id
stringlengths 12
86
| doc_type
stringlengths 5
37
| publish_year
int64 1.88k
2.02k
| lang_fasttext
stringlengths 2
3
| lang_fasttext_conf
stringlengths 3
5
| text
stringlengths 6
1M
|
|---|---|---|---|---|---|
lovdata_cd_45659
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.748
|
De kompetente organer som er ansvarlige for tjenester i henhold til avtalen skal bære sine egne utgifter og skal ikke gi pålegg om noen form for betaling til den som ber om tjenester under avtalen, for deltakelse i domstolsbehandling eller for juridisk rådgivning som måtte være nødvendig.
|
fiskeribladettjue_null_null_20170104_40_2_1_MODSMD_ARTICLE110
|
newspaper_ocr
| 2,017
|
no
|
0.767
|
De som ønsker seg en konsekvensutredning av havområdene utenfor Lofoten Vesterålen og Senja (LoVeSe), argumenterer ofte med at vi trenger mer kunn skap om havområdet. trenger mer kunnskap om livet i havet og hvilke skade oljeindustrien gjør. Men å tro at dette kan skje i en konse kvensutredning er dessverre en kortslutning. Om vi ser nærmere på hva en konsekvensutredning er i dokumentene til regjeringen og Olje- og energideparte mentet, vil man se at dette er en del av en juridisk åpnings prosess. i Barentshavet heter derfor "Åpningsprosess for petrole umsvirksomhet i Barentsha vet sørøst". Dette dokumentet bør levne liten tvil om at dette er to sider av samme sak. Alle kan seiv sjekke dette dokumentet på regjeringens hjemmeside, regjeringen.no. Om vi sjekker samme sak på lovsiden lovdata.
|
lovdata_cd_15671
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.857
|
Gjelder for: Helgetjønn fuglefredningsområde, Øyer kommune, Oppland.
|
lovdata_cd_1734
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.466
|
1. Overføringa til Gjestal kommune i Rogaland fylke av område for kommunane Høle, Forsand og Bjerkreim i same fylke som vart vedteken ved kgl.res. av 17. april 1964, vert gjennomførd frå 1. januar 1965. Overføringa gjeld: a. Oltesvik krins (gnr. 1 bnr. 1-3, gnr. 2 bnr. 1-18 og gnr. 3 bnr. 1-18) b. områda Frafjord, Dirdal, Byrkjedal, Øvre Maudal og Østabødal (gnr. 55-79) c. Nedre Maudal (gnr. 46 bnr. 1-22) av Bjerkreim kommune. 2. Namnet på den utvida kommunen vert fastsett til Gjesdal. 3. I perioden 1. januar 1965 - 31. desember 1967 skal kommunestyret i Gjesdal kommune ha 25 og kommunestyret i Forsand kommune 15 medlemmer. Valtinget vert halde i båe kommunane måndag 28. september 1964. Når det gjeld røysterett, kven som kan veljast, røysting, førehandsrøysting og klagerett, vert det ved dette høve rekna som om inndelingsendringa alt er gjennomførd. Manntallet vert ført av lensmannen i Gjestal, lensmannen i Høle og Forsand og lensmannen i Bjerkreim, kvar for sitt distrikt, eller av den som vedkomande formannskap med samtykke av fylkesmannen fastset, jfr. §2 i kommunevallova. Valstyret vel manntalsnemnd, jfr. §4, 2. ledd i kommunevallova. Utlegging av manntalet etter §5 i kommunevallova skjer på dei stadene i den nye Gjesdal og den reduserte Forsand kommune som valstyret fastset. Valstyret i den nye Gjesdal kommune skal vera samansatt av dei formannskapsmedlemmene som bur på området til den utvida kommunen. Det vert første gongen kalla saman av ordføraren i Gjestal. 4. Fylkesmannen kallar inn dei nyvalde kommunestyra til konstituerande møte så snart som mogleg etter valet, jfr. §7 i kommunelova. 5. Dei nyvalde kommunale organa skal før 1. januar 1965 - så langt det er naudsynleg for å førebu og gjennomføra inndelingsendringa - ha den råderetten som elles er lagd til dei tilsvarande organa i Gjestal, Høle, Forsand og Bjerkreim kommunar. 6. Budsjettet for Gjesdal og Forsand kommunar for 1965 skal dei nyvalde kommunestyra vedta. For denne budsjetthandsaminga gjeld ikkje dei fristane som kommunelova fastset. 7. Kommunestyret i Gjesdal kommune skal ha fullmakt til å fastsetja kva for sats - innafor den ramma skattelova set - skal nyttast ved utskrivinga av eigedomsskatt til eit herad ikkje for noko år må setjast ned eller opp med meir enn kr. 0,50 pr. skyldmark. 8. Val etter §57 og §75, jfr. §77 og 79 i domstollova vert haldne i Gjesdal og Forsand kommunar av dei nyvalde komunestyra og av dei nyvalde formannskapa og manntalsførarane. Dei som vert valde, skal gjera teneste til utgangen av 1967. 9. Kostnader i samband med inndelingsendringa skal den kommunen som har hatt utgiftene, greia ut. Felleskostnader skal Gjestal kommune forskottera.
|
lovdata_cd_45829
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.825
|
Tyskerne opprettet en lang rekke fangeleirer og fengsler for politiske fanger i Norge. Nedenfor gis en kort omtale av de viktigste: - Grini, den største fangeleiren i Norge, tok imot fanger fra hele landet. Leiren hadde en isolatavdeling («Haft») og i årene 1942 - 44 en beryktet spesialcelle for dødsdømte og andre fanger («Fallskjermen»). Leiren hadde også en egen kvinneavdeling. Den hadde dessuten en mengde underleirer, bl.a. Bardufoss, Fannrem og Kvænangen. Grini var ikke blant de verste leirene i Norge, men mishandling og straffeeksersis hørte også der med til fangebehandlingen. - Ulven og Espeland, som var Gestapos leirer på Vestlandet, hadde også en isolatavdeling («lenkegjengen»), og var ellers preget av dårlig kosthold og vilkårlige avstraffelser. - Falstad var i en periode en av de verste leirene i Norge, med en brutal fangebehandling preget av hardt arbeid og straffeeksersis. Mer enn 200 fanger ble skutt i Falstadskogen, blant dem over 40 nordmenn. - Sydspissen og Krøkebærsletta (Tromsdalen) var kanskje de aller verste av de norske fangeleirene. Her ble blant annet de første dødsdommene over norske kvinner avsagt. Den mest brutale fangebehandlingen foregikk som regel i de tyske fengslene. De mest kjente av disse var Victoria Terrasse og Møllergata 19 i Oslo, «Arkivet» i Kristiansand, Misjonshotellet i Trondheim og Gestapos fengsler i Stavanger (Eiganesveien), Bergen (Veiten 3) og Tromsø (Bankgata 13). Det mest skremmende ved disse innretningene var bruken av mishandling og systematisk tortur under forhørene. For øvrig ble det etablert en rekke andre fangeleirer og fengsler med et gjennomgående hardt fangeregime, bl.a på Akershus festning og Bredtveit ved Oslo, Vollan i Trondheim og i Leirpollen, Kirkenes og andre steder i Sør-Varanger. Også Berg interneringsleir ved Tønsberg, som var etablert av de norske nazimyndighetene, var preget av dårlig fangebehandling, sult, straffeeksersis og kjellerarrest.
|
lovdata_cd_43269
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.732
|
[Endret 11/97, 3/00, 7/00. I folketrygdloven §21-12 er den overprøving som gjøres i trygdeetaten kalt klage istedenfor som tidligere anke. Paragraf 21-12 tilsvarer §14-7 nr. 3 i tidligere lov. Ved klage innenfor trygdeetaten gjelder fortsatt trygderettsloven §10, §11, §13 første ledd første og andre punktum og §14. Fristen for klage og anke er seks uker. Dette innebærer at klagefristen for vedtak i trygdesaker som ikke kan påankes til Trygderetten, men som kan påklages til overordnet forvaltningsorgan blir like lang. Klagefristen i for andre vedtak enn trygdeklager f. eks. over et vedtak om saksomkostninger etter forvaltningsloven er tre uker. Disse følger den vanlige klagefristen i forvaltningsloven §29. I den nye loven har en således gått bort fra begrepet anke i de tilfeller hvor det skjer en overprøvelse av vedtak innen trygdeetaten. Ankebegrepet er nå forbeholdt tilfeller hvor Trygderetten skal foreta en overprøvelse av trygdeetatens vedtak. Ved overprøvelser innen trygdeetaten opererer en nå med begrepene klage, klagefrist osv. Dette innebærer ingen materielle endringer.
|
lovdata_cd_53581
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.858
|
Dersom det viser seg at gjennomføringen av oppdragene krever bistand fra regionale entreprenører skal den sentrale BA-ledelsen kunne instruere fylkesmannen om nødvendig bistand. Fylkesmannens BA-element melder tilbake om hvilke regionale firma som skal delta i prosjektet. De eller det landsdekkende entreprenørfirmaet som får oppdraget skal utarbeide produksjonsplaner og planer for iverksetting og gjennomføring i samarbeid med byggherren og de tildelte regionale entreprenører.
|
lovdata_cd_28476
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.938
|
I Austrheim kommune kan det i 3 år frå iverksetjinga av lov nr. 77, plan- og bygningslov av 14. juni 1985, ikkje setjast i verk arbeid eller tiltak utan etter samtykke frå bygningsrådet, før området kjem inn i arealdelen av kommuneplanen eller reguleringsplan. Det same gjeld andre tiltak, medrekna frådeling, som kan skape store vanskar i planlegginga. 31. juli 1989 nr. 753.
|
lovdata_cd_11907
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.669
|
I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 §8 jf. §10 og §21, §22 og §23, er et edelløvskogområde ved Melandsjø, sør for Hopsjøåsen i Hitra kommune, Sør-Trøndelag fylke fredet som naturreservat ved kgl.res. av 6. februar 1987 under betegnelsen Sjømyråsen naturreservat.
|
lovdata_cd_26968
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.676
|
Forskrift om adgang til jakt etter elg, hjort, rådyr og bever, Kviteseid kommune, Telemark. Fastsett av Kviteseid kommune 23. mai 2003 med heimel i lov av 29. mai 1981 nr. 38 om viltet §16 og forskrift av 22. mars 2002 nr. 314 om forvaltning av hjortevilt og bever §4 og §5.
|
lovdata_cd_34650
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.619
|
Kommisjonen skal senest innen 1. juli 2004 framlegge for Europaparlamentet og Rådet en rapport om gjennomføringen av denne forordning, særlig med hensyn til: - om beløpet fastsatt i artikkel 6 nr. 1 bør økes til 50.000 euro fra 1. januar 2006, samtidig som det tas hensyn til eventuelle konsekvenser for foretak. Denne rapporten skal eventuelt være vedlagt forslag til endringer.
|
lovdata_cd_60302
|
lovdata_cd_skatt_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.851
|
Sammendrag: Registreringsplikt for utenlandske næringsdrivende som selger varer på tollfrankovilkår til kjøpere i Norge. Merverdiavgiftsloven §10 tredje ledd og forskrift nr 71. Registreringsplikt for utenlandske næringsdrivende som selger varer på tollfrankovilkår til kjøpere i Norge. Merverdiavgiftsloven §10 tredje ledd og forskrift nr 71. Utenlandske næringsdrivende som selger varer på tollfrankovilkår til kjøpere i Norge og som ikke har forretningssted her, skal registreres i avgiftsmanntallet ved representant når vilkårene for øvrig er oppfylt, jf merverdiavgiftsloven §10 tredje ledd, §28 første ledd og forskrift nr 71. Skattedirektoratet har hatt til behandling en rekke klagesaker hvor utenlandske næringsdrivende som selger varer på tollfrankovilkår til kjøpere i Norge, har vært nektet registrering ved representant i merverdiavgiftsmanntallet. Spørsmålet har vært tatt opp med Finansdepartementet av direktoratet. I sitt brev uttalte direktoratet bl.a: «Sakene gjelder utenlandske næringsdrivende som eksporterer varer fritt levert kjøper i Norge, såkalt tollfrankosalg eller DDP (delivered duty paid). Dette innebærer at selger har påtatt seg ansvaret for fortolling og betaling av bl.a innførselsmerverdiavgiften, samt innenlandsk transport frem til kjøpers bestemmelsessted. Den utenlandske næringsdrivende benytter seg som regel av speditør eller lignende i Norge, som utfører de nevnte oppgaver på hans vegne. Etter det opplyste har fylkesskattekontoret begrunnet avslaget med at det ikke er tilstrekkelig for registrering etter merverdiavgiftsloven §10 tredje ledd, jf forskrift nr 71 §1, at levering av varene skjer i Norge. Fylkesskattekontoret legger til grunn at det må kreves noe mer av virksomheten, at det utøves en viss aktivitet her i landet, f eks ved at salget skjer fra lager, for at en kan si at det foreligger omsetning iht ovennevnte bestemmelser. Spørsmålet er hvorvidt avtalt levering av varer i Norge fra utlandet, alene er tilstrekkelig til at man kan si at det foreligger omsetning her i landet som medfører registreringsplikt for den utenlandske næringsdrivende iht merverdiavgiftsloven §10 tredje ledd, jf forskrift nr 71. Skattedirektoratet konkluderte med at det avgjørende for avgiftsplikten etter merverdiavgiftsloven §10 tredje ledd og forskrift nr 71 §1, jf merverdiavgiftsloven §3 første ledd nr 1, måtte være hvorvidt varene iht alminnelige kjøpsrettslige bestemmelser leveres her i landet. På denne bakgrunn var det ikke rettslig grunnlag for å nekte og registrere utenlandske næringsdrivende som selger varer fritt levert kjøper i Norge i avgiftsmanntallet. Finansdepartementet har i brev av 20. september 1996 sluttet seg til Skattedirektoratets vurderinger. Skattedirektoratet legger etter dette til grunn at utenlandske næringsdrivende som selger varer på tollfrankovilkår til kjøpere i Norge, her i landet driver virksomhet med omsetning som kommer inn under merverdiavgiftsloven kap IV. Den utenlandske næringsdrivende plikter således å la seg registrere i avgiftsmanntallet ved representant når avgiftspliktig omsetning overstiger kr 30.000 per 12 måneder, jf merverdiavgiftsloven §10 tredje ledd og forskrift nr 71 §1, jf også merverdiavgiftsloven §28 første ledd. Registrert kjøper kan etter de alminnelige regler kreve fradrag for merverdiavgiften som den utenlandske næringsdrivende v/representanten beregner ved salget til ham. Gjennom registreringen oppnår den utenlandske selgeren fradragsrett for bl.a beregnet innførselsmerverdiavgift. Det følger av merverdiavgiftsloven §25 at inngående avgift må være legitimert ved bilag for å være fradragsberettiget. Utenlandsk næringsdrivende som selger varer fritt levert norsk kjøper, har bl.a påtatt seg ansvaret for betaling av innførselsmerverdiavgift. For å kunne føre denne avgiften til fradrag, må avgiftsbeløpet kunne legitimeres ved tolldeklarasjon. Innførselsmerverdiavgift skal betales av den som etter lov om toll av 10. juni 1966 er vareeier, jf merverdiavgiftsloven §64. Ved salg på tollfrankovilkår til norsk kjøper vil den utenlandske næringsdrivende være vareeier på innførselstidspunktet. For at tolldeklarasjonen skal kunne nyttes som legitimasjon for fradragsberettiget merverdiavgift, må tolldeklarasjonen angi den utenlandske næringsdrivende som varemottaker/-eier.
|
lovdata_cd_42846
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.804
|
Foreligger det helt spesielle omstendigheter, kan overgangsstønaden forlenges, men ikke utover 12 måneder. Ved vurderingen av spørsmålet om overgangsstønad skal gis utover det tidsrom hovedregelen sier, vil det kunne legges vekt på at gjenlevende har planer om å ta utdanning. Det kan også legges vekt på at gjenlevende midlertidig kan være i en vanskelig ervervsmessig og inntektsmessig situasjon som følge av ekteskapet, men dette må da vurderes opp mot hvilke ervervsmuligheter vedkommende hadde før ekteskapet og under ekteskapet. Dersom ervervsmulighetene var små også før ekteskapet, kan ikke ervervsmessige vanskeligheter gi grunnlag for å forlenge overgangsstønaden.
|
lovdata_cd_47559
|
lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005
| 2,021
|
no
|
0.808
|
Sammendrag: Forvaltningsrett Forvaltningsloven §13d. Vi viser til brev 25 november 1998 med spørsmål om forvaltningsloven §13d gir hjemmel til å dispensere fra parters taushetsplikt. 1 Fvl §13d gir hjemmel til å dispensere fra forvaltningsorganets taushetsplikt når det gjelder å gi ut opplysninger til bruk for forskning. Bestemmelsen gir ikke hjemmel til å pålegge private parter å gi ut slike opplysninger. Etter sin ordlyd gir bestemmelsen heller ikke adgang til å dispensere fra den taushetsplikt som en part har etter fvl §13b annet ledd. Siden taushetsplikt etter fvl §13b annet ledd bare omfatter opplysninger som parten har fått fra forvaltningsorganet i sakens anledning, jf fvl §13b første ledd nr 1, dreier det seg om opplysninger som forvaltningsorganet selv besitter. En forsker kan dermed få tilgang til opplysningene direkte fra forvaltningsorganet etter et ordinært vedtak med hjemmel i fvl §13d, der dette anses berettiget. På denne bakgrunn er det ikke noe reelt behov for å forstå §13d slik at den gir adgang til å dispensere til forskningsformål fra partens taushetsplikt etter §13b annet ledd. Vi legger derfor til grunn at §13d her må forstås i samsvar med sin ordlyd. 2 Vi går ikke inn på om en part kan ha taushetsplikt på annet grunnlag. Fvl §13d vil heller ikke her gi hjemmel for å pålegge en part å gi en forsker del i opplysningene eller hjemmel for å dispensere fra annen taushetsplikt enn fvl §13. Hvorvidt en fosterforelder kan sies å utføre arbeid eller tjeneste for et forvaltningsorgan, slik at vedkommende av den grunn har taushetsplikt etter lov 17 juli 1992 nr 100 om barneverntjenester §6-7 jf fvl §13, gir henvendelsen fra rådet ikke grunnlag for å vurdere. Vi tar derfor heller ikke stilling til om fvl §13d i så fall gjelder i forhold til fosterforelderen. JDLOV-1998-13946 Sammenslutningsrett Stiftelsesloven §11.
|
lovdata_cd_52489
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.545
|
Forskrift om endring i forskrift om klassifisering av luftfartøy -BSL B1-2. Fastsatt av Luftfartsverket 17. februar 1995 med hjemmel i lov av 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart §4-1, forskrift av 15. juli 1994 nr. 691 om gjennomføring og håndheving av EØS-avtalen på luftfartens område §1 nr. 7, Samferdselsdepartementets delegeringsvedtak av 25. mars 1994 nr. 241 og delegeringsvedtak av 15. juli 1994 nr. 805.
|
lovdata_cd_1866
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.782
|
Landbruksdepartementet stadfester med dette Stord kommunestyre sitt vedtak den 3. juni 1965 der det med heimel i §13 i lov frå 16. juni 1961 om ymse beitespørsmål er fastsett at det skal vera forbode å beite med hest og storfe i skogmarkområdene innan Stord kommune, Hordaland fylke, i tida frå 1. oktober til 15. mai.
|
lovdata_cd_51321
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.73
|
Kap. III. Drikkevann. Drikkevann må være hygienisk betryggende og dessuten være klart, uten framtredende lukt, smak og farge, og tilgjengelig i tilstrekkelige mengder. Departementet kan gi utfyllende forskrifter om krav til drikkevann og drikkevannsanlegg. Det skal utføres løpende kontroll av drikkevann. Til det skal det finnes nødvendig laboratorieutstyr. Det personell som skal føre vedlikehold og kontroll med drikkevann og drikkevannsanlegg, må ha nødvendige og tilfredstillende faglige kvalifikasjoner.
|
maalfrid_33f30b514a7ecef8f8c74ad2d3f4795170eaf547_23
|
maalfrid_mattilsynet
| 2,021
|
no
|
0.425
|
https://www.fhi.no/nettpub/coronavirus/rad-og-informasjon-til-andre-sektorer-ogyrkesgrupper/rengjoring-og-desinfeksjon-ved-covid-19-til-sektorer-utenforhelsetjenesten/?term=&h=1 https://www.fhi.no/nettpub/coronavirus/fakta/risikogrupper/?term=&h=1 https://www.youtube.com/watch?v=vsFQfZit0KU https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/koronavirus/testing-isolasjon-smittesporing-ogkarantene#personer-som-ankommer-norge-fra-utlandet-ilegges-karantene-i-10-dogn-med-unntakfor-land-og-omrader-i-norden-med-lav-smittespredning https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/koronavirus/gruppestorrelse-og-avstand#avstandmellom-personer-og-samling-i-grupper https://www.helsedirektoratet.no/tema/beredskap-og-krisehandtering/koronavirus/plakater-oginformasjonsmateriell https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2020-03-27-470?q=covid-19-forskriften https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1994-08-05-55?q=Lov om vern mot smittsomme https://www.mattilsynet.no/Utbrudd_av_koronavirus/kan_bonder_gjore_vaaronn_plante_gronnsak er_og_utfore_andre_oppgaver_gjennom_vekstsesongen_selv_om_de_er_i_karantene.38442 https://www.mattilsynet.no/Utbrudd_av_koronavirus/Mat_og_drikkevann/kan_man_spre_koronas mitte_ved_profesjonell_matlaging.38073 https://www.regjeringen.
|
lovdata_cd_56880
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.75
|
Forskrift om forbud mot bruk av beltemotorsykkel (snøscooter) på offentlig veg. Fastsatt ved kgl.res. 14. desember 2001 med hjemmel i vegtrafikklov av 18. juni 1965 nr. 4 §7. Fremmet av Samferdselsdepartementet. Endret 28 feb 2003 nr. 238. §1. Det er forbudt å bruke beltemotorsykkel på offentlig veg. §2. Regionvegkontoret kan ved forskrift tillate bruk av beltemotorsykkel på visse offentlige veger i fylket. Før vedtak treffes, skal vedkommende politidistrikt, kommune, fylkeskommune og fylkesmann høres. §3. Forbud mot kjøring på offentlig veg etter §1 gjelder ikke ved kryssing av offentlig veg på kortest mulig strekning, og heller ikke når kjøring på offentlig veg er nødvendig på grunn av terrengforhold. Før innkjøring på offentlig veg skal føreren stanse beltemotorsykkelen. Føreren har vikeplikt for trafikanter som befinner seg på den offentlige vegen. e) offentlig oppsyns-, tilsyns- og servicetjeneste eller tilsvarende private tjenester som utføres på vegne av offentlig myndighet. §5. Når spesielle grunner foreligger, kan regionvegkontoret, etter at vedkommende politidistrikt har uttalt seg, tillate kjøring på offentlig veg som ellers ville ha vært forbudt etter denne forskrift. Tillatelsen kan gis for et bestemt tilfelle eller et bestemt tidsrom. Regionvegkontoret kan sette vilkår for tillatelsen. §6. Beltemotorsykkel brukt på offentlig veg må ikke kjøres fortere enn 30 km i timen. Når det er nødvendig eller til vesentlig lette i tjenesten kan det som er fastsatt i denne forskrift om høyeste tillatte hastighet fravikes av utrykningskjøretøy og fører av kjøretøy i politiets tjeneste. §7. Denne forskrift trer i kraft 1. juli 2002. - Forskrift av 30. november 1984 nr. 1955 om bruk av beltemotorsykkel (snøscooter) - Forskrift av 30. januar 1995 nr. 142 om bruk av beltemotorsykkel (snøscooter) - Forskrift av 28. august 1996 nr. 876 om bruk av beltemotorsykkel (snøscooter) - Forskrift av 17. september 1992 nr. 722 om bruk av beltemotorsykkel (snøscooter) - Forskrift av 3. januar 1986 nr. 53 om forbud mot kjøring med beltemotorsykkel (snøscooter) - Forskrift av 11. desember 1985 nr. 2179 om forbud mot kjøring med beltemotorsykkel (snøscooter) - Forskrift av 5. desember 1984 nr. 2079 om forbud mot kjøring med beltemotorsykkel (snøscooter) på visse offentlige veger i Finnmark. 2001 Forskrift om kjøring med motorvogn i terreng mv.
|
lovdata_cd_22330
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.692
|
Forskrift om politivedtekt, Åmli kommune, Aust-Agder. Fastsett av Åmli kommunestyre 30. oktober 1997 med heimel i lov av 4. august 1995 nr. 53 om politiet §14. Stadfesta av Justis- og politidepartementet 28. april 1998. Dei plikter som er lagd på eigar av hus eller grunn kviler på den som festar, brukar, leiger eller styrer hus eller grunn. Krev byggjearbeid e.l. at gate, veg eller annan offentleg stad vert heilt eller delvis sperra for ei avgrensa tid, lyt ein på førehand søkje løyve frå politiet. Politiet kan setje nærare vilkår for løyvet. Kommune og vegvesen treng berre gje melding til politiet. Snø og is frå privat område må ikkje leggjast på offentleg stad. Eigar av hus eller grunn mot offentleg stad pliktar å rydde fortauet mv utanfor eigedomen for snø og is etter takras. Politiet kan ta hand om hund som går laus i strid med føresegnene i §22 og §23 . Let den som eig eller har hunden vere å hente hunden innan ei veke etter at han eller ho er varsla personleg eller ved lysing i pressa, kan politiet selje eller avlive hunden. Den som på offentleg stad vil lage til arrangement som i hovedsak er av underhaldande, kunstnerisk, selskapeleg eller kommersielt slag, som har ein storleik som opplagt vil føre til behov for omfattande regulering av ferdsla eller vakthald, må søkje om dette innan ein frist som politiet set. Politilova §11 gjeld tilsvarande. Brot på vedtekta eller pålegg gjeve i medhald av vedtekta, vert straffa etter §30 nr. 4, om ikkje tilhøvet kjem inn under strengare straffepåbod. Denne vedtekta tek til å gjelde 1 månad etter at ho er stadfest av Justis- og politidepartementet. Forskrift av 20. februar 1990 nr. 132 om politivedtekt, Åmli kommune, Aust-Agder fell bort frå same tid. Gjelder for: Karmøy kommune, Rogaland.
|
lovdata_cd_52932
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.543
|
1. Lov av 2. februar 1996 nr. 6 om endringer i lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting trer i kraft fra 30. april 1996. 2. Tidspunktet for overføring av Stiftelsen Norsk rikskringkastings eiendeler, rettigheter og forpliktelser til Norsk rikskringkasting A/S (omorganiseringstidspunktet) er 30. april 1996.
|
lovdata_cd_49653
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.664
|
Overgangsregler i tilknytning til lovendring av 29. mai 1981 om opphevelse av §4 bokstavene c og d i lov av 19. juni 1969 nr. 72, gitt med hjemmel i lovens §9 nr. 2. 1. Finansdepartementet kan samtykke i at lovendringen av 29. mai 1981 i §4 bokstavene c) og d) i lov av 19. juni 1969 nr. 72, ikke skal gjelde for skattytere som i 1983 reinvesterer betinget skattefrie gevinster i objekt som Finansdepartementet i 1980 eller senere har godkjent som reinvesteringsobjekt etter disse bestemmelsene. 2. Forskriftene trer i kraft straks.
|
lovdata_cd_20841
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
da
|
0.448
|
1. Vadsø politikammer og lensmannen i Nord-Varanger. 2. Sarpsborg politikammer og lensmennene i Skjeberg, Tune og Varteig. 3. Gudbrandsdal politikammer og lensmannen i Fåberg. 4. Vardø politikammer og lensmannen i Vardø. 5. Risør politistasjon og lensmannen i Risør. 6. Lensmannen i Våle og lensmannen i Ramnes.
|
lovdata_cd_20747
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.426
|
Formålet med fredningen er å ta vare på naturmiljøet i et område med en av de største barlindforekomstene i Sørøst-Norge, og der barlind delvis vokser i svartor-sumpskog.
|
lovdata_cd_54525
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.808
|
Denne forskrift trer i kraft straks. Fra samme tidspunkt oppheves forskrift av 1. desember 1993 nr. 1076 om autorisasjon av regnskapsførere mv med hjemmel i lov om autorisasjon av regnskapførere.
|
lovdata_cd_56484
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.658
|
Forskrift om oppbevaring ved domstolene av dokumenter i saker med anonym vitneførsel. Fastsatt ved kgl.res. 6. juli 2001 med hjemmel i lov av 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (Straffeprosessloven) §21a første ledd andre punktum, §40 sjette ledd siste punktum og §52 tredje ledd siste punktum. Fremmet av Justis- og politidepartementet. Dokumenter som skal oppbevares på en strengt betryggende måte etter straffeprosessloven §21a, §40 sjette ledd eller §52 tredje ledd, skal oppbevares etter reglene i forskriften her. Reglene om oppbevaring gjelder tilsvarende for kopier av de dokumenter som skal oppbevares på en strengt betryggende måte. Forskriften kommer til anvendelse når domstolene har ansvar for dokumentene. Dokumentene skal oppbevares etter reglene i beskyttelsesinstruksen på samme måte som dokumenter med beskyttelsesgrad «STRENGT FORTROLIG». Publisert: I 2001 hefte 9 (Merknader)
|
lovdata_cd_38600
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.739
|
De aller fleste privatpraktiserende leger har avtale om direkte oppgjør med trygden. Bestemmelsen i §4 får derfor liten betydning i praksis.
|
lovdata_cd_20563
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.767
|
Nasjonale mål bygger på den Europeiske alkoholhandlingsplanen, som er utarbeidet av Verdens Helseorganisasjon. Det er anbefalt at det totale alkoholkonsum reduseres med 25 % innen år 2000. Alkoholpolitikken legger opp til å redusere de individuelle og samfunnsmessige skader ved å redusere alkoholforbruket. Hvaler kommune skal praktisere en alkoholpolitikk i samsvar med alkohollovens formål. Statlige føringer skal følges opp lokalt. Kommunen skal arbeide for at barn og unge under 18 år ikke bruker alkohol eller andre rusmidler, ved å sikre drift av alkoholfrie fritidstilbud til ungdom, f.eks. fritidsklubber. Samtidig er Hvaler et stort nedslagsområde for rekreasjonsferierende, slik at markedet for og utsalgs- og skjenkesteder av alkoholholdige drikkevarer, er større enn det som er naturlig i forhold til den fastboende befolkningen. For å balansere ønsket om næringstilpasning til turisme, og alkohollovens intensjon om begrensning i konsum, er det en målsetning å håndheve retningslinjene strengt, heller enn å være særlig restriktiv ved tildeling av bevilling.
|
lovdata_cd_53471
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.64
|
Forskrift om fastsetting og endring av uføregrad i forhold til pensjonsgivende inntekt. Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 25. mars 1997 med hjemmel i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd §12-7 fjerde ledd. Endret 30 mars 1999 nr. 421. På grunnlag av medlemmets inntektsmuligheter før og etter sykdommen, skaden eller lytet oppsto, skal det fastsettes ett inntektsnivå før uførhet (§3) og ett inntektsnivå etter uførhet (§4). Uføregraden fastsettes ved å sammenligne de to inntektsnivåene. Inntektsnivået før uførheten skal oppjusteres dersom inntektsnivåene ikke refererer seg til samme tidsperiode. Det skal tas hensyn til all pensjonsgivende inntekt (jf folketrygdloven §3-15) i vurderingen av uføregraden. Følgende inntekter skal likevel unntas: For arbeidstakere kan stillingsandelen etter uførheten legges til grunn ved fastsetting av uføregraden dersom det etter en samlet vurdering fremstår som mest rimelig. Dette gjelder bare i rene ansettelsesforhold med klart angitt arbeidstid og normallønn for stillingen. Inntektsnivå før uførhet fastsettes i henhold til bestemmelsene i folketrygdloven §12-7 andre og tredje ledd. Ekstrainntekter og inntekter fra overtidsarbeid som har vært stabile over tid før uførheten inntrådte, kan medregnes. For arbeidstakere vil inntektsnivå før uførhet som regel tilsvare vedkommendes normale inntekt før uføretidspunktet. Dersom denne inntekten var redusert på grunn av varig sykdom, skade eller lyte må det korrigeres for dette. Dersom uføregraden er fastsatt i henhold til stillingsandelen, må inntektsnivå før uførhet fastsettes i samsvar med inntektsnivået i stillingen. Hvis det ikke foreligger konkrete holdepunkter for fastsetting av inntektsnivå før uførhet, skal nivået ikke settes lavere enn en årsinntekt i full stilling tilsvarende 3 ganger grunnbeløpet. For medlemmer som fyller vilkårene for rett til garantert minste tilleggspensjon for unge uføre, skal inntektsnivået før uførhet ikke settes lavere enn en årsinntekt i full stilling tilsvarende 4,3 ganger grunnbeløpet. Inntektsnivå før uførhet kan endres etter en revurdering, se §2 i forskrift om friinntekt og inntektsgrenser gitt med hjemmel i folketrygdloven §12-12 fjerde ledd. Inntektsnivå etter uførhet fastsettes i henhold til bestemmelsene i folketrygdloven §12-7 andre ledd og tilsvarer den inntekten medlemmet forutsettes å kunne ha ved å utnytte sin restinntektsevne. Medlemmet har plikt til å gi opplysninger som anses nødvendige for å få klarlagt størrelsen av fremtidig årlig inntekt. Medlemmets opplysninger om hvordan inntektsevnen er tenkt utnyttet, skal tillegges vekt ved fastsettingen. Det kan tas hensyn til bestemmelsen i folketrygdloven §3-15 fjerde ledd om adgang til å sette ned den pensjonsgivende inntekten, når den inntekten medlemmet forutsettes å kunne ha etter uførheten blir fastsatt. 0 Endret ved forskrift 30 mars 1999 nr. 421. Forskriften trer i kraft den 1. mai 1997 og gis virkning også for medlem som er tilstått uførepensjon før denne dato.
|
lovdata_cd_28351
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.85
|
Tiltak som nevnt i plan- og bygningslovens §85 tillates ikke plassert innefor følgende deler av Arendal kommune: 1. Sjøområdene innenfor Arendal havnedistrikt, jf. sjøkart nr. 7 og 8. 2. Innenlands ferskvann og vassdrag for øvrig. 3. Friområdene og områdene for skjærgårdspark/naturreservat/sjøfuglreservat/landskapsvern, iht. kommuneplanens arealdel. Forbudet gjelder for både regulerte/uregulerte og vernede/ikke vernede sjøområder og regulerte/uregulerte og vernede/ikke vernede innenlands ferskvann eller vassdrag. De unntak som er nevnt i §85 siste punktum gjelder fortsatt. Tillatelse kan likevel gis når plassering av tiltak som nevnt i §85 etter det faste utvalget for plansakers (Driftsstyrets) skjønn ikke hindrer den allmenne ferdsel og ikke fører til vesentlige ulemper for omgivelsene. Det faste utvalget for plansaker (Driftsstyret) kan sette vilkår for bruken og også gjøre den tidsbegrenset. I tillegg gjelder følgende bestemmelser: 1. Tiltak som nevnt i §85 må ikke plasseres slik at dette kan skape forurensningsproblemer i området, herunder i sjø, vann og vassdrag. 2. For campingvogner, bobiler og lignende må eiere av disse sørge for at alt forbrukeravfall mv. blir besørget tømt i offentlig renovasjon. 3. Toalettavfall skal tømmes i anlegg som er godkjent av helsemyndighetene. 4. Avfallsvann skal tømmes i anlegg tilknyttet godkjent kloakk på sted der det ikke skaper forurensning. 5. Drikkevannsforsyning godkjennes av helsemyndighetene. 6. Grunneiere som inngår avtale om plassering av campingvogner mv. utenfor godkjente campingplasser skal innhente samtykke fra det faste utvalget for plansaker (Driftsstyret) når avtalen har lengre varighet enn 3 mnd. I søknaden skal det redegjøres for forhold til landbruk og skogbruk, avkjørsel til offentlig veg, antall vogner, tidsrom og lignende. I søknad skal det ligge ved kart med alle forhold inntegnet. Midlertidige tillatelser må søkes fornyet, i motsatt fall utgår tillatelsen av seg selv. II 2001 nr. 2. Til §93, 3.
|
lovdata_cd_14916
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.968
|
Godkjenning av våpen og flagg, Bjugn kommune, Sør-Trøndelag.
|
lovdata_cd_30146
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.405
|
Bestemmelsene i §103 gjelder for hele kommunen.
|
lovdata_cd_61520
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.824
|
Publisert: Somb-1995-45 (1995 s 177) Sammendrag: Saksbehandlingen ved beslag av våpen I en sak om tilbakekall av A's våpenkort traff politiet vedtak om beslag av våpnene i perioden før tilbakekallingsvedtaket ble truffet. Ombudsmannen innhentet Riksadvokatens vurdering av politikammerets saksbehandling i forbindelse med beslaget. Hjemmel for beslaget måtte søkes i straffeprosessloven §203, jf. straffeloven §37b), da våpenloven ikke har bestemmelser om midlertidige beslag under saksforberedelsen før et eventuelt tilbakekallingsvedtak. Riksadvokaten kritiserte politikammeret for ikke å ha fulgt de formelle reglene som gjelder for beslag, herunder at det ikke ble sørget for en rettslig prøving av beslaget etter straffeprosessloven §208. Ombudsmannen sluttet seg til Riksadvokatens kritikk. Ombudsmannen henvendte seg også til Justisdepartementet for å få en nærmere redegjørelse for departementets syn på spørsmålet om hjemmel til å beholde våpen i politiets forvaring inntil et eventuelt vedtak om tilbakekall av våpenkort er truffet. Justisdepartementet uttalte seg i samsvar med Riksadvokatens uttalelse. Departementet mente også at hjemmel for beslag i noen tilfeller kan søkes i nødrettslige prinsipper. Saken ga ikke ombudsmannen foranledning til å gå nærmere inn på denne problemstillingen. Saksgang: (Sak 94-0918) Saken har tilknytning til vedtak fattet av X politikammer 2. september 1993 om tilbakekall av våpenkort tilhørende A. Vedtaket ble opprettholdt av Justisdepartementet 2. november 1993. Ombudsmannen avsluttet denne del av saken uten kritikk. Saken gjaldt imidlertid også spørsmål om beslagav våpen i perioden før tilbakekallingsvedtaket ble truffet (fra 3. juni 1993). Sakens utvikling kan kort beskrives slik: Politimesteren bestemte 3. juni 1993 at våpen tilhørende A skulle beslaglegges og beslag ble foretatt samme dag. I brev til politikammeret 23. juni 1993 anførte A at politiet ikke hadde hjemmel for beslaget i straffeprosessloven §203 og krevde utlevering, eventuelt spørsmålet brakt inn for forhørsretten, jf. samme lovs §208. Politimesteren opplyste i brev 1. juli 1993 at beslaget var begrunnet i at A «for tiden ikke ble ansett skikket til å inneha våpen, jf. våpenloven §10, 1. ledd». Det ble videre opplyst at politimesteren ville vurdere å tilbakekalle A's våpenkort og at dette vedtaket i så fall ville kunne påklages. Formelt forhåndsvarsel om tilbakekall ble gitt 8. juli 1993. I brev 5. august 1993 opplyste politimesteren at våpnene ville bli beholdt inntil straffesak mot A var avgjort. A's klage over beslaget ble oversendt Justisdepartementet samme dato. Justisdepartementet returnerte klagen under henvisning til at det er politimesteren som etter våpenloven §10 første ledd skal treffe vedtak om tilbakekall av våpenkort. Departementet gjorde samtidig politikammeret oppmerksom på «at våpenloven ikke gir hjemmel til å beholde våpenet i politiets forvaring, inntil vedtak om tilbakekall er truffet». Politimesteren fattet 2. september 1993 vedtak om å tilbakekalle A's våpenkort. Vedtaket ble opprettholdt av Justisdepartementet 2. november 1993. Ombudsmannen forela saken for Riksadvokaten: «Etter det en forstår, ble det ikke truffet noen formell beslutning om beslag før våpnene ble hentet av politiet 3. juni 1993. Det ble således ikke oppgitt noen hjemmel for beslaget før i politikammerets brev 1. juli 1993. Etter det en kan se, tok ikke politikammeret stilling til A's krav om å få spørsmålet om opprettholdelse av beslaget inn for forhørsretten, jf. hans brev 23. juni og 12. juli 1993. Heller ikke etter at Justisdepartementet i påtegning til politikammeret 19. august 1993 gjorde oppmerksom på at våpenloven ikke gir hjemmel til å holde våpen i politiets forvaring inntil et eventuelt vedtak om tilbakekall er truffet, synes politikammeret å ha foretatt noen nærmere vurdering av A's anførsler vedrørende lovligheten av beslaget. Det er ønskelig å få Riksadvokatens vurdering av politikammerets saksbehandling for så vidt gjelder spørsmålet om beslag i perioden før tilbakekallingsvedtaket ble truffet. Dersom Riksadvokaten finner at saken foranlediger noe initiativ overfor politikammeret bes ombudsmannen underrettet om dette. Etter å ha mottatt uttalelse fra politimesteren uttalte Riksadvokaten bl.a. at «(d)et synes åpenbart at hjemmel for beslag i den foreliggende sak må søkes i straffeprosessloven §203, jfr. straffeloven §37 b». Riksadvokaten bemerket at våpenloven ikke har bestemmelser om midlertidige tiltak/beslag mens den forvaltningsmessige tilbakekallelse er under forberedelse. Videre uttalte Riksadvokaten: «Bestemmelsene i straffeprosessloven §203, jfr. straffeloven §37b reiser i den foreliggende sak to spørsmål: a) Var det tilstrekkelig fare for at våpnene ville bli brukt ved en straffbar handling, jfr. strl. §37b første punktum. b) Kan beslagshjemmelen i strpl. §203 brukes når det allerede på beslagstidspunktet er klart at det ikke vil bli foretatt en straffeprosessuell inndragning, men «kun» et forvaltningsmessig tilbakekall. Etter Riksadvokatens oppfatning kunne det neppe herske tvil om at det i den foreliggende sak var materiell hjemmel for å beslaglegge våpnene med det siktemål å vurdere en senere inndragning av disse: «- - - Det vises i denne forbindelse til den vurdering X forhørsrett har foretatt i rettsboken av 7. juni 1993 side 3 annet avsnitt, jfr. sakens dok. VIII. Det oppgis her at klager hadde hatt et «hatsk forhold til sin stedatter», at han tidligere er bøtelagt for vold mot stedatteren og at han «har fått psykiatrisk behandling for tendensen til å ty til vold». De trusler forhørsretten fant skjellig grunn til å mistenke klageren for, omhandlet bl.a. trussel om bruk av skytevåpen, jfr. siktelsen av 7. juni 1993 - særlig pkt. Ib, jfr. sakens dok. V. Selv om det ikke er sagt uttrykkelig, kan det etter riksadvokatens oppfatning ikke herske tvil om at forhørsretten fant at det forelå en fare for gjentagelse av nye straffbare handlinger av truende og/eller voldelig art, jfr. særlig rettsboken side 3 nederst. Riksadvokaten viste til den generelle erfaring politiet og påtalemyndigheten har med bruk av skytevåpen i tilspissede familiekonflikter og mente det neppe kunne være tvil om at faregraden på beslagstidspunktet var tilstrekkelig. Spørsmålet om straffeprosessloven §203 kan brukes når straffeprosessuell inndragning ikke er siktemålet, besvarte Riksadvokaten slik: «Det er ikke tvilsomt at straffeprosessloven §203 annet punktum tar sikte på inndragning hjemlet i straffeloven §34, §35, §36, §37, §38 Under henvisning til avgjørelsen inntatt i Rt-1978-1323, særlig side 1325, er det mye som tyder på at man også i den foreliggende sak kunne fått domstolens medhold i inndragning av de beslaglagte våpen etter strl. §37b. Som nevnt ville dette medført en fullstendig eiendomsoverføring til staten, og vært en økonomisk mer ugunstig løsning for klager enn tilbakekall og salg etter våpenloven §10. Som fremholdt ovenfor under a) forelå det åpenbart en situasjon som materielt ga grunnlag for å ta beslag i våpnene med sikte på vurdering av en senere inndragning. På den annen side fremgår det klart av sakens dokumenter at det hele tiden var politiets siktemål å løse spørsmålet etter våpenloven §10. Når det på bakgrunn av rettspraksis er grunn til å anta at man også kunne fått domstolens medhold i en påstand om inndragning etter strl §37b, kan den valgte fremgangsmåte, etter riksadvokatens skjønn, likevel ikke være noen kritikkverdig anvendelse av beslagsbestemmelsen. Den er benyttet for å fremme det samme sikringsformål, men på den økonomisk gunstigste måte for klageren. Den eneste «ulempe» riksadvokaten kan se ved den valgte fremgangsmåte, er at klageren ble henvist til å påklage realitetsavgjørelsen til Justisdepartementet, i stedet for å få en domstolsbehandling av et ikke vedtatt inndragningsforelegg. Dette kan likevel ikke være tilstrekkelig til å gjøre fremgangsmåten uhjemlet eller kritikkverdig. Riksadvokaten hadde etter omstendighetene ikke bemerkninger til at politiet hadde forfulgt og sikret en forvaltningsmessig avgjørelse ved straffeprosessuelle midler. Riksadvokaten kom imidlertid med kritiske merknader til saksbehandlingenved politikammeret. Han påpekte at de straffeprosessuelle formregler ikke hadde vært påaktet. Det var bare bestemmelsen i straffeprosessloven §207 første ledd om opptegning som ble fulgt. Dette var etter Riksadvokatens mening «på langt nær tilfredsstillende». Riksadvokaten påpekte at det ikke forelå noen skriftlig ordre om ransakingen etter straffeprosessloven §197 annet og tredje ledd. Det ble heller ikke nedtegnet noen forutgående eller etterfølgende beslutning om beslag etter straffeprosessloven §205 første ledd eller §206 annet ledd. På bakgrunn av at A motvillig samtykket i beslaget og at dette samtykket ble trukket tilbake i A's brev 23. juni 1993 til politikammeret mente Riksadvokaten at det var «desto større grunn til å beklage og kritisere at påtalemyndigheten i politiet ikke sørget for en rettslig prøving av beslaget etter straffeprosessloven §208». Avslutningsvis fremholdt Riksadvokaten: «I situasjoner hvor man beveger seg utenfor de ordinære prosessuelle typetilfeller, har riksadvokaten ved flere anledninger konstatert og kritisert at tjenestemenn i politiet (både med og uten påtalemyndighet) har oversett de krav av materiell og formell art som bestemmelsene i straffeprosessloven fjerde del setter til tvangsinngrepet. Den foreliggende sak er nok et eksempel på dette. Når slike forhold konstateres, påpekes dette og kritiseres overfor det aktuelle politikammer. På mer generell basis er problemet tatt opp på de regionale møter mellom det lokale statsadvokatembeter og underliggende politikamre. I samsvar med foranstående vil kopi av nærværende påtegning bli sendt politimesteren i X til etterretning, og statsadvokatene i Y til underretning. Saken ble også forelagt for Justisdepartementet. Ombudsmannen ønsket en nærmere redegjørelse for de generelle synspunkter departementet hadde gitt uttrykk for vedrørende spørsmålet om hjemmel til å beholde våpen i politiets forvaring inntil et eventuelt vedtak om tilbakekall er truffet. Fra foreleggelsesbrevet gjengis: «I påtegning til politimesteren i X 19. august 1993 uttalte departementet bl.a.: «Departementet gjør videre oppmerksom på at våpenloven ikke gir hjemmel til å beholde våpenet i politiets forvaring inntil vedtak om tilbakekall er truffet. Politiet må likevel kunne beholde våpenet dersom dette er nødvendig for å avverge en konkret fare. Det antas at departementet med dette sikter til tilfeller der det er nødvendig å frata en våpeninnehaver skytevåpen straks og at hjemmelen da kan være av nødrettslig karakter: Politiet må således kunne frata en våpeninnehaver våpen for å avverge fare. Det bes om en kommentar til dette. Mener departementet at politiet i slike tilfeller og på dette grunnlaget, kan beholde våpenet inntil et eventuelt vedtak om tilbakekall av våpenkort er fattet? I oversendelsesbrevet hit 14. januar 1994 heter det: «Departementet antar at politiet hadde hjemmel til beslag av våpen i medhold av strl. §203, jfr. strl. §37b. I en slik situasjon antas det ikke nødvendig å kreve beslaget hjemlet i forbindelse med at politikammeret som forvaltningsorgan vurderer forvaltningsmessig tilbakekallelse i stedet for straffeprosessuell inndragning. Det antas at departementet har ment å henvise til straffeprosessloven §203. Departementet bes presisere i hvilken situasjon det ikke er nødvendig «å kreve beslaget hjemlet i forbindelse med at politikammeret vurderer forvaltningsmessig tilbakekallelse. Departementet uttalte i svaret hit at forhåndsvarsel om tilbakekall av våpen og våpenkort «ved en feil» ikke ble gitt før 8. juli 1993. Departementet mente forhåndsvarsel burde vært gitt «omgående» (etter 3. juni 1993). Departementet fastholdt at politiet kan beholde våpen dersom dette er nødvendig for å avverge en konkret fare. Departementet var videre av den oppfatning at «politiet ikke bare kan, men også bør beholde våpen i sin forvaring frem til tidspunktet for vedtak om tilbakekall av våpenkort er truffet, dersom det foreligger begrunnet frykt for misbruk av våpen, eller våpeninnehaver selv har fremsatt trusler om bruk av våpen». A kom med merknader. I tilknytning til Riksadvokatens svar anførte han bl.a. at vilkårene for inndragning etter straffeloven §37b) ikke var til stede i denne saken. Riksadvokaten kom med merknader til A's brev og presiserte: «Når det i skriv herfra av 3. august d.å. gis uttrykk for «at forhørsretten fant at det forelå en fare for gjentagelse av nye straffbare handlinger av truende og/eller voldelig art», har dette følgende bakgrunn: For fengsling etter strpl. §171 må tre vilkår være oppfylt: - Det må foreligge skjellig grunn til mistanke om handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. - Et av de spesielle vilkår i §171 første ledd nr. 1-4 må være tilstede. I den foreliggende sak er det nr. 3 som er av interesse. - Fengsling må være nødvendig/ikke et uforholdsmessig inngrep, jfr. strpl. §174 og 184 første ledd. Riksadvokatens uttalelse er basert på den oppfatning at forhørsretten fant at de to første vilkårene var tilstede, men at forholdene på det tidspunkt retten vurderte saken lå slik an at det ikke var nødvendig å fengsle siktede for å hindre at den konstaterte fare fikk realisere seg. Justisdepartementet understreket i et senere brev at departementet kun hadde uttalt seg prinsipielt om spørsmålet om hjemmel til å beholde våpen i politiets forvaring inntil et eventuelt vedtak om tilbakekall er truffet og bemerket: «Det har fra Justisdepartementets side vært lagt til grunn at et straffeprosessuelt beslag kan danne utgangspunkt for et senere forvaltningsrettslig vedtak om tilbakekall av våpentillatelse. Dette må kunne karakteriseres som en typisk situasjon ved tilbakekall av våpentillatelser. Justisdepartementet har videre lagt til grunn at et straffeprosessrettslig beslag gir selvstendig hjemmel for å beholde våpen i politiets varetekt, også under behandlingen av forvaltningssaken. Siden dette spørsmålet hører under påtalemyndigheten og eventuelt domstolene, har departementet ikke funnet grunn til å kommentere det nærmere, men viser her til Riksadvokatens redegjørelse. Uavhengig av om det foreligger et straffeprosessrettslig beslag er departementet av den oppfatning at det likevel kan være situasjoner hvor det er berettiget å frata innehaveren besittelse av våpenet mens forvaltningssaken er under behandling. Dette er ikke nærmere regulert i våpenloven, og må forankres i nødrettsprinsipper. Det vil særlig være aktuelt i de tilfellene hvor man mangler formelt eller reelt grunnlag for å innlede straffe-etterforskning, men der det likevel foreligger en begrunnet frykt for misbruk av våpen, eller der hvor våpeninnehaveren selv har fremsatt trusler om bruk av våpen. Jeg hadde følgende merknader til sakens rettslige sider: «Ombudsmannens henvendelse til Riksadvokaten tok først og fremst sikte på å få Riksadvokatens vurdering av X politikammers saksbehandlingi forbindelse med politimesterens beslutning 3. juni 1993 om å beslaglegge våpen tilhørende A. Dette gjorde det nødvendig for Riksadvokaten å ta stilling til spørsmålet om hjemmel for beslaget. Riksadvokaten har uttalt at hjemmel for beslag i den foreliggende sak må søkes i straffeprosessloven §203, jf. straffeloven §37b), da våpenloven ikke har bestemmelser om midlertidige beslag under saksforberedelsen før et eventuelt tilbakekallingsvedtak. Jeg har ingen merknader til dette. Riksadvokaten har drøftet den foreliggende faregraden i dette tilfellet og kommet til at det var materiell hjemmel for å beslaglegge våpnene med det siktemål å vurdere en senere inndragning av disse. A har i brev hit 5. september 1994 anført at vilkårene for inndragning etter straffeloven §37b) ikke var til stede. Jeg har ikke grunnlag for å kunne overprøve Riksadvokatens vurderinger på dette punkt, og viser igjen til at formålet med foreleggelsen herfra overfor Riksadvokaten var å få en vurdering av politikammerets saksbehandling. Jeg har videre merket meg at Riksadvokaten mener at det i denne saken ikke kunne være kritikkverdig å benytte straffeprosessloven §203 som beslagshjemmel, selv om det hele tiden var klart at våpnene ikke ville bli inndratt i medhold av straffeloven §37b). Riksadvokaten har i denne forbindelse vist til den valgte fremgangsmåte «er benyttet for å fremme det samme sikringsformål, men på den økonomisk gunstigste måte for klageren». Inndragning etter straffeloven §37b) skjer til fordel for statskassen. Ved tilbakekall av våpenkort etter våpenlovens bestemmelser skal våpnene innleveres til politiet for videresalg for våpeneierens regning. Jeg har ingen merknader til dette. Riksadvokaten har kritisert X politikammer for ikke å ha fulgt de formelle reglene som gjelder for beslag, herunder at det ikke ble sørget for en rettslig prøving av beslaget etter straffeprosessloven §208, se Riksadvokatens svar hit 3. august 1994 s. 3-4. Riksadvokaten har understreket at det er «desto større grunn til å beklage og kritisere at påtalemyndigheten i politiet ikke sørget for en rettslig prøving av beslaget etter straffeprosessloven §208» etter A's brev 23. juni 1993. Det fremgår at kopi er sendt politikammeret og Statsadvokatene i Y. Det er dessuten opplyst at spørsmål om «de krav av materiell og formell art som bestemmelsene i straffeprosessloven fjerde del setter til tvangsinngrepet» har vært påpekt overfor de enkelte politikamre i forbindelse med enkeltsaker og dessuten har vært tatt opp på mer generell basis på de regionale møter mellom de lokale statsadvokatembeter og underliggende kamre. På denne bakgrunn er det ikke grunnlag for ytterligere initiativ herfra vedrørende politikammerets saksbehandling. Jeg vil imidlertid slutte meg til Riksadvokatens kritikk for manglende overholdelse av de straffeprosessuelle formreglene. Særlig beklagelig er det at A ble avskåret fra å få en rettslig prøving av beslaget. Ombudsmannens henvendelse til Justisdepartementet 27. mai 1994 tok sikte på å få en nærmere redegjørelse for de generelle synspunkter departementet hadde gitt uttrykk for vedrørende spørsmålet om hjemmel til å beholde våpen i politiets forvaring inntil et eventuelt vedtak om tilbakekall er truffet. Jeg forstår det slik at departementet (også) mener det er klart at våpenloven ikke gir politiet hjemmel til å beholde våpen inntil et evt. tilbakekallingsvedtak er truffet, se f. eks. departementets påtegning til politimesteren i X 19. august 1993. I brev hit har departementet fastholdt at politiet kan beholde våpen dersom det er nødvendig for å avverge en konkret fare. Videre er det uttalt at departementet er av den oppfatning at politiet «bør beholde våpnene i sin forvaring frem til tidspunktet for vedtak om tilbakekall av våpenkortet er truffet, dersom det foreligger begrunnet frykt for misbruk av våpen, eller våpeninnehaver selv har fremsatt trusler om bruk av våpen». Departementet redegjør her ikke nærmere for hjemmelsspørsmålet. Departementets svar forstås videre slik at departementet mener politiet kan beholde våpen mens politiet vurderer forvaltningsmessig tilbakekall dersom vilkårene for beslag, jf. straffeprosessloven §203, jf. straffeloven §37b) foreligger. Dette synes å være i samsvar med Riksadvokatens uttalelse hit. Jeg forstår departementets brev hit slik at departementet mener det foreligger tilfeller der hjemmel for beslag må søkes i nødrettslige prinsipper. Etter departementets oppfatning vil dette «særlig være aktuelt i de tilfellene hvor man mangler formelt eller reelt grunnlag for å innlede straffeetterforskning, men der det likevel foreligger en begrunnet frykt for misbruk av våpen, eller der hvor våpeninnehaveren selv har fremsatt trusler om bruk av våpen». Departementet har ikke konkretisert i hvilke tilfeller hvor straffeprosessloven §203, jf. straffeloven §37b) («fare for at den vil bli brukt til en straffbar handling») ikke vil kunne anvendes som hjemmel, slik at politiet vil ha behov for å påberope seg nødrettsbetraktninger som hjemmel for beslag. I Justisdepartementets rundskriv om behandling av våpensaker fra 1992 er imidlertid nevnt at det i visse tilfeller kan være behov for forvaring av et våpen uten at vilkårene for beslag etter straffeprosesslovens regler foreligger, «f.eks. hvor sinnslidende, sterkt berusede personer o.l. har våpen med fare for seg selv eller andre». Denne saken gir ikke foranledning til å gå nærmere inn på spørsmålet om i hvilken grad nødrettsbetraktninger kan gi hjemmel for beslag. Somb-1995-44 Henleggelse uten etterforskning av anmeldelser om unndragelse av omsorg (straffeloven §216)
|
lovdata_cd_58438
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.802
|
Forskrift om dekning av utgifter til transport av helsepersonell m.m. i forbindelse med reise for å foreta undersøkelse eller behandling. Fastsatt av Helsedepartementet 19. desember 2003 med hjemmel i lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene §5-1 fjerde ledd og lov av 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. §2-1a fjerde ledd. Kommunen dekker helsepersonells utgifter til transport når helsepersonell må reise til pasienter for å foreta undersøkelse eller behandling som det gis stønad til etter folketrygdloven kapittel 5. Dette gjelder imidlertid ikke utgifter til transport for spesialister som har driftsavtale med regionalt helseforetak jf. annet ledd. Kommunen dekker også utgifter til transport dersom behandling gis av ansatt i kommunens helsetjeneste herunder hjemmesykepleie, helsestasjon og familievernkontor. De regionale helseforetak dekker transportutgifter til helsepersonell ansatt i det regionale helseforetaket, herunder spesialister som har driftsavtale med regionalt helseforetak jf. folketrygdloven §5-4 og §5-7. Hvis pasienten på grunn av sin helsetilstand ikke kan møte fram på behandlingsstedet, har den som reiser for å foreta undersøkelse eller behandling rett til dekning av utgifter til transport. Det kan også ytes godtgjørelse fra kommunen til dekning av reiseutgifter for leger som reiser til og fra faste behandlingssteder (utekontorer) i distriktene, når denne tjenesten er organisert av kommunen. Dersom kommunen stiller transportmiddel til disposisjon dekkes ikke transportutgiftene. Ved reise som familievernkontorets personale foretar i forbindelse med miljøundersøkelse i tilknytning til undersøkelse, behandling og rådgivning ved familievernkontor gir kommunen godtgjørelse for halvparten av utgiftene beregnet i samsvar med statens reiseregulativ dersom familievernkontorets medisinske leder skriftlig har attestert nødvendigheten av reisen. Det kan også ytes godtgjørelse fra regionale helseforetak til dekning av reiseutgifter, for spesialister som har avtale med regionalt helseforetak, for reiser til og fra faste behandlingssteder innen regionen (ambulante tjenester m.m.) når dette følger av avtalen mellom den enkelte behandler og det regionale helseforetaket. Det samme gjelder helsepersonell ansatt i private sykehus som har avtale med regionalt helseforetak, når dette følger av avtalen mellom sykehuset og det regionale helseforetaket. Skyssgodtgjørelse dekkes bare hvis veilengden som må reises fra utgangspunktet og til pasienten er minst en kilometer. Denne grense gjelder ikke ved øyeblikkelig hjelp. Ved reise til og fra faste behandlingssteder i Finnmark kan kommunen i særlige tilfeller dekke reise og opphold for kiropraktor, fysioterapeut som er spesialist i manuell terapi og fysioterapeut som er spesialist i psykomotorisk behandling (ambulant helsetjeneste). Dekning av utgifter gis vanligvis bare til behandler bosatt i Troms fylke. Dersom det er mangel på behandlere her, kan kommunen likevel godkjenne at det gis dekning av utgifter til behandlere bosatt annet sted. Dekning av utgifter kan bare gis dersom den ambulante helsetjenesten er godkjent og organisert av kommunen. Utgifter ved reise for behandling av pasient innlagt i helseinstitusjon dekkes ikke. Det gis heller ikke dekning av utgifter til annet personell eller til leie av lokaler mv. Et tilsagn om dekning av utgifter kan trekkes tilbake med en måneds varsel. Utgifter dekkes bare for billigste reisemåte. Har den som foretar undersøkelsen eller behandlingen på grunn av særlige forhold hatt større nødvendige utgifter, dekkes utgiftene etter regning. Dekning av utgifter beregnes etter «Regulativ for reiser innenlands for statens regning». Beregningsgrunnlaget ved bruk av eget transportmiddel er antall tilbakelagte kilometer. Ved beregning av veilengden avrundes samlet antall kilometer ved framreisen og tilbakereisen til nærmeste antall hele kilometer. Veilengden regnes fra kontor (bolig) til den som foretar undersøkelsen eller behandlingen. Skjer reisen fra et midlertidig oppholdssted, regnes veilengden fra dette, hvis reisen derfra til pasienten er kortere. Blir vedkommende tilkalt under en reise, beregnes godtgjørelsen bare for den ekstra veilengden som må kjøres fram til pasienten. Skjer undersøkelsen eller behandlingen under fast kontordagsreise, beregnes veilengden bare for det antall kilometer som vedkommende reiser ekstra i anledning av undersøkelsen eller behandlingen. Har den som foretar undersøkelse eller behandling i det vesentlige sin praksis i by eller innenfor tettbebyggelsen i bymessig bebygde strøk, kan det i stedet for dekning av utgifter som nevnt i §1, jf. §2, ytes et fast tillegg. Slikt fast tillegg kan bare beregnes hvis befordringsmiddel er brukt. Dersom vilkårene for å yte et fast tillegg foreligger, avtaler den eller de som foretar undersøkelse og behandling størrelsen av og de nærmere vilkår for skysstillegget med kommunen. Det faste tillegg bortfaller hvis leiet befordringsmiddel (drosje) er nyttet og kommunen har godtgjort utgiftene. Fra samme tidspunkt oppheves forskrift av 11. mars 1997 nr. 215 om stønad til dekning av utgifter til skyss i forbindelse med reise for å foreta undersøkelse eller behandling.
|
lovdata_cd_26749
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.477
|
Forskrift om gebyr for saksbehandling og kontroll av mindre avløpsanlegg, Sør-Fron kommune, Oppland. Fastsett av Sør-Fron kommunestyre 27. februar 2003 med heimel i forskrift av 12. april 2000 nr. 352 om utslipp fra mindre avløpsanlegg §9. Forskrifta gjeld gebyr for saksbehandling og kontroll av utslepp av avløpsvatn frå bustad-, fritids- og anna bebyggelse med innlagt vann når utsleppet skal tilknyttes mindre avløpsanlegg, dvs. anlegg for inntil 1.000 personeiningar (PE). Forskrifta skal sikre at kommunen kan få dekt kostnadane for saksbehandling og kontroll av mindre avløpsanlegg. - Gebyrpliktig for saksbehandlingsgebyr er eigar av mindre avløpsanlegg som det blir søkt om utsleppsløyve for, omgjering av utsleppsløyve eller leverer melding etter lokal forskrift. - Gebyrpliktig for kontrollgebyr er eigar av mindre avløpsanlegg. Anlegg for mottak av avløpsvatn frå bustad-, fritids- og anna bebyggelse med innlagt vann. Anlegg berekna for mottak av avløpsvatn som ikkje overstig avløp tilsvarande 1.000 (PE). Avløpsvatn: Avløp frå vassklosett, kjøkken, bad, vaskerom eller liknande. Personeining(PE): PE er den mengda organisk stoff som brytes ned biologisk med eit biokjemisk oksygenforbruk over fem døgn (BOF5 ) på 60 gram oksygen pr. døgn. Det skal betalast eit eingongsgebyr for saksbehandling ved: Gebyra gjeld både ved oppføring av nye bygningar og for eksisterande bustader etc. der det er krav om søknad om utsleppsløyve. Gebyret inkluderer kontroll av anlegg under bygging og ferdigkontroll av anlegg. Nødvendig dokumentasjonsgrunnlag til søknaden skal leggjast fram og kostes av søkjaren. Blir søknaden avslått skal det betalast halvt saksbehandlingsgebyr. Storleiken på saksbehandlingsgebyra blir fastsett årleg av kommunestyret og går fram av gebyrregulativet. §4. Kontrollgebyr (eingongsgebyr) Kontrollgebyr skal betalast for alle eksisterande mindre avløpsanlegg der kommunen gjennomfører kontroll. Dei samla kontrollgebyrinntektene skal ikkje overstige kommunens kostnader til kontroll og tilsyn av anleggene. Det kan søkes om fritak for anlegg som mellombels ikkje er i drift. Storleiken på kontrollgebyra blir fastsett årleg av kommunestyret og går fram av gebyrregulativet. Den som er gebyrpliktig står ansvarleg for betaling av gebyr. Kommunen sender faktura for saksbehandlingsgebyr når søknad om utsleppsløyve eller melding etter lokal forskrift er mottatt, med forfall etter 30 dagar. Kommunen sender faktura for kontrollgebyr når kontroll av avløpsanlegg er gjennomført, med forfall etter 30 dagar. Gebyret er tvangsgrunnlag for utlegg med heimel i forurensningslova §52a, jf. tvangsloven kapittel 7. Vedtak etter denne forskrifta blir fatta av kommunestyret eller den som er tildelt myndigheit i medhald av delegeringsvedtak. Kommunens enkeltvedtak etter §4 og §6 i denne forskrift kan påklagast i etter reglane i forvaltningsloven og i avløpsforskrifta. Vedtak som kan påklagast gjeld søknader om fritak for anlegg som mellombels ikkje er i bruk (§4) og eventuelle vedtak om fråfall av krav om gebyr (§6). Klagen sendes til den instans som har gjort vedtaket. Vedtak om storleiken på gebyret som kjem fram av gebyrregulativet, reknast som forskrift, jf. forvaltningsloven §2 første ledd bokstav c. Dette er ikkje enkeltvedtak og kan derfor ikkje påklagast. Forskrifta trer i kraft 1. mars 2003. Gjelder for: Sør-Fron kommune, Oppland.
|
lovdata_cd_57917
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.609
|
Delegering av myndighet til Nærings- og handelsdepartementet etter produktkontrolloven §4, §5, §6, §6a, §8 og §13. Fastsatt ved kgl.res. 9. mai 2003 med hjemmel i lov av 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven) §4, §5, §6, §6a, §8 og §13. Fremmet av Barne- og familiedepartementet.
