id
stringlengths 12
86
| doc_type
stringlengths 5
37
| publish_year
int64 1.88k
2.02k
| lang_fasttext
stringlengths 2
3
| lang_fasttext_conf
stringlengths 3
5
| text
stringlengths 6
1M
|
|---|---|---|---|---|---|
lovdata_cd_51312
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.769
|
Forskrift om persontransport med motorvogn mot vederlag innenfor Longyearbyen. Fastsatt av Samferdselsdepartementet 28. mai 1991 med hjemmel i lov om Svalbard av 17. juli 1925 nr. 11 §4, jfr. forskrift av 30. mars 1984 nr. 819 om persontransport med motorvogn mot vederlag på Svalbard. Endret 22 mars 2001 nr. 303, 30 nov 2001 nr. 1314. §1. Denne forskriften gjelder for persontransport med motorvogn mot vederlag i og utenfor rute i Longyearbyen med tilhørende veger. For saksbehandlingen etter denne forskriften gjelder forvaltningsloven av 10. februar 1967, jf. likevel denne forskrifts §13. 0 Endret ved forskrift 30 nov 2001 nr. 1314 (i kraft 1 jan 2002). §2. Transport av personer regnes som rutetransport når den foregår mellom visse steder eller på visse strekninger til regelmessige tider, og transporten framstår som åpen for en ubestemt krets. Dessuten må den enkelte bruker eller sammenslutning av brukere ikke ha styringsrett over transportmidlet. §3. Den som skal drive slik transport som nevnt i §1 må ha løyve fra Longyearbyen lokalstyre. Krav til løyve gjelder likevel ikke: Ambulansetransport. §4. Longyearbyen lokalstyre fastsetter antall løyver i Longyearbyen. Løyve tildeles kvalifiserte søkere etter skjønn og på vilkår fastsatt av Longyearbyen lokalstyre. §5. For tildeling av løyve stilles følgende krav: d) Ved tildeling av løyve til selskap eller annen sammenslutning (juridisk person) må den daglige leder fylle kravene under a) og b). §6. Løyve gis for 5 år, men kan i særlige tilfelle gis for kortere tid. Ett løyve gir rett til å drive transport med en motorvogn. Løyvedokumentet skal oppbevares i motorvognen og forevises ved kontroll, jf. §11. §7. Løyvehaver plikter å drive den transport løyvet omfatter, i samsvar med de vilkår som er satt for driften. Dersom løyvet ikke benyttes eller benyttes i strid med forskrifter eller vilkår, kan det trekkes tilbake av Longyearbyen lokalstyre. §8. Løyve for persontransport i og utenfor rute kan tildeles en og samme person/selskap. Longyearbyen lokalstyre kan pålegge den regnskaps- og statistikkplikt som er nødvendig for å kontrollere driften. Regnskap skal godkjennes av revisor. Løyvehaver plikter å bruke takster og takstreglement godkjent av Longyearbyen lokalstyre. §9. Løyve kan ikke overføres til andre uten samtykke fra Longyearbyen lokalstyre. a) Fører av drosje, turvogn og rutevogn, må under persontransport mot vederlag ha kjøreseddel i tillegg til førerkort. b) Kjøreseddel gjelder for Longyearbyen og utferdiges av sysselmannen etter søknad (på fastsatt blankett). c) Den som skal få kjøreseddel må være fylt 20 år og ha slik vandel at sysselmannen ikke finner vedkommende uskikket til å virke som fører av slik motorvogn som nevnt under a). d) Kjøreseddel utstedes for 5 år. e) Sysselmannen kan treffe vedtak om å kalle kjøreseddel tilbake dersom vedkommende ikke er edruelig eller viser seg å være upålitelig eller ha andre egenskaper som gjør at han må antas å være uskikket til å være fører av motorvogn under personbefordring mot vederlag. Slikt vedtak kan også treffes for begrenset tid eller for alltid dersom allmene hensyn tilsier det og motorvognføreren er ilagt straff for overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av vegtrafikkloven. Tilbakekalling av kjøreseddel er ikke til hinder for at sysselmannen utferdiger ny kjøreseddel dersom de grunner som tilsa tilbakekallingen ikke lenger foreligger. f) Finner sysselmannen at innehaver av kjøreseddel med skjellig grunn er mistenkt for et straffbart forhold som kan medføre tilbakekalling av kjøreseddel, kan sysselmannen ta kjøreseddelen ifra ham inntil saken er endelig avgjort, dog ikke utover tre uker uten kjennelse fra forhørsretten. Når sysselmannen vil ta kjøreseddelen fra en fører eller det er truffet vedtak om inndraging av kjøreseddelen, plikter innehaveren straks å levere den til sysselmannen. Blir en som ikke har kjøreseddel, med skjellig grunn mistenkt for et straffbart forhold som kan ha betydning for adgangen til å få kjøreseddel, kan sysselmannen bestemme at kjøreseddel ikke skal utstedes før saken er endelig avgjort, likevel ikke utover 3 måneder uten kjennelse fra forhørsretten. 0 Tilføyd ved forskrift 22 mars 2001 nr. 303 (i kraft 1 juli 2001). §11. Longyearbyen lokalstyre kan føre slik kontroll med den løyvepliktige virksomhet som den finner nødvendig av hensyn til trygg og tjenlig gjennomføring av transporten. 0 Endret ved forskrifter 22 mars 2001 nr. 303 (i kraft 1 juli 2001, tidligere §10), 30 nov 2001 nr. 1314 (i kraft 1 jan 2002). §12. Departementet kan foreta endringer: b) I de vilkår som allerede er fastsatt i eksisterende løyver. Departementet kan i særlige tilfelle gjøre unntak fra denne forskriften. 0 Endret ved forskrift 22 mars 2001 nr. 303 (i kraft 1 juli 2001, tidligere §11). §13. Avgjørelser av Longyearbyen lokalstyre kan påklages til Sysselmannen. Enkeltvedtak om tilskudd, rutegodkjenning og takster kan ikke påklages. Sysselmannens avgjørelser vedrørende kjøreseddel etter §10 kan påklages til Samferdselsdepartementet, jf. §1 annet ledd. Enkeltvedtak skal ikke iverksettes før klagefristen er ute eller klagen er avgjort med mindre annet er bestemt av underinstans eller klageinstans. 0 Endret ved forskrifter 22 mars 2001 nr. 303 (i kraft 1 juli 2001, tidligere §12), 30 nov 2001 nr. 1314 (i kraft 1 jan 2002). §14. Denne forskriften trer i kraft 1. januar 1992. 0 Endret ved forskrift 22 mars 2001 nr. 303 (i kraft 1 juli 2001, tidligere §13). Publisert: I 1991 273 (summarisk) Ikrafttreden: 1991-05-31 med unntak av pkt. 4.4.
|
lovdata_cd_63296
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.882
|
Publisert: Somb-1971-26 (1971 46) Sammendrag: Godtgjøring for å følge skolebarn til skolen. Saksgang: (Sak 914 K/70). To husmødre som hadde fulgt skolebarn over en molo til skolen, klaget over at kommunen avslo å betale dem godtgjøring for den siste tid ordningen hadde vart. Husmødrene hadde påtatt seg å følge barna etter henvendelse fra kretsens representant i skolestyret, første gang høsten 1967 og deretter fra begynnelsen av skoleåret 1968. Etter juleferien 1968 fortsatte de med ordningen fram til 28. april 1969, da de fikk melding om at skolestyret den 8. s.m. hadde oppsagt dem med virkning fra 1. januar 1969. De mente at oppsigelsen ikke kunne gis virkning tilbake. De hadde bare fått oppgjør ut 1968, og skolestyret og kommunestyret hadde avslått å betale dem for tiden etter 1. januar 1969. Det fremgikk av dokumentene at det ikke var inngått noen skriftlig avtale. Da ordningen kom i stand, pågikk det arbeid på moloen, og veg var under anlegg på denne. Disse arbeider var ferdig til 1. januar 1969, og kommunen mente at klagernes oppdrag dermed var opphørt. Meningen hadde vært at ordningen skulle vare til arbeidet med moloen og vegen var avsluttet. Senere var det ikke nødvendig å følge barna. Etter kommunens mening burde klagerne i alle fall ha spurt seg for da arbeidet var ferdig. Klagerne gjorde gjeldende at de ikke hadde fått noen beskjed om at ordningen bare skulle vare så lenge vegen ikke var ferdig. De mente at barna fortsatt hadde behov for følge og viste til de værhårde forhold på stedet. De hevdet at ordningen ikke kunne anses for opphørt av seg selv, men at de måtte ha krav på oppsigelse. Skolestyret og kommunestyret behandlet saken på ny, og fastholdt at det var forutsetningen at ordningen med å følge barna skulle opphøre når vegen over moloen var ferdig. I kommunestyrets vedtak var opplyst at det er brystvern og lys på moloen. Jeg fant ikke at det var grunnlag for å reise innvendinger mot kommunens standpunkt. Det syntes klart at de forhold som hadde foranlediget ledsagerordningen var vesentlig endret i og med at det var bygd veg med utstyr som nevnt. I brev til klagerne anførte jeg at de måtte gå til domstolene, hvis de ville fremme sitt krav videre. Jeg gjorde dem kjent med at skolestyret hadde opplyst at begge klagerne møtte på skolestyrets møte 5. juni 1969 og der selv uttalte «at dei syntest det var merkeleg at dei skulle følge borna etter at moloen var ferdig, men dei hadde ikkje fått noka oppseiing».
|
lovdata_cd_2733
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.399
|
Landbruksdepartementet stadfester 6. februar 1976 med dette Rennesøy kommunestyre sitt vedtak av 18. desember 1975, der det med heimel i lov av 9. juli 1926 nr. 4 om ansvar for skade på bufe ved hund m.v. vart vedtatt:
|
lovdata_cd_36139
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.799
|
Publisert: Ot.prp.nr.70 (1987-1988) Tittel: Om lov om endring i lov 24. mai 1961 nr. 1 om sparebanker og i lov 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker m.m. Finansdepartementet legger med dette fram forslag til endringer i banklovenes bestemmelser om likviditetskrav. Med en banks likviditet menes her graden av betalingsevne på kort sikt. Endringene gjelder sparebankloven § 27 og forretningsbankloven § 22. De gjeldende krav til bankenes likviditet er nedfelt i forretningsbankloven og sparebankloven, som begge ble vedtatt i 1961. Siden den gang har forutsetningene for utformingen av likviditetskravene blitt vesentlig endret, dels som følge av endringer i bankenes balansestruktur, og dels som følge av den generelle utviklingen i finansmarkedene. En må forvente at denne type endringer fortsatt vil gjøre seg gjeldende. Formålet med banklovenes likviditetskrav er at den enkelte bank til enhver tid skal være i stand til å dekke sine likviditetsmessige forpliktelser. Forslagene tar sikte på å gi adgang til en mer hensiktsmessig utforming av regelverket for hvilke balanseposter som skal inngå i beregningsgrunnlaget for likviditetskravet, samt hvilke poster og hvilken prosentsats som skal benyttes for å oppfylle kravet. Finansdepartementet fremmer videre forslag om opphevelse av lov 6. august 1897 om visse aksjeselskapers adgang til å utstede ihendehaverobligasjoner. Loven foreslås opphevet fordi den ordning loven etablerer har vært lite benyttet etter annen verdenskrig, og fordi loven i dag må sies å være foreldet. De gjeldende krav til beholdninger av likvide midler er de samme for forretningsbanker og sparebanker, jf. § 22 i lov 24. mai 1961 om forretningsbanker og § 27 i lov 24. mai 1961 om sparebanker. Bestemmelsene har ikke vært endret siden de to banklovene trådte i kraft. Hovedregelen etter gjeldende rett, som også foreslås opprettholdt i forbindelse med endringsforslagene, er at en bank skal sørge for at den til enhver tid kan dekke sine skyldnader (forpliktelser) ved forfall, jf. sparebankloven § 27 første ledd, og forretningsbankloven § 22 første ledd. Regelen må sies å uttrykke både det alminnelige solvensprinsipp og en understrekning av at lovens krav bare er minimumskrav. Forutsetningene for utformingen av likviditetsreservekravene er vesentlig endret siden 1961. Siden de gjeldende likviditetskrav trådte i kraft i 1961 har det skjedd store endringer i de ulike bankers aktiva- og passivastruktur. Videre er omfanget av bankenes fordringer og forpliktelser som ikke fremgår av balansen økt betydelig i de senere år. Bankene har i de senere år i noen grad oppfylt kravene ved å kjøpe banksertifikater av hverandre. Dette illustrerer også at de nåværende regler ikke er godt egnet. Det har også skjedd en sterk utvikling i finansmarkedenes funksjonsmåte. Når det eksisterer velutviklede finansmarkeder, vil en banks evne til å innfri sine forpliktelser være nært knyttet til tilliten til banken i markedet. Myndighetenes viktigste middel til å sikre at den enkelte bank til enhver tid har den nødvendige tillit, er fastsettelse av soliditetskrav og tilsyn med at soliditetskravene til enhver tid er oppfylt. En viser til omtalen av kapitaldekningskrav i Ot. prp. nr. 41 (1986-87), Lov om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (Konkurransen på finansmarkedet). I takt med utviklingen i finansmarkedene, er derfor den relative betydning av soliditetskravene økt i forhold til betydningen av likviditetskravene. Departementet har kommet til at det fortsatt bør være et lovfestet generelt krav til bankenes likviditet. Kongen bør ha adgang til i forskrift å fastsette nærmere regler om den enkelte banks minste beholdninger av likvide midler i forhold til bankens forpliktelser. Departementets forslag er i tråd med Norges Banks tilrådning. Den norske Bankforening går som sitt prinsipale standpunkt inn for at det lovfestede, spesifiserte likviditetskravet avvikles. I høringsuttalelsen fra Bankforeningen heter det imidlertid bl.a.: « Selv om de spesifiserte likviditetskrav skulle bli avviklet bør et generelt krav om at bankene til enhver tid må sørge for å kunne dekke sine skyldnader fortsatt være nedfelt i banklovene. Videre heter det i Bankforeningens uttalelse at: « Hvis en kommer frem til at det bør beholdes en ordning med spesifiserte likviditetsreservekrav, taler behovet for fleksibilitet for at disse ikke spesifiseres i loven, men at det i loven gies en hjemmel til Finansdepartementet til å kunne utarbeide forskrifter om spesifiserte likviditetskrav. Sparebankforeningen i Norge uttaler i sin høringsuttalelse bl.a.: « Med et velutviklet kapitalmarked vil det normalt være en nær sammenheng mellom en banks kapitaldekning/soliditet og dens likviditet, og dagens likviditetskrav fungerer på mange måter som en del av soliditetskravet. Vi finner også grunn til å påpeke at bankene vil - uaktet lovbestemte krav - i egen, forretninjgsmessig interesse måtte legge stor vekt på å innrette sin virksomhet slik at det aldri oppstår alvorlig tvil om deres likviditetsmessige stilling. Disse hensyn taler for å avvikle et spesifisert likviditetskrav. Sparebankforeningen viser til at spørsmålet om en skal opprettholde et spesifisert lovbestemt likviditetsreservekrav, og hvordan dette i så fall bør utformes, bør ses i nær sammenheng med hvordan en i framtiden utformer soliditetskravet til bankene. Det vises i denne sammenheng til forslagene i Ot. prp. nr. 41 (1986-87). Sparebankforeningen anser imidlertid at i påvente av en slik vurdering, bør dagens likviditetskrav i det minste forenkles i tråd med høringsutkastet. Kredittilsynet uttaler i sin høringsuttalelse at den mer tekniske utforming av likviditetskravene bl.a. vil måtte tilpasses de aktuelle rammebetingelser for bankene. Det vises til at siden de nåværende lovkrav ble innført har det skjedd en rekke endringer av betydning: - Skillet mellom innskudd på oppsigelse og anfordring har neppe den samme betydning. De aller fleste innskuddsformer i bankene er lansert uten noe formelt krav om oppsigelsestid. - Obligasjonsmarkedet synes langt mer effektivt enn tidligere særlig når det gjelder 2. håndsomsetning. - Det er innført nye instrumenter (sertifikater) og de såkalte «poster utenfor balanse» har fått økende betydning. - Poster i utenlandsk valuta utgjør en stadig større del av bankenes balanse. Kredittilsynet finner derfor at det kan være god grunn til å se nærmere på dagens likviditetskrav med sikte på å få en utforming som er mer tilpasset dagens forhold. De øvrige høringsinstanser har ikke reist innvendinger mot forslaget. Departementet vil vise til at det kan tenkes situasjoner der markedets tillit til en bank og forventningene om en banks framtidige soliditet raskt endres selv om banken oppfyller soliditetskravet. Dersom dette fører til likviditetsvanskeligheter ved at innskuddene reduseres raskt, kan det tenkes at banken kan få vanskeligheter med å reise tilstrekkelig likviditet i markedet selv om renten bys opp. Om banken i en slik situasjon må ut i markedet for å låne større beløp til å møte sine likvide forpliktelser, vil dette i seg selv kunne skape økt usikkerhet og ytterligere bidra til å svekke tilliten til banken. Departementet vil videre vise til at lovverket ikke bør bygge på at det til enhver tid vil eksistere et penge- og kapitalmarked tilsvarende dagens, hvor bankene til vanlig har lett for å skaffe seg likviditet. Dessuten vil altså likviditetsproblemer kunne oppstå for en bank som følge av endrede forventninger selv om pengemarkedet generelt fungerer bra. det derfor ønskelig fortsatt å opprettholde lovbestemte likviditetskrav som et supplement til soliditetskravene. Norges Bank foreslår i sin tilrådning at likviditetskravene gis følgende konkrete utforming i forskrifter: Som likvider regnes: - Sedler og mynt. - Innskudd i Norges Bank, Postgiro og Postsparebanken. - Statskasseveksler, stats- og statsgaranterte sertifikater. - Stats- og statsgaranterte obligasjoner. Som skyldnader regnes: - Innskudd fra kunder på anfordring og tid. - Nettogjeld til andre innenlandske og utenlandske banker. - Nettogjeld i form av banksertifikater og bankobligasjoner. - Lån (ekskl. D-lån og S-lån) og innskudd fra Norges Bank. - Disponible kredittmidler. Norges Bank foreslår videre at satsen for pliktige likvider settes til 8 pst. av skyldnadene. De to bankforeningene har reist innvendinger mot dette forslaget til utforming av eventuelle forskrifter. Kredittilsynet er enig i at banklovenes likviditetsreservekrav bør endres, og slutter seg i hovedsak til Norges Banks forslag. Departementet legger til grunn at forskrifter gis når lovendringen er trådt i kraft. En vil da vurdere den konkrete utforming av forskriftene. En antar imidlertid at det er hensiktsmessig at forskriftene - i hvert fall i dagens situasjon - bygger på hovedprinsippene i Norges Banks forslag. Det gjelder ulike regler innen OECD-landene for kravene til bankenes likviditetsreserver. Alle OECD-landene har imidlertid en eller annen form for overvåking av bankenes likviditet. Om lag halvparten av landene har lovbestemte krav til likviditeten, mens bankene i de øvrige landene er underlagt retningslinjer og ikke-formalisert overvåking. Det kan nevnes at bankene både i Sverige og Danmark er underlagt lovbestemte krav. Det samme gjelder i Frankrike og Vest-Tyskland. I Storbritannia styres bankenes likviditet etter retningslinjer som kommer i stand etter bilaterale diskusjoner mellom Bank of England og de enkelte banker. Det pågår for tiden arbeid med å harmonisere likviditetskravene innen EF-landene. Arbeidet er imidlertid ikke kommet særlig langt, og en må regne med at det vil kunne ta relativt lang tid før slike retningslinjer vil kunne foreligge. Hovedregelen etter gjeldende rett - jf. sparebankloven § 27 første ledd, og forretningsbankloven § 22 første ledd - er at en bank skal sørge for at den til enhver tid kan dekke sine skyldnader (forpliktelser) ved forfall. Regelen uttrykker det alminnelige solvensprinsipp og er en understrekning av at lovens krav bare er minimumskrav. Reglene i de respektive paragrafers annet til fjerde ledd stiller mer spesifikke minimumskrav til bankenes likviditet. Etter annet ledd skal summen av visse nærmere angitte aktiva utgjøre minst 25 prosent av summen av nærmere angitte passiva. Som aktivaposter regnes bankens kassabeholdning, tilgodehavende i Norges Bank og på Postgiro, nettotilgodehavende i andre innen- og utenlandske banker på anfordring eller med en oppsigelsestid på høyst en måned, statskasseveksler og stats- eller statsgaranterte obligasjoner som forfaller til betaling innen fem år. Som passivaposter regnes bankens innskudd på anfordring fra andre enn banker, nettogjeld til innen- og utenlandske banker på anfordring eller med en oppsigelsestid på høyst en måned, og annen gjeld til banker. Bestemmelsene fastsetter dessuten et direkte tilleggskrav i forhold til de allerede nevnte: De aktiva som nevnes etter annet ledd med tillegg av andre stats- og statsgaranterte obligasjoner skal dekke minst 5 prosent av bankens innskudd på tid fra andre enn banker. Bestemmelsenes siste ledd fastsetter ytterligere et kummulativt minstekrav ved at det kreves at de aktiva som nevnes i tredje ledd (jf. foregående avsnitt) minst skal dekke 10 prosent av bankens samlede innskudd fra andre enn banker, nettogjeld til innen- og utenlandske banker på anfordring eller med oppsigelsestid på høyst en måned og annen gjeld til andre banker. Departementet vil foreslå følgende endringer i lov om sparebanker § 27, og i lov om forretningsbanker § 22, dog slik at disse bestemmelsers første ledd fortsatt skal uttale at en bank skal sørge for at den til enhver tid kan dekke sine skyldnader ved forfall. Som nytt annet ledd foreslås en adgang for Kongen til nærmere å kunne fastsette regler for en banks minste beholdninger av likvide midler i forhold til bankens skyldnader, herunder skyldnader som ikke fremgår av balansen. Kongens adgang til å gi nærmere regler om den enkelte banks likviditetstilpasning vil i h.h.t. dette forslag omfatte adgang til å gi regler både om hvilket beregningsgrunnlag som skal danne utgangspunkt for kravet og om hvilke balanseposter eller finansielle instrumenter som skal kunne benyttes til å oppfylle kravet. Et beregningsgrunnlag kan etter dette forslag settes til hele eller deler av den enkelte banks skyldnader. Forslaget åpner også for at en ved fastsettelse av de nærmere regler kan ta hensyn til bankens fordringer, herunder fordringer som ikke fremgår av balansen. Videre vil Kongen i h.h.t. forslaget gis adgang til å fastsette den sats som skal benyttes for kravet. Någjeldende bestemmelsers tredje og fjerde ledd foreslås opphevet. Departementet vil vise til at omfanget og karakteren av de økonomiske og administrative virkninger vil være avhengige av utformingen av forskriftene. 6 Opphevelse av lov 6. august 1897 nr. Adgangen til å utstede ihendehaverobligasjoner har gjennom lang tid vært underlagt lovregulering i Norge. Utgangspunktet var en forordning av 14. mai 1754 som inneholdt et alminnelig forbud mot å utstede ihendehaverobligasjoner, og satte straffesanksjoner for overtredelse. Det ble senere gjort unntak for bestemte grupper institusjoner ved ulike lovvedtak, herunder for visse aksjeselskaper og bankinnretninger ved loven av 6, august 1897. I dag er det i lovgivningen ikke lenger noe alminnelig forbud mot utstedelse av ihendehaverobligasjoner. Den forutsetning som lå til grunn for bl.a. loven fra 1897 er derfor ikke lenger til stede. En offentlig komite som vurderte lovgivningen om kredittforeninger og andre obligasjonsutstedende kredittinstitusjoner konkluderte i sin innstilling av 27. januar 1971 med at loven burde oppheves. Komiteen hadde for sin vurdering lagt til grunn at lovens hovedhensikt - etter at det alminnelige forbud mot utstedelse av ihendehaverobligasjoner var opphevet - var å søke å sikre obligasjonseieres interesser. Komiteen antok at det ikke er en offentlig oppgave å ta vare på sikkerhetsspørsmål for Obligasjonseiere. I Ot.prp. nr. 36 (1975-76) om finansieringsvirksomhetsloven antok også departementet at loven fra 1897 var foreldet. Da det daværende lovutkast bare omhandlet finansieringsforetak fant departementet ikke å ville oppheve lovens § 1 da denne bestemmelse gjelder aksjeselskaper generelt og ikke bare finansieringsforetak. Finansdepartementet kan ikke se at det i dag skulle være reelle grunner som taler for at loven opprettholdes. Det kan vises til at den ordning som loven etablerte i hele etterkrigstiden har vært lite i bruk. Dette har sammenheng med at loven ikke lenger har ufravikelig karakter, jf. ovennevnte innstilling av 1971 side 95. En kjenner ikke til at det i de senere år er lagt ut lån hvor lovens ordning er fulgt. En opphevelse av loven vil på dette grunnlag ikke ha noen praktisk betydning. En vil vise til at den nye lov om verdipapirhandel av 1985 inneholder et eget kapittel om emisjoner. Disse regler skal bidra til å sikre obligasjonseiernes interesser. Det ordinære emisjonsapparat vil ha en egeninteresse i at lån ikke misligholdes, og har derfor foranledning til å foreta tilstrekkelig sikkerhetsvurdering av låntaker. Finansdepartementet antar at loven av 1897 om visse aksjelskapers adgang til å utstede ihendehaverobligasjoner i noen tilfelle kan skape et uklart bilde av rettstilstanden på området. En vil også vise til at det i medhold av § 15 i lov om regulering av penge - og kredittforholdene er bestemt at lån mot utstedelse av ihendehaverobligasjoner ikke kan skje uten etter samtykke fra Finansdepartementet. Forskriftsverket i medhold av denne bestemmelsen i penge- og kredittreguleringsloven er for tiden gjendstand for revisjon. Også i denne forbindelse vil det være en klargjøring at den foreldede loven fra 1897 oppheves. En opphevelse av loven av 1897 om visse aksjeselskapers adgang til å utstede ihendehaverobligasjoner vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt utkast til proposisjon til Stortinget om lov om endring i lov 24. mai 1961 nr. 1 om sparebanker og om endring i lov 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker m.m. Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak til lov om endring i lov 24. mai 1961 nr. 1 om sparebanker og i lov 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker m.m. i samsvar med et fremlagt utkast. I lov 24. mai 1961 nr. 1 om sparebanker skal § 27 lyde: En sparebank skal sørge for at den til enhver tid kan dekke sine skyldnader ved forfall. Kongen kan fastsette nærmere regler for en sparebanks minste beholdninger av likvide midler i forhold til bankens skyldnader, herunder skyldnader som ikke fremgår av balansen. I lov 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker skal § 22 lyde: En forretningsbank skal sørge for at den til enhver tid kan dekke sine skyldnader ved forfall. Kongen kan fastsette nærmere regler for en forretningsbanks minste beholdninger av likvide midler i forhold til bankens skyldnader, herunder skyldnader som ikke fremgår av balansen. Lov 6. august 1897 nr. 10 om visse Aktieselskapers og Bankindretningers adgang til at udstede Obligationer, lydende paa Ihændehaveren, oppheves. Loven under I og II trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Loven under III trer i kraft straks. Ot.prp.nr.69 (1987-1988) Om lov om endring i lov 8. januar 1960 nr.
|
lovdata_cd_40849
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.832
|
Rehabiliteringspenger faller bort når medlemmet får rett til attføringspenger, uførepensjon eller alderspensjon og barnepensjon etter kapittel 18. 2.14 - Forholdet til ytelser etter annen lovgivning (§10-17)
|
lovdata_cd_19343
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.471
|
Forskrift om fredning av Gausdalen naturreservat, Tinn kommune, Telemark.
|
lovdata_cd_41882
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.749
|
For personer som mottar sykepenger eller rehabiliteringspenger kan det tilstås rehabiliteringspenger i ventetid fra det tidspunkt det er fremsatt krav om yrkesrettet attføring og inntil 8 uker.. Der vedkommende har et løpende vedtak om sykepenger eller rehabiliteringspenger skal hjemmelen derfor endres til rehabiliteringspenger i ventetid. De som oppbærer sykepenger vil kunne velge å få utbetalt den ytelsen som er høyest. Trygdekontoret må få skriftlig beskjed om at det er fremsatt et krav om yrkesrettet attføring og tidspunktet for dette. Aetat sender samtidig en anmodning til trygdekontoret om saksopplysninger i forbindelse med at det er fremsatt krav om yrkesrettet attføring. På bakgrunn av disse opplysningene vil trygdekontoret tilstå rehabiliteringspenger i ventetid fra den dag det er fremmet krav om yrkesrettet attføring og ut neste kalender måned.
|
lovdata_cd_39594
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.79
|
Personer med hveteallergi reagerer også på de andre «nordiske» kornsortene som rug, bygg og havre (hvis den er forurenset av hvete), slik at hveteallergi kan være en misvisende diagnose. Hveteallergi diagnostiseres ved hjelp av blodprøver eller prikktest og provokasjonsforsøk. Det er et absolutt vilkår at det foretas gjentatte provokasjonsforsøk enten ved innleggelse eller poliklinisk. Dersom det foreligger hveteallergi vil det gi umiddelbare utslag ved et provokasjonsforsøk. Lidelsen behandles med samme diett som ved cøliaki og tilsvarende sats som ved cøliaki tilstås uten nærmere dokumentasjon av ekstrautgiftene. Hveteallergi er ikke nødvendigvis en livsvarig lidelse, slik at disse sakene må revideres relativt ofte.
|
lovdata_cd_59500
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.886
|
(a) En søker til eller innehaver av en legeattest klasse 2 skal ikke ha noen abnormitet i knokler, ledd, muskler eller sener, medfødt eller ervervet, som kan tenkes å påvirke sikker utøvelse av sertifikatets rettigheter. (b) En søker skal ha tilstrekkelig sittehøyde, arm- og benlengde og muskulær styrke til sikker utøvelse av sertifikatets rettigheter (jf. punkt 1, vedlegg 9 til kapittel C). (c) En søker skal ha tilfredsstillende funksjon av de muskuloskeletale organer. En søker med en betydningsfull sykdom, skade eller med en medfødt abnormitet i knokler, ledd, muskler eller sener med eller uten kirurgisk inngrep, skal vurderes i henhold til punkt 1, 2 og 3 i vedlegg 9 til kapittel C.
|
maalfrid_6b6b20c5b88a4ee33d11d4c6bfd22fa873da676f_15
|
maalfrid_nav
| 2,021
|
no
|
0.514
|
Jacobsen, O. og O. Thune (2013). «Uførepensjon og gradering.» 2–2013, 69–75. Kostøl, A.R. og M. Mogstad (2014). «How financial incentives induce disability insurance recipients to return to work», , vol. 104(2), 624–655. Laing, D. (2011). , 1. utg. New York, W.W. Norton & Co. 101–137. Maestas, N., K. Mullen og A. Strand (2013). «Does disability insurance receipt discourage work? Using examiner assignment to estimate causal effects of SSDI receipt», vol. 103(5), 1797–1829. NOU 2007:4 (2007). . Oslo:Arbeids og inkluderingsdeparte mentet. Prop. 130 L (2010–2011). . Oslo: Arbeidsdepartementet. Von Wachter, T., J. Song og J. Manchester (2011). «Trends in employment and earnings of allowed and rejected applicants to the social security disability insurance program», , vol. 101(7), 3308–29. Et interessant funn er at det er de med dårligst helse (høyest uføregrad) som har respondert positivt på de økonomiske insentivene. Det er dermed ikke slik at dårlig helse, eller en høy uføregrad, betyr at man ikke har en restarbeidsevne. Denne kunnskapen kan over føres til andre helserelaterte ytelser, der endringer i regelverket også kan påvirke arbeidstilbudet til perso ner med dårlig helse. Aakvik, A., A. Bjorvatn, T. H. Holmås og E. Steck mest (2001). , SNF rapport nr. 19/01. Angrist, J., og S. Pischke (2008). , Princeton University Press, Princeton, NJ. Bound, J. (1989). «The health and earnings of rejected disability insurance applicants», , vol. 79, 482–503. Chen, S. og W. van der Klaauw (2008). «The work disincentive effects of the disability insurance pro gram in the 1990s», , vol. 142(2), 757–84. Folketrygdloven (1997). . Hentet 3.5.2016, fra Lovdata http://www.lovdata.no/all/hl19 970 228–019.html. French, E. og J. Song (2014). «The effect of disability insurance receipt on labor supply», , vol. 6(2), 291–337. Friedberg, L. (2000) «The Labor Supply Effects of the Social Security Earnings Test.» 82 (1), 48–63. Gruber, J. (2000). «Disability insurance benefits and labor supply», , 108(6), 1162–1183.
|
lovdata_cd_10698
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.803
|
Forskrift om innskrenking i tida for sal av øl, Os kommune, Hordaland. Fastsatt av Os kommunestyre 18. juni 1985.
|
lovdata_cd_27420
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.785
|
4. Vareavgift §23d), jf. forskrift 2. desember 1994 nr. Vareavgift er varens betaling for bruk av kaier og arealer. For varer som losses eller lastes over kaier og terminalområder som havnevesenet disponerer, skal vareeier betale vareavgift. For gods med bare angitt kubikkmål regnes 1 m3 = 1/2 tonn og 100 dm3 = 50 kg. Stykkgods - All stykkgodsvarer kr 23,- pr. tonnBulkgods og partilaster - Bulk som ikke er spesifisert nedenfor kr 7,- pr. tonn- Partilaster som ikke er spesifisert nedenfor kr 10,- pr. tonn- Silicastøv kr 4,50 pr. tonnContainere Containere 10 fot kr 96,-Containere 20 fot kr 210,-Containere 23 fot kr 221,-Containere 25 fot kr 245,-Containere 40 fot kr 415, -Spesialgods Husseksjoner under 6 meter kr 100,- pr. stk Husseksjoner over 6 meter kr 200,- pr. stk. Definisjon: Stykkgods er varer som er emballert, pallert eller stuet i containere, eller løst stuet, slik at det kan behandles som en enhet, unntak er big bags. Bulk: Med bulk menes varer (tørr eller flytende) som er uemballert og løst stuet direkte i lasterom. Partilaster som losses og lastes som big bags og i tillegg andre spesifiserte partilaster som: bygningsprodukter, papir og plast, jern/aluminium. Minsteavgift for utgående varer er kr 10,-. Fritatt for vareavgift er passasjerbagasje, postforsendelser, proviant, bunkers, og andre skipsforsyninger til fartøyets eget behov. Avgiften betales av vareeier, dvs. mottaker ved inngående og avsender ved utgående last. Når avgiften kreves inn av ekspeditør eller megler gis provisjon 10%. Havneadministrasjonen eller revisor gis adgang til kontroll av oppkrevingen. Fører av fartøy som ikke har stedlig agent plikter å gi havnekontoret oppgave over varepartier og avsender/mottaker. Mottakere og avsendere av gods, ekspeditør, fartøyredere og andre som direkte og indirekte formidler trafikk fra, til eller innen havnedistriktet, er forpliktet til å gi havnemyndighetene oppgaver på særskilt skjema over lastebærers data, godsets art, mengde, transport, avsendelse - eller bestemmelsessted, passasjertall mv.
|
lovdata_cd_33321
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.705
|
§13.1 Det skal betales avgift av omsetning av varer og tjenester2 som er omfattet av loven i henhold til bestemmelsene i kapittel I. 0 Endret ved lover 25 feb 1972 nr. 4, 8 juni 1973 nr. 42, 14 juni 1974 nr. 34, 11 juni 1993 nr. 72, 21 des 2000 nr. 113 (i kraft 1 juli 2001). 1 Jfr. §16 og §17. §14.1 Det skal2 betales avgift når en registreringspliktig3 næringsdrivende tar ut vare4 eller tjeneste4 av virksomheten til bruk privat eller til andre formål som faller utenfor loven. Det samme gjelder uttak av tjenester som er avgiftspliktige etter bestemmelse gitt i henhold til §28a. Når fradragsrett ikke er avskåret etter §22, skal det svares avgift som ved uttak når varer og tjenester fra virksomheten brukes: 2. Ved arbeid på og drift av fast eiendom som skal dekke boligbehov, fritids-, ferie- eller andre velferdsbehov, herunder løsøre og utstyr til slike eiendommer. Avgiftsplikten etter denne bestemmelse gjelder ikke oppføring og vedlikehold av bedriftskantiner. 4. Til gave og til utdeling i reklameøyemed. Avgift skal ikke svares av tjenester som ytes personlig og vederlagsfritt direkte til veldedige og allmennyttige institusjoner og organisasjoner. Departementet kan gi forskrifter5 om avgrensing og gjennomføring av bestemmelsen i første punktum. Når fradragsrett ikke er avskåret etter §22, skal det også svares avgift som ved uttak når personkjøretøyer brukes til annet enn som salgsvare, eller som utleiekjøretøy i yrkesmessig utleievirksomhet eller som middel til å transportere personer mot vederlag i persontransportvirksomhet. Det skal også svares avgift av varer og tjenester til vedlikehold, bruk og drift av personkjøretøyer til annet formål enn nevnt i første punktum. Som personkjøretøy anses også campingtilhenger og motorvogn registrert som varebil klasse 1. Departementet kan ved forskrift5 fastsette nærmere vilkår for minste eiertid og bruk. Departementet6 kan gi forskrifter5 om hva som går inn under reglene i annet og tredje ledd. Det skal ikke betales avgift av uttak av produkter fra eget jordbruk med binæringer, skogbruk og fiske til bruk privat eller til formål innen rammen av disse næringer. Departementet6 gir forskrifter5 om hva som går inn under jord- og skogbruk. 0 Endret ved lover 25 feb 1972 nr. 4, 8 juni 1973 nr. 42, 12 juni 1987 nr. 39, 10 jan 1992 nr. 1, 21 des 2000 nr. 113 (i kraft 1 juli 2001, 1 jan 2002 og 1 april 2002), 12 des 2003 nr. 102 (i kraft 1 mars 2004), 25 juni 2004 nr. 42 (i kraft straks, men tredje ledd tredje punktum i kraft 1 juli 2004). 1 Jfr. §19 første ledd. 5 Jfr. lov 10 feb 1967 §2 kap. VII. §15. (Opphevet ved lov 4 mars 1977 nr. 9.) §16. Det skal ikke betales avgift av omsetning av: 1. Varer1 og tjenester: b. til bruk i havområder utenfor norsk territorialgrense2 i forbindelse med utforskning og utnytting av undersjøiske naturforekomster3 eller til bruk i forbindelse med bygging, ombygging, reparasjon og vedlikehold av rørledning mellom slike havområder og land. d. til bruk for utenlandsk skip. Unntaket for rørledning gjelder bare omsetning i siste ledd og omfatter tilhørende anlegg på land i den utstrekning departementet5 bestemmer. b) til spesialskip til bruk i petroleumsvirksomhet til havs. Unntaket for tjenester gjelder bare etter departementets5 nærmere bestemmelse. 3. Varer og tjenester til bruk for luftfartøy som nevnt i §17 første ledd nr. 1 bokstav c, når det går i utenriks fart. 4. Transporttjenester6 her i landet når transporten skjer direkte til eller fra utlandet. Med unntak av Posten Norge AS'7 omsetning av masseforsendelser av brev til utlandet, gjelder første punktum likevel ikke for Posten Norge AS' befordring av brev til utlandet. 5. Vare fra den som eier den til bruk privat eller til andre formål som ikke har gitt fradragsrett for inngående avgift. 6. Varer og tjenester som ledd i overdragelse av virksomheten eller del av denne til ny innehaver. 7. Aviser som utkommer regelmessig med minst ett nummer ukentlig. 8. Bøker i siste omsetningsledd. Det samme gjelder tidsskrifter som hovedsakelig omsettes til faste abonnenter eller hovedsakelig deles ut til foreningsmedlemmer og tidsskrifter med overveiende politisk, litterært eller religiøst innhold. 9. Elektrisk kraft9 og energi levert fra alternative energikilder til husholdningsbruk i fylkene Finnmark, Troms og Nordland. 11. Kjøretøyer som omfattes av Stortingets vedtak om omregistreringsavgift og har vært registrert her i landet. 12. Tjenester for regning av utenlandsk oppdragsgiver i den utstrekning departementet5 bestemmer. 13. Tjenester i siste omsetningsledd som gjelder planlegging, prosjektering, anlegg, reparasjon og vedlikehold av offentlig veg og baneanlegg utelukkende for skinnegående, kollektiv persontransport, samt fremstilling på verksted av bruer eller deler av bruer til slik veg eller bane. 14. Kjøretøyer som bare bruker elektrisitet til framdrift. 15. Alkoholholdige drikkevarer, tobakkvarer, sjokolade- og sukkervarer, parfymer, kosmetikk og toalettpreparater i transitthall ved lufthavn. Departementet5 kan gi forskrifter10 om: a) avgrensning, utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i første ledd, og kan bestemme at avgiftsfrihet etter nr. 0 Endret ved lover 19 des 1969 nr. 95, 26 juni 1970 nr. 76, 11 juni 1971 nr. 60, 25 feb 1972 nr. 4, 14 juni 1974 nr. 34, 19 des 1975 nr. 60, 8 juni 1979 nr. 27, 13 juni 1980 nr. 27, 19 des 1980 nr. 60, 4 des 1981 nr. 88, 16 des 1983 nr. 72, 25 april 1997 nr. 23 (i kraft 1 sep 1997), 3 des 1999 nr. 77, 17 des 1999 nr. 88, 21 des 2000 nr. 113 (i kraft 1 juli 2001), 15 juni 2001 nr. 46, 21 des 2001 nr. 113 (i kraft 1 april 2002), 20 des 2002 nr. 94 (i kraft 1 jan 2003), 27 juni 2003 nr. 63 (i kraft 1 juli 2003), 12 des 2003 nr. 102 (i kraft 1 mars 2004), 10 des 2004 nr. 77 (i kraft 1 juli 2005 iflg. res. 17 juni 2005 nr. 658). 2 Jfr. lov 27 juni 2003 nr. 57 og Canc.Prom. 25 feb 1812. 3 Jfr. lov 21 juni 1963 nr. 12. 6 Jfr. §5b første ledd nr. 9. 7 Jfr. lov 21 juni 2002 nr. 43. 9 Jfr. §2 første ledd. §17.1 Det skal heller ikke betales avgift av: d) oljeboringsplattformer og andre flyttbare plattformer til bruk i petroleumsvirksomhet. c) plattformer som nevnt under nr. 1. Departementet2 kan gi forskrifter3 om hva som går inn under bestemmelsene i første ledd. 0 Endret ved lover 26 juni 1970 nr. 76, 11 juni 1971 nr. 60, 8 juni 1973 nr. 42, 14 juni 1974 nr. 34, 16 juni 1978 nr. 57, 13 juni 1980 nr. 27, 16 des 1983 nr. 72.
|
maalfrid_2cf7b2eff0a60d3ebd24d8d53fd1e12650fa93d4_30
|
maalfrid_fiskeridir
| 2,021
|
no
|
0.93
|
Ådlandsvik har bidratt til å gi den nasjonale overvåkningen en bedre oppløsning i tid og rom mht. situasjonen i Hardangerfjorden. Alle undersøkelser av vill fisk viste at man hadde en tidlig og forhøyet infeksjonssituasjon allerede i mai. Dette var spesielt framtredende i indre områder og korresponderte med observasjoner av sjøaure til avlusning i elvemunninger i indre Hardanger (Bjørnar Skår, personlige observasjoner). Nettverket av bur viste de samme mønstrene med høyere intensitet i de midtre og indre områdene. Utover i mai og juni avtok lusemengden i de indre områdene. Det kunne se ut til at lusemengden øker utover juni i ytre områder, men her er det for lite data til å konkludere. Hovedkonklusjonene fra HI sin rapport var som følger: "Infeksjonsøkningen har kommet tidlig og med høy intensitet, og synes å være konsentrert til midtre og indre fjordområder, mens det var lite lus lengre ut. Foreløpige analyser indikerer at dette kan ha sammenheng med brakkleggingen som ble gjennomført for Sunnhordland og Åkrafjorden i mars 2011 (http://www.lovdata.no/for/lf/fv/tv-20100714-1123-007.html)" "En dobling av antall oppdrettsfisk, en kanskje ikke helt vellykket våravlusning og stor fisk med mye voksne lus, synes imidlertid til å ha ført til tidlig og svært høyt smittepress i midtre og indre Hardanger sammenlignet med 2010 (Bjørn med flere 2010b)." Erfaringene med bruk av sjøaureruser i Ålvik og Ådlandsvik støtter erfaringene fra tidligere undersøkelser som konkluderer med at rusene er et godt egnet redskap for overvåking av laksusinfeksjoner på sjøaure. God fangbarhet av sjøaure i alle størrelseskategorier, og mulighet for å sette ut igjen fisken uskadet, gjør at slike ruser i økende grad blir tatt i bruk i den nasjonale overvåkingen (Bjørn et al. 2011).
|
maalfrid_ef2e8e50addf042595986d89bad35f54f04ad00d_42
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.74
|
DATO: FOR-1994-04-15-256 DEPARTEMENT: SD (Samferdselsdepartementet) AVD/DIR: Avd. for luft- og banetransport PUBLISERT: Avd I 1994 482 IKRAFTTREDELSE: 1994-07-01 SIST-ENDRET: FOR-2005-05-13-422 ENDRER: GJELDER FOR: Norge HJEMMEL: (http://www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/sf/sf/sf-19940415-0256.html) Fastsatt av Samferdselsdepartementet 15. april 1994 med hjemmel i forskrift 15. juli 1994 nr. 691 om gjennomføring og håndheving av EØS-avtalen på luftfartens område § 3. Jf. EØS- avtalen vedlegg XIII nr. 64a (forordning (EØF) nr. 2408/92) artikkel 4. Endret 15. juli 1994 nr. 806, 22 nov 1996 nr. 1082, 25 sep 1998 nr. 912, 31 jan 2005 nr. 72, 13 mai 2005 nr. 422. Definisjoner I denne forskrift menes med: 1. oppdragsgiver: Samferdselsdepartementet eller underliggende organ, 2. anbyder: luftfartsselskap som legger inn et anbud, 3. åpen anbudskonkurranse: anskaffelsesprosedyre som tillater alle luftfartsselskaper å gi anbud, 4. åpen anbudskonkurranse med etterfølgende forhandling: anskaffelsesprosedyre som innebærer at oppdragsgiver, etter å ha avholdt åpen anbudskonkurranse i samsvar med denne paragrafs punkt 3, konsulterer en eller flere anbydere etter eget valg og forhandler om kontraktsvilkårene med en eller flere av dem, 5. kjøp etter forhandling: anskaffelsesprosedyre som innebærer at oppdragsgiver konsulterer luftfartsselskap etter eget valg og forhandler om kontraktsvilkårene med en eller flere av dem. 0 Endret ved forskrift 15 juli 1994 nr. 806.
|
lovdata_cd_47784
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.715
|
Kgl.res. av 20. mars 1942 og kgl.res. av 28. mars 1945 angående beskikkelse m.v. av sivilmilitært personell oppheves og erstattes av følgende midlertidige bestemmelser, som i sin tid forutsettes forelagt Stortinget til endelig avgjørelse i forbindelse med den nye forsvarsordning:
|
lovdata_cd_14011
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.527
|
I medhald av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jf §10 og §21, §22 og §23 er eit våtmarksområde ved Lerstadvatnet i Ålesund kommune, Møre og Romsdal fylke, freda som naturreservat ved kgl.res. av 27. mai 1988 under nemninga Lerstadvatnet naturreservat.
|
lovdata_cd_41613
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.827
|
Ved lovendring som trådte i kraft fra 1. januar 2005 ble kravet til gjennomgått attføring skjerpet, jf Ot.prp.nr.9 (2004-2005) og Innst.O.nr.36 (2004-2005). Utgangspunktet er at attføring skal være gjennomført eller forsøkt gjennomført før en person kan bli innvilget en uføreytelse. Slik loven lyder nå kan vilkåret bare fravikes i de tilfeller hvor «åpenbare grunner» tilsier at attføring ikke er hensiktsmessig (se nedenfor). Fra lovgivers side er det presisert at innskjerpingen skal gjelde uavhengig av diagnose- og aldersgruppe. Dette innebærer at flere vil bli henvist til Aetat med sikte på vurdering og gjennomføring av yrkesrettede tiltak. Lovendringen gjelder for krav framsatt 1. januar 2005 eller senere. Trygdeetaten skal ta stilling til om det foreligger «åpenbare grunner» som tilsier at attføring ikke er hensiktsmessig. Det skal mye til før det kan fastslås at det ikke foreligger et attføringspotensiale. Hvis trygdeetaten mener at det ikke foreligger «åpenbare grunner», skal saken sendes til Aetat. Aetat vil vurdere hensiktsmessigheten og nødvendigheten av å iverksette yrkesrettede tiltak etter §11-6. Hvis Aetat kommer til at vilkårene i §11-6 ikke er oppfylt, vil de returnere saken til trygdeetaten. Trygdeetaten skal ikke overprøve Aetat sin vurdering etter §11-6. Dette betyr at trygdeetatens vurdering av om attføring er hensiktsmessig eller ikke, som hovedregel bør være sammenfallende med Aetat sin vurdering. Når Aetat har returnert saken til trygdeetaten fordi vilkårene for yrkesrettet attføring etter §11-6 ikke er oppfylt, må trygdeetaten vurdere om begrunnelsen og dokumentasjonen fra Aetat er tilstrekkelig til å ta stilling til attføringsvilkåret i §12-5. Hvis begrunnelsen og dokumentasjonen ikke er tilstrekkelig, må de gå i dialog med Aetat for å finne en løsning for brukeren. Trygdeetaten kan bare avslå uføreytelser med hjemmel i attføringsvilkåret i §12-5, i de tilfeller hvor det fremkommer av Aetat sin begrunnelse at brukeren ikke ville ta imot attføringstilbud eller ikke er motivert. Når det gjelder bedriftsinterne tiltak, må arbeidsgiveren så langt det er mulig iverksette de tiltak som er nødvendige for at arbeidstakeren skal kunne opprettholde eller øke sin restarbeidsevne. Målet er at arbeidstakeren skal kunne fortsette i sitt vanlige arbeid, eventuelt etter særskilt tilrettelegging av arbeidet, arbeidstiden, endringer i tekniske innretninger eller lignende. Trygdeetaten må forsikre seg om at arbeidsgiveren har gjort det som kan forventes. Dersom bedriftsintern attføring ikke har ført frem, må det foreligge «åpenbare grunner» for at saken ikke skal overføres til Aetat. Arbeidsgiver skal i samråd med arbeidstaker utarbeide en oppfølgingsplan. Tidligst mulig og senest når arbeidsuførheten har vart i tolv uker, skal trygdekontoret innhente oppfølgingsplanen fra arbeidsgiver, jf. §8-7 syvende ledd. Oppfølgingsplanen er et verktøy som kan brukes ved vurderingen av attføringsvilkåret i §12-5. Behandling og yrkesrettet attføring bør i de fleste tilfeller kunne foregå parallelt. Det er viktig at trygdeetaten er i god dialog med bruker, Aetat og behandlerapparat slik at aktivitet blir iverksatt til riktig tid. Erfaringsvis vil en lang periode med passivitet svekke mulighetene for tilbakeføring til yrkeslivet. Tiltakene skal ha vært individuelt tilpasset, og med et definert formål. Bedriftsinterne tiltak vil f.eks. kunne være utprøving av andre arbeidsoppgaver og arbeidsstillinger. Det kan i begynnelsen være snakk om gradvis tilbakevending i arbeidslivet. Det er i den forbindelse viktig å tenke på tilbud også i forhold til dem som har en minimal funksjonsevne. Attføringstiltak vil anses hensiktsmessig selv om medlemmet kun kan arbeide svært korte økter, dvs. under 50%. Attføringskravet for personer under 35 år med rusmiddelproblemer og/eller psykososiale problemer er ikke lenger er lovfestet. Dette henger sammen med innskjerpingen av attføringskravet fra 1. januar 2005, og innebærer således ingen liberalisering i forhold til tidligere praksis. Målet er at personer med rusmiddelproblemer og/eller psykososiale problemer ikke skal kunne gis en uføreytelse uten først å ha gjennomført eller forsøkt å gjennomføre individuelt tilpassede attføringstiltak eller andre tiltak som medisinsk behandling, sosial rehabilitering e.l. Hvorvidt det for disse brukerne foreligger «åpenbare grunner» til at attføring ikke kan gjennomføres, vil bero på en konkret vurdering. Det skal foreligge tilstrekkelig dokumentasjon fra aktuelle institusjoner, spesialist og attføringsapparat. Det er nødvendig med en tverrfaglig vurdering fra for eksempel basisgruppe eller en annen tverrfaglig samarbeidsgruppe. Dersom opplysningene ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å vurdere hvorvidt tilstanden er til hinder for ytterligere tiltak, må det vurderes om basisgruppen bør suppleres med fagpersonell med spesialistkompetanse, gjerne en sakkyndig som fra før har kjennskap til brukerens problemer. Unntaket - hva menes med «åpenbare grunner» ?
|
lovdata_cd_55827
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.851
|
Kommunelovens bestemmelser om rapportering er å finne i §49. Virkeområdet for bestemmelsen følger av kommuneloven §2. Forskriften har samme virkeområde. Betegnelsen løpende informasjon er definert i forskriften §3 nr. 1. Offisiell statistikk er statistikk som gjøres tilgjengelig for allmennheten av Statistikk sentralbyrå eller annet statlig organ. Forskriften gjelder også for kommunalt eller fylkeskommunalt foretak og for kommunale institusjoner, med unntak av kommunale og fylkeskommunale foretak som driver næringsvirksomhet og som fører regnskap etter regnskapsloven. For disse gjelder forskrift av 21. oktober 2003 nr. 1445 om rapportering fra interkommunale selskaper og kommunale og fylkeskommunale foretak som driver næringsvirksomhet. Videre fremgår det at forskriften omfatter virksomhet organisert etter kommuneloven §11 og sammenslutninger organisert etter kommuneloven §27. Ved lovendring av 16. april 1999 nr. 18, ble uttrykket «bedrift» utelatt fra kommuneloven §11. Ved nevnte lovendring ble det gitt overgangsregler. «Kommunal eller fylkeskommunal virksomhet som ved lovens ikrafttredelse er organisert som kommunal bedrift med eget styre etter lovens §11, må innen fire år fra loven trer i kraft være organisert til kommunalt eller fylkeskommunalt foretak etter kommuneloven kapittel 11. Dette innebærer at bedrifter som ikke innen 31. desember 2003 er organisert som kommunalt eller fylkeskommunalt foretak, vil være omfattet av foreliggende forskrift.
|
lovdata_cd_19096
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.921
|
4. Vedlikehold av eksisterende skiløyper, herunder motorisert ferdsel for oppkjøring av disse. 5. Hogst av ved til hytter i reservatet etter plan godkjent av forvaltningsmyndigheten.
|
lovdata_cd_49679
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.763
|
Forskrift om sikkerhetsstillelse for skatter ved avsetning av gevinst etter skatteloven og ved fondsavsetninger etter distriktsskatteloven. Fastsatt ved kgl.res. av 14. januar 1983 med hjemmel i skatteloven av 18. august 1911 nr. 8 §45, fjortende ledd og distriktsskatteloven av 19. juni 1969 nr. 72, §4 nr. 1 og §9 nr. 2. Fremmet av Finans- og tolldepartementet. Endret 21. desember 1984 nr. 2064, 23. juni 1989 nr. 411. §1. Størrelsen av det beløp som det skal stilles sikkerhet for. Sikkerhet for skatt ved avsetning av gevinst etter skattelovens §45 skal stilles for et beløp som tilsvarer 50 pst. av gevinstbeløpet. Sikkerhet for skatt ved fondsavsetning etter distriktsskatteloven skal stilles med de beløp som følger av distriktsskattelovens §4 nr. 1 og §6, §7, §8 nedenfor. §2. Tidspunktet for sikkerhetsstillelse m.v. Sikkerhet må stilles innen fristen for innlevering av selvangivelse. Ligningssjefen kan i særlige tilfelle forlenge fristen. Gis det samtykke til fondsavsetning etter distriktsskattelovens §1, annet ledd, fastsettes en særskilt frist for sikkerhetsstillelse. Personlige skattytere stiller sikkerhet overfor ligningssjefen i bostedskommunen. Selskaper stiller sikkerhet overfor ligningssjefen i den kommune hvor hovedkontoret ligger. §3. Hva godtas som sikkerhet. 1. Som sikkerhet for skatt ved avsetning av gevinst etter skattelovens §45 godtas: a. Bankinnskudd. Det må fremlegges erklæring fra banken om at det til sikkerhet for skatter av gevinsten er innsatt det nødvendige beløp, og at innskuddet ikke kan disponeres uten etter samtykke av vedkommende ligningssjef. Ligningssjefen kan avvise sikkerhet i form av innskudd i utenlandsk bank når han finner grunn til det. Slik avvisning kan påklages til Skattedirektoratet. b. Selvskyldnergaranti fra bank eller fra norsk forsikrings- eller finansieringsselskap. Garantien må stilles overfor ligningssjefen. Den må være en ubetinget selvskyldnergaranti uten tidsbegrensning. Ligningssjefen kan avvise sikkerhet i form av garanti fra utenlandsk bank når han finner grunn til det. Slik avvisning kan påklages til Skattedirektoratet. 2. Ved avsetning etter distriktsskatteloven skal det stilles sikkerhet i den form som er fastsatt i distriktsskattelovens §4 nr. 1. §4. Ombytte av sikkerhet. Skattytere som har stillet sikkerhet for skatt ved avsetning av gevinst etter skattelovens §45, bør gis anledning til å få frigitt sikkerhet dersom det stilles annen tilfredsstillende sikkerhet i stedet. §5. Frigivelse av sikkerhet. Når bindende kontrakt om levering av nytt driftsmiddel er inngått, skal sikkerheten frigis. Ved anvendelse av avsetninger etter distriktsskatteloven til investering i aksjekapital, frigis sikkerheten når stifterne eller selskapet har godtatt tegningen. Sikkerhet kan også kreves frigitt når skattyteren gjør bruk av en eventuell rett til ekstraordinær nedskrivning av tidligere ervervede driftsmidlers verdi med en betinget fritatt gevinst. Avslår ligningssjefen et krav om frigivelse av sikkerhet, kan vedtaket påklages til fylkesskattesjefen. §6. Fordeling av sikkerhetsstillelsen etter distriktsskatteloven. Skattyter som har inntekt både i kommune som helt eller delvis er utpekt som utbyggingsområde, jfr. distriktsskattelovens §10, og i annen kommune, skal ved beregningen av innskuddene i henholdsvis forretnings- eller sparebank og Norges Bank, fordele avsetningsbeløpet på de to områder i samme forhold som inntekten kommer til beskatning i de to områdene, jfr. lovens §4 nr. 1. Er inntekt før fradrag som nevnt i skattelovens §45, tredje ledd og før eventuelle særfradrag etter skattelovens §76, §77, §78 mindre enn kr. 20.000,- i det ene eller begge områdene, skal sikkerhet for skatt stilles som om avsetning fullt ut skjer av inntekt opptjent i det område hvor skattyteren har den høyeste inntekten. §7. Endring av sikkerhetsstillelsen ved forhøyelse og nedsettelse av avsetningsfradraget etter distriktsskatteloven. Hvis skattyteren under ligningsbehandlingen tillates å forhøye det avsetningsfradraget han krevet i selvangivelsen, og forhøyelsen av avsetningen utgjør mindre enn kr. 10.000,-, skal tilleggssikkerhet stilles som om det forhøyede avsetningsfradraget i sin helhet faller på inntekt opptjent i det område hvor skattyteren har den høyeste inntekten. Er forhøyelsen større, gjelder bestemmelsene i §6. Viser det seg under ligningsbehandlingen at skattyteren har krevet for høyt avsetningsfradrag og dette blir satt ned med mindre enn kr. 10.000,-, skal sikkerhet frigis som om det for meget avsatte beløp i sin helhet faller på inntekt opptjent i det område hvor skattyteren har den høyeste inntekten. Er reduksjonen større, gjelder bestemmelsene i §6. §8. Endring av sikkerhetsstillelsen etter distriktsskatteloven ved forskyvning av inntekt. Blir det ved ligningen fastsatt en annen fordeling av nettoinntekten på de to områdene enn den som er lagt til grunn etter §6 eller §7, skal det ikke foretas noen endring av de stillede sikkerheter hvis forskyvningen er mindre enn kr. 20.000,-. Dette gjelder dog ikke hvis det samtidig foretas en forhøyelse eller nedsettelse av avsetningsfradraget med kr. 10.000,- eller mer. Sikkerhet må da stilles overensstemmende med §6. §9. Rentegodtgjørelse i Norges Bank av sikkerhet for skatter etter distriktsskatteloven. Av innskudd i Norges Bank ytes rente med 7,5 pst. pr. år. Renten kan kreves utbetalt etter utløpet av hvert kalenderår. Disse forskrifter kommer til anvendelse på sikkerhet som stilles for avsetninger som knytter seg til inntektsåret 1982 og senere år. Ved avsetning for inntektsåret 1981 og tidligere år gjelder forskriftene av 11. desember 1981. Er sikkerhet ved avsetning av gevinst etter skattelovens §45 for inntektsåret 1982 ikke stillet innen fristen for innlevering av selvangivelse, skal ligningssjefen fastsette en særskilt frist for sikkerhetsstillelsen. Publisert: I 1983 s 64 (Summ.)
|
lovdata_cd_62661
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.821
|
Publisert: Somb-1980-67 (1980 120) Sammendrag: Fri sakførsel - statens anke over skjønn. Saksgang: (Sak 917/79.) En del grunneiere klaget 12. juli 1979 til ombudsmannen over at Justisdepartementet hadde avslått deres søknad om fri sakførsel. Saken gjaldt anke over vegskjønn etter vegloven 21. juni 1963 (nr. 23) §50. Skjønnet ble avhjemlet av herredsretten første gang 30. september 1974. Staten anket skjønnet til lagmannsretten, som i kjennelse 5. september 1977 opphevet skjønnet for klagernes takstnummer. Staten fikk ikke medhold i sin påstand om at den nye skjønnsbehandling skulle foregå for ny skjønnsbestyrer og med nye skjønnsmenn. Staten ble ikke tilkjent saksomkostninger. Herredsretten avhjemlet nytt skjønn 6. september 1978. Også dette skjønn anket staten til lagmannsretten med krav om opphevelse. Klagernes søknad 1. desember 1978 om fri sakførsel gjaldt etterbevilling for den første ankebehandling og bevilling for den forestående ankebehandling. Departementet uttalte i anledning av klagen til ombudsmannen: «Et annet moment i vurderingen er sakens art. I rundskrivet om fri sakførsel er det stilt opp en del typer saker hvor departementet skal føre enten en mer liberal eller en mer streng praksis enn vanlig ved vurderingen av om de øvrige vilkår for fri sakførsel er tilfredsstilt. Det er først og fremst kravet til søkerens/søkernes økonomiske trang som kan varieres i disse tilfellene. Men også her tas det et visst hensyn til søkerens/søkernes økonomiske stilling. En kan være mer liberal i de saker hvor en part står i en svak stilling mot en sterk motpart. Dette gjelder særlig hvor det offentlige er motpart, slik situasjonen var i denne saken. Det er også en mer liberal praksis i saker hvor man etter en konkret vurdering finner at saken er av prinsipiell interesse. Departementet kan imidlertid ikke se at denne saken, hvor for øvrig klagen er meget generelt utformet, er av en slik karakter at den bør underlegges en liberal praksis av den grunn. I det foreliggende tilfelle har en etter en samlet vurdering funnet at partenes økonomi, både enkeltvis og samlet, er så god at de selv burde kunne dekke eventuelle saksomkostninger. En har i denne vurderingen også tatt hensyn til det forhold at det begge ganger er staten som har påanket skjønnet på grunn av feil lovanvendelse og saksbehandling, slik at søkerne ikke kan lastes for at saken er blitt påanket. sakførsel på grunn av søkernes gode økonomiske stilling. Det er her tatt hensyn til at lagmannsretten hadde mulighet til å tilkjenne søkerne saksomkostninger etter reglene om dette i tvistemålsloven, og at dette synes å være den naturlige måten å dekke søkernes saksomkostninger på hvis retten hadde funnet grunn til det. På forespørsel fra ombudsmannen uttalte departementet at henvisningen til saksomkostningsreglene gjaldt tvistemålsloven §174 annet ledd. Denne § lyder: «Naar en sak dels vindes og dels tapes, bærer hver av parterne sine omkostninger. I avsluttende brev 23. november 1979 til Justisdepartementet bemerket jeg: «Jeg har vanskelig for å se at tvistemålsloven §174 kan ha noen betydning i foreliggende sak. Slik denne § lyder er det et vilkår for tilkjennelse av saksomkostninger etter annet ledd at saken «dels vindes», jfr. første ledd. Det eneste den ankende part ikke fikk medhold i, var den prosesuelle påstand om at en ny skjønnsrett skulle settes med ny skjønnsstyrer og nye skjønnsmenn. I forhold til forannevnte bestemmelse har ankemotpartene etter min mening tapt saken fullstendig. Jeg viser i denne forbindelse også til lagmannsrettens premisser for så vidt gjelder saksomkostningsavgjørelsen: «Staten har vunnet frem med sin anke over skjønnet. Da imidlertid ankemotpartene ikke kan lastes for at det er kommet til sak, finner lagmannsretten etter omstendighetene at saksomkostninger ikke bør tilkjennes. For øvrig finner jeg grunn til å påpeke sakens særegne karakter. Det dreier seg om et skjønn i forbindelse med ekspropriasjon, der ekspropriaten etter gjeldende praksis får dekket sine saksomkostninger. De hensyn som ligger bak denne praksis, kan etter min oppfatning også påberopes når et skjønn påankes av det offentlige til opphevelse på grunn av feil begått av underinstansen. Selv om det da er de alminnelige saksomkostningsregler som gjelder, har jeg vondt for å se at disse hensyn ikke skal kunne tas i betraktning ved en avgjørelse om fri sakførsel. Jeg finner videre grunn til å peke på at det her dreier seg om et skjønn der det under enhver omstendighet vil bli tale om beskjedne erstatningsbeløp. Etter dette finner jeg grunn til å be departementet om å se på saken på nytt. I brev 20. desember 1979 opplyste Justisdepartementet at klagerne var meddelt fri sakførsel, og videre at departementet ville vurdere om det var grunn til å endre saksomkostningsreglene ved ankebehandling av skjønn. Somb-1980-66 Snescootertransport i fjellområde - leiekjøring eller egen kjøring.
|
lovdata_cd_750
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.539
|
Forskrift om kommunevåpen og kommuneflagg, Årdal kommune, Sogn og Fjordane. Fastsatt ved kronprinsreg.res. 9. august 1957. Fremmet av Kommunal- og arbeidsdepartementet.
|
lovdata_cd_50365
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.811
|
Kongens myndighet etter kredittkjøpsloven §20 annet ledd delegeres til Justis- og politidepartementet.
|
lovdata_cd_29809
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.827
|
Bygning med en leilighet eller mer, bør på tomten ha garasjeplass for 1 bil pr. bolig, dessuten rimelig oppstillingsplass for bil for besøkende.
|
lovdata_cd_58442
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.851
|
Forskrift om dekning av reise- og oppholdsutgifter ved ambulant kjeveortopedtjeneste i Nord-Norge. Fastsatt av Helsedepartementet 19. desember 2003 med hjemmel i lov av 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. §2-1a fjerde ledd. Helse Nord RFH har i særlige tilfeller ansvar for å dekke utgifter til reise og opphold for kjeveortoped ved reise til og fra faste behandlingssteder (ambulant kjeveortopedtjeneste) i Helseregion Nord, herunder Svalbard. Dekning av utgifter til ambulant kjeveortopedtjeneste i Helseregion Nord gis vanligvis bare til kjeveortoped bosatt i Nord-Norge eller Nord-Trøndelag. Dersom det er mangel på kjeveortopeder her, kan Helse Nord RHF godkjenne at det gis dekning av utgifter til kjeveortopeder bosatt annet sted i Norge. Det er et vilkår for dekning av utgifter at en ordning med ambulant kjeveortopedtjeneste ikke skal medføre merutgifter for Helse Nord RHF i forhold til pasientenes alternative reiseutgifter til et fjernere sted. Fylkeskommunen må godtgjøre overfor Helse Nord RHF, at vilkårene under §1 er til stede. Tilsagn fra Helse Nord RHF om å gi dekning av utgifter som nevnt i §1 første ledd må være innhentet på forhånd. Dekning av utgifter gis bare for billigste reisemåte. Har den som foretar undersøkelsen eller behandlingen på grunn av særlige forhold hatt større nødvendige utgifter til reise og opphold, dekkes utgiftene etter regning. Utgifter til reise og opphold beregnes etter «Regulativ for reiser innenlands for statens regning». Utgifter ved reise for behandling av pasient innlagt i helseinstitusjon dekkes ikke etter disse forskrifter. Det gis heller ikke dekning av utgifter til annet personell eller til leie av lokaler mv. Krav om dekning av utgifter framsettes for Helse Nord RHF. Kravet må ledsages av den dokumentasjon som Helse Nord RHF finner nødvendig. Krav om dekning av utgifter kan ikke gjøres gjeldende hvis det er gått mer enn seks måneder etter at kravet kunne ha vært satt fram. Forskrift trer i kraft den 1. januar 2004.
|
lovdata_cd_46005
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.922
|
Fylkestrygdekontorene skal bruke samme skjema som Rikstrygdeverket. Men de vil ikke ha saker på post 1.2 på statistikkskjemaet. Fylkestrygdekontorene har i medhold av rettshjelpsloven §22 første ledd nr. 2 fra 1. januar 1994 kunnet gi fri sakførsel. De har imidlertid ikke som Rikstrygdeverket fått hjemmel i rettshjelpsloven §24 annet ledd til å dekke partens egne utgifter. Et slikt krav må derfor sendes Rikstrygdeverket til avgjørelse og vil da kunne komme med i vår statistikkføring. Vi har imidlertid foreslått overfor Justisdepartementet at en endring av §24 annet ledd bør vurderes, slik at også fylkestrygdekontoret blir innbefattet her. Trygdeetatens statistikkføring trer i kraft f.o.m 1. januar 1995 med innsending av opplysninger to ganger årlig. Vedlagte statistikkskjema fra Justisdepartementet skal benyttes med utfylling pr. 30.06 og 31.12. Alle fylkestrygdekontorene har fått et eget brev om dette sammen med det skjema som skal brukes. Skjemaet må påføres fylkestrygdekontorenes navn ved siden av «Rikstrygdeverket». Første utfylling blir således pr. 30. juni 1995 med frist for innsending til Rikstrygdeverket 15. juli 1995, og neste utfylling blir pr. 31. desember 1995 med frist for innsending til Rikstrygdeverket 15. januar 1996. Rikstrygdeverket har i dag ingen mulighet til selv å få opplysninger om innvilgede søknader gjennom utgiftsføringen på konto 6990000. Denne kontoen brukes av både fylkestrygdekontorene og Rikstrygdeverket. Både saksomkostninger som er tilstått etter forvaltningsloven §36 og etter rettshjelpsloven utgiftsføres på denne. Men selv om det ble opprettet underkonti slik at saksomkostninger etter rettshjelpsloven ble skilt ut for seg, ville disse beløpene ikke kunne gi opplysninger om hvorvidt egenandel er betalt eller ikke. Vi ville heller ikke ha noen oversikt over avslåtte søknader i fylkestrygdekontorene. Fylkeskontorene bes derfor selv legge opp til rutiner i forbindelse med behandling av saksomkostninger etter rettshjelpsloven slik at statistikkføringen blir enkel å gjennomføre.
|
lovdata_cd_52661
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.524
|
1. Bestemmelsene i denne forordning får anvendelse på all transport der avsender- eller bestemmelsesstedet for de transporterte varer ligger innenfor en medlemsstats territorium, herunder transport mellom medlemsstatene og tredjestater eller assosierte stater. 2. Bestemmelsene i denne forordning får anvendelse bare på strekninger innenfor Fellesskapet. 3. De får anvendelse også på delstrekninger av en transport som utføres med jernbane, på vei eller innlands vannvei når varene transporteres med andre transportmidler på andre delstrekninger.
|
lovdata_cd_26900
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.814
|
Forskrift om utslipp av avløpsvann fra mindre avløpsanlegg for bolig- og fritidsbebyggelse, Hobøl kommune, Østfold. Fastsatt av Hobøl kommunestyre 30. april 2003 med hjemmel i forskrift av 12. april 2000 nr. 352 om utslipp fra mindre avløpsanlegg §5, jf. lov av 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (Forurensningsloven) §9. Endret 22 nov 2004 nr. 1628. Denne forskriften gjelder utslipp av avløpsvann fra bolig- og fritidsbebyggelse med innlagt vann i de områdene i Hobøl kommune som ikke er dekket av offentlig avløp. Utslippet skal være på maksimalt 15 PE. 15 PE tilsvarer utslipp fra 23 personer. Med innlagt vann menes vann fra vannverk, brønn, cisterneanlegg eller lignende som gjennom ledning er ført innendørs. Med PE menes den mengde organisk stoff som brytes ned biologisk med et biokjemisk oksygenforbruk over fem døgn (BOF5 ) på 60 gram oksygen pr. døgn. Nytt utslipp av avløpsvann etter §1 kan etableres uten egen utslippstillatelse dersom disse vilkårene er oppfylt: a) Naboer, berørte grunneiere ved bekk/elv nedenfor utslipp og andre berørte parter er varslet og ikke har innsendt krav til kommunen om at saken skal behandles som søknad om utslippstillatelse. Frist for slikt krav er 4 uker etter at varsel er sendt. b) Melding om utslippet er sendt kommunen, og kommunen selv ikke krever innen 4 uker etter at meldingen er mottatt at saken skal behandles som søknad om utslippstillatelse. Tilsvarende gjelder: a) ved rehabilitering av eksisterende avløpsanlegg. b) når eksisterende utslipp økes vesentlig, for eksempel ved innlegging av vann eller installering av vannklosett i bygning der dette ikke har vært innlagt eller installert tidligere. Er arbeidet ikke igangsatt senest 3 år etter at melding er sendt kommunen, eller arbeidet har vært innstilt lenger enn 2 år, faller retten til å etablere utslipp bort. Utslipp kan da ikke etableres uten ved å varsle berørte parter og innsende melding på nytt. Melding om utslipp skal sendes til Hobøl kommune, Kommunehuset, 1827 Hobøl. Nabovarsel og melding skal gis på eget skjema som fås fra kommunen. Vedtak i saker vedrørende utslippstillatelse fattes av Hovedutvalget for Næring og Miljø. Tekniske tjenester har ansvaret for saksforberedelse. Internt i kommunen skal det alltid innhentes høringsuttalelser fra kommunelege 1. Vedtak kan påklages av søker og andre med rettslig klageinteresse. Klagemyndighet er kommunestyret. Kommunen kan i medhold av forurensningsloven §18 gi pålegg om endring eller opphør av lovlig utslipp etter denne forskriften. Dersom området senere blir dekket av kommunalt avløpsanlegg, kan kommunen gi pålegg om tilkopling når vilkårene i plan- og bygningsloven for pålegg er oppfylt, jf. §66 nr. 2, annet og tredje ledd. Det tillates ikke installert vannklosett for fritidsbebyggelse. Følgende renseløsninger godkjennes. Godkjenningen gjelder alt avløpsvann (svartvann og gråvann) der ikke noe annet er sagt. - Infiltrasjonsanlegg. Det skal monteres peilerør for å kunne kontrollere eventuell vannoppstuvning i anlegget. Eventuell støtbelastning av anlegget skal skje ved bruk av pumpe. Renseløsningen har god renseevne for bakterier. - Jordhauginfiltrasjonsanlegg. Det skal monteres peilerør for å kunne kontrollere eventuell vannoppstuvning i anlegget. Eventuell støtbelastning av anlegget skal skje ved bruk av pumpe. Renseløsningen har god renseevne for bakterier. - Konstruert våtmarksfilter. Eventuell støtbelastning av anlegget skal skje ved bruk av pumpe. Renseløsningen har god renseevne for bakterier. - Filterkum. Godkjenningen gjelder bare for gråvann. Type filterkum skal godkjennes av kommunen. Eventuell støtbelastning av anlegget skal skje ved bruk av pumpe. - Sandfilter. Godkjenningen gjelder bare for gråvann. Eventuell støtbelastning av anlegget skal skje ved bruk av pumpe. - Minirenseanlegg klasse 1. Godkjenningen gjelder bare for den type bebyggelse der minirenseanlegget har godkjenning. Anlegget skal være godkjent i sentral godkjenningsordning, tilsvarende klasse 1 i henhold til «Kvalitetsnormer for minirenseanlegg», fastsatt av SFT juni 1986. - Avløpsfrie toalettløsninger. Dette godkjennes bare i kombinasjon med godkjent løsning for gråvann. Følgende avløpsfrie toalettløsninger godkjennes: - Tett tank. Toalett skal være utstyrt med vannmåler. Det skal være alarm for høy vannstand. Det skal være kjørbar adkomst til tanken(e) med tømmebil. Det tillates også å benytte urinseparerende toalett med tette tanker for fast og flytende fraksjon. Tett tank for toalettavløp skal ha et volum på minimum 6 m3 . Renseløsningen har god renseevne for bakterier. - Biologisk toalett. Biologisk toalett skal være svanemerket. Følgende renseløsninger godkjennes. - Tett tank for alt avløp. Godkjenningen gjelder bare i de tilfellene der ingen andre løsninger er mulige. Bygningen skal ha vannmåler. Det skal være alarm for høy vannstand. Tett tank for alt avløp skal ha et volum på minimum 9 m3 . Renseløsningen har god renseevne for bakterier. - Resorpsjonsanlegg. Godkjenningen gjelder bare for gråvann i sommerhalvåret, det vil si perioden 1. april - 1. oktober. Videre gjelder den bare der det er tilstrekkelige løsmasser og vegetasjon. Anlegget må utføres i henhold til «Vedlegg 1, Resorpsjonsgrøft». Eventuell støtbelastning av anlegget skal skje ved bruk av pumpe. - Tett tank for alt avløp. I tillegg til for hytter, gjelder godkjenningen også for mindre anleggs-/næringsvirksomhet, forsamlingslokaler, feriehjem, utleiehytter, stevneplasser og lignende. Godkjenningen gjelder bare i de tilfellene der ingen andre løsninger er mulige. Virksomheten skal ha vannmåler. Det skal være alarm for høy vannstand. Tett tank for alt avløp skal ha et volum på minimum 9 m3 . Renseløsningen har god renseevne for bakterier. Løsningen tillates ikke benyttet der beregnet vannmengde overstiger 50m3 /år. 0 Endret ved forskrift 22 nov 2004 nr. 1628. Overflateresipient som skal motta avløpsvann skal ha årssikker vannføring, dvs. vannføring som ved middeltemperatur over frysepunktet ikke tørker ut av naturlige årsaker oftere enn hvert tiende år i gjennomsnitt. Definisjonen på «årssikker vannføring» er den samme som i vannressursloven (lov av 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann) §3. Selv om utslippet er unntatt fra krav om utslippstillatelse, skal selve anlegget ha byggetillatelse etter plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 §93 bokstav a, jf. §84. Dette betyr at kommunen skal godkjenne ansvarshavende både for søknad, prosjektering, utførelse og kontroll på vanlig måte etter plan- og bygningsloven. Ved lokal godkjenning av foretak vil kommunen påse at foretaket har nødvendig kompetanse på avløpsanlegg. Den som leder utførelse av anlegg, bør ha minst ADK1-kurs, eventuelt ADK-S kurs og 2-dagers kurs om bygging av mindre avløpsrenseanlegg. ADK1-kurset og 2-dagers kurset bør være fra 2001 eller senere. Skal utslippet føres til stedlige masser, må det utføres grunnundersøkelse av massene som vedlegges meldingen. Det vises til prosjektrapport fra Norsk Vann- og Avløpsverkforening (NORVAR) nr. 49/94: «Grunnundersøkelser for infiltrasjon - små avløpsanlegg». Avløpsanlegget skal utføres i henhold til NKF/Norvars VA-Miljøblad, der dette finnes. Der dette ikke finnes skal anlegget utføres i henhold til «Retningslinjer for utforming og drift av separate avløpsanlegg» i den utgåtte «forskrift om utslipp fra separate avløpsanlegg», der dette finnes. 0 endret ved forskrift 22 nov 2004 nr. 1628 (tidligere §7). Eieren av anlegg er ansvarlig for at det drives og vedlikeholdes slik at alle krav følges. Anlegg skal i gjennomsnitt over året ha renseeffekt for fosfor (tot-P) og organisk stoff (BOF7 ) på minimum 90%. I tillegg skal det ha forholdsvis god renseeffekt for bakterier. For filteranlegg skal det tas inn- og utløpsprøver hvert 5. år. Disse skal analyseres på tot-P og BOF7 av akkreditert laboratorium. Ved bruk av urinseparerende toalett med lokal utnyttelse av urin, må det påses at dette ikke renner av til vassdrag. Anleggene skal ha eksternt tilsyn minimum 1 gang årlig. Eksternt tilsyn skal enten utføres av foretak som er godkjent av kommunen, av kommunen selv eller av foretak som er engasjert av kommunen for dette formålet. Den som utfører eksternt tilsyn skal gjennomgå anlegget i nødvendig grad, utføre nødvendig servicearbeid og eventuelt ta vannprøver for analyse. Den som utfører eksternt tilsyn skal innen 1. mars påfølgende år sende inn årsrapport til kommunen. Årsrapporten skal minimum inneholde følgende: - Kort beskrivelse av anlegget. - Omtale av driftsforholdene forrige år, med spesiell vekt på eventuelle driftsproblemer. - Resultater fra eventuelle vannanalyser med beregning av renseeffekter. 0 Endret ved forskrift 22 nov 2004 nr. 1628 (tidligere §8). Forskriften trer i kraft 1. mai 2003. 0 Endret ved forskrift 22 nov 2004 nr. 1628 (tidligere §9). 2003 Forskrift om slamavskillere mv. Gjelder for: Frogn kommune, Akershus.
|
maalfrid_419e4fe3f2fa28dd737ac3f98e38b7add79cd83e_13
|
maalfrid_kystverket
| 2,021
|
no
|
0.557
|
Side 14 Vedlegg 2 Forskrifter med hjemmel i losloven som gjøres gjeldende på Svalbard http://www.lovdata.no/for/sf/sf-19890616-059.html Som retter seg mot næringen: 1968.03.01 nr 3127: (FKD) Forskrifter om statslosenes forpleinings- og underbringelsesforhold. 1978.11.13 nr 0001: (FKD) Forskrifter om losveiledning under losmangel 1994.12.23 nr 1128: (FKD) Forskrift om losberedskapsavgift, losings- og farledsbevisavgift (losavgifter) 1994.12.23 nr 1129: (FKD) Forskrift om plikt til å bruke los i norske farvann 1995.04.25 nr 0388: (FKD) Forskrift om innkreving m.v. av losgebyrer og alminnelig kystgebyr til kystverket. 2010.12.07 nr 1588: (FKD) Som retter seg mot Kystverket og losene: 1974.06.28 nr 0003: (FKD) Forskrifter om legeundersøkelse av loser og losaspiranter. 1974.07.09 nr 0001: (FKD) Forskrifter om synsundersøkelse av loser og losaspiranter. 1981.10.09 nr 0001: (FKD) Forskrift om lossertifikat og losutdanning. 1986.07.25 nr 1607: (FKD) Forskrift for lostjenesten ved beredskap/krig. 1991.12.10 nr 0810: (FKD) Forskrift om losers tjenestefrihet av sikkerhetshensyn. 1993.06.08 nr 0553: (FKD) Forskrift om kvalifikasjonskrav for losaspiranter. Delegeringer: 2000.12.12 nr 1700: (FKD) Delegering av myndighet til Kystdirektoratet etter lov om lostjenesten m.v. § 26 første ledd. 2008.04.11 nr 0338: (FKD) Delegering av myndighet til Fiskeri- og kystdepartementet etter lov om lostjenesten m.v. § 2 tredje ledd og § 13 første ledd nr. 1.
|
maalfrid_41796b8e5d24c5138807156a273054678e3a0bc1_2
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.839
|
Plikten til å registrere opplysninger om offentlig støtte i et nasjonalt register er en ny forpliktelse for Norge. Norge har fra før en årlig rapporte ringsforpliktelse til ESA om offentlig støtte. Rap porteringen skjer ved at departementet innhenter informasjon fra støttegiverne om utbetalt offentlig støtte for fjoråret, og sender en samlet oversikt til ESA. Hjemmelen til å pålegge støttegiverne å rap portere til departementet er nedfelt i lov 27. november 1992 nr. 117 om offentlig støtte § 2 annet ledd: «Departementet kan pålegge støttegivere å utar beide rapporter over tildeling av støtte som faller innenfor virkeområdet i § 1.» Departementet har vurdert om denne bestemmel sen kan benyttes til å pålegge støttegivere å regis trere opplysninger i et nasjonalt register. Formålet med bestemmelsen er hovedsakelig å gi departe mentet myndighet til å pålegge kommuner og andre offentlige rettssubjekter som ikke er under lagt statens instruksjonsmyndighet, å rapportere om utbetalt offentlig støtte. Departementet mener at det ikke fremgår klart av lovens ordlyd hvorvidt en plikt til å utar beide rapporter også kan innebære en plikt for støttegiverne til å registrere informasjon i et nasjonalt register. Det kan nevnes at EU-kommi sjonen og ESA har lagt til grunn at rapporte ringsforpliktelsene og forpliktelsen til å oppnå mer transparens er to separate forpliktelser. Ettersom lovens ordlyd er uklar, mener departe mentet derfor at det er nødvendig med en lov endring. I høringsnotatet foreslo Nærings- og fiskeridepar tementet å innføre en bestemmelse i lov om offentlig støtte, som innfører plikt til å registrere offentlig støtte. Det vil i det følgende bli redegjort for forslaget i høringsnotatet. 6Lov om offentlig støtte: https://lovdata. Lov om offentlig støtte retter seg mot støttegi verne. Det er de offentlige støttegiverne som er ansvarlige for å påse at regelverket overholdes, og ikke støttemottakerne. Registrering av offentlig støtte i et offentlig register er ifølge det nye regel verket et vilkår for at støtten er lovlig. Det er der for i samsvar med lovens system for øvrig at det er støttegiver som skal sørge for at forpliktelsen overholdes. Departementet foreslår derfor at støttegiver er pliktsubjekt og dermed er ansvarlig for å regis trere de nødvendige opplysningene innen tidsfris ten. Registreringsplikten gjelder offentlig støtte til et foretak på 500 000 euro eller mer. Med andre ord er det ikke et EØS-rettslig krav at offentlig støtte under 500 000 euro, for eksempel bagatellmessig støtte, skal føres inn i registeret. Kommisjonen har imidlertid uttalt at de vil vurdere å utvide registreringsplikten på sikt slik at den også kan omfatte bagatellmessig støtte. Regelverket om offentlig støtte er dynamisk. For å unngå at loven må endres dersom kravene til hva som er registreringspliktig endrer seg, foreslår departementet at lovhjemmelen utformes generelt, og at terskelen for registreringsplikt fastsettes i forskrift. Det foreslås derfor at depar tementet gis kompetanse til å fastsette det nær mere omfanget av registreringsplikten i forskrift. På den måten sikres det at bestemmelsen til enhver tid gjennomfører våre gjeldende EØS rettslige forpliktelser. Dersom norske myndig heter på et senere tidspunkt ønsker å fastsette en lavere terskel for registreringsplikt enn det som følger av våre EØS-rettslige forpliktelser, vil forsla get bli sendt på alminnelig høring. Det foreslås videre at departementet gis myn dighet til å utforme utfyllende bestemmelser om registreringsplikten i forskrift. Informasjonen må registreres innen seks måne der fra tidspunktet den offentlige støtten ble til delt. Dersom den offentlige støtten ble gitt i form 7Forordning om bagatellmessig støtte 1407/2013/EU av 18. desember 2013 tillater på visse vilkår at støtte tildeles til et foretak dersom støtten ikke overstiger 200 000 Euro i løpet av en tre-års periode.
|
lovdata_cd_16849
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.642
|
2. Rydding av vegetasjon m.v. i medhald av godkjend forvaltningsplan, eller når føremålet med fredinga tilseier det. 3. Forsøk med havbeite av stadeigne fiskebestandar. 4. Hausting av tang og tare.
|
lovdata_cd_57156
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.424
|
Type produkt: ................................... Pakningens art: ................................... med følgende transportmiddel:1 ............................... ... Navn og adresse for avsender: ................................... Navn og adresse for mottaker: ................................... - oppfyller kriteriene i del V og kravene i del VI(1) av dette kapittel.
|
maalfrid_2ac6575c45f4ef6f48e4c26d0e494eeaa360757c_5
|
maalfrid_arbeidsretten
| 2,021
|
no
|
0.963
|
er oppnevnt etter innstilling fra arbeidstakerorganisasjoner, og to etter innstilling fra arbeidsgiverorganisasjoner. De tre øvrige er juridiske dommere (se nærmere del 2 nedenfor). Arbeidstvistloven åpner også for at de tre faste dommerne i Arbeidsretten under saksforberedelsen kan avgjøre spørsmål om inhabilitet, jf. arbeidstvistloven § 40 annet ledd. For de saker som faller inn under Arbeidsrettens domsmyndighet er Arbeidsretten første og siste instans. Arbeidsrettens dommer og de fleste andre typer avgjørelser er endelige og kan derfor ikke påankes, jf. arbeidstvistloven § 58 femte ledd. En dom kan ankes til Høyesterett til opphevelse på det grunnlag at saken ikke hører under Arbeidsrettens domsmyndighet, jf. arbeidstvistloven § 58 femte ledd. Enkelte typer kjennelser og beslutninger kan ankes til Høyesteretts ankeutvalg, jf. arbeidstvistloven § 58 første og annet ledd. Ved arbeidstvistloven av 2012 opphevet man ordningen med lokale arbeidsretter, med adgang til anke til Arbeidsretten. Arbeidsrettens dommer og andre viktige avgjørelser har hvert år siden domstolen ble opprettet blitt utgitt i bokform under tittelen Dommer og kjennelser av Arbeidsretten. Det har tidligerevært forsinkelser i utgivelsesprosessen, men med utgivelsen av samlingene for 2009–2012 er dette arbeidet ajour. I 2012 ble det utgitt samlinger for 2007 og 2008, og samlingene for 2009–2012 ble ferdigstilt i 2013 og utgitt i januar 2014. Samlingene fra og med 2007 er også lagt ut som PDF-filer på Arbeidsrettens hjemmeside. Nyere avgjørelser blir lagt ut på Arbeidsrettens hjemmeside (www.arbeidsretten.no), mens alle avgjørelser tilbake til 1916 ligger på lovdatas betalingstjeneste (www.lovdata.no). Fra 2010 er Arbeidsrettens avgjørelser også tilgjengelige i abonnementsbasen til Gyldendal Rettsdata (www.rettsdata.no), men inntil videre begrenset til senere års avgjørelser. Sammendrag av Arbeidsrettens avgjørelser for 2013 er inntatt i del 5 nedenfor. Arbeidsretten har kontorlokaler og rettssal i Grensen 3, Oslo.
|
lovdata_cd_41024
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.916
|
[Tilføyd 3/01. Intensjonen med bestemmelsene til folketrygdlovens §10-6 er å dekke hjelpemidler som er nødvendig for dagliglivets gjøremål knyttet til hjemmesituasjonen. Nedenfor har vi gitt noen eksempler på ønsket skjønnsutøvelse i saker der bruker har to hjem. Dersom det søkes om hjelpemidler til fritidsbolig er Rikstrygdeverket av den oppfatning at fritidsboligen må brukes så mye at den kan kalles hjem nr. 2. Når det gjelder funksjonshemmede barn som har foreldre som ikke bor sammen, men som har delt omsorg, må begge foreldrenes hjem utstyres med hjelpemidler som er nødvendig for at barnet skal kunne fungere i disse hjemmene. I slike tilfeller skal det ikke legges for stor vekt på hvor mye av tiden barnet tilbringer i de ulike hjemmene, men heller vurderes hvilke hjelpemidler som er nødvendige i de ulike hjemmene. Rikstrygdeverket får av og til spørsmål om å få beholde eller anskaffe hjelpemidler i foreldrehjem i tilfeller der den funksjonshemmede er blitt myndig og flyttet til egen bolig. Som hovedregel skal det ikke gis hjelpemidler for at voksne funksjonshemmede skal kunne komme på besøk i foreldrehjemmet. Det gjøres likevel unntak for sterkt funksjonshemmede som i lengere tid har behov for «botrening» for å greie seg i egen bolig. Et eksempel kan være enkelte psykisk utviklingshemmede som trenger svært lang tid for å «venne» seg til å bo i egen bolig. Mange av disse er ofte i foreldrehjemmet i tilvenningsperioden. I slike tilfeller må vedkommende regnes for å ha to hjem (foreldrehjemmet og egen bolig) i en denne overgangsperioden. Når det gjelder barn (under 18 år) som bor i barnebolig må disse anses å være på «institusjon» når de er i barneboligen. Det er derfor bare personlige hjelpemidler som skal dekkes av folketrygden. For barn som bor i barnebolig er det spesielt viktig å ha kontakt med foreldrene. Dersom det er nødvendig med hjelpemidler for å komme på besøk i foreldrehjemmet skal det kunne gis hjelpemidler fra folketrygden uten at det stilles strenge krav til hvor ofte barnet besøker foreldrehjemmet. Voksne gifte personer som er innlagt på sykehjem eller andre typer institusjoner og som fra tid til annet besøker hjemmet bør også få hjelpemidler i hjemmet, slik at hjemmebesøk lar seg gjennomføre.
|
maalfrid_0de3bb908134c62c7be1d99a3d2fe7028e9c9d10_1
|
maalfrid_udir
| 2,021
|
no
|
0.896
|
Spørsmålene i Elevundersøkelsen tar utgangspunkt i forskning og regelverket om elevens opplæring og læringsmiljø. En god del av spørsmålene i undersøkelsen dreier seg nå om klasseledelse og relasjoner i skolen. Dette er de viktigste forholdene for å utvikle og opprettholde et godt læringsmiljø. Andre spørsmål kartlegger blant annet mer direkte de fire prinsippene fra vurdering for læring. Skolen skal, i samarbeidet med hjemmet, bidra til at elevene utvikler kunnskaper, ferdigheter og holdninger som de trenger for å mestre livene sine og delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Skolen er avhengig av å utvikle et godt læringsmiljø for å realisere sitt mandat. Samtidig har alle elever i norsk skole en individuell rett til et fysisk og psykososialt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring. Og skolene har plikt til å arbeide kontinuerlig og systematisk med elevenes miljø. Formålet med opplæringen kan du lese om i opplæringsloven § 1-1 (lovdata.no) Elevens rett til et godt skolemiljø er beskrevet i opplæringslovens § 9a (lovdata.no) Forskning viser at et godt læringsmiljø er viktig for elevenes faglige, personlige og sosiale utvikling. Det er flere forhold som er grunnleggende for at elever skal oppleve et godt læringsmiljø. Lærerens kompetanse i klasseledelse og evne til å etablere positive relasjoner med hver enkelt elev, er helt avgjørende. I tillegg er det viktig at skolen får til et godt samarbeid med foreldrene, og at det etableres gode relasjoner og en kultur for læring i elevgruppa. En god skoleleder og organisasjon er også viktige forutsetninger. Her kan du lese mer om hva som kjennetegner et godt læringsmiljø. På de neste sidene presenterer vi de ulike temaene i Elevundersøkelsen.
|
lovdata_cd_47692
|
lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005
| 2,021
|
no
|
0.709
|
Vi viser til brev 10 november 1998, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet ber Justisdepartementet, Lovavdelingen foreta en ny vurdering av om en forlengelse av et gruppefritak etter EØS-avtalen art 53 nr 3 kan skje med tilbakevirkende kraft uten at dette kommer i strid med grunnloven §97. Spørsmålet har flere sider. På den ene siden vil det ikke stride mot grunnloven §97 å forlenge et gruppefritak med tilbakevirkende kraft i forhold til de offentligrettslige følgene av brudd på konkurransereglene. På den andre siden vil en ikke med tilbakevirkende kraft kunne frita partene i den konkurransebegrensende avtalen for et eventuelt erstatningsansvar overfor en tredjeperson som har oppstått i tidsintervallet mellom utløpet av gruppefritaket og vedtaket om forlengelse. For det tredje er det spørsmål om et gruppefritak kan forlenges med tilbakevirkende kraft i forhold til bestemmelsen i konkurranseloven §5-1 (jf EØS-loven §1 jf EØS-avtalen artikkel 53 nr 2) om at ulovlige, konkurransebegrensende avtaler er ugyldige. Vi oppfatter ugyldighetsregelen som en sanksjonering av konkurransereglene og ikke som et vern for avtalepartene. En tilbakevirkende forlengelse av et gruppefritak kan ikke gjenopplive avtaler som må anses å ha falt bort etter sitt eget innhold i henhold til ordlyd, tolkning eller utfylling, andre ugyldighetsgrunner eller læren om bristende forutsetninger m m. På denne bakgrunn antar vi at det ikke vil være i strid med grunnloven §97 å forlenge et gruppefritak med tilbakevirkende kraft i forhold til konkurranseloven §5-1. For partene vil den faktiske forskjellen være minimal mellom en slik forlengelse av et gruppefritak og en forlengelse uten tilbakevirkende kraft der spørsmålet blir om partenes forutsetninger m m tilsier at de fortsatt skal være bundet av den opprinnelige avtalen. JDLOV-1996-1065 Gjeldsforfølgningsrett Dekningsloven §2-8.
|
lovdata_cd_53382
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
en
|
0.97
|
Any additional expense incurred in place of another expense which would have been allowable as general average shall be deemed to be general average and so allowed without regard to the saving, if any, to other interests, but only up to the amount of the general average expense avoided.
|
lovdata_cd_56492
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.832
|
Kongens myndighet etter lov av 18. desember 1981 nr. 90 om merking av forbruksvarer m.v. §3 og §6a delegeres til Samferdselsdepartementet for fastsettelse av forskrift til gjennomføring av direktiv 1999/94/EF om forbrukerinformasjon vedrørende drivstofforbruk og CO2 -utslipp ved markedsføring av nye personbiler. 2001 Forskrift om energimerking mv.
|
lovdata_cd_63150
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.878
|
Publisert: Somb-1974-2 (1974 19) Sammendrag: Uttalelse om forholdene ved Bergens guttehjem. Saksgang: (Sak 15 E/71.) I avisartikler høsten 1971 ble forskjellige forhold ved guttehjemmet sterkt kritisert. Bl. a. ble det på grunnlag av opplysninger fra en sivilarbeider som hadde gjort tjeneste ved guttehjemmet, anført at gutter hadde fått juling og ørefiker av lærerpersonalet. Det fremgikk at Sosialdepartementet undersøkte saken, og jeg ba departementet om å bli holdt underrettet. I mars 1972 fikk jeg fra departementet oversendt de uttalelser det hadde innhentet og en rapport departementet hadde utarbeidet i saken. Departementet oversendte samtidig de brev det hadde sendt til de berørte instanser. I brev av 16. juni 1972 stilte jeg departementet en del spørsmål som det svarte på ved brev av 10. november 1972. Jeg ga en foreløpig uttalelse i saken 9. januar 1973 og er senere ved departementets brev av 29. januar, 13. juli og 7. desember 1973 informert om den videre utvikling. I uttalelse av 23. januar 1974 ble saken oppsummert slik: «Forholdene ved skolen da d epartementet grep inn. Bergens guttehjem er stiftet av en forening kalt «Enkens skjerv» og ble satt i drift i 1878. Fra 1912 har hjemmet vært en offentlig stiftelse, organisert ved «Grundregler» stadfestet av Kirke- og undervisningsdepartementet 6. mars 1912. Ifølge grunnreglene er hjemmets formål «at være et godt kristelig hjem for fattige forældreløse eller med saadanne likestillede gutter fra Bergen og at gi dem en i kristelig aand ledet opdragelse». Det er hjemmets styre, valgt av og blant de årlige bidragsytere i et årsmøte, som bl.a. ansetter personale og bestemmer opptak og utskrivning ved hjemmet. Som barnevernsinstitusjon skal hjemmet og dets styrer godkjennes av departementet eller den det bemyndiger, jfr. barnevernslovens §40. Slik godkjenning har ikke vært gitt. Barnevernsnemnda i Bergen ble ved departementets brev av 22. september 1955 gitt myndighet til å føre tilsyn med institusjonen. Om det tilsyn som var ført, opplyste barnevernsnemnda: «Barnevernsnemnda i Bergen har ført tilsyn med Bergens guttehjem. 8.3.60 oppnevnte Barnevernsnemnda i Bergen - - - som tilsynsfører for Bergens guttehjem på Garnes i henhold til barnevernslovens §42, for tiden 1960-63. I møte 6.4.64 ble - - - oppnevnt som tilsynsfører i henhold til barnevernlovens §42, men i møte 25.1.65 ble hun avløst av - - -. I møte 12.3.68 ble - - - oppnevnt som tilsynsfører, men etter ca. 1 år flyttet han fra byen. Disse tilsynsførere ble oppnevnt blant barnevernsnemndas medlemmer og varamedlemmer. Der finnes ikke skrevne tilsynsrapporter da disse ble gitt muntlig i barnevernsnemndas møter. Etter at den samlede barnevernsnemnda i mai 1970 foretok befaring på guttehjemmet, oppnevnte man 22.6.70 sosionom - - - som tilsynsfører i det man mente at der måtte brukes mer tid på tilsynet på grunn av klientelets vanskelighetsgrad, bemanningssituasjon og inntaksprosedyre. Hjemmet har også en egen skoleavdeling som fra 1961 har stått under Bergen skolestyre. Skolestyret er ansettelsesmyndighet når det gjelder lærerpersonalet. I november 1971 var det ansatt seks personer ved skolen; styrer, lærer, gårdsbestyrer og tre kvinner som arbeidet med matlaging, rengjøring, stell av guttenes tøy m.v. Gårdsbestyreren sluttet i november 1971. Styreren og læreren var også tilsatt av skolestyret for å forestå undervisningen av guttene, og mens departementet behandlet saken, tilsatte skolestyret ytterligere en student i 32 timers lærerpost. En student ble også tilsatt som fritidsleder. Bygningene ved skolen er fra 1905. Hovedbygningen karakteriserer departementet slik i sin rapport: «- - - Huset bærer preg av å være en gammel institusjon og det mangler funksjonell sammenheng mellom rommene. Huset nødvendiggjør en sterkere organisering av guttenes tilværelse enn ønskelig i en institusjon som skal ha preg av hjem, det forutsetter samling under tilsyn ved spising, legging og fritidssysler, og miljøarbeid vanskeliggjøres. Om skolebygningenanfører departementet at «det er alminnelig enighet om at skolebygningen ikke lenger holder mål». Det har også vært drevet gårdsbruk ved hjemmet, og departementet fant heller ikke at driftsbygningen var slik den burde være. Pr. november 1971 var det 18 gutter i hjemmet. I februar 1972 var tallet sunket til 15. Guttene har vært søkt opptatt ved hjemmet dels av barnevernsnemnda, dels av skolestyret. Våren 1970 har barnevernsnemnda vedtatt at anbringelse alltid må forelegges for nemnda «med mindre skolestyret selv vil bære alle utgiftene ved de enkelte plasseringer». De konkrete klager som var satt fram om at elever har fått juling og ørefiker, har ifølge departementets rapport vært «tatt opp i samtale mellom departementets representanter, barnevernsekretæren og styrer og lærer». Departementet fant det godtgjort at en lærer «ved en anledning hadde knappet ned buksene på en gutt og gitt ham klask direkte på enden. Bakgrunnen var at gutten hadde stukket av, ble funnet igjen på - - -, og det viste seg at han hadde stjålet penger fra gårdsbestyreren». Det hadde også forekommet «klaps på kinnet i noen tilfelle (ikke ørefiker)». Andre avstraffelser - bl.a. bruk av «mørkerom» som var nevnt i avisartiklene - ble bestemt benektet. Departementets tiltak i saken. På grunnlag av sine undersøkelser tok departementet opp forholdene ved Bergens guttehjem i brev av 23. mars 1972 til hjemmets styre. Departementet tok dels for seg de fremtidige planer for hjemmet, dels tiltak som departementet mente var nødvendig å sette i verk straks. 1. Når det gjaldt de fremtidige planer for hjemmet, mente departementet at storkommunen Bergen og barnevernet der utvilsomt ville ha bruk for institusjonen i en eller annen form. Styret ble bedt om å sørge for at det snarest ble nedsatt et utvalg for å utrede spørsmålet om den fremtidige bruk av guttehjemmet. Barnevernsnemnda, skolesjefen og fylkesmannen burde være representert i utvalget. Departementet var villig til å delta i utvalgets drøftinger og på andre måter bistå med utvalgets arbeid. 2. Av tiltak som departementet mente måtte settes i verk straks, skal nevnes: Personellsituasjonen ved institusjonen måtte bedres. Det burde tilsettes en avdelingsleder med utdanning som barnevernspedagog og også i nødvendig utstrekning annet personale som kunne ta seg av guttene utenfor skolen. Også hvilende nattevakt burde det ordnes med. Departementet tilrådde videre at styret straks, i samråd med barnevernsnemnda, prøvde å finne fram til en psykolog som på honorarbasis kunne hjelpe personalet med arbeidet. Når det gjaldt de bygningsmessige forhold, fant departementet ikke å kunne pålegge større investeringer før de endelige planer var fastlagt. Det ble imidlertid tilrådd å gjøre guttenes soverom triveligere bl.a. ved innkjøp av en del møbler. Guttenes skoleforhold ba departementet om måtte bli tatt opp med skolesjefen i Bergen. Departementet forutsatte at institusjonen foreløpig ikke tok imot mer enn 12 gutter. Opptak av gutter ved hjemmet burde, før saken ble forelagt for styret, vurderes av hjemmets personale i samråd med et faglig utvalg oppnevnt av barnevernsnemnda og skolemyndighetene i Bergen. 3. Om den kroppslige refsingen som var påvist, uttalte departementet i den foran nevnte rapport: «- - - Det har ved styrer og lærer forekommet korporlig avstraffing, som ikke kan godtas. Dette må imidlertid først og fremst tilskrives at de to, som relativt uerfarne lærere, er kommet i en nærmest håpløs arbeidssituasjon p.g.a. underbemanning og manglende faglig bistand til arbeidet i institusjon med gutter med en vanskelig sosial bakgrunn og de problemer dette medfører. En kan ikke se at det som har inntruffet, nødvendiggjør ytterligere forføyninger overfor styrer og lærer. En legger da vekt på at det under den samtale som departementets representanter hadde med de to, ble gjort helt klart at korporlig avstraffing ikke må forekomme. - - -» Den videre utvikli n g. De tiltak departementet hadde foreslått for straks å bedre situasjonen ved hjemmet (punkt 2 foran), ble ikke fulgt opp av styret. I august 1972 besto således personalet av styrer, to kjøkkenassistenter, en avdelingshjelp, en agronom, en gårdsgutt og to lærere. (Den lærer som er nevnt i departementets rapport i forbindelse med bruk av kroppslig refsing var sluttet.) Guttenes soverom var ifølge en rapport fra et tilsynsutvalg, oppnevnt av barnevernsnemnda, fortsatt i dårlig forfatning. I august 1972 var det imidlertid bare fem elever ved skolen. Etter innstilling fra barnevernsnemnda samtykket departementet derfor likevel i at driften av hjemmet fortsatte og godkjente styreren som leder av guttehjemmet ut 1972. Forutsetningen var at det ikke ble tatt inn mer enn seks gutter. I desember 1972 vedtok styret for hjemmet midlertidig å nedlegge driften. Den er etter det opplyste ennå ikke gjenopptatt. I brev av 13. juli 1973 til hjemmets styre har departementet uttalt om spørsmålet om å gjenoppta driften midlertidig: «- - - Som nevnt under drøftingene på Garnes, må styret legge frem forslag til opplegg for den midlertidige drift, hvilke rom man vil nytte, hvor mange gutter man vil ta imot, hvilken personaloppsetting man vil ha i overgangstiden, forslag til driftsbudsjett m.v. Spørsmålet bør på forhånd drøftes både med representanter for Bergen barnevernsnemnd, f.eks. formannen som også var medlem av «Det engere utvalg», og fylkets barnevernkonsulent, som også var med i utvalget. Forslaget må sendes departementet til midlertidig godkjenning på vanlig måte i henhold til vedlagte forskrifter for barnehjem.m.v. Det utvalg som skulle vurdere den fremtidige bruk av guttehjemmet, ga innstilling i november 1972. Med utgangspunkt i denne innstillingen har styret tatt opp med departementet spørsmålet om statstilskott til de byggearbeider som en modernisering av institusjonen gjør nødvendig. Departementet har gitt tilsagn om statstilskott til byggearbeidene. Ombudsmannens bemerkninger. 1. Kontrollen med guttehjemmet. Etter barnevernslovens §40 skal barnehjem og styrere av slike institusjoner være godkjent av departementet eller den det gir fullmakt. Bergen barnevernsnemnd er gitt bemyndigelse til slik godkjenning ved et skriv av 21. august 1958. Fra 1. januar 1971 tilligger igjen godkjenningsmyndigheten departementet. Det er på det rene at Bergens guttehjem ikke har vært godkjent som barnevernsinstitusjon, og etter det opplyste har heller ikke godkjenningsspørsmålet vært realitetsbehandlet før departementet tok saken opp høsten 1971. Departementet har opplyst at det av departementets dokumenter fremgår at dette har sammenheng med at man i årene etter krigen arbeidet med å bringe institusjonene opp til bedre standard før formell godkjenning ble gitt. At det er stilt krav om standardforbedring overfor Bergens guttehjem, er imidlertid ikke dokumentert. (i 1958), synes å kunne bero på at hjemmets status som barnevernsinstitusjon ikke har stått klart for de lokale myndigheter. Det sies således i protokollen fra et møte i barnevernsnemnda 14. desember 1971: «- - - Av sakens dokumenter framgår det klart at ansvarsforholdet er blitt pulverisert ved at 3 instanser hver har virket inn, nemlig institusjonens styre, skolestyret og Barnevernsnemnda. De ansatte lærere har hatt det daglige ansvar. I henhold til institusjonens målsetting, skal det være et barnehjem med tilknyttet skole/skolegang og ikke omvendt. Dette er et forhold som arbeidsutvalget må klargjøre med sikte på at der blir ansatt sosialpedagog/barnevernspedagoger som leder og ansvarlig personell ved institusjonen fra 31/7 72. En instruks om dette synes å være nødvendig å få instituert. Under behandlingen av en annen sak var anført at «barnevernsavdelingen kan ikke sies å ha integrert Bergens guttehjem til seg, selv om stedet i mangeå r har vært brukt som plassering av barnevernsnemndas klientel. Det arbeides for tiden med å få en avklaring på Garnes framtidige status». Etter de forannevnte grunnregler kunne det imidlertid neppe være tvilsomt at guttehjemmet var en barnevernsinstitusjon i relasjon til barnevernsloven. Uansett hva årsaken måtte være, er det som jeg pekte på i brev av 9. januar 1973. meget uheldig at godkjenningsspørsmålet ikke ble tatt opp og at guttehjemmet har vært drevet i så mange år uten formell godkjenning. Forholdet må beklages. Etter det som er kommet fram i saken - jfr. særlig de mangler departementet har pekt på i sin rapport - må det også stille seg tvilsomt om det var grunnlag for å godkjenne hjemmet slik dette ble drevet. Det pekes i den forbindelse også på en uttalelse avgitt i rapport av 13. september 1972 fra det tilsynsutvalg barnevernsnemnda oppnevnte. Det sies der at «slik institusjonen er i dag gir den ingen preg av noe personlig som kan gi barna den form for trivsel som en skulle forlange av en slik institusjon». I og med at driften nå er opphørt og spørsmålet om gjenopptagelse av den er avhengig av departementets godkjenning, vil departementet kunne sørge for at saken fremtidig holdes i det riktige spor. Barnevernsinstitusjoner skal ikke bare godkjennes av barnevernsmyndighetene, men disse skal også føre tilsyn med institusjonene - jfr. barnevernslovens §42. Om det tilsyn som har vært ført, vises til barnevernsnemndas uttalelse referert foran - - -. Uttalelsen viser det meget beklagelige forhold at det i periodene september 1955 til mars 1960 og mars 1969 til juni 1970 i det hele ikke har vært oppnevnt noen til å føre tilsyn med hjemmet. I disse periodene synes således barnevernsnemnda i det hele ikke å ha hatt noe oppsyn med hjemmet. Om tilsynet for øvrig bemerket jeg i brev av 9. januar 1973 til departementet: «Det kan ikke av de opplysninger som foreligger konstateres om tilsynet har vært i samsvar med loven og forskriftene. Det er etter det opplyste ikke gitt skriftlige tilsynsrapporter, og det er heller ikke opplyst noe om at det er protokollert noe fra de muntlige rapporter som ble gitt i barnevernsnemndas møter. Det burde i alle fall ha vært protokollert så meget at det kunne ettervises at de foreskrevne seks årlige inspeksjoner var foretatt, og dersom inspeksjonen ga grunn til bemerkninger, burde også dette ha vært protokollert, når skriftlig rapport ikke ble satt opp. Det som foreligger etterlater tvil om tilsynet har vært i samsvar med gjeldende bestemmelser. Dette er i seg selv beklagelig. 2. Plassering av gutter ved hjemmet. Det fremgår at guttene er blitt søkt inntatt i hjemmet dels av barnevernsmyndigheter, dels av skolemyndighetene. Med foreldrenes samtykke - som i hvert fall synes å ha foreligget i de saker som er fremlagt fra 1970 - kan det neppe fastslås herfra at skolemyndighetene var avskåret fra å foranledige plassering av gutter ved barnehjemmet uten å gå veien om barnevernsmyndighetene. Siden søknadene om plass ved hjemmet også i slike tilfeller så vidt skjønnes var bygd på guttenes vanskelige hjemforhold, tilpasningsvansker e.l., hadde det likevel under enhver omstendighet vært riktigst om plasseringen av gutter ved hjemmet hadde skjedd i samråd med barnevernsnemnda. Etter 1970 har etter det opplyste plassering av gutter bare blitt foretatt etter vedtak i barnevernsnemnda. 3. Bruk av kroppslig avstraffelse. Det er i saken ikke kommet fram noe som viser at juling, ørefiker eller andre avstraffelsesmetoder har vært benyttet utover de tilfeller som er nevnt foran. I likhet med departementet finner jeg det beklagelig at kroppslig refsing i strid med det uttrykkelige forbud i barnevernslovens §42 har vært benyttet. Om grunnen til at episoden ikke har foranlediget noe mer fra departementets side, viser jeg til det departementet har anført. Om de undersøkelser departementet foretok, har jeg imidlertid anført i brev av 9. januar 1973: «- - - I saker hvor det foreligger mistanke om korporlig refsing, er det viktig at det blir foretatt en grundig undersøkelse for å bringe de faktiske omstendigheter på det rene, dette både av hensyn til barna og av hensyn til vedkommende lærer. Etter det opplyste ble de konkrete klager «tatt opp i samtale mellom departementets representanter, barnevernsekretæren og styrer og lærer», og det er så vidt skjønnes denne samtale som danner grunnlag for departementets konklusjon. Vedkommende sivilarbeider, som fremsatte klagene, og elevene har ikke avgitt forklaring for representanter for departementet. Departementet ville ha hatt et mer betryggende grunnlag for å ta standpunkt til om noe burde foretas eller om saken etter omstendighetene kunne stilles i bero dersom det var blitt foretatt en grundigere undersøkelse. Dette er fortsatt min oppfatning. Somb-1974-1 Kurs i sinnssykepleie ga ikke deltagere krav på økonomiske fordeler.
|
maalfrid_5279396c61a5fea56645d1242c8ab6ed8ac72db2_1
|
maalfrid_domstol
| 2,021
|
no
|
0.55
|
Januar 2020 Når eit privat eller offentleg tiltak fører til utenlege eigedoms- og bruksrettstilhøve, kan det gjennomførast jordskifte for å bøte på dei uheldige konsekvensane, som til dømes oppdeling av eigedomar eller flytting av vegrettar. Eksempel på slike tiltak er vegbygging, jernbaneutbygging, gjennomføring av reguleringsplan og liknande. Det kan òg gjennomførast jordskifte i dei tilfella der eit områdevern skaper utenlege eigedoms- og bruksrettstilhøve. Er det i slike høve nødvendig med skjønn i tillegg til jordskifte, held jordskifteretten skjønnet. Dette er saker som gjeld fastsetting av eksisterande rettsforhold. Jordskifteretten kan klarleggje eigedoms- og bruksrettstilhøva i sameige og i område med sambruk. Slik klarlegging kan og jordskifteretten gjere der det er uklart om det er sameige eller sambruk. I dei samiske reinbeiteområda kan jordskifteretten òg klarleggje rettstilhøve mellom reindrifta og grunneigarane. Det same gjeld sambruk av uteareala som ligg til eigarseksjonar. Jordskifteretten kan fastsetje grenser for fast eigedom og rettar. I pkt. 3 må du tydelig opplyse kva for grenser kravet gjeld. I tillegg bør du leggje ved eit kart som syner korleis du meiner grensa går. Skjønn går til vanleg ut på å fastsette erstatningar eller å fordele kostnader og plikter. Jordskifteretten kan halde skjønn etter mellom anna grannegjerdelova, beitelova, veglova, servituttlova og reindriftslova. Jordskifteretten kan halde avtaleskjønn som eiga sak. Du må krysse av for kva slag skjønn du krev. Jordskifteretten kan fordele planskapt verdiauke mellom eigedommar som er omfatta av ein reguleringsplan. Vilkåret er at kommunen har gitt føresegn om slik fordeling, og vidare må kommunen avgrense fordelingsområdet. Reguleringsplanen med føresegner må sendast inn saman med kravet om sak. I ei slik sak vil utbyggingsrettar kunne overførast frå eigedommar som er regulert til utbygging til eigedommar som er regulert til andre føremål, til dømes friareal. Fordeling av verdiauken kan gje betre planløysingar ved at det blir lettare å planleggje utan omsyn til eigedomsgrenser og gje ei meir rettferdig fordeling av verdiane mellom eigarane. Ei sak avgjort av jordskifteretten der ankefristen er ute, kan krevjast gjenopna etter reglane i tvistelova kapittel 31. Gjenopning er eit ekstraordinært rettsmiddel, og det skal mykje til for å få gjenopna ei rettskraftig sak. Hovudregelen er at jordskiftedommaren er einedommar. Dersom du vil at retten i tillegg skal settast med meddommarar må du krysse av for det. I skjønn er hovudregelen fire skjønnsmedlemmer. Om du berre vil ha to skjønnsmedlemmermå du krysse av for det. Partane må betale godtgjersla til meddommarane og skjønnsmedlemmene. Rettsmekling kan gjennomførast ved rettsfastsetjing og skjønn. Rettsmekling er frivillig og dersom partane blir samde kan saka eller del av saka avsluttast ved at ein inngår eit rettsforlik. Dersom ein har spørsmål om dette, ta kontakt med jordskifteretten i ditt sokn. Her fører du opp dei vedlegga som følgjer kravet (kopi av skylddeling, skøyte, målebrev, avtalar, jordskifte, jordskiftekart og andre dokument som kan ha noko å seie i saka). Det bør leggast ved kart eller skisse som illustrerer kravet. Marker området saka gjeld og aktuelle grenser. Nokre nettsider som kan vere nyttige: jordskifte.no Informasjon om jordskifteretten domstol.no Generell informasjon om domstolane lovdata.no Lover og forskrifter arkivverket.no Riksarkivet og statsarkiva tinglysing.no Tinglyste dokument seeiendom.no Kart og informasjon om eigedomar kartverket.no Kartverket norgeskart.no Kart nibio. Hugs å skrive under på kravet. Den eller dei som skriv under, blir rekna som rekvirent/rekvirentar. Når saka er tilstrekkeleg førebudd, kallar jordskifteretten inn til rettsmøte. Som oftast vil det òg bli synfaring. Alt etter sakstypen og omfanget av saka, kan det vere behov for fleire rettsmøte og synfaringar. I enkelte tilfelle kan det bli halde saksførebuande rettsmøte for å få saka godt nok førebudd.
