id
stringlengths 12
86
| doc_type
stringlengths 5
37
| publish_year
int64 1.88k
2.02k
| lang_fasttext
stringlengths 2
3
| lang_fasttext_conf
stringlengths 3
5
| text
stringlengths 6
1M
|
|---|---|---|---|---|---|
lovdata_cd_13310
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.496
|
Det fredede området berører følgende gnr/bnr: 38/1. Naturreservatet dekker et areal på ca 7 daa. Grensene for naturreservatet framgår av kart i målestokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet november 1986. Kartet og fredningsforskriftene oppbevares i Røyken kommune, hos fylkesmannen i Buskerud, Direktoratet for Naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. De nøyaktige grensene for naturreservatet skal avmerkes i marka der de går over land og knekkpunktene bør koordinatfestes.
|
lovdata_cd_26056
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.775
|
Forskrift for utslipp fra avløpsanlegg som ikke overstiger 15 PE, Sør-Fron kommune, Oppland. Fastsatt av Sør-Fron kommunestyre 21. februar 2002 med hjemmel i forskrift av 12. april 2000 nr. 352 om utslipp fra mindre avløpsanlegg §5, jf. lov av 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (Forurensningsloven) §9. Forskriften gjelder utslipp av avløpsvann fra bolig- og/eller fritidsbebyggelse med innlagt vann i Sør-Fron kommune, hvor utslippet ikke overstiger 15 PE. Unntatt fra forskriftens virkeområde er bebyggelse innenfor byggeområder angitt i arealplan eller regulerte byggeområder og i «tettbygd -7-hus-/hytteområde» i kommuneplan for avløp. Tettbygd -7-hus-/hytteområder er markert og listet opp i kommuneplan for avløp. I områder med «tettbygd -7-hus-/hytteområde» i kommuneplan for avløp hvor avløpsforholdene ikke er avklart, tillates ingen nye utslipp. d) Utslippet ikke kreves tilknyttet offentlig nett, jf. plan- og bygningslovens §66 nr. 2. Reglene gjelder også når utslipp økes vesentlig. Som vesentlig økning regnes blant annet installering av vannklosett. Kfr. for øvrig kommentarer til forskrift om utslipp fra mindre avløpsanlegg, §3. Meldingen skal inneholde de opplysninger som er nødvendig for at eventuelle berørte parter kan ta stilling til utslippet og dokumentere at planlagt avløpsløsning er i samsvar med reglene i denne forskrifts §6, §7, §8 og §9. Etablering av avløpsløsning etter denne forskrift, er unntatt fra søknadsplikt etter §93 i plan- og bygningsloven dersom melding om utslipp utarbeidet i henhold til denne forskrift innsendes. Søknad om ansvarsrett for ansvarlig søker, ansvarlig prosjekterende, ansvarlig kontrollerende for prosjekteringen, ansvarlig samordner, ansvarlig utførende og ansvarlig kontrollerende av utførelsen må følge med melding om utslipp. Jf. §93b og §98 i plan- og bygningsloven og forskrift om godkjenning av foretak og ansvarsrett (GOF). For ny boligbebyggelse tillates kun alternativ 1, 2. Alternativ 1, 2, 3, og 4 tillates benyttet for eksisterende boligbebyggelse, evt. kombinert med avløpsfritt klosett, dvs. tett tank for WC eller biologisk klosett. For fritidsbebyggelse tillates kun alternativ 1. evt. kombinert med biologisk klosett. Alle anlegg som leder utslipp til overflatevann skal tilfredsstille rensekrav i SFT's publikasjon TA 604/86, rev. 20. januar 1997. Vassdrag som skal ta imot renset avløpsvann skal ha årsikker vannføring. Som grunnlag for prosjektering av avløpsanlegg skal forundersøkelser utføres i henhold til NORVAR's prosjektrapport, 49/1994, «Grunnundersøkelser for infiltrasjon - små avløpsanlegg». Avløpsanlegget skal utføres i henhold til NKF og NORVAR's VA/Miljøblad. I påvente av utgivelse av VA/miljøblad benyttes «retningslinjer for utforming og drift av separate avløpsanlegg» i T-616 (forskrift om utslipp fra separate avløpsanlegg, opphevet 1. januar 2001), samt brev av 17. august 2000 fra Fylkesmannen i Oppland til kommunene i Oppland, vedr. våtmarksfilter. Slamavskillere for boligbebyggelse skal tømmes for slam min. 2. hvert år. For fritidsbebyggelse skal tømming foretas min. 3. hvert år. Alle anlegg skal inngå i kommunens tømmeordning for avløpsslam. Forskriften trer i kraft fra 21. februar 2002.
|
lovdata_cd_36616
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.908
|
Den første folketrygdloven hadde ingen egen definisjon av barn. Det var gitt konkrete aldersgrenser i flere sammenhenger, og i praksis var det personer under 18 år som ble regnet som barn. Det gjaldt (og gjelder fortsatt) høyere aldersgrenser i forbindelse med barnepensjon når dødsfallet skyldes yrkesskade og for barnepensjon til foreldreløse barn. Definisjonen av aldersgrensen for å regnes som «barn» i folketrygdloven er en praktisk definisjon som får betydning der ingen andre aldersgrenser er spesielt angitt i lovteksten. 2.7 Flyktning (§1-7)
|
lovdata_cd_23733
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.499
|
6. Avgrensa vedhogst til hytter i området.
|
lovdata_cd_25377
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.572
|
Forskrift om området Holmsbu-Rødtangen som typisk turiststed, Hurum kommune, Buskerud. Fastsatt av Fylkesmannen i Buskerud 6. februar 2001 med hjemmel i lov av 26. juni 1998 nr. 43 om åpningstider for utsalgssteder (åpningstidsloven) §3 fjerde ledd jf. §3 første ledd nr. 4.
|
lovdata_cd_33843
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.587
|
1. Avsnitt VIII Samtykke til tiltredelse til Madridprotokollen1 1989 trer i kraft straks. For øvrig trer loven her i kraft fra den tid2 Kongen bestemmer. De enkelte bestemmelser kan settes i kraft til ulik tid. 1 Se lov 3 mars 1961 nr. 4 kap. 9. 2 Fra 1 jan 1996 iflg. res. 22 des 1995 nr. 1039 for endringene i lov 3 mars 1961 nr. 4 om varemerker §18 og §30 og lov 15 des 1967 nr. 9 om patenter §6, 1 april 1996 iflg. res. 29 mars 1996 nr. 307 for avsnittene II (varemerkeloven), III (fellesmerkeloven), VI (firmaloven, nå foretaksnavneloven) og VII (planteforedlerrettsloven), fra 1 jan 1997 iflg. res. 20 des 1996 nr. 1153 for avsnittene I (lov om forsvarsviktige oppfinnelser), IV (patentloven) og V (mønsterloven, se nå designloven, lov 14 mars 2003 nr. 15). Res. 20 des 1996 nr. 1153 gir følgende overgangsregler: a) For endringene i lov 15. desember 1967 nr. 9 om patenter gjelder følgende overgangsregel: Patentsøknader som før 1. januar 1997 er besluttet utlagt til alminnelig ettersyn, skal ferdigbehandles etter de saksbehandlingsreglene som gjaldt frem til 1. januar 1997. b) For endringene i lov 29. mai 1970 nr. 33 om mønster (se nå designloven, lov 14 mars 2003 nr. 15) gjelder følgende overgangsregel: Søknader om registrering av mønstre som før 1. januar 1997 er kunngjort for å gi allmenheten anledning til å fremkomme med innsigelser mot dem, skal ferdigbehandles etter de saksbehandlingsreglene som gjaldt frem til 1. januar 1997. 3 Se note 2. Lov om europeiske økonomiske foretaksgrupper ved gjennomføring av EØS-avtalens vedlegg XXII nr. 10 (rådsforordning (EØF) nr. 2137/85) (EØFG-loven). §1. EØS-avtalens vedlegg XXII nr. 10 (rådsforordning (EØF) nr. 2137/85) om europeiske økonomiske foretaksgrupper gjelder som lov med den tilpasning som følger av vedlegg XXII, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig. §2. For foretaksgrupper med offisiell adresse i Norge, gjelder selskapsloven1 kapittel 1 og 2 så langt den passer. Det samme gjelder andre regler som gjelder for ansvarlige selskaper, herunder regnskapsloven2 og konkursloven. §3. Ingen kan være forretningsfører i en foretaksgruppe når vedkommende er umyndig,1 eller det inntrer slik hindring for vedkommende som nevnt i konkursloven2 §142. 1 Jfr. lov 22 april 1927 nr. 3 kap. 1. §4. Tingretten skal ved kjennelse beslutte foretaksgruppen oppløst: 2. når forretningsfører ikke lenger oppfyller vilkårene i §3 eller vedkommende er ilagt dom på rettighetstap, jf. straffeloven1 §29 nr. 3. når det inntrer slik hindring som nevnt i konkursloven2 §142 for en deltaker, eller en deltaker blir ilagt dom på rettighetstap, jf. straffeloven1 §29 nr. 2, og vedkommende ikke trer ut av foretaksgruppen. Foretaksregisteret3 skal gi tingretten melding når det foreligger forhold som nevnt i første ledd. Når selskapet er besluttet oppløst i medhold av første ledd, trer tingretten i selskapsmøtets sted. Retten velger avviklingsstyre i tilfelle hvor den finner det nødvendig. §5. Loven her trer i kraft straks. §6. De foretak som er registrert eller har levert inn førstegangsmelding til Foretaksregisteret1 når loven her trer i kraft skal, innen 2 år etter ikrafttredelsen, melde opplysninger som nevnt i foretaksregisterloven2 §3-6 til Foretaksregisteret. §7. Fra den tiden loven trer i kraft gjøres følgende endringer i lov av 21. juni 1985 nr. 78 om registrering av foretak: Nedenfor gjengis EØS-avtalens vedlegg XXII nr. 10 (forordning nr. 2137/85) med EØS-tilpasninger foretatt av Nærings- og handelsdepartementet og av Norges Lovers redaksjon. EØS-avtalens vedlegg XXII nr. 10 (rådsforordning (EØF) nr. 2137/85 av 25 juli 1985 om europeiske økonomiske foretaksgrupper (EØFG))
|
lovdata_cd_9000
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.518
|
I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jf §10 og §21, §22 og §23, er Stråsjøen - Prestøyan med deler av omkringliggende myr- og sumparealer i Selbu kommune, Sør-Trøndelag fylke, fredet som naturreservat ved kgl.res. av 23. desember 1983 under betegnelsen «Stråsjøen - Prestøyan naturreservat».
|
lovdata_cd_36012
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.866
|
Publisert: Ot.prp.nr.28 (1989-1990) Tittel: Om lov om endring i lov av 8. juni 1984 nr. I flere år har luftfarten vært mål for ulike terroraksjoner, dels i form av angrep på bakken og dels i form av rene flykapringer mens flyet har vært i luften. Som følge av denne utvikling har luftfarten sett seg nødt til å etablere ulike former for sikkerhetskontroller. Disse omfatter både personer, reisegods og gods som befinner seg på landingsplasser, jf luftfartsloven § 96a, der det heter: « Når hensynet til sikkerheten i luftfarten tilsier det, kan kontroll av personer, reisegods og gods som befinner seg på landingsplasser, foretas i samsvar med forskrifter gitt av Kongen. Slike forskrifter er gitt ved kgl. res. av 16. februar 1973. I de senere år har hendelser vist at også sjøfarten kan tjene som mål for terroraksjoner. I denne forbindelse vil en særlig peke på den kraftige økningen i den utenlandske cruisetrafikken innen norsk territorialfarvann og i norske havner. Den 20. november 1985 vedtok Den internasjonale sjøfartsorganisasjon IMO resolusjon nr. A 584 (14) om tiltak for å forebygge ulovlige handlinger som kan true tryggheten i skipsfarten og sikkerheten for skipspassasjerer og mannskap. Organisasjonen er en FN organisasjon. På bakgrunn av denne resolusjonen sendte IMOs sjøsikkerhetskomite (MCS) ut et sirkulære til medlemsstatene (MCS/CIRC 443) høsten 1986. Fiskeridepartementet gikk ut fra at havne- og farvannsloven § 16 ga hjemmel til å foreta kontroll av personer og gods. Dette ble tatt inn i mønsterforskrift fastsatt av Fiskeridepartementet 13. desember 1988 § 1-8 (sikkerhetskontroll). Spørsmålet har senere vært forelagt Justisdepartementet som mener av § 16 ikke gir slik hjemmel. En foreslår derfor at § 16 blir endret med sikte på å gi havnestyret og havneadministrasjonen hjemmel til å foreta de nødvendige sikkerhetskontroller og praktiske tiltak innen havnedistriktet for å ivareta denne siden av sikkerheten i skipsfarten. På den måten kan intensjonene i ovennevnte IMO resolusjon og sirkulære bli gjennomført i norske havner. Gjennomføringen av kontrollen vil antagelig føre til at kommunen må ansette eller leie personale til gjennomføringen, da en må gå ut fra at kommunene ikke har kapasitet til å gjennomføre kontrollen med sine nåværende arbeidstakere. Videre må det antakelig innkjøpes noe utstyr og det må også kanskje foretas visse endringer av bygninger og anlegg. Omfanget vil være forskjellig fra havn til havn. Utgiftene kan dekkes gjennom de kommunale havneavgifter. Forslaget til lovendring går ut på å skaffe kommunestyret hjemmel til å fastsette forskrifter. Når det enkelte kommunestyre fastsetter forskriften må selvsagt kommunestyret vurdere de administrative og økonomiske konsekvenser for vedkommende kommune og brukerne av havnen. En har ikke funnet det nødvendig sende forslaget til uttalelse, da en ikke har fått noen innvendinger mot realiteten i vedkommende paragraf i mønsterforskriftene, som har slik ordlyd: « § 1-8 (sikkerhetskontroll) Det haster med å få lovhjemmel for å foreta slike undersøkelser da kommunene delvis allerede har fastsatt og delvis har under forberedelse forskrifter som omfatter mønsterforskriftens § 1-8. Kommunestyret kan fastsette forskrifter om orden i og bruk av havnen og om konkurrerende bruk av farvann i havnedistriktet, herunder om plassering av bøyer og andre fortøyningsinnretninger, om dumpeplasser, om isbryting og tiltak for å hindre at isen legger seg, om faste innretninger i sjøen og om kontroll av personer, reisegods og gods, som befinner seg i havnedistriktet, når hensynet til sikkerheten i skipsfarten krever det. Ot.prp.nr.27 (1989-1990) Tillegg til Ot.prp.nr.3 (1989-1990) om lov om regulering av eksporten av fisk og fiskevarer, jf Ot.prp.nr.90 (1988-1989)
|
lovdata_cd_60483
|
lovdata_cd_skatt_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.89
|
Sammendrag: Dispensasjon fra oppbevaringsplikten for regnskapsbøker mv. Dispensasjon fra oppbevaringsplikten for regnskapsbøker mv. Meldingen tar for seg hvilken framgangsmåte og praksis som skal benyttes ved behandlingen av dispensasjonssøknader fra oppbevaringsplikt en etter regnskapsloven og merverdiavgiftsloven. Meldingen erstatter Ko nr 3/1986 av 16. september 1986. Søknader som gjelder nedsatt oppbevaringstid skal sendes til Kredittilsynet eller til vedkommende fylkesskattekontor. For regnskapspliktige etter regnskapsloven har Kredittilsynet hjemmel til å dispensere fra oppbevaringsplikten etter regnskapsloven paragraf 11, jf merverdiavgiftsloven paragraf 42. For andre næringsdrivende er dispensasjonsmyndigheten delegert til Skattedirektoratet. Kredittilsynet vil være restriktive ved dispensasjonssøknader. I utgangspunktet vil kravet om 10 års oppbevaringsplikt ikke bli fraveket. I spesielle tilfeller kan det imidlertid være aktuelt å gi dispensasjon til kortere oppbevaringstid for dødsbo, konkursbo og virksomheter som har opphørt. For at dispensasjon fra oppbevaringsplikten skal bli gitt, må det kunne vises til vesentlige ulemper med å oppbevare regnskapsbøker mv. i 10 år. Et fullstendig bortfall av oppbevaringsplikten vil neppe bli gitt. Det vil i de fleste tilfeller være snakk om en nedsettelse av oppbevaringstiden fra 10 til 5 eller 3 år. Det vil også i noen grad bli gitt dispensasjon til å oppbevare regnskapsbøker mv. i utlandet. Dette kan skje i de tilfeller der en filial av et utenlandsk selskap legger ned sin virksomhet i Norge, eller i tilfeller der originalbilagene kreves oppbevart i det land hvor selskapet er etablert. For regnskapspliktige etter regnskapsloven skal søknadene sendes til Kredittilsynet eller til vedkommende fylkesskattekontor. For andre skal søknadene sendes Skattedirektoratet. For saker som gjelder nedsatt oppbevaringstid vil Kredittilsynet før eventuell dispensasjon blir gitt, oversende søknadene til fylkesskattekontorene for uttalelse. SKM-1992-32 Nye forskrifter og forskrifter om endring av forskrifter gitt i tiden 1. juli - 31.
|
lovdata_cd_51693
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.583
|
Finansdepartementet gir med hjemmel i lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift §75 og lov 19. juni 1969 nr. 67 om avgift på investeringer m.v. §7 med dette Skattedirektoratet fullmakt til å gi nærmere forskrifter om overgangsregler i forbindelse med endringer av satsen for beregning av merverdiavgift og investeringsavgift.
|
lovdata_cd_2228
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.741
|
Forskrift om opprettelse av prestegjeld, Nenset prestegjeld, Gimsøy prestegjeld, Skien prestegjeld, Solum bispedømme, Telemark. Fastsatt ved kgl.res. 21. august 1970. Fremmet av Kirke- og undervisningsdepartementet.
|
lovdata_cd_51792
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.704
|
Forskrift om pliktmessig avhold for personer ved driftsavdeling ved jernbaner, sporveier, tunnelbaner og forstadsbaner for befordring av personer eller gods. Fastsatt ved kgl.res. 6. august 1993 med hjemmel i lov av 16. juli 1936 nr. 2 om pliktmessig avhold for personer i visse stillinger fra nytelse av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel §4 bokstav b. Fremmet av Samferdselsdepartementet. §1. Alt personale ved jernbaner, sporveier, tunnelbaner og forstadsbaner for befordring av personer eller gods, som utfører eller kan settes til å utføre arbeid som angår sikring av personers liv og helse ved fremføring av rullende materiell går inn under lovens §1 første ledd bokstav b. §2. Denne forskrift trer i kraft straks. Samtidig oppheves forskrift gitt ved kgl.res. 6. oktober 1978 med hjemmel i lovens §4 bokstav b.
|
lovdata_cd_36236
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.778
|
Publisert: Ot.prp.nr.65 (1986-1987) Tittel: Om lov om endringer i lover av 21. juni 1985 nr. 78 og 79 om registrering av foretak og om enerett til firma og andre forretningskjennetegn (firmaloven), m. m. Våren 1985 vedtok Stortinget nye lover om h.h.v. registrering av foretak, om enerett til firma og andre forretningskjennetegn (firmaloven) og om prokura (lover av 21. juni 1985, jf. Ot.prp. nr. 50, Innst. O. nr. 104 og Besl. O. nr. 120 for 1984-85). Lovene skal avløse lov av 17. mai 1890 nr. 6 om Handelsregistre, Firma og Prokura. Foruten ny lovgivning ble det besluttet at det til avløsning av de nåværende 96 lokale handelsregistre (ved by- og herredsrettene) skal opprettes et nytt, sentralt, EDB-basert Foretaksregister i Brønnøysund i tilknytning til Løsøreregisteret der. Overgangen til ny lovgivning, samt ny organisering, administrasjon og teknologi har gjort det nødvendig med et omfattende planleggings- og utredningsarbeid før den nye registreringsordningen kan tre i virksomhet. Planen er nå at iverksettelse skal skje fra 1. januar 1988. Utviklingen etter vedtakelsen av den nye lovgivningen har vist behov for enkelte mindre endringer og presiseringer i registreringsloven og firmaloven. Det dreier seg bl.a. om endringer i reglene om foretakenes navn (firma). Disse er i noen grad foranlediget av den nye selskapsloven ( lov av 21. juni 1985 nr. 83 om ansvarlige selskaper og kommandittselskaper), som trådte i kraft 1. juni 1986. Dessuten gjelder det hjemmelsgrunnlaget for forskrifter om overgangsregler. Det foreslås innført en klarere hjemmel for å pålegge foretakene et konvarteringsgebyr for overføringen fra de gamle registrene til Foretaksregisteret. Endringene i de firmarettslige regler dreier seg i hovedsak om en utvidelse av adgangen til bruk av personnavn i firmaet for visse foretak med begrenset ansvar, og en begrensning av adgangen til å benytte flere foretaksbetegnelser (AS, KS etc.) i firmaet. For å oppnå målsettingen om at foretaksbetegnelsen skal gi en presis angivelse av ansvarsformen, har departementet funnet det nødvendig å foreslå innført en regel om at det bare skal benyttes én foretaksbetegnelse i firmaet. Bestemmelsen foreslås inntatt også i den gamle (nåværende) firmaloven, slik at den får anvendelse umiddelbart. For øvrig inneholder proposisjonen en generell omtale av hjemmelsbestemmelsene for forskrifter og overgangsregler og en redegjørelse for etableringsprosjektet og organisasjonsplanene for Foretaksregisteret. Det legges opp til en organisasjonsmessig integrering med Løsøreregisteret og en utskilling av fellesregisteret fra Brønnøy sorenskriverembete i en egen forvaltningsenhet. Den endelige konkretisering av organisasjonsløsningen vil bli forelagt Stortinget i budsjettsammenheng. I proposisjonen om ny foretaksregister- og firmalovgivning ( Ot.prp. nr. 50 for 1984-85) fremla departementet en del planer for Foretaksregisterets lokalisering, organisering, administrasjon og finansiering. Stortinget sluttet seg til forslaget om lokalisering i Brønnøysund i tilknytning til Løsøreregisteret. Den konkrete utformingen av registerløsningen var forutsatt utredet nærmere. Departementet finner det naturlig å gi en redegjørelse for nåværende status i dette utviklings- og planleggingsarbeidet. Etableringsprosjektet for registeret gjennomføres av en lokal prosjektgruppe som skal utbygges til en driftsorganisasjon. På grunnlag bl.a. med brukergrupper og andre berørte instanser utvikles EDB-system, registerrutiner, konver-teringsopplegg, dataavgivelsesordning etc. - ut fra målsettingen om iverksettelse 1. januar 1988. Det ble tidlig klart at en full organisasjonsmessig integrering mellom Foretaksregisteret og Løsøreregisteret er hensiktsmessig for bl.a. å utnytte samordningsfordelene fullt ut. Hovedhensikten med foretaksregisterordningen er at den skal fungere som en opplysningskilde for sentrale opplysninger (ansvarsform, eiere, ledelse, fullmaktsforhold etc.) vedrørende næringsdrivende foretak. Dertil kommer kontroll og beskyttelse av foretakenes navn (firma) og kontroll for øvrig av at de innsendte opplysninger er riktige og at foretakene etableres og organiseres lovmessig. De innmeldte opplysninger er i hovedsak offentlig tilgjengelige ved bl.a. utskrifter (firmaattester). De registrerte foretakene får foruten beskyttelse av firma dekket sitt legitimasjonsbehov i det økonomiske liv, og næringsliv og interessenter for øvrig får dekket sitt behov for tilgang til troverdige og korrekte opplysninger om sine forretningsforbindelser etc. Løsøreregisteret er en egen avdeling under Brønnøy sorenskriverembete med 45 fast ansatte. Hovedfunksjonene er å være et landsregister for tinglysing av rettigheter i motorvogner og annet løsøre og å drive innsamling og videreformidling av bl.a. aksjeselskapers årsoppgjør (Regnskapsregisteret). Løsøreregisteret har i oppgaver og karakter svært mange likhetspunkter med Foretaksregisteret. Det dreier seg i hovedsak om innmelding, mottak, kontroll, registrering og avgivelse av opplysninger, hvor rettsvernregistrering og tjenesteproduksjon for næringslivet og publikum for øvrig er det sentrale. Begge ordninger baseres på utstrakt bruk av EDB-tekniske hjelpemidler og finansiering ved gebyrer. Registreringsenhetene og etterspørrergruppene er i stor utstrekning sammenfallende. Både når det gjelder utstyr, personell (herunder ledelse), drift og investeringer er en felles organisering hensiktsmessig ut fra ønsket om størst mulige rasjonaliseringsgevinster og hensynet til brukerne av registeret. Integrering mellom registrene har da også vært helt naturlig og nødvendig i etableringprosjektet hittil for Foretaksregisteret, idet både prosjektmedarbeiderne, lokaliteter, utstyr og budsjett har sitt utspring i Løsøreregisterets forhold. Både de nåværende handelsregistrene og Løsøreregisteret er organisatorisk og administrativt tilknyttet domstolene. Da Lørøreregisteret ble opprettet, vurderte man om det skulle organiseres som egen administrativ enhet, men ble stående ved en felles organisering med Brønnøy sorenskriverembete. Det var den gang ikke tale om en så omfattende virksomhet som den man har idag, med inkorporering av Regnskapsregisteret og Regnskapssentralen og en betydelig økt saksmengde. Selv om kombinasjonen Løsøreregisteret/Brønnøy sorenskriverembete har fungert godt i praksis hittil, må det etter en ytterligere utvidelse av registeret ved innlemmelse av Foretaksregisteret stilles et stort spørsmålstegn ved hensiktsmessigheten av en fortsatt opprettholdelse under embetet (som isolert sett er et av landets minste med 5-6 ansatte). Både hensynet til økonomiforvaltning, ledelse og stillingsstruktur tilsier at det vil være mest hensiktsmessig med en separat organisasjons- og administrasjonsløsning for registeret, dvs. formelt utskilt fra Brønnøy sorenskriverembete. Handelsdepartementet har i nært samarbeid med Justisdepartementet lagt dette til grunn i planleggingen av det nye fellesregisteret. Det er på det rene at den type registrerings- og informasjonsvirksomhet som drives i Foretaks- og Løsøreregisteret ikke nødvendigvis er en domstolsoppgave. Det dreier seg om forvaltningsvirksomhet og tjenesteproduksjon hvis tilknytning til domstolene er historisk betinget. Det må kunne konstateres at verken lovgivningen eller rettssikkerhetshensynet betinger domstolstilknytning. Rettssikkerhetsinteressene forbundet med registerets rettsvern- og kontrollfunksjon er innbakt i den lovgivningen som ligger til grunn for oppgaver løsningen. Forvaltnings- og offentlighetslovgivningen etc. vil være gjeldende for saksbehandlingen og en departemental klage- og tilsynsordning vil opprettholdes også ved organisering på siden av domstolsetaten. Den nye registerenheten vil imidlertid ha en nærhet og sammenheng til domstolsetaten både økonomisk og faglig. Finansieringsgrunnlaget er gebyrer etter rettsgebyrloven og domstolene vil være en stor bruker av registerets tjenester f.eks. i tinglysingsarbeidet, samt at Løsøreregisteret er gebyrinnkrever for tvangsfullbyrdelsesapparatet (Regnskapssentralen ). Denne sammenhengen vil kunne opprettholdes selv om registerets direkte organisatoriske tilknytning til domstolene opphører. Den foreløpige konklusjon er at Foretaksregisteret bør integreres organisasjonsmessig med Lørøreregisteret og at fellesregisteret utskilles fra Brønnøy sorenskriverembete som en egen forvaltningsenhet. Den endelige konkretisering av denne vil bli forelagt Stortinget i forbindelse med budsjettet for registeret. Den nye lovgivningen er på noen områder forutsatt supplert med forskrifter, samtidig som overgangen til ny ordning gir behov for særskilte overgangsregler. Utviklingen etter lovvedtakelsen har dessuten vist behov for en presisering av forskriftshjemmelen for overgangsregler. Registreringsloven har i § 1-1 en tilfredsstillende hjemmel når det gjelder delegasjon av registerførerens myndighet (annet ledd) og registerorganiseringen, føringen av registeret, meldingsutforming, dokumentasjon etc. (tredje ledd). Her vil Forskrifter om tinglysing av 4. desember 1980 kunne tjene som et nyttig utgangspunkt for en del av områdene det bør gis nærmere bestemmelser om for Foretaksregisteret. Det dreier seg bl.a. om bruk av meldingsblanketter, behandlingsrutiner, registreringsbekreftelser, betaling av gebyrer, kunngjøring etc. Når det gjelder betaling av registreringsgebyrer (jf. rettsgebyrloven § 24) kan nevnes at det antakelig blir mest praktisk med en etterskuddsvis innkreving slik det gjøres ved Løsøreregisteret. For å sikre oppfyllelsen av betalingsplikten bør det vurderes å gi regler om at firmaattest ikke avgis eller at misligholdet fremgår av utskriftene ved manglende betaling. Et enda sterkere pressmiddel ville være å kunne slette de aktuelle foretak fra registeret dersom betaling av registreringsgebyret ikke foreligger innen en fastsatt frist. Departementet er imidlertid kommet til at dette ville være et for drastisk sanksjonsmiddel som også ville kreve særskilt lovhjemmel. Det er dessuten ut fra andre hensyn ønskelig at slike foretak tross alt er registrert. En annen type mislighold det har vært vurdert å kunne sanksjonere med administrativ tvangssletting fra Foretaksregisteret, er manglende oppfyllelse av innsendingsplikten for årsoppgjør til Regnskapsregisteret. Det er en realitet at et forholdsvis stort antall aksjeselskaper ikke oppfyller denne plikten. Riktignok er en stor andel av disse såkalte «døde» foretak som ikke driver aktiv virksomhet, men ganske mange unnlater mer eller mindre bevisst å sende inn regnskapet av konkurransehensyn eller av andre grunner. Problemet med å effektivisere innsendingsplikten har vært at sanksjonsmulighetene er for ressurskrevende og tungvinte. Purring har ikke vært tilstrekkelig. Politianmeldelse etter de alminnelige straffebestemmelser i aksjeloven og tvangsoppløsning av selskapene etter aksjeloven § 13-2 har i praksis vist seg som lite egnede sanksjonsmidler bl.a. p.g.a. den store ressursbruken dette innebærer hos h.h.v. politiet og skifterettene. Man har også antatt at overgangen til et sentralt Foretaksregister ville gi bedrede muligheter for å effektivisere ordningen. Alle aksjeselskaper er registreringspliktige til Foretaksregisteret og de har dessuten en sterk egeninteresse av å være registrert der. Det er nærmest en forutsetning for å kunne drive seriøs næringsvirksomhet idag og det vil i de fleste tilfeller representere en uholdbar ansvarssituasjon for ledelsen i et selskap å ikke være registrert (jf. aksjeloven § 2-13). Muligheter for administrativ tvengssletting fra Foretaksregisteret ville etter alt å dømme være et svært effektivt pressmiddel når det gjelder innsendingsplikten til Regnskapsregisteret. På bakgrunn av at regnskapsregister - funksjonen etter planen vil bli integrert administrativt med det nye Foretaksregisteret virker en slik kopling ikke unaturlig, samtidig som slettingsordningen ville bli forholdsvis enkel og billig å gjennomføre. Imidlertid er det på det rene at en slak slettingsadgang også har betenkelige og til dels uavklarte sider. Tross mislighold når det gjelder regnskapsinnsending vil det ut fra andre samfunnsinteresser som regel være bedre at slike selskaper er offentlig registrert enn at de fører en «skyggetilværelse». Alle aksjeselskaper er da også registreringspliktige i Foretaksregisteret. Ansvarssituasjonen for slike uregistrerte foretak er dessuten uklar og behøver nærmere utredning/presisering i lovgivningen. På denne bakgrunn finner departementet at en slik adgang til administrativ tvangssletting av foretak ikke bør innføres på det nåværende tidspunkt. En effektivisering av innsendingsordningen for årsoppgjør bør avvente gjennomføringen av konverteringen av foretak fra de gamle til det nye registeret (som etter alt å dømme vil føre til en sanering av de fleste «døde» foretak) og etableringen av det nye registersystemet, med de bedrede sanksjonsmuligheter dette gir. Innføring av ny lovgivning og ny organisering gir behov for overgangsbestemmelser Vedrørende bl.a. konverteringsperioden og rettsvirkningen av registrering i det gamle systemet. Overføring til det nye registeret som skissert under 3.1.2 må skje innen et visst tidsrom (f.eks. 2 år) fra lovens ikrafttredelse. Overføring etter fristens utløp vil antakelig måtte behandles som ny-registreringer. også tas stilling til i hvilken utstrekning rettsvirkningen av registrering etter den gamle ordningen vil falle bort ved utgangen av overgangstiden. Fra lovens ikrafttredelse er det planen at alle ny-registreringer samt endringsmeldinger skal skje til Foretaksregisteret. De nåværende handelsregistre vil måtte opprettholdes i overgangstiden med hovedfunksjonen å avgi opplysninger om de ikke-overførte foretakene. En problemstilling som må nærmere vurderes er hvorvidt de «historiske» data vedrørende de overførte foretakene skal oppbevares etter overgangstiden, og eventuelt hvor lenge, slik at det kan gis opplysninger om f.eks. styresammensetning på et tidligere stadium i et foretaks liv. Det kan også være behov for å kunne følge selskapets identitet bakover i tid både ut fra registreringshensyn og samfunnsinteresser for øvrig. Overgangsbestemmelser om forhold som nevnt ovenfor har tilstrekkelig hjemmel i foretaksregisterloven § 11-2. Foretaksregisterloven kap. VIII inneholder bestemmelser om avgivelse av opplysninger fra registeret. Etter § 8-1 er alle opplysninger registrert i Foretaksregisteret offentlige. Enhver skal ha adgang til å gjøre seg kjent med opplysningene og bl.a. kunne få utskrift av registeret. Dette gjelder ikke fødselsnummer. Kongen kan gi bestemmelser om hvordan opplysningene skal gjøres tilgjengelige, herunder om betaling av gebyr. I utgangspunktet vil mottagelse av EDB-utskrifter (firmaattester) som inneholder de mest sentrale opplysningene, være den ordinære måte for eksterne etterspørreres tilgang til informasjon om de registrerte foretak. Etter en høringsrunde om brukerinteressene er det imidlertid klart at det også er et stort behov for andre og mer fremtidsrettede avgivelsesordninger. Telefon, telefax og mikrofilmkopier er svært aktuelt, men dessuten vil direkte maskintilknytning (on-line-spørring) være en svært effektiv tilgangsmåte for visse brukergrupper. Dersom en kan komme frem til forsvarlige og praktiske løsninger, mener departementet det ved forskrifter bør åpnes for adgang til on-line-spørring mot en kopiversjon av registerets database, mot betaling av et nærmere fastsatt vederlag. Selv om det dreier seg om et begrenset antall opplysninger av ikke-følsom karakter er det en forutsetning at det på forhånd må være avklart med Datatilsynet hvordan ordningen bør gjennomføres ut fra hensynet til pensonvernet. Det må selvsagt settes betingelser og begrensninger for denne type tilgang til registeret og bruken av opplysningene, og gitte tillatelser må kunne tilbakekalles dersom dette ikke oppfylles. Ovennevnte typer avgivelsesordninger var forutsatt i proposisjonen om ny lovgivning og har hjemmel i foretaksregisterloven § 8-1. Adgang til å ta betaling for slik avgivelse av opplysninger vil, som for ordinær avgivelse ved utskrifter, ha hjemmelsgrunnlag i § 8-1 siste punktum. Overgang til et sentralt Foretaksregister innebærer at et stort antall foretak som er registrert ved de nåværende lokale handelsregistrene må overføres til registrering i sentralregisteret. Det nøyaktige antall er vanskelig å angi fordi det bl.a. avhenger av hvor mange av de registreringsberettigede (ikke lenger registreringspliktige enkeltmannsforetakene) som velger å innregistrere seg, og hvor mange i realiteten «døde» foretak som faller fra. Etter alt å dømme vil antallet ligge i intervallet 80.000-100 000 foretak. Et viktig element i gjennomføringsplanen for overføringen blir et overføringsskjema som delvis utfylt sendes hver enkelt foretak med anmodning om korrigering/supplering og retur til registeret. På grunnlag av dette samt øvrige innsamlede informasjoner fra lokelregistrene, vil foretakene bli innført i registeret i henhold til den nye lovgivningen. Etter regisiterbehandling vil foretakene få tilsendt en melding om registreringen i form av et overføringsbevis. Driften av Foretaksregisteret er, som den nåværende hamdelsregisterordning, lagt opp til å bli finansiert hovedsakelig ved registrefringsgebyrer. Etableringen av det nye registeret og iverksettelsen av den nye registreringsordningen har imidlertid en kostnadsside (utstyrsanskaffelser, gjennomføring av systemutvikling, konvertering og prøvedrift etc.) som ikke er innkalkulert i driftsbudsjettet. Etableringskostnadene beløper seg til 8-9 mill. kroner. Departementet mener innføring av et overføringsgebyr (administrasjonsgebyr) vil være en hensiktsmessig måte å få inndekket etablering-skostnadene. Et gebyr på 100 kroner pr. foretak vil da være aktuelt. Med tanke på at overføringsplanen innebærer en enkel og korrekt innregistrering av foretakene i det nye registeret samtidig som de får utstedt et overføringsbevis som også kan nyttes som en ajourført registreringsbekreftelse (firmaattest) i de aktuelle sammenhenger utad, kan dette ikke anses som urimelig. nyregistrere på ordinær måte mot et lamgt høyere registreringsgebyr. Etableringen av Foretaksregisteret vil dessuten etter alt å dømme representere en merkbar forbedret registreringsordning for næringslivet når det bl.a. gjelder ajourhold og service. Dertil kommer at den nye lovgivningens endrede regler om kunngjøringsplikt og dermed gebyrplikt vil medføre reduserte årlige gebyrer vedrørende endringsmeldinger på anslagsvis 12 millioner kroner årlig. Foretaksregisterloven har i § 1-1 siste ledd hjemmel for å gi forskrifter som «finnes påkrevd til gjennomføring av loven» og i § 11-2 en generell hjemmel for overgangsregler. Da det her dreier seg om et økonomisk pålegg til foretakene finner departementet det mest forsvarlig å foreslå inntatt et direkte hjemmelsgrunnlag i form av et tillegg til hjemmelen for overgangsbestemmelser i § 11-2. For de juridiske personer som har «firma», er navnet ikke bare et kjennetegn som brukes i underskrift og overfor kundekretsen. Firmaet er for den næringsdrivende juridiske person det alminnelige primærnavn. Ikke bare i underskrift, men også som part i rettergang, som skattebetaler, ved tinglysing m.m. identifiseres den næringsdrivende juridiske person ved firmaet. I Ot.prp. nr. 50 (1984-85) uttales det at firmaet for enkeltmannsforetak ikke kan nyttes som partsbetegnelse overfor domstoler eller annen offentlig myndighet (s. 76): « For fysiske personer kan det ikke nyttes noe annet primsernavn enn personnavnet, med mindre vedkommende driver næringsvirksomhet. En næringsdrivende kan i underskrift bruke et særskilt kjennetegn: et «firma». Firmaet må etter gjeldende rett inneholde innehaverens etternavn, men dette kan gjerne inneholde ett eller flere tillegg. En næringsdrivende enkeltperson kan for øvrig etter gjeldende rett velge forskjellige firma for adskilte næringsvirksomheter. Sammenholdt med opplysningene i handelsregisteret angir firmaet vedkommende innehavers virksomhet (eller en del av denne) og eventuelle prokuristers legitimasjon. En næringsdrivendes firma skal som nevnt brukes i underskrift. For øvrig er personnavnet den korrekte betegnelse i rettergang, ved tinglysning og i utgangspunktet ovenfor offentlige myndigheter. Firmaet for næringsdrivende enkeltpersoner er altså ikke det eneste primærnavn. Det betegner bare «en enkelt side ved personen eller hans virksomhet» (Knoph: Åndsretten, 1936, s. 370). Den i motivene nevnte oppfatning av hva som er korrekt partsbetegnelse for næringsdrivende enkeltperson, kommer ikke klart frem av firmaloven av 1985 § 1-1 annet ledd første og annet punktum. Når først firmaloven har gitt seg inn på en avklaring av disse for særlig rettergangen og tinglysingen praktisk viktige spørsmål, er det nødvendig at loven ikke er til å misforstå. Departementet foreslår derfor at § 1-1 annet ledd første og annet punktum endres og at det tilføyes et nytt tredje punktum for å forebygge tvil om partsbetegnelser på juridisk person og enkeltmannsforetak i rettergang og overfor offentlig myndighet. Det kan nevnes at Justisdepartementet, Lovavdelingen, i en tolkningsuttalelse av 15. august 1985 til namsmannen og hovedstevnevitnet i Sandefjord legger til grunn den samme oppfatning som Handelsdepartementet har bygget på m.h.t. hva som for enkeltmannsforetak er korrekt partsangivelse overfor domstolene m.m. Etter gjeldende firmalov av 1890 § 9 fjerde ledd er det absolutt forbud mot at firmaet for andre selskaper med begrenset ansvar enn aksjeselskaper inneholder personnavn. Forbudet har tradisjonelt vært oppfattet til å omfatte pro rata-selskaper, samvirkelag/andelslag m.m., samt foreninger med økonomisk formål. Et tilsvarende forbud er tatt inn i den nye firmaloven § 2-4 første ledd første punktum. For pro rata-selskaper (ansvarlig selskap med delt ansvar) er det oppstått em viss tvil om hva som anses som gjeldende rett etter ikrafttredelsen av selskapsloven 1. juli 1986. I selskansloven § 1-2 defineres «ansvarlig selskap» slik at dette også omfatter selskaper med delt deltakeransvar. Direkte gjelder definisjonen i selskapsloven bare denne loven, men på bakgrunn av endringene i firmaloven § 9 annet ledd i forbindelse med gjennomføringen av selskapsloven, kan det være grunnlag for å hevde at det absolutte forbud mot bruk av personnavn ikke gjelder for pro rata-selskaper. I en tolkningsuttalelse av 24. oktober 1986 uttaler Justisdepartementets Lovavdeling at endringene i forbindelse med selskapsloven må antas å ha medført at personnavn nå vil kunne inntas i et pro rata-selskaps firma. naturlig. I tilknytning til at bestemmelsen er opprettholdt i den nye lov § 2-4 første ledd første punktum, peker Justisdepartementet på at det i Ot.prp. nr. 50 for 1984-85 ikke er foretatt noen nærmere vurdering av behovet for å opprettholde forbudsbestemmelsen. Bakgrunnen for forbudet i firmaloven av 1890 mot bruk av personnavn i firma for foretak uten personansvar, har vært at bruken av et personnavn i seg selv kan gi publikum et uriktig inntrykk av at vedkommende person er personlig ansvarlig deltaker. Uten krav om en uttrykkelig angivelse av foretakaformen (slik man opprinnelig bare hadde for aksjeselskaper, jf. firmaloven § 9 tredje ledd), ville bruken av personnavn i firma for andre selskaper med begrenset ansvar innebære at publikum ble forledet til å tro at foretaket var et ansvarlig selskap med ubegrenset deltakeransvar. Som påpekt i Justisdepartementets uttalelse, er forutsetningen for et absolutt forbud mot bruk av personnavn i firmaet for foretak uten personansvar ikke lenger tilstede. For ansvarlig selskap med delt deltakeransvar skal firma inneholde ordene «selskap med delt ansvar eller forkortelsen DA». For andre selskaper med begrenset ansvar enn aksjeselskaper og for foreninger med økonomisk formål skal firmaet, med mindre annet er bestemt i særlovgivningen, inneholde ordene «selskap med begrenset ansvar eller forkortelsen BA». En oppheving av det absolutte forbud mot bruk av personnavn i foretak som nevnt, vil også være i tråd med den liberalisering innen firmaretten som har skjedd for øvrig. Opprinnelig skulle firmaet angi eier- og ansvarsforholdene i et foretak. Bl.a. på grunn av retten til å føre firma videre uforandret ved inn- eller uttreden i enkeltmannsforetak, ansvarlig selskap og komandittselskap, jf. firmaloven av 1890 § 12, strekker ikke firmaets opprinnelige formål lenger til. I dag har firmaet mer en funksjon av å være et kjennetegn på foretaket enn å gi opplysninger om de reelle eierforhold. Ønsker man nærmere opplysninger om de bakenforliggende forhold i et foretak, er man henvist til å be om opplysninger i handelsregisteret/Foretaksregisteret. Departementet foreslår at firmaloven § 2-4 første ledd første punktum oppheves, slik at forbudet mot bruk av personnavn i selskap med delt deltakeransvar, selskap med begrenset ansvar som ikke er aksjeselskap og for foreninger med økonomisk formål, faller bort. Det antas at opphevelsen av det ubetingede forbud vil ha liten praktisk betydning for selskapene med begrenset ansvar. Disse vil gjennomgående fortsatt bruke realfirma (firma uten deltakers navn) i tråd med det som hittil har vært regelen. Som følge av foretakenes egenart vil det sjelden falle naturlig å bruke personnavn i disse tilfellene. Videre vil bruk av personnavn i en del tilfeller ikke være tillatt, fordi det ville innebære at firmaet er egnet til å villede, jf. firmaloven § 2-3. Frem til 1. juli 1986 (selskapslovens ikrafttredelse) bestemte firmaloven § 9, annet ledd at et kommandittselskaps firma skulle inneholde minst et fullt ansvarlig medlems navn samt et tillegg som viste at det dreide seg om et selskapsforhold. Navnet på andre personer enn fullt ansvarlige medlemmer kunne ikke opptas i firma. I forbindelse med selskapslovens ikrafttredelse ble § 9 endret også for kommandittselskapers vedkommende. Et kommandittselskaps firma skal nå inneholde ordet «kommandittselskap» eller K/S samt navnet på minst en «deltaker». Lovens ordlyd tyder på at også kommandittists navn kan brukes i firma. Justisdepartementets Lovavdeling uttaler i den forbindelse i et brev av 24.10.86 til Handelsdepartementet følgende: « En «kommandittist» er etter selskapsloven også en selskapsdeltaker. Se definisjonen i selskapsloven § 1-2 første ledd bokstav g. Det må - i alle fall som et utgangspunkt - kunne legges til grunn at det er det samme «deltaker »begrepet som brukes i firmaloven § 9 annet ledd annet punktum som i selskapsloven; endringen i firmaloven ble som nevnt gjennomført i forbindelse med selskapsloven for å samordne de to lovene. « I Ot.prp. nr. 50 for 1984-85 er det ikke foretatt noen egentlig reell drøftelse av spørsmålet om å åpne for bruk av også andre navn enn komplementarens i et kommandittselskaps firma. Det er bare henvist til at regelen er i samsvar med gjeldende firmalov § 9 annet ledd (proposisjonen s. 93). En mer grundig drøftelse av dette spørsmålet er imidlertid foretatt i innstillingen fra Firmalovkomitéen (1969) s. 58. Regelen i den opprinnelige firmaloven § 9 annet ledd om at bare fullt ansvarlig deltakers navn kan nyttes i firmaet, må ses i sammenheng med at det opprinnelige siktemålet med firmaet var å angi eier- og ansvarsforhold i selskapet. Videre må den opprinneliffe ordningen ses i sammenheng med at det tidligere ikke gjaldt noe krav om at selskapsformen skulle fremgå av firmanavnet. Kravet var bare at det skulle fremgå at det dreide seg om et «selskapsforhold». I dag er stillingen en annen. Firmaets funksjon er nå først og fremst å være et navn som skiller selskapet fra andre selskaper. Dette er i firmaloven av 1985 kommet til uttrykk ved at det er åpnet for bruk av realfirma også i ansvarlige selskaper og kommandittselskaper. Opplysninger om eier- og ansvarsforhold må finnes andre steder, først og fremst i handelsregisteret/Foretaksregisteret. Dessuten er det innført et krav om at selskapsformen skal angis; for kommandittselskaper ved at ordet «kommandittselskap» eller «KS» skal tas inn i firmaet, se firmaloven 1985 § 2-2 tredje ledd. Handelsdepartementet har lagt til grunn at «deltaker» i § 9, annet ledd, annet punktum nå også omfatter kommandittist. I tråd med ovennevnte vil departementet foreslå en endring av firmaloven av 1985 § 2-4 første ledd, annet punktum slik at reglene blir i samsvar med gjeldende rett. Handelsdepartermentet antar imidlertid at det p.g.a. adgangen til å bruke realfirma i kommandittselskaper, jf. lovens § 2-2, i praksis ikke vil gjøre seg gjeldende noe stort behov for å bruke kommandittists navn i firma. Se for øvrig kommentarene under pkt. 4. Med realfirma menes firma uten deltakers navn (fysisk eller juridisk person). Ved lovendringen av firmaloven av 1890 § 9 annet ledd, i forbindelse med den nye selskapsloven, ble det ikke gjort endringer i kravet om at et ansvarlig foretak skal inneholde deltakers navn. Kravet gjelder fortsatt både for enkeltmannsforetak, ansvarlig selskap og kommandittselskap. Etter den nye firmaloven av 1985 er det imidlertid innført en rett til bruk av realfirma for ansvarlig selskap og kommandittselskap. Det har i den forbindelse, fra forskjellig hold, vært reist spørsmål om man ikke allerede nå bør tillate bruk av realfirma. Begrunnelsen har vært at firma med deltakers navn ofte vil være upraktisk og uoversiktlig. Også de nye regler om foretaksbetegnelser i firma som klårt viser foretakets ansvarsform, trekker ytterligere i retning av en liberalisering på dette området. Departementet antar at mange foretak har til hensikt å sløyfe deltakers navn i sitt firma når den nye firmaloven trer i kraft. Dette vil medføre unødig ekstraarbeid for både foretaket og det nye registeret, særlig fordi endringsmeldingene antas å komme på et lite gunstig tidspunkt - under konverteringsfasen av de tidligere registrerte firma. I rundskriv til handelaregistrene av 9.2.1987 har departementet anbefalt at man bør føre en liberal registreringspraksis m.h.t. bruk av realfirma i ansvarlige selskaper og kommandittselskaper. Da departementets hjemmelsgrunnlag for å tillate en slik praksis anses tvilsom, vil departementet for å være på den sikre siden foreslå en endring av den nåværende firmalov § 9 annet ledd slik det fremgår i lovutkastet. 3.2.5 Bruk av flere foretaksbetegnelser i firmaet m.m. Etter den nye firmaloven skal det i alle firmaer - unntatt for næringsdrivende enkeltperson - inntas en bestemt angivelse av foretaksformen. Betegnelsen som angir foretaksformen er enten en fullform eller en forkortelse. Ved siden av de allerede kjente betegnelsene «aksjeselskap» (AS), «kommandittselskap» (KS), «stiftelse»/«aelveiende institusjon», er betegnelsene «ansvarlig selskap» (ANS) og «selskap med delt ansvar» (DA), innført i forbindelse med selskapsloven. I tillegg innfører den nye firmaloven betegnelsen «selskap med begrenset ansvar» (BA). Siktemålet med disse bestemmelsene er at man på en enkel måte skal kunne lese ansvarsformen ut av foretakets firma. I praksis forekommer det nokså ofte at det brukes flere foretaksbetegnelser i ett og samme firma. Det skjer oftest ved at firmaet for et deltakerforetak blir inntatt som element i firmaet for et nystiftet foretak. Eksempelvis slik at det i firmaet for et kommandittselskap inntas firmaet til komplementarselskapet Navnet kan da f.eks. bli «AS Martim KS». Dersom dette kommandittselskapet går inn som deltaker i et ansvarlig selskap, kan firmaet f.eks. bli «AS Martim KS ANS» eller «AS Martim KS Ansvarlig selskap». Ytterligere alternativer for firmaets utforming kan tenkes. Eksemplene foran viser at det ved bruk av flere betegnelser ofte vil være uklart hvilke som angir foretakets ansvarsform og hvilke som er en del av et deltakerforetaks firma. «AS Martim KS» kan være et aksjeselskap med kommandittselskap som deltaker, eller omvendt - et kommandittselskap med et aksjeselskap som deltaker. På grunn av den uklarhet bruken av flere betegnelser i samme firma medfører, har departementet ved rundskriv til handelsregistrene sterkt anbefalt at foretakene søkes påvirket til å plassere foretakabetegnelsene til slutt i firmaet. Dermed vil foretaksformen alltid fremgå av betegnelsen lengst mot høyre dersom firmaet inneholder flere foretaksbetegnelser. Selv om en slik ordning antas å ville forebygge og dempe noe av forvirringen på området, er det fra forskjellige hold reist spørsmål om det ikke bør innføres et forbud mot bruk av flere foretaksbetegnelser i et firma. En regel om at det alltid skal være kun en foretaksbetegnelse i et firma, vil innebære at firmaet alltid gir en presis opplysning om ansvarsformen. Et påbud om plassering av foretaksbetegnelsen til slutt i firmaet, ville nok ytterligere lette oversikten, men det er det neppe behov for ved siden av forbudet mot bruk av fleire foretaksbetegnelser. Det kan være grunn til å understreke at det forbud som en her har i tankene, i første rekke rammer « deltakerforetakstilfellene». Bruk av flere foretaksbetegnelser i andre tilfeller vil kunne virke villedende og av den grunn ikke være tillatt, jf. firmaloven § 2-3. Departementet mener det bør innføres et forbud mot bruk av flere foretaksbetegnelaer i et firma. En bestemmelse om bruk av kun én foretaksbetegnelse vil i praksis antakelig ikke innebære vesentlige negative konsekvenser. De fleste foretak vil kunne nytte andre deler av deltakerforetakets firma - dersom en ønsker å fremheve tilknytningsforholdet mellom deltakerforetaket og det nye foretak. Dessuten må det fremheves at den nye adgang til bruk av firma uten deltakernavn (realfirma), etter alt å dømme vil bli mye benyttet i praksis. Departementet foreslår at en bestemmelse om forbud mot bruk av andre folretaksbebegnelser enn det som angir foretakets egen ansvarsform tas inn som et nytt siste ledd i den nye firmalovens § 2-2. Da det antas viktig at bestemmelsen får virkning umiddelbart, foreslås den også innført i den någjeldende finraalov av 1890 som et nytt siste ledd i § 9. Departementet mener dessuten det kan være behov for å kunne gi nærmere bestemmelser i forskrifter om praktiseringen av bestemmelsene om utformingen av firma og om eventuelle andre forhold av mer registreringsteknisk art i den forbindelse. Det foreslås derfor innført en slik forskriftshjemmel som siste punktum i de ovennevnte bestemmelser. Overgangsbestemmelsen gis et tillegg som presiserer adgangen til å innføre et konverteringsgebyr for overføringen av foretak fra de gamle handelsregistrene til Foretaksregisteret. Nåværende første ledd, første punktum er opphevet slik at forbudet mot personnavn i firmaet for selskap med delt deltakeransvar, selskaper med begrenset ansvar som ikke er aksjeselskaper, og for foreninger med økonomisk formål er falt bort. Første ledd, annet punktum er endret slik at det i kommandittselskaps firma er adgang til også å benytte navnet på kommandittist. Etter någjeldende bestemmelse kan et kommandittselskaps firma ikke inneholde annet personnavn enn navnet på fullt ansvarlig deltaker. Ansvarlig deltaker står i motsetning til stille deltaker og andre kreditorer med f.eks. ansvarlig lånekapital i selskapet. Se for øvrig pkt. 3.2.2 og 3.2.3 foran. Om endringene i § 1-1 og § 2-2, se h.h.v. pkt. 3.2.1 og 3.2.5 foran. Nåværende lov foreslås endret slik at adgangen til realfirma for ansvarlige selskaper og kommandittselskaper samt begrensningen i adgangen til å benytte flere selskapabetegnelser i firma, får virkning i perioden frem til den nye lovens ikrafttredelse, jf. pkt. 3.2.4 og 3.2.5 foran. De foreslåtte endringer i firmalovgivningen har ingen vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser verken for det offentlige eller for det berørte næringsliv. Det dreier seg om justeringer i bestemmelsene om adgang til å registrere navn på virksomheten (firma). Begrensningen i adgangen til å bruke selskapabetegnelser i firmaet (jf. pkt. 3.2.5), vil føre til betraktelig mer oversiktlige foretaksnavn når det gjelder ansvarsformen enn det man har sett eksempler på etter de nåværende regler. Endringene i foretaksregisterloven (§ 11-2) innebærer en presisering av at det i overgangsbestemmelser kan innføres plikt for foretakene til å betale et særskilt gebyr for overføring fra de gamle til det nye registeret (konverteringsgebyr). Et slikt gebyr vil, dersom det innføres, etter beregningene representere 8-10 mill. kroner i inntekt for staten og tilsvarende i utgifter for de berørte foretak. Det dreier seg imidlertid om et éngangsgebyr i størrelsesorden 100 kroner pr. med etablerings- og konverteringskostnadene for registeret. Pålegget må dessuten ses i sammenheng med at foretakene far en enkel og korrekt innføring i et nytt register som etter alt å dømme vil representere en merkbart forbedret registreringsordning når det bl.a. gjelder ajourhold og service. Dertil kommer at den nye lovgivningens endrede regler om kunngjøringsplikt totalt vil redusere gebyrene pålagt foretakene (vedrørende endringsmeldinger med anslagsvis 12 mill. kroner pr. år. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt utkast til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i lover av 21. juni 1985 nr. 78 og 79 om registrering av foretak og om enerett til firma og andre forretningskjennetegn (firmaloven), m.m. Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak til lov om endringer i lover av 21. juni 1985 nr. 78 og 79 om registrering av foretak og om enerett til firma og andre forretningskjennetegn (firmaloven), m.m. i samsvar med et fremlagt utkast. § 11-2 skal lyde: Kongen kan gi overgangsbestemmelser, herunder om betaling av et særskilt konverteringsgebyr for overføring fra de gamle handelsregistrene til Foretaksregisteret. Med firma menes det offisielle navn på en næringsdrivende juridisk person og kjennetegnet for et enkeltmannsforetak. En juridisk person skal i rettergang og overfor offentlig myndighet betegnes med sitt firma. For enkeltmannsforetak nyttes innehavers personnavn. Retten til firmaet oppnås ved at dette tas i bruk for foretaket eller registreres, jfr. § 3-1. Om registrering av firma gjelder bestemmelsene i lov om registrering av foretak. § 2-2 nytt siste ledd skal lyde: Et foretaks firma må ikke inneholde annen foretaksbetegnelse enn den som angir foretakets egen ansvarsform. Kongen kan gi nærmere regler om utforming av firma. Firma for enkeltmannsforetak eller ansvarlig selskap må ikke inneholde annet personnavn enn innehavers eller deltakers navn. I lov av 17. mai 1890 nr. 6 om Handelsregistre, Firma og Prokura gjøres følgende endringer: Et ansvarlig selskaps firma skal inneholde ordene «ansvarlig selskap» eller forkortelsen «ANS». Et kommandittselskaps firma skal inneholde ordet «kommandittselskap» eller forkortelsen «Ks». Har deltakerne i det ansvarlige selskap delt ansvar for selskapets forpliktelser, skal firmaet inneholde ordene «selskap med delt ansvar» eller forkortelsen «DA». Et foretaks firma må ikke inneholde annen foretaksbetegnelse enn den som angir foretakets egen ansvarsform. Departementet kan gi nærmere regler om utforming av firma. Ot.prp.nr.64 (1986-1987) Om lov om endring i lov av 22. mars 1985 nr. 11 om petroleumsvirksomhet. (Tillegg til Ot. prp. nr. 37 (1986-87))
|
lovdata_cd_60675
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.865
|
Publisert: Somb-2003-60 (2003 s 191) Sammendrag: Asyl/opphold på humanitært grunnlag - forskriftsfestingen av «15-månedersregelen». ( Utlendingssaker ) A fikk etter to måneder avslag fra Utlendingsdirektoratet på sin søknad om asyl/opphold på humanitært grunnlag. Mens As forvaltningsklage stod til behandling, besluttet departementet å stille uavgjorte asylsaker i bero i påvente av forskriftsfesting av den såkalte «15-månedersregelen». Asylsaken var da blitt over 15 måneder gammel. Gjennom forskriftsfestingen ble skjæringstidspunktet for «15-månedersregelen» flyttet til tidspunket for avgjørelse i førsteinstansen. Da Utlendingsnemnda behandlet As klage, ble «15-månedersregelen» anvendt slik den i mellomtiden var blitt nedfelt i utlendingsforskriften. Ombudsmannen hadde ikke grunnlag for å kritisere denne rettsanvendelsen. Den «15-månedersregelen» som forelå før forskriftsfestingen måtte anses som en retningslinje for forvaltningens skjønn, og ikke som en bindende rettsregel. Ombudsmannen hadde imidlertid kritiske merknader til departementets informasjon om innstrammingen i praksis. Saksgang: (Sak 2003-0454) A søkte om asyl 14. februar 2000. Søknaden ble avslått av Utlendingsdirektoratet i vedtak 10. april 2000, jf. utlendingsloven 24. juni 1988 nr. 64 §17 første ledd. Direktoratet fant at A ikke oppfylte vilkårene for å anses som flyktning, jf. utlendingsloven §16 første ledd, jf. flyktningekonvensjonen 28. juli 1951 art. 1 A. Direktoratet fant videre at vilkårene for oppholdstillatelse etter utlendingsloven §8 annet ledd, jf. utlendingsforskriften 21. desember 1990 nr. 1028, ikke var til stede. Ved brev 7. juni 2000 påklaget As advokat vedtaket. Samtidig begjærte han utsatt iverksetting til saken var endelig avgjort. Direktoratet fastholdt sitt vedtak, men innvilget ved beslutning 15. august 2000 begjæringen om utsatt iverksetting. Utlendingsnemnda vedtok 13. desember 2002 ikke å ta klagen til følge. I henvendelsen til ombudsmannen tok As advokat opp Utlendingsnemndas praktisering av den såkalte 15-månedersregelen i saken. Regelen slik den lød i Justisdepartementets rundskriv G-97/89 før endringen som trådte i kraft 1. august 2002, innebar at asylsøkere som ikke hadde fått sin sak endelig avgjort innen 15 måneder, som utgangspunkt skulle få oppholds- og arbeidstillatelse på humanitært grunnlag. Etter endringen skal saksbehandlingstiden i klageomgangen ikke lenger regnes med i 15-månedersregelen, jf. utlendingsforskriften §21 tredje ledd. I klagen hit anførte As advokat at endringen i 15-månedersregelen ikke kunne gjøres gjeldende overfor A: «Uavgjorte asylsaker ble berostilt av Kommunal- og Arbeidsdepartementet ved instruks i brev av 25.03.02 til Utlendingsnemnda i påvente av regelendringen. Endring av 15-måneders regelen ble nedfelt i utlendingsforskriftens §21, tredje ledd, og trådte i kraft 01.08.02. Da hadde det allerede passert 2 år og nær 7 måneder siden søknaden fra ovennevnte ble fremsatt. Etter regelendringen er skjæringstidspunktet for avbrudd av 15 måneders fristen det tidspunktet UDI har avsluttet sin behandling av saken som første instans. I dette tilfellet hadde det passert mer enn 15 måneder uten endelig vedtak allerede ved berostillelsen fra KAD. Spørsmålet er om den tidligere regel utløste en umiddelbar rett til oppholdstillatelse fra tidspunktet for passering av 15 måneders saksbehandlingstid, uten krav om at det først måtte foreligge et vedtak etter bestemmelsen. Saksdokumentene ble innhentet og gjennomgått her i lys av henvendelsen fra A. Slik klagen var formulert, gikk jeg ikke nærmere inn på spørsmålet om A kvalifiserte til asyl etter utlendingsloven §17 første ledd, jf. §16 første ledd. «As innvendinger gjelder Utlendingsnemndas praktisering av den såkalte 15-månedersregelen i saken. Det sentrale spørsmålet i saken er om utlendingsmyndighetene kunne stille behandlingen av As sak i bero etter at 15 måneder var passert, i påvente av en innstramning og forskriftsfesting av 15-månedersregelen, for deretter å legge til grunn den forståelse av regelen som nå er nedfelt i utlendingsforskriften §21 tredje ledd. Spørsmålet vil i første omgang bero på hvorvidt 15-månedersregelen, før den ble forskriftsfestet, måtte anses som en bindende rettsregel eller som en retningslinje for forvaltningens skjønn i vurderingen av «sterke menneskelige hensyn» etter utlendingsloven §8 andre ledd. Den såkalte 15-månedersregelen ble som nevnt innført i 1989, jf. Justisdepartementets rundskriv G-97/89. Regelen innebar at asylsøkere som ikke hadde fått sin sak endelig avgjort innen 15 måneder, som utgangspunkt fikk oppholds- og arbeidstillatelse på humanitært grunnlag, jf. utlendingsloven §8 annet ledd. Regelen ble senere modifisert, jf. Justisdepartementets rundskriv G-124/92 og Utlendingsdirektoratets rundskriv 35-2000. I juli 2002 ble 15-månedersregelen tatt inn i utlendingsforskriften 21. desember 1990 nr. 1028 §21 tredje og fjerde ledd, og i denne forbindelse ble den endret. Regelen gjelder nå bare for behandlingstiden fram til Utlendingsdirektoratet har fattet vedtak i asylsaken. Rundskriv G-97/89 ble gitt som en intern instruks til forvaltningen. Rundskrivet angir selv å inneholde «retningslinjer» og skal gjelde «i utgangspunktet». I rundskriv G-124/92, der 15-månedersregelen ble modifisert, ble det understreket at retningslinjene for behandlingen av asylsøknader ikke endret reglene om at enhver asylsøknad skal undergis en «individuell og konkret vurdering». Riktignok har utlendingsmyndighetene gjennom langvarig praksis fulgt rundskriv G-97/89, men dette gir ikke den enkelte et rettskrav på oppholdstillatelse. Dette rundskrivet sammenholdt med de senere rundskrivene som er gitt om praktiseringen av 15-månedersregelen framstår som retningslinjer for forvaltningens skjønnsutøvelse i de tilfeller hvor saksbehandlingen har tatt mer enn 15 måneder. også lagt til grunn av Borgarting lagmannsrett, både i en dom gjengitt i RG-1998-501 og i en senere dom (og kjennelse) avsagt av Borgarting lagmannsrett 11. mars 2002. Begge dommene er senere anket til Høyesterett, men Høyesteretts kjæremålsutvalg har nektet å fremme ankene. Jeg legger etter dette til grunn at 15-månedersregelen før den ble inntatt i utlendingsforskriften, var en retningslinje for forvaltningens skjønn. Etter utlendingsloven §38 annet ledd kan departementet «instruere om prioritering av saker». Av forarbeidene til bestemmelsen framgår det uttrykkelig at en instruks om prioritering kan gå ut på at «en bestemt type saker skal stilles i bero i påvente av at forskriftsendringer skal iverksettes», jf. Ot.prp.nr.17 (1998-1999) s. 18-19.I medhold av denne bestemmelsen gav Kommunal- og regionaldepartementet i brev 25. mars 2002 til Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda instruks om berostillelse av «behandlingen av asylsøknader som ikke er endelig avgjort i løpet av 15 måneder, og som det ikke er aktuelt å innvilge på annet grunnlag enn etter 15-månedersregelen». Klagerens sak ble vurdert å være en av disse. I instruksen ble det uttrykkelig bestemt at behandlingen av asylsøknadene som hadde vært stilt i bero, skulle gjenopptas når de nye bestemmelsene trådte i kraft. Videre heter det: «For å få innvilget tillatelse, må den enkelte oppfylle vilkårene i de nye bestemmelsene. Rundskriv G-97/89 vil således være endelig opphevet fra tidspunktet for ikrafttredelse av nye forskriftsbestemmelser. Jeg konstaterer at instruksen ikke direkte sier noe om det er av betydning om utlendingen pr 25. mars 2002 har oppholdt seg 15 måneder i Norge siden registreringen av asylsøknaden eller ikke. Om dette uttaler utlendingsnemnda i sitt vedtak 13. desember 2002: «Nemnda bemerker at det er ulike grunner til at en sak kan ta lang tid å behandle, og det ville kunne fremstå som noe tilfeldig både om en sak avgjøres før eller etter regelendringer, og før eller etter at saken har blitt 15 måneder gammel. Når en regel endres, vil den nye regelen gjelde for alle som deretter får sine saker avgjort. Nemnda mener derfor at det verken er tale om ulovlig tilbakevirkning kraft, eller usaklig forskjellsbehandling, å forholde seg til det regelverk som nå gjelder. Forvaltningens praksis må i utgangspunktet kunne strammes inn, så lenge det ikke er tale om inngrep i lovfestede rettigheter. Det må imidlertid kreves at hensynet til likebehandling ivaretas. I denne forbindelse uttalte nemnda: «Det har etter berostillelsen og de nye reglene ikke vært innvilget tillatelser basert på at sakene har blitt 15 måneder gamle etter 25.02.02 og under klagebehandling i UNE. For saker som ble 15 måneder gamle før 25.03.02, og som har fått vedtak etter at den nye forskriftsbestemmelsen trådte i kraft, finnes det eksempler både på avslag og innvilgelser der sakene falt inn under den tidligere 15 måneders regelen. Nemnda mener at det ikke foreligger en bindende praksis som tilsier at det forhold at en sak ble 15 måneder gammel før 25.03.02 alene skal føre til at opphold bør innvilges etter utlendingsloven §8 annet ledd og forskriften §21 femte ledd. Nemnda forstår den aktuelle rettskildemessige situasjon slik at det må foretas konkrete vurderinger med utgangspunkt i skjønnstemaet sterke menneskelige hensyn/særlig tilknytning til riket, jf. utlendingsloven §8 annet ledd og forskriften §21 femte ledd, og at det i denne forbindelse kan vektlegges til klagerens fordel om han falt inn under den tidligere 15 måneders regelen. Utlendingsnemndas rettsanvendelse her synes det ikke å være grunnlag for å kritisere. Spørsmålet om skjønnsutøvelse kan stille seg annerledes. Jeg legger imidlertid til at det, så vidt jeg forstår, ikke er gitt at A ville ha fått innvilget opphold på bakgrunn av tidligere praktisering av 15-månedersregelen. Det vises til nemndas henvisning til at 15 månedersregelen «ikke gjaldt der en klager har bidratt til å trenere saken ved blant annet å oppgi uriktige opplysninger». På denne bakgrunn kan jeg vanskelig på rettslig grunnlag kritisere at Utlendingsnemnda har vurdert As søknad i forhold til den nye 15-månedersregelen, eller at klageren ikke fikk medhold. I henvendelsen hit har [As advokat] anført at han ikke har «sett nevnte instruks». God forvaltningsskikk tilsier at søkerne/klagerne varsles når det som her var tale om innstramning av en langvarig praksis som kan ha skapt forventninger hos dem. Jeg har merket meg at det ble sendt ut en pressemelding 15. mars 2002 fra Kommunal- og regionaldepartementet om innstramninger i 15-månedersregelen, og at søknader der det var aktuelt å innvilge tillatelse etter 15-månedersregelen ville bli stilt i bero. Etter det jeg kan se, inneholdt pressemeldingen imidlertid ingen informasjon om at de berostilte sakene senere ville bli avgjort etter de nye reglene. En mer presis informasjon her ville vært på sin plass. Etter omstendighetene har jeg imidlertid ikke funnet grunn til å gå nærmere inn på dette. Somb-2003-59 Avslag på søknad om asyl «15-måndersregelen». ( Utlendingssaker )
|
maalfrid_c0c14983dee1d6dadab1e10b7d4cbc9c87ece532_28
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
no
|
0.785
|
når disse kravene var tilfredstilt, ville også kravene som følger av EMK være det. Retten mente derfor at fortsatt tvungent psykisk helsevern ikke var i strid med EMK artikkel 5 nr. 1. Justisdepartementets lovavdeling kom den 7. juni 2005 med en uttalelse i forbindelse med en henvendelse fra kommunal- # og regionaldepartementet om forholdet mellom EMK artikkel 5 og utlendingsloven. Lovavdelingen vurderte hvorvidt forslaget om utvidet fremstillingsfrist kan begrunnes ut i fra hensynet til effektivisering av politiets arbeid, og om en praksis hvor ikke utlendinger fremstilles hvis det er påregnelig at uttransportering skjer før fremstillingsfristen på tre dager er ute, kan opprettholdes i medhold av EMK. Lovavdelingen uttalte at frihetsberøvelse av utlendinger med sikte på gjennomføring av utvisningsvedtak reguleres av EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav f og SPR artikkel 9 nr. 4. Hvis den pågrepne skal fremstilles, skal dette skje «speedily» etter EMK artikkel 5 og «without delay» etter SPR artikkel 9 nr. 4. Tidsforløpet må vurderes konkret. Lovavdelingen uttalte at bestemmelsene ikke krever automatisk overprøvelse av frihetsberøvelsen. Konvensjonene er derfor ikke til hinder for at man, dersom man beholder automatisk overprøving, utsetter denne av hensyn til effektiviseringen av politiets arbeid. Dersom den frihetsberøvede krever overprøving, mente lovavdelingen at det følger av ordlyden i EMK artikkel 5 nr. 4 at retten til domstolsprøving inntrer umiddelbart. Imidlertid uttalte lovavdelingen at praksis fra EMD trekker i retning av at det ikke foreligger en slik rett når løslatelse skjer før fristen for rettslig prøving er utløpt, og henviste til Fox, Campbell og Hartley mot Storbritannia. Lovavdelingen viste også til Conka mot Belgia. På denne bakgrunn kom lovavdelingen frem til at EMK artikkel 5 nr. 4 kan bli ansett krenket dersom en begjæring om prøvelse av lovligheten av 8 Tilgjengelig på http://websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftbas?JDLOV=on. 9 Fox, Campbell og Hartley mot Storbritannia, dom av 30. august 1990, A182. 10 Conka mot Belgia, dom av 5. februar 2002, Reports of Judgments and Decisions 2002-I.
