesskade. Stadig fleire blir utsette også for annan støy. Verdas Helseorganisasjon ( WHO) har sett ei øvre støygrense ved 55 dB ( A) i buområde. Tidleg på 80-talet var 15 % utsette for nivå over 65 dB, medan midt på 90-talet var ein oppe i 26 % av innbyggarane i Europa. Det er vitskapleg udiskutabelt, seier ein rapport, at støy kan forårsake høyrselsskade, høgt blodtrykk og utløyse hjarteinfarkt, i tillegg til å irritere, gje svevnløyse og redusere læringsevna. Andre effektar er meir omstridde, t. d. at det skal påverke immunforsvaret. Folk over heile verda blir stadig meir støyutsett, særleg i det daglege levemiljøet. Medisinsk er det ikkje omstridd at ein må redusere støyen i samfunnet, men spørsmålet er både eit politisk og eit økonomisk stridsemne. Det er satt opp klare politiske mål for ønska støyreduksjon i Noreg, men måla er ikkje så høgt økonomisk prioritert at ein vil vere i stand til å nå dei. På 2000-talet har Verdas Helseorganisasjon drive fram forsking i Europa om bumiljø og helse. Her står støy sentralt ( WHO Europe 2004). Ein ser i hovudsak på støynivå som ligg godt under farenivået for høyrselsskade, og påviser samanhengar mellom støyeksponering og risikoen for hjarteinfarkt og høgt blodtrykk. Det er døme på publiserte arbeid som viser noko usemje om kor sterk effekten av støy er, men ikkje om at det er ein samanheng. Dette er eit fagleg komplisert felt fordi det er så mange individuelle og situasjonsbestemte faktorar som verkar inn på graden av irritasjon. Ei fagleg samanstilling ( Marquis-Favre et al. 2005) – med over 200 referansar – summerer fagfeltet over dei siste 30 åra og konkluderer med at det er svært avgrensa kor langt ein kjem i allmenn vurdering av fenomenet" irritasjon" ( annoyance) ved berre å ha kjennskap til kvalitetar ved den lyden ( støy) som eventuelt forårsakar irritasjonen. Ein visar til studiar som konkluderer med at berre 20 - 30 % av irritasjonen ved støy kan forklarast med dei fysiske/ akustiske sidene ved støyen. Personlege faktorar som haldningar, personlegdom, sosialpsykologiske og sosialdemografiske forhold, samt situasjonsbestemte forhold verkar sterkt inn – og ikkje minst samspelet mellom desse. I eit svensk arbeid har ein funne at det ikkje berre er graden av irritasjon som varierer mykje mellom individ, men også oppfatninga av sjølve lydstyrken. Den nemnde gjennomgangen legg stor vekt på det ein kallar ulike typar haldningar. Ei type haldning gjeld frykt; dei som har ei frykt for det som forårsakar støyen har ein tendens til å bli meir irriterte. Dette er særleg tydeleg ved irritasjon over støy frå fly, tog og biltrafikk. Ein annan kategori gjeld haldningar til det objektet som lagar støyen. Er ein negativt innstilt blir ein meir irritert. Det er vist at folk som er økonomisk avhengige av ein transport som forårsakar ein viss type støy, samt dei som er brukarar av denne transportmåten (og støykjelda) vert mindre irriterte enn ikkje-brukarar. Andre studiar stadfester ikkje nødvendigvis slike samanhengar. Folk har også ulik sensitivitet overfor ( ulike typar) støy. Dette er ein av dei sterkaste forklaringsvariablane når det gjeld graden av irritasjon. I to ulike studiar har ein funne ut at skilnaden mellom moderat sensitive og særleg sensitive personar utgjer ein "irritasjonsskilnad" som elles ville krevje ein auke på inntil 11 dB i støynivå. Studiar har også vist at introverte og nervøse menneske er meir vare for støy. Kva ein person held på med under støyirritasjonen verkar inn på kor irritert denne personen blir. Om vedkomande er i ei samtale, slappar av, høyrer på radio, eller prøver å konsentrere seg om noko vanskeleg, er dette situasjonar der ein – forståeleg nok – blir lett irritert av støy. Oppfatninga av det miljøet ein har ikring seg verkar også inn. Oppfatninga av miljøet er viktigare for graden av irritasjon enn den objektive miljøtilstanden i seg sjølv. Fleire studiar påviser korleis ulike sansingar samverkar. Er støyen kombinert med t. d. eksos-lukt så aukar irritasjonen over lyden. Er det ei trerekkje mot vegen så dempar det irritasjonen av trafikkstøyen ( sjølv om alleen ikkje reelt verkar inn på lydnivået). Men slik komplisert samverknad gjeld også andre vegen: Det er vist i ein eksperimentell studie at helikopterstøy ( alt ved 40 dB, og endå sterkare ved 80 dB) reduserte den estetiske verdsettinga av eit landskap. I eit felteksperiment i Tromsø er det påvist at skiløparar som møtte ein snøskuter i løpet av turen hadde ei signifikant lågare trivselsoppleving av turen, enn den kontrollgruppa som ikkje opplevde skuteren ( Vittersø et al. 2004). Målet med eksperimentet var nettopp å undersøke eventuelle effektar av det å møte snøskuter når ein er ute på skitur. Eksperimentet vart gjennomført slik: Ei tilfeldig gruppe skigåarar fekk møte ein snøskuter, og ei lita stund etterpå vart dei bedne om å svare på eit spørjeskjema om korleis dei opplevde turen og om haldningane deira til motorisert ferdsel i utmark generelt. Ei kontrollgruppe svarte på dei same spørsmåla, men utan å ha møtt snøskuter. Sosiodemografiske forhold ( kjønn, alder, utdanning, yrke, familietype, inntekt etc.) har ein langt svakare innverknad på irritasjon enn forholda nemnt ovanfor. Nasjonalitet ser ut til å ha liten innverknad, men det er påvist regionale skilnader etter t. d. grad av kulturarv, livsstil mm. Kvalitetar ved sjølve situasjonen, eller personlege erfaringar knytt til støy, kan verke sterkt inn på opplevinga. Korleis ein t. d. har det med støy i arbeidssituasjonen verkar inn på korleis ein opplever støy i heimesituasjonen. Tid på året og tid på døgnet kan ha innverknad. Eit par studiar har vist at ein kan vere meir var for støy om sommaren enn om vinteren, og meir var på kvelden og tidleg natt enn tidlegare på dagen. Mykje av støydiskusjonen som er referert ovanfor er på sett og vis presentert" for dramatisk", fordi det faglege grunnlaget ofte berre har indirekte relevans for støy knytt til friluftsliv og naturbruk. Men , som mange vektlegg; det er eit viktig poeng at stadig fleire har ein stressa kvardag kor støy er ein av dei viktige stressfaktorane. Støy på arbeidet og i bumiljøet grip stadig meir om seg. ( WHO) legg no stor vekt på dette. Noreg har sidan 2000 hatt ei politisk mål om å redusere støyplaga med 25 % i høve til 1999-nivået innan år 2010. Denne ambisjonen er ein iferd med å redusere – ikkje fordi støyproblemet har blitt mindre, men fordi målet er heilt urealistisk: Ein har ikkje ( prioritert) verkemiddel til å omsetje målet til praktisk handling. "lomme" for å dempe eller kome vekk frå plager som bygger seg opp gjennom arbeidet, i kvardagen eller i eit bumiljø utsett for t. d. trafikkstøy. Det er ikkje særlig relevant å snakke om høyrselsskade og andre kroppslege plager for skiløparen som møter ein snøskuter, om det ikkje vert ei ulykke. Men det er yttarst relevant å snakke om støy og irritasjon for denne skiløparen – fordi heller ikkje skituren blir ein situasjon der ein kjem seg vekk frå det som byggjer opp stress og irritasjon i kvardagen. Dette kan vere ei vesentleg årsak til at konflikten mellom motorisert og ikkje-motorisert bruk av naturen ligg konstant på lur når dei møtest. 6.3.5 Støy i friluftsområde og verneområde. Det meste av forskinga med ei slik arealtilnærming er nordamerikansk, særleg den som refererer til fenomenet motorferdsel, støy og verneområde. Denne er ikkje alltid relevant for norske forhold, fordi det oftast er strenge reglar for motorferdsel i norske verneområde, medan det er ein legitim aktivitet i mange amerikanske verneområde – også i enkelte nasjonalparkar. Det klassiske dømet er dei skiftande ( politisk styrte?) reglane for bruk av snøskuter i Yellowstone National Park. Det vart gjort ei postal undersøking i Trøndelag ( frå Trondheim til det grisgrendte) på slutten av 90-talet ( Vorkinn 1999). Nokre spørsmål dreia seg om støy og friluftsområde:" Hvor viktig er det for deg at du slipper å høre lyder fra …, når du bedriver friluftsliv generelt?" Og spørsmåla listar opp ni aktuelle motoriserte støykjelder. Resultata seier at militære jagarfly, vegtrafikk og skuter er dei mest negative. Og slik støy er det viktigare å unngå di meir" urørt" turområdet er – særleg i nasjonalparkar, dernest i urørte område på fjellet, eller i skogen. Andre mønster i materialet er at det er viktigare for folk frå Trondheim og andre tettbygde strøk å unngå slik støy, enn for folk i grisgrendte strøk. Det er særleg dei som ikkje hadde køyrt skuter siste året som målber ønsket om støyfritt miljø. For dei Trondheimsfolk som ikkje hadde køyrt skuter siste året vart også støyfri bymark markert særleg sterkt, og for denne gruppa var også lysten til å unngå skuterstøy om lag like sterk som lysten til å unngå militære jagarfly. Også den omtalte regionale undersøkinga frå tre byar og tre landdistrikt i Nord-, Aust-og Sør-Noreg tok for seg oppleving av lyd/ støy når dei driv med fritidsaktivitetar ute. Av ulike oppramsa lydkjelder blir lyden frå snøskuter i gjennomsnitt rekna som den mest übehagelege. Men variasjonen i oppleving kjem tydeleg fram: Dei såkalla Motorglade opplever lyden frå snøskuter som" nøytral" dei såkalla Friluftsglade syns den er" übehageleg eller" svært übehageleg". Frå USA og New Zealand er det mange forskingsarbeid på helikopterog flystøy i eller over nasjonalparkar og villmarksområde ( Wilderness areas). Det er delvis snakk om kommersiell turistflyging, men også om militær aktivitet, flybruk i forvaltninga mm. dokumentert konfliktfylt for ikkje-motoriserte måter å bruke og oppleve parkane på, og konflikten ser ut til å vere aukande. Uavhengig av studieområde syner studiar generelt at eit visst desibelnivå blir opplevd verre når det kjem frå flytrafikk enn når det kjem frå tog-eller vegtrafikk. Flystøy over verneområde har to prinsipielt negative effektar – den fjernar den naturlege stilla som oftast vil vere over slike område, og den kan redusere trivselen til ( andre) brukarar av området. Frå visse forskarar blir det argumentert med at psykologisk kunnskap – oppleving og reaksjon – må vektleggast i policyutviklinga for t. d. villmarksområda. Igjen viser forsking at vurderingar av overflyging er fleirdimensjonal – mange faktorar samverkar: dei personlege ( hjå den som opplever), omfang, høgde og frekvens i flytrafikken, støynivå etc. Skuterturisme er ein viktig del av turismen på Svalbard. Det andre viktige vinterproduktet er turar med hundeslede. Skuterturismen hadde eit særleg stort oppsving fram mot tusenårsskiftet. Talet feltdøgn vart meir enn dobla frå 1997 til toppåret 2001. Etter den tid har det vore nedgang for skuterturismen. Totalt omfang av turar med turoperatør med hundeslede, var i 2003 om lag 1/ 3 av talet organiserte turar med snøskuter. Men til gjengjeld har det vore ein kraftig vekst i talet turar med hundeslede, parallelt med nedgangen i tal skuterturar. Det var nesten ei dobling av sledeturar med hund ( som det også var for organiserte turar med skuter) frå 1997 til 2001, men for hundesledeturar har auken fortsett nesten like kraftig til 2003. Også leigeskuterturismen har vist nedgang i den same perioden. Stadig større del av turismen ser ut til å skje organisert og i nærområdet til Longyearbyen. Båe delar er i tråd med det ein offisielt ønskjer seg for turistutviklinga på Svalbard. Dette har med økonomi å gjere, men og med erfaringa med kvar problem og ulykker dukkar opp – det skjer nemleg mest blant dei som reiser individuelt, dvs. uorganisert, samt med dei fastbuande. Både norsk miljøforvaltning og reiselivsnæringa ønskjer å framstille og selje Svalbard som det" best forvalta villmarksområdet i verda" med nettopp eit nært samarbeid mellom forvaltning og reiseliv. T. d. har Miljøverndepartementet utarbeidd ein eigen rettleiar for turisme og friluftsliv på Svalbard. Det blir stilt spørsmål ved om skuter-og helikopteraktiviteten på Svalbard er ein trussel mot denne" imagebygginga"? Det er hevda at støy og forsøpling er blant dei mest konfliktfylte tema i samanheng med ferdsel på Svalbard. Men turismen står for ein ganske liten del av motorferdsela; forvaltninga og forskinga på øygruppa er ansvarleg for langt meir. Canada har ein annan profil som vinterdestinasjon: Den strategiske visjonen er å bli den leiande snøskuterturisme-destinasjonen i verda. I deira" National Snowmobile Tourism Study" skisserer dei eit stort spekter av skuterturisme-produkt. Poenget er m. a. å doble innalandsskuterturismen. Men skuterturismen i Canada er ikkje utan konfliktar. Ein domstol i Quebec tilkjente oppsitjarar ved ei godkjent snøskuterløype økonomisk kompensasjon pga. av helseskadeleg støynivå ( svevnløyse og nerveproblem pga opptil 1500 skuterpasseringar i døgnet), i tillegg til at 30 km av løypa vart stengt. Representantar for snøskuterturismen fryktar dei økonomiske konsekvensane for næringa dersom domen gjev presedens. I desember 2005 vart det lagt fram ein studie av den enorme økonomiske effekten snøskuterbruken har på landsbygda i USA. Overskrifta er:" Snowmobiling is a 27 Billion Dollar Business" ( i USA), og det meste av omsetninga er frå turismerelatert aktivitet., dvs. utan sal og service av snøskuterar. Ein viser også til studiar gjort ved universitet i lowa, i New Hampshire og i Minnesota om omfattande auke i skuteraktiviteten og i inntektene den kastar av seg. Også i ein analyse av snøskuteraktørar i Wyoming viser ein studie frå tidleg 90-tal at tilreisande skuterturistar tilførte nær 110 millionar dollar pr. år til staten. I ein eigen studie identifiserar dei fem ulike skutersegment etter motivasjon og utbytte ( sjå tidlegare omtale): 1) Naturelskarar som vil vere aleine, 2) 3) Dei som vil vere aleine, men utan for mykje spenning, 4) Naturelskarar, men utan for mykje spenning, og 5) Naturelskarar, på tur med familie og venner. Dei påviser ulikt forbruk og difor ulik avkasting for dei ulike segmenta. I denne studien kasta segment 3 mest av seg økonomisk og segment 2 minst. Vil streng regulering av t. d. skuterbruk uvilkårleg redusere høva for vinterinntekter frå turisme? Tala frå Svalbard om utviklinga i skuterturismen i høve til bruken av hundespann er eitt døme på at det finst alternative aktivitetar. Jacobsen ( 2003) viser kva utanlandske vinterferiegjester meiner om støy og stille i samband med ferien i Noreg. Oppleving av stille er viktig for det store fleirtalet – 1/ 3 meiner det er svært viktig og ein annan tredel ganske viktig. Særleg er det mange frå Tyskland som poengterer dette. Og det viktigaste er å oppleve stilla under sjølve ferien i norske landskap. Det er særleg viktig for dei som er her lenge, og blant dei som kjem tilbake etter tidlegare opphald i Noreg. Dei som går på" bortoverski" er meir negative til støy enn dei som brukar" nedoverski". Difor er det kanskje logisk at flest ( 69 %) i denne siste gruppa (" nedoverski") også kunne tenke seg å prøve snøskuter på ein seinare ferietur til Noreg. Men det kunne også mange ( 44 %) av dei som primært hadde brukt "bortoverski". Forfattaren tolkar denne tilsynelatande inkonsistensen i materialet som at turistane ikkje ser for seg at snøskuter er noko som fører med seg støy eller uroing i friluftsområda, men kanskje heller noko som vert nytta i spesielle løyper eller på tilrettelagde område for skuter og liknande. I den svenske fjellregionen er ski-og skuterbruk dei to store vinterprodukta. Ei landsomfattande undersøking frå 1999 viser at blant dei som har vitja regionen har 80 % køyrt alpint, litt under 30 % har gått dagsturar på ski, og om lag 25 % køyrt skuter ( Heberlein et al. 2002). Berre 2 % har gått overnattingsturar på ski ( og nytta hyttesystemet). 10 % av vintergjestene har ikkje gått på ski i det heile. Berre 7 % av dei som hadde køyrt skuter hadde berre køyrt skuter. Svært få utlendingar brukar dei svenske fjella – både vinterstid og elles. Ein forskingsartikkel drøftar endringar i aktiviteten – blant svenskar – frå perioden 1980-84 og fram til perioden 1995-2000, på bakgrunn av to nasjonale undersøkingar. For det fyrste aukar aktiviteten mest i dei sørlegaste fjellområda ( Dalarna), og det som aukar er alpint ( frå 22 % til 36 %), og snøskuterkøyring ( frå 9% til 16 %)." Bortoverski" ligg stabilt på 22 % i båe periodane. Noko av auken i skuterbruk tilskriv dei det gode høvet for å leige skuter, sjølv om turistane primært er i fjella for andre formål. Ein viktig grunn til at bruken av Dalarna aukar mest blir forklart med kort reiseavstand frå der flest svenskar bur, samt det nye mønsteret med fleire og kortare turar. Funäsdalsprosjektet er rekna som eit særleg godt døme på vellykka planlegging og gjennomføring av eit" skutertiltak", og ikkje berre det: og hyppig oppsyn, skilde og fast opparbeidde trasear for skuterbruk og skigåing, samt langsiktige avtaler med grunneigarane. Dette skal vere det fyrste system av skuterløyper i Europa der drift og skjøtsel fullt og heilt blir finansiert gjennom avgifter (og ev. køyring) som skuterbrukarane må betale. Etablering av skuterfrie sonar er ein del av systemet. Funäsdalsprosjektet blir kort presentert i eit nyleg framlagt svensk nasjonalt" Snöskoterprogram" ( Vägverket Region Norr 2006). Gjennomgangen av den forskingsbaserte litteraturen om effektar av motorferdsel for menneske og samfunn har synt at dette er eit vidt felt som forskingsmessig er behandla ganske fragmentarisk. Forskinga viser at mange av problema ved motorferdsel er knytt til ulike haldningar, kulturelle skilnader og som konfliktfylte møte mellom ulike verdiar, mål og preferansar. Det er ein tendens at arbeida fokuserer på negative effektar av motorferdsel, sjølv om motorferdsel av mange vert opplevd som positivt – det gjev trivsel, lettar tilgangen til mange område, uttrykkjer valfridom og gjev arbeidsplassar. Men utan styring og regulering kan motorferdsel i utmark ha store negative sosiale konsekvensar – kanskje difor at plussidene er" underforska". Studien frå Södra Jämtlandsfjällen påviser noko typisk, nemleg at konflikten mellom ski og skuter er asymmetrisk: skuter irriterer skiløpar, men skiløpar irriterer ikkje skuterkøyrar. Den same asymmetrien kan ein og lese ut av den norske undersøkinga i tre regionar og byar. Asymmetri er i det heile eit gjennomgangstema i litteraturen: dei ikkje-motoriserte blir i regelen irritert i møtet med dei motoriserte, som ikkje blir tilsvarande irriterte på dei ikkjemotoriserte. Irritasjonen kjem sterkast fram der det er direkte kontakt mellom ski og skuter i felles løypetrasear. Det som irriterer sterkast er støy. Å fysisk skilje dei ulike aktørane vert difor eit viktig grep. Dette er ei av dei store utfordringane om ein ønskjer å liberalisere reglane for skuterbruk. Korleis få til eit forvaltningsregime som kjem skuterfolket sine ønskje om rekreasjonskøyring i møte, men som ikkje byggjer nye konfliktar i høve til skifolket og andre grupper? Kan ein t. d. lære gode grep av forvaltningsmodellen i Funäsdalen, eller frå det norske motorferdselsforsøket? ønskje om å halde strenge reglar for barmarkskøyring, også i meir "motorliberale" strøk av landet. Når det gjeld bruk av snøskuter så er det sprikande resultat, både mellom regionar og innan den enkelte region, avhengig av kva transport-eller køyreformål det er snakk om. Resultata tyder på at særleg ønsket om transport til hytta kjem sterkare opp, saman med ønsket om eigne rekreasjonsløyper. Dette bør utløyse ein klar strategi og ei presisering av reglane om transport fram til hytte ( inkludert leigekøyring). ønskjeleg, skuter eller veg? I eit tid med auka krav til standard, service og lett tilkomst kan fort dette vere alternativa, og ikkje valet mellom skuter og ski. Konfliktar knytt til motorferdsel i utmark er ikkje berre ein praktisk, opplevingsmessig konflikt mellom ulike aktivitetar som ein lett kan tilrettelegge seg bort frå. Det er i like stor grad ein kultur-og verdikonflikt – eit møte mellom ulike verdisystem. Forenkla sagt er det "Fred, ro og muskeltransport" som møter" Fart, spenning og motortransport". Men det er berre delvis snakk om to verdisystem. Folk kan ikkje enkelt delast i to leirar; for mange er det situasjonsbestemt om ein prioriterer motor eller ikkje ut frå varierande behov og mål. I MoSa prosjektets spørreundersøkelse ble det stilt spørsmål om respondentenes vurdering av i hvilken grad motorferdsel i utmark fører til skader på terreng og særlig sårbare områder og i hvilken grad områder for friluftsliv, vilt og beitedyr blir forstyrret av motorferdsel ( Arbeidsnotat 8). Tabell 6.1 viser svarfordelingen for alle respondenter delt på de to hovedgruppene av respondenter ( tallene for oppsyn/ fylkesmenn med kursiv). Det er en klar tendens i svargivningen. For alle spørsmål utenom det siste er det ( signifikante) respondentgruppene. Det er også variasjoner i hvordan svarene fordeler seg mellom landsdeler/ fylker. Mulige årsaker til dette er drøftet til slutt i avsnittet. Svarene på de to første spørsmålene viser samme mønster. eller bare forekommer" i liten grad". Skader på terreng forekommer mer hyppig enn skader på særlig sårbare områder. Oppsynsmyndighetene og fylkesmennene mener i større grad enn kommunene at kjøring på barmark gir skader og slitasje på terrenget. 74 % av disse respondentene mener at dette forekommer" i noen grad" eller" i stor grad" mot 36 % av respondentene i kommunene. 40 % av respondentene hos oppsynsmyndigheter og fylkesmennene mener at det" i noen grad" eller" i stor grad" skjer ødeleggelse av særlig sårbare områder, mens bare 12 % i kommunene mener dette. Rapportering om lite skadeomfang gjelder særlig det sørlige Norge. Etter hvert som vi beveger oss nordover øker andelen som svarer at skader skjer" i noen grad" eller" i stor grad", med størst andel i Troms og Finnmark. – jo større tetthet desto større tendens til å mene at skader på terreng og sårbare områder forekommer" i noen grad" eller" i stor grad". Skremming av dyr på beite og forstyrrelse av vilt og annet dyreliv vurderes ikke som særlig omfattende totalt sett, men antall" vet ikke"- svar fra kommunene er stort. Det er også her ulike oppfatninger mellom kommunene og de som representerer oppsyn og fylkesmenn. Den siste gruppen mener at både skremming av dyr på beite og forstyrrelse av vilt forekommer i større omfang enn hva kommunale saksbehandlere mener. Det er ingen signfikante forskjeller mellom fylker eller landsdeler i vurderingen av motorferdselens virkninger på vilt og beitedyr. Spørsmålet om motorferdsel forstyrrer rein på beite eller under kalving vil ha ulik relevans i forskjellige deler av landet. Vi ser at antall" vet ikke "-svar er betydelig ( totalt 28 %, i enkelte landsdeler opp mot halvparten). Sett under ett mener nær to av tre respondenter at rein ikke blir forstyrret av motorferdsel eller at dette skjer" i liten grad". Et flertall av respondentene fra oppsynsmyndighetene og fylkesmennene mener også det, men nesten hver fjerde av dem mener at rein blir forstyrret på beite eller under kalving" i noen grad" eller" i stor grad". Troms og Finnmark er overrepresentert blant de som mener at forstyrrelse av rein forekommer i noen eller i stor grad. Tre av fire respondenter mener at personskader, inklusiv dødsfall, forekommer bare i liten grad eller ikke i det hele tatt. Oppsynsmyndigheter og fylkesmennene mener at dette skjer i større utstrekning enn hva kommunene rapporterer; hver tredje respondent i denne gruppen mener at skader forekommer i" noen grad". Som forventet er det klar sammenheng mellom kjøretøytetthet og vurderingen av personskader. Over 70 % av de respondenter som mener at personskader forekommer i noen grad eller i stor grad har tilhørighet i områder med meget høy kjøretøytetthet ( den femdelen av kommunene med høyest kjøretøytetthet, som tilsvarer mer enn 65 kjøretøy per 1000 innbyggere). Svarene på spørsmål om forekomst av støy i friluftsområder og nær bolig-og hytteområder viser stor likhet. Et flertall av kommunene og et mindretall blant oppsynsmyndigheter og fylkesmennene mener at dette er noe som ikke forekommer eller forekommer bare i mindre grad. friluftsområder og bolig-og hytteområder er noe som skjer" i noen grad" eller" i stor grad". Bare pluss/ minus 30 % av de kommunale respondentene mener det samme. Det er en meget klar sammenheng mellom oppfatning av støy som problem og kjøretøytettheten i de aktuelle områdene. I følge respondentene er ødeleggelse av skiløyper og - bakker åpenbart ikke noe stort problem, selv om hver sjette respondent i kommunene og mer enn hver fjerde blant oppsynsmyndighetene og hos fylkesmennene mener at dette forekommer i noen grad eller i stor grad. At skuterferdsel ødelegger løper og bakker forkommer mest hyppig i områder med høy kjøretøytetthet, særlig i Buskerud, Telemark og Finnmark. Spørsmålet om økt motorferdsel fører til mer press på områder som tidligere var betraktet som villmark er det eneste i dette spørsmålsbatteriet hvor de to hovedgruppene av respondenter ikke svarer signifikant forskjellig. bare i liten grad eller ikke forekommer. Tilnærmet like store andeler ( 39 % av oppsynsmyndighetene og fylkesmennene og 35 % av kommunene) mener at dette skjer i noen grad eller i stor grad. Det er imidlertid regionale forskjeller i svargivningen. Et flertall av alle respondenter i Buskerud, Telemark, Aust-Agder, Troms og Finnmark mener at økt motorferdsel setter press på villmarka, mens dette vurderes som et lite problem i fylkene rundt Oslofjorden og i Vest- Norge. Det er fem hovedgrupper av eksterne utviklingstrekk som vil ha betydning for hvordan rammer og organisering av den framtidige reguleringen av motorferdsel må utformes. Noen slike tunge drivkrefter: Utviklingen av det" nye" Den demografiske og næringsmessige utviklingen i distriktene Det" nye" reiselivet? Nye aktørgrupper vil påvirke utviklingen, både med hensyn til å utnytte de muligheter som allerede finnes innenfor nåværende lovgivning og for å øve press på for revisjon av eksisterende motorferdselspolitikk. Det er viktig at fokus settes på fremtidige samfunnsendringer og å frigjøre diskusjonen fra den forskning og dokumentasjon som foreligger om dagens situasjon. Veksten i dagens kjøretøypark er i seg selv en drivkraft i retning av større press på utmarka uansett hva som måtte skje av endringer i reguleringsregimet. Som vist i kapitel 2 har det vært en jevn økning i kjøretøyparken gjennom hele perioden ette at motorferdselsloven ble satt i verk. Den relative veksten har de siste årene vært betydelig større for ATV enn for snøskuter. På grunn av langt større effekt på terrengslitasje og miljøpåvirkning, og det betydelige vekstpotensialet, krever regulering av ATV-bruk vel så mye oppmerksomhet som regulering av snøskuterkjøring. Omfanget av oppsyn og kontroll følger ikke veksten i kjøretøyparken. Overveiende liten sannsynlighet for å bli tatt for ulovlig kjøring kan gi redusert respekt for lov-og regelverk. Også den teknologiske utviklingen vil kunne utgjøre en viss pressfaktor fordi negative forhold knyttet til kjøretøyene, dvs. utslipp og støy, vil bli forbedret og tilfredsstille de generelle krav som EU/ EØS stiller til kjøretøyer. I tillegg vil kjøretøyene bli mer attraktive fordi de vil bli mer bekvemme, ha større fart og falle billigere for et større publikum. Landbruket er under rask omstilling. Internasjonalt er disse endringene knyttet til det som kalles det multifunksjonelle landbruket og som i Norge har vært gitt ulike betegnelser ( det" nye landbruket", "Landbruk Pluss"). Generelt handler dette om å bruke jorda og gårdsbrukene til mer enn mat-og fiberproduksjon gjennom å utvikle nye næringer basert på gårdens ressurser. Mye av fokus er i denne sammenhengen satt på utmarka og hvordan denne kan brukes til etablering av nye næringsmuligheter gjennom lokal foredling og matproduksjon og utvikling av reiselivsprodukter gjennom utleiehytter, salg og utleie av jakt-og fiskerettigheter, guidede turopplegg osv. Regjeringen Bondevik II utarbeidet også en "Fjelltekst" som trekker opp rammer for hvordan det kan utvikles næringsvirksomhet på grunnlag av den betydelige markedsverdien som ligger i nasjonalparker og store verneområder i fjellet. Utfordringen er at mange av disse aktivitetene lett kan føre til mer motorisert ferdsel, og typer av motorferdsel som etter dagens lovgivning i utgangspunktet er forbudt, dvs. frakt av utstyr til jakt og fiske, motorferdsel til utleiehytter og – ikke minst – motorisert ferdsel ( for eksempel snøskutersafarier) som et reiselivsprodukt i seg selv. Når det gjelder" det nye landbruket" er det viktig å være oppmerksom på at dette er en del av den brede distriktspolitikken. Særlig viktig er koplingen mellom landbruk, utmarksnæring og reiseliv. Satsing på gardsturisme og andre reiselivsprodukter bidrar til å synliggjøre den innebygde konflikten mellom satsing på motoriserte aktiviteter og tilbud om opplevelse av ro og stillhet som selve" produktet". Ønsket om motorisert ferdsel vil øke, fritids-og næringsbruk koples og setter oppfatningen av hva som er" samfunnsmessig nytte" under press. Dette forsterkes av økonomiske interesser knyttet til salg av kjøretøy ( ATV, skuter) og økt bruk av fly og helikopter. allianser mellom næringen og grupper med artikulerte eller særlige behov, for eksempel funksjonshemmede. Det er en kraftig og allmenn trend at reiseliv, ferie og fritid beveger seg fra rollen som passiv tilskuer til rollen som aktiv deltaker. Innlagte opplevelser under kursopphold," teambuilding" og ulike former for ekstremopplevelser er typiske tekk ved denne utviklingen. Bruk av motorkjøretøy er ofte et sentralt element i eller en forutsetning for denne typen reiseliv. Konflikter med det" stille friluftslivet" kommer raskt til overflaten. Økonomisk vekst og økende velstand gjør at omfanget av fritids-og hytteliv øker – mange er økonomisk i stand til å kjøpe både hytte og skuter. Hyttepolitikken, hvor hytter planlegges og bygges, vil ha betydning både som drivkraft for mengden kjøring og for lokaliseringen av hvor denne vil foregå. Valgfrihet og mangfold – utvikling av" multibrukere" med høye krav til personlig bekvemmelighet – øker i takt med styrket privatøkonomi. Relativt billigere transport gir større potensial for nye markeder, aktivitetstyper og næringsnisjer, som i større eller mindre grad forutsetter motorisert ferdsel i utmarka. En motsatt trend er flukten fra støy og mas og søkingen etter ferie-og fritidsopplevelser" utenfor allfarvei". Naturområder preget av ro og fred er i mange sammenhenger ikke bare et knapt gode, men det er også et såkalt" posisjonelt gode", dvs. et gode der det oppstår knapphet ved mer utstrakt bruk. Fenomenet er velkjent i turismen: man må reise lenger og lenger for å komme utenfor allfarveien. Hvis mange mennesker oppsøker stille eller" urørte" områder, vil det som oppfattes som områdets opprinnelige kvaliteter kunne gå tapt. Dette vil kunne skje dersom adgangen til områdene blir gjort mye enklere gjennom tilrettelegging for motorferdsel. En annen form for" motkraft" blir definert av de restriksjoner og rammebetingelser for natur-og miljøvern som Stortinget vedtar. Internasjonale forpliktelser for vern av villreinstammen, konvensjonen om biologisk mangfold og målet om å stanse tapet av biomangfold inn år 2010, ønsker om sikring av villmarksområder vil kunne tilsi ønske om innskjerping av dagens praksis ( jfr. Soria Moria erklæringen). hvordan dette kan tenkes å få betyding for vurderingen av motorferdselens effekter på naturmiljø, dyreliv og turisme. Oppfyllelse av de internasjonale forpliktelsene kan komme til å kreve sterkere statlig styring. På den annen side; behov for økt statlig styring kolliderer på mange måter med en sterk, mangeårig trend hvor politiske beslutninger i større og større grad blir lagt til lokalt ( kommunalt) nivå. Et annet forhold som berører internasjonale forpliktelser er ILOkonvensjonen om urfolks rettigheter. Norge som nasjon er forpliktet til å legge til rette for samiske tradisjoner knyttet til høsting av naturen. Det er likevel ingen bestemmelser i konvensjonen som tilsier at det dermed foreligger noen eksklusiv rett for samer til å håndheve disse tradisjonene gjennom uinnskrenket rett til motorisert ferdsel i utmark. Sluttrapporten fra" Rovvilt og samfunn" ( NINA Temahefte 22) diskuterer hvordan konflikten mellom rovviltforvaltning og lokal næringsvirksomhet ( husdyrhold på beite) ikke bare er en konflikt mellom" objektive" næringsinteresser knyttet til bruken av utmarksressursene. Konflikten må også forstås som motsetninger knyttet til ulike sosiale og kulturelle verdier. En dimensjon ved konflikten knytter seg til spørsmålet om lokale posisjoner for makt og innflytelse – særlig til hvordan lokalsamfunnet definerer problemet og hvem i lokalsamfunnet som" setter dagsordenen". En annen gjelder forskjeller i verdisett mellom individer og grupper som har forskjellig personlig forhold til konfliktens kjerne, nemlig at rovdyr vitterlig tar sau. Konflikter oppstår når de hendelser som inntrer og de skader som faktisk oppstår blir opplevd, forstått og fortolket forskjellig av grupper med ulikt syn på hva som" teller mest". Bygdeforskning opplyser at det ikke foreligger studier av lokalsamfunns holdninger til motorferdsel i praksis. Imidlertid blir det opplyst at det rent generelt er grunnlag for å hevde at det er mindre forskjell mellom lokale og" nasjonale" ( sentrale) holdninger enn det ofte er fremstilt i media og den politiske debatten ( Karoline Daugstad, Reidar Almås, personlig kommunikasjon). Også i det rurale Norge – "Bygde-Norge" – er det en økende innflytelse av" urbane" middelklasseverdier, dvs. sosiale og kulturelle normer og verdier som tidligere ble forbundet med middelklassen i byene, f. eks. slik det symptomatisk har vært knyttet til uttrykket" nikkersadel". På samme måte som åpning av områder for permanente bestander av rovdyr, kan tiltak som åpner for mer motorferdsel i utmark skape lokale verdikollisjoner. Her har imidlertid konflikten flere dimensjoner – både næringsmessige og sosiokulturelle. Det dreier seg ikke bare om" objektive" interesser i å utnytte de næringsmulighetene som ligger i utmarka ( som for husdyrholdet i rovdyrområdene), og som i større eller mindre grad forutsetter økt motorisert ferdsel. Lokale aktører har også ofte et mer" nyttepreget" syn på bruken av og tilgjengeligheten til rekreasjonsområder enn ( mer tilfeldige) tilreisende ( Kleven 2004). Konfliktene bunner kanskje like mye i ulike syn på hva som er verdifulle opplevelser, særlig knyttet til rekreasjon og friluftsliv. Dette er ikke nødvendigvis bare et utslag av utbredelsen av nye" urbane" verdier i, men et uttrykk for mer" genuine" verdikonflikter mellom grupper som ser ulikt på motorisert ferdsel som opplevelse i seg selv eller som hjelpemiddel til å komme nærmere og raskere til ulike mål for opplevelsene. Framveksten av et er mer" spenningsmettet" og "adrenalinfylt" fritids-og friluftsliv er imidlertid ikke noen særpreget urban trend, selv om de fleste utøverne oppsøker slike muligheter som tilreisende eller turister fra byområdene. Snøskuterklubbene er på den annen side typiske eksempler på at slik aktivitet springer ut av og organiseres gjennom lokalt engasjement ( Vail & Heldt 2004). Ytterligere en dimensjon i konfliktbildet er ( den historiske og allmenne) spenningen mellom statlig regulering og det lokale selvstyret." Enhetlige", landsdekkende, nasjonale mål og politiske prioriteringer tar i utgangspunktet ikke høyde for lokal variasjon. Svært mye av helse-og velferdstjenestene i Norge bygger på nasjonale mål og lokal iverksetting. Det samme gjelder også deler av natur-og miljøvernfeltet. Det er liten tradisjon for lokal differensiering av statlig politikk – det vil si ulik lokal praksis og tilpasning. Dette vil lett kunne oppfattes som forskjellsbehandling, og til en viss grad" urettferdig" for de områder som i tilfelle underlegges strengere krav enn andre. Vi ser tydelige utslag av denne holdningen i områder som er underlagt nasjonale vernebestemmelser ( Falleth 2004). Næringspolitikk er imidlertid så godt som fullstendig underlagt lokal styring når det gjelder målsetting og prioritering av tiltak. Her ligger det likevel sterke lokale begrensninger i virkemiddelbruken. Kommunene kan ikke sette seg ut over de bestemmelser og rammer som settes av nasjonal lovgivning, for eksempel på natur-og miljøvernfeltet og gjennom planlovgivningen. nasjonalt politikkområde. Dette blir lett forstått og tolket som "storsamfunnets" restriksjoner på" lokalsamfunnets" utviklingsmuligheter – og, i noen tilfeller, deres overlevelsesmuligheter. Denne konfliktdimensjonen blir særlig klar i lys av de utfordringene som landbruket står overfor med et langt større fokus på alternative næringsmuligheter, utmarksnæringer og bygdeutvikling. Flere internasjonale og nordiske undersøkelser viser at representanter for lokalsamfunn viser relativt større motstand mot tiltak som innebærer fredning og/ eller nasjonalt pålagte vernerestriksjoner ( Vuorio red. 2003) og ønsker om utnyttelse og utvikling av arbeidsplasser basert på lokale naturressurser. I dette ligger det også en større lokal aksept for motorisert ferdsel, for eksempel knyttet til utvikling av turistnæringen og/ eller til lokal rekreasjonsbruk av området. Rådgivende gruppe har ikke ønsket å gjennomføre noen bred opinionsundersøkelse utover de systematiske undersøkelsene som allerede foreligger, men har heller villet bruke prosjektets ressurser på en bedre kartlegging av norsk forvaltningspraksis og - erfaringer. De foreliggende undersøkelsene gir et tilstrekkelig dekkende bilde av holdningene i landet under ett og tilsvarende i fylker/ kommuner med stor snøskutertetthet. Landsdekkende undersøkelser av holdninger til motorferdsel viser at det er et solid flertall for ikke å åpne for mer liberal motorferdselspolitikk. Dette er et gjentatt resultat i TNS Gallups undersøkelse ( Natur-og miljøbarometer) i de årene 2001-2005 der 83 % av respondentene svarer at de er ganske eller helt uenig i at det bør bli lettere å få tillatelse til å bruke motorkjøretøy i norsk utmark. Begrunnelsene er først og fremst at det ødelegger naturen og at det bråker og forstyrrer dyr og mennesker. Tilsvarende resultat har en landsdekkende undersøkelse i regi av Nationen, utført av Sentio. 40 Landsdekkende, representativt utvalg alder, kjønn, geografi. 41 Nasjonalt reprsentativt utvalg , 1000 respondenter. reglene bør bli strengere. Ca en firedel ( 23,9 %) ønsker at det skal åpnes for mer fritidskjøring. TNS Norsk Gallup har på oppdrag av Snøskuter og ATVimportørenes forening også gjennomført undersøkelser i områder der det er høy skutertetthet. Undersøkelsen har et befolkningsutvalg kvotert med utgangspunkt i de ulike fylkenes andel av snøskuterparken. Det er gjennomført 1021 intervjuer i syv fylker: Finnmark ( 361), Nordland ( 205), Troms ( 155), Nord-Trøndelag ( 103), Sør- Trøndelag ( 100), Buskerud ( 50) og Telemark ( 51). Tallene er altså ikke representative for landet som helhet, men avspeiler holdningene i områder med stor snøskutertetthet. Ca 1/ 3 av de spurte hadde benyttet seg av snøskuter sist vinter, likt fordelt på egen og lånt skuter. Undersøkelsen viser at det i områder med mange snøskutere er stor oppslutning blant de som er spurt om at kommunen bør få ansvar for å regulere motorferdsel, to av tre mente dette. 60 % var positive til at kommunen hadde ansvaret for reguleringen av motorferdsel, mens ca 30 % var imot. Tre av fire var enig i påstanden om at" kommunen kan merke opp egne snøskutertraseer i egnede områder uten sjenanse for det øvrige friluftsliv". Vel halvparten mente at kommunal til retteleggelse for regulert snøskuterturisme vil øke sysselsettingen i utkantstrøk. 80 % prosent mente det burde være lovlig å frakte varer og personer til og fra egen hytte, og to av tre var enig i at det bør være lovlig å kjøre på" gjensnødde skogsbilveier som ikke er skiløyper og som er åpne for alminnelig ferdsel på sommeren." Det kan innvendes mot undersøkelsen at den ikke bygger på et representativt utvalg av befolkningen. Områder med høy snøskutertetthet, og dermed stor snøskutertrafikk, er klart overrepresentert i utvalget av respondenter. I disse områdene er det en mer positiv holdning til liberalisering av lovverket for motorferdsel enn i landet som helhet. Det kan også innvendes at undersøkelsen primært trekker fram positive sider ved bruk av snøskuter, mens negative sider, for eksempel følgene for folks naturopplevelse, ikke er dekket. Vistad og Skår ( 2003) finner også til dels betydelige regionale forskjeller mellom folks holdninger til motorisert ferdsel ( se også mer utdypende gjennomgang i kap. 6.3). Undersøkelser av holdninger i tre regioner Nord-Norge, Oppland og Agder/ Telemark med" byrespondenter" ( Kristiansand, Lillehammer og Tromsø og respondenter i" landdistrikter"). I Nord-Norge og i Oppland er det liten forskjell mellom land/ by, mens på Sørlandet er" byrespondentene" klart mer restriktive. regionene, med Opplandsregionen som den klart mest restriktive, og Agder/ Telemark som den mest liberale. En ting er det imidlertid enighet om i alle grupper: at det må være strengere regler for barmarkskjøring enn for vinterkjøring. Aller tydeligst på dette er respondentene fra Nord-Norge. Aasetre J. og T. Skjeggedal ( 2004); verneområdene i Forollhogna. American Trails ( 2004); Snowmobile registration Estimated by State http;// www. americantrails. org/ resources/ motors/ snoregesto4. Asplan – Viak ( 2004); Evaluering av prøveprosjekt md lokal forvaltning av Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark og tilliggende områder. Årsrapport 2004. Bevanger, K., T. Falldorf, & O. Strand ( 2005); Rv7-tunneler på Hardangervidda. Effekter for villrein . NINA Rapport 106. Cole, D. N. & R. L. Knight ( 1991);" Wildlife preservation and recreational use; Conflicting goals of wildland management". Trans. N. A. Wildlife & Natural Resources Conference 56; Cordell, H. K. & M. A. Tarrant ( 2002/ 2005); SOCIO-6; Forest-Based Outdoor Recreation. Southern Forest Resource Assessment Draft Report . Southern Research Station, USDA Forest Service and Warnell School of Forest Resources, University of Georgia www. srs. fs. fed. Coupal, R. H. Bastian, C. May & D. T. Taylor ( 2001);" The Economic Benefits of Snowmobiling to Wyoming Residents; A Travel Cost Approach with Market Segmentation". Journal of Leisure Research 33/ 4; Direktoratet for naturforvaltning ( 1999); Kartlegging av naturtyper. Verdsetting av biologisk mangfold . Dokument 8: 60 ( 2004-2005) Dokument 8: 36 ( 2003-2004) Dokument 8: 29 ( 1998-1999) Forslag fra stortingsrepresentantene Kenneth Svendsen, Thore Aksel Nistad og Torbjørn Andersen om lov om endringer i lov av 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag. Dokument 8: 30 ( 2003-2004) Dustin, D. L. & I. E. Schneider ( 2005);" The Science of Politics/ The Politics of Science; Examining the Snowmobile Controversy in Yellowstone National Park". Environmental Mangement Vol. 34, No. Eide, N. E., C. Nellemann, & P. Prestrud ( 2001);" Terrain structure and selection of denning areas by arctic foxes on Svalbard". Polar Biology 24: Environment Canada ( 1991); Importance of Nature to Canadians ; Environment Canada ( 1996); Importance of Nature to Canadians; Fallet, E. og 1.-L. Saglie ( 2005); Evaluering av Statens naturoppsyn . NIBR-rapport 2005: Falleth, E. ( 2004); Forvaltningsforsøket i Setesdal Vesthei - Ryfylkeheiane landskapsvernområde og Steinsbuskardet - Hisdal biotopvernområde. Kommunenes og sekretariatets arbeid fra 200 - 2004 . Ferrin, R. S. & G. B. Coltharp ( 1974);" snøwmobiles as a factor in the Pb contamination in snow". Academic Society og Arts and Letters , Part 1: Forskrift for bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag. ( nr 0356) 15.5. Fredman, P." Forskning kring svensk fjällturism - Fler turister i söder, ökad motorisering och konflikter mellan snöskoteråkare och turskidåkare" http;// www. utmark. org/ utgivelser/ pub/ 2002- 3/ art/ fredman-utmark-3-2002. Frid, A. & L. Dill ( 2002);" Human-caused disturbance stimuli as a form of predation risk." Gill, J. A., K. Norris& W. J. Sutherland ( 2001 a);" The effects of disturbance on habitat use by black-tailed godwits Limosa limosa". Journal of Applied Ecology 38: Gill, J. A., K. Norris, K. & W. J. Sutherland ( 2001 b);" Why behavioural responses may not reflect the population consequences of human disturbance". Biological Conservation 97: Hagen, D. ( 2003). Tilbakeføring av Hjerkinn skytefelt til sivile formål. Temautredning" Revegetering". Heberlein, T. A., P. Fredman & T. Vuorio ( 2002);" Current Tourism Patterns in the Swedish Mountain Region." Mountain Research and Development 22/ 2: Innstilling S. nr. 114 ( 2001-2002); Innstilling frå energi og miljøkomiteen om friluftsliv. Inst. O. nr 82 ( 1976-77); International Snowmobile Manufacturers Association ( 2005); and statistics about Snowmobiling . http;// www. snowmobile. org/ pr_ snowfacts. Jacobsen, J. K. S. ( 2003); Utenlandske turisters opplevelser av stillhet og støy i norske vinterlandskap . TØI rapport 687. Jacobsen, K-0., H. Tømmervik, M. Iversen, K. B. Strann, G. H. Systad, & T. V. Johnsen ( 2004); Planlagte kjøretrasèer for terrengmotorsykler . NINA Oppdragsmelding 744. Joslin, G. & H. Youmans, ( eds. 1999);" Effects of recreation on Rocky Mountain wildlife; A review for Montana". Kleven T, ( 2004) Statistisk analyse av brukerundersøkelser i Vansjø og Grimsdalen. Prosjektet" Verdsetting av rekreasjonsverdier - en kritisk etterprøving av dagens praksis som grunnlag for forbedrete forvaltningsprosedyrer." Arbeidsnotat 10. Knight, R. L. & D. N Cole ( 1991);" Effects of recreational activity on wildlife in wildlands". Trans. N. A. Wildlife & Natural Resources Conf. 56: Knight, R. L. & K. J. Gutzwiller ( eds. 1995); Recreationists. Coexistence through management and research. Island Press, Washington D. C. Knoff, C. & P. Nøkleby ( 2005);" Snøscooterkjøring - en økende trussel mot naturen vår." Våre Rovdyr 19: Lindberg, K. ( 1991) Kjøreskader på grasmark. Virkninger av dekktyper og belastning på jord og avlingsnivå på myrjord i kystklima. Institutt for tekniske fag. Lindberg, K., J. M. Denstadli, P. Fredman, T. Heldt & T. Vuorio ( 2001); Skiers and snowmobilers in södra Jämtlandsfjällen: Are there recreation conflicts? Working Paper 12. Lings, S. & C. Leboeuf-Yde ( 2000);" Whole-body vibration and low back pain; a systematic, critical review of the epidemiological literature 1992-1999." Int. Arch. Occup. Environ. Health 73: Lov om motorferdsel i utmark av 10. Maine Department of Inland Fisheries and Wildlife ( 2005);" Maine Snowmobile 2005-2006 Laws and Rules". http;// www. maine. gov/ ifw/ rv/ snowlaws. Marquis-Favre, C., E. Premat, D. Aubrée ( 2005);" Noise and its Effects – A Review on Qualitative Aspects of Sound. Part II; Noise and Annoyance." Acta Acustica united with Acustica 91; Naturvårdsverket ( 2005); Handbok med allmänna råd till terrängkörningslagen och terrängkörningsförordningen. Handbok 2005: Nellemann, C., I. Vistnes, P. Jordhoy, O. Strand & A. Newton ( 2003); "Progressive impact of piecemeal infrastructure development on wild reindeer". Biological Conservation 113 ( 2): Nellemann, C., L. Kullerud, I. Vistnes, B. C. Forbes, E. Husby, G. P. Kofinas, B. P. Kaltenborn, J. Rouaud, M. Magomedova, R. Bobiwash, C. Lambrechts, P. J. Schei, S. Tveitdal, O. Grøn & T. S. Larsen ( 2001); GLOBIO - Global methodology for mapping human impacts on the biosphere . Norges offentlige utredninger ( NOU) 1974: 37; Olliff, T., K. Legg & B. Kaeding ( eds. 1999);" Effects of winter recreation on wildlife of the Greater Yellowstone Area; A literature review and assessment". Østdahl T. og M. Skår ( 2005); Omfang av motorisert ferdsel i forsøkskommunene. Sammenstilling og drøfting av oppsynsregistreringer og halvårsrapporter 2002 – 2005 . NINA Rapport 91. Öström M. & A. Erikson ( 2002);" Snowmobile fatalities. Aspects on preventive measures from a 25 year review" Accident analysis and Prevention 34 ( 2002): Ot. prp. nr. 45 ( 1976-1977); Motorferdsel i utmark og vassd rag ( Miljøverndepartementet) Overrein, Ø. ( 2002); Virkninger av motorferdsel på fauna og vegetasjon. Kunnskapsstatus med relevans for Svalbard . Norsk Polarinstitutt Rapportserie, vol 119. Passchier-Vermeer, W. & W. F. Passchier ( 2000);" Noise Exposure and Public Health." Environmental Health Perspectives 108/ 1: Pedersen, K. ( 1999); " Det har bare vært naturlig". Friluftsliv, kjønn og kulturelle brytninger. Dr. scient avhandling. Pesant, A. R., C. Fernet, L. Belzile, & J. L. Dionne ( 1985);" Effects of snowmobile traffic on yield and botanical composition of forage stands in Quebec". Canadian Journal of Plant Science 65; Politidirektoratet ( 2003: 9); Province of British Columbia ( 2000); Inter-Jursidictional Review of Snowmobile Related Legislation, Regulation & Policy http;// srmwww. gov. bc. ca/ rmd/ specialprojects/ snowmobile/ docs / legislationcomparison. Province of British Columbia ( 2005);" Snowmobile regulation and closures". http;// www. for. gov. bc. ca/ drm/ Recreation/ Winterßecreation/ Sno wmobileßegulations. Råheim, E. ( 1992); Registration of vehicular tracks on the Svalbard archipelago . Norsk polarinstitutt meddelelser nr. 22. Reich, Leonard S ( 1999);" Ski-Dogs, Pol-Cats, and the Mechanization of Winter; The development of Recreational Snowmobiling in North America". Technology and Culture 40.3 ( 1999) Reimers, E. ( 1991);" Økologiske konsekvenser av snøscootertrafikk - en litteraturstudie." Fauna 44: Reimers, E., S. Eftestøl & J. E. Colman ( 2003);" Behavior responses of wild reindeer to direct provocation by a snowmobile or skier". Journal of Wildlife Management 67: Reitan, O. & T. G. Thingstad ( 1999);" Responses of birds to damming - a review of the influence of lakes, dams and reservoirs on bird ecology". Ornis Norvegica 22: Skår, M og T. Østdahl ( 2005); Evaluering av forsøk med ny forvaltningsordning for motorferdsel i utmark. Sluttrapport. NINA-rapport 90. Skår, M. & O. I. Vistad ( 2001); Motorferdsel i utmark - Oppsummering av faglig og forvaltningsmessig status. NINA Fagrapport 46. Statistics Canada ( 2005); Population by province & territory & Capital Cities http;// www. canadainfolink. ca/ charttwo. Stortingsmelding 24 ( 2000-2001); Stortingsmelding 39 ( 2000-2001); Friluftsliv. Strand 0., K. Bevanger og T. Falldorf ( 2006); Reinens bruk av Hardangervidda . NINA rapport 131. Sveriges officiella statistik ( 2004); Fordon vid årsskiftet 2003/ 2004 . SSM 003: 0401 http;// www. institute. se/ databas/ data/ sm_ 0030405. Sveriges officiella statistik ( 2005); Fordon enligt bilregistret 1975 – 2004. http;// www. sika-institute. Taylor, A. R. & R. L. Knight ( 2003 a);" Behavioral responses of wildlife to human activity; terminology and methods." Wildlife Society Bulletin 31: Terrängkörningsförordning Sverige ( 1978: 594); http;// notisum. Terrängtrafikforordning Finland ( 10/ 1996); http;// www. finlex. Terrängtrafiklag Finland ( 1710/ 1995); Tømmervik, H., L. Erikstad, K-O. Jacobsen, K. B. Strann, V. Bakkestuen, P. A. Aarrestad, N. Yoccoz, D. Hagen, T. V. Johnsen, B. Johansen, K. A. Høgda, S. H. R. D. Ahmned, T. H. Bargel, & L. Olsen ( 2005); Langtidsvirkninger på naturmiljøet av Forsvarets virksomhet i Troms . NINA Rapport 49. Trafikskyddet ( 2005); http;// www. liikenneturva. ex. Tyler, N. J. C. ( 1991);" Short-Term Behavioral-Responses of Svalbard Reindeer Rangifer tarandus platyrhynchus to Direct Provocation by a Snowmobile." Biological Conservation 56: Vägverket Region Norr ( 2006); Arbetsgruppens förslag till Snöskuterprogram. Vail, David og Tobias Heldt ( 2004);" Governing snowmobilers in multiple-use landscapes; Swedish and Maine ( USA) cases". Ecological Economics 48 ( 2004): Vaske, J., R. Dyar & N. Timmons ( 2004);" Skill Level and Recreation Conflict among Skiers and Snowboarders." Leisure Sciences 26: Terrängkörningslag Sverige ( 1975: 1313); http;// notisum. http;// www. finlex. Vistad, O. I. & M. Skår ( 2005 a);" Regionale skilnader i synet på endring av regelverket om bruk av snøskuter i utmark." Utmark 6/ 1 ( www. utmark. org) Vistad, O. I. & M. Skår ( 2005 b);" Lystig naturbruk – med og utan motor? Om trivsel i naturen, haldningar til miljøvern og konfliktar ved motorisering." Utmark 6/ 1 ( www. utmark. org) Vistad, O. I. ( red. 2006); Effektar av motorferdsel i utmark på natur og samfunn . NINA Rapport nr. 187. Vistnes, 1., C. Nellemann, P. Jordhoy & O. Strand ( 2004);" Effects of infrastructure on migration and range use of wild reindeer." Journal of Wildlife Management 68: Vittersø, J., R. Chipeniuk, M. Skår & O. I. Vistad ( 2004); "Recreational conflict is affective. skiers and snowmobiles". Leisure Sciences 26: Vorkinn, M. ( 1999); Synspunkter på støy i friluftsområder. Notat/ Særtrykk. Vuorio T. ( red. 2003); Information on recreation and tourism in spatial planning in the Swedish moutains – methods and need for knowledge . Department of Spatial Planning, Blekinge Institute of Technology. Licentiate Dissertation Series 2003: World Health Organisation Europe ( 2004); Review of evidence on housing and health. Background document . Motorferdsel og Samfunn ( MoSa). Referat fra 1. Rådgivende Gruppe, Trondheim 12. – 13. oktober 2005. Motorferdsel og Samfunn ( MoSa). Referat fra 2. samling for Rådgivende Gruppe, Gardermoen 14. - 15. desember 2005. Motorferdsel og Samfunn ( MoSa). Referat fra 3. samling for Rådgivende Gruppe, Gardermoen 1. - 2. Motorferdsel og Samfunn ( MoSa). Referat fra 4. samling for Rådgivende Gruppe, Scandic Hotell, Høvik 26. - 28. Motorferdsel og Samfunn ( MoSa). Referat fra femte samling i Rådgivende gruppe, Scandic Hotell, Høvik, 21.– 22. Arbeidsnotat 0" Motorferdsel og samfunn – Prosjektopplegg og gjennomføring" Arbeidsnotat 1" Lov og forskrift om motorferdsel i utmark – bakgrunn og utvikling" Arbeidsnotat 2" Motorkjøretøy for bruk i utmark – omfang og vekst" Arbeidsnotat 2B" Ulovlig motorferdsel – bakgrunnsdata og erfaringer fra motorferdselsforsøket" ( redigert versjon av notater fra Grethe Kleivan, Perly Berge og Margrete Skår) Arbeidsnotat 3A" Forvaltning av motorferdsel i utmark og vassdrag" Arbeidsnotat 3B" Evaluering av Motorferdselsforsøket" Arbeidsnotat 4" Utenlandske reguleringsregimer og erfaringer" Arbeidsnotat ( 7)." Undersøkelser av folks holdninger til motorferdsel" Arbeidsnotat 8" Spørreundersøkelse – analyser og kommentarer"
lovdata_cd_24816	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.602	Formålet med fredningen er å bevare et skogområde med verdens nordligst kjente almeforekomst i Arstadlia med ekstremt frodig og artsrikt planteliv, nasjonalt verneverdig kalkfuruskog i Tverviknakkan med rike orkidéforekomster samt mellomliggende kalkberg i Stihammaren med hyppig forekomst av låglandsbjørk og mange andre kravfulle planter. Videre er formålet å bevare den tilhørende fauna.