|
lovdata_cd_525
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.342
|
Forskrift om fiskeregler, Kya, Humlingsvær, Våksvær, Titran, Sør-Trøndelag. I medhold av lov om sild- og brislingfiskeriene av 25. juni 1937, §60, siste ledd, bestemmes:
|
lovdata_cd_59446
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
de
|
0.457
|
[Endr. 1, 01.12.00] Endr. 3, 01.06.
|
lovdata_cd_60466
|
lovdata_cd_skatt_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.931
|
Sammendrag: Merverdiavgiftsloven §70 - Den europeiske romorganisasjonen (ESA) Merverdiavgiftsloven §70 - Den europeiske romorganisasjonen (ESA) Det er innført avgiftsfritak av etterfølgende refusjon for anskaffelser på vegne av Den europeiske romorganisasjonen (ESA). Ved vedtak av 9. desember 1986 samtykket Stortinget til inngåelse av avtale mellom Norge og Den europeiske romorganisasjonen (ESA) om Norges tiltredelse av Den europeiske romorganisasjonens Konvensjon med tilhørende betingelser og vilkår. I vedlegg I, Artikkel V, 2 til Konvensjonen, blir medlemsstatene oppfordret til å ta nødvendige skritt for å gjennomføre en fritaksordning for bl.a. merverdiavgift overfor ESA. Nevnte artikkel lyder: «Når det av eller på vegne av Organisasjonen foretas innkjøp eller anvendes tjenester som er av anseelig verdi og strengt nødvendige for utføring av Organisasjonens offisielle virksomhet, og når prisen på slike innkjøp eller tjenester inkluderer skatter eller avgifter, skal Medlemsstatene så vidt mulig ta de nødvendige skritt for å gi fritak fra nevnte skatter og avgifter eller sørge for at de blir refundert. På denne bakgrunn vedtok Finansdepartementet den 29. januar 1993, med hjemmel i merverdiavgiftsloven §70, å frita innkjøp eller envendelse av tjenester for merverdiavgift på vilkår som nevnt i Artikkelen. Selskaper som mottar oppdrag fra ESA, vil som følge av Finansdepartementets vedtak, kunne søke om å få tilbakebetalt merverdiavgift som er belastet selskapene i forbindelse med oppdragene. En forutsetning for å søke slik refusjon, er at selskapene ikke kan gjøre fradrag for slik merverdiavgift i sine egne omsetningsoppgaver. Søknaden om refusjon fremsettes for stiftelsen Norsk Romsenter som foretar den faglige vurdering av om hvorvidt vilkårene for fritak er oppfylt. Med søknaden skal følge fakturaer som viser at merverdiavgift er beregnet, samt mottakers kvittering for betalingen av fakturabeløpet. Norsk Romsenter videresender søknaden med bilag og sin anbefaling til Riksrevisjonens 16. kontor som forestår kontroll og attestasjon av søknadsbeløpet. Den attesterte søknad oversendes Finansdepartementet via Næringsdepartementet. Etter Næringsdepartementets anbefaløing vil Finansdepartementet foreta refusjon av betalt merverdiavgiftsbeløp. Refusjonen vil skje til Norsk Romsenter som videreutbetaler beløpet til søker. Med søknaden skal det fra søker foreligge en erklæring om at det merverdiavgiftsbeløp som søker refundert ikke er eller vil bli belastet oppdragsgiver (ESA), samt at søknadsbeløpet ikke er kommet til fradrag på søkers omsetningsoppgaver som inngående avgift.
|
lovdata_cd_55707
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.867
|
Virkeområdet er begrenset til å gjelde for spesialisthelsetjenesten da forskriften er hjemlet i spesialisthelsetjenesteloven §3-6. Barns rettigheter i kommunehelsetjenesten er ivaretatt gjennom pasientrettighetsloven. Det er best for barnet dersom det i størst mulig grad kan forholde seg til det samme personalet under oppholdet i institusjonen. Institusjonen må ta hensyn til dette ved oppsetting av turnus, planlegging og fordeling av arbeid på avdelingen/posten osv.
|
lovdata_cd_20282
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.621
|
Forskrift om vern av Store Risøya landskapsvernområde med tilhørende dyrelivsfredning, Tromsø kommune, Troms. Fastsatt ved kgl.res. 8. desember 1995 med hjemmel i lov av 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern §5, §14, annet ledd, jfr. §6 og §7 og §21, §22 og §23. Fremmet av Miljøverndepartementet. Endret 18 april 1996 nr. 456.
|
lovdata_cd_9727
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.837
|
Konsesjonsfriheten for bebygd eiendom intil 20 deklar som er eller har vært i bruk som helårsbolig settes ut av kraft for skolekretsene Sandøy, Brevik, Langangen og Bergsbygda i Porsgrunn kommune, dvs. følgende gårdsnummer: 1, 19, 20, 21, 22, 23, 24, 25, 26, 27, 28, 29, 30, 31, 32, 33, 34, 35, 36, 37, 38, 39, 40, 41, 42, 69, 75, 76, 77, 80, 81, 82 og 83.
|
lovdata_cd_9066
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.78
|
Kommunal- og arbeidsdepartementet har 26. januar 1984 i medhold av §2 i lov av 29. mai 1970 om brannvern (brannloven) stadfestet, med noen redaksjonelle endringer, vedtak av Fauske kommunestyre 12. desember 1983 om vedtekt til §7 i brannloven.
|
lovdata_cd_39145
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.992
|
Oppgjør i henhold til denne avtalen foretas med den regionale oppgjørsenheten som avtalen er inngått med. Nasjonal oppgjørsenhet kan bestemme at oppgjør skal skje ved en annen regional oppgjørsenhet. Dersom jordmoren flytter sitt kontor til et fylke som ligger utenfor den regionale oppgjørsenhetens ansvarsområde, gjelder bestemmelsene i punkt 1 tilsvarende der.
|
lovdata_cd_61442
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.954
|
Publisert: Somb-1996-36 (1996 s 131) Sammendrag: Knivstikkingsepisode ved ungdomsskole - skolemyndighetenes behandling av klage fra gjerningsmannens foreldre A ble dømt for å ha stukket en medelev i armen og brystet med en kniv i en gymnastikktime etter lengre tids forutgående mobbing. A's foreldre klaget til ombudsmannen over skolemyndighetenes håndtering av deres klage over den behandling A hadde fått ved ungdomsskolen. I klagen ble skolen anklaget for ikke å ha tatt mobbingen av A alvorlig, til tross for foreldrenes henvendelser dit om at A ble plaget på skolen. Ombudsmannen satte i verk undersøkelser om skolemyndighetenes håndtering av saken, herunder hva skolemyndighetene hadde iverksatt av undersøkelser for å bringe klarhet i hva som skjedde med A, og hva som i ettertid var blitt gjort for å forebygge lignende hendelser. Ombudsmannen uttalte at skolens innsats i ettertid i forhold til holdningsskapende arbeid mot mobbing, etablering av gode saksbehandlingsrutiner samt avklaring av ansvarsforhold, syntes å ha vært betydelig. Det ble imidlertid kritisert at skolemyndighetene avventet utfallet av straffesaken mot A før de ville besvare foreldrenes klage over at skolens manglende oppfølging hadde vært i strid med grunnskoleloven. Ombudsmannen uttalte at "skolen hadde som forvaltningsoppgave - uavhengig av straffesaken - en sterk oppfordring til å sette knivstikkingshendelsen inn i en skolemessig sammenheng for å få kartlagt eventuelle sammenhenger og årsaksforhold som skolen hadde ansvar for". Videre ble skolemyndighetenes håndtering av saken funnet å ha vært uheldig når det gjaldt informasjon og veiledning til foreldrene om kommunens videre behandling av saken og deres klage. Saksgang: (Sak 95-1925) Da A gikk i niende klasse på ungdomsskolen, stakk han i en gymnastikktime en medelev i armen og brystet med en kniv. Han ble dømt for overtredelse av straffeloven §229 2. straffalternativ. Etter domfeltes anke fastsatte Høyesterett straffen til fengsel i sju måneder hvorav seks måneder ble gjort betinget. Det er i dommene lagt til grunn at knivstikkingen var foranlediget av at A gjennom mer enn ett år hadde vært utsatt for grov plaging fra flere medelever. Foreldrene til A klaget til sektorsjefen (skolesjefen) i Skedsmo kommune over at deres sønns "psykiske og fysiske helse hadde vært grovt forsømt i skoletiden - - -". Klagen var rettet mot rektor, klasseforstander og gymnastikklærerne, og det ble fremholdt at disses adferd hadde vært i strid med grunnskoleloven av 13. juni 1969 nr. 24. Det ble vist til at grunnskoleloven pålegger rektor et ansvar for elevenes arbeidsmiljø, og at rektor derfor, etter et møte med skolen, burde ha informert lærerstaben om A's situasjon, samt fulgt opp saken i forhold til klasselæreren. Det ble videre hevdet at klasselæreren hadde lukket øynene for A's situasjon, da mobbingen av A tiltok. I forhold til gymnastikklærerne ble det fremholdt at de ikke hadde hatt tilsyn med garderoben og dusjen der en del av mobbingen fant sted, og at det ikke ble grepet inn i forhold til plagingen i gymnastikktimen den aktuelle dagen som ledet til knivstikkingen. Sektorsjefen i Skedsmo kommune opplyste i sitt svarbrev at han ikke fant det riktig å gå inn på vurderingen av skolens/ansattes handlemåte på grunn av den forestående rettssaken mot A. Kommunen viste senere til at vurderingen av skolens/ansattes handlemåte kom til å bli grundig belyst under rettssaken. Videre het det at "(l)ov og forskrifter er dessuten slik utformet at de ikke uten videre kan gi svar på spørsmålet fra dere". Etter at foreldrene hadde tatt kontakt med Statens utdanningskontor i Oslo og Akershus, ble sektorsjefen i kommunen bedt av utdanningskontoret om å gi en redegjørelse for saken. Sektorsjefen opplyste til foreldrene at saken var undersøkt så grundig som det lot seg gjøre, men at "det fortsatt er noe divergerende oppfatninger hos de impliserte". Sektorsjefen fant det likevel "godtgjort at kritikkverdige forhold er dokumentert", og at det ikke kunne " herske tvil om at tiltak burde vært iverksatt på et tidlig tidspunkt". Sektorsjefen mente dette kunne skyldes "forsømmelser og passivitet fra skolens side, men også at situasjonsoppfatningen har vært en annen enn den A og dere som foreldre hadde". Videre ble det opplyst at saken hadde vært en vekker, og at den ble fulgt opp på mange plan. "En rekke tiltak er iverksatt, alt fra en gjennomgang og innskjerping av rutiner til de mer fundamentale holdnings- og kompetansespørsmål som også denne hendelsen har aktualisert". Det ble videre vist til at klagen ble oppfattet som en klage over kvaliteten av skoletilbudet. Foreldrene ga overfor utdanningskontoret uttrykk for at de ikke var fornøyde med sektorsjefens svar. Etter at en redegjørelse for saken var lagt frem for de politiske organer i kommunen, uttalte utdanningskontoret i sitt svarbrev til foreldrene bl.a. at det fant det rimelig at sektorsjefen ikke hadde gått inn i forhold som på det tidspunktet var til behandling i retten. Saken ble videre oppsummert slik: "De forhold som er påklaget vedrørende skolens opptreden er grundig vurdert i ettertid av domstolen. Kommunen og skolen har tatt konsekvensene av den kritikk som er kommet fram i rettens behandling av saken mot A. Det er planlagt ytterligere tiltak for å forebygge at elever blir utsatt for plaging. A's foreldre er ikke fornøyd med den behandling familien har fått av sektorsjefen. Dette er påklaget. Formannskap og kommunestyre har ikke hatt merknader til den rapporten sektorsjefen har lagt fram. Etter de opplysninger som er gitt, kan vi ikke se at sektorsjefen har opptrådt lovstridig. Den beklagelse foresatte har ønsket, kom på et mye senere tidspunkt enn forventet. Dette understreker viktigheten av god kommunikasjon, men vi finner likevel ikke grunnlag for å slå fast at sektorsjefen har handlet klandreverdig." Saken ble deretter brakt inn for ombudsmannen. I brevet klaget foreldrene over skolemyndighetenes behandling av saken, og presiserte at hovedinnholdet i deres klage til sektorsjefen var å be skolemyndighetene "ta stilling til om rektors, klassestyrer og gymlæreres adferd i denne sak var i strid med grunnskoleloven". Det ble hevdet at statens utdanningskontor ikke hadde gitt svar på dette. Da skolemyndighetene hadde opplyst at det eksisterte divergerende syn på hva som faktisk hadde skjedd i denne saken, ble Statens utdanningskontor i Oslo og Akershus bedt om å opplyse hvilke undersøkelser skolemyndighetene hadde iverksatt for å søke å få brakt klarhet i hva som skjedde med A, herunder i hvilken grad skolen ble kjent med dette og hva som ble gjort fra skolens side. Det ble også bedt om opplysninger om hvilke rutiner/praksis for oppfølging av denne type saker skolen hadde, og om en slik praksis i så fall ble fulgt i denne saken. Videre ble det bedt opplyst hvilke konkrete tiltak som i ettertid var satt i gang for å forebygge og avdekke mobbing, og om det var utarbeidet noen retningslinjer om dette. Utdanningskontoret svarte vedlagt en redegjørelse fra sektorsjefen i kommunen. Det ble i brevet vist til at sektorsjefens rapport til kommunestyret inneholdt en klar erkjennelse av at skolen ikke i tilstrekkelig grad hadde fulgt opp de forpliktelsene som følger av lov og forskrifter. I brevet ble det konkludert slik: - Dokumentasjonen viser at kommunen hadde planer for tiltak mot mobbing og vold før knivstikkingen skjedde. - Skolen har tatt selvkritikk for dårlig oppfølging/gjennomføring av planene bl.a ved at mobbingen av A fortsatte uten at skolen grep inn. - Skolen og kommunen har tatt konsekvensene av den kritikken som er fremkommet og har satt inn tiltak for å hindre at andre elever opplever liknende og for generell bedring av det sosiale miljøet for elevene." I sektorsjefens redegjørelse ble det gjentatt at hendelsesforløp og årsaksforhold var blitt undersøkt "så grundig som det har latt seg gjøre". Det ble vist til at rektor to dager etter knivstikkingen ble bedt om å utarbeide en rapport om "alle sider som kunne ha betydning for vurderingen av den situasjonen som oppsto - - -, og foresattes senere uttalelser til media om at det før jul var meldt fra om at eleven ble plaget på skolen". Det ble laget rapporter/uttalelser fra rektor, klassestyrer og faglærere. Når det gjaldt skolens rutiner ved tilfeller av mobbing, ble det opplyst at skolen hadde hatt praksis for å kalle inn aktuelle elever sammen med foreldre til møte på skolen i slike tilfeller. Dette mente skolen å ha hatt positive erfaringer med. Sektorsjefen pekte på at denne fremgangsmåten også var benyttet i denne saken etter kontakt fra foreldrene. Det ble videre vist til at det allerede var opprettet forsterket inspeksjon i friminuttene med 6 lærere ute den høsten, noe skolen hevdet ble rutinemessig igangsatt hver høst for å trygge de nye 7. klasseelevene. Det ble opplyst at rektors vurdering i forhold til A's situasjon hadde vært at en eventuell plaging av A ville blitt oppdaget av de som inspiserte i friminuttene. Når det gjaldt hvilke tiltak som var iverksatt i etterkant, ble det vist til sektorsjefens rapport til hovedutvalg og formannskap/kommunestyre. Sektorsjefen fremholdt at det var foretatt "en full gjennomgang av administrative rutiner og prosedyrer", og at alle skolene var pålagt å utarbeide en tiltaksplan mot mobbing og vold. I rapporten om knivstikkingen ble det redegjort for på hvilken måte mobbe/voldsproblematikken til da hadde vært tatt opp ved skolen, og hva som var skolens planlagte tiltak/rutiner for det aktuelle skoleåret. Til dette var det vedlagt kopi av "tiltaksplan for et trygt skolemiljø for - - - skole" med et forslag til beredskapsplan ved akutte kriser. Foreldrene kom med merknader til utdanningskontorets og sektorsjefens brev, og konstaterte først at den saksfremstilling de hadde gitt, i hovedsak sto uimotsagt. Dette tolket de som et uttrykk for at det var enighet om hva som faktisk (ikke) hadde skjedd på ungdomsskolen. Under henvisning til det utdanningskontoret hadde uttalt om skolens plikt om å forebygge mobbing, samt å intensivere dette arbeidet når mobbing likevel skjedde, ble det hevdet at skolen først burde "godtgjøre sin pliktforsømmelse" overfor foreldrene. Videre ble det hevdet at utdanningskontorets utledning av at sektorsjefens uttalelser innebar "en klar erkjennelse av at skolen ikke i tilstrekkelig grad har fulgt opp de forpliktelser som følger av lover og forskrifter", var å trekke sektorsjefens uttalelse vel langt. Det ble videre uttrykt overraskelse over at det var utarbeidet rapporter om A uten foreldrenes godkjennelse, og gitt utrykk for at det føltes som et overgrep å ha blitt "diskutert i ulike politiske fora" uten å ha vært informert om dette, eller gitt resultatet av behandlingen. Foreldrene imøtegikk videre det sektorsjefen hadde opplyst om at det var igangsatt forsterket inspeksjon, og viste til at dette ikke ble tatt opp verken under møtet med skolen eller i telefonsamtalen en uke senere. De viste også til skolens egen situasjonsrapport og til politiforklaringene som fremkom i forbindelse med rettssaken. Avslutningsvis konkluderte foreldrene med at skolen ikke før etter at dommen hadde falt, hadde innrømmet at A var blitt mobbet, og at det aldri var blitt truffet noen tiltak overfor mobberne. Etter deres mening hadde skolen vært svært tolerant overfor mobbing. Klagernes brev ble oversendt Statens utdanningskontor for eventuelle nye merknader. Samtidig ble det bedt om oversendelse av de rapportene/uttalelsene fra rektor, klassestyrer og faglærere som ble omtalt i sektorsjefens brev. Utdanningskontoret svarte vedlagt de aktuelle rapportene og et brev fra sektorsjefen i kommunen. Utdanningskontoret opplyste at de i sin vurdering hadde tatt utgangspunkt i kvalitet, og at det inn under dette også var vurdert om kommunen hadde oppfylt sine plikter. Når det gjaldt innhentingen av de nevnte rapporter fra lærere og rektor, het det i sektorsjefens brev: "Som en del av kartleggingen av årsaksforhold og hendelsesforløp etc forut for selve knivstikkingsepisoden ble det innhentet skriftlige uttalelser fra berørte personer ved - - - ungdomsskole. Dette er en helt ordinær fremgangsmåte og et nødvendig hjelpemiddel for å kunne danne seg et bilde av omstendighetene rundt en aktuell hendelse. De avgitte uttalelsene var også en del av underlaget for den rapport som senere ble utarbeidet og fremlagt for hovedutvalg for undervisning og formannskapet. Rapporten ble der enstemmig vedtatt tatt til orientering og særutskrift av vedtak er oversendt tidligere. Resultatet av den politiske behandlingen er derfor kjent. Med unntak av at formannskapet fikk en orientering av hendelsen i møte - - -, er andre dokumenter enn denne rapporten verken behandlet eller forelagt noe politisk organ. Nevnte uttalelser fra skolen er for øvrig oppbevart på vanlig måte i vårt arkiv og er selvsagt ikke forsøkt hemmeligholdt". Foreldrene kom tilbake til saken og fastholdt bl.a. at rapportene om A faktisk var blitt hemmeligholdt ved at foreldrene ikke var blitt informert om at de eksisterte. Statens utdanningskontor hadde ikke ytterligere merknader til saken etter dette. "I grunnskoleloven §1 gjøres det rede for hva som skal være grunnskolelovens formål. Det heter her: Det følger videre av grunnskoleloven §16 at det skal legges vekt på å skape et trivelig arbeidsmiljø med gode samarbeidsformer for alle som er knyttet til skolen som elever, lærere eller annet personale. Dette utdypes nærmere i forskrift for grunnskolen av 17. november 1989 §2-2 der det i nr. 4 bl.a. heter at "(v)ed vantrivsel, konfliktsituasjonar, dårleg orden eller dårleg samarbeid må skolen, om nødvendig saman med pedagogisk-psykologisk teneste, undersøkje om årsaka kan vere": - - -"forhold i elev- eller kameratflokken". Ifølge samme bestemmelse nr. 5 må skolen "vurdere om ein kan endre dei forholda som er skuld i vanskane til eleven". Det fremgår av saksdokumentene og den senere klagebehandlingen her at det er erkjent og beklaget fra kommunens side at det ikke har vært tatt tilstrekkelig hensyn til de forpliktelser som er pålagt skolen gjennom de nevnte lover og forskrifter. Til tross for dette hersker det fortsatt en viss uenighet omkring de faktiske forhold i saken. For at jeg skulle kunne ta stilling til om skolens handlemåte har vært i strid med grunnskoleloven, ville det vært nødvendig å ta stilling til sakens faktum, herunder bl.a. hvordan de impliserte parter har hatt grunn til å oppfatte forholdene på det aktuelle tidspunkt. Da saksbehandlingen hos ombudsmannen normalt er skriftlig og det ikke foretas muntlige avhør av parter eller vitner, innebærer dette at mine muligheter til å få klarlagt de faktiske uoverensstemmelser er sterkt begrenset. På denne bakgrunn fant jeg det riktig å begrense mine undersøkelser til skolemyndighetenes håndtering av saken, herunder å undersøke hva skolemyndighetene hadde iverksatt av undersøkelser for å bringe klarhet i hva som skjedde med A, og hva som i ettertid har blitt gjort for å forebygge lignende hendelser og sikre klare retningslinjer/planer for hvordan skolen skal møte disse problemene. Skolen har hevdet at hendelsesforløp og årsaksforhold er undersøkt "så grundig som det har latt seg gjøre", og har vist til at det foreligger rapporter og uttalelser fra rektor, klassestyrer og faglærere. Disse ble utarbeidet i løpet av to måneder på bakgrunn av knivstikkingen og opplysninger fra foreldrene om at det hadde vært meldt til skolen at A ble plaget av medelever. Når det gjelder skolens tidligere rutiner for oppfølging av denne type saker, har skolen vist til at de hadde praksis for gjennomføring av samtaler mellom skolen og de impliserte elever med foreldre, pluss forsterket inspeksjon i friminuttene. Ut over dette fantes det lite retningslinjer/rutiner for oppfølging av slike saker, og det fremgår bl.a. at det ikke var praksis å nedtegne skriftlig meldinger fra foreldre, eller lage referater fra møter. Dette er imidlertid nå innskjerpet, bl.a. ved at det er innført et nytt registreringsskjema for meldinger til skolen. Skjemaene skal være plassert i nærheten av skolens telefoner. Om det generelle forebyggende arbeidet har kommunen i brev til Statens utdanningskontor i Oslo og Akershus videre opplyst: "Med bakgrunn i denne saken er det iverksatt en rekke tiltak av forebyggende karakter. Tiltakene har både et kortsiktig og langsiktig perspektiv. Som et første skritt ble samtlige skoler pålagt å gjennomgå sine saksbehandlingsrutiner og utarbeide rutinebeskrivelser. Slik mener vi for fremtiden å kunne unngå tvil om saksforhold i langt mindre grad enn hva som her har vært tilfelle. Dette er også ment å klargjøre ansvarsforhold, sikre korrekt oppfølging av sakene og forhindre at noe tilsvarende kan komme til å skje igjen. Øvrige tiltak har som siktemål på bred basis å møte mobbeproblemet og den økende volden i ungdomsmiljøene." Det synes på det rene at skolemyndighetene i ettertid har lagt ned en betydelig innsats for å forhindre at noe tilsvarende skal kunne skje igjen. Dette arbeidet har både vært rettet mot å lage gode saksbehandlingsrutiner og å avklare ansvarsforhold. I tillegg har skolen intensivert sitt holdningsskapende arbeid mot mobbing, gjennom å sette problemstillingen på dagsorden i ulike sammenhenger, ved deltagelse i prosjekter/mobbeundersøkelser, videreutdanning av lærere, samarbeid med andre offentlige instanser etc. Det er nå også lagt opp til at enkeltelever i spesielle situasjoner kan holdes under oppsyn i friminuttene. Når det gjelder skolemyndighetenes håndtering av saken i ettertid i forhold til foreldrene, ble deres klage først ikke behandlet av kommunen under henvisning til at saken skulle behandles ved domstolene. Statens utdanningskontor har overfor ombudsmannen sagt seg enig i kommunens vurdering av dette. Videre har skolemyndighetene senere vist til dommen ved at det i utdanningskontorets brev til A's foreldre heter at "(d)e forhold som er påklaget vedrørende skolens opptreden er grundig vurdert i ettertid av domstolen". I foreldrenes klage hit har de kritisert skolens manglende vilje til selv med en gang å iverksette undersøkelser rundt skolens behandling av A, og vist til at skolens ansvar for elevenes arbeidsmiljø ikke ville være gjenstand for domstolsbehandling. Jeg er enig i at kommunen etter grunnskoleloven med forskrifter har et selvstendig ansvar for å undersøke og klargjøre forholdene når slike alvorlige episoder skjer. Selv om det var naturlig å forvente at skolens forhold til en viss grad ville bli belyst gjennom rettssaken, må det understrekes at retten kun hadde saken til behandling som straffesak. Dette innebærer at siktemålet for rettens behandling har vært de straffbare forhold omkring knivstikkingen. Skolen hadde som forvaltningsoppgave - uavhengig av straffesaken - en sterk oppfordring til å sette knivstikkingshendelsen inn i en skolemessig sammenheng for å få kartlagt eventuelle sammenhenger og årsaksforhold som skolen hadde ansvar for. Når det som her hadde skjedd en så alvorlig episode på skolen, hadde skolen etter min mening en oppfordring til selv å gjøre noe for å klarlegge bakgrunnen for hendelsen og de anklager som foreldrene hadde rettet mot skolen. Kommunen har under klagebehandlingen her redegjort for å ha tatt et ansvar i og med at det ble bedt om rapporter/uttalelser fra lærerne og rektor om selve hendelsen og bakgrunnen for den. Jeg finner imidlertid at skolen også burde foretatt en vurdering av dette i forhold til grunnskoleloven. At det var reist straffesak, kunne ikke være til hinder for dette. Skolen måtte imidlertid innrette sitt arbeid med saken på en måte som ikke kunne virke uheldig inn på politiets arbeid. Disse forhold kunne eventuelt ha vært fulgt opp og avklart nærmere med politiet. På denne bakgrunn mener jeg at kommunen burde gitt foreldrene et svar på deres klage i stedet for å først avvise denne. Når det gjelder foreldrenes anførsel om at rapportene om A skal ha blitt forsøkt hemmeligholdt av kommunen, og at de har følt det som et overgrep å ha blitt "diskutert i ulike politiske fora", kan jeg ha forståelse for at dette kan ha vært en belastning for dem. Den undersøkelse kommunen igangsatte etter knivstikkingen, var imidlertid etter min mening nødvendig for å få klarlagt hva som skjedde for å vurdere om skolen i tilstrekkelig grad hadde utvist den nødvendige aktivitet for å sikre elevenes arbeidsmiljø. Dette er jo nettopp også en forutsetning for å vurdere kjernen i den klage foreldrene innga. Spørsmålet om foreldrene burde vært gitt innsyn i uttalelsene, går jeg ikke inn på, da et krav om innsyn i så fall først må behandles av forvaltningen. Under enhver omstendighet burde foreldrene fått foreløpig informasjon om hvilke undersøkelser og tiltak skolemyndighetene satte i verk etter knivstikkingen, samt veiledning om den videre behandling i kommunen av saken og deres egen klage. Dette følger av alminnelige prinsipper om god forvaltningsskikk. Dersom dette hadde vært gjort, ville kommunen samtidig ha vist at den tok spørsmålene rundt skolens forhold alvorlig. Dette ville derved også kunne styrket foreldrenes tillit til skolen, og imøtekommet deres behov for å bli holdt orientert om hva som skjedde i saken. Skolemyndighetenes håndtering av saken, slik den fremgår av korrespondansen, har derfor på disse punkter etter min mening vært uheldig."
|
lovdata_cd_59147
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.923
|
Denne forskrift (vedlegg 2) trer i kraft 15. januar 2005. Fra samme tidspunkt oppheves forskrift 18. desember 2003 nr. 1892 om nærmere vilkår for dispensasjon og om tillatt lengde og bredde uten dispensasjon (vedlegg 2 til forskrift om bruk av kjøretøy).
|
lovdata_cd_56020
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.672
|
Prøver avlegges på de steder som er kunngjort i AIC N. Luftfartstilsynet kan godkjenne prøver i enkelte eller i alle fag på følgende vilkår: Teoriprøvene skal dekke pensum og kunnskapsnivå og spørsmålsbanken skal være godkjent av Luftfartstilsynet. Innen 5 år fra første avleggelse av grunnprøve innen én faggruppe må alle grunnfag i den faggruppen være prøvd og bestått. Overholdes ikke denne fristen, bortfaller gyldigheten av de fag som til en hver tid er eldre enn 5 år. Alle fag i én faggruppe må således være bestått innen en 5-årsperiode. Endelig frist for elever omfattet av 8-års-«regelen» for å fullføre komplett grunnutdanning vil være 30. mai 2003. Kandidater som ikke kommer inn under ordningen nevnt i pkt. 4.2, kan på andre måter tilegne seg nødvendige kunnskaper og avlegge skriftlig prøve for Luftfartstilsynet i de fag som inngår i grunnutdanningen. Krav for bestått resultat er 70% eller bedre. Slike prøver kan etter fastsatte regler avlegges på steder publisert i AIC N. 0 Endret ved forskrift 25 mars 2002 nr. 307.
|
lovdata_cd_34013
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.767
|
§14-23 skal lyde: (2) Departementet kan gi forskrift1 om hvordan det årlige rentebeløpet skal beregnes, og om opp- og nedregulering av inngangsverdien på mengdegjeldsbrev. Departementet kan også gi bestemmelser om fastsettelse av separate inngangsverdier for elementene i sammensatte mengdegjeldsbrev, og unnta enkelte mengdegjeldsbrev fra bestemmelsen i første ledd.
|
lovdata_cd_37601
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.827
|
Denne delen gir de kompetente myndigheter i artikkel 13 rett til å bli enige om gjennomføringsbestemmelser til konvensjonen. Det er ikke inngått noen egen administrasjonsavtale til konvensjonen mellom Norge og Nederland, og det er da de relevante bestemmelsene i gjennomføringsforordning 574/72 som gjelder, jf. artikkel 9 i konvensjonen. Artikkel 14 gir anvisning om at de relevante bestemmelser om gjensidig bistand i forordningen og gjennomføringsforordningen skal anvendes tilsvarende i saker som omfattes av konvensjonen. Artikkel 15 omhandler konfliktløsning, dersom avtalelandene ikke er enige om fortolkningen eller anvendelsen av konvensjonen.
|
lovdata_cd_26833
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.631
|
Denne forskrift trer i kraft straks, og samtidig oppheves fastsatt minsteareal for Marker kommune i forskrift av 25. august 2001 nr. 1255 om adgang til jakt etter elg, hjort, rådyr og bever, Aremark, Askim, Eidsberg, Fredrikstad, Halden, Hobøl, Hvaler, Marker, Moss, Rakkestad, Rømskog, Rygge, Råde, Sarpsborg, Skiptvet, Spydeberg, Trøgstad og Våler kommuner, Østfold.
|
lovdata_cd_3846
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.41
|
I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 §8, jfr. §10, er Stenerudmyra, en del av gnr./bnr. 49/1, 49/4, 49/5, 50/1, 50/2, 50/3, 50/4, 50/7, 50/8, 50/9 og 50/10 i Spydeberg kommune og 51/1, 54/2, 55/1, 56/1, 57/4, 60/4, 60/6, 60/8 og 67/1 i Hobøl kommune, Østfold fylke, ved kgl.res. av 22. desember 1978 fredet som naturreservat. Det fredete reservat er ca. 655 dekar.
|
lovdata_cd_47059
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.753
|
Vedlagt følger til trygdekontoret et lite opplag av blanketten «Omregning av pensjon fra folketrygden i samsvar med nordisk konvensjon om trygd», datert 09.02.94. Blanketten kan bestilles fra Hustrykkeriet i Rikstrygdeverket eller kopieres etter behov. Vedlagt følger som Vedlegg nr. 1 mønster til et informasjonsbrev som kan brukes i «ex officio»-saker som nevnt nedenfor.
|
lovdata_cd_38254
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.725
|
Denne paragrafen gjelder pensjonsmottakere som soner straff, sitter i varetekt eller er sikret i en av fengselsvesenets anstalter. Her blir ytelsene redusert etter bestemmelsene i §3-27 og §3-28. Dette gjelder både omregningstidspunkt og beregning av redusert ytelse. Se §3-27 og §3-28.
|
lovdata_cd_58578
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.844
|
Dette vedlegget gjelder som forskrift, jf. dokumentasjonsforskriften. Luftfartstilsynets bedømmelse, på grunnlag av foreliggende dokumenter og opplysninger, av om et system eller deler av et system oppfyller fastsatte bestemmelser for adgang til sivil luftfart. a) bygging av lette luftfartøy. Med lett luftfartøy menes i denne forskrift luftfartøy med en maksimalt tillatt startmasse på mindre enn 1500 kg. Egen arbeidsinnsats skal utgjøre minst halvparten av det beregnede totale arbeid. Totalt arbeid vil si det totale arbeidsomfanget dersom alt arbeid er utført av byggeren. b) Større modifikasjoner eller større reparasjoner av amatørbygget luftfartøy. c) Restaurering av amatørbygd ikke luftdyktig luftfartøy eller av annet ikke luftdyktig eldre luftfartøy. Med eldre luftfartøy menes i denne forskrift lett luftfartøy som har fått utstedt luftdyktighetsbevis før 1. januar 1960, og som skal være plassert i vedlikeholdsklasse III, jf. vedlikeholdsforskriften (privat). Med restaurering menes istandsetting til så nær original stand som mulig. d) Konvertering og/eller overhaling av motor for bruk i amatørbygd luftfartøy. Ansvarlig leder (Accountable Manager) Person, akseptert av luftfartsmyndigheten, som har overordnet ansvar for derved å sikre at alle operasjonelle og flytekniske aktiviteter kan finansieres og gjennomføres i samsvar med fastsatte myndighetskrav og de tilleggskrav som luftfartsforetaket selv har fastsatt. Attestasjon for utført vedlikehold («CRS») Kvittert bekreftelse av attesterende personell for at pålagt vedlikehold er utført i et flyverksted. Personell som er bemyndiget av det godkjente flyverkstedet, i samsvar med en prosedyre som er akseptabel for Luftfartstilsynet, til å utstede attest for utført vedlikehold for flymateriell. Autorisasjonsside for flygehåndbok (Authorization Page for Flight Manual) Dokument utstedt av Luftfartstilsynet som stadfester godkjennelse av flygehåndbok. Verksted med Luftfartstilsynets tillatelse til å utføre vedlikeholdsarbeider på flymateriell knyttet til ervervsmessig flyging og privatflyging. Elektronisk utstyr i luftfartøy. Et ikke-kraftdrevet luftfartøy lettere enn luft. Benkeprøve (Bench Check) Funksjonsprøve i benk på verksted av komponenter, enheter og systemer fra luftfartøy for kontroll av at de funksjonerer innenfor fastlagte toleranser. Luftfartstilsynets fysiske kontroll med flymateriellets luftdyktighet. «Condition Monitoring» (CM) En ikke preventiv vedlikeholdsprosess som forutsetter at påliteligheten følges opp og analyseres for å lokalisere problemområder og deretter iverksette nødvendige tiltak for å løse problemene. dB (Decibel) Logaritmisk størrelse som brukes innen akustikken for å angi lydstyrke ved hjelp av lydtrykksnivået. Referansetrykket er 0,0002 Pa (0,00002 mbar). dB (A) Enhet for lydstyrke bestemt med lydnivåmåler/støymåler korrigert med et A-filter. Ambulansemateriell som krever elektrisitet. Strømkilden kan være ekstern eller intern. EPNdB (Effective Perceived Noise Level Decibel) Verdien i decibel (dB) for det subjektivt opplevde forstyrrelsesnivå hvor det er tatt hensyn til lydens varighet og dens rentonekomponenter. Ervervsmessig flyging (Commercial Aerial Work) Flyging mot vederlag og i henhold til driftstillatelse utstedt av Luftfartstilsynet. Krav til driftstillatelse gjelder de selskaper som skal utføre følgende driftsarter: Rundflyging, Slippflyging, Foto- og reklameflyging, Overvåkingsflyging, Slepeflyging, Skoleflyging. Ervervsmessig lufttransport (Commercial Air Transport) Lufttransport av passasjerer, post og/eller frakt mot vederlag og i henhold til lisens/AOC utstedt av Luftfartstilsynet. Ettersyn (Aircraft inspection) Periodiske vedlikeholdsarbeider og tilstandsovervåking i samsvar med foreskrevne instrukser. Radiokommunikasjons- og radionavigasjonsutstyr samt pulsutstyr og nødradiopeilesender installert i luftfartøy. Et kraftdrevet luftfartøy tyngre enn luft som under flyging hovedsakelig bæres oppe av aerodynamiske reaksjoner på bæreflater som er faste under gitte flygeforhold. Flygehåndbok (Approved Flight Manual) Myndighetsgodkjent luftdyktighetsdokument som inneholder de data, fastslått ved typesertifiseringen, som er nødvendig for å gjennomføre en sikker flyging. Flygehåndbok utgitt av flyselskap (Company Flight Manual) Ikke myndighetsgodkjent flygehåndbok til bruk for egne besetninger, utarbeidet av et luftfartsforetak som har fått særskilt godkjennelse av Luftfartstilsynet for bruk av Company Flight Manual system. Alt materiell som er i samsvar med godkjent typespesifikasjon eller materiellstandard, og som består av: - luftfartøyets utskiftbare enheter (motorer, propeller, rotorer, apparater, instrumenter, avionikkenheter) - reservedeler og standardmateriell for vedlikehold og modifikasjon av luftfartøy. Person som innehar gyldig ICAO flyteknisk sertifikat utstedt av Luftfartstilsynet eller JAR 66 vedlikeholdssertifikat utstedt av Luftfartstilsynet eller annen fullverdig medlemsstat tilsluttet JAA. Andre flytekniske sertifikater etter Luftfartstilsynets nærmere bestemmelser. Godkjent verksted med Luftfartstilsynets tillatelse, jf. BSL JAR 145 eller akseptert verksted godkjent av JAA sentralt til å utføre vedlikeholdsarbeider på flymateriell knyttet til ervervsmessig lufttransport og ervervsmessig flyging samt privatflyging. Hvor ofte en hendelse eller et utfall inntreffer i løpet av en gitt tidsenhet. Prøve som utføres for å kontrollere at komponenter, enheter og systemer har normal funksjon, og funksjonerer innenfor spesifiserte grenser. Ballong hvor hylsteret inneholder annet medium enn varmluft. Luftfartstilsynets gjennomgang av søknad og dokumentasjon i forbindelse med fornyelse av luftdyktighetsbevis. Rotorfartøy med rotorer som ikke er motordrevne, unntatt for igangsetting, men som er laget for å rotere ved hjelp av luftkrefter som oppstår ved bevegelse av fartøyet, og fremdriftsmåter som vanligvis består av konvensjonelle propeller uavhengig av rotorsystemet. Luftfartøy tyngre enn luft som under flyging bæres oppe av aerodynamiske reaksjoner på en eller flere kraftdrevne rotorer på vesentlig vertikale aksler. «Hard Time» (HT) Bestemt intervall målt i flytimer, komponenttimer, antall operasjonssykluser, antall landinger, kalendertid m.m. for utskifting/overhaling av komponenter, enheter og systemer som ledd i en preventiv vedlikeholdsprosess. ICAO (International Civil Aviation Organization) En sammenslutning av stater som er tilsluttet konvensjonen for internasjonal sivil luftfart, Chicago-konvensjonen. Organisasjonen er et spesialorgan under FN. Bedømmelse av samsvar ved observasjon og vurdering understøttet når det er aktuelt av måling, prøving eller tolking. Inspeksjon før avgang (Pre-flight inspection) Inspeksjon som utføres før flyging for å sikre at luftfartøyet er skikket for den tiltenkte flyging. Feilretting er ikke en del av inspeksjonen. JAA (Joint Aviation Authorities) Sammenslutning av europeiske luftfartsmyndigheter. JAR (Joint Aviation Requirements) Krav og retningslinjer fastsatt av JAA- medlemslandenes luftfartsmyndigheter. Klassifisering av luftfartøy i klasse: Klasse Normal: Luftfartøy i denne klassen oppfyller alle krav som spesifisert i relevant typesertifikat og tilhørende «Type Certificate Data Sheet». Klasse Spesial: Luftfartøy i denne klassen har avvik fra krav i relevant typesertifikat og tilhørende «Type Certificate Data Sheet». Avvikene er kompensert for ved innføring av operative eller tekniske begrensninger. Klasse Eksperiment: Luftfartøy i denne klassen har ikke eget typesertifikat eller avvik fra krav i relevant typesertifikat og tilhørende «Type Certificate Data Sheet» som ikke kan kompenseres for ved innføring av operative eller tekniske begrensninger. Flyging foretatt av personer som gjennom sitt medlemskap i en klubb/forening har rett til å bruke luftfartøy som disponeres av denne. Klubben/foreningen står som fartøyets eier/bruker. Kontroll og fastsettelse av forskjellen mellom luftfartøys magnetiske kurs og kompasskurs (deviasjon). Forandring av det magnetiske kraftfeltet som påvirker magnetkompasset i et luftfartøy i den hensikt å redusere forskjellen mellom kompasskurs og magnetisk kurs. En særskilt tillatelse fra Luftfartstilsynet som gir innehaveren rett til å utføre sveisearbeider innen luftfarten på bestemte vilkår. Fremstille alle tekniske og operative spesifikasjoner knyttet til det å fremstille underlag for produksjon. Alle tekniske og operative spesifikasjoner og data nødvendig for produksjon. Mulige skader eller tap som følger av en uønsket hendelse. Aktivitet så som måling, undersøkelse, prøving eller tolking av en eller flere egenskaper ved en enhet og sammenligning av resultatene med spesifiserte krav for å bestemme om overensstemmelse er oppnådd for hver egenskap. Se under vedlikehold. Flymateriell som er konstruert, bygd, utstyrt og vedlikeholdt og har slike egenskaper at sikkerhetens krav tilfredsstilles. Disse krav fastlegges av Luftfartstilsynet i form av bestemmelser som er å betrakte som minimumskrav for å oppnå et tilfredsstillende flysikkerhetsnivå. Luftdyktighetsattest (Airworthiness Release) Dokumentasjon utstedt av vedlikeholdsinstans i samsvar med foreskrevne regler for å opprettholde luftdyktig flymateriell. Dokument som etter søknad, utstedes av Luftfartstilsynet for luftfartøyer som tilfredstiller norske bestemmelser for sivil luftfart og klassifisert i klasse Normal eller Spesial. Påbud utstedt av fabrikasjonslandets myndighet (Airworthiness Directive) eller av Luftfartstilsynet (Luftdyktighetspåbud), som identifiserer flymateriell hvor en usikker tilstand eksisterer eller denne tilstanden kan oppstå eller utvikles i andre produkter av samme type design. Påbudene beskriver korrektive tiltak som må utføres eller begrensninger som må iverksettes slik at flymateriellet fortsatt kan opereres. Organisasjon eller selskap som utøver ervervsmessig luftfart. Luftfartsforetakets organisasjon som er ansvarlig for at det flymateriell som brukes i egen myndighetsgodkjent luftfartsvirksomhet er kontinuerlig luftdyktig. Luftfartøy: Ethvert luftfartøy som under flyging bæres oppe av luftens statiske oppdrift. Ethvert luftfartøy som under flyging holdes oppe av aerodynamiske krefter. Lette fly (Very Light Aeroplane) Enmotors fly med stempelmotor og godkjent for 2 personer. Godkjent startvekt kan ikke overstige 750 kg og med en steilehastighet som ikke overstiger 45 knots (CAS). Mindre luftfartøy (Small Aircraft) Fly og helikopter som ikke er større luftfartøy. Større luftfartøy (Large Aircraft) Fly med høyeste tillatte startmasse som overstiger 5700 kg og flermotors helikopter. Et kraftdrevet luftfartøy lettere enn luft. Maksimal tillatt startmasse (maximum take-off mass - MTOM) Den største startmasse et luftfartøy ved avgang tillates å ha ifølge typesertifiseringen. Dokument godkjent av typesertifiserende myndighet som omfatter krav til minimumsutstyr i luftfartøy før flyging påbegynnes, og som foreskriver betingelser for å planlegge og gjennomføre en flyging med komponenter, enheter og systemer ute av funksjon. Midlertidig luftdyktighetsbevis (Særskilt flygetillatelse/«Permit to Fly») Midlertidig luftdyktighetsbevis utstedes i forbindelse med prøveflyging og overføringsflyging. Luftfartsforetakets system godkjent av Luftfartstilsynet som omfatter krav til minimumsutstyr i luftfartøy før flyging påbegynnes, og som foreskriver betingelser for å planlegge og gjennomføre en flyging med komponenter, enheter og systemer ute av funksjon. Mikrolette fly (Microlight aircraft) Et bemannet motordrevet luftfartøy med ikke mer enn to seter, med styrbar hastighet Vso som ikke overskrider 35 knots (65 km/h) og med maksimal tillatt startmasse som ikke overstiger 300 kg for en-seters fartøy og 450 kg for to-seter, eller et bemannet motordrevet sjøfly med ikke mer enn to seter og med maksimal tillatt startmasse som ikke overstiger 350 kg for en-seters fartøy og 500 kg for to-seter. Mikrolette fly med bæreflater og manøvrering etter paragliderprinsippet (Powered Paraglider Trike - PPT) Et bemannet motordrevet PPT med ikke mer enn to seter, med styrbar hastighet Vso som ikke overskrider 35 knots (65 km/h) og med maksimal tillatt startmasse som ikke overstiger 300 kg for en-seters fartøy og 450 kg for to-seter, eller et bemannet motordrevet PPT for operasjon på sjø med ikke mer enn to seter og med maksimal tillatt startmasse som ikke overstiger 330 kg for en-seters fartøy og 495 kg for to-seter. Mikrolette gyroplan (Microlight gyroplane) Et bemannet motordrevet gyroplan med ikke mer enn to seter, med styrbar hastighet Vso som ikke overskrider 35 knots (65 km/h) og med maksimal tillatt startmasse som ikke overstiger 300 kg for en-seters fartøy og 450 kg for to-seter, eller et bemannet motordrevet gyroplan for operasjon på sjø med ikke mer enn to seter og med maksimal tillatt startmasse som ikke overstiger 350 kg for en-seters fartøy og 500 kg for to-seter. Modifikasjoner: En endring av typesertifisert flymateriell som har en merkbar effekt på vekt og balanse, strukturell styrke, ytelse, operative egenskaper eller andre egenskaper som kan påvirke flymateriellets luftdyktighet eller miljødyktighet. En endring av typesertifisert flymateriell som ikke har merkbar effekt på vekt og balanse, strukturell styrke, ytelse, operative egenskaper eller andre egenskaper som kan påvirke flymateriellets luftdyktighet eller miljødyktighet. Luftfartstilsynets dokumentasjon på at modifikasjonen er gransket og godkjent. Granskning av konstruksjonsunderlaget samt utførte bakke- og flygeprøver nødvendige for utstedelse av modifikasjonsgodkjennelse. Se seilfly med hjelpemotor og turmotorglider. Med nyttelast i et mikrolett luftfartøy skal det forstås alt utstyr utover utstyr som inngår i tomvekt, det vil si bagasje, drivstoff og person(er) ombord ved avgang. Omløpsforhold («By-pass»- forhold) Forholdet mellom den luftmengde som strømmer gjennom omløpskanalene i en gassturbinmotor og den luftmengde som strømmer gjennom brennkammeret. Målingen skal foretas ved maksimal skyvekraft på stasjonær motor ved atmosfæriske forhold som tilsvarer forholdene ved havoverflaten i den internasjonale standardatmosfæren. «On condition» (OC) En preventiv vedlikeholdsprosess hvor komponenter, enheter og systemer forblir installert i luftfartøy så lenge tilstanden eller funksjonen er normal innenfor fastlagte toleranser. Tilstand eller funksjon kontrolleres ved at det med bestemte tidsintervall utføres ettersyn, prøver eller målinger. Intervallet for og omfanget av slike kontroller skal være fastlagt i vedlikeholdsprogrammet, slik at det er høy sannsynlighet for at komponenter, enheter og systemer vil funksjonere tilfredsstillende til neste gang OC-tiltak utføres. Istandsetting av flymateriell ved kontroll og utskifting i samsvar med en godkjent standard for å forlenge levetiden. System som gir instrumenter og utstyr tilkoplet systemet, informasjon om luftens totaltrykk. Tilvirkning av flymateriell. Flyging for å verifisere at luftfartøyet fortsatt tilfredstiller gjeldende luftdyktighetskrav. Radionavigasjonsutstyr som opererer med pulsemisjoner i radiofrekvensområdet over 900 MHZ. Sannsynligheten for at et system under gitte forhold skal fungere tilfredsstillende under en fastsatt tid. Eliminering av skade og/eller restaurering til luftdyktig tilstand etter at flymateriell første gang er satt i drift etter produksjon. Restaurering er istandsetting av amatørbygget ikke luftdyktig luftfartøy eller annet ikke luftdyktig eldre luftfartøy, som har fått utstedt luftdyktighetsbevis før 1. januar 1960 til så nær original stand som mulig. Restaurert luftfartøy inngår i vedlikeholdsklasse III. Uttrykk for den fare som uønskede hendelser representerer for mennesker, miljø eller materielle verdier. Risiko uttrykkes ved sannsynligheten for og konsekvensene av de uønskede hendelser. Alt materiale for produksjon, drift og vedlikehold av flymateriell. Den erfaringsmessige stabilitet (statistisk regelmessighet) uttrykt ved et tall p ( 0<=p<=1 ) og som betegner sannsynligheten for at begivenheten skal finne sted. Informasjon utstedt av fabrikant som gjelder forhold rettet mot vedlikehold av luftfartøy som eksempelvis, Service Bulletins (SB), Service Instructions (SI), Service Information Letters m.m. Et ikke-kraftdrevet luftfartøy tyngre enn luft som under flyging bæres oppe av aerodynamiske reaksjoner på bæreflater som er faste under gitte flygeforhold. Et luftfartøy med seilflyegenskaper, utstyrt med hjelpemotor for start og stigning, eller for å holde høyde uten oppvind, som er tyngre enn luft, og som under flyging holdes oppe av aerodynamiske reaksjoner på bæreflater som er faste under flyging. Luftfartøyet må ikke kunne startes eller landes ved hjelp av ombordværendes muskelkraft. Luftfartøyet skal være registrert som seilfly med hjelpemotor. Liste som i korte punkter angir rekkefølge for utførelse av viktige operasjoner eller kontrollfunksjoner. Standard atmosfære (ISA-atmosfære) Betyr en atmosfære med trykk lik 1013,25 Hpa og temperatur lik 15 °C. Startmasse (Take-off mass) Massen (vekten) av luftfartøyet ved start. TOM regnes fra tidspunktet ved startutrullingen. Steilehastighet (Vs ) Minimum stabil hastighet i hvilken luftfartøyet er kontrollerbart. Styrbar hastighet (Vso ) Minimum stabil hastighet i hvilken luftfartøyet er kontrollerbart når det er i landingskonfigurasjon. Myndighetsgodkjente tillegg til flygehåndbok. Samling av elementer som er innbyrdes beslektet eller gjensidig påvirker hverandre. Særskilt flygetillatelse (Permit to Fly) Dokument utstedt av Luftfartstilsynet for luftfartøy som ikke tilfredsstiller alle krav for å oppnå gyldig luftdyktighetsbevis, i forbindelse med prøveflyging eller overføringsflyging. Dokument som etter søknad, utstedes av Luftfartstilsynet for luftfartøyer som tilfredsstiller norske bestemmelser for sivil luftfart og som er klassifisert i klasse Eksperiment. Luftfartøy i denne klasse tilfredsstiller ikke kravene i henhold til ICAO, Annex 8. Person godkjent av Luftfartstilsynet, som er ansvarlig for at foretakets vedlikeholdsorganisasjon drives i henhold til Luftfartstilsynets bestemmelser og de systemer og rutiner som er beskrevet i vedlikeholdshåndboken eller tilsvarende. Sikkerhetsmyndighetens utøving av adgangskontroll og virksomhetstilsyn for å overvåke at sikkerhetens krav tilfredsstilles. Tommasse (Empty Weight) Masse av komplett luftfartøy hvor følgende inngår: c) olje i motor og ikke drenerbar olje i motorsystem ifølge typespesifikasjon eller flygehåndbok. e) fastmontert ballast. Turmotorglider (Touring motorglider, TMG) Et kraftdrevet luftfartøy med seilflylignende flyegenskaper, som er tyngre enn luft, og som holdes oppe av aerodynamiske reaksjoner på bæreflater som er faste under flyging. Luftfartøyets motor skal være integrert i konstruksjonen og verken motor eller propell skal kunne trekkes inn i luftfartøyet. Luftfartøyet skal ikke kunne startes eller landes ved hjelp av ombordværendes muskelkraft og skal være registrert som turmotorglider. Tyngdepunktets beliggenhet (Centre of Gravity Position) Tyngdepunktets avstand i luftfartøyets lengderetning, for helikoptre også i tverretningen, fra et bestemt referanseplan. Granskning av konstruksjonsunderlag og sertifiseringsgrunnlag samt utførte bakke- og flygeprøver nødvendige for utstedelse av typesertifikat eller godkjennelsesbevis. Skriftlig bekreftelse fra en luftfartsmyndighet på at flymateriell tilfredsstiller gjeldende konstruksjonsbestemmelser. Utstyrsliste (Equipment List) Fortegnelse over fast og løst utstyr samt alternativt utstyr som inngår i luftfartøyets tommasse. Ballong hvor hylsteret inneholder oppvarmet luft. Utførelse av ettersyn, reparasjon og overhaling av flymateriell samt modifikasjoner som er nødvendige for å opprettholde luftdyktighet. Vedlikehold omfatter også utskifting av levetidsbegrensede deler eller komponenter. Vedlikeholdsattest (Maintenance Release) Dokumentasjon utstedt av et autorisert verksted, flytekniker eller person med spesialtillatelse for å klarere et komplett luftfartøy som luftdyktig i samsvar med foreskrevne regler. En håndbok godkjent av Luftfartstilsynet som beskriver vedlikeholdsordning. Med vedlikeholdsinstans menes organisasjon eller person som har Luftfartstilsynets rettighet og tillatelse til å utføre og kvittere for vedlikehold av flymateriell f.eks..: - Person med spesialtillatelse. Større luftfartøy. Mindre luftfartøy. Luftfartsforetakets system godkjent av Luftfartstilsynet for vedlikehold av luftfartøy slik at kravene til kontinuerlig luftdyktighet ivaretas. Luftfartsforetakets tekniske organisasjon som er en del av vedlikeholdsordningen. Vedlikeholdsrapport (VR) Dokument (skjema) utstedt av godkjent vedlikeholdsinstans på at angjeldende luftfartøy er vedlikeholdt i samsvar med godkjent underlag og anses luftdyktig i henhold til Luftfartstilsynets bestemmelser. VR utstedes i forbindelse med søknad om utstedelse eller fornyelse av luftdyktighetsbevis og ved utførelse av årlig ettersyn for opprettholdelse av kontinuerlig gyldig luftdyktighetsbevis i gyldighetsperioden. VR skal utstedes i forbindelse med søknad om utstedelse av eksportluftdyktighetsbevis. Person, godkjent av Luftfartstilsynet, som er ansvarlig for at verkstedets virksomhet drives i henhold til gjeldende bestemmelser og egne instrukser, rettigheter, systemer og rutiner. Luftfartstilsynets tilsyn med at et system eller deler av systemet fortsatt fungerer i samsvar med de bestemmelser som er fastsatt som vilkår i virksomheten. Ettersyn i henhold til fabrikantens vedlikeholdsprogram eller vedlikehold som tilsvarer et 100- timers ettersyn for luftfartøy i vedlikeholdsklasse II og III og med bruksområde privat. Årlig ettersyn utføres av godkjent vedlikeholdsinstans for å opprettholde kontinuerlig gyldig luftdyktighetsbevis. I forbindelse med utførelse av årlig ettersyn skal vedlikeholdsrapport (VR) utstedes av vedlikeholdsinstansen.
|
lovdata_cd_24076
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.643
|
Det kan setjast opp informasjonstavler.
|
lovdata_cd_23875
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.641
|
Eidfjord kommune har vedtatt forskrift 25. september 1998 nr. 1030 for forsøk med alternativ rapportering av økonomi og tjenestedata (KOSTRA - kommune stat rapportering). Denne erstatter forskrift av 27. oktober 19931 for kommunale og fylkeskommunale budsjetter.
|
lovdata_cd_39304
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.643
|
Kommunen fremmer kravet overfor den regionale oppgjørsenheten. I kravet må det fremgå hvor mange pasienter som omfattes av ordningen, og hvilket apotek pasienten får multidose fra. Listen skal inneholde pasientens fødselsnummer, navn og hvilken måned i året brukeren først får utlevert multidose. Kommunen sender liste hver måned der det merkes av nye brukere som er kommet til.
|
lovdata_cd_44725
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.431
|
Dersom du mener at vedtaket er uriktig, kan du klage eller anke over det. Trygdekontorets vedtak kan påklages til fylkestrygdekontoret. Fylkestrygdekontorets vedtak i klagesaken kan ankes til Trygderetten. Blankett for klage/ankeerklæring får du på trygdekontoret. Trygdekontoret kan også gi nærmere informasjon dersom du har behov for det. Klagen må settes frem for trygdekontoret innen seks uker fra den dagen du mottok vedtaket.
|
lovdata_cd_23373
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
da
|
0.54
|
Fartsforskriftene oppheves fra det tidspunkt Kystdirektoratet bestemmer.
|
lovdata_cd_25061
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.614
|
I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jf. §10 og §21, §22 og §23, er ei skogsli øst for Borkamo og Nystadnes, i Saltdal kommune i Nordland, fredet som naturreservat ved kgl. res. av 21. desember 2000 under betegnelsen Nystadneslia naturreservat.
|
lovdata_cd_58854
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.418
|
Ikrafttredelse av lov 12. desember 2003 nr. 113 om endringer i lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner m.m. (kommunal revisjon). Fastsatt ved kgl.res. 18. juni 2004 med hjemmel i lov 12. desember 2003 nr. 113 om endringer i lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner m.m. (kommunal revisjon) del VI. Fremmet av Kommunal- og regionaldepartementet.
|
lovdata_cd_47794
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.541
|
Forskrift om helseattest ved tilsetting i presteembeter og -stillinger.
|
lovdata_cd_3244
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.496
|
I tillegg til reglane i pkt. IV gjeld følgjande reglar for landskapsvernområdet: 1. Inngrep eller verksemd som kan endre landskapet sin art eller karakter vesentleg, herunder uttak og utfylling av masse, drenering, oppføring av bygningar, anlegg m.v., framføring av luftleidningar, utslepp av konsentrerte forureiningar og bortlegging av avfall er ikkje tillate. 2. Inngrep som kan endre vassnivået er ikkje tillate. 3. Motorisert ferdsel på Litlavatnet er forbode, med unntak av ferdsel i samband med ambulanse-, brannvern-, politi-, oppsyns- og skjøtselsverksemd. Bruk av robåt i samband med utøving av eksisterande fiskerett, strandrett og båtrett og for transport eller ferdsel kortaste veg ut og inn av det verna området er tillate.
|
lovdata_cd_52864
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.767
|
1. Gebyrene i dette kapittel kommer i tillegg til årsgebyret, jf. §12 nr. 1. 2. Når tjenester omhandlet i dette kapittel utføres ved førstegangs behandling av nybygg eller innkjøpte skip, skal gebyr ikke betales. 3. Unntatt fra bestemmelser i nr. 2, er førstegangs behandling av dispensasjonssøknader i forbindelse med arbeidstid/bemanning, jf. §23. Gebyr for disse tjenestene skal betales i tillegg til førstegangsgebyret. 4. Lasteskip på 500 brt. og derover som er registrert i NIS, og som ikke er beredskapsfartøy eller forsyningsskip er unntatt fra bestemmelsene i dette kapittel. 5. Regning for gebyr omhandlet i dette kapittel utstedes når tjenesten er utført. 1. Gebyrene skal betales av eier på det tidspunkt tjenesten er utført. Dersom skipet er solgt til utlandet, kondemnert, eller på annen måte gått tapt før regning er utstedt, betales gebyret av den som sist var eier av fartøyet. 2. For skip som overføres fra NOR til NIS før regning er utstedt, betales gebyret av den som sist var registrert eier i NOR. For gjentatt besiktelse av at pålegg som er gitt under en tidligere besiktelse er etterkommet, skal det betales gebyr beregnet etter anvendt tid i samsvar med timesatser fastsatt i forskrift om gebyr for tjenester som utføres av Sjøfartsdirektoratet. Gebyr skal ikke betales for første påfølgende kontroll etter at pålegget er gitt, men for hver kontroll utover dette. 1. For skip som endrer status fra klassifisert til uklassifisert, skal det betales et gebyr tilsvarende 50% av førstegangsgebyret for uklassifisert nybygg (NOR) som bygges i Norge. Gebyr i henhold til forskrift om gebyr for tjenester som utføres av Sjøfartsdirektoratet på dato for bortfall av klasse, legges til grunn. 2. Denne bestemmelse gjelder ikke for passasjerskip. For behandling av søknader om dispensasjon fra lov om arbeidstiden på skip og/eller bemanningsforskriftene skal det betales gebyr i samsvar med forskrift om gebyr for tjenester som utføres av Sjøfartsdirektoratet. Gebyr skal også betales for førstegangsbehandling av slike søknader. Særskilte gebyr i samsvar med forskrift om gebyr for tjenester som utføres av Sjøfartsdirektoratet skal betales for: 1. Utstedelse av sertifikat om forsikring eller annen økonomisk sikkerhet for ansvar for skade ved oljesøl (CLC-sertifikat). 2. Timebasert arbeid i forbindelse med lasteromstegninger. §25. Krengeprøve og besiktigelse ved ombygging, besiktigelse for særskilte tillatelser og besiktigelser ved havari mv. Gebyr beregnet etter anvendt tid, i samsvar med timesatser fastsatt i forskrift om gebyr for tjenester som utføres av Sjøfartsdirektoratet, betales for: 1.1. krengeprøve unntatt førstegangs og obligatorisk årlig oppfølging for fiskefartøy og 5-årig for sikkerhetssertifikat for passasjer (SP) 1.3 bytte av motor. 2. Besiktelse for, og/eller utstedelse av: 2.7. forlengelse av sertifikater, hvor besiktelsen gjøres utenom tidsintervallet (tidsvinduet) for sertifikatet. 3. Besiktelse av skip og/eller maskineri i forbindelse med havari. 4. Tilstedeværelse ved forurensning. §26. Internasjonal norm for sikkerhetsstyring for drift av skip og hindring av forurensning (ISM-koden) 1. For revisjon og sertifisering av skip betales gebyr beregnet etter anvendt tid i samsvar med timesatser fastsatt i forskrift om gebyr for tjenester som utføres av Sjøfartsdirektoratet. Gebyr beregnet etter anvendt tid i samsvar med timesatser fastsatt i forskrift om gebyr for tjenester som utføres av Sjøfartsdirektoratet, skal betales for: 1. Kompasskorrigering og/eller deviasjonsundersøkelse. 2. Deviasjonsundersøkelse på radiopeileapparat, inklusive optiske peilinger i forbindelse med undersøkelsen når en radiokyndig har tatt peilinger på selve radiopeileapparatet. Når Sjøfartsdirektoratet har nedlagt forbud mot at norsk skip forlater utenlandsk havn (jfr. sjødyktighetsloven §34), og vedkommende lands myndigheter etter anmodning har gitt bistand til å håndheve Sjøfartsdirektoratets forbud, skal skipets eier betale et gebyr tilsvarende den regning vedkommende lands myndigheter fremlegger for sin bistand. Kapittel 6. Gebyr for tjenester som ytes ikke sertifikatpliktige skip, skip uten gyldig sertifikat, utenlandske skip, skip tilhørende Det norske Sjøforsvar og verksteder mv.
|
lovdata_cd_47213
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.894
|
Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Internasjonalt kontor 25.07. 15. januar 2002 ble det avsagt dom i EF-domstolens sak C-55/00 (Elide Gottardo mot Istituto nazionale della previdenza sociale - INPS (italienske trygdemyndigheter). Domstolen slo fast at forskjellsbehandling på grunnlag av statsborgerskap er i strid med de grunnleggende prinsipper om likebehandling som er fastsatt i EF-traktatens artikkel 12 og 39. Saken gjaldt fortolkning av EF-traktatens artikkel 39 om fri bevegelighet og likebehandling av arbeidstakere og artikkel 12 om likebehandling av statsborgere. Konkret gjaldt saken hvorvidt sveitsisk trygdetid kunne medregnes for å gi rett til italiensk pensjon. Saken ble ikke tatt opp i forhold til rådsforordning (EØF) nr. 1408/71. Klageren hadde arbeidet og vært pliktig trygdet i Italia, Sveits og Frankrike. Hun mottok sveitsisk og fransk alderspensjon, men hadde fått avslag på søknad om italiensk alderspensjon. Selv om de italienske myndigheter medregnet trygdetiden i Frankrike, var summen av den italienske og franske trygdetiden ikke nok til å fylle inngangsvilkårene om minste trygdetid etter italiensk lovgivning. Dersom man også hadde medregnet tidsrom da det var betalt avgift til Sveits, ville hun imidlertid vært kvalifisert for italiensk alderspensjon i samsvar med sammenleggingsbestemmelsene i avtalen mellom Sveits og Italia fra 1962 om trygd. Kravet om medregning av sveitsisk trygdetid ble avslått av INPS med den begrunnelse at den bilaterale avtalen mellom Sveits og Italia bare omfatter statsborgere av de to land, og at vedkommende i dette tilfellet hadde frasagt seg sitt opprinnelige italienske statsborgerskap og nå var fransk statsborger. Klageren mente at INPS var forpliktet til å gi henne alderspensjon på samme vilkår som italienske statsborgere siden hun var statsborger i et medlemsland. Den italienske domstolen (Tribunale ordinario di Roma) reiste på denne bakgrunn spørsmål om en arbeidstaker som er statsborger av et medlemsland og har opptjent trygdetid i et annet medlemsland, kan påberope seg sammenlegging også av trygdetid i et tredjeland utenfor unionen i henhold til en avtale mellom vedkommende land og det sistnevnte medlemsland. Domstolen slo fast at forskjellsbehandling på grunnlag av statsborgerskap er i strid med det grunnleggende prinsipp om likebehandling som fastsatt i EF-traktatens artikkel 39. Artikkel 39 innebærer således avskaffelse av all forskjellsbehandling på grunnlag av statsborgerskap mellom medlemslandets arbeidstakere med hensyn til beskjeftigelse, avlønning og øvrige arbeidsvilkår. Dette innebærer at statsborgere fra andre EØS-land skal ha de samme rettigheter som et medlemslands egne statsborgere i henhold til en bilateral trygdeavtale landet har inngått med et tredjeland, herunder medregning av trygdetid fra det sistnevnte land, selv om avtalen i utgangspunktet er begrenset til de to lands statsborgere. Gottardo-dommen får konsekvenser for alle EØS-land i forbindelse med trygdeavtaler de har inngått med tredjeland som er begrenset til partenes statsborgere. Dommen innebærer at et EØS-land som er part i en slik avtale må likebehandle statsborgere av andre medlemsland i forhold til vedkommende avtale, herunder bestemmelsene om sammenlegging (medregning av trygdetid fra vedkommende tredjeland) og eksport. Statsborgere fra andre EØS-land skal følgelig ha de samme rettigheter som norske statsborgere i henhold til bestemmelsene i bilaterale trygdeavtaler Norge har inngått med tredjeland, herunder medregning av trygdetid fra det sistnevnte land, selv om avtalen i utgangspunktet er begrenset til de to lands statsborgere. Tilsvarende gjelder eksport av kontantytelser dersom vedkommende tar opphold eller bosetter seg i et annet EØS-land. Ovenstående gjelder tilsvarende i forhold til multilaterale avtaler, slik som de nordiske konvensjon. Dommen kan imidlertid ikke pålegge vedkommende tredjeland noen forpliktelser. Når det gjelder retten til helsetjenester i et tredjeland etter en bilateral avtale om helsetjenester som omfatter statsborgere av de to land og som er basert på refusjonsavkall, kan personkretsen ikke utvides til å omfatte alle EØS-borgere. I motsatt fall ville oppholdslandet bli sittende med det endelige betalingsansvaret. Dette ville innebære økte utgifter for det andre avtalelandet.
|
lovdata_cd_1898
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.863
|
Grensa mellom Lom kommune i Oppland fylke og Luster kommune i Sogn og Fjordane fylke tar til på sørvestre topp i Merrahøpartiet (1699) der Skjåk kommune i Oppland fylke støyter mot og går sør-sørvest til høgdepunktet (utan tal) nord for vestenden av Liabrevatn, derfrå sør-søraust til Kjerringhetta (1437), herfrå litt meir sørleg til Dyrhaug (1517), så i omlag same retning til der bilvegen over Sognefjell kryssar Medfjellselvi (namnet står ikkje på gradteigskartet), vidare søraustleg til høgdepunkt 1475 i Rundhaugan, herfrå litt meir austleg til det trigonometriske punkt på Gravdalstind (2115), så nordaustover til Stetind (2019), så søraustover til Stehø (1888), vidare i omlag same retning til det lågaste punktet i vasskilet på Høgvaglen, herfrå sør-søraust til høgdepunkt 1912 (talet står ikkje på gradteigskartet) på Høgvagletindan, vidare i omlag same retning til det lågaste punktet i vasskilet på Rauddalsbandet, herfrå litt meir austleg til høgdepunkt 2155 på Rauddalstindan, så sør-søraust til lågaste punkt i vasskilet i Rauddal og herfrå sørvestover etter rett-lina mot høgdepunkt utan høgdetal mellom nordenden av Sjogholsvatn og vasskilet i Øvre Mjølkedalen til denne rettlina treff den nordvestre utlauparen av Sjogholstind der Vang kommune i Oppland fylke støyter mot. Grensa går overalt i beine liner mellom punkta. Stadnamn og høgdetal er tekne frå gradteigskarta i målestokken 1:100.000 D 29 aust, Skjåk D 30 aust, Sygnefjell og E 30 vest, Gjende og frå originalkarta over stroket. 1965 Forskrift om grensereg., Balsfjord m.fl.
|
lovdata_cd_17665
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.45
|
I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jfr. §10 og §21, §22 og §23, er et område i Rana kommune, Nordland fylke, vernet som naturreservat ved kgl.res. av 4. desember 1992 under betegnelsen Blakkådalen naturreservat.
|
lovdata_cd_22599
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.684
|
Forskrift om fredning av Simonsodden som naturminne, Nome kommune, Telemark.
|
lovdata_cd_7046
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.978
|
3. utøvelse av fiske for manntallsførte yrkesfiskere med fiskerregistrerte båter og for utøvelse av gjeldende fiskerettigheter.
|
maalfrid_825a405d5cfbdc830de969f873d47e380c0bffa7_288
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.414
|
292 Litteraturliste Jenterom, gutterom og mulighetsrom Diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsloven) (LOV-2017-06-16-50). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2017- 06-16-50 Dmitrow-Devold, K. (2017). What Matters to the Girls? Norwegian Girls' Experiences of Digital Competences in Mainstream Blogging. Young, 25(2), 190-207. https://doi.org/10.1177/ 1103308816673496 Dolva, A.-S., Kollstad, M. & Kleiven, J. (2013). Fritidsaktivitet for ungdom med utviklingshemming: hvilke muligheter blir brukt? Ergoterapeuten, 56(6), 36-43. Dolva, A.-S., Kollstad, M. & Kleiven, J. (2016). Beretninger om fritid – fra ungdom med utviklingshemming. Spesialpedagogikk, 81(1), 59-71. Drange, N. & Rønning, M. (2017). Child care center staff composition and early child development Statistics Norway, Research department. Drange, N. & Telle, K. (2017). Preschool and school performance of children from immigrant families. Journal of the Institute for Advanced Studies, Vienna, Austria, 52(2), 825- 867. https://doi.org/10.1007/s00181-016-1091- 7 Draper, J. & McDonnell, A. M. (2018). Fashioning Multiplatform Masculinities: Gay Personal Style Bloggers' Strategies of Gendered Self-representation across Social Media. Men and Masculinities, 21(5), 645-664. https://doi.org/ 10.1177/1097184X17696190 Dronning Mauds minne høgskole for førskolelærerutdanning, Likestillingssenteret & Stiftelsen Kanvas. (2012). Veileder for likestilt pedagogisk praksis: Søt eller tøff – et fritt valg? Hamar, Trondheim, Oslo: Likestillingssenteret, Dronning Mauds minne, Kanvas. Drugli, M. B. & Nordahl, T. (2016). Forskningsartikkel: samarbeidet mellom hjem og skole. Utdanningsdirektoratet. Hentet fra https:// www.udir.no/kvalitet-og-kompetanse/samarbeid/hjem-skole-samarbeid/samarbeidet-mellom-hjem-og-skole/ Dzamarija, M. T. (2016). Barn og unge voksne med innvandrerbakgrunn: Demografi, utdanning og inntekt. Oslo: Statistisk sentralbyrå. Eek-Karlsson, L. (2019). Between Responsibility and Positioning: A Study About Young People's Interactions in Social Media. Young, 27(1), 1-17. https://doi.org/10.1177/ 1103308818761413 Eidevald, C. (2009). Det finns inga tjejbestämmare: Att förstå kön som position i förskolans vardagsrutiner och lek. Jönköping University. Eik-Nes, T. T., Austin, S. B., Blashill, A. J., Murray, S. B. & Calzo, J. P. (2018). Prospective health associations of drive for muscularity in young adult males. International Journal of Eating Disorders, 51(10), 1185-1193. https://doi.org/ 10.1002/eat.22943 Einertsen, L. S. (2018, 18. november). «Du kan ikke gå med det der, det er gutteklær». Aftenposten. Hentet fra https://www.aftenposten.no/meninger/sid/i/qn4vQO/Du-kanikke-ga-med-det-der_-det-er-gutteklar--Lina- Saure-Einertsen Elgvin, O., Bue, K. & Grønningsæter, A. B. (2013). Åpne rom, lukkede rom: LHBT i etniske minoritetsgrupper. Oslo: Fafo. Eliasson, I. (2011). Gendered socialization among girls and boys in children's football teams in Sweden. Soccer & Society, 12(6), 820-833. https://doi.org/10.1080/ 14660970.2011.609682 Elvebakk, L., Engebretsen, B. & Walseth, K. (2018). Kroppen på Instagram – Ungdoms refleksjoner rundt kroppsideal og kroppspress. I M. Øksnes, E. Sundsdal & C. R. Haugen (Red.), Ungdom, danning og fellesskap: samfunns- og kulturpedagogiske perspektiv (s. 81- 103). Oslo: Cappelen Damm Akademisk. Emilsen, K. (red.) (2015). Likestilling og likeverd i barnehagen. Bergen: Fagbokforl. Emilsen, K., Trondheim kommune, Fylkesmannen i, S.-T. & Dronning Mauds minne høgskole (2012). Likestilling og likeverd i Trondheimsbarnehagene: et utviklingsprosjekt i Trondheim kommune. Trondheim: Dronning Mauds Minne, Trondheim kommune, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag. Engh, I. B. (2018). For mange barn og unge møter en stengt dør hos helsesøster. Dagsavsisen 5. oktober 2018 (sist oppdatert 3. juli 2019) https:// www.dagsavisen.no/debatt/for-mange-barnog-unge-moter-en-stengt-dor-hos-helsesoster- 1.1213342 England, P. (2010). The Gender Revolution: Uneven and Stalled. Gender & Society, 24(2), 149- 166. https://doi.org/10.1177/ 0891243210361475 Epland, J. (2018). Flere barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Hentet fra https:// www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-ogpublikasjoner/flere-barn-i-husholdninger-medvedvarende-lavinntekt Eriksen, I. M. (2017). De andres skole: gruppedannelse og utenforskap i den flerkulturelle skolen. Oslo: Gyldendal akademisk.
|
lovdata_cd_33464
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.695
|
1 Se §85 annet ledd, §88 og §115, dl. §134, tvml. §203. Se strl. §117. Jfr. lov 13 juni 1975 nr. 39 §15, §20 og §24. §171.1 Den som med skjellig grunn mistenkes for en eller flere handlinger som etter loven2 kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, kan pågripes når: Når det er reist sak om overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven3 §39 eller tvungen omsorg etter straffeloven3 §39a, eller det er sannsynlig at slik sak vil bli reist, kan pågripelse skje uansett om straff kan idømmes, såfremt vilkårene i første ledd for øvrig4 foreligger. Det samme gjelder når det er avsagt dom på overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg. 0 Endret ved lover 14 juni 1985 nr. 71, 17 jan 1997 nr. 11 (i kraft 1 jan 2002 iflg. lov 15 juni 2001 nr. 64) som endret ved lov 15 juni 2001 nr. 64. 1 Jfr. §170a. 2 Jfr. også strl. §61 og §62. 4 Se nr. 1-4. §172. b) en forbrytelse mot straffeloven2 §228 annet ledd annet straffalternativ jf. §232, §229 annet straffalternativ jf. kan han pågripes såfremt det foreligger tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken, selv om vilkårene i §171 ikke er oppfylt. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på om det er egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse eller skape utrygghet dersom den mistenkte er på frifot. Forhøyelse av maksimumsstraffen på grunn av gjentakelse3 eller sammenstøt av forbrytelser4 kommer ikke i betraktning. 0 Endret ved lover 2 mars 2001 nr. 7, 4 juli 2003 nr. 78. 4 Se strl. §62 og §63. §173.1 Den som treffes på fersk gjerning og ikke avstår fra den straffbare virksomhet, kan pågripes2 uten hensyn til størrelsen av straffen. 2 Sml. §184 første ledd første pkt. §173a. §174.1 - - -. 1 Jfr. §222a. 2 Jfr. §170a og påt.instr. §9-2, §9-3 §9-4. §175.1 Pågripelse besluttes av påtalemyndigheten.2 Beslutningen skal være skriftlig og inneholde betegnelse av den mistenkte, en kort beskrivelse av det straffbare forhold og grunnen til pågripelsen. Er det fare ved opphold, kan beslutningen gis muntlig, men skal da snarest mulig nedtegnes. Beslutning3 om pågripelse kan treffes av retten4 dersom den mistenkte oppholder seg i utlandet og påtalemyndigheten vil søke ham utlevert, eller dersom forholdene ellers tilsier det. 1 Jfr. §222a og §222b, lov 13 juni 1975 nr. 39 §19. 3 Se §53. 4 Se §5 annet ledd og §54. §176.1 Når det er fare ved opphold, kan politimann2 foreta pågripelse uten beslutning av retten eller av påtalemyndigheten.3 Det samme gjelder enhver annen dersom den mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor. 3 Jfr. §179. §177.1 Den som blir pågrepet, skal gis opplysning om det lovbrudd mistanken gjelder. Foreligger det skriftlig beslutning om pågripelse, skal han ha avskrift av beslutningen. 1 Jfr. §222a og §222b. §178.1 Pågripelse foretas så skånsomt som forholdene tillater. 2 Se §198 siste ledd. §179. Når noen er pågrepet uten beslutning av retten eller av påtalemyndigheten, skal spørsmålet om å opprettholde pågripelsen snarest mulig forelegges for en av påtalemyndighetens tjenestemenn.1 Finner han at pågripelsen bør opprettholdes, skal han utferdige en skriftlig beslutning med slikt innhold som bestemt i §175 første ledd. §180. Den som er pågrepet, skal snarest mulig gis adgang til å å forklare seg for politiet etter reglene i §230, §232, og §233 . §181.1 Påtalemyndigheten kan unnlate pågripelse eller løslate den pågrepne, mot at han lover å fremstille seg for politiet til bestemte tider eller ikke å forlate et bestemt oppholdssted. Det samme gjelder når mistenkte samtykker i andre vilkår, så som innlevering av pass, førerkort, sjøfartsbok, fartsbevis eller liknende. Løftet eller samtykket skal gis skriftlig. Mistenkte kan straks eller senere kreve innbrakt for retten2 spørsmålet om vilkårene for pågripelse etter §171- §173 foreligger, og om det er grunn til å opprettholde forføyninger som er tatt. Han skal gjøres oppmerksom på denne rett når løfte eller samtykke etter første ledd blir avgitt. 1 Jfr. §188 første ledd, §222a og §222b, lov 20 juli 1991 nr. 67 §17. 2 Se §175. 3 Se §52 og §184 annet ledd. §182. Når pågripelse er foretatt, skal påtalemyndigheten sørge for underretning til den pågrepnes husstand eller annen person han utpeker. Dersom den pågrepne ikke ønsker det, gis ikke underretning, med mindre særlige grunner taler for det. 1 Se §183. §183.1 Vil påtalemyndigheten beholde den pågrepne, må den snarest mulig og så vidt mulig dagen etter pågripelsen fremstille han for tingretten2 på det sted der fremstilling mest hensiktsmessig kan skje, med begjæring om fengsling. Er fremstilling for retten ikke skjedd dagen etter pågripelsen, skal grunnen til det opplyses i rettsboka. Påtalemyndigheten skal møte4 med mindre det vil være forbundet med uforholdsmessig ulempe. 0 Endret ved lover 14 juni 1985 nr. 71, 16 juni 1989 nr. 64, 11 juni 1993 nr. 79, 3 des 1999 nr. 82 (i kraft 1 jan 2000 iflg. res. 3 des 1999 nr. 1202), 30 aug 2002 nr. 67 (i kraft 1 jan 2003 iflg. res. 30 aug 2002 nr. 938). Endres ved lov 28 juni 2002 nr. 55 (i kraft fra den tid Kongen bestemmer). 1 Se §12 og §184 fjerde ledd. 4 Sml. §185 fjerde ledd siste pkt. Se også §76 siste ledd. §184.1 Den tingrett som den pågrepne fremstilles for,2 avgjør ved kjennelse3 om han skal undergis varetektsfengsling. Avgjørelsen treffes så vidt mulig innen rettsmøtets slutning. Fengsling kan besluttes dersom vilkårene etter §171, §172 §173 annet ledd er til stede og formålet ikke kan oppnås ved tiltak etter §188. Reglene i §1743 gjelder tilsvarende. Kjennelsen4 skal angi lovhjemmelen, kortfattet nevne hvorfor det antas å foreligge skjellig grunn til mistanke, og for øvrig gjøre rede for grunnen5 til fengslingen. Det skal også gå frem av kjennelsen at fengslingen ikke er et uforholdsmessig inngrep. 0 Endret ved lover 14 juni 1985 nr. 71, 2 mars 2001 nr. 7, 30 aug 2002 nr. 67 (i kraft 1 jan 2003 iflg. res. 30 aug 2002 nr. 938). Endres ved lov 20 mai 2005 nr. 28 (i kraft fra den tid Kongen bestemmer). 1 Jfr. §98, §188, §222a og §222b, lov 20 juli 1991 nr. 67 §17. 2 Se §183. 3 Jfr. §170a. 4 Se §52. 5 Sml. f.eks. §171 nr. 1-4. 6 Se §52 fjerde ledd og §53. §184a. Før fengslingsspørsmålet avgjøres, skal retten sørge for at siktede blir veiledet om hva siktelsen og fengslingsbegjæringen innebærer. 0 Tilføyd ved lov 14 juni 1985 nr. 71. §185.1 Beslutter retten å fengsle den siktede, fastsetter den samtidig en bestemt tidsfrist for fengslingen, når ikke hovedforhandlingen allerede er påbegynt. Fristen skal være så kort som mulig og må ikke overstige fire uker. Den kan forlenges ved kjennelse2 med inntil fire uker av gangen. Dersom etterforskingens art eller andre særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving etter fire uker vil være uten betydning, kan retten sette en lengre frist. Er hovedforhandling3 påbegynt når siktede blir fengslet eller når fengslingsfristen løper ut, kan siktede holdes fengslet inntil dom er avsagt. Dersom det begjæres forlenget fengsling, skal påtalemyndigheten oppgi når saken ventes ferdig etterforsket. Tidspunktet skal opplyses i rettsboken.4 Påtalemyndigheten skal også kortfattet gjøre rede for den etterforskning som er foretatt siden forrige rettsmøte, og for hvilken etterforskning som gjenstår. Siktede har rett til å være til stede i retten når spørsmålet om forlengelse av fengslingsfristen skal behandles. Dersom retten finner det nødvendig,5 skal siktede fremstilles, selv om han ikke ønsker å møte. Påtalemyndigheten skal fremme begjæring om forlengelse så tidlig at siktede og forsvareren kan få varsel senest dagen før rettsmøtet holdes. Påtalemyndigheten skal varsle partene om rettsmøte innen denne frist. Påtalemyndigheten6 bør møte, når det ikke etter omstendighetene finnes upåkrevd. 0 Endret ved lover 14 juni 1985 nr. 71, 28 juni 2002 nr. 55 (i kraft 1 okt 2002 iflg. res. 28 juni 2002 nr. 647). 1 Jfr. §188, §202e. 2 Se §52 og §184 annet ledd. Sml. §187. 4 Se §18. 5 Sml. §85 annet ledd og §183. 6 Sml. §76 siste ledd. §186. Den som er pågrepet eller fengslet, har rett til ukontrollert skriftlig og muntlig samkvem med sin offentlige forsvarer. For øvrig kan retten, i den utstrekning hensynet til etterforskingen i saken tilsier det, ved kjennelse2 bestemme at den fengslede ikke skal kunne motta besøk eller sende eller motta brev eller annen sending, eller at besøk eller brevveksling bare kan finne sted under kontroll av politiet. Dette gjelder ikke korrespondanse med og besøk fra offentlig myndighet med mindre det er uttrykkelig fastsatt i kjennelsen. Retten kan også bestemme at den fengslede ikke skal ha adgang til aviser eller kringkasting eller at han skal utelukkes fra samvær med bestemte andre innsatte (delvis isolasjon). Retten kan overlate til påtalemyndigheten å bestemme hvilke innsatte den fengslede skal utelukkes fra samvær med. §187a gjelder tilsvarende. Ellers gjelder reglene i straffegjennomføringsloven4 kapittel 4. 0 Endret ved lover 14 juni 1985 nr. 71, 2 mars 2001 nr. 7, 28 juni 2002 nr. 55 (i kraft 1 okt 2002 iflg. res. 28 juni 2002 nr. 647). 1 Se §100, jfr. lov 13 juni 1975 nr. 39 §16. 3 Sml. §170a. §186a. Retten kan ved kjennelse beslutte at den fengslede skal utelukkes fra fellesskap med de andre innsatte (fullstendig isolasjon) når varetektsfengsling er besluttet etter §184 annet ledd, jf §171 første ledd nr. 2, og det er nærliggende fare for at den fengslede vil forspille bevis i saken dersom han ikke holdes isolert. Er den siktede under 18 år, kan isolasjon besluttes bare hvis det er særlig påkrevet. a) 6 uker når siktelsen gjelder en straffbar handling som kan medføre straff av fengsel inntil 6 år. Forhøyelse av maksimumsstraffen på grunn av gjentakelse eller sammenstøt av forbrytelser1 kommer ikke i betraktning. Dersom siktelsen gjelder flere straffbare handlinger som samlet kan føre til en straff av mer enn 6 års fengsel, og tungtveiende hensyn gjør det nødvendig, kan den fengslede likevel holdes fortsatt isolert utover 6 uker. §186 tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende. 0 Tilføyd ved lov 28 juni 2002 nr. 55 (i kraft 1 okt 2002 iflg. res. 28 juni 2002 nr. 647). 1 Jfr. strl. §62 og §63. §187.1 Er siktede i varetektsfengsel når det avsies ubetinget dom på frihetsstraff eller kjennelse som forkaster en anke over en slik dom, kan han fortsatt holdes fengslet i inntil 4 uker etter avsigelse av dommen eller kjennelsen om ikke retten treffer annen bestemmelse. Spørsmålet om forlengelse av fengslingen avgjøres av retten etter reglene i §185. Frifinnes siktede, skal han straks løslates. Det samme gjelder når han får betinget dom2 eller bare blir ilagt straff av bot, samfunnsstraff3 eller fengsel som er avsonet ved varetektsfengsel. Blir det på stedet avgitt erklæring om anke, eller om at det vil bli innstilt på anke, kan den rett som har avsagt dommen, når særlige grunner taler for det, ved kjennelse4 bestemme at siktede kan holdes fengslet i et bestemt tidsrom. Spørsmålet om senere forlengelse av fengslingen avgjøres av retten etter reglene i §185. 0 Endret ved lover 14 juni 1985 nr. 71, 11 juni 1993 nr. 80 (se dens V - i kraft 1 aug 1995), 2 mars 2001 nr. 7, 30 aug 2002 nr. 67 (i kraft 1 jan 2003 iflg. res. 30 aug 2002 nr. 938), 20 juni 2003 nr. 45 (i kraft 1 juli 2003 iflg. res. 20 juni 2003 nr. 712). 1 Jfr. §188. 2 Jfr. strl. §52 flg. 3 Jfr. strl. §28a flg. 4 Se §52, jfr. §184 annet ledd tredje pkt. §187a.1 Den som er fengslet, skal løslates så snart retten eller påtalemyndigheten finner at grunnen for varetektsfengsling er falt bort, eller når fengslingsfristen er gått ut. 1 Jfr. §222b. 2 Se også §170a og §184 annet ledd. §188.1 I stedet for fengsling kan retten treffe beslutning om forføyning som nevnt i §181, eller om sikkerhetsstillelse2 ved kausjon, deponering eller pantsettelse. I stedet for fengsling kan retten treffe beslutning om plassering i institusjon eller kommunal boenhet. Slik plassering kan bare skje dersom institusjonen eller kommunen samtykker. Retten kan beslutte at siktede som er psykisk utviklingshemmet og antas å være utilregnelig,3 skal plasseres i en fagenhet for tvungen omsorg, jf. straffeloven4 §39a. Når den siktede skal oppholde seg i institusjon eller kommunal boenhet, kan retten fastsette at den siktede skal kunne holdes tilbake der mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse, om nødvendig med tvang og med bistand fra offentlig myndighet. Reglene i §184, §185 og §187 gjelder tilsvarende. 1 Jfr. lover 13 juni 1975 nr. 39 §11 og §18, 20 juli 1991 nr. 67 §17. 2 Jfr. §189. 3 Jfr. strl. §44 annet ledd. §189. Den som stiller sikkerhet etter §188, skal underskrive en erklæring om sikkerhetsstillelse og vilkårene for at sikkerheten skal anses forbrutt. Hvorvidt en stilt sikkerhet er forbrutt, avgjøres ved kjennelse1 etter at det så vidt mulig er gitt alle interesserte anledning til å bli hørt. Er siktede unnveket, men innen en måned enten frivillig kommer tilbake eller pågripes, kan retten bestemme at ansvaret skal nedsettes eller helt falle bort. En forbrutt sikkerhet tilfaller staten. Er siktede uformuende, dekkes likevel først den fornærmedes2 krav på erstatning eller oppreising. §190. Sikkerhet som ikke er forbrutt, og andre forholdsregler som er trådt i stedet for fengsling, faller bort når den siktede igjen er brakt i fengsel. §191. (Opphevet ved lov 4 aug 1995 nr. 53 (i kraft 1 okt 1995).)
|
lovdata_cd_41469
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.643
|
Koding av grupper på attføringstiltak ikke kunne gjennomføres før til høsten. Det må bl.a. etableres et samarbeid mellom arbeidsmarkedsetaten og trygdeetaten vedrørende meldingsrutiner for de to etatene i forbindelse med start og opphør av attføringstiltak. Uførhetskontoret har allerede hatt kontakt med Arbeidsdirektoratet med henblikk på dette.
|
lovdata_cd_41898
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.66
|
Det stilles - med unntak for de persongrupper som omfattes av den såkalte «24 timers trygd», se §13-6 tredje ledd og §13-8 andre, tredje og fjerde ledd - vilkår med hensyn til tid, sted og beskjeftigelse på skadetidspunktet, dvs. de såkalte «bedriftsmessige vilkår». For disse brukes stikkordene i arbeid, på arbeidsstedet, i arbeidstiden, se §13-6 annet ledd.
|
lovdata_cd_52669
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.875
|
Dersom det ikke er fastsatt regler innenfor rammen av traktatens artikkel 74 og i henhold til traktatens artikkel 75 før 1. juli 1963 når det gjelder offentliggjøring av transportpriser og transportvilkår, skal det gjøres vedtak om offentliggjøringens art, form og omfang og vedtas andre egnede bestemmelser innenfor rammen av og i henhold til traktatens artikkel 79 paragraf 1 og 3, idet det tas hensyn til at disse vedtak og bestemmelser i ethvert tilfelle skal være i samsvar med den felles transportpolitikk.
|
lovdata_cd_6033
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.604
|
Forskrift om fredning for Jakobsholmen, Lilleholmen og Rundholmen naturreservat, Farsund kommune, Vest-Agder. Fastsatt ved kgl.res. av 2. okt. 1981. Fremmet av Miljøverndepartementet.
|
lovdata_cd_54358
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.374
|
18. Sytråd, stoppetråd og brodérgarn som er pakket med sikte på detaljsalg i små mengder, og med en nettovekt som ikke overstiger 1 gram. 1 For produkter oppført under dette punkt som selges avskåret skal fellesmerking være den som er på rullen. Tau og tauverk nevnt under dette punkt omfatter også tau og tauverk til fjellklatring og vannsport. 1-2 Ull og dyrehår:- kjemmede fibre 18,25- kardete fibre 17,001 3 Dyrehår:- kjemmede fibre 18,25- kardete fibre 17,00Hale- og mankehår:- kjemmede fibre 16,00- kardete fibre 15,00 4 Silke 11,00 5 Bomull:- normale fibre 8,50- merceriserte fibre 10,50 6 Kapok 10,90 7 Lin 12,00 8 Hamp 12,00 9 Jute 17,0010 Manilla 14,0011 Alfa 14,0012 Kokos 13,0013 Gnister 14,0014 Rami (blekete fibre) 8,5015 Sisal 14,0016 Sunn 12,0017 Henequen 14,0018 Meguey 14,0020 Alginat 20,0021 Kupro 13,0022 Modal 13,0023 Protein 17,0024 Triacetat 7,0025 Viskose 13,0026 Akryl 2,0027 Polyklorid 2,0028 Fluorfibre 0,0029 Modakryl 2,0030 Polyamid eller nylon: - stapelfibre 6,25- filamentfibre 5,7531 Aramid 8,0032 Polyimid 3,5033 Lyocell 13,0034 Polyester:- stapelfibre 1,50- filamentfibre 1,5035 Polyetylen 1,5036 Polypropylen 2,0037 Polykarbamid 2,0038 Polyuretan:- stapelfibre 3,50- filamentfibre 3,0039 Vinylal 5,0040 Elastodien 1,0042 Elastan 1,5043 Glassfiber:med en gjennomsnittligdiameter på over5 mikron 2,00med en gjennomsnittligdiameter på 5mikron el.
|
lovdata_cd_29282
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.821
|
1. Oppføring av fritidsbebyggelse og lignende bygninger som bare er beregnet på å bebos i kortere tidsrom, samt tilhørende uthus og fradeling og bortfesting av tomter til slikt formål, kan bare skje i områder som er avsatt til dette i kommunens generalplan som er godkjent av Miljøverndepartementet 28. august 1979. Områdene har følgende grensebeskrivelse: Sone 1. Gausdal Nordfjell, 85 km2. Området ligger i sin helhet innenfor tidligere Østre Gausdal kommune og grensene for området samsvarer med grensene for Gausdal Nordfjell grunneierlags grenser. Området grenser i nord mot Sør-Fron og Ringebu. I øst mot Rødumslia, Slåsetra og Høgkjølenområde. I sør og vest faller grensa sammen med den tidligere kommunegrensa mot Vestre. Sone 2. Olstad østside, 18 km2. Området samsvarer med utskiftningene som er foretatt for «Heimkjølen i Olstad» og «Gammelsetermarka». Mot nord og øst følger grensa den tidligere kommunegrensa mellom Østre og Vestre og følger videre kretsgrensa mellom Bødal og Olstad. Mot sør følger grensa omtrent skille mellom innmark og utmark i Olstad og mot vest faller grensa omtrent sammen med Dørja. Sone 3. Nyseterkjølen, 30 km2. Området består av «Skåndalen», «Snertingdalen og Surnflødt» og en del av «kjølen i Nedre Svatsum». Området grenser mot nord og øst til tidligere kommunegrense mot Østre. Grensa følger videre Dørja sørover et stykke og fortsetter innover noenlunde i skille mellom utmark og innmark til grensa mot Nedre Svatsum og følger denne nordover til utgangspunktet. Sone 4. Nedre Svatsum, 60 km2. Denne sone består av områder på begge sider av hoveddalføret. Området nord for Jøra begrenses i nord av tidligere kommunegrense mot Østre. Mot øst grenser området mot Nyseterkjølen og mot sør mot skille mellom innmark og utmark i Nedre Svatsum. Mot vest grenser området mot Øvre Svatsum. Området sør for Jøra grenser i nord mot innmark langs Jøra. Mot øst grenser området mot Helleberg skog, i sør mot Gausdal Vestfjell statsalmenning og i vest mot Øvre Svatsum. Sone 5. Øvre Svatsum østside, 36 km2. Området grenser i nord mot Sør-Fron, i øst mot Nedre Svatsum, i sør mot innmark i Øvre Svatsum og i vest er elvene Jøra og Gryta grense for området. Sone 6. Ellanhuslia og Nesset, 18 km2. Området grenser i nord mot Sør-Fron, i øst mot elvene Gryta og Jøra, i sør mot Dritua og i vest mot høgdedraget mot Storhøa. Sone 7. Espedalen østside, 13 km2. Området grenser i nord mot Sør-Fron, i øst mot høgdedraget Storhøa - Slettfjellet, i sør mot Espedalsvannet og i vest mot Sør-Fron. Sone 8. Øvre Svatsum vestside, 36 km2. Området grenser i nord mot Dritua og mot innmark ovenfor Jøra. Mot øst grenser området mot Nedre Svatsum, mot sør mot Gausdal Vestfjell statsalmenning og mot vest mot Espedalen vestside litt vest for Vassenden. Sone 9. Viknekjølen og Helleberg skog, 96 km2. Området grenser i nord mot innmark langs Jøra, i øst mot Haukåa, i sør mot Gausdal Vestfjell statsalmenning og i vest mot Nedre Svatsum. Sone 10. Gausdal Vestfjell statsalmennings søndre del, 77 km2. Området grenser i nord mot fylkesveg nr. E-204, mot øst gjelder almenningsgrensa mot Auggedal. Mot sør grenser området mot Lillehammer og Nordre Land og i vest mot fylkesveg E-204. 2. For tiltak som nevnt under nr. 1 kreves endelig reguleringsplan. 3. I kommunen tillates ikke bygning som nevnt i nr. 1 oppført nærmere vassdrag enn 50 m målt i horisontalplanet ved gjennomsnittlig flomvannstand. 4. For bygninger som nevnt i nr. 1 skal foruten bygningslovens kapitler III og IV også gjelde kapitlene VIII, XIII, XIV, XV og XVI, og forøvrig §14, §17, §65, §66, §68, §70, §74, §75, §87, §88, §91 og §91a, samt byggeforskriftenes kap. 14, 30:3, 49, 51 og 53. 5. Denne forskrift trer i kraft straks. Fra samme tidspunkt oppheves tidligere vedtekt til §82 i bygningsloven for Gausdal kommune, stadfestet 14. september 1979. (II 1986 s 445) 3 jan 1996 nr. Til §93 første ledd bokstav g:
|
lovdata_cd_58998
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.695
|
Vedtak om nedleggelse av Kriminalpolitisentralen og opprettelse av Nye Kripos. Fastsatt ved kgl.res. 24. september 2004 med hjemmel i lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven) §16 annet ledd nr. 1. Fremmet av Justis- og politidepartementet.
|
lovdata_cd_19613
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.668
|
1. Det må ikkje gjerast inngrep som vesentleg kan endra eller innverka på landskapet sin art eller karakter. I dette er medrekna uttak, utfylling, plassering eller lagring av masse, bortlegging av avfall, vegbygging, drenering eller tørrlegging av område, skogplanting, fjerning av steingjerde eller andre inngrep som kan skada kulturminne, framføring av luftleidningar, oppføring av anlegg og andre innretningar eller bygningar. Opplistinga er ikkje fullstendig. 2. I området med plantelivsfredning er vegetasjonen freda mot alle former for skade og øydeleggjing, medrekna gjødsling, fulldyrking, kalking og bruk av kjemiske sprøytemiddel unntatt det som fylgjer av pkt. V og VI. Nye artar må ikkje innførast. 3. Motorferdsle på land og i vassdrag er forbode, herunder lågtflyging under 300 m og landing med luftfartøy.
|
lovdata_cd_31293
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
da
|
0.476
|
Vedtekter til bygningsloven for Råde herred. Endret 18. juni 1986 nr. 1640, 6. juli 1989 nr. 622.
|
lovdata_cd_61551
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.821
|
Publisert: Somb-1995-14 (1995 s 81) Sammendrag: Adgangen til å unnta interne dokumenter fra dokumentinnsyn etter offentlighetsloven §5 En journalist klaget til ombudsmannen over Miljøverndepartementets vedtak om å unnta to dokumenter fra offentlighet. Det ene dokumentet var utarbeidet av et underliggende organ, men i tillegg til at det var sendt departementet var det også sendt et annet organ, som var sideordnet det organ som hadde utarbeidet dokumentet. Ombudsmannen uttalte at dokumentet måtte falle utenfor det som kan unntas fra offentlighet i medhold av offentlighetsloven §5 annet ledd bokstav a, i og med at det var sendt et sideordnet organ til bruk i dette organet. Når det gjaldt det andre dokumentet, som ble omtalt som et utkast til saksbehandlingsrutiner, var dette unntatt offentlighet i medhold av offentlighetsloven §5 annet ledd annet punktum. Etter en konkret vurdering fant ombudsmannen dette lite treffende, idet dokumentet faktisk ble brukt som rettleder for behandlingen av de konkrete sakene som forelå. Saksgang: (Sak 94-1883) En journalist klaget over Miljøverndepartementets vedtak om å nekte innsyn i to dokumenter, som omhandlet henholdsvis et konkret genmodifisert produkt og et utkast til saksbehandlingsrutiner for EØS/EU-saker om bioteknologi. Om det første dokumentet skrev journalisten i klagen hit: «Vi har fått opplyst at dette dokumentet er «SFTs bidrag til forberedelsen av beslutningsgrunnlaget for Miljøverndepartementets vurdering av genmodifisert rabiesvaksine, som er godkjent av EU». Vår første innsynsbegjæring ble satt fram overfor Direktoratet for naturforvaltning (DN), der dette brevet var innført i postjournalen med journalnummer 1994/10022. Avslaget ble begrunnet med offentlighetslovens §5 annet ledd bokstav a. Miljøverndepartementet viser fortsatt til denne unntakshjemmelen. Om det andre dokumentet skrev han følgende: «Dette dokumentet hevdes å være «et utkast fra Miljøverndepartementet i vår forberedelse av saksbehandlingsrutiner for EØS/EU-saker om bioteknologi». Det ble opprinnelig unntatt med henvisning til offentlighetslovens §5 første ledd. Senere har Miljøverndepartementet henvist til §5 annet ledd annet punktum. Vi har tidligere fått opplysninger som tyder på at saksbehandlere i DN allerede har brukt dette dokumentet som grunnlag for sin saksbehandling, blant annet av den saken som er omhandlet i Dokument 1. Dersom dette er tilfelle, synes dokumentet å være noe mer enn bare «et ukast» til saksbehandlingsrutiner. Jeg vil fortsatt rette oppmerksomheten mot at dette dokumentet ifølge opplysninger vi har fått, ble overlevert til saksbehandlere i DN, og ikke innført i postjournalen verken i Miljøverndepartementet eller DN. Klageren tok også opp forholdet til §12 i genteknologiloven av 2. april 1993 nr. 38, som gir regler om forholdet mellom offentlighetsloven og genteknologiloven. Saken ble forelagt for departementet. Om dokument 1 uttalte departementet følgende i sitt svarbrev: «Genteknologilovens §10 forutsetter grundige vurderinger før godkjenning for utsetting kan gis. De rent faglige vurderinger er lagt til SFT forsåvidt gjelder mikroorganismer, og til DN når det gjelder utsetting av planter og dyr. DN har i tillegg generelt ansvar for all utsetting av bioteknologiske produkter. Som et ledd i ansvarsfordelingen mellom SFT og DN blir alle faglige vurderinger foretatt av SFT i henhold til genteknologiloven, oversendt DN til orientering og for eventuelle merknader, før Miljøverndepartementets endelige sluttvurdering av saken foreligger. Denne vurdering blir så sendt til videre behandling i EFTA's organer. Departementet er av den oppfatning at selv om DN og SFT kan ses på som sideordnede organer i andre sammenhenger må de i disse sakene ses på som en enhet i forhold til begrepet «underliggende organ» i offentlighetsloven §5 andre ledd a). Sakenes ofte komplekse natur gjør begge organenes vurderinger nødvendige før vedtak kan fattes. Det ene organs vurdering vil i tillegg ofte være nødvendig før det andre organ kan foreta egen vurdering. Begge organenes vurderinger er derfor å betrakte som interne forberedelser for departementets saksbehandling, og er etter departementets oppfatning dokumenter som kan unntas offentlighet etter offentlighetsloven §5 annet ledd bokstav a. Departementet uttalte følgende om dokument 2: «Vedtak om nektet innsyn dokument 2 er begrunnet med at dokumentet er «et utkast fra Miljøverndepartementet i vår forberedelse av saksbehandlingsrutiner for EØS/EU- saker om bioteknologi,..» Dokumentet blir nå erstattet av en veileder for saksbehandlingsrutiner i disse sakene. På det tidspunkt dokument 2 ble utarbeidet hadde EØS-avtalen ennå ikke trådt ikraft på dette området, (ikrftrl 01.01.95). Det forelå derfor ingen rutiner for saksbehandling i disse sakene, samtidig som departementet likevel, som en prøveordning, fikk tilsendt søknader om utsetting fra EU. Dokumentet ble derfor utarbeidet både som en orientering til direktoratene om disse sakene og som et forslag til midlertidig saksbehandlingsprosedyre. Dokumentet ble følgelig bruk som rettleder for de konkrete sakene som forelå. Dokumentet ble journalført her den 28. juni 1994 med saksnummer 94/2849 og tilsendt SFT og DN for kommentarer. I møte med SFT og DN 2. september 1994 kom det fram at møtedeltagerne fra DN ikke hadde mottatt dokumentet, og fikk derfor på dette tidspunkt overlevert en kopi. Forklaringen på manglende journalføring kan ligge her. DN opplyser at notatet nå er journalført med saksnummer N-97.372/1. Dokumentet ble diskutert, og det kom enkelte motforestillinger. Saksbehandlingsrutiner ble videre behandlet på et møte den 20. oktober 1994 med andre berørte departementer, jf vedlagt referat. Disse diskusjonene har dannet grunnlag for det videre arbeid om saksbehandlingsrutinene. Det ble m a foreslått som løsning at dokumentene som ble utarbeidet av underliggende organer i den enkelte sak, skulle være offentlige etter vedtaksfastsettelse eller sluttvurdering av saken. Det er etter departementets syn fortsatt ingen grunn til å gi innsyn i dette dokumentet. De endelige retningslinjer vil imidlertid være offentlige. Om forholdet til genteknologiloven §12 fremholdt departementet at denne bestemmelsen ikke var «ment som et unntak fra de begrensninger offentlighetsloven selv stiller opp, med mindre det dreier seg om opplysninger positivt nevnt i bestemmelsen første ledd bokstav a) til c)». Det ble opplyst at de opplysningene det her ble siktet til, hadde vært tilgjengelige for offentligheten under hele prosessen. Når det gjaldt spørsmålet om meroffentlighet, uttalte departementet at dette var blitt vurdert. Behandlingen av den saken som omtales i dokument 1 var nå imidlertid sluttført og departementets holdning kjent. På bakgrunn av dette var spørsmålet vurdert på ny, og det var besluttet å offentliggjøre dokumentet i samsvar med ønsket om meroffentlighet. I en kommentar til departementets redegjørelse, anførte journalisten at offentlighetslovens ordlyd ikke ga hjemmel for å anvende §5 annet ledd bokstav a på korrespondanse mellom sideordnede forvaltningsorganer, og at argumentet om at det ene organs vurdering kan ha betydning for det annet organs vurdering, også kunne anvendes på en rekke andre saksområder. Når det gjaldt dokument 2 var det etter hans syn ikke hjemmel for å unnta dette dokumentet i §5 annet ledd annet punktum, idet dokumentet faktisk ble brukt som rettleder for saksbehandlingen i direktoratene. Departementet kom deretter med tilleggsmerknader. Det ble fremholdt at ordlyden i §5 ikke var til hinder for departementets fortolkning, og at dokumentets karakter ikke ble endret ved at et av organene sendte kopi av sin uttalelse til det sideordnede, faglig medansvarlige organ. Departementet viste også til at dersom dokumentet hadde blitt sendt DN fra departementet, ville dokumentet kunne unndras fra offentlighet etter §5 annet ledd annet punktum. Sammenhengen i loven og hensynet til en effektiv saksbehandling tilsa derfor etter departementets oppfatning at dokumentet omfattes av §5 annet ledd bokstav a, også når det ble sendt direkte fra SFT til DN. Det synes ikke å være grunn til å knytte særlige merknader til departementets forståelse av forholdet mellom genteknologiloven og offentlighetsloven. Genteknologiloven §12 slår uttrykkelig fast at offentlighetsloven gjelder for saker som behandles etter denne lov. Det eneste unntaket som gjelder fra dette er at enkelte opplysninger skal være offentlige, uten hinder av taushetsplikt, med mindre de faller inn under offentlighetsloven §6 nr. 1. Dette innebærer med andre ord at offentlighetsloven §5a ikke kan påberopes med hensyn til de opplysningene som nevnes i genteknologiloven §12. Bestemmelsen har på den annen side ikke direkte betydning når det som her er §5 som påberopes. Departementet har opplyst at de aktuelle opplysningene har vært tilgjengelige for offentligheten under hele prosessen. Kravet i genteknologiloven er således oppfylt. Departementet har gitt en forklaring på hvorfor dokument 2 ikke var journalført. Det kan legges til grunn at det her dreier seg om en misforståelse, og det synes således ikke å være behov for ytterligere merknader til dette. Offentlighetsloven av 19. juni 1970 nr. 69 fastslår i §2 at forvaltningens saksdokumenter som hovedregel er offentlige. I §5 er det gjort en del unntak for dokumenter av intern karakter. Paragrafens første og annet ledd lyder: Som hjemmel for å nekte dokumentinnsyn er det vist til §5 annet ledd bokstav a. I henhold til denne bestemmelsen kan dokumenter som er utarbeidet av underordnet organ for et overordnet organs interne saksforberedelse, unntas fra offentlighet. Situasjonen i den foreliggende sak er at det aktuelle dokumentet er utarbeidet av SFT til bruk for saksforberedelsen i Miljøverndepartementet. Det er ingen tvil om at SFT er et underordnet organ i forhold til departementet i denne saken, og utgangspunktet må således være at det kan unntas fra offentlighet med hjemmel i §5 annet ledd bokstav a. Det fremgår imidlertid at dokumentet også er oversendt fra SFT til DN, og spørsmålet er hvilken betydning dette skal ha for innsynsspørsmålet. Begrunnelsen for bestemmelsen har vært det overordnede organs behov for i fortrolighet å rådføre seg med sitt underordnede organ, som presumptivt vil besitte en særlig kompetanse og ha en særlig nærhet til sakene. Det heter om dette i Ot.prp. nr 3 (1976-77) på s. 76 annen spalte: «Begrunnelsen for unntaket er meget på linje med begrunnelsen for første punktum: Man ønsker at det avgjørende organ skal kunne knytte til seg en krets av «interne» rådgivere. Det beror ofte på tilfeldighetene om avgjørsorganet har tilstrekkelig ekspertise og erfaring representert innenfor organet, eller om det må søke råd utenfor, og det er ikke rimelig å legge avgjørende vekt på en slik forskjell når man kommet til spørsmålet om partsoffentlighet. (Proposisjonen behandler forslag om endringer i forvaltningsloven, og dette sitatet er hentet fra omtalen av forvaltningsloven §18 om partsoffentlighet. Ved lov 11. juni 1982 nr. 47 ble offentlighetsloven §5 endret i overensstemmelse med endringene i forvaltningsloven i 1977. Ot.prp. nr. 3 har derfor betydning for tolkningen av offentlighetsloven.) Denne begrunnelsen tilsier at dokumentet skal kunne unntas fra offentlighet bare så lenge det kan sees som et råd fra underordnet til overordnet. I vurderingen av offentlighetsspørsmålet kan man derfor ikke bare se hen til dokumentets innhold og form, men det må også tas hensyn til hvordan dokumentet har blitt behandlet videre, herunder hvem det har blitt gjort kjent for. Dokumentet mister sin karakter av fortrolig råd om det blir utformet med tanke på å bli gjort kjent for andre enn mottakeren av rådet, og faktisk har blitt kjent for andre. Det vises i denne sammenheng til Frihagen: Offentlighetsloven I s. 365 der det heter: «Det hender også at et offentlig organs interne utkast oversendes til et annet offentlig organsom faller utenfor kretsen av rådgivere m.v. som regnes opp i §5, 2. ledd. Vi må lese oppregningen i 2. ledd i §5 som en uttømmende angivelse av i hvilken grad et dokument som er utarbeidet utenfor organet, kan unntas fra offentlighet som internt. Såfremt ikke noen av de andre begrensningene eller unntakene i offentlighetsloven kommer inn, vil det således her følge av lovens system at et dokument oversendt fra et organ til et annet skal være offentlig tilgjengelig der det ikke kan unntas etter §5, 2. ledd. Det samme er også uttalt i Eckhoff, Forvaltningsrett, 5. utgave s. 446. Ut fra det som foreligger av opplysninger i dokument 2 om behandlingen av slike saker, må det legges til grunn at SFT's uttalelse oversendes til DN til orientering og for at uttalelsen vil kunne være relevant for DN's egen vurdering av saken. Videre er det klart at DN ikke er underordnet SFT, og SFT og DN vil heller ikke kunne sees som et organ i forhold til Miljøverndepartementet i denne saken. Det må således konstateres at det angjeldende dokument er blitt sendt et sideordnet organ til bruk i dette organet. Det vil således innebære en utvidende tolkning av loven dersom man skulle kunne unnta et dokument i medhold av §5 annet ledd bokstav a i et tilfelle som dette. Forarbeidene gir ikke støtte for en slik utvidende tolkning, og jeg kan heller ikke se at det er fremkommet andre tungtveiende grunner i saken som skulle tilsi et slikt resultat. De hensyn som er trukket frem av departementet i brev 1. desember 1994 og 10. januar 1995 kan således ikke tillegges slik vekt at de kan begrunne en utvidet tolkning av bestemmelsen. På bakgrunn av dette kan jeg ikke se saken annerledes enn at det foreliggende tilfellet faller utenfor det som kan unntas fra offentlighet i medhold av offentlighetsloven §5 annet ledd bokstav a. I og med at det som nevnt er gitt innsyn i dokumentet, er det ikke grunnlag for å be departementet vurdere spørsmålet på ny. Jeg forutsetter imidlertid at departementet innretter sin praksis i samsvar med den lovforståelsen det her er gitt uttrykk for. Dette dokumentet beskrives som «et utkast fra Miljøverndepartementet i vår forberedelse av saksbehandlingsrutiner», jf. departementets avslag til A på søknad om innsyn. Det heter videre i samme vedtak at utkastet er forelagt DN og SFT med sikte på å få merknader m.v., og at det derfor oppfattes som et dokument som gjelder innhenting av uttalelse. Dokumentet er således unntatt fra offentlighet med hjemmel i offentlighetsloven §5 annet ledd annet punktum, der det er fastsatt at dokument som gjelder innhenting av dokument som kan unntas fra offentlighet etter §5 annet ledd bokstav a, b eller c, kan unntas fra offentlighet. Departementet opplyste at det hadde vurdert meroffentlighet, men funnet at dette ikke ville være hensiktsmessig. Begrunnelsen for dette var at «(s)aksbehandlingsrutinene for EØS/EU-saker er ikke ferdigbehandlet i departementet, og det etterspurte dokumentet ville derfor ikke gi et riktig bilde av hvordan sakene konkret vil bli behandlet». I brevet hit 1. desember 1994 uttalte departementet at «(d)okumentet ble - - - utarbeidet både som en orientering til direktoratene om disse sakene og som et forslag til midlertidig saksbehandlingsprosedyre. Dokumentet ble følgelig brukt som rettleder for de konkrete sakene som forelå». Dokumentet er innhentet, og det må bemerkes at de formuleringer som brukes i dokumentet, ikke tyder på at dette bare er å oppfatte som et utkast. For eksempel slås det fast hvordan ansvarsfordelingen skal være mellom SFT og DN, og det beskrives i hvilke tilfeller saken vil bli sendt begge direktorater og i hvilke tilfeller den bare sendes det ene. Videre settes det en konkret frist for uttalelse i en sak, og det blir gjort rede for hvordan man skal informere om fakta i saken og hvilke momenter uttalelsene bør konsentreres om. Det blir også gjort rede for forholdet til offentlighetsloven. Det fremgår så vidt jeg kan se ingen steder i notatet at de beskrivelser av rutiner som finnes her dreier seg om forslag, ikke en gang i overskriften. Til slutt i notatet sies det at man må prøve seg litt frem i saksbehandlingen, og ikke låse seg til rutiner som ikke er hensiktsmessige. Departementet stiller seg uttrykkelig åpent for forslag til forenklinger, effektivisering m.m. Dette kan imidlertid ikke i seg selv endre det inntrykk som gis av at det her blir fastsatt rutiner for saksbehandlingen. Jeg finner, etter en konkret vurdering, departementets begrunnelse for å unnta dokumentet fra offentlighet lite treffende. I min vurdering har jeg også tatt hensyn til departementets eget utsagn om at dokumentet faktisk ble brukt som rettleder for de konkrete sakene som forelå. Så vidt jeg skjønner, må dette ha skjedd før departementet avslo A's søknad om innsyn. På denne bakgrunn ba jeg departementet vurdere spørsmålet om innsyn i dokument 2 en gang til. Departementet ga etter dette journalisten innsyn i dokumentet.