|
lovdata_cd_26401
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.607
|
Fastsatt av Arbeids- og administrasjonsdepartementet 12. november 2002 med hjemmel i lov av 7. juli 1967 nr. 13 om husleieregulering m.v. for boliger §7, kgl.res. av 28. november 1986 nr. 2110 og kgl.res. av 19. desember 1997 nr. 1316.
|
lovdata_cd_34767
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.859
|
Publisert: Ot.prp.nr.90 (2002-2003) Tittel: Om lov om overtakelse av formuesposisjoner mv. I denne proposisjonen legges fram forslag til ny lov som skal sikre det nødvendige rettslige grunnlaget for at staten i forbindelse med matforvaltningsreformen kan overta formuesposisjoner fra kommunene og kommunalt eide selskaper i tråd med de prinsippene som ble lagt til grunn ved Stortingets behandling av St.prp.nr.1 Tl.08 (2002-2003) Om ny organisering av matforvaltningen m.m. Med grunnlag i St.prp.nr.1 Tl.08 (2002-2003) har Stortinget tatt stilling til hovedelementene og prinsippene i matforvaltningsreformen. Det er bl.a lagt til grunn at det skal etableres et statlig tilsyn - Mattilsynet - som tar opp i seg de samlede forvaltningsoppgaver langs hele matproduksjonskjeden både i sjø og på land. Det er i den sammenheng lagt til grunn at følgende oppgaver som i dag utføres av kommunale og interkommunale næringsmiddeltilsyn (KNT) skal overføres til staten ved Mattilsynet fra 1.1.2004: Øvrige oppgaver som i dag utføres av KNT, hovedsakelig oppgaver innen miljørettet helsevern og laboratorievirksomhet, blir værende et kommunalt ansvar. Regjeringen la i St.prp.nr.1 Tl.08 (2002-2003) fram hovedprinsippene for gjennomføringen av det økonomiske oppgjøret mellom staten og kommunene i forbindelse med at oppgavefordelingen på området endres. Stortinget sluttet seg til disse prinsippene ved behandlingen av proposisjonen. Det økonomiske oppgjøret vil på denne bakgrunn ha tre hovedelementer: Det er lagt til grunn at omorganiseringen og det økonomiske oppgjøret skal gjennomføres på en slik måte at både den enkelte kommune og staten settes i stand til å utføre sine oppgaver på en tilfredsstillende måte også etter at omorganiseringen er gjennomført. Det er videre lagt til grunn at en vil anvende reglene for virksomhetsoverdragelse etter arbeidsmiljølovens kapittel XII A for overføring av personell fra kommunene og kommunalt eide selskaper til Mattilsynet. Ved virksomhetsoverdragelse følger de tilsatte sine arbeidsoppgaver over i ny virksomhet. av oppgavene blir overført til Mattilsynet, har således rett til å følge med oppgavene over til Mattilsynet. Når det gjelder eiendeler er det som et hovedprinsipp lagt til grunn at staten har rett og plikt til å overta eierskapet til de formuesrettslige posisjoner som benyttes for å løse de oppgavene som staten skal overta. Når det gjelder fast eiendom (tomter, bygninger og lokaler) er det imidlertid forutsatt at det bør gjøres konkrete vurderinger slik at fast eiendom i utgangspunktet bare tas over i de tilfeller hvor dette anses som hensiktsmessig for begge partene. Det er lagt til grunn at kommunene og kommunalt eide selskaper ikke bør få erstattet en eventuell alternativ verdi av formuesgjenstander som disponeres for å løse de oppgaver som skal overføres til staten. Det legges på denne bakgrunn opp til at det foretas et økonomisk oppgjør som medfører at staten overtar de økonomiske forpliktelsene som er knyttet til de aktuelle formuesgjenstandene. Som i helseforetaksreformen er det forutsatt at en statlig overtakelse av eiendomsposisjoner fra kommunene/KNT i forbindelse med at tilsynsoppgaver overføres til staten, blir hjemlet i lov. Det legges opp til at det på dette grunnlag gjennomføres drøftinger og forhandlinger med berørte kommuner om hvilke årsverkrammer og hvilke formuesgjenstander som skal overføres, jf pkt. 7.2 i St.prp.nr.1 Tl.08 (2002-2003). Når det gjelder utgifter til drift, vil spørsmål i tilknytning til uttrekk av driftsmidler bli lagt fram i årets kommuneproposisjon. Formålet med loven er som nevnt innledningsvis å sikre at det foreligger et nødvendig rettslig grunnlag for overføring av formuesposisjoner i forbindelse med at oppgaver overføres fra kommunene til staten som del av matforvaltningsreformen. Loven foreslås avgrenset til de spørsmål som knytter seg til overføring av formuesposisjoner og tvisteløsning. Spørsmålet om formuesposisjoner er knyttet til statens rett og plikt til å overta formuesposisjoner som følge av at oppgaver overføres til staten, samt til spørsmålet om kommunene skal ha vederlag for de formuesposisjoner som faktisk overføres. Forslagene under punktet følger opp de prinsipper som Stortinget har lagt til grunn gjennom behandlingen av St.prp.nr.1 Tl.08 (2002-2003). Disse prinsippene er nærmere beskrevet i punkt 7.2.2 i St.prp.nr.1 Tl.08 (2002-2003). Når det gjelder overføring av personell har departementet lagt til grunn at en vil anvende reglene for virksomhetsoverdragelse etter arbeidsmiljølovens kap. XII A, jf nærmere omtale under punkt 7.2.1 i St.prp.nr.1 Tl.08 (2002-2003). Departementet har derfor ikke vurdert det som nødvendig å innta særskilte bestemmelser i loven som regulerer forhold knyttet til personalet da dette etter departementets vurdering reguleres av gjeldende rett. Når det gjelder gjennomføringen av det økonomiske oppgjøret ble det i St.prp.nr.1 Tl.08 (2002-2003) signalisert at en ville vurdere nærmere hvem som skal ha avgjørelsesmyndighet i de tilfeller hvor staten og den enkelte kommune ikke kommer til enighet om hvilke formuesposisjoner som staten skal ha rett og plikt til å overta. For å sikre at beslutninger fattes på et uavhengig grunnlag ble det i høringsforslaget innarbeidet bestemmelser om en tvisteløsningsnemnd. Det ble foreslått at en partssammensatt nemnd bestående av sju medlemmer skulle ha kompetanse til å avgjøre spørsmål om personalressurser og formuesposisjoner staten skal overta og at utgiftene til nemndas virksomhet dekkes av partene. Landbruksdepartementet har vurdert om ikke bestemmelsene i denne loven kunne vært inntatt som overgangsbestemmelser i den nye matloven. Det vises her til at det vil være den nye matloven som gir Mattilsynet det forvaltningsmessige grunnlaget for å utøve sin virksomhet. Den nye matloven vil bli fremmet i vår med sikte på at den kan behandles av Stortinget i høst og tre i kraft fra 1. januar 2004, samtidig med at Mattilsynet overtar forvaltningsmyndighet fra de nåværende tilsynsvirksomhetene. Det er fra Landbruksdepartementet og Kommunenes Sentralforbund lagt opp til at det økonomiske oppgjøret mellom staten og den enkelte kommune eller kommunalt eide selskap gjennomføres i 2. halvår 2003. Det er her lagt opp til en framdrift som bl.a skal sikre at Mattilsynet kan ha en helhetlig tilnærming til bemanningen av den nye organisasjonen høsten 2003. er avklart innen forhandlingene og drøftingene mellom partene starter opp. Departementet har derfor funnet det formålstjenlig å fremme bestemmelsene i egen lov med sikte på at den kan behandles av Stortinget våren 2003. For nærmere omtale av arbeidet med overføring av personell og formuesposisjoner fra kommunene til staten vises til kommuneproposisjonen. Landbruksdepartementet har videre vurdert om det er nødvendig å ta inn bestemmelser i dette lovforslaget som beskriver de kommende endringene i ansvars- og oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene på matområdet. Departementet har i vurderingen av dette spørsmålet lagt betydelig vekt på at Stortinget har tatt stilling til Mattilsynets oppgaveportefølje, herigjennom hvilke oppgaver som skal overføres fra kommunene til staten. Etter departementets oppfatning bør det på bakgrunn av dette ikke herske tvil om hvilke oppgaver som er omfattet av statliggjøringen og som dermed danner utgangspunkt for å avklare hvilket personell og formuesposisjoner som staten skal overta. Landbruksdepartementet har derfor ikke funnet det nødvendig å ta inn bestemmelser i loven som beskriver de kommende endringene i ansvars- og oppgavefordelingen innen matforvaltningen utover det som følger av lovforslagets § 2, jf også merknaden til denne. Landbruksdepartementet sendte ut lovforslaget på høring 28.02.2003 med høringsfrist 11.04.2003. Høringsinstansene var: Helsedepartementet påpeker i sin høringsuttalelse at det er viktig at man ved overføringen av personell og gjennomføringen av det økonomiske oppgjøret også ivaretar de oppgavene som forblir i kommunene. Helsedepartementet viser videre til erfaringene fra statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten, og er i tvil om den foreslåtte nemndsordningen vil kunne være et hensiktsmessig og kostnadseffektivt virkemiddel for tvisteløsning. Landbruksdepartementet viser til at høringsrunden ikke har avdekket vesentlige innvendinger til hovedinnholdet i lovforslaget. Spørsmålet om hvilke kriterier som skal legges til grunn for vurderingen av hvilke formuesgjenstander staten skal ha rett og plikt til å overta, ble drøftet i forbindelse med St.prp.nr.1 Tl.08 (2002-2003). Landbruksdepartementet mener at kriteriene som der ble lagt fram avveier statens og kommunenes interesser på en balansert måte. Departementet har derfor kommet til at disse kriteriene bør videreføres, jf merknaden til § 2. Departementet vil imidlertid følge opp de signaler som ble gitt i St.prp.nr.1 Tl.08 (2002-2003) om at staten vil utøve skjønn ved anvendelse av kriteriene slik at interessekonflikter mellom partene kan begrenses så langt som mulig. Landbruksdepartementet finner det riktig at staten trer inn i de husleiekontrakter som KNT har inngått med private utleiere dersom lokalene fortrinnsvis kan knyttes til de oppgaver som staten overtar og kommunen ikke lenger har bruk for lokalene eller deler av disse til egne formål. Staten vil dermed ha ansvaret for eventuelt å avvikle disse kontraktene dersom det skulle vise seg at lokalene ikke kan anvendes av Mattilsynet eller annen statlig virksomhet. til enighet om hvilken årsverkramme eller hvilke formuesposisjoner som staten skal ha rett og plikt til å overta fra kommunen eller det kommunalt eide selskapet. Departementet legger imidlertid opp til visse justeringer for å redusere muligheten for at gjennomføringen blir uforholdsmessig ressurskrevende. Departementet vil her peke på at staten skal gjennomføre forhandlinger med relativt mange parter på kommunesiden (ca 85) samtidig som det økonomiske omfanget av den enkelte avtale i de fleste tilfeller vil være relativt begrenset. For å stimulere begge parter til å finne fram til løsninger gjennom forhandlinger, og derigjennom redusere behovet for tvisteløsning, foreslår departementet at det innføres bestemmelser om dekning av nemndas saksomkostninger tilsvarende de som gjelder i sivilprosessen. Det foreslås videre at nemnda skal ha fem medlemmer i stedet for sju som var foreslått i høringsnotatet. Lovforslaget innebærer at staten ikke skal betale vederlag til kommunene for de formuesposisjoner som overtas. Det vises her til pkt 7.2.2 i St.prp.nr.1 Tillegg. nr. 8 (2002-2003) hvor eierskapsovertakelsen er drøftet prinsipielt. I og med at staten ikke har rett og plikt til å overta fast eiendom som del av overtakelsen, er det departementets vurdering at formuesposisjonene som omfattes av lovforslaget ikke ville representert verdier av vesentlig betydning for den enkelte kommunene i alternativ anvendelse eller ved salg. Lovforslaget legger opp til at det gjennomføres forhandlinger mellom den enkelte kommune og staten om hvilke konkrete formuesgjenstander som skal overtas av staten i medhold av loven. Både den enkelte kommune og staten vil ha et merarbeid knyttet til dette. Det vil videre oppstå kostnader i tilknytning til tvistenemndas virksomhet. Staten vil dessuten ha merutgifter forbundet med å følge opp kontraktsforhold som staten trer inn i. Hovedsakelig vil dette gjelde oppfølging av husleieavtaler. Disse merutgiftene må dekkes innenfor rammen av midler som bevilges til omstilling i matforvaltningen. Bestemmelsen fastslår at lovens virkeområde er begrenset til spørsmål som gjelder statlig overtakelse av formuesposisjoner og tvisteløsning. Første ledd fastslår at den statlige overtakelsen skjer gjennom overdragelse av de enkelte formuesposisjonene som hovedsakelig kan knyttes til kommunens virksomhet innen tilsyn med næringsmidler og kjøttkontroll. Med kommunens virksomhet forstås også interkommunal virksomhet, herunder virksomhet organisert i henhold til Lov 29. jan. 1999 om interkommunale selskaper nr. 6. Med tilsyn med næringsmidler forstås KNTs virksomhet etter Lov 17. juni 1932 nr. 6 om kvalitetskontroll med landbruksvarer m.v., Lov 19. mai 1933 nr. 3 om tilsyn med næringsmidler m.v., Lov 28. mai 1959 nr. 12 om kvalitetskontroll med fisk og fiskevarer o.a., Lov 23. mars 1973 nr. 18 om tilsyn med fôrvarer og Lov 17. mars 1978 nr. 6 om samordnet næringsmiddelkontroll. Med kjøttkontroll forstås KNTs virksomhet etter Lov 10. januar 1997 nr. 9 om lov om kjøttproduksjon. De oppgaver i KNT som ikke omfattes av bestemmelsen, er virksomhet etter Lov 19. november nr. 66 om helsetjenesten i kommunene (miljørettede helsevern) og virksomhet etter Lov 13. juni nr. 55 om serveringsvirksomhet (skjenkekontrollen), samt laboratorievirksomhet og eventuell annen virksomhet som KNT er tillagt av kommunen eller utfører på oppdrag fra andre. Det bestemmelsen fastsetter skal kunne overdras Staten, er formuesposisjoner som hovedsakelig kan knyttes til denne virksomheten, med unntak for tomter, bygninger og lokaler. Staten kan således f.eks. overta utstyr til administrasjon (som kontormøbler, kontorutstyr, maskiner, IKT-utstyr, rekvisita o.l.), utstyr til radioaktivitetsmåling og transportmidler mv. som hovedsakelig benyttes for å løse oppgaver innen tilsyn med næringsmidler og kjøttkontroll. Første ledd fastsetter direkte at det ikke bare er realkapital eller formuesgjenstander som overdras. Også rettigheter og plikter etter ulike typer avtaler overdras. oppgaver som staten overtar. Det fremgår også at staten ikke er forpliktet til å yte særskilt godtgjørelse for overtakelsen av disse formuesposisjonene. Andre ledd fastsetter at staten skal ha rett til å kunne disponere de tomter, bygninger og lokaler som hovedsakelig benyttes til tilsyn med næringsmidler og kjøttkontroll. Det forutsettes at slik disposisjonsrett reguleres gjennom avtale. Det økonomiske oppgjøret skjer ved at kommunens gjeld og andre forpliktelser knyttet til formuesgjenstandene som staten overtar, overdras til Staten. Det vil kunne vise seg at det i konkrete tilfeller er vanskelig å avgjøre om formuesgjenstander er knyttet til virksomhet som omfattes av statliggjøringen eller om de er knyttet til annen virksomhet. I mange tilfeller vil gjenstanden benyttes til flere formål. Følgende kriterier er derfor lagt til grunn for vurderingen av om dette er en formuesgjenstand som staten har rett og plikt til å overta, jf Stortingets behandling av St.prp.nr.1 Tl.08 (2002-2003): Bestemmelsen regulerer forholdet til fordringshavere og andre rettighetshavere til de forpliktelsene som overføres fra kommunene til staten. Den fastsetter at fordringshavere og andre rettighetshavere må akseptere overdragelsen, og at den får betydning for deres rettigheter. De kan ikke påberope seg overdragelsen som bristende forutsetning for rettsforholdet og må finne seg i at staten trer inn i de samme rettigheter og plikter som kommunen hadde tidligere, og at de selv får samme rettigheter og forpliktelser overfor staten. Bestemmelsen slår fast at kommunen skal gi staten nødvendig innsyn i kommunens virksomhet innen matforvaltning. Bestemmelsen må ses i sammenheng med så vel gjennomføringen av det økonomiske oppgjøret som arbeidet med å forberede den forestående endringen i ansvarsfordelingen i matforvaltningen. Bestemmelsen fastsetter at omregistrering av hjemmelsforhold knyttet til eiendeler, rettigheter mv. til offentlige registre skjer avgiftsfritt. Dette får blant annet betydning for eventuell overføring av hjemmel til kommunens faste eiendommer. Det påløper ikke tinglysningsgebyr eller dokumentavgift. Som det fremgår av § 2 foreslås det at det skal treffes vedtak om statens overtakelse av formuesposisjonene ved lovvedtak. For å kunne gjennomføre overdragelsen, må det imidlertid foretas en konkretisering av hvilke enkeltstående formuesposisjoner som loven overdrar. I forbindelse med denne konkretiseringen vil det kunne oppstå tolkningsspørsmål. Dersom staten og den enkelte kommune ikke kommer til enighet om hva staten har rett og plikt til å overta etter § 2, skal spørsmålet avgjøres av en tvistenemnd dersom en av partene krever det. Landbruksdepartementet har lagt til grunn at en vil anvende reglene for virksomhetsoverdragelse etter arbeidsmiljølovens Kap. XII A for overføring av personell fra kommunesektoren i forbindelse med at oppgaver overføres til staten ved Mattilsynet. Ved virksomhetsoverdragelse følger de tilsatte sine arbeidsoppgaver over i ny virksomhet. De tilsatte i kommunene eller de kommunalt eide selskapene som innehar stillinger hvor vesentlige deler av oppgavene blir overført til Mattilsynet, har således rett til å følge med oppgavene over til Mattilsynet. Det vil likevel kunne oppstå tolkningsspørsmål om antall årsverk som skal overføres fra den enkelte kommune eller kommunalt eide selskap til staten. Det legges derfor i bestemmelsens andre ledd opp til at nemnda skal kunne avgjøre hvilken årsverkramme som skal legges til grunn for overføring av personell dersom en av partene krever det. Spørsmål som gjelder den enkelte ansattes rettigheter er unntatt fra nemndas kompetanse. Sjuende ledd fastslår at partene må bringe spørsmål om rekkevidden av statens rett og plikt til å overta virksomheter frem for tvistenemnda, før saken eventuelt kan prøves for domstolene. Det fastslås videre at staten har rett til å disponere de formuesgjenstander som fortrinnsvis kan knyttes til de oppgaver som omfattes av statliggjøringen, jf § 2, selv om eiendomsretten til formuesgjenstander og rett og plikt til å tre inn i visse kontraktsforhold ennå ikke er avklart. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om overtakelse av formuesposisjoner mv. ved endret ansvarsfordeling i matforvaltningen. Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om overtakelse av formuesposisjoner mv. ved endret ansvarsfordeling i matforvaltningen i samsvar med et vedlagt forslag. Formålet med loven er å regulere statens overtakelse av matforvaltning fra kommunene og de tvister som kan oppstå i den forbindelse. Fra og med ikrafttredelse av denne loven har Staten rett og plikt til å overta alle formuesposisjonene, herunder rettigheter og plikter, som hovedsakelig kan knyttes til kommunens virksomhet innen tilsyn med næringsmidler og kjøttkontroll, med unntak av de formuesposisjoner som fremgår av annet ledd. Staten har ikke rett og plikt til å overta tomter, bygninger og lokaler fra kommunene. I de tilfeller hvor Staten ikke overtar tomter, bygninger og lokaler fra kommunene, skal staten ha rett til å disponere de tomter, bygninger og lokaler som fortrinnsvis kan knyttes til kommunens virksomhet innen tilsyn med næringsmidler og kjøttkontroll. Lov 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eiendom, får ikke anvendelse på overtakelsen. Dersom det i forbindelse med overføring til staten av rettigheter og plikter, som nevnt i § 2, overføres gjeld eller andre forpliktelser, er det frigjørende for kommunen. Kommunene skal gi staten nødvendig innsyn i og tilgang til kommunens virksomhet innen matforvaltning. Det skal ikke betales dokumentavgift etter § 6 i lov 12. desember 1975 nr. 59 om dokumentavgift, omregistreringsavgift etter § 1 i lov 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter vedrørende kjøretøy og båter eller rettsgebyr etter § 21 og § 24 i lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr i forbindelse med statens overtakelse av formuesposisjoner som er en direkte følge av denne loven. Både staten og vedkommende kommune kan kreve at spørsmål som gjelder nærmere klargjøring og konkretisering av hvilke formuesposisjoner staten har rett og plikt til å overta fra den enkelte kommune etter § 2, skal avgjøres av en nemnd. Nemnda vurderer ikke hvilke konkrete gjeldsforpliktelser staten har rett og plikt til å tre inn i. Både staten og vedkommende kommune kan kreve at spørsmålet om hvilken årsverkramme som skal legges til grunn for overføring av personell fra den enkelte kommune, skal avgjøres av nemnda. Nemnda skal ha fem medlemmer. Departementet oppnevner to medlemmer og varamedlemmer for disse til nemnda. Kommunenes Sentralforbund oppnevner to medlemmer og varamedlemmer for disse til nemnda. I tillegg utpeker førstelagmannen i Borgarting leder for nemnda og leders varamedlem. Nemndas leder og leders varamedlem skal ha de egenskapene som er foreskrevet for dommere, se domstolsloven § 53, jf § 54 annet ledd. Utgiftene til nemndas virksomhet dekkes i henhold til bestemmelsene i tvistemålsloven kapittel 13. Ot.prp.nr.89 (2002-2003) Om lov om endringar i folketrygdlova (refusjon for svangerskapskontroll utført av jordmor i privat praksis)
|
maalfrid_d6f54fbe85d902ac03fb4476109f027f1839a102_4
|
maalfrid_justervesenet
| 2,021
|
no
|
0.658
|
reparatøren, må ikke leveres tilbake før omjusteringen er foretatt. Redskaper som skal omjusteres på bruksstedet må ikke tas i bruk før omjustering er rekvirert i rekommandert brev til distriktets justerkammer. Omjustering kan også rekvireres ved bruk av elektronisk kommunikasjon dersom det er benyttet en betryggende metode for å sikre at rekvisisjonen er mottatt av distriktets justerkammer. Til reparasjon henregnes her også enhver behandling som medfører risiko for at redskapet ikke lenger har de egenskaper som fordres for dets justering. I mangel av bevis for det motsatte anses en reparasjon å foreligge når redskapet av en reparatør har vært fjernet fra det lokale hvor det er oppstilt. Departementet, eller etter dettes fullmakt Justerdirektøren, kan bestemme at justeringen av visse redskaper eller redskaper av bestemt slags bare skal gjelde for bestemt avgrenset tid. Slike bestemmelser gjelder også redskaper som tidligere er justert. Redskaper som det er gitt slike bestemmelser for som omhandlet i første ledd, er gjenstand for obligatorisk periodisk revisjon. Reglene i §25 gjelder tilsvarende. Justeringens utførelse henligger under justervesenet eller andre organer Norge er forpliktet til å godta gjennom internasjonale avtaler. Justervesenet ledes av en direktør - Justerdirektøren - under akttagelse av denne lov og de forskrifter som er gitt med hjemmel i den. Justerdirektøren avgjør, for så vidt annet ikke er fastsatt i denne lov, alle spørsmål vedrørende justervesenet av teknisk art, og påser de utferdigede forskrifter overholdt. Justerdirektøren tilsettes av Kongen. Det er forbudt justervesenets tjenestemenn, deres ektefeller og hjemmeværende barn å befatte seg med tilvirkning, kjøp eller salg eller, med det unntak som framgår av §18, med rettelse eller reparasjon av måle- og vektredskaper, eller direkte eller indirekte å være økonomisk interessert i bedrift som driver sådan virksomhet. Vedkommende departement kan under særlige omstendigheter dispensere fra forbudet i første ledd for så vidt angår rettelser og reparasjoner. 0 Endret ved lover 9 jan 1998 nr. 5 , 21 des 2001 nr. 117 (i kraft 1 jan 2002 iflg. res. 21 des 2001 nr. 1475 ). 1 Se kap. 12. 2 Se §7. 3 Se §8. 4 Se kap. 3. 5 Jfr. §17. 1 Nærings- og handelsdepartementet. 2 Se §13. 3 Jfr. §8 og §32. 4 Se §7. 0 Endret ved lover 19 juni 1969 nr. 54 , 27 nov 1992 nr. 118 . 1 Jfr. EØS-avtalen vedlegg II kap. IX punkt 27 (dir 90/384 ). 0 Endret ved lov 16 juni 1994 nr. 48 . Side 5 av 16 <dato>LOV-1946-10-31-2</dato> <kort>Mål- og vektloven - målvl. Lov om mål og ... 22.01.2008 http://websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftrens?/lex/lov/rol/hl-19461031-002.html
|
lovdata_cd_9944
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.355
|
Vedtak av Hjelmeland kommunestyre 21. juni 1984 vert godkjent. Hjelmeland kommunevåpen skal vera: På raud grunn ein gull Andreaskross, laga med trilling strengar. Hjelmeland kommuneflagg skal vera: På raud grunn ein gul Andreaskross, laga med trillingstrengar.
|
maalfrid_72e997c9b9f68b6d2b52af4bbc865a97e0a879eb_10
|
maalfrid_ntnu
| 2,021
|
no
|
0.639
|
Solveig Nordtømme Karoff, H. S. og Jessen, C. 2014. Tekster om leg. København: Akademisk forlag. Kunnskapsdepartementet. 2005. Lov om barnehager. Hentet fra http://www.lovdata.no/ Kunnskapsdepartementet. 2006. Godkjenning av barnehager. Veileder. Oslo: Kunnskapsdepartementet. Kunnskapsdepartementet. 2011. Veileder om kravene til pedagogisk bemanning i barnehageloven med forskrifter. Oslo: Kunnskapsdepartementet. Kunnskapsdepartementet. 2016. Høringsutkast pr. 20.10.2016 til Forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Oslo: Kunnskapsdepartementet. Løkken, G. 2000. Toddler Peer Culture: The Social Style of One and Two Year Old Body-Subjects in Everyday Interaction (Doktoravhandling). Trondheim: NTNU. Merleau-Ponty, M. 1962. Phenomenology of Perception. London: Routledge. Merleau-Ponty, M. 1968. The Visible and the Invisible. Evanston: Northwestern University Press. Nome, D. 2016. Kampen om begrepet «tidlig innsats». Blogginnlegg 03.10.16 http://godmorgenallesammen.blogspot.no/2016/10/kampen-om-begrepet-tidlig-innsats.html lest: 20.11.16. Nordtømme, S. 2016. På vei mot en rom(s)lig pedagogikk. En fortolkende studie av barns lekeerfaringer med rom og materialitet. (Doktoravhandling). Kongsberg: Høgskolen i Sørøst-Norge. NOU 2012:1. 2012. Til barns beste. Oslo: Kunnskapsdepartementet. Seland, M. 2009. Det moderne barn og den fleksible barnehagen: en etnografisk studie av barnehagens hverdagsliv i lys av nyere diskurser og kommunal virkelighet. (Doktoravhandling). Trondheim: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Seland, M. 2013. «Nei! Jeg vil ikke!»: Hvordan forstå barns motstand i barnehagen som en del av deres danning til demokrati? I: A. Greve, S. Mørreaunet og N. Winger, red. Ytringer om likeverd, demokrati og relasjonsbygging i barnehagen: 163–175. Bergen: Fagbokforlaget. Sundsdal, E. og Øksnes, M. 2015. Til forsvar for barns spontane lek. Nordisk tidsskrift for pedagogikk og kritikk. Bind 1/2015. Sutton-Smith, B. 2005. Foreword: Play as a fantasy of emergency. I: Johnsen, J., Christie, J. og Wardle. F., red. Play, development and early education: xiii-xv. Boston: Pearson Education. Utdanningsforbundet 2013. Fikk 17.000 underskrifter. https://www.utdanningsforbundet.no/Hovedmeny/Barnehage/Fag-og-utdanning/Andre-artikler/Leverer-barnehageoppropet lest: 20.11.16. Vassenden, A., Thygesen, J., Bayer, S. B., Alvestad, M. og Abrahamsen, G. 2011. Barnehagens organisering og strukturelle faktorers betydning for kvalitet. IRIS-rapport 2011: 029. Wilhjelm, H. 2013. Barnehagen – hus og hage fra 1630 til 2010. Oslo: Gyldendal akademisk. Østrem, S., Bjar, H., Hogsnes, H. D., Jansen, T. T., Nordtømme, S. og Tholin, K. R. 2009. Alle teller mer: en evaluering av hvordan Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver blir innført, brukt og erfart. Bind 1/2009. Tønsberg: Høgskolen i Vestfold. Solveig Nordtømme er utdannet førskolelærer og har mange års erfaring fra arbeid i barnehagen. Hun er nå førsteamanuensis ved Institutt for barnehagepedagogikk og profesjonskunnskap ved Høgskolen i Sørøst-Norge og underviser på barnehagelærerutdanningen. Hennes faglige interesser er knyttet til barnehagens rom og materialitet, barns lek og deltakelsesprosesser. Solveig Nordtømme, Høgskolen i Sørøst-Norge, Postboks 235, NO-3603 Kongsberg, Norge. E-mail: solveig.nordtomme@hbv.
|
lovdata_cd_18479
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.474
|
I medhald av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jfr. §10 og §21, §22 og §23 er øyane Storøyna, Husøyna, Ingvaldsøyna, skjera Melskjeret, Vardeskjeret, Kvannskjeret, nærliggande skjer og omliggande sjøareal i Askvoll kommune i Sogn og Fjordane fylke verna som naturreservat ved kgl.res. av 28. mai 1993 under namnet Moldvær naturreservat.
|
lovdata_cd_29027
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.741
|
I bebyggelsesplanar og reguleringsplanar skal det gjerast reide for plassering av dei anlegg som er nemnde i §69 nr. 1. I den grad behovet for slike anlegg er dekka på tilstøytande areal må dette verta dokumentert. Anlegga må visast i sin sammenheng med kjørevegar, gangvegar og friareal.
|
lovdata_cd_22517
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.825
|
Forskrift om politivedtekt, Bodø kommune, Nordland. Fastsatt av Bodø bystyre 13. november 1997 med hjemmel i lov av 4. august 1995 nr. 53 om politiet §14. Stadfestet av Justis- og politidepartementet 17. november 1998. 3. å brenne av krutt, fyrverkeri eller eksplosive stoffer uten melding til politiet. Det er ikke nødvendig å sende melding til politiet om fyrverkeri som skal brennes av i tidsrommet 31. desember kl. 18.00 - 1. januar kl. 02.00. Eier av hus eller grunn mot offentlig sted i tettbygd strøk plikter i tillegg å sørge for renhold av fortau og rennestein utenfor eiendommen. Eier av hus eller grunn mot offentlig sted i tettbygd strøk plikter i tillegg å rydde fortauet utenfor eiendommen for snø og is etter snøfall. Snø og is kan legges langs kanten, men må ikke kastes ut i kjørebanen. Eier av hus eller grunn mot offentlig sted i tettbygd strøk plikter å strø eller på annen måte sørge for at fortauet utenfor eiendommen ikke er glatt. Ved bruk av kjemiske smeltemidler skal fortauet feies snarest mulig. 1. På gater, veier, fortau, offentlige anlegg, plasser og i merkede skiløyper/lysløyper på offentlig sted skal hund holdes i bånd hele året. Politiet kan ta i forvaring hund som går løs i strid med bestemmelsene i §23 §24. Unnlater eier eller besitter av hunden å hente hunden innen tre dager etter at han eller hun er varslet personlig eller ved kunngjøring i pressen, kan politiet la hunden selges eller avlives. Den som på offentlig sted vil holde arrangement som overveiende er av underholdningsmessig, kunstnerisk, selskapelig eller kommersiell art, og som har et omfang som åpenbart vil medføre behov for betydelige ferdselsreguleringer eller vakthold, må innen en frist som politiet setter søke om dette. Politilovens §11 gjelder tilsvarende. §27. Meldeplikt for allment tilgjengelig arrangement utenfor offentlig sted m.m. Barn under 15 år har ikke adgang til offentlig dans eller lignende allment tilgjengelig tilstelning for voksne uten i følge med foreldre eller andre foresatte. Fra samme tid oppheves forskrift av 16. februar 1981 nr. 4352 om politivedtekt for Bodø kommune, Nordland. Gjelder for: Fauske kommune, Nordland.
|
lovdata_cd_52856
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.765
|
Forskrift om prisopplysning ved tannlegetjenester m.m. Fastsatt av Konkurransetilsynet 26. januar 1996 med hjemmel i lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven) §3a annet og tredje ledd. Endret 23 april 2004 nr. 656, 3 mai 2004 nr. 733 (hjemmel). Forskriften gjelder for ytelser som tilbys i offentlig eller privat tannlegepraksis. Enhver som utfører ytelser som nevnt i §1 skal ha oppslag som viser priser for ytelser som utføres i praksisen. Oppslaget skal være på venteværelset og være lett synlig. Prisliste som kunden kan ta med seg, skal være utlagt på venteværelset. Prisoppslaget og prislisten skal angi fra hvilken dato prisene gjelder. Prisoppslaget skal vise prisene for de ytelser og i den rekkefølge som er angitt i §4. Prislisten skal inneholde prisen på enhver ytelse som utføres. De ytelser som er angitt i §4 skal plasseres først i prislisten. Dersom stykkprisen for den enkelte ytelse varierer, skal det både i prisoppslag og i prisliste oppgis fra-til priser samt begrunnelse for at prisene oppgis i intervaller. Hvis prisen beregnes på grunnlag av medgått tid, skal timeprisen opplyses. Eventuelle minstepriser skal oppgis. Hvor ikke annet er angitt, skal prisene dekke alle materialer og bruk av nødvendige hjelpemidler. Prisoppslaget skal inneholde priser for samtlige av følgende ytelser som utføres i praksisen: Tannfarget fylling (plast) Tannfarget fylling (plast) 2 flater (premolar) Tannfarget fylling (plast) 3 flater (premolar) Røntgenundersøkelse, 2 bilder (BW) 1 bedøvelse (enkel injeksjon fortann) Forebyggende behandling (fluorterapi, fjerning av bakteriebelegg og tannstein) Fullkrone uten stift i porselen/gull (PG-krone), jeksel (molar) Helprotese (en kjeve) Før behandling påbegynnes, skal tjenesteytere som nevnt i §1, uoppfordret gi kunden et skriftlig overslag over totalprisen, dersom den vil overstige 2000 kroner. Dersom all behandling foregår på første konsultasjon, er det tilstrekkelig at tannlegen gir kostnadsoverslaget muntlig. Dersom tannlegen under behandling oppdager nye forhold som gjør at prisen vil øke i forhold til overslaget, må han orientere kunden om dette før behandling foretas. Enhver som utfører ytelser som nevnt i §1, skal ved betalingen gi kunden spesifisert regning for de ytelser som er utført. Denne skal være så utfyllende at kunden kan kontrollere hvilke ytelser som er utført og hvilke priser som er beregnet.
|
lovdata_cd_8655
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.697
|
Bestemmelsene i pkt. V er ikke til hinder for: 1. Nødvendig vedlikehold og påbygging av eksisterende bygninger. 2. Småviltjakt med/uten hund etter 15. september etter viltlovens bestemmelser og forskrifter gitt i medhold av denne. 3. Grunneiers adgang til nødvendig bruk av gjeterhund. 4. Motorisert transport av eksisterende vei.
|
lovdata_cd_57913
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.796
|
Instruks for hvalkjøttkontroll. Fastsatt av Statens næringsmiddeltilsyn 8. mai 2003 med hjemmel i forskrift av 6. mars 2003 nr. 288 om hygiene og kontroll ved produksjon og frambud av kjøtt fra sjøpattedyr (sjøpattedyrforskriften) §35.
|
lovdata_cd_39078
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.932
|
Har kiropraktoren mottatt utbetaling i strid med gjeldende rettsregler, plikter kiropraktoren å betale beløpet tilbake med de begrensninger som følger nedenfor. Kiropraktoren plikter ikke å betale tilbake beløp som er foreldet etter foreldelsesloven, jf. folketrygdloven §22-14. Kiropraktoren plikter ikke å betale tilbake dersom utbetalingen skyldes feilinformasjon fra trygdeetaten. At kiropraktoren ved tidligere oppgjør har fått utbetalt refusjon basert på slik uriktig takstforståelse er ikke å anse som feilinformasjon fra Regional oppgjørsenhet med mindre oppgjøret er basert på utvidet kontroll med alle relevante opplysninger til stede under den regionale oppgjørsenhetens behandling av oppgjøret. Feil takstbruk som følge av villfarelse om riktig takstforståelse fritar ikke kiropraktoren for tilbakebetaling, med mindre kiropraktoren kan sannsynliggjøre at vedkommende har gjort det som er mulig for å bringe klarhet i takstforståelsen.
|
lovdata_cd_4541
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
da
|
0.729
|
Fredningen berører gnr./bnr. 76/124. Reservatet dekker et areal på ca. 25 daa.
|
lovdata_cd_19687
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.667
|
Forskrift om vern av Årdalen naturreservat, Åmli og Bygland kommunar, Aust-Agder. Fastsatt ved kgl.res. 17. desember 1993. Fremmet av Miljøverndepartementet.
|
lovdata_cd_283
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.52
|
Forskrift om inndeling av kirkesogn, Kjelvik sokn, Lebesby sokn, Kjøllefjord sokn, Finnmark. Fastsatt ved kgl.res. 16. april 1948. Fremmet av Kirke- og undervisningsdepartementet.
|
lovdata_cd_34743
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.694
|
1) Medlemsstatene skal sørge for, i samsvar med gjeldende nasjonale bestemmelser i henhold til internasjonal privatrett, at selgeren beholder eiendomsretten til varene inntil de er betalt i sin helhet, såfremt en bestemmelse om eiendomsforbehold er uttrykkelig avtalt mellom kjøperen og selgeren før overlevering av varene. 2) Medlemsstatene kan vedta eller beholde bestemmelser om delbetalinger som skyldneren allerede har betalt.
|
maalfrid_859f81c54780598e83ec723ea12bdaf888b5bfd0_39
|
maalfrid_riksantikvaren
| 2,021
|
no
|
0.534
|
http://www.regjeringen.no/nb/dep/md/tema/planlegging_plan_og_bygningsloven/landskapskonvensjo nen/omkonvensjonen/europeisklandskapskonvensjonnorskteks.html?id=426184 https://www.dsb.no/veilederehandbokeroginformasjonsmateriell/veiledertilhelhetligrisikoogsarbar hetsanalyseikommunen/ https://ra.brage.unit.no/raxmlui/handle/11250/2495758 http://lovdata.no/lov/1990062950/%C2%A721 http://lovdata.no/lov/19670210/%C2%A717 http://lovdata.no/lov/19670210/%C2%A728 http://lovdata.no/lov/19670210/%C2%A741 http://www.lovdata.no/all/tl19670210000006.html https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/20100326488 https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/20190215127 https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/201111091088 https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/20170621854 https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/20170621854#KAPITTEL_4 https://lovdata.no/forskrift/20170621854/§5 https://lovdata.no/forskrift/20170621854/§8 https://lovdata.no/forskrift/20170621854/§10 https://lovdata.no/forskrift/20170621854/§12 https://lovdata.no/forskrift/20170621854/§15 https://lovdata.no/forskrift/20170621854/§16 https://lovdata.no/forskrift/20170621854/§17 https://lovdata.no/forskrift/20170621854/§31 https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/20170619840 https://www.geonorge.no/ https://gardskart.nibio.no/search https://www.regjeringen.no/contentassets/bf9bc6e0014d4300a50c5356e352c91b/veiledertilkuforskrif tenkriterierforvurderingavvesentligevirkninger.pdf https://www.riksantikvaren.no/prosjekter/kulturminneikommunen/ https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/lovkommentartilplandelenavplanogbygningsloven/ id2701235/ https://www.regjeringen.no/no/tema/planbyggogeiendom/planogbygningsloven/plan/veiled ningomplanlegging/pblveiledere/id2009055/ https://www.regjeringen.no/contentassets/83801c9c858d402ea2958e1930fc421a/t1494.pdf https://www.regjeringen.no/contentassets/18987b252b8948588c8323a1328d9cf3/kommuneplanens_arealdel. pdf https://www.regjeringen.no/contentassets/620abe41d28a4c3eb3b08727d67c732e/t1493.pdf https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kmd/plan/medvirkningsveileder/h2302b_veileder_med virkning.pdf https://www.regjeringen.no/contentassets/5d516c2c5c3a40e38c7fd67dafa81526/t1495.pdf https://www.regjeringen.no/contentassets/b1752a6a42f84a88a9595a4061956b43/no/pdfs/reguleringsplan veileder_sept_2018.pdf https://www.regjeringen.
|
lovdata_cd_43181
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.553
|
Som nevnt er saksbehandlingsregler tatt inn i ulike særlover, i tillegg til at tilsvarende - eller nesten tilsvarende - bestemmelser finnes i forvaltningsloven. Her følger en oversikt over aktuelle lovbestemmelser og over rundskriv/nummereringer i folketrygdpermene: - Lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (Forvaltningsloven) (21-00 Spesiell del) - Lov om Stortingets Ombudsmann for forvaltningen (Sivilombudsmannen) av 22. juni 1962 nr. 48 (81 - 00) - Lov av 19. juni 1970 nr. 69 om offentlighet i forvaltningen (Offentlighetsloven) (83 - 00) - Lov om personregistre m.m. av 9. juni 1978 nr. 48 (84 - 00) - Lov om fri rettshjelp av 13. juni 1980 nr. 35 (85 - 00) - Lov av 16. desember 1966 om anke til Trygderetten (90 - 00) - Lov av 17. februar 1989 om bidragsforskott (54-00) - Lov av 8. april 1981 om barn og foreldre (55-00 Nr. 2) - Lov av 9. desember 1955 om innkreving av underholdsbidrag m.v. (52-00) - lovene om krigspensjonering av 13. desember 1946 (31 - 00 og 32 - 00) kap. - lov av 3. desember 1951 om pensjonstrygd for skogsarbeidere (33 - 00) kap. - lov av 28. juni 1957 nr. 12 om pensjonstrygd for fiskere (34 - 00) kap. - lov av 12. desember 1958 om yrkesskadetrygd (35 - 00) kap. 1.3.2 Hvilke saksbehandlingsregler skal anvendes?
|
maalfrid_1b773ea52b41bd2ab2d7a0ea4fe41fa4f4f4a105_17
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.479
|
Ansén, Hans (2002) Fritidshusområden 2000. Statistiska Meddelanden. Sveriges Officiella Statistik. Statistiska centralbyrån. Engelien, E. (2000) Arealbruksstatistikk for tettsteder. Dokumentasjon av arbeid med metodeutvikling 1999. Notater 2000/12, Statistisk sentralbyrå. Schøning, P., E. Engelien og M.V. Dysterud (1998) Tettstedavgrensing 1998. Dokumentasjon av metode. Notater 98/7, Statistisk sentralbyrå. Statens Kartverk (1998) RiksGAB. Registreringsinstruks. Instruks for registrering av GAB-data. Versjon 1.0. Rikspolitiske retningslinjer for samordnet areal og transportplanlegging. Rundskriv T5/93. www.odin.dep.no Plan- og bygningslov av 14.juni 1985. www.lovdata.
|
lovdata_cd_21716
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.883
|
Forskrift om fisket i Møsvatn, Telemark. §1. I området avgrensa av ei rett line frå utløp av bekken frå Svartenutdalen til utløp av Briskebekken og opp Kvenna så langt auren kan vandre er alt fiske forbode i tida 10. september til og med 31. oktober. §2. I andre elvar og bekkar som renn ut i Møsvatn frå vandringshinderet for auren og 100 m ut frå bekkeosa er alt fiske forbode i oktober månad. §5. Denne forskrifta tek til å gjelda straks.