|
lovdata_cd_44471
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
da
|
0.534
|
§3-2A femte ledd skal lyde:
|
lovdata_cd_35989
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.86
|
Publisert: Ot.prp.nr.51 (1989-1990) Tittel: Om lov om endring i lov av 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi. Norge er blant de vestlige land med de strengeste bestemmelser om kontroll med eksport av våpen og militært materiell, jfr. Lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi av 18. desember 1987. Med loven tok man imidlertid ikke spesielt sikte på å ramme formidling av salg av våpen og militært materiell fra et fremmed land til et annet. Med utgangspunkt i en konkret sak nylig der det ble kjent at en norsk borger med base i Norge arbeidet med formidling av salg av våpen mellom tredjeland, anmodet Utenriksdepartementet Justisdepartementet og Riksadvokaten om å vurdere lovgrunnlaget for inngripen i saker av denne art. Justisdepartementet fremholdt som sin oppfatning at en ren formidling av våpensalg fra et fremmed land til et annet neppe rammes av loven av 18. desember 1987 og Utenriksdepartementets forskrifter av 10. januar 1989 til gjennomføring av utførselsreguleringen for strategiske varer, tjenester og teknologi. Justisdepartementet påpekte videre at det dog i siste instans vil være domstolene som med bindende virkning tar stilling til lovtolkingsspørsmål av denne art. Siden det imidlertid her dreier seg om et mulig strafferettslig ansvar, fremhevet Justisdepartementet betenkelighetene ved eventuelt å skulle bygge på et såpass usikkert lovgrunnlag som det foreliggende. Riksadvokaten har i et brev av 15. mars 1990 til Utenriksdepartementet slutter seg til Justisdepartementets vurdering. Utenriksdepartementet har også foretatt en undersøkelse av hvilke regler som gjelder i en rekke vestlige land hva angår formidling av salg av våpen og militært materiell fra et fremmed land til et annet. Undersøkelsene viser at det i flere land, herunder Danmark, Finland, Italia, Storbritannia og Sveits, i dag ikke finnes slike lover eller forskrifter. I Nederland, Sverige og Forbundsrepublikken Tyskland kan en borger med base i disse landene foreta formidling av salg av våpen og militært materiell, forutsatt at han har fått samtykke til dette fra myndighetene. I Frankrike og Canada er det ikke lov å formidle salg av våpen eller militært materiell til visse land. I USA eksisterer uttrykkelig grunnlag for å gripe inn bare overfor virksomhet vedrørende formidling som faller inn under anti-terrorismeloven av 1989. Amerikanske borgere anses ikke å kunne formidle salg av amerikanskproduserte våpen eller militært materiell uten samtykke fra myndighetene. Det er ønskelig å få vedtatt en bestemmelse som innebærer at det uten tillatelse i det enkelte tilfelle er forbudt å formidle salg av våpen og militært materiell fra et fremmed land til et annet eller på annen måte bistå med slikt salg. Forbudet må gjelde personer som har bopel eller oppholdssted i Norge og norske selskaper, stiftelser og sammenslutninger. En slik bestemmelse kan innføres som nytt annet ledd i § 1 i lov av 18. desember 1987 om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi. Det er i denne forbindelse vesentlig at loven bygger på prinsippet om at varer, tjenester og teknologi som kan være av betydning for andre lands utvikling, produksjon eller anvendelse av produkter til militært bruk eller som direkte kan tjene til å utvikle et annet lands militære evne, ikke må utføres fra norsk tollområde uten særskilt tillatelse. Således vil det bli parallellitet i reglene for både utførsel av våpen og militært materiell fra norsk tollområde og formidling av våpen og militært materiell fra et fremmed land til et annet. Forslaget til lovendring har vært forelagt Justisdepartementet og Riksadvokaten som begge har anbefalt at det fremmes. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt utkast til proposisjon til Stortinget om lov om endring i lov av 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi. Stortinget blir innbudt til å fatte vedtak om lov om endring i lov av 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenster og teknologi. I lov av 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi gjøres følgende endringer: Ot.prp.nr.50 (1989-1990)
|
lovdata_cd_35429
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.813
|
Publisert: Ot.prp.nr.7 (1996-1997) NOU: NOU 1995:24 Alkoholpolitikken i endring? Alkoholloven av 2. juni 1989 trådte i kraft 1. januar 1990 og avløste den tidligere lov av 1927. Det viktigste målet med lovrevisjonen var å forenkle regelverket. Da alkohollovrevisjonen innebar en omfattende omlegging av et etablert lovverk uten at man med det tok sikte på store materielle endringer, var departementet helt fra starten av innstilt på å foreta en vurdering av om den nye loven svarte til forventningene. Våren 1991 oversendte Stortinget til Regjeringen et forslag om evaluering av alkoholloven. Ved brev av 20. mai 1992 fremmet Næringslovutvalget forslag om endringer i alkohollovgivningen for å skape større grad av trygghet for reiselivsnæringen. 15. oktober 1993 la Arbeidsgruppen for gjennomgang av forholdene i restaurantbransjen fram sin rapport, som bl.a omfattet forslag om endringer i alkoholloven. Alkoholloven ble sist endret ved lov 23 juni 1995 nr 42, da A/S Vinmonopolets eneretter til import, eksport og engrossalg av vin og brennevin ble erstattet av en bevillingsordning for tilvirkning og engrossalg av alkoholholdig drikk. De deler av loven som berører bevillingsordningen inngår derfor ikke i den lovrevisjon departementet nå gjennomfører. Det forslag til revisjon av alkoholloven som departementet nå legger fram tar utgangspunkt i de problemer praktiseringen av loven har vist seg å skape for brukerne av loven. Det vises blant annet til at lovens regler harmonerer dårlig med organisasjonsformene i den del av næringslivet som loven regulerer. I tillegg viser erfaringer med praktiseringen av loven at det er behov for enkelte endringer, ikke minst for å gjøre loven til et bedre styringsinstrument for kommunene. Departementet foreslår også enkelte endringer med det siktemål å effektivisere bestemmelsene i loven. Ett av spørsmålene som tas opp i departementets høringsnotat er om det personlige bevillingssystemet bør opprettholdes. Advokat Erik Blaauw Evensen har utredet hensiktsmessigheten av personlige bevillinger på bakgrunn av eier- og driftsformene i næringen, og hans utredning ble sendt på høring sammen med høringsnotatet. Ved kongelig resolusjon av 14. april 1994 oppnevnte Regjeringen et alkoholpolitisk utvalg for å vurdere om dagens alkoholpolitiske virkemidler er effektive nok, og om det eventuelt er nødvendig å ta helt nye virkemidler i bruk. Bakgrunnen for oppnevningen var at Norge stilles overfor nye utfordringer på alkoholpolitikkens område på grunn av utviklingen mot en stadig tettere internasjonal kontakt, herunder økt samarbeid med EU. Utvalgets mandat var å se på ulike politiske virkemidler i en tid med økt internasjonal kontakt m.v. Utvalget avga sin innstilling 26. oktober 1995 som NOU 1995:24 Alkoholpolitikken i endring? Innstillingen ble sendt på høring sammen med høringsnotatet. Utvalgets innstilling følger som særskilt vedlegg til proposisjonen, og historiske forhold og forhold knyttet til utviklingen av forbruket er derfor bare kort omtalt i proposisjonen, jf kap. 2. I proposisjonen legges det opp til en videreføring av hovedlinjene i norsk alkoholpolitikk, og følgende satsingsområder omtales særskilt i kap. 2: - Tilrettelegging for bred lokalbasert rusmiddelpolitisk innsats. - Satsing på forebygging, forskning, informasjon og holdningsskapende arbeid. - Særskilt innsats rettet mot ungdom og oppvekstsituasjoner. - Innsats rettet mot risikogrupper. - Videreføring av prispolitikken gjennom bruk av avgifter. - Detaljmonopolet opprettholdes som alkoholpolitisk instrument. Det legges tilrette for et bedret distribusjonsnett, taket for antall utsalg heves og åpningstidene utvides. - Styrking og systematisering av det internasjonale arbeidet. I proposisjonen fremmes det videre en rekke forslag til endringer i alkoholloven. Av viktige forslag nevnes blant annet: - Alle typer bevillinger skal gis til den for hvis regning virksomheten drives, enten dette dreier seg om en fysisk eller juridisk person, jf kap. 3. - Innføring av krav om at bevillingshaver utpeker en styrer med stedfortreder som er ansvarlig for utøvelsen av salgs- eller skjenkebevillingen, jf kap. 3. - Det stilles vandels- og kvalifikasjonskrav til bevillingshaver, styrer og stedfortreder, jf kap. 4. - Hensyn som det kan legges vekt på ved tildeling av salgs- eller skjenkebevilling angis i loven, jf kap. 4. - Adgangen til å stille vilkår ved tildeling av salgs- og skjenkebevillinger utvides, jf kap. 4. - Bestemmelsen om overgangsperiode ved overdragelse og konkurs bortfaller, jf kap. 7. - Utvidelse av inndragningsadgangen, jf kap. 8. - Adgang for politiet til å stenge et salgs- eller skjenkested, jf kap. 8. - Utvidelse av den kommunale bevillingsmyndigheten til å omfatte turist- og høyfjellshoteller, jf kap. 9. - Innføring av begrenset klageadgang over kommunale vedtak, jf kap. 10. - Definisjonene av vin og brennevin baseres på framstillingsmåten, jf kap. 11. - Innføring av en maksimaltid for salg og skjenking, jf kap. 12 og 13. - Forbudet mot brennevinsskjenking på søn- og helligdager og 1. og 17. mai oppheves, og vin kan skjenkes på innenlandske flyvninger, jf kap. 13. - Innføring av forbud mot kjøp av hjemmebrent, jf kap. 16. - Innføring av forbud mot utdeling av alkohol til forbruker i markedsføringsøyemed, jf kap. 16. - Alkoholservering tillates uten bevilling i bestemte lokaler når de leies ut til privatpersoner for en enkelt bestemt anledning til sluttet selskap, jf kap. 16. - Innføring av forbud mot å reklamere for varer med samme merke eller kjennetegn som drikk som inneholder over 2,50 volumprosent alkohol, jf kap. 17. Sosial- og helsedepartementet sendte 4. januar 1996 et høringsnotat om revisjon av alkoholloven sammen med de to dokumentene nevnt under 1.1 til følgende institusjoner og organisasjoner: Arbeidslivets komite mot alkoholisme og narkomani (AKAN) Høringsfristen var 29. mars 1996. Kommunene hadde frist til 30. april 1996. Av landets fylkesmenn har fylkesmannen i Aust-Agder, Buskerud, Hedmark, Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag, Oppland, Oslo og Akershus, Sør-Trøndelag, Vest-Agder, Vestfold og Østfold avgitt uttalelse. Fra politiet foreligger det uttalelse fra Kristiansand politidistrikt, Oslo politikammer, Romerike politikammer, politimesteren i Stavanger og Trondheim politikammer. 100 kommuner har uttalt seg. Finansdepartementet har innhentet uttalelser i høringssaken fra Skattedirektoratet, Oslo fylkesskattekontor og Oslo kemnerkontor. Samferdselsdepartementet har bedt om uttalelse i saken fra Vegdirektoratet, Luftfartsverket og Norges Statsbaner. Av disse har NSB avgitt uttalelse. Kulturdepartementet, Utenriksdepartementet, Forbrukerombudet, Forsvarets Overkommando, Norges Eksportråd, Skattedirektoratet, Universitetet i Tromsø, Norges teknisk- naturvitenskapelige universitet, Regjeringsadvokaten, Riksadvokaten, Den Norske Advokatforening, Flyselskapenes Landsforening, Norges Taxiforbund, Norsk Transportarbeiderforbund, Norske Transportbedrifters Landsforening, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund, Samarbeidsutvalget for alkoholfrie overnattings- og serveringsbedrifter, og de politiske partier, unntatt Kristelig Folkeparti, Troms Kristelige Folkeparti og Troms Arbeiderparti, har ikke avgitt uttalelse. Avholdsfolkets fylkesråd i Møre og Romsdal, Avholdslaget «Sverre», Blå Kors i Norge, Braathens SAFE, Forbundet Mot Rusgift, Konkursrådet, Norske Avisers Landsforening, Norske Vinagenters Forening, og Statens rettstoksikologiske institutt har avgitt uttalelse på eget initiativ. Norsk alkoholpolitikk har som utgangspunkt at alkohol er en legitim og lovlig omsatt vare. Gitt denne forutsetningen, er det likevel bred enighet om at det er nødvendig å sette inn ulike virkemidler som har som felles mål å begrense skadevirkninger av forbruket. Alkoholpolitikken slik vi kjenner den er et resultat av mange tildels kryssende interesser. Blant disse står helse- og sosialpolitiske hensyn, hensynet til næringsinteresser og til at alkohol skal være tilgjengelig sentralt. Helhetssynet i norsk alkoholpolitikk gjør at en forsøker å ivareta alle disse interessene. Helse - og sosialpolitiske hensyn har likevel vært viktigere i Norge enn i mange andre land. Verdens Helseorganisasjon anbefalte i forbindelse med sin plan «Helse for alle år 2000» at alkoholforbruket burde reduseres med 25 % innen tusenårsskiftet. Stortinget sluttet seg til denne målsettingen for Norges del i forbindelse med drøftingen av St.meld.nr.17 (1987-1988) Alkohol og folkehelse. Sosial- og helsedepartementet la i september 1992 fram St.meld.nr.69 (1991-1992) Tiltak for rusmiddelmisbrukere. I denne meldingen ble Stortinget for første gang presentert for en samlet oversikt og gjennomgang av hjelpeapparatet for både alkohol- og stoffmisbrukere. Meldingen var et uttrykk for den erkjennelse at alkohol- og narkotikaproblemene må ses i sammenheng når det gjelder tiltaksapparatet for rusmiddelmisbrukere. Sosial- og helsedepartementet vil understreke at rusmiddelpolitikken i framtiden også på andre områder i større grad vil måtte ses i sammenheng. Utgangspunktet vil i noen grad måtte være forskjellig, fordi alkohol er en legal vare, mens bruk av narkotika er illegalt. Dette får naturlig nok konsekvenser for en rekke av virkemidlene. De holdninger som finnes i samfunnet til rusmiddelbruk gir likevel flytende grenser mellom de legale og illegale stoffene. Liberale holdninger til alkoholbruk i voksenbefolkningen vil f.eks kunne gjenfinnes som liberale holdninger til narkotika blant ungdom. Det er derfor behov for en samlet og helhetlig rusmiddelpolitikk, og en vurdering av når det er formålstjenlig å bruke felles virkemidler. Sosial- og helsedepartementets alkoholpolitikk inngår derfor som en del av en samlet rusmiddelpolitikk, hvor målet vil være i størst mulig utstrekning å begrense de samfunnsmessige og individuelle skader som bruk og misbruk av rusmidler kan innebære. For å oppnå dette vil departementet fortsatt sikte mot at forbruket av alkohol skal reduseres med 25 % innen år 2000. En egen melding om narkotikapolitikken som del av en samlet rusmiddelpolitikk vil bli lagt fram for Stortinget høsten 1996. Det alkoholpolitiske utvalget anslår at 87 % av den voksne befolkningen i 1994 var brukere av alkohol. Landets innbyggere brukte nær 15,9 milliarder kroner til innkjøp av alkoholholdige drikkevarer dette året. Alkohol er på denne måten en integrert og akseptert del av vår hverdag. Ser vi på utviklingen i alkoholforbruket i etterkrigstiden, viser statistikken (registrert forbruk) at det årlige gjennomsnittsforbruket av ren alkohol pr innbygger 15 år og over, nådde et lavpunkt i 1953 med 2,75 liter. Deretter steg forbruket relativt svakt fram til 1964 (3,58 liter), fulgt av en periode med sterk stigning inntil 1974 (5,58 liter), for så igjen å stige betydelig svakere fram til 1980, da det nådde et toppunkt på 5,98 liter. I perioden fra 1980 har det totalt sett vært en stagnasjon og nedgang målt i alkoholliter på ca 20 %. Foreløpige tall for 1995 viser et gjennomsnittsforbruk på 4,91 liter ren alkohol pr innbygger 15 år eller over. I europeisk sammenheng er vårt forbruk av alkohol lavt. Sammenligner vi med andre nordiske land, er gjennomsnittsforbruket i Danmark 11,96, i Finnland 8,16, og i Sverige 6,33 (1994-tall). Det er øl som er den dominerende alkoholholdige drikken i Norge. Øl utgjør i dag henimot 60 % av den registrerte omsetningen, mens det i 1980 utgjorde 46 %. Ølomsetningen økte jevnt fram til 1980, mens den har vært ganske stabil de siste femten årene med et gjennomsnitt på 62 liter øl pr voksen innbygger og med en variasjon på omlag +/- 3,5 liter. Pilsen har en dominerende markedsandel på over 90 % av ølomsetningen. Den økningen vi har hatt i alkoholforbruket siden midten av 50-tallet har først og fremst skjedd i form av økt ølkonsum. Vinomsetningen, som utgjør ca 20 % av den registrerte totalomsetningen, har økt kraftig siden 1960. Dette året ble det omsatt 4.483.000 liter vin, mens det i 1995 ble omsatt 30.823.000 liter. Denne trenden med økt vinforbruk har vært særlig markant etter 1977 og gjelder ikke bare for Norge, men er delvis en internasjonal trend. I de tradisjonelle vinlandene er det forøvrig en motsatt tendens, slik at det går i retning av større likhet i forbruksvaner mellom landene i Europa. Det er endringene i brennevinsforbruket som gir forklaringen på nedgangen i registrert forbruk av alkohol i Norge i den siste 15-års perioden. Registrert vareliterforbruk av brennevin har gått ned med hele 57 % i perioden 1980-1995. Høyest var forbruket i 1980 med 5,8 liter, og lavest i 1993 med 2,4 liter. Også denne utviklingen følger en internasjonal trend. Det er for tidlig å si om reduksjonen i forbruket av alkohol er uttrykk for en vedvarende trend. For første gang på 1990-tallet steg det registrerte forbruket av alkohol i 1994 og 1995. Det ble drukket 4,6 % mer i 1994 sammenlignet med 1993. Det skyldtes først og fremst en ny stigning i brennevinskonsumet. Vinmonopolets salgstall for første kvartal 1996 indikerer sammenlignet med tilsvarende periode i 1995 en fortsatt økning i brennevinssalget (1,2 %). I samme periode økte også salget av svakvin med hele 7,7 %. Salget av sterkvin og sterkøl gikk samtidig tilbake. 1965 1980 1995* Det anslag som gjøres om forbruk basert på omsetningsoppgaver fra Vinmonopolet og bryggeriene (det registrerte forbruket), er med sikkerhet et for lavt anslag på faktisk forbruk av alkohol. Det drikkes alkohol fra mange andre kilder, også illegale. Det er derfor nødvendig å supplere slike omsetningstall med annen informasjon som også kan si noe om det uregistrerte forbruket. Anslagene på størrelsen av det uregistrerte forbruket av alkohol er naturlig nok usikre. Uregistrert forbruk er ikke noe nytt fenomen, men det er likevel mye som tyder på at det uregistrerte forbrukets andel av totalforbruket har vært økende. Dette har særlig sammenheng med at det registrerte forbruket har gått ned. Statistikken viser også at det uregistrerte forbruket har vært noe stigende målt i absolutte tall. Det alkoholpolitiske utvalget peker på at det særlig er grunn til å anta at profesjonell smugling har økt, samtidig som hjemmebrenning har hatt en viss nedgang. Samlet antar en at det uregistrerte forbruket i 1994 (som var siste år med statistikk for dette forbruket), sto for 23 % av totalforbruket. Dette omfatter både legalt og illegalt anskaffet alkohol. Det legale utgjøres av turistimport og hjemmeprodusert øl og vin, mens det illegale består av hjemmebrent og smuglersprit. Ca 40 % av det uregistrerte forbruket, dvs ca 9 % av totalforbruket, antas å finne sted gjennom illegale kanaler. Det uregistrerte forbruket viser en annen tendens enn utviklingen i salget av alkohol. Det uregistrerte forbruket av øl har vært nokså stabilt, og er forholdsvis ubetydelig. Uregistrert forbruk av vin har vært noe økende siden 1973. Det er imidlertid det uregistrerte forbruket av brennevin som har økt mest, og som på denne måten viser en motsatt tendens av det registrerte forbruket. Det er likevel ikke grunnlag for å anta at økningen i det uregistrerte forbruket av brennevin har oppveiet nedgangen i det registrerte salget. Summen av det registrerte og uregistrerte forbruket av alkohol i 1994 er beregnet til å være 6,2 liter ren alkohol pr innbygger 15 år og eldre. Dersom vi legger til grunn data om både registrert og uregistrert forbruk, er alkoholforbruket i 1995 omtrent på samme nivå som for 20 år siden. Men også det samlede forbruket hadde en økning fram til 1980, og lå gjennomgående på et høyere nivå på 80-tallet enn det gjør pr i dag. De siste par årene har imidlertid, som tidligere nevnt, vist en tendens til økt forbruk, noe som sannsynligvis henger sammen med den forbedring i folks privatøkonomi vi har sett i denne perioden. Drikkemåte og drikkekultur er en annen viktig side av forbruksmønsteret. Det er med andre ord ikke bare viktig hvor mye og hva vi konsumerer, men også hvordan og i hvilke situasjoner. På tross av at alkoholforbruket ikke har steget, synes det som om mange i dag drikker seg hyppigere beruset enn tidligere. Det alkoholpolitiske utvalget peker på at andelen av befolkningen som oppgir at de drikker oftere enn tre ganger pr uke har vist en nedgang. Vi kan utfra de registreringer som er foretatt derfor ikke si at det har skjedd noen omlegging av det norske drikkemønster i retning av mer «kontinental stil» fram til 1995. Tvert i mot ble det drukket sjeldnere og mer pr drikketilfelle i 1995 enn i 1979. En økende andel av alkoholen drikkes på skjenkesteder, og den økningen en har observert i antall rustilfeller kan henge sammen med veksten i antall skjenkesteder og i skjenkestedenes utvidete åpnings- og skjenketider, se kapittel 2.4.4. Øl ser også ut til å ha overtatt brennevinets plass som beruselsesmiddel. Forandringer i ungdoms drikkevaner viser store likheter med de forandringer en finner i den voksne befolkningens. I de senere årene synes det som om forbruket blant de aller yngste har gått noe ned. En stor andel av ungdommene får alkohol hjemme fra midt i tenårene. Alt tyder på at dette har stor innflytelse på ungdommenes generelle forhold til alkohol og til deres konsum. De som ofte får alkohol hjemme, drikker også mest ute. Mye tyder på at det er denne formen for foreldreinnflytelse som har størst betydning. Også på lang sikt synes dette å være en viktig sosialiseringsfaktor. Denne formen for alkoholeksponering i hjemmet synes å ha større langtidseffekt på gutter enn jenter. Forskjellen mellom kvinner og menns alkoholforbruk varierer etter type og mengde alkohol. Menn drikker mer og oftere enn kvinner. Menn drikker langt mer øl og brennevin, mens det er liten forskjell mellom kvinner og menn når det gjelder vinkonsum. Utviklingen i kvinnenes drikkevaner adskiller seg fra mennenes idet denne gruppen har økt sitt forbruk med 41 % fra 1973 til 1994. Denne utviklingen tyder på at endringer i kvinners livssituasjon, for eksempel ved at andelen kvinner i arbeidsmarkedet har økt i etterkrigstiden og derved økt deres selvstendighet og økonomi, også utsetter dem for en livsstil og problemer som før var typisk for menn. Alkoholmisbruk fører til store helsemessige og sosiale problemer både for den enkelte, for familiene, for arbeidslivet og for samfunnet som helhet. Følgene av misbruk gjenfinnes på sykehusene, i helse- og sosialtjenesten og ikke minst i barnevernet. Alkoholproblemet som helse- og sosialpolitisk problem består av mye mer enn de problemer en gruppe storforbrukere av alkohol møter eller forårsaker. Det er de vanlige alkoholbrukerne som samlet sett står for den største andelen av skadene. I St.meld.nr.17 (1987-1988) Alkohol og folkehelse, ble det gjort rede for de sosiale og helsemessige skader ved bruk av alkohol. Også i Folkehelserapporten som Sosial- og helsedepartementet framla 30. april 1996 er det gjort rede for alkoholbruk og skadevirkninger. Her vil derfor skadevirkningene bare kort bli omtalt. Alkoholproblemet er knyttet både til det langvarige og høye forbruket over tid, og til den akutte rusen. Mange vil oppleve de sosiale skadevirkninger av alkoholmisbruk som mer alvorlige enn helseskadene. Et representativt utvalg av den voksne befolkning har angitt hvilke sju ulike typer av problemer som følge av alkoholmisbruk de anså for henholdsvis den viktigste og nestviktigste. Svarfordelingen viser at både familieproblemer og trafikkulykker ble sett på som langt viktigere enn helseproblemer. Det er særlig grunn til å understreke hvordan fyll innenfor familien kan ødelegge barns oppvekstvilkår, og redusere deres muligheter til å skaffe seg en god framtid. Det er anslått at over 200.000 barn i Norge i dag har en vanskelig oppvekst grunnet mors eller fars alkoholbruk. Vanlige følger av dette er psykiske lidelser og alvorlige selvbebreidelser med skyldfølelse hos barnet. Mange får selv problemer med alkohol eller andre rusmidler senere i livet. Av helseproblemer kan spesielt nevnes kreft, blodtrykk og slag, hjertelidelser og skrumplever. Det er påvist klare sammenhenger mellom økende konsummengde og dødelighetsrisikoen. For enkelte hjertesykdommers vedkommende synes forskningen å kunne vise at et visst, men begrenset, forbruksnivå reduserer dødeligheten av denne type sykdommer. På bakgrunn av sesjonsundersøkelser av to årskull menn født i henholdsvis 1932 og -33, sammenholdt med data om eventuell senere institusjonsbehandling og data om mulige dødsårsaker, konkluderer Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning (SIFA) med at alkoholmisbrukere har en høy dødelighet. Denne er 4-5 ganger høyere enn i befolkningen ellers og 4 av 10 alkoholmisbrukere dør før de fyller 60 år. Blant dem som døde før fylte 60 år hadde hver tiende mann hatt et alkoholmisbruk. For perioden 1988-1992 viser dødsstatistikken at antallet dødsfall som skyldtes alkoholavhengighet eller langvarig alkoholmisbruk, var sju ganger høyere enn antallet dødsfall som skyldtes narkotikamisbruk. Videre er det påvist en sammenheng mellom alkoholkonsum og trafikkulykker og andre typer av ulykker, vold, selvmord og sannsynlighet for å bli utsatt for vold. Jo mer man drikker og jo oftere man drikker seg beruset, jo større er sannsynligheten for å bli utsatt for vold, og for selv å utøve vold. Også ubehag og redsel som skyldes andres fyll, er utbredt. En nyere spørreundersøkelse i den voksne befolkningen viste at i løpet av siste 12 måneder var 16 % blitt antastet av en beruset person på gaten, 16 % hadde vært redde for berusede personer på gaten og 20 % var blitt holdt våkne om natten på grunn av andres fyll. Det finnes en omfattende dokumentasjon på at sammenhenger mellom alkoholkonsum og forskjellige problemer ikke bare gjelder på individnivå, men også på befolkningsnivå. Det vil si at når alkoholforbruket i befolkningen er stort, vil dette også vise seg i omfanget av helseproblemer. En rekke undersøkelser viser også at med økende alkoholkonsum i befolkningen øker også selvmordsfrekvensen og omfanget av voldsskader. Mange har glede av et moderat alkoholforbruk, og merker lite til skadevirkningene. Derfor har også mange et motsetningsfylt forhold til alkoholpolitikken og de virkemidler som må til for å få ned forbruket. Dersom vi ønsker å minske de skadevirkninger rusmiddelmisbruk forårsaker, er det likevel viktig å ha oppmerksomheten rettet mot flertallets forbruk. Det er en sammenheng mellom totalforbruket av alkohol i et samfunn og antallet storforbrukere. Et «fuktig» samfunn vil statistisk sett også ha mange storforbrukere. Dette er innholdet i den såkalte totalkonsumteorien, som på mange måter ligger til grunn for strategivalg i norsk alkoholpolitikk. Fokus er i stor grad rettet mot totalforbruket heller enn mot storkonsumentenes drikkemønster. Det er likevel ikke slik at en statistisk sammenheng som totalkonsumteorien representerer samtidig uttrykker at det er en direkte årsakssammenheng mellom flertallets forbruksmønster og den enkeltes helseskader og sosiale problemer. En solidarisk orientert alkoholpolitikk, som legger til rette for et generelt lavt forbruk, må derfor suppleres med tiltak som tar i betraktning den enkeltes ansvar for egen drikkeatferd. I det følgende omtales i grove trekk de virkemidler som norsk alkoholpolitikk fortsatt spiller på: Disse tiltakene søker å regulere tilgjengeligheten av alkohol. Den offentlige kontrollen med innførsel og omsetning av alkoholholdige drikker står her sentralt. Dette reguleres i alkoholloven, og innbefatter bevillingsordningen, fastsettelsen av vilkårene for hvordan salg og skjenking skal skje, kontrollen med at vilkårene blir overholdt og tiltak for å begrense privatøkonomiske interesser i viktige deler av omsetningssystemet for alkoholdrikker. Statsmonopolet for omsetning av sterkt øl, vin og brennevin (A/S Vinmonopolet) er også et helt sentralt virkemiddel som i utgangspunktet retter seg mot tilbudssiden. Et av de viktigste etterspørselsregulerende tiltak er offentlig påvirkning av prisene gjennom avgifter på alkohol. Etterspørselen blir også påvirket gjennom lover som forbyr bruk av alkohol i visse situasjoner eller av visse grupper, f.eks særskilte risikogrupper. Aldersgrensebestemmelsene er eksempel på dette. Tiltak som tar sikte på å påvirke bruken av alkohol i bestemte situasjoner og tiltak for å påvirke enkeltpersoners atferd og holdninger gjennom opplysning og informasjon, er andre sentrale virkemidler. Også alkoholreklameforbudet er et slikt etterspørselsreduserende tiltak. En rekke virkemidler er rettet mot å sikre at en så stor del som mulig av den alkoholen som selges går gjennom lovlige kanaler. De rammer og kontrollsystemer som er lagt rundt omsetningen av alkohol er et uttrykk for dette. For øvrig inkluderer dette tiltak som er rettet mot ulovlig produksjon og omsetning av brennevin, og mot bevillingsløs skjenking. I denne proposisjonen er det foreslått tiltak, endringer eller justeringer innenfor alle disse virkemiddelområdene. Et siste virkemiddelområde i alkoholpolitikken, er tiltaksapparatet for behandling og rehabilitering av rusmiddelmisbrukere. Hjelpeapparatet skal gi støtte og bistand til dem som trenger hjelp til å gjøre noe med sitt eget rusmiddelmisbruk. Denne delen av virkemidlene vil ikke bli nærmere omtalt i proposisjonen. Tiltaksapparatet ble imidlertid grundig drøftet i St.meld.nr.69 (1991-1992) Tiltak for rusmiddelmisbrukere. Regjeringen tar også sikte på å framlegge en Stortingsmelding om narkotikapolitikken i løpet av 1996. Meldingen vil omhandle visse kvalitative sider av tiltaksapparatet for rusmiddelmisbrukere. Også forhold utenfor alkoholpolitikken vil kunne påvirke forbruket av alkohol og få konsekvenser for den alkoholpolitikken som blir ført. Den viktigste utenforliggende faktoren er inntektsutviklingen, som uten tvil har stor betydning for forbruket av alkohol. Priser og tilgjengelighet er antagelig de mest effektive enkeltvirkemidler for å påvirke etterspørselen etter alkohol. Det er gjort en rekke undersøkelser om sammenhengen mellom prisendringer og salget av alkohol. Undersøkelsene viser at etterspørselen etter alkohol påvirkes av prisendringer; øker prisen synker etterspørselen. Alkohol er m.a o som en vanlig vare i denne sammenheng. Alkoholavgiftene, som Stortinget fastsetter i forbindelse med budsjettbehandlingen hvert år, bidrar til å holde alkoholprisene på et nivå som er alkoholpolitisk forsvarlig. Selv om prisen på denne måten er et viktig virkemiddel, må pristiltak ses i sammenheng med inntektsutviklingen. Den generelle velstandsutviklingen betyr at folk kan kjøpe mer av alt, også alkohol, til tross for høye priser på alkohol. Det er solide holdepunkter for å si at tiltak som begrenser tilgjengeligheten av alkohol kan gi et betydelig bidrag til å forebygge alkoholproblemer. En rekke undersøkelser nasjonalt og internasjonalt bekrefter at salget av alkohol vil øke når antallet salgs - og skjenkesteder øker. Det har vært reist noe tvil om dette, fordi forbruket i Norge ikke har økt i takt med økningen spesielt i antall skjenkesteder. Det er i den forbindelse grunn til å peke på at statistikken vedrørende alkoholomsetningen på skjenkesteder er nokså mangelfull. Statistisk sentralbyrås (SSB) beregninger av skjenkestedenes omsetning har helt siden omkring 1970 bygd på en forutsetning om at skjenkestedene hvert år står for 10 % av omsetningen av øl i kl. 1 og 3 og 25 % av omsetningen av øl i kl. 2. Så lenge øl i kl. 2 står for mellom 80 og 90 % av det totale ølsalget, vil derfor SSBs anslag nødvendigvis alltid ligge litt i underkant av 25 %, uansett hvor mye det i virkeligheten blir skjenket. Bryggeriforeningens tall over hvor stor andel av ølsalget som skjer i form av leveranser på fat eller tank viser at SSBs beregninger er for lave. I tillegg kommer det flaskeølet som selges på skjenkestedene. Beregninger det alkoholpolitiske utvalget har foretatt ( NOU 1995:24 s 68-69) viser at øl- og vinforbruket ute på skjenkestedene har økt mye sterkere, eller for brennevins vedkommende avtatt svakere, enn forbruket i privatsfæren. Serveringsnæringens andel av ølomsetningen er nesten fordoblet i løpet av de siste 20 årene. Det samme gjelder næringens andel av brennevinsomsetningen, mens andelen av vinomsetningen har gått litt ned. I 1984 ble det gjennomført et forsøk med lørdagstengte vinmonopolbutikker i enkelte byer i Norge. Lignende forsøk har vært gjennomført i Sverige og Finland. Forsøket med lørdagsstengte vinmonopolbutikker viste bare ubetydelige endringer i forbruket. Det er imidlertid grunn til å tro at vesentlige utvidelser av åpningstidene, hvor lange salgstider utover kvelden i butikker som selger alkohol til forbruker kommer på toppen av utvidete skjenketider, i betydelig grad vil påvirke forbruksmengde og drikkemønster. Også måten en vare selges på, kan ha betydning for størrelsen på omsetningen. I Sverige førte innføringen av selvbetjening i noen av Systembolagets butikker til et økt salg av alkohol. Dette økte salget ble ikke oppveiet av en nedgang i salget i nabobutikkene. I Norge viste salget av sterkøl en kraftig nedgang etter at dette ølet bare kunne selges av betjening «over disk». Salget er gått ytterligere ned etter at det ble overført til Vinmonopolet. De endringer som er skjedd i skjenkestedenes åpningstider, se kapittel 2.4.4, ser ut til å ha ført til en betydelig omlegging av drikkevanene til de som hyppigst besøker slike steder, dvs aldersgruppen 18 til 30 år. Det nye drikkemønsteret har ført til en økning i antallet ordensforstyrrelser sent på natten. I enkelte byer registrerer legevakten også betydelig flere pasienter med alkoholpåvirkning sent på fredags- og lørdagskvelder nå enn da kommunen hadde kortere skjenketid. Ved en undersøkelse som ble gjort av SIFA i Trondheim i 1989 fant en at de som går ofte på restaurant både drikker hyppigere og drikker seg hyppigere beruset enn de som går ut sjelden. Undersøkelsen viser også at særlig når det gjelder den yngste aldersgruppen, synes de som går ofte på restaurant å drikke seg mye hyppigere beruset enn de som sjelden besøker slike steder. Erfaringene med andre tiltak for å påvirke etterspørselen av alkohol, (f.eks opplysningsarbeid i skolen, folkeopplysning, begrensninger i alkoholreklame, osv) gir så langt ingen utvetydige holdepunkter for effektiviteten av tiltakene. Like fullt mener Sosial- og helsedepartementet at slik virksomhet er viktig, fordi den påvirker folks holdninger til alkoholbruk på lang sikt. Opplysning og informasjon bidrar til å skape et miljø og en forståelse rundt den alkoholpolitikken som føres. Den er rettet mot å påvirke atferd gjennom å endre oppfatninger og holdninger, og ikke mot å påvirke atferd direkte. Man skal heller ikke se bort fra den normative virkningen av restriktive alkoholpolitiske virkemidler som ikke primært tar sikte på å regulere etterspørsel og tilgjengelighet. Vinmonopolet gjennom sin begrensning av tilgjengeligheten, og høye priser, påvirker folks atferd. Samtidig påvirker de også folks holdninger til alkohol, fordi disse ordningene gjennom sin praktiske utforming understreker at alkohol ikke er å betrakte som en ordinær dagligvare. Den siste gruppen av alkoholpolitiske tiltak er rettet mot ulovlige forhold i tilknytning til omsetningen av alkohol. Det er en alminnelig oppfatning at en eventuell økning i alkoholsalget på grunn av reduserte priser og økt tilgjengelighet, oppveies ved at smugling og hjemmebrenning går ned. Finansdepartementet har fått utarbeidet en vurdering av konsekvenser av ulike endringer i disse forhold. Beregningene i rapporten tyder på at en kan vente en betydelig økning i det reelle alkoholforbruket, dersom tilgjengeligheten øker og priser og avgifter går ned. Lettes pristrykket på legalt omsatt alkohol er det sannsynlig at denne alkoholen vil øke sin markedsandel noe på bekostning av illegalt omsatt vare. Det samlede resultatet vil likevel være en økning i det totale forbruket. Dersom man skal påvirke det uregistrerte forbruket med priser, må disse settes ned betraktelig. Det vil gi en desto større økning i det samlede forbruket. Det kreves egne virkemidler som retter seg mot det uregistrerte forbruket. Her har politi- og tollvesenet viktige oppgaver. Departementet har i kapittel 16 foreslått at kjøp av ulovlig tilvirket eller omdestillert brennevin skal forbys. Kjøp av ulovlig innført brennevin er forbudt i henhold til tolloven. Bl a forebyggingshensyn taler for å la kjøp rammes av forbudet. Rusmiddeldirektoratet gjennomførte i perioden 1993-95 en aksjon mot ulovlig spritomsetning. Målene var å redusere omfanget av smugling og hjemmebrent, redusere etterspørselen, øke fagfolks kunnskaper og skape økt forståelse og oppslutning om norsk rusmiddelpolitikk. Aksjonen ble evaluert av SIFA. Sluttrapporten viser at aksjonen ga gode resultater. Kjøp og bruk av ulovlig sprit ble redusert i det undersøkte utvalget, og disse endringene reflekterer høyst sannsynlig reelle forbruksendringer i hele den norske befolkningen mellom 16 og 80 år. Sosial- og helsedepartementet har bedt Rusmiddeldirektoratet følge opp de gode resultatene ved å sørge for at kampanjens budskap blir sendt ut på nytt i 1997. Det fins selvsagt en grense for hvor store endringer av forbruksvaner som kan oppnås gjennom rene rusmiddelpolitiske tiltak. Alkoholpolitikken er et uttrykk for samfunnets bevissthet og ønske om å begrense skadevirkningene av alkoholforbruket. Dersom disse virkemidlene skal være virksomme, må tiltakene suppleres med tiltak som i et bredere perspektiv tar sikte på å sikre befolkningens velferd, og som motvirker arbeidsløshet, utstøting og marginalisering. Det vises i denne sammenheng til St.meld.nr.35 (1994-1995) Velferdsmeldingen. I det foregående er virkemidlene gruppert og enkelte tiltak er gitt særskilt omtale. Dette kan ordne framstillingen. Samtidig er en slik inndeling med på å skjule at helheten, sammenhengen mellom tiltakene, og måten de griper inn i hverandre på, også er viktig for resultatet. Alkoholpolitikkens overordnede mål er å forebygge alkoholskader. Slik sett har alle tiltakene en forebyggende hensikt. Enkelte tiltak kan også få effekt både i kraft av at de bidrar til å regulere tilgangen, og ved at de samtidig har en normativ side. Vinmonopolet, og prispolitikken er eksempler på dette. Tiltak kan hver især være mer eller mindre effektive. Det er f.eks vel dokumentert at tilbudsregulerende tiltak, sammen med høy pris isolert sett er de mest effektive virkemidlene i forhold til å redusere omfanget og de alvorlige følger av misbruk av alkohol. Samtidig er det viktig å understreke at en restriktiv reguleringspolitikk ikke kan opprettholdes i lengden uten at den forankres i befolkningen gjennom informasjon og holdningsskapende arbeid. På samme måte er det en sammenheng og vekselvirkning mellom rusmiddelforebyggende arbeid og behandlings-/rehabiliteringsarbeid. Det at man har et behandlings- og rehabiliteringsapparat er i seg selv med på å synliggjøre at alkoholen har en rekke skadevirkninger. De ulike tiltakene må gripe inn i og forsterke hverandre. Det avgjørende for valg av strategier og virkemidler er derfor at de samspiller og danner en helhet. I denne sammenhengen er det også viktig å se alkoholpolitikken som en del av en samlet rusmiddelpolitikk. Det alkoholpolitiske utvalget konstaterer at norsk alkoholpolitikk opp til i dag har vært vellykket i den forstand at en i Norge har et lavt forbruk av alkohol og mindre alkoholskader enn i andre land. På enkelte områder er det likevel behov for visse justeringer. Det vil også være behov for enkelte nye satsningsområder. Dette vil bli nærmere omtalt i kapittel 2.5. Norsk alkoholpolitikk har i hovedsak ligget fast i hele etterkrigstiden, og viktige deler av den helt siden 1927. Det har likevel skjedd visse endringer i bruken av alkoholpolitiske virkemidler. I denne sammenheng er det naturlig å skille mellom statlige og kommunale tiltak og virkemidler. De statlige rammebetingelsene, herunder lovverket, har gjennomgått bare små endringer. Alkoholloven av 2. juni 1989 trådte i kraft 1. januar 1990 og avløste den tidligere lov av 1927. Det viktigste målet med lovrevisjonen i 1989 var å forenkle regelverket, uten at man tok sikte på store materielle endringer. Avgiften som virkemiddel i alkoholpolitikken er av noe nyere dato enn det restriktive omsetningssystemet, inkludert Vinmonopolet. Under annen verdenskrig ble det lagt en egen «krigstilleggsavgift» på toppen av utsalgsprisen på brennevin og vin. Denne avgiften ble beholdt etter krigen, og har etter hvert fått stor alkoholpolitisk betydning. Realprisene på alkoholholdige drikker har etter dette vært nokså stabile. Kontrollen med ulovlig innførsel og produksjon av sprit er blitt styrket i de siste årene, og enkelte kommuner ønsker nå å gjennomføre strengere tiltak mot de som ikke overholder skjenkebestemmelsene. Det er først og fremst gjennom antall bevillinger til salg og skjenking av alkohol, at det har skjedd store endringer gjennom de senere årene. Fra 1974 til 1994 (statistikk for 1995 ikke klar) har antall skjenkesteder for brennevin økt fra 390 til 2.333, antall skjenkesteder hvor man kan få skjenket vin fra 1.520 til 4.927 og antall skjenkesteder hvor man kan få skjenket øl fra 2.358 til 5.178. I denne perioden er med andre ord antallet skjenkesteder for brennevin nesten femdoblet. Antallet skjenkesteder for vin har økt med ca 220 % og for øl med ca 120 %. I 1994 ble det solgt brennevin i 76 av landets 435 kommuner, mot 44 av 454 kommuner i 1974. For brennevinsskjenkingen er økningen mye større; i 1994 ble det skjenket brennevin i 361 kommuner mot 104 kommuner i 1974. Den mest markerte endringen i norsk alkoholpolitikk siden 70-tallet er derfor at brennevin, vin og øl (middels sterk) i dag er mye lettere tilgjengelig enn for 20 år siden. Det kan derfor konstateres at det har skjedd en betydelig liberalisering i den kommunale håndhevingen av alkoholpolitikken. Denne større tilgjengeligheten styrkes ytterligere av at skjenketidene er blitt utvidet i det samme tidsrommet, det kan nå både skjenkes lenger ut over natta og på flere dager enn i 1975. Det er imidlertid en alkoholsort som ikke har hatt tilsvarende økt tilgjengelighet. Det er det sterke ølet. I dag selges slikt øl bare i Vinmonopolets butikker, og ikke i nesten 2000 dagligvarebutikker slik situasjonen var før 1. mars 1993. På ett område innenfor den statlige forvaltningen av alkoholpolitikken har det skjedd visse endringer i rammebetingelsene. Alkoholloven ble sist endret ved lov 23 juni 1995 nr 42, da A/S Vinmonopolets enerett til import, eksport og engrossalg av vin og brennevin ble erstattet av en bevillingsordning for engrossalg av alkoholholdig drikk. Samtidig ble de institusjonelle forbindelsene mellom salgsmonopolet og produksjonsmonopolet opphevet. Ordningen trådte i kraft 1. januar 1996. Det er samtidig forutsatt at detaljmonopolet, som et sentralt alkoholpolitisk instrument, skal videreføres. Denne endringen innebærer ikke en endring i de alkoholpolitiske målene, eller en svekkelse av Regjeringens vilje til å ta i bruk nødvendige virkemidler for å begrense alkoholskadene. Den nye bevillingsordningen innebærer et helhetlig alternativ til enerettsystemet som forutsettes å skulle være et virksomt instrument også i framtiden. Ved etableringen av bevillingsordningen la Regjeringen vekt på å sikre at alkoholholdige drikker bare omsettes til forbruker av de som har rett til det. Dette tilsier streng kontroll med all håndtering av alkoholholdig drikk. Det tilsier også at man sikrer at de aktørene som nå etter hvert etablerer seg på alkoholmarkedet er seriøse. Dette er løst ved at det er stilt krav om at all kommersiell håndtering av alkohol krever tillatelse fra offentlig myndighet. Bevillingshaverne har omfattende plikter etter lovgivningen generelt, ikke bare alkohollovgivningen. Gjennom det kontrollapparat som er etablert, har Regjeringen lagt vekt på at bortfallet av Vinmonopolets eneretter ikke skal medføre at det etableres nye illegale kanaler i alkoholmarkedet. Den nye ordningen omfatter derfor alle produksjons- og omsetningspunkter samt distribusjonen mellom disse. Oppgaven med å behandle søknader om bevillinger til engrossalg og tilvirkning, samt føre kontroll med hvordan virksomheten utøves, er lagt til Rusmiddeldirektoratet. Det er etablert en egen avdeling i direktoratet for disse oppgavene. Denne organiseringen er foretatt for å ivareta den habiliteten et slikt kontroll- og bevillingsorgan bør ha. Kontrollen vil bli omfattende for å sikre at det ikke skjer lekkasjer og ulovlig omsetning. Rusmiddeldirektoratet er også tillagt oppgaver av statistisk art. Sosial- og helsedepartementet vil følge nøye med i eventuelle virkninger av omleggingene av de statlige monopolene. Den nye bevillingsordningen forutsettes å være et virksomt alkoholpolitisk instrument, selv om et større innslag av privatøkonomiske interesser i alkoholomsetningen også vil kunne medføre et større press på forbruker og derved påvirke etterspørselen. Vridningen i virkemiddelbruk i kommunene gir grunnlag for en viss bekymring, og tiltak som vil styrke kommunenes mulighet for å drive en aktiv alkoholpolitikk står sentralt i denne proposisjonen. Sosial- og helsedepartementet vil understreke betydningen av å videreføre en alkoholpolitikk i hovedsak basert på det sett av virkemidler som til nå har vært viktige deler av norsk alkoholpolitikk. Virkemidler vil måtte rette seg mot totalforbruk og forbruksmønster, og knytte seg til kontroll og forebygging. Strategiene i alkoholpolitikken må også i framtiden ha et langsiktig perspektiv. Samtidig må slike tiltak suppleres med tiltak rettet mot risikogrupper og storkonsumenter, og inkludere behandlings- og rehabiliteringsstrategier. Det er viktig at bredden og variasjonen i tiltak opprettholdes, og at helse- og sosialpolitiske vurderinger står sentralt i valget av tiltak. Departementet legger videre vekt på at alkoholpolitikken i framtiden skal ses i en helhetlig rusmiddelpolitisk sammenheng, og at de lokalbaserte tiltakene blir et ankerfeste i det rusmiddelforebyggende arbeidet. Alkoholpolitikken må i sin utforming ha legitimitet i befolkningen. I de siste 20-30 årene er det gjort en rekke undersøkelser av folks holdninger til norsk alkoholpolitikk og hva folk forstår med alkoholmisbruk. Det kan se ut som om det i befolkningen er kommet en mer liberal innstilling til bruk av alkohol enn før. Sosial- og helsedepartementet vil særlig rette oppmerksomheten mot: - Detaljsalgsmonopolet som alkoholpolitisk instrument. - Styrking og systematisering av det internasjonale samarbeidet. Alkoholloven og enkelte andre lover setter rammene for hvordan alkoholpolitikken skal forvaltes. Innenfor disse rammene er kommunene tillagt et betydelig ansvar for å utforme en lokal tilnærming til de utfordringer som peker seg ut. Rammene er vide, og lovverket gir kommunene stor frihet til å utforme sin egen politikk, både i restriktiv og liberal retning. Den kommunale frihet er større på dette området enn på de fleste andre områder. En konsekvens av dette er at den norske alkoholpolitikken i stor grad er avhengig av hvilken politikk kommunene fører. En viktig forutsetning for den nasjonale alkoholpolitikken er m.a o at den følges opp på kommunalt nivå. Dette gjelder både i forhold til hvor restriktiv politikken skal være, og hvilken legitimitet politikken får i befolkningen. Som nevnt i 2.4.4 har det vært store endringer i den kommunale alkoholpolitikken de senere år i retning av en liberalisering. Tilgjengeligheten av alkohol har økt gjennom flere salgs- og skjenkesteder, utvidede åpningstider etc. Dette er trolig den mest markante endringen i norsk alkoholpolitikk i senere tid. På nasjonalt nivå har politikken derimot vært mer stabil. Alkohollovens mål om å begrense de samfunnsmessige og individuelle skader som alkoholbruk kan innebære, gjelder lokalt som sentralt. Også på lokalt plan er det viktig å avveie de ulike interesser som er involvert. Som nevnt i kapittel 2.1 kan dette være legitime interesser som samtidig til dels er motstridende, som f.eks helse- og sosialpolitiske interesser, hensynet til næringsinteresser og hensynet til forbrukernes interesser. Interessemotsetningene blir ofte ekstra tydelige ved kommunenes utforming av alkoholpolitikken, f.eks gjennom kommunestyrets rett til å fastsette rammene for tildeling av salgs- og skjenkebevillinger. Det er en utfordring å legge til rette for et system som gjør det lettere for kommunene å foreta disse avveiningene, og føre en aktiv og målrettet alkoholpolitikk. En rekke kommuner hevder at lovgivningen slik den er i dag ikke er et godt nok instrument for utforming av en restriktiv kommunal alkoholpolitikk. Andre kommuner ønsker på sin side å liberalisere alkoholpolitikken, og benytter seg av lovens vide rammer for å oppnå dette. Den utviklingen vi har sett for antall salgs- og skjenkesteder viser at det kan være vanskelig å gjennomføre en nasjonal målsetting om nedsatt forbruk samtidig som kommunene gis stor frihet i utformingen av den lokale rusmiddelpolitikken. Sosial- og helsedepartementet vil likevel fortsatt gå inn for at sentrale deler av rusmiddelpolitikken skal tilligge kommunene innenfor nasjonalt fastsatte rammer. Dette har sammenheng med at de viktige avveininger som skal foretas mellom motstridende og legitime interesser i forhold til nærings-, forbruker- og helse- og sosialpolitikk best kan foretas innenfor en lokal ramme. Et av hovedformålene med å foreta en revisjon av alkoholloven er å synliggjøre de styringsmulighetene kommunene har for å føre en restriktiv alkoholpolitikk. Som eksempel på forslag til tiltak i så måte kan nevnes lovfesting av hvilke hensyn som kan tillegges vekt ved tildeling av bevilling, se kapittel 4.2. Departementet foreslår også en del endringer og presiseringer av lovteksten, se f.eks kapittel 7. Departementet foreslår dessuten endringer som styrker den kommunale styringen over alkoholpolitikken. Som eksempler kan nevnes forslaget om å utvide kommunenes adgang til å stille vilkår i bevillingene, se kapittel 4.4, og forslaget om å oppheve det personlige bevillingssystemet, se kapittel 3. Innføring av strengere krav til bevillingshaver, se kapittel 4 og utvidelse av adgangen til å inndra bevillingen, se kapittel 8, kan også sies å styrke den kommunale kontrollen over bevillingspolitikken. Departementet ser også behov for å sette enkelte nye rammer for det kommunale selvstyret. Departementet foreslår derfor i kapitlene 12 og 13 at det innføres maksimaltider for salg og skjenking. Dagligvareforbundet går i sin høringsuttalelse inn for at bevillingssystemet for salg og skjenking av alkohol bør omlegges slik at vilkårene for å få bevilling skal fremgå direkte av alkoholloven, og uttaler: «Det vil sikre likebehandling over hele landet, og vil være et system det er enklere å forholde seg til og praktisere både for politikere og bevillingssøkere/-innehavere. Norsk Bryggeri- og Mineralvannindustris Forening og Nærings- og energidepartementet støtter dette synspunktet. Norges Colonialgrossisters Forbund går i sin uttalelse enda lenger, og uttaler: «Vi mener i prinsippet at et system der vilkårene for omsetning av alkoholholdig drikk fremgår direkte av loven uten krav om offentlig tillatelse, ville forenkle systemet vesentlig og dermed hindre unødige ineffektiviteter i omsetningen. Departementet vil understreke at det forhold at det kan utøves et skjønn ved tildeling av bevilling framstår som en av de mest sentrale virkemidlene i alkoholpolitikken. Gjennom bevillingssystemet er det mulig å tilpasse alkoholpolitikken til lokale forhold, og det gir rom for lokalt alkoholpolitisk skjønn. De alkoholpolitiske holdningene og forholdene forøvrig varierer mye fra sted til sted, og dette bør systemet oppfange. Bevillingssystemet har videre den fordel at det gir god oversikt over hvem som er gitt adgang til å omsette alkohol og hvem som dermed skal kontrolleres. Bevillingssystemet for detaljsalg og skjenking har lange tradisjoner i norsk alkoholpolitikk, og departementet har i denne proposisjonen lagt til grunn at det skal videreføres. I proposisjonens kapittel 4 beskrives hvilke hensyn kommunene kan legge vekt på ved tildeling av bevillinger. Men en utforming av alkoholpolitikken består ikke bare av spørsmålene om hvem som skal gis rett til å omsette, hvor dette skal skje, når osv. Alkoholpolitikken bør ses i en rusmiddelpolitisk sammenheng, og kommunene har da et vidt spekter av virkemidler å spille på. Den kommunale rusmiddelpolitikken bør, på samme måte som den nasjonale, være helhetlig og samlet, og omfatte tiltak som setter rammer for forbruk, som forebygger misbruk, og som gir nødvendig hjelp til misbrukere av rusmidler. Det er også viktig at kommunene samarbeider om utvikling av rusmiddelpolitikken. De vedtak og beslutninger som foretas i en kommune kan lett få konsekvenser for situasjonen i nabokommunen, samtidig som det ofte kan gi god effekt å utforme felles strategier. Kontroll med at utøvelsen av bevillingene skjer i lovlige former er et annet sentralt virkemiddel. Det kontrollapparat som er lagt rundt import og engrosvirksomheten av alkohol er relativt omfattende. På samme måten er det viktig å sikre at salgsleddene til forbrukerne skjer på en forsvarlig måte. Alkoholloven § 1-9 legger ansvaret for kontrollen med utøvelsen av salgs- og skjenkebevillinger til kommunene. I forskrift av 19. desember 1989 pålegges kommunene å opprette et utvalg til å forestå kontrollen med salg og skjenking i kommunen. Departementet drøftet i høringsnotatet hvorvidt en styrking av kontrollapparatet forutsetter en endring i lovens § 1-9. Departementet konkluderte med at en slik endring ikke var påkrevet. De fleste høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet deler departementets oppfatning. Avholdsfolkets Landsråd påpeker at aktiv kontroll må til for å avdekke overtredelser av lovverket og virker normdannende og dermed «forebyggende» på framtidige lovovertredelser. Kontroll er dermed av avgjørende betydning for at loven skal ha den ønskede effekt. Departementet skal bemerke at det er kommunene selv som må sette i verk de tiltak som er nødvendig for å styrke kontrollen. Ofte fungerer helse- og sosialstyret som kontrollutvalg, men mange kommuner har også opprettet eget kommunalt kontrollutvalg. I perioden 1. juli 1994 til 1. juli 1995 hadde i alt 126 kommuner behandlet 1.124 saker som gjaldt overtredelse av salgs- og skjenkebestemmelsene. Det har vært en stor økning av slike saker fra 1991 til 1995. Den vanligste reaksjonen i disse sakene er å gi skriftlig advarsel. Permanent inndragning av bevilling er en sjelden reaksjonsform; mer vanlig er tidsbegrensede inndragninger. Kommunene kan gi kontrollutvalgene i oppdrag å utføre flere kontroller enn de gjør i dag, kontrollen kan samordnes med andre offentlige etaters kontroll av salgs - og skjenkestedene, og kontrollørene kan gis mer omfattende opplæring enn den de nå får. Utgiftene til kontrollen skal dekkes av den bevillingsavgiften alle som har salgs- eller skjenkebevilling må betale kommunen. Departementet er således enig med flertallet av høringsinstansene i at en styrking av kontrollapparatet ikke forutsetter endring i lovens § 1-9. Kommunene spiller dessuten en sentral rolle i det forebyggende arbeidet. Forebyggende arbeid må skje tverrfaglig og i et bredt samarbeid mellom flere etater, hvor skole, kultursektor og sosialtjeneste med oppsøkende virksomhet er sentrale elementer. Rusfrie tilbud til ungdom kan være ett viktig virkemiddel. Kommunene kan også være en viktig faktor i holdningsarbeid, opplysningskampanjer etc, fordi slikt arbeid ofte må målrettes, og knyttes til målgruppenes virkelighet og hverdag. De tiltak som planlegges lokalt må springe ut av konkrete behov og analyser av hva som rører seg i aktuelle miljøer. Det er viktig at kommunene ved utformingen av sin helhetlige rusmiddelpolitikk ser sammenhengen mellom de forskjellige virkemidlene. En restriktiv bevillingspolitikk og utstrakt forebyggende arbeid og informasjonsvirksomhet kan f.eks redusere belastningen på behandlingsapparatet. Det alkoholpolitiske utvalget trekker særlig fram bruk av rusmiddelpolitiske planer. Departementet er enig i at slike planer kan være et nyttig redskap for kommunene i utformingen og praktiseringen av sin rusmiddelpolitikk. F eks vil det være naturlig å benytte slike planer dersom kommunene ønsker å avvike fra normaltiden for salg- og skjenking slik at dette spørsmålet kan ses i sammenheng med andre virkemidler. Planen kan inneholde en kartlegging og analyse av situasjonen i kommunen, kommunens rusmiddelpolitiske mål og hvilke virkemidler som bør tas i bruk for å nå disse målene. Avholdsfolkets Landsråd uttaler: «I planen bør det konkretiseres hvordan kommunen vil nå målet om et redusert alkoholkonsum og bygge trygge oppvekst- og nærmiljø. Planen bør ellers bla. omtale spørsmålet om alkoholfrie soner i kommunen. Alkoholpolitiske planer vil kunne være et viktig styringsdokument for kommunene i alkoholpolitikken. Kommunene kan i denne planen hjemle kontroll og sanksjoner i forhold til bevillingene. Dette er, slik departementet ser det, gode eksempler på hvordan rusmiddelpolitiske planer kan brukes. Stadig flere kommuner lager alkoholpolitiske planer. I dag har over halvparten av kommunene slike planer. Et mindretall i det alkoholpolitiske utvalget foreslår at det lovfestes en plikt til å ha kommunale planer for alkoholpolitikken. Bl a Hotell- og restaurantarbeiderforbundet, Avholdsfolkets Landsråd og diverse andre avholdsorganisasjoner støtter mindretallets forslag om lovfesting. De peker bl.a på at alkoholpolitisk planlegging må foregå som ledd i et samlet rusmiddelpolitisk planleggingsarbeid, og at utarbeidelse av slike planer kan dempe opplevelsen av vilkårlighet fra næringens side. Svært få kommuner har uttalt seg om spørsmålet. De som har uttalt seg er delte i synet på om det skal være plikt til å lage rusmiddelpolitiske planer. De som går inn for en slik lovfestet plikt peker på at kommunestyrene har en viktig rolle i alkoholpolitikken, og at slike planer kan bidra til en bevisst helhetlig alkoholpolitikk i kommunene. De som går imot at det skal innføres en slik plikt mener at kommunen bør ha rett til å velge i hvilken form de vil diskutere eller avgjøre sin alkoholpolitikk. Kommunal- og arbeidsdepartementet og Rusmiddeldirektoratet går imot at det skal være plikt til å utforme alkoholpolitiske planer. Rusmiddeldirektoratet mener det må være opp til den enkelte kommune å vurdere behovet for slike planer ut fra sin størrelse og egenart. De understreker at mange kommuner ville være tjent med å utarbeide kommunale planer for sin alkoholpolitikk, og at det vil være særlig viktig dersom bevillingene gis uten tidsbegrensning. Sosial- og helsedepartementet antar at en lovfesting av plikt til å lage kommunale rusmiddelplaner ikke er hensiktsmessig. En slik plikt gir ingen garanti for en bedre rusmiddelpolitikk. Planene må først og fremst oppleves som et nyttig redskap lokalt. Departementet vil imidlertid bidra til å legge til rette for at det kan utarbeides rusmiddelpolitiske planer i kommunene, og for at planene får en kvalitet som gjør dem til et godt redskap for kommunenes rusmiddelpolitikk. Departementet vil bl.a utarbeide maler som eksempler på slike planer. Departementet foreslår dessuten at bevillingsperioden endres, slik at den opphører 30. juni året etter at nytt kommunestyre tiltrer, se lovforslaget § 1-6 første og andre ledd. Etter gjeldende rett opphører bevillingsperioden senest 31. mars. En slik endring vil gi kommunene bedre tid til å utforme en generell alkoholpolitikk, f.eks i form av rusmiddelpolitiske planer før bevillingssøknadene behandles. For at kommunene skal kunne utforme en god rusmiddelpolitikk er det viktig at de har tilstrekkelig grunnlag å basere sine beslutninger på. Statistikk og forskningsresultater kan være gode hjelpemidler. Som eksempel kan nevnes statistikk som bearbeides slik at den enkelte kommune kan sammenligne seg med andre kommuner på det rusmiddelpolitiske området, eller slik at en kan se utviklingen i vedkommende kommune over tid. Rusmiddeldirektoratet spiller en viktig rolle når det gjelder dokumentasjon og spredning av statistikk. Sosial- og helsedepartementet utgir årlig Styrings- og informasjonshjulet for helse- og sosialtjenesten i kommunene. «Hjulet» inneholder enkelte rusmiddelrelaterte sammenligningstall til landets kommuner og fylkeskommuner. Det mangler imidlertid et godt system for å ordne informasjonen for kommunene som på en rimelig enkel måte kan gi oversikt over trender, forbruk, fordeling, tilbud og omsetning. Sosial- og helsedepartementet tar i samråd med Rusmiddeldirektoratet sikte på å videreutvikle rusmiddelrelatert statistikk og informasjon om rusmiddelspørsmål og virkemiddelbruk av betydning for kommunene. Det vil framover legges større vekt på å utvikle indikatorer for en overvåking av forbruksmønstre som kan være til nytte for kommunene i deres politikkutforming. Departementet tar også sikte på å utvikle faktahefter med bakgrunn og forenklede framstillinger av statistikk, forskningsmateriale o l. Sosial- og helsedepartementet vil legge tilrette for en mer målrettet lokal innsats gjennom. - Revisjon av alkoholloven som klargjør de styringsmulighetene kommunene har. - Utvikling av maler for rusmiddelpolitiske planer. - Å utvikle og spre rusmiddelrelatert informasjon; statistikk, forskning, forsøk- og utviklingsarbeid, herunder utarbeide faktahefter. Det alkoholpolitiske utvalget har i sin utredning understreket betydningen av det langsiktige og generelle informasjons- og opplysningsarbeid rettet mot alle alkoholbrukere. De peker også på behovet for å styrke innsatsen for å identifisere risikopersoner og risikogrupper, og informasjonen om sammenhengen mellom alkoholbruk og voldsutøvelse. Utvalget finner det riktig å satse sterkere på den såkalte punktavholdsstrategien, som innebærer at man gjennom ulike tiltak søker å påvirke forbruket av alkohol knyttet til enkelte områder og situasjoner som bør være alkoholfrie. Endelig understreker utvalget viktigheten av å inkludere mer alkoholkunnskap i grunn- og videreutdanningen, gi opplæring til de som arbeider innenfor virksomheter som selger eller skjenker alkohol, og å øke informasjonen innad i politiets og tollvesenets rekker. Rusmiddeldirektoratet, sammen med Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning, spiller viktige roller i det statlige rusmiddelforebyggende arbeidet. Også kommunene har viktige forebyggingsoppgaver, se 2.5.2. De frivillige organisasjonene har i historisk perspektiv, spesielt gjennom avholdsbevegelsen, vært de fremste til å informere om alkoholspørsmålet. I dag representerer de et viktig korrektiv til og en supplering av den virksomhet som drives i offentlig regi. Det er i det forebyggende arbeid viktig å holde fast ved at ikke alle livsproblemer kan eller bør være hjelpeapparatets ansvar. Det er et hovedmål å styrke folks evne til å møte de prøvelser livet byr og mestre de problemer det skaper - og dermed utvikle vilje til å ta hånd om seg selv og ta vare på andre. Dagens utfordringer i rusmiddelspørsmålene er langt mer enn tidligere knyttet til kulturelle endringer, endret livsstil, levemåte og arbeid; har ofte mer flokete årsaker og fordrer mer sammensatte forebyggingstiltak enn før. Det betyr at grensene mellom offentlig og personlig ansvar stadig må vurderes. Det er viktig å søke den rette balanse mellom individets ansvar og valgfrihet på den ene siden, og de felles behov vi har for forebygging og helsefremming på den annen. Høringsuttalelsene er positive til det alkoholpolitiske utvalgets forslag om økt satsing på informasjon og opplysning som en viktig forebyggende innsats. Begrunnelsene gis dels i en endret internasjonal situasjon, dels i nye forskningsresultater, dels i en vurdering av at de tradisjonelle virkemidler er blitt svekket og dels som alternativ til restriktive virkemidler. Legeforeningen beklager i sin uttalelse den lave prioritet som utvalget gir forebyggende arbeid blant barn og ungdom, og ber om at det satses på tiltak som stimulerer til at ungdomsmiljøene blir mest mulig frie for bruk av alkohol og andre rusmidler. Tilsvarende syn kommer også fram i uttalelsen fra Bø kommune: «Det er nettopp i denne delen av alkoholpolitikken kommunane kan bidra mest. Sosial- og helsedepartementet vil understreke at barn, ungdom og unge voksne er viktige målgrupper i det forebyggende arbeidet. Undersøkelser har vist at debutalderen ved bruk av alkohol er av betydning for i hvilken grad man utvikler et rusmiddelproblem. Departementet vil foreta en bred gjennomgang av nye misbruksmønstre og ungdomskulturelle strømninger i Stortingsmeldingen om narkotikapolitikken som skal framlegges senere i år, og knytte an en diskusjon om aktuelle forebyggende tiltak rettet mot ungdom. Rusmiddeldirektoratet vil intensivere og fortsette samarbeidet med næringslivet for å utvikle flere og bedre alkoholfrie drikker og nye typer kafeer og serveringssteder. Det vil også være nødvendig å ta i bruk kunnskap om kulturelle fenomener, og sette i verk tiltak som bidrar til å skape «motkulturer» i miljøer hvor rusmidler har en sentral plass. Særlig er dette viktig i det forebyggende arbeid rettet mot ungdom. Informasjonstiltak som retter seg mot allmenheten bør i større grad enn tidligere knyttes nærmere til nye lover, restriksjoner eller aksjoner. Ettersom tilgjengeligheten av alkohol har økt betydelig det siste tiår, bør informasjonstiltak rettet mot lokale beslutningstagere gi bakgrunn for at debattene om lokal rusmiddelpolitikk tuftes på forskningsmessig eller erfaringsbasert kunnskap. Departementet vil understreke behovet for å drive kontinuerlig informasjonsvirksomhet på rusmiddelområdet. Denne primærforebyggende virksomheten bør også i større grad samordnes med og utnytte primærforebyggende innsatser på andre områder, som f.eks i forbindelse med røyking, seksualitet, legemiddelbruk, kosthold, idrett, trafikkatferd og ulykkesforebygging. Opplysning og restriksjoner må gå hånd i hånd. En viktig opplysningsoppgave er å begrunne nødvendigheten av restriksjoner, slik at så mange som mulig er villig til å akseptere at det skal være litt dyrt og litt vanskelig å få tak i alkohol. En levende debatt og et høyt bevissthetsnivå omkring alkoholproblemene er en nødvendig forutsetning for den samfunnsmessige kontrollen med problemet. Det alkoholpolitiske utvalget peker på at det bør satses sterkere på identifisering av og tiltak overfor risikopersoner, -grupper og -situasjoner. Her vil primærhelsetjenesten med sin store kontaktflate mot befolkningen, og ved sin naturlige plass som rådgiver og veileder i helsespørsmål ellers, spille en sentral rolle. Sosial- og helsedepartementet vil legge vekt på den sekundærforebyggende innsatsen og på tiltak som kan hindre at personer og grupper som er risikoutsatt utvikler et rusmiddelmisbruk. Departementet er, blant annet sammen med Den norske lægeforening, allerede aktivt med i et WHO-prosjekt som tar sikte på å bedre primærhelsetjenestens muligheter for å arbeide med personer med et for høyt alkoholforbruk. Kompetansesentrene innenfor tiltaksapparatet for rusmiddelmisbrukere deltar i gjennomføringen av WHO-prosjektet. De fleste høringsinstansene har festet seg ved utvalgets påpeking av de muligheter som ligger i punktavholdsstrategien. En rekke kommuner framhever den positive effekten økt omfang av punktavhold kan få. Flere av disse vurderer punktavholdsideen som en strategi tilpasset en tid med liberal alkoholpolitikk, og at det er nødvendig og ønskelig å skape forståelse for at visse situasjoner og noen «arenaer» bør skjermes mot bruk av alkohol. Uttalelsen fra Stord kommune er dekkende for disse synspunktene: «Sektorisert og noko isolert informasjonsarbeid som i tillegg har ein tung moraliserande karakter, slik arbeidet i stor grad har vore drive til nå, når neppe dei rette målgruppene. Dagligvareforbundet mener en gjennom punktavholdsstrategien vil fremme «en mer bevisst forbrukerholdning og derigjennom bygge opp under et mer fornuftig syn på bruken av alkoholholdige drikkevarer. Den norske lægeforening uttaler at det i det forebyggende arbeid er viktig å ta utgangspunkt i situasjoner hvor det er allmenn oppslutning om at redusert forbruk eller ikke bruk av alkohol overhodet fører til tryggere og bedre omgivelser. «Legeforeningen mener også at det er særlig påkrevet å drive utstrakt opplysningsvirksomhet om farene ved å kombinere alkohol og medikamenter, også det som tas i terapeutisk øyemed, spesielt blant eldre » . Norsk Bryggeri- og Mineralvannindustris Forening (NBMF) ser på punktavholdsstrategien som en alternativ strategi til tradisjonelle virkemidler som de oppfatter som unyanserte i arbeidet med å redusere totalforbruket: «NBMF mener også at en punktavholdsstrategi vil ha en sterkere legitimitet i befolkningen, noe som vil gjøre den lettere å gjennomføre i praksis... Vi har i denne forbindelse merket oss at utvalget mener - og vitenskapelig dokumenterer - at dødeligheten reduseres med moderat forbruk av alkohol og at svake alkoholbærere som øl og vin er mindre skadelig enn brennevin. Vi har også merket oss at utvalget mener at størstedelen av de som drikker, opplever positive følger av alkoholbruken. Sosial- og helsedepartementet vil understreke at punktavholdsstrategien må komme i tillegg til de øvrige alkoholpolitiske virkemidlene, og ikke, slik NBMF antyder, som en alternativ strategi. Dødelighetsrisikoen knyttet til alkohol er vel dokumentert, og det knytter seg stor metodisk usikkerhet til de undersøkelser som viser at dødeligheten når det gjelder visse hjertesykdommer synker ved lavt forbruksnivå. Departementet vil peke på at dersom en gjennom informasjon, opplysningsvirksomhet eller andre tiltak kan få folk til å kjenne seg igjen i situasjoner hvor bruk av alkohol ikke passer, vil det være en effektiv måte å bekjempe alkoholproblemer på og gjøre at en unngår en rekke skadelige følger av alkoholbruk. Det ligger et stort forebyggingspotensiale i at de som drikker, drikker mindre. Det bør i tiden framover satses på forebyggingstiltak som direkte påvirker drikkesituasjonene og hvor budskapet blir å drikke mindre og sjeldnere, og unngå alkohol helt i visse sammenhenger. I tillegg til å avstå fra bruk av alkohol når en skal føre et motorkjøretøy, og i arbeidslivet, vil det være ønskelig å fremme en positiv holdning til avhold fra alkoholbruk også i andre situasjoner. Eksempler på slike situasjoner eller «soner» kan være samvær og aktiviteter med barn og ungdom, graviditet, idrett- og friluftsliv, og i perioder med bruk av medikamenter. Det alkoholpolitiske utvalget har pekt på behovet for opplæringsvirksomhet overfor personer som arbeider med omsetning av alkohol, og overfor politi- og tollvesen. Nærings- og energidepartementet mener at informasjon til ansatte hvor det omsettes alkohol kan være egnet til «å minske de til dels store problemene denne bransjen har med useriøse aktører». Justis- og politidepartementet opplyser i sin uttalelse at det allerede i dag legges «stor vekt på å spre kunnskap og informasjon til politietaten om sammenhengen mellom alkoholpåvirkning og kriminalitet, særlig voldskriminalitet, gjennom departementets kontaktmøter innen forebyggende politiarbeid». Sosial- og helsedepartementet legger stor vekt på behovet for økt kunnskap om alkoholloven. Det foreslås i kapittel 3 at en bevillingshaver har en styrer som skal være ansvarlig for at salget eller skjenkingen foregår i samsvar med alkoholloven. I kapittel 4 foreslås det at det samtidig innføres et krav om dokumentert kunskap om alkoholloven for denne styreren. Det alkoholpolitiske utvalget foreslår at forskningen skal økes. Tematisk bør forskningen bl.a prioritere studier av den økte integrasjonen i Europa og konsekvensene for forbruksmønsteret, og utvalget peker på mulighetene for sammenlikning som ligger i det faktum at Sverige og Norge har ulike tilknytningsformer til EU. Oslo kommune peker i sin uttalelse på mangelfull statistikk på alkoholområdet og er særlig opptatt av at temaer som alkoholbruk og vold blir prioritert. Universitetet i Bergen uttaler at såvel forskning som informasjon og opplysning om alkoholens betydning er et tverrfaglig anliggende, som inntil nå har vært for svakt forankret innenfor universitetene: «Det er nødvendig med en styrking av universitetenes forskningsinnsats, ikke minst på bakgrunn av dagens sterke fokusering på lokalsamfunnsbaserte tiltak i alkoholpolitikken. Et flertall i utvalget foreslår at det bevilges penger til et nytt rusmiddelforskningsprogram i Norges forskningsråd, og at Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning (SIFA) sikres en uavhengig og fri stilling ved en fortsatt høy grunnfinansiering. Oslo kommune støtter flertallets forslag. Norsk Bryggeri- og Mineralvannindustris Forening hevder det er uheldig at den alkoholpolitiske forskningen utelukkende skjer innenfor ett miljø: «NBMF mener at også andre uavhengige forskningsmiljøer enn SIFA bør få del i statlige bevilgninger til forskningen. NBMF viser i denne sammenheng til at SIFA har en formålsparagraf som kan reise tvil om uavhengigheten. En slik tvil kan i første rekke oppstå ved valg av tema for forskningen. Sosial- og helsedepartementet vil for sin del peke på at forskning om alkoholspørsmål ikke finner sted utelukkende innenfor ett enkelt institutt, slik NBMF antyder. Gjennom Rusmiddelforskningprogrammet under Norges forskningsråd har en rekke forskningmiljøer i Norge blitt engasjert og aktivt trukket inn i disse spørsmålene. Det gjelder såvel høgskoler som universiteter og enkeltstående institutter. Departementet vil også slå fast at det ikke er grunnlag for å så tvil om SIFAs uavhengighet. Universitetet i Oslo ved Det medisinske fakultet ser behovet for styrket innsats når det gjelder informasjon og opplysningsarbeid som en viktig markering i en tid med endrede holdninger og omstillinger: «... men det bør også understrekes at kunnskapen om virkningen av informasjon og opplysningsarbeid spriker. Det er derfor sentralt å vektlegge forskning, herunder også evaluering av informasjons- og holdningsarbeid. Også de øvrige høringsuttalelsene tillegger forskningen en sentral rolle. Lørenskog kommune uttaler at den norske alkoholdebatten ofte i for stor grad er preget av politiske skillelinjer og ideologi. «På bakgrunn av dette er det derfor viktig å forske på spesielt effekten av de virkemidler som settes inn». Sosial- og helsedepartementet vil understreke betydningen av at de tiltak og virkemidler som tas i bruk om mulig må forankres vitenskapelig. Det er viktig med kontinuerlig kunnskapsoppbygging også på dette feltet. Sett i lys av de endringene vi har gjennomgått når det gjelder virkemiddelbruk gjennom de senere årene, er det viktig å følge utviklingen nøye. Norges forskningsråds Rusmiddelforskningsprogram ble avluttet i 1995. Stortinget har imidlertid bevilget midler til videreføring av dette programmet i 1996. Sosial- og helsedepartementet har overfor forskningsrådet lagt vekt på at forskningen skal omfatte følgende områder: - Endringer i forbruksmønsteret av rusmidler, bl.a sett i lys av økt integrasjon i Europa. - Komparative studier av ulike kontrollformer vedrørende bruk og besittelse av narkotika. - Økt kommunalt ansvar for rusmiddelbrukere, med spesiell vekt på kartlegging av misbrukerutviklingen, forebyggende strategier og tiltak samt tidlig intervensjon. - Legal og illegal rusmiddelbruk sett i sammenheng med arbeidsliv, livsstil og kriminalitet. Det bør fokuseres på marginaliserte grupper i befolkningen, spesielt innvandrerungdom i de store byene. - Behandlingsforskning som fokuserer på muligheten for bedre tilpasning mellom klienters behov og behandlingstiltakenes tilbud, og som utnytter de muligheter for sammenlignende studier som er utviklet i forrige programperiode. Prisregulering gjennom bruk av avgifter er et svært sentralt virkemiddel i alkoholpolitikken. I kapittel 2.4.2 er det redegjort for effektene av en aktiv prispolitikk på dette området. I perioden fra 1975 og fram til idag var realprisene på alkohol på sitt laveste i 1980. I 1981 ble det gjennomført en kraftig avgiftsøkning, og avgiftene og realprisene på alle alkoholholdige drikker økte ytterligere i 1982 og 1983. Etter dette tidspunktet har avgiftsnivået variert noe. Realprisnivået på vin var høyest i 1993, mens brennevinsprisene var høyest i 1992. Utviklingen av ølprisene skiller seg fra vin og brennevinsprisene. Siden 1983 har prisene steget jevnt. I dag er realprisen på øl omlag 40 prosent høyere enn da den var på sitt laveste i 1980. Ser vi på forholdet mellom prisene på de ulike alkoholdrikkene, er forholdet mellom prisene på svakvin, sterkvin og brennevin nesten uendret. Ølet er relativt sett blitt dyrere enn før. Det alkoholpolitiske utvalget viser til at det er grunn til å tro at de norske alkoholavgiftene vil bli satt under press. Spesielt vil dette gjelde avgiftene på vin og øl. Utvalget peker imidlertid på at det også finnes tendenser som kan føre til at avgiftsnivået vil kunne stige i europeiske land. Ett viktig argument for dette vil være av fiskal art. I tillegg peker utvalget på at den økte interessen for alkohol og helse i en rekke europeiske land vil kunne føre til en slik økning. Utvalget slår fast at alkoholavgiftene er et av de viktigste virkemidlene i norsk alkoholpolitikk, men det understreker samtidig viktigheten av at en hele tiden vurderer det norske avgiftsnivået i lys av utviklingen både innenfor EU-landene generelt, og i Sverige spesielt. Utvalget har merket seg at ølavgiftene i de siste 10-15 årene har hatt en relativt sett mye sterkere økning enn vin og brennevinsavgiftene, og peker i den forbindelse på at det etter deres syn ikke er grunn til å fortsette denne utviklingen. Pilsens Venner og Norsk Bryggeri- og Mineralvannindustris Forening (NBMF) er opptatt av at det norske avgiftsnivået for øl er vesentlig høyere enn i de