|
lovdata_cd_32952
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.62
|
I. Denne generalplanvedtekt knytter seg til generalplan for Åsnes kommune, vedtatt av Åsnes kommunestyre den 23. november 1979 og 18. januar 1980 og slik den er godkjent av Miljøverndepartementet 5. mai 1982. II. Generalplanvedtekten gjelder for hele Åsnes kommune, med unntak for de områder der det foreligger stadfestet reguleringsplan. III. Byggeområdene, samt grensene mellom disse jord-, skog- og naturområdene er vist på nedennevnte kart som er gitt Miljøverndepartementets påtegning datert 5. mai 1982: Kartblad 2, Soneplan for Flisa/Kjellmyra, M ca. 1:12. Kartblad 3, Soneplan for Sønsterud, M 1:5. Kartblad 4, Soneplan for Skalbukilen, M 1:5. Kartblad 5, Soneplan for Kvisler/Brattåsen, M 1:5. Kartblad 6, Soneplan for Arneberg, M 1:5. Kartblad 1, Generalplankartet for hele Åsnes kommune vedr. byggeområdene, M 1:70. Område Velta (U 6): Ca. 500 m langt og 200 m bredt område langs vegen til Husubekken fra rv. 202 og sydover. Område Vermundsjøen (U 7): Ca. 500 m langt og 200 m bredt område langs rv. 206 fra Vermunden (v/Tangen) og vestover. Område Alunbekken (U 8): tidligere Alunbekken sag, gnr./bnr. 4/13. Område Roberget (H 1): (hytter) i syd/sydvest; kommunegrensen mot Grue, i vest/nordvest; linje mellom Langtj. - Kosmannstj. og Langfløyta, i nord; linje mellom Langfløyta - Veslefløyta og Breisjøen og videre langs vegen mot Fall, i øst; riksgrensen mot Sverige. Område Gråberget (H 2): i syd; linje fra riksgrensen - Kottern til rv. 202 ca. 100 m nord for veg mot Langfløyta, i vest rv. 202 til veg mot Damstj. i nord, veg fra rv. 202 forbi Damstj. og mot Sætra, deretter linje i vegens forlengelse mot riksgrensen: i øst riksgrensen mot Sverige. Detaljert arealutnytting er vist på ovennevnte kart i M 1:12.500 og 1:5.000. Disse omfatter de arealer i kommunen som ikke er disponert til byggeområder nevnt i pkt. 1. IV. I de områder der denne vedtekt gjelder som beskrevet under pkt. III ovenfor, kan grunn ikke tas i bruk til formål som i vesentlig grad vil vanskeliggjøre den utnytting som er forutsatt i generalplanen. VI. Denne vedtekt trer i kraft fra stadfestingsdato og gjelder i inntil 10 år. (II 1982 s 382) 5. mai 1982 Nr. 913.
|
lovdata_cd_11122
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.896
|
Godkjenning av våpen og flagg i Hægebostad kommune, Vest-Agder.
|
lovdata_cd_35024
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.846
|
Publisert: Ot.prp.nr.58 (2000-2001) Tittel: Lov om endringer i svalbardloven m.m. (innføring av lokaldemokrati i Longyearbyen) Justisdepartementet legger med dette fram forslag til lov om endringer i svalbardloven m.m. (innføring av lokaldemokrati). Forslaget om å innføre en lokal styringsordning i Longyearbyen er drøftet i St.meld.nr.9 (1999-2000) Svalbard. Stortinget ga sin tilslutning til forslaget, jf Innst.S.nr.196 (1999-2000). Justisdepartementet utarbeidet på dette grunnlaget et høringsnotat som inneholdt forslag til lovbestemmelser om de viktigste forhold vedrørende opprettelsen av Longyearbyen lokalstyre. Notatet ble sendt på høring 1. november 2000 til følgende institusjoner og organisasjoner: - Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS) Det kom inn i alt 22 høringsuttalelser. Følgende institusjoner og organisasjoner har avgitt realitetsuttalelse: Utkast til lovproposisjon har vært forelagt alle departementer. Det foreslås at reglene om Longyearbyen lokalstyre skal tas inn som et eget kapittel i svalbardloven. Det nye rettssubjektet som opprettes er Longyearbyen lokalstyre. Fra samme tidspunkt skal Svalbardrådet avvikles. Longyearbyen lokalstyre vil ved opprettelsen overta eierskapet i Svalbard Samfunnsdrift AS, som i dag utfører sentrale samfunnstjenester i Longyearbyen. Longyearbyen lokalstyres geografiske virkeområde vil være avgrenset til Longyearbyen med nærområde. Angivelsen av virkeområdet knyttes til arealplanområdet for Longyearbyen. Longyearbyen lokalstyre skal ha et styre (lokalstyre). Lokalstyret vil være det øverste organet i Longyearbyen lokalstyre. Styret skal velges av og blant Longyearbyens innbyggere etter nærmere regler. Når det gjelder den interne organiseringen av Longyearbyen lokalstyre, er det foreslått å lovfeste at det skal opprettes et administrasjonsutvalg, at det skal velges leder og nestleder og at det skal ansettes en administrasjonssjef. Ut over dette er grunntanken at lokalstyret selv skal avgjøre organisatoriske spørsmål som gjelder egen virksomhet. Dette vil blant annet gjelde spørsmålet om hvordan overtakelsen av Svalbard Samfunnsdrift AS skal løses. Longyearbyen lokalstyre vil innenfor sitt myndighetsområde ha ansvar for myndighetsutøvelse på ulike saksområder, for offentlig tjenesteyting og for utviklingsoppgaver. Hjemmelsgrunnlaget for myndighet på det enkelte saksområdet vil fremgå av ulike lover, forskrifter og delegasjonsvedtak. I tillegg vil Longyearbyen lokalstyre få ansvaret for sentrale infrastrukturtiltak i Longyearbyen. Det ble i forbindelse med behandlingen av Stortingsmeldingen forholdsvis detaljert angitt hvilke oppgaver Stortinget ønsker at Longyearbyen lokalstyre skal ha ansvaret for. Dette er på flere områder de samme oppgavene som kommunene har, men med viktige unntak, blant annet sosialtjenester og pleie- og omsorgstilbud. I tillegg til pålagte oppgaver vil Longyearbyen lokalstyre ha anledning til å engasjere seg i andre oppgaver. På grunn av de særegne forholdene på Svalbard settes det imidlertid visse begrensinger for Longyearbyen lokalstyres handlefrihet sammenlignet med det som gjelder for kommunene. Økonomisk planlegging og styring av økonomiske midler vil være en viktig side ved lokalstyrets virksomhet. Det foreslås å gjøre kommunelovens regler om økonomiplan, årsbudsjett, årsregnskap og rapportering gjeldende for Longyearbyen lokalstyre. For den saksbehandling som utføres i Longyearbyen lokalstyre, vil forvaltningsloven og offentlighetsloven legges til grunn. I tillegg skal blant annet kommunelovens regler om møteprinsippet og om åpne og lukkede møter i folkevalgte organer gjelde tilsvarende. Videre foreslås det å lovfeste regler om tilsyn og kontroll med Longyearbyen lokalstyres virksomhet. Kommunelovens regler om statlig tilsyn og kontroll og internt tilsyn og kontroll foreslås gjort gjeldende. Ansvaret for oppgavene tilligger lokalstyret som øverste organ. Lokalstyret avgjør hvordan arbeidet skal organiseres og myndigheten utøves. Dette forutsetter adgang til intern delegasjon til administrasjonen og til underliggende organer, og stor grad av frihet til å finne en hensiktsmessig måte å organisere Longyearbyen lokalstyres totale virksomhet på. Det foreslås videre at det opprettes konfliktråd og forliksråd for Svalbard. Det foreslås også å fjerne sysselmannens domskompetanse. Dessuten er reglene for valg av meddommere på Svalbard foreslått endret. Det er også foreslått endringer i Svalbardloven § 25 om kart- og delingsforretninger. Administrative og økonomiske konsekvenser av forslaget er omtalt i kapittel 6. Spørsmålet om økt lokaldemokratisk innflytelse for den norske befolkningen på Svalbard har vært reist ved flere anledninger. Ved overtakelsen av suvereniteten i 1925 forkastet Stortinget forslag om å gjøre Svalbard til en egen kommune eller et fylke, og valgte i stedet en særegen administrativ ordning. Ved behandlingen av loven ga imidlertid flere representanter uttrykk for at det kunne bli aktuelt med en kommunalforvaltning beslektet med den som ellers gjelder for Norge, når forutsetningene var til stede. Den gryende avspenningen fra slutten av 1960-tallet og samfunnsutviklingen i Longyearbyen i perioden, innebar imidlertid nye og bedre forutsetninger for lokaldemokratisk innflytelse. Etableringen av Det stedlige svalbardråd i 1971 var et uttrykk for dette. Utover på 1970-tallet engasjerte rådet seg sterkt i den lokale samfunnsutviklingen. Spørsmålet om lokaldemokrati ble drøftet i St.meld.nr.39 (1974-1975) Vedrørende Svalbard. Regjeringen konkluderte med at tiden fremdeles ikke var moden for å gjøre Svalbard til et eget fylke eller innføre kommunalt selvstyre. Det ble imidlertid pekt på at Svalbard var inne i en sterk utvikling, og at administrative reformer kunne bli aktuelt på lengre sikt. Svalbardrådet anbefalte at det i første omgang burde satses på en utbygging av bestående institusjoner, og foreslo at rådet på enkelte felter burde kunne tillegges utøvende myndighet. Meldingen la også opp til å styrke rådets stilling etter disse linjene. De sentrale myndighetenes holdning til lokaldemokrati endret seg lite på 1980-tallet. I St.meld.nr.40 (1985-1986) Svalbard ble det pekt på en rekke politiske, praktiske og økonomiske hindringer for utvikling av lokaldemokrati etter fastlandsmodellen. Regjeringen så et klart behov for å utrede konsekvensene, ikke minst med hensyn til traktatmessige forpliktelser og forholdet til utenlandske bosetninger. Samtidig ble det åpnet for at de enkelte bosetningene kunne gis en viss innflytelse på sin egen samfunnsutvikling, så vidt mulig etter det tradisjonelle mønsteret for norsk lokalforvaltning. Ved behandlingen av Stortingsmeldingen uttalte den utvidede utenriks- og konstitusjonskomiteen i Innst.S.nr.212 (1985-1986) at en utvidelse av det lokale selvstyret for de norske samfunnene på øygruppen burde vurderes, eventuelt med utvidet myndighet for Svalbardrådet. Prosessen måtte imidlertid ta hensyn til de begrensningene som ligger i Svalbardtraktaten, og ikke føre til en endring i den status sysselmannen har på øygruppen. Den raske utviklingen på Svalbard fra slutten av 1980-tallet aktualiserte spørsmålet om lokaldemokratisk innflytelse i Longyearbyen. I løpet av 1990-årene ble det foretatt flere utredninger av spørsmålet. I 1995 ba Stortinget ved behandlingen av Dok.nr.8:85 (1994-1995) regjeringen om å legge fram en modell for lokaldemokrati. Dette ble gjort i St.meld.nr.9 (1999-2000) Svalbard, der det ble foreslått å innføre lokaldemokrati i Longyearbyen etter en egen modell, tilpasset de stedlige forholdene og den særskilte samfunnsstrukturen. De grunnleggende trekkene i forslaget var å opprette Longyearbyen lokalstyre, med et folkevalgt styre og en tilhørende administrasjon. Samtidig skulle Svalbardrådet avvikles. Det ble videre skissert at Longyearbyen lokalstyre gis et utvidet ansvarsområde sammenlignet med det Svalbardrådet har hatt, men uten fullt ut å likestilles med kommunene på fastlandet. For det første ble det foreslått å gi organet vedtaksmyndighet i flere sakstyper. For det andre ble det foreslått at ansvaret for de offentlige samfunnstjenestene blir lagt til Longyearbyen lokalstyre, samtidig som eierskapet i Svalbard Samfunnsdrift AS overføres fra staten til Longyearbyen lokalstyre. Stortinget sluttet seg i Innst.S.nr.196 (1999-2000) til forslaget, både når det gjelder organisering, myndighet og oppgaver. Begrunnelsen for å innføre et utvidet lokalt folkestyre i Longyearbyen er de samme argumentene som begrunner det kommunale selvstyret på fastlandet. Ved å velge sitt eget lokalstyre vil innbyggerne i Longyearbyen få mulighet til å påvirke beslutninger og prioriteringer som angår lokale forhold. Lokalt selvstyre medfører at beslutningene tas så nær de berørte som mulig. Dette vil kunne gi en bedre tilpasning til lokale forhold. Videre vil et styrket lokaldemokrati kunne stimulere til økt engasjement i samfunnsutviklingen fra lokalbefolkningens side. Aktiv og bred deltakelse kan i sin tur virke positivt på fellesskapsfølelsen i lokalsamfunnet. Samtidig gjør det seg gjeldende særlige forhold på Svalbard. Stortinget understreket i Innst.S.nr.196 (1999-2000) at det ved innføring av lokaldemokrati i Longyearbyen må tas hensyn til utenrikspolitiske forhold og statens særlige behov for kontroll med øygruppen, blant annet av hensyn til de høye, nasjonale miljømålene som er satt for Svalbard. Også de samfunnsmessige særtrekkene ved Longyearbyen som bosted er av betydning. Dessuten gjelder ikke de distriktspolitiske målsetningene og de virkemidler som i den forbindelse er innført, direkte for Svalbard. Samlet sett gir dette et annet rammeverk for et lokaldemokrati i Longyearbyen enn på fastlandet. Dette gjenspeiles i det regelverket som foreslås for Longyearbyen lokalstyre i denne proposisjonen. Dersom Stortinget slutter seg til de forslag som fremmes, tas det sikte på å etablere Longyearbyen lokalstyre med virkning fra 1.1.2002. De offentlige samfunnstjenestene i Longyearbyen utføres i dag av staten gjennom Svalbard Samfunnsdrift AS. Svalbard Samfunnsdrift AS er et heleid statlig aksjeselskap som er opprettet for å utføre de offentlige samfunnstjenestene i Longyearbyen. I Stortingsmeldingen om Svalbard ble det foreslått at Longyearbyen lokalstyre overtar eierskapet i Svalbard Samfunnsdrift AS, og at ansvaret for samfunnstjenestene samtidig blir overført til Longyearbyen lokalstyre. Dette sluttet Stortinget seg til. Overføringen av eierskapet vil skje ved at alle aksjer i selskapet overføres fra staten til Longyearbyen lokalstyre. Ved aksjeoverdragelsen vil alle avtaler som gjelder Svalbard Samfunnsdrift AS' virksomhet bestå uforandret. Det samme gjelder ansattes avtaler. En konsekvens av endringen i eierskapet vil være at tilskuddet som i dag gis over statsbudsjettet til Svalbard Samfunnsdrift AS, i stedet vil bli gitt direkte til Longyearbyen lokalstyre, som vil kanalisere midler videre til Svalbard Samfunnsdrift AS. Størrelsen på statstilskuddet vil være avhengig av årlige beslutninger i Stortinget. Forholdet mellom Longyearbyen lokalstyre og selskapet vil reguleres av lov om aksjeselskaper av 13. juni 1997 nr. 44 (aksjeloven). Som eier av samtlige aksjer i Svalbard Samfunnsdrift AS vil Longyearbyen lokalstyre kunne utøve sine eierbeføyelser ved bl.a valg av styre og ved å fastsette vedtekter for selskapet. Andre styringsverktøy vil kunne være å inngå avtaler og å sette vilkår for tilskudd. Å velge styret er noe av det viktigste en eier gjør. Longyearbyen lokalstyre vil stå fritt til å velge styremedlemmer innenfor aksjelovens alminnelige begrensninger. Det kan velge styremedlemmer fra egne rekker, eller det kan hente inn personer utenfra som f.eks. har erfaring med å lede aksjeselskaper. Det kan være ulike bestemmelser som er aktuelle å innta i vedtektene. Det kan f.eks. fastsettes at enkelte særskilte typer avgjørelser skal tas i generalforsamlingen, så som fastsettelse av gebyrer. Det kan f.eks. også fastsettes at det skal være særskilte rutiner for informasjon fra selskapet til Longyearbyen lokalstyre, så som at styreprotokollene skal oversendes eller at administrerende direktør i selskapet jevnlig skal orientere lokalstyret om virksomheten. I tillegg kan det inngås avtaler mellom Longyearbyen lokalstyre og selskapet. Det vil være naturlig at disse avtalene gjelder mer langsiktige forhold, f.eks. de infrastrukturtjenester Svalbard Samfunnsdrift AS skal yte til innbyggerne. Det kan også inngås avtale om at Svalbard Samfunnsdrift AS skal utføre saksforberedende arbeid for Longyearbyen lokalstyre. Videre kan Longyearbyen lokalstyre sette vilkår for de tilskuddene selskapet vil motta hvert år. Det vil her være aktuelt å stille vilkår som knytter seg til det budsjettåret tilskuddet gis for, slik som nivået på de tjenestene som skal ytes, forandringer i tjenestetilbudet osv. Når Longyearbyen lokalstyre overtar som eier av Svalbard Samfunnsdrift AS, vil det være opp til Longyearbyen lokalstyre om det vil videreføre Svalbard Samfunnsdrift AS som et aksjeselskap, eller om det vil nedlegge hele eller deler av Svalbard Samfunnsdrift AS og overføre virksomheten til Longyearbyen lokalstyre. Et annet alternativ er at hele eller deler av selskapet omdannes til et kommunalt foretak, jf omtale under punkt 3.4.6 nedenfor. Svalbard Arbeiderparti har kommentert aksjeoverføringen på denne måten: «Svalbard Arbeiderparti ser det formålstjenlig at omorganiseringen av SSD A/S er fullført før lokalstyret overtar ansvaret for SSD og de tjenester selskapet i dag utfører. Det vil under en slik omorganisering med staten som eier og medspiller være mulig å finne beskjeftigelse for eventuelle overtallige i administrasjonen innen statens omfattende virksomhet på Svalbard, uten at man trenger å gå til oppsigelser eller førtidspensjonering. Svalbard Arbeiderparti ønsker å organisere samfunnstjenestene slik at brukerne har mulighet til innflytelse og at beslutninger blir tatt på lavest mulig nivå. Vi ønsker en liten og effektiv administrasjon med fokus på tjenesteproduksjon, kostnadskontroll samt god service til innbyggerne. Svalbard Arbeiderparti legger til grunn at det ikke følger forpliktelser utover det som fremgår av aksjelov, arbeidsmiljølov og hovedavtale ved overtakelse av SSD. Til dette skal det bemerkes at det er lagt opp til at Longyearbyen lokalstyre overtar Svalbard Samfunnsdrift AS slik selskapet er på overtakelsestidpunktet. Det vil bli opp til lokalstyret å avgjøre organisatoriske spørsmål for virksomheten, herunder hvordan administrasjonen skal organiseres. De regler som foreslås om Longyearbyen lokalstyre regulerer i hovedsak organiseringen av Longyearbyen lokalstyres virksomhet og rammene for den. Hvilke oppgaver Longyearbyen lokalstyre skal utføre, vil i all hovedsak ikke fremgå av svalbardloven, men av regelverket på det enkelte saksområdet. Det er her tatt utgangspunkt i systematikken i kommuneloven. Det gjøres imidlertid viktige tilpasninger av hensyn til de stedlige forhold. Dette er omtalt og begrunnet nedenfor. Flere høringsinstanser har i sine uttalelser tatt opp spørsmål om grunneierretten i Longyearbyen. Spørsmålet er ikke omfattet av dette lovforslaget, men vil bli avklart gjennom en egen prosess. Innspillene fra disse instansene vil bli tatt med i den forbindelse. Spørsmålet om innføring av lokaldemokrati i Longyearbyen har vært gjenstand for bred debatt. Lokaldemokratiet i Longyearbyen er utformet gjennom en grundig politisk prosess, både lokalt og sentralt. Forslaget til innføring av lokaldemokrati slik det ble fremmet i Stortingsmeldingen om Svalbard, fikk bred tilslutning i Stortinget. I høringsbrevet ble det foreslått en organisering av lokaldemokratiet i Longyearbyen som i hovedtrekk bygger på det systemet som gjelder for kommunene, men ved visse tilpasninger begrunnet i de særlige stedlige forholdene. Det ble foreslått å etablere et folkevalgt organ, Longyearbyen lokalstyre. Longyearbyen lokalstyre skal velges av og blant Longyearbyens innbyggere etter nærmere regler. Det rettssubjektet som blir opprettet, og som består av lokalstyret og en administrasjon, ble i høringsbrevet foreslått å kalle Longyearbyen lokalforvaltning. Samtidig med opprettelsen av Longyearbyen lokalstyre vil Svalbardrådet bli avviklet. De fleste høringsinstanser har ikke hatt merknader til beslutningen om å innføre økt lokalt selvstyre i Longyearbyen og måten dette foreslås gjort på. Nord-Troms herredsrett sier imidlertid i sin uttalelse: «Det er mitt alminnelige inntrykk at folk flest i Longyearbyen ikke ønsker seg lokaldemokrati. Tvert om tror jeg at folk flest er godt fornøyd med nåværende organisering av offentlig servicetilbud og infrastruktur. Det Norske Svalbardselskap sier følgende i sin uttalelse: «Det Norske Svalbardselskap har ingen innvendinger mot innføring av lokaldemokrati i Longyearbyen. Man fester seg imidlertid ved at myndighetsområdet skal være avgrenset til Longyearbyen arealplanområde. Man har samtidig forståelse for at det nødvendigvis må være et rammeverk for lokaldemokratiets utøvelser, blant annet av hensyn til eventuelle problemsituasjoner man kan møte. Disse hensyn synes detaljert tilgodesett, slik at det kan spørres om slike detaljbestemmelser ikke blir til bremse på en praktisk og fornuftig utøvelse. Tross alt dreier det seg om kun ca 1350 mennesker og et meget begrenset operasjonsområde. Allikevel skal ikke disse synspunkter utgjøre noen avvisning av høringsnotatet som Det Norske Svalbardselskap stort sett slutter seg til. Utenriksdepartementet sier i sin høringsuttalelse: «Utenriksdepartementet minner igjen om de mulige utenrikspolitiske konsekvenser ved innføring av lokalstyre i Longyearbyen. Med tanke på at det på et senere tidspunkt vil kunne bli aktuelt å overføre flere ansvarsområder til lokalforvaltningen, bør det derfor være rom for evaluering av lokalstyret underveis. Når det gjelder den formen for lokaldemokrati som er foreslått for Longyearbyen, uttaler Kommunal- og regionaldepartementet følgende: «Kommunal- og regionaldepartementets oppfatning er at Justisdepartementets forslag til lovregulering av en lokal selvstyremodell i Longyearbyen er godt tilpasset de spesielle forhold som gjør seg gjeldende på Svalbard. Hovedtrekkene i regelverket for styringsmodellen er hentet fra kommuneloven, og er i pakt med de sentrale hensyn denne loven bygger på. Når det gjelder de begrensinger som er lagt på Longyearbyen lokalforvaltnings alminnelige saklige kompetanse/myndighetsområde, er disse begrunnet i særtrekk ved Svalbard-samfunnet. Departementet har ingen merknader til dette. Svalbard Arbeiderparti bemerker i sin uttalelse: «Det er en overordnet målsetting for Svalbard Arbeiderparti at omorganiseringen ikke skal føre til mer byråkrati og administrasjon enn det er i dag rundt de samfunnstjenester lokalstyret får ansvaret for. Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger til grunntrekkene i den foreslåtte utformingen av lokaldemokratiet i Longyearbyen. Som gjengitt i Stortingsmeldingen, ga flere instanser i forbindelse med arbeidet med å innføre lokaldemokrati i Longyearbyen uttrykk for at omstillingsprosessen med å innføre økt lokaldemokrati burde skje gradvis og med mulighet for å tilpasse systemet underveis. Den ordningen det nå legges opp til, vil innebære at størstedelen av oppgavene overføres til Longyearbyen lokalstyre fra 1. januar 2002. En del av oppgavene vil imidlertid bli overført senere, dette gjelder bl.a ansvaret for skolen. Departementet legger til grunn at ordningen må evalueres løpende. Behov for endringer og tilpasninger i systemet kan gjennomføres ved endringer i aktuelle lover og forskrifter. Dette vil sikre at eventuelle tilpasnings- og endringsforslag blir gjenstand for en bred og grundig behandling. Svalbard Arbeiderparti påpeker at man ikke ønsker mer byråkrati og administrasjon enn det i dag er knyttet til samfunnstjenestene. Til dette skal det bemerkes at Longyearbyen lokalstyre vil bli tillagt myndighet på områder der de i dag ikke har innflytelse. Dette er dessuten myndighetsområder og tjenester som det av rettssikkerhetshensyn er viktig å ha betryggende saksbehandlingsrutiner for. Den totale arbeidsmengden for Longyearbyen lokalstyre vil derfor bli noe større enn det Svalbardrådet og Svalbard Samfunnsdrift AS sett under ett har i dag. Det må forventes at disse forholdene vil ha konsekvenser for den totale ressursbruken. Samtidig er det et uttalt mål at lokalstyret organiserer virksomheten på en rasjonell og effektiv måte, jf den foreslåtte formålsbestemmelsen i § 29. Det vil imidlertid være opp til lokalstyret å finne ut hvordan virksomheten mest formålstjenlig kan organiseres. Når det gjelder navnene på det nye rettssubjektet og det folkevalgte organet, som ble foreslått som hhv. Longyearbyen lokalforvaltning og Longyearbyen lokalstyre, har det vist seg at det lett skjer en forveksling av disse to begrepene. Justisdepartementet er derfor kommet til at man vil foreslå en noe annen begrepsbruk. Det foreslås at rettssubjektet, som består av det folkevalgte organet og dets administrasjon, gis navnet Longyearbyen lokalstyre. Det folkevalgte organet, gis navnet lokalstyret. Lokalstyret vil da være det øverste organ i Longyearbyen lokalstyre. Heller ikke dette navnevalget er helt godt språklig sett. I praksis vil det imidlertid sjelden være behov for å skille mellom de to organene. Man vil derfor i de aller fleste tilfeller kunne benytte Longyearbyen lokalstyre. For de tilfeller hvor det er behov for å skille mellom lokalstyret og hele rettssubjektet, vil de foreslåtte begrepene gi rom for det. Hensikten med å innføre lokaldemokrati i Longyearbyen er å gi innbyggerne i Longyearbyen større innflytelse over utviklingen av sitt eget lokalsamfunn. I Stortingsmeldingen ble det derfor foreslått at Longyearbyen lokalstyres myndighetsområde skal være avgrenset til Longyearbyen arealplanområde, som omfatter bosettingen med nærområder. Også utenrikspolitiske og miljømessige hensyn taler for en slik avgrensing. Stortinget sluttet seg til dette. I høringsbrevet ble det på denne bakgrunn foreslått å lovfeste at Longyearbyen lokalstyres virkeområde skal være Longyearbyen arealplanområde, jf forslag til § 33. Det ble i forslaget henvist til forskrift om arealplanlegging i bosettingen på Svalbard av 24. januar 1997 § 2, som angir grensene for Longyearbyen arealplanområde. Ingen høringsinstanser har gått mot forslaget om at virkeområdet for Longyearbyen lokalstyre begrenses til Longyearbyens nærområde. Det gis også tilslutning til at de geografiske grensene knyttes opp til arealplanområdet. Svalbardrådet uttaler: «Den geografiske avgrensinga har vært diskutert tidligere, og forslaget er i tråd med tidligere vedtak i Svalbardrådet. Både Sysselmannen på Svalbard og Miljøverndepartementet har forslag til en annen måte å angi myndighetsområdet på enn det som fremgår av høringsbrevet. Sysselmannen uttaler: «Sysselmannen er enig i forslaget om geografisk avgrensing av området for lokalstyrets kompetanse, men det bør unngås at man i loven knytter denne avgrensingen til en bestemt forskrift. Sysselmannen foreslår som følge av dette en endret ordlyd i § 33, der det går fram at grensene for arealplanområdet fremgår av den til enhver tid gjeldende arealplanforskrift, som gis med hjemmel i lov om miljøvern på Svalbard. Miljøverndepartementets forslag er i all hovedsak likelydende. Som nevnt i høringsbrevet, er hensikten med å innføre lokaldemokrati i Longyearbyen å gi innbyggerne i Longyearbyen større innflytelse over utviklingen i sitt eget lokalsamfunn. Det er derfor naturlig at Longyearbyen lokalstyre ikke har myndighet utenfor Longyearbyen arealplanområde. Longyearbyen arealplanområde omfatter Longyeardalen, Østre Adventfjord og deler av Adventdalen. I tillegg omfatter det hytteområdet på Vindodden. Justisdepartementet er enig i at grensen for myndighetsområdet bør være den til enhver tid gjeldende arealplangrense, og slutter seg til Sysselmannens og Miljøverndepartementets forslag til hvordan angivelsen bør fremgå av loven. Forslaget til § 33 er endret i tråd med dette. Man vil dermed få en ordning med parallelle myndighetsorganer, med samme saklige myndighet, men innenfor ulike geografiske områder. Dette vil gjelde bl.a i helserådsaker, barnevernsaker og sjenkebevillingsaker. Longyearbyen lokalstyre vil ha myndighet i Longyearbyen, mens sysselmannen vil ha den samme myndigheten i de andre bosetningene og for resten av Svalbard. Valg til Svalbardrådet reguleres av forskrift om valg av medlemmer og varamedlemmer til Svalbardrådet av 10. juni 1993. Forskriften fastsetter at alle som bor på Svalbard har stemmerett ved valg til Svalbardrådet hvis man har fylt eller fyller 18 år i valgåret og fyller vilkårene for å avgi stemme ved kommunestyre- og fylkestingsvalg i Norge. I høringsbrevet foreslo departementet å endre stemmerettsreglene noe. En av begrunnelsene for opprettelsen av Longyearbyen lokalstyre er at velgerne skal få innflytelse på utviklingen av lokalsamfunnet i Longyearbyen. Det er derfor etter departementets oppfatning de som har bostedsadresse i Longyearbyen som bør ha stemmerett ved valget til lokalstyret. Det ikke naturlig å gi stemmerett til lokalstyret for de som er bosatt andre steder på Svalbard. Dette vil innebære at de som bor i Ny-Ålesund, på Bjørnøya, på Hopen, i Barentsburg og eventuelt i Pyramiden ikke får stemme ved valg til lokalstyret. De som arbeider i Svea, vil ha stemmerett dersom de har bostedsadresse i Longyearbyen. De som eventuelt måtte velge å pendle direkte til fastlandet fra Svea, vil ikke ha stemmerett til lokalstyret. Det ble derfor i høringsbrevet forslått at lokalstyret velges av de stemmeberettigede innbyggere bosatt i Longyearbyen, jf forslag til § 34 første ledd. Ved spørsmål om bostedsadresse vil befolkningsregisteret for Svalbard bli lagt til grunn. Videre er adgangen til å stemme til Svalbardrådet i dag knyttet til stemmerett ved kommunestyre- og fylkestingsvalg på fastlandet. Etter departementets oppfatning er det ikke lenger grunn til å gå veien om stemmeretten til kommunestyre- og fylkestingsvalg, men heller gjøre tilsvarende regler gjeldende ved valg til lokalstyret. I praksis vil dette bety at de som ikke er norske statsborgere og som er bosatt i Longyearbyen vil få stemmerett etter å ha bodd der i tre år. Statsborgere i andre nordiske land vil ha stemmerett dersom de den 31. mars i valgåret står innført i befolkningsregisteret for Svalbard som bosatt i Longyearbyen. Begge grupper må dessuten fylle de vilkår som gjelder for norske statsborgere. For øvrig skal det bemerkes at bosatte på Svalbard har stemmerett og er valgbare til kommunestyret, fylkestinget og Stortinget gjennom sin hjemstedskommune. Bosatte i Longyearbyen vil ikke miste disse rettighetene, selv om de får stemmerett og er valgbare til lokalstyret i Longyearbyen. Valget skal gjennomføres som forholdstallsvalg. Nærmere regler om stemmerett, valgbarhet og gjennomføring av valg er foreslått fastsatt i forskrift, jf forslag til § 34 fjerde ledd. Det er naturlig å legge til grunn de reglene som i dag gjelder for valg til Svalbardrådet. Nord-Troms herredsrett uttaler: «Forslaget til hvem som skal ha stemmerett er greit. Det kan imidlertid virke noe rart at folk som bor i Longyearbyen både skal ha stemmerett til lokalstyret der og til kommunestyret hjemme». Svalbardrådet uttaler: «Svalbardrådet har også tidligere diskutert hvem som bør ha stemmerett og slutter seg til endringsforslaget hvor det slås fast at det gjelder innbyggere med bostedsadresse Longyearbyen. Som det fremgår flere steder i høringsbrevet, skal det ikke bygges ut et fullt kommunalt tjenestetilbud i Longyearbyen. Dette innebærer at bosatte i Longyearbyen i forhold til visse helse- og sosialtjenester skal beholde fastlandstilknytningen. Det er derfor etter departementets syn naturlig at fastlandstilknytningen beholdes for stemmeretten til kommunestyre, fylkesting og Stortinget. Dette vil som påpekt gi dobbel stemmerett for bosatte i Longyearbyen. Justisdepartementet vil vise til at ordningen har en praktisk begrunnelse og kan ikke se at det finnes prinsipielle innvendinger til den. Det fremmes forslag om regler for stemmerett i overensstemmelse med høringsbrevet. Reglene fremgår av forslag til § 34. For å kunne velges som medlem til Svalbardrådet i dag må man bo i Longyearbyen eller Svea. I høringsbrevet ble det foreslått at det bare er stemmeberettigede personer med bostedsadresse i Longyearbyen som skal være valgbare, og ikke de som er bosatt andre steder på Svalbard, jf forslag til § 34 første ledd. Dette er også i overensstemmelse med det utenrikskomiteen ga uttrykk for i Innst.S.nr.196 (1999-2000). De nærmere regler for hvem som kan velges som medlem eller varamedlem til lokalstyret vil bli fastsatt i forskrift, jf forslag til § 34 fjerde ledd. Forskriften vil i stor grad kunne bygge på eksisterende regler om valg til Svalbardrådet. I den forbindelse vil det bl.a vurderes om enkelte personer bør være unntatt fra valg, på samme måte som ved kommunestyrevalg. Forslaget fremmes i tråd med høringsbrevet. Forslaget fremgår av § 34. I dag er det valg til Svalbardrådet hvert annet år. Det ble i Stortingsmeldingen om Svalbard foreslått å videreføre dette ved valg til lokalstyret. Som begrunnelse ble det blant annet pekt på at den gjennomsnittlige botiden i Longyearbyen er kortere enn på fastlandet. I Innst.S.nr.196 (1999-2000) ga utenrikskomiteen uttrykk for at man heller ikke på Svalbard bør fravike regelen om fire års valgperioder. Komiteen bemerket imidlertid at botiden i Longyearbyen er kortere enn botiden i en fastlandskommune, og foreslo derfor at det i tillegg innføres en ordning med suppleringsvalg hvert annet år dersom det blir nødvendig. Tilsvarende ordning med suppleringsvalg har man ikke for valg til kommunestyre eller fylkesting. I tråd med dette ble det i høringsbrevet foreslått at valg av medlemmer til lokalstyret gjelder for fire år, og at det åpnes for å holde suppleringsvalg. Nærmere regler om gjennomføring av valg og suppleringsvalg ble foreslått fastsatt i forskrift. Stortinget foreslo at tidspunktet for suppleringsvalg skal være etter to år. Etter departementets syn er det mer sannsynlig at behovet for suppleringsvalg vil oppstå senere i valgperioden, og det kan også oppstå på ulike tidspunkt for de ulike partiene. Departementet foreslo derfor i høringsbrevet at suppleringsvalg ikke knyttes til et fast tidspunkt, men finner sted i de enkelte partiene/grupperingene ved behov. Samtidig ble det understreket at partiene for å unngå suppleringsvalg bør sette opp listeforslag med det maksimale antall tillatte personer, slik at det tas høyde for at flere av dem som velges til lokalstyret kan flytte fra Svalbard i løpet av valgperioden. Svalbard Kristelig Folkeparti uttaler seg om konsekvensen av å gå over til fire års valgperioder og muligheten for å øke antallet listekandidater: «Forslag til ny valgordning vil gjøre det vanskelig for politiske partier å skaffe nok representanter til valget i Longyearbyen lokalstyre. En konsekvens av at det er foreslått 4-års-perioder for Longyearbyen lokalstyre, er at det vil bli stor utskiftning i løpet av valgperioden. I avsnitt 1.6.3 Suppleringsvalg er det uttrykt flg: «Videre er det meget viktig at partiene til valgene setter opp listeforslag med det maksimale antall tillatte personer, slik at det tas høyde for at flere av dem som velges til lokalstyret kan flytte fra Svalbard i løpet av valgperioden.» En slik forutsetning vil være vanskelig å fylle for partiene. Erfaringen i dag er at det er vanskelig å skaffe tilstrekkelig med navn for å kunne oppfylle minstekravet. Som kjent er det få politiske partier i Longyearbyen i dag. Vi har håpet at det skal være mulig også for andre partier å etablere seg her, slik at vi kan få en mer «normal» situasjon når det gjelder partisammensetning i Longyearbyen lokalstyre. At det settes forutsetninger som er umulige å innfri, vil motvirke bredere partirepresentasjon. En konsekvens av den raske utskiftingen av befolkningen på Svalbard vil være at vilkårene for enkelte partier vil endre seg hurtigere. Om det er grunnlag for en partirepresentasjon i valgåret, er det ikke sikkert at det er det for eksempel tre år senere. Og det kan i mellomtiden ha oppstått grunnlag for en representasjon som ikke får «slippe til» før neste valg. Vi mener at ordningen med 2 års valgperioder i Longyearbyen bør bestå, og at det ikke må legges inn urealistiske forutsetninger om antall valgkandidater. Svalbardrådet uttaler seg slik om suppleringsvalgsordningen: «Når det gjelder suppleringsvalg, må utgangspunktet være at en må prøve å unngå det ved at for eksempel forskriftene utformes slik at antall vararepresentanter er tilstrekkelig stort. Svalbard Arbeiderparti sier følgende om suppleringsvalg: «For å unngå behovet for suppleringsvalg økes antallet vararepresentanter. Arbeiderpartiet ser det ikke som formålstjenlig å bruke et system med suppleringsvalg. Til utvidelsen av valgperioden fra to år til fire år har Svalbard Krf påpekt at det vil gjøre det vanskeligere for partiene å skaffe nok representanter til sine lister, og at det må påregnes store utskiftinger i valgperioden. Ordninger som forutsetter at antallet listekandidater økes vil dessuten gjøre det vanskeligere for nye partier å etablere seg på øygruppen. Departementet har forståelse for disse argumentene. Mange som bosetter seg i Longyearbyen har et forholdsvis kort tidsperspektiv, og fire års valgperiode kan medvirke til at innbyggerne avstår fra å stille som listekandidater. Forslaget om å øke valgperioden fra to år til fire år er imidlertid uttrykk for Stortingets syn, og er begrunnet i ønsket om å ha samme valgperiode i Longyearbyen som på fastlandet. Departementet legger dette til grunn når det foreslås å innføre fire års valgperiode for lokalstyret. Ordningen med suppleringsvalg er ment å skulle avbøte konsekvensene av den korte botiden og problemene med at valgte representanter forlater sine verv før valgperioden er over. Svalbardrådet har påpekt at man bør forsøke å unngå suppleringsvalg ved at det velges et tilstrekkelig antall vararepresentanter. Svalbard Arbeiderparti går mot forslaget om suppleringsvalg, og ønsker at man heller øker antallet vararepresentanter. Justisdepartementet har i høringsbrevet understreket at listene bør ha et så stort antall kandidater at suppleringsvalg langt på vei kan unngås. Dette forutsetter riktignok at grupperingen har et tilstrekkelig antall kandidater å føre opp. Samtidig må man kunne ta utgangspunkt i at utfallet av valget vil avspeile tilslutningen blant velgerne. Det må forutsettes at grupperingene med størst oppslutning blant innbyggerne, som dermed trenger flest representanter, også bør kunne rekruttere et tilstrekkelig antall listekandidater. Men det kan ikke utelukkes at det kan bli behov for suppleringsvalg, kanskje særlig for mindre partier/grupperinger som ikke har mange vararepresentanter. Justisdepartementet går derfor inn for en ordning med suppleringsvalg, slik Stortinget har foreslått. Etter departementets oppfatning er det to ulike måter å gjennomføre suppleringsvalg på. Et alternativ er at alle stemmeberettigede velgere foretar valg på de plassene som er blitt «tomme» pga. flytting fra Longyearbyen. Det er ressurskrevende å gjennomføre et fullt valg. Det er også spørsmål om hvor stor valgdeltakelse man vil få på et valg som bare gjelder noen få plasser. Muligens vil det også være vanskelig å forstå for velgerne hva som egentlig er forskjellen på de to valgene, særlig fordi den praktiske gjennomføringen av dem vil bli lik. En slik gjennomføring vil også kunne endre styrkeforholdet mellom partiene under valgperioden. Et annet - og etter departementets oppfatning bedre - alternativ er at de enkelte partier eller grupperinger (listesamarbeid) foretar valg av nye medlemmer. Dette vil innebære at når et parti ikke lenger har flere personer igjen på sin liste, velger partiene/grupperingene selv nye personer. Lokalstyret suppleres med de nyvalgte personene forholdsmessig. Dette medfører at suppleringsvalg opprettholder styrkeforholdet mellom partiene. Ordningen medfører at velgerne ikke får anledning til å ta stilling til om de ønsker vedkommende inn i lokalstyret. På den annen side er det også i den ordinære nominasjonsprosessen partiene/grupperingene selv som avgjør hvem som skal stå på listene, og de har således uansett stor innflytelse på hvem som skal kunne velges. Det må imidlertid understrekes at før det foretas suppleringsvalg må hvert parti sette inn samtlige varamedlemmer. Det vil da være viktig at valgordningen åpner for et stort antall vararepresentanter, og at partiene/grupperingene følger opp dette ved å nominere det maksimale antall tillatte personer. På den måten vil man i størst mulig grad kunne unngå at det må gjennomføres suppleringsvalg. Det fremmes på denne bakgrunn forslag om fire års valgperiode ved valg til lokalstyret og adgang til å foreta suppleringsvalg ved behov, jf § 34 annet ledd. 3.4.1.4 Valg høsten 2001. De foreslåtte reglene for valg til lokalstyret planlegges å tre i kraft 1.1.2002. Det valget som skal gjennomføres høsten 2001, og som i praksis vil gjelde valg av medlemmene til det nye lokalstyret, vil imidlertid skje etter de gjeldende regler for valg til Svalbardrådet. Det er ønskelig at valg til lokalstyret skjer samme år som valg til kommunestyret og fylkestinget. Det foreslås derfor en overgangsbestemmelse om at det første lokalstyret bare skal sitte fram til valget høsten 2003. Etter gjeldende forskrift skal det velges 15 medlemmer til Svalbardrådet. Det ble i høringsbrevet foreslått at lokalstyret selv skal kunne fastsette antall medlemmer i lokalstyret. Men lokalstyret skal ha minst 11 medlemmer, som er det minste antallet kommunestyrer i kommuner av tilsvarende størrelse på fastlandet skal ha. Medlemstallet skal dessuten være et ulike tall. Forslaget fremgår av § 34, tredje ledd. Det ble foreslått at nærmere regler om de folkevalgtes rettigheter og plikter fastsettes i forskrift, jf § 38. Det ble videre foreslått at lokalstyret skal velge leder og nestleder, jf § 35 annet ledd. Det er lagt opp til å videreføre de benevnelsene som i dag brukes i Svalbardrådet i stedet for ordfører og varaordfører. For øvrig er reglene lagt opp etter kommuneloven. Det innebærer at det er de faste medlemmene i lokalstyret som velger leder og nestleder blant administrasjonsutvalgets faste medlemmer. Varamedlemmer til administrasjonsutvalget kan altså ikke velges til leder eller nestleder. Det er naturlig at lederen og nestlederen velges når lokalstyret konstituerer seg. Valget gjelder hele valgperioden. Lederen skal lede møtene i lokalstyret og administrasjonsutvalget. Lederen er rettslig representant for Longyearbyen lokalstyre og underskriver på vegne av lokalstyret i alle tilfeller der myndigheten ikke er lagt til eller delegert til andre. Lederen vil ha møte- og talerett i alle organer under lokalstyret. Nestlederen vil være lederens faste stedfortreder. Bestemmelsene om leder og nestleder fremgår av forslag til § 35 annet ledd. Det foreslås bestemmelser om sammensetningen av lokalstyret og valg av leder og nestleder som beskrevet i høringsbrevet. Nærmere regler om folkevalgtes rettigheter og plikter foreslås gitt i forskrift, jf § 38. I tillegg foreslås det at lokalstyret kan gi lederen myndighet til å treffe vedtak i enkeltsaker eller i typer saker som ikke er av prinsipiell betydning. Denne bestemmelsen tilsvarer kommuneloven § 9 nr. 5. I høringsbrevet ble en tilsvarende regel foreslått for lederen av administrasjonen, men ved en inkurie ble det ikke foreslått vedrørende lederen av lokalstyret. Forslaget er inntatt i § 35 annet ledd siste punktum. Alle kommuner som ikke har parlamentarisk styreform, skal ha formannskap. Dette organet skal fungere som et «arbeidsutvalg» for kommunestyret. I kommuneloven er det regler om sammensetning og valg av formannskap og formannskapets funksjoner. I høringsbrevet ble det foreslått at også Longyearbyen lokalstyre skal ha et utvalg med denne funksjonen. I Svalbardrådet er utvalget med tilsvarende funksjon kalt administrasjonsutvalget. Det ble foreslått å videreføre denne benevnelsen. Det ble foreslått regler tilsvarende de som gjelder for formannskapet i kommunen. Administrasjonsutvalget skal bestå av minst 5 personer. Medlemmene og varamedlemmene velges av og blant lokalstyrets faste medlemmer. Varamedlemmer til lokalstyret kan således ikke velges inn i administrasjonsutvalget. Det er naturlig at administrasjonsutvalget velges når lokalstyret konstituerer seg, jf ordningen i kommuneloven. Administrasjonsutvalget skal velges av lokalstyret selv. Valget gjelder hele valgperioden. Videre ble det foreslått å lovfeste at administrasjonsutvalget skal behandle forslag til økonomiplan og årsbudsjett. Ut over dette skal lokalstyret selv fastsette området for administrasjonsutvalgets virksomhet. Administrasjonsutvalgets viktigste funksjon vil være å forberede saker som skal behandles i lokalstyret, slik at saksbehandlingen i lokalstyret blir enklere og mer fokusert på et mindre utvalg særlig viktige eller kontroversielle spørsmål. Administrasjonsutvalget skal også kunne tre i lokalstyrets sted og sluttbehandle og treffe vedtak i medhold av fullmakt (delegasjon) fra lokalstyret. Kommunelovens regler om kjønnsrepresentasjon ved utskiftninger ble foreslått gitt tilsvarende anvendelse, jf merknadene under pkt. 3.4.4 om kjønnsrepresentasjon. Forslag til regler om administrasjonsutvalget fremgår av § 35 første ledd. Nærmere regler om saksbehandlingen i folkevalgte organer, herunder administrasjonsutvalget, om opprykk og om nyvalg ble foreslått gitt i egen forskrift, jf § 37 tredje ledd. Ingen høringsinstanser har kommentert disse forslagene. Justisdepartementet fremmer forslag i tråd med høringsbrevet. Nemnder er en fellesbetegnelse for faste utvalg, styrer og komiteer. I kommuneloven brukes begrepene faste utvalg og komiteer. Det er i særlovgivningen fastsatt at det skal opprettes kommunale og fylkeskommunale nemnder på visse saksområder, jf blant annet eldrerådsloven, valgloven og plan- og bygningsloven. Hovedtrekket er imidlertid at den enkelte kommune har stor frihet til å organisere virksomheten slik det er hensiktsmessig ut fra lokale forhold. Dette prinsippet vil gjelde også for Longyearbyen lokalstyre. Svalbardrådet har i dag følgende faste utvalg: Teknisk utvalg, samfunns- og kulturutvalg og vilt- og naturvernutvalg. I høringsbrevet ble det foreslått at lokalstyret kan opprette faste utvalg og komiteer, jf § 36. Bestemmelsen åpner for at lokalstyret skal kunne opprette de faste utvalg og komiteer det finner hensiktsmessig og i den forbindelse fastsette deres arbeidsområder. Det vil dermed være opp til lokalstyret å avgjøre om man ønsker å videreføre dagens utvalgsstruktur, opprette nye eller endre utvalgenes ansvarsområder, eller eventuelt avvikle ordningen med faste utvalg. Faste utvalg og komiteer vil være hjelpeorganer for lokalstyret og administrasjonsutvalget. Formålet med å opprette slike organer er å avlaste lokalstyret og administrasjonsutvalget, å utnytte og utvikle sakkunnskap hos folkevalgte og å trekke innbyggerne inn i politisk arbeid. Faste utvalg vil være permanente organer med et bestemt saksområde fastsatt av lokalstyret. Utvalgene er ment å skulle bestå gjennom hele valgperioden og ha oppgaver av varig karakter. Utvalgene skal forberede saker for lokalstyret og administrasjonsutvalget og treffe avgjørelser der myndigheten er delegert. Faste utvalg kan i utgangspunktet gis samme myndighet som administrasjonsutvalget, og delegasjonsadgangen er den samme. Vedtaket om å opprette faste utvalg og angivelsen av deres saksområder er viktige organisatoriske beslutninger som lokalstyret må treffe «selv», og myndigheten kan således ikke delegeres. Som en konsekvens av dette må lokalstyret selv treffe vedtak om nedleggelse eller omorganisering av faste utvalg. Dette kan vedtas også under valgperioden. Videre skal lokalstyret selv velge medlemmer og varamedlemmer til utvalgene og avgjøre hvem som skal være leder og nestleder. I motsetning til valg til administrasjonsutvalget er det ikke noe krav om at valget skal gjelde hele funksjonsperioden. Ansvaret for arealplanlegging i bosettingen skal etter intensjonene bli overført til Longyearbyen lokalstyre gjennom delegasjon, jf forslag til lov om miljøvern på Svalbard. Kommunene er etter plan- og bygningsloven § 9-1 pålagt å opprette et utvalg for plansaker. Justisdepartementet ønsker ikke å lovfeste en tilsvarende plikt for Longyearbyen lokalstyre, da det skal være opp til lokalstyret å avgjøre slike organisatoriske spørsmål. Det kan likevel synes naturlig at lokalstyret vurderer en tilsvarende løsning, eventuelt at plansaker inngår sammen med andre saksområder i et fast utvalg. Dersom det blir opprettet faste utvalg, foreslås det å lovfeste at de skal bestå av minst tre medlemmer. Ettersom kommunalpolitikere vanligvis utfører sine verv på fritiden, er det sjelden mulig å opprettholde en struktur i kommunen der alle faste utvalg består utelukkende av folkevalgte representanter. Det er dessuten ansett som ønskelig å utvide det folkevalgte apparatets kapasitet ved at også andre kan velges som medlemmer i slike utvalg. Det synes ikke å være grunn til å velge en annen løsning for Longyearbyen lokalstyre. Lokalstyret vil således ha adgang til å rekruttere medlemmer til faste utvalg fra Longyearbyens øvrige befolkning. Reglene om kjønnskvotering vil komme inn ved sammensetningen av faste utvalg, jf § 37 annet ledd. Ut fra kravet om kjønnsmessig lik representasjon, kan det bli nødvendig å velge inn personer som ikke er folkevalgt for å oppfylle lovens krav om at hvert kjønn skal være representert med 40 % i utvalg hvor det skal være fire eller flere medlemmer. Ved valg av to eller tre medlemmer til et utvalg, skal begge kjønn være representert. Komiteer opprettes til forberedende behandling av konkrete saker og til å utføre konkrete tidsbegrensede oppgaver, for eksempel en 17. mai-komite. Det kreves ikke at lokalstyret «selv» skal treffe vedtak om opprettelse og sammensetning av komiteer. Det betyr at et annet folkevalgt organ kan gis myndighet til å opprette en komite, herunder bestemme saksområde og sammensetning, med hjemmel i de generelle regler som gjelder ved delegasjon til administrasjonsutvalget og faste utvalg. Kompetansen til å opprette komiteer vil også medføre adgang til å nedlegge eller omorganisere disse. Også til komiteene kan det velges andre enn folkevalgte representanter i lokalstyret, jf det som er sagt ovenfor om faste utvalg. Videre vil de samme kravene til kjønnsrepresentasjon gjelde. Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til den foreslåtte § 36. Barne- og familiedepartementet hadde imidlertid følgende innspill: «Barne- og familiedepartementet vil anbefale at det opprettes et barne- og ungdomsråd i Longyearbyen som får innflytelse på kultur- og fritidstilbudet og i miljø- og plansaker. For å sikre at medvirkningen blir reell ser departementet det som ønskelig at det settes av et visst beløp som barn og ungdom selv kan bestemme bruken av. Barne- og ungdomsrådet kan gis møte- og talerett i Longyearbyen lokalstyre. Barne- og familiedepartementet retter fokus mot hvordan barn og unges interesser best skal kunne sikres i sakstyper som særlig berører dem. Som nevnt tidligere skal alle kommuner ha et fast utvalg for plansaker, og kommunestyret skal peke ut en etatssjef eller annen tjenestemann som skal ha særlig ansvar for å ivareta barns interesser når det faste utvalget for plansaker utarbeider og behandler forslag til planer. I de andre sakstypene som er nevnt i Barne- og familiedepartementets innspill, dvs. kultur- og fritidstilbud og miljøsaker, er ikke kommunene uttrykkelig pålagt å legge til rette for ordninger som særskilt skal ivareta barn og unges interesser. Mange kommuner har opprettet råd med rådgivende funksjon innenfor ulike saksfelter, herunder barne- og ungdomsråd. Justisdepartementet ser at et barne- og ungdomsråd i Longyearbyen vil kunne ha en funksjon i en rekke saker, blant annet de som nevnes av Barne- og familiedepartementet. Samtidig har man, som det fremgår over, ikke ønsket å legge føringer for hvilke faste utvalg, komiteer eller andre hjelpeorganer Longyearbyen lokalstyre skal opprette. Justisdepartementet mener således at lokalstyret ikke bør pålegges å opprette et barne- og ungdomsråd for å ivareta barns interesser. Longyearbyen lokalstyre vil imidlertid ha full adgang til å velge å opprette et slikt råd dersom det finnes det ønskelig, eventuelt formalisere ivaretakelse av barn og unges interesser på annen måte. Departementet vil i den forbindelse vise til at det i forslag til lov om miljøvern på Svalbard § 49 er fastsatt at det i forbindelse med arealplanlegging skal redegjøres for hvordan barns behov blir ivaretatt i planarbeidet. Denne bestemmelsen vil sikre barns interesser oppmerksomhet under planarbeidet. På bakgrunn av dette fremmes det forslag til regler om faste utvalg og komiteer i § 36 i overensstemmelse med forslaget i høringsbrevet. Det ble i høringsbrevet redegjort for at det ved valg til kommunestyrene ikke er lovfestet regler for representasjon av kjønnene. Det er opp til de politiske partiene å avgjøre i hvilken rekkefølge representantene skal nomineres og om de ønsker lik fordeling av kvinner og menn på listene. Tilsvarende vil også gjelde ved valg til lokalstyret. Ved sammensetning av andre folkevalgte organer i kommunene, må imidlertid kommunestyret påse at hvert kjønn er representert i organet. Ved forholdsvalg til formannsskap og nemnder skal hvert kjønn være representert med minst 40 % på innleverte listeforslag hvis det skal velges fire medlemmer eller flere. Hvis det bare skal velges to eller tre medlemmer, er det krav om at begge kjønn er representert. Ved valg av folkevalgte organer som etter lov bare skal bestå av medlemmer av kommunestyret, slik som formannskapet, og ved valg av arbeidsutvalg for folkevalgte organer, skal disse reglene følges så langt det er mulig. Reglene følger av kommuneloven § 36, § 37 og § 38 . Disse reglene foreslås gitt tilsvarende anvendelse for Longyearbyen lokalstyre, jf forslag til § 37 annet ledd. For Longyearbyen lokalstyre vil dette bety at kravet til 40 % kjønnsrepresentasjon ikke vil gjelde absolutt ved valg til administrasjonsutvalget. Er det ikke innvalgt nok kandidater av det underrepresenterte kjønn for det enkelt parti/gruppering i administrasjonsutvalget, er det ikke mulig å oppfylle lovens krav om at hvert kjønn skal være representert med minst 40 %. Ved valg til alle andre folkevalgte organer, der man kan velge inn andre fra Longyearbyen, er det ikke gjort noe unntak fra kravet om kjønnsrepresentasjon. I slike tilfeller må det velges inn personer utenfra for å oppfylle lovens krav. Også likestillingsloven har regler om kjønnsfordeling. Likestillingsloven gjelder på Svalbard. I henhold til likestillingsloven § 21 skal det når et offentlig organ oppnevner eller velger utvalg, styrer, råd, nemnder mv. med 4 medlemmer eller flere, være representasjon fra begge kjønn med minst 40 % av medlemmene. I utvalg med 2 eller 3 medlemmer skal begge kjønn være representert. Kommunal- og regionaldepartementet påpeker i sin uttalelse at henvisningen i § 34 fjerde ledd til kommuneloven § 16 om kjønnsrepresentasjon ikke er riktig, da § 16 ikke vil gjelde for sammensetningen av lokalstyret. Henvisningen til § 16 bør derimot tas inn i § 37, som angår saksbehandlingen i faste utvalg og komiteer. For øvrig har ingen høringsinstanser hatt merknader til forslaget. Justisdepartementet er enig i Kommunal- og regionaldepartementets påpekning. Forslag til § 34 og § 37 er endret i tråd med dette. Det ble i høringsbrevet vist til at Longyearbyen lokalstyre vil måtte ha en administrasjon som tar seg av daglige gjøremål. Størrelsen på administrasjonen vil være avhengig av om Longyearbyen lokalstyre beholder Svalbard Samfunnsdrift AS som i dag, eller om man velger å innlemme hele eller deler av selskapet i Longyearbyen lokalstyre. I alle tilfelle må det være en person som leder administrasjonen. Det ble derfor foreslått å lovfeste at Longyearbyen lokalstyre skal ha en administrasjonssjef, som øverste leder for Longyearbyen lokalstyres administrasjon, jf § 39 første ledd. Tilsvarende gjelder for kommunene. Det foreslås at administrasjonssjefen, som i kommunene, skal ansettes av lokalstyret selv. Administrasjonssjefen skal påse at de saker som legges fram for folkevalgte organer er forsvarlig utredet og at vedtak blir iverksatt. Administrasjonssjefen skal ha møte- og talerett i lokalstyret og alle andre folkevalgte organer. Administrasjonssjefen kan møte personlig eller ved en av sine underordnede. Det ble vist til at det samme gjelder for administrasjonssjefen i kommunene. Lokalstyret eller annet folkevalgt organ kan gi administrasjonssjefen myndighet til å treffe vedtak i enkeltsaker eller typer av saker som ikke er av prinsipiell betydning. Det er imidlertid en forutsetning at lokalstyret ikke har fastsatt noe annet. Hvordan administrasjonen nærmere skal være organisert og hvor mange den skal bestå av, er det lagt opp til at lokalstyret selv skal avgjøre. «Svalbardrådet er innforstått med at det skal etableres et Longyearbyen lokalforvaltning og at dette innebærer at minst en person ansettes i lokalforvaltninga (administrativ leder). Svalbardrådet vil se på dette i forbindelse med en gjennomgang av oppgavedeling mellom den nye lokalforvaltninga og aksjeselskapet SSD. Departementet fremmer forslag i overensstemmelse med høringsbrevet, jf forslaget til § 39. I kommuneloven kapittel 11 er det gitt regler om kommunale foretak. Kommunale foretak er en del av kommunen som juridisk person, men foretaket ledes av et styre og en daglig leder. Det ble i høringsbrevet vist til at Longyearbyen lokalstyre bør kunne omdanne hele eller deler av virksomheten til et kommunalt foretak. Det ble vist til at det særlig er virksomhet som i dag inngår i Svalbard Samfunnsdrift AS som kan være aktuell å vurdere i den sammenhengen. Kommuneloven kapittel 11 er derfor gitt tilsvarende anvendelse for Longyearbyen lokalstyre, jf forslag til § 42. Dersom det opprettes et kommunalt foretak, vil foretaket være en del av Longyearbyen lokalstyre, men det vil være enkelte særlige regler for hvordan foretaket skal styres som vil være annerledes enn for den ordinære kommunale forvaltning. Ingen av høringsinstansene hadde synspunkter på dette forslaget. Departementet fremmer i § 42 forslag i overensstemmelse med høringsbrevet. De oppgavene som kommunene utfører, er dels pålagte og dels frivillige. Den klare regelen er at Stortinget ikke kan pålegge kommunene oppgaver eller begrense kommunenes kompetanse uten bruk av lov. En rekke særlover pålegger kommunene oppgaver og myndighet. Andre oppgaver som kommunene utfører er ikke direkte pålagt kommunene, men er likevel etter tradisjonell oppfatning ansett som offentlige oppgaver. I tillegg til dette kan kommunene selv velge å engasjere seg i ulike oppgaver og gjøremål, avhengig av lokale forhold, politiske prioriteringer og økonomiske rammer. På tilsvarende måte vil det kreves hjemmel i lov dersom Longyearbyen lokalstyre skal pålegges å utføre bestemte oppgaver. De oppgaver som Longyearbyen lokalstyre blir pålagt å utføre, vil være hjemlet i svalbardloven § 31 annet ledd og i ulike andre lover og forskrifter. Videre kan Longyearbyen lokalstyre gis myndighet gjennom delegasjon eller annen bemyndigelse, se blant annet svalbardloven § 25 annet ledd, omtalt i punkt 4.4, og tobakkskadeloven § 6 niende ledd, omtalt i punkt 5.2. Videre vil Longyearbyen lokalstyre ha anledning til frivillig å påta seg ulike oppgaver, slik kommunene kan. På grunn av de spesielle forholdene på Svalbard er det foreslått visse begrensinger i Longyearbyen lokalstyres alminnelige handlefrihet, jf § 31 første ledd. Også Longyearbyen lokalstyres økonomiske ressurser vil være en begrensning for hvilke oppgaver det vil være aktuelt for Longyearbyen lokalstyre å gå inn i. I tillegg til samfunnsoppgaver og myndighetsutøvelse vil lokalstyret få innflytelse ved valg av representanter til en rekke styrer og råd. I dag oppnevner Svalbardrådet representanter til styrene for Longyearbyen sykehus, Svalbard Samfunnsdrift AS, stiftelsen Svalbardposten, UNIS, stiftelsen Svalbardsamlingen, Nordpolet AS, samt til Svalbard kirkeråd og skolestyret. Det er naturlig at lokalstyret overtar denne adgangen. De enkelte institusjonene må sørge for at oppnevningsadgangen formelt overføres fra Svalbardrådet til lokalstyret. Rammene for Longyearbyen lokalstyres virksomhet vil følge av den kompetanse Longyearbyen lokalstyre tillegges. Med kompetanse menes både den evne Longyearbyen lokalstyre vil ha til å treffe beslutninger med rettsvirkning for egen virksomhet, og den myndighet Longyearbyen lokalstyre vil ha til å treffe vedtak som er bindende for innbyggerne i Longyearbyen. Det er i det følgende skilt mellom Longyearbyen lokalstyres alminnelige og spesielle kompetanse. Den alminnelige kompetansen angår hvilke beslutninger Longyearbyen lokalstyre skal ha adgang til å treffe. Det ble i høringsbrevet tatt utgangspunkt i at Longyearbyen lokalstyre så langt som mulig skal ha den samme alminnelige kompetanse som kommunene på fastlandet. Det er derfor lagt opp til at Longyearbyen lokalstyre skal ha betydelig handlefrihet i forhold til hvilke oppgaver og saker man velger å gå inn på. På grunn av de særlige forhold som gjør seg gjeldende på Svalbard, kan det imidlertid være behov for en viss presisering av Longyearbyen lokalstyres alminnelige kompetanse. Det ble derfor foreslått å lovfeste at Longyearbyen lokalstyre bare kan drive virksomhet av allmenn interesse som har tilknytning til Longyearbyen og som ikke er lagt til staten eller ivaretas av andre. Dette vil både geografisk og saklig avgrense Longyearbyen lokalstyres alminnelige kompetanse. Det ble i høringsbrevet redegjort for at bestemmelsen innebærer at Longyearbyen lokalstyres virksomhet skal ta utgangspunkt i en felles interesse for lokalsamfunnet i Longyearbyen. Det må i prinsippet kunne vises til at den aktuelle virksomheten dekker et behov i lokalsamfunnet, og at det er rimelig og hensiktsmessig at aktiviteten utøves av Longyearbyen lokalstyre. Det ble videre vist til at også den foreslåtte formålsbestemmelsen i § 29 vil sette rammer for Longyearbyen lokalstyres virksomhet. Bestemmelsen vil kunne medføre begrensninger i Longyearbyen lokalstyres alminnelige kompetanse. Til formålsbestemmelsen (§ 29) uttaler Miljøverndepartementet: «Miljøverndepartementet støtter Justisdepartementets forslag til formålsbestemmelse. Miljøverndepartementet ser det som særlig positivt at formålsbestemmelsen uttrykkelig sier at fellesinteressene skal forvaltes «med sikte på en miljøforsvarlig og bærekraftig utvikling av lokalsamfunnet.» Departementet vil i denne forbindelse vise til ovenfor nevnte utkast til Ot.prp. om lov om miljøvern på Svalbard, hvor det i formålsbestemmelsen åpnes for miljøforsvarlig bosetting, forskning og næringsdrift innenfor lovens ramme, jf § 1 annet ledd. Departementet ser det som positivt med en slik lik begrepsbruk i lovgivningen for Svalbard. Det Norske Svalbardselskap bemerker følgende: «Det er prisverdig at miljøhensyn spiller en fremtredende rolle som det også poengteres i høringsnotatet. Men det må være en fornuftig balanse basert på fakta, kunnskap og reell innsikt i Svalbardforhold, ikke en svermerisk påvirket emosjonalitet. Ut over disse har ingen høringsinstanser kommentert formålsbestemmelsen. Når det gjelder § 31 første ledd, uttaler Svalbardrådet: «Teksten som følger med endringsforslaget diskuterer hvilken kompetanse Longyearbyen lokalforvaltning skal ha, og det foreslås en innskrenkning i lokalforvaltningens alminnelige kompetanse. En slik innskrenkning finnes ikke for kommunene på fastlandet og begrunnelsen er «de særlige forhold som gjør seg gjeldende på Svalbard». Svalbardrådet er klar over at det finnes særlige forhold på Svalbard, spesielt Svalbardtraktaten, men synes argumentasjonen og sammenhengen med teksten i endringsforslaget er noe uklar. Svalbardrådet er enig i at den nye lokalforvaltningen bare skal drive virksomhet som er av allmenn interesse for lokalsamfunnet i Longyearbyen. Imidlertid er det uklart hva som ligger i formuleringene «som ikke er tillagt staten eller ivaretas av andre» og «som ikke skal ivaretas av staten alene eller andre» (jf forslaget til ny § 31). Hvilke krav kan lokalsamfunnet stille med hensyn til kvalitet og pris på oppgaver/tjenester som er tillagt staten eller ivaretas av andre? Justisdepartementet forstår Svalbardrådets uttalelse slik at man er enig i at de særlige forhold på Svalbard begrunner innskrenkninger i handlefriheten, og at man slutter seg til de kriterier som er foreslått lagt inn som styrende for virksomheten, men at utformingen av bestemmelsen er uklar. Også Sysselmannen på Svalbard kommenterer utformingen av § 31: «Denne bestemmelsen gir rammer for den kompetanse Longyearbyen lokalforvaltning skal ha. Det er klart behov for en slik bestemmelse, men vi tviler på om denne er tilstrekkelig klar til å danne grunnlag for å vurdere hvorvidt lokalstyret eventuelt har gått utenfor rammen for denne kompetansen. Vi sikter her spesielt til utkastet til annet ledd, der det heter at «Longyearbyen lokalforvaltning kan drive virksomhet som ... ikke skal ivaretas av staten alene eller andre » (vår uthevelse). Bestemmelsen er kommentert i pkt 1.4.2 i notatet, men vi kan ikke se at dette er tilstrekkelig presisert der. Svalbard Samfunnsdrift AS foreslår at ordet «skal» tas ut i paragrafens første ledd. Utgangspunktet er at Longyearbyen lokalstyre i hovedsak skal ha den samme alminnelige kompetansen som kommunene har. Det er et mål fra myndighetenes side å legge til rette for en funksjonsdyktig, lokal og folkestyrt forvaltning i Longyearbyen. Dette forutsetter betydelig grad av frihet til å styre politiske mål og prioriteringer. Longyearbyen lokalstyre må på vegne av fellesskapet kunne engasjere seg i de samfunnsoppgaver som det er naturlig og politisk ønskelig å gå inn i. Det er viktig at Longyearbyen lokalstyre blir en aktiv samfunnsaktør i Longyearbyen. Utenom de pålagte oppgavene, jf nedenfor i punkt 3.5.3, er utgangspunktet derfor at Longyearbyen lokalstyre i størst mulig grad selv skal kunne avgjøre hvilke saker og oppgaver de ønsker å involvere seg i. Samtidig gir de særlige forholdene på Svalbard et annet rammeverk for lokaldemokrati i Longyearbyen sammenlignet med det som gjelder for fastlandskommunene. Longyearbyen lokalstyres kompetanse vil blant annet være begrenset av de forpliktelser Norge har etter Svalbardtraktaten. Både § 31 første ledd og § 29 (formålsbestemmelsen) er begrunnet i slike synspunkter. Den foreslåtte § 31 første ledd fastslår at Longyearbyen lokalstyre kan drive virksomhet av allmenn interesse som har tilknytning til Longyearbyen og som ikke er lagt til statlig myndighet. Bestemmelsen innebærer for det første at Longyearbyen lokalstyres engasjement skal avgrenses til allmennyttige tiltak. For det andre skal engasjementet være i Longyearbyen. For det tredje har man ikke ønsket at Longyearbyen lokalstyre skal gå inn i virksomhet som allerede ivaretas av staten. I avgrensingen til tiltak av allmenn interesse er det sentrale at den aktuelle virksomheten dekker et behov i lokalsamfunnet og at det er rimelig og hensiktsmessig at aktiviteten utøves av Longyearbyen lokalstyre. Som eksempler på tiltak som ligger innenfor dette området, kan nevnes tiltak på kultur- og idrettssektoren, tiltak for barn og unge, oppgaver knyttet til lokal infrastruktur mv. Dette betyr ikke at Longyearbyen lokalstyre er avskåret fra å drive næringsvirksomhet, dersom virksomheten går ut på å tilby en ytelse som er av allmenn interesse for innbyggerne i Longyearbyen. Longyearbyen lokalstyre kan også gjennomføre tiltak for allment å fremme næringslivet i Longyearbyen. Det er særlig høringsbrevets avgrensing mot virksomhet som «skal ivaretas av staten alene eller andre » som ble oppfattet som uklar. Intensjonen bak formuleringen var å slå fast at Longyearbyen lokalstyre ikke skal drive virksomhet på områder der staten eller andre allerede har etablert et tilbud. Dette skyldes blant annet et ønske om å begrense de offentlige utgiftene i Longyearbyen. Et sentralt eksempel er sykehuset, som i dag drives og finansieres fullt ut av staten. Sykehuset omfatter allmennhelsetjenester, akuttberedskap, helsestasjon, tannlege, fysioterapi m.m., altså oppgaver som på fastlandet delvis er kommunens og delvis fylkeskommunens ansvar. Det er etter departementets syn ikke ønskelig at Longyearbyen lokalstyre etablerer et eget tilbud på dette området. Etter en nærmere vurdering har departementet imidlertid funnet at det ikke er grunn til å legge så omfattende begrensninger på Longyearbyen lokalstyres kompetanse som opprinnelig foreslått. Det foreslås derfor å stryke passusen «og andre». Dette innebærer at det ikke vil være noen begrensning for Longyearbyen lokalstyres kompetanse at andre har etablert et tilbud på området. I hvilken grad fellesskapets midler bør nyttes til å etablere et tilbud som allerede finnes i Longyearbyen, er et politisk spørsmål som lokalstyret må avgjøre. Svalbardrådet reiser i sin uttalelse spørsmål om hvilke krav som må kunne stilles til kvalitet og pris på oppgaver som ivaretas av staten eller andre. Departementet antar at spørsmålet først og fremst sikter til de tilfeller der andre aktører utfører tjenesten, slik forslaget opprinnelig la opp til. Svalbardrådets innvending er således i all hovedsak uaktuell slik § 31 første ledd nå foreslås formulert. Departementet er videre enig med Svalbard Samfunnsdrift AS i at ordet «skal» bør tas ut av lovteksten («... som ikke skal ivaretas av staten ...»). Da får man fram at det siktes til oppgaver som faktisk utføres av staten. Ordet «alene» (staten alene) er av samme grunn overflødig. Endringene er innarbeidet i nytt forslag til § 31 første ledd. Også den foreslåtte formålsbestemmelsen i § 29 vil sette rammer for Longyearbyen lokalstyres alminnelige kompetnse. I kommuneloven § 1 er det gitt en formålsbestemmelse som innholdsmessig i stor grad har dannet mal for den foreslåtte § 29. Det er imidlertid på det rene at kommuneloven § 1 ikke danner en rettslig skranke for kommunenes virksomhet. Den foreslåtte formålsbestemmelsen for Longyearbyen lokalstyre er i større grad enn kommuneloven § 1 ment å være retningsgivende for Longyearbyen lokalstyres virksomhet, og vil kunne medføre begrensinger i Longyearbyen lokalstyres alminnelige kompetanse. Av bestemmelsen fremgår det bl.a at virksomheten skal skje innenfor rammene av norsk svalbardpolitikk. De politiske målene for utviklingen av øygruppen trekkes opp av Stortinget og har utspring i de særlige forholdene på Svalbard. De overordene målene for Svalbard er nylig behandlet gjennom St.meld.nr.9 (1999-2000) Svalbard, men også ulike andre Stortingsmeldinger om Svalbard, innstillinger til Stortinget og de årlige svalbardbudsjettene trekker opp utviklingslinjer og politiske prioriteringer. Det er naturlig at slike overordnede politiske føringer danner ytre rammer for det lokale selvstyret i Longyearbyen. Av aktuell betydning i denne sammenhengen er blant annet uttalelser som gjelder samfunnsutviklingen i Longyearbyen. I St.meld.nr.9 (1999-2000) Svalbard ble det lagt til grunn at Longyearbyen skal være et lokalsamfunn godt tilpasset familier, men ikke et livsløpssamfunn. Videre er sosialtjenesteloven ikke gitt anvendelse på Svalbard, slik at personer som ikke kan sørge for sitt livsopphold eller dra omsorg for seg selv, i prinsippet må flytte tilbake til fastlandskommunen. Dette sluttet Stortinget seg til. De høringsinstansene som har uttalt seg om formålsbestemmelsen har støttet den foreslåtte utformingen. Det foreslås derfor ingen endringer i § 29. Det ble i høringsbrevet redegjort for at Longyearbyen lokalstyre i tillegg til sin alminnelige kompetanse også vil ha spesiell kompetanse. Med spesiell kompetanse menes myndighet og oppgaver tillagt i lov, forskrift eller ved delegasjon eller annen bemyndigelse. Det er nødvendig med uttrykkelig hjemmel for at Longyearbyen lokalstyre skal kunne pålegges å utføre bestemte oppgaver og for at Longyearbyen lokalstyre skal kunne pålegge privatpersoner forpliktelser eller gripe inn i deres handlefrihet. Det ble under behandlingen av St.meld.nr.9 (1999-2000) Svalbard, jf Innst.S.nr.196 (1999-2000), besluttet hvilke saksområder Longyearbyen lokalstyre skal ha ansvaret for. Flere av disse oppgavene reguleres av gjeldende forskrifter. Longyearbyen lokalstyres myndighet og oppgaver vil måtte innarbeides i disse. Et viktig saksområde for Longyearbyen lokalstyre vil være sentrale samfunnsmessige infrastrukturtiltak, som kraftproduksjon og -distribusjon, elektrisitetsforsyning, vannforsyning osv. Ansvaret for de samfunnstjenester som i dag utføres av Svalbard Samfunnsdrift AS, skal ved opprettelsen av Longyearbyen lokalstyre gå over til dette organet. Det ble foreslått at dette ansvaret tydeliggjøres i loven, jf den foreslåtte § 31 annet ledd. Bestemmelsen innebærer at Longyearbyen lokalstyre vil få ansvaret for at det finnes et tjenestetilbud innenfor disse sektorene. Bestemmelsen går ikke konkret inn på måten infrastrukturtiltakene utføres på, tjenestenivået eller priser. Dette er spørsmål det vil være opp til lokalstyret å avgjøre. I tillegg til lov- og forskriftspålagte oppgaver kan Longyearbyen lokalstyre tillegges myndighet gjennom delegasjon eller annen bemyndigelse. For eksempel åpner svalbardloven § 25 annet ledd for at sysselmannen kan bemyndige andre til å gjennomføre kart- og delingsforretninger. Dette er i dag tillagt Svalbard Samfunnsdrift AS. I Innst.S.nr.196 (1999-2000) sies det at ansvaret for oppmålingstjenester skal legges til Longyearbyen lokalstyre. Dette er nærmere omtalt i pkt. 4.4. Videre kan sysselmannen etter tobakkskadeloven § 6 niende ledd overlate tilsynsansvaret i Longyearbyen og Svea til Svalbardrådet. Det foreslås å beholde denne adgangen, men det må foretas visse endringer i ordlyden som følge av opprettelsen av Longyearbyen lokalstyre, jf pkt. 5.2 nedenfor. Til utformingen av § 31 annet ledd har både Svalbardrådet og Sysselmannen påpekt at forslaget ikke tilstrekkelig nøyaktig angir rammene for Longyearbyen lokalstyres kompetanse, jf de siterte uttalelsene under punkt 3.5.2. Kraftverket vil være omfattet av Longyearbyen lokalstyres ansvar etter § 31 annet ledd. Både Svalbardrådet og Svalbard Arbeiderparti har i sine høringsuttalelser tatt opp situasjonen for kraftverket spesielt. Svalbardrådet sier i sin uttalelse: «Av forslaget til § 31 og i høringsnotatet ellers, går det klart fram at den nye lokalforvaltninga vil ha ansvaret for energiproduksjon og distribusjon av energi. Svalbardrådet forutsetter at en teknisk og økonomisk gjennomgang av energiverket og distribusjonsnettet for elektrisitet og fjernvarme er ferdig og at det foreligger en opprustningsplan med tilsagn om ekstra finansiering før det nye lokalstyret overtar. Svalbard Arbeiderparti uttaler: «Svalbard Arbeiderparti ønsker at en uavhengig organisasjon med tilstrekkelig kompetanse (f.eks. DNV) foretar en full gjennomgang av energiverket og distribusjonsnettet for å fastslå teknisk tilstand og behovene for investeringer og fornyelse. Vi finner det naturlig at energiproduksjon og distribusjon skilles ut og drives av en profesjonell eier/eierkonstellasjon. I tilknytning til § 31 annet ledd har Kommunal- og regionaldepartementet påpekt at brannvernforskriften for Svalbard må endres som følge av innføringen av lokaldemokrati i Longyearbyen. Longyearbyen lokalstyre vil på en rekke områder få myndighet og oppgaver tillagt i lov eller forskrift. Longyearbyen lokalstyre vil få ansvar for bl.a barneverntjenester, helserådsmyndighet, skjenkebevillinger, persontransportløyver, brannvernoppgaver og ligningsmyndighet. Flere av disse oppgavene reguleres av særskilte forskrifter for Svalbard. Også forvaltningsoppgaver knyttet til barnehagedrift i Longyearbyen skal overføres til Longyearbyen lokalstyre, jf omtale i pkt. 5.3. I gjeldende forskrift om arealplanlegging i bosettingene på Svalbard er planansvaret lagt på grunneier. I forslag til lov om miljøvern på Svalbard er det åpnet for å legge planmyndigheten til et folkevalgt lokalt organ. Svalbardmiljøloven har videre hjemmel for at ansvaret for drift av avløpsanlegg og avfallshåndtering kan legges til et lokalt organ. Når denne loven trer i kraft, etter planen 1.1.2002, vil det således være hjemmel for å pålegge Longyearbyen lokalstyre disse oppgavene. Justisdepartementet vil foreta en gjennomgang av gjeldende forskriftsverk, slik at hjemmelsgrunnlaget for Longyearbyen lokalstyres oppgaveutførelse er oppdatert når organet trer i funksjon 1.1.2002. Et viktig saksområde for Longyearbyen lokalstyre skal være sentral infrastruktur i Longyearbyen. Dette omfatter blant annet etablering og vedlikehold av teknisk infrastruktur, så som produksjon og distribusjon av strøm og fjernvarme, vannforsyning, vedlikehold av veinettet, tilrettelegging av tomteområder osv. Dette er tiltak og oppgaver som ikke reguleres av gjeldende lover eller forskrifter. Oppgavene utføres i dag av Svalbard Samfunnsdrift AS. Ved overtakelsen av Svalbard Samfunnsdrift AS overføres ansvaret for oppgavene til Longyearbyen lokalstyre. Denne forutsetningen går uttrykkelig fram av Innst.S.nr.196 (1999-2000). Dette er oppgaver av sentral betydning for Longyearbysamfunnet, og det er maktpåliggende for staten at disse videreføres. For å pålegge Longyearbyen lokalstyre ansvaret for disse oppgavene kreves det uttrykkelig hjemmel. Plikten fremgår av den foreslåtte § 31 annet ledd. Bestemmelsen avspeiler at infrastrukturtiltak som hovedregel skal være Longyearbyen lokalstyres ansvar. Bestemmelsen går ikke inn på måten infrastrukturtjenestene utføres på, tjenestenivå og omfang, priser osv. Dette er spørsmål som må avgjøres av Longyearbyen lokalstyre. Longyearbyen lokalstyre trenger ikke å utføre alle oppgavene selv eller gjennom Svalbard Samfunnsdrift AS. Det kan f.eks. inngås avtale med et privat selskap om veivedlikehold og brøyting eller andre konkrete tjenester. Både av økonomiske grunner og av hensyn til det private, lokale næringsliv kan det være ønskelig at lokale ressurser utnyttes, i stedet for at Longyearbyen lokalstyre bygger opp et eget apparat for å utføre den samme oppgaven. Longyearbyen lokalstyre vil uansett ha det overordnede ansvaret for innholdet i tilbudet og for å styre utførelsen på egnet måte, f.eks. gjennom krav til standard og vilkår for betaling. Dersom den private parten ønsker å avvikle sitt engasjement, vil plikten for å finne en erstatter, eventuelt overta oppgaven selv, ligge på Longyearbyen lokalstyre. Longyearbyen lokalstyres plikt foreslås avgrenset mot infrastrukturtiltak som staten eller andre uttrykkelig er tillagt. Begrensingen avspeiler at enkelte oppgaver kan være eller kan bli lagt til andre enn Longyearbyen lokalstyre. For eksempel utføres teletjenester i dag av Telenor. Samme betraktninger gjelder posttjenester og luftfartstjenester. Men også andre infrastrukturtiltak kan pålegges andre enn Longyearbyen lokalstyre. Ved at ansvaret for infrastrukturen pålegges direkte i loven, vil man få et annet system enn kommuneloven, som ikke omhandler de oppgaver kommunen skal utføre. I den forbindelse skal det bemerkes at mange av oppgavene som kommunene skal utføre, blant annet innenfor helse - og sosialsektoren, er pålagt gjennom en rekke særlover. Dette er oppgaver som ikke skal legges til Longyearbyen lokalstyre. Når det derimot gjelder samfunnsoppgaver som er helt sentrale i Longyearbyen, er dette oppgaver som ikke er pålagt kommunene gjennom lovverket, selv om kommunene i praksis ofte sørger for slike tjenester. Det finnes derfor ikke særlover man kunne gjort gjeldende for Longyearbyen lokalstyre for å slå fast ansvaret for disse oppgavene. For å tydeliggjøre ansvaret reguleres derfor disse oppgavene direkte i svalbardloven. Departementet ser imidlertid at formuleringen av § 31 annet ledd i høringsbrevet ikke tydelig nok fikk fram begrensningene i Longyearbyen lokalstyres ansvar, slik høringsinstansene har påpekt. Bestemmelsen foreslås noe omformulert som følge av dette. Under prosessen har departementet blitt oppmerksom på at Longyearbyen lokalstyre vil kunne ha behov for uttrykkelig hjemmel for å kreve betaling for infrastrukturtjenester. Svalbardmiljøloven har hjemmel for avløps- og avfallsgebyr. Men også for andre infrastrukturtjenester er det behov for gebyrhjemmel. Grunnlaget for at Svalbard Samfunnsdrift AS i dag kan kreve betaling for infrastrukturtiltak i Longyearbyen er en samarbeidsavtale med grunneier om disponering av grunneierbeføyelsene i Longyearbyen. Ettersom disse tjenestene nå pålegges Longyearbyen lokalstyre i lov, bør det være en selvstendig hjemmel for å kunne kreve betaling for disse tjenester, uavhengig av grunneierretten. Det fremmes derfor forslag om hjemmel til å fastsette gebyr til dekning av utgifter forbundet med infrastrukturtjenester som Longyearbyen lokalstyre er pålagt å utføre. Gebyrinntektene fra vedkommende område skal ikke overstige de faktiske utgiftene, jf begrensningen til selvkost i forslaget. Departementet har vurdert gebyrbestemmelsen i forhold til Svalbardtraktaten artikkel 8 annet ledd. Svalbardtraktaten artikkel 8 annet ledd slår fast: «De skatter, gebyr og avgifter som opkreves skal utelukkende komme de nevnte områder til gode og kan bare pålegges i den utstrekning som deres øiemed tilsier.» Det er antatt at artikkel 8 annet ledd ikke omfatter krav på betaling som er knyttet til ytelser fra det offentlige. Gebyr fastsatt i medhold av § 31 annet ledd vil være betaling for konkrete infrastrukturtjenester Longyearbyen lokalstyre er pålagt å yte. Gebyr fastsatt i medhold av denne bestemmelsen vil derfor ikke omfattes av Svalbardtraktaten artikkel 8 annet ledd. Til høringsinstansenes merknader om kraftverket skal det anføres at departementet er oppmerksom på de angitte behovene, jf nærmere omtale under punkt 6 om administrative og økonomiske konsekvenser. Avslutningsvis skal det bemerkes at spørsmålet om hvilke saksområder det er naturlig at Longyearbyen lokalstyre har ansvaret for, kan endres over tid. Stortinget uttalte i Innst.S.nr.196 (1999-2000) at ansvaret for grunn- og videregående skole bør overføres Longyearbyen lokalstyre på et senere tidspunkt (fra årsskiftet 2005-2006). Det kan også tenkes at det på et senere tidspunkt vil være naturlig at andre oppgaver og myndighetsområder legges til Longyearbyen lokalstyre. Dette vil blant annet være avhengig av endringer i kommunenes ansvarsområder og av utviklingen lokalt i Longyearbyen. Longyearbyen lokalstyre vil som et utgangspunkt ha den samme evnen som private til å påta seg forpliktelser og erverve rettigheter i kraft av privatrettens regler. Det kan eie, kjøpe og selge eiendommer og inngå ulike avtaler som gir rettigheter og plikter. Det vil likevel, på samme måte som for kommunene, være en del særlige begrensninger i Longyearbyen lokalstyres adgang til å opptre som eier og avtalepart, som ikke gjelder for private. Generelle lovfestede og ulovfestede forvaltningsrettslige prinsipper vil gjelde når Longyearbyen lokalstyre opptrer som privat rettssubjekt. Dette gjelder reglene om inhabilitet og taushetsplikt i forvaltningsloven og de ulovfestede skranker for forvaltningsorganers handlefrihet som følge av myndighetsmisbrukslæren. Men også andre regler kan medføre begrensninger, bl.a lovfestede og ulovfestede regler om hvem som har avgjørelsesmyndighet og om delegasjon. Her gjelder de samme regler som for kommuner og fylkeskommuner. Longyearbyen lokalstyre vil - på samme måte som kommunene - heller ikke ha den samme råderetten som private. Særlige regler kan sette forbud mot disposisjoner som private står fritt til å foreta. Det ble i høringsbrevet foreslått å sette begrensninger for Longyearbyen lokalstyres adgangen til å pådra seg visse gjeldsforpliktelser, jf den foreslåtte § 41 som er omtalt i pkt. 3.5.5.3. Kommunene er underlagt en tilsvarende begrensning. Det gjelder også begrensninger på Longyearbyen lokalstyres avtalefrihet hvis offentlig myndighetsutøvelse inngår på en eller annen måte i avtaleforholdet. Det vil her gjelde de samme regler som for kommunene. Ingen høringsinstanser har hatt merknader til departementets vurderinger på dette punktet. Det foreslås ingen endringer i forhold til høringsbrevet. Høringsbrevet redegjorde for at kommunene bruker et budsjett- og regnskapssystem som bygger på andre grunnleggende prinsipper enn det som benyttes av private bedrifter og øvrige virksomheter som har regnskapsplikt etter regnskapsloven. De prinsippene som ligger til grunn for kommunenes budsjett- og regnskapssystem, avviker også fra de prinsipper statsbudsjettet og statsregnskapet bygger på. Kommunene fører et finansielt orientert regnskap i tråd med kommuneloven og budsjett- og regnskapsforskriftene. Kommuneregnskapet er arbeidskapitalorientert i og med at bevilgningsregnskapet skal vise all tilgang på og anvendelse av midler. Arbeidskapitalen er lik differansen mellom omløpsmidler og kortsiktig gjeld. Det innebærer at kommuneregnskapet skal vise kommunens evne til å dekke sine betalingsforpliktelser på kort og lang sikt. Et grunnleggende prinsipp i kommuneregnskapet er at regnskapet skal føres etter anordningsprinsippet. Dette innebærer at alle kjente utgifter/utbetalinger og inntekter/innbetalinger i året skal tas med i bevilgningsregnskapet for vedkommende år, enten de er betalt eller ikke når regnskapene avsluttes. Det ble vist til at regjeringen nylig har vurdert om det også for norske kommuner bør foreslås en overgang til et resultatorientert budsjett- og regnskapssystem (kostnadsbasert). Ut fra en totalvurdering ble det foreslått at dagens finansielle system beholdes som grunnstamme i det fremtidige kommunale budsjett- og regnskapssystemet. Kommunal- og regionaldepartementet pekte likevel i proposisjonen på at konklusjonen ikke var opplagt, da det var både fordeler og ulemper knyttet til de ulike systemer. Det ble foreslått enkelte justeringer i reglene for kommuneregnskapet, jf Ot.prp.nr.43 (1999-2000) og Innst.O.nr.82 (1999-2000). I høringsbrevet ble det gitt uttrykk for at Justisdepartementet mener at de samme hensyn som taler for et eget regnskapssystem for kommunene, også gjør seg gjeldende for Longyearbyen lokalstyre. Det ble derfor foreslått at de regler som gjelder for kommunene vedrørende økonomiplan, årsbudsjett og årsregnskap, også gjøres gjeldende for Longyearbyen lokalstyre, se nærmere omtale nedenfor i 3.5.5.2. Svalbard Arbeiderparti sier i sin høringsuttalelse: «Svalbard Arbeiderparti ønsker å bruke et regnskapssystem som til enhver tid gir den politiske ledelse full oversikt over den økonomiske situasjon. Samtidig må regnskapssystemet være minst mulig personellkrevende. Inntil man har høstet noe erfaring bør det ikke bli tatt noen endelig beslutning men innføres en prøveperiode på 2 år. Det var ingen andre merknader til dette forslaget. Etter departementets oppfatning vil et budsjett- og regnskapssystem som det kommunene har, gi de folkevalgte i Longyearbyen lokalstyre god oversikt over den økonomiske situasjonen. Dette er et av hensynene ved det kommunale budsjett- og regnskapssystemet. Departementet har valgt å gå inn for at Longyearbyen lokalstyre skal ha det samme budsjett- og regnskapssystemet som kommunene, nettopp fordi man anser Longyearbyen lokalstyre for i stor grad å ha de samme behov for et slikt system som kommunene har. Det er også nylig foretatt en bred og grundig vurdering av kommunenes økonomisystem. Departementet kan ikke se at det i denne sammenheng er særlige hensyn som gjør seg gjeldende for Longyearbyen lokalstyre sammenlignet med et kommunestyre og en kommune. Etter departementets oppfatning er det ikke grunn til å innføre dette systemet bare for en prøveperiode. Dersom det skulle vise seg at Longyearbyen lokalstyres behov i stor grad avviker fra kommunenes behov på dette området, vil man kunne foreta en evaluering og eventuelt lovendring som følge av det. Det kommunale budsjett- og regnskapssystemet vil kreve noe personellressurser, men det vil også et resultatorientert budsjett- og regnskapssystem gjøre. Det vil i denne sammenhengen være viktig å gi god opplæring for de ansatte som skal ha disse oppgavene, eventuelt rekruttere personer med relevant kompetanse. Det ble i høringsbrevet foreslått å gi kommunelovens kapittel 8 om økonomiplan, årsbudsjett, årsregnskap og rapportering, slik det gjelder fra 1.1.2001, tilsvarende anvendelse for Longyearbyen lokalstyre. Det ble imidlertid foreslått unntak for kommuneloven § 49 om rapportering. Kommunestyrene skal i henhold til kommuneloven vedta en rullerende økonomiplan en gang i året. Det ble foreslått at det samme skal gjelde for Longyearbyen lokalstyre. Økonomiplanen skal omfatte de fire neste budsjettår, og den skal omfatte hele Longyearbyen lokalstyres virksomhet og gi en realistisk oversikt over sannsynlige inntekter, forventede utgifter og prioriterte oppgaver i planperioden. Planen skal være satt opp på en oversiktlig måte. I økonomiplanen skal det for hvert enkelt år økonomiplanen omfatter, anvises dekning for de utgifter og oppgaver som er ført opp. Videre ble det foreslått at kommunelovens regler om årsbudsjett får tilsvarende anvendelse for Longyearbyen lokalstyre. Dette innebærer at Longyearbyen lokalstyre innen årets utgang skal vedta budsjett for det kommende kalenderår. Vedtaket treffes på grunnlag av innstilling fra administrasjonsutvalget. Innstilling til årsbudsjett skal legges ut til alminnelig ettersyn minst 14 dager før det behandles i Longyearbyen lokalstyre. Årsbudsjettet er en bindende plan for Longyearbyen lokalstyres midler og anvendelse av disse i budsjettåret. Årsbudsjettet skal omfatte hele Longyearbyen lokalstyres virksomhet, og det skal være realistisk. Det skal fastsettes på grunnlag av de inntekter og utgifter som Longyearbyen lokalstyre kan forvente i budsjettåret. Årsbudsjettet skal være stilt opp på en oversiktlig måte. Longyearbyen lokalstyres prioriteringer, samt de mål og premisser som årsbudsjettet bygger på, skal komme tydelig fram. Videre skal årsbudsjettet være inndelt i en driftsdel og en investeringsdel. Det skal budsjetteres med et driftsresultat som minst er tilstrekkelig til å dekke renter, avdrag og nødvendige avsetninger. Videre ble det foreslått at kommunelovens regler om årsregnskap og årsberetning gis tilsvarende anvendelse for Longyearbyen lokalstyre. Dette betyr at Longyearbyen lokalstyre for hvert kalenderår skal utarbeide årsregnskap og årsberetning. Årsregnskapet skal omfatte alle økonomiske midler som disponeres for året og anvendelse av midlene. Alle kjente utgifter og inntekter skal tas med i årsregnskapet for vedkommende år, enten de er betalt eller ikke når årsregnskapet avsluttes. Underskudd på årsregnskapet som ikke kan dekkes på budsjettet i det året regnskapet legges fram, skal føres opp til dekning i det påfølgende års budsjett. Under særlige forhold kan lokalstyret, etter å ha foretatt de nødvendige endringer i økonomiplanen, vedta at underskuddet skal dekkes over inntil ytterligere to år. Lokalstyret vedtar selv årsregnskapet. Vedtaket må angi disponeringen av regnskapsmessig overskudd eller dekning av regnskapsmessig underskudd. I årsberetningen skal det gis opplysninger om forhold som er viktige for å bedømme Longyearbyen lokalstyres økonomiske stilling og resultat av virksomheten, som ikke fremgår av årsregnskapet, samt andre forhold av vesentlig betydning for Longyearbyen lokalstyre. Det ble i høringsbrevet også gjort rede for at Kommunal- og regionaldepartementet i 1994 startet KOSTRA-prosjektet (Kommune-Stat-Rapportering). KOSTRA er et omfattende nasjonalt informasjonssystem for frembringing av styringsinformasjon om kommunal virksomhet. Det rapporteringssystemet som KOSTRA innebærer, har fått sin lovmessige forankring i kommuneloven § 49. Da det etter Justisdepartementets oppfatning ikke på det nåværende tidspunkt er grunnlag for at Longyearbyen lokalstyre skal inngå i KOSTRA, ble det i høringsbrevet foreslått at kommuneloven § 49 ikke gis anvendelse for Longyearbyen lokalstyre. I stedet ble det forslått en regel som pålegger Longyearbyen lokalstyre å sende årsregnskap og årsberetning til departementet. De av høringsinstansene som uttalte seg, sluttet seg til forslaget. Svalbardrådet sier i sin høringsuttalelse: «Svalbardrådet er enig i at det på nåværende tidspunkt ikke er grunnlag for at Longyearbyen lokalforvaltning skal rapportere i henhold til rapporteringssystemet KOSTRA. Tilsvarende forstår Svalbardrådet det slik at reglene i kommunelovens kapittel 8 blir tilpasset situasjonen for Longyearbyen lokalforvaltning. Forslaget innebærer at kommuneloven kapittel 8, med unntak av § 49, får tilsvarende anvendelse for Longyearbyen lokalstyre, jf § 40. Departementet fremmer forslag i overensstemmelse med høringsbrevet. 