|
lovdata_cd_37007
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.857
|
Pensjonens størrelse skal utgjøre en så stor del av pensjonen beregnet etter bestemmelsene foran som tilsvarer forholdet mellom trygdetid i Tyrkia og sammenlagt trygdetid i Tyrkia og Norge. Pensjon som er tilstått etter bestemmelsene foran kan ikke tilbakeholdes, reduseres, endres eller inndras fordi den berettigede er bosatt i Norge. Alderspensjon tilstås selv om vedkommende er bosatt i Norge ved pensjonstilfellets inntreden. Retten til etterlattepensjon påvirkes ikke av at den etterlatte er bosatt i Norge ved den trygdedes død. Overgangs- og sluttbestemmelser.
|
lovdata_cd_35799
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.862
|
Publisert: Ot.prp.nr.90 (1991-1992) Tittel: Om lov om endringer i lov 17 juni 1966 nr 12 om folketrygd (Garantert tilleggspensjon for unge uføre) Sosialdepartementet legger med dette fram forslag til endringer i lov 17 juni 1966 nr 12 om folketrygd. Lovforslagene gjelder en bedring av den garanterte tilleggspensjon til unge uføre som er født uføre eller ble arbeidsuføre før fylte 22 år. Unge uføre som ikke var fylt 22 år da folketrygdloven trådte i kraft 1. januar 1967, dvs som er født etter 1944, er i dag sikret en garantert tilleggspensjon etter poengtall 3,3. Unge uføre som var fylt 22 år da folketrygden trådte i kraft, dvs er født før 1945, er sikret en garantert tilleggspensjon beregnet etter poengtall 2,5. Forslagene om en bedring av disse ordningene er en oppfølging av forhandlinger/drøftinger mellom Regjeringen og Norsk Pensjonistforbund, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og Landsorganisasjonen i Norge om regulering av grunnbeløpet i folketrygden og andre pensjonsytelser pr. 1 mai 1992. Sluttprotokollen av 15 mai 1992 tilsier følgende endringer: - Aldersgrensen for unge uføre økes fra 22 til 24 år. Endringen gis tilbakevirkende kraft. - Sluttpoengtallet for unge uføre født før 1.1.1945 økes fra 2,5 til 3,0. Forslaget om å heve aldersgrensen innebærer at uførepensjonister kommer inn under ordningene dersom uførheten er inntrådt før fylte 24 år (i dag 22 år). Heving av aldersgrensen medfører dessuten at ordningen med et garantert poengtall på 3,3 utvides fra å omfatte personer født etter 1944 til personer født etter 1942, dvs til personer som ikke var fylt 24 år da folketrygden trådte i kraft i 1967. Uførepensjon består av grunnpensjon og tilleggspensjon eller særtillegg, og eventuelle forsørgertillegg som er inntektsprøvet. For å få rett til tilleggspensjon fra folketrygden, må den uføre etter lovens hovedregel være blitt godskrevet pensjonspoeng basert på arbeidsinntekt for minst tre år. For en person som er født ufør eller blir arbeidsufør i ung alder, vil det dermed være vanskelig å tjene opp tilleggspensjon. På denne bakgrunn ble det fra 1 mai 1981 innført en særordning for unge uføre, jf folketrygdloven § 8-4 nr 3. Ved endringen fikk personer som er født uføre eller ble uføre før fylte 20 år, rett til en minste garantert tilleggspensjon. Endringen ble gitt virkning for alle som ikke var fylt 20 år ved folketrygdlovens ikrafttreden 1 januar 1967, dvs at ordningen den gang omfattet unge uføre født etter 1946. Med virkning fra 1 januar 1984 ble aldersgrensen hevet til 21 år, og med virkning fra 1 januar 1989 til 22 år. Denne ordningen omfatter følgelig i dag unge uføre født etter 1944. Tilleggspensjon skal i disse tilfelle svare til pensjon beregnet på grunnlag av et bestemt sluttpoengtall ved full opptjening. Teknisk gjennomføres denne særordningen ved at de unge uføre blir godskrevet et framtidig årlig poengtall på 3,3 for hvert år, tidligst fra og med det året de fyller 20 år. Den garanterte tilleggspensjonen skal først utbetales fra og med den kalendermåned den uføre fyller 20 år, selv om uførheten er inntrådt tidligere. Uførepensjonister født før 1945 og som er født uføre eller ble uføre før fylte 22 år, dvs før folketrygdloven trådte ikraft i 1967, fikk en lignende særordning fra 1 juli 1989, jf folketrygdloven § 8-4 nr 3 og § 7-3 nr 3. Den garanterte tilleggspensjonen ble for disse aldersgruppene beregnet etter poengtall 1,6 da ordningen ble innført. 2,0 fra 1 januar 1991 (født i 1925) 2,5 fra 1 januar 1992 (født i 1926-1944). Teknisk skiller ordningen for denne eldste gruppen uførepensjonister som er født uføre eller er blitt uføre i ung alder seg fra ordningen for unge uføre født etter 1944, ved at poengtallet er en ren beregningsregel for tilleggspensjon. Dette skyldes at disse var uføre allerede da folketrygden trådte i kraft i 1967. Folketrygdloven § 7-3 nr. Etter folketrygdloven § 8-3 er det et vilkår for uførepensjon at arbeidsevnen er nedsatt med minst halvparten på grunn av sykdom, skade eller lyte. Denne bestemmelsen gjelder tilsvarende for særordningene for unge uføre. Begge særordninger setter som vilkår at vedkommende skal ha oppfylt de medisinske og ervervsmessige vilkår for uførepensjon i lovens § 8-3 første og annet ledd før de fylte 22 år. Hensikten med særordningene er at disse skal sikre en viss minste tilleggspensjon for en person som er født ufør eller har mistet evnen til inntektsgivende arbeid før vedkommende får begynt en yrkeskarriere. I dag blir det mer og mer vanlig at ungdom går på skole eller studerer ut i 20-årene. Gjeldende grense på 22 år kan derfor synes noe lav for ungdom under utdanning. Ved trygdeoppgjøret for 1992 er det som nevnt oppnådd enighet mellom Norsk Pensjonistforbund, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Landsorganisasjonen i Norge og staten om at aldersgrensen i begge ordninger bør heves til 24 år. Forslaget innebærer at uførepensjonister som er blitt - eller blir - arbeidsuføre før fylte 24 år, vil være sikret en minste garantert tilleggspensjon. Videre medfører forslaget om å heve aldersgrensen til 24 år i begge ordninger med tilbakevirkning, at unge uføre født i årene 1943 og 1944 kommer inn under ordningen som i dag gir rett til pensjon etter poengtall 3,3. Dette er personer som var mellom 22 og 24 år da folketrygdloven trådte i kraft i 1967. Som ved tidligere endringer, foreslås at endringen begrenses til uførepensjonister som ennå ikke har gått over på alderspensjon. For de som omfattes av endringen, vil den få tilsvarende betydning ved senere overgang til alderspensjon. Ordningen for den eldste gruppen som i dag har en tilleggspensjon beregnet etter poengtall 2,5, vil dermed omfatte uførepensjonister født i årene 1926-1942. Departementet foreslår etter dette at tallet «22» i folketrygdloven § 7-3 nr 3 første ledd første punktum og i § 8-4 nr 3 første og tredje ledd erstattes med «24». Videre foreslås at «årene 1926-1944», i lovens § 7-3 nr 3 første ledd første og annet punktum endres til «årene 1926-1942». Etter bestemmelser i § 8-1 nr 3 gjøres det unntak fra hovedvilkåret om trygdetilknytning i det siste året fram til uførheten blant annet dersom stønadstilfellet inntrådte før vedkommende fylte 22 år, dvs innenfor aldergrensen i tilleggspensjonsordningen for unge uføre. Tilsvarende unntak gjelder for etterlatte ved en henvisning til § 8-1 nr 3 i § 10-1 nr 3 og ved direkte bestemmelse i § 10-11 nr 3. Det foreslås at aldersgrensen i disse bestemmelsene heves fra 22 til 24 år i tråd med endringen i ordningen for unge uføre. 4. Forslag om å heve beregningsgrunnlaget i ordningen for unge uføre født før 1945 (1943 ifølge forslag under punkt 3) I henhold til nevnte Sluttprotokoll av 15 mai 1992 mellom Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Norsk Pensjonistforbund og Landsorganisasjonen i Norge, og staten, er partene videre enige om at den eldste gruppen unge uføre født i perioden 1926-1944 skal få poengtallet hevet fra poengtall 2,5 til 3,0 med virkning fra 1 mai 1992. Som nevnt under avsnittet foran, medfører forslaget om en heving av aldersgrensen til 24 år i begge ordninger, at unge uføre født i årene 1943 og 1944 går over i ordningen som gir rett til en garantert tilleggspensjon etter poengtall 3,3. Forslaget om å heve poengtallet fra 2,5 til 3,0 får etter dette betydning for årsklassene 1926-1942. Departementet anser en slik forbedring for denne eldste gruppen som rimelig. Selv om disse uførepensjonister var uføre allerede før 1967 da ordningen med opptjening av tilleggspensjon i folketrygden startet, er det uførheten som har hindret de fleste av disse i å tjene opp tilleggspensjon - for noen med mulighet for overkompensasjon slik personer født før 1937 har rett til. En bedret økonomi også for denne gruppen vil dessuten være av særlig betydning i forbindelse med HVPU-reformen som har ført til at flere av de aktuelle uførepensjonister nå har en mer selvstendig boform og økonomi. Med en regulering av grunnbeløpet fra kr 35500 til kr 36500 som foreslått fra 1 mai 1992, og en poengøkning fra 2,5 til 3,0, vil denne gruppen uførepensjonister få hevet sin pensjon betydelig - fra kr 75.696 pr 1 januar 1992 til kr 85.796 med virkning fra 1 mai 1992, dvs en økning på kr 10.100. Til sammenligning vil uførepensjonister født etter 1942 med poengtall 3,3 og med nevnte grunnbeløp få en pensjon på kr 90.708 fra 1 mai 1992. Årsklassene født i 1943 og 1944 får således på grunn av den samtidige heving av aldersgrensen en økning på nær kr 15.000 med virkning fra 1 mai 1992. Som følge av at ektefelle- og barnetillegg til folketrygdens pensjoner blir inntektsprøvet, vil imidlertid økningen i tilleggspensjonen kunne medføre reduserte ektefelle- og barnetillegg. Inntektsprøvingen innebærer 50 % reduksjon i disse tillegg ved pensjons- og arbeidsinntekt over fribeløpet. Fribeløpet beregnes slik: - Ved inntektsprøving av ektefelletillegget er fribeløpet minstepensjon for ektepar + 0,25 G (folketrygdens grunnbeløp). - Ved inntektsprøving av barnetillegg når foreldrene er sammen om omsorgen, økes fribeløpet med 0,25 G pr barn. - Ved inntektsprøving av barnetillegg til enslige pensjonister som er forsørgere, utgjør fribeløpet minstepensjon for enslig + 0,50 G + 0,25 G for hvert forsørget barn. På bakgrunn av de avsluttede forhandlingene mellom partene og Sluttprotokoll av 15 mai 1992, foreslår departementet at folketrygdloven § 7-3 nr 3 endres slik at poengtallet 2,5 i annet punktum endres til 3,0. Det vises til lovutkastet. 5. Ikrafttredelse. Departementet foreslår at endringene trer i kraft 1 mai 1992 og gis virkning for pensjonsutbetalinger for tidsrom etter 30 april 1992. Det foreslås at endringen begrenses til uførepensjonister som ennå ikke er gått over på alderspensjon, dvs som er født etter 1925. Når det gjelder innarbeiding av aldergrensen 24 år i unntaksreglene i § 8-1 nr. 3, § 10-1 nr. 3 og § 10-11 nr. 3, vil dette for det første få virkning for nye saker. Det vil imidlertid også føre til at pensjon nå kan tilstås i saker hvor det tidligere er gitt avslag på uføre - eller etterlattepensjon. Dette vil være tilfelle hvor uførheten er inntrådt i aldersintervallet 22-24 år og mens vedkommende var i utlandet. Pensjon i slike tilfelle vil nå kunne tilstås fra 1 mai 1992. På grunn av det betydelige merarbeid som dette ville påføre trygdeadministrasjonen, forutsetter departementet at slikt gjenopptak av saker i tilfelle må skje etter initiativ fra den enkelte berørte. Hevingen av aldersgrensen til 24 år i begge ordninger skal gjøres gjeldende både for nye og løpende uførepensjonstilfelle. Gruppen som ble uførepensjonister mellom 22 og 24 år før 1967 er vanskelig å finne fram til, fordi disse er registrert i trygdeetaten med uføretidspunkt 31 desember 1966. Det enkelte tilfellet må derfor rekonstrueres for å finne fram til uføretidspunktet. Endringen medfører et betydelig merarbeid for trygdeetaten og vil derfor kreve tid. For gruppen som ble uførepensjonister mellom 22 og 24 år, men etter 1967, vil uføretidspunktet være kjent, og disse tilfelle blir derfor noe enklere. På denne bakgrunn regner departementet med at det kan ta flere måneder før omregning og etterbetaling kan finne sted. Merutgiftene - ved å heve aldersgrensen til 24 år - anslås til ca 40 mill kroner på årsbasis. Merutgiftene anslås fra 1 mai 1992 og ut året til ca 26 mill kroner. Merutgiftene - ved å øke beregningsgrunnlaget for tilleggspensjon til unge uføre født før 1943 - anslås på årsbasis til vel 50 mill kroner. 11992 blir merutgiftene ca 34 mill kroner. Merutgiftene er basert på at folketrygdens grunnbeløp økes fra kr 35.500 til kr 36.500 med virkning fra 1 mai 1992. Videre er det regnet med at enkelte vil få redusert forsørgertillegg. I § 7-3 nr 3 første ledd første punktum erstattes tallet «1944» med «1942» og tallet «22» med «24». - sluttpoengtall 1,6 når vedkommende er født i årene 1923 og 1924. - sluttpoengtall 2,0 når vedkommende er født i året 1925. - sluttpoengtall 3,0 når vedkommende er født i årene 1926 -1942. I § 8-1 nr. 3 bokstav b og 10-11 nr 3 første ledd bokstav b erstattes tallet «22» med tallet «24». I § 8-4 nr 3 første og tredje ledd erstattes tallet «22» med «24». I § 8-4 nr 3 første ledd erstattes tallet «1944» med «1942». Loven her trer i kraft 1 mai 1992 og gis virkning for utbetaling av pensjon for tidsrom etter 30 april 1992. Ot.prp.nr.89 (1991-1992) Om lov om endring i lov 14. juni 1985 nr. 73 om tilskot til private grunnskular og private skular som gjev vidaregåande opplæring (privatskulelova).
|
public_report_1492
|
publicreports
| 2,021
|
no
|
0.844
|
ISBN 978-82-8095-111-3 ISSN 2387-5615 (elektronisk) Summary: Roles and conditions for the voluntary sector in social housing ...................................... 1. Metode og valg av case .............................................................................................................. 1.1. Om boligsosialt arbeid og frivillig sektors rolle ......................................................................... 2. Ulike forståelser av frivillighet innenfor boligsosialt arbeid ....................................................... 2.1. Ulike aktørers oppfatning av frivillig sektors rolle i boligsosialt arbeid .................................... 2.2. Begrunnelser for frivillig sektor i boligsosialt arbeid ................................................................ 2.3. Frivillig sektors rolle i boligsosialt arbeid .................................................................................. 2.4. Er det boligsosiale feltet annerledes enn andre felt? ............................................................... utvalgte eksempler .......................................................................................................................... 3. Rammevilkårs betydning for frivillig sektor ................................................................................ 3.1. Frivillig sektors syn på rammebetingelser: informasjonsflyt ............................................................................................................................... 3.2. Kommunalt boligsosialt arbeid og frivillig sektor: anbud og konkurranse ..................................................................................................................... 3.3. Husbanken og KMD: 4. Frivillighet og den offentlige velferdsmodellen: sektors rolle ................................................................................................................................... 4.1. Endringer i velferdsmiks: norske og skandinaviske erfaringer ................................................. 4.2. Mulige konsekvenser av endringer i frivillig sektors rolle i det boligsosiale arbeidet............... 4.2.1. Spenninger mellom ulike velferdsleverandører ................................................................ 4.2.2. Etiske utfordringer ............................................................................................................ 4.2.3. Koordinering ...................................................................................................................... 4.3. Sosial innovasjon og sosialt entreprenørskap ........................................................................... Appendix: Intervjuguide ................................................................................................................. Intervjuguide Frivillig sektor og boligsosialt arbeid ....................................................................... I 2015 gjennomførte Jill Loga (prosjektleder), Ivar Eimhjellen og Camilla Lied første del av prosjektet «Frivillig sektor og boligsosialt arbeid» for Husbanken. Rapporten deres problematiserte sentrale begrep, og fokuserte på frivillige aktørers rolle i boligsosialt arbeid, både historisk og hvilken rolle de kan spille fremover. Del to av prosjektet tar utgangspunkt i de tre rollene Loga, Eimhjellen og Lied mener frivillig sektor kan fylle i boligsosialt arbeid. Gjennom dokumentanalyse og intervju med offentlige aktører og aktører i det boligsosiale feltet utvider foreliggende rapport analysen med ny kunnskap om forståelsen av frivillighet, betydningen av rammevilkår og mulige konsekvenser om frivillig sektor får en annen rolle på feltet enn i dag. Denne rapporten er utarbeidet av Rune Ervik og Tord Skogedal Lindén (prosjektleder) ved Uni Research Rokkansenteret. Prosjektet har vært utført i perioden september – desember 2016. Prosjektgruppen har fått god hjelp fra en referansegruppe bestående av Christine Frantzen (Husbanken), Anne Skevik Grødem (Institutt for samfunnsforskning), Arnhild Taksdal (Kirkens Bymisjon) og Kari Ludvigsen (Høyskolen i Bergen). Referansegruppen har gitt innspill underveis i oppdraget, kommet med kommentarer til rapportutkast på et møte i Oslo i desember eller bidratt med gjennomlesing og skriftlige kommentarer. Jill Loga og Ivar Eimhjellen ved Uni Research Rokkansenteret har vært viktige støttespillere underveis. Vi takker Hilde Kjerland i administrasjonen ved Uni Research Rokkansenteret for hjelp med å ferdigstille også denne rapporten. Vi vil også takke alle som har stilt opp til intervju i prosjektet og hjulpet oss med å fremskaffe dokumenter o.l. Vi takker Husbanken for et interessant oppdrag. Hos oppdragsgiver har vi hatt et godt samarbeid med Rune Flessen og Øyvind Ustad. Denne rapporten utgjør andre del av prosjektet «Frivillig sektor og boligsosialt arbeid» og er utført for Husbanken. Prosjektets første rapport beskriver tre roller i boligsosialt arbeid for frivillig sektor: tradisjonelle ideelle organisasjoner, småskalafrivillighet, sosial innovasjon og sosialt entreprenørskap. Med utgangspunkt i denne tredelingen undersøker rapporten tre hovedspørsmål: Hvilke forståelser av frivillighet ligger til grunn for myndighetenes satsing og forventinger til frivillig sektor og boligsosialt arbeid? Hvordan påvirker rammevilkår (betingelser) frivillig sektors form og innhold? Hvilke konsekvenser vil en endret rolle for frivillig sektor ha for den offentlige velferdsmodellen? Rapporten bygger på dokumenter og intervju med nasjonale og lokale aktører på det boligsosiale feltet i offentlig og frivillig sektor. Analysen viser at offentlige dokument ikke gir klare svar på hvilken rolle frivillig sektor bør ha i det boligsosiale arbeidet. Frivillighet trekkes frem som generelt viktig på feltet, og offentlige aktører ser et spesielt stort potensiale i småskalafrivillighet (ubetalt frivillig innsats). Mens både offentlige aktører og andre aktører i det boligsosiale feltet understreker betydningen av tilskuddsordninger er den andre gruppen vesentlig mer kritisk til anbudsutsettelser og følger av EU-direktiv. De ideelle organisasjonene er opptatt av hvordan dette utfordrer deres verdigrunnlag, identitet og autonomi, og skaper konkurranse mellom ideelle organisasjoner og kommunene, og de ideelle organisasjoner seg imellom, i stedet for å fremme samarbeid. Dersom frivillig sektor gis en annen rolle i boligsosialt arbeid kan dette skape spenninger mellom ulike velferdsleverandører, etiske utfordringer og behov for koordinering fra det offentlige. Rapporten gir eksempler på hvordan småskalafrivillighet og sosialt entreprenørskap har bidratt til innovasjon i boligsosialt arbeid, og diskuterer mulige utfordringer forbundet med sosialt entreprenørskap og bruk av metoder fra forretningsverdenen. This report makes up the second part of the project on «Voluntary sector and social housing work» (Frivillig sektor og boligsosialt arbeid) commissioned by the Norwegian Housing Bank (Husbanken). The first report of the project describes three roles within social housing work for the voluntary sector: Traditional voluntary organizations, grassroots voluntarism and the role as contributing to social innovations and social entrepreneurship. Starting from this threefold division this report investigates three main questions: What are the understandings of voluntariness to which the authorities are leaning in their efforts and expectations towards the voluntary sector and social housing work? How are framework conditions impacting on the structure and content of the voluntary sector? What consequences may be expected from a different role of the voluntary sector for the public welfare model? The report builds on documents and interviews with national and local stakeholders within the field of social housing work, representing both public and voluntary sector actors. The analysis reveals that public documents do not provide clear answers on what the future role of the voluntary sector ought to be within social housing. Voluntarism is promoted as of general importance within this field, and public sector actors see a great potential in grassroots voluntarism (i.e. unpaid voluntary efforts). Whereas both public actors and other stakeholders within the social housing field stress the importance of arrangements for subsidies and contributions, the other group is basically more critical towards contracting out and implications from new EU-directives on public procurements. The voluntary sector organizations are concerned with how this may endanger their value basis, identity and autonomy and leads to competition between voluntary organizations and the municipalities, as well as between voluntary organizations themselves, instead of promoting cooperation. If the voluntary sector is given another role within social housing work, this may create tensions between different service providers, ethical challenges and needs for improved coordination from public authorities. The report provides examples on how grassroots voluntarism and social entrepreneurship have contributed towards social innovation within social housing work and discusses possible challenges related to social entrepreneurship and the application of methods from the world of business. Denne studien er andre del av prosjektet som publiserte rapporten Frivillig sektor og boligsosialt arbeid i 2015 (Loga, Eimhjellen og Lied 2015). Rapporten fra 2015 var basert på litteraturstudier, gjennomgang av enkelte offisielle dokument og tilskuddsordninger. Denne studien følger opp den første rapporten gjennom ny datainnsamling, og bygger på en mer spisset dokumentanalyse og intervju med ulike aktører i det boligsosiale feltet. Vi tar utgangspunkt i hovedkonklusjonen i forrige rapport på dette prosjektet der Loga mfl. (2015:83–88) konkluderer med at det kan identifiseres tre ulike hovedroller for frivillig sektor i boligsosialt arbeid. Den første rollen er som tradisjonell ideell organisasjon med lang erfaring med profesjonalisert tjenesteproduksjon innenfor boligsosial arbeid.1 Den andre rollen gjelder såkalt småskalafrivillighet, som består i frivillig innsats både innenfor og utenfor medlemsmodellen. Denne er særlig knyttet til deltagelse i lokalsamfunn og nærmiljø, og kanskje særlig relevant for den delen av boligsosialt arbeid som omhandler områdesatsinger. Til sist identifiseres en rolle for frivillig sektor som innovatør. Her er fokuset på såkalt sosialt entreprenørskap og sosial innovasjon. Denne rapporten undersøker tre hovedspørsmål: Hvilke forståelser av frivillighet ligger til grunn for myndighetenes satsing og forventinger til frivillig sektor og boligsosialt arbeid? Hvordan påvirker rammevilkår frivillig sektors form og innhold? Hvilke konsekvenser vil en endret rolle for frivillig sektor ha for den offentlige velferdsmodellen? Hovedfokus ligger på spørsmål 1 og 2 mens vi for spørsmål 3 drøfter utvalgte problemstillinger. Med utgangspunkt i de to kommunene Bergen og Oslo har vi gjort et utvalg innenfor frivillige sektor med sikte på å identifisere typer av frivillighet i boligsosialt arbeid som beskrevet ovenfor. Selv om hovedfokus i denne studien er på frivillig sektor, er det viktig å trekke frem at boligsosialt arbeid skjer innenfor en kontekst der kommunen er en helt sentral aktør. Dette er nedfelt i lovverket både gjennom lov om kommunale tjenester i NAV og i helse og omsorgstjenesteloven. I den førstnevnte ligger den sterkeste kommunale forpliktelsen, der kommunen har plikt til å skaffe midlertidig botilbud til personer i akutt nødsituasjon: «§ 27. Midlertidig botilbud: 1 Skillet mellom frivillig og ideell organisasjon kan være uklart. Som Loga et al. (2015: 36) påpeker viser ideell organisasjon noen ganger til organisasjoner med betalte ansatte som yter profesjonelle tjenester mens frivillige organisasjoner har frivillige, ulønnede bidragsytere. Denne rapporten tar utgangspunkt i Loga et. al sin tredeling. I datamaterialet bruker ikke aktørene nødvendigvis disse begrepene og bruker for eksempel noen ganger frivillig og ideell organisasjon om samme fenomen. til å finne midlertidig botilbud for dem som ikke klarer det selv» (LOVDATA, 2016). I helse og omsorgstjenesteloven, § 3–7 står det at kommunen skal «medvirke til å skaffe boliger til personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet» (Kjønstad and Syse, 2012:173). Med andre ord påhviler det kommunen et sosialt ansvar og en nøkkelrolle for å bedre de vanskeligstilte sin situasjon på boligmarkedet.2 Dette gir et viktig skille mellom lovpålagte og ikkelovpålagte oppgaver med tilhørende profesjonskrav og faglig kompetanse som gir ulikt rom for ulike typer av frivillighet. Ideell drift kan utføre tjenester innenfor det lovpålagte området gjennom driftsavtaler med kommunen. Rommet for frivillighet gjennom småskalaaktivitet og sosialt entreprenørskap er større for ikke-lovpålagte oppgaver, der kommunen skal medvirke, men da gjerne sammen med andre aktører. Loga mfl. (2015) diskuterer begrep som frivillighet og frivillig sektor. Her skal vi kun komme med noen korte betraktninger om begrepsbruk i rapporten. Tredelingen hos Loga mfl. gir en god oversikt over ulike typer aktører i frivillig sektor, men får ikke like godt frem at aktørene kan stå for ulike typer aktiviteter. Med tradisjonelle ideelle organisasjoner mener vi organisasjoner som Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon og Blå Kors. Disse organisasjonene tilbyr blant annet ulike botilbud basert på profesjonelt, lønnet arbeid.3 Slike ideelle organisasjoner tilbyr imidlertid også oppfølgingstjenester basert på frivillig, ubetalt innsats (småskalafrivillighet). Og som det vil gå frem av kapittel 2 kan en ideell organisasjon også engasjere seg i sosial innovasjon og sosialt entreprenørskap, for eksempel gjennom å samarbeide med, gi råd og økonomisk støtte til sosiale entreprenører. Tilsvarende viser kapittel 2 at det offentlige også kan være en tilrettelegger for småskalafrivillighet og sosial innovasjon. Å gi en aktør en av disse betegnelsene vil altså ikke alltid være dekkende. Dette viser at begrepsbruken på feltet er utfordrende, og det kan være en grunn i seg selv til at en del dokumenter er vage mht. til forståelse av frivillighet. I denne rapporten skal vi som hovedregel skille mellom ideelle organisasjoner (profesjonalisert, lønnet institusjonsdrift og tjenesteproduksjon), småskalafrivillighet (ulønnet frivillig innsats/arbeid) og sosialt entreprenørskap. 2Vanskeligstilte på boligmarkedet består av: «personer og familier som ikke har mulighet til å skaffe seg og/eller opprettholde et tilfredsstillende boforhold på egen hånd. Disse befinner seg i en av følgende situasjoner: er uten bolig, står i fare for å miste boligen sin, bor i uegnet bolig eller bomiljø (Departementene, 2014-2015: 8). 3 Loga et al. (2015) viser til ideell institusjonsdrift. I denne rapporten bruker vi ideell tjenesteproduksjon generelt og spesifikt ideelle botilbud ettersom boligene det er snakk om ikke nødvendigvis er institusjoner. Med boligsosialt arbeid legger vi her til grunn følgende forståelse: «Boligsosialt arbeid handler både om å skaffe boliger til vanskeligstilte på boligmarkedet og styrke den enkeltes mulighet til å mestre boforholdet» (Departementene, 2014– 2015:8). Særlig den siste delen i denne forståelsen er viktig ut fra et samfunnsarbeidsperspektiv på boligsosialt arbeid. I den sammenheng fremheves gjerne følgende nøkkelbegreper: Myndiggjøring (empowerment), kritisk bevissthet, deltagelse (å være aktiv aktør i eget liv), lokal handleevne, sosial kapital og muligheter for å styrke denne (Økland, 2012: 11). I en veileder om boligsosialt arbeid og samarbeid med frivillige gjøres følgende tredeling av hvilke oppgaver som ligger i boligsosialt arbeid: boliganskaffelse, økonomisk støtte og oppfølging i boligen (Bærum kommune Boligkontoret, 2012). Rapporten er strukturert rundt de tre hovedspørsmålene i prosjektet. Først redegjør vi for studiens metode og valg av case i kapittel 1. Deretter presenterer vi analysen av datamaterialet, bestående av intervjuer og dokumenter, i kapitler som tar opp hver av de tre hovedspørsmålene (kapittel 2, 3 og 4). I kapittel 2 presenterer vi utvalgte boligsosiale tiltak og virksomheter nærmere i et eget avsnitt. Avslutningsvis sammenfatter vi og konkluderer på grunnlag av funnene (kapittel 5). Som nevnt innledningsvis, følger denne studien opp den første rapporten gjennom ny datainnsamling, gjennom en fokusert dokumentanalyse, analyse av ulike nettsider relatert til boligsosialt arbeid og intervju med ulike aktører i det boligsosiale feltet. Det ble brukt semi-strukturerte intervjuguider tilpasset de ulike aktørgruppene (se vedlegg). Dokumentanalysen omfatter sentrale offentlige dokument på nasjonalt og lokalt nivå (f.eks. NOU, Stortingsmelding, strategi, kommunal frivillighetsmelding). Våre intervju har dessuten gitt oss tips til nye aktuelle kilder (f.eks. kommunal boligmelding). Datainnsamlingen falt også sammen med publiseringen av Husbankens veiviser bolig for velferd (Husbanken, 2016a) som kort inkluderes i rapporten.4 Videre har vi fått tilgang til rådata fra en survey om sosialt entreprenørskap som kan brukes til å identifisere relevante sosiale entreprenører innen det boligsosiale feltet. Denne survey-undersøkelsen er knyttet til prosjektet Utvikling av sosialt entreprenørskap i Norge ledet av Ivar Eimhjellen ved Uni Research Rokkansenteret (se også Eimhjellen og Loga, kommer 2016). Prosjektet kartlegger sosialt entreprenørskap ved å undersøke formål, hvilke brukergrupper eller felt de ulike aktørene retter seg mot, og hvilken aktivitet de har i forhold til brukergruppen eller feltet. Slike data er nyttig opp mot tidligere undersøkelser som finner at sosialt entreprenørskap spiller en liten rolle i boligsosialt arbeid (Hansen, Grødem og Bakkeli, 2013:34). Tidligere rapporter om frivillighet og boligsosialt arbeid bygger i stor grad på litteraturgjennomganger og dokumentanalyse (Hansen mfl. 2013; Grødem 2014; Loga mfl. 2015). Sørvoll og Aarset gir en oversikt over forskning på vanskeligstilte på boligmarkedet i Norge, men etterlyser mer kunnskap om frivillige organisasjoners boligsosiale arbeid (2015:149). Denne rapporten fokuserer hovedsakelig på empirisk materiale innsamlet i del 2 av prosjektet «Frivillig sektor og boligsosialt arbeid». Vi diskuterer i mindre grad litteraturen på feltet ettersom tidligere og fremdeles aktuelle rapporter dekker dette godt. For en grundig analyse av begrep som frivillighet og frivillig sektor viser vi til Loga mfl. (2015). 4 2016 er i det hele tatt et år hvor det skjer mange endringer med relevans for frivillig sektor og boligsosialt arbeid. En del av dette kom sent på året, eller er fremdeles under utvikling, og dekkes derfor i liten grad i denne rapporten. Et eksempel som riktignok ikke handler spesielt om boligsosialt arbeid er KMDs (Kommunal- og moderniseringsdepartementet) kokebok om samarbeid mellom offentlige virksomheter og sosiale entreprenører. Den er ikke ferdigutviklet og det foreligger per nå kun en «prototype» i form av «Kokebokbloggen – Oppskrifter for nye samarbeid mellom offentlig sektor og sosiale entreprenører» (Jf. Nettside: http://sosentkokebok.regjeringen.no/). Loga mfl. (2015) identifiserer tre roller for frivillig sektor (tabell 1). Vi har tatt utgangspunkt i denne inndelingen og søkt å dekke boligsosialt arbeid i alle disse tre kategoriene. Valg av informanter reflekterer dette. Videre har vi fokusert på Bergen og Oslo fordi spekteret av frivillig arbeid er størst i de store byene (jf. Dyb, Helgesen og Johannessen, 2008; Husbanken region øst, 2009). Det gir et godt grunnlag for å finne interessante eksempler på ideell tjenesteproduksjon, småskalafrivillighet og sosialt entreprenørskap på det boligsosiale feltet. Det finnes selvsagt mange gode eksempler på boligsosialt arbeid i frivillig sektor utenfor Bergen og Oslo, og vi omtaler også noen av disse i rapporten. Tabell 1: Sentrale roller for frivillig sektor i boligsosialt arbeid – Loga mfl. (2015) Kilde: basert på klassifisering og eksempler i Loga mfl. (2015) Vi har intervjuet totalt 19 personer i perioden oktober–desember 2016. Tabell 2 gir en oversikt over hvor informantene kommer fra og hvordan disse fordeler seg mellom offentlig og frivillig sektor, samt fordelingen mellom ulike deler av frivillig sektor. Ideell tjenesteproduksjon, f.eks. Frivillig innsats utenfor og innenfor medlemsmodellen, f.eks. Sosial innovasjon og nye samspillsformer, f.eks. Aktivitet (program, prosjekt) Informanter ble rekruttert på ulike måter. Analysen av dokument og eksisterende studier på feltet har vært nyttig for å identifisere aktuelle organisasjoner, tiltak og personer. Vi har også fått forslag fra referansegruppen, og flere intervjuobjekt har foreslått nye informanter uten at vi har hatt mulighet til å følge opp alle disse forslagene. Vi har møtt stor velvilje hos våre informanter. Intervju i Bergen ble hovedsakelig gjort ansikt til ansikt mens andre informanter ble intervjuet over telefon. Denne løsningen ble valgt av rent praktiske og ressursmessige grunner. Kvaliteten i intervjuene skiller seg ikke etter hvorvidt de ble gjort ansikt til ansikt eller per telefon. typisk varte en time mens de andre intervjuene gjerne var noe lengre. Alle tema ble imidlertid også godt dekket i telefonintervju. Av ulike årsaker ble to telefonintervju gjennomført helt mot slutten av prosjektet. Disse to intervjuene måtte derfor gjøres vesentlig kortere og fokuserte på utvalgte tema. Informantene fikk tilsendt en intervjuguide på forhånd slik at de skulle være orientert om tema. På denne måten fikk informantene mulighet til å tenke gjennom spørsmålene i forkant. Vi erfarer at det å sende intervjuguide på forhånd har gjort at informantene stiller noe mer forberedt enn i andre intervju, for eksempel ved at enkelte har diskutert spørsmål med kollegaer, og at svarene på denne måten i noe større grad blir representative for institusjonen de representerer. Vi må likevel være forsiktig med å generalisere basert på denne undersøkelsen. Dette har også sammenheng med at feltet i stor grad er tverrsektorielt og strategien Bolig for velferd er tverrdepartemental. Intervju som for eksempel kunne fange opp synspunkt fra andre departement og direktorat kunne derfor være ønskelig. Dette kunne gjelde IMDI om bosetting av flyktninger og involvering av frivillige5, eller Helsedirektoratet i forhold til folkehelse. Gitt begrensede ressurser har ikke dette vært mulig. Boligsosialt arbeid beskrives av Grødem (2014:13) som et nytt innsatsområde i norsk velferdspolitikk. Ifølge Loga mfl. (2015:7) er det boligsosiale feltet «lite avgrenset og kan potensielt omfatte svært mye, både av vanskeligstilte grupper, typer tiltaksformer og type sosiale problem som kan imøtegås». Rapporten fastslår at «både det boligsosiale feltet og frivillig sektor er et empirisk område og politikkfelt med en uklar avgrensning» (2015:83). Man kan også legge til at det er flytende overganger mellom frivillige organisasjoner og brukermedvirkning. Vi vil som Ulfrstad (2011:21) hevde at boligsosialt arbeid noen ganger brukes uten at det gis en klar definisjon av hvordan den aktuelle aktøren forstår begrepet, spesielt i sammenheng med frivillig arbeid. Denne rapporten skal blant annet nettopp undersøke ulike forståelser av frivillighet i boligsosialt arbeid (Kap. 2). I vår utvelgelse av eksempler på ideell tjenesteproduksjon, småskalafrivillighet og sosialt entreprenørskap har vi imidlertid fokusert på boliganskaffelse og bomestring for vanskeligstilte på boligmarkedet. Vi oppfatter dette som å være i kjernen av boligsosialt arbeid. 5 IMDI har f.eks. en egen nettside kalt «Hjelpe flyktninger som frivillig» som handler om integrering og nærmiljøarbeid, se http://www.imdi. for velferd inkluderes for eksempel også bo-og nærmiljøtiltak (2014:8), og det er ikke vanskelig å se at dette er viktig. Grødem påpeker dessuten nettopp hvor sammensatt område boligsosialt arbeid er (2014:13). Et tiltak som kan illustrere dette er flyktningguide, som gjerne utøves av frivillige i regi av en frivillig organisasjon som samarbeider med en kommune. Integreringen gjennom et slikt tiltak har utvilsomt stor verdi som bo- og nærmiljøtiltak, og er et eksempel som ofte trekkes frem i våre intervju. Vi har imidlertid valgt å fokusere på eksempler på frivillig sektor i boligsosialt arbeid som i enda større grad handler om boliganskaffelse og bomestring. Videre har vi valgt å fokusere på tiltak som i mindre grad er kjent gjennom tidligere studier. Viktige tiltak i regi av organisasjoner som Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen har stor relevans i diskusjonen av frivillig sektors rolle i boligsosialt arbeid. Vi har intervjuet representanter for slike organisasjoner, men vier mer plass til tiltak som så langt er lite dekket gjennom andre studier. Samlet gir vår tilnærming et godt grunnlag for å belyse prosjektets problemstillinger, men det at boligsosialt arbeid og frivillighet er så utfordrende å avgrense, gjør det vanskelig å komme med klare svar. Hva slags rolle kan frivillig sektor spille i boligsosialt arbeid, og hvordan dekker vår studie slike ulike roller? Ideelle organisasjoner har historisk og i dag levert boligtjenester gjennom driftsavtaler og kontrakter med kommunen. Disse ideelle organisasjonene leverer profesjonaliserte tjenester til brukere med behov for boligsosialt arbeid. Det er med andre ord tjenester som kommunen har et ansvar for å tilby og som blir gjort igjennom et regulert samarbeid med de ideelle som står for tjenesteproduksjonen. Som eksempel på denne formen for samarbeid har vi i vår analyse inkludert Bergen Blå Kors Bosenter. Denne institusjonen har driftsavtale med Bergen kommune om plasser for midlertidig botilbud (Bergen Blå Kors Bosenter, 2016). Frivillig, ubetalt innsats kan også utøves innen rammen av tradisjonell ideell tjenesteproduksjon. I beskrivelsen av Blå Kors sitt tilbud illustreres dette kort ved såkalte tidgivere. Vi har også intervjuet representanter for Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon, som begge er sentrale i boligsosialt arbeid i Oslo. Det gjelder både tradisjonell tjenesteproduksjon, men også gjennom mer innovative former for boligsosialt arbeid. Et eksempel på det siste er Alternativ Utleie, som er etablert gjennom et samarbeid mellom Kirkens Bymisjon og BI, som beskrives nærmere nedenfor. I tillegg til den tradisjonelle samarbeidsformen kommer frivillig sektor som supplement til kommunale tjenester. Veilederen til kommunene (Bærum kommune Boligkontoret, 2012) identifiserer arbeidet med booppfølging som et område der frivillige med sine ressurser kan bidra til forbedring. «Rom for alle» (NOU, 2011:114). Hvordan kan frivillige bidra her? Veilederen skiller mellom tre ulike oppgaver: sosialt samvær, praktisk hjelp og rådgiver/veileder. Innholdet i tabellen nedenfor er hentet fra veilederen, og spesifiserer ulike konkrete oppgaver innenfor hver kategori som den frivillige, kalt «boligkontakt», kan utføre: Tabell 3: Supplerende boligsosialt arbeid fra frivillige boligkontakter: sosialt samvær, praktisk hjelp og rådgiver/veileder: Formidle kontakt med frivillige organisasjoner, lag, klubber, o.l. Tabellen inneholder en rekke eksempler på det vi kaller småskalafrivillighet, der enkeltpersoner som ønsker å bidra kommer i kontakt med aktuelle brukere. I organiseringen av dette i Bærum kommune er Frivillighetssentralen sentral for å rekruttere frivillige og de har en egen frivillighetskoordinator ansatt i kommunen for dette arbeidet. installasjoner Være samtalepartner, vise vennskap Gi tips om brannvarsler og batteri Gi råd om boligkjøp, budrunder, eieformer Hjelpe med norsk, øve sammen skriftlig og muntlig Gi tips om sortering og håndtering av avfall Gi råd om boligjuss: husleieloven, lånerente, offentlige låne- og støtteordninger Hjelpe med å bli kjent i nærmiljøet, lokale kulturtilbud og naturopplevelser Gi tips om lufting og ventilasjon Hjelpe med å sette oppbudsjett Hjelpe med å utvide sosiale nettverk og nabokontakt Gi tips om hagestell, snømåking o.l. Gi råd som forbruker Være med på handleturer og annet i nærmiljøet Hjelpe med småreparasjoner Bli med på offentlige kontorer Hjelpe med å bestille/sette opp navneskilt Hjelpe å fylle ut skjemaer, skrive søknader, brev Stille opp TV-kanaler Gi råd om husregler og hvordan man oppnår gode forhold med Naboer og styre Lese av strømmåler Hjelp med å bruke internett og nettbank Kilde: Bærum kommune (2012: 32). valgt representant for beboere i kommunale utleieboliger forvaltet av etat for boligforvaltning. Boligkontaktene velges for to år på årlige beboermøter. Dette er et ikke-betalt verv, og oppgaven vil være å ta initiativ og være et bindeledd mellom beboere og kommunen. En egen håndbok for disse kontaktpersonene er utviklet (Bergen kommune, Etat for boligforvaltning, 2014). Sammenholdt med tabellen over kan disse kontaktpersonene i sitt virke fylle ulike element innenfor de tre kategoriene beskrevet som sosialt samvær, praktisk hjelp og rådgiver/veileder. Et annet eksempel på slik småskalafrivillighet der kommunen koordinerer supplementsfrivilligheten innenfor boligsosialt arbeid er Bergen Bidrar – kontaktsenter. Bergen Bidrar er et kommunalt kontaktsenter for henvendelser om utleie av bolig og frivillig arbeid knyttet til flyktninger. «Bergen bidrar» ble opprettet høsten 2015 og er etablert som en aktiv informasjonskanal i arbeidet med inkludering av flyktninger i Bergen. Det gjelder både i forhold til asylmottak og det økende antall flyktninger som bosettes i Bergen i tiden fremover. Aktuelle henvendelser kan dreie seg om utleiere som har leilighet eller hus til leie for flyktninger, og enkeltpersoner eller organisasjoner som ønsker å bidra som frivillig til aktiviteter for flyktninger. Kontaktsenteret vil gi informasjon om hvem som gjør hva, og bidra til at gode initiativ kan bli realisert på en best mulig måte. Senteret vil være i løpende kontakt med aktuelle organisasjoner/instanser. I forbindelse med virksomheten til kontaktsenteret i Bergen har vi også inkludert noen av de frivillige som er engasjert i å skaffe boliger til leie for flyktninger. Vi har intervjuet to slike frivillige boligformidlere, for å fange opp denne småskalafrivilligheten. Dette kan også sies å representere en innovasjon i det boligsosiale arbeidet opp mot en ny utfordring forbundet med den store økningen av asylsøkere i 2015 og behovet for å sikre boligløsninger for de som får opphold. Et av virkemidlene i strategien Bolig for velferd er å: «stimulere til at det private leiemarkedet fungerer bedre for vanskeligstilte på boligmarkedet» (Departementene, 2014–2015:12). Som et tiltak som kan tenkes å møte denne utfordringen har vi valgt ut Alternativ utleie i Oslo. Dette er en virksomhet som kan plasseres både innenfor kategorien småskalafrivillighet og som eksempel på sosial innovasjon og sosialt entreprenørskap. Innovasjonen består i å: «utfordre det markedsregulerte boligmarkedet og på sikt bli den foretrukne utleietjenesten. Vi er sikre på at det bor nestekjærlighet i mange utleiere. 6 Jmf. Nettside: https://www.bergen.kommune.no/omkommunen/avdelinger/byradsavd-for-sosial-bolig-oginkludering/9130/9132/7666/article-131510). virkelig trenger det».7Alternativ utleie er her den aktøren som sørger for at de som ønsker å leie ut «boligsosialt» kommer i kontakt med de som er vanskeligstilte i boligmarkedet, først og fremst de som ikke har økonomisk evne til å delta i det markedsbaserte utleiemarkedet. Vi har også snakket med en representant for Mestringsguiden, som er en annen nyetablert sosial entreprenør som hjelper flyktninger på boligmarkedet. Dette er et eksempel på at det nylig er kommet flere sosiale entreprenører på det boligsosiale feltet, og Mestringsguiden en aktør som har enkelte fellestrekk med frivillige boligformidlere i Bergen. Den sosiale entreprenøren Tillitsperson, som i hovedsak retter seg mot rusmisbrukere, blir også kort beskrevet. Samlet bygger rapporten dermed på et rikt intervjumateriale med representanter for KMD, Husbanken, Bergen og Oslo kommune, ideelle organisasjoner og alle de tre hovedtypene av frivillighet (ideell tjenesteproduksjon, småskalafrivillighet og sosialt entreprenørskap). 7 Jmf. nettside: http://www.autleie.no/om-oss/. Utgangspunktet for denne rapporten er spørsmålet om frivillig sektors rolle i boligsosialt arbeid. Hvilke oppfatninger har ulike aktører til frivillig sektors rolle, hvorfor og hvilken del av frivillig sektor er det disse aktørene ser for seg når de snakker om frivillig sektor? Dette kapitlet diskuterer slike spørsmål. Vi begynner med en gjennomgang av sentrale dokument før vi går inn i intervjumaterialet med ulike aktører på det boligsosiale feltet. Vi er hovedsakelig interessert i utviklingen de senere år, og spesielt utviklingen knyttet til den siste nasjonale strategien for boligsosialt arbeid; Bolig for velferd 2014–2020. I NOU «Rom for alle» foreslås det å gi kommunene en større rolle i det boligsosiale feltet (2011:30). Frivillig sektor omtales i liten grad og uten at det skilles tydelig mellom ulike former for frivillighet. Utredningen viser imidlertid til at frivillige organisasjoner kan være tjenesteytere (boliganskaffelse og oppfølging), og at det varierer om kommunen jobber sammen med frivillig sektor (NOU 2011:120). Utredningen uttaler seg ikke om frivillig sektor bør ha en større rolle i boligsosialt arbeid fremover, men involvering av frivillige nevnes kort i utredningen (2011:116). Stortingsmeldingen som følger opp NOU (2011) er mer eksplisitt på frivillig sektors rolle i boligsosialt arbeid. Her omtales «auka frivillig innsats og brukarmedverknad» (Meld.St. 17, 2012–2013:97) som et viktig innsatsområde i den nasjonale strategien for boligsosialt arbeid som den gang var under utvikling (Bolig for velferd 2014 – 2020). Meldingen har et eget avsnitt om nettopp «[a]uka frivillig innsats og brukarmedverknad» hvor det heter at «[r]egjeringen vil stimulere til frivillig innsats i det bustadsosiale arbeidet sentralt, regionalt og lokalt» og «nytte erfaringar frå brukarorganisasjonar i det bustadsosiale arbeidet» (Meld.St. nr. 17, 2012– 2013:111). Stortingsmeldingen varsler også at regjeringen vil «nytte sosialt entreprenørskap og sosial innovasjon for å utvikle nye typar butilbod til unge» (Meld.St. nr. 17, 2012–2013:101). Sosialt entreprenørskap presenteres slik; Sosialt entreprenørskap er entreprenørskap som blir nytta på sosiale eller samfunnsmessige utfordringar og problem, og inneber at entreprenørane skal finne nye løysingar som kan skape varige forbetringar på viktige område i samfunnet. 8 For kommentarer til tidligere utredninger, stortingsmeldinger m.m., se f.eks. Loga (2016b). Vi har fokusert på dokument som omhandler boligpolitikk og boligsosialt arbeid. Dokument som regjeringens frivillighetserklæring (Departementene 2015) og strategi for frivillighet (HOD 2015) eller KMDs inspirasjonshefte for samarbeid mellom frivillige og kommuner er eksempler på offentlige dokument som behandler frivillighet mer generelt (KMD 2015). har slike verksemder høg grad av involvering frå målgruppene og er marknadsorienterte. Ved å samarbeide med ulike miljø for å finne nye måtar å bruke verkemidla på, kan ein få fram fleire eigna butilbod til unge (Meld.St.17, 2012–2013:9–100). Stortingsmeldingen skiller ikke videre mellom ulike former for frivillighet. Det vises mest til frivillige organisasjoner generelt, og sosialt entreprenørskap introduseres og defineres. Og stortingsmeldingen omtaler altså frivillig sektor mest i den delen som omhandler den kommende strategien Bolig for velferd (Departementene 2014). En kunne dermed forvente at strategien skulle gi nærmere beskrivelse av hva man forstår med frivillighet. Bolig for velferd trekker frem frivillige organisasjoner som viktige samarbeidspartnere (Departementene 2014:7, 13, 18, 19), og er tydeligst på ønsket om involvering her: Frivillige og ideelle organisasjoner er sentrale aktører i det norske samfunnet og kan bidra på flere viktige områder i den boligsosiale strategien. De bør involveres i arbeidet både på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Flere av organisasjonene har lang tradisjon for å samarbeide med det offentlige om boligsosialt arbeid. Frivillige organisasjoner representerer tilhørighet, fellesskap og mening. De arbeider for å skape tillit mellom mennesker og bygge ned fordommer og motsetninger, og bidrar med dette til å sette individet i sentrum i det boligsosiale arbeidet (Departementene 2014:14). Strategien viser altså flere ganger til frivillige organisasjoner, men gir ikke noen nærmere forklaring av hvilken type frivillighet disse organisasjonene skal bidra med. Strategien peker imidlertid på slike organisasjoner som et supplement til det offentlige og som bidragsytere til «nye modeller for oppfølging» (Departementene 2014: 18). Strategien gir imidlertid en forklaring av sosial innovasjon og sosialt entreprenørskap: Sosial innovasjon og sosialt entreprenørskap er relativt nye begreper i det boligsosiale arbeidet. Sosial innovasjon defineres gjerne som tiltak som er nyskapende, er mulige å implementere, møter sosiale behov, er mer effektive enn eksisterende løsninger, og som bidrar til å bedre samfunnets handlingsevne. Sosialt entreprenørskap kan forstås som en underkategori av sosial innovasjon, der løsningene rettes mot å løse samfunnsutfordringer, og der man gjerne tar i bruk metoder fra forretningsverdenen (Departementene 2014:26). Her er strategien også tydeligere på ønsket om å gi slike aktører en større rolle: Vi vil legge til rette for sosial innovasjon og sosialt entreprenørskap. Nytenkning og sektorovergripende tiltak kan gi løsninger som har vært vanskelige å få til innenfor etablerte forvaltningsstrukturer. Det vil særlig bli lagt vekt på å stimulere til utvikling av nye bolig-og tjenestemodeller for utsatte unge og personer som har vært bostedsløse over lang tid og gjentatte ganger. Vi vil også utrede nye modeller for hvordan vi mer effektivt kan fremskaffe boliger til bosettingsklare flyktninger (Departementene 2014:26). Tiltaksplan Bolig for velferd 2016 omtaler kort frivillighet i boligsosialt arbeid som et hovedtema og innsatsområde i strategiarbeidet (Direktoratene og Husbanken 2016: 16–17). Dette er en felles tiltaksplan for Husbanken og fem direktorat. Her beskrives 2016 som et år hvor det skal satses på frivillighet og sivilsamfunnsengasjement. Tiltaksplanen viser spesielt til et stort sivilsamfunnsengasjement for flyktninger og at dette kan ha stor betydning for bosettings-og integreringsarbeid (Direktoratene og Husbanken 2016:16). Som vi skal komme tilbake til i vår presentasjon av interessante tiltak og virksomheter 2.5 finnes det flere nyere eksempler på slikt engasjement både i form av småskalafrivillighet og sosialt entreprenørskap. Tiltaksplanen viser til at det høsten 2016 starter opp et tiltak om økt frivillighet i boligsosialt arbeid som del av strategien (Direktoratene og Husbanken 2016:30). Husbankens veiviser for bolig for velferd ble nylig publisert.10 Veiviseren er ifølge nettsiden: (…) en digital verktøykasse utviklet primært for kommunene, men også for ansatte i direktoratene, fylkesmannsembetene, samarbeidspartnere og brukerorganisasjoner. Mange har behov for sammensatte tjenester. I Veiviseren har vi samlet «alt på ett sted» innenfor bolig – og tjenesteområdet på både strategisk og operativt nivå. Veiviseren skal bidra til å heve kompetansen hos kommuner og samarbeidspartnere, gjøre offentlig sektor mer transparent og bidra til en mer lik praksis overfor innbyggerne lokalt. Veiviseren skal bygge opp under målsettingene i strategien Bolig for velferd om å skaffe bolig til vanskeligstilte og styrke muligheten for å mestre boforholdet. Strategien sier også at den offentlige innsatsen skal være helhetlig og effektiv, det bidrar Veiviseren til gjennom innhold i løsningen fra alle de ansvarlige direktorat og samarbeidspartnere. Denne elektroniske veiviseren betegnes som det viktigeste tiltaket under satsingen bolig for velferd. Det er interessant i seg selv at det viktigste enkelttiltaket i strategien er en digital verktøykasse samtidig som Husbankens tilskuddsmidler reduseres (se kapittel 3 om rammebetingelser). Søk på frivillig gir for eksempel treff på Frivillighet Norge, og frivilligheten ble omtalt som å spille en avgjørende rolle i den norske velferdsmodellen og som aktiv innenfor flere av velferdsområdene. Viktige områder som nevnes er pleie, omsorg, besøksordninger og mange typer bomiljøarbeid som fellesskapstiltak, arrangementer, hagearbeid, gartnerhager og deltagelse i lag og foreninger. Søk på sosialt entreprenørskap gir treff på boligsosiale utfordringer og sosial innovasjon (dette er en henvisning til forskningen gjort av Hansen, Grødem og Bakkeli (2013), innovasjon i boligsosialt arbeid (en mer omfattende beskrivelse på seks sider med henvisning til gode eksempler, blant andre Alternativ Utleie). Frivillige og ideelle organisasjoner og velforeninger blir her nevnt som en aktuell partner i sosial innovasjon. Flyktningguide i Bergen trekkes frem som et av flere gode eksempel: 9 Siden dette arbeidet fremdeles er i startfasen kan vi ikke belyse dette tiltaket nærmere. En ressursgruppe som jobber med dette har representanter for frivillig sektor. Gruppen vil blant annet jobbe med forståelsen av frivillighetsbegrepet, tydeliggjøre ulike former for frivillighet og diskutere hvordan frivillig sektor kan bidra i fremtidige prosjekt. 10 https://www.veiviseren. Røde Kors Flyktningguide kobler flyktninger som har fått opphold i Norge med en frivillig guide. Flyktningguiden orienterer flyktningen om samfunnet, og fungerer som bindeledd til lokalmiljøet, for å bidra til en god integrering. Bergen kommune har en samarbeidsavtale med Røde Kors om Flyktningguiden. Røde Kors stiller med frivillige guider, og kommunen dekker lønn til koordinator og andre kostnader. Veiviseren har flere andre gode eksempler som involverer frivillige organisasjoner, og viser for eksempel til Kirkens Bymisjon og overgang fra fengselsinstitusjoner eller Boligskolen Safir i regi av Røde Kors og Kirkens Bymisjon. Veiviseren har også en artikkel om samarbeid offentlig – frivillig/privat hvor det vises til de tre rollene frivillig sektor kan ha som Loga mfl. (2015) identifiserer uten å trekke frem noe som spesielt viktig.11 Veiviseren gir gode eksempler på både tiltak fra ideelle organisasjoner og ubetalt frivillig arbeid, og beskriver ulike muligheter forbundet med frivillig sektor uten å gi anbefalinger eller vurderinger. En av våre informanter bekrefter at det heller ikke er formålet med veiviseren. Offentlige dokument varierer altså mht i hvilken grad de avklarer sentrale begrep på feltet. Dermed blir det i større grad opp til offentlige aktører og aktører i det boligsosiale feltet å definere og sette fokus. En analyse av flere dokument kunne nok ha nyansert dette bildet noe. I en tidligere stortingsmelding som «Om boligpolitikken» omtales f.eks. frivillige organisasjoner en hel del og at det også gis begrepsavklaringer (St. meld. nr. 23, 2003–2004). Hva sier aktørene i boligsosialt arbeid om frivillig sektors rolle? Vi starter med begrunnelser for hvorfor frivillig sektor bør ha en plass i boligsosialt arbeid før vi diskuterer hvilken type frivillighet de ulike gruppene ser for seg. Vi har også stilt spørsmål om frivillig sektors rolle i det boligsosiale feltet er annerledes enn på andre felt. Ansatte i Husbanken peker på to hovedbegrunnelser for hvorfor frivillig sektor bør ha en rolle i boligsosialt arbeid; 11 https://veiviseren. 