lovdata_cd_55783	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.679	Forskrift om tollfritak for landbruksvarer som innføres til teknisk bruk. Fastsatt av Toll- og avgiftsdirektoratet 13. desember 2000 med hjemmel i tolltariffens innledende bestemmelser §11 nr. 33. Endret 15 des 2003 nr. 1550. Med landbruksvarer menes i denne forskrift varer som hører under tolltariffens kapittel 1 - 23 og tolltariffens posisjoner 35.01, 35.02 og 35.05, med unntak av fisk og fiskeprodukter som hører under tolltariffens kapittel 3 eller 16. Med teknisk bruk menes fremstilling av varer under tolltariffens kapittel 25 - 97 (industrivarer), unntatt fremstilling av varer under tollposisjonene 35.01, 35.02 og 35.05. Det er et vilkår for tollfritaket at firmaet før innførselen finner sted har søkt og fått innvilget tollfritak. Søknad om tollfritak skal sendes den tollregionen der firmaet er registrert hjemmehørende. Det må i søknaden oppgis hvilke varer som skal innføres (varebetegnelse og varenummer). Videre må det opplyses hva varen skal nyttes til. 0 Endret ved forskrift 15 des 2003 nr. 1550 (i kraft 1 jan 2004). Fritak kan gis inntil videre, men ikke utover 5 år. Tillatelsen kan trekkes tilbake dersom Stortinget endrer forutsetningene for tollfritaket, eller firmaet gjør seg skyldig i overtredelse av vilkårene.
lovdata_cd_56162	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.767	Til §1. Utformingen av bestemmelsen er ny. Det er nå stilt krav til nødvendig utdanning og kompetanse, som ikke er knyttet til fakultetenes ulike fagplaner. Det vil bidra til at forskriften kan bli stående uten behov for endring hver gang et av de medisinske fakultetene endrer sine fagplaner. Bestemmelsen angir hvilken kompetanse som kreves for at studentlisens skal kunne gis. Den utdyper derfor også de krav som må gjelde etter forskriften §2 om lisens til medisinske studenter ved utenlandske universitet. Regelen er gjort skjønnsmessig, jf. uttrykket «kan». Det er ikke et ubetinget rettskrav å få studentlisens tildelt når eksamen i 9. semester er avlagt. Til §2. Bestemmelsen er noe endret fra tidligere. På samme måte som for medisinsk student ved norsk universitet, gis det ikke noe ubetinget rettskrav på å få lisens. Uttrykket «alle prekliniske fag» sikter til det som er nevnt i §1b). Når det gjelder nødvendig studietid vil denne ikke kunne settes kortere enn for studenter ved norsk universitet. Til §3. Det er studenten som må søke om lisens, og som må fremskaffe nødvendig dokumentasjon. Til §4. Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Det er positivt angitt hvilke gruppe legemidler lisensinnehaveren kan forskrive. Til §5. Det er Statens helsetilsyn ved Autorisasjonskontoret som gir studentlisens. Ordningen med at lisensen utstedes av universitetene bortfaller helt, og den enkelte student må søke om lisens.
lovdata_cd_23910	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.662	Forskrift om forsøk med alternativ rapportering av økonomi og tjenestedata - KOSTRA, Kautokeino kommune, Finnmark. Fastsatt av Kautokeino kommunestyre 2. desember 1999 med hjemmel i lov av 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning, jf. forskrift av 25. september 1998 nr. 1030 for forsøk med alternativ rapportering av økonomi og tjenestedata. Stadfestet av Kommunal- og regionaldepartementet 4. januar 2000.
lovdata_cd_18932	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.884	Forvaltningsstyresmakta, eller den forvaltningsstyresmakta fastsett, kan utføre skjøtselstiltak for å fremje føremålet med fredinga. Det bør utarbeidast forvaltningsplan med nærare retningsliner for utføring av skjøtselstiltaka.
maalfrid_022f4781210ca0d39ad07ae2aa44c4f9620b0a2d_0	maalfrid_uio	2,021	no	0.301	formidler nyheter med arbeidsrettslig relevans, samlet inn av ved Institutt for privatrett, Universitetet i Oslo. gis ut kvartalsvis som en ren informasjonstjeneste, uten noen krav på fullstendighet, og distribueres kun elektronisk.Våre kilder er offentlige databaser slik som lovdata.no, regjeringen.no, og . I tillegg benytter vi det private initiativet og vi har gleden av å legge inn en rekke linker til europalovs gode oversiktssider i vårt nyhetsbrev. Vi nevner også det nyttige svenske nettstedet og det nordiske nyhetsbrevet . Enkelte av linkene er knyttet til databaser som krever innlogging. Foreliggende utgave, ArbeidsrettsNytt 4/2011, presenterer nyheter fra tiden 15. august til 25. oktober. Innhold ............................................................................................................................................................................. 1 Nytt i lovgivningen ...................................................................................................................................................... 2 Norge ............................................................................................................................................................................ 2 Internasjonalt ........................................................................................................................................................... 3 Ny rettspraksis, forvaltningspraksis mm. .......................................................................................................... 3 Norge ............................................................................................................................................................................ 3 EU/EØS ..................................................................................................................................................................... 10 Internasjonalt ........................................................................................................................................................ 13 Andre land............................................................................................................................................................... 14 Nye arbeidsrettslige publikasjoner ................................................................................................................... 14 Fra arbeidsrettsgruppen ................................................................................................................................... 14 Andre arbeidsrettslige publikasjoner.......................................................................................................... 15 Nytt om arbeidsrettsarrangementer ................................................................................................................ 17 Kommende arrangementer ............................................................................................................................. 17 Arbeidsrettsgruppen ved IfP ................................................................................................................................
lovdata_cd_54386	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.782	Forskrift om overgangsregler til lov om årsregnskap m.v. (regnskapsloven). Fastsatt av Finans- og tolldepartementet 16. desember 1998 med hjemmel i lov av 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap mv. (regnskapsloven) §9-3 (nå §10-3) siste ledd. Endret 24. september 1999 nr. 1068. For regnskapspliktige med avvikende regnskapsår gjelder lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v. (regnskapsloven) fra og med regnskapsår påbegynt i 1999. Ved fusjon mellom regnskapspliktige med kalenderåret som regnskapsår og regnskapspliktige med avvikende regnskapsår, skal fusjonen gjennomføres etter bestemmelsene i lov 17. juli 1998 nr. 56. Regnskapspliktige etter regnskapsloven §1-2 første ledd som ikke tidligere har hatt regnskapsplikt, skal utarbeide inngående balanse, jf. regnskapsloven av 1998, pr. 1. januar 1999. Regnskapspliktige med avvikende regnskapsår skal utarbeide inngående balanse, jf. regnskapsloven av 1998, pr. starten av regnskapsår påbegynt i 1999. Dersom anskaffelseskost ikke kan identifiseres, skal regnskapspliktige som ikke tidligere har hatt regnskapsplikt og skatteplikt etter lov 18. august 1911 nr. 8 om skatt på formue og inntekt (skatteloven), legge til grunn gjenanskaffelseskost korrigert for akkumulerte avskrivninger, begrenset oppad til virkelig verdi. Regnskapspliktige som ikke tidligere har hatt regnskapsplikt, men som har vært skattepliktig, kan i stedet for gjenanskaffelseskost som beskrevet i annet ledd, legge skattemessige verdier til grunn i inngående balanse dersom anskaffelseskost ikke kan identifiseres. Ved vurdering av om et foretak oppfyller vilkårene i §1-6 for regnskapsåret 1999, kan årsoppgjøret for 1996 og 1997 legges til grunn. Dersom regnskapspliktige som ikke tidligere har vært regnskapspliktige, verken har salgsinntekt eller balansesum med samme innhold som etter reglene i regnskapsloven av 13. mai 1977 nr. 35 (regnskapsloven), legges antall ansatte til grunn ved vurdering av om den regnskapspliktige oppfyller vilkårene i regnskaploven §1-6. I inngående balanse ved overgang til ny regnskapslov kan det gjøres følgende unntak fra kravet etter regnskapsloven §4-3 annet ledd om å føre virkning av prinsippendringer direkte mot egenkapitalen: 1. Tidligere kostnadsførte renter på tilvirkede eiendeler som er ferdigstilt før 1. januar 1999 kan unnlates balanseført. 2. Inngåtte leieavtaler som ikke tidligere har vært balanseført kan unnlates balanseført. 3. Ombyttbare finansielle eiendeler kan tilordnes anskaffelseskost etter FIFO-metoden. Anvendelse av bestemmelsen i første ledd skal skje på en ensartet og konsistent måte slik at alle like poster de siste fire år av betydning for fremtidige regnskapsperioder behandles likt. Velger den regnskapspliktige en lenger periode gjelder kravet til ensartethet og konsistens tilsvarende for hele den valgte perioden. Regnskapspliktige som ikke tidligere har utarbeidet kontantstrømoppstilling kan for regnskapsåret 1999 unnlate å vise tilsvarende tall for kontantstrømsoppstilling fra foregående regnskapsår, jf. regnskapsloven §6-6. Plikten til omarbeiding av sammenligningstall etter regnskapsloven §6-6 gjelder for regnskapsåret 1999 ikke for resultatregnskap, kontantstrømoppstilling og noteopplysninger. Unntaket gjelder ikke for noteopplysninger til tall i balansen. Unntaket i annet ledd gjelder ikke for store foretak som nevnt i regnskapsloven §1-5. 3. langsiktige tilvirkningskontrakter. Annet punktum gjelder tilsvarende for andre foretak som uavhengig av unntaket i annet ledd velger å omarbeide sammenligningstallene. Det må opplyses særskilt om hvilke omarbeidelser som er foretatt av tallene fra foregående regnskapsår som følge av første gangs anvendelse av regnskapsloven. Opplysninger etter første punktum skal gis i tilknytning til opplysninger etter regnskapsloven §7-2 og §7-35 . For regnskapspliktige med avvikende regnskapsår gjelder bestemmelsene i denne paragraf tilsvarende for regnskapsår påbegynt i 1999. 0 Endret ved forskrift 24 sep 1999 nr. 1068 (i kraft 1 okt 1999). Balanseført verdi av investeringer i tilknyttet selskap, felles kontrollert virksomhet og datterselskap 31. desember 1998, skal erstatte anskaffelseskost ved beregning av fond for vurderingsforskjeller etter regnskapsloven §5-17 tredje ledd nr. 4.
lovdata_cd_32034	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	sv	0.303	Endra 16. juni 1986 nr. 1464, 7. juni 1989 nr. 468. 31. mars 1976. Til §1 i lov 21. desember 1956 om endring i kommunal inndeling vert bestemt:
lovdata_cd_48343	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.739	I henhold til lovens §7 kan arbeidsgiveren kreve tilbakebetalt de avsatte midler med tillegg av renter. Krav om tilbakebetaling må fremmes skriftlig overfor Norges Bank. Norges Bank skal underrette vedkommende ligningskontor når tilbakebetaling finner sted. I medhold av lovens §8 skal ligningskontoret foreta etterligning av det tilbakebetalte beløp for det inntektsår da avsetningen fant sted. Hvis en arbeidsgiver som har innestående avsetninger for flere år, bare krever tilbakebetalt en del av disse, skal det tilbakebetalte beløp tillegges eldste avsetningsårs inntekt i den utstrekning beløpet dekker dette års avsetninger pluss renter. En eventuell overskytende del av det tilbakebetalte beløp legges på samme måte til det påfølgende avsetningsårs inntekt. Bruk av avsatte midler til betaling av arbeidsgiveravgift.
lovdata_cd_16843	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	nn	0.453	Forskrift om freding av Sørværet naturreservat, Askvoll kommune, Sogn og Fjordane.
lovdata_cd_39293	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.937	Dersom firmaet har krevd og fått for mye utbetalt, plikter firmaet å betale dette tilbake. Er det uklart hvor stort beløpet er, eller svært tidkrevende å beregne, kan tilbakekrevingsbeløpet fastsettes på bakgrunn av en gjennomsnittsberegning basert på en gjennomgang av regninger for representative måneder.
lovdata_cd_21841	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.58	Forskrift om politivedtekt, Dønna kommune, Nordland. Fastsatt av Dønna kommunestyre 2. juli 1997 med hjemmel i lov av 4. august 1995 nr. 53 om politiet §14. Stadfestet av Justis- og politidepartementet 3. november 1997. §19. Husdyr m.v. §21. Båndtvang m.v. §24. Meldeplikt for allment tilgjengelige arrangement utenfor offentlig sted m.v. Fra samme tid oppheves forskrift av 16. november 1989 nr. 1141 om politivedtekt, Dønna kommune, Nordland. Gjelder for: Lebesby kommune, Finnmark.
lovdata_cd_59003	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.809	Forskrift for kompensasjon ved slakting av gris med ekstra lave vekter. Fastsatt av arbeidsutvalget i Omsetningsrådet 29. september 2004 med hjemmel i lov 10. juli 1936 nr. 6 til å fremja umsetnaden av jordbruksvaror §11, jf. forskrift 14. mars 1996 nr. 1477 om markedsregulering av norskprodusert kjøtt §4. Endret 8 feb 2005 nr. 121. Formålet med ordningen «slakting av gris med ekstra lave vekter» er å redusere tilførslene av svinekjøtt i 2005. Slaktingen kan utføres innenfor en ramme på 20 mill. kroner i 2004 og innenfor en ramme på 90 mill. kroner i 2005. Slakting av gris med ekstra lave vekter kan skje i perioden 1. oktober 2004-31. Gilde Norsk Kjøtt fastsetter aktuelle tidsperioder for slakting med reduserte vekter innenfor definerte periode. I tillegg settes en begrensing på antall slakt i den enkelte periode. Gilde Norsk Kjøtt skal utforme et felles informasjonsopplegg for hele bransjen slik at alle får god kunnskap om ordningen. Gilde Norsk Kjøtt skal bekjentgjøre oppstart og avslutning av perioder med tilskudd til ekstra lave vekter med 1 ukes frist. §4. Vektintervall og kompensasjon pr. Kompensasjon pr. gris gis innenfor vektintervall 17-35 kg slaktevekt (levende vekt ca. 30-45 kg). Kompensasjonen settes fra starten til kr 910 pr. gris. Kompensasjonen skal dekke slakteriets innkjøp av smågris og slaktekostnader inkl. offentlige avgifter fratrukket slaktets råvareverdi. Dersom noen av disse kostnadene endres, kan markedsregulator i samråd med Statens landbruksforvaltning justere kompensasjonen tilsvarende. Endring av sats kan skje på kort varsel. 0 Endret ved forskrift 8 feb 2005 nr. 121. Markedsregulator skal ha løpende oversikt over planlagt slakting av gris med ekstra lave vekter, samt rapporter over faktisk slaktemengde fra alle slakterier som deltar i ordningen. Statens landbruksforvaltning har ansvaret for kontroll av slakterienes søknader. Statens landbruksforvaltning setter krav til søknaden om kompensasjon slik at den inneholder de nødvendige opplysninger for å kunne gjennomføre kontroller. Statens landbruksforvaltning foretar utbetaling til slakteriene etter at søknad er godkjent. Dersom Statens landbruksforvaltning finner feil ved gjennomføring av kontroller, kan utbetalingen umiddelbart korrigeres. Statens landbruksforvaltning sender oppgave over antall gris slaktet innenfor ordningen for perioden 1. oktober 2004 - 31. desember 2004 til Omsetningsrådets arbeidsutvalg for endelig godkjenning. Oppgaven skal være fordelt i forhold til antall og kvantum på det enkelte slakteri. Tilsvarende oppgave skal sendes arbeidsutvalget i Omsetningsrådet for perioden 1. januar 2005 - 31. mai 2005. Omsetningsrådets arbeidsutvalg er klageinstans for vedtak som gjelder denne ordningen.
lovdata_cd_24557	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.67	I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 §8, jf. §10 og §21, §22 og §23, er Bjørgedalen ved Bjørge bru i Ringsaker og Hamar kommuner, Hedmark fylke fredet som naturreservat ved kgl. res. av 8. desember 2000 under betegnelsen Bjørgedalen naturreservat.
lovdata_cd_14347	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	nn	0.563	I medhald av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jf §10 og §21, §22 og §23 er eit våtmarksområde ved Lomundsjøen i Rindal kommune, Møre og Romsdal fylke, freda som naturreservat ved kgl.res. av 27. mai 1988 under nemninga Lomundsjøen naturreservat.
maalfrid_7f30a41fc134b116aed03984aa773c827134c5e1_0	maalfrid_nasjonalparkstyre	2,021	no	0.782	s.1: Varsel om klage Fylkesmannen i Troms og Finnmark vil med dette varsle klage på forskrift om snøskuterløyper i Porsanger kommune. Det knytter seg både prosessuelle og materielle saksbehandlingsfeil varsel om oppstart og «diskusjonsgrunnlaget» for foreslåtte snøskuterløyper som er sendt på høring. Dersom følgende anførsler ikke rettes opp eller etterkommes av kommunen før vedtakelse av forskriften, vil Fylkesmannen påberope seg retten til å fremme klage til forskriften. s.1: Fylkesmannens varsel om klage knytter seg til det følgende: I forslag til nye løyper i vedlagt «diskusjonsgrunnlag» fra 2015 er det foreslått flere løyper i verneområder og foreslåtte verneområder. Jamfør nasjonal forskrift § 4a fjerde ledd er det forbudt å legge løyper i verneområder eller foreslått vernede områder. Dette gjelder: Stabbursdalen landskapsvernområde:Ny løype 8 ligger innenfor vernegrensen. Det må gjøres en vurdering av om verneforskriftens nr. 4 er tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag for også å tillate en ny løype i verneområdet. Stabbursdalen nasjonalpark:Løype 14 går innenfor vernegrensen på vannet Čiekŋalisjávri. Se vår uttalelse til forskrift om rasting på islagte vann i Porsanger kommune for mer informasjon. s. 4: Begrensningene i adgang til å fastsette snøskuterløyper Motorferdselloven § 4a og nasjonal forskrift § 4a angir en rekke begrensinger i adgangen til å fastsette løyper: - Snøskuterløyper skal ikke legges i verneområder eller foreslåtte verneområder - Snøskuterløyper skal ikke legges i nasjonale villreinområder – - Snøskuterløyper skal ikke være til vesentlig skade eller ulempe for reindriften - Snøskuterløyper skal ikke kreve terrenginngrep Vedrørende hensynet til reindriftsnæringen og løyper i verneområder viser vi til egne avsnitt under. s.4-5: Hensynsreglene i nasjonal forskrift § 4a Nasjonal forskrift § 4a femte ledd inneholder en rekke hensynsregler om forhold som kommunen plikter å ivareta. s. 5: Verneområder I nasjonal forskrift § 4a fjerde ledd er det et forbud mot å legge løyper i verneområder eller foreslåtte verneområder. Unntaket er der verneforskriften åpner for dette. Kommunen må derfor se hen til den enkelte verneforskrift for å klargjøre hvilket mulighetsrom den har. Verneforskriftene ligger på lovdata.no.
lovdata_cd_47905	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.908	Sjefen for lokale sivilforsvar fører kontroll med at ovennevnte bestemmelser følges. Kretssjefen utøver tilsvarende kontroll med områder utenfor lokale sivilforsvar.
lovdata_cd_36489	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.785	Formålet er å gi midlertidige ytelser til livsopphold for yrkesaktive medlemmer som er arbeidsuføre. Sykepengekapitlet er oppdelt i 9 avsnitt:
lovdata_cd_49600	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.899	Ved behandling av avkjørslesaker skal dei tekniske krava til utforming av avkjørsler med tilkomstveg som til kvar tid gjeld, leggjast til grunn. Eksempel på slikt regelverk er vegnormalane, jfr. føresegnene etter veglova §13, og reglar om bygging og vedlikehald av avkjørsler etter veglova §43. Etter veglova §40, tredje ledd, kan regionvegkontoret krevje at den enkelte avkjørsla skal byggjast etter plan det godkjenner. 4.5 Ulike avkjørsletyper.
lovdata_cd_44538	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.666	Ved mottak av saken fra trygdekontoret, skal Felleskontoret så snart råd er ta opp til avgjørelse spørsmålet om vilkårene jf. §3 til 7 er oppfylt. Om kravet avslås - helt eller delvis - skal det alltid gis skriftlig underretning om vedtaket med en kort begrunnelse og opplysning om klageadgang og klagefrist. Ved eventuell klage lager Felleskontoret innstilling i klagesaken til styret.
lovdata_cd_52379	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.762	(1) Fixingverdier for norske aksjederivatkontrakter etter disse standardvilkår beregnes av Oslo Børs som et volumveid snitt av offisielle omsetninger over Oslo Børs i den underliggende aksjen på bortfallsdagen. Oslo Børs fastsetter fixingverdi dersom nye finansielle instrumenter ikke er gjenstand for børsnotering. (3) Oslo Børs kan fravike regelen i (1) og (2) og fastsette en annen fixingverdi dersom særlige grunner tilsier dette, herunder om Oslo Børs anser omsetningsgrunnlaget for å være utilfredsstillende.
lovdata_cd_53850	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.843	Det er en viktig forutsetning for virksom konkurranse og derigjennom effektiv ressursbruk at forbrukerne har tilstrekkelig oversikt over priser og kvaliteter i markedet til å treffe fornuftige kjøpsbeslutninger ut fra sine behov. God informasjon til markedsaktørene om priser og andre relevante forhold bidrar til at prisene skal kunne holde et riktig nivå. Åpenhet om priser og forretningsvilkår i de ulike markedene er viktig også ut fra en forbrukerpolitisk synsvinkel, blant annet ved at forbrukerne ved god prisopplysning vil kunne unngå å kjøpe produkter de mener er for høyt priset. Forskriften gjelder ervervsdrivendes salg av tjenester til forbruker. Dette innebærer at salg som bare skjer til ervervsdrivende, faller utenfor. Ervervsdrivende som yter tjenester til både ervervsdrivende og forbrukere, omfattes av forskriften for den delen av virksomheten som retter seg mot forbrukere. Forskriften er å anse som en generell forskrift om prisopplysning for tjenester. På enkelte tjenesteområder er det utarbeidet særlige bestemmelser som regulerer prisopplysningen, og i slike tilfeller vil den generelle forskriften vike. Når det gjelder forholdet til annen tilgrensende lovgivning, vil prisopplysningsbestemmelser i eller i medhold av spesiallov gjelde fullt ut, også ved eventuell motstrid mellom den generelle forskriften og de særlige bestemmelsene. I praksis vil dette avgrensningsproblemet være marginalt, idet de fleste tilgrensende lovene (som f.eks. inkassoloven, håndverkertjenesteloven og eiendomsmeglerloven) ikke har regler om generell prisopplysning, men derimot om hvilken informasjon som skal gis i tilknytning til selve avtaleinngåelsen. Med hjemmel i lov om finansieringsvirksomhet er det gitt forskrifter som fastsetter plikt til å opplyse om pris for en rekke finansielle tjenester. Også kredittkjøpsloven har egne bestemmelser om prisopplysning. Som nevnt vil disse særlige bestemmelsene gjelde fullt ut for de tjenestene som omfattes. Tjenester som faller utenfor de særlige bestemmelsenes virkeområde, vil bli omfattet av den generelle prisopplysningsforskriften for tjenester. Eksempler på slike tjenester kan være finansiell leasing, ulike typer transaksjoner vedrørende valuta og verdipapirer m.m., utstedelse og administrasjon av betalingsmidler (kredittkort, reisesjekker), rådgivning av ulik art, porteføljeadministrasjon, oppbevaring og forvaltning av verdipapirer, boksleie m.m. Også det offentliges tjenesteyting omfattes av forskriften når det offentlige i det aktuelle tilfellet driver økonomisk virksomhet mot vederlag. Eksempler på slik forretningsdrift kan være kommunale og interkommunale tilbud som kantinedrift, drift av svømmehall, utleie av diverse hjelpemidler m.m. Tjenesteyting ved utøvelse av offentlig myndighet (forvaltningsmyndighet) faller utenfor forskriftens virkeområde, selv om det kreves vederlag for tjenestene. Tjenesteyteren skal så langt det er praktisk mulig ha lett synlig prisoppslag eller utlagt prisliste som viser prisene for de ytelser som utføres. Oppslaget eller prislisten skal plasseres på det sted hvor tjenesten vanligvis bestilles. Dette innebærer at kunden skal ha mulighet til å orientere seg om prisene på forhånd, både med sikte på valg av tjenesteyter og når det gjelder vurderingen av om han skal kjøpe tjenesten. For mange forbrukere føles det mer bekvemt og mindre forpliktende å undersøke prisene på egen hånd, uten å måtte spørre selgeren om hvor mye den aktuelle tjenesten koster. Samtidig vil dette være avlastende for tjenesteyteren. Prisinformasjonen skal være lett synlig for forbrukeren. Dette innebærer at plassering, lesbarhet, omfang og utformingen ellers skal være slik at informasjonen er lett tilgjengelig for kunden. Spørsmålet om prisene skal opplyses ved oppslag eller ved bruk av prislister, vil i første rekke være avhengig av hvor hensiktsmessig hver av løsningene er for kunden. Også av hensyn til tjenesteyteren vil det måtte legges vekt på hvor stort utvalget av tjenester er i forhold til den plassen som er til rådighet for eksponering av prisene. Ved tilbud av et stort antall tjenester vil det således ofte være både tilstrekkelig og mest hensiktsmessig å informere om prisene ved bruk av prislister. Det følger da av forskriften at prislistene skal være redigert på en så oversiktlig og lettfattelig måte som mulig. Med andre ord skal tjenesteyteren velge en løsning som etter omstendighetene gjør det lett for forbrukeren å orientere seg om prisene. I mange tilfeller varierer prisene for en bestemt tjeneste innenfor faste intervaller. I slike tilfeller krever forskriften at prisintervallene for den aktuelle tjenesten fremgår av prisinformasjonen. Dersom tjenesteyteren har fastsatt minstepriser, skal slike priser opplyses på lik linje med andre priser. Dette gir kunden bedre mulighet til å beregne hva tjenesten vil koste, samtidig som det kan være en nødvendig informasjon dersom en ønsker å sammenligne prisene hos ulike tjenesteytere. Det skal være samsvar mellom betegnelsene som benyttes for den enkelte tjeneste og de prisene som fremkommer i prisinformasjonen. Prisene skal altså avspeile den betalingen som kreves av forbruker for fullførte tjenester i henhold til de betegnelsene som brukes ved prisopplysningen. Prisene skal følgelig inkludere fortjeneste og bruk av nødvendige hjelpemidler. I mange tjenester vil materialforbruk normalt være inkludert i prisene. I de tilfeller prisene ikke dekker materialer som inngår i tjenestene, følger det av forskriften at dette skal opplyses særskilt i prisinformasjonen. Materialprisene skal i så fall opplyses for seg, slik at de lett kan ses av forbrukeren. Det er den sluttsummen kunden skal betale som er avgjørende for hvor gode de ulike tilbudene er. For at sammenligningsgrunnlaget skal være reelt, er det viktig at prisinformasjonen inkluderer alle avgifter og tillegg som kreves. Når det ved betaling av tjenesten innkreves offentlige avgifter, herunder merverdiavgift, skal slike avgifter alltid være inkludert ved opplysning om pris til forbruker. Eksempler på tillegg som forskriften krever opplyst, kan være fakturagebyr, ekspedisjonsgebyr, garderobeavgift, covercharge, kjøretillegg o.l. Det kan være problematisk å opplyse om eksakt pris eller prisintervall for tjenester hvor omfanget av tjenesten ikke er klarlagt når prisoppslag eller prisliste utarbeides. Dette gjelder særlig ved mange håndverkertjenester, hvor omfanget ofte ikke klarlegges før etter at besiktigelse er foretatt eller arbeidet er igangsatt. I slike tilfeller skal tjenesteyteren i sin prisopplysning angi prisen for den måleenheten som brukes som grunnlag for prisberegningen. Eksempler på slike enheter kan være tid (time, dag osv.), areal (m2 ), volum (liter, m3 ), kjørelengde (km) osv. Også når prisene oppgis pr. måleenhet skal prisinformasjonen være lett synlig på det stedet der tjenesten vanligvis bestilles. Bestemmelsene om prisangivelse i intervaller og om minstepriser videreføres i §4. Det samme gjelder reglene i §3, tredje ledd om at prisene skal være fullstendige, og at alle tillegg skal fremgå av prisinformasjonen. Til §5 Prisopplysning ved markedsføring m.m. Forskriften innebærer ikke plikt til å gi muntlig opplysning om priser eller til å informere om pris ved markedsføring av tjenester til forbruker. Derimot gir forskriften anvisning for hvordan prisene skal oppgis når tjenesteyteren ellers finner grunn til å opplyse om pris ved markedsføringen, samt når det gis muntlig prisopplysning. Anvisningen følger av forskriftens §3 annet og tredje ledd. Summen av de to nevnte bestemmelsene er at prisene som oppgis skal være så korrekte og fullstendige at de skal kunne brukes av forbrukeren som et pålitelig grunnlag både for prissammenligning og for kjøpsvurderingen ellers. Når kunden får utlevert en spesifisert regning, settes han i bedre stand til å se både hvordan totalprisen fremkommer og om prisen er korrekt i forhold til den prisinformasjonen som er gitt på forhånd. En forutsetning for at kundene skal bruke prisinformasjonen aktivt til å foreta rasjonelle kjøp, er at de har tillit til denne informasjonen. Muligheten for å kunne sammenlikne priskrav mot prisinformasjon vil bidra til å styrke denne tilliten. Det konkurransemessige behovet for spesifisert regning vil variere mellom ulike bransjer. I de fleste tilfeller vil konkurranselovens formål om virksom konkurranse være tilstrekkelig ivaretatt ved at kundene får opplysning om prisen før avtaleinngåelsen. Tjenestene er stort sett enkle å forstå, og kunden vil ha den nødvendige oversikt før kjøpsbeslutningen. På en del tjenesteområder foreligger det imidlertid et klart konkurransemessig behov for regler som innebærer en ubetinget plikt til å gi forbruker spesifisert regning. - forbrukerne har liten erfaring med hensyn til å være aktive etterspørrere (eksempelvis nylig deregulerte markeder). Tjenestene som omfattes av §6 faller i grove trekk under de fire første kriteriene. Plikt til å utstede spesifisert regning vil kunne bidra til større kunnskap om bransjene og bedre grunnlag til å foreta rasjonelle valg ved fremtidige kjøp i samme eller beslektede bransjer. Når det gjelder det siste kriteriet, forbrukerens manglende erfaring, vil påbudet om spesifisert regning ofte være ivaretatt i særforskrift, jf. bl.a. forskrift om prisopplysning for tannlegetjenester. Tjenesteyteren skal uoppfordret gi kunden spesifisert regning for de tjenester som er utført. Regningen skal være utformet slik at kunden på en lettfattelig måte kan sette seg inn i tjenestens omfang og hvilke priser, timepriser/enhetspriser og varer som inngår i prisen. Dette vil sette kunden i stand til å se hvordan totalprisen fremkommer. Prisene skal være inklusive offentlige avgifter. Til §6 tredje ledd: Arbeids- og administrasjonsdepartementet har fastsatt forskrift 25. februar 2004 nr. 485 om maksimalpriser for kjøring med drosjebil. Forskriften trådte i kraft 1. mars 2004. Det vises ellers til de øvrige merknadene til 6, som også har gyldighet for drosjetjenester. 0 Tilføyd ved forskrift av 28 april 2000 nr. 369 (i kraft 1 mai 2000). Endret ved forskrift 23 april 2004 nr. 656 (i kraft 1 mai 2004). Bestemmelsen gir departementet fullmakt til å gi bestemmelser om gjennomføring og utfylling av forskriften. Eksempel på slike utfyllende bestemmelser kan være bransjevise retningslinjer for prisopplysningen ut fra bransjenes spesielle praktiske forhold. Det kan gjøres generelle og individuelle unntak fra forskriften.
lovdata_cd_19129	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.936	3. Avgrensa bruk av reservatet i undervisningsøyemed.
lovdata_cd_47361	lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005	2,021	no	0.841	Sammendrag: Strafferett Straffeloven §79. Vi viser til brev 15. september 2003. Rådmannen reiser spørsmål om administrasjonssjefens adgang til å delegere sin kompetanse til å begjære påtale til underordnede, samt hvem som har/kan delegeres kompetansen når et kommunalt foretak blir utsatt for en straffbar handling. Lovavdelingen legger til grunn at straffeloven §79 femte ledd gir administrasjonssjefen adgang til å videredelegere sin kompetanse til å begjære påtale til underordnende innenfor rammen av prinsippene for forsvarlig saksbehandling (se også Matningsdal/Bratholm, Straffeloven Kommentarutgave, Første Del (2. utgave) s. 647). Avgjørelsen referert i Rt-1984-844 kan på grunn av senere lovendringer ikke lenger anses avgjørende for spørsmålet. Straffeloven §79 femte ledd sier ikke noe uttrykkelig om hvorvidt administrasjonssjefen kan delegere sin kompetanse til å begjære påtale til underordnede. Men forhistorien til bestemmelsen og forarbeidene til ulike endringer må forstås slik at det er adgang til delegasjon: Ved lov av 26. februar 1988 nr. 7 ble delegasjonsadgangen i §79 femte ledd utvidet til å omfatte leder for forvaltningsgren. Av forarbeidene går det frem at departementet ikke så noen prinsipielle betenkeligheter ved en slik utvidelse. Det ble også vist til bestemmelsen i fjerde ledd om statens adgang til å delegere til tjenestemann. Ved lov av 16. april 1999 nr. 18 om endringer i kommuneloven ble straffeloven §79 femte ledd igjen endret. Begrepene fylkesrådmann, rådmann og kontorsjef ble erstattet med administrasjonssjefen. I forarbeidene fremheves at dette ikke representerer noen materiell endring, men kun en språklig tilpasning til kommunelovens ordning. Samtidig ble leder for forvaltningsgren tatt ut av lovteksten. Utgangspunktet må være at lovgiver i forbindelse med lovendringen i 1988 ga klart uttrykk for at det ikke ble ansett som prinsipielt betenkelig å utvide påtalekompetansen i fylkeskommunen/kommunen til leder for forvaltningsgren. Det kan vanskelig utledes av motivene at man ved lovendringen i 1999 ønsket å gjeninnføre rettstilstanden fra før 1988, slik at påtalekompetansen igjen skulle ligge hos administrasjonssjefen personlig (tidligere fylkesrådmann, rådmann og kontorsjef). Av forarbeidene går det frem at lovgiver ikke ønsket en direkte delegasjon fra folkevalgt organ til leder for forvaltningsgren, og derfor fjernet denne fra personkretsen. Vi viser til uttalelsene i Ot. prp. nr. 29 (1998-99) s. 77: "Adgangen til direkte delegasjon fra folkevalgt organ til leder av forvaltningsgren er fjernet. Dermed vil delegasjon til administrasjonen skje til administrasjonssjefen, slik kommuneloven og særlovgivningen ellers har som prinsipp. Lovgivningen regulerer ikke adgangen til videredelegasjon internt i administrasjonen", jf. Ot. prp. nr. 29 (1998-99) s. 77. Kommuneloven og særlovgivningen ("lovgivningen") regulerer ikke adgangen til videredelegasjon internt i administrasjonen. Videredelegasjon i disse tilfellene reguleres av de alminnelige reglene om delegasjon i forvaltningen og prinsippene om forsvarlig saksbehandling. Ut fra lovgivers ønske om samsvar mellom kommunelovens og straffelovens system og begrepsbruk, legger vi til grunn at de samme reglene gjelder for administrasjonssjefens adgang til intern delegasjon av påtalekompetanse. Administrasjonssjefen har således adgang til å delegere påtalekompetansen internt, så fremt de alminnelige prinsippene om forsvarlig saksbehandling er ivaretatt. Når fullmakten delegeres til administrasjonssjefen, oppnås klare kommandolinjer og ansvarsforhold tilsvarende systemet i kommuneloven. Selv om administrasjonssjefen videredelegerer påtalekompetansen til underordnede, vil han fortsatt være ansvarlig overfor den som er tildelt fullmakt, og kan for så vidt trekke fullmakten tilbake. En slik lovforståelse har de samme praktiske grunner ved seg som dem lovgiver anførte i forbindelse med lovendringen i 1988. Det ble bl.a. vist til effektivitetshensyn og hensynet til rask oppstart av etterforskningen. Dessuten har andre ledere i forvaltningen kompetanse til å opptre bindende på kommunens vegne på andre områder, og bør ofte ha forutsetninger for å vurdere om offentlig påtale skal begjæres. Med kommunale foretak forstår vi foretak som er omhandlet i kommuneloven kapittel 11. Dersom kommunale foretak er fornærmet, vil påtalekompetansen normalt følge av §79 første og tredje ledd. Dette følger av henvisningen i femte ledd femte punktum, som igjen viser til fjerde ledd annet punktum. Det betyr at påtaleretten er lagt til foretakets styre. Det er alminnelig antatt at det skal legges til grunn et snevert styrebegrep. Det er videre antatt at i et ansvarlig selskap som har eget styre, må det følge av selskapsloven §2-21 annet ledd at påtalen må begjæres av styret dersom kompetansen ikke er delegert, mens det for øvrig må kunne begjæres av den enkelte deltaker, jf. §2-21 første ledd. Vi viser for øvrig til Matningsdal/Bratholm på side 632 flg. Styret kan gi et styremedlem, den daglige leder eller den som er meddelt prokura, fullmakt til å begjære offentlig påtale av straffbare handlinger som er begått eller av fremtidige straffbare handlinger av nærmere angitt slag. Det er alminnelig antatt at personkretsen i første ledd er uttømmende, jf. Matningsdal/Brattholm s. 639. Bestemmelsens tredje ledd utvider adgangen til fullmakt når fornærmede driver virksomhet utenfor hovedsetet. Som det går frem av loven, kan fullmakt for så vidt gjelder denne del av virksomheten også gis til den stedlige leder for vedkommende avdeling, del av virksomheten eller til medlem av avdelingsstyret. JDLOV-2003-6005 Samerett Sameloven §3-2.
lovdata_cd_21033	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.514	Forskrift om fredning av Grønkjølen naturreservat, Surnadal og Rindal kommunar, Møre og Romsdal. Fastsett ved kgl.res. 13. desember 1996 med heimel i lov av 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern §8, jf. §10 og §21, §22 og §23. Fremja av Miljøverndepartementet.
lovdata_cd_10234	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.683	Det fredete området berører følgende gnr/bnr: 65/3. Grensene for naturreservatet framgår av kart i målestokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet 21. desember 1984. Kartet og fredningsbestemmelsene oppbevares i Finnøy kommune, hos fylkesmannen i Rogaland og i Miljøverndepartementet.
lovdata_cd_37881	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.691	Bestemmelsene om trygdedekning for forsørget ektefelle og barn står i kapittel 5, se §5-2 annet ledd bokstav b med merknader. Etter denne bestemmelsen har et medlems forsørgede ektefelle og barn under 18 år rett til stønad etter ved helsetjenester etter kapittel 5 selv om de forsørgede ikke er medlemmer i trygden, dersom de oppholder seg i områdene sammen med medlemmet. Dersom den forsørgede dør ytes gravferdsstønad i henhold til §7-2. Om hvem som regnes som forsørget, se merknadene til §2-5 første ledd bokstav a.
lovdata_cd_55405	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.798	Hvis høringsuttalelsene eller andre forhold fører til vesentlige endringer i saken som har vært til høring, skal den reviderte saken sendes de mest berørte instansene på ny høring. Det samme gjelder dersom omtalen av økonomiske, administrative eller andre vesentlige konsekvenser blir vesentlig endret etter høringsuttalelsene.
lovdata_cd_5739	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.46	Forskrift om vern for Hegglandsheia naturreservat, Songdalen kommune, Vest-Agder.
lovdata_cd_61321	lovdata_cd_somb_rundskriv_2005	2,021	no	0.93	Publisert: Somb-1997-51 (1997 s 193) Sammendrag: Dekning av utgifter ved opphold i opptreningsinstitusjon Etter å ha hatt hjerteinfarkt og blitt utskrevet fra sykehus, hadde A opphold på en opptreningsinstitusjon. As søknad om dekning av utgiftene til oppholdet ble avslått av trygdekontoret under henvisning til at opptrening etter hjertesykdom kunne skje lokalt og at ambulatorisk behandling var mulig. Vedtaket ble senere stadfestet av Rikstrygdeverket (RTV). A brakte saken inn for ombudsmannen og fremholdt at det ikke var noe opptreningstilbud ved sykehuset på det aktuelle tidspunktet. - Etter å ha forelagt saken for RTV, la ombudsmannen til grunn at saken ikke var tilstrekkelig opplyst og bad RTV behandle saken på nytt. RTV foretok nye undersøkelser men fant ikke grunnlag for å endre vedtaket. A henvendte seg på nytt til ombudsmannen og fremholdt at hun ikke hadde søkt om opphold på opptreningsinstitusjon for å gjennomgå «hjertetrim», men på bakgrunn av psykososiale problemer. - Etter at saken på nytt hadde vært forelagt RTV, konkluderte ombudsmannen med at det knyttet seg begrunnet tvil om forhold i saken. Ombudsmannen viste til at RTV ikke hadde vurdert As søknad om bidrag ut fra grunnlaget psykososiale problemer. RTV ble igjen bedt om å behandle saken på nytt. Ombudsmannen kom også med merknader til RTVs sene besvarelser av hans henvendelser. Trygdekontoret besluttet deretter å dekke As oppholdsutgifter. Det ble lagt avgjørende vekt på en legeerklæring som var gitt i forbindelse med en senere søknad om dekning av oppholdsutgifter ved opptreningsinstitusjonen. Saksgang: (Sak 95-1664) Sommeren 1993 hadde A etter egen beskrivelse et fysisk og psykisk sammenbrudd. I august 1993 - under As tredje sykehusopphold i forbindelse med hjerteproblemer i løpet av kort tid - fikk hun hjerteinfarkt. Hun ble utskrevet fra sykehuset 29. august 1993, og reiste til et opptreningssenter den 31. august og ble der til 5. september 1993. I søknaden til trygdekontoret om garanti for oppholdet anførte dr. B ved fylkessykehuset: «Gjennomgått hjerteinfarkt. Svært nervøs etter dette. Har avtale om coronar angiografi ved - - - s.h. medio september. Er svært redd for å vente på denne undersøkelsen hjemme. Trygdekontoret forela 1. september 1993 søknaden for rådgivende lege, og viste i denne forbindelse til telefonsamtale med pasientens lege ved fylkessykehuset (C) som hadde betegnet A som risikopasient. Ifølge C var det nødvendig med opptrening for stabilisering i påvente av videre utredning med tanke på operasjon. Trygdekontoret avslo i samsvar med uttalelse fra rådgivende lege søknaden under henvisning til at opptrening etter hjertesykdommen «kan skje lokalt, og at ambulatorisk behandling er mulig». A anket vedtaket 6. oktober 1993. I anken ble det anført at hensikten med oppholdet ved opptreningsinstitusjonen var «å bedre muligheten for egenomsorg og opptrening for å bedre funksjonsnivå». I brev til trygdekontoret 14. oktober 1993 fra dr. C ved fylkessykehuset het det: «- - - Vi har fått opplyst at pasienten fikk avslag på søknad om dekking av sitt opphold ved - - - etter gj.gått infarkt ved fylkessjukehuset i august 93. Dette var vanskelig å forstå for oss, pasienten var stabilisert etter sitt infarkt og burde ha god nytte av videre opptrening i ventetiden på videre utredning med tanke på coronar intervensjon. Nå har vi imidlertid fått opplyst at begrunnelsen var at det finnes hjertetreningstilbud ved fylkessjukehuset, og at pasienten var stabil nok til å bo utenfor institusjon. Vårt svar til dette blir at hjertetreningen faktisk var nedlagt ved fylkessjukehuset fra mai 93 pga. manglende grunnlag, men ble gjenoppstartet gradvis i løpet av september 93. I den aktuelle perioden hadde pasienten således ikke noe tilbud. Videre var nok pasienten stabil nok til å være utskrevet fra institusjon, men situasjonen var langt fra avklaret og trygg, og vi finner fra tid til annen situasjoner der det er ønskelig at pasienten har et mer døgnkontinuerlig tilsynstilbud enn det som oppnås i hjemmesituasjonen. Som hos denne pasienten vil vi derfor også senere kunne finne behov for at pasienter får gjenopptreningstilbud ved institusjon når heimesituasjonen ikke ansees tilstrekkelig trygg. Trygdekontoret fant imidlertid ikke å kunne omgjøre vedtaket, og i kjennelse 12. april 1994 stadfestet Rikstrygdeverket trygdekontorets vedtak. I brev 1. august 1994 til ombudsmannen anførte A at det ikke var noe opptreningstilbud ved sykehuset før 4-6 uker etter infarktet, og at hun uansett ikke ville ha vært i stand til å ta seg frem til sykehuset for behandling. Hun mente derfor at avgjørelsen i saken var basert på uriktige opplysninger. Etter å ha forelagt klagen for Rikstrygdeverket med spørsmål om de tilsynelatende motstridende opplysninger som forelå i saken når det gjaldt sykehusets tilbud om opptrening etter infarktet, bad jeg i brev 2. desember 1994 Rikstrygdeverket behandle saken på nytt, idet saken ikke kunne sees å være tilstrekkelig opplyst på dette punkt. I brev 29. august 1995 viste Rikstrygdeverket til uttalelse fra avdelingsoverlege D ved fylkessykehuset, der det bl.a. het: «1. Man må gå ut fra at hjertetreningen ved sykehuset ble gjenopptatt 31. august 1993 og at dr. Cs uttalelse om gradvis start i løpet av september dermed ikke er helt eksakt. 2. Pasienten ble utskrevet etter sitt infarkt 29. august 1993 og reiste til - - - 3 dager senere. 3. Det er ikke snakk om noen form for hjertetrening hverken hos oss eller på - - - før det er gått 4-6 uker etter infarktet og etter at pasienten har vært til poliklinisk etterkonroll med arbeidsekg. og funnet velegnet for hjertetrening. 4. Et kortvarig opphold på - - - umiddelbart etter utskrivningen fra sykehuset har således intet med hjertetrening å gjøre, og det er irrelevant for saken om det var tilbud om hjertetrening på sykehuset eller ikke. 5. Oppholdet på - - - må således sees på som et rent rekonvalesentopphold. Det var ikke snakk om noen form for behandling eller aktiv trening. Oppholdet kom vel istand p.g.a. pasientens ønske og p.g.a. hennes angst for å være alene hjemme etter alvorlig sykdom. Rikstrygdeverket konkluderte deretter: «Sykehuset har etter dette bekreftet at det forelå et behandlingstilbud ved utgangen av august 1993. Avgjørende er imidlertid at den trygdede etter foreliggende opplysninger ikke hadde behov for aktiv opptrening i opptreningsinstitusjon. Som nevnt i retningslinjene ytes det ikke bidrag til hvile- eller avlastningsopphold eller lignende. Vilkårene for å bevilge bidrag til dekning av utgifter til opphold i opptreningsinstitusjon er derfor ikke under noen omstendighet til stede. Rikstrygdeverket finner derfor ikke at det foreligger nye opplysninger i saken som gjør at vi kan endre vårt vedtak ved kjennelse av 12. april 1994. I brev 3. oktober 1995 orienterte jeg klageren om at saken - etter Rikstrygdeverkets nye behandling - ikke gav grunnlag for noe mer herfra. A kom imidlertid tilbake til saken i brev 13. oktober 1995. Hun anførte at ombudsmannen hadde misforstått saken, idet hun aldri hadde søkt om opphold ved opptreningsinstitusjonen for å gjennomgå «hjertetrim». Hun skrev videre: «Det er søkt om bidrag til opphold på opptreningssenteret, for opptrening (av min fysiske og psykiske tilstand). For å forklare (hva) det betyr å mestre dager og netter med en voldsom redsel p.g.a. sykdommen i hjertet. Skulle jeg være hjemme alene, var det å dope seg med piller og ligge på sofaen p.g.a. redsel for eit nytt infarkt. Det ble faktisk alternativet. Nei, søknaden kom istand p.g.a. hele meg. Jeg har heller ikke søkt om hvile. Jeg skulle ha opptrening til å mestre dagene og nettene, og lære å leve med sykdommen. Så enkelt er og var det. Saken ble på ny forelagt Rikstrygdeverket i brev 27. oktober 1995. Det ble bedt opplyst om klagerens søknad hadde vært vurdert på dette grunnlag. Rikstrygdeverket ble videre bedt om å vurdere om det forelå grunnlag for å ta opp saken til ny vurdering. Dersom Rikstrygdeverket ikke fant at vilkårene for dekning av oppholdsutgifter var til stede, ble det bedt om en nærmere redegjørelse for grunnen til dette, samt en kort redegjørelse for praksis med hensyn til hvilke opptreningstilbud det gis bidrag til. Det ble også bedt opplyst om det - generelt sett - kan gis bidrag til opptrening av den type klageren beskrev i sitt brev hit. Det ble purret på svar i saken i brev henholdsvis 29. desember 1995, 30. januar og 29. februar 1996. Rikstrygdeverket svarte i brev samme dag bl.a.: «Som nevnt i vårt brev av 29. august 1995 er det i følge retningslinjene et vilkår for å yte bidrag at opptreningsinstitusjonen kan gi den trygdede et faglig behandlings- og opptreningstilbud som kan bedre trygdedes funksjonsnivå, bidra til å hindre tilbakefall av sykdom/skade og bedre muligheten for egenomsorg. Det forutsettes at det ikke skal gis hvile- eller avlastningsopphold eller lignende. Det forutsettes en restriktiv praksis i forhold til dette, ved at det ikke gis garanti for slike opphold. Det må foreligge søknad fra behandlende lege eller sykehus med utførlige opplysninger om tilstanden og om hvorfor opphold i opptreningsinstitusjon er nødvendig. Tilstanden må være av slik art at ambulatorisk behandling ikke anses hensiktsmessig. Sosial- og helsedepartementet har i brev av 4. oktober 1995 til Rikstrygdeverket blant annet anført (se vedlegg): «Pasienten forutsettes å bli søkt innlagt i en institusjon som har et tilbud som pasienten trenger innenfor forutsetningen om at disse institusjonene skal drive aktiv opptrening og etterbehandling. Ankende part hadde, som hun nevner i sitt brev av 13. oktober 1995, ikke behov for aktiv opptrening, men for å slippe å være alene hjemme på grunn av redsel for nytt infarkt. Vilkårene for å bevilge bidrag til dekning av utgifter til opphold i opptreningsinstitusjon på dette grunnlag er ikke til stede. Klageren kom med merknader i brev 18. mars 1996. I brev 9. april 1996 ble saken på nytt forelagt Rikstrygdeverket. Det ble vist til at uenigheten i saken i første rekke syntes å gjelde karakteren av det opphold klageren hadde på opptreningsinstitusjonen, om det var et rent hvileopphold eller om det kunne karakteriseres som et opptreningsopphold. Det ble videre spurt om Rikstrygdeverket hadde innhentet opplysninger om innholdet av det tilbudet klageren fikk ved opptreningsinstitusjonen. Det ble purret på svar herfra i brev henholdsvis 14. juni, 2. august, 4. september, 16. oktober og 21. november 1996. I brevet herfra 16. oktober 1996 - stilet til trygdedirektøren - ble det satt en svarfrist på 14 dager. Heller ikke denne ble overholdt. I brev herfra 21. november 1996 ble det satt frist for Rikstrygdeverkets svar til 1. desember 1996. Fristen ble ikke overholdt. Rikstrygdeverket svarte i brev 6. desember 1996 bl.a.: «I de midlertidige retningslinjer er opptreningsinstitusjonene inndelt i to grupper - gruppe I og gruppe II. - - - - - I gruppe II - institusjoner (blant annet - - -) gjelder oppholdet for trygdet som har behov for opptrening og behandling, blant annet: - trygdet med sykdom eller skade i nerve-, muskel- eller skjelettsystemet. - trygdet med invalidiserende psykososiale problemer. - trygdet som trenger ulike former for opptrening. I uttalelsen av 16. august 1995 fra avdelingsoverlege D, Fylkessykehuset i - - -, er det anført blant annet: «Det er ikke snakk om noen form for hjertetrening hverken hos oss eller på - - - før det er gått 4-6 uker etter infarktet og etter at pasienten har vært til poliklinisk etterkontroll med arbeidsekg. og funnet velegnet for hjertetrening. Avdelingsoverlege D bekrefter i samme uttalelse sjefsfysioterapeut - - - uttalelse i brev av 10. februar 1995 om at det forelå et behandlingstilbud på sykehuset. Videre skriver han blant annet: «Oppholdet på - - - må således sees på som et rent rekonvalesentopphold. Det var ikke snakk om noen form for behandling eller aktiv trening. Oppholdet kom vel istand p.g.a. pasientens ønske og p.g.a. hennes angst for å være alene hjemme etter alvorlig sykdom. Jeg kan ikke se at det var noen god medisinsk begrunnelse for tiltaket. Det er som kjent høyst uvanlig at vi anbefaler denne type rekonvalesentopphold for våre infarktpasienter. Jeg betrakter det medisinsk sett som uønsket at pasienter med ferskt infarkt gir seg ut på mer og lengre reiser enn nødvendig. Etter retningslinjene anses aktiv opptrening å være; intensiv medisinsk, fysikalsk og annen relevant opptrening (blant annet bassengtrening). At ankende part ønsket å «læres opp til å leve med eit sykt hjerte» regnes ikke som aktiv opptrening eller etterbehandling i retningslinjenes forstand. Rikstrygdeverket har ikke innhentet opplysninger om det tilbudet ankende part fikk ved - - -. Klageren gjorde gjeldende at hun i forkant av oppholdet ved opptreningsinstitusjonen hadde «invalidiserende psykososiale problemer», jf. Rikstrygdeverkets midlertidige retningslinjer for bidrag til opphold ved opptreningsinstitusjoner, og at hennes søknad skulle ha vært avgjort på dette grunnlaget. Saken ble på nytt forelagt Rikstrygdeverket. Da det ikke fremgikk av dokumentene i saken at søknaden hadde vært vurdert på nevnte grunnlag, ble det bedt om kommentarer til klagerens anførsel. Rikstrygdeverket svarte i brev 4. april 1997: «I søknad av 25. mars 1993 er det søkt om bidrag til dekning av utgifter til opphold i opptreningsinstitusjon på grunn av: «Gjennomgått hjerteinfarkt svært nervøs etter dette. Har avtale om coronar anegiografi ved - - - S.H. Medio september. Er svært redd for å vente på denne undersøkelsen hjemme. Rikstrygdeverket kan ikke se at søknaden gjelder opphold i opptreningsinstitusjon på grunn av behov for aktiv opptrening og behandling av «-trygdet med invalidiserende psykososiale problemer». Rikstrygdeverket finner det derfor ikke godtgjort at vilkårene for å bevilge bidrag til opphold i opptreningsinstitusjon er til stede. Klageren sa seg etter dette for så vidt enig i at søknaden fra dr. B ikke inneholdt opplysninger om «invalidiserende psykososiale problemer», men mente at man fra sykehusets side var fullt klar over hennes tilstand, noe også uttalelsen fra dr. C viste. I mitt avsluttende brev til Rikstrygdeverket uttalte jeg: «Innledningsvis vil jeg knytte noen merknader til Rikstrygdeverkets behandling av henvendelsene herfra i sakens anledning. Stortinget har forutsatt at ombudsmannens henvendelser til forvaltningen skal prioriteres. Det er påkrevet at ombudsmannen - for å kunne utøve sin virksomhet som Stortingets tillitsmann på en tilfredsstillende måte - ikke bare gis svar, men også at svar gis raskt og ekspeditt. I dette tilfellet tok det henholdsvis fire og knappe åtte måneder før Rikstrygdeverkets svar forelå på henvendelsene herfra 27. oktober 1995 og 9. april 1996. Fra Rikstrygdeverkets side er det underveis ikke gitt noen underretning om forventet saksbehandlingstid, jf. forvaltningsloven §11a, og det er i de svar som er gitt heller ikke oppgitt noen grunn til den lange saksbehandlingstiden. Jeg forutsetter at Rikstrygdeverket for fremtiden innskjerper sine rutiner når det gjelder henvendelser fra ombudsmannen. Når det gjelder realiteten i saken, heter det i §2 i Rikstrygdeverkets midlertidige retningslinjer 20. desember 1991: «Det er et vilkår for å yte bidrag at opptreningsinstitusjonen kan gi trygdede et faglig behandlings- og opptreningstilbud som kan bedre trygdedes funksjonsnivå, bidra til å hindre tilbakefall av sykdom/skade og bedre muligheten for egenomsorg. I §3 - om gruppeinndeling av opptreningsinstitusjonene - heter det om gruppe II, herunder - - -: «Ved behov for opptrening og behandling i opptreningsinstitusjon, kan bidrag til opphold i opptreningsinstitusjon i gruppe II ytes til: - trygdet som trenger ulike former for opptrening og etterbehandling. Rikstrygdeverket har ved sin behandling av saken lagt til grunn at klager ikke har kunnet dokumentere noe behov for aktiv opptrening i den perioden hun oppholdt seg på opptreningssenteret. Rikstrygdeverket viser her til uttalelsen fra legen ved fylkessykehuset, som opplyser at klager - så vidt kort tid etter hjerteinfarktet som det her var tale om - ikke hadde noe medisinsk behov for aktiv opptrening. Rikstrygdeverket har videre lagt til grunn at den opptrening klageren anførte å ha behov for - opplæring i det «å leve med et sykt hjerte» - ikke faller inn under opptreningsbegrepet i retningslinjenes forstand. Isolert sett har jeg ikke grunnlag for å rette avgjørende innvendinger mot dette standpunkt. Selv om det kan herske ulike oppfatninger om hvilke typer opptreningsbehov som bør dekkes av folketrygden, kan jeg ikke se at det vil være i strid med regelverket å trekke grensen mellom bidragsberettigede og ikke-bidragsberettigede institusjonsopphold slik det her er gjort. Det fremgår imidlertid både av dokumentene i trygdesaken og av korrespondansen i forbindelse med klagebehandlingen her, at klagerens problemer ikke har vært begrenset til hjertesykdommen og behov for opptrening etter denne. Det synes tvert imot å fremgå at de av klagerens problemer som må antas å kunne relateres til hennes helsetilstand i perioden for oppholdet ved opptreningsinstitusjonen var relativt store «invalidiserende psykososiale problemer». Rikstrygdeverket har opplyst at man ikke har vurdert søknaden om bidrag på dette grunnlag, og vist til det som fremgår av søknaden fra dr. B, hvor de påberopte problemene bare i liten grad berøres. Jeg har ikke funnet det påkrevet å innhente medisinsk-faglig ekspertise. Slik klagerens situasjon er beskrevet i saksdokumentene, kan det ut fra en alminnelig språklig forståelse av reglene, være grunn til å stille spørsmål om klagerens problemer kan karakteriseres som «invalidiserende psykososiale problemer». På bakgrunn av det omfattende skriftlige materiale som nå foreligger, bør klagerens sak vurderes på nytt. Jeg viser i denne forbindelse både til de opplysningene klageren selv har gitt - særlig i brev hit 1. august 1994 - og erklæringen fra dr. C, som så vidt jeg forstår var ment å utfylle de opplysningene som ble gitt i selve søknaden. Hvorvidt det eventuelt opprinnelig ikke ble gitt tilstrekkelige opplysninger i søknaden for en forsvarlig vurdering av om vilkårene for bidrag var oppfylt, kan klageren ikke lastes for. Det knytter seg etter dette «begrunnet tvil om forhold i saken», jf. ombudsmannsloven §10 annet ledd. Jeg finner derfor, som nevnt, grunn til å be Rikstrygdeverket om å behandle saken på ny, og herunder særlig se hen til de forhold A og dr. C har beskrevet når det gjelder omstendighetene rundt klagerens hjerteinfarkt og oppholdet ved opptreningssenteret. I brev 23. oktober 1997 opplyste trygdekontoret at det var truffet endringsvedtak slik at A ble tilstått den aktuelle dekning. Av vedtaket fremgikk det at trygdekontoret hadde lagt avgjørende vekt på en legeerklæring som var fremlagt i forbindelse med en senere innvilget søknad fra A om dekning av utgifter til opphold ved opptreningsinstitusjonen. Trygdekontoret tok for øvrig selvkritikk for ikke å ha sett disse medisinske opplysningene i sammenheng med As ankesak, herunder at opplysningene ikke hadde fulgt ankesaken.