3.5.5.3 Gjeldsforpliktelser m. Det ble i høringsbrevet foreslått at kommuneloven kapittel 9 om gjeldsforpliktelser får tilsvarende anvendelse for Longyearbyen lokalstyre så langt det passer, jf forslagets § 41. Reglene vil sette begrensninger for Longyearbyen lokalstyres adgang til å ta opp lån og påta seg garantiforpliktelser. Det kom ikke merknader til denne bestemmelsen. Det antas at Longyearbyen lokalstyre vil omfattes av forvaltningsloven og offentlighetsloven. Av pedagogiske hensyn kan det imidlertid være grunn til å fastsette uttrykkelig at forvaltningsloven og offentlighetsloven kommer til anvendelse på virksomheten. En slik bestemmelse ble derfor foreslått i høringsbrevet, jf den foreslåtte § 32. For øvrig ble det i høringsbrevet pekt på at forvaltningsloven og offentlighetsloven i dag gjelder for Svalbard Samfunnsdrift AS. Det at selskapets aksjer overtas av Longyearbyen lokalstyre, vil ikke endre Svalbard Samfunnsdrift AS' stilling i denne sammenheng. All den virksomhet Svalbard Samfunnsdrift AS driver vil derfor også i fremtiden omfattes av forvaltningsloven og offentlighetsloven. Svalbardrådet bemerker følgende til forslaget: «Svalbardrådet er tilfreds med at forvaltningsloven og offentlighetsloven gjøres gjeldende for Longyearbyen lokalforvaltnings virksomhet (jf. § 32)». Også Sysselmannen på Svalbard slutter seg til forslaget og uttaler: «Sysselmannen er enig i at det fastslås uttrykkelig at forvaltningsloven og offentlighetsloven skal gjelde for Longyearbyen lokalforvaltnings virksomhet. Sysselmannen har imidlertid bemerkninger til det lovtekniske: «Så vel offentlighetsloven som forvaltningsloven har imidlertid en del særregler som regulerer forhold i tilknytning til bl.a virksomhet i kommuner eller selskaper opprettet i medhold av kommuneloven, og det bør presiseres hvorvidt disse også skal komme til anvendelse for Longyearbyen lokalforvaltning. Dette gjelder bl.a bestemmelsene i forvaltningsloven § 3 annet ledd, § 6 første ledd bokstav e, 28 annet ledd, 34 og 35 fjerde ledd, og i offentlighetsloven § 5 tredje ledd, § 6 første ledd nr. 2 bokstav a og 9 tredje ledd. Etter forvaltningsloven § 1 regnes «et hvert organ for stat eller kommune» som forvaltningsorgan. Holder man seg til en snever fortolkning av ordlyden i bestemmelsen, vil ikke Longyearbyen lokalstyre omfattes fordi det ikke er en kommune, og generelt sett heller ikke et organ for staten. Sterke reelle hensyn taler imidlertid for at Longyearbyen lokalstyre omfattes av loven. For det første har Longyearbyen lokalstyre samme formål som en kommune, og den vil i stor utstrekning også være bygget opp på samme måte. Longyearbyen lokalstyre skal heller ikke ha andre oppgaver enn det en kommune skal, eller kan ha. For det annet vil Longyearbyen lokalstyre i forhold til borgerne reelt sett utøve offentlig myndighet. Dermed vil de hensyn til rettssikkerhet og åpenhet som i lovgivningen er tillagt stor vekt i forhold til statlige og kommunale vedtak og saksbehandling, gjøre seg gjeldende med tyngde også i forhold til Longyearbyen lokalstyre. Når forvaltningsloven benytter uttrykket «for stat eller kommune» kan det ikke anses begrunnet i at man har ønsket å avgrense mot andre former for offentlig myndighet, men fordi offentlig forvaltning i Norge overfor borgerne rent faktisk nesten utelukkende utøves av, eller på vegne av, stat eller kommuner (inkludert fylkeskommuner). På denne bakgrunn må Longyearbyen lokalstyre anses som et forvaltningsorgan etter forvaltningsloven § 1. Offentlighetsloven § 1 har en tilsvarende definisjon av forvaltningsorgan som forvaltningsloven. Justisdepartementet antar at denne loven må forstås på samme måte i forhold til Longyearbyen lokalstyre. Selv om det på denne bakgrunn må antas at forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder for Longyearbyen lokalstyre, mener Justisdepartementet likevel at det av pedagogiske grunner kan være naturlig å uttrykkelig angi at forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder for Longyearbyen lokalstyre, jf § 32. Bestemmelsen er imidlertid ikke ment å være uttømmende. I utgangspunktet må også annen lovgivning som benytter betegnelsene «offentlig organ», «forvaltningsorgan», «statlig eller kommunalt organ» eller lignende forstås slik at loven også omfatter Longyearbyen lokalstyre. Dette må imidlertid vurderes separat i forhold til den enkelte lov. Justisdepartementet antar f.eks. at arkivloven, som er gjort gjeldende for Svalbard, vil komme til anvendelse for Longyearbyen lokalstyre. Til sysselmannens merknad om offentlighetslovens og forvaltningslovens særregler bl.a vedrørende virksomhet i kommuner eller selskaper opprettet i medhold av kommuneloven, vil departementet bemerke at også de må gjelde tilsvarende for Longyearbyen lokalstyre. Det synes ikke å være grunn til å unnta Longyearbyen lokalstyre fra disse bestemmelsene. Det fremmes forslag til § 32 i overensstemmelse med høringsbrevet. For å sikre åpenhet og innsyn i virksomheten til de folkevalgte organene, ble det foreslått at kommunelovens regler om at avgjørelser skal treffes i møter og om åpne og lukkede møter, skal gjelde tilsvarende for Longyearbyen lokalstyre, jf § 37 første ledd. Videre ble det foreslått at det gis hjemmel for å gi forskrifter om nærmere saksbehandlingsregler for folkevalgte organer, der blant annet valgregler til andre folkevalgte organer enn lokalstyret og regler om opprykk og nyvalg omhandles. Forskriftshjemmelen fremgår av § 37 tredje ledd. Det var ingen av høringsinstansene som hadde merknader til dette forslaget. Det fremmes forslag i overensstemmelse med høringsbrevet. Den kommunale forvaltningen er underlagt kontroll og tilsyn både internt i kommunen og av staten. I høringsbrevet ble det foreslått at det samme skal gjelde for Longyearbyen lokalstyre. I all hovedsak ble det i høringsbrevet foreslått de samme regler for intern tilsyn og kontroll som for kommunene, jf kommunelovens kap. 10 Tilsyn og kontroll. Det ble imidlertid foreslått enkelte unntak, som det ble nærmere redegjort for. Når det gjelder internt tilsyn og kontroll, er det i kommuneloven § 60 fastslått at kommunestyret har det øverste tilsyn med den kommunale forvaltning. Det samme ble foreslått for Longyearbyen lokalstyre. Lokalstyret vil således være både det øverste utøvende forvaltningsorgan og kontrollorgan for virksomheten. Som en konsekvens av lokalstyrets tilsynsmyndighet, ble det på samme måte som for kommunen foreslått at lokalstyret kan forlange enhver sak som er under behandling, lagt fram for seg til orientering eller avgjørelse. Lokalstyret kan omgjøre vedtak av andre folkevalgte organer eller administrasjonen i samme utstrekning som disse kunne omgjort vedtaket selv. Longyearbyen lokalstyre vil være lite og oversiktlig og det synes ikke nødvendig med eget kontrollutvalg. Det ble derfor ikke foreslått at Longyearbyen lokalstyre skal være pålagt å ha et eget kontrollutvalg, slik kommunene må. Departementet mener at det er tilstrekkelig med lokalstyrets kontroll og revisjon av regnskapene. Men dersom lokalstyret selv mener at det skal ha et kontrollutvalg, står lokalstyret fritt til å nedsette et slikt utvalg, jf utkast til § 36 som det er redegjort for ovenfor i pkt. 3.4.3.2. Videre ble det foreslått at lokalstyret skal påse at Longyearbyen lokalstyres regnskaper revideres på betryggende måte, på samme måte som kommunestyret gjør for de kommunale regnskaper. Det foreslås også at Longyearbyen lokalstyre skal ha en kommunal revisjon. Det ble imidlertid ikke foreslått at Longyearbyen lokalstyre skal ha egen ansatt revisor, slik kommunene skal. Departementet antok at det, i hvert fall så lenge de fleste av de «kommunale» tjenestene i Longyearbyen utføres av Svalbard Samfunnsdrift AS, ikke er tilstrekkelig arbeid knyttet til revisjon av Longyearbyen lokalstyres virksomhet til å fylle en hel stilling som revisor. Dette er kompetanse som det kan være vanskelig å få ansatt i deltidsstilling i Longyearbyen. Longyearbyen lokalstyre kan i stedet samarbeide med annen kommunal revisor, for eksempel i Tromsø kommune. Regler om slikt samarbeid kan fastsettes i forskrift, jf nedenfor. Et særlig forhold vedrørende Longyearbyen lokalstyre er at store deler av det som vanligvis er «kommunal» virksomhet vil bli drevet av Svalbard Samfunnsdrift AS, som revideres av privat revisor. Det ble derfor forslått at Longyearbyen lokalstyres revisor gis tilsvarende informasjonsrett i forhold til Svalbard Samfunnsdrift AS som det Riksrevisjonen i dag har overfor Svalbard Samfunnsdrift AS som statsaksjeselskap. Videre ble det på samme måte som for kommunene foreslått at det skal foretas såkalt forvaltningsrevisjon. Dette innebærer en mer fullstendig kontroll med at administrasjonen og de folkevalgte organer har satt ut i livet de vedtak som er truffet, og en evaluering av økonomistyringen i Longyearbyen lokalstyre. Det skal således foretas en revisjon som trenger dypere inn i Longyearbyen lokalstyres virksomhet enn til det rent bokføringsmessige. Dette er i overensstemmelse med de rammer som også er trukket opp for revisjonsarbeidet i Riksrevisjonen. I tillegg ble det foreslått en hjemmel for at departementet gir særskilte regler om revisjon, jf § 44 fjerde ledd. «Vi er enig med departementet i at Longyearbyen lokalforvaltning vil være lite og oversiktlig, og at det ikke synes nødvendig med eget kontrollutvalg. Som departementet gir uttrykk for, står lokalstyret fritt til å nedsette et slikt utvalg etter § 36 i lovutkastet. Et relevant spørsmål blir da om forskrift om kontrollutvalg skal få anvendelse for dette utvalgets sammensetning og tilsynsvirksomhet. Slik lovutkastet nå er utformet, ser vi det slik at dette spørsmålet vil være opp til lokalstyret å vurdere. Som departementet har kommet frem til, bør det ikke være nødvendig å ha en ansatt revisor slik som kommunene har. En samarbeidsordning med en kommunal revisor bør i så måte være en god løsning. Vi ber om å bli kontaktet når forslag til regler om slikt samarbeid foreligger. For øvrig vil vi vise til at styret i Norges Kommunerevisorforbund vedtok i september 2000 å intensivere og initiere arbeidet med en stor landsdekkende enhet for kommunal revisjon i Norge. Dette kan naturlig nok få innvirkning også for Longyearbyen lokalforvaltning. Den nye enheten vil da være en naturlig samarbeidspartner for lokalforvaltningen med sin kompetanse innen kommunal tjenesteproduksjon. Kommunal- og regionaldepartementet uttalte at det bør vurderes å splitte forslag til § 42 i én bestemmelse om statlig tilsyn og én bestemmelse om internt tilsyn etter mønster av kommuneloven. Departementet er enig med Kommunal- og regionaldepartementet i at den foreslåtte bestemmelsen bør splittes i to. Det fremmes således forslag til § 43 om statlig tilsyn og kontroll og § 44 om internt tilsyn og kontroll. Innholdet i bestemmelsene er som i høringsbrevet. I Stortingsmeldingen om Svalbard ble det foreslått at Sysselmannen på Svalbard i hovedsak får samme tilsynsfunksjon som fylkesmannen har overfor kommunene på fastlandet. Når det gjelder den generelle lovlighetskontrollen, ble det derfor i høringsbrevet foreslått at kommuneloven § 59 gis tilsvarende anvendelse for Longyearbyen lokalstyre. Det innebærer at alle avgjørelser truffet av et folkevalgt organ eller administrasjonen kan klages inn for departementet. Lovlighetskontroll er en administrativ overprøving av en avgjørelses lovlighet som gir mulighet for statlig myndighet til å oppheve en avgjørelse dersom den er ugyldig. Dette innebærer en mulighet til å få avklart rettslig tvil uten å måtte gå veien om ombudsmannen eller domstolene. - er blitt til på lovlig måte. Lovlighetskontrollen vil derfor i det vesentlige samsvare med den alminnelige domstolskontroll. Dette innebærer bl.a at kontrollen ikke omfatter forvaltningens frie skjønn. Begrepet «avgjørelse» omfatter alle saker hvor det er tatt endelig standpunkt til saken. Det omfatter dermed enkeltvedtak, forskrifter og andre avgjørelser. Unntatt er avgjørelser om ansettelse, oppsigelse eller avskjed. Det er tilstrekkelig at tre eller flere medlemmer av lokalstyret krever lovlighetskontroll av en avgjørelse. Departementet kan også på eget initiativ ta en avgjørelse opp til lovlighetskontroll. I praksis gir dette mulighet til å ta opp saker etter initiativ fra andre enn medlemmer av lokalstyret. En lovlighetsklage skal settes fram overfor det organ som traff avgjørelsen, og dette organet oversender saken til rette statlige organ dersom det opprettholder avgjørelsen. Myndigheten til å behandle lovlighetsklager vil bli delegert til Sysselmannen på Svalbard, på samme måte som den i all hovedsak er delegert til fylkesmannen når det gjelder statlig lovlighetskontroll av kommunale vedtak. Departementet fører i henhold til kommuneloven § 59a tilsyn og kontroll med de økonomiske disposisjonene til kommunene. De mest sentrale kontrollordningene er lovlighetskontroll av årsbudsjettene og godkjenning av lån og garantier. Fra 1.1.2001 gjelder nye regler om betinget kontroll av årsbudsjettene og godkjenning av lån og garantier. Betinget kontroll innebærer at kommunen ikke underlegges kontroll så lenge den økonomiske styringen og de økonomiske resultatene er tilfredsstillende. Kontrollen iverksettes hvis kommunen har satt seg selv i, eller på annen måte er kommet i, en vanskelig økonomisk situasjon. Det vil i alle kommuner kunne oppstå problemer som på lang sikt kan bli alvorlige hvis de får anledning til å utvikle seg over tid. Justisdepartementet mener at de samme hensynene gjør seg gjeldende i forhold til Longyearbyen lokalstyre og foreslo i høringsbrevet at de samme kontrollordningene som gjelder for kommunene, skal gjøres gjeldende for Longyearbyen lokalstyre. Det innebærer at det skal føres betinget kontroll med Longyearbyen lokalstyres årsbudsjetter. Kontrollen foreslås utløst ved ubalanse i årsbudsjettet og økonomiplanen, eller når Longyearbyen lokalstyre ikke klarer å dekke inn regnskapsmessig underskudd. Av hensyn til långivere og andre med betydelige fordringer på Longyearbyen lokalstyre, ble det foreslått at Longyearbyen lokalstyre kan registreres i det register som er etablert over kommuner og fylkeskommuner som er underlagt statlig kontroll. Det medfører at registrering der er nødvendig for at statlig godkjenning vil være bindende for medkontrahentene. Registeret vil ha negativ og positiv troverdighet og det vil være åpent for alminnelig innsyn. Det ble derfor foreslått at kommuneloven § 59a om statlig kontroll og godkjenning av økonomiske forpliktelser får tilsvarende anvendelse for Longyearbyen lokalstyre. Det ble sagt i høringsbrevet at det forutsettes at kontrollen delegeres til sysselmannen, slik den for kommunene er delegert til fylkesmannen. Ingen av høringsinstansene hadde merknader til forslaget. Departementet fremmer forslag i overensstemmelse med høringbrevet, likevel slik at den bestemmelsen som ble foreslått i høringsbrevet blir delt i to bestemmelser, jf redegjørelsen foran under pkt. 3.7.1. Meddommer er en lekdommer som deltar i enkelte saker ved domstolene, hovedsakelig straffesaker. Meddommerne velges blant to utvalg som finnes i hver rettskrets, ett for menn og ett for kvinner. Meddommerutvalgene velges for fire år. Etter svalbardloven § 11 oppnevner sysselmannen i dag meddommere på Svalbard. I praksis skjer dette ved at Svalbardrådet kommer med forslag til kandidater, som formelt blir oppnevnt av sysselmannen. Av de oppnevnte blir det foretatt loddtrekning ved hver enkelt rettssak. I Stortingsmeldingen om Svalbard ble det foreslått å innføre en ordning som er mer lik den på fastlandet. Der velges meddommere av kommunestyret etter hvert kommunestyrevalg, og i hvert fylke oppnevnes det et utvalg av skjønnsmenn av fylkestinget. Stortinget sluttet seg til dette. I høringsbrevet ble det derfor foreslått at lokalstyret velger meddommere. Det skal velges to alminnelige utvalg av meddommere, ett for kvinner og ett for menn. Det ble videre foreslått at valget, på samme måte som i kommunene, foretas etter hvert valg til lokalstyret og at det gjelder for fire år, fra 1. mai det påfølgende år. Det er naturlig at meddommere velges fra Longyearbyen. For øvrig gjelder reglene i domstolsloven om valg av meddommere, jf svalbardloven § 2. For den enkelte rettssak vil en av domstolens tjenestemenn ta ut meddommere ved loddtrekning i god tid før rettsmøtet. I henhold til skjønnsprosessloven skal det i hvert fylke være et utvalg av skjønnsmenn som oppnevnes av fylkestinget etter forslag fra herreds- og byrettene og fra kommunestyrene. Skjønnsmennene skal delta i alle skjønn som holdes av herreds- og byretten og av lagmannsretten. I høringsbrevet ble det vist til at det på Svalbard i praksis ikke er skjønnssaker, og at det derfor synes unødvendig å ha et eget utvalg av skjønnsmenn for Svalbard. Det ble foreslått at ordningen med at skjønnsmenn oppnevnes for den enkelte sak opprettholdes, men likevel slik at det er retten som oppnevner skjønnsmenn og ikke sysselmannen. Når det gjelder hvem som kan velges som meddommer eller oppnevnes som skjønnsmann og rettsvitne, fastsetter svalbardloven § 11 annet ledd annet punktum at de må være «norske statsborgere, fullmyndige og ikke fradømt stemmerett i offentlige anliggender.» Etter departementets oppfatning bør reglene for hvem som kan være meddommere, skjønnsmenn og rettsvitner være de samme på Svalbard som på fastlandet, og det ble derfor foreslått å oppheve svalbardloven § 11 annet ledd annet punktum. Domstolslovens regler vil da komme til anvendelse, jf svalbardloven § 2. I henhold til domstolsloven § 65 må man ha fylt 18 år, være vederheftig og valgbar ved kommunale valg for å kunne velges til meddommer. I henhold til skjønnsprosessloven gjelder denne regelen også for skjønnsmenn. For rettsvitner fastsetter domstolsloven § 101 at enhver som er oppført i det seneste manntallet for kommunale valg i domssognet, plikter å gjøre tjeneste som rettsvitne. Videre ble det i høringsbrevet vist til at det i svalbardloven § 11 første ledd er en regel som gjelder når det holdes rettsmøter «i Norge » . Med «Norge» menes her åpenbart fastlandet, og det harmoniserer dårlig med § 1 som fastslår at Svalbard er en del av kongeriket Norge. Det ble derfor foreslått å erstatte dette med «på fastlandet». Det var ikke meningen å gjøre noen endring av det materielle innhold av bestemmelsen. Nord-Troms herredsrett ga uttrykk for at høringsbrevet ikke var tilstrekkelig ryddig i forhold til at lokalstyret, som bare velges av Longyearbyens befolkning, får myndighet og oppgaver andre steder på Svalbard. I forhold til forslaget om meddommere og skjønnsmenn bemerker Nord-Troms herredsrett: «Prinsipielt vil det ikke være riktig å overlate til Longyearbyen lokalstyre å velge meddommerutvalg for hele Svalbard. Hvis lokalstyret skal velge meddommerutvalg, bør utvalgene bestå av personer bosatt i Longyearbyen, og virkekretsen bør også være Longyearbyen. Så får heller sysselmannen oppnevne meddommerutvalg for resten av Svalbard. På den annen side bør hele Svalbard være en loddtrekningskrets, og dette må i så fall Kongen bestemme - se domstolloven § 86a første ledd. I denne sammenhengen opplyses at det flere ganger har vært satt rett andre steder på Svalbard enn i Longyearbyen. Således har rett vært satt både på Hopen, på Bjørnøya og i Ny-Ålesund. Det ble så sent som i 99 holdt skjønn på Svalbard. Men dette skjer så sjelden at det ikke er behov for et eget skjønnsmannsutvalg for øygruppen. Det er heller ikke behov for fagkyndige meddommerutvalg. Det fremgår for øvrig av svalbardloven § 2 at rettspleielovene, og dermed også domstolloven, gjelder på Svalbard. Dermed burde Svalbardloven § 11 kunne gjøres vesentlig enklere enn foreslått. Første ledd kan kuttes ut, og det samme gjelder andre og tredje punktum i andre ledd. Hvis § 11 første ledd skal beholdes, synes jeg det er kunstig å erstatte uttrykket «i Norge» med «på fastlandet». Selv om Svalbard holdes utenfor, omfatter Norge som kjent svært mange øyer, f.eks. Tromsø, og ikke bare fastland. Sysselmannen på Svalbard har også synspunkter på forslaget til endringer i § 11 og bemerker følgende: «Generelt kan bemerkes at det synes noe overflødig å regulere spørsmålet om uttak av rettsvitner mv. i svalbardloven, dersom det ikke skal gis særregler i forhold til de relevante bestemmelsene om dette i domstolloven, som jo gjelder for Svalbard i medhold av svalbardloven § 2. Dersom dette forholdet likevel skal reguleres i svalbardloven, er Sysselmannen enig i at en bør unngå å bruke uttrykket «i Norge » slik dette i dag fremgår av første ledd i § 11. Selv om «på fastlandet» benyttes i vanlig dagligtale for å skille Svalbard fra fastlandsnorge er likevel dette begrepet neppe tilstrekkelig presist for en lovtekst. Et alternativ kan derimot være at § 11 første ledd lyder (endringen er understreket): «Rettsvidner, skjønnsmenn meddommere og lagrettemenn til rettsmøter utenfor Svalbard uttas av de utvalg, som er opprettet for vedkommende domstol. Det er et viktig prinsipp at den dømmende funksjon og påtalefunksjonen er adskilt. Som en videreføring av dette prinsippet, er det viktig at påtalemakten ikke har noen innflytelse over hvem som er dommer i straffesaker, heller ikke meddommere. For meddommere har man i tillegg det hensyn at det er innført et demokratisk element i domstolene ved at utvalget av meddommere velges av kommunestyrene. Av praktiske årsaker har likevel reglene på Svalbard vært slik at det er sysselmannen som oppnevner meddommere. I praksis har Svalbardrådet foreslått hvem som skal være meddommere, og sysselmannen har formelt oppnevnt disse. Når det nå innføres lokaldemokrati i Longyearbyen, er det naturlig at lokalstyret får myndighet til å velge meddommere i Longyearbyen. Selv om Longyearbyen lokalstyre ikke har myndighet ut over Longyearbyen arealplanområde, har departementet likevel funnet at hensynet til skillet mellom domstolene og påtalemyndigheten, samt hensynet til det demokratiske element veier tyngst. Det foreslås derfor at Longyearbyen lokalstyre får myndighet til å velge meddommere for hele Svalbard. Dersom det blir satt rett i en straffesak andre steder enn Longyearbyen - noe som skjer relativt sjelden - vil rettens formann, aktor og forsvarer måtte reise til det stedet rett settes. Det vil ikke innebære tilleggsomkostninger av betydning å bringe meddommere dit samtidig. Når det videre gjelder bestemmelsen om valg av meddommere, er departementet enig i at i den grad reglene om meddommere for Svalbard er lik reglene i domstolloven, er det ikke grunnlag for å ha særskilte regler i svalbardloven. Det vises til at i henhold til svalbardloven § 2 gjelder domstolloven på Svalbard. Svalbardloven § 11 kan derfor gjøres enklere, slik Nord-Troms herredsrett og Sysselmannen på Svalbard har foreslått. Departementet foreslår at § 11 første ledd oppheves, da dette ikke gir noen særregel i forhold til domstolloven. Problemet i forhold til bruk av ordet «fastlandet» oppstår da ikke. Departementet foreslår imidlertid at høringsbrevets forslag til nytt annet ledd opprettholdes, men da som nytt første og annet ledd. Av pedagogiske årsaker bør det stå i loven når valget til meddommere foregår og hvordan de trekkes ut i den enkelte sak. Avslutningsvis skal det bemerkes at dagens regler i domstolloven for valg av meddommere er kompliserte og dels foreldet. Justisdepartementet har nedsatt et utvalg som skal se på reglene for valg og uttak av lekdommere. I den grad det blir foreslått nye regler som følge av utvalgets arbeid, vil disse også få virkning for Svalbard. I henhold til forskrift om domsmyndighet på Svalbard av 8. mars 1985 legges de forretninger som er lagt til herreds- og byretten, for Svalbards vedkommende til Tromsø byrett, i dag Nord-Troms herredsrett. I praksis gjennomføres rettssaker på Svalbard ved at en dommer fra Nord-Troms herredsrett setter rett i Longyearbyen, som regel ved sysselmannskontoret. Lagmannsrett for Svalbard er lagmannsretten for Troms lagsogn, dvs. Hålogaland lagmannsrett. Sysselmannen er i dag hjelpedommer ved underretten, jf svalbardloven § 5 annet ledd. Det ble i høringsbrevet vist til at det ikke lenger synes naturlig at Sysselmannen på Svalbard har domskompetanse. Tidligere var dette nødvendig på grunn av manglende kommunikasjon mellom Svalbard og fastlandet. I dag er det daglig flygninger mellom Longyearbyen og Tromsø. De sakene der sysselmannen i praksis har vært dommer, er forhørsrettssaker der siktede har begått et straffbart forhold på fastlandet, men er bosatt på Svalbard på domstidspunktet. I tillegg har sysselmannen gjennomført en del sjøforklaringer. Sysselmannen har aldri vært dommer i saker som har vært etterforsket av sysselmannen. De senere årene har sysselmannen ikke vært oppnevnt som hjelpedommer i noen saker. Det ble på denne bakgrunn foreslått å fjerne sysselmannens myndighet som hjelpedommer ved underretten. I høringsbrevet ble det foreslått at myndigheten tas ut av opplistingen i svalbardloven § 5 annet ledd annet punktum. Det ble ikke foreslått endringer i sysselmannens myndighet som notarius publicus. Notarialforretninger er i utgangspunktet lagt til by- og herredsrettene, men også andre er tillagt denne myndigheten med hjemmel i rettergangsordningens ikrafttredelseslov § 6, § 7, § 8 En videreføring av denne funksjonen vil blant annet medføre at sysselmannen fortsatt vil ha vigselsmyndighet etter ekteskapsloven og registermyndighet etter partnerskapsloven. Nord-Troms herredsrett er enig i at sysselmannen ikke lenger bør ha domskompetanse, men har noen merknader til hvordan dette lovteknisk kan gjennomføres: «Det synes greit at Sysselmannens domskompetanse fjernes. Det er i så fall ikke tilstrekkelig å endre § 5. Samtidig må § 8 oppheves. Sysselmannen på Svalbard uttaler: «Sysselmannen tar forslaget om å oppheve Sysselmannens hjelpedommerfunksjon til etterretning. Det kan imidlertid stilles spørsmål om ikke også § 8 i svalbardloven bør oppheves, idet denne jo regulerer det nærmere innholdet i hjelpedommerfunksjonen, og derfor vil bli overflødig når § 5 blir endret. Det var ikke andre høringsinstanser som hadde merknader til dette forslaget. Departementet opprettholder forslaget i høringsbrevet om at Sysselmannen på Svalbard ikke lenger bør være hjelpedommer ved underretten og at svalbardloven § 5 endres i tråd med dette. Departementet er enig med Nord-Troms herredsrett og sysselmannen i at § 8 samtidig må oppheves. Dette fremgår av nytt lovforslag. Forliksråd er en alminnelig domstol, men skiller seg fra de vanlige domstolene ved at det normalt vil være bemannet med folk uten juridisk utdannelse. Forliksrådet har tre medlemmer og behandler bare sivile saker. Formålet med forliksrådsbehandling er å oppnå forlik mellom partene, men forliksrådet kan også avsi dom i mange saker. Hvis det ikke oppnås forlik eller avsies dom, kan saken henvises til herreds- eller byretten. Det er i dag ikke forliksråd for Svalbard. Alle saker med verneting på Svalbard må reises med stevning til Nord-Troms herredsrett. Dette medfører at det ikke er mulig med den enklere og billigere saksgangen som forliksrådsbehandling innebærer for disse sakene. Sysselmannen på Svalbard har gitt uttrykk for at man bør vurdere å innføre forliksrådsordningen også for Svalbard. Det er vist til at man med bakgrunn i de senere års utvikling av det lokale næringslivet på Svalbard, stadig hyppigere får henvendelser der det etterlyses den enklere saksgangen som forliksrådene representerer. Sysselmannen har erfaring med at en del kreditorer til mindre krav oppgir videre forfølgning av sine krav nettopp som følge av dette. Det ble på denne bakgrunn foreslått å innføre forliksråd for Svalbard i St.meld.nr.9 (1999-2000) Svalbard, noe Stortinget sluttet seg til. Det ble foreslått at forliksrådet skal omfatte hele Svalbard, slik at alle saker som har verneting på Svalbard kommer inn under ordningen. De aller fleste sakene vil imidlertid i praksis gjelde selskaper eller personer i Longyearbyen. Det ble vist til at man på fastlandet har ett forliksråd i hver kommune. Forliksrådet består av tre medlemmer og like mange varamedlemmer, som velges av kommunestyret. Valget gjelder for fire år. Kommunen har det administrative og økonomiske ansvaret for forliksrådet og mottar inntektene fra rettsgebyret. Fylkesmannen fører tilsyn med forliksrådets virksomhet. Det ble foreslått at forliksrådsmedlemmene velges av lokalstyret blant Longyearbyens innbyggere for en periode på fire år. Longyearbyen lokalstyre ble foreslått å ha det økonomiske og administrative ansvaret for forliksrådet, mens sysselmannen får ansvaret for å føre tilsyn med forliksrådets virksomhet. Sysselmannsbestillingen ble foreslått som sekretær for forliksrådet. Nord-Troms herredsrett ttaler: «Det er mulig at det er behov for å opprette forliksråd for Longyearbyen eller for Svalbard. Jeg tror imidlertid at saksmengden vil bli svært beskjeden, og det vil derfor kanskje bli vanskelig å bygge opp nødvendig erfaring hos forliksrådets medlemmer. Hvis det skal være et eget forliksråd for Longyearbyen, er det naturligvis riktig at lokalstyret velger medlemmer og varamedlemmer til dette. Men hvis forliksrådet skal ha hele Svalbard som virkekrets blir det prinsipielt galt at lokalstyret skal velge medlemmene. I så fall bør heller sysselmannen oppnevne. Forutsatt at sysselmannen skal føre tilsyn med forliksrådets virksomhet, synes det uheldig å legge sekretærfunksjonen for forliksrådet samme sted. For øvrig var det ingen merknader vedrørende innføring av forliksråd på Svalbard. Nord-Troms herredsrett reiser tvil om behovet for forliksråd på Svalbard. Sysselmannen på Svalbard har imidlertid gitt uttrykk for at det er et slikt behov. Den økende «normalisering» av samfunnet i Longyearbyen har medført at man har fått et økt antall utestående krav. Men forliksrådet vil ha en rolle ut over det å skaffe tvangsgrunnlag for inndriving av ubetalte fordringer, da det også vil være et lokalt tilbud om mekling i tvister mellom bosatte på Svalbard. Justisdepartementet går derfor inn for at det opprettes forliksråd på Svalbard. Det er i høringsbrevet foreslått at forliksrådet bør omfatte hele Svalbard og at forliksrådets medlemmer skal velges av lokalstyret i Longyearbyen. Nord-Troms herredsrett mener imidlertid at hvis forliksrådet skal ha hele Svalbard som virkekrets blir det prinsipielt galt at lokalstyret skal velge medlemmene. I så fall bør heller sysselmannen oppnevne. Etter Justisdepartementets oppfatning gjør det seg her gjeldende de samme hensyn som for valg av meddommere jf ovenfor i pkt. 4.1. Selv om Longyearbyen lokalstyre ikke har myndighet ut over Longyearbyen arealplanområde, mener departementet at hensynet til det demokratiske element veier tyngst. Det foreslås derfor at lokalstyret får myndighet til å velge forliksrådsmedlemmer for hele Svalbard. Det økonomiske og administrative ansvaret vil ligge hos Longyearbyen lokalstyre, på samme måte som det ligger hos kommunene på fastlandet. Longyearbyen lokalstyre vil også motta inntektene fra rettsgebyret i forliksrådssakene. Fylkesmannen kontrollerer valg av medlemmer til forliksrådet og fører et visst tilsyn med forliksrådet, jf domstolloven § 58 og § 59 . Sysselmannen vil få denne funksjonen overfor Svalbard forliksråd. Det er reist innvendinger mot forslaget om at Sysselmann på Svalbard både skal være sekretær for forliksrådet og føre tilsyn med dets virksomhet. Dette er Justisdepartementet enig i, og det foreslås derfor at det på samme måte som for kommunene på fastlandet blir en del av Longyearbyen lokalstyres økonomiske og administrative ansvar for forliksrådet å sørge for at sekretariatsfunksjonen ivaretas på en tilfredsstillende måte. Det foreslås på denne bakgrunn at det opprettes et forliksråd for Svalbard der medlemmene velges av lokalstyret. Bestemmelse om dette foreslås inntatt i svalbardloven § 8. I høringsbrevet ble det vist til at kartfesting og oppmåling av fast eiendom på fastlandet er regulert i lov 23. juni 1978 nr. 70 om kartlegging, deling og registrering av eiendom (delingsloven). Delingsloven er ikke gitt anvendelse på Svalbard. Svalbardloven § 25 annet ledd gir Sysselmannen på Svalbard myndighet til å sette opp målebrev når fast eiendom skal deles. Svalbardloven § 25 skiller ikke mellom kart- og delingsforretninger slik delingsloven gjør. Dette har reist spørsmål om hvor langt myndigheten etter svalbardloven § 25 rekker. Slik bestemmelsen er utformet, gir den ikke klar hjemmel for å foreta annet enn det som kan karakteriseres som delingsforretninger. Etter Justisdepartementets vurdering er denne begrensningen i myndigheten ikke velbegrunnet. Det er i dag behov for å kunne utføre både kart- og delingsforretninger også på Svalbard. Behovet for klarhet tilsier derfor at svalbardloven § 25 endres, slik at det fremgår klart at sysselmannen har myndighet til å avholde kart- og delingsforretninger på Svalbard. «Sysselmannen er enig i forslaget om at ordlyden i § 25 annet ledd presiseres slik at det klart fremgår at også kartforretninger inngår i sysselmannens kompetanse. Spørsmålet om nærmere regulering av kart- og delingsforretninger gjennom en egen forskrift har vært drøftet mellom sysselmannen og departementet ved flere anledninger. Det er tidligere besluttet at en slik forskrift bør vedtas med hjemmel i den nye delingsloven, som er under forberedelse. Dette arbeidet har imidlertid tatt lang tid, og det er klart behov for å få på plass en forskrift på dette området. Dersom det nå viser seg at arbeidet med ny delingslov vil ta ytterligere tid, vil vi be departementet vurdere om det likevel bør inntas en hjemmel for å fastsette forskrift om kart- og delingsforretninger i § 25 i svalbardloven. Svalbard Samfunnsdrift AS sier i sin uttalelse følgende: «I dag har SSD bemyndigelsen som oppmålingsmyndighet for hele Svalbard. Det er foreslått at Longyearbyen lokalforvaltning bemyndiges som oppmålingsmyndighet innenfor arealplanområdet i Longyearbyen. Dersom en fortsatt ønsker å utnytte SSDs kompetanse på området også for resten av Svalbard, må det derfor inngås særskilt avtale om dette. Med den foreslåtte endring i § 25 går vi ut fra at det innebærer hjemmel til å inngå avtaler om punktfeste for f.eks. hytter. Ordet kartlegges bør imidlertid byttes med kartfestes. Også Nærings- og handelsdepartementet har påpekt at det i ordlyden bør stå «kartfestes» isteden for «kartlegges». Miljøverndepartementet viser i sin uttalelse til at Svalbard Samfunnsdrift AS og fylkeskartkontoret i Troms er i ferd med å etablere en oppkobling mot det offisielle grunneiendoms-, adresse- og bygningsregister (GAB) for Svalbard. Svalbard Samfunnsdrift AS har i dag sitt eget register, men ønsker i stedet en oppkobling mot GAB for å få rasjonell tilgang til hjemmelshaveropplysninger. I denne forbindelsen ønsker de også mulighet for bygnings- og adresseregistrering for Svalbard. Miljøverndepartementet mener på denne bakgrunn at rapportering/registerføring lovfestes, og foreslår følgende lovtekst i § 25: «Sysselmannen eller den bemyndigede skal tinglyse målebrevet og rapportere opplysninger til det offisielle grunneiendoms-, adresse- og bygningsregister (GAB). Som angitt i høringsbrevet, er det ønskelig at det i svalbardloven § 25 klart fremgår at Sysselmannen på Svalbard har myndighet til å holde både kart- og delingsforretninger på Svalbard. Den foreslåtte lovteksten i høringsbrevet var imidlertid ikke så klar som ønsket. Verken kartlegge, som ble foreslått i høringsbrevet, eller kartfeste, som er foreslått av Sysselmannen på Svalbard og Nærings- og handelsdepartementet, vil være fullstendig dekkende i denne sammenheng. Det foreslås derfor å ta inn i lovteksten at sysselmannen har myndighet til å holde kart- og delingsforretning. Ved kartforretning kartlegges, justeres, merkes, måles og kartfestes grenser for grunneiendom og festet grunn. Dersom det inngås avtale tilsvarende det som i tomtefesteloven benevnes som punktfeste (tomtefesteloven er ikke gitt anvendelse på Svalbard), kan dette avmerkes på samme måte som ved grensemerking. Ved delingsforretning skilles del av eiendom ut og blir en egen grunneiendom. Videre er det foreslått å lovfeste når målebrev skal settes opp, og forslaget er her tilsvarende reglene i delingsloven. Justisdepartementet slutter seg til Miljøverndepartementets forslag om å lovfeste plikten til å rapportere opplysninger til GAB. Sysselmannen på Svalbard har i sin høringsuttalelse gitt uttrykk for at det er behov for å innta en hjemmel for å fastsette forskrift om kart- og delingsforretninger i svalbardloven § 25. Svalbardloven § 25 ble endret i 1998 for å samordne begrepsbruken med delingsloven. I den forbindelse ble det pekt på at bestemmelsen ikke inneholdt samme krav til saksbehandling som delingsloven og at praksis på sikt burde bli mer enhetlig på dette punkt. Det ble samtidig vist til arbeidet med å revidere delingsloven. Justisdepartementet la til grunn at det mest naturlige ville være å innta en forskriftshjemmel i den nye loven, slik at forholdene på Svalbard reguleres i samme lov som landet for øvrig. Justisdepartementer opprettholder denne vurderingen. Utvalget som arbeidet med ny delingslov har fremlagt utkast til ny lov om eiendomsregistrering i NOU 1999:1. Det er imidlertid ikke avklart når dette arbeidet kan sluttføres. Det foreslås derfor en hjemmel for å gi saksbehandlingsregler for virksomheten inntil nye regler om kart- og delingsforretninger er på plass. Slike regler bør i størst mulig grad utformes i henhold til reglene i delingsloven og dens forskrifter, slik at de sikrer en best mulig harmonisering med de alminnelige standardene for eiendomsoppmåling og eiendomsregistrering. Den forskriftshjemmelen som i dag er i § 25 første ledd foreslås strøket, da den vil omfattes av den nye forskriftshjemmelen. Svalbardloven § 25 åpner for at Sysselmannen på Svalbard kan bemyndige andre til å sette opp målebrev, tildele registerbetegnelse og tinglyse målebrev. Sysselmannen på Svalbard har inngått avtale med Svalbard Samfunnsdrift AS om å utføre oppgavene beskrevet i svalbardloven § 25. Stortingsmeldingen og Stortingets behandling av denne forutsatte at Longyearbyen lokalstyre skal få ansvaret for oppmålingstjenester. Videre er det lagt til grunn at Longyearbyen lokalstyre skal få ansvar for oppgaver som på fastlandet er tillagt kommunene. På denne bakgrunn forutsettes det at Sysselmannen på Svalbard bemyndiger Longyearbyen lokalstyre i henhold til § 25 innenfor arealplanområdet for Longyearbyen. 5.1 Endring i lov om megling i konfliktråd av 15. mars 1991 nr. Konfliktrådets oppgave er å megle i tvister som oppstår ved at en eller flere personer har påført andre skade, tap eller annen krenkelse. Konfliktrådet kan behandle både sivile saker og straffesaker. Forutsetningen for konfliktrådsbehandling er at både gjerningsperson og fornærmede er kjent. Partene må være enige om at saken tas opp i konfliktrådet. Partene møtes med en nøytral megler og de skal selv bidra til å finne en løsning på konflikten. De kan gjøre avtale om erstatning i penger eller naturalytelser. En sak kan også gjøres opp uten at det forutsettes noen ytelser. Alle kommuner skal ha konfliktråd, alene eller i fellesskap med andre kommuner. Staten dekker utgiftene til konfliktråd. Det antas at det i likhet med på fastlandet er behov for et forum som kan løse konflikter utenfor det formelle rettsapparatet. Særlig gjelder dette konflikter der barn og ungdom er innblandet. Det ble derfor i Stortingsmeldingen om Svalbard foreslått at Svalbard bør omfattes av konfliktrådsordningen, noe Stortinget sluttet seg til. Dette ble fulgt opp i høringsbrevet. Konfliktrådsloven av 15. mars 1991 gjelder for Svalbard, jf svalbardloven § 2. Loven er imidlertid ikke trådt i kraft for Svalbard. Det ble i høringsbrevet gitt uttrykk for at det synes mest hensiktsmessig at det klart fremgår av konfliktrådsloven at den gjelder for Svalbard. Det ble derfor foreslått en endring av konfliktrådsloven § 2. På fastlandet oppnevnes konfliktrådsmeglere av en representant utpekt av kommunestyret, en representant fra politiet og konfliktrådslederen, som er ansatt i kommunen. Det ble foreslått at på Svalbard kan dette organiseres ved at en ansatt i Longyearbyen lokalstyre fungerer som konfliktrådsleder. Vedkommende vil sammen med en representant fra lokalstyret og en representant fra sysselmannen kunne oppnevne konfliktrådsmeglere. Denne særordningen bør fremgå av loven, og det ble foreslått inntatt regler om dette i konfliktrådsloven § 3. Vervet som konfliktrådsmegler er frivillig og rekrutteringen foregår vanligvis ved at ledige verv kunngjøres i den lokale pressen. Det ble gitt uttrykk for at konfliktrådsmeglere bør oppnevnes blant innbyggerne i Longyearbyen. I henhold til forskrift om megling i konfliktråd av 13. august 1992 § 4 annet ledd skal fylkesmannen føre tilsyn med at konfliktrådenes virksomhet utøves i samsvar med lover og regler. I tredje ledd er det fastsatt at Justisdepartementet er overordnet ansvarlig for faglig veiledning og opplæring, men fylkesmannen skal bistå administrativt og legge forholdene til rette for opplæringsvirksomhet. På Svalbard har sysselmannen samme myndighet som en fylkesmann, noe som innebærer at sysselmannen vil få ansvaret for tilsynet med og oppfølgingen av konfliktrådet på Svalbard. 5.2 Endring i lov om vern mot tobakkskader av 9. mars 1973 nr. I lov om vern mot tobakkskader § 6 niende ledd er Sysselmannen på Svalbard tillagt myndighet til å føre tilsyn med at røykeforbudet overholdes i visse lokaler på Svalbard. Sysselmannen kan delegere til Svalbardrådet å føre tilsyn etter loven i Longyearbyen og Svea. Delegasjonshjemmelen er foreløpig ikke benyttet. Det ble i høringsbrevet redegjort for at avviklingen av Svalbardrådet og opprettelsen av Longyearbyen lokalstyre forutsetter at benevnelsen i § 6 niende ledd endres. I tillegg bør det fremgå at delegasjon til Longyearbyen lokalstyre vil gjelde for Longyearbyen, men ikke Svea, slik ordlyden åpner for i dag. Det ble foreslått endring i tobakkskadeloven § 6 niende ledd i tråd med dette. Forslag til endringer i tobakkskadeloven fremmes i tråd med høringsbrevet. 5.3 Endring i lov om barnehager av 5. mai 1995 nr. Det er i dag tre barnehager i Longyearbyen, to av dem eies og drives av Svalbard Samfunnsdrift AS. Barnehageloven er ikke gjort gjeldende for Svalbard. Barnehagedriften på Svalbard reguleres gjennom de vilkår som stilles i forbindelse med at Barne- og familiedepartementet gir tilskudd til drift av barnehagene på Svalbard. Vilkårene tar utgangspunkt i barnehagelovens bestemmelser så langt de passer. Sysselmannen videreformidler i dag barnehagenes søknader om tilskudd til Barne- og familiedepartementet og har i tillegg en kontrollfunksjon i forhold til årsmeldingsskjema. Befaring og tilsyn med barnehagene i Longyearbyen utføres også av sysselmannen etter avtale med Barne- og familiedepartementet. I Stortingsmeldingen om Svalbard ble det sagt at det vil være naturlig å overføre forvaltningsoppgaver forbundet med drift av barnehager i Longyearbyen fra sysselmannen til Longyearbyen lokalstyre. Videre ble det fastslått at barnehagevirksomheten bør formaliseres. Stortinget sluttet seg til dette. I høringsbrevet ble det fremhold at myndighet og oppgaver som i barnehageloven tilligger kommuner på fastlandet, bør overføres til Longyearbyen lokalstyre for barnehager i Longyearbyen som mottar tilskudd. På grunn av de særlige forhold som gjør seg gjeldende kan det imidlertid være behov for særskilte tilpasninger i forhold til barnehagelovens regler. Departementet foreslo derfor å innta i barnehageloven en hjemmel for at Kongen kan gi forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard og fastsette særlige regler under hensyn til de stedlige forhold. Dette ble foreslått inntatt i barnehageloven § 26. Forslag til endringer i barnehageloven fremmes i tråd med omtalen overfor. Det foreslås imidlertid at hjemmelen til å fastsette særlige regler for Svalbard legges til departementet, og ikke til Kongen som foreslått i høringsbrevet. Innføring av lokaldemokrati i Longyearbyen vil ha administrative og økonomiske konsekvenser, både på sentralt og lokalt nivå. Administrativt vil innføring av lokaldemokrati innebære at det etableres et nytt folkevalgt organ - lokalstyret. Lokalstyre vil være øverste organ i Longyearbyen lokalstyre. Samtidig vil Svalbardrådet avvikles. Longyearbyen lokalstyre vil få en betydelig utvidelse av myndighet, oppgaver og ansvarsområde i forhold til det Svalbardrådet har hatt. Enkelte av myndighetsoppgavene vil bli overført fra Sysselmannen på Svalbard. Sysselmannen vil imidlertid beholde ansvar for disse oppgavene for resten av Svalbard. Sysselmannen vil derfor måtte opprettholde kompetansen på disse saksområdene i forhold til de øvrige områdene og bosetningene på Svalbard. Sysselmannen vil også få nye oppgaver i forbindelse med innføring av lokaldemokrati, blant annet klagebehandling og tilsyn. Samlet sett kan det derfor ikke forventes innsparinger hos sysselmannen. I en overgangs- og innføringsfase vil innføring av lokaldemokrati innebære et økt tilskuddsbehov. Men også på sikt antar departementet at innføring av lokaldemokrati vil medføre økte utgifter. Særlig vil utgiftene være knyttet til administrasjonen i Longyearbyen lokalstyre. Det vil være behov for bl.a juridisk og økonomisk kompetanse for å kunne ta seg av myndighetsoppgavene og de krav som stilles til økonomistyring. Videre vil Longyearbyen lokalstyre overta som eier av Svalbard Samfunnsdrift AS. Svalbard Samfunnsdrift AS mottar i dag et tilskudd fra staten for å dekke selskapets underskudd på de tjenestene de yter. Når Longyearbyen lokalstyre overtar som eier av Svalbard Samfunnsdrift AS, vil tilskuddet gå direkte til Longyearbyen lokalstyre, som kanaliserer dette videre til selskapet. Størrelsen på tilskuddet vil bli fastsatt i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet det enkelte år. Tilskuddet vil blant annet være avhengig av nivået på samfunnstjenestene. I B.innst.S.nr.14 (2000-2001) til Svalbardbudsjettet pekte utenrikskomiteen på at det må finnes en løsning på utfordringer knyttet til fremtidig energiproduksjon og til opprustning/vedlikehold av distribusjonsnettet for fjernvarmen i Longyearbyen. Komiteen understreket at dette må være avklart før Svalbard Samfunnsdrift AS blir overført til Longyearbyen lokalstyre. Behovet for opprustning av energiverket og forsyningsnettet i Longyearbyen er ikke en direkte økonomisk konsekvens av innføring av lokaldemokrati. Regjeringen vil komme tilbake til dette spørsmålet i budsjettsammenheng. Etablering av konfliktråd for Svalbard vil bli en statlig utgiftspost. Det antas at konfliktrådet vil få et forholdsvis lite antall saker. Det vil likevel påløpe visse administrative kostnader, bl.a kurs for konfliktrådsleder og meglere. Etablering av forliksråd for Svalbard vil innebære utgifter for Longyearbyen lokalstyre, som også vil motta inntekter fra rettsgebyret. De øvrige forslag til lovendringer vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. 7.1 Merknader til endring i svalbardloven av 17. juli 1925 nr. Sysselmannen er i dag hjelpedommer ved underretten, jf bestemmelsens annet ledd annet punktum. Denne funksjonen er foreslått fjernet. Betegnelsen «hjelpedommer for underretten» tas derfor ut av bestemmelsen. Ordet «han» i bestemmelsen er erstattet med «sysselmannen» for å gjøre bestemmelsen mer kjønnsnøytral. Gjeldende § 8 oppheves som følge av at sysselmannens hjelpedommerfunksjon fjernes, jf § 5. Det foreslås ny ordlyd i § 8 som omhandler forliksrådet. Etter domstolsloven § 27 skal det være et forliksråd i hver kommune. Etter § 8 første punktum skal det opprettes forliksråd for Svalbard. Forliksrådet vil ha domsmyndighet for hele Svalbard. Nærmere regler om forliksrådene fremgår av domstolsloven § 27, § 28, § 56, § 57, § 58, § 59, § 60 Disse reglene vil gjelde tilsvarende for forliksrådet for Svalbard. Etter andre punktum skal medlemmene til forliksrådet velges av lokalstyret selv. Myndigheten kan følgelig ikke delegeres internt. I dag foretar retten megling i de saker der forliksmegling er påbudt. Som følge av at det opprettes forliksråd for Svalbard, blir denne bestemmelsen overflødig. Første ledd foreslås derfor opphevet. Andre til femte ledd i bestemmelsen gjelder rettsmøter på Svalbard og blir stående som nytt første til fjerde ledd. Det foreslås at gjeldende § 11 første ledd oppheves. Det foreslås et nytt første ledd der det fremgår at lokalstyret gis myndighet til å velge meddommere. Denne myndigheten har til nå ligget hos sysselmannen. Valget skal foretas av lokalstyret selv. Meddommere skal velges hvert fjerde år. Valget skal foretas etter hvert valg til lokalstyret, og meddommernes funksjonstid vil gjelde i fire år fra 1. mai det påfølgende året. Det avgjøres ved loddtrekning hvilke meddommere som skal møte i den enkelte rettssak, og trekningen foretas av en av domstolens tjenestemenn. Etter andre ledd skal skjønnsmenn og rettsvitner oppnevnes av retten, på vanlig måte. Det foreslås at gjeldende første ledd oppheves. Nåværende andre ledd blir nytt første ledd, som foreslås endret for å presisere sysselmannens myndighet til å foreta både kart- og delingsforretning. Samtidig er det inntatt en regel om når målebrev skal settes opp, som er tilsvarende delingslovens regel om dette. Det er også foreslått å lovfeste en plikt til å rapportere opplysninger til det offisielle grunneiendoms-, adresse- og bygningsregister. Bestemmelsen inneholder fra før en adgang for sysselmannen til å overlate oppgaveutførelsen til andre, jf formuleringen «eller den sysselmannen bemyndiger». I nytt andre ledd er det tatt inn hjemmel for å fastsette forskrifter om gjennomføring av kart- og delingsforretninger på Svalbard. Det er allerede en gebyrhjemmel for slike forretninger. Bestemmelsen angir hvilket formål de foreslåtte bestemmelsene om Longyearbyen lokalstyre skal ha. Bestemmelsen er generelt utformet og angir de grunnleggende hensyn som ligger til grunn for opprettelsen av Longyearbyen lokalstyre. Siktemålet er for det første å legge til rette for et funksjonsdyktig lokalt folkestyre i Longyearbyen. Det er innbyggerne i Longyearbyen som velger medlemmene i lokalstyret og som gis innflytelse over utviklingen av lokalsamfunnet. Et funksjonsdyktig lokaldemokrati knytter an til en rekke faktorer. En viktig forutsetning er at oppgavene og rammeverket gir tilstrekkelig rom for lokal styring og lokale prioriteringer. Longyearbyen lokalstyre vil få myndighet og oppgaver på en rekke områder, og vil overta som eier av Svalbard Samfunnsdrift AS, som i dag tilbyr «kommunale tjenester» i Longyearbyen. Longyearbyen lokalstyre vil på den måten få hånd om utviklingen på sentrale samfunnsområder. I tillegg vil lokalstyret ha stor grad av frihet til å foreta politiske prioriteringer og valg. Samlet sett vil dette legge til rette for reell innflytelse på utviklingen i bosettingen. Avgrensingen til Longyearbyen er omtalt i tilknytning til § 33. Målsettingen om en rasjonell og effektiv forvaltning vil gjelde ulike forhold, bl.a organiseringen av Longyearbyen lokalstyres totale virksomhet, kvaliteten på oppgavegjennomføringen, økonomisk styring og planlegging osv. Lovforslaget fastsetter noen regler som er ment å legge til rette for dette, se særlig § 35 om administrasjonsutvalg, leder og nestleder, § 39 om administrasjonssjef og § 40 om økonomiplan, årsbudsjett, årsregnskap og rapportering. Det er forutsatt at lokalstyret i stor grad selv skal utforme sin egen virksomhet, og det vil utenom dette være opp til lokalstyret å finne formålstjenlige måter å organisere og styre virksomheten på. Henvisningen til fellesinteressene avspeiler at Longyearbyen lokalstyre er tiltenkt den samme rollen som kommunene har på fastlandet. Det skal være myndighetsutøver, utføre ulike samfunnsoppgaver og ivareta fellesskapets interesser i forhold til samfunnsutviklingen på stedet. Den foreslåtte § 31 konkretiserer viktige sider ved denne funksjonen. Innenfor rammene av norsk svalbardpolitikk er en avgrensing som viser til det rammeverket som gjelder på Svalbard, blant annet Svalbardtraktaten, og de politiske mål som er satt for norsk svalbardpolitikk. Disse kommer til uttrykk blant annet i St.meld.nr.9 (1999-2000) Svalbard. Dette medfører at lokaldemokratiet i Longyearbyen vil ha andre rammevilkår enn det fastlandskommunene har. Flere bestemmelser i forslaget, blant annet § 31 og § 33 er utformet på bakgrunn av dette. Målet om en miljøforsvarlig og bærekraftig utvikling har sitt utspring i de høye miljømål som er satt for Svalbard, jf de overordnede målene for norsk svalbardpolitikk. Longyearbyen lokalstyre vil på en rekke måter utøve virksomhet som har betydning for miljøtilstanden på stedet. Det er derfor ønskelig at hensynet til miljø og utvikling ligger som en føring for virksomheten. Uttrykket er brukt også i forslag til lov om miljøvern på Svalbard. Det vil således være samme begrepsbruk i begge lovene. Formålsbestemmelsen skal ligge til grunn for Longyearbyen lokalstyres virksomhet. Det gjelder både ved myndighetsutøvelse og ved utførelsen av ulike oppgaver, enten de er pålagt gjennom lov, forskrift eller annet, eller organet selv har påtatt seg dem med grunnlag i sin alminnelige handlefrihet. Bestemmelsen er generelt utformet, og åpner for skjønn når det gjelder innholdet i de angitte vurderingstema. Samtidig vil svalbardloven § 29 - i motsetning til det som gjelder for kommunene etter kommuneloven § 1 - være styrende for Longyearbyen lokalstyres virksomhet, se nærmere omtale i punkt 3.5.2. Spørsmålet vil kunne komme opp i forbindelse med tilsyn og kontroll med virksomheten, jf den foreslåtte § 43. Bestemmelsen fastslår at det i Longyearbyen skal være et folkevalgt organ kalt lokalstyret. Formålet med opprettelsen av det lokale organet fremgår av § 29. Reglene om valg til organet fremgår av § 34. Virksomheten som helhet skal hete Longyearbyen lokalstyre. Longyearbyen lokalstyre er en fellesbetegnelse for lokalstyret med tilhørende administrasjon og eventuelle underliggende faste utvalg, råd og komiteer. Lokalstyret skal være virksomhetens øverste organ. Lokalstyret vil ha stor frihet til å organisere virksomheten etter behov, tilpasset de lokale forholdene i Longyearbyen. All virksomhet i Longyearbyen lokalstyre, enten i administrasjonen eller i de folkevalgte organene, skjer på lokalstyrets vegne og for lokalstyrets ansvar. Det er styret som treffer alle beslutninger og representerer virksomheten utad, med mindre annet fremgår av lov eller delegasjonsvedtak. Dette hierarkiske systemet kommer til uttrykk også gjennom reglene om internt tilsyn og kontroll og om omgjøringsadgang, jf § 44. Det vil imidlertid være utstrakt adgang til delegasjon fra lokalstyret til de andre folkevalgte organene og til administrasjonen. Det er ved bruk av ordet «selv» angitt der delegasjonsadgangen er avskåret, se f.eks. i § 36. Det er også ellers generelle begrensninger i delegasjonsadgangen. Lokalstyret kan ikke delegere all eller hovedtyngden av myndighet og ansvar til underlagte organer, og prinsipielle og viktige saker bør avgjøres av lokalstyret. Første ledd angår Longyearbyen lokalstyres alminnelige kompetanse, dvs. hvilke oppgaver det skal ha adgang til å gå inn på, dersom det finnes ønskelig. Bestemmelsen åpner for at Longyearbyen lokalstyre kan velge å gå inn på tiltak av allmenn interesse i Longyearbyen, med mindre staten allerede ivaretar oppgaven. I uttrykket allmenn interesse ligger en forutsetning om at det er i fellesskapets interesse at Longyearbyen lokalstyre engasjerer seg i oppgaven. Tiltakene skal ha tilknytning til Longyearbyen, jf merknadene til § 33. Unntaket om at oppgaven ikke må ivaretas av staten bygger på at Longyearbyen lokalstyre ikke skal kunne opprette alternativ virksomhet der det allerede finnes et lokalt statlig tilbud. Andre ledd angår Longyearbyen lokalstyres spesielle kompetanse, dvs. hvilke oppgaver det er pålagt å utføre. Bestemmelsen kommer i tillegg til oppgaver og myndighet som er gitt i annet regelverk, eventuelt gitt ved delegasjon. Bestemmelsen innebærer at Longyearbyen lokalstyre skal ha ansvaret for infrastrukturen i Longyearbyen. Med infrastruktur siktes det til sentral teknisk infrastruktur, som vei, produksjon og distribusjon av elektrisk kraft og fjernvarme, vannforsyning osv. En veiledning for tolkningen vil være de tiltak innenfor denne sektoren som Svalbard Samfunnsdrift AS i dag utfører. Hvilke tjenester som faller inn under begrepet kan endres over tid, og det er derfor ikke angitt i loven hvilke tjenester som skal omfattes. Plikten er avgrenset mot infrastruktur som staten har ansvaret for. Ansvaret for visse tjenester kan også være tillagt andre. Dette kan være institusjoner eller private selskaper. Ansvaret må i så fall uttrykkelig være tillagt disse, f.eks. i lov eller gjennom konsesjon. Longyearbyen lokalstyre vil gjennom gebyr kunne få dekket sine faktiske utgifter til oppgaver knyttet til infrastruktur. Gebyret skal fastsettes av lokalstyret selv. Bestemmelsen vil ha betydning der det ikke finnes annet grunnlag for betaling, f.eks. lovhjemmel eller avtalegrunnlag. Med selvkost menes det at gebyrinntektene på de enkelte områdene ikke skal overstige de faktiske utgiftene ved den konkrete tjenesten. Bestemmelsen angår hvilke saksbehandlingsregler som skal følges under utøvelse av virksomheten. Bestemmelsen omfatter i utgangspunktet hele virksomheten, herunder administrasjonen, faste utvalg og komiteer. Bestemmelsen angir at forvaltningsloven og offentlighetsloven skal gjelde tilsvarende for Longyearbyen lokalstyres virksomhet som for kommunene. Dette betyr at det skal gjelde de samme regler for Longyearbyen lokalstyre som for kommunene etter disse lovene. Henvisningen vil medføre at forvaltningslovens krav til saksbehandling ved enkeltvedtak og forskrifter skal legges til grunn. Henvisningen til offentlighetsloven medfører at reglene om offentlighet i forvaltningen skal gjelde for Longyearbyen lokalstyres virksomhet. Lovene vil gjelde all virksomhet, også der Longyearbyen lokalstyre handler på privatrettslig grunnlag. Longyearbyen lokalsforvaltnings virksomhetsområde vil være Longyearbyen arealplanområde, som utgjør bosettingen med nærområde. Grensene for Longyearbyen arealplanområde fremgår i dag av forskrift om arealplanlegging i bosettingen på Svalbard av 24. januar 1997 § 2. Lov om miljøvern på Svalbard vil erstatte arealplanforskriften som hjemmel for å opprette arealplanområder rundt bosettingene. Det er foreslått at grensen for Longyearbyen lokalstyres myndighetsområde skal være den til enhver tid gjeldende arealplangrense. Lokalstyret skal erstatte Svalbardrådet som folkevalgt organ i Longyearbyen. Av første ledd fremgår det at det er de som har bostedsadresse i Longyearbyen som skal ha stemmerett («velges av») og være valgbare («og blant»). Ved spørsmål om bostedsadresse vil befolkningsregisteret for Svalbard bli lagt til grunn. Andre ledd fastslår at det skal være forholdstallsvalg og at valget skal gjelde for 4 år. I dag er valgperioden for Svalbardrådet 2 år. Ved behov kan det under valgperioden holdes suppleringsvalg. Med uttrykket «etter egne regler» vises det til at et suppleringsvalg ikke skal skje etter reglene om valg til lokalstyret. Ordningen med suppleringsvalg foreslås gjennomført ved at de enkelte partier eller grupperinger (listesamarbeid) foretar valg av nye representanter til de tomme plassene. Lokalstyret suppleres med de nyvalgte personene forholdsmessig. Suppleringsvalget vil således ikke endre styrkeforholdet mellom partiene. Før det foretas suppleringsvalg, må hvert parti sette inn alle sine varamedlemmer fra nominasjonslisten. Tredje ledd angir antallet styremedlemmer i lokalstyret. Svalbardrådet har i dag 15 medlemmer. Bestemmelsen angir at lokalstyret selv skal kunne fastsette antall medlemmer i lokalstyret. Det foreslås lovfestet at lokalstyret skal ha minst 11 medlemmer, som er det laveste antallet medlemmer kommunestyrer i kommuner med tilsvarende folketall skal ha. Det skal være ulike tall, jf kravet i kommuneloven § 7. Nærmere regler om stemmerett, valgbarhet, gjennomføring av valg og suppleringsvalg er foreslått fastsatt i forskrift, jf fjerde ledd. Det kan for oversiktens skyld nevnes at valgloven av 1. mars 1985 nr. 3 har regler om forhåndsstemming til kommunestyre-, fylkestings- og stortingsvalg for bosatte på Svalbard. Første ledd omhandler ulike sider ved administrasjonsutvalget. Longyearbyen lokalstyre skal ha et administrasjonsutvalg med minst 5 personer. Bruken av begrepet administrasjonsutvalg er en videreføring av gjeldende ordbruk. Administrasjonsutvalget vil ha tilsvarende rolle som formannskapet i kommunene. Medlemmene og varamedlemmene i administrasjonsutvalget velges av og blant lokalstyrets faste medlemmer. Ingen varamedlemmer til lokalstyret eller andre kan velges til administrasjonsutvalget. Det er naturlig at valget foretas på lokalstyrets konstituerende møte. Valget gjelder hele perioden. Valg av administrasjonsutvalg skal foretas av lokalstyret selv. Det er foreslått å lovfeste at administrasjonsutvalget skal behandle forslag til økonomiplan og årsbudsjett. Skattevedtak, som formannsskapet skal behandle, er ikke aktuelt for Longyearbyen lokalstyre. Ut over dette fastsetter lokalstyret selv området for administrasjonsutvalgets virksomhet. I annet ledd reguleres valg av leder og nestleder. Vervene tilsvarer ordfører og varaordfører. Det er lokalstyret selv som velger sin leder og nestleder blant administrasjonsutvalgets faste medlemmer. Valget gjelder hele valgperioden. Lederen skal lede møtene i lokalstyret og administrasjonsutvalget. Lederen er Longyearbyen lokalstyres rettslige representant og undertegner på dennes vegne i alle tilfeller hvor myndighet ikke er tildelt andre. Videre kan lokalstyret gi lederen myndighet til å treffe vedtak i enkeltsaker eller i typer av saker som ikke er av prinsipiell betydning. Nestlederen vil være lederens faste stedfortreder. Der lederen trer midlertidig ut av sitt verv, vil nestlederen inneha lederfunksjonene. Det må da velges midlertidig nestleder. Det kreves nyvalg der lederen trer endelig ut av sitt verv. Første ledd fastslår lokalstyrets adgang til selv å fastsette organisasjonsstrukturen. Lokalstyret skal kunne opprette de faste utvalg og komiteer det finner hensiktsmessig og fastsette deres ansvarsområder. Bestemmelsen gir lokalstyret adgang til å opprette faste utvalg og komiteer, jf ordet «kan». Faste utvalg og komiteer som opprettes vil være hjelpeorganer for lokalstyret og administrasjonsutvalget. Faste utvalg vil være permanente organer med et bestemt saksområde fastsatt av lokalstyret. Utvalgene er ment å skulle bestå gjennom hele valgperioden og ha oppgaver av varig karakter. Faste utvalg skal forberede saker for lokalstyret og administrasjonsutvalget og treffe avgjørelser der myndigheten er delegert. Faste utvalg kan i utgangspunktet gis samme myndighet som administrasjonsutvalget, og delegasjonsadgangen er den samme. Vedtaket om å opprette faste utvalg og angivelsen av deres saksområder er beslutninger som lokalstyret må treffe «selv», og myndigheten kan således ikke delegeres. Som en konsekvens av dette må lokalstyret selv treffe vedtak om nedleggelse eller omorganisering av faste utvalg. Dette kan vedtas også under valgperioden. Videre skal lokalstyret selv velge medlemmer og varamedlemmer til utvalgene og avgjøre hvem som skal være leder og nestleder. Dersom det opprettes faste utvalg, skal de bestå av minst tre medlemmer. Også personer utenfor lokalstyret kan velges inn i slike utvalg. Reglene om kjønnsrepresentasjon vil komme inn ved sammensetning av faste utvalg, jf § 37 annet ledd. Komiteer opprettes til forberedende behandling av konkrete saker og til å utføre konkrete tidsbegrensede oppgaver. Det kreves ikke at lokalstyret «selv» må oppnevne komiteer. Også til komiteene kan det velges andre enn de som sitter i lokalstyret. Videre vil de samme kravene til kjønnsrepresentasjon gjelde, jf § 37 annet ledd. Første ledd angår gjennomføringen av møter i folkevalgte organer under lokalstyret. Bestemmelsen henviser til kommuneloven § 30 om møteprinsippet og § 31 om åpne eller lukkede møter, og gir disse tilsvarende anvendelse. Møteprinsippet innebærer at beslutninger skal tas i et formelt møte, som det er innkalt til og som gjennomføres på fastsatt måte. Det kan etter kommuneloven § 30 åpnes for fjernmøter og skriftlig saksbehandling. Etter kommuneloven § 31 skal møter i folkevalgte organer holdes for åpne dører, med mindre noe annet følger av lovbestemt taushetsplikt eller konkret vedtak, jf bestemmelsens punkt 3-6. Annet ledd gjelder kjønnsrepresentasjon. Ved sammensetning av andre folkevalgte organer enn lokalstyret, stilles de samme krav til kjønnsrepresentasjon som i kommuneloven, jf dennes § 16, § 36, § 37 og § 38, som gis tilsvarende anvendelse for Longyearbyen lokalstyre. Med tilsvarende anvendelse menes det at de samme krav skal gjelde for organer underlagt lokalstyret som for organer underlagt kommunene. Også likestillingsloven har regler om kjønnsrepresentasjon. Likestillingsloven gjelder på Svalbard. Tredje ledd gir hjemmel for at departementet kan fastsette nærmere regler om saksbehandlingen i folkevalgte organer. Bestemmelsen gir hjemmel for at departementet fastsetter nærmere regler om de folkevalgtes rettigheter og plikter. I den forbindelse vil det bli vurdert hvilke regler i kommuneloven kapittel 7 om de folkevalgtes rettigheter og plikter som bør gis anvendelse. Dette er blant annet regler om folkevalgtes rett og plikt til å delta på møter, om inhabilitet, om rett til dokumentinnsyn, dekning av utgifter og økonomisk tap og arbeidsgodtgjørelse. Utgangspunktet er at Longyearbyen lokalstyre skal organisere egen virksomhet. Første ledd fastslår imidlertid at lokalstyret skal ansette en administrasjonssjef. Ansettelsen skal foretas av lokalstyret selv, og kan følgelig ikke delegeres, jf tilsvarende regler for ansettelse av administrasjonssjef i kommunene. Administrasjonssjefen skal være øverste leder av administrasjonen og skal sørge for at virksomheten utøves innenfor de mål og rammer lokalstyret har satt. Longyearbyen lokalstyre avgjør hvilke andre stillinger det er behov for i administrasjonen. Det er viktig at administrasjonssjefen har kjennskap til og kan gi informasjon om den totale virksomheten. Etter annet ledd har derfor administrasjonssjefen møte- og talerett i alle organer i Longyearbyen lokalstyre. Administrasjonssjefen kan eventuelt la seg representere ved en underordnet. Tredje ledd angår administrasjonssjefens myndighet i enkeltsaker. Lokalstyret eller annet folkevalgte organ kan gi administrasjonssjefen myndighet til å treffe vedtak i saker som ikke er av prinsipiell betydning. Rammene for dette fastsettes av lokalstyret. Første ledd viser til at kommuneloven kapittel 8 om økonomiplan, årsbudsjett, årsregnskap og rapportering, med unntak av § 49, skal gis tilsvarende anvendelse for Longyearbyen lokalstyre. Tilsvarende anvendelse vil innebære at kommunelovens regler skal gjelde på samme måte for Longyearbyen lokalstyre som for kommunene. Kommuneloven § 44 har regler om økonomiplan. Regelen vil innebære at Longyearbyen lokalstyre en gang i året skal vedta rullerende økonomiplan som omfatter minst de fire neste budsjettårene. Planen skal omfatte Longyearbyen lokalstyres totale virksomhet, og skal gi en realistisk oversikt over sannsynlige inntekter, forventede utgifter og prioriterte oppgaver i perioden. Lokalstyret selv skal vedta økonomiplan og endringer i denne. Det er særskilte saksbehandlingsregler for vedtagelse av økonomiplan. Økonomiplanen skal oversendes til departementet til orientering. Planen skal ikke godkjennes av departementet, og vil være gyldig når den er vedtatt. Lovligheten kan imidlertid prøves på vanlig måte. Kommuneloven § 45 omhandler behandlingen av årsbudsjett. Kommende års budsjett skal vedtas innen årets utgang. Årsbudsjettet er bindende for ressursbruken i budsjettåret, jf kommuneloven § 47. Lokalstyret skal selv vedta årsbudsjett. Egne saksbehandlingsregler fremgår av kommuneloven § 45 pkt. 2 og 3. Innholdet i årsbudsjettet er omhandlet i kommuneloven § 46. Annet ledd angår innrapportering av årsregnskap og årsberetning til departementet. Reglene fremgår av kommuneloven § 48. Regelen vil medføre at Longyearbyen lokalstyre for hvert avsluttet kalenderår skal utarbeide årsregnskap og årsberetning. Lokalstyret selv vedtar årsregnskapet etter innstilling fra administrasjonsutvalget. I årsberetningen skal det opplyses om forhold som er viktige for å bedømme Longyearbyen lokalstyres økonomiske stilling og resultatet av virksomheten som ikke fremgår av årsregnskapet, og/eller andre forhold av vesentlig betydning for Longyearbyen lokalstyre. Årsregnskap og årsberetning fra Longyearbyen lokalstyre skal sendes departementet. Dette vil i første rekke være en kilde til informasjon om virksomheten i foregående år. Lovligheten av vedtakene kan prøves på vanlig måte. Bestemmelsen viser til kommuneloven kapittel 9 om gjeldsforpliktelser og gir reglene tilsvarende anvendelse så langt de passer. Med tilsvarende anvendelse vises det til at reglene skal gjelde for Longyearbyen lokalstyre som for kommunene. Uttrykket så langt de passer er tatt inn fordi ikke alle reglene i dette kapitlet kan anvendes for Longyearbyen lokalstyre. Blant annet er henvisningen i § 53 om skyldig skatt ikke aktuell for Longyearbyen lokalstyre, da det ikke er åpnet for lokal skatteinnkreving i Longyearbyen. Skatt etter svalbardskatteloven er en direkte statsskatt som gjelder for hele Svalbard. Kommuneloven § 50 har regler om låneopptak. Bestemmelsen gir adgang til å ta opp lån for å finansiere investeringer, forutsatt at tiltaket er ført opp i årsbudsjettet. For Longyearbyen lokalstyre vil investeringer i infrastruktur kunne dekkes gjennom låneopptak. Garantier og pantsettelse for andres økonomiske forpliktelser reguleres av kommuneloven § 51. Garantier skal godkjennes av departementet. Orientering er ikke tilstrekkelig. Videre er det gitt regler om motregning (§ 53), utlegg og arrest, konkurs og gjeldsforhandling (§ 55), vedtak om betalingsinnstilling og følgene av dette (§ 56, § 57 og § 58) mv. Det må avgjøres konkret hvilke regler som vil ha anvendelse for Longyearbyen lokalstyre. Bestemmelsen åpner for at deler av Longyearbyen lokalstyres virksomhet kan opprettes som kommunalt foretak. Nærmere regler går fram av kommuneloven kapittel 11, som er gitt tilsvarende anvendelse for foretak under Longyearbyen lokalstyre. Hensikten med å opprette kommunalt foretak vil være at deler av virksomheten kan skilles ut til en selvstendig enhet, men likevel være en del av virksomheten. Visse avgjørelser skal derfor godkjennes av lokalstyret, jf kommuneloven § 69. Forholdet til den øvrige administrasjonen vil styres av kommuneloven § 72. Det er lokalstyret selv som må vedta opprettelsen av foretak for deler av virksomheten. Videre er det lokalstyret selv som velger styre og fastsetter vedtekter for foretaket. Slikt foretak skal registreres i Foretaksregisteret. Minstekrav til innholdet i vedtektene går fram av kommuneloven § 63 nr. 1. Et kommunalt foretak skal ledes av et styre og en daglig leder. Styret skal ha minst tre medlemmer. Styrets myndighet fremgår av § 67. Styremøtene er regulert i § 68. Styret representerer foretaket utad, jf § 73. Overskridelse av representasjonsretten er omhandlet i § 74. Daglig leder skal ikke være medlem av styret. Nærmere regler om daglig leder og dennes myndighet er gitt i kommuneloven § 70 og § 71 . Kommuneloven § 59 og § 59a om statlig tilsyn og kontroll gjøres gjeldende for Longyearbyen lokalstyre på tilsvarende måte som for kommunene, jf uttrykket får tilsvarende anvendelse. Kommuneloven § 59 omhandler lovlighetskontroll. Tre eller flere medlemmer i lokalstyret kan etter bestemmelsen sammen bringe avgjørelser truffet av folkevalgt organ eller av administrasjonen inn for lovlighetskontroll. Dette gjelder likevel ikke avgjørelser om ansettelse, oppsigelse eller avskjed. Reglene vil gjelde for endelige avgjørelser. Krav om lovlighetskontroll skal fremsettes for vedkommende vedtaksorgan. Vedtaksorganet kan da omgjør det aktuelle vedtaket. Ved slik klage kan også overordnet organ på nærmere vilkår omgjøre vedtaket på vanlig måte. Hvis ikke vedtaket blir omgjort, oversendes saken til departementet. Lovlighetskontrollen vil angå lovligheten av en avgjørelse. Longyearbyen lokalstyres privatrettslige forpliktelser, f.eks. i henhold til avtale, omfattes ikke av lovlighetskontrollen. En saksbehandlingsfeil medfører ugyldighet bare der feilen har virket bestemmende inn på innholdet, jf forvaltningsloven § 41. I slike tilfeller oppheves vedtaket. Det treffes imidlertid ikke nytt, gyldig vedtak. Det må vedtaksorganet selv gjøre. Det er i kommuneloven § 59 nr. 7 fastsatt at krav om lovlighetskontroll, må fremmes innen 3 uker. Det er naturlig å legge dette til grunn også overfor Longyearbyen lokalstyres vedtak. Kontrollmyndigheten er lagt til departementet, men er for kommunenens del i all hovedsak delegert til fylkesmennene. For Svalbards vedkommende vil kontrollmyndigheten bli delegert til Sysselmannen på Svalbard. Kommuneloven § 59a omhandler statlig kontroll og godkjenning av økonomiske forpliktelser. Visse langsiktige låneopptak og andre forpliktelser krever på visse vilkår godkjenning fra departementet, jf nr 1 bokstav a - d. Det skal i slike tilfeller føres kontroll med lovligheten av budsjettvedtaket. Bestemmelsen vil gjelde tilsvarende for kontroll med Longyearbyen lokalstyres økonomiske forpliktelser. Kontrollmyndigheten vil også her delegeres til sysselmannen. Bestemmelsene om internt tilsyn og kontroll er ikke like omfattende som kommuneloven § 60. Den største forskjellen er at det ikke foreslås å opprette et internt kontrollutvalg for Longyearbyen lokalstyres virksomhet. Første ledd omhandler reglene om lokalstyrets tilsynsansvar. Dette gjelder på samme måte som for kommunene, jf kommuneloven § 60 nr 1. Lokalstyrets omgjøringsadgang reguleres i bestemmelsen. Annet ledd angår revisjon av Longyearbyen lokalstyres regnskaper. Det er foreslått at reglene om kommunal revisjon skal gjelde, men at det ikke er nødvendig å ansette egen revisor for Longyearbyen lokalstyre. Innholdet i revisjonen omhandles i tredje ledd. Etter fjerde ledd kan nærmere regler om revisjon fastsettes av departementet. 7.2 Merknader til endring i lov om megling i konfliktråd av 15. mars 1991 nr. I et nytt tredje ledd første punktum fastslås det at loven skal gjøres gjeldende på tilsvarende måte for Svalbard. Unntak fra dette vil være uttrykkelig fastsatt i loven. I annet punktum gis det hjemmel for å fastsette forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard. I den forbindelse kan det fastsettes særlige regler. Bestemmelsen åpner for andre regler enn det som følger av konfliktrådsloven dersom forholdene på Svalbard tilsier det. Som nytt første ledd tredje punktum angis framgangsmåten for å oppnevne konfliktrådsmeglere på Svalbard. I Longyearbyen er det andre organer enn i kommunene. Det er derfor fastsatt at meglerne oppnevnes av en representant fra Longyearbyen lokalstyre, en fra Sysselmannen på Svalbard, som har politimyndigheten lokalt, og av konfliktrådslederen. Oppnevningen gjelder på vanlig måte for 4 år. 7.3 Merknader til endring i lov om vern mot tobakkskader av 9. mars 1973 nr. Bestemmelsens niende ledd angår sysselmannens adgang til å delegerer tilsynsmyndighet til Svalbardrådet. Denne adgangen skal bestå. Bestemmelsens ordlyd må imidlertid endres som følge av at Svalbardrådet avvikles og Longyearbyen lokalstyre opprettes. Videre angis det uttrykkelig at Longyearbyen lokalstyre bare kan gis myndighet for Longyearbyen, ikke Svea, slik gjeldende lovbestemmelse åpner for. 7.4 Merknader til endring i lov om barnehager av 5. mai 1995 nr. Barnehageloven gjelder i dag ikke på Svalbard. De eksisterende barnehagene i Longyearbyen styres gjennom vilkår ved tildeling av tilskudd. Den foreslåtte § 26 er ny og gir hjemmel for å gi forskrifter om barnehagelovens anvendelse på Svalbard. Herunder kan det gis særlige regler av hensyn til de stedlige forholdene. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i svalbardloven m.m. (innføring av lokaldemokrati i Longyearbyen). Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i svalbardloven m.m. (innføring av lokaldemokrati i Longyearbyen) i samsvar med et vedlagt forslag. I lov om Svalbard av 17. juli 1925 nr. 11 (svalbardloven) gjøres følgende endringer: Sysselmannen har samme myndighet som en fylkesmann. Sysselmannen er også politimester (politichef) og notarius publicus, så lenge det ikke er særskilte tjenestemenn i disse stillinger. Forliksmegling skjer i Svalbard forliksråd. Forliksrådsmedlemmer med varamedlemmer velges av lokalstyret selv. § 9 første ledd oppheves. Nåværende andre til femte ledd blir første til fjerde ledd. § 11 første og andre ledd skal lyde: På Svalbard velger lokalstyret selv meddommere hvert fjerde år. Valget foregår etter hvert valg til lokalstyret og gjelder for fire år fra 1. mai det påfølgende år. Når rettsmøte skal holdes på Svalbard, skal en av domstolens tjenestemenn ta ut meddommere ved loddtrekning. Skjønnsmenn og rettsvitner oppnevnes av retten. Nytt kapittel 5 skal lyde: 5te kapitel. Formålet med dette kapitlet er å legge forholdene til rette for et funksjonsdyktig lokalt folkestyre i Longyearbyen, og for en rasjonell og effektiv forvaltning av fellesinteressene innenfor rammen av norsk svalbardpolitikk, og med sikte på en miljøforsvarlig og bærekraftig utvikling av lokalsamfunnet. Dette kapitlet gjelder for Longyearbyen lokalstyres virksomhet, herunder Longyearbyen lokalstyres virksomhet i medhold av andre lover. Longyearbyen skal ha et folkevalgt styre (lokalstyret), som er øverste organ i Longyearbyen lokalstyre. Lokalstyret treffer vedtak på vegne av Longyearbyen lokalstyre så langt ikke annet følger av lov eller delegasjonsvedtak. Longyearbyen lokalstyre kan drive virksomhet av allmenn interesse som har tilknytning til Longyearbyen og som ikke ivaretas av staten. Longyearbyen lokalstyre har ansvar for infrastruktur i Longyearbyen som ikke er tillagt staten eller andre. Lokalstyret kan selv fastsette gebyr for slike tjenester. Gebyret skal beregnes ut fra prinsippet om selvkost. Forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder tilsvarende for Longyearbyen lokalstyre som for kommunene. Longyearbyen lokalstyres myndighetsområde er arealplanområdet for Longyearbyen slik dette fastsettes ved forskrift i medhold av lov om miljøvern på Svalbard. Lokalstyret velges av og blant de stemmeberettigede innbyggere med bostedsadresse i Longyearbyen. Valget er et forholdstallsvalg og gjelder for fire år. Det kan i løpet av perioden holdes suppleringsvalg etter egne regler. Lokalstyret skal minst ha 11 medlemmer og medlemstallet skal være et ulike tall. Departementet gir forskrift om stemmerett, valgbarhet, gjennomføring av valg og suppleringsvalg til lokalstyret. Lokalstyret velger selv et administrasjonsutvalg på minst 5 medlemmer. Medlemmer og varamedlemmer til administrasjonsutvalget velges av og blant medlemmene i lokalstyret for hele valgperioden. Administrasjonsutvalget behandler forslag til økonomiplan og årsbudsjett. For øvrig fastsetter lokalstyret selv området for administrasjonsutvalgets virksomhet. Administrasjonsutvalget kan tildeles avgjørelsesmyndighet i alle saker hvor ikke annet følger av lov. Lokalstyret velger selv blant administrasjonsutvalgets medlemmer en leder og en nestleder. Valget foretas for hele valgperioden. Lederen leder møtene i lokalstyret og administrasjonsutvalget og er rettslig representant for Longyearbyen lokalstyre og undertegner på dennes vegne i alle tilfeller hvor myndigheten ikke er tildelt andre. Lokalstyret kan gi lederen myndighet til å treffe vedtak i enkeltsaker eller i typer av saker som ikke er av prinsipiell betydning. Lokalstyret kan selv opprette de faste utvalg det finner hensiktsmessig. Slike utvalg skal ha minst tre medlemmer. Lokalstyret fastsetter selv området for de faste utvalgs virksomhet. Faste utvalg kan tildeles avgjørelsesmyndighet i alle saker hvor ikke annet følger av lov. Lokalstyret velger selv medlemmer og varamedlemmer til utvalgene, og blant medlemmene leder og nestleder. Lokalstyret kan opprette komiteer til forberedende behandling av saker og til å utføre særskilte verv. Slik komité kan også tildeles myndighet til å avgjøre enkeltsaker som har direkte tilknytning til komiteens oppdrag. Kommuneloven § 30 om møteprinsippet og § 31 om åpne eller lukkede møter får tilsvarende anvendelse for lokalstyret. Reglene i kommuneloven § 16, § 36, § 37 § 38 om representasjon av begge kjønn får tilsvarende anvendelse ved valg til andre folkevalgte organer enn lokalstyret. Departementet gir forskrift om saksbehandlingen i folkevalgte organer, herunder regler om valg til andre folkevalgte organer enn lokalstyret og om opprykk og nyvalg til slike organer. Departementet gir forskrift om folkevalgtes rettigheter og plikter. Lokalstyret skal selv ansette en administrasjonssjef, som er den øverste leder for Longyearbyen lokalstyres administrasjon. Administrasjonssjefen skal påse at de saker som legges fram for folkevalgte organer er forsvarlig utredet og at vedtak blir iverksatt. Lederen har møte- og talerett, personlig eller ved en av sine underordnede, i lokalstyret og alle andre folkevalgte organer. Lokalstyret eller annet folkevalgt organ kan gi administrasjonssjefen myndighet til å treffe vedtak i enkeltsaker eller typer av saker som ikke er av prinsipiell betydning, hvis ikke lokalstyret har fastsatt noe annet. Kommuneloven kapittel 8 om økonomiplan, årsbudsjett, årsregnskap og rapportering med unntak av § 49 får tilsvarende anvendelse for Longyearbyen lokalstyre. Longyearbyen lokalstyre skal sende årsregnskap og årsberetning til departementet. Kommuneloven kapittel 9 om gjeldsforpliktelser m.m. får tilsvarende anvendelse for Longyearbyen lokalstyre så langt det passer. Kommuneloven kapittel 11 om kommunalt og fylkeskommunalt foretak får tilsvarende anvendelse for Longyearbyen lokalstyre. Kommuneloven § 59 om lovlighetskontroll, opplysningsplikt m.v. og 59a om statlig kontroll og godkjenning av økonomiske forpliktelser får tilsvarende anvendelse for Longyearbyen lokalstyre. Lokalstyret har det øverste tilsyn med all virksomhet i Longyearbyen lokalstyre, og kan forlange enhver sak lagt fram for seg til orientering eller avgjørelse. Det kan omgjøre vedtak av andre folkevalgte organer eller administrasjonen i samme utstrekning som disse kunne omgjøre vedtaket selv. Lokalstyret skal påse at Longyearbyen lokalstyres regnskaper revideres på en betryggende måte. Revisjon skal skje ved kommunal revisjon. Revisor har, uavhengig av regler om taushetsplikt, rett til nødvendig innsyn i Longyearbyen lokalstyres saksdokumenter og arkiver. Revisor har samme informasjonsrett i forhold til heleiet aksjeselskap som Riksrevisjonen har vedrørende statsaksjeselskap i henhold til aksjeloven § 20-5 og § 20-6. Revisjonen skal kontrollere at den økonomiske forvaltning foregår i samsvar med gjeldende bestemmelser og vedtak, og foreta en systematisk vurdering av bruk og forvaltning av Longyearbyen lokalstyres midler med utgangspunkt i oppgaver, ressursbruk og oppnådde resultater. Departementet kan gi forskrift med nærmere regler om revisjon. Nåværende § 29 og § 30 blir nye § 45 § 46. I lov om megling i konfliktråd av 15. mars 1991 nr. 3 gjøres følgende endringer: Loven gjelder tilsvarende for Svalbard med mindre noe annet er særskilt fastsatt. Departementet kan gi forskrift om lovens anvendelse på Svalbard og kan fastsette særlige regler under hensyn til de stedlige forhold. Det oppnevnes konfliktrådsmeglere for hver kommune. Meglerne oppnevnes av en representant utpekt av kommunestyret/kommunestyrene, en representant fra politiet og konfliktrådslederen. På Svalbard oppnevnes konfliktrådsmeglere av en representant utpekt av Longyearbyen lokalstyre, en representant for Sysselmannen på Svalbard og konfliktrådslederen. Oppnevnelsen gjelder for en periode på 4 år. I lov om vern mot tobakkskader av 9. mars 1973 nr. 14 gjøres følgende endringer: § 6 niende ledd skal lyde: Sysselmannen fører tilsyn med at reglene i og i medhold av paragrafen overholdes på Svalbard. Sysselmannen kan overlate til Longyearbyen lokalstyre å føre tilsyn for Longyearbyen. I lov om barnehager av 5. mai 1995 nr. 19 gjøres følgende endringer: 2) Valg til lokalstyret skal fra og med valget høsten 2003 skje samtidig med kommunestyre- og fylkestingsvalg. Ot.prp.nr.57 (2000-2001) Om lov om barnetrygd (barnetrygdloven)
|
lovdata_cd_27171
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.662
|
Forskrift om verneplan for Rondane, vedlegg 4, vern av Dørålen landskapsvernområde, Dovre og Folldal kommuner, Oppland og Hedmark. Foruten Folldal statsallmenning og Grimsdalen statsallmenning berører landskapsvernområdet følgende gnr./bnr.: Dovre kommune: 86/1. Folldal kommune: 171/1, 171/2, 171/3, 171/5, 172/1, 172/2, 172/3, 230/1. Landskapsvernområdet dekker et areal på ca. 16,8 km2 . Grensene for landskapsvernområdet framgår av kart i målestokk 1:100.000, datert Miljøverndepartementet oktober 2003. De nøyaktige grensene for landskapsvernområdet skal avmerkes i terrenget og knekkpunktene skal koordinatfestes. Formålet med opprettelsen av Dørålen landskapsvernområde er å ta vare på et fjellområde som utgjør en del av leveområdene til villreinen i Rondane, spesielt viktige trekkområder, og å ta vare på et særpreget landskap med tilhørende planteliv, dyreliv, landskapsformer, geologiske forekomster og kulturminner. 1.1. Parkering av biler, herunder hensetting av campingvogner og bobiler for overnatting, er ikke tillatt. Kortere parkering i forbindelse med turgåing, jakt og fiske er tillatt på plasser som er spesielt avsatt til formålet i forvaltningsplanen. a) Vedlikehold av eksisterende bygninger, veger, anlegg, gjerder o.l. Alt vedlikeholdsarbeid på bygninger skal ta utgangspunkt i tradisjonell byggeskikk med hensyn til utforming og materialbruk. Arbeidet skal ikke medføre endringer av størrelsen eller fasaden på bygningen. Eksisterende veger og andre anlegg kan vedlikeholdes slik at dagens standard opprettholdes. c) Vedlikehold av merkede stier, løyper, bruer og skilt som i henhold til forvaltningsplanen kan opprettholdes. e) Riving av gammel seterbebyggelse. f) Gjenopptakelse av jordbruksdrift på nedlagte setervoller. 2.2. Hogst og skogskjøtsel er tillatt i tråd med vernskogbestemmelsene i skogloven. 2.3. Felling av særmerkte og dekorative tre, felling av furu med brannlyer eller gadder og døde trær som er med på å prege landskapet og som er viktig for dyrelivet er forbudt. 4.3. Hunder må ikke slippes løs i perioden 1. mars - 20. august. b) Motorferdsel på bilvegen til Dørålsæter i perioden 15. juni - 1. desember. c) Motorferdsel på bilvegen til Dørålsæter i perioden 15. mai - 15. juni for setereierne/turistbedriftene på Dørålsæter. d) Motorferdsel på snødekt mark langs etablert snøscootertrasé for setereierne på Dørålsæter i forbindelse med tilsyn og vedlikehold av bygninger og anlegg. f) Uttransport av sjuke/skadde bufe. g) Motorisert transport under skoggrensen av felt elg og hjort. a) Utkjøring av saltstein på snødekt mark. b) Luft- og snøscootertransport av brensel, materialer, utstyr og proviant til setrer, buer og hytter. c) Motorisert transport av gjester på snødekt mark langs etablert snøscootertrasé for setereierne/turistbedriftene på Dørålsæter. d) Motorferdsel sommerstid i forbindelse med tillatt hogst. e) Bruk av traktor på kjøresporet fra Elgvassligrenda til Elgevatnet i forbindelse med fiskekultivering og drift av setereiendommene ved Elgevatnet. Forvaltningsmyndigheten kan iverksette tiltak for å fremme formålet med vernet. Det skal utarbeides en forvaltningsplan med nærmere retningslinjer for oppsyn, skjøtsel, tilrettelegging, informasjon mv. Gjelder for: Sel, Sør-Fron og Nord-Fron kommuner, Oppland.
|
lovdata_cd_55746
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.732
|
Merknad E1: Takstene kan i tillegg benyttes av tannlegespesialister innen oral kirurgi og oral medisin. Merknad E2: I takstene E06c og E06d inngår undersøkelse, vurdering, planlegging, røntgenundersøkelse, studiemodeller, kliniske fotos, innsetting av fiksturer, innsetting av distanse, kontroller og nødvendig etterbehandling. Takstene gjelder for definerte pasientgrupper, jf. Sosial- og helsedepartementets rundskriv I-12/94. Merknad E3: Takst E06e kan tas i tillegg til takster i takstgruppe 3, 4 og 5. Taksten kan også kreves i tillegg til takst E07 og E08. Rehabilitering av tannsett med implantatforankret protetisk behandling som følge av tap av tenner av marginal periodontitt. Takst E07 kan kreves ved innsetting av første implantat. Takst E08 kan kreves pr. innsatte implantat utover det første. I tillegg til takst E07 kan det kreves en pasientbetaling på maksimalt 6500 kroner. I tillegg til takst E08 kan det kreves en pasientbetaling på maksimalt 2550 kroner. Disse pasientbetalingene kan ikke føres på kvitteringskortet, jf. kapittel 2, merknad 2G. Det kan ikke avkreves andre former for betaling av pasienten i forbindelse med behandlingsopplegget. Takst E06e kan kreves i forbindelse med takst E07 og E08. I forbindelse med et behandlingsopplegg der takst E07 og eventuelt E08 kreves, kan det også kreves takst for nødvendig undersøkelse og kontroll. Ved slik undersøkelse/kontroll kan det likevel ikke kreves egenandeler som kan føres på kvitteringskortet. For behandlingsopplegget kan det ikke kreves andre takster eller pasientbetaling enn det som er nevnt ovenfor i denne merknaden. Utgifter til rehabilitering dekkes en gang pr. tapt/trukket tann forårsaket av marginal peridontitt. Som hovedregel refunderes ikke utgifter til rehabilitering for tapte tenner bakenfor premolar. Refusjon gis i de tilfeller hvor tennene er tapt etter 1. mai 2002. Det er et ufravikelig krav at rehabilitering av tannsettet må være påbegynt etter 1. oktober 2003. Spesialutredninger og mer omfattende prosedyrer F00a Billedtolkning i forbindelse med øyebunnsscreening av diabetikere 48 F1F00b Tverrfaglig utredning/behandling i samarbeid med ortoptist Taksten kan ikke kombineres med takstgruppene 1, 3, 4, 5 eller 6 ved samme konsultasjon. 66 Takstgruppe 3 277 3, F2F03b Fjernelse av dyptsittende fremmedlegemer i cornea el. conjunctiva 0 F03c Skraping/etsing av viruskeratitt 0 F03f Sår behandlet med sutur 25 Takstgruppe 4 450 3, F2F04d Terapeutisk injeksjon av medikament (alkohol, botul. toxin, fluorescein-angiografi). 25 Dagkirurgiske takster 3F03a Mindre plastiske øyeoperasjoner 25 Tg 3F03d Førstegangs tåreveisbehandling 0 Tg 3F03e Chalazionoperasjon 0 Tg 3F04a Kryopexi 0 Tg 4F04b Pterygiumoperasjon 25 Tg 4F04c Øyelokkoperasjon 75 Tg 4F05a Refraktiv hornhinnekirurgi uten transplantasjon 0 Tg 5F05b Operasjon på tåresekk 75 Tg 5F05c Discisjon med laser 75 Tg 5F05d Enucleasjon 75 Tg 5F05e Behandling med laser 75 Tg 5F05f Større plastiske operasjoner 75 Tg 5F05g Ptoseoperasjon 75 Tg 5F05h Operasjon for netthinneavløsning 75 Tg 5F05i Hornhinnetransplantasjon 75 Tg 5F05j Fjernelse av intrabulbært fremmedlegeme 75 Tg 5F05k Alle intrabulbære inngrep 75 Tg 5F06a Kataraktoperasjon 75 Tg 6F06b Strabismeoperasjon 75 Tg 6F06c Grønn stær operasjon (trabekel løsning)
|
lovdata_cd_47587
|
lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005
| 2,021
|
no
|
0.834
|
Sammendrag: Forvaltningsrett Forvaltningsloven §11. Vi viser til Kulturdepartementets brev 13 juli 1998. Utvalget for statens stipend og garantiinntekter ønsker å innføre en praksis som går ut på at søknader om stipend eller garantiinntekt hvor søkeren ikke har krysset av for eller gitt opplysninger om ettersendelse av ligningsattest eller annen offisiell bekreftelse på fødselsnummer, avvises straks uten nærmere kontakt med søkeren. I søknadsskjemaet skal det gis klar beskjed om dette. Det første spørsmålet Kulturdepartementet stiller er om slik opplysning i søknadsskjemaet oppfyller veiledningsplikten etter forvaltningsloven §11 og forskrift om forvaltningsorganenes veiledningsplikt §7. Videre ønsker utvalget å innføre en praksis som går ut på at hvor søkeren har krysset av for at ligningsattest eller annen offisiell bekreftelse på fødselsnummer er vedlagt, men hvor denne dokumentasjonen likevel mangler, skal søkeren kontaktes og gis en kort frist for ettersending. Det samme skal gjøres i tilfeller der det står i søknaden at denne dokumentasjonen ettersendes, men dette ikke blir gjort innen rimelig tid. Spørsmålet er om utvalget kan avvise søknader hvor søkeren ikke har sendt inn dokumentasjon innen den gitte frist. Lovavdelingen er enig med Kulturdepartementet i at det ikke kan være adgang til straks å avvise en søknad uten nærmere kontakt med søkeren i de tilfellene der det er sendt inn en mangelfull søknad. Forvaltningsloven §11 fjerde ledd annet punktum og forskriften §7 bestemmer at dersom en henvendelse til et forvaltningsorgan inneholder mangler som avsenderen bør rette, skal organet om nødvendig gi beskjed om dette. Organet bør samtidig gi frist til å rett opp mangelen og eventuelt gi veiledning om hvordan dette kan gjøres. I rundskriv G-150/78 om forvaltningsorganenes vegledningsplikt står det på s 10 om veiledningsforskriften §7: En henvendelse vil kunne inneholde feil som avsenderen bør gis høve til å rette. Det kan dreie seg om misforståelser, unøyaktigheter, mangelfull dokumentasjon eller andre mangler. Forvaltningsorganet skal i slike tilfeller gi beskjed om dette dersom retting er nødvendig. Reservasjonen tar særlig sikte på de tilfeller hvor henvendelsen likevel vil bli satt inn i den riktige sammenheng og forstått slik avgiveren har ment, eller hvor mangelen av andre grunner ikke vil få noen betydning for den aktuelle sak. Her vil en underretning være overflødig. I et tilfelle hvor det ikke er krysset av for, eller gitt opplysning om ettersendelse av ligningsattest mv, vil det ikke være overflødig å gi søkeren underretning om dette og frist til å rette opp feilen. Når feilen kan medføre at søknaden avvises, vil underretning om feilen uten tvil måtte anses nødvendig i lovens forstand. Lovavdelingen antar at det ikke kan være anledning til å unnlate å ta kontakt med søkeren i slike tilfelle selv om det står i søknadsskjemaet at mangelen kan medføre avvisning. Også dersom det står i søknaden at den nødvendige dokumentasjon ettersendes, men dette ikke gjøres innen rimelig tid, antar Lovavdelingen at utvalget må ta kontakt med søkeren og gjøre oppmerksom på mangelen, og gi en endelig frist for ettersending. Det neste spørsmålet er om en søknad kan avvises dersom utvalget har kontaktet søkeren og gitt en kort frist for ettersending av den nødvendige dokumentasjon. I rundskriv G-150/78 står det om dette på s 10: Dersom det gis underretning til avsenderen, bør underretningen samtidig inneholde en frist til å rette opp mangelen. Hvilken virkning en fristoversitting skal få, om eventuelt en ny frist skal gis etc, avgjøres av forvaltningsorganet selv. Bestemmelsen forutsetter imidlertid ikke at den fastsatte frist skal håndheves strengt. Man må under enhver omstendighet ikke håndheve fristen på en slik måte at den kommer i strid med den utredningsplikten som forvaltningsorganet har etter forvaltningsloven §17 første ledd. Underretningen bør også inneholde vegledning om hvordan mangelen best kan rettes opp - særlig hvor dette kan skje forholdsvis lett. Det må etter Lovavdelingens syn være anledning for utvalget til å avvise en søknad dersom den nødvendige dokumentasjon ikke er fremskaffet innen den fristen utvalget har satt. Dersom søkeren i dette tilfellet sender inn dokumentasjon som ikke er tilstrekkelig, antar Lovavdelingen at det vil være anledning til å avvise søknaden, forutsatt at søkeren har fått opplysning om hvordan dokumentasjonen skulle være. JDLOV-1998-3670 Statsrett Grunnloven §97 og §105.
|
lovdata_cd_52943
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.767
|
Namsmannsfunksjonen for Narvik by legges til lensmannen i Ankenes fra den tid Justisdepartementet bestemmer.
|
lovdata_cd_47616
|
lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005
| 2,021
|
no
|
0.807
|
Sammendrag: Sammenslutningsrett Aksjeloven §12-7. Vi viser til brev 20 oktober 1997. Aksjeloven 1976 §12-7 første ledd annet punktum bestemmer at retten til utbytte ikke kan skilles fra eierretten for lenger tid enn to år, jf likevel første punktum. Bestemmelsen omhandler bare aksjeeiernes adgang til å skille retten til utbytte fra aksjen, ikke selskapets adgang. Vi forstår bestemmelsen slik at den i utgangspunktet tar sikte på en total fraskillelse av utbytteretten. Begrunnelsen for bestemmelsen er at aksjeeieren ikke skal miste interessen for å utøve sine organisasjonsmessige rettigheter ved at den økonomiske interessen er gått over til en annen, jf Marthinussen/Aarbakke: Aksjeloven med kommentarer, 2 utg 1996, s 463. Denne begrunnelsen kan tilsi at bestemmelsen bør gis anvendelse også i tilfeller hvor aksjeeieren har beholdt retten til en viss utbetaling av utbytte, men hvor det dreier seg om en så liten andel at man må anta at aksjeeieren ikke lenger har noen økonomisk interesse i selskapet. Utover dette kan vi ikke se at §12-7 første ledd annet punktum begrenser adgangen til å avtale en "skjevdeling" av utbytte. Vi antar at løsningen vil være den samme etter §8-3 annet ledd i den nye aksjeloven (lov 13 juni 1997 nr 44), som ennå ikke har trådt i kraft. JDLOV-1997-9815 Erstatningsrett og forsikringsrett Skadeserstatningsloven §2-1.
|
lovdata_cd_37730
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.921
|
Avtalens bestemmelser gjelder også for trygdetilfeller som er inntrådt - og trygdeperioder som er opparbeidet - før avtalen trådte i kraft 1.juni 1998. Det kan imidlertid ikke utbetales ytelser etter avtalen for perioder før denne dato. I tilfeller der et pensjonskrav er avslått på grunn av søkerens statsborgerskap (ikke aktuelt for pensjoner fra folketrygden) eller der en pensjon er holdt tilbake fordi søkeren bor i det andre avtalelandet, kan etter avtalen gis med virkning fra 1.juni 1998. En pensjon som er gitt tidligere og som fortsatt løper, kan omregnes etter avtalens bestemmelser når dette gir et høyere beløp enn den løpende pensjonen. Trygden har adgang - men ikke plikt - til å foreta omregning uten søknad fra pensjonsmottakeren (ex officio). Avtalen skal gjelde også for tidligere inntrådte trygdetilfeller Derfor gjøres ikke vanlige nasjonale regler om foreldelse og bortfall av rettighetergjeldende ved søknad om ny vurdering av tilfellet etter avtalens bestemmelser. Forutsetningen er at vedkommende søker innen to år fra ikrafttreden, dvs innen 1.juni 2000. Utbetaling skjer da med virkning fra 1.juni 1998. Dersom søkeren etter henvendelse til trygdeetaten eventuelt ikke har fått de nødvendige opplysninger for å kunne gjøre sin rett gjeldende tidligere, kan det være aktuelt å gi etterbetaling fra 1. juni 1998 også når søknaden er fremmet senere enn 1.juni 2000.