12 Se også Loga (2016b). utover det kommunen kan tilby. Man er rett og slett er avhengig av de frivillige for å løse oppgavene som skal løses. Mens Husbanken og det offentlige kan gi hjelp til det mest grunnleggende i form av «tak over hodet» (en lovpålagt oppgave for kommunen) kan frivillig sektor tilby felleskap og hjelp utover det som kommunen kan tilby, slik som å unngå ensomhet (ikke en lovpålagt oppgave). Frivillig sektor kan for eksempel bidra til integrering i samfunnet for dem med få venner og lite sosialt nettverk. Informanten som sier dette mener da ubetalt «ekte frivillighet» (småskalafrivillighet), og mener det kan fungere fint i form av noen som kommer på besøk eller tar beboerne med på tur. Frivillig sektor blir da et supplement til og ikke erstatning for det offentlige. Frivillige kan for eksempel være til stede utenfor det som er vanlig kontortid. I det offentlige gjør den avgrensete åpningstiden at du ikke har tilstedeværelse av relasjoner, noe frivillige kan tilby ved å gi tjenester som kommunene ikke gir. Loga mfl. (2015:19–20) omtaler dette som en supplerende og komplementær rolle. Den andre hovedbegrunnelsen omtales mindre i intervjuene med ansatte i Husbanken, men handler om at frivillig sektor kan bidra til nye modeller og løsninger. De kan fange opp spesielle behov, og utvikle nye tjenester som for eksempel Røde Kors sine flyktningguider vist til i Veiviseren eller besøksvennordning. En side ved dette er at frivillig sektor kan tilby tjenester som det offentlige er forhindret fra å gi på grunn av lovverket. Et eksempel er utfordringen med å gi tilbud om en-natts-overnatting på sovesal for utsatte grupper. Kommunen kan ikke tilby slike alternativ, men frivillige organisasjoner er ikke bundet av samme regelverk såfremt det ikke er en tjeneste som utføres med en driftsavtale med kommunen. Dette skaper samtidig utfordringer og dilemma både for det offentlige og frivillig sektor. Det kan løse et akutt problem og slik avlaste kommunen, men kan også være problematisk dersom det oppfattes å underminere den standarden og det ansvaret det offentlige bør ha overfor de mest vanskeligstilte på boligmarkedet. Tilsvarende utfordringer og spenninger blir diskutert mer inngående senere i denne rapporten (kapittel 4). Ideelle organisasjoner er også opptatt av innovasjon og hjelp utover det kommunen kan tilby som begrunnelse for at frivillig sektor bør ha en rolle i boligsosialt arbeid. Ideelle organisasjoner har en drivkraft, mål og tradisjon for å være innovative og utvikle nye tjenester. Ideelle organisasjoner tilbyr dessuten noe mer enn bare tjenesten det offentlige kjøper. gjennom anbud ved å involvere frivillige.13 Informanten skiller altså mellom en ideell tjenesteproduksjon gjennom en organisasjon og sosial trening, nettverk og tilhørighet som kan oppnås ved å involvere frivillige i boligsosialt arbeid. Ideelle organisasjoner tilbyr begge deler. Dette kommer også godt frem i andre intervju. En av de frivillige boligformidlerne, som vi omtaler nærmere i 2.5, forteller for eksempel at de hjelper flyktninger som ankommer med transport fra flyplass til tildelt bolig samt med innkjøp av møbler o.l. Dette gjør kommunene i svært ulik grad og er følgelig oppgaver hvor frivillige kan gi et viktig bidrag. Utgangspunktet for tilbudet til Bergen Blå Kors Bosenter er en kontrakt med Bergen kommune om utleie av leiligheter og servering av middag. I praksis tilbyr organisasjonen langt mer enn dette, og jobber boligsosialt ved å gi oppfølging rettet mot bomestring. Det handler ikke bare om å gi beboerne tak over hodet, men å ha fokus på hele mennesket. Slik skiller ideelle organisasjoner seg fra andre tjenesteleverandører. I deler av arbeidet som ligger utenfor kontrakten jobber Blå Kors nå med å involvere frivillige som ikke får lønn, det de kaller «tidgivere», som blant annet kan hjelpe med praktiske gjøremål eller følge beboerne til offentlige kontor. En representant for en ideell organisasjon trekker også frem muligheten for å verne om de svake i en slags «vaktbikkje-funksjon». Loga mfl. (2015:20–21) viser til tidligere forskning som trekker frem dette poenget med at ideelle velferdsleverandører gjennom sin kompetanse og kunnskap på feltet kan påpeke og ivareta viktige behov. I vårt materiale trekkes det frem at det er en fordel for de ideelle organisasjonene at de ikke har helhetsansvar slik det offentlige har. Organisasjonene kan fokusere på utvalgte gruppers spesielle behov basert på en tydelig profil på en måte det offentlige ikke kan. Organisasjonene kan stille spørsmålet «hvem trenger oss mest nå?» og så rette seg inn mot akkurat den nisjen. De kan holde fokus på disse gruppene og skape modeller og utgjøre et godt supplement både i type og i volum. Ideelle organisasjoner kan utfordre det offentlige og sette i gang tiltak som ikke er lagt ut på anbud. På spørsmål om hva frivillig basert boligsosialt arbeid kan oppnå som offentlige og kommersielle aktører ikke kan tilby trekker representantene for Bergen kommune frem tjenester som andre ikke tilbyr. Noen tilbud vil kanskje ikke ha legitimitet i for eksempel innvandrergrupper om de ble driftet kun i kommunal regi. Ungdomsarbeidet til organisasjonen Way forward i et utsatt boområde i Bergen kan være et eksempel på dette. 13 Et annet eksempel på slik relasjonsbygging, er Refugees Welcome Norway sitt arbeid med ivaretakelse og integrering av nyankomne flyktninger til Norge, se nettside: http://rwtn. idrettsaktiviteter, kafe, og egne tilbud for innvandrerjenter. Sterkt engasjement og brukererfaringer gir tilbudet en spesiell legitimitet, respekt og identitet. En annen ansatt i Bergen kommune trekker et klart skille mellom lovpålagt, offentlige oppgaver og frivillig arbeid som supplerer dette. Når det gjelder spørsmålet om hvorfor frivillig sektor bør ha en rolle i boligsosialt arbeid har altså offentlige aktører og aktørene i det boligsosiale feltet i stor grad overensstemmende synspunkt. Frivillig sektor kan supplere offentlige tilbud, bidra med innovative løsninger og være et talerør for svake grupper er begrunnelser som går igjen. En representant for Bergen kommune sier at vedkommende har mest erfaring med større frivillige organisasjoner, som er profesjonelle og er enkle å forholde seg til. Bergen kommune har også en egen frivillighetsmelding. Denne kommunale planen for frivillighet skiller mellom ulike typer frivillighet; frivillighet basert på egenaktivitet og egeninteresse, eller dugnadsbasert frivillighet, og avtalebasert frivillighet (Bergen kommune, 2015:14). Dette tilsvarer omtrent det Loga mfl. (2015) omtaler som henholdsvis småskalafrivillighet og ideelle organisasjoner. Kommunen presiserer imidlertid at avtalebasert frivillighet (ideell institusjonsdrift) ikke er en del av frivillighetsmeldingen (2015:14). Planen har en klar definisjon av frivillig organisasjon og frivillig virke (arbeid) (2015:13, 14). Planen viser også til «samhandling mellom kommune og frivillig sektor» (2015:12, 65), men bruker ikke begrep som «sosialt entreprenørskap». Planen omtaler heller ikke boligsosialt arbeid spesielt, men er opptatt av innovasjon: Bystyret vil fremholde at frivilligheten medfører en vesentlig innovasjonskraft i samfunnet. Eksempelvis er nesten hele vår velferdsstat båret frem gjennom ulike initiativ fra frivillig sektor. Frivillighetens rolle som innovatør, også i dag, bør arbeides mer konkret med i fremtidig planarbeid for samhandling mellom kommune og frivillig sektor. Det bør være et mål å øke innovasjonskraften (Bergen kommune 2015:65). Flere representanter for Bergen kommune påpeker at frivillig arbeid er vanskelig å definere, spesielt i boligsosialt arbeid. Forståelsen av frivillig arbeid vil derfor variere etter hvem du spør. Selv peker de gjerne på «det som kommunalt ansatte ikke utfører». Også i intervju med representanter for Oslo kommune dukker begrepet «ekte frivillighet» opp som motstykke til ideelle organisasjoner. medarbeidere. I boligsosialt arbeid er det stort behov for nettopp slik fagkompetanse. Det kan likevel være potensiale for å øke både ideelle organisasjoners og det rent frivillige, ubetalte arbeidet på feltet. De store organisasjonene kan være gode til å mobilisere til mer rent frivillig arbeid. Et utvidet samarbeid mellom kommunen og frivillig sektor kan utnytte det felles engasjementet for vanskeligstilte til å bli enige om behov og tiltak fra ulike perspektiv. Oslo kommune har ikke en egen strategi på å inkludere frivillige i det boligsosiale arbeidet, men utarbeidet nettopp en frivillighetsmelding (Oslo kommune 2016). Et av målene er at «kommunen skal styrke samhandlingen mellom kommunal og frivillig sektor og tilrettelegge for økt samhandling frivillige aktører imellom» (2016:1), og frivilligheten skal styrkes (2016: 2). I meldingen defineres frivillig sektor, frivillig arbeid, ideell og frivillig organisasjon. Fokus er på frivillige organisasjoner og frivillig arbeid (småskalafrivillighet). Kommunen jobber på to måter: Kommunen kan sies å ha to parallelle oppgaver: på den ene siden skal kommunen motivere til og tilrettelegge for frivillig innsats som et supplement til offentlige tjenester, og samtidig være tilrettelegger og støttespiller for en selvstendig og uavhengig frivillig sektor (2016:16). Når det gjelder type frivillighet skilles det i vår studie i hovedsak mellom tjenesteproduksjon som krever inntjening og genuin (ekte) frivillighet. Loga mfl. (2015) omtaler som nevnt dette som hhv. ideell institusjonsdrift og småskalafrivillighet. Den førstnevnte knytter seg opp til lovpålagte oppgaver for kommunen som den velger å drifte gjennom ideelle organisasjoner. Den tredje formen for frivillighet på det boligsosiale området, sosialt entreprenørskap, nevnes, i mindre grad. En av informantene fra Husbanken trekker også frem brukerorganisasjoner som en viktig del av frivillig sektor. Det er imidlertid en todelt tilnærming til frivillighet som dominerer. En informant sier for eksempel at Husbanken gjennom Veiviseren er opptatt av både ideelle organisasjoner og ubetalt frivillig arbeid. Ansatte i Husbanken er i stor grad opptatt av det disse informantene kaller «genuin frivillighet»; det rent frivillige og ubetalte arbeidet, som de regner som spesielt verdifullt. De mener at ideelle organisasjoner som Røde Kors og Kirkens Bymisjon gjør svært viktig og godt arbeid. De er imidlertid opptatt av at penger i noen sammenhenger kan forstyrre, altså at fokus på penger noen ganger kan ødelegge fokus i det frivillige arbeidet. Vi finner en lignende merknad i Bergen kommunes plan for frivillighet; «Denne type frivillighet [avtalebasert frivillighet] faller utenfor det denne planen omhandler. Slike avtaler kan ofte føre til dilemmaer i skjæringspunktet mellom tilskudd og tjenestekjøp» (Bergen kommune 2015:14). tjenesteproduksjon finansiert av det offentlige. Dette kalles gjerne «ekte frivillighet», som også omtales som en-til-en frivillighet, og en bruker også begrepet småskalafrivillighet. De Husbankansatte tror potensiale for mer frivillighet er størst om kommunene klarer å mobilisere denne genuine frivilligheten. Det er imidlertid stor forskjell på hvor bevisst kommuner er på frivilligheten og ikke alle kommuner har en frivillighetspolitikk. Representanten for en av de ideelle organisasjonene forteller at kommunen gjerne bestiller en lovpålagt tjeneste, men ønsker ofte noe «mer» som er vanskelig å beskrive, men som kommunen har erfart at ideelle organisasjoner leverer. Kommunen kan vanskelig oppnå det samme gjennom å koordinere frivillige fordi det lett får preg av kommunal styring. Engasjement og forankring er viktig for de frivillige, som ikke bare ønsker å gjøre en innsats, men også følelsen av å være del av noe større. I intervju med disse ideelle aktørene oppfattes det ikke som klart hvilken rolle det offentlige forventer at frivillig sektor skal ha. Flere aktører i studien er opptatt av at frivillighet, frivillig sektor og frivillig arbeid er ulne begrep. En opplever at det ikke er helt klart hva myndighetene mener med frivillighet, og det blir dermed Husbankens jobb å fylle det med innhold. At frivillighet er så mangfoldig og sammensatt gjør det vanskelig å involvere frivillige i boligsosialt arbeid. En av representantene for ideelle organisasjoner påpeker at begrep som frivillighet, frivillig arbeid og frivillige organisasjoner noen ganger blandes sammen, og en av disse informantene mener at offentlige dokumenter ikke er tydelig på hva de ulike begrepene betyr. Oppsummert kan vi si at både offentlige aktører og aktører i felten trekker frem at «frivillighet» og «frivillig sektor» er begrep som benyttes uten nødvendigvis å gis et klart innhold i offentlige dokument. Lokale frivillighetsplaner i Oslo og Bergen gir gode definisjoner og retter i stor grad fokuset mot småskalafrivilligheten. Også informanter i Husbanken er opptatt av småskalafrivilligheten, og ser stort potensiale for å øke frivillig sektors rolle gjennom å mobilisere denne delen. Disse informantene understreker imidlertid også at de store organisasjonene på feltet gjør en svært viktig jobb. I et av intervjuene med representanter for ideelle organisasjoner understrekes det at det vil bli vanskelig for kommuner å mobilisere og koordinere frivillig innsats på samme måte som organisasjonene fordi de frivillige er opptatt av forankring, å få noe «igjen» for innsatsen og vil være skeptiske til offentlig styring. Her skiller altså offentlige aktører seg fra aktører i felten. Informanter i direktorat og departement er forsiktige med å gi anbefalinger om hvilken rolle frivillig sektor bør ha i det boligsosiale arbeidet, men peker altså på et stort potensiale for småskalafrivillighet. Vårt materiale gir lite grunnlag for å hevde at frivillig sektors rolle i det boligsosiale feltet er annerledes enn på andre felt. En av de offentlige aktørene mener imidlertid at frivillig sektor så langt ikke har sett mulighetene på det boligsosiale feltet og følgelig har utviklet få tilbud her. En mulig grunn til dette er manglende tilrettelegging fra kommunens side, og relativt få kommuner har hatt en frivillighetspolitikk på dette området. En annen grunn kan være at man i for stor grad har fokusert på behovet for fagkompetanse i det boligsosiale arbeidet. Om man kunne få til noe lignede av flyktningguider for vanskeligstilte på boligmarkedet, altså det å skape relasjoner mellom folk, ville det være svært verdifullt. Potensialet for småskalafrivillighet ville være stort. Her er imidlertid meningene delte, og andre offentlige informanter understreker nettopp behovet for sterk faglighet i møtet med sårbare grupper. Det påpekes også at forventningene til frivillig sektors rolle kan være annerledes på det boligsosiale området enn på felt som helse og velferd. Det boligsosiale feltet skiller seg fra andre felt ved at inkludering, aktiv deltakelse og fellesskap står så sentralt. Andre helse-og velferdstjenester er gjerne mer avgrenset, mens det å bo handler mye om fellesskap. Det krever involvering av mange frivillige, og her er potensialet vesentlig større enn det som oppnås i dag. Et annet poeng en av representantene for ideelle organisasjonene trekker frem er at boliganskaffelse er spesielt kapitalkrevende og binder opp store ressurser. Det gjør det utfordrende for organisasjonene å tilby boliger for vanskeligstilte, og dette forsterkes av usikre rammebetingelser og korte avtaleperioder (se kapittel 3). Det boligsosiale feltet skiller seg altså ikke grunnleggende fra andre felt mht. mulighetene for frivillig sektor. Potensialet for småskalafrivillighet kan imidlertid være stort ettersom relasjonsbygging og fellesskap er så viktig i boligsosialt arbeid. Samtidig er det en spenning mellom ubetalt frivillig innsats og det store behovet mange vanskeligstilte har for fagkompetanse. boligsosiale feltet på en interessant måte. Disse eksemplene illustrerer hvordan frivillig sektor kan spille en annen rolle på det boligsosiale feltet enn de har gjort inntil nylig. Vi starter imidlertid med en kort presentasjon av en etablert ordning i Bergen kommune kalt boligkontakt. Ordningen går tilbake til 1990-tallet, og har blitt møtt med stor interesse i andre deler av landet. Dette er altså ikke et nytt tiltak, men et tiltak som fremdeles fungerer godt ifølge våre informanter, og som kan illustrere kommunal innovasjon på det boligsosiale feltet. Boligkontaktenes arbeid kan omfatte å bringe informasjon mellom beboeren og kommunen, formidle ideer, spørsmål og problemer fra beboerne, delta i planlegging av fysiske og sosiale tiltak, ta initiativ til aktiviteter, dugnader og tilstelninger, bidra til at fellesplikter kan utføres på en god måte (Bergen kommune. Etat for boligforvaltning, 2014:6). Ordningen med boligkontakt og forholdet til kommunen fungerer som et slags samarbeidsforum (Grimen 2011). I beskrivelsen av ordningen fremhever en av våre informanter ordningens betydning for å kunne komme i kontakt med mennesker med innvandringsbakgrunn. Her har kontaktpersoner med språkkunnskap bokstavelig talt fungert som døråpnere. Viktig i den sammenheng er at kommunen har lykkes med få personer med innvandrerbakgrunn til å stille som kandidater og bli valgt til kontaktpersoner. For en av bydelene har tre av syv kontaktpersoner innvandrerbakgrunn. Boligkontaktene får opplæring av kommunen og inviteres til ulike samlinger (Grimen 2011). Det er imidlertid et frivillig verv, og boligkontaktene mottar ikke lønn. Frivillige boligformidlere er frivillige enkeltpersoner som hjelper flyktninger i Bergensområdet med å finne bolig og å finne seg til rette i sine nye omgivelser. Vi har intervjuet to personer som begge tidligere har bidratt i frivillig arbeid gjennom etablerte ideelle organisasjoner, og som nå har engasjert seg som enkeltpersoner. Vi har også intervjuet en representant for «Bergen Bidrar». Ifølge hjemmesiden er «Bergen Bidrar […] et kontaktsenter for henvendelser om utleie av bolig og frivillig arbeid knyttet til flyktninger».14 Kontaktsenteret ble opprettet på bakgrunn av det store engasjementet rundt flyktningestrømmen i 2015 og 2016 (se Fladmoe mfl. 2016). Kontaktsenteret jobber med å skaffe boliger til flyktninger gjennom private utleiere på en mer aktiv måte enn før. I tillegg har kontaktsenteret en rolle i å koordinere og tilrettelegge for småskalafrivillighet gjennom det vi kaller frivillige boligformidlere. Disse er frivillige, selvorganiserte og ikke engasjert av kommunen, men har dialog med kontaktsenteret. Utgangspunktet for dette arbeidet er såkalt avtalt selvbosetting. 14 https://www.bergen.kommune. at kommunen så må godkjenne husleiekontrakten før innflytning (se også veiviseren.no). Denne ordningen åpner for frivillig innsats ettersom flyktningene selv kjenner boligmarkedet dårlig. Frivillige boligformidlere fortsetter gjerne å ha kontakt med flyktningene også etter at de er på plass i bolig, og bidrar på den måten også til inkludering og integrering. De frivillige hjelper med boligannonser, å søke etter boliger, går på visning sammen med flytningen, og kontakter og informerer boligeiere. De frivillige boligformidlerne blir kort og godt et mellomledd mellom utleier og leietaker. De opplever et godt forhold til Bergen Bidrar. En av fordelene med de frivillige boligformidlerne er at de kan «bearbeide markedet» og få tilgang til den delen av utleiemarkedet hvor boligeierne ikke er mest opptatt av fortjeneste. Frivillige kan også finne frem til utleiere som ønsker å ha kontakt med sine leietakere, og slik bidra til integrering, inkludering i nærmiljø eller hjelp til praktiske ting. Vi kan imidlertid også se utfordringer forbundet med at frivillige engasjerer seg på denne måten. Hvordan kan det offentlige for eksempel være sikre på at den frivillige virkelig representerer flyktningen? Og hvilken rolle har den frivillige egentlig sammenlignet med kommunalt ansatte (faglighet, skille vennskap og profesjonalitet)? Hvordan skal det offentlige forholde seg til enkeltpersoner som ikke representerer en frivillig organisasjon, men er helt selvorganiserte? Hansen, Grødem og Bakkeli (2013) finner ingen eksempler på sosiale entreprenører på det boligsosiale feltet. Det kan skyldes at deres forskning hovedsakelig er basert på dokumentstudier, mens vår analyse også hviler på intervjumateriale. En vel så viktig årsak kan imidlertid være at sosiale entreprenører på dette feltet er nytt, og Loga mfl. (2015:88) beskriver jo også dette som et ungt empirisk felt. Disse forskerne peker på Monsterbedriften og Way Back som eksempler som ikke driver rent boligsosialt arbeid, men likevel er relevante. En survey-undersøkelse gjennomført i 2016 som del av prosjektet Utvikling av sosialt entreprenørskap i Norge bygger på svar fra 180 sosiale entreprenører (jf. Eimhjellen og Loga, kommer 2016). Undersøkelsen bekrefter hovedinntrykket fra tidligere studier ved at svært få sosiale entreprenører oppgir boligsosialt arbeid som arbeidsfelt. I samtaler med aktører i feltet har vi gjennom «snøballeffekten» blitt gjort oppmerksom på aktuelle eksempler som kan sies å tilhøre kategorien sosial innovasjon og entreprenørskap, og som det ville være vanskelig å identifisere gjennom analyse av kun skriftlig materiale. Alternativ utleie (AU), som oppstod i Oslo i 2015, og som startet for alvor høsten 2016, er et slikt initiativ som har mange kjennetegn som vanligvis tilskrives sosiale entreprenører. AU opplever stor interesse fra leietakere. AU kan beskrives om en utleiemegler som ikke retter seg mot de mest vanskeligstilte på boligmarkedet, men mot den gruppen som først og fremst har økonomiske vanskeligheter med å komme inn på boligmarkedet. Hovedmålgruppen er barnefamilier. På hjemmesiden markedsføres utleie gjennom AU som en måte «å bidra til et mer solidarisk utleiemarked»: Benytter du deg av vårt tilbud vil din bolig bli leid ut til en barnefamilie som sliter økonomisk. Du vil være med på å skape et tryggere og mer stabilt boforhold for en av de 45 000 husholdningene som regnes som vanskeligstilte på boligmarkedet. For AU er det også et mål å bidra til en holdningsendring mot at boligen først og fremst skal være et hjem og ikke et spekulasjonsobjekt. AU leier ut boliger på vegne av boligeiere som ikke krever markedspris. Prosjektorganisasjonen ligger i Kirkens Bymisjon Bybo, som sammen med Handelshøyskolen BI er initiativtaker til utleietjenesten. Ved at tildelingen av bolig skjer i Bybo sikrer AU at leietakerne virkelig har behov for disse leilighetene. Ettersom leien er betydelig lavere enn ellers får disse leietakerne anledning til å spare opp egne midler, som f.eks. kan brukes til depositum i senere leieforhold. Boligeiers interesser er ivaretatt ved at AU står for alt det praktiske rundt utleieforholdet, slik som å garantere at leien betales hver måned og ordne forsikring. AU tilbyr ellers tjenester som lettere oppussing, frakt og lagring av inventar og rengjøring. Slike tilleggstjenester skal være med på å gjøre det mer interessant for boligeiere å inngå avtaler med AU, blant annet fordi det er tidsbesparende. AU har ti studenter fra ulike linjer ved BI (eiendomsmegling, økonomi og administrasjon, entreprenørskap, PR og markedsføring). Tanken er at disse studentene skal få økonomisk kompensasjon for arbeidet som legges ned, men det er foreløpig uklart hvordan og hvor mye dette blir. Kirkens Bymisjon har ikke mottatt økonomisk støtte for AU. AU har via BI hatt nytte av kompetansemidler fra Husbanken, som også har gitt hjelp i oppstarten av tjenesten. Økonomisk støtte har blant blitt brukt til utvikling av konsept og utarbeiding av informasjonsmateriale. AU er fremdeles i en tidlig fase og det er for tidlig å evaluere hvordan denne utleietjenesten fungerer i praksis. Det er kanskje også for tidlig å gi en endelig klassifisering av denne formen for frivillighet. AU har klare elementer av sosialt entreprenørskap, og deltakere i AU forstår det selv som sosialt entreprenørskap (BI 2016). 15 http://www.autleie. fortjeneste for deltakerne. AU i dag har imidlertid også preg av småskalafrivillighet i den forstand at studentene ikke mottar lønn. AU er tett knyttet til Kirkens Bymisjon, og det er ikke uvanlig at sosiale entreprenører er koblet til frivillige organisasjoner. Loga mfl. (2015: 88) viser for eksempel til gatemagasin som har samme forhold. Mestringsguiden er en sosial entreprenør som ble startet opp i februar 2016 i Osloområdet. Mestringsguiden yter fasiliteringstjenester i form av hjelp til flyktninger for å mestre sin nye tilværelse i Norge. Siden mars 2016 har virksomheten hjulpet nærmere 45 flyktninger med å finne bolig. Tjenesten ligner på flere måter de frivillige boligformidlerne i Bergen. Fokuset er på å hjelpe selvbosettere i å finne bolig på det private markedet i samarbeid med kommunen, og på å gi oppfølging i bosettingsfasen. Mestringsguiden har imidlertid en klar selvforståelse som sosial entreprenør og vil på sikt tilby tjenester som kommunen betaler for i tillegg til ubetalte tjenester. Dette bygger på en tanke om at rent frivillige gjennom Mestringsguiden for eksempel kan tilby leksehjelp eller invitere flyktninger på middag mens mye av arbeidet forbundet med bosettingen ikke er en naturlig oppgave for frivillige. Mestringsguiden har i dag ingen direkte kobling til frivillige organisasjoner, men samarbeid med for eksempel Røde Kors sine flyktningguider kan bli aktuelt. Den fleksible kontakten med utleiere er en viktig forskjell mellom arbeidet til kommunen og en sosial entreprenør. For kommunalt ansatte er kontortid en begrensende faktor mens en sosial entreprenør har stor fleksibilitet til å kontakte utleiere og gå på visninger. Dette gir også gode relasjoner til utleierne og øker sjansen for at de vil leie ut sine boliger til flyktninger. Mestringsguiden har samarbeidet med kommunen og NAV i oppstartsfasen. Mestringsguiden har ikke mottatt tilskudd fra Husbanken eller andre tilskudd. Tillitsperson i Stavanger, som på flere måter er et eksempel som ligner AU, beskrives nærmere av Loga (2016a). Tillitsperson er en nyetablert sosial entreprenør som i likhet med AU er tilknyttet Kirkens Bymisjon. Hovedmålgruppen er rusmisbrukere, og tillitspersonen bistår disse i møtet med det offentlige tjenestetilbudet. Tillitspersonene er frivillige som har gjennomgått et 15 timers kurs. De rekrutterer frivillige som besitter kompetanse om ulike deler av offentlig sektor, og organiserer deres kontakt med brukere. De frivillige er ofte tidligere ansatte i for eksempel NAV eller kommunen. På Kirkens Bymisjons nettsider beskrives dette slik: Tillitspersonen forbereder brukeren i forkant av et møte, er til stede på møtet og har en gjennomgang med bruker i etterkant. På denne måten kan møtene bli mer fruktbare: brukerne er mer forberedt til møtene og kan oppleve seg tryggere og mer avslappet ved å ha en tillitsperson til stede. Tillitspersonen kan ses på som en slags støttekontakt, men har også en viktig funksjon i å skape tillitt mellom rusmisbrukeren og hjelpeapparatet, ikke minst i det boligsosiale feltet. Ifølge Loga (2016a) illustrerer virksomheten hvordan sosialt entreprenørskap kan fremme aktivt medborgerskap, som blant annet handler om brukermedvirkning. Konkret kan dette for eksempel gjøres ved at en tillitsperson blir med en rusmisbruker som skal i møte med kommunen om boligtjenester. Tillitsperson er et nytt prosjekt som foreløpig kun er etablert i Stavanger. Bymisjonen betegner prosjektet som sosialt entreprenørskap og et eksempel på deres rolle som sosial innovatør, eller hva de også omtaler som «serieentreprenører» (Loga et al. 2016). Ønsket er at prosjektet gradvis kan utgjøre en selvstendig virksomhet som også skaffer egen inntjening, og at innovasjonen så kan skaleres, det vil si bli spredt som modell til flere byer. Virksomheten holder til i Samfunnssentralen, som er en sentral opprettet av investeringsselskapet TD Veen i samarbeid med Kirkens Bymisjon for å samle sosiale entreprenører. Samfunnssentralen er med andre ord også et eksempel på en ny plattform for samspill mellom ideelle organisasjoner, private bedrifter, sosiale investorer og offentlig sektor.17 Investeringsselskapet gir også tilskudd til virksomheten.18Kirkens bymisjon skriver eksplisitt på sine hjemmesider at de ønsker å involvere frivillige i dette arbeidet fordi man slik kan gi tilbud til flere brukere og fordi «det å være frivillig har en egenverdi». I denne første delen av rapporten har vi diskutert hvilke forståelser av frivillighet som ligger til grunn for myndighetenes satsing og forventinger til frivillig sektor og boligsosialt arbeid. Vi finner at begrep som frivillig sektor og frivillighet ikke alltid presiseres i offentlige dokument. Boligsosiale aktører peker på supplerende tjenester, innovasjon og vaktbikkje som viktige grunner til at frivillig sektor bør ha en rolle i boligsosialt arbeid. 16 http://www.bymisjon. 17 For en mer utfyllende beskrivelse av Samfunnssentralen i Stavanger og andre eksempler på nye lokale samspillsplattformer mellom offentlig, privat og frivillig sektor, se Loga, Eimhjelen, Eschweiler, Ingstad, Stokstad og Windswold (2016). 18 http://www.bymisjon. 19 http://www.bymisjon. velferdsområder. Siden boligsosialt arbeid ikke er skilt ut som egen kategori i oversikter over frivillig sektors omfang, og kan indentifiseres på tvers av ulike kategorier, er det vanskelig å vite noe sikkert om omfanget (jf. Folkestad, Christensen, Stømsnes og Selle, 2015:26–33, se også Loga mfl., 2015:47–48 om dette). Boligsosialt arbeid vurderes i hovedsak ikke som et spesielt felt for frivillig sektor. Det påpekes imidlertid at potensialet for frivillig sektor er stort fordi graden av involvering til nå har vært begrenset. Boligsosialt arbeid handler også i stor grad om relasjonsbygging, og her kan frivillig sektor yte viktige bidrag. Videre har vi presentert nye boligsosiale tiltak av typen småskalafrivillighet og sosialt entreprenørskap. Boligkontakt er en etablert ordning i Bergen som illustrerer kommunal innovasjon. «Bergen bidrar» er et forsøk fra Bergen kommune på å koordinere frivillighet i forbindelse med flyktningestrømmen, og frivillige boligformidlere er et mellomledd mellom utleier og leietaker som både hjelper flyktningene inn på boligmarkedet og bidrar til integrering. Mestringsguiden er en sosial entreprenør med lignende tilnærming. Alternativ utleie er en utleietjeneste som kobler boligeiere som ikke er opptatt av maksimal profitt og økonomisk vanskeligstilte barnefamilier. Tillitsperson er en sosial entreprenør som retter seg mot rusmisbrukere. Felles for både småskalafrivilligheten knyttet til boligkontakt, «Bergen bidrar» og frivillige boligformidlere, og AU og Mestringsguiden, som deler mange av sosiale entreprenørers kjennetegn, er at de ved å fokusere på boliganskaffelse og bomestring for vanskeligstilte på boligmarkedet befinner seg i kjernen av boligsosialt arbeid. Som nye tiltak har de, med unntak av boligkontakt, også til felles at det er for tidlig å gi en god vurdering av hvilken rolle de fyller i det boligsosiale arbeidet, og om det representerer nye og vellykkede modeller. Det andre hovedspørsmålet i vår studie er hvordan rammevilkår kan påvirke frivillig sektors form og innhold innenfor boligsosialt arbeid. Mer konkret har vi fokusert på hvordan anbudsutsettelser og tilskuddsordninger (eksempelvis Husbankens boligsosiale kompetansetilskudd) kan fremme eller hemme frivillig sektors rolle, hvordan EU-direktiv og ny lov om offentlige anskaffelser kan påvirke handlingsrommet til de ideelle innenfor lovpålagte offentlige oppgaver, samt vurderinger av hva som vil være viktige tiltak fra det offentliges side for å hjelpe frem frivillig sektor innenfor boligsosialt arbeid. I det følgende gjennomgår vi funn fra intervjuene med aktører i feltet. Vi begynner med vurderingene fra frivillig sektor selv (på nasjonalt og lokalt nivå) rammebetingelser for frivillig sektor i boligsosialt arbeid, før vi avslutningsvis presenterer Husbanken og myndigheters oppfatninger rundt rammebetingelser. Fra ideelle organisasjoner på nasjonalt nivå ble flere aspekter ved rammebetingelser fremhevet. En informant mente at rammebetingelsene både kunne hemme og fremme frivillig sektors rolle i boligsosialt arbeid. Det ble sett på som positivt at anbud ga tydelige bestillinger og ga rom for organisasjonen til å komme på banen. Men bestillingen kunne bli så smal at organisasjonen ikke kunne være seg selv, det ble derfor viktig å styre unna det som kunne undergrave identiteten til organisasjonen og som hindret innovasjon.20 Tilskudd ble sett som positivt fordi det ga organisasjonen mulighet for å utvikle tilbud, og det var også viktig at det offentlige på denne måten signaliserte at de ønsket at frivillig sektor skulle ha en plass i boligsosialt arbeid. Det ble fremhevet at tilskudd var lettere for organisasjonen enn anbud, fordi det da var en kortere vei mellom det å ha en ide eller et ønske og det å få gjort det. Kommunen burde gi tilskudd til et oppdrag, men samtidig ikke gå inn i detaljene og ha tillit til organisasjonen og at de er i stand til å utvikle tilbudene. Ved for sterke føringer, var det en fare for at organisasjonene ikke følger med. Selv om tilskudd var mindre styrt enn anbud, og har andre krav, så var det også slik at tilskudd var mindre forutsigbare. I den sammenheng var det det å ha en kontrakt på flere år (gjennom anbud) viktig og gjorde det lettere å være seg selv enn det som kommer hvert eneste år. Det ga også muligheter for å beholde gode folk og utvikle gode tjenester. Et problematisk forhold ved anbudsutsettelser og konkurransebetingelser er for eksempel at ideelle organisasjoner, til forskjell fra kommersielle konkurrenter, i sin drift har pensjonsavtaler på linje med det offentlige. De kommersielle kan ha innskuddspensjoner gjennom Obligatorisk tjenestepensjon ordningen, der innskuddet kan være så lavt som 2 % av lønn. Her må de ideelle organisasjonene betale et langt høyere beløp, gjennom ytelsesbaserte ordninger som gir langt høyere pensjonsforpliktelser. 20 At anbudskonkurranser kan representere en barriere mot innovasjon er også tidligere påpekt i en undersøkelse av sosiale entreprenører innenfor en kommunal-og fylkeskommunal kontekst (jf. Loga, Eimhjellen, Eschweiler, Ingstad, Stokstad, Winswold, 2016:16). Et offentlig utvalg ble nedsatt i 2015 for å utrede statlig dekning av ideelle organisasjoners historiske pensjonskostnader, og leverte sin utredning i august 2016 (NOU, 2016:12). Utvalget anbefaler en kompensasjonsordning som gjelder fremtidige utgifter avgrenset til dekning av ikke-forfalte historiske pensjonskostnader som knytter seg til opptjeningstid til utgangen av 2009 (ibid.:14). Gitt slike pensjonskostnader kan ikke organisasjoner som Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen alltid konkurrere med de kommersielle. Som del av dette trekker en informant også frem organisasjonens lange historie og ansatte med lang fartstid, som de må ta ansvar for. Organisasjonen har en økonomisk og størrelsesmessig ballast, fordi en større organisasjon blir sett på som viktig for å kunne være innovativ. Her kunne et lite kommersielt selskap komme inn og gjøre et lite prosjekt, skrive et lite anbud, men uten de historiske forpliktelsene i forhold til pensjon som frivillige organisasjoner ville ha. I intervjuene ble det også påpekt at kommersielle aktører ikke hadde den moralske forpliktelsen som en ideell organisasjon har om de taper et anbud. En kommersiell aktør kunne da gjøre noe annet. Et eksempel på dette var oppstart av ettervernsarbeid eller booppfølging for de i fengsel. Her ville det være problematisk for organisasjonen om de mistet dette i en ny anbudsrunde. Mens de kommersielle ikke trengte å følge det opp i neste omgang om de ikke får tilslag på ny utlysning, så ville dette bli det bli vanskelig for en ideell organisasjon, siden det utfordret verdigrunnlag og langsiktigheten i organisasjonens boligsosiale arbeid. Dette er også i tråd med frivillighetsforskningen som vektlegger at ideelle aktører har en verdimessig insentivstruktur som inngir tillitt og som kan sikre kontinuitet i tjenesteleveringen (Trætteberg og Sivesind, 2015:26). Det har vært et politisk ønske om å ivareta ideelle virksomheters rom for å levere tjenester innenfor helse- og sosialområdet, gjennom innføringen av et unntak i regelverket om offentlig anskaffelser for kjøp av helse-og sosialtjenester fra ideelle organisasjoner. Unntaket åpnet for å ha skjermede konkurranser for ideelle leverandører (NOU, 2016:12, 9). Den nye anskaffelsesloven er resultat av at EU har vedtatt tre nye direktiver om offentlige anskaffelser; anskaffelsesdirektivet, forsyningsdirektivet og konsesjonsdirektivet. Lovforslaget bygger også på NOU 2014:4 Enklere regler – bedre anskaffelser (LO, 2016). Utvalget i 2016 mener at ved innføringen av de tre nye EU direktivene så vil muligheten til å gjennomføre skjermede anbud antagelig falle bort (NOU, 2016:12, 10). Gjennom forslaget om kompensasjon for avgrensede historiske pensjonskostnader kan dette sees som et bidrag til å skape mer like konkurransevilkår for ideelle og kommersielle, når skjermingen av anbud faller bort. Et spørsmål som reiser seg er hvorvidt dette blir et eksempel på ulovlig statsstøtte, ifølge EØS avtalens artikkel 61. være oppfylt, herunder at støtten må ytes til et foretak som driver økonomisk aktivitet. Her er Utvalgets syn at: «helse-og sosialtjenester som det offentlige har ansvar for å tilby befolkningen, og som er finansiert, tilrettelagt og organisert av staten, i utgangspunktet ikke skal anses som økonomisk aktivitet» (ibid.:14–15). En av informantene hadde også synspunkt på rammebetingelser gjennom ny lov om anskaffelser, og EU-direktiv. En mulig konsekvens kunne være at de ideelle ble borte og at det ikke ble noen skjermede anbud, men bare like konkurransevilkår. Samtidig ble det fremhevet at Norge måtte se på det handlingsrommet, og være like tydelige som EU, og si hva vi (som land) ønsket, og kunne forklare det.21 Det ville være uheldig dersom EU-direktivet og konkurransen drev bort ideelle, siden det kunne redusere muligheten for å utvikle nye tilbud og ønsket om å drive boligsosialt arbeid, fordi prisene presses ned. Dette kunne også medføre at de kommersielle forsvant. Det ble presisert at ideelle organisasjoner ikke måtte jobbe med boligsosialt arbeid, de kunne jobbe med andre svake grupper, men de ønsket å være engasjert i boligsosialt arbeid. Både fra Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjons representanter ble det uttrykt en usikkerhet rundt EU direktiv. Et spørsmål er om EU direktiv ville kunne medføre en organisasjonsendring for å tilpasse det nye anbudssystemet, som gjør at organisasjonene må gi avkall på autonomi og frihet.Et positivt aspekt ved de eksisterende rammevilkårene med skjermede anbud, er at de ideelle organisasjoner, gjennom å vinne anbud, kan være på banen og skape et økonomisk fundament til å beholde organisasjonens identitet og å realisere målet om å hjelpe mennesker. Det hevdes det at dersom det blir slik at det bare er økonomi som styrer, så kan dette svekke det ideologiske grunnlaget for frivillig sektor. Om det bare er kommersielle som har råd til å levere anbud, så går noe tapt både i selve tjenestene og i at folk ikke får mulighet til å delta på samme måte (gjennom frivillig sektor). Ideelle organisasjoner representerer felleskapet og samfunnet, det fellesansvaret er de ideelle organisasjonene med på å opprettholde og kunne mistes gjennom kommersialisering. 21 I en rettslig vurdering av om unntaket for kjøp av helse-og sosialtjenester fra ideelle organisasjoner kan videreføres innenfor det nye regelverket som vil følge som del av implementering av EU direktivene i EØS avtalen hevder Sejersted (2014) at flere slike muligheter foreligger, selv om dagens unntaksregel (for skjerming) ikke kan videreføres: «Dersom det er politisk ønske om det, vil det være mulig å utforme de nye reglene for anskaffelse av helse-og sosialtjenester på en slik måte at de i stor grad åpner for å vektlegge kriterier som ideelle organisasjoner ofte vil ha gode forutsetninger for å oppfylle. Det gjelder ikke minst organisasjoner som allerede er godt etablert på de aktuelle områdene, og som kan dokumentere kvalitet og vise til erfaring og kontinuitet over tid» (Sejersted, 2014:14). tjene penger på vanskeligstilte på boligmarkedet. Når penger og inntjening kommer inn som sterke motiv vanskeliggjør det fokuset på det rent boligsosiale arbeidet. Et annet viktig poeng er at anbudssystemet gjør at ideelle organisasjoner blir konkurrenter. Organisasjonene kan bli mer opptatt av å beskytte varemerket og innovasjonen sin, og det gjør det vanskeligere å dele erfaringer. Dette er en bieffekt av konkurransen i anbudssystemet som kan hindre samarbeid og utvikling av faget. Anbudssystemet kan slik virke hemmende på samarbeidet mellom ulike organisasjoner, virke lite innovativt og ikke nødvendigvis bringe det boligsosiale feltet fremover. Det ble vist til at en tidligere kunne sette seg sammen og bli enige om å gjøre noe. Dette kunne ikke gjøres på samme måte nå, siden oppdrag skulle ut på anbud. Anbudssystemet kan imidlertid også svekke samarbeid mellom organisasjon og kommune. En uttrykker det slik at man blir oppdragsgiver og leverandør snarere enn samarbeidspartnere. Med omsyn til tiltak for å fremme frivillig sektors rolle i boligsosialt arbeid er en informant opptatt av at anskaffelsesreglementet burde granskes nøye, at det offentlige burde bruke de mulighetene de har og skjerme noen anbud. Bestiller burde videre bli bedre på å beskrive merverdien ved de ideelle. Det å gi utviklingsmidler og la frivillig sektor utvikle seg vil gi avkastning. Tilskudd for å utvikle modeller og gjøre nye ting ble fremhevet som positive. Spørsmål om innovasjon er nå også lagt inn i anbudene, ifølge informanten, som understreker at for å fremme frivillig sektors rolle så må det offentlige erkjenne merverdien. I den forbindelse etterlyses mer forskning på hva merverdien og forskjellen mellom kommersielle versus ideelle i boligsosialt arbeid er. Denne informanten ønsket mer ansvar til frivillige organisasjoner, og mente at dette kanskje ville gi mindre spenninger og mer fokus på brukerne, mens man i dag var veldig opptatt av leverandørene. Da kunne man også mobilisere sivilsamfunnet bedre. Nå er det for mye fokus på konkurranse, rivalisering og medfølgende usikkerhet. I en situasjon med mer ansvar til frivillig sektor, så ville organisasjonen ha investert i flere boliger for å utvikle arbeidet og ta større sjanser. Det å kjøpe en bygård krever for eksempel langsiktighet fra oppdragsgivers side. Dette er vanskelig å få til i dagens anbudsregime preget av et veldig smalt fokus og kortsiktighet. En endring her kunne gi mobilisering av potensialet i både økonomiske ressurser og frivillige. Dette ville være fornuftig, siden et større volum vil 'senke skuldrene' hos frivillig sektor, mobilisere bedre og gi større nytte for brukerne. Rammevilkår som kunne fremme de ideelle organisasjonenes autonomi, sikre samhandlingsformer, men samtidig med rom for forskjellighet, trekkes frem som viktig, f.eks. gjennom tilskudd fra Husbanken direkte til organisasjonene. Staten kan være i en bedre posisjon til å støtte opp om nyskapninger enn kommunene. Hvordan oppfatter frivillig sektor på lokalplanet rammevilkårene for sin virksomhet? I tillegg til det som kom frem gjennom intervjuene med Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon, som jo også er sterkt engasjert på lokalplanet, har vi gjort intervjuer med frivillige aktører som på ulike måter driver boligsosialt arbeid i en lokal kommunal kontekst. I Bergen intervjuet vi en representant for Blå Kors som driver tradisjonell ideell tjenesteproduksjon, samt to frivillige engasjert i småskalafrivillighet og sosial innovasjon rundt arbeidet med selvbosetting av flyktninger. I Oslo intervjuet vi en representant for en nyskapning innenfor boligsosialt arbeid, Alternativ Utleie, med en målsetting om å tilrettelegge leiemarkedet for grupper av økonomisk vanskeligstilte på boligmarkedet. I tillegg intervjuet vi en representant for den sosiale entreprenøren Mestringsguiden, som arbeider med formidling av utleieboliger og bostøtte for flyktninger. Bergen Blå Kors Bosenter har en driftsavtale med kommunen, der de får 50 % driftstilskudd. Det er derfor veldig viktig å ha belagt flest mulig plasser. Varigheten av driftsavtalen var etter flere fornyelser på til sammen 9 år og denne vil gå ut 31.03.2017.22 I den forbindelse vil det bli utarbeidet en anbudsinnbydelse som skulle foreligge medio november (dvs. etter at vårt intervju ble gjennomført). Informanten visste derfor ikke noe om den nye anbudsutlysningen, men fremhevet at Blå Kors sentralt var interessert i langsiktighet og forutsigbarhet mellom annet knyttet til sikring av egne ansatte. Dette var svært relevant for den spesielle situasjonen de nå var i, som ifølge informanten var preget av usikkerhet om fremtiden. De ansatte risikerer å miste arbeidsplassene sine. Det ble uttrykt bekymringer for oppløsning av fagmiljø, og at folk ville forsvinne. Hvordan det nye anbudet ville være utformet ville være avgjørende for hvorvidt Bergen Blå Kors Bosenter ville kunne opprettholde sin særegenhet som et rusfritt botilbud. Institusjonen ønsket å levere et anbud, selv om de antok at anbudet ville innebære en annen spesifikasjon enn det de nå leverte. Det kunne for eksempel være botilbud før behandling. Blå Kors ønsket å opprettholde et rusfritt tilbud, men var usikker på om kommunen ønsket det samme. Informanten fremhevet at de hadde vært attraktive frem til nå fordi de tilbyr rusfritt botilbud, men at det kunne tenkes at kommunen selv klarer å bygge opp noe lignende. Det at de hadde døgnkontinuerlig drift ble også fremhevet som viktig i forhold til kontroll og sikring av rusfrihet. Dersom rusfrihet ikke ble en kravspesifikasjon så måtte institusjonen kanskje vurdere å prøve å tilby noe annet slik de gjør andre steder i Blå Kors, f.eks. i Ålesund, der tilbudet er for folk i aktiv rus. 22 http://www.blakors. Dette eksemplet illustrerer på en konkret måte hvordan rammevilkår, med hensyn til kravspesifikasjoner i anbudsrunder fra kommunens side, kan få avgjørende innvirkning på hvordan ideelle organisasjoner utformer sine tilbud. Det kan innebære å redefinere sin grunnleggende identitet og særegenhet innenfor det boligsosiale arbeidet, i denne sammenheng gjennom et unikt tilbud med rusfritt botilbud. Denne problemstillingen omkring anbudsregler, og utfordringen med å holde fast i balansen mellom å være autonom og det å endre seg fordi man er avhengig av offentlige midler, ble også omtalt i forrige rapport for dette prosjektet: Det handler om å beholde sin egenart og samtidig overleve i lengden; å unngå kooptering, det vil si at man overtar målsettingen til dem som sitter på pengesekken, med fare for å miste seg selv og sine verdier i prosessen (Loga mfl., 2015: 22). I forbindelse med kravspesifikasjoner og avtaler med kommunen fremheves også organisasjonens fokus på det de kaller «det lille ekstra». Informanten viser til at de har et lovverk å forholde seg til og at de har en konkret avtale, men vektlegger i tråd med organisasjonens verdigrunnlag at de i tillegg skal ha fokus på hele mennesket, ikke bare tak over hodet. Har de behov for mer hjelp der, da skal de ansatte strekke seg lenger, selv om det ikke er del av avtalen, og der skiller de seg fra andre (offentlige og kommersielle aktører). Informanten viser i den sammenheng til et møte med kommunen der alle ideelle organisasjoner var med, der det kom frem at alle der gjør noe mer enn det som ligger i avtalen. For Bergen Blå Kors Bosenter innebar det blant annet å dele ut medisin, det var ikke del av institusjonens oppdrag. Denne merverdien (gitt at også kommunen som oppdragsgiver oppfatter det slik) av tilbud fra ideelle organisasjoner fanges ikke opp i spesifiseringen av anbud. En kan dermed risikere at det rimeligste anbudet fra f.eks. et kommersielt firma kan oppfylle kravspesifikasjonen, mens ett annet dyrere fra en ideell organisasjon gir både kravspesifikasjon og en merverdi som overstiger kostnaden. Man skal ikke overdrive skillet mellom offentlig og ideell virksomhet med hensyn til engasjement overfor brukere. Det understrekes fra flere hold, også fra ideelle organisasjoner, og det går frem av våre intervju, at ildsjeler finnes både i offentlig og frivillig sektor. Offentlig ansatte strekker seg også ofte langt for å bistå brukere. Det representanter for ideelle organisasjoner fremhever er imidlertid merverdien som følger med å gi disse organisasjonene oppdrag. Dette handler ofte om å skape relasjoner mellom brukere og samfunnet rundt, og her opplever ideelle organisasjoner at de kan tilby noe som det offentlige ikke oppnår i samme grad. Økonomiske rammevilkår for frivillig sektor ble ikke direkte adressert i intervjuene om formidling av utleieboliger til flyktninger. påpekte den ene informanten at det frivillige arbeidet medførte kostnader som den enkelte selv måtte dekke, f.eks. i forbindelse med transport av flyktninger fra ankomst til bopel, eller at en måtte ta fri fra arbeidet for å kunne stille opp. Men rammevilkår, spesielt i forbindelse med forutsigbarhet, ble fremhevet. Det ble vist til den akutte situasjonen i høst da bosetting av flyktninger i kommunene skjøt fart. I denne perioden var det uklart hvor mange kontrakter for avtalt selvbosetting ved hjelp av de frivillige boligformidlerne kommunen hadde mulighet til å behandle. Informanten synes dette var veldig uforutsigbart. Dersom kommunen ikke kan behandle kontraktene de frivillige har jobbet frem kan det virke svært demotiverende. Et hovedproblem med den høye graden av uforutsigbarhet er at mange utleiere risikerer å tape leieinntekter, siden utleieboligen da står tom i tiden som går, før eventuell utleiekontrakt med flyktningene er avklart. I neste omgang ønsker kanskje ikke utleier å ta risikoen med å leie ut til flyktninger på grunn av usikkerheten. Dermed begrenses utleiemarkedet til en gruppe som i utgangspunktet vil ha mindre muligheter enn andre til å skaffe seg bolig for leie. Informanten fremhevet forutsigbare rammebetingelser som blir informert om i god tid som viktig, og at informasjon og kommunikasjon mellom de frivillige boligformidlerne og kommunen var avgjørende. Informasjonsmøter med mulighet til å gi tilbakemeldinger ville i så henseende være bra. Begge boligformidlerne fremhevet usikkerheten og informasjonsproblemene som viktige barrierer i arbeidet deres. En av disse la også til at det kunne være et problem at de som drev denne formen for frivillighet ble møtt med skepsis siden de ikke var en formell og kjent organisasjon (som f.eks. Røde Kors eller Norsk Folkehjelp). Informanten hevdet at en slik skepsis ble uttrykt i møte med noen kommuner og særlig fra IMDI sin side. Også fra noen flyktningmottak opplevde de en slik innstilling. For Alternativ Utleie, som er i oppstartfasen med sin virksomhet, ble økonomiske rammebetingelser aktualisert i to sammenhenger. For det første ble det pekt på at Husbanken hadde en viktig rolle i å etablere tiltaket gjennom å gi kompetansetilskudd. For det andre, og parallelt til situasjonen for utleiere for flyktninger diskutert ovenfor, så vil utleiere også her stå overfor en økonomisk risiko. Denne økonomiske risikoen er det imidlertid Alternativ Utleie som tar ansvaret for, gjennom konseptet om «no hazzle». Dette innebærer at Alternativ Utleie tar all form for kontakt og kontraktsmøter med leietaker. Boligeier og leietaker vil ikke nødvendigvis ha så mye kontakt i denne prosessen. Videre hvis noe oppstår er det Alternativ Utleie som blir kontaktet. i form av at de da må legge ut for leier i en periode før penger kommer inn. Eksempelvis kan det være slik at leietaker kan ha en garanti fra NAV, men det kan ta litt tid før det kommer inn. Dette er også aktuelt ved tomgang, der en har økonomisk tap i overgangene der leiligheter står uten leietaker. Derfor må Alternativ Utleie ha en arbeidskapital for å kunne gi pengene til utleiere til riktig tid hver gang. Dette siste er en sentral del av «no hazzle» konseptet. På intervjutidspunktet var Alternativ Utleie i gang med å søke oppstartsmidler fra BI og andre for å opparbeide en nødvendig oppstartskapital for virksomheten. Representanter for Bergen kommune engasjert i boligsosialt arbeid både på strategisk og operativt nivå fremhevet spesielt viktigheten av at kommunen kunne tilby lokaliteter for frivillig sektor og mer generelt tilby en infrastruktur som muliggjorde og utløste frivillig aktivitet. Dette vies også mye plass i kommunens plan for frivillighet (se Bergen kommune 2015:25). Gratis lokaler er svært viktig for frivillig sektor. Dette er også en måte å støtte opp om frivillig sektor som i mindre grad virker styrende, sammenlignet med andre støtteformer som er knyttet til en spesiell type aktivitet. Gjennom bruk av tilskuddsmidler kan kommunen være en pådriver for å fremme noe kommunen selv ikke kan levere, men som frivillig sektor særlig kunne fremby i form av kreativitet og innovasjon. Også informanter fra Oslo kommune vektla betydningen av tilskuddsordninger for å fremme frivillig sektor innenfor boligsosialt arbeid. Her ble det også påpekt at tilskudd kunne virke konserverende. Husbankens boligsosiale kompetansetilskudd fremheves som et særlig viktig tilskudd. Omleggingen, der mesteparten av denne posten nå blir fordelt til kommunene gjennom det generelle rammetilskuddet, ble vurdert som problematisk, siden det i realiteten ville bety en betydelig reduksjon og svekkelse av muligheten for å utvikle boligsosialt arbeid i kommunene. Dette gjelder flere andre kommuner og kan oppfattes som å være i utakt med den nasjonale strategien Bolig for velferd (se også fotnote 24 og 25 om denne endringen). Kommunal representanter omtaler også det nye regelverket fra 2017 om offentlige anskaffelser. En av informantene fremholdt at de tidligere hadde kunnet utforme en type anskaffelser med begrensning til et antall prekvalifiserte leverandører (skjermet anbud). kommunene etter 2017 for å kunne utforme slike anskaffelser. Kommunen hadde erfaring med at de som hadde levert tilbud, syntes dette var hensiktsmessig og ønsket en mulighet for å videreføre ordningen og ha lengre avtaleperioder. Aktørene kunne være urolige, og det var utfordrende å få på plass avtaler før det nye regimet trådte i kraft. Mens midlertidige botilbud var skreddersydd mot aktører tidligere, gjaldt dette i mindre grad nå. Informanten fremhevet på den andre siden at mer konkurranse kunne fungere positivt og utfordre til nytenkning på hva som tilbys for at det skal kunne være attraktivt. En annen fremhevet at anbudssystemet kunne brukes klokt i utformingen av tjenester, men at det kunne være vanskelig å kontraktsfeste sentrale verdier i boligsosialt arbeide, for eksempel at booppfølging skal skje med verdighet for brukeren. Utfordringer ved anbud for frivillige organisasjoner er en kjent problemstilling. Husbankens Veiviser sier for eksempel følgende om Flyktningguide i Bergen: Kommunen hadde et behov for bedre integrering av flyktninger, og Røde Kors var en av de aktuelle organisasjonene med kompetanse på feltet. Kommunen måtte sette tiltaket ut på anbud når de skulle ha aktører til det. Røde Kors var eneste tilbyder. Den første avtalen som ble etablert fikk en varighet på fire år. Den andre avtaleperioden ble begrenset til to år ut i fra at Røde Kors og frivillige organisasjoner opplever at anbud og konkurranse strider mot deres kjerneverdier. Bergen kommune på sin side mener at dette i realiteten byr på lite problemer. Også i intervjuene med Husbanken fremkom viktige vurderinger av rammebetingelsene for frivillig sektor i boligsosialt arbeid. En av respondentene viste til arbeid med storbyprogrammet og fattigdomsmidler som var tilgjengelig for lag og foreninger, og fremhevet et ganske stramt søke- og rapporteringsregime (regnskap, revisjon) som en utfordring. For små organisasjoner, som f.eks. ville lage ferietilbud for barn basert på noen få ildsjeler, ville et slikt regime være hemmende. Selv med kommunal hjelp i søkeprosessen (gjennom såkalte søkeverksted) gikk likevel ofte midlene til offentlige aktører, og dette virket demotiverende på frivillige aktører. Denne erfaringen var også relevant for sosiale entreprenører, som ikke er frivillige, men gjerne har brukererfaring. Dette kunne være aktører som prøver å etablere en virksomhet som også tjener penger på formålet, de har problemer i forhold til kapasitet og kompetanse på utlysningsregimet. Dette vil favorisere større organisasjoner. 