maalfrid_301c3859b005bb0d6e0bf7a985b8afa8d987794e_29	maalfrid_nokut	2,021	no	0.814	Her er et av stedene hvor det svært tydelig kommer frem sakkyndiges manglende forståelse for og kunnskap om ernæringsterapi . De skriver: "Ernæringsterapi er ikke oppført som begrep i hverken Store norske leksikon eller Bokmålsordboka.." Ernæringsterapi er et anerkjent begrep selv om det ikke er oppført i enkelte oppslagsverk. Begrepet er for eksempel brukt i Odelstingsproposisjon nr. 27 (2002-2003) Om lov om alternativ behandling av sykdom mv. (1,2), definert av NIFAB (3) og godkjent utdanning i NNH (4). I Danmark har ernæringsterapien tradisjoner helt tilbake til 80-tallet (5,6). 1.http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/regpubl/otprp/20022003/otprp-nr-27-2002-2003- /4/2/8.html?id=171502 2.http://lovdata.no/dokument/NL/lov/2003-06-27-64 3.http://www.nifab.no/behandlingsformer/flere/ernaeringsterapi_ortomolekylaer_medisin_ernae ringsmedisin 4.Godkjent utdanning i NNH http://nnh.no/article.aspx?mainid=6&id=645 5.http://detforening.dk/hvad-er-ernaeringsterapi/ 6.http://www.cetcenter.dk/ Det er også uklar hva sakkyndige mener når de skriver "..synes det som at begrepet «ernæring» er ment å romme mer enn det som har med kostholdet og dets effekter på kroppen å gjøre." At begrepet ernæringsterapi ikke skal kunne benyttes siden vi også underviser i skolemedisinske fag (som for eksempel grunnmedisin og VEKS-fag) finner vi ulogisk. Når de skriver ".. naturmedisinske metoder og kunnskaper inngår i gjeldende utdanning.." så viser dette igjen sakkyndiges manglende forståelse av ernæringsterapi (og naturmedisin generelt). Et sentralt prinsipp i all naturmedisin er å utnytte kroppens egne selvhelbredende evner. Målet er å gjøre dette gjennom å bruke bivirkningsfrie midler og metoder. Dette således også svært sentralt i ernæringsterapi. Når sakkyndige skriver ".. I sum tar læringsutbyttene for seg relativt brede og sprikende temaer..". Uten å konkretisere dette mer, så blir det vanskelig å kommentere dette. Vi mener at temaene henger sammen og er nødvendige for å bli en dyktig ernæringsteraput. I ernæringsterapi/naturmedisin er en helhetlig tilnærming viktig, det er derfor nødvendig med et bredt pensum som viser at det er mange forhold innenfor kosthold og livsstil som kan påvirke vår helse. Vi legger til rette for samarbeid med helsevesen gjennom blant annet undervisning i medisinske fag og VEKS fag. Et viktig mål med dette er at studentene skal lære når de skal henvise klienter videre til medisinsk behandling. Sakkyndige skriver ".. beskrive hvordan naturterapi og ernæringsterapi er integrert i hverandre.." Dette er igjen et godt eksempel på manglende forståelse hos sakkyndige. Dette er ikke to ulike behandlingsformer, siden ernæringsterapi er en form for naturterapi. Det blir da helt meningsløst å beskrive hvordan de er integrert i hverandre.
lovdata_cd_51187	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.717	I. Med virkning fra 1. januar 1991 overføres oppgaver som beskrevet i foredraget samt i vedlegget til denne resolusjon. II. Med virkning fra 1. januar 1991 endrer følgende departementer navn; Kirke- og kulturdepartementet til Kulturdepartementet, Familie- og forbrukerdepartementet til Barne- og familiedepartementet, og Utdannings- og forskningsdepartementet til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. III. De berørte departementer gis fullmakt til å foreta de nødvendige endringer i instrukser og bestemmelser som følge av omorganiseringen. Vedlegg 1. Overføringer fra Kirke- og kulturdepartementet til Utdannings- og forskningsdepartementet. I. Overføring av stillinger til Utdannings- og forskningsdepartementet fra Kirke- og kulturdepartementet. II. Overføring av forvaltning av lover, myndighet, fullmakter, ansvar for utvalg, råd m.m.
lovdata_cd_24256	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	nn	0.795	Reservatet dekkjer eit areal på omlag 467 dekar. Kartet og forskrifta vert lagra i Kvam kommune, hjå Fylkesmannen i Hordaland, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet.
lovdata_cd_61941	lovdata_cd_somb_rundskriv_2005	2,021	no	0.849	Publisert: Somb-1990-25 (1990 93) Sammendrag: Fritt rettsråd og dekning av sakskostnader i saker etter fremmedloven. Ombudsmannen avsluttet i 1990 to saker om fritt rettsråd etter rettshjelploven av 13. juni 1980 nr. 35 i forbindelse med klager over avslag på søknader om asyl/arbeids- og oppholdstillatelse for to familier fra landet X, herunder arbeid med anmodninger om utsatt iverksetting av vedtakene. Søknadene om fritt rettsråd var innvilget med henholdsvis 63 og 50 timer. I tillegg til krav om dekning av utgifter til advokatbistand, gjaldt sakene dekning av utgifter til fotokopiering og ekstraordinære porto- og telefonutgifter. I tilknytning til klagebehandlingen hos ombudsmannen vurderte Justisdepartementet også spørsmålet om kostnadsdekning etter §36 i forvaltningsloven av 10.februar 1967. - Ombudsmannen uttalte at arbeid av mer utradisjonell karakter med opinionspåvirkning m.v. ikke kunne kreves dekket etter rettshjelploven. Det forelå ikke forhold som tilsa kostnadsdekning etter forvaltningslovens §36 første ledd, og spørsmålet om dekning etter annet ledd måtte bero på en rimelighetsvurdering. Saksgang: (Sak 151/88 og 266/88) Saksforholdet i de to sakene var i hovedtrekk: Sak A: Da advokaten overtok saken, var det i anledning av asylsaken innvilget i alt 23 timer fritt rettsråd. Det ble søkt om etterbevilling for ytterligere 120 timer. Fylkesmannen innvilget 40 timer fritt rettsråd. Totalt var da innvilget 63 timer fritt rettsråd. Fylkesmannen begrunnet avgjørelsen slik: «Sett i relasjon til fylkesmannens erfaring med omfanget av juridisk bistand i slike saker, legger fylkesmannen til grunn at 63 timer er i overkant av hva fylkesmannen har ansett er nødvendig juridisk bistand i saker av denne art, jfr. rettshjelplovens §15, første ledd. Advokaten påklaget avgjørelsen. Ved oversendelse av klagen til departementet bemerket fylkesmannen: «Fylkesmannens vedtak er begrunnet med hva som ansees som nødvendig juridisk bistand i saken. For å belyse fylkesmannens erfaringsgrunnlag, vil en nevne at fylkesmannen i 1987 har anvist til utbetaling i underkant av kr. 1 million i saker som angar søknad om politisk asyl/oppholdstillatelse, fordelt over 183 saker. Dette gir et gjennomsnitt på 14 timer og innbefattet i dette er også saker hvor Justisdepartementets vedtak er påklaget til Kongen eller Sivilombudsmannen. Departementet stadfestet 29. januar 1988 fylkesmannens vedtak, idet departementet bemerket: «Departementet legger til grunn at advokaten faktisk har nedlagt 120 timers arbeid i saken. Imidlertid peker en på at ordningen med fri rettshjelp kun skal dekke den bistand som det er nødvendig og rimelig at en advokat yter i saken. På bakgrunn av erfaring med lignende asylsaker, finner en i likhet med fylkesmannen at 63 timer fritt rettsråd må anses som tilstrekkelig bistand fra advokat i det aktuelle tilfelle. Advokaten søkte også om dekning av utlegg til fotokopiering av 1750 kopier og ekstraordinære porto- og telefonutgifter, totalt kr. 5.000,-. Søknaden ble delvis innvilget av fylkesmannen med dekning av utgifter til 400 fotokopier og med kr. 500,- til ekstraordinære porto- og telefonutgifter, til sammen kr. 1.300,-. Departementet stadfestet fylkesmannens vedtak med følgende begrunnelse: «Utgifter til porto, telefon o.l. omfattes i utgangspunktet av de ordinære timesatser, jfr. rundskriv G-198/83 «Salærforskrifter» av 19. oktober 1983, side 12 flg. Det er kun ekstraordinære utgifter til porto og telefon som kan dekkes særskilt og bare hvis det finnes rimelig grunn til det. I henhold til ovennevnte rundskriv kan utgifter til fotokopiering godtgjøres særskilt. Dersom slike utgifter må anses som nødvendige som følge av oppdraget kan de dekkes i sin helhet. Den offentlige støtte er i dette tilfelle ikke begrenset til den del av utgiftene som må anses som ekstraordinær. Gjeldende sats er kr. 2,- pr. kopi (side), jfr. rundskriv G-154/86. Som nevnt i vårt vedtak av 29. januar 1988 begrenses bevilling til fritt rettsråd, herunder dekning av advokatens aktuelle utgifter, til den del av bistanden som det er nødvendig og rimelig at en advokat yter i saken, jfr. rettshjelploven §13, jfr. §15 første ledd. Ut fra foreliggende opplysninger og dokumentasjon anser departementet at søkerne, i medhold av fylkesmannens vedtak, får dekket ekstraordinære porto- og telefonutgifter samt utgifter til fotokopiering som er knyttet til den del av bistanden fra advokaten som omfattes av fylkesmannens bevilling til fritt rettsråd. Det vises i denne forbindelse til ovennevnte rundskriv side 14 hvor det heter at «utgangspunktet for vurderingen av tidsforbruket må være at det er de faktiske og rettslige sider ved en sak advokaten skal klarlegge i den utstrekning det må anses nødvendig for tilstrekkelig å kunne ivareta klientens behov i den konkrete sak». En gjør oppmerksom på at begrensningen som nevnt i forrige avsnitt og så gjelder eventuell vurdering etter rettshjelplovens §15 annet ledd, jfr «i anledning rettsrådet». Sak B: Ekteparet B var i anledning av asylsaken innvilget 10 timer fritt rettsråd da advokaten overtok saken. Han søkte om etterbevilling til fritt rettsråd på inntil ytterligere 100 timer. Søknaden ble av fylkesmannen innvilget delvis med 40 timer. Totalt var da innvilget 50 timer fritt rettsråd i saken. Departementet stadfestet fylkesmannens vedtak. Begrunnelsen for å redusere timetallet var den samme som i sak A. Det ble for øvrig fra departementets side lagt til grunn at advokaten faktisk hadde nedlagt 100 timers arbeid i sak B. Advokaten søkte i tillegg om dekning av direkte utlegg til fotokopiering og ekstraordinære porto- og telefonutgifter på til sammen kr. 1.640,-. Fylkesmannen innvilget etter en samlet vurdering søknaden, idet kr. 800,- ble godkjent dekket av det offentlige. Departementet stadfestet fylkesmannens avgjørelse. I uttalelser i anledning av klagene til ombudsmannen bemerket departementet at det var lagt til grunn at vilkårene for rett til fritt rettsråd var oppfylt. Departementet presiserte at sakene således gjaldt omfanget av søkernes bevilling til fritt rettsråd, dvs. salærfastsettelsen. Departementet fremholdt at selv om utlendinger har krav på advokatbistand i forbindelse med gjennomføring av vedtak etter fremmedloven, herunder klagebehandling, gjelder de ordinære begrensninger mht. salærfastsettelsen. Departementet anførte videre at det avgjørende spørsmål var hva som måtte anses for å være nødvendig og rimelig bistand fra advokat. Departementet stilte seg således «avvisende til at alle deler av bistanden, etter sin art, omfattes av bevillingen til fritt rettsråd». Om den konkrete vurderingen i sak A fremholdt departementet: «Etter departementets oppfatning er gjennomgang av sakens dokumenter herunder politidokumentene og konferanser med søkerne, bistand som etter sin art må anses å omfattes av en bevilling til fritt rettsråd og blir å dekke etter rettshjelploven i den grad bistanden må anses for nødvendig for forsvarlig å ivareta klientens interesser. Tilsvarende gjelder advokatens arbeid med den påfølgende klage og videre korrespondanse tec. med Justisdepartementet. Etter omstendighetene finner en også at innhenting av opplysninger om A's politiske aktivitet i X omfattes av bevillingen til fritt rettsråd. Det samme gjelder innhenting av erklæringer fra lege og psykiater. Departementet legger til grunn at de 40 timer som er innvilget i fritt rettsråd i tilknytning til advokatens befatning med saken er tilstrekkelig for denne del av bistanden. Det er ikke opplyst at saken har vært spesielt vanskelig rent juridisk, og 40 timer anses å innebære adskillig romslighet m.h.t. tid medgått til gjennomgang av dokumenter, nødvendige konferanser, innhenting av faktiske opplysninger osv. Advokaten har imidlertid også søkt å påvirke sakens utfall ved midler som etter departementets oppfatning ligger utenfor den type bistand som kan støttes etter rettshjelpordningen. Det vises i denne forbindelse særlig til side 2, øverst, i søknaden som nevnt ovenfor. Det heter her: «Dernest ble der innhentet en rekke uttalelser, attester og bekreftelser fra familiene, venner, skolekamerater, arbeidskolleger, lege og psykiater m.v. Videre heter det i tredje avsnitt: «Jeg fant det da både hensiktsmessig og nødvendig å forsøke å påvirke Justisdepartementet via politiske kontakter i storting m.v., foruten at saken ble prosedert i dagspressen, hvorunder jeg selvsagt hadde en rekke konferanser med de impliserte stortingsrepresentanter, biskopen, avisredaktør og journalister, foruten andre innflytelsesrike personer som eventuelt kunne tale familiens sak overfor Departementet». Advokaten omtaler selv sitt arbeid som «utradisjonelt», idet saken, som han sier, «nærmest ble prosedert i politiske fora samt i dagspressen». Som antydet ovenfor finner departementet ikke å kunne støtte disse siste deler av bistanden etter rettshjelploven. Det vises til rundskriv G-198/83, side 14, hvor ovennevnte salærforskrifter er inntatt og hvor det i fjerde avsnitt bl.a. heter at «Utgangspunktet for vurderingen av tidsforbruket må være at det er de faktiske og rettslige sider ved en sak advokaten skal klarlegge i den utstrekning det må anses nødvendig for tilstrekkelig å kunne ivareta klientenes behov i den konkrete sak.» Dette er arbeid som er naturlig og nødvendig for tilfredsstillende å underbygge den juridiske argumentasjon i saken. Advokatens omfattende «utradisjonell virksomhet» må sies å ligge klart utenfor den type bistand som dekkes etter rettshjelploven. Til orientering kan opplyses at departementet ikke er kjent med at det tidligere er tilstått større beløp etter rettshjelploven i noen enkelt asylsak hvor domstolene ikke har vært involvert. Tilsvarende synspunkter ble anført i sak B. Departementet uttalte således bl.a.: Det vises i denne forbindelse særlig til søknaden som nevnt ovenfor, hvor det fremgår at advokaten også har gjort en del henvendelser underhånden til diverse stortingsrepresentanter, biskopen, journalister tec. for eventuelt å vinne gehør for familiens situasjon. Det fremgår også at det er innhentet uttalelse fra presten i Y m.v. dekning av utgifter til fotokopiering og ekstraordinære porto- og telefonutgifter. Departementet fant det for så vidt ikke påkrevet å gå inn på spørsmålet om advokatens bistand, herunder den del som ikke kunne dekkes etter rettshjelploven, var nødvendig i relasjon til utfallet av asylsaken. For så vidt gjaldt forholdet mellom utgiftsdekning etter rettshjelploven og forvaltningslovens §36 anførte departementet: «- - - Utgiftsdekning etter forvaltningslovens §36 er knyttet direkte til utfallet av saken, og rimelighet tilsier imøtekommenhet når det gjelder å dekke partens saksomkostninger for å få endret uriktige forvaltningsvedtak. Innvilgelse av fritt rettsråd med hjemmel i rettshjelploven skjer derimot ut fra en forhåndsvurdering, i tilfelle av etterbevilling ut fra en tenkt forhåndsvurdering, og tar generelt sikte på å støtte persongrupper med begrensede ressurser uten nødvendigvis å legge spesiell vekt på sakens utfall. Dessuten er rettshjelploven §15 første ledd, i motsetning til forv.l. §36, begrenset til den del av bistanden som utføres av advokat. Det bør da kunne forutsettes, og kreves, større grad av rasjonelle valg m.h.t. art og omfang av virkemidler. I et senere brev uttalte departementet: «Departementet fastholder at det ved avgjørelsen av hvor mange timer fritt rettsråd søkerne skulle få innvilget i anledning advokatens arbeid med saken, var naturlig også å se hen til hvor mange timer fritt rettsråd som tidligere var innvilget ved annen advokat. Det er på det rene at det på det tidspunkt advokaten overtok saken i september 1987, var truffet vedtak i asylsaken. Den juridiske bistand som refererte seg til behandlingen av søknaden i første instans var således allerede utført. Advokatens befatning med saken refererer seg kun til klagebehandlingen. Når det gjelder merutgifter ved skifte av advokat vises for øvrig til departementets rundskriv om fri rettshjelp av 27. mars 1976 side 56 samt departementets rundskriv om salærforskriftene av 19. oktober 1983 side 5. Det fremgår her at merutgiftene normalt skal dekkes av parten selv. - - - Departementets redegjørelse for hvilken bistand man fant å kunne dekke tar utgangspunkt i advokatens opplysninger om sitt arbeid med saken. Departementets uttalelse kan ikke oppfattes slik at man overhodet ikke har godtatt arbeid i forbindelse med fremleggelsen av nye faktiske opplysninger, slik advokaten synes å mene. Det er medgått tid til å søke å påvirke departementet via andre kanaler, herunder pressen, som departementet ikke har funnet å kunne godtgjøre. Dette ligger klart utenfor den type bistand ordningen med fri rettshjelp er ment å skulle dekke. I avsluttende brev til klagernes advokat uttalte jeg vedrørende avgjørelsene etter rettshjelploven: «Jeg har nøye vurdert Deres anførsler, men kan ikke se at klagene over delvis avslag på rettshjelpsøknadene kan gis medhold. De aktuelle sakene gjelder søknader om asyl/arbeids- og oppholdstillatelse og faller følgelig utenfor §13 første ledd, jf. §18 første ledd i rettshjelploven. Det er imidlertid lagt til grunn at sakene har vært av «stor personlig og velferdsmessig betydning» for klagerne, slik at vilkårene for rettshjelp etter §13 annet ledd er oppfylt, jf. for så vidt det som er sagt om praktiseringen av denne bestemmelsen på 38 i departementets rundskriv G-24/86. Etter §15 første ledd skal fritt rettsråd omfatte «nødvendig rådgivning og bistand fra advokat i anledning av et aktuelt problem». I medhold av lovens §3 er det 8. oktober 1982 fastsatt salærforskrifter. I §7 heter det bl.a.: «- - - Ved fastsettingen av salæret skal det fullt ut tas hensyn til om det oppgitte arbeidet må anses rimelig og nødvendig for saken eller om det antas å være brukt lenger tid enn rimelig og nødvendig. I tilfelle skal godtgjøringen settes ned. Når salæret settes ned skal det gis en kort begrunnelse. Bestemmelsen er kommentert på 14 i departementets rundskriv 19. oktober 1983. Det fremgår klart at det er de faktiske og rettslige sider ved saken advokaten skal klarlegge. Arbeid av mer utradisjonell karakter med opinionspåvirkning m.v., som De har utført i de to konkrete sakene, ligger klart på siden av det som det kan kreves dekning for etter rettshjelploven. Jeg er for øvrig enig med departementet i at det ved vurderingen av hva som er nødvendig bistand, jf. rettshjelplovens §15, i utgangspunktet må legges til grunn en objektiv norm, dvs. at det må foretas en noe annen vurdering enn ved krav om kostnadsdekning etter forvaltningslovens §36. Jeg ser det videre slik at det ved søknader om fritt rettsråd ikke vil være av utslagsgivende betydning om klagen i den underliggende sak har ført frem, eller antas å ville føre frem. Dette i motsetning til ved vurderingen etter forvaltningslovens §36 første ledd. For så vidt gjelder Deres henvisning til rettshjelplovens §17, nevner jeg at denne bestemmelsen gjelder fri sakførsel og ikke fritt rettsråd. Dette gjelder også henvisningen til departementets rundskriv av mars 1986 (s. 59-60). Heller ikke Deres henvisninger i brev 12. april 1988 til Advokatforeningens bok om salærberegning (s. 39 flg.) finner jeg relevant. Dette gjelder salærberegning overfor private klienter på grunnlag av «kombinasjon av anvendt tid og anerkjente salærmomenter». Det samme gjelder så vidt jeg kan se de dommer som De har påberopt Dem. til den advokat som tidligere hadde sakene, kan det for øvrig neppe innvendes noe mot. Jeg kan etter dette ikke se at departementets avgjørelser bygger på noen uriktig forståelse av rettshjelplovens §13 og §15 . Departementet har i de aktuelle sakene, etter en konkret vurdering hvor det bl.a er lagt vekt på sakenes vanskelighetsgrad og departementets erfaring fra andre saker på samme rettsområde, kommet til at det fastsatte salær må antas å være tilstrekkelig til å dekke rimelig og nødvendig arbeid med sakene. Ombudsmannen kan vanskelig etterprøve avveiningen av de forskjellige momenter i en slik vurdering. Til tross for den relativt store reduksjon av timetallet som er foretatt i de to sakene, har jeg ikke holdepunkter for å kritisere departementets avgjørelser. Hvor stor del av utgiftene til porto og telefon samt til fotokopiering som kan sies å ha direkte tilknytning til «rettsrådet», har jeg ikke grunnlag for å gå nærmere inn på. Som De vil være kjent med, omfattes for øvrig utgifter til porto, telefon o.l. i de fastsatte salærsatser, slik at det bare er ekstraordinære utgifter som kan kreves dekket. 2. Kostnadsdekning i medhold av forvaltningslovens §36. Krav om dekning av sakskostnader etter forvaltningslovens §36 ble først tatt opp i forbindelse med at sakene ble brakt inn for ombudsmannen til klagebehandling. Departementet uttalte vedrørende sak A: «Negativt vedtak i asylsaken ble fattet den 24. august 1987. Vedtaket ble ved brev av 10. september s.å. påklaget til Kongen i statsråd Vedtaket ble av departementet omgjort den 9. oktober 1987 etter at en hadde mottatt spesialisterklæring om at fru A nå var blitt suicidal. Advokaten hadde tidligere i saken hevdet at familien i hvert fall måtte få oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, blant annet under henvisning til at fru A hadde nerveproblemer - noe hun har hatt siden 1981. På vedtakstidspunktet var faktum i saken fru A's nerveproblemer isolert sett og sett i sammenheng med de øvrige omstendigheter - etter de partementets mening ikke slik at oppholdstillatelse kunne innvilges. Justisdepartementet kan således ikke se at det var slike feil ved vedtaket som er ment å omfattes av §36 første ledd som var årsaken til at vedtaket ble omgjort men derimot endringer i det faktiske grunnlag. Justisdepartementet finner det heller ikke rimelig å dekke utgiftene etter §36, 2. ledd. Etter departementets oppfatning har denne saken ikke vært spesielt arbeidskrevende. At advokaten har brukt hele 120 timer skyldes snarere graden av hans engasjement enn sakens spesielt vanskelige karakter. Det understrekes at det var spesialistuttalelsen om suicidalitet som førte til omgjøring, ikke påtrykk fra støttegrupper etc. Advokatens utstrakte arbeid med å skape en opinion fremstår således ikke som «nødvendig». Det tilføyes for ordens skyld at en eventuell opinion ikke hører med til de forhold som har betydning for hvorvidt en asylsøker skal få oppholdstillatelse i Norge. Slik den aktuelle sak har ligget an, mener departementet at adekvat og tilstrekkelig bistand for å søke å få forvaltningsvedtaket omgjort, begrenser seg til det som etter det foranstående dekkes etter rettshjelploven. Vi tar ikke her standpunkt til det generelle syn om ulike former for «opinionsarbeid» o.l. aldri kan anses adekvat i relasjon til forvaltningslovens §36 for å oppnå omgjøring av et forvaltningsvedtak. Vi mener imidlertid at dette i tilfelle bare kan være aktuelt i helt ekstreme unntakstilfeller, og nærværende sak er ikke et slikt unntakstilfelle. Når det gjaldt de faktiske forhold i sak B, opplyste departementet: «Negativt vedtak i asylsaken ble fattet den 29. august 1987. Vedtaket ble ved brev av 15. oktober og tilleggsskriv av 22. oktober, begge 1987, påklaget til Kongen i statsråd. Vedtaket ble av departementet omgjort den 1. desember 1987 etter at en hadde mottatt spesialisterklæring om at herr og fru B nå var blitt suicidale. Advokaten hadde tidligere i saken hevdet at ekteparet B i hvert fall måtte få oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, blant annet under henvisning til at paret var i ferd med å få behandling for sin ufrivillige barnløshet. Blant annet barnløsheten hadde ført til at fru B var deprimert. På vedtakstidpunktet var faktum i saken - fru B's depresjonsproblemer isolert sett og sett i sammenheng med de øvrige omstendigheter - etter departementets mening ikke slik at oppholdstillatelse kunne innvilges. Ved avslutningen av saken uttalte jeg på dette punkt: «Jeg forstår det slik at de helsemessige forhold, som var avgjørende for at oppholdstillatelse ble gitt, først ble klarlagt under klagebehandlingen. Selv om enkelte av klagerne hadde helseproblemer fra før, synes disse å ha blitt vesentlig forsterket etter departementets opprinnelige avslag på asylsøknadene. Det var således spesialistuttalelsene om suicidalitet som var avgjørende for departementets standpunkt om å omgjøre avslagene. Jeg kan etter dette ikke se at det foreligger slike feil at dekning av sakskostnader kan kreves dekket i medhold av forvaltningslovens §36 første ledd. Selv om det ved vurderingen av hvilke utgifter som har vært nødvendige for å ivareta partenes interesser, jf. forvaltningslovens §36 annet ledd, må kunne legges vekt på hva vedkommende hadde grunn til å anta, vil det likevel bero på en rimelighetsvurdering om sakskostnader skal tilkjennes etter dette alternativ. begrenset når det gjelder slike skjønnsmessige avgjørelser, jf. ombudsmannslovens §10 annet ledd. Etter min mening må departementets standpunkt aksepteres også når det gjelder avslaget etter §36 annet ledd. Somb-1990-24 Bruken av ordet «påtale» i den offentlige forvaltning.
lovdata_cd_32149	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.766	Ved utlikning av refusjon for kommunens utgifter til veg og kloakk skal legges til grunn de faste priser som følger av tabell 1 klasse II i Kommunal- og arbeidsdepartementets forskrift om faste priser. (II 1975 s 151)
maalfrid_5aea4471ec5eacf77d5a0d52069acc81ab1dd4cd_71	maalfrid_ntnu	2,021	da	0.405	(1995). Protection and presentation of excavated structures. I N.S. Price (red.) . Rome: ICCROM, sider 73-89, 17 sider. Totalt 91 sider Seksjon for arkeologi og kulturhistorie. Vitenskapsmuseet. NTNU. u.år. Udleveres i fotokopi. Utgitt av direktoratet for naturforvaltning i samarbeid med Norges vassdrag- og energidirektorat. VVV-rapport 2001-22, Trondheim. 1970: Skjelettgraving. En innføring i antropologi for arkeologer. Universitetsforlaget. Forskrift om faglig ansvarsfordeling mv. etter kulturminneloven. Forskrift om forbud mot utførsel av kulturminner. http://www.lovdata.no/for/sf/kk/kk-20011214-1420.html Der vil senere blive opgivet pensum i forbindelse med Lang ekskursion: Dette varierer årligt alt efter hvorhen ekskursionen går. Ca 200 sider. Litteraturliste leveres/avtales ved semesterstart. Der planlægges kurs i rentegning af udgravningsplaner med ADOBE ILLUSTRATOR, kurs i GIS som arkæologisk værktøj og brug af GPS i registrering. Pensum til dette vil blive oplyst dersom det bliver muligt at gennemføre kurserne.
lovdata_cd_25957	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.622	Forskrift om verneplan for myr i Hedmark fylke, vedlegg 7, fredning av Hovdsjømyrene naturreservat, Stor-Elvdal kommune, Hedmark. Hovdsjømyrene naturreservat er et myrområde ved Storhovden vest for Strand i Stor-Elvdal kommune, Hedmark fylke. Naturreservatet berører følgende gnr./bnr.: Strand sameie, Ophus sameie, 6/1, 6/2, 6/3, 6/12, 6/6, 6/7, 6/8, 6/15, 7/1, 7/2, 7/4 og 7/6. Naturreservatet dekker et areal på ca 4450 dekar. Grensene for naturreservatet fremgår av kart i målestokk 1:10.000, datert Miljøverndepartementet november 2001. Kartet og fredningsforskriften oppbevares i Stor-Elvdal kommune, hos Fylkesmannen i Hedmark, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. De nøyaktige grensene for reservatet skal avmerkes i marka, og knekkpunktene skal koordinatfestes. Formålet med fredningen er å bevare i naturtilstand og som landskapselement en del av et stort, intakt myrlandskap som består av strengblandingsmyr, flatmyr og bakkemyr, med tilhørende vegetasjon og fauna, særlig fuglelivet.
lovdata_cd_27132	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	nn	0.533	Forskrift om minsteareal for hjortejakt, Stryn kommune, Sogn og Fjordane. Fastsett av Stryn kommune, Næringsutvalet, 17. september 2003 med heimel i forskrift av 22. mars 2002 nr. 314 om forvaltning av hjortevilt og bever §5. §1. Minstearealet for hjortejakt (minste antal dekar tellande areal som skal ligge til grunn for godkjenning av vald) i Stryn kommune er: - 800 dekar i Olden og Oldedalen (innafor Olden sokn sine grenser slik desse er i 2003). - 1000 dekar i alle andre område godkjent for hjortejakt i Stryn kommune. §2. Denne forskrifta tek til å gjelde frå 17. september 2003. Frå same tid endres forskrift av 10. desember 2001 nr. 1445 om jakt etter hjort og elg, Sogn og Fjordane, til ikkje å gjelde minsteareal for hjortejakt i Stryn.
lovdata_cd_40166	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.959	Det følger av fjerde ledd at sykepenger ikke ytes før vedkommende har søkt lege. Dette gjelder selv om ventetiden etter andre ledd er utløpt. § 8-35.
lovdata_cd_34867	lovdata_cd_odelsting_2005	2,021	no	0.822	Publisert: Ot.prp.nr.107 (2001-2002) Den teknologiske utviklingen gjør det nødvendig å gå gjennom lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting (kringkastingsloven). Forslagene i proposisjonen representerer deler av Kultur- og kirkedepartementets oppfølging av Konvergensutvalgets anbefalinger i NOU 1999:26 «Konvergens - Sammensmeltning av tele-, data- og mediesektorene». Utvalget ble nedsatt i mars 1998 av Samferdselsdepartementet og Kulturdepartementet i fellesskap. Dets oppgave var å kartlegge de rettslige og politiske implikasjonene av konvergensutviklingen. I proposisjonen vil det fortløpende bli referert til utvalgets vurderinger. Med konvergens menes at skillene mellom sektorer og tjenester som tidligere har vært betraktet som forskjellige brytes ned. Kringkastings- og teletjenester er et eksempel på tjenester som utvikler fellestrekk og nærmer seg hverandre. For en mer utfyllende beskrivelse vises det til utvalgets utredning. Nettverkene for elektronisk kommunikasjon digitaliseres. Digitaliseringen gjør at man kan forvente endringer som økt interaktivitet og større tilbud av brukerinitierte tjenester. Dette betyr at brukeren kan påvirke innholdet av, eller starttidspunktet for tjenester. Videre vil digital overføringsteknologi gjøre mer effektiv bruk av frekvensressursene mulig. På kringkastingsområdet betyr det at det blant annet blir plass til flere kanaler. En annen konsekvens av digitaliseringen er at bruksområdet for forskjellige nettverk for elektronisk kommunikasjon ikke lenger vil være like spesialisert. Mens nettene tidligere var dedikert for formidling av bestemte tjenester, for eksempel telefoni eller kringkasting, tillater den digitale teknologien at nettverkene formidler alle typer tjenester. Bruksområdene vil med andre ord overlappe. Dette omtales gjerne som nettverkskonvergens. Webcasting er en samlebetegnelse på kringkastingsliknende tjenester formidlet over Internett. Disse er i hovedsak brukerinitierte. Utviklingen av digitalt fjernsyn kan medføre at også mer tradisjonelle former for kringkasting går i retning av økt interaktivitet. Det er grunn til å anta at det kan gro frem et bredt spekter av interaktive produkter der brukerne selv kan legge inn bestillinger på bestemte tjenester. Samtidig vil digitaliseringen medføre at TV-seerne kan velge blant et stadig voksende kanaltilbud. Det er også sannsynlig at fjernsynsmediet vil integreres med andre sektorer. og tilgang til ulike e-handelstilbud kan komme til å utgjøre en del av tilbudet på TV-skjermen. Selv om teknologien rommer et stort potensiale for endring, er det imidlertid ikke sikkert at publikums vaner endrer seg tilsvarende. På noe sikt kan det likevel ikke utelukkes at kringkastingssektoren vil endre seg vesentlig. Sannsynlige konsekvenser av utviklingen er økt konkurranse for norske kringkastere, økte valgmuligheter for publikum, men også sterkere preg av kommersialisering. Deler av dagens reguleringssystem er basert på sektorlovgivning som kringkastingsloven, lov 23. juni 1995 nr. 39 om telekommunikasjon (teleloven), og gjennomføringen av e-handelsdirektivet (direktiv 2000/31/EF). Ut over dette finnes ingen samlet lovgivning for multimediatjenester. Tendensen til at sektorgrensene gradvis viskes ut er en utfordring, fordi deler av dagens reguleringssystem er basert på sektorlover. På kringkastingssektoren er tendensene til sektoroppløsning særlig tydelige i forhold til webcasting og utviklingen av digitalt fjernsyn. Grensedragningen mot såkalte informasjonssamfunnstjenester og andre brukerinitierte tjenester er av stor betydning. Dette skyldes blant annet at kringkasting og informasjonssamfunnstjenester er underlagt forskjellig regulering i internasjonale avtaler som Norge er bundet av. Et hovedanliggende bak departementets forslag til lovendringer er å sikre at kringkastingsloven er mest mulig á jour med den teknologiske og markedsmessige utvikling på feltet. Departementet har sett det som særlig viktig at kringkastingslovens saklige virkeområde er presist formulert, og at forholdet til nye Internett-baserte medier avklares så langt det er mulig. Reguleringen skal også ivareta sentrale medie- og kulturpolitiske målsettinger, særlig hensynet til ytringsfrihet og mangfold. Seere og lyttere skal ha gode valgmuligheter. Samtidig er det viktig å sikre at allmennkringkasterne fortsatt har en reell mulighet til å nå ut til et stort publikum. En generell fare ved all regulering er at den kan forstyrre innovasjonen på området. Ved utformingen av lovforslaget har det vært en sentral målsetning at reguleringen i minst mulig grad skal hemme utviklingen på feltet. Ved revisjon av lovgivningen på kringkastingssektoren er det spørsmål om hvor langt man skal gå i å forskuttere mulige fremtidige endringer i forskjellige rammebetingelser som teknologi, markedsutvikling og internasjonale avtaler. Forslagene i proposisjonen søker å ta hensyn til teknologisk utvikling gjennom å være teknologinøytrale der det er hensiktsmessig. Videre er det tatt hensyn til endringer i EUs direktiver om elektronisk kommunikasjon. Det er likevel grunn til å understreke at lovgivningen ikke bare kan rette seg mot en tenkt fremtidig utvikling, men også må fungere i dagens situasjon. En noe avventende holdning gjør det mulig å unngå reguleringer som teknologien må «vokse seg inn i» og reguleringer som likevel viser seg å ikke bli nødvendige. Dette gjør lovgivningen enklere og mer presis og brukervennlig. Det er imidlertid grunn til å regne med at det også i tiden fremover kan være nødvendig med justeringer i kringkastingslovgivningen etter hvert som den teknologiske og markedsmessige utvikling avtegner seg tydeligere. Også endringer i EØS-avtalens TV-direktiv (Rådsdirektiv ( 89/552/EØF) av 3. oktober 1989 om samordning av visse bestemmelser om utøvelse av fjernsynsvirksomhet, fastsatt ved lov eller forskrift i medlemsstatene, endret ved Europaparlaments- og Rådsdirektiv ( 97/36/EF) av 30. juni 1998) kan medføre et oppfølgingssbehov. Det er høyst usikkert når endringer i TV-direktivet vil være klare. Departementet foreslår videre å innskrenke den generelle konsesjonsplikten for drift av kringkasting etter § 2-1 til kun å gjelde kringkasting som formidles via trådløse, bakkebaserte senderanlegg. Det er særlig i denne type nett at kapasiteten er begrenset. En konsesjonsordning vil sikre kontroll med utnyttelsen av kapasiteten. For kringkastingstjenester som formidles over andre plattformer er det tilstrekkelig med en registreringsordning som gjør det klart hvem som redaksjonelt er ansvarlig for sendingen. Når det gjelder hjemmelen for å pålegge plikt til videreformidling av allmennkringkasternes sendinger i § 4-3, legger departementet opp til at denne bestemmelsen ikke lenger bare skal gjelde kabel-TV-anlegg, men gis en mer teknologinøytral utforming. Det blir videre foreslått å overføre forskriftsmyndighet fra NRK til Kongen gjennom visse endringer i § 8-1, § 8-2 § 8-3. I kapittel 3 blir det redegjort for forslag fra Konvergensutvalget som departementet foreslår ikke gjennomføres. Dette gjelder blant annet utvalgets forslag om at man bør ha som et langsiktig mål å arbeide for en samlet IKT-lov, at alle regler som gjelder NRK spesielt bør samles i en særlov og at bestemmelsen i § 4-5 som gir myndighetene anledning til å legge ned forbud mot videresending av visse programkategorier oppheves. I kapittel 4 redegjør departementet for forslag til visse endringer i reklameregelverket som departementet tar sikte på å fremme. Endringsforslagene knytter seg til forskrift om kringkasting og vil bli sendt på egen høring dersom Stortinget gir sin tilslutning til prinsippene for revisjon av regelverket. I kapittel 5 går departementet gjennom de økonomiske og administrative konsekvensene av forslagene. I kapittel 6 knyttes det merknader til de enkelte endringsforslag. Kulturdepartementet sendte 6. april 2001 ut et høringsnotat med utkast til endringer i kringkastingsloven til 111 instanser. Det kom inn i alt 48 høringssvar, hvorav 33 hadde merknader. Høringsinstansenes synspunkter er gjengitt under de enkelte forslag til lovendringer. Dagens definisjon fremgår av kringkastingsloven § 1-1 første ledd og lyder: Definisjonen er teknologinøytral. Dette betyr at den i prinsippet kan omfatte all webcasting over Internett, forutsatt at det dreier seg om «utsending av tale, musikk, bilder og liknende» ment til å mottas «direkte av allmennheten». Definisjonens reelle omfang er noe uklart fordi det ikke fremgår direkte om de nye, interaktive tjenester omfattes. Sagt på en annen måte gir ikke definisjonens ordlyd entydig svar på om moderne audiovisuelle tjenester som video på forespørsel og webcasting faller inn under kringkastingsbegrepet. Konvergensutvalgets forslag: Utvalget foreslo en presisering av definisjonen, ved at det inntas en forutsetning om samtidig mottak. Utvalget ønsket en slik presisering fordi dette vil gjøre det helt klart at kringkastingsloven ikke kommer til anvendelse på tjenester som bestilles individuelt, for eksempel video på bestilling og Internett-tjenester der den enkelte bruker selv initierer utsendelsen. Lovens saklige virkeområde ville derved bli klarere, samtidig som man ville sikre at kringkastingsreguleringen kun omfatter de konvensjonelle, redigerte kringkastingstjenestene. Utvalget la på dette punktet stor vekt på at kringkastingsmediet historisk sett er blitt gjort til gjenstand for særregulering sett i forhold til trykte medier. Det politiske utgangspunktet for denne særreguleringen har vært behovet for å administrere frekvensbruken, samt at kringkastingsmediet har blitt oppfattet som et spesielt gjennomslagskraftig medium. Utvalget kom til at slike begrunnelser ikke har samme gyldighet for interaktive tjenester, og at disse følgelig bør reguleres mer på linje med for eksempel papirbaserte medier. Blant de instansene som kommenterte Konvergensutvalgets forslag til presisering av definisjonen var de aller fleste positive. Det var imidlertid enkelte som hadde reservasjoner til i hvilken grad en presisering knyttet til «samtidighet» i mottaket av signalene ville løse alle avgrensningsproblemer. Internasjonale avtaleforpliktelser mv: Norge har ratifisert Europarådets fjernsynskonvensjon 5. mai 1989 om fjernsyn over landegrensene, som materielt hovedsakelig er sammenfallende med TV-direktivet. Konvensjonens artikkel 2 bokstav a definerer sending slik: «Den opprinnelige utsending av programtilbud i fjernsyn via jordbunden sender, kabel, satellitt av ethvert slag, kodet eller ukodet, for mottak av allmennheten. Definisjonen dekker ikke individuelle kommunikasjonstjenester. Av et forklarende tillegg til konvensjonen framgår det at den forutsetter direkte mottak blant allmennheten for at det skal være en fjernsynssending i konvensjonens forstand. TV-direktivet er en del av EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett i kringkastingsloven og -forskriften. Direktivets artikkel 1 angir definisjonen av fjernsynssending. Her er det bl.a fastsatt at direktivet gjelder førstegangs utsending av fjernsynssendinger beregnet på allmennheten. Definisjonen dekker alle slike tjenester, uavhengig av distribusjonsmåte eller om sendingene er kodet. Kommunikasjonstjenester som på individuelt anrop formidler informasjon eller andre meldinger, f.eks. telefakstjenester, elektroniske databanker og andre lignende tjenester, er ikke omfattet. Det ble ikke foretatt endringer i denne definisjonen ved revisjonen av direktivet i 1997. Radio er ikke omfattet av de ovennevnte internasjonale avtaler. I høringsnotatet sluttet departementet seg til Konvergensutvalgets synspunkt om at det går et prinsipielt skille mellom tradisjonell kringkasting og interaktive tjenester. Brukerstyrte tjenester forutsetter at brukeren selv aktivt initierer utsendelsen og det fordrer ikke samme reguleringsintensitet som kringkastingstjenester. I høringsnotatet foreslo departementet å ta hensyn til dette prinsipielle skillet ved å inkludere et krav om samtidighet i kringkastingsdefinisjonen - slik Konvergensutvalget gikk inn for. men ble sett på som en presisering som vil bidra til større klarhet om lovens saklige virkeområde. «... som er riktade till allmänheten och avsedda att tas emot med tekniska hjälpmedel. En sändning anses riktad til allmänheten endast om den samtidigt och utan särskild begäran är tilgänglig för vem som helst som vill ta emot den. Radio- og TV-sendinger i sanntid via Internett omfattes av loven. Tilbud om nedlasting av video over Internett antas ikke å falle inn under loven. Danmark: Kringkastingsbegrepet er ikke direkte definert i «Lov om radio- og fjernsynsvirksomhed», men det er antatt at dersom en bestillingstjeneste på Internett kan bli sett av andre enn den som bestiller den, så vil tjenestene reguleres som en kringkastingstjeneste. Dersom det bare er den som bestiller som får tilgang til utsendelsen, blir den betraktet som en teletjeneste. Storbritannia: Definisjonen varierer noe etter hvilken distribusjonsform som benyttes, men generelt regnes kringkasting for å være utsendelse av programmer for allment mottak. I teorien betyr dette at alle tjenester som formidles over Internett og som kan karakteriseres som programmer skal reguleres som kringkasting. Myndighetene har imidlertid ikke sett behov for å håndheve regelverket i forhold til Internett. Når det gjelder «video på bestilling» over for eksempel tele- eller kabelnett, betraktes dette som kringkasting og er følgelig underlagt konsesjonsplikt. Canada: Kringkastingsbegrepet dekker all utsending av programmer ment for mottak av allmennheten. Det er gjort unntak for sendinger som utelukkende er ment for visning på offentlige steder. «Video på bestilling» blir oppfattet som kringkasting. Nederland: Radio- eller fjernsynstjenester tilbudt over Internett blir betraktet som kringkasting. Tilsvarende gjelder for «video på bestilling», uavhengig av distribusjonsform. Telenor mener den foreslåtte definisjon av kringkasting er uhensiktsmessig. Telenor hevder definisjonen kan medføre at en rekke tjenester som ikke minner om tradisjonell programvirksomhet kan bli omfattet av loven. Dette gjelder for eksempel banktjenester, spillvirksomhet, e-handel o.l. Telenor foreslår derfor at lovteksten presiseres slik: «Med kringkasting menes utsending av (tradisjonelle) lydradio- og TV-programmer med radiobølger eller over tråd, ment til å mottas direkte og samtidig av allmennheten. NRK påpeker at det kan oppstå avgrensningsproblemer ved utvikling av interaktive tjenester, men er i store trekk enig i den presisering departementet foreslår. TV 2 støtter innføringen av et samtidighetskrav i definisjonen, men mener dette ikke bidrar til å gjøre grensen mellom kringkasting og ulike interaktive tjenester skarpere. Eierskapstilsynet stiller spørsmål ved om det er hensiktsmessig å knytte definisjonen til om utsendelsen er ment å mottas direkte og samtidig av allmennheten. Tilsynet viser særlig til de muligheter som digital teknologi gir publikum til å forskyve tidspunktet for start av programmer, lagre i egen dekoder m.v. Tilsynet påpeker at det kan synes lite hensiktsmessig å ta utgangspunkt i et begrep som kan oppfattes dithen at kringkasterens subjektive oppfatning eller hensikt skal vektlegges. Derfor mener tilsynet det vil være bedre å bygge på at det foreligger en mulighet for samtidig mottak og at ordet «ment» byttes ut med formuleringen «som kan». Norsk regnesentral antar at det kan bli nødvendig med omfattende forskrifter for å presisere forståelsen av samtidighetskravet. De viser til at det er teknisk mulig å justere sendinger til individuelle mottakere slik at sendingen ikke blir mottatt samtidig og at lovgivningen dermed omgås. Norsk tele- og informasjonsbrukerforening (Nortib) mener det er spesielt viktig at overføring av «kringkasting» i bedriftsinterne eller andre lukkede nett ikke blir lagt inn under loven. Netcom stiller seg tvilende til hvorvidt samtidighetskriteriet klargjør forholdet mellom kringkasting og informasjonssamfunnstjenster. Departementet vil understreke at det knytter seg et prinsipielt skille til hvorvidt en tjeneste er brukerinitiert eller ikke, og at kringkastingsdefinisjonen hviler på dette skillet, jf beskrivelsen foran i avsnitt 2.1.1. Departementet er klar over muligheten for at enkelte typer tjenester som er under utvikling ikke vil være interaktive eller brukerinitierte og derfor vil omfattes av kringkastingsdefinisjonen, selv om de ligger langt unna det man tradisjonelt tenker på med radio- eller TV-sendinger. Omfanget av slike tjenester er foreløpig beskjedent. formidles som kringkasting, men som eventuelt kan anses å være så fjernt fra tradisjonell kringkasting at de ikke bør omfattes av definisjonen. Det er vanskelig å ta stilling til dette før man har sett konkrete eksempler på de tjenester det siktes til. Utviklingen bør derfor i stedet ses an og heller vurderes under unntakshjemmelen i § 1-1, 6. ledd, jf kapittel 2 avsnitt 2.8 nedenfor. Om karakteren og mangfoldet av slike tjenester på sikt vil medføre en stor mengde unntak, kan det bli aktuelt å gjennomføre ytterligere presiseringer av kringkastingsdefinisjonen. Dette er i tråd med den tilnærming som er beskrevet i avsnitt 1.2. På det nåværende tidspunkt er det etter departementets syn ikke nødvendig å foreta ytterligere presiseringer. Departementet kan se at det også etter lovforslaget vil oppstå tvilstilfeller. Dette skyldes imidlertid først og fremst at tjenestetilbudet er så sammensatt og mangfoldig at det vil forekomme vanskelige grensetilfeller uansett hvordan definisjonen utformes. Det er således ikke selve tolkingen av loven som skaper problemer, men i blant kan forståelsen av faktum gjøre det. Slik medielandskapet ser ut, med stadige teknologiske nyvinninger, ser departementet det som lite realistisk å trekke helt klare grenser. Uttrykket «ment til» har en historisk forankring. Det kom inn ved endringslov av 9. juni 1989 nr. 33. Årsaken var at det ikke skulle være tvil om den rettslige statusen til videresending fra kommunikasjonssatellitter. For en nærmere redegjørelse henvises det til Ot.prp.nr.55 (1988-1989). Departementet mener det vil være uheldig å gå vekk fra eksisterende formulering. Samtidig er det et viktig poeng at kringkasterens motivasjon rent generelt ikke bør være avgjørende for hva som betraktes som kringkasting. Det mest sentrale er at det teknisk sett er mulig for allmennheten å motta sendingene direkte og samtidig. Eventuell bruk av lagringsmuligheter påvirker ikke sendingens rettslige status. For å fange opp alle tilfeller har departementet tatt inn egnethetskriteriet i definisjonen som et tillegg til intensjonskriteriet. Når det gjelder forståelsen av samtidighetskravet vil departementet vise til at tolkingen av begrepet må ha et praktisk utgangspunkt. Teoretisk og ytterst minimal forsinkelse som kan oppstå i selve overføringsprosessen må det ses bort fra. Når det gjelder forsøk på bevisste omgåelser ligger det i sakens natur at lovverket neppe fullt ut kan eliminere muligheten for dette. Om det legges inn forsinkelser i signalene, vil det bero på en vurdering av faktum opp mot en tolking av lovens ordlyd om man skal skjære gjennom ovenfor dette. Det vil i en slik vurdering være av vesentlig betydning om de tekniske tilpasningene har et praktisk formål utover det å omgå kringkastingsloven. Begrepene kringkasting og informasjonssamfunnstjenester er definert i internasjonale avtaler Norge er bundet av. Formelt står Norge fritt til å gjennomføre internasjonale forpliktelser på en måte som passer overens med norsk lovtradisjon. Departementet anser den nåværende formuleringen av kringkastingsdefinisjonen for å ha en viss tradisjonell forankring. Det er knyttet både rettslig teori og en viss praksis til definisjonen slik den har vært formulert frem til i dag. Som det fremgikk av høringsnotatet er endringsforslaget kun ment å ha en språklig realitet. Samtidighetskriteriet som tidligere har vært innfortolket vil nå komme direkte til uttrykk i selve lovteksten. Det materielle innholdet vil være det samme. Med dette som utgangspunkt mener departementet at det vil være uheldig å foreta en fullstendig omskriving av bestemmelsen. Departementet mener at det ikke vil by på problemer at definisjonene av henholdsvis kringkasting og informasjonssamfunnstjenester ikke er formulert slik at de språklig sett fremstår som komplementære. Når skillet skal trekkes i praksis, er det neppe tolkingen av loven som vil fremby de største problemene, men forståelsen av faktum. Dette skyldes at teknologien som ligger til grunn for tjenestene kan være komplisert, og at det iblant kan være nyanseforskjeller som gjør at man velger den ene eller den andre karakteristikk. Det er grunn til å understreke at forslaget til ny definisjon skal tolkes i samsvar med Norges internasjonale avtaleforpliktelser. Kringkastingsloven § 1-2, 4. ledd lyder slik: Tele- og datatjenester omfattes ikke av denne lov. Departementet foreslår å oppheve bestemmelsen. Dette forslaget er ikke omtalt i høringsnotatet. Intensjonen bak bestemmelsen er å markere grensedragningen mot teleloven. På samme måte fremgår det i teleloven § 1-1 at Loven gjelder ikke for programvirksomhet i kringkasting eller videresending av program i overføringsnett for kringkasting. Departementet mener imidlertid at skillet har fått et uheldig uttrykk gjennom bestemmelsen i kringkastingsloven § 1-2, 4. ledd. Kringkastingslovens virkeområde bygger i utgangspunktet på positive angivelser. Dermed omfatter loven slik virksomhet som den selv beskriver. I lys av dette er det unødvendig å presisere hva som ikke er omfattet. Hvis bestemmelsen i § 1-2, 4. vært berettiget. Imidlertid inneholder kringkastingsloven spredte bestemmelser om distribusjon av kringkastingssignaler. Bestemmelsene som retter seg mot operatører av kabel-TV anlegg er ett eksempel. Det er klart at disse operatørene ikke anses for å være kringkastere. Å drive ren distribusjon av kringkastingssignaler kan vanskelig karakteriseres som annet enn en tele- og datatjeneste. I lys av dette blir någjeldende avgrensning mot teleloven for vid. Samtidig fremgår det klart nok av de enkelte bestemmelser i kringkastingsloven hva loven omfatter. Etter gjeldende kringkastingslov § 2-1 må alle unntatt Norsk rikskringkasting ha konsesjon for å drive kringkasting. NRKs rett til å drive kringkasting følger direkte av loven. Konsesjonsplikten praktiseres forskjellig alt etter hvilke plattformer kringkasteren sender over. For kringkasting som distribueres over kabel eller satellitt har konsesjonsordningen vært utøvet meget liberalt. For kringkasting som distribueres via bakkesendere er mulighetene for å få konsesjon mindre. Dette har sammenheng med mangel på frekvensressurser. Konvergensutvalgets forslag: Utvalget foreslo at konsesjonsplikten for kringkastingsvirksomhet bør bortfalle når dagens analoge frekvenser kan frigjøres for digitale sendinger. Utvalget la til grunn at det på dette tidspunkt ikke vil være vesentlig knapphet på distribusjonsressurser, og at det derfor heller ikke vil være grunnlag for å opprettholde en egen konsesjonsordning (utover en rent teknisk begrunnet konsesjonsordning knyttet til administrasjonen av frekvenser, som kan forvaltes av telemyndighetene). Utvalget foreslo samtidig at dersom konsesjonsplikten bortfaller, bør denne erstattes av en registreringsplikt som kan sikre myndighetene oversikt over hvem som står ansvarlig for sendingene. Av de høringsinstansene som kommenterte Konvergensutvalgets forslag var de fleste positive. Enkelte gav uttrykk for at kapasiteten vil være begrenset også etter at digitaliseringsprosessen er fullført, og at dette tilsier at man viderefører systemet med å pålegge konsesjonærer kulturpolitisk begrunnede innholdsforpliktelser. Internasjonale avtaleforpliktelser og regulering i andre land: TV-direktivet og Europarådskonvensjonen om fjernsyn over landegrensene forplikter ikke Norge til å opprettholde en konsesjonsordning. De medfører riktignok at Norge har visse forpliktelser i forhold til regulering av kringkastingssendinger fra selskap underlagt norsk jurisdiksjon. Forpliktelsene er bl. a knyttet til omfanget av reklame, at deler av sendetiden skal avsettes for europeiske verk etc. Ingen av disse forpliktelsene forutsetter en særskilt konsesjonsordning. Det kan her vises til at man i Finland har en konsesjonsordning som er avgrenset til sendinger over eteren, samt meldeplikt for kringkasting i kabel. I Sverige er det ikke konsesjonsplikt for satelittkringkasting og kringkasting i kabel, men en plikt til å registrere opplysninger om virksomheten hos Radio- og TV-verket. Ytringsfrihetskommisjonens utredning ( NOU: 1999:27): Kommisjonen var på prinsipielt grunnlag skeptisk til alle former for legale etableringshindringer (eller forhåndssensur) for medier. Når det gjaldt kringkasting spesielt, uttalte kommisjonen at det bare bør kreves konsesjon for kringkasting i den grad dette kan begrunnes i tekniske forhold, for eksempel begrenset frekvenskapasitet, fordi det da ikke er ytringene i seg selv som møter krav om forhåndskontroll, men selve den tekniske aktiviteten. Kommisjonen fant imidlertid ikke grunnlag for å hevde at dagens konsesjonsordning er i strid med gjeldende Grunnlov § 100. I høringsnotatet gav departementet uttrykk for at det fortsatt vil være begrenset tilgang på frekvensressurser i noe tid fremover. Selv om kapasiteten i et eventuelt digitalt bakkenett øker, kan det tenkes at etterspørselen øker tilsvarende fordi potensialet og interessen for å utvikle nye tjenester også blir større. Uavhengig av dette vil det gå noe tid før økt frekvenskapasitet er en realitet. Dagens begrensede kapasitet tilsier føringer på tildeling av kapasiteten blant annet utfra kulturpolitiske hensyn. Kabelnett og satellitt har større kapasitet. Departementet foreslo derfor i høringsnotatet å oppheve konsesjonsplikten for drift av kringkasting som sendes over de sistnevnte plattformene og å erstatte den med en registreringsplikt. For drift av kringkasting som distribueres via bakkebaserte, trådløse senderanlegg ble konsesjonsplikten foreslått opprettholdt. Statens medieforvaltning antar at det vil være knapphet på ressurser i bakkebaserte sendernett for kringkasting også etter at digitaliseringen er gjennomført. De støtter en videreføring av konsesjonsordningen i slike nett. til at konsesjonsplikten allerede i dag praktiseres meget liberalt når det gjelder kringkasting via andre plattformer. Medieforvaltningen støtter derfor en opphevelse av konsesjonsplikten for kringkasting distribuert via satellitt eller kabel. TV Invest støtter en opphevelse av konsesjonsplikten for satellittkringkasting. Selskapet mener denne konsesjonsplikten aldri har hatt noen praktisk betydning. TV Invest deler ellers departementets vurdering av at det fortsatt i noen år vil være begrenset tilgang på frekvensressurser i bakkebaserte nett. På dette grunnlag mener TV Invest at en ordning med konsesjonsplikt som forvaltes av departementet er nødvendig og at det også i høyeste grad gjelder i et eventuelt digitalt bakkenett for kringkasting. TV 2 er i mot både en konsesjonsordning og en registreringsordning. TV 2 mener dette er en diskriminering i forhold til andre medier. Norsk redaktørforening påpeker at trykte medier er forpliktet til å oppgi navn på sin ansvarlige redaktør i sine publikasjoner og at lokalkringkastingsselskaper etter dagens regler må melde inn til Statens medieforvaltning hvem som er ansvarlig redaktør. Dette må også oppgis før og etter sending. Norsk redaktørforening kan derfor vanskelig se at det skal være forskjellsbehandling om denne type regler skal omfatte alle medier, så lenge registreringsplikten som sådan ikke gir myndighetene noen ytterligere styringsfullmakt. På grunnlag av dette mener Norsk redaktørforening at hjemmel for registreringsplikt ikke bør gis som fullmakt til Kongen, men at registreringsplikten bør fremgå direkte av loven uten ytterligere fullmaktsbestemmelser. Telenor støtter en innsnevring av konsesjonsplikten til bare å gjelde kringkasting formidlet via radiobølger over bakkebaserte senderanlegg. Telenor mener imidlertid dette bør fremgå tydeligere av lovteksten. NRK er av samme oppfatning. Departementet er av den oppfatning at generelle regler andre steder i lovverket ikke i tilfredsstillende grad gir mulighet for å ivareta viktige kulturpolitiske interesser. Departementet mener videre at en strengere regulering av sendinger over bakkebaserte nett sammenliknet med andre plattformer for elektronisk kommunikasjon er nødvendig. Årsaken er de begrensede frekvensressurser i slike nett, samt den store dekningsgraden i befolkningen i kombinasjon med muligheten for enkelt og billig mottak. Teknologiutviklingen gjør at frekvensressursene stadig utnyttes bedre. Konsesjonsplikten vil bli vurdert på ny etter hvert som knappheten blir mindre. Forslaget om registreringsplikt vil innebære en viss forskjellsbehandling mellom kringkasting og andre medier. Departementet anser kringkastingsmediets gjennomslagskraft og tilstedeværelse i folks hjem for å gjøre forskjellene berettiget. Videre kan forskjeller begrunnes ut fra de særlige regler om innholdet av kringkastingssendinger som følger av kringkastingsloven og av Norges internasjonale forpliktelser. Håndhevingshensyn tilsier at myndighetene til en hver tid må ha oversikt over hvem som sitter med det redaksjonelle ansvar for sendingene. Departementet ser det som mer fleksibelt å etablere en fullmaktshjemmel enn å innta en bestemmelse om registreringsplikt direkte i loven. Hvis det på et senere tidspunkt skulle vise seg at en registreringsplikt likevel ikke er nødvendig, eller at den bør begrenses, bør det være mulig å gjøre dette uten lovendring. Departementet er enig i at det bør fremgå tydeligere av lovteksten at konsesjonsplikten innsnevres til å gjelde kringkasting over trådløse, bakkebaserte senderanlegg. Departementet har derfor foretatt en presisering slik at endringen kommer klarere frem. Kringkastingsloven § 2-2 krever konsesjon for opprettelse og drift av anlegg for kringkasting eller nærkringkasting eller videresending av kringkasting eller nærkringkasting. Det kreves i tillegg teknisk konsesjon etter teleloven § 5-3 for bruk av frekvensspekteret. Konvergensutvalgets forslag: Dagens lovregulering innebærer et to-sporet system ved at aktører som ønsker å etablere og drive et senderanlegg må ha konsesjon fra både tele- og kringkastingsmyndighetene. Konvergensutvalgets utgangspunkt var at digitaliseringen av nettverkene gjør at det blir mindre forskjeller mellom kringkastingsnett og telenett. Begge nett er i stand til å formidle både tele- og kringkastingstjenester (nettverkskonvergens). Utvalget hevdet at dette tilsier at alle typer nett bør reguleres mest mulig likt, og helst innenfor rammene av ett lovverk, for å motvirke at de regulatoriske rammebetingelsene får uønskede konkurransevridende virkninger. Utvalget mente en mer enhetlig regulering kan oppnås ved å oppheve § 2-2 i kringkastingsloven, og å legge opp til at selve distribusjonen i større grad reguleres gjennom telelovens bestemmelser. Ikke mange høringsinstanser kommenterte Konvergensutvalgets forslag på dette punkt. Av de som gav kommentarer var imidlertid flertallet positive til at kringkastingsloven § 2-2 oppheves. I høringsnotatet la departementet til grunn at selv om digitaliseringen av det bakkebaserte kringkastingsnettet vil føre til at det kan formidles et langt større antall kanaler enn i dag, så vil det fortsatt være en knapphet på frekvenser i bakkenettet. Disse vil fortsatt i noe tid utgjøre en begrenset ressurs. Ser man noen år frem i tid kan dette endre seg. Men jf avsnitt 1.2 må lovforslaget ta utgangspunkt i dagens situasjon. Frekvensknapphet tilsier at det må finnes hjemmel for å stille kulturpolitisk begrunnede vilkår. Etter hvert som frekvensknappheten blir mindre vil konsesjonsplikten bli vurdert på ny. TV 2 går i mot et to-sporet system hvor det kreves konsesjon fra telemyndighetene for å bli tildelt frekvenser og konsesjon fra Kulturdepartementet for å eie og drive selve kringkastingsanlegget. De mener nødvendige hensyn kan ivaretas under én konsesjonsordning. Post- og teletilsynet mener en slik konsesjonsordning er overflødig. De viser til at frekvenskonsesjonen bør være tilstrekkelig. Tilsynet gir videre uttrykk for skepsis til hvorvidt konsesjonsordningen i kringkastingsloven § 2-2 kan opprettholdes etter at EU har vedtatt nye direktiver om elektronisk kommunikasjon. NRK støtter departementets forslag, men understreker viktigheten av at aktører underlagt konsesjon i minst mulig grad forskjellsbehandles i forhold til aktører som ikke er undergitt noe konsesjonskrav. TV Invest påpeker at også i et eventuelt digitalt bakkenett for kringkasting vil frekvensressursene forbli begrenset og etterspurt. TV Invest slutter seg derfor til departementets forutsetninger og forslag. Senter for