|
digibok_2014030606076
|
books
| 2,011
|
no
|
0.877
|
Norges offentlige utredninger 2011: Ved kongelig resolusjon av 18. desember 2009 ble det oppnevnt et ekspertutvalg til å foreta en utredning av god måloppnåelse i offentlig finansiert forskning. Utvalget legger med dette fram sin utredning. presiseringer og avgrensninger ... 11 3.3. 1.4 Utvalgets arbeid 12 3. 1.5 Oppbygging av utredningen og 4. og forslag til tiltak 15 4. 2.1 Analytisk ramme for utredningen 15 4.2. 2.1.2 Et velfungerende 4.2.2 Kriterier for valg av indikatorer .... 2.2.2 Måling med mening - et norsk 4.2. 2.2.3 Hva kan resultatene fra 4.2. barometeret fortelle oss? 2.2.4 Forskningsvilkår ved norske 4.2. 2.2.5 Forskerutdanning og mobilitet .... 38 4.2. 2.3.1 Sammenfatning av utvalgets 4.2. forslag 43 om innovasjon med næringslivet.. 3.1 Nivået på den offentlige ressursene bedre? finansieringen i Norge og 5. 3.1.1 Om innsatsmål i 5.1. 3.1.2 På hvilket grunnlag bør 5.1. forslag til tiltak 108 6. 6.2 Dimensjonering av 7. doktorgradsutdanning for 7. 6.2.2 Behov for forskerkompetanse 7.3. 6.2.3 Bidrag til global kunnskaps- 7.4. 1 Spørreundersøkelse til universiteter og høyskoler. Bruk av forskningsinsentiver og tilgang til driftsmidler til forskning. Rapport (Fagerbergutvalget 2011) 2 Research Support to the Fagerberg Committee. Volume 1 and 2 (Technopolis Group 2011 a, 2011b) 7th Framework Programme for Research, Technological Development and Demonstration Activities; EUs 7. rammeprogram for forskning, teknologisk utvikling og demonstrasjonsaktiviteter (2007- 2013) Research and development (se FoU) Kunnskapsgrunnlaget for forsknings og innovasjonspolitikken (forskningsprogram) Science and Technology in America' Teknologian ja innovaatioiden kehittamiskeskus - utvecklingscentralen for teknologi och innovationer (Finland) I Stmeld. nr. 30 (2008-2009) Klima for forskning legger regjeringen vekt på å få fram tydelige mål i forskingspolitikken og retter oppmerksomhet mot mål og resultater, og mot gjennomføring. Meldingen presenterer ni mål i forskingspolitikken. Malene gir et viktig signal om at offentlig finansiert forskning må begrunnes i forskningens bidrag til å løse sentrale samfunnsutfordringer. - effektiv utnyttelse av forskningsressursene og -resultatene. De siste fire målene er tverrgående for hele forskningssystemet. I meldingen slås det fast at Norge ligger godt an internasjonalt når det gjelder utvikling av resultatbaserte finansieringssystemer, statistikk, evalueringer og fakta om forskning og innovasjon, men at det er behov for å styrke og systematisere kunnskapsgrunnlaget både gjennom fortsatt utvikling av statistikken og gjennom analyse og forskning. etableres et opplegg for en mer systematisk oppfølging av ressurser og resultater i norsk forskning og for rapportering i forhold til de ni forskingspolitiske målene som settes i meldingen. Forskning og innovasjon er komplekse aktiviteter med mange indirekte effekter som vanskelig lar seg fange inn av enkeltindikatorer. Det fremheves derfor at et bredt sett av indikatorer og metoder må legges til grunn for vurderingene. Meldingen poengterer særlig at det skal rettes oppmerksomhet mot de fire tverrgående målene. Meldingen inviterer til en dialog om hvordan tilstanden i norsk forskning best kan vurderes. Som ledd i dialogen og i arbeidet med mer systematisk oppfølging av ressurser og resultater i norsk forskning, varsles det at det skal settes ned et ekspertutvalg som skal bidra til utviklingen av dette systemet. Utvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 18. - Gry Agnete Alsos, adm. Utvalgets sekretariat har hatt om lag tre årsverk til disposisjon. Utvalgets arbeid skal gi et bedre grunnlag for å vurdere status i forhold til de ni forskingspolitiske målene i Stmeld. nr. 30 (2008-2009) Klima for forskning, om det er godt samsvar mellom ressursinnsats og resultater, og om systemet og virkemidlene er godt utformet og effektive. Utvalget skal rette særlig oppmerksomhet mot de fire tverrgående målene. Utvalget skal foreslå endringer som fører til høyest mulig samfunnsøkonomisk nytte i bred forstand av den offentlig finansierte forskningen. Utvalget skal ta utgangspunkt i at det offentlige også har et ansvar for langsiktig kompetansebygging i samfunnet og for grunnforskning. Innenfor rammen av de ni overordnede målene for norsk forskning som regjeringen og Storting har satt, skal utvalget drøfte sammenhengen mellom mål, ressurser og resultater for offentlig finansiert forskning og gi råd om: - hvilke prinsipper som bør ligge til grunn og hvilke endringer som eventuelt bør gjennomføres for at mål- og resultatstyring bedre kan anvendes som styringsverktøy i forskingspolitikken. Utvalget skal utrede økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene, jf. Utredningsinstruksen. Som bakgrunn for sine samlede vurderinger må utvalget skaffe seg en oversikt over finansieringssystemer, statistikk, evalueringer og annet eksisterende faktagrunnlag om norsk forskning. samfunnsøkonomisk avkastning av offentlig finansiert forskning. I alt tildeles det midler til forskning på ca. 125 kapitler i statsbudsjettet. Det er allerede gjennomført et betydelig arbeid når det gjelder indikatorbasert finansiering og mål- og resultatstyring av de sentrale forskningsinstitusjonene. Utvalget må skaffe seg en oversikt over de ulike finansieringsstrømmene og hvilke mål og resultatkrav som i dag settes fra bevilgende myndigheter for offentlige bevilgninger til forskning. Forskning er preget av et lengre tidsforløp fra bevilgning til endelige resultater enn mange andre budsjettposter, og utvalget må ta hensyn til dette. Blant annet er det viktig å ta i betraktning det offentliges ansvar for den langsiktige grunnforskningen og at en stor andel av de offentlige bevilgningene er «sammensatte FoU-bevilginger» eller midler som inngår i andre hovedformål enn FoU. Dette gjelder for eksempel de direkte bevilgningene til universitetene og høyskolene og til helseforetakene. Det er fire forskningsutøvende sektorer i det norske forskningssystemet. Universiteter og høyskoler, forskningsinstitutter, helseføretak og næringslivet. Alle disse sektorene mottar offentlige bevilgninger. Den offentlige finansieringen av forskning har flere formål, kanaliseres på ulike mater, og gir så vel direkte som indirekte effekten De offentlige FoU-bevilgningene kan grupperes i følgende hovedstrømmer: europeiske forskningssamarbeidet. Utvalget skal avgi endelig rapport til forskningsog høyere utdanningsministeren i form av en NOU, senest innen 1. mai 2011. Utvalget skal ha en apen arbeidsmåte som inviterer til dialog og diskusjon med forskningssektoren og andre relevante aktører og som bidrar til at temaene blir bredt belyst før anbefalingene kommer til regjeringen. Departementene skal informeres om arbeidet på egnet måte. Mandatet er omfattende og setter få begrensninger for hva slags spørsmål som kan tas opp til vurdering. Presisering og avgrensning av mandatet har derfor vært nødvendig. Slik utvalget tolker mandatet, er spørsmålene som reises innledningsvis de mest sentrale: - Er virkemidlene og finansieringsstrømmene utformet slik at resultatene blir best mulig? samfunnsmessige nytten øker? Disse spørsmålene har stått sentralt i utvalgets arbeid og i den utredningen som legges fram. Utvalget er i mandatet bedt om å legge vekt på det offentliges ansvar for langsiktig kompetanseoppbygging og grunnforskning. Dette er oppgåver som i hovedsak ivaretas av universitets- og høyskolesektoren gjennom direkte bevilgninger og støtte fra Forskningsrådet. Universitets- og høyskolesektoren er også den største av de forskningsutførende sektorene innenfor offentlig finansiert forskning, og den har stått i sentrum for den offentlige debatten om forskningspolitikken. Derfor er denne sektoren vist særlig oppmerksomhet i utvalgets arbeid. Når det gjelder langsiktig kompetanseoppbygging, har utvalget valgt å gå særlig grundig inn på doktorgradsutdanningens omfang og organisering. Dette behandles i kapittel 2 og 6. Når det gjelder grunnforskningen, har utvalget både vurdert forskningsvilkårene i universitetsog høyskolesektoren, jf. kapittel 2 og 5, og hvordan Forskningsrådet ivaretar sitt ansvar for finansiering av grunnleggende, langsiktig forskning, jf. kapittel 2 og 7. Utvalget har i denne forbindelse også sett på Forskningsfondets rolle, som ble opprettet nettopp for å støtte denne type forskning, jf. kapittel 2. Mandatet er begrenset til offentlig finansiert forskning. Forskning som næringslivet finansierer, om lag halvparten av norsk FoU, faller utenfor utvalgets mandat. En liten del av offentlig finansiert forskning, avhengig av om man inkluderer skattebaserte ordninger eller ikke, består av støtte til FoU i næringslivet. En grundig vurdering av effektiviteten av disse støtteformene ville etter utvalgets syn kreve at man ser det norske forsknings og innovasjonssystemet som helhet, og inkluderer offentlige så vel som private FoU-aktører i analysen. mandat. Når det gjelder vurderingen av offentlig FoUstøtte til næringslivet, har utvalget derfor valgt å bruke de til dels omfattende studiene og evalueringene som allerede foreligger. I sin vurdering av sammenhengen mellom ressurser og resultater, virkemidler og eventuelle behov for endringer, er utvalget bedt om å ta utgangspunkt i de målene som regjeringen har satt for norsk forskning i St.meld. nr. 30 (2008- 2009) Klima for forskning, og spesielt det som kalles «de fire tverrgående målene»: Utvalget har lagt dette til grunn for sitt arbeid. Utvalget anser målet om et velfungerende forskningssystem som det mest generelle av målene, og det er samtidig en forutsetning for oppfyllelse av de øvrige målene. Høy kvalitet, effektiv utnyttelse av ressurser og resultater og høy grad av internasjonalisering kan etter utvalgets syn ses som egenskaper ved et velfungerende forskningssystem. I kapittel 2 går utvalget nærmere inn på kravene til et velfungerende forskningssystem, og hvilke implikasjoner disse har for behandlingen av de spørsmålene utvalget er bedt om å vurdere. Forskningsmeldingen innholder, i tillegg til de fire tverrgående målene, også tematiske mål knyttet til forskningstemaer og -oppgåver som regjeringen spesielt ønsker å prioritere. Utvalget har ikke sett det som sin oppgave å vurdere disse målene nærmere. I vurderingen av forholdet mellom ressurser og resultater er det nødvendig å utvikle indikatorer som kan gi grunnlag for konklusjoner om hvor godt systemet fungerer, og hvor det eventuelt er behov for endringer. Utvalget er i mandatet bedt om å komme med forslag til indikatorer for graden av måloppnåelse i offentlig finansiert forskning. Resultater fra utvalgets arbeid på dette punktet presenteres i kapittel 2,4 og i vedlegg til utredningen. I samsvar med mandatet har utvalget begrenset seg til å se på ressurser til forskning og resultater som kommer ut av bruken av disse ressursene. De fleste institusjonene som utfører offentlig finansiert forskning, har imidlertid også andre aktiviteten Utvalget har ikke sett det som sin oppgave å vurdere bruk av ressurser til andre oppgåver, som utdanning, formidling, rådgivning, helsetenester eller konsulentvirksomhet. ligninger som gjøres her mellom ulike land eller norske institusjoner, gjør ikke noe forsøk på å trekke inn slike forhold. Når det gjelder hvordan man måler ressurser til forskning (FoU-utgifter), har utvalget basert seg på de internasjonalt aksepterte reglene for måling av utgifter til FoU som OECD har utformet og som anvendes både i Norge og andre land, jf. kapittel 4. Resultater i forskning lar seg ikke enkelt fange opp gjennom en enkelt indikator. Sammenligninger på tvers av fagområder og institusjoner kan også være vanskelige å gjennomføre på en god måte. Lærdommen av dette er etter utvalgets syn ikke å unnlate å vektlegge resultater, men at måling av offentlig finansiert forskning må gjøres med forstand. I tråd med forskningsmeldingens intensjoner har utvalget lagt til grunn at det er ønskelig med et sett av indikatorer som reflekterer produksjon av forskning og hvordan denne forskningen blir brukt og verdsatt. Når det gjelder produksjon av forskning, har utvalget valgt å ta hensyn til både publiseringspoeng i Database for statistikk om høgre utdanning (DBH) og den internasjonale tidsskriftsdatabasen ISI Web of Science (ISI), siden disse kompletterer hverandre. Sammenligninger mellom land, sektorer og institusjonsnivåer kan være følsomme for forskjeller i fagprofil. Utvalget har lagt vekt på å handtere dette problemet så godt som mulig, jf. kapittel 4 og vedlegg. For norske institusjoner har dette medført at utvalget i sin pilot-studie har begrenset seg til å sammenligne institusjoner i universitets- og høyskolesektoren med en viss bredde i sin faglige portefølje. Tilsvarende sammenligninger mellom institusjoner i helsesektoren og instituttsektoren forutsetter et mer omfattende utviklingsarbeid enn det utvalget har hatt anledning til i sin pilotstudie. Forskersamfunnets egen bruk av forskning er en av flere typer bruk av forskning. For slik bruk finnes det i stor utstrekning etablerte standarder for måling av resultater, som i økende grad brukes i en rekke sammenhenger i Norge og andre land. Andre typer bruk av forskning, og dens virkninger på samfunn og næringsliv, er det vanskeligere å måle, særlig hvis en ønsker å sammenligne land og institusjoner. Dette er en utfordring i Norge, men også i mange andre land, og det foregår noe utviklingsarbeid på dette internasjonalt som utvalget har sett nærmere på. Utvalget har i løpet av perioden hatt ni utvalgsmøter, hvorav seks ble avholdt i 2010 og tre i 2011. Ett utvalgsmøte ble holdt i Tromsø, ett i Trondheim og syv i Oslo. Innstillingen ble avgitt den 2. mai 2011. I forbindelse med arbeidet med utredningen har utvalget levert et innspill til mandat for evalueringen av Norges forskningsråd til Kunnskapsdepartementet 27. september 2010, og deltatt på høringskonferansen i regi av Kunnskapsdepartementet 12. november 2010. I henhold til mandatet skal utvalget ha en apen arbeidsform som inviterer til dialog og diskusjon og sørger for at temaene blir bredt belyst før anbefalingene kommer til regjeringen. Som følge av dette har utvalget tatt initiativ til dialogmøter og invitert aktører til å komme med innspill på utvalgets hjemmeside. På dialogmøtene og ved andre anledninger har utvalget presentert sentrale problemstillinger og foreløpige resultater fra sitt arbeid og invitert til synspunkter. Dette har også ved noen tilfeller ledet til oppmerksomhet og debatt i media. Synspunktene som har kommet fram gjennom denne prosessen, har vært svært nyttige for utvalget og ført til en rekke forbedringer i analysene og forslagene. 31. mai 2010 ble det arrangert et åpent dialogmøte i Oslo, som samlet over 150 deltakere. Utvalgsleder Jan Fagerberg presenterte forslag til viktige problemstillinger i utvalgets arbeid og inviterte til debatt. I forbindelse med møtet publiserte Aftenposten et innlegg fra utvalgsleder. 13. desember 2010 arrangerte utvalget et åpent dialogmøte i Tromsø. Jan Fagerberg presenterte resultater av utvalgets kartlegging (se nedenfor) og resultater fra en foreløpig undersøkelse om sammenhengen mellom innsats og publisering ved norske universiteter og høyskoler. Presentasjonen ble også gjort tilgjengelig via utvalgets hjemmeside. Et panel med representanter fra forskningsmiljøene i Tromsø kommenterte resultatene og vurderingene. Utvalget har hatt egne dialogmøter med ledelsen for Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og SINTEF (30. august 2010), Universitetet i Bergen (28. september 2010) og Universitetet i Oslo (28. januar 2011). Utvalgsleder har i tillegg hatt møter med administrerende direktør for Norges forskningsråd, prodekan for forskning ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo og fakultets- og instituttledelsene ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo. Utvalgsleder presenterte også foreløpige resultater fra utvalgets arbeid på LOs forskningspolitiske konferanse 28. januar 2011. Presentasjonen, som ble lagt ut på utvalgets hjemmeside, fikk oppmerksomhet og førte til debatt i media. Norges forskningsråd leverte 1. november 2010, etter oppdrag fra utvalget, et innspill om Forskningsrådets rolle knyttet til fornyelse i forskingssystemet. Utvalget opprettet en egen hjemmeside der informasjon om utvalgsarbeidet ble lagt ut. 2 Det ble også opprettet en e-postadresse for innspill til utvalget. Innspill ble mottatt fra: - Steinar Strøm (7. mai 2010) - Jon Storm-Mathisen (31. mai 2010) - Jens Chr. Andvig (1. juni 2010) instituttenes fellesarena (2. juni 2010) - Bjørn Haugstad (4. juni 2010) - Forskningsinstituttenes fellesarena (21. - Opprop for friere forskning (10. - Norsk studentorganisasjon (7. desember 2010) - Vidar L. Haanes (31. januar 2011) - Kari Bø (17. februar 2011) Erling Moxnes (9. mars 2011) Utvalget skal i henhold til mandatet skaffe seg oversikt over kunnskapsgrunnlaget som finnes i Norge og internasjonalt. Professor Bengt-Åke Lundvall fra Aarhus universitet holdt innlegget «Et velfungerende forskningssystem sett i et evolusjonært perspektiv» for utvalget den 7. april 2010. Utvalget gjennomførte i november 2010 en studietur til London og Paris for å sette seg bedre inn i de internasjonale erfaringene. 2 http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dep/Styrer-radog-utvalg/Fagerbergutvalget.html England (HEFCE). I Paris møtte utvalget representanterfraOECD. På oppdrag fra utvalget har det blitt gjennomført en større utredning som sammenligner offentlig finansiert forskning i syv utvalgte land med vekt på de spørsmålene som står sentralt i utvalgets mandat. Utredningen er gjennomført av det internasjonale konsulentselskapet Technopolis med Erik Arnold som prosjektleder. Rapporten gir et grunnlag for å vurdere om det norske forskingssystemet på vesentlige områder skiller seg fra andre land. Rapporten er publisert på utvalgets hjemmeside og inngår som utrykt vedlegg til utredningen. I tillegg har utvalget gjennomført en egen kartlegging blant rektorer, dekaner og instituttledere ved de syv universitetene og tre utvalgte høyskoler for å belyse i hvilken grad institusjonene bruker insentivene i den resultatbaserte finansieringen ved fordeling av ressurser internt, hvordan situasjonen er når det gjelder forskernes tilgang til interne driftsmidler og i hvilken grad institusjonene har oversikt over de ansattes forskingsproduksjon 4 Denne undersøkelsen inngår også som utrykt vedlegg til denne utredningen. NIFU har bidratt med data til sammenligning av ressurser og resultater (forskningsbarometeret). Bruk, tolkning og presentasjon av disse dataene er imidlertid fullt og helt utvalgets ansvar. Det har som påpekt foran ikke vært mulig for utvalget å gå like mye i detalj på alle spørsmål som faller inn under mandatet. Utvalget har imidlertid vært opptatt av at forslagene skal være basert på en helhetlig analyse av det offentlig finansierte forskningssystemet. Utvalget har derfor valgt å presentere en slik samlet analyse i kapittel 2. Kapittelet innledes med en diskusjon om hva som karakteriserer et velfungerende forskningssystem. Dette legger grunnlaget for resten av utredningen. Deretter går utvalget punkt for punkt gjennom de viktigste spørsmålene som mandatet reiser. Til slutt i kapittel 2 redegjør utvalget for de forslagene det har valgt å fremme og hvilke økonomiske og administrative konsekvenser disse forslagene kan forventes å ha. 3 Technopolis Group (2011 a, 2011 b). 4 Fagerbergutvalget (2011). Utrykt vedlegg til utredningen. I de senere kapitlene gir utvalget en mer utførlig analyse av en del av de spørsmålene som er berørt i kapittel 2 og som står sentralt i utvalgets mandat: Den offentlige forskningsinnsatsen i Norge har vokst sterkt de siste ti årene. Kapittel 3 beskriver offentlig finansiert forskning i Norge og andre land, herunder ulike hovedmekanismer og kriterier. I dette kapittelet gir utvalget sine vurderinger av hvordan myndighetene kan utvikle et bedre grunnlag for kritisk å vurdere ressurstilgang til forskning. Hvordan kan vi utvikle et bedre kunnskapsgrunnlag for å vurdere sammenhengen mellom innsats, resultater og samfunnseffekter i offentlig finansiert forskning? Et godt kunnskapsgrunnlag er nødvendig for å kunne vurdere status i forhold til de målene som er satt for offentlig finansiert forskning, og om det er godt samsvar mellom ressurser og resultater. Utvalget har undersøkt hvilket kunnskapsgrunnlag som finnes om dette i Norge og internasjonalt. På bakgrunn av dette går utvalget nærmere inn på hvordan sammenhengen mellom ressurser og resultater i forskningen kan males. Disse spørsmålene behandles i kapittel 4, som også presenterer en komparativ analyse av forholdet mellom ressurser og resultater i offentlig finansiert forskning i et utvalg land. Kapittelet inneholder også en sammenligning av forholdet mellom ressurser og resultater i institusjoner i universitets- og høyskolesektoren og, på enkelte punkter, mellom de ulike forskningsutførende sektorene i det offentlig finansierte forskningssystemet. Resultatene fra analysene bidrar til å identifisere sentrale utfordringer for norsk forskning. Hvordan kan vi få mer ut av ressursene i offentlig finansiert forskning? forstand av den offentlig finansierte forskningen. Kapittel 5 analyserer ulike faktorer som kan bidra til å forklare hvorfor vi ikke får så mye ut av ressursene som vi kanskje kunne fått med hovedvekt på universitets- og høyskolesektoren. Forskningstid er den viktigste ressursen i det offentlig finansierte forskningssystemet, og kapittelet ser på hvordan den blir utnyttet. Kapittelet behandler også driftsmidler til forskning i universitets- og høyskolesektoren, som har vært et tilbakevendende tema i debatten om utnytting av ressursene i sektoren. I tillegg analyserer kapittelet spørsmål knyttet til utformingen av de resultatbaserte finansieringssystemene. Utdanner vi et tilstrekkelig antall forskere, og er utdanningen god og effektiv nok? Et velfungerende forskningssystem må opprettholde og forbedre kapasiteten gjennom å utdanne et tilstrekkelig antall nye forskere. Hvor mange trenger vi for å møte behovet både i offentlig og privat sektor framover? Dette spørsmålet behandles i kapittel 6, som også ser på mulige tiltak som kan medvirke til at de ressursene som samfunnet bruker på dette, kaster mer av seg. Ivaretar det norske forskningssystemet hensynet til langsiktig kunnskapsmessig beredskap, fornyelse og mangfoldpå en tilstrekkelig god måte? Mandatet peker på det offentlige ansvaret for grunnforskning. Forskningssystemet skal også bidra til fornyelse av fag, på tvers av fag, og å få fram kunnskap som dekker nye behov i samfunnsog næringsliv. Klarer vi å balansere de ulike hensynene på en god nok måte? Kritikken av den manglende prioriteringen av fri forskning innenfor rammen av Forskningsrådet er en gjenganger i forskningsdebatten. Kapittel 7 går nærmere inn på disse spørsmålene. Utvalget står samlet bak analyser, vurderinger og forslag i utredningen, med unntak av forslag om etablering av Forskerfunn. Særmerknaden er gjengitt i kapittel 2 og 5. Et velf ungerende forskningssystem: Da utvalget ble nedsatt, uttalte statsråd Tora Aasland at «Vi må våge å stille kritiske spørsmål ved om det er god nok sammenheng mellom de ressurser vi setter inn i forskningen og resultatene vi får». 1 Utvalget har tatt denne utfordringen på alvor. En vesentlig del av denne utredningen er derfor viet sammenhengen mellom ressursinnsats og resultater, både for den offentlig finansierte forskningen i Norge sammenlignet med andre land, og mellom ulike typer offentlig finansierte forskningsinstitusjoner i landet vårt, jf. kapittel 4. Utvalgets mandat slutter imidlertid ikke her. Utvalget er også bedt om å vurdere mulige endringer i måten offentlig støtte til forskning fordeles på, og hvordan disse endringene vil øke nytten for samfunnet. Dette krever en inngående analyse av hvordan fordelingen skjer i dag, med sikte på å identifisere eventuelle svakheter som bidrar til en dårligere utnyttelse av ressursene i forskningssystemet enn hva vi kunne hatt. Kapittel 5-7 ser nærmere på disse spørsmålene, peker på mulige svakheter og rom for forbedringer og diskuterer mulige tiltak. Dette kapittelet presenterer det analytiske utgangspunktet utvalget har lagt til grunn, oppsummerer sentrale diskusjoner, trekker konklusjoner, og redegjør for utvalgets forslag og mulige økonomiske og administrative konsekvenser av disse. Den offentlig finansierte forskningen i Norge foregår primært i universitets- og høyskolesektoren, instituttsektoren og helseforetakene. Med den tiden og de ressursene utvalget har hatt til disposisjon, har det ikke vært mulig å gå like mye i dybden i alle disse tre sektorene. ved siden av å være den største, også har stått i sentrum for den offentlige debatten på dette feltet de senere år. Tilnærmingsmåten utvalget har valgt, og de fleste av de forslag som fremmes, vil imidlertid også være relevante for de andre sektorene. I de nærmeste tiårene vil det norske samfunnet stå overfor flere utfordringer, som for eksempel klimautfordringene og «eldrebølgen», som hver for seg kan komme til å legge beslag på store ressursen Samtidig vil olje- og gassvirksomhetens bidrag til den økonomiske veksten gradvis reduseres. Kunnskap må erstatte olje som grunnlag for økonomisk vekst, og dette vil stille store krav til det offentlig finansierte forskningssystemet. Relevante spørsmål i den forbindelse er bl.a.: Er kvaliteten god nok? Har vi organisert systemet på en måte som utnytter ressursene effektivt, og som sikrer at den kunnskapen som utvikles også blir brukt til beste for samfunnet? Utdanner vi et tilstrekkelig antall kandidater med forskerkompetanse, slik at framtidige behov både i forskning, næringsliv og forvaltning kan dekkes? Dette er blant de spørsmål utvalget har drøftet og som berøres i dette og senere kapitler. I sin analyse har utvalget lagt et systemperspektiv til grunn. Det offentlig finansierte forskningssystemet består av en rekke aktører på ulike nivåer, fra den enkelte forsker til ledernivået i institusjonene og til forskningsministeren. De virkemidlene myndighetene rår over, har effekter på ulike nivåer. Noen virkemidler kan være rettet inn mot enkeltforskere, for å gi dem gode arbeidsvilkår som bidrar til mer og bedre forskning. Andre er rettet inn mot ledelsesnivået i institusjonene. Virkemidler kan ha ulike effekter, ikke alle nødvendigvis ønskelige, og de kan også i noen grad motvirke hverandre. Et systemperspektiv innebærer at man ser virkemidlene i sammenheng og søker å justere disse slik at det samlede resultatet blir best mulig. Det offentlig finansierte forskningssystemet er en del av det nasjonale innovasjonssystemet, som i tillegg til de offentlige aktørene også omfatter næringslivet, som står for om lag halvparten av all forskning i Norge. 2 Næringslivet er brukere av det offentlig finansierte forskningssystemet, men gjennomfører også forskning i egen regi. Ut fra et systemperspektiv ville det vært ønskelig å vurdere den offentlige og private innsatsen i sammenheng, og inkludere ikke bare FoU, men også innovasjon. 3 Dette ligger imidlertid utenfor utvalgets mandat, som begrenser oppgaven til den offentlig finansierte forskningen. Når det gjelder vurderingen av offentlig FoU-støtte til næringslivet, har utvalget derfor valgt å basere seg på de til dels omfattende studiene og evalueringene som allerede foreligger. En mer helhetlig vurdering av næringslivets FoU krever imidlertid et perspektiv, som vurderer hele porteføljen av offentlige tiltak for å fremme FoU og innovasjon i næringslivet, sett i relasjon til hva næringslivet seiv gjør. Ressursene til det offentlig finansierte forskningssystemet har økt betydelig i løpet av de senere årene. Det kan være gode grunner til fortsatt å øke den offentlige forskningsinnsatsen i Norge, for eksempel for å møte samfunnsutfordringer som klima og «eldrebølge», eller som et ledd i å styrke kunnskapsøkonomien. En fortsatt satsing på å utdanne flere arbeidstakere med kompetanse innen forskning er et eksempel på det siste. Gitt dagens mål om at den offentlige forskningsinnsatsen skal utgjøre 1 % av BNP og prognosene for veksten i Norge framover, blir det imidlertid moderat realvekst i de offentlige bevilgningene i årene som kommer. Det er derfor på tide å gjøre opp status, og undersøke hvordan vi kan innrette oss slik at det offentlig finansierte forskningssystemet fungerer best mulig innenfor de rammer vi kan forvente oss framover. Utvalgets forslag er utformet på denne bakgrunn. Samlet innebærer forslagene fra utvalget en moderat økning av de offentlige forskningsbevilgningene inntil vi når et nivå, særlig innen forskerutdanningen, som er bærekraftig på lengre sikt. Forslagene kan gjennomføres i løpet av fire år og innenfor rammen av 1 % -målet. Hva er det rimelig å forvente av det offentlig finansierte forskningssystemet? For å svare på dette spørsmålet er det nødvendig å se på de målene norske myndigheter har satt og hvordan disse er presisert i utvalgets mandat, i tillegg til internasjonale utviklingstrekk. Forskningsmeldingen lister opp en rekke mål som offentlig finansiert forskning skal bidra til å realisere, jf. kapittel l. 4 Noen av disse er tematiske prioriteringer, mens andre er av en mer generell natur. I mandatet er utvalget bedt om å legge spesiell vekt på de siste. Den mest generelle av disse, og en forutsetning for oppfyllelsen av de øvrige, er etter utvalgets mening målet om «et velfungerende forskningssystem». Kunnskap er en drivkraft for økonomisk framgang og økt velferd og en viktig forutsetning for å løse nasjonale og globale utfordringer. Kunnskap er også et grunnlag for refleksjon og kritikk, som er sentrale forutsetninger for et levende demokrati. Det offentlige forskningssystemet skal bidra med ny viten, men også sørge for at eksisterende kunnskap blir godt forvaltet og tatt i bruk både av andre forskere og i samfunnet for øvrig. nom en god rekrutteringspolitikk - bruker ressursene effektivt. I det følgende vil vi gå litt nærmere inn på hva dette innebærer. Et generelt krav til forskningssystemet og til god forskning er at den bringer ny kunnskap som blant annet kan brukes til å utvikle og forbedre produkter, tjenester, prosesser og organisasjonsformer. Forskning vurderes ut fra kriterier som originalitet, kvalitet og faglig og samfunnsmessig nytte. Et godt forskningsarbeid har som regel alle elementer i seg, enten det er utført i næringslivet, helseforetakene, instituttsektoren eller ved universiteter og høyskolen Vektingen av elementene varierer imidlertid. Originalitet er et krav som særlig stilles til grunnforskning, mens krav om samfunnsmessig nytte og praktisk relevans i større grad stilles til anvendt forskning. Dette gjelder i særlig grad næringslivets forskning, som først og fremst tar sikte på å bidra til konkurransedyktighet og lønnsomhet for bedriften. for sterkt press på institusjonelle med krav om kortsiktige, konkrete og nyttige resultater. Kunnskapsutviklingen foregår i all hovedsak utenfor Norges grenser. Det nasjonale forskingssystemet må derfor være i godt inngrep med kunnskapsutviklingen internasjonalt. Det er forskingsmessig belegg for å si at for et lite land som Norge, vil dette være langt viktigere enn den direkte effekten av ny kunnskap utviklet her hjemme. Effektiv kunnskapsutnyttelse krever både tilgang til kunnskapsfronten og god evne til å ta kunnskap i bruk. Både utdanningsnivå og egen forskningsinnsats er viktige faktorer for å kunne dra nytte av kunnskap. Kravene til kvalitet og relevans peker på et mulig dilemma i forskingspolitikken. Hvilken balanse bør det være mellom offentlige bevilgninger som først og fremst er rettet mot akademisk kvalitet, og bevilgninger som i sterkere grad vektlegger relevanskriterier? Det er ikke nok at forskerne publiserer i internasjonale forskningstidsskrifter. Forskningssystemet skal også være relevant og bidra til å løse de utfordringene det norske samfunnet står overfor. Et velfungerende forskningssystem må balansere disse hensynene på en god måte. Kunnskapsoverføring kan skje på en rekke mater, som for eksempel gjennom vitenskapelig publisering, mobilitet av forskere, høyt utdannet personell og studenter og deltakelse i internasjonalt forskningssamarbeid, 9 som for eksempel EUs forskningsprogrammer. Det er ikke bare de pengene norske miljøer får ut av dette som betyr noe, men også nettverkene som etableres og kunnskapen og kompetansen som deles. En sentral forskningspolitisk problemstilling i mange land, som også har stått sentralt i den norske debatten, er om balansen mellom fri og tematisk styrt forskning er hensiktsmessig. 5 Fri forskning er forskerinitierte prosjekter hvor forskeren seiv velger sine problemstillinger. Tematisk styrt forskning er forskning der temaet er bestemt av de som finansierer forskningen. Forskerne utformer forslag til prosjekter og velger seiv sine konkrete problemstillinger innen en gitt tematisk ramme. Det finnes en rekke eksempler på at forskningsbasert kunnskap og kompetanse utviklet av forskere og forskningsmiljøer uten tanke på anvendelse, senere har vist seg å få stor nytte. Det faktum at vi har hatt brede grunnforskningsmiljøer var for eksempel viktig da «algeinvasjonen» angrep norskekysten på 80-tallet, da politiske konflikter og krig oppstod på Balkan på 90- tallet og da islamsk radikalisme ble aktualisert som følge av «9/11». Den akademiske forskningen, som er tungt forankret i universitetene, blir av Lundvall karakterisert som en «nasjonalbank» i kunnskapssamfunnet med en nøkkelrolle som garanterer pålitelig kunnskap. 6 Et velfungerende forskningssystem må ivareta hensynet til langsiktig kunnskapsberedskap. Forskermobilitet og samarbeid mellom institusjoner, sektorer og på tvers av grenser spiller en viktig rolle for kunnskapsflyten i forskningssystemet. Det er derfor viktig at forskningssystemet har gode mekanismer for dette. Et eksempel er når næringslivet trekker veksler på institusjonene i det offentlige forskningssystemet gjennom bruk av kunnskap, samarbeid om utvikling av ny kunnskap og gjennom å finansiere forskning i det offentlige forskningssystemet. Forskningsprogrammer der både forskere og brukere deltar, er et annet eksempel. Mobilitet av forskere og personer med høyere utdanning mellom forskningssystemet og sektorer som gjør bruk av forskning, er også viktig for kunnskapsflyt. Skal forskningssystemet ha evne til å følge med internasjonalt på bred front og formidle dette til brukere, setter det samtidig krav til en viss bredde i systemet. 5 OECD (2008 a, 2010 a) 6 Lundvall (2010) miljøer og forskere som har vist at de kan hevde seg. Internasjonalisering skaper også økt press i retning av sterkere spesialisering og kritisk masse både på forskergruppe- og institusjonsnivå. Konsentrasjon av ressurser på fag og spesialiseringer hvor vi gjør det bra, vil etter all sannsynlighet føre til høyere produksjon kvantitativt og kvalitativt på sikt. Men hvis dette går på bekostning av brukernes behov for forskningsbasert kunnskap, er lite vunnet. I et velfungerende forskningssystem må konsentrasjon om de beste miljøene balanseres mot behovet for å ivareta hensynet til faglig bredde. 10 Dette dilemmaet er spesielt akutt iet lite land. Samarbeid med naboland kan i noen tilfeller være en vei å gå for å støtte opp om utsatte kunnskapsområder. bakgrunn av etablerte fag- og kvalitetsnormer som ikke er tilpasset nye utfordringer og behov. Det er viktig at forskningssektoren har evne til fornyelse. Den enkelte forskers evne til kritisk tenkning, kreativitet, engasjement, interesse og utforskende adferd, må stimuleres. Rekruttering av ny- og annerledestenkende forskere og kontakt og samarbeid på tvers av institusjoner, fagfelt, samfunnssektorer og grenser er også viktige virkemidler for fornyelse. Offentlige støtteordninger for forskning må utformes slik at de tar hensyn til fornyelsesbehovet. I et velfungerende forskningssystem må det være balanse mellom hensynet til å støtte de som over tid har vist seg som de beste ut fra tradisjonelle kriterier, og hensynet til åpenhet overfor forskere med annen bakgrunn og nye ideer. Både samfunnet og kunnskapsfronten endrer seg, og gårsdagens kunnskapsberedskap er ikke nødvendigvis svaret på morgendagens behov. Mangfold bør prege forskningssystemet. Systemer med stort mangfold er mer livskraftige, og jo mer komplekse omgivelsene er, jo større mangfold er nødvendig. Mangfold i metoder og toleranse for alternative synspunkter gir større sjanse for å få fram ny kunnskap. For å oppnå dette er det viktig å ha flere og ulike institusjoner på forskningsutførende og forskningsfinansierende nivå. Seiv om det kan være fornuftig å satse tungt på noen områder som vi tror har framtiden for seg, som for eksempel miljø og helse, kan vi ikke si med full sikkerhet i dag hvor de mest lovende mulighetene for framtidens næringsliv vil være, og hva de viktigste kunnskapsutfordringene vil være for videre utvikling av velferdssamfunnet. Det er derfor viktig å legge forholdene til rette for utstrakt eksperimentering med nye typer kunnskap, forskning og næringsvirksomhet. Forskerrekrutter, forskere og miljøer med andre ideer eller nye innspill på tvers av det etablerte må få sjansen til å utvikle seg. Tilgang til midler er en viktig forutsetning for forskningsaktivitet i alle deler av forskningssystemet, både for å kunne gjennomføre forskning, skaffe nødvendig utstyr, rekruttere nye krefter, samarbeide internasjonalt og for å gjennomføre konferanser, formidling eller andre strategiske tiltak. Næringsstruktur har tradisjonelt spilt en stor rolle i norsk innovasjons- og forskingspolitikk. 11 Den statlige støtten til forskning og utvikling i næringslivet har i Norge tradisjonelt vært sterkt konsentrert mot bestemte næringer og teknologien Et støttesystem som i hovedsak favoriserer tradisjonelle, norske næringer, gir bedriftene i disse næringene konkurransefortrinn i markedene for kompetanse, arbeidskraft, kapital osv. Det bidrar dermed til å styrke den eksisterende strukturen. Indirekte kan slik støtte hindre framvekst av nye bedrifter i nye næringer. Hvis man på lengre sikt trenger strukturendring, kan en slik innretning av politikken virke mot sin hensikt. Et viktig prinsipp i et velfungerende forskningssystem er at en forskningsutførende aktør, forsker eller forskningsgruppe, har adgang til flere konkurransearenaer for finansiering av forskning. De som ikke vinner fram i egen organisasjon, bør ha mulighet til å konkurrere på andre arenaer. Dersom forskerne bare har én ekstern finansieringskilde å henvende seg til, øker faren for at nye initiativer på tvers av tradisjonelle prioriteringer og interesser ikke blir realisert. Vurderingen av forskningssøknader er som regel basert på faglige kriterier og relevansvurderinger og forutsetter faglig kompetanse, men innebærer også skjønn. 10 OECD (2008 a, 2010 a) 11 Fagerberg (2009) Et system med flere finansieringskilder med ulike profiler kan være mer hensiktsmessig når det gjelder hensynet til mangfold og fornyelse i forskningen (dynamisk effektivitet). En slik struktur åpner for muligheten for konkurranse ikke bare mellom de som søker penger, men også blant de som bevilger dem. Dette kan gjøre det lettere for nye, lovende initiativer og miljøer å vinne fram. Ut fra et statisk perspektiv vil slik konkurranse mellom ulike finansieringskilder være et eksempel på ressurssløsing. Men ut fra et dynamisk perspektiv vil dette være en fordel, fordi det gjør systemet mer åpent for initiativer og gir forskere flere dører å banke på. Søknader til ulike finansieringskilder medfører merarbeid for forskeren, men kan også være en fordel ettersom ulike kriterier vektlegges ved tildeling av forskningsmidler. Derfor har de fleste land flere forskningsråd, gjerne i kombinasjon med private kilder. Private kilder har vi få av i Norge. For å kunne handtere framtidige utfordringer i samfunns- og næringsliv og møte økende krav til forskningskvalitet og konkurranseevne, må et velfungerende forskningssystem sørge for at det utdannes tilstrekkelig mange velkvalifiserte personer med forskningskompetanse til å dekke behovene både i det offentlig finansierte forskningssystemet, næringslivet og i samfunns- og arbeidslivet for øvrig. Forskningskompetanse er ikke bare viktig for de som seiv skal forske, men også for de mange som gjennom sitt arbeid blir brukere av forskning og forskningsbasert kunnskap. I et rikt land må det i tillegg forventes at forskningssystemet bidrar til global kompetansebygging og verdiskaping og velferdsøkning i andre deler av verden. Andelen utenlandske doktorgradskandidater er økende, og mange av disse reiser ut fra Norge etter endt utdanning. Doktorgradsutdanningen må gi kompetanse som både kan danne grunnlag for å utvikle en tradisjonell akademisk forskerkarriere og for forskerkarrierer i institutt-, helse- og næringslivssektorene. Den må også gi kompetanse som kan danne grunnlag for yrkesaktive karrierer utenfor forskning. Utdanningen må være tilstrekkelig attraktiv til at dyktige, unge mennesker - både norske og utenlandske talenter - velger å ta en slik utdanning, i ulike fag. Det er et generelt krav til bruk av alle offentlige midler at ressursene anvendes på en effektiv måte. I et velfungerende forskningssystem spiller myndighetene en aktiv og viktig rolle gjennom blant annet å sørge for at ressursene utnyttes effektivt, identifisere og fjerne flaskehalser i systemet og stimulere til fornyelse. Hvor effektivt ressursene utnyttes blir også påvirket av styringen av virksomhetene. Det gjelder både departementenes styring av underliggende institusjoner og institusjonenes egen interne styring og ledelse. Myndighetene kan også bruke konkurransepregede mekanismer, som systemer for resultatbasert fordeling, for å stimulere ledere og ansatte i forskningssystemet til å nå viktige mål. Videre kan myndighetene påvirke effektiv ressursutnyttelse gjennom organisering av forskningssystemet. I Danmark har for eksempel myndighetene slått sammen institusjoner i høyere utdanning og en del av forskningsinstituttene er fusjonert inn i universitets- og høyskolesektoren. Om dette faktisk bidrar til bedre ressursutnyttelse er et annet spørsmål. Utforming av finansielle virkemidler og en god styringsdialog krever et godt kunnskapsgrunnlag og godt utviklede systemer for måling og evaluering. Forskningssystemet er blant de mest kunnskapsintensive områdene i samfunnet. Den kunnskapen som utvikles og brukes, er sterkt spesialisert og spredd på et stort antall aktører. Grunnenheten i systemet er i mange fag selvorganiserte forskergrupper med fra et par til kanskje 15-20 personen Det er som oftest med utgangspunkt i slike grupper at forskning blir utført, prosjekter igangsatt og ekstern finansiering innhentet. Systemet er sterkt preget av konkurranse. Konkurranse skal bidra til at de beste rekrutteres, de mest lovende og solide arbeidene publiseres og til at de beste prosjektene blir prioritert når det gjelder ressursen Eksterne inntekter og resultatbaserte finansieringssystemer påvirker i økende grad institusjonenes inntekter. Konkurranse virker generelt kvalitets- og effektivitetsfremmende. Samtidig kan konkurranse ha uheldige sider, og for eksempel gå på bekostning av vilje til langsiktighet og satsinger hvor det er usikkert om man vil lykkes. Konkurranse kan også være ressurskrevende, for eksempel når det gjelder utforming av søknader og ved fagfellevurderinger. Styring, ledelse og konkurranse er nødvendige elementer i et velfungerende forskningssystem som utnytter ressursene effektivt, og det er viktig med en god balanse mellom dem. Dette handler blant annet om å utvikle en god balanse mellom direkte bevilgninger til institusjonene og midler som fordeles på grunnlag av konkurranse. Et sentralt spørsmål er hvordan det kan utvikles virkemidler som bidrar til at de ulike deiene av systemet trekker i samme retning. I et desentralisert system som det norske er det alltid fare for at koblingen mellom overordnede mål, som alle i prinsippet er enige om, og summen av virkemidlene, svekkes. Siden forskjellige virkemidler gjerne har ulike konsekvenser for ulike sider av systemet, betyr dette at en må balansere virkemiddelbruken og se valg og utforming av virkemidler i et helhetlig perspektiv. Det er et slikt systemperspektiv utvalget har lagt til grunn for sitt arbeid. De to største strømmene er direkte bevilgninger til universitets- og høyskolesektoren og midler kanalisert via Forskningsrådet. Ser vi på utviklingen i strømmene i perioden 2000-2010, finner vi den sterkeste veksten i helseforetakene. Bevilgningene gjennom Forskningsrådet og til EU har også hatt en betydelig vekst i perioden. vokst, men svakere. Direkte bevilgninger til universiteter og høyskoler De direkte FoU-bevilgningene til universiteter og høyskoler utgjør den største offentlige finansieringsstrømmen. I 2010 ble 7,3 mrd. kroner, en tredjedel av de totale offentlige utgiftene til forskning, fordelt direkte til universitets- og høyskolesektoren. I tillegg mottar universitetene og høyskolene betydelige midler fra Forskningsrådet. Totalt mottar denne sektoren over halvparten av de offentlige forskningsmidlene. Et velfungerende forskningssystem er derfor kritisk avhengig av at forholdene for forskning i universitetsog høyskolesektoren er lagt godt til rette. Sektoren er meget heterogen når det gjelder hvor mye offentlige forskningsmidler som går til de enkelte institusjonene. FoU-utgifter som andel av totale driftsutgifter varierer fra rundt en tiendedel for mange høyskoler til nesten halvparten for universitetene i Bergen, Oslo, Tromsø og NTNU, jf. figur 2.2. Dette skyldes både historiske forhold og ulikheter når det gjelder institusjonenes oppgåver. For eksempel har institusjonene et særlig ansvar for grunnforskning og forskerutdanning innenfor de områder der de tildeler doktorgrad. Institusjoner med omfattende innslag av forskerutdanning har derfor større bevilgninger til FoU enn andre. Universiteter og høyskoler mottar en rammebevilgning som skal sikre institusjonene en langsiktig og stabil finansiering, samt ivareta særtrekk ved institusjonene og myndighetenes prioriteringer. En del av midlene omfordeles på basis av oppnådde resultater i utdanning og forskning. Det er lagt vekt på at insentivene skal stimulere til økt resultatoppnåelse i sektoren, være geografisk nøytrale og nøytrale mellom institusjoner. Den resultatbaserte delen utgjør i gjennomsnitt om lag 40% av den samlede bevilgningen til institusjonene, og består av en del som reflekterer resultater innen utdanning og en annen del som reflekterer resultater innen forskning. Resultatbasert omfordeling basert på forskningsresultater (RBO) skjer innenfor en gitt ramme fastsatt av myndighetene på grunnlag av oppnådde resultater på indikatorene: publiseringspoeng (vekt 0,3), doktorgradskandidater (vekt 0,3), EU-midler (vekt 0,2) og forskningsrådsmidler (vekt 0,2). RBO utgjorde nesten 1,4 mrd. kroner i 2010, eller omlag 6 % av de samlede rammebevilgningene til institusjonene. Fordi rammen for resultatbasert omfordeling er gitt av myndighetene, vil økt produktivitet i sektoren ikke ha konsekvenser for det totale beløpet som står til disposisjon. 1 Høgskolen i Bodø er fra 1.1. Universitetet i Nordland. Kilde: øker produktiviteten enda mer. En annen konsekvens er at insentivet til publisering (kroner per publiseringspoeng) svekkes over tid, etter hvert som institusjonene blir mer produktive. Dette er forhold som har blitt kritisert fra flere hold, og det har blitt foreslått at rammen for RBO-ordningen bør økes. 13 Spørsmålet behandles nærmere i kapittel 2.2.7 og i kapittel 5.2 i denne utredningen. I et velfungerende forskningssystem vil samarbeid mellom universitets- og høyskolesektoren og de andre sektorene kunne bidra til mer effektiv utnyttelse av ressursene. Et spørsmål er om kriteriene for resultatbasert omfordeling i de tre sektorene, og spesielt universitets- og høyskolesektoren, i tilstrekkelig grad legger til rette for slikt samarbeid. Forskning er én av fire hovedoppgaver for sykehusene 14 Helseforetakene har et særskilt ansvar for den pasientnære, kliniske forskningen og for at resultatene fra forskningen skal komme pasientene til gode og bidra til en kostnadseffektiv helseteneste av høy kvalitet. Fire regionale helseføretak (RHF) mottar direkte bevilgninger fra Helseog omsorgsdepartementet over statsbudsjettet, hvorav en andel er et øremerket FoU-tilskudd. Tilskuddet utgjorde 458,8 mill. kroner i 2010 og består av to deler: en basisdel og en resultatbasert del. Basisdelen utgjør fra 2011 30 % av tilskuddet, og tilskuddet fordeles likt mellom regionene, mens den resultatbaserte delen utgjør 70 % av tilskuddet og er basert på et glidende gjennomsnitt av forskningsresultater de siste tre årene målt ved publisering og doktorgradsproduksjon. Den sterke veksten i forskningsinnsatsen i helsesektoren er i hovedsak et resultat av prioriteringer som de regionale helseforetakene seiv har gjort innenfor den budsjettrammen Helse- og omsorgsdepartementet tildeler. Helseforetakene henter bare i beskjeden grad inn eksterne forskningsmidler (18 % av totale FoU-utgifter i 2009). Mesteparten av midlene til helseforskning i Norge fordeles i praksis gjennom direkte bevilgninger til de regionale helseforetakene (2,1 mrd. kroner). Til sammenligning utgjorde støtte til medisinske fag gjennom Forskningsrådet i 2010 mindre enn en tredjedel av dette (661 mill. kroner). ansatte i egen organisasjon og fungerer dermed som en slags små, regionale helseforskningsråd. Med et unntak har søkere utenfor helseforetakene svært begrensede muligheter for å søke om støtte til gode prosjekter. Etter utvalgets syn er det grunn til å reise spørsmål ved om dette er en effektiv måte å fordele offentlige FoU-bevilgninger på. Utvalgets oppfatning er at det beste både for forskingssystemet som helhet, og for helseforskningen i særdeleshet, ville være at helsesektoren trakk veksler på et bredere kunnskapstilfang gjennom en ordning hvor alle norske forskere får anledning til å foreslå forskningsaktiviteter og at de beste forskningsprosjektene vinner. Det kunne for eksempel gjøres ved å fordele en større del av midlene gjennom åpne konkurranser i Forskningsrådet, eller gjennom opprettelse av et eget nasjonalt helseforskningsråd. Instituttenes hovedoppgave er å levere god og relevant forskning og andre forskningsbaserte tjenester til brukere i næringsliv, forvaltning og samfunnet for øvrig. De fleste instituttene henter det meste av sine inntekter i markedet. Instituttenes forskning styres dermed i retning av temaer og problemstillinger som det er betalingsvillighet for blant brukerne. Det er grunn til å anta at den sterke markedsorienteringen har bidratt til at instituttene i stor grad har fornøyde brukere, jf. en rekke ulike evalueringer gjennomført av Forskningsrådet de siste ti-femten årene. 15 Norges forskningsråd (1998,2000, 2004,2006 a, 2006 b) systemet for basisbevilgning. tre for miljøvennlig energi (FME), der de dominerer. Det kan ses som et uttrykk for at instituttene er viktige aktører for raskt å mobilisere for ny kunnskapsutvikling rettet mot store samfunnsutfordringer. I 2009 ble det innført en ny, delvis resultatbasert finansieringsordning for institutter. Basisbevilgningen består av en grunnbevilgning og en strategisk del. En del av grunnbevilgningen omfordeles med bakgrunn i oppnådde resultater, innenfor fire ulike grupperinger av institutter (arenaer). Basisbevilgningen utgjorde 828 mill. kroner i 2010, av disse ble bare 52,6 mill. kroner omfordelt via det resultatbaserte systemet. Den resultatbaserte delen reflekterer instituttenes resultater målt gjennom publiseringspoeng (vekt 0,3), samarbeid med universitets- og høyskolesektoren målt ut fra avlagte doktorgrader og bistillinger (vekt 0,1), internasjonale inntekter (vekt 0,15), inntekter fra Norges forskningsråd (vekt 0,1) og nasjonale oppdragsinntekter (vekt 0,35). De fem resultatindikatorene vektes mot en relevanskomponent som består av summen av de konkurranseutsatte inntektene (indikator 3-5 over) som andel av instituttenes samlede forskningsinntekter. Relevanskomponenten ble innført for at instituttene ikke skal svekke sin oppdragsorientering, og innebærer for eksempel at institutter med høy ekstern finansiering får større utfelling per publiseringspoeng. Noen institutter, som Havforskningsinstituttet, Forsvarets forskingsinstitutt og Norsk Polarinstitutt, er i stor grad finansiert ved at eierdepartementene bevilger forskningsmidler direkte til instituttene uten konkurranse. Disse er utenfor systemet for basisbevilgning og resultatbasert omfordeling. Det kan, på tilsvarende måte som for helsesektoren, reises spørsmål ved om dette er en fornuftig måte å forvalte offentlige FoU-bevilgninger på, og om ikke norsk forskning i sin alminnelighet, og de berørte departementer i særdeleshet, ville være bedre tjent med å trekke veksler på et bredere kunnskapstilfang gjennom å fordele en større del av disse midlene gjennom åpne konkurranser i regi av Forskningsrådet. For de instituttene som inngår i systemet for basisbevilgning, utgjør denne i gjennomsnitt om lag 10 % av instituttenes finansiering. Basisbevilgningen gir instituttene mulighet til å foreta prioriteringer basert på egen strategi og forskernes interesser. At basisbevilgningen har et visst omfang er derfor av betydning for langsiktig kunnskapsberedskap og fornyelse for disse instituttene. instituttenes evne til utvikling av langsiktig kunnskapsberedskap og fornyelse. Forskningsinstituttenes fellesarena har lenge pekt på behovet for å øke basisbevilgningen til forskningsinstituttene for å bedre instituttenes evne til fornyelse og kompetansebygging på områder av stor samfunnsrelevans. De har også pekt på at europeiske institutter har vesentlig høyere basisbevilgninger enn de norske, noe som påvirker instituttenes konkurranseevne internasjonalt. Instituttsektoren er heterogen og det er ikke uten videre gitt at alle institutter bør ha samme basisfinansiering. Utvalgets generelle syn er at konkurranse om midler er gunstig for å bidra til effektiv ressursbruk. En økning i basisfinansieringen i instituttsektoren, bør etter utvalgets syn være knyttet til resultatbasert omfordeling, slik at institutter som leverer resultater i samsvar med myndighetenes målsettinger over tid vil kunne oppnå høyere basisfinansiering, jf. forslag til tiltak i kapittel 2.3 og omtale i kapittel 5.2 og 7. Forskningsrådets grunnleggende oppgåver er å: - støtte fri forskerinitiert forskning - bidra til fornyelse. Forskningsrådet forvalter den nest største offentlige finansieringsstrømmen som i 2010 utgjorde 25 % av de totale offentlige bevilgningene til forskning 17 Midlene går primært til å støtte forskning i universitets- og høyskolesektoren (inklusive helseføretak med universitetsfunksjoner) og instituttsektoren. Sektorprinsippet er et grunnleggende prinsipp i norsk forskning. Prinsippet innebærer at hvert enkelt departement har et overordnet ansvar for forskning på sitt felt. Forskningsrådet blir i praksis styrt gjennom til dels svært detaljerte føringer i bevilgingene fra 16 departementer. 17 Eksklusive basisbevilgninger til institutter som kanaliseres gjennom Forskningsrådet. sterkt redusert. Dette bidrar til at mange svært gode prosjekter ikke blir realisert. Syv av ti søknader til fri prosjektstøtte med toppvurdering (6 eller 7 på rådets skala) blir i dag avslått. Det er også uheldig for forskningssystemets evne til å fornye seg seiv, jf. kapittel 2.2.6 og kapittel 7. Utvalget fremmer forslag om en betydelig styrking av den åpne konkurransearenaen i Forskningsrådet, jf. kapittel 2.3. Figur 2.3 Fri prosjektstøtte i forhold til programmer i Forskningsrådet og direkte FoU-bevilgninger til universiteter og høyskoler, 2001 -2010 Kilde: departementet. Departementene som bevilger mye penger har stor innflytelse på profilen i Forskningsrådets aktiviteter. Bortsett fra Kunnskapsdepartementets bidrag kanaliseres departementenes bevilgninger til Forskningsrådet først og fremst til programmer som fokuserer på temaer departementene prioriterer, og det er på dette feltet at veksten har vært sterkest. Dette har over tid ført til en übalanse mellom de tre grunnleggende funksjonene Forskningsrådet skal ivareta, der hensynet til fri forskning og fornyelse har tapt på bekostning av tematisk styrt forskning. Figur 2.3 viser at fri prosjektstøtte har tapt terreng de siste ti årene sammenlignet med tematisk forskning. Fri prosjektstøtte som andel av direkte FoU-bevilgninger til universitets- og høyskolesektoren har også gått ned i perioden. Det innebærer både at en mindre del av de midlene som går til fri forskning fordeles på grunnlag av konkurranse, og at konkurransen om disse midlene har blitt hardere. Innvilgelsesprosenten for fri prosjektstøtte har også gått ned. Om lag 2,3 mrd. kroner ble i 2010 kanalisert som offentlig støtte til næringslivets Foll gjennom Skattefunn og Forskningsrådet. Det utgjorde om lag 10 % av den offentlige støtten til FoU. Av dette utgjorde Skattefunn 1,3 mrd. kroner og brukerstyrte innovasjonsprosjekter (BIP) gjennom Forskningsrådet 1 mrd. kroner. 18 Den offentlige FoUstøtten til bedrifter i næringslivet er betydelig styrket de siste ti årene. Skattefunn, som er en rettighetsbasert ordning for foretak som utfører FoU etter OECDs definisjoner, ble etablert med virkning fra 2002 og utgjorde en vesentlig styrking av den offentlig finansierte forskningen til bedrifter i næringslivet. Siden da har omfanget av ordningen blitt noe redusert målt i faste priser. Det er et tak på hvor mye bedriftene kan få, og ordningen er derfor mest interessant for mindre bedrifter og/eller bedrifter som ikke investerer så mye i FoU. Skattefunn er i prinsippet en skattefradragsordning hvor FoU-støtten gis som frådrag i utlignet skatt. Men siden mange av de foretakene som mottar støtte under denne ordningen betaler lite skatt, utbetales en stor del av støtten som tilskudd. Brukerstyrte innovasjonsprosjekter i regi av Forskningsrådet er en støtteordning hvor det kreves at bedriften seiv finansierer minst halvparten av kostnadene. Ordningen har hatt en sterk realvekst i senere år. Tradisjonelt har muligheten for å få finansiering til brukerstyrte innovasjonsprosjekter ofte vært avgrenset til spesielle næringer eller teknologier som myndighetene har ønsket å satse spesielt på. Fortsatt er det slik at mesteparten av støtten skjer gjennom programmer knyttet til naturressursbaserte næringer. Bare om lag en tredjedel av støtten, 365 mill. kroner i 2010, er apen for bedrifter uavhengig av næring eller lokalisering. Denne delen av støtten kanaliseres gjennom Forskningsrådets brukerstyrte innovasjonsarena(BlA). 18 I tillegg finansieres noe FoU i næringslivet gjennom andre bevilgninger fra departementene og Innovasjon Norge. Figur 2.4 Offentlig FoU-støtte til bedrifter i næringslivet som prosent av BNP, ulike land (2008) 1 «Indirekte bevilgninger» er skatteinsentiver, for eksempel Skattefunn. «Direkte bevilgninger» er tilskudd, for eksempel brukerstyrte innovasjonsprosjekter i Forskningsrådet og tilskudd til markedsorienterte forskningsinstitutter (disse inngår i OECDs definisjon av «næringsliv»). Kilde: Utvalget basert på tall fra NIFU/OECD-MSTI. For Sverige, Nederland og New Zealand er tallene fra 2007. Figur 2.4 viser offentlig FoU-støtte til bedriftene i næringslivet, slik OECD beregner det, fordelt på direkte støtte og indirekte støtte som prosent av BNP. Den samlede FoU-støtten til bedrifter i næringslivet målt som andel av BNP, er størst i Canada, med Norge som nummer to tett fulgt av Sverige og Danmark. Vi ser at Canada, Nederland, Norge og Danmark bruker en kombinasjon av direkte og indirekte støtteformer, mens Sverige, Finland og New Zealand bare benytter direkte støtteformer. Skattefunn har vært gjenstand for en omfattende evaluering. 19 Gjennom analyser av data på foretaksnivå fant evalueringen at foretak som har mottatt støtte gjennom Skattefunn, har sterkere vekst i sine FoU-investeringer enn andre foretak. 19 Cappelen m. fl. (2008) beløpsgrenser! for frådrag (4 mill. kroner for årene undersøkelsen gjaldt), økte sine FoU-investeringer nier enn de som tidligere lå over grensen. Foretak som tidligere ikke investerte i FoU, hadde høyere sannsynlighet for å begynne med dette etter at Skattefunn ble innført. Økningen i FoU kommer i hovedsak fra foretak som investerte svært lite i FoU før Skattefunn ble innført, og synes å være sterkest i små foretak, foretak i lite sentrale strøk, foretak hvor de sysselsatte har relativt lavt utdanningsnivå og foretak i næringer som tradisjonelt er lite forskningsintensive. Estimatene på hvor mye ekstra FoU-innsats som Skattefunn utløser per krone i støtte varierer mellom 1,3 og 2,9, noe som er høyt i internasjonal sammenheng. Evalueringen viser at Skattefunn bidrar til økt innovasjonstakt i foretakene. Skattefunnprosjektene bidrar til utvikling av nye produksjonsprosesser og i noen grad til nye produkter for foretakene. Prosjektene påvirker produktivitet og produktivitetsvekst positivt og om lag i samme grad som annen FoU-aktivitet. Møreforskning har over flere år studert Forskningsrådets brukerstyrte prosjekter. 20 Basert på den akkumulerte effekten over flere år fant studien at mange prosjekter var vellykkede ut fra bedriftsøkonomiske kriterier, at de gjennomgående hadde god effekt på kunnskapsutvikling i bedriftene, og at det også var mange prosjekter med store eksterne virkninger. Deres konklusjon er at den samfunnsøkonomiske avkastningen av ordningen er god. Den offentlige FoU-støtten til bedrifter i næringslivet er betydelig styrket de siste ti årene, og ligger nå på et forholdsvis høyt nivå sammenlignet med andre land. Kombinasjonen av et «breddetiltak» som Skattefunn og mer målrettet støtte til gode brukerstyrte innovasjonsprosjekter (BIP) er fornuftig ved at ordningene stimulerer ulike typer foretak til å øke sin forskningsinnsats og ved at de stimulerer til ulike effekter. Begge ordningene har blitt gjenstand for grundige studier, som viser at ordningene i hovedsak fungerer etter intensjonen, og utvalget foreslår derfor ingen endringer i disse ordningene. 20 Hervik m. fl. (2010) sjon i næringslivet hatt et hovedfokus mot naturresursbaserte næringer og tynt befolkete områder. Gjennom etableringen av Skattefunn og styrkingen av BIA har systemet i større grad blitt åpent for søknader fra bedrifter i hele landet. Utvalget vil anbefale at denne åpne profilen videreføres. Det europeiske forskingssamarbeidet er en verdifull arena for norske forskere til å bygge nettverk, øke sin kunnskap om forskning i andre land og som en alternativ kilde til finansiering. Rammeprogrammet er basert på apen konkurranse om forskningsmidlene. Evalueringer viser at kvaliteten på EU-prosjektene jevnt over er god, og at norske deltakere gjennomgående er fornøyd med sin deltakelse. Norge deltar nå i det 7. rammeprogrammet for forskning (2007-2013) (FP7) og i utviklingen av det europeiske forskningsområdet ERA. Offentlig finansiering bidrar på tre hovedmåter: gjennom kontingent for deltakelse i rammeprogrammet, gjennom finansiering av deltakelse utenfor rammeprogrammet (ERA-aktiviteter) og gjennom nasjonale ordninger som enten stimulerer norske miljøer til deltakelse eller finansierer egeninnsats fra norske miljøer. Rammeprogrammet forutsetter 25% egenfinansiering fra de institusjonene som deltar. Kontingenten bevilges over Kunnskapsdepartementets budsjett på vegne av alle berørte departementer. Profilen i FP7 innebærer at budsjettet vokser med 75 % gjennom programperioden. Kontingenten for norsk deltakelse i rammeprogrammet har økt fra 570 mill. kroner i 2004 til 1,1 mrd. kroner i 2011 (saldert budsjett). Kontingenten erforventet å øke også i årene som kommer. Det er en vesentlig forskjell mellom EU-landene og Norge i måten veksten i rammeprogrammet dekkes inn på. Medlemslandene betaler en generell kontingent til EU basert på en prosentsats av landenes bruttonasjonalinntekt (BNI). 22 Det er vanskelig å presist beregne nivået på utbetalingene framover. Disse vil avhenge av BNP i Norge/EU, valutakurser og framdrift i gjennomføring av prosjektene som EU støtter. I EUs langtidsbudsjett (2006) for perioden 2007- 2013 ble norsk kontingent til EUs rammeprogram anslått å vokse til 219 mill. euro i 2013 (1,6-1,7 mrd. kroner). ingen direkte kobling til nasjonale forskningsbudsjetter. Norge betaler en egen kontingent til rammeprogrammet basert på BNP. Økningen i kontingenten til FP7 blir først og fremst dekket gjennom veksten i avkastning fra Fondet for forskning og nyskaping, og kontingenten blir regnet som del av den offentlige forskningsinnsatsen. Forskningsfondet ble opprettet i 1999 og hadde opprinnelig som et av sine hovedformål å finansiere langsiktig, grunnleggende forskning innenfor alle sektoren Fra 2007 og framover ble imidlertid deler av fondsavkastningen brukt til å finansiere veksten i kontingenten til rammeprogrammet, totalt ca. 700 mill. kroner i 2010. Dersom kontingentutgiftene fortsetter å øke framover, og kontingenten fortsatt skal belastes Forskningsfondet, vil motsetningen mellom hensynet til et av fondets opprinnelige formål, å støtte langsiktig, grunnleggende forskning i Norge, og behovet for å dekke EU-kontingenten forsterkes. Utvalget mener dette er en uheldig utvikling. Dersom en skal ha et slikt fond, bør formålet etter utvalgets syn klarere ivareta et av de opprinnelige hovedformålene, nemlig å finansiere langsiktig, grunnleggende forskning i Norge, siden dette er et hensyn det erfaringsmessig kan være vanskelig å få tilstrekkelig gehør for i de årlige budsjettprosessene. EU-forskningen holder jevnt over god kvalitet, men er fortsatt mest anvendt og tematisk i sin karakter, og har derfor lite til felles med den type forskning fondet ble opprettet for å støtte. En undersøkelse viser at mens de nordiske landene gjennomgående oppnår høy økonomisk retur fra FP7 (Danmark 133 % og Finland 189 %), oppnår Norge bare en retur på 68 %. 23 Seiv om det i det siste er tegn på en mer positiv utvikling, er Norge likevel fortsatt en betydelig netto bidragsyter til EU-forskningen og kan forventes å forbli det i årene som kommer. 24 Kontingenten til EUforskningen kan derfor ikke bare ses som en finansieringsordning for norsk forskning. Den må også - på samme måte som andre bidrag Norge gir til andre internasjonale organisasjoner - ses som et bidrag fra Norges side til internasjonalt samarbeid. En forklaring på lav økonomisk retur fra EUs rammeprogram er at vi betaler en dyr inngangsbillett, siden kontingenten beregnes med utgangspunkt i Norges høye BNP. svarende institusjoner i sammenlignbare land, jf. kapittel 2.2.3. Dette er ikke uten videre enkelt å forklare, spesielt ikke for universitets- og høyskolesektoren. Her har myndighetene etablert et meget kraftig insentiv for institusjonene innenfor rammen av sektorens RBO-ordning. Institusjonene mottar i dag om lag 1,8 kroner i støtte per innhentet EU-krone. En forklaring på den lave effekten av insentivet kan være at forskere og forskningsgrupper som henter hjem midler fra EU, ikke tilgodeses med deler av de midlene institusjonen får på grunn av deres innsats, og at deres åtferd derfor ikke påvirkes nevneverdig. Både i Forskningsrådet og ved institusjonene vurderes det for tiden hvordan norsk forskning best kan stimuleres. For eksempel har NTNU innført en ordning som er direkte rettet mot å støtte forskere og forskergrupper som får innvilget prosjektmidler fra EUs rammeprogram for forskning. Ordningen består av en tilleggsbevilgning som gis direkte til prosjektleder (forskergruppe) ved kontraktinngåelse. Tilleggsbevilgningen utgjør et påslag på 25 % for prosjekter som koordineres fra NTNU og 15 % for prosjekter der man deltar som partner. Prosjektene tildeles også en stipendiateller postdoktorstilling. Ifølge NTNU er det vanskelig å måle virkningen av dette tiltaket, men mange forskergrupper sier at ordningen har hatt effekt - ikke minst når det gjelder viljen til å koordinere en søknad. Denne modellen kan etter utvalgets syn være et eksempel til etterfølgelse for andre institusjoner. En annen mulighet, som Technopolis i sin utredning har framhevet som «best practice», er bruk av vurderingene i ERCs «Starting/Advanced Grants» for nasjonale tildelinger. 25 Dersom søknaden etter en svært grundig internasjonal vurdering er blitt vurdert som fremragende, men av økonomiske årsaker ikke får tildeling, kan den automatisk bli overført til en passende, nasjonal ordning. Utvalget er kjent med at Forskningsrådet praktiserer en lignende ordning for kvalifiserte søkere til ERC «Starting Grant», men anbefaler å utvide ordningen til også å gjelde ERC «Advanced Grant». Det er et behov for bedre insentiver for å søke om ERC-midler, all den tid Norges utfelling i ERC i dag er svært lite tilfredsstillende (0,6 % av totalen over 2007-2009), sammenlignet med 1,8 % for Danmark og 4,2 % for Sverige) . 26 Ministeriet for Videnskab, Teknologi og Udvikling (2010). Foreløpige resultater fra den fjerde søknadsrunden for ERC Starting Grant kan tyde på noe bedre uttelling for Norge (Norges forskningsråd 2011 c). En av utvalgets oppgåver i henhold til mandatet er å sammenligne norsk praksis med god praksis andre steder. Technopolis har på oppdrag fra utvalget utarbeidet en rapport 27 som beskriver hovedtrekk ved de offentlig finansierte forskningssystemene i en gruppe land som utvalget har valgt å sammenligne Norge med: Canada, Danmark, Finland, Nederland, New Zealand og Sverige. Disse landene ble valgt fordi de er små og mellomstore økonomier på om lag samme utviklingsnivå som Norge. I tillegg har Technopolis innhentet tilsvarende informasjon for Storbritannia. Kapittel 3 beskriver hovedtrekkene i norsk forskningsfinansiering og sammenligner disse med andre land. I alle landene består offentlig forskningsfinansiering av direkte bevilgninger til universitets og høyskolesektoren, og instituttsektoren der denne finnes, foruten indirekte bevilgninger som kanaliseres via forskningsråd. I de fleste landene utgjør de direkte bevilgningene en større andel enn de indirekte. Unntaket er Storbritannia, hvor mesteparten av den offentlige bevilgningen til forskning fordeles gjennom forskningsråd og på grunnlag av konkurranse. Direktebevilgningene til forskning blir i alle landene, unntatt Nederland, i en viss grad påvirket av de resultatene institusjonene oppnår i sin forskningsvirksomhet. Kriteriene er stort sett de samme som i Norge, med vekt på publisering (og for Sverige også siteringer) og doktorgradsproduksjon, seiv om vektingen av elementene kan variere. Det er store forskjeller mellom hvor stor del av direktebevilgningene som er konkurranseutsatt på denne måten. New Zealand og Storbritannia skiller seg ut med en høy konkurranseutsatt andel, mens den konkurranseutsatte andelen i Norge er relativt lav (om lag 6%). Erfaringene tyder på at resultatbasert finansiering av den typen som omtales her, fører til økt oppmerksomhet om publisering og økt produktivitet, og at det ikke er nødvendig å konkurranseutsette hele eller store deler av direktebevilgningen for å få dette til. Men det kan også føre til effekter som ikke er ønskelige. I Storbritannia har systemet for eksempel blitt kritisert for først og fremst å favorisere tradisjonelle universitetsfag, gjøre det vanskelig for nye initiativer på tvers av fag og i stor grad neglisjere forskningens relevans for samfunns- og næringsliv. blemer, men riktig utformet kan det være ett av flere nyttige virkemidler innenfor rammen av en bredere portefølje. Internasjonalt står forskningsfinansierende instanser under økende press for å synliggjøre effekter av forskningen. Et godt kunnskapsgrunnlag for måling av innsats og resultater og for hvilke effekter ressursinnsatsen har på samfunnet, er nødvendig for å kunne vurdere om det er samsvar mellom ressurser og resultater. Forskningsinnsats er lettere å måle enn forskningsresultaten Da man begynte med måling av forskning for et halvt århundre siden, var det derfor først og fremst innsatsen man konsentrerte seg om. Seiv om det fortsatt er en rekke utfordringer knyttet til datagrunnlaget på dette området, finnes det i dag en internasjonalt akseptert måte å måle ressursinnsatsen på som brukes både i Norge og andre land. I løpet av de senere årene er det både i Norge og andre land blitt større oppmerksomhet om nødvendigheten av å se på resultatene av den offentlige ressursinnsatsen i forskning, men det eksisterer ikke på samme måte som for ressurser en internasjonalt akseptert måte å gjøre dette på. I mange land arbeides det med disse problemstillingene, og det er en betydelig forsknings- og utredningsaktivitet knyttet til dette. Forskningsresultater kan ta ulike former, som for eksempel i utøvende kunst, musikk og arkitektur. Det er tvilsomt om man kan konstruere et målesystem som kan fange opp alle sider ved forskningsaktiviteten. Men i mesteparten av forskningssystemet blir forskningsresultater hovedsakelig dokumentert og formidlet gjennom skriftlige arbeider i tidsskrifter, bøker (monografier) og artikler i redigerte bøker. I Norge er det i løpet av de senere årene bygget opp et bredt registreringssystem for vitenskapelig publisering, jf. kapittel 4. Tilsvarende systemer finnes ikke i samme grad i andre land. Ved internasjonale sammenligninger vil man derfor som regel være henvist til å bruke kommersielle databaser for tidsskriftpublisering. Det er i hovedsak gjennom bruken av resultatene at forskning blir nyttig for samfunnet. Et viktig mål for utvalgets arbeid, slik det også uttrykkes i mandatet, har derfor vært å supplere tradisjonelle, innsatsbaserte målestokker med indikatorer som bedre reflekterer resultater i og bruk av forskning. Ny kunnskap og innsikt står på skuldrene til den eksisterende, og derfor er forskersamfunnets egen bruk og forvaltning av eksisterende kunnskap viktig. Slik bruk kan dokumenteres gjennom egnede datakilder, først og fremst i form av kilder for siteringer av forskningsbidrag i vitenskapelige tidsskrifter. Slike data blir i økende grad brukt i analyser av forskersamfunnets aktivitet, jf. kapittel 4, og i fordelingen av offentlige forskningsmidler i andre land, jf. kapittel 3. Forskernes egen bruk av forskning i utvikling av ny kunnskap, er imidlertid bare én av mange bruksformer forskning kan ha. Offentlig finansiert forskning brukes også i mange andre sammenhenger i offentlig og privat virksomhet, fra utdanning og helse til næringsvirksomhet. Siden mye av begrunnelsen for offentlig forskningsfinansiering ligger i det bidraget som forskningen gir til løsninger av et bredt felt av samfunnsoppgåver, er det viktig - ikke minst for framtidig politikkutforming - å f å bedre innsikt i bruken av forskningsbasert kunnskap i samfunns- og næringsliv. Utvalget har vært opptatt av muligheten for å etablere konkrete indikatorer som reflekterer samfunnets og næringslivets bruk av forskning, men har funnet at det per i dag ikke finnes informasjon som kan brukes til å sammenligne for eksempel norske forskningsinstitusjoners bidrag langs disse dimensjonene, jf. kapittel 4. Etter utvalgets syn er det derfor behov for et bredt anlagt forskningsprogram som ved hjelp av ulike faglige perspektiver og metoder analyserer den offentlig finansierte forskningen og dens anvendelse i ulike deler av samfunnet. En slik aktivitet bør ha en langsiktig karakter og, blant annet gjennom rekruttering, bidra til å bygge opp kompetanse som er viktig for politikkutforming på dette området i Norge. Seiv om det ikke finnes data i dag som kan sammenligne norske forskningsinstitusjoner langs disse dimensjonene, er det i en viss grad mulig å sammenligne i hvilken grad næringslivet i ulike land gjør bruk av det offentlige forskningssystemet. Det er imidlertid problemer knyttet til tolkningen av disse dataene, som i stor grad bygger på utvalgsundersøkelsen Det er derfor et behov for videre utvikling av kunnskapsgrunnlaget. Et velfungerende forskningssystem må sørge for at det utdannes tilstrekkelig mange velkvalifiserte personer med forskningskompetanse til å dekke behovene i forskningssystemet og resten av samfunnet. Doktorgradsproduksjon kan males, jf. nedenfor. Samarbeid og mobilitet på tvers av sektorer og institusjoner i forskningssystemet er også viktig for spredning av kunnskap, fornyelse og ressursutnyttelse, men vi mangler i dag data som kan gi grunnlag for gode indikatorer for dette. Utvalget mener det er behov for å utvikle et bedre kunnskapsgrunnlag om samarbeid og forskermobilitet både mellom land og mellom og innen sektorer i Norge. Som et konkret forslag til hvordan tilstanden i norsk forskning kan vurderes, foreslår utvalget at det etableres et norsk forskningsbarometer. Formålet er å styrke kunnskapsgrunnlaget om tilstanden i norsk forskning, både sammenlignet med andre land og norske institusjoner imellom. Et hovedprinsipp er at resultater, så langt det er mulig, skal ses i forhold til ressurser. Barometeret skal være et verktøy for aktører på ulike nivåer i systemet, fra den enkelte forsker og forskergruppe til forskingsministeren. Det skal kunne brukes til dokumentasjon av resultater og sammenligninger, bidra til bedre mål- og resultatstyring og være til hjelp i den videre utviklingen av resultatbaserte finansieringssystemer. Ved å la forskningsbarometeret, mål- og resultatstyringen og finansieringssystemene spille sammen, vil en kunne få en langt sterkere oppmerksomhet om forskningsresultater og effektiv ressursutnyttelse enn hva virkemidlene hver for seg ville føre til. Barometeret skal dekke sentrale dimensjoner i et velfungerende forskningssystem og settes sammen av indikatorer som belyser sammenhengen mellom mål, ressurser og resultater. Det skal måle utviklingen over tid, både nasjonalt og i forhold til andre land, og det skal ha en detaljeringsgrad på fag- og institusjonsnivå som gjør at det kan brukes både innad i forskningsmiljøene og av myndighetene til å utforme konkrete tiltak og virkemidler for å fremme god forskning. Utvalget fremmer forslag til indikatorer i barometeret på grunnlag av tilgjengelige data. Seiv om disse indikatorene reflekterer sentrale dimensjoner ved systemet, gir de i dag ikke et fullstendig bilde av hvordan det norske forskningssystemet fungerer. Utvalget mener det særlig er behov for å utvikle datagrunnlag og indikatorer for forskningens samfunnseffekter. Tilgang på data varierer også mellom ulike typer institusjoner. innen denne, enn for helseforetakene og instituttene. Etter utvalgets syn er det viktig at det arbeides systematisk med å forbedre datagrunnlag og metoder for sammenligning av innsats og resultater og at Kunnskapsdepartementet i samarbeid med andre berørte parter setter av tilstrekkelig med ressurser til dette. Den analysen utvalget legger fram er et pilotprosjekt. Det er viktig for legitimiteten til forskningsbarometeret, og dermed for den effekten det vil ha, at det blir sett på som en ressurs også for forskere og forskningsgrupper, og ikke bare et kontrolltiltak for ledere og administratorer på ulike nivåer. Det er derfor avgjørende at den videre utviklingen og anvendelsen av barometeret blir gjenstand for bred debatt. Den videre utviklingen av forskningsbarometeret bør kunne ta utgangspunkt i forslag som kommer fram gjennom høringsprosessen, internasjonalt utviklingsarbeid og norsk kunnskapsutvikling på dette feltet. Med dagens kunnskapsstatus mener utvalget at barometeret bør inneholde følgende dimensjoner: næringslivets finansiering av forskning i dette systemet) - samarbeid om publisering på tvers av sektorer. Noen av disse dataene, som publisering og sitering, er tilgjengelig på alle nivåer, fra den enkelte forsker til systemet som helhet. Andre typer data finnes bare på institusjons- eller systemnivå. Kunnskapsdepartementet har nylig publisert en statistikksamling om forskningssystemet som det har kalt «Forskningsbarometeret 2011». Det gjøres ikke noe forsøk på å se ressurser og resultater i sammenheng. 29 Community Innovation Survey (CIS) har som formål å samle inn data om innovasjon som er sammenlignbare mellom land. Den første undersøkelsen ble gjennomført i 1992 og den foreløpig siste er fra 2009. Retningslinjene for hvordan innovasjonsundersøkelsen skal gjennomføres er gitt i Oslo-manualen (OECD 2005). CIS er hovedkilden til måling av innovasjon i europeiske land og aggregerte data er tilgjengelig gjennom Eurostat. Figur 2.5 Internasjonal sammenligning av andel artikler i forhold til andel FoU-utgifter, 1995-2009 Kilde: forslaget som her legges fram, har en annen karakter og et videre siktemål. Formålet for utvalgets forskningsbarometer er å utvikle et bedre grunnlag for å vurdere sammenhengen mellom mål, ressurser og resultater i norsk forskning. Barometeret skal kunne fungere som et verktøy for bedre målog resultatstyring og et kunnskapsgrunnlag for utforming av virkemidler for bedre måloppnåelse på ulike nivåer i forskningssystemet. I dette kapittelet presenterer vi noen hovedresultater fra pilotprosjektet. For indikatorene produksjon og bruk av forskning gir vi en fyldig presentasjon for å illustrere hvordan barometeret er bygd opp med tanke på å få fram resultater på ulike nivåer - internasjonal sammenligning, sammenligning mellom sektorer og institusjoner. For de andre indikatorene gjengir vi kort hovedfunn. For en nærmere omtale og drøfting av datagrunnlag og resultater, se kapittel 4.2 og vedlegg til utredningen. Data for forskningsproduksjon kan være vanskelige å sammenligne. Noen forskningsbidrag kan ha stor gjennomslagskraft, mens andre knapt blir lest av noen. å se på produksjon. Det er imidlertid, som vist i kapittel 4, betydelige forskjeller mellom ulike fag med hensyn til typer publikasjon, hyppighet og sitering, som det er viktig å ta hensyn til i slike sammenligninger. 31 Utvalget har så langt det er mulig forsøkt å ta hensyn til dette. Hvis man kombinerer data for forskningsproduksjon og -bruk og sammenholder dette med ressursinnsatsen, kan man danne seg et bilde av hvor effektiv norsk offentlig finansiert forskning er i forhold til offentlig finansiert forskning i andre, sammenlignbare land. For første gang i norsk sammenheng beregner utvalget forskningsproduktivitet ved at man ser vitenskaplig publisering og siteringer i forhold til ressursene som er anvendt på forskning og utvikling. På grunn av usikkerhet knyttet til datagrunnlaget er analysen som presenteres her, hovedsakelig begrenset til Norge sammenlignet med andre land og institusjonene innen universitets- og høyskolesektoren. Resultatet i figur 2.5 viser at produktiviteten i norsk forskning, målt som artikkelproduksjon i forhold til offentlig FoU, har økt over tid sammenlignet med gjennomsnittet av de andre landene, og nå ligger på om lag samme nivå som Canada, Finland og Nederland. I løpet av den perioden vi ser på her, har veksten i offentlig finansiert forskning vært langt sterkere i Norge enn i de andre landene. Den sterke økningen i ressursinnsatsen som vi har hatt i Norge gjennom en årrekke, har altså ikke gått ut over produktiviteten (seiv om det har vært en svak nedgang etter 2008). Figur 2.6 Internasjonal sammenligning av andel artikler i forhold til andel FoU-utgifte r, 2000-2009 (justert for fagprofil) ren er svensk og dansk forskning fortsatt langt mer produktiv enn norsk forskning. Forskjeller mellom land kan påvirkes av forskjeller i fagprofil. I figur 2.6 har vi forsøkt å korrigere for dette. Det kan bare gjøres for de nordiske landene og begrensninger ved datagrunnlaget gjør at beregningen må tas med et visst forbehold, jf. vedlegg. Figuren viser at noe av forskjellen i produktivitet mellom Danmark og Norge kan tilskrives forskjeller i fagprofil. Men figuren bekrefter hovedinntrykket fra figur 2.5. norsk forskning, justert for fagforskjeller, ligger på nivå med Finland, men under det svenske og danske nivået. Avstanden er spesielt stor når vi sammenligner med Danmark. Siteringer er et mål på forskningens innflytelse, men også en indikator på kvalitet. Figur 2.7 og 2.8 viser en positiv utvikling for norsk forskning over tid sammenlignet med andre land (med unntak av de siste to årene), men fortsatt siteres norsk forskning under det vi ville forvente ut fra størrelsen på FoU-utgiftene. Figur 2.7 Internasjonal sammenligning av andel siteringer i forhold til andel FoU-utgifter, 1995-2009 Kilde: Figur 2.8 Internasjonal sammenligning av andel siteringer i forhold til andel FoU-utgifter, 2000-2009 (justert for fagprofil) mark som gjør det best er relativt stor, seiv når forskjeller i fagsammensetning er tatt hensyn til. En alternativ måte å sammenligne siteringer på, som er vanlig i bibliometrisk forskning, er å se på relativ siteringshyppighet, det vil si hvor mye en artikkel siteres sammenlignet med andre artikler i samme tidsskrift og årgang, jf. kapittel 4. Når vi ikke vurderer resultater i forhold til ressursinnsats, kan vi inkludere flere land i analysen. Denne metoden viser at både dansk og nederlandsk forskning siteres betydelig mer enn norsk forskning. Dette bekrefter inntrykket av at norsk forskning har et betydelig forbedringspotensial når det gjelder forskningens kvalitet og gjennomslagskraft internasjonalt. De store institusjonene med mye ressurser vil alltid produsere mest. Men det betyr ikke nødvendigvis at de utnytter ressursene mest effektivt. Når vi skal sammenligne resultatene i små og store institusjoner, må vi også ta hensyn til hvor mye ressurser de har til forskning. Det har vi gjort i figur 2. 32 Hvis andelen siteringer tilsvarer andelen av FoU-utgifter, framkommer det i figuren ved at indikatoren er lik én. Hvis indikatoren er under én betyr det at vi siteres mindre enn vår andel av FoU-utgiftene skulle tilsi. sektoren. Institusjoner som produserer flere publikasjonspoeng enn hva man kunne forvente ut fra deres FoU-ressurser vil ha en verdi over 1 (og vice versa for mindre effektive institusjoner). For å sikre bedre sammenlignbarhet har vi justert for forskjeller i fagprofil, jf. kapittel 4 og vedlegg. Som redegjort for der, har vi valgt bare å ta med institusjoner som har en viss bredde i sin FoU-virksomhet, dvs. minst tre fagområder med minst fem mill. kroner på hvert felt. Det gjør at noen av de minste - og også noen svært spesialiserte institusjoner - faller utenfor her. Figur 2.9 viser at det er store forskjeller i forskningsproduktivitet målt på denne måten i det norske systemet, og spesielt når det gjelder de statlige høyskolene, som omfatter noen av de mest og minst produktive institusjonene i systemet. Målt på denne indikatoren er for eksempel høyskolene i Stord-Haugesund og Gjøvik de beste i Norge, med om lag tre ganger så høy forskningsproduktivitet som Høgskolen i Østfold. De høyskolene som har oppnådd universitetsstatus, gjør det også relativt bra. Fagsammensetningen blant institusjonene som kommer ut med høyest publiseringspoeng per andel FoU-kroner varierer en god del. 33 Det gjelder blant annet Høgskolen i Narvik som har vært mye omtalt, se kapittel 4. (Stord-Haugesund og Gjøvik), mens andre (Vestfold) er mer spesialisert mot samfunnsfag. De store universitetene plasserer seg mer midt på treet. Av disse kommer NTNU og Universitetet i Oslo best ut. Universitetet i Tromsø og Universitetet for miljø- og biovitenskap er betydelig mindre produktive enn gjennomsnittet. Mens publiseringspoeng er en indikator som først og fremst reflekterer kvantitet, er forskersamfunnets vurderinger gjennom siteringer i større grad en indikator på kvalitet. Fordi datagrunnlaget for denne indikatoren er internasjonale forskningstidsskrifter, som ikke er like utbredt i alle fagområder, kan det være vanskelig å sammenligne institusjoner med ulik fagprofil på en god måte. Den beregningsmåten vi har brukt, justerer imidlertid for dette så langt det går, jf. kapittel 4. Indikatoren for siteringer gir et ganske annet bilde enn indikatoren for publiseringspoeng, jf. figur 2.10. Det er universitetene i Oslo og Bergen som skårer klart høyest langs denne dimensjonen. I dette tilfellet skårer imidlertid også de nye universitetene i Agder og Stavanger relativt bra. Alle høyskolene, med unntak av Høgskolen i Telemark, er sitert mindre enn 50 % av det deres andel av FoU-utgiftene skulle tilsi. Konklusjonen er altså at mange mindre institusjoner får mye ut av pengene. Den forskningen som får mest oppmerksomhet i internasjonale miljøer og som i høyere grad reflekterer kvalitet, foregår imidlertid først og fremst ved universitetene, med Universitetet i Oslo i spissen. Utfordringene er ikke nødvendigvis de samme for alle institusjonene. Mange institusjoner har lykkes ganske bra med å øke anfallet publiseringer, men det er en utfordring å få høyere kvalitet og større gjennomslag internasjonalt. Andre gjør det bedre på kvalitet, men kan kanskje få mer ut av ressursene. Figur 2.10 Andel siteringer 2005-2009 på andel FoU-utgifter 2005-2007, justert for fagprofil Kilde: Noen institusjoner presterer langt under middels på begge dimensjonene. gjennom inntekter fra EU enn universitets- og høyskolesektoren og helseforetakene. Dette til tross for at universitetene og høyskolene, som pekt på foran, har sterke økonomiske insentiver til å hente inn midler fra EU. En økende andel av de norske vitenskapelige artiklene i ISI har forfatteradresser også i andre land. Andelen ligger nå på vel 50 %. En slik utvikling er i tråd med utviklingen i andre land. Norske forskere har en internasjonal orientering og samarbeidsprofil på linje med forskere i Danmark, Finland, Nederland og Sverige. Figur 2.11 viser andelen av FoU-utgiftene som er finansiert av EU i de offentlige sektorene. Institusjonene i de offentlige forskningssektorene i Finland har en vesentlig høyere andel av sine inntekter fra EU enn tilsvarende institusjoner i de andre landene. Andelen som er EU-finansiert i Finland har også økt kraftig over tid. De norske institusjonene gjør det klart dårligst av de landene vi ser på. Den norske andelen ligger på omtrent det halve av nivået i Nederland, Sverige og Danmark. Finland henter inn tre ganger så mye som Norge. Dette reiser spørsmål om hvorfor Norge gjør det så mye dårligere enn andre land i EU-forskningen, og hva som eventuelt kan gjøres for å øke EU-deltakelsen. Figur 2.13 viser hvor stor andel av det offentlige forskningssystemets FoU-utgifter som finansieres av næringslivet. Næringslivets bruk av det offentlige forskningssystemet plasserer Norge omtrent midt på treet i den internasjonale sammenligningen. Men andelen av næringsfinansiert FoU har vært synkende siden 2001. I kapittel 4 blir det vist at norske innovative bedrifter i mindre grad enn tilsvarende bedrifter i de landene vi sammenligner oss med, samarbeider med offentlige forskningsinstitusjoner. Til sammen gir dette grunn til å reise spørsmål om koblingene mellom næringslivet og det offentlige forskningssystemet er for svake i Norge. ner og grupper av institusjoner Kilde: Figur 2.13 Inntekter fra næringslivet som andel av totale FoU-utgifter, sammenligning offentlige forskningssektorer, utvalgte land, 1999-2009 Kilde: For at det offentlig finansierte forskingssystemet skal være velfungerende, må det ha evne til å rekruttere nye kvalifiserte medarbeidere. Disse medarbeiderne må systemet i stor grad utdanne seiv, gjennom organisert forskeropplæring. Det siste tiåret har det vært en kraftig vekst i avlagte doktorgrader, og vi ligger nå på over 1100 doktorgrader i året. Sammenlignet med andre land, er det særlig innen naturvitenskap og medisin/helse at Norge utdanner mange forskere, mens vi ligger under snittet når det gjelder samfunnsfag og humaniora, og veldig lavt for teknologiske fag. 34 Fortsatt utdanner Norge relativt få doktorgradskandidater regnet per 1 000 innbyggere i aldersgruppen 25-64 år sammenlignet med Finland og Sverige, jf. figur 2.14. 34 Ministeriet for Videnskab, Teknologi og Udvikling (2010), tab. 1.3.2. grad) i sine tall. Figur 2.14 Uteksaminerte forskningsutdannede (ISCED 6) Resultatene fra forskningsbarometeret har pekt på en del utfordringer for det norske forskningssystemet. Seiv om norsk forskning har vært inne i en positiv utvikling i senere år jamført med andre land, ligger forskningsproduktiviteten i Norge fortsatt lavere enn gjennomsnittet av de landene vi sammenligner med. Norsk forskning har heller ikke samme gjennomslag i internasjonale forskningsmiljøer som for eksempel forskning i Danmark og Nederland. Det er ønskelig med tiltak som kan bedre dette. Dessuten har analysen avdekket store forskjeller mellom norske universiteter og høyskoler, både med hensyn til hvor mye forskningsproduksjon de får ut av midlene og hva slags gjennomslag denne forskningen har. Samlet peker disse resultatene etter utvalgets syn på et betydelig potensial for forbedring innenfor det offentlig finansierte forskningssystemet i Norge. Utvalget er bedt om å komme med forslag til hvordan ressursene kan utnyttes bedre. være med på å forklare hvorfor man ikke får mer ut av de ressursene som settes inn, og på mulige tiltak som kan forbedre ressursutnyttelsen. Når vi velger å fokusere spesielt på universitets- og høyskolesektoren, er det av tre grunner: For det første fordi det er den største enkeltsektoren innen det offentlig finansierte forskningssystemet. Hvordan ressursene benyttes der er åpenbart av betydning for systemet som helhet. For det andre fordi vi har bedre data for denne sektoren enn for instituttene og helseforetakene. Og, for det tredje, fordi det har vært stor offentlig oppmerksomhet og debatt om hvordan disse spørsmålene håndteres i sektoren, noe som blant annet reflekteres i innspill til utvalget, jf. kapittel 1. Flere av de spørsmålene som behandles her, er imidlertid av generell interesse og kan også være relevante for resten av det offentlig finansierte forskningssystemet. Et hovedsynspunkt fra internasjonal litteratur om arbeidsbetingelser innen akademia er at mange av de endringene som har funnet sted, er felles for flere land. Den generelle tendensen er at akademisk personale må engasjere seg i flere oppgåver enn før. dig vanskeligere å finne sammenhengende tid til forskning og fordypning. 37 Mangel på tid til forskning, og sammenhengende tid, kan derfor være en begrensende faktor. Dette avsnittet ser på forskningsvilkår ved norske universiteter og høyskoler, særlig på to forhold som begge har stått sentralt i debatten i de senere årene: tidsbruk og driftsmidler. Det er vel kjent fra internasjonale undersøkelser at produksjon er svært ujevnt fordelt mellom forskere: Et mindretall står gjerne for halvparten eller mer av publikasjonene. I en ny undersøkelse, som sammenlignet tilsatte i kombinerte undervisnings og forskerstillinger ved forskningsuniversiteter i 13 ulike land, stod 18 % av de fast vitenskapelig ansatte for halvparten av den vitenskapelige produksjonen. 38 Slik er det også i Norge. For eksempel stod 20 % av forskerne ved Universitetet i Oslo for ca. 60 % av alle publiseringspoengene mellom 2006 og 2009. En slik ujevn fordeling er ikke nødvendigvis et problem. Noen lykkes bedre enn andre, slik er det på alle områder. Det som kan være et problem, er hvis mange forskere produserer svært lite eller ingenting innenfor resultatkategorier som forskersamfunnet seiv anser som viktige. For eksempel viste en undersøkelse ved Universitetet i Tromsø at nær halvparten av forskerne hadde mindre enn ett publiseringspoeng over en periode på fire år, og at en femtedel ikke hadde publiseringspoeng i det hele tatt. Dette kan tyde på at mange som har fått tildelt tid til forskning, enten ikke utfører forskning, eller ikke får publiserbare forskningsresultater, seiv etter fire år. Andre mulige forklaringer kan være at forskningen gir resultater som ikke kan publiseres, eller at den publiseres i fora som ikke gir publiseringspoeng. Uansett årsak krever en slik situasjon en ekstra innsats for å utnytte potensialet bedre, slik Universitetet i Tromsø nå gjør. Det hevdes av og til at de som ikke publiserer, bruker tiden på andre verdifulle oppgåver. Det er ikke opplagt at det alltid er tilfelle. 36 Se Bentley m. fl. (2010) nasjonal litteratur. 37 Kunnskapsdepartementet (2007 a) 38 Bentley og Kyvik (2011) 39 Universitetet i Oslo (2011) Den viktigste ressursen i offentlig finansiert forskning er forskningstid. Hvis forskningstiden ikke er godt nok utnyttet, er dette en kilde til ineffektivitet. Etter utvalgets mening er det behov for sterkere oppmerksomhet på bruken av forskningstid som ressurs. Utvalget mener at dette er et ledelsesansvar på alle nivåer i systemet. Det er ikke god ressursutnyttelse at ansatte som over tid ikke bidrar med forskningsresultater, skal ha samme forskningstid som andre som gjør vesentlig mer på dette feltet, jf. over. Det er mer hensiktsmessig for alle parter at ansatte som i realiteten bruker mesteparten av tiden på andre formål enn forskning, får en stillingsbeskrivelse tilpasset de faktiske oppgåvene. Flere norske forskningsinstitusjoner har allerede begynt å gjøre tildeling av forskningstid betinget av resultater. Forskningsbarometeret vil kunne bidra til synliggjøring av forskningsresultater på institusjonsnivå, og om ønskelig på individnivå. Utvalget anbefaler at alle norske forskningsinstitusjoner som mottar betydelig offentlig finansiering, utarbeider oversikter som viser hvordan bidragene til institusjonens forskningsresultater fordeles mellom de ansatte (av den typen som flere universiteter allerede har laget), og at de bør gjøre bruk av slik informasjon i sin ledelse på fakultets- og instituttnivå. Det hevdes også at nødvendige driftsmidler til utstyr, faglige reiser og lignende er blitt systematisk redusert over tid, samtidig som den delen av Forskningsrådets budsjett som er apen for søkere fra alle fag, uten tematiske føringer, gradvis har blitt mindre. 40 En mulig konsekvens kan være at mange forskere ikke klarer å skaffe seg den ekstra finansieringen som kreves for å lykkes i sin forskning. For å undersøke dette nærmere har utvalget gjennomført en egen spørreundersøkelse 41 blant ledere på instituttnivå ved samtlige universiteter og tre høyskoler. Lederne har blitt spurt om sin oppfatning av driftmidlenes utvikling over tid. tøy som gjør institusjonene i stand til å handtere sitt ansvar for utnyttelse av forskningstid og forskningsvilkårene på en god måte. Det dreier seg om relativt små beløp per forsker som bør kunne tildeles uten omfattende prosedyrer og med sterk grad av forutsigbarhet. For å kunne bøte på dette problemet foreslår utvalget derfor en prøveordning for automatisk tildeling av driftsmidler til aktive forskere basert på prestasjonen Utvalget foreslår at midlene blir lagt til rammen for RBO etter fem år, og ansvaret overført til institusjonene. Institusjonene står etter dette fritt med hensyn til hvordan de vil videreføre ordningen. Forslaget bør bidra til større bevissthet om viktigheten av å legge vilkårene til rette for aktive forskere. Ordningen bør evalueres med sikte på å vurdere om den har bidratt til mer og bedre forskning, bl. a. for å høste erfaringer som institusjonene kan trekke på når de seiv overtar ansvaret. Det vises til nærmere omtale nedenfor, jf. kapittel 2.3. vært uttalt fra forskerhold, nemlig at driftssituasjonen til den enkelte forsker er svekket. 42,5 % av instituttlederne ved universitetene i Bergen, Oslo, Tromsø og NTNU sier at driftsmidler til den enkelte forsker har gått ned. 38,8 % av instituttlederne svarer at tilgangen til driftsmidler er uendret, mens 19 % svarer at driftsmidlene har økt, jf. figur 2.15. Spørreundersøkelsen viser også at NTNU skiller seg fra de andre universitetene ved at utviklingen i driftsmidler for forskere oppleves som mindre negativ. For Uiß, UiO og UiT er imidlertid trenden klar - flere opplever at driftssituasjonen har blitt forverret de siste 5-10 årene. Spørsmålet om driftsmidler til forskere har stått høyt på den forskningspolitiske dagsordenen i flere år. Dette resulterte i at det ble opprettet en midlertidig ordning for å løse problemet, Småtorsk. Midlene som lå i ordningen er lagt inn i grunnbevilgningen til universitetene og høyskolene fra 2011. Utvalget mener at institusjonene i tillegg til å utbetale lønn burde sørge for at aktive forskere får nødvendige driftsmidler til forskningen. Tilgang til driftsmidler er ofte avgjørende for at forskeren skal utnytte sin forskningstid på en effektiv måte. Dessverre er det lite som tyder på at situasjonen har bedret seg de siste årene. Etter utvalgets syn er det derfor behov for tiltak som kan bidra til å bedre situasjonen, slik at effektiviteten i forskningen øker. Et velfungerende forskningssystem må kunne fornye og reprodusere seg seiv. Her spiller utdanningen av nye forskere en viktig rolle. Behovet for doktorgradsutdanning framover avhenger av hvilke forutsetninger som legges til grunn. En framgangsmåte er å beregne avgangen av forskere ved universiteter, høyskoler og institutter de nærmeste årene og sammenligne dette med anfallet nyutdannede forskere. Beregningen tyder på at det vil bli et stort underskudd på forskere med doktorgradskompetanse i teknologiske fag framover, mens det for andre fag ser noe bedre ut. Men en slik tilnærmingsmåte ser bort fra behovet for arbeidstakere med forskerutdanning i resten av samfunnet. I en kunnskapsbasert økonomi må behovet for arbeidstakere med forskningskompetanse antas å øke, slik det har gjort i Norge de siste tiårene, og slik det også gjør i våre naboland. En rimelig antagelse kan være at en vesentlig del av sysselsettingen for forskerutdannede framover, anslagsvis halvparten, vil skje utenfor det offentlige forskingssystemet, jf. kapittel 6. 42 Utvalgets forslag vil ikke være tilstrekkelig til å dekke alle kostnader til drift som er nødvendig for at forskerne skal kunne utnytte sin forskningstid på en mer effektiv måte. Det gjelder spesielt innen eksperimentelle fag som ofte har høye kostnader forbundet med drift og vitenskapelig utstyr. svarer det nivået Finland og Sverige ligger på i dag når forskjeller i arbeidsstyrkens størrelse er tatt hensyn til. For å nå dette målet må opptrappingen av forskerutdanningen fortsette i om lag samme omfang som tidligere i anslagsvis fire år til. Hvor mye ressurser dette vil kreve avhenger av hvilke forutsetninger en legger til grunn når det gjelder hvor mange som gjennomfører og hvor lang tid de bruker, jf. kapittel 6. I løpet av det siste tiåret har gjennomsnittsalderen på kandidatene som gjennomfører gått noe opp, og den ligger nå på 38,4 år, som er høyest i Norden. Gjennomføringstiden for de som mottar stipend har derimot vært stabil, og ligger på 5,5 år i gjennomsnitt. Utvalget mener det er mye å hente gjennom å organisere doktorgradsutdanningen bedre, jf. kapittel 6. Utvalget har spesielt festet seg ved satsing på forskerskoler og det å knytte stipendiater til prosjekter ledet av gode forskere, som egnede tiltak som kan forventes å ha positive konsekvenser for gjennomføringen. Gjennom slike tiltak mener utvalget det er grunn til å forvente at andelen som gjennomfører vil fortsette å øke noe framover. Beregningsmessig er det lagt til grunn en gjennomføringsrate på 72 % for det tiåret vi nå er inne i. Under denne forutsetningen vil det, under ellers uendrede betingelser, være behov for 300 nye offentlig finansierte stipendiatstillinger hvert år i fire år for å nå målet om 2 000 doktorgrader per år i 2020. Hvis gjennomføringsraten øker mer enn det som er forutsatt her, vil det kunne gi mulighet for fortsatt vekst i antall avlagte doktorgrader også etter 2020, uten at utgiftene for det offentlige øker. Uansett vil det bli mangel på forskere med doktorgrad i teknologiske fag. På kort sikt kan dette kun løses gjennom å rekruttere utenlandske arbeidstakere, noe det bør legges best mulig til rette for. Myndighetene bør imidlertid også satse aktivt på å øke volumet på doktorgradsutdanningen i teknologiske fag og rekrutteringsbasen for denne, om nødvendig med spesielle insentiver. Utvalget anbefaler at det utredes nærmere hvordan man mest hensiktsmessig kan gjøre dette. Kvaliteten på det miljøet som stipendiaten er en del av, er en kritisk faktor for kvalitet og gjennomføring. utvalgets syn være å knytte stipendiatene til forskningsprosjekter ledet av gode forskere. Utvalget mener dette best kan sikres gjennom fordeling av midler i åpne konkurransearenaer i Forskningsrådet, slik det foreslås nedenfor. Utvalget vil også, i tråd med initiativet fra universitetene i forbindelse med budsjettet for 2012, slutte seg til forslaget om at en del av institusjonenes doktorgradsstipend knyttes til forskere og prosjekter som oppnår gode vurderinger gjennom Forskningsrådets søknadsbehandling. Internasjonal og tverrsektoriell forskermobilitet bidrar til utveksling og videreutvikling av kunnskap og menneskelige ressurser i forskningen. Mobilitet er også av betydning for fornyelse av forskningen, slik det blant annet nylig er kommet fram gjennom evalueringen av sosiologimiljøene i Norge. Tilgjengelige data viser at Norge synes å være attraktivt for forskere og doktorgradskandidater fra andre land. Utvalget mener det er potensial for å øke både den internasjonale og nasjonale forskermobiliteten. Utvalget har ikke gjort egne analyser av dette, men vil peke på noen ordninger som kan ha effekt. Senterordningene i Forskningsrådet, bruk av professor 11-stillinger og yrkesveien i doktorgradsutdanningen, slik som næringsdoktorgrad og doktorgradsopplegg for ansatte i helse- og omsorgssektoren eller andre deler av offentlig sektor, er eksempler. Utvalget vil også framheve behovet for bedre finansieringsordninger for utenlandsopphold for forskere i tråd med anbefalingene fra den nylig gjennomførte evalueringen av sosiologifaget. Verden endres kontinuerlig, noe som fører til nye utfordringer for det norske samfunnet og behov for nye typer kunnskap og ferdigheten En sentral oppgave for et velfungerende forskningssystem er å bidra til slik fornyelse, jf. kapittel 7. Fornyelse kan skje innenfor rammen av fagene. bevilgningene som fordeles på de fagmiljøene institusjonene har, eller velger å bygge opp. Men nye utfordringer krever ofte nye former for kunnskap, basert på innsikter fra mer enn ett fag; utfordringer som overveiende disiplinbaserte institusjoner i utgangspunktet ikke er organisert for å møte. En viktig årsak til at man trenger forskningsråd er å stimulere til slik fornyelse i forskingssystemet, og på den måten også bidra til fornyelse i samfunns- og næringsliv. I Norge turneres disse utfordringene, som beskrevet i kapittel 3, gjennom samhandling mellom fagdepartementer, ett forskningsråd og forskningsmiljøene. Fagdepartementene bestemmer hva som er behovene for forskning innen deres felt, og i samarbeid med Forskningsrådet og forskerne, organiseres det programmer for å støtte forskning på utvalgte temaer. Denne måten å organisere forskningsfinansieringen på - det såkalte sektorprinsippet - har en stor fordel, nemlig at fagdepartementene får et bevisst forhold til og tar ansvar for kunnskapsutviklingen på sitt felt. Sektorprinsippet fører imidlertid også til at helheten blir summen av særinteressene. Aktiviteter som ikke kan knyttes direkte til noen departementers særinteresser kan det bli vanskelig å få oppslutning om. Etter utvalgets syn er det rimelig å anta at dette er en av årsakene til at fri prosjektstøtte, på tross av anbefalinger i Forskningsrådets fagevalueringer og gjentatte forslag fra rådet seiv, gradvis er blitt en mindre framtredende post på budsjettet. Innenfor rammen av Kunnskapsdepartementets budsjett konkurrerer også ulike FoUformål om støtte, for eksempel direkte bevilgninger til universiteter og høyskoler, kontingent til EUs rammeprogram og bevilgninger til Forskningsrådet. I tillegg til at sektorprinsippet stimulerer tematisk forskning, må skjebnen til fri prosjektstøtte derfor også ses i lys av at andre formål har blitt prioritert høyere innenfor Kunnskapsdepartementets budsjettramme. Det er utvalgets vurdering at dette gradvis har ført til en übalanse i Forskningsrådets aktivitet. Forskningsrådet har i et inn spill til utvalget redegjort for hvordan rådet ivaretar sine funksjoner knyttet til fornyelse. 46 Innspillet etterlater likevel et inntrykk av at prosjekter som er særlig originale, har høy risiko, og opererer på tvers av etablerte fagdisipliner, står i fare for å falle utenfor. Det problematiske er etter utvalgets skjønn ikke at det eksisterer en rekke tematisk fokuserte programmer som søker å støtte forskning på politisk prioriterte feiter. 46 Norges forskningsråd (2010 b) foreta slike prioriteringer. Problemet er etter utvalgets syn snarere at disse tematiske programmene ikke er komplettert av en stor og apen konkurransearena hvor alle norske forskere, uavhengig av institusjonstilknytning eller sektor, kan søke om forskningsmidler til det de brenner for. Utvalgets vurdering på dette punktet er i tråd med Forskningsrådets og universitetenes eget syn, slik det kommer til uttrykk i forslag til budsjettet for 2012, jf. forslag til tiltak under. Frie arenaer er kvalitetsfremmende, men de er ikke de eneste arenaene for forskning av høy kvalitet, og dette må en ta hensyn til når en skal vurdere omfanget av ordningen. I denne vurderingen må en bla. ta hensyn til eksisterende arenaer i Forskningsrådet som helt eller delvis er åpne for forskerinitiert forskning, som for eksempel store programmer og de ulike senterordningene. I tillegg kommer forskningen finansiert over universiteters og høyskolers grunnbudsjett, som i stor grad går til forskerinitiert forskning. Internasjonale arenaer for langsiktig og grunnleggende forskning, som det europeiske forskningsrådet (ERC), er også relevant å nevne i denne forbindelse. Gode forskere spiller på et mangfold av finansieringsordninger, og konkurrerer om midler både i tematiske og frie arenaer, i Norge og internasjonalt. Fornyelse er også et relevant tema for utvikling av forskningssystemene i andre land, og det kan være nyttig å trekke på andres erfaringer. En interessant modell som utvalget vil framheve, er for nyingsprogrammet «Vernieuwingsimpuls», som har vært prøvd ut i Nederland med hell i over ti år og som er vedtatt videreført i økt omfang. 47 Dette programmet, som har klare fellestrekk med ERCs «Starting/Advanced Grants», har som formål å gi kreative forskere anledning til å organisere forskningsprosjekter på grunnlag av egne ideer og interesser. Det består av tre deler; «Veni» for unge talenter (på postdoktornivå), «Vidi» for forskere som ønsker å utvikle sitt eget forskningsprogram og i denne forbindelse ansette forskere, og «Vici» for seniorforskere som ønsker å bygge en forskergruppe, med den høyeste økonomiske rammen for sistnevnte. Bevilgningene gis til individuelle forskere som står fritt til å endre nasjonal institusjonstilknytning om de så skulle ønske, og også etter avtale utføre noe av forskingsaktiviteten utenlands. 47 Technopolis Group (201 lb: 118) tene uavhengig av faglig bakgrunn og orientering. Den samme praksisen har også blitt lagt til grunn iERC. Det feltet hvor Norge klarest skiller seg fra andre land, er organiseringen av forskningsrådsnivået. Alle andre land har valgt å operere med flere finansieringskanaler med ulike profiler og prioriteringer, hvorav minst én er rettet mot initiativer fra forskerne seiv og med fordeling basert utelukkende på kvalitet. I Norge har vi bare ett råd, hvor tematisk styrt forskning dominerer. Det kan være flere forhold som gjør at en ordning med ett forskningsråd er fornuftig. Men det betyr også at det blir færre dører å banke på for forskere som søker støtte. I motsetning til mange andre land mangler vi i Norge, med svært få unntak, private aktører som er interessert i og i stand til å finansiere forskning. Etter utvalgets oppfatning er hensynet til mangfold i forskningen og forskningsfinansieringen et aspekt som fortjener større oppmerksomhet når virkemidlene utformes. Men større mangfold er ikke nødvendigvis uforenlig med ett forskningsråd. Mangfold kan oppnås på flere mater, for eksempel gjennom at Forskningsrådets ulike divisjoner og programmer opptrer mer selvstendig, og at det fins ulike programmer på tilgrensende og delvis overlappende områder. I et mangfoldsperspektiv er tendensen i Forskningsrådet til sammenslåing av programmer til noen få, store programmer, uheldig. Innføringen av regionale forskningsfond fra 2010 bidrar til å øke mangfoldet i antall forskningsfinansierende aktører. Mangfold kan også fremmes ved at et bredt sett av aktører i forskningssystemet får anledning til å ta initiativer og konkurrere om ressurser til å gjennomføre dem. I flere land har en gjennom de senere årene spesielt satset på å utvikle virkemidler rettet mot initiativer fra enkeltforskere og forskergrupper. Eksempler på dette er det europeiske forskningsrådet (ERC) og det nederlandske fornyingsprogrammet som ble omtalt ovenfor. I disse programmene er det forskeren som disponerer midlene, og hun eller han står fritt til å endre organisatorisk tilknytning. Dette gir institusjonene sterke insentiver til å legge forholdene godt til rette for slike forskere. Myndighetene spiller en viktig rolle i et velfungerende forskningssystem. De fastsetter målene, mobiliserer ressurser, overvaker at ressursene utnyttes effektivt og sørger for at systemet fornyer seg i takt med samfunnets behov. Det er i hovedsak tre virkemidler myndighetene har i styringen av det offentlig finansierte forskningssystemet: Bevilgnings- eller finansieringsstrømmene er nærmere omtalt foran, i avsnittet om tiltak til slutt i dette kapittelet og i mer detalj i senere kapitler. Etter utvalgets syn vil forskningsbarometeret kunne bli et viktig bidrag til å forbedre informasjonsgrunnlaget for framtidig utforming av finansieringsordninger. Riktig utformet kan barometeret også bli et sentralt verktøy for bedre mål- og resultatstyring i forskningssystemet og for videreutvikling av resultatbaserte finansieringssystemer. Det er utvalgets oppfatning at en ved å la forskningsbarometeret, mål- og resultatstyringen og finansieringssystemene spille sammen, kan få en langt sterkere oppmerksomhet om forskningsresultater og effektiv ressursutnyttelse enn hva virkemidlene hver for seg vil føre til. Mål- og resultatstyring av forskningssystemet Mål- og resultatstyring (MRS) ble innført som overordnet styringsprinsipp for staten på midten av 1980-tallet. Utgangspunktet er at det er mer effektivt om styring baseres på mål og resultater snarere enn detaljerte instruksjoner om hvordan de forskjellige oppgåvene skal løses. MRS er basert på utstrakt delegasjon av beslutninger innen vide rammer tilpasset virksomhetenes oppgåver. Styringen av institusjonene i universitets- og høyskolesektoren er i dag til dels svært detaljert 48 Kunnskapsdepartementet har fastsatt fem sektormål, 16 virksomhetsmål og 33 kvantitative styringsparametre. I tillegg er det fastsatt et ikke übetydelig antall kvalitative styringsparametre. Videre utøver myndighetene lik styring av alle universiteter og høyskolen Ut fra prinsippene om god MRS ville det være ønskelig å forenkle dette gjennom å sette klare mål for virksomhetene og utforme resultatindikatorer knyttet til disse målene. Det burde også utvikles mer differensiert styring som i sterkere grad tar hensyn til mangfoldet i sektoren. gerende forskningssystem. Flere av de utfordringene som utvalget har pekt på for norsk forskning, springer direkte ut av resultatene fra forskningsbarometeret. En videre utvikling av forskningsbarometeret bør derfor kunne være et nyttig bidrag til bedre mål- og resultatstyring i sektoren. Barometeret vil gjøre det mulig for ledere på ulike nivåer i systemet å dokumentere resultater på en bedre måte enn hittil. Også Forskningsrådet er utsatt for svært omfattende detaljstyring. Fra 2010 har Kunnskapsdepartementet fastsatt en felles målstruktur med ett overordnet mål, tre mål, 13 delmål og 72 resultatindikatoren I tillegg til dette fastsetter fagdepartementene egne mål i sine styringsdokumenter til Forskningsrådet. For eksempel har Landbruksog matdepartementet fastsatt 35 konkretiseringer av delmålene. Seiv om Kunnskapsdepartementet har det formelle ansvaret, blir rådet i praksis styrt gjennom komplekse føringer i forskningsbevilgningene fra 16 departementen Etter utvalgets syn har denne detaljsstyringen - som henger sammen med det såkalte sektorprinsippet - vært medvirkende til at rådet ikke har maktet å legge forholdene til rette for den frie forskningen på den måten det burde. Etter utvalgets syn ville det være mer hensiktsmessig om myndighetene i større grad utformet noen sentrale mål for rådets virksomhet, overlot til rådet å utforme virkemidler og prioritere innenfor denne rammen, og deretter bedømte den måten rådet forvaltet sitt ansvar på gjennom de resultater som ble nådd. Systemer for resultatbasert finansiering praktiseres i flere land. Lengst erfaring har Storbritannia, hvor hele bevilgningen til forskning i universitetsog høyskolesektoren er gjenstand for resultatbasert omfordeling, basert på periodiske og meget omfattende evalueringer. Erfaringen der tyder på at ordningen har ført til økt fokus på resultater, økt kvalitet og økt satsing på grunnforskning. 49 Systemet har imidlertid også blitt kritisert for først og fremst å favorisere tradisjonelle universitetsfag, gjøre det vanskelig for nye initiativer på tvers av fag og i stor grad neglisjere forskningens relevans for samfunns- og næringsliv. Utvalget mener derfor at det britiske systemet ikke er en modell å følge på dette området. kan styrke vektleggingen av resultater særlig når det gjelder publisering i det offentlig finansierte forskningssystemet. I Norge er det bare en begrenset del av det offentliges bevilgninger til forskningsinstitusjonene som gjøres til gjenstand for resultatbasert omfordeling. Det er et spørsmål om de resultatbaserte finansieringssystemene vi har i Norge, er innrettet på en hensiktsmessig måte. Som resultatene i forskningsbarometeret viser, er behovet for å styrke produktiviteten og kvaliteten i norsk forskning en av hovedutfordringene framover. Telling av publikasjoner (publiseringspoeng) er en relevant indikator i så måte, men den er ikke tilstrekkelig fordi den i for liten grad fanger opp kvalitet, bruk og innflytelse. Siteringer i internasjonale tidsskrifter gir en bedre indikasjon på dette, forutsatt at man klarer å korrigere for forskjeller i institusjonenes fagprofilen Siteringer blir i økende grad brukt i slike vurderinger i andre land. Utvalget anbefaler at man vurderer å supplere en indikator basert på publisering med en siteringsbasert indikator i systemene for resultatbasert omfordeling, og at det settes i gang et utviklingsarbeid med sikte på dette. Et hovedprinsipp, som følger av forskningsmeldingen og utvalgets mandat, er at resultater og bruk av forskning bør være sentrale indikatorer i resultatbaserte finansieringssystemen 50 Inkludering av en siteringsbasert indikator i disse systemene ville være i tråd med dette. Andre former for bruk av offentlig finansiert forskning, spesielt innen nærings- og samfunnsliv, burde også inkluderes. Med et mulig unntak for oppdragsinntekter, se neste avsnitt, finnes det så langt utvalget kan se ikke egnede resultatindikatorer for dette på institusjonsnivå i dag. Utvalget anbefaler at norske forskningsmiljøer engasjeres i å bedre kunnskapsgrunnlaget på dette punkt, med sikte på å utvikle egnede indikatorer på et senere tidspunkt, se forslaget om et forskningsprogram. Et annet spørsmål er i hvilken grad ekstern finansiering til institusjonene bør inkluderes i systemet for resultatbasert omfordeling. Ekstern finansiering kan ses som et insentiv i seg seiv, og det kan derfor synes unødvendig å inkludere dette som en indikator i den resultatbaserte omfordelingen. Et argument for å inkludere ekstern finansiering er som nevnt at dette, i mangel av andre egnede indikatorer, kan ses som en indikasjon på institusjonens evne til å samarbeide med samfunnet for øvrig. I universitets- og høyskolesektoren inneholder systemet et sterkt finansielt insentiv spesielt rettet mot finansiering fra EU. I instituttsektoren er dette insentivet langt svakere. På tross av dette er det ikke mulig å registrere noen nevneverdig bedring i universitets- og høyskolesektorens evne til å hente inn forskningsmidler fra EU. Denne sektoren gjør det heller ikke bedre enn instituttsektoren i så måte. Dette reiser berettigede spørsmål om hvor effektivt insentivet er. Et argument for sterkere insentiver til EU-forskning er høye egenandeler, men det forklarer i så fall ikke hvorfor dette insentivet er utformet forskjellig i de to sektorene, siden egenandelskravet er det samme. Internasjonal erfaring tilsier at systemer for resultatbasert omfordeling er egnede virkemidler for å stimulere til økt oppmerksomhet om forskningsresultater. Det er mer usikkert i hvilken grad kriterier basert på ekstern finansiering har de ønskede effekter. Fra flere hold har det vært pekt på at rammene for resultatbasert omfordeling er utilstrekkelige. For eksempel har det vært påpekt at produktivitetsøkning med hensyn til publisering ikke har hatt konsekvenser for rammen for resultatbasert omfordeling, med det resultat at insentivet til publisering i realiteten er svekket de senere årene 51 Handlingsromutvalget skrev i sin innstilling fra 2010: «For å opprettholde insentiwirkningen i den resultatbaserte omfordelingen (RBO), anbefaler arbeidsgruppen at rammen får en realøkning ved økt produksjon». 52 Samtidig skrev Universitets og høgskolerådet i et innspill til budsjettprosessen for 2011 at «UHR ber om at det gis tilskudd til rammen for resultatbasert omfordeling (RBO), som et signal om anerkjennelse av den sterke produktivitetsveksten som har funnet sted, og for å sikre motivasjon og incentiver til fortsatt produksjonsvekst. Det er vanskelig ut fra internasjonale erfaringer å si noe sikkert om hvilket nivå resultatbasert omfordeling bør ha som andel av det offentliges støtte til forskning ved universiteter, høyskoler og institutter, bortsett fra at det ikke er ønskelig å omfordele en veldig stor del av bevilgningen. 