23 https://www.veiviseren. I årets statsbudsjett er Husbankens kompetansemidler i stor grad foreslått overført til kommunene (Husbanken 2016b).24 Det ligger noen ressurser igjen (om lag 10 millioner), definert som en ny tilskuddsordning som skal gå til frivillige og sosiale entreprenører. Her må Husbanken tenke nytt dersom dette forslaget blir vedtatt. Informanten så for seg lokale utviklingsprosjekt i kommuner som får tilskudd for å mobilisere frivillighet. Nytenkning er nødvendig for organisasjoner som ikke har kapasitet på samme måte som store organisasjoner til å håndtere søknadsprosesser. Forenkling er her ett stikkord, mindre volum per søknad et annet, for å stimulere målgruppen og tenke nytt om frivillig sektor og den delen som normalt har liten tilgang til disse midlene fra staten. Det er vanskelig å vite hvordan denne endringen der Kompetansetilskuddet fjernes og går inn i det generelle tilskuddet blir håndtert i kommunene fremover. Det kan påvirke rammene for frivillig sektor, som nå må søke kommunen i stedet for Husbanken, i en situasjon der kommuneøkonomien kan være trang.25 En informant knyttet endringen til regjeringens slagord om å: «Forbedre, forenkle, fornye», og at omleggingen av tilskuddet kunne sees som del av forenklingen.26På den andre side kunne endringen gi kommunen mer handlingsrom. Siden det er kommunen som er utøver og driver mange tiltak kan det være klokt å la kommunene håndtere dette tilskuddet. En informant fra Husbanken mente at nye EU-direktiv og ny lov om offentlige anskaffelser ville være hemmende for frivillig sektor i boligsosialt arbeid. Hovedargumentet for dette var at det ble for kompliserte prosesser, slik at frivillige og sosiale entreprenører unnlater å gå i partnerskap med kommunene. Ifølge informanten arbeides det med å se om man kan forenkle anskaffelsesprosesser knyttet til sosialt entreprenørskap, sosial innovasjon, og frivillighet fordi man ser at en del ikke engasjerer seg som tilbydere. 24 Ifølge Tildelingsbrevet fra Kommunal-og moderniseringsdepartementet for 2016, var budsjettet for post 78, boligsosialt kompetansetilskudd på 58, 4 mill. NOK (Kommunal-og moderniseringsdepartementet 2016:9) 25 I et brev fra Kommunale Boligadministrasjoners Landsråd (KBL) moderniseringsdepartementet i forbindelse med denne omleggingen av støtte i forslag til statsbudsjett for 2017 stiller de seg kritisk til disse forslagene, og mener at dette vil føre til virkemiddelbruken i kommunene blir endret, mot en helt lokal tilpasning og anvendelse av midlene (Kommunale Boligadministrasjoners Landsråd, 2016). Videre fremholdes det at: «Ulike kommuner har svært ulik økonomi, svært ulike egenskaper og forutsetninger, og dessuten svært ulik tilgang til kompetanse lokalt. KBL er derfor av den oppfatning at en redusert samordning av arbeidet innen det boligsosiale arbeidet, vil bidra til en mer uensartet og mindre rasjonell tilnærming til innsatsen for å løse oppgavene» (ibid.). De mener også at tilnærmingen står i direkte motstrid til strategien i «Bolig for velferd» der denne innebærer: «å samle og målrette innsatsen slik at flere får hjelp til riktig tid». Å samle innsatsen burde i praksis bety at en skulle smale både oppgaver og virkemidler for å oppnå bedre ressursutnyttelse, slik at flere vanskeligstilte og bostedsløse skulle få hjelp til riktig tid»» (ibid.). 26 Informanter fra Kommunal og moderniseringsdepartementet nevner også stikkordene som «forenkling» og «forbedring» og at dette er noe regjeringen generelt ønsker å fremme og som dermed også omfatter det boligsosiale arbeidet. stilles store krav til dokumentasjon og ikke bare hva man skal levere. Dette ble også trukket frem av informanter i Kommunal-og moderniseringsdepartementet. Fra intervju i Husbanken blir det også vektlagt at anbudsprosesser kan være krevende, og behøver ressurser som ikke alle organisasjoner har. De frivillige er gjerne mindre byråkratiske, mens anbud og tilskuddsordninger nettopp er byråkratiske. Informanten påpekte at det var ulike forutsetninger i den enkelte organisasjon for å håndtere dette. Fra KMDs informanter ble det påpekt at en heving av såkalte terskelverdier for offentlige innkjøp kunne være med å forenkle anbudssituasjonen for mindre offentlige innkjøp. Mange frivillige organisasjoner er kritisk til at omsorg og empati skal settes ut på anbud. Det ble påpekt at et anbudsregime gjør at frivillige organisasjoner må tilpasse seg og blir så like kommersielle aktører at det er vanskelig å se forskjell på dem i anbudsprosesser. Det kunne bli en forskyvning på denne måten siden aktørene var underlagt akkurat samme regelverk enten det er kommunen eller ideelle organisasjoner som driver. I arbeidet med å fremme frivillig sektors rolle fremheves det å lage lokal frivillighetspolitikk i den enkelte kommune som et viktig grep.27Et annet grep kunne være at kommunen tar inn et kapittel om frivillighet i boligsosial planlegging, og at man tenker frivillighet samtidig som man tenker tjenesteproduksjon. Det var viktig at man så disse tingene i sammenheng for å kunne legge til rette for det i stedet for at frivillig sektor kommer som et tilfeldig innslag et sted. Et systemgrep krever også at frivillig sektor tas inn på planleggingsstadiet, men utover å ha en frivillighetspolitikk vil det ikke være mulig å ha en felles tilnærming i alle kommuner. Det at kommunen tar et tilretteleggingsansvar innebærer ikke nødvendigvis at noe må koste mye penger. Kommunen burde her tenke økonomiske stimuli, men ikke til den frivillige, men til den aktiviteten de frivillige skal drive i form av gratis lokaler, og generelt levere en fungerende infrastruktur for frivillig sektor. En annen informant fra Husbanken understreket det samme og mente at det viktigste handler om finansiering og det å styrke de generelle rammebetingelsene. Generelle bidrag, infrastruktur, et sted å være, hus, og lokaler er eksempler på dette. Vedkommende vektla også tilrettelegging i form av at de frivillige kunne manøvrere i det offentlige byråkratiet. Her ble Frivilligsentraler trukket frem som et av de tiltakene som staten har bidratt til i forhold til boligsosialt arbeid. Bruk av boligsosialt kompetansetilskudd til frivillige organisasjoner ble fremhevet. Husbanken har f.eks. finansiert utvikling av hefte til flyktninger. 27Se Loga (2012) for en generell diskusjon av om kommunene har en egen frivillighetspolitikk. kompetansen til å kunne gjøre tiltak bra. Fra Husbankens side ble videre viktigheten av mer kunnskap, og mer forskning om frivillige og hva de kan bidra med fremhevet. Dette kunne gjøre at en ble tydeligere på modeller, siden det var noe av meningen med Bolig for velferd: å utvikle modeller for frivillig sektor, med tydeligere rolleavklaringer. Det ville vært nyttig kunnskap for både Husbanken og kommunene som brukere av frivillig sektor og hvordan Husbanken på statlig nivå kunne tilrettelegge for bedre bruk av frivillig sektor. Forskning kan bidra på ulike måter. Når Husbankens kompetansemidler i stor grad overføres til kommunene som generelle overføringer uten å øremerkes boligsosialt arbeid er det en fare for at disse midlene «forsvinner» i det store bildet. Det kan øke interessen for samarbeid mellom kommuner og forskningsmiljø. Husbanken kan ha en rolle her i å etablere dialog mellom kommuner og forskningsmiljø. Eksempelvis kan kommuner med spesielle boligsosiale utfordringer, utviklingsbehov og ikke minst utviklingsambisjoner, ha interesse av å orientere seg mot forskningsrådsfinansiering og forskningsmiljø. Et mulig konkret eksempel kunne være samarbeid knyttet til målsetninger i strategien Bolig for velferd, slik som hvordan man kan utvikle gode tjenester.28 Boligsosiale problemstillinger vil sannsynligvis kunne være relevant for flere forskningsprogram, som vektlegger innovasjon i offentlig sektor og samarbeid mellom praksisfeltet og forskningsmiljø (for eksempel Helsevel og For kommune). Slike program forutsetter imidlertid gjerne at kommunene bidrar med egenfinansiering. Boligsosialt arbeid kan hevdes å være et begrenset akademisk forskningsfelt, men NFRs VAM-program (Velferd, Arbeid og Migrasjon) har for eksempel finansiert noen prosjekt de senere år om vanskeligstilte i boligmarkedet. I denne delen av rapporten har vi diskutert rammevilkårs betydning for frivillig sektor. Aktørene vi intervjuet fra frivillig sektor og fra kommunen(e) var samstemte om viktigheten av ulike tilskuddsordninger fra Husbanken for å fremme utvikling og innovasjon i boligsosialt arbeid. Dette ga frihet til å eksperimentere og prøve ut nye tiltak på en måte som også i større grad ivaretok frivillig sektors egenart og autonomi enn anbudsregimet. 28 Mens den nasjonale satsingen Bolig for velferd 2014–2020 er overbygningen og retningsgivende for Husbankens arbeid så er den nasjonale satsingen operasjonalisert i Husbankens nye kommunesatsing, kalt Kommuneprogrammet. Målet er å videreutvikle samarbeidet med kommunene og å bistå disse i kompetanseutvikling for å nå målene i boligpolitikken og boligsosialt arbeid (Husbanken 2016c). Dette nye Kommuneprogrammet avløser Husbankens tidligere kommunesatsingsprogram som ble etablert i 2009 (se Grønningsæter, Becken, Bakkeli, Klingenberg og Strand (2014), for en evaluering av denne satsingen). tiltak rettet mot barnefamilier med økonomiske problemer. For det lokale nivået ble det av kommunens representanter og informanter fra Husbankens side understreket som avgjørende å levere en kommunal infrastruktur som tilrettela og stimulerte det som ble kalt genuin frivillighet, uten å styre og definere innholdet i for stor grad fra kommunens side. Innenfor områdesatsingen var det å stille gratis lokaler og samlingssteder til rådighet for frivillig sektor et eksempel på dette. Anbudskonkurranser, EU-direktiv, den nye anskaffelsesloven, var omfattet av større usikkerhet og bekymring blant de ideelle organisasjonene, og fremviste også større grad av kritikk og noe mer distanse i vurderingene mellom frivillige organisasjoner og kommunale informanter. Ideelle organisasjoner som leverer tjenester til kommunen står her på mange måter i et dilemma: På den ene side gir anbudsinnhenting organisasjonene et økonomisk grunnlag over tid som er viktig, på den andre siden skaper en skjerpet konkurransesituasjon problemer for tradisjonelle frivillige organisasjoner som bar med seg økonomiske forpliktelser i form av historiske pensjonskostnader som eventuelle kommersielle konkurrenter ikke har. I spørsmålet om anbudskonkurranse fremhevet kommunale representanter i større grad det positive ved konkurranse, at det kunne stimulere til nytenkning, endring og skjerping i tilbud som bedre svarer på boligsosiale utfordringer enn tradisjonell tjenesteutforming. Fra Husbankens representanter og fra KMD var det en klar bevissthet om at anbudsregimet kunne være arbeidskrevende for ulike former av frivillighet. De ideelle organisasjonene fremhevet to andre problematiske sider ved anbudskonkurranse som er vesentlig å trekke frem, også for diskusjonen i neste del av rapporten. Det ene var at økt anbudskonkurranse, med sterkere vektlegging av en økonomisk logikk med inntjening og fortjeneste som motivasjon, kunne utfordre verdigrunnlaget til organisasjonen og forskyve oppmerksomheten bort fra det boligsosiale arbeidet eller endre måten dette ble gjort på. Eksempelet med Bergen Blå Kors Bosenter viser i hvor stor grad utforming av anbud kan påvirke frivillige organisasjoners mulighet til å beholde sin særegne identitet og virksomhet, i dette tilfellet gjennom kanskje å måtte endre sitt unike tilbud av et midlertidig rusfritt botilbud for vanskeligstilte. Det er imidlertid viktig å vurdere anbudsutforming også ut fra kommunen og det offentliges ønskede og mulig endrede politikk på området. F.eks. ble det i Bergen kommunes boligmelding for 2014–2020 påpekt at etablering av boliger med personalbase var: «strategiske tiltak for å redusere midlertidige botilbud for personer med behov for tett oppfølging i sin bosituasjon» (Bergen kommune, 2014: 47). Spørsmålet som aktualiseres her er om frivillig sektors tilnærming og verdier supplerer eller bryter med offentlig policy. Dette temaet er belyst i Ludvigsen og Fjær (2007) der Blå Kors sitt midlertidige botilbud også var en case. Her ble det diskutert om kravet om rusfrihet på den ene siden brøt med bolig-først-tenkningen, og kunne forsterke midlertidigheten og dermed bryte med det statlige målet om varig bolig, men på den andre siden oppfylle behovet for et mangfoldig tilbud til brukergruppen. Den andre problematiske siden som ble fremhevet i vårt intervjumateriale var at anbudskonkurransen endret relasjonene mellom ulike frivillige organisasjoner innenfor det boligsosiale feltet. Fra å være preget av samarbeid og gjensidig læring mellom de ulike organisasjonene, og å utvikle tiltak og aktivitet sammen, medførte anbudssystemet at andre organisasjoner i større grad nå fremsto som konkurrenter, og det ble viktigere for organisasjonene å beskytte varemerket sitt og holde på «bedriftshemmeligheter» for å bruke ett uttrykk fra forretningsverdenen. Denne forretningslogikken kunne virke negativt på samarbeid og utvikling av fagfeltet. Tilsvarende utfordringer ved anbudssystemet er for eksempel også identifisert i en studie av kvalitet i AMO kurs for minoritetsspråklige (Grødem og Aspøy, 2013). Denne endringen fra samarbeid til konkurranse gjaldt også forholdet til kommunen. Der ideelle organisasjoner tidligere var samarbeidspartnere med kommunen ble de nå leverandører og kanskje til og med potensielle konkurrenter mot kommunale tjenesteleverandører innenfor det boligsosiale feltet. velferdsmodellen: 4.1. Endringer i velferdsmiks: Grødem (2014) sammenligner boligsosialt arbeid i de skandinaviske landene og finner at det eksisterer betydelige forskjeller mellom de tre landene. Grødem fremhever for eksempel en slående forskjell mellom de nordiske landene i hvordan de møter utfordringene med boligløsninger for nyankomne flyktninger: I Danmark plasseres flyktningene i kommunene, og kommunene har plikt til å skaffe dem et sted å bo. Dette fører i noen tilfeller til lite tilfredsstillende «hasteløsninger» der flyktninger bor på campingplasser og pleiehjem. I Sverige bosetter mange flyktninger seg selv, noe som skaper utfordringer med «opphopning» i populære kommuner og til dels svært dårlige boforhold» (Grødem, 2014:103–104). Den norske modellen med anmodning overfor kommunene om mottak og bosetting har medført at mange med innvilget opphold har måttet bo lenge på asylmottak (ibid.:103). Som vi har sett i eksemplene med frivillige i bosettingsarbeidet har disse prøvd å finne bolig og bidra til selvbosetting av flyktninger med opphold. Det er imidlertid for lite erfaring så langt til å si noe om denne småskalafrivilligheten og sosialt entreprenørskap bidrar til bosetting og samtidig unngår opphopningsproblemene som en har sett i Sverige. På et mer overordnet nivå tilbyr Sivesind (2016a) nye og sammenlignbare tall for velferdsmiksen i Skandinavia. Med velferdsmiks mener vi ifølge Sivesind «fordelingen av sysselsetting mellom offentlige, ideelle og kommersielle leverandører av offentlig finansiert velferd» (2016a:5). Diskusjoner om endringer i velferdsmiksen handler med andre ord om hvilken plass offentlige, ideelle og kommersielle aktører bør ha i produksjon av velferdstjenester. I den sosialdemokratiske (skandinaviske) velferdsmodellen har det offentlige en mer omfattende rolle enn i andre velferdsstater, men det er også forskjeller innad i de tre skandinaviske landene, og det har funnet sted betydelige endringer de siste tiårene (Sivesind 2016a). Størst innslag av ideelle velferdstjenester finner vi Danmark og mest kommersielle velferdstjenester i Sverige. Målt i sysselsettingsandel finner Sivesind (2016a) at ideelle aktører står for ca. 3 prosent i Sverige, ca. 8 prosent i Norge og ca. 14 prosent i Danmark. er sysselsettingsandelene for de samme landene ca. 19 prosent, 13 prosent og 7 prosent. Det gir en offentlig andel på i underkant av 80 prosent i alle tre land. Kommersielle aktører ser ut til å vokse mest i alle land, og relativt dramatisk i Sverige (Sivesind 2016a:23). Tallene refererer til 2013 for velferdsfeltet samlet. Sivesind (2016a) har ikke egne tall for boligsosialt arbeid. Boligsosialt arbeid dekkes antageligvis mest av kategorien sosiale tjenester. Her er det sterk vekst i kommersielle aktører i Sverige, og en svakere vekst i Danmark og Norge. Sivesind (2016a:37) beskriver det slik: Innen sosiale tjenester har de kommersielle hatt sterkere økning i sysselsettingen enn de andre sektorene i alle de skandinaviske landene. Dette er den viktigste årsaken til endringer i velferdsmiksen. Det har sammenheng med økt bruk av markedslignende styringsmekanismer. Dette er et område der det har vært økt bruk av kortvarige kontrakter, åpne anbud og økt konkurranse mellom sektorene. I artikkelen «frivillighetens marginalisering?» leverer Per Selle (2016) et bidrag til debatten om velferdsmiksen hvor han blant annet tar opp trekk ved den historiske utviklingen av frivillig sektor og frivillige organisasjoner. Han er mest opptatt av det vi i denne rapporten omtaler som ideelle organisasjoner som driver ideell tjenesteproduksjon og er mer kritisk til småskalafrivilligheten. Ifølge Selle (2016: 76) mangler dagens norske ideelle organisasjoner ideologisk og institusjonell styrke til å utgjøre en kraft i samfunnsdebatten mens markedskreftene har inntatt en sterk posisjon på mange velferdsfelt: I den politiske og sosiale endringsprosessen vi er inne i er betydningen til slike ikkeprofittbaserte institusjoner marginal både institusjonelt og ikke minst ideologisk. Sektoren er nærmest usynlig som idéprodusent innenfor velferdsfeltet og utgjør derfor heller ingen motkraft eller buffer mot markedsorienteringen, verken generelt eller på egen hjemmebane – helse-og velferdsfeltet (2016:77). En mer «vital frivillighetssektor» kunne ifølge Selle gi større ideologisk variasjon, valgfrihet og alternativ til markedsdominansen. Selle er videre skeptisk til hvordan individuell frivillig innsats (småskalafrivilligheten) gis større plass på bekostning av institusjonsbasert frivillighet, som har fått redusert sin betydning som idéprodusent og maktfaktor. I et slikt perspektiv vil en «reaktivering» av ideell sektor i betydningen at tradisjonelle ideelle organisasjoner tilbyr tjenester med større grad av uavhengighet fra det offentlige kunne medføre større variasjon og valgfrihet i velferdstjenestetilbudet. Lite variasjon og valgfrihet kan ha flere uheldige sider, ikke minst for velferdsstatens legitimitet (Sivesind 2016b:72). Selle (2016:84) mener imidlertid at den institusjonsbaserte frivilligheten i Norge historisk i liten grad har utgjort et klart alternativ til det offentlige. Selle er heller ikke spesielt optimistisk med tanke på potensialet for en større rolle for institusjonsbasert frivillighet grunnet manglende ideologisk retning og ressurser (2016:85). institusjoner kan gjøre bruk av. Dessuten er skillet mellom frivillige og kommersielle aktører blitt mindre: Etter hvert har hele skillet mellom markedsbasert og frivillig basert tjenesteproduksjon blitt stadig mer uklart og i økende grad forstått som uviktig. Generelt har frivillig sektor store vansker med å komme opp med troverdige og ikke-tilbakeskuende forklaringer av egen merverdi. Utviklingen har gjort det vanskeligere å operere med et klart skille mellom markedsbasert og frivillig basert institusjonsdrift i en tid der konkurransespråket har tatt over for tillitsspråket (2016:86–87). I Selles (2016) perspektiv mangler frivillig sektor altså noe av den kraften som trengs for å innta en større del i velferdsmiksen. Hansen mfl. (2013) er opptatt av hvordan en omfattende norsk velferdsstat kan begrense rommet for sivilsamfunnets engasjement og sosialt entreprenørskap. Trætteberg og Sivesind (2015) hevder dessuten også at ideelle organisasjoners merverdi på helse- og omsorgsfeltet er uklar, selv om det er et klart potensial. Frivillig sektors rolle kan endres ved at denne sektoren får en større rolle ved å overta oppgaver fra kommersielle og offentlige aktører. Endring kan også forstås som endring i betydningen av og forholdet mellom ideelle organisasjoner, småskalafrivillighet og sosiale entreprenører. Hvilke utfordringer kan vi peke på dersom slike endringer skulle finne sted? I det følgende begrenser vi oss til en kort diskusjon om noen mulige konsekvenser for boligsosialt arbeid. I denne delen skal vi kort se på aktørenes syn på frivillig sektor og den offentlige velferdsmodellen og deres vurdering av mulige konsekvenser av endringer. Vi vil her vektlegge noen utvalgte problemaspekt ved slike endringer, nemlig hvilke spenninger som kan oppstå mellom ulike velferdsleverandører, hvilke etiske utfordringer som kan skapes, og hvilke krav til koordinering en endret/økt betydning av frivillighet vil medføre for det offentlige. Vi vil trekke frem noen få viktige eksempler for hver av de tre problemaspektene, og med hovedvekt på den første om spenninger mellom velferdsleverandører. Informanter fra de ideelle organisasjonene ser positivt på en eventuell økt rolle for frivillig sektor i boligsosialt arbeid og vurderer ikke at boligsosialt arbeid er mindre egnet for ideelle organisasjoner enn andre felt. tradisjonen for å være på gaten, og være i byen. En del basistilbud og lavterskeltilbud tilknyttet bolig, var slik en naturlig oppgave for ideelle organisasjoner. Informanten påpekte at det kunne være spenninger, f.eks. med tanke på respekt for roller. Med kommunen var det erfaringer med både godt og dårlig samarbeid, men dette ble ikke vurdert som problematisk. Informanten vurderte det slik at det ikke var sterkere motsetninger innenfor det boligsosiale arbeidet enn i det å drive sykehjem eller rusbehandling, og så ingen prinsipielle forskjeller utover det at bolig også er et spekulasjonsobjekt. Dette siste poenget ble ikke utdypet, men det er nærliggende å tolke dette som en påpekning av at det boligsosiale arbeidet foregår innenfor en større kontekst av boligpolitikk som i stor grad er markedsstyrt. Det vil også ha konsekvenser i form av strukturelle betingelser for å drive boligsosialt arbeid, f.eks. når det gjelder ideelle organisasjoners økonomiske muligheter til å erverve boliger i det åpne markedet brukt til boligsosialt arbeid. Her skiller boligsektoren seg vesentlig fra andre velferdsområder, f.eks. omsorgs-og helsetjenester, der statens synlige hånd er sterkt til stede i finansiering og levering av tjenester. Forskning innenfor det boligsosiale feltet har fremhevet at det offentlige og ikkekommersielle aktører har ulike roller i velferdsproduksjonen. Hansen mfl. (2013) vektlegger at mens: «offentlig sektor skal sikre rettssikkerhet og likebehandling over hele landet, kan mindre aktører i større grad bidra til å prøve ut nye ideer og nye tilnærminger» (ibid.:82). Også våre informanter er opptatt av dette skillet. En informant påpeker ulike roller i samfunnet for frivillig sektor og kommunen. På den ene siden frivillig sektor som er styrt av interesser, ideologiske og religiøse overbevisninger. På den andre siden står kommunen som må forholde seg til et lovpålagt tilbud. Det kan oppstå spenninger og utfordringer dersom frivillige tilbyr tjenester som kan være motstridende til de mål og strategier det offentlige har. En slik bekymring kommer også til uttrykk ved at frivillige hjelpetiltak kan redusere bruk av offentlige tilbud. Denne diskusjonen kan også knyttes til nylige avisoppslag i Dagsavisen (2016a og b) om et mulig problem der hjelpeorganisasjoners innsats kan føre til at myndighetene skyver problemer under teppet. Ifølge professor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi May-Len Skilbrei kan det være slik at selv om «tilbudene fra hjelpeorganisasjonene kan bety mye for enkeltpersoner, det være seg flyktninger, asylsøkere, rusmisbrukere eller fattige, bidrar denne hjelpen også til at de store spørsmålene ikke kommer frem» (Dagsavisen 2016a). Problemet er at fokuset på å hjelpe enkeltpersoner kan bidra til å avpolitisere spørsmål som bare kan løses på strukturelt og overordnet nivå, ifølge Skilbrei. I et tilsvar fra Kirken Bymisjon ved assisterende generalsekretær Johannes Heggland sies det at det er en risiko for at hjelp fører til at de strukturelle utfordringene blir mindre synlige. er her ifølge ham: «likevel ikke å slutte å hjelpe, men å gjøre mye mer i tillegg». Han viser til at Kirkens Bymisjon har et tredelt oppdrag: å gi hjelp, å avdekke problemer og nød, og å påvirke årsakene til det (Dagsavisen, 2016b). Taksdal (2015) gir tilsvarende eksempler på dilemma som oppstår for frivillig sektor i tilfeller der innsatsen blir en buffer for trange budsjetter. Dersom innsatsen i realiteten bidrar til å dekke opp for manglende og forsvarlig kommunal innsats blir spørsmålet om en skal fortsette å yte denne innsatsen eller være med å løfte det til et politisk nivå (ibid.:7–8). Heggland fremhever at det kan være ulikheter mellom organisasjoner om hvorvidt de arbeider på flere nivå og at kanskje små organisasjoner ikke har ressurser til å arbeide også på det politiske plan (Dagsavisen, 2016b). Relatert til boligsosialt arbeid er denne observasjonen vesentlig. Hva slags type frivillighet som er tenkt å vokse kan ha konsekvenser for hvorvidt denne politiske dimensjonen blir reist gjennom frivillig boligsosialt arbeid. Bidrar en vekst i småskalafrivillighet og sosiale entreprenører til en de-politisering av det boligsosiale feltet? Gir medlemsorganisering og organisasjonsstørrelse et bedre grunnlag for å reise mer overordnede strukturelle og politiske spørsmål? Det er flere eksempler på mulige spenninger mellom kommunens målsettinger og den supplerende frivilligheten. Eksempelet med Bergen Blå Kors Bosenter kan illustrere spenninger mellom offentlige og ideelle innenfor lovpålagte oppgaver. Her kan en eventuelt endret policy fra kommunen sin side, med prioritering av behandling og permanente botilbud, komme i motstrid til denne ideelle organisasjonens tilbud om midlertidig rusfritt botilbud. Det kan være motstrid mellom kommunens og det offentliges ønske om en enhetlig og samordnet politikk for vanskeligstilte på boligmarkedet på den ene side, og en målsetting om mangfold, som ofte er en viktig begrunnelse for frivillig sektors samfunnsbidrag på den andre siden. Det kan også oppstå faglige spenninger knyttet til spørsmålet om hvilke områder frivillig sektor kunne gå inn i. Her var hvilke kompetansekrav det offentlige måtte stille, spesielt i forhold til vanskeligstilte grupper, viktig. På grunn av dette kompetansekravet, som er helt sentralt i det boligsosiale feltet, og særlig der det er snakk om lovpålagte oppgaver for kommunen, vil frivillig sektor møte utfordringer. Det kan imidlertid også tenkes at profesjonene beskytter seg ved å gjøre seg mer viktige for å ikke slippe andre til. Dette skillet mellom profesjonelle og frivillige ble også trukket frem ved at tjenesteutførere i det offentlige har en tydeligere profesjonsrolle, men med grenseflater mot de frivillige. I rollen som frivillig deltar man som person, mens som kommune kommer man inn som ansatt. Til profesjonsrollen er det knyttet mye tydeligere regler både for utføring av arbeid og om konflikter skulle oppstå. En informant fra Husbanken var opptatt av at en måtte tenke åpent og nytt om ting, og ta frivillig sektor med på diskusjon, og være åpne for nyskapende forslag fra frivillig sektor som ingen hadde tenkt på før. Her handlet det om å legge til rette for den delen av frivillig sektor som kan ha noe å bidra med. Slik vi tolker det betyr dette hovedsakelig et fokus på de ikke-lovpålagte oppgavene i kommunen. Informanten konkretiserte ved å vise til at det i det boligsosiale feltet fantes mange målgrupper som er mye alene; hjemmeboende eldre, flyktninger, fattige barnefamilier som aldri er på ferie. Her kunne frivillig sektor helt sikkert bidratt på mange måter. Videre ble det frivillige boligsosiale arbeidsfeltet som går på sosial trygghet nevnt, det å kunne lære å bo samtidig som man får nettverk og relasjoner man kan bruke også etter kl. 16.00 når offentlige kontor stenger. For slike vanlige hverdagsfunksjoner, kunne de frivillige (småskalafrivillighet) bety en forskjell. En annen informant fra Husbanken mente også at det lå et stort potensiale for frivillig sektor for svakstilte grupper på boligmarkedet gjennom å jobbe med ensomhet, sosial aktivitet, og målet om å få brukere ut av institusjon og inn i egen bolig. Det er altså den supplerende rollen som her ble fremhevet og som av de fleste ble oppfattet å medføre mindre spenninger opp mot det lovfestede boligsosiale området der kommunen hadde et klart ansvar. For eksempel vektla informantene fra KMD med henvisning til strategien Bolig for velferd at det skal være forebyggende arbeid, og at det var mindre sensitivt (og dermed mindre etisk utfordrende). Det er derfor viktig å ha frivillig sektor med her. Aktørene er med andre ord spesielt positive til frivillig innsats når det er snakk om et supplement til det eksisterende tilbudet som utføres av profesjonelle, og når det ikke gjelder de lovpålagte oppgavene. De ideelle organisasjonene understreker at de må kvalitetssikre arbeidet med denne gruppen godt. Kommunen skulle være trygge på at organisasjonen har den nødvendige kompetansen og kvaliteten. En informant var kritisk til muligheten for å kunne tjene penger på denne gruppen. Det å blande business inn gjør noe med fokus og styring. Man kan stille spørsmål om det ikke er vanskelig å drive kommersielt og holde faglig fokus på boligsosialt arbeid når inntjening kommer inn som motiv. Det kreves sterk faglighet i arbeidet, det er et felt med store forventninger til aktørene og der mange mener noe om hva de holder på med. Det boligsosiale feltet er et følsomt område, men mange og motstridende normer, siden bolig er så viktig for alle. Spørsmålet om hvem som gjør seg fortjent til bolig er et spørsmål der ulike svar reflekterte slike motstridende normer. En kommunal representant var opptatt av å skille mellom rettighet og barmhjertighet og påpekte at nærhet til andre skaper utfordringer. Den frivillige som ønsker å gjøre en god gjerning (barmhjertighet) og den andre som er offentlig tjenestemann, og som har det som sitt yrke og profesjonalitet, og som dermed er forpliktet ut fra lovpålagte oppgaver å sikre rettigheter til brukere. Det ble også påpekt at problematikk knyttet til taushetsplikt kunne oppstå. Frivillige kunne ha behov for informasjon fra kommunen om en bruker, men på grunn av taushetsplikten kunne ikke kommunen gi slik informasjon. F.eks. kunne det være frivillige organisasjoner som spør om en bruker er bostedsløs, og da kan ikke kommunalt tjenestemann bekrefte eller avkrefte det. Her burde forespørsel om bolig komme fra bruker selv. Slike situasjoner kunne være vanskelig for kommunen å håndtere. Som vi så fra eksemplene med boligformidlerne for flyktninger, så var også her en slik informasjonsproblematikk aktuell med tilhørende etiske dilemma. En annen utfordring handler om holdninger mot brukergrupper. Fra kommunens side var en opptatt av at aktiviteter i nærområdene skal være åpne for alle, uavhengig av for eksempel tro. Derfor bør det ikke drives direkte forkynning i kommunens lokaler, for da vil noen brukergrupper utelukkes. Det hadde kommunen erfart noen ganger, og da måtte de inn og regulere. Det var helt sentralt for kommunen at tilbud skulle være åpne og ikke lukket mot bestemte grupper. Her ble det presisert at kommunen hadde alle typer sårbare personer boende i sine områder, mennesker med psykiske problemer og rus, og da var det viktig at tilbudene skulle treffe de også. Derfor var holdninger og kunnskap om disse gruppene viktige. Kommunen må ha en viss trygghet, og en form for kvalitetssikring, for å vite at det som skjer i kommunalt samarbeid er ivaretagende mot alle beboergrupper. En utfordring i rollen som frivillig i relasjon til særlig sårbare grupper handler om siling og vurdering av folk og deres egnethet. Dersom frivillig sektor fikk en større rolle kunne det tenkes at det oppstår situasjoner hvor det er uklart hvem som har ansvaret dersom noe går galt. En offentlig aktør påpeker derfor at noen former for boligsosialt arbeid ikke ville være egnet for frivillige. Det kunne være f.eks. arbeid opp mot ustabile personer. Bointegrering var derimot eksempler der frivillige kunne bidra, leksehjelp og indirekte hjelp for vanskeligstilte som ikke handler om boligen, men som får livene til folk til å henge sammen. Samarbeid med frivillig sektor innebærer at det offentlige på ulike måter må koordinere boligsosialt arbeid. I en av kommunene formidles det at det var et krevende koordineringsarbeid innenfor det boligsosiale arbeidet. brukerundersøkelser på tvers av tjenester for å identifisere tjenestebehov og tiltak. Med omsyn til koordinering mot frivillig sektor, ble det vist til at kommunen hadde en egen nettside om frivillighet. Videre hadde kommunen søkebaser for leie av offentlige bygg og med tilbud til frivillige. Dialog med frivillige ble vektlagt: Det å være rettledende og gi informasjon var viktig ifølge informanten. Det ble også påpekt at det er en stadig økning i frivillig sektor, og at det blir stadig flere som tilbyr seg å delta i frivillig arbeid. Dette medførte utfordringer i forhold til kapasitet fra kommunens side, for eksempel i forbindelse med lån av lokaler mv. Koordineringsbehov ble også nevnt for de frivillige kontaktpersonene i de kommunale boligene i Bergen. Her ble det vektlagt at kommunen arrangerte kurssamlinger for kontaktpersoner. Siden disse ivaretok en viktig rolle i bomiljøet, så ble det gjentatte ganger gitt kursing i konstruktiv problemløsning, kommunikasjon og forebygging, og måter å opptre som ikke skaper konflikter. Samtaler og diskusjon med frivillige organisasjoner mer generelt om spilleregler, vilkår og opplæring av frivillige ble også nevnt som viktig koordineringsarbeid. I forbindelse med flyktningkrisen var retningslinjer for de som er flyktningeguider, i forhold til taushetsplikt, og opplæring om hvilke roller man ivaretar, sentrale. I vår studie av boligsosialt arbeid har vi sett på ulike aktører innenfor småskalafrivillighet og sosialt entreprenørskap som arbeider med å hjelpe flyktninger i prosessen med selvbosetting i to store bykommuner. Det er interessant at selv om de to eksemplene vi har belyst utfører så å si de samme oppgavene opp mot flyktningene, så omtaler de seg selv på ulikt vis. Mens Mestringsguiden eksplisitt omtalte seg selv som sosial entreprenør, ble ikke dette brukt av de to frivillige boligformidlerne i Bergen. Her er det vi som har kategorisert disse innenfor småskalafrivilligheten. Alle tre må betegnes som sosialt innovative, de etablerer en nyskapende aktivitet eller virksomhet som møter et behov som kommunen og det offentlige vanskelig kan løse alene innenfor sine ressurs-og tidsrammer. Fleksibilitet i forhold til tid og inngående kjennskap til brukerne, er viktige kjennetegn hos alle. Måten dette gjøres på er noe forskjellig. Mens de frivillige boligformidlerne i Bergen utfører et bredt spekter av tjenester og booppfølging som del av en helhetlig frivillig tilnærming, så er den sosiale entreprenøren sin tilnærming mer differensiert. Her ble noen tjenester utskilt og definert som å ligge utenfor frivillig, ubetalt arbeid. Dette er selve boligfremskaffelsen, det å søke og identifisere boligutleiere og arbeid med boligkontrakter. profesjonalisert tjeneste som utføres mot betaling fra bydelen i kommunen der flyktningene skulle bosettes. De andre aktivitetene blir utført av frivillige uten betaling. Flere mer generelle betraktninger kan gjøres basert på disse eksemplene. Vi ser for eksempel at sosial innovasjon kan oppnås uten at dette nødvendigvis må baseres på sosialt entreprenørskap og bruk av forretnings-og businesslogikk, selv om den siste formen ofte fremheves av myndighetene. I motsetning til tidligere studier finner vi altså noen eksempler på sosiale entreprenører i det boligsosiale feltet. Basert på disse tre relativt nystartede eksemplene på sosial innovasjon er det selvsagt for tidlig å si hvilke tilnærmingsmåter som vil være mest effektive for å bidra i selvbosettingsprosessene i kommunene. Gitt at de er like effektive, så vil det fra kommunenes side være gunstig økonomisk å basere seg på det vi her har kalt småskalafrivillighet. Men om en større grad av differensiering og profesjonalisering medfører større effektivitet kan det være økonomisk gunstig å kjøpe slike tjenester. I begge tilfeller ligger det en mer eller ekstraverdi i tiltakene som blir tilført det boligsosiale arbeidet. I tillegg kan det være en tilleggsverdi dersom den sosiale entreprenøren skaper sin egen arbeidsplass. I det siste tilfellet kan en tenke seg en utvikling der sosiale entreprenører etablerer et slags sosialt marked med betalte tjenester. Dersom et slikt marked har potensial til å vokse, så kan andre aktører f.eks. rene økonomiske entreprenører, med andre motiver enn de sosiale entreprenørene, ha interesse av å delta på dette markedet. Med et visst omfang av slike tjenester kan det være vanskelig for kommunen å skjerme slike tjenester mot åpne anbudskonkurranser. Dette vil være tilfelle dersom tjenestene får mer preg av ren økonomisk virksomhet på linje med annen boligmeglingsvirksomhet. Det kan også tenkes å oppstå spenninger mellom frivillig sektor, og de tjenester og aktiviteter de utfører, og betalte tjenestene innenfor sosialt entreprenørskapsbedrifter. Man kan problematisere hvorfor noen tjenester skal betales og andre ikke. Flere problemstillinger kunne reises omkring sosialt entreprenørskap og dens relasjoner til frivillig sektor, det offentlige og kommersielle aktører. I sin spede begynnelse innenfor boligsosialt arbeid kan sosialt entreprenørskap bidra til å løse utfordringer på nye måter. Men som diskusjonen over belyser kan det tenkes å oppstå mange utfordringer og interessante grensedragninger mellom de ulike sektorene som må løses fremover. I dette kapittelet innledet vi med å gi et kort overblikk over utviklingen i velferdsmiksen i Skandinavia. Studier viser her at ideelle aktører står sterkest i Danmark mens de kommersielle er størst i Sverige. Norge plasseres i en mellomposisjon, og med foreløpig mindre endringer i retning av kommersialisering enn Sverige. Vi har diskutert fire typer utfordringer som kan oppstå om frivillig sektor får en ny rolle i boligsosialt arbeid. Når det gjelder spenninger mellom ulike velferdsleverandører ser de ideelle organisasjonene ikke grunnleggende problemer med å gi større plass til ideelle organisasjoner i boligsosiale feltet. Det kan være problematisk dersom frivillige sektor utvikler egne tiltak i form av ideell tjenesteproduksjon eller småskalafrivillighet som reduserer bruk av eller motvirker utvikling av offentlige tiltak. Da kan frivillig sektor bidra til å avpolitisere spørsmål og fungere som buffer for manglende offentlige tiltak. Faglighet er en annen utfordring; de ideelle organisasjonene leverer lovpålagte tjenester på samme måte som offentlige institusjoner. Småskalafrivilligheten er i mindre grad preget av dette og kan operere friere i utformingen av frivillighet for oppgaver som ligger utenfor det lovpålagte området. Videre har analysen vist at engasjement fra frivillig sektor kan innebære etiske utfordringer knyttet til taushetsplikt og informasjonstilgang, kvalitetssikring og bakgrunnssjekk av frivillige. Det kan også være slik at tilbud i regi av frivillig sektor ikke gjøres tilgjengelig for alle brukere uavhengig av bakgrunn. Kommunen kan oppleve utfordringer knyttet til koordinering når omfanget av frivillige aktører øker. I sin tur kan dette skape press på tilgjengelig infrastruktur (møtelokaler m.m.). Opplæring av frivillige blir også viktigere om samarbeidet med frivillig sektor skal utvides. Sosialt entreprenørskap reiser flere aktuelle problemstillinger, som for eksempel om denne formen for innovasjon er en mer effektiv måte å møte nye utfordringer i boligsosialt arbeid enn småskalafrivillighet. Loga mfl. (2015) identifiserer tre ulike hovedroller for frivillig sektor i boligsosialt arbeid; entreprenørskap. Med dette som utgangspunkt diskuterer rapporten tre spørsmål: Hvilke forståelser av frivillighet ligger til grunn for myndighetenes satsing og forventinger til frivillig sektor i boligsosialt arbeid? Hvordan påvirker rammevilkår frivillig sektors form og innhold? Hvilke konsekvenser vil en endret rolle for frivillig sektor ha for den offentlige velferdsmodellen? Rapporten diskuterer disse spørsmålene ved hjelp av intervju med offentlige aktører og aktører i det boligsosiale feltet samt dokumentanalyse. Vi har intervjuet aktører som driver boligsosialt arbeid i Oslo og Bergen gjennom tradisjonelle ideelle organisasjoner, småskalafrivillighet og sosialt entreprenørskap. Rapporten gir imidlertid ingen kartlegging av frivillig sektor på det boligsosiale feltet. Vi har lagt vekt på å beskrive nye tiltak og virksomheter innenfor småskalafrivillighet og sosialt entreprenørskap for å illustrere hvordan frivillig sektor kan bidra i boligsosialt arbeid. Analysen av aktuelle sentrale dokument viser at sentrale offentlige myndigheter i varierende grad er tydelig på hvilken rolle frivillig sektor bør spille. Den siste stortingsmeldingen på feltet (Meld.St. nr. 17, 2012–2013) og strategien Bolig for velferd 2014–2020 slår fast at frivillig sektor er viktig og bør involveres i større grad. Sosialt entreprenørskap beskrives og vektlegges, men kildene er ikke alltid tydelig på hvilken del av frivillig sektor som skal involveres og hvordan. Det betyr at det i større grad blir opp til aktører i det boligsosiale feltet å fylle intensjonene med innhold. Både offentlige aktører og aktører i det boligsosiale feltet kommenterer at offentlige dokument er vage mht hvilken rolle frivillig sektor skal spille. Offentlige aktører er i større grad enn representanter for ideelle organisasjoner opptatt av det som omtales som «ekte» (småskala) frivillighet. Offentlige aktører og aktørene i det boligsosiale feltet er enige om de viktigste begrunnelsene for frivillig sektor i det boligsosiale arbeidet, som er å supplere offentlige tilbud, bidra med innovative løsninger og være et talerør for svake grupper. Småskalafrivillighet i form av boligkontakt i Bergen, Bergen bidrar og frivillige boligformidlere, og sosiale entreprenører som Alternativ utleie, Mestringsguiden og Tillitsperson, er i hovedsak eksempler på nye initiativ. Eksemplene på småskalafrivillighet fra frivillig sektor illustrerer hvordan kommunen kan koordinere frivillig innsats for flyktninger, og boligkontakt er et etablert eksempel på kommunal innovasjon. Eksemplene på sosialt entreprenørskap er spesielt interessante ettersom tidligere undersøkelser knapt finner noen slike eksempler i boligsosialt arbeid. Bortsett fra boligkontakt er alle disse eksempler som er så nyetablerte at det er for tidlig å gi en vurdering av hvor godt de fungerer. Kapittel 3 omhandler rammebetingelser. Offentlige aktører og aktører i det boligsosiale feltet er enige om at tilskuddsordninger er viktige for å fremme utvikling og innovasjon. Flere informanter uttrykker også skepsis mot omgjøringen av Husbankens kompetansetilskudd til en generell overføring i kommunenes rammetilskudd. Aktørene er i mindre grad enig mht. anbudskonkurranser og EUdirektiv. Offentlige aktører ser også flere utfordringer her, men fremhever i større grad positive sider ved anbud. Ideelle aktører viser også til positive sider, men er mer kritiske. Disse peker på utfordringer for deres verdigrunnlag, identitet og autonomi, svekket samarbeidsrelasjoner med kommunen og konkurranse mellom ideelle organisasjoner som uheldig. Diskusjonen i kapittel 4 om konsekvenser av en endret rolle for frivillig sektor for den offentlige velferdsmodellen innledes med noen komparative betraktninger om ideelle, kommersielle og offentlige aktørers rolle i skandinavisk velferdspolitikk. Komparative tall fra Sivesind (2015) viser at ideelle aktører står sterkest i Danmark mens de kommersielle er størst i Sverige. Deretter diskuteres fire typer utfordringer som kan oppstå om frivillig sektor får en ny rolle i boligsosialt arbeid. Når det gjelder spenninger mellom ulike velferdsleverandører ser de ideelle organisasjonene ikke grunnleggende problemer med å gi større plass til ideelle organisasjoner i boligsosiale feltet. En potensiell alvorlig spenning kan oppstå dersom frivillige sektor utvikler egne tiltak i form av ideell tjenesteproduksjon eller småskalafrivillighet som reduserer bruk av eller motvirker utvikling av offentlige tiltak. Frivillig sektor kan slik bidra til å avpolitisere spørsmål og dekke opp for manglende offentlige tiltak. En annen viktig spenning omhandler faglighet; mens de ideelle organisasjonene på mange måter leverer tjenester som offentlige institusjoner preges småskalafrivilligheten av frivillig innsats. Engasjement fra frivillig sektor kan innebære flere etiske utfordringer, for eksempel knyttet til taushetsplikt og informasjonstilgang, kvalitetssikring og bakgrunnssjekk av frivillige eller at tilbud i regi av frivillig sektor ikke gjøres tilgjengelig for alle brukere uavhengig av bakgrunn. Det offentlige kan oppleve utfordringer knyttet til koordinering når antallet frivillige aktører øker, noe som også kan skape press på tilgjengelig infrastruktur (møtelokaler m.m.). Opplæring av frivillige blir også viktigere om samarbeidet med frivillig sektor skal utvides. Sosialt entreprenørskap er nytt i det boligsosiale feltet, og reiser flere aktuelle problemstillinger, som for eksempel om denne formen for innovasjon er en mer effektiv måte å møte nye utfordringer i boligsosialt arbeid enn småskalafrivillighet. Eksemplene vi har vist til fra småskalafrivillighet og sosialt entreprenørskap viser flere nye initiativ de siste årene. arbeid. Ikke minst gjelder det sosialt entreprenørskap, som myndighetene promoterer i flere sammenhenger, og som så langt knapt har vært synlig på det boligsosiale feltet. Boligsosialt arbeid utgjør ikke en egen kategori i forskningsfeltet frivillighet og sivilsamfunn, noe som gjerne illustrerer at det er knapt med småskalafrivillighet på dette feltet. Dermed foreligger det også lite statistikk. Det hadde imidlertid vært interessant å vite mer om omfanget av småskalafrivillighet på dette feltet sammenlignet med andre deler av velferdsfeltet. Det kan også dukke opp flere sosiale entreprenører i det boligsosiale feltet fremover og disse vil være interessante å følge i diskusjonen om frivillig sektors rolle i boligsosialt arbeid. Ideelle organisasjoner er ofte involvert i sosialt entreprenørskap, men det er bare en av flere roller disse kan tenkes å ta fremover på det boligsosiale feltet. Intervjuguiden vil tilpasses hvem vi snakker med og behov som oppstår underveis. 1. Kan du fortelle kort om hvordan du deltar i boligsosialt arbeid? I Hvilke forståelser av frivillighet ligger til grunn for myndighetenes økte satsing og forventninger til frivillig sektor? 2. Hvorfor ønsker og forventer Husbanken, departementer og direktorater at frivillig sektor skal ha en rolle i boligsosialt arbeid? 3. Hvilken type frivillighet ser disse aktørene for seg; økt bruk av ideell tjenesteproduksjon (ideelle organisasjoner), koordinering av frivillige (småskalafrivillighet), nye samspillsformer (innovasjon)? 4. Deler sentrale frivillige organisasjoner myndighetenes ønsker, forventninger og syn på type frivillighet? 5. Er det spesielle forventninger knyttet til frivillighetens rolle på det boligsosiale feltet sammenlignet med andre felt (velferd, helse, utdanning)? 6. Opplever dere en spenning mellom frivillig sektor som politisk aktør og tjenesteprodusent? II Hvordan påvirker dagens rammevilkår (betingelser) frivillighetens form og innhold? 7. Hvordan kan rammer som anbudsutsettelser og tilskuddsordninger som f.eks. boligsosialt kompetansetilskudd fra Husbanken hemme og fremme frivillighetens rolle i det boligsosiale arbeidet? 8. Hvilke etablerte og innovative samarbeids- og samspillsformer mellom frivilligheten og det offentlige finner vi i Bergen og Oslo? 9. Hvilke konsekvenser kan endrede rammebetingelser, f.eks. EU-direktiv og ny lov om offentlige anskaffelser, få? 10. Utfordrer rammevilkår de frivillige organisasjonenes reelle organisatoriske autonomi (kontraktstenkning, driftsstøtte vs prosjektstøtte, kontrollordninger)? 11. Hvordan påvirker eksisterende rammevilkår skillet mellom ideell og kommersiell tjenesteproduksjon (ideologisk svekkelse? markedsorientering?)? 12. Hva ville være det/de viktigste tiltaket (tiltakene) fremme frivillig sektors rolle i boligsosialt arbeid? III Hvilke konsekvenser vil en større rolle for frivilligheten ha for den offentlige velferdsmodellen på det boligsosiale feltet? 13. Hvilke spenninger kan oppstå mellom ulike velferdsleverandører (offentlige, private, ideelle) dersom frivillige organisasjoner får større ansvar? Utfyller disse aktørene hverandre eller bærer det mer preg av konkurranse (interessekonflikter, samarbeidsutfordringer)? 14. Hvilke etiske utfordringer eller spørsmål rundt profesjonalitet og faglighet kan oppstå? Det boligsosiale feltet omfatter flere sårbare grupper. Stiller det spesielle juridiske utfordringer til et slikt eventuelt samarbeid? 15. Hvilke krav til koordinering medfører en økt betydning av frivillighet for det offentlige (kommunen)? 16. Hva kan frivillig basert boligsosialt arbeid oppnå som markedsbaserte aktører ikke kan tilby (merverdi, avlastning/kapasitetsøkning, innovasjonskraft)? 17. Er det noe du ønsker å legge til, til slutt? Takk for at du tok deg tid til å snakke med oss! Bergen Blå Kors Bosenter (2016), Velkommen til Bergen Blå Kors bosenter, http://www.blakors.no/bla-kors-bosenter-bergen/, Bergen: Bergen Blå Kors. Bergen kommune (2014), Boligmelding 2014–2020, Bergen: Bergen kommune. Bergen kommune (2015), Plan for frivillighet Bergen, Bergen: Bergen kommune. Bergen kommune. Etat for boligforvaltning (2014), Håndbok for kontaktperson, Bergen: Bergen kommune. BI (2016), Studenter utfordrer leiemarkedet. https://www.bi. Bærum kommune Boligkontoret (2012), Boligsosialt arbeid – samarbeid med frivillige. Veileder til kommunene, Bærum: Bærum kommune. Dagsavisen (2016a), Holder elendigheten nede. Sandberg, T. 3.12.2016. http://www.dagsavisen.no/innenriks/holder-elendigheten-nede-1. Dagsavisen (2016b), Må jobbe på flere ulike nivåer. Sandberg, T. 3.12.2016. http://www.dagsavisen.no/ma-jobbe-pa-flere-ulike-nivaer-1. Departementene (2014–2015), Bolig for velferd. Nasjonal strategi for boligsosialt arbeid (2014–2020), Oslo: Kommunal-og moderniseringsdepartementet. Departementene (2015), Frivillighetserklæringen – erklæring for samspillet mellom regjeringen og frivillig sektor, Kulturdepartementet: Oslo. Direktoratene og Husbanken (2016), Tiltaksplan Bolig for velferd 2016. Dyb, E., Helgesen, M. og Johannessen, K. (2008), På veg til egen bolig: evaluering av nasjonal strategi for å forebygge og bekjempe bostedsløshet 2005–2007, NIBRrapport 2008:15, Oslo: NIBR Institutt for by-og regionforskning. Eimhjellen, I. og Loga, J. (kommer 2016), Utvikling av sosialt entreprenørskap i Norge. Rapport til KUD og ASD. Fladmoe, A., Sætrang, S., Eimhjellen, I., Steen-Johnsen, K., Enjolras, B. (2016): http://sivilsamfunn. Folkestad, B., Christensen, D.A., Stømsnes, K., Selle, P. (2015) Frivillig innsats i Noreg 1988–2014. Kva kjenneteikner dei frivillige og kva har endra seg?, Rapport 2015- 4, Bergen/Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. Grimen, A.L. (2011), Naboskap i utsatte boområder. Mastergradsoppgave i samfunnsarbeid, Bergen: Høgskolen i Bergen, Avdeling for helse og sosialfag, Institutt for vernepeleie og sosialt arbeid. Grødem, A.S. og Aspøy, T.M. (2013), Konkurranseutsatt kompetanse. Om NAVs arbeid med AMO-kurs for minoritetsspråklige, Fafo-rapport 2013: 26, Oslo: Fafo. Grødem, A.S. (2014), Innovasjon og styring i boligsosialt arbeid, ISF Rapport 2014: 16, Oslo: Institutt for samfunnsforskning. Grønningsæter, A.B., Becken, L.E., Bakkeli, V., Klingenberg, S. og Strand, A.H. (2014), Evaluering av Husbankens kommunesatsing, Fafo-rapport 2014:51, Oslo: Fafo. Hansen, I.L.S., Grødem, A.S. og Bakkeli, V. (2013), Boligsosiale utfordringer og sosial innovasjon, Fafo-rapport 2013:49, Oslo: Fafo. HOD (2015), Nasjonal strategi for frivillig arbeid på helse- og omsorgsfeltet (2015– 2020). Husbanken (2016a), Veiviser bolig for velferd, https://www.veiviseren.no/, Oslo: Husbanken. Husbanken (2016b) http://www.husbanken.no/boligpolitikk/statsbudsjettet-2017/, Drammen: Husbanken (2016c), Husbankens kommuneprogram. Bolig for velferd 2016–2020. programbeskrivelse, Drammen: Husbanken. Husbanken region øst (2009), Statens tiltakspris mot bostedsløshet 2005–2009, Oslo: Husbanken. Kjønstad, A. og Syse, A. (2012), Velferdsrett I. Grunnleggende rettigheter, rettsikkerhet og tvang, Oslo: Gyldendal. Kommunale Boligadministrasjoners Landsråd (2016), Innlemming av tilskuddene til hhv. boligsosialt arbeid og 2) boligsosialt kompetansetilskudd i rammetilskuddet (ref. 10.1.2. og 10.6.5), Porsgrunn: KBL. KMD (2015), Samarbeid mellom frivillige og kommuner. Råd og veiledning til kommuner som vil inngå samarbeid med frivillige, Inspirasjonshefte. Kommunal-og moderniseringsdepartementet (2016), Tildelingsbrev 2016 – Husbanken, Oslo: Kommunal-og moderniseringsdepartementet. LO (2016), Samfunnshensyn og nye EU-direktiver om offentlige anskaffelser, Internasjonal avdeling nr. 5–16, Oslo: LO. Loga, J. (2012), 'Finnes det en egen kommunal frivillighetspolitikk?', i P. Selle og K. Strømsnes (red.), Organisasjonene og det offentlige. frivillighetspolitikk?, Rapport 2012: 6, Bergen/Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor, ss. 39–82. Loga, J., Eimhjellen, I. og Lied, C. (2015), Frivillig sektor og boligsosialt arbeid. Rapport for Husbanken, Rapport 3-2015, Bergen: Uni Research Rokkansenteret. Loga, J.M., Eimhjelen, I., Eschweiler, J., Ingstad, E., Stokstad, S. og Winswold, M.D. (2016), Sosiale entreprenører – partnerskap for nye løsninger, Rapport 1-2016, Bergen: Uni Research Rokkansenteret, KS FoU. Loga, J. (2016a), Frivillighet og forretning. En kunnskapsoversikt om nye former for samspill mellom sivilsamfunn og marked, Bergen/Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor, rapport 2016:4. Loga, J. (2016b); Velferdsstatens omstilling og rollen sivilsamfunnet versus markedet kan spille i omstillingen. Upublisert manus. LOVDATA (2016), Lov om kommunale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen, §27 midlertidig botilbud, https://lovdata.no/lov/2009-12-18-131/§27, Oslo: Arbeids-og sosialdepartementet. Ludvigsen, K. og Fjær, S. (2007), Varig bolig framfor hospits, Notat 1-2007: Stein Rokkan Centre for Social Studies. Meld.St. nr. 17 (2012–2013), Byggje-bu-leve. samfunnet og framtidige generasjonar, Oslo: NOU (2011), Rom for alle. En sosial boligpolitikk for framtiden, Oslo: Departementenes servicesenter. NOU (2016:12), Ideell opprydding. Statlig dekning av ideelle organisasjoners historiske pensjonskostnader, Oslo: Kulturdepartementet. Oslo kommune (2016): Oslo kommune (2016), Engasjement og deltakelse. Frivillighet i Oslo 2016. Byregjeringssak 53/16. Sejersted, F. (2014), Rettslig vurdering av om unntaket for kjøp av helse-og sosialtjenester fra idelle organisasjoner kan videreføres, Notat, 02.06.2014, Oslo. Selle, P. (2016), Frivillighetens marginalisering, Tidsskrift for velferdsforskning, 19:(1)76–89. Sivesind, K.H. (2016a), Endring av fordelingen mellom ideelle, kommersielle og offentlige velferdstjenester i Skandinavia, i Sivesind, K.H. (red.), Mot en ny skandinavisk velferdsmodell? Institutt for samfunnsforskning, Rapport 1. Sivesind, K.H. (2016b), Mot en ny skandinavisk velferdsmodell? i Sivesind, K.H. (red.), Mot en ny skandinavisk velferdsmodell? Institutt for samfunnsforskning, Rapport 1. St.meld. nr. 23 (2003–2004), Om boligpolitikken, Oslo: kommunal-og moderinseringsdepartementet. Sørvoll, J. og M.F. Aarset (2015): Vanskeligstilte på boligmarkedet – en kunnskapsoversikt. Nova, rapport nr. 13/2015, http://www.hioa. Taksdal, Arnhild (2015) «Frivillighetens nærmiljø», Foredrag, Ledersamling Kirkens Bymisjon, 12–13. mars 2015. Trætteberg, H.D. og Sivesind, K.H. (2015), Ideelle organisasjoners særtrekk og merverdi på helse- og omsorgsfeltet. Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. 2015/2. Økland, M.A. (2012), Samfunnsarbeid og boligsosialt arbeid : en erfaringssamling med fokus på strategier og virkemidler: for inspirasjon til videre teori-og metodeutvikling, Bergen: Fagbokforlaget.
|
lovdata_cd_8165
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.514
|
Delingslovens forskrifter pkt. 14.1. og 14.2. trer i kraft 1. oktober 1983 med virkning for Lillehammer, Sør-Fron, Ringebu, Øyer og Gausdal. 1983 Forskrift til delingsloven, Midsund m.fl. Gjelder for: Midsund, Nesset, Rauma, Sandøy og Vestnes, Møre og Romsdal.