medieøkonomi (SFM), Handelshøyskolen BI går i mot konsesjonsplikt. SFM mener departementets svar på Konvergensutvalgets forslag ikke er å begrense sitt myndighetsområde, men å utvide det ved at kringkastingsloven gjøres gjeldende også for det som tidligere var telenett, i den utstrekning disse brukes til kringkasting. Dagens regelverk krever at innehaveren av kringkastingsanlegget også har frekvenskonsesjon etter teleloven. Telelovens formålsbestemmelse er imidlertid ikke egnet til å ivareta kulturpolitiske hensyn. Frekvenskonsesjonen har først og fremst en teknisk begrunnelse. Anleggskonsesjonen vil særlig bli benyttet til å ivareta krav til innhold. Det kan være aktuelt å kreve at det settes av en viss plass til allmennkringkasternes programmer. Det kan også være aktuelt å benytte konsesjonsordningen til å sikre at hele befolkningen har tilgang til et grunnleggende TV-tilbud, samt at dette tilbudet er i tråd med norske reklameregler. Dette er formål som ikke naturlig kan ivaretas innen rammene av teleloven. Departementet anser det derfor som påkrevet å opprettholde dagens ordning. Slik departementet ser det, faller de to konsesjonsbestemmelsene i hhv. kringkastingsloven og teleloven naturlig inn i et system som baserer seg på én regulering for innhold og én for distribusjon. Det er imidlertid grunn til å understreke at systemet i praksis vil fungere slik at aktørene vil oppleve det som én konsesjonsordning, men med hjemmel i to forskjellige lover. Det følger av forslaget til § 2-2, første ledd, 2. punktum at frekvenskonsesjonen og anleggskonsesjonen skal gis samlet og vil utgjøre et integrert hele. Følgelig kan systemet de to sektorlovene etablerer først og fremst betraktes som uttrykk for en hensiktsmessig arbeidsdeling internt i forvaltningen. Departementet legger til grunn at konsesjonsordningen lar seg opprettholde også under det nye EU-regelverket om elektronisk kommunikasjon. Det nye regelverket gir rom for medlemslandenes egne prioriteringer når det gjelder bruk av frekvensressurser. Det kan særlig vises til autorisasjonsdirektivet ( 2002/20/EC) artikkel 6 som viser til annekset del A, B og C. Særlig del B punkt 7 gir stort spillerom for å stille vilkår når frekvensene deles ut etter en søknadsrunde med konkurranse mellom søkerne. For øvrig berører EU-regelverket ikke innholdsregulering. Kulturpolitisk regulering som knytter seg til innhold er det derfor fortsatt åpning for. Departementet vil understreke at det ikke har vært intensjonen å utvide området for konsesjonsmyndigheten til også å gjelde anlegg for elektronisk kommunikasjon som tradisjonelt ikke har blitt benyttet til formidling av kringkasting. kan oppfattes som noe uklart på dette punkt og har derfor inntatt en presisering. Denne gjør det klart at det kun er trådløse, bakkebaserte senderanlegg som er omfattet. Videre er det bare anlegg som hovedsakelig benyttes til å distribuere kringkasting som vil være konsesjonspliktige. Departementet foreslår å oppheve bestemmelsens tredje ledd. Denne forbyr kringkasting eller videresending av signaler fra kringkastere som ikke har konsesjon. Etter hvert som det blir mulig å formidle flere kanaler kan et slikt krav bli for omfattende. Multipleksing er en prosess hvor lyd, bilde og data for et fjernsynsprogram eller andre digitale tjenester kombineres og settes sammen med andre tjenester og andre nødvendige data for videresending i et digitalt distribusjonsnett. Det finnes ingen regulering av dette i dag. I høringsnotatet gav departementet uttrykk for at det beste vil være om aktørene selv enes om og organiserer den tekniske delen knyttet til drift av multiplekseren. Dersom samarbeidet ikke fungerer, kan det imidlertid være behov for regulatoriske tiltak. Av denne grunn foreslo departementet å gi Kongen fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser om organisering av multiplekseren og multipleksoperatørens virksomhet. Både NRK og TV2 presiserer at det er å foretrekke at aktørene selv blir enige om samarbeidsformen og driften av multiplekseren i et eventuelt fremtidig digitalt bakkenett. De ser imidlertid behovet for en forskriftshjemmel for det tilfelle at enighet ikke oppnås. TV 2 fremholder at det bør spesifiseres hvilke forhold som kan reguleres og at fullmakten gjelder organisering av multiplekseren i et DTT-nett (digitalt bakkenett for fjernsyn). Telenor fremholder at kabel- og satellittoperatører må ha full disposisjonsfrihet med hensyn til sin egen multipleksoperering. Telenor antar at lovforslaget i høringsnotatet er utformet med tanke på et eventuelt digitalt bakkenett og mener at dette bør presiseres. UPC forutsetter at hjemmelen bare skal brukes ved regulering overfor aktører i et eventuelt digitalt bakkenett for kringkasting. Post- og teletilsynet oppfatter den foreslåtte bestemmelse som noe uklar, men kan uansett ikke se noe behov for regulering av multiplekseren. Tilsynet viser til at multipleksing ikke er noe nytt fenomen og at det ikke tidligere har vist seg å være noe behov for regulering. Departementets forslag tok sikte på å etablere en fullmaktshjemmel for gjennom nærmere forskrifter å kunne regulere multipleksoperatøren i digitale bakkenett for kringkasting. I utgangspunktet er multipleksing en teknisk prosess i distribusjonen av kringkastingssignaler. Via forskjellige modeller for tildeling av frekvenskapasitet kan man imidlertid tenke seg at multipleksoperatøren får en strategisk viktig posisjon i nettet. I forbindelse med dette kan det oppstå et reguleringsbehov. Når det gjelder det planlagte digitale bakkenettet for fjernsyn antar departementet at den modellen som er valgt, der all kapasitet i nettet skal tildeles én aktør, ikke vil medføre noe ytterligere reguleringsbehov. DAB-nettet som hovedsakelig benyttes til radio bygger imidlertid på en annen modell. Her er hver enkelt kringkaster tildelt kapasitet. En slik modell kan kreve nærmere regulering. Foreløpig har imidlertid ikke behovet vært til stede. Dette kan endre seg når den kommersielle gjennomslagskraften til digital radio øker. Denne har foreløpig vært beskjeden som følge av liten utbredelse av digitalt mottaksutstyr i befolkningen. Som beskrevet i avsnitt 1.2 vil departementet være forsiktig med å foreslå regulering før et konkret behov har avtegnet seg. På dette grunnlag legger departementet ikke frem noe forslag om en fullmaktshjemmel for regulering av multiplekseren. Innføring av en slik fullmaktshjemmel vil bli vurdert på nytt om det avtegner seg et større behov for slik regulering enn i dag. Kabeloperatørene har i dag plikt til å formidle NRKs fjernsynssendinger, TV 2s fjernsynssendinger og bakkesendt allment lokalfjernsyn i sine nett, jf kringkastingsloven § 4-3 og kringkastingsforskriften § 4-2. De formidlingspliktige programmene skal formidles over kanaler som er tilgjengelige for alle abonnenter i nettet. Det foreligger ingen formidlingsplikt i andre kommunikasjonsnett som kan anvendes til distribusjon av kringkastingssendinger. dels å sikre forbrukerne visse rettigheter i forhold til tilbudet i nettene. Konvergensutvalgets forslag: Utvalget drøftet formidlingsplikt i kabelnett med utgangspunkt i den pågående digitaliseringen av kabelfjernsynssektoren. Denne prosessen ventes å føre til at kabelnettene endrer karakter. Det kan forventes opp mot en tidobling av kapasiteten i nettene. Enkelte nett vil etter dette kunne formidle opp mot 500 kanaler. Realisering av de tekniske mulighetene forutsetter imidlertid oppgraderinger og investeringer. Utvalget delte seg i synet på behovet for formidlingsplikt i fremtiden. En del av utvalget så det som tvilsomt om ordningen med formidlingsplikt har noen reell betydning. Dette ble begrunnet med at kabeloperatørene er avhengige av å kunne tilby sine abonnenter attraktive programmer. I praksis kan det innebære at de også vil tilby TV 2 og NRK uavhengig av om det foreligger en plikt til dette. Denne delen av utvalget så det derfor som nærliggende at allmennkringkasterne uansett vil være sikret distribusjon over kabelnettene. En annen del av utvalget la til grunn at det antakelig fortsatt vil være slik at kapasiteten i kabelnettene vil variere fra område til område, og at det derfor ikke er gitt at kabelnettene vil være preget av stor kapasitet overalt. Denne delen av utvalget anbefalte derfor at ordningen med formidlingsplikt videreføres. Det ble særlig pekt på at det er viktig at allmennkringkasterne sikres tilgang til alle distribusjonsplattformer, og at tilgangen omfatter alle tjenester som disse formidler. I tillegg ble det vist til at kabelselskapene neppe pådrar seg betydelige kostnader knyttet til å etterleve dagens regler. Blant de høringsinstansene som kommenterte Konvergensutvalgets innstilling var meningene delte. De som var stemt for å oppheve formidlingsplikten viste særlig til at formidlingsplikten innebar en forskjellsbehandling mellom ulike distribusjonsformer, og at nettverkskonvergensen tilsier at man i størst mulig grad sikrer like rammebetingelser for nettverksoperatørene for å unngå konkurransevridende virkninger av regelverket. De som var skeptiske til å oppheve bestemmelsen viste blant annet til at formidlingsplikten fortsatt sikrer kabelabonnentene tilgang til allmennkringkasternes sendinger. Flere mente at formidlingsplikten også burde utvides til å omfatte trådløs distribusjon. Internasjonale avtaler: EUs nye direktiver for elektronisk kommunikasjon åpner for at det pålegges formidlingsplikt. Forutsetningen er at slike forpliktelser er rimelige og proporsjonale i hvert enkelt tilfelle. Av høringsnotatet framgikk det at departementet så det som for tidlig å oppheve formidlingsplikten i kabelnett så lenge nettene i hovedsak fortsatt er analoge. Departementet anså det som lite naturlig å pålegge en formidlingsplikt for andre plattformer gitt dagens situasjon. Imidlertid kan man ikke utelukke at teknologisk utvikling og større internasjonal konkurranse på programsiden gjør at tradisjonelle norske allmennkringkastere kan komme under press. Departementet foreslo derfor at nåværende bestemmelse erstattes med en generell hjemmel for Kongen til å gi nærmere regler om formidlingsplikt i ethvert kommunikasjonsnett. Dette vil gjøre lovgivningen mer teknologinøytral. Sverige: Formidlingsplikten er regulert forskjellig i analoge og digitale kabelnett. I analoge kabelnett er det formidlingsplikt for SVT1, SVT2 og TV4. I digitale kabelnett er det i tillegg formidlingsplikt for SVT24 (nyhetskanal), samt tilleggstjenester som tilbys i samband med de formidlingspliktige sendingene og har direkte tilknytning til programmene. Nettinnehaveren får ikke kreve programavgift for å videresende de formidlingspliktige kanalene. Unntatt er merkostnader til ombygging og vedlikehold av nettet. Danmark: Formidlingsplikten omfatter DRs og TV2s sendinger. Dersom kabelanlegget har kapasitet til mer enn 8 kanaler omfatter formidlingsplikten også lokalfjernsynssendingene. Storbritannia: Omfanget av formidlingsplikten er forskjellig for analoge og digitale kabelnett. I analoge nett omfatter formidlingsplikten BBC 1 og 2, ITV, Channel 4 og S4C, samt tekstfjernsynssendinger. I digitale nett utvides formidlingsplikten til å omfatte alle BBCs fjernsynssendinger og Channel 5. Telenor viser til at formidlingsplikten i kabel ble innført fordi kabel i mange tilfeller erstatter vanlig bordantenne. Ordningen sikrer kabelabonnentene tilgang til allmennkringkasternes sendinger. Telenor kan ikke se at denne begrunnelsen gjør seg gjeldende i forhold til andre kommunikasjonsnett fordi verken telenett eller satellittnett begrenser husholdningenes mulighet for å motta allmennkringkasternes sendinger via sentral antenne eller kabelnett. NRK støtter departementets forslag. eiere av kabelanlegg med fordel kan oppheves. TV 2 støtter imidlertid forslaget om å innføre en helt generell hjemmel for å pålegge formidlingsplikt. TV 2 forutsetter at en slik fullmakt bare brukes i en situasjon hvor det skulle vise seg at allmennkringkasterne er i ferd med å bli presset ut. Det kan ikke utelukkes at kapasiteten i kabelnettene kan være meget høy om noen år. I så fall vil det være mindre behov for formidlingspliktbestemmelsen i loven. Foreløpig er imidlertid kapasiteten i kabelnett begrenset. Det er derfor for tidlig å oppheve formidlingsplikten. Som nevnt i avsnitt 1.2 er det et viktig prinsipp for lovrevisjonen at regelverket ikke bare skal ta høyde for fremtidig utvikling - det må også stemme overens med dagens teknologiske landskap. For øvrig vil departementet vise til at spørsmålet om å innføre en generell fullmaktshjemmel for å kunne pålegge videreformidlingsplikt i et hvert nettverk er et annet enn spørsmålet om dagens formidlingsplikt i kabel skal opprettholdes. Det første er et spørsmål om myndighetene i det hele tatt bør ha muligheten til å kunne pålegge videreformidlingsplikt hvis det anses som nødvendig. Det andre er et spørsmål om det i dagens situasjon er nødvendig å ha slik videreformidlingsplikt i kabel. Forskjellen illustreres for så vidt av at enkelte høringsinstanser er i mot videreformidlingsplikt i kabel, men støtter en generell hjemmelsfullmakt. Når det gjelder den historiske bakgrunnen for videreformidlingsplikten vil departementet bemerke at det da ordningen ble innført bare fantes én norsk allmennkringkaster - NRK. NRK hadde eiermakt i det analoge bakkebaserte sendenettet for kringkasting. Dette bidro til å sikre formidling av kanalens sendinger. Andre plattformer som for eksempel satellitt spilte en beskjeden rolle. I dag er situasjonen endret. Det er flere allmennkringkastingskanaler og disse har ikke eiermakt i noe nett. Som nevnt ovenfor er hovedhensynene bak forslaget å sikre allmennkringkasterne distribusjon samt å sikre seerne et visst tilbud i nettene. Dette utgangspunktet gjør det velbegrunnet å innføre en teknologinøytral lovhjemmel for å kunne pålegge formidlingsplikt. I lys av fullmaktens teknologinøytrale utforming vil den i prinsippet også omfatte plattformer som tradisjonelt har vært benyttet til annen kommunikasjon enn kringkasting, men som etter hvert som teknologien utvikler seg også kan brukes til dette. Utviklingen av xDSL i det jordbundne telenettet er et nærliggende eksempel. Dette nettet er delvis basert på overføring over tvunnet koppertråd. Forskjellige former for xDSL tillater digitalisering av nettene. (DSL står for Digital Subscriber Line. Bokstaven x markerer at det kan tenkes forskjellige tekniske løsninger for digitaliseringen av linjen.) Overføringskapasiteten øker i varierende grad avhengig av hvilken xDSL teknologi man anvender. Oppgradering i form av at kopperlinjene erstattes med fiber kan øke kapasiteten ytterligere. Normalt vil slike nett i større grad enn nett som tradisjonelt er benyttet til kringkasting være brukerstyrte. Det vil neppe være meningsfullt å innføre formidlingsplikt i slike nett. Så lenge netteierne overholder en eventuell formidlingsplikt bør nettene også kunne anvendes til datatrafikk, Internett-aksess o.l. om netteieren ser det som ønskelig. Spørsmålet om hvorvidt kabelselskapene bør være pålagt formidlingsplikt er en annen vurdering enn om det bør innføres en generell hjemmel for å kunne pålegge en slik plikt. Dette er det ikke naturlig å drøfte nærmere her. En elektronisk programguide (EPG) er et hjelpemiddel for TV-seerne til å orientere seg i tilbudet av program og tjenester i digitale tv-sendinger. En EPG inneholder bl.a kanal- og programoversikter, samt søke- og programmeringsmuligheter. Det er ventet at EPG'ene etter hvert også vil inkludere tilbud om andre tjenester enn tradisjonell kringkasting (bank, billettjenester etc). Sannsynligvis vil EPG'ene kunne få stor innvirkning på den fremtidige bruken av fjernsynsmediet, og utformingen av disse reiser følgelig sentrale kulturpolitiske problemstillinger. Utfordringen består særlig i at operatørene av programguidene får en portvaktsfunksjon som i prinsippet gjør det mulig å promotere egne programmer og tjenester, på bekostning av andre program- og tjenesteleverandører. Det er for eksempel sannsynlig at fremtidens programguider vil omfatte en funksjon der deler av sendingene automatisk lagres i minnet til dekoderen. Brukerne kan følgelig få tilgang til et «bibliotek» av ferske sendinger. hvilke programmer som skal lastes ned. I utgangspunktet vil en vertikalt integrert systemoperatør ha incentiver til å prioritere egne kanaler og programmer. Konvergensutvalgets forslag: Utvalget foreslo at det i kringkastingsloven blir inntatt en generell hjemmel for å regulere utformingen av elektroniske programguider. Utvalget pekte i sin begrunnelse på EPG'enes fremtidige innflytelse, og viktigheten av at de aktørene som opererer selve distribusjonsplattformen ikke misbruker sin posisjon til å gi egne tjenestetilbud et fortrinn. Videre viste utvalget til betydningen av å hindre at norske tilbud generelt, og allmennkringkasterne spesielt, får en marginal plassering på EPG'ene. Utvalget konkluderte med at det foreløpig var for tidlig å foreslå konkrete reguleringstiltak. Det anbefalte derfor bare at det i loven blir tatt inn en generell hjemmel til å regulere utformingen av EPG'er. Blant høringsinstansene som kommenterte Konvergensutvalgets forslag var de aller fleste positive. NRK og TV 2 bemerket imidlertid at reguleringsbehovet forholdsvis raskt kan bli akutt. Enkelte andre instanser argumenterte for at reguleringsbehovet på dette feltet neppe var betydelig. Internasjonale avtaleforpliktelser: I det nye EU-regelverket om elektronisk kommunikasjon trekkes det et skille mellom distribusjon og innhold. Direktivene har visse bestemmelser om tilgang til adgangskontrollsystemer. I høringsnotatet så departementet for seg forskjellige situasjoner som kunne begrunne myndighetsinngrep ut fra kulturpolitiske hensyn. Det kunne for eksempel være at systemoperatøren sørger for at programmer vedkommende har økonomiske interesser i listes opp først. Dette kan medføre diskriminering mellom ulike tjenesteleverandører. Det er imidlertid vanskelig å se for seg hvilke problemstillinger som kan dukke opp før det blir klarere hvorledes teknologien vil utformes. Sverige, Danmark og Finland: Her foreligger det foreløpig ikke noe konkret regelverk for EPG-tjenester. Storbritannia: Storbritannia er det eneste land i Europa som har gjennomført en regulering av EPG'er. Her er EPG-tjenester konsesjonspliktige. The Independent Television Commission (ITC) har publisert retningslinjer for utformingen av programguidene. Et viktig formål med dette regelverket er å motvirke at enkelte programmer eller sendinger blir ekskludert eller diskriminert. Man ønsker også å unngå utilbørlig bruk av programguidene til krysspromotering av sendinger som plattformoperatøren selv har en økonomisk interesse i. I tillegg fokuserer retningslinjene på at allmennkringkasterne skal ha en tilstrekkelig synlig plassering («due prominence»). NRK støtter innføringen av den foreslåtte forskriftshjemmel. Det samme gjør TV 2 forutsatt at fullmakten brukes med varsomhet. Telenor går i mot den foreslåtte forskriftshjemmel som de mener bidrar til unødvendig usikkerhet om fremtidige rammebetingelser. Telenor mener eventuelle konkurransepolitiske aspekter ikke kan begrunne regulering gjennom kringkastingsloven da dette naturlig hører hjemme hos konkurransemyndighetene. Videre påpeker Telenor at det gjennom EPG'en vil bli tilbudt et bredt spekter av tjenester og at mange av disse ikke vil høre hjemme under kringkastingslovens virkeområde. I forhold til kulturpolitiske hensyn fremhever Telenor at det i stor grad vil være brukerne som bestemmer utformingen av EPG'en. Telenor mener det er uheldig om brukernes valgmuligheter begrenses. I dagens situasjon er det vanskelig å si eksakt hvorledes utviklingen vil bli. Som nevnt i avsnitt 1.2 har departementets prinsipielle utgangspunkt vært at ny regulering skal dekke et konkret behov. Enkelte av høringsinstansene har gitt uttrykk for at det er tvilsomt om det noensinne vil oppstå et reguleringsbehov. Departementet erkjenner at det er usikkerhet rundt utformingen av EPG'er og tilsvarende navigeringsverktøy. Følgelig er også reguleringsbehovet uklart. På dette området er det imidlertid nødvendig å kunne reagere raskt hvis det først er behov for inngrep. Det vil være uheldig hvis forholdene festner seg før de nødvendige fullmakter for inngrep er på plass. Departementet ser det derfor som nødvendig og berettiget å lovfeste en fullmaktshjemmel allerede før det er klart hvorledes EPG'ene vil se ut. Departementet er for øvrig oppmerksom på at flere høringsinstanser på generelt grunnlag er skeptiske til innføring av fullmaktshjemler fordi det kan skape økt usikkerhet omkring rammebetingelsene, også om fullmakten ikke brukes. Departementet anser imidlertid ikke lovforslaget som en bestemmelse som er egnet til å skape stor usikkerhet. Som det er presisert i merknadene til bestemmelsen i kapittel 6.2 forutsettes den brukt med varsomhet. Departementet mener det langt på vei er mulig for aktørene å forutse hva slags markedsopptreden som kan utløse bruk av hjemmelsfullmakten når det sentrale hensynet bak bestemmelsen er å sikre at allmennkringkasterne får en hensiktsmessig plassering. Om aktørene på grunn av dette innretter seg for å unngå at fullmakten brukes, vil dette innebære at bestemmelsen har en positiv funksjon selv om reguleringshjemmelen ikke blir benyttet. Som beskrevet er det sentrale hensynet bak bestemmelsen å kunne sikre at allmennkringkasterne får en hensiktsmessig plassering. Departementet kan ikke se at dette vil påvirke eller begrense brukernes valgfrihet i særlig grad, men om hjemmelsfullmakten benyttes vil departementet være oppmerksomme på dette hensynet. Når det gjelder det nye EU-regelverket for elektronisk kommunikasjon regulerer dette som nevnt ikke innhold. Den foreslåtte hjemmel må betraktes som en innholdsregulering som faller utenfor dette regelverket. Etter kringkastingsloven § 1-1 har Kongen hjemmel til å avgjøre hva som i tvilstilfeller skal regnes for å falle innenfor definisjonen av kringkasting, kringkaster, lokalkringkasting, reklame og sponsing. Konvergensutvalgets forslag: Utvalget konstaterte at kringkastingslovens bestemmelser ikke passer for alle typer kringkastingstjenester. Utvalget nevnte bl.a bedriftsinterne kommunikasjonsnett, som utvalget mente kan falle inn under kringkastingsdefinisjonen. For å unngå uhensiktsmessige konsekvenser foreslo utvalget en generell hjemmel i kringkastingsloven til å unnta enkelte tjenester. Blant høringsinstansene som kommenterte Konvergensutvalgets forslag på dette punkt stilte de aller fleste seg positive til forslaget. Internasjonale avtaleforpliktelser: TV-direktivet og fjernsynskonvensjonen gir minimumsregler som Norge er forpliktet til å gjennomføre. Departementet gav i høringsnotatet uttrykk for at det var ønskelig med en klar definisjon av hva som regnes som kringkasting. Det kan imidlertid tenkes at det utvikles tilbud og tjenester som ikke bør omfattes av reguleringen, eller i det minste bør unntas fra visse bestemmelser. For å ivareta behovet for dette uten å uthule definisjonen, foreslo departementet at det innføres en unntakshjemmel i kringkastingsloven § 1-1, 6. ledd. NRK støtter departementets forslag. Det samme gjør TV 2 som samtidig presiserer at unntaksadgangen bør være snever. De øvrige høringsinstansene som har kommentert forslaget stiller seg i det alt vesentlige positive. Departementet presiserte i sitt høringsnotat at unntaksadgangen er ment å være snever, og den innebærer således ikke en uthuling av kringkastingsdefinisjonen. Selv om det åpnes for et visst skjønn vil denne myndigheten måtte utøves i overensstemmelse med alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper. Det er vanlig at forvaltningsorganer på forskjellige områder utøver en varierende grad av skjønn, uten at det i seg selv kan sies å ligge noen fare for forskjellsbehandling i dette. Departementet kan derfor ikke se at bestemmelsen vil medføre fare for tilfeldigheter eller ulikheter. Det er hensiktsmessig at forvaltningen har adgang til å unnta enkelte tjenester fra lovens bestemmelser, for å sikre en målrettet og fleksibel håndheving av loven. Slik er det mulig å unngå regulering av visse kringkastingstjenester om hensynene bak loven ikke slår til. I andre tilfeller kan det være mer hensiktsmessig å fatte vedtak som går ut på at individuelle tjenester gis unntak fra enkelte lovbestemmelser snarere enn å gi dispensasjon fra hele loven. 2.9 NRK som forskriftsmyndighet for forskrifter om kringkastingsavgifter, inndriving, omsetning av materiell mm. Etter någjeldende bestemmelser i kringkastingsloven kapittel 8 har NRK hjemmel til å fastsette en rekke forskrifter om omsetning av materiell, kringkastingsavgift, inndriving mm. Med hjemmel i § 8-1 gir NRK forskrift om meldeplikt for overdragelse av kringkastingsmottaker. Etter § 8-2 første ledd gir NRK forskrifter om meldeplikten ved innførsel, salg, utleie eller utlån av kringkastingsmottaker og antenner. Etter andre ledd avgjør NRK hva som skal forstås med tilbehør eller deler til mottaker. om innkreving av kringkastingsavgift, tilleggsavgift og renter, og kan etter tredje ledd ved forskrift eller enkeltvedtak frita for avgifter. I høringsnotatet gav departementet uttrykk for et ønske om å innføre et prinsipielt skille mellom NRK som mottaker av kringkastingsavgift og som regulerende myndighet for kringkastingsavgiften. For å oppnå dette foreslo departementet at hjemmelen for fastsetting av forskrifter vedrørende kringkastingsavgift skulle overføres fra NRK til Kongen. Deretter vil myndigheten bli delegert videre til departementet eller et underliggende organ. Høringsinstansene var positive til forslagene. Departementet fremmer derfor forslagene slik de ble beskrevet i høringsnotatet. Reguleringsbehovet er forskjellig for henholdsvis distribusjons- og innholdstjenester. For distribusjon vil målsetninger som åpen, ikke diskriminerende tilgang og effektiv konkurranse og ressursbruk være viktige. Når det gjelder innhold er det viktig å sikre ytringsfrihet og mediemangfold, samt bidra til at norsk språk, identitet og kultur blir styrket. Videre er det viktig å beskytte mot tjenester som regnes for å ha uheldig eller skadelig innhold, for eksempel reklame rettet mot barn. Departementet mener derfor det er riktig å så langt det lar seg gjøre bygge på skillet mellom innhold og distribusjon ved utarbeidelse av ny lovgivning. Det er imidlertid grunn til å understreke at denne målsettingen ikke må gå på bekostning av hensynet til at lovgivningen alltid må være godt tilpasset de faktiske forhold. Av og til vil man oppleve at forholdet distribusjon/innhold er uløselig knyttet sammen. Et nærliggende eksempel på dette er bestemmelsen om formidlingsplikt. Den kan også ses på som en regulering av distribusjonsnett. Når bestemmelsen likevel plasseres i kringkastingsloven er det fordi dens begrunnelse er av mediepolitisk karakter. Dette er hensyn som ikke ivaretas i teleloven. I et slikt tilfelle kan det føre til dårligere lovgivning og forvaltning om prinsippet om å skille mellom innhold og distribusjon forfølges som et overordnet mål. Men departementet vil understreke at det er hensiktsmessig å bygge på dette skillet så langt det lar seg gjøre. Når det gjelder rene innholdstjenester er departementet av den oppfatning at det prinsipielle skillet mellom brukerinitierte tjenester og tjenester som kan mottas direkte og samtidig av allmennheten (kringkasting) bør ha betydning også for lovgivningen. Det er etter departementets oppfatning lite hensiktsmessig å samle reguleringen av så vidt forskjellige innholdstjenester i samme lov. Det er grunn til å påpeke at også Norges internasjonale forpliktelser på området bygger på det nevnte skillet. I et lengre perspektiv kan det tenkes at innholdstjenestene vil smelte sammen slik at et skille blir vanskelig å opprettholde. Med dagens teknologi synes imidlertid skillet rasjonelt. Et arbeid mot en samlende informasjons- og kommunikasjonsteknologilov vil medføre at skillet man til nå har forsøkt å ivareta mellom distribusjon og innhold ikke lenger skal brukes som grunnlag for forskjellige lover. Som det fremgår ovenfor er departementet av den oppfatning at distribusjonstjenester og innholdstjenester har svært forskjellig egenart og at dette gjør formålet bak relevant lovregulering forskjellig for de nevnte tjenestene. I forlengelsen av det som er sagt ovenfor kan departementet derfor ikke se det som hensiktsmessig å arbeide for en felles informasjons- og kommunikasjonsteknologilov. Departementet tar følgelig sikte på å fortsette å rendyrke de prinsipielle skillelinjene som er beskrevet ovenfor. Et flertall i Konvergensutvalget foreslo at bestemmelsene om abonnementsvalg, jf kringkastingsloven § 4-4, jf kringkastingsforskriften § 4-3 bør vurderes opphevet. Valgordningen gir abonnentene mulighet til å bestemme hvilke kanaler som skal distribueres i kabelanlegg for kringkasting i tillegg til de formidlingspliktige kanalene. for dette tilsvarte den som ble gitt for forslaget om å oppheve ordningen med formidlingsplikt for allmennkringkasterne i kabel-TV, dvs. at kapasiteten i digitaliserte kabelnett i fremtiden vil være så stor at operatørene uansett vil ønske å tilby et bredest mulig utvalg av programmer. I høringsrunden kommenterte UPC at valgordningen kan frata kabeloperatørene forhandlingsretten ovenfor kringkasterne. Ifølge UPC skaper dette en risiko for at prisen på grunnpakken kabeloperatørene tilbyr, blir høy. UPC mener det er særlig betenkelig hvis høy pris kan relateres til tilbudet av enkelte kanaler som et stort mindretall kanskje ikke en gang har noe spesielt ønske om å få tilgang til. Departementet konstaterer at valgordningen til nå har fungert tilfredsstillende og har konkludert med at det er for tidlig å foreslå en lovendring. Departementet vil imidlertid følge situasjonen. Skulle det i fremtiden vise seg at ordningen ikke virker etter hensikten, vil bestemmelsen bli vurdert på ny. Et samlet utvalg foreslo at reglene om abonnementsvalg, dersom de opprettholdes, bør vurderes overført til forbrukerlovgivningen. Departementet er ikke innstilt på å følge opp dette, fordi det i kringkastingsloven allerede er en del bestemmelser som regulerer virksomheten i kabelnett. Hensynet til lovens brukere tilsier at regler for kabelnett i størst mulig grad forblir samlet. Samtidig er det ikke noe annet lovverk som umiddelbart fremstår som nærliggende. Konvergensutvalget foreslo at alle regler i kringkastingsloven som gjelder NRK spesielt bør samles i en særlov. Departementet kan ikke se vesentlige fordeler ved dette. Bestemmelser som kun gjelder NRK er i dag samlet i egne kapitler i kringkastingsloven. De kan derfor neppe sies å gjøre loven vanskelig tilgjengelig. Samtidig vil departementet påpeke at bestemmelser om NRK utgjør en viktig del av det fullstendige regulatoriske bildet på kringkastingssektoren i Norge. Departementet mener det er hensiktsmessig at dette kommer frem i kringkastingsloven sammen med resten av rammebetingelsene for norske kringkastere. Noe annet ville gjøre lovgivningen unødig fragmentert. Departementet har derfor konkludert med at reguleringen av NRK inntil videre bør følge av kringkastingsloven. Et flertall i utvalget ønsket å oppheve bestemmelsen i lovens § 4-5 som gir myndighetene adgang til å legge ned forbud mot videresending av visse programkategorier. Denne adgangen gjelder programmer som strider mot norsk lov, f.eks. programmer med ulovlig pornografisk og voldelig innhold etc. Flertallets begrunnelse var at bestemmelsen ikke er teknologinøytral (gjelder kun kabel-TV), og er lite fremtidsrettet når man ser på utviklingen av alternative distribusjonsformer for kringkasting. Et mindretall i utvalget ønsket å opprettholde bestemmelsen, fordi den tross sin teknologispesifikke utforming bidrar noe til å begrense tilgangen til programmateriale som strider mot norske regler. Departementet har i sin vurdering lagt til grunn mindretallets utgangspunkt og følgelig konkludert med at bestemmelsen bør opprettholdes. Departementet er innstilt på å gjennomføre enkelte endringer i reglene om reklame- og sponsing i forskrift av 28. februar 1997 nr. 153 om kringkasting. Flere av de nåværende reguleringene bygger på tidligere drøftinger og prinsipielle standpunkt fra Stortinget. Departementet har derfor funnet det riktig å orientere Stortinget om innholdet i de forslagene departementet vil sende på høring. Departementet mener enkelte av bestemmelsene om reklame og sponsing ikke har en hensiktsmessig utforming. Alle begrensninger i adgangen til reklame og sponsing bygger på en balanse mellom forbrukerhensyn og hensynet til de kommersielle, reklamefinansierte kanalenes konkurranseevne og økonomi. Det siste hensynet vil særlig være viktig i en digital verden hvor utenlandske kanaler vil bli synligere og sette norske kringkastere under større press. Lavere inntjening hos norske kringkastere vil svekke muligheten til å produsere attraktivt innhold. Dette er uheldig både for seerne, kringkasterne, uavhengige produsenter og fra et kulturpolitisk synspunkt. Det betyr ikke at inntjeningsmulighetene må gå på bekostning av forbrukerhensyn. Målsetningen er å få en så høy grad av publikumsvennlighet som mulig, men på en måte som virker minst mulig inngripende for kringkasterne. Departementet mener at forslagene nedenfor i større grad ivaretar denne målsetningen enn dagens regelverk. TV-direktivet har til formål å fjerne hindringer for fri bevegelighet for TV-sendinger. Direktivet er en del av EØS-avtalen og inneholder regler som gjelder TV-sendinger fra EØS-avtalens medlemsstater. Reguleringen innebærer at Norge kan fastsette strengere regler om f.eks. avbrudd av filmer enn det som følger av TV-direktivet. Det følger av kringkastingsforskriften § 3-7 at nyhets-, aktualitets- og dokumentarprogram og religiøse program ikke kan avbrytes av reklameinnslag. Hvis en spillefilm eller film laget for fjernsyn - herunder fiksjonsbaserte serier og programmer - avbrytes, kan det sendes reklameinnslag i ett av avbruddene hvis avbruddet varer i minst 20 minutter. Adgangen til å avbryte fjernsynsprogram etter TV-direktivet er mer liberal. Bl.a. kan nyhets-, aktualitets- og dokumentarsendinger brytes av reklame eller telekjøp på visse vilkår dersom varigheten er mer enn 30 minutter. Spillefilm og filmer laget for fjernsyn kan, dersom den oppsatte varigheten overskrider 45 minutter, avbrytes en gang for hver periode på 45 minutter. Ytterligere ett avbrudd er tillatt dersom den oppsatte varigheten overskrider to eller flere hele perioder på 45 minutter med minst 20 minutter. Ved en sammenlikning mellom de norske reglene og tv-direktivet kan det konstateres at de norske reglene er strengere på flere områder. Videresending av fjernsynssendinger i norske kringkastingsnett fra land som er forpliktet etter TV-direktivets bestemmelser, skal følge senderlandets lovgivning. Når det gjelder regler om reklameavbrudd m.v. er senderlandenes lovgivning i mange tilfeller mer liberal enn den norske lovgivningen. Kringkastere som retter sendinger mot det norske markedet kan dermed få en konkurransefordel om de er underlagt et annet lands jurisdiksjon. Reglene om plassering av reklame skal bl.a sikre at publikum uforstyrret kan følge med i programmene. formålet. Kringkastingsforskriften bestemmer bl.a at det kan sendes reklame i et avbrudd av en spillefilm, hvis avbruddet varer i minst 20 minutter. Det er forbudt å avbryte nyhets- eller aktualitetsprogram med reklame, men det er ikke forbudt å avbryte sendingene med andre program. En konsekvens av denne reguleringen er at lengre program, som spillefilmer, ofte avbrytes av program som omgis av reklamesendinger. Avbruddene blir dermed betydelig lengre enn om enkeltstående reklameavbrudd hadde vært tillatt. Dette er uheldig både fra seernes og kringkasternes synsvinkel og for filmen som verk. For øvrig er det grunn til å bemerke at regelverket slik det er i dag, gjør det lite attraktivt for norske kringkastere å sende filmer av lengre varighet, i og med at filmen ikke genererer inntekter under sending. Departementet mener det er uheldig hvis dette legger et press på norske filmprodusenter for å holde filmene under en viss lengde for at de skal oppnå visningsavtale. Departementet er derfor innstilt på å foreslå å endre adgangen til å sende reklame i avbrudd i bl.a spillefilmer og i naturlige pauser i lengre programmer, for eksempel i nyhetsmagasiner. I spillefilmer vil departementet gå inn for at det åpnes for ett reklameavbrudd. Dette vil erstatte dagens avbruddsregel. Hvis kringkasterne benytter adgangen til slikt avbrudd, vil det ikke være tillatt med andre typer avbrudd i spillefilmen, for eksempel promotering av egne programmer av typen «Se hva som skjer». Forslaget vil innvirke langt mindre på filmen som verk enn gjeldende regler. Når det bare er snakk om ett avbrudd i løpet av hele filmen, vil seerne neppe oppleve det som mer forstyrrende enn dagens ordning. Til orientering har den svenske regjering foreslått at reglene i radio- och TV-lagen endres slik at det blir tillatt å avbryte fjernsynsprogram med reklame, jf Lagrådsremiss av 22. november 2001. I Danmark vil det i henhold til et nylig inngått mediepolitisk forlik ikke bli tillatt å avbryte spillefilmer med reklame. I Ot.prp.nr.63 (1998-1999) foreslo departementet at det burde gjelde ulike regler for NRK og de kommersielle kringkasterne når det gjelder sponsoridentifikasjon. De kommersielle kringkasterne burde kunne bruke bevegelige bilder som sponsoridentifikasjon, mens dette ikke skulle være tillatt for NRK. Ved Stortingets behandling av saken gikk flertallet mot departementets forslag, og dagens regelverk tillater bare at sponsorer identifiseres ved et ikke-bevegelig bilde. I St.meld.nr.57 (2000-2001) «I ytringsfrihetens tjeneste», foreslo departementet at det bør åpnes for bruk av bevegelige bilder ved identifikasjon av sponsor i lokalfjernsynets egenproduserte sendinger. Komitéflertallet var enig i dette. Departementet mener fortsatt at det også bør gjelde ulike regler for sponsoridentifikasjon i NRK og i de riksdekkende kommersielle kringkasternes sendinger. Det er imidlertid neppe hensiktsmessig at det gjelder ulike regler for hhv. lokale og nasjonale kommersielle aktører. På denne bakgrunn er departementet innstilt på at det blir åpnet for bruk av bevegelige bilder i de kommersielle kringkasternes sponsoridentifikasjon, uavhengig av deres dekningsområde. Regelverket som gjelder for NRK foreslås opprettholdt slik at NRK fortsatt bare vil kunne vise stillbilder. At et skille mellom NRK og kommersielle kringkastere er rasjonelt, illustreres av de henvendelsene departementet har fått fra publikum vedrørende sponsing. Det har aldri vært en eneste klage på bevegelige sponsorplakater hos kommersielle kringkastere. Når NRK har vist bevegelige plakater har det vært mange klager. Departementet mener et mer nyansert regelverk som tar hensyn til de forskjellige kringkasternes særtrekk, i større grad kan ivareta forbrukerhensyn uten å gå på bekostning av kommersielle behov. En klargjøring av kringkastingsdefinisjonen er nødvendig i lys av at spekteret av kommunikasjonstjenester utvides og det dermed lettere vil oppstå grensetilfeller. Omformuleringen av definisjonen må først og fremst ses på som en presisering. Det er derfor ikke sannsynlig at dette vil ha nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser utover at det kan bli lettere å bestemme om en konkret tjeneste faller innenfor eller utenfor definisjonen. Når det gjelder konsesjonsordningene vil opphevelse av konsesjonsplikten for kringkasting distribuert via kabel eller satellitt innebære en viss forenkling og mindre administrasjon. Effekten vil begrenses av at det allerede før lovendringen var mer eller mindre en formalitet å få slik konsesjon. Departementet har foreslått å opprettholde konsesjonsplikten for kringkasting distribuert via bakkenett, samt anleggskonsesjonen for bakkenett. I og med at dette er en ren videreføring, vil dette i prinsippet ikke kunne medføre økte økonomiske eller administrative kostnader. Digitaliseringsprosessen vil imidlertid medføre en økt aktivitet i markedet bl.a i form av flere aktører. Slik sett er det sannsynlig at det i fremtiden kan medgå mer tid til administrasjon av konsesjonsordningene enn i dag. Fullmaktshjemlene i tilknytning til EPGer og formidlingsplikt forutsettes å ikke bli benyttet om markedet selv kommer frem til tilfredsstillende løsninger. I utgangspunktet vil bestemmelsene derfor ikke ha administrative eller økonomiske konsekvenser. Dette vil endre seg dersom det blir nødvendig å ta fullmaktene i bruk. Det er vanskelig å forsøke å angi konkrete konsekvenser i slike tilfeller, i og med at karakteren av inngrepene kan variere. Det er imidlertid lite sannsynlig at de økonomiske eller administrative konsekvensene vil bli annet enn ubetydelige. Overføringen av forskriftsmyndighet for innkreving av kringkastingsavgift fra NRK til departementet vil totalt sett ikke ha noen økonomisk eller administrativ effekt. Eventuell økt arbeidsbyrde for departementet vil falle sammen med tilsvarende redusert byrde for NRK. Heller ikke i praksis er det trolig at man vil oppleve noen nevneverdig forskjell. Allerede før endringen har departementet utført en betydelig del av arbeidet selv om NRK formelt har hatt ansvaret. Samlet sett vil forslagene i proposisjonen etter departementets syn ikke i seg selv medføre økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for det offentlige eller markedsaktørene. Lovforslaget er en presisering, ikke en endring av gjeldende rett. Forslaget ivaretar et prinsipielt skille alt etter som utsendelsen av en tjeneste er brukerinitiert (interaktiv) eller ikke. Interaktive tjenester kjennetegnes bl.a ved at brukeren selv må foreta aktive handlinger for at utsendingen av tjenesten skal starte. Dersom det er brukeren selv som bestemmer tidspunktet for utsendelse, vil tjenestene ikke bli regulert av kringkastingsloven. Hvilken plattform tjenesten mottas over er irrelevant i forhold til definisjonen. Av passusen «ment eller egnet til å mottas direkte og samtidig» følger det at tidspunktet når forbruket av tjenesten rent faktisk skjer er uten prinsipiell betydning. Det avgjørende er tidspunktet når seernes mottaksutstyr tar i mot eller eventuelt lagrer tjenesten. Er digitale dekodere utstyrt med lagringsmuligheter, vil brukerne selv på et eget valgt tidspunkt kunne hente opp programmer som er lagret lokalt i egen dekoder. Et annet eksempel er at brukerne vil kunne ta en pause i et program som blir sett i sanntid, for deretter å se resten noe forsinket via lagringsmulighetene i dekoderen. Slike tjenester vil kunne fremstå som interaktive for brukerne, men vil rettslig sett være kringkasting. Dette gjelder selv om man rent hypotetisk ser for seg at flertallet av brukerne etter hvert endrer sine TV-vaner ved at man ikke lenger følger sendinger i sanntid. I forhold til begrepet «allmennheten» er det ikke relevant hvor mange av seerne som rent faktisk velger å følge en konkret sending. Det som har betydning er at en «allmennhet» hadde mulighet til å se en sending. Også om sendingene er forvrengt eller kryptert regnes de for å rette seg mot allmennheten så lenge en tilstrekkelig gruppe har muligheten til å dekode sendingene ved å betale, kjøpe allment tilgjengelig dekoder el. Hvor mange som rent faktisk velger å betale for å se sendingene dekodet er irrelevant. At det knyttes et prinsipielt skille til hvorledes forbrukeren skaffer seg tilgang til en tjeneste betyr at tjenester av nokså identisk innhold kan ha forskjellig rettslig status. Eksempelvis er «video på forespørsel» ikke kringkasting. Her sendes ikke innholdet ut før seeren ber om det. For såkalt «nær video på forespørsel» vil dette kunne stille seg annerledes. En slik tjeneste kan etableres gjennom kryptert utsendelse av filmer som sendes på faste tidspunkter. Brukeren kan så - på et vilkårlig tidspunkt, normalt mot vederlag, bryte krypteringen og se innholdet for den periode (for eksempel en film) han vil. Tjenestens oppbygning medfører at eventuelle seere vil motta utsendelsen «direkte og samtidig». «Nær video på forespørsel» er derfor kringkasting selv om det for brukeren kan fortone seg som temmelig likt «video på forespørsel». Som et annet eksempel kan en tenke seg at et fjernsynsselskap viser en spillefilm på sitt ordinære sendeskjema. Det er kringkasting. Hvis filmen også gjøres tilgjengelig på selskapets nettsted som en individuell bestillingstjeneste, vil overføringen falle utenfor kringkastingsloven. Dette samsvarer med at det prinsipielle skillet ikke trekkes på grunnlag av anvendt infrastruktur, men i stedet bygger på om tjenesten er brukerinitiert eller ikke. Skillet er meningsfylt fordi behovet for å beskytte brukerne, særlig mindreårige, må kunne antas å være mindre når det kreves at brukerne selv må ta initiativ til utsendelsen og kanskje være nødt til å oppgi kredittkortnummer, passord eller annen identifikasjon. Av denne grunn vil det også være lite aktuelt å unnta visse kringkastingstjenester fra loven, bare fordi de likner på en tjeneste som ikke defineres som kringkasting, jf nærmere om unntaksadgangen nedenfor. Den teknologiske utviklingen kan også medføre at skjermen splittes i forskjellige deler. Ett bilde kan være ordinær utsendelse av fjernsyn, mens et annet kan være en sending som brukeren selv har aktivisert (for eksempel en billettbestillingstjeneste). I slike tilfeller kan de ulike tjenestene som presenteres på skjermen ha forskjellig rettslig status, selv om summen av disse enkeltdelene kan fortone seg som en integrert tjeneste for brukeren. Det understrekes at selv om en av tjenestene faller utenfor kringkastingsreguleringen vil den fortsatt være regulert gjennom annen lovgivning. Til § 1-1, 6. Adgangen til å gjøre unntak er ment å være snever og begrenset til særlige tilfeller slik at loven ikke uthules. Bestemmelsen retter seg mot tjenester som distribueres som kringkasting, men som det ikke er hensiktsmessig eller ønskelig at kringkastingslovgivningen fullt ut skal omfatte. Det kan da gjøres fullstendige unntak, eller et unntak fra enkelte bestemmelser. Adgangen til å gjøre unntak vil være begrenset av Norges internasjonale forpliktelser. For fullstendige unntak vil internasjonale forpliktelser være en vesentlig skranke. Mer begrensede unntak er mulige i og med at de internasjonale forpliktelsene gir et visst spillerom i forhold til detaljene i reguleringen. Hvorvidt det skal gjøres unntak vil bero på en helhetsvurdering og det lar seg ikke gjøre å oppstille en uttømmende liste over momenter som kan tas i betraktning. Et naturlig utgangspunkt vil være å se på de hensyn som begrunner særregulering av kringkastingsmediet. Dersom disse hensynene ikke har gyldighet for en konkret tjeneste, kan dette åpne for at det gjøres unntak. Det er grunn til å være varsom med å vektlegge tilsynelatende likhet med tjenester som ikke er omfattet av kringkastingsdefinisjonen. Når det trekkes et skille, vil det nødvendigvis være tjenester som fremstår som temmelig like, men som faller på hver sin side av grensen. Noen eksempler på dette er nevnt ovenfor under merknadene til definisjonen. Her kan ikke likheten i seg selv begrunne at det gjøres unntak. Slik likhet kan i høyden være et støtteargument når også andre grunner taler for å gjøre unntak. Noe annet vil bidra til å uthule kringkastingsdefinisjonen. Momenter det vil være naturlig å legge vekt på kan være om et unntak vil; bidra til å redusere eventuell konkurransevridning, fremme utviklingen av nye tjenester eller bidra til et bedre tilbud og større mangfold. Det må også vektlegges om reguleringene i kringkastingslovgivningen virker naturlige og proporsjonale i forhold til tjenesten. Det kan neppe tenkes at det gjøres unntak for utsendelse av «tradisjonelle» lydradio- og TV-programmer. På den annen side vil det ofte være større grunn til å gjøre unntak om tjenesten ligger langt unna det som tradisjonelt har vært oppfattet som kjerneområdet i kringkastingsbegrepet. Eksempler på dette kan være spilltjenester og betalingstjenester. Det er grunn til å legge vekt på størrelsen av den gruppen som kan motta sendingene. Det kan også være aktuelt å gjøre unntak for utsendelser av mer enkeltstående karakter, for eksempel fra enkeltpersoner eller fra foretak hvis hovedvirksomhet er en helt annen enn å drive kringkasting. Videre kan det vektlegges hvor tjenesten blir mottatt. Det kan være større grunn til å unnta tjenester som bare kan mottas i det offentlige rom. Det vil for eksempel være tilfelle ved utsending av spesiallagede sendinger på toget. Bestemmelsen foreslås opphevet. Slik bestemmelsen fremstår i dag bidrar den til å skape uklarheter. Opphevelsen er ikke ment å ha rettslig betydning. Lovforslaget opprettholder konsesjonsplikten for kringkasting formidlet via trådløse, bakkebasert senderanlegg, mens konsesjonsplikten for kringkasting som formidles via andre plattformer bortfaller. Det vil normalt bli stilt vilkår ved tildeling av konsesjon. Disse vil særlig gjelde programkrav. Om kanalkapasiteten øker vil det bli tatt hensyn til det ved praktiseringen av konsesjonsordningen. Det vil ikke nødvendigvis være avgjørende for å sikre mangfold at hver enkelt kanal har et bredt tilbud så lenge totaliteten av alle kanaler er bred. Når konsesjonsmyndigheten utøves med det formål at det totale kringkastingstilbudet skal bli best mulig, betyr det at de enkelte kringkasterne kan oppleve visse forskjeller i konsesjonskravene uten at det kan ses på som usaklig forskjellsbehandling. Hvis det i et eventuelt digitalt bakkenett for kringkasting er forskjellig dekningsgrad i forskjellige multipleks, kan en kringkasters plassering i nettet ha betydning for hvilke vilkår som stilles. Det kan være grunn til å stille strengere vilkår ovenfor en kringkaster som distribueres i en multipleks med tilnærmet full landsdekning. Forslaget om registreringsplikt gjør det mulig å ha oversikt over hvem som til en hver tid sitter med det redaksjonelle ansvaret for sendingene. Forskriftshjemmelen er først og fremst et virkemiddel for å kunne etablere faste og enkle rutiner for registreringen. Skulle det vise seg at en registreringsordning er overflødig, vil det være adgang til å begrense eller suspendere den gjennom forskrift. Til § 2-2, 1. og tredje ledd. Konsesjonsplikten er begrenset til trådløse, bakkebaserte senderanlegg for kringkasting. Dette skyldes at det først og fremst er i slike nett det kan tenkes kapasitetsbegrensninger. ment å markere et skille mot andre nett med samme karakteristika, men som kun i beskjeden og mer teoretisk grad er egnet til formidling av kringkastingssignaler. Mobiltelefoninettene er et eksempel på nett som faller utenfor konsesjonsplikten. Konsesjonsplikten vil først og fremst brukes som hjemmel for å sikre allmennkringkasternes posisjon i nettet. Videre kan bestemmelsen brukes som grunnlag for et krav om en viss dekningsgrad. Anlegg som faller inn under konsesjonsplikten vil også trenge frekvenskonsesjon etter telelovgivningen. I praksis vil konsesjonstildeling i medhold av de to lovene finne sted i samme operasjon. For aktørene vil det derfor fortone seg som en samlet konsesjonstildeling. At hjemmelsgrunnlaget er delt mellom telelovgivningen og kringkastingslovgivningen gjør det imidlertid mulig å ivareta begge lovers formål. Bestemmelsen er ment å legge til rette for en hensiktsmessig arbeidsdeling internt i forvaltningen. Det blir foreslått å oppheve § 2-2 tredje ledd. Etter hvert som frekvenskapasiteten i nettene øker, er det blant annet sannsynlig at utenlandske kanaler blir distribuert. Da vil dagens krav om at alle som distribueres i nettet må ha konsesjon bli for omfattende. En elektronisk programguide (EPG) eller tilsvarende navigeringsverktøy er som beskrevet under avsnitt 2.7 et hjelpemiddel for TV-seerne til å orientere seg i tilbudet av program og tjenester i digitale TV-sendinger. Eventuelle konkurransebegrensninger som følger av måten EPG-ene bygges opp på, vil det være mest nærliggende at konkurransemyndigetene tar seg av. For kulturmyndighetene vil det bero på en kulturpolitisk vurdering om reguleringshjemmelen skal brukes. Sentrale kulturpolitiske hensyn er ytringsfrihet, pluralisme og enkel tilgang til allmennkringkasternes sendinger. Konkurransemessige vurderinger kan være nyttige indikasjoner i denne sammenheng, men det er ikke noe nødvendig samsvar mellom den konkurransepolitiske og den kulturpolitiske vurdering. Eventuell regulering fra kulturmyndighetenes side vil først og fremst gå på det innholdsmessige, det vil si selve utformingen av EPG'en. Det kan også oppstå spørsmål om tilgang til EPG'en. Det betyr at forskjellige kringkastere og programleverandører kan tenkes å fremsette krav om at de blir presentert i programguiden. Slike tilgangsspørsmål kan komme til å bli regulert i ny lovgivning om elektronisk kommunikasjon. Det vil være en grenseflate mellom tilgang til en EPG og utformingen av den. Dette setter krav til god koordinering mellom de respektive sektormyndigheter. Den foreslåtte fullmaktshjemmel vil ikke bli benyttet uten at det på forhånd har vært drøftet med samferdselsmyndighetene. Det er meningen at myndighetene først skal overlate til markedet å komme frem til hensiktsmessige løsninger og at man skal være varsomme med å gripe inn. Ved en eventuell regulering vil det stå sentralt å utforme denne på en slik måte at videre utvikling av tjenestetilbudet ikke hemmes. Videre vil det legges vekt på at eventuelle reguleringer er proporsjonale. For øvrig vil internasjonale avtaleforpliktelser kunne legge begrensninger på hvorledes reguleringsmyndigheten utøves. Passusen «tilsvarende navigeringsverktøy» er tatt inn for å avskjære tolkingstvil. Det kan tenkes mange forskjellige utforminger av søketjenester. For myndighetene er det tjenestenes funksjon og ikke deres navn som er det relevante. Lovforslaget vil gi hjemmel til å pålegge formidlingsplikt via en hver plattform. Det vil bero på en konkret vurdering om denne hjemmelen skal brukes. I dagens situasjon representerer allmennkringkasterne et så attraktivt innholdstilbud at en bred plikt til videreformidling neppe er nødvendig for å sikre distribusjon, i hvert fall ikke når det gjelder satellitt. Gjennom konsesjonsordninger er allmennkringkasterne sikret distribusjon via bakkenettet. Når det gjelder kabelnett kan kapasiteten variere fra område til område og enkelte steder være knapp. Formidlingsplikten i kabelnett bør derfor i alle tilfelle opprettholdes inntil videre. For de andre plattformene bør situasjonen avventes, slik at fullmaktshjemmelen først og fremst er et regulatorisk virkemiddel en har i bakhånd. I lys av fullmaktens teknologinøytrale utforming vil den i prinsippet også omfatte plattformer som tradisjonelt har vært benyttet til annen kommunikasjon enn kringkasting, men som etter hvert som teknologien utvikler seg også kan brukes til dette. Utviklingen av xDSL i det jordbundne telenettet (som beskrevet foran under avsnitt 2.6) er et nærliggende eksempel. Normalt vil slike nett i større grad enn nett som tradisjonelt benyttes til kringkasting være brukerstyrte. Det vil neppe være meningsfullt å innføre formidlingsplikt i slike nett. I den foreslåtte fullmaktshjemmel spesifiseres det ikke nærmere hvilke av selskapenes fjernsynssendinger formidlingsplikten omfatter. Når digitale sendinger starter vil myndighetene måtte ta stilling til hvor omfattende en eventuell formidlingsplikt bør være. Det kan være spørsmål om hvilke sendinger som skal omfattes og hvilken status eventuelle tilleggstjenester skal ha. Mye taler for å bare knytte en eventuell formidlingsplikt til selskapenes digitale allmennkanaler. Hvis det blir aktuelt å pålegge formidlingsplikt i en eller annen form skal det vurderes om gevinsten ved dette er proporsjonal i forhold til det inngrepet dette utgjør ovenfor distributøren. For øvrig vil internasjonale avtaleforpliktelser kunne legge begrensninger på hvorledes reguleringsmyndigheten utøves. Det vises særlig til nytt EU-direktiv om universelle tjenester ( 2002/22/EC) artikkel 31. Bestemmelsen om formidlingsplikt vil berøre distributører av elektronisk innhold. Dermed vil bestemmelsen kunne ha en grenseflate mot lovgivning om elektronisk kommunikasjon. Bruk av fullmaktshjemmelen vil derfor skje i nært samarbeid med samferdselsmyndighetene. Det vil også være naturlig å konsultere Nærings- og handelsdepartementet. Etter kringkastingsloven kapittel 8 har NRK hjemmel til å fastsette en rekke forskrifter om omsetning av materiell, kringkastingsavgift, inndriving med mer. Departementet har sett det som ønskelig å markere et prinsipielt skille mellom NRK som mottaker av kringkastingsavgift og regulerende myndighet for kringkastingsavgiften. For å oppnå dette foreslår departementet at forskriftshjemlene vedrørende kringkastingsavgift overføres fra NRK til Kongen. I forslaget til ny § 8-1 foreslås forskriftsmyndigheten om meldeplikt ved overdragelse av mottaker overført fra NRK til Kongen. Til § 8-2, 1. Forslaget til nytt første ledd overfører forskriftshjemmelen om meldeplikt ved innførsel og innenlandsk salg, utleie eller utlån av kringkastingsmottaker fra NRK til Kongen. Hjemmelsfullmakten i andre ledd foreslås opphevet. Slike fullmakter hører naturlig hjemme i forskrift. Bestemmelsens første ledd gir tilstrekkelig hjemmel for en slik forskrift. Til § 8-3, 2. I bestemmelsens annet ledd overføres forskriftshjemmelen om innkreving av avgifter og renter. Gjennom tredje ledd gis Kongen fullmakt til gjennom enkeltvedtak eller forskrift helt eller delvis frita for avgifter når særlige grunner tilsier det. Fullmaktshjemmelen gir mulighet for å gjøre både enkeltstående unntak fra avgiftsplikten og unntak av mer generell karakter. At unntak bare kan gjøres når «særlige grunner» tilsier det innebærer at terskelen for unntak er høy og at adgangen til å gjøre bruk av unntakshjemmelen er snever. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting. Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting i samsvar med et vedlagt forslag. Med kringkasting menes utsending av tale, musikk, bilder og liknende med radiobølger eller over tråd, ment eller egnet til å mottas direkte og samtidig av allmennheten. § 1-1 sjette ledd skal lyde: Kongen avgjør tvilstilfelle i denne paragrafen. Kongen eller den Kongen bemyndiger kan i særlige tilfeller helt eller delvis unnta en tjeneste fra loven. Overskriften § 2-1 skal lyde: Konsesjonsplikt, konsesjonsmyndighet, registreringsplikt m.v. Norsk rikskringkasting har rett til å drive kringkasting. Andre enn Norsk rikskringkasting må ha konsesjon for å drive kringkasting eller lokalkringkasting som formidles via senderanlegg som er konsesjonspliktige etter § 2-2. Konsesjon skal være tidsavgrenset. For drift av kringkastings- eller lokalkringkastingsvirksomhet som ikke er konsesjonspliktig etter første ledd, kreves det at kringkasteren er registrert hos offentlig myndighet. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om registreringsplikten. Nåværende tredje til femte ledd blir fjerde til nytt sjette ledd. Opprettelse eller drift av trådløse, bakkebaserte senderanlegg som hovedsakelig vil bli benyttet til kringkasting eller nærkringkasting eller videresending av kringkasting eller nærkringkasting krever konsesjon fra departementet eller den departementet bestemmer. Konsesjon gis i forbindelse med tildeling av frekvenskapasitet i medhold av lov 23. juni 1995 nr. 39 om telekommunikasjon (teleloven). Kongen kan gi nærmere regler om drift og utforming av elektroniske programguider eller tilsvarende navigeringsverktøy. Kongen kan i forskrift gi regler om at visse kringkastingssendinger skal videresendes i nett som kan formidle kringkasting. Kongen kan gi regler om de nærmere vilkår for formidlingen. Statens medieforvaltning kan i særlige tilfeller redusere tallet på formidlingspliktige kringkastingssendinger. Overdragelse av mottaker skal meldes til Norsk rikskringkasting. Kongen gir forskrift om meldeplikt og unntak fra meldeplikt. Innførsel og innenlandsk salg, utleie eller utlån av kringkastingsmottaker, herunder antenner, skal meldes til Norsk rikskringkasting. Kongen gir forskrifter om meldeplikt og unntak fra meldeplikt. Nåværende § 8-2 tredje ledd blir § 8-2 annet ledd. Nåværende § 8-2 fjerde ledd blir § 8-2 tredje ledd og skal lyde: Det kan føres kontroll med at meldeplikten i første ledd blir holdt. Til dette formål kan det i den utstrekning det er nødvendig kreves innsyn i registrerte regnskapsopplysninger, regnskapsmateriale, avtaler og andre dokumenter av betydning for kontrollen og tilgang til lokaler hvor avgiftspliktig materiell blir produsert, oppbevart eller omsatt. Nåværende § 8-2 femte ledd blir § 8-2 fjerde ledd. § 8-3 andre og tredje ledd skal lyde: Kongen gir forskrift om innkreving av avgifter og renter. Kongen kan ved forskrift eller enkeltvedtak frita helt eller delvis for avgifter og renter når særlige grunner tilsier det. Ot.prp.nr.106 (2001-2002) Om lov om endringer i straffeprosessloven og politiloven m.m. (lovtiltak mot barne- og ungdomskriminalitet)
lovdata_cd_45998	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.834	Trygdekontoret skal svare på henvendelser om innsyn eller generell informasjon så fort det lar seg gjøre, og senest innen 30 dager fra den dagen henvendelsen kom. Dersom dette er umulig skal det gis en tilbakemelding til vedkommende med en begrunnelse for forsinkelsen og et sannsynlig tidspunkt for når svar kan gis. Den som henvender seg til etaten kan kreve at all informasjon skal skje skriftlig. Trygdekontoret kan også kreve at den registrerte leverer inn en skriftlig og undertegnet begjæring om innsyn.