51 Sivertsen (2010:22) 52 Harg (2010:12) innenfor. Målt som andel av de direkte forskningsbevilgningene til de to sektorene, er imidlertid de norske ordningene fortsatt nokså beskjedne, og det burde være rom for å øke disse ordningenes andel noe framover, jf. kapittel 3.3 og 5. I kapittel 2.2.3 har utvalget foreslått en prøveordning for automatisk tildeling av driftsmidler til aktive forskere. Utvalget foreslår at bevilgningen til denne ordningen ved prøveperiodens utløp tilføres rammen for resultatbasert omfordeling i universitets og høyskolesektoren for å styrke denne. Utvalget foreslår også en økning av rammen for resultatbasert omfordeling av basisbevilgningene til instituttsektoren, jf. kapittel 3.3 og 5. - et omfang på forskerutdanningen som møter samfunnets behov. Med bakgrunn i analysen og de identifiserte utfordringene, foreslår utvalget et sett tiltak som samlet utgjør et svar på disse utfordringene og som er rettet mot og har effekter på ulike nivåer i forskningssystemet: systemnivå, institusjonsnivå og forskere/forskergrupper. Forslagene bygger på den systemtilnærming utvalget har lagt til grunn og som bl. a. vektlegger at alle nivåer i systemet må fungere bra og samvirke godt hvis systemet som helhet skal være velfungerende. Den overordnede strategien som utvalget vil anbefale myndighetene å følge, kan sammenfattes i termen 'et åpnere forskningssystem', som vi har valgt som navn på utredningen. Med dette menes et system som i større grad enn i dag åpner for mangfold og konkurranse, og hvor de beste forslagene og ideene vinner fram. Dette vil bidra til bedre ressursutnyttelse og økt kvalitet i offentlig finansiert forskning. Det er utvalgets oppfatning at det norske forskningssystemet i løpet av de senere årene har utviklet seg i en mer 'hikket' retning. Utvalgets forslag tar sikte på å snu denne trenden. De viktigste tiltakene som utvalget foreslår for å fremme et 'åpnere forskningssystem' er: - en midlertidig prøveordning for kanalisering av små driftsmidler til aktive forskere i universitets og høyskolesektoren slik at de bedre kan utnytte sin forskningstid (Forskerfunn) Utvalget har også vurdert omfanget og organiseringen av forskerutdanningen og mener det er nødvendig med en fortsatt opptrapping til et nivå som tilsvarer det Finland og Sverige har i dag dersom samfunnets behov framover skal tilfredsstilles. Et viktig tiltak for å øke kvaliteten og effektiviteten i forskerutdanningen vil etter utvalgets syn være å knytte stipendiatene til forskningsprosjekter ledet av gode forskere. Utvalget mener dette best kan sikres gjennom fordeling av midler i åpne konkurransearenaer i Forskningsrådet, slik det foreslås nedenfor. I tillegg til disse tiltakene foreslår utvalget - i tråd med sitt mandat - å utvikle et norsk forskningsbarometer som særlig vektlegger forholdet mellom resultater og ressurser i forskning. Barometeret bør være et verktøy for alle nivåer i forskingssystemet, fra den enkelte forsker via ulike ledelsesnivå i institusjonene til forskningsministeren. Det skal kunne brukes til dokumentasjon av resultater i ulike sammenhenger, som ledd i mål- og resultatstyring, som grunnlag for resultatbasert omfordeling mellom institusjoner og fordeling av driftsmidler til aktive forskere. Det er utvalgets oppfatning at en ved å la forskningsbarometeret, mål- og resultatstyringen og finansieringssystemene spille sammen, kan få en langt sterkere oppmerksomhet om forskningsresultater og effektiv ressursutnyttelse enn hva virkemidlene hver for seg ville føre til. Forskningsbarometeret bør ikke utformes en gang for alle, men være i kontinuerlig utvikling. Ikke alle typer resultater er like lette å måle. Det er derfor behov for forskning knyttet til dette, spesielt når det gjelder samfunns- og næringslivseffekter, og utvalget har derfor foreslått at det avsettes midler til et forskningsprogram på dette feltet. Samlet innebærer forslagene fra utvalget en moderat økning av de offentlige bevilgningene til forskning over fire år (2012-2015) inntil vi når et nivå, særlig innen forskerutdanningen, som er bærekraftig på lengre sikt. Det er særlig forslagene om økt doktorgradsproduksjon, en ny stor arena for fri forskning i Forskningsrådet, Forskerfunn og den resultatbaserte ordningen for forskningsinstituttene som krever økt finansiering. Forslagene innebærer til sammen en vekst i de offentlige forskingsbevilgningene på ca. 2 mrd. kroner i faste priser (2011) for perioden 2012-2015. Utvalget har tatt utgangspunkt i myndighetenes mål om at offentlig finansiert forskning på sikt vil utgjøre 1 % av BNP. Hvis en anslår BNP-veksten til 2,5 % per år vil 1 % av BNP i 2015 utgjøre 28,7 mrd. kroner (faste 2011-priser). De samlede FoU-bevilgningene, inklusive Skattefunn, utgjorde 24,3 mrd. kroner i 2011. Med disse anslagene er det rom for en realvekst i de offentlige FoU-bevilgningene på 4,3 mrd. kroner i perioden 2012-2015. Utvalgets forslag legger beslag på mindre enn halvparten av den beregnede veksten i disponible midler til FoU i løpet av denne perioden. Dersom en alternativt legger til grunn at FoU-bevilgningene som prosent av BNP vil være den samme i 2015 som i dag, altså at 1 %-målet ikke nås, vil økningen i de disponible midlene til FoU i denne perioden være 2,4 mrd. kroner, under ellers uendrede forutsetninger. Utvalgets forslag kan følgelig gjennomføres også under denne forutsetningen. Utvalget foreslår at det etableres et forskningsbarometer. Etableringen av et kunnskapsgrunnlag som forskningsbarometeret er et grunnleggende utgangspunkt for å vurdere tilstanden i norsk forskning. Forskningsbarometeret skal fokusere på sammenhengen mellom forskningsinnsats og -resultater. Aktuelle dimensjoner (resultater) vil være publisering, siteringer, utnyttelse av forskningstid (andel med få eller ingen forskningsresultater målt i for eksempel publikasjoner), avlagte doktorgrader, næringslivets og andre deler av samfunnets bruk av det offentlige forskningssystemet og internasjonalisering. ning i samfunns- og næringsliv. Tiltaket bør i hovedsak finansieres gjennom omprioriteringer på Kunnskapsdepartementets budsjett. Styrking av kunnskapsgrunnlaget: Forskningsprogram Utvalget foreslår at det opprettes et bredt anlagt forskningsprogram som ved hjelp av ulike faglige perspektiver og metoder analyserer den offentlig finansierte forskningen og dens anvendelse i ulike deler av samfunnet. En slik aktivitet bør ha en langsiktig karakter og, blant annet gjennom satsing på rekruttering til dette forskningsfeltet, bidra til å bygge opp kompetanse som er viktig for politikkutforming på dette området i Norge. Det kan eventuelt også skje gjennom en utvidelse av det eksisterende FORFI-programmet. Forskingsprogrammet krever en bevilgning på 30 mill. kroner per år over fem til ti år. Tiltaket bør i hovedsak finansieres gjennom omprioriteringer på Kunnskapsdepartementets budsjett. Utvalgets analyse viser at kapasiteten i norsk forskerutdanning ikke er tilstrekkelig til å møte behovet for kvalifiserte kandidater som det er rimelig å regne med framover. Utvalget anbefaler at Norge tar mål av seg til å utdanne 2 000 doktorgradskandidater i 2020. Dette vil etter utvalgets vurdering være tilstrekkelig til å dekke behovet. Når en når dette nivået, vil nye doktorgradskandidater som prosent av arbeidsstyrken tilsvare det nivået Finland og Sverige har i dag. Dette vil imidlertid ikke være tilstrekkelig til å ta igjen etterslepet sammenlignet med Finland og Sverige, som er skapt ved at vi gjennom mange år har utdannet færre kandidater i forhold til arbeidsstyrken. Utvalget har, under forutsetninger som framgår av teksten foran og i kapittel 6, beregnet at det er behov for 1 200 nye offentlig finansierte stipendiatstillinger de nærmeste fire årene, til en samlet kostnad av 1,020 mrd. eller 255 mill. per år i fire år. Veksten i stipendiatstillingene bør etter utvalgets syn fordeles både direkte til institusjonene i universitets og høyskolesektoren og gjennom Forskningsrådet. Utvalget foreslår at en andel av veksten kobles til forslaget om en stor, fri arena i Forskningsrådet, jf. forslaget nedenfor. Kapasitetsproblemet er spesielt kritisk i teknologiske fag. Forslaget om en stor arena for fri forskning i Forskningsrådet vil bidra til økt kvalitet, fornyelse, langsiktig kunnskapsberedskap og mer effektiv ressursutnyttelse i norsk forskning. Behovet for en slik arena er understreket av de fleste fagevalueringene som har vært gjort de siste ti-femten årene, av Walløe-rapporten 54 og av Forskningsrådet og universitetene senest i innspill til arbeidet med statsbudsjettet for 2012. 55 Veksten ide offentlige forskningsbevilgningene de siste årene har primært gått til å styrke andre formål: direkte institusjonsbevilgninger, programforskning i Forskningsrådet og kontingenten til EUs FP7. Støtten til fri forskning har som vist foran, relativt sett blitt svekket. Det er etter utvalgets syn nødvendig å ta et krafttak for å rette opp denne skjevheten. En måte å vurdere skaleringen av tiltaket på er å ta utgangspunkt i den eksisterende søknadsmassen til frie prosjekter i Forskningsrådet, med spesiell vekt på omfanget av søknader med svært høy kvalitet. Utvalget legger til grunn at en slik konkurransearena i hvert fall bør ha et omfang som gjør at de aller beste søknadene kan realiseres. Den totale søknadsmassen til frie prosjekter ligger nå på mellom 6 og 7 mrd. kroner, hvorav de aller beste søknadene, med karakter 6 eller 7 i følge rådets skala, nå har et søknadsvolum på i underkant av 2 mrd. kroner. Det er imidlertid grunn til å anta at mange potensielle søkere har avstått fra å søke på grunn av den høye avslagsprosenten, og at en utvidelse av ordningen til for eksempel 2 mrd. kroner vil gi vesentlig flere søknader. 54 Det norske Videnskaps-Akademi (2008) 55 Norges forskningsråd (2011 a) Tabell 2.1 Apen konkurransearena: 600 øremerkede stipendiatstillinger hvorav; - at übalansen mellom tematisk styrt og fri forskning i det norske systemet rettes opp og at hensynet til langsiktig kunnskapsberedskap og fornyelse dermed styrkes - økt kvalitet og bedre ressursutnyttelse i norsk forskning ved at de beste forskerne uavhengig av sektor og fag gis større mulighet til å forfølge sine forskningsideer, og ved at en større andel av doktorgradskandidatene kobles til de beste forskerne. Doktorgradsutdanning, gjennom stipendiatmidler tilknyttet prosjektene, bør gjøres til et vesentlig element av denne arenaen. Utvalget legger til grunn at ordningen kan bidra til større effektivitet i forskerutdanning, ved at stipendiater knyttes til gode prosjekter og erfarne forskere. Det er derfor grunn til å tro at en slik omlegging kan ha positive effekter for forskerutdanningen. Utvalgets forslag bygger på det forslaget som universitetene og Forskningsrådet har foreslått i forbindelse med statsbudsjettet for 2012, men er noe mer ambisiøst. Forslaget skiller seg også ut ved en sterkere vektlegging av fornyelse, banebrytende forskning og forskning på tvers av tradisjonelle faggrenser. Etter utvalgets forslag er midlene forutsatt fordelt av et lite antall flerfaglige paneler på basis av gitte kriterier, etter modell fra det europeiske grunnforskningsrådet og det nederlandske fornyingsprogrammet. Forslaget vil anslagsvis kunne gi rom for 200 prosjekter med en gjennomsnittlig varighet av tre år og et gjennomsnittlig budsjett på 2,5 mill. kroner per år i faste priser (unntatt forskerutdanning). Dette vil gi et budsjett på 500 mill. kroner første år, 1 mrd. kroner andre år og 1,5 mrd. kroner per år etter tre år (fullt utbygget). Det er i tillegg forutsatt at prosjektene kan søke om midler til forskerutdanning. Det er beregningsmessig lagt til grunn at prosjekter med forskerutdanning kan vare inntil fire år, mens andre prosjekter kan vare i inntil to år. Hvis halvparten av prosjektene inkluderer forskerutdanning, og har to stipendiater i snitt, gir dette 600 stipendiatårsverk etter tre år. Med en kostnad med eksisterende satser (2011-budsjettet) på 850 000 kroner per doktorgradsstipend, gir dette ca. 500 mill. kroner etter tre år. Det betyr at konkurransearenaen fullt utbygget omfatter 600 prosjekter med et samlet budsjett på 2 mrd. kroner etter tre år fordelt med 1,5 mrd. kroner på prosjekter og 0,5 mrd. kroner på forskerutdanning. Under redegjøres det for en mulig finansiering av den åpne konkurransearenaen, som utvalget har festet seg ved. Utvalget foreslår at dagens ordning for fri prosjektstøtte (med tilsvarende komiteer) og YFFordningen legges ned og inkluderes i den åpne konkurransearenaen. En øremerket del av veksten i nye stipendiatstillinger bør knyttes til den nye, åpne konkurransearenaen for å sikre at midlene går til fri forskning og for å sikre god gjennomføring og høy kvalitet på forskningen. Videre legger utvalget til grunn universitetenes forslag om å øremerke midler fra egen grunnbevilgning (samlet 119 mill. kroner over tre år) til fri forskning. Det er antatt at dette skjer i form av stipendiater til prosjekter som vinner fram innenfor den åpne konkurransearenaen. Det foreslås også et mindre bidrag gjennom omprioritering fra programforskning til den åpne konkurransearenaen. Bakgrunnen for dette er bla. den betydningen som den frie forskningen, inkludert bidraget til forskerutdanning, har for tematisk styrt forskning og programforskning. Den resterende delen foreslås finansiert fra Forskningsfondet, og tilsvarer om lag den delen av fondets avkastning som blir brukt til å finansiere kontingenten for norsk deltakelse i rammeprogrammet. Etter utvalgets oppfatning faller finansiering av den åpne konkurransearenaen klart innenfor rammen av Forskningsfondets opprinnelige formål å finansiere langsiktig, grunnleggende forskning i Norge, mens kontingenten like klart faller utenfor dette formålet, se nærmere grunngiving foran. Utvalget legger derfor til grunn at staten for framtiden vil finne andre inndekningsmuligheter for kontingenten til EU-forskningen, og at fondet kan disponeres til de formål det opprinnelig var opprettet for. Utvalget mener at Norge fortsatt bør delta i EU-forskningen. Etablering av en midlertidig prøveordning for automatisk tildeling av små driftsmidler til aktive forskere i universitets- og høyskolesektoren: Gjennom flere år har det kommet fram innsigelser vedrørende forskningsvilkårene i universitets- og høyskolesektoren. På prinsipielt grunnlag vurderer utvalget dette som et ansvar for institusjonenes styre og ledelse. Utvalgets kartleggingsundersøkels 56 tyder imidlertid på at problemene fortsatt eksisterer, og at de ikke har blitt bedre med årene, snarere tvert om. Utilfredsstillende forskningsvilkår kan lede til betydelig ineffektivitet i forskningssystemet og til at potensialet for god forskning og publisering ikke blir utnyttet slik det burde. Hovedproblemet er at institusjonene med enkelte unntak ikke har maktet å etablere systemer som sikrer tilfredsstillende forskningsvilkår for aktive forskere i sektoren. Det er et problem som fortjener myndighetenes oppmerksomhet. Det bør derfor være en oppgave for myndighetene å vurdere tiltak som kan avhjelpe dette problemet, slik at effektivitetstapet reduseres, og slik at institusjonene på lengre sikt etablerer bedre rutiner og ledelsesverktøy på dette området. samles inn (og som er foreslått gjort til en del av forskningsbarometeret). Hensikten er ikke å frata institusjonene ansvar, men bidra til etablering av bedre systemer og ledelsesverktøy. Derfor er ordningen gjort tidsbegrenset, og det er forutsatt at ansvaret og midlene overføres til institusjonene etter en viss tid. Prøveordningen bør evalueres for å undersøke om den har virket etter hensikten. En slik evaluering er ikke minst viktig for institusjonene når de skal videreføre ordningen. For å illustrere hvordan en slik prøveordning kan gjennomføres, har utvalget foretatt følgende beregning: Hvis aktive forskere, definert som forskere som produserer ett publiseringspoeng i gjennomsnitt per år (over tre år), får en bevilgning på 25 000 kroner hver, vil dette etter utvalgets anslag utgjøre 75 mill. kroner per år. 57 Dersom dette suppleres med en ytterligere bevilgning av samme størrelse til de beste forskerne, definert som de som produserer to publiseringspoeng eller mer i gjennomsnitt per år (over tre år), utgjør dette ytterligere 37,5 mill. kroner. For å unngå uønskede konsekvenser for veiledning av doktorgradskandidater, kan det være naturlig å supplere med et tilsvarende insentiv til veiledere per avlagt doktorgrad (1100 doktorgrader å 25 000 kroner), som gir 27,5 mill. kroner. Totalt utgjør dette 140 mill. kroner per år. Kostnaden dekkes gjennom vekst i forskningsbevilgningene og administreres av Kunnskapsdepartementet. Samlet innebærer forslagene om Apen konkurransearena og Forskerfunn at en noe større del av de offentlige forskningsbevilgningene kanaliseres direkte til aktive forskere enn nå, enten automatisk (basert på meritter) eller gjennom konkurranse (faglig kvalitet, med vekt på fornyelse). Forslagene vil særlig sørge for at aktive forskere, som faller utenfor større ordninger eller tematiske programmer, får bedre forskningsvilkår. Dette vil bidra til at de offentlige forskningsressursene får en bedre utnyttelse. Forslagene bygger på tilsvarende ordninger i andre land og den praksis som er etablert av ERC. Denne praksisen innebærer at aktive forskere får mer innflytelse over ressursene, noe som vil gi institusjonene et sterkere insentiv til å legge forholdene godt til rette for aktive forskere. 57 Undersøkelser tyder på at mellom 30 og 50 % av forskerne (førsteamanuensis og professor) ved universitetene er i kategorien som produserer ett publiseringspoeng per år eller mer, og mellom 15 og 25 % i gruppen som publiserer det dobbelte av dette. Beregningsmessig er 40 og 20 % lagt til grunn. Med 7500 forskere (ved institusjoner som deltok i Småforsk) kvalifiserer hhv. 3000 og 1500 forskere for ordningene. Styrke kunnskapsgrunnlaget 30 mill. skapsdepartementets ramme. Kunnskapsdepartementets ramme. kroner. (255 mill. vekst per år over fire 255 mill. kroner i vekst per år/ år) 1, 020 mrd. kroner i vekst over fire år. Total ramme 2 mrd. kroner: 720 mill. kroner fra Forsknings Dagens frie prosjekter: 600 fondet (EU-kontingent). mill. kroner. ping over tre år. vekst og 140 gjennom omprio ritering av eksisterende: 510 mill. kroner. - 5 % omprioritering fra Forskningsrådets programmer: 170 mill. kroner, (jf. forslag over). - Forskningsfondet, omprioritering fra EU-kontingent: 720 mill. kroner. Omdisponere deler av avkast- (jf. over) ning. Forsøk med en midlertidig ord- 140 mill. (anslag) til Forskerfunn, 140 mill. Resultatbasert finansiering insti- 150 mill. 150 mill. kroner. Utvalgsmedlemmene Gry Alsos, Astrid Lægreid og Randi Søgnen har særmerknad til dette forslaget, se slutten av dette kapittelet. Det er store forskjeller mellom omfanget og utformingen av de tre RBO-ordningene uten at resultatene alltid synes å reflektere dette. Eksemplet med EU-insentivet illustrer dette godt. ordningene med sikte på å klarlegge hva som har effekt og hva som ikke virker, inkludert om insentivene i ordningen for enkelte kriteriers del bør ha effekter på ulike nivåer (inkludert forsker/forskergruppenivå) for at de skal ha den tilsiktede effekt. produksjonen. Det betyr at en større del av veksten i bevilgningene til de to sektorene vil komme gjennom RBO-ordningen. Dette vil også innebære at en større del av grunnbevilgningene til institusjonene i de to sektorene blir konkurranseutsatt, og at institusjoner som bidrar mer til å styrke resultatene i norsk forskning får økte rammer på bekostning av de som bidrar mindre. Forslaget er ment å bidra til å øke kvaliteten i norsk forskning og til en bedre utnytting av resurssene. Forslaget vil først og fremst påvirke fordelingen mellom grunnbevilgning og RBO og har bare mindre konsekvenser for de totale bevilgningene til de to sektorene. Utvalget foreslår at ordningene styrkes med anslagsvis 290 mill. kroner til sammen. Veksten i universitets- og høyskolesektorens RBO er forutsatt å skje etter at prøveordningen med Forskerfunn er avsluttet og evaluert, ved at sektoren seiv tar over ansvaret. Veksten i instituttsektorens RBO foreslås gjennomført med en økning på 150 mill. kroner. Vi ønsker ikke å støtte forslaget om innføring av en midlertidig ordning for små driftsmidler til aktive forskere i universitets- og høyskolesektoren (Forskerfunn) fordi en slik ordning vil innebære en uhensiktsmessig detaljstyring av bruk av institusjonenes midler. Vi anser det som uheldig at myndighetene foreskriver tildelingsprinsipper på enkeltforskernivå. Hver institusjon må på selvstendig grunnlag kunne vurdere hvordan midlene best skal brukes for å oppfylle institusjonenes målsetninger, herunder hvordan institusjonen skal legge best mulig til rette for sine ansattes forskningsvilkår. Kapittelet ser først på nivået på offentlig finansiert FoU i Norge sammenlignet med andre land og viser alternative grunnlag for å vurdere ressurstilgangen, jf. kapittel 3.1. Kapittel 3.2 gjennomgår vanlige mater å inndele hvordan offentlige forskningsbevilgninger fordeles på (hovedstrømmer) og kriterier for tildeling i Norge og i andre land. Kapittel 3.3 beskriver hovedtrekk ved offentlig finansiert forskning i Norge. Utvalgets vurderinger er samlet i kapittel 3.4. ressurstilgang i forskningen. Utvalget har lagt til grunn at «ressurstilgang» skal forstås som offentlige forskningsbevilgninger. Vi gjengir målene slik de ble presentert i den siste forskningsmeldingen 1 og utviklingstrekk i Norge og andre land når det gjelder nivå på offentlig finansiert forskning. Deretter vises noen alternative mater å vurdere ressurstilgang på. I forskningspolitikken har det vært en praksis å bruke innsatsmål. Det internasjonale konsulentselskapet Technopolis har på oppdrag fra utvalget gjennomført en større utredning 1 som sammenligner erfaringer med mål- og resultatstyring av offentlig finansiert forskning i Canada, Danmark, Finland, Nederland, New Zealand, Storbritannia og Sverige. Disse landene ble valgt fordi de i likhet med Norge er små og mellomstore økonomier, på om lag samme utviklingsnivå. Flere av dem har også, i likhet med Norge, en næringsstruktur hvor naturressurser spiller en viktig rolle. Formålet med utredningen var å gi utvalget et grunnlag for å vurdere i hvilken grad det norske forskningssystemet skiller seg fra andre land. 1 Technopolis Group (2011 a, 2011 b). Utrykt vedlegg til utredningen. - systemer for innsamling av data for forskingsproduksjon, og hvordan slike data blir brukt. Rapporten består av to deler. Del 1 gjennomgår hovedtrekk, beskriver og analyserer på tvers av de syv landene. Del 2 beskriver forskningssystemene i hvert av de syv landene. Funn fra rapporten er gjengitt og brukt i utredningen, bla. i kapittel 2.2.2, 3.1.2 og 6.2.1. 1 Tallene er hentet fra OECDs database (statsbudsjettanalyse). I henhold til Frascati-manualen (OECD 2002) inngår ikke skatteinsentiver i statsbudsjettanalysen. I henhold til retningslinjer for internasjonal rapportering av statsbudsjettanalysetall (GBAORD) skal EU-midler tas ut i internasjonal statistikkrapportering. Tilgangen til data er begrenset for noen land for noen år. fullt ut i sin rapportering til OECD. BNP innen 2010, hvorav offentlig innsats skulle stå for 1 pst.» 3%-målet ble ikke innfridd, men målet for offentlig innsats på 1 % av BNP ble nesten realisert. Et hovedpoeng i meldingen fra 2009 4 var at dette er en lite hensiktsmessig måte å sette forskingspolitiske mål på. Malene bør i større grad reflektere «hva samfunnet vil oppnå med forskningsinnsatsen». Meldingen formulerte i stedet ni forskingspolitiske mål for offentlig finansiert forskning, jf. kapittel 1. Samtidig beholdt meldingen innsatsmål, men uten tidfesting: «Regjeringens ambisjon for offentlige forskningsbevilgninger er at disse skal utgjøre om lag 1 pst av BNP, dvs. om lag en tredjedel av målsettingen for total FoU-innsats». Treprosentsmålet for samlet forskningsinnsats ble også opprettholdt som et langsiktig mål uten tidfesting. Meldingen understreket samtidig at BNPmålene skulle suppleres med andre ressursindikatorer for å få fram et mer nyansert bilde av forskningsinnsatsen i Norge. Næringsstruktur og betydningen av petroleumssektoren gjør at Norge kommer uforholdsmessig dårlig ut i internasjonale sammenligninger knyttet til BNP-mål. Følgende indikatorer skulle supplere BNP-målene: - FoU-årsverk per 1 000 sysselsatte - FoU-innsats per innbygger - FoU-innsats knyttet til fastlands-BNP. I tillegg ble det, for å gi et mer fullstendig bilde, bestemt at provenytapet av Skattefunnordningen skulle tas med som del av den offentlige forskningsinnsatsen. Dette kan virke rimelig, men bryter med retningslinjer for rapportering av internasjonal statistikk, noe som gjør internasjonale sammenligninger vanskeligere. Utviklingen i offentlige forskningsbevilgninger: Figur 3.1 viser utviklingen i offentlige FoUbevilgninger i Norge og de landene utvalget har valgt å sammenligne med i perioden 2000-2010. Den offentlige forskningsinnsatsen i Norge, målt som andel av BNP har i perioden 2000-2010 økt fra 0,65 % til 0,85 % av BNP. Danmark, Finland og Sverige har hatt en tilsvarende økning i perioden, mens Canada, Nederland og New Zealand alle har hatt en svakere utvikling. Målt på denne måten bruker Finland mest ressurser på offentlig FoU (1,17% i 2010), foran Danmark og Sverige. Norge har passert Nederland og ligger på et vesentlig høyere nivå enn Canada og New Zealand. Petroleumsvirksomheten gir opphav til en grunnrente som gjennomgående er høy og varierer mye som følge av sterkt fluktuerende oljepriser. Et «BNP uten petroleumsrenten» kan derfor gi et bedre grunnlag for å sammenligne norsk økonomi med andre land. Bruker vi dette målet, plasserer Norge seg mellom Danmark og Sverige. Dersom vi inkluderer kontingenten til EU og Skattefunn, slik Kunnskapsdepartementet gjør, viser anslag at den offentlige forskningsinnsatsen i Norge i 2010 utgjorde 0,97 % av BNP. 7 Dette er imidlertid ikke sammenlignbart med tilsvarende tall fra andre land. De offentlige forskningsbevilgningene i Norge har vokst sterkt. Hvis vi sammenligner bevilgningen til forskning med utgiftene på statsbudsjettet, jf. figur 3.2, ser vi at økningen i forskningsbevilgningene omtrent tilsvarte økningene i utgiftene over statsbudsjettet fram til 2005. I 2006 fikk vi en kraftig økning i forskningsbudsjettet. 5 Dette bryter med vanlig OECD-praksis når det gjelder å beregne offentlige FoU-utgifter og reiser dermed spørsmål om sammenlignbarhet på tvers av land. Også andre land har tatt i bruk skatteinsentiver uten at disse regnes inn i de offentlige FoU-utgiftene i OECD-statistikken, jf. kapittel 2.2.1. Argumentene for å inkludere Skattefunn i offentlige FoU-utgifter er at skatteinsentiver generelt er uttrykk for offentlige bidrag (også om det gir seg uttrykk i tapte skatteinntekter) og at Skattefunn i praksis langt på vei er en tilskuddsordning (mange av bedriftene som kommer inn under ordningen er ikke i en skatteposisjon og mottar derfor tilskudd istedenfor frådrag på skatten). 6 "BNP uten petroleumsrenten" er forskjellig fra "fastlands- BNP". I den siste trekkes både utenriks sjøfart og hele oljevirksomheten ut. I den første trekkes bare ressursrentene fra oljevirksomheten ut, mens resten av inntektene i petroleumsnæringen kan oppfattes som "vanlig gruvedrift" og beholdes. Figur 3.2 Økning i utgiftene på statsbudsjettet og forskningsbevilgningene (2000=100) med over 121 % fra 2000 til 2010, mens utgiftene på statsbudsjettet i samme periode økte med 95 %. Forskning har med andre ord fått en stadig større andel av de offentlige bevilgningene. Som framstillingen over viser, har det vært en sterk økning i de offentlige bevilgningene til FoU i Norge de siste årene, og innsatsen ligger nå på et forholdsvis høyt nivå sammenlignet med andre land uavhengig av hvordan dette males. På hvilket grunnlag kan myndighetene kritisk vurdere behovet for offentlig ressurstilgang til FoU i årene som kommer? Offentlig ressurstilgang til FoU som prosentmål av BNP Et nærliggende alternativ er å holde fast ved dagens forskningspolitiske mål om at offentlig innsats skal utgjøre 1 % av BNP. På grunn av nedgang i oljeproduksjonen og svak vekst i samlet norsk BNP, vil det i følge SSBs framskrivinger for norsk økonomi da bare bli en moderat realvekst i forskningsbevilgningene de neste 20 årene. Gitt en forutsetning om at den offentlige forskningsinnsatsen er på 1 % av BNP i 2011, vil realveksten til forskning ifølge SSBs hovedalternativ kunne bli om lag 2 % per år fram til 2020 og litt under 1 % i perioden 2020-2030. Utvalget har, som det er redegjort for tidligere, pekt ut seks land som det er rimelig at norsk forskning sammenlignes med. Et alternativ til et mål om å bruke 1 % av BNP til offentlig finansiert FoU, kan være å sammenligne den offentlige forskningsinnsatsen i Norge med innsatsen i disse referanselandene, jf. over. Sammenlignet med disse landene ligger Norges FoU-innsats i prosent av BNP omtrent midt på treet når petroleumsrenten er inkludert. Cappelen har i et bidrag til Kunnskapsdugnaden argumentert for at et relativt innsatsmål kan være mer fornuftig enn et absolutt mål: «Teorien om absorberingsevne har relevans ikke bare for aweiningen mellom satsing på grunnforskning og anvendt forskning, men også for det samlede nivået på forskningsinvesteringene i universitetssektoren og næringslivet. Jo mer andre land investerer, jo flere nye forskningsresultater framkommer som har potensiell verdi for norsk næringsliv. Det kreves egen forskningsinnsats å finne fram til og videreutvikle resultatene». Absorberingsevne krever ikke bare forskning av høy kvalitet, men også en viss bredde i kompetansen i FoU-systemet, jf. kapittel 2. Dette kan bety at et lite, høyt utviklet land må investere en høyere andel av sine inntekter i FoU enn større land på samme utviklingsnivå for å kunne nyttiggjøre seg nyvinningene på forskningsfronten. Offentlig ressurstilgang til FoU som resultat av produktivitetsøkning i forskningssystemet En mulighet kunne også være å knytte en eventuell vekst i offentlige bevilgninger til produktivitetsøkning i det norske forskningssystemet. Det kunne for eksempel gjøres ved at resultatbaserte finansieringsmekanismer styrkes, og den totale rammen økes i samsvar med produktivitetsveksten. 8 Cappelen m. fl. (2010) 9 Anslag basert på verdivekst i BNP fra SSBs beregninger, der prisindeksen for sivilt konsum er brukt som deflator. rell prisvekst. 10 Cappelen (2006:9) Et annet grunnlag for å vurdere den offentlige forskningsinnsatsen er samfunnets behov for kunnskapsbasert omstilling etter oljealderen. Hvordan vil vi at næringslivet i Norge skal se ut i framtiden, og hvordan skal vi legge til rette for at dette næringslivet får betingelser for å utvikle seg? Inntektene fra petroleumsvirksomheten vil kunne synke kraftig etter 2020. Dette vil som redegjort for foran kunne bidra til at BNP-veksten bare vil være litt i overkant av 1 % årlig, mens fastlandsøkonomien vokser med om lag 2 % per år. 11 Beregningene viser også at produktivitetsveksten i fastlandsøkonomien bare vil være om lag 1 % i dette tiåret, noe som er lavt i et historisk perspektiv. Den vanlige definisjonen på Norges konkurranseevne er norske bedrifters evne til å eksportere varer og tjenester i konkurranse med andre land. Globalisering med økt konkurranse fra økonomier som Brasil, India, Kina og Russland, samt raskt voksende økonomier i Europa, fører til at Norges og norske bedrifters konkurranseevne settes under økt press. Arbeidsintensiv produksjon vil kunne flyttes til land og regioner der prisen på arbeidskraft er lavere enn i Norge. Kapital vil kunne investeres der avkastningen er høyest og lokaliseres der rammebetingelsene for eierne er best. Evnen til å utnytte og skape ny kunnskap er ikke mobil i samme grad. Konkurranseevnen for norsk næringsliv framover vil i økende grad måtte baseres på kunnskapsmessige fortrinn. En viktig komponent i en slik kunnskapsbasert omstillingsstrategi ville blant annet være å styrke forskerutdanningen. Seiv om det har vært en sterk vekst i avlagte doktorgrader i Norge de siste årene, ligger vi fortsatt langt bak Finland og Sverige som gjør det best, jf. kapittel 6. For et velstående land som Norge, der globalt engasjement står høyt på den politiske dagsordenen, kan det også argumenteres for at deler av den offentlige forskningsinnsatsen bør vurderes som et bidrag til å styrke den globale kunnskapsutviklingen. Allerede i dag går deler av den offentlige forskningsinnsatsen til å styrke kunnskapsutviklingen utenfor Norges grenser. 11 Cappelen m. fl. (2010) gere som tar doktorgradsutdanningen sin i Norge (med norsk finansiering), forlater Norge etter endt utdanning. Et annet eksempel er satsingen på internasjonalt samarbeid om «globale vaksiner». Et tredje eksempel er det europeiske forskingssamarbeidet der Norge er netto bidragsyter. Et slikt globalt engasjement innebærer at den offentlige forskningsinnsatsen i Norge bør ligge på et høyt nivå sammenlignet med andre land. En vanlig inndeling av offentlig forskningsfinansiering er å skille mellom midler som kanaliseres direkte til forskningsutførende institusjoner (institusjonelle bevilgninger) og midler som kanaliseres via forskningsfmansierende organisasjonen som forskningsråd (prosjekt- og programfinansiering). Institusjonelle bevilgninger tildeles gjerne i form av basisbevilgninger. Prosjekt- og programfinansiering er vanligvis et tilskudd til en forsker eller forskergruppe for å utføre en forskingsaktivitet som er begrenset i omfang, budsjett og tid og som blir tildelt på bakgrunn av et prosjektforslag. Et annet skille går mellom konkurransebaserte og ikke-konkurransebaserte tildelinger. Institusjonelle bevilgninger er viktige for utvikling av langsiktig kunnskapsberedskap og kapasitet, mens prosjektbasert finansiering fra konkurransebaserte arenaer blir brukt for å oppnå god prioritering av ressursene i forskingssystemet. Institusjonelle bevilgninger har tradisjonelt blitt tildelt på bakgrunn av historiske tildelinger som justeres gjennom årlige budsjetter, formler basert på antall studenter/vitenskapelig ansatte eller mer strategisk bestemte tildelinger. Det er, ifølge Technopolis, 12 store fellestrekk mellom landene når det gjelder hvilke kriterier som brukes i fordeling av slike midler. For universiteter og høyskoler og offentlige forskningsinstitusjoner er de institusjonelle bevilgningene tett koblet mot målog resultatstyring. Den finske ordningen, praktisert i ulike varianter siden 80-tallet, trekkes fram som et godt eksempel. Fra 1998 har mål- og resultatstyringen form av tre-årige resultatbaserte avtaler mellom departement og universitet, med årlige justeringer. Avtalene angir forventede resultater og finansieringsnivå. Finske universiteter har siden 2009 fått utvidet selvstyre. pler på avtalestyring og peker på at virkningene av indikatorer og resultatbaserte avtaler i styring av forskningsinstitusjoner varierer mye. Konklusjonen er at det ikke er tilrådelig å bare bruke indikatorbaserte resultater som grunnlag for bevilgninger eller andre beslutninger, og at slike ordninger fungerer best når de inngår som del av mer omfattende dialogbaserte prosesser. Også institusjonelle bevilgninger kan være konkurransebaserte. Mange land har i de senere år innført resultatbaserte finansieringssystemer som del av de institusjonelle bevilgningene. De resultatbaserte finansieringssystemene bruker noe ulike kriterier, men vektlegger først og fremst kriterier som reflekterer resultater (vitenskapelig produksjon og kvalitet), enten målt kvantitativt med indikatorer eller vurdert kvalitativt gjennom fagfellevurdering. En gjennomgang av slike systemer følger under. Figur 3.3. viser hovedmåter og kriterier for tildeling av offentlige forskningsbevilgninger. Det er en internasjonal trend at offentlige midler i større grad tildeles gjennom konkurransebaserte tildelinger, både i form av prosjekt- og programfinansiering og gjennom resultatbaserte institusjonelle tildelinger. 13 En undersøkelse som dekker utvalgte OECD-land, viser imidlertid at hovedtrekk ved landenes finansieringsmåte har vært relativt stabile i perioden 2000-08. 13 Technopolis Group (2011 a, 2011 b), OECD (2010 b) 14 OECD (2010 b) Kilde: Utvalget basert på figurer fra Technopolis Group (2011 a) mulige negative effekter som trekkes fram, er: - forskerutdanningen kan svekkes hvis prosjektene kandidatene knyttes til er mindre krevende og/eller har et kortere tidsperspektiv. En generell anbefaling er at landene må ta i bruk en kombinasjon av flere finansieringsmekanismer for å motvirke uheldige effekter av kun én type finansiering. Mange land har de senere årene innført resultatbaserte finansieringssystemer som del av den direkte, institusjonelle finansieringen av forskning ved universiteter og høyskolen Det gjelder for eksempel for seks av de syv landene i Technopolis' undersøkelse, 16 med Storbritannia som det eldste eksempelet (fra 1986). Innføringen av slike systemer kan også ses i lys av mål- og resultatstyring. I et slikt perspektiv er formålet å endre styringsrelasjonen mellom departement og universitet. Fra en praksis der departementet langt på vei detaljstyrte institusjonenes budsjetter (command-and-control systems), har man gått over til ordninger der institusjonene får større selvstyre og ansvar for hvordan ressursene skal forvaltes. Technopolis har undersøkt innvilgelsesrater for henholdsvis prosjekt- og programfinansiering i ulike land. 1 Undersøkelsen viser for det første at det er betydelige variasjoner i innvilgelsesrate mellom land og mellom finansieringsmekanismer. Går en nærmere inn på tallene for enkeltland og organisasjoner, blir det imidlertid klart at det er en systematisk forskjell mellom fri prosjektfinansiering og tematisk styrte programmer. Tematiske programmer har gjennomgående en høyere innvilgelsesrate enn frie prosjekter i forskningsrådene i Nederland, Storbritannia og Sverige. Forskjellene blir enda tydeligere om en sammenligner mellom forsknings- og innovasjonsråd. I Finland er innvilgelsesraten 70% i TEKES. For innovasjonsrådene er det imidlertid vanlig å konsultere potensielle søkere i forkant av at søknader sendes inn, med råd om at svake søknader ikke leveres, slik at disse tallene ikke uten videre er sammenlignbare med andre ordninger. Det samme bildet finner vi også i Norge dersom vi sammenligner mellom frie prosjekter og programmer i Forskningsrådet. befinner Norge seg i det aller laveste sjiktet for slike ordninger (i likhet med New Zealands Marsden Fund 2 ). De fleste landene har innvilgelsesrater mellom 15 og 25 % (Sverige, Nederland, Storbritannia). Vetenskapsrådet i Sverige (frie prosjekter) har for eksempel en innvilgelsesrate på 19%. Det tyske forskningsrådet (Deutsche Forschungsgemeinschaft - DFG) merker seg ut med en svært høy innvilgelsesrate på omtrent 50 % (2006-2009). Hvorfor er innvilgelsesrater relevante? For det første kan de ses som uttrykk for hvor hard konkurranse det er om midlene. For det andre kan svært lave innvilgelsesrater over tid føre til at noen av de beste forskerne lar være å søke. For det tredje kan det argumenteres for at såpass lave innvilgelsesrater innebærer sløsing med ressurser i forskningssystemet (søknadsskriving og fagfellevurderinger), seiv om det å utforme prosjektsøknader kan ha en verdi i seg seiv, uavhengig av om søknadene resulterer i økonomisk støtte eller ei. 2 Marsden Fund gir prosjektstøtte til grunnforskning utført av enkeltforskere eller mindre forskergrupper. Bevilgningene gis på grunnlag av kvalitetsvurderinger, og ikke på grunnlag av nasjonale forskningspolitiske mål og prioriteringer (Technopolis Group 2011 a, 2011 b). Innføringen av resultatbaserte finansieringssystemer har til felles at de skal stimulere til ressurskonsentrasjon, internasjonal publisering, fremragende forskning og at resultatene, som gir grunnlag for fordeling av midler, males med bakgrunn i resultater fra tidligere utført forskning. Kriteriene er stort sett de samme som i Norge, med vekt på publisering og doktorgradsproduksjon, seiv om vektingen av de ulike elementene kan variere. Det er i alle land en klar tendens til økende vekt på innhenting av kvantitative data for produksjon (publiseringer) og bruk av forskning (siteringer) i arbeidet med fordelingen av forskningsressursene. Men det er store forskjeller mellom hvor stor del av direktebevilgningene som er konkurranseutsatt på denne måten. 16 Technopolis Group (2011 b) 17 Hicks i OECD (2010 b) erer i følge Technopolis fra 2 til 100% prosent blant de landene som inngår i analysen. Storbritannia og New Zealand skiller seg ut med en høy resultatbasert andel, mens Norge med 5,7% befinner seg i den nedre delen. I de fleste tilfellene fordeles en mindre del av bevilgningene gjennom resultatbaserte systemer, og med små endringer i bevilgningene frå år til år, bl.a. på grunn av at universitetene har store, faste kostnader som krever stabil finansiering. Technopolis skiller mellom tre hovedtyper av resultatbaserte finansieringssystemer: Zealand, Storbritannia). - Omfatter både forskning og utdanning, bare en liten, men økende, del av de direkte bevilgningene fordeles på bakgrunn av forskningsindikatorer (Danmark, Sverige). Resultatbaserte finansieringssystemer er nye ordninger i de fleste land. Det foreligger derfor kun begrenset dokumentasjon på hvilke effekter slike systemer faktisk har. Ordningen i Storbritannia har bidratt til høyere vitenskapelig kvalitet i britisk forskning, til at institusjonene har utviklet og gjennomført egne forskningsstrategier og til bedre ressursutnyttelse av offentlige midlen 19 I Storbritannia har systemet blitt kritisert for å favorisere tradisjonelle universitetsfag, gjøre det vanskelig for nye initiativer på tvers av fag og i stor grad neglisjere forskningens relevans for samfunns og næringsliv, jf. tabell 3.1. Aldo Geuna og Ben Martin har laget følgende oversikt over styrker og svakheter med resultatbaserte finansieringssystemer, jf. også tabell 3.1: Erfaringer fra Australia på 90-tallet viser at slike ordninger kan ha overraskende sterke effekter på kollektiv åtferd synliggjort gjennom en svært sterk vekst i antall vitenskapelige publikasjonen De australske forskerne endret samtidig sin publiseringsstrategi mot mindre viktige publikasjonen Relativ gjennomslagskraft målt ved siteringer falt i samme periode. Mange sider ved resultatbaserte finansieringssystemer diskuteres internasjonalt. En problemstilling er hvordan slike systemer kan stimulere til at den kunnskapen som forvaltes og utvikles av universiteter og høyskolen kommer samfunnet til nytte. Systemene, både i Norge og andre land, begrenser seg i dag primært til å se på forskningsog utdanningsresultaten Hvordan forskningen brukes i samfunnet for øvrig og hvilken betydning den har der, blir i liten grad fanget opp. Hvordan finansieringssystemene kan innrettes for å understøtte og stimulere institusjonenes samfunnsoppdrag har tidligere også vært utredet i Norge, uten at det har lykkes å komme fram til ordninger som har blitt allment akseptert. - Dokumenterer at offentlige midler gir resultater (accountability) - Kostnader (tid og penger) Kilde: Utvalget basert på Technopolis Group (2011 a) I Storbritannia har man en lang tradisjon med panelevalueringer for å vurdere forskningskvalitet uavhengig av samfunnseffekter. Et slikt system er mer ressurskrevende enn resultatbaserte finansieringssystemer som kun baserer seg på bruk av indikatorer. I 2010 gjennomførte Higher Education Funding Council for England (HEFCE) en pilotundersøkelse for å avdekke samfunnseffekter innen emnene klinisk medisin, fysikk, miljøvitenskap, samfunnsvitenskap og engelsk språk og litteratur. 29 institusjoner deltok ved å sende inn dokumentasjon på samfunnseffekter av deres aktivitet til ulike ekspertpaneler som skulle gjøre en kvalitativ vurdering av hvilken betydning og verdi aktiviteten hadde. Panelene som skulle vurdere samfunnseffektene, besto av representanter fra forskersamfunnet og brukere. Et kriterium var at man ikke skulle ta hensyn til effekter som kun gjaldt for forskningen. Begrunnelsen for å bruke ulike paneler var at det er svært ulike samfunnseffekter man ønsket å måle. Et eksempel fra Imperial College viser hvordan forskning på hormoner i magen som regulerer appetitten kan brukes av legemiddelindustrien til å behandle fedme. Fedmerelaterte kostnader i helsetjenesten i Storbritannia beløper seg til omkring 5 mrd. kroner i året. Kun få personer blir tilbudt operasjoner, fordi det både er kostbart og risikabelt. Andre behandlingsformer kan spare samfunnet for store kostnader og pasientene for inngrep med til dels betydelig risiko. Et annet eksempel er forskning på det kulturelle livet ved Henrik VIIIs hoff i Hampton Court Palace. Forskningen har gjort det mulig å forbedre utstillingen ved Hampton Court Palace. Dette har ført til en vekst i antall besøkende med 43 %, sammenlignet med 12 % for andre sammenlignbare attraksjoner i London. Seiv om dette er vanskelige vurderinger, konkluderer HEFCE med at panelene var i stand til å rangere de ulike prosjektene etter hvilke samfunnseffekter de har. måle hvordan samfunnet bruker kunnskapen som er utviklet ved de offentlige forskningsinstitusjonene. I 2010 presenterte HEFCE i England en pilotundersøkelse som hadde til hensikt å se på samfunnseffekter av forskningen innen fem sentrale forskningsområder: klinisk medisin, fysikk, miljøvitenskap, samfunnsvitenskap og engelsk språk og litteratur, jf. boks 3.3. Undersøkelsen er den første i sitt slag og er basert på bruk av kvalifiserte paneler for vurdering av effektene. Storbritannia tar sikte på å innføre en ordning fra 2014 som vil omfordele inntil 25 % av de resultatbaserte forskningsbevilgingene med utgangspunkt i kvalitative vurderinger av samfunnseffekter, jf. boks 3.3. Et annet spørsmål som drøftes internasjonalt, er hva som skal til for at resultatbaserte systemer skal gi de ønskede effekter. Dette henger bl.a. 21 Spørsmålet om å innføre en formidlingskomponent har vært utredet av to utvalg, men forslagene fra det såkalte "Formidlingsutvalget II" (Universitets- og høgskolerådet 2006) ble møtt med betydelig skepsis, og det er ikke innført slike indikatorer i finansieringssystemet. inntekter), hvordan insentivene er utformet (er for eksempel publiseringsdata justert for forskjeller mellom fag?), hva deres styrke er, og om effektene kan være ulike på innføringstidspunktet og lenger fram i tid. Et viktig spørsmål er også hvor mange indikatorer det er hensiktsmessig at et resultatbasert finansieringssystem har. Institusjonenes grad av selvstyre og bruk av insentivene og kriteriene knyttet til dem i interne styringssystemer er også temaer som er berørt i diskusjonene. Det er også viktig å ta hensyn til hvordan resultatbaserte finansieringssystemer virker sammen med andre virkemidler, som mål- og resultatstyring og andre finansieringsmåter, for eksempel prosjekt- og programfinansiering gjennom forskningsråd. Ifølge Technopolis kan følgende hovedlærdommer trekkes fra internasjonale erfaringer med resultatbasert finansiering: anledning til å tilpasse seg de nye signalene. - Omfordeling av relativt beskjedne beløp kan ha sterke effekter på åtferd. sig viktige aktiviteter som er vanskeligere å måle. - Forskning og fornyelse på tvers av fagene kan lett bli skadelidende hvis systemet utelukkende fokuserer på tradisjonelle disipliner. En beskrivelse og drøfting av resultatbasert finansiering i Norge gis i kapittel 5.2. Det er vanlig å beskrive det offentlige forskningssystemets aktører gjennom å skille mellom politiske myndigheter (parlament, regjering, departementer), forsknings- og innovasjonsråd (mellomliggende finansieringsorganer) og forskningsutførende nivå (universiteter, høyskoler, institutter, helseføretak og bedrifter), jf. figur 3.4. 22 Hicks (i OECD 2010 b) understreker også at slike systemer antas å ha langt sterkere effekter på universitetene enn de finansielle insentivene i seg seiv skulle tilsi. Det skyldes ikke minst at slike offentlige vurderinger av resultater og relativ prestisje blir lagt merke til. Dette kapittelet presenterer hovedtrekk ved offentlig finansiert forskning i Norge. Utvalget er i sitt mandat bedt om å ta utgangspunkt i hovedstrømmene for offentlig finansiert forskning når det skal gi råd om hvorvidt det er behov for endringer som kan gi bedre måloppnåelse. De offentlige forskningsbevilgningene utgjorde i 2010 22,5 mrd. kroner, i tillegg til dette kommer virkningen av Skattefunn, og ble bevilget fra om lag 125 kapitler i statsbudsjettet. Figur 3.5 viser hvordan disse midlene fordeles på ulike mottakere. Direkte, institusjonelle bevilgninger til universiteter og høyskoler, forskningsinstitutter og helseføretak utgjorde i 2010 12 mrd. kroner. Dette vil si at omtrent halvparten av de offentlige forskningsbevilgningene ble kanalisert på denne måten. Av disse gikk ca. 7,3 mrd. kroner til universiteter og høyskoler, mens 2,6 mrd. kroner gikk til institutter og 2,1 mrd. kroner gikk til forskning i helseforetak. De institusjonelle midlene tildeles i varierende grad som «rene» forskningsbevilgninger. som skal dekke alle deres oppgåver. For helseforetakene blir en del av midlene kanalisert i form av et øremerket FoU-tilskudd fra Helse- og omsorgsdepartementet, men den største delen settes av gjennom interne disposisjoner foretatt av helseforetakene innenfor deres budsjettrammer. 24 Basisbevilgninger til instituttene er trukket ut av dette beløpet, og lagt til i beløpet for "direkte institusjonelle bevilgninger til instituttene". programmer for forskning i 2010 ble anslått til 1,2 mrd. kroner. Midlene fra EUs rammeprogrammer tildeles i hovedsak gjennom konkurransebaserte prosjekt- og programtildelinger, på lignende måte som Forskningsrådet tildeler midler. En god del av disse midlene kommer tilbake til norske forskere. Sammenlignet med andre land utgjør bevilgningene til utenlandske mottakere en høy andel av de norske offentlige FoU-bevilgningene. OECD har uttalt: «Offentlig finansiering til internasjonale organisasjoner utgjør fortsatt en beskjeden andel av nasjonal offentlig FoU-finansiering (vanligvis mindre enn 5 %). Belgia og Sveits er unntak. 2,2 mrd. kroner ble kanalisert til «andre». 25 OECD (2010 b). Norge inngikk ikke i denne undersøkelsen. Kilde: Utvalgets basert på tall fra NIFU og Forskningsrådet. Kanalisering av midler fra Forskningsrådet til helseforetakene inngår i «universiteter og høyskoler». 1,3 mrd. kroner 26 ble kanalisert gjennom Skattefunnordningen som støtte til FoU i næringslivet. Seiv om et betydelig antall institusjoner i de tre sektorene mottar offentlige FoU-midler, er mesteparten av bevilgningene konsentrert om et lite antall store institusjoner. De fire breddeuniversitetene stod i 2007 for vel 77 % av forskningen utført i universitets- og høyskolesektoren og for 84 % av midlene som ble tildelt institusjoner i universitetsog høyskolesektoren fra Forskningsrådet (2009). FoU-utgiftene ved de fem største instituttene 28 utgjorde nesten to femtedeler av instituttsektorens samlede FoU-innsats. Helse Sør-Øst stod for 71% av de samlede FoU-utgiftene i helseforetakene i 2008. Oslo universitetssykehus står alene for over halvparten av de samlede FoU-utgiftene i helseforetakene. Figur 3.6 viser hvordan de viktigste finansieringsstrømmene har utviklet seg over tid. Ser vi på utviklingen i strømmene i perioden 2000-2010, finner vi den sterkeste realveksten i de direkte bevilgningene til helseforetakene (434%), men det er betydelig usikkerhet knyttet til dette tallet. 30 Bevilgningene gjennom Forskningsrådet (94%) og kontingenten til EU (108%) har også hatt en svært sterk vekst i perioden. De direkte bevilgningene til universitets- og høyskolesektoren (55 %) og instituttene (40 %) 26 Anslag for 2010. Kunnskapsdepartementet (2010a:206) 27 NIFU (2011). Skattefunn inngår ikke i "offendige kilder". 28 SINTEF, Havforskingsinstituttet, Forsvarets forskningsinstitutt, Institutt for energiteknikk og Nofima. Her er stiftelsen SINTEF brukt, men dersom en legger inn hele SINTEF-konsernet som en enhet forsterkes bildet av konsentrasjon. 29 Norges forskningsråd (2010 c) Figur 3.6 Offentlig finansiert forskning. 1 Figuren er primært basert på tall fra NIFU (statsbudsjettanalysen). I "Forskningsråd" har vi trukket ut basisbevilgninger til institutter (basert på tall fra Forskningsrådet) og lagt disse inn i "Direkte bevilgninger til institutter". Tall for Skattefunn er innhentet fra Finansdepartementet, tallet for 2010 er et anslag. Alle tall er gjort om til faste 2002-tall. men relativt mindre enn veksten i de indirekte prosjekt- og programstrømmene (forskningsråd og EU). Skattefunn ble etablert med virkning fra 2002 og utgjorde da en vesentlig styrking av den offentlig finansierte forskningen til bedrifter i næringslivet. Siden det har omfanget av denne støtteordningen hatt en svak realnedgang. På departementsnivå går det et hovedskille mellom land der ansvaret for forskningspolitikken er sentralisert i ett departement (Danmark, Storbritannia), fordelt mellom to hoveddepartementer (Finland, Nederland) eller fordelt på mange departementer (Norge). 30 Økningen i FoU-anslagene for Helse- og omsorgsdepartementet gjelder FoU utført ved helseføretak. Måten tallene blir beregnet på av NIFU ble endret 2006-07. Veksten i disse anslagene er dels et resultat av en ny målemetode, dels et uttrykk for reell vekst. Det er ikke mulig å angi hvor mye som kan forklares på grunn av endringer i måten tallene er beregnet på. løsninger med flere forskningsråd, dvs. institusjoner som er underlagt ett eller flere departementer og som har ansvar for å gjennomføre politikk og finansiere forskning. Her skiller Norge seg ut, med en sentralisert ordning - ett forskningsråd - som skal betjene samtlige departementer og forskningsområder. Sektorprinsippet er et grunnleggende prinsipp i norsk forskning. Prinsippet innebærer at hvert enkelt departement har et overordnet ansvar for forskning på og for sin sektor. Alle departementene har både et langsiktig ansvar for forskning for sektoren - det brede sektoransvaret - og et ansvar for forskning for å dekke departementets eget kunnskapsbehov for politikkutvikling og forvaltning - det smale sektoransvaret. Sektoransvaret innebærer at hvert departement har: Figur 3.7 viser departementenes utgifter til forskning i 2010 og hvor stor andel av departementenes bevilgninger som kanaliseres gjennom Forskningsrådet. Samtlige departementer hadde i 2010 bevilgninger til forskning. Omtrent halvparten, dvs. drøyt 11 mrd. kroner, av de offentlige FoU-bevilgningene kom fra Kunnskapsdepartementets budsjett. 31 Technopolis Group (2011 a, 2011 b) 32 Kunnskapsdepartementet (2009 a) holdsvis 2,8 mrd. kroner og 1,9 mrd. kroner til FoU. Seks departementer hadde bevilgninger på 0,5-1,0 mrd. kroner til FoU. Kunnskapsdepartementet bevilger også mest midler gjennom Forskningsrådet, fulgt av Nærings- og handelsdepartementet, Olje- og energidepartementet og Landbruks- og matdepartementet. Samtlige departementer, unntatt Forsvarsdepartementet, bevilger midler gjennom Forskningsrådet. Som vist i kapittel 3.2 går det et sentralt skille mellom direkte institusjonelle bevilgninger og program- og prosjektbevilgninger. Omtrent halvparten av de offentlige FoU-bevilgningene bevilges i form av direkte institusjonsbevilgninger til institusjonene i universitets- og høy skolesektoren, instituttsektoren og helseforetakene. De siste ti årene har det vært en vesentlig større realvekst i bevilgningene gjennom Forskningsrådet enn i de direkte bevilgningene til universitets- og høyskolesektoren og instituttsektoren, mens de direkte bevilgningene til forskning i helseforetakene har hatt den klart sterkeste veksten, jf. over. Prosjektog programfinansiering har styrket seg sammenlignet med direkte institusjonsbevilgninger. Forskningsrådet er en nasjonal konkurransearena som gir støtte til de beste prosjektene, enten disse har sitt opphav i et universitet, helseføretak eller institutt, og enten midlene lyses ut gjennom frie arenaer eller gjennom tematisk styrte programmer. Noen departementer har valgt å kanalisere en forholdsvis stor del av sine FoU-bevilgninger utenom Forskningsrådet. Det kan reises spørsmål ved om ikke disse departementene i større grad burde trekke veksler på et bredere kunnskapstilfang gjennom å utlyse en større andel av sine midler gjennom Forskningsrådet, jf. omtale av helseføretak og institutter nedenfor. Et annet sentralt skille i et velfungerende forskningssystem går mellom frie prosjekter og tematisk styrt forskning, jf. kapittel 2. At 16 departementer finansierer forskning gjennom Forskningsrådet er en viktig årsak til at tematisk styrt programforskning står sterkt i rådet. 33 Problemstillingen er også reist av SINTEF: "I en situasjon med økende internasjonal konkurranse innen forskning er det grunn til å stille spørsmål ved balansen mellom åpne konkurransearenaer og offentlige basisbevilgninger til ulike forskningsinstitusjoner. God balanse mellom direkte bevilgninger og apen konkurranse er ønskelig i forhold til åpenhet, samarbeid og ikke minst kvalitet i forskningen." SINTEF (2010:4). Figur 3.7 Departementenes utgifter til forskning i 2010 og andel kanalisert gjennom Forskningsrådet Kilde: Utvalget basert på tall fra NIFU (NIFU STEP 2010) skap og mangfold i forskningen. Kapittel 7 behandler spørsmålet om langsiktig kunnskapsberedskap, fornyelse og mangfold og stiller spørsmål om det ikke er behov for større, frie arenaer og et åpnere forskningssystem. Nedenfor folger en nærmere beskrivelse av de ulike hovedstrømmene. Direkte bevilgninger til universiteter og høyskoler Universiteter og høyskoler har tre hovedoppgaver: høyere utdanning, forskning og formidling. Universiteter og høyskoler har et særlig ansvar for grunnforskning og forskerutdanning innenfor de områder der de tildeler doktorgrad. Det er store forskjeller mellom institusjonene knyttet til størrelse, bredde og hvilke oppgåver som veier tyngst. Institusjonene er gitt en stor grad av selvstyre når det gjelder hvordan de skal løse sine oppgåver. Universitets- og høyskolesektoren består av 37 statlige og 24 private institusjoner. Sektoren har åtte universiteter, fem statlige vitenskapelige høyskoler, tre private vitenskapelige høyskoler, 24 statlige høyskoler og 21 private høyskoler. 260 i statsbudsjettet. Størrelsen på rammebevilgningen til hver institusjon fastsettes av Stortinget i forbindelse med behandling av statsbudsjettet. Bevilgningen tildeles som en rammebevilgning til hver institusjon, og er ikke delt opp i ulike komponenter til forskning og utdanning. Hvor mye institusjonene bruker på forskningsrelatert virksomhet vil dermed kunne variere mye mellom institusjonene. Dagens finansieringssystem for universiteter og høyskoler ble innført fra og med 2002. Rammebevilgningen skal sikre institusjonene en langsiktig og stabil finansiering, samt ivareta særtrekk ved institusjonene og historiske prioriteringer. Noen av midlene kan rettes mot strategisk viktige områder når faglige og politiske hensyn taler for det, og kan være øremerket spesielle formål og/eller ha begrenset varighet. Eksempler på slike prioriteringer kan være midler til rekrutteringsstillinger, studieplasser, utstyr og prosesser for økt samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon. Komponenten knyttet til langsiktige prioriteringer og strategiske midler utgjør i gjennomsnitt om lag 60 % av den samlede bevilgningen til institusjonene. Det er viktig at finansieringssystemet stimulerer institusjonene til å drive forskning av høy kvalitet og utvikle kvalitativt gode studietilbud. Innenfor rammefinansieringen blir derfor deler av midlene fordelt med grunnlag i institusjonenes oppnådde resultater på utvalgte indikatorer knyttet til forskning og utdanning. Det er lagt vekt på at insentivene skal stimulere til økt resultatoppnåelse i sektoren, og være geografisk og institusjonsmessig nøytrale. Den resultatbaserte forsknings- og utdanningsuttellingen utgjør i gjennomsnitt om lag 40 % av den samlede bevilgningen til institusjonene. Den resultatbaserte ordningen beskrives i kapittel 5.2. De regionale helseforetakene har prioritert ressurser fra egne rammer til FoU i årene etter helsereformen, og de har konkrete mål om opptrapping i årene som kommer. Et spørsmål som kan stilles, er om Helse- og omsorgsdepartementet i større grad burde utvikle sin kunnskapsbase og sektor gjennom å trekke veksler på et bredere kunnskapstilfang, jf. kapittel 3.3. 37 Det kunne gjøres gjennom å utlyse en større del av midlene i form av åpne konkurranser i Forskningsrådet eller gjennom opprettelse av et eget nasjonalt helseforskningsråd. En stor del av midlene til helseforskning i Norge fordeles i praksis gjennom direkte bevilgninger til RHF-ene, der deler av midlene i hovedsak fordeles til ansatte i helseforetakene med svært begrensede muligheter for universitets- og instituttmiljøene til å konkurrere om støtte til gode prosjekter. Støtte til medisinske fag gjennom Forskningsrådet utgjorde i 2010 661 mill. kroner, mens de direkte bevilgningene til helseforetakene lå på 2,1 mrd. kroner. Etter utvalgets oppfatning vil det beste både for forskningssystemet som helhet og for helseforskningen, være at flest mulig får anledning til å konkurrere og at de beste forskningsprosjektene vinner. Det ville bidra til et åpnere forskningssystem. I 2009 ble 37% av FoU-utgiftene i sektoren dekket gjennom eksterne inntekter, hvorav Forskningsrådet og departementer var de to viktigste kildene. Forskning er én av fire hovedoppgaver i sykehusene 34 Helseforetakene har et særskilt ansvar for den pasientnære, kliniske forskningen og for at resultatene fra forskningen skal komme pasientene til gode og bidra til en kostnadseffektiv helseteneste av høy kvalitet. Fire regionale helseforetak (RHF) mottar direkte bevilgninger fra Helseog omsorgsdepartementet over statsbudsjettet. De direkte bevilgningene til FoU i helseforetakene har hatt en svært sterk realvekst de siste ti årene og utgjorde i 2010 2,1 mrd. kroner. Mesteparten av dette - om lag tre fjerdedeler - er resultat av beslutninger på foretaksnivå innenfor den rammen Helse- og omsorgsdepartementet tildeler. Den resterende fjerdedelen er et øremerket tilskudd til forskning fra samme departement. Det øremerkede tilskuddet skal være med på å sikre forskning og forskningsbasert kompetanseoppbygging i helseforetakene. Tilskuddet fordeles delvis på grunnlag av resultater, jf. kapittel 5.2. Instituttenes hovedoppgave er å levere god og relevant forskning og andre forskningsbaserte tjenester til brukere i næringsliv, forvaltning og samfunn. Et skille går mellom institutter som primært henter sine inntekter eksternt (oppdrags- og bidragsforskning gjennom konkurranse), og institutter som har som sin hovedoppgave å utvikle forskningsbasert kunnskap og gi råd til bestemte myndigheter. Disse midlene fordeles videre til forskere i de samme helseforetakene. Fordelingen er basert på utlysningen Tildeling forutsetter at prosjektleder er ansatt ved et helseforetak, men eksterne partnere kan delta gjennom prosjektsamarbeid. 35 Praksis varierer imidlertid noe mellom regionene. De regionale helseforetakene fungerer på mange mater som regionale miniforskningsråd innen helse. 36 Helse Sør-Øst RHF (2008) 37 Problemstillingen ble også reist i et møte mellom forskningsdekan Sigbjørn Fossum, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo og utvalgets leder (26. oktober 2010). Den er også reist av SINTEF: "Styrk den åpne konkurransen innen helseforskning. Kanaliser en andel av forskningsmidlene fra helseforetakene til Norges forskningsråd" (SINTEF 2010:4). lovens §§ 1 og 2. sieres typisk i hovedsak med direkte bevilgninger fra et departement. For gruppen av institutter som henter det meste av sine inntekter eksternt, ble det i 2009 innført en ny, delvis resultatbasert finansieringsordning. Disse instituttene kjennetegnes av at den har en forholdsvis lav basisbevilging, gjennomsnittlig noe i overkant av 10 %. Basisbevilgningen gir mulighet til å prioritere prosjekter ut fra instituttets strategi og forskernes interesser, blant annet gjennom finansiering av doktorgrader og artikkelpublisering. At basisbevilgningen har et visst omfang er derfor av betydning for så vel langsiktig, kunnskapsmessig beredskap som fornyelse for disse instituttene. Et spørsmål er om nivået på basisbevilgningen utgjør et hinder for disse instituttenes evne til utvikling av langsiktig kunnskapsberedskap og fornyelse. Problemstillingen må vurderes opp mot at instituttenes rolle primært er å levere god og relevant forskning til brukere i næringsliv, forvaltning og samfunnet for øvrig. Instituttenes avhengighet av ekstern finansiering gjør at forskningen vil styres i retning av temaer og problemstillinger som det er betalingsvillighet for blant brukerne. Det er grunn til å anta at den sterke markedsorienteringen har bidratt til at instituttene i stor grad har fornøyde brukere, jf. en rekke ulike evalueringer gjennomført av Forskningsrådet de siste ti-femten årene. Problemstillingene behandles nærmere i kapittel 5.2. og kapittel 7.3. Flere departementer, som Fiskeri- og kystdepartementet, Forsvarsdepartementet og Miljøverndepartementet, kanaliserer alle betydelige FoU-midler direkte til noen institutter, for eksempel Havforskingsinstituttet, Forsvarets forskningsinstitutt og Norsk Polarinstitutt. Det kan, på tilsvarende måte som for Helse- og omsorgsdepartementet, reises spørsmål ved om dette er en fornuftig måte å utvikle departementenes kunnskapsbase på, eller om de i større grad burde trekke veksler på et bredere kunnskapstilfang ved å utlyse en større del av midlene gjennom åpnere konkurranser i Forskningsrådet. Det kan også reises spørsmål ved om den manglende eksponeringen for konkurranse svekker fornyelse, kvalitet og effektiv ressursbruk i disse forskningsmiljøene. Dessuten kan det reises spørsmål ved om en slik praksis gir likeverdige rammevilkår for ulike forskningsinstitusjoner. Flere av departementene har egne forskningsinstitutter som mottar en betydelig del av sine FoU-bevilgninger direkte fra departementet. Eksempler på slike forskningsinstitutter er Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), Havforskningsinstituttet og Norsk Polarinstitutt. Fra 2010 flyttet Mattilsynet prosjektledelsen for overvåkningen av lakselus, som den private stiftelsen Norsk institutt for naturforskning (NINA) hadde hatt siden 1992, over til Havforskingsinstituttet. Mattilsynet begrunnet dette med at de hadde fått retningslinjer fra eierdepartementene, i dette tilfellet Fiskeri- og kystdepartementet, om å benytte seg av kunnskapsstøtte fra de instituttene som finansieres av eierdepartementene. Den konkrete saken med overvåkning av lakselus er bare ett av mange eksempler på det NINA opplever som statens prioritering av sine egne forskningsinstitutter. Det finnes flere eksempler på at forskningsoppdrag og -midler tildeles direkte til de statlige instituttene uten konkurranse. Man kan både stille spørsmål ved om dette bidrar til en effektiv ressursutnyttelse, og om midlene tildeles det mest kompetente forskingsmiljøet. I tillegg reiser den nære koblingen mellom disse instituttene og deres oppdragsgivere alvorlige spørsmål om hvor uavhengig forskningen og de forskningsbaserte rådene som gis til myndighetene faktisk er. ut for åpnere konkurranse. Det vil kunne føre til at flest mulig får anledning til å konkurrere og at de beste forskningsmiljøene vinner fram, uavhengig av hvilken sektor de tilhører. Næringslivets utgifter til FoU utgjorde i 2009 18,2 mrd. kroner, eller 43,5% av de totale FoU-utgiftene i Norge. Figur 3.8 Norges forskningsråd. priser, mill. kroner) finansierer i hovedsak sin egen forskning og utvikling. Næringslivet er i tillegg brukere av det offentlige forskningssystemet. Ut fra et systemperspektiv ville det være ønskelig å vurdere den offentlige og private innsatsen i sammenheng, men det ligger utenfor utvalgets mandat, jf. kapittel 2. En viktig begrunnelse for offentlig finansiert FoU er å stimulere til kunnskapsbasert verdiskaping og omstilling i næringslivet. De viktigste kildene for offentlig FoU-støtte til bedrifter i næringslivet er Skattefunn og brukerstyrte innovasjonsprogrammer i Forskningsrådet. Skattefunn ble etablert med virkning fra 2002 og utgjorde da en vesentlig styrking av den offentlig finansierte forskningen til bedrifter i næringslivet Fram mot 2010 har denne støtteordningen hatt en svak realnedgang. Brukerstyrte innovasjonsprogrammer i Forskningsrådet har hatt en sterk realvekst i perioden 2001-2010 og utgjorde nesten 1,1 mrd. kroner i 2010. Direkte FoU-støtte til bedrifter i næringslivet ligger nå på et høyt nivå om vi sammenligner med tilsvarende støtteordninger i andre land. Kapittel 2 gir en nærmere omtale av den offentlige støtten til næringslivet og næringslivets bruk av det offentlige forskningssystemet. Norges forskningsråd mottar midler fra 16 departementer. Bevilgningene gjennom Forskningsrådet er den nest største offentlige finansieringsstrømmen og utgjorde i 2010 5,6 mrd. kroner (ekskl. basisbevilgninger til institutter). Disse bevilgningene hadde en realvekst på 94 % i perioden 2001-2010. Her gir vi en kort oversikt over virkemiddelporteføljen fordelt på sentrale virkemidler, fagområder og mottakere. Forskningsrådet er en nasjonal konkurransearena for prosjekt- og programfinansiering for alle fagområder rettet mot forskning i samtlige forskningssektorer. Store programmer, brukerstyrte innovasjonsprogrammer og handlingsrettede programmer er de tre største virkemidlene for prosjekt og programfinansiering. 40 Fri prosjektstøtte er til sammenligning vesentlig mindre enn hvert av de tre dominerende programvirkemidlene. 40 Basisbevilgninger er institusjonelle bevilgninger til instituttene og har dermed en annen karakter. Figur 3.9 Norges forskningsråd. Budsjettutvikling 2001-2010 fordelt på fag (faste 2002-priser, mill. støtte til vitenskapelig utstyr, som har hatt sterkest vekst. Balansen mellom tematisk styrt forskning og fri forskning er et viktig spørsmål i et velfungerende forskningssystem, jf. kapittel 7. Forskningsrådets virkemidler støtter sterkest opp under fagområdene teknologi og matematikk og naturvitenskap. Humaniora og medisinske fag er de fagområdene som får minst støtte gjennom Forskningsrådets virkemidler. Det største fagområdet (teknologi) fikk 38% av bevilgningene fra Forskningsrådet i 2010, mens det minste fagområdet (humaniora) fikk 3 %. De siste ti årene har støtten til medisinske fag økt mest (realvekst 124%), etterfulgt av matematikk og naturvitenskap. De samfunnsvitenskapelige fagene har hatt svakest realvekst (25 %). Disse tallene sier noe om ulike muligheter for forskere i ulike fag til å skaffe seg eksterne inntekter til å drive sin forskning. Forskere innen humaniora, som er et forholdsvis stort fagområde i universitets- og høyskolesektoren, har for eksempel relativt små midler å konkurrere om i Forskningsrådet. Dette er et relevant forhold når spørsmål om tilgang til driftsmidler vurderes. er samtidig grunn til å understreke at særlig utstyrstunge fag har et større behov for ekstern tilleggsfinansiering for å kunne utnytte sin forskningstid på en effektiv måte. Fondet for forskning og nyskaping ble opprettet i 1999 som et «(...) viktig og konkret tiltak som skal bidra til å realisere Regjeringens ambisjon om å øke forskningsinnsatsen og bidra til å realisere prioriteringene på overordnet forskningspolitisk nivå. 41 Kirke-, utdannings- og forskingsdepartementet (1999:142) Figur 3.10 Norgesforskningsråd. mill. kroner) Fondet ble først og fremst opprettet som en supplerende finansieringskilde. De ordinære bevilgningene fra hvert enkelt departement over statsbudsjettet skulle fortsatt være den viktigste måten for det offentlige å finansiere forskning på. Fondsmidlene skulle bl.a. finansiere langsiktig, grunnleggende forskning innenfor alle sektorer, balansere sektorprinsippet og bedre Forskningsrådets rammebetingelser for helhetlig tenkning. I forskningsmeldingen fra 2005 ble det, i tillegg til å varsle vekst i fondskapitalen, slått fast at «[a]vkastningen fra forskningsfondet vil også fremover være et meget viktig verktøy for å følge opp de overordnede prioriteringene i forskingspolitikken» 42 Det innebar at en tok konsekvensen av at fondet var blitt en sentral finansieringskilde for et bredere spekter av forskning enn det som opprinnelig var intensjonen. I 2007 kom en ny, sentral justering ved at fondsavkastningen ble brukt til å finansiere vekst i kontingenten til EUs 7. rammeprogram. den økte avkastningen, også på områder som ordinært ville vært finansiert over andre departementers budsjetter. Den totale kapitalen er fra 1. januar 2011 på 80 mrd. kroner, og samlet avkastning i 2011 er på om lag 3,7 mrd. kroner, dvs. om lag 16 % av de offentlige bevilgningene til forskning. I statsbudsjettet 2011 er den samlede avkastningen fordelt slik: - 1207,6 mill. kroner til Norges forskningsråd over kapittel 286 post 50 - 1005,8 mill. - 711 mill. kroner til ulike internasjonale kontingenter, hovedsakelig kontingent til EUs rammeprogram for forskning (jf. tabell 3.2) - 35,9 mill. kroner til Forskningsrådet over budsjettet til Nærings- og handelsdepartementet. ningsrådet. Denne delen av avkastningen blir ikke prisjustert. Fondsavkastningen utgjør en stadig større del av de totale forskningsbevilgningene og har utviklet seg fra å være et supplerende og strategisk virkemiddel til å bli kanskje den viktigste kilden til vekst på forskningsområdet. Det ble lagt få føringer på avkastningen fra Forskningsfondet i begynnelsen av fondets historie, men dette har endret seg betydelig over tid. Kunnskapsdepartementet og regjeringen har blant annet øremerket deler av fondsavkastningen til prioriterte tematiske og teknologiske forskningsområder, men avkastningen har også blitt benyttet til å finansiere forskningsrelevante tiltak utenom Forskningsrådet, som Kvalitetsreformen og norsk deltakelse i EUs 7. rammeprogram. Fondsavkastningen skiller seg dermed ikke vesentlig, verken i bruk eller formål, fra de «ordinære» forskningsbevilgningene. Fondet har bidratt til å finansiere forskning på tvers av sektorgrensene og gjennom dette bidratt til sterkere forskningspolitisk koordinering. Av store, tverrgående satsinger kan nevnes: Sentre for fremragende forskning, Sentre for forskningsdrevet innovasjon, Det internasjonale polaråret, vitenskapelig utstyr og Forskningsrådets store programmer. Innskudd i fondet er plassert i Norges bank som et kontolån til staten. Renten tilsvarer renten på 10-års statsobligasjoner på innskuddstidspunktet, og de ulike innskuddene har dermed forskjellig rente. Fra og med 2009 har det blitt fastsatt ny rente for de innskuddene hvor den første tiårsperioden har utløpt. Renten på 10-års statsobligasjoner er betydelig lavere nå enn den var for ti år siden. Den nye renten har derfor så langt ført til nedgang i avkastningen fra disse innskuddene. Det knytter seg naturligvis en del usikkerhet til renteutviklingen, men det er rimelig å anta at rentenivået vil holde seg forholdsvis lavt framover. Finansiering av forskningssamarbeidet med EU Norge har deltatt i EUs rammeprogram for forskning, teknologisk utvikling og demonstrasjonsaktiviteter i mer enn 20 år, og på bakgrunn av EØSavtalen siden 1994. Norske deltakere har de samme rettigheter og plikter i programmet som deltakere fra EU-land. EU har siden 2000 hatt som mål å utvikle et europeisk forskningsområde - European Research Area (ERA), og har etablert ulike tiltak for å realisere dette. Norge deltar nå i det 7. rammeprogrammet for forskning (2007- 2013) Det europeiske forskingssamarbeidet er en viktig kilde til mangfold og en verdifull arena for norske forskere til å bygge nettverk og øke sin kunnskap om forskning i andre land. Omfanget av forskningen i EU-prosjektene norske forskere deltar i, i løpet av et år, overgår de totale årlige norske FoU-utgiftene. Erfaringene tyder på at kvaliteten på EU-prosjektene jevnt over er god og at norske deltakere gjennomgående er fornøyde med sin deltakelse. Det offentlige finansierer deltakelse i det europeiske forskningssamarbeidet på tre hovedmåter: gjennom kontingent for deltakelse i rammeprogrammet, gjennom finansiering av deltakelser utenfor rammeprogrammet (ERA-aktiviteter) og gjennom nasjonale ordninger som enten stimulerer norske miljøer til deltakelse eller i form av egeninnsats fra norske miljøer. Her presenterer vi trekk ved de to første finansieringsmåtene. Kontingenten for deltakelse i rammeprogrammet bevilges over Kunnskapsdepartementets budsjett på vegne av alle berørte departementer. Det er ingen garantert retur på midlene Norge bidrar med. Rammeprogrammet er basert på apen konkurranse om forskningsmidlene. Spørsmålet om norsk deltakelse i et nytt rammeprogram må legges fram for Stortinget. Offentlige bevilgninger til forskningssamarbeidet med EU har økt sterkt de siste årene. Det henger ikke minst sammen med at EU har styrket sin satsing på forskning og har økt budsjettet for hvert rammeprogram. Budsjettprofilen i FP7 innebærer at budsjettet vokser med 75 % gjennom programperioden. Kontingenten for norsk deltakelse i rammeprogrammet har økt fra 570 mill. kroner i 2004 til 1,2 mrd. kroner i 2010 (saldert budsjett). Kontingenten vil øke også i årene som kommer. Det er en vesentlig forskjell mellom EU-landene og Norge i måten veksten i rammeprogrammet dekkes inn på. For medlemslandene dekkes veksten til FP7 gjennom prioriteringer på EU-nivå innenfor rammen av det generelle EU-budsjettet, som alle medlemslandene bidrar til basert på deres bruttonasjonalinntekt (BNI). 44 Det er svært vanskelig å angi presise beregninger på utbetalingene framover. Disse vil avhenge av BNP i Norge/EU, valutakurser og framdrift i gjennomføring av prosjektene som EU støtter. I EUs langtidsbudsjett (2006) for perioden 2007-2013, var norsk kontingent til EUs rammeprogram beregnet til 1,1 mrd. euro (totalt ca. 50 mrd. euro), med beregnet beløp 109 mill. euro i 2007, voksende til 219 mill. euro i 2013. forskningsbudsjetter. Den delen av kontingentutgiftene som går til EU-forskning blir ikke synliggjort som en del av den nasjonale, offentlige forskingsinnsatsen, for eksempel når en beregner offentlige midler til FoU som andel av BNP. Norge betaler kontingenter til de ulike programmene vi deltar i. Økningen i kontingenten til rammeprogrammet dekkes først og fremst gjennom veksten i avkastning fra Fondet for forskning og nyskaping, og hele kontingenten blir målt som del av den offentlige forskningsinnsatsen. Forskningsfondet ble opprettet i 1999 og hadde opprinnelig som et av sine hovedformål å finansiere langsiktig grunnleggende forskning innenfor alle sektoren Fra 2007 blir deler av fondsavkastningen brukt til å finansiere veksten i FP7, ca. 700 mill. kroner i 2010, jf. tabell 3.2. Det er en betydelig vekst i FoU-aktiviteter som faller utenfor rammeprogrammet og som krever nasjonal tilleggsfinansiering. Nedenfor gis noen eksempler som illustrerer en utvikling som allerede er i gang og som sannsynligvis vil forsterkes i årene som kommer. Norge sluttet seg i 2008 til etableringen av Det europeiske instituttet for innovasjon og teknologi - EIT (2008-2013). I 2008 ble det lagt til grunn at den norske kontingenten ville øke fra ca. 0,5 mill. kroner i 2008 til drøyt 9 mill. kroner i 2010. prioriteringer på forskningsbudsjettene. I forslaget til statsbudsjett for 2010 ble det satt av ca. 5 mill. kroner. Forskningsmeldingen 46 slår fast at regjeringen vil delta aktivt i den videre utviklingen av europisk forskningsinfrastruktur av verdensklasse (ESFRI) og bidra til å realisere de prosjektene på ESFRIs veikart som er viktige for Norge. ESFRI ble etablert i 2002 som et rådgivende forum drevet av EU-landene innenfor forskningsinfrastruktur. ESFRI har til formål å fremme etableringen av framtidig felleseuropeisk forskningsinfrastruktur, og har deltakere fra både EU-land og land som er assosierte til EUs rammeprogram for forskning. ESFRIs oppdaterte veikart for 2010 inneholder om lag 50 forslag til etablering av ny forskningsinfrastruktur og oppgradering av eksisterende infrastruktur i Europa. Det er et mål for EU at 60 % av prosjektene på veikartet skal være startet opp innen 2015. ESFRI-prosessen stiller myndighetene overfor nye utfordringer knyttet til om og hvordan Norge skal delta. Forskningsrådet har utarbeidet retningslinjer for hvordan nasjonal deltakelse kan ivaretas. Så langt har Norge inngått forpliktende avtaler, eller gitt tydelige politiske signaler om deltakelse, i seks prosjekter. Disse er under planlegging, og Forskningsrådet har derfor i sitt langtidsbudsjett for finansieringsordningen Nasjonal satsing på forskningsinfrastruktur satt av en økonomisk ramme på 1,1 mrd. kroner til framtidig norsk deltakelse. 47 Dette er midler som holdes utenfor tradisjonell, apen søknadsbehandling fra norske miljøer. Når det gjelder norsk deltakelse i øvrige ESFRI-prosjekter, legges det opp til en søknadsprosess der norske miljøer må søke og konkurrere på lik linje med andre norske miljøer som søker om infrastrukturmidler. Per oktober 2010 forelå det 11 søknader om norsk deltakelse i andre prosjekter på veikartet. 45 Norske miljøer deltok i konkurransen, men vant ikke fram i den endelige utvelgelsen i 2009. 47 De fem prosjektene er ESS, CESSDA, SIOS, ECCSEL og EISCAT-3D, i tillegg kommer oppgradering av ESRF, der kostnadene dekkes av Kunnskapsdepartementet. Beløpet er et estimert maksimalbeløp for perioden 2010-2018. god anvendelse av offentlige FoU-ressurser vil i stor grad avhenge av om man velger de riktige prosjektene for norsk forskning, for eksempel på områder der vi har kompetansetunge norske forskningsmiljøer og interesser. Det vil også avhenge av at vi forhandler fram gode vilkår for hvor stor andel av kostnadene Norge skal bære og på hvilke vilkår norske miljøers deltakelse sikres. Etablering av felles, europeiske forskningsprogrammer Qoint Programming Initiatives) er en annen ambisiøs, europeisk prosess som kan medføre at nasjonale FoU-midler i årene som kommer i større grad blir bundet opp i europeisk samarbeid. Hensikten er å samle nasjonale ressurser i større, europeiske programmer for å møte globale utfordringer. På hvilket grunnlag bør myndighetene vurdere nivået på den offentlige forskningsinnsatsen? Kapittel 3.1 skisserer alternative mater å vurdere den offentlige forskningsinnsatsen på. Som et lite, men rikt land med omstillingsbehov i årene som kommer, er det fornuftig at den offentlige forskningsinnsatsen i Norge ligger på et nøyt nivå. Det kan være fornuftig å ta i bruk ulike indikatorer for å sammenligne oss med andre land. Slike indikatorer gir imidlertid ikke uten videre svar på hvor innsatsen bør ligge i årene som kommer. Det kan være gode grunner til at den offentlige forskningsinnsatsen fortsatt bør øke. For det første som ledd i en strategi for videre utvikling av kunnskapsøkonomien, for eksempel gjennom en økt satsing på forskerutdanning. For det andre som ledd i en strategi for å styrke produktiviteten i deler av forskningssystemet. For det tredje som et bidrag til å styrke den globale kunnskapsutviklingen. Dette er spørsmål som det i siste instans er opp til de politiske myndighetene å ta stilling til. Gitt dagens mål om at den offentlige forskningsinnsatsen skal utgjøre 1 % av BNP, og utsiktene for norsk økonomi framover, blir det sannsynligvis en svakere realvekst i de offentlige bevilgningene til forskning i årene som kommer enn hva vi har vært vant med, jf. også kapittel 2.3.2. Da blir det desto viktigere å få mer ut av de ressursene som allerede bevilges til FoU. Dette er et hovedspørsmål for urvalget. Hvilke konklusjoner kan vi trekke av de internasjonale sammenligningene? Kapittel 3.2 gjennomgår finansieringsstrømmer og kriterier for offentlige forskningsbevilgninger i Norge og andre land. Systemtilnærmingen og de internasjonale erfaringene tilsier at det offentlige bør bruke et bredt sett av virkemidler for å utvikle forskingssystemet. Det er vanskelig å peke ut et enkelt land som kan tjene som modell for forbedringer av det norske forskningssystemet. Det er heller ikke opplagt hva som er den optimale balansen mellom institusjonelle bevilgninger og prosjekt og programbevilgninger. Offentlig forskningsfinansiering i Norge - hovedstrømmene og mekanismer for tildeling av ressursene - er preget av mange av de samme trekkene som de landene vi sammenligner oss med. Utvalgets forslag til endringer bygger derfor på en konkret analyse av utfordringer i det norske forskningssystemet støttet av internasjonale erfaringer der det er relevant. Formålet er å finne mulige endringer i den måte ressurser fordeles på, som kan bidra til at de midlene det offentlige bruker på forskning kaster mer av seg. Om sektorprinsippet og et åpnere forskningssystem Norsk forskning er på forskingspolitisk nivå organisert etter sektorprinsippet. Hvert departement har ansvar for kunnskapsutviklingen innen sin egen sektor, setter av penger til forskning og engasjerer seg i hvordan disse pengene blir brukt. Dette engasjementet er i utgangspunktet positivt, både fordi departementene på denne måten får et mer bevisst forhold til behovet for kunnskap innen sin sektor og fordi det kan bidra til at nivået på forskningsinnsatsen blir sett i sammenheng med nivået på andre virkemidler. Sektorprinsippet kan imidlertid bli et problem dersom departementene ikke i tilstrekkelig grad kanaliserer midler inn mot nasjonale konkurransearenaer som inviterer til at de beste forskningsmiljøene får anledning til å bidra til kunnskapsutviklingen. Etter utvalgets vurdering bør en større del av de offentlige midlene kanaliseres mot åpne konkurransearenaer. Det vil gi et åpnere forskningssystem og mer effektiv ressursutnyttelse. Kvalitet og relevans, ikke geografisk tilhørighet eller institusjonstilknytning, bør være det viktigste kriteriet for tildeling av en større del av de offentlige forskningsmidlene. ningsinstitutter, som eksempler på aktører som bør revurdere sin praksis. Sektorprinsippet kan også bidra til at tematisk programforskning prioriteres i for sterk grad på bekostning av fri, forskerinitiert forskning. Som vist over, utgjør frie prosjekter en beskjeden andel av Forskningsrådets midler sammenlignet med ulike programtyper. Denne problemstillingen behandles nærmere i kapittel 7. Etter utvalgets vurdering bør fondets avkastning i større grad anvendes i tråd med et opprinnelig hovedformål om å finansiere langsiktig, grunnleggende forskning. Den gradvise uthulingen av fondets formål er uheldig fordi det fører til at fondet ikke lenger vil fylle den funksjonen det opprinnelig ble opprettet for. men som har vanskelig for å vinne fram i den årlige budsjettkampen. Når fondet i stedet blir en postkasse for alle mulige hensyn, forsvinner poenget med fondsfinansiering som virkemiddel. Etter utvalgets syn bør fondets formål presiseres slik at det bedre samsvarer med den opprinnelige målsettingen om å støtte langsiktig, grunnleggende forskning. Utvalget fremmer forslag om å styrke satsingen på fri forskning gjennom en stor apen konkurransearena. Dette behandles nærmere i kapittel 7. Etter utvalgets oppfatning vil en slik arena dekke forskningsaktiviteter som i større grad er i samsvar med fondets formål slik det opprinnelig var tenkt. Den delen av fondets avkastning som i dag går til å finansiere kontingenten til EUs rammeprogram, bør etter utvalgets syn finansieres på en annen måte enn gjennom fondet. EUforskningen har sitt tyngdepunkt i anvendt, tematisk styrt forskning, ikke langsiktig, grunnleggende forskning slik forskningsfondets formål opprinnelig var. Et velfungerende forskningssystem skal bidra med ny kunnskap, vedlikehold av eksisterende kunnskap samt sørge for at kunnskap tas i bruk av andre forskere og av samfunnet. Det er også et mål at forskningens resultater skal utnyttes mer effektivt. Både internasjonalt og i Norge ønsker bevilgende myndigheter å kunne sannsynliggjøre at forskningen de finansierer har ønskede effekter, ikke minst i form av samfunnseffekten I Norge har myndighetene uttrykt at de ønsker å flytte fokus fra ressursbruk i forskning til resultater av forskning og hvilke effekter disse har på samfunnet. Måling av forskningssystemets resultater og effekter er krevende. Kapittel 4.1 gjennomgår ulike problemstillinger med bakgrunn i internasjonal litteratur og praksis på området. Arbeidet internasjonalt er kommet kort når det gjelder å vurdere samfunnseffektene av forskingsinnsatsen på en systematisk måte. Derimot foreligger det studier som ser på effektene av forskingsinnsatsen på avgrensede områder. Ut fra forståelsen av et velfungerende forskningssystem og vurderinger av tilgjengelige data, foreslår utvalget at det opprettes et forskningsbarometer. Formålet er å styrke kunnskapsgrunnlaget for å få fram hvordan norsk forskning presterer, både sammenlignet med andre land og mellom norske institusjonen Barometeret skal være et verktøy for aktører på ulike nivåer i systemet, fra den enkelte forsker og forskningsgruppe til forskningsministeren. Det skal kunne brukes til dokumentasjon av resultater, bidra til bedre mål- og resultatstyring og være til hjelp i videre utvikling av resultatbaserte finansieringssystemer. Kapittel 4.2 presenterer forslaget til et forskningsbarometer med indikatorer og resultater. Resultatene brukes i den videre analysen. Kapittel 4.3 oppsummerer utvalgets vurderinger og forslag til tiltak. Et godt kunnskapsgrunnlag for måling av innsats og resultater og hvilke effekter ressursinnsatsen har på samfunnet, er nødvendig for å kunne vurdere om det er samsvar mellom ressurser og resultater. Kunnskapsgrunnlaget for å vurdere effektene fra offentlig finansiert forskning omfatter en rekke ulike kilder, fra nasjonalt og internasjonalt indikatorarbeid, evalueringer og forskning. Forskningsinnsats er lettere å måle enn forskningsresultater. Da man begynte med måling av forskning for et halvt århundre siden, var det derfor først og fremst innsatsen man konsentrerte seg om. Seiv om det fortsatt er en rekke utfordringer knyttet til datagrunnlaget på dette området, finnes det i dag en internasjonalt akseptert måte å måle ressursinnsatsen på. Utvalget har basert seg på de internasjonalt aksepterte reglene for måling av utgifter til FoU som OECD har utformet og som anvendes både i Norge og andre land, jf. boks 4.1 og nærmere omtale i 4.2.1. I løpet av de senere årene er både Norge og andre land blitt mer opptatt av å måle resultatene av den offentlige ressursinnsatsen i forskning, men det eksisterer ikke på samme måte internasjonal aksept for hvordan dette gjøres. Forskningsresultater kan ta ulike former, som for eksempel i utøvende kunst, musikk og arkitektur. Det er tvilsomt om man kan konstruere et målesystem som fanger opp alle sider ved forskingsproduksjonen. Men i mesteparten av forskningssystemet er den dominerende produksjonsmåten skriftlige arbeider i tidsskrifter, bøker (monografier) og artikler i redigerte bøker. I Norge er det i løpet av de senere årene bygget opp et bredt registreringssystem for vitenskapelig publisering (se kapittel 4.2.1). Forskning og utviklingsarbeid (FoU) er kreativ virksomhet som utføres systematisk for å oppnå økt kunnskap - herunder kunnskap om mennesket, kultur og samfunn - og omfatter også bruken av denne kunnskapen til å finne nye anvendelser. prosesser, systemer og tjenester. Mer utførlige drøftinger av hvilke aktiviteter de ulike begrepene inkluderer, finnes i Frascatimanualen (OECD 2002), norsk oversettelse i utdrag (NIFU 2004). mer finnes ikke i samme grad i andre land. Ved internasjonale sammenligninger vil man derfor som regel være henvist til å bruke kommersielle databaser for tidsskriftpublisering. Siden publisering i tidsskrifter varierer mye mellom ulike fag, er det viktig å ta hensyn til dette når man skal sammenligne. Akademisk orientert forskning foregår innenfor et system som kan kalles «selvstyrt» i betydningen at resultatene i hovedsak evalueres gjennom kollegiale systemer. Forskersamfunnet har over lang tid utviklet egne kriterier for evalueringer basert på faglige kriterier. Typiske eksempler er fagfellevurderinger i tidsskrift eller forlagenes konsulentuttalelser når det gjelder publisering av monografien Store deler av offentlig finansiert forskning i Norge blir følgelig jevnlig evaluert av forskersamfunnet seiv, og den enkelte forskers karriere er i stor grad basert på dette. Det er stor enighet om at dette er et verdifullt trekk ved forskingssystemet. Etter utvalgets vurdering er det derfor naturlig at resultater fra forskersamfunnets eget evalueringssystem spiller en viktig rolle når man skal forsøke å måle forskning. Når man skal måle innsats og resultater, er det avgjørende at målingen er apen, transparent og har legitimitet i forskingssystemet seiv. Det er i hovedsak gjennom bruken av resultatene at forskning blir nyttig for samfunnet. tradisjonelle, innsatsbaserte metoder med indikatorer som bedre reflekterer forskningsproduksjon og bruk av forskning. Ny kunnskap står på skuldrene til den eksisterende, og derfor er forskersamfunnets egen bruk av eksisterende kunnskap i jakten på ny innsikt viktig. Slik bruk finnes det egnede data for, først og fremst gjennom siteringer av forskningsbidrag i vitenskapelige tidsskrifter. Siteringer reflekterer først og fremst det gjennomslaget et arbeid har i forskersamfunnet. En omtale av bibliometriske datakilder gis i kapittel 4.2.1. Forskernes egen bruk av forskning i produksjonen av ny kunnskap er imidlertid som påpekt foran bare én av mange bruksformer forskning kan ha. Offentlig finansiert forskning brukes også i mange andre sammenhenger i offentlig og privat virksomhet, fra utdanning via helse til næringsvirksomhet. Siden mye av begrunnelsen for offentlig forskningsfinansiering ligger i det bidraget som forskningen gir til løsninger av et bredt felt av samfunnsoppgåver, er det viktig - ikke minst for framtidig politikkutforming - å få bedre innsikt i disse sammenhengene. Boks 4.2 er basert på arbeid ved OECD 1 og lister opp noen utfordringer ved å måle effektene av offentlig finansiert forskning. Kausalitet. Vanligvis vil det ikke være en direkte kobling mellom forskningens innsats og effekter. Forskningsinnsats gir ulike resultater som alle kan påvirke samfunnet. Påvirkningen er som regel indirekte og vanskelig å identifisere og å måle. Det er så godt som umulig å isolere den effekten forskningen har fra virkningen av andre faktoren Som et resultat av dette vil kausalitet være svært vanskelig å identifisere. Særegenheter ved ulike sektoren Hvert forskningsfelt skaper resultater og formidler disse gjennom kanaler på en bestemt måte. Dette gjør det vanskelig å finne et felles vurderingskriterium. Flere effekter. Forskning kan ha flere effekter, og det vil være vanskelig å identifisere alle og hver enkelt. Identifikasjon av brukere. Det kan være vanskelig og kostbart å identifisere alle som har nytte av en bestemt type forskning. Komplekse overføringsmekanismer. Det er vanskelig å identifisere alle måtene kunnskap fra forskning overføres på. og mellom bedrifter og universiteter, men det er vanskelig å måle hvilke effekter dette har på samfunnet. Mangel på passende indikatoren Siden det ikke finnes en komplett oversikt over de som har nytte av forskningen, hvordan kunnskapen overføres og sluttbrukerne, er det vanskelig å definere passende indikatorer for å måle hvilken effekt ulike forskningsresultater har. Internasjonale overføringsgevinsten Kunnskapsoverføring mellom land er vel dokumentert. Effekter av forskning kan like gjerne komme fra internasjonal forskning som fra nasjonal innsats. Tidsetterslep. Det kan ta lang tid før forskning får en effekt på samfunnet. Dette gjelder særlig for grunnforskning. Verdivurdering. I mange tilfeller er det vanskelig å sette en pengeverdi på forskningseffektene. Seiv om ikke-økonomiske effekter kan identifiseres, kan de være vanskelige å måle på en tilstrekkelig presis måte. temaet. 12010 presenterte OECD sin innovasjonsstrategi. Strategien gir en bred analyse av politikkutvikling og kunnskapsgrunnlag for innovasjonspolitikken, og den drøfter og dokumenterer status for arbeidet med forsknings- og innovasjonsindikatorer 2 Strategien bruker eksisterende datakilder, til dels på utradisjonelle mater, for å få fram bl.a. forskningens betydning på ulike samfunnsområder. Samtidig utfordres det måle- og indikatorregimet vi så langt har basert oss på. Forståelsen av forholdet mellom de ulike innsatsfaktorene og deres økonomiske og sosiale konsekvenser trekkes fram som en spesiell utfordring. Både den teoretiske forståelsen og datagrunnlaget er, ifølge OECD, utilstrekkelig. OECD peker derfor på utviklingsbehov og skisserer en dagsorden for framtidig utvikling av bedre indikatorer for å forstå sammenhenger i forsknings- og innovasjonssystemet. Europakommisjonen arbeider også aktivt for å utvikle bedre indikatorer på dette området. 2 OECD (2010 a, 2010 b), se også Norges forskningsråd (2010c:51-52). indikatorer» som skal måle utviklingen i det europeiske forsknings- og innovasjonssamarbeidet og særlig det europeiske forskningsområdet og EUs nye «Europa 2020-strategi». EU finansierer også en rekke prosjekter som har som formål å utvikle bedre metoder for å sammenligne universiteter og høyskolen Et slikt prosjekt er U-Multirank som startet opp i 2009 og som gjennomføres av CHERPA-nettverket. Prosjektet tar utgangspunkt i at det er et økende behov for bedre sammenligninger av høyere utdanningsinstitusjoner og forskningssystemer på tvers av nasjonale grenser. Det legges stor vekt på betydningen av at systemer for måling utformes slik at de får legitimitet blant de som berøres, og det anbefales at forskerne og institusjonene blir inkludert i utformingen av systemene. Også andre land har iverksatt programmer som skal styrke kunnskapsgrunnlaget for å forstå forskningens rolle i innovasjonssystemet, som grunnlag for og i politikkutforming og for å måle samfunnseffekter. I 2009 ble prosjektet «STAR METRICS» etablert i USA som et samarbeid mellom Office of Science and Technology Policy, National Science Foundation og National Institute of Health. 5 I en første fase har prosjektet konsentrert seg om å utvikle et datagrunnlag for måling av direkte effekter av forskning. I neste fase er det forventet at prosjektet vil fokusere på mer indirekte effekter, som forskningsbasert kunnskap, samfunnseffekter, økonomisk vekst og sysselsetting. Også i Norge foregår det relevant forskning og utvikling på disse områdene. Det handlingsrettede forskingsprogrammet FORFI (2010-14) skal bidra til å styrke kunnskapsgrunnlaget for forsknings og innovasjonspolitikken. Programmet dekker temaer som forskningspolitiske strategier og prioriteringer, ledelse i universitets- og høyskolesektoren, internasjonalisering og måling av resultater og effekter av offentlig forskningsinnsats. Programmet er et handlingsrettet program, som i liten grad ivaretar behovet for langsiktig kunnskapsutvikling på området, og det bidrar ikke til rekruttering av doktorgradskandidater. Evalueringer er en viktig kilde til kunnskapsgrunnlaget for å vurdere effektene fra offentlig finansiert forskning. I tillegg til indikatorer, bygger ofte evalueringer på mer kvalitative vurderinger, for eksempel gjennom bruk av fagfellevurderinger. Også innenfor evalueringsområdet foregår det et aktivt utviklingsarbeid internasjonalt bla. med hensyn til hvordan evalueringer bedre kan ta hensyn til endringer i forskningsinstitusjonenes oppgåver og deres evne til å tilpasse seg og møte disse. 5 STAR METRICS står for Science and Technology in Ame- Reinvestment Measuring the Effect of Research on Innovation, Competitiveness and Science. I Norge brukes evalueringer aktivt som redskap for å utvikle kunnskapsgrunnlaget for forskingspolitikken. En del av disse evalueringene er også brukt som grunnlag for utvalgets arbeid. Det gjelder blant annet evalueringene av Skattefunn og brukerstyrte innovasjonsprosjekter (jf. kapittel 4.1.6) og Forskningsrådets fagevalueringer (jf. boks 4.3). Den forestående evalueringen av Forskningsrådet er et eksempel på en evaluering som i større grad har et systemperspektiv. Utvalget har ikke foretatt selvstendige vurderinger av de enkelte evalueringene eller mater evalueringer brukes på til å utvikle kunnskapsgrunnlaget i Norge. Forskning og utdanning skal bidra til at eksisterende kunnskap og ny viten kan tas i bruk for å løse viktige oppgåver i samfunns- og næringsliv. I siste instans er det derfor effektene på samfunnsog næringsliv vi bør være opptatt av når vi skal vurdere om forskningssystemet er velfungerende. Figur 4.1 illustrerer problemstillingen. Veien fra finansiering av forskning til samfunnseffekter er lang, og det er vanskelig å identifisere sammenhengene. I det følgende ser vi nærmere på forsøk på å måle samfunnseffektene av forskning. Forskningsresultater er delvis fellesgoder og delvis privatgoder. Med fellesgoder mener vi goder hvor en persons bruk av et gode ikke reduserer andre personers mulighet til å bruke det samme godet. I tillegg vil mange definisjoner trekke fram at et fellesgode er ikke-ekskluderbart, det vil si at det er vanskelig eller umulig å hindre noen fra å bruke godet. Grunnforskning er et klassisk eksempel på et fellesgode som mange nyter godt av, men få eller ingen private aktører er villige til å betale for. Derfor regnes dette i alle land som en oppgave for samfunnet som helhet. Private aktører har som regel tilstrekkelige insentiver til å produsere rene privatgoder. Hvis forskningen i et foretak gir resultater som foretaket seiv kan høste hele gevinsten av, er det ingen grunn til offentlig støtte. Men hvis en vesentlig del av forskningsprosjektets verdi tilfaller andre som ikke er med på å bære kostnadene, vil foretaket som utfører prosjektet undervurdere den samfunnsmessige gevinsten av prosjektet. høyere enn kostnaden. Å gi offentlig støtte til slike prosjekter kan øke den privatøkonomiske lønnsomheten av prosjektet slik at flere samfunnsmessig lønnsomme prosjekter blir gjennomført. Det føreligger en stor internasjonal litteratur som forsøker å beregne avkastningen av forskningsinvesteringer. Empiriske studier viser at den privatøkonomiske avkastningen kan være svært høy. Men estimatene for den samfunnsøkonomiske avkastningen er gjennomgående langt høyere. Griliches 7 beregner den til å være i området 10- 160 %, med en median på 73. Studier av offentlige forskningsprosjekter gir estimater for avkastningen i området 20-67%, med en median på 38. Jones og Williams 8 forsøker å kombinere estimater på avkastningen fra forskning med moderne vekstteori, for blant annet å ta hensyn til at mer forskning i dag kan øke verdien av den forskningen som utføres i morgen. Ifølge deres beregninger tilsier konservative estimater at det optimale nivået på forskning i USA er fire ganger større enn dagens. Eaton, Gutierrez og Kortum 9 analyserer europeisk forskningspolitikk, og deres analyse sier også at økte FoU-investeringer vil ha en betydelig positiv velferdseffekt. Det er imidlertid betydelige metodiske problemer knyttet til slike beregninger. 8 Jones og Williams (1998) 9 Eaton m. fl. (1998) miljøer er det likevel konsensus om at avkastningen på forskning er høy, og at den samfunnsøkonomiske avkastningen er vesentlig høyere enn den privatøkonomiske. Seiv om de fleste forsøkene på å måle samfunnsverdien av forskning ser på hvilken effekt det har på verdiskapningen, er noen av de viktigste bidragene vanskelige å fange opp. Et viktig bidrag fra det offentlig finansierte forskningssystemet er alle de utdannede kandidatene som bidrar med oppdatert kunnskap og kompetanse til næringslivet. Dette er ikke minst viktig for næringslivets evne til å identifisere, tilegne seg og bruke ny kunnskap på en god måte (absorberingsevne). Flere studier viser også at det er en positiv sammenheng mellom utdanning og økonomisk vekst. Forventningen om å synliggjøre samfunnseffekter gjelder ikke minst helseforskning. En stor andel av offentlige FoU-utgifter brukes i de fleste land til medisinsk og helsefaglig forskning. I Norge er det formulert mål om samfunnsnytte og utviklet indikatorer for resultatene av helsetjenestens ytelser. 11 Den kausale effekten er imidlertid vanskelig å tallfeste, se f. eks. Bils og Klenow (2000). metoder pågår 1 en rekke land. Det canadiske utviklingsarbeidet er kanskje kommet lengst. De siste 20 årene har to tilnærminger blitt forsøkt for å vurdere samfunnseffekter av helseforskning. Den ene er å anslå avkastningen av investeringer i helseforskning på aggregert nivå, noe som er gjort bl.a. i USA. 12 Verdien av økningen i forventet levealder og i livskvalitet ble anslått for 1970-1990 til 1500 mrd. $ per år, og rundt en tredjedel ble tilskrevet helseforskning. Dette tilsvarte 20 ganger investeringen. En lignende metode ble brukt til å anslå avkastningen av helseforskning i Australia fra 2003-2008 og anslo avkastningen til minst det dobbelte av investeringen. 13 Ulempen med denne tilnærmingen er at resultatet er basert på relativt grove anslag og antagelser om årsakssammenhengene. Beregningene gir imidlertid en god illustrasjon på at offentlig finansiert forskning innen områder som helse kan ha betydelige positive samfunnseffekter som langt overstiger kostnadene. I Norge er det så vidt utvalget kjenner til ikke satt i gang tilsvarende arbeid for å utvikle indikatorer for samfunnseffekter av norsk helseforskning. Det er også grunn til å understreke at det er krevende å spore slike effekten For eksempel blir befolkningens helsetilstand påvirket av en rekke faktorer i og utenfor helsetjenesten. 16 Buxton m. fl. (2008) livsstil spiller også inn og må kontrolleres for. Som disse eksemplene viser, kan de samfunnsmessige effektene av offentlig finansiert forskning være meget betydelige. Det er imidlertid en stor utfordring å identifisere disse effektene og kvantifisere dem på en god måte, en utfordring som først og fremst må møtes gjennom mer forskning på feltet. Utvalget foreslår derfor et eget forskningsprogram på feltet, se avsnittet om tiltak og kapittel 2. Utvalget er bedt om å gi råd om gode indikatorer for offentlig finansiering av forskning. Som et konkret forslag til hvordan tilstanden i norsk forskning kan vurderes, foreslår utvalget at det etableres et norsk forskningsbarometer. Barometeret skal dekke sentrale dimensjoner i et velfungerende forskningssystem og settes sammen av indikatorer som belyser sammenhengen mellom mål, ressurser og resultater i norsk forskning. Det skal måle utviklingen over tid, både nasjonalt og relativt til andre land, og det skal ha en grad av detaljering på fag- og institusjonsnivå som gjør at det kan benyttes både innad i forskningen og av myndighetene til å dokumentere resultater og utforme konkrete tiltak og virkemidler for å fremme god forskning. I dette kapittelet fremmer utvalget konkrete forslag til indikatorer for barometeret på grunnlag av data som er tilgjengelige i dag. Seiv om disse indikatorene representerer noen sentrale dimensjoner, kan de ikke gi et samlet og fullstendig bilde av hvordan det norske forskningssystemet fungerer. Særlig vil det være behov for å utvikle datagrunnlag og indikatorer for forskningens samfunnseffekter. En videre utvikling av forskningsbarometeret bør kunne ta utgangspunkt i forslag som kommer fram gjennom høringsprosessen og i nasjonalt og internasjonalt utviklingsarbeid på dette feltet. I vedlegg til utredningen blir det i større detalj gjort rede for metoder og begrensninger når det gjelder indikatorene i forskningsbarometeret. Utvalget har som mandat å se forskningens mål, resultater og ressurser i sammenheng. Forskningsbarometeret vil skille seg fra eksisterende oversikter og indikatorer ved å etablere denne sammenhengen i selve indikatorene. dig bør forskningsbarometeret i størst mulig grad baseres på allerede tilgjengelige data. Her følger en oversikt over datakilder som utvalget har vurdert for formålet. OECD har siden første halvdel av 1960-tallet utgitt internasjonale oversikter over ressurser til forskning og utvikling, såkalt FoU-statistikk, etter felles retningslinjer for alle medlemsland. Detaljert statistikk for norsk FoU-innsats utarbeides hvert år for næringslivet og instituttsektoren, annet hvert år for universitets- og høyskolesektoren, sist for året 2009. NIFU har etter avtale med Norges forskningsråd statistikkansvaret for universitets og høyskolesektoren og instituttsektoren. Disse sektorene omfatter også helseforetakene. Statistisk sentralbyrå har statistikkansvaret for næringslivet. NIFU har også ansvaret for å sammenstille dataene til en samlet FoU-statistikk for Norge. Norsk FoU-statistikk utarbeides på bakgrunn av administrative registre og spørreskjemaer til enheter med FoU-virksomhet. I universitets- og høyskolesektoren foretas totalundersøkelser av alle institutter eller tilsvarende grunnenheter. Supplerende informasjonskilder er blant annet tidsbruksundersøkelser, institusjonenes sentraladministrasjoner, Norges forskningsråd og medisinske fond. Instituttsektoren dekkes også ved totalundersøkelser med spørreskjemaer til den enkelte institusjon. I tillegg utarbeides estimater over FoU-ressursene ved museer. Data om helseforetakenes ressursbruk til FoU samles inn gjennom et eget rapporteringssystem med spørreskjema til det enkelte helseføretak. Systemet er fra og med 2007 samordnet med FoU-statistikken. Seiv om FoU-statistikken i enkelte tilfeller har mangelfull detaljeringsgrad for mindre enheter i Norge og for enkelte andre land, vurderer utvalget den som nødvendig kunnskapsgrunnlag i et forskningsbarometer. Uten FoU-statistikk ville det ikke vært mulig å sammenligne resultater og ressurser til forskning på tvers av land, sektorer og institusjoner. Samtidig vil utvalget gjøre oppmerksom på at forskningsbarometeret innebærer bruk av FoU-statistikk til et nytt formål som stiller større krav til sammenlignbarhet, og at det kan være behov for utviklingsarbeid i den forbindelse. Det samme vil kunne gjelde for andre datakilder som omtales i det følgende. næringslivet i det enkelte land samarbeider med forskningsinstitusjoner og annen FoU-virksomhet. Utvalget har også vurdert å bruke den statistikken for økonomi og tilsatte ved norske universiteter og høyskoler som publiseres i Database for statistikk om høgre utdanning (DBH). Det er en styrke ved statistikken i DBH at den er basert på budsjetter og regnskap, men den spesifiserer ikke ressursene til forskning og er heller ikke sammenlignbar internasjonalt eller på tvers av sektorer. På forskningens resultatside har utvalget også vurdert datakilder som for eksempel for vitenskapelig produksjon, forskningssamarbeid gjennom sampublisering, og siteringer, som en indikator på forskningens bruk eller gjennomslagskraft (i videre forskning). For internasjonale sammenligninger eksisterer kun to mulige, bibliografiske datakilder hvis man ønsker informasjon om siteringer, samtidig som publikasjonene skal kunne knyttes til institusjoner og land gjennom registrerte forfatteradresser. Begge disse datakildene er kommersielle og dekker noenlunde det samme utvalget av vitenskapelige tidsskrifter: ISI Web of Science (ISI) fra Thomson Reuters, og Scopus fra Elsevier. Til forskningsbarometeret som presenteres her, har utvalget benyttet data fra ISI som er tilgjengelige gjennom NIFU, og som man der oppdaterer årlig på oppdrag for Norges forskningsråd. Data fra den internasjonale tidsskriftdatabasen ISI dekker i mindre grad den vitenskapelige publiseringen i humaniora og samfunnsvitenskap, blant annet fordi man her i høyere grad publiserer i bøker og i nasjonale tidsskrifter. Utvalget har kompensert for denne mangelen ved å justere indikatorene som måler publisering og sitering i forhold til ressurser for forskjeller i fagprofil. En mer dekkende indikator for alle fagområders samlede publisering er publiseringspoeng, som er innført som en indikator på institusjonsnivå i Norge, både i universitets- og høyskolesektoren, instituttsektoren og helsesektoren. Datagrunnlaget for denne indikatoren rapporteres gjennom institusjonenes felles informasjonssystem, som nå heter Cristin. I dette systemet vil databasen Norsk vitenskapsindeks fra 2011 gjengi de tre sektorenes vitenskapelige publisering på en sammenlignbar måte (se boks 5.1). Begrensningen ved denne datakilden er at den ikke har informasjon om siteringer, og at den heller ikke kan benyttes til internasjonale sammenligninger. ske institusjonen I forslaget som utvalget fremmer her, benyttes indikatoren i første omgang for universiteter og høyskolen hvor det føreligger sammenlignbare data fra og med 2005. Utvalget har vurdert andre, og potensielt bedre dekkende, datakilder for vitenskapelig publisering, som Google Scholar, men internasjonal bibliometrisk forskning anser foreløpig at denne og andre søkemotorer gir for usikre data til å kunne brukes til måling av forskning. I forskerkommunikasjon generelt er bruken av internett i rivende utvikling, men foreløpig er det ikke mulig å måle forskning på en konsistent og representativ måte ved å ta utgangspunkt i nye kommunikasjonsformer 17 Utvalget anbefaler likevel å følge utviklingen på dette feltet. Det er ikke usannsynlig at forskningsbarometeret med tiden kan utvides med indikatorer på samfunnsmessig bruk av forskning som baseres på elektroniske datakilder. I rapporten Det norske forsknings- og innovasjonssystemet - statistikk og indikatorer, som utgis årlig av Norges forskningsråd i samarbeid med NIFU og Statistisk sentralbyrå, har man allerede gjennom flere år publisert en rekke indikatorer og oversikter som er basert på de samme datakildene som utvalget her anbefaler for et norsk forskningsbarometer. Den norske rapporten har mange paralleller i andre land. Disse står i en tradisjon som begynte i 1972 med publikasjonen Science & Engineering Indicators fra National Science Foundation i USA. I denne tradisjonen har det vært en økende tendens til å publisere indikatorer for resultater, mens man før la mest vekt på ressurser. Hittil har man holdt resultater og ressurser åtskilt i slike rapporter. Som eksempel sammenligner den norske indikatorrapporten landenes vitenskapelige produksjon med folketallene, ikke med landenes FoU-utgifter til forskning (OECD), som publiseres i et annet kapittel. Heller ikke i den danske publikasjonen Forskningsbarometer, hvor det meste av innholdet er resultatindikatoren setter man resultatene i sammenheng med ressurser til forskning. Utvalget foreslår ikke endringer av den norske indikatorrapporten, men fremmer forslaget om forskningsbarometeret som en egen informasjonskilde med et mer spesifikt formål. Hensikten vil være at statistikk om ressurser og resultater bør kombineres med størst mulig detaljeringsgrad ned til fag- og institusjonsnivå. Utvalget mener at forskningsbarometeret skal kunne tas i bruk på alle nivåer i forskningen. 17 Thelwall m. fl. (2009) sentralt og i hovedsak benyttet av statlige myndigheter, er det verd å merke seg at det nå er en økende tendens til at forskere og forskningsinstitusjoner seiv utarbeider og bruker forskningsstatistikk. Et norsk eksempel er det nye nasjonale informasjonssystemet Cristin, som forskningsinstitusjonene seiv avgir egne data til, og som kan brukes til flere formål foruten å avgi statistikk til bevilgende myndigheter. Det finnes også eksempler på at forskere seiv skaper nye datakilder for forskningsstatistikk uavhengig av statlige myndigheter. Et internasjonalt eksempel er den internettbaserte databasen RePEc (Research Papers in Economics), hvor forskere i samfunnsøkonomi verden over frivillig registrerer sine vitenskapelige publikasjoner (hittil over 700 000). Her kan man ta ut statistikk på individ- og institusjonsnivå over publiseringer, siteringer og nedlastinger av elektronisk publisert materiale. Gjennomsiktighet, medvirkning og samarbeid om utveksling av lokalt produserte data preger de nye kildene til forskningsstatistikk. Et barometer for norsk forskning bør kunne utvikles i en slik retning. Kunnskapsdepartementet har nylig publisert en samling statistikk om forskningssystemet som de også har kalt «forskningsbarometer». 18 Det gjøres der ikke noe forsøk på å se ressurser og resultater i sammenheng. Utvalget vil presisere at det forslaget som her legges fram, har en annen karakter og et videre siktemål enn denne publikasjonen. Formålet for det forskningsbarometeret som foreslås her, er å utvikle et bedre grunnlag for å vurdere sammenhengen mellom mål, ressurser og resultater i norsk forskning. Det skal kunne fungere som et verktøy for bedre mål- og resultatstyring og et kunnskapsgrunnlag dokumentasjon av resultater og utforming av virkemidler for bedre måloppnåelse på ulike nivåer i forskningssystemet. Forskningsbarometeret skal gi et mer systematisk og bedre begrunnet grunnlag for å vurdere tilstanden i norsk forskning og skal vise sammenhengen mellom mål, ressurser og resultater. Forskningsrådet har siden 1997 gjennomført evalueringer av mange norske fagdisiplinen 1 Fagevalueringene gjennomføres av en evalueringskomité (evt. flere), som er satt sammen av internasjonale fageksperter. Komiteen baserer sitt arbeid på egenevalueringer fra institutter og forskningsgrupper, møter med fagmiljøene, besøk ved institusjonene og en bibliometrisk analyse. Kjemi og fysikk har vært evaluert i to omganger (henholdsvis 1997/2009 og 1998/ 2010). Fysikkevalueringen viser at antall artikler i internasjonale tidsskrifter har økt siden forrige fagevaluering, men anfallet er fortsatt forholdsvis lavt, sammenlignet med land som Danmark og Sverige og også i forhold til norsk forskning innen andre fag. Imidlertid er relativ siteringsindeks per artikkel for de norske forskerne høyere enn for svenske fysikere (men lavere enn for danske). Kjemievalueringen viser at viktige endringer er gjennomført, særlig knyttet til holdninger og ledelsesstrukturer for å muliggjøre strategisk planlegging innen forskning. er et lite land med få forskere, har god forskning innen kjemi, med høy internasjonal standard. Flere grupper er verdensledende på sine felt. Siden forrige kjemievaluering har det vært en til dels betydelig reduksjon i antall forskere ved alle instituttene, uten at undervisning og administrative forpliktelser er tilsvarende redusert. Liten størrelse påvirker konkurransekraften, fordi den begrenser muligheten til å utvikle nye forskningsfelt og -retninger. Den vitenskapelige produksjonen har økt siden forrige evaluering, til tross for reduksjonen i instituttenes størrelse. I 2011 star ter evalueringen av biologi, medisin og helsefag, som er den største fagevalueringen noensinne. Evalueringen involverer 4 400 forskere og har et budsjett på 11 mill. kroner. Det er syv evalueringspaneler (med syv-ni utenlandske fageksperter per panel), som skal evaluere forskningen med utgangspunkt i miljøenes egenvurdering, bibliometriske analyser og selve høringsmøtene. De totale kostnadene, inkludert årsverk i Forskningsrådet samt involvering fra forskerne seiv, vil være betydelig høyere. Seiv om evalueringen er kostbar utgjør de totale kostnadene kun en liten andel av de totale årlige bevilgningene til forskningen på feltet. teret. Dessuten må man ha for øye at barometeret skal kunne brukes av myndigheter og institusjoner som grunnlag for å utforme resultatmål, virkemidler og tiltak. Indikatorer til bruk i mål- og resultatstyring skal ideelt sett være konkrete, entydige og lette å tolke og forstå. Dette vil øke påliteligheten av den informasjonen de frambringer og dermed indikatorenes legitimitet. 19 Indikatorene må være sammenlignbare og bygge på data som ikke er altfor kompliserte eller ressurskrevende å samle inn. Samtidig ligger det i forsknings- og innovasjonsvirksomhetens natur at den er komplisert å måle. Mange sentrale aspekter ved resultater av FoU lar seg ikke så lett fange inn med kvantitative indikatorer. Dette gjelder for eksempel forskningskvalitet. I den forbindelse vil utvalget peke på at Norges forskningsråd har som oppdrag å gjennomføre systematiske og jevnlige evalueringer av norsk forskning på fag- eller institusjonsnivå. 19 Senter for statlig økonomistyring (2006:28) evalueringer og dermed gi bedre oversikt over kvaliteten i norsk forskning. Utvalget foreslår at man med jevne mellomrom (3-5 år) supplerer forskningsbarometeret med kvalitative vurderinger, ved å bygge på evalueringer som gjennomføres av Forskningsrådet. Fagevalueringene er et viktig kunnskapsgrunnlag for å vurdere tilstand og kvalitet i norsk forskning, men de gir ingen indikatorer som kan brukes i en systematisk sammenlikning av norsk forskning med forskning i andre land. Den ideelle samling indikatorer «representerer et felles språk for å drøfte utviklingen av norsk forskning og for å foreta sammenligninger av norsk forskningsvirksomhet med tilsvarende i andre land». 20 Som det framgår av ordet «indikator», er informasjonen man får fra slike, å betrakte som nettopp indikasjoner. Perfekte indikatorer finnes ikke. at målingen er god nok. 21 Indikatorene til den første versjonen av forskningsbarometeret som utvalget presenterer her, er valgt pragmatisk ut fra at de skal kunne brukes til internasjonale sammenligninger og samtidig være tilgjengelige på institusjonsnivå i ulike sektoren Utvalget har dessuten lagt vekt på at datagrunnlaget skal være offentlig tilgjengelig, og at barometeret ikke skal være avhengig av annen dataproduksjon enn den som allerede foregår. Endelig har utvalget lagt vekt på at indikatorene skal være relevante og belyse ulike aspekter ved forskningen og dens resultater. For eksempel skal deler av undervisningen være forskningsbasert, og dette gjelder ikke bare forskerutdanningen (som inngår i FoU statistikken). Også utdanning på master- og bachelornivå kan gi studentene et innblikk i forskningsmetodikk og praksis, gjerne gjennom interaksjon med forskerne seiv. Forskning kan altså ha positive effekter for kvaliteten på utdanningen, og dermed også for de som senere sysselsetter kandidatene, som det er vanskelig å fange opp på en god måte gjennom tilgjengelige data. På samme måte kan undervisning og veiledning ha positive effekter for forskning. Dette er et eksempel på effekter som det ville være ønskelig å utvikle bedre metoder for å kartlegge og som naturlig faller innfor rammen av det forskningsprogrammet utvalget fremmer forslag om, jf. kapittel 2 og kapittel 4.3. I forskningsbarometeret har utvalget valgt indikatorer for forskningsproduktivitet der resultatene males hver for seg. En årsak til det er utvalgets mandat, som avgrenser arbeidet til offentlige forskningsressurser og resultater og effekter av disse. Forskningsresultatene ses i forhold til forskningsinnsatsen målt gjennom FoU-statistikken. Seiv om FoU-statistikken i enkelte tilfeller har mangelfull detaljeringsgrad for mindre enheter og andre land, vurderer utvalget det som nødvendig å bruke den, fordi den gjør det mulig å sammenligne ressursinnsatsen til forskning internasjonalt på tvers av sektorer og mellom institusjoner i en sektor, jf. kapittel 4.2.1. Institusjonene i universitets- og høyskolesektoren bruker en svært ulik andel av sine ressurser på forskning, fra universitetene i Bergen, Oslo, Tromsø og NTNU, som bruker ca. 45 % av totale driftsutgifter til forskning og utvikling, til høyskoler der det tilsvarende tallet er omkring 10 %. En sammenligning på tvers av institusjoner som ikke tar hensyn til slike forskjeller ville gi et direkte villedende resultat. I tråd med mandatet har utvalget valgt å foreslå et barometer for forskningen i offentlig sektor, det vil si forskningen ved universiteter og høyskoler, forskningsinstitutter og helseforetak. I Norge bør barometeret kunne spesifisere indikatorene for hver enkelt institusjon. Når vi skal sammenligne norsk forskning med forskning internasjonalt har utvalget valgt å sammenligne Norge med Canada, Danmark, Finland, Nederland, New Zealand og Sverige. Disse landene er forholdsvis små, velstående og har en del fellestrekk (men også ulikheter) knyttet til forskningssystem og økonomisk struktur som gjør dem interessante å sammenligne også ut fra andre sider ved forskningssystemet. På sikt kan man utvikle et sett av referanseinstitusjoner i utlandet, slik at norsk forskning kan sammenlignes også på institusjonsnivå. Tilnærmingen utvalget har valgt er ikke helt uproblematisk. De ulike oppgåvene som institusjonene har, som forskning, formidling og undervisning for universitets- og høyskolesektorens del, henger sammen og kan påvirke hverandre. Det betyr at man kan komme til å undervurdere produktiviteten på et område, hvis denne aktiviteten har store positive effekter for aktiviteten på et annet område. Dette behandles i mer detalj i et eget vedlegg hvor omfanget av problemet analyseres og mater å ta hensyn til det på diskuteres. Både land og forskningsinstitusjoner kan ha forskjellige fagprofiler som gjør at de ikke kan sammenlignes direkte ut fra forskningsindikatorer. Men det er mulig å justere for ulike fagprofiler, dersom man har faginndelte data. I utvalgets forslag ligger en faginndeling av datagrunnlaget som tilsvarer den som gjennomføres for FoUstatistikken etter retningslinjer fra OECD. Der hvor det er mulig og nødvendig, er datagrunnlaget inndelt i seks hovedområder før det er gjennomført en vektet beregning med utgangspunkt i fagprofiler: humaniora, samfunnsvitenskap, matematikk og naturvitenskap, teknologi, medisin og helsefag, landbruksvitenskap/veterinærmedisin. 