|
lovdata_cd_159
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.531
|
Forskrift om båndtvang for hund, Stamnes kommune, Nordland. Fastsatt av Landbruksdepartementet 28. mai 1947.
|
lovdata_cd_50711
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.725
|
Forskrift for skattemessig behandling av deltakere i samordning og omfordeling av andeler i petroleumsforekomst. Fastsatt ved kgl.res. 2. desember 1988 med hjemmel i petroleumsskatteloven av 13. juni 1975 nr. 35 §10 annet og tredje ledd. Fremmet av Finans- og tolldepartementet. §1. Dersom petroleumsforekomst som dekkes av flere utvinningstillatelser omfordeles, skal bestemmelsene i denne forskriften legges til grunn ved beskatning av deltakerne i det år omfordelingen gjennomføres. Det samme gjelder dersom det inngås avtale om samordnet utnytting av petroleumsforekomster som dekkes av flere utvinningstillatelser, eller slik samordning bestemmes av offentlig myndighet med hjemmel i petroleumsloven §16. Med omfordeling etter denne forskriften menes en ny fastsetting av deltakernes prosentvise andel av en petroleumsforekomst hvor følgende vilkår er oppfylt: c) fastsettingen er basert på den kunnskap om forekomsten som er tilgjengelig på tidspunkt for omfordeling. §2. Den som får redusert sin andel, skal i året for samordningen eller omfordelingen: (1) Redusere grunnlag for avskrivninger og grunnlag for friinntekt med de beløp som forholdsmessig tilsvarer reduksjonen i andelen. For driftsmidler som avskrives etter saldometode, jf. skatteloven §44A, skal reduksjonen foretas i det opprinnelige saldogrunnlag. (2) Redusere akkumulerte avskrivninger og akkumulert friinntekt med de beløp som tilsvarer henholdsvis det som er avskrevet for meget, og det som er gitt for meget i friinntekt i tidligere år basert på grunnlagene etter samordningen eller omfordelingen. Reduksjonene som skal gjøres etter forrige punktum skal tillegges deltagernes respektive inntektsgrunnlag. (3) Inntektsføre ethvert vederlag som mottas i forbindelse med samordningen eller omfordelingen i den utstrekning det overstiger den reduksjon som gjøres i grunnlaget for avskrivninger etter §2 nr. 1. Hvis det vederlag som mottas er lavere enn den reduksjon som gjøres i grunnlaget for avskrivninger etter §2 nr. 1, skal differansen føres til utgift. §3. Den som får øket sin andel, skal i året for samordningen eller omfordelingen: (1) Øke grunnlaget for avskrivninger og grunnlaget for friinntekt med de beløp som forholdsmessig tilsvarer økningen i andelen. For driftsmidler som avskrives etter saldometode, jf. skatteloven §44A, skal økningen foretas i det opprinnelige saldogrunnlag. (2) Øke avskrivninger og friinntekt med beløp som tilsvarer henholdsvis det som er avskrevet for lite og det som er gitt for lite i friinntekt i tidligere år basert på grunnlagene etter samordningen eller omfordelingen. (3) Utgiftsføre ethvert vederlag som utredes i forbindelse med samordningen eller omfordelingen i den utstrekning det overstiger den økning som gjøres i grunnlaget for avskrivninger etter §3 nr. 1. Hvis det vederlag som utredes er lavere enn den økning som gjøres i grunnlaget for avskrivninger etter §3 nr. 1, skal differansen føres til inntekt. §4. Enhver samordning eller omfordeling som omfattes av §1 skal gis skattemessig virkning som om den var foretatt 1. januar i det året samordningen eller omfordelingen er gjennomført. Friinntekt i året for samordningen eller omfordelingen beregnes likevel ut fra grunnlaget for friinntekt etter at samordningen eller omfordelingen er gjennomført. §5. Beløp som skal utgiftsføres og inntektsføres etter disse forskriftene skal behandles som inntekt vunnet ved utvinning og rørledningstransport av petroleum uten hensyn til hva beløpene er angitt eller ment å skulle dekke. §6. Dersom en samordning eller omfordeling ikke omfattes av §1, kan deltakerne i fellesskap søke Finansdepartementet eller den det gir fullmakt, om at bestemmelsene i denne forskriften likevel skal gjøres gjeldende. §7. Dersom samtlige deltakere i en samordning som nevnt i §1 annet ledd er enige om at de ønsker en annen skattemessig behandling lagt til grunn enn det som følger av disse forskriftene, kan de samlet søke Finansdepartementet om at en konkret, alternativ løsning legges til grunn. Ved vurderingen av en slik søknad skal Finansdepartementet påse at den samlede skatteeffekten for samordningen ikke blir ufordelaktig for staten i forhold til om reglene i denne forskriften var lagt til grunn. Selskapene plikter å legge frem det materialet som blir ansett nødvendig for å ta stilling til søknaden på en ensartet måte for samtlige berørte selskaper i den aktuelle samordningen eller omfordelingen. Departementet kan sette vilkår for samtykket. Bestemmelsen i første ledd gjelder tilsvarende for de deltakerne som er undergitt norsk beskatning ved samordning eller omfordeling av andeler i petroleumsforekomster som nevnt i §1 dersom forekomsten strekker seg over på et annet lands kontinentalsokkel. Dersom departementet finner at en skattemessig løsning som det er søkt om samtykke til etter denne paragraf er så omfattende eller teknisk komplisert at det vil medføre vesentlige administrative eller ligningstekniske problemer å vurdere, gjennomføre eller kontrollere de elementer løsningen består av, skal departementet ikke gi samtykke til løsningen. §8. De deltakerne som gjennomfører en samordning eller omfordeling etter bestemmelsene i denne forskriften skal, sammen eller hver for seg, overlevere et dokument til Finansdepartementet eller den det gir fullmakt som viser de regnskapsmessige og skattemessige effekter og endringer samordningen eller omfordelingen har medført, jf. §2 og §3 i denne forskriften. Dokumentet skal overleveres senest samtidig med levering av selvangivelsen for det år samordningen eller omfordelingen er foretatt. Hver deltaker som gjennomfører en samordning eller omfordeling etter bestemmelsene i denne forskriften, skal levere et eksemplar av dokumentet som er nevnt i første ledd, i original eller kopi til Oljeskattekontoret, sammen med selvangivelsen for det år samordningen eller omfordelingen er foretatt. §9. Disse forskriftene gis virkning på samordninger og omfordelinger som ikke er gjennomført pr. 1. juli 1988. 1988 Fors.
|
lovdata_cd_45000
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.699
|
Det kan gis barnetrygd ved utenlandsopphold utover 12 måneder dersom barnet og den barnet bor fast hos under oppholdet, er medlemmer i folketrygden, pliktig eller frivillig. Bor barnet sammen med begge sine foreldre, må barnet og begge foreldrene være medlemmer i folketrygden. I tilfeller hvor barnet ikke er bosatt i riket, jf. punkt 2.2.4 over, kan det heller ikke gis barnetrygd dersom barnet oppholder seg i utlandet og foreldrene er bosatt i Norge. 2.2.6 Arbeidstakere i Norge og på kontinentalsokkelen (§6)
|
lovdata_cd_37693
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.416
|
Ordningen er ikke omfattet av konvensjonen med Nederland.
|
lovdata_cd_21350
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.656
|
1. All vegetasjon i vann og på land er fredet mot skade og ødeleggelse. 2. Dyrelivet, herunder hi, reir og egg, er fredet mot skade, ødeleggelse og forstyrrelse. Jakt, fangst og bruk av skytevåpen er forbudt. 4. Motorisert ferdsel til lands og til vanns, samt lavtflyging under 300 m er forbudt. Forbudet gjelder også bruk av modellbåter, modellfly og seilbrett. 6. All ferdsel på holmene er forbudt i tida f.o.m. 1. april t.o.m. 15. august.
|
lovdata_cd_20359
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.511
|
Forskrift om fredning av Nesheimvatnet naturreservat, Vaksdal kommune, Hordaland.
|
lovdata_cd_26969
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.702
|
Det er adgang til jakt etter elg, hjort, rådyr og bever i Kviteseid kommune.
|
lovdata_cd_38057
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.844
|
[Sist endret 6/05. Fra 1. mai 1991 ble det innført bestemmelser som medfører at forsørgingstillegget blir redusert eller faller bort dersom pensjonistens inntekt overstiger et fastsatt fribeløp. Har pensjonisten inntekt som overstiger fribeløpet, reduseres forsørgingstillegget med 50% av den del av inntekten som overstiger fribeløpet. Inntektsprøvingen skjer mot fulle forsørgingstillegg uten hensyn til pensjonsgrad, men det må tas hensyn til pensjonistens trygdetid. Ved inntektsprøving av barnetillegg gjelder bestemmelsen tilsvarende, men slik at det tas hensyn til inntekten til begge foreldrene, både pensjonsmottakerens inntekt og inntekten til den andre av foreldrene. Det forutsettes at foreldrene bor sammen. I §3-26 tredje ledd og forskrift til §3-26 framgår det hvilke inntektstyper som skal inngå i inntektsgrunnlaget. Legg merke til at dersom den forsørgede/de forsørgede har inntekt som er mindre enn grunnbeløpet (G), skal denne inntekten holdes helt utenfor inntektsgrunnlaget for beregning av redusert forsørgingstillegg. Fribeløpet for forsørgingstillegg for ektefelle, partner eller samboer er lik samlet minstepensjon for pensjonistpar + 0,05 G. Fribeløpet for barnetillegg for barn som bor sammen med begge sine foreldre er lik samlet minstepensjon for ektepar + 0,05 G tillagt 0,40 G for hvert forsørget barn. Fribeløpet for barnetillegg er det samme både i de tilfellene hvor det gis ektefelletillegg og når ektefellen er i arbeid. Dersom pensjonisten har redusert trygdetid, skal forsørgingstillegget og fribeløpet reduseres tilsvarende. Det finnes mange eksempler på inntektsprøving av forsørgingstillegg under kommentarene til §3-26.
|
lovdata_cd_2306
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.542
|
Forskrift om grenseregulering, Målselv og Lenvik kommuner, Troms. Fastsatt ved kgl.res. 6. august 1971. Fremmet av Kommunal- og arbeidsdepartementet.
|
lovdata_cd_40884
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.806
|
[Tilføyd 12/03, endret 6/04. Lovendringene i §10-8 sjette ledd om tidsbegrensing på unntaksbestemmelsene og lovfestet plikt til å vurdere yrkesrettet attføring så tidlig som mulig, må ses i sammenheng. Formålet med disse lovendringene er å få personer raskere tilbake i arbeid og redusere tilgangen til uføreytelser. Samtidig dreies endringene mot tidlig avklaring/aktivitet fremfor passive langvarige ytelser. Vi vet at langvarig sykefravær fra arbeidslivet reduserer mulighetene for en vellykket rehabilitering. Aktive tiltak må derfor vurderes kontinuerlig og tidsperioden med passive ytelser må bli kortest mulig.
|
lovdata_cd_54167
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.661
|
Forskriften trer i kraft straks med virkning fra 1. september 1998.
|
lovdata_cd_8550
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.611
|
I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jfr. §10 og §21, §22 og §23, er dalføret Strandåvassbotn på Kjerringøy i Bodø kommune, Nordland fylke, fredet som naturreservat ved kgl.res. av 16. desember 1983 under betegnelsen «Strandåvassbotn naturreservat». I medhold av samme lovs §5, jfr. §6 og §9, jfr. §10 §14 og §21, §22 og §23 er den tilstøtende Strandå/Os på Kjerringøy, Bodø kommune, Nordland fylke fredet som landskapsvernområde med tilhørende fuglelivsfredning ved kgl.res. av 16. desember 1983 under betegnelsen «Strandå/Os landskapsvern- og fuglelivsfredningsområde».
|
lovdata_cd_41293
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.783
|
Det som er nevnt om krav til kvalifikasjoner, undersøkelser, utstyr og lokaler under punktene 1 til 4, gjelder også hørselsentraler. Hørselsentralen skal: a. ha fast tilknyttet hørselspedagog, ingeniør (audiotekniker) b. ha ansvar for nødvendig undervisning, etterutdannelse og samarbeidsrutiner for dem som arbeider med rekvirering og levering av høreapparat m.m. f. i samarbeid med skoler med hørselshemmede elever sørge for optimale akustiske forhold i aktuelle klasserom og føre tilsyn med at teknisk-audiologiske tiltak fungerer etter hensikten.
|
lovdata_cd_14976
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.835
|
Regulering av kommunegrensen mellom Lørenskog og Rælingen kommuner, Akershus.
|
maalfrid_ce25a144deba1e7685da317c26b2b6470779274a_312
|
maalfrid_oslomet
| 2,021
|
en
|
0.347
|
Skjørshammer, M. & Hofoss, D. (1999). Physician in Conflict: A Survey Study of Individual and Work‐related Characteristics. (4), 211-216. Skårdal, I. & Førde, R. (2018). Vedtak om å avstå fra gjenoppliving i sykehus. (5). Slagstad, R. (2012). Helsefeltets strateger. (12), 1479. Slagstad, R. (2020). En reddende engel. . https://doi.org/10.4045/tidsskr.20.0178 Smith, D. E. (2005). . Maryland: Rowman Altamira. Snelgrove, S. & Hughes, D. (2008). Interprofessional relations between doctors and nurses: perspectives from South Wales. (3), 661-667. Solheim, K. & Ingvaldsen, B. (1995). Universitetsforlaget. Spehar, I. & Kjekshus, L. E. (2012). Medical Management in Norwegian Hospitals. (1). https://doi.org/https://doi.org/10.7577/pp.v2i1.178 Spekter & Legeforeningen. (2014). Overenskomstens del A2 mellom Spekter og Legeforeningen Hentet fra http://legeforeningen.no/Emner/Andreemner/Avtaler/Avtalearkiv/Spekter/spekter-10/overenskomstens-del-a2-mellomspekter-og-legeforeningen/ Spesialistforskriften. (2016). Forskrift om spesialistutdanning og spesialistgodkjenning for leger og tannleger (spesialistforskriften) Hentet fra https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2016-12-08-1482 Star, S. L. (1999). The ethnography of infrastructure. (3), 377-391. https://doi.org/10.1177/00027649921955326 Stein, L. I. (1967). The doctor-nurse game. (6), 699. Stein, L. I., Watts, D. T. & Howell, T. (1990). The Doctor–Nurse Game Revisited. (3), 546-549. https://doi.org/10.1056/NEJM199002223220810 Stevens, S. (2013). Surgeons' professional identity and patient safety: Time for change. , 9-10. https://doi.org/https://doi.org/10.1016/j.socscimed.2012.11.002 Strauss, A. L. (1978). . San Francisco: Jossey-Bass. Strauss, A. L. (1985). Work and the Division of Labor. (1), 1-19. Strauss, A. L. & Corbin, J. M. (1994). Grounded theory methodology - An Overview. I N. K. Denzin & Y. Lincoln (Red.), (s. 273-285). Thousand Oaks, CA: Sage. Strauss, A. L., Fagerhaugh, S., Suczek, B. & Wiener, C. (1997). . New Brunswick, N.J.: Transaction Publishers. Strauss, A. L., Schatzman, L., Ehrlich, D., Bucher, R. & Sabshin, M. (1963). The hospital and its negotiated order. I E. Freidson (Red.), (s. 147-169). London: Collier-MacMillan. Strong, P. M. (1979). . London: Taylor & Francis. Suchman, L. (1996). H - Supporting Articulation Work. I R. Kling (Red.), (s. 407-423). Boston: Morgan Kaufmann. Svensson, L. G. (2008). Profesjon og organisasjon. I A. Molander & L. I. Terum (Red.), . Oslo: Universitetsforlaget.
|
lovdata_cd_23553
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.48
|
Reservatet dekkjer eit totalareal på 20720 dekar. Grensene for reservatet går fram av kart i målestokk 1:20000 datert Miljøverndepartementet desember 1999. Kartet og fredingsforskrifta blir lagra i Fusa og Kvam kommune, hos fylkesmannen i Hordaland fylke, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet.
|
lovdata_cd_43365
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.765
|
Etter lovens ordlyd har enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan taushetsplikt. Dette omfatter i første rekke ansatte i etaten som arbeider med lover som administreres av etaten og med administrative saker. Men også andre som tar kortvarige oppdrag, som f.eks. dataeksperter som engasjeres for å løse et bestemt problem eller en lege som trygdeetaten anmoder om en legeerklæring kommer inn under taushetsreglene. Bestemmelsen omfatter enhver form for arbeid slik som renhold, arkivering, syketransport o.l. Reglene om taushetsplikt står i forvaltningslovens kapittel III og gjelder således også all virksomhet som forvaltningsorganet driver i tillegg til å fatte enkeltvedtak jf. §3 første ledd. Taushetsplikten omfatter kun opplysninger som er kommet til kunnskap under utøvelse av arbeid eller tjeneste. Opplysninger man har fått som privatperson i f.eks. selskap - nabosladder - faller utenfor den lovbestemte taushetsplikten. Dersom spørsmålet om det foreligger brudd på taushetsplikten skulle komme opp, må man selv være forberedt på å kunne dokumentere hvor opplysningene stammer fra. Begrepet «utfører tjeneste eller arbeid» er videre en begrensning av hvilke personer som har taushetsplikt. Pressefolk og andre utenforstående personer har således ikke taushetsplikt om opplysninger som på forskjellig måte lekker ut til pressen. Det samme gjelder andre som tilfeldigvis får kjennskap til taushetsbelagt informasjon. Hva innebærer det å ha taushetsplikt? Taushetsplikt er i juridisk teori definert som «plikten til å sørge for at visse opplysninger ikke kommer ut, verken ved at det fortelles om dem eller ved at dokumenter eller notater overlates til uvedkommende». Taushetsplikten inneholder således både et forbud mot å bringe videre bestemte opplysninger og en aktiv plikt til å hindre at andre får tilgang til dokumenter og notater. Konferanser med klienter må tilrettelegges slik at ovennevnte hensyn ivaretas. Trygdefunksjonærenes samtale med klienten må ikke kunne overhøres av andre. Klienten må heller ikke få innsyn i andres saksmapper, eller overhøre telefonkonferanser o.l. PC-terminaler må plasseres slik at besøkende ikke kan lese hva som står der, eventuelt må dokumentet på skjermen lukkes ved besøk. Bruk av telefaks reiser særlige problemer i forhold til taushetsplikten. Det vises her til at vi plikter å hindre at andre får kjennskap til taushetsbelagte opplysninger. Ved bruk av telefaks er det lett å slå et nummer feil, det kan oppstå tekniske feil eller nettet kan tappes og dokumentet kan da bli skrevet ut hos feil mottaker. Faren for feil medfører at taushetsbelagte opplysninger ikke bør sendes over faks. Dersom det er behov for opplysningene straks, skal alle kjennetegn sladdes ut før dokumentet sendes slik at det er helt anonymisert. Hvilke opplysninger omfattes av taushetsplikten? §13 første ledd nr.
|
lovdata_cd_63045
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.842
|
Publisert: Somb-1975-48 (1975 68) Sammendrag: Oppflytting ved lærerskole nektet som følge av stort fravær. Saksgang: (Sak 192/74 og 1390/74.) En lærerskoleelev klaget i januar 1974 over at han var nektet oppflytting til 3. klasse. A. begynte i 1. klasse på 4-årig linje ved X. lærerskole høsten 1970. I møte 22. juni 1972 traff lærerrådet følgende vedtak angående oppflytting av A. til 3. klasse: «Fraværsprotokollen viser at du har dette fraværet for skoleåret 1971/72; når det gyldige fraværet er fratrukket: Historie: Solosang: Dessuten har du fått karakteren Igk til eksamen i spill. I samsvar med de vedtatte retningslinjer for frammøteplikten, har Lærerrådet ved X. lærerskole vedtatt at du ikke blir oppflyttet i klasse 3 F. Da X. lærerskole ikke hadde noen 2. klasse det påfølgende år, ble A. overført til en annen lærerskole. I klagen anførte A. bl.a.: «Min klage er delt i to. For det første mener jeg at X. Lærerskole ikke hadde anledning til å vise meg ut slik det ble gjort. For det andre mener jeg at den måten saken er blitt behandlet på fra skoleadministrasjonens side er så graverende at den ikke kan godtas. Jeg innhentet uttalelse fra X. lærerskole. Saken ble deretter oversendt Kirke- og undervisningsdepartementet ved brev av 13. mai 1974, idet jeg antok at saken først burde behandles av departementet som administrativt klageorgan. Jeg pekte på at A. ikke hadde fått slikt varsel om klagerett til overordnet myndighet som forvaltningslovens §27 påbyr. Han var heller ikke gjort oppmerksom på sin rett til å uttale seg før skolerådet avgjorde saken. Kirke- og undervisningsdepartementet tok 19. juli 1974 standpunkt til klagen. Ved brev av 16. august og 16. september 1974 brakte A. saken inn for ombudsmannen på nytt. Departementet uttalte følgende om saksbehandlingen i brevet av 19. juli 1974 til klageren: «X. lærerskole administreres etter et forsøksreglement der lærerrådet erstatter skolerådet i oppflyttingssaker. Lærerrådets sammensetning er identisk med lovens skoleråd. Saken er derfor behandlet av rette organ. Det er vanskelig for departementet, på grunnlag av de opplysninger som foreligger, å ta stilling til tvisten om De ble underrettet om møtet i lærerrådet, om De fikk anledning til å uttale Dem før møtet og om De ble gjort oppmerksom på klageadgangen. Etter det som er opplyst må departementet ta det standpunkt at forvaltningslovens regler ikke er fulgt helt ut på disse punktene. Disse feilene i saksbehandlingen kan, etter departementets mening, ikke ha virket bestemmende på vedtakets innhold. Det blir derfor ikke ugyldig av den grunn. Om saksbehandlingen uttalte jeg i mitt avsluttende brev av 18. november 1975 til Kirkeog undervisningsdepartementet: «Etter det som foreligger, må det antas at elevene var blitt gjort kjent med at for stort fravær kunne føre til at lærerrådet nektet oppflytting. En slik generell orientering kan imidlertid ikke erstatte forhåndsvarsel og anledning til å gi uttalelse i henhold til forvaltningslovens §17 i den enkelte sak. Det kan ikke sees at A. er blitt gitt anledning til å uttale seg før lærerrådet besluttet å nekte oppflytting. Det er imidlertid ikke grunn til å anta at anførsler fra A. på dette tidspunkt ville fått rådet til å ta et annet standpunkt. At det ikke ble gitt underretning om klageadgangen, jfr. forvaltningslovens §27, må anses helt på det rene. Rektor anfører i brev av 12. februar 1974 til ombudsmannen at han fremdeles ikke vet om en student har rett til å klage over oppflyttingsnektelse. Det må anses meget uheldig at spørsmålet om klagerett ikke ble klargjort før i departementets rundskriv av 13. juni 1974. Om realiteten i saken anførte departementet i brevet av 19. juli 1974: «Stort fravær kan føre til stryk eller utvising, og departementet anser det for sannsynlig at skolen kunne ha strøket Dem. Skolen har imidlertid ikke valgt en slik reaksjon, men har nektet Dem oppflytting på grunn av for stor fravær. Dersom skolen hadde utvist Dem eller strøket Dem på grunn av for stort fravær, hadde det vært hjemmel for dette i skolens regelverk. Den reaksjon som skolen har valgt, har imidlertid neppe noen hjemmel i loven. Det ser ut som om skolen i realiteten har ment å stryke Dem, blant annet fordi lærerne ikke har hatt muligheter for å vurdere om De hadde nådd skolens mål. Departementet må for sin del beklage at det ikke på et tidlig tidspunkt har medvirket til å opplyse om forskjellen mellom å vise ut, stryke og nekte en student oppflytting. Som nevnt ovenfor antar departementet at det ikke er hjemmel i loven for å nekte Dem oppflytting uten at dette er gjort i form av stryk eller utvising. Realiteten er likevel den samme og departementet vil derfor ikke nå, 2 år etter, oppheve vedtaket. Om realiteten uttalte jeg i mitt avsluttende brev: «Departementet finner således at for stort fravær ikke kan anvendes direkte som grunnlag for å nekte oppflytting, men at fraværet kan medføre oppflyttingsnektelse dersom man går veien om stryk i vedkommende fag eller beslutter utvisning. Jeg er enig i at fravær ikke i seg selv kan begrunne oppflyttingsnektelse. Lærerrådets avgjørelse er derfor truffet på et uholdbart grunnlag. Spørsmålet blir da om lærerrådets konklusjon - oppflyttingsnektelse - kan opprettholdes av departementet, men med en annen begrunnelse. Utvisningsalternativet kan man i denne sak se bort fra. Utvisning måtte etter lærerutdanningslovens §7 tredje ledd i tilfelle ha vært besluttet av departementet. Lærerrådet (skolerådet) har bare innstillende myndighet i utvisningssaker. Utvisning ville også som utgangspunkt medføre at A. ikke fikk gå klassen om igjen verken ved denne eller noen annen lærerskole. Dette har åpenbart ikke vært lærerrådets mening. Departementet mener så vidt skjønnes at det er sannsynlig at fraværet ville vært regnet som strykresultat og derigjennom ført til oppflyttingsnektelse, dersom skolen ikke hadde gått ut fra at fravær kunne brukes direkte som grunnlag for oppflyttingsnektelse. Skolen har etter det som foreligger, gått ut fra at oppflytting kunne nektes på grunn av for stort fravær, uten hensyn til hva som kunne konstateres om elevens kunnskaper i vedkommende fag. Når spørsmålet om oppflytting av A. er vurdert på et slikt i alt vesentlig disiplinært grunnlag, gir lærerrådets vedtak om oppflyttingsnektelse ikke grunnlag for å fastslå at rådet ville kommet til samme resultat dersom det måtte bygges på en vurdering av A.s kunnskaper i vedkommende fag. Vedtaket om å nekte oppflytting på grunn av fravær kan derfor ikke likestilles med et vedtak om stryk i bestemte fag og oppflyttingsnektelse på dette grunnlag. En beslutning om stryk i et eller flere fag forutsetter en faglig vurdering, eventuelt en vurdering av om det foreligger tilstrekkelig grunnlag for å gi karakter. En slik vurdering må i førte omgang foretas av vedkommende lærere. Man kan neppe overføre en regel som gjelder for avsluttende eksamen om følgen av to stryk, til en oppflyttingssituasjon. Oppflyttingsspørsmålet synes å måtte avgjøres ut fra en samlet vurdering der også muligheten og sannsynligheten for at eventuelle «huller» kan fylles i neste skoleår, må telle med. Denne vurdering er tillagt lærerrådet. Departementet kan ikke som førsteinstans beslutte å stryke en elev og nekte oppflytting på dette grunnlag. Jeg finner derfor at departementet burde ha opphevet vedtaket om oppflyttingsnektelse når dette etter departementets mening savnet lovhjemmel. Saken burde deretter i tilfelle ha vært sendt tilbake til skolen for vurdering av om det var grunnlag for å nekte oppflytting på grunn av manglende kunnskaper eller eventuelt manglende grunnlag for å sette standpunktkarakter i et eller flere fag. Om det skulle være så at skolen på grunn av den tid som er gått, ikke lenger kan foreta en forsvarlig behandling av spørsmålet om stryk og derav følgende oppflyttingsnektelse, bør dette ikke føre til at det uhjemlede vedtak om oppflyttingsnektelse blir stående. Jeg tilføyer at det må antas at departementet under enhver omstendighet har et dårligere grunnlag for å ta standpunkt til stryk og derav følgende oppflyttingsnektelse enn skolen. I brev av 11. desember 1975 til X. lærerskole uttaler Kirke- og undervisningsdepartementet: «Ombudsmannen konkluderer sin uttalelse med at departementet burde ha opphevet vedtaket om oppflyttingsnektelse. Departementet viser til ombudsmannens brev og opphever lærerrådets vedtak av 22. juni 1972. Departementet ber skolen vurdere den videre behandling av saken. Somb-1975-47 Avgiftsfritak for bensin til petroleumstraktor.
|
lovdata_cd_52488
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.534
|
Følgjande statar har pr. 1. oktober 1994 ratifisert den europeiske konvensjon om overføring av domfelte : Publisert: Avd I 1995 198 (summarisk)
|
lovdata_cd_18677
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.759
|
I medhald av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jfr. §10 og §21, §22 og §23 er øyane Søre Mågøyna og Nordre Mågøyna, eit nærliggande skjer og omliggande sjøareal i Solund kommune i Sogn og Fjordane fylke verna som naturreservat ved kgl.res. av 28. mai 1993 under namnet Mågøyane naturreservat.
|
lovdata_cd_23854
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.783
|
Fræna kommunestyre har gjort vedtak om å innføre eigedomsskatt på verker og bruk med verknad frå 1. januar 2000. For 2000 skal eigedomsskatten reknast ut etter eit skatteøre på kr 2,00 av kvart kr 1.000,00 av skattegrunnlaget.
|
lovdata_cd_34257
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.449
|
I lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet skal §10-10 siste ledd lyde:
|
lovdata_cd_28356
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.95
|
Midlertidige unntak fra bestemmelsene i loven, byggeforskriftene, eller fra reguleringsplan kan tillates av bygningsrådet, når dette finner unntakene ubetenkelige, og forholdene uten for store vansker vil kunne rettes. Før rådet gjør vedtak skal naboer og gjenboer varsles på den måte som er nevnt i §94 nr. 3. Midlertidig unntak kan til enhver tid tas tilbake og er betinget av at søkeren ved tinglyst erklæring har forpliktet seg til, uten utgift for kommunen, etter pålegg når som helst å fjerne eller endre det utførte eller opphøre med midlertidig tillatt bruk og hvis det kreves, å gjenopprette den tidligere tilstand. Rådet kan også sette andre vilkår for dispensasjonen. Slike erklæringer er bindende for panthaver og andre rettigheter i eiendommen uten hensyn til når retten er stiftet. (I 1968 s 149, II 1982 s 216)
|
lovdata_cd_61516
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.885
|
Publisert: Somb-1995-49 (1995 s 189) Sammendrag: Voldsoffererstatning til kvinne utsatt for straffbar handling i utlandet En norsk kvinne (A) ble utsatt for voldtekt under et opphold i Hellas. En gresk statsborger ble tiltalt for handlingen, men senere frifunnet av gresk lagmannsrett. A søkte om voldsoffererstatning, men fikk avslag med den begrunnelse at forholdene falt utenfor erstatningsordningens geografiske virkeområde, jf. forskriften §3 første ledd. Ombudsmannen viste til at erstatningsnemndas praksis ikke syntes å ha vært helt entydig når det gjaldt handlinger begått i utlandet, og at det etter Stortingets forutsetninger ikke skulle være noe til hinder for å innvilge erstatning i et tilfelle som det foreliggende. Nemnda hadde dessuten som argument mot å yte erstatning vist til at gjerningsmannen var frifunnet, og dette mente ombudsmannen ikke var riktig i forhold til skadelidte. Nemnda måtte foreta en selvstendig vurdering av saksforholdet. På begjæring fra ombudsmannen vurderte nemnda deretter saken på ny, og tilkjente voldsoffererstatning med kr. 55.325,-. Saksgang: (Sak 94-0428) A ble utsatt for voldtekt under et opphold i Hellas. Gjerningsmannen ble oppgitt å være en gresk statsborger. Han ble tiltalt for handlingen, men frifunnet av greske domstoler. A søkte deretter om voldsoffererstatning fra den norske stat. Fylkesmannen avslo søknaden. Avslaget ble påklaget til Erstatningsnemnda for voldsofre, men opprettholdt der. I klagevedtaket fremholdt erstatningsnemnda: «Oppgitt skadevolder, som er gresk statsborger og bosatt i Hellas, er frifunnet ved dom i sitt hjemland. Nemnda finner etter en totalvurdering at varsling av skadevolder kan unnlates i dette tilfelle. Nemnda utelukker ikke at søker kan ha vært utsatt for en straffbar handling som faller innenfor forskrifter om voldsoffererstatning §1. Nemnda finner imidlertid at forholdet faller utenfor voldsoffererstatningsordningens geografiske virkeområde, jf forskriftene §3 første ledd. Nemnda kan ikke se at det foreligger «særlige tilfelle», jf §3 annet ledd. Det er ikke tilstrekkelig at søker er norsk statsborger og har domisil i Norge. Det må også tillegges vesentlig vekt at oppgitt skadevolder ble frifunnet ved den lokale lagmannsrett. I brev herfra ble Erstatningsnemnda bedt om å redegjøre nærmere for hvilke momenter som generelt ble ansett relevante når nemnda skulle ta stilling til om en sak var å anse som et «særlig tilfelle», der det etter §3 annet ledd i forskrift om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling av 23. januar 1981, kan ytes erstatning for skade voldt utenfor riket. Nemnda ble også bedt om å redegjøre nærmere for hvordan de aktuelle momenter var vurdert i klagers sak. Det ble videre spurt om nemnda var kjent med om Hellas hadde en tilsvarende erstatningsordning, og i hvilken grad dette momentet var tillagt vekt. I brevet herfra ble det avslutningsvis vist til den gjennomgang som er gjort av praksis i tilknytning til forskriftenes §3 i Albert Schønnings bok «Erstatning fra staten til voldsofre», 2. utgave 1991 s. 60-62 og spurt om det forelå relevant praksis som skriver seg fra tiden etter utgivelsen av Schønnings bok. Erstatningsnemnda svarte: «Det vil ofte kunne by på store problemer å få utredet skadeårsaken når den straffbare handlingen er begått i utlandet. Justisdepartementets arbeidsgruppe gikk bl.a. derfor i sin tid inn for at voldsoffererstatningsordningen uten unntak skulle være begrenset til de tilfellene der skaden er påført i Norge eller om bord på norsk fartøy eller luftfartøy. Det vises i den forbindelse til St. prp. nr. 39 (1975-76) s 76 4. avsnitt. Man gikk imidlertid til slutt inn for at det i særlige unntakstilfeller burde være adgang til å yte erstatning til personer som har bopel i Norge, selv om skaden er voldt utenfor riket, jf St. prp. nr. 39 s 20/21. Det ble i den forbindelse uttalt: «Man tenker her på tilfelle der skaden ikke dekkes av en tilsvarende ordning i det land der skaden ble voldt, og hvor det vil virke støtende å stille skadelidte utenfor den norske ordning, f.eks. fordi skadevoldingen har tilknytning til norsk miljø (norsk gjerningsmann, norsk utenriksstasjon, norsk utstilling m.m.). I den helhetsvurdering som Erstatningsnemnda foretar i relasjon til forskriftene §3 annet ledd, legges det stor vekt på hvor godt saken er opplyst. At skadevolderen er dømt i utlandet har derfor blitt ansett som et særlig tilfelle, jf også Schønning s 61. Forutsatt at forholdet anses som tilstrekkelig sannsynliggjort, legges det videre vekt på forholdets grovhet. Det vises i den forbindelse til Erstatningsnemndas vedtak K 12/94 og K 69/94. Et annet moment som vektlegges er om det vil virke støtende å stille den skadelidte utenfor den norske ordningen, f eks fordi skadevoldingen har tilknytning til norsk miljø. Dette kan f.eks. være tilfelle der skadevolderen er norsk, jf også Schønning s 61 pkt 5, jf vedlagte K 123/93. Dersom det finnes tilsvarende erstatningsordninger i det land hvor skaden har funnet sted, er det en forutsetning at skaden primært søkes dekket der. At slike erstatningsordninger ikke finnes i det land der den straffbare handling har funnet sted er imidlertid ikke tilstrekkelig til å etablere et «særlig tilfelle» i forskriftene §3 annet ledds forstand. Det vil imidlertid kunne være et tilleggsmoment som taler for å la forholdet falle innenfor den norske voldsoffererstatningsordningens geografiske virkeområde. I den foreliggende sak ble det lagt vekt på at den oppgitte gjerningsmann ble frifunnet for voldtekt og utuktig omgang av lagmannsretten på - - -. Ifølge sakens dokumenter er det lite trolig at de overgrep som anføres kan ha blitt begått av andre enn den tiltalte. Dette antas å være første gang det er krevet erstatning for skade i utlandet og hvor vedkommende er frifunnet av den lokale domstol. Noen praksis foreligger derfor ikke på dette grunnlaget. På samme måte som ved frifinnende dommer i Norge, har nemnda i dette tilfellet funnet å måtte legge vekt på den frifinnende lagmannsrettsdommen ved vurderingen av om det straffbare forhold er tilstrekkelig sannsynliggjort. At de overgrep søker skal ha blitt utsatt for fremstår som grove ble på denne bakgrunn ikke ansett som tilstrekkelig i relasjon til kravet om «særlig tilfelle» etter forskriften §3 annet ledd. Nemnda gikk ut fra at Hellas har tiltrådt Den europeiske konvensjon av 24. november 1983 om erstatning til voldsofre (jf St.pr. nr. 44-1991-1992). Dette er senere bekreftet av Utenriksdepartementet. Etter at A var gitt anledning til å kommentere svaret fra erstatningsnemnda, uttalte jeg i brev til nemnda: «Forskrift om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling av 23. januar 1981 §1 første ledd, første punktum og §3 lyder: I den utstrekning det finnes rimelig yter staten erstatning etter disse forskriftene for personskade voldt ved forsettlig legemskrenking eller annen straffbar handling som bærer preg av vold eller tvang. «I særlige tilfeller» er det således adgang til å gi erstatning til personer som har bopel i Norge, selv om skaden er voldt utenfor riket. I St.prp. nr. 39 (1975-76) er - som også sitert fra Erstatningsnemnda - dette omtalt slik: «Man tenker her på tilfelle der skaden ikke dekkes av en tilsvarende ordning i det land der skaden ble voldt, og hvor det ville virke støtende å stille skadelidte utenfor den norske ordningen, f. eks fordi skadevoldingen har tilknytning til norsk miljø (norsk gjerningsmann, norsk utenriksstasjon, norsk utstilling m. m.). Forarbeidene trekker ikke her opp noen klar grense, men de eksempler som er nevnt, tyder på at man først og fremst har hatt i tankene saker der ikke bare offeret er norsk, men også gjerningsmannen og/eller de øvrige omstendigheter gir handlingen en særlig tilknytning til riket. Dette er imidlertid kun et utgangspunkt, og så vidt jeg har forstått, har nemnda i alle fall i enkelte saker innvilget erstatning selv om tilknytningen til Norge har vært noe løsere. Albert Schønning gjennomgår praksis i tilknytning til forskriftenes §3 i sin bok «Erstatning fra staten til voldsofre» 2. utgave 1991 s. 60 flg. Flere av de eksempler fra praksis som der er referert, synes ikke å begrense seg til en særlig territorial tilknytning hva gjelder gjerningsmann eller gjerningssted. Det er ikke opplyst om det i disse sakene forelå tilsvarende erstatningsordning i angjeldende land. Jeg kan ikke se at det etter Stortingets forutsetninger skulle være noe til hinder for å innvilge erstatning i et tilfelle som det foreliggende. De eksempler som er trukket frem fra praksis, bl.a. av Schønning, bekrefter dette. Som også påpekt i Erstatningsnemndas redegjørelse, må erstatningsspørsmålet for handlinger begått i utlandet, avgjøres ut fra en helhetsvurdering. At forholdet har tilknytning til riket kan være et tungtveiende moment for å tilkjenne erstatning, men er ikke ubetinget avgjørende. I sin helhetsvurdering synes nemnda å ha lagt atskillig vekt på at skadevolder er frifunnet. Nemnda har påpekt at det at skadevolder er dømt i utlandet, er blitt ansett som et «særlig tilfelle». Albert Schønning betoner også dette i sin gjennomgang av praksis, og momentet er fremhevet i begrunnelsen for å avslå erstatning til klager. Av dette kan imidlertid ikke uten videre sluttes det motsatte - at en frifinnelse ikke kan gi grunnlag for erstatning. Å bruke en frifinnende dom som argument mot å yte erstatning, vil ikke uten videre være riktig i forhold til skadelidte. Nemnda må foreta en selvstendig undersøkelse og vurdering av saksforholdet, og det kan da ikke være avgjørende om skadevolder er frifunnet, slik forholdet jo også er i forhold til frifinnende dommer her i landet. Avgjørende må være om forholdet anses tilstrekkelig sannsynliggjort til å kunne gi grunnlag for å yte erstatning. Jeg kan ikke se at det i forskriften eller forarbeidene til ordningen er holdepunkter for å kreve fellende dom for å anse forholdet tilstrekkelig sannsynliggjort, verken hva gjelder handlinger begått i eller utenfor riket. Når Erstatningsnemnda har funnet å kunne legge til grunn at «ifølge sakens dokumenter er det lite trolig at de overgrep som anføres kan ha blitt begått av andre enn den tiltalte», er det vanskelig å forstå den vekt nemnda tilsynelatende har funnet å kunne legge på det forhold at den oppgitte gjerningsmann ble frifunnet for voldtekt og utuktig omgang av lagmannsretten på - - -. Jeg finner etter dette at det knytter seg tvil til grunnlaget for nemndas avgjørelse om å nekte klager erstatning. Det synes for det første ikke grunnlag for å tillegge det avgjørende vekt at den påståtte gjerningsmann er frifunnet. For det annet viser praksis at det heller ikke kan være avgjørende at det angivelig straffbare forhold ikke har annen tilknytning til riket enn at offeret er norsk. Jeg mener etter dette at det på flere punkter i saken knytter seg begrunnet tvil til grunnlaget for nemndas avgjørelse, jf. ombudsmannsloven §10 annet ledd, og ber derfor om at nemnda vurderer saken på ny. Nemnda tok deretter saken opp til ny behandling og tilkjente A voldsoffererstatning med kr. 55.325,-. Fra nemndas begrunnelse siteres: «Utfallet av saken beror bl.a. på om det foreligger et «særlig tilfelle» etter §3 annet ledd i forskriftene. På bakgrunn av den begrunnelse som er gitt i St.prp. nr. 39 (1975-76) s 10 om innføring av en statlig erstatningsordning var det i utgangspunktet naturlig at ordningen ble begrenset slik som i §3 første ledd. Departementet nevner to grunner for ordningen, 1) skadevolder har regelmessig svært liten evne til å betale erstatning og 2) en slik ordning må kunne ses som et vesentlig ledd i en moderne kriminalpolitikk. Disse grunner tilsier at man begrenser ordningen til norske forhold og handlinger begått i Norge, selvom f.eks. voldtekt er av de forhold som er straffbare i Norge etter str.l. §12 nr 4 også når den er begått av utlending i utlandet. På departementets initiativ ble bestemmelsen i §3 annet ledd innført. Begrunnelsen er (delvis) gjengitt i nemndas og Ombudsmannens foran gjengitte brev. Det bør også nevnes at avslutningsvis heter det i departementets bemerkning om annet ledd; «En slik utvidelse medfører neppe betenkeligheter da nemnda vil kunne legge vekt på det forhold at skaden er voldt i utlandet, når den vurderer om det er rimelig å yte erstatning. Etter forarbeidene synes det således å være lagt opp til en restriktiv linje for når det foreligger et «særlig tilfelle». Det er nevnt at det skal være «støtende» å nekte erstatning og det understrekes at det skal være rimelig å gi erstatning. Forskriftene ble gitt før den nevnte europeiske konvensjon av 24. november 1983 forelå. Nemnda kjenner ikke til om det foreligger spesielle forskrifter om voldsoffererstatning i Hellas, men som nevnt har Hellas ratifisert konvensjonen. I artikkel 2 heter det bl.a.: «Når det ikke kan oppnås full erstatning fra andre kilder, skal staten bidra med å yte erstatning til a) den som er blitt utsatt for alvorlig legemsskade eller nedsatt helbred som direkte kan tilskrives en forsettlig voldsforbrytelse. At voldtekt er en slik forbrytelse som nevnt er sikkert, slik at det eventuelt foreligger et tilfelle hvor skaden dekkes. Søkers problem er at den lokale domstol ikke har funnet det bevist at det foreligger voldtekt. Muligheten til å få erstatning i Hellas er idag neppe tilstede og utsiktene var formentlig også minimale i 1989. Nemnda går ikke nærmere inn på den side av saken. En har ikke tidligere nektet erstatning ved å henvise en søker til å kreve erstatning i vedkommende land. En skadelidt som krever erstatning må for det første sannsynliggjøre at det foreligger slik straffbar handling som forutsatt i forskriftene §1. I tillegg må det altså foreligge et særlig tilfelle for at erstatning kan gis, når handlingen fant sted i utlandet. Når det gjelder frifinnende dommer og hvilken betydning disse skal ha ved avgjørelsen er det i praksis vist en betydelig varsomhet mot å sette domstolens avgjørelse til side. Det vises om disse spørsmål til Schønning s 36-40, 47 og 49. Dette gjelder spesielt ved lagmannsrettsdommer hvor en ikke har domspremisser. Nemnda er enig i at det kreves en selvstendig vurdering av saksforholdet slik at det ikke er avgjørende om skadevolder er frifunnet. I senere praksis har en nok stillet seg noe friere overfor domstolens realitetsavgjørelse til gunst for fornærmede. Dette gjelder først og fremst ved underrettsdommer hvor en har domspremisser, men også i «barnesex-saker» selv om disse er pådømt i lagmannsretten. Fremdeles er det nok en noe tyngre bevisbelastning for en søker å dokumentere at vilkårene foreligger når det er avsagt frifinnelsesdom for det påståtte straffbare forhold. Noen praksis hvor det er gitt erstatning for forbrytelse mot straffeloven §192 etter frifinnelse antar en ikke foreligger. I dette tilfelle har en omfattende rettslige forklaringer og domspremisser. I tillegg må en legge vekt på at søkers muligheter for å sannsynliggjøre at hun ble utsatt for seksuelle overgrep ble vesentlig vanskeliggjort ved at straffeprosessen foregikk i et land med et fremmed sprog og innenfor et rettssystem som avviker en del fra det norske. Nemnda finner å kunne legge til grunn at det er sannsynliggjort at søker er blitt utsatt for et slikt straffbart forhold som §1 i forskriften krever for at det kan ytes erstatning. Etter en helhetsvurdering finner nemnda under tvil at kan gis erstatning i dette tilfelle. Etter det resultat en er kommet til for så vidt angår de faktiske forhold legger en vekt på at skadelidte så langt som overhodet mulig for henne har ativt medvirket til gjennom politianmeldelsen i Hellas og oppfølging under hovedforhandlingen å få klargjort hva som skjedde. I så måte har saken visse paralleller med de saker hvor vedkommende er blitt dømt i straffesaken, jf nemndas tidligere uttalelse. Det er videre foruten tilfellets grovhet også lagt vekt på de skadevirkninger søker er påført, at hun er norsk statsborger og såvidt skjønnes har ekstra belastninger på grunn av de forhold som førte til uførepensjon.
|
lovdata_cd_45015
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.377
|
2.13 Finansiering (§20 og §21)
|
lovdata_cd_59860
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.585
|
Delegering av myndighet til Fiskeridirektoratet og Fiskeridirektoratets regionkontor etter deltakerloven. Fastsatt av Fiskeri- og kystdepartementet 17. juni 2005 med hjemmel i lov 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven) §4, §6 tredje ledd, §7 andre ledd, §9, §11 andre ledd, §12 og §18 andre ledd.
|
lovdata_cd_816
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.646
|
Forskrift om sammenslåing av Åmli og Gjøvdal kommuner, Aust-Agder. Fastsatt ved kgl.res. 15. mai 1959. Fremmet av Kommunal- og arbeidsdepartementet.
|
lovdata_cd_29835
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.504
|
Iveland kommune har ved vedtak i kommunestyret 27. april 1999 vedtatt forskrift etter plan- og bygningslovens §85 som forbyr plassering av midlertidig bygning m.v. innen bestemte områder i kommunen. Fullstendig forskriftstekst kan fås ved henvendelse til Iveland kommune, Teknisk seksjon, kommunehuset, 4724 Iveland, telefon 37961217. (II 1999 353)
|
lovdata_cd_62915
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.765
|
Publisert: Somb-1977-37 (1977 83) Sammendrag: Fradeling av boligtomt - utslipp av skylle- og spillvann i grunnen. Saksgang: (Sak 732/76.) En advokat klaget i brev av 21. juli 1976 til ombudsmannen på vegne av A over avslag på søknad om fradeling av boligtomt. Bygningsrådet avslo 5. juni 1974 fradelingssøknaden i medhold av bygningsloven av 18. juni 1965 (nr. 7) §66 nr. 2, idet rådet ikke kunne godkjenne søkerens forslag til kloakkløsning (utslipp i grunnen). A klaget til fylkesmannen, som 14. mai 1976 stadfestet bygningsrådets avgjørelse med slik begrunnelse: «Ifølge bygningslovens §66 pkt. 2 skal tomt ikke fradeles eller bygning ikke oppføres før bortledning av skylle- og spillvann er sikret på lovlig måte. Bortledningen skal skje i lukkede ledninger og skal være godkjent av helserådet. Ifølge pkt. 2, tredje ledd, kan bygningsrådet, hvor det etter bygningsrådets skjønn vil føre til uforholdsmessige store utgifter å gjennomføre bestemmelsene i første ledd eller hvor særlige grunner ellers tilsier det, godkjenne en annen ordning. Ifølge kommentarutgaven til bygningsloven 244 er hovedformålet med §66 pkt. 2, første ledd, i bygningsloven å sikre at kloakkforholdene er i orden før oppførelse av bygning kan finne sted. Ifølge uttalelse av Sivilombudsmannen av 28. februar 1974 er det en vurdering av kloakkforholdene som også skal være avgjørende etter §66 pkt. 2, tredje ledd, men det ble også antatt av Sivilombudsmannen at hensynet til en tilfredsstillende kloakkløsning på lengre sikt må kunne telle med i bygningsrådets vurdering etter §66 pkt. 2, tredje ledd. Fylkesmannen vil anta at hensynet til en tilfredsstillende løsning av kloakkforholdene på lengre sikt også i herværende tilfelle har vært tillagt vekt av bygningsrådet, selv om ikke dette har kommet så klart frem i vedtakene. Etter dette finner fylkesmannen at bygningsrådet har hatt hjemmel for sitt vedtak. Heller ikke av andre grunner finner fylkesmannen å burde omgjøre bygningsrådets vedtak. «Søkeren sitter etter sakens behandling i bygningsrådet og hos Fylkesmannen igjen med det inntrykk at nektelsen mangler lovhjemmel. Riktignok har altså Fylkesmannen ment å kunne anta at nektelsen skyldes «hensynet til en tilfredsstillende kloakkløsning på lengre sikt» et hensyn som Sivilombudsmannen tidligere og med god grunn har funnet må kunne telle med ved bygningsrådets avgjørelse. Som allerede nevnt har imidlertid dette hensyn aldri tidligere vært nevnt under sakens behandling, og ennmindre vurdert. Søkeren er også villig til å iverksette alle de tiltak som måtte forlanges for å forlenge anleggets levetid. Bygningsrådet har imidlertid bare henvist til bygningslovens §66, 2. angitt i forskrifter om kloakkutslipp for spredt bolig og fritidsbebyggelse av 22/4.1975 §7. Det kan derfor for søkeren se ut som om bygningsrådet ønsker å nekte bebyggelse av andre grunner (f.eks. spredt bebyggelse?) og så har brukt kloakkbestemmelsen som «hjemmel» for sin nektelse. Uttalelser fra bygningsmyndighetene kan tyde på det, som f.eks. Bygningssjefens skriv av 10/121975 til Rådmannen der det heter at behandlingen etter §66 skal bygge på «en helhetsvurdering etter at alle aspekter vedr. bygging er vurdert». Innebærer denne uttalelse at bygningsrådet ved sin behandling av saken også har lagt vekt på andre hensyn enn kloakkeringshensynene, hviler avgjørelsen åpenbart på uriktig lovanvendelse. Også resultatet av bygningsrådets (og Fylkesmannens) behandling av saken, avslaget av søknaden om byggetillatelse, tyder i dette tilfelle på at det er tatt utenforliggende hensyn ved sakens behandling. Følgende fakta synes iallefall ikke bygningsrådet å ha lagt vekt på: 1. Tomten er en skogbevokst naturtomt på hele 4 dekar. 2. Tomten er avsidesliggende og grenser mot nord og øst mot utmark mot syd mot - - - og mot vest mot eneste nabo, - - -. Han er byggmester og har ikke motsatt seg byggingen. 3. Tomten består av skjellfjell og det er ved synkeprøver foretatt av søkeren og senere av kommunen, konstatert at infiltrasjonsforholdene er gunstige. Søkeren har dersom det skulle herske noensomhelst tvil på dette punkt, tilbudt seg å la Norges Geologiske Undersøkelse foreta nye synkeprøver. 4. Søkeren har tilbudt seg å foreta de endringer i den tilbudte kloakkløsning som måtte forlanges av bygningsrådet, og slik at anlegget utføres i samsvar med forskriftene av 10/12.1975 om kloakkutslipp fra spredt bebyggelse. Anlegget vil dermed også være sikret å fungere til permanent bruk, jfr. vedlagte fotokopi av skriv av 8/6.1976 fra Norges Geologiske Undersøkelse. 5. Tomten må ansees særlig godt skikket til et slikt anlegg både på grunn av sin størrelse, sin beliggenhet, sitt jordsmonn og fordi hverken privat eller almen interesse kan tenkes å bli påført ulemper av noen art ved anlegget. Bygningsrådet ble gjennom fylkesmannen bedt om uttalelse om hva som hadde vært avgjørende for bygningsrådets standpunkt. «at hensynet til en tilfredsstillende løsning av kloakkforholdene på lengre sikt også i herværende tilfelle har vært tillagt vekt av bygningsrådet, selv om ikke dette har kommet så klart frem i vedtakene». Jeg skrev i den forbindelse: «Fylkesmannen bes opplyse om hans henvisning til hensynet til tilfredsstillende kloakkløsning på lengre sikt refererer seg til den omsøkte utslippsmetode eller til forholdene i strøket, og hva anførselen nærmere bygger på. Høyesterettsadvokat - - - finner det urimelig at dette grunnlaget ikke ble forelagt parten til uttalelse før klageavgjørelsen ble truffet. Også dette bes fylkesmannen kommentere. Bygningsrådet uttalte 15. desember 1976: «Ved avslag på byggesøknad til A er dette begrunnet med at rådet ikke vil fravike krav om kloakk som bestemt i bygningslovens §66 punkt 2 1. ledd. Avgjørende for ikke å godkjenne kloakkløsning etter §66 punkt 2, 3. ledd har også vært en helhetsvurdering idet generalplan for kommunen i sin målsetting har en begrensing av spredt bebyggelse og at det i området har vært et stadig press for slik bebyggelse som i løssluppen tilstand vil gi utilfredsstillende forhold for kommunen også for kloakkløsning i området. Det er følgelig også kloakkløsning på sikt som har vært av betydning ved vurdering av søknaden. I brev av 19. januar 1977 redegjorde fylkesmannen slik for sin forståelse av bygningsloven §66 nr. 2: «- - - Kloakkproblemene i kommunen har tidligere vært tatt opp på prinsipielt grunnlag av bygningsrådet i to saker. I reguleringssjefens innstilling i disse sakene er det bl.a. vist til at utbyggingsinteressene for helårsboliger i kommunen særlig er knyttet til områdene rundt og sør for - - - Sentrum. Reguleringssjefen fremholder videre at en sterkest merker utbyggingspresset på - - - Ut fra den etterspørsel som tydeligvis allerede foreligger etter tomter i området og de kvaliteter området representerer for boligsøkende, finner fylkesmannen det udiskutabelt at den del av området som ligger i umiddelbar tilknytning til klagerens tomt, er et område hvor bygningsråd og helseråd bør være meget varsomme med å gjøre unntak fra kravet om bortledning av skylle- og spillvann. Dersom bygningsrådet i dette området inntok en liberal holdning til søknader om fradelinger og oppføring av boliger med «annen ordning» enn bortledning i lukket ledning til godkjent resipient, ville en i løpet av få år kunne oppleve en utvikling til virkelig en tettbebyggelse i området med de vansker dette ville kunne medføre av forurensningsmessig art. A's advokat imøtegikk uttalelsene fra fylkesmannen og bygningsrådet, og jeg ba fylkesmannen om supplerende uttalelse. Fylkesmannen bemerket i brev av 8. juni 1977: «Fylkesmannen vil tilslutt på nytt vise til bygningsrådets uttalelse i møte den 15. desember 1976, hvorav det fremgår at det avgjørende for ikke å godkjenne kloakkløsninger etter §66, pkt. 2, tredje ledd, har vært en helhetsvurdering, idet generalplanen for kommunen i sin målsetting har en begrensning av spredt bebyggelse og at det i området har vært et stadig press på slik bebyggelse som i løssluppen tilstand vil gi utilfredsstillende forhold for kommunen også for kloakkløsningen i området. Av Ombudsmannens uttalelse i Ombudsmannssak 439 K-73 fremgår bl.a. være meget vanskelig å begrense antallet tillatelser i et område til det forsvarlige. Det er således fylkesmannens syn at det i dette tilfellet foreligger hjemmel i bygningslovens §66, pkt. 2 for bygningsrådets vedtak og at bygningsrådet i dette tilfellet har utøvet et rimelig og fornuftig skjønn. I avsluttende brev av 24. august 1977 til fylkesmannen ga jeg følgende uttalelse: «Etter bygningsloven §66 nr. 2 første ledd er det et vilkår for fraskilling av byggetomt at bortledning av skylle- og spillvann er sikret på lovlig måte til kloakk, vassdrag o.l. Etter §66 nr. 2 tredje ledd gjelder følgende dispensasjonsordning: «Hvor det etter bygningsrådets skjønn vil være forbundet med uforholdsmessig stor kostnad å gjennomføre bestemmelsene i første og annet ledd, eller hvor særlige grunner ellers tilsier det, kan bygningsrådet med samtykke av helserådet godkjenne en annen ordning. I rundskriv av 30. november 1968 fra Kommunaldepartementet til fylkesmennene heter det om anvendelsen av bestemmelsen: «Hvor det ikke går lukkede ledninger til utslipp som fastsatt i §66, nr. 2, første ledd, kan bygningsrådet godkjenne en annen ordning f.eks. ført ut i grunnen, jfr. §66, nr. 2, tredje ledd. De lokale myndigheter må her vurdere forholdene også under hensyntagen til om det i fremtiden vil bli ett eller noen få hus, eller om en må regne med at det vil bli en tettbebyggelse. Hvor en må regne med tettbebyggelse bør bygningsrådet og helserådet være meget varsomme med å gjøre unntak fra kravet om bortledning av skylle og spillvann til hovedkloakk. Grunnforholdene er avgjørende for om skylle- og spillvann bør tillates ført ut i grunnen. Bygningsrådet og helserådet bør på forhånd bli enige om hvilke strøk som ikke bør bebygges ut fra de hensyn som er nevnt ovenfor. Er strøket regulert viser en til bygningslovens §31, nr. 3, og §67, jfr. §63, nr. 3. Som ombudsmannen tidligere har fremholdt i saker fra kommunen, er det en vurdering av kloakkforholdene som må være avgjørende for om en annen kloakkordning skal godkjennes etter tredje ledd. Også de områdevyrderingar som bygningsrådet foretar på bakgrunn av departementets rundskriv, må skje ut fra kloakkeringshensyn. Dersom bygningsmyndighetene av hensyn til den samlede arealdisponering ønsker å hindre bebyggelse eller tettbebyggelse i et bestemt område, kan ikke det gi grunnlag for å avslå søknad om dispensasjon etter bygningsloven §66 nr. 2 tredje ledd. En dispensasjonsnektelse bygget på slike hensyn vil ikke være saklig begrunnet. Fylkesmannen har i klageavgjørelsen av 14. mai 1976 pekt på at det er en vurdering av kloakkforholdene som skal være avgjørende etter bygningsloven §66 nr. 2 tredje ledd. Av saksdokumentene fremgår at det var foretatt etterprøving av infiltrasjonsprøve. Resultatet var av bygningssjefen karakterisert som brukbare infiltrasjonsforhold. Fylkesmannen antok imidlertid «at hensynet til en tilfredsstillende løsning av kloakkforholdene på lengre sikt også i herværende tilfelle har vært tillagt vekt av bygningsrådet, selv om ikke dette har kommet så klart frem i vedtakene». De vedtak i bygningsrådet som forelå ved klagebehandlingen for fylkesmannen inneholder så vidt sees ikke nærmere begrunnelse for avslaget bortsett fra henvisningen til lovbestemmelsen. Derimot fremgår det at bygningssjefen i brev av 10. desember 1975 til rådmannen hadde anført om begrunnelsen for avslaget: «Bygningsrådets siste vedtak om ikke å godkjenne kloakkeringen til grunnen må sees i sammenheng med bygningslovens §66.2 1. ledd. At grunnen er brukbar for infiltrasjon er dokumentert i saken tidligere, men dette betinger ikke at ordningen skal godkjennes. Unntagelse fra §66.2 1. ledd som omtalt i 3. ledd gis etter en helhetsvurdering etter at alle aspekter vedrørende bygging er vurdert. Denne uttalelse viste for øvrig rådmannen til i innstilling 12. januar 1976 til formannskapet, en innstilling som et flertall i formannskapet sluttet seg til. Jeg finner det ikke tvilsomt at bygningssjefens utlegning om praktiseringen av bygningsloven §66 nr. 2 tredje ledd går klart utenfor de grenser bestemmelsen etter sin ordlyd og sitt formål setter. Å avslå en søknad om annen kloakkordning enn den prinsipale etter bygningsloven §66 nr. 2 første ledd ut fra «en helhetsvurdering etter at alle aspekter vedrørende bygging er vurdert», er det ikke hjemmel for i bygningsloven §66 ur. 2 tredje ledd. Allerede av den grunn burde fylkesmannen etter min mening ha opphevet bygningsrådets vedtak og henvist saken til ny behandling i bygningsrådet. Hvilket faktisk grunnlag fylkesmannen ut fra de da foreliggende opplysninger ellers hadde for antagelsen om at hensynet til en tilfredsstillende løsning av kloakkforholdene på lengre sikt tilsa avslag på A's søknad, er for øvrig, noe uklart; men jeg går ikke nærmere inn på dette. Som det fremgår nedenfor, kan det som er fremkommet under klagebehandlingen for ombudsmannen etter min mening ikke underbygge et avslag etter bygningsloven §66 nr. 2 tredje ledd i nærværende sak. Det fremgår av bygningsrådets vedtak av 15. desember 1976 at avgjørende for ikke å godkjenne «en annen ordning» med hensyn til kloakkutslipp har vært «en helhetsvurdering idet generalplan for kommunen i sin målsetting har en begrensing av spredt bebyggelse og at det i området har vært et stadig press for slik bebyggelse som i løssluppen tilstand vil gi utilfredsstillende forhold for kommunen også for kloakkløsning i området». Fylkesmannen er så vidt skjønnes enig i de synspunkter bygningsrådet her har fremholdt. Etter det som foreligger, synes det å være på det rene at det i området hvor A's tomt ligger er noe spredt bebyggelse, og at bygningsmyndighetene har som målsetting å begrense den spredte bebyggelse. Denne målsetting har sin bakgrunn i generalplan og kan ivaretas ved generalplanvedtekt eller regulering, eventuelt ved midlertidig bygge- og delingsforbud etter bygningsloven §33. Det vises i denne forbindelse til det som er anført i brev av 22. bygningsrådet i tilknytning til annen klagesak for ombudsmannen: «Forøvrig vil en bemerke at dersom kommunen mener at visse områder innen kommunen ikke bør bebygges bør dette fastsettes ved generalplanvedtekt, slik at det kan skapes klarere forhold og en mer ukomplisert behandling av fradelings- og byggesøknader i kommunen. Det er ikke anført noe om at det er aktuelt med regulering i omhandlede område og generalplanvedtekt er ikke vedtatt. En generell målsetting med hensyn til arealdisponeringen som i generalplanen, kan ikke tjene som begrunnelse for avslag etter bygningsloven §66 nr. 2 tredje ledd, jfr. ovenfor. Kommunaldepartementets anbefaling til bygningsråd og helseråd om å være varsomme med å gjøre unntak fra kravet om bortledning av skylle- og spillvann til hovedkloakk gjelder hvor det må regnes med tettbebyggelse. Når kommunen i nærværende tilfelle i generalplansammenheng har som målsetting å begrense den spredte bebyggelse, kan det etter min mening ikke være holdbart å argumentere med påregnelig tettbebyggelse i området i forbindelse med vurderingen av kloakkforholdene etter bygningsloven §66 nr. 2 tredje ledd. Målsettingen om å begrense spredt bebyggelse og derigjennom unngå tettbebyggelse i området må for øvrig som nevnt varetas av andre regler enn bygningsloven §66 nr. 2 tredje ledd. Nærværende sak gjelder et enkeltstående bolighus på en forholdsvis stor tomt (ca. 4 da) med brukbare infiltrasjonsforhold. Jeg kan ikke se at det er påvist holdbart grunnlag for å avslå byggesøknaden. I tilknytning til saken vil jeg gi uttrykk for at selv om bestemmelsen i bygningsloven §66 nr. 2 tredje ledd fremtrer som en dispensasjonsregel fra hovedregelen om at utslipp må skje i lukket ledning til godkjent resipient, jfr. bestemmelsen nr. 2 første ledd, gir ikke det myndighetene anledning til uten videre å avslå en søknad om «en annen ordning» etter tredje ledd. I bygningsloven §66 nr. 2 tredje ledd er det for øvrig ikke stilt noe absolutt krav om at det må være «utenkelig at det noen gang vil kunne skje en bortledning i lukket ledning til godkjent resipient», jfr. fylkesmannens brev av 19. januar 1977. Søknader om dispensasjon må undergis en konkret vurdering og kan bare avslås hvis det ikke finnes noen forsvarlig løsning på kloakkeringen. Jeg skal be om at saken blir vurdert på nytt. På bakgrunn av ombudsmannens uttalelse behandlet bygningsrådet 21. desember 1977 saken på nytt. Søknaden om byggetillatelse ble innvilget på nærmere vilkår, bl.a. at kloakkanlegget med spredegrøfter skal utføres i henhold til forskrifter for kloakkutslipp fra spredt bolig- og fritidsbebyggelse, gitt av Industridepartementet 9. februar 1972, og kontrolleres av bygningskontrollen før igjenfylling. Somb-1977-36 «Mindre vesentlige endringer» etter bygningsloven §28 nr. 2, jfr. nr. 3 - oppføring av lysthus.