lovdata_cd_52081	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	nn	0.382	Beholdere skal leveres med en bruksanvisning som er utarbeidet av produsenten, jfr. vedlegg II, pkt. 2.
lovdata_cd_47045	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.694	Far yrkesaktiv i Norge - mor, fellesbarnet og mors særkullsbarn (barn som far ikke er forelder til) bor i Sverge. Familien har to barn på 5 og 10 år. Det eldste barnet er mors særkullsbarn. Fellesbarnets far arbeider i Norge. Mor er hjemmeværende og bor i Sverige. Norge er primært land for barnetrygd for fellesbarnet i kraft av farens arbeid her, jf. artikkel 73 i forordning (EØF) nr. 1408/71. Faren utløser ikke rett til barnetrygd fra Norge for morens særkullsbarn. Sverige blir differanseland for fellesbarnet og primært land for særkullsbarnet på grunnlag av bosetting i Sverige. Dersom moren er i arbeid i Sverige, vil Sverige bli primært land for barnetrygd for begge barna. Norge vil da bli differanseland for fellesbarnet. Til grunn for vår differanseberegning av barnetrygd skal Norge utbetale eventuell differanse mellom svensk barnetrygd (barnbidrag) for fellesbarnet og ordinær norsk barnetrygd for ett barn. Familien har to barn på 5 og 10 år og bor i Norge. Mor er ikke yrkesaktiv. Far er ufør og har förtidspension fra Sverige. Har ikke hatt pensjonsopptjening i andre land enn Sverige. Sverige er primært land for familieytelser knyttet til pensjonen og for barnetrygd, jf. artikkel 77 i forordning (EØF) nr. 1408/71. Bosettingen i Norge gir nasjonal rett til norsk barnetrygd, men ettersom Sverige er primært land etter forordningens bestemmelser, blir Norge differanseland, jf. artikkel 10 nr. 1 bokstav a i forordning (EØF) nr. 574/72. Til grunn for sin differanseberegning av barnetrygd skal Norge legge svensk barnbidrag og eventuelt bostadsbidrag (er inntektsprøvet): Norsk barnetrygd (2 barn) NOK 1 895 pr. md.- Svensk barnbidrag (2 barn) SEK 1 500 Maks. svensk bostadsbidrag SEK 900Sum SEK 2 400 = NOK 2 311 pr. md.= Differanse-familieytelse fra Norge NOK 0 pr. md. Norsk barnetrygd NOK 1 895 pr. md.- Svensk barnbidrag SEK 1 500 = NOK 1 444 pr. md.(0 svensk bostadsbidrag pga. høy inntekt) = Differanse-familieytelse fra Norge NOK 451 pr. md. Mor arbeider i Norge. Far er ufør og har förtidspension fra Sverige. Har ikke hatt pensjonsopptjening i andre land enn Sverige. Far har rett til pensjon med barnetillegg fra Sverige ettersom det er en «gammel» pensjon. Norge er primært land for barnetrygd i kraft av morens arbeid her, jf. artikkel 73 i forordning (EØF) nr. 1408/71. Norge er ikke pensjonsland, og det foreligger følgelig ingen rett til norsk barnetillegg. Del I - Basert på mors arbeid: Norge betaler barnetrygd fullt ut. Sverige blir differanseland for barnetrygd («barnbidrag» på svensk) og evt. «bostadsbidrag». Differansen beregnes ved at norsk barnetrygd trekkes fra: Svensk barnbidrag (2 barn), 0 bostadsbidrag pga. for høy inntekt SEK 1 500 pr. md.norsk barnetrygd NOK 1.895. = SEK 1 968 pr. md.= Differanse-barnbidrag fra Sverige SEK 0 pr. md. Del II - Basert på fars pensjonsopptjening: (jf. LAUMANN-dommen referert under punkt 33.1.9). Familien har to barn på 5 og 10 år og bor i Sverige. Mor arbeider ikke. Far er ufør og har förtidspension fra Sverige (40/40). Han har også arbeidet i Norge i en kort periode og har en liten norsk pro ratapensjon som ufør (2/40). Sverige er primært land for familieytelser som pensjonsland og bostedsland, jf. artikkel 77 nr. 2 bokstav b i) i forordning (EØF) nr. 1408/71. Norge skal ikke beregne noen differanse fordi pensjonsretten i Norge følger av bestemmelsene om sammenlegging av medlemstid (jf. prejudisiell dom av 27. februar 1997 i sak C-59/95, referert under punkt 33.1.9). Mor er enke og har to barn på 5 og 10 år. De bor i Sverige. Avdøde hadde all sin pensjonsopptjening i Sverige. Barna har rett til barnpension (etter avdødes opptjening) og andre familieytelser (etter bosetting) fra Sverige. Norge er som arbeidsland primært land for familieytelser og yter barnetrygd. Norge kan ikke utbetale noen barnepensjon fordi avdøde ikke hadde noen pensjonsopptjening i Norge. Norge betaler barnetrygd fullt ut (utvidet stønad). Sverige betaler differansen mellom svensk barnbidrag + eventuelt bostadsbidrag og norsk utvidet barnetrygd. Del II - Basert på avdødes pensjonsopptjening: Sverige betaler barnpension etter svensk lovgivning.
lovdata_cd_48946	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.798	Instruks for Statens pensjonskasse. Endret 22 sep 1978, 14 sep 1984, 22 des 1989 nr. 1273. §1. Styret leder Statens Pensjonskasse og Den Norske Enkekasse i samsvar med lovgivningen og de bestemmelser som er eller blir gitt med hjemmel i den. Under Pensjonskassens administrasjon hører også: a) Pensjonsordningen for statsråder i henhold til lov av 14. desember 1951 nr. 11. b) Pensjonsordningen for apoteketaten i henhold til lov av 26. juni 1953 nr. 11. c) Behandling av saker om statsgaranterte boliglån: 1) til statsansatte i henhold til stortingsvedtak av 16. 2) ved flytting av statsinstitusjon, - jfr. Stortingets vedtak av 1. juni 1967 med senere endringer. §2. 1. Departementet bestemmer hvem som skal være formann og nestformann i styret. 2. Administrerende direktør innkaller til styremøter. Hvert av styrets øvrige medlemmer kan forlange styremøte når han finner det påkrevet. 3. Møtet ledes av styrets formann. Styret oppnevner en styresekretær som fører møteprotokollen. 4. Ved administrerende direktørs forfall eller ved midlertidig ledighet i stillingen, tjenestegjør den som er konstituert eller oppnevnt som fast stedfortreder for administrerende direktør, jfr. §8. Har noen av de øvrige styremedlemmer forfall, tilkalles varamann. Gyldig vedtak kan likevel treffes i møte av to styremedlemmer når disse er enige. 5. Varamannen for det medlem som er oppnevnt blant Pensjonskassens medlemmer skal innkalles til styremøte med tale- og forslagsrett dersom styremedlemmet og varamannen tilhører forskjellige tjenestemannsorganisasjoner. §3. 1. Midler som tilhører Pensjonskassens fond forvaltes av Finansdepartementet. 2. De av Pensjonskassens verdipapirer og øvrige deposita som ikke er overført til Finansdepartementets forvaltning skal behandles i samsvar med «Instruks for økonomiforvaltningen i Statens Pensjonskasse». 3. Styret gir hvert år en beretning om virksomheten i siste regnskapsår for Statens Pensjonskasse, Den Norske Enkekasse og de pensjonsordninger som er nevnt i §1. Beretningen gis til det departement Pensjonskassen hører under. Styret skal gi departementet særskilt beretning om de forsikringstekniske oppgjør. Utdrag av disse beretninger tas inn i årsberetningen. §4. Den administrerende direktør skal: Den administrerende direktør eller den han gir fullmakt skal: f) sammen med Regnskapskontorets sjef eller kassereren kvittere innfridde gjeldsdokumenter. §5. Pensjonskassens arbeidsoppgaver ordnes inn under to avdelinger som ledes av hver sin underdirektør. Avdelingene er delt i kontorer som ledes av en kontorsjef. Nærmere fordeling av Pensjonskassens arbeidsoppgaver fastsettes av styret. §6. Styresaker, generelle saker og prinsippsaker forelegges for administrerende direktør av den underdirektør som styret bestemmer ut fra fordelingen av arbeidsoppgavene til enhver tid. §7. Pensjonskassens personale skal, i den utstrekning det har betydning for den enkeltes arbeide, gjøre seg kjent med de plikter han er pålagt i «Instruks for økonomiforvaltningen i Statens Pensjonskasse». §8. 1. Stillingene som administrerende direktør og underdirektør besettes av Kongen etter innstilling fra vedkommende departement. 2. Stillingene som kontorsjef besettes av departementet etter innstilling fra Pensjonskassens styre. 3. En av styret fast oppnevnt stedfortreder for administrerende direktør/underdirektør eller kontorsjef kan for et tidsrom av inntil 6 måneder fungere i den høyere stilling uten å være konstituert. §9. Regnskapene for Statens Pensjonskasse, Den Norske Enkekasse og de pensjons- og låneordninger som er nevnt i §1, revideres av Riksrevisjonen. §10. Tidligere instruks fra Statens Pensjonskasse, fastsatt ved kgl.res. av 2. april 1954 med senere endringer, senest 22. februar 1974 oppheves.
lovdata_cd_32751	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	pl	0.208	(II 1984 s 501)
lovdata_cd_46582	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.299	[Endret 1/05, 6/05. [For Polen var kursen for 1 pln (xloty) i 1. kvartal 2005 feilskrevet. Er nå korrigert. LAND VALUTA 1. N.KR 2. N.KR 3. N.KR 4. 100 dkr. 1 eek (kroon) 100 ikr. 1 cyp (pund) 1 lvl (lat) 100 sfr. 1 ltl (litas) 1 mtl (lire) 1 pln (xloty) 1 skk (koruna) 1 sit (tolar) 100 skr. 1 czk (koruna) 1 huf (forint) Valutakurser for 2002, 3. og 4. LAND VALUTA 3. 1 EURO = 40,3399 bfr. = 6,55957 ffr. = 0,787564 Ir. = 40,3399 lfr. = 2,20371 hfl. = 200,482 esc. = 166,386 pta. Valutakurser for 2002, 1. og 2. Valutakurser for 2001 3. og 4. Valutakurser for 2001 1. og 2. Valutakurser for 2000 3. og 4. Valutakurser for 2000 1. og 2. Valutakurser for 1999, 3. og 4. N.KR. 100 dr. Valutakurser for 1999, 1. og 2. LAND VALUTA l. Østerrike 100 bfr. 100 ffr. 1 Ir. 100 lfr. 100 hfl. 100 esc. 100 pta. 100 DM. 100 øsch. LAND VALUTA l.,2. og 3.
lovdata_cd_48839	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.805	(a) Disse reglene skal gjelde for alle fartøy i rom sjø og i alle tilstøtende farvann som kan befares av sjøgående fartøy. (b) Intet i disse reglene skal være til hinder for bruk av særregler som av den rette myndighet er gitt for en red, havner, elver, innsjøer eller innenlandske farleder som er forbundet med rom sjø og kan befares av sjøgående fartøy. Slike særregler skal ligge så nær opp til de internasjonale reglene som mulig. (c) Intet i disse reglene skal være til hinder for at det blir nyttet særregler, fastsatt av en stats regjering, om særlige posisjons- eller signallanterner, signalfigurer eller fløytesignaler for krigsfartøy og fartøy i konvoi eller om særlige posisjons- eller signallanterner eller signalfigurer for fiskefartøy som holder på med å fiske som en gruppe. Disse særlige posisjons- eller signallanterner, signalfigurer eller fløytesignaler skal så vidt mulig være slik at de ikke kan forveksles med noen lanterne, signalfigur eller signal som har hjemmel annensteds i disse reglene. (d) Trafikkseparasjonssystemer kan vedtas av Organisasjonen1 for så vidt det gjelder disse reglene. (e) Når et lands regjering har funnet at et fartøy som er av særegen konstruksjon eller bestemt til særlige formål, ikke helt kan rette seg etter bestemmelser i en eller annen av disse reglene med hensyn til antallet av lanterner eller signalfigurer, deres plass eller synsvidde og skjerming eller med hensyn til lydsignalapparaters plassering og karakteristikk, skal slikt fartøy rette seg etter slike andre bestemmelser med hensyn til antallet av lanterner og signalfigurer, deres plass eller synsvidde og skjerming eller med hensyn til lydsignalapparaters plassering og karakteristikk som vedkommende regjering har funnet å være nærmest mulig i samsvar med disse reglene, for så vidt angår slikt fartøy. 1 I henhold til Artikkel II punkt 3 i Konvensjon om de internasjonale regler til forebygging av sammenstøt på sjøen, 1972 betyr «Organisasjonen» Den mellomstatlige rådgivende skipsfartsorganisasjon, i alminnelighet forkortet til og omtalt som «IMCO». Regel 2.
lovdata_cd_45969	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.757	Dersom trygdeorganet nekter dokumentinnsyn. har den som fremsatte begjæringen rett til å klage tit overordnet organ. Den som får avslag på en slik begjæring skal underrettes om klageadgangen, klagefrist og den nærmere fremgangsmåte ved klage. Den som opplysningene i dokumentet angår, vil ha klagerett over vedtak om å utlevere dokumentet. Dette vil imidlertid ha liten betydning i praksis, da trygdeorganet ikke har p1ikt til å gi vedkommende underretning om vedtaket. Dersom det likevel skulle komme en slik klage, skal det avgjøres av Rikstrygdeverket om dokumentene skal holdes tilbake til klagen er avgjort.
lovdata_cd_50983	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	da	0.653	Fra 1. januar 1990 endrer Kommunal- og arbeidsdepartementet navn til Kommunaldepartementet.
lovdata_cd_10376	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.456	I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 §8, jfr. §10 og §21, §22 og §23, er et edelløvskogsområde ved Vatland i Strand kommune, Rogaland fylke, fredet som naturreservat ved kgl.res. av 21. desember 1984 under betegnelsen Vatland naturreservat.
lovdata_cd_26927	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.376	Alle areal i dekar (daa) Hele kommunen 8500 Området avgrenses i nord av kommunegrensen mot Vefsn kommune. Det følger kommunegrensen til Fallmoskardet hvor kommunegrensen går mot nord. Deretter går grensa i en rett linje sørover til Reinfjellnasen. Avgrensningen går deretter vestover til Mandalsaksla der det følger kommunegrensa nordover til den møter Eiteråga.
maalfrid_a89053e05afdd33ded385406d2a5f38cfff913da_10	maalfrid_regjeringen	2,021	no	0.513	- Barnevernets utviklingssenter i Nord-NorgeCand. polit. Generasjoners overføringer – fra far til sønn - Kildin obsjina Jelena Jakovleva, leder Å lede en samisk obsjina (reindriftssiida) på Kolahalvøya Murmansk - Paneldebatt Kjønnsrollen – og andre roller som samiske kunstnere og kulturarbeidere innehar - Astri Dankertsen, sosialantropolog Kjønn og utdanning. Samer mellom tradisjon og modernitet - Giellagas-instituttet, Oulu universitet Anni-Siiri Länsman, lektor Byen som samenes hjem – utfordringer for dagens samepolitikk - Workshop Samliv og seksualitet Kautokeino kommune Anne-Lene Turi & Margrethe Bals, psykologer Overgrepene i Kautokeino – unge jenter og eldre menn. Hvordan forstå det som skjedde? Hvordan ble situasjonen håndtert fra kommunalt hold – tiltak i forhold til individ, gruppe og samfunn - Workshop Ressursutnyttelse og økologi Árran lulesamisk senter, Drag i Tysfjord Sven-Roald Nystø Utnyttelse av samiske ressurser – kjønnsforskjeller i samtiden & Toril Bakken Utmarksnæring - utdødende eller overlevelse gjennom fornying og tilpasning? En næring kun for menn i dagens samfunn? - Workshop Bildet av den samisk kvinnen Anna-Lill Ledman, PhD student, Umeå Samekvinnen i svensk dagspresse/Vold- og traumesentere - T Region Nord Tromsø, Gunn-Tove Minde, spesialkonsulent/sosiolog Kollektivets helbredende kraft Studie av eldre samiske og kvenske kvinner i Nord Sámedigggi/Sametinget (2009): Sametingets innspill til reindriftsavtalen 2010/2011, sak 49/09. Sámediggi/Sametinget (2008): Sametingets innspill til reindriftsavtalen 2009/2010, sak 34/08. Sámediggi/Sametinget (2007): Sametingets innspill til reindriftsavtalen 2008/2009, sak 64/07 Sámediggi/Sametinget (2009): Handlingsplan for likestilling 2009-2013, vedtatt 27.11.08, sak 46/08. Sámediggi/Sametinget (1999): Handlingsplan for likestilling med fokus på samiske kvinners stilling med innsatsområder, mål og tiltak 1999-2001 (sak 24/99 i plenum) Sámediggi/Sametinget (2007): Sametingsrådets likestillingspolitiske redegjørelse, sak 17/07, Sametingets plenum 21.-25.05.07 Sámediggi/Sametinget (2009): Sametingsrådets melding om samisk reindrift, sak 63/09. Sámediggi/Sametinget (2001): Kvinner i reindriften. Sametingets reindriftsplan 2001-2005, kap. 13. Sámediggi Ruoŧas/Sametinget i Sverige (2004): Jämställdhetsprogram, utarbeidet av Sara Larsson, Stefan Labba, Cecilia Önnhall, Birger Nilsson. Antagen av Sametinget 2004-10-19-20, § 38. Regjeringen, Integrations- och jämställdhetsdepartementet (2008): Regjeringensbeslut 2008- 02-21 Uppdrag till Sametinget att genomföra en särskild satsing för att stärka samiska kvinnors delaktighet i samhällslivet. Pressemelding 21.02.2008 Regjeringen starker de samiska kvinnors ställning. Stortinget: Grunnloven § 110a, http://www.lovdata.no. Stortinget: Innst. S. nr. 167 (1991-1992). Stortinget: Lov 1987-06-12 nr. 56: Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven), http://www.lovdata.no. Stortinget: Prop. 1 S (2009-2010) Proposisjon til Stortinget (forslag til stortingsvedtak) for budsjettåret 2010 (Likestilling s.2, s. 29). Stortinget: St. meld. Nr. 55 (2000-2001) Om samepolitikken, http:www.regjeringen.no. Stortinget: St. meld. nr. 70 (1991-92) Likestillingspolitikk for 1990-årene.
lovdata_cd_33248	lovdata_cd_norgeslover_2005	2,021	no	0.709	0 Overskriften endret ved lov 15 mai 1970 nr. 29. §60. Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. 0 Endret ved lov 15 mai 1970 nr. 29 (tidligere §51). 1 Fra 1 jan 1962 iflg. res. 22 sep 1961. §61. Innen ett år etter at loven er trådt i kraft, skal - - -. 0 Endret ved lover 15 mai 1970 nr. 29, 7 juni 1985 nr. 47. 1961 Forretningsbankloven - fbl. Lov om forretningsbanker. Se lover 10 juni 1977 nr. 60 avsnitt II (overgangsregler om Statens overtakelse av aksjer, jfr. res. 2 des 1977), 24 mai 1961 nr. 1 (sparebanker) og lover 13 juni 1997 nr. 44 (asl.) og 13 juni 1997 nr. 45 (asal.)). - Jfr. tidligere lover av 4 april 1924 nr. 2 (tilleggslover 17 juli 1925 nr. 5, 25 juni 1926 nr. 9, 26 juni 1929 nr. 10, 1 juni 1934 nr. 10, 23 april 1937 nr. 2, 7 des 1956 nr. 1, 6 juli 1957 nr. 4, 4 juni 1976 nr. 59, 26 mai 1978 nr. 23 (selveiende forr.b.)). Første kapittel. Innledende bestemmelser. §1. Denne lov gjelder alle foretak som skaffer seg midler til sin virksomhet ved å ta mot innskudd fra en ubestemt krets av innskytere. Mottak av midler som nevnt i lov om e-pengeforetak1 §1-1 annet ledd nr. 2 utgjør ikke innskudd dersom de mottatte beløp umiddelbart byttes mot elektroniske penger utstedt av et e-pengeforetak. Loven gjelder likevel ikke Norges Bank,2 sparebanker3 eller foretak som er opprettet i medhold av særskilt lov. Loven gjelder for banker som er omdannet etter bestemmelsene i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner kapittel 2 avsnitt III. Med forretningsbank forstås i denne lov ethvert foretak som loven i sin helhet får anvendelse på. 0 Endret ved lover 26 mai 1978 nr. 23, 26 mars 1982 nr. 3, 4 des 1992 nr. 123 (i kraft 1 jan 1994), 21 juni 2002 nr. 32 (i kraft 21 juni 2002 iflg. res. 21 juni 2002 nr. 571), 13 des 2002 nr. 74 (i kraft 15 april 2003 iflg. vedtak 14 april 2003 nr. 463). 1 Lov 13 des 2002 nr. 3 Jfr. lov 24 mai 1961 nr. 1. §2.1 Uten særskilt hjemmel i lov2 må bare forretningsbank bruke ordet «bank», med eller uten tillegg, i sitt navn (foretaksnavn)3 eller ved omtale av sin virksomhet. 2 Se lov 16 juli 1999 nr. 68 §3. §3. En forretningsbank kan bare stiftes som aksjeselskap eller som allmennaksjeselskap. Lovgivningen om aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper gjelder ikke forretningsbanker for så vidt den er i strid med denne loven. Aksjeloven1 §3-5 første ledd tredje punktum og §8-1 annet ledd og allmennaksjeloven2 §3-5 første ledd tredje punktum og §8-1 annet ledd gjelder ikke for forretningsbanker. 0 Endret ved lover 26 mai 1978 nr. 23, 26 mars 1982 nr. 3, 29 nov 1991 nr. 78, 13 juni 1997 nr. 44 (i kraft 1 jan 1999 iflg. res. 17 juli 1998 nr. 615), 15 jan 1999 nr. 3 (i kraft 1 feb 1999 iflg. res. 15 jan 1999 nr. 22), 7 juni 2002 nr. 17 (i kraft 1 april 2003 iflg. forskrift 19 mars 2003 nr. 347). Annet kapittel. Forretningsbanks stiftelse, vedtekter og aksjekapital. §4.1 En forretningsbank skal stiftes i henhold til reglene i lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper §2-1 eller lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper §2-1. Tillatelse etter §8 i loven her skal nektes hvis ikke mer enn tre firedeler av forretningsbankens aksjekapital tegnes ved kapitalforhøyelse uten fortrinnsrett for aksjeeiere eller andre. Kongen2 kan tillate at en forretningsbank stiftes av tre eller flere banker uten tegningsinnbydelse, eller uten at tegningsinnbydelsen legges ut til offentlig tegning. Første og annet ledd gjør ingen innskrenkning i en forretningsbanks adgang til å inngå i et finanskonsern etter finansieringsvirksomhetsloven3 §2a-6. En forretningsbanks vedtekter4 og endringer av vedtektene skal forelegges Kongen5 til godkjenning. Vedtektene skal ha bestemmelse om aldersgrense for bankens tjenestemenn. 0 Endret ved lover 4 juni 1976 nr. 59, 8 juni 1984 nr. 49, 13 mars 1987 nr. 14, 15 juni 1990 nr. 19, 6 des 1991 nr. 79, 4 des 1992 nr. 123 (i kraft 1 jan 1994), 23 des 1994 nr. 75 (i kraft 1 jan 1995). 20 juni 2003 nr. 42 (i kraft 1 jan 2004 iflg. forskrift 18 des 2003 nr. 1639). 2 Finansdepartementet iflg. res. 15 juni 1990 nr. 453. 4 Jfr. asl. §2-2 og asal. §2-2. 5 Finansdepartementet iflg. res. 22 sep 1961. §5. En forretningsbank kan ikke stiftes med en aksjekapital på mindre enn et beløp i norske kroner som svarer til 5 millioner euro.1 Kongen2 kan i særlige tilfelle samtykke i at aksjekapitalen settes til et lavere beløp, men ikke mindre enn et beløp som svarer til 1 million euro.1 Banken skal til enhver tid ha en ansvarlig kapital som minst svarer til det beløp som ble krevet da tillatelse til å drive virksomhet ble gitt. Forhøyelse av en forretningsbanks aksjekapital kan ikke registreres før Kongen2 har gitt tillatelse til forhøyelsen. - Vedtak om nedsettelse av aksjekapitalen er ikke gyldig uten samtykke av Kongen.2 Kapitalen kan ikke settes ned under de beløp som er fastsatt i første ledd, med mindre nedsettelsen foretas uten tilbakebetaling til aksjonærene. Dersom kapitalen er satt ned under de beløp som er fastsatt i første ledd, kan Kongen, i den utstrekning det er nødvendig for å sikre videre drift av banken, fastsette at aksjekapitalen skal forhøyes ved nytegning av aksjer. Kongen kan i den forbindelse vedta at aksjonærenes fortrinnsrett skal fravikes, bestemme hvem som i tilfelle skal kunne tegne den nye kapitalen, og fastsette de nærmere tegningsvilkårene. En forretningsbank kan bare med samtykke av Kongen3 skaffe seg kapital mot lånebevis som skal stå tilbake for bankens vanlige skyldnader. Før Kongen gjør vedtak som nevnt i denne paragraf, skal Norges Banks4 direksjon være gitt anledning til å uttale seg. 0 Endret ved lover 29 nov 1991 nr. 78, 4 des 1992 nr. 123 (i kraft 1 jan 1994), 15 jan 1999 nr. 3 (i kraft 1 feb 1999 iflg. res. 15 jan 1999 nr. 22, denne endringsloven opphevet ved en inkurie tredje ledd tredje punktum, som ikke fantes), 23 april 1999 nr. 20 (i kraft 1 juli 1999 iflg. res. 23 april 1999 nr. 392), 17 des 1999 nr. 95 (opphevet tredje ledd annet punktum, i kraft 14 april 2000 iflg. forskrift 13 april 2000 nr. 324). 1 Jfr. EØS-avtalen vedlegg IX punkt 14 (dir 2000/12 art. 5). 2 Finansdepartementet iflg. res. 4 des 1992 nr. 882. 3 Finansdepartementet iflg. res. 22 sep 1961. §6. Innbetaling på aksjer i en forretningsbank kan ikke ytes i annet enn penger.1 Dette gjelder ikke for aksjer som skal tjene som vederlag ved overtakelse av en banks formue som helhet, jfr. §31 og §32 . Overdragelse av aksjer har bare gyldighet overfor banken, når den er godkjent av bankens styre. Godkjennelse skal nektes hvis ervervelsen er i strid med forskriftene i §7. 0 Endret ved lov 4 juni 1976 nr. 59. 1 Jfr. asl. §2-4 og §10-2, asal. §2-4 og §10-2. §7. (Opphevet ved lov 20 juni 2003 nr. 42 (i kraft 1 jan 2004 iflg. forskrift 18 des 2003 nr. 1639).) §8. En forretningsbank kan ikke bli registrert1 før Kongen har gitt den tillatelse til å drive bankvirksomhet. En forretningsbank skal ha forretningskontor2 og hovedkontor i Norge. Med tillatelse av Kredittilsynet3 kan en forretningsbank ha avdeling eller filial innen den kommune hvor banken har sitt sete, og med tillatelse av Kongen4 også utenfor denne kommune. For filial av kredittinstitusjon med tillatelse etter annet ledd gjelder denne lovs bestemmelser med unntak av kapittel 2, 3, 5, 6 og §20a §21. §10, §17 og §18 får likevel anvendelse. Kongen kan fastsette nærmere regler for slike filialers virksomhet i Norge. Kredittilsynet3 kan helt eller delvis tilbakekalle tillatelse gitt i medhold av første og annet ledd hvis den tillatte virksomhet ikke er begynt innen ett år fra den dag tillatelsen ble gitt. Kongen8 kan ta tilbake tillatelse gitt i medhold av første og annet ledd dersom styre eller representantskap har gjort seg skyldig i grov eller vedvarende overtredelse av sine plikter etter lov,9 forskrift gitt i medhold av lov eller etter vedtektene, dersom det ellers finnes misligheter i bankens ledelse, eller andre mislige forhold gir grunn til å frykte for at fortsettelse av virksomheten ikke vil være stemmende med almene interesser. 0 Endret ved lover 8 juni 1984 nr. 49, 7 juni 1985 nr. 47, 15 juni 1990 nr. 19, 4 des 1992 nr. 123 (i kraft 1 jan 1994), 28 juni 1996 nr. 46 (i kraft 1 juli 1996), 20 des 1996 nr. 89 (i kraft 1 april 1997). 2 Jfr. asl. §2-2 (1) nr. 2, asal. §2-2 (1) nr. 3. 4 Finansdepartementet iflg. res. 22 sep 1961. 6 Jfr. EØS-avtalen vedlegg IX nr. 14 (dir 2000/12 art. 18 flg.). 7 Jfr. lov 10 juni 1988 nr. 40 §1-4. 8 Finansdepartementet iflg. res. 8 juni 1984 nr. 1172. 9 Jfr. tredje kapittel. 10 Jfr. §34. §8a. Søknad om tillatelse etter §8 første og annet ledd skal inneholde de opplysninger som må anses å være av betydning for behandling av søknaden. Konsesjonssøker skal vedlegge vedtekter1 eller vedtektsutkast og en driftsplan for foretakets tre første driftsår. Driftsplanen skal som hovedregel inneholde: Tillatelse etter §8 første og annet ledd skal nektes hvis banken ikke tilfredsstiller kravene i denne lov, hvis bankens kapital ikke antas å stå i rimelig forhold til den virksomhet som banken skal drive, eller dersom styremedlemmene, administrerende direktør eller annen person som faktisk leder virksomheten: Søknad om tillatelse etter §8 første og annet ledd skal nektes med mindre Kongen er overbevist om at eiere av kvalifisert eierandel og innehav av slike eierandeler er i samsvar med finansieringsvirksomhetsloven §2-3. Med kvalifisert eierandel menes en eierandel som representerer 10 prosent eller mer av kapitalen eller stemmene i institusjonen, eller som for øvrig gir adgang til å utøve en vesentlig innflytelse i ledelsen av institusjonen og dens virksomhet. 0 Tilføyd ved lov 28 juni 1996 nr. 46 (i kraft 1 juli 1996), endret ved lov 20 juni 2003 nr. 42 (i kraft 1 jan 2004 iflg. forskrift 18 des 2003 nr. 1639). 1 Jfr. §4, asl. §2-2, asal. §2-2. Tredje kapittel. En forretningsbanks organer. §9. En forretningsbank skal ha et styre med fra fem til ni medlemmer.1 Det skal være allsidig sammensatt. En forretningsbank skal ha en banksjef (administrerende direktør)2 som skal være medlem av styret. Flere enn en banksjef kan ikke være medlem av styret. Dersom styret har minst sju medlemmer, kan det likevel i vedtektene bestemmes at ytterligere en banksjef skal være medlem av styret. En banksjef tilsettes på oppsigelse og oppsigelsesfristen må fra bankens side ikke være lengre enn seks måneder. De øvrige medlemmer velges av representantskapet.3 Ett medlem skal være ansatt i banken. Dette medlem skal ha et personlig varamedlem med møte- og talerett. Formann og nestformann velges særskilt. Valget forberedes av en valgkomité som velges av representantskapet og som har medlemmer fra begge grupper i representantskapet, jf. §11 fjerde og femte ledd. Kongen kan gi nærmere forskrifter om valget av de ansattes medlem og varamedlem til styret. 0 Endret ved lover 4 juni 1976 nr. 59, 10 juni 1977 nr. 60, 26 mars 1982 nr. 3, 8 juni 1984 nr. 49, 15 juni 1990 nr. 19, 4 des 1992 nr. 123 (i kraft 1 jan 1994). 1 Jfr. asl. §6-1 og asal. §6-1. 2 Jfr. asl. §6-2, asal §6-2. §9a. Styret forestår forvaltningen av bankens anliggender,1 og treffer herunder avgjørelse i de enkelte kredittsaker. Det skal sørge for en tilfredsstillende organisasjon av bankens virksomhet. Representantskapet2 kan ikke ta avgjørelse i saker som etter denne paragraf hører under styret. 0 Tilføyd ved lov 10 juni 1977 nr. 60. 1 Jfr. asl. §6-12, asal. §6-12. §10. Ledende ansatt i en forretningsbank kan ikke1 være ansatt i eller medlem av styret i foretak som har et kundeforhold til eller annet forretningsforhold til banken. 0 Endret ved lover 7 juni 1985 nr. 47, 21 mai 1999 nr. 28 (i kraft 1 sep 1999 iflg. vedtak 28 mai 1999 nr. 503), 25 juni 2004 nr. 43 (i kraft 1 juli 2004 iflg. res. 25 juni 2004 nr. 981). §11. En forretningsbank skal ha et representantskap med 15, 30 eller 45 medlemmer. Representantskapet bør være allsidig sammensatt og blant annet ha medlemmer fra ulike distrikter og næringer som er berørt av bankens virksomhet. Generalforsamlingen velger1 elleve femtendeler av representantskapets medlemmer. Både medlemmene og varamedlemmene skal velges blant bankens aksjeeiere eller, dersom banken er stiftet eller ervervet overensstemmende med §4 annet ledd, blant de deltakende bankers aksjeeiere, tillits- eller tjenestemenn. Valget forberedes av en valgkomité som er valgt av generalforsamlingen. Av og blant de ansatte i banken velges fire femtendeler av representantskapets medlemmer. Kongen gir nærmere regler om dette valget. Hver valggruppe skal velge minst halvdelen så mange varamedlemmer som medlemmer til representantskapet. 0 Endret ved lover 23 juni 1972 nr. 66, 10 juni 1977 nr. 60, 26 mai 1978 nr. 23, 26 mars 1982 nr. 3, 8 juni 1984 nr. 49, 15 juni 1990 nr. 19, 29 nov 1991 nr. 78, 4 des 1992 nr. 123 (i kraft 1 jan 1994), 13 juni 1997 nr. 44 (i kraft 1 jan 1999), 7 juni 2002 nr. 17 (i kraft 1 april 2003 iflg. forskrift 19 mars 2003 nr. 347), 20 juni 2003 nr. 42 (i kraft 1 jan 2004 iflg. forskrift 18 des 2003 nr. 1639). 1 Jfr. asl. §5-17, asal. §5-17. §11a. (Tilføyd ved lov 10 juni 1977 nr. 60, opphevet ved lov 15 juni 1990 nr. 19). §12.1 En forretningsbanks avdeling utenfor hovedkontorets kommune2 skal, dersom representantskapet bestemmer det, ha eget styre med fra fire til sju medlemmer. Avdelingens banksjef er medlem av styret. Ett medlem velges av og blant de ansatte ved avdelingen - dersom avdelingen har 15 ansatte eller flere. De øvrige medlemmer velges av representantskapet. For medlemmer av avdelingsstyret gjelder for øvrig de samme bestemmelser som for medlemmer av hovedstyret, jf. dog §253 fjerde ledd siste punktum. Hovedstyret fastsetter instruks for avdelingsstyret. Instruksen skal godkjennes av representantskapet. Kongen4 kan gi nærmere forskrifter om valget av de ansattes medlem til avdelingsstyret. En forretningsbanks avdeling eller filial skal, dersom representantskapet bestemmer det, ha et rådgivende distriktsråd. Distriktsrådet velges av representantskapet. Dersom avdelingen har eget styre, skal valget skje etter innstilling fra avdelingsstyret. Et distriktsråd kan være felles for flere avdelinger eller filialer. 0 Endret ved lover 10 juni 1977 nr. 60, 26 mars 1982 nr. 3, 15 juni 1990 nr. 19. 2 Jfr. §8 første ledd og §15 første ledd. 3 Opphevet ved lov 25 okt 1991 nr. 74. §13. En forretningsbank skal ha en kontrollkomité med minst tre medlemmer og minst ett varamedlem med en funksjonstid på to år. Medlemmer og varamedlemmer velges av generalforsamlingen.1 Et medlem av komiteen skal tilfredsstille de krav som stilles til dommere etter lov av 13. august 1915 nr. 5 om domstolene §54 annet ledd. Valget av dette medlem skal godkjennes av Kredittilsynet.2 Kredittilsynet kan dispensere fra bestemmelsene i de to foregående punktum. Kontrollkomiteen velger selv sin formann og nestformann hvis ikke vedtektene legger denne myndighet til generalforsamlingen. Medlem av komiteen som skal velges av generalforsamlingen må fylle vilkårene for valg til representantskapet. - - -. Representantskapets formann og nestformann, styremedlem, varamedlem til styre, revisor eller tjenestemann i banken kan ikke velges til medlem eller varamedlem av kontrollkomiteen. Heller ikke kan det velges noen som er umyndige3 eller som står i samarbeids-, underordnings- eller avhengighetsforhold til eller er gift med4 eller i rett opp- eller nedstigende linje eller i første sidelinje er beslektet eller besvogret med styremedlem, varamedlem til styret, revisor eller overordnet tjenestemann i banken. Heller ikke kan det velges noen som er gått konkurs, har åpnet gjeldsforhandling eller er under privat administrasjon. Inntrer forhold som gjør at vedkommende ikke lenger er valgbar, trer han ut av kontrollkomiteen. Istedenfor medlem som trer ut, velges ved første anledning nytt medlem for resten av hans valgperiode. For avdelinger med eget styre kan velges lokale kontrollkomiteer for stedlig kontroll under tilsyn av hovedkomiteen. Kontrollkomiteen skal5 føre tilsyn med bankens virksomhet og blant annet påse at den følger lov, vedtekter og retningslinjer vedtatt av representantskapet.6 I den utstrekning den finner det påkrevet, skal komiteen undersøke bankens protokoller, registrerte regnskapsopplysninger, regnskapsmateriale,7 bøker, korrespondanse og beholdninger, så vel bankens egne som deponerte. Styret og revisjonen skal gi kontrollkomiteen alle opplysninger som den mener å trenge for å kunne utføre sitt verv. Kontrollkomiteen møter så ofte som det anses påkrevet for å kunne sikre et effektivt tilsyn. Den skal ikke på forhånd gjøre noen kjent med eller gi varsel om når kontroll vil finne sted. Den skal føre en av Kredittilsynet2 autorisert protokoll over sine forhandlinger og skal hvert år gi melding til representantskapet, generalforsamlingen og Kredittilsynet om sitt arbeid. Får komiteen kjennskap til betydelige forsømmelser, feil eller misligheter av større betydning eller rekkevidde, eller den mener at banken har lidt store tap, skal den straks ta dette opp med Kredittilsynet. 0 Endret ved lover 10 juni 1977 nr. 60, 15 april 1983 nr. 19 (se dens V), 8 juni 1984 nr. 49, 7 juni 1985 nr. 47, 10 juni 1988 nr. 40 (se note 2 nedenfor), 15 juni 1990 nr. 19 (generalforsamlingen kan bestemme at det skal velges ny kontrollkomité etter første ledd annet punktum eller nytt medlem av kontrollkomiteen etter første ledd åttende punktum), 17 juli 1998 nr. 56 (i kraft 1 jan 1999), 20 juni 2003 nr. 42 (i kraft 1 jan 2004 iflg. forskrift 18 des 2003 nr. 1639). 5 Jfr. §43. 8 Jfr. §18. §13a. Et valgt medlem av eller formann for styre, avdelingsstyre, representantskap eller kontrollkomité kan ikke ha dette tillitsverv i samme bank i et sammenhengende tidsrom lenger enn 12 år, eller ha disse tillitsverv i samme bank i et lengre samlet tidsrom enn 20 år. §14. Representantskapet skal velge revisor til å utføre revisjonsarbeidet i banken og til i tilfelle å kontrollere utførelsen av den daglige revisjon. Revisor skal være registrert eller statsautorisert. Revisor skal følge de instrukser og pålegg som gis av representantskapet for så vidt de ikke strider mot bestemmelser gitt i lov eller i medhold av lov eller mot bankens vedtekter eller god revisjonsskikk. Revisjonen gir sine antegnelser og meldinger gjennom kontrollkomiteen til representantskapet. Revisor som gjør seg skyldig i pliktbrudd2 eller legger for dagen at han ikke er skikket til å utføre sitt verv, skal fjernes av representantskapet. Vedkommende kan anke denne avgjørelse inn for Kredittilsynet. 0 Endret ved lover 10 juni 1977 nr. 60, 7 juni 1985 nr. 47, 10 juni 1988 nr. 40, 15 jan 1999 nr. 2 (i kraft 1 aug 1999 iflg. forskrift 25 juni 1999 nr. 711), 21 des 2000 nr. 108 (i kraft 1 jan 2001). 1 Se lov 15 jan 1999 nr. 2 kap. 3. §15. Representantskapet og styret i fellesmøte gjør vedtak om: 3. om og i tilfelle hvor stort utbytte som skal deles ut til aksjeeierne innenfor det høyeste beløp som styret fastsetter.2 Fellesmøte bestemmer samtidig fra hvilket tidspunkt det vedtatte utbytte kan utbetales. Representantskapets formann kaller inn og leder møtene. For gyldig vedtak kreves at både representantskapet og styret er vedtaksføre. Ved stemmelikhet gjør formannens stemme utslaget. Over forhandlingene føres protokoll under formannens ansvar.3 Protokollen skal godkjennes og underskrives av alle møtedeltakerne eller av formannen og to andre møtedeltakere som velges på møtet. 0 Endret ved lov 10 juni 1977 nr. 60. 1 Jfr. §8 første ledd. 2 Jfr. asl. kap. 8, asal. kap. 8. §16. Før generalforsamling holdes, skal Kredittilsynet1 i god tid gis melding om de saker som skal behandles. Av forhandlingsprotokollen skal en gjenpart straks sendes Kredittilsynet. Kredittilsynet1 trer i tingrettens sted ved utøvelse av myndighet som nevnt i aksjeloven2 §5-8 annet ledd og §5-12 første ledd tredje punktum og allmennaksjeloven3 §5-8 annet ledd og §5-12 annet ledd. 0 Endret ved lover 4 juni 1976 nr. 59, 10 juni 1977 nr. 60, 8 juni 1984 nr. 49, 7 juni 1985 nr. 47, 10 juni 1988 nr. 40 (opphevet annet ledd med virkning fra 31 des 1990 for foretak som kommer inn under den loven og som driver virksomhet ved lovens ikrafttredelse), 15 juni 1990 nr. 19, 13 juni 1997 nr. 44 (i kraft 1 jan 1999 iflg. res. 17 juli 1998 nr. 615), 18 juni 1999 nr. 41 (i kraft 18 juni 1999 iflg. res. 18 juni 1999 nr. 985), 30 aug 2002 nr. 67 (i kraft 1 jan 2003 iflg. res. 30 aug 2002 nr. 938). §17. Medlem av styre, avdelingsstyre, kontrollkomité, representantskap, eller distriktsråd, banksjef eller bestyrer av avdeling eller filial må ikke1 ta del i behandlingen eller avgjørelsen av noe spørsmål som han selv eller noen som han er gift med2 eller så nær i slekt- eller svogerskap3 med som søskenbarn, har personlig eller økonomisk særinteresse i.4 Han må heller ikke ta del i behandlingen eller avgjørelsen av noe spørsmål som har økonomisk særinteresse for kommune, selskap, forening eller annen offentlig eller privat institusjon hvis interesser han i egenskap av ordfører, styremedlem, daglig leder, forretningsfører eller partsrepresentant har som oppdrag å ivareta. Reglene i dette ledd gjelder dog ikke ved valg av tillitsmenn eller ved fastsettelse av godtgjørelse for tillitsverv. 3 Jfr. rettelse i Lovtidende 1978 avd. I s. 26, som tilføyer «- eller svogerskap» mellom ordene «slekt-» og «med». 4 Jfr. asl. §6-27, asal. §6-27. §18.1 Tillits- og tjenestemenn og revisorer i en forretningsbank har taushetsplikt om det som de i stillings medfør får kjennskap til om bankens eller bankkundes eller annen banks eller dens bankkundes forhold hvis de ikke etter denne2 eller annen lov3 har plikt til å gi opplysninger. Taushetsplikten gjelder ikke meddelelser som styret eller noen som har fullmakt fra styret, gir på vegne av banken til annen bank. 3 Jfr. lignl. §6-4 og §6-6, lov 10 juni 1988 nr. 40 §2-17. 4 Jfr. lov 14 april 2000 nr. 31. Fjerde kapittel. Forretningsbankenes virksomhet. §19. En forretningsbank kan, i samsvar med denne og andre lover og forskrifter gitt i medhold av lov, utføre alle forretninger og tjenester som det er vanlig eller naturlig at banker utfører. En forretningsbank må ikke1 drive eller delta som ansvarlig deltaker eller ansvarlig medeier i driften av varehandel, industri, skipsfart, forsikring eller annen næringsvirksomhet utenom virksomhet som er tillatt etter bestemmelsen i første ledd. Bestemmelsen i foranstående punktum er ikke til hinder for at en forretningsbank midlertidig driver eller deltar i driften av slik virksomhet i den utstrekning det er nødvendig for å få dekning av krav. Kredittilsynet2 kan kreve at banken skal opphøre med slik virksomhet innen en viss frist. §20. En forretningsbank kan ta mot innskudd på de vilkår vedtektene fastsetter. En forretningsbank kan bare ta mot skolespareinnskudd når innskuddsordningen er godkjent og innskuddene garantert av Forretningsbankenes Sikringsfond, jfr. femte kapittel. En innskyter kan kreve at banken legger fram til gjennomsyn denne lov, bankens vedtekter og siste årsregnskap, årsberetning5 og revisjonsberetning. Er der ikke satt inn eller tatt ut noe på en innskuddskonto i ti år, og banken ikke får svar på melding til innskyteren eller hans arvinger, kan den slutte å forrente innskuddet. Er innskuddsbevis som banken kan kreve lagt fram før utbetaling av innskuddet, kommet bort, kan banken med to måneders varsel innkalle den mulige innehaver med den virkning at innskuddsbeviset trer ut av kraft og nytt innskuddsbevis kan utferdiges om ingen melder seg. Innkallingen skal rykkes inn i Norsk Lysingsblad8 og i minst ett annet blad som er vanlig lest på det sted hvor innskyteren bor eller sist hadde sin bopel her i riket. 0 Endret ved lover 10 juni 1977 nr. 60, 7 juni 1985 nr. 47, 17 juli 1998 nr. 56 (i kraft 1 jan 1999). 1 Jfr. lov 25 juni 1999 nr. 46 kap. 2. 5 Jfr. lov 17 juli 1998 nr. 56 kap. 3. 6 Jfr. lov 15 jan 1999 nr. 2 §5-6. 7 Jfr. lov 18 mai 1979 nr. 18 §4. 8 Jfr. lov 11 okt 1946 nr. 1. §20a. (Tilføyd ved lov 4 juni 1976 nr. 59, opphevet ved lov 15 jan 1999 nr. 3 (i kraft 1 feb 1999 iflg. res. 15 jan 1999 nr. 22).) §21. En forretningsbank skal1 ha en kapitaldekning som til enhver tid utgjør minst 8 prosent av bankens aktiva og bankens forpliktelser utenfor balansen, beregnet etter prinsipper for risikoveiing. Kongen3 kan fastsette: Kongen3 kan i særlige tilfelle og for en tidsbegrenset periode samtykke i at en forretningsbank kan ha lavere kapitaldekning enn fastsatt. Hvis en forretningsbank stiller noen av sine verdier til sikkerhet for enkelt eller enkelte skyldnader, skal den sende melding om det til Kredittilsynet.4 Denne bestemmelse gjelder ikke for lån som er gitt en forretningsbank ved hjelp av Forretningsbankenes sikringsfond5 eller for lån i Norges Bank. 0 Endret ved lover 23 juni 1972 nr. 66, 7 juni 1985 nr. 47, 10 juni 1988 nr. 40, 15 juni 1990 nr. 19. 2 Jfr. lov 10 juni 1988 nr. 40 §2-9 og §3-17. 5 Lov 6 des 1996 nr. 75. §22. En forretningsbank skal sørge for at den til enhver tid kan dekke sine skyldnader ved forfall. Kongen1 kan fastsette nærmere regler for en forretningsbanks minste beholdninger av likvide midler i forhold til bankens skyldnader, herunder skyldnader som ikke fremgår av balansen. §23. (Opphevet ved lov 10 juni 1988 nr. 40.) §24. Den bokførte verdi av en forretningsbanks faste eiendommer og av aksjer og andeler i selskap som har til formål å eie eller utnytte fast eiendom må ikke1 overstige 4 prosent av bankens forvaltningskapital etter siste års regnskap. Kredittilsynet2 kan dispensere fra bestemmelsen i første punktum. Den bokførte verdi av en forretningsbanks beholdning av aksjer og andeler, unntatt aksjer og andeler som er nevnt i forrige ledd, må ikke overstige 4 prosent av bankens forvaltningskapital etter siste års regnskap. Kredittilsynet2 kan dispensere fra bestemmelsen i forrige punktum. Bestemmelsene i første og annet ledd er ikke til hinder for at en bank overtar verdier som der nevnt til dekning av krav eller for å oppfylle en garanti, men den skal i tilfelle avhende de overtatte verdier så snart den kan få dekning for sitt krav eller innen en av Kredittilsynet2 fastsatt frist, medmindre den på annen måte bringer det bokførte beløp for slike verdier under de i første og annet ledd nevnte grenser. 0 Endret ved lover 10 juni 1977 nr. 60, 7 juni 1985 nr. 47, 10 juni 1988 nr. 40. §25. (Opphevet ved lov 25 okt 1991 nr. 74.) Femte kapittel. Forretningsbankenes sikringsfond.