øvrige nordiske land. NBMF hevder at de «svært høye avgiftene på øl strider mot den erkjennelse av grensehandelens problemer som Regjering og Storting selv har erkjent; forsterker ubalansen i avgiftsnivået i de nordiske land og beveger oss i gal retning i forhold til den fremtidige konkurransesituasjonen». Mens NBMF vil at avgiftene på øl i første omgang reduseres til svensk nivå og på lengre sikt søkes tilpasset dansk nivå, vil Forbrukersamvirket at alkoholavgiften på lettøl reduseres. Rusmiddeldirektoratet er enig med utvalget i at det «ikke er grunn til å øke forskjellen mellom ølavgifter på den ene side og vin- og brennevinsavgifter på den annen side». Sosial- og helsedepartementet vil også i framtiden legge stor vekt på prispolitikken som virkemiddel i alkoholpolitikken. Departementet mener at det i dagens situasjon ikke er grunnlag for å øke avgiftsnivået vesentlig. Øl står for en vesentlig, og økende, del av alkoholforbruket. Det er også grunn til å peke på at ungdom først og fremst velger øl når de drikker alkohol. Det kan vanskelig føres en aktiv alkoholpolitikk uten også å fokusere på øl. Disse forhold tilsier at det bør knyttes et visst prisnivå til denne drikken. Departementet vil for øvrig bemerke at vi nå har fått langt mer differensierte ølavgifter enn tidligere. Regjeringen la våren 1995 fram for Stortinget to dokumenter hvor A/S Vinmonopolets detaljsalgsmonopol omtales: St.prp.nr.49 (1994-1995) Om deling av A/S Vinmonopolet og Ot.prp.nr.5l (1994-95) Om lov om endringer i alkoholloven (ny bevillingsordning for engrossalg av alkoholholdig drikk m.v). I disse dokumentene understreker Regjeringen at detaljsalgsmonopolet spiller en særlig viktig alkoholpolitisk rolle, og skal bestå som i dag. I Innst.O.nr.74 (1994-1995) forutsetter sosialkomiteens flertall at Regjeringen vil arbeide aktivt og målrettet for å sikre at detaljmonopolet opprettholdes. Flertallet uttaler at det er av avgjørende betydning for å nå målet om et redusert alkoholforbruk og for å få redusert alkoholskadene. I St.prp.nr.49 (1994-1995) Om deling av A/S Vinmonopolet la Regjeringen videre til grunn at A/S Vinmonopolet etter de foreslåtte endringene samsvarer med EØS-avtalens krav slik bestemmelsene er blitt tolket av ESA og EFTA-domstolen. ESA forutsatte i en forutgående uttalelse at produksjonsvirksomheten måtte skilles fra detaljmonopolet, men gikk utover dette ikke inn på ordningen med detaljsalgsmonopol. Landskrona tingsrätt i Sverige begjærte i juni 1995 en prejudisiell avgjørelse fra EF-domstolen om det svenske systembolaget er forenlig med EF-traktatens art 30 og 37 (Sak C-189/95). Spørsmålet vil kunne ha betydning også for det norske detaljsalgsmonopol, men det er foreløpig uklart når saken kommer opp for domstolen. Europakommisjonen mener for sin del at det svenske systembolaget ikke er i strid med Romatraktatens art 30 og 37, under forutsetning av at det får samme virkning for innenlandsk produserte og importerte varer. Frankrike har inntatt samme standpunkt som kommisjonen. Flertallet i Alkoholpolitisk utvalg går inn for å opprettholde Vinmonopolets eneretter til detaljsalg av brennevin, vin og sterkøl. Et mindretall foreslår at den statlige monopolordningen for omsetning av bordvin oppheves for å imøtekomme ønsket i befolkningen om bedret tilgjengelighet for denne varen, og dermed bl.a redusere det betydelige illegale forbruket. Mindretallet uttaler: «Monopoler bør bare forekomme dersom det er helt nødvendig av helsemessige, sosiale, sikkerhetsmessige o l grunner. Det kan ikke ses å være tilfelle ved salg av bordvin. Det samme mindretallet foreslår at monopolordningen for omsetning av sterkt øl oppheves, og at salget legges til dagligvarebutikker med kommunal bevilling til salg av sterkøl. Dette forslaget er begrunnet i at «en finner det lite hensiktsmessig å skille mellom omsetningsformene for sterkt og svakt øl, og at den nødvendige kontrollen kan utøves i forbindelse med at slikt salg krever kommunal bevilling». I Dok.nr.8:34 (1994-1995) er inntatt et forslag fra stortingsrepresentantene Annelise Høegh, Tore A Liltved og Siri Frost Sterri om å tillate private vinutsalg fra egne butikker. Det begrunnes med behovet for - innenfor rammen av en fortsatt restriktiv alkoholpolitikk - å bedre tilbudet til forbrukerne blant annet ved å innføre konkurranse på vinsalg. Av høringsinstansene er det kun Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen/Norsk Hotell- og Restaurantforbund, og Oslo kommune som tar til orde for at systemet med detaljsalgsmonopol i sin helhet avvikles. De to første med den begrunnelse at det på den måten blir enklere for serveringsbedrifter å supplere lagre dersom det skulle oppstå mangel på visse merker. Oslo kommune har ikke utdypet sitt syn. Sosial- og helsedepartementet kan imidlertid ikke se at serveringsbedriftenes mulighet for å kjøpe varer fra detaljutsalg nødvendigvis ville bli bedre enn den er i dag dersom monopolordningen avvikles. Enkelte av høringsinstansene går inn for at bordvin skal tillates solgt i dagligvarebutikkene. Dagligvareforbundet og Norsk bryggeri- og Mineralvannindustris Forening (NBMF) fremhever en opinionsmåling foretatt av Nielsen Norge i 1995 som viser flertall i befolkningen for salg av vin i dagligvarebutikker, og som støtter synspunktet om at alkoholkonsumet med en slik løsning vil kunne bli flyttet fra sterke drikkevarer og over til lavere alkoholholdige varer. Dagligvareforbundet sier videre: «Dette er i overensstemmelse med et klart flertall i befolkningen og vil dessuten avklare Vinmonopolets rolle i alkoholomsetningen i forhold til EØS-avtalen og regelverket i EU. Samtidig vil samfunnet på en mer tidstilpasset måte kunne bruke statsmonopolet på de produktområder som har størst betydning sosialt og helsemessig. Om forholdet til EØS-avtalen og regelverket i EU viser departementet til det som er sagt innledningsvis. Også Pilsens Venner ser gjerne at bordvin tillates solgt i dagligvarehandelen. De samme høringsinstansene, samt Norges Colonialgrossisters Forbund, Konkurransetilsynet og noen få kommuner, går også inn for at monopolordningen for salg av sterkøl oppheves. Konkurransetilsynet peker på at en stor andel av utenlandsk produsert øl har et alkoholinnhold på over 4,75 volumprosent og derved må omsettes gjennom monopolet, noe som kan medføre at utenlandske ølprodusenter i praksis vil få begrenset sitt salgspotensiale i forhold til norskprodusert øl. Også Dagligvareforbundet og NBMF framhever forholdet til EØS-avtalen. NBMF uttaler videre: «NBMF vil også minne om at den eneste offisielle begrunnelse Departementet brukte for å flytte salget av sterkøl til Vinmonopolet, var å redusere det totale alkoholkonsum. På det tidspunkt reglene ble vedtatt sto sterkølet for kun 3 % av alkoholomsetningen. Det er ingen ting som tyder på at resultatet har blitt lavere totalt alkoholkonsum som følge av forslaget. Tvert imot viser utviklingen av salget at øl har blitt redusert mens salget av vin har øket. Det er således grunn til å anta at resultatet av å flytte sterkøl til Vinmonopolet ble en overgang til vin, som har dobbelt så høy alkoholstyrke som sterkølet. Avholdsfolkets Landsråd, Arbeidernes Edruskapsforbund og Forbundet Mot Rusgift tar klart avstand fra opphevelse av deler av detaljsalgsmonopolet. Det gjør også Funksjonærklubben i Vinmonopolet med tilslutning av Handel og Kontor i Norge, som uttaler at adgang til kjøp av vin i dagligvarehandelen, selv om dette skulle være noe innskrenket og forbundet med bevillingsplikt, vil innebære et meget alvorlig skritt i retning av å undergrave dagens alkoholpolitikk. Heller ikke Medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo og Legeforeningen ønsker salg av bordvin i dagligvarebutikkene. Når detaljmonopolet spiller en så betydelig rolle som tilgjengelighetsregulerende tiltak i norsk alkoholpolitikk, er det både fordi et statlig vinmonopolsystem er mer oversiktlig og lettere styrbart enn det som må antas å være alternativet, nemlig et privatisert omsetningssystem basert på bevillinger, og fordi et monopol erfaringsmessig i større grad passivt vil tilpasse seg den eksisterende etterspørselen enn et privatisert marked vil gjøre. Systemet med statlig vinmonopol regulerer tilgjengeligheten til alkohol på flere måter. Først og fremst geografisk ved at antallet butikker er begrenset, og ved at disse ikke har en samfunnsmessig sett uheldig lokalisering. Like viktig er imidlertid den sosialpolitiske signaleffekt Vinmonopolet har. Egne vinmonopolutsalg tydeliggjør at de varer som omsettes ikke kan sammenlignes med en hvilken som helst annen vare, ved at bruken av dem innebærer fare for skadevirkninger som er et betydelig samfunnsproblem, og som myndighetene derfor ønsker å begrense. Vinmonopolet skriver i sin høringsuttalelse: «Den statlige monopolordningen for salg av sterkøl, vin og brennevin gjør at privatøkonomiske interesser holdes utenfor denne delen av alkoholomsetningen. Sammen med landsplanen og det kommunale sjølstyret, gjør vinmonopolordningen at det offentlige kan regulere antall salgssteder for vin og brennevin på en ønsket og effektiv måte. Derved hindres en alminneliggjøring av alkoholen; det blir et klart skille mellom omsetningen av sterke alkoholdrikker på den ene siden og andre handelsvarer på den andre. En av Vinmonopolets aller viktigste alkoholpolitiske funksjoner i dag er å synliggjøre dette skillet. Utvalget framhever at et privatisert omsetningssystem erfaringsmessig vil ta mer hensyn til etterspørselen, og føre til forsøk på å påvirke den. Slike tiltak kan være selvbetjening, økt reklame, økte åpningstider, spesielle tilbud og lavere priser. Undersøkelser som er gjort etter at detaljmonopol på salg av vin ble opphevet i 6 stater i USA - i en av statene ble også monopolet på salg av brennevin opphevet - viser at mens mindre endringer innenfor et stabilt monopolsystem vanligvis har små eller ingen påviselige effekter på forbruk og skader, så vil større endringer av hele omsetningssystemet kunne gi til dels betydelige utslag. Privatisering av vesentlige deler av alkoholmarkedet har i mange tilfeller vist seg å føre til sterk økning i salget av de privatiserte alkoholsortene, først og fremst fordi det ble en sterk økning i antall utsalgssteder. Utvalget peker på at mens impulskjøp av alkohol bare meget sjelden vil forekomme i et monopolsystem, fordi en må ta beslutningen allerede før en går inn i butikken, vil impulskjøp lettere skje i en dagligvarebutikk hvor alkohol er tilgjengelig i butikkens hyller sammen med andre varer eller i «sjokkselgere» ved kassen. Visse substitusjonseffekter vil man som regel få når et monopol blir opphevet, men vanligvis vil man i disse tilfellene også få en nettoøkning i totalsalget av alkohol. I noen tilfeller har denne økningen vist seg å være betydelig. Tilsvarende undersøkelser ble gjort av Smart i Canada i perioden 1967-83 etter at Quebec privatiserte salg av vin. Her fant man ikke noen tendens til at økt tilgjengelighet førte til økt salg, men Smart hevder at den manglende økningen i vinsalget ikke trengte å bety at endringer i tilgjengeligheten ikke påvirket omsetningen. Det kunne like godt være et resultat av at vinprisene økte, av at økonomien var inne i en lavkonjunktur, av at alkoholforbruket generelt sett var på vei ned, og av at etterspørselen etter vin i seg selv var så lav at en endring i tilgjengeligheten ikke ville føre til økt etterspørsel. Det var også bare innenlandsk produsert eller tappet vin som ble lettere tilgjengelig, og i byene, hvor det ble drukket mest vin, var tilgjengeligheten god fra før. Erfaringene fra Quebec er lite å bygge på, fordi så mange andre elementer gjorde seg gjeldende samtidig og fikk innvirkning på resultatet. Vinens rolle som berusningsmiddel er i dag forholdsvis beskjeden. Erfaringer viser imidlertid at den økning i vinforbruket tilegnelsen av kontinentale drikkevaner i Norge medfører, kommer i tillegg til, ikke i stedet for, det tradisjonelle norske drikkemønster hvor alkoholbruk er mer knyttet til rus enn til mat. Drastiske endringer i tilgjengeligheten for vin som en avvikling av monopolordningen vil medføre, vil etter all sannsynlighet føre til en økning av totalkonsumet av alkohol i Norge. Det samsvarer dårlig med målsettingen om å redusere alkoholforbruket og skadevirkningene av dette. Når det gjelder sterkølet vil departementet ikke gå inn for å flytte dette tilbake til dagligvarehandelen. Mulige substitusjonseffekter av overføringen av salget til Vinmonopolet ble vurdert ved behandlingen av lovendringene, og departementet tok i Ot.prp.nr.19 (1992-1993) Lov om endring i lov 2. juni 1989 nr 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v det standpunkt at selv om enkelte slike virkninger sannsynligvis kan inntreffe ville dette oppveies av den edruskapspolitiske gevinst. Alkoholpolitisk utvalg viser forøvrig til at trenden i retning av at det drikkes relativt sett mer vin i dag enn tidligere er et resultat av en utvikling som går helt tilbake til 1970-tallet. Det synes derfor ikke uten videre å være dekning for Norsk Bryggeri- og Mineralvannindustris Forenings synspunkter på virkningen av overføringen av sterkølet til Vinmonopolet. Lovendringene ble videre ansett å være i samsvar med EØS-avtalen, og det kan i denne henseende ikke ha betydning at utenlandsk øl ofte har høyere alkoholinnhold enn det norske. Øl produseres ofte i mange forskjellige alkoholstyrker, og må tilpasses de nasjonale regler for salg på samme måte som innenlandsk produsert øl. Alle erfaringer fra områder som har oppløst ulike typer monopolordninger innen alkoholomsetningen viser at det er vanskelig, og antagelig bortimot umulig, å føre en like restriktiv alkoholpolitikk uten et monopol. I praksis vil derfor et monopol være et vesentlig element i en restriktiv alkoholpolitikk. Det er grunn til å gi Vinmonopolet en stor del av æren for at alkoholforbruket i Norge er blant de aller laveste i Europa. Bortsett fra mindre justeringer har hovedtrekkene ved vinmonopolsystemet vært de samme siden det ble etablert i 1920-årene. Vinmonopolet ble en del av norsk kultur, og det har hatt støtte i befolkningen som nødvendig virkemiddel for å begrense skadevirkningene av alkoholforbruk. Undersøkelser tyder imidlertid på at oppslutningen om detaljmonopolet har falt noe de siste årene. Statens Institutt for alkohol- og narkotikaforskning viser til at mens det i 1993 var 56 % som ønsket å beholde vinmonopolordningen som i dag (inkludert tilhengerne av totalforbud), var denne andelen i slutten av 1995 sunket til 46 %. Utvalget framhever at de alkoholpolitiske virkemidlers effektivitet i stor grad vil avhenge av at de har legitimitet i befolkningen. Et flertall i utvalget er av den mening at det er nødvendig å foreta enkelte endringer i den norske vinmonopolordningen for å oppnå større aksept i befolkningen for at systemet som helhet opprettholdes. Sosial- og helsedepartementet ser detaljsalgsmonopolet for omsetning av brennevin, vin og sterkøl som et sentralt alkoholpolitisk virkemiddel for å hindre en utvikling i retning av økt totalkonsum av alkohol. Det er likevel viktig å finne en fornuftig balanse mellom behovet for å begrense tilgjengeligheten totalt, og behovet for gjøre tilgjengeligheten til alkohol mest mulig rettferdig for befolkningen. Det vil utfra dette være hensiktsmessig å foreta enkelte justeringer som kan bedre tilgjengeligheten, særlig for folk som har lang reiseavstand til vinmonopolutsalg. Sosial- og helsedepartementet vil: - Opprettholde Vinmonopolets enerett til salg av brennevin, vin og sterkøl til forbruker. - Legge tilrette for et bedret distribusjonsnett som ikke involverer privatøkonomiske interesser. - Opprettholde ordningen med at departementet setter tak på antall utsalg, men utvide rammen for taket. - Opprettholde ordningen med landsplan for Vinmonopolet for å sikre en mest mulig distriktsmessig rettferdig fordeling av vinmonopolutsalgene. - Utvide åpningstidene for vinmonopolutsalgene. Endringsforslagene er behandlet i proposisjonens kapittel 12.1. Europa er den største alkoholprodusenten og den største eksportøren av alkoholholdige varer i verden. Produksjon og forbruk er på samme tid viktig og alminnelig i de fleste europeiske land. Det har tradisjonelt vært ulike drikkekulturer i Nord- og Sør-Europa. De nordlige områder har hatt et betydelige lavere forbruksnivå enn de sørlige land. I løpet av de siste femten årene har dette bildet forandret seg. Forskjeller i totalforbruket har avtatt. Mange studier av de ulike drikkemønstrene har vist at også disse forskjellene etter hvert blir mindre. Sør-europeerne drikker mer øl og mindre vin, nord-europeerne drikker mindre brennevin og mer øl og vin mens sentraleuropeerne drikker mer vin. Alkoholpolitikken i de vestlige landene i Europa har reflektert både forskjellige alkoholkulturer og forskjeller i velferdsstats-ordninger. De europeiske landene danner en slags nord-sør akse, fra land så og si uten alkoholpolitiske tiltak til land med mange restriksjoner. Norden oppfattes å befinne seg helt i toppen når det gjelder regulering av alkoholomsetningen. I sør-europeiske land anses alkohol ofte enten som mat eller som vanlig drikke, og ansvaret for å håndtere alkoholproblemene er blitt overlatt til familiene og lokalsamfunnet. I Mellom-Europa er statlig intervensjon i markedet mer begrenset enn i nord, men statlige myndigheter er ansvarlige for områder som behandling, helseopplysning og i enkelte land også elementer av prispolitikken på alkoholområdet. Det synes å være tegn til en viss form for harmonisering av nasjonal alkoholpolitikk i Vest-Europa. Mens noen av de sørlige landene har strammet til på enkelte alkoholkontrollpolitiske områder, har de nordiske landene oppvist en viss liberalisering av sine reguleringer. Det alkoholpolitiske utvalget foreslår at Norges kontakt med internasjonale organisasjoner og nasjonale myndigheter som arbeider med spørsmål som har betydning for norsk alkoholpolitikk, styrkes og systematiseres. Internasjonalt samarbeid bør etter utvalgets mening få en mer sentral plass i norsk alkoholpolitikk enn det har i dag. Særlig bør engasjementet i EØS- og EU-sammenheng bli sterkere. Viktigheten av fortsatt deltakelse i andre internasjonale fora som behandler alkoholspørsmål, som f.eks Nordisk Råd, Nordiska Nämnden för alkohol- och drogforskning og WHO understrekes også. Sosial- og helsedepartementet vil påpeke at norsk alkoholpolitikk nok vil bli sterkere utfordret i årene som kommer som en følge av økt internasjonalisering. Ikke minst vil det bli stilt spørsmål om effekter av virkemiddelbruken. God og vel underbygget argumentasjon, informasjon og aktivt internasjonalt engasjement vil være gode måter å fremme norske standpunkter på. Den økte internasjonaliseringen gjør det i seg selv også nødvendig å styrke og systematisere Norges kontakt med internasjonale organisasjoner og nasjonale myndigheter som arbeider med spørsmål av betydning for norsk alkoholpolitikk. Det blir viktig både å forsøke å få andre land til å forstå behovet for å føre en effektiv politikk mot alkoholskadene i egne land, og å synliggjøre forbindelsen mellom den norske alkoholkulturen og den restriktive norske alkoholpolitikken. En slik økning i det internasjonale arbeidet er en betingelse for å kunne begrunne våre alkoholpolitiske tiltak bedre overfor de landene vi har inngått et forpliktende samarbeid med gjennom EØS, og for å forsvare vårt alkoholpolitiske syn i andre internasjonale fora. For Norge vil det være særlig viktig å satse på det aktive samarbeidet som er utviklet i nordisk sammenheng gjennom Nordisk Råd. Innenfor denne rammen vil departementet ta initiativ til samordning av nordiske standpunkter i alkoholspørsmål. I en europeisk sammenheng vil dette kunne bidra til økt forståelse for den «nordiske modellen». I de senere år har WHO vært en sentral organisasjon i den internasjonale debatten omkring alkoholspørsmål. Særlig har Europaregionen i WHO engasjert seg, og Norge har vært en aktiv deltaker i dette arbeidet. I WHOs European Alcohol Action Plan som Norge, sammen med en rekke andre land, har sluttet seg til, blir en reduksjon i alkoholforbruket sett på som et av de aller viktigste sporene i arbeidet med å redusere alkoholproblemene i de respektive landene. I et vedlegg til denne proposisjonen er Den europeiske erklæring om alkohol gjengitt. Den ble lagt fram på WHOs konferanse om samfunn, helse og alkohol i desember 1995, og vedtatt av medlemslandenes helse - og sosialministre. Dette var første gang at de europeiske statene var samlet for å formulere felles retningslinjer, og for første gang i denne sammenheng ble ikke alkohol sett på bare som et medisinsk men også som et samfunnsmessig problem. Konferansens programerklæring gir uttrykk for et relativt restriktivt syn på alkoholen. Som det framgår av erklæringen finner en de nedfelte prinsippene og strategiene igjen som sentrale elementer i norsk alkoholpolitikk. Alkoholpolitisk utvalg har en rekke konkrete endringsforslag for å styrke norsk alkoholpolitikk. 1. Et mindretall i alkoholpolitisk utvalg foreslår at ordningen med tax-freesalg oppheves eller at det tas initiativ innenfor EØS til å oppheve ordningen for EØS-området. Rusmiddeldirektoratet, diverse avholdsorganisasjoner og noen få kommuner støtter mindretallets forslag. Hotell- og restaurantarbeiderforbundet og Oslo kommune ser ikke på tax-freeomsetningen for alkohol som noe stort problem. De synes ikke at det er behov for å avskaffe ordningen, og anser det ikke som noe aktuelt sosialpolitisk virkemiddel. Noen få andre kommuner er av tilsvarende oppfatning. Til dette uttaler Finans- og tolldepartementet at det anser det vanskelig fra norsk side ensidig å foreslå en opphevelse av tax-freesalget. 2. Et flertall i Alkoholpolitisk utvalg foreslår å senke promillegrensen i vegtrafikkloven til 0,2. Flere av medlemmene i dette flertallet foreslår prinsipalt at grensen settes til 0.0 promille. Diverse avholdsorganisasjoner, Rusmiddeldirektoratet, Den norske lægeforening, Romerike politikammer, Statens Rettstoksikologiske Institutt og flertallet av de få kommunene som uttaler seg om spørsmålet går inn for en senking av promillegrensen. Noen av disse foreslår prinsipalt at grensen senkes til 0.0. Det pekes både på signaleffekten en senking av promillegrensen vil gi og behovet for økt sikkerhet i trafikken. Statens Rettstoksikologiske Institutt uttaler: «Dagens innføring av såkalte bevisinstrumenter, kan i realiteten for de fleste representere en 20-30 % hevning av den reelle promillegrensen. En senkning av promillegrensen vil således kunne kompensere for dette forhold. Justis- og politidepartementet uttaler: «En endring av promillegrensen har vært under nærmest kontinuerlig vurdering i flere år. En senking av grensen kan ha en pedagogisk effekt for å motvirke såkalt promilletenking, dvs. at det spekuleres i hvor mye man kan drikke uten å komme over promillegrensen. Imidlertid kan det hevdes at det er dårlig ressursutnyttelse å trekke en ny, stor gruppe inn under kontroll- og straffeapparatet uten utsikt til vesentlig virkning for trafikkulykkene. Bruk av utåndingsprøver vil imidlertid medføre reduksjon av antall timeverk som går med til prøvetaking og etterforskningen i disse sakene, idet de kan gjøres ferdig til påtalemessig behandling umiddelbart etter at prøveresultatet foreligger. Teknisk vil det ikke være noe i veien for å endre promillegrensen til 0.2 promille, når det gjelder de nye utåndingsinstrumentene. Universitetet i Bergen tar ikke stilling til spørsmålet, men påpeker: «at dersom grensen senkes uten at oppdagelsesrisikoen samtidig stiger, vil det kunne få uheldige følger. Om grensen senkes, men antallet promillekontroller på veiene blir konstant, vil oppdagelsesrisikoen synke. Etter hvert som dette blir synlig for befolkningen, vil det kunne bidra til å svekke den alminnelige oppslutningen om promillelovgivningen, som jo står meget sentralt i punktavholdsstrategien. Høy oppdagelsesrisiko er etter vår mening viktigere enn et høyt straffenivå. Universitetet i Oslo v/ Medisinsk fakultet antar at hyppigere og bedre promillekontroller er langt viktigere virkemidler enn skjerping av promillegrensen, men at innføring av nullgrense likevel er et tydelig signal mot alkoholpåvirket kjøring. Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet og noen få kommuner ønsker å beholde promillegrensen slik den er i dag. Til dette uttaler Samferdselsdepartementet at de vil avvente de svenske erfaringene med en senket promillegrense før det eventuelt blir fremmet forslag om å endre promillegrensene i vegtrafikkloven. Evalueringen av erfaringene i Sverige var ventet høsten 1995, men er blitt forsinket. 3. Et flertall i Alkoholpolitisk utvalg foreslår at det innføres promillegrenser til sjøs. Rusmiddeldirektoratet, Statens Rettstoksikologiske Institutt, Avholdsfolkets Landsråd, Arbeidernes Edruskapsforbund, Den norske lægeforening, Universitetet i Bergen og samtlige av de få kommunene som uttaler seg om spørsmålet støtter forslaget. Universitetet i Bergen peker på at et slikt tiltak vil ha begrenset nytte på lang sikt, dersom det ikke følges opp med tilstrekkelige kontrolltiltak. Spørsmålet om promilleregler til sjøs, derunder spørsmålet om promilleregler for førere av fritidsfartøy, er allerede under utredning i Justisdepartementet. Straffelovrådet har i NOU 1993:21 Fast promillegrense på sjøen anbefalt at straffeloven § 422 annet ledd klargjøres og skjerpes, blant annet i forhold til førere av fritidsfartøy. De fleste høringsinstansene har stilt seg positivt til forslaget. I den senere tid har mulighetene for effektiv håndheving av promilleregler til sjøs blitt bedre, fordi politiets båttjeneste er omorganisert. Justisdepartementet tar sikte på å fremme forslag om regler om fast promillegrense for førere av fritidsfartøyer. Det synes naturlig at reglene for førere av fritidsfartøyer blir noe lempeligere enn de som gjelder for førere av motorvogner. Justisdepartementet tar for øvrig sikte på også å fremme forslag om promilleregler som gjelder handelsfartøyer. 4. Utvalget foreslår at innsatsen fra politiet og tollvesenet mot ulovlig spritproduksjon og smugling økes. Rusmiddeldirektoratet, Hotell- og restaurantarbeiderforbundet, IOGT i Norge, og noen få kommuner, bl.a Oslo kommune, støtter dette. «Bekjempelse av ulovlig salg, skjenking, hjemmebrenning og smugling av alkohol er ikke en oppgave for politiet alene. Også kommunene har et ansvar i denne sammenheng. Politiet er pålagt en rekke oppgaver. Politiets prioriteringer fastsettes i drøftingsmøter med det enkelte politidistrikt, bl.a på bakgrunn av tildelingsbrevet fra Justisdepartementet og plan- og rammeforutsetninger. Blant politiets oppgaver har følgende områder høy prioritet: - raskere behandling av straffesaker. Dersom ulovlig salg, skjenking, hjemmebrenning og smugling av alkohol kan knyttes opp mot disse områdene, skal sakene gis høy prioritet. I mange politidistrikter er en stor del av kriminaliteten knyttet til disse problemene. Politiets kontroll på dette området er da prioritert.» Når det gjelder økte midler til toll- og avgiftsetaten vises også til Finansdepartementets merknader under punkt 1 ovenfor.5. Utvalget foreslår også at det gis adgang til å gi forenklede forelegg i forbindelse med salg av mindre kvanta illegal sprit. Hotell- og restaurantarbeiderforbundet, Universitetet i Oslo v/ Medisinsk fakultet, avholdslaget «Sverre» og Oslo kommune støtter dette. Noen få kommuner går imot forslaget. Trondheim politikammer mener det vil være et uheldig signal i retning av bagatellisering/reduksjon av straffverdigheten av disse overtredelsene. «Det vil heller ikke oppnås noen særlig effektiviseringsgevinst i saksbehandlingen ved en slik endring - det kreves samtykke fra botlagte til å utferdige forenklet forelegg, og det må vel uansett produseres en enkel rapport om forholdet. Vi viser dessuten til departementets forslag om at overtredelser av alkohollovgivningen automatisk vil diskvalifisere også fra skjenkebevilling. Det vil harmonere dårlig med dette forslaget om man samtidig endrer reaksjonsformen for salg av mindre kvanta illegal sprit til forenklet forelegg». Justisdepartementet har følgende merknader:«Det kan reises spørsmål om salg av mindre kvanta illegal sprit kommer i en særstilling i forhold til andre forseelser, at det er grunnlag for å fravike hovedregelen om at forelegg skal utferdiges og ilegges etter reglene i straffeprosessloven kapittel 20.Bruk av forenklede forelegg i ovennevnte saker vil kunne være et uheldig signal i retning av bagatellisering av straffverdigheten av disse overtredelser. Salg av illegal sprit, bl.a til barn og unge, er et stort problem i flere politidistrikter.Vi kan videre ikke se at det vil oppnås noen særlig effektiviseringsgevinst i saksbehandlingen ved innføring av forenklede forelegg i slike saker.Salg av illegal sprit vil kunne være et ledd i en mer omfattende kriminell virksomhet, f.eks. i forbindelse med ulovlig spritproduksjon eller smugling. Denne type kriminalitet vil i mange tilfeller egne seg for grundigere etterforskning.Justisdepartementet er derfor skeptiske til forslaget.»6. Utvalget går imot forslaget fra det såkalte Opplæringsutvalget om å oppheve forbudet mot bruk av alkohol i grunnskolebygninger, jf NOU 1995:18.Ingen av høringsinstansene støtter opplæringsutvalgets forslag. Rusmiddeldirektoratet, IOGT, avholdslaget «Sverre», Den norske lægeforening, Barne- og familiedepartementet, og de få kommunene som uttalte seg går inn for at det fortsatt skal være forbudt å bruke alkohol i grunnskolebygninger.Spørsmålet vil bli behandlet i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets lovproposisjon om opplæringslovene som det tas sikte på å fremme for Stortinget høsten 1996.7. Et flertall i utvalget foreslår innført bestemmelser om pliktmessig avhold for helsepersonell med pasientkontakt. Et mindretall savner et bedre grunnlag for å uttale seg om dette spørsmålet, og foreslår at spørsmålet utredes nærmere. Universitetet i Oslo v/ Medisinsk fakultet går imot forslaget og uttaler: «Pliktmessig avhold er i dag knyttet til muligheten av nedsatte ferdigheter eller årvåkenhet. Det kan være ønskelig at helsepersonell er seg sin rolle som forbilder bevisst. Det er videre naturlig at helsepersonell viser sine pasienter den respekt at de ikke opptrer påvirket i arbeidstiden. På disse områdene har alle fagorganisasjonene arbeidet med etiske retningslinjer, og de fleste arbeidsplassene har såvel skrevne som uskrevne regler. Et forslag om pliktmessig avhold går imidlertid ut over dette og griper langt inn i privatsfæren uten at det er dokumentert noen konkrete problemer eller farer som kan begrunne en slik plikt. llets forslag. Statens helsetilsyn uttaler: «Bestemmelser om pliktmessig avhold kan være relativt inngripende tiltak overfor dem det gjelder. I utgangspunktet kan kommuner og fylkeskommuner i avtale med helsepersonell sette som vilkår at helsepersonell ikke nyter alkohol i eller en viss tid før arbeidstiden. I den grad bestemmelser om pliktmessig avhold ikke følger av avtale eller instruks, forutsetter slike bestemmelser hjemmel i lov, jf legalitetsprinsippet. Lov av 16. juni 1936 nr 2 om pliktmessig avhold for personer i visse stillinger fra nytelse av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel gjelder etter § 1d) for ambulansekjørere.Plikten til å utøve forsvarlig virksomhet kan rettslig sett ikke sies å gi hjemmel for et forbud mot å nyte alkohol i visse tidsintervaller. Plikten til forsvarlig virksomhet er meget generelt utformet og er ikke lovfestet for alle helseprofesjoner. Forskriftshjemmelen i legeloven § 16 tredje ledd tar sikte på organisering av legers virksomhet og er derfor neppe relevant som hjemmel for pliktmessig avhold. Det kan i dag ikke sies å være lovhjemmel for bestemmelser om pliktmessig avhold for helsepersonell generelt.Flere forhold taler for en nærmere vurdering av spørsmålet om pliktmessig avhold for helsepersonell. Generelt sett må det antas at skadepotensialet er stort ved utøvelse av visse helsetjenester under alkoholpåvirkning. Hensynet til pasientenes sikkerhet er her sentralt, likeledes vil pasientenes tillit til helsetjenesten svekkes dersom helsepersonell nyter alkohol på tidspunkter som er uforenlig med tjenesten. Et annet forhold er at en lovbestemmelse om pliktmessig avhold vil kunne virke forebyggende og bevisstgjørende på helsepersonell, samtidig som det vil gjøre det lettere å gripe inn overfor rusmisbruk på et tidlig tidspunkt.Helsetilsynet vil anbefale at spørsmålet om innføring av bestemmelser om pliktmessig avhold for helsepersonell utredes nærmere.» Rusmiddeldirektoratet og et lite mindretall av kommunene mener også at spørsmålet må utredes. Sosial- og helsedepartementet vil komme tilbake til spørsmålet i forbindelse med oppfølgningen av NOU 1993:33 om helsepersonells rettigheter og plikter. Departementet tar sikte på å fremme en proposisjon om helsepersonelloven for Stortinget våren 1998. Salg og skjenking av alkohol forutsetter en bevilling fra det offentlige. Bevillingsmyndigheten er vanligvis kommunen. Kommunal bevilling til salg eller skjenking kan tildeles en bestemt «person over 20 år», jf lovens § 3-5 og § 4-1. Etter alkoholloven kan m.a o kommunale bevillinger bare gis til en fysisk person, ikke en juridisk person som f.eks et selskap. Dette gjelder uavhengig av hvordan salgs - eller skjenkevirksomheten er organisert. Det personlige bevillingssystem gjelder i hovedsak også for statlige skjenkebevillinger, jf § 5-1, § 5-2, § 5-3. Bevilling til A/S Vinmonopolets butikker gis til selskapet. Loven forutsetter at bevillingen gis til den personen som har det faktiske ansvaret for utøvelsen av bevillingen, dvs den som har ansvar for serverings- eller salgspersonalet. Det er ikke noe krav om at eieren av virksomheten skal stå som innehaver av salgs- eller skjenkebevillingen. Det personlige bevillingssystemet er derfor ikke til hinder for at en salgs- eller skjenkebevilling er tildelt én person, mens en annen person eller f.eks et selskap eier selve virksomheten, og har det administrative og økonomiske ansvaret for driften. At bevilling til salg og skjenking gis til fysiske personer innebærer at endringer i virksomhetens eierforhold ikke får betydning for bevillingen i de tilfeller bevillingshaver fortsetter i virksomheten. En person kan ikke ha mer enn én bevilling, jf lovens § 3-1 tredje ledd § 4-1 tredje ledd. En person eller et selskap ol kan derimot eie eller ha interesser i flere virksomheter hvor det selges eller skjenkes alkohol. Bevillingene har vært knyttet til fysiske personer så lenge vi har hatt et system med bevilling for detaljomsetning av alkoholholdig drikk. Bevillingssystemet har imidlertid åpenbare svakheter, og har skapt problemer for såvel bevillingsmyndigheter som næringen. Næringslovutvalget gikk i sin utredning, Reiselivsnæringen del II - alkohollovvgivningen, inn for at bevillinger også skal kunne gis til juridiske personer, ikke bare til fysiske. Forutsetningen var at det også utpekes en bestemt person som blir ansvarlig for overholdelse av alkoholloven. Alkoholpolitisk utvalg fremmet tilsvarende forslag. Sosial- og helsedepartementet har bedt advokat Erik Blaauw Evensen om en utredning om hensiktsmessigheten av at bevilling gis til fysiske personer på bakgrunn av eier- og driftsformer i næringen. Advokat Evensen konkluderte med at bevillingssystemet burde legges om, slik at bevillingen kan gis både til fysiske og juridiske personer. Han foreslo at bevillingen gis til den for hvis regning virksomheten drives, dvs den juridiske enheten som har det direkte økonomiske og juridiske ansvaret for driften. Bare noen få kommuner, Arbeidernes Edruskapsforbund og Blå Kors i Norge ønsker å opprettholde et personlig bevillingssystem. Disse legger bl.a vekt på at dagens system representerer nærhet mellom bevillingshaver og utøvelsen av salgs- eller skjenkerettighetene og at kontroll med skjenkingen blir lettere. Næringslivets Hovedorganisasjon, Norges Dagligvarehandels Forbund og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon mener spørsmålet må utredes nærmere mht alternativer og konsekvenser før disse kan ta endelig standpunkt. Med det forbeholdet er imidlertid NHO og Norges Dagligvarehandels Forbund enige i advokat Evensens konklusjon. De aller fleste av høringsinstansene går inn for å legge om det personlige bevillingssystemet i samsvar med advokat Evensens forslag. Flere av disse legger vekt på at dagens system ikke fanger opp den økonomiske realiteten i næringen, og peker på at bevillingshaver ofte ikke har økonomisk ansvar for og interesse i virksomheten. Dette gjør at det personlige bevillingssystemet skaper problemer ved overdragelse og konkurs. Det anføres videre at det i folks bevissthet er virksomheten som har fått bevilling, ikke en person, og at eventuelle reaksjoner er ment å ramme virksomheten, ikke personen. Det anføres dessuten at det er en ulempe at alkoholloven og hotelloven ikke er harmonisert. Avholdsfolkets Landsråd ser flere positive konsekvenser av forslaget, og mener at en endring av dagens ordning vil innebære at den økonomisk ansvarlige i flere tilfeller vil være den som innehar bevillingen, noe som kan skape større oversikt og gjøre det lettere å skape ryddige ansvarsforhold. Flere kommuner og fylkesmenn uttaler at advokat Evensens forslag vil gi mange praktiske fordeler. De mener at systemet er i samsvar med den økonomiske realiteten i næringen, og at den innebærer en harmonisering av regelverket som forenkler forvaltningen. De mener også at systemet vil gi klarere forhold ved eierskifte og konkurs. «Det har vært en del problemer i denne bransjen knyttet til at skjenkestedet blir overdratt til nye rettssubjekter og det rettssubjektet som tidligere drev virksomheten blir deretter slått konkurs uten at det er midler igjen i boet. Det er i en del av disse tilfellene sterk mistanke om at virksomheten har blitt tappet for midler på utilbørlig vis mens kreditorene, herunder skatte- og avgiftskreditorene, sitter igjen uten dekning. Samtidig blir virksomheten videreført under et nytt rettssubjekt med de samme eierne. Denne fremgangsmåten kan endog benyttes flere ganger - hele tiden med bruk av den samme skjenkebevillingen - etter dagens system. (...) For ordens skyld understreker Konkursrådet at den situasjonsbeskrivelsen som her er gitt relaterer seg til enkelte bedrifter og ikke til konkurser i restaurantnæringen i sin alminnelighet. Nærings- og energidepartementet peker på at en personlig bevilling i enkelte sammenhenger kan benyttes som redskap i en arbeidskonflikt mellom bevillingshaver som arbeidstaker og arbeidsgiver. Sosial- og helsedepartementet vil understreke at bevillingssystemet for omsetning av alkoholholdig drikk er et viktig virkemiddel i norsk alkoholpolitikk. Det regulerer tilgjengeligheten til alkohol ved å bestemme hvor og når det kan selges eller skjenkes alkohol, og hvem som kan drive med slik virksomhet. Det regulerer også sanksjoner ved brudd på bestemmelsene. Spørsmålet om hvem bevillingen skal gis til må ses i sammenheng med andre sider av bevillingssystemet. Målet er at bevillingssystemet som helhet gir mulighet til å drive en effektiv alkoholpolitikk. Da alkoholloven ble laget, bygget den på en forutsetning om at bevillingshaver også har det økonomiske ansvaret for salgs- eller skjenkevirksomheten. Etter hvert har det blitt mange salgs- og skjenkesteder som ikke er personlig eid. Departementet har ingen fullstendig oversikt eller statistikk over eier- og driftsformene i salgs - og skjenkenæringen. Advokat Evensen legger til grunn at ca halvparten av salgs- og skjenkestedene eies av selskaper ol, mens den andre halvdelen drives som enkeltmannsforetak. Oslo kommune opplyser at bare en fjerdedel av skjenkestedene i Oslo drives som enkeltmannsforetak, mens resten drives som selskap, stiftelse, organisasjon osv, hovedsakelig som aksjeselskap. Tidligere lovgivning ble utformet i en tid da det ikke var mulig å holde juridiske personer strafferettslig ansvarlig. I den senere tid har det kommet bestemmelser om foretaksstraff, jf straffeloven kapittel 3a, som innebærer at foretaket som sådan kan være et straffesubjekt. Straffansvaret er objektivt. Dersom bevillingen gis til en juridisk person, kan m.a o også denne straffes. Disse bestemmelsene gjør det mindre nødvendig å ha en bestemt person å holde seg til. De viktigste fordelene med et personlig bevillingssystem er at bevillingen gis til den som har reell innflytelse over at salget og skjenkingen skjer i samsvar med alkoholloven etc, og at bevillingsmyndigheten kan forholde seg til en bestemt person ved kontroll. Disse hensynene kan imidlertid ivaretas ved at det stilles krav om at det skal være en bestemt person som er styrer for bevillingen, se kapittel 3.3 nedenfor. Ulempen ved det personlige bevillingssystemet er at bevillingen ikke nødvendigvis knyttes til den som har økonomisk interesse i virksomheten. Salgs- eller skjenkestedet kan f.eks være eid av et selskap ol, mens bevillingshaveren er en ansatt. I praksis har det også variert hvilken reell innflytelse vedkommende har hatt over salget eller skjenkingen. Manglende kobling til de økonomiske interessene har flere uheldige konsekvenser. Det kan f.eks innebære at salgs- eller skjenkevirksomheten kan overdras og slås konkurs uten at det får konsekvenser for bevillingen. Det personlige bevillingssystemet muliggjør derfor den typen styrte konkurser som Konkursrådet nevner i sin høringsuttalelse. Et slikt system kan i praksis også medføre at bevillingen blir et overdragbart formuesgode, ved at bevillingshaver ved overdragelse av virksomheten fortsetter i denne. Bevillingshaveren har ofte heller ikke innflytelse over om skatter og avgifter betales. Bevillingssystemet må derfor legges om dersom det skal bidra til å effektivisere skatte- og avgiftslovgivningen, se kapittel 4.3 nedenfor. Det personlige bevillingssystemet har heller ikke vist seg å være fullt ut gjennomførbart i praksis. I dag har vi i realiteten et blandingssystem. I praksis behandles f.eks skifte av bevillingshavere som et godkjenningsspørsmål, ikke som et spørsmål om ny bevilling. Dersom det personlige bevillingssystemet skulle vært gjennomført fullt ut, måtte bevillingen falt bort når bevillingshaver slutter i virksomheten. Videre er både bevillingshaver og virksomheten i praksis ansvarlig for bevillingsavgiften. Og selv om et salgs- eller skjenkested skifter bevillingshaver avskjæres ikke bevillingsmyndighetene fra å legge vekt på forhold som skjedde under den tidligere bevillingshaveren ved vurdering av om bevillingen skal inndras. Det avgjørende er om det etter de underliggende forhold er kontinuitet i driften. Reglene om bevillingssystemet har på denne måten blitt nokså uklare. En omlegging vil gjøre det lettere for bevillingsmyndighetene å forvalte regelverket. Bevillingssystemet bør dessuten i størst mulig grad tilpasses det øvrige regelverket som gjelder på området. Alkohollovens system med personlige bevillinger samsvarer dårlig med andre lover. Et skjenkested må som hovedregel ha serveringsbevilling etter hotelloven. Serveringsbevillingene gis til den for hvis regning virksomheten drives, dvs at både en fysisk og en juridisk person kan gis serveringsbevilling. Ved endringer i driften kan systemet med to bevillinger skape problemer. Advokat Evensen foreslår at bevillingen skal gis til den for hvis regning virksomheten drives. Uttrykket er hentet fra alkoholloven § 3A-3, som gjelder engros- og tilvirkningsbevillinger, og lov av 3. juni 1983 nr 52 om overnattings- og serveringssteder (hotelloven) § 8. Forslaget innebærer at bevillingen gis til den juridiske enheten som har det direkte økonomiske og juridiske ansvaret for driften, dvs den som faktisk driver salg eller skjenking av alkohol. Dersom salgs - eller skjenkevirksomheten drives av et enkeltmannsforetak, gis bevillingen til den fysiske personen som står som innehaver av foretaket. Dersom virksomheten drives av en juridisk person, gis bevillingen til det såkalte driftsselskapet. Dersom det f.eks er en juridisk enhet som leier ut det lokalet som det selges eller skjenkes alkohol i, eventuelt med inventar, ansatte etc, mens en annen juridisk enhet har ansvaret for selve salget eller skjenkingen, gis bevillingen til sistnevnte. Et stort flertall av høringsinstansene fremhever fordelen med at bevillingshaveren også har det økonomiske ansvaret for driften, og mener at ansvaret for utøvelsen av bevillingen bør legges til den eller de som høster de økonomiske fordeler av skjenkingen. Tromsø kommune peker særlig på at systemet ikke må åpne for at ansvaret utad « pulveriseres». Konkursrådet anser det som en fordel at skjenkebevilling knyttes til det rettssubjektet som driver den aktuelle virksomheten, og viser til at et slikt system vil innebære at skjenkebevillingen faller bort dersom virksomheten går konkurs eller overdras. Justisdepartementet uttaler at det bl.a er «viktig at reglene utformes slik at deltagerne i virksomheten ikke kan unngå drifts- og straffeansvar gjennom en «kreativ» bruk av selskaper. Det er viktig å sikre seg at det offentliges ansvar for den samlede alkoholpolitikken ikke svekkes». Norges Colonialgrossisters Forbund uttaler at bevillingen bør gis til en bedrift, og til hovedbedriften i en gruppe bedrifter. Sosial- og helsedepartementet skal bemerke: Et system hvor bevillingen gis til den som har det økonomiske ansvaret for salgs- eller skjenkevirksomheten fanger etter departementets mening bedre opp de juridiske, økonomiske og ansvarsmessige realitetene i næringen. Det nåværende system gjør det i praksis mulig å peke ut en person som formelt er bevillingshaver uten at vedkommende i realiteten er særlig involvert i driften. En omlegging av systemet innebærer en samling av ansvarsforholdene. Samtidig vil det kunne gjøre det vanskeligere for de som reelt har økonomisk interesse i virksomheten å legge opp til drift på kant med lovverket. Endringer i driftsforhold vil også kunne gjenspeile seg i bevillingen. Et slikt system kan f.eks ramme den type styrte konkurser som Konkursrådet retter søkelyset mot i sin høringsuttalelse. Hver gang et selskap legges ned eller virksomheten omsettes må det søkes om ny bevilling, og de som søker om ny bevilling må vurderes i forhold til de kravene som stilles til bevillingshaver, se kapittel 4.3. Dersom bevillingssystemet legges om i samsvar med advokat Evensens forslag, blir systemet også i samsvar med bevillingssystemet for alkohollovens engros- og tilvirkningsbevillinger og hotellovens serveringsbevillinger. Det vil også være i samsvar med den øvrige delen av næringsjussen, f.eks i forhold til hvem som er regnskapsansvarlig, har ansvar for innbetaling av skatter og avgifter osv. Norges Colonialgrossisters Forbunds høringsuttalelse innebærer at bevillingen f.eks skal gis til et konsern og ikke til datterselskapene som driver selve salgs- eller skjenkevirksomheten. Etter departementets mening vil et slikt system ikke identifisere de økonomiske interessene på en tilfredsstillende måte. Et system hvor bevillingene gis til konserner, vil f.eks ikke løse problemet med styrte konkurser. Dersom bevillingen gis til konsernet kan driftsselskapene skiftes ut uten at det får konsekvenser for bevillingen. Det vil derfor heller ikke bidra til å effektivisere skatte- og avgiftsinnkrevingen, se nedenfor kapittel 4.3. I dagligvarebransjen er det etter hvert vanlig med en nær kobling av butikker gjennom f.eks kjeder. Dersom hver av butikkene i kjeden driver for egen regning, bør bevillingen gis til hver av disse. Er derimot butikkene organisert som økonomisk uselvstendige filialer, som ikke driver for egen regning, kan det selskapet som driver filialene søke om bevilling til salg i spesifiserte filialer. Dette skiller seg fra det å gi bevilling til konsern på noen vesentlige punkter: Filialene kan f.eks ikke slås selvstendig konkurs. Hele selskapet må eventuelt slås konkurs. Sosial- og helsedepartementet foreslår etter dette at bevillingen skal gis til den for hvis regning virksomheten drives, enten dette dreier seg om en fysisk eller juridisk person. Departementet foreslår at dette bevillingssystemet innføres for både kommunale og statlige bevillinger. Siden forslaget er i overensstemmelse med bevillingssystemet for engros- og tilvirkningsbevillinger, foreslår departementet at det tas inn en generell bestemmelse i lovens kapittel 1 som gjelder alle bevillingstyper, se lovforslaget § 1-4b. Bevilling til salg av sterkøl, vin og brennevin gis i dag til A/S Vinmonopolet, som har det økonomiske ansvaret for butikkene. Departementet foreslår ingen endringer i § 3-1 første ledd. Dersom en virksomhet driver på flere steder, oppstår spørsmålet om det skal gis en bevilling som gjelder generelt, eller om det skal gis en bevilling til hvert lokale som det foretas salg eller skjenking fra. Advokat Evensen forutsetter i sin utredning at det skal være en bevilling for hvert salgs- eller skjenkested. Noen få kommuner peker på viktigheten av at bevillingen fortsatt knyttes til et salgs- eller skjenkested. Ut over det er ikke spørsmålet berørt av høringsinstansene. Departementet vil understreke at bevillingsmyndighetens adgang til å bestemme antallet salgs- eller skjenkesteder, og hvor disse skal ligge, er et viktig alkoholpolitisk virkemiddel. Dersom det gis en generell bevilling til bevillingshaveren, kan vedkommende åpne salgs - eller skjenkefilialer etter eget forgodtbefinnende både m.h t antall og plassering. Dette anser departementet som alkoholpolitisk uheldig. Det er viktig at bevillingsmyndighetene har mulighet til å vurdere i hvert enkelt tilfelle om det skal foretas salg eller skjenking av alkohol fra de aktuelle lokaler. Departementet foreslår derfor at det fortsatt skal gis en bevilling for hvert sted som driver salg eller skjenking, se lovforslaget § 3-1 andre ledd siste punktum og presiseringer i § 4-2 siste ledd. I forlengelsen av dette oppstår spørsmålet om en bevillingshaver bare skal kunne få én bevilling. Departementet foreslo i høringsnotatet at begrensningen i antallet bevillinger pr bevillingshaver oppheves dersom man legger om det personlige bevillingssystemet. Noen kommuner uttalte seg om dette spørsmålet. Bare Tønsberg kommune går imot en slik løsning, og begrunner det med at et slikt system kan medføre at en eller et begrenset antall bevillingshavere kan skape «monopol» i skjenke- eller salgsbransjen i kommunen dersom kommunen bestemmer at det bare skal være et visst antall bevillinger. Begrunnelsen for dagens begrensning er at det kan være vanskelig for én person å føre kontroll med flere bevillinger samtidig. Noe av begrunnelsen for begrensningene i antall bevillinger faller bort dersom bevillingssystemet legges om. Dersom bevillingshaver er en juridisk person er det i vedkommendes interesse å peke ut en fysisk person som har ansvaret for skjenkingen på hvert sted. Dette kan være forskjellige personer i forskjellige lokaler. Også i dag har noen personer eller virksomheter interesse i flere salgs- eller skjenkesteder. En begrensning tilsvarende den som gjelder for personlige bevillinger vil etter departementets mening innebære en urimelig begrensning i næringsutøvelsen. Dersom det er fare for uønsket monopolisering av skjenkevirksomheten i en kommune, må kommunen kunne ta hensyn til dette ved vurdering av om bevilling skal gis. Departementet foreslår derfor at nåværende § 3-1 tredje ledd § 4-1 tredje ledd endres i tråd med ovenstående. Slik § 3-1 tredje ledd er formulert i dag, er den også et forbud mot at det gis salgsbevilling og skjenkebevilling på samme sted. Begrunnelsen for en slik bestemmelse er at to forskjellige bevillinger kan skape kontrollproblemer. Det kan da være vanskelig å skille mellom hva som er kjøpt og hva som er skjenket. Departementet ser ingen grunn til å endre på dette, og foreslår at det i § 3-1 tredje ledd presiseres at en salgsbevilling ikke kan utøves i kombinasjon med en skjenkebevilling på samme sted. Advokat Evensen foreslo at det skal stilles krav om at bevillingshaveren har en styrer med stedfortreder som er ansvarlig for at salget eller skjenkingen foregår i samsvar med alkoholloven. Alle høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet går inn for at det skal stilles krav om en personlig styrer og stedfortreder for bevillingen. Flere av høringsinstansene, herunder Avholdsfolkets Landsråd, uttaler at krav om styrer og stedfortreder er en forutsetning for å gi tilslutning til forslaget om oppheving av det personlige bevillingssystemet. Høringsinstansene peker særlig på fordelene ved å ha bestemte personer i virksomheten som er ansvarlige for salget eller skjenkingen, og som bevillingsmyndighetene kan forholde seg til. Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet uttaler: «På denne måten vil mer adekvate tildelingskriterier og vilkår kunne stilles, og sanksjonsreglene få større gjennomslagskraft. Kristiansand kommune uttaler at krav om styrer og stedfortreder kan medføre at ansvaret for å etterleve alkoholloven med forskrifter pulveriseres. Sosial- og helsedepartementet vil bemerke: Det sentrale i bevillingsutøvelsen etter alkoholloven ligger i å føre faktisk kontroll med virksomheten, f.eks for å hindre at det skjenkes eller selges alkohol til mindreårige eller overstadig berusede personer. Det kan derfor være viktig å ha en bestemt person som har dette ansvaret og kan holdes ansvarlig for salget og skjenkingen. Krav om styrer sikrer at det faktisk er noen som har tilsynet med utøvelsen av bevillingen, og som bevillingsmyndighetene kan forholde seg til ved kontroll. Det er også praktisk å stille krav om at det skal være en stedfortreder som har styrerens plikter når denne er borte. Spørsmålet om styrer ble drøftet i Ot.prp.nr.51 (1994-1995) om ny bevillingsordning for engrossalg av alkoholholdig drikk mv, men ble ikke foreslått innført for disse bevillingene. Forholdene er noe annerledes ved salgs- og skjenkebevillinger. For disse er det viktigere å sikre at det f.eks ikke selges eller skjenkes mindreårige eller overstadig berusede. Det er derfor viktig å ha en klar ansvarsplassering for den daglige salgs- og skjenkevirksomheten. Departementet foreslår i kapittel 4.3.3 at det skal stilles krav om kjennskap til alkoholloven. Forslaget forutsetter at det må være bestemte, utpekte personer som skal oppfylle kravene. Det kan være praktisk å knytte dette til en styrer. Et system med styrer er også hensiktsmessig hvor et selskap ol har flere bevillinger. Det kan da stilles krav om en styrer på hvert sted for å sikre at det er en på hvert sted som faktisk har ansvaret for utøvelsen av bevillingen. Hotelloven stiller krav om at det skal være en styrer med stedfortreder for serververingsbevillingene, og Hotellovutvalget foreslår et tilsvarende system i serveringsloven. Felles regelverk kan tale for at det også stilles slike krav i alkoholloven. Departementet foreslår derfor at det stilles krav om at bevillingshaveren utpeker en styrer med stedfortreder som er ansvarlig for utøvelsen av salgs- eller skjenkebevillinger, se lovforslaget § 1-7c. Kravet gjelder også ved søknad om skjenkebevilling for en enkelt anledning eller ambulerende bevilling. Departementet foreslår at bevillingsmyndighetene kan gjøre unntak fra kravene om stedfortreder dersom det f.eks vil være urimelig ut fra en vurdering av salgs- eller skjenkestedets størrelse. Normalt vil det heller ikke være aktuelt å kreve stedfortreder ved bevilling for en enkelt anledning eller ved ambulerende bevilling. Bare den som i kraft av sin stilling har innflytelse på salgs- eller skjenkevirksomheten kan utpekes til styrer. Vedkommende må, ikke bare formelt, men også reelt, ha myndighet til å ta de daglige avgjørelsene og ha ansvaret for den daglige ledelse av salgs- eller skjenkevirksomheten. Han må f.eks ha styringsrett over eventuelle ansatte som forestår salget eller skjenkingen. Det er de underliggende forhold som er bestemmende for om vedkommende kan sies å ha tilstrekkelig myndighet til å bli godkjent som styrer. I personlig eide virksomheter kan eieren være både bevillingshaver og styrer, men det stilles ikke krav om at dette skal være samme person så lenge styreren har tilstrekkelig styringsrett over salgs- eller skjenkevirksomheten. Den som overtar styrers ansvar ved fravær kan oppnevnes som stedfortreder. Dersom det er flere personer som har instruksjonsmyndighet over salget eller skjenkingen, f.eks fordi de jobber skift, er det tilstrekkelig at én av dem oppnevnes som styrer. En av de andre kan oppnevnes som stedfortreder. Styreren har ansvaret for den faktiske utøvelsen av bevillingen. Han skal sørge for at virksomheten er slik organisert at det ikke skjer brudd på alkoholloven i forbindelse med salget eller skjenkingen. Det innebærer at han har ansvaret for at de ansatte har nødvendig kunnskap om regelverket, og for at de overholder dette. Det stilles ikke krav om at styreren eller stedfortrederen skal være fysisk til stede på salgs- eller skjenkestedet til enhver tid. Disse har likevel ansvaret for at utøvelsen av bevillingen er forsvarlig også når de ikke er til stede. Styreren/stedfortrederen skal være kontrollmyndighetenes kontaktperson. Styreren skal sørge for at det til enhver tid er bestemte utpekte personer som kontrollmyndigheten kan forholde seg til hvis han selv ikke er tilstede ved en kontroll. Styreren skal godkjennes av bevillingsmyndigheten. Dette innebærer at bevilling kan nektes dersom styreren f.eks ikke oppfyller de kravene som stilles til ham, se kapittel 4.3. I slike tilfeller må imidlertid bevillingshaveren få mulighet til å finne en ny styrer for bevillingen. Ved tildeling av bevilling kan ikke bevillingshaveren drive midlertidig inntil han har funnet en styrer som kan godkjennes. Eventuelle overgangsordninger ved utskiftninger av styrer er behandlet i kapittel 7.2.6 nedenfor. Systemet med styrer fritar ikke bevillingshaveren for ansvar i forhold til alkohollovens inndragningsbestemmelser eller straff- eller erstatningsansvar. Bevillingshaveren er objektivt ansvarlig for hvordan bevillingen utøves. Han fritas m.a o ikke for ansvar om ansatte eller andre betrodde opptrer i strid med instruks. Eventuelt straff- eller erstatningsansvar kan også vurderes i forhold til styreren. Styreren plikter å sette seg ut over lovstridige retningslinjer eller pålegg fra bevillingshaveren eller ledelsen. At styreren handler på ordre fra overordnede fritar m.a o ikke for personlig straff- eller erstatningsansvar. Dette gjelder forøvrig også for andre ansatte. Finansdepartementet foreslår at det skal stilles krav om at styreren og stedfortrederen er ansatt eller på annen måte har formell tilknytning til serveringsstedet. Sosial- og helsedepartementet ser at det kan være en fordel å sikre at styreren og stedfortrederen har formell tilknytning til virksomheten. En utenforstående kan uansett ikke godkjennes som styrer, men krav om formell tilknytning kan bidra til å sikre at styreren faktisk har en slik innflytelse, og ikke f.eks er en «stråmann» som låner ut navnet sitt til virksomheten. Departementet foreslår derfor at det stilles krav om at styrer og stedfortreder er ansatt eller arbeider i bedriften i kraft av eiertilknytning, se lovforslaget § 1-7c andre ledd. Krav til styrerens og stedfortrederens kvalifikasjoner og vandel er behandlet i kapittel 4.3 nedenfor. Ett formål med alkohollovens system med bevillingsplikt er å sikre at omsetningen skjer i betryggende former. Etter gjeldende rett styres bevillingspolitikken hovedsakelig ved tildeling av bevillinger. Beslutninger om tildeling av salgs- eller skjenkebevillinger er skjønnsmessige avgjørelser, som treffes på grunnlag av alkoholpolitiske vurderinger. Utgangspunktet er at bevillingsmyndigheten står meget fritt i sine avgjørelser av saker etter alkoholloven. Men det kan ikke knyttes andre vilkår til kommunale salgs- og skjenkebevillinger enn de som følger av alkoholloven. Dagens alkohollov stiller visse krav til den som søker om bevilling. Det kreves at vedkommende er over 20 år og ikke antas å ville misbruke salgs- eller skjenkeretten, jf § 3-5 og § 4-1. I tillegg må bevillingshavere for salg av øl ha handelsrett etter lov av 16 juni 1980 nr 21 om handelsvirksomhet kapittel 2, jf alkoholloven § 3-1 andre ledd. Det stilles ingen krav om dokumentert kunnskap om alkoholloven eller fagbrev o l for å få bevilling. Alkoholloven inneholder ingen bestemmelser som uttrykkelig sier noe om hvilke hensyn det kan legges vekt på ved tildeling av salgs- eller skjenkebevillinger. Departementet foreslo i høringsnotatet at det skal angis i loven hvilke hensyn det er anledning til å legge vekt på ved tildeling av bevillinger. De fleste kommunene er positive til forslaget. De mener at dette spørsmålet er et av de mest problematiske ved praktiseringen av loven, og at en slik bestemmelse styrker kommunens muligheter til å ta i bruk alkoholpolitiske hensyn. Bestemmelsen vil gi kommunestyret bedre grunnlag for å gi en saklig begrunnelse for eventuelle avslag på søknader. Også de fleste andre høringsinstansene støtter forslaget, selv om noen peker på faren for at en slik bestemmelse skal oppfattes som uttømmende. Disse høringsinstansene har tilsvarende synspunkter som kommunene. Arbeidernes Edruskapsforbund er noe betenkt over forslaget. Det samme er Avholdsfolkets Landsråd. Sistnevnte støtter likevel forslaget under forutsetning av at det tas inn i lovteksten en formulering om at det frie skjønnet er overordnet. Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen fremhever at en slik lovfesting vil styrke forutberegneligheten for bransjens aktører. Justisdepartementet peker på at mange kommuner har få eller ingen jurister å trekke veksler på, og mener derfor at det er gunstig at en slik «liste» tas inn i lovteksten. Fordelene ved å fastsette hensynene i loven er at det kan skape større klarhet for kommunene og næringen. Forslaget om å lovfeste krav til bevillingshaver (se nedenfor i kapittel 4.3) vil imidlertid kunne føre til at usikkerheten reduseres noe. Men det vil likevel være forhold som ikke kan knyttes til bevillingshaveren som sådan som det må legges vekt på i tildelingsvurderingen. Ulempen ved å lovfeste de hensyn som kan vektlegges er at det kan skape uklarhet om forholdet mellom alkoholloven og alminnelig ulovfestet forvaltningsrett. Det er også en fare for at bevillingsmyndigheten og andre oppfatter lovens regulering som uttømmende. Departementet foreslår at det angis i loven hvilke hensyn det kan legges vekt på ved tildeling av salgs- eller skjenkebevilling, se forslaget til ny § 1-7a. Departementet foreslo i høringsnotatet at salgs- eller skjenkestedets beliggenhet, profil og målgruppe, måten skjenkingen eller salget skal foregå på, trafikk- og ordensmessige forhold, annen virksomhet bevillingshaver driver og måten bevillingen tidligere har vært utøvd på skal være de momentene som lovfestes, men at angivelsen ikke er uttømmende. Forslaget var ikke ment å innebære endringer i forhold til gjeldende rett. Få høringsinstanser uttalte seg om innholdet i bestemmelsen utover å konstatere at forslaget er i samsvar med gjeldende rett. Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen og Næringslivets Hovedorganisasjon mener at bare alkoholpolitiske hensyn bør være relevante, og at dette utdypes og reguleres nærmere i forskrifter. Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet, IOGT i Norge og flere kommuner mener at bestemmelsen ikke bør være uttømmende. Næringslivets Hovedorganisasjon er av motsatt oppfatning, og mener at loven av rettssikkerhetshensyn må være uttømmende mht hvilke hensyn som kan tillegges vekt. Konkursrådet peker på at forslaget i høringsnotatet ikke tok med at det kan legges vekt på bevillingssøkers forhold til skatte- og avgiftslovgivningen. Tromsø kommune foreslår at det skal tas inn en formulering om at det kan legges vekt på «bevillingshavers skikkethet». Etter gjeldende rett står forvaltningen temmelig fritt ved behandling av bevillingssøknader. Det må trekkes liberale grenser for hva det kan legges vekt på. Men avgjørelsen må treffes på et saklig grunnlag. Spørsmålet blir særlig satt på spissen dersom det må skilles mellom to nærmest like søkere, f.eks fordi det er fastsatt tak for antall bevillinger. Kommunene er under ingen omstendighet forpliktet til å innvilge begge søknadene. Gruppen av hensyn må være så vid at kommunen blir satt i stand til å ta stilling til bevillingssøknadene også i slike saker. Alle hensyn som fremmer alkohollovens formål er relevante. Det kan også til en viss grad legges vekt på andre hensyn enn de som direkte fremmer lovformålet. Hensyn som taler for og imot innvilgelse av bevilling er i prinsippet likestilt. Skal f.eks næringspolitiske og forbrukerpolitiske hensyn kunne vektlegges for å innvilge bevilling, må de også kunne vektlegges ved nektelse av bevilling. Norsk Hotell og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringens forslag om at det bare skal være mulig å legge vekt på alkoholpolitiske hensyn kan oppfattes som et forslag om å innskrenke kommunenes skjønnsfrihet i forhold til dagens lov. Sosial- og helsedepartementet ser for sin del ingen grunn til en slik innskrenkning. Alkoholpolitikken kan ikke ses helt løsrevet fra andre samfunnsmessige forhold, og vurderingene av om bevilling skal gis bør som nå basere seg på en bred vurdering av alle relevante forhold. Kommunenes skjønnsmessige myndighet bør ikke være snevrere på dette området enn i andre deler av forvaltningen. Forslaget ville for øvrig skape problemer i forhold til svært mange vedtak som tildeler bevilling, som ofte er begrunnet i andre hensyn enn alkoholpolitiske. Departementet ser ikke grunn til å foreslå en innskrenkning av hvilke hensyn det kan legges vekt på i forhold til gjeldende rett. Nedenfor nevnes noen eksempler på hensyn som kan være relevante ved behandling av bevillingssaker, samt hensyn som er utenforliggende. Hvilken vekt de forskjellige hensynene skal tillegges i hver enkelt sak er et annet spørsmål og må vurderes konkret. Det er bl.a anledning til å legge vekt på salgs- eller skjenkestedets beliggenhet, både i forhold til befolkningsgrunnlaget og de fysiske omgivelsene. Således kan f.eks søknad om bevilling til salg av øl nektes fordi salgsstedet ligger i nærheten av en offentlig strand. Og en søknad om skjenkebevilling kan nektes ut fra nærheten til trafikkert vei, plassering mot fortau, nærhet til kirke, skole osv. Det kan også legges vekt på om kommunen ønsker alkoholfrie soner i kommunen, og at man ikke ønsker å kombinere alkoholbruk med ungdomsaktiviteter eller idrettsaktiviteter. Høyesterett fastslo i dom referert i Rt-1996-78 at en kommune har adgang til å legge vekt på ønsket om å skape et levende sentrum og å øke trivselen der. Førstevoterende uttaler: «Når kommunen i en slik situasjon skulle foreta et valg mellom søkere som det ut fra en alkoholpolitisk vurdering ikke er noe å innvende mot, må det - slik det er skjedd - være adgang til å legge vekt på hvilken lokalisering av skjenkestedet som ut fra en bredere vurdering vil være den heldigste. Jeg ser det slik at det er miljø - og byutviklingshensyn i meget vid forstand som kommunestyret her har lagt vekt på. (...) Jeg mener at kommunestyret i den foreliggende situasjon ikke kunne være forpliktet til utelukkende å legge vekt på det som lagmannsretten kaller en «finmasket» alkoholpolitisk vurdering. Det kan også legges vekt på andre samfunnsinteresser, som f.eks om salgs - eller skjenkestedet har lærlingeordning. Det kan i denne forbindelse nevnes at Sivilombudsmannen i sak 345/90 la til grunn at hensynet til en gruppe personer som er kulturelt eller økonomisk viktige for kommunen, i dette tilfellet studenter, kan tillegges vekt ved tildeling av bevilling. Høyesterett har i Rådhushospitsdommen, Rt 1933 side 548, lagt til grunn at det ikke kan tas hensyn til om de ansatte er organisert eller ikke. Salgs- eller skjenkestedets målgruppe kan også begrunne avslag, f.eks fordi det tiltrekker seg ungdom, selv om disse er over 18 år. Kommunen kan dessuten avslå en søknad om skjenkebevilling fra et sted som baserer seg på spesielle adgangskriterier. Både kontrollmessige hensyn og hensynet til en viss tilgjengelighet tilsier dette. Salgs- eller skjenkestedets karakter kan også tillegges vekt. Kommunen kan f.eks avslå søknad om salgsbevilling for øl til et utsalg som fører varer som etter kommunens syn ikke bør kombineres med salg av alkohol. Kommunen kan videre bestemme at øl bare skal tillates solgt i butikker som utelukkende selger øl. Kommunen kan også bestemme det motsatte, nemlig at øl bare skal selges i dagligvarebutikker med bredt vareutvalg. Det kan videre legges vekt på om det søkes bevilling til skjenking på et spisested, rent skjenkested, dansested, overnattingssted osv. At stedet har eget kjøkken og at det er mulig å få mat i det vesentlige av åpningstiden kan være et relevant kriterium for å avgjøre om det reelt sett foreligger et spisested. Det er også adgang til å ta hensyn til ønsket om et begrenset antall skjenkebevillinger skal spres på steder av ulik karakter. Stedets størrelse og innredning er hensyn som kan trekkes inn i vurderingen. Man kan f.eks avslå å gi skjenkebevilling til et selvbetjeningssted eller til et sted som er så uoversiktlig innredet at det kan være vanskelig å føre tilstrekkelig kontroll med skjenkingen. Det kan også legges vekt på om stedet har tilfredsstillende kontroll med at det ikke slippes inn gjester som er overstadig berusede eller at mindreårige får servert alkohol. Det kan legges vekt på bevillingsmyndighetenes erfaring med et skjenkested, og bevillingssøkers ansiennitet. Ved søknad om fornyelse av bevilling kan det f.eks legges vekt på hvor lenge søkeren har hatt bevilling tidligere og hvordan den har vært utøvd. Bevillingshavers generelle alkoholpolitiske syn kan derimot ikke tillegges vekt så lenge dette ikke gir seg utslag i utøvelsen av bevillingen, jf Sivilombudsmannens sak 98/85. Det kan legges vekt på hensynet til ro og orden i vid forstand. Dette innebærer at det er relevant å ta hensyn til om strøket generelt, eller skjenkestedet, tiltrekker seg kriminalitet, om det er særlig fare for trafikkproblemer, støy, voldsbruk osv. Det kan videre legges vekt på hvorvidt bevillingssøker, evt personer med innflytelse over driften (jf personkretsen nevnt i § 1-7b), er egnet til å forestå salg eller skjenking. Vedkommende kan f.eks ha rusproblemer eller alvorlige psykiske problemer. Det vil, også etter omstendighetene være adgang til å legge vekt på vedkommendes evne til å håndtere forretninger. Det vil ikke være et utenforliggende hensyn å begrunne avgjørelsen i en konkret sak med et partipolitisk vedtak dersom dette er saklig og alkoholpolitisk motivert. Politiske partier kan i vurderingen av enkeltsaker følge de retningslinjer og politiske vedtak som er nedfelt i det partiprogrammet de er valgt inn på. Kommunen har full anledning til å endre alkoholpolitisk praksis. Kommunestyret kan f.eks i bevillingsperioden vedta at det ikke lenger er ønskelig å gi bevilling til steder i tilknytning til idrettsanlegg eller i bestemte deler av kommunen. Det som er nevnt ovenfor er eksempler på hensyn som kan tillegges vekt i bevillingssaker. En uttømmende lovfesting av så varierende hensyn er hverken mulig eller ønskelig. Avholdsfolkets Landsråd har foreslått at det tas inn i bestemmelsen at det frie skjønnet er overordnet. Departementet foreslår at lovteksten utformes slik at det klart kommer frem at de hensynene som nevnes bare er eksempler på hva kommunene kan vektlegge ved skjønnsutøvelsen. Departementet foreslår at følgende eksempler på hensyn tas inn i lovteksten: Antall salgs- og skjenkesteder, stedets karakter, beliggenhet og målgruppe, trafikk- og ordensmessige forhold, næringspolitiske hensyn, hensyn til lokalmiljøet og om sentrale personer er egnet til å ha salgs- eller skjenkebevilling. Det vises til lovforslaget § 1-7a. Kommunen har adgang til å trekke opp retningslinjer for sin behandling av bevillingssøknader, dvs interne direktiver som angir hvilke hensyn og avveininger forvaltningsskjønnet skal bygge på. Retningslinjene kan standardisere skjønnet, og innebærer en operasjonalisering av de relevante hensynene i form av objektive kriterier, slik at det ikke blir nødvendig å foreta et helt fritt skjønn i hver enkelt sak. Som eksempel på retningslinjer kan nevnes at kommunen skiller mellom ulike typer serveringssteder, slik som spisested, dansested, selvbetjeningssted, overnattingssted, ungdomssted o l. Hvorvidt bevilling skal gis, om bevillingen skal gi rett til å skjenke brennevin og hvilke skjenketider som skal gjelde blir så avhengig av hva slags type serveringssted det søkes bevilling for. Det er det enkelte skjenkesteds reelle kategorisering som er avgjørende, ikke dets pretensjoner. Dersom kommunene bruker retningslinjer ved vurdering av bevillingsspørsmål er det viktig å passe på at retningslinjene blir anvendt på en holdbar måte i enkeltsaker. Det er opp til bevillingsmyndigheten å fastslå om den enkelte søker faktisk fyller de lokalt fastsatte kravene for å få bevilling. Selv om det er utarbeidet retningslinjer, innebærer ikke det at kommunen må følge disse slavisk i hver enkelt sak. Retningslinjer er ikke det samme som forskrifter. Det er bare interne retningslinjer for utøvelsen av forvaltningsskjønnet. Men for å unngå påstand om usaklig forskjellsbehandling stilles det strenge krav til begrunnelsen dersom disse fravikes i enkeltsaker. 4.2.4 Særlig om begrensninger i antallet bevillinger («tak») Departementet foreslo i høringsnotatet at det presiseres i loven at kommunene har adgang til å sette «tak» for antall salgs- eller skjenkesteder som kan få bevilling. Norges Colonialgrossisters Forbund, Pilsens venner, Nærings- og energidepartementet og Konkurransetilsynet er uenige i at det skal være adgang til å fastsette tak for bevillingene. Konkurransetilsynet og Nærings- og energidepartementet viser til at det virker sterkt begrensende på etableringsadgangen. Svært få kommuner har uttalt seg om spørsmålet. Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet, Avholdsfolkets Landsråd, Arbeidernes Edruskapsforbund og et flertall av kommunene går inn for en lovfesting av adgangen til å sette tak. Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet uttaler: «I enkelte av de større byene har det oppstått en overetablering, som har bidratt til useriøse virksomheter har fått en konkurransefordel framfor seriøse bedrifter. Avholdsfolkets Landsråd har tilsvarende oppfatning og viser dessuten til sammenhengen mellom skjenket alkohol og voldskriminalitet. De mener at dette er et område hvor kommunepolitikerne bør gis bedre redskaper til å motstå press fra næringen. Avholdsfolkets Landsråd mener departementet burde gå lenger enn foreslått, og fastsette nasjonale normer for hvor mange skjenkesteder det skal være pr innbygger over 18 år i kommunen. Arbeidernes Edruskapsforbund foreslår at det innføres plikt for kommunene til å sette tak på antall bevillinger. Det å sette en begrensning i antall salgs- eller skjenkebevillinger i kommunen, et «tak», er et viktig alkoholpolitisk virkemiddel. Kommunens adgang etter gjeldende lov til å fastsette såkalte tak er fastslått i flere høyesterettsdommer. En lovfesting vil gjøre det klarere for kommunene at de har en slik adgang, men innebærer ingen endring i gjeldende rettstilstand. Etter departementets mening bør det imidlertid være opp til den enkelte kommune å avgjøre om de ønsker slike begrensninger i antallet bevillinger, og hvor høyt antallet eventuelt skal være. Et obligatorisk krav om at kommunene skal fastsette tak vil lett kunne bli illusorisk med mindre det også fastsettes nasjonale normer for hvor mange salgs- og skjenkesteder det skal være i en kommune. Uten slike normer kan kommunene f.eks sette taket så høyt at det ikke er noe reelt alkoholpolitisk virkemiddel. Departementet mener at innføring av nasjonale normer, som Avholdsfolkets Landsråd foreslår, lett vil treffe på siden av den lokale virkeligheten. Både de alkoholpolitiske holdningene og forholdene for øvrig varierer mye mellom kommunene. Slike normer vil derfor kunne oppleves som nokså uhensiktsmessige i mange kommuner. I tillegg vil det være et betydelig inngrep i det kommunale selvstyret. Departementet vil derfor ikke gå inn for at det innføres obligatoriske krav om å fastsette begrensninger i antall bevillinger, og heller ikke nasjonale normer for antallet bevillinger. Departementet foreslår at adgangen til å fastsette begrensninger i antallet bevillinger lovfestes, se lovforslagets § 1-7a andre ledd. I høringsnotatet drøftet departementet hvilke krav som skal stilles til behandlingen av søknader som kommer inn etter at det fastsatte taket er nådd, og foreslo at det skulle gis adgang i loven til å delegere avslag i slike saker til administrasjonen. Avholdsfolkets Landsråd, Kommunal- og arbeidsdepartementet og flertallet av kommunene støtter dette forslaget. Kommunene peker på at en slik ordning er praktisk og hensiktsmessig og muliggjør en raskere saksbehandling. Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen kan ikke se at det foreligger tungtveiende grunner for å delegere avgjørelsesmyndighet når det er satt tak, og mener dette er i strid med sentrale forvaltningsrettslige prinsipper. De uttaler: «(...) at kommunestyret til enhver tid står fritt til å endre, heve eller oppheve taket og ved at saken ikke forelegges kommunestyret vil man aldri få svar på om og eventuelt når det vil være politisk flertall for dette. Resultatet vil bli at søknader om skjenkebevilling som de eneste søknadene i Norge ikke har krav på en realitetsbehandling. Til dette vil departementet bemerke at også i de tilfeller hvor kommunen har fastsatt et tak på antallet bevillinger og taket er nådd, må søknader om bevilling realitetsbehandles. Men søknaden kan avslås med henvisning til at det ikke er flere bevillinger å dele ut. Etter departementets mening er det unødvendig å kreve at kommunestyret skal behandle slike søknader. Det er selvsagt opp til det enkelte kommunestyret å ta stilling til om myndigheten skal delegeres. Det er riktig som Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen påpeker at kommunestyret som overordnet organ til enhver tid kan omgjøre administrasjonens vedtak, herunder også revurdere taket. Departementet foreslår derfor at det gis adgang til å delegere slike vedtak, se lovforslaget § 1-12 andre ledd. Alkoholloven stiller etter gjeldende rett krav om at bevillingshaver er over 20 år og «ikke må antas å ville misbruke» salgs- eller skjenkeretten, jf § 3-5 og § 4-1. I vurderingen av om bevilling skal gis kan det legges vekt på bevillingssøkers forhold til alkoholloven eller annen lovgivning med samme formål som alkoholloven. Eksempler på slike forhold er at bevillingssøker har hatt bevilling tidligere og i den forbindelse har overtrådt regler i alkohollovgivningen, eller at vedkommende er straffet for promillekjøring eller smugling av brennevin. Det er usikkert om bevillingsmyndigheten etter gjeldende rett kan legge vekt på forhold som ikke direkte knytter seg til alkoholloven eller annen lovgivning med samme formål. Et spørsmål som har vært særlig aktuelt er om det kan legges vekt på at bevillingssøker i sin næringsvirksomhet har unndratt seg skatter og avgifter. Justisdepartementets lovavdeling antar at det ikke er rom for å legge vekt på slike hensyn etter dagens lov. Stortinget har ved flere anledninger bedt departementet vurdere om det skal stilles strengere krav til bevillingshaver enn det som følger av gjeldende rett. Senest ved behandlingen av Ot.prp.nr.51 (1994-1995) om endringer i alkoholloven (ny bevillingsordning for engrossalg av alkoholholdig drikk m.v) ba Stortinget departementet om å vurdere å innføre samme krav til salgs- og skjenkebevillingshavere som det stilles til grossister og tilvirkere i alkoholloven § 3A-4, jf Innst.O.nr.74 (1994-1995). Og i forbindelse med behandlingen av St.meld.nr.14 (1994-1995) om levekår og boforhold i storbyene ba Stortinget Regjeringen om å vurdere å gi kommunene adgang til å kreve skatte- og avgiftsattest av bevillingssøker, jf Innst.S.nr.208 (1994-1995). Alkoholpolitisk utvalg foreslår også at det skal stilles strengere krav til bevillingshaver. Et mindretall i utvalget foreslår at det stilles krav om at bevillingshaver har utvist uklanderlig vandel i forhold til all lovgivning som berører virksomheten. Departementet drøftet problemstillingen i høringsnotatet, og foreslo at det skal stilles krav om at bevillingshaver ikke har brutt skatte- og avgiftslovgivningen. Dette er både et krav om at bevillingssøker har god vandel i forhold til skatte- og avgiftslovgivningen, og et krav om at bevillingssøker har ordnet økonomi. Et stort flertall av høringsinstansene, f.eks Avholdsfolkets Landsråd og andre avholdsorganisasjoner, Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet, Handel og Kontor i Norge, Konkursrådet, Oslo og Trondheim politikammer, Politimesteren i Stavanger, Finans- og tolldepartementet, Rusmiddeldirektoratet og de aller fleste kommunene, er positive til at det skal stilles strengere krav til bevillingshaveren. De peker på at overtredelser av skatte- og avgiftslovgivningen i restaurantbransjen utgjør et omfattende problem, særlig i de større byene, og at strengere krav er en viktig forutsetning for å rydde opp i bransjen og bli kvitt de som driver useriøst. Strengere krav anses også som nødvendig for å skape rettferdige konkurranseforhold i bransjen. Flere kommuner peker på at det er frustrerende og tildels støtende, både for bevillingsmyndigheten, skatte- og avgiftsmyndighetene, politi og seriøse bevillingshavere, at det ved tildeling av bevilling ikke kan legges vekt på virksomhetens økonomiske side. Hamar kommune peker på at en regelendring vil kreve større fagkunnskap om skatte- og avgiftsregler hos dem som behandler skjenkesaker i kommunen, og at saksbehandlingen kan kreve større kapasitet. En rekke av de høringsinstansene som er positive til at det skal stilles strengere krav mener at det ikke er tilstrekkelig å bare kreve overholdelse av skatte- og avgiftslovgivningen. Noen av disse, bl.a Avholdsfolkets Landsråd, Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet, og noen kommuner, heriblant Oslo kommune, foreslår at det skal stilles de samme kravene til vandel som for dem som søker om engrosbevilling. Disse ser ingen grunn til å ha lempeligere krav for å få bevilling til detaljomsetning sammenlignet med engrosbevilling, og mener at et felles system vil gi best sammenheng i lovverket. Avholdsfolkets Landsråd peker på at det er skjenkebevillingshaverne som har direkte kontakt med publikum og at en skjenkebevilling i mange tilfeller kan være et hjelpemiddel til ulovlig virksomhet. Avholdsfolkets Landsråd foreslår også at det skal stilles krav om sikkerhetsstillelse for avgiftsforpliktelser, som for grossister og tilvirkere. IOGT i Norge uttaler at det er i det øyeblikket flaskene overlates til forbruker at de blir konsumert og fører skader med seg, og at det er på det punktet det er størst behov for at de som er innblandet har nødvendig seriøsitet, ansvarlighet og integritet. Konkursrådet uttaler «at det, dersom det skal legges vekt på overtredelser av regler som ikke har alkoholpolitisk formål, blir for snevert bare å legge vekt på overtredelser av skatte- og avgiftslovgivningen. Også vesentlige overtredelser av annen lovgivning (for eksempel regnskapsloven eller aksjeloven) kan være relevant.(...) Etter Konkursrådets mening bør det åpnes adgang til å legge vekt på om den som søker (...) har gjort seg skyldig i eller med skjellig grunn er mistenkt for alvorlige straffbare forhold i tilknytning til tidligere næringsvirksomhet. (...) Hvis en åpner for å ta slike hensyn ved tildeling av skjenkebevilling, vil bevillingssystemet kunne bidra til å få bort useriøse aktører i bransjen. Blant disse er personer som bevisst tapper virksomheter for deretter å la dem gå konkurs. Et slikt system vil også kunne virke preventivt. Finans- og tolldepartementet har i forbindelse med høringen innhentet uttalelser fra Oslo fylkesskattekontor og Kemneren i Oslo. Finansdepartementet uttaler: «Overtredelser av skatte- og avgiftslovgivningen i deler av restaurantbransjen utgjør et omfattende problem. Oslo fylkesskattekontor, som har drevet systematisk kontroll av bransjen i Oslo siden 1988, konstaterer i sin uttalelse (s 7) at kontrollen har hatt liten preventiv effekt i forhold til nedlagte ressurser. Fylkesskattekontoret ser også indikasjoner på at de hyppige avviklingene i deler av bransjen ikke skjer som følge av manglende lønnsomhet (s 8). Det antas at lignende problemer gjør seg gjeldende i andre større byer. Selv om skatte- og avgiftslovbrudd isolert sett ikke refererer seg til regler som er alkoholpolitisk begrunnet, antar Finansdepartementet at aktører i bransjen som begår dem ofte, også kan være uten tilstrekkelig evne eller vilje til å etterleve regler med alkoholpolitiske formål. Videre kan aktører som ikke overholder sine skatte- og avgiftsplikter, skaffe seg et konkurransefortrinn på bekostning av seriøse aktører, noe som fører til en uheldig utvikling også rent alkoholpolitisk. Finansdepartementet mener derfor at skatte- og avgiftslovbrudd bør kobles til skjenkebevillingen. De er ikke prinsipielt uenige i at problemene kan løses i annen lovgivning, men kan ikke se at det «utelukker en kopling mellom skjenkebevilling og skatte- og avgiftsovertredelser. Det er uheldig at personer som har begått lovbrudd i tilknytning til utøvelse av næring skal ha rett til å inneha en offentlig tillatelse til å drive i næringen. Samtidig vil nektelse eller inndragning av skjenkebevilling kunne være et svært effektivt redskap for å motvirke lovbrudd i deler av næringen.» Forbundet mot Rusgift, Trondheim politikammer og Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet har tilsvarende synspunkt. Finans- og tolldepartementet foreslår også at det, i tillegg til å kreve at skatte- og avgiftslovgivningen er overholdt, stilles krav i forhold til regnskapslovgivningen. Det vises til at regnskapsovertredelser utgjør en vesentlig del av de lovbruddene som avdekkes ved etatenes kontroller. «Regnskapsovertredelser begås ofte for å skjule underliggende overtredelser av skatte- eller avgiftslovgivningen. Den nære sammenhengen mellom regnskapsreglene og skatte- og avgiftsreglene taler med styrke for at også regnskapslovbrudd bør kunne føre til nektelse av bevilling. Oslo kommune v/Kemneren foreslår at det dessuten skal stilles krav om fremleggelse av finansieringsplan, som viser hvordan finansieringen av virksomheten skal finne sted, f.eks størrelse og finansiering av selskapets kapital, istandsetting av virksomheten, leiekostnader, beregnet avanse og beleggsprosent. Norges Dagligvarehandels Forbund støtter departementets forslag om at det stilles krav om overholdelse av skatte- og avgiftslovgivningen, men mener at et slikt krav er helt på grensen av det som kan pålegges salgs- eller skjenkenæringen. Næringslivets Hovedorganisasjon er uenig i departementets forslag om å stille strengere krav til bevillingshaver i alkoholloven, og uttaler at denne loven bare bør stille krav som har sammenheng med lovens formål. Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen uttaler at brudd på annen lovgivning enn alkoholloven og lover med samme formål som denne i sterkere grad bør følges opp av de respektive myndigheter. De mener at en overflytting av skattemessige konflikter eller misligheter fra spesialmyndigheter til bevillingsapparatet svekker rettssikkerheten. Subsidiært foreslår de at kravene stilles i ny serveringslov og ikke i alkoholloven, og begrunner dette med at det er liten grunn til å stille strengere skattemessige krav til bedrifter med skjenkebevilling enn serveringssteder uten skjenkebevilling. Nærings- og energidepartementet mener også at krav bør stilles i forslaget til ny serveringslov, og peker på at alle virksomheter må ha serveringbevilling for å få skjenkebevilling og at det ikke vil være formålstjenlig å lovfeste krav til vandel både i alkoholloven og i serveringsloven. Ringerike kommune har tilsvarende oppfatning. Norsk Bryggeri- og Mineralvannindustris Forening uttaler at bevillingen bør være lett å få og lett å miste. De mener derfor departementets forslag er unødig strenge. Forholdene i restaurantbransjen har endret seg de senere årene. Antallet skjenkebevillinger har økt, og problemer med forskjellige former for kriminalitet er tiltakende, særlig økonomisk kriminalitet. Flere rapporter konkluderer med at deler av bransjen preges av utstrakt bruk av «svart» arbeid, annen skatte- og avgiftsunndragelse, «hvitvasking» av penger osv. Denne delen av bransjen preges også av stor «gjennomtrekk» f.eks pga konkurser og overdragelser, noe som skaper praktiske problemer for bevillingsmyndighetene. De vanligste former for skatte- og avgiftsunndragelser er manglende innberetning av omsetning, manglende innbetaling av merverdiavgift og investeringsavgift, manglende innbetaling av skattetrekk og arbeidsgiveravgift m.m. Brudd på regnskapslovgivningen er også utbredt. Strengere krav til de som søker om salgs- eller skjenkebevilling kan bidra til å forebygge og begrense den uheldige utviklingen i bransjen. Det kan også bidra til å sikre næringspolitiske og fiskale hensyn, f.eks ved effektivisering av skatte- og avgiftslovgivningen. Til uttalelsen fra Norsk Hotell og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen om at problemene i næringen bør løses i de respektive særlover, vil departementet bemerke at disse hittil ikke har vist seg særlig effektive. Sett fra en alkoholpolitisk synsvinkel er det dessuten av vesentlig betydning at viktige deler av detaljomsetningsleddet for alkohol har en ryddig atferd i forhold til offentligrettslige regler. I tillegg skal bemerkes at det ikke er uvanlig at det stilles krav til vandel for å få tillatelse til å utøve visse typer næringsvirksomhet, jf f.eks lov av 16. juni 1989 nr 53 om eiendomsmegling § 2-3, lov av 14. mars 1964 nr 2 om revisorer § 11 og forskrift av 4. desember 1992 nr 1013 om adgang til å drive transportvirksomhet, gitt med hjemmel i lov av 4. juni 1976 nr 63 om samferdsel. Nærings- og energidepartementet foreslår at det blir stilt krav til vandel i ny serveringslov. Sosial- og helsedepartementet ser at strengere krav til serveringsnæringen også kan stilles i serveringslovgivningen, men vil peke på at brudd på annen lovgivning kan ha en viss sammenheng med alkohollovens formål. Gjentatte lovbrudd kan f.eks indikere manglende vilje til å overholde annet regelverk, som f.eks alkoholloven. Og som Finansdepartementet peker på i sin høringsuttalelse kan skatte- og avgiftsunndragelser medføre en konkurransevridning. Dersom slike lovbrudd er utbredt i næringen, kan det bli vanskelig for seriøse aktører å overleve på markedet. De som ikke betaler skatter og avgifter kan f.eks redusere prisene. Det vil innebære at også alkoholen blir billigere, og er derfor også alkoholpolitisk uheldig. Problemene er dessuten i stor grad knyttet til de delene av bransjen som driver alkoholomsetning. Dette skyldes sannsynligvis at det er gode penger å tjene på alkohol. Det kan også virke lite konsekvent at det offentlige konstaterer at bevillingshaver har begått en rekke lovbrudd i forbindelse med næringsvirksomhet, og likevel gir vedkommende en offentlig tillatelse til fortsatt å drive slik virksomhet. Departementet foreslår derfor at det stilles strengere krav for å få bevilling. Spørsmålet blir hvilke krav som skal stilles. Alkoholloven § 3A-4, som gjelder engros- og tilvirkningsbevillinger, stiller krav om uklanderlig vandel i forhold til all lovgivning som anses relevant for utøvelsen av bevillingen. Det vises særskilt til alkohollovgivningen, tollovgivningen, skatte- og avgiftslovgivningen, regnskaps- og selskapslovgivningen og næringsmiddellovgivningen. Det er imidlertid litt andre hensyn som skal ivaretas ved et bevillingssystem for engrossalg og tilvirkning av alkoholholdig drikk enn for salg eller skjenking til forbruker. Grossister og tilvirkere vil ofte operere med store kvanta alkoholholdige varer, slik at faren for lekkasjer blir større. I tillegg har engros- og tilvirkningsleddet - i motsetning til detaljleddet - ansvar for alkoholavgiften overfor staten. Det dreier seg om store summer. Det er ikke alle kravene som stilles til innehavere av engros- og tilvirkningsbevilling som er like relevante for detaljleddet. Det er dessuten langt flere salgs- og skjenkebevillinger enn engros- og tilvirkningsbevillinger. Dette taler for å ikke stille fullt så strenge krav for å få salgs- og skjenkebevilling som § 3A-4 nr 1 gjør for engros- og tilvirkningsbevillinger. Slik departementet ser det bør systemet ikke være mer tyngende for bevillingssøker, bevillingsmyndighetene eller andre myndigheter enn det som er nødvendig for å holde orden i bransjen. Bestemmelsene bør utformes slik at de i størst mulig grad er enkle å håndtere for bevillingsmyndigheten og ikke stiller urimelige krav til bevillingssøker. For at kravene skal ha en effekt, er det viktig at de mest sentrale lovbruddene omfattes. Som nevnt ovenfor utgjør skatte- og avgiftsunndragelser et særlig problem i deler av bransjen. Departementet antar at de som driver ulovlig ofte også bryter skatte- og avgiftslovgivningen. Krav om vandel i forhold til denne lovgivningen vil derfor kunne være et effektivt redskap for å rydde opp i de deler av næringen som driver på kant med regelverket. Det er samtidig viktig å utforme et regelverk som kan praktiseres effektivt. Som det går fram av Finansdepartementets uttalelse danner ofte regnskapsovertredelsen grunnlag for skatte- og avgiftsunndragelser. Det er derfor viktig at det også stilles krav om overholdelse av regnskapslovgivningen. Departementet foreslår derfor at det stilles krav om overholdelse av skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen. Det foreslås like regler for salgs- og skjenkebevillinger, jf lovforslaget § 1-7b. Forslaget gjelder også statlige skjenkebevillinger, men det er etter departementets mening ikke naturlig å stille slike krav for å få bevilling til skjenking i forsvarets befalsmesser, hvor forsvaret er bevillingshaver, eller til A/S Vinmonopolet. Departementet foreslår derfor at det gjøres unntak for disse bevillingene. Forslaget gjelder heller ikke statlige engros- og tilvirkningsbevillinger, se lovforslaget § 1-7b siste ledd. Til forslaget fra Oslo kommune v/Kemneren om fremleggelse av finansieringsplan vil departementet bemerke at en slik plan vil være egnet til å gi bevillingsmyndighetene en viss innsikt i bevillingssøkers økonomi. Et system med pliktmessig fremleggelse av finansieringsplaner kan være egnet til å luke ut de prosjektene som ikke vil klare seg på markedet. Slike planer kan imidlertid være hypotetiske, og gir ikke nødvendigvis et bilde av om virksomheten vil overleve på markedet. Departementet finner det ikke naturlig å stille krav i loven om at alle bevillingssøkere skal legge frem slike planer, men vil peke på at kommunen kan legge vekt på om bevillingssøkere legger frem finansieringsplan og hvordan disse ser ut ved tildeling av bevilling, jf kap 4.2 ovenfor. Det stilles i dag krav om at innehaver av salgsbevilling for øl har handelsrett etter handelsloven kapittel 2, jf alkoholloven § 3-1 andre ledd. De som oppfyller kravene i handelsloven har automatisk handelsrett. Dette er m.a o ikke en tillatelse på linje med en bevilling. Handelsloven stiller bl.a krav om at den eller de som driver handelsvirksomhet er myndige og ikke er under konkursbehandling. En kobling mellom alkoholloven og handelsloven vil dermed medføre at bevillingen faller bort dersom det åpnes konkurs hos bevillingshaveren. Departementet foreslår derfor at det fortsatt stilles krav om handelsrett etter handelsloven for å få salgsbevilling for øl. Trondheim politikammer mener at det bør være opp til bevillingsmyndighetens skjønn om det er i samsvar med gjeldende alkoholpolitikk å gi bevilling til personer som ikke oppfyller kravene. I motsetning til systemet for engros- og tilvirkningsbevillinger betyr ikke en lovfesting av kravene til bevillingshaver at alle søkere som fyller kravene skal få bevilling. Vandelskravene erstatter m.a o ikke den alkoholpolitiske vurderingen av bevillingsspørsmålet, men kommer i tillegg til den. Bevillingsmyndighetene må derfor fremdeles vurdere bevillingen på et alkoholpolitisk grunnlag, jf kapittel 4.2 ovenfor. Flere høringsinstanser, særlig kommunene, og Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen, etterlyser klare regler. Det stilles spørsmål ved hva som menes med «overtrådt skatte- og avgiftslovgivningen». Oslo kommune ber departementet utarbeide retningslinjer o l for kommunens vurdering av om vandelskrav og krav til ordnet økonomi er oppfylt. Noen høringsinstanser, bl.a Rusmiddeldirektoratet og enkelte kommuner uttaler at bevillingssøker må ha bevisbyrden for at kravene som stilles i loven er oppfylt. Hamar kommune mener at forholdsmessighetsprinsippet fører til at bestemmelsene ikke kan tolkes etter sin ordlyd, og foreslår at ordlyden fanger dette opp eller at det gis klarere skjønnstema for hva som skal til for at regelen skal anvendes. Konkursrådet uttaler at overtredelser av bestemmelser i skatte- og avgiftslovgivningen i prinsippet bør «være noe annet enn at ikke alle skatte- og avgiftskrav er innbetalt dersom manglende innbetaling for eksempel skyldes manglende betalingsevne. Det nærliggende i denne sammenheng vil være at det er begått straffbare forhold i tilknytning til skatte- og avgiftslovgivningen. En mulighet er også at reglene objektivt sett er overtrådt, men uten at de subjektive straffbarhetsvilkår foreligger.» Av hensyn til forutberegnelighet og rettssikkerhet mener Konkursrådet at det må stilles krav til bevis som sannsynliggjør at det foreligger straffbare forhold samt krav til saksbehandlingen. Konkursrådet uttaler at bevilling ikke bør nektes ene og alene fordi skatter og avgifter ikke er betalt i tidligere virksomhet. Hva som ligger i begrepet «utvist uklanderlig vandel» vil være opp til bevillingsmyndighetene å vurdere i hver enkelt sak. Det omfatter både tidligere overtredelser og at bevillingssøker på søknadstidspunktet ikke har betalt alle skyldige, forfalte skatter eller avgifter. Det kreves ikke at noen er straffet for overtredelsen. Det kreves heller ikke at det foreligger endelig avgjørelse fra andre forvaltningsorganer, f.eks at klagesak er avgjort eller dom avsagt. Men bevillingsmyndighetene kan, dersom de finner det hensiktsmessig, avvente utfallet av en verserende sak før det tas endelig stilling til søknaden. Bevillingsmyndigheten har en selvstendig plikt til å vurdere alle sider av saken. Dette innebærer bl.a at det er adgang til å ta hensyn til ikke rettskraftige avgjørelser, noe som er viktig for at bevillingssystemet skal bli et effektivt virkemiddel mot skatte- og avgiftsunndragelser. Bevillingssøker må godtgjøre at han oppfyller vandelskravene. Dette innebærer at søker må fremlegge tilstrekkelig dokumentasjon til at bevillingsmyndigheten kan ta standpunkt til søknaden. Søknad om bevilling må kunne avslås selv om det foreligger frifinnende dom i straffesak mot søker. Mot en slik ordning kan innvendes at bevillingssøker i realiteten straffes selv om han er frifunnet i straffesaken. Dersom bevillingsmyndighetene avdekker brudd på regelverket innebærer ikke det at bevilling automatisk skal nektes. Det inngår som et ledd i utøvelsen av bevillingsmyndighetens forvaltningsskjønn å vurdere om det skal legges avgjørende vekt på et konkret regelbrudd. Vandelskravet bør ses i sammenheng med et av formålene med lovendringen, nemlig å bekjempe økonomisk kriminalitet. Til Konkursrådets uttalelse om at bevilling ikke bør nektes ene og alene fordi skatter og avgifter ikke er betalt i tidligere virksomhet, skal departementet bemerke: Det må her skilles mellom spørsmålet om rettsanvendelse; om det er rettslig adgang til å legge vekt på manglende skatteinnbetaling ved vurderingen av bevillingssøknaden, og spørsmålet om skjønnsutøvelsen; i hvilken utstrekning slike restanser bør føre til at søknaden avslås. Etter departementets mening kan slike restanser etter omstendigheten være en indikasjon på at en søker er lite egnet til å drive salgs- og skjenkevirksomhet. I tillegg kan restansene være av en slik karakter at det ville kunne virke støtende om bevillingsmyndigheten skulle være forpliktet til å se bort fra dem. Når det gjelder spørsmålet om hvilken vekt slike restanser skal tillegges, skal departementet bemerke: Lovbruddets grovhet bør tillegges betydning, men mindre alvorlige forhold kan også tillegges vekt. Jo eldre et lovbrudd er, dess alvorligere bør det være for å tillegges vekt ved bevillingssøknaden. Som Konkursrådet peker på i sin høringsuttalelse, kan det ved skjønnsutøvelsen være grunn til å skille mellom tilfeller der de personene kravet retter seg mot subjektivt kan klandres for lovbrudd, og tilfeller hvor f.eks manglende betaling skyldes manglende betalingsevne. Det bør derfor ses hen til om betalingsvanskene er forbigående eller om de er av bagatellmessig art. Tilsvarende gjelder for regnskapslovgivningen. Alle overtredelser er relevante, men det er først og fremst overtredelser som får eller kan få konsekvenser for skatte- og avgiftsmessige forhold som bør tillegges vekt. Som eksempel kan nevnes at det ikke føres regnskap, at det i regnskapet er oppgitt feil omsetning osv. Ved f.eks fornyelse av bevilling kan det også legges vekt på lovbrudd som ikke ble ansett avgjørende ved første gangs tildeling, enten fordi de ikke var kjent eller fordi de ikke i seg selv ble ansett tilstrekkelig for å avslå søknaden. Vandelskravene gjelder i prinsippet også i forhold til utenlandsk lovgivning, men departementet ser at det i mange tilfelle vil være vanskelig for bevillingsmyndighetene å avdekke bevillingssøkers historie i utlandet, med mindre det er helt åpenbare, grove overtredelser. Et spørsmål blir om vandelskravet skal begrenses til bare å gjelde i forhold til forretningsvirksomhet, eller om også privat økonomi er relevant. Personlig økonomi sier ikke nødvendigvis noe om vedkommendes evne og vilje til å drive næringsvirksomhet i lovlige former, særlig hvis manglende betaling av skatter og avgifter skyldes manglende betalingsevne. Men f.eks i et enkeltmannsforetak blandes personens og virksomhetens økonomi. Det kan derfor i mange tilfeller være vanskelig å skille mellom privatøkonomi og næringsøkonomi, noe som gjør det tilsvarende vanskelig å foreta en avgrensning i lovgivningen. Og manglende vilje til å gjøre opp i den personlige økonomien kan si noe om viljen til å gjøre opp for seg i næringssammenheng. Departementet foreslår derfor ingen avgrensning i loven om at kravet bare skal gjelde regelbrudd i forbindelse med utøvelse av næring eller ved manglende betalingsvilje. Det overlates til bevillingsmyndighetene å vurdere i hvert enkelt tilfelle om eventuelle lovbrudd er en indikasjon på hvordan disse personene vil drive sin næringsvirksomhet. De avveiningene som må foretas vil være så sammensatte at det vil være svært vanskelig å lage uttømmende lovregler. I tillegg er bevisreglene annerledes i forvaltningsretten enn i strafferetten. Men departementet ser behovet for nærmere retningslinjer og foreslår derfor at det gis en forskriftshjemmel for utdyping av kravet, se lovforslaget § 1-7b andre ledd. Det følger av lovforslaget § 1-4b at bevillingen skal gis til den som har det økonomiske ansvaret for salgs- eller skjenkestedet. Ett spørsmål blir derfor hvem vandelskravene i alkoholloven skal rettes mot. Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet og Forbundet mot Rusgift uttaler at vandelskravet bør stilles i samsvar med kravet til engrosbevillingssøkere, jf § 3A-4. Hamar kommune etterlyser klare regler i form av konkretisering av hvilken personkrets man skal stille krav til og hva som skal regnes som en vesentlig del av inntekten. Kommunen uttaler at forholdene i restaurantbransjen er adskillig mer omskiftelige og ustabile enn forholdene i de virksomheter som driver med statlig engrosbevilling. En såpass skjønnsmessig regel som § 3A-4 kan derfor bli vanskelig å håndheve i kommunene. Finans- og tolldepartementet uttaler at bevillingshaver, eier av virksomheten og styrer og stedfortreder må oppfylle kravene. Trondheim politikammer mener at såvel styreformann som daglig leder og eventuelle eiere med mer enn 50 % eierinteresse må oppfylle kravene. Kravene i alkoholloven bør fortsatt stilles til bevillingshaveren, enten dette er en fysisk eller juridisk person. Det innebærer f.eks at et selskap som har restanser på skatter eller avgifter kan nektes bevilling. Det som taler i mot at det stilles krav til andre enn bevillingshaver er at systemet, som nevnt ovenfor, ikke bør være uforholdsmessig ressurskrevende. I mange kommuner er det et stort antall salgs- eller skjenkebevillinger. Av hensyn til bevillingsmyndighetenes saksbehandling kan det derfor også være urealistisk å stille vandelskrav til alle som på en eller annen måte er involvert i salgs- eller skjenkevirksomheten. Et omfattende system kan forsvares for engros- og tilvirkningsbevillingene, hvor det f.eks er forholdsvis få aktører på markedet, og hvor det er andre hensyn som skal ivaretas enn ved detaljbevillinger. Dersom bevillingshaveren er en juridisk person er det ikke tilstrekkelig bare å stille krav til bevillingshavers vandel, og ikke til de personene som eventuelt står bak. Systemet kan da lett omgås ved at det f.eks opprettes helt nye selskaper. Departementet foreslår derfor at det også skal stilles krav om vandel i forhold til enkelte personer knyttet til virksomheten. For det første bør det stilles krav til de som har vesentlige eierinteresser i driften, siden det er disse personene som har faktisk innflytelse over driften. Hvem som har vesentlige eierinteresser må vurderes konkret. Dersom en person eier mer enn halvparten av virksomheten f.eks ved å ha aksjemajoriteten, vil han alltid ha vesentlige eierinteresser. Men en person kan ha vesentlige eierinteresser selv om han eier mindre enn 50 prosent av virksomheten. Det må i slike tilfeller foretas en konkret vurdering av hvilken innflytelse en minoritetsandel faktisk gir i virksomheten. I aksjeselskaper kreves f.eks 2/3 flertall for enkelte vedtak. En person som har mer enn 1/3 av aksjene vil derfor i enkelte tilfeller kunne regnes for å ha vesentlige eierinteresser. En minoritetsandels innflytelse kan også avhenge av fordelingen av de andre eierandelene. Det er ikke bare det direkte eierforholdet som er avgjørende, men også det mer indirekte, dvs eierskap via andre. Eks: En person eier en vesentlig del av et selskap som igjen eier en vesentlig del av en virksomhet som søker om bevilling. I dette tilfelle må vedkommende sies å ha vesentlige eierinteresser i den virksomhet som søker bevilling. Det kan imidlertid være vanskelig å finne ut av eierforholdene bak en virksomhet. Hvem som har vesentlige interesser beror på en konkret vurdering av den reelle eierstrukturen. Den formelle eierstrukturen er ikke avgjørende. Det er de underliggende forhold som er av betydning. Det taler for at det også skal stilles krav til personer som oppebærer en vesentlig del av virksomhetens inntekter. Disse eier normalt også vesentlige deler av virksomheten. Det er bare i unntakstilfeller at virksomhetens inntekter går til andre enn eierne. Men dersom det stilles krav også til disse, dekkes de tilfellene der det reelle eierskapet ikke samsvarer med det formelle. Et slikt krav hindrer derfor lettvinte forsøk på omgåelser, ved at det f.eks opprettes selskaper med pro forma eiere, som egentlig ikke har noe med driften å gjøre utover å ha navnet sitt på stiftelsesdokumentene. Hva som anses som «vesentlig» beror også her på en konkret vurdering. Med «oppebærer» menes at vedkommende har rett til avkastningen, uansett hvilket grunnlag denne retten bygger på. Det er derfor ikke avgjørende om avkastningen faktisk er eller blir utdelt eller mottatt. Lønnsmottakere eller personer som mottar penger i form av husleie, renter og avdrag på lån etc omfattes ikke av begrepet, med mindre utbetalingene er så høye at det reelt er en utdeling av virksomhetens inntekt. Som eksempel på det siste kan nevnes at et selskap eier et skjenkested, og leier det ut til en svært høy pris til et driftsselskap. For å ivareta hensynet bak kravet om uklanderlig vandel bør det dessuten stilles krav til personer som har vesentlig innflytelse over virksomheten. Som eksempel kan nevnes daglig leder. I kapittel 3 foreslår departementet at det skal utpekes en styrer med stedfortreder for skjenkebevillingen. Styreren/stedfortrederen skal ha reell innflytelse over utøvelsen av bevillingen. Vedkommende behøver imidlertid ikke å ha innflytelse over den økonomiske styringen i virksomheten. Departementet mener derfor det vil være uforholdsmessig strengt å stille krav om at disse ikke skal ha brutt skatte- og avgiftslovgivningen. Det er likevel viktig å sikre at styreren og stedfortrederen vil utøve bevillingen på en forsvarlig måte. Det bør derfor uansett stilles krav om at disse har utvist uklanderlig vandel i forhold til alkohollovgivningen og lover som har sammenheng med alkohollovens formål. Departementet foreslår etter dette at det stilles krav til bevillingshaver, de som har vesentlige økonomiske interesser i virksomheten, eller dominerende innflytelse over den. Se lovforslaget § 1-7b. Også i tilfeller hvor virksomheten er personlig eid, kan andre være i en slik stilling som beskrevet ovenfor. I så fall gjelder vandelskravene tilsvarende for disse. Bevillingsmyndigheten trenger en rekke opplysninger for å ta stilling til vandelsspørsmålet. Vandelen kan dokumenteres på to måter: Ved at bevillingssøker pålegges dokumentasjonsplikt og ved at andre myndigheter uttaler seg om bevillingsspørsmålet. Flere høringsinstanser legger til grunn at vandelen skal dokumenteres ved fremleggelse av skatte- eller kemnerattest. Bergen kommune uttaler: «I de tilfeller det er mulig å fremskaffe attester på at lovgivningen ikke er overtrådt bør søker pålegges å fremskaffe slike. Dette kan være kemnersertifikater, som utstedes dersom søker ikke har skatte- eller avgiftsrestanser, attest fra Regnskapsregisteret på at årsoppgjør er levert, firmaattest med opplysning om hvem som er daglig leder og hvem som har de dominerende eierinteressene i selskapet. (...) Det pålegges ikke søker å fremlegge en utskrift av bøte- og strafferegisteret, da politiet vil uttale seg om dette. Forbundet Mot Rusgift og Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet har tilsvarende synspunkt. Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet og Trondheim politikammer mener i motsetning til Bergen kommune at det også skal kreves at søker fremlegger politiattest. Departementet vil bemerke at dersom ansvaret for sakens opplysning skal ligge hos bevillingsmyndigheten alene, vil saksbehandlingen kunne ta svært lang tid. Det er derfor grunn til også å pålegge søker et visst ansvar for sakens opplysning. Selv om søker pålegges opplysnings- eller dokumentasjonsplikt, må bevillingsmyndighetene kontrollere om opplysningene er korrekte. Det er dessuten mange opplysninger som bevillingssøker ikke selv kan fremskaffe. Bevillingsmyndighetene er derfor avhengige av å også kunne innhente opplysninger fra andre organer. Før kommunestyret tar standpunkt til søknad om salgs- eller skjenkebevilling skal det innhentes uttalelse fra politiet og sosialtjenesten. Kommunen er ikke bundet av uttalelsene. De er bare veiledende. Ved vurderingen av om bevilling skal gis, kan det også legges vekt på andre momenter, og kommunen må foreta en selvstendig vurdering av innholdet i uttalelsene. Politiets uttalelse har to funksjoner. For det første skal politiet uttale seg om de politimessige forhold ved salgs- eller skjenkestedet, f.eks om ordens- og trafikale forhold eller om stedet ligger i et område som er sterkt kriminelt belastet. Politiet skal dessuten vurdere om bevillingshaver kan antas å ville misbruke salgs - eller skjenkeretten. Politiet kan da legge vekt på opplysninger de har om bevillingssøker i strafferegisteret, dvs domfellelser, bøter, påtaleunnlatelse osv, og opplysninger som ikke fremkommer av strafferegisteret, som f.eks om vedkommende har vært under etterforskning, mistenkt i saker som er henlagt eller ikke endelig avgjort osv. Til forslaget om at søker må fremlegge politiattest vil departementet bemerke at en slik attest kan vise om en person har begått straffbare forhold. En politiattest utstedes bare for fysiske personer, og forhold som har medført straffeansvar for et selskap vil ikke fremkomme av attesten. Opplysninger som kan tas med i attesten er begrenset i forhold til det politiet kan ta i betraktning i den uttalelsen de gir etter alkoholloven, jf strafferegistreringsloven § 6. Dersom det utelukkende stilles krav om politiattest, mister kommunen muligheten til å få politiets vurdering av spørsmål som ikke kan tas med i en politiattest, samt de politimessige forholdene ved bevillingen. Departementet vil derfor ikke foreslå at politiets uttalelse erstattes med en politiattest. Spørsmålet blir derfor om det i tillegg til uttalelsen fra politiet skal kreves fremleggelse av attest. Etter departementets vurdering vil et slikt krav innebære mye arbeid, både for politiet, bevillingssøker og bevillingsmyndighet. Dersom det hefter tvil om søkers og sentrale personers vandel, kan politiet ta det med i sin uttalelse av bevillingsspørsmålet. Departementet foreslår ikke endringer i systemet med at politiet skal uttale seg før bevilling gis. Politiattest foreslås ikke gjort obligatorisk, men det er ikke noe i veien for at kommunen krever dette forelagt. For at bevillingsmyndighetene skal kunne vurdere bevillingssøkers forhold til skatte- og avgiftslovgivningen, vil det være behov for å innhente uttalelser fra skatte- og avgiftsmyndighetene. Politiet vil sitte med opplysninger om de groveste lovbruddene, men vil ikke vite om mindre overtredelser eller restanser. Slike forhold kan skatte- og avgiftsmyndighetene gi verdifulle opplysninger om. Et samarbeid med disse myndighetene er derfor nødvendig dersom de nye kravene i loven skal bli effektive. Dette svarer til ordningen for engros- og tilvirkningsbevillingene. Skattefogden og kommunekasserer utsteder skatteattest. Denne inneholder opplysninger om skatt og avgiftsgjeld som er forfalt og ikke betalt. En skatteattest utstedes bare til den attesten gjelder. Kommuner vil ikke selv kunne kreve attest uten spesiell hjemmel for dette. Flere høringsinstanser synes å forutsette at skatteattest er tilstrekkelig for å dokumentere bevillingssøkers forhold til skatte- og avgiftslovgivningen. Til dette vil departementet bemerke at en slik attest bare gir informasjon om hvorvidt bevillingssøker på søknadstidspunktet har betalt forfalte skatte- og avgiftsrestanser. Så lenge forfalte skatter og avgifter er betalt før attesten utstedes, sier attestene ingenting om hvilket forhold vedkommende ellers har til skatte- og avgiftslovgivningen. Bevillingssøker m.v kan f.eks ha brutt skatte- og avgiftslovgivningen en rekke ganger tidligere, eller skatte- og avgiftsmyndighetene kan ha oppdaget feil i regnskapene ved f.eks bokettersyn i søknadsåret. Skatteattesten vil naturlig nok heller ikke gi opplysninger om nyopprettede virksomheters innfrielse av sine forpliktelser. Fremleggelse av skatteattest er derfor ikke tilstrekkelig for å sikre at det ikke foreligger brudd på skatte- og avgiftslovgivningen. For at bevillingsmyndighetene skal kunne ta stilling til vandelsspørsmålet er de avhengige av andre opplysninger fra skatte- og avgiftsmyndighetene. Dette kan, slik departementet ser det, best gjøres ved at disse myndighetene gis relevante opplysninger for behandlingen av bevillingsspørsmålet. Forskjellen fra politiets uttalelse er at disse myndighetene bare skal uttale seg om bevillingssøkers m.v forhold til skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen, ikke om det f.eks bør gis flere bevillinger i kommunen. Et obligatorisk krav om at det skal innhentes uttalelser fra skatte- og avgiftsmyndighetene kan imidlertid være uforholdsmessig arbeidskrevende, både for bevillingsmyndigheten og for skatte- og avgiftsmyndighetene. I Oslo kommune vil f.eks et slikt krav innebære at det må innhentes uttalelser fra flere etater om mange tusen personer for hver nye bevillingsperiode. Etter departementets mening er dette upraktisk. Det vil f.eks være både uhensiktsmessig og unødvendig å innhente uttalelser om søkere som har hatt bevilling i en årrekke og har drevet virksomheten eksemplarisk. Departementet foreslår derfor at det gis adgang til å innhente uttalelser fra skatte- og avgiftsmyndighetene i forbindelse med en bevillingssak. Det overlates da til bevillingsmyndigheten å vurdere i hvilke tilfeller det skal innhentes slike uttalelser. Det vises til lovforslaget § 1-7 andre ledd. Dersom bevillingssøker eller sentrale personer hos bevillingssøker har hatt tilknytning til andre kommuner enn den kommunen det søkes bevilling i, kan bevillingsmyndighetene også innhente uttalelse fra f.eks kemner eller skattefogd i disse kommuner. Et annet spørsmål er om det kan kreves at bevillingssøker fremlegger skatteattest. På samme måte som for politiattester kan bevillingsmyndighetene få de opplysningene de trenger ved å innhente uttalelse fra skatte- og avgiftsmyndighetene. En viktig forskjell fra politiuttalelse er at innhenting av uttalelse fra skatte- og avgiftsmyndighetene ikke er obligatorisk. Dersom kommunen finner det uhensiktsmessig å innhente uttalelse fra skatte- og avgiftsmyndighetene i alle sakene, kan et krav om fremleggelse av skatteattest være en god «mellomløsning», slik at bevillingsmyndighetene får et visst innblikk i søkers økonomi. Bevillingsmyndighetene bør også kunne kreve at bevillingssøker dokumentere andre opplysningene som fremsettes i søknaden. Som eksempel kan nevnes at det fremlegges firmaattest som gir opplysninger om hvem som har de vesentlige økonomiske interessene i virksomheten, slik at bevillingsmyndighetene skal vite hvem som må oppfylle lovens krav. En regnskapsattest fra Regnskapsregisteret kan det også være aktuelt å be om. Departementet foreslår derfor at kommunene med hjemmel i § 1-7 kan stille krav om dokumentasjon av opplysninger som er nødvendige for å kunne ta stilling til om kravene i § 1-7b og § 1-7c er oppfylt. Opplysninger skatte- og avgiftsmyndighetene og politiet sitter med er i stor grad underlagt taushetsplikt. Arbeidernes Edruskapsforbund, Trondheim politikammer, Trondheim kommune og Kemneren i Oslo foreslår at politiet, avgiftsmyndigheten og skattemyndighetene skal ha plikt til, uten hinder av taushetsplikt, å gi de opplysninger som er nødvendige for behandling av saker, slik at bevillingsmyndigheten kan skaffe seg bedre beslutningsgrunnlag for saksbehandlingen. Kemneren i Oslo peker på at det er viktig med koordinering av de forskjellige etatene, f.eks ved at opplysninger innrapporteres fra skatte- og avgiftsmyndighetene til bevillingsmyndigheten. Skal opplysningene kunne innhentes eller gis uten søkers samtykke, må det gjøres unntak fra taushetsplikten i lovs form. Departementet foreslår derfor at loven gir unntak fra taushetsplikten, jf § 1-15 og kommentarene til denne. For at et system med innhenting av opplysninger fra andre organer skal være effektivt, må dessuten politiet, skatte- og avgiftsmyndighetene pålegges opplysningsplikt overfor bevillingsmyndighetene, ikke bare ha adgang til å gi opplysninger. Departementet foreslår derfor at det også innføres opplysningsplikt for disse organene. Det vises til lovforslaget § 1-15. Et annet spørsmål er om andre offentlige organer skal pålegges å melde fra av eget tiltak dersom de har kjennskap til forhold som kan være av betydning for bevillingsspørsmålet. Før det fattes bevillingsvedtak er det vanskelig for skatte- og avgiftsmyndighetene å vite om saken med mindre de blir orientert eller bedt om å uttale seg. Spørsmålet blir derfor bare aktuelt i forhold til krav til inndragning av bevillingen etter at den er gitt, og vil behandles i den sammenheng, se nedenfor kapittel 8. Det stilles etter gjeldende rett ikke krav om fagbrev for å få salgs - eller skjenkebevilling. Departementet drøftet i høringsnotatet om det skal stilles krav i alkoholloven om fagbrev fra handels- eller serveringsvirksomhet for å få bevilling, men foreslo at det ikke innføres et slikt krav. Kommunene er delte i spørsmålet. Flertallet er i mot at det skal stilles krav om fagbrev, og peker på at det vil være for strengt å stille slike krav for å få bevilling etter alkoholloven. Avholdsfolkets Landsråd og Rusmiddeldirektoratet går også imot at det skal stilles krav om fagbrev. Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet går inn for at det skal stilles krav om fagbrev. Det samme gjør Sarpsborg og Stavanger kommuner. Sarpsborg kommune peker bl.a på at det i dag kreves fagbrev på de fleste områder for å kunne utføre spesielle oppdrag, og ser dessuten spørsmålet i sammenheng med ungdoms muligheter for skole og arbeid. Stavanger kommune har langt bedre erfaringer med de skjenkebedriftene som drives av fagfolk enn de bedriftene som har vært forsøkt drevet uten slik kunnskap. Departementet skal bemerke at fordelen ved krav om fagbrev, som må stilles til styrer og eventuelt stedfortreder er at det sikrer at den som utøver bevillingen har et minimum av kunnskap om drift av handels- eller serveringsvirksomhet. Dessuten inngår kunnskap om alkoholloven i flere av fagprøvene. Et obligatorisk krav om fagprøve vil imidlertid være et omfattende og tyngende krav for næringen. Det vil stille store krav til skoleverket, og er etter departementets mening i seg selv heller ingen garanti for at salget eller skjenkingen vil skje i samsvar med alkoholloven. Kunnskaper om alkoholloven kan fanges opp med mer generelle kunnskapskrav, se kap 4.3.3. Sosial- og helsedepartementet mener at generelle krav til dem som vil drive handels- og serveringsvirksomhet eventuelt bør stilles i annen lovgivning, og foreslår derfor ikke at det stilles slike krav i alkoholloven. Alkoholloven stiller ingen krav om at bevillingshaver må kunne dokumentere kunnskap om regelverket. Det betyr ikke at bevillingshaver ikke behøver å ha kunnskap om alkoholloven. Det følger av forskrift av 19. desember 1989 til alkoholloven § 1-3 og § 4-3 at bevillingshaver er ansvarlig for at salget eller skjenkingen foregår i overensstemmelse med regelverket og for å gjøre de ansatte kjent med dette. Departementet drøftet i høringsnotatet om det skal stilles krav om dokumentert kunnskap om alkohollovens bestemmelser. Det ble ikke tatt standpunkt til spørsmålet. De aller fleste høringsinstansene som har uttalt seg om dette går inn for at det stilles krav om dokumentert kunnskap, heriblandt Avholdsfolkets Landsråd, Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen, Norges Dagligvarehandels Forbund, Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet, Rusmiddeldirektoratet og et stort flertall av kommunene. Høringsinstansene mener det bør være en selvfølge at bevillingshaver har slik kunnskap, men at det bør iverksettes tiltak for å øke nivået på kunnskapen. Det pekes også på at et slikt krav er i samsvar med den samfunnsmessige utviklingen, som går i retning av å stille krav til fagkunnskap for utøvelsen av en lang rekke yrker, og at utøvelse av bevilling etter alkoholloven ikke bør være noe unntak i så måte. Noen anser også forslaget som hensiktsmessig ut fra formålet om å bidra til en mest mulig seriøs bransje. Enkelte kommuner uttaler at de må bruke mye tid på klargjøringer overfor bevillingshaver pga påstått manglende kjennskap til regelverket. Eigersund kommune foreslår dessuten at det skal stilles krav om at bevillingshaver snakker og forstår norsk eller engelsk. Noen få høringsinstanser mener at det bør være opp til bevillingshaver selv å sette seg inn i regelverket. Trondheim politikammer uttaler: «Den/de som vil gjøre seg næring av salg/skjenking av alkohol må etter vår oppfatning kunne forutsettes å ha satt seg grundig inn i regelverket som gjelder på dette området. Vi antar også at en slik forutsetning vil gjøre håndhevingen lettere for bevillingsmyndigheten enn om det offentlige skal ha ansvar for gjennomføring av opplæringskurs for mulige bevillingsinnehavere. Ansvar for bevillingsinnehaverens kunnskapsnivå vil, hvis man innfører en ordning med kurs i offentlig regi, bli skjøvet over på det offentlige. Man risikerer f.eks. en diskusjon om innholdet i kursene, herunder om bevillingshaver fikk tilstrekkelig opplysning om hvilke mislighold av bevillingen som i ettertid kan bli brukt som begrunnelse for inndragning/nektelse av ny bevilling m.v. For bl.a å forebygge brudd på alkoholloven er det viktig at de som står for salg og skjenking av alkohol kjenner det regelverket som regulerer virksomheten. Et dokumentasjonskrav kan sikre at vedkommende faktisk har slik kunnskap. Kunnskapen kan dokumenteres i form av en prøve. Det kan også være behov for kortvarige, frivillige kurs til den som ønsker å avlegge prøve, men som ikke har opparbeidet seg den kunnskapen som er nødvendig for å passere prøven. Til Trondheim politikammers uttalelse vil departementet bemerke at et kurs ikke vil frita næringsdrivende fra det generelle ansvaret for å være orientert om regelverket på det området det drives næringsvirksomhet. Etter departementets vurdering bør det være tilstrekkelig med eksamen i fag hvor salgs- eller skjenkebestemmelsene i alkoholloven inngår som en del av pensumet, f.eks fagbrev for servitør, eksamen fra Norsk Hotellhøyskole osv. Vi foreslår derfor at det ikke kreves etablererprøve for dem som har avlagt slike eksamener. Departementet foreslår at det gis en hjemmel for å gi forskrifter der dokumentasjonskravet kan beskrives nærmere. Departementet foreslår derfor at det innføres et krav om dokumentert kunnskap om alkoholloven, og at kravene kan fastsettes nærmere i forskrift. Departementet foreslår at kravet om kunnskaper om alkoholloven og andre relevante lover og forskrifter stilles til styrer og stedfortreder, se lovforslaget § 1-7c tredje ledd. Et slikt kunnskapskrav kan imidlertid virke urimelig ved tildeling av bevilling for enkelte anledninger. Det foreslås derfor at det kan gjøres unntak fra kunnskapskravene i slike tilfeller. Til uttalelsen fra Eigersund kommune om at det bør kreves at bevillingshaver forstår norsk eller engelsk vil departementet bemerke at det ikke vil være naturlig å stille slike krav i alkoholloven. Hovedsaken er at styreren og stedfortrederen lærer regelverket, og kan dokumentere dette ved avlagt prøve. Prøven bør avholdes i offentlig regi. Ordningen bør være selvfinansierende. Alkoholpolitisk utvalg foreslår at det også skal stilles krav om kurs i alkoholloven for alle ansatte med tilknytning til salget eller skjenkingen av alkohol samt dørvaktene. Etter departementets mening vil det være et for tyngdende krav overfor bevillingshaver og dessuten være praktisk umulig å gjennomføre. Det vil bl.a innebære at 50 - 100.000 mennesker må avlegge prøve og eventuelt gis tilgang til kurs, og et stort antall nye hvert år. Ved avgjørelser der forvaltningen er gitt et fritt skjønn kan myndighetene stille nærmere vilkår som parten må oppfylle for å få innvilget eller kunne bruke en tillatelse, med mindre loven selv avskjærer dette. Det er et krav at vilkåret har saklig sammenheng med den begunstigelse som gis. Saklig sammenheng vil det bl.a være dersom vilkåret bidrar til å fremme lovens formål, avverge skadevirkninger som tillatelsen kan få eller lette kontrollen med ordningen. Selv om det foreligger tilstrekkelig saklig sammenheng, vil ikke vilkåret være gyldig dersom det er uforholdsmessig tyngende i forhold til det som søkes oppnådd, eller det av andre grunner er urimelig. Dette kravet begrenser adgangen til å sette vilkår som griper for sterkt inn i den personlige integritet eller frihet. Adgangen til å sette vilkår vil avhenge av en helhetsvurdering hvor lovens ordlyd, bakgrunn og formål og de offentlige behov og interesser sees i sammenheng med virkningene for parten. Dagens alkohollov begrenser den alminnelige forvaltningsrettslige adgangen til å stille vilkår. Det kan bare knyttes slike vilkår til kommunale salgs- og skjenkebevillinger som følger direkte av alkoholloven, jf § 3-2 § 4-3. En tilsvarende begrensning gjelder ikke for statlige skjenkebevillinger. I disse kan det stilles slike vilkår som departementet til enhver tid finner nødvendig. Departementet foreslo i høringsnotatet at kommunenes adgang til å stille vilkår i bevillingene utvides ved at begrensningen i loven oppheves. Vilkårsadgangen vil da følge av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper. Et flertall av høringsinstansene støtter departementets forslag. Avholdsfolkets Landsråd peker på at dette gir kommunene større muligheter til selv å utforme den lokale alkoholpolitikken og uttaler: «Adgangen til å stille vilkår vil bli regulert av alminnelige forvaltningsmessige prinsipper om at vilkår som stilles må være saklig begrunnet og innenfor lovens formål. Dette virker betryggende i forhold til en utvikling i retning av «dustete» vilkår som på sikt ville kunne skade lovens anseelse. De kommunene som støtter forslaget mener at en utvidelse av vilkårsadgangen kan styrke de alkoholpolitiske styringsmulighetene. Det kan også tydeliggjøre hvilke rammer bevillingen er gitt innenfor, f.eks for å forhindre at et skjenkested endrer driftsprofil etter at bevillingen er gitt. Justisdepartementet og Kommunaldepartementet har tilsvarende synspunkter. 9 kommuner i Østfold har avgitt felles høringsuttalelse (Rømskog, Marker, Eidsberg, Rakkestad, Trøgstad, Skiptvedt, Spydeberg, Hobøl og Askim). Disse går imot departementets forslag, og uttaler: «Etter vårt inntrykk har de fleste kommunene etter syv år med ny alkohollov i grove trekk funnet sin alkoholpolitiske linje. Dersom adgangen til å stille vilkår innføres, vil en lett komme opp i politiske situasjoner som kan føre til innskrenkninger i utøvelsen av bevillingen, og høy grad av innbyrdes forskjellig praksis i kommunene. (...) De alkoholpolitiske retningslinjene de enkelte kommunene trekker opp, bør være tilstrekkelige. Alle næringsorganisasjonene som har uttalt seg om spørsmålet, herunder NHO, går imot forslaget. Det samme gjør Nærings- og energidepartementet. Disse høringsinstansene uttaler at en slik utvidelse vil skape ytterligere problemer for næringsdrivende i form av svekkelse av rettssikkerheten og forutberegneligheten. De uttaler også at kommunenes adgang til å lage retningslinjer er tilstrekkelig, og peker på faren for at kommunene stiller ulovlige vilkår. Norsk Hotell og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen uttaler: «Vi er i mot at bestemmelsen oppheves da dette ikke vil bedre, men etter vår oppfatning forverre de problemer som har oppstått i praksis ved at bestemmelsen er misforstått eller feiltolket. Det omfang og de begrensninger bestemmelsen innebærer vil fortsatt eksistere på bakgrunn av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper knyttet opp mot alkohollovens formål. (...) På denne bakgrunn vil vi be om at bestemmelsen opprettholdes og i tillegg utdypes og presiseres eventuelt også i forskrifter eller i forarbeidene.(...) Det vil derfor være bedre at man avslår en søknad enn å gi vilkår som gjør at bedrifter ikke får det tilstrekkelige næringsgrunnlag. Det har i praksis vist seg vanskelig for kommunene å skille mellom hvilke hensyn det er tillatt å ta ved tildeling av bevilling, og hvilke vilkår kommunen kan innta i bevillingsvedtaket. Begrensningen i adgangen til å innta vilkår i vedtakene gjør at det kan være uklart for kommunene hvilke retningslinjer de kan utarbeide for behandling av søknadene. Som nevnt i kap 4.2 trekker alkoholloven opp vide rammer for hvilke hensyn som kan tillegges vekt ved behandlingen av bevillingssøknader. En videre adgang til å innta vilkår i et bevillingsvedtak kan muligens øke de problemer kommunene allerede har med skjønnsutøvelsen etter alkoholloven. På den annen side er det mulig at det faktisk kan bli enklere for kommunen å utøve et alkoholpolitisk skjønn ved vurderingen av søknadene, dersom kommunen kan gjennomføre sine betraktninger helt ut ved å innta vilkår i bevillingsvedtakene. Ved å utvide vilkårsadgangen i loven vil kommunene stå friere til å utforme sin alkoholpolitikk. En slik lovendring kan være et effektivt virkemiddel for å styrke kommunenes alkoholpolitiske styringsmulighet. Til uttalelsen fra Norsk Hotell og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen om faren for at kommunen stiller ulovlige vilkår, vil departementet bemerke at forslaget bare innebærer at kommunene skal få den samme friheten på dette området som de har på de andre forvaltningsområdene. Det må forutsettes at forvaltningen holder seg innenfor de rammene som gjelder. Departementet kan derfor ikke se at det er et argument som taler imot en utvidelse av vilkårsadgangen. Departementet kan eventuelt utarbeide retningslinjer for å klargjøre hvilke rammer som gjelder. Dersom innskrenkningen i vilkårsadgangen oppheves, vil kommunene få et relativt omfattende virkemiddel til bruk i sin alkoholpolitikk. Men det vil fremdeles være visse rammer for vilkårsadgangen. Den alminnelige forvaltningsrettslige adgangen til å stille vilkår er snevrere enn adgangen til å vektlegge hensyn, sammenlign kapittel 4.2 ovenfor. Ved fastsettelse av vilkår kreves en tettere forankring til loven. Det kan bare stilles vilkår som er saklig begrunnet, dvs for å ivareta alkoholpolitiske og samfunnsmessige hensyn. Et eksempel på vilkår som kan stilles er at det skal være en bestemt aldersgrense for adgang til et skjenkested. Aldersgrensene kan både begrunnes med at de bidrar til å begrense tilgjengeligheten til alkohol og med hensynet til kontroll med utøvelsen av bevillingen. Dersom kommunen bare ønsker å gi bevilling til spisesteder kan det også stilles vilkår om spiseplikt, at stedet har meny eller en viss andel av stedets omsetning er mat. Slike vilkår kan sikre at bevillingssøker oppfyller intensjonene om å være et spisested. Det kan også stilles vilkår om forbud mot annen aktivitet, såsom dans e l på skjenkestedet. Det kan videre stilles vilkår om at stedet er godkjent av brannmyndigheter, næringsmiddeltilsyn etc. Det vil ikke være adgang til å stille vilkår om at et skjenkested skal ha en alkoholfri dag i måneden. Departementet foreslo i Ot.prp.nr.31 (1988-1989) at det skulle tas inn i loven at det var adgang til å innskrenke bevillingen på den måten. Forslaget fikk ikke tilslutning i Stortinget. Departementet legger derfor til grunn at et slikt vilkår vil være i strid med loven, selv om vilkårsadgangen utvides. Det kan heller ikke stilles vilkår som har form av å være et krav om tilleggsytelse fra bevillingshaver. Som eksempel på ulovlige vilkår kan nevnes at bevilling gis mot at bevillingssøker avgir lokaler til barnehave, at skjenkestedet skal fungere som kommunal kantine om formiddagen eller at kommunalt ansatte skal ha rabatt. Det kan f.eks heller ikke kreves at en viss andel av omsetningen skal gå til veldedige formål. Det vil heller ikke være adgang til å kreve at bevillingshaver bare skal kjøpe inn varer fra lokale forhandlere, som f.eks det kommunale ølutsalget, den lokale møbelfabrikken osv. Det kan heller ikke kreves at en viss andel av selskapet skal eies av innenbygds boende. Departementet foreslår etter dette at alkohollovens begrensning i vilkårsadgangen oppheves, slik at kommunenes vilkårsadgang følger av alminnelig forvaltningsrett. Noen høringsinstanser har konkrete forslag til bestemmelser i alkoholloven om hvilke vilkår som kan stilles i bevillingen. Politimesteren i Stavanger foreslår at det hjemles i loven at det kan stilles vilkår om at bevillingshaver holder ordensvakter, og at politiet kan foreta en vandelsmessig godkjenning av ordensvaktene. Til dette vil departementet bemerke at det følger av forskrift om ordens- og lukningstider § 3, gitt med hjemmel i hotelloven § 15, at politiet kan kreve at det skal «holdes ordensvakt godkjent av politiet» på overnattings- og/eller serveringssteder. Det kan i den forbindelse kreves at ordensvaktene gjennomgår kurs for å bli godkjent. Sosial- og helsedepartementet finner det ikke nødvendig å ta inn en tilsvarende bestemmelse i alkoholloven, men viser til at kommunen ut i fra sin alminnelige vilkårsadgang også kan kreve at det er ordensvakter på skjenkesteder. Avholdsfolkets Landsråd foreslår at det presiseres i loven at det kan stilles vilkår om at skjenkestedet er slik fysisk utformet og bemannet at det er mulig å føre kontroll med at skjenkingen foregår i lovlige former. Dette er etter departementets mening dekket av den foreslåtte alminnelige adgang til å stille vilkår. Før alkoholloven av 1989 stilte en stor del av kommunene vilkår om at salg av øl bare skal skje over disk. Kommunenes adgang til å stille slike vilkår bortfalt ved den nye alkoholloven. En konsekvens av at vilkårsadgangen foreslås utvidet, er at kommunene også kan stille vilkår om at salg av øl må skje over betjent disk. Departementet foreslo i høringsnotatet at det skal være adgang til å stille et slikt vilkår. Flere høringsinstanser uttalte seg spesifikt om dette. Avholdsfolkets Landsråd uttaler: «Vi støtter departementets forslag på dette punktet. Etter vårt syn bør kommunene stå fritt til å innføre en slik ordning. Aldersgrensebestemmelsen vil bli lettere å håndheve på denne måten. Ordningen innebærer også en viss form for begrensning av tilgjengelighet. Rusmiddeldirektoratet, Forbundet Mot Rusgift og IOGT i Norge uttaler at de støtter departementets syn. Et flertall på 13 av de kommuner som har uttalt seg ønsker adgang til å stille vilkår om salg av øl over disk. Kristiansand kommune uttaler: «Som et ledd i å redusere tilgjengeligheten på øl, og samtidig gi bedre mulighet for å utøve kontroll med kundens alder m.v. synes det hensiktsmessig at den enkelte kommune gis adgang til å bestemme at øl med alkoholinnhold under 4.75 volumprosent alkohol bare skal kunne selges over betjent disk. Kr.sand kommune støtter derfor dette forslaget. 9 kommuner i Østfold sier i sin fellesuttalelse: «Dersom ikke adgangen til å stille vilkår utvides, kan en si seg enig i at det i loven medtas at kommunene kan gis adgang til å bestemme at øl med alkoholinnhold lavere enn 4,75 volumprosent skal selges over disk. Det må imidlertid ikke inn som en generell bestemmelse i loven at slikt øl skal selges over disk. Sarpsborg kommune er i tvil om hensiktsmessigheten av et slikt vilkår og uttaler: «Fra et alkoholpolitisk og edruskapsmessig synspunkt vil dette være et godt tiltak. Det er imidlertid et forslag som det vil være tungt å markedsføre overfor brede lag av folket. Slik sett er det derfor urealistisk å få det gjennomført i særlig mange kommuner. For at dette kan bli et virkemiddel, bør det i tilfelle nedfelles som en regel i lovteksten. Hol, Fredrikstad og Vestre Toten kommuner vil ikke støtte departementets forslag. Vestre Toten kommune uttaler at argumentene for at begrensning av tilgjengelighet reduserer omsetning av øl gjennom dagligvareforretningene synes lite gjennomtenkt, og har mer tro på en strategi der det utarbeides og settes i verk strenge sanksjonsmuligheter ved brudd på praktiseringen av bevillingen. Dagligvareforbundet (DF) uttaler: «DF vil meget sterkt gå imot at det åpnes for å pålegge bevillingshavere å selge øl over betjent disk. Et slikt pålegg vil innebære en betydelig ekstrabelastning for butikkene. Næringen driver allerede i dag med meget små marginer, ikke minst i distriktene. Dersom kommunestyrer gir slike pålegg, vil det etter alt å dømme føre til at et betydelig antall butikker med lav lønnsomhet på grunn av lavt kundegrunnlag vil måtte legge ned. Under del II pkt.4.5 er det redegjort for arbeidet mot § 2 i forskrift om «omsetning av alkoholholdig drikk» og hvordan denne ble utsatt og senere avskaffet. Forbundet føler det særdeles urimelig at departementet etter alle disse årene tar saken opp igjen uten at man overhodet har kalkulert på de kostnadsmessige sidene som burde være velkjente i departementet. Vi minner i den anledning igjen om DF's kostnadsberegning av manuelt salg og undersøkelsene om konkurransevridningen mellom butikker med og uten ølsalg. Norsk Bryggeri- og Mineralvannindustris Forening viser til høringsuttalelsen fra DF, og uttaler videre at det ikke kan ses at det er riktig som departementet fremhever i høringsnotatet at dette vilkåret i seg selv vil redusere tilgjengeligheten. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon uttaler at det i likhet med DF tas sterk avstand fra en adgang til å kreve salg av øl over disk. Nærings- og energidepartementet støtter næringens syn, og kan heller ikke se at det byr på nevneverdige problemer å pålegge kassapersonalet å kontrollere kundens alder slik ordningen er nå. Også Finansdepartementet, Forbrukersamvirket og Pilsens venner er negative til forslaget. Sosial- og helsedepartementet vil bemerke at flere kommuner benyttet den adgang de etter loven av 1927 hadde til å stille vilkår om salg av øl i klasse 2 og 3 over disk. I St.meld.nr.17 (1987-1988) Om alkohol og folkehelse ble det foreslått at øl i klasse 3 utelukkende skulle selges over disk eller i egne utsalg. Dette forslaget ble fulgt opp i Ot.prp.nr.31 (1988-1989) Om lov om omsetning av alkoholholdig drikk m.v og inntatt i lovens § 3-6. Samtidig ble adgangen til å stille vilkår om disksalg av øl i klasse 2 fjernet uten at spørsmålet ble nærmere drøftet. Påbudet om disksalg for øl i klasse 3 gjaldt frem til 1. mars 1993, da salg av øl med alkoholinnhold over 4,75 volumprosent alkohol ble overført til A/S Vinmonopolet. Alkoholpolitisk utvalg viser til at salget av sterkøl i 1992 var under halvparten av salget i 1989, som var det siste året med selvbetjeningssalg i dagligvarebutikkene. Noe av nedgangen i salget av øl over 4,75 % ble kompensert ved økt forbruk av øl av pilstyper, men endringen synes likevel etter utvalgets mening å ha ført til en nedgang i forbruket av alkohol i form av øl. Et vilkår om salg over disk kan ikke forventes å føre til en like stor nedgang i forbruket av pils som det gjorde for sterkøl. Det vil likevel kunne påvirke forbruket, bl.a ved at stimuliene for impulskjøp blir redusert. Et vilkår om salg av øl over disk er i samsvar med alkohollovens formål om å begrense skadevirkningene av alkoholbruk, og dette alkohol- og kommunalpolitiske virkemiddel bør kunne tas i bruk dersom det finnes ønskelig av de enkelte kommuner. Departementet ser at en ordning med disksalg vil kunne oppleves tyngende for de butikker det gjelder. Alkoholpolitiske restriksjoner vil som regel medføre konsekvenser for næringen, og dette er forhold de enkelte kommuner må vurdere. Det er imidlertid ikke snakk om å innføre et pålegg om at salg av øl skal bortfalle totalt, slik forutsetningen er for enkelte av de konsekvensberegninger Dagligvareforbundet presenterer. Et vilkår om salg av øl over betjent disk innebærer ikke nødvendigvis at alle butikker må investere i omfattende ombygginger. I en del tilfeller vil butikkene kunne administrere ølsalget fra allerede eksisterende disker, eller på annen måte sørge for at salget av øl er betjent, f.eks ved at øl selges ved kassa. Adgangen til å stille vilkår om salg av øl over betjent disk vil følge av den alminnelige vilkårsadgangen etter lovforslaget. Alkoholloven inneholder ingen regler om forhåndsavgjørelse eller forhåndstilsagn i bevillingssaker. Det følger av alminnelig forvaltningsrett at det er adgang til å fatte vedtak på et forholdsvis tidlig tidspunkt. Bevillingsmyndighetene kan gi bevilling på grunnlag av konkrete planer eller tegninger, m.a o før de eventuelle bygninger er reist eller alt er klart for å starte opp virksomhet. Situasjonen må imidlertid være så avklart at det er forsvarlig å ta standpunkt i saken. Slike vedtak er ikke forhåndstilsagn, men ordinære vedtak. Adgangen til å gi forhåndstilsagn, dvs fatte beslutninger som ikke er knyttet til konkrete planer eller tegninger, er snevrere, og forvaltningsmyndigheten har ikke plikt til å behandle slike søknader. Næringslovutvalget foreslo i sin utredning av 20. mai 1992 at adgangen til å fatte vedtak på grunnlag av konkrete planer skal lovfestes. Departementet drøftet spørsmålet i høringsnotatet, men gikk ikke inn for en slik lovfesting. Flere næringsorganisasjoner, Nærings- og energidepartementet, Administrasjonsdepartementet og Konkurransetilsynet går inn for at adgangen til å fatte vedtak på grunnlag av konkrete planer skal lovfestes. Enkelte omtaler dette som forhåndstilsagn. Noen av disse høringsinstansene har som subsidiært standpunkt at det bør arbeides aktivt med å informere om adgangen til å fatte vedtak på et tidlig tidspunkt. Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen uttaler: «Vi ser i dag eksempler på at skjenkebevillinger ikke blir behandlet før lokaler er ferdigstilt. Dette skaper usikkerhet for de som investerer, samtidig som det er et press på myndighetene om å gi bevillinger på bakgrunn av investert kapital. Vi vil derfor henstille til at man i loven pålegger myndighetene å behandle søknad om skjenkebevilling på bakgrunn av søknaden og innsendte tegninger og under forutsetning av at andre nødvendige godkjennelser blir gitt. (.. ) Vår erfaring er at det er et klart behov for å lovfeste adgangen til forhåndstilsagn jfr. Næringslovutvalgets uttalelser. Skjenkebevilling vil være en forutsetning for de aller fleste serverings-, overnattings- og reiselivsprosjekter i forbindelse med prosjektering, investering og igangsetting av slik virksomhet. Vi er ikke kjent med at andre næringer må etablere seg med fulle investeringer før deres «konsesjonssøknader behandles». Avholdsfolkets Landsråd og de fleste kommunene går imot at tidspunktet for adgangen til å fatte vedtak lovfestes, og viser til at det ikke er behov for å ta inn bestemmelser som allerede er hjemlet i et generelt forvaltningsrettslig prinsipp. Sosial- og helsedepartementet vil bemerke at det kan være noe uklart hva som ligger i begrepene forhåndstilsagn/forhåndsavgjørelse og formelt (bindende) vedtak. Det later til at mange høringsinstanser legger til grunn at det bare er de avgjørelser som fattes etter at lokalene til et salgs- eller skjenkested er helt klar til bruk som kan regnes som vedtak, mens resten er forhåndsavgjørelser eller -tilsagn. Sosial- og helsedepartementet legger imidlertid til grunn at også vedtak som fattes før et salgs- eller skjenkested er klart til å åpne kan være ordinære vedtak. Kommunene har etter gjeldende rett både rett og plikt til å fatte vedtak dersom planene er så konkrete at det er forsvarlig å fatte vedtak. Før planene er klare har kommunene adgang til å fatte forhåndsavgjørelser/gi forhåndstilsagn, men det foreligger ingen plikt til dette. Hvor detaljert en søknad må være og hvor konkrete planene må være, avhenger av hva som er nødvendig for å fatte et forsvarlig vedtak i saken. Ved oppføring av nybygg må planene være så konkrete at det er mulig for kommunen å foreta en forsvarlig alkoholpolitisk vurdering av om bevilling skal gis. Skal det f.eks bygges et hotell, er det ikke tilstrekkelig bare å vise til hvor hotellet skal være, hvor mange rom etc. Konkretisering av lokalene det skal skjenkes i er nødvendig, slik at kommunen vet om de gir bevilling til et discotek, en pub, en nattklubb osv. Planene om skjenkesteder må f.eks også være så konkrete at det er mulig å si noe om hvilken målgruppe stedet har. Ved flytting fra ett lokale til et annet allerede eksisterende lokale kan kommunene behandle saken som et ordinært vedtak selv om ikke leie- eller kjøpsavtalen er inngått. Det kan f.eks være vanskelig å inngå slike avtaler uten at bevillingsspørsmålet er avklaret, bl.a pga finansieringsspørsmålet. Kommunene plikter imidlertid ikke å ta stilling til rent hypotetiske flytteplaner. Departementet vil i denne sammenheng også bemerke at bevillingsmyndighetene kan binde opp den som søker om bevilling på grunnlag av planer. For det første kan bevillingsmyndighetene stille krav om at bevillingen må tas i bruk innen en viss tid. Dette kan være særlig aktuelt i kommuner som har fattet vedtak om at det bare skal gis et visst antall bevillinger. For det andre vil bevillingen falle bort ved vesentlige avvik fra de planene som lå til grunn da bevillingen ble gitt. Departementet har vurdert om det bør innføres en mer generell adgang eller plikt til å gi forhåndstilsagn i saker som ikke er knyttet til konkrete planer eller tegninger. Som eksempel kan nevnes at kommunestyret får en henvendelse om de vil stille seg positive til å gi en skjenkebevilling i kommunen, uten at det er konkrete planer om hvor eller hvordan skjenkestedet skal være. Dersom kommunestyret gir et tilsagn om dette, vil det etter departementets mening kunne oppstå problemer i forhold til spørsmålet om hva det er samtykket i. Dessuten oppstår spørsmålet om i hvilken grad et slikt forhåndstilsagn skal kunne binde et nytt kommunestyre. Departementet foreslår derfor at kommunens adgang og plikt til å fatte vedtak på et tidlig tidspunkt ikke utvides i forhold til gjeldende rett. Spørsmålet blir så om gjeldende rett skal lovfestes. Det later til å være usikkerhet om hvor tidlig det kan fattes ordinære vedtak om bevillinger, både blant næringen og kommunene. Praksis i kommunene kan også være noe forskjellig på dette punkt. Dette kan tale for at det bør inntas en regel som klargjør forholdet. En slik bestemmelse kan bidra til å sikre at bevillingsmyndighetene fatter vedtak så tidlig som mulig, dvs når planene er tilstrekkelig klare. Dette er ikke bare aktuelt ved nyetableringer eller driftsendringer. Også ved flytting eller overdragelse av salgs- eller skjenkestedet kan det være behov for å vite på forhånd om ny bevilling vil gis. På den annen side kan det være vanskelig å lovfeste tidspunktet for når ordinære vedtak kan fattes, da dette avhenger av en konkret vurdering av om saken er tilstrekkelig opplyst til at vedtak kan fattes. Etter departementets vurdering er det mer hensiktsmessig å opplyse kommunene om tidspunktet for vedtak gjennom rundskriv eller annen informasjon fra departementet. Departementet vil derfor ikke foreslå en lovfesting av tidspunktet for når det kan fattes vedtak i bevillingssaker. Kommunale bevillinger til salg og skjenking gis for maksimalt fire år, slik at bevillingene faller bort ved utløpet av kommunestyreperioden. Det nye kommunestyret må ta standpunkt til om det skal gis bevilling på ny til dem som har hatt bevilling tidligere. De søkere som har hatt bevilling i perioden forut står rettslig sett i samme stilling som førstegangssøkerne. Ordningen med tidsbegrensede kommunale bevillinger gir uttrykk for prinsippet om kommunalt selvstyre i alkoholpolitikken. Et nytt kommunestyre skal ikke være bundet av den alkoholpolitikk det foregående kommunestyret førte. Systemet er gammelt, og ble videreført fra 1927-loven til loven av 1989. Alkoholpolitisk utvalg foreslår i NOU 1995:24 Alkoholpolitikken i endring? at alle bevillinger skal gis inntil videre. Næringslovutvalget har fremmet forslag om at skjenkebevillinger skal gis for en ubegrenset periode, mens bevillinger for salg av øl fortsatt skal gis for en fireårsperiode. Departementet drøftet i høringsnotatet spørsmålet om bevillinger for salg eller skjenking bør gis for en ubegrenset periode, hvilke konsekvenser en endring vil ha og hvorvidt en endring av regelen om fireårige bevillingsperioder bør medføre endringer av andre elementer i bevillingssystemet. Departementet tok ikke stilling til spørsmålet i høringsnotatet. Ser man bort fra kommunene, er høringsinstansene delt på midten i synet på om bevillinger bør gis uten tidsbegrensning eller om man skal opprettholde dagens ordning. NHO, Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet, Dagligvareforbundet, Norges Colonialgrossisters Forbund, Nærings- og energidepartementet, Rusmiddeldirektoratet, fylkesmannen i Oppland og fylkesmannen i Oslo og Akershus går inn for at bevillinger gis inntil videre. Det pekes på at tidsubegrensede bevillinger vil føre til bedre forutberegnelighet for næringen, og at det vil føre til økonomiske og administrative besparelser både for kommunene og de næringsdrivende. Ressurser som frigis for søknadsbehandling om fornying av bevillinger kan nyttes til mer aktiv veiledning, tilsyn og kontroll overfor bevillingshavere. Høringsinstanser som går inn for å opprettholde dagens ordning med 4-årige bevillingsperioder er bl.a Kommunenes Sentralforbund, Avholdsfolkets Landsråd, IOGT i Norge, Arbeidernes Edruskapsforbund, Kommunal- og arbeidsdepartementet, Administrasjonsdepartementet, Konkurransetilsynet, A/S Vinmonopolet og Oslo politikammer. Deres syn er først og fremst begrunnet med at kommunen vil miste et alkoholpolitisk redskap dersom ordningen med tidsbegrensede bevillinger oppheves. Konkurransetilsynet, med tilslutning av Administrasjonsdepartementet, fremhever også konkurransehensyn, og uttaler: «Ved at bevillingene gis inntil videre og til et begrenset antall aktører, vil etablering i markedet bli vanskeligere, og konkurransen mellom salgs- og skjenkestedene kan derved bli redusert. Politimesteren i Stavanger peker på at tidsbegrensede bevillinger vil kunne ha en preventiv effekt ved at bevillingshaver vet at bevillingen blir gjenstand for ny vurdering med jevne mellomrom. Et flertall av de kommunene som har uttalt seg om spørsmålet, ønsker å opprettholde de nåværende reglene om bevillingsperiode, herunder Trondheim, Kristiansand, Tromsø og Drammen. Stavanger kommune viser til at dagens system med bevillingsperioder fremtvinger en bred prinsippiell alkoholdebatt i kommunene og uttaler videre at: «det vil være enklere å få sanert de klart mest useriøse aktørene i bransjen ved å unnlate bevillingsfornyelse enn å gå veien om bevillingsinndragning. Av de kommunene som går inn for tidsubegrensede bevillinger er bl.a Oslo, Fredrikstad og Tønsberg. Disse kommunene viser til at fornyelsesbehandlingen i realiteten sjelden fører til at bevillinger nektes fornyet. Ofte vil hensynet til den virksomheten som drives, herunder trygghet for de ansatte, veie tungt. Et annet argument som fremheves er at dagens saksbehandling er tidkrevende og fører til et betydelig merarbeid for kommunene. Bergen kommune foreslår at salgsbevillinger gis inntil videre, mens skjenkebevillinger gis for bevillingsperioder på 4 år. Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at ordningen med tidsbegrensede bevillingsperioder rettslig sett gir kommunen mulighet til en total revurdering av alkoholpolitikken hvert fjerde år. Den faktiske situasjon er imidlertid i mange tilfelle at kommunene ikke foretar noen fullstendig ny vurdering av alle tidligere gitte bevillinger, men istedet konsentrerer seg om bevillinger det etter kommunens oppfatning knytter seg problemer til, f.eks der det har forekommet brudd på reglene for salg eller skjenking, eventuelt at bevillingshaver utøver bevillingen på en måte som kommunen finner alkoholpolitisk uheldig, uten at det vises til noe konkret brudd på alkoholloven. Ved fornyelse har kommunen også mulighet for å endre vilkårene i bevillingene som gjelder salgs- og skjenketidene. Som følge av at det treffes nye vedtak, kan endringene vurderes individuelt i den enkelte sak. I motsatt fall må regelendringer av denne karakter gis som forskrift, med mindre man gir adgang til fri omgjøring av bevillingsvedtak. Konsekvensen vil være at det må gis mer ensartede regler uten adgang til å foreta en individuell vurdering av den enkelte bevilling. Fornyelsesvedtaket kan også brukes til å revurdere bevillingens omfang, f.eks hvilke alkoholsorter som kan skjenkes i medhold av bevillingen. Dette lar seg ikke regulere i forskrift og må derfor alltid foretas i forbindelse med tildeling eller fornyelse. Dette viser at ordningen med tidsbegrensede bevillinger er mer enn en regel om at et kommunestyre ikke skal binde et annet. Det dreier seg ikke bare om spørsmålet om bevilling skal gis eller ikke, men innebærer også mulighet for endringer, f.eks at man ikke får fornyet adgangen til å skjenke brennevin mens resten av bevillingen fornyes. Ordningen gir med andre ord rom for en nyansert form for alkoholpolitisk styring i kommunene. Denne muligheten faller bort dersom ordningen med begrenset bevillingsperiode oppheves. Alkoholloven legger i dag hovedtyngden av den alkoholpolitiske styringen til det tidspunktet bevillingen gis eller fornyes. Ordningen med tidsbegrenset bevillingsperiode innebærer at kommunene må behandle søknader fra alle eksisterende salgs- og skjenkesteder i kommunen minst hvert fjerde år. Kommunene får derved bl.a en mulighet til å justere det totale antall bevillinger. Gitt at bevillingene utøves på forsvarlig vis, vil den umiddelbare konsekvensen av å oppheve denne ordningen være at antallet bevillinger til salg eller skjenking av alkohol i kommunen trolig vil øke totalt sett, idet kommunen ikke vil få anledning til å redusere bevillingene ved fornyelse. Et kommunestyre vil ikke ha anledning til å redusere antallet salgs- eller skjenkesteder som et ledd i å stramme inn alkoholpolitikken, se likevel nedenfor. Næringen hevder at dagens ordning gir lite stabilitet og forutberegnelighet. Kommunenes praksis er imidlertid at bevillingshavere som har utøvet bevillingen på en tilfredsstillende måte, får fornyet bevilling. I praksis er det trolig bare rent unntaksvis at skjenkebevillingshavere som har praktisert bevillingen på en tilfredsstillende måte nektes fornyet bevilling. Realiteten er med andre ord at næringen har stor grad av forutberegnelighet på grunn av kommunenes praksis ved fornyelser. Det kan hevdes at spesielt for store kommuner kan fornyelsesbehandlingen være arbeidskrevende og lett få preg av rutine. Innføres ubegrenset bevillingsperiode kan kommunene frigjøre ressurser til bl.a å bedre kontrollen. Dersom et kommunestyre ikke får mulighet til å vurdere alle bevillingene samlet, blir langt på vei deres ansvar for å drive aktiv alkoholpolitikk avskaffet. Kommunene har flere muligheter til å påvirke den alkoholpolitiske utviklingen ut over fornyelsesbehandlingen, men vil ikke ha samme foranledning og mulighet til å foreta en generell og grunnleggende debatt om alkoholpolitikken. Etter departementets syn kan det være grunner til å skille mellom salgs - og skjenkebevillingene slik Næringslovutvalget og Bergen kommune foreslår. Disse to høringsinstansene foreslår imidlertid omvendte ordninger av hverandre. Det knytter seg mindre uklarheter til salgsbevillingene, mens skjenkebevillingene gjerne reiser spørsmål av mer generell alkoholpolitisk karakter, f.eks skjenketidene, samt spørsmål av politimessig og sosial karakter. Det er innen skjenkenæringen det er størst behov for å føre kontroll med de mindre seriøse aktørene. Kommunen vil ha mulighet til dette gjennom fornyelsesbehandlingen. Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen foreslår at det gjøres mulig for kommunen gjennom en helhetlig alkoholpolitisk plan å trekke tilbake gitte bevillinger dersom bevillingene skal gis tidsubegrenset. En tilbaketrekning vil f.eks være aktuell dersom bedrifter som er etablert i forretningsstrøk på grunn av senere utbygging i nærområdet havner i et boligstrøk. Organisasjonene uttaler videre «Vi ser behov for at kommunen må kunne omdisponere gitte tillatelser på dette området. Forutsetningen må imidlertid være at kommunen utvikler en helhetlig alkoholpolitisk plan, hvor man også medtar bedriftenes interesse i et fremlegg til besluttende myndighet. Dersom man skal trekke tilbake en bevilling, bør det redegjøres for hvilke konsekvenser dette har alkoholpolitisk, økonomisk for bedriften og for de ansatte. Skjønnet vil likevel være fritt slik at de folkevalgte ut i fra fornuftige vurderinger vil kunne trekke bevillingen tilbake. (.. ) Man må ha en total gjennomgang av kommunens alkoholpolitikk samtidig som man vektlegger bedriftens behov hva gjelder arbeidstokken og investert kapital. Ved å åpne for kommunens adgang til å omdisponere har man også ivaretatt hensynet til det kommunale selvstyret. Departementet viser til at det ikke foreslås å pålegge kommunene å utarbeide en alkoholpolitisk plan, se kap 2.5.2. Spørsmålet er om kommunene skal få anledning til å trekke tilbake bevillinger med utgangspunkt i planen dersom en slik finnes. En ordning som den foreslåtte vil gjøre det nokså tungvint for kommunen å revurdere sin alkoholpolitikk og synes å flytte vekten fra alkoholpolitiske vurderinger til mer næringspolitiske, noe som er i strid med lovens ordning for øvrig. Det er i og for seg ikke noe i veien for at kommunen legger vekt på næringspolitiske hensyn både når det gjelder å gi og å avslå bevillinger. De mer alkoholpolitiske hensyn må likevel være de avgjørende. Forslaget her tar etter departementets mening ikke tilstrekkelig hensyn til dette. Departementet vil på bakgrunn av dette ikke gå inn for forslaget. Departementet foreslår at dagens regler om bevillingsperiode opprettholdes. Haugesund kommune foreslår at bevillingsperioden skal være fire år, uten mulighet for å vedta kortere bevillingsperioder. Forslaget må forstås slik at bevillinger gitt i perioden ikke forutsetter å løpe i 4 år, men ut gjeldende bevillingsperiode. Departementet viser til at kommunestyret etter gjeldende rett kan velge å gi bevillinger for inntil fire år. Alkoholloven er ikke til hinder for at kommunestyret vedtar kortere bevillingsperiode for å foreta hyppigere vurderinger av bevillingene. Departementet mener at dette valget fremdeles bør tilligge den enkelte kommune, og vil ikke gå inn for forslaget om å innføre obligatoriske fireårsperioder. Etter gjeldende rett faller kommunale bevillinger til salg eller skjenking bort ved utløpet av kommunestyreperioden. Det nye kommunestyret må ta standpunkt til om det skal gis bevilling på ny til de som har hatt slik tidligere. Etter alkohollovens system står de søkerne som har hatt bevilling tidligere rettslig sett i samme stilling som førstegangssøkere. Det er de samme vurderinger som skal legges til grunn ved fornyelse av bevilling som ved tildeling av nye bevillinger. Kommunen skal m.a o foreta en reell vurdering av bevillingshaverens søknad om bevilling for neste periode, og kan eventuelt avslå søknaden også ut fra generelle alkoholpolitiske grunner. Rettslig sett er det anledning for kommunen til å legge vekt på at man har endret bevillingspraksis i perioden. Det har vært lagt til grunn, bl.a i enkelte underrettsavgjørelser, at kommunene bare kan nekte å fornye bevillingen dersom vilkårene for å inndra bevillingen er tilstede, jf lovens § 1-8. Eidsivating lagmannsrett uttalte i dom av 30. august 1994 «..at de hensyn det kan legges vekt på ved fornyelse av bevillinger er de samme som ved første gangs tildeling av bevilling, og at de ikke er begrenset til vilkår som nevnt i § 1-8. Ved fornyelse må det være adgang til å ta hensyn til bevillingshaverens forhold i forrige periode selv om disse ikke innebærer direkte brudd på alkohollovgivningen. Anke over dommen ble nektet fremmet for Høyesterett. Departementet legger derfor til grunn at avslag på søknad om fornyelse ikke er avhengig av at vilkårene for inndragning foreligger. Næringslovutvalget foreslo i sin innstilling at salgs- eller skjenkebevillinger ikke skal kunne tapes ene og alene på grunn av endrede politiske retningslinjer. Kommunenes alkoholpolitiske målsettinger og endringer bør utelukkende få direkte konsekvenser for spørsmålet om førstegangssøknader skal innvilges. Etter utvalgets syn må bevillingmyndigheten kunne stå friere ved vurderingen av om et nytt skjenkested skal få bevilling enn når det er snakk om innarbeidet virksomhet. Begrunnelsen for forslaget var bl.a hensynet til bedriftens ansatte og at konsekvens i regelverket tilsier at det skal gjelde like vilkår for nekting av å fornye bevilling som for inndragning av bevilling. Departementet foreslo i høringsnotatet å lovfeste at søknad om fornyelse av bevilling behandles likt med første gangs søknad. Forslaget er i samsvar med gjeldende rett. Forslaget er imidlertid en klargjøring av lovteksten på dette punktet. Et flertall av høringsinstansene er positive til forslaget om å lovfeste at søknad om fornyet bevilling skal behandles likt med første gangs søknad. Kommunene understreker særlig at skjønnsutøvelsen ved tildeling eller fornying av bevilling går lenger enn ved inndragning, men viser samtidig til at fornyelsessøknader i praksis sjelden avslås pga endringer i den lokale alkoholpolitikk. «Når det gjelder bestemmelsens siste ledd, hvor det presiseres i lovteksten at fornyelse av bevilling skal behandles likt med førstegangssøknad er man noe på kant med alminnelige rettsgrunnsetninger. Et kommunestyre vil selvfølgelig ha sitt på det tørre dersom man legger til grunn at de eksisterende gitte tillatelser skal gå foran de nye søkerne. Det motsatte prinsipp vil være i strid med vår rettsgrunnsetning om først i tid best i rett. Ansiennitet er således et relevant og nødvendig argument for kommunestyret å ta med i sin avgjørelse. Nærings- og energidepartementet går inn for at vilkårene for å nekte fornyet bevilling bør være de samme som ved inndragning, og viser til Næringslovutvalgets vurderinger og begrunnelser. Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at alkohollovens system med tidsbegrensede bevillinger innebærer at tillatelsene faller bort ved bevillingsperiodens utløp. Av dette følger at bevillingsmyndigheten står fritt med hensyn til om bevilling fortsatt skal tildeles det aktuelle salgs- eller skjenkested. «Fornyelse» er således ingen særskilt kategori etter loven. Dette innebærer at kommunen ved utløpet av bevillingsperioden har anledning til å gjennomføre generelle endringer i alkoholpolitikken, noe som er av sentral alkoholpolitisk betydning. Kommunene kan også omfordele bevillingene i forhold til forrige periode. «Ansiennitetsprinsippet» er ingen almen «rettsgrunnsetning» i denne sammenheng, slik den overfor siterte høringsuttalelse synes å hevde. Men det er et relevant hensyn ved fornyelse av bevilling å legge vekt på at bevillingen tidligere har vært utøvd på tilfredsstillende måte og at det er nedlagt kapital og bygd opp arbeidsplasser knyttet til en eksisterende bevilling. Det kan således legges vekt på hensynet til å sørge for stabile vilkår for næringsdrivende. På den annen side vil Sosial- og helsedepartementet vise til uttalelsen fra Konkurransetilsynet, som Administrasjonsdepartementet gir sin støtte til, referert i kap 5, hvor det fremholdes at anledningen til å omfordele bevillingene letter etableringen i markedet og stimulerer konkurransen mellom salgs- og skjenkestedene. Sosial- og helsedepartementet vil derfor ikke gå inn for at det skal være et krav at eksisterende bevillinger skal gå foran nye søkere. Et slikt krav kunne for øvrig lett misforstås dithen at inndragningsvilkårene måtte være oppfylt for at en tidligere bevillingshaver ikke skulle få bevilling på nytt. I høringsnotatet foreslo departementet at det tas inn i lovteksten at søknader om fornyelse av bevilling står i samme rettslige stilling som første gangs søknader. Siden dette følger allerede av det forhold at bevillingen bortfaller ved bevillingsperiodens utløp, har departementet funnet det unødvendig med en uttrykkelig lovfesting av dette spesialspørsmålet. De faktiske forhold som bevillingsmyndigheten legger til grunn ved behandlingen av søknader om bevilling, kan endre seg etter at bevillingen er gitt. De opprinnelige eierne kan tre ut av virksomheten, virksomheten kan gå konkurs eller flyttes til nye lokaler, skifte karakter m.v. Også ytre omstendigheter kan endres. I dette kapitlet behandles de spørsmålene som oppstår vedrørende bevillingen i slike endringssituasjoner. Bevilling til salg eller skjenking av alkoholholdig drikk gis for bestemte lokaler som bevillingsmyndigheten godkjenner i forbindelse med tildelingen, jf alkoholloven § 3-5 og § 4-2 tredje ledd. Når virksomheten flyttes, innebærer det en endring i forhold til beslutningsgrunnlaget. Spørsmålet er hvor stor frihet kommunen skal ha med hensyn til å bestemme om skjenking eller salg skal tillates i de nye lokalene virksomheten flyttes til. Høyesteretts dom referert i Rt 1995 side 781 trekker i retning av at flytting etter gjeldende rett skal vurderes som ny bevilling. Dette er under enhver omstendighet helt åpenbart dersom flytting skjer over kommunegrensen. Departementet drøftet i høringsnotatet om det burde lovfestes at flytting krever ny bevilling, men tok ikke stilling til spørsmålet. Av de høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet går de fleste inn for at bevillingen skal falle bort ved flytting. Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen uttaler: «Flytting av skjenkebevillinger kan ikke skje uten kommunens tillatelse. Dette prinsipp bør opprettholdes. Dog bør man ikke kunne nekte flytting under henvisning til at antall bevillinger skal reduseres. Dagligvareforbundet går imot at kommunen uten videre skal ha anledning til å trekke tilbake en bevilling utelukkende fordi bevillingshaver ønsker å flytte til nye lokaler. Avholdsfolkets Landsråd mener at flytting skal kreve ny bevilling, bl.a for å gi kommunene bedre mulighet for alkoholpolitisk styring. Nærings- og energidepartementet peker på at i situasjoner hvor utleier sier opp leietaker, vil det virke urettferdig at bevillingen faller bort fordi kommunen ønsker å redusere antall skjenkebevillinger hvis virksomheten ellers har blitt drevet uklanderlig. Enhver flytting innebærer at forutsetningene for den gitte bevillingen endrer seg, noe som kan ha både alkoholpolitiske, ordensmessige og trafikale konsekvenser. Det kan også tenkes å ha konsekvenser for hvilke målgrupper man når på det nye stedet. Det er etter departementets mening ikke større grunn til å gi et salgs- eller skjenkested en rett til å etablere seg et annet sted enn forutsatt, enn å gi et etablert sted et rettskrav på fornyet bevilling ved bevillingsperiodens utløp. Flytting av virksomheten vil si at man ikke lenger disponerer de samme lokalene, i motsetning til innskrenkning eller utvidelse til tilstøtende lokaler. Selv om enhver flytting fra lokalene innebærer at den eksisterende virksomheten opphører, vil det ved den skjønnsmessige vurderingen av om ny bevilling skal gis være grunn til å legge vekt på hvor vesentlige endringer flyttingen medfører. Det kan f.eks være større grunn til få ny bevilling ved flytting til nye lokaler i samme hus eller kvartal. Rettslig sett kunne man tenke seg å skille mellom flyttinger som fører til mer eller mindre vesentlige endringer i forhold til det opprinnelige beslutningsgrunnlaget, men i praksis vil en slik sondring bli svært vanskelig å håndheve. De sidene som er nevnt ovenfor bør det derfor høre under bevillingsmyndighetens frie skjønn å vurdere. Utgangspunktet må være at oppgivelse av lokalene er et opphør av den eksisterende virksomheten, og at kommunen har anledning til å vurdere spørsmålet om det skal være bevilling på stedet på nytt. Departementet vil etter dette foreslå at bevillingen skal gjelde for et bestemt lokale, se lovutkastet § 3-1 andre ledd og § 4-2 tredje ledd . Flytting av salgs- eller skjenkevirksomheten vil dermed føre til at bevillingen faller bort. En konsekvens av at bevillingen faller bort ved flytting, er at uttalelser fra politi og sosialtjenesten må innhentes på nytt ved søknad om ny bevilling, jf § 1-7 andre ledd. Kommunen vil på denne måten få relevante opplysninger om nærmiljøet for den nye lokaliseringen, og kunne ta stilling til om det er uheldig å tillate alkoholservering på stedet. Det kan være behov for å få avklart spørsmålet om bevilling på det nye stedet før flytting av virksomheten faktisk skjer. Departementet vil vise til det som sies i kap 4.5 om forhåndsavgjørelse av bevillingsspørsmålet. Ifølge § 4-2 tredje ledd gis en skjenkebevilling for en godkjent type virksomhet. Ønsker en innehaver av en skjenkebevilling å endre sin virksomhet etter at bevillingen er gitt, f.eks fra spisested til pub, må endringen derfor godkjennes av kommunen. På tilsvarende måte som i flyttetilfellene kan kommunen avslå søknad om godkjenning når omleggingen av virksomheten medfører endringer i forhold som var av betydning da søknaden om bevilling i sin tid ble innvilget. Departementet uttalte i høringsnotatet at det er grunn til å fokusere mer på de muligheter som ligger i godkjenningsregelen i lovens § 4-2 tredje ledd. Spørsmålet om driftsendringer skal kreve ny bevilling ble drøftet i høringsnotatet, men det ble ikke fremsatt noe konkret forslag. Spørsmålet er i hvor stor grad bevillingshavere kan foreta endringer i salgs- eller skjenkevirksomheten, uten at bevillingen faller bort. Høringsinstansene støtter i all hovedsak at driftsendringer bør kreve ny bevilling. Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen uttaler at rettstilstanden på området er klar, dvs at vesentlige endringer må godkjennes av kommunen. Tromsø kommune uttaler: «Det er ellers vår erfaring at temaet driftsendringer kan være praktisk, i det en i praksis gjerne ser dreining av driftskonsepter i alkoholpolitisk mindre ønskelig retning (typisk fra spisested til pub/bar). Sett over tid vil en samlet utvikling hvor flere skjenkesteder i en kommune endrer profil samlet sett kunne være uheldig. Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at bevilling til salg eller skjenking av alkoholholdig drikk er gitt under visse forutsetninger. Bevillingsmyndigheten har ved vurderingen av søknaden om bevilling, tatt hensyn til forhold som målgruppe, om bevilling søkes for spisested eller bar, og eventuell annen virksomhet som drives på stedet, jf kap 4.2 hvor de hensyn kommunen har anledning til å ta ved tildeling av bevilling omtales. Endrer virksomheten seg slik at det er i strid med de forutsetningene bevillingsmyndigheten la til grunn, er grunnlaget for bevillingen ikke lenger til stede. Sett fra en alkoholpolitisk synsvinkel er det f.eks stor forskjell på å gi skjenkebevillling til en restaurant og en pub beregnet på ungdomsgrupper. Utgangspunktet for vurderingen av hva som er driftsendringer av en slik karakter at bevillingen faller bort, må være den beskrivelsen av virksomheten som ble lagt til grunn for kommunens innvilgelse av bevillingssøknaden. Departementet foreslår derfor at det sies uttrykkelig i § 3-1 andre ledd og § 4-2 tredje ledd at salgs- og skjenkebevillinger gjelder for en bestemt type virksomhet. Bevillingen vil dermed falle bort ved driftsendringer som avviker fra forutsetningene som ble lagt til grunn ved tildeling av bevillingen. Departementet vil ellers vise til at det er anledning til å søke om ny bevilling før endringen er iverksatt, se kap 4.5 om forhåndsavgjørelse av bevillingsspørsmålet. Etter gjeldende rett gis bevillinger til salg eller skjenking av alkohol til en fysisk person. Salgs- eller skjenkebevillinger kan ikke kan overdras. De kan derfor ikke selges, arves eller på annen måte overføres til andre. Lovens § 1-10 gir en ny driver adgang til å fortsette på den gamle bevillingen i en overgangsperiode inntil spørsmålet om ny bevilling er avklart. Dette er ikke egentlig noe unntak fra prinsippet om uoverdragelighet, men har tildels blitt oppfattet slik. Forutsetningen for at den nye innehaveren av virksomheten skal kunne benytte den gamle bevillingen i en overgangsperiode, er at bevillingsmyndigheten gis melding om hvem som har overtatt ansvar for virksomheten. Er ikke søknaden om ny bevilling innvilget innen tre måneder, må salget eller skjenkingen opphøre. Søknad om ny bevilling fra den nye eieren av virksomheten skal behandles på lik linje med andre bevillingssøknader. Den nye bevillingshaveren har ikke krav på å få tildelt bevilling selv om vedkommende har drevet på den gamle bevillingen i opptil tre måneder, og det selv om bevillingen er utøvet på en måte som det ikke er noe å utsette på. Etter sin ordlyd forutsetter alkoholloven § 1-10 at bevillingshaver og innehaver av virksomheten er samme person. På tross av at utgangspunktet er at bevilling til salg eller skjenking gis til fysiske personer, bygges det i praksis i flere henseender på at bevillingen ligger til virksomheten som sådan. Hvis bevillingshaver fratrer sin stilling, kan virksomheten fortsette salget eller skjenkingen som før etter å ha fått godkjent ny bevillingshaver. Departementet har lagt til grunn at § 1-10 kan anvendes analogisk dersom driftsselskapet overdrar virksomheten og bevillingshaveren slutter på stedet. Det nye driftsselskapet kan da benytte den gamle bevillingen i en overgangsperiode. Derimot legges det personlige bevillingssystemet til grunn i situasjoner der driftsselskapet overdrar virksomheten og bevillingshaveren fortsetter hos den nye eieren. Da kreves det ikke ny bevilling. Departementet foreslo i høringsnotatet en endring i § 1-10 som uttrykkelig sier at bevillingen faller bort ved overdragelse og konkurs. Dette innebærer ingen endring i forhold til gjeldende rett. Forslaget viderefører regelen om at retten til å selge eller skjenke alkoholholdig drikk ikke kan overdras. En eventuell ny eier må søke om ny bevilling, og kommunen står fritt til å innvilge eller avslå søknaden. Den foreslåtte endringen i § 1-10 vil også gjelde for engros- og tilvirkningsbevillinger. Et flertall av høringsinstansene, deriblant Nærings- og energidepartementet, Avholdsfolkets Landsråd og flertallet av de kommunene som har uttalt seg om spørsmålet er positive til at § 1-10 presiseres slik at det uttrykkelig går fram at bevillingen faller bort ved overdragelse. Også Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet er positiv til en klargjøring av regelen om at bevillingen faller bort ved overdragelse. De understreker behovet for endring av bestemmelsen om overdragelse og uttaler: «Departementets forslag om at bevillingen faller bort i disse situasjonene og at ny bevilling må søkes vil representere en klar forenkling for kommunen, og vil kunne demme opp for konkurs-spekulanter. Finans- og tolldepartementet uttaler: «Dersom det innføres en ordning hvor bevillinger gis til den for hvis regning virksomheten blir drevet, bør det fremgå at bevillingen bortfaller ved overdragelse og konkurs. Konkursrådet uttaler at skjenkebevilling bør knyttes til det rettssubjektet som driver den aktuelle virksomheten og at et slik system vil innebære at skjenkebevillingen faller bort dersom virksomheten går konkurs eller blir overdratt. Konkursrådet anser dette som en fordel. Konkursrådet peker på endel problemer relatert til enkelte bedrifter i restaurantbransjen og uttaler følgende: «Det har vært endel problemer i denne bransjen knyttet til at skjenkesteder blir overdratt til nye rettssubjekter og det rettssubjektet som tidligere drev virksomheten blir deretter slått konkurs uten at det er midler igjen i boet. Det er i en del av disse tilfellene sterk mistanke om at virksomheten har blitt tappet for midler på utilbørlig vis mens kreditorene, herunder skatte- og avgiftskreditorene, sitter igjen uten dekning. Samtidig blir virksomheten videreført under et nytt rettssubjekt med de samme eierne. Denne fremgangsmåten kan endog benyttes flere ganger - hele tiden med bruk av den samme skjenkebevillingen - etter dagens system. Det vil derfor være en fordel om dette blir vanskeliggjort ved at skjenkebevillingen opphører som følge av overdragelse av virksomheten eller konkurs med mindre ny bevilling blir gitt til den nye innehaveren. Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen går imot at bevillinger skal anses som uoverdragelige. De uttaler bl.a følgende: «Det bør være en selvfølge at ingen næring kan komme i den situasjon som departementet har foreslått, nemlig at overdragelse, tap av bevillingshaver etc. skal medføre at næringen skal stenge og permittere sine ansatte i lange perioder. Like ille er det at man da vil miste sin kredittverdighet som næringsgren. Arbeidstagerne på sin side vil få meget utrygge jobber, idet et salg vil føre til at de blir sagt opp, og ikke kan arbeide inntil ny skjenkebevilling er gitt. Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at det er et sentralt element i bevillingssystemet at salgs- eller skjenkeretten skal knyttes til de reelle økonomiske interessene bak virksomheten. Eierinteressene må på ethvert tidspunkt oppfylle de vandelskravene som ble stilt da bevillingen ble gitt. Det er derfor viktig at kommunen kan føre kontroll med hvem som har vesentlig innflytelse på hvordan salget eller skjenkingen foregår. Det sentrale for kontrollen med virksomheten er at de eierinteressene som har fått tillatelsen etter en overdragelse ikke lenger utnytter den. Når bevillingen ikke lenger benyttes, bør kommunen få anledning til å ta stilling til om den ønsker at virksomheten fremdeles skal drives, og eventuelt under hvilken innflytelse. Det kan tenkes flere situasjoner der den opprinnelige eier ikke lenger driver virksomheten; overdragelse, nye andels- eller aksjeeiere, konkurs og død. Det avgjørende er at den opprinnelige bevillingen i disse tilfellene faller bort, ikke at det må søkes om ny bevilling. Etter departementets vurdering er det en fordel om lovteksten endres slik at gjeldende rett på dette området uttrykkes klarere. Næringsorganisasjonenes uttalelse innebærer, slik departementet ser det, i realiteten et ønske om å endre gjeldende rett slik at bevillingene kan overdras. Overdragelige bevillinger vil innebære at en offentlig tillatelse gjøres til et overdragbart formuesgode. Dette er ikke minst problematisk i en situasjon der hensynet bak bevillingssystemet primært er å begrense alkoholomsetningen. I tillegg vil det innebære at kommunenes mulighet til å holde oversikten over hvilke interesser som til enhver tid står bak alkoholomsetningen reduseres. Endringselementet i disse situasjonene skapes ikke av alkohollovens regler, men av bevillingshaverne selv ved forandringer i eierforholdene. Departementet antar at de fleste overdragelser i restaurantnæringen blir forberedt over en viss tid, og viser til at en ny eier har mulighet til å søke om ny bevilling på et tidlig tidspunkt, se kap 4.5 om forhåndsavgjørelse. Ved skifte av selskapsform, f.eks fra et personlig eid selskap til aksjeselskap, skjer det i realiteten en overdragelse som fører til at bevillingen faller bort. Dette gjelder også om de samme eierinteressene beholdes. Av hensyn til kravene som skal stilles til bevillingshaver vil et skifte av selskapsform ha betydning. Ny selskapsform innebærer andre krav til ansvar for både den økonomiske og administrative driften, og kan føre til at den opprinnelige eieren blir mindre fremtredende og ansvarliggjort enn forutsatt da bevillingen ble gitt. Departementet foreslår derfor at det tas inn noen bestemmelser om at bevillinger faller bort ved overdragelse av virksomheten, se § 1-10 første ledd. Departementet foreslår i kap 3 at bevilling skal gis til den for hvis regning virksomheten drives. Gis bevillingen til et selskap, må det vurderes hvordan situasjonen med overdragelse av andeler av virksomheten skal betraktes. Konkursrådet tar opp problemstillingen i sin høringsuttalelse: «Dersom virksomheten videreføres under det samme rettssubjektet, vil det i et slikt system ikke kreves ny skjenkebevilling selv om vedkommende rettssubjekt skifter eier. Eierskifte kan for eksempel skje ved at samtlige aksjer i et selskap overdras til ny eier. Det er mulig dette ikke vil representere noe problem dersom det er et vilkår at virksomheten i det daglige forestås av en godkjent styrer. Ønsker en kontroll også med dette, kan det innføres bestemmelser om at skjenkebevillingen kan bortfalle dersom mer enn for eksempel tilsammen 30 % av eierinteressene i juridisk person som har skjenkebevilling overdras. Referansen må da være eierkonstellasjonen slik den var på det tidspunkt bevilling ble gitt. Alle overdragelser må summeres, enten de skjer til forskjellige personer eller til forskjellige tider. Departementet skal bemerke at endringer i eierinteressene bak virksomheten også oppstår ved salg av en dominerende andel aksjer eller andeler i selskapet. I realiteten er overdragelser av eierandeler ofte en alternativ form for overdragelse av salgs- eller skjenkevirksomheten. Hensynet til kommunens kontrollbehov tilsier at bevillingen faller bort ved delsalg av virksomheten. Dette er ordningen for engrossalgs- og tilvirkningsbevillinger, jf lovens § 3A-9 tredje ledd. Departementet foreslår at også salg av en dominerende andel aksjer eller andeler i et selskap fører til at bevillingen faller bort, se forslaget til ny § 1-10 første ledd. Departementet slutter seg til Konkursrådets uttalelse om at det er summen av overdragelsene som er avgjørende. Likevel er det en grense i tid for hvor langt tilbake enkeltoverdragelser kan summeres. Etter departementets vurdering er det bare overdragelser som det er naturlig å se i sammenheng som skal summeres. Begrunnelsen er å hindre omgåelser ved å splitte det som i realiteten er samme overdragelse opp i enkeltsalg for å unngå at bevillingen faller bort. Det neste spørsmålet som må vurderes er om det er behov for å opprettholde bestemmelsen om overgangsperiode ved overdragelse. Etter gjeldende rett har den nye eieren anledning til å benytte den gamle bevillingen inntil tre måneder etter overdragelsen. Departementet foreslo i høringsnotatet at denne overgangsperioden skal oppheves. Endringen medfører at bevillingen automatisk faller bort ved overdragelsen, og at den ikke under noen omstendigheter kan benyttes av den nye eieren. Et knapt flertall av høringsinstansene er positive til å oppheve overgangsperioden ved overdragelse. Avholdsfolkets Landsråd uttaler: «Vi støtter også departementets forslag om at bevilling skal falle bort automatisk ved konkurs og død. (...) Endring av § 1-10 slik at det går klart fram at bevilling faller bort dersom salgs- eller skjenkevirksomheten overdras, gir opprydning i uklarhet og mindre tolkningsproblemer for kommunene. Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen er imot at overgangsordningen fjernes. Organisasjonene viser bl.a til at Høyesterett, Rt-1995-781, har slått fast at kommunestyret ikke er bundet til å innvilge en søknad fra nye eiere, og at det på denne bakgrunnen ikke er argumenter som tilsier at overgangsordningen fjernes. Også Dagligvareforbundet går imot opphevelse av overgangsordningen ved overdragelse, og foreslår at salgs- eller skjenkestedet kan får beholde stedets bevilling inntil søknad om ny bevilling er behandlet av kommunen. Forbundet foreslår en frist på to måneder for å sende ny søknad. Nærings- og energidepartementet er i utgangspunktet positive til forslaget om å sløyfe ordningen med en formalisert overgangsperiode i alkoholloven § 1-10, men mener at det er behov for en mer smidig ordning slik at det ikke blir nødvendig å stenge virksomheten for den som overtar. Nærings- og energidepartementet foreslår at det ved overtakelse må søkes om ny bevilling uten ugrunnet opphold, og at virksomheten kan fortsette inntil søknaden er realitetsbehandlet. Dette er i samsvar med hotellovutvalgets forslag til ny serveringslov. Departementet viser til det som er uttalt ovenfor om betydningen av at de opprinnelige eierinteressene oppgir virksomheten. Ordningen med overgangsperiode for den nye eieren har i praksis gjort det mulig å overta en virksomhet det knytter seg en personlig tillatelse til. Dagens bestemmelse om overgangsperiode kan skape en forventning om å kunne fortsette salget eller skjenkingen. Den nye eieren er allerede inne i systemet og forholdet har festnet seg. Overgangsordningen kan misforstås dithen at overdragelse ikke har betydning for bevillingen. En ordning uten en klar tidsbegrensning for hvor lenge den nye eieren kan drive på en tidligere rettighet, slik flere av høringsinstansene foreslår, kan føre til at forholdet festner seg ytterligere. Det kan gjøre det enda vanskeligere for kommunen å avslå søknad om ny bevilling. Etter departementets vurdering kan en slik ordning ha den virkning at kommunenes frihet i tildelingsspørsmålet i realiteten innskrenkes. Et annet argument mot at overgangsordningen opprettholdes ved overdragelse, er at ordningen innebærer at virksomheter som ikke oppfyller vandelskravene for å få bevilling likevel kan drive salg eller skjenking i inntil tre måneder. Departementet foreslår etter dette at regelen om overgangsperiode ved overdragelse faller bort. Lovens § 3A-9 tredje ledd regulerer bevillingsspørsmålet ved overdragelse av virksomheten eller av alle eller en dominerende andel av aksjene eller andelene i et selskap som eier engrossalgsbevilling. Bestemmelsen gjelder tilsvarende for tilvirkningsbevillinger, jf lovens § 6-1 andre ledd. Overdragelse av virksomhet eller andeler av selskap vil bli regulert i § 1-10 for alle typer bevillinger. Departementet foreslår derfor at § 3A-9 tredje ledd oppheves som overflødig. Etter gjeldende rett har ikke innehaveren av en skjenkebevilling anledning til å overdra alkoholholdig drikk som en del av varebeholdningen til en ny bevillingshaver, i og med at han ikke har salgsbevilling. Regelen om overgangsperiode gir ikke rett til å overta varebeholdningen i forbindelse med overdragelse av virksomheten. Etter departementets vurdering er det en praktisk løsning at det gis uttrykkelig adgang til å overdra varelageret i forbindelse med salg av skjenkevirksomheten. Departementet foreslår derfor at det tas inn i § 1-10 første ledd at alkoholholdig drikk som inngår i varebeholdningen kan overdras sammen med virksomheten. Forutsetningen for å overdra varebeholdningen må være at den nye eieren har fått bevilling etter alkoholloven. Bevillingen faller bort ved konkurs. Alkoholloven § 1-11 bestemmer imidlertid at konkursboet kan drive videre i 3 måneder. Alkoholloven § 1-11 bestemmer at konkursboet kan drive videre på den gamle bevillingen i tre måneder dersom bevillingsmyndigheten får underretning om det. I forbindelse med innføringen av en ny bevillingsordning for engrossalg ( lov av 23. juni 1995 nr 42) ble overgangsperioden ved konkurs i alkoholloven § 1-11 endret fra ett år til tre måneder. Bestemmelsen gir konkursboet rett til å tre inn i bevillingshaverens sted. Når konkursboet overdrar virksomheten, gjelder de vanlige reglene ved overdragelse. I høringsnotatet gikk departementet inn for å videreføre regelen om at bevillingen faller bort ved konkurs, og at dette ble uttrykkelig uttalt i loven. Departementet foreslo imidlertid å oppheve § 1-11. Dette innebærer at ordningen med at konkursboet kan fortsette virksomheten i en viss periode etter konkursen vil opphøre. Forslaget om oppheving av § 1-11 vil også ha betydning for engros- og tilvirkningsbevillinger. I Ot.prp.nr.58 (1994-1995) om lov om endring i alkoholloven (ny bevillingsordning for engrossalg av alkoholholdig drikk m.v) uttalte departementet at spørsmålet om hvor lenge et bo kan drive videre på en engros- eller tilvirkningsbevilling bør ses i sammenheng med de øvrige bevillingene i alkoholloven, og at dette derfor vil bli behandlet i forbindelse med den generelle revisjonen av alkoholloven. De fleste høringsinstansene er positive til at § 1-11 oppheves og at det tas inn i § 1-10 en bestemmelse om at konkurs fører til at bevillingen faller bort, bl.a Finans- og tolldepartementet og et klart flertall av de kommunene som har uttalt seg om spørsmålet. Avholdsfolkets Landsråd uttaler bl.a at krav om ny bevilling i overdragelse- og konkurssituasjonene vil kunne styrke den politiske kontrollen med alkoholpolitikken i kommunene. Norsk Hotell- og Restaurantarbeiderforbund støtter forslaget om at bevillingen faller bort ved konkurs og uttaler at dette vil kunne demme opp for konkursspekulanter. Konkursrådet uttaler seg i samme retning, se kap 7.2.3. Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen går imot forslaget, og viser bl.a til den usikkerhet dette vil skape for næringen. Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at hovedregelen etter gjeldende rett er at bevillingen faller bort ved konkurs. Som nevnt ovenfor tilsier hensynet til kontrollen med utøvelsen av bevillingene at de faller bort når den som har fått tillatelsen ikke lenger driver virksomheten. Et klart eksempel på en slik situasjon er konkurs. I et bevillingssystem der bevilling kan gis til juridisk person, vil en konkurs direkte berøre utøvelsen av bevillingen. Departementet viser til det som er sagt i kap 7.2.3. Behovet for å få bukt med konkursrytterne og styrte konkurser er i denne forbindelse et viktig hensyn. Departementet foreslår at det presiseres i loven at bevillingen faller bort ved konkurs, se lovforslaget § 1-10 tredje ledd. Departementet foreslo i høringsnotatet å sløyfe regelen i § 1-11 om overgangsperiode ved konkurs. Høringsinstansene er delt i synet på om det bør være en overgangsperiode etter en konkurs. Politimesteren i Stavanger mener det ikke er grunn til å opprettholde ordningen med overgangsperiode. Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen er svært skeptiske til at overgangsregelen ved konkurs foreslås opphevet. Nærings- og energidepartementet viser til at Hotellovutvalget går inn for at tillatelsen til å drive skjenkested skal bortfalle ved konkursåpning med mindre boet velger å tre inn i virksomheten, og uttaler at det samme bør gjelde ved skjenkebevillinger. Dagligvareforbundet foreslår at den som overtar et salgs- eller skjenkested, kan få beholde stedets bevilling inntil søknad om ny bevilling er behandlet av kommunen, dersom søkeren har sendt ny søknad innen to måneder etter overtakelsen. Også Konkursrådet går inn for at regelen om overgangsperiode skal opprettholdes og uttaler: «Dersom boet ikke har en rett til å drive videre i en overgangsperiode, kan dekningsmuligheten for kreditorene bli redusert. Dette vil særlig ramme den statlige lønnsgarantiordningen og skatte- og avgiftskrav som etter dagens regler er prioriterte fordringer. Konkursrådet mener derfor at alkoholloven § 1-11 ikke bør oppheves. Konkursrådet bemerker også at perioden forut for konkursen kan være særlig turbulent og vanskelig. Det kan være viktig at det er en viss trygghet for at virksomheten kan drives videre i en periode i en konkurssituasjon for å unngå å fremprovosere overdragelser i en situasjon hvor konkurs er en nærliggende mulighet. Dagens regler om at konkursboet overtar retten til å selge eller skjenke alkohol etter bevillingshaverens konkurs, representerer reelt sett et unntak fra hovedregelen om at bevillinger er uoverdragelige. Bevillingen gjøres til et formuesgode som kan utnyttes av kreditorene. Det har aldri vært meningen med bevillingsordningen. I realiteten innebærer ordningen at andre enn de som er tildelt bevilling får anledning til å bruke den, uten nærmere vurdering og beslutning fra bevillingsmyndighetens side. Etter departementets mening har denne ordningen bidratt til de uryddige forholdene i bransjen. Som Konkursrådet påpeker, vil avskaffelsen av boets rett til å tre inn i bevillingen svekke kreditorenes dekningsmuligheter. Etter departementets mening må dette hensynet vike for behovet for å kunne styre og kontrollere alkoholomsetningen. Alle former for opphør av virksomhet skaper imidlertid problemer i forhold til det gjenværende varelageret. Departementet er enig i Konkursrådets uttalelse om at hensynet til fordringshaverne tilsier at de verdiene som ligger i virksomheten, herunder varebeholdningen av alkoholholdige drikkevarer, bør kunne realiseres. Går en innehaver av skjenkebevilling konkurs, er det etter gjeldende rett ingen mulighet for konkursboet til å selge varebeholdningen av alkoholholdige drikkevarer. I tillegg innebærer forslaget om opphevelse av dagens § 1-11 at også konkursboet etter salgs-, engros- og tilvirkningsbevillingshavere blir avskåret fra å drive videre. Departementet mener at man bør åpne opp for realiseringen av disse verdiene i kontrollerte former og foreslår derfor at konkursboet gis en rett til å selge de alkoholholdige drikkevarene til annen bevillingshaver, se forslaget til ny § 1-10 tredje ledd. En eventuell ny eier av virksomheten kan ikke overta varelageret før vedkommende har fått bevilling. Det vises til adgangen til å få forhåndsavgjørelse av bevillingsspørsmålet, se kap 4.5. I praksis, særlig i konkursbo som blir innstilt etter konkursloven § 135, blir ofte pantsatte varer overført til panthaver etter skyldnerens konkurs (abandonert). Det oppstår da spørsmål om panthavers mulighet til å realisere pantet for å få dekning for sitt tilgodehavende. Etter gjeldende rett må panthaver ha bevilling for å kunne realisere pantet (alkoholvarene). Etter departementets vurdering er dette en lite hensiktsmessig løsning. Departementet ser det samtidig som uheldig om en panthaver som får abandonert pantet, skulle få en automatisk rett til å videreselge alkoholholdige drikker. Panthaver kan representere et bredt spekter av kredittgivere. Det kan lett oppstå lekkasjer i et slik system, og ordningen kan stimulere til omgåelser. Departementet foreslår at panthaver som ønsker å realisere pantet, må innhente tillatelse til dette fra departementet, se forslaget til ny § 1-10 fjerde ledd. Panthaver kan bare få tillatelse til å selge alkoholholdige drikkevarer til bevillingshavere etter alkoholloven. Ordningen vil innebære at panthavere som får tilbakeført pantsatte alkoholholdige drikkevarer, har muligheten til å selge varene, samtidig som det kan føres kontroll med at det skjer i betryggende former. Det kan ikke stilles like strenge krav til panthavers tillatelse til å realisere varelagepant som består i alkoholholdige drikkevarer som til innehavere av engrosbevillinger, som gis permanent. Departementet foreslår at det gis hjemmel for å lage forskrifter om innholdet i og utøvelsen av tillatelsen, se forslaget til ny § 1-10 fjerde ledd. Som ved overdragelse og konkurs, innebærer bevillingshaverens død at virksomheten opphører, og dermed at bevillingen faller bort. Departementet foreslår ingen endring i forhold til gjeldende rett på dette punktet. Ifølge alkoholloven § 1-11 kan dødsboet fortsette virksomheten på den tidligere bevillingen inntil tre måneder etter dødsfallet, såfremt bevillingsmyndigheten underrettes om det. Overdrar dødsboet virksomheten til nye eiere faller bevillingen bort. Hva som skal skje med bevillingen om innehaveren dør, er ikke omtalt i høringsnotatet. Problemet oppstår bare for personlig eide selskaper. Spørsmålet er om ordningen med overgangsperiode ved død skal opprettholdes. Opphør pga konkurs og overdragelse er en annen situasjon enn opphør på grunn av død. Det kan derfor tenkes et praktisk behov for å kunne drive videre en periode inntil spørsmålet om videre drift eller avvikling er avgjort. Departementet antar imidlertid at det sjelden vil være bruk for overgangsregelen i og med at det foreslås å knytte bevillingen til en juridisk person, men særlig innen dagligvarehandelen kan det være endel enmannsforetak. I de tilfellene hvor dødsboet ikke ønsker å fortsette virksomheten, er det behov for en ordning der varebeholdningen av alkoholholdige drikkevarer kan realiseres. Dødsboet er her i samme situasjon som konkursboet. Se foran under 7.2.3. Departementet foreslår derfor at dødsboet gis adgang til å fortsette virksomheten i henhold til bevillingen i inntil tre måneder etter dødsfallet, eller å overdra beholdningen av alkoholholdige drikkevarer til andre bevillingshavere, se forslaget til ny § 1-10 andre ledd. Det første alternativet innebærer en videreføring av dagens regler ved at det presiseres i loven at bevillingen faller bort ved død, men at dødsboet kan fortsette virksomheten. Det andre alternativet tilsvarer konkursboets rett jf § 1-10 tredje ledd. Det vil være dødsboet som sådan som med dette gis anledning til å fortsette virksomheten, eventuelt å selge varebeholdningen. I kap 3 foreslår departementet at det ved tildeling av bevilling skal oppnevnes en styrer som godkjennes av bevillingsmyndigheten. Etter forslaget i kap 3 skal styrer godkjennes av kommunen, se lovutkastet § 1-7c. Dette innebærer at skifte av styrer ikke krever ny bevilling. Styreren skal ha ansvaret for den faktiske utøvelsen av bevillingen. Av hensyn til kontrollmulighetene, er det etter departementets vurdering nødvendig at bevillingshaver straks søker om godkjenning av ny styrer, se lovforslaget § 1-7c andre ledd. Det kan ta tid å ansette en ny person som skal ha ansvaret for bevillingsutøvelsen. I praksis vil det imidlertid alltid være en person som overtar det faktiske ansvaret for salget eller skjenkingen dersom eksisterende styrer fratrer. Bevillingshaveren må straks sende søknad til bevillingsmyndigheten om godkjenning av den personen som har overtatt dette ansvaret, også selv om dette er en rent midlertidig oppnevning. Bevillingshaver må eventuelt søke om oppnevning av ny permanent styrer når denne er ansatt. Alkoholloven inneholder ingen uttrykkelig regel om at en salgs- eller skjenkebevilling faller bort dersom den ikke benyttes fortløpende. Departementet har likevel antatt at lovens system tilsier at bevillingen brukes, og at den må anses som bortfalt dersom den ikke benyttes over en periode. Departementet foreslo i høringsnotatet at det inntas i alkoholloven § 1-8 en uttrykkelig regel om at salgs- og skjenkebevillinger skal inndras dersom de ikke lenger benyttes. Forslaget innebærer i realiteten bare en klargjøring av hovedregelen om at bevillinger skal benyttes. Så og si alle høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet er positive til at salgs- eller skjenkebevilling som ikke benyttes skal kunne inndras. Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen peker på at det må klargjøres hva som ligger i driftsstans, f.eks i forbindelse med brann, ombygging, oppussing og sesongdrift. Nærings- og energidepartementet mener det bør lovfestes hvor lang periode driften må være innstilt før bevillingen kan inndras og foreslår at grensen settes ved ett år. Det vises til at Hotellovutvalget foreslår at det settes en grense på ett år for tilbakekallelse ved innstilt drift. Bergen kommune peker på at det for steder som ikke har vært i drift bør være en regel om at bevillingen faller bort dersom det har gått mer enn tre måneder fra tildeling av bevilling uten at stedet er kommet i drift. Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at bevillinger som ikke benyttes i praksis skaper et problem for kommunene. Dersom kommunen opererer med et «tak» for antall bevillinger, oppstår spørsmålet om en ny søker bør komme inn istedet for innehaveren av den ikke-benyttede bevillingen. Det kan også oppstå tvil om bevillingen faktisk eksisterer osv. Også for bevillingshaveren er det viktig å få klarhet i om vedkommende har bevilling eller ikke. Erfaringene tilsier at bevillinger som ikke benyttes skal kunne inndras. Spørsmålet er om det skal settes en frist for hvor lang tid driften må være innstilt før bevillingen kan inndras, og hvor lang en slik frist eventuelt skal være. Hensynet til forutberegnelighet for virksomheten tilsier at det bør settes en klar frist. Også for bevillingsmyndigheten vil det være en fordel å kunne forholde seg til en frist. På den annen side vil en frist gjøre det lett å beholde en bevilling som mer eller mindre er ute av funksjon, ved at man starter opp igjen for en kort periode like før fristen går ut. Drives virksomheten på en slik måte kan imidlertid kommunen ta hensyn til det i vurderingen av om virksomheten skal få fornyet bevillingen etter utløpet av bevillingsperioden. Fristen må bli forholdsvis lang for å ta hensyn til at det kan være ulike årsaker til driftsstans. Er det snakk om uterestauranter, kan langvarig driftsstans på grunn av dårlig vær ikke være tilstrekkelig til at inndragningsadgangen inntrer. Heller ikke driftsstans som skyldes brann, hærverk eller andre uforutsette omstendigheter kan i seg selv gi grunnlag for inndragning. Noe annet vil det være dersom det tar uforholdsmessig lang tid å starte opp virksomheten igjen. Det er bare stans i den totale driften som bør kunne medføre inndragning, ikke delvis redusert drift. Departementet foreslår at det inntas i alkoholloven § 1-8 fjerde ledd en uttrykkelig regel om at salgs- og skjenkebevillinger kan inndras dersom disse ikke har vært benyttet i løpet av det siste året. Fristen løper fra det tidspunkt bevillingshaveren ikke lenger selger eller skjenker alkoholholdige drikkevarer. Kortvarig drift med sikte på å avbryte fristen, vil ikke være tilstrekkelig. Fristavbrudd forutsetter ordinær drift. Bestemmelsen gjelder også i tilfeller der bevillingen ikke har vært benyttet pga at virksomheten ikke er kommet i gang. Inndragning kan først skje når det er gått ett år uten at bevillingen er utøvet. Bestemmelsen gir kommunen adgang til å inndra bevillingen. Hvis kommunen ønsker å inndra bevillingen må det fattes et uttrykkelig vedtak om dette. Hvis ikke løper bevillingen fortsatt. Bevillingen faller m.a o ikke automatisk bort. Skjerping av vilkårene eller innføring av nye tyngende vilkår, krever uttrykkelig hjemmel i lov. Etter at bevilling for salg eller skjenking av alkohol er gitt, er kommunen etter dagens lov avskåret fra å skjerpe vilkårene i bevillingsvedtaket eller å stille nye vilkår. Slike endringer er å anse som en omgjøring av bevillingsvedtaket, som det ifølge forvaltningsloven § 35 bare er begrenset adgang til. Departementet drøftet i høringsnotatet om kommunene burde få mulighet til å stille nye vilkår i en gitt bevilling, men tok ikke stilling til spørsmålet. Et flertall av de høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet er positive til at det innføres adgang til å stille nye vilkår i bevillingen. Flere av høringsinstansene uttaler imidlertid at det bare er dersom bevillingsperioden blir tidsubegrenset, at det bør bli adgang til å endre vilkårene for bevillingen etter at den er gitt. Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen uttaler at: «Dersom bevillingen blir gitt inntil videre er næringen villige til å strekke seg langt på dette punkt dersom det foreligger generelle langsiktige endringer i alkoholpolitikken i den enkelte kommune. Kommunal- og arbeidsdepartementet uttaler at adgangen til å stille nye vilkår kan være et fleksibelt styringsmiddel for kommunene uavhengig av om bevillingsperioden endres. Nærings- og energidepartementet går imot at det gis adgang til å stille slike vilkår. Flere høringsinstanser peker på at forslaget kan representere en ønsket sanksjonsmulighet. Dette vil bli behandlet under kap 8 om inndragning. Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at behandlingen av fornyelsessøknadene gir kommunen mulighet til blant annet å vurdere om vilkårene i bevillingen bør endres. Behovet for å kunne endre vilkårene i bevillingsvedtaket er mindre i en ordning med begrenset bevillingsperiode enn dersom bevillingene gis inntil videre. Behovet for å endre eksisterende vilkår ut fra en individuell vurdering i den enkelte sak, taler for at det åpnes opp for en slik mulighet. Etter gjeldende rett må endringer i f.eks salgs- eller skjenketidene gjøres i forskrift, noe som igjen innebærer at de samme regler vil gjelde alle bevillingshavere. Departementet understreker imidlertid at kommunen har anledning til individuelt å endre vilkårene, f.eks salgs- og skjenketidene, i forbindelse med fornyelse av bevillingen. En adgang til å endre vilkårene i løpet av bevillingsperioden kan redusere forutsigbarheten for næringen. Departementet vil også vise til at bevillingen faller bort ved bl.a flytting og endringer i driftskonseptet, og at dette langt på vei avhjelper kommunens behov for å endre vilkårene i forbindelse med tildeling av bevillinger til salgs- eller skjenkesteder som har foretatt endringer i løpet av bevillingsperioden. Departementet foreslår etter dette at det ikke innføres en adgang til å stille nye vilkår i bevillinger etter at de er gitt. Alkoholloven § 1-8 gir bevillingsmyndigheten adgang til å inndra en salgs- eller skjenkebevilling for alkoholholdig drikk i bevillingsperioden. Det er først og fremst brudd på alkohollovgivningens bestemmelser som gir grunnlag for inndragning. Også overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold av andre lover kan gi grunnlag for inndragning når bestemmelsene har sammenheng med alkohollovens formål. Det er ikke bare brudd på de av alkohollovens regler som direkte regulerer salg eller skjenking som kan gi grunnlag for inndragning. Også brudd på andre av alkohollovens regler, f.eks reklameforbudet, er inndragningsgrunn. Ved lov 23 juni 1994 nr 47 ( Ot.prp.nr.66 (1993-1994) Lov om endring i lov 2 juni 1989 nr 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v) ble alkoholloven § 1-8 endret slik at det er adgang til å inndra skjenkebevilling dersom det skjer gjentatt narkotikaomsetning på stedet. Omsetningen må ha et visst omfang og det må dreie seg om gjentatte overtredelser. Bruk og besittelse til eget bruk rammes ikke. Inndragning innebærer at bevillingen trekkes tilbake for en periode. Det kan enten gjelde et bestemt tidsrom, fra én dag eller mer, eventuelt for resten av bevillingsperioden. Kommunen må her foreta en konkret vurdering. Inndragningen kan også begrenses til å gjelde en del av salgs- eller skjenkestedet, såkalt partiell inndragning. Inndragningstiden må stå i forhold til overtredelsens art. Grunnlaget for inndragning er at bevillingen ikke har vært utøvd på forsvarlig måte i tråd med forutsetningene for at den ble gitt. Inndragning er ikke en strafferettslig reaksjon som krever subjektiv skyld. Det er ikke noe krav om at overtredelsen har vedvart over lengre tid, heller ikke at bevillingshaver har fått en advarsel først. For engrossalgs- og tilvirkningsbevillingene er det en egen inndragningsbestemmelse i lovens § 3A-12. Henvendelser til departementet tyder på at flere kommuner savner en videre adgang til å reagere med å inndra bevillingen overfor salgs - eller skjenkesteder som bryter bestemmelser i ulike lover. Det blir hevdet at kommunene kan få bedre mulighet til å styre alkoholpolitikken dersom det blir lettere å inndra skjenkebevillingen. Næringslovutvalget skriver i sin innstilling følgende: «For å balansere den nødvendige økede trygghet for næringen som følger av de ovennevnte forslagene bør det gjennomføres en styring av kontroll- og sanksjonsapparatet. Etter utvalgets mening bør det ved enkelttilfeller av mindre alvorlige regelbrudd benyttes andre reaksjonsformer enn inndragning, f.eks advarsel og politianmeldelse. Utvalget foreslår at det innføres en ny regel i alkoholloven § 1-8 andre punktum om at salgs- eller skjenkebevilling ved gjentatte overtredelser av alkohollovens regler og forskrifter skal inndras med mindre særlige forhold tilsier en annen reaksjon. I forbindelse med behandlingen av St.meld.nr.14 (1994-1995) Om levekår og boforhold i storbyene har Stortinget bedt Regjeringen om å gi kommunene anledning til å kreve skatte- og avgiftsattest i bevillingssaker jf Innst.S.nr.208 (1994-1995). Departementet oppfatter dette slik at dersom slik attest ikke foreligger bør bevilling kunne inndras eller nektes gitt. Alkoholpolitisk utvalg uttaler i NOU 1995:24 Alkoholpolitikken i endring? at bevillinger bør gis inntil videre, slik at det ikke er knyttet noen tidsmessig begrensning til bevillingens varighet. I forbindelse med dette mener utvalget at kontrollen må styrkes, herunder bruk av inndragning. Utvalget uttaler at straffen bør kunne variere fra advarsel i de mindre alvorlige tilfeller, til inndragning av bevilling for kortere eller lengre tid. Sosial- og helsedepartementet går som nevnt inn for at det skal stilles krav til bevillingshaver, jf kap 4.3. I den forbindelse ble det foreslått i høringsnotatet å endre ordlyden i § 1-8 slik at kommunen kan inndra salgs- eller skjenkebevillinger dersom vilkårene for å få bevilling ikke lenger er oppfylt. Dette innebærer at en bevillingshaver som ikke lenger kan innfri sine skatte- og avgiftsforpliktelser, risikerer at bevillingen kan inndras. Departementet foreslo også å videreføre gjeldende rett om at inndragning kan skje dersom bevillingshaver forøvrig ikke oppfyller sine forpliktelser etter alkoholloven eller ved overtredelse av annen lovgivning som står i sammenheng med alkohollovens formål. Departementet drøftet i høringsnotatet om det er behov for en utvidet inndragningsadgang dersom bevillinger skal gis tidsubegrenset. Departementet tok ikke stilling til spørsmålet, men påpekte at det i en slik situasjon kan være behov for en inndragningsadgang dersom virksomheten utvikler seg på en alkoholpolitisk uheldig måte, uten at det kan pekes på noe brudd på alkoholloven eller lover med nær tilknytning til denne. Inndragning pga en alkoholpolitisk uheldig utvikling kan være aktuelt hvis det antas at bevillingshaver ikke ville fått bevilling om vedkommende søkte på det nåværende tidspunktet, eller at det har skjedd en utvikling som bryter med forutsetningene for å få bevillingen da den ble gitt, f.eks at stedet, i motsetning til på søknadstidspunktet, begynner å profilere seg aktivt overfor ungdom. Departementet uttalte i høringsnotatet at det uansett bevillingsperiodens lengde vil føre for langt om bevillingen skulle kunne inndras utelukkende som en følge av endringer i alkoholpolitikken i kommunen, f.eks en adgang til å inndra alle brennevinsbevillingene i kommunen fordi kommunestyret endrer syn i alkoholpolitikken. Høringsinstansene går så og si samlet inn for forslaget om at bevillingen skal kunne inndras dersom vilkårene for å få bevilling ikke lenger er tilstede. Finans- og tolldepartementet uttaler at et vandelskrav knyttet til skatte- og avgiftslovgivningen vil ha større praktisk betydning i forbindelse med inndragning av bevilling, enn ved utstedelse av bevilling. I forbindelse med spørsmålet om hvor langt saken skal ha kommet før det kan bli aktuelt å inndra bevillingen, uttaler de videre: «Dersom adgang til å beslutte inndragning av bevilling gjøres betinget av at det foreligger klageavgjørelse eller rettskraftig domstolsavgjørelse, vil inndragningsbestemmelsen etter departementets syn i liten grad fylle sitt formål mht å bidra til å fjerne grunnlaget for ulovlig virksomhet. Det vises bl.a til at det i Sverige er adgang til å inndra skjenkebevilling før vedtak om etterberegning av merverdiavgift eller endring av ligning er fattet, dersom omstendighetene tilsier at slikt vedtak vil bli truffet. Det er også et stort flertall for å videreføre gjeldende rett om at inndragning kan skje dersom bevillingshaver ikke oppfyller sine forpliktelser etter alkoholloven eller ved overtredelse av annen lovgivning som har nær sammenheng med alkohollovens formål. Enkelte høringsinstanser gir imidlertid uttrykk for at inndragning bare bør kunne skje ved brudd på alkoholloven, bl.a NHO og Norsk Bryggeri- og Mineralvannindustris Forening. Et klart flertall av høringsinstansene går inn for at bevillinger som gis for en ubegrenset periode kan inndras dersom virksomheten utvikler seg på en alkoholpolitisk uheldig måte, herunder Rusmiddeldirektoratet, Arbeidernes Edruskapsforbund, Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet og Oslo kommune. Avholdsfolkets Landsråd uttaler: «Hjemmelen for inndragning i situasjoner hvor virksomheten har utviklet seg i en noe uheldig retning, bør gjøres noe videre. En bør her referere til en negativ utvikling i miljøet på og rundt skjenkestedet. Nærings- og energidepartementet, Stavanger og Tromsø kommuner er blant de høringsinstansene som går mot forslaget om at bevillinger som gis uten tidsbegrensning skal kunne inndras på grunn av at virksomheten utvikler seg på en alkoholpolitisk uheldig måte. Begrunnelsen er at det av rettssikkerhetsmessige hensyn er uheldig at ikke-påvisbare brudd på gjeldende bestemmelser kan føre til inndragning, og at regelen vil bli for skjønnsmessig og vanskelig å praktisere. Bergen kommune peker på at ut fra legalitetsprinsippet bør det være en klar forutsetning at begrepet «alkoholpolitisk uheldig måte» blir utdypet nærmere. Flertallet av de høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet går imot at inndragning skal kunne skje utelukkende på bakgrunn av endringer i kommunens generelle alkoholpolitikk. Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at spørsmålet om endring av inndragningsreglene i alkoholloven har to sider. For det første er det spørsmålet om hvilken type lovgivning som har betydning i forhold til inndragning, herunder om overtredelse av andre lover enn alkohollovgivningen skal kunne føre til inndragning. For det andre er det spørsmålet om kommunens skjønnsfrihet i inndragningssaker, altså hvor mye som skal til for at kommunen kan vedta inndragning. Departementet ser at det kan være ønskelig å bruke inndragning av skjenkebevilling som et virkemiddel ved ulovligheter i restaurantbransjen. Det kan knytte seg store betenkeligheter til at en virksomhet som driver klart ulovlig innehar en offentlig tillatelse til å drive videre. Inndragning av bevilling er i tillegg en effektiv reaksjon, og vil kunne bidra til at grunnlaget for en eventuell ulovlig virksomhet tas bort. Reaksjonen kan ramme virksomheten hardt, og må derfor antas å ha en preventiv effekt. Dersom kravet om overholdelse av skatte-, avgifts- eller regnskapslovgivningen begrenses til å gjelde i forhold til tildeling av bevilling, vil kravet bare kunne bidra til å holde de som allerede har brutt lovgivningen utenfor bransjen. Det vil ikke kunne bidra til å forhindre at skatter eller avgifter unndras etter bevilling er gitt. For å unngå skatte- og avgiftsunndragelser, og for at forsøket på å rydde opp i bransjen skal være effektivt, kan det derfor også være nødvendig å stille krav om at virksomheten ikke skal bryte skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen etter at bevillingen er gitt. Dette er i realiteten et krav om ordnet økonomi. Enkelte høringsinstanser ser spørsmålet om overholdelse av skatte- og avgiftslovgivningen i sammenheng med spørsmålet om inndragning av bevillingen. Oslo Fylkesskattekontor uttaler at et krav om vandel knyttet til skatte- og avgiftslovgivningen vil ha størst betydning ved at bevillingen kan inndras, dersom kravene ikke overholdes etter at bevillingen er gitt. Departementet viser forøvrig til at skifte av formell bevillingshaver, f.eks ved å opprette et nytt selskap med de samme interessentene bak, ikke innebærer at kommunen er avskåret fra å legge vekt på forhold som skjedde under den tidligere bevillingshaveren. Dette er i tråd med gjeldende rett. Det avgjørende er det underliggende forholdet; om det er kontinuitet i driften. Det er klart at et skifte av selskap ikke automatisk kan medføre at tidligere «synder» slettes. Hvis det var regelen, vil systemet nærmest oppfordre til hyppige proforma eierskifter i bransjen. For å få et helhetlig system foreslår departementet at det innføres bestemmelser som stiller krav om at salgs- eller skjenkestedet skal drives på en slik måte at kravene for å få bevilling til enhver tid er oppfylt. I samme bestemmelse foreslås regulert at bevillingen skal utøves på en slik måte at de vilkår som er nevnt i bevillingsvedtaket, i denne lov og i bestemmelser gitt i medhold av denne, til enhver tid er oppfylt, og for øvrig på en forsvarlig måte, se lovforslaget § 3-9 og § 4-7. Bevillingsmyndigheten står fritt til å vurdere om bevillingen skal inndras dersom kravene for å få bevilling ikke lenger er oppfylt. I denne vurderingen kan det bl.a legges vekt på hvilke krav det gjelder, hvor store avvik fra kravene det dreier seg om og hvem i selskapet som ikke lenger oppfyller kravene. For å ta stilling til om bevillingshaver oppfyller kravene til vandel i forhold til skatte- og avgiftslovgivningen, kan bevillingsmyndigheten kreve fremlagt skatteattest. At man kan eller ikke kan fremlegge skatteattest vil ikke i seg selv si noe om vandelskravet er oppfylt, men attesten vil vise om bevillingshaver har skatte- eller avgiftsgjeld, se kap 4.3. Har bevillingshaver slik gjeld, vil kravene til bevillingshaver jf § 1-7b ikke være oppfylt, og det foreligger et brudd på alkoholloven som kan føre til inndragning. Det vil i de fleste tilfeller der kravene som stilles til bevillingshaver ikke lenger er oppfylt, være grunn til å inndra bevillingen for en periode. Departementet foreslår etter dette at bevillingen kan inndras dersom bevillingshaver ikke lenger oppfyller kravene til vandel, se lovutkastet § 1-8 første ledd. Forslaget innebærer at kommunen må føre kontroll med at bevillingshavere oppfyller de foreslåtte kravene for å få bevilling underveis i bevillingsperioden. Se nærmere om dette i kap. 8.3. Departementet foreslår også å videreføre gjeldende rett om at inndragning kan skje dersom bevillingshaver forøvrig ikke oppfyller sine forpliktelser etter alkoholloven eller ved overtredelse av annen lovgivning som står i sammenheng med alkohollovens formål, se lovutkastet § 1-8 første ledd. Departementet viser til at inndragning er en effektiv kontrollmulighet overfor restauranter eller salgssteder som driver virksomhet i strid med gjeldende regler, og mener det vil være et svært uheldig signal å innskrenke inndragningsadgangen til bare å gjelde brudd på alkoholloven. Departementet er ikke enig i synspunktet om at inndragningsadgang ved brudd på andre lover enn alkoholloven flytter myndigheten ut av domstolssystemet og inn i forvaltningen. Det dreier seg her om brudd på forutsetningene for en offentligrettslig tillatelse. Det vanlige er at det får konsekvenser for tillatelsen. Departementet vil vise til at det bare er brudd på lover med nær sammenheng med alkohollovens formål som kan føre til inndragning, samt brudd på vandelskravene vedrørende overholdelse av skatte- og avgiftsforpliktelser m.v. Det er de samme hensynene bevillingsmyndigheten kan legge vekt på ved avslag på bevillingssøknad. Videre er brudd på vilkår satt i bevillingsvedtaket, inndragningsgrunn. Dersom forutsetningen for å få bevilling endrer seg vesentlig i forhold til de hensynene som ble lagt til grunn da bevillingen ble gitt, vil bevillingen imidlertid falle bort. Eksempler på dette er flytting og overdragelse. Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen uttaler at «inndragning er et virkemiddel som bør tas i bruk når andre virkemidler ikke fører frem, og at det kun bør benyttes ved grove eller gjentatte forseelser». Departementet vil ikke gå inn for at inndragning bare skal kunne skje ved gjentatte overtredelser. Det vil i tilfelle frata kommunen anledningen til å reagere på enkeltstående alvorlige brudd. Normalt vil ikke en enkelt overtredelse føre til inndragning, men overtredelsens art eller omfang kan være så graverende at det tilsier inndragning, evt for en kortere periode. Kontrollrapportene vil som regel være relatert til enkeltstående tilfeller eller situasjoner. I Høyesteretts dom referert i Rt-1995-109 («Det Glade Vanvidd») er det slått fast at det ikke er noe vilkår for inndragning at overtredelsene har funnet sted over lengre tid. Forholdets grovhet har imidlertid betydning for skjønnsutøvelsen, mao avgjørelsen av om bevillingen bør inndras. Departementet går inn for å opprettholde gjeldende rett om at det ikke er et vilkår for inndragning at overtredelsen har vedvart over lengre tid. Det vises her også til § 3-9 og § 4-7 som bestemmer at bevillingen skal utøves på en slik måte at vilkår nevnt i bevillingsvedtaket, i alkoholloven og i bestemmelser gitt i medhold av loven, skal være oppfylt til enhver tid, og for øvrig på en forsvarlig måte. Etter gjeldende rett kreves det ikke at det foreligger subjektiv skyld hos bevillingshaveren, selv om dette er en fysisk person, heller ikke at bevillingshaver faktisk har hatt kjennskap til det som er foregått, f.eks ureglementert alkoholservering. Justisdepartementet påpeker at det etter gjeldende rett er uklart om subjektiv skyld er et vilkår for at en bevilling skal kunne inndras, eller kun et moment i vurderingen av om inndragningsadgangen skal benyttes, og foreslår at dette spørsmålet klargjøres i lovteksten. De uttaler videre at det kan synes hensiktsmessig at man i lovteksten gir eksempler på momenter som kommunene kan vektlegge i skjønnsvurderingen av om, og eventuelt for hvor lang tid, bevillingen skal inndras. Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen ønsker, ut fra alminnelige rettssikkerhetshensyn, at det må foreligge subjektiv påviselig skyld for å foreta en inndragning. Etter departementets mening skal det ikke være et vilkår for inndragning at bevillingshaveren faktisk har hatt kjennskap til overtredelsen eller på annen måte utvist klanderverdig forhold for at inndragning skal kunne foretas. Det må legges avgjørende vekt på at det er bevillingshaveren som er ansvarlig for utøvelsen av bevillingen, herunder holde seg orientert om virksomheten på salgs- eller skjenkestedet. Alkoholskjenkingen, herunder også den ureglementerte skjenkingen, foretas av ansatte underlagt bevillingshaverens kontroll og arbeidsgiveransvar. Spørsmålet om betydningen av subjektiv skyld hos bevillingshaveren er etter dette ikke et spørsmål om lovtolkning, men derimot et relevant hensyn i skjønnsutøvelsen. I vurderingen av om bevillingen bør inndras kan det legges vekt på hvorvidt bevillingshaveren har gjort det som kan gjøres for å sikre at salget eller skjenkingen skjer i samsvar med reglene i alkoholloven. Sosial- og helsedepartementet er enig med Justisdepartementet i at det bør klargjøres i lovteksten hvilke momenter/hensyn kommunen kan legge vekt på i skjønnsutøvelsen. Det er gode grunner som tilsier at dette lovreguleres, bl.a kan skjønnsutøvelsen forenkles for kommunen, og resultatet vil bli mer forutberegnelig for skjenkestedene. Videre kan det sikre mer ensartet praksis. Et motargumet er at momentene kan oppfattes som uttømmende og kumulative, dvs at bare de nevnte momentene oppfattes som relevante, og det blir forstått slik at alle må være tilstede før inndragning kan skje. Departementet vil etter dette foreslå at det tas inn i § 1-8 hensyn bevillingsmyndigheten kan legge vekt på i forbindelse med vurderingen av om inndragning skal skje og eventuelt for hvor lenge. Blant de relevante momentene er type overtredelse, overtredelsens grovhet, karakter og viktighet, om bevillingshaver kan klandres for overtredelsen og hva som eventuelt er gjort for å rette opp forholdet. Det kan også legges vekt på tidligere praktisering av bevillingen, herunder om det foreligger gjentakelser eller flere overtredelser. Departementet foreslår ikke å gjøre opplistingen uttømmende, noe som vil være meget vanskelig. Departementet presiserer at inndragning kan skje selv om det bare er ett moment som taler for det, hvis dette er tilstrekkelig tungtveiende. Flere høringsinstanser tar til orde for et gradert reaksjonsystem, hvor både advarsel og ulike inndragningsperioder bør inngå. Hotell- og restaurantarbeiderforbundet uttaler: «Dersom vilkårene for å få bevilling brytes i driftsfasen, må bevillingen kunne inndras - eventuelt etter at bevillingshaver har fått en passende frist til å rette på forholdene. Det foreslås at inndragning bør være hovedregelen overfor gjentatte overtredelser, mens mindre overtredelser i første omgang bør møtes med advarsel. Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen uttaler at inndragning er et virkemiddel som bør tas i bruk når andre virkemidler ikke fører frem, og at det kun bør benyttes ved grove eller gjentatte forseelser. Nærings- og energidepartementet støtter Næringslovutvalgets forslag om at inndragning bør være hovedregelen ved gjentatte overtredelser, men at enkelttilfeller også kan være så graverende at dette er tilstrekkelig for inndragning. Ved enkelttilfeller som er mindre alvorlige bør derimot virkemidler som skriftlig advarsel og politianmeldelse benyttes. IOGT foreslår at bevillingshavere som avsløres i å selge eller skjenke alkohol til mindreårige automatisk skal miste bevillingen i lengre tid, f.eks to måneder. Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at det hører under kommunens skjønnsutøvelse å ta stilling til inndragningens lengde. Graderinger kan eventuelt fastsettes i kommunale retningslinjer. Slike retningslinjer vil uansett bare være veiledende for skjønnsutøvelsen. Det dreier seg om svært ulike typer overtredelser, som ofte også opptrer i sammenheng, noe som medfører at et lovbestemt gradert inndragningssystem nødvendigvis vil måtte bli svært komplisert og sammensatt. Etter departementets vurdering bør det fremdeles fullt ut høre under kommunens frie skjønnsutøvelse å fastsette inndragningstidens lengde. Spørsmålet om hvilken sanksjon som skal velges er avhengig av overtredelsens grovhet. Det er en forutsetning at det er sammenheng mellom forseelsen og sanksjonen. Etter departementets vurdering er det ikke behov for å lovfeste adgangen til å gi advarsel til salgs- eller skjenkesteder. Det er klart at dersom man kan gjøre det mer, å inndra en bevilling, kan man også gjøre det mindre, å gi bevillingshaver en advarsel. Det er opp til kommunen å vurdere om det skal gis advarsel, eventuelt om det er tilstrekkelig med en advarsel. Forslaget i høringsnotatet om å utvide inndragningsadgangen slik at bevillingen kan inndras ved en alkoholpolitisk uheldig utvikling av salgs - eller skjenkestedet, ble fremsatt under forutsetning av at bevillingene ble gitt for en tidsubegrenset periode. Etter departementets vurdering er det ikke grunn til å utvide adgangen til å inndra bevillingen når bevillingsperioden ikke endres. Ved fornyelsessøknader har kommunen anledning til å legge vekt på en uheldig utvikling på salgs- eller skjenkestedet, og avslå søknaden om ny bevilling. Kommunen er heller ikke avskåret fra å legge vekt på forhold under den tidligere bevillingshaveren, f.eks i forbindelse med overdragelse av virksomheten. Ved endringer i bevillingsperioden foreslås det at kommunen gis mulighet til å ta stilling til om det er ønskelig med videre salg eller skjenking i virksomheten, se kap 7. Departementet vil derfor ikke foreslå at det innføres en særskilt adgang til å inndra bevillingen dersom den praktiseres på en alkoholpolitisk uheldig måte. Departementet foreslår også at det tas inn i loven at bevillingen kan inndras dersom den ikke lenger utøves. Det vises til punkt 7.2.7 hvor dette behandles nærmere. Flere høringsinstanser påpeker at forslaget om å innføre adgang til å stille nye vilkår i gitte bevillinger, jf kap 7.3, kan representere en ønsket sanksjonsmulighet. Hotell- og restaurantarbeiderforbundet uttaler at fastsettelse av nye vilkår i ettertid, eventuelt kombinert med en advarsel, kan være et alternativ til inndragning av bevillingen. NHO uttaler: «Prinsipielt vil NHO motsette seg at kommuner skal få adgang til å endre vilkår i bevillinger som tidligere er gitt. (...) Subsidiært vil vi be om at betingelsene for å endre vilkårene på denne måten blir presist angitt i loven selv, og at endringsadgangen knyttes til brudd på bestemmelsene i alkoholloven eller bevillingsvedtaket fra bevillingshaverens side. Departementet ser det positive ved å sette nye vilkår i vedtaket samtidig som det gis en advarsel til salgs- eller skjenkestedet, i motsetning til å inndra bevillingen. Bruk av nye vilkår som skal gjelde for resten av bevillingsperioden, kan imidlertid representere en tyngre byrde for bevillingshaveren enn en kortvarig inndragning. Departementet vil på bakgrunn av dette ikke gi bevillingsmyndigheten adgang til å sette nye vilkår i bevillingsvedtaket som en sanksjon overfor brudd på alkoholloven. En annen sak er at en endring av forholdene ved salgs- eller skjenkestedet etter omstendighetene kan være tilstrekkelig til at bevillingsmyndigheten velger ikke å ta i bruk inndragningsadgangen. Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen reiser spørsmål om inndragningssakene egner seg for behandling i folkevalgte organer, og uttaler: «Disse organer bør kun trekke opp retningslinjene for den alkoholpolitiske delen av inndragningsspørsmålet, hvorpå de konkrete inndragningssaker bør behandles i et utvalg med bl.a representanter med juridisk kompetanse, da enkeltsaker i hovedsak reiser rettslige problemstillinger og i mindre grad alkoholpolitiske vurderinger. Også Blå Kors mener at det bør oppnevnes et utvalg som med endelig virkning avgjør klager på bevillingsinndragninger. Departementet viser til det som er sagt om forslaget om bevillingsnemnd i kap 9.2. De samme betenkelighetene gjør seg gjeldende når det gjelder et eget organ for å behandle saker om inndragning av bevilling. Departementet vil derfor ikke tilrå at det opprettes et utvalg som avgjør saker om inndragning. Oslo politikammer viser til at ved flere anledninger har bedrifter som har fått inndratt skjenkebevillingen fortsatt alkoholserveringen. De foreslår at politiet får en klar hjemmel for å stenge bedriften, tilsvarende den regelen som gjelder ved inndragning av serveringsbevillinger i hotelloven. Hotellovutvalget foreslår en egen bestemmelse om politiets adgang til å stenge et serveringssted i utkastet til ny serveringslov. Departementet er enig med Oslo politikammer i at det kan være behov for en regel som gir politiet adgang til å stenge et sted som driver alkoholsalg eller -servering uten å ha den nødvendige tillatelse til det, f.eks fordi bevillingen er inndratt eller stedet ikke har søkt om ny bevilling etter flytting. Etter departementets vurdering er det også behov for å kunne stenge et salgs- eller skjenkested som har bevilling når dette er nødvendig for å hindre bråk og uro, eller for å avverge lovbrudd. I disse situasjonene vil det så og si alltid foreligge inndragningsgrunn, men det kan imidlertid ta noe tid å vedta og sette i kraft inndragningen. Inntil bevillingen er inndratt, kan politiet stenge stedet for inntil to dager. Det kan være behov for å stenge stedet for mer enn en dag dersom det er grunn til å tro at tilsvarende situasjon kan oppstå den påfølgende dagen. Departementet foreslår derfor en egen bestemmelse om politiets adgang til å stenge et sted som driver uten bevilling, se lovutkastet § 1-8a første ledd. Det er kommunen som bevillingsmyndighet som avgjør når stedet ikke lenger har tillatelse til å fortsette virksomheten. Bestemmelsen gir politiet adgang til å stenge stedet når kommunen har tatt stilling til spørsmålet. Departementet viser ellers til at følgen av å handle uten tillatelse er regulert i straffeloven § 332. Departementet foreslår videre at politiet kan stenge et salgs - eller skjenkested når det er nødvendig for å hindre forstyrrelse av offentlig ro og orden, ivareta enkeltpersoners sikkerhet eller for å stanse eller avverge lovbrudd, se lovutkastet § 1-8a andre ledd. Det er en forutsetning at det foreligger en alvorlig situasjon som ikke kan avhjelpes uten at salgs- eller skjenkestedet stenges. Stenging kan ikke skje for lengre tid enn det som er tilstrekkelig for å opprette ro og orden, eller for å avverge at tilstanden fortsetter, og uansett ikke for et lengre tidsrom enn to dager. Som nevnt i kap. 8.2. foreslår departementet at det innføres bestemmelser som stiller krav om at salgs- eller skjenkestedet skal drives på en slik måte at kravene for å få bevilling til enhver tid er oppfylt, se lovutkastet § 3-9 og § 4-7. Noen høringsinstanser foreslår at bevillingshaver plikter å dokumentere at kravene til driften overholdes. Bergen kommune uttaler f eks: «Det må i loven fastsettes at bevillingshaver, i bevillingsperioden, er forpliktet til å sende inn til bevillingsmyndigheten en bekreftelse på at vilkårene i § 3-5 og § 4-1 annet ledd er oppfylt. Dette bør gjøres en gang pr år, på samme måte som bevillingshaverne i dag må sende inn omsetningsoppgaver. Unnlatelse av å sende bekreftelser som nevnt vil måtte medføre at bevillingen kan inndras inntil slik oppgave er mottatt av bevillingsmyndigheten. Et slikt vilkår er nødvendig for at bevillingsmyndigheten i bevillingsperioden skal kunne kontrollere at bevillingsvilkårene fortsatt er oppfylt. Kemneren i Oslo og Fylkesskattekontoret mener det bør vurderes å pålegge andre myndigheter en innrapporteringsplikt til bevillingsmyndighetene ved brudd på regelverket, f.eks at ligningskontorene innrapporterer unnlatelse av å sende selvangivelse eller oppgaver m/vedlegg og at skattefogden innrapporterer betalingsunnlatelser av merverdiavgift og investeringsavgift. Et selvrapporteringssystem kan bidra til å sikre at det ikke skjer brudd på lovgivningen etter at bevillingen er gitt. Det kan imidlertid være tyngende for bevillingshaver å stadig måtte innhente og sende en rekke attester. Det kan også være tyngende for bevillingsmyndigheten å motta så mye informasjon om bevillingshaver, og for de andre myndighetene som til stadighet må utstede slike attester. Som nevnt ovenfor er det også begrenset hvilke opplysninger en får ut av slike attester. Krav om kontinuerlig fremleggelse av attester er derfor ikke egnet til å sikre overholdelse av regelverket etter at bevillingen er gitt. Et alternativ er å pålegge andre offentlige organer en meldeplikt overfor bevillingsmyndighetene dersom de får kjennskap til forhold som har betydning for bevillingsspørsmålet. Som eksempel kan nevnes at bevillingshaver har store restanser på forfalte skatter og avgifter, eller at bokettersyn avdekker brudd på regnskapslovgivningen. En slik meldeplikt for offentlige organer vil innebære at disse pålegges nye, arbeidskrevende oppgaver. På den andre siden vil meldeplikt lette arbeidet for bevillingsmyndigheten - de får bare relevant informasjon å forholde seg til. En slik meldeplikt vil også effektivisere håndhevelsen av regelverket. I tillegg kan det spare bevillingshaver for arbeid. Forutsetningen for et slikt system vil også her være at mydighetene kan gi slike opplysninger uten hinder av taushetsplikt. Departementet foreslår på den bakgrunn at andre offentlige organer pålegges meldeplikt overfor bevillingsmyndigheten ved avdekking av brudd på regelverk som kan få konsekvenser for bevillingen. Det kan være praktisk for disse myndighetene å få konkrete holdepunkter for når de bør gi slike opplysninger. Departementet foreslår derfor en forskriftshjemmel for å utdype meldeplikten, se lovforslaget § 1-15. Meldeplikten gjelder også forhold forut for bevillingstildelingen. Også slike opplysninger kan danne grunnlag for inndragning av bevillingen. Alkoholloven bygger på prinsippet om kommunalt selvstyre og adgang til å føre en selvstendig kommunal alkoholpolitikk. I all hovedsak er det kommunestyret som gir bevilling til salg og skjenking av alkoholholdig drikk til forbruker. I alkoholloven er det gjort enkelte unntak fra dette prinsippet: Departementet kan gi skjenkebevilling til turist- og høyfjellshoteller, jf § 5-1. Videre kan departementet gi bevilling til skjenking ombord i passasjerskip, jf § 5-2 første ledd nr 1. En båt som ligger ved kai og fungerer som en restaurant omfattes derimot av kommunal bevillingsmyndighet. Etter § 5-2 første ledd nr 2 kan departementet gi NSB skjenkebevilling. Loven regulerer ikke skjenkebevilling for private tog eller ved leie av tog. Det har vært et fåtall søknader om slik bevilling, og departementet har da lagt til grunn at slike bevillinger hører under den kommunale bevillingsmyndighet. Lovens § 5-2 første ledd nr 3 bestemmer at departementet kan gi bevilling til luftfartsselskap. Bestemmelsen omfatter også bevilling til charterfly. Endelig bestemmer § 5-3 at departementet er bevillingsmyndighet for Forsvarets befalsmesser. Næringslovutvalget har foreslått etablering av en bevillingsnemnd for behandling av alle bevillingssaker, dvs søknader om salgs- og skjenkebevilling, inndragning av bevilling og kontroll med salgs- og skjenkestedene. Det ble foreslått at nemnda skal bestå av stedets politimester eller lensmann, fire medlemmer utpekt av kommunestyret, en representant for næringslivet i kommunen (i større kommuner fra reiselivsnæringen) og en representant for de ansatte i næringen. Vedtak i nemnda skal kunne påklages til kommunestyret i første instans, med Sosial- og helsedepartementet som overordnet klageinstans. Norges Dagligvarehandels Forbund (DF), Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet og Oslo kommune støtter Næringslovutvalgets forslag om at det etableres en bevillingsnemnd. DF gir imidlertid uttrykk for at den foreslåtte sammensetningen av nemndene er uakseptabel og sier videre: «At reiselivsnæringen og dens ansatte skal ha hver sin representant, mens hverken skjenkebransjen eller dagligvarehandelen er representert, kan ikke være hensiktsmessig eller akseptabelt. Forbundet anser det som selvsagt at handelsnæringen må være representert. «Det er liten grunn til at enkeltsøknader skal underlegges folkevalgt behandling og lengre saksbehandlingstider enn nødvendig. Oslo kommune understreker at det kommunale selvstyre i alkoholpolitikken kan ivaretas gjennom at bevillingsnemden gis klare retningslinjer eller forskrifter å behandle sakene ut fra. Norsk Hotell- og Restaurantforbund (NHRF) og Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen (FOS) støtter i en fellesuttalelse Næringslovutvalgets forslag og sier: «Dette vil ikke innskrenke kommunestyrets muligheter til å regulere den lokale alkoholpolitikken fordi kommunestyret kan tillegges å fastsette forskrifter, regler og retningslinjer for alkoholpolitikken generelt, hvorpå nemnda avgjør enkeltsaker innenfor alkoholloven og kommunestyrets retningslinjer. Vi kan heller ikke se at dette innebærer en særordning innenfor den kommunale forvaltning jf f.eks. Ligningsnemnd, Bygningsråd o.l., som i tillegg til politikere også har medlemmer med forskjellig faglig kompetanse og bakgrunn. Disse høringsinstansene uttaler også: «Behandling av bevillingssaker tar i dag mye tid og er kostnadskrevende for kommunens administrasjon og de folkevalgte. En delegering til et bevillingsutvalg vil derfor også ha økonomisk gunstige virkninger. Resten av høringsinstansene, herunder 31 kommuner, fraråder etableringen av en egen bevillingsnemnd som foreslått. Avholdsfolkets Landsråd uttaler: «Vi er svært glad for at departementet så klart avviser forslaget om å innføre bevillingsnemnder. Det ville være svært uheldig om næringsinteressene skulle få større innflytelse over alkoholpolitikken i kommunene enn det de alt har i dag. Kommunal- og arbeidsdepartementet gir uttrykk for det som synes å være flertallets begrunnelse for å gå imot Næringslovutvalgets forslag: «Vi vil sterkt frarå en slik ordning av hensyn til den innskrenkning det vil innebære i kommunenes muligheter til å styre den lokale alkoholpolitikken. Bergen kommune går i mot Næringslovutvalgets forslag, men mener derimot at det bør vurderes innført en videre delegasjonsadgang enn den alkoholloven åpner for idag. Også Kristiansand kommune tar opp delegasjon i forbindelse med skjenkebevillinger for en enkelt anledning, utvidelse av skjenketiden mv. Departementet vil i denne sammenheng bemerke at spørsmålet om å utvide delegasjonsadgangen ikke er reist i høringsnotatet. Bestemmelsene om delegasjon i alkoholloven § 1-12 ble endret ved lov 11. juni 1993 nr 85, som trådte i kraft 1. januar 1994. Etter departementets vurdering vil den foreslåtte bevillingsnemnda på flere punkter representere brudd på viktige alkoholpolitiske prinsipper. For det første vil det lokale selvstyre bli vesentlig innskrenket. Det er i dag et grunnfestet prinsipp i alkohollovgivningen at kommunestyret avgjør bevillingspolitikken, både med hensyn til hvor mange bevillinger kommunen ønsker og hva slags virksomhet det skal gis bevilling til. På denne måten blir bevillingspolitikken en integrert del av kommunens generelle alkohol- og sosialpolitikk. For det andre bygger alkoholloven på at kommunen skal ha adgang til å kontrollere omsetningen av alkohol. Departementet vil legge til at utøvingen av bevillingsmyndighet i den enkelte kommune dreier seg om å foreta bevisste politiske valg. Delegasjonsadgangen slik den er regulert i alkoholloven § 1-12 understreker nettopp den politiske karakter som vedtakene har. Departementet ser ikke bort fra at Næringslovutvalgets forslag kan bety forenklinger, men det kan neppe være tvil om at det samtidig ville medføre svekket alkoholpolitisk styring for den enkelte kommune. Det vises også til hva utvalget sier om sitt forslag: «Til grunn for nemndens virksomhet må de alkoholpolitiske retningslinjer kommunestyret trekker opp, ligge. Det forutsettes dog at kommunestyret ikke har instruksjonsmyndighet i forhold til skjønnsutøvelsen i den enkelte sak, i tråd med alminnelig forvaltningsrett (Eckhoff Forvaltningsrett 1989, s. 200-202). FOS og NHRF mener i sin fellesuttalelse at nemnda ikke innebærer en særordning innen den kommunale forvaltningen, og viser til at ligningsnemnda og bygningsrådet i tillegg til politikere også har medlemmer med forskjellig faglig kompetanse og bakgrunn. Departementet vil peke på at såvel bygningsråd som ligningsnemnd velges fullt ut av kommunestyret (i ligningsnemnda er i tillegg den administrative leder, ligningssjefen, fast medlem). Det er opp til kommunestyret å avgjøre hvilken vekt som skal legges på f.eks faglig bakgrunn. Næringslovsutvalgets forslag er forøvrig først og fremst preget av partsrepresentasjon, noe som er ytterst uvanlig i saker av almenpolitisk karakter. Departementet er forøvrig i tvil om delegering av myndighet til et bevillingsutvalg ville være mindre kostnadskrevende for kommunen. Endelig vil departementet peke på at forslaget om en sammensatt nemnd ville kunne medføre habilitetsproblemer. Det vises til at Næringslovutvalget også gjør oppmerksom på dette problemet og at det gjør seg gjeldende både i forhold til næringens representant og til de ansattes representant i en nemnd. Departementet vil på denne bakgrunn ikke tilrå etablering av en bevillingsnemnd. Etter departementets syn er det ikke aktuelt å vurdere en ordning der den statlige bevillingsmyndigheten utvides på bekostning av den kommunale. Derimot mente departementet i høringsnotatet at det burde vurderes om det er hensiktsmessig eventuelt å utvide den kommunale bevillingsmyndigheten. Dette spørsmålet behandles nedenfor under 9.3.1 - 9.3.5. I sin fellesuttalelse har Norsk Hotell- og Restaurantforbund og Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen foreslått at den kommunale bevillingsmyndigheten overføres til staten på ett bestemt område. Forslaget gjelder skjenking på flyplassene på stamrutenettet, eventuelt inkludert flyplasser med internasjonal trafikk. Det foreslås at bevillingsmyndigheten overføres til staten ved at innholdet i § 24c i alkoholloven av 1927 inntas i dagens alkohollov. Forslaget begrunnes med at reisende drikker brennevin innkjøpt i tax-free-butikker når et skjenkested med kommunal bevilling på en flyplass ikke har rett til å skjenke brennevin. Departementet vil vise til at § 24c i alkoholloven av 1927 kun gjaldt skjenking av brennevin i restauranter på internasjonal flyplass. Bakgrunnen for bestemmelsen var at det tidligere ikke kunne gis skjenkebevilling for brennevin i landkommuner. Ved endringen av dette falt begrunnelsen for bestemmelsen bort, og den ble derfor opphevet slik at også skjenking av brennevin ble underlagt vanlig kommunal bevillingsmyndighet og kommunale bestemmelser om skjenketider. Etter departementets syn er det også uklart om den problemstilling som høringsinstansene skisserer, er særlig treffende. Om så er tilfelle, kan departementet likevel ikke se at staten som bevillingsmyndighet representerer en riktig løsning. Skjenkestedene på flyplassene har, uavhengig av om de har internasjonal trafikk eller ikke, tilknytning til den kommunen de ligger i. Departementet finner det derfor ikke hensiktsmessig å foreslå staten som bevillingsmyndighet på dette området. Alkoholpolitisk utvalg og Næringslovutvalget har begge foreslått at bevillingsmyndigheten for turist- og høyfjellshoteller blir overført til kommunene under forutsetning av at alle bevillinger gis inntil videre. For Næringslovutvalget er det også en forutsetning at bevillingsmyndigheten skal være en kommunal bevillingsnemnd (jf foran under 9.2). Departementet har foreslått at bevillingsmyndigheten overføres til kommunene. I sin fellesuttalelse går Norsk Hotell- og restaurantforbund (NHRF) og Forbundet for Servering- og overnattingsnæringen (FOS) imot overføringen til kommunene og sier bl a: «Hensynene for enkelte av disse bedrifter er i dag den samme som da bestemmelsen ble innført. Det kan her dreie seg om store bedrifter/turistanlegg som befinner seg i små kommuner med et restriktivt alkoholpolitisk syn. Dersom forslaget gjennomføres vil resultatet bli at enkelte bedrifter mister sin bevilling, og det vil ikke være mulig å få overprøvd avgjørelsen hverken ved klage eller domstolsbehandling. Samtlige fylkesmenn som har uttalt seg støtter en overføring av bevillingsmyndigheten til kommunen. Nær samtlige av de kommuner som har uttalt seg er positive til slik overføring. Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Oslo kommune forutsetter i sine uttalelser at det innføres en klageadgang. Nærings- og energidepartementet er prinsipielt enig i at kommunene bør ha bevillingsmyndigheten, men forutsetter at bevillingene skal gis inntil videre. Avholdsfolkets Landsråd, Arbeidernes Edruskapsforbund og Rusmiddeldirektoratet støtter en overføring av bevillingsmyndighet fra staten til kommunene. Sosial- og helsedepartementet vil bemerke at en overføring av bevillingsmyndighet fra staten til kommunene trolig ikke vil innebære store realitetsendringer. Alkoholloven § 5-1 er ikke til hinder for at turist- og høyfjellshoteller også i dag får kommunal skjenkebevilling, hvilket mange har. Skillet mellom turist- og høyfjellshoteller og andre hoteller har ikke samme betydning som tidligere. Både utviskingen av dette skillet og hensynet til det kommunale selvstyre taler for at kommunal bevillingsmyndighet bør omfatte alle hoteller. Departementet slutter seg også til flere av høringsinstansene når de i sine uttalelser peker på at hensynet til likebehandling av næringsutøvere, like vilkår, kontrollansvar og helhetlig alkoholpolitikk i den enkelte kommune begrunner overføringen. Når det gjelder enkelte høringsinstansers forutsetning om at bevillingene skal gis inntil videre, vises det til behandlingen av spørsmålet om bevillingsperioden i kap. 5. Spørsmålet om klageadgang behandles i kap. 10. Departementet foreslår etter dette at § 5-1 oppheves. Alkoholpolitisk utvalg har foreslått at all virksomhet som drives i forbindelse med transport over kommune-, fylkes- eller landegrensene bør være underlagt statlig bevillingsmyndighet. Departementet foreslo i høringsnotatet at skip som er kollektive transportmidler skal omfattes av statlig bevillingsmyndighet. Bevilling til skjenking ombord på andre skip skal gis av kommunen. Avholdsfolkets Landsråd støtter departementets forslag. Det gjør også de aller fleste kommunene og fylkesmennene som har uttalt seg, samtidig som det reises spørsmål om utformingen og forståelsen av forslaget. Norsk Hotell- og Restaurantforbund og Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen sier i sin fellesuttalelse: «Departementet foreslår at chartrede båter og tog skal få sin skjenkebevilling fra kommunen. Der hvor båten eller toget går gjennom flere kommuner, foreslås at det må foreligge bevilling fra alle kommunene som besøkes. Dette vil være en usedvanlig byråkratisk ordning som neppe vil ha sitt sidestykke i noe annet land. Det logiske må være at slike båter og tog får sin bevilling fra staten på linje med rutegående båter og tog. Det må for oversiktlighetens skyld være tilstrekkelig å måtte henvende seg til en bevillingsmyndighet, ikke ti som f.eks. tilfellet vil bli for båter som går turer i indre Oslofjord, eller ni kommuner som vil være tilfellet for Valdresbanens Venner. Helt håpløst vil departementets forslag fortone seg hvis de ulike kommunene - slik tilfellet gjerne er - opererer med ulike skjenketider. For båtene kommer det problemet i tillegg at kommunegrensene jo ikke er synlige til sjøs. Konklusjonen må være at slike bevillinger må gis av staten hvis det ikke skal ende i alkoholpolitisk parodi. Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttaler på sin side at det er lite hensiktsmessig å trekke et skille mellom kollektive transportmidler og andre og at hensynet til selvstendig utøvelse av kommunal alkoholpolitikk tilsier at bevillingene gis av kommunen. Det uttales videre: «Skulle dette skillet likevel bli vedtatt må spørsmålet om hvem som er bevillingsmyndighet avklares nærmere. «Bevillinger til passasjerskip har avstedkommet mange spørsmål de senere år. På Sørlandet er det et utall av «charterbåter» om sommeren. Vi er enig med fylkesmannen i Vest-Agder at for å unngå tolkningsproblemer bør det defineres i lov, forskrift eller rundskriv hva som regnes som «kollektive transportmidler». Dette er helt nødvendig dersom bevillingsmyndigheten skal deles mellom stat og kommune. Dersom vi får en klar avgrensing, støtter vi forslaget om at den/de enkelte kommune/kommuner gir bevilling til «charterbåtene» i sitt distrikt. Det må klargjøres om en båt må ha bevilling fra alle kommuner den anløper. De flest båtene fylkesmannen i Aust-Agder har gitt bevilling, «cruiser» skjærgården og anløper sjelden mer enn en kommune. Båter med bevilling fra andre fylkesmenn oppholder seg i det samme området i sommersesongen og anløper våre byer mellom sine «cruise» ute i skjærgården her. Dersom båtene nærmest skal ha fast tilholdssted her om sommeren, bør deres søknader også avgjøres av de kommuner båtene anløper daglig. «Når det gjelder Skibladner legger båten i sesongen til kai ved flere ulike kommuner. Den kan imidlertid ikke gå under begrepet rutebåt. Funksjon er som et turistskip med sightseeing og servering av distriktets tradisjonelle gjestekost. Ut fra båtens funksjon ser en det som naturlig at bevillingsmyndigheten tilligger statlige organer, da kommunal bevilling vil være svært kompliserende, jf side 48 i høringsnotatet. Hamar kommune uttaler: «En båt som «Skibladner» går i en fast rute om sommeren. Er den da å regne som «kollektivt transportmiddel», eller skal kommunen avgjøre bevillingsspørsmålet? I tillegg brukes Skibladner (og andre båter) til chartrede turer. Hvis staten er bevillingsmyndighet, gjelder da bevillingen i disse tilfellene også eller kun når man går i «kollektivtrafikk»? Hvilken kommune skal evt gi bevillingen? Båten går jo i fart mellom flere kommuner. Bergen kommune uttaler bl a: «Hva med de båter som driver med mange forskjellige konsept. Statsråd Lemkuhl drives som skoleskip, det leies ut for en dag, eller ettermiddag hvor det blir arrangert turer i den nære skjærgård. Skuten leies ut til flere dagers charterturer, hvor anløpshavene kan variere sterkt. Skuten deltar i ulike arrangementer med mange forskjellige anløpshavner innenlands og den deltar også i internasjonale regattaer samt at det også arrangeres «gruppereiser» utenlands. I hvilke kommuner og hvilke bevillinger skal en slik skute ha? Kommunal bevilling, i nesten alle kystkommuner? Nesodden kommune reiser bl.a følgende problemstillinger i sin uttalelse: «Kommunen har en rekke brygger (omkring et 20-talls brygger der det lar seg gjøre for båtene å gå til kai). Mange av bryggene ligger i eller ved friområder og kan være egnet til «strandhugg», dvs la deltagerne i selskaper ombord gå i land under kortere eller lengre opphold. De samme bryggene kan i mange tilfeller også ligge i nærheten av bolig- og fritidsbebyggelse, der det lar seg gjøre å la passasjerer gå ombord og iland. Vi antar at det ikke er dette departementet tenker på når det foreslåes kommunal bevilling fra kommuner hvor passasjererne kan gå ombord i båten. Formuleringen er upresis og kan gi uheldige utslag i praksis. Nesodden kommune anbefaler at dagens system med statlige bevillinger opprettholdes, men uttaler samtidig at det bør understrekes at bevilling for skjenking ombord ikke gjelder ved opphold ved kai uten særskilt bevilling fra vedkommende kommune. Enkelte høringsinstanser peker på at bevilling fra flere kommuner vil være tungvint og arbeidskrevende og at fordelingen av ansvar og myndighet mellom ulike kommuner må klargjøres. Departementet legger til grunn at servering av mat og eventuell skjenking av alkohol ombord i fartøyer i kollektivtrafikk representerer et tilleggstilbud for de reisende på enkelte strekninger, men uten at dette gjør det naturlig å sammenligne skipet med et skjenkested på land. I disse tilfellene er det transporten av personer som er skipets primære næringsgrunnlag. I tillegg vil skipet som regel ha flere kommuner som virkefelt. Etter departementets mening betyr dette at tilknytningen til den enkelte kommune ikke nødvendigvis er så sterk. Departementet mener derfor at det fortsatt er mest hensiktsmessig med statlig bevillingsmyndighet for skip som primært driver rutegående persontransport. I utgangspunktet vil slik virksomhet også trenge løyve fra statlige samferdselsmyndigheter. Med kollektive transportmidler mener departementet skip som går i rute på bestemte strekninger til regelmessige tider og med åpen adgang for publikum. Som veiledning kan det vises til lov 4. juni 1976 nr 63 om samferdsel § 3. Departementet legger videre til grunn at det fortsatt er mest hensiktsmessig at bevillinger til cruiseskip på turer av flere dagers varighet, dvs med minst én overnatting, omfattes av det statlige bevillingssystemet. Etter departementets vurdering er det derimot naturlig at kommunen har bevillingsansvaret for skjenking ombord i et fartøy som i realiteten fungerer som skjenkested i kommunen, og uavhengig av om det ligger ved kai eller ikke. I førstnevnte tilfelle omfattes det i dag av det kommunale bevillingssystemet. Den skjenkevirksomheten som skjer ombord i fartøyer som enten er rene restauranter, tilbyr rundturer, sightseeing, leies ut for dagsturer mv, vil ofte være alternativer til serveringssteder på land og representerer en annen type virksomhet enn kollektiv rutetrafikk og cruisebåter på lengre turer med overnatting. Disse fremstår i virkeligheten som alternative og konkurrerende serveringstilbud til landfast virksomhet. Hensynet til likebehandling av næringsutøvere og helhetlig alkoholpolitikk i den enkelte kommune tilsier at bevillingsmyndigheten på dette området er kommunal. Departementet mener at det kan skilles mellom statlige bevillinger for skjenking ombord i skip som enten går i kollektiv rutetransport eller i cruisefart på den ene siden, og kommunale bevillinger for skjenking ombord i skip som driver annen virksomhet på den andre. Samtidig ser departementet at det med utgangspunkt i høringsnotatet kan reises en del spørsmål rundt kommunale bevillinger på dette området. Departementet vil derfor presisere følgende forståelse av forslaget: Etter gjeldende rett kan kommunal bevilling gis av den kommunen som et skip oppholder seg i når det ligger fast ved kai. Når et skip driver «turvirksomhet» av ulik karakter, kan bevilling gis av den kommune som skipet legger ut fra, dvs den kommunen som er startsstedet for virksomheten. Etter departementets vurdering er dette virksomhetens naturlige kommunetilknytning. Departementet legger videre til grunn at et skip som har skjenkebevilling fra én kommune bare kan skjenke til de passasjerer som følger skipet. Hvis skipet legger til kai eller til annet oppholdssted ved land i annen kommune, vil skjenking ombord forutsette at skipet har skjenkebevilling fra vedkommende kommune(r). Denne ordningen medfører at et skip ev vil søke om bevilling fra flere kommuner som det ønsker å oppholde seg i. Departementet er enig i at dette kan virke tungvint når alternativet er bevilling fra én instans. Flere forhold, bl.a hensynet til en selvstendig kommunal alkoholpolitikk og likebehandling av og kontroll med skjenkingen av alkohol, begrunner likevel kravet om bevilling fra berørte kommuner. For øvrig vil den enkelte kommune ha myndighet og kontrollansvar innenfor sitt område, men departementet vil peke på at det kan foreligge et visst samordningsbehov mellom de kommuner som ev har gitt bevilling til samme skip. Når det gjelder skip som forlater norsk farvann, viser departementet til rettstilstanden slik den også har vært forstått tidligere, jf merknadene til § 5-2 i Ot.prp.nr.3l (1988-89) Om lov om omsetning av alkoholholdig drikk mv. Departementet legger til grunn at loven regulerer skjenking på skip så lenge skipet befinner seg i norsk farvann. Det kan gis en tidsbegrenset statlig skjenkebevilling for deler av året som skipet går i kollektiv persontrafikk og eventuelt kommunal bevilling for andre tider av året hvor skipet f.eks ligger ved kai som restaurant. Med det skillet mellom statlige og kommunale bevillinger for skip som er beskrevet foran, kan det tenkes at det for skjenking ombord kan være behov for statlig og kommunal bevilling i samme periode. Departementet legger til grunn at bevillingshaveren i et slikt tilfelle kan inneha statlig og kommunal bevilling samtidig. Det følger av alkohollovens system at skjenking av alkohol i utgangspunktet krever bevilling. Når det statlige bevillingssystemet etter den foreslåtte endring kun vil omfatte kollektivtrafikk med skip og skip i cruisetrafikk, vil all annen skjenkevirksomhet falle inn under det kommunale bevillingssystemet. På denne bakgrunn foreslås det i lovutkastets § 5-2 første ledd nr 3 at departementet kan gi bevilling til skjenking av alkoholholdig drikk ombord i skip som er kollektive transportmidler og ombord i cruiseskip på turer av flere dagers varighet. Det foreslås videre at § 1-7 første ledd nytt andre og tredje punktum presiserer hvilken kommune ev hvilke kommuner som søknad om bevilling til skjenking ombord i skip skal rettes til. Departementet foreslo i høringsnotatet at staten skal gi bevilling til å skjenke øl og vin på tog som driver kollektiv transport, og at skjenking på charterturer med tog skal være underlagt kommunal bevillingsmyndighet. Alkoholpolitisk utvalgs forslag er at all virksomhet som drives i forbindelse med transport over kommune-, fylkes- eller landegrensene bør være underlagt statlig bevilling. Høringsinstansene, med unntak av Norsk Hotell- og Restaurantforbund (NHRF) og Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen (FOS) gir enten uttrykk for støtte til departementets forslag eller sier at de ikke har merknader til det. NHRF og FOS har i sin fellesuttalelse uttalt seg om skip og tog under ett, det vises til sitat fra uttalelsen under 9.3.2 foran. Etter departementets mening kan skip og tog sammenlignes som transportmidler. Hensynene til likebehandling og helhet i systemet taler for at skjenkebevilling til tog i kollektiv rutetransport, dvs tog som går til bestemte tider og er åpen for allmennheten, underlegges statlig bevillingsmyndighet på samme måte som skip. All annen virksomhet bør omfattes av det kommunale bevillingssystemet. Skjenking på charterturer o l kan reise spørsmål om hvilken kommune eller kommuner, som skal være bevillingsmyndighet. I utgangspunktet vil slike turer starte fra et bestemt sted i en kommune. Dette behøver ikke nødvendigvis være den kommunen hvor skjenkingen skal foregå. Departementet legger til grunn at den kommunen som toget starter fra er bevillingsmyndighet for skjenking på toget. Departementet legger videre til grunn at et tog som går ikke trenger bevilling fra samtlige kommuner. Forutsetningen må være at toget bare stopper i andre kommuner for å ta opp eller sette av turdeltakere. Dersom toget har slike opphold på stasjoner som medfører at skjenkingen av alkohol i prinsippet gjennomføres på samme måte som om toget var et serveringssted i kommunen må det ev foreligge bevilling fra den aktuelle kommunen. For øvrig vises det til kap. 9.3.2 foran og den beskrivelse av skillet mellom rutegående transportmidler og annen virksomhet som er beskrevet der. På samme måte som for skip, kan det tenkes at skjenking på et tog i samme tidsperiode kan være knyttet til virksomhet som faller inn under både statlig og kommunal bevillingsmyndighet. Det vil f.eks være tilfellet når et tog i kollektivtrafikk med statlig bevilling, leies ut til formål som krever kommunal bevilling. Bevillingshaveren vil i slike tilfelle inneha både statlig og kommunal bevilling samtidig. For øvrig er det heller ikke noe i veien for at en virksomhet har en tidsbegrenset statlig bevilling for én del av året og kommunal bevilling for en annen del av året. Departementet foreslår etter dette at ordlyden i § 5-2 første ledd nr 1 endres slik at den omfatter skjenking av øl og vin på alle tog i kollektiv transport. Det foreslås videre at § 1-7 første ledd nytt andre og tredje punktum presiserer hvilken kommune ev hvilke kommuner som søknad om bevilling til skjenking på tog skal rettes til. Departementet har ikke foreslått endringer når det gjelder statens myndighet til å gi bevillinger til skjenking ombord i fly. Fra høringsinstansenes side er det heller ikke foreslått endringer. Etter departementets vurdering bør § 5-2 første ledd nr 3 imidlertid utformes slik at det er klart at statlig bevillingsmyndighet omfatter både fly i rutetrafikk og chartervirksomhet. I lovutkastet foreslås derfor ordlyden i § 5-2 første ledd nr 3 endret. Alkoholpolitisk utvalg har foreslått at bevillingsmyndigheten overføres til kommunene under forutsetning av at alle bevillinger gis inntil videre. Arbeidernes Edruskapsforbund mener at den kommunale bevillingsretten bør utvides til å gjelde militære forlegninger. I en fellesuttalelse gir 9 østfoldkommuner uttrykk for at bevillinger til befalsmessene bør gis av kommunene, men uten at dette rokker ved kravet om fireårs bevillingsperioder. Lyngdal kommune sier i sin uttalelse: «Da næringsutvalget og Alkoholpolitisk utvalg har kommet fram til at det er ønskelig å overføre flere skjenkebevillinger fra staten til kommunen er det naturlig at det gjøres. Dagens ordning med at staten gir bevilling mens kommunen har kontrollansvar er noe uheldig. Vennesla kommune og Øystre Slidre kommune mener også at den kommunale bevillingsmyndigheten bør utvides til å gjelde befalsmessene. Noen få kommuner har uttalt seg om spørsmålet. Disse uttaler at de ikke har merknader til dagens ordning. Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttaler at han er enig med departementet når det i høringsnotatet ikke foreslår noen endring. Forsvarsdepartementet mener at dagens ordning med statlig bevillingsmyndighet har fungert tilfredsstillende og ønsker å opprettholde denne, bl.a for å sikre at forsvarets messer behandles likt uavhengig av hvilken kommune de tilhører. Forsvarsdepartementet viser også til den enkelte kommunes påtegningsplikt i behandlingen av bevillingssaker og til den kontroll som kommunen kan utøve. Departementet er enig i at det kan argumenteres for at den kommunale bevillingsmyndigheten også bør omfatte Forsvarets befalsmesser, jf prinsippet om kommunalt selvstyre og adgang til å føre en selvstendig alkoholpolitikk. Samtidig er det klart at befalsmessene er i en særstilling forsåvidt som de ikke er en del av det ordinære skjenketilbudet i en kommune, og vanskelig kan sammenlignes fullt ut med andre skjenkesteder. Etter en helhetsvurdering mener departementet at statlig bevillingsmyndighet er hensiktsmessig for Forsvarets befalsmesser, og foreslår derfor i hovedsak ingen endring. Departementet er imidlertid blitt klar over at vanlig saksbehandling ikke kan gjennomføres når det gjelder befalsmesser knyttet til anlegg som er sikkerhetsgraderte. På denne bakgrunn foreslås det i § 5-3 annet ledd at departementet når særlige grunner tilsier det, kan delegere bevillingsmyndighet til Forsvarets overkommando og Direktoratet for sivilt beredskap. Videre fremgår det av lovforslagets § 5-3 tredje ledd at innhenting av uttalelser mv ikke skal skje i disse tilfellene. Kommunestyrets vedtak i bevillingssaker kan ikke påklages. Tidligere fulgte dette av forvaltningsloven § 28 annet ledd. Ved kommunelovens ikrafttreden 1. januar 1993 ble forvaltningsloven § 28 endret slik at det ble alminnelig adgang til å påklage vedtak truffet av kommunestyre eller formannskap, men bestemmelsen omfatter ikke vedtak etter alkoholloven. Unntaket fra klageadgangen er presisert i forskrift av 18. desember 1992 nr 1256 til forvaltningsloven, og er begrunnet i at det på dette området i større grad enn på andre forvaltningsområder gjør seg gjeldende kryssende hensyn. Alkoholloven bygger på den tanke at fordi alkohol kan ha en samfunnsskadelig virkning bør forbruket begrenses. Lovgiver har derfor ikke lagt opp til at det skal bære preg av å være en rettighet å få lov til å selge eller skjenke alkohol, og de som ønsker å gjøre seg næring av dette må innorde seg den alkoholpolitikk kommunene i kraft av loven er gitt stor frihet til å utforme. Denne grunnleggende interessekonflikt er det viktig å ha for øye ved vurderingen av om det skal innføres klageadgang også i bevillingssaker. Flertallet i Alkoholpolitisk utvalg går i NOU 1995:24 Alkoholpolitikken i endring? inn for at avslag på søknad om bevilling skal kunne påklages etter de alminnelige reglene i forvaltningsloven. Forslaget er begrunnet med rettssikkerhetshensyn og for å unngå dyre og lange rettsavgjørelser. Et mindretall på fem medlemmer ønsker å beholde dagens ordning og begrunner dette med at en slik klageadgang bryter med prinsippet om det kommunale selvstyret i alkoholpolitiske spørsmål. På denne bakgrunn tok departementet i høringsnotatet opp spørsmålet om det bør være alminnelig klageadgang etter forvaltningslovens regler også i bevillingssaker. Alminnelig klageadgang gir etter forvaltningsloven § 34 klageinstansen adgang til å prøve alle sider av saken, herunder underinstansens skjønnsutøvelse. Departementet gikk ikke inn for slik klageadgang, men drøftet uten å ta stilling til spørsmålet om det bør innføres en begrenset klageadgang. Med en begrenset klageadgang vil bevillingssøker kunne få overprøvd om den prosessuelle rettssikkerhet er ivaretatt av vedtaksorganet, uten at det i like stor grad kommer i konflikt med hensynet til kommunens frihet til å treffe alkoholpolitiske beslutninger. Dette innebærer en adgang for klageinstansen til å prøve om vedtaket er truffet på grunnlag av riktig faktavurdering og rettsanvendelse, om den er i strid med de ulovfestede regler om myndighetsmisbruk, eller om den lider av saksbehandlingsfeil. Slike mangler ved vedtakets tilblivelse kan etter alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper og forvaltningsloven § 41 medføre ugyldighet dersom de kan ha virket inn på avgjørelsens innhold. Det ble i høringsnotatet vist til at departementet ville komme tilbake til spørsmålet om klageinstans dersom det ble aktuelt å innføre bevillingsnemnd for behandling av alle bevillingssaker. Departementet går i kapittel 9.2 ikke inn for etablering av slik bevillingsnemnd. Fylkesmannen vil derfor være klageinstans hvis dagens system med at kommunestyret treffer avgjørelse i bevillingssaker opprettholdes. Totalt 74 høringsinstanser, inkludert 50 kommuner, har tatt standpunkt til spørsmålet om det skal innføres alminnelig eller begrenset klageadgang for kommunenes vedtak i bevillingssaker. Et mindretall på 9 kommuner uttaler at de vil gå inn for at det i bevillingssaker etableres en alminnelig klageadgang etter forvaltningslovens regler. De fleste av disse viser til rettssikkerhetshensyn, og muligheten for med en klageadgang unngå tid- og kostnadskrevende rettssaker. Oslo kommune uttaler: «Oslo kommune mener at klageadgang for vedtak etter alkoholloven må innføres. Hensynet til rettssikkerheten og elementær forvaltningsrett tilsier at denne særordningen under alkoholloven avvikles. Oslo kommune legger til grunn at lovene ikke bare skal gi myndighetene fullmakt til å styre, men også gi folk og næringer vern mot urimelige vedtak. 19 kommuner går inn for at det skal innføres en begrenset klageadgang, og begrunnelsene er gjennomgående den samme som anført hos de kommuner som ønsker alminnelig klageadgang. Enkelte ønsker imidlertid en klageadgang som er begrenset til enten kun å omfatte saksbehandling, eller saksbehandling og lovanvendelse, mens andre ønsker at klageadgangen er begrenset på den måten at kun visse avgjørelser skal kunne påklages. Bergen kommune uttaler at det bør innføres en klageadgang dersom bevillingsperioden blir ubegrenset. Forøvrig er Bergen kommune av den oppfatning at en klageadgang vil føre til en formidabel mengde klager, fordi terskelen er mye lavere for å sende inn en klage til fylkesmannen enn for å gå til rettssak. Videre fremheves at en klagebehandling vil bli vanskelig fordi det ved behandlingen av bevillingssøknader trekkes inn så mange momenter at et klageorgan ikke vil kunne få klarhet i saken uten at det blir foretatt parts- og vitneforklaringer og ikke gjennom skriftlig klagebehandling. Av de øvrige høringsinstanser er det flertall for å innføre alminnelig klageadgang etter forvaltningslovens regler. Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler: «Etter NHOs mening er det åpenbart behov for å gi private parter adgang til å påklage enkeltvedtak som treffes i medhold av alkoholloven. Vi kan ikke se at det forhold at det her dreier seg om politiske vedtak er tilstrekkelig til å begrunne unntak fra den alminnelige klageadgangen. Heller ikke hensynet til det lokale selvstyret i kommunene er tilstrekkelig til å begrunne et slikt unntak. NHO ser ingen grunn til at det kommunale selvstyre skal gis en særstilling i forhold til alkoholpolitikk sammenholdt med andre områder for kommunal virksomhet. NHO vil peke på at muligheten til å påklage forvaltningsvedtak er en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti. Etter vår mening bør det snarest innføres en alminnelig adgang til å påklage kommunale bevillingsvedtak i samsvar med forvaltningsloven § 28 flg. Lignende synspunkter fremheves av andre representanter for næringen, og Pilsens Venner. Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen og Norsk Hotell- og Restaurantforbund sier i sin fellesuttalelse: «Vi kan ikke akseptere at denne næring skal stilles i en særstilling i forhold til all annen næringsvirksomhet, og under enhver omstendighet må det kunne innføres en klageadgang som omfatter saksbehandlingen, rettsanvendelsen og myndighetsmisbruk. Nærings- og energidepartementet understreker at kommunenes bevillingsvedtak kan ha stor betydning for næringsdrivende og konkurransen dem imellom, og at det av rettssikkerhetshensyn er viktig å bygge ut klageadgangen. Det finnes heller ingen andre eksempler på at forvaltningsmessige vedtak er unntatt fra klageadgangen. Videre vises til at turist- og høyfjellshoteller vil miste den klagemulighet de nå har ved en overføring av bevillingsmyndigheten til kommunen. Romerike politikammer og Fylkesmannen i Oslo og Akershus går også inn for alminnelig klageadgang etter forvaltningslovens regler av rettssikkerhetsmessige hensyn. Fylkesmennene i Vest-Agder, Aust-Agder, Møre og Romsdal og Nord-Trøndelag mener klart at det bør være klageadgang til overordnet forvaltningsorgan, men denne kan gjerne begrenses til gyldighetsprøving. Fylkesmannen i Oppland stiller seg i utgangspunktet positiv til begrenset klageadgang, hvis det kan innføres uten at det medfører uhensiktsmessig mye merarbeid. Kommunal- og arbeidsdepartementet legger til grunn at en begrenset klageadgang i form av gyldighetsprøving kan være aktuelt, og uttaler: «Rettssikkerhetshensyn taler for at bevillingssøkere ikke bør henvises til domstolene som eneste mulighet for å få prøvd om eventuelle krav til bevillingshaver er riktig vurdert og om saksbehandlingsreglene er fulgt. Også av hensyn til kommunene vil en begrenset klageordning kunne være en fordel framfor dagens situasjon, der kommuner ikke sjelden blir saksøkt i forbindelse med bevillingssaker. Av de høringsinstanser som ikke ønsker klageadgang i bevillingssaker finner vi blant andre Avholdsfolkets Landsråd, som uttaler: «Vi er svært glad for at departementet så klart avviser forslaget om å innføre en generell klageadgang i bevillingssaker. Dette ville innebære en betydelig svekkelse av det kommunale selvstyret ved at en høyere administrativ instans ville bli gitt myndighet til å overprøve politiske avgjørelser. Vi er også skeptiske til å innføre en begrenset klageadgang og dermed åpne opp for en ny arena for klager. Vi er enig i at det i et slikt tilfelle kan bli vanskelig å skille mellom hva som er rettsanvendelsesskjønn og hva som er det frie skjønnet, og at det dermed kan bli uklart hva denne klageadgangen egentlig innebærer. Forbundet Mot Rusgift, Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet og Arbeidernes Edruskapsforbund er også motstandere av klageadgang for vedtak etter alkoholloven. Fylkesmennene i Buskerud og Vestfold mener likeledes at siden avgjørelsene i stor grad vil være basert på lokalpolitiske vurderinger vil de egne seg dårlig for overprøving av fylkesmannen. Disse fylkesmenn peker på at det er vanskelig å skille mellom rettsanvendelsesskjønn og det såkalte frie skjønn. En begrenset klageadgang kan derfor lett føre til at fylkesmannen får en rolle i den alkoholpolitiske debatten som ikke er forenlig med det grunnleggende prinsipp at alkoholspørsmål skal avgjøres utfra lokalpolitiske vurderinger. Kommunenes Sentralforbund mener framlegget om forvaltningsklage på kommunale bevillingsavslag, selv om det bare gjelder en begrenset klageordning, kan føre til en uheldig avpolitisering i lokalsamfunnet av spørsmål i tilknytning til alkoholomsetning. 21 kommuner uttrykker likeledes motstand mot klageadgang i bevillingssaker, i hovedsak av hensyn til det kommunale selvstyre og redsel for at dette vil undergrave kommunenes mulighet for å utøve en restriktiv alkoholpolitikk. Stavanger kommune uttaler: «Med den grundige behandling bevillingssakene får i kommunene ihht. gjeldende regelverk, ser Stavanger kommune ingen verdi i et system med adgang til klage til fylkesmannen. Et slikt system vil bare kunne bringe uklarheter inn i myndighets- og ansvarsforhold i bevillingssakene og forsinke klagesaken som nok helt uavhengig av en to-trinnsbehandling til slutt vil havne for domstolen. Kristiansand kommune uttaler at på grunn av sin spesielle karakter, med skjønnsmessige vurderinger, bør det ikke gis lovfestet klageadgang for vedtak etter alkoholloven. Sosial- og helsedepartementet vil bemerke at kommunalt selvstyre utgjør et kjernepunkt i norsk alkoholpolitikk, og alkoholloven legger derfor stor alkoholpolitisk makt til kommunene. Det er et grunnleggende prinsipp at spørsmål om antall bevillinger og plasseringen av disse skal avgjøres på bakgrunn av lokalpolitiske vurderinger. Det er i bevillingssaker ikke kun snakk om å utøve et fritt skjønn, men om å utøve et klart politisk preget fritt skjønn. Innføring av en alminnelig klageadgang etter forvaltningslovens regler, slik at statlig klageinstans får kompetanse til å overprøve også denne skjønnsutøvelsen i kommunestyrevedtak, ville innebære en omfattende endring av balansen mellom kommunal og statlig beslutningsrett over den lokale alkoholpolitikken. I alkoholpolitiske saker representerer kommunene lokalbefolkningens syn på hvordan interessekonflikten mellom næringens ønske om å få adgang til alkoholomsetningsmarkedet og ønsket om å kontrollere og begrense forbruket av alkohol skal løses. På andre områder innen kommunalforvaltningen hvor det nå er alminnelig klageadgang etter forvaltningslovens regler, gjør således ikke hensynet til det lokale folkestyre seg gjeldende i like stor grad. Vedtak etter alkoholloven er klart politiske beslutninger. Etter departementets vurdering er det derfor god grunn til å avskjære alminnelig klageadgang etter forvaltningsloven i disse sakene. Det må tillegges vekt at flertallet av de kommuner som har uttalt seg om alminnelig klageadgang og Kommunenes Sentralforbund stiller seg negative til en slik ordning. Sosial- og helsedepartementet vil på denne bakgrunn ikke tilrå at det innføres alminnelig klageadgang etter forvaltningslovens regler. Generelle rettssikkerhetsmessige betraktninger tilsier imidlertid at alle bør sikres mot uriktige vedtak fra det offentliges side. Det kan derfor anføres at det burde være adgang til å prøve om avgjørelser i bevillingssaker er gyldige. Dette er en mer begrenset overprøving enn det som følger av alminnelig klageadgang. Klageinstansen kan her ikke overprøve forvaltningsskjønnet, herunder de alkoholpolitiske prioriteringer. Selv om en overprøving av om vedtak i bevillingssak er gyldig kan skje ved domstolene, er dette kostnads- og tidkrevende både for søker og kommunen. Adgangen til å bringe kommunens vedtak inn til lovlighetskontroll i et statlig organ, jf lov 25 september 1992 nr 107 om kommuner og fylkeskommuner § 59, er bare åpen med medvirkning av minst tre medlemmer av kommunestyret eller fylkestinget. Alkoholloven stiller få krav for at bevilling kan gis. Det er i stor grad opp til bevillingsmyndighetens skjønn å vurdere om søknader skal innvilges eller avslås. Dette gjør at vedtakene i utgangspunktet er lite egnet for overprøving. Med en begrenset klageadgang må klageinstansen skille mellom hva som er et skjønn om rettsanvendelsen og hva som er det såkalte frie skjønnet. Dette kan ofte være vanskelig, og det lar seg ikke gjøre å gi uttømmende retningslinjer for grensedragningen. Også dersom klageadgangen er begrenset til saksbehandlingsfeil, kan grensedragningen mot det som i realiteten er skjønnsutøvelse være vanskelig. Alkoholpolitiske beslutninger, særlig i form av avslag på søknader eller innskrenkninger i utøvelsen av bevillingen, vil som regel få negative konsekvenser for den enkelte, men det ligger i lovens system at det skal særdeles mye til før dette kan sies å innebære urimelighet i slik grad at det er i strid med myndighetsmisbrukslæren. Videre vil friheten til å utøve et alkoholpolitisk skjønn i seg selv gi stort rom for forskjellsbehandling mellom skjenke- og salgssteder. Med tidsbegrensede bevillinger vil en begrenset klageadgang slik departementet har skissert den i høringsnotatet, gi mulighet for overprøving av bl.a kommunestyrets avgjørelser om tildeling, fornyelse og inndragning av bevilling. Som Trondheim kommune fremhever, byr en klageadgang over vedtak om inndragning av bevilling på problemer i forhold til effektueringen av vedtaket, selv om en klage over forvaltningsvedtak normalt ikke gis oppsettende virkning. På den annen side er et inndragningsvedtak en reaksjon som kan medføre alvorlige konsekvenser for bevillingshaver, og dersom det først skal innføres en klageadgang kan det fra et rettssikkerhetssynspunkt virke unaturlig at den ikke også gjøres gjeldende for inndragning. De kommunale bevillingene utløper ved kommunestyreperiodens slutt. Bevillingshaveren er derfor ikke sikret ny bevilling neste periode ved medhold i en eventuell klage. En klageadgang får mao bare betydning innenfor kommunestyreperioden og betydningen er derfor begrenset, selv om det kan være viktig for søker å få prøvet om vedtaket er gyldig. På dette grunnlag foreslår departementet å innføre en begrenset klageadgang, jf forslaget til ny § 1-16 hvor slik klageadgang lovfestes. Det tidligere unntak fra begrunnelsesplikt for bl.a kommunestyrevedtak i forvaltningsloven § 26 ble opphevet ved vedtakelsen av den nye kommuneloven. Departementet redegjorde i høringsnotatet for kommunestyrets plikt til å begrunne vedtak i bevillingssaker. Det ble ikke foreslått endringer i dette. Noen av høringsinstansene fremhever viktigheten av begrunnelsesplikt, og enkelte mener dette bør presiseres i alkoholloven. Norsk Bryggeri- og Mineralvannindustris Forening og Norsk Hotell- og Restaurantforbund peker på at mange får sine søknader avslått under henvisning til «alkoholpolitiske hensyn». Sosial- og helsedepartementet vil bemerke at det har vært noe uklart om det ved opphevelsen av forvaltningsloven § 26 ble innført en begrunnelsesplikt også for vedtak etter akoholloven. Dette fordi det på bakgrunn av uttalelser fra kommunelovutvalget i Ot.prp.nr.42 (1991-1992) Om lov om kommuner og fylkeskommuner side 213, kan hevdes at opphevelsen av § 26 kun var en nødvendig følge av innføringen av alminnelig klageadgang etter forvaltningsloven § 28 for vedtak truffet av kommunestyre og formannskap - uten at det forøvrig var meningen å foreta endringer i de klageordninger som allerede i kraft av særlovgivningen eksisterte. «dette innebærer at forvaltningslovens alminnelige regler om grunngiingsplikt skal gjelde for alle kommunale/fylkeskommunale organer, når de treffer enkeltvedtak - jf lovens § 3, § 24 § 25. Sosial- og helsedepartementet legger til grunn at forvaltningsloven § 24 om begrunnelsesplikt også omfatter vedtak etter alkoholloven. Begrunnelse er særlig viktig i forbindelse med saker som kan påklages, men også i forbindelse med en eventuell domstolsprøving. Det tvinger til ryddigere saksbehandling, og kan hindre kritikk av de avgjørelser som tas når det fremgår at vedtaket er bygget på saklig grunnlag. Det kan imidlertid under enhver omstendighet ikke stilles store krav til begrunnelsen for vedtak etter alkoholloven. Kommunestyrene fatter ofte en hel rekke enkeltvedtak som alle er begrunnet i alkoholpolitiske retningslinjer, og det må i disse tilfellene i alminnelighet være tilstrekkelig å vise til de aktuelle retningslinjene og «alkoholpolitiske hensyn». Graden og arten av vedtak som fattes har i mange tilfeller likhetstrekk med vedtakelsen av forskrifter, som det ikke er begrunnelsesplikt for. Departementet anser det ikke nødvendig å innta bestemmelser om begrunnelsesplikt i alkoholloven så lenge dette følger av forvaltningslovens regler. Omsetningsreglene i alkoholloven er knyttet til definisjonene av brennevin, vin og øl jf § 1-3. Hva som er øl er definert i lov av 28. juni 1912 nr 4 om tilvirking, innførsel og beskatning av øl § 1. Alkoholholdig drikk som ikke er definert som øl, faller enten i kategorien vin eller brennevin. Det får betydning blant annet for hvilke serveringssteder som kan skjenke drikken, for aldersgrensene og for skjenketider. Under høringen av departementets lovforslag om ny bevillingsordning for alkoholholdig drikk framkom ønske om en avklaring av grensen mellom vin og brennevin i alkoholloven § 1-3. Årsaken til dette var den uenighet som har eksistert mellom deler av serveringsnæringen og departementet når det gjelder forståelsen av § 1-3. Det vises til Ot.prp.nr.51 (1994-1995) Om lov om endringer i alkoholloven (ny bevillingsordning for alkoholholdig drikk m.v) s. 21 flg, som redegjør for bakgrunnen for lovendringen og samtidig skisserer ulike løsninger på spørsmålet om grensedragning. Med vin forstås drikk som er tilvirket av druesaft gjennom alkoholgjæring. Likt med vin regnes også sterkvin, dvs vin tilsatt tilvirket alkohol (alkohol framstilt ved destillasjon eller annen teknisk prosess) og drikk tilvirket av frukt, bær eller plantesaft gjennom gjæring. Mjød, som produseres på basis av en gjæret blanding av honning og vann, og cider, som er basert på gjæret eple- eller pæresaft, er omfattet av vindefinisjonen. Det er en forutsetning at drikken inneholder mindre enn 22 volumprosent alkohol. Alle drikker som inneholder mer enn 22 volumprosent alkohol regnes som brennevin. Dersom drikk som inneholder brennevin, er svakere enn 22 volumprosent, følger den reglene for vin bare dersom det dreier seg om et selvstendig produkt. Departementet foreslo i høringsnotatet at definisjonene av vin og brennevin baseres på framstillingsmåten, jf modell 2 slik den er presentert i Ot.prp.nr.51 (1994-1995), jf kap. 4.4. Dette betyr at vinkategorien vil omfatte drikk som er basert på alkohol fremstilt ved gjæring av druesaft (inkludert sterkvin) og andre gjærede drikkevarer såsom gjærede frukt, bær eller plantesafter som ikke inneholder mer enn 22 volumprosent alkohol, og som ikke er øl. Det samme gjelder mjød som er produsert på basis av en gjæret blanding av honning og vann samt cider som er basert på gjæret eple- eller pærejuice. Brennevin vil omfatte alle drikker som er basert på alkohol som er fremstilt ved destillasjon, ved gjæring med påfølgende destillasjon eller ved annen teknisk prosess (tilvirket alkohol.) Drikken kan være ublandet eller blandet med andre produkter. Innenfor EU er det ikke et harmonisert regelverk for omsetning av alkoholholdige drikker. Fellesskapet har imidlertid et kvaltitetsregelverk som er en del av EØS-avtalen, jf Landbruksdepartementets forskrift av 1. juli 1994 nr 710 om handel med vin mm, som er gitt med hjemmel i lov 17. juni 1932 nr 6 om kvalitetskontroll med landbruksvarer mv § 2 og § 3. Det er få kommuner som har avgitt uttalelse. Av de kommunene som har uttalt seg, støtter flertallet departementets forslag om at definisjonene av vin og brennevin skal baseres på framstillingsmåten. «Det viktigste for kommunens forvaltning av alkohollovens forutsetning om skille mellom vin og brennevin i bevillingsøyemed, er at grensedragningen fremgår klart av loven. Den foreslåtte nye regelen synes i alle fall å være enklere å praktisere enn dagens regel. Ringerike kommune går imot forslaget og uttaler: «Det legges opp til en endring i bestemmelsene på hvordan grensen på 22 volumprosent skal defineres. Endringen synes svært byråkratisk og unødvendig. Endringen tiltrås ikke. A/S Vinmonopolet, Avholdsfolkets Landsråd og IOGT støtter departementets forslag. A/S Vinmonopolet uttaler: «Dagens definisjon fører til enkelte fortolkningsproblemer, da begrepet selvstendig drikk er uklart. Vinmonopolet ser ingen bedre måte å løse dette på enn den departementet selv foreslår. En forutsetning er at der hvor vin er tilsatt tilvirket alkohol, skal en vesentlig del av drikken være vin for at den skal kunne defineres som vin. «Vi støtter departementets forslag på dette punkt, og håper at dette kan sette en stopper for spekulasjonene i å produsere såkalt lettbrennevin for å komme utenom de spesielle reglene for brennevinsomsetning. Nærings- og energidepartementet, Dagligvareforbundet, Norges Colonialgrossisters Forbund, Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen/Norsk Hotell- og Restaurantforbund, Norske Vinagenters Forening og Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund går imot departementets forslag. Nærings- og energidepartementet har uttalt: «Nærings- og energidepartementet kan ikke stille seg bak SHDs forslag om å basere definisjonen av vin og brennevin på fremstillingsmåten. Det vil etterhvert komme flere blandingsprodukter på markedet, noe som gjør det vanskelig å vite hvordan det enkelte produkt er fremstilt. Det vil derfor kunne oppstå vanskeligheter for serveringspersonalet og skjenkekontrollører ved praktiseringen av en slik regel. Etter NOEs syn bør derfor definisjonene baseres på alkoholprosenten. Dagligvareforbundet uttaler: «DF vil advare mot å foreta innstramminger/endringer i eksisterende definisjoner av alkoholholdige drikker. I forbindelse med alkoholpolitiske vurderinger gir det ikke mening å legge annet enn drikkevarens reelle alkoholinnhold til grunn. Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen og Norsk Hotell- og Restaurantforbund sier i sin fellesuttalelse: «Departementets forslag innebærer på dette punkt en endring for 3. gang på kort tid. Problemet har nær tilknytning til EØS-avtalen uten at vi kan se at dette er drøftet. Vi er kjent med at problemstillingen er forelagt ESA i tillegg til at den er under behandling i domstolene. Vi kan heller ikke se at spørsmålet om fremstillingsmåte eller hvilke ingredienser som blandes med hverandre har alkohol- eller edruskapspolitisk betydning. Etter vår mening bør klassifiseringen av alkoholholdige drikker spesielt klassifiseringen av brennevin som medfører strengere regulering på flere punkter, knyttes til enkle og lett praktiserbare kriterier. Kravet til forutberegnelighet og at loven i overveiende grad skal etterleves av personalet i den enkelte bedrift og håndheves på kommunalt nivå, ikke minst av de lokale kontrollører som ikke kan forventes å ha en omfattende produktkunnskap tilsier at man opererer med en prosentgrense. Norske Vinagenters Forening har blant annet uttalt følgende: «Norske Vinagenters Forening mener lovens brennevinsdefinisjon ikke bør gå videre enn de alkoholpolitiske målsettinger tilsier. Siktemålet med lovens utvidete brennevinsdefinisjon skal være at også brennevinsbaserte tradisjonelle «drinker» som tilbys markedet som masseprodusert, ferdigblandet drikk, skal være omfattet. Det kan lovteknisk by på vanskeligheter å skille brennevinsbaserte drikker som markedet oppfatter som ferdigblandede drinker (gin/tonic, Whisky/soda m.m.) og coctails («Gin Fizz», «Tom Collins» o.l.) fra brennevinsbaserte produkter slik som alkoholsvake, «kremede» likører som f.eks. egglikører eller bitterprodukter som en merkevare som Campari. For å oppnå smak og konsistens som varer av sistnevnte kategori og merker, kreves i utgangspunktet fremstillingsprosesser av industriell karakter: dette i motsetning til regulære drinker som tradisjonelt har vært blandet manuelt i forbindelse med servering. En alkoholsvak, kremet likør kan ikke uten videre fremstilles i en bardisk. Et slikt produkt vil derfor pga fremstillingsmåten lettere enn en tradisjonell drink/coctail kunne karakteriseres som et selvstendig produkt. En drink/coctail vil derimot kunne karakteriseres som et blandingsprodukt enten det er fremstilt i en bardisk eller som masseprodusert vare. Foreningen uttaler videre: «Norske Vinagenters Forening mener det kriterium som skal skille det ene blandingsprodukt fra det andre må være hvorvidt man gjennom serieframstilling av et brennevinsbasert produkt søker å tilby en vare som etter innhold og karakter er en drikk som tradisjonelt blir tilberedt - eller kan tilberedes - i forbindelse med servering. Det er dette forhold loven skal ramme. Uten denne presisering vil lovens definisjon ramme for vidt. Etter Foreningens oppfatning er det lovteknisk nødvendig å henføre alle brennevinsbaserte produkter som skal følge omsetningsreglene for vin til lovens vindefinisjon istedet for å unnta enkelte slike fra brennevinsdefinisjonen. Dette gjelder selv om det i slike produkter vil være et totalt fravær av ingrediensen vin (slik som tilfellet vil være for f.eks. en egglikør.) Norske Vinagenters Forening foreslår på denne bakgrunn at tredje og fjerde ledd blir lydende: Med vin forstås drikk som er tilvirket av druesaft gjennom alkoholgjæring, herunder vin tilsatt tilvirket alkohol, og andre gjærede drikkevarer som inneholder under 22 volumprosent alkohol og som ikke er øl. Med vin forstås også drikk som er blandingsprodukt av alkoholfri drikk og tilvirket alkohol med lavere alkoholinnhold enn 22 prosent og som ikke er brennevin etter fjerde ledd. Med brennevin forstås tilvirket alkohol som inneholder mer enn 22 volumprosent alkohol. Med brennevin forstås også seriefremstilt drikk med lavere alkoholinnhold enn foran nevnt og som er sammensatt av alkoholfri drikk og tilvirket alkohol, såfremt drikk med tilsvarende innhold og av tilsvarende karakter normalt også kan tilberedes ved blanding i forbindelse med servering. Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund har fremsatt følgende endringsforslag: «§ 1-3 tredje ledd bør lyde: Med vin forstås drikk som er tilvirket av druesaft gjennom alkoholgjæring. I tillegg også andre drikker som i hovedsak består av vin eller andre gjærede frukt- og bærsafter som er tilsatt tilvirket alkohol og som inneholder under 22 volumprosent og som ikke er øl. Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund uttaler i denne forbindelse: «Begrunnelsen til endringsforslaget er at departementets forslag i praksis vil diskriminere mellom gjærede safter av druer og bær som naturlig forekommer i Norge. Dette vil kunne diskriminere tilvirkning av hetvinsdrikker i Norge. Samtidig mener vi at avgrensningen mot salg av utblandet sprit som vin er hensyntatt i vårt forslag. Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at Stortinget i forbindelse med behandlingen av Ot.prp.nr.51 (1994-1995) ba departementet følge utviklingen på dette området og vurdere bestemmelsene i forbindelse med revisjon av alkoholloven og øvrige forhold i denne sammenheng ( Innst.O.nr.74 (1994-1995)). Dette er bakgrunnen for at departementet nå reiser spørsmålet om grensedragningen mellom vin og brennevin er tilfredsstillende løst i loven. Spørsmålet er aktualisert gjennom forsøk fra næringsinteresser for å få ferdigblandede brennevinsdrinker som gin/tonic, vodka/tonic, whisky/soda o l som har en alkoholstyrke på 9 volumprosent, samt en del brennevinsbaserte drikker med et alkoholinnhold mellom 14,5 og 21 volumprosent regulert som vin etter alkohollovens definisjon. Norsk alkoholpolitikk og dagens alkohollov setter et skille mellom vin og brennevin. Drikkene behandles derfor i mange henseender forskjellig. En grensedragning basert på alkoholinnholdet i den utskjenkede drikk ville innebære en så omfattende utvisking av grensene at det blir lite igjen av dem. Ethvert ferdig utblandet brennevinsprodukt, f.eks whisky med vann, ville i henhold til dette standpunktet kunne serveres etter vinreglene, d v s på skjenkesteder som bare har vinbevilling, til 18-åringer, på søndager o s v, mens en whisky som blandes på stedet ville kreve brennevinsbevilling. Dette ville innebære en betydelig stimulans for omsetning av utblandete produkter ved skjenkesteder uten brennevinsbevilling og detaljmonopolets kundegruppe mellom 18-20 år av slike produkter. En utvisking av grensen mellom vin og brennevin som foreslått, ville m.a o medføre en vesentlig liberalisering av omsetningsreglene for brennevin. De aller fleste europeiske land har ulike salgs- og skjenkeregler for ulike alkoholholdige drikker. De fleste land opererer med skiller basert på rene produksjonstekniske kriterier. Enkelte land har imidlertid et system som svarer til dagens alkohollov. I Frankrike deles alkoholholdige drikker inn i fire grupper basert på en kombinasjon av framstillingsmåte og alkoholstyrke. Innspillene fra næringsinteresser som er omtalt foran, kan oppfattes som uenighet når det gjelder behovet for et alkoholpolitisk skille mellom vin og brennevin. Departementet mener at det er viktig å skille mellom vin og brennevin og foreslår at skillet opprettholdes. Det må imidlertid konstateres at det fortsatt er uenighet rundt grensedragningen vin - brennevin i alkoholloven. Som A/S vinmonopolet peker på i sin uttalelse, har dagens definisjon ført til endel fortolkningsproblemer i forhold til hvilke drikker som kan betegnes som et selvstendig produkt og således skal følge reglene for vin. Departementet er av den oppfatning at ved at definisjonene av vin og brennevin baseres på fremstillingsmåten, vil det skapes større klarhet enn etter dagens definisjoner. Nærings- og energidepartementet viser i sin uttalelse til at det vil kunne komme flere blandingsprodukter på markedet og at det derfor vil kunne være vanskelig for serveringspersonal og skjenkekontrollører å praktisere en regel hvor definisjonene av vin og brennevin baseres på fremstillingsmåten. Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen og Norsk Hotell- og Restaurantforbund har i sin fellesuttalelse gitt uttrykk for lignende synspunkter. Departementet viser i denne sammenheng til at brennevinsdefinisjonen ifølge forslaget vil omfatte alle blandingsprodukt med tilvirket alkohol med unntak av sterkvingruppen. Det er vanskelig å se at dette ville skape uklarheter. Departementet viser forøvrig til at det stadig lanseres nye drikker, særlig for restaurantmarkedet og med ungdom som målgruppe, f.eks drikker som i pressen beskrives som en slags alkoholholdig brus. Disse produktene kan være basert på gjæret frukt tilsatt mineralvann eller en blanding av øl og cider. Både etter gjeldende rett og etter departementets nye forslag regnes produktene som vin. Derimot regnes brusdrikken eller limonaden som brennevin når den har fått sitt alkoholinnhold ved tilsetting av tilvirket alkohol. Norske Vinagenters Forening har foreslått at brennevinsdefinisjonen bare bør omfatte de blandingsproduktene som det også er mulig å tilberede i forbindelse med serveringen. Departementet har sympati for forslaget, som i store trekk svarer til dagens lov. Det vil imidlertid ikke løse de problemer som er skapt, spesielt innenfor skjenkenæringen. Departementet vil foreslå at definisjonene av vin og brennevin baseres på framstillingsmåten, som beskrevet innledningsvis foran, jf departementets lovutkast § 1-3 tredje og fjerde ledd og merknadene til bestemmelsen. Modellen vil tilfredsstille kravet til klarhet og forutsigbarhet og derfor være enkel å praktisere. Den vil imidlertid innebære en viss tilstramming i forhold til dagens lov, forsåvidt som svake likører og bitre aperitifer (som ikke er vinbaserte) vil følge reglene for brennevin. Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund har pekt på at forslag til vindefinisjon i § 1-3 tredje ledd vil diskriminere mellom gjærede safter av druer og bær som naturlig forekommer i Norge og har derfor fremsatt endringsforslag. Departementet finner imidlertid ikke å kunne gå inn for dette forslaget. Det vises i denne sammenheng til at det vil være svært variabelt hva som omfattes av begrepet «frukt». Det vil av denne grunn være en viss fare for omgåelse av reglene i forbindelse med blandingsproduktene. Departementet mener derfor at safter av druer på den ene siden og frukt- og bærsafter på den andre ikke bør likestilles i denne sammenheng. Ifølge alkoholloven § 1-3 er alkoholholdig drikk definert som drikker som inneholder mer enn 2,50 volumprosent alkohol. Aldersgrensebestemmelsene i lovens § 1-5 får imidlertid anvendelse også for drikk mellom 0,70 og 2,50 volumprosent alkohol. Dette innebærer at ungdom under 18 år ikke kan kjøpe eller selge lettøl. I høringsnotatet foreslo departementet at alkoholloven § 1-3 skulle justeres slik at aldersgrensebestemmelsene bare omfattet kjøp av varen. Forslaget innebar m.a o at det ville bli tillatt for ungdom under 18 år å selge lettøl. Det er få kommuner som har avgitt uttalelse. Av de kommunene som har uttalt seg, går flertallet inn for at ungdom under 18 år skal kunne selge lettøl. «Fredrikstad kommune støtter forslaget om å opprettholde aldersgrensen på 18 år for alkoholholdige drikker mellom 0,70 og 2,5 volumprosent. Forbud mot at ungdom under 18 år kan selge slike varer bør opprettholdes, i tråd med forbudet i røykeloven om at tobakk ikke kan selges av personer som er yngre enn de som kan kjøpe. Avholdsfolkets Landsråd har uttalt: «Vi stiller oss kritisk til opphevelse av denne regelen. Vi har forståelse for at det kan være vanskelig å håndheve regelen i praksis. Vårt prinsipielle standpunkt er imidlertid at det er uheldig at det er lovlig å selge en vare som det ikke er lovlig å kjøpe. Kristiansand politidistrikt har uttalt: «Departementet foreslår alkoholloven § 1-3 «justert» slik at aldersgrensen på 18 år bare skal gjelde for kjøp, ikke for salg. Dette med den begrunnelse at lettøl «selges oftere i kiosker og andre steder som bare er betjent av skoleungdom». En slutning som den departementet trekker synes inkonsekvent. Enten må loven endres slik at hovedregelen i § 1-3, 1. pkt gjelder generelt, eller så må lovens nåværende bestemmelser i første ledd bli stående uendret. Dagligvareforbundet og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon har uttalt at de ønsker at ungdom under 18 skal kunne selge lettøl. Departementet skal bemerke at det må antas at forbudet mot at ungdom under 18 år kan selge lettøl er vanskelig å gjennomføre i praksis og at det ofte ikke overholdes. Dette er en situasjon som er lite heldig for lovens legitimitet og som taler for at forbudet oppheves. På den annen side kan det som påpekt i uttalelsene fra Avholdsfolkets Landsråd og Kristiansand politidistrikt, virke inkonsekvent at ungdom under 18 år skal kunne selge lettøl men ikke ha adgang til å kjøpe samme produkt. Som nevnt av en av høringsinstansene, har tobakkskadeloven også en bestemmelse om at salg (av tobakk) bare kan foretas av personer over 18 år, men dette forbudet gjelder likevel ikke hvis en person over 18 år har daglig tilsyn med salget. Etter departementets mening vil en tilsvarende bestemmelse i alkoholloven representere en mellomløsning som kan oppfylle næringens ønske om lovendring og ivareta kontrollhensyn. Departementet foreslår etter dette at § 1-5 tredje ledd endres. Internkontroll betyr at det påses at krav fastsatt i medhold av lov eller forskrift overholdes. Departementet foreslo i høringsnotatet at det inntas en hjemmel for departementet til å gi forskrifter om internkontroll i alkoholloven § 1-9. Forslaget innebærer at bevillingshaverne skal kunne pålegges å innføre et internkontrollsystem for å sikre gjennomføringen av reglene i alkohollovgivningen. Det er ingen høringsinstanser som går imot departementets forslag. Alle de kommunene som har avgitt uttalelse støtter departementets forslag. Tromsø kommune uttaler i denne sammenheng: «Vi ser positivt på SHDs, merknader om internkontroll på salgs - og skjenkesteder og vil tiltre forslaget om å hjemle en adgang for departementet i loven til å gi forskrifter om dette. Rusmiddeldirektoratet, Avholdsfolkets Landsråd, Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet og Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen/Norsk Hotell- og Restaurantforbund er blant de høringsinstanser som har uttalt at de støtter departementets forslag. Rusmiddeldirektoratet uttaler i denne sammenheng: «Vi er enig i at det i § 1-9 inntas en hjemmel til å gi forskrifter om internkontroll tilsvarende hjemmelen i § 3A-10. Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at et internkontrollsystem vil kunne effektivisere den kommunale kontrollen og slik sett innebære en styrking av denne. I tillegg vil pålegg om internkontroll i alle salgs- og skjenkevirksomheter styrke bedriftenes egenkontroll og være en pådriver for forbedring av de interne rutiner som må etableres for å forhindre brudd på alkohollovens bestemmelser. En tilsvarende hjemmel er gitt i § 3A-10 hva angår bevilling til engrossalg. Departementet foreslår derfor at det inntas en hjemmel for departementet til å gi forskrifter om internkontroll, jf lovforlagets § 1-9 fjerde ledd og merknadene til denne. De kommunale kontrollutvalgene har som oppgave å kontrollere de salgs - og skjenkebevillinger som er gitt av kommunen. Kontroll med ulovlig skjenking der bevilling mangler, s k bevillingsløs skjenking, er en oppgave for politiet alene. Departementet drøftet i høringsnotatet hvorvidt kommunale kontrollorganer burde få hjemmel for å kontrollere og å gripe inn overfor bevillingsløs skjenking. Det vises forøvrig til at Alkoholpolitisk utvalg har gitt uttrykk for at dette bør vurderes. Av de kommunene som har avgitt uttalelse, har et klart flertall gitt uttrykk for at kontroll og sanksjonering av ulovlig skjenking fortsatt bør være en oppgave som tilligger politiet. Ål kommune uttaler: «Det kommunale kontrollorgan bør ikkje ha heimel til å kontrollere og gripe inn i høve stader som skjenker utan løyve. Dette bør fortsatt vere ei politisak. Oslo kommune og Lyngdal kommune har gitt uttrykk for lignende synspunkter. Lyngdal kommune viser særlig til at det vil være vanskelig å finne reaksjonsformer dersom kommunen skal få hjemmel til å gripe inn overfor bevillingsløs skjenking. Avholdsfolkets Landsråd støtter forøvrig departementets syn og vurdering. Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen og Norsk Hotell- og Restaurantforbund har i sin fellesuttalelse uttalt følgende: «Når det hevdes at kontroll av bevillingsløs skjenking er en oppgave for politiet alene, er vi helt uenige i dette. Ikke minst på bakgrunn av departementets gjentatte begrunnelser om kommunalt selvstyre og kommunes mulighet til å regulere alkoholpolitikken og begrense forbruket. Vi er innforstått med at kommunen etter alkoholloven ikke har noen formell myndighet eller sanksjonsmuligheter overfor bevillingsløs skjenking, men som bevilgende myndighet har man plikt og rett til å sørge for at bevillingspliktig virksomhet har bevilling eller opphører sin virksomhet. Vi er derfor av den oppfatning at kommunale kontrollører kan og skal kontrollere og fastslå de faktiske omstendigheter i forbindelse med bevillingsløs skjenking og påpeke forholdet overfor ansvarlige personer eventuelt overlate saken til politiet. Trondheim Politikammer har avgitt følgende uttalelse: «Som utvalget - og departementet korrekt peker på, har ikke kontrollene med bevillingsløs skjenking vært særlig høyt prioritert. Til tross for dette er denne kontrollen en oppgave først og fremst for politiet. Vi mener derfor at selv om også kommunale organer engasjerer seg sterkere i denne kontrollen, bør det fortsatt ligge et selvstendig ansvar hos politiet for å foreta slik kontroll. Vi nevner dessuten i denne forbindelse at politiet med jevne mellomrom mottar tips om - og aksjonerer mot ulovlig etablerte skjenkesteder. Vi vil forøvrig i forbindelse med det alkoholpolitiske utvalgets forslag om at reaksjonen mot et eventuelt lovbrudd (ulovlig skjenking) skal komme fra kommunal myndighet peke på at de kommunale myndigheter i disse saker ikke vil ha den forvaltningsmessige sanksjonsmuligheten med inndragning/endring av bevillingen. Sanksjonene må derfor nødvendigvis ha likheter med strafferettslige reaksjoner, hvor det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden for at det har skjedd en straffbar overtredelse. Utvalgets selv antyder bøtelegging av virksomhet og person med anmeldelse til politiet ved grovere overtredelser. Utvalget har imidlertid ikke gitt noen anvisning på videre saksbehandling hvis bøtene ikke betales. Vi er av den prinsipielle oppfatning at det bør tilligge politi/påtalemyndighet å forfølge og eventuelt iretteføre også mer bagatellmessige straffbare handlinger. Skal disse etterforskes, iretteføres og eventuelt straffes utenfor det etablerte strafferettssystemet, må det foreligge helt spesielle hensyn som vi ikke kan se er til stede på dette området. Departementet kan se at det av alkoholpolitiske grunner kan være ønskelig å intensivere kontrollen med den alkoholservering som ulovlig foregår uten bevilling. Politiet har mange oppgaver, og kan ofte ha vanskelig for å prioritere denne typen lovbrudd. Dette er et moment som taler for at kommunale kontrollorganer får adgang til å kontrollere og gripe inn også overfor bevillingsløs skjenking. Etter departementets vurdering knytter det seg imidlertid sterke betenkeligheter til en ordning der de kommunale kontrollorganene utøver kontrollen. Der bevilling mangler kan ikke kontrollutvalget gjennomføre kontrollen med grunnlag i at det er gitt en offentlig tillatelse, og at det offentlige derfor har adgang til å kontrollere om virksomheten driver i samsvar med forutsetningene for bevillingen. Mangler bevilling må kontrollutvalget ha en generell hjemmel for å gjennomføre kontroll i alle situasjoner der det foreligger mistanke om ulovlig alkoholservering. Utvalget må også ha hjemmel til å kreve adgang til rent private arrangement, uten at arrangørene er forberedt på at kontroll vil kunne skje. Å gi kontrollutvalgene adgang til kontroll på dette grunnlag er etter departementets vurdering ikke tilrådelig. Kontroll av denne type er politioppgaver som ikke bør overføres til administrative organ. Som det også vises til i uttalelsen fra Trondheim politikammer, er det ikke mulig å inndra bevillingen i disse tilfellene. Det vil derfor være aktuelt med andre typer sanksjoner eventuelt av strafferettslig karakter. Departementet mener at det av denne grunn vil være mest nærliggende at det er politiet som kontrollerer og eventuelt griper inn overfor ulovlig skjenking. Departementet vil ikke tilrå at kommunale kontrollorganer gis adgang til å kontrollere og gripe inn overfor bevillingsløs skjenking. Innehavere av bevilling for tilvirkning og engrossalg av alkoholholdig drikk kan med hjemmel i lovens § 3A-8 fjerde ledd pålegges å avgi opplysninger til statistiske formål. Slike opplysninger kan f.eks være mengden solgt alkohol og hvor varene kommer fra. Departementet drøftet i høringsnotatet hvorvidt innehavere av salgs - og skjenkebevillinger bør ha en tilsvarende plikt. Av de kommunene som har avgitt uttalelse, ønsker et klart flertall at innehavere av salgs- og skjenkebevillinger skal pålegges plikt til å avgi opplysninger til statistiske formål. 