|
lovdata_cd_53725
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.385
|
Viking Lotto arrangeres av Norsk Tipping AS i samarbeid med Dansk Tipstjeneste AS, Danmark, AB Tipstjänst, Sverige, Islensk Getspä, Island og Oy Veikkaus Ab, Finland. Viking Lotto kan spilles i alle de fem nordiske land.
|
lovdata_cd_25709
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.522
|
Det fredete området berører følgende gnr./bnr.: 70/1,7. Naturreservatet dekker et totalareal på 366 dekar. Grensene for naturreservatet går fram av kart i målestokk 1:5.000 datert Miljøverndepartementet august 2001. Forskriften med kart oppbevares i Overhalla kommune, hos Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. De nøyaktige grensene for reservatet skal avmerkes i marka. Knekkpunktene skal koordinatfestes.
|
lovdata_cd_41757
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.495
|
Saker der attester oversendes Folketrygdkontoret for utenlandssaker for verifisering registreres som forespørsel i saksrutinen.
|
lovdata_cd_52123
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.839
|
- kopi av bruksanvisningen for maskinen eller sikkerhetskomponenten. b) Ved serieproduksjon skal dokumentasjonen vise hvilke tiltak som vil bli truffet for å sikre at maskinen eller sikkerhetskomponenten til enhver tid vil være i samsvar med bestemmelsene i denne forskriften. 4. a) Den tekniske dokumentasjonen som det er vist til i nr. 3 ovenfor, skal være mulig å samle og stille til rådighet for tilsynsmyndighetene etter denne forskriften innen en frist som står i rimelig forhold til dens betydning. Den tekniske dokumentasjonen skal bare omfatte detaljerte planer eller annen utførlig informasjon angående sammenbyggingen av komponenter til maskiner eller sikkerhetskomponenter når kjennskap til disse er helt nødvendig for å kunne avgjøre om sikkerhetskravene er oppfylt. c) Den tekniske dokumentasjonen - med unntak av bruksanvisningen - som det er vist til i nr. 3 ovenfor, skal være på norsk eller ett av de offisielle språkene i EØS-området.
|
lovdata_cd_62756
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.784
|
Publisert: Somb-1979-37 (1979 68) Sammendrag: Uriktig saksbehandling i bygningsrådet - erstatning, kommunekontorsjefs og kommuneadvokats habilitet. Saksgang: (Sak 295/78.) A klaget 21. august 1978 til ombudsmannen over kommunens avslag på hans erstatningskrav på kr. 5.000,-. Grunnlaget for kravet var økonomisk tap A hevdet å være påført som følge av feil behandling av byggesak i bygningsrådet. A underrettet 14. november 1973 kommuneingeniøren om at han sommeren 1973 hadde påbegynt hyttebygg på sin eiendom ved - - - vannet. Bygningsrådet sendte 4. desember 1973 saken til grunneierlaget til uttalelse. Bygningssjefen uttalte i brev 21. desember 1973 til A: «I og med Strandplanlovens ikrafttreden fra Kommunestyremøte den 15. okt.d.å. omfatter Deres byggeplaner et arbeide som skal godkjennes av kommunen, og som første instans bygningsrådet. I møte 30. januar 1974 vedtok bygningsrådet å utsette saken til våren «slik at befaring av tomta og påbegynt tomtearbeider kan vurderes nærmere». Videre ble uttalt at byggherren måtte kontakte grunneierforeningen for å få utarbeidet disposisjonsplan, og at han måtte regne med at hytta måtte trekkes lenger fra vannet. I brev 11. juni 1974 til bygningsrådet fremholdt A: «Her må imidlertid være oppstått en feil fra Deres side. Jeg har nemlig ikke søkt om oppføring av hytte ved - - - vannet. Jeg viser til vedlagte kopi at mitt skriv 14/11 - 73. Som det vil fremgå, var jeg begynt arbeidet før det var fattet vedtak om forbud - regulering. Bygningsrådet besluttet 15. juli 1974 ikke å ta endelig standpunkt til saken før byggherren hadde kontaktet grunneierlaget. A klaget 21. januar 1975 til formannskapet over at han fortsatt ble nektet å fullføre hyttebyggingen, og pekte på at fylkesmannen ikke hadde godkjent kommunens plan om å gjøre strandloven gjeldende for fjellvann. I møte 6. februar 1975 beklaget formannskapet bygningssjefens og bygningsrådets behandling av saken, og uttalte at bygningsrådet nå burde avgjøre saken i samsvar med gjeldende lov og vedtak. I bygningsrådets møteprotokoll 10. april 1975 er uttalt: «Bygningsrådet og bygningssjefen beklager den saksbehandling Deres byggesak har fått. Saka ble behandlet etter de retningslinjer kommunestyre vedtok den 15/10-73 i sak 133. «Fastsettelse av et byggeforbudsbelte på 100 m. for samtlige vann i kommunen». Kommunestyrets vedtak var gjort på bakgrunn av et skriv fra fylkesmannens naturvernkonsulent. Fra formannskapet hadde en ikke fått melding om at vedtaket ikke var godkjent av fylkesmannen - og en har således handlet i god tro. Deres byggeplaner ved - - - vannet begrenser seg nå til bare å gjelde bestemmelsene i bygningsloven kap. III og IV og i §65. Deres byggeplaner betinger ingen godkjennelse av bygningsrådet. Ved brev 4. august 1975 fra grunneierlaget ble A «pålagt» å fjerne hytta. Grunneierlaget brakte senere saken inn for herredsretten med påstand om at hytta måtte bli fjernet eller flyttet. Saken endte med rettsforlik 24. mai 1977. A søkte 25. august 1977 formannskapet om billighetserstatning kr. 5.000,- for tap han var påført på grunn av feil saksbehandling fra bygningsmyndighetenes side. Formannskapet innhentet uttalelse fra kommunens juridiske rådgiver, som i brev av 18. januar 1978 til kommunen fremholdt: «Spørsmålet er da om kommunen er juridisk forpliktet i tilfelle A har lidt tap i tidsrommet fra han anmeldte bygging den 14/11.1973 og frem til august 1975, på grunn av prisstigning m.v. Jeg peker her på at A fortsatte arbeidene på hytta også sommeren 1975, på tross av de formelle innsigelser fra kommunen på grunnlag av vedtaket av 15/10.1973 om at strandloven skulle gjøres gjeldende i kommunen. I og med at kommunestyret hadde vedtatt at strandplanloven skulle gjøres gjeldende fra 15/10.1973, kan det ikke bebreides bygningsrådet at det håndhevet vedtaket. Under henvisning til det anførte mener jeg bestemt at A ikke har noe holdbart erstatningskrav overfor kommunen etter vanlige erstatningsrettslige regler. Hans erstatningskrav bør derfor avvises. A anfører imidlertid i sin søknad at det gjelder en billighets erstatning. Dette kan tyde på at A er klar over at han ikke har noe juridisk krav overfor kommunen. Hvorvidt kommunen bør yte billighetserstatning, kan jeg ikke uttale meg om. Jeg nevner imidlertid de konsekvenser dette kan ha i lignende saker, både etter bygningsloven og ellers. Formannskapet vedtok 24. mai 1978. overensstemmende med kontorsjefens innstilling, å avvise erstatningskravet. Vedtaket ble opprettholdt av kommunestyret 26. juni 1978. «- - - Kontorsjefen i kommunen er identisk med formann i Grunneierlaget. Videre er Grunneierlagets rådgiver og juridiske konsulent også kommunens juridiske rådgiver. Etter den rolle bygningsmyndighetene hadde tillagt grunneierlaget ved behandlingen av A's byggesak, og den senere rettssak hvor grunneierlaget saksøkte A med påstand om fjerning av hytta, kunne det spørres om kontorsjefen og advokaten på grunn av deres tilknytning til grunneierlaget, var habile til å tilrettelegge grunnlaget for formannskapets og kommunestyrets behandling av erstatningskravet fra A, jfr. forvaltningsloven av 10. februar 1967 §6 første ledd. Jeg viste i brev 13. oktober 1978 til kommunen til Ot. prp. nr. 38 (1964-65) hvor det er uttalt (s. 42 første sp.): «I uttrykksmåten «legge til rette grunnlaget for» ligger at loven får anvendelse også på forvaltningsorgan som bare gir en rent rådgivendeuttalelse eller en innstilling i en sak. Jeg pekte på at etter forvaltningsloven §10 gjelder habilitetsbestemmelsene, foruten for offentlige tjenestemenn, også for andre som handler på vegne av stat eller kommune. Således vil reglene også gjelde for en privatpraktiserende advokat i en sak han har fått i oppdrag av kommunen å vurdere. Jeg viste videre til §6 annet ledd hvoretter det medfører inhabilitet «når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet». Det avgjørende er her om det foreligger forhold som etter en objektiv vurdering er egnet til å svekke tilliten til en tjenestemanns upartiskhet. Jeg ba i brevet om kommunens uttalelse til habilitetsspørsmålet, men kommunen svarte ikke. I nytt brev (9. mai 1979) til kommunen fremhevet jeg det uheldige i unnlatelsen, og konkluderte: «Ut fra de opplysninger som er fremkommet om kommunekontorsjefens formannsverv i Grunneierlaget og lagets rolle i A:s byggesak, samt advokatens rolle som juridisk rådgiver for grunneierlaget og prosessfullmektig for laget i tvisten med A, finner jeg at disse må anses inhabile til å tilrettelegge grunnlaget for kommunens behandling av erstatningskravet, jfr. lov av 10. februar 1967 §6 annet ledd. Om erstatningskravet uttalte jeg i brevet 13. oktober 1978 til kommunen: «Når formannskapet i enstemmig vedtak 6. februar 1975 beklaget bygningssjefens og bygningsrådets behandling av saken, og uttalte at «bygningsrådet bør nå avgjøre saken i samsvar med gjeldende lov og vedtak», kan jeg vanskelig forstå dette på annen måte enn som en erkjennelse fra kommunens side for at saken har vært feilaktig behandlet i kommunen. Spørsmålet blir derfor om feilene er av en slikt art at de kan utløse et erstatningsansvar. Det gikk ca. 17 måneder fra A meldte byggverket til bygningsrådet 10. april 1975 uttalte at byggeplanene «betinger ingen godkjennelse av bygningsrådet». Så vidt skjønnes skyldtes den lange behandlingstiden hovedsakelig at bygningsmyndighetene feilaktig la til grunn at det var oppstilt forbud mot bygging m.v. i 100-metersbeltet langs - - - vann, jfr. lov av 10. desember 1971 nr. 103 om planlegging i strandområder og fjellområder §3 nr. 2. Etter dette må jeg be kommunen vurdere på nytt om det ikke må gi rettslig grunnlag for erstatning fra kommunens side at bygningsmyndighetene ved sitt forbud hindret A i å fortsette byggingen, uten å undersøke om det var fastsatt gyldig byggeforbud langs - - - vann, jfr. at kommunestyret etter strandplanloven §3 nr. 2 bare har uttalelsesrett i slike saker. Kommunestyret vedtok 12. februar 1979 å avvise saken (ordførerens dobbeltstemme var avgjørende). Etter det foreliggende kunne det ikke ses bort fra at advokatens utredning 18. januar 1978 også kunne hatt betydning for utfallet av saken ved behandlingen 12. februar 1979. Konsekvensen av dette ville i tilfelle være at kommunestyrets vedtak måtte anses ugyldig, fordi advokaten var inhabil. Etter å ha vist til dette pekte jeg i brev 9. mai 1979 til kommunen på at bygningsmyndighetene for å hindre A i å fortsette byggingen, måtte ha hjemmel i lov. Bygningsrådet hadde så vidt skjønnes feilaktig lagt til grunn at det var oppstilt forbud mot bygging m.v. i 100-metersbeltet langs - - - vann. Det som forelå i saken, trakk etter min mening klart i retning av at kommunen på rettslig grunnlag måtte være erstatningsansvarlig. Jeg uttalte at saken burde undergis ny behandling i kommunen. Kommunen forela saken for en annen advokat som 9. juli 1979 uttalte: «Ved behandlingen av A's byggesak, har bygningsmyndighetene handlet i strid med gjeldende lover. Det var således ingen hjemmel for å kreve byggearbeidene stanset. Riktignok er ikke A i vedtaksform uttrykkelig blitt nektet å fortsette byggearbeidene. Av sammenhengen fremgår det imidlertid at så har vært tilfelle og A har da også opptrådt som dette var tilfellet. Etter juridisk teori og rettspraksis kreves det ikke særlig stor grad av uaktsomhet for at offentlige instanser skal bli erstatningsansvarlig for saksbehandlingsfeil eller ulovhjemlede vedtak. Det har vært en tilbøyelighet til å fastslå erstatningsansvar dersom det kan konstateres en klar saksbehandlingsfeil eller et klart ulovhjemlet vedtak. Etter mitt syn foreligger det således erstatningsansvar for kommunen i denne sak. Kommunestyret vedtok deretter 15. oktober 1979 å yte A en billighetserstatning på kr. 5.000,-. Somb-1979-36 Oppføring av garasje «rimelige skjønnhetshensyn» etter bygningsloven §74 nr. 2.
|
maalfrid_52b37478239000b243297425ce57eb6d441045d4_1
|
maalfrid_uia
| 2,021
|
no
|
0.879
|
Seksjon 1 JUR200, generell info HANDELSHØYSKOLEN E K S A M E N Emnekode: JUR200 Emnenavn: Kontraktsrett II Dato: 9. oktober Varighet: 4 timer Tillatte hjelpemidler: Inntil 2 utgaver/eksemplarer av Norges Lover (utgitt av Det Juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo) Rettskrivingsordliste: nynorsk eller bokmål (ikke synonymordbok) Ukommenterte særtrykk av lover og forskrifter (utskrift fra lovdata er lovlig hjelpemiddel til eksamen) JUR200, oppgave 1 Peder Ås og Marte Kirkerud var begge ferdig med et årskurs i coaching og lederutvikling. Marte hadde også gjennomført et årskurs i markedsføring. Begge følte de hadde mye å bidra med i arbeidet med å få næringslivsgründere til å lykkes. Peder og Marte startet firmaet Go on AS, heretter kalt GAS. Peder Ås er daglig leder i GAS. GAS utarbeidet reklamemateriell med flotte bilder av store forretningsbygg og unge velkledde mennesker. I reklamematerialet ble det blant annet inntatt følgende formulering:
|
lovdata_cd_47990
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.925
|
Forskrift om fritaking for forskuddstrekk i godtgjørelse for havnelosing.
|
lovdata_cd_3942
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.583
|
Det fredete området berører følgende gnr/bnr i Lyngdal kommune: 150/2, 3, 153/3, 4, 5, 163/11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 26, 27, 30, 37. Reservatet dekker et areal på ca 244 dekar. Grensene for naturreservatet går fram av kart i målestokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet oktober 1989. Kartet oppbevares i Lyngdal kommune, hos Fylkesmannen i Vest-Agder, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet.
|
lovdata_cd_17128
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.459
|
I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jfr. §10 og §21, §22 og §23, er et våtmarksområde i Råde, Rolvsøy, Onsøy, Fredrikstad og Sarpsborg kommuner, Østfold fylke, vernet som naturreservat ved kgl. res. av 8. mai 1992 under betegnelsen Skinnerflo naturreservat.
|
lovdata_cd_60546
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.89
|
Publisert: Somb-2004-79 (2004 s 291) Sammendrag: Rettslig klageinteresse i sak om fritak fra boplikt. ( Landbruk og konsesjon ) Bs søknad om varig fritak fra boplikt ble fremsatt vel fire måneder etter at fristen for å bosette seg hadde gått ut. Søknaden ble innvilget, og A - den neste i odelsrekken - klaget over vedtaket. Fylkeslandbruksstyret i Vest-Agder la til grunn at A ikke hadde rettslig klageinteresse og avviste klagen. I samsvar med en tidligere uttalelse - årsmeldingen for 1997 s. 80 ( Somb-1997-13) - mente ombudsmannen at A måtte anses å ha rettslig klageinteresse. Fritaket medførte at Bs mislighold ble begrenset til perioden fra fristens utløp til innsending av søknad, og fritaket kunne derfor få avgjørende betydning for As muligheter til å vinne frem i en odelsløsningssak. Ombudsmannen uttalte seg også om klageadgangen i saker hvor boplikten ikke er misligholdt på søknadstidspunktet. Selv om det ved vurderingen av en fritakssøknad legges vekt på eventuelle planer øvrige odelsberettigede har for en eiendom, kan slike planer likevel ikke gi grunnlag for klagerett. Klagernes interesse er i slike tilfeller for indirekte og avledet. Etter fornyet vurdering kom fylkeslandbruksstyret til at A måtte anses klageberettiget, og klagen ble tatt opp til behandling. Saksgang: (Sak 2004-1536) As advokat henvendte seg til ombudsmannen i forbindelse med at Fylkeslandbruksstyret i Vest-Agder hadde avvist As klage over at B hadde fått innvilget fritak fra boplikten på en odelseiendom. Fylkeslandbruksstyret la, bl.a. under henvisning til uttalelse i Landbruksdepartementets rundskriv M-5/2001, til grunn at A, som var den neste i odelsrekken, ikke hadde rettslig klageinteresse i saken. Fra advokatens klagebrev siteres: «Sivilombudsmannen har i en tidligere sak lagt til grunn at en som vil påklage en avgjørelse om fritak for bo- og driveplikten ikke har rettslig klageinteresse, og en klage blir derfor avvist som i dette tilfelle. Dette er senere lagt til grunn i landbruksdepartementets vegleder i forhold til behandlingen av slike saker. Saken har imidlertid en annen prinsipiell side, og det er at tilbakesøkningsretten etter odelsloven derved suspenderes, i og med at det ikke oppstår «et mislighold» i forhold til bo- og driveplikten, når det er gitt varig fritak fra denne. Jeg henleder oppmerksomheten til mitt klagebrev til Farsund kommune datert 9.1.2003. En kan ikke se at denne siden er vurdert ved sivilombudsmannens tidligere behandling, og i landbruksdepartementets vegleder. Saken ble forelagt Landbruksdepartementet, som uttalte seg til saken i brev 20. oktober 2003. Departementets svar ble oversendt As advokat, som kom med merknader i brev 30. oktober 2003. Departementet opplyste i brev 7. november 2003 at det ikke hadde ytterligere merknader til saken. Fylkesmannen i Vest-Agder ble holdt orientert herfra om korrespondansen i saken. I min uttalelse ga jeg bl.a. uttrykk for følgende: «Det følger av forvaltningsloven §28 første ledd første punktum at et enkeltvedtak kan påklages av en part eller annen med «rettslig klageinteresse» i saken. Hvorvidt en klager har rettslig klageinteresse, vil bero på i hvilken grad vedtaket har faktiske og rettslige virkninger for vedkommende. I den enkelte sak må det foretas en konkret helhetsvurdering av sakens faktiske forhold. Det avgjørende må være om klagerens tilknytning til saken er av en slik art og en slik styrke at det er rimelig at han får anledning til å få vedtaket prøvd av en høyere forvaltningsinstans. Fylkeslandbruksstyret har i sitt avvisningsvedtak henvist til en uttalelse i Landbruksdepartementets rundskriv M-5/2001 hvor det er lagt til grunn at odelsberettigede eller andre som må gi fra seg odelseiendom på grunn av odelsløsning ikke har rettslig klageinteresse over et vedtak som gir odelsløseren fritak fra eller utsettelse med å oppfylle bo- og driveplikten. Advokaten har i klagebrevet hit vist til at departementets standpunkt er i samsvar med en tidligere uttalelse fra ombudsmannen. Som påpekt i foreleggelsesbrevet herfra, antas det at henvisningen knytter seg til saken inntatt i årsmeldingen for 1982 side 114 ( Somb-1982-65) . Saksforholdet her var at A, som måtte gi fra seg eiendommen til B i en odelssak, klaget da B søkte om fritak fra boplikten. Ombudsmannen fant ikke grunnlag for å kritisere standpunktet om at A ikke hadde rettslig klageinteresse i saken. Det ble lagt til grunn at As interesse i saken lå i muligheten for å få eiendommen tilbake, og at dette forutsatte at fritakssøknaden ble avslått, at B deretter misligholdt boplikten, og at A vant frem med tilbakesøkingskrav etter odelsloven §28. Ombudsmannen konkluderte med at As interesse var knyttet til hypotetiske forhold og var for indirekte og avledet til at han kunne anses å ha rettslig klageinteresse. I en senere sak, inntatt i ombudsmannens årsmelding for 1997 side 80 ( Somb-1997-13) , var det på nytt spørsmål om klagerett for en odelsberettiget (A). B som tok over eiendommen ved odelsløsning hadde ikke flyttet til eiendommen innen ett år, og søkte først om fritak etter utløpet av ett års-fristen i odelsloven §27 første ledd. Det ble lagt til grunn at bo- og driveplikten i utgangspunktet var misligholdt, og at A etter odelsloven §28 hadde anledning til å reise odelsløsningssak. Etter ombudsmannens mening måtte A sies å ha rettslig klageinteresse i saken da fritaket medførte at Bs mislighold ble begrenset til perioden fra fristens utløp til innsending av søknad, og fritaket derfor kunne få avgjørende betydning for As muligheter til å vinne frem i odelsløsningssak. Landbruksmyndighetene fulgte her opp ombudsmannens anmodning og tok saken opp til klagebehandling. I foreliggende sak hadde B fått fritak for boplikten frem til 14. april 2002. Den 19. august 2002, dvs. vel fire måneder etter at fristen for å bosette seg gikk ut, søkte B om varig fritak fra boplikten. Foreliggende klagesak synes derfor å være sammenlignbar med saken inntatt i årsmeldingen for 1997 ( Somb-1997-13)b . Departementet er også i sitt svarbrev hit 20. oktober 2003 enig i at B hadde misligholdt boplikten på tidspunktet for fremsettelse av fritakssøknaden. I samsvar med min uttalelse i saken inntatt i årsmeldingen for 1997, finner jeg å måtte konkludere med at As rettsstilling berøres på en slik måte at hun må anses å ha rettslig klageinteresse i den foreliggende saken. heter det at det har ført til avslag på søknad om dispensasjon fra bo- og driveplikt at «søkeren ikke har konkrete planer om bosetting og drift, mens andre odelsrettshavere gir klart uttrykk for slike planer». Under henvisning til dette ble det i saken fra 1997 stilt spørsmål til departementet om det forhold at det ved vurderingen av dispensasjonssøknader legges vekt på hvilke planer de øvrige odelsrettshavere har for eiendommen, kan tale for å gi disse klagerett. Departementet uttalte da at det ikke kunne se at «eventuelle planer øvrige odelsrettshavere måtte ha for eiendommen» kunne gi disse klagerett. I forbindelse med den foreliggende klagesaken har jeg bedt opplyst om departementet opprettholder sitt standpunkt. I svarbrevet hit skriver departementet: «Departementet mener fortsatt at planene de øvrige odelsberettigede måtte ha for eiendommen ikke kan gi disse klagerett. Spørsmålet er om de odelsberettigede faktisk eller rettslig blir berørt av vedtaket. En kan vanskelig se at manglende muligheter for å oppfylle planen er av en slik faktisk karakter at det gir grunnlag for klagerett. Jeg kan ikke se at det er rettslig grunnlag for å reise avgjørende innvendinger mot departementets standpunkt. Hvis søkeren selv ikke har planer om bosetting og drift, mens øvrige odelsrettshavere har slike planer, og dette kan føre til at søknaden avslås, har de øvrige odelsrettshaverne selvsagt en reell interesse i at planene blir kjent. I slike tilfeller må likevel de øvrige odelsrettshavernes (klagernes) interesse sies å være for indirekte og avledet. Som tidligere uttalt herfra, ligger deres interesser i å overta eiendommen ved odelsløsningssak. Dette forutsetter både at fritakssøknaden avslås, boplikten misligholdes og at klagerne vinner frem med odelsløsningskrav/tilbakeløsningskrav etter odelsloven §28. Som det fremgår av punkt 1 ovenfor, mener jeg at A må anses å ha rettslig klageinteresse i saken. Jeg må derfor anmode fylkeslandbruksstyret om å vurdere om det nå er grunnlag for å ta hennes klage opp til klagebehandling. Jeg forutsetter videre at departementet iverksetter nødvendige tiltak for å gjøre landbruksmyndighetene kjent med klageadgangen i saker som den foreliggende. Fylkeslandbruksstyret opphevet etter dette avvisningsvedtakene, og returnerte saken til kommunen for behandling av As klage.
|
lovdata_cd_45720
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.691
|
Mange krav om kontantstøtte blir satt fram i god tid før det tidspunktet som kontantstøtte kan innvilges fra. Det samme kan gjelde ved krav om endring. Slike krav skal likevel registreres i saksbehandlingsrutinen straks de er kommet inn. Inntil saken kan ferdigbehandles, benyttes resultatkoden «SB». Når kravet siden er blitt ferdigbehandlet, har det hittil vært slik at hele tiden fra kravet ble mottatt til saken var ferdigbehandlet, er blitt regnet med i trygdekontorenes saksbehandlingstid. Dette er nå endret, og nye utregninger vil bli gjort tilbake fra 1. januar 2000. Endringen betyr at saksbehandlingstiden for tidlig innkomne krav vil bli regnet fra det tidspunktet som det tidligst er mulig å innvilge/endre kontantstøtten. Krav som kommer senere, vil naturlig nok få beregnet saksbehandlingstid fra det tidspunktet kravet kom inn til trygdekontoret. Det er fastsatt en bestemt dato i hver måned som saksbehandlingstiden skal regnes fra i de tilfellene der kravet kommer så tidlig inn til trygdekontoret at det ikke kan ferdigbehandles med en gang av EDB-tekniske årsaker. Denne datoen er den 25. med unntak for krav som kan innvilges/endres fra 1. januar. For det sistnevnte tilfellet regnes saksbehandlingstiden fra 13. desember. Et barn fyller ett år i februar. Det er ikke i barnehage, og kontantstøtte kan innvilges fra 1. mars. Kravet kom inn allerede i januar. Saksbehandlingstiden regnes fra 25. februar.
|
lovdata_cd_1946
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.677
|
Landbruksdepartementet stadfester Nærøy kommunestyres vedtak den 12. mai 1966, der det med heimel i §3, 2. leden i lov av 9. juli 1926 om ansvar for skade på bufe ved hund er vedtatt at enhver eier eller besitter av hund i Nærøy kommune, Nord-Trøndelag fylke, skal holde hunden i band eller forsvarlig innestengt eller inngjerdet i den tid bufe beiter i tiden 1. mai til og med 15. november. Dette gjelder dog ikke hunder som under lovlig jakt godtgjøres å være fulgt på forsvarlig måte av eier eller besitter. Samtidig oppheves skriv av 2. oktober 1948 fra Landbruksdepartementet om samme for tidligere Nærøy kommune, skriv av 8. januar 1952 om samme for tidligere Foldereid kommune, unntatt Konsmo krets, og skriv om samme av 22. februar 1932 for Gravik kommune, samt skriv av 5. mai 1948 om samme for tidligere Kolvereid kommune. En gjør uttrykkelig merksam på at den obligatoriske bandtvang for hund ifølge bestemmelse i §56 i lov av 14. desember 1951 om viltstellet, jakt og fangst gjelder i tiden fra og med 1. april til og med 20. august.
|
lovdata_cd_48531
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.72
|
Den maksimale ramme for avsetning blir etter lovens §4 å redusere i den grad den skattepliktige gjennom avtaler inngått før 14. august 1971 kan beregnes å få kursgevinst med virkning for 1974 eller senere, som følge av dollardevalueringen. Disse avtaler må i tilfelle være knyttet til pantegjeld eller betalingsforpliktelser på nybygningskontrakter i dollars eller til terminforretninger. 1) Med pantegjeld forstås her gjeld sikret ved pant og med en avtalt nedbetalingsplan. En kassakreditt blir ikke å betrakte som pantegjeld, selv om det skulle være deponerte gjorte pantobligasjoner som sikkerhet for kreditten. Pantegjeld omfatter også gjeld hvor pantobligasjonen ikke er hoveddokument. Det forekommer således at pantegjeld på skip i formen er vekselgjeld, sikret ved gjorte pantobligasjoner. Det kan f.eks. for et 5-års-lån med halvårlige avdrag være utstedt 10 like store veksler, med avtale om at én veksel skal innfris hvert halvår, mens resten skal fornyes. Den maksimale avsetning blir å redusere med kursgevinst på den del av slik gjeld som skal innfris etter utgangen av 1973. 2) For nybygningskontrakter er det også realiteten i rederiets betalingsavtaler som er avgjørende. Selv om et verft ville ha fått hele kontraktssummen betalt, med siste termin f.eks. ved levering høsten 1973, vil det i relasjon til denne lov kunne oppstå kursgevinst i 1974 eller senere. Dette vil være tilfelle om nybygningens pris er avtalt i dollars, og rederiet før 14. august 1971 har inngått avtale med en finansinstitusjon om dollarlån til delvis finansiering av nybygningen. Kursgevinsten blir her å beregne for den del av dollarlånet som skal innfris etter utgangen av 1973. For kontrakter med glideskala-klausul regnes tillegg til kontraktssummen med i beregningsgrunnlaget i den utstrekning slike tillegg er avtalt mellom partene før 14. august 1971 til betaling i amerikanske dollars. Beregningene av kursgevinst blir å foreta med samme dollarkurs som ved beregning av tapene, jfr. A foran. Slik kursgevinst tas med i beregningen uten hensyn til om det til vedkommende skip eller nybygningskontrakt(er) er knyttet dollarcerteparti(er) som gir grunnlag for avsetningsrett. Fradrag i avsetningsberegningen som her nevnt kan bli å foreta også om vedkommende skip eller nybygningskontrakt er blitt solgt etter 14. august 1971. Beregnet kursgevinst blir i så fall å medregne i samme forhold som salgssummen forfaller etter utgangen av 1973. 3) Terminforretninger etter lovens §4b) omfatter transaksjoner hvor dollars er solgt mot kroner eller annen valuta før 14. august 1971 med levering av det avtalte dollarbeløp etter denne dato. Agiogevinst på slik terminforretning settes til den konstaterte kursgevinst for det forhåndssolgte dollarbeløp. Kursgevinst på terminforretning som her nevnt påvirker avsetningsadgangen når denne gevinst i overensstemmelse med Skattedirektørens brev av 29. januar 1968 til Norges Rederforbund fordeles til beskatning over flere år. Fradrag gjøres gjeldende for den del av gevinsten som skal tas til inntekt etter utgangen av 1973. C. Avsetningens omfang og fordeling på skip.
|
lovdata_cd_55407
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.786
|
Frist for uttalelse om utkastet skal være minst tre uker, hvis ikke annen frist er fastsatt etter avtale mellom de berørte departementene.
|
lovdata_cd_41100
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.907
|
Denne bestemmelsen gjelder bare ved opplæring ved folkehøyskole, jf. §6 i Forskrift om stønad til hjelpemidler mv. til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet og i dagliglivet og til ombygging av maskiner på arbeidsplassen.
|
lovdata_cd_30881
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.761
|
1. Opparbeidd og godkjent veg fører til og langs den sida av tomta hvor den har sin adkomst. Det kan ikke kreves at veggrunn blir utlagt og veg opparbeidd i større bredde enn fastsatt i §47 nr. 2. hovedkloakk, herunder i tilfelle også særskilt overvannsledning, fører til og langs eller over tomta. Det kan ikke kreves rør lagt av større diameter enn 305 mm. 3. hovedvannledning fører til og langs eller over tomta. Det kan ikke kreves lagt rør av større diameter enn 150 mm. Veg, hovedkloakk og hovedvannledning som er lagt av grunneier (fester) holdes vedlike av kommunen fra det tidspunkt anlegget er ferdig og godkjent og tilfaller da kommunen uten vederlag. Kommunen plikter likevel ikke å overta veg som ikke er opparbeidd tillfull bredde etter første ledd 1.
|
lovdata_cd_14441
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
sv
|
0.429
|
Forskrift om fredning av Ausvasstormyra naturreservat, Namsskogan kommune, Nord-Trøndelag.
|
lovdata_cd_2359
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.51
|
I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 §11, jfr. §12, fredes en ca. 0,5 km lang siksakformet grusrygg kalt «St. Olavsormen» på Gjermestad, gnr. 54, bnr. 5 i Eigersund kommune, Rogaland fylke som naturminne i samsvar med vedlagte utkast.
|
lovdata_cd_28274
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
da
|
0.435
|
Vedtekter til bygningsloven for Agdenes kommune. Endret 9. juli 1986 nr. 1672, 29. juni 1989 nr. 703.
|
lovdata_cd_63069
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.897
|
Publisert: Somb-1975-24 (1975 36) Sammendrag: Tomt fra kommunalt boligfelt - størrelsen av kjøpesummen. Saksgang: (Sak 557K/74.) A. søkte 19. september 1973 kommunen om å få kjøpe en tomt i et av kommunens boligfelt, X. søndre. Denne tomt var opprinnelig tildelt en annen tomtesøker som imidlertid unnlot å innløse tomten. Tomten ble tilbudt A. fordi han måtte fraflytte sin bolig innen våren 1975, og fordi han tidligere hadde søkt kommunen om tomt. Ved kommunens brev av 6. desember 1973 ble A. gitt opplysning om kjøpesummen for tomten. Kjøpesummen var beregnet på grunnlag av prisen på tomter i et annet av kommunens boligfelt, X. nordre. X. søndre og X. nordre ble innkjøpt og regulert samtidig, men utbyggingen av boligfeltene skjedde til forskjellig tid. Mens utbyggingen av X. søndre tok til allerede i 1968, ble X. nordre opparbeidet og klargjort for utbygging først i 1972 -73. Tomteprisene og refusjon for boligtekniske anlegg ble derfor fastsatt med flere års mellomrom for de to boligfelt, og overtagelsessummen for tomter i X. nordre, som ble utbygd sist, ble satt vesentlig høyere enn for tomter i X. søndre. A. var ikke enig i dette oppgjør. I brev av 27. desember 1973 til kommunen søkte han «om å få redusert prisen på (tomten) slik at prisen blir i overensstemmelse med de øvrige tomter i X. Søndre». Han bemerket: «- - - så vidt meg bekjent har påløpne kostnader og eventuelle kalkyleoverskridelser ved etterkalkyler aldri ført til prisforhøyelse å tomter i et boligfelt når prisene en gang er fastsatt. En annen ting er at prisen på en tomt i et boligfelt aldri så vidt meg bekjent tidligere i - - - kommune, er blitt forhøyet fordi tomtene i et annet felt er blitt dyrere. Kostnadene som påløper i et byggefelt hva såvel grunn som boligtekniske anlegg angår er engangskostnader som ikke stiger etter hvert bortsett fra eventuelle rentetap av den investerte kapital. Jeg nevner dette fordi prisen på den tomten jeg er blitt tilbudt er beregnet på grunnlag av gjeldende priser i X. Nordre og ikke etter det som er blitt betalt for tomtene i X. Søndre hvor - - - veien 31 ligger. Teknisk etat ga følgende uttalelse, gjengitt i rådmannens framlegg for formannskapet: «I brevet mener A. at han må betale for mye for tomten i forhold til de øvrige i området. Han mener at han skal betale den samme pris som er betalt for de andre tomtene i X. Søndre. A. skriver videre at han kan tenke seg å betale mer renteomkostninger enn tidligere tomtekjøpere i samme felt har betalt. Da teknisk etat satte opp skjøte på tomten ble prisen som ble betalt for tomtene i X. Nordre lagt til grunn, da en mente at det var mest nærliggende å sammenlikne med disse, som omtrent var av samme standard. Hvis prisen beregnes som for X. Søndre, blir den som følger: 1.067 m2 a kr 5,40 kr 5.761,80Ref. for boligtekniske anlegg kr 12.000,-kr 17.761,808 1/2 % rente i1/2 år kr 2.131,20kr 19.893. Dersom prisnivået for X. Nordre legges til grunn vil den utgjøre: 1.067 m2 a kr. 8,- kr 8.536,-Ref. for boligtekniske anlegg kr 21.000,-Tilsammen kr 29. En kan være enig i at refusjon for boligtekniske anlegg blir redusert med kr 1.000,- tilsvarende utgiftene til veilys, men en kan for øvrig ikke finne noen grunn til at kommunen skulle overdra denne tomt til A. for den pris som for øvrig gjaldt i X. Søndre. forbindelse bl.a. lagt vekt på at A. i tilfelle vil få tomten utenfor tur. Dersom tomten skal selges til «gammel pris» synes det rimelig at den blir tildelt en av de søkere som står for tur etter loddtrekningen. Rådmannen sa seg «enig med uttalelsen fra teknisk etat». - Formannskapet traff 11. mars 1974, med 9 mot 2 stemmer, følgende vedtak i samsvar med rådmannens forslag: «Formannskapet er enig i de betraktninger som kommer til uttrykk i brev fra teknisk etat, datert 25. febr. 1974, og sier seg videre enig i at prisen reduseres med kr. 1.000,- tilsvarende utgiftene til veilys. I brev av 19. mars 1974 klaget A. til ombudsmannen. Han anførte wbl.a.: «Som det fremgår av vedlagte kopier er grunnen til min klage den at - - - kommune har beregnet prisen på den tomt jeg har fått tildelt i byggefeltet X. Søndre, som er et eldre boligfelt, etter gjeldende priser i kommunens nyeste boligfelt som kalles X. Nordre. Dette er noe som aldri tidligere er blitt praktisert i - - -. Formannskapet har tidligere en gang for alle fastsatt tomteprisen i hvert boligfelt uten at man har regulert disse opp selv om prisene har steget i nyere felt. Ombudsmannen bemerket i brev av 9. april 1974 til formannskapet: «Det synes å fremgå av A.s brev til B. at den tomten han har fått i - - - vn. 31 tidligere har vært tildelt en annen som trakk seg. Det er av interesse å få opplyst når denne tildelingen fant sted og i tilfelle til hvilken pris. Det bes også opplyst når de øvrige til delingene av tomt i X. søndre fant sted ette; den opprinnelige pris. Svar ble gitt ved brev av 30. juli 1974 fra kontorsjefen ved teknisk etat: «Tomten - - - veien 31 var opprinnelig reservert en av de grunneiere som i forbindelse med salget av arealet til kommunen hadde forbeholdt seg forkjøpsrett til et visst antall tomter for sin egen families behov. I slutten av 1971 meddelte imidlertid vedkommende at forkjøpsretten ikke ville bli benyttet og tomten ble derfor sammen med nabotomten, som også det var frafalt forkjøpsrett for, avertert til salgs i januar 1972 for den opprinnelige pris. Den som ble tildelt tomten - - - veien 31, unnlot imidlertid å løse inn tomten og den ble derfor liggende udisponert. Om de to tomteområder ga kontorsjefen følgende opplysninger i brevet: «Tomteområde i X. Søndre ble lagt ut av - - - kommune, som i 1968 fastsatte prisen til kr. 5,40 pr. m2 for grunnen, og kr. 12.000,- i refusjon for boligtekniske anlegg, inkl. rentetap. Prisen bygde på de overslag som ble utarbeidet den gang, for 6-7 år siden, og forutsetningen fra kommunens side var at prisen skulle gi full refusjon for så vel grunnkjøp som boligtekniske anlegg. Denne forutsetning holdt ikke. Det endelige regnskap viste at kommunen direkte måtte subsidiere hvert tomt med over kr. 2.000,-. I tillegg til de direkte utlegg kommer utgiftene til administrasjon og sosiale utgifter som det ikke er medtatt i refusjonsberegningen. Endelig er det beregnede rentetap for lavt, idet tapet faktisk utgjør mellom seks og syv tusen kroner, (17.761,- i ca. 5 år). X. Nordre, er et byggefelt som ble regulert samtidig med X. Søndre, men det ble først i 1972/73 opparbeidet slik at tomtene kunne selges. I denne omgang er det utparsellert 38 tomter samt et område på ca. 16 da. for konsentrert bebyggelse. Prisen for eneboligtomter i område er av kommunestyret fastsatt til kr. 8,- pr. m2, samt kr. 20.000,- i refusjon for boligtekniske anlegg, samt kr. 1.000,- i rentetap. Til tomtene meldte seg ca. tre ganger så mange søkere som det var disponible tomter. Om tomteprisfastsettelsen uttalte kontorsjefen bl.a.: «- - - Dersom kommunen skulle selge tomten i X. Søndre for den pris som ble fastsatt i 1968 ville det foruten at kommunen ville blitt påført et direkte og indirekte tap på flere tusen kroner, ha medført at det ville bli begått urett mot alle dem som ble tildelt tomt i X Nordre, og som først burde vært tilbudt tomten i X. Søndre. Fra kommunen ble senere opplyst at de to tomtefeltene var kjøpt samtidig av kommunen i 1967 (for kr. 4,60-4,70 pr. m2), og at man ved kalkulasjonen i forbindelse med videresalget av tomtene fra hvert av feltene tok sikte på dekning av kommunens utlegg, verken mer eller mindre. Men tomteprisene ble satt for lavt for begge felter. En subsidiering er derfor skjedd, på X. søndre med ca. kr. 2.400,- pr. tomt. I avsluttende brev av 21. januar 1975 til kommunen fremholdt jeg: «Etter det opplyste hadde kommunestyret fastsatt salgsprisen for tomtene i X. søndre til kr. 5,40 pr. m2 + kr. 12.000,- refusjon pr. tomt for tekniske anlegg, og for tomtene i X. nordre til kr. 8,- pr. m2 + kr. 20.000,- refusjon pr. tomt for tekniske anlegg + kr. 1.000,- for rentetap, begge fastsettelser var ment å gi dekning for kommunens utlegg, men ikke for mer. Jeg går etter det opplyste ut fra at samtlige tomter i X. søndre, med unntak av - - - veien 31, som denne saken gjelder, av kommunen var solgt for pris som nevnt. Ellers legger jeg til grunn at prisen var fastsatt på samme måte for - - - veien 31 ved de to tidligere overdragelser som var avtalt vedkommende denne tomt (først i tilknytning til opparbeidelsen av feltet i 1968 og senere etter avertering i januar 1972), men som ikke ble gjennomført. Når kontorsjefen ved teknisk etat i oktober 1973 foreslo overfor rådmannen at tomten skulle selges til A. som tidligere var fastsatt av kommunen for tomtene i x. søndre, som jo tomtene ellers i feltet var solgt for og som - - - veien 31 var tenkt solgt for ved de to tidligere anledninger. Etter at formannskapet hadde besluttet å tildele tomten til A., har teknisk etat, med tilslutning av rådmannen og formannskapet, inntatt det standpunkt at A. bør betale en særlig og høyere pris for - - - veien 31, nemlig samme pris som er fastsatt for tomtene på nabofeltet X. nordre. Grunnlaget for dette standpunkt synes å være en oppfatning om at A. fikk - - - veien 31 «utenfor tur», og at det da ville være urettferdig overfor enkelte andre tomtesøkere om han fikk tomten til vanlig pris for tomter i X. søndre. Synspunktet er trolig at han får finne seg i å betale som for tomt i X. nordre, som var det felt hvorfra kommunen nå var i ferd med å selge tomter. Deriomt synes kontorsjefen, med tilslutning av rådmannen og formannskapet, å være av den oppfatning at - - - veien 31 fremdeles kunne selges til «gammel pris», dersom «den blir tildelt en av de søkere som står for tur etter loddtrekningen». Jeg har vanskelig for å forstå nevnte resonnement og resultat. - Jeg oppfatter formannskapets vedtak om tildeling av - - - veien 31 til A., og kommuneadministrasjonens forberedelse av vedtaket, slik at en fant at A., alle forhold tatt i betraktning, burde tildeles tomten fremfor andre interesserte. Jeg oppfatter således tildelingsvedtaket ikke slik at A. bare ble ansett berettiget fremfor de andre, hvis han betalte en særlig, høyere pris for tomten. Det kan etter dette virke vilkårlig om kommunen ville ta en høyere pris av A., enn den ville gjort av en annen søker som i stedet måtte ha vært tildelt tomten. Det rimelige og naturlige synes å være at A. må betale den pris som ellers konsekvent er tatt for tomtene på X. søndre. Det later da også til at en ville vært innstilt på en slik prisfastsettelse fra kommunens side. dersom tomten nå i stedet var solgt etter loddtrekning. Jeg legger til at det etter sakens opplysninger ikke er helt klart hvordan en fra kommunens side tenker seg å disponere det ekstra beløp (om lag kr. 10.000,-) som kommunen vil få ved salget av - - - veien 31 om prisen regnes etter X. nordre-prinsippet. Etter det som er uttalt om forholdet til andre tomtesøkere (jfr. avslutningen av brev av 13. november 1974 fra kontorsjefen ved teknisk etat), kunne det tenkes at ekstrabeløpet skulle tilfalle andre tomtesøkere, eventuelt en enkelt av dem, etter loddtrekning. Men sannsynligvis er meningen at kommunen skal beholde ekstrabeløpet, jfr. opplysningene i bl.a. kon torsjefens brev av 30. juli 1974 om kommunens subsidiering i X. søndre. I så fall vil imidlertid kommunen få en tilfeldig fordel som følge av at den tidligere kjøper trakk seg, og fordi det nettopp var A. som deretter ble tildelt tomten. Videre vil A. bli utsatt for forskjellsbehandling i forhold til alle de andre som har fått kjøpt tomter i X. søndre; i forhold til denne personkrets er det imidlertid vanskelig å se at det kan finnes noe grunnlag for forskjellsbehandllng. Endelig vil kommunen i så fall få en direkte fortjeneste på sitt kjøp og salg av - - - veien 31, idet kommunens samlede utgifter vedkommende denne tomt etter de foreliggende opplysninger ikke under noen omstendighet synes å beløpe seg til kjøpesummen, utregnet etter X. nordreprinsippet. En slik fortjeneste vil ikke samsvare særlig med det alminnelige tomtepolitiske prinsipp som er opplyst å gjelde i - - -, nemlig at kommunen skal skaffe boligtomter til selvkostende. Jeg vil be kommunen ta under overveielse å undergi søknaden av 27. desember 1973 fra A. ny behandling, og forutsetter at jeg blir underrettet om kommunens standpunkt. I brev av 29. mai 1975 har kommunen gitt underretning om at formannskapet i møte 12. s.m. vedtok at den pris som var forlangt for de øvrige tomter i X. søndre, skulle legges til grunn også ved oppgjøret mellom A. og kommunen. Somb-1975-23 Søknad om lån i Husbanken innsendt først etter igangsatt byggearbeid.
|
lovdata_cd_57290
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.432
|
Vedtak om retningslinjer ved forvaltningen av kompensasjonsordningen. Fastsatt av Finansdepartementet 9. juli 2002 med hjemmel i stortingsvedtak av 21. juni 2002, jf. St.prp.nr.63 (2001-2002), jf. kgl.res. av 26. januar 1996 §3 og delegeringsvedtak av 9. juli 2002 nr. 829. Endret 27 sep 2002 nr. 1118.
|
lovdata_cd_42987
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.864
|
Dersom barnets mor er død og farskapet ikke er fastslått, skal barnepensjonen beregnes som når begge foreldrene er døde, jf. andre ledd.