21 Senter for statlig økonomistyring (2006:10) 22 I vedlegget gjøres det forsøk på en beregning av produktivitetsutviklingen i universitets- og høyskolesektoren de siste fem år. Den viser betydelig produktivitetsvekst i forskning, men ingen produktivitetsvekst i undervisning. Det at trendene er så forskjellige kan tyde på at komplementariteten er begrenset. Beregningsmetoden fanger imidlertid ikke opp eventuelle kvalitative forbedringer i de to aktivitetene over tid. veterinærmedisin inngår i medisin og helse) institusjoner, land eller fagområder må holdes utenfor sammenligningene når indikatorene beregnes. Slike begrensninger gjør utvalget oppmerksom på i beskrivelsen av datagrunnlaget for den enkelte figur eller tabell. I så å si all forskning i offentlig sektor er vitenskapelig publisering en del av selve forskingsprosessen. I prosessen fram mot publisering blir manuskriptet vurdert av fagfeller. Dette er en viktig form for kvalitetssikring i forskningen. Når forskere vurderer andre forskeres publikasjoner før publisering, er originalitet og kvalitet i arbeidet to av de viktigste kriteriene. Publikasjonen må bringe noe nytt, ikke bare til leseren, men til vitenskapen, og dette nye må være solid underbygget, etterrettelig og godt forklart. Ofte revideres et manuskript i flere omganger etter at andre forskere har uttalt seg. I den endelige, publiserte versjonen blir resultatene gjort tilgjengelige på en slik måte at de kan vurderes, diskuteres og anvendes i videre forskning. Fordi vitenskapelig publisering er en nødvendig del av forskingsprosessen, kan vitenskapelig publisering være en indikator på forskningsaktivitet. Bibliografiske databaser er en viktig del av forskningens infrastruktur. De hjelper forskerne med raskt å gjøre seg kjent med annen forskingslitteratur omkring samme problemstilling som de seiv arbeider med. Det er ressurskrevende å skape og oppdatere bibliografiske databasen Derfor hentes datagrunnlaget til indikatorer for vitenskapelig publisering vanligvis fra de samme databasene som forskerne bruker til å søke relevant litteratur. tidsskriftindeksen ISI Web of Science (ISI), som er en av de datakildene utvalget foreslår for forskningsbarometeret. I ISI-databasen registreres mer enn 1 mill. vitenskapelige artikler årlig i mer enn 10 000 vitenskapelige tidsskrifter. Som nevnt ovenfor, gir denne databasen likevel begrenset dekning av publiseringen, særlig i humaniora og samfunnsvitenskap. Den ulike dekningen per fagområde er vist i tabell 4.1, med utgangspunkt i den vitenskapelige publiseringen ved norske universiteter og høyskolen Utvalget har tatt hensyn til den ulike dekningen ved beregningen av indikatorer basert på ISI-data. Nye tidsskrifter innlemmes i ISI-databasen etter en kvalitetsvurdering, ifølge den informasjonen som utgiveren Thomson Reuters publiserer. Likevel er det vanskelig å bruke publisering i ISltidsskrifter som en generell indikator på forskningskvalitet, fordi utvalget av tidsskrifter både kan være svært omfattende og svært begrenset, avhengig av fag. Publisering i ISI-tidsskrifter sier derfor primært noe om forskningsaktivitet, hvis man samtidig justerer for ulike fagprofilen Indikatoren publiseringspoeng, som er basert på norske institusjoners felles informasjonssystem Cristin, gir en mer fullstendig dekning av all vitenskapelig publisering, men bare i Norge. For første gang i norsk sammenheng beregner utvalget forskningsproduktivitet ved å se vitenskapelig publisering og siteringer i forhold til ressursene som er anvendt på forskning og utvikling. Riktignok gis det høyere poeng for publisering i de internasjonalt ledende kanalene (tidsskrifter, serier, bokforlag), men forskning viser at det ikke er mulig å slutte fra kvaliteten på kanalen til kvaliteten på den enkelte publikasjon. Hensikten med det såkalte nivå 2 i denne indikatoren har i utgangspunktet ikke vært å måle kvalitet, men å stimulere norsk forskning til publisering i kanaler med stor rekkevidde og høye krav til innsendte manuskripter. Tabell 4.2 Offentlige FoU-utgifter 2001-2009 (faste, kjøpekraftsjusterte mill. dollar, basisår = 2000) 1 Med offentlige FoU-utgifter mener vi Higher Education og Government Sector slik de defineres i OECD-statistikken. Både forskning og publisering er prosesser som kan ta lang tid. Derfor kan FoU-utgiftene et gitt år ikke sammenlignes med publiseringen fra samme år. Vi har lagt inn en avstand i tid fra det året FoUutgiftene er beregnet til det året publikasjonene foreligger. Tabell 4.2 viser de offentlige FoU-utgiftene fra 2001 til 2009 i Norge og fem av landene vi har valgt å sammenligne Norge med. Danmark og Finland har offentlige FoU-utgifter om lag på nivå med Norge, mens Canada, Nederland og Sverige har mer. 24 Tabell 4.3 viser veksten i offentlige FoU-utgifter fra 2002 til 2009. Norge har hatt den største veksten siden 2006. 24 Blant de landene utvalget har valgt å bruke for å sammenligne de norske resultatene, er New Zealand utelatt, fordi FoU-statistikken for New Zealand ikke er sammenlignbar med de seks andre landene. om hvor mange publiseringer vi ville forvente fra hvert land. Grovt sett kan vi si at når Sveriges FoU-utgifter i 2007 var 1,8 ganger FoU-utgiftene i Norge, vil vi også forvente at artikkelproduksjonen var 1,8 ganger høyere. Figur 4.2 viser landenes relative produktivitet målt som hvert lands andel av alle landenes ISlartikler i forhold til hvert lands andel av alle landenes FoU-utgifter to år tidligere. Både tallene for artikler og FoU-utgifter er gjennomsnitt av tre år. Årstallet 2009 i figuren viser for eksempel andelen av ISI-artikler i perioden 2007 til 2009 i forhold til andelen av FoU-utgifter i perioden 2005 til 2007. Dette er gjort for å ta hensyn til at det tar tid fra bevilgningene kommer til man ser resultater. Et produktivt land har en større andel av produksjonen enn det dets andel av FoU-utgiftene skulle tilsi, målt med denne metoden. Samlet sett for alle landene gir ikke denne indikatoren noen oversikt over produktivitetsutviklingen over tid - tidsdimensjonen gir bare utviklingen for hvert land sammenlignet med de andre landene. Tabell 4.3 Prosentvis vekst fra året før i offentlige FoU-utgifter 2002-2009 (faste, kjøpekraftsjusterte priser) Resultatet i figur 4.2 viser at produktiviteten i norsk forskning, målt som artikkelproduksjon i forhold til offentlig FoU, har økt over tid, sammenlignet med gjennomsnittet av de andre landene. Den ligger nå på om lag samme nivå som Canada, Nederland og Finland. I løpet av den perioden vi ser på her, har veksten i offentlig finansiert forskning vært langt sterkere i Norge enn i de andre landene. Den sterke økningen i ressursinnsatsen som vi har hatt i Norge gjennom en årrekke, har altså ikke gått ut over produktiviteten, seiv om det har vært en svak nedgang etter 2008. og dansk forskning er fortsatt langt mer produktiv enn norsk. Siden slike sammenligninger kan påvirkes av forskjeller i fagprofil, har vi i figur 4.3 søkt å korrigere for dette. Dette er bare mulig for de nordiske landene, og begrensninger ved datagrunnlaget gjør at beregningen må tas med et visst forbehold. 5 Figur 4. 25 Vi har blant annet ikke fagfordelte FoU-utgifter for instituttsektoren. Metoden vi har brukt for fagjustering er redegjort for i vedlegget. mark og Norge. En del av forskjellene mellom land kan altså tilskrives forskjeller i fagprofil. Men figuren bekrefter hovedinntrykket fra figuren foran. Produktiviteten i norsk forskning, justert for fagforskjeller, ligger på nivå med Finland, men under det svenske og danske nivået. Avstanden er spesielt stor når vi sammenligner med Danmark. En sitering forekommer når en vitenskapelig publikasjon nevnes i referanselisten til en annen publikasjon. Siteringer kan brukes som en indikator på forskningens bruk, innflytelse, betydning eller gjennomslagskraft i senere forskning. I vitenskapelige publikasjoner er det en norm at forfatterne så vidt mulig oppgir relevant tidligere forskning i referanselistene, som kan være lange av samme grunn. Dette gjelder ikke i samme grad for andre typer publikasjoner som kan bygge på forskning, for eksempel avisartikler eller offentlige utredninger. Siteringer er derfor primært et uttrykk for den internvitenskapelige betydningen som en publikasjon senere får. Datagrunnlaget for siteringsindikatorer skapes ved at man i en bibliografisk database registrerer hele referanselisten bakerst i publikasjonen, i tillegg til de bibliografiske opplysningene om selve publikasjonen. Dermed har man to typer referanser i databasen - de som er hentet fra referanselistene (som viser til eldre publikasjoner) og de som bygger på registreringer av (nye) publikasjoner. Hvis en referanse viser til en publikasjon som er registrert i databasen tidligere, kan man koble den siterende publikasjonen til den siterte. Denne muligheten finnes i de to internasjonale databasene som har bredest dekning av den internasjonale, vitenskapelige litteraturen: ISI Web of Science (ISI) og Scopus. Muligheten finnes også som mekanisme i søkemotoren Google Scholar, men uten gi et søkeresultat som kan gjentas med kontrollerte betingelser. Datakilden til siteringsindikatorer er derfor nesten alltid ISI eller Scopus. Utvalget bruker som nevnt ISI i forskningsbarometeret. Den begrensede dekningen av særlig humaniora og samfunnsvitenskap i ISI gir også begrensede antall siteringer. Grunnen er at både den siterte og siterende publikasjonen må være registrert i databasen. Dessuten varierer siteringspraksis mye mellom fagene, også innenfor det enkelte fagområde. Dette er det vist eksempler på i tabell 4.4. Siteringer er sterkt skjevfordelt mellom publikasjoner: publikasjoner blir mye sitert i ettertid, mens de fleste vitenskapelige publikasjoner blir sjelden eller aldri sitert. Dette vil man finne på alle nivåer, for eksempel for publikasjoner i samme tidsskrift, fra samme institusjon eller fra samme land. Seiv de mest kjente forskerne har som regel noen publikasjoner som blir mye sitert og mange som ikke blir det. På grunn av skjevfordelingen veier de få, mye siterte publikasj onene tungt i enhver siteringsindikator. Dette kan gi store variasjoner fra år til år, noe som kan kompenseres ved å beregne gjennomsnittlig siteringshyppighet for flere år av gangen. I slike beregninger er det vanlig å holde publikasjoner med mindre enn ett års siteringstid utenfor beregningen. Det er også gjort her. Og på samme måte som for publikasjoner, er det tatt hensyn til at siteringer til et forskningsarbeid vil foreligge lenge etter at arbeidet ble finansiert. Det er vanlig å se bort fra selvsiteringer når siteringshyppighet undersøkes på individ- eller gruppenivå. Selvsiteringer har imidlertid liten betydning for utfallet når institusjoner og nasjoner sammenlignes. Selvsiteringer er ikke holdt utenfor i det datagrunnlaget vi bygger på her. Tabell 4.4 Gjennomsnittlig antall siteringer per publikasjon i ISI Web of Science i utvalgte fag. Opptellingen er gjort etter fem års siteringstid i databasen National Science Indicators fra Thomson Reuters/NIFU. Forskere ved norske institusjoner har tilgang til ISI Web of Science og kan slå opp sine egne publikasjoner og finne hvor mange ganger de har vært sitert i ettertid. Den samme informasjonen finnes ikke i Norsk vitenskapsindeks, databasen for vitenskapelig publisering i Cristin, til tross for at ISI-referanser importeres inn i dette systemet og legges til grunn for registreringen av omtrent halvparten av de vitenskapelige publikasj onene som er med der. Hvis man får en avtale med Thomson Reuters (ISI) eller Elsevier (Scopus), de to leverandørene av siteringsindekser som kan brukes i denne sammenhengen, er det mulig å gi denne informasjon om siteringer i Norsk vitenskapsindeks. Det er også teknisk mulig å la forskerne bidra med individuell registrering av siteringer til publikasjoner som ikke er dekket av ISI eller Scopus. Utvalget mener at en større oppmerksomhet om siteringer generelt kan gi mer fokus på resultater og kvalitet i norsk forskning. Dette vil gjelde uansett om man benytter siteringsindikatorer til ressursfordeling eller ikke. For å gjøre dette til anvendelig og sammenlignbar styringsinformasjon bør det imidlertid stilles tre krav: For det første må anfallet siteringer gjøres opp på samme tidspunkt for alle publikasjoner i systemet, for eksempel en gang i året. Dette kan skje etter en egen avtale med Thomson Reuters eller Elsevier (Scopus), slik at de leverer oppdaterte siteringstall også for referanser som de har levert tidligere år. For det andre må indikatoren justeres for fagforskjeller hvis den ikke skal bli misvisende på aggregert nivå. bør resultatet av disse beregningene deles forholdsmessig mellom medvirkende forfattere og institusjoner, på samme måte som man i dag gjør med publiseringspoeng. Alt dette kan skje ved en årlig oppdatering av Norsk vitenskapsindeks. At en artikkel blir publisert er en forutsetning for at den skal bli sitert. Derfor er det ingen motsetninger mellom antall artikler og antall siteringer. Tvert imot kan man forvente at det er en positiv sammenheng når de publiserte artiklene er vurdert som gode nok av fagfeller i ISI. Siteringer er et mål på forskningens innflytelse, men også en indikator for kvalitet. Figur 4.4 og 4.5 viser en positiv utvikling for norsk forskning over tid sammenlignet med andre land (med unntak av de siste årene). Men fortsatt siteres norsk forskning langt under gjennomsnittet, og avstanden til det landet som gjør det best (Danmark) , er relativt stor, seiv når forskjeller i fagsammensetning er tatt hensyn til. Hvis vi ikke knytter siteringer til FoU-utgifter kan vi sammenligne flere land. Figur 4.6 tar utgangspunkt i relativ siteringshyppighet, det vil si hvor mye en artikkel blir sitert, jamført med hva en kunne forvente ut fra det tidssskriftet artikkelen er publisert i (gjennomsnittelig antall siteringer for artikler i tidsskriftet det året). Denne metoden korrigerer for at noen tidsskrifter er mer sitert enn andre. Resultatet viser bl.a. at dansk, nederlandsk og svensk forskning siteres betydelig mer enn norsk forskning. Dette bekrefter inntrykket av at norsk forskning har et betydelig forbedringspotensial når det gjelder forskningens kvalitet og gjennomslagskraft internasjonalt. Figur 4.6 Relativ vektet siteringshyppighet, utvalgte land i forhold til verdensgjennomsnittet 1993-2009 Kilde: I internasjonale sammenligninger av vitenskapelige publiseringer er vi nødt til å basere oss på internasjonale sammenlignbare databaser som for eksempel ISI Web of Science. En utfordring som vi har vært inne på er at denne databasen har dårlig dekning i humaniora og samfunnsfag. En mer dekkende indikator for alle fagområders samlede publisering er publiseringspoeng, som er innført som en indikator på institusjonsnivå i Norge, både i universitets- og høyskolesektoren, instituttsektoren og helsesektoren. Siden siteringer ikke inngår i rapporteringen av vitenskapelig publisering fra norske institusjoner, er vi nødt til å bruke ISI-databasen når vi skal sammenligne siteringer mellom norske institusjoner. forskning og utvikling. En utfordring med denne metoden er at det gjennomgående kreves langt mindre ressurser, målt i kroner, for å produsere et publiseringspoeng i humaniora enn i utstyrsintensive fag. Ved å måle antall publiseringspoeng per krone vil institusjoner som har en stor andel av forskningen sin i humaniora komme godt ut, sammenlignet med andre institusjoner. For å ta hensyn til dette sammenligner vi institusjonens andel av publiseringspoengene med andelen av FoU-utgiftene i hvert fagfelt. Produktiviteten i hvert fagfelt vektes sammen med fagets andel av FoU-utgiftene innen den enkelte institusjon for å få en samlet indikator på produktiviteten for hver enkelt institusjon. Det er en utfordring å sammenligne institusjoner som i utgangspunktet er svært forskjellige både når det gjelder formål og fagfordeling. I vedlegget viser vi også produktivitetsoversiktene for hvert enkelt fagfelt. Figur 4.7 Andel publiseringspoeng i forhold til andel FoU-utgifter ved norske institusjoner med minst tre fagfelt med minimum 5 mill. om vi vurderer produktiviteten ut fra de ressursene som er satt av til forskning ved den enkelte institusjon, er det naturlig at forskningens publiserbarhet kan variere. Dette vil gi spesielt store utslag for institusjoner med små FoU-andeler. For å minimere dette problemet velger vi å begrense utvalget til universiteter og høyskoler med en viss bredde når det gjelder fagfelt og en viss størrelse på forskingsinnsatsen. Vi har valgt å begrense oversikten til de institusjonene som har minimum 5 mill. kroner i FoU-utgifter innen minst tre forskjellige fagfelt 27 Høgskolen i Narvik har fått medieomtale fordi de gjorde det best av samtlige universiteter og høyskoler i en foreløpig versjon av produktivitetsindikatoren som ble presentert i januar 2011. Høgskolen i Narvik er ikke tatt med her fordi institusjonen ikke tilfredsstiller kravene til bredde og størrelse som er lagt til grunn av utvalget (men ville gjort det svært bra om de hadde vært inkludert). Figur 4.7 viser norske universiteter og høyskoler etter hvor produktive de er basert på vår indikator 28 Indikatoren viser forholdet mellom en institusjons andel av produksjonen av publikasjonspoeng og dets andel av FoU-ressursene i sektoren. Institusjoner som produserer flere publikasjonspoeng enn hva man kunne forvente ut fra deres FoU-ressurser vil ha en verdi over 1 (og vice versa for mindre effektive institusjoner). Det er justert for forskjeller i fagprofil, slik det er forklart over. Figuren viser at det er en relativt stor spredning mellom norske institusjoner i forhold til hvor produktive de er. Målt på denne måten framstår Høgskolen Stord-Haugesund som den mest produktive institusjonen. Det gjelder særlig i teknologifag. I indeksen blir teknologi tillagt en beskjeden vekt for Stord-Haugesund etter som dette fagområdet kun utgjør en mindre del av høyskolens totale FoU-utgifter. Men til gjengjeld publiserer de så mye i forhold til ressursinnsatsen at det løfter Stord-Haugesund øverst på lista. De store universitetene plasserer seg omtrent på midten blant institusjonene. 27 I vedlegget viser vi også fagspesifikke produktivitetsindikatorer hvor mer spesialiserte institusjoner av en viss størrelse er inkludert. 28 For høyskoler som har blitt universiteter har vi brukt tall fra høyskolene der det har vært nødvendig. Høgskolen i Tromsø, som ble slått sammen med Universitet i Tromsø i 2009, er holdt utenfor analysen. Høgskolen i Bodø ble Universitetet i Nordland i 2011, men er omtalt i figurene som Høgskolen i Bodø, da tallene er fra før omleggingen. Mer detaljerte opplysninger om tallgrunnlaget og metodene som er valgt, finnes i vedlegget. Figur 4.8 Andel siteringer i forhold til andel FoUutgifter ved universiteter og høyskoler med minst tre fagfelt med minimum 5 mill. stor andel av forskningsressursene de disponerer. Blant de fire største universitetene framstår NTNU som det mest produktive, tett fulgt av Universitetet i Oslo. Universitetet i Stavanger gjør det aller best av universitetene. Hvis vi ser på hvor mye forskningen blir sitert, er bildet et annet. Figur 4.8 viser at det er de største universitetene som blir sitert klart mest i forhold til ressursinnsatsen. Figuren viser at det kun er Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen som blir sitert mer enn deres andel av FoU-utgiftene skulle tilsi. Indikatorene som viser publiseringspoeng og indikatoren som viser siteringer gir med andre ord svært forskjellige resultater. 29 Indeksen er lik 1 når andelen av siteringene er lik andelen av FoU-utgiftene. betydelig, men at det er forskningen ved universitetene som i størst grad blir sitert av nasjonale og internasjonale forskningsmiljøer. I vedlegget viser vi også hvordan rangeringen er for hvert enkelt fagfelt. Der har vi også inkludert institusjoner som er store innenfor ett fagfelt, men som ikke har tilstrekkelig bredde til å komme med i denne oversikten. Også når vi ser hvert fagfelt for seg, er det tydelig at de store institusjonene gjennomgående blir mest sitert. I naturvitenskap, medisin og helsefag, landbruksvitenskap og teknologi er det vanlig at forskere samarbeider om å gjennomføre forskningen og publiserer resultatene i felles publikasjonen Også i samfunnsvitenskap er det økende tendens til sampublisering, mens dette er mindre utbredt i humaniora. Det behøver ikke skyldes mangel på samarbeid. Andre forskeres bidrag kan bli nevnt i publikasjonen på andre mater enn ved at de står som medforfattere. Forskingssamarbeid på tvers av institusjonsog landegrenser kan observeres i vitenskapelige tidsskriftartikler som blir registrert i den bibliografiske databasen ISI Web of Science. Forfatterne publiserer adressene sine i tidsskriftene, og disse adressene blir i sin tur registrert blant opplysningene i ISI. Når forskernes adresser i en og samme artikkel viser til ulike institusjoner eller land, kan dette registreres som en samarbeidsrelasjon. Universiteter og høyskoler bidro til 7342 artikler i ISI Web of Science i 2009. Tilsvarende tall for instituttene var 2500 artikler og for helseforetakene 2283 artikler. Artikler der alle sektorene samarbeider, er ikke inkludert, men utgjør uansett et beskjedent antall. Figur 4.9 viser at forskere i helseforetakene og i instituttene har et utstrakt samarbeid med forskere i universitetsog høyskolesektoren når de publiserer i vitenskapelige tidsskrifter. Over 70% av artiklene skrevet av ansatte ved helseforetakene har minst en medforfatter fra universitets- og høyskolesektoren. En økende andel av de norske, vitenskapelige artiklene i ISI har forfatteradresser også i andre land. 11990 var det internasjonal sampublisering i 26 % av artiklene. Ti år senere var andelen økt til 44 %, og i 2009 hadde hele 56 % av artiklene kombinasjoner av Norge og andre land i adressene. Økningen var mest markant i 1990-årene. Andelen ser nå ut til å stabilisere seg på vel 50 %. enn i store land. Andelen har vært økende overalt i verden. Utvalget anbefaler å overvake at andelen internasjonal sampublisering for Norges vedkommende holder seg minst på høyde med andelen i de øvrige nordiske land. Indikatorer basert på sampublisering kan også brukes til å følge endringer i samarbeidsmønsteret. Som eksempel har norske forskeres samarbeid med forskere i EU-land fått stadig større relativ betydning siden 1994, mens det motsatte har skjedd for samarbeidet med forskere i USA. 30 Et særtrekk for forskere i de nordiske land er at de samarbeider relativt mye med hverandre. Indikatorer basert på doktorgrader representerer flere aspekter ved forskningssystemet: utdanningsaktiviteten på høyeste nivå, investeringen i rekruttering til forskning og i høyt kvalifisert arbeidskraft for øvrig og selve forskingsaktiviteten, fordi stipendiatene ofte bidrar vesentlig til denne. Som i en rekke andre land, bruker man i Norge doktorgrader som en resultatindikator i finansieringssystemet for universiteter og høyskoler. Figur 4.10 Forskningsutdannede (ISCED 6) 1 Statistikk for Canada er for 2000 og 2008. Kilde: arbeid ved institusjonen, ikke antallet doktorgrader som institusjonen har veiledet og tildelt. Norge har et komplett register over alle doktorgrader som er tildelt i landet siden 1817. Men til de internasjonale sammenligningene som utvalget gjør her, må data hentes fra OECD. Der er statistikken basert på en International Standard Classification ofEducation (ISCED), som er utarbeidet av UNESCO. Utvalget har valgt å relatere antallet doktorgrader per land og år til den yrkesaktive befolkningens størrelse. Dermed fanger indikatoren opp både utdannings- og forskningsaspektet ved doktorgrader. Det siste tiåret har det vært en kraftig vekst i utdannede doktorgradskandidater. Sammenlignet med andre land er det særlig i naturvitenskap og medisin/helse at Norge utdanner mange forskere, mens vi ligger under snittet når det gjelder samfunnsfag, humaniora og teknologiske fag. 32 Fortsatt utdanner imidlertid Norge relativt få doktorgradskandidater regnet per 1000 innbyggere i aldersgruppen 25-64 år, sammenlignet med Finland og Sverige, 33 jf. figur 4.10. 32 Ministeriet for Videnskab, Teknologi og Udvikling (2010), tabell 1.3.2. Finansiering fra utlandet kan komme fra både private og offentlige kilder og er som oftest konkurranseutsatt på internasjonalt nivå. Derfor kan indikatoren si noe om forskningens kvalitet, om internasjonal synlighet og konkurransedyktighet, for eksempel når det gjelder oppdragsmidler fra utenlandsk næringsliv, men også om internasjonal deltakelse og samarbeid, der hvor dette er en betingelse for å søke midler. For land som deltar i EUs rammeprogrammer for forskning har denne typen indikatorer en særlig betydning, ikke bare fordi den både viser konkurransedyktighet, internasjonal deltakelse og samarbeid, men også fordi så stor del av forskningsmidlene i hvert land kommer fra rammeprogrammene. Indikatorene kan derfor si noe om hvor velfungerende forskningssystemet er, sett utenfra. 33 Data fra NIFU og Eurostat (gjengitt i det danske forskningsbarometeret) viser store forskjeller i tallene, særlig for Sverige og Finland. Forskjellene skyldes primært at EU også inkluderer lisensiatgrader i sine tall. rer, for eksempel suksessrater for søknader, nettoresultat av overførte EU-midler og andel av FoU-utgiftene som er EU-finansiert. Utvalget har valgt sistnevnte, med utgangspunkt i OECD-statistikk. Figur 4.11 viser andelen av de offentlige FoUutgiftene som er finansiert av EU. Institusjonene i universitets-, høyskole- og instituttsektoren i Finland har en vesentlig høyere andel av sine inntekter fra EU enn de andre landene, over 6 % av FoU-utgiftene er finansiert fra EU. Andelen har økt kraftig over tid. Til sammenligning henter norske institusjoner hjem rundt 2 % av sine FoU-utgifter fra EU, og utviklingen over tid er negativ. Norge gjør det dermed klart dårligst blant de landene som er med i figuren. Figur 4.12 viser at instituttene gjennomgående henter en større andel av sine FoU-inntekter fra EU enn institusjoner i universitets- og høyskolesektoren og helseforetakene. For instituttene varierer nivået mellom 2,7 og 4 %. Andelen EU-inntekter som institusjonene i universitets- og høyskolesektoren henter fra EU, varierer mellom 0,4 og 2,3 %. tekter fra EU. Figur 4.12 Inntekter fra EU som andel av totale FoU-utgifter (2007-2009) tene mer fra andre utenlandske kilder, primært utenlandsk næringsliv. Disse utenlandske inntektene utgjorde i 2009 7,5 % av instituttenes samlede inntekter. Andelen av FoU-utgiftene som finansieres fra næringslivet indikerer hvor relevant, anerkjent og attraktiv forskningen er for private virksomheter som støtter, samarbeider om eller bestiller forskning og utviklingsarbeid i offentlig sektor. I de senere årene har det vært økende konkurranse om midler fra næringslivet, blant annet fordi norske bedrifter orienterer seg mer mot utenlandske forskningsleverandører, samtidig som norske forskningsinstitusjoner i økende grad orienterer seg mot finansiering fra utlandet. Figur 4.14 viser at instituttene, ikke overraskende gitt deres funksjon i forskningssystemet, henter en vesentlig større del av sine inntekter fra næringslivet enn de andre institusjonene. De teknisk-industrielle instituttene står i en særstilling. For institusjonene i universitets- og høyskolesektoren er det en forholdsvis stor forskjell mellom de institusjonene som dekker en betydelig andel av sine FoU-utgifter gjennom inntekter fra næringslivet (Universitetet i Stavanger, NTNU og Universitetet for miljø- og biovitenskap) og de som henter inn svært lite (Universitetene i Oslo og Agder). Helseforetakene ligger også forholdsvis lavt når det gjelder inntekter fra næringslivet. For land som Canada, Finland og Nederland 34 utgjør næringslivet en viktigere kilde til finansiering av forskning i offentlig sektor, målt som andel av FoU-utgifter, enn i Norge, jf. figur 4.13. Norge plasserer seg omtrent på nivå med Sverige og foran Danmark. Andelen av FoU-utgiftene som finansieres fra næringslivet, viser en svakt nedadgående trend for Norge. Samarbeid med næringslivet kan ta ulike former, fra støtte til forskning ut fra ideelle formål til kjøp av FoU-tjenester, fra intensjonsavtaler og utveksling av kandidater, medarbeidere og kunnskap til store felles forskningsprosjekter som også kan være finansiert av en tredje part. 34 For Nederland har vi data kun fram til 2003. Figur 4.13 Inntekter fra næringslivet som andel av totale FoU-utgifter, sammenligning offentlige forskningssektorer, utvalgte land, 1999-2009 Kilde: innovasjonsundersøkelsene (Community Innovation Surveys - CIS, initiert av Eurostat) gjennomføres annet hvert år på en slik måte at det er mulig å sammenligne resultatene på tvers av deltakerlandene. Undersøkelsen er basert på et felles spørreskjema og felles populasjon og utvalgsmetoder. Bedrifter som innoverer, får blant annet spørsmål om de har samarbeid med offentlige FoU-institusjoner. Data fra CIS kan derfor si noe om hvor mye norsk næringsliv samarbeider med forskningsinstitusjoner. Indikatorene basert på CIS-data fanger opp flere samarbeidsformer enn bare kjøp av FoU og er derfor et nyttig supplement til indikatorer som er basert på forskningsinstitusjonenes finansiering fra næringslivet. Norge gjør det gjennomgående dårlig på indikatorer som viser innovative bedrifters samarbeid med universiteter og høyskolen offentlige forskningsinstitutter og private konsulenter, kommersielle laboratorier og FoU-aktører. Figur 4.15 viser andelen av innovative bedrifter som samarbeidet med universiteter og høyskoler i perioden 2006 til 2008. Vi har utelatt Canada og New Zealand, fordi innovasjonsstatistikken ikke er sammenlignbar for disse landene. Norge er det landet der innovative bedrifter i minst grad samarbeider med universiteter og høyskolen Dette gjelder for bedrifter av alle størrelser og kan således ikke forklares med at det er flere små bedrifter i Norge. forskningen som foregår i universitets- og høgskolesektoren. Finland er det landet der innovative bedrifter i suverent størst grad samarbeider med universiteter og høyskoler. Figur 4.16 viser andelen av innovative bedrifter som samarbeider med offentlige forskningsinstitutter eller laboratorier. Nederland og Sverige har en lavere andel enn Norge, mens Danmark har en høyere andel og Finland en betydelig høyere andel. Sverige har en liten instituttsektor, og det er derfor ikke overraskende at de har en såpass lav andel. om innovasjon. Igjen er Norge blant de landene som har minst samarbeid, Finland er det landet som samarbeider mest. Når vi ser på internasjonalt samarbeid blant innovative bedrifter, framstår ikke Norge som like dårlig, seiv om vi også her ligger langt bak Finland. Også Nederland og Sverige gjør det bedre enn oss (figur 4.18). Det faktum at Norge gjør det dårlig på alle samarbeidsindikatorene viser at innovative, norske bedrifter samarbeider mindre med andre kunnskapsleverandører enn bedriftene i andre nordiske land. Figur 4.18 Andel innovative bedrifter som samarbeider med aktører nasjonalt og internasjonalt Kilde: Som et konkret forslag til hvordan tilstanden i norsk forskning kan vurderes, foreslår utvalget at det etableres et norsk forskningsbarometer. Formålet er å styrke kunnskapsgrunnlaget om hvordan norsk forskning presterer, sammenlignet med andre land og norske institusjoner innbyrdes. Et hovedprinsipp er at resultater så langt det er mulig skal ses i forhold til ressurser. Barometeret skal være et verktøy for aktører på ulike nivåer i systemet, fra den enkelte forsker og forskningsgruppe til forskningsministeren. Det skal kunne brukes til dokumentasjon av resultater og sammenligninger, bidra til bedre mål- og resultatstyring og være til hjelp i videre utvikling av resultatbaserte finansieringssystemer. Ved å la forskningsbarometeret, mål- og resultatstyringen og finansieringssystemene spille sammen vil en kunne få en langt sterkere oppmerksomhet om forskningsresultater og effektiv ressursutnyttelse enn hva virkemidlene hver for seg ville føre til. Barometeret skal dekke sentrale dimensjoner i et velfungerende forskningssystem og settes sammen av indikatorer som belyser sammenhengen mellom mål, ressurser og resultater. Det skal måle utviklingen over tid, både nasjonalt og i forhold til andre land, og det skal ha en detaljeringsgrad på fag- og institusjonsnivå som gjør at det kan brukes både innad i forskningsmiljøene og av myndighetene til å utforme konkrete tiltak og virkemidler for å fremme god forskning. Det er viktig for legitimiteten til forskningsbarometeret, og dermed for den effekten det vil ha, at det blir sett på som en ressurs både for forskere og forskningsgrupper, så vel som for administratorer på ulike nivåer. Fra et styringsmessig ståsted er det viktig at barometeret brukes til læring og utvikling på ulike nivåer, ikke som et kontrolltiltak. Utvalget fremmer forslag til indikatorer i barometeret på grunnlag av tilgjengelige data. Forskningsbarometeret bør ikke utformes en gang for alle, men være i kontinuerlig utvikling. Den analysen utvalget legger fram, er et pilotprosjekt. Den videre utviklingen av forskningsbarometeret bør kunne ta utgangspunkt i forslag som kommer fram gjennom høringsprosessen, internasjonalt utviklingsarbeid og norsk kunnskapsutvikling på dette feltet. Det er derfor avgjørende at den videre utviklingen og anvendelsen av barometeret blir gjenstand for bred debatt. Seiv om de foreslåtte indikatorene reflekterer sentrale dimensjoner ved systemet, gir de ikke noe fullstendig bilde av hvordan det norske forskingssystemet fungerer. Utvalget mener det særlig er behov for å utvikle datagrunnlag og indikatorer for forskningens samfunnseffekter. Bruken av internett som redskap for kommunikasjon av forskning er i rivende utvikling, blant annet gjennom Google Scholar. Foreløpig gir slike søkemotorer for usikre data til at de kan brukes som grunnlag for måling av forskning. Utvalget anbefaler at å følge denne utviklingen nøye, siden det potensielt kan gi indikatorer som fanger opp samfunnsmessig bruk av forskning. Forskningsbarometeret skal kunne tas i bruk på alle nivåer i forskningen. Tilgang og kvalitet på data varierer også mellom ulike typer institusjoner. Slik det er i dag, er dataene bedre for universitets og høyskolesektoren, og spesielt de større institusjonene, enn for helseforetakene og instituttene. Etter utvalgets syn er det viktig at det arbeides systematisk med å forbedre datagrunnlag og metoder for å sammenligne innsats og resultater. Det er også viktig at Kunnskapsdepartementet i samarbeid med andre berørte parter setter av tilstrekkelig med ressurser til dette. Gjennomsiktighet, medvirkning og samarbeid om utveksling av lokalt produserte data preger de nye kildene til forskningsstatistikk. Et barometer for norsk forskning bør kunne utvikles i en slik retning. Det innebærer at data over tid bør utvikles slik at det blir mulig å ta ut statistikk på både individ- og institusjonsnivå for publiseringer, siteringer og nedlastinger av elektronisk publisert materiale. Vitenskapelig publisering er ujevnt fordelt mellom forskere. En slik fordeling er vanlig internasjonalt og utgjør ikke nødvendigvis et problem. Dersom en stor andel av forskere med avsatt tid til forskning ikke publiserer, eller publiserer svært lite i kanaler som forskersamfunnet seiv anser som viktige, er det en mulig kilde til ineffektivitet. Etter utvalgets mening er det behov for å rette større oppmerksomhet mot forskningstid som ressurs. Utvalget anbefaler at alle norske forskningsinstitusjoner som mottar betydelig offentlig finansiering, utarbeider oversikter av den typen som flere universiteter allerede har laget, og at resultatene etter hvert gjøres offentlig tilgjengelige på institusjonsnivå gjennom forskningsbarometeret, jf. kapittel 5. Mønstre for sysselsetting, karriereutvikling og mobilitet av forskere og forskerutdannede er sentrale aspekter ved et velfungerende forskningssystem og bør kartlegges bedre i Norge. kartlegging vil kunne gi grunnlag for å utvikle indikatorer som kan gå inn i forskningsbarometeret. Forskningskvalitet er en viktig dimensjon ved et velfungerende forskningssystem. Den kan vanskelig males ved hjelp av indikatorer alene, men kan vurderes for eksempel ved å bruke ekspertpaneler. I den forbindelse vil utvalget peke på at Norges forskningsråd har som oppdrag å gjennomføre systematiske og jevnlige evalueringer av norsk forskning på fag- eller institusjonsnivå. Man kunne systematisere resultatene fra slike evalueringer og dermed gi bedre oversikt over kvalitet i norsk forskning. Utvalget foreslår at man med jevne mellomrom (3-5 år) supplerer forskningsbarometeret med kvalitative vurderinger, ved å bygge på evalueringer som gjennomføres av Forskningsrådet. Resultatene fra forskningsbarometeret har pekt på en del utfordringer for det norske forskningssystemet. Seiv om norsk forskning har vært inne i en positiv utvikling i senere år jamført med andre land, får vi mindre ut av ressursene enn flere av de landene vi sammenligner med. Norsk forskning har ikke det samme gjennomslag i internasjonale forskningsmiljøer som for eksempel forskning i Danmark og Nederland. Det er ønskelig med tiltak som kan bedre dette. Dessuten har analysen avdekket store forskjeller mellom norske universiteter og høyskoler, både med hensyn til hvor mye forskningsproduksjon de får ut av midlene og hva slags gjennomslag denne forskningen har. Disse resultatene peker etter utvalgets syn på et betydelig potensial for forbedring innenfor det offentlig finansierte forskningssystemet. Indikatorene for sampublisering viser at norske forskere har en internasjonal orientering på linje med forskere i sammenlignbare land, og at forskere i instituttene og helseforetakene har et utstrakt samarbeid med forskere i universitets- og høyskolesektoren. Disse indikatorene gir et rimelig positivt bilde av tilstanden i det norske systemet. Det siste tiåret har det vært en kraftig vekst i avlagte doktorgrader, og vi ligger nå på over 1100 doktorgrader i året. Utvalgets analyse viser at det ikke vil være tilstrekkelig til å dekke behovene framover. Målt som uteksaminerte forskningsutdannede per tusen sysselsatte i alderen 25- 64 år ligger Norge fortsatt langt bak Finland og Sverige. Norske institusjoner henter hjem en mindre andel av sine FoU-utgifter fra EU enn tilsvarende institusjoner i andre land. Det reiser spørsmålet om de norske institusjonene har en tilstrekkelig aktiv, internasjonal orientering og om de er konkurransedyktige. Næringslivets bruk av det offentlige forskningssystemet, målt gjennom hvor stor andel av Foll-utgiftene som dekkes i form av inntekter fra næringslivet og målt gjennom innovative bedrifters samarbeid, gir grunn til å stille spørsmål om koblingene mellom næringsliv og det offentlige forskningssystemet i Norge er for svake. ningssystemet og næringslivet. Et godt kunnskapsgrunnlag for måling av innsats, resultater og hvilke effekter ressursinnsatsen har på samfunnet, er nødvendig for å kunne vurdere om de offentlige ressursene bidrar til god måloppnåelse. Kunnskapsgrunnlaget er på mange områder mangelfullt. Som vist foran pågår det et aktivt arbeid for å styrke kunnskapsgrunnlaget internasjonalt. Utvalget har i sine forslag til indikatorer tatt utgangspunkt i og brukt tilgjengelig informasjon fra eksisterende datakilder. Utvalgets arbeid har avdekket flere svakheter ved data- og kunnskapsgrunnlaget som i enkelte tilfeller gjør det vanskelig å sammenligne land og ulike norske institusjoner. Noe av dette skyldes at dataene er utviklet og samlet inn for et annet formål. I andre tilfeller mangler grunnleggende data, som for eksempel institusjonens fordeling av interne ressurser, informasjon om hvordan publiseringer fordeler seg på forskere og forskningsmobilitet på tvers av institusjoner og sektoren Forbedring av datagrunnlaget er viktig. Forskning og utdanning skal bidra til at eksisterende kunnskap og ny viten tas i bruk for å løse viktige oppgåver i samfunns- og næringsliv. næringsliv vi bør være opptatt av når vi skal vurdere om forskningssystemet er velfungerende. På dette området er kunnskapsgrunnlaget svakt, også internasjonalt. OECD 35 peker på forståelsen av forholdet mellom ulike innsatsfaktorer og deres økonomiske og sosiale konsekvenser som en spesiell utfordring. Etter utvalgets syn er det behov for et bredt anlagt forskningsprogram som ved hjelp av ulike faglige perspektiver og metoder analyserer den offentlig finansierte forskningen og dens anvendelse i ulike deler av samfunnet. En slik aktivitet bør ha en langsiktig karakter og, blant annet gjennom rekruttering, bidra til å bygge opp kompetanse som er viktig for politikkutforming på dette området i Norge. Styrking av kunnskapsgrunnlaget: Utvalget foreslår at det etableres et forskningsbarometer. Etableringen av et kunnskapsgrunnlag som forskningsbarometeret er en grunnleggende forutsetning for å vurdere tilstanden i norsk forskning. fokusere på sammenhengen mellom forskingsinnsats og -resultater. Aktuelle dimensjoner (resultater) vil være publisering, siteringer, utnyttelse av forskningstid (andel med få eller ingen forskningsresultater målt for eksempel gjennom publikasjoner), avlagte doktorgrader, næringslivets og andre deler av samfunnets bruk av det offentlige forskningssystemet og internasjonalisering. På sikt bør det være et mål å utvide forskningsbarometeret med andre dimensjoner og indikatorer som i større grad fanger opp bruk av forskning i samfunns- og næringsliv. Tiltaket bør i hovedsak finansieres gjennom omprioriteringer på Kunnskapsdepartementets budsjett. Styrking av kunnskapsgrunnlaget: Forskningsprogram Utvalgets foreslår at opprettes et bredt anlagt forskningsprogram som ved hjelp av ulike faglige perspektiver og metoder analyserer den offentlig finansierte forskningen og dens anvendelse i ulike deler av samfunnet. En slik aktivitet bør ha en langsiktig karakter og, blant annet gjennom satsing på rekruttering til dette forskningsfeltet, bidra til å bygge opp kompetanse som er viktig for politikkutforming på dette området i Norge. Det kan eventuelt også skje gjennom en utvidelse av det eksisterende FORFI-programmet. Forskningsprogrammet krever en bevilgning på 30 mill. kroner per år over fem til ti år. Tiltaket bør i hovedsak finansieres gjennom omprioriteringer på Kunnskapsdepartementets budsjett. Hvordan kan vi utnytte ressursene bedre? I kapittel 4 ble indikatorene i forskningsbarometeret brukt for å belyse forholdet mellom innsats og resultater for norsk forskning. Sammenligningen med andre land, og mellom norske institusjoner, tyder på et behov for bedre ressursutnyttelse. Med bakgrunn i resultatene fra forskningsbarometeret drøfter vi i dette kapittelet noen faktorer som kan påvirke forholdet mellom innsats og resultater i forskingssystemet, med særlig vekt på universitets- og høyskolesektoren, og diskuterer tiltak som kan gi bedre måloppnåelse. Universiteter og høyskoler er institusjoner med betydelig selvstyre. Forskerne har i stor grad frihet til seiv å velge problemstillinger og metoder i sin forskning. Seiv med betydelig selvstyre, vil imidlertid rammevilkår, myndighetenes styring og finansiering, påvirke hvordan oppgåvene løses. For å forstå hvordan universiteter og høyskoler utnytter sine ressurser og produserer resultater, er det nødvendig å ta hensyn til både den enkelte forsker/forskergruppe og andre nivåer på institusjonene, som institutt- og fakultets-/avdelingsnivå, og interaksjonen mellom dem. Den individuelle forsker har en viktig rolle i forskningsprosessen. Samtidig ser vi at utviklingen går i retning av større grad av selvorganiserte grupper av forskere. I slike grupper blir forskning utført, prosjekter satt i gang og ekstern finansiering innhentet. Hvordan mikrosystemene fungerer på forsker- og forskergruppenivå er avgjørende for hvordan institusjonene virker. Forskningsvilkår bestemmes i stor grad av institusjonene, og av hvilke muligheter forskere har for ekstern finansiering. I dette kapittelet ser vi nærmere på i hvilken grad institusjonene er sitt ansvar bevisst når det gjelder å legge forholdene til rette for forskerne. Hva kan vi si om forskningsvilkårene ved universitetene og høyskolene? Spørsmålet belyses gjennom studier utført av andre og utvalgets egen kartleggingsundersøkelse. Internasjonal litteratur om akademisk arbeid og arbeidsbetingelser viser at mange av de endringene som har funnet sted, er felles for flere land. Den generelle tendensen er at akademisk personale må engasjere seg i flere oppgåver enn før, slik at arbeidspresset øker og at tiden stykkes opp. 1 2 1 evalueringen av Kvalitetsreformen ble det påpekt at norske forskere fant det stadig vanskeligere å finne sammenhengende tid til forskning og fordypning. I dette avsnittet ser vi på forskningsvilkår ved norske universiteter og høyskoler, særlig på to forhold som begge har stått sentralt i debatten i de senere årene: tidsbruk og driftsmidler. Hva bruker universitetsansatte tiden til? I en internasjonal undersøkelse 4 om forskningsvilkår rapporterer vitenskapelig personale i kombinerte undervisnings- og forskerstillinger 5 at de arbeider vel 48 timer per uke gjennom året. 6 Om lag 17 timer i uka går gjennomsnittlig med til undervisning, herunder forberedelse og gjennomføring av forelesning samt veiledning og evaluering. 18 timer brukes til forskning, 9,5 timer går med til administrasjon, mens om lag 3,5 timer går med til ymse akademiske aktiviteter. Tidsbruken skiller seg ikke vesentlig fra den i andre land, men det kan se ut til at norske akademikere underviser litt mer, mens forskningstiden er om lag den samme. 1 Se Bentley m. fl. (2010) for diskusjon og referanser til internasjonal litteratur. 5 I Norge er dette i praksis professor-, førsteamanuensis-, amanuensis-, førstelektor- samt universitets- og høyskolelektorstillinger. 6 50 timer i uka i semesteret og 46 timer utenom semesteret. nistrasjon enn hva de gjør i Norge. I internasjonal forskingslitteratur er det et generelt funn at sammenhengen mellom forskningstid og antall publikasjoner er svak. 7 En eldre studie basert på norske data viser det samme. 8 Tid brukt til undervisning har en svak negativ sammenheng med antall publikasjoner. Stillingskategori er den variabelen som betyr mest for å forklare forskjellen mellom ansatte når det gjelder publisering, idet professorer publiserer mer enn andre. Dette er som forventet fordi tilsetting i professorstilling blant annet skjer på grunnlag av publiseringsaktivitet. Aktivitetene og resultatene som oppnås ved universitetene avhenger ikke bare av det akademiske personalet, men også av ansatte som assisterer og administrerer, foruten bygninger, laboratorier, IKT-utstyr og bibliotek. I Norge synes de ansatte å være godt fornøyd med bibliotekservice, kontorplass og IKT-utstyr. Derimot er de misfornøyd med ulike former for assistanse til undervisning, forskning og administrasjon. På dette området skiller Norge seg klart negativt ut sammenlignet med andre land. I noen grad gjelder dette også muligheter for tilgang til forskningsmidler. Omfanget av lokale støttefunksjoner har da også blitt vesentlig mindre over tid ved norske universiteter. Dette henger trolig sammen med at institusjonene har valgt å erstatte støttefunksjoner med IKT-utstyr. Den egalitære lønnsstrukturen i Norge gjør at kostnadene til støttefunksjoner øker i takt med det generelle lønnsnivået, mens kostnadene knyttet til IKT har falt, særlig for selve utstyret. Universitetet i Oslo har gjort en analyse av årsverksveksten i universitets- og høyskolesektoren i perioden 2003-2009 basert på data fra DBH. 9 Analysen viser sterk vekst i stipendiatstillinger (40 %) og administrative stillinger (40 %) , mens vitenskapelige stillinger har en mer moderat vekst (14 %). Arbeidsgruppen som vurderte handlingsrommet i universitets- og høyskolesektoren pekte på at den sterke veksten i anfallet stipendiatstillinger og postdoktorstillinger har ført til at forholdstallet mellom rekrutteringsstillinger på den ene side og førsteamanuenser og professorer på den andre side er fordoblet de senere årene. Dette har lagt press på de ansattes handlingsrom. 7 Bentley m. fl. (2010) 8 Kyvik (1991) 9 Innspill til Fagerbergutvalget, juni 2010. 10 Harg(2olo) I en spørreundersøkelse til universiteter og høyskoler som utvalget gjennomførte i 2010, la utvalget blant annet vekt på å få fram dokumentasjon som viser hvordan vitenskapelig publisering fordeler seg mellom vitenskapelig ansatte i universitets og høyskolesektoren. 11 Et av spørsmålene var om institusjonene hadde oversikt over hvor mange av de fast vitenskapelig ansatte som oppnår publiseringspoeng, og hvem som ikke gjør det, over en fireårs periode. 60 % av rektorene i undersøkelsen svarte bekreftende på at de har oversikt over de fast vitenskapelige ansattes forskingsproduksjon. Institusjonene som svarte benektende på dette spørsmålet var Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og universitetene i Bergen, Oslo og Stavanger. Etter gjennomføringen av spørreundersøkelsen ble utvalget gjort kjent med at Universitetet i Oslo har slike data, at de er analysert og lagt fram for universitetsstyret i 2011. Nedenfor presenterer vi noen hovedtrekk med bakgrunn i slike kartlegginger og analyser som er gjennomført ved universitetene i Agder, Oslo og Tromsø, og Norges Handelshøyskole. Et hovedfunn er at en forholdsvis liten andel av forskerne står for en stor andel av publiseringen. Ved Universitetet i Oslo stod 20 % av forskerne for om lag 60 % av alle publiseringspoengene i perioden 2006-2009. Tilsvarende undersøkelse er gjennomført ved Universitetet i Tromsø. Den viser at 24 % av alle fast vitenskapelig ansatte stod for over 69 % av publiseringspoengene i perioden 2005-2008. Slike variasjoner finner man også i andre land. I en ny undersøkelse, som sammenlignet tilsatte i kombinerte undervisnings- og forskerstillinger ved forskningsuniversiteter i 13 ulike land, stod 18% av de fast vitenskapelig ansatte for halvparten av den vitenskapelige produksjonen 13 De norske tallene samsvarer godt med de internasjonale erfaringene. At noen gjør det bedre enn andre er ikke nødvendigvis et problem. Slik er det på de fleste feiter i samfunnet. Men det som kan være et problem er hvis en forholdsvis stor andel av forskerne produserer lite eller ingenting i tellende kanalen Universitetet i Oslo rapporterer at 13 % av førsteamanuensene og professorene ikke hadde publiseringspoeng i perioden 2006-2009. 12 Undersøkelsene er gjennomført på ulike mater. terer kun hovedfunnene her. 13 Bendey og Kyvik (2011) hadde 21 % av de fast vitenskapelig ansatte ved Universitetet i Tromsø ikke publisert i tellende kanaler. Ved Universitetet i Agder var 48 % av de vitenskapelig ansatte i den samme situasjonen (2006-2009). Men 40 % av de vitenskapelig ansatte ved dette universitetet er tilsatt i stillinger som universitetslektor, amanuensis eller høyskolelærer. Dersom publiseringspoengene kun kobles til vitenskapelig ansatte i førstestillinger (professor, førsteamanuensis, dosent og førstelektor), reduseres andelen av de som ikke produserer i tellende fora i løpet av fireårsperioden til 34 %, fortsatt et høyt tall. 14 Tilsvarende undersøkelser ved Norges Handelshøyskole viser at 19 % av de fast vitenskapelig ansatte ikke har produsert poeng i perioden 2006-2009. Sammenfattet kan vi si at undersøkelsene viser at det er mange forskere ved universitetene og høyskolene som publiserer påfallende lite i tellende kanaler, og at det er store forskjeller institusjonene imellom i så måte. Både Universitetet i Tromsø og Universitetet i Oslo har undersøkt publiseringsmønster etter fagområde, men med noe ulike inndelinger. I Oslo har humaniora størst andel av både de ikke-publiserende og de mest publiserende, og noe av det samme gjelder for Tromsø. I Oslo har helsefagene størst andel av de som publiserer mindre enn ett publiseringspoeng og lavest andel av de mest publiserende. Tidligere har mange hevdet at det å telle publikasjoner ensidig ville favorisere helseog realfagene. Dataene viser derimot at hele 63 % av de mestproduserende professorene og førsteamanuensene kommer fra humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. Universitetene i Oslo og Tromsø har også sett på betydningen av alder. Det er en tendens til at de over 60 år publiserer noe mindre eller ikke publiserer i tellende kanaler, sammenlignet med forskere i de yngre aldersgruppene. Universitetet i Oslo har undersøkt om det er sammenhenger mellom publisering, veiledning og ekstern finansiering. I medisinske og naturvitenskapelige fag er det en tydelig tendens til at de som publiserer mest, også veileder mest og henter mest prosjektfinansiering fra Forskningsrådet. Tilsvarende sammenhenger ble ikke observert for humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. 14 Andelen er basert på antall ansatte og ikke årsverk. Vitenskapelig ansatte er klassifisert som UFF-stillinger (professor, professor 11, førsteamanuensis, amanuensis, dosent, førstelektor, universitetslektor, høyskolelektor, høyskolelærer). Kun ansatte som har vært ansatt i tre av de fire årene er tatt med. Institusjonene oppgir i utvalgets spørreundersøkelse at de bruker informasjonen om hvem som publiserer til ulike formål. Universitetene i Agder og Tromsø bruker informasjon om publiseringspoeng som grunnlag for tildeling av forskingstermin og forskningstid. Ved Universitetet i Tromsø har vitenskapelig ansatte tidligere kunnet søke om å få forskningstermin i inntil ett år etter fire års opptjeningstid. Universitetsstyret har i 2010 gjort endringer i ordningen og stilt krav om publiseringspoeng for tildeling av FoU-termin. I første omgang er det stilt krav om at ansatte som søker om forskningstermin, skal ha oppnådd publiseringspoeng i opptjeningsperioden. Fra sommeren 2012 skjerpes kravene til at søkere skal ha 0,5 publiseringspoeng i gjennomsnitt hvert år. Universitetet i Agder stilte for 2009 krav om et snitt på to publiseringspoeng de siste tre årene for å få 50 % forskningstid. Universitetet i Agder påpeker i spørreundersøkelsen at de ved dette grepet har gått lenger enn Tromsø. Universitetet for miljø- og biovitenskap benytter publiseringstallene i styringsdialogene og i de interne årsplansamtalene. Dette universitetet offentliggjør de 30 beste på sitt nettsted hvert år. Norges Handelshøyskole benytter informasjon om hvem som publiserer til medarbeidersamtaler og som bakgrunn for vurderinger av lønn. 1 Respondentene ble gitt et åpent spørsmål. De fleste svarene var entydige. Der svarene var flertydige i forhold til kategoriene, er svarene ikke tatt med eller plassert i kategorien «drift uendret» etter en skjønnsmessig vurdering. Kilde: Fagerbergutvalget (2011) Utvalget sendte som nevnt i september 2010 ut en spørreundersøkelse til universitetene og et utvalg høyskoler i Norge. Instituttlederne i undersøkelsen fikk spørsmålet: «Har driftsmidler per ansatt endret seg (økt eller redusert) de siste 5-10 år og eventuelt hvorfor? 18 Antallet instituttledere som svarte på undersøkelsen var 109 av totalt 181, dvs. en svarprosent på 60 %. 1 Hvert institutt er fordelt på fag. Ide fleste tvilstilfeller er faget knyttet til den vanligste fakultetsstrukturen. eksempel regnet som et samfunnsfag. Kilde: Fagerbergutvalget (2011) har vært uttalt fra forskerhold, nemlig at driftssituasjonen for den enkelte forsker er svekket. 42,5 % av instituttlederne ved de fire største universitetene sier at driftsmidler til den enkelte forsker har gått ned ved deres institutt. 38,8% av instituttlederne svarer at tilgangen til driftsmidler er uendret, mens 19 % svarer at driftsmidlene har økt. Kartleggingen indikerer at det er en viss forskjell mellom de fire store universitetene når det gjelder endringer i driftsmidler. Blant de fire største universitetene skiller NTNU seg ut som et universitet hvor få institutter hevder at driftsmidlene har blitt redusert. Det er liten forskjell mellom humaniora, samfunnsfag og matematiske og naturvitenskapelige fag når det gjelder hvorvidt de opplever en endring i driftsmidler. 19 Teknologifag er det fagområdet hvor færrest rapporterer om problemer knyttet til driftsmidler. Dette kan ha sammenheng med at forskere i teknologifag har bedre tilgang til eksterne forskningsmidler enn forskere i andre fag. Av kapittel 3 framgår det at teknologifagene får langt høyere bevilgninger gjennom Forskningsrådet enn andre fag. Medisin er i følge undersøkelsen det fagområdet hvor problemene oppleves som størst. 1 Vi har også hentet ut informasjon om publiseringspoeng i DBH, men finner ingen sammenheng mellom gjennomsnittlig publiseringspoeng ved et institutt og endring i driftsmidler. dette ofte er kostnadskrevende forskning som krever betydelige driftsmidler for å kunne gjennomføres. Det har vært en kraftig ekspansjon i midlene til helseforskning i de senere årene, men universitetsforskere har bare i begrenset grad anledning til å være med å konkurrere om disse midlene. Som vist i kapittel 2 og 3, er den delen av de offentlige bevilgningene til helseforskning som er apen for konkurranse fra universitetsforskere, svært beskjeden. Figur 5.5 Kriterier for fordeling av driftsmidler ved instituttene ved Uiß, UiO, UiT og NTNU Kilde: Fagerbergutvalget (2011) Et annet forhold som kan påvirke tilgangen på driftsmidler, er organisering av forskningsvirksomheten. Svarene i utvalgets undersøkelse viser at driftsmidler i all hovedsak fordeles til enkeltforskere, men at det ved noen institutter legges vekt på å fordele midler til forskergrupper. I hvilken grad henger utviklingen i driftsmidler for den enkelte forsker på instituttnivå sammen med prioriteringer på fakultetsnivå? I undersøkelsen ble fakultetene spurt om i hvilken grad de videreførte insentivene som ligger i RBOordningen til instituttene. Figur 5.4 viser at de instituttene ved de fire største universitetene som rapporterer om en nedgang i driftsmidler, i større grad tilhører fakulteter der RBO-insentivene svekkes nedover i systemet. 78 % av instituttene som oppgir at driftssituasjonen er blitt svekket de siste årene, tilhører fakulteter hvor insentivene svekkes, mot 54 % og 48 % for institutter som rapporterer en økning eller ingen endring i driftssituasjonen. Prioriteringer på fakultetsnivå ser med andre ord ut til å ha betydning for hvordan forskningsvilkårene, når det gjelder driftsmidler, legges til rette. Instituttlederne ved de fire største universitetene fikk også spørsmål om hvilke kriterier som ble lagt til grunn for fordeling av driftsmidler. Det var mulig å gi flere svar. Svarene viser at grunnbeløp, publisering og innsats og resultater i undervisning/veiledning (ferdige masterstudenter/doktorgradskandidater) er vanlige kriterier. Svært få har oppgitt ekstern finansiering fra EU eller Forskningsrådet som kriterier for fordeling av driftsmidler. Resultatbaserte finansieringssystemer er nye i de fleste vestlige land. Det foreligger derfor bare begrenset dokumentasjon på hvilke effekter slike systemer faktisk har, jf. kapittel 3. Norge innførte delvis resultatbaserte finansieringssystemer for de direkte institusjonsbevilgningene til universitets og høyskolesektoren i 2002, for helseforetakene i 2004 og for instituttene som blir finansiert under «Retningslinjer for statlig finansiering av forskningsinstitutter» i 2009. Systemene er ulike både når det gjelder hvilke indikatorer som inngår og hvor mye midler som omfordeles. I 2010 ble om lag 1,4 mrd. kroner omfordelt på basis av de ovennevnte indikatorene med vektene: 0,3/0,2/0,2/0,3.1 2010 var satsene 337 400 kroner per doktorgradskandidat, 1 870 kroner per 1 000 EU-kroner, 138 kroner per 1 000 kroner fra Forskningsrådet og 36 200 kroner per publiseringspoeng. I publiseringspoeng inngår data om vitenskapelige monografier, vitenskapelige artikler i antologier, samt vitenskapelige artikler i tidsskrift og serien Publiseringspoengene beregnes ut fra publiseringsform, kvalitetsnivå og forfatterandeler. Fordi en fast ramme omfordeles mellom institusjonene, er uttellingen for den enkelte institusjon avhengig av dens egne resultater sammenlignet med de andre institusjonenes resultater. Finansieringssystemet for universitets- og høyskolesektoren er også omtalt i kapittel 3. Forskning ved de regionale helseforetakene finansieres delvis gjennom et øremerket tilskudd til de fire regionale helseforetakene. Tilskuddet til forskning skal være et insentiv og økonomisk bidrag til å sikre forskning og oppbygging av forskningskompetanse i helseforetakene. Det øremerkede tilskuddet utgjorde 458,8 mill. kroner i 2010. Det består av to deler: en basisdel og en resultatbasert del. I likhet med finansieringssystemet for universitets- og høyskolesektoren fordeles en del av det øremerkede tilskuddet til forskning gjennom omfordeling innenfor en fast ramme. SINTEF Teknologi og samfunn evaluerte i 2010 finansieringssystemet for forskning i helseforetakene på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet. I evalueringen anbefales det at hovedtrekkene i det øremerkede tilskuddet for forskning videreføres, men det pekes samtidig på behov for noen endringer. Fra 2011 har departementet endret basisdelen fra 40 til 30 % og tilskuddet fordeles likt mellom regionene. Tidligere mottok Helse Sør-Øst to femtedeler, mens de øvrige helseregionene fikk en femtedel hver. det, dvs. om lag 275 mill. kroner, i 2010. Fra 2011 er den resultatbaserte delen av tilskuddet økt til 70 %. Den resultatbaserte finansieringen er basert på et glidende gjennomsnitt av forskningsresultater de siste tre årene oppnådd ut fra følgende indikatorer: publiserte artikler. Det beregnes publiseringspoeng for publiserte artikler og doktorgradspoeng for fullførte doktorgrader. Disse summeres og gir samlet antall forskningspoeng for helseforetakene. Per 2011 gis det tre poeng for avlagte doktorgrader, endring fra 5 poeng tidligere, ett poeng for publikasjoner i tidsskrifter som inngår i målesystemet (nivå 1), tre poeng for publikasjoner i de 20 % beste tidsskriftene (nivå 2) og ti poeng for publikasjoner i et begrenset utvalg særlig viktige tidsskrifter (nivå 2A). Dersom flere institusjoner har bidratt til en publikasjon, fordeles den mellom dem ved beregningen av publiseringspoeng. Dersom publikasjonen blir publisert i internasjonalt samarbeid, gis det dobbel uttelling. Systemet gjelder kun for de instituttene som omfattes av «Retningslinjer for statlig finansiering av forskningsinstitutter». Basisbevilgningen til instituttene består av en strategisk del og en grunnbevilgning. En del av grunnbevilgningen omfordeles med bakgrunn i oppnådde resultater. Den resultatbaserte delen skal bidra til god balanse mellom kvalitet og relevans. For miljøinstituttene, samfunnsvitenskapelige institutter og teknisk- industrielle institutter utgjør den resultatbaserte andelen ca. 10 % av grunnbevilgningen i 2010. For primærnæringsinstituttene er denne andelen på ca. 2,5 %. Midlene omfordeles mellom instituttene, men rammen for omfordeling vurderes hvert år i forbindelse med statsbudsjettet. Fagdepartementene kanaliserer basisbevilgningene til Norges forskningsråd som tildeler disse videre til instituttene. Basisbevilgningen utgjorde 828,3 mill. kroner i 2010, hvorav den resultatbaserte delen utgjorde beskjedne 52,6 mill. kroner. 21 Den resultatbaserte delen utløses av instituttenes resultater oppnådd ut fra følgende indikatorer: 21 Norges forskningsråd (2011 c) Indikatorene er gitt følgende vektfordeling: publiseringspoeng vekt 0,3, samarbeid med universitets og høyskolesektoren (avlagte doktorgrader og bistillinger) vekt 0,1, internasjonale inntekter vekt 0,15, inntekter fra Forskningsrådet vekt 0,1 og nasjonale oppdragsinntekter vekt 0,35. Instituttenes skår på indikatorene blir korrigert med en relevanskomponent. Denne komponenten beregnes ut fra hvor stor andel av instituttets FoU-inntekter som er konkurranseutsatt (internasjonale inntekter, inntekter fra Forskningsrådet og nasjonale oppdragsinntekter). Relevanskomponenten er innført for at instituttene ikke skal svekke sin oppdragsorientering, og innebærer bl.a. at institutter med høyt innslag av eksterne inntekter får høyere uttelling per publiseringspoeng. Et fellestrekk ved de resultatbaserte finansieringssystemene er at de alle nå bruker den norske ordningen med publiseringspoeng. RBO-ordningene omfordeler en relativt beskjeden andel av de institusjonelle bevilgingene. RBO-utgifter i 2010 som andel av offentlig finansierte FoU-utgifter i 2009 utgjør 14 % for universitets- og høyskolesektoren, 12% for helsesektoren og 2% for instituttsektoren. En annen forskjell er at inntekter fra EU inngår i indikatorene i de resultatbaserte finansieringssystemene til universitets- og høyskolesektoren og instituttsektoren, men ikke helseforetakene. Det sterkeste insentivet ligger i finansieringen av universiteter og høyskoler der 1 EU-krone gir institusjonene 1,87 kroner (2010-satser) i resultatuttelling. 22 Holden og Steinbakk (2010) vesentlig lavere. 23 EU-midler gir ikke utfelling i finansieringssystemet for de regionale helseforetakene, men Helse Sør-Øst RHF vektlegger deltakelse i EU-prosjekter for tildeling av forskningsmidler. Både i Forskningsrådet og ved institusjonene vurderes det for tiden hvordan norsk forskning kan stimuleres til økt deltakelse i EUforskningen, se kapittel 2. Resultatene fra forskningsbarometeret har pekt på en del utfordringer for det norske forskningssystemet. Seiv om norsk forskning har vært inne i en positiv utvikling i senere år jamført med andre land, ligger forskningsproduktiviteten i Norge fortsatt lavere en gjennomsnittet av de landene vi sammenligner med. 23 1 mill. kroner i internasjonale inntekter (inkl. EU-inntekter) gir miljøinstituttene 22 700 kroner i resultatuttelling, primærnæringsinstituttene 14 300 kroner, samfunnsvitenskapelige institutter 39 600 kroner og teknisk-industrielle institutter 4 500 kroner. forskningsmiljøer som for eksempel forskning i Danmark og Nederland. Det er ønskelig med tiltak som kan bedre dette. Dessuten har analysen avdekket store forskjeller mellom norske institusjoner, både med hensyn til hvor mye forskingsproduksjon de får ut av midlene og hva slags gjennomslag denne forskningen har. Samlet peker disse resultatene etter utvalgets syn på et betydelig potensial for forbedring innenfor det offentlig finansierte forskningssystemet. Institusjonene har et selvstendig ansvar for hvordan ressursene utnyttes og mål realiseres. God ledelse på ulike nivåer i institusjonene er viktig for effektiv resursutnyttelse og for å sikre høy kvalitet på forskningen som utføres. Valg av kriterier for fordeling av midler og hvordan styringsdialogen mellom ulike nivåer i systemet utformes, kan bidra til å løse noen av utfordringene i det norske forskningssystemet. Utvalget har i denne sammenheng bl.a. vurdert innretningen av resultatbaserte finansieringssystemer og hvordan forskningsbarometeret kan brukes som et verktøy i styringen av universitetene og høyskolene. Ved å la forskningsbarometeret, mål- og resultatstyringen og finansieringssystemene spille sammen vil en få en langt sterkere oppmerksomhet omkring forskningsresultater og effektiv ressursutnyttelse enn hva virkemidlene hver for seg vil føre til. Hva er forklaringen på at potensialet ikke er fullt utnyttet allerede? Kunnskap om dette er nødvendig for å vurdere eventuelle tiltak. Utvalget har sett på tre mulige forklaringen tid til forskning, tilgang til driftsmidler og forskningsinsentiver. Den viktigste ressursen i offentlig finansiert forskning er tid til forskning og utviklingsarbeid. Hvis FoU-tiden ikke blir godt nok utnyttet, er dette en mulig kilde til ineffektivitet. Over tid er omfanget av vitenskapelig publisering et godt uttrykk for om vitenskapelig ansatte er aktive forskere eller ikke. At nesten halvparten av de fast vitenskapelig ansatte ved Universitetet i Tromsø over en fireårsperiode produserte under ett publiseringspoeng, er uttrykk for svakere produktivitet enn vi må kunne forvente. Forskningstid er en sentral ressurs for institusjonene, fordi lønn binder opp store deler av ressursene. Våre tre største universiteter mottar en stor del av de offentlige FoU-ressursene. til forskning. Etter utvalgets mening er det behov for større oppmerksomhet om bruken av forskningstid som ressurs. Den norske ordningen med publiseringspoeng tar hensyn til publiseringstradisjoner på tvers av fag. Utvalget mener at vi bør kunne forvente at alle fast vitenskapelige ansatte i fag hvor skriftlige publikasjoner er vanlig, oppnår publiseringspoeng over en viss tidsperiode. Det er fullt forståelig at det er variasjoner i individers forskningsproduktivitet på grunn av hindringer i forskningen og i ulike faser i karriereløpet. Det er imidlertid ikke god ressursutnyttelse at ansatte som over tid ikke bidrar med forskningsresultater, skal ha samme forskningstid som andre som gjør vesentlig mer på dette feltet. Det er mer hensiktsmessig for alle parter at ansatte som i realiteten bruker mesteparten av tiden på andre formål enn forskning, får en stillingsbeskrivelse tilpasset de faktiske oppgåvene. Flere norske forskningsinstitusjoner har allerede begynt å gjøre tildeling av forskningstid betinget av resultater. Forskningsbarometeret vil kunne bidra til synliggjøring av forskningsresultater på institusjonsnivå, og om ønskelig på individnivå. Utvalget anbefaler at alle norske forskningsinstitusjoner som mottar betydelig offentlig finansiering, utarbeider oversikter som viser hvordan bidragene til institusjonens forskningsresultater fordeles mellom de ansatte, av den typen som flere universiteter allerede har laget, og at de bør gjør bruk av slik informasjon i sin ledelse på fakultets- og instituttnivå. En mulig forklaring på hvorfor norske forskere ikke får mer ut av den tiden som er avsatt til forskning kan være for dårlig tilgang til driftsmidler. Det hevdes ofte at nødvendige driftsmidler til utstyr, faglige reiser og lignende er blitt systematisk redusert over tid, samtidig som den delen av Forskningsrådets budsjett som er apen for søkere fra alle fag, uten tematiske føringer, gradvis har blitt mindre. Det siste er godt belagt, jf. kapittel 2 og 7. En mulig konsekvens kan være at mange forskere ikke klarer å skaffe seg den ekstra finansieringen som kreves for å lykkes i sin forskning. I så fall kan dette være med på å forklare hvorfor kvaliteten og effektiviteten i offentlig finansiert forskning er mindre enn den kunne vært. Spørsmålet om driftsmidler til forskere har stått høyt på den forskningspolitiske dagsordenen i flere år. grunnbevilgningen til universitetene og høyskolene fra og med 2011. Men er problemet løst med dette? Ressursutnyttelsen er ikke god nok dersom mange forskere forhindres fra å utøve sin forskning gjennom mangel på små driftsmidler. Kartleggingsundersøkelse 25 gir delvis støtte til det som har vært uttalt fra forskerhold, nemlig at driftssituasjonen til den enkelte forsker er svekket. Utvalget mener at institusjonene i tillegg til å utbetale lønn burde sørge for at aktive og produserende forskere får nødvendige driftsmidler til sin forskning. Dessverre er det lite som tyder på at situasjonen har bedret seg de siste årene. Etter utvalgets syn er det derfor behov for tiltak som kan bidra til at effektiviteten i forskningen øker og at det på lengre sikt etableres rutiner og ledelsesverktøy for hvordan institusjonene kan handtere sitt ansvar for forskningsvilkårene på en god måte. Utvalget kommer derfor med forslag om en prøveordning for automatisk tildeling av driftsmidler til aktive forskere basert på prestasjonen Hensikten er ikke å frata institusjonene ansvar, men bidra til etablering av bedre rutiner for hvordan forskningsvilkårene kan legges godt til rette. Derfor er ordningen gjort tidsbegrenset, og det er forutsatt at ansvaret og midlene overføres til institusjonene etter en viss tid. Prøveordningen bør evalueres for å undersøke om den har virket etter hensikten. En slik evaluering er ikke minst viktig for institusjonene når de skal videreføre ordningen. Det er gjort nærmere rede for forslaget under tiltak. En tredje årsak til ineffektiv ressursutnyttelse kan være at insentivene til økt produktivitet, som myndighetene har inkludert i ordningen for resultatbasert finansiering, ikke har stor nok effekt. Grunnen kan være at disse ikke er utformet på en god måte eller at insentivene ikke når dem som produserer resultatene og derfor heller ikke påvirker deres åtferd i særlig stor grad. Et hovedprinsipp, som følger av forskningsmeldingen og utvalgets mandat, er at resultater og bruk av forskning bør være sentrale indikatorer i resultatbaserte finansieringssystemer. kan styrke vektleggingen av resultater, særlig publisering, i det offentlig finansierte forskingssystemet. I Norge er det bare en begrenset del av det offentliges bevilgninger til forskningsinstitusjonene som gjøres til gjenstand for resultatbasert omfordeling. Systemer for resultatbasert finansiering praktiseres i flere land. Lengst erfaring har Storbritannia, hvor hele bevilgningen til forskning i universitets og høyskolesektoren er gjenstand for resultatbasert omfordeling, basert på periodiske og meget omfattende evalueringer. Systemet har imidlertid også blitt kritisert for først og fremst å favorisere tradisjonelle universitetsfag, gjøre det vanskelig for nye initiativer på tvers av fag og i stor grad neglisjere forskningens relevans for samfunns- og næringsliv. Utvalget mener derfor at det britiske systemet ikke er en modell å følge på dette området. Det er et spørsmål om de resultatbaserte finansieringssystemene vi har i Norge, er innrettet på en hensiktsmessig måte. Som resultatene i forskningsbarometeret viser, er behovet for å styrke produktiviteten og kvaliteten i norsk forskning en av hovedutfordringene framover. Telling av publikasjoner (publiseringspoeng) er en relevant indikator, men den er ikke tilstrekkelig fordi den i for liten grad fanger opp kvalitet, bruk og innflytelse. Siteringer i internasjonale tidsskrifter gir en bedre indikasjon på dette, forutsatt at man klarer å korrigere for forskjeller i institusjonenes fagprofilen Siteringer blir i økende grad brukt i slike vurderinger i andre land. Utvalget anbefaler at man vurderer å supplere en indikator basert på publisering med en siteringsbasert indikator i systemene for resultatbasert omfordeling, og at det settes i gang et utviklingsarbeid med sikte på dette, jf. også tallgrunnlag i vedlegget som viser at vi ved å ta hensyn til både publiseringspoeng og siteringer kan få et bedre grunnlag for å sammenligne institusjonenes prestasjoner over tid. Andre former for bruk av offentlig finansiert forskning, herunder bruk av forskningsbasert kunnskap i nærings- og samfunnsliv, burde også inkluderes. Men så langt utvalget kan se, finnes det i dag ikke egnede resultatindikatorer for dette på institusjonsnivå, med et mulig unntak for ekstern finansiering, se nedenfor. Utvalget anbefaler derfor at norske forskningsmiljøer engasjeres i å bedre kunnskapsgrunnlaget på dette punkt, med sikte på å utvikle egnede indikatorer på et senere tidspunkt, se forslaget om et forskingsprogram i kapittel 4. 27 Technopolis Group (2011 a, 2011 b) En hovedutfordring er å øke doktorgradsproduksjonen i Norge. Avlagte doktorgrader er en resultatindikator, som stimulerer til økt og raskere gjennomføring. Indikatoren bør derfor videreføres i de resultatbaserte finansieringssystemene. Et annet spørsmål er i hvilken grad ekstern finansiering til institusjonene bør inkluderes i systemet for resultatbasert omfordeling. Internasjonal erfaring tilsier at systemer for resultatbasert omfordeling er egnede virkemidler for å stimulere til økt oppmerksomhet om forskningsresultater. Ekstern finansiering kan ses som et insentiv i seg seiv, og det kan derfor synes unødvendig å inkludere dette som en indikator i den resultatbaserte omfordelingen. Et argument for å inkludere ekstern finansiering er at dette, i mangel av andre egnede indikatorer, kan ses som en indikasjon på institusjonens evne til å samarbeide med samfunnet for øvrig. Det taler i så fall for at all ekstern finansiering bør inkluderes, slik som i instituttenes RBO, og ikke utelukkende bestå av finansiering fra EU eller Forskningsrådet, som i RBO-ordningen til universitetene og høyskolene. I universitets- og høyskolesektoren inneholder systemet et sterkt finansielt insentiv spesielt rettet mot finansiering fra EU. I instituttsektoren er dette insentivet langt svakere. På tross av dette er det ikke mulig å registrere noen nevneverdig bedring i universitets- og høyskolesektorens evne til å hente inn forskningsmidler fra EU. Denne sektoren gjør det heller ikke bedre enn instituttsektoren. Et argument for sterkere insentiver til EU-forskning er høye egenandeler, men det forklarer i så fall ikke hvorfor dette insentivet er utformet forskjellig i de to sektorene, siden egenandelskravet er det samme. En nærliggende konklusjon er at EU-insentivet i RBO-ordningen til universitets- og høyskolesektoren har hatt liten effekt. Utvalget har gjennom sin kartleggingsundersøkelse dokumentert at insentivene fra RBO svekkes nedover i organisasjonens På instituttnivå er det svært få som oppgir at EU-inntekter brukes som et kriterium for å tildele driftsmidler. Det krever stor innsats fra forskerne å etablere EU-søknader og gjennomføre EU-prosjekter. At forskere og -grupper som henter hjem EU-midler ikke systematisk tilgodeses med deler av RBO-midlene, kan derfor være en medvirkende årsak til at insentivene ikke gir resultater. Dette reiser spørsmål ved om det bør gjennomføres endringer i måten insentivene er utformet på. Både i Forskningsrådet og ved institusjonene vurderes det for tiden hvordan norsk deltakelse i EU-forskningen best kan stimuleres. NTNU har innført en ordning som er direkte rettet mot å støtte forskere og forskergrupper som får innvilget prosjektmidler fra EUs rammeprogram for forskning. Ordningen består av en tilleggsbevilgning som gis direkte til prosjektleder ved kontraktinngåelse. Tilleggsbevilgningen utgjør et påslag på 25 % for prosjekter som koordineres fra NTNU og 15 % for prosjekter der man deltar som partner. Prosjektene tildeles også en stipendiat- eller postdoktorstilling. Ifølge NTNU er det vanskelig å måle virkningen av dette tiltaket, men mange forskergrupper sier at ordningen har hatt effekt - ikke minst når det gjelder å koordinere en søknad. Fra flere hold har det vært pekt på at rammene for resultatbasert omfordeling er utilstrekkelige. For eksempel har det vært påpekt at produktivitetsøkning med hensyn til publisering ikke har hatt konsekvenser for rammen for resultatbasert omfordeling, med det resultat at insentivet til publisering i realiteten er svekket de senere årene 28 Handlingsromutvalget skrev i sin innstilling fra 2010: «For å opprettholde insentiwirkningen i den resultatbaserte omfordelingen (RBO), anbefaler arbeidsgruppen at rammen får en realøkning ved økt produksjon». 29 Samtidig skrev Universitets og høgskolerådet i et innspill til budsjettprosessen for 2011 at «UHR ber om at det gis tilskudd til rammen for resultatbasert omfordeling (RBO), som et signal om anerkjennelse av den sterke produktivitetsveksten som har funnet sted, og for å sikre motivasjon og incentiver til fortsatt produksjonsvekst. Det er vanskelig ut fra internasjonale erfaringer å si noe sikkert om hvilket nivå resultatbasert omfordeling bør ha som andel av det offentliges støtte til forskning ved universiteter, høyskoler, regionale helseføretak og institutter, bortsett fra at det ikke er ønskelig å omfordele en veldig stor del av bevilgningen. Det er viktig at institusjonene har rimelig stabile og forutsigbare rammebetingelser å planlegge innenfor. disse ordningenes andel noe framover. Utvalget anbefaler at dette i så fall baseres på utviklingen i forholdet mellom resultater og ressurser slik det framkommer i forskningsbarometeret. Utvalget har foreslått at det settes av midler til en midlertidig ordning som skal sikre aktive forskere tilgang til driftsmidler i universitets- og høyskolesektoren. Utvalget foreslår at bevilgningen til denne ordningen ved prøveperiodens utløp tilføres rammen for resultatbasert omfordeling i universitetsog høyskolesektoren for å styrke denne. Utvalget foreslår også en økning av rammen for resultatbasert omfordeling av basisbevilgningene til instituttsektoren. Det er etter utvalgets vurdering viktig at de markedsorienterte instituttene settes i stand til å utvikle en kunnskapsberedskap og fornye seg. Forskningsinstituttenes fellesarena har lenge pekt på behovet for å øke basisbevilgningen til forskningsinstituttene slik at instituttenes evne til fornyelse og kompetansebygging på områder av stor samfunnsrelevans bedres. De har også pekt på at europeiske institutter har vesentlig høyere basisbevilgninger enn de norske, noe som påvirker instituttenes konkurranseevne internasjonalt. Instituttsektoren er heterogen og det er ikke uten videre gitt at alle institutter bør ha samme basisfinansiering. Utvalgets generelle syn er at konkurranse om midler er gunstig for å bidra til effektiv ressursbruk. En økning i basisfinansieringen i instituttsektoren bør etter utvalgets syn være knyttet til resultatbasert omfordeling, slik at institutter som leverer resultater i samsvar med myndighetenes målsettinger over tid vil kunne oppnå høyere basisfinansiering. Dersom dette skal bli mulig må rammen for resultatbasert omfordeling i sektoren økes vesentlig sammenlignet med dagens beskjedne nivå, jf. forslag til tiltak og kapittel?. Godt samarbeid mellom instituttsektoren, helseforetakene og universitets- og høyskolesektoren vil også kunne bidra til et mer velfungerende forskningssystem. Det er naturlig at dette spørsmålet vies oppmerksomhet ved eventuelle endringer i de resultatbaserte omfordelingsordningene. Etablering av en midlertidig prøveordning for kanalisering av små driftsmidler til aktive forskere i universitets- og høyskolesektoren: Forskerfunn Gjennom flere år har det kommet innsigelser vedrørende forskningsvilkårene i universitets- og høyskolesektoren. rer utvalget dette som et ansvar for institusjonenes styre og ledelse. Utvalgets kartleggingsundersøkels 31 tyder imidlertid på at problemene fortsatt eksisterer, og at situasjonen ikke har blitt bedre med årene. Utilfredsstillende forskningsvilkår kan lede til betydelig ineffektivitet i forskingssystemet, og føre til at potensialet for god forskning og publisering ikke blir utnyttet slik det burde. Hovedproblemet er at institusjonene med enkelte unntak ikke har maktet å etablere rutiner som sikrer tilfredsstillende forskningsvilkår for forskerne i sektoren. Det er et problem som fortjener myndighetenes oppmerksomhet. Det bør være en oppgave for myndighetene å vurdere tiltak som kan avhjelpe dette problemet, slik at effektivitetstapet reduseres og som bidrar til at institusjonene etablerer bedre rutiner på dette området. Utvalget vil derfor foreslå at det etableres en prøveordning for kanalisering av driftsmidler til aktivt publiserende forskere gjennom en enkel, übyråkratisk ordning basert på data som allerede samles inn og er foreslått gjort til en del av forskningsbarometeret. For å illustrere hvordan dette kan gjøres har utvalget gjennomført følgende beregning: Hvis aktive forskere, definert som forskere som produserer ett publiseringspoeng i gjennomsnitt per år (over tre år), får en bevilgning på 25 000 kroner hver, vil dette etter utvalgets anslag utgjøre 75 mill. kroner per år. 32 Dersom dette suppleres med en ytterligere bevilgning av samme størrelse til de beste forskerne, definert som de som produserer to publiseringspoeng eller mer i gjennomsnitt per år (over tre år), utgjør dette ytterligere 37,5 mill. kroner. For å unngå uønskete konsekvenser for veiledning av doktorgradskandidater kan det være naturlig å supplere med et tilsvarende insentiv til veiledere per avlagt doktorgrad (1100 doktorgrader å 25 000 kroner) som gir 27,5 mill. kroner. Totalt utgjør dette 140 mill. kroner per år. Kostnaden dekkes gjennom vekst i forskningsbevilgningene og administreres av Kunnskapsdepartementet. Utvalget foreslår at ordningen evalueres og at midlene overføres RBO-ordningen etter fem år. 32 Undersøkelser tyder på at mellom 30 og 50 %av forskerne (førsteamanuensis og professor) ved universitetene er i kategorien som produserer ett publiseringspoeng per år eller mer, og mellom 15 og 25 % i gruppen som publiserer det dobbelte av dette. Beregningsmessig er 40 og 20 % lagt til grunn. Med 7500 forskere (ved institusjoner som deltok i Småforsk) kvalifiserer hhv. 3000 og 1500 forskere for ordningene. Særmerknad til forslaget om Forskerfunn fra utvalgsmedlemmene Gry Alsos, Astrid Lægreid og Randi Søgnen: Vi ønsker ikke å støtte forslaget om innføring av en midlertidig ordning for små driftsmidler til aktive forskere i universitets- og høyskolesektoren (Forskerfunn) fordi en slik ordning vil innebære en uhensiktsmessig detalj styring av bruk av institusjonenes midler. Vi anser det som uheldig at myndighetene foreskriver tildelingsprinsipper på enkeltforskernivå. Hver institusjon må på selvstendig grunnlag kunne vurdere hvordan midlene best skal brukes for å oppfylle institusjonenes målsetninger, herunder hvordan institusjonen skal legge best mulig til rette for sine ansattes forskningsvilkår. Det er store forskjeller mellom omfanget og utformingen av de tre RBO-ordningene uten at resultatene alltid synes å reflektere dette. Eksemplet med EU-insentivet illustrer dette godt. Utvalget vil derfor anbefale en samlet gjennomgang av disse ordningene med sikte på å klarlegge hva som har effekt og hva som ikke virker, inkludert om insentivene i ordningen for enkelte kriteriers del bør ha effekter på ulike nivåer (inkludert forsker-/forskergruppenivå) for at de skal ha den tilsiktede effekt. Når det gjelder RBO-ordningene i universitetsog høyskolesektoren og instituttsektoren, foreslår utvalget at det legges til rette for at rammene for RBO-ordningene i de to sektorene øker noe framover, basert på utviklingen i forskingsproduksjonen. Det betyr at en større del av veksten i bevilgningene til de to sektorene vil komme gjennom RBO-ordningen. Dette vil også innebære at en større del av grunnbevilgningene til institusjonene i de to sektorene blir konkurranseutsatt, og at institusjoner som bidrar mer til å styrke resultatene i norsk forskning får økte rammer på bekostning av de som bidrar mindre. Forslaget er ment å bidra til å øke kvaliteten i norsk forskning og til en bedre utnytting av resurssene. Forslaget vil først og fremst påvirke fordelingen mellom grunnbevilgning og RBO og har bare mindre konsekvenser for de totale bevilgningene til de to sektorene. I tillegg foreslår utvalget at ordningene styrkes med anslagsvis 290 mill. kroner til sammen. sektoren seiv tar over ansvaret. Veksten i instituttsektorens RBO foreslås gjennomført med en økning på 150 mill. kroner. produktive institutter som bidrar med forskning av god kvalitet, en reell mulighet til på sikt å få en høyere basisfinansiering. Forslaget vil kunne bidra til å styrke kvaliteten og kompetansen i sektoren, herunder styrke evnen til fornyelse. Et velfungerende forskningssystem må sørge for at det utdannes tilstrekkelig med forskere som kan handtere framtidige utfordringer i samfunnsog næringsliv og møte økende krav til forskningskvalitet og konkurranseevne, både nasjonalt og internasjonalt. Utvalget har fått i oppdrag å gi råd om hvordan myndighetene, i lys av samfunnets behov, kan utvikle et bedre grunnlag for kritisk å vurdere rekruttering til forskning. Rekruttering til forskningsstillinger skjer på ulike mater, men det er økende tendens til at de som tilsettes i forskerstillinger, har doktorgradsutdanning. Det er også økende etterspørsel etter personer med doktorgrad i andre typer stillinger i næringslivet og i offentlig forvaltning. Det vil derfor være økende behov for kandidater med doktorgrad. Dimensjoneringen av doktorgradsutdanningen må skje dels ut fira behovet for å erstatte forskere som går ut av sin stilling på grunn av pensjonering og andre forhold, og dels ut fra forventningen om økt behov for flere doktorgradsutdannede i samfunns- og næringsliv mer generelt. I Norge har antall rekrutteringsstillinger økt betydelig de siste 10 årene. 1 I rekrutteringsmeldingen fra 2002 såtte myndighetene et mål om 1 100 avlagte doktorgrader i 2010. 2 Dette målet er nådd. Det har de siste årene vært avlagt i overkant av 1 100 doktorgrader per år, jf. tabell 6.1. 3 De to siste årene har økningen i doktorgrader primært kommet i medisin og helsefag. 1 Det har også vært en vekst i antall postdoktorstillinger de siste årene. Utvalget har ikke analysert betydningen av postdoktorer for et velfungerende forskningssystem. Utdannings- og forskningsdepartementet (2002) 3 12008 ble det avlagt 1244 doktorgrader. Dette høye antallet har sammenheng med at de som ønsket å disputere etter "gammel" modell, hadde siste mulighet til å gjøre dette i 2008. Økningen blir derfor kunstig høy, og nedgangen i antall avlagte doktorgrader i 2009 kan derfor ikke betraktes som en tilbakegang i utviklingen. I kapittel 3 og 5 redegjorde vi for at doktorgrader inngår i de resultatbaserte finansieringssystemene for universitets- og høyskolesektoren, instituttsektoren og de regionale helseforetakene. Innholdet i indikatoren og vekten den er gitt varierer mellom sektorene. Videre har utvalget i kapittel 4 foreslått at avlagte doktorgrader bør inngå som indikator i forskningsbarometeret, fordi doktorgrader måler flere sentrale sider ved forskingssystemet: høyeste nivå på utdanningen, opprettholdelse og fornyelse av systemet og investering i høyt kvalifisert arbeidskraft for øvrig, foruten selve forskningsaktiviteten. Indikatoren i forskningsbarometeret viser anfallet doktorgrader per tusen sysselsatte i den yrkesaktive befolkningen per land og år, jf. kapittel 4. Tallene viser at Norge ikke er blant de fremste i verden når det gjelder satsing på doktorgradsutdanning. Spesielt ligger vi langt etter våre naboland Finland og Sverige. Tallene er imidlertid ikke fullt ut sammenlignbare fordi dataene for Finland og Sverige også inneholder lisensiatgrader, som er en kortere utdanning som tilsvarer gjennomføring av doktorgradskurs og en mindre avhandling. Om lag en femtedel av totalt antall grader i de to landene består av lisensiatgrader, men seiv når vi trekker fra disse, utdanner Finland og Sverige flere doktorer i forhold til størrelsen på arbeidsstyrken enn det Norge gjør. Hvor arbeider personer med doktorgradsutdanning? Det finnes ikke oppdatert datamateriale om hvor doktorgradskandidatene går, men vi har data fra noen år tilbake om næringstilknytning for yrkesaktive personer i 2003 med doktorgrad fra perioden 1970-2002. 4 Et utviklingstrekk er at andelen personer med doktorgrad som finner arbeid utenfor forskningsinstitusjoner i offentlig sektor, er økende. Materialet viser hvilke arbeidssteder kandidatene går til, men ikke hva slags stilling de har, dvs. at doktorene kan ha arbeid innenfor undervisning, administrasjon eller annet, så vel som forskning. 1990-tallet hadde 40 % arbeid i privat sektor i 2003, mens bare 20% av doktorgradskullene fra 1970- årene gjorde det samme. Hvis denne trenden fortsetter, noe det kan være grunn til å anta, vil vi få mangel på personer med doktorgradskompetanse framover, dersom vi ikke øker utdanningskapasiteten. Tendensen til at doktorgradskandidater i økende grad tar arbeid i privat sektor finner vi også i de andre nordiske landene. Analyser gjennomført i Finland viser at unge doktorer i større grad arbeider i privat sektor enn tidligere generasjoner, og at næringslivet er mer villig til å ansette doktorgradskandidatene enn tidligere. 5 Analyse av yrkestilknytning for doktorgradskandidatene i Sverige i 2005 viser at 46 % av kandidatene arbeider i statlig sektor, 18% i kommunal sektor og 36 % i næringslivet. 6 Et lignende bilde finner vi i Danmark, der ca. 35 % av doktorgradskandidatene arbeider i næringslivet, ca. 24 % i offentlig sektor og 41 % i høyere utdanningssektor i 2006. 5 Finnish Ministry of Education, Science and Culture (2011) 6 Høgskoleverket (2010) øvrig samfunns- og arbeidsliv. De norske doktorgradskandidatene absorberes raskt inn i arbeidslivet etter endt utdanning, og yrkesaktiviteten blant doktorene er meget høy. 7 Undersøkelser gjennomført av OECD viser et tilsvarende mønster i flere vestlige land. Sysselsettingsandelen øker med utdanningsnivå, og andelen er høyest for doktorgradskandidatene. Arbeidsledigheten overstiger ikke 3 % for de doktorene som disputerte i perioden 1990-2006, men tiden fra ferdig utdanning til fulltidsarbeid varierer en god del mellom land. Forskningssektorene er attraktive arbeidssteder for doktorer, og etterspørselen etter personer med doktorgradskompetanse er økende. Andelen forskere med doktorgrad (doktorgradstettheten) har økt de senere årene. I 2008 var den 38 % i universitets og høyskolesektoren, instituttsektoren og helsesektoren, mens andelen bare var 10 % for den forskningsutførende del av næringslivssektoren 9 Dette viser at det i næringslivet er en høy andel forskere uten doktorgrad. alle ledige FoU-stillinger i sektorene blir tilsatt av doktoren Seiv om det er en økende tendens innenfor alle sektorer til at ledige forskerstillinger blir erstattet med personer med doktorgrad, tilsettes det fortsatt personer i forskerstillinger uten doktorgrad. Et viktig spørsmål er hva vi kan forvente oss når det gjelder dette i årene framover. Den norske doktorgradsutdanningen er også relevant for andre deler av yrkeslivet enn forskning. I en undersøkelse av to kull doktorgradskandidater i Norge oppga to tredjedeler at de fortsatt arbeidet med forskning fem og to år etter avlagt grad. Om lag 30 % av kandidatene hadde ikke FoU som en del av sine arbeidsoppgåver. Blant årsakene til at noen av kandidatene valgte stillinger utenfor forskningssystemet, var karrieremuligheter og lønn sammen med dårlige utsikter til fast stilling i forskningssystemet. Når vi skal vurdere framtidig behov for kandidater med doktorgradsutdanning, må vi undersøke flere forhold samtidig. Dimensjoneringen av doktorgradsutdanningen må skje dels ut fra behovet for å erstatte forskere som går ut av sin stilling, og dels ut fra behovet for personer med doktorgradskompetanse i resten av samfunnet. Utvalget har vurdert dimensjonering av doktorgradsutdanningen for framtiden ut fra erstatningsbehov i forskningssystemet, behov for forskerkompetanse i et kunnskapsøkonomisk perspektiv og ut fra Norges bidrag til global kunnskapsutvikling. Behovet for doktorgradskandidater lar seg ikke enkelt beregne. Norges forskningsråd 11 uttrykker følgende om behovet for forskere i framtiden: 11 Norges forskningsråd (2007) 12 12007 ble det gjennomført analyser av framtidig behov for personer med doktorgradskompetanse. Analysene er vurderinger knyttet til oppfylling av forskningsmålet om 3 % av BNR Kort gjengitt ble det laget tre scenarioer for beregning av behov for nye stipendiatstillinger. Det ene scenariet viser et behov på 520 nye stillinger hvert år i perioden 2007- 2016, dersom regjeringen skal innfri målet om offentlige utgifter på 1 % av BNP til forskning, jf. Gunnes m. fl. (2007) og Næss m. fl. (2007). Anbefalingene i rapportene er ikke fulgt opp av myndighetene. bakgrunn - utover det som skal til for å erstatte dagens forskere. Framtidig etterspørsel etter arbeidskraft med kompetanse på doktorgradsnivå er i stor grad seiv et resultat av kunnskapsutviklingen, men også av økonomiske forhold, samfunnsutviklingen mer generelt og ikke minst politiske vedtak. (...) I fagspesifikke analyser er oppmerksomheten ofte konsentrert om rekrutteringsbehovene i akademia. Framtidige kompetansebehov i andre sektorer er i mindre grad analysert og kartlagt - utover generelle prognoser for at både næringsliv og offentlig forvaltning i økende grad vil etterspørre arbeidstakere med kompetanse på doktorgradsnivå. (...)». For det første må omfanget på utdanning av doktorgradskandidater være tilstrekkelig til å erstatte avgangen i forskningssektorene. At forskere fråtrer sine stillinger kan ha flere grunner: pensjonering, utflytting, mobilitet til andre sektorer og/ eller stillinger (administrative stillinger). Ved aldersavgang og/eller utgående mobilitet kan vi, gitt tendensene til økende etterspørsel etter doktorgradskompetanse, forvente at mange forskere uten doktorgrad vil bli erstattet av forskere med doktorgrad. Figur 6.1 viser de årlige behovene for forskerutdannede personer som forventes å oppstå som følge av forventet, naturlig aldersavgang og utgående mobilitet i universitets- og høyskolesektoren og instituttsektoren. 13 Disse stillingene må fylles med forskningskompetent personell dersom FoU-systemet skal kunne opprettholdes på dagens nivå. Behovene er fordelt på fagområder, og erstatningsbehovene øker i nesten alle fag fram mot 2017. Matematikk og naturvitenskap vil trenge det største antallet nytt forskningskompetent personell, men det er også relativt store erstatningsbehov i samfunnsvitenskap og teknologi. Rundt halvparten av avgangen er i teknologi og matematisk-naturvitenskapelige fag. Samlet vil over 800 personer årlig slutte i universitets og høyskolesektoren og instituttsektoren de nærmeste årene som følge av alder og utgående mobilitet, jf. figur 6.1. 13 Helsesektoren inngår i tallene for universitets- og høyskolesektoren og instituttsektoren. Universitetssykehusene inngår i tallene for universitets- og høyskolesektoren og enkelte helseføretak i tallene for instituttsektoren. Erstatningsbehovene er beregnet ut fra datamateriale om alder og utgående mobilitet som var tilgjengelig i 2008. grunn. Aldersavgang og utgående mobilitet folger fagområdespesifikke antakelser som er kalkulert fra empiriske funn. Det er særlig innenfor teknologi at Norge kan møte problemer med å fylle ledige FoU-stillinger med kompetente personen Ved å framskrive utviklingen i avlagte doktorgrader lineært på bakgrunn av historiske data, får vi et bilde av en mulig utvikling. Figur 6.2 viser erstatningsbehovet i universitets og høyskolesektoren og instituttsektoren, relatert til framtidig utvikling i teknologifag. Framtidig utvikling i avlagte doktorgrader er basert på at veksten i perioden 2004-2009 opprettholdes fram til 2020. En vesentlig utfordring er at rekruttering til doktorgradsutdanning i teknologiske fag er krevende, fordi det eksisterer et godt betalende arbeidsmarked for masterkandidatene. Omfanget av masterutdanning i teknologiske fag er dessuten begrenset av tilgang på kvalifiserte søkere. Universiteter og høyskoler arbeider aktivt for å øke rekrutteringen, og utvalget mener dette arbeidet må fortsette og at innsatsen her blir særlig viktig for rekruttering til teknologifagene framover. Forskningskompetanse fra utlandet, også forskere uten doktorgrad, kan bidra til å dekke behovene der manglene er store. Universiteter og høyskoler meddeler at teknologer fra utlandet i økende grad søker ledige vitenskapelige stillinger i Norge. Vilkåret for at internasjonal rekruttering skal kunne avhjelpe våre behov, er at utenlandske stillingssøkere besitter den kompetansen Norge etterspør. utenlandske personer med forskerkompetanse i det omfanget som vil være nødvendig for å dekke forskningssystemets behov. Tallmaterialet for utenlandske forskere som søker seg til Norge for å ta en doktorgrad, og som blir i Norge, viser at Norge i det store og hele er attraktivt som forskerland. Sammenlignet med de nordiske landene har Norge flest utenlandske statsborgere i doktorgradsstillinger. Det kan nevnes at om lag halvparten av de som avlegger en doktorgrad ved universiteter i USA, har utenlandsk statsborgerskap. I matematikk, naturvitenskap og teknologi kommer to tredjedeler av amerikanske doktorgradskandidater fra Asia. Et økende behov for høyt utdannet arbeidskraft i asiatiske land vil kunne gjøre det vanskeligere å rekruttere fra disse landene framover. Siden Norge rekrutterer en del doktorgradskandidater fra asiatiske land, vil denne utviklingen også kunne berøre Norge. Det meget høye inntektsnivået i Norge og det forholdet at reallønnen fortsetter å øke, noe det ikke gjør i samme grad i for eksempel EU-området, tilsier likevel at evnen til å konkurrere om utenlandsk, kvalifisert arbeidskraft vil være god de nærmeste årene. Bevilgninger til universiteter og til høyere utdanning er dessuten under press i mange land. Det er heller ikke tilfelle i samme grad i Norge. Generelt gir dette et godt grunnlag for å rekruttere utenlandske forskere til Norge i årene framover. Erstatningsbehovet må også vurderes opp mot doktorandenes tilbøyelighet til å fortsette i forskningssystemet. Årsakene til at doktorandene forlater dette er sammensatte. Ikke alle kandidater ønsker stillinger i det offentlig finansierte forskningssystemet 14 Tilbøyeligheten til å fortsette å arbeide her varierer betydelig mellom fagområdene. Den er høy for personer med doktorgrad i samfunnsvitenskap og humaniora (mellom 70 og 80 %). For naturvitenskap og matematiske fag er tilbøyeligheten litt under 60%. I teknologifag er andelen lav (under 40 %). Dette er et uttrykk for at teknologikompetanse er etterspurt i andre deler av arbeidsmarkedet, og forsterker forventningen om at det vil bli mangel på norskutdannede kandidater med doktorgrad i teknologifag, til ledige forskerstillinger i forskningssystemet. Doktorgradsutdanning skal også gi kvalifisert arbeidskraft til næringslivet. beregne. I hvilken grad forskere søker seg til næringslivet, er til en viss grad konjunkturbestemt og vil variere over tid og mellom fag. Det er imidlertid grunn til å anta at også næringslivet i økende grad vil rekruttere arbeidstakere med doktorgrad. God måloppnåelse i offentlig finansiert forskning forutsetter at forskningssystemet produserer forskningskompetanse for hele samfunnet. Behovet for arbeidstakere med doktorgrad følger ikke bare av erstatningsbehovet i forskningssektorene, men også av behovet for denne type kompetanse i andre deler av samfunnet. Framtidig kompetansebehov for samfunn og næringsliv er i mindre grad analysert, men vi forventer at etterspørselen etter doktorgradskompetanse vil øke fra både næringsliv og offentlig forvaltning. Blant annet viser en undersøkelse at etterspørselen etter personer med doktorgrad i næringslivet er betydelig, 16 og det er derfor grunn til å forvente økning i etterspørselen etter doktorgradskandidater i næringslivet de nærmeste årene. Tallene som viser hvor doktorgradskandidatene tar arbeid, gir også støtte til dette. I 2008 hadde i underkant av 1 600 forskere (faglig personell) i næringslivet doktorgrad, det vil si ca. 7 % av totalt FoU-personell. 17 Dersom en forutsetter en fordobling i doktorgradstettheten i næringslivet fram mot 2020, dvs. vekst i andelen doktorer i næringslivet til (fortsatt beskjedne) 15 %, må det utdannes ca. 300 flere doktorgradskandidater hvert år for å oppnå ønsket FoU-vekst i næringslivet. Når det gjelder behov for forskere på ulike fagområder i næringslivet, er det også interessant å se på undersøkelser om næringslivets etterspørsel etter høyt utdannet arbeidskraft. I en rapport fra Kunnskapsdepartementet i 2010 trekkes det følgende konklusjoner basert på tall fra NAV og SSB: 15 NIFUs forskerpersonalregister gir oversikt over forskere som jobber i universitets- og høyskolesektoren og instituttsektoren, men inneholder ikke opplysninger om doktorander som arbeider i andre sektoren Tallene viser tilbøyeligheten til å arbeide innenfor forskningssektorene, men statistikken sier ikke hva slags stilling disse tiltrer. «Næringslivets behov for høyt utdannede ser ut til å bli dekket for de fleste utdanningsgrupper, i den forstand at det ikke rapporteres om store mangler på kandidater. (...) Det er to tydelige unntak fra dette. Både rapportert mangel og høy begynnerlønn tyder på at det er behov for flere kandidater med teknologisk eller naturvitenskapelig utdanning og flere med høyere økonomisk-administrativ utdanning. (...) Regjeringens næringspolitiske satsinger og satsingen på klima, miljø og energi vil også trekke i retning av økt etterspørsel etter teknologer og realister. Det samme gjør bildet av en aldrende ingeniørstand. Næringslivets behov for høyere utdannede forsterker behovet for flere personer med forskerkompetanse, særlig i teknologifagene. I en kunnskapsbasert økonomi vil behovet for forskningskompetente arbeidstakere antas å fortsette å øke. Vi har ikke detaljerte analyser som viser hva behovet framover vil være. Hvis vi antar at doktorgradsandelen i arbeidsstyrken på sikt bør nærme seg nivået med våre naboland, Finland og Sverige, er det nødvendig med en fortsatt opptrapping i utdanningskapasiteten, se nedenfor. Personer med høyere utdanning påvirker utviklingen av kunnskapssamfunnet og utgjør en rekrutteringsbase for forskning. Utdanning av mastergradskandidater, i tilstrekkelig omfang og kvalitet, er derfor viktig for et velfungerende forskningssystem. Utvalget har ikke vurdert mastergradsproduksjon i detalj, da dette ligger noe på siden av utvalgets mandat, men når man skal vurdere kapasitetsproblemer i doktorgradsutdanningen, for eksempel i teknologiske fag, er det nødvendig å se doktorgradsutdanning og mastergradsutdanning i sammenheng. Framskrivninger fra SSB, basert på videreføring av eksisterende trender, viser at behovet for arbeidskraft med høyere utdanning vil fortsette å øke fram mot 2020, samtidig som trender i studietilbøyelighet i alle OECD-land viser at flere ønsker å ta høyere utdanning.2o Mastergradsutdanning blir derfor et stadig viktigere innslag i kunnskapssamfunnet. Andelen utenlandske statsborgere som har tatt doktorgraden i Norge, har økt jevnt de siste årene. 11990-årene lå andelen på litt over 10 %, i 2010 var andelen økt til 28 %. statsborgere med avlagt doktorgrad i Norge blir boende og tre fjerdedeler av disse oppgir at de ikke har planer om å forlate landet. 22 Utenlandske kandidater som avlegger graden i Norge, representerer et verdifullt bidrag til norsk forskning og norsk arbeidsmarked, men minst 40% av disse kandidatene reiser ut av landet etter disputas. Disse kandidatene bidrar til å utvikle den internasjonale kunnskapsøkonomien, som igjen kan komme Norge til gode. Norske forskningsmiljøer og næringsliv drar også nytte av samarbeid med kandidater som har sin doktorgradsutdanning fra Norge og som etterpå har flyttet til et annet land. Utdanning av mastergradskandidater for utvikling av kunnskapssamfunn i andre land er også relevant i denne sammenheng. Andelen innreisende studenter til Norge har vært jevnt økende de siste årene. Antall studenter med utenlandsk statsborgerskap økte med 33 % fra 2006 til 2009. 23 Med økende bruk av gebyrer for å studere i enkelte EUland kan det være grunn til å regne med økende tilstrømming av utenlandske statsborgere til norske universiteter og høyskoler i årene framover. Utvalget mener at dagens norske ordning for utenlandske studenter er sjenerøs og representerer et godt bidrag til global kunnskapsutvikling. En betydelig del av de offentlige forskningsressursene i Norge brukes til doktorgradsutdanning. Vi må derfor sikre oss at de ressursene som settes inn i utdanningen utnyttes på en god og effektiv måte. Utvalget gjennomgår her trekk ved organiseringen av doktorgradsutdanningen i de syv landene som er sammenlignet i Technopolisundersøkelsen 24 Deretter ser vi på trekk ved den norske doktorgradsutdanningen. Doktorgradsutdanningen gjennomføres på omtrent samme måte i de syv utvalgte landene. forskning. Godkjenning forutsetter som regel en muntlig presentasjon og diskusjon/forsvar av arbeidet. Oppmerksomheten rundt doktorgradsutdanningen er økende, og dermed også graden av myndighetenes involvering. Organiseringen av doktorgradsutdanningen har utviklet seg de senere årene i retning av forskerskoler. Disse er ofte tverrfaglig innrettet og preget av nettverksaktivitet. Forskerskoler er foreløpig ikke et entydig definert begrep. Universitetene i de syv landene rekrutterer doktorgradskandidater basert på kvalifikasjonen Utgiftene til doktorgradsutdanningen dekkes av studieavgifter i Canada og Storbritannia, mens de andre landene dekker utgiftene ved statlige tilskudd til universitetene. Der det er studieavgifter, må kandidaten finansiere både studieavgiften, eventuelt sørge for å bli fritatt fra den, og personlige utgifter. Det er økende bevissthet rundt det faktum at effektiv doktorgradsutdanning krever gode arbeidsforhold for kandidatene, inkludert en akseptabel privatøkonomisk situasjon. Antall kandidater har økt betydelig de siste årene. I Finland har antall avlagte doktorgrader økt med 30 % fra 2000 til 2009.1 Sverige har antallet økt mindre, men her var det til gjengjeld en betydelig økning på 1990-tallet. Normalt følger kurven for antall uteksaminerte doktorander den for kandidater under utdanning. Unntaket er Finland, der antall avlagte doktorgrader har økt langt mer enn økningen i antall kandidater under utdanning. Antall avlagte doktorgrader i Sverige har begynt å avta, muligens fordi det store antallet kandidater som ble tatt opp på 1990-tallet, nå har fullført. Doktorgradsstudier har generelt utviklet seg fra en eliteutdanning til en breddeutdanning som det øvrige samfunn nyter godt av, inkludert næringslivet. økt som følge av dette. Ansettelse og gode finansieringsforhold anses i økende grad som en forutsetning for god kvalitet i forskningen. Myndighetene ønsker å legge grunnlaget for nyskapende, banebrytende forskning, og denne forskningen skal ha god kvalitet, være anvendbar og kunne bidra til å handtere framtidige samfunnsutfordringer. Technopolis trekker fram at tverrfagligheten i doktorgradsutdanningen har medført nye utfordringer for kandidatene, som dermed må sosialiseres inn i ulike forskningskulturer. Evalueringene av forskerskolene har vist at denne tverrfagligheten er et viktig vilkår for suksess. Løsningen ligger i å finne utdanningsmåter som dekker både forskningsmiljøenes behov for grunnleggende kunnskap i et avgrenset tema og samfunnets behov for bredere kompetanse. Alle som er i gang med et doktorgradsløp i Norge, vil være registrert hos og ha inngått en avtale med et universitet eller en høyskole. Ser vi på antallet doktorgradsavtaler som er inngått, får vi et bilde på hvor mange kandidater som arbeider med en doktorgrad i Norge i dag, jf. tabell 6.2. Statistikken viser at det forelå 8 897 doktorgradsavtaler i 2010. Oversikten gir også et bilde på veksten i ressursinnsatsen til doktorgradsutdanning. De siste årene er antall avtaler økt med nesten 3 000. Veksten i doktorgradsstillinger er i hovedsak finansiert gjennom bevilgningene til universitetsog høyskolesektoren, Forskningsrådet og helsesektoren. De offentlige forskningssektorene har i tillegg seiv prioritert midler til rekrutteringsstillinger innenfor sine budsjetter. gene til universitets- og høyskolesektoren og 62 % finansieres av eksterne kilder. 26 Balansen mellom finansieringskildene har ikke endret seg vesentlig de siste årene. Forholdet mellom antall doktorgradsavtaler og uteksaminerte kandidater er interessant. Det føreligger et vesentlig høyere antall avtaler enn det som burde være nødvendig dersom alle hadde fullført innenfor et tidsrom på 4-5 år. Situasjonen kan til dels forklares ved at det er to hovedveier fram til ferdig doktorgrad. Normalordningen i doktorgradsutdanningen går over fire år. Løpet omfatter tre års utdanning og ett års pliktarbeid. Ordningen er basert på direkte overgang fra mastergrad til doktorgradsutdanning, og det er viktig å legge til rette for dette for de som ønsker det. Den andre veien er yrkesveien, dvs. at personer kommer inn fra eksisterende tilsettingsforhold, det være seg fra næringslivet, høyskolene, universitetene, helsesektoren eller annen offentlig sektor. Kandidatene vil ofte ha avtaler med sin arbeidsgiver som gir rom for doktorgradsarbeidet, de får veiledning, men mottar normalt ikke doktorgradsstipend. Finansiering av disse kandidatene vil i hovedsak ligge i kategorien ekstern finansiering. Den nyopprettede ordningen med næringsdoktorgrad, som delfinansieres av Norges forskningsråd og privat sektor, hører inn under denne kategorien. Personer som følger yrkesveien, vil i større eller mindre grad ta doktorgraden ved siden av annet arbeid og derfor bruke lenger tid på gjennomføring. Yrkesveien bidrar også til at gjennomsnittalderen går opp, fordi disse kandidatene gjerne har en del arbeidserfaring før de starter på doktorgradsløpet. ser og lignende. stipendiatstillingen I perioden 2003-2009 økte antall årsverk ved statlige universiteter og høyskoler finansiert over grunnbudsjettet til denne sektoren med 3 705 og 40 % av denne veksten tilskrives nye stipendiatstillinge 27 Bevilgningen til nye stipendiatstillinger i universitets- og høyskolesektoren økte i denne perioden med ca. 940 mill. kroner (nominelle størrelser). I tabell 6.3 ser vi at det har vært en sterk vekst i antall doktorgradskandidater som har mottatt stipend 29 Det siste tiåret har det vært en vekst i antall stipend på nesten 50 %. Den sterkeste veksten har funnet sted over universitetenes og høyskolenes budsjetter. Veksten i antall rekrutteringsstillinger påvirker også balansen mellom ulike stillingstyper i universitets- og høyskolesektoren. Effektiv utnyttelse av offentlige FoU-ressurser avhenger i økende grad at vi har en god doktorgradsutdanning som bidrar til god kvalitet og god gjennomføring. Analyser viser at andelen doktorgradsstudenter som gjennomfører øker. Mens ca. 50 % av de stipendiatene som star tet i 1981 hadde avlagt doktorgrad 12 år senere, mens ca. 70 % av stipendiatkullet fra 2001 fullførte etter 7 år. Tallmaterialet viser at denne trenden fortsetter og en høyere andel av senere stipendiatkull vil fullføre studiet. 27 Bjørn Haugstad, Universitetet i Oslo - innspill til Fagerbergutvalget, juni 2010. 29 Så langt datagrunnlaget tillater det, skiller vi mellom dem som har vært stipendiater og andre. I DBH registreres antall doktorgradsavtaler samlet sett. Forskerpersonalregisteret (NIFU) er et individregister som blant annet registrerer doktorgradsstipendiater. Differansen mellom tallene i disse to databasene utgjør i stort personer uten stipendfinansiering (Arnesen m. fl. 2009). gjennomføringsgrad og samfunnsvitenskap lavest. Humaniorafagene har også lav gjennomføringsgrad, men tendensen er at den øker. Teknologiske fag er det eneste fagområdet med synkende gjennomføringsgrad. Dette har trolig sammenheng med at kandidatene i stor utstrekning går til næringslivet før fullført doktorgradsutdanning. Gjennomføringstiden har ikke vist samme tendens, men har holdt seg på samme nivå gjennom 2000-årene. For stipendmottakere som avla doktorgraden i denne perioden, lå gjennomsnittlig tidsbruk fra start til disputas på 5,5 år. De forskningsrådsfinansierte stipendiatkullene i perioden 1993-2003 brukte noe mindre tid på doktorgradsstudiet enn de universitets- og høyskolefinansierte stipendiatene. Dette skyldes blant annet at Forskningsrådet kun finansierer den tre-årige utdanningsdelen, og at flesteparten av disse stipendiatene derfor ikke har hatt en tilsettingsperiode på fire år med ett års pliktarbeid, slik ordningen vanligvis er ved universitetene. Gjennomstrømmingen har økt i Norge og i dag fullfører 75 % av de kandidatene som mottar stipend i løpet av 10 år. For de kandidatene som følger yrkesveien, er gjennomføringen lavere. Gjennomføringsgraden til de norske doktorgradskandidatene ligger på om lag samme nivå som i andre, sammenlignbare land. Gjennomføringsraten har økt over tid i flere land, og i Sverige fullfører 70 % av samtlige doktorgradsstudenter etter åtte år. I Danmark fullfører 80 % av samtlige studenter etter 10 år, og i Nederland fullfører 75 % av de studentene som mottar stipend etter 10 år. Det er forskjeller mellom landene med hensyn til gjennomføringstid. 31 Kyvik og Olsen (2009) I Norge har gjennomsnittsalderen økt noe de siste ti årene og var i 2009 på 38,4 år, jf. tabell 6.4. Den høye gjennomsnittsalderen skyldes flere forhold. En årsak er, som nevnt, at flere er inne i en annen karriere i arbeidslivet og gjennomfører doktorgraden som et biprosjekt. I 2008 utgjorde kandidater uten stipend 21 % av alle uteksaminerte doktoranden Gjennomsnittsalderen for kandidatene med og uten stipend var henholdsvis 36,4 og 43,6 år. Alder ved disputastidspunktet varierer mellom fagområdene, høyest alder har humaniora og samfunnsvitenskap, jf. tabell 6.5. Dette skyldes i hovedsak forskjell i alder når kandidatene starter på doktorgradsutdanningen. Kandidater i MNTfag er yngre (29 år i gjennomsnitt i 2008), mens kandidater i medisin og helsefag, landbruk og veterinærmedisin har høy gjennomsnittsalder. Det samme mønsteret er gjeldende i de andre nordiske landene, med unntak av Danmark, som har en betydelig lavere gjennomsnittsalder. For kandidatene uten stipend, peker humaniora seg ut med en økende medianalder siden midten av 1990-årene til en alder som nærmer seg 50 år. Medianalderen for kandidater uten stipend er også høy i medisin og samfunnsvitenskap (44-45 år) Det er viktig for utnyttingen av ressursene i forskningssystemet at doktorgradsutdanning for de fleste kandidatene starter i relativt tidlig alder, og at gjennomføringstiden ikke går mye ut over normert tid. utdanning inklusive pliktarbeid. 33 Kyvik og Olsen (2009) 34 Kyvik og Olsen (2009) som har annen yrkeserfaring før de tilsettes i doktorgradsstipend, ofte verdifull kompetanse og erfaring fra ulike deler av forskningssystemet og arbeidslivet for øvrig. I forskningssystemet må det også være åpning for at kandidater som rekrutteres til doktorgradsstipend fra yrkeslivet, kan være noe eldre når de går i gang med forskerkarrieren. For å få doktorandene raskere gjennom løpet, kreves det tett oppfølging og god veiledning. Internasjonale sammenligninger viser at antallet stipendiater per veileder er forholdsvis lavt ved norske universiteter og høyskoler i forhold til land det er naturlig å sammenligne seg med. Det er samtidig store variasjoner med hensyn til antall stipendiater per veileder. 35 Veiledningsressurssene kan utnyttes bedre innenfor mange fag gjennom samarbeid med andre institusjoner, institutter og foretak. Dette er særlig viktig der forskningsmiljøene er små og fragmenterte. Det er etablert flere samarbeidstiltak som bedrer veiledningsforholdene, blant annet forskerskoler, men det er fortsatt behov for bedre utnyttelse av veiledningsressurser. Eksempelvis kan man vurdere om eksterne veiledere, i likhet med institusjonenes egne veiledere, bør få anledning til å følge veiledersamlinger eller -kurs. En mulig vei for å øke veiledningskapasiteten vil kunne være at forskningsinstituttene deltar mer aktivt i doktorgradsutdanningen enn de gjør i dag. aktivt forskningsmiljø for å oppnå resultater av høy, internasjonal kvalitet. I dette ligger også muligheten til tverrfaglig forskning og innovative prosesser. Forskerskoler er etablert ved universiteter og høyskolen I tillegg er det etablert regionale, nasjonale, nordiske og europeiske forskerskoler. Det eksisterer også nasjonale nettverksforskerskoler. Ordningen med nasjonale forskerskoler ble iverksatt i 2008 og er en ordning som administreres av Forskningsrådet for perioden 2008- 2016. Fem nasjonale forskerskoler har hittil mottatt tilskudd fra rådet. Formålet med forskerskoler er å øke kvaliteten i forskerutdanningen gjennom tettere strukturering av opplæringen og bedre oppfølging av kandidatene. For de nasjonale forskerskolene er målet blant annet å utvide tilbudene for kompetansebygging ved den enkelte institusjon og skape bedre nasjonal og internasjonal mobilitet. Hvordan forskerskoler organiseres, varierer. Store deler av doktorgradsutdanningen ved universitetene er organisert på en måte som ligner forskerskoler, siden utdanningen ofte er organisert i programmer som samler mange av kandidatene innenfor et område med flere fag. Ordningen Sentre for fremragende forskning (SFF) betraktes også av mange som en slags forskerskole. Evaluering av sentrene viser at ordningen har bidratt til tettere oppfølging av doktorgradsstudentene. SFF-ordningen har således skapt økt oppmerksomhet omkring betydningen av forskningsorganisering og -ledelse og har på dette området fungert som en nyttig læringsprosess for forskningsmiljøene. merksomhet og kunnskap om forskningsorganisering og faglig ledelse. 37 Ifølge Technopolis er det en økende tendens til bruk av forskerskoler i de syv landene i undersøkelsen. Et betydelig antall studenter følger doktorgradsutdanning i forskerskoler i de nordiske landene og i Nederland. Forskermobilitet er et effektivt redskap for kunnskapsspredning og internasjonalisering og er viktig for høy kvalitet på forskning og vitenskapelige framskritt. Mobilitet er en viktig faktor for å unngå reproduksjon av gamle ideer og teorier og gir mulighet for utveksling av tanker og et levende akademisk miljø som er åpent for fornyelse. Når kunnskap spres med mobile forskere, kommer erfaringer og tradisjoner til anvendelse i nye sammenhenger. Mobilitet fremmer forskningskvalitet, muligheter til innovasjon og bidrar til at kunnskap som forskningen framskaffer, blir tatt i bruk. Ved siden av FoU-samarbeid 40 er forskermobilitet den viktigste direkte mekanismen for overføring og utveksling av FoU-basert kunnskap i Norge. Med forskermobilitet menes primært overgang mellom to forskerstillinger ved ulike institusjoner, institutter eller foretak. Internasjonal konkurranse gjør at det blir stadig mer krevende å legge til rette for gode forskningsmiljøer og tiltrekke seg de beste forskerne. Innflytting av kompetent, utenlandsk arbeidskraft generelt og av utenlandske forskere og forskerutdannede spesielt, er en indikasjon på hvor vitalt, attraktivt og konkurransedyktig et lands forskningssystem er. Økt internasjonalisering i forskningen betyr at både grensekryssende forskersamarbeid og forskermobilitet vil bli enda mer merkbare trender i framtiden. 37 Borlaug m. fl. (2010) 38 Technopolis Group (2011 a, 2011 b) 39 Technopolis Group (2011 a, 2011 b) 40 FoU-samarbeid kan være kjøp av FoU-tjenester fra offentlige FoU-organisasjoner, FoU-prosjekter hvor flere FoUorganisasjoner samarbeider eller andre og mer uforpliktende former for forskingssamarbeid, uavhengig av konkrete pengemessige forhold (f.eks. formelle og uformelle akademiske og kollegiale nettverk). Doctoral Holders-prosjekt viser at arbeidsmarkedet for personer med doktorgradsutdanning er vesentlig mer internasjonalisert enn for personer med mastergradsutdanning. Doktorene er en internasjonal, mobil populasjon, og mellom 15 og 30 % av europeiske statsborgere med doktorgrad har hatt opphold eller vært bosatt utenlands de siste ti årene, i hovedsak i et annet europeisk land. Undersøkelsen viser også betydelig tilflyt av dokterer fra asiatiske land (spesielt India og Kina) til Nord-Amerika. Det finnes ingen fullstendig og oppdatert oversikt over omfanget av mobilitet blant norske forskere, blant annet mangler det mye informasjon om norsk næringsliv. I de offentlige forskningsmiljøene arbeidet det i 1991 ca. 1200 personer med utenlandsk bakgrunn i FoU-stillinger. Ti år etter var antallet økt til ca. 2600-2800 personer, dvs. 7 % av den samlede forskerpopulasjonen i det offentlige forskningssystemet. Andelen utenlandske statsborgere som tar doktorgrad i Norge har også økt de siste årene. I 1990-årene lå andelen på litt over 10%, i 2010 hadde andelen økt til 28 %. Andelen utenlandske statsborgere som tar en norsk doktorgrad er høyest i naturvitenskapelige, teknologiske og landbruksvitenskapelige fag. I 2010 hadde halvparten av doktorandene ved Universitetet for miljø- og biovitenskap utenlandsk statsborgerskap. Om lag halvparten av de utenlandske statsborgerne som avlegger doktorgrad i Norge, er europeiske statsborgere. Vi har også sett at tilbøyeligheten til å bli værende i Norge etter endt utdanning er relativt høy. Aggregerte tall viser at den internasjonale mobiliteten øker. Norge har likevel potensial for å øke utveksling av forskerpersonell med andre land ytterligere. Sentrene for fremragende forskning har gjerne blitt trukket fram som eksempel på en ordning som har hatt god rekruttering internasjonalt. 21 % av det vitenskapelige personellet ved disse sentrene er utenlandske statsborgere. Postdoktorstilling gir anledning til forskning på heltid og er derfor viktig for å øke forskningsomfang og bygge toppmiljøer. Postdoktorstillinger er også viktige i mobilitetssammenheng. Nesten hver tredje som går inn i postdoktorstilling i universitets- og høyskolesektoren, har avlagt sin doktorgrad ved en utenlandsk institusjon. 42 Nerdrum m. fl. (2003) 43 Norges forskningsråd (2010 d) Et internasjonalt ekspertpanel gjennomførte i 2010 en evaluering av sosiologimiljøene i Norge på oppdrag av Norges forskningsråd. 