lovdata_cd_52756	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.751	Stortinget fattet den 10. november 1995 følgende vedtak:
lovdata_cd_62513	lovdata_cd_somb_rundskriv_2005	2,021	no	0.804	Publisert: Somb-1982-63 (1982 112) Sammendrag: Forlengelse av kontraktstiden for kokkelærling - saksbehandling. Saksgang: (Sak 941/82.) A hadde inngått lærlingkontrakt i kokkefaget med en hotellbedrift. Kontraktstiden var 3 år, jfr. hotelloven av 5. april 1957 (nr. 3) §24. Etter forskrifter fastsatt ved kgl. resolusjon 6. juni 1958 §66 kan læretiden forlenges hvis opplæringen avbrytes mer enn 4 uker pr. år. Med hjemmel i denne bestemmelsen ble A's lærekontrakt forlenget med 2 måneder. A klaget 6. august 1982 til ombudsmannen over at hun uten forhåndsvarsel fikk underretning fra Reiselivsdirektoratet om at direktoratet på arbeidsgiverens anmodning hadde forlenget hennes lærekontrakt. mottok hun 3 dager før utløpet av kontraktstiden. Jeg forela klagen for direktoratet og bemerket: «Godkjenningen synes å være et enkeltvedtak. Men så vidt skjønnes ble det truffet uten at A ble varslet på forhånd. Det kan heller ikke sees å være gitt noen begrunnelse eller hjemmelsangivelse for den foretatte endring eller opplyst om eventuell klageadgang. Direktoratet bes uttale seg om dette og samtidig opplyse om dette er vanlig saksbehandling i saker av denne art. «Kontrakt utstedes i to eksemplarer, én for lærling og én for bedrift. Ved inngåelse av kontrakt skulle således både lærling og bedrift være orientert om alle vilkår, både når det gjelder endringer i kontraktsforholdet, §66, og klageadgang, §82. Det går frem av det vedlegg som fulgte brev av 23. august d.å. at klagerens lærekontrakt har vært sendt ombudsmannen. Når det gjelder spørsmål om forlengelse av læretid er det vanlig at spørsmålet forelegges for lærlingsnemnda for kokk- og serveringsfaget i vedkommende fylke dersom det ikke er enighet mellom partene. Lærlingsnemnda vil da ta kontakt med partene slik at også lærlingen på forhånd kan få uttale seg om spørsmålet om forlengelse. Når vedtak om forlengelse blir fattet, vil lærlingen på forhånd være kjent med grunnlaget for vedtaket. Ved enighet mellom partene godkjenner Reiselivsdirektoratet forlengelse, og Lærlingnemnda blir underrettet ved kopi. Som det går frem av direktoratets brev av 25. august d.å. til Lærlingsnemnda for kokk- og serveringsfaget i Oslo og Akershus (kopi sendt Stortingets ombudsmann for forvaltningen), ble denne sak behandlet som kurant, da det var opplyst at partene var enige om forlengelse. Dette har Reiselivsdirektoratet fått bekreftet fra Lærlingnemnda. I direktoratets brev til lærlingnemnda 25. august 1982 het det bl.a.: «Det kan opplyses at saksbehandler i direktoratet på forespørsel under telefonsamtale med bedriften fikk det bestemte inntrykk at lærlingen var enig i forlengelsen, noe som gjorde at forlengelsen ble ansett som kurant og den forlengelse bedriften hadde anmodet om ble godkjent. I avsluttende brev til Reiselivsdirektoratet 18. november 1982 uttalte jeg: «Direktoratet har i brev 24. september 1982 opplyst at saken om forlengelse av læretiden for A ble «behandlet som kurant, da det var opplyst at partene var enige om forlengelse». Det fremgår av de utlånte dokumenter at anmodningen om forlengelse ble fremsatt av arbeidsgiveren i brev 13. juli 1982. Lærlingen hadde ikke i påskrift på brevet eller på annen måte overfor direktoratet erklært seg innforstått med eller enig i forlengelse av kontraktstiden. Direktoratet traff likevel vedtak 16. juli 1982 om forlengelse av kontraktstiden. Denne saksbehandling er så vidt skjønnes vanlig praksis i såkalte «kurante saker». Etter min mening gir saksbehandlingen ikke tilstrekkelig garanti for at lærlingens rettigheter blir varetatt. Det vises i denne forbindelse til reglene i forvaltningsloven av 10. februar 1967 * 17 om forvaltningsorganets plikt til å påse at «saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes» og §16 om forhåndsvarsling. Likeledes finner jeg det utilfredsstillende at det ikke er henvist til hjemmelen for vedtaket og at det ikke er gitt begrunnelse og opplysning om klageadgang, jfr. forvaltningslovens §24, §25 §27 siste ledd. Saksbehandlingen i den foreliggende sak og den praksis den hviler på, må kritiseres. Somb-1982-62 Helseopplysninger fra adopsjonssak fremlagt i sak om barnehageplass - aktiv partsoffentlighet, taushetsplikt.
lovdata_cd_28246	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.838	a. opparbeidd og godkjent veg fører til og langs den side av tomta hvor den etter bygningsrådets bestemmelse har sin adkomst. Det kan ikke kreves at veggrunn blir utlagt og veg opparbeidd i større bredder enn fastsatt i §47 nr. 1 første ledd. c. hovedvannsledning fører til og langs eller over tomta. Det kan ikke kreves lagt rør av større diameter enn 150 mm. Bygningsrådet kan godta vannforsyning fra annen vannledning. Veg, hovedkloakk og hovedvannledning som er lagt av grunneier (fester) skal holdes vedlike av kommunen fra det tidspunkt anlegget er ferdig og godkjent, og tilfaller da kommunen uten vederlag. Kommunen plikter likevel ikke å overta veg som ikke er opparbeidd til full bredde etter første ledd a. Formannskapet eller den det gir fullmakt kan gjøre unntak fra bestemmelsene i a, b og c. Det kan i den forbindelse stilles nærmere vilkår og kreves sikkerhetsstillelse. Vedkommende må ved tinglyst erklæring forplikte seg til, når kommunen forlanger det, å opparbeide veg eller å legge ledninger for kloakk og vann. (II 1981 s 474) 17. november 1994 nr. Til §69.
lovdata_cd_4708	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.506	Forskrift om fredning av Kongsholmen naturreservat, Grimstad kommune, Aust-Agder.
lovdata_cd_43456	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.957	Tredje ledd første punktum gjør et unntak fra begrunnelsesplikten «i den utstrekning begrunnelse ikke kan gis uten å røpe opplysning som parten etter §19 ikke har krav på å bli kjent med». Dette unntaket gjelder også i klagesaker. Videre er det ikke bare tale om et unntak fra plikten til å gi samtidig eller etterfølgende begrunnelse, men et unntak fra plikten til å gi begrunnelse overhode. Det gjøres ikke noe unntak fra begrunnelsesplikten for tilfelle som faller inn under §18 andre ledd. Behov for bruk av opplysninger fra slike dokumenter vil derfor ikke frita for begrunnelsesplikten, og det skal brukes opplysninger herfra dersom dette er påkrevet for å overholde kravene til begrunnelsens innhold i §25. Tredje ledd første punktum inneholder heller ikke noe forbud mot å gi begrunnelse i saker hvor det vil bli røpet opplysninger som omfattes av §19. Bestemmelsen gir bare en kompetanse til å gjøre unntak. Kompetansen kan f.eks. tenkes brukt i tilfelle hvor begrunnelsen avdekker vurderinger av en persons helse som parten ventelig vil reagere på om de blir kjent for ham. Det vises til kommentarene til §19. Dersom hele begrunnelsen ville være av en slik karakter at den røper §19 opplysninger om den ble kjent for partene, kan hele begrunnelsen unntas. Er det bare en mindre del av begrunnelsen som ville røpet slike opplysninger om den ble kjent, må begrunnelsen som kan baseres på andre opplysninger utarbeides, jf. formuleringen «i den utstrekning». Tredje ledd andre punktum modifiserer i noen grad unntaket i første punktum for så vidt som begrunnelse med opplysninger faller inn under §19 første ledd bokstav c som hovedregel skal gis til representant for parten. Dette skal gjøres med mindre «særlige grunner taler i mot det».
lovdata_cd_54552	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.494	Forskrift om gjennomføringsreglar for rådsdirektiv 92/75/EØF med omsyn til energimerking av hushaldslamper. Fastsett av Olje- og energidepartementet 3. mars 1999 med heimel i lov av 18. desember 1981 nr. 90 om merking av forbruksvarer m.v. §3 første ledd bokstavane a, b og c, jf.§3 andre ledd, §3 fjerde ledd, §3a og §5 første og tredje ledd, jf. kgl. res. av 22. desember 1995 nr. 1037 pkt. 3. Jf. EØS-avtalen vedlegg II og IV (Kdir. 98/11/EF). §1. Denne forskrifta gir gjennomføringsreglar for rådsdirektiv 92/75/EØF med omsyn til energimerking av hushaldslamper, jf. forskrift av 10. januar 1996 nr. 16 om angivelse av husholdningsapparaters energi- og ressursforbruk ved hjelp av merking og standardiserte vareopplysninger. §2. Denne forskrifta skal nyttast på hushaldslamper for direkte tilkopling til elektrisitetsnettet (glødelamper og lysrøyrlamper med innebygd tennar) og på hushaldslysrøyrlamper (medrekna lysrøyr og lysrøyrlamper utan innebygd tennar), sjølv når desse vert marknadsførde med sikte på annan bruk enn hushaldsbruk. Dersom eit apparat kan demonterast av sluttbrukaren, tyder «lampe» i denne forskrifta den delen eller dei delane som sender ut lys. Denne forskrifta omfattar ikkje følgjande lamper: a) lamper med ein lysstraum på over 6. e) lamper som ikkje først og fremst vert marknadsførde eller omsette for å gje synleg lys (400 - 800 nm) f) lamper som vert marknadsførde eller omsette som del av eit produkt som ikkje først og fremst er meint for å gje lys. Denne forskrifta omfattar likevel lamper som vert bodne fram for sal, leige eller kjøp på avbetaling, eller som vert stilte ut separat, til dømes som reservedelar. §3. Lamper som er nemnde i §2 tredje leden, kan påførast etikettar og utstyrast med opplysningsskjema i samsvar med denne forskrifta dersom det er vedteke og offentleggjort harmoniserte målestandardar for slike lamper, jf. §4. §4. Dei obligatoriske opplysningane som er fastsette i denne forskrifta, skal utarbeidast etter harmoniserte standardar som det er offentleggjort tilvisingsnummer for i Tidend for Dei europeiske fellesskapa. §5. Dei uttrykka som er nytta i denne forskrifta skal, bortsett frå i tilfelle der samanhengen krev ei anna tyding, ha same tydinga som i forskrift av 10. januar 1996 nr. 16 om angivelse av husholdningsapparaters energi- og ressursforbruk ved hjelp av merking og standardiserte vareopplysninger. §6. Det tekniske dokumentasjonsmaterialet som er nemnt i §8 i forskrift av 10. januar 1996 nr. 16 om angivelse av husholdningsapparaters energi- og ressursforbruk ved hjelp av merking og standardiserte vareopplysninger, skal omfatte: - eventuell bruksrettleiing. §7. Etiketten som er nemnd i §6 i forskrift av 10. januar 1996 nr. 16 om angivelse av husholdningsapparaters energi- og ressursforbruk ved hjelp av merking og standardiserte vareopplysninger, skal vere utforma som vist i vedlegg I1 til denne forskrifta. Etiketten skal plasserast, prentast eller festast utvendig på emballasjen til kvar einskild lampe. Det skal ikkje plasserast, prentast eller festast andre ting på emballasjen til kvar einskild lampe som gjer at etiketten vert skjult eller lite synleg. I vedlegg I er det vist korleis etiketten kan plasserast når emballasjen er svært liten. 1 Vedlegget er utelate. Ein kan få det ved å vende seg til Olje- og energidepartementet, Energi- og vassdragsavdelingen, postboks 8148 Dep., 0033 Oslo, tlf. 22249090. §8. Opplysningsskjemaet som er nemnt i §6 i forskrift av 10. januar 1996 nr. 16 om angivelse av husholdningsapparaters energi- og ressursforbruk ved hjelp av merking og standardiserte vareopplysninger, skal vere i samsvar med vedlegg II1 til denne forskrifta. §9. Dersom ei lampe vert boden fram for sal, leige eller kjøp på avbetaling på dei vilkåra som er fastsette i §14 i forskrift av 10. januar 1996 nr. 16 om angivelse av husholdningsapparaters energi- og ressursforbruk ved hjelp av merking og standardiserte vareopplysninger, og ved hjelp av ei trykksak, til dømes ein postordrekatalog, skal trykksaka innehalde alle dei opplysningane som er gjevne i vedlegg III1 til denne forskrifta. §10. Energieffektivitetsklassen til ei lampe, som er oppført på etiketten og i opplysningsskjemaet, skal fastsetjast i samsvar med vedlegg IV1 til denne forskrifta. §11. Olje- og energidepartementet fastset kven som skal føre tilsyn med føresegnene i denne forskrifta og fastset instruks for tilsynsverksemda. §12. Denne forskrifta trer i kraft 1. juli 1999. Fram til 31. desember 2000 er det likevel tillatt å: - utdele produktbrosjyrar nemnde i §11 i forskrift av 10. januar 1996 nr. som ikkje er i samsvar med føresegnene i denne forskrifta.
lovdata_cd_9696	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.856	Formålet med fredningen er å bevare en rekke større og mindre skjerp drevet på bly- og sinkforekomster.
lovdata_cd_50582	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.702	Forskrift om plikt til å føre skatteregnskapet over EDB. Fastsatt av Skattedirektoratet 5. november 1987 med hjemmel i lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt §56, jf. delegeringsvedtak av 13. mars 1958 fra Finans- og tolldepartementet. Opphevet fra 22 aug 2005 for kommuner som fører skatteregnskapet etter nytt forvaltningssystem for regnskapsføring og innkreving av skatt, jf. forskrift 31 aug 2005 nr. 943. §1. Kommunene skal føre det særskilte skatteregnskapet over EDB ved de interkommunale datasentraler i samsvar med forskrifter om føring av skatteregnskapet fastsatt av Skattedirektoratet. §2. Skattedirektoratet kan gjøre unntak fra §1 når særlige grunner foreligger og statens muligheter for oppfølging og kontroll ikke reduseres. §3. Denne forskrift trer i kraft straks, og gjelder første gang ved føringen av skatteregnskapet for 1988. 1987 Forskr. om legemiddelforsyning i helsetjen. Publisert: I 1988 s 291 (Merknader)
lovdata_cd_23914	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.847	Det er fastlagt løype for kjøring med snøscooter fra Daja til Muotkejávri. Løypa tar utgangspunkt i parkeringsplass ved Sulitjelma Camping og Fritidssenter og følger merket trasé et stykke nordøstover langs kraftlinje, videre går den via bru over Balmielva og deretter til Válffarjohkdalen, videre til Låmivatnet og langs sørsiden av dette frem til endepunkt ved nordvestenden av Muotkejávri, jf. kart datert 5. januar 2000.
maalfrid_911267e1aa78b58d4f53dbe54629956a6c7291be_19	maalfrid_uio	2,021	no	0.636	Den norske lægeforening Mediedebatten om obduksjon de seneste år har vist at politiske og rettslige hensyn ikke synes å være det viktigste element i diskusjonen rundt obduksjon i tilfeller der rutiner strider med befolkningens allmenne moralske oppfatning. Å informere foreldrene på en saklig korrekt og omsorgsfull måte er derfor viktig, og likeledes etablering av gode rutiner for praktiske forhold rundt obduksjon (se kapitlene 4, 6 og 7). Dette vil bidra til å bedre grunnlaget for all god helsetjeneste: Tillit. Jeg takker Roger Bjugn for nyttige innspill i forbindelse med utarbeidelsen av dette kapittelet. 1. Tranøy KE. Medisinsk etikk i vår tid. Oslo: Sigma forlag, 1994. 2. Lynch MJ. The autopsy: legal and ethical principles. Pathology 2002;34:67–70. 3. Lov av 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m. http://www.lovdata.no/all/hl-19730209-006.html 4. Lov av 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker, Kap. 18. Etterforsking, § 228. http://www.lovdata.no/all/hl-19810522-025.html 5. Forskrift av 28. juni 1985 nr. 1679 om ordningen av påtalemyndigheten (Påtaleinstruksen), Kap. 13 Sakkyndig likundersøkelse. http://www.lovdata.no/for/sf/jd/xd-19850628-1679.html 6. Iversen OH, Stendal M. Den medisinske undersøkelse etter døden. Obduksjon – Medisinske, historiske, religiøse, etiske og juridiske synspunkt. Oslo: Luther Forlag, 1985. 7. Hoddevik G, Schou P, Holmboe J. Obduksjoner ved norske sykehus i 1984 og 2001. Tidsskr Nor Lægeforen 2002;122:2815. 8. Stølan J, Kirknes M. Fjernet organer fra døde personer. Verdens Gang. 20.03.2001. http://www.vg.no/pub/skrivervennlig.hbs?artid=2087873 9. Stølan J. Sjokkerte mødre vil ha svar. Verdens Gang. 21.03.2001. http://www.vg.no/pub/skrivervennlig.hbs?artid=9572784 10. Forskrift av 19. mars 2004 nr. 542 om obduksjon m.m. http://www.lovdata.no/for/sf/hd/xd-20040319-0542.html 11. Statens Helsetilsyn. Obduksjonsvirksomheten. Brev av 22. april 2002 (98/3257 I GHH/-) 12. Williams AT, Morris D, Patel NK. Pathologists' views on consent for autopsy. J R Soc Med 2002;95:547–8. 13. Bradbury J, Weber W. Consent requirements for necropsy may change in UK. Lancet 1999;354:2055. 14. Dimond B. Legal aspects of consent 14: organ removal, retention, storage. Br J Nurs 2001;10:1212–4. 15. Holbrook M, Moran G. Getting consent for necropsies. Bereavement teams might ask for consent for necropsy. BMJ 2001;323:1426. 16. Hofmann B. Pedersen R. Hva er en verdig obduksjon av de døde? Aftenposten 18.12.2003. 17. Hofmann B. Om å dekke til lik og andre misforståelser. Dagens medisin 4.12.2003: 31. 18. Alfsen GC. Obduksjon – en pasientrettighet. Aftenposten 2.06.2003. 19. Theut SK, Zaslow MJ, Rabinovich BA, Bartko JJ, Morihisa JM. Resolution of parental bereavement after a perinatal loss. J Am Acad Child Adolesc Psychiatry. 1990;29:521–5. 20. McHaffie HE. Crucial decisions at the beginning of life. Parents' experiences of treatment withdrawal from infants. Oxon: Radcliffe Medical Press, 2001. 21. Knowles D. Parents' consent to the post-mortem removal and retention of organs. J Appl Philos 2001;18:215–27. 22. Redfern M. The Royal Liverpool Childrens Hospital Inquiry. London: HMSO, 2000. http://www.ricinquiry.org.
lovdata_cd_26777	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.695	Forskrift om fiske i vassdrag med laks og sjøaure, Vest-Agder. Fastsatt av Fylkesmannen i Vest-Agder 10. mars 2003 med hjemmel i lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v. §33 og §34 og kgl.res. av 27. november 1992 nr. 877 om åpning for fiske etter anadrome laksefisk §2, jf. delegeringsvedtak av 24. februar 1993. - Krøking: Dersom kroken ikke sitter i eller umiddelbart i nærheten av kjeften. - Vinterstøing: Laks og sjøaure som har gytt om høsten og overvintret i elva. Det er tillatt å fiske laks og sjøaure i følgende vassdrag og tidsrom: Tovdalselva 1. juni - 15. septemberOtra 1. juni - 15. septemberLundeelva 1. august - 31. augustSongdalselva 15. juli - 30. septemberMandalselva med Kosåna 1. juni - 15. septemberAudna 1. juni - 15. septemberLygna med Litleåna og Møska 1. juni - 15. septemberKvina med Litleåna 1. juni - 15. septemberSira 15. juni - 14. septemberFeda 1. august - 31. Fiske er kun tillatt i hovedelva i de vassdragene som er nevnt i lista ovenfor. Slikt fiske er også tillatt i sidevassdragene Kosåna (Mandalselva), Litleåna og Møska (Lygna), Litleåna (Kvina). I øvrige vassdrag med laks og sjøaure er det tillatt å fiske sjøaure i innsjøer i perioden fra og med 1. august til og med 31. august. Ytre Øydnevann regnes som innlandsvann og omfattes ikke av begrensningene i første og andre ledd. Det er tillatt å fiske etter innlandsfisk i alle innsjøer på strekninger der det går laks eller sjøaure. Fisket er tillatt med følgende redskaper innenfor tidsrommene: A. Med bunngarn opptil 31 mm maskevidde (20 omfar): Fra og med 1. mars til og med 31. august. I innsjøer med røye (Salvelinus alpinus) er garnfiske også tillatt på røyas gyteplasser i tiden fra og med 25. oktober til og med 31. november. B. Med stang og håndsnøre1 : Hele året. Det er ikke tillatt å sette garn nærmere enn 100 meter fra elveos, bekkeos eller kanal der laks eller sjøaure vandrer eller gyter. Garnet skal ikke dekke mer enn en fjerdedel av innsjøens eller sundets bredde på det aktuelle stedet. 1 Jf. forskrift av 25. februar 2003 nr. 256 om oppgaveplikt og om redskaper som er tillatt benyttet ved fiske etter anadrome laksefisk §2. Døgnkvoten er på til sammen 5 laks og/eller sjøaure for hver av elvene i Vest-Agder. Kvoten er personlig og følger fiskekortdøgnet eller hver påbegynte dato for helg-, uke- og sesongkort. Fisk som blir satt ut igjen levende, i god form, blir ikke regnet inn i kvoten. Det er ikke lov å sette ut igjen død, døende eller alvorlig skadet fisk, f.eks. fisk som har svelget agnet. Når en fisker har nådd døgnkvoten skal fisket opphøre. Det er ikke tillatt å fiske på en slik måte at fisk blir krøket. Dersom fisk blir krøket og dette skyldes fiskeutstyret eller måten utstyret brukes på, skal dette fisket straks opphøre. Brudd på bestemmelsene i denne forskrift er straffbart, jf. lov av 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v. §49. Forskriften trer i kraft straks. Samtidig oppheves forskrift 5. av mars 2001 nr. 257 om fiske i vassdrag med laks og sjøaure, Vest-Agder.
lovdata_cd_49355	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.812	27.1 Med «Registreringsbrev for grunneiendom/festegrunn» forstås det dokument som kommunen utsteder når grunneiendom eller festegrunn tildeles registernummer uten at det holdes kartforretning. - tildeling av registernummer til eksisterende uregistrert grunn, jfr. - tildeling av registernummer for festerett som er unntatt fra plikten til å holde kartforretning etter lovens §2-1 og forskriftenes 1.4. - hvilken eiendom den nye registerenheten er utskilt fra dersom dette er tilgjengelig. - at registreringen er kunngjort etter bestemmelsen i forskriftene 13. 27.5 Kommunen kan kreve at kart er vedlagt et krav om tildeling av registernummer. 28. Tildeling av registernummer til festerett som er unntatt fra kartforretningsplikten. Delingslovens §4-1, første og annet ledd.
lovdata_cd_3060	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.523	I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 §8, jfr. §10 og §21, §22 og §23, er Nesøytjern og det meste av tjernets nedslagsfelt i Asker kommune, Akershus fylke, ved kgl. res. av 10. mars 1978 fredet under betegnelsen Nesøytjern naturreservat. Naturreservatet er ca. 495 da. Herav utgjør landarealet ca. 317 og vannarealet ca. 178 da.
lovdata_cd_61960	lovdata_cd_somb_rundskriv_2005	2,021	no	0.73	Publisert: Somb-1990-6 (1990 40) Sammendrag: Skysstilskudd til elev i videregående skole. A, som var elev i videregående skole, kunne ikke benytte oppsatt rutetilbud fordi hun måtte bringe sitt barn til barnehagen før skolestart. Hun fikk avslag på søknad om skysstilskudd til bruk av bil og klaget avslaget inn for ombudsmannen. I klagen ble bl.a. anført at avslaget ikke var forenlig medfylkeskommunens skyssregulativ, hvor det het at skysstilskudd til hele skolevegen kunne innvilges når det ikke forelå mulighet for bruk av rutegående transportmiddel. Fylkeskommunen hevdet på sin side at denne bestemmelsen ikke kunne forplikte den til å hensynta den enkelte elevs individuelle behov utover funksjonshemninger/sykdom. - Ombudsmannen uttalte at ordlyden i skyssregulativet kunne forsvare både en snever og en vid fortolkning, men fant ikke at fylkeskommunens praktisering av regulativet kunne sies å være i strid med §3 i velferdsloven av 9. mai 1986 nr. 19. Saksgang: (Sak 1282/89) A var i skoleåret 1988-89 elev ved - - - videregående skole på X, men bosatt ved Y. Da hun måtte bringe sitt mindreårige barn i barnehagen før avreise til skolen, kunne hun ikke rekke det oppsatte rutetilbud. Hun benyttet derfor i stedet egen bil til og fra skolen og søkte fylkeskommunen om skysstilskudd i henhold til fylkeskommunens skyssreglement for videregående skoler. Søknaden ble avslått, og hun påklaget avgjørelsen til Klagenemnda for skysstilskuddssaker, som i møte 19. desember 1988 stadfestet avslaget med følgende begrunnelse: «Gjeldende skyssregler hjemler ikke adgang til å yte skysstilskudd i de tilfeller hvor sosiale eller medisinske årsaker skyldes andre enn eleven selv. Sosiale forhold som angår eleven selv blir dessuten ikke anvendt uten i helt spesielle tilfeller. Til orientering kan vi nevne at forhold med barn som skal leveres i barnehage før avreise til skolen, aldri er blitt tillagt vekt. A, ved fullmektig, påklaget avgjørelsen til ombudsmannen. I klagen ble det bl.a. fremholdt: «Som en vil se er klagenemndas avslag på tilskudd hele skoleveien begrunnet med at forholdet skyldes elevens barn, og ikke direkte eleven selv. En slik snever fortolkning og praktisering av skyssregulativet fører således i dette tilfelle til en åpenbar diskriminering av en bestemt elev-kategori, og kan således ikke være i samsvar med forvaltningslovens prinsipp om likebehandling/ikke-diskriminering. Søkerens virkelige situasjon, som elev, er at rutegående transportmiddel ikke kan benyttes, og da må forholdet ansees dekket av regulativets kap. III, pkt. 4, første strekpunkt. Søkeren må derfor hevde at ankenemndas avslag er feil, og ber sivilombudsmannen foranledige avslaget opphevet og den opprinnelige søknad innvilget. Klagen ble forelagt fylkeskommunen, som avga slik uttalelse: «Vårt avslag på søknad om skysstilskudd skoleåret 1988/89 fra A, hevdes fra klageren å være i strid med kap. III pkt. 4 første strekpunkt. I angjeldende pkt. heter det at det kan innvilges skysstilskudd når det ikke foreligger mulighet for bruk av rutegående transportmiddel. Nevnte bestemmelse er myntet på de tilfeller hvor det ikke foreligger et skysstilbud som - innen visse grenser - passer med elevens startog/eller sluttidspunkt på skolen. Det sentrale er altså om det foreligger et tilfredsstillende rutetilbud sett i forhold til start- og sluttidspunkt på skolen. I det omhandlede tilfelle forelå det et skysstilbud tilpasset skolens start- og sluttidspunkt. Etter vår oppfatning har fylkeskommunen dermed oppfylt sitt ansvar både i relasjon til Velferdsloven av 9. mai 1986 §3, og i relasjon til våre skyssregler. At en elev av private grunner ikke kan benytte seg av det etablerte skysstilbud kan, etter vår vurdering, ikke tillegges vekt. Unntak gjelder dog hvis dette har sin bakgrunn i funksjonshemming eller sykdom, jfr. våre skyssreglers kap. III pkt. 7 og 8. Det kan ellers nevnes at dersom fylkeskommunen skulle være forpliktet til å hensynta den enkelte elevs individuelle behov utover funksjonshemninger/sykdom, ville dette medføre betydelige merkostnader. Vårt ansvar må være oppfylt når vi har etablert et skysstilbud som beskrevet ovenfor. Vi er også kjent med at andre fylkeskommuner følger samme praksis både generelt og i konkrete tilfeller som A's. I avsluttende brev til A's fullmektig, uttalte jeg: «Velferdsloven av 9. mai 1986 nr. 19 §3 første punktum lyder: «For elever i videregående skole som må nytte daglig skyss til skolen, sørger fylkeskommunen for skyss eller gir skyssgodtgjørelse. Til gjennomføring av denne bestemmelse har samferdselsutvalget i fylkeskommunen 13. juni 1985 fastsatt regler for skyss av elever ved de videregående skoler i fylket. Reglementet er basert på at elevene skal benytte rutegående transport der slikt tilbud er etablert. Det utstedes da skyssbevis som gir rett til fri skyss mellom hjem og skole. Som fylkeskommunen nevner i sin uttalelse er det gjort særskilt unntak for funksjonshemmede og for elever som på grunn av skade etter sykdom ikke kan benytte ordinær transport. For øvrig gir reglementet bare adgang til utbetaling av skysstilskudd som alternativ til fri skyss når det foreligger en situasjon som beskrevet i kap. III pkt. 4 under overskriften «Skysstilskudd ved manglende rutetilbud». Bestemmelsens første strekpunkt som er aktuell i denne saken, lyder slik: «Det kan innvilges skysstilskudd direkte utbetalt til elev for: - hele skolevegen til og fra skolen når det ikke foreligger mulighet for bruk av rutegående transportmiddel. Det kan uten videre slås fast at denne bestemmelsen etter sin ordlyd ikke er i strid med velferdslovens §3. Spørsmålet er imidlertid om klagenemndas generelle praktise ring og fortolkning av regelen, og anvendelsen av den i det foreliggende tilfelle, kan forsvares ut fra dens ordlyd, eventuelt om praksis vil ha dekning i lovbestemmelsen. Ved drøftelsen av dette tar jeg utgangspunkt i forholdet til velferdslovens §3. Om velferdslovens karakter uttalte Kultur- og vitenskapsdepartementet bl.a. følgende i Ot.prp. nr. 3 for 1985-86, på 3: I uttalelsen ligger et signal om at loven ikke primært er ment å ha karakter av en rettighetslov. Som departementet påpekte er dette også kommet til uttrykk i lovteksten, som for §3's vedkommende - retter seg mot og legger plikter på fylkeskommunen. Bakgrunnen for at bestemmelsen er gitt en slik utforming er bl.a. et ønske om å åpne adgang for fylkeskommunen til - ved den budsjettmessige prioritering - å se utgifter til elevskyss i sammenheng med andre lovpålagte ytelser til drift og utbygging av videregående skoler. Det som her er sagt innebærer ikke at fylkeskommunen er ubundet av lovens kriterium «elever - - - som må nytte daglig skyss til skolen», men det forhold at lovgiver bevisst har overlatt til den enkelte fylkeskommune å fastsette nærmere regler for gjennomføring av skyssordningen vil være av betydning ved vurderingen av hvilke konkrete krav som kan utledes av lovbestemmelsen. I sin uttalelse opplyser fylkeskommunen at regulativets pkt. 4 første strekpunkt er myntet på situasjoner hvor det ikke foreligger offentlig transport som korresponderer med elevens start- og sluttidspunkt, og at regelen konsekvent har vært praktisert i overensstemmelse med dette rent objektive kriterium. Ut fra de hensyn som det er redegjort for ovenfor, finner jeg at denne praksis ligger innenfor lovens ramme, slik at vurderingen av hvorvidt eller i hvilken utstrekning sosialt betingede behov hos den enkelte elev skal kunne danne grunnlag for skysstilskudd, vil tilligge fylkeskommunen innen den fullmakt loven gir. - Når det som her er etablert en skyssordning som, slik jeg ser det, samlet sett må anses tilfredsstillende, vil fylkeskommunen stå relativt fritt ved vurderingen av hvor langt man vil gå når det gjelder å hensynta rent individuelle behov. Jeg peker i denne sammenheng også på de vanskelige og dermed arbeidskrevende bevis- og avgrensningsspørsmål som ville oppstå dersom man skulle gå inn på anførsler om at et rutetilbud av forskjellige private grunner ikke eller vanskelig kan benyttes. Jeg kan etter dette ikke se at klagenemndas vedtak kan angripes med grunnlag i velferdslovens §3. Når det gjelder forholdet til den aktuelle bestemmelse i skyssregulativet, vil jeg også kort peke på at man ut fra ordlyden både kan forsvare en snever og en vid fortolkning. Den linje klagenemnda har lagt seg på, kan således ikke sies å være i strid med ordlyden. Det fremgår for øvrig av den begrunnelse nemnda har gitt at A ikke har blitt utsatt for noen forskjellsbehandling i forhold til andre småbarnsmødre. Avslutningsvis bemerker jeg at nemndas sondring mellom sosiale forhold som skyldes eleven selv og sosiale forhold som skyldes andre, kan synes noe uklar og lite velbegrunnet. Jeg finner likevel ikke grunn til å ta dette opp, all den stund sosiale forhold under enhver omstendighet kun aksepteres «i helt spesielle tilfeller», og man som nevnt har fulgt en konsekvent linje i saker som den foreliggende. Somb-1990-5 Inntak av elever til den videregående skole i Buskerud fylkeskommune.
lovdata_cd_57024	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.511	Fastsatt av Det Norske Veritas AS 4. februar 2002 med hjemmel i lov av 14. juni 1912 nr. 1 om anlæg av taugbaner og løipestrenger og lov av 11. juni 1993 nr. 100 om om anlegg og drift av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. (jernbaneloven), jf. forskrift av 30. januar 1987 nr. 66 om bygging og drift av taubaner og kabelbaner §4 sjette ledd.
lovdata_cd_40206	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.765	Femte ledd viser til §8-35 om fastsetting av sykepengegrunnlaget for selvstendig næringsdrivende, som skal gjelde også for frilansere, slik systemet var etter den tidligere lov. § 8-39. Forsikring for tilleggssykepenger1) En frilanser kan mot særskilt premie tegne forsikring for tilleggssykepenger for de første 16 kalenderdagene. Dette gjelder likevel ikke en frilanser som har rett til å tegne forsikring for tilleggssykepenger som selvstendig næringsdrivende ifølge § 8-36. Medlemmet har ikke rett til sykepenger etter forsikringen når det gjelder arbeidsuførhet som oppstår i de første fire ukene (opptjeningstid), regnet fra den dag trygdekontoret mottok søknaden om forsikring. Vilkåret om opptjeningstid gjelder ikke dersom søknaden om forsikring blir satt fram innen 16 kalenderdager etter at vedkommende var sykepengedekket som arbeidstaker, som næringsdrivende med forsikring etter § 8-36 første ledd bokstav c eller som arbeidsløs etter § 8-49. Sykepengene fra forsikringen ytes på grunnlag av den inntekt som frilanseren har betalt premie etter. Dersom en frilanser samtidig har rett til sykepenger som arbeidstaker fra en arbeidsgiver i de første 16 kalenderdagene, ytes sykepenger fra forsikringen på grunnlag av differansen mellom sykepengegrunnlaget etter § 8-30 første ledd og den pensjonsgivende årsinntekten etter § 8-30 andre ledd. Endret ved lov 21.12.01 nr. 118, i kraft 1.1.02 med virkning for nye tilfeller.
lovdata_cd_46983	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.701	Ved flytting til et annet land, plikter stønadsmottakeren å underrette alle de institusjoner han mottar ytelser fra, samt den utbetalende institusjon. Jf. artikkel 59 i forordning (EØF) nr. 574/72. Etter artikkel 86 og artikkel 92 i forordning (EØF) nr. 574/72 (gjelder barnetrygd, barnepensjon og barnetillegg) pålegges stønadsmottakerne meldeplikt overfor utbetalende institusjon om endringer i barnetall, bosted, inntekt og andre forhold som kan ha betydning for stønaden.
maalfrid_6f92df18ec5a32f166e07b931921fdb7250c2d2f_24	maalfrid_uib	2,021	no	0.802	1. Innledning Før igangsettelse av en behandling av personopplysninger ved en av UiBs enheter, er det viktig å først sikre at rettslig grunnlag for dette er tilstede og hvilke rammer som eksisterer i lovverket forøvrig så vel som i UiBs interne retningslinjer for slik behandling. Informasjon om de reglene som påhviler enhver behandling av personopplysninger i Norge, kan du finne på lovdata, se hhv. personopplysningsloven, forskrift om personopplysninger, helseforskningsloven og helseregisterloven. Det er UiB som institusjon som er behandlingsansvarlig for all behandling av personopplysninger som skjer ved UiB. I dette dokumentet skal det gis en kortfattet oversikt over UiBs plikter som behandlingsansvarlig ved behandling av personopplysninger ved UiB og andres rettigheter til innsyn, retting og sletting. 2. Generelle regler Generelle regler om behandling av personopplysninger finnes i personopplysningslovens 2. kapittel: "Alminnelige regler for behandling av personopplysninger", hhv. §§ 8 tom. 17. 3. Rettslig grunnlag for behandling av personopplysninger Reglene tar først for seg det rettslige grunnlaget som må være tilstede før en kan behandle personopplysninger i Norge. Samtykke er det primære grunnlaget, men også andre grunnlag finnes, se § 8 (eller § 9 hvor det dreier seg om sensitive personopplysninger). Minst ett av disse grunnlagene må være oppfylt før en kan behandle opplysninger. Maksimalt ett av grunnlagene kan påberopes når en gjør det. Det er med andre ord verken holdbart eller relevant å nevne hvorvidt en behandling i tillegg til det grunnlaget man påberoper seg også kan begrunnes ut i fra andre grunnlag. 4. Grunnleggende krav ellers Videre lister § 11 opp noen grunnkrav for enhver behandling av personopplysninger. Kravene i § 11 er foruten det at ett rettslig grunnlag må eksistere jf. §§8 eller 9, knyttet til formålet med behandlingen og hvordan den faktiske behandlingen forholder seg til det. Det gjelder for det første et krav om sakelighet i § 11 b. Bestemmelsen stadfester et krav om at behandlingens formål må være saklig begrunnet sett i forhold til den behandlingsansvarliges virksomhet. Fordi det ellers ville hatt begrenset verdi, angir bestemmelsen også at det nevnte formålet skal være "uttrykkelig angitt". Dette legger ikke bare føringer ifht. en noenlunde presis formulering, men er også relevant for det å angi formålet på personvernombudets meldeapplikasjon, noe som igjen gjør at alle kan se det, og dermed at man ved utøvelse av sine rettigheter etter §§18, 19 og 20 kan ha kunnskap om det. Videre i § 11c er hovedregelen at gjenbruk av personopplysninger skal skje i samsvar med det formål som er bestemt. Poenget er at formålet som begrunnet den originale behandlingen (og dermed innsamlingen) ikke må være "uforenlig" med et nytt formål en skulle ønske å bruke til å begrunne en ny behandling av de samme opplysningene. Er det nye formålet uforenlig er det forbudt å gjenbruke opplysningene (unntatt ved et samtykke fra de registrerte). Det er viktig å understreke at bestemmelsen utgjør en skranke for gjenbruk, ikke en hjemmel for slik gjenbruk. En ny behandling må ha et selvstendig rettslig grunnlag basert på sitt formål i hhv. §§8 eller 9. For UiB er bestemmelsen relevant i mange tilfeller fordi man samler inn og behandler en tildels omfattende mengde opplysninger om personer, både i forskningsøyemed og i forbindelse med f.eks. studieadministrasjon.
lovdata_cd_1263	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.759	Forskrift om sammenslåing av Lillehammer og Fåberg kommuner, Oppland.
lovdata_cd_43275	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.441	Av femte ledds annet punktum fremgår at ved såkalte «kombinerte saker» dvs. krav med ulik klage/ankeadgang, skal overprøvingen i sin helhet skje i Trygderetten.
lovdata_cd_5460	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.865	1. Alle inngrep som vesentlig endrer landskapskarakteren eller skogbidet er forbudt, herunder uttak eller utfylling av masse, bygging av nye veger, framføring av nye luftledninger, oppføring av bygninger, anlegg eller lignende, oppdyrking, hogst av større flater og endring av treslagsammensetningen ved skogkultur. Bestemmelsene i dette punkt skal ikke være til hinder for: - Drift, vedlikehold og utbedringer av festplassen i området. - Drift og vedlikehold av eksisterende veger, herunder også rydding av vegetasjon langs vegene og inntil skoleplass. - Drift og vedlikehold av eksisterende luftledninger og lysløype, herunde også nødvendig rydding av vegetasjon. 2. Gjødsling, utslipp av kloakk eller andre konsentrerte forurensningstilførsler og henleggelse av avfall er forbudt. 3. Forvaltningsmyndigheten kan gjennomføre skjøtselstiltak som er nødvendig for å oppfylle vernets formål. Forvaltningsmyndigheten kan i skjøtselsplan for området fastsette nærmere regler for tiltak i medhold av dette punkt og punkt 1. 4. Motorisert ferdsel er forbudt unntatt i politi-, brannvern-, skjøtsels-, forvaltningsøymed. Unntatt er også motorisert ferdsel på eksisterende veger gjennom orådet, motorisert ferdsel for framkjøring av tømmer og motorisert ferdsel for drift og vedlikehold av lysløyve. 5. Forvaltningsmyndigheten kan gjøre unntak fra vernebestemmelsene for vitenskapelige undersøkelser og arbeider av vesentlig samfunnsmessig betydning, eller i spesielle tilfeller dersom det ikke strider mot formålet med vernet.
lovdata_cd_11582	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	nn	0.58	Føremålet med vern er å ta vare på eit særmerkt myrkompleks der smale bakkemyrar dominerer.
lovdata_cd_22794	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.788	Delegering av myndighet til å gi tillatelse til midlertidig oppbevaring av brannfarlig gass (LPG/propan) på byggeplasser, Naustdal, Sandnes, Sør-Varanger og Skien kommuner, Sogn og Fjordane, Rogaland, Finnmark og Telemark. Fastsatt av Direktoratet for brann og eksplosjonsvern 3. februar 1999 med hjemmel i Kommunal- og regionaldepartementets vedtak av 14. januar 1998, jf. lov av 21. mai 1971 nr. 47 om brannfarlige varer samt væsker og gasser under trykk §37 annet og tredje ledd.
lovdata_cd_2098	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.811	I. I medhold av lov om naturvern av 1. desember 1954 §3 blir det gjort unntak fra de botaniske fredningen av eiendommene Nedalen gnr, 189, bnr. 3 og gnr. 190 bnr. 6 og del av Østby gnr. 180 bnr. 1 i Tydal kommune, Sør-Trøndelag, vedtatt ved kgl.res. av 6. juli 1917, for områder som omfattes av Trondheim Elektrisitetsverks konsesjon til regulering av Nea-Nesjø dam, opp til kote 729. II. Unntak blir å kunngjøre på vanlig måte. 1968 Forskrift om grenseregulering, Brunlanes m.fl.
maalfrid_911267e1aa78b58d4f53dbe54629956a6c7291be_31	maalfrid_uio	2,021	no	0.535	Den norske lægeforening Har du behov for å dele egne erfaringer med andre foreldre som selv har mistet barn, kan du ta kontakt med foreldreforeninger som for eksempel Foreningen «Vi som har et barn for lite» eller Landsforeningen til støtte ved krybbedød. Disse foreningene tilbyr støtte og omsorg i sorgprosessen over barnet du har mistet. 1. Foreningen «Vi som har et barn for lite. Underhauggsveien 18A, 1358 Jar. www.etbarnforlite.no 2. Landsforeningen til støtte ved krybbedød. Arbinsgate 7, 0253 Oslo. http:// www.sids. 1. Lov av 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m. http://www.lovdata.no/all/hl-19730209-006.html 2. Lov av 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (Straffeprosessloven), Kap. 18. Etterforsking, § 228. http://www.lovdata.no/all/hl-19810522-025.html 3. Forskrift av 28. juni 1985 nr. 1679 om ordningen av påtalemyndigheten (Påtaleinstruksen), Kap. 13 Sakkyndig likundersøkelse. http://www.lovdata.no/for/sf/jd/xd-19850628-1679.html 4. Forskrift av 19. mars 2004 nr. 542 om obduksjon m.m. http://www.lovdata.no/for/sf/hd/xd-20040319-0542.html 5. Lov av 21. februar 2003 nr. 12 om biobanker (biobankloven). http://www.lovdata.no/all/hl-20030221-012.html
lovdata_cd_15021	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.686	6.1. All ferdsel og aktivitet skal skje hensynsfullt og varsomt slik at en ikke skader natur- og kulturverdier, forstyrrer vilt, tamrein og bufe, eller er til ulempe for andre. Bruk av motorisert isbor er ikke tillatt. Idrettsarrangement, jakthundprøver og annen større organisert virksomhet er ikke tillatt. Fylkesmannen kan gi tillatelse til turlagsvirksomhet, naturguiding m.v. Det samme gjelder arrangementer av lokale reiselivsbedrifter, lag og foreninger, og vitenskapelig eller pedagogisk virksomhet som drives av universitetet, skoler eller andre institusjoner og som ikke strider mot vernebestemmelsene.
lovdata_cd_47553	lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005	2,021	no	0.901	Sammendrag: Sammenslutningsrett Aksjeloven og allmennaksjeloven §8-1. Vi viser til brev 24 februar 1999, hvor det reises spørsmål om selskapets adgang til å yte lån til aksjeeiere og foreta andre disposisjoner som etter den nye aksjeloven og den nye allmennaksjeloven skal ligge innenfor rammen av fri egenkapital. Som det vises til i brevet, har aksjeloven og allmennaksjeloven flere regler som bestemmer at forskjellige disposisjoner, må ligge innenfor fri egenkapital slik dette er definert i aksjeloven §8-1 tredje ledd. Dette gjelder blant annet utbytte, konsernbidrag, lån til aksjeeierne og erverv av egne aksjer. Som Den norske Revisorforening peker på, er det et spørsmål om hvordan kravene om at disse disposisjonene må ligge innenfor selskapets frie egenkapital, skal forstås i forhold til hverandre. Spørsmålet reiser seg for det første i forhold til disposisjoner som foretas innenfor ett og samme regnskapsår. Selv om det ikke går uttrykkelig frem av loven, må det etter vårt syn være klart at den frie egenkapital, slik denne fremkommer på bakgrunn av balansen og de beregninger som skal gjøres etter §8-1 første og annet ledd, bare kan benyttes én gang. Det vil for eksempel si at dersom selskapet først har ytet et lån etter §8-7 første ledd, må dette lånet komme til fradrag ved beregningen av om selskapet har tilstrekkelig fri egenkapital til senere å erverve egne aksjer, utdele utbytte eller yte nye lån. Vi mener at dette følger av lovens system og de hensyn som begrunner reglene om at disposisjonene må ligge innenfor fri egenkapital. Tilsvarende er lagt til grunn i juridisk teori, jf Aarbakke m fl: Aksjeloven og allmennaksjeloven med kommentarer, Oslo 1999, s 491. Når det gjelder erverv av egne aksjer, har synspunktet også kommet til uttrykk i forarbeidene til de nye lovene, jf Ot.prp.nr. 23 (1996-97) Om lov om aksjeselskaper (aksjeloven) og lov om allmennaksjeselskaper (allmennaksjeloven) s 156. Ved beregningen av fri egenkapital kan man etter dette ikke utelukkende se hen til tallene i den siste balansen. Det må i tillegg gjøres et fradrag for disposisjoner tidligere på året, hvor man har benyttet fri egenkapital. Spørsmålet om begrensningene knyttet til fri egenkapital reiser seg til en viss grad også ved overgang fra et regnskapsår til et annet. Disposisjoner som innebærer en utdeling, skulle i denne sammenheng likevel være uproblematiske fordi utdelingen vil medføre en tilsvarende reduksjon av egenkapitalen i balansen, slik at også den frie egenkapitalen reduseres. Spørsmålet reiser seg for det første i forhold til aksjeloven og allmennaksjeloven §9-3, som bestemmer at et aksjeselskap eller allmennaksjeselskap bare kan erverve egne aksjer dersom selskapets frie egenkapital overstiger det vederlaget som skal ytes for aksjene. Som Den norske Revisorforening er kjent med, er begrensningen i §9-3 og spørsmålet om reduksjon av den frie egenkapital fra et regnskapsår til et annet behandlet i vårt høringsbrev 25 november 1998 om enkelte endringer i aksjelovgivningen m v. Dette høringsbrevet vil bli fulgt opp av en proposisjon senere i vår. Et tilsvarende spørsmål reiser seg i forhold til §8-7 om kreditt og sikkerhetsstillelse til fordel for aksjeeierne. Som det er pekt på i brevet, skal bestemmelsen forstås slik at det er selskapets stilling på det tidspunktet lånet gis, som er avgjørende for om lånet er lovlig. Dette er en endring i forhold til aksjeloven 1976, og innebærer at så lenge selskapet hadde tilstrekkelig egenkapital da lånet ble gitt, er lånet lovlig selv om egenkapitalen synker i løpet av lånets løpetid. Regelen kan likevel ikke forstås slik at selskapet - når det skal ytes nye lån - kan se bort fra tidligere inngåtte låneavtaler som fortsatt løper. Ved vurderingen av om selskapet har tilstrekkelig fri egenkapital, må det etter vårt syn gjøres fradrag for kreditt og sikkerhetsstillelser som allerede er gitt. Det samme er lagt til grunn i juridisk teori, jf Andenæs: Aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper, Oslo 1998, s 354 og Aarbakke m fl: Aksjeloven og allmennaksjeloven med kommentarer, Oslo 1999, s 512. Mye taler også for å forstå loven slik at lån og sikkerhetsstillelser etter §8-7 som er ytet i et tidligere regnskapsår, begrenser adgangen til å foreta andre disposisjoner som må ligge innenfor fri egenkapital. Dette synspunktet er imidlertid noe mer usikkert fordi det er vanskelig å forene med systemet etter loven om at beregningen av fri egenkapital skal foretas på bakgrunn av det siste godkjente årsregnskapet. En sak er å lese inn i loven et krav om at disposisjoner som er foretatt etter siste årsregnskap, skal komme i fradrag ved beregningen av om selskapet har tilstrekkelig fri egenkapital. Noe annet er å lese inn et krav om at også disposisjoner som er foretatt før siste årsregnskap, skal komme i fradrag. Vi vil i forbindelse med arbeidet med den nevnte proposisjonen om endringer i aksjeloven og allmennaksjeloven vurdere en endring av lovene slik at dette spørsmålet får en avklaring. JDLOV-1999-3277 Sammenslutningsrett Aksjeloven og allmennaksjeloven §2-2.
maalfrid_a13005d4642946eda3374af6f70ce3e167916b25_23	maalfrid_ssb	2,021	no	0.463	Brønnøysundregisteret (2017). www.brreg.no/ Elhub (2020). www.elhub.no Kartverket (2020). Føringsinstruks for Matrikkelen. http://www.kartverket.no/eiendom/ Kartverket (2020). Adressering. www.kartverket.no/eiendom/adressering/ Kartverket (2020): Standarder geografisk informasjon. Administrative og statistiske inndelinger. Versjon 4.5 – april 2014. Lovdata (2020). Byggteknisk forskrift. https://lovdata.no/dokument/SFO/forskrift/2010-03-26-489 Lovdata (2020). Plan- og bygningsloven. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2008-06-27-71? Miljøverndepartementet (1986). Plan- og bygningsloven. http://www.lovdata.no/all/hl-19850614-077.html Pekarskaya, T., Zhang. L.-C., Hendriks, C. & Fosen, J. (2019), 'Introducing geodata into the administrative register', Final deliverable for grant agreement «822790 - 2018-NO-ESS-VIP-ADMIN», https://ec.europa.eu/eurostat/cros/system/files/admin_wp6_2018_no.pdf Skatteetaten (2020). www.skatteetaten.no/ Standard Norge (2012). Areal og volumberegninger av bygninger. NS 3940:2012. Statistisk sentralbyrå (2020). KLASS, Klassifikasjoner og kodelister. www.ssb.
lovdata_cd_21742	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.544	Vedtekten trer i kraft 8. oktober 1997. Gjelder for: Askim kommune, Østfold.
lovdata_cd_29510	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.473	Bygningsrådet kan forby at bedrifter, anlegg, opplag og lager som er av farleg eller særleg generande karakter blir lagt innafor kommunen sitt område eller deler av dette. Vedtektene vert sett i kraft 1. mars 1987. Frå same tid vert vedtekter til §69 nr. 3 og §78 nr. 1 i bygningslova for Haram kommune, stadfest 6. februar 1968, oppheva. 26. juni 1985 nr.