|
digibok_2012121706043
|
books
| 2,012
|
no
|
0.759
|
Denne rapporten dokumenterer etableringen av en simuleringsmodul for å beregne proveny- og fordelingseffekter av endringer i systemet for foreldrebetaling i barnehager og skolefritidsordningen. Modellen kan benyttes til å beregne effekter av alternative regelverk i arbeidet med politikkutforming på dette området. Prosjektet er gjennomført på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. Simuleringsmodeller for å beregne effekter på proveny og fordeling av endringer i regelverket for skatter og overføringer har vist seg som nyttige redskap i arbeidet med statsbudsjettet. For eksempel er skattemodellen LOTTE-Skatt (Hansen mfl, 2008) en viktig del av modellapparatet som Statistisk sentralbyrå tilrettelegger for Regjeringen og Stortinget som grunnlag for utforming av skattepolitikken. Konseptet som LOTTE-Skatt er basert på kan også benyttes for andre politikkområder. Formålet med denne rapporten er å dokumentere etableringen av en simuleringsmodell for proveny- og fordelingseffekter av endringer i systemet for foreldrebetaling i barnehage og skolefritidsordning (SFO). Modellen er basert på det samme beregningstekniske konseptet som LOTTE-Skatt. Det betyr at det beregnes direkte effekter av endringer i foreldrebetalingen, uten å ta hensyn til arbeidstilbudseffekter og endret bruk av barnetilsynsordningene ved endringer i foreldrebetalingene. Datagrunnlaget for modellen er informasjon fra Barnetilsynsundersøkelsen 2010 koblet til datagrunnlaget for LOTTE-Skatt. Rapporten dokumenterer hvordan simuleringsmodulen er etablert, gitt regelverket og datagrunnlaget. Som eksempler på anvendelser av modellen beskrives proveny- og fordelingseffekter av redusert maksimalpris for barnehageplass, innføring av inntektsmodererte satser i barnehage og gratis SFO. Det vises hvordan endringer i barnepassutgiftene fordeler seg på kjennetegn som inntekt, utdanningsnivå, innvandrerbakgrunn og forsørgerstatus. The objective of this report is to document a simulation module which can be used to describe revenue effects and distributional effects of changes in the parental fees in child care for preschoolers and after-school facilities. The model is non-behavioural; it calculates the direct effects of changes in parental fees, without accounting for behavioural effects. Thus, results do not take into account changes in the use of child care arrangements when prices change. The report shows the design of the model, given the available data and the set of rules regulating the fee Schedules. Applications of the model are described by calculating revenue and distributional effects of reduced maximum rate in centerbased care for preschool children, introduction of income moderated rates in child care centers and free after-school facilities. The project is financed by the Ministry of Education and Research. 4. Hvor godt treffer modellen? I denne rapporten dokumenteres en simuleringsmodul for å beregne proveny- og fordelingseffekter av endringer i systemet for foreldrebetaling i barnehage og skolefritidsordning. Formålet med å etablere en slik beregningsmodell er å kunne beskrive hvordan endringer i priser og moderasjonsordninger påvirker privatøkonomien til ulike typer husholdninger og hvordan totale utgifter til disse ordningene påvirkes. Beregningsmodellen er etablert som en delmodul innenfor det såkalte LOTTEsystemet, og er nært knyttet opp til modellen LOTTE-Skatt (Hansen mfl, 2008). LOTTE-Skatt brukes til å anslå effekter på proveny og inntektsfordeling av endringer i inntektsbeskatningen for personer. Modellen brukes både av Finansdepartementet i deres budsjettarbeid og av partiene på Stortinget ved deres utarbeidelse av alternative statsbudsjett. I LOTTE-Skattt forutsettes at personer ikke endrer sin tilpasning i arbeidsmarkedet som følge av endringer i personbeskatningen, og en tilsvarende forutsetning er anvendt her. Ved endringer i foreldrebetaling i barnehager og SFO antas det at foreldrene verken kan endre sin arbeidstid eller bruk av barnetilsynsordning. Men slik som LOTTE-Arbeid (Dagsvik mfl, 2008) gir arbeidstilbudseffekter ved endringer i skatt, er det i forlengelsen av modulen som presenteres her planlagt en videreutvikling i retning av atferdssimuleringer, basert på modellen som er presentert i Kornstad og Thoresen (2007). Formålet med modellen er å beregne den disponible inntekten ved alternative regelverk for foreldrebetaling, under forutsetning av at atferden til barnefamiliene ikke blir påvirket. I vurderinger av de fordelingsmessige implikasjonene av endringer i regelverk, er det viktig å vurdere hvordan regelendringene påvirker ulike typer av husholdninger. Kjennetegn ved husholdningene som det er aktuelt å se på omfatter foreldrenes inntekt, utdanning, innvandrerstatus, sivilstatus og antall barn. Fordi det eksisterer avhengighet mellom foreldrebetaling og andre støtteordninger i skatte- og overføringssystemet, beregnes mottatt kontantstøtte, foreldrefradrag og stønad til barnetilsyn for enslige forsørgere også i modellen. 2011). Data fra denne undersøkelsen er videre koblet med datagrunnlaget for 2009 i mikrosimuleringsmodellen LOTTE-Skatt. Utvalget av foreldre fra Barnetilsynsundersøkelsen utgjør et delutvalg av personene som er med i datagrunnlaget for LOTTE-Skatt, noe som betyr at beskatningen av husholdningene til ulike regelverk for foreldrebetalinger ivaretas av modellen. koblede datasettet som modellens datagrunnlag. En annen hovedkomponent i simuleringsmodellen er en relativt detaljert beskrivelse av regelverket for foreldrebetalinger. Det er en utfordring at foreldrebetalingene kan variere fra kommune til kommune. I utviklingen av simuleringsrutinen har vi brukt informasjon om kommunenes satser for foreldrebetaling. Denne informasjonen har vi hentet fra det nasjonale informasjonssystemet KOSTRA (Statistisk sentralbyrå, 2011). Her rapporterer kommunene inn hvor mye det koster for en plass i barnehage og SFO i deres kommune. En annen kilde til informasjon om lokale barnehagepriser er Undersøkelsen om foreldrebetaling i barnehager fra januar 2011 (Rochlenge, 2011), der også et utvalg private barnehager har svart på hva en barnehageplass koster. Det er stor oppmerksomhet omkring støtten til barnefamilier og innrettingen av ordningene. Det foregår i dag en betydelig statlig og kommunal subsidiering av barnehageplasser. I 2009 ble 84 prosent av kostnadene ved en kommunal barnehageplass dekket av statlige og kommunale tilskudd. For private barnehager var andelen 79,5 prosent (Lunder, 2011). Resten av kostnadene dekkes i det store og hele av foreldrene. Til sammenligning var subsidienivået på omkring 60 prosent i 2003 (Håkonsen, 2003). Økningen følger av den omfattende barnehagesatsingen vi har sett de siste ti årene, fra barnehageforliket med innføring av maksimalpris i 2003, til innføringen av rett til barnehageplass i 2009. Subsidieringen av barnehager begrunnes både utfra fordelingshensyn, velferd for barna og støtte til foreldre som ønsker å være yrkesaktive. Småbarnsforeldres insentiver til arbeid svekkes av inntektsbeskatningen og utgifter til barnetilsyn. Studier viser at kvinner har et mer elastisk arbeidstilbud enn menn. De reduserer i større grad sitt arbeidstilbud dersom den marginale avkastningen av arbeid reduseres. Subsidiert barnepass vil derfor bedre insentivene til å delta i arbeidslivet for småbarnsforeldre generelt og mødre spesielt, siden det reduserer kostnaden ved å delta i yrkeslivet. Det kan derfor ses på som en effektivitetsfremmende korreksjon til vridningen forårsaket av inntektsskatten. Seiv om modellen som presenteres her ikke viser responser på arbeidsmarkedet (som allerede nevnt vil det bli gjort i et prosjekt i forlengelsen av etableringen av arbeidet som dokumenteres i denne rapporten), er det viktig å ha oversikt over hvordan tilpasningsbetingelsene til ulike familier påvirkes av foreldrebetalingen. Rapporten er disponert som følger. I avsnitt 2 beskrives regelverk og satser knyttet til barnetilsynsordningene og andre ordninger for småbarnsfamilier og hvordan regelverket er implementert i simuleringsrutinen. I avsnitt 3 redegjør vi for modellens datagrunnlag. En viktig test på modellens egenskaper er om den klarer å reprodusere datagrunnlaget. Vi presenterer slike tester i avsnitt 4.1 avsnitt 5 dokumenterer vi simuleringsresultater av tre ulike endringer i systemet for foreldrebetaling. Modellen gir oss proveny- og fordelingseffekter av innføring av redusert maksimalpris i barnehage, innføring av inntektsmoderasjon i barnehage og gratis SFO. Avsnitt 6 avslutter rapporten. Det er særlig to forhold som er viktige ved etablering av en beregningsmodell for simulering av politikkendringer. Det ene er at vi står overfor et klart og enhetlig regelverk basert på observerbare kjennetegn, og det andre er at vi har informasjon om disse kjennetegnene i datagrunnlaget for modellen. Vi skal i dette avsnittet beskrive dagens regelverk for foreldrebetaling i SFO og barnehage, og hvordan dette er tatt hensyn til i modellen. For eksempel vil et stort innslag av skjønnsbaserte støtteordninger for foreldrebetaling medføre at det blir vanskelig å reprodusere faktiske betalinger. Hovedfokus er på barnehage og skolefritidsordning, men vi omtaler også beregningen av kontantstøtte, foreldrefradrag og stønad til barnetilsyn for enslige forsørgere, siden disse ordningene er påvirket av foreldrebetalingene. I dette avsnittet beskrives bruken av barnehage, samt satser og regelverk innenfor sektoren. Den politiske satsningen på barnehager de siste ti årene har langt på vei bidratt til et enhetlig regelverk, som derfor er "simuleringsvennlig". 1. januar 2009 trådte retten til barnehageplass i kraft. Retten gjelder for barn som fyller ett år senest innen utgangen av august det året det søkes om barnehageplass. Dette tiltaket, sammen med barnehageforliket og innføringen av maksimalpris, har ført til en kraftig økning i dekningsgraden i barnehage for norske 1-5-åringer de siste ti årene. Tall fra KOSTRA (Statistisk sentralbyrå, 2011) viser at 63,2 prosent av barn 1-5 år gikk i barnehage i 2001. Denne andelen økte til 89,3 prosent i 2010. En sammenligning gjort av OECD (OECD, 2011) viser at Norge, sammen med Island, Sverige og Danmark, plasserer seg høyt i internasjonal sammenheng når det gjelder deltagelse i formelle barnepassordninger. Ifølge datagrunnlaget for modellen (fra høsten 2010) passes 79 prosent av 1-2-åringene og 96 prosent av 3-5- åringene i barnehage (Moafi og Bjørkli, 2011). Ser vi på alle barna under ett, går 90 prosent i barnehage, mens 9 prosent passes av mor, far eller andre i husholdningen. Bruken av dagmamma, au pair, barnepark og lignende har blitt redusert som følge av utbyggingen i barnehagesektoren. Ifølge Barnetilsynsundersøkelsen er det barn av yrkesaktive eneforsørgere som bruker barnehagene mest. Hele 98 prosent av disse barna går i barnehage. Den laveste barnehagedeltagelsen finnes blant barn i husholdninger med par uten inntektsgivende arbeid, med en andel på 65 prosent (Moafi og Bjørkli, 2011). Andelen minoritetsspråklige barn i barnehage har vært stigende de siste ti årene. I 2001 gikk 38,4 prosent av innvandrerbarna i barnehage, mens andelen hadde steget til 56,1 prosent i 2010. Da utgjorde de nesten 10 prosent av barnehagebarna. Generelt er det mødrenes fødeland og utdanningsnivå som er avgj ørende for om barna går i barnehage eller ikke (Moafi og Bjørkli, 2011). Som allerede nevnt, er det en fordel om vi kan forholde oss til et klart og enhetlig regelverk for ordningene som beskrives. Barnehageforliket i 2003 og forskrift om foreldrebetaling i barnehager i 2005 bidro langt på vei til å skape et slikt regelverk for barnehagesektoren. Barnehageforliket innebar en plikt for kommunene til å sørge for tilstrekkelig antall barnehageplasser og økonomisk likebehandling av private og kommunale barnehager. Målet var at en gjennom økt statlig satsing og forsterket kommunalt ansvar skulle oppnå lavere foreldrebetaling og full behovsdekning. I forliket ble det vedtatt å innføre en maksimalpris for et heltidstilbud (41 timer eller mer per uke) per år (11 betalingsterminer), og reguleres i henhold til forskrift om foreldrebetaling i barnehager. 88 prosent av kommunene har en maksimumssats lik selve maksimalprisen på 2 330 kroner (Rochlenge, 2011). Seiv om noen kommuner har en pris for fulltidsplass lavere enn dette nivået, legger maksimalprisen så sterke føringer på foreldrebetalingen at vi legger den til grunn i modellen. Det betyr at dette er prisen foreldrene betaler per barn, hvis de ikke omfattes av moderasjonsordninger. Forskriften sier at prisen på deltidsplass skal settes lavere enn prisen for et heltidstilbud. Dette fører til at praksis varierer fra kommune til kommune. I datagrunnlaget skilles det mellom lang (25-40 timer i uken) og kort (inntil 24 timer i uken) deltidsplass i barnehagen. Dette er operasjonalisert ved at vi anser lang og kort deltidsplass som henholdsvis 80 og 40 prosent av fulltidsplass. Husholdninger med deltidsplass betaler henholdsvis 80 og 40 prosent av prisen de ville betalt for en fulltidsplass. Forskriften om foreldrebetaling i barnehager inneholder sentrale retningslinjer for hva slags moderasjonsordninger som kan benyttes. Det skal tilbys søskenmoderasjon på minst 30 prosent for barn nummer to og minst 50 prosent for barn nummer tre, når barna går i barnehage i samme kommune. Ved hjelp av tall fra KOSTRA har vi fått bekreftet at de fleste kommunene ligger nær disse prosentsatsene. Alle kommuner skal også tilby moderasjonsordninger for familier med lav betalingsevne. Denne typen moderasjon kan enten skje ved inntektsmoderasjon i det ordinære betalingssystemet, eller ved særskilte ordninger utenfor dette systemet. Inntektsmoderasjon i det ordinære systemet innebærer at en har klare inntektsgrenser og rabatter. Disse er gjerne forskjellige fra kommune til kommune. Kommuner med moderasjon utenfor det ordinære betalingssystemet har i utgangspunktet en flat sats, men tilbyr moderasjon basert på en individuell vurdering, for eksempel med hjemmel i sosialtenesteloven eller barnevernloven (TNS Gallup, 2011). I modellen ønsker vi å synliggjøre om barnefamiliene bor i kommuner med inntektsmoderasjon i betalingssystemet. Den store variasjonen i hvordan kommunene oppfyller kravet om moderasjon, skaper utfordringer i jakten på et enhetlig system. Vi klarer for eksempel ikke å ta hensyn til moderasjonen som foregår utenfor det ordinære systemet, siden denne er skjønnsbasert og individuell. Vi tar hensyn til inntektsmoderasjon i kommuner som har dette i sitt ordinære betalingssystem. Informasjon om hvilke kommuner dette gjelder har vi funnet i undersøkelsen om foreldrebetaling i barnehager fra august 2011 (Statistisk sentralbyrå, 2010). Dette gjelder 94 kommuner. På hjemmesiden til den enkelte kommune fant vi opplysninger om antall inntektsgrenser i moderasjonsordningene. Spørsmålet er hvordan en kan ta hensyn til et nokså variert system, på en forenklet måte i modellen. I etableringen av simuleringsrutinen har vi tatt utgangspunkt i systemet en har i Oslo kommune, gitt en antakelse om at systemet i Oslo er representativt for ordningene i resten av landet (der de anvendes). Et tilleggsargument for dette valget er at en betydelig andel av observasjonene i datagrunnlaget er husholdninger bosatt i Oslo (omkring 20 prosent). I Oslo betaler en 2 330 kroner (maksimalpris) hvis en har en inntekt på over 300 000 kroner per år. Tjener en mellom 155 000 og 300 001 kroner får en 11 prosent rabatt, og betaler dermed 2071 kroner. Tjener en 155 000 kroner eller mindre får en 67 prosent rabatt, og betaler 777 kroner. I kommuner med inntektsmoderasjon og én inntektsgrense settes denne til 155 000 kroner. I kommuner med to eller flere inntektsgrenser innfører vi Oslo-systemet i sin helhet. I simuleringer av foreldrebetaling vil vi kunne endre disse inntektsgrensene og de prosentvise moderasjonene, og undersøke proveny- og fordelingseffekter av dette. Det varierer noe fra kommune til kommune hva slags inntekt som legges til grunn i vurderingen av om en familie har krav på inntektsmoderasjon i foreldrebetalingen. Det vanligste er å ta med lønnsinntekt, næringsinnekt og pensjonsinntekter. Andre typer inntekt, som kapitalinntekt, kvalifiseringspenger og sosialhjelp er det mindre enn halvparten som oppgir at de tar med i beregningsgrunnlaget. Blant kommuner som baserer seg på skattepliktige inntekter er det noen som tar utgangspunkt i en inntektsdefinisjon etter fråtrekk før husholdningsutgifter, slik at en på den måten får et uttrykk for betalingsevnen (TNS Gallup, 2011). overføringer. Vi legger sammen inntekten til intervjuobjektet og eventuell samboer/ektefelle, uavhengig av om begge er barnets biologiske foreldre. Det er noen få kommuner som tilbyr helt gratis barnehageplass til alle. Det vanligste er å tilby friplasser til husholdninger med behov for det, etter vedtak ved sosialkontor, barnevernsnemnd eller skolekontor. 73 prosent av kommunene rapporterer at de har ordninger som tilbyr friplasser på denne måten (Rochlenge, 2011). Slike systemer er vanskelige å modellere siden de er basert på skjønn og individuelle vurderinger. Siden vi ikke har klart å finne noe enhetlig regelverk for tildeling av friplasser, inngår ikke dette i simuleringsrutinen, noe som vil kunne skape avvik mellom simulert og faktisk foreldrebetaling. Siden utbredelsen av friplasser er så liten, er betydningen av denne feilkilden sannsynligvis begrenset. I forskriften om foreldrebetaling (Lovdata, 2005) slås det fast at barnehagene kan ta betaling for kost i tillegg til oppholdsbetalingen, slik at den totale utgiften til foreldrene kan overstige maksimalprisen. Gjennomsnittlig kostpengesats i de kommunale barnehagene var høsten 2010 på 214 kroner (Statistisk sentralbyrå, 2010). Kravet om maksimalpris og søsken- og inntektsmoderasjon i forskriften om foreldrebetaling i barnehager gjelder alle typer barnehagen Derfor er det i dag, til forskjell fra tidligere, små forskjeller mellom foreldrebetalingen i private og kommunale barnehager. I undersøkelsen om foreldrebetaling i barnehager fra januar 2011 finner en at 90 prosent av de private barnehagene har de samme moderasjonsordningene som de kommunaleide barnehagene i kommunen (Rochlenge, 2011). I simuleringsmodellen er det altså liten grunn til åta hensyn til barnehagenes eierforhold. I dette avsnittet beskrives bruken av og regelverket knyttet til skolefritidsordningen. I motsetning til barnehagesektoren er det større kommunal handlefrihet når det gjelder regelverket for SFO. Det er opp til hver enkelt kommune å fastsette vedtekter for ordningen, og staten gir kun retningslinjer for hva disse skal inneholde. Dette skaper utfordringer i etableringen av en simuleringsrutine. Skolefritidsordningen er et frivillig fritidstilbud til elever i grunnskolen, før og etter den obligatoriske undervisningen. Tilbudet gis til elever i 1. til 4. klasse, og for elever med særskilte behov opp til 7. klasse. Tall fra Barnetilsynsundersøkelsen 2010 (Moafi og Bjørkli, 2011) viser at bruken av SFO varierer med husholdningstype, innvandrerbakgrunn, bosted og mors utdanningsnivå. Det er de yngste barna som i størst grad benytter seg av tilbudet. Barn av eneforsørgere og par med inntektsgivende arbeid bruker SFO mest, med andeler på henholdsvis 74 og 66 prosent. I husholdninger hvor kun den ene ektefellen/samboeren har inntektsgivende arbeid, er det til sammenligning bare 40 prosent av barna som går i SFO. I husholdninger hvor mor har høyere utdanning deltar 70 prosent av barna, mens andelen er på 43 prosent der mor bare har grunnskoleutdanning. Sammenhengen mellom utdanningsnivå og bruk av SFO bekreftes også i Turmo m.fl. (2009). EU/EØS, Asia, Afrika, Latin-Amerika eller Oseania utenom Australia og New Zealand er det kun halvparten av barna som går i SFO, mot 64 prosent hvis mor kommer fra Norge eller andre deler av verden. Nord-Norge er landsdelen der færrest elever går i SFO. Her benytter bare 40 prosent seg av tilbudet. Neste på lista er Agder og Rogaland med 59 prosent. I Oslo og Akershus går 72 prosent av elevene i SFO. Som allerede nevnt er det langt færre sentrale retningslinjer i skolefritidsordningen enn i barnehagesektoren. Kommunene fastsetter seiv vedtektene, og verken maksimalpris eller moderasjonsordninger er gitt fra sentralt hold. Dette fører til store variasjoner i foreldrebetalingen. I følge tall fra KOSTRA (Statistisk sentralbyrå, 2011) betalte foreldrene i 2010 3192 kroner per måned for 20 timers oppholdstid per uke i den dyreste kommunen, mens plassen i den billigste kommunen var gratis. Som følge av stram kommuneøkonomi og sterk satsing på barnehagene, har mange kommuner valgt å øke SFO-satsene etter 2003. Dette har ført til at betalingssatsene for en fulltidsplass i SFO steg med 37 prosent mellom 2003 og 2009 (Nygaard, 2009) periode. Til tross for prisøkningen har vi sett en økning i bruken av SFO. Andelen barn 6-9 år i SFO steg fra 51,6 prosent i 2001 til 60,6 prosent i 2010. I etableringen av et beregningsopplegg for betaling av SFO i modellen har vi valgt å ta utgangspunkt i satsene kommunene rapporterer i KOSTRA (Statistisk sentralbyrå, 2011). Vi benytter ikke informasjonen fra datagrunnlaget, fordi det i Barnetilsynsundersøkelsen er stor variasjon i hva en heltids- og deltidsplass innebærer. I KOSTRA har kommunene rapportert betalingssatser for både 20 og 10 timers oppholdstid per uke. I simuleringsrutinen definerer vi 10 timers oppholdstid per uke som deltidsplass, mens 20 timer per uke er heltidsplass. Ved å veie sammen de kommunale satsene med hensyn på antall barn mellom seks og ti år i kommunen, finner vi en nasjonal gjennomsnittlig sats for foreldrebetaling i SFO på henholdsvis 1 243 kroner og 2 008 kroner per måned for deltids- og heltidsplass. For å få frem forskjellene mellom kommunene konstrueres det en indeks, som reflekterer forholdet mellom kommunens pris og den landsomfattende snittprisen for heltid og deltid. Når vi kun tar utgangspunkt i tallene fra KOSTRA, får vi ikke tatt høyde for eventuelle prisforskjeller mellom kommunale og private skolefritidsordninger. Det er imidlertid under to prosent av elevene som går i privat SFO, så dette er nok ikke en stor feilkilde. Når det gjelder foreldrebetalingen i barnehage, er kostpengene rapportert eksplisitt i datagrunnlaget. Dette gjelder ikke for skolefritidsordningen. opererer med her er inkludert kostpenger, uten at vi kan si noe om hvor stor andel de utgjør. I følge tall fra Grunnskolens Informasjonssystem tilbyr drøye 60 prosent av skolefritidsordningene i Norge søskenmoderasjon skoleåret 2010-2011 (Utdanningsdirektoratet, 2011). Ordningene varierer imidlertid i form og innhold, noe som gjør modelleringen utfordrende. For å ta hensyn til denne siden ved regelverket, knytter vi et felles regelverk til spesifikke kommuner. prosent for barn nummer to og 50 prosent for barn nummer tre i Trondheim, Stavanger, Sandnes, Haugesund, Hamar, Gjøvik, Kristiansand og Hammerfest. En mottar kontantstøtte for små barn som ikke går i barnehage med offentlig driftstilskudd. Frem til 1. august 2012 gjelder ordningen for barn opp til tre år. Den nære sammenhengen mellom bruk av barnehage og kontantstøtte gjør at vi har funnet det hensiktsmessig å la modellen simulere støtten, fremfor å nyttiggjøre informasjon om faktiske overføringer i dataene. Dersom en har deltidsplass i barnehage kan en få delvis kontantstøtte, se tabell 2.1. Tabell 2.1. Kontantstøtte i forhold til avtalt oppholdstid i barnehage. I modellen har vi tilpasset systemet slik at det stemmer overens med deltidsandelene i barnehage. Det betyr at hvis et barn har kort deltidsplass (40 prosent) får familien 60 prosent av full kontantstøtte, 1 982 kroner. Har barnet lang deltid (80 prosent) får familien 20 prosent av full kontantstøtte, 661 kroner. Fra 1. august 2012 har regjeringen foreslått et nytt system for kontantstøtten. Den blir avviklet for toåringene, og for de yngste barna (13-18 måneder) vil satsen heves til 5 000 kroner per måned. For de eldste (19-23 måneder) forblir satsen på 3 303 kroner per måned. Det vil i tillegg bli en forenkling i systemet, slik at en enten mottar hel eller halv sats. Har en oppholdstid i barnehage på 19 timer eller mindre per uke, blir det utbetalt 50 prosent kontantstøtte (BLD, 2011). Foreldre med dokumenterte utgifter til barnetilsyn kan kreve frådrag for disse. Med mindre barnet har særskilte behov, må det være 11 år eller yngre for at slik frådrag skal kunne kre ves (Skatteetaten, 2011). Frådraget er på maksimalt 25 000 kroner per år for ett barn, og 15 000 kroner for hvert ytterligere barn. Samme maksimumsbeløp gjelder for enslige forsørgere og ektefeller/samboere. Det er ikke noe krav om at foreldrene har hatt arbeidsinntekt, og en har rett på frådraget seiv om en mottar kontantstøtte (Skatteetaten, 2011). Det er et mål at modellen skal ta høyde for stønadsordninger som finnes for familier med lav inntekt, som for eksempel stønad til barnetilsyn for enslige forsørgere. studerer, arbeider, holder på å etablere egen virksomhet eller er arbeidssøker, slik at en må overlate barnetilsynet til andre (NAV, 201 la). For å få rett på stønaden må en, i tillegg til å oppfylle ulike vilkår knyttet til bo- og livssituasjon, ikke tjene mer enn seks ganger folketrygdens grunnbeløp. Oppfyller en kriteriene, vil en få dekket 64 prosent av de dokumenterte passutgiftene, opp til en øvre grense som Stortinget har bestemt. Disse grensene var i 2010 på 41 136 kroner, 53 676 kroner og 60 816 kroner for henholdsvis ett, to og tre eller flere barn (NAV, 201 la). Vilkårene for å kunne motta stønaden handler blant annet om forholdet til den andre av foreldrene og om bosituasjon. Dette er vilkår det ikke er lett å modellere. I simuleringsrutinen har vi derfor valgt å la husholdninger som mottok stønaden i 2009, også være kvalifisert for denne i 2010, gitt at inntekten fremdeles er lav nok. Dette er en kilde til feil. Noen vil få stønad seiv om de ikke er kvalifisert, mens enkelte som er kvalifisert ikke vil få. Modellen kombinerer informasjon fra Barnetilsynsundersøkelsen (Moafi og Bjørkli, 2011, Wilhelmsen og Lofgren, 2011) og datagrunnlaget i LOTTE (Hansen m.fl., 2008) for inntektsåret 2009. Fra Barnetilsynsundersøkelsen henter vi informasjon om husholdningenes bruk av og betaling for barnepass. Denne informasjonen kobles med inntektsstatistikk for husholdninger fra LOTTEgrunnlaget, som gjør at vi har god beskrivelse av den enkelte husholdnings økonomi, utdanningsnivå, etc. Datagrunnlaget er sammen med regelverksbeskrivelsen hovedkomponentene i simuleringsmodellen. I dette avsnittet skal vi se nærmere på datagrunnlaget i modellen, og hvordan dette er bearbeidet i arbeidet med etableringen av modellen. Til Barnetilsynsundersøkelsen ble det trukket et utvalg på 4 530 barn i alderen 0-5 år, og 1 500 barn i alderen 6-9 år. Det første utvalget omfatter barn i barnehagealder, mens det andre utvalget består av barn i SFO-alder. Utvalget er trukket disproporsjonalt for å sikre nok observasjoner fra familier med lav betalingsevne, lav utdannelse eller innvandrerbakgrunn. Det ble dermed trukket relativt mange med lav utdannelse, dårlig økonomi og med bakgrunn fra Afrika, Asia, Latin- Amerika og Europa utenom EU/EØS. De er trukket på bakgrunn av inntektsopplysninger fra 2008. Det er i utvalgsplanen tatt hensyn til at forventet svarprosent er ulik mellom ulike grupper, og skjevhet som følge av fråfall korrigeres med frafallsvekter. Det er i hovedsak mødrene som er intervjuet (Wilhelmsen og Lofgren, 2011). Informasjon om husholdningene i Barnetilsynsundersøkelsen kobles til datagrunnlaget i LOTTE-Skatt. LOTTE-grunnlaget består av inntektsopplysninger og ulike andre opplysninger, som er fremkommet ved å koble administrative registre og statistiske datakilder for hele befolkningen per 31.12 i inntektsåret. Disse kildene er selvangivelsesregisteret, ligningsregisteret, lønns- og trekkoppgaveregisteret, utdanningsregisteret, samt registerdata fra NAV, Arbeidsdepartementet, Lånekassen og Husbanken (Hansen mfl, 2008). Fordi Barnetilsynsundersøkelsen er utført på høsten inngår noen husholdninger med barn som nettopp har begynt på skolen. Vi har begrenset med opplysninger om hvordan disse barna ble passet våren før de begynte på skolen. Det er kun dersom barnet gikk i SFO høsten 2010 vi får informasjon om hva slags barnetilsyn de hadde våren 2010, og om hvor mye de betalte for en eventuell barnehageplass. 2011), så vi har gjort en antakelse om at alle førsteklassingene i undersøkelsen gikk i barnehage våren 2010. Siden vi ikke har opplysninger om foreldrebetalingen, har vi imputert den gjennomsnittlige barnehageutgiften i datagrunnlaget for disse barna. I arbeidet med datagrunnlaget har vi vært nødt til fjerne noen observasjoner. Dette gjelder husholdninger fra Barnetilsynsundersøkelsen der vi ikke finner kobling til datagrunnlaget i LOTTE-Skatt. Vi ønsker ved hjelp av modellen å utføre beregninger for senere år enn året for modellens datagrunnlag, og må derfor fremskrive datagrunnlaget til det aktuelle året, for eksempel 2012. LOTTE-Skatt ivaretar fremføring av persondataene til 2012 og skattlegging etter 2012-regler. Alle barnepassutgiftene i Barnetilsynsundersøkelsen fremføres ved at de justeres for forventet lønnsvekst, 8,2 prosent fra 2010 til 2012. Utgiftene til barnehage justeres gjennom regelverket. I statsbudsjettet for 2012 er dette videreført nominelt, jf St.prp. nr 1, 2011-2012. Vi beholder dermed maksimalprisen på 2 330 kroner i 2012. Vi holder også inntektsgrensene i moderasjonsordningene for barnehage og SFO uendret, mens kostpengene i barnehage justeres i henhold til konsumprisindeksen. For 2012 innføres deler av det nye systemet for kontantstøtte, slik det presenteres i statsbudsjettet (St.prp. nr 1, 2011-2012). Vi beholder systemet fra datagrunnlagsåret når det gjelder deltidsandel i barnehage. En får altså fortsatt 60 og 20 prosent kontantstøtte, når en har henholdsvis kort og lang deltidsplass i barnehage. Seiv om det nye regelverket for kontantstøtte innføres 1. systemet for hele 2012, fordi vi er interessert i helårseffekten. Vi implementerer også nye øvre grenser for stønad til barnetilsyn, slik de er gitt i Statsbudsjettet for 2012: 42 411 kroner, 55 340 kroner og 62 701 kroner for henholdsvis ett, to og tre eller flere barn. En nærliggende måte å evaluere beregningsmodeller på er å vurdere i hvor stor grad modellen reproduserer tall fra datagrunnlaget. I et slikt perspektiv er det viktig å være klar over at avvikene mellom simulerte og faktiske barnepassutgifter også kan skyldes svakheter i datagrunnlaget. Fråfall kan ha skapt utvalgsskjevhet ved at personer som ikke deltok i Barnetilsynsundersøkelsen skiller seg systematisk fra de som deltok. Wilhelmsen og Lofgren (2011) overrepresentert i nettoutvalget. I tillegg har vi i etableringen av modellen vært nødt til å se bort fra enkelte observasjoner, grunnet ufullstendige opplysninger og problemer med koblingen mellom Barnetilsynsundersøkelsen og LOTTE-grunnlaget. Fra et nettoutvalg i Barnetilsynsundersøkelsen på 3262 observasjoner (Wilhelmsen og Lofgren, 2011) sitter vi igjen med 3 233 observasjoner. Dette kan også ha skapt utvalgsskjevhet, hvis de utelatte husholdningene systematisk skiller seg fra de resterende. Partielt fråfall gjennom ufullstendige og gale svar i Barnetilsynsundersøkelsen kan ha bidratt til usikkerhet i datagrunnlaget som vi måler simuleringsresultatene mot. Som vi allerede har nevnt, er det særlig to forhold som gir utfordringer i etableringen av en simuleringsmodell. For det første er det en fordel dersom ordningen som det skal simuleres effekter for, er basert på et enhetlig regelverk med lite innslag av skjønn. Dernest er det viktig at dataene inneholder relevant informasjon, dvs. inkluderer kjennetegn som inngår i beregningene. I dette tilfellet har det vært utfordringer knyttet til å simulere friplasser i barnehage og moderasjonsordninger utenom det ordinære betalingssystemet, i tillegg til at vi har problemer med de store variasjonene i de kommunale moderasjonsordningene i skolefritidsordningen. Vi illustrerer her hvor godt modellen treffer når vi forsøker å reprodusere fordelingen i modellens datagrunnlag. Vi sammenligner modellens simulerte satser for foreldrebetaling med tallene i Barnetilsynsundersøkelsen 2010. Tabell 4.1 viser forskjellene mellom foreldrenes simulerte og faktiske årlige utgifter til barnehage, når husholdningene er rangert etter bruttoinntekt inkludert skattefrie ytelser, fra de 10 prosent med lavest inntekt (inntektsklasse 1) til de 10 prosent med høyest (inntektsklasse 10). Modellen undervurderer barnehageutgiftene i alle inntektsgrupper, men særlig for de med lavest inntekt, hvor avviket er 13,8 prosent. Totalt undervurderes utgiftene med 8,4 prosent. I vurderingen av dette avviket er det viktig å være klar over at modellen brukes til å simulere effekter av endringer i regelverket, med basis i en referansesimulering, for eksempel regelverket for 2012. Det betyr at seiv om modellen ikke treffer sammenligningsgrunnlaget perfekt, kan modellen gi relevante beskrivelser av effekter av endringer i regelverket. Med andre ord, modellen kan anvendes for simuleringsformål seiv om ikke den reproduserer størrelser i datagrunnlaget eksakt. Tabell 4.1. Sammen I igning mellom simulerte og faktiske årlige barnehageutgifter. Når vi ser på hver enkelt kommune, finner vi at avviket varierer, men at det er negativt i de aller fleste tilfeller. trolig henger sammen med at Oslos system for inntektsmoderasjon er benyttet. sjon i det ordinære betalingssystemet. dataene som benyttes som sammenligningsgrunnlag. Tabell 4.2 viser forskjellene mellom foreldrenes simulerte og faktiske årlige utgifter til SFO. Her er det totale avviket 2,8 prosent. Utgiftene undervurderes i modellen i alle inntektsgrupper, med unntak av fjerde og syvende desil. Også for SFO-prisene finner vi det største avviket i første inntektsklasse. Modellen som er etablert for SFO treffer med andre ord bedre enn modellen etablert for barnehageutgiftene. Tabell 4.2. Sammenligning mellom simulerte og faktiske årlige SFO-utgifter. I tabell 4.3 og 4. ekvivalent disponibel inntekt fratrukket passutgifter. benyttes for å ta hensyn til at det er stordriftfordeler knyttet til husholdningene, og de er beregnet ved hjelp av "EUs ekvivalensskala". voksen i husholdningen vekten 1, andre voksen vekten 0,5, mens hvert barn i alderen 0-16 år får vekten 0,3. avvik på henholdsvis 8,5 og 3,2 prosent. For begge passordninger finner vi det største avviket i sjette inntektsklasse, med henholdsvis 10,5 og 8,4 prosent. Tabell 2.3. Sammenligning av simulerte og faktiske barnehageutgifter. Tabell 4.4. Sammenligning av simulerte og faktiske SFO-utgifter. Tabell 4.5 og 4.6 viser forskjellene mellom simulert og faktisk foreldrebetaling i henholdsvis barnehage og skolefritidsordning når husholdningene er rangert etter antall barn mellom oog 10 år. prosent. For husholdningene med flere barn treffer modellen bedre. Tabell 4.5. Sammenligning mellom simulerte og faktiske årlige barnehageutgifter. Tabell 4.6. Sammenligning mellom simulerte og faktiske årlige SFO-utgifter. Modellen er etablert for å beskrive proveny- og fordelingseffekter av endringer i systemet for foreldrebetaling i barnehage og skolefritidsordning. I dette avsnittet skal vi se nærmere på hva slags informasjon modellen kan gi oss ved å se på effekter av ulike endringer i regelverkene. Det er mange mater å beskrive fordelingseffekter på. Vi har påpekt tidligere at det er knyttet spesiell interesse til husholdninger med lav utdanning og lav betalingsevne. Som nevnt inngår det i denne modellen ingen adferdseffekter. Det vil si at vi ikke tar høyde for at flere vil bruke barnehage og SFO dersom prisene reduseres, eller at de som allerede benytter seg av tilbudene vil bruke det mer. Dette er viktig å ta med i vurderingen av resultatene. Maksimalprisen for en fulltidsplass i barnehage er i dag 2 330 kroner per måned. Ved hjelp av modellen beregner vi proveny- og fordelingseffekter av å redusere denne prisen til 1 700 kroner. Dagens maksimalpris har fremkommet ved at en i praksis har faset inn lavere pris over tid, ved å holde prisene nominelt uendret fra år til år. Tabell 5.1 viser hva en slik endring vil koste i form av økte totale utgifter til dette formålet, gitt at barnehagesubsidiene må økes tilsvarende reduksjonene i foreldrenes passutgifter. I avsnitt 3 har vi redegjort for hvordan datagrunnlaget i modellen er oppskalert til å kunne gi tall for landet som helhet. Vi ser at modellen predikerer at husholdningene får redusert sine barnepassutgifter med vel 2,5 milliarder kroner. Dermed må staten øke sine subsidier tilsvarende. Fordi enslige forsørgere får lavere passutgifter, vil de motta lavere stønad til barnetilsyn, noe som isolert sett reduserer statens utgifter. Denne reduksjonen er imidlertid svært liten sammenlignet med utgiftsøkningen. Tabell 5.1. Proveny ved gjeldende maksimalpris og provenyendring ved ny maksimalpris i 2012. Proveny ved Provenyendring ved maksimalpris maksimalpris 2 330 kr/mnd. 1 700 kr/mnd. Totale barnepassutgifter Utgifter til barnehage Utgifter til dagmamma 0.1. Tabell 5.2 viser hvordan gjennomsnittlig disponibel inntekt i ulike inntektsgrupper endrer seg ved ny maksimalpris, når husholdningene er rangert etter bruttoinntekt. Vi ser at endringen i disponibel inntekt avtar med inntekten. Den prosentvise endringen er mer enn dobbelt så stor for husholdningene med lavest bruttoinntekt, sammenlignet med de med høyest inntekt. I gjennomsnitt øker husholdningenes disponible inntekt (etter at passutgifter er trukket fra) med 5 774 kroner per år som følge av den reduserte maksimalprisen. Tabell 5.2. Gjennomsnittlig disponibel inntekt (etter passutgifter) ved gjeldende maksimalpris og endring i disponibel inntekt ved ny maksimalpris i 2012. Ved vurderinger av fordelingseffekter ved ulike endringer i skatt og overføringer er det vanlig å sortere husholdningene etter ekvivalent inntekt, beregnet med EUs ekvivalensskala (se forklaring av ekvivalent inntekt i avsnitt 4). Ved å ta utgangspunkt i ekvivalent inntekt får vi tatt høy de for at det er forskjeller mellom husholdningene i antallet personer som lever av inntektene. Samtidig er det stordriftsfordeler i husholdningene. Vi ser av tabell 5.3 at prosentvis endring i ekvivalent disponibel inntekt synker med inntekten, og at inntektsklasse 1 skiller seg ut med en relativt stor prosentvis endring som følge av redusert maksimalpris. I tabell 5.4 og 5.5 er tilsvarende oversikt som i tabell 5.3 supplert med informasjon om henholdsvis utdanning og innvandrarbakgrunn. Inntekts- Ant. inntekt etter disponibel klasse obs. 1 Gruppe 1 består av husholdninger der foreldrene er innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre med bakgrunn fra Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania (unntatt Australia og New Zealand) eller Europa utenom EU/EØS. Gruppe 2 består av husholdninger der foreldrene er innvandrere eller norskfødte med innvandrarbakgrunn fra EU/EØS, USA, Canada, Australia eller New Zealand. Norskfødte med innvandrerforeldre er relativt få. Det er i dag opp til den enkelte kommune hvordan de vil oppfylle kravet om inntektsmoderasjon for familiene med lavest betalingsevne. Flertallet av kommuner løser dette ved å tilby moderasjon utenfor det ordinære betalingssystemet, ved at familiene kan få redusert betaling etter en skjønnsmessig vurdering. Her undersøker vi effektene av at statlige myndigheter pålegger alle kommuner å ha inntektsmoderasjon i sine ordinære betalingssystemer. Systemet vi innfører innebærer 30 prosent prisreduksjon for familier med samlet bruttoinntekt (minus kapitalinntekter og skattefrie overføringer) lavere enn 500 000 kroner per år. Husholdninger som ikke har krav på moderasjon betaler maksimalprisen, eller en andel av denne hvis de har deltidsplass. Vi ser av tabell 5.6 at effekten av et slikt system avtar med inntekten, og at det er husholdningene med de aller laveste inntektene som har størst fordel av dette. Husholdningenes forsørgerstatus har betydning for resultatene av en slik endring. Vi ser av tabell 5.7 at enslige forsørgere får redusert sine utgifter til barnepass med hele 13,3 prosent, mot en reduksjon på 2,2 prosent blant husholdninger med ektefeller eller samboere. Legg merke til at vi i tabell 5.7 viser til "oppblåst" antall observasjoner (se avsnitt 3.4), i motsetning til i tabellene ovenfor, hvor det vises til antall observasjoner bak tallene. Tabell 5.8 viser at innføring av inntektsmoderasjon (slik det er skissert her) Vi beskriver også effekter av å gjøre SFO gratis for alle. større forbruk av denne tjenesten, men dette er det ikke tatt hensyn til her. Utgifter til dagmamma 0. innvandrerbakgrunn. Husholdningene er delt i tre grupper. Zealand eller Europa utenom EU/EØS. USA, Canada, Australia eller New Zealand. Sorterer vi etter utdanningsnivå, viser tabell 5.11 at det er familier med høyere utdanning som får den største reduksjonen i totale barnepassutgifter, som har sammenheng med at det er disse som bruker SFO mest (Moafi og Bjørkli, 2011). 1 Det er utdanningsnivået til intervjuobjektet i Barnetilsynsundersøkelsen som bestemmer hvilken kategori husholdningen havner i. 6. Avslutning I denne rapporten har vi presentert og dokumentert en mikrosimuleringsmodell for utgifter til barnetilsyn. Ved hjelp av regelverk og et koblet datagrunnlag har vi etablert en modell som beregner proveny- og fordelingseffekter av ulike endringer i systemet for foreldrebetaling i barnehage og skolefritidsordning. Det er åpenbart at forutsetningen om at husholdningene ikke endrer åtferd ved endringer i foreldrebetalingene ikke er korrekt. Men i likhet med resultater fra LOTTE-Skatt benyttes resultatene fra slike atferdsfrie simuleringsmoduler gitt erkjennelsen av at det sees bort fra viktige tilpasninger til det nye regelverket. Det neste steget i arbeidet med modellapparatet som presenteres her, er å utvikle en beslutningsmodell for foreldre med førskolebarn, tilsvarende den som er utviklet i Kornstad og Thoresen (2007), slik at vi får med responser på arbeidstilbud og bruk av barnetilsynsordninger når foreldrebetalingen i barnehager endres. foreldrebetaling endres. Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV) (201 la): Barnetilsyn, http://www.nav.no/Familie/Enslig. Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV) (201 lb): Kontantstøtte til småbarnsforeldre, http://www.nav.no/Familie/Kontantst. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) (2011): Endringar i kontantstøtte, pressemelding 6. oktober 2011. Dagsvik, J.K., T. Kornstad, Z. Jia og T.O. Thoresen (2008): LOTTE-Arbeid - en mikrosimuleringsmodell for arbeidstilbudseffekter, Rapporter 2008/11, Statistisk sentralbyrå. Hansen, K, B. Lian, R. Nesbakken og T.O. Thoresen (2008): LOTTE-Skatt - en mikrosimuleringsmodell for beregning av direkte skatter for personer, Rapporter 2008/36, Statistisk sentralbyrå. Håkonsen, L. (2003): Barnehagesubsidier og økonomisk effektivitet, Økonomiske analyser 5/2003, Statistisk sentralbyrå. Kornstad, T. og T.O. Thoresen (2007): A Discrete Choice Model for Labor Supply and Child Care, Journal ofPopulation Economics 20 (4), 781-803. Lovdata (2005): Forskrift om foreldrebetaling i barnehager. Fastsatt ved kgl. res. 16. desember 2005 nr. 1478 med hjemmel i lov 17. juni 2005 nr. 64 om barnehager (barnehageloven). Tilgjengelig fra www.lovdata.no. Lunder, T. E. (2011): Analyser av kostnader i barnehager 2010 Telemarksforsking. Moafi, H. og E. S. Bjørkli (2011): Barnefamiliers tilsynsordninger, høsten 20JO, Rapporter 2011/34, Statistisk sentralbyrå. Nygaard, R. (2009): Billigere barnehageplasser - dyrere SFO. Valgaktuelt 2009, Statistisk sentralbyrå. OECD (2011): Enrolment in childcare and pre-schools, http://www.oecd.org. Rochlenge, C. (2011): Undersøking om foreldrebetaling i barnehagar, Rapportar 2011/26, Statistisk sentralbyrå. Statistisk sentralbyrå (2010): Barnehagar, eigenbetaling endringstal, http://www.ssb.no/vis/emner/04/02/10. Statistisk sentralbyrå (2011): KOSTRA, http://www.ssb. St.prp. nr. 1 (2011-2012): Statsbudsjettet. TNS Gallup (2011): Redusert foreldrebetaling for barnehageplass - ordninger for familier med lavest betalingsevne. Oslo. Turmo, A., 0. Guttersrud, E. Elstad og R.V. Olsen (2009): The impact of attending after-school care schemes on science achievement in primary school: A Norwegian study, International Journal of Educational Re search, 48(5), 331-341. Utdanningsdirektoratet (2011): Grunnskolens informasjonssystem, https://www.wis. no/gsi/?id=&epslanguage=no. Wilhelmsen, M. &T. Lofgren (2011): Undersøkelsen om barnefamiliers tilsynsordninger 2010 - Dokumentasjonsrapport, Notater 13/2011, Statistisk sentralbyrå. 2.1. Kontantstøtte i forhold til avtalt oppholdstid i barnehage. 4.1. Sammenligning mellom simulerte og faktiske årlige barnehageutgifter. 4.2. Sammenligning mellom simulerte og faktiske årlige SFO-utgifter. 4.3. Sammenligning av simulerte og faktiske barnehageutgifter. 4.4. Sammenligning av simulerte og faktiske SFO-utgifter. 4.5. Sammenligning mellom simulerte og faktiske årlige barnehageutgifter. 4.6. Sammenligning mellom simulerte og faktiske årlige SFO-utgifter. 5.1. Proveny ved gjeldende maksimalpris og provenyendring ved ny maksimalpris i 2012. 5.2. Gjennomsnittlig disponibel inntekt (etter passutgifter) ved gjeldende maksimalpris og endring i disponibel inntekt ved ny maksimalpris i 2012. 5.8. Proveny ved gjeldende system og provenyendring ved innføring av inntektsmoderasjon i 2012. 5.9. Proveny ved gjeldende system og provenyendring ved innføring av gratis skolefritidsordning i 2012.
|
lovdata_cd_16999
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.959
|
Godkjenning av våpen og flagg, Fyresdal kommune, Telemark.
|
lovdata_cd_601
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.535
|
Forskrift om sammenslåing av prestegjeld, Ølen prestesokn, Bjostrand prestesokn, Fjeldberg prestegjeld, Ølen prestegjeld, Hordaland. Fastsatt ved kgl.res. 31. oktober 1952. Fremja av Kyrkje- og undervisningsdepartementet.
|
maalfrid_25fa0714123e931777343231e953aa12caea9c17_215
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
en
|
0.298
|
1Expenditure for binding not included. 2Includes both printed and electronic titles. 3Includes registered photocopies replacing issues. 4Include libraries at universities, specialised university colleges and other colleges. Special and research libraries, Statistics Norway. http://www.ssb.no/ffbibl_en/ Ministry of Culture. http://www.lovdata.no/sentraleforskrifter/ Libraries Library units Collections Issues Personnel Registered expenditure for acquisitions Books and periodicals, total Gross increase in 2009: Books and periodicals, total Periodicals, current titles Executed issues, total Of which executed non-local loans, total Persons employed Full-time equivalents 1 000 NOK 1 000 The National Library . . . . . . . . 1 3 225 108 635 11 857 206 865 143 932 408 391.0 7 570 Libraries of universities and colleges . . . . . . . . . . . . . . . . 145 12 573 218 415 453 447 4 144 163 382 534 1 033 721.3 296 772 Libraries of health institutions 41 305 10 446 46 655 64 450 4 497 74 57.5 25 014 Other public special libraries. . 104 3 168 56 474 120 057 167 687 17 696 214 176.2 45 967 Other private special libraries . 21 607 9 608 23 157 55 278 3 925 53 41.4 9 828 Municipalities by language used in administration Population in municipalities by language used in administration. Per cent Total Bokmål Nynorsk Neutral Bokmål Nynorsk Neutral 2002 . . . . . . . . . . . . . . . . 434 162 116 156 41.0 11.8 47.3 2003 . . . . . . . . . . . . . . . . 434 162 116 156 41.0 11.7 47.3 2004 . . . . . . . . . . . . . . . . 433 160 115 158 40.1 11.6 48.3 2005 . . . . . . . . . . . . . . . . 433 160 115 158 40.0 11.6 48.4 2006 . . . . . . . . . . . . . . . . 431 160 114 157 39.5 11.5 49.0 2007 . . . . . . . . . . . . . . . . 431 160 114 157 40.0 11.3 48.7 2008 . . . . . . . . . . . . . . . . 430 160 114 156 40.1 11.2 48.7 2009 . . . . . . . . . . . . . . . . 430 160 114 156 40.0 11.3 48.7 2010 . . . . . . . . . . . . . . . . 430 160 114 156 40.0 11.3 48.8 2011 . . . . . . . . . . . . . . . . 430 159 114 157 39.4 11.1 49.5 Østfold. . . . . . . . . . . . . . . 18 16 - 2 89.0 - 11.0 Akershus . . . . . . . . . . . . . 22 17 - 5 79.8 - 20.2 Oslo . . . . . . . . . . . . . . . . . 1 - - 1 - - 100.0 Hedmark . . . . . . . . . . . . . 22 15 - 7 67.7 - 32.3 Oppland. . . . . . . . . . . . . . 26 9 7 10 66.6 11.4 22.0 Buskerud . . . . . . . . . . . . . 21 13 3 5 67.2 4.4 28.4 Vestfold . . . . . . . . . . . . . . 14 14 - - 100.0 - 0.0 Telemark . . . . . . . . . . . . . 18 - 8 10 - 12.7 87.3 Aust-Agder . . . . . . . . . . . 15 4 4 7 71.5 4.9 23.6 Vest-Agder. . . . . . . . . . . . 15 7 2 6 80.6 1.5 17.9 Rogaland . . . . . . . . . . . . . 26 3 11 12 40.1 14.4 45.4 Hordaland . . . . . . . . . . . . 33 - 30 3 - 39.5 60.5 Sogn og Fjordane. . . . . . . 26 - 26 - - 100.0 0.0 Møre og Romsdal . . . . . . 36 1 23 12 1.4 48.4 50.2 Sør-Trøndelag . . . . . . . . . 25 9 - 16 14.4 - 85.6 Nord-Trøndelag . . . . . . . . 24 4 - 20 3.0 - 97.0 Nordland . . . . . . . . . . . . . 44 23 - 21 31.4 - 68.6 Troms Romsa . . . . . . . . . . 25 9 - 16 14.4 - 85.6 Finnmark Finnmárku . . . . 19 15 - 4 77.9 - 22.
|
lovdata_cd_26215
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.515
|
Forskrift om jakt etter hjort, Sogndal kommune, Sogn og Fjordane. Fastsett av Sogndal kommunestyre 19. juni 2002, med heimel i lov av 29. mai 1981 nr. 38 om viltet §16 og forskrift av 22. mars 2002 nr. 314 om forvaltning av hjortevilt og bever §4 og §5.
|
maalfrid_8e84c16f99f2bd2b540739aa0b25516dee44f421_1543
|
maalfrid_skatteetaten
| 2,021
|
no
|
0.474
|
Nyttige lenker Lignings-ABC 2011/12 1511 Nyttige lenker Forskrift om taksering av formues-, inntekts- og fradragsposter til bruk ved ligningen for inntektsåret 2011, fastsatt av Skattedirektoratet 18. november 2011 med hjemmel i lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) § 7-1 og Finansdepartementets delegeringsvedtak 22. januar 1982, finnes bl.a. på skatteetaten.no/takseringsreglene og på lovdata.no Internettadresse til bl.a. ruteplanlegger, utviklet av Statens kartverk og Statens vegvesen, er visveg.no Finnes på skatteetatens internettsider, skatteetaten.no/listepris Finnes på skatteetatens internettside, skatteetaten.
|
lovdata_cd_32492
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.483
|
Denne generalplanvedtekt knytter seg til generalplan for Varteig kommune, vedtatt av Varteig kommunestyre den. 11. oktober 1984, og slik den er godkjent av Miljøverndepartementet 29. november 1985. Vedtekten gjelder for de arealer hvor kommunikasjons-, og vannforsynings-, kloakk- eller elektrisitetsforholdene for tiden ikke er tilfredsstillende ordnet, jfr. pkt. II. 1. Hasle B1, vist på kart datert 29. 2. Bråten, vist på kart datert 29. 3. Furuholmen/Tangen A, vist på kart datert 29. 1. Industri og serviceområdet ved Sulunes, vist på kart datert 29. Kartene er datert 29. mai 1984 og gitt Miljøverndepartementets påtegning 29. november 1985. (II 1985 s 853)
|
lovdata_cd_49039
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.75
|
1.1. Leverandør skal levere nødvendig veiledninger på norsk for bruk og vedlikehold av traktoren. 2. Førerplass.
|
lovdata_cd_28402
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.922
|
1. Hyttebyging m. v. kan bare foretas etter disposisjon som er behandlet av bygningsrådet og godkjent av fylkesmannen. Fylkesmannen kan etter forslag fra bygningsrådet frita for eller gi utsettelse med disposisjonsplan for bestemte områder.
|
lovdata_cd_33767
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.612
|
1. Loven her trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.1 De enkelte bestemmelser kan settes i kraft til ulik tid. 2. Endringene i lov av 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven) §1 gjelder for saker der forliksklage kommer inn til forliksrådet etter ikrafttredelsestidspunktet. Domstolloven2 §146 annet ledd gjelder tilsvarende. 3. Endringene i lov av 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. får virkning fra ikrafttredelsen også for tilfeller der fordringshaveren før ikrafttredelsen har krav på forsinkelsesrente. 4. Endringene i lov av 17. juli 1953 nr. 9 om sivilforsvaret, vegtrafikklov av 18. juni 1965 nr. 4 §38, lov av 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) §456 og lov av 4. juli 1991 nr. 49 om endringar i vegtrafikklova av 18. juni 1965 nr. 4 gjelder også for krav som Statens Innkrevingssentral har fått til innkreving før ikrafttredelsestidspunktet. 5. Endringen i lov av 10. juni 1977 nr. 71 om anerkjennelse og fullbyrding av nordiske dommer på privatrettens område §4 gjelder også for avgjørelser som nevnt i §4 annet ledd bokstav d som er truffet før ikrafttredelsestidspunktet. 1 Fra 1 aug 1993 iflg. res. 23 juli 1993 nr. 764, unntatt endringene i avsnitt I nr. 12 (endringen i skattebetalingsloven §31), nr. 26 (endringene i lov om renter ved forsinket betaling m m), nr. 32 (endringen i havneloven §25), nr. 37 (endringen i plan- og bygningsloven §56), nr. 38 (endringen i selskapsloven §2-25), nr. 42 (endringen i losloven §18), nr. 43 (endringen i forsikringsavtaleloven §14-3) og nr. 50 (endringene i tvangsfullbyrdelsesloven §8-18 og §11-32, jf annet ledd), som trådte i kraft 1 jan 1994. Endringene i avsnitt I nr. 39 i inkassoloven trådte i kraft 1 jan 1994 iflg. res. 12 nov 1993 nr. 1034. Endringen i avsnitt I nr. 3 (endringen i domstolloven ny §51a ved lov 27. november 1992 nr. 113) trådte i kraft samtidig med EØS-avtalen 1 jan 1994 iflg. res. 17 des 1993 nr. 1137. Avsnitt I nr. 17 (endringen i arveavgiftsloven §22) er opphevet ved lov 28 april 2000 nr. 34 (i kraft 1 juli 2000 iflg. res. 28 april 2000 nr. 366). Endringene i tvangsfullbyrdelsesloven §7-19, §7-20, §7-21 og §7-25 og kapittel 7 avsnitt III overskriften og tvangsfullbyrdelsesloven ny §7-29 er ikke satt i kraft. Disse bestemmelsene vli bli opphevet ved lov 17 juni 2005 nr. 89 (i kraft fra den tid Kongen bestemmer). 1993 Jernbaneloven - jbl. Lov om anlegg og drift av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. (jernbaneloven). Jfr. lover 10 juni 1977 nr. 73 og 21 juni 2002 nr. 43. Jfr. tidligere lover 12 aug 1848, 7 sep 1854, 6 juni 1884 nr. 3, 23 april 1898 og 8. juni 1907 nr. 7. Loven gjelder anlegg og drift av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane, forstadsbane og lignende sporbundet transportmiddel.1 Loven gjelder også faste og løse innretninger som er knyttet til jernbanevirksomheten. 1 Sml. lov 10 juni 1977 nr. 73 §1 første ledd annet punktum. §2. (Unntak for visse jernbaner) Departementet kan ved forskrift eller enkeltvedtak1 helt eller delvis unnta fra loven jernbane: c) hvor staten har mer enn 50 pst. av eierinteressene og lovens hensyn kan ivaretas på annen måte. Kapittel II. Godkjenningsordninger, tillatelser m.v. §4. (Anlegg og godkjenning av kjørevei) Departementet kan fastsette forskrifter om kjøreveiens1 tekniske utforming for å ivareta hensynet til en sikker og hensiktsmessig trafikkavvikling. Kjøreveien1 skal være godkjent av departementet før den settes i drift. 1 Se §3 første ledd a). 2 Se lov 14 juni 1985 nr. 77. §5. (Godkjenning av rullende materiell m.v.) Rullende materiell skal være godkjent1 av departementet før det tas i bruk på kjøreveien,2 dersom ikke annet følger av internasjonale avtaler eller forskrifter fastsatt av departementet. 1 Se også §11. §6. (Tillatelse til å drive jernbanevirksomhet) Den som vil drive kjørevei2 eller trafikkvirksomhet3 må4 ha tillatelse fra departementet. Til drift av kjøreveien ligger ansvaret for trafikkstyringen,5 hvis ikke departementet gir tillatelse til at ansvaret kan overføres til andre. Departementet6 kan ved forskrift eller enkeltvedtak7 fastsette vilkår for tillatelsen for å ivareta hensynet til en sikker og hensiktsmessig trafikkavvikling samt miljø, herunder krav til: c) politiattest8 fra søkeren eller daglig leder av virksomheten og fra personell som har sikkerhetsansvar; d) garanti eller forsikring for erstatningsansvar som kan oppstå pga. virksomheten; e) regnskap, regnskapsettersyn, statistikk m.v., og til innsyn i slike dokumenter; f) sikkerhetsreglementer og internkontrollsystemer; g) støyskjerming og gjerdehold. 0 Endret ved lov 23 juni 1995 nr. 38. 1 Se §3 første ledd d). 3 Se §3 første ledd c). 5 Se §3 første ledd b). 6 Kommunal- og regionaldepartementet for transport av farlig gods iflg. res. 7 juni 1996 nr. 532. 8 Jfr. lov 11 juni 1971 nr. 52 §5. 9 Jfr. lov 10 juni 1977 nr. 73. §7. (Særskilte krav til trafikkvirksomheten) Departementet1 kan ved forskrift2 eller enkeltvedtak3 fastsette krav om transportvilkår4 og om tilleggsavgift ved manglende gyldig billett ved jernbanetransport. Når5 fylkeskommunen gir tilskudd til lokal jernbane innen et fylke, fastsetter fylkeskommunen transportvilkår. Fylkeskommunens vedtak i saker om godkjenning av ruteplan, takster og tilskudd kan ikke påklages til departementet. 1 Kommunal- og regionaldepartementet for transportvilkår knyttet til transport av farlig gods iflg. res. 7 juni 1996 nr. 532. 4 Jfr. lov 21 juni 2002 nr. 45 §33. 5 Se lov 21 juni 2002 nr. 45 §22. §7a.1 (Tilbakeholdsrett) Reisende med transportmiddel som reguleres etter loven her, som i kontroll ikke kan framvise gyldig billett, og som ikke på stedet betaler slik tilleggsavgift som departementet har godkjent med hjemmel i §7 første ledd, kan holdes tilbake av transportselskapets kontrollører så lenge den reisende ikke gir tilstrekkelige opplysninger om navn, adresse og fødselsdato. Tilbakeholdsretten gjelder også mens de gitte opplysninger verifiseres. 0 Tilføyd ved lov 21 juni 2002 nr. 45 (i kraft 1 jan 2003 iflg. res. 20 des 2002 nr. 1695), endret ved lov 3 juni 2005 nr. 34. 1 Se lov 21 juni 2002 nr. 45 §33 annet til femte ledd. §7b. (Gjensidig reiseinformasjon og salg av billetter) §8. (Trafikkeringsrett på det nasjonale jernbanenettet) Kongen1 kan bestemme at den som har tillatelse til å drive trafikkvirksomhet2 etter §6, kan få tilgang til å trafikkere kjørevei3 som er en del av det nasjonale jernbanenettet. Kongen1 kan gi nærmere bestemmelser om omfanget, og vilkårene for slik tillatelse. 1 Samferdselsdepartementet iflg. res. 22 nov 1996 nr. 1076. 2 Se §3 første ledd c). 3 Se §3 første ledd a).
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.