1 Evalueringen dekker 13 forskningsenheter som omfatter fem institutter ved universitetene, to institutter ved høyskolene og seks forskningsinstitutter. Et funn i evalueringen er lav, geografisk mobilitet av sosiologer i Norge. De fleste doktorgradskandidatene som er ansatt ved et universitet, har sin mastergrad fra samme sted, og det er lite variasjon i dette mønsteret. Som eksempel har 97 % av de ansatte ved instituttet ved Universitetet i Oslo tatt sin hovedfags-/mastergradseksamen samme sted. Videre er det lite mobilitet mellom universitetene og høyskolene. Unntak er institusjonene som nylig har fått universitetsstatus, som Universitetet i Stavanger, hvor de som er rekruttert, har sine grader fra et annet universitet. graden er avlagt. Disse forskningsinstituttene, Institutt for samfunnsforskning og Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, utgjør en rekrutteringspool av forskere som senere blir tilsatt som sosiologiprofessorer ved Universitetet i Oslo. Det er lite mobilitet den andre veien - fra universitetene til forskningsinstituttene. Panelet foreslår å etablere flere karriereorienterte stillinger ved de sosiologiske instituttene ved universitetene, eksempelvis postdoktorstillinger, eller midlertidige stillinger tilsvarende «associate professors» i det amerikanske systemet. Slike stillinger kan øke mobiliteten mellom universitetene. Etablering av forskningsprofessorater ved instituttene kan bidra til å øke mobiliteten fra universitetene til forskningsinstituttene. Midlertidige opphold et annet sted kan også bidra til tilførsel av nye perspektiver og metoder i de norske sosiologiske miljøene. Panelet foreslår videre blant annet å styrke/etablere finansieringsordninger for utenlandsopphold for postdoktorer, professorer og ansatte ved forskningsinstitutter. Panelet anbefaler til slutt at Forskningsrådet gir mobilitetstilskudd for å motivere til utveksling. bringe utenlandsk ervervet forskningskompetanse til miljøene i Norge. Tilgjengelige data om utgående mobilitet er begrenset. Utgående mobilitet kan i hovedsak skje på tre mater: 1) kortere opphold i utlandet for forskere, 2) personer som gjennomfører doktorgradsutdanning i utlandet og 3) norske forskere som er bosatt i utlandet. Når det gjelder forskere i utlandet, mangler vi informasjon, men eldre statistikk fra SSB viser at ca. 10 % av de personene som fullførte doktorgradsutdanningen i perioden 1990- 2000, er bosatt i utlandet. Denne andelen er trolig høyere i dag. Vi har ikke kjennskap til hvilke land og yrker disse kandidatene går til. Kunnskapsgrunnlaget om forskermobilitet i Norge er begrenset. Det foregår mye FoU-samarbeid på forskernivå på tvers av institusjoner, sektorer og land, jf. indikatoren sampublisering i forskningsbarometeret i kapittel 4. refereres det fra to kilder som sier noe om mobilitet innen og mellom forskningssektorene i Norge. Doktorgradsutdannede i Norge skifter sjelden jobb på tvers av næringssektorer. Hele 70% av doktorene i perioden 1996-2003 var registrert i kun én næringssektor, 44 mens 20% byttet næringssektor kun én gang. Dette henger blant annet sammen med at mer enn halvparten av alle doktorgradskullene siden 1970 er sysselsatt i universitets og høyskolesektoren eller instituttsektoren. Omfanget av jobbskifter innen hver sektor finnes det ikke tilgjengelige data for. Når det gjelder doktormobilitet mellom landsdelene flytter én av fire doktorer ut av den landsdelen der de avla doktorgraden. 44 Vi har ikke opplysninger om den enkelte forskers arbeidssted, men om hvilken næring arbeidsstedet er klassifisert under. Dette betyr at forskere som er knyttet til universitetssykehusene vil være knyttet til næringen "helse- og sosialtenester" (Olsen 2007). og privat forvaltning viser videre at instituttene rekrutterte 216 forskere og avgå 189 i 2008. Instituttene rekrutterer relativt likt fra de ulike sektorene, men forskere som sluttet, gikk i større grad til næringslivet. 46 Forskningsrådets fagevalueringer har videre påpekt at det er for lav mobilitet i flere av forskningsmiljøene i Norge. Det er for mye «innavl» i miljøene, og for få stipendiater og vitenskapelig ansatte har hatt opphold i utlandet. Forskningsrådet har nylig gjennomført fagevalueringer av sosiologi- og sosialantropologimiljøene i Norge. 47 Evalueringene anbefaler at mobiliteten i disse fagmiljøene økes. I en kunnskapsbasert økonomi må behovet for arbeidstakere med forskningskompetanse antas å øke, slik det har gjort i Norge de siste tiårene, og slik det også gjør i våre naboland. Samtidig er det slik at tilgang på personer med doktorgradsutdanning må vurderes i en internasjonal kontekst. Norsk nærings-, samfunns- og kulturliv må konkurrere med andre land om disse ressursene. En rimelig antakelse er at en vesentlig del av sysselsettingen for forskerutdannede framover, anslagsvis halvparten, vil skje utenfor det offentlige forskingssystemet. I så fall vil vi ha behov for å utdanne om lag to tusen doktorgradskandidater per år, som tilsvarer nivået i Finland og Sverige i dag. For å nå dette målet må opptrappingen av forskerutdanningen gjennom det siste tiåret fortsette i om lag samme fart i anslagsvis fire år til. Hvor mye ressurser dette vil kreve, avhenger av hvilke forutsetninger en legger til grunn for hvor mange som gjennomfører og hvor lang tid de bruker. I løpet av det siste tiåret har alderen på de kandidatene som gjennomfører, økt noe. Den ligger nå på 38,4 år, som er høyest i Norden. år i gjennomsnitt for studenter som mottar stipend. Andelen som gjennomfører innen ti år har imidlertid økt kraftig, fra 50 % av 1981-kullet til 70% av kullet fra 1997. Utvalget mener det er mye å hente gjennom å organisere doktorgradsutdanningen bedre. Utvalget har spesielt festet seg ved to egnede tiltak: satsing på forskerskoler og å knytte stipendiater til prosjekter ledet av gode forskere. Dette er tiltak som kan forventes å ha positive konsekvenser for gjennomføringen. Gjennom blant annet satsing på forskerskoler og å knytte stipendiater til prosjekter ledet av gode forskere, mener utvalget det er grunn til å forvente at andelen som gjennomfører, vil fortsette å øke noe framover. Beregningsmessig har vi lagt til grunn en gjennomføringsrate på 72 % for det tiåret vi nå er inne i. Under denne forutsetningen vil det, under ellers uendrede betingelser, være behov for 300 nye offentlig finansierte stipendiatstillinger hvert år i fire år for å nå målet om 2 000 doktorgrader per år i 2020. Hvis gjennomføringsraten øker mer enn det som er forutsatt her, vil det kunne gi mulighet for fortsatt vekst i antall avlagte doktorgrader også etter 2020, uten at utgiftene for det offentlige øker. Uansett vil det bli mangel på forskere med doktorgrad i teknologiske fag. På kort sikt kan dette kun løses ved å rekruttere utenlandske arbeidstakere, og det bør legges best mulig til rette for dette. Myndighetene bør imidlertid også satse aktivt på å øke volumet på doktorgradsutdanningen i teknologiske fag og rekrutteringsbasen for denne, om nødvendig med spesielle insentiver. Utvalget anbefaler at det utredes nærmere hvordan man mest hensiktsmessig kan gjøre dette. Kvaliteten på det miljøet stipendiaten er en del av, er en kritisk faktor for kvalitet og gjennomføring. Et viktig tiltak for å øke kvaliteten og effektiviteten i forskerutdanningen vil etter utvalgets syn være å knytte stipendiatene til eksisterende forskningsprosjekter ledet av gode forskere. Utvalget mener dette best kan sikres gjennom fordeling av midler i åpne konkurransearenaer i Forskningsrådet, slik det foreslås i kapittel 7. Utvalget vil også, i tråd med initiativet fra universitetene i forbindelse med budsjettet for 2012, slutte seg til forslaget om at en del av institusjonenes doktorgradsstipend knyttes til forskere og prosjekter som oppnår gode vurderinger gjennom Forskningsrådets søknadsbehandling. 48 Kyvik og Olsen (2009) Norges forskningsråd har fått i oppdrag fra Kunnskapsdepartementet å evaluere doktorgradsutdanningen i Norge. Evalueringen blir gjennomført i 2011 og kan foreligge en gang i 2012. Evalueringen har tre overordnede mål: å bedre kvaliteten på utdanningen, å bidra til at utdanningen er effektiv og godt organisert samt å bidra til at utdanningen er samfunnsrelevant. Det er særlig viktig å få kvalitative vurderinger av nye, organisatoriske tiltak og få belyst forholdet mellom forskningskvalitet, forskergruppestørrelse og utdanningskvalitet. Utvalget legger til grunn at det vil finne sted en mer omfattende vurdering av doktorgradsutdanningen i Norge som en oppfølging av denne evalueringen. Utvalget vil like fullt peke på viktigheten av effektiv bruk av ressurser til doktorgradsutdanningen. Dersom en kunne få gjennomsnittsalderen ned mot det danske nivået, rundt 35 år, uten å redusere utdanningens omfang eller kvalitet, hadde det vært et vesentlig bidrag til å øke antall forskere i samfunnet. I Danmark starter doktorene tidligere på sine yrkeskarrierer, og forskningssektorene og samfunnet kan nyte godt av disse kandidatenes innsats i flere år, sammenlignet med hva vi i Norge kan få igjen for våre kandidater, som i snitt har en høyere alder ved disputas. Økt gjennomføringsgrad ville også være et viktig bidrag. Den norske doktorgradsutdanningen er kanskje også den mest kostbare i verden. Kunnskapsdepartementets stipendiatsats for nye stillinger er på 850 000 kroner i statsbudsjettet for 2011. Jamført med de syv landene i Technopolis' undersøkels 49 synes den norske doktorgradsutdanningen å være relativt sjenerøs. Dette dekker likevel ikke institusjonenes kostnader. Et alternativ kunne være å endre finansieringsordningen i retning av lån eller stipend. Endringer i vilkårene for doktorgradsstipendiatene vil imidlertid lett kunne svekke rekrutteringen til slike stillinger, særlig i teknologifagene. Utvalget vil derfor ikke anbefale endringer i finansieringsordningen. Et tiltak for økt effektivitet i doktorgradsutdanningen er forskerskoler. Dette er ulike typer utdanningstilbud hvor studentene både tilegner seg kvalifikasjoner og får anledning til å drøfte framdriften i sitt prosjekt med andre i samme situasjon. 49 Technopolis Group (2011 a, 2011 b) deltakelse, som i EU eller på nordisk plan, synes å være et verdifullt bidrag til doktorgradsutdanningen og et virkemiddel for å få stipendiatene gjennom utdanningsløpet. Utvalget ønsker også å peke på to momenter som vi mener bør adresseres i Forskningsrådets evaluering av doktorgradsutdanningen: 1) tydeliggjøring av karriereveiene i de ulike deler av forskingssystemet for å øke attraktiviteten av doktorgradsutdanningen og dermed rekruttering av de beste kandidatene, 2) synliggjøring av faktisk oppnådd forskningskompetanse for kandidater som ikke fullfører doktorgradsutdanningen. For å få doktorandene raskere gjennom løpet, kreves det tettere oppfølging og bedre veiledning. Utvalget mener det bør vurderes om veilederressursene kan utnyttes bedre og om universitetene og høyskolene i større grad kan dra nytte av å inngå samarbeid om veiledning med de andre forskningsutøvende sektorene. Utvalget er kjent med at Forskningsrådet, Universitets og høgskolerådet og Forskningsinstituttenes fellesarena for tiden utreder instituttenes rolle i doktorgradsutdanningen, på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. Instituttene kan spille en vesentlig rolle når det gjelder å styrke både kvalitet, gjennomføringsevne og kapasitet i doktorgradsutdanningen. Universitetene er gradsgivende institusjon og har ansvaret for utdanningen, men instituttene kan bidra positivt som arbeidsgivere for stipendiater, med forskningsprosjekter som kan gi grunnlag for doktorgradsprosjekter, og i en del tilfeller veilederkapasitet/-kompetanse. Et bedre samarbeid mellom sektorene vil kunne bidra til å øke kapasiteten og ha positive effekter for gjennomføringsraten i doktorgradsutdanningen. Dette gjelder særlig på teknologiske fagområder, der aktiviteten er stor i instituttsektoren. Internasjonal og tverrsektoriell forskermobilitet bidrar til utveksling og videreutvikling av kunnskap og menneskelige ressurser i forskningen. Mobilitet er også av betydning for fornyelse av forskningen, slik det blant annet er kommet fram gjennom evalueringen av sosiologimiljøene i Norge. Tilgjengelige data viser at Norge synes å være attraktivt for forskere og doktorgradskandidater fra andre land. Utvalget mener det er et potensial for å øke både den internasjonale og nasjonale forskermobiliteten. som har vist seg å ha effekt på mobilitet mellom de ulike sektorene og institusjonene i forskingssystemet Eksempler er senterordningene i Forskningsrådet, bruk av postdoktor- og professor llstillinger og yrkesveien i doktorgradsutdanningen, slik som næringsdoktorgrad og doktorgradsløp for ansatte i helse- og omsorgssektoren eller andre deler av offentlig sektor. Utvalget vil også framheve at styrking av finansieringsordningene for utenlandsopphold for forskere må ses på som et viktig og målrettet virkemiddel, i tråd med anbefalingene fra ekspertpanelet i den nylig gjennomførte evalueringen av sosiologifaget. Mønstre for sysselsetting, karriereutvikling og mobilitet av forskere og forskerutdannede er sentrale aspekter ved et velfungerende forskningssystem og bør kartlegges bedre i Norge. Analyser av registerdata og inngående og utgående strømmer av doktorgradsutdannede kan gi mye verdifull informasjon og bidra til et bedre kunnskapsgrunnlag. Utvalget anbefaler at Norge tar mål av seg til å utdanne 2000 doktorgradskandidater i 2020. Dette vil etter utvalgets vurdering være tilstrekkelig til å dekke behovet. dag. Dette vil imidlertid ikke være tilstrekkelig til å ta igjen etterslepet sammenlignet med Finland og Sverige, som er skapt ved at vi gjennom mange år har utdannet færre kandidater i forhold til arbeidsstyrken enn dem. Utvalget har beregnet at det er behov for 1200 nye, offentlig finansierte stipendiatstillinger de nærmeste fire årene, til en samlet kostnad av 1,020 mrd. eller 255 mill. per år i fire år. Veksten i antall stipendiatstillinger bør etter utvalgets syn fordeles både direkte til institusjonene i universitets og høyskolesektoren og gjennom Forskningsrådet. Utvalget foreslår at en andel av veksten kobles til forslaget om en ny, fri arena i Forskningsrådet, jf. kapittel 7. Kapasitetsproblemet er spesielt kritisk i teknologiske fag. Utvalget mener det bør gjennomføres egne utredninger av hvordan man skal sikre tilgangen på kompetente personer til de teknologiske forskningsmiljøene gjennom rekruttering til mastergrads- og doktorgradsutdanning. I kapittel 4 og 5 har vi pekt på muligheten for å kunne måle hvor effektivt offentlige bevilgninger til forskning anvendes. Dette er en sentral del av utvalgets oppdrag. Samtidig er det grunn til å understreke at med «en voksende brug av indikatorer vil der være brug for visdom og dømmekraft» 1 I mandatet er utvalget bedt om å foreslå endringer som fører til høyest mulig samfunnsøkonomisk nytte i bred forstand av den offentlig finansierte forskningen. Utvalget skal ta utgangspunkt i at det offentlige også har et ansvar for langsiktig kompetansebygging i samfunnet og for grunnforskning. I dette kapittelet går vi nærmere inn på disse sidene av mandatet med spesiell vekt på hensynet til langsiktig kompetansebygging, fornyelse, mangfold og kunnskapsmessig beredskap. OECD har i sin innovasjonsstrategi sett på trender i offentlig forskningsfinansiering. 2 Flere land har gjennomført eller er i ferd med å gjennomføre reformer for å øke effektiviteten i de offentlige forskningssystemene og deres evne til å møte samfunnets behov. OECD stiller spørsmål ved i hvilken grad reformene som er gjennomført, påvirker de offentlige forskningssystemenes evne til innovasjon og deres evne til å ivareta behovet for langsiktig kunnskapsmessig beredskap. Det er forskjeller mellom landene i utforming av virkemidler, men noen generelle trender kan likevel trekkes fram. Som vist i kapittel 3, viser utviklingen i finansieringsstrømmene i Norge at den største andelen FoU-midler går gjennom de direkte bevilgningene til universitets- og høyskolesektoren og gjennom bevilgningen til Norges forskningsråd. Utviklingen de siste ti årene gir ikke en entydig tendens i retning av vekst i de konkurransebaserte prosjektbevilgningene. Ser vi imidlertid bort fra finansieringen av de regionale helseforetakene, har bevilgningene til Forskningsrådet og EU, som i hovedsak er konkurransebaserte prosjekt- og programbevilgninger, økt mer enn de institusjonelle bevilgningene til universitets- og høyskolesektoren og instituttsektoren. Et spørsmål er om balansen i fordelingen av FoU-midler gjennom henholdsvis institusjonelle bevilgninger og konkurranseutsatt finansiering godt nok ivaretar hensynet til langsiktig, kunnskapsmessig beredskap. Et annet spørsmål er om balansen mellom finansiering av fri og tematisk styrt forskning er god nok på dette punktet. Fri forskning er forskning der forskerne seiv fritt velger sine problemstillinger, slik som i åpne konkurransearenaer i Forskningsrådet og forskning finansiert av grunnbevilgningen til universitets- og høyskolesektoren. Tematisk styrt forskning er forskning der myndighetene har bestemt at forskningen skal foregå i et bestemt, tematisk område, men der det likevel er opp til forskerne å formulere problemstillinger, slik som programmene i Forskningsrådet. Den frie forskningen er tydeligst forankret i forskningen ved universiteter og høyskoler. De siste årene er det knyttet klarere forventninger fra myndighetene til at universiteter og høyskoler skal organisere sin forskningsvirksomhet slik at de bidrar til å få fram kunnskap som samfunnet etterspør, jf. blant annet ideen om samfunnskontrakter mellom universitets- og høyskolesektoren og nærings- og arbeidsliv. 3 Mange av institusjonene har også utarbeidet strategier med tematiske prioriteringer som er relevante for arbeids- og næringsliv og som støttes gjennom intern allokering av ressursen Hovedinntrykket er likevel at forskere ved universiteter og høyskoler står forholdsvis fritt til å benytte forskningstid og infrastruktur til egne problemstillinger. Forskningsrådets virkemiddelportefølje er delt inn i frie og tematiske støtteordninger. Det klassiske virkemiddelet for fri forskning er Fri prosjektstøtte. Nyere virkemidler, som Sentre for fremragende forskning og Yngre fremragende forskere, hører også med blant de frie virkemidlene. Brukerstyrt innovasjonsarena er et eksempel på en apen arena for forskning rettet mot næringslivet, der bedrifter og institutter står fritt til seiv å velge tema. Prosjektene er normalt initiert av næringslivet, og bedriftene og instituttene konkurrerer om å få støtte på grunnlag av forskningskvalitet, innovasjonsgrad og verdiskapningspotensial. Programmer er det klassiske virkemiddelet for tematisk styrt forskning. Disse varierer fra programmer som har en bred tematisk innretning, for eksempel store programmer, grunnforskningsprogrammer og sentre for miljøvennlig energi, til virkemidler med en mer avgrenset tematisk innretning, typisk handlingsrettede programmer. Grunnforskning er eksperimentell eller teoretisk virksomhet som primært utføres for å skaffe til veie ny kunnskap om det underliggende grunnlaget for fenomener og observerbare fakta, uten sikte på spesiell anvendelse eller bruk. Anvendt forskning er også virksomhet av original karakter som utføres for å skaffe til veie ny kunnskap. Anvendt forskning er imidlertid primært rettet mot bestemte praktiske mål eller anvendelser. Universitetene har hovedansvaret for og står for brorparten av grunnforskningen utført i Norge. betydelig grad sted i universitets- og høyskolesektoren, helsesektoren og i næringslivet. Fri forskning og grunnforskning blir ofte sett på som to sider av samme sak, men det foregår også grunnforskning innenfor rammen av andre satsinger i Forskningsrådet. I 2009 gikk 43 % av Forskningsrådets midler til grunnforskning, hvorav 44 % ble kanalisert gjennom programmer. Andre, viktige virkemidler som finansierer grunnforskning er frittstående prosjekter, infrastruktur og institusjonsstøtte. En hovedbegrunnelse for å bruke offentlige midler til forskning er behovet for å utvikle ny kunnskap og kompetanse med lang tidshorisont, noe som innebærer høy risiko og som derfor gir usikkerhet om framtidige resultater. Det finnes en rekke eksempler på at forskningsbasert kunnskap og kompetanse som er utviklet av forskere og forskningsmiljøer uten tanke på senere anvendelse, har vist seg å få stor nytte. Den akademiske forskningen, som er tungt forankret i universitetene, blir av Lundvall karakterisert som en «nasjonalbank» i kunnskapssamfunnet, med en nøkkelrolle som garantister for det som utgjør «reasonably reliable knowledge». 6 Rollen krever en relativ selvstendighet og kan undergraves om myndighetene legger for sterkt press på institusjonene, med krav om kortsiktige, konkrete, samfunnsnyttige resultater. Fri forskning i Norge sikres i dagens system hovedsakelig gjennom finansiering av forskning i universitets- og høyskolesektoren, ulike virkemidler i Norges forskningsråd og ERC (European Research Council). Grunnbevilgningen til universitetene og høyskolene skal bidra til å sikre institusjonene et strategisk handlingsrom, forutsigbarhet i finansieringen, mulighet for drift av pålagte oppgåver og oppbygging av langsiktige kompetansebehov. Instituttsektorens basisbevilgning skal bidra til det samme, seiv om denne utgjør en langt mindre del av finansieringen. Mange av prosjektene innenfor Forskningsrådets tematiske programmer forutsetter en viss medfinansiering fra institusjonenes side, noe som er med på å begrense institusjonenes handlingsrom for egne initiativer. Det bidrar også til å vri finansiering som i utgangspunktet er ment til fri forskning over til tematisk styrt forskning. Diskusjonene om fordeling av forskningsmidler mellom tematisk styrt og fri forskning går i retning av å styrke den siste. 5 Norges forskningsråd (2009 b) ger som er gjennomført de siste ti årene, har anbefalt at Forskningsrådets virkemiddel «Fri prosjektstøtte» bør styrkes. Forskningsrådet anbefaler seiv det samme i sine budsjettforslag. I 2010 organiserte ansatte i universitets- og høyskolesektoren et opprop for større forskerfrihet og styrking av instituttene ved universitetene. Bakgrunnen for oppropet var en bekymring for fri og übunden forskning og universitets- og høyskoleinstituttenes rolle som prosjektutvikler i supplement til de store prosjektene i Forskningsrådet. Oppropet har samlet over 700 underskrifter, og er oversendt til utvalget som et innspill til arbeidet med denne utredningen. I statsbudsjettet for 2011 ble Forskningsrådets program Fri prosjektstøtte styrket med 60 mill. kroner 7 En slik styrking endrer imidlertid ikke på det faktum at den delen av Forskningsrådets budsjett som er apen for søkere, uavhengig av tematisk orientering, over tid er blitt svært beskjeden. Rekruttering til forskning er viktig for langsiktig, kunnskapsmessig beredskap. Forskerutdanning og det å ha tilstrekkelig mange forskere på ulike fagområder, er vesentlig for å ha beredskap for kunnskapsbehov i framtiden. Dersom vi på et senere tidspunkt må utdanne forskere fra bunnen av, fordi vi trenger mer forskning på et område, kan det ta svært lang tid. Som eksempel kan nevnes oppbygging av fagmiljøer for å løse klimakrisen. Forskningsrådet har utarbeidet en strategi for humanistisk forskning som blant annet skal bidra til å synliggjøre betydningen av humanistisk forskning for kunnskapssamfunnet. 8 Humanistisk forskning er i hovedsak finansiert gjennom grunnbevilgningen til universitets- og høyskolesektoren og forskningen er kun i mindre grad eksternt finansiert. Siden de institusjonelle bevilgningene til universiteter og høyskoler i stor grad er knyttet til resultater i studentgjennomføring, kan synkende studenttall raskt få negative konsekvenser for forskningen. Forskningsrådet peker også på at mens mange andre fagområder har dratt nytte av de tematiske satsingene, har humaniora i stor grad stått utenfor disse. Forskningsrådets sier i strategien at den samfunnsmessige betydningen av humanistisk forskning er undervurdert. Det er grunn til å hevde at vi står midt i et omfattende globalt kulturskifte og at kunnskap om språk, kultur og historie er viktig for å kunne forstå og fortolke globaliseringsprosessene. Forskningen som ligger til grunn for slik kunnskap, tar det ofte lang tid å bygge opp, og den krever høy grad av spesialisering. satsing på humaniora er viktig for den langsiktige kunnskapsmessige beredskapen og for videre utvikling av kunnskapssamfunnet. Nedenfor ser vi nærmere på utviklingen i Forskningsrådets portefølje når det gjelder balansen mellom frie og tematiske virkemidler. Et sentralt spørsmål er om balansen mellom fri og tematisk forskning er godt ivaretatt i Forskningsrådets virkemiddelportefølje. I kapittel 3 viste vi at det har vært en betydelig vekst i fordelingen av Forskningsrådets midler til brukerstyrte innovasjonsprogrammer, store programmer, senterordninger og infrastrukturtiltak i perioden 2005-2009. Omfanget av slike virkemidler som for eksempel fri prosjektstøtte og grunnforskningsprogrammer har ikke økt tilsvarende og utgjør en relativt sett mindre del av aktivitetene. I 2001 utgjorde frittstående prosjekter 9,2 % av Forskningsrådets totale midler. andelen sunket til 7,3 %. Til sammenligning utgjorde programmene 43 % av Forskningsrådets totale midler i 2001. Nesten ti år senere var andelen økt til 50,1 %. Figur 7.1 viser at prosjektstøtte har tapt terreng i forhold til de tematiske programmene i Forskningsrådet. I 2001 var forholdet mellom de to 21 %, i 2010 var andelen redusert til 14,5%. En alternativ måte å vurdere omfanget av frie prosjekter på, er å sammenligne med de direkte FoU-bevilgningene til universiteter og høyskoler. Denne sammenligningen får fram balansen mellom direkte FoU-bevilgninger til institusjonene, som har et beskjedent element av konkurranse, og det viktigste konkurransebaserte virkemiddelet for å styrke den frie forskningen. Forskningsrådet har argumentert for at dersom en apen konkurransearena skal ha en betydelig effekt, må den ha en ramme som står i forhold til det forskeromlandet den skal betjene. Ser vi på frittstående prosjekter som andel av de direkte FoU-bevilgningene til universitets- og høyskolesektoren, får vi samme nedadgående mønster. I 2001 var forholdet mellom frittstående prosjekter og de direkte FoU-bevilgningene til universitets- og høyskolesektoren 8,3 %. I 2010 var dette redusert til 7 %. Tallene viser også at fri prosjektstøtte som virkemiddel er svekket relativt til direkte FoU-bevilgninger til universiteter og høyskoler. En übalanse her kan også føre til at ressursene som brukes på søknadsskriving og behandling, ikke står i forhold til uttellingen. søknadene til Fri prosjektstøtte et omfang på mellom 6 og 7 mrd. kroner. Kun 10 % av søknadene ble innvilget. Seiv blant de aller beste søknadene, de som i Forskningsrådets behandling får karakteren svært god (6 eller 7), avslås mer enn syv av ti søknader 10 Dette er, sammenlignet med tilsvarende ordninger i andre land, et svært lavt innvilgelsesnivå, jf. kapittel 3. Ser en nærmere på forholdet mellom publisering i vitenskapelige tidsskrifter med fagfellevurdering og ulike virkemidler i Forskningsrådet, kommer de store programmene, brukerstyrte innovasjonsprogrammer, Fri prosjektstøtte og SFF- og SFI-ordningene best ut i absolutte tall i 2009. Tabell 7.1 viser antall publikasjoner og bevilgninger for ulike typer av programmer i Forskningsrådet. Tallene indikerer at Fri prosjektstøtte gir forholdsvis mange publikasjoner i forhold til de ressursene Forskningsrådet bevilger. I denne sammenheng må det imidlertid tas hensyn til at prosjektene ofte er delfinansiert med egenfinansiering, slik at total budsjettramme kan være høyere enn Forskningsrådets bevilgning. Et annet poeng er at brukerstyrte innovasjonsprogrammer er rettet inn mot andre formål og derfor produserer færre publikasjoner. I mange av prosjektene under dette programmet vil bedriftene utnytte forskningsresultatene direkte, og publisering vil ikke være en vesentlig del av prosjektet. Tabell 7.1 Bevilgning for Forskningsrådets ulike virkemidler og antall produserte vitenskapelige artikler og monografier m.m. andre vit. tidsskrifter m.m. m/referee 2009 (mill. kroner) Norges forskningsråd (2009 a: 180-184). Forskningsrådet har i tillegg andre virkemidler som ikke er tatt med i tabellen; internasjonal prosjektstøtte, andre frittstående prosjekter m.m. Forskningssystemet skal få fram den kunnskapen samfunnet etterspør i dag og i framtiden. Systemet skal bidra til utvikling av kunnskap basert på veletablerte metoder og disipliner, og bidra med kunnskap og kompetanse til eksisterende næringer og samfunnsbehov. Men forskningssystemet må også være i stand til å bidra til fornyelse av fag, fornyelse på tvers av etablerte fagdisipliner og til å få fram kunnskap som dekker nye behov i samfunns og næringsliv. Vektlegging av solide fagmiljøer og forskning av høy kvalitet må ikke være til hinder for andre ideer eller nye innspill på tvers av det etablerte. I et velfungerende forskningssystem bør det være balanse mellom hensynet til å støtte de som over tid har vist seg som de beste, og hensynet til åpenhet overfor forskere med annen bakgrunn og/ eller nye ideer. Fornyelse kan skje innenfor rammen av fagene seiv, og som et resultat av at nye forskningsresultater over tid gir opphav til ny erkjennelse. Slik fornyelse vil i Norge i stor grad bli finansiert av de utøvende enhetene, gjennom de ordinære bevilgningene til forskning. Faginterne prosesser av denne typen vil ofte gå for sakte til å møte samfunnets behov for ny kunnskap. Nye utfordringer krever dessuten ofte nye former for kunnskap, basert på innsikter fra mer enn ett fag. Overveiende disiplinbaserte institusjoner, institutter og til dels foretak er i utgangspunktet ikke organisert for å møte slike utfordringer. Den enkelte forskers evne til kritisk tenkning, kreativitet, engasjement, interesse og utforskende åtferd er viktig for fornyelse. Yngre forskerne bidrar ofte med nye ideer. Rekruttering til stipendiat og postdoktorstillinger, og også kandidater med mastergrad, er derfor viktig for fornyelse i forskning. Fornyelse skjer også gjennom rekruttering av etablerte forskere som er nytenkende og annerledestenkende, og ved kontakt og samarbeid på tvers av sektorer, fagfelt og nasjonen Gjennom dette kan forskersamfunnet også sikre fornyelse i problemstillinger og metodikk. Forskermobilitet og FoU-samarbeid mellom sektorer og fag i Norge og andre land er sentrale virkemidler for å stimulere til fornyelse i forskning. Dersom et fagmiljø skal være nyskapende, er det en fordel om miljøet får impulser utenfra, for eksempel gjennom ansettelse av personer som er utdannet i eller har erfaring fra andre miljøer eller andre land. 11-stillinger og liknende kunne bidra til nytenkning i fagmiljøene. I kapittel 6 viste vi til Forskningsrådets fagevaluering av sosiologimiljøene, som påpeker at mobiliteten blant sosiologer er lav i Norge. 11 Økt mobilitet kan bidra til mindre faglig ensretting og større mangfold innenfor fagfeltene. Fornyelse er også en relevant problematikk for forskningssystemene i andre land, og det kan være nyttig å trekke veksler på andres erfaringer i denne forbindelse. En interessant modell som utvalget vil framheve, er fornyingsprogrammet «Vernieuwingsimpuls» som har vært prøvd ut i Nederland med hell i over ti år, og som er vedtatt videreført i større omfang. 12 Dette programmet, som har klare fellestrekk med ERCs «Starting/Advanced Grants», har som formål å gi kreative forskere anledning til å organisere forskningsprosjekter på grunnlag av egne ideer og interesser. Det består av tre deler: «Veni» for unge talenter (postdoktorer), «Vidi» for forskere som ønsker å utvikle sitt eget forskningsprogram og i denne forbindelse ansette forskere, og «Vici» for seniorforskere som ønsker å bygge en forskergruppe. Den sistnevnte delen av programmet har den høyeste økonomiske rammen. Bevilgningene gis til enkeltpersoner, som kan knytte seg til en nasjonal forskningsinstitusjon etter eget ønske. Etter avtale kan dessuten noen av forskningsaktivitetene utføres i et annet land. Søkerne vurderes av brede tverrfaglige paneler, inkludert et eget panel for prosjekter med tverrfaglig innretning, med spesiell vekt på å identifisere de beste kandidatene, uavhengig av faglig bakgrunn og orientering. En annen praksis, som Technopolis i sin utredning har framhevet som «best practice», er bruk av vurderingene i ERCs «Starting/Advanced Grants» for nasjonale tildelinger. 13 Dersom søknaden etter en svært grundig internasjonal vurdering er blitt vurdert som fremragende, men av økonomiske årsaker ikke får tildeling, kan den automatisk bli overført til en passende, nasjonal ordning. Utvalget mener det er et behov for bedre insentiver for å søke om ERC-midler, all den tid Norges utfelling i ERC i dag er svært lite tilfredsstillende (0,6% av totalen over 2007-2009), sammenlignet med 1,8 % for Danmark og 4,2 % for Sverige), jf. kapittel 2. 12 Technopolis Group (2011 a, 2011 b) 13 Technopolis Group (2011 a, 2011 b) 14 Ministeriet for Videnskap, Teknologi og Udvikling (2010). Det kan se ut som om norske forskere har økt sin utfelling i ERC siden 2009, bl.a. kan foreløpige resultater fra den fjerde søknadsrunden for ERC Starting Grant tyde på det (Norges forskningsråd 2011 c). Offentlige støtteordninger vil ofte kunne virke konserverende, ved at støtte gis på bakgrunn av etablerte prioriteringer, fag, og kvalitetsnormer som på ulike mater kan favorisere etablerte virksomheter, næringer og kunnskapsområder. En viktig årsak til at man trenger et forskningsråd er behovet for å stimulere til fornyelse i forskingssystemet. Utvalget har bedt Forskningsrådet redegjøre for hvordan det ivaretar sin funksjon knyttet til fornyelse i forskningssystemet. Det arbeides med fornyelse både innenfor Forskningsrådets rådgiverrolle, virkemiddelbruk, finansieringsbetingelser, styresystem, anvendelse av søknadstyper, faglig referee-system, konkurransebetingelser og evne til tverrfaglighet. Forskningsrådet peker på at fornyelse hittil har vært integrert i bredden av virkemidler, men at det vil bli vurdert om det bør etableres egne virkemidler som i høyere grad vektlegger tematisk og faglig fornyelse. Sektorprinsippet bidrar til at det er vanskelig å ivareta helhetlige prioriteringer som bidrar til å opprettholde en balansert bredde i virkemiddelporteføljen, inkludert støtte til særlig original og kanskje kontroversiell forskning. Forskningsrådet peker videre på Forskningsfondet som en viktig mekanisme for å sikre rådet slikt handlingsrom. Forskningsrådet viser til at metodene for å plukke ut det enkelte prosjekt har betydning for om nyskapende prosjekter får finansiering. Fagfellevurderinger er ikke uproblematiske, de kan være preget av partiskhet, skjevheter og konservatisme. Slike vurderinger har vært kritisert for å legge mindre vekt på det særlig originale, fornyende, kontroversielle, grenseoverskridende og tverrfaglige. Oppfatningen om at fagfellevurdering kan bidra til konservatisme støttes også av Whitley, som argumenterer for at resultatbaserte finansieringssystemer, som ofte omfatter indikatorer basert på fagfellevurderinger, favoriserer tradisjonell, disiplinbasert, grunnleggende forskning på bekostning av tverrfaglig og spekulativ forskning.ls De siste årene har Forskningsrådet arbeidet med å tilpasse søknadsbehandlingen til den forskningen som skal utføres. Dette har resultert i mindre bruk av enkeltstående fageksperter og større bruk av paneler. I panelene kommer ekspertene sammen og diskuterer sine vurderinger, i stedet for å sende dem inn enkeltvis. Forskningsrådet mener dette kan bidra til større vektlegging av originalitet og fornyelse. Fagerberg m. fl. har pekt på at det er et betydelig element av konservatisme i forskningsrådssystemet når det gjelder støtte til forskning i næringslivet. Næringsstruktur og geografi har tradisjonelt spilt en stor rolle i nærings-, innovasjonsog forskningspolitikken i Norge. 17 Den statlige støtten til FoU i næringslivet gjennom Forskningsrådet og Innovasjon Norge har tradisjonelt hatt en sterk konsentrasjon mot spesielle næringer og teknologien Bare om lag en tredjedel av støtten til Brukerstyrte innovasjonsprosjekter er apen for bedrifter uavhengig av næring eller lokalisering, jf. kapittel 2. Som en følge av dette har bedrifter i tradisjonelle, naturressursbaserte næringer bedre muligheter for å få støtte enn andre. Til sammenligning pekes det på at det ikke finnes noe forskningsprogram som spesielt tar for seg tjenesteyting, seiv om dette er den dominerende næringen i Norge i dag. 18 Det norske forskningssystemet kan på dette feltet karakteriseres som et typisk «insider»-system, hvor godt innarbeidede klienter systematisk favoriseres. Undersøkelser tyder på at de som på denne måten har kommet inn i varmen, er svært fornøyd med hvordan systemet fungerer. De som faller utenfor, ofte nye bedrifter i nye næringer, er som en kunne forvente mindre fornøyd. 19 Denne innretningen av støtteordningene har vært kritisert av blant annet Abelia for å være lite framtidsrettet. Et støttesystem som i hovedsak favoriserer tradisjonelle, norske næringer, gir bedriftene i disse næringene konkurransefortrinn i markedene for kompetanse, arbeidskraft og kapital. Systemet bidrar dermed til å styrke den eksisterende strukturen i konkurransen med nye initiativer. Det blir dermed indirekte en klamp om foten for nye bedrifter i nye næringer. Hvis man på lengre sikt trenger strukturendring, kan en slik innretning av politikken lett bli kontraproduktiv. Når det gjelder instituttsektoren har vi sett at det har vært en relativt svak vekst i de direkte institusjonelle bevilgningene til forskningsinstituttene de siste ti årene sammenlignet med veksten i andre hovedstrømmer, jf. kapittel 3. Forskningsinstituttene hadde i gjennomsnitt en basisbevilgning på ca. 10 % i 2010. 17 Fagerberg m. fl. (2009 a) 18 Fagerberg (2009) 19 Narula(2oo2) 20 Abelia (2008) kunne utføre prosjektet. Forskningsfriheten avhenger således av at det finnes noen som er villig til å betale, noe som vanligvis betyr at det er noen som har interesse av de aktuelle forskningsresultatene. Instituttsektorens avhengighet av ekstern finansiering innebærer at det er nødvendig å være markedsorientert. Forskningen i instituttsektoren vil derfor styres i retning av temaer og problemstillinger som det er betalingsvillighet for, enten hos private aktører eller gjennom offentlige finansieringskilder. Forskingsaktiviteten ved instituttene er derfor mer styrt enn i universitets- og høyskolesektoren, både av markedet og internt. Den sterke orienteringen mot et oppdrags- og bidragsmarked har gitt oss institutter som er godt tilpasset brukerbehovene i samfunns- og næringsliv. Det har likevel vært reist spørsmål ved om instituttene er i stand til å fornye seg og utvikle kompetanse for «framtidens brukere», gitt at de er økonomisk avhengige av oppdrag som betaler 21 seg. At basisbevilgningen har et visst omfang er derfor av betydning for langsiktig kunnskapsberedskap og fornyelse for disse instituttene. Et viktig spørsmål er om nivået på basisbevilgningen utgjør et hinder for disse instituttenes evne til utvikling av langsiktig kunnskapsberedskap og fornyelse. Forskningsinstituttenes fellesarena har lenge pekt på behovet for å øke basisbevilgningen til forskningsinstituttene for å bedre instituttenes evne til fornyelse og kompetansebygging på områder av stor samfunnsrelevans. De har også pekt på at europeiske institutter har vesentlig høyere basisbevilgninger enn de norske, noe som påvirker instituttenes konkurranseevne internasjonalt. Instituttsektoren er heterogen og det er ikke uten videre gitt at alle institutter bør ha samme basisfinansiering. Utvalgets generelle syn er at konkurranse om midler er gunstig for å bidra til effektiv ressursbruk. En økning i basisfinansieringen i instituttsektoren, bør etter utvalgets syn være knyttet til resultatbasert omfordeling, slik at institutter som leverer resultater i samsvar med myndighetenes målsettinger over tid vil kunne oppnå høyere basisfinansiering, jf. kapittel 2.3. og kapittel 5. Støtte gjennom Forskningsrådet kan også bidra til å gi instituttene handlingsrom for videre utvikling av sin kunnskapsbase og for fornyelse. og fornyelse, som de ulike sentersatsingene, får vi et relativt positivt men variert bilde. Instituttene gjør det for eksempel særlig godt i ordningen Forskningssentre for miljøvennlig energi (FME), der de dominerer. Det kan sees som et uttrykk for at instituttene er viktige aktører for raskt å mobilisere for ny kunnskapsutvikling rettet mot store samfunnsutfordringer. Disse sentrene forutsetter dessuten sterke koblinger til brukermiljøer i næringsliv og offentlig sektor. Nærheten til slike brukere er instituttenes styrke. Det er imidlertid store variasjoner mellom instituttene når det gjelder gjennomslag i Forskningsrådet. Institutter som ikke hevder seg i konkurransen om midler fra Forskningsrådet, eller andre kilder av tilsvarende art, står i fare for å tape evnen til fornyelse og langsiktig kunnskapsutvikling. Samtidig skaper finansiering fra Forskningsrådet en sunn systemdynamikk, der institutter som henter inn midler gjennom konkurranse, får mulighet til langsiktig kompetansebygging og fornyelse, jf. kapittel 2 og 5. Forskningssystemer bør være preget av mangfold på alle nivåer. I Norge skiller forskningssystemet seg ut fra andre vestlige land ved at vi bare har ett forskningsråd. Det norske forskningssystemet har i tillegg et beskjedent innslag av alternative, private finansieringskilder. Tildeling av forskningsmidler skjer på grunnlag av faglige kriterier og relevansvurderinger, men innebærer også skjønn. Skjønn kan gi store utslag dersom kun en liten andel av støtteverdige prosjekter innvilges. Spørsmålet er om en ordning med ett forskningsråd gir tilstrekkelig rom for mangfold, konkurranse og fornyelse. Ett råd gir mulighet for mangfold og helhet i sektorfinansieringen, hevder Forskningsrådet i sitt innspill til utvalget. Sektorprinsippet innebærer at rådet er underlagt et offentlig styringsregime med store forventninger om å ivareta et mangfold av interesser og behov i forskningen. Dette presset i retning av mangfold er antakelig større enn i land med flere forskningsråd, men der disse finansieres gjennom færre departementer. Samtidig ser Forskningsrådet at helheten ikke blir like godt ivaretatt i det sektorfinansierte regimet. eringsspørsmålene. 23 Utvalget uttalte blant annet: «Et spørsmål, i forlengelsen av dette, er om en ordning med ett forskningsråd gir tilstrekkelig rom for mangfold, konkurranse og fornyelse. Et system med bare én finansieringskanal i forskningen kan lett lede til konformitet. De fleste andre land har valgt ordninger med flere forskningsråd. Evalueringen bør trekke veksler på erfaringer fra andre land og stille spørsmål ved om en ordning med ett forskningsråd i tilstrekkelig grad bidrar til å fremme dynamikk og fornyelse i forskingssystemet.» I evalueringen av Forskningsrådet har Kunnskapsdepartementet imidlertid valgt å sette fokus på ett råd og dets funksjoner, organisering og kompetanse. Et av temaene i evalueringen er en nærmere gjennomgang av finansieringsfunksjonen med fokus på virkemidler og utnyttelse av handlingsrommet. bort fra det usikre. En annen fare er at offentlige støtteordninger, preget av etablerte fag, rutiner og prioriteringer, kan virke konserverende og bidra til ensretting. Utvalget mener at det ikke er grunnlag for å hevde at mål- og resultatstyring, målesystemer og resultatbaserte finansieringssystemer svekker langsiktig forskning. Storbritannia har, som tidligere nevnt, lang erfaring med resultatbaserte finansieringssystemer. Erfaringen der tyder på at ordningen har ført til økt fokus på resultater, økt kvalitet og økt satsing på grunnforskning. 24 Systemet har imidlertid også blitt kritisert for først og fremst å favorisere tradisjonelle universitetsfag, gjøre det vanskelig for nye initiativer på tvers av fag og i stor grad neglisjere forskningens relevans for samfunns- og næringsliv. Mål- og resultatstyring, målesystemer og resultatbaserte finansieringssystemer, seiv om de er nyttige, løser ikke alle problemer, men må kombineres med virkemidler som fokuserer på fornyelse, tverrfaglige initiativer og samfunnsbehov for at systemet som helhet skal fungere bra. Mangfold kan også stimuleres i ett forskningsråd, ved at Forskningsrådets ulike divisjoner og programmer tillates å være relativt selvstendige, jf. kapittel 2. De siste årene har det vært en tendens i Forskningsrådet til å slå sammen programmer til et stort program på hvert, relativt brede, felt. På områder der det finnes flere, og i noen grad overlappende, programmer med ulike innretninger, bidrar dette til mangfold på finansieringssiden, ved at forskerne har flere steder å søke. Fri prosjektstøtte som virkemiddel kan også bidra til mangfold, ved at det åpner for støtte til forskere med utgangspunkt i kvalitetsvurderinger og ikke forhåndsbestemte temaer. Verden rundt oss er i stadig endring, og dette fører til nye utfordringer vi må møte og behov for nye typer kunnskap og ferdigheten En sentral oppgave for et velfungerende forskningssystem er å bidra til slik fornyelse. En viktig årsak til at man trenger et forskningsråd er behovet for å stimulere til fornyelse i forskningssystemet. Sektorprinsippet fører til at fagdepartementene får et bevisst forhold til og tar ansvar for kunnskapsutviklingen på sine felt, men det ferer også til at helheten blir summen av særinteressene. Aktiviteter som ikke kan knyttes direkte til noen departementers særinteresser, kan det bli vanskelig å få oppslutning om. Etter utvalgets syn er det rimelig å anta at dette er en av årsakene til at fri prosjektstøtte gradvis er blitt en mindre framtredende post på budsjettet. Dette har skjedd på tross av anbefalinger i Forskningsrådets fagevalueringer og gjentatte forslag fra Forskningsrådet seiv. Innenfor rammen av Kunnskapsdepartements budsjett konkurrerer også ulike FoU-formål om støtte, for eksempel direkte bevilgninger til universiteter og høyskoler, kontingent til EUs rammeprogram og bevilgninger til Forskningsrådet. I tillegg til at sektorprinsippet stimulerer tematisk forskning, må skjebnen til fri prosjektstøtte derfor også ses i lys av at andre formål har blitt prioritert høyere innenfor Kunnskapsdepartementets budsjettramme. Mangfold handler også om balanse mellom satsing på konsentrasjon i få elitemiljøer (SFF, SFI) og satsing på flere miljøer med konkurrerende perspektiver. Utvalget mener det er viktig å satse på gode miljøer og å hindre fragmentering, men det er også viktig å sikre at det ikke blir monopolsituasjoner på det enkelte felt. Det vil kunne hindre at meninger brytes. Mangfold er viktig for beredskap, og særlig viktig for nyskaping. Norsk forskningspolitikk må ivareta hensynet til langsiktig, kunnskapsmessig beredskap og bredde, fornyelse og mangfold. Det er utvalgets vurdering at dette gradvis har ført til en übalanse i Forskningsrådets aktiviteten Forskningsrådet har i et innspill til utvalget redegjort for hvordan Forskningsrådet ivaretar sine funksjoner knyttet til fornyelse. 25 Innspillet etterlater likevel et inntrykk av at prosjekter som er særlig originale, har høy risiko og opererer på tvers av etablerte fagdisipliner står i fare for å falle utenfor. Det problematiske er etter utvalgets skjønn ikke at det eksisterer en rekke tematisk fokuserte programmer som søker å støtte forskning på politisk prioriterte feiter. Det er politikernes rett og plikt å foreta slike prioriteringer. Problemet er at disse tematiske programmene ikke er komplettert av en stor og apen konkurransearena, hvor alle norske forskere, uavhengig av institusjonstilknytning eller sektor, kan søke om forskningsmidler. Utvalgets vurdering på dette punktet er i tråd med Forskningsrådets og universitetenes eget syn, slik det kommer til uttrykk i forslag til budsjettet for 2012. En slik apen konkurransearena bør etter utvalgets oppfatning ikke deles opp i disiplinære undergrupper med tilsvarende fagkomiteer, men baseres på brede, tverrfaglige paneler med internasjonal deltakelse. Panelene bør i sin søknadsbehandling legge spesiell vekt på banebrytende forskning, fornyelse i forskningen og forskning på nye temaer på tvers av tradisjonelle disiplinære grenser. Det er særlig grunn til å vurdere hvordan tverrfaglige søknader og søknader med et stort potensial for faglig fornyelse skal behandles og hvilke kriterier som skal brukes. Frie arenaer er klart kvalitetsfremmende, men de er ikke de eneste arenaene for forskning av høy kvalitet, og dette må tas hensyn til når en skal vurdere omfanget av ordningen. I denne vurderingen må en blant annet ta hensyn til eksisterende arenaer i Forskningsrådet som er helt eller delvis er åpne for forskerinitiert forskning som for eksempel de ulike senterordningene og de store programmene. I tillegg kommer forskningen finansiert over universiteters og høyskolers grunnbudsjett som i hovedsak går til forskerinitiert forskning. Internasjonale arenaer for langsiktig og grunnleggende forskning, som det europeiske forskningsrådet (ERC), er også relevante å nevne i denne forbindelse. Gode forskere spiller på et mangfold av finansieringsordninger, og konkurrerer om midler både i tematiske og frie arenaer, i Norge og internasjonalt. Det feltet hvor Norge klarest skiller seg fra andre land, er organiseringen av forskningsrådsnivået. Alle andre land har valgt å operere med flere finansieringskanaler med ulike profiler og prioriteringer, hvorav minst én er rettet mot initiativer fra forskerne seiv og med fordeling basert utelukkende på kvalitet. I Norge har vi bare ett forskningsråd, hvor tematisk styrt forskning dominerer. Det kan være flere forhold som gjør at en ordning med ett forskningsråd er fornuftig. Men det betyr også at det blir færre dører å banke på for forskere som søker støtte. I motsetning til mange andre land mangler vi i Norge, med svært få unntak, private aktører som er interessert i og i stand til å finansiere forskning. Etter utvalgets oppfatning er hensynet til mangfold i forskningen og forskningsfinansieringen et aspekt som fortjener større oppmerksomhet når virkemidlene utformes. Men større mangfold er ikke nødvendigvis uforenlig med ett forskningsråd. Mangfold kan oppnås på flere mater, for eksempel gjennom at Forskningsrådets ulike divisjoner og programmer opptrer mer selvstendig, og at det finnes ulike, overlappende programmer på tilgrensende områder. I et mangfoldsperspektiv er tendensen i Forskningsrådet til sammenslåing av programmer til noen få, store programmer, uheldig. Innføringen av regionale forskningsfond fra 2010 bidrar til å øke mangfoldet i antall forskningsfinansierende aktører. Mangfold kan også fremmes ved at et bredt sett av aktører innen forskningssystemet får anledning til å ta initiativer og konkurrere om ressurser til å gjennomføre dem. I flere land har en gjennom de senere årene spesielt satset på å utvikle virkemidler rettet mot initiativer fra enkeltforskere og forskergrupper. Eksempler på dette er det europeiske forskningsrådet (ERC) og det nederlandske fornyingsprogrammet som ble omtalt ovenfor. I disse programmene er det forskeren som disponerer midlene, og hun eller han står fritt til å endre organisatorisk tilknytning. Dette gir institusjonene sterke insentiver til å legge forholdene godt til rette for slike forskere. Utvalget foreslår å etablere en stor, apen arena for fri forskning i Forskningsrådet. Dette er et tiltak som vil bidra til økt kvalitet, fornyelse, langsiktig kunnskapsberedskap og mer effektiv ressursutnyttelse i norsk forskning. arena er understreket av de fleste fagevalueringene som har vært gjort de siste ti-femten årene, av Walløe-rapporten 27 og av Forskningsrådet og universitetene senest i innspill til arbeidet med statsbudsjettet for 2012. 28 Veksten ide offentlige forskningsbevilgningene de siste årene har primært gått til å styrke andre formål: direkte institusjonsbevilgninger, programforskning i Forskningsrådet og kontingenten til EUs FP7. Støtten til fri forskning har, som vist foran, blitt svekket relativt sett. Det er etter utvalgets syn nødvendig å ta et krafttak for å rette opp denne skjevheten. Seiv om det er stor oppslutning om argumentene for en styrket konkurransearena, kan det være ulike synspunkter på omfanget av ordningen, herunder hvilken balanse det bør være mellom tematiske og frie arenaer i Forskningsrådet. Utvalget vil understreke at hensikten med forslaget ikke er å svekke norsk forsknings evne til målrettet innsats overfor nasjonale og globale samfunnsutfordringer, men å komplettere den tematiske satsingen med en mer generell apen konkurransearena som kan forløse krefter og føre til bedre utnytting av ressursene i det offentlig finansierte forskningssystemet. En måte å vurdere skaleringen av er å ta utgangspunkt i den eksisterende søknadsmassen til frie prosjekter i Forskningsrådet, med spesiell vekt på omfanget av søknader med svært høy kvalitet. Utvalget legger til grunn at en slik konkurransearena i hvert fall bør ha et omfang som gjør at de alle beste søknadene kan realiseres. Den totale søknadsmassen til frie prosjekter ligger nå på mellom 6 og 7 mrd. kroner, hvorav de aller beste søknadene, med karakter 6 eller 7 i følge rådets skala, nå har et søknadsvolum på i underkant av 2 mrd. kroner. Det er imidlertid grunn til å anta at mange potensielle søkere har avstått frå å søke på grunn av den høye avslagsprosenten, og at en utvidelse av ordningen til for eksempel 2 mrd. kroner vil gi vesentlig flere søknader. Dersom en legger til grunn at søknadsmassen vil øke med 50%, kan tilslagsprosenten med en ramme på 2 mrd. kroner forventes å ligge på rundt 20 %. Det er på nivå med tilsvarende ordning i Sverige. Utvalget foreslår derfor at ordningen etter en gradvis opptrapping får en årlig budsjettramme på om lag 2 mrd. kroner. Ordningen vil bidra til: 27 Det norske Videnskaps-Akademi (2008) 28 Norges forskningsråd (2011 b) - økt kvalitet og bedre ressursutnyttelse i norsk forskning ved at de beste forskerne uavhengig av sektor og fag gis større mulighet til å forfølge sine forskningsideer, og ved at en større andel av doktorgradskandidatene kobles til de beste forskerne. Utvalget legger også til grunn at ordningen kan være et bidrag til større effektivitet i forskerutdanningen, ved at stipendiater knyttes til gode prosjekter og erfarne forskere. Det er derfor grunn til å tro at en slik omlegging kan ha positive effekter for forskerutdanningen. Utvalgets forslag bygger på det forslaget som universitetene og Forskningsrådet har fremmet i forbindelse med statsbudsjettet for 2012, men er noe mer ambisiøst. Forslaget skiller seg også ut ved en sterkere vektlegging av fornyelse, banebrytende forskning og forskning på tvers av tradisjonelle faggrenser. Utvalget foreslår at midlene fordeles av et lite antall flerfaglige paneler, på basis av gitte kriterier og etter modell fra det europeiske grunnforskningsrådet og det nederlandske fornyingsprogrammet. Doktorgradsutdanning, gjennom stipendiatmidler tilknyttet prosjektene, bør gjøres til et vesentlig element i denne arenaen. Forslaget vil kunne gi rom for 200 prosjekter med en gjennomsnittlig varighet på tre år og et gjennomsnittlig budsjett på 2,5 mill. kroner per år i faste priser (unntatt forskerutdanning). Dette vil gi et budsjett på 500 mill. kroner første år, 1 mrd. kroner andre år og 1,5 mrd. kroner per år etter tre år (fullt utbygget). Det er i tillegg forutsatt at prosjektene kan søke om midler til forskerutdanning. Det er lagt til grunn at prosjekter med forskerutdanning kan vare inntil fire år, mens andre prosjekter kan vare i inntil to år. Hvis halvparten av prosjektene inkluderer forskerutdanning, og har to stipendiater i snitt, gir dette 600 stipendiatårsverk etter tre år. Med en kostnad basert på eksisterende satser (2011-budsjettet) på 850 000 kroner per doktorgradsstipend, gir dette ca. 500 mill. kroner etter tre år. Det betyr at konkurransearenaen fullt utbygget omfatter 600 prosjekter med et samlet budsjett på 2 mrd. kroner etter tre år, fordelt med 1,5 mrd. på prosjekter og 0,5 mrd. kroner på forskerutdanning. Under redegjøres det for en mulig finansiering av den åpne konkurransearenaen. Tabell 7.2 Apen konkurransearena: Dagens fri prosjektstøtte (inkl. YFF-ordningen) 140 stillinger gjennom fellesløftet fra universitetene Bidrag fra programmer i Forskningsrådet (5 % omfordeling) Bidrag fra Forskningsfondet (EU-kontingent) og fremst en skisse av en måte å gjøre det på som utvalget har festet seg ved. Utvalget foreslår at dagens ordning for fri prosjektstøtte (med tilsvarende komiteer) og YFFordningen legges ned og inkluderes i den åpne konkurransearenaen. En øremerket del av veksten i nye stipendiatstillinger bør knyttes til den nye, åpne konkurransearenaen for å sikre at midlene går til fri forskning og for å sikre god gjennomføring og høy kvalitet på forskningen. Stipendiatstillingene kan dermed tildeles alle forskningsutførende sektoren Videre legger utvalget til grunn universitetenes forslag om å øremerke midler fra egen grunnbevilgning (samlet 119 mill. kroner over tre år) til fri forskning. Det er antatt at dette skjer i form av stipendiater til prosjekter som vinner fram i konkurransen innenfor den åpne konkurransearenaen. Det foreslås også et mindre bidrag gjennom omprioritering fra programforskning til den åpne konkurransearenaen. Grunnen til dette er den betydningen som den frie forskningen, inkludert bidraget til forskerutdanning, har for tematisk styrt forskning og programforskning. Forskningsfondet og tilsvarer om lag den delen av fondets avkastning som blir brukt til å finansiere kontingenten for norsk deltakelse i rammeprogrammet. Etter utvalgets oppfatning faller finansiering av den åpne konkurransearenaen klart innenfor rammen av Forskningsfondets opprinnelige formål om å finansiere langsiktig, grunnleggende forskning i Norge, mens kontingenten like klart faller utenfor dette formålet, se nærmere grunngiving foran. Utvalget legger derfor til grunn at staten for framtiden vil finne andre inndekningsmuligheter for kontingenten til EU-forskningen og at fondet kan disponeres til de formål det opprinnelig var opprettet for. Utvalget mener at Norge fortsatt bør delta i EU-forskningen. Eventuelt kunne en større del av finansieringen skje via vekst og en mindre del via omdisponering, men utvalget ser ikke grunn til å gå nærmere inn på dette her. Utvalget foreslår også å øke nivået på basisbevilgningen til instituttsektoren gjennom en styrking av den resultatbaserte omfordelingsmekanismen for å øke instituttenes evne til utvikling av langsiktig kunnskapsmessig beredskap og fornyelse, se omtale av tiltaket i kapittel 2 og 5. Cappelen, Å. (2006): «Avkastning av samfunnets investeringer i forskning», Dugnad for verdiskapning - Kunnskapsplattformen. Cappelen, Å., E. Fjærli, F. Foyn, T. Hægeland, J. Abelia (2008): «Kunnskapslnnovasjon Norge? - status for Innovasjon Norges arbeid med å fremme kunnskapsøkonomien -juni 2008». Access economics (2008): Exceptional returns: The value of investing in health R&D in Australia 11. Canberra: Australian Society for Medical Research. Møen, A. Raknerud og M. Rybalka (2008): Evaluering av SkatteFUNN - sluttrapport. blir utfordringene for norsk økonomi? Rapport 46/2010. Oslo: Statistisk sentralbyrå. og I. Henhaug (2009): selsettingsmønstre og yrkesaktivitet. Rapport 20/2009. Oslo: Det norske Videnskaps-Akademi (2008): Evne til forskning: norsk forskning sett innenfra (Walløeutvalget). Auriol, J. (2010): «Careers of doctorate holders: employment and mobility patterns.» STI Working paper 2010/4. Paris: OECD. Eaton, J., E. Gutierrez og S. S. Kortum (1998): «European Technology Policy», Economic Policy, 13(27) Bentley, R, S. Kyvik, A. Vabø og E. Waagene (2010): Forskningsvilkår ved norske universiteter sett i et internasjonalt perspektiv. En undersøkelse av 7 land. Rapport 8/2010. Oslo: Econ Poyry (2008): Evaluering av finansieringssystemet for universiteter og høyskoler. Rapport 2008-133. Oslo: Econ Poyry. European Commission (2009): «ERA Indicators and monitoring. Expert group report. Bentley, R og S. Kyvik (2011): «Academic staff and public communication: a survey of popular science publishing across 13 countries.» Public Understanding of Science 20(1), 48-63. Fagerberg, J. (2009): «Innovasjonspolitiske virkemidler. En utredning for Kunnskapsdugnaden», Dugnad for verdiskapning - Kunnskapsplattformen. Fagerberg, J. (2010 a): «En ny handlingsregel?» Aftenposten, 31.5.2010. Borlaug, S. 8., M. Gulbrandsen og L. Langfeldt (2010): Evaluation ofAdded Value and Financial Aspects. The Norwegian Centre of Excellence Scheme. Rapport 29/2010. Oslo: Fagerberg, J., C. Mowery og B. Verspagen (red.) (2009 a): Innovation, Path Dependency and Policy: the Norwegian Case, Oxford: Oxford University Press. Brofoss, K. E. ogT. B. Olsen (2007): Utenlandske statsborgere med norsk doktorgrad. Rapport 5/ 2007. Oslo: Buxton, M. J. og S. Hanney (1996): «How can payback from health services research be assessed?» Journal of Health Services Research & Policy, 1, 35-43. Fagerbergutvalget (2010 a): «Fagerbergutvalget. Ekspertutvalg for god måloppnåelse i offentlig finansiert norsk forskning.» http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dep/Styrer-rad-ogutvalg/fagerbergutvalgethtml. utvalg/fagerbergutvalgethtml. Lesedato: 7. 6. 2010. Buxton, M. J., S. Hanney, m. fl. (2008): Medical research - whafs it worth? Estimating the economic benefits from medical research in the UK. London: Fagerbergutvalget (2010 b): «Fagerbergutvalget: Innspill til mandatet for evalueringen av Forskningsrådet. Fagerbergutvalget (2011): «Spørreundersøkelse til universiteter og høyskolen Bruk av forskningsinsentiver og tilgang til driftsmidler til forskning. Rapport. Finnish Ministry of Education, Science and Culture (2011): E-post til Fagerbergutvalgets secretariat, 21.3.2011. Friere forskning! (2010): «Friere forskning!» http://www.friereforskning.com/ (Forskeroppropet). Lesedato: 10.11.2010. Godø, H., L. Langfeldt og A. Kaloudis (2009): In Need of a Better Framework for Success: An Evaluation of the Norwegian Participation in the EU 6th Framework Programme (2003- 2006) and the first part of the 7th Framework Programme (2007-2008). Rapport 22/2009. Oslo: Griliches, Z. (1995): «R&D and Productivity: Econometric Results and Measurement Issues» i Paul Stoneman (red.): Handbook of the Economics of Innovation and Technical Change. Oxford: Blackwell. Gunnes, H., T. Næss, A. Kaloudis, B. Sarpebakken, G. Melin og L. Blomkvist (2007): Forskerrekruttering i Norge - status og komparative perspektiver. Rapport 2/2007. Oslo: Hall, 8., mairesse, J. og Mohnen, P. (2010): «Measuring the returns to R&D». Working paper 15622, NBER working paper series. Harg, M. (red.) (2010): Handlingsrom for kvalitet. Rapport fra arbeidsgruppe som har vurdert handlingsrommet i universitets- og høyskolesektoren. HEFCE (2010 a): «Research Excellence Framework impact pilot exercise: Findings of the expert panels. A report to the UK higher education funding bodies by the chairs of the impact pilot panels. HEFCE (2010 b): «Research Excellence Framework: Impact pilot exercise. Example case studies from English Language and Literature. Helseforetaksloven (2001): Lov 15. juni 2001 nr. 93 om helseføretak m. m. (helseforetaksloven). Hentet fra http://www.lovdata.no/all/hl-20010615-093.html Helse- og omsorgsdepartementet (2008): «Vedr tildeling av øremerket tilskudd til forskning i helseforetakene.» Brev til de regionale helseforetakene, 25.3.2008. Helse- og omsorgsdepartementet (2010): Prop. 1 S (2010-2011) Proposisjon til Stortinget (forslag til stortingsvedtak) for budsjettåret 2011. Helse Sør-Øst RHF (2008): Øst RHF: Handlingsplan for implementering av forskningsstrategien 2008-2011»: http:// www.helse-sorost. Hervik, A., L. Bræin og B. Bergem (2010): Resultatmåling av brukerstyrt forskning 2008. Møreforsking, Rapport 1005. Holden, L., og G. H. Steinbakk (2010): «Visualisering av det nye basisbevilgningssystemet for forskningsinstitu sjonene», SAMBA/45/10, Norsk Regnesentral. Høgskoleverket (2010): Doktorsexaminerades etablering på arbetsmarknaden. Rapport 2010:21 R. Stockholm: Høgskoleverket. Jones, C. 1., og J. C. Williams (1998): «Measuring the Social Returns to R&D», Quarterly Journal ofEconomics, 113(4), 1119-1135. Kaloudis, A, S. Slipersæter og S. L. Sundnes (2010): Indikatorer for prioritering i norsk forskning. Rapport 20/2010. Oslo: Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (1999): St.meld. nr. 39 (1998-99) Forskning ved et tidsskille. Oslo: Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Kristiansen, Ernst (2010): «Enkel analyse på EUstøtte til norske deltagere i FP7 sammenlignet med FP6.» E-post til Fagerbergutvalget, 12.11.2010. Kunnskapsdepartementet (2007 a): St.meld. nr. 7 (2007-08) Statusrapport for Kvalitetsreformen i høgre utdanning. Oslo: Kunnskapsdepartementet. Kunnskapsdepartementet (2007 b): Finansieringssystemet for universitets- og høyskolesektoren - teoretiske vurderinger (Vagstadrapporten). Kunnskapsdepartementet (2009 a): St.meld. nr. 30 (2008-09) Klima for forskning. Oslo: Kunnskapsdepartementet. Kunnskapsdepartementet (2009 b): Prop. 1 S (2009-2010) Proposisjon til Stortinget (forslag til stortingsvedtak) for budsjettåret 2010. Kunnskapsdepartementet (2010 a): Prop. 1 S (2010-2011) Proposisjon til Stortinget (forslag til stortingsvedtak) for budsjettåret 2011. Kunnskapsdepartementet (2010 b): Tilbud og etterspørsel etter høyere utdannet arbeidskraft fram mot 2020. Rapport. Kunnskapsdepartementet (2010 c): Tilstandsrapport for høyere utdanningsinstitusjoner 2010. Kunnskapsdepartementet (2010 d): «Samfunnskontrakt - informasjon om igangsetting av pilotprosjekt.» Brev til Universitets- og høgskolerådet, 13.12.2010. Kunnskapsdepartementet (2011): Forskningsbarometeret 2011. Kunnskap for framtida. Rapport. Oslo: Kunnskapsdepartementet. Kyvik, S. (1991): Productivity in academia. Scientific publishing at Norwegian universities. Oslo: Rådet for samfunnsvitenskapelig forskning/ Universitetsforlaget. Kyvik, S. ogT. B. Olsen (2007): Doktorgradsutdanning og karrieremuligheter. En undersøkelse blant to årskull doktorgradskandidater. Rapport 35/2007. Oslo: NIFU STEP. Kyvik, S. og T. B. Olsen (2009): Gjennomstrømming i doktorgradsutdanningen. Rapport 40/ 2009. Oslo: NIFU STEP. Lasker foundation (2000): Funding First. Exceptional returns: the economic value of America's investment in medical research. New York: The Lasker foundation. Lundvall, 8.-Å. (1992): National Systems oflnnovation: Towards a Theory oflnnovation and Interactive Learning. London: Pinter. Lundvall, 8.-Å. (2010): ningssystem set i evolutionært perspektiv». Presentasjon for Fagerberg-utvalget, 7.4.2010. Ministeriet for Videnskab, Teknologi og Udvikling (2010): Forskningsbarometer 2010. Dansk forskning i internationalt perspektiv. Forskning: Analyse og evaluering 7/2010. Myklebust, N. S. (2010 a): «Lakselusa og havresekken», Nationen 28.5.2010. Narula, R. (2002): «Innovation Systems and 'inertia' in R&D Location: Norwegian Firms and the Role of Systemic Lock-in», Research Policy, 31(5), 795-816. Nelson, R. R. (red.) (1993): National Innovation Systems. A Comparative Study. Oxford: Oxford University Press. Nerdrum, L., I. Ramberg og B. Sarpebakken (2003): Inngående forskermobilitet til Norge. Omfang og erfaringer. Skriftserie 10/2003. Oslo: NIFU STEP. NIFU STEP (2004): «Utdrag fra OECDs 'Frascati Manual' i norsk oversettelse. NIFU STEP (2010): Statsbudsjettet 2011. Forskning og høyere utdanning i budsjettproposisjonen for 2011. Rapport 33/2010. Oslo: NIFU STEP. NIFU (2011): «Svak vekst i FoU-innsatsen i 2009. Informasjon fra FoU-statistikken. Hovedtall. Norges forskningsråd (1998): Evaluering av anvendte forskningsinstitutter. Oslo: Norges forskningsråd. Norges forskningsråd (2000): Evaluering av landbruksinstitutter. Oslo: Norges forskningsråd. Norges forskningsråd (2004): Evaluation of clinical, epidemiological, public health, health-related and psychological research in Norway. Oslo: Norges forskningsråd. Norges forskningsråd (2006 a): Evaluering av arbeids- og sosialpolitiske institutter. Oslo: Norges forskningsråd. Norges forskningsråd (2006 b): Evaluering av utenriks- og sikkerhetspolitiske institutter. Oslo: Norges forskningsråd. Norges forskningsråd (2007): «Innspill til stortingsmelding om rekruttering og forskerutdanning.» Norges forskningsråd (2009 b): Årsrapport 2009. Del I: Forskningsstrategisk rapport. Del II: Departementsvise rapporter. Oslo: Norges forskningsråd. Norges forskningsråd (2009 a): Årsrapport 2008 Forskningsinstituttene, samlerapport og for de fire instituttgruppene. Oslo: Norges forskningsråd. Norges forskningsråd (2010 a): Evaluering av sosiologisk forskning i Norge. Oslo: Norges forskningsråd. Norges forskningsråd (2010 b): «Innspill til Fagerbergutvalget om Forskningsrådets arbeid med fornyelse i forskning. Norges forskningsråd (2010 c): Det norske forskingssystemet - statistikk og indikatorer. Oslo: Norges forskningråd. Norges forskningsråd (2010 d): Årsrapport 2009. Oslo: Norges forskningsråd. Norges forskningsråd (2010 e): Humanistisk forskning. Nasjonal strategi. Oslo: Norges forskningsråd. Norges forskningsråd (2011 a): «Et felles løft om den åpne konkurransearenaen.» Brev til Kunnskapsdepartementet, 1.3.2011. Norges forskningsråd (2011 c): E-post til Fagerbergutvalgets sekretariat, 11.4.2011. Næss, T., T. B. Olsen, B. Sarpebakken og A. Kaloudis (red.) (2007): Forskerrekrutteringsbehov i Norge. Framskrivninger fram til 2020 basert på tre ulike vekstscenarier. Rapport 12/2007. Oslo: OECD (2002): Frascati Manual 2002. Proposed Standard Practice for Surveys on Research and Experimental Development. Paris: OECD (2005): Oslo Manual. Guidelines for Collecting and Interpreting Innovation Data. Luxembourg: OECD and Statistical Office of the European Communities. OECD (2008 a): «Towards good practices in priority setting: background and issues paper. OECD (2010 a): «Priority setting for public research: challenges and opportunities. OECD (2010 b): The OECD Innovation Strategy. Getting A Head Start on Tomorrow. Paris: OECD Publishing. OECD (2010 c): OECD Science, Technology and Industry Outlook 2010. Paris: OECD Publishing. OECD (2010 d): «Performance-based Funding for Public Research in Tertiary Education Institutions: Workshop Proceedings. Olsen, T B. (2007): Doktorgrad - og hva så? Om doktorenes yrkeskarriere. Rapport 20/2007. Oslo: Perduco (2008): Norges næringslivsundersøkelser Q 22008. Schneider, J. W. (red.) (2010): Bibliometric Research Performance Indicators for the Nordic Countries. A publication from the Noria-Net «The Use of Bibliometrics in Research Policy and Evaluation Activities». NordForsk report. Senter for statlig økonomistyring (SSØ) (2006): Mål- og resultatstyring i staten. Veileder i resultatmåling. Oslo: Senter for statlig økonomistyring. SINTEF (2010): Melding om forskning og innovasjon. Trondheim: SINTEF. Smeby, J. C. (2001): «Forskningsvilkår ved universiteter og vitenskapelige høyskoler», NIFU skriftserie nr. 16/2001. http://www.lovdata.no/all/nl-19990702- 061.html Technopolis Group (2010): «Enhancing the Effectiveness of Nordic Research Cooperation. Nordic participation in the EU Framework Programmes - Best practices and lessons learned. Policy Brief 1. Technopolis Group (2011 a): Research Support to the Fagerberg Committee. Volume 1. Brighton: Technopolis Ltd. Technopolis Group (2011 b): Research Support to the Fagerberg Committee. Volume 2. International comparison of goal-orientated public governance in research policy - Country reports. Brighton: Technopolis Ltd. Thelwall, M., m. fl. (2009): The use of webometrics for the analysis of knowledge flows within the European Research Area. Brussels: Rindicate. U-Multirank (2010): Interim Progress Report. Design Phase of the Project 'Design and Testing the Feasibility of a Multi-dimensional Global University Ranking'. Universitetet i Oslo (2011): «Publiseringsanalyse 2006-2009 ved Universitetet i Oslo». Universitets- og høgskolerådet (2006): «Sammen om kunnskap II: Operasjonalisering av indikatorer for formidling. Nytt system for dokumentasjon av formidling. Innstilling fra UHRs formidlingsutvalg II til KD. Universitets- og høgskolerådet (2007): «Rekruttering til forskning - UHRs innspill til ny stortingsmelding. Universitets- og høgskolerådet (2010): Brev til statsråd Tora Aasland, 8.2.2010. Utdannings- og forskningsdepartementet (2002): St. meld. nr. 35 (2001-2002). Kvalitetsreformen. Om rekruttering til undervisnings- ogforskerstillinger i universitets- og høyskolesektoren. Oslo: Utdannings- og forskningsdepartementet. Utdannings- og forskningsdepartementet (2005): St.meld. nr. 20 (2004-2005) Vilje til forskning. Oslo: Utdannings- og forskningsdepartementet. Wooding, S., m. fl. (2005): «Payback arising from research funding: evaluation of the Arthritis Research Campaign.» Rheumatology, 44, 1145- 1156. Dette vedlegget gjør rede for data, metoder, definisjoner og begrensninger i forskningsbarometeret, jf. kapittel 4. Vedlegget inneholder også en del detaljert informasjon som ikke er inkludert i kapittel 4, blant annet produktivitetsindikatorer for de ulike fagfeltene. I tillegg inneholder vedlegget to supplerende analyser basert de dataene som er presentert. Enhetene for forskningsbarometeret er i hovedsak land og nasjonale forskningsinstitusjoner. De syv landene vi har valgt å sammenligne oss med er Canada, Danmark, Finland, Nederland, New Zealand og Sverige. New Zealand har ikke sammenlignbar FoU-statistikk og er derfor holdt utenfor i indikatorene som måler publisering og sitering i forhold til FoU-utgifter. Forskning i ulike fag har forskjellig formål og publiseringspraksisen er svært forskjellig. Generelt er det lettere å sammenligne forskningskvalitet og omfang i et fagfelt enn på tvers av ulike fagfelt. De beregningene som presenteres her er et forsøk på ta hensyn til dette så langt det er mulig med de dataene vi har til disposisjon. Indikatorene i forskningsbarometeret baserer seg på flere forskjellige datakilder. OECD har siden første halvdel av 1960-tallet utgitt internasjonale oversikter over ressurser til forskning og utvikling, såkalt FoU-statistikk, etter felles retningslinjer slik de er definert i Frascati-manualen. 1 FoUstatistikken skal være sammenlignbar mellom land. Vi har imidlertid valgt å holde New Zealand utenfor, fordi måten FoU-statistikken samles inn på der, ikke er sammenlignbar med de andre landene. I New Zealand er blant annet mange polytekniske høgskoler ikke med i statistikken. Disse utfører forskning og tilbyr forskningsbasert undervisning. Dette fører til at FoU-utgiftene i universitets og høyskolesektoren i New Zealand er underestimert i statistikken. Detaljert statistikk for norsk FoU-innsats utarbeides hvert år for næringslivet og instituttsektoren, annet hvert år for universitets- og høyskolesektoren, sist for året 2009. NIFU har etter avtale med Norges forskningsråd statistikkansvaret for universitets- og høyskolesektoren, instituttsektoren og helseforetakene. SSB har ansvaret for FoUundersøkelsen i næringslivet. I universitets- og høyskolesektoren gjennomføres totalundersøkelsene - med full datainnsamling og spørreskjema til alle enheter - i oddetallsår. I tillegg til opplysninger fra enhetene innhenter NIFU personal- og regnskapsopplysninger fra lærestedene, herunder også økonomiske data om eksternt finansiert virksomhet. Informasjon innhentes også direkte fra eksterne finansieringskilder, blant annet Norges forskningsråd og diverse fond og foreninger. Opplysninger om investeringer i nye bygninger innhentes fra Statsbygg. Alle institutter eller avdelinger med faglig virksomhet får tilsendt spørreskjema om FoU-virksomheten. Enhetene blir bedt om å oppgi FoU-andelen av utgifter til drift (annuum) og vitenskapelig utstyr. For universitetene ble spørreskjemaene fra 2007 supplert med regnskapsopplysninger fra lærestedenes administrasjon før utsendelse til enhetene (selvangivelsemodellen). 2 For Sverige mangler vi opplysninger for 1993 og 2001. For disse årene har vi brukt gjennomsnittet av henholdsvis tallene fra 1991 og 1995 og 1999 og 2003. For Finland mangler fagfordelte FoU-utgifter fram til 1997. duksjonsdata fra 1999. NIFUs forskerpersonalregister utgjør en viktig del av grunnlaget for beregning av FoU-ressursene. Hver stilling og stillingskategori i dette registeret er koblet med en stillingsbrøk, gjennomsnittslønn og FoU-andel. FoU-andelene bygger på tidsbruksundersøkelser foretatt av NIFU. På dette grunnlaget beregnes FoU-årsverk og lønnsutgifter til FoU over lærestedenes grunnbudsjetter. Ressursene til FoU omfatter også forskningens andel av indirekte utgifter (administrasjon, drift av bygninger osv.). I tillegg inngår FoUandelen av kapitalutgiftene (vitenskapelig utstyr, bygg). Kapitalutgifter til FoU er årlige bruttoutgifter til faste eiendeler brukt i FoU-virksomheten til den statistiske grunnenheten, og består av utgifter til eiendom og bygningsmasse, instrumenter, utstyr og dataprogrammer. Ifølge OECDs retningslinjer skal utgiftene tas med det året investeringene fant sted, og det skal ikke registreres avskrivninger. Dette innebærer at det kan være store svingninger i kapitalutgiftene fra ett statistikkar til et annet for læresteder som har eierskap til egen bygningsmasse, og således står for investeringene. For å unngå store svingninger er kapitalutgifter til FoU holdt utenfor når vi sammenligner norske institusjoner gjennom indikatorene publisering og sitering i forhold til FoU-utgifter. I omtalen av FoU-bevilgninger og finansieringskilder i utredningen benytter vi NIFUs statsbudsjettanalyse i tillegg til FoU-statistikken. I motsetning til FoU-statistikken som går tilbake i tid og ser på hva enkeltinstitusjoner har brukt til FoU, ser statsbudsjettanalysen på hva som er hensikten med bevilgninger over statsbudsjettet, basert på analyse av budsjettdokumenter. Fordelen med statsbudsjettanalysen er at vi kan få mer oppdaterte tall. Ulempen er at tallene er beheftet med mer usikkerhet, ettersom de baserer seg på opplysninger om utgifter til FoU før de er brukt eller fordelt. 3 Skattefunn holdes utenfor statsbudsjettanalysen i tråd med retningslinjene i Frascatimanualen. Til internasjonale sammenligninger av publiseringer og siteringer har utvalget benyttet data fra ISI Web of Science (ISI) oppdrag for Norges forskningsråd. Publikasjoner og siteringer i ISI kan knyttes til ulike institusjoner gjennom registrerte forfatteradresser. Data fra den internasjonale tidsskriftdatabasen ISI dekker i mindre grad den vitenskapelige publiseringen i humaniora og samfunnsvitenskap, blant annet fordi man her i høyere grad publiserer i bøker og i nasjonale tidsskrifter. En mer dekkende indikator for alle fagområders samlede publisering er publiseringspoeng, som er innført som indikator på institusjonsnivå i Norge, både i universitets- og høyskolesektoren, instituttsektoren og helsesektoren. Datagrunnlaget for denne indikatoren er institusjonenes felles informasjonssystem, som fra 2010 heter Cristin, og som fra 2011 vil gjengi de tre sektorenes vitenskapelige publisering på en sammenlignbar måte. Begrensningen ved denne datakilden er at den ikke har informasjon om siteringer, og at den heller ikke kan benyttes til internasjonale sammenligninger. Publiseringspoeng tas i bruk i forskningsbarometeret som en av flere indikatorer på vitenskapelig produksjon for norske institusjoner. I tillegg til disse datakildene er statistikken for økonomi og tilsatte ved norske universiteter og høyskoler som publiseres i Database for statistikk om høgre utdanning (DBH), en viktig kilde til informasjon om universitets- og høyskolesektoren. Det er en styrke ved statistikken i DBH at den er basert på budsjetter og regnskap, men den spesifiserer ikke ressursene til forskning og er heller ikke sammenlignbar internasjonalt eller på tvers av sektoren Det gjør den vanskelig å bruke til noen av våre formål. Tabell 1.1 viser en oversikt over artikler og siteringer fra 2003 til 2009 i de nordiske landene, Canada og Nederland. Tabellen viser også kjøpekraftsjusterte FoU-utgifter i offentlig sektor 4 for landene fra 2001 til 2007. 4 Offentlig sektor omfatter kategoriene Higher Education Sector og Government Sector i OECD. *Anslått (gjennomsnitt av året før og året etter) artikler og siteringer gjennom hele perioden. I 2007 hadde både Danmark og Finland lavere offentlige FoU-utgifter enn Norge, målt i kjøpekraftsjusterte dollar. Siden 2007 har FoU-utgiftene vokst raskere i Norge enn i de andre landene og vi har nå større FoU-utgifter enn både Danmark og Finland. Figur 1.1 viser en grov sammenligning av produktiviteten i artikkelproduksjonen mellom land. Figuren viser landenes andel av artiklene i ISI i forhold til deres andel av FoU-utgiftene. 5 Se kapittel 4. hensyn til at det tar tid fra forskningsinnsats omsettes til resultater, er det lagt inn et tidsetterslep på to år. Figuren bruker også gjennomsnitt over tre år for å utjevne endringer som kun har effekt ett år, og for å ta hensyn til at vi ikke har FoU-tall for alle år. I noen land har vi FoU-utgifter for hvert år. I andre land har vi opplysninger fra annet hvert år, blant annet Norge. Årstallet i figuren refererer til det siste året vi observerer. Tallene for 2009 i figuren vil med andre ord være gjennomsnittlige resultater for 2007 til 2009, sett i forhold til innsatsen for årene 2005 til 2007. Vi har ingen internasjonale datakilder som viser publiseringer eller siteringer for humaniora. For å kunne måle produktivitet må vi ha gode mål på innsats og resultater. Figur 1.1 Andel vitenskapelige artikler i forhold til FoU-utgifter Kilde: dring at vi har innsatsindikatorer som inkluderer FoU-utgifter i humaniora, men ikke resultatindikatorer for humaniora. En relativ produktivitetsindikator, som sammenligner land med hverandre, vil påvirkes av om forskningsandelene i humaniora varierer mellom land når humaniora kun er med på innsatssiden. For de nordiske landene har vi imidlertid fagfordelte data for FoU-utgifter og har mulighet til å ekskludere humaniora også når det gjelder innsats. Vi finner at dette har liten effekt. Vi antar at det samme også gjelder for de andre landene i forskningsbarometeret. Figur 1.1 er en relativ produktivitetsindikator, det vil si at den måler landets produktivitet relativt til de andre landene. Et produktivt land har en større andel av produksjonen enn dets andel av FoU-utgiftene skulle tilsi. Danmark har for eksempel en produksjon som er 30% høyere enn det man skulle forvente hvis man la innsatsen, målt i andel av FoU-utgiftene, til grunn. Til sammenligning er Norge blant de minst produktive landene målt på denne måten. Figuren viser at Norges andel av forskningsartiklene i 2007-2009 var 6 % lavere enn det andelen av FoU-utgiftene i årene 2005-2007 skulle tilsi. Forskningsproduksjonen har økt betraktelig de siste 15 årene i alle landene vi sammenligner oss med. Dette kommer ikke fram av figuren, ettersom vi for hver periode sammenligner landene med hverandre. Figur 1.2 viser at Norge er det landet som har hatt størst produksjonsvekst av disse landene, med 150 % vekst i antall artikler siden 1993. Mye av dette kan forklares med ressursene som er tilført systemet. målt i faste priser. For årene 2002, 2004 og 2007 er det tilsynelatende en svak nedgang i artikkelproduksjonen. Dette kan delvis skyldes at registreringene i ISI for ett år avsluttes før årets er omme, og at tidspunktet kan variere fra år til år. Lengden på et år kan derfor variere og gi små utslag i statistikken. Noe av økningen i artikkelproduksjon kan også forklares med at flere tidsskrifter inkluderes i ISI. Den er således ikke utslag av en reell produksjonsvekst. sammenligningen mellom land. Hvis vi i stedet for å sammenligne hvert lands andel av total produksjon med landets andel av FoU-utgiftene, sammenlignet med hvor mange artikler de fikk per FoU-krone, ser vi at de fleste landene har hatt en moderat produktivitetsvekst siden 1993. For flere av landene kom imidlertid veksten tidlig i perioden. Canada, Finland og Sverige har hatt en negativ utvikling siden slutten av 90-tallet (figur 1.3). Alle disse landene har med andre ord økt sine investeringer i FoU betydelig, uten at dette har gitt seg tilsvarende utslag i økt produksjon av artikler. Nederland og Norge har hatt en positiv utvikling i antall artikler per FoUkrone. Nederland har økt sin produksjon av artikler per krone med 40 prosent siden 1993, mens Norge har økt sin produksjon med over 20 %. Produktivitetsindikatoren i figur 1.1 er en av de enkleste vi kan tenke oss. Den er enkel å forstå, og resultatene er relativt transparente. En ulempe er imidlertid at ISI-databasen som artiklene hentes fra, ikke er like representativ for alle fag. Det betyr at noe av forskjellen i produktivitet vi observerer mellom land, kan skyldes ulik fagsammensetting og ikke ulik produktivitet. Figur 1.4 viser hvordan FoU-utgiftene til universitets og høyskolesektoren fordeler seg på fag i de nordiske landene. samfunnsfag, som er dårlig representert i ISI. Andelen som går til teknologisk forskning og naturfag i universitets- og høyskolesektoren i Norge er mindre enn i de andre landene. En årsak til dette er måten forskningssystemet er organisert på. Mens instituttsektoren i Sverige er organisert som en del av universitets- og høyskolesektoren, har vi i Norge selvstendige institutter, der mye av den teknologiske forskningen foregår. Disse inngår ikke i oversikten, siden OECD ikke samler inn data for fagfordelt FoU-statistikk for instituttsektoren. Dette gir oss en utfordring når vi skal justere for fag. Vi har produksjonsdata for universitets- og høyskolesektoren og instituttsektoren samlet, men bare fagfordelte FoU-utgifter for universitetsog høyskolesektoren. Hvis vi bruker de fagfordelte FoU-utgiftene fra universitets- og høyskolesektoren uten å justere for at forskningsinnsatsen i instituttene ikke er med, vil det se ut som om Norges forskningsinnsats er lav, sammenlignet med andre land, og Norges produktivitet vil framstå som høyere enn den i realiteten er. Figur 1.5 viser at universitets- og høyskolesektoren i Sverige utgjør en større andel av forskningen som utføres i offentlig sektor. 6 Offentlig sektor regnes her som Higher Education Sector og Government Sector slik det er definert i OECD-statistikken. 1 Tallene er hentet fra OECD statistikken. Offentlig sektor er her definert som Higher Education Sector og Government Sector slik de framkommer i OECD-statistikken. Government sector utgjør i hovedsak offentlige forskningsinstitutter. de offentlige FoU-utgiftene i 2007, mens det samme tallet var 60 % for Norge. Figuren viser hvordan universitets- og høyskolesektorens andel av FoU-utgiftene utført i offentlig sektor har økt i Danmark, Finland og Norge siden slutten av 90- tallet. I Danmark har universitets- og høyskolesektorens andel har økt fra 54 % i 1997 til 78 % i 2007. fagfordelte tall for instituttsektoren. Hvis vi ikke tar hensyn til dette, vil Norge og Finland framstå som mer produktive enn de er, fordi universitets- og høyskolesektoren utgjør en mindre andel av de offentlige FoU-utgiftene. Vi gjør to antagelser for å beregne nye fagfordelte FoU-utgifter som er sammenlignbare mellom landene. For det første antar vi at all humanioraforskning foregår i universitets og høyskolesektoren. Siden vi ikke har gode resultatindikatorer kan vi derfor se bort fra humaniora ved å trekke fra FoU-utgiftene til humaniora. Totale FoU-utgifter blir samlede FoUutgifter for universitets- og høyskolesektoren og instituttsektoren fratrukket FoU-utgiftene til humaniora i universitets- og høyskolesektoren. I tillegg har vi i beregningene lagt inn en forutsetning om at fagprofilen i instituttene er den samme som fagprofilen i universitets- og høyskolesektoren. Den siste forutsetningen er opplagt ikke riktig og gjør at metoden ikke kan brukes for å si noe fornuftig om hvert enkelt fagfelt. For Norges del vil for eksempel teknologisektoren isolert sett framstå som svært produktiv, fordi instituttene har høyere FoU-utgifter til teknologisk forskning enn universitetene og høyskolene. Hvis feilen vi gjør for hvert enkelt fagfelt er den samme i alle landene, vil det imidlertid ikke få noe å si for vår fagjusterte indikator. Hvis det er systematiske forskjeller i instituttenes fagprofiler mellom landene, vil det påvirke resultatene. Figur 1.6 Andel ISI-artikler i forhold til andel FoU - konsekvensen av å fagjustere Kilde: Figur 1.6 viser landenes andel av artikler i forhold til deres andel av FoU-utgiftene når vi justerer for fagfelt. Figuren viser også forskjellene før vi justerer for fagfelt for å synliggjøre konsekvensene av fagjusteringen. Noe av Danmarks høye andel av publikasjonene kan forklares med at Danmark har en høyere andel av sin forskning i felt som er godt representert i ISI. På samme måte kan noe av Norges lave andel av publikasjonene forklares ved hjelp av vår høye andel av forskning i samfunnsvitenskap. Det overordnede bildet er det samme som før vi justerte for fagforskjeller. Vi kan ikke kontrollere for forskjeller som skyldes ulik publiseringspraksis i ulike deler av samme fag. Hvis det er systematiske forskjeller mellom landene når det gjelder subdisipliner i de enkelte fagretninger, vil vi ikke fange opp dette. På den annen side kan vi ikke korrigere for forskjeller på et for detaljert nivå, hvis indikatoren skal kunne si noe om produktivitet. Hvis vi går helt ned på tidsskriftnivå, vil vi miste effekten av at noen tidsskrifter blir mye sitert fordi de har større gjennomslagskraft og holder en høyere kvalitet. Antall artikler i ISI viser forskningsproduksjonens omfang. I mange sammenhenger vil vi være mer interessert i forskningens kvalitet og gjennomslagskraft. En god indikator på dette kan være hvor mye en artikkel blir sitert. Det er vanlig å se bort fra selvsiteringer når siteringshyppighet undersøkes på individ- eller gruppenivå. Selvsiteringer har imidlertid liten betydning for utfallet når institusjoner og nasjoner sammenlignes. 8 Selvsiteringer er ikke holdt utenfor i det datagrunnlaget vi bygger på her. 7 I medisinsk forskning er det for eksempel store forskjeller på siteringshyppighet. Biologisk laboratorieforskning og biologisk basalforskning er blant de mest siterte disiplinene. Denne forskningen er også nært knyttet til farmasøytisk industri og vil være overrepresentert i Danmark og Sverige, som begge har betydelig farmasøytisk industri. Klinisk, pasientrettet forskning er mindre sitert og siterer gjerne basalforskningen. I allmennmedisin er samfunnsmedisin mindre sitert enn gastrologi, nevrologi og immunologi. Fysioterapi og sykepleieforskning er enda mindre sitert. I kapittel 4 gjør vi rede for mulighetene som ligger i å bruke siteringer som indikator. Siteringspraksis, både når det gjelder antall siteringer og hvor lenge en artikkel blir sitert, varierer mye mellom fag. Desto lavere aggregeringsnivå, desto viktigere blir det å ta hensyn til fagforskjeller når man benytter siteringer som indikator. Når vi ser på aggregerte tall for land, ser det ut til at effekten av siteringer i hovedsak er uttømt ti år etter at artiklene har stått på trykk (se figur 1.7). Figuren viser hvor mange ganger artikler publisert i de ulike årene er blitt sitert. Fram til 2000 ser det ut som publiseringsår har relativt lite å si, når vi ser på aggregerte tall for land. 9 Selvsiteringer kan imidlertid være en reell utfordring i enkelte tilfeller. I 2010 kom Alexandria University på 147. plass over de beste universitetene i verden på Times rangering, som eneste arabiske universitet. Mange var overrasket over at Alexandria University var det beste universitetet i den arabiske verden. tør for. noen artikler har mye lenger levetid, kan det se ut som dette ikke gir store utslag på nasjonale statistikker etter ti år. At en artikkel blir publisert er en forutsetning for at den skal bli sitert. Derfor kan man forvente at det er en positiv sammenheng mellom publiseringer og siteringer når de publiserte artiklene er vurdert som gode nok av fagfeller. I bibliometriske studier er det vanlig å se på relativ siteringshyppighet, det vil si hvor mange siteringer en artikkel har sammenlignet med gjennomsnittet for artikler i tidsskriftet. Når vi skal bruke siteringer som utgangspunkt for en produktivitetsindikator, kan vi imidlertid ikke bruke siteringshyppighet som et resultatmål. Vi ønsker ikke en indikator der publisering av artikler i svært gode tidsskrifter kan slå negativt ut på produktiviteten sammenlignet med publisering i mindre krevende tidsskrifter. I stedet bruker vi siteringer direkte. På den måten vil både antall artikler og siteringshyppighet påvirke vår indikator i positiv retning. I datamaterialet er det noen utfordringer med å se på siteringer. For at en siteringer skal bli registrert må både artikkelen som blir sitert og artikkelen som siterer være registrert i ISI. Dette er en særskilt utfordring i de fagfeltene som er dårlig representert i ISI, som for eksempel samfunnsvitenskap. Figur 1.8 viser hvert lands andel av siteringene i de seks landene i forhold til deres andel av landenes FoU-utgifter, uten noen form for fagjusteringer. Det overordnede bildet er det samme enten vi ser på antall artikler som i figur 1.1 eller siteringer som her. som i figur 1.1, betyr dette at antall artikler og antall siteringer er sterkt korrelert for landene. På samme måte som for artikler kan vi justere for fagsammensetningen i de nordiske landene, for å ta hensyn til at siteringspraksisen vil være forskjellig fra fag til fag. Figur 1.9 viser konsekvensen av å fagjustere og å fjerne FoU-utgiftene fra humaniora. Fagsammensetningen i Norge kan forklare noe av grunnen til at norske artikler blir mindre sitert enn man skulle forvente i forhold til forskningsinnsatsen, men ikke nok til at Tangeringen endres i nevneverdig grad. For nasjonale sammenligninger har vi, i tillegg til de internasjonale databasene, mulighet til å bruke nasjonal statistikk basert på publiseringspoeng. Publiseringspoeng inkluderer flere typer vitenskapelig produksjon, som bøker, monografier og artikler i antologier. Fagfelt som humaniora og samfunnsfag er representert på linje med de andre fagene. Det finnes imidlertid ikke siteringsdata basert på data fra DBH, dermed må vi fremdeles forholde oss til internasjonale databaser når vi ser på siteringer. Utvalget har også vurdert å bruke statistikken for økonomi og tilsatte ved norske universiteter og høyskoler som publiseres i DBH. Figur 1.9 Andel siteringer i forhold til andel FoU-utgifter (justert for fagprofil) Kilde: menlignbar internasjonalt, på tvers av sektorer eller mellom institusjoner i universitets- og høyskolesektoren som har ulike FoU-andeler. Noen institusjoner har slått seg sammen eller har endret status fra høyskole til universitet i den perioden vi ser på. med Høgskolen i Tromsø. For at tallene skal være sammenlignbare over tid har institusjoner som har slått seg sammen blitt betraktet som én institusjon i hele perioden. For Universitetet i Tromsø betyr det at tallene for produksjon og FoU-utgifter inkluderer Høgskolen i Tromsø også før 2009. I de nasjonale sammenligningene har vi avgrenset oss til å se på universiteter og høyskoler med minimum 5 mill. kroner i FoU-utgifter hvert år i minst tre forskjellige fagfelt. For institusjoner som er mindre enn dette kan tilfeldigheter og unøyaktigheter i statistikken gi store utslag. 10 mill. kroner i FoU-utgifter og å redusere kravet til antall fagfelt til to. For de fleste institusjoner får dette ingen betydning. Når vi sammenligner fagfelt for fagfelt, ønsker vi også å få med oss de spesialiserte institusjonene og har således ikke et krav om bredde. Figur 1.10 Andel av publiseringspoeng (2006-2008 og 2007-2009) i forhold til andel FoU-utgifter (2004- 2006 og 2005-2007) ved norske institusjoner med minst 5 mill. institusjoner som har minimum 10 mill. kroner i FoU-utgifter i det enkelte fagfelt. Tabell 1.2 viser at de store institusjonene gjennomgående har en større andel av ressursene avsatt til FoU. For de fem største universitetene utgjør FoU-utgiftene om lag 50% av de totale driftsutgiftene. For høyskolene i Narvik, Bergen og Stord-Haugesund er tallet rundt 10 %. Hvis man sammenligner vitenskapelig produksjon med årsverk, vil det favorisere institusjoner hvor en stor andel av driftsutgiftene er avsatt til forskning og utvikling. En måte å måle produktivitet basert på publiseringspoeng på, er å se på antall publiseringspoeng per mill. FoU-kroner. medisin og MNT-fagene. Rangeringer basert på antall publiseringspoeng per mill. FoU-kroner favoriserer institusjoner som har en høy andel av sin forskning i humaniora. Når vi ser på publiseringspoeng for institusjonen som helhet, bruker vi treårige gjennomsnitt med to års tidsetterslep fra FoU-utgiftene påløper til vi forventer resultater. For fagfordelte publiseringspoeng og for antall ISI-artikler og siteringer har vi ikke tidsseriedata for de norske institusjonene. I dette tilfellet er resultatene gjennomsnitt av årene 2005 til 2009. Vi kan beregne fagfordelte publiseringspoeng for hvert år basert på antagelsen om at fagfordelingen er konstant over tid. Denne muligheten har vi imidlertid ikke når det gjelder siteringer siden vi heller ikke har årlige data for det totale antall siteringer. man også kan lage gode sammenligninger over tid. For fagfordelte FoU-utgifter har vi bare tall fra 2009. For å kunne beregne innsatsen tilbake i tid antar vi at fagfordelingen ved institusjonene når det gjelder FoU-utgifter er konstant over tid. Med denne antagelsen kan vi beregne fagfordelte FoUutgifter tilbake i tid, basert på tall for de totale FoU-utgiftene. Hvis det har vært systematiske endringer i fagprofilene, kan produktivitetsindikatoren gi et misvisende bilde. I videreutviklingen av forskningsbarometeret må datagrunnlaget for fagjusterte FoU-utgifter bli bedre, og man bør bruke data for flere år, slik at det er mulig å gjøre gode sammenligninger over tid. Når vi sammenligner en institusjons andel av publiseringspoengene med institusjonens andel av de totale FoU-utgiftene blant universiteter og høyskoler, er Høgskolen i Vestfold den institusjonen som produserer flest publiseringspoeng i forhold til FoU-innsatsen. Universitetene fordeler seg ganske jevnt utover, med Universitetet i Stavanger som det beste. Universitetet i Oslo, NTNU og Universitetet i Bergen plasserer seg omtrent på midten av rangeringen. Denne rangeringen baserer seg imidlertid på at publiseringspoeng er nøytrale mellom fag og tar ikke hensyn til at det kan koste mer å produsere et publiseringspoeng i noen fag. Fagprofilen ved institusjonen kan derfor påvirke hvordan en institusjon gjør det på denne rangeringen. Det er en utfordring å kategorisere FoU-utgifter og publiseringer i bestemte fagfelt. Det kan ofte være flytende hvorvidt en type forskning er naturvitenskapelig eller medisinsk. Seiv om statistikken er basert på omforente OECD-standarder, vil det alltid være både utgifter og resultater som ligger i grenseland mellom ulike fag. Uansett hvordan man kategoriserer, vil det derfor forekomme at for eksempel utgifter til medisinsk forskning fører til publikasjoner i naturvitenskapelig forskning. I statistikken er det en særlig utfordring at en institusjon kan ha publiseringspoeng i fagfelt der den ikke har oppgitt åha FoU-utgifter. Universitetet i Bergen oppgir for eksempel ikke å ha FoU-utgifter i teknologifag, samtidig som 7 % av publiseringspoengene er i tidsskrifter som er klassifisert som teknologiske. Figur 1. forskning og utvikling. Figur 1.11 Andel av publiseringspoeng i fag der institusjonen ikke oppgir å ha FoU-utgifter Kilde: Figur 1.12 Andel publiseringspoeng (2006-2008 og 2007-2009) 2005-2007) fordelt på og justert for fagfelt Kilde: Høgskolen i Vestfold kan brukes som eksempel for å illustrere metoden. Høgskolen i Vestfold har fem produktivitetsindekser - én for hvert fagfelt der de har FoU-utgifter. Disse er vist som første kolonne i tabell 1.3. I humaniora har høyskolen en produksjon som er hele 4,5 ganger høyere enn deres andel av FoU-utgiftene skulle tilsi. publiseringspoeng i humaniora, mens kolonne tre viser at deres høyskolens andel av FoU-utgiftene i humaniora kun var 2 promille. Bidraget fra humaniora på den samlede indeksen er imidlertid begrenset siden humaniora kun utgjør 4 % av FoU-utgiftene ved høyskolen. Det største forskningsfeltet ved Høgskolen i Vestfold er teknologisk forskning som utgjør 43% av FoU-utgiftene ved skolen. Her utgjør publiseringspoengene kun halvparten av det andelen av FoU-utgiftene skulle tilsi. Produktivitetsindeksen for teknologi blir vektlagt med 43 % i den samlede indeksen og bidrar således til å dra ned snittet betydelig. Den samlede indeksen for Høgskolen i Vestfold er summen av alle de fagspesifikke indeksene vist i kolonne én ganget med deres størrelse ved høyskolen vist i kolonne fire. Figur 1.12 viser produktivitetsindeksen for hver institusjon med minst 5 mill. kroner i FoUutgifter i minst tre fagfelt. Tabell 1.3 Eksempel: 1 Alle institusjoner gjelder alle institusjonene som er med i utvalget, det vil si alle institusjoner med minst 5 mill. kroner i FoU-utgifter innen minst tre fagfelt. mest produktive. Det er særlig i teknologifag Stord-Haugesund framstår som svært produktiv. I indeksen blir teknologi tillagt en beskjeden vekt for Stord-Haugesund, ettersom faget kun utgjør 9 % av høyskolens totale FoU-utgifter. Til gjengjeld publiserer høyskolen så mye i forhold til ressursinnsatsen på dette fagområdet at det løfter Stord- Haugesund øverst på lista. De store universitetene plasserer seg omtrent på midten blant institusjonene. Seiv om ingen publiserer mer enn de største universitetene, viser oversikten at de kanskje ikke publiserer så mye som man skulle forvente med tanke på hvor stor andel av forskningsressursene de disponerer. Blant de fire største universitetene framstår NTNU som det mest produktive, tett fulgt av Universitetet i Oslo. Universitetet i Stavanger gjør det aller best av universitetene. Hvis vi ser på hvor mye forskningen blir sitert, er bildet et annet. Figur 1.13 viser at det er de største universitetene som blir sitert klart mest i forhold til ressursinnsatsen. Figuren viser at det kun er Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen som blir sitert mer enn deres andel av FoU-utgiftene skulle tilsi. Indikatorene som viser publiseringspoeng og indikatoren som viser siteringer gir med andre ord svært forskjellige resultater. Til sammen viser figurene at produksjonen ved mange høyskoler er betydelig, men at det er forskningen ved universitetene som i størst grad blir sitert av nasjonale og internasjonale forskningsmiljøer. 10 I figuren fremgår dette av at indeksen er lik 1 når andelen av siteringene er lik andelen av FoU-utgiftene. Figur 1.14 Humaniora: Forholdet mellom siteringer og publiseringspoeng og FoU-utgifter for institusjoner med minst 10 mill. I tillegg til å se på indeksen samlet kan vi studere hvert enkelt fag for seg. Noen institusjoner er store forskningsaktører i enkelte fag, seiv om de mangler bredden som måtte til for å komme med på forrige rangering. For å få med disse institusjonene har vi fjernet kravet om bredde og i stedet hevet kravet når det gjelder FoU-utgifter fra 5 mill. kroner til 10 mill. kroner i det aktuelle faget. Figurene viser både rangeringen basert på publiseringspoeng og siteringer. Rangeringen i figurene er basert på gjennomsnittet av de to indeksene som er med. I humaniora er det de store institusjonene som kommer best ut. Høgskolen i Oslo kommer på topp, tett etterfulgt av Universitetene Bergen, Oslo, Tromsø og NTNU. Det kan være verd å merke seg at siteringene er basert på ISI-statistikk, der det er med få tidsskrifter i humaniora. Det kan derfor være grunn til å være litt varsom med å legge for mye vekt på siteringer i figur 1.14. Ved Høgskolen i Lillehammer er det for eksempel snakk om én sitering i løpet av en femårsperiode. Samfunnsfag har også generelt lav dekning i ISI. Blant samfunnsfagene er imidlertid økonomi langt bedre representert enn de andre. Figur 1.15 Samfunnsvitenskap: Forholdet mellom siteringer og publiseringspoeng og FoUutgifter 2005-2009 for institusjoner med minst 10 mill. skapelige forskningen i økonomi, vil derfor gjøre det bedre på siteringsindikatoren. På rangeringen som baserer seg på både siteringer og publiseringspoeng kommer Norges Handelshøyskole best ut av samtlige. Det er særlig siteringsindikatoren som slår positivt ut, og noe av dette kan nok skyldes at denne høyskolen har en stor andel av den sarnfunnsvitenskapelige forskningen i økonomiske fag. Figur 1.16 Medisin og helsefag: Figur 1.18 Teknologifag: utgifter for institusjoner med minst 10 mill. Utvalgets forskningsbarometer har prioritert universiteter og høyskolen Det skyldes både datatilgangen og behovet for å begrense sammenligningen med institusjoner som ikke har vitenskapelig publisering som sitt viktigste mål med forskningsog utviklingsarbeidet. Helseforetakene har ikke vært med i FoU-statistikken som en egen kategori i mer enn noen år, og det er startet et utviklingsarbeid for å få statistikken bedre. Figur 1.19 viser antall siteringer i forhold til det forventede, basert på fag, tidsskrift og årgang. I denne figuren er det også korrigert for fagforskjeller helt ned på enkelttidsskriftnivå. Figuren viser at de artiklene som blir publisert av helseforetakene og instituttene, blir mer sitert enn forventet. Figuren tar imidlertid ikke hensyn til ressursinnsatsen og sier således ingenting om produktiviteten. For å kunne si noe mer om instituttene og helseforetakene er vi avhengige av å utvikle bedre og mer sammenlignbare data. Figur 1. ner andelen siteringer i forhold til Foll-utgifter i helseforetakene og de medisinske fakultetene. Siden helseforetakene har en svært stor andel av FoU-utgiftene, gir det store utslag når de har en lav andel av siteringene. Noe av dette kan nok forklares med at FoU-utgiftene i helseforetakene har andre formål enn vitenskapelige publiseringer, og at publiseringene i større grad er innefor klinisk pasientrettet forskning, som gjennomgående er mindre sitert. Norge har et komplett register over alle doktorgrader som er tildelt i landet siden 1817. Men til de internasjonale sammenligningene som utvalget gjør her, må data hentes fra OECD. Der er statistikken basert på en International Standard Classification ofEducation (ISCED), som er utarbeidet av UNESCO. Utvalget har valgt å relatere anfallet doktorgrader per land og år til den yrkesaktive befolkningens størrelse. Dermed fanger indikatoren opp både utdannings- og forskningsaspektet ved doktorgrader. Det siste tiåret har det vært en kraftig vekst i utdannede doktorgradskandidater. Sammenlignet med andre land er det særlig i naturvitenskap og medisin/helse at Norge utdanner mange forskere, mens vi ligger under snittet når det gjelder samfunnsfag, humaniora og teknologiske fag. Figur 1.21 Uteksaminerte forskningsutdannede (ISCED 6) per tusen sysselsatte i alderen 25-64. 1 Tall for Canada er for 2000 og 2008. Kilde: Fortsatt utdanner imidlertid Norge relativt få doktorgradskandidater regnet per 1000 innbyggere i aldersgruppen 25-64 år, sammenlignet med Finland og Sverige, 13 jf. figur 4.10. ISI-databasen inneholder informasjon om forfatter og forfatterens institusjonstilknytning. Den kan derfor brukes til å si noe om hvilke institusjoner som samarbeider når det gjelder artikkelproduksjon. Universitets- og høyskolesektoren bidro med 7342 artikler i 2009. 1308 av disse var publisert sammen med instituttsektoren, mens 1615 var publisert sammen med helseforetakene. 13 Data fra NIFU og Eurostat (gjengitt i det danske forskningsbarometeret) viser store forskjeller i tallene, særlig for Finland og Sverige. Forskjellene skyldes primært at EU også inkluderer lisensiatgrader i sine tall. Figur 1.22 Andel artikler med samforfatterskap på tvers av sektorene i det norske forskingssystemet fordelt på samarbeidspartner i 2009 Kilde: og er holdt utenom. Samforfatterskap internt i sektoren er også holdt utenom. Bildet bekrefter mye av det vi kunne forvente: universitets- og høyskolesektoren er den klart viktigste samarbeidspartneren for instituttene og helseforetakene. Over 70% av artiklene skrevet av ansatte ved helseforetakene har minst én medforfatter fra universitets- og høyskolesektoren. Andelen av FoU-utgiftene som finansieres fra næringslivet indikerer hvor relevant, anerkjent og attraktiv forskningen er for private virksomheter som støtter, samarbeider om eller bestiller forskning og utviklingsarbeid i offentlig sektor. Figur 1.23 Andel av FoU-utgiftene ved norske forskningsinstitusjoner som er finansiert fra næringslivet, gjennomsnitt av 2007 og 2009 Kilde: Figur 1.24 viser at instituttene, ikke overraskende gitt deres funksjon i forskningssystemet, henter en vesentlig større del av sine inntekter fra næringslivet enn de andre institusjonene. De teknisk-industrielle instituttene står i en særstilling. For institusjonene i universitets- og høyskolesektoren er det en forholdsvis stor forskjell mellom de institusjonene som dekker en betydelig andel av sine FoU-utgifter gjennom inntekter fra næringslivet (Universitetet i Stavanger, NTNU og Universitetet for miljø- og biovitenskap) og de som henter inn svært lite (Universitetene i Oslo og Agder). Helseforetakene ligger også forholdsvis lavt når det gjelder inntekter fra næringslivet. av FoU-utgifter, enn i Norge, jf. figur 4.13. Norge plasserer seg omtrent på nivå med Sverige og foran Danmark. Andelen av FoU-utgiftene som finansieres fra næringslivet, viser en svakt nedadgående trend for Norge. Figur 1.26 Inntekter fra EU som andel av totale FoU-utgifter (2007-2009) Finansiering fra utlandet kan komme fra både private og offentlige kilder og er som oftest konkurranseutsatt på internasjonalt nivå. Derfor kan indikatoren si noe om forskningens kvalitet, om internasjonal synlighet og om konkurransedyktighet, for eksempel når det gjelder oppdragsmidler fra utenlandsk næringsliv. Indikatoren kan også si noe om internasjonal deltakelse og samarbeid der hvor dette er en betingelse for å søke midler. Det er mulig å bruke flere indikatorer, for eksempel suksessrater for søknader, nettoresultat av overførte EU-midler og andel av FoU-utgiftene som er EU-finansiert. Utvalget har valgt sistnevnte, med utgangspunkt i OECD-statistikk. Mer detaljert omtale av figurene finnes i kapittel 4. være finansiert av en tredje part. De europeiske innovasjonsundersøkelsene (Community Innovation Surveys - CIS, initiert av Eurostat) gjennomføres annet hvert år på en slik måte at det er mulig å sammenligne resultatene på tvers av deltakerlandene. Undersøkelsen er basert på et felles spørreskjema og felles populasjon og utvalgsmetoder. Bedrifter som innoverer, får blant annet spørsmål om de har samarbeid med nasjonale eller internasjonale, offentlige FoU-institusjoner. Indikatorer basert på CIS kan derfor si noe om hvor mye norsk næringsliv samarbeider med forskningsinstitusjoner i inn- og utland. Indikatorene kan supplere de som er basert på forskningsinstitusjonenes finansiering fra næringslivet, fordi de fanger opp flere samarbeidsformer enn kjøp av FoU. Til gjengjeld gir denne typen indikatorer ikke informasjon om hvor omfattende eller hvor viktig samarbeidet med offentlige forskningsinstitusjoner er for næringslivet. Norge gjør det gjennomgående dårlig på indikatorer som viser innovative bedrifters samarbeid med universiteter og høyskoler, offentlige forskningsinstitutter og private konsulenter, kommersielle laboratorier og FoU-aktører. Mer detaljert omtale av figurene finnes i kapittel 4. Det er store forskjeller mellom hva de ulike institusjonelle får til forskning fra myndighetene, fra under 10% til nærmere 50%. Hvis vi antar at denne fordelingen reflekterer myndighetenes forventninger til hva de enkelte institusjonene skal bidra med, kan vi jamføre det med hva institusjonene faktisk klarer å prestere, målt på ulike mater. I figur 1.31 har vi jevnført publiseringspoeng per FoU-krone (gjennomsnitt = 1) justert for fagområdeforskjeller og FoU-utgifter i prosent av totalbudsjett for et utvalg institusjoner i universitets og høyskolesektoren. Figuren bekrefter at det er store forskjeller, spesielt for de mindre institusjonene, med hensyn til hvor mange publiseringer som kommer ut av forskningsbevilgningen. For det store flertallet av institusjonene er det ikke noen systematisk sammenheng mellom forskningsproduktivitet, målt med publiseringspoeng per FoU-krone, og institusjonstype, målt med FoU-utgifter som andel av totalbudsjettet. forskningsproduktiviteten målt på denne måten avtar med økende finansieringsandel. Men det kan også være at det er en kvalitetsforskjell på forskningen i blant annet de tradisjonelle breddeuniversitetene og resten av systemet, og at denne forskjellen ikke kommer så godt fram i publiseringspoengmålet. Kvalitet er ikke direkte målbart, men forskningens innflytelse målt gjennom siteringer er det, og dette brukes ofte som en indikator på kvalitet. Det er rimelig å anta at det er en nær sammenheng mellom kvalitet og siteringer for større grupper forskningsarbeider, for eksempel hele institusjoners forskning, spesielt hvis man lykkes i å kontrollere for forskjeller mellom fagområder. I figur 1.32 har vi plottet både siteringer per FoUkrone og publiseringspoeng per FoU-krone, begge deler justert for fagområdeforskjeller, mot institusjonstype målt ved FoU-andel. Som før er det stor variasjon i hvor mye institusjonene får ut av sine forskningsbevilgninger. Men det er en klar positiv sammenheng mellom finansieringsandel og siteringer per FoU-krone. Denne sammenhengen blir sterkere jo høyere finanseringsandelen er. Dette støtter antakelsen om at de store breddeuniversitetene gjennomgående produserer forskning av høyere kvalitet enn resten av systemet. Kvantitetsdimensjonen, målt ved publiseringspoeng, og kvalitetsdimensjonen, målt ved siteringer, gir altså nokså forskjellige resultater. Siden myndighetene er opptatt av både kvalitet og kvantitet er det nærliggende å spørre om man kan få et bedre vurderingsgrunnlag ved å ta i bruk begge målene samtidig. I figur 1.33 er de to målene vektet til ett med like vekter (0,5 på hver) til et felles mål på forskningsproduktivitet. Når man gjør dette, blir de to trendlinjene (for forskningsproduktivitet og for finansieringsandel) helt parallelle. samsvarer med deres prestasjoner, når man tar hensyn til både kvalitet og kvantitet. Men noen institusjoner, som universitetene i Oslo, Bergen og Agder og enkelte høyskoler får mer ut av forskningsmidlene enn finansieringsandelen tilsier, mens det er motsatt for andre. Denne analysen støtter synspunktet om at man ved å ta hensyn til både publiseringspoeng og siteringer kan få et bedre vurderingsgrunnlag for hvordan institusjonene presterer. Det må imidlertid vurderes nærmere hvordan dette best kan gjøres, noe som vil kreve et utviklingsarbeid. Figur 1.33 Siteringer og publiseringspoeng per FoU-krone og FoU som andel av totalbudsjettet Kilde: Forskningssystemet produserer en rekke resultater som ikke lar seg måle på en enkel måte. Seiv om vi bare ser på universitets- og høyskolesektoren, oppstår det flere måleproblemer. For det første lar ikke forskningen seg enkelt avgrense i forhold til andre aktiviteter fordi sektoren også utdanner kandidater med det formål å dekke samfunnets behov for kunnskap. Deler av undervisningen skal være forskningsbasert, og dette gjelder også den delen av undervisningen som ikke direkte knytter seg til forskerutdanningen. I det minste skal utdanningen på mastergradsnivå gi studentene et innblikk i forskingsmetodikk og praksis helst gjennom interaksjon med forskerne seiv. Slik sett skal man ikke skille forskning og undervisning helt fra hverandre. Det forventes også at sektoren skal bidra til samfunnet på en rekke andre områder, helt fra konkrete og «nyttige» bidrag til mer generelle samfunnsoppgåver av typen å bidra til en apen og informert debatt om viktige samfunnsproblemer. Forskningsformidlingen kan ikke skilles fra forskningen, men er heller ikke identisk med denne. Samlet sett er det altså et meget sammensatt produkt som sektoren skal levere, og det er problematisk å isolere hver enkelt resultatkomponent som et mål på produksjonen for hvert område. Å måle forskningsproduktivitet definert som forskningsresultat i forhold til forskingsinnsats, er derfor problematisk seiv om man har rimelig gode mål både på resultat og innsats. Med potensielt betydelig komplementaritet i produksjonen av de ulike resultatene, er det problematisk å skille ut produktiviteten for hver enkelt komponent. Dersom slike komplementariteter er store ville det være ønskelig å ha en oppskrift på hvordan vi skulle veie sammen forskningsresultater, undervisningstjenester og formidling. Det har vi imidlertid ikke. Verken myndigheten eller andre har gitt oss en klar beskjed om hvordan undervisning, forskning og formidling skal vektlegges. Vi har rett og slett ingen oppskrift på hvordan «epler og bananer» skal veies mot hverandre. I et vanlig marked kan man vurdere å vekte epler og bananer ved hjelp av priser, men på dette området har vi ikke priser. Et alternativ ville være å vekte sammen resultater ved hjelp av (marginale) kostnader på hvert område. En enda enklere metode kunne være å si følgende: universitetene har forskerne i utgangspunktet halv tid til forskning og halv tid til undervisning. Den tiden som går med til administrasjon fordeles likt på de to komponentene forskning og undervisning. La oss derfor si at mål for produksjon av undervisningstjenester målt ved avlagte studiepoeng skal telle like mye som antall publiseringspoeng (som mål på forskningsresultat). Siden vi nå ikke har noe enkelt mål på formidling ser vi i første omgang bort fra dette. Da kan vi med utgangpunkt i like kostnadsandeler til undervisning og forskning måle den samlede produksjonen i sektoren. Et produktivitetsmål oppnås da enkelt ved å dividere på utviklingen i kostnadene i sektoren regnet i faste priser. Boks 1.1 illustrerer dette med tall for Norge fra 2004 og fram til og med 2009. Utvalget har i forskningsbarometeret valgt indikatorer for forskningsproduktivitet der resultatene males hver for seg. En årsak til det er utvalgets mandat som avgrenser arbeidet til offentlige forskningsressurser og resultater og effekter av disse. Forskningsresultatene ses i forhold til forskningsinnsatsen. Forskingsinnsatsen males gjennom FoU-statistikken. Seiv om FoU-statistikken i enkelte tilfeller har mangelfull detaljeringsgrad for mindre enheter og andre land, vurderer utvalget det som nødvendig å bruke den, fordi den gjør det mulig å sammenligne ressursinnsatsen til forskning internasjonalt og på tvers av sektorer, jf. kapittel 4.2.1. Institusjonene i denne sektoren bruker en svært ulik andel av sine ressurser på forskning, fra de store breddeuniversitetene som bruker ca. ISSB har man i noen år arbeidet med et prosjekt som kalles Statßes. Her kombineres regnskapsdata for alle statlige sektorer (på institusjonsnivå) med resultatmål der hvor det er mulig på en enkel måte. For universitets- og høyskolesektoren brukes to hovedmål på resultater, antall avlagte studiepoeng og antall publiseringspoeng. Statßes har ikke holdt på lenge, men tall fra 2004 føreligger. I det følgende refereres noen tall fra Statßes på dette området for å illustrere måleproblemene. Driftskostnader og årsverk, avlagte studiepoeng (studieår) og antall publiseringspoeng (kalenderår) er hentet rett fra StatRES dvs. tabeller i Statistikkbanken (ssb.no). Prisindeksen er fra nasjonalregnskapet og gjelder for Statlig sivil forvaltning. Her er det mulig å bruke mer detaljerte indekser, men for vårt formål velges noe som er enkelt og om lag riktig. Driftskostnader i 2007-priser framkommer ved å dividere verdifall med prisindeksen. Dette brukes for å få et anslag på samlet ressursbruk i sektoren som kan sammenlignes over tid. Mål for ressursinnsats i mill. kr. Driftskostnader forskning Driftskostnader undervisning Prisindeks (2007=100) Avlagte studiepoeng (1000) Studiepoeng/driftskostnad undervisning Publ. jf. over. Det betyr at man kan komme til å undervurdere produktiviteten på et område hvis denne aktiviteten har store positive effekter for aktiviteten på et annet område.
|
lovdata_cd_49866
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
sv
|
0.243
|
1/ 02.02 Nilsen «Brenna» Nybråten 300 800K 00529/ 05.
|
lovdata_cd_36584
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.541
|
Uoppklarte beløp/beløp eldre enn tre måneder må avklares og evt. korrigeres. Saldi på konti som skal være kr 0,- må korrigeres før 31.12.2000. Det samme gjelder evt. uoverensstemmelser i saldi på konti som skal balansere mot hverandre.
|
lovdata_cd_47134
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.771
|
Forordning (EØF) nr. 1408/71: artikkel 19.l.a, artikkel 19.2 og artikkel 25.3. Forordning (EØF) nr. 574/72: artikkel 17.1 og 4, artikkel 27.1. Blanketten utstedes til arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres medfølgende familiemedlemmer, samt til familiemedlemmer til arbeidsløse som tidligere har vært i arbeid, når familiemedlemmene ikke bor eller oppholder seg i samme land som den arbeidsløse. Blanketten dokumenterer at en person har rett til å motta helsetjenester i bostedslandet, selv om vedkommende er medlem i trygden i et annet EØS-land/Sveits.
|
lovdata_cd_40885
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.797
|
[Tilføyd 1/04. Bakgrunnen for denne tidsbegrensningen fremgår av Ot.prp.nr.39 (1992-1993) hvor man har vist til at det medisinsk er få lidelser som ikke viser positive resultater etter to år med medisinsk behandling og rehabilitering. Tidsbegrensningen gjelder også hvis medlemmet i denne perioden er sykmeldt for mer enn en sykdom. Departementet har gitt forskrifter om når det likevel kan gis rehabiliteringspenger i en lengre periode. Begrepet «sammenhengende» skal ikke tolkes strikt etter sin ordlyd. Dersom et medlem, etter å ha vært friskmeldt en kortere periode, får tilbakefall av samme sykdom skal en ny stønadsperiode ikke ta til å løpe dersom medlemmet etter en konkret vurdering ikke kan anses for å ha vært reelt arbeidsfør ved friskmeldingen. En ny stønadsperiode skal derfor bare inntre dersom det er tale om en reell friskmeldingsperiode. Dette for å unngå spekulasjon med fiktive friskmeldinger for å starte en ny stønadsperiode på 52 uker. Hvis et medlem som har oppebåret attføringspenger i ventetid på attføringstiltak får tilbakefall av samme sykdom eller attføringstiltak ikke anses som hensiktsmessig på grunn av sykdom, og vedkommende på ny blir tilstått rehabiliteringspenger, skal tidligere periode med rehabiliteringspenger regnes med i 52-ukersperioden. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at den tidsperioden hvor medlemmet har oppebåret attføringspenger i ventetid på et attføringstiltak, som ikke kunne gjennomføres på grunn av sykdommen, ikke skal regnes med i stønadsperioden på 52 uker. Etter at tidsbegrensningen for rehabiliteringspenger etter unntaktsbestemmelsene ble innført fra 01.01.04 kan det være tilfeller hvor ytelsen utløper og mottakeren går tilbake i jobb, går over i yrkesrettet attføring eller til tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon. I andre tilfeller vil vedkommende ikke har rett til ytelser fra trygden og gå over på økonomisk sosialhjelp eller familieforsørgelse. De som går ut av ordningen på grunn av tidsbegrensningen og søker på ny må behandles etter lovens hovedregler. Trygdekontoret må i slike tilfeller foreta en særlig grundig vurdering av om vilkårene for rehabiliteringspenger er oppfylt. For eksempel må det innhentes grundig dokumentasjon for at det pågår et aktivt behandlingsopplegg med utsikt til bedring av arbeidsevnen dersom vedkommende tidligere har mottatt rehabiliteringspenger over flere år uten at arbeidsevnen er blitt bedret.
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.