lovdata_cd_33097	lovdata_cd_norgeslover_2005	2,021	no	0.645	0 Overskriften endret ved lover 24 juni 1931 nr. 19, 19 juni 1969 nr. 65. §22. (Opphevet ved lov 29 juni 1990 nr. 50.) §23. (Opphevet ved lov 29 juni 1990 nr. 50.) §23a. (Opphevet ved lov 29 juni 1990 nr. 50.) Kapitel V. Alminnelige bestemmelser. §24. Søknad om konsesjon etter denne lov skal være ledsaget av beskrivelser, som kan forlanges supplert med tegninger, karter og liknende. Hvis de omhandlede erklæringer er uriktige, kommer straffelovens3 §166 til anvendelse. 0 Endret ved lover 19 juni 1969 nr. 65, 28 jan 1977 nr. 3. 1 Jfr. §6 nr. 2. 2 Jfr. §34. §25. (Opphevet ved lov 25 juni 1926 nr. 3.) §26. For overtredelse av vilkår som er satt for konsesjon i henhold til denne lov, kan Kongen fastsette en tvangsmulkt som påløper inntil forholdet er bragt i orden, eller forfaller for hver overtredelse. Pålegg om mulkt er tvangsgrunnlag for utlegg. Blir konsesjonen trukket tilbake, skal det fastsettes en frist for innehaveren til å sørge for at eiendommen eller rettigheten blir overdratt til noen som lovlig kan erverve den. Oversittes fristen får §32 tilsvarende anvendelse. 0 Endret ved lover 19 juni 1969 nr. 65, 23 des 1988 nr. 107, 26 juni 1992 nr. 86. §27. Kongen1 kan etter søknad fra vedkommende erverver endre de betingelser som er fastsatt i en konsesjon meddelt etter denne lov eller tidligere lovgivning om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom m.v. Dog må endringen ikke gå utenfor de grenser som følger av de i denne lov oppstilte grunnregler for fastsettelse av konsesjonsbetingelser. 0 Endret ved lov 19 juni 1969 nr. 65. 1 Olje- og energidepartementet iflg. res. 25 aug 2000 nr. 880. §28. Hvis en utlending, som ikke er bosatt her i riket, får konsesjon etter §2, §5, §13, §17 eller forestår drift som nevnt i §18, skal han, på det sted eiendommen ligger eller driften foregår, ha en fullmektig som er bemyndiget til i hans fravær å svare på hans vegne for domstolene og andre embetsmyndigheter i saker som vedrører konsesjonen, eiendommen, anlegget eller driften. Fullmektigen skal i slike saker motta søksmål ved stedets forliksråd og rett. Hans navn og bopel skal tinglyses. Hva her er bestemt, skal også gjelde en korporasjon, en stiftelse eller et selskap, som ikke har sete i Norge, og som får konsesjon etter §2, §5, §13 eller §17, eller forestår drift som nevnt i §18. Iakttas ikke foranstående bestemmelser, skal tingretten i det distrikt hvor eiendommen ligger eller driften foregår, på begjæring av noen deri interessert med bindende virkning for vedkommende konsesjonær oppnevne slik fullmektig. Det samme gjelder om en korporasjon, en stiftelse eller et selskap ikke oppfyller sin forpliktelse til å ha sete her i riket (jfr. §34). 0 Endret ved lover 19 juni 1969 nr. 65, 23 des 1994 nr. 79 (i kraft 1 jan 1995, se dens §24), 14 des 2001 nr. 98 (i kraft 1 jan 2002 iflg. res. 14 des 2001 nr. 1416). 1 Jfr. lov 7 juni 1935 nr. 2. §29. Avtale som måtte komme i strid med bestemmelse i §1, §11 eller §36, kan bare forlanges fullbyrdet såfremt konsesjon til ervervet blir meddelt. Håndgivelse eller annen rettshandel, hvorved noen betinger seg rett til å erverve eiendomsrett eller annen rettighet til vannfall eller til gruver eller forekomster av mutbart mineral, taper sin gyldighet etter 5 års forløp. Er den tinglyst,1 skal den ved fristens utløp utslettes av grunnboken. 0 Endret ved lover 19 juni 1969 nr. 65, 30 juni 1972 nr. 70, 23 des 1994 nr. 79 (i kraft 1 jan 1995, se dens §24). §30. Søknad om konsesjon skal sendes vedkommende departement1 innen fire uker etter at det ble inngått avtale om erverv av eiendomsrett eller annen rettighet for hvilken det kreves konsesjon etter denne lov, eller erververen fikk rådighet over eiendommen eller rettigheten. Ved tvangssalg regnes fristen fra stadfestelsen av budet. Overholdes ikke3 regelen i første ledd, skal vedkommende departement1 sette en ny frist for erververen til å søke om konsesjon. Forlanges noe dokument tinglyst4 angående et erverv hvortil ifølge denne lov kreves konsesjon, og slik ikke fremlegges, kan registerføreren dog ikke nekte tinglysning, men han skal i så fall, så vel som når han finner det tvilsomt hvorvidt ervervet er i strid med loven, gjøre anmerkning herom i grunnboken og på dokumentet. Anmerkningen skal meddeles vedkommende departement,1 som kan bestemme at den atter skal utslettes. Når konsesjon på erverv av elektrisk kraft er gitt, skal så vel kraftleverandøren som eventuelle formidlere på forlangende sende vedkommende departement1 fullstendige oppgaver over leveranser av kraft (så vel effekt som energi) til konsesjonæren. Departementet1 kan gi pålegg til kraftleverandøren og eventuelle formidlere om å påse at det ikke blir levert mer kraft enn konsesjonen gir rett til. 0 Endret ved lover 19 juni 1969 nr. 65, 23 des 1988 nr. 107, 11 juni 1993 nr. 83, 23 des 1994 nr. 79 (i kraft 1 jan 1995, se dens §24), 12 sep 2003 nr. 93 (i kraft 1 jan 2004 iflg. res. 12 sep 2003 nr. 1136). 1 Iflg. res. 11 jan 1978 Landbruksdepartementet eller Olje- og energidepartementet. 2 Jfr. tvangsl. §11-30. 3 Jfr. §39b. 4 Jfr. lov 7 juni 1935 nr. 2. §31. Er søknad om konsesjon ikke innsendt innen den frist som er fastsatt i medhold av §30 annet ledd, eller er søknaden avslått, eller er en tidsbegrenset konsesjon utløpt, skal departementet1 fastsette en frist for erververen til å sørge for at overdragelsen enten blir omgjort eller at eiendommen eller rettigheten blir overdratt til noen som kan få konsesjon eller som ikke trenger konsesjon. Fristen kan forlenges hvis særlige hensyn tilsier det. 0 Endret ved lover 19 juni 1969 nr. 65, 23 des 1988 nr. 107. §32.1 Oversittes frist som er fastsatt etter §31 for avvikling av eiendomsrett, kan departementet2 kreve eiendommen solgt gjennom namsmyndigheten etter reglene om tvangssalg3 så langt de passer. Bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven4 §11-20 om det minste bud som kan stadfestes gjelder ikke i dette tilfelle. Oversittes frist som er fastsatt etter §31 når det gjelder andre rettigheter, kan departementet2 enten la rettigheten tvangsselge etter reglene i første ledd eller med bindende virkning erklære rettigheten for bortfalt. Reglene i første ledd gjelder tilsvarende for overdragelse av aksje eller part i selskap med begrenset ansvar. Unnlater innehaver av et partsbrev som er tvangssolgt etter denne paragraf å utlevere det, kan kjøperen på eierens og innehaverens felles bekostning kreve partsbrevet mortifisert.5 Selskapet plikter deretter å utstede nytt partsbrev som skal inneholde uttrykkelig opplysning om at det trer i stedet for det som er mortifisert. 0 Endret ved lover 19 juni 1969 nr. 65, 23 des 1988 nr. 107, 26 juni 1992 nr. 86, 11 juni 1993 nr. 83, 23 des 1994 nr. 79 (i kraft 1 jan 1995, se dens §24), 13 juni 1997 nr. 44 (i kraft 1 jan 1999 iflg. res. 17 juli 1998 nr. 615). 1 Jfr. §39b. 2 Iflg. res. 11 jan 1978 Landbruksdepartementet eller Olje- og energidepartementet. 3 Jfr. tvangsl. kap. 11. 5 Jfr. lov 18 des 1959 nr. 1. §33. (Opphevet ved lov 23 des 1988 nr. 107.) §34. Når en korporasjon, en stiftelse eller et selskap, som har fått konsesjon etter denne lov eller tidligere lovgivning om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom m.v., senere har undergått slik forandring at de med hensyn til setet, styret eller stemmerettsandelene lovbestemte eller i konsesjonen fastsatte vilkår ikke lenger er til stede, eller dersom det viser seg at de fra først av ikke har vært til stede, får reglene i §30, §31 og §32 tilsvarende anvendelse. 0 Endret ved lover 24 juni 1931 nr. 19, 19 juni 1969 nr. 65, 23 des 1988 nr. 107. 1 Jfr. §24. §34a. (Opphevet ved lov 23 des 1994 nr. 79.) §35. (Opphevet ved lov 23 des 1988 nr. 107.) §36. Ved erverv av aksjer eller parter i et selskap med begrenset ansvar i et slikt antall at erververen derved blir innehaver av aksjer eller parter som representerer mer enn en femdel av samtlige aksjer, parter eller stemmer i selskapet, kreves konsesjon såfremt selskapet innehar eiendomsrett eller annen rettighet som erververen ikke kunne erverve uten konsesjon etter denne lov. Konsesjonen er på samme måte nødvendig når to eller flere personer eller andre rettssubjekter enten i fellesskap eller hver for seg erverver aksjer eller parter i et selskap med begrenset ansvar i et antall som ovenfor nevnt, når ervervet har funnet sted etter forutgående innbyrdes overenskomst. Sammen med erververens aksjer eller parter regnes også aksjer eller parter som tilhører hans ektefelle,1 barn, foreldre eller søsken. Er erververen medlem av et ansvarlig selskap eller et kommandittselskap,2 medregnes også aksjer eller parter som tilhører selskapet eller de andre medlemmer av selskapet. Denne regel gjelder tilsvarende for innehaveren og det stille medlem i et stille selskap. Er erververen et selskap med begrenset ansvar,2 medregnes også aksjer og parter som tilhører selskapets styremedlemmer og tjenestemenn eller et annet selskap dersom flertallet av selskapets styremedlemmer består av personer som også er medlemmer av styret i det første selskap. Denne lovs bestemmelser om erverv av aksjer eller parter i selskaper med begrenset ansvar,2 skal også gjelde ved erverv av aksjer eller parter i selskaper (holding-selskaper), som direkte eller indirekte eier aksjer eller parter som representerer en femdel av samtlige aksjer, parter eller stemmer i andre selskaper som innehar eiendomsrett eller annen rettighet som omhandlet i denne lov. Konsesjon er ikke nødvendig ved skifte av ekteskapelig felleseie eller når erververen er eierens ektefelle,1 eller er beslektet eller besvogret med ham i opp- eller nedstigende linje eller i første eller annen sidelinje. Er det tidligere meddelt konsesjon på erverv av vedkommende aksjer eller parter, skal de i konsesjonen fastsatte vilkår også gjelde overfor den nye erverver (jfr. dog §27). Ved meddelelse av konsesjon i henhold til denne paragraf kan Kongen3 fastsette slike vilkår som finnes påkrevet av almene hensyn. Gjelder det erverv av aksjer eller parter i selskap som innehar eiendomsrett til vannfall av en slik størrelse som nevnt i §1 første ledd, uten at det for disse er fastsatt vederlagsfri overgang til staten, kan det betinges at aksjene eller partene skal tilfalle staten uten vederlag etter utløpet av en i konsesjonen fastsatt frist som ikke må overstige 60 år. 0 Endret ved lover 24 juni 1931 nr. 19, 24 mars 1933 nr. 6, 18 des 1959 nr. 1 §16, 19 juni 1969 nr. 65, 24 mars 1972 nr. 12, 30 juni 1972 nr. 70, 23 des 1988 nr. 107, 22 juni 1990 nr. 46, 23 des 1994 nr. 79 (i kraft 1 jan 1995, se dens §24). 1 Jfr. lov 21 juni 1985 nr. 83 kap. 3. 3 Iflg. res. 11 jan 1978 Landbruksdepartementet eller Olje- og energidepartementet. §37. (Opphevet ved lov 23 des 1994 nr. 79.) §37a. (Opphevet ved lov 23 des 1988 nr. 107.) §38. Når eiendomsrett eller annen rettighet som omhandlet i denne lov angivelig innehas av noen som ikke trenger konsesjon til å erverve den, men det opplyses å foreligge sådanne omstendigheter at det må anses sannsynlig at eiendommen eller rettigheten tilhører noen som ikke uten konsesjon kunne erverve den, eller at denne har sådanne rettigheter med hensyn til eiendommen eller rettigheten at den angivelige innehavers rett til å råde over den eller få det økonomiske utbytte av den er vesentlig beskåret, så skal eiendommen eller rettigheten ved anvendelsen av denne lov regnes som tilhørende den som det således antas i virkeligheten er eier eller har rettigheter som nevnt. Fast eiendom kan ikke tas som brukspant eller til tvangsbruk for lengre tid enn 3 år uten konsesjon.1 Dersom tidsgrensen overskrides, får bestemmelsene i §30, §31 og §32 tilsvarende anvendelse. 0 Endret ved lover 14 aug 1918 nr. 4 §90, 24 juni 1931 nr. 19, 19 juni 1969 nr. 65, 23 des 1988 nr. 107. 1 Jfr. pantel. §2-6. §39. (Opphevet ved lov 23 des 1994 nr. 79.) §39a. (Opphevet ved lov 23 des 1994 nr. 79.) §39b. Forsettlig eller uaktsom overtredelse av bestemmelsene i §30 eller §32 straffes med bøter. 0 Opphevet ved lov 28 feb 1986 nr. 8, tilføyd igjen ved lov 23 des 1988 nr. 107, endret ved lov 20 juli 1991 nr. 66. §40. Muterens ret efter bergverkslovgivningen1 til at erholde den grund og det vand, som er nødvendig til bergverksdriften, skal være uberørt av bestemmelserne i denne lovs kapitel III. 1 Lov 30 juni 1972 nr. 70. 2 Se derimot kap. I. §41. Når det gjenstår mindre enn 25 år av konsesjonstiden for et vannfall som i henhold til konsesjon skal tilfalle staten, har Kongen med Stortingets samtykke adgang til å inngå avtale med konsesjonæren om at vannfallet med anlegg hjemfaller til staten med en gang. Konsesjonæren gis samtidig adgang til å erverve eiendomsrett til de rettigheter som har tilfalt staten, for en ny periode på 50 år. Når det gjenstår mindre enn 25 år av konsesjonstiden for et vannfall, som i henhold til konsesjon skal tilfalle staten, har Kongen med Stortingets samtykke adgang til å inngå avtale med konsesjonæren om erverv av bruksrett til vedkommende vannfall med anlegg når konsesjonstiden er utløpt, eventuelt om leie av elektrisk kraft fra staten, og gi tilsagn om at de nødvendige konsesjoner vil bli gitt, jf §5 og §13. 0 Endret ved lover 19 juni 1969 nr. 65, 18 des 1970 nr. 88, 22 juni 1990 nr. 46, 11 juni 1993 nr. 99, 23 des 1994 nr. 79 (i kraft 1 jan 1995, se dens §24). §41a. I konsesjoner på erverv og drift av mutbare forekomster eller gruver hvor det i henhold til tidligere lovbestemmelser er betinget vederlagsfri overgang til staten, faller betingelsen bort såfremt konsesjonæren ellers underkaster seg nye konsesjonsvilkår som fastsettes av Kongen1 overensstemmende med reglene i loven her. 0 Tilføyd ved lov 22 juni 1990 nr. 46. 1 Olje- og energidepartementet iflg. res. 9 juli 1993 nr. 592. §42. Denne lov træder i kraft straks. Den blir uten anvendelse paa tilfælde, hvori dens bestemmelser maatte komme i strid med bestaaende traktat. 1917 Vassdragsreguleringsloven - vdrregll. Jfr. lov 24 nov 2000 nr. 82 og lov 12 juni 1931 nr. 1 samt lov 14 des 1917 nr. 16. - Jfr. tidligere lov 4 aug 1911 med tilleggslov 20 feb 1913. §1. Denne lov gjelder for vassdragsreguleringer. Med vassdragsreguleringer forstås anlegg eller tiltak til regulering av et vassdrags1 vannføring, herunder også utvidelse eller forandring av eldre reguleringsanlegg. Likt med vassdragsreguleringer regnes også anlegg eller arbeider til øking av vannføringen ved overføring av vann og pumping av vann til et høyereliggende magasin. For tiltak som behandles etter denne lov, gjelder også vannressursloven2 så langt det ikke er fastsatt særskilte regler i loven her. 0 Endret ved lover 19 juni 1992 nr. 62, 24 nov 2000 nr. 82 (i kraft 1 jan 2001 iflg. res. 24 nov 2000 nr. 1169). 1 Jfr. lov 24 nov 2000 nr. 82 §2. §2. Vassdragsreguleringer for produksjon av elektrisk energi som øker vannkraften: b) med minst 3. Vil en vassdragsregulering øke vannkraften i vassdraget med minst 20.000 naturhestekrefter, eller står betydelige interesser mot hverandre, skal saken forelegges for Stortinget før konsesjon blir gitt, med mindre departementet finner det unødvendig. 0 Endret ved lover 10 april 1959 nr. 2, 19 juni 1969 nr. 65, 24 nov 2000 nr. 82 (i kraft 1 jan 2001 iflg. res. 24 nov 2000 nr. 1169), 25 juni 2004 nr. 56. 1. Koncession utkræves ikke til gjenopførelse av lovlig bestaaende anlæg paa samme sted, saafremt arbeidet paabegyndes inden en frist av 5 aar, fuldføres med rimelig hurtighet og ikke medfører nogen utvidelse av reguleringen. Til utbedring og ombygning av saadant anlæg utkræves heller ikke koncession, naar arbeidet ikke medfører nogen utvidelse av reguleringen. 1. Den, som vil utføre et reguleringsforetagende, kan forlange erklæring fra vedkommende departement1 om, hvorvidt han må ha konsesjon etter denne lov, når han forelegger for departementet en plan for de påtenkte arbeider og de opplysninger, som trengs etter §5. Før departementet avgir sin erklæring, skal uttalelser være innhentet fra vedkommende kommunestyrer, fellesfløtningsforeninger, fiskeristyrer, landbruks- og skogselskaper, lokale organer for innlandsfisket og for jord- og skogsbruk samt andre interesserte. 2. Departementet eller den, som vil utføre en regulering, kan forlange avgjort ved skjøn2 om reguleringen vil medføre en økning av vandkraften, som overstiger den i §3 nævnte grænse, om flere vandfald hensigtsmæssig kan utbygges under ett, og om foretagendet vil være til skade eller ulempe for nogen almen interesse. 0 Endret ved lover 21 mai 1920 nr. 3, 10 april 1959 nr. 2, 20 juni 2003 nr. 45 (i kraft 1 juli 2003 iflg. res. 20 juni 2003 nr. 712). 1 Olje- og energidepartementet iflg. res. 11 jan 1978 nr. 1. 2 Se §20 og lov 1 juni 1917 nr. 1 (skjl.). §4a. (Opphevet ved lov 19 juni 1992 nr. 62.) §5. Søknad om konsesjon til å utføre et reguleringsforetagende i henhold til denne lov skal sendes til vedkommende departement1 og i alminnelighet være ledsaget av: a. en fuldstændig plan tillikemed fornødne maalinger, grundundersøkelser, forklaringer, tegninger, beregninger og omkostningsoverslag; b. opgave over de fordele, som foretagendet antages at ville medføre, og over størrelsen av den vandkraft, som derved vil kunne tilveiebringes eller utnyttes; c. Søknaden skal vedlegges konsekvensutredninger etter lov av 14. juni 1985 nr. 77 kapittel VII-a. d. for reguleringsdammer forslag til reglement for manøvreringen; e. fuldstændig opgave over de nytbare faldhøider i vedkommende vasdrag tillikemed opgave over vandføringsforholdene; f. oplysning om, at der har været git alle eiere av nedenfor liggende bruk og vandfald anledning til at ta del i foretagendet (jfr. §9); g. Kongen kan gi nærmere forskrifter om konsesjonssøknadens innhold. 0 Endret ved lover 10 april 1959 nr. 2, 19 juni 1969 nr. 65, 19 juni 1992 nr. 62, 20 juni 2003 nr. 45 (i kraft 1 juli 2003 iflg. res. 20 juni 2003 nr. 712). 3 Jfr. §12 nr. 12. 4 Jfr. §9 nr. 4. 1. Når en søknad med de opplysninger som anses nødvendige etter §5 er kommet til departementet,1 skal dokumentene legges ut på Norges vassdrags- og energidirektorats kontor og på kommunekontoret eller annet høvelig sted i distriktet, til ettersyn for dem saken vedkommer. Søknaden skal sendes berørte kommunale, fylkeskommunale samt statlige myndigheter og fagetater. Søknaden skal også sendes organisasjoner, sammenslutninger m.v. hvis interesser blir særlig berørt. Samtidig angis at uttalelser må være sendt departementet innen en frist som i alminnelighet ikke må være kortere enn tre måneder. Kunngjøring om søknaden med en kortfattet beskrivelse av planene og opplysninger om hvor dokumentene er utlagt og om fristen for å avgi uttalelser, skal to ganger rykkes inn i Norsk Lysingsblad2 og i én eller flere aviser som er alminnelig lest i distriktet. Søkeren bærer utgiftene ved utleggingen og kunngjøringen. Utgifter til nødvendig juridisk og annen sakkyndig hjelp som er påløpt etter at melding er lagt ut til offentlig ettersyn som bestemt i lov 14. juni 1985 nr. 77 §33-3 annet ledd erstattes grunneiere, rettighetshavere, kommuner og andre interesserte av søkeren i den utstrekning det finnes rimelig. Avgjørelsen treffes av departementet. Departementet kan i spesielle tilfelle gi forhåndstilsagn om dekning av utgifter inntil et bestemt beløp. Nødvendige utgifter til kommunal planlegger kan kreves erstattet av søkeren fra det tidspunkt meldingen er sendt til kommunen, jfr. lov av 14. juni 1985 nr. 77 §33-3 annet ledd. Avgjørelsen treffes av departementet. 2. Alle anførsler som anses av betydning for avgjørelsen av søknaden skal meddeles søkeren, som kan gis frist til å uttale seg. Når konsesjonsmyndighetene finner grunn til det, skal søkerens nye anførsler forelegges de interesserte til mulig uttalelse innen en fastsatt frist. 0 Endret ved lover 10 april 1959 nr. 2, 19 juni 1969 nr. 6, 28 jan 1977 nr. 3, 25 april 1986 nr. 15, 19 juni 1992 nr. 62, 15 juni 2001 nr. 82 (i kraft 1 jan 2002 iflg. res. 7 des 2001 nr. 1344), 20 juni 2003 nr. 45 (i kraft 1 juli 2003 iflg. res. 20 juni 2003 nr. 712). §7. (Opphevet ved lov 24 nov 2000 nr. 82 (i kraft 1 jan 2001 iflg. res. 24 nov 2000 nr. 1169).) §8. Konsesjon til en vassdragsregulering bør vanligvis bare gis, hvis skader eller ulemper for allmenne eller private interesser anses for å være av mindre betydning i sammenligning med de fordeler som reguleringen vil medføre. Hensyn bør dessuten tas til andre skade- og nyttevirkninger av samfunnsmessig betydning. Blir en konsesjonssøknad avslått etter bestemmelsene i foregående ledd, kan konsesjonssøkeren kreve avgjørelsen forelagt for Stortinget. 0 Endret ved lover 10 april 1959 nr. 2, 19 juni 1992 nr. 62. 1. Saafremt flere eiere av vandfald eller bruk i et vasdrag har sluttet sig sammen til en forening til utbedring og utnyttelse av vasdraget i industrielt øiemed (brukseierforening), og dennes vedtægter er godkjent av Kongen,1 bør koncession til regulering av vasdraget fortrinsvis gives brukseierforeningen, dersom ikke staten selv vil regulere. 2. Er der ikke brukseierforening i vasdraget, bør koncession til regulering for en eller flere vandfaldseieres regning ikke gives, før alle interesserte eiere av vandfald eller bruk i vasdraget har faat anledning til at danne brukseierforening. 3.2 Ingen eier av vandfald eller bruk i vasdraget, som vil underkaste sig en brukseierforenings vedtægter, kan utelukkes fra at bli medlem av foreningen. 4.2 Fordelingen av omkostningene ved utførelsen av reguleringsanlægget og av utgiftene ved anlæggets drift og vedlikehold m.v. kan fastsættes ved overenskomst mellem de vandfalds- og brukseiere, som deltar i utførelsen av anlægget, eller for en brukseierforening i dennes vedtægter med godkjendelse av Kongen. Er fordelingen ikke fastsatt paa en av disse maater, skal den andel, som eieren av ethvert deltagende vandfald eller bruk skal utrede, beregnes forholdsmæssig efter værdien av den forøkede vandføring, som ved regulering vil tilføres vedkommende fald eller bruk. Saadan værdsættelse bør i almindelighet være foretat, før koncession blir git. Eierne av vandfald, som repræsenterer mindst en fjerdedel av den indvundne vandkraft, kan kræve ny værdsettelse, dog ikke oftere end hvert 10de aar, medmindre alle de interesserte er enige. Resultaterne av den nye værdsettelse blir uten indflydelse paa fordelingen av tidligere paadragne omkostninger. Er alle interesserte enige, kan værdsettelsen utføres av Norges vassdrags- og energidirektorat. I motsat fald utføres den ved skjøn. 5.2 Vandfalds- og brukseiere, som ikke har deltat i utførelsen av reguleringsanlægget, har ret til senere at bli medeiere i det mot at erlægge den andel av omkostningene ved utførelsen, som falder paa deres vandfald eller bruk ved fordeling etter reglerne i post 4, dog med forholdsmæssig fradrag for den efter reguleringens gjennomførelse forløpne del av koncessionstiden. Naar nogen saaledes er blit medeier, er han forpligtet til derefter at delta i utgiftene ved anlæggets drift og vedlikehold m.v. paa samme maate som de andre. 6.2 De vandfalds- og brukseiere, som ikke er medeiere i reguleringsanlægget, har ikke ret til at gjøre bruk av driftsvand, som er indvundet ved regulering med hjemmel av koncession i henhold til denne lov. De er forpligtet til at underkaste sig saadan kontrol hermed, som departementet1 bestemmer. Gjør en vandfalds- eller brukseier uberettiget bruk av driftsvandet, ansees han som medeier i anlægget og blir som saadan forpligtet overenstemmende med reglerne i post 5. 7.2 Departementet4 kan under særlige omstændigheter gi en vandfalds- eller brukseier, som ikke er medeier i reguleringsanlægget, tilladelse til at benytte driftsvand, som er invundet ved reguleringen, mot en aarlig godtgjørelse til reguleringsanlæggets eier. Denne godtgjørelse skal i tilfelle av tvist fastsættes av departementet. 8.2 Er overføring av vann fra et vassdrag til et annet satt i verk ved utbygging av fall som ved overføringen ikke får noen økning av vassføringen, kommer reglene i post 4 annet ledd og postene 5, 6 og 7 ikke til anvendelse. I stedet skal vassfalls- og brukseiere som tar den overførte vassføring i bruk betale en årlig avgift til eieren av overføringsanlegget for bruken av det innvunne driftsvann. Avgiften fastsettes ved skjønn,3 hvis ikke annet blir avtalt. 9. For de forpliktelser, som i henhold til denne paragraf påhviler en vannfalls- eller brukseier, hefter vedkommende vannfall eller bruk som pant. Panteretten kan kreves tinglyst på vannfalls- eller brukseierens kostnad, og den faller bort dersom ikke tinglysing har funnet sted innen 4 måneder etter at forpliktelsens omfang ble endelig fastsatt, jfr nr. 4. 0 Endret ved lover 21 mai 1920 nr. 3, 10 april 1959 nr. 2, 8 feb 1980 nr. 2, 25 april 1986 nr. 15, 15 juni 2001 nr. 82 (i kraft 1 jan 2002 iflg. res. 7 des 2001 nr. 1344). 1 Olje- og energidepartementet iflg. res. 12 okt 1984 nr. 1758 for myndighet etter nr. 1 og 4. 3 Se §20 og lov 1 juni 1917 nr. 1 (skjl.). 4 Olje- og energidepartementet iflg. res. 11 jan 1978 nr. 1. 1. Konsesjon til vassdragsreguleringer, som går inn under denne lov, gis for et bestemt tidsrom av inntil 60 år regnet fra konsesjonens meddelelse. 2. Når en regulering hovedsakelig skal utnyttes til alminnelig kraftforsyning og hensynet til andre almene interesser ikke taler mot det, kan reguleringskonsesjon gis på ubegrenset tid for vassdrag hvor vannkraften skal utnyttes av foretak organisert etter lov om statsforetak,1 en norsk kommune eller flere norske kommuner eller fylkeskommuner i fellesskap eller av aksjeselskaper,2 allmennaksjeselskaper,3 andelslag eller andre sammenslutninger hvor minst 2/3 av kapitalen og stemmene eies av foretak organisert etter lov om statsforetak, en eller flere kommuner eller fylkeskommuner. Er det et selskap som får konsesjon på ubegrenset tid, kan det fastsettes betingelser om styrets sammensetning, aksjenes (andelenes) omsettelighet og om opprettholdelse av selskapets formål. Bestemmelse om innskrenkning i adgangen til å erverve aksjer og andelsbevis skal påføres disse. Når ikke hensynet til andre almene interesser taler imot det, kan reguleringskonsesjon også ellers gis på ubegrenset tid for vassdrag hvor vannkraften i sin helhet skal utnyttes av en norsk kommune eller av flere norske kommuner i felleskap. 3. Vilkårene for konsesjonen kan tas opp til alminnelig revisjon etter 30 år. Er det gitt flere reguleringskonsesjoner i samme vassdrag til forskjellig tid, kan kortere revisjonstid fastsettes. Hvis vilkårene blir revidert, har konsesjonæren adgang til å frasi seg konsesjonen innen 3 måneder etter at han har fått underretning om de reviderte vilkår. Frafalles konsesjonen, får §10 post 4 og §21 postene 1, 3, 4 og 5 tilsvarende anvendelse. Blir konsesjonen ikke frafalt innen den fastsatte frist, er konsesjonæren bundet av de nye vilkår. Kongen4 kan etter søknad fra reguleringsanleggets eier endre de betingelser som er fastsatt i en konsesjon meddelt etter denne lov eller tidligere lovgivning om vassdragsreguleringer. Kongen kan gi nærmere forskrifter om saksbehandlingen ved revisjon av konsesjonsvilkår. 4. Ved utløpet av den i reguleringskoncessionen fastsatte tid har staten rett til å kreve avstått uten godtgjørelse reguleringsanlegget med tilliggende grunn og rettigheter og med de bygninger og andre innretninger som er oppført av hensyn til reguleringen.5 Hvilke bygninger og innretninger staten kan forlange, avgjøres i tilfelle av tvist ved skjønn.6 Består reguleringen i påbygning eller utvidelse av en eldre regulering,7 kan de andeler i det hele anlegg m.v. som tilhører den eller dem som deltar i tilleggsreguleringen, kreves avstått.8 Er den eldre regulering ikke tidsbegrenset, får vedkommende vannfallseiere i så fall krav på driftsvann på grunnlag av den eldre regulerings yteevne mot å betale en forholdsmessig del av utgiftene til drift, vedlikehold og fornyelse. Godtgjørelsen fastsettes av vedkommende departement. Ved konsesjonstidens utløp skal reguleringsanlegget med bygninger og innretninger være i fullt ut driftsmessig stand, jfr. dog §21. Tvist herom avgjøres ved skjønn. Konsesjonæren plikter å utføre hva skjønnet i så henseende måtte bestemme. Retten avgjør hvem som skal bære skjønnsomkostningene. 5. Blir reguleringskoncessionen git for kortere tid end 60 aar, kan det i koncessionen fastsættes, at der for avstaaelse efter post 3 skal erlægges en indløsningssum for alt det avstaaede eller for en del av dette. Hvis ikke andet er fastsat, skal indløsningssummen beregnes saaledes, at grundstykker og rettigheter samt vandbygningsarbeider og hus betales med, hvad de bevislig har kostet ved erhvervelsen med fradrag for amortisation efter en amortisationstid av 60 aar, mens andet tilbehør indløses for den tekniske værdi efter skjøn7 paa statens bekostning. 6. Når reguleringsanlegg med bygninger og innretninger i henhold til konsesjon tilfaller staten, skal en del av anlegget eller dets verdi, dog ikke over en tredjepart, tildeles de kommuner hvor vannfallet, kraftverket eller reguleringsanleggene ligger. Stortinget bestemmer i tilfelle verdien og kommunenes andel derav og foretar fordelingen mellom dem. Stortinget kan også bestemme at det av midlene opprettes et fond til fordel for kommunene, eller at det utbetales dem en andel av det økonomiske utbytte anlegget måtte gi. 7. Hvis en vandfalds- eller brukseier efter lovgivningen om erhvervelse av eiendomsret kun eier sit vandfald for begrænset tid,9 skal hans andel i reguleringsanlægget følge vandfaldet, naar hans ret til dette ophører, selv om den efter post 1 fastsatte tid forøvrig ikke er utløpet. Saafremt denne regel vilde føre til avstaaelse uten vederlag, før 60 år er gaat, kan bestemmelserne i post 4 gives tilsvarende anvendelse paa den enkelte vandfalds- eller brukseiers andel i reguleringsanlægget. 0 Endret ved lover 30 juni 1947 nr. 2, 10 april 1959 nr. 2, 19 juni 1969 nr. 65, 6 mars 1992 nr. 24, 19 juni 1992 nr. 62, 11 juni 1993 nr. 99 (i kraft samtidig med EØS-avtalen 1 jan 1994 iflg. res. 3 des 1993 nr. 1079, med virkning for samtlige konsesjoner hvor det er fastsatt vilkår om hjemfall til staten av private vannfallseieres andel), 13 juni 1997 nr. 44 (i kraft 1 jan 1999 iflg. res. 17 juli 1998 nr. 615), 25 juni 1999 nr. 52, 30 aug 2002 nr. 67 (i kraft 1 jan 2003 iflg. res. 30 aug 2002 nr. 938), 20 juni 2003 nr. 45 (i kraft 1 juli 2003 iflg. res. 20 juni 2003 nr. 712). 1 Lov 30 aug 1991 nr. 71. 4 Olje- og energidepartementet iflg. res. 25 aug 2000 nr. 880. 5 Jfr. §21. 6 Se §20 og lov 1 juni 1917 nr. 1. 7 Jfr. §1. 8 Jfr. §14 nr. 4. 9 Se lov 14 des 1917 nr. 16 §2 nr. 17. 1. I konsesjon til vassdragsregulering etter loven her skal det settes som vilkår at det betales en årlig avgift til staten og de fylkes-, herreds- og bykommuner som Kongen bestemmer, beregnet etter den øking av vannkraften som er innvunnet ved reguleringen. Kongen fastsetter forskrifter om hvilke maksimal- og minimalsatser som skal gjelde. Ved fastsettelsen av forskriftene skal det særlig tas hensyn til forandringer i kronens kjøpekraft. Hvad der i hvert enkelt tilfelle skal anses som den ved reguleringen innvunne økning av vannkraften, avgjøres efter reglene i §2 tredje ledd med bindende virkning av departementet.1 Naar vasdraget tidligere er regulert, eller naar særlige forhold ellers gjør det ønskelig, kan kraftøkningen i vasdraget eller i bestemte dele av dette beregnes efter den vandføring, som fremkommer, naar det nye magasin fordeles jevnt paa et antal dage, som svarer til det længste tidsrum, hvori magasinet aar om annet maa paaregnes brukt. Avgjørelsen kan træffes for hele reguleringstiden eller foreløbig for 10 aar og derefter endelig for resten av tiden. 2. Den avgift, som tilfaller staten, oplegges til et for det hele land felles fond, som anvendes etter nærmere bestemmelse av Stortinget. Avgiften til fylkeskommunene og til kommunene fordeles mellom disse innbyrdes etter bestemmelse av Kongen2 for 10 år ad gangen. Avgiften avsettes særskilt for hver kommune til et fond, som anvendes etter bestemmelse av fylkestinget3 eller kommunestyret. Denne myndigheten kan delegeres til annet kommunalt eller fylkeskommunalt organ. Fondets midler skal i samsvar med vedtekter som er undergitt vedkommende departements godkjennelse, fortrinnsvis anvendes til utbygging av næringslivet i distriktet. Departementet kan delegere myndigheten til å godkjenne vedtektene til fylkesmannen. Kommunen kan påklage fylkesmannens avgjørelse etter nærmere regler fastsatt av departementet. Vedtekter for fond under et beløp Kongen4 fastsetter, trenger ikke godkjennelse. 3. Avgiften, hvorav svares rente som fastsatt i medhold av lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. §3 første ledd, påhviler de enkelte vannfalls- eller brukseiere. Pligten til at erlægge avgiften indtræder, efterhvert som den ved reguleringen indvundne vandkraft tages i bruk. Er koncessionen meddelt en brukseierforening, er denne ansvarlig for de avgifter, som paahviler dens medlemmer. 4. Nærmere bestemmelser om avgiftens erleggelse og om kontroll med vannforbruket blir, forsåvidt de ikke er fastsatt av Kongen, med bindende virkning for hvert enkelt tilfelle å avgi av vedkommende departement. Avgiften er tvangsgrunnlag for utlegg. 5. En del av avgiften kan betinges forskudsvis erlagt, saasnart arbeidet paabegyndes. Den blir ikke i noget tilfelde at tilbakebetale. 6. Dersom det årlige avgiftsbeløp til staten eller kommuner utgjør mindre enn det minstebeløp Kongen bestemmer og både avgiftsberettigede og avgiftspliktige samtykker, kan departementet bestemme at den årlige avgift innløses med et engangsbeløp etter forskrifter fastsatt av Kongen. Under særegne omstendigheter kan Kongen eller Stortinget, hvis konsesjonen har vært forelagt dette, for et bestemt tidsrom nedsette eller ettergi avgiften. 0 Endret ved lover 21 mai 1920 nr. 3, 10 april 1959 nr. 2, 19 juni 1969 nr. 65, 18 des 1970 nr. 88, 8 feb 1980 nr. 2, 3 juni 1983 nr. 51 (se dens VI), 12 juni 1987 nr. 62, 26 juni 1992 nr. 86, 24 nov 2000 nr. 82 (i kraft 1 jan 2001 iflg. res. 24 nov 2000 nr. 1169), 20 juni 2003 nr. 45 (i kraft 1 juli 2003 iflg. res. 20 juni 2003 nr. 712). 3 Olje- og energidepartementet iflg. res. 11 jan 1978. 4 Kommunal- og regionaldepartementet iflg. res. 19 nov 1993 nr. 1035. §12. Foruten betingelser efter §10 og §11 skal der i reguleringskoncessionen fastsættes betingelser overensstemmende med følgende grundregler: 1. Arbeidet må påbegynnes innen en frist av ikke over 5 år. Arbeidet må fullføres innen en ytterligere frist av ikke over 5 år. Kongen kan dispensere fra disse bestemmelser.1 I fristene medregnes ikke den tid, som det paa grund av overordentlige tildragelser (vis major), streik eller lockout har været umulig at utnytte. 4. Konsesjonæren kan, etter nærmere bestemmelse av vedkommende departement, pålegges å sikre en øyeblikkelig erstatning til etterlatte etter den som omkommer ved arbeidsulykke i anleggstiden. 5. Når konsesjonen antas å ville medføre bymessig bebyggelse eller en større samling av mennesker, kan det pålegges konsesjonæren helt eller delvis å dekke utgiftene til reguleringsplan3 og i særlige tilfelle til arealdelen4 i kommuneplan etter nærmere bestemmelse av departementet. 6. Det bør pålegges konsesjonæren helt eller delvis å erstatte utgiftene til vedlikehold og istandsettelse av offentlige veier, broer og kaier, hvor disse utgifter antas å bli særlig øket ved anleggsarbeidet. Veier, broer og kaier som konsesjonæren anlegger, skal kunne benyttes av almenheten, med mindre departementet treffer annen bestemmelse. 8. Det kan pålegges konsesjonæren å yte tilskudd til fremme av jordbruk og skogbruk i distriktet, enten ved betaling av et passende beløp som avsettes til et fond eller ved årlige betalinger. Tilsvarende bestemmelse kan treffes til fremme av reindriften i distriktet. Fastsettelse av vedtekter for fondene og administreringen av disse bestemmes av vedkommende departement.6 Fondene forfaller til betaling når konsesjon gis med mindre annet er bestemt. Blir ytelser til slike fond fastsatt som årlige innbetalinger, skal det årlige beløp justeres på samme måte som fastsatt for årlige erstatninger i §16 post 5 sjuende ledd. Likeledes kan det pålegges konsesjonæren å erstatte utgiftene ved et forsterket jakt- og fiskeoppsyn under anleggstiden. 11. Ved damanlægget kan der træffes militære foranstaltninger for sprengning i krigstilfælde, uten at anlæggets eier har krav paa godtgjørelse eller erstatning for de herav følgende ulemper eller indskrænkninger med hensyn til anlægget eller dets benyttelse. Anlæggets eier maa uten godtgjørelse finde sig i den bruk av anlægget, som sker i krigsøiemed. 12. Reguleringsanlegg skal manøvreres overensstemmende med et reglement, som Kongen paa forhaand utferdiger.7 Hvis avgjørende grunde er til hinder for at fastsætte reglementet samtidig med koncessionen, bør det gjøres snarest mulig derefter og i ethvert fald, før ekspropriationsskjøn8 paabegyndes. 13. Reguleringsanlæggets eier skal efter nærmere bestemmelse av departementet utføre de hydrologiske iagttagelser, som i det offentliges interesse findes paakrævet, og stille det indvundne materiale til disposition for det offentlige. Ved damanlæg skal den tillatte opdæmningshøide og i tilfælde den tillatte laveste tapningsgrænse betegnes ved et fast og tydelig vandstandsmerke, som det offentlige godkjender. Kopier av alle karter, som koncessionæren maatte la opta i anledning av anlægget, skal tilstilles Norges Geografiske Opmaaling med oplysning om, hvordan maalingene er utført. 14. Eieren skal uten vederlag for det utførte anlæg finde sig i enhver yderligere regulering i vedkommende vasdrag, som ikke forringer den tillatte regulerings effekt, og han skal vederlagsfrit avgi fornødent driftsvand til mulige senere kanalanlæg for statens regning. 15. Det skal i konsesjonen bestemmes at konsesjonæren skal avstå til kommuner og fylkeskommuner som kraftanlegget ligger i, inntil 10 pst. av den for hvert vannfall innvunne øking av vannkraften beregnet etter reglene i §11 nr. 1, jfr. §2 tredje ledd. Avståelse og fordeling avgjøres av vedkommende departement med grunnlag i kommunens behov til den alminnelige elektrisitetsforsyning. Avgitt kraft kan kommunen nytte etter eget skjønn. Det kan bestemmes at konsesjonæren i tillegg skal avstå inntil 5 pst. av kraften til staten beregnet som i pkt. 15 første ledd. Staten rår fritt over tildelt kraft. Departementet bestemmer hvordan kraften skal avstås og beregner effekt og energi. Kraft tas ut i kraftstasjonens apparatanlegg for utgående ledninger eller fra konsesjonærens ledninger med leveringssikkerhet som fastkraft og brukstid ned til 5.000 timer årlig. Konsesjonæren kan ikke sette seg imot at kraften tas ut fra andres ledninger og plikter i så fall å stille kraften til rådighet. Kostnadene ved omforming og overføring av kraften ved uttak andre steder enn kraftstasjonens apparatanlegg for utgående ledninger betales av den som tar ut kraften. Prisen på kraften fastsettes basert på gjennomsnittlig selvkost for et representativt antall vannkraftverk i hele landet. Skatter beregnet av kraftproduksjonens overskudd ut over normalavkastningen inngår ikke i selvkostberegningen. Departementet skal hvert år fastsette prisen på kraften levert kraftstasjonens apparatanlegg for utgående ledninger. Bestemmelsene i første og tredje punktum gjelder ikke for konsesjoner gitt etter bestemmelser gjeldende før lov av 10. april 1959 nr. 2 trådte i kraft. Det skal ikke treffes vedtak om avståelse av kraft i medhold av konsesjonsvilkår fastsatt etter bestemmelser i dette punkt når vilkår om avståelse av konsesjonskraft er fastsatt for samme vannfall etter lov av 14. desember 1917 nr. 16, §2, 3. ledd nr. 12. 16. Det bør pålegges konsesjonæren å unngå ødeleggelser av naturforekomster og områder når dette er ønskelig av vitenskapelige eller historiske grunner eller på grunn av områdenes naturskjønnhet eller egenart. Såfremt slike ødeleggelser ikke kan unngås, skal naturvernmyndighetene underrettes i god tid på forhånd. 17. Det er adgang til i konsesjonen å oppstille ytterligere betingelser, herunder pålegg om opprettelse av næringsfond, for den enkelte kommune, når dette i det enkelte tilfelle finnes påkrevd av almene hensyn eller til ivaretagelse av private interesser som blir skadelidende. Fondet forfaller til betaling når konsesjonen gis. For næringsfondet gjelder forøvrig bestemmelsene i §11 post 2 tredje ledd, post 3 og post 4 så langt de passer. Blir ytelser til slike fond fastsatt som årlige innbetalinger skal det årlige beløp justeres på samme måte som fastsatt for årlige erstatninger i §16 post 5 sjuende ledd. 19. Det skal pålegges konsesjonæren å underkaste seg den kontroll med overholdelsen av de i konsesjonen eller i medhold av denne fastsatte betingelser som vedkommende departement finner nødvendig. Utgifter hermed kan kreves dekket av konsesjonæren. 20. Konsesjonæren er ansvarlig for at de i loven eller i medhold av loven fastsatte bestemmelser overholdes. 21. Det skal i konsesjonen bestemmes at ved overtredelse av de i loven eller i medhold av loven fastsatte bestemmelser, skal konsesjonæren etter krav fra departementet bringe forholdet i lovlig orden. Krav kan ikke fremsettes senere enn 20 år etter utløpet av det kalenderår da arbeidet ble fullført eller tiltaket trådte i virksomhet. For overtredelse av de i loven eller i medhold av loven fastsatte bestemmelser, skal det i konsesjonen fastsettes en tvangsmulkt, som enten påløper inntil forholdet er bragt i orden, eller forfaller for hver overtredelse. Pålegg om mulkt er tvangsgrunnlag for utlegg.9 Innkomne tvangsmulkter går inn i det samme fond som de årlige avgifter til staten etter §11 post 1. Likeledes skal det i konsesjonen bestemmes at gjentatte eller fortsatte overtredelser av de viktigste, nærmere angitte konsesjonsbetingelser som er felles for alle som deltar i reguleringen, medfører at konsesjonen kan trekkes tilbake. Mot en innløsningssum beregnet på tilsvarende måte som etter bestemmelsene i §10 nr. 5, kan i så fall staten kreve avstått reguleringsanlegget med tilliggende grunn og rettigheter og med de bygninger og andre innretninger som er oppført av hensyn til reguleringen. Tvist herom avgjøres ved skjønn.10 Vil staten ikke overta anlegget skal §21 gis tilsvarende anvendelse. Overtredelser som nevnt i foregående ledd av spesielle konsesjonsbetingelser for de enkelte deltagere i reguleringen, medfører at vedkommende vannfalls- eller brukseiers rett til å gjøre bruk av det ved reguleringen innvunne driftsvann bortfaller. 22. Kongen kan, naar det gjælder vandfald, som antages ved regulering ikke at kunne utbringes til mer end 1.000 naturhestekræfter, frita for vilkaarene i §10, §11, §12 naar kraften utnyttes til eierens eget behov for lys, varme, gaardsdrift, haandverk eller smaaindustri eller bortleies til andre paa lempelige vilkaar i samme øiemed. 23. For en regulering som ikke fører til en større øking av vannkraften enn 3.000 naturhestekrefter i hele vassdraget, og ikke til større øking enn 500 naturhestekrefter i ett eller flere vannfall som hensiktsmessig kan utnyttes under ett, kan Kongen bestemme at reglene i §10, §11 og §12 postene 4, 5, 6, 11, 13, 15, 16 og 17 helt eller delvis ikke skal gjelde. 0 Endret ved lover 21 mai 1920 nr. 3 og 13 mars 1925 nr. 2, 10 april 1959 nr. 2, 5 juni 1964 nr. 19, 19 juni 1969 nr. 65 (se dens VIII), 3 juni 1983 nr. 51 (se dens IV), 29 juni 1990 nr. 50, 19 juni 1992 nr. 62, 26 juni 1992 nr. 86, 24 nov 2000 nr. 82 (i kraft 1 jan 2001 iflg. res. 24 nov 2000 nr. 1169), 20 juni 2003 nr. 45 (i kraft 1 juli 2003 iflg. res. 20 juni 2003 nr. 712), 25 juni 2004 nr. 57 (i kraft 25 juni 2004 med virkning for samtlige meddelte konsesjoner hvor det er fastsatt vilkår om konsesjonskraft). 1 Se res. 28 juni 1946. 2 Jfr. lov 19 juni 1989 nr. 65. 3 Jfr. lov 14 juni 1985 nr. 77 §22. 4 Jfr. lov 14 juni 1985 nr. 77 §20-4. 5 Se lov 14 juni 1985 nr. 77 kap. VI og VII. 7 Jfr. §5e. 8 Se §16. 9 Jfr. tvangsl. §7-2, e. §13. Hvis der til iverksættelse av en regulering maa forføies over indsjø, som ikke i sin helhet er undergit eiendomsret,1 skal koncessionen endvidere gjøres betinget av, at der til staten erlægges en godtgjørelse en gang for alle av indtil 3 kroner for hver ved indsjøens regulering indvunden naturhestekraft, beregnet efter reglerne i §11 post 1, jfr. §2 tredje ledd. Denne godtgjørelse gaar ind i det samme fond som de aarlige avgifter efter §11 post 1. Den kan efter bestemmelse av Stortinget helt eller delvis overdrages til de kommuner, hvis interesser berøres av indsjøens regulering. Fordelingen mellem kommunerne indbyrdes fastsætter Kongen. Reglerne i §11 post 3, 4 og 5 faar tilsvarende anvendelse paa den her omhandlede godtgjørelse. 0 Endret ved lover 19 juni 1969 nr. 65, 24 nov 2000 nr. 82 (i kraft 1 jan 2001 iflg. res. 24 nov 2000 nr. 1169). 1 Jfr. §3 nr. 2 c og lov 15 mars 1940 nr. 3 §3. 1. Reguleringskonsesjon skal tinglyses. Departementet1 kan nærmere bestemme hvor tinglysing skal skje. Departementet kan bestemme, at et utdrag av koncessionen skal tinglyses som heftelse paa de eiendomme eller bruk i vasdraget, for hvilke reguleringen kan medføre forpligtelser. 2. Reguleringskoncessionen kan ikke overdrages. Det utførte reguleringsanlæg eller andel deri kan ikke avhændes, pantsættes eller gjøres til gjenstand for arrest2 eller utlæg3 uten i forbindelse med vandfald i samme vasdrag nedenfor anlægget. 3. Naar anlægget gaar over til staten,4 skal departementet la en meddelelse herom tinglyse. 4. Alle heftelser, som hviler paa anlægget, falder bort, naar det i henhold til reguleringskoncessionen gaar over til staten. Hvis ogsaa ældre reguleringsanlæg i henhold til §10, post 3, skal overgaa til staten, maa, forinden koncessionen meddeles, ældre pantheftelser, servituter av væsentlig betydning, leierettigheter o.l. heftelser fjernes eller vike prioritet for de i koncessionen paalagte forpligtelser, derunder ogsaa mulkter efter §12, post 21. 0 Endret ved lover 3 juni 1983 nr. 43, 24 nov 2000 nr. 82 (i kraft 1 jan 2001 iflg. res. 24 nov 2000 nr. 1169), 12 sep 2003 nr. 93 (i kraft 1 jan 2004 iflg. res. 12 sep 2003 nr. 1136). 2 Jfr. tvangsl. kap. 14. 3 Jfr. tvangsl. §7-15. 4 Se §10 nr. 3. 1. Naar staten utfører vasdragsreguleringer i henhold til denne lov,1 er eierne av de vandfald og bruk, som vil benytte det driftsvand, som indvindes ved reguleringen, forpligtet til at underkaste sig de betingelser, som Kongen med Stortingets samtykke fastsætter. 2. Det samme gjælder, naar et reguleringsanlæg - eller andel i reguleringsanlæg efter §10 post 2 - gaar over til staten i henhold til en meddelt reguleringskoncession. 3. Avgifter som pålegges for benyttelse av innvunnet driftsvann etter nr. 1 og 2, forrentes fra forfall med rente som fastsatt i medhold av lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. §3 første ledd og er tvangsgrunnlag for utlegg. 0 Endret ved lover 8 feb 1980 nr. 2, 12 juni 1987 nr. 62, 26 juni 1992 nr. 86, 20 juni 2003 nr. 45 (i kraft 1 juli 2003 iflg. res. 20 juni 2003 nr. 712). 1. Når vassdragsregulering skal utføres for statens regning, eller når konsesjon til vassdragsregulering er gitt i henhold til denne lov, plikter enhver mot erstatning etter skjøn2 å avstå den for anlegget nødvendige grunn, bebygd eller ubebygd - herunder innbefattet veigrunn, grus- og stentak, eldre reguleringsanlegg m.v. - og å tåle de eiendomsbyrder og finne seg i den skade eller innskrenkning, som reguleringen måtte medføre for eiendom eller eiendomsherligheter3 - alt i overensstemmelse med den plan, som er vedtatt av statsmyndighetene eller fastsatt i konsesjonen. Eiere og rettighetshavere kan etter bestemmelse av Kongen4 stevnes til ekspropriasjonsskjønnet på den i lov av 19. juni 1992 nr. 59 om bygdeallmenninger §1-8 foreskrevne måte. Forkynnelser m.v. kan foretas på den måte som er foreskrevet i samme lovs §1-7. 2. Erstatningen skal bestemmes under den forutsetning at anlegget blir stedsevarende. Skjønnet kan bestemme at reguleringsanleggets eier skal treffe tiltak eller påta seg ytelser som helt eller delvis gjenoppretter skaden eller erstatter det avståtte. Slik bestemmelse kan bare treffes når utgiftene ved tiltaket eller ytelsene etter rettens mening ikke vesentlig overstiger den pengeerstatning som ville bli å betale dersom bestemmelsen ikke ble truffet. Grunn og rettigheter som er nødvendig til gjennomføring av tiltakene kan kreves avstått etter reglene i post 1, første ledd, når skjønnet finner at den skade eller ulempe som vil voldes ved avståelsen er liten i forhold til de fordeler som vil oppnås. Rettighetshaveren må stevnes særskilt. Bestemmelsene i første ledd og i postene 2, 5 og 7 får i tilfelle tilsvarende anvendelse. 4. Hvis der ikke blir å erlegge godtgjørelse i henhold til §13 og den samlede erstatning, som tilfaller grunneierne og rettighetshaverne ved et reguleringsbasseng, når tillegget etter post 3, første ledd, regnes med, eller som ville ha tilfalt dem under forutsetning av at de alle skulle hatt erstatning etter nærværende paragraf, ikke utgjør minst 1 krone for hver ved reguleringen av bassenget innvunnet naturhestekraft, beregnet efter reglerne i §2 tredje ledd, skal dog skjønnet forøke tillegget for enhver grunneier og rettighetshaver ved bassenget med inntil en så stor prosent, at erstatningen i alt svarer til det nevnte beløp for hver innvunnet naturhestekraft. Det antall naturhestekrefter, som innvinnes, fastsettes av departementet.5 Erlegges det for noen del av grunnen eller rettighetene ved bassenget ikke erstatning etter denne paragraf, skal det fastsettes ved skjønn hvor stor erstatning det skulle være erlagt for denne eller disse deler, i tilfelle av at reglene i post 1-3 skulle vært anvendt, for så vidt det ansees fornødent for å avgjøre, om nærværende bestemmelse skal komme til anvendelse. 5. Ved skjønnet skal erstatninger for avståelse av og skade på eller ulempe for fast eiendom, med tillegget etter post 3 første ledd, særskilt for hver eiendom fastsettes som en årlig erstatning dersom ikke erstatningen er mindre enn det minstebeløp som Kongen bestemmer. Engangserstatning skal likevel fastsettes hvis eiendommen i sin helhet eller for en vesentlig del blir avstått eller ekspropriaten krever det. Årlige erstatninger skal justeres hvert 5. år på grunnlag av justeringsnormer som fastsettes av Kongen.6 Ved fastsettelsen av normene skal det særlig tas hensyn til forandringer i kronens kjøpekraft. Når ekspropriasjonen er satt i verk, skal skjønnets administrator for anleggseierens regning syte for tinglysing av en avskrift av forretningen, for så vidt angår de årlige erstatninger. Disse blir å anmerke for hver enkelt eiendom på dens grunnboksblad. Innløsning av årlige erstatninger skal anmerkes på vedkommende eiendommers grunnboksblad. Når konsesjon er gitt på begrenset tid og med bestemmelse om hjemfall til staten, skal konsesjonæren stille slik sikkerhet som departementet godkjenner, for at det ved konsesjonstidens utløp, eller ved frafallelse av konsesjon etter §10 nr. 3 første ledd eller ved innløsning etter §12 nr. 21 tredje ledd stilles til statens disposisjon et beløp som tilsvarer det 15-dobbelte av de da gjeldende erstatninger. Sikkerheten stilles normalt i form av garanti fra bank eller forsikringsselskap. Når staten har mottatt beløpet, blir staten etter overtakelsen av reguleringsanlegget ansvarlig for fremtidig å betale de årlige erstatningene. 6. Når ekspropriasjonsskjønn i henhold til en reguleringskonsesjon ikke er påstevnet innen 1 år fra resolusjonens avgivelse, kan reguleringen ikke fremmes uten ny konsesjon. Når det finnes ubetenkelig, kan ny konsesjon i slike tilfeller gis uten at bestemmelsene i §6 og i lov av 14. juni 1985 nr. 77 kap. VII-a kommer til anvendelse. 7. Blir ekspropriasjon etter endelig ekspropriasjonsskjøn ikke iverksatt, skal den, som har opptatt skjønnet, foruten de etter §20 ilagte omkostninger betale de grunneiere og rettighetshavere, som etter skjønnet ville fått erstatning, en godtgjørelse svarende til 5 pst. av verdien av de pålagte tiltak og arbeider og av de tilkjente erstatningsbeløp med tillegg etter post 3, første ledd, og 4, men ikke i noe tilfelle mer enn 3.000 kroner til en enkelt grunneier eller rettighetshaver.7 Verdien av de pålagte tiltak og arbeider fastsettes i mangel av overenskomst ved skjønn. 0 Endret ved lover 14 aug 1918 nr. 4 §91, 21 mai 1920 nr. 3, 24 mars 1933 nr. 6, 10 april 1959 nr. 2, 19 juni 1969 nr. 65 (se dens VIII), 26 jan 1973 nr. 3, 25 mai 1973 nr. 27, 3 juni 1983 nr. 51 (se dens VI), 12 juni 1987 nr. 62 (med virkning også for tidligere gitte tillatelser), 19 juni 1992 nr. 61, 19 juni 1992 nr. 62, 24 nov 2000 nr. 82 (i kraft 1 jan 2001 iflg. res. 24 nov 2000 nr. 1169), 30 aug 2002 nr. 67 (i kraft 1 jan 2003 iflg. res. 30 aug 2002 nr. 938), 20 juni 2003 nr. 45 (i kraft 1 juli 2003 iflg. res. 20 juni 2003 nr. 712). 1 Se lov 23 okt 1959 §30. 3 Jfr. §19. 4 Olje- og energidepartementet iflg. res. 28 juni 1946 og 11 jan 1978. 6 Fastsatt ved res. 17 feb 1984 nr. 432. 7 Jfr. skjl. §58. §17. (Opphevet ved lov 19 juni 1992 nr. 62.) §18. (Opphevet ved lov 19 juni 1992 nr. 62.) 1. Dersom det kan skje uten uforholdsmessige utgifter eller arbeider, plikter reguleringsanleggets eier å treffe slike tiltak samt å avgi vann i slik utstrekning, at den alminnelige ferdsel og fløting eller andre almene interesser forulempes så lite som mulig. Spørsmålet om hvilke tiltak han skal treffe avgjøres i tilfelle av tvist ved skjønn.1 Grunn og rettigheter som er nødvendig til gjennomføring av tiltakene kan kreves avstått etter reglene i §16 post 1, første ledd, når skjønnet finner at den skade eller ulempe som vil voldes ved avståelsen er liten i forhold til de fordeler som vil oppnås. Rettighetshaveren må stevnes særskilt. Bestemmelsene i §16 postene 2, 3, 5 og 7 får i tilfelle tilsvarende anvendelse. 2. Kongen kan gi reguleringsanleggets eier tillatelse til å rå over alt vannet til reguleringsformål, når overveiende almene hensyn taler for dette. I tillatelsen settes de vilkår som finnes påkrevet av hensyn til almene interesser som utvidelsen påfører skade, eller for å fremme samfunnsnytten av tiltaket. Tillatelsen fritar ikke for de krav som følger av vannressursloven2 §10. Behandlingen og avgjøringen av søknad om slik tillatelse foregår etter de bestemmelser som gjelder søknad om reguleringskonsesjon, så langt de passer. For kraft som innvinnes på grunn av tillatelsen, kan tas høyere avgifter etter §11 enn de som i konsesjonsvilkårene er fastsatt for kraft innvunnet ved regulering på vanlig måte. 3. Skjønn etter denne paragraf og etter §16 behandles som én sak. Dog kan skjønn over forhold som gjelder fløtingen holdes særskilt. Lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom §21 gjelder tilsvarende for skjønn etter denne paragraf. 0 Endret ved lover 19 juli 1946 nr. 13, 10 april 1959 nr. 2, 19 juni 1992 nr. 62, 24 nov 2000 nr. 82 (i kraft 1 jan 2001 iflg. res. 24 nov 2000 nr. 1169). 1 Se §20 og skjl. kap. 1 samt lov 12 juni 1931 nr. 1 §8 post 5. 1. Skjønnsmenn bør fortrinnsvis oppnevnes blant dem som har kjennskap til sådanne jord- og skogbruksforhold som er av særlig betydning i vedkommende distrikt. Vedkommende departement2 kan gi nærmere regler om fremgangsmåten ved forberedelsen av skjønn etter denne lov. 2. Omkostningene ved skjønn og overskjønn i henhold til denne lov skal utredes av den, som ønsker at utføre reguleringsforetagendet, eller som iværksætter dette.3 Naar skjønnet ikke er forlangt av ham, kan dog retten frita ham for at utrede indtil en fjerdedel og ved overskjønn indtil halvdelen av omkostningene, saafremt retten enstemmig finder forlangendet om vedkommende skjøn aapenbart ubeføiet. 0 Endret ved lover 14 aug 1918 nr. 4 §91, 10 april 1959 nr. 2, 26 jan 1973 nr. 3, 17 des 1982 nr. 88, 30 aug 2002 nr. 67 (i kraft 1 jan 2003 iflg. res. 30 aug 2002 nr. 938). 1 Jfr. skjl. §12 flg. 3 Jfr. skjl. §42. §20a. Når det gjenstår mindre enn 25 år av konsesjonstiden for et reguleringsanlegg som i henhold til konsesjon kan kreves avstått til staten, har Kongen adgang til å gi konsesjonæren reguleringskonsesjon eller tilsagn om reguleringskonsesjon for en ny konsesjonsperiode på inntil 50 år. I de siste 3 år av konsesjonstiden for et reguleringsanlegg som i henhold til konsesjon kan kreves avstått til staten, skal staten uhindret ha adgang til anlegget og rett til å foreta de nødvendige disposisjoner for å forberede statens overtagelse og sikre en fortsatt kontinuerlig drift. Dette må dog ikke skje til fortrengsel eller til skade for konsesjonærens utnyttelse av reguleringsanlegget overensstemmende med konsesjonen. Konsesjonæren plikter å gi de opplysninger og yte den veiledende bistand som finnes nødvendig for at staten skal kunne vareta sitt tarv etter denne bestemmelse. Utgifter hermed dekkes av staten. 0 Tilføyd ved lov 19 juni 1969 nr. 65, endret ved lov 11 juni 1993 nr. 99. 1. Hvis staten ikke vil overta et reguleringsanlegg ved utløpet av den tid, som er fastsatt i konsesjonen,1 og der heller ikke oppnåes enighet om ny reguleringskonsesjon, plikter eieren etter forlangende av vedkommende departement2 å fjerne anlegget innen en frist som settes av departementet. 2. Ellers maa et reguleringsanlæg, som er utført med koncession i henhold til denne lov, ikke nedlægges uten tilladelse av Kongen. Har Stortinget samtykket i utførelsen av anlægget, maa dets samtykke ogsaa indhentes til nedlæggelsen. 3. Ved nedlæggelse av anlægget er eieren forpligtet til at træffe saadanne forføininger, som det offentlige forlanger, for at avverge fare eller skade for omgivelserne og for eiendomme, ovenfor og nedenfor anlægget. 4. Plikten til å betale årlige erstatninger faller bort fra utløpet av det kalenderår hvori nedleggelsen er gjennomført. 5. Eieren plikter å yte erstatning etter skjønn3 for skade eller ulempe som nedleggelsen volder på eiendom eller rettighet, dog ikke for tap av fordel som anlegget har medført og som det ikke er gitt vederlag for hverken for forminsket ekspropriasjonserstatning eller på annen måte. Likeledes plikter han å yte erstatning en gang for alle for skade og ulempe som anlegget etter nedleggelsen fremdeles måtte volde. 0 Endret ved lov 10 april 1959 nr. 2. §22. Bestemmelsene i §2 annet ledd, §3, §4, §5, §6, §7, §8 §10 nr. 3, §11, §12 med unntak av nr. 21 tredje og fjerde ledd, §13 og §14 nr. 1, §16 med unntak av nr. 5 niende ledd, samt §19 og §20 gjelder tilsvarende for vassdragsregulering som utføres for statens regning. 0 Opphevet ved lov 21 mai 1920 nr. 3, tilføyd ved lov 10 april 1959 nr. 2, endret ved lover 19 juni 1969 nr. 65, 19 juni 1992 nr. 62. §23. Efter ansøkning fra den, som vil foreta en regulering, hvortil der ikke utkræves koncession efter denne lov, kan Kongen bestemme, at forskriftene i §9 post 3-8 skal gjælde i forholdet mellem den, som utfører reguleringen, og de vandfalds- og brukseiere, som ved reguleringen tilføres mere driftsvand. §24. Den som forsettlig eller uaktsomt foretar vassdragsregulering uten nødvendig konsesjon, eller overtrer de i loven eller i medhold av loven fastsatte bestemmelser, straffes med bøter1 eller fengsel2 inntil 3 måneder. Medvirkning straffes på samme måte. 0 Opphevet ved lov 15 mars 1940 nr. 3, tilføyd ved lov 19 juni 1969 nr. 65, endret ved lov 19 juni 1992 nr. 62. §25. (Opphevet ved lov 15 mars 1940 nr. 3.) 2. Lov om vasdragsreguleringer i industrielt øiemed av 4 august 1911 med ændringslov av 20 februar 1913 ophæves. 1918 Avtaleloven - avtl. Lov om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer. 1ste kapitel. Om avslutning av avtaler. §1.1 Reglerne i dette kapitel kommer til anvendelse, hvis ikke andet følger av retshandelen eller av handelsbruk eller anden sedvane. 1 Jfr. lover 30 juni 1916 nr. 1 §1, 6 mai 1988 nr. 27 §4, 13 juni 1997 nr. 37 kap. 5 (angrerett, tidspart i fritidsbolig), 21 des 2000 nr. 105 (angrerett, forbrukerkjøp). §2. Har den, som har tilbudt at slutte en avtale, forlangt svar inden en viss frist (akceptfrist), maa svar, som antar tilbudet (akcept), være kommet frem til ham, før fristen er ute. Er tilbudet gjort i brev, regnes fristen fra den dag, brevet er datert. Er tilbudet gjort i telegram,2 regnes fristen fra det øieblik, det er indlevert til avsendelsesstedets telegrafstation. 2 Jfr. §32. §3. Har tilbyderen ikke fastsat nogen akceptfrist, maa akcepten, hvis tilbudet er gjort i brev eller telegram, være kommet frem til ham inden utløpet av den tid, som han, da han avgav tilbudet, maatte regne paa skulde gaa med. Tiden beregnes, hvis ikke andet fremgaar av forholdet, under forutsætning av, at tilbudet kommer frem uten forsinkelse, at den anden part skal ha rimelig tid til at overveie, før han svarer, og at svaret ikke blir forsinket underveis.1 Er tilbudet gjort i telegram,2 skal akcepten telegraferes, hvis den ikke paa anden maate kommer likesaa tidlig frem. 2 Jfr. §2 og §32. §4. Kommer akcepten for sent frem, ansees den for nyt tilbud. Dette gjælder dog ikke, hvis avsenderen av akcepten gaar ut fra, at den er kommet frem i rette tid, og tilbyderen maa forstaa dette. I saa fald skal han, hvis han ikke vil godta akcepten, uten ugrundet ophold gi den anden part meddelelse1 om det. Ellers ansees avtale for sluttet. 1 Se §40. §5. Blir tilbudet avslaat, ophører det at være bindende for tilbyderen, selv om akceptfristen1 ikke er ute. 1 Se §2 og §3. §6.1 Fremtræder svaret som akcept, men stemmer det ikke med tilbudet, ansees det for avslag i forening med nyt tilbud. Dette gjælder dog ikke, hvis avsenderen av akcepten gaar ut fra, at den stemmer med tilbudet, og tilbyderen maa forstaa dette. I saa fald skal han, hvis han ikke vil godta akcepten, uten ugrundet ophold gi den anden part meddelelse2 om det. Ellers ansees avtale for sluttet med det indhold, akcepten har. 1 Jfr. §32 og lov 19 juni 1992 nr. 56 §22. 2 Se §40. 1 Jfr. §39 annet punktum. §8. Selv om tilbyderen har erklært, at han vil anse den anden parts taushet for akcept,1 eller det forøvrig fremgaar av forholdet, at han ikke venter uttrykkelig svar, pligter allikevel den anden part paa forespørsel at gi svar, hvis han vil akceptere tilbudet. Gjør han ikke det, er tilbyderen fri. 1 Jfr. §9, lov 30 juni 1916 nr. 1 §5 og lov 19 juni 1992 nr. 56 kap. IV. §9. Har nogen i en henvendelse, som ellers vilde bli at betragte som tilbud, sat ind ordene «uten forbindtlighet», «uten obligo» eller lignende, er henvendelsen ikke et tilbud, men ansees for en opfordring til at gjøre tilbud av det indhold, henvendelsen har. Indløper et saadant tilbud inden rimelig tid fra nogen, som henvendelsen er rettet til, og maa mottageren gaa ut fra, at det er fremkaldt ved henvendelsen, skal han uten ugrundet ophold gi tilbyderen meddelelse,1 hvis han ikke vil akceptere tilbudet. Ellers ansees det for akceptert.
lovdata_cd_43748	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.732	Opplysninger til utenrikstjenesten om personopplysninger og om en person mottar ytelser fra trygden.
lovdata_cd_29040	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.541	For driftsbygningar for jord og skogbruk skal, utanom reglane i bygningslova kapitla III og IV og i §65, også gjelda §66 nr. 2, §71, §74 nr. 2, og §94, jfr. §93. Likeeins skal kap. XV og XVI gjelda. 26. juni 1986 nr. 1376.
lovdata_cd_58943	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.734	Dette kapitlet regulerer hvordan usikkerhet skal håndteres ved anskaffelser. Usikkerhet er definert som «differansen mellom den informasjon som er nødvendig for å ta en sikker beslutning og den tilgjengelige informasjon». Usikkerhet deles i to, hvor den negative delen kalles risiko, og den positive delen kalles muligheter. Metodikk og detaljer ved håndtering av usikkerhet er regulert av: a) Forsvarets metode for håndtering av usikkerhet beskrevet i «Veiledning i håndtering av usikkerhet - PRINSIX, 1999» som dekker alle usikkerhetselementer i en anskaffelse. b) AQAP-2070 som dekker produkt risiko og leverandørrisiko. Hensikten med håndtering av usikkerhet ved anskaffelser er å bidra til en mest mulig kostnadseffektiv anskaffelse. Dette oppnås ved å avdekke de elementer som er beheftet med usikkerhet tidligst mulig, samt treffe nødvendige tiltak: a) for å redusere risiko for kostnadsoverskridelser, forsinkelser eller mangelfull ytelse. b) og eventuelt kunne dra nytte av de muligheter som identifiseres for kostnadsreduksjoner, økt ytelse, forsering av leveranser osv. Usikkerhetselementer vil i stor grad være styrende for teknologivalg, bemanning av prosjekt, valg av anskaffelsesmetode, utforming av kravspesifikasjonen, kontraktsutforming, evalueringsmetodikk og kriterier for valg av leverandør, omfang av leverandøroppfølging, samarbeidsformer osv. Alle prosjekter som er organisert etter PRINSIX (Kategori 1, 2 og 3) skal benytte Forsvarets metode for håndtering av usikkerhet. Metoden skal benyttes i alle faser av et anskaffelsesprosjekt. Ved anskaffelser som ikke er organisert etter PRINSIX, skal omfanget av usikkerhetsvurderinger tilpasses de konsekvenser en eventuell mangelfull eller forsinket leveranse medfører for Forsvaret. Vurdering av produktrisiko og leverandørrisiko er regulert av AQAP 2070 og er nærmere beskrevet under del 7 Kvalitetssikring (se pkt. 7.5.3 Vurdering av produkt- og leverandørrisiko). Ved prosjekter som er organisert etter PRINSIX er FD eller FSJ (avhengig av hvilken fase man befinner seg i) ansvarlig for at prosjektet/prosjektene håndterer usikkerhet i henhold til gjeldende retningslinjer. I prosjektene er den som eier usikkerheten, ansvarlig for håndtering av denne på sitt nivå. For enkelte usikkerhetselementer er det utpekt fagmyndighet som skal vurdere leverandørens finansielle stilling/risiko og kvalitetsmessige vurderinger.
lovdata_cd_2846	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	nn	0.888	Eigar eller innehavar av hund i Lærdal kommune, Sogn og Fjordane fylke, skal halda hunden i band eller forsvarleg innestengd eller inngjerda i den tid bufe beiter, frå 1. mars til 15. oktober.
maalfrid_ffd18769e193d7a4db6760a396b65eb91f500862_46	maalfrid_sprakradet	2,021	no	0.872	datamateriale på at man har foreslått endringer av gammeldagse begreper, men at tilbakemeldingene i høringsrundene har vist at det ikke er ønskelig å endre innarbeidede begreper. I noen tilfeller har altså forvaltningen en mer konservativ oppfatning enn høringsinstansene. Kultur og tradisjon er blant de årsakene de fleste informantene i vår undersøkelse oppgir når de blir spurt om hva som hindrer klart språk i regelverk. Tidligere var det vanlig at lover var mer generelle, og at detaljene ble utformet i forskriftene. Nyere lover inneholder mer detaljerte regler. Årsakene til dette er antakelig ganske sammensatte. Politiske målsettinger, behov hos brukergrupper og hensynet til internasjonale forpliktelser trekker ofte i hver sin retning. Om samfunnet ønsker at et regelverk skal ha et stort nedslagsfelt, kan den enkelte bruker oppleve at hun/han ikke finner løsningen på sitt problem i det aktuelle regelverket. Når det er mange hensyn å ta, velger man kanskje løsninger som gjør at regelverket blir mer detaljert. Flere av våre informanter peker på at regelverket er blitt for finmasket, at man prøver å få med for mange detaljer for å fange opp alle tilfeller. Dette kan ha også ha sammenheng med at det i et multikulturelt samfunn kanskje er mer behov for å detaljere reglene for at alle skal forstå. Man kan også stille spørsmål ved om ikke EØS-avtalen og andre avtaler med EU har hatt innvirkning på detaljeringsgraden i norsk regelverksarbeid. (Se omtale i kapittel 5.2.5) Selv om de detaljerte reglene kan være lette å lese rent språklig, kan de altså likevel bli vanskelige for folk flest å finne fram i og forstå. Stiller man opp hovedregler, må man ha unntak. Noen ganger framgår det av selve regelteksten at noe er en hovedregel, for eksempel i Lov 1999-07-02 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) § 21 (hovedregel om taushetsplikt), mens dette i andre tilfeller bare framgår av innholdet at noe er hovedregelen. Hva som er unntakene, vil man måtte lese seg til i andre bestemmelser. Bruk av hovedregler og unntak gjør at reglene blir vanskeligere å forstå. Dette skyldes ikke nødvendigvis språkbruken, men lovens struktur. Nyere lover inneholder flere legaldefinisjoner enn eldre lover. En legaldefinisjon betyr at man forklarer hva det bestemte ordet eller betegnelsen skal bety i den aktuelle lov eller forskrift. Det kan være tungt å lese en lov når den starter med en lang rekke definisjoner. Mange regler som gjennomfører EØS-regelverk, har omfattende definisjonsparagrafer. Bruken av omfattende definisjoner kan gjøre regelverket vanskelig tilgjengelig for folk flest – ikke fordi definisjonene i seg selv er vanskelige å lese, men fordi de til sammen gjør at reglene blir kompliserte og fagtunge. Vi får stadig flere lover og forskrifter, og de blir stadig mer omfattende. Gjennomføring av EØS-regelverk er noe av forklaringen. Men krav fra ulike 18 http://www.lovdata.no/cgi-wift/wiftldles?doc=/app/gratis/www/docroot/all/nl-19990702- 064.html&emne=HELSEPERSONELLOV*
maalfrid_dfcf5759216202dd5e46203db470d7d5537d4dca_28	maalfrid_uio	2,021	nn	0.566	Oversikt over saker der det er blitt vist til ulike konvensjonar i avgjerder frå Høgsterett: Tabellen viser at barnekonvensjonen vert gjort gjeldande for Høgsterett langt oftare enn dei andre FN-konvensjonane med individklageordning. Dette kan tale for at det vil kome fleire klager til barnkomiteen enn det har gjort til dei andre FN-komiteane. At barnekomiteen skal få inn like mange klager som EMD synast likevel å vere ei for dramatisk tolking. Grunnen til at EMD vert gjort gjeldande langt oftare enn FN-konvensjonane kan vere fleire. Ein viktig faktor er truleg at konvensjonen er velkjend blant norske juristar og det nærare innhaldet i rettane er fastlagd gjennom omfattande rettspraksis. Vidare gjeld barnekonvensjonen utelukkande saker som vedkjem barn, og vaksne er trass alt ei prosentvis større gruppe av befolkninga enn barn. For at saker skal kunne bli handsama av barnekomiteen må klagaren først ha uttømt nasjonale rettsmidlar jf. protokollen artikkel 7 bokstav e. Dei sakene som gjeld rettar som kan 70 Tabellen byggjer på eigne søk i Lovdata.no. På lovdata ligg alle publiserte avgjerder frå og med 1925, utvalte eldre avgjerder frå og med 1832, samt ikkje-publiserte avgjerder frå og med 1987. Tabellen er sist oppdatert 30. oktober 2013. 71 Meir om denne føresegna under 5.3.2.
lovdata_cd_63262	lovdata_cd_somb_rundskriv_2005	2,021	no	0.869	Publisert: Somb-1971-60 (1971 93) Sammendrag: Avslag på søknad om fritak for elektrisitetsavgift fordi det var utdelt utbytte til aksjonærene, ga ikke grunn til innvendinger. Saksgang: (Sak 1298/70). En wallboardfabrikk klaget over at Departementet for industri og håndverk hadde avslått fabrikkens søknad om fritak for elektrisitetsavgift for 1966-68. Det ble anført at det var urimelig når departementet hadde lagt avgjørende vekt på at det i de år det gjaldt, var utdelt utbytte til bedriftens aksjonærer. At det var utdelt utbytte, ga ikke nødvendigvis uttrykk for at driftsresultatet var tilfredsstillende. Det ble pekt på at det utdelte utbytte ren mente at det ville være riktigere å legge vekt på bedriftens kostnadsstruktur og inntjeningsevne, enn på bedriftens likviditet og mulighet for å utbetale utbytte i de enkelte driftsår. Bedriften anførte at den hadde høyere omkostningstall enn de fire andre norske wallboardfabrikker, og at det forelå ugrunnet forskjellsbehandling når to av disse hadde fått avgiftsfritak. Klagen ble forelagt for Industridepartementet, som i sin uttalelse bl.a. anførte: «I medhold av §3 i mellombels lov om avgift på forbruk av elektrisk energi av 29.6. 1951 nr. 14 - som for øvrig er opphevet pr. 31.12.1970 - kan departementet «i serlege høve» innrømme fritagelse for elektrisitetsavgift til staten. I forbindelse med de dårlige konjunkturer innen treforedlingsindustrien mottok departementet fra 1966 en rekke søknader om dispensasjon for elektrisitetsavgiften. Fra dette år og frem til lovens opphevelse er det i alt behandlet ca. 90 saker, i det vesentlige fra treforedlingsbedrifter. Av disse sakene er vel 50 bedrifter innrømmet fritagelse og resten avslått. 3 saker er påklaget til Kongen. Dette ser departementet som uttrykk for at det ikke har vært vesentlige innvendinger mot de kriterier som man har lagt til grunn ved vurderingen av sakene. Departementets avgjørelse i disse saker har vært truffet etter en helhetsvurdering av de offisielle regnskaper og opplysninger gitt i og i forbindelse med de enkelte søknader. Det har vært lagt stor vekt på betalingsevnen. Departementet har bl.a. praktisert loven slik at det ikke er gitt fritagelse for år hvor det er utbetalt utbytte. Ved vurderingen har departementet videre lagt vekt på kriterier som driftsresultat, endringer i fonds m.m. Stortinget har i et fåtall av tilfelle gitt tilsagn om fritagelse i forbindelse med oppstarting av bedrifter som man antok ville få særlig vanskelig innkjøringstid de første driftsår. Departementets brev av 6. januar og 19. november 1970 med avslag på søknad fra (klageren) om fritagelse for elektrisitetsavgiften for 1966-68 var begrunnet med at det var utbetalt utbytte i disse år. Avgjørelsen var således i samsvar med gjeldende praksis for behandlingen av slike saker. Dersom departementet hadde innrømmet fritagelse til - - -, ville det ha vært en forskjellsbehandling i forhold til de bedrifter som har fått avslag på sine søknader, fordi utbytte er utbetalt. «- - - Loven gir ikke nærmere retningslinjer for når avgiften skal kunne frafalles etter §3, og jeg finner ikke at det herfra kan reises innvendinger mot at departementet under den helhetsvurdering som foretas, legger stor vekt på bedriftenes betalingsevne. at det er grunn for utbetaling av utbytte. Jeg tilføyde at det ikke kunne sees å foreligge vilkårlighet eller usaklig begrunnet forskjellsbehandling. Selv om man så bort fra «utbytteprinsippet» - som i seg selv dannet et forsvarlig grunnlag for avslaget - fremgikk det av den redegjørelse departementet hadde gitt om avgjørelsene, at bedriftenes økonomiske forhold ikke uten videre var sammenlignbare.
lovdata_cd_27002	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.773	Det er adgang til jakt etter elg, rådyr og bever i Rømskog kommune i Østfold.
lovdata_cd_51829	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.814	Forordning (EØF) nr. 1463/70,4 sist endret ved forordning (EØF) nr. 2828/77,5 innførte bruk av fartsskriver innen veitransport. På bakgrunn av de endringer som er omhandlet nedenfor, bør alle bestemmelser som gjelder på området, samles i en enkelt tekst for å gi bedre oversikt, og forordning (EØF) nr. 1463/70 bør følgelig oppheves. De unntak som er nevnt i artikkel 3 nr. 1, skal likevel fortsette å gjelde i en bestemt periode for visse former for persontransport. Bruk av en fartsskriver til å angi de tidsgrupper som er nevnt i forordning (EØF) nr. 3820/85 av 20. desember 1985 om harmonisering av visse bestemmelser på det sosiale område innen veitransport,6 skal sikre en effektiv kontroll av disse bestemmelser. Forpliktelsen til å bruke en slik fartsskriver kan bare pålegges kjøretøyer som er registrert i medlemsstatene. Visse av disse kjøretøyer kan dessuten utelukkes fra denne forordnings virkeområde uten at det skaper vansker. Medlemsstatene bør med godkjennelse fra Kommisjonen kunne unnta visse kjøretøyer fra forordningens bestemmelser under spesielle omstendigheter. I hastesaker bør det være mulig å innvilge slike unntak for en begrenset tid uten godkjennelse fra Kommisjonen på forhånd. For at det skal kunne føres effektiv kontroll må utstyret være pålitelig, lett å betjene og konstruert slik at det gir størst mulig sikkerhet mot uredelig bruk. For å oppnå dette er det særlig viktig at fartsskriveren kan vise tilstrekkelig presise og lett leselige opplysninger om de ulike tidsgrupper på individuelle diagramskiver for hver fører. Automatisk registrering av andre opplysninger om kjøringen, som hastighet og kjørelengde, kan bidra betydelig til økt trafikksikkerhet og til mer fornuftig kjøring, og det vil derfor være hensiktsmessig å bestemme at apparatet også skal registrere disse opplysninger. Det er behov for å fastsette fellesskapsstandarder for konstruksjon og installering av fartsskrivere og for å utarbeide bestemmelser om en fremgangsmåte for EØF-typegodkjennelse, for å unngå at det på medlemsstatenes territorium skal finnes hindringer for å registrere, sette i trafikk eller bruke kjøretøyer med fartsskrivere, eller for å anvende slikt utstyr. I tilfelle uenighet mellom medlemsstatene om EØF-typegodkjennelser bør Kommisjonen kunne avgjøre tvisten ved vedtak dersom de berørte stater ikke har bilagt tvisten innen seks måneder. Det vil være til hjelp for å gjennomføre denne forordning og for å hindre misbruk at de førere som ønsker det, får utlevert kopi av sine diagramskiver. For å nå ovennevnte mål for kontroll av arbeids- og hviletid er det påkrevd at arbeidsgivere og førere får innskjerpet sitt ansvar for å påse at utstyret fungerer riktig og at de foreskrevne oppgaver blir omhyggelig utført. Den tekniske utvikling krever en hurtig tilpasning av de tekniske krav som er fastsatt i vedleggene til denne forordning. For å lette gjennomføringen av de tiltak som er nødvendige for å oppnå dette, bør det fastlegges en fremgangsmåte for et nært samarbeid mellom medlemsstatene og Kommisjonen innenfor en rådgivende komité. Medlemsstatene bør utveksle tilgjengelige opplysninger om overtredelser som har funnet sted. 1 [EFT nr. C 100 av 12.4.1984, s. 3, og EFT nr. C 223 av 3.9.1985, s. 5. 2 [EFT nr. C 122 av 20.5.1985, s. 168. 3 [EFT nr. C 104 av 25.4.1985, s. 4, og EFT nr. C 303 av 25.11.1985, s. 29. 4 [EFT nr. L 164 av 27.7.1970, s. 1. 5 [EFT nr. L 334 av 24.12.1977, s. 11. 6 [EFT nr. L 370 av 31.12.85, s. 1. Art 1. Fartsskriver i henhold til denne forordning skal med hensyn til utforming, installering, bruk og prøving oppfylle de krav som er fastsatt i denne forordning og i vedlegg I og II. Art 2. I denne forordning kommer definisjonene i artikkel 1 i forordning (EØF) nr. 3820/85 til anvendelse. Art 3. 1. Fartsskriver skal installeres og brukes i kjøretøyer som benyttes til person- eller godstransport på vei, og som er registrert i en medlemsstat, unntatt de kjøretøyer som er nevnt i artikkel 4 og artikkel 14 nr. 1 i forordning (EØF) nr. 3820/85. 2. Medlemsstatene kan unnta fra bestemmelsene i denne forordning kjøretøyer nevnt i artikkel 13 nr. 1 i forordning (EØF) nr. 3820/85. Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om alle unntak som innvilges i henhold til dette nr. 3. Medlemsstatene kan med Kommisjonens godkjennelse unnta fra bestemmelsene i denne forordning kjøretøyer brukt i transport nevnt i artikkel 13 nr. 2 i forordning (EØF) nr. 3820/85. I nødstilfeller kan de innvilge et midlertidig unntak for en periode på inntil 30 dager og umiddelbart underrette Kommisjonen om dette. Kommisjonen skal underrette de andre medlemsstatene om alle unntak som innvilges i henhold til dette nr. 4. Når det gjelder innenlandsk transport, kan medlemsstatene kreve at det installeres og brukes fartsskrivere i samsvar med denne forordning i alle kjøretøyer der dette ikke kreves i henhold til nr. 1. Art 4. Alle søknader om EØF-godkjennelse av en type fartsskriver eller diagramskive skal innsendes til en medlemsstat av produsenten eller hans representant sammen med nødvendige beskrivelser. En søknad som gjelder en bestemt type fartsskriver eller diagramskive, kan bare sendes til en enkelt medlemsstat. Art 5. En medlemsstat skal gi EØF-godkjennelse til alle typer fartsskrivere og diagramskiver som oppfyller kravene i vedlegg I til denne forordning, forutsatt at medlemsstaten kan kontrollere at produksjonen er i samsvar med den godkjente modell. Endringer av eller tillegg til en godkjent type forutsetter en supplerende EØF-godkjennelse fra den medlemsstat som innvilget den opprinnelige EØF-typegodkjennelse. Art 6. Medlemsstatene skal tildele et EØF-godkjennelsesmerke til søkeren, tilsvarende det som er vist i vedlegg II, for hver type fartsskriver eller diagramskive de godkjenner i henhold til artikkel 5. Art 7. Vedkommende myndigheter i den medlemsstat som mottar søknaden om typegodkjennelse, skal innen en måned sende de andre medlemsstaters myndigheter en kopi av godkjennelsesbeviset sammen med en kopi av den nødvendige beskrivelse for hver godkjent type fartsskriver eller diagramskive, eller de skal meddele dem at godkjennelse er avslått for hver fartsskriver eller diagramskive de avslår å godkjenne. Ved avslag skal de begrunne avgjørelsen. Art 8. 1. Dersom en medlemsstat som har innvilget en EØF-typegodkjennelse i henhold til artikkel 5, fastslår at fartsskrivere eller diagramskiver med det tildelte merke for EØF-godkjennelse ikke tilsvarer den modell som er typegodkjent, skal den treffe nødvendige tiltak for å sikre samsvar mellom produksjonen og den godkjente modell. Disse tiltak kan eventuelt innebære at EØF-godkjennelsen tilbakekalles. 2. En medlemsstat som har gitt en EØF-typegodkjennelse, kan kalle den tilbake dersom den godkjente fartsskriver eller diagramskive ikke kan anses for være i samsvar med denne forordning med vedlegg, eller dersom produktet i bruk generelt viser en mangel som gjør det uegnet til formålet. 3. Dersom en medlemsstat som har innvilget en EØF-typegodkjennelse, blir underrettet av en annen medlemsstat om at det foreligger et tilfelle som nevnt i nr. 1 eller 2, skal den, etter samråd med den annen medlemsstat, også treffe de tiltak som er fastsatt i nevnte nr., med forbehold for bestemmelsene i nr. 5. 4. Den medlemsstat som har fastslått at det foreligger et tilfelle som nevnt i nr. 2, kan inntil videre forby markedsføring og bruk av den aktuelle fartsskriver eller diagramskive. Det samme skal gjelde i de tilfeller som er nevnt i nr. 1 for fartsskrivere og diagramskiver som er unntatt fra EØFs førstegangskontroll, dersom produsenten etter å ha fått en advarsel ikke bringer dem i samsvar med den godkjente modell eller med kravene i denne forordning. Under alle omstendigheter skal vedkommende myndigheter i medlemsstatene innen en måned underrette hverandre og Kommisjonen om tilbakekallelse av en EØF-typegodkjennelse og om andre tiltak i samsvar med nr. 1, 2 og 3, samt begrunnelsen for disse tiltak. 5. Dersom en medlemsstat som har innvilget en EØF-typegodkjennelse, er underrettet om at det foreligger forhold som nevnt i nr. 1 og 2, men bestrider dette, skal de berørte medlemsstater bestrebe seg på å komme til enighet. Kommisjonen skal holdes underrettet. Dersom forhandlingene mellom medlemsstatene ikke har ført til enighet innen fire måneder regnet fra den dag underretning ble gitt i henhold til nr. 3, skal Kommisjonen etter å ha rådspurt eksperter fra alle medlemsstater og etter å ha vurdert alle relevante forhold, f.eks. økonomiske og tekniske, innen seks måneder gjøre et vedtak som skal meddeles de berørte medlemsstater og samtidig sendes de øvrige medlemsstater. Kommisjonen skal i hvert enkelt tilfelle fastsette en frist for iverksettelse av vedtaket. Art 9. 1. Den som søker om EØF-typegodkjennelse av en diagramskive, skal i søknaden presisere i hvilken type eller i hvilke typer fartsskrivere skiven er beregnet til bruk og skal til utprøving av skiven skaffe til veie en slik type eller slike typer fartsskrivere. 2. Vedkommende myndigheter i hver medlemsstat skal angi i godkjennelsesbeviset for en type diagramskive i hvilken type eller i hvilke typer fartsskrivere diagramskiven kan brukes. Art 10. Medlemsstatene kan ikke nekte å registrere og ikke forby bruk av kjøretøyer utstyrt med fartsskriver av den grunn at kjøretøyet har dette utstyr dersom fartsskriveren har det merke for EØF-godkjennelse som er nevnt i artikkel 6 og er utstyrt med installasjonsplaten nevnt i artikkel 12. Art 11. Alle vedtak som gjøres i henhold til denne forordning, og som innebærer avslag eller tilbakekallelse av godkjennelse for en type fartsskriver eller en type diagramskive, skal begrunnes nøye. Vedtaket skal meddeles den det berører med opplysning om hvilke muligheter for å anke vedtaket gjeldende lovgivning i de enkelte medlemsstater gir og hvilke frister som gjelder i den forbindelse. Art 12. 1. Fartsskrivere kan bare installeres og repareres av installatører eller verksteder som er godkjent for denne oppgaven av medlemsstatenes vedkommende myndigheter, som kan innhente uttalelser fra berørte produsenter dersom de anser det ønskelig. 2. Den godkjente installatør eller det godkjente verksted skal sette et eget merke på de forseglinger de utfører. Vedkommende myndigheter i hver medlemsstat skal føre et register over de merker som brukes. 4. Som bevis på at fartsskriveren er installert i samsvar med kravene i denne forordning, skal det monteres en installasjonsplate som fastsatt i vedlegg I. Art 13. Arbeidsgiver og førere skal påse at fartsskriverne fungerer og brukes riktig. Art 14. 1. Arbeidsgiveren skal utlevere til førerne et tilstrekkelig antall diagramskiver, og i den forbindelse skal det tas hensyn til skivenes egenskaper, tjenestetidens lengde og plikten til å erstatte eventuelle skiver som blir skadet eller inndratt av en autorisert kontrollør. Arbeidsgiveren skal bare utlevere til førerne diagramskiver som er godkjent og egnet til bruk i de fartsskrivere som er installert i kjøretøyet. 2. Foretaket skal oppbevare diagramskivene i god orden i minst et år etter at de er brukt og gi en kopi til berørte førere som ber om det. Skivene skal forevises eller oversendes tilsynsmyndigheten på anmodning. Art 15. 1. Førerne skal ikke bruke diagramskiver som er tilsmusset eller skadet. For å unngå dette skal skivene være tilstrekkelig beskyttet. Dersom en diagramskive som inneholder registreringer blir skadet, skal føreren feste den skadede skiven til den reserveskive som brukes for å erstatte den. 2. Førerne skal bruke diagramskive hver dag de kjører, fra det øyeblikk de overtar kjøretøyet. Diagramskiven skal ikke skiftes ut før den daglige arbeidsperiode er avsluttet, med mindre utskifting er tillatt av andre grunner. En diagramskive skal ikke brukes i en lengre periode enn den er beregnet for. Når en fører ikke kan betjene fartsskriveren fordi han har forlatt kjøretøyet, skal de tidsperioder som er angitt i nr. 3 annet strekpunkt bokstav b), c) og d), påføres manuelt, automatisk eller på annen måte - leselig og uten at arket tilsmusses. Førerne skal foreta nødvendig utskifting av diagramskiver når mer enn en fører befinner seg i kjøretøyet, slik at opplysningene nevnt i vedlegg I avsnitt II nr. 1 til 3 blir registrert på skiven til den fører som faktisk kjører. - betjene fartsskriverens innstillinger slik at følgende tidsperioder blir registrert separat og tydelig: c) under tegnet : tid føreren står til rådighet, dvs. - ventetid, dvs. - tid tilbrakt på en køyeseng mens kjøretøyet er i fart. d) under tegnet : avbrudd i arbeidet og daglige hvileperioder. 4. En medlemsstat kan tillate at alle tidsgrupper nevnt i nr. 3 annet strekpunkt bokstav b) og c) blir notert under tegnet på diagramskiver som brukes i kjøretøyer registrert på statens territorium. 5. Føreren skal gi følgende opplysninger på diagramskiven: a) når arket tas i bruk: d) kilometerstand: - dersom kjøretøyet er skiftet ut i løpet av arbeidsdagen (foregående kjøretøys kilometerstand og det nye kjøretøys kilometerstand) e) tidspunkt for eventuelt skifte av kjøretøy. 6. Fartsskriveren skal være konstruert slik at det er mulig for kontrollørene å lese, eventuelt etter å ha åpnet apparatet, hva som er registrert i løpet av de foregående ni timer, uten å deformere, gjøre varig skade på eller tilsmusse skiven. 7. På anmodning fra kontrollerende myndighet skal føreren kunne forevise diagramskive for inneværende uke og i alle fall for den siste dag han kjørte i foregående uke. Art 16. 1. Dersom fartsskriveren bryter sammen eller fungerer galt, skal arbeidsgiveren få den reparert av godkjent installatør eller verksted så snart som mulig. Tiltak som medlemsstatene treffer i henhold til artikkel 19, kan gi vedkommende myndigheter rett til å forby bruk av kjøretøyet når en fartsskriver som er i ustand eller fungerer galt, ikke blir reparert som bestemt i første og annet ledd. 2. Mens fartsskriveren er i ustand eller fungerer galt, skal førerne notere alle opplysninger om de ulike tidsperioder, i den utstrekning de ikke blir korrekt registrert av skriveren, på diagramskiven eller -skivene eller på en midlertidig skive som vedlegges diagramskiven. Kapittel V. Sluttbestemmelser. Art 17. Endringer som er nødvendige for å tilpasse vedleggene til den tekniske utvikling, skal vedtas i samsvar med den fremgangsmåte som er fastsatt i artikkel 18. 3. Når det blir henvist til fremgangsmåten i denne artikkel, skal saken forelegges komiteen av formannen, enten på eget initiativ eller på anmodning fra representanten for en medlemsstat. a) Kommisjonen skal vedta de tiltak som foreslås når de er i samsvar med komiteens uttalelse. b) Når de tiltak som foreslås ikke er i samsvar med komiteens uttalelse, eller dersom det ikke foreligger noen uttalelse fra komiteen, skal Kommisjonen straks fremlegge for Rådet et forslag til hvilke tiltak som skal treffes. Rådet skal treffe sin beslutning med kvalifisert flertall. c) Dersom Rådet ikke har truffet sin beslutning innen tre måneder etter at det fikk forslaget forelagt, skal de foreslåtte tiltak vedtas av Kommisjonen. Art 19. 1. Medlemsstatene skal på passende tidspunkt og etter å ha rådspurt Kommisjonen vedta de lover og forskrifter som er nødvendige for å gjennomføre denne forordning. Disse bestemmelser skal blant annet omfatte organisering av fremgangsmåter for og midler for gjennomføring av kontrollen og dessuten straffetiltak som skal anvendes ved overtredelse. Art 20. Forordning (EØF) nr. 1463/70 skal oppheves. Artikkel 3 nr. 1 i nevnte forordning får fortsatt anvendelse fram til 31. desember 1989 for kjøretøyer og førere i internasjonal persontransport i rute, i den utstrekning kjøretøyer i slike ruter ikke er utstyrt med fartsskriver som brukes i samsvar med denne forordning. Art 21. Denne forordning trer i kraft 29. september 1986.
lovdata_cd_31898	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.85	I bebyggelsesplaner og reguleringsplaner skal det gjøres rede for plassering av de anlegg som er nevnt i §69 nr. 1. I den grad behovet for slike anlegg er dekket på tilstøtende areal, må dette dokumenteres. Anleggene må vises i sin sammenheng med kjøreveger, gangveger og friareal. Bygningsrådet kan kreve at det som bilag til reguleringsplan eller bebyggelsesplan skal følge plan i bestemt målestokk for utforming av ubebygd areal og planering, beplantning, forhager, tørkestativ, søppelkasser, private kjøre- og gangveger o.l. samt lekeplasser, oppstillingsplasser for motorkjøretøy og sykler som nevnt nedenfor. Rådet kan påby endringer i innsendte planer etter retningslinjer rådet trekker opp, herunder kreve at verdifullt landskap og vegetasjon skal bevares. Etter at planen er godkjent plikter eieren (festeren) å opparbeide arealet i overensstemmelse med planen uten unødvendig opphold. Arealet og anleggene skal holdes forsvarlig vedlike. 1. Lekeplass for større barn skal anlegges for minst hver 100 boliger. Den skal ikke ligge mer enn 150 m fra bolig. Det skal så langt det er praktisk mulig gis mulighet for variert aktivitet som ballspill, skirenn, lek i naturterreng og byggelek. Lekeplassen bør derfor inneholde flate områder, bakker, åpne områder og områder med skog. 2. Sandlekeplass for småbarn skal anlegges for minst hver 15 bolig. Den skal ikke ligge mer enn 50 m fra bolig. Den skal ha en adkomst som etter rådets skjønn er tilstrekkelig trafikksikker, ha god solbelysning og utstyres med sandkasse og bord og benker for barn og voksne. 3. I området hvor det er regulert så stort antall boliger som anført under pkt. 1 og 2, men hvor disse ikke blir utbygget samlet, avgjør rådet når anlegget av lekeplassen m.m. skal gjennomføres. 1. Boligbebyggelse skal ha oppstillingsplass på egen tomt eller på fellesareal for flere tomter for 1 bil pr. bolig pluss 1 bil pr. bolig for besøkende. For hybelbygg kreves tilsvarende for hver annen hybel. Krav til antall biloppstillingsplasser bortfaller i den utstrekning garasjeplass trer i stedet, jfr. vedtekt til §76. 2. Forretningsbebyggelse og kontorbebyggelse skal ha oppstillingsplass på egen tomt eller på fellesareal for flere tomter for 1 bil pr. 50 m2 golvflate i bebyggelsen, til dette kommer lasteareal for vare- og lastebiler. Bygningsrådet kan i spesielle tilfeller gjøre unntak fra bestemmelsene i pkt. 1-5 og kan sette vilkår for slike unntak. (II 1987 s 90)
lovdata_cd_47550	lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005	2,021	no	0.798	Sammendrag: Forvaltningsrett Forvaltningsloven §2 første ledd bokstav a og b og §17. 1 Vi viser til brev 1 mars 1999 fra Fylkesmannen i Nord-Trøndelag vedrørende spørsmålet om det er adgang til å treffe vedtak om tildeling av barnehageplass til et ufødt barn. Lovavdelingen har forelagt Fylkesmannens brev for Barne- og familiedepartementet for kommentar. Departementets svar i brev 15 april 1999 følger vedlagt til orientering. 2 Forvaltningsloven §2 første ledd bokstav b fastslår at vedtak som er rettet mot en eller flere bestemte personer, skal regnes som enkeltvedtak i lovens forstand. Lovavdelingen er bedt om å vurdere om dette kriteriet er til hinder for at det treffes vedtak om tildeling av barnehageplass til et ufødt barn, ut fra det syn at et ufødt barn ikke kan regnes som en bestemt person, jf brev 1 juli 1998 fra Barne- og familiedepartementet til Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, der dette standpunktet er lagt til grunn. 3 Definisjonen av enkeltvedtak i forvaltningsloven §2 første ledd bokstavene a og b har betydning for hvilke saksbehandlingsregler som kommer til anvendelse i en beslutningsprosess, men utgjør ikke i seg selv noen skranke for vedtakskompetansen. Formålet med kriteriet en eller flere bestemte personer i §2 første ledd bokstav b er å avgrense enkeltvedtak mot generelle vedtak i form av forskrifter, som er undergitt andre saksbehandlingsregler enn enkeltvedtak, jf forvaltningsloven §3 første ledd. Et vedtak rettet mot et ufødt barn vil være et enkeltvedtak, ettersom vedtaket er av individuell karakter. 4 Hvorvidt det er adgang til å treffe vedtak om tildeling av barnehageplass til et ufødt barn, vil bero på en tolkning av regelverket om opptak. En forutsetning for å kunne treffe endelig vedtak før barnet er født, er dessuten at saken på dette tidspunktet er tilstrekkelig opplyst til at det er mulig å foreta en forsvarlig vurdering av om barnet har krav på - eller eventuelt bør få - barnehageplass, jf prinsippet om forsvarlig saksopplysning i forvaltningsloven §17 første ledd. Det kan vel tenkes at det før barnet er født ikke er mulig å fastslå i hvilken grad spesielle opptakskriterier er oppfylt, f eks dersom det gjelder "kvoter" for kjønn eller for særlige funksjonshemninger e l. I såfall må hensynet til sakens opplysning tilsi at saken stilles i bero inntil videre. I slike tilfeller der saken ikke lar seg opplyse i tilstrekkelig grad før fødselen, vil det nok ofte være naturlig å tolke selve opptaksreglementet slik at det ikke kan treffes vedtak om opptak før etter fødselen. JDLOV-1999-3890 Erstatningsrett og forsikringsrett Yrkesskadeforsikringsloven §2.
lovdata_cd_42345	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.738	[Endret 2/98, 6/05. Vi viser til Ot.prp.nr.48 (1996-1997): «Forslaget innebærer at tildeling av foreldreansvaret etter lov 8 april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barneloven) §36 og §37 i situasjoner der en eller begge foreldrene er døde skal gi rett til permisjon og stønad på linje med adopsjon. Det er en forutsetning at barnet skal bo sammen med den eller de som overtar foreldreansvaret, og det må videre foreligge et omsorgsbehov. Forslaget omfatter ikke situasjoner der barnets biologiske mor eller far overtar foreldreansvaret etter barneloven §36 og §37. Forslaget omfatter heller ikke situasjoner der foreldreansvaret blir overtatt av en person som på det tidspunkt en av foreldrene dør, var gift med eller levde sammen med vedkommende i et ekteskapslignende forhold. Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen gikk i Innst.O.nr.101, 1996-97 inn for at retten til lønnet permisjon i forbindelse med overtakelse av foreldreansvaret ved dødsfall også skulle gjelde barnets biologiske foreldre enten de på forhånd hadde hatt foreldreansvaret eller de fikk tildelt foreldreansvaret etter barneloven §36 og §37. Vi viser i denne forbindelse til side 2 i innstillingen: «...begrunnelsen for at man ønsker å innføre bestemmelser som gjør at omsorgspersoner får rett til permisjon og ytelser fra folketrygdloven, må være at man ønsker å legge forholdene til rette slik at den framtidige omsorgspersonen får anledning til å etablere et forhold til ett eller flere barn og hvor et slikt forhold ikke tidligere er etablert. Komiteen vil vise til at de biologiske foreldre som ikke har etablert et faktisk nettverk til barnet/barna fordi de har hatt en beskjeden eller ingen samværsordning, må få muligheten til å motta adopsjonspenger. Komiteen er av den oppfatning at det retningsgivende for rett til permisjon og ytelser fra folketrygden må være om det foreligger et etablert og nært forhold til barnet eller ikke. Både for biologiske foreldre og for andre skal det retningsgivende således være om det foreligger et etablert og nært forhold til barnet eller ikke. For å få rett til lønnet permisjon må den som overtar foreldreansvaret ha hatt mindre samvær med barnet enn såkalt vanlig samvær etter barneloven § 43 annet ledd.
lovdata_cd_62153	lovdata_cd_somb_rundskriv_2005	2,021	no	0.91	Publisert: Somb-1987-36 (1987 96) Sammendrag: Tilsidesetting av bud ved salg av boligeiendom. En offentlig etat rykket inn en annonse i dagspressen om salg av en boligeiendom. Ifølge annonsen ville eiendommen bli solgt til høystbydende dersom tilfredsstillende pris ble oppnådd. A bød angitt takstpris kr. 340.000,- og tilføyet at han var villig til å betale kr. 1.000,- mer enn ethvert annet bud, begrenset oppad til kr. 605.000,-. Myndighetene satte budet til side som uakseptabelt, og begrunnet dette med at budet var gjort avhengig av andres budgivning. - A's klage til ombudsmannen førte ikke frem. Ombudsmannen uttalte at både hensynet til likhet byderne imellom og til et rimelig resultat, tilsa at det enkelte bud måtte fremstå som selvstendig, fast og tilstrekkelig klart. Saksgang: (Sak 316/87) Den 2. oktober 1986 ble en offentlig boligeiendom avertert for salg. I annonsen het det blant annet: «Eiendommen vil bli solgt til høystbydende dersom tilfredsstillende bud. Prisantydning takst kr 340.000,-. Ved brev 29. oktober 1986 meldte A sin interesse for kjøp av eiendommen, og fremsatte følgende bud: «Vi betaler kr. 340.000,- for eiendommen. Skulle det være flere bud på det beløp eller høyere, er vi villige til å betale kr. 1.000,- mer enn ethvert annet bud, begrenset oppad til kr. 605.000,-. Ved budåpningen 30. oktober 1986 var det mottatt 18 bud, og eiendommen ble tilbudt innehaveren av «høyeste faste bud» (kr. 500.000,-). A protesterte mot avgjørelsen, fordi etaten - i strid med utlysingen - ikke hadde tilbudt eiendommen til høystbydende. Han anførte også at han var blitt nektet å være til stede ved åpningen av budene. Til disse innvendingene, svarte distriktsetaten blant annet: «Ved Deres senere henvendelse samme dag, fikk De opplyst at det var registrert 18 bud på eiendommen. Høyeste bud, uten noen form for merknader/avhengighet til andre bud, var kr. 415.000,-. Videre at ett bud på inntil kr. 500.000,- var noe uklart formulert. De ble samtidig informert om at Deres bud, samt en del tilsvarende formulerte bud, vanskelig kunne aksepteres fordi de var gjort avhengig av størrelsen på andre bud. De ble i vårt brev datert 07.11.86 underrettet om at bud på kr. 500.000,- hadde fått tilslaget på eiendommen. Det ble samtidig gjort oppmerksom på at mottatte bud med lavere utgangspris enn høyeste faste bud ikke var blitt akseptert. Deres bud hadde utgangspunkt kr. 340.000,- med villighet til å by kr. 1000,- over hvert bud inntil maksimum kr. 605.000,-. Andre tilbydere hadde tilsvarende formulering uten å nevne maksimumsgrense. Vi fant ikke å kunne akseptere slike bud uten at vi måtte gi tilsvarende mulighet til å by over både for bud som Deres og en del av de høyeste faste bud. De har selv i Deres klage gitt uttrykk for at De har forståelse for at bud uten maksimumsgrense ikke ble akseptert. maksimalgrense, kr. 605.000,- må imidlertid kunne anses å gi like «trygg» margin som om De ikke hadde nevnt noe grensebeløp, fordi eiendommens takst og tilstand ikke tilsa mottak av bud i denne størrelsesorden. Det ble derfor vedtatt at det ikke skulle foretas noen prispressende saksbehandling, men gi tilslaget til høyeste bestemte pris. Distriktsetaten opplyste samtidig at vedkommende med bud på kr. 500.000,- hadde trukket sitt bud og at eiendommen nå var tilbudt nest høyeste bud, kr. 415.000,-. Saken ble klaget inn for hovedadministrasjonen. I klagebrevet fremholdt A blant annet at han, slik saken sto, nå hadde krav på å få eiendommen for kr. 416.000,- «overensstemmende med mitt tilbud». Hovedadministrasjonen kunne imidlertid ikke se at distriktsetaten var noe å bebreide ved behandlingen av saken, «bortsett fra at Deres muntlige forespørsel om å få være til stede ved budåpningen, ble oppfattet som et ønske om å bli snarlig informert om resultatet. Dette har også distriktet beklaget i brev til Dem». «Det foreligger ikke lovregler eller forskrifter som regulerer de spørsmål som her reiser seg. Løsningen må derfor søkes i en avveining av de konkrete forhold i saken, og på grunnlag av generelle rettsprinsipper. Det kan ellers vises til at det foreligger en voldgiftsdom, avsagt 7. april 1986 i Ålesund, som gjaldt en lignende sak. Rettens konklusjon i den saken ble at innbyderen verken hadde rett eller plikt til å godta det omtvistede bud. I store og åpne anbudskonkurranser står innbyderen ofte meget fritt i å forkaste eller å vedta bud. Hovedregelen er ikke at man er forpliktet til å godta høyeste bud. - I den aktuelle sak må det imidlertid legges til grunn at eiendommen i henhold til den utformingen annonsen hadde, skulle selges til høystbydende. Dette harmonerer også med det som kommer til uttrykk i Forskrifter (normalinstruks) for utrangering, kassasjon og avhending av materiell og fast eiendom som tilhører staten, fastsatt ved kgl. res. 17. mars 1978. (Etatens salg antas å falle inn under instruksens anvendelsesområde, jfr. §1 annet ledd.) I instruksens §15 heter det blant annet: «Salg skal normalt foretas til den kjøper som byr høyest pris. Denne regel kan bare fravikes dersom det vil være mer fordelaktig for staten å selge til en annen kjøper. Det sentrale i saken er om De må anses for å ha gitt det høyeste (faste) bud, og om etaten dermed var forpliktet til å tilby Dem eiendommen i overensstemmelse med budet. De var «villig til å betale kr. 1.000,- mer enn ethvert annet bud, begrenset oppad til kr. 605.000,-». Etaten fant ikke å kunne akseptere budet som et fast pristilbud. Dette både fordi det var gjort avhengig av størrelsen på andre bud, og fordi maksimalgrensen på kr. 605000,- ble ansett urealistisk høyt. Tilslaget ble derfor vedtatt gitt til «høyeste bestemte pris». Slik annonsen var utformet, kan budet ikke uten videre settes til side som uakseptabelt, da det for så vidt må kunne karakteriseres som «høystbydende» slik det var avgitt, riktignok i en viss konkurranse med andre tilsvarende bud uten maksimumsgrense. Formålet med en slik annonse er imidlertid å oppfordre interesserte til å komme med pristilbud, og poenget er at tilbyderne da skal konkurrere om prisen på like vilkår. Både hensynet til å stille byderne likt og til et rimelig resultat, tilsier da at det enkelte bud fremstår som selvstendig, fast og tilstrekkelig klart. Etter hva jeg har fått opplyst, er også dette jevnt over skikk og bruk ved eiendomsomsetning generelt. Ved annonsen må det anses tilstrekkelig klart tilkjennegitt at det her bare ville bli én omgang, og da med lukkede bud. Jeg finner da ikke grunnlag for å kritisere at myndighetene valgte å holde seg til de faste bud og satte til side bud som var gjort avhengig av andres budgivning og på den måten nærmest forutsatte en ny omgang. Skulle en slik form for «overbyding» aksepteres, burde samtlige gis en mulighet til å by over, eventuelt ved en lukket budomgang nummer to. En annen løsning ville ha vært urimelig overfor de andre byderne, idet man da klart ville forrykke balansen og gjøre det grunnleggende konkurranseelementet illusorisk. Når det gjelder det forhold at De ikke fikk være til stede ved budåpningen, har etaten beklaget dette. Hvorvidt De ble direkte nektet å være til stede, synes det å være uenighet om. Hva som egentlig skjedde, vil ikke kunne avklares her, da ombudsmannen ikke opptar muntlige forklaringer e.l., men er henvist til å bygge på det som fremkommer skriftlig. Dette er imidlertid, så vidt jeg kan se, uten betydning i denne sak, da det ikke er grunn til å regne med at en feil her kan ha virket bestemmende inn på utfallet av saken, jfr. prinsippet i §41 i forvaltningsloven av 10. februar 1967. Jeg har ikke grunnlag for å slutte at det for øvrig foreligger saksbehandlingsfeil som kan ha hatt avgjørende betydning for resultatet. Det som er fremlagt i saken, gir heller ikke grunnlag for å slutte at utenforliggende eller usaklige hensyn har vært trukket inn. Somb-1987-35 Anbudssak - uberettiget annullering av første anbudsrunde og tvilsomt valg av høyere anbud.
lovdata_cd_55306	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.551	Forskrift om takseringsregler til bruk ved ligningen av utenlandske artister for inntekståret 2000 etter lov av 13. desember 1996 nr. 87 om skatt på honorar til utenlandske artister m.v. Fastsatt av Skattedirektoratet 21. desember 1999 med hjemmel i lov av 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) §7-1 og delegeringsvedtak av 22. januar 1982. Endret 23 mars 2000 nr. 290.
lovdata_cd_38621	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.852	Ren medisinsk indikasjon antas å foreligge ved behandling av pasienter med ytre deformiteter, vevsdefekter og funksjonsforstyrrelser når årsaken til tilstanden er: - medfødte misdannelser (f.eks. leppe/ganespalte, deformert eventuelt manglende øre, sammenvokste eventuelt forkrøplede fingre, etc.) - sykelige tilstander (ondartede og godartede svulster - herunder føflekker - vevsnedbrytende og vevsskrumpende patologiske prosesser, etc.) - traumatisk (skadesår, benbrudd, brannsår, påvirkninger av kjemisk art, etc.) - medisinsk indiserte inngrep (defekter etter svulstkirurgi, lammelser og andre funksjonstap etter uunngåelig eller uforutsettelig kirurgisk skade på nerver, sener etc., hudnedbryting eller lymfødem på grunn av strålebehandling etc.) Ren kosmetisk indikasjon antas å foreligge dersom den behandlingssøkende ønsker å endre sitt utseende og det ikke fremlegges noen medisinsk begrunnelse for inngrepet. Som eksempel på tilstander som vanligvis henregnes under begrepet ren kosmetisk indikasjon kan nevnes: - fjernelse eller innstramming av hud og underhud som er blitt mer rikelig enn ønskelig på grunn av naturlig utvikling og innenfor anerkjent normal variasjonsbredde (f.eks. i ansikt, hals, bryst, mage, lår) - endring av legemsdelers størrelse, form eller relasjoner der disse forhold i den behandlingssøkendes øyne avviker fra det ønskelige, men ellers er innenfor normal variasjonsbredde (f.eks. nese, ører, hake, bryst). Overveiende kosmetisk indikasjon antas å foreligge når den behandlingssøkende ønsker å korrigere ytre legemlige detaljer som bare gir avvikende utseende.

Subsets and Splits

No community queries yet

The top public SQL queries from the community will appear here once available.