9 kommuner i Østfold uttaler: «Dersom innsendt tallmateriale fra bevillingsstedene kan bli like pålitelige som fra innehavere vedr. tilvirkning og engrossalg, vil en anbefale at også innehavere av salgs- og skjenkebevillinger skal ha opplysningsplikt. Rusmiddeldirektoratet, A/S Vinmonopolet, Avholdsfolkets Landsråd, Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund, Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet og Dagligvareforbundet har i sine uttalelser gått inn for at også innehavere av salgs- og skjenkebevillinger skal ha plikt til å avgi opplysninger til statistiske formål. Rusmiddeldirektoratet uttaler: «I likhet med lovens § 3A-8 bør det etter vår oppfatning gis en hjemmel for at også bevillingshavere for salg og skjenking av alkoholholdig drikk avgir opplysninger til statistiske formål. Etter dirketoratets oppfatning er det viktig for kommunen som bevillingsmyndighet, å kunne ha et best mulig grunnlag for å følge utviklingen av alkoholomsetningen i egen kommune med tanke på å vurdere behovet for endringer i den lokale alkoholpolitikken. Videre kan en slik opplysningsplikt bedre bidra til å kunne fastsette bevillingsgebyrer etter omsetning av ulovlige varer m.v. For nasjonale formål har direktoratet selv et stort behov for bedre statistikk om salgs- og skjenkesteder. «Vinmonopolet gir allerede i dag fra seg en rekke statistiske data, og ser ingen større vanskeligheter med å tilpasse seg et pålegg om utlevering av opplysninger til statistiske formål. «Vårt syn er at det bør innføres en slik plikt. Det er et problem i dagens situasjon at vi mangler data spesielt om skjenket alkohol. Det kan være at opplysningene man får ikke fullt ut er pålitelig. Dette må da heller være noe man tar regning for og forsøker å gjøre noe med. Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at en adgang til å innhente opplysninger også fra denne delen av omsetningssystemet vil kunne gi mulighet for en mer fullstendig oversikt over alkoholomsetningen, hvilke veier den tar og hvilket omfang den har. Det ville også gjøre det mulig å sammenligne tallene for tilvirkning og innførsel på den ene siden, og salg, skjenking og eksport på den andre siden. Slike sammenligninger kan si noe om den illegale omsetningen av alkohol. Dette taler for at også innehavere av salgs- og skjenkebevillinger pålegges plikt til å avgi opplysninger til statistiske formål. Spørsmålet er imidlertid om de opplysninger som innhentes vil være pålitelige nok til at det er mulig å bygge på dem i statistisk sammenheng, eller om feilkildene vil være for store. Dette er et forhold som enkelte av høringsinstansene har tatt opp i sine uttalelser. Departementet vil imidlertid legge avgjørende vekt på at et klart flertall av høringsinstansene ønsker at også innehavere av salgs - og skjenkebevillinger skal pålegges plikt til å avgi opplysninger til statistiske formål, se lovforslagets § 1-14 og merknadene til denne. Salg av brennevin, vin og øl med alkoholinnhold over 4,75 volumprosent kan i henhold til § 3-1 første ledd bare foretas av A/S Vinmonopolet på grunnlag av kommunal bevilling. Departementet kan fastsette høyeste antall salgsbevillinger og fordelingen av disse, jf § 3-3, mens kommunenstyret fastsetter det høyeste antall utsalgssteder innen kommunen og godkjenner deres beliggenhet. Utviklingen av Vinmonopolets salgsnett reguleres i dag i en landsplan som fastsettes for perioder på fire år. Foran hver planperiode utarbeider departementet, med utgangspunkt i A/S Vinmonopolets forslag, et utkast til landsplan som sendes på høring. Den någjeldende landsplan ble vedtatt 16. mars 1994 og utløper 1. juli 1998. Etter planen har A/S Vinmonopolet anledning til å opprette 114 utsalg. Landsplanen gir en bindende ramme for utviklingen, og setter et tak på antall utsalg innenfor perioden. Vinmonopolet distribuerer i dag sine varer på tre måter. For det første ved salg over disk i Vinmonopolets butikker, for det annet ved utkjøring av bestilte varer til kunder som bor innenfor butikkenes utkjøringsområde, og for det tredje ved forsendelse av varer til kunder som bor utenfor utkjøringsområdet. Innenfor utkjøringsområdet får kundene tilkjørt varer mot å betale et fast gebyr uavhengig av bestillingens størrelse. I praksis vil et vinmonopolutsalgs utkjøringsområde som regel være sammenfallende med kommunegrensene. Når man ikke innenfor en utsalgskommune får tilkjørt varene fraktfritt, henger dette sammen med at avstandene til utsalget normalt ikke vil være større enn at det kan forventes at kunden selv henter varene. I kommuner uten vinmonopolutsalg skjer forsendelsessalg fraktfritt for kunden. Vinmonopolets ordinære system har vært at kunden bestiller varene pr. brev eller telefon hos nærmeste utsalg og formidler forhåndsbetaling. Varene blir levert ved hjelp av transportør som Vinmonopolet har transportavtale med, eksempelvis busselskaper, fraktbåter, rutebåter og Hurtigruta, eller rene spedisjonsfirmaer som Linjegods og Tollpost. Denne ordningen er landsdekkende, men ulempen er at varene stort sett må hentes av kunden ved nærmeste godsterminal. På bakgrunn av positive erfaringer - vunnet gjennom avtaler med enkelte postkontor - ble det i 1994 inngått en rammeavtale mellom Vinmonopolet og Postverket om en ordning med fraktfri tilsendelse og utlevering av drikkevarer. Det er opp til lokale postkontor og utsalg å bestemme om de vil utnytte rammeavtalen. Alkoholpolitisk utvalgs flertall går inn for at det ikke lenger skal være noen øvre grense for antallet vinmonopolbutikker i landet, slik at antallet blir bestemt av antall kommuner som ønsker å gi bevilling til salg av sterkøl, vin og brennevin, og av Vinmonopolets bedriftsøkonomiske vurderinger. I høringsnotatet tar departementet ikke standpunkt til utvalgets forslag. Stortingsrepresentantene Annelise Høegh, Tore A Liltved og Siri Frost Sterri fremsatte i Dok.nr.8:34 (1994-1995) forslag om å bedre tilgjengeligheten av lovlig omsatt alkohol og myke opp Vinmonopolets detaljsalg blant annet ved at det ikke lenger skal være noen form for tak på antall utsalg. Et stort flertall av de høringsinstanser som har uttalt seg, ønsker at departementet fortsatt skal ha mulighet til å fastsette høyeste antall utsalgssteder for Vinmonopolet. Avholdsfolkets Landsråd uttaler at de ser det som viktig at fastsettelse av antall vinmonopolutsalg fortsatt er et politisk spørsmål, og mener landsplanen er et godt og fleksibelt virkemiddel for å oppnå målsettingen om størst mulig likhet i tilgjengeligheten av alkohol over hele landet. Enkelte andre avholdsorganisasjoner uttrykker bekymring over at Vinmonopolets bedriftsøkonomiske vurderinger ved en opphevelse av taket får for stor plass. Det blir derved rom for flere utsalg i sentrale strøk. Forbundet Mot Rusgift uttaler i denne retning: «Vinmonopolutsalgene er nå blitt en så sterk konkurransefaktor for varehus, tettsteder og kommuner, at det er grunn til å frykte en sterk pågang både fra nåværende polfrie kommuner og fra Vinmonopolets ledelse i forhold til områder som allerede er godt dekket med Vinmonopolbutikker, men hvor det fra et bedriftsøkonomisk ståsted sikkert kunne være lønnsomt å opprette enda flere. En uttrykkelig fastsatt plan kunne bidra til å holde dette presset nede. Rusmiddeldirektoratet uttaler om landsplanen: «Direktoratet ser det som mest formålstjenlig at ordningen med landsplan for AS Vinmonopolet videreføres med hjemmel i § 3-3 der departementet kan fastsette høyeste antall salgsbevillinger og fordelingen av disse. Landsplanen bør etter vårt syn også kunne omfatte andre omsetningsformer for AS Vinmonopolet enn salg over disk - så som forsendelse og utlevering gjennom postverket og forsendelse på rekvisisjon for utlevering på andre steder som AS Vinmonopolet inngår avtaler med. Lørenskog kommune uttaler at kommunestyret er betenkt over forslag om at det ikke lenger skal være noen øvre grense for antall vinmonopolutsalg, fordi omsetning av vin og brennevin ikke må skje utelukkende ut fra Vinmonopolets bedriftsøkonomiske vurderinger. Kommunen mener at det i tilfelle taket fjernes, må opprettes et annet organ som kan ivareta de sosialpolitiske interessene knyttet til salg av vin og brennevin. Vinmonopolet uttaler at en følge av de rammer landsplanen har satt på antall butikker har vært at butikker i Oslo har blitt lagt ned for å kunne åpne butikker i distrikter som i følge landsplanen kan ha butikk. Det pekes videre på at i dag omsetter 17 butikker i Oslo omlag én million liter mer øl, vin og brennevin enn det 20 butikker gjorde i 1986. Det har ført til dårligere service ved utsalgene i Oslo. Styret uttaler at det ser behovet for å ha en landsomfattende plan for hvor det skal kunne selges sterkøl, vin og brennevin, men styrets flertall mener at en landsplan bare bør peke ut de regioner hvor det skal kunne åpnes vinmonopolbutikk og at taket på antall butikker som helhet oppheves. Sosial- og helsedepartementet vil bemerke at det knytter seg uklarhet til hva forslaget fra flertallet i alkoholpolitisk utvalg innebærer. Utvalget uttaler at taket på antall utsalg skal fjernes men går ikke inn på landsplanens andre funksjon, som gjelder den distriktsmessige fordeling av utsalgene. Slik departementet ser det må disse spørsmålene ses i sammenheng. Det er vanskelig å tenke seg en landsplan som gir en funksjonell distriktsmessige fordeling uten et fastsatt tak, med mindre taket er satt så høyt at det likevel ikke vil være bedriftsøkonomisk lønnsomt for Vinmonopolet å benytte det. Det blir uten et tak snakk om en minimumsplan, hvor det kun sies noe om hvor det kan opprettes utsalg. Ordningen med landsplan hadde sitt utspring i at det i St.meld.nr.17 (1987-1988) Alkohol og folkehelse ble foreslått å utarbeide en plan for utviklingen av A/S Vinmonopolets salgsnett. Målet var «å sikre en større likhet i tilgjengelighet uten at det totale tallet på salgssteder endres vesentlig». Forslaget fikk Stortingets tilslutning. I alkoholloven av l989 ble departementet gitt hjemmel til å fastsette høyeste antall salgsbevillinger og fordelingen av disse. Landsplanen er ment å skulle balansere de forskjellige, og i noen grad motstridende, hensyn som gjør seg gjeldende i norsk alkoholpolitikk. På den ene side ønsket om en distriktsmessig rettferdig fordeling av vinmonopolutsalgene, og på den annen side bedriftsøkonomiske hensyn. Det er ikke ønskelig å pålegge Vinmonopolet å opprette utsalg som vil innebære tap for bedriften. Videre, på den ene side ønsket om å oppfylle målsettingen om en reduksjon i alkoholforbruket på 25 % innen år 2000 som Stortinget har samlet seg om, og på den annen side ønsket om å kunne yte en service som gjør kundene fornøyd. Blant annet på bakgrunn av det som er fremhevet i kapittel 2.5.5 om behovet for å bedre tilgjengeligheten i utkantstrøk, vil det være hensiktsmessig å opprettholde ordningen med en landsplan for den distriktsmessige fordeling. Uten en slik plan ville det kunne bli flere utsalg i sentrale strøk på bekostning av flere utsalg i utkantstrøkene. Departementet mener at spørsmålet om det totale antall vinmonopolutsalg i Norge fortsatt bør være underlagt politisk kontroll, og vil ikke gå inn for å skille spørsmålet om høyeste antall salgsbevillinger fra spørsmålet om den distriktsmessige fordeling. Den landsplanordning som eksisterer i dag fremstår som et godt og fleksibelt virkemiddel for å oppnå målsettingen om størst mulig likhet i tilgjengeligheten av alkohol over hele landet, samtidig som hensynet til å begrense det totale forbruket av alkohol ivaretas. Av hensyn til bedret distriktsmessig tilgjengelighet vil det imidlertid samtidig være ønskelig å åpne mulighet for å opprette nye utsalg i distriktene, også der det ikke tidligere har vært ansett lønnsomt. Dette forutsetter til en viss grad at Vinmonopolet etablerer minibutikker med redusert salgskonsept i strøk med lite kundegrunnlag. Samtidig er det behov for å øke antallet utsalg i sentrale strøk, blant annet for å redusere køene. Departementet foreslår derfor at taket på antall utsalg heves med ca 50. Vinmonopolets nåværende salgsnett er basert på en ramme på 114 utsalg. Muligheten til flere utsalg både i tettsteder og i distriktene stiller krav til at salgsnettet restruktureres i forhold til någjeldende landsplan. Etablering av nye utsalg er ressurskrevende. En realistisk etableringstakt antas derfor å være gradvis flere nye utsalg hvert år. Arbeidet med etableringen av nye utsalg bør kunne starte opp så snart som mulig, og departementet vil gå inn for snarlig revisjon av landsplanen. Flertallet i Alkoholpolitisk utvalg foreslår at Vinmonopolet gis adgang til å opprette såkalte utleveringssteder i de kommuner som ønsker det. Utlevering av varene skal bare kunne skje etter forhåndsbestilling, og innenfor Vinmonopolets åpningstider. Kommisjonærer til å drive utleveringsstedene utvelges av Vinmonopolet og godkjennes av kommunen, og deres vederlag skal ikke være direkte avhengig av hvor mye sterkøl, vin og brennevin som blir levert ut. Et slikt system med utleveringssteder vil etter utvalgets vurdering kunne bedre tilgjengeligheten av sterkt øl, vin og brennevin for folk som i dag har urimelig lang vei til nærmeste vinmonopolbutikk. I høringsnotatet drøftet departementet om det på bakgrunn av den postforsendelsesordning som eksisterer er behov for en utleveringsordning slik utvalget foreslår, men tok ikke stilling til spørsmålet. I det samme Dok.nr.8:34 som nevnt i kapittel 12.1.2 ble det også fremsatt forslag om å innføre en ordning med salgs- og utleveringssteder tilsvarende ordningen i Sverige for å lette tilgjengeligheten til Vinmonopolets varer for folk i distriktene. Et flertall av de 29 høringsinstanser som har tatt standpunkt til utvalgets forslag går imot opprettelse av utleveringssteder. «Avholdsfolkets Landsråd har ved en tidligere anledning stilt seg åpen for å vurdere å gi adgang til å opprette utleveringssteder. Vi vil i dagens situasjon gå imot at dette gjøres. Et argument for å gi adgang til å opprette utleveringssteder var knyttet til å sikre Vinmonopolet i forhold til et eventuelt press fra ESA. I dag er dette ikke lenger så aktuelt. Flere signaler fra EU-systemet gjør at detaljmonopolet står sterkere. EU-kommisjonen har blant annet uttalt at de ikke ser på det svenske detaljmonopolet som problematisk i forhold til EU-regelverket. Vi ser videre etter nøyere kjennskap til ordningen som administreres gjennom postverket at målet om tilnærmet geografisk lik tilgjengelighet kan dekkes ved bedre informasjon om denne ordningen som vi allerede har. I Vinmonopolets høringsuttalelse heter det: «Som nevnt i innledningen er en av vinmonopolordningens viktigste alkoholpolitiske funksjoner å synliggjøre at de sterke alkoholdrikker ikke er hvilke som helst varer, men at de krever sin egen omsetningsform. Vin og brennevin bør derfor også i framtida selges gjennom spesialbutikker, som ikke har egne interesser av et størst mulig salg. Styret er enig i at det er behov for å bedre tilgjengeligheten av vin og brennevin i enkelte deler av landet. Ikke minst kan det være viktig for å minske bruken av illegal alkohol. Selv om befolkningsstrukturen i Norge gjør det umulig å gi alle lik tilgjengelighet, forventer de som i dag bor i utkantstrøk et bedre servicetilbud enn det som var vanlig for noen tiår siden. Det er en utfordring for Vinmonopolet å finne ordninger som kan bedre tilgjengeligheten i utkantstrøkene uten at det bryter med sentrale alkoholpolitiske prinsipper. Styret vil peke på at det i dag eksisterer en forsendelsesordning som er utarbeidet i samarbeid med Posten. Ordningen likner på mange måter en utleveringsordning, og er særlig egnet i tynt befolkete områder. Kundene bestiller og betaler de varer de ønsker ved et postkontor eller hos et landpostbud, og Posten bringer enten varene helt ut til kunden, eller de kan hentes ved nærmeste postkontor. Som departementet sier i sitt høringsnotat, er ordningen lite kjent blant publikum. Den vil bli bedre kjent om den gjøres mer kundevennlig, f.eks. ved å ha Vinmonopolets prislister og ferdigtrykte bestillingsblanketter tilgjengelige på postkontorene. Etter styrets mening vil en videre utvikling av avtalen med Posten gjøre at tilgjengeligheten i form av utleveringssteder, som flertallet i Alkoholpolitisk utvalg ønsker, imøtekommes. Uten å gå nærmere inn på det i denne sammenheng, er styret innforstått med at det på steder hvor Vinmonopolet i dag ikke har butikk, også kan finnes andre former for omsetning av sterkere alkoholdrikker. Styret vil understreke at for alle omsetningsformer er det ønskelig at Vinmonopolet har mest mulig kontroll med varen helt fram til sluttbruker. Styret vil forutsette at det ikke etableres ordninger som vil svekke Vinmonopolets inntjeningsevne. Handel og Kontor i Norge uttaler: «Utleveringssteder etter forutgående bestilling innebærer etter vår oppfatning en klar svekkelse av kontrollmuligheten overfor forbruker. Vi er naturligvis på det rene med muligheten for såkalt gauking også med nåværende salgssystem, men mener at dette likevel er langt tryggere i forhold til konsumenten. Opprettelse av et system med utleveringssteder innebærer dessuten et brudd med en av de mest fundamenterte alkoholpolitiske holdninger, nemlig at det ikke skal være privatøkonomiske interesser bak salg av alkoholholdige varer i Norge. Etter vårt syn vil innføring av utleveringssteder være et steg i liberal og alkoholpolitisk feil retning. Dagligvareforbundet (DF) går av prinsipielle grunner mot en slik «flikking» på monopolordningen som utleveringssteder etter deres mening innebærer. Dette er begrunnet i at forbundet ønsker sterkøl og bordvin solgt i dagligvareforretningene, og derved ser opprettelsen av utleveringssteder som en fastfrysing av disse varene til monopolordningen. Det uttales likevel videre at forslaget også har en rekke praktiske og økonomiske sider som må tillegges vekt: «En spesiell utleveringsordning for polvarer vil gi en konkurransemessig fordel for de forretninger som får tildelt et slikt oppdrag fra kommunen. Kommunens valg av utleveringssteder og Polets godkjenning av «kommisjonsordningen» vil bidra til en ytterligere monopolisering og forsterkning av konkurransevridningen mellom forretningene uten at dette i særlig grad bedrer publikums tilgjengelighet i forhold til dagens ordning gjennom posten. Flere av de kommunene som har uttalt seg mener behovet for økt tilgjengelighet i tilstrekkelig grad kan ivaretas gjennom postforsendelsesordningen, men Bø kommune fremsetter et eget forslag om at det tillates forsøk med kommunale øl og vinmonopol som alternativ til utleveringssteder i regi av Vinmonopolet. Et mindretall av høringsinstansene er enig i utvalgets forslag om opprettelse av utleveringssteder for A/S Vinmonopolet. Fylkesmannen i Hedmark mener at potensielle kunder i distriktene ut fra et kunderettet synspunkt, samt alkoholpolitiske vurderinger, bør ha den samme tilgjengeligheten til Vinmonopolets tilbud som bosatte i mer sentrale strøk. Ut fra næringsmessige hensyn anbefaler fylkesmannen at den lokale butikk er utleveringssted, noe som vil kunne bidra til at det lokale næringsliv styrkes, og således bidra til større grad av servicetilbud til distriktene. Rusmiddeldirektoratet uttaler om salgs- og utleveringssteder: «Utgangspunktet for slike ordninger bør være AS Vinmonopolets vurderinger av behovet for rimelig kundeservice og ikke slik alkoholpolitisk utvalg foreslår at utleveringssteder opprettes når kommuner ønsker det. Departementet må få hjemmel til å fastsette de nærmere regler for slik utleveringsvirksomhet gjennom forskrifter. I første omgang bør det fastsettes et tak for antall nye utleveringssteder i tillegg til forsendelse gjennom Postverket for at en kan vinne erfaringer med en slik ny omsetningsform. Direktoratets syn bygger på den forutsetning at AS Vinmonopolet fortsetter som detaljmonopol for vin og brennevin. Sosial- og helsedepartementet vil bemerke at utvalgets forslag er basert på den ordning som finnes i Sverige med utleveringssteder for Systembolaget. Pr. 31. desember 1995 var det der opprettet 557 faste utleveringssteder som står for ca 3 % av Systembolagets totale detaljhandelssalg. De svenske utleveringssteder opprettes gjennom avtale med Systembolaget, og bortsett fra visse krav til avstand fra annet Systembolag og utleveringssted, samt krav til befolkningstetthet, er det ingen begrensninger i hvilken type virksomhet som kan inngå avtale om opprettelse av utleveringssted. Det er oftest en vanlig butikk, eksempelvis fargehandel, jernvarehandel eller dagligvarebutikk, men også kiosker, bensinstasjoner, postkontor og busstasjoner driver utleveringsvirksomhet. Utleveringsstedet tar imot bestilling fra kunden, formidler bestillingen videre til Systembolaget, tar imot varene fra Systembolaget og leverer dem ut til kunden mot betaling. På grunn av Systembolagets utbredelse med antall butikker og gode kommunikasjonsforbindelser kan de operere med forholdsvis kort leveringstid. Utleveringsstedet mottar et vederlag fra Systembolaget som skal dekke alle kostnader ved utleveringsvirksomheten. Frakt og transportkostnadene dekkes av Systembolaget. Ordningen medfører ingen ekstra utgifter for kunden. Som påpekt i kapittel 2.5.4 er det viktig å finne fram til en fornuftig balanse mellom behovet for å begrense tilgjengeligheten totalt, og behovet for å gjøre tilgjengeligheten til Vinmonopolets varer mest mulig rettferdig for befolkningen. Spørsmålet er om det er nødvendig å opprette utleveringssteder etter svensk modell for å oppnå ønsket om rettferdig distribusjon. Den norske utleveringsordningen med forsendelsessalg gjennom Postverket inneholder de fleste av de tilgjengelighetsfremmende element som inngår i det svenske system med private utleveringssteder. Fordi befolkningen i Norge bor mer spredt enn i Sverige, vil det uansett ikke være kundegrunnlag for å oppnå den samme dekning av vinmonopolutsalg og utleveringssteder som i Sverige. Fordelen ved å benytte postverket er fra en alkoholpolitisk synsvinkel at det ikke oppstår noen sammenblanding med privatøkonomiske interesser ved omsetningen av sterkøl, vin og brennevin. Man unngår derved også den uheldige signaleffekt det kan gi at kjøp av sterkere alkoholholdige varer forbindes med kjøp av dagligvarer, og man unngår faren for omgåelser av regelverket. Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning har i sin høringsuttalelse ikke kommet til noen konklusjon på spørsmålet om det skal opprettes utleveringssteder etter svensk modell, men peker på en relevant problemstilling, nemlig om en ordning med utleveringssteder vil styrke oppslutningen om Vinmonopolet. Som Dagligvareforbundet fremhever kan det også bli vanskelig å velge ut de butikker som skal være kommisjonærer, og å hindre konkurransevridning. Et slikt kommisjonsoppdrag vil kunne ha god effekt for en butikks generelle omsetning i form av økt kundetilstrømming. Det må derfor kunne forventes å bli kamp om godkjennelsene. Som Vinmonopolet påpeker er postforsendelsordningen lite kjent. Avtalen er relativt ny og har foreløpig et begrenset omfang. En svakhet ved ordningen er at det er opp til de enkelte vinmonopolutsalg og postkontor å ta standpunkt til tilslutning til rammeavtalen. Det er dessuten i rammeavtalen inntatt bestemmelser om at ferdigtrykte bestillingsblanketter og prislister ikke skal være utlagt i postkontorets kundelokale. Departementet vil tilrå overfor Vinmonopolet at selskapet søker å utvide omfanget av forsendelsesordningen, og at den gjøres synlig for kundene ved at bestillingsblanketter og prislister blir tilgjengelige. Det vil på grunn av store avstander og bosettingsstrukturen i Norge ikke være mulig å oppnå fullgod landsdekning for Vinmonopolets salgsnett, heller ikke ved hjelp av postavtalen. Det medfører store kostnader å sende alkoholholdige varer med post til postdistrikt utenfor vinmonopolutsalgets eget, fordi forsendelsene da må innom postterminal og omlastes. For å hindre brekkasje som følge av mekanisk håndtering kreves spesialemballasje. I kapittel 12.1.2 foreslår departementet å opprettholde dagens ordning med landsplan, men utvide taket for antall vinmonopolutsalg med ca 50. Såfremt det er bedriftsøkonomisk forsvarlig ligger det her en mulighet for å etablere vinmonopolutsalg som er mer tilpasset de lokale markedsforhold på steder hvor tilgjengeligheten i dag er for dårlig i forhold til resten av landet. Departementet vil etter dette ikke tilrå at det opprettes utleveringssteder for Vinmonopolets varer etter svensk modell, og mener behovet for en mest mulig rettferdig tilgjengelighet til brennevin, vin og sterkøl kan ivaretas gjennom en forbedring av postforsendelsesordningen samt ved en utvidelse av taket for antall utsalg. Alkoholpolitisk utvalg har drøftet spørsmålet om det skal åpnes for selvbetjeningssalg i Vinmonopolets butikker. Et samlet utvalg understreker nødvendigheten av at detaljmonopolet hele tiden arbeider for å yte sine kunder den best mulige service, innenfor de rammene alkoholpolitikken setter. Utvalget er av den mening at den moderniseringen som har skjedd med detaljmonopolets virksomhet i de senere år bør fortsette, og at det skal arbeides for å skape butikker som kan yte en høy grad av service. Mens et mindretall går inn for selvbetjening tar flertallet det motsatte standpunkt, og uttrykker at den kontrollform som ligger innebygd i disksalg i seg selv er et viktig argument for at Vinmonopolet nettopp har en helse- og sosialpolitisk profil. Selvbetjeningssalg i Vinmonopolets butikker ble ikke tatt opp i høringsnotatet, men flere av høringsinstansene har på bakgrunn av drøftelsene i NOU 1995:24 Alkoholpolitikken i endring? uttalt seg om spørsmålet. Rusmiddeldirektoratet, Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet og IOGT uttaler at de støtter utvalgets flertalls syn. Medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo, Legeforeningen og Forbundet Mot Rusgift viser alle til at det er god dokumentasjon for å hevde at selvbetjeningssalg fører til økt forbruk av alkohol. Handel og Kontor i Norge slutter seg til Funksjonærklubben i Vinmonopolets uttalelse: «Vi tror også at innføring av selvbetjente butikker vil virke mot sin hensikt i alkoholpolitisk sammenheng. I tillegg til å bli mer lik dagligvarehandelen, vil kundenes mulighet til å søke våre faglige råd bli sterkt redusert eller helt borte. Også i denne sammenheng vil kontrollfunksjonen ubetinget bli langt dårligere enn ved dagens salgssystem. Ingen av de kommunene som har uttalt seg om selvbetjente vinmonopolutsalg ønsker en slik endring av salgsformen for brennevin, vin og sterkøl. De fleste viser til begrunnelsen fra utvalgets flertall. Flertallet i Vinmonopolets styre går derimot inn for at Vinmonopolet gis anledning til å iverksette forsøk med selvbetjening i et begrenset antall butikker. Dette flertallet legger særlig vekt på at det i en større sammenheng ikke nødvendigvis er god alkoholpolitikk å gjøre selve kjøpssituasjonen tungvint for de som allerede har bestemt seg for å handle i Vinmonopolets butikker. Det fremheves som også tidligere nevnt at man da står i fare for å møte så stor motstand at det blir en trussel mot Vinmonopolets eksistens. Det er styrets forutsetning for et forsøk med selvbetjening at kundene skal ha anledning til å få samme varefaglige veiledning som ved disksalg, at systemet blir utformet slik at den sosiale kontrollen kan opprettholdes og at betjeningens sikkerhet blir ivaretatt. Forsøket må legges opp slik at det blir mulig å kontrollere for konsekvensene av endringer i slike forhold. Sosial- og helsedepartementet er enig i at det er viktig for å opprettholde oppslutningen om detaljmonopolet at Vinmonopolet er i stand til å yte sine kunder god service. Innføringen av selvbetjening kan på noen måter bidra til dette ved å lette køproblemer og irritasjon over utsolgtsituasjoner. Som Vinmonopolet selv påpeker står man her overfor en konflikt mellom ønsket om at Vinmonopolet skal være et effektivt alkoholpolitisk instrument, og ønsket om å yte forbrukerne bedre service. De positive effektene av tiltak for bedret kundeservice må overstige de negative alkoholpolitiske konsekvensene av slike endringer for ikke å tjene mot sin hensikt. Etter departementets syn er det to viktige alkoholpolitiske betenkeligheter ved selvbetjeningssalg. De foreløpige resultatene fra en forsøksordning med selvbetjening i enkelte av Systembolagets butikker i Sverige, referert av utvalget, viser at alkoholsalget i selvbetjeningsbutikkene økte kraftig, med hele 15 %. Selv om noe av økningen skyldes at flere velger å handle i selvbetjeningsbutikkene enn i de betjente, tyder tallene på at selvbetjeningsordningen fører til et rent mersalg av alkohol. Økt tilgjengelighet i form av selvbetjent salg vil i sterkere grad enn økt tilgjengelighet i form av utvidede salgstider innebære et avvik fra den omsetningsform som utgjør monopolordningens sosialpolitiske signaleffekt. Departementet er enig med utvalgets flertall i at disksalg i seg selv er et viktig argument for at Vinmonopolet har en helse- og sosialpolitisk profil. Departementet finner at selvbetjeningssalg av brennevin, vin og sterkøl kan få alkohopolitiske konsekvenser i en slik grad at det ikke kan forsvares ut fra et ønske om bedre kundeservice. Disksalg har forsåvidt også servicefordeler i form av kundeveiledning. Det legges vekt på at det er relativt stor motstand mot selvbetjeningssalg blant høringsinstansene, og at heller ikke utvalget vil støtte en slik endring i omsetningsformen for Vinmonopolets varer. På denne bakgrunn vil departementet ikke tilrå at det iverksettes forsøksordninger med selvbetjeningssalg. Ifølge alkoholloven § 3-4 første ledd kan salg fra A/S Vinmonopolets utsalgssteder skje fra kl 08.30 til kl 18.00. På dagen før søn- og helligdager skal salget opphøre kl 13.00. Dette gjelder ikke dagen før Kristi Himmelfartsdag. Med hjemmel i bestemmelsens annet ledd har Sosial- og helsedepartementet fastsatt mer begrensede åpningstider enn de ytre rammer som følger av § 3-4 første ledd. Disse begrensningene varierer fra utsalgssted til utsalgssted. Salg er etter bestemmelsens tredje ledd forbudt på søn- og helligdager, 1. og 17. mai, jul-, nyttårs-, påske- og pinseaften og på stemmedagen for stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunestyrevalg. Alkoholpolitisk utvalg har drøftet Vinmonopolets åpningstider uten å fremme konkrete endringsforslag, men fremhever at det er grunn til hele tiden å se dem i sammenheng med endringer i det øvrige handlemønsteret i samfunnet. Utvalget viser til at bortsett fra at utsalgsstedene nå kan ha vanlig åpningstid dagene før Kristi Himmelfartsdag, 1. og 17. mai, har det ikke skjedd noen utvidelse av Vinmonopolets faktiske åpningstid i løpet av de siste 20 årene. Vinmonopolet har i sin høringsuttalelse på eget initiativ tatt opp spørsmålet om salgstidene, og uttaler: «De endrete åpningstidene gjorde at det ble mindre vanlig å handle om morgenen. En mye større del av handlingen ble lagt til sen ettermiddag og tidlig kveldstid. Endringene i åpningstiden har også ført til at lørdagen har fått endret status. For 15-20 år siden var det vanlig å se på lørdag som en innledning til helga; helga begynte lørdag ved at butikkene lukket tidlig. Nå holder butikkene åpent langt ut over lørdags ettermiddag, og lørdagen er for mange en handledag. Etableringen av kjøpesentrene førte til at mye av handelen i byenes sentrum flyttet ut til butikker som var lokalisert til kjøpesentre. Kjøpesenterbutikkene holder gjerne lenger åpent enn sentrumsbutikkene, som fremdeles stenger omkring 17-18 på hverdager og 14-15 på lørdager. Kjøpesentrene legger også vekt på å være lett tilgjengelige med bil. Som en følge av det endrede handlemønsteret, har mange vinmonopolbutikker i senere år blitt lagt til kjøpesentre. Rammene for butikkenes åpningstider har imidlertid lagt fast. Dette har ført til at åpningstidene ved vinmonopolbutikkene som er lokalisert til kjøpesentre er i utakt med handlemønsteret på slike steder. For butikkene i de tradisjonelle bysentra er ikke problemet like stort. Styret har merket seg Alkoholpolitisk utvalgs uttalelse om at det er grunn til å se Vinmonopolets åpningstider i sammenheng med endringer i det øvrige handlemønsteret i samfunnet. For å oppnå en noe bedre tilpasning til det endrete handlemønsteret, ønsker et flertall i styret (fem medlemmer) at butikkene blir gitt adgang til å holde åpent alle hverdager til kl. 18.00, og på dager før søn- og helligdager (unntatt dagen før Kristi Himmelfartsdag og offentlige høytidsdager) til kl.15.00. Det uttales videre at innenfor denne rammen bør Vinmonopolet selv kunne fastsette åpningstidene for den enkelte butikk, avhengig av det lokale handlemønsteret. Et mindretall (fire medlemmer) ønsker at de nåværende rammene for åpningstiden forblir uendret. Funksjonærklubben i Vinmonopolet, med tilslutning av Handel og Kontor, uttaler at de ikke er prinsipielt imot økt tilgjengelighet, men mener dagens restriktive salgssystem bør opprettholdes. På denne bakgrunn ønskes heller ikke utvidelse av salgstiden: «En forlengelse vil etter vårt syn primært innebære en forskyvning av kundestrømmen og ikke ha noen effekt i forhold til å kapre kunder fra det illegale markedet, som vel må være det alkoholpolitiske målet med økt tilgjengelighet. Sosial- og helsedepartementet vil bemerke at en forlengelse av salgstidene for brennevin, vin og sterkøl er en måte å øke tilgjengeligheten til disse varene på innenfor rammene av monopolsystemet. Utvalget viser til at det er gjort få undersøkelser om virkningen av at alkohol blir tillatt solgt flere timer i døgnet. Det er derfor vanskelig å si hvilke konsekvenser en utvidelse av åpningstidene vil kunne ha på alkoholproblemene. Erfaringsmessig tyder forskningen likevel på at mindre endringer innenfor et stabilt monopolsystem vanligvis har små eller ingen påviselige effekter på forbruk og skader, jf kapittel 2.5.5. Endringene i handlemønsteret tatt i betraktning, er departementet enig med Vinmonopolets styre når det uttaler at: «Det å tilby Vinmonopolets kunder god service er også en viktig side ved alkoholpolitikken. Om en ikke tar tilstrekkelig hensyn til kundenes krav til service, kan resultatet lett bli at krefter som ønsker å avskaffe monopolordningen får så stor oppslutning at de blir en trussel mot dens eksistens. Hovedsiktemålet med en utvidelse av salgstider vil være å styrke Vinmonopolets stilling, ikke å bekjempe det illegale marked. Det kan dog ikke ses bort fra at man ved å utvide salgstiden kan oppnå positive effekter også for holdningen til illegalt omsatt alkohol. Når det gjelder spørsmålet om i hvilken grad rammene for Vinmonopolets åpningstider skal utvides, kunne det vært en fordel å ha samme maksimaltider for salg av alle alkoholholdige varer. I kapittel 12.3 foreslås innført maksimal salgstid for øl med alkoholinnhold under 4,76 volumprosent til kl. 20.00 på hverdager, og til kl. 18.00 på dager før søn- og helligdager. På den annen side bør det av alkoholpolitiske grunner legges vekt på at det er større grunn til å begrense salgstidens ytre ramme for brennevin, vin og sterkøl enn for svakere øl. Vinmonopolet går inn for at ytterrammer for åpningstiden settes til kl. 18.00 på hverdager og til kl. 15.00 på lørdager. En slik faktisk utvidelse av salgstidene på hverdager vil ikke kreve lovendring. På bakgrunn av de synspunkter som fremkommer i kapittel 2.5.5 om et monopolsystem som i best mulig grad er tilpasset befolkningens behov, foreslår departementet at § 3-4 endres slik at salg kan skje til kl. 15.00 på dager før søn- og helligdager, unntatt på jul-, nyttårs-, påske- og pinseaften da salg er forbudt. Salgstiden for øl med alkoholinnhold under 4,76 volumprosent alkohol følger i medhold av § 3-7 første ledd, som utgangspunkt salgsstedets åpningstid i henhold til lov 26 april 1985 nr 20 om åpningstid for utsalgssteder. Alkoholloven § 3-7 annet ledd gir kommunen adgang til å innskrenke salgstiden for det enkelte salgssted, eller for noen eller alle ved forskrift. Kommunen har også adgang til å bestemme at salg av øl ikke skal finne sted til bestemte tider på dagen eller på bestemte ukedager. Dersom kommunen ønsker å innskrenke salgstiden for ett eller flere utsalgssteder i løpet av bevillingsperioden, må dette gjøres i forskrifts form med mindre vilkårene for omgjøring i forvaltningsloven § 35 er til stede. Kommuner med vinmonopolutsalg har en begrenset adgang til å innskrenke salgstiden for øl, da innskrenkningen ikke kan gå videre enn Vinmonopolets faktiske åpningstid, jf § 3-7 tredje ledd. Spørsmålet om fastsettelse av salgstider har vært drøftet av Alkoholpolitisk utvalg, men uten at utvalget samlet seg om et konkret forslag. Et mindretall ønsker imidlertid at det innføres en regel for maksimal åpningstid for ølsalget. Deler av dette mindretallet foreslår at den maksimale åpningstiden settes til kl.20.00 på hverdager og til kl.18.00 på lørdager. Norsk Bryggeri- og Mineralvannindustris Forening og Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet mener det må være opp til kommunene selv å bestemme salgstidene for øl. Forbrukersamvirket ønsker en nasjonal regel for maksimal åpningstid som følger butikkens åpningstid, mens Pilsens Venner vil ha ølsalg så lenge butikkene er åpne uten adgang for kommunen til å vedta innskrenkninger. Norges Colonialgrossisters Forbund uttaler at salgstidene for øl bør reguleres i alkoholloven ut fra en «normaltid» i den grad det bestemmes politisk at øl skal selges i dagligvarebutikkene under andre åpningstider enn resten av sortimentet, hvilket de finner unødvendig. «DF ønsker i prinsippet at salgstiden for øl skal følge butikkenes åpningstider eller være tilnærmet like for hele landet. Ulike salgstider mellom kommunene skaper imidlertid konkurransevridning og omsetningslekkasje. Departementets forslag om en «normaltid» for salg av øl er et skritt i riktig retning. Dette kan bidra til en noe mer enhetlig politikk på dette området over hele landet. Imidlertid vil forbundet foreslå at normaltiden settes til det som er «kjernetiden» i åpningstidsloven, dvs. til kl. 20.00 på hverdager og til kl. 18.00 på lørdager. Det bør imidlertid overveies om ikke dette bør reguleres direkte i alkoholloven, slik departementet nevner som ett av alternativene. Men DF er skeptisk til at kommunene skal ha adgang til å gjøre unntak fra bestemmelsen. De kommuner som har tatt standpunkt til spørsmålet om endringer i dagens system for regulering av salgstidene for øl, er delt i synet på departementets forslag om normaltid. 15 kommuner uttaler at de støtter forslaget fordi det gir nødvendig fleksibilitet i forhold til lokale og individuelle forhold, mens like mange ønsker innført en maksimal salgstid for øl som bare kan fravikes i innskrenkende retning. Lørenskog kommune uttaler: «Deler av utvalget ønsker en maksimal tid for salg/skjenking. Dette vil være positivt på bakgrunn av at næringen ofte har pekt på forskjeller mellom kommuner. En viser til departementets høringsnotat om endring til loven, hvor det er foreslått «normalåpningstider». En støtter forslaget om normalåpningstider framfor forslaget om maksimale åpningstider. Bakgrunnen for dette er at kommunen kan dispensere fra normalåpningstider. Dette kan være viktig på grunn av spesielle lokale hensyn. Bø kommune mener at det bør fastsettes en nasjonal standard som det skal være vanskelig å dispensere fra. Det kommunale demokratiet bør normalt bare kunne endre denne i skjerpende retning. Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning (SIFA) uttaler i samme retning: «Forslaget til innstramming av salgstiden for øl .... synes å være et kompromiss mellom den nåværende lovtekst og et forslag fra et stort mindretall i utvalget om en nasjonal regel for lovlig salgs- og skjenketid. Forskjellen mellom dagens regler og forslaget er at mens kommunestyrene nå må gjøre eksplisitte vedtak hvis salgs- eller skjenketiden skal være kortere enn salgs- eller skjenkestedets åpningstid, må de etter det nye forslaget gjøre eksplisitte vedtak for å avvike fra den normen som er angitt i loven. Kommunestyrene står imidlertid helt fritt til å gjøre slike vedtak. En noe mer restriktiv utforming ville det være hvis man i loven påla kommunestyret at eventuelle utvidelser av salgs- eller skjenketiden i forhold til normen måtte begrunnes med spesielle forhold i kommunen. Også Forbundet Mot Rusgift går inn for en slik løsning. Avholdsfolkets Landsråd mener tiden er inne for å sette nasjonale rammer for når salg av øl bør forekomme og foreslår innført maksimumstid, noe som vil samsvare med ordningen for salg av brennevin, vin og sterkøl. IOGT er av samme oppfatning, og uttaler: «IOGT vil støtte det syn hva angår åpnings- og lukningstider at det settes en form for «nasjonal standard» på dette området, - maksimaltider fastsatt i loven. Da ville man i noen grad unngå de uverdige utspillene det finnes eksempler på om en slags konkurranse kommuner imellom om mest mulig liberale åpningstider. Det blir også brukt argumenter vedr. handelslekkasje, tapt omsetning e.l. for å kunne selge alkoholholdige drikkevarer lengst mulig til flest mulig. Arbeidernes Edruskapsforbund, avholdslaget «Sverre» og Legeforeningen uttaler at de går inn for å lovfeste maksimaltider for salg av øl. Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at dagens kobling mellom alkoholloven og åpningstidsloven gjør regelverket uoversiktlig. I tillegg kommer at åpningstidsloven skal ivareta helt andre hensyn enn alkoholloven. Alkohollovens formål er å begrense forbruket av alkohol gjennom blant annet tiltak rettet mot tilbudssiden. Salgstiden har direkte betydning for tilgjengeligheten til alkoholholdige varer. Behovet for forbrukervennlige butikker har imidlertid i de senere år ført til stadige utvidelser av åpningstiden, enkelte kommuner har også gitt adgang til å holde søndagsåpent. I åpningstidsloven § 5 nr 3 er det dessuten gjort unntak for blant annet utsalgssteder på campingplasser og typiske turiststeder der salget i perioder hovedsaklig skjer til turister. Det betyr at disse utsalgsstedene i prinsippet kan ha åpent døgnet rundt. Slik regelverket er i dag kreves det at kommunen tar uttrykkelig stilling til, og treffer vedtak om salgstiden for øl dersom denne skal være kortere enn salgsstedets åpningstid. På bakgrunn av at koblingen til åpningstidsloven i mange tilfeller fører til at øl selges lenger enn alkoholpolitisk ønskelig, har departementet vurdert ulike alternative systemer for regulering av salgstidene for øl. Salgstidene kan for det første fastsettes på fritt grunnlag av kommunestyret i forbindelse med tildeling av salgsbevilling, eller i forskrift. En slik ordning vil ivareta hensynet til lokalt selvstyre, og føre til at kommunen bevisst vil måtte ta standpunkt til salgstiden. Et annet alternativ er å lovfeste en normalramme for salgstiden for øl slik departementet foreslo i høringsnotatet, med adgang for kommunen til å innskrenke eller utvide denne. Hensynet til kommunens alkoholpolitikk og næringen tilsier at det bør være et visst rom for å ta hensyn til individuelle og lokale forhold. Det bør med en slik løsning imidlertid være opp til den enkelte kommune å avgjøre hvilke grunner som skal tilsi utvidelser av salgstiden i forhold til normaltid. Det er vanskelig å gi en uttømmende anvisning på hvilke grunner som kan gi dispensasjonsadgang, og lovregulering av krav til spesielle tilfeller eller særlig begrunnelse vil kunne skape tolkningstvil. Forsåvidt vil derfor en innføring av normaltider i prinsippet svare til dagens system, slik enkelte høringsinstanser også har påpekt. Det tredje alternativ for regulering av salgstidene er fastsettelse av maksimaltider slik utvalgets mindretall har foreslått. Fordelen med et slikt system sett fra en alkoholpolitisk synsvinkel er at man da, som både Dagligvareforbundet og IOGT er inne på, kan unngå konkurranse kommunene imellom om de lengste åpningstidene. Departementet mener maksimaltider for salg av øl kan være en hensiktsmessig måte å markere en grense for kommunenes frihet til å utforme sin egen alkoholpolitikk, og legger vekt på at så mange av høringsinstansene, inkludert kommunene, ønsker en slik løsning. Ved vurderingen av hva maksimalrammen skal være er det etter departementets mening nødvendig å finne et rimelig kompromiss mellom på den ene siden ønsket om å stramme inn salgstidene for øl, og på den annen side de faktiske salgstider i kommunene i dag. Det kan derfor være interessant å se hen til hvilke salgstider de største kommunene som hovedregel opererer med for å finne en slik mellomløsning. I Oslo selges øl til kl. 22.00 både hverdager og lørdag. Bergen har ølsalg til kl. 22.00 på hverdager, og til kl. 18.00 på lørdager. I Trondheim er salgstidene til kl. 20.00 på hverdager, og med enkelte innskrenkninger til kl. 18.00 på lørdager. Stavanger har salgstid til kl. 18.00 på hverdager og til kl. 15.00 på lørdager, mens Tromsø for salg av øl i sentrum har salgstider tilsvarende Vinmonopolets faktiske åpningstid, og i distriktet har maksimal salgstid til kl. 18.00 på hverdager og til kl. 13.00 på lørdager. Et par av høringsinstansene som ønsker normaltid og ikke maksimaltid, har poengtert at salgsrammen bør følge kjernetiden etter åpningstidsloven, som er kl. 20.00 på hverdager og kl. 18.00 på lørdager. På denne måten vil man i mange tilfeller slippe problemet med å unnta øl fra salg mens butikkene stadig er åpne. Av de 4 høringsinstanser som har uttalt seg om tidsrammene ved maksimaltid, går Arbeidernes Edruskapsforbund og avholdslaget «Sverre» inn for at denne skal være til kl. 20.00 på hverdager, og til kl. 18.00 på lørdager. Avholdsfolkets Landsråd (AL) ønsker ikke salg av øl etter kl. 19.00 med slik begrunnelse: «Norsk og internasjonal forskning er i dag klar på punktet om sammenheng mellom tilgjengelighet og forbruk. Begrenset tilgjengelighet gir begrenset forbruk så sant den aktuelle restriksjonen har rimelig god oppslutning i befolkningen. Maksimumssalgstid for øl til klokka 19.00 vurderer vi som et forslag som har rimelig god oppslutning i befolkningen. For folk flest er det ikke noe stort poeng å kunne få kjøpt øl frem til klokka 23.00. Ølsalg til langt utover kvelden legger ellers forholdene til rette for impulskjøp i forbindelse med spontane drikkesituasjoner. Dette vil falle spesielt uheldig ut for folk i faresonen for å utvikle alkoholproblemer og ungdom som finner ut at de forhåndskjøpte varene ikke rekker til hele vorspielet. AL ønsker at salg av øl skal opphøre kl. 15.00 også dagen før Kristi Himmelfartsdag, og mener unntaket for akkurat denne dagen gjør regelverket uklart og uforståelig. Det har ikke kommet innvendinger mot departementets forslag om at det som hovedregel skal være forbud mot salg av øl på søn- og helligdager, og på 1. og 17. mai. Departementet er enig i at det kan være hensiktsmessig å sette maksimaltiden til kl. 20.00 på hverdager og til kl. 18.00 på lørdager, slik som «kjernetiden» etter åpningstidsloven. Dette tidspunktet synes å være akseptabelt ut fra de salgstider som i dag finnes, og er i samsvar med forslaget fra utvalgets mindretall. Med en angivelse utelukkende av maksimaltiden for salg i loven, vil imidlertid kommuner som generelt ønsker kortere salgstid måtte fatte eksplisitte vedtak om dette, og dermed gi inntrykk av et avvik fra «normalen». På bakgrunn av at ølsalget i Stavanger og Tromsø kommuner, og antakeligvis en rekke andre, mindre kommuner, opphører ikke senere enn kl. 18.00 på hverdager og kl. 15.00 på lørdager, finner departementet at det alkoholpolitisk gir den beste løsning å fastsette en normaltid tilsvarende dette, men med adgang for kommunene til å vedta utvidelser frem til kl. 20.00/18.00. Som tidligere nevnt er hovedregelen i dag at salg av øl på søn- og helligdager er forbudt. Kun i de tilfeller det blir gitt adgang til å holde åpent i medhold av åpningstidsloven vil det kunne selges øl, og kun dersom kommunen ikke forbyr det. Det kan under ingen omstendighet holdes åpent 1. juledag, 1. påskedag, 1. pinsedag og langfredag. Departementet kan ikke se at det er grunner som tilsier at det er behov for å få kjøpt øl også på søn- og helligdager, og mener prinsippet om at salg av øl ikke skal finne sted slike dager bør videreføres i form av et absolutt forbud. Departementet foreslår at det i alkoholloven § 3-7 fastsettes normaltid for salg av øl som skal være til kl. 18.00 på hverdager og til kl. 15.00 på dager før søn- og helligdager. Kommunene skal ha adgang til å innskrenke eller utvide tiden for salg i forhold til dette, men utvidelser kan ikke gå lenger enn til kl. 20.00 på hverdager og kl. 18.00 på lørdager. På søn- og helligdager skal salg av øl være forbudt. Det følger av lov av 1. mars 1985 nr 3 Om stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunestyrevalg § 93 at reglene for salg og skjenking av alkoholholdig drikk på søn- og helligdager også gjelder for dager for stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunestyrevalg. Reglene er forskjellige for de forskjellige alkoholtypene. Det følger av alkoholloven § 3-7 første ledd, sammenholdt med åpningstidsloven, at dispensasjon fra åpningstidslovens bestemmelse om søndagslukkede butikker gir adgang til ølsalg på søndager og valgdager dersom kommunen ikke uttrykkelig har forbudt det. Departementet foreslår i høringsnotatet at valgloven § 93 oppheves. Reglene for salg av øl på valgdager vil på denne måten ikke lenger være knyttet til reglene for søndagssalg av øl, noe som innebærer at det i motsetning til i dag som hovedregel blir adgang til å selge øl på valgdagen. Høringsinstansene er enige i at det er behov for forenkling av dagens system for regulering av ølsalg på valgdager. Kommunal- og arbeidsdepartementet uttaler: «Kommunal- og arbeidsdepartementet er enig i at regelverket om salg av alkoholholdige drikker på valgdagen er unødig komplisert, bl.a fordi det er spredt på tre forskjellige lover. Erfaringsmessig oppstår spørsmål om hva som er gjeldende rett i forbindelse med hvert valg og Kommunal- og arbeidsdepartementet mottar forholdsvis mange telefonhenvendelser om dette både fra valgstyrene i kommunene og fra forhandlere. Vi ser det derfor som en stor fordel om reglene om salg på valgdagen i sin helhet kan tas inn i alkoholloven slik at valgloven § 93 blir overflødig og kan oppheves. Når det gjelder prinsippet om at salg av øl på valgdagen som hovedregel skal være tillatt, er det fremkommet en del synspunkter fra høringsinstansene. Dagligvareforbundet er enig i dette, men er i tråd med sine merknader til kapittel 12.3 uenig i at kommunene skal ha mulighet til å forby slikt salg. Det er forholdsvis få kommuner som har uttalt seg om salg av øl på valgdagen, men av disse går mindretallet inn for departementets løsning. Flertallet av kommunene ønsker et absolutt forbud mot salg av øl på valgdager, en del av disse mener det samme må gjelde salg av øl på søndager. Avholdsfolkets Landsråd mener det bør være et generelt forbud mot salg av alle alkoholholdige drikker på valgdager og folkeavstemninger fordi dette er viktige dager for vårt demokrati og dager hvor edruskap er av særdeles stor betydning. Arbeidernes Edruskapsforbund går også inn for forbud. Kommunal- og arbeidsdepartementet uttaler at den foreslåtte regelen sannsynligvis vil medføre den samme utbredelse av omsetning av øl på valgdagen som tidligere, men mener en hovedregel om tillatt salg vil gi et signal om liberalisering, særlig fordi det ikke foreslås felles regel for valgdager og søndager. Videre uttales: «I Ot.prp.nr.79 (1993-1994) om lov om folkeavstemning og i Ot.prp.nr.30 (1994-1995) om endringer i valgloven har departementet lagt vekt på at valghandlingen er en alvorlig og viktig handling som bør omsluttes av ro og verdighet og at det er viktig å unngå forstyrrelser i valglokalet. Lovforbud som i utgangspunktet forbyr salg av alle alkoholholdige drikker på valgdagen blir av mange sett på som regler som bidrar til realiseringen av dette prinsippet. Selv om et forbud mot salg av øl på valgdagen skulle ha liten alkoholpolitisk betydning, ser avdelingen ikke bort fra at et forbud gir signaler om at valghandlingen er en viktig demokratisk handling og således er med på å skape respekt for valget. Kommunal- og arbeidsdepartementet ser ikke bort fra at en endring som oppfattes som en liberalisering, kan gi et uheldig signal når det gjelder målsettingen om å opprettholde verdigheten rundt og respekten for valghandlingen. Sosial- og helsedepartementet vil bemerke at det er behov for endringer i dagens regelverk for salg av øl på valgdager, som er unødig komplisert. Det følger direkte av alkoholloven § 3-4 tredje ledd at salg fra A/S Vinmonopolets utsalgssteder ikke skal finne sted på valgdager. Valgloven § 93 er derfor overflødig hva angår salg av brennevin, vin og sterkøl. Etter departementets oppfatning kan valgloven § 93 med fordel oppheves slik at alkohollovens bestemmelser også regulerer salget av øl på slike dager. Slik regulering kan foretas enten ved å lovfeste et absolutt forbud mot salg slik det er gjort for Vinmonopolets varer, ved motsatt å la salg av øl som hovedregel være tillatt men med adgang for kommunen til å forby det, eller ved å la salg av øl som hovedregel være forbudt men med adgang for kommunen til å tillate det. Hovedregelen i dag er at salg av alkohol skal være forbudt på valgdager. Det er derimot tillatt å skjenke øl og vin på valgdagen, en ordning departementet ikke ser grunn til å endre. Det vil neppe ha stor alkoholpolitisk betydning om det også gis adgang til å selge øl i butikkene. Departementet legger imidlertid vekt på uttalelsene fra de av høringsinstansene som er betenkt over forslagets uheldige signaleffekt, og vil derfor ikke opprettholde forslaget om at salg av øl på valgdager som hovedregel skal være tillatt. Flertallet av høringsinstansene ønsker lovfestet et absolutt forbud mot salg av øl på valgdager, og departementet er enig i at dette må anses best i samsvar med ønsket om å sikre verdighet rundt valghandlingen. Departementet foreslår at valgloven § 93 oppheves, og at det i alkoholloven § 3-7 inntas en regel om at salg av øl på valgdager og dager for folkeavstemning er forbudt. Alkoholloven § 3-4 tredje ledd om forbud mot salg av brennevin, vin og sterkøl på visse dager nevner stemmedagen for stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunestyrevalg, men ikke folkeavstemning. Departementet har imidlertid lagt til grunn at reglene for salg av alkoholholdig drikk på valgdager får tilsvarende anvendelse for stemmedagen for folkeavstemning. I høringsnotatet gikk departementet inn for å innta en tilføyelse i alkoholloven § 3-4 tredje ledd om at forbudet mot salg fra Vinmonopolets utsalgssteder også omfatter stemmedagen for folkeavstemning. Som en følge av forslaget i kapittel 12.4.1 om å regulere salg av øl på valgdager direkte i alkoholloven, vil det være hensiktsmessig å innta samme tilføyelse i alkoholloven § 3-7. Kommunal- og arbeidsdepartementet mener at det på bakgrunn av erfaringene fra gjennomføringen av folkeavstemningen om EU i 1994 er en fordel at det også gis regler i alkoholloven om salg av alkoholholdige drikker på dager for folkeavstemning. Valglovens bestemmelser anbefales anvendt så langt de passer også ved gjennomføringen av folkeavstemninger, noe som tilsier at regler om gjennomføringen som er tatt inn i andre lover er de samme ved folkeavstemninger som ved valg. Likhet vil også gjøre det enklere for kommunene å praktisere reglene. Trondheim kommune uttaler at det er ingen grunn til å ha ulike bestemmelser for de dager det er valg og folkeavstemninger på. Lyngdal kommune mener det er positivt at eksisterende forbud mot salg av sterkøl, vin og brennevin på valgdager også skal gjelde dager for folkeavstemning, så det ikke er grobunn for tvil. Sosial- og helsedepartementet er enig i uttalelsen fra Kommunal- og arbeidsdepartementet hva angår likestilling i lovverket av valgdager og dager for folkeavstemning. Når det gjelder spørsmålet om regelen bare skal omfatte landsomfattende folkeavstemninger, eller om også lokale folkeavstemninger som gjennomføres i en eller flere kommuner skal omfattes, er det etter Sosial- og helsedepartementets oppfatning grunn til å begrense anvendelsesområdet til folkeavstemninger som Stortinget har besluttet. Departementet foreslår at stemmedagen for folkeavstemning vedtatt ved lov tilføyes alkoholloven § 3-4 tredje ledd og § 3-7 første ledd, se lovutkastet. Tiden for skjenking av brennevin er fastsatt direkte i alkoholloven. Det følger av alkoholloven § 4-4 at brennevin kan skjenkes fra kl. 13.00 til 24.00. Kommunestyret kan forlenge skjenketiden for brennevin utover kl. 24.00, men likevel ikke utover skjenketiden for øl og vin. Det er ikke adgang til å tillate skjenking av brennevin før kl. 13.00. Skjenketiden for øl og vin følger i utgangspunktet skjenkestedets åpningstid som er fastsatt i forskrift av 1. juli 1983 nr 1123 om orden og lukningstider, gitt med hjemmel i lov 3. juni 1983 nr 52 om overnattingssteder og serveringssteder (hotelloven). Etter den nevnte forskrift er normaltiden fra kl. 06.00 til 01.00. Det kan vedtas innskrenkninger i skjenketiden generelt for kommunen eller for det enkelte skjenkestedet. Det kan gjøres unntak fra vedtatte tidsinnskrenkninger for en enkelt anledning. Et «skjenkedøgn» regnes fra kl. 06.00 til kl. 06.00 neste dag. I høringsnotatet foreslo departementet at normaltiden for skjenking av øl og vin skulle fastsettes direkte i alkoholloven med adgang for kommunen til å vedta utvidelser og innskrenkninger i skjenketiden. Etter forslaget skal normaltiden være fra kl. 06.00 til 01.00. Forslaget innebærer således at skjenketiden følger direkte av alkoholloven og at henvisningen til hotellovens forskrift faller bort. For øvrig medfører forslaget ingen endringer fra dagens ordning idet normaltiden for skjenking forblir den samme som idag. Skjenketiden vil videre være lik normaltiden dersom det ikke er fastsatt en annen skjenketid. Videre foreslo departementet at skjenketiden for øl, vin og brennevin skal kunne innskrenkes eller utvides generelt for kommunen eller for det enkelte skjenkested. Forslaget innebærer at skjenketiden for brennevin, i motsetning til tidligere, kan utvides til tiden før kl. 13.00. Tiden for skjenking av brennevin kan ikke gå utover den tiden det kan skjenkes vin og øl. Flere høringsinstanser, herunder flertallet av de kommunene som har avgitt uttalelse, støtter departementets forslag om at det skal fastsettes en normaltid for skjenking av øl og vin direkte i alkoholloven. Valle kommune uttaler: «Ein er og samd i at det vert innført ei «normal tid» for skjenking. Som etter gjeldende lov vil det og vere høve for den enkelte kommune til å utvide/innskrenke for både den enkelte skjenkestad og generelt for kommunen. Oslo kommune ser ikke at det er behov for å flytte normaltider for skjenking av øl og vin fra forskriftene til hotelloven. Det vises til at kommunene bør stå fritt til å innskrenke og utvide skjenketidene. Rusmiddeldirektoratet har uttalt: «Direktoratet deler det syn at det bør fastsettes en normaltid for skjenking av øl og vin. Vi er derimot uenig i det foreslåtte tidsrommet fra kl. 06.00 til 01.00. Vi har svært vanskelig for å finne argumenter for så tidlig skjenkemulighet for øl og vin som fra kl. 06.00. Skjenking av øl og vin bør etter vår oppfatning kunne starte kl. 08.00 likt med salgsstart for øl. Enkelte kommuner har gitt uttrykk for at det bør innføres en nasjonal maksimaltid for skjenking. Bergen kommune uttaler: «En har forståelse for at de ytre rammer for normalskjenketiden blir fastsatt som foreslått. I høringsutkastet blir det diskutert om det skal innføres et lovfestet forbud mot skjenking av alkohol etter et visst klokkeslett. Bergen opplever som de fleste andre store byer et stadig press på skjenke- og åpningstidene, fra bransjen, fra turistnæringen og fra byens eget næringsråd blir det påpekt at «alle andre» har lenger skjenke- og åpningstider enn det vi har, det blir henvist til at turistene kommer til å svikte byen, kurs og konferansemarkedet vil bli overtatt av andre byer som har mer liberale skjenke- og åpningstider. Uten at en skal eller kan gå inn å måle sannhetsgehalten i disse argumenter er det et faktum at de påvirker de kommunale besluttningsprosessene, de fleste store kommuner har mer liberale skjenketider nå enn for noen år siden. En ser ingen motsetninger i at det innføres en ordning hvor den nye lovteksten setter opp en normalskjenketid, samtidig som det blir satt opp et lovfestet forbud mot skjenking av alkohol etter et bestemt klokkeslett. En slik ordning vil gi klare signaler på at det finnes en normalskjenketid, samtidig som regionale forskjeller kan motvirkes ved en maksimumstid for skjenkingen. En kan ikke se at dette kommer i konflikt med prinsippet om kommunalt selvstyre i disse spørsmål, da dagens realitet er at kommunene hele tiden blir satt opp mot hverandre. Det stilles spørsmålstegn ved den normalskjenketiden som er foreslått i paragrafens første ledd. Med en skjenketid, inkludert fortæringstid, vil antagelig de fleste større kommuner komme til å vedta en utvidelse av skjenketiden. Det kan være en løsning å utvide normalskjenketiden med en time. Dette kan en lett se ut fra alle de forskrifter som i de siste årene er utferdiget av kommunene om utvidelse av dagens skjenketider. Arbeidernes Edruskapsforbund, Avholdsfolkets Landsråd og IOGT har gitt uttrykk for liknende synspunkter. Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen/Norsk Hotell- og Restaurantforbund ønsker at nåværende ordning opprettholdes og uttaler: «Lovens nåværende system legger opp til at skjenketidene følger åpningstidene. Dette har vært problemfritt. De kommunene som har ønsket en innskrenkning, har foretatt dette ved å lage spesielle forskrifter. Dersom departementet opprettholder sitt forslag om en speilvending, vil dette resultere i at bl.a minibarer ikke lenger kan betjene gjester som er på rom. Vi går ut i fra at dette er utilsiktet. Likeledes vil man heller ikke ha anledning til å servere øl til gjester i resepsjonen, noe man har hatt anledning til frem til nå. Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at erfaringene viser at ordningen der skjenketiden for øl og vin i utgangspunktet reguleres av åpningstidsbestemmelser etter hotelloven, er uoversiktelig og lite hensiktsmessig. Etter departementets syn er det behov for å gjøre reglene for fastsetting av skjenketiden klarere ved å regulere disse direkte i alkoholloven, se lovforslaget § 4-4 og merknadene til denne. Det er reist spørsmål om det bør innføres en lovfestet maksimaltid for skjenking av alkohol, eventuelt med en differensiering mellom ukens dager. Fastsettelse av en maksimaltid kan også tenkes i kombinasjon med en normaltid for skjenking. Departementet vil bemerke at man i de senere årene har sett en tendens mot stadig lengre åpnings- og skjenketider. Kommunale skjenketider til sent på natten har utløst en god del debatt. Maksimaltid for skjenking vil avskjære svært lange åpningstider samtidig som det motvirker for store regionale forskjeller mellom kommunene. På den annen side kan man ikke se bort fra at en maksimaltid kan bli oppfattet som den normale skjenketiden etter alkoholloven og i så fall innebære en liberalisering i forhold til dagens praksis i de fleste kommuner. Forbud mot å skjenke alkohol etter et bestemt klokkeslett innebærer dessuten en begrensning i kommunenes adgang til å fastsette skjenketiden. En lovfestet normaltid for skjenking av øl og vin vil etter departementets oppfatning kunne ivareta både overordnede alkoholpolitiske hensyn, hensynet til det kommunale selvstyret i alkoholpolitikken og hensynet til skjenkenæringen. På den annen side vil kommunenes valgfrihet som påpekt i uttalelsen fra Bergen kommune, i stor grad begrenses av et stadig press på skjenke- og åpningstidene. Etter en helhetsvurdering har departementet kommet til at det bør fastsettes både en normaltid og en maksimaltid for skjenking av alkoholholdig drikk. Maksimaltiden bør være lik på alle ukens dager. Det foreslås at normaltiden for skjenking av øl og vin skal være fra kl. 08.00 til 01.00. Kommunen kan foreta utvidelser eller innskrenkninger i skjenketiden. Det foreslås for øvrig at det ikke kan skjenkes alkohol etter kl. 03.00. Maksimaltiden innebærer at kommunen ikke kan utvide skjenketiden for øl, vin og brennevin utover dette tidspunktet, se lovforslaget § 4-4 annet ledd og merknadene til denne. Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen og Norsk Hotell- og Restaurantforbund har i sin fellesuttalelse uttrykt bekymring for at en normaltid for skjenking vil innebære at det ikke lenger vil være adgang til å servere øl til overnattingsgjester i hotellets resepsjon samt at servering fra minibar vil vanskeliggjøres. Departementet vil i denne sammenheng peke på at det følger av forskrift om orden og lukningstider for overnattings- og serveringssteder gitt med hjemmel i hotelloven at lukningstidene ikke gjelder for overnattingsgjester. Det foreslås ingen tidsmessige restriksjoner på skjenking til overnattingsgjester når det gjelder øl og vin. Departementents forslag innebærer at hotellets overnattingsgjester kan få servert øl og vin hele døgnet. Det er imidlertid en forutsetning at skjenkingen skjer utenfor skjenkestedet f.eks i hotellrom og resepsjon, se lovutkastet § 4-4 åttende ledd og merknadene til denne. Departementet foreslo i høringsnotatet en tilføyelse i alkoholloven § 4-4 som presiserer at utskjenket alkohol må være fortært innen utløpet av den skjenketiden som er fastsatt for det enkelte skjenkested. Avholdsfolkets Landsråd støtter departementet forslag. «Vi mener at det vil være en gunstigere løsning dersom det er en viss forskjell i tid, f.eks en halv time, mellom tidspunktet for siste tillatte skjenking og det tidspunkt gjestene ikke lenger kan drikke alkohol. Det er få kommuner som har uttalt seg til forslaget. Av de kommunene som har avgitt uttalelse, ønsker flertallet at det bør gis en rimelig tid til å tømme glassene etter skjenketidens utløp. Bergen kommune har bl.a uttalt: «I Bergen praktiseres tidene slik at ved skjenketidens utløp skal skjenking av alkoholholdig drikk opphøre, og alkoholen skal være fortært innen utløpet av åpningstiden. I Bergen er skjenketiden en time kortere enn åpningstiden. En «nyordning» hvor skjenketid og fortæringstid settes lik, vil bli vanskelig å forstå for publikum. Det vil være vanskelig å forstå at den flasken med vin som ble solgt 5 min. før hel time, skal være fortært fem minutter senere. Den beste ordningen er etter vårt skjønn at skjenketiden setter en grense for hvor lenge det kan skjenkes alkoholholdig drikk, mens det fastsettes at fortæringstiden settes til inntil en time lenger enn skjenketiden. Liknende synspunkter fremsettes av Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen/Norsk Hotell- og Restaurantforbund. Det synes å være praksis ved enkelte skjenkesteder som har adgang til å holde åpent utover skjenketiden, at det skjenkes alkohol frem til skjenketidens slutt, og at gjestene deretter får en rimelig tid til å tømme glassene. Dette er også noe som enkelte høringsinstanser viser til. Departementet vil anføre at den refererte praksis som følges ved enkelte skjenkesteder i realiteten innebærer en ulovlig utvidelse av fastsatt skjenketid. Departementet finner dette svært uheldig og ser behovet for at det bør gis klare regler som fastslår når alkoholkonsumet må være avsluttet. Departementet foreslår etter dette at det presiseres i alkoholloven at utskjenket alkohol ikke må konsumeres lenger enn 30 minutter etter skjenketidens utløp, jf lovforslaget § 4-4 sjuende ledd og merknadene til denne. Det er forbudt å skjenke brennevin på søndager, samt nærmere bestemte helligdager, høytidsdager og valgdager, jf alkoholloven § 4-4 fjerde ledd. I høringsnotatet drøftet departementet om forbudet mot skjenking av brennevin på søndager burde oppheves. Næringslovutvalget har foreslått å oppheve forbudet mens flertallet i Alkoholpolitisk utvalg avviser dette. Stortingsrepresentantene Anders C Sjaastad og Annelise Høegh har fremsatt et privat lovforslag om å tillate brennevinsskjenking på søndager, alternativt julaften og nyttårsaften når de faller på en søndag, jf Dok.nr.8:12 (1995-1996). Stortingsrepresentant Jan Simonsen har fremsatt et privat lovforslag om å tillate skjenking av brennevin på søndager, jf Dok.nr.8:13 (1995-1996). Enkelte av de kommunene som har avgitt uttalelse går inn for at forbudet skal opprettholdes fordi man ikke ønsker å øke tilgjengeligheten på alkohol, mens andre mener at forbudet savner saklige grunner. Avholdsfolkets Landsråd, Arbeidernes Edruskapsforbund og IOGT ønsker et fortsatt forbud mot brennevinsskjenking på søndager. «Vi ser ingen grunn til at forbudet mot skjenking av brennevin på søndager skal oppheves. Vi oppfatter dette som en regel som det er rimelig god oppslutning om i den norske befolkningen. Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen og Norsk Hotell- og Restaurantforbund har i sin fellesuttalelse uttalt at de ønsker en opphevelse av forbudet. Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at historisk sett har brennevin vært underlagt strengere regulering enn øl og vin. En må derfor anta at dersom forbudet mot skjenking av brennevin på søndager oppheves, vil dette kunne ha en viss symboleffekt. På den annen side er det ikke sansynlig at en opphevelse av forbudet vil føre til en økning av brennevinskonsumet. Det vises til at brennevin allerede kan skjenkes på ukens øvrige dager. Det er dessuten grunn til å tro at forbudet ikke har bred oppslutning i befolkningen. Departementet foreslår derfor at forbudet mot skjenking av brennevin på søndager oppheves. Etter departementets oppfatning tilsier de samme hensyn at forbudet mot brennevinsskjenking på de øvrige helligdager samt 1. og 17. mai oppheves, se lovforslaget § 4-4 sjette ledd og merknadene til denne. Etter alkoholloven § 4-5 kan kommunestyret gi en eller flere bevillinger som ikke blir knyttet til en bestemt person eller et skjenkested (ambulerende bevilling). Først i forbindelse med den aktuelle bruk kobles bevillingen til person og lokale. Ambulerende bevilling kan gis til sluttet selskap for en enkelt anledning. Bevillingen kan gis for både øl, vin og brennevin, og er tenkt brukt ved bryllup, jubileum og liknende arrangementer. Etter alkoholloven § 1-6 tredje ledd kan det gis bevilling til skjenking av alkoholholdig drikk for en enkelt anledning. Bevillingen kan gis for både øl, vin og brennevin og er først og fremst tenkt brukt ved åpne arrangementer f.eks festivaler ol. Bevilling som gis for en enkelt anledning kan i likhet med § 4-5 gis til arrangementer som bryllup, jubileum osv. Det er imidlertid ikke som etter § 4-5 krav om at arrangementet kan betegnes som et sluttet lag. Departementet foreslo i høringsnotatet at bestemmelsen i alkoholloven § 4-5 om ambulerende skjenkebevillinger skulle oppheves og en del høringsinstanser støttet dette forslaget. Sosial- og helsedepartementet skal imidlertid bemerke at det i forbindelse med tildeling av bevilling etter § 1-6 må innhentes uttalelse både fra sosialtjenesten og politiet. Slik uttalelse skal ikke innhentes ved tildeling av ambulerende bevilling etter § 4-5. Dette innebærer at tildeling av bevilling etter § 4-5 vil kunne skje på en betydelig enklere og raskere måte enn etter § 1-6. Denne forskjellen kom ikke tydelig frem i høringsutkastet. Dersom § 4-5 oppheves, vil alle søknader om skjenkebevilling for en enkelt anledning måtte behandles etter § 1-6 tredje ledd uavhengig av om arrangementet er et sluttet lag eller ikke. Departementet mener at kommunene fortsatt bør ha muligheten til den raske saksbehandlingen som § 4-5 åpner for når det søkes om bevilling for en enkelt anledning og til et sluttet lag. En rask saksbehandling vil være viktig både for de som søker bevilling og for bevillingsmyndigheten. Departementet vil derfor foreslå at § 4-5 opprettholdes. Ifølge alkoholloven § 4-1 kan skjenking av alkoholholdige drikkevarer bare skje etter kommunal bevilling med mindre det er gitt statlig bevilling etter lovens kapittel 5. Lovens § 4-2 regulerer bevillingens omfang. Det følger av bestemmelsens første ledd at bevillingen kan gjelde en, flere eller alle typer alkoholholdige drikker. Bevilling for brennevin kan bare gis dersom det også er gitt bevilling for øl og vin. Bevilling for vin kan bare gis dersom det også er gitt bevilling for øl. Bestemmelsen forstås slik at kommunen har adgang til å begrense skjenkebevillingen slik at øl forstås som øl med en alkoholstyrke lavere enn 4,76 volumprosent alkohol (tidligere klasse 2). Kommunen har m.a o adgang til å unnta sterkøl fra en bevilling til å skjenke øl, øl og vin, eller øl/vin og brennevin. I høringsnotatet drøftet departementet om kommunens adgang til å begrense skjenkebevillingen burde oppheves. Flertallet av de kommunene som har avgitt uttalelse, ønsker at sterkøl fortsatt skal kunne unntas fra en bevilling som gir adgang til å skjenke øl og vin. Dette synspunktet deles også av Avholdsfolkets Landsråd. Lier kommune har uttalt: «Øl spiller en betydelig rolle som beruselsesdrikk sammenlignet med vin. Det representerer også en betydelig kilde til ungdomsfylla, med de sosiale og helsemessige problemer som følger av dette. Adgangen til å begrense skjenkebevillingen slik at den i tillegg til vin, bare gjelder øl under 4,75 volumprosent alkohol, bør derfor opprettholdes. Vefsn kommune mener at sterkøl bør likestilles med øl med en lavere alkoholprosent enn 4,75 volumprosent. Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen/Norsk Hotell- og Restaurantforbund har uttalt: «Vi støtter Alkoholpolitisk utvalgs forslag om at den bevilling som gir rett til å skjenke vin skal gi rett til å skjenke all slags øl. Pilsens Venner uttaler: «Pilsens venner har tidligere pekt på det naturstridige at en bevilling som f.eks omfatter vin, ikke automatisk omfatter også svakere alkoholsorter (øl mellom 4,75 og 7 volumprosent). Dagens ordning er totalt ulogisk, idet disse ølsortene bare har halvparten av vinens alkoholinnhold, og altså fremstår som et fornuftig alternativ. Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at det kan fremstå som noe ulogisk at en skjenkebevilling som gir rett til å skjenke vin kan begrenses til bare å gjelde øl med alkoholinnhold lavere enn 4,76 volumprosent. Dette kan tale for at adgangen til å begrense en skjenkebevilling i forhold til sterkøl oppheves. På den annen side er det på det rene at forbruket av øl og vin ikke følger det samme mønsteret. Øl spiller en betydelig rolle som beruselsesdrikk sammenlignet med vin, spesielt for ungdom. Ølet representerer nærmere 60 prosent av det totale forbruket her i landet. Skjenkenæringens andel av ølomsetningen utgjør mellom 25 og 30 prosent. I tillegg er øl utpekt som ungdomsdrikken. Øl representerer en betydelig kilde til ungdomsfyll, med de sosiale og helsemessige problemene som følger av dette. Disse forholdene blir det også vist til av enkelte av høringsinstansene. Departementet mener dessuten at det i denne sammenheng bør legges vekt på at de fleste kommuner har benyttet seg av adgangen til å begrense skjenkebevillingen i forhold til sterkøl. Departementet vil for øvrig peke på at det i salgsleddet er innført et skille mellom øl med lavere alkoholinnhold enn 4,76 volumprosent og sterkøl. Departementet finner etter dette at adgangen til å begrense en skjenkebevilling slik at den i tillegg til vin bare omfatter øl med lavere alkoholinnhold enn 4,76 volumprosent bør opprettholdes. Et spørsmål som har blitt aktualisert i forbindelse med at myndigheten til å gi bevilling til skjenking ombord på båt og tog som ikke er kollektive transportmidler foreslås overført til kommunal bevillingsmyndighet, er om det bør kunne gis bevilling til å skjenke brennevin. Dette gjelder de tilfellene hvor båten eller toget benyttes til såkalte charterturer e l. I høringsnotatet ga departementet uttrykk for at adgangen til å skjenke brennevin ikke burde utvides i forhold til tidligere. Det ble derfor foreslått at en bevilling for skjenking ombord i passasjerskip bare skulle omfatte øl og vin med mindre båten gikk mellom Norge og utlandet eller særskilte turistturer over flere dagers varighet. Det er svært få høringsinstanser som har uttalt seg til spørsmålet. «Når bevillingsmyndigheten for båter foreslås delt, er en enig i at det tas inn en begrensning i § 4-2 som nytt annet ledd tilsvarende den som finnes i § 5-2 nr. , d v s at adgangen til skjenking av brennevin ikke utvides. Sammenholdt med bestemmelsen i § 4-2 første ledd er en derfor enig i departementets forslag. Fylkesmannen i Hedmark har uttalt: «Fylkesmannen er ikke enig i at det er et vilkår at en kun kan få bevilling for skjenking av øl og vin dersom båten ikke går særskilte turistturer over flere dager. Eksempelvis vil en her trekke frem Skibladner. Det er en båt som utenom sesong kan chartres og benyttes av sluttede selskap for et nærmere avtalt antall timer. I slike tilfeller bør det gis anledning til å søke skjenkebevilling. «Vi er imot at skjenking ombord i båt kun begrenses til å omfatte vin og øl da vi ikke kan se at det foreligger tungtveiende alkoholpolitiske hensyn, og at denne form for skjenking i hovedsak er begrenset og retter seg spesielt mot turister i turistsesongen. Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at overføring av statlig bevillingsmyndighet til kommunene er foreslått bl.a av hensyn til likebehandling av næringsutøvere og en helhetlig alkoholpolitikk i den enkelte kommune. Departementet antar derfor at det også bør være kommunen som tar stilling til den enkelte bevillingens omfang, d v s om det også kan gis bevilling til å skjenke brennevin. Departementet drøftet i høringsnotatet hvorvidt det bør åpnes for skjenking av vin ombord i fly. «Det er kommet forslag om at det skal være tillatt å skjenke både øl og vin på innenlandske flyruter, noe departementet ikke finner å kunne gå inn for. Direktoratet har tidligere satt spørsmålstegn ved berettigelsen av skjenking av øl og vin til passasjerer på innenlandske flyruter da reisetiden på de fleste ruter er minimal. Mange flyreiser etterfølges også av bilkjøring. Det kan innebære økt risiko for promillekjøring dersom adgangen til utvidet alkoholskjenking skulle tillates. I stedet for å utvide adgang til alkoholskjenking ombord på innenlandsruter burde en heller etter vår oppfatning oppheve adgangen til skjenking av øl. Lyngdal kommune viser til at sikkerhetsmessige grunner tilsier at det ikke bør åpnes opp for skjenking av vin på innenlandsruter. Braathens SAFE har i sin uttalelse gått sterkt inn for at skjenkerettighetene på innenlandske flyruter skal utvides til å omfatte vin. Det vises til at det er irrelevant å nekte en utvidelse under henvisning til flysikkerheten. Departementet er enig i at hensynet til sikkerheten ikke tilsier forbud mot skjenking av vin. Etter departementets mening bør det ikke fastsettes andre regler for skjenking av alkohol ombord i fly enn det som gjelder for andre transportmidler. Det vises i denne sammenheng til at det kan skjenkes både øl og vin ombord i tog og at det kan skjenkes øl og vin ombord i skip, og i visse tilfeller også brennevin. Det vises også til at det er adgang til å servere både øl, vin og brennevin på flyreiser til og fra Norge. Rusmiddeldirektoratet peker på at skjenking av vin på innenlandske flyvninger kan innebære en økt risiko for promillekjøring fordi flyreisen ofte etterfølges av bilkjøring. Departementet kan se problemet, men finner likevel ikke å kunne legge avgjørende vekt på slike hensyn. Etter en helhetsvurdering vil departementet derfor tilrå at det gis adgang til skjenking av vin også på innenlandske flyvninger, se lovforslaget § 5-2 første ledd nr 2. I forbindelse med Stortingets behandling av Ot.prp.nr.51 (1994-1995) Om ny bevillingsordning for alkoholholdig drikk m. «at det blir stadig større interesse for tilberedning og servering av tradisjonell norsk mat og drikke som ledd i opplevelsestilbud basert på genuine norske tradisjoner og lokalt særpreg, f.eks knyttet til bygdeturisme, bygdeutvikling m.m. I den forbindelse er også servering av hjemmebrygget øl en aktuell del av konseptet. Stortinget ba på denne bakgrunn departementet om å vurdere «regler og avklaringer i forhold til tilvirkning av hjemmebrygget øl til utskjenking i egen bedrift», jf Innst.O.nr.74 (1994-1995) side 17. Departementet drøftet derfor i høringsnotatet om det skal gjøres unntak fra bevillingsplikten ved tilvirkning av øl til utskjenking i egen bedrift, men foreslo ikke en slik endring i § 6-1. Rusmiddeldirektoratet, Avholdsfolkets Landsråd og Lyngdal kommune er enig i departementets forslag. Norsk Hotell- og Restaurantforbund og Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen går inn for at hjemmebrygget øl skal unntas fra bevillingsplikten. De uttaler: «Servering av tradisjonelle norske matretter er en nisje som stadig flere reiselivsbedrifter finner interessant. Slike arrangementer med servering av f.eks smalahoved, pinnekjøtt etc. vil bli enda mer autentisk dersom det blir anledning til å servere drikkevarer med tradisjonelle røtter som f.eks hjemmebrygget øl. (...) Vi er av den oppfatning at slik servering av hjemmebrygget øl ikke bør være underlagt bevillingsplikten da det likevel ikke vil være snakk om kvanta av noen betydning, samtidig som det vil åpne for en verdifull produktutvikling i reiselivssammenheng basert på genuine norske tradisjoner. Sosial- og helsedepartementet skal bemerke: Problemstillingen er ikke bare aktuell for hjemmebrygget øl, men også for vin som produseres for utskjenking i egen bedrift. Kravene som stilles for å få en skjenkebevilling er helt andre enn de kravene som må oppfylles for å få en tilvirkningsbevilling. Ved tildeling av skjenkebevillinger stilles f.eks ikke krav til produksjonsanlegget, og det stilles ikke så strenge krav til bevillingshaver. En skjenkebevilling er heller ikke underlagt det samme omfattende, statlige kontrollsystemet som en tilvirkningsbevilling. Etter departementets mening gir en skjenkebevilling alene ikke en tilstrekkelig garanti mot lekkasjer. Dersom det gjøres unntak fra bevillingsplikten for enkelte typer produksjon vil det innebære et hull i bevillingssystemet, noe som vil gjøre det «vanskelig å føre kontroll med både hvor mye som produseres, hvem som kjøper varen og hvor varen ellers tar veien dersom det skal være tillatt å produsere alkohol uten bevilling, selv om det i utgangspunktet skjer til salg eller skjenking i egen virksomhet,» jf Ot.prp.nr.51 (1994-1995) side 36. Departementet foreslår derfor ikke at alkoholloven § 6-1 endres. Bevillingsavgiften etter alkoholloven § 7-1 er i realiteten et gebyr som skal dekke utgifter til behandling av bevillingssøknader samt utgifter til kontroll med utøvelsen av bevillingen. For å unngå forveksling med de statlige alkoholavgiftene som blir fastsatt i Stortingets årlige avgiftsvedtak, foreslo departementet i høringsnotatet at man bruker betegnelsen «bevillingsgebyr». Dette vil bli benyttet i den videre fremstilling. I henhold til alkoholloven § 7-1 skal gebyret fastsettes «under hensyn til den inntekt rettigheten kan antas å gi innehaveren, og innenfor de rammer som fastsettes i forskrifter gitt av departementet». Forskrift av 19. desember 1989 nr 1265 om omsetning av alkoholholdig drikk mv fastslår i § 8-1 at gebyret for kommunal bevilling til salg av øl ikke skal være under 300 kr og ikke over 12.000 kr. For kommunal og statlig skjenkebevilling fremgår det av § 8-2 i samme forskrift at gebyret ikke skal være under 600 kr og ikke over 24.000 kr. Departementet har fastsatt retningslinjer for gebyrfastsettelsen i Rundskriv I-16/90. Disse retningslinjene er veiledende, og baserer seg på en trinnvis utformet gebyrstige hvor maksimumssatsen, er anbefalt ved en omsetning over 5 millioner ved salg og ved en omsetning over 15 millioner ved skjenking. Det fremgår av rundskrivet at avgiften skal fastsettes individuelt for hver bevilling, basert på alkoholomsetningen før merverdiavgift. Bevillingsgebyret for de kommunale bevillingene fastsettes av kommunestyret og tilfaller kommunen. Det fremgår dessuten av alkoholloven § 7-1 tredje ledd at bevillingsgebyret for statlige skjenkebevillinger skal tilfalle kommunen. Gebyret skal tilfalle den kommunen hvor bevillingen utøves. Dette gjelder ikke for gebyr som er fastsatt i forbindelse med bevillinger gitt etter § 5-2 hvor kommunen i henhold til § 1-9 ikke har ansvar for å føre kontroll med utøvelsen av bevillingene. Departementet foreslo i høringsnotatet at bevillingsgebyret skal fastsettes i prosent av den inntekt rettigheten kan antas å gi innehaveren, og at departementet fastsetter prosentsatsen. En alternativ løsning som ble drøftet, var hvorvidt gebyret burde beregnes av forventet omsatt volum på salgs- eller skjenkestedet. Departementet foreslo videre at det skal kunne fastsettes et mindre gebyr til dekning av utgifter i forbindelse med søknadsbehandlingen og kontrollen med bevillingsutøvelsen i de tilfellene hvor det må antas at bevillingen vil gi innehaveren små eller ingen inntekter. Kommunal- og arbeidsdepartementet, fylkesmannen i Oppland, fylkesmannen i Sør-Trøndelag, fylkesmannen i Møre- og Romsdal, Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet, Arbeidernes Edruskapsforbund og Troms Arbeiderparti støtter forslaget om å innføre en ordning der gebyret fastsettes i prosent av den inntekt bevillingen antas å gi innehaveren. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag uttaler i denne sammenheng: «Bevillingsavgiften - nå foreslått bevillingsgebyr - er foreslått skal utgjøre en viss prosent av inntektene rettigheten antas å gi bevillingsinnehaveren. Dette virker mere rettferdig, da dagens system kan gi store ulikheter, både innen en kommune og mellom kommuner. Det er idag ingen fast skala for gebyr som benyttes. Gebyret bør beregnes på grunnlag av omsetning. Rusmiddeldirektoratet, Dagligvareforbundet og Avholdsfolkets Landsråd mener bevillingsgebyret bør beregnes på grunnlag av omsatt mengde alkoholholdig drikk. «Vi er uenige i forslaget fra departementet. Bevillingsgebyrene bør beregnes etter forventet omsetningsvolum i vareliter og ikke forventet inntekt. Dette er den prinsipielt riktige måten å gjøre dette på. Det er omsetningens størrelse som er av sentral betydning. Hvis gebyrene blir beregnet etter forventet inntekt, vil også avansen som er lagt på varen få betydning. Kommunene har ulik oppfatning av hva som bør være beregningsgrunnlag for bevillingsgebyret. Endel kommuner har uttalt at gebyret bør beregnes på grunnlag av antatt inntekt, mens andre er av den oppfatning at beregningen bør skje på grunnlag av det forventede omsatte volum. Enkelte kommuner herunder Tromsø og Oslo har uttalt at det bør fastsettes et minstebeløp på kr 200. Administrasjonsdepartementet, Konkurransetilsynet, Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen/Norsk Hotell- og Restaurantforbund og Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund mener at bevillingsgebyret bør fastsettes ut fra de faktiske kostnader kommunene har ved kontroll av den enkelte bevilling. Administrasjonsdepartementet uttaler i denne sammenheng: «Etter vår oppfatning vil de ovenfor nevnte forslag kunne innebære en beskatning basert på forventet inntjening. Med en slik gebyrpolitikk vil gebyrenes størrelse i høy grad kunne variere mellom relativt like aktører. Det vil derfor kunne oppstå en konkurransevridning mellom ulike salgs- og skjenkesteder. AD kan ikke se at det i høringsnotatet er redegjort for hvorfor et gebyr som skal dekke utgifter til søknadsbehandling og kontroll skal fastsettes ut fra salgs- og skjenkestedenes inntekter. Etter vår oppfatning bør bevillingsgebyr ikke fastsettes ut fra omsetning, men ut fra de faktiske kostnader kommunene har ved kontroll av den enkelte bevilling. Gebyrene bør ikke overstige selvkost til søknadsbehandling og kontroll, og det bør lages klare regler for hvilke kostnader som kan innregnes. Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at det er mye som taler for at dagens system bør legges om. En ordning hvor gebyret synker pr liter med økt alkoholomsetning er uheldig ut fra en alkoholpolitisk vurdering. Dagens ordning fører dessuten til store variasjoner fra kommune til kommune. Dette kan være uheldig og det bør derfor innføres et system med mer ensartete gebyrfastsettelser på landsbasis. Som pekt på innledningsvis, skal bevillingsgebyret dekke utgifter til behandling av bevillingssøknader samt utgifter til kontroll med uttøvelsen av bevillingen. Departementet vil bemerke at det vil være vanskelig å gjennomføre et system hvor bevillingsgebyret knyttes opp til utgifter til kontroll ved den enkelte bevilling. Det vises i denne sammenheng til at det vil være vanskelig å skille ut de utgifter som oppstår i tilknytning til kontroll av det enkelte salgs- eller skjenkested. Departementet mener at mye taler for at bevillingsgebyret helt ut bør fastsettes i forhold til omsetning. Det vil innebære at en bevillingshaver som har en høy omsetning vil betale en forholdsmessig like stor andel av omsetningen som den som har en lav omsetning. Dette vil gi større rettferdighet mellom bevillingshaverne. Spørsmålet er om bevillingsgebyret skal beregnes på grunnlag av inntekt eller omsatt volum. Et moment som taler for inntekt som grunnlag er at dette vil være enklere å kontrollere mot bedriftens regnskaper. Det kan også hevdes at en slik ordning vil være mer rettferdig i forhold til betalingsevne. En ordning knyttet til inntekt vil imidlertid være avhengig av avansens størrelse og vil ikke umiddelbart si noe om hvor stor alkoholomsetning vedkommende bevillingshaver har. I forhold til det behovet gebyret skal dekke, er det liten grunn til at f.eks en restaurant med høye priser skal betale høyere gebyr enn en restaurant med lavere priser. Departementet legger avgjørende vekt på at en beregning på basis av mengde vil medføre en mer rettferdig fordeling av gebyrbyrden mellom bevillingshaverne sett i forhold til formålet med gebyret. Departementet foreslår at gebyret beregnes av forventet omsatt volum på salgs- eller skjenkestedet, jf lovforslaget § 7-1 og merknadene til denne. Departementet vil gi forskrifter om beregning og innbetaling av gebyret og tar sikte på å differensiere gebyret etter alkoholtype. Bevillingsgebyret for den enkelte bevilling fastsettes i dag ved at det tas utgangspunkt i omsetningen av de alkoholholdige drikkevarer som bevillingen omfatter. Bevillingshaver har plikt til å oppgi sin omsetning ved å sende inn omsetningsoppgave. Ut fra forrige års inntekt fastsettes bevillingsgebyret for det kommende år. Departementets forslag innebærer at bevillingshaver på samme måte vil måtte pålegges å oppgi omsatt volum til bevillingsmyndigheten som deretter fastsetter bevillingsgebyret i overensstemmelse med forskrifter om beregning og innbetaling. Forslaget vil også omfatte bevilling som gis for skjenking for en enkelt anledning. Etter dagens ordning må det betales et minstegebyr på 600 kr selv om bevillingen gjelder rent private arrangementer. Alkoholpolitisk utvalg har foreslått at minimumssatsen settes til 200 kr. Dette støttes også av enkelte høringssinstanser. Departementet er enig i at det bør fastsettes et mindre beløp i forbindelse med bevilling for en enkelt bestemt anledning eller for ambulerende bevilling. Gebyrets størrelse fastsettes av departementet i forskrift, jf lovforslaget § 7-1. Avholdsfolkets Landsråd har i sin høringsuttalelse gitt uttrykk for at det bør stilles krav om at bevillingshaver stiller sikkerhet for gebyrforpliktelsene. Departementet finner ikke å kunne gå inn for dette forslaget. Departementet foreslår at ansvaret for å føre kontroll med utøvelsen av de statlige bevillingene etter § 5-2 skal legges til departementet, jf lovforslagets § 1-9 andre ledd. I disse tilfellene tilfaller gebyret staten som utfører kontrollen, jf lovforslagets § 7-1 tredje ledd. I de tilfellene hvor det er gitt skjenkebevilling til Forsvarets befalsmesser ved sikkerhetsgraderte anlegg, jf § 5-3 annet ledd, tilfaller gebyret staten. Det er den statlige bevillingsmyndighet som skal føre kontroll i disse tilfellene. En rekke spesielle påbud og forbud knyttet til anvendelse og omsetning av alkoholholdig drikk er samlet i alkohollovens kapittel 8. Forsettlig eller uaktsom overtredelse av alkoholloven kapittel 8 og øvrige bestemmelser gitt i eller i medhold av alkoholloven er straffesanksjonert i lovens kapittel 10. Bevillingshaver kan i tillegg eller alternativt få inndratt bevillingen, jf § 1-8. § 8-1 setter forbud mot tilvirkning eller omdestillering av brennevin uten tillatelse. Hjemmeproduksjon av øl og vin til eget bruk er tillatt. Videre forbyr § 8-2 forvaring eller lagring av ulovlig tilvirket brennevin, samt forvaring eller lagring av all alkoholholdig drikk som antas å ha vært eller skulle være gjenstand for ulovlig omsetning. Alkoholholdig drikk kan ikke selges eller skjenkes uten bevilling, jf § 3-1 og § 4-1. Det er imidlertid ikke forbud mot kjøp av brennevin som er ulovlig tilvirket. Departementet gikk i høringsnotatet inn for å innta i alkoholloven en ny § 8-2a som forbyr kjøp av ulovlig tilvirket eller omdestillert brennevin, slik at alle ledd i omsetningsystemet for slike varer rammes av straffebestemmelsene i alkohollovens kapittel 10. Det er mange høringsinstanser som har uttalt seg til departementets forslag om å kriminalisere kjøp av hjemmebrent, og det er bred enighet om at en slik løsning er nødvendig for å markere ønsket om å bekjempe bruken av illegalt produsert brennevin. Norsk Bryggeri- og Mineralvannindustris Forening tilhører dem som støtter forslaget om å forby og strafflegge kjøp av ulovlig tilvirket brennevin. Det gjør også Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen/Norsk Hotell- og Restaurantforbund, men disse stiller seg spørsmål om hvorfor forslaget begrenses til kun å omfatte tilvirket brennevin og ikke omfatter all alkoholholdig drikk samt ulovlig innførsel. Andre som ser positivt på et lovfestet forbud mot kjøp av ulovlig tilvirket alkohol er blant annet Avholdsfolkets Landsråd, IOGT, Forbundet Mot Rusgift og fylkesmennene i Sør-Trøndelag og Hedmark. Alle de kommuner som har tatt stilling til departementets forslag går inn for et lovfestet forbud mot kjøp av ulovlig tilvirket brennevin. Skien kommune peker likevel på at konsekvensen kan bli at det blir vanskelig å stoppe den ulovlige omsetningen. Trondheim politikammer uttaler at hensynet til etterforskningen som grunnlag for å unnta kjøpere av ulovlig tilvirket brennevin fra straffansvar ikke har hatt den tilsiktede virkning. Videre uttales: «Man står her overfor profesjonelle kriminelle, som ikke skyr noen midler i sin kamp for å opprettholde markedsandeler og egen økonomisk vinning. En visshet for kjøperen om at han slipper strafforfølgning fra det offentlige dersom han navngir disse, har liten gjennomslagskraft sammenlignet med de sanksjoner disse miljøer har til disposisjon og tar i bruk ved angiveri. Kristiansand politidistrikt er for så vidt enig i departementets synspunkter om behovet for å kriminalisere også kjøp av ulovlig tilvirket brennevin, men ønsker av etterforskningsmessige hensyn prinsipalt at departementets forslag endres slik at kjøp av hjemmebrent til eget bruk utover 2 liter er forbudt. Politimesteren i Stavanger vil ikke gå inn for å forby kjøp av ulovlig tilvirket eller omdestillert brennevin. Standpunktet er begrunnet i etterforskningsmessige hensyn. Sosial- og helsedepartementet vil bemerke at den ulovlige alkoholomsetningen er et alvorlig samfunnsproblem som staten setter inn store ressurser for å forhindre. Den ulovlige omsetningen er ofte av profesjonell og organisert kriminalitet. Økonomisk kriminalitet, heleri, vold og narkotikakriminalitet er i mange tilfeller en del av sakskomplekset. Den ulovlige omsetningen innebærer dessuten store avgiftstap for staten. Begrunnelsene for at kjøp av ulovlig tilvirket brennevin ikke er straffbart, har blant annet vært av bevismessig og etterforskningsmessig art. De som kjøper slike varer skal kunne angi bakmennene uten selv å risikere straff. Det har vært ansett som viktigere å ta dem som står for den store omsetningen enn å ta dem som kjøper til eget forbruk. Som Trondheim politikammer peker på, kan det i dag være grunn til å sette spørsmålstegn ved om etterforskningsmessige hensyn i tilstrekkelig grad kan begrunne straffrihet for kjøperne. Hensynet til etterforskning og bevis har ikke fått så stor gjennomslagskraft ved f.eks heleri og kjøp av smuglersprit at dette er gjort straffritt. Kjøp av hjemmebrent kan ha den samme samfunnsskadelige virkning som nevnte lovovertredelser. Flere andre hensyn taler for at kjøp av ulovlig tilvirket brennevin forbys: Kjøp av brennevin som er smuglet inn i landet er straffbart etter tolloven av 10. juni 1966 nr 5 § 63. Hensynet til sammenhengen i lovverket tilsier at også kjøp av ulovlig tilvirket brennevin bør være straffbart.Videre taler formåls- og prevensjonshensyn for å la kjøperen rammes av lovverket. Et forbud vil gi et holdningsskapende signal som til en viss grad kan stoppe potensielle kjøpere fra å kjøpe ulovlig tilvirket brennevin, og det uregistrerte alkoholholkonsumet vil som følge av dette kunne reduseres. Dette er i samsvar med formålet i alkoholloven, jf § 1-1. Redusert forbruk vil igjen medføre at noe av markedet for produksjon og salg vil opphøre, og svekke noe av grunnlaget for den organiserte kriminaliteten. Dette er også i samsvar med intensjonene bak § 8-1 og § 8-2 slik de er formulert i dag. Departementet har i samarbeid med andre ansvarlige instanser de siste årene gjennomført en bredt anlagt aksjon mot ulovlig spritomsetning. Det er naturlig å følge opp holdningskampanjen med å forby kjøp av ulovlig tilvirket brennevin. I tillegg til holdningsskapende arbeid synes det å være nødvendig med sterkere etterspørselsregulerende tiltak for å begrense salg av hjemmebrent. Dette vil særlig kunne ha effekt overfor mindreårige og åpenbart berusede personer som ellers er forhindret fra å skaffe seg alkohol gjennom de legale kanaler. Man mangler her helt den kontroll- og sanksjonsmulighet overfor selger som i kraft av bevillingssystemet finnes i alkoholloven. Til spørsmålet fra Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen/Norsk Hotell- og Restaurantforbund om hvorfor forslaget er begrenset til å omfatte tilvirket brennevin, vil departementet bemerke at hovedformålet med en kriminalisering av kjøp av hjemmebrent er å effektivisere det produksjonsforbud som allerede finnes. Et forbud mot kjøp av ulovlig omsatt øl og vin vil ha liten praktisk betydning, og ikke i tilsvarende grad påvirke produksjonen av disse varene, ettersom tilvirkning av øl og vin til eget bruk er lovlig. Departementet finner ikke at det er grunnlag for å unnta kjøpere av mindre kvanta hjemmebrent fra straffansvar. For det første fordi de hensyn som begrunner en kriminalisering av kjøp av ulovlig tilvirket brennevin gjør seg gjeldende også for kjøpere av mindre kvanta, og for det andre fordi det vil være vanskelig å finne frem til en hensiktsmessig grense mellom mindre og større kvanta. Når det gjelder spørsmålet om å innta i bestemmelsen at også kjøp av ulovlig innført brennevin er forbudt, vil dette kun være en gjentakelse av det som allerede følger av tolloven. Departementet vil ikke gå inn for slik dobbeltregulering av innførselsforbudet. Høyesterett har som en konsekvens av at kjøp av ulovlig tilvirket brennevin hittil ikke har vært ulovlig, kommet til at lagring til eget bruk ikke rammes av alkoholloven § 8-2. Ved en kriminalisering av kjøp av ulovlig tilvirket brennevin bør også lagring til eget bruk være forbudt. Slik oppbevaring rammes av tolloven § 63 hva angår ulovlig innført brennevin, hvilket tilsier at det samme gjøres gjeldende for ulovlig tilvirket brennevin. Dersom oppbevaring av hjemmebrent til eget bruk er lovlig, vil det kunne medføre store problemer å skaffe bevis for at brennevinet er kjøpt, og ikke mottatt som gave. I praksis vil man derfor være nødt til å overvære selve kjøpssituasjonen for å kunne ramme kjøperen. Selv om forutsetningen for rettstilstanden etter alkoholloven § 8-2 endres ved en kriminalisering også av kjøp av hjemmebrent, er departementet av den oppfatning at det bør presiseres i lovteksten at også oppbevaring til eget bruk er ulovlig. Etter forarbeidene til tolloven (Ot.prp.nr.19 (1965-1966) Om lov om toll side 33) omfatter «oppbevaring» også besittelse. Sosial- og helsedepartementet er imidlertid av den oppfatning at det ikke er hensiktsmessig med en tilsvarende kriminalisering av besittelse av ulovlig tilvirket brennevin. Det vil føre for vidt å søke å ramme alle som på en eller annen måte får servert slikt brennevin, og grensedragningen mellom lovlig bruk og ulovlig besittelse blir derfor vanskelig. «Besittelse» henspeiler på situasjoner forbundet med umiddelbar bruk, og det følger ikke uten videre av ordet «oppbevare» at også besittelse rammes. Departementet finner det på denne bakgrunn ikke nødvendig å presisere i lovteksten at «oppbevaring» ikke omfatter besittelse. Departementet foreslår at kjøp av ulovlig tilvirket eller omdestillert brennevin forbys. Videre foreslås presisert at forbudet mot lagring av slikt brennevin også omfatter oppbevaring til eget bruk. Se lovutkastet § 8-2 og § 8-2a. Etter gjeldende rett er alkohollovens sanksjonsmuligheter ved overtredelse av lovens aldersgrensebestemmelser rettet mot bevillingshaver, og ikke den mindreårige selv. Det følger av alkoholloven § 1-5 at det ikke kan selges, skjenkes eller utleveres øl og vin til ungdom under 18 år. For brennevin er aldersgrensen 20 år. § 8-8 setter forbud mot kjøp av alkohol på vegne av noen som er under lovens aldersgrenser, men det er i dag ikke straffbart for mindreårige å kjøpe alkohol selv. Departementet tok i høringsnotatet opp spørsmålet om det skal være straffbart for mindreårige å kjøpe alkohol, men fant ikke grunnlag for å foreslå endringer i lovverket på dette punkt. Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen/Norsk Hotell- og Restaurantforbund uttaler: «Vi mener det skal være straffbart for mindreårige å kjøpe alkohol. I serveringsnæringen er dette et betydelig problem, ikke minst på grunn av utstrakt bruk av falsk legitimasjon. Vi er også av den oppfatning at et straffansvar på dette området ikke bør begrenses til kun å omfatte mindreåriges kjøp av alkohol, men at det innføres et generelt straffansvar for personer/gjester som bryter alkoholloven på serveringssteder. Vi er av den oppfatning at det vil ha en preventiv virkning at eventuelle overtredelser fra gjestens side vil få personlige konsekvenser. IOGT mener på den annen side at det å kriminalisere mindreåriges kjøp av alkohol ville være en grov feil i retning av å forskyve ansvaret fra dem som har fått bevilling til å forestå salget/skjenkingen til de mindreårige. Med ett unntak er de kommunene som har uttalt seg negative til å innføre straffansvar for mindreårige som kjøper alkohol. Sosial- og helsedepartementet vil bemerke at det er et gjennomført system at alkohollovens bestemmelser retter seg mot dem som omsetter de alkoholholdige varer, og pålegger disse en rekke plikter og ansvar for å hindre skadevirkningene av den virksomhet som drives. Det er ikke aktuelt å endre dette grunnleggende prinsipp ved å innføre et generelt straffansvar for brudd på alkohollovens omsetningsregler, og dermed i realiteten frita bevillingshaverne fra en del av ansvaret forbundet med omsetning av alkohol. Spørsmålet er om det skal innføres straffansvar for en bestemt gruppes brudd på alkoholloven. Mindreårige er en viktig alkoholpolitisk målgruppe, og det er av stor betydning å bevisstgjøre unge om uheldige sider ved bruk av alkohol. I St.meld.nr.23 (1991-1992) Om bekjempelse av kriminalitet, omtales alkoholpolitiske tiltak som virkemiddel i bekjempelsen av kriminaliteten. På side 41 i meldingen sies følgende: «I et kriminalpolitisk perspektiv er ungdom en svært viktig gruppe. Samtidig vet vi at det er nær sammenheng mellom alkoholbruk og viktige former for kriminalitet. Å begrense alkoholforbruket blant ungdom er derfor et viktig kriminalitetsforebyggende tiltak. I et slikt arbeid kan vi ikke utelukkende bygge på restriksjoner. Disse må kombineres med tiltrekkende rusfrie alternativer. Her har kommunene en viktig opppgave. Det kan spørres om en trussel om straff i seg selv vil virke preventivt på ungdommens forsøk på å kjøpe alkohol. Departementet har liten tro på effekten av å gjøre mindreåriges kjøp av alkohol straffbart innenfor det legale omsetningssystemet. De almenpreventive sider er etter departementets mening ivaretatt gjennom straffesanksjonert forbud mot salg og forbud mot kjøp på vegne av mindreårige. Salg til mindreårige er en grov overtredelse av alkohollovens regler, og selv enkeltstående tilfeller kan gi grunnlag for inndragning av bevilling. Bevisstgjøring og streng praktisering av regelverket vil etter departementets oppfatning ha større effekt når det gjelder å forhindre at mindreårige får tilgang til alkohol som omsettes gjennom de legale kanaler. Departementet vil på denne bakgrunn ikke tilrå at det inntas i alkoholloven en bestemmelse som på generelt grunnlag gjør mindreåriges kjøp av alkohol straffbart. Alkoholloven § 8-7 setter forbud mot at en som driver ervervsmessig transportvirksomhet kan kjøpe brennevin og vin for andre, dersom dette gjøres som ledd i vedkommendes transportvirksomhet, og selv om det skjer uten godtgjøring. Bestemmelsen omfatter alle som driver slik virksomhet, også ansatte sjåfører, togbetjening e l. Den omfatter såvel persontrafikk, inkludert drosjer, som varetrafikk. Etter sin ordlyd rammer bestemmelsen ikke formidling av øl, en problemstilling som ble oversett ved overføringen av sterkølet til Vinmonopolet 1. mars 1993. Departementet har imidlertid lagt til grunn at forbudet mot formidling av brennevin og vin til forbruker gjelder tilsvarende ved formidling av sterkøl og øl. Departementet gikk i høringsnotatet inn for å bringe ordlyden i § 8-7 i overensstemmelse med tolkningen av bestemmelsen når det gjelder formidling av øl til forbruker. Rusmiddeldirektoratet sier seg enig i den foreslåtte endring. Det gjør også Nordreisa, Valle og Lyngdal kommuner. Øvre Eiker kommune har derimot uttalt følgende: «Forslaget om at forbud mot kjøp av alkoholholdig drikk for andre som ledd i egen ervervsvirksomhet, bør omfatte øl i tillegg til brennevin og vin støttes ikke. Øl står i en særstilling fordi det er en alment tilgjengelig vare og bør kunne rekvireres sammen med andre varer. Forslaget vil gå ut over personer i en avsides bosituasjon som ikke har mulighet til å handle «på krita» hos sin lokale forhandler. Sosial- og helsedepartementet vil bemerke at bakgrunnen for forbudet mot at den som driver ervervsmessig transportvirksomhet kjøper brennevin og vin for andre, i første rekke var å hindre at andre enn Vinmonopolet selv gjorde seg næring av alternative distribusjonsordninger for alkoholholdig drikk. Slik distribusjon kan videre innebære en svekkelse av kontrollen med at alkohol ikke selges til mindreårige eller åpenbart berusede personer. § 8-7 er en videreføring av tilsvarende forbud i forskrifter til alkoholloven av 1927. Det kan imidlertid hevdes at et forbud mot formidling av alkoholholdig drikk til forbruker fremstår som unødvendig i dagens samfunn, og det må kunne sies å ha beskjeden alkoholpolitisk betydning. Kjøp av alkoholholdig drikk for mindreårige vil under enhver omstendighet rammes av alkoholloven § 8-8. Departementet antar dessuten at forbudet rammer mennesker som f.eks på grunn av sykdom, alder eller funksjonshemming ikke er i stand til å kjøpe selv. På denne bakgrunn vil departementet foreslå at forbudet i § 8-7 mot at den som driver ervervsmessig transportvirksomhet kjøper brennevin og vin for andre, oppheves. Alkoholloven § 8-6 slår fast at det er forbudt å auksjonere bort eller lodde ut alkohol. Begrepet utlodning omfatter generelt de konkurranser hvor utfallet beror på tilfeldighet. Bruk av alkohol som premie i ferdighetskonkurranser er tillatt. Departementet gikk i høringsnotatet inn for å utvide forbudet mot utlodding av alkoholholdig drikk i § 8-6 til å gjelde all form for gratis utdeling av alkohol til forbruker i markedsføringsøyemed. Om dette spørsmålet vises til kap 16.6. En slik utvidelse ville også ramme det tilfelle at alkoholholdig drikk benyttes som premie i en ferdighetskonkurranse når dette er et ledd i markedsføring, m.a o en viss utvidelse av det nåværende forbudet mot bortauksjonering og utlodding. Få høringsinstanser uttaler seg eksplisitt om et evt forbud mot bruk av alkohol som premie i ferdighetskonkurranser. IOGT og Rusmiddeldirektoratet uttaler generelt at de er enige i departementets forslag. Lyngdal kommune uttaler: «Når det ikke er lov å auksjonere eller lodde ut alkohol, bør det ikke være unntak for å bruke alkohol til premiering. Departementets forslag om at all form for gratis utdeling av alkohol i markedsøyemed forbys, støttes. Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen mener at det vil høyne respekten for alkohollovgivningen dersom lotteriforbudet fjernes. Sosial- og helsedepartementet skal bemerke: Etter en nærmere vurdering mener departementet at høringsnotatets forslag til endring av § 8-6 bør splittes opp i to. For det første, bruk av alkohol som premie i ferdighetskonkurranser. For det andre, utdeling av alkohol i markedsføringsøyemed. Om det siste spørsmålet henvises til kap 16.6. Når det gjelder det første spørsmålet, vil departementet foreslå at forbudet mot bortauksjonering og utlodning utvides til også å gjelde bruk av alkohol som premie i ferdighetskonkurranser. Forbudet mot utlodding av alkoholholdig drikk har bl.a sin bakgrunn i at utlodding kan brukes som middel for omgåelse av bevillingsplikten ved at det ikke tas vederlag for alkoholen, men at det istedet kjøpes lodd. Det ligger imidlertid også en alkoholpolitisk uheldig signaleffekt i at alkohol brukes som premie ved utlodding. Dette gjør seg gjeldende ved all bruk av alkohol som premie, også der gevinstmuligheten beror på et større eller mindre innslag av ferdighet. I praksis er grensen mellom lotteri (lykkespill) og ferdighetskonkurranse nokså flytende. Delvis kan kravet til ferdighet være ytterst beskjedent. Dels kan det også i ferdighetskonkurranser være et innslag av pengeinnsats. Departementet er av den oppfatning at det ikke bør differensieres mellom forskjellige former for premiering. Det foreslås derfor at det i § 8-6 inntas et generelt forbud mot bruk av alkohol som gevinst eller premie, slik at også premiering i ferdighetskonkurranser rammes, uavhengig av om det skjer som ledd i markedsføringen av enkelte alkoholholdige varer. Lotteri- og premieforbudet tar først og fremst sikte på virksomhet som retter seg mot offentligheten. På samme måte som for spørsmålet om bevillingsløs skjenking, kan det hevdes at virksomhet av ren privat karakter bør holdes utenfor. Det er stor forskjell på lotterier og basarer som er åpne for alle, og et ukentlig vinlotteri som tilskudd til kaffekassen på arbeidsplassen. Departementet vil derfor foreslå at det gjøres unntak fra forbudet om bruk av alkoholholdig drikk som lotterigevinst eller premie der det skjer i rent privat sammenheng. Dette må forstås snevert. At et lotteri avholdes for en engere krets eller for et begrenset formål, vil ikke gjøre det lovlig dersom det er åpent for en relativt ubestemt krets av personer. En forening kan ikke avholde vinlotteri blant alle sine medlemmer. Heller ikke kan en større bedrift holde lotteri blant alle sine ansatte. Derimot må et kor, en syklubb eller et kontor på en arbeidsplass kunne ha et vinlotteri uten at det rammes av forbudet. Departementet foreslo i høringsnotatet inntatt i alkoholloven en ny § 8-6a som forbyr all form for gratis utdeling av alkohol til forbruker i markedsføringsøyemed. IOGT og Rusmiddeldirektoratet uttaler at de er enige i departementets forslag. Det samme gjør flertallet av de kommunene som har tatt stilling til spørsmålet. Ringerike kommune uttaler på den annen side: «Det foreslås her å ta inn en ny bestemmelse om forbud mot å dele ut alkoholholdig drikk i markedsføringsøyemed. Dette forslaget legger opp til klare definisjonsproblemer om hva som er «markedsføringsøyemed». Forslaget bør strykes. Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen/Norsk Hotell- og Restaurantforbund uttrykker bekymring over det de ser som et forbud mot produktpresentasjoner overfor ansatte i næringen: «Vi går på den bakgrunn sterkt i mot lovregler som rammer den kompetanseutvikling som presentasjon av alkoholholdige drikkevarer og smaksprøver overfor ansatte i hotell- og restaurantnæringen representerer. Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at alkoholmarkedet til dels er preget av store profittinteresser, og har endret seg i retning av større konkurranse. Dette øker faren for forsøk på omgåelser av reklameforbudet på forskjellige måter. Utdeling av alkohol som premie og smaksprøve, produkttesting eller annet kan ha et element av markedsføring i seg nettopp fordi de andre veiene er stengt. Formidling av gratis alkohol til forbruker er en svært direkte form for påvirkning som kan gi uheldige signaleffekter, og det er ønskelig å avskjære denne muligheten. I forskrift 19. desember 1989 nr 1265 om omsetning av alkoholholdig drikk mv § 9-2 er reklame definert som «enhver form for massekommunikasjon i markedsføringsøyemed». Utdeling av alkohol til forbruker vil derfor i mange tilfeller rammes av reklameforbudet, men grensedragningen mot hva som anses som massekommunikasjon kan volde tvil. Departementets forslag til ny § 8-6a vil fange opp disse grensetilfellene. Som Ringerike kommune påpeker kan det oppstå definisjonsproblemer i forhold til hva som skal regnes som «markedsføringsøyemed». Begrepet må forstås på samme måte som forskriftens § 9-2 om reklame, og retter seg mot markedsføringen av den enkelte alkoholholdige vare overfor den som i siste rekke vil være konsument. Forslaget vil ikke ramme produktpresentasjon overfor ansatte i næringen, da disse ved slike anledninger anses som videreformidlere av den alkoholholdige vare, og ikke som forbrukere. Det følger allerede av forskrift om engrossalg og tilvirkning av alkoholholdig drikk kapittel 3, fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 30. november 1995 med hjemmel i alkoholloven § 3A-2 annet ledd, at engrosbevillingshaver ikke kan gi alkohol som gave i markedsføringsøyemed til andre enn innehavere av bevilling til omsetning av alkohol. Det er for disse heller ikke adgang til å benytte alkoholholdig drikk som lønn eller utbytte. Det følger videre av alkoholloven § 1-13, jf forskrift om engrossalg og tilvirkning av alkoholholdig drikk § 1-2, at mellommenn bare kan utøve sin virksomhet overfor innehavere av nødvendig bevilling. Disse vil derfor uavhengig av forslaget til ny § 8-6a være forhindret fra å formidle gratis alkohol til forbruker for å fremme salg av enkelte alkoholholdige drikker. Den praktiske konsekvens av departementets forslag er at det også blir forbudt for et skjenkested å drive utdeling av alkohol når det skjer for å profilere drikkevarer som tilbys på stedet. Dersom det er grossister eller mellommenn som stiller varene til rådighet for at skjenkestedet kan tilby sine gjester smaksprøver, vil skjenkestedet kunne rammes av medvirkningsbestemmelsen i § 10-1, men det kan by på problemer å bevise at det står andre bak. Det gir derfor et mer helhetlig system å ha en bestemmelse som på selvstendig grunnlag setter forbud mot slik utdeling også for skjenkested. I høringsnotatets lovutkast var det presisert at det var snakk om utdeling av alkohol uten vederlag til forbruker. Departementet finner imidlertid at man ved å begrense ordlyden til «utdeling av alkohol til forbruker» vil kunne ramme også tilfeller hvor utdelingen ikke skjer helt gratis, men mot et helt symbolsk vederlag som f.eks 1 krone. Dette vil være ønskelig som en følge av at forslaget om forbud mot skjenking til pris under selvkost ikke opprettholdes, jf kap 16.7. Når bestemmelsen på generelt grunnlag rammer all form for utdeling av alkohol til forbruker i markedsføringsøyemed, anses det ikke nødvendig å presisere nærmere i lovteksten at dette også omfatter slik bruk av alkohol som premie eller smaksprøve. Departementet foreslår på denne bakgrunn inntatt i alkoholloven et forbud mot utdeling av alkohol til forbruker i markedsføringsøyemed, se lovutkastet § 8-6a. Alkoholloven § 8-12 setter forbud mot å gi spesielle rabattilbud ved salg av alkoholholdig drikk til forbruker. Departementet drøfter i høringsnotatet om det er grunn til å foreta en endring av ordlyden i alkoholloven § 8-12 for å avklare tvil omkring forståelsen av begrepet «rabatt». Uklarheten knytter seg til forskjellen mellom dagligvarehandelens frie adgang til å fastsette sine kalkyler og mer sporadiske lokketilbud. Dagligvareforbundet har tidligere gitt uttrykk for at bestemmelsen trenger presisering, og uttaler: «Forbundet fastholder at det er uklarhet om regelverket på dette punkt, men tar departementets vurdering om at ordlyden i regelverket er tilstrekkelig klar til etterretning. Sosial- og helsedepartementet vil bemerke at bestemmelsens henvisning til spesielle rabattilbud tydeliggjør at forbudet ikke rammer såkalte billigbutikker som har lavpriser på hele varespekteret eller en betydelig del av dette. Øl er i prinsippet underlagt fri prisdannelse. En forretning kan derfor sette avansen på øl svært lavt så lenge avansen er tilsvarende lav på resten av eller en betydelig del av vareutvalget. I henhold til departementets tolkning av bestemmelsen vil imidlertid kvantumsrabatt på kasser med øl rammes av forbudet mot spesielle rabattilbud. Departementet legger til grunn at det ikke er behov for presiseringer i lovteksten og foreslår derfor ingen endringer i § 8-12. Som omtalt foran under 16.7 er det etter alkoholloven forbudt å gi spesielle rabattilbud ved salg av alkoholholdige drikker til forbruker. Det finnes ikke noe forbud mot skjenking av alkohol til særlig lav pris. I høringsnotatet foreslo departementet inntatt i alkoholloven en ny § 8-12a som setter forbud mot at prisen ved skjenking av alkoholholdig drikk settes lavere enn anskaffelsesprisen inklusive avgifter. Videre ble det foreslått forbud mot å fastsette prisen på alkoholholdige drikker slik at den fremmer skjenking av drikker med høyt alkoholinnhold fremfor alkoholsvakere drikker. De kommuner som har uttalt seg mener det er nødvendig med en bestemmelse som forbyr skjenking til særlig lav pris. Det synes imidlertid å knytte seg uklarhet til hva departementets forslag innebærer. Således uttaler Stavanger kommune: «Stavanger kommune ser gjerne lovfestet et forbud mot rabatt på skjenking av alkohol (happy hours o.l.), men finner departementets forslag til ny § 8-12a upresist formulert og derfor vanskelig å håndheve i praksis. Norsk- Bryggeri og Mineralvannindustris Forening (NBMF) vil ta til orde for at det bør være mulig både å bruke alkoholvarer i markedsføringsøyemed, at alkoholvarer kan selges med rabatt og dermed også til lavere pris enn selvkost. Foreningen uttaler videre: «Det er vanskelig å finne en begrunnelse for hvorfor prissettingen på denne typen varer ikke skal være undergitt den samme frihet som for andre lovlige varer. Så lenge man har et strengt reklameforbud i Norge, bør det også av konkurransehensyn være en viss mulighet for å konkurrere på pris o.l. Priskonkurranse og frihet med hensyn til prisdannelse har også ført til et større mangfold innenfor skjenkenæringen, hvor for eksempel øl selges etter «børsprinsippet». NBMF anser dette som et gode for publikum. Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen og Norsk Hotell- og Restaurantforbund uttaler: «Vi har ikke motforestillinger mot at det blir forbud mot å servere alkoholholdig drikk under selvkost. Vi forutsetter dog at restauratører også i fremtiden har anledning til å spandere et glass på sine gjester som en ren gest. Dette skjer ofte dersom restauranten har opptrådt på en lite heldig måte. Vi antar at lovens formål på dette området ikke er å sette til side god service. Det uttales likevel annetsteds i høringsuttalelsen: «Vi er imot departementets forslag om å innføre minstepris for skjenking av alkohol. Vi kan ikke se at problemstillingen er praktisk og den vil i tillegg innebære en rekke praktiske problemer for de seriøse drivere, og den vil ikke, så langt vi kan se, løse problemet som vi forstår ligger bak, å ramme de useriøse. Slik bestemmelsen er utformet, er den altfor upresis og i tillegg står den ikke i stil til § 8-9, første ledd, hvor det blant annet fremgår at - «selv om dette skjer uten vederlag». På dette grunnlag bør bestemmelsen tas bort eller omformuleres for å ramme det man ønsker, noe det også vil være adgang til, jfr. Eidsivating Lagmannsretts dom i forbindelse med fornyelsessak i Ringerike kommune. Sosial- og helsedepartementet vil bemerke at det på samme måte som for salg er behov for en regel som forbyr fastsettelse av en urimelig lav pris ved skjenking av alkoholholdig drikk. Lave priser bør ikke kunne benyttes som et middel til å øke omsetningen av alkoholholdige drikkevarer. Departementets forslag innebærer imidlertid ikke at enhver form for rabattordninger for skjenking av alkohol rammes, kun der rabatten medfører at alkohol skjenkes til pris under selvkost. Departementet er enig med Norsk Bryggeri- og Mineralvannindustris Forening i at det må være mulig for skjenkesteder å utvikle spesielle skjenkekonsepter for å gi publikum et variert tilbud. Heller ikke «happy hours» vil i kraft av forslaget bli forbudt - såfremt prisen ikke settes lavere enn til selvkost. Hensikten har vært å sette en grense der hensynet til publikum og skjenkestedenes konkurransesituasjon må vike for å hindre skjenking i strid med alkohollovens formål. Forslaget slik det er utformet i høringsnotatet rammer alle tilfeller der et skjenkested skjenker alkohol til pris under selvkost, uavhengig av formålet med slik skjenking, og også der prisen settes til null. Det har fra departementets side særlig vært ønskelig å gjøre det klart at slike arrangementer som fra tid til annen forekommer med tilbud om gratis alkohol for å trekke folk til stedet er forbudt. Denne typen arrangement anses også i dag å være i strid med alkoholloven, ut fra betraktninger om at forutsetningene for lovens skjenkebevillingssystem brytes når alkohol skjenkes uten vederlag, men en tydeligere hjemmelssituasjon vil være en fordel. Ulempen er imidlertid at forslaget kan gjøre en del legitime tilfeller av skjenking ulovlig. Dette kan f.eks gjelde de tilfellene der et skjenkested spanderer et glass på en gjest som en ren gest, i forbindelse med feiring eller på grunn av klanderverdige forhold fra skjenkestedets side. Departementet er av den oppfatning at et forsøk på å unnta fra forbudet visse former for skjenking til pris under selvkost, kan føre til vanskelige avgrensningsspørsmål og at forslaget derfor kan fremstå som lite hensiktsmessig i praksis. Tatt i betraktning at utdeling av alkohol til forbruker i markedsføringsøyemed vil rammes av forslaget til ny § 8-6a, vil departementet ikke opprettholde forslaget om å forby skjenking til pris under selvkost. All servering av alkohol mot vederlag må skje i henhold til bevilling. Servering av alkohol uten vederlag er som utgangspunkt tillatt uten bevilling. § 8-9 og § 8-10 pålegger imidlertid bevillingsplikt også for vederlagsfri servering og drikking i enkelte typer lokaler, steder og sammenhenger. Siktemålet med bestemmelsene i § 8-9 nr 2-4 er å markere et drikkeforbud på offentlige steder som av ordensmessige hensyn ikke bør være forbundet med alkoholkonsum. Dette gjelder blant annet samfunnshus, kinoer, lokaler hvor det holdes offentlig dans og utstillinger, forretningslokaler og andre lokaler hvor allmennheten vanligvis uten videre har adgang. Alkohol skal mao ikke brukes i det offentlige rom uten at det er underlagt den kontroll som et bevillingssystem medfører. Unntak gjelder når den som disponerer over slike lokaler bruker dem til sluttede selskaper slik at allmennheten ikke har tilgang. § 8-9 nr 1 omhandler lokaler med tilleggelser hvor det drives serveringsvirksomhet, og faller for så vidt i en litt annen kategori. Hensikten her var å hindre omgåelser av den bevillingsplikt som normalt følger steder som driver servering av mat og drikke i et slikt omfang at det har eller skulle hatt serveringsbevilling etter hotelloven. § 8-10 omhandler lokaler som ikke regnes som offentlige, men hvor det likevel er ønskelig å føre kontroll med serveringen av alkohol. Dette fordi lokalene ofte er å sammenligne med dem som er nevnt i § 8-9, og alkoholserveringen kan ha et kommersielt preg. Forbudet i § 8-9 og § 8-10 mot drikking og servering av alkohol uten bevilling gjelder ikke dersom lokalene disponeres av eier, leier, driver eller ansatt til eget bruk og til sluttet selskap. Med «leier» menes leie på permanent basis, dvs hvor leier disponerer lokalene som en eier. Slik § 8-9 og § 8-10 er formulert i dag innebærer bestemmelsene derfor at alkoholservering ved rent private arrangementer i lokaler som leies for en enkelt anledning er bevillingspliktig. Dette gjelder selv om verken utleier eller arrangør har kommersielle interesser i alkoholserveringen. Typiske eksempler på slike arrangementer kan være bryllup eller 50-årsdag som arrangeres i samfunnshus. Enkelte mener bestemmelsene griper inn i den private sfæren på en uheldig måte, og departementet har mottatt en del reaksjoner på dette. Departementet tok i høringsnotatet opp spørsmålet om det bør foretas endringer i systemet for regulering av grensen mellom bevillingspliktig servering av alkohol og alkoholservering uten bevilling etter alkoholloven § 8-9 og § 8-10. Det ble fremhevet at servering av alkohol uten vederlag bør være bevillingspliktig dersom formålet er kommersiell virksomhet, mens ren privat servering selv om den skjer utenfor hjemmet, bør holdes utenfor bevillingssystemet. Departementet gikk på denne bakgrunn inn for at bestemmelsene endres slik at alle arrangementer av privat karakter tillates uten bevilling. Det ble derfor foreslått en tilføyelse i § 8-9 om at drikking og servering av alkohol tillates uten bevilling i lokaler som leies ut for enkelte anledninger til sluttet selskap, såfremt alkoholserveringen ikke skjer som ledd i annen næringsvirksomhet. Reglene om servering uten bevilling er i dag regulert i to bestemmelser, § 8-9 og § 8-10. Departementet foreslo at disse av lovtekniske grunner slås sammen til en bestemmelse. Dette lovendringsforslaget var ikke ment å gjøre noen endringer i gjeldende rett utover det som er nevnt ovenfor. Stortingsrepresentant Carl I Hagen har tidligere fremsatt et privat lovforslag i Dok.nr.8:30 (1994-1995) som innebærer at det ikke skal være bevillingsplikt når offentlige eller private lokaler leies ut til sluttet selskap. Nærings- og energidepartementet støtter forslaget om at rent private arrangementer i lokaler som leies ut for en enkelt anledning ikke er bevillingspliktige, dersom verken utleier eller arrangør har kommersielle hensikter med alkoholserveringen. Videre uttales: «Hensynet til serveringsnæringen bør ikke spille noen rolle i slike tilfeller, fordi arrangement på serveringssted sjelden vil være et alternativ. En må imidlertid søke ved hjelp av regelverket å sikre mot utglidning og misbruk av denne retten. Fylkesmannen i Møre og Romsdal er enig i departementets forslag. Det er også Rusmiddeldirektoratet, som uttaler at dette kan bidra til å øke legitimiteten for norsk alkoholpolitikk. Videre stiller et flertall av de kommunene som har tatt standpunkt til spørsmålet om alkoholservering uten bevilling seg positive til departementets forslag. De fleste viser til folks rettsbevissthet, som uttrykt ved Bergen kommunes uttalelse: «En slutter seg til de betraktninger som departementet fremkommer med i sitt høringsnotat. Det skal bare bemerkes at bortfall av bevillingsplikten til private selskaper, som ikke er ledd i næringsvirksomhet vil føre til et system som er mer i overensstemmelse med den alminnelige rettsbevissthet enn dagens ordning. Oslo kommune uttaler at det gis tilslutning til at private ikke lenger skal trenge ambulerende bevilling for å servere alkohol ved større arrangementer i leide lokaler, fordi det er urimelig at de som ikke har stor nok plass hjemme til å arrangere jubileer av forskjellig karakter må ha skjenkebevilling og betale600 kr. for bevillingen. Justisdepartementet har ikke tatt standpunkt til forslaget, men fremhever: «Det er viktig å sikre seg at det offentliges ansvar for den samlede alkoholpolitikken ikke svekkes. Dette gjelder også når man vurderer spørsmålet om skjenking av alkohol uten bevilling i ikke-kommersiell sammenheng, slik at det ikke lages ordninger der man omgår lovbestemmelser. Avholdsfolkets Landsråd (AL) uttaler at det deler departementets oppfatning om at all skjenking mot vederlag fortsatt skal skje mot bevilling, men beklager av hensyn til muligheten for å forhindre forsøk på omgåelse av bevillingsplikten at departementet foreslår å utvide den bevillingsløse skjenkingen: «Tatt i betraktning muligheten for kontroll bør dagens regelverk i det minste videreføres. AL vil derfor foreslå at alkoholloven § 8-9 og 8-10 beholdes slik som i dag dog slik at den foreslåtte endring i § 8-9 første ledd nr 2 gis bifall fra AL. Forøvrig er AL av den oppfatning at den foreslåtte lovendring vil kunne føre til økt press for alkoholservering i lokaler som i utgangspunktet er vedtatt å være alkoholfrie. Et fortsatt krav om bevilling vil etter ALs mening beskytte mot et slikt uønsket press mot samfunnets få alkoholfrie soner. Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen/Norsk Hotell- og Restaurantforbund ønsker ikke at det i større utstrekning enn i dag skal gis adgang til alkoholservering uten bevilling, og uttaler blant annet: «For de profesjonelle yrkesutøvere i hotell- og restaurantnæringen utgjør arrangementer i bevillingsløse lokaler - samfunnshus, idrettslagshus, velhus o.l. - en vesentlig konkurrransefaktor. Jo strengere forutsetninger alkohollovgivningen knytter til skjenkebevillingen, desto mer attraktivt blir det å henlegge arrangementer utenfor de steder som har skjenkebevilling. Konsekvensen av departementets forslag om å unnta arrangementer av privat karakter - d.v.s. alle arrangementer som ikke er i næringsøyemed, vil være å flytte en betydelig andel av alkoholskjenkingen fra kontrollert til ukontrollert sektor. Etterhvert som flere oppdager at man i praksis (fordi lensmenn og politi ikke har ressurser til å kontrollere at alkoholloven følges) kan unndra seg restriksjoner som skjenketider, aldersgrenser og andre krav som fremkommer i alkoholloven, vil stadig flere at arrangementer flyttes ut av restauranter, selskapslokaler og hoteller til bevillingsløse lokaler. Dette vil representere en utvikling fullstendig på tvers av alt annet som fremkommer som forutsetninger for norsk alkoholpolitikk. Det vises forøvrig til Alkoholpolitisk utvalg som fremmer forslag stikk i strid med departementet. Utvalget påpeker nederst s. 151 behovet for å vurdere om kommunene bør gis en mer aktiv rolle i å bekjempe bevillingsløs skjenking. Samtidig vil det representere et alvorlig angrep på den norske hotell- og restaurantnæringen fra Regjeringens side dersom dette forslaget fremmes, særlig når man ser det i lys av departementets øvrige forslag om ytterligere restriksjoner på de bedrifter som er underlagt bevillingsplikt. Sosial- og helsedepartementet vil bemerke at hensikten med forslaget om utvidelse av adgangen til bevillingsløs skjenking, er å gi mulighet for privatpersoner til å avholde arrangementer i lokaler som leies for en enkelt anledning på samme måte som de ellers ville avholdt arrangementet hjemme hos seg selv, når dette f.eks på grunn av selskapets størrelse eller omgivelsene ikke er mulig eller ønskelig. Ved alkoholservering uten vederlag i eget hjem er man ikke underlagt de samme begrensninger som alkoholloven setter for innehavere av skjenkebevilling f.eks når det gjelder tidsinnskrenkninger for skjenking. En utvidelse av adgangen til bevillingsløs servering av alkohol i lokaler som leies for en enkelt bestemt anledning innebærer likeledes at alkohollovens skjenkebegrensninger ikke kommer til anvendelse. Dette er en naturlig følge av ønsket om å sidestille denne type arrangementer i leide lokaler med tilsvarende arrangementer i det private hjem. En slik løsning vil, som flertallet av høringsinstansene påpeker, være bedre i samsvar med folks rettsbevissthet. Det møter liten forståelse at rent privat servering av alkohol skal være underlagt bevillingsplikt. Det kan være vanskelig å se den store forskjellen på private arrangement i egen stue og det samme arrangement f.eks i et lokale leid for anledningen. Regler som innebærer bevillingsplikt for arrangementet i det leide lokalet synes å ha liten legitimitet i befolkningen, og mange bryter reglene uten å være klar over det. Det er imidlertid betenkeligheter ved å gi slik adgang. Dersom servering av alkohol i vid utstrekning godtas uten bevilling, kan dette medføre at kommunens innflytelse over den lokale alkoholpolitikken reduseres. En bevillingsordning gir dessuten større mulighet til å føre kontroll med alkoholserveringen, fordi bevillingsplikt innebærer at det kommunale kontrollapparatet registrerer når og hvor servering av alkohol skal finne sted. Uten bevillingsplikt vil eneste kontrollmulighet være den som ligger i politiets ansvar for å føre kontroll med at det ikke oppstår bråk som følge av alkoholserveringen. Utvidet adgang til bevillingsløs drikking og servering i leide lokaler kan videre undergrave drikkeforbudet for offentlige steder, særlig i forhold til samfunnshus. Eierne, som i en del tilfeller vil være kommunen selv, må her i mangel av bevillingsplikt i større utstrekning ta i betraktning om det er ønskelig med alkoholservering ved vurderingen av om lokalet skal tillates utleid. Til slutt vil departementet trekke fram faren for at en lemping av bevillingsplikten for visse tilfeller kan føre til uklare grensedragninger, med dertil hørende forsøk på omgåelser, når det gjelder virksomhet som ikke kan unntas bevillingsplikt. Departementet tenker her på grensen mellom servering av alkohol med og uten vederlag. Spørsmålet er i hvor stor grad utleier kan være involvert i selskapet før man kan si at den vederlagsfrie servering av alkohol uten bevilling gir inntekter på en slik måte at den må kunne sies å være overdratt arrangøren av selskapet mot vederlag - i hvilket tilfelle det alltid kreves bevilling. Stortingsrepresentant Hagens forslag om adgang til bevillingsløs skjenking i lokaler som leies ut til sluttet selskap innebærer, slik departementet ser det, at det ikke trekkes grenser mot disse tilfellene på en tilfredsstillende måte. Departementet kan derfor ikke anbefale at § 8-9 og § 8-10 utvides som foreslått i Dok.nr.8:30 (1994-1995). Dersom alkoholservering uten bevilling kan skje på en slik måte at det gir inntekter for utleier, vil det innebære at det åpnes for en stor skjenkevirksomhet utenfor alkoholpolitisk kontroll, og en forskjellsbehandling i forhold til den delen av næringen som må søke om bevilling og betale bevillingsgebyr. Både av hensyn til serveringsnæringen og kommunens alkoholpolitikk er det derfor viktig at bestemmelsen som regulerer dette ikke utformes på en slik måte at systemet lett kan omgås. En del av disse arrangementene representerer ikke noen stor konkurransefaktor for næringen, fordi man i dag kan søke ambulerende bevilling heller enn å flytte arrangementet til restaurantene. Man kan imidlertid tenke seg en utvikling av konsepter i forbindelse med utleievirksomhet der det er upraktisk å være avhengig av å måtte søke bevilling for en enkelt anledning, og der det i realiteten drives virksomhet som konkurrerer med restaurantenes. I mange tilfeller vil disse rammes av § 8-9 nr 1 fordi stedet driver slik virksomhet at det skulle hatt serveringsbevilling, men det kan oppstå vanskelige grensedragninger også her. Dersom utleier står for innkjøp og servering av alkoholen vil dette alltid kreve bevilling. Det vil ikke være regningssvarende for en utleier å servere alkohol gratis dersom dette ikke kompenseres på andre måter, og dermed tas det i realiteten vederlag. Det samme gjelder dersom et utenforstående cateringfirma står for både mat og alkohol. De alkoholholdige varer må derfor alltid skaffes av selskapet selv, på samme måte som man ville gjort det dersom festen ble holdt hjemme. Det gjenstår likevel et problem for de tilfellene at arrangør medbringer sin egen alkohol, men utleier likevel får inntekter av at det er mulig å holde selskap med alkoholservering uten bevilling i lokalene. Det vil ikke være mulig å ramme de tilfeller der prisen generelt for leie av lokalet settes opp fordi det som følge av adgangen til alkoholservering uten bevilling blir mer attraktivt å benytte lokalene. Men dersom utleier tilbyr pakkeløsninger som f.eks. inkluderer matservering, er det mulig å oppnå god fortjeneste på at det blir mer lønnsomt for folk å holde store selskaper i leide lokaler. Dette gjelder også når utleier formidler kontakt med samarbeidende cateringselskap e.l. Som nevnt over vil denne typen utleiekonsept ha likhetstrekk med ordinær serveringsvirksomhet som drives i selskapslokaler med bevilling. Departementet mener derfor at adgangen til alkoholservering uten bevilling i lokaler som leies for en enkelt anledning, kun skal gjelde når utleier ikke er involvert i arrangementet på annen måte enn ved å stille lokaler til rådighet. Dette innebærer en endring av ordlyden i forhold til høringsnotatet, der det var oppstilt et vilkår om at alkoholserveringen ikke måtte være ledd i annen «næringsvirksomhet». Etter dette kan man konkludere med at det i henhold til den løsning departementet har skissert her, ikke foreligger bevillingsplikt for private arrangementer i lokaler hvor det bare dreier seg om ren utleie av lokalene og leietaker medbringer sine egne drikkevarer. Med private arrangementer forstås tilstelninger som holdes av privatpersoner i leide eller lånte lokaler som alternativ til eget hjem. Etter departementets mening bør skjenking ved arrangementer som ligger utenfor den private sfære fortsatt underlegges kommunens alkoholpolitiske myndighet, uavhengig av om arrangementene er kommersielle eller ikke. Departementet foreslår at alkoholloven § 8-9 endres slik at drikking og servering av alkohol tillates uten bevilling i lokaler som leies eller lånes ut til privatpersoner for en enkelt bestemt anledning til sluttet selskap når utleier ikke for øvrig står for deler av arrangementet utover å stille lokaler til disposisjon. § 8-10 foreslås opphevet og bestemmelsens innhold inkorporert i § 8-9 første ledd nr 2 og tredje ledd nr 1, se lovutkastet og merknader til dette. Det er i henhold til alkoholloven § 8-13 forbudt å selge eller skjenke brennevin som inneholder over 60 volumprosent alkohol. Departementet foreslo i høringsnotatet at det i bestemmelsen inntas en tilføyelse om at brennevin som inneholder over 60 volumprosent alkohol heller ikke kan omsettes en gros eller innføres til landet uten tilvirkningsbevilling. Lovendringsforslaget er av teknisk art, og nødvendig som følge av lovendringer foretatt i forbindelse med opphevelsen av Vinmonopolets enerett til import og engrossalg av alkoholholdig drikk. Slikt brennevin ble heller ikke tidligere solgt en gros eller innført til landet som ferdig produkt av A/S Vinmonopolet. Departementet foreslår ordlyden i § 8-13 utvidet til også å omfatte engrossalg av brennevin over 60 volumprosent alkohol, samt inntatt en tilføyelse om krav til tilvirkningsbevilling for innførsel, se lovutkastet § 8-13. § 8-11 setter forbud mot å selge eller skjenke alkoholholdig drikk til personer som er åpenbart beruset, eller skjenke alkoholholdig drikk på en slik måte at vedkommende må antas å bli åpenbart beruset. Skjenkestedet har også en plikt til å yte hjelp overfor gjester som trenger nødvendig bistand fordi de er blitt beruset der. Hjelpeplikten følger imidlertid ikke av alkoholloven, men av løsgjengerloven av 31. mai 1900 nr 2 § 24. Bestemmelsen lyder: «Med Bøder eller Fængsel indtil 3 Maaneder straffes den, som fra Sted hvor Udskjænking foregaar, udviser eller lader udvise nogen, som ved der erholdte Drikkevarer er bleven overstadig beruset, uden at sørge for, at han medgives den for Tilfældet fornødne Bistand. Kommer den således Udviste til Skade, fordi fornøden Bistand ikke er ham medgivet, kan den Skyldige efter Omstændigheterne tilpliktes helt eller delvis at yde ham eller hans Efterladte Erstatning. Departementet gikk i høringsnotatet inn for å overføre bestemmelsen om skjenkestedets hjelpeplikt fra løsgjengerloven til alkoholloven. Forslaget var ikke ment å innebære realitetsendringer i forhold til gjeldende rett, men hadde til hensikt å gi bestemmelsen om hjelpeplikt en mer synlig plassering enn den i dag har i løsgjengerloven. På denne måten tydeliggjøres konsekvensene av å skjenke alkohol i strid med alkoholloven § 8-11 til gjester som er åpenbart beruset. Flertallet av de høringsinstansene som har uttalt seg om skjenkestedets hjelpeplikt mener at det er behov for å tydeliggjøre hjelpeplikten, og at det også tematisk er naturlig at bestemmelsen om skjenkestedets hjelpeplikt i løsgjengerloven § 24 flyttes til alkoholloven. «Vi er enige i at bestemmelsen om skjenkestedets hjelpeplikt flyttes fra løsgjengerloven til alkoholloven for å synliggjøres, men vi kan overhodet ikke akseptere departementets konkrete forslag som innebærer en betydelig endring av rettstilstanden hvor vilkårene og kravet til skyld er totalt endret. Norsk Bryggeri- og Mineralvannindustris Forening (NBMF), fylkesmannen i Hedmark og 3 kommuner stiller seg skeptisk til lovutkastet § 8-14 annet ledd om erstatningsansvar for et skjenkested. NBMF uttaler at selv om utkastet slik det er formulert neppe vil rekke videre enn det som allerede i dag følger av alminnelige rettsprinsipper, kan det åpne for unødige krav og tvister. Et mindretall av høringsinstansene vil ikke gå inn for at bestemmelsen om skjenkestedets hjelpeplikt flyttes til alkoholloven. Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at det i St.meld.nr.23 (1991-1992) Om bekjempelse av kriminalitet, hvor hjelpeplikten er omtalt, uttales at det er grunn til å tro at hjelpeplikten i liten grad blir håndhevet, og at det av denne grunn er påkrevet at næringsorganisasjonene understreker hjelpeplikten overfor sine medlemsbedrifter. Det understrekes at det er en oppgave for politi- og påtalemyndighet å vurdere å ta i bruk denne bestemmelsen i tilfeller der det skjer ulykker eller voldsbruk i tilknytning til restaurantbesøk. Departementet deler den bekymring som er fremkommet fra forskjellig hold om at bestemmelsen om hjelpeplikt i liten grad synes å bli fulgt. Noe av årsaken til dette kan være at den er plassert i løsgjengerloven av 31. mai 1900. Departementet vil fremheve viktigheten av at skjenkestedene overholder forbudet i alkoholloven mot overskjenking. Overtredelse av dette forbudet er en direkte forutsetning for at hjelpeplikten etter løsgjengerloven skal inntre, og slik sett har bestemmelsen nær sammenheng med alkoholloven. Til tross for at flertallet av høringsinstansene stiller seg positive til at bestemmelsen flyttes til alkoholloven, har departementet kommet til den konklusjon at det for å unngå uklarhet om hjelpepliktens innhold og bestemmelsens rekkevidde ikke er hensiktsmessig å foreta endringer i dens plassering. Det var under ingen omstendighet hensikten å endre det materielle innhold i løsgjengerloven § 24. En større grad av bevisstgjøring omkring den allerede eksisterende hjelpeplikt vil derfor i realiteten føre til samme ønskede resultat. Dette krever at bransjeorganisasjonene, men også andre sørger for å medvirke til slik bevisstgjøring. Som Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen/Norsk Hotell- og Restaurantforbund selv sier i sin høringsuttalelse, er de enige i at en synliggjøring av bestemmelsen er nødvendig. Videre er det viktig at politi og påtalemyndighet tar bestemmelsen i bruk, noe som også ville være en forutsetning for en positiv effekt av en flytting av bestemmelsen til alkoholloven. Departementet opprettholder på denne bakgrunn ikke forslaget om at løsgjengerloven § 24 flyttes til alkoholloven. I følge alkoholloven § 9-2 er reklame for alkoholholdig drikk forbudt. Alkoholholdig drikk er definert som drikk som inneholder mer enn 2,50 volumprosent alkohol, jf § 1-3 første ledd. Reklameforbudet omfatter dermed ikke lettøl, lettvin eller produkter som ikke inneholder alkohol. Departementet har erfart at adgangen til å reklamere for alkoholsvake produkter også har vært benyttet til å reklamere for alkoholholdig drikk. Dette var bakgrunnen for at departementet i høringsnotatet foreslo at det skulle inntas et uttrykkelig forbud i loven mot å reklamere for alkoholsvake produkter når disse har samme varemerke eller varekjennetegn som sterkere alkoholsorter, se lovforslaget § 9-2. Departementet har for øvrig inntatt det standpunkt at varemerker for alkoholholdig drikk ikke kan brukes i reklame for andre varer og tjenester, men i praksis har dette ikke omfattet alkoholsvake drikker. I henhold til varemerkeloven av 3. mars 1961 nr 4 § 1 kan et varemerke bestå av alle slags tegn som er egnet til å skille en virksomhets varer eller tjenester fra andre virksomheters varer og tjenester. Ifølge § 1 er dette blant annet ord og ordforbindelser, herunder slagord, navn figurer og avbildninger, bokstaver og tall og en vares form, utstyr og emballasje. Det følger av varemerkeloven § 3 at enhver har rett til i næring å bruke sitt navn eller sitt firma som kjennetegn for sine varer når det ikke skjer på en slik måte at det blir egnet til å forveksles med varemerke, firma eller navn som allerede er vernet for en annen. Et flertall i Alkoholpolitisk utvalg ønsker at departementet skal utarbeide nye og mer funksjonelle forskrifter for reklame for lettøl, slik at det blir vanskeligere å forveksle denne reklamen med en generell reklame for øl. Rusmiddeldirektoratet, Avholdsfolkets Landsråd og fylkesmannen i Sør - Trøndelag er blant de høringsinstanser som har uttalt at de støtter departementets forslag. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag uttaler i denne forbindelse: «Departementets forslag om innskjerping av adgangen til å reklamere for alkoholsvake produkter er et viktig alkoholpolitisk virkemiddel som fylkesmannen ser positivt på. Det er få kommuner som har avgitt uttalelse til forslaget. Av de kommunene som har uttalt seg, går de fleste inn for at reklameforbudet skal utvides til å omfatte drikk under 2,50 volumprosent alkohol med samme varemerke eller varekjennetegn som sterkere drikker. Oslo kommune går imot forslaget fordi kommunen antar at en innstramming vil ha liten alkoholpolitisk effekt siden de fleste former for alkoholreklame er tilgjengelig gjennom TV kanaler og tidsskrifter. Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet er av den oppfatning at det ikke bør gjøres endringer i regelverket på dette området. Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen/Norsk Hotell- og Restaurantforbund, Norges Colonialgrossisters Forbund, Daglivareforbundet, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon er blant de høringsinstanser som er motstandere av forslaget blant annet fordi man frykter at et forbud vil kunne svekke arbeidet med å vri alkoholforbruket over til alkoholsvake drikker. «Departementet foreslår at reklameforbudet for alkohol utvides til å omfatte reklame for alkoholsvake drikker med samme varemerke eller varekjennetegn som sterkere alkoholsorter. Vi tar avstand fra forslaget som særlig vil vanskeliggjøre markedsføringen av lettøl. Det må være særdeles tvilsomt alkoholpolitisk sett å legge hindringer i veien for markedsføring av alkoholsvake alternativer til annet øl. Nettopp bruken av de tilvante merker og kjennetegn vil i praksis i mange tilfeller netopp være avgjørende for at forbrukeren aksepterer og ser seg tjent med å velge det svakere alternativ som man vil oppmuntre til. Nærings- og energidepartementet peker på at at det er viktig for bryggeriene at produsentnavnet blir gjenkjent i markedsføringen slik at deres produkt blir valgt fremfor konkurrentenes. Det vises blant annet til at innarbeiding av en ny merkevare er meget kostbart og tidkrevende og at dersom produsentene må markedsføre lettøl under et annet navn, kan dette medføre større reklamevirksomhet og dermed motvirke hensikten med en endring av regelverket. NHO, Norsk Bryggeri- og Mineralvanninndustris Forening, Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund går imot forslaget og viser blant annet til at en utvidelse av reklameforbudet vil kunne ha en konkurransevridende effekt til fordel for utenlandsk produserte alkoholholdige drikker. «Departementet foreslår å utvide alkoholreklameforbudet til å gjelde for alle drikkevarer uansett om de inneholder alkohol eller ikke « med samme varemerke eller varekjennetegn» som sterkere alkoholsorter. NHO tar sterk avstand fra dette forslaget. Det foreligger ingen dokumentasjon for at et slikt forbud vil virke etter sin hensikt. Forbudet vil dessuten være konkurransevridende til ugunst for norske produsenter av øl, idet utenlandske bryggerier reklamerer for sine produkter i media som nordmenn eksponeres for. Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at det har vist seg at reklame for alkoholsvake produkter kan utformes slik at den også kan oppfattes som reklame for alkoholholdig drikk. Det samme gjelder reklame for drikker uten alkohol og reklame for andre produkter. Problemet knytter seg først og fremst til bruken av varemerker og varekjennetegn. Det vil derfor være i de tilfeller hvor produktet har samme varemerke eller varekjennetegn som alkoholsorter at problemet gjør seg gjeldende. Som eksempel kan nevnes at det benyttes samme navn eller firma som for sterkere øl og at det kun står med liten skrift at reklamen gjelder lettøl. For å unngå at reklamen skal kunne utformes slik at den fremstår som reklame for alkoholholdige drikker, mener departementet at det ikke bør være adgang til å reklamere for lettøl, lettvin eller produkter uten alkohol under samme firma eller navn som alkoholholdig drikk. Departementet ønsker ikke å innføre et generelt reklameforbud for disse produktene bl.a fordi dette i såfall vil kunne hindre at det fokuseres på alkoholsvake drikker og drikker uten alkohol som erstatning for alkoholholdig drikk. Det understrekes i denne sammenheng at det fortsatt vil være adgang til å reklamere for alkoholsvake drikker sålenge disse ikke har samme varemerke eller varekjennetegn som sterkere drikker. Departementet kan derfor ikke se at forslaget kan virke negativt inn på arbeidet med å fokusere på de alkoholsvake og alkoholfrie alternativer. Enkelte høringsinstanser peker på at reklameforbudet ikke bør utvides fordi utenlandske bryggerier fremdeles kan reklamere for sine produkter i media. Departementet vil peke på at utenlandske og norske produsenter er likestilt med hensyn til reklamereglenes fysiske virkeområde. I tillegg skal departementet bemerke: Den vridningseffekt som her påpekes oppstår eventuelt fordi den nåværende lettølreklamen i realiteten må oppfattes som reklame for ordinært øl slik departementet har pekt på innledningsvis. Dette er nettopp den form for omgåelse departementet ønsker å ramme med sitt forslag. Departementet foreslår at det inntas et forbud i loven mot å reklamere for varer med samme merke eller kjennetegn som drikk som inneholder over 2,50 volumprosent alkohol. Forbudet vil omfatte reklame både for varer og alkoholsvake produkter som har samme merke eller kjennetegn som alkoholholdig drikk, jf lovforslagets § 9-2 første ledd og merknadene til denne. For forståelsen av begrepene «merke» og «kjennetegn» kan det tas utgangspunkt i begrepene «varemerke» og «varekjennetegn». Disse begrepene er imidlertid utformet med sikte på å beskytte produsentene mot dens konkurrenter. I alkoholreklamesammenheng er formålet et annet, nemlig å skille den reklame som direkte eller indirekte tar sikte på å fremme forbruket av alkoholholdig drikk fra annen reklame. Det kan etter omstendighetene få betydning for avgrensningen. Det vil f.eks ikke være adgang for bryggeriene i fellesskap å reklamere for lettøl uten bruk av bestemte varemerker i den form de enkelte bryggerier nå har drevet det. Hovedformålet med revisjonen av alkoholloven har vært å gjøre loven til et bedre og mer effektivt styringsinstrument for kommunene. Forslagene innebærer ikke betydelige endringer av økonomisk eller administrativ karakter for kommunene eller staten. Hovedstrukturen i loven med kommunene som sentral bevillings- og kontrollmyndighet, opprettholdes. Omleggingen av bevillingssystemet fra å være personlig til å bli knyttet til «den for hvis regning virksomheten drives», vil for skjenkebevillingens del kunne medføre en forenkling av saksbehandlingen fordi systemet er likt hotellovens system for serveringsbevillinger. Innføringen av skjerpede og mer omfattende krav til bevillingssøkerne representerer den vesentligste endringen, og vil innebære mer omfattende saksbehandling for bevillingsmyndighetene. Den opplysnings- og meldeplikt som vil gjelde for skatte- og avgiftsmyndighetene betyr en økt arbeidsmessig belastning. Departementet legger imidlertid til grunn at det hos de berørte myndighetene vil kunne etableres effektive rutiner for saksbehandlingen i bevillingssaker. Samtidig må endrede rutiner og økt ressursbruk på dette området veies opp mot det forhold at myndighetene nå får et mer effektivt system og bedre kontroll med bevillingshaverne og utøvingen av bevillinger. Kommunene vil få en merbelastning ved overføringen av statlig bevillingsmyndighet i forhold til skjenkebevillinger til turist- og høyfjellshoteller, skip som ikke er kollektive transportmidler og cruiseskip. Departementet vil imidlertid bemerke at en slik overføring for turist- og høyfjellshotellenes del trolig ikke vil innebære store realitetsendringer, fordi mange allerede i dag har kommunal bevilling. Forslaget innebærer en viss administrativ besparelse for staten. En utvidelse av adgangen til å servere alkohol uten bevilling vil innebære at kommunene får færre søknader å behandle. Bevillingssøker, personer med vesentlige eierinteresser i eller vesentlig innflytelse på salgs- eller skjenkevirksomhet, styrer og stedfortreder kan bli pålagt å dokumentere at vandelskravene i loven er oppfylt. Det antas at slike pålegg medfører en relativt beskjeden belastning. Styrer og stedfortreder må dokumentere kunnskap om alkoholloven, og det må etableres en ordning for godkjenning av at kunnskapskravet er oppfylt, finansiert gjennom betaling for godkjenningen. Dette betyr at bevillingshaverne påføres en mindre utgift i denne forbindelse. Forslaget om at det kan stilles vilkår i bevillingen vil etter omstendighetene kunne påføre bevillingshaveren utgifter. Innføringen av begrenset klageadgang over kommunale vedtak om salgs - og skjenkebevillinger vil i tillegg til å belaste kommunene, kunne bety en relativt stor administrativ og økonomisk merbelastning på fylkesmennene og departementet. Departementet har foreslått å utvide rammen for taket på antall vinmonopolutsalg med ca 50. Gjennomføringen av dette forslaget medfører at investeringsbehovet i A/S Vinmonopolet vil øke betydelig i årene som kommer. Det forutsettes at utbyggingen må skje innenfor bedriftsøkonomisk forsvarlige rammer. A/S Vinmonopolet baserer i hovedsak sin utbygging på egenfinansiering, representert ved tilbakeholdte midler fra årlige driftsresultater. Økt utbyggingstakt når det gjelder utsalg er avhengig av at selskapet har en kapitalstruktur som gjør slik finansiering mulig. Forslaget om å forbedre A/S Vinmonopolets ordning med forsendelsessalg i samarbeid med Postverket, vil medføre en økt administrativ og økonomisk belastning for selskapet. Omfanget av økt ressursbruk er det imidlertid vanskelig å fastslå før en forbedret ordning er utviklet og tatt i bruk. Departementet foreslår økt satsing på forebyggende rusmiddelarbeid. Dette vil bli fulgt opp gjennom de årlige budsjettbehandlingene. Det er etter departementets mening viktig at de foreslåtte endringene trer i kraft så snart som mulig. Dersom en bevilling skulle kunne drives videre etter gjeldende bestemmelser, ville vi få et dobbeltsporet system som ville være meget vanskelig å håndtere for bevillingsmyndigheten. Samtidig ville det gå lang tid før vi kunne se effekter av lovendringene i forhold til økonomisk kriminalitet. Departementet foreslår derfor at lovendringene også gjøres gjeldende for virksomheter som drev på grunnlag av bevilling ved lovens ikrafttredelse. Det vil dreie seg om kommunale bevillinger som i hovedsak gjelder til 2000 (utløper senest 30. juni 2000) og statlige bevillinger som i hovedsak gjelder inntil videre. Det er på det rene at det kan gjøres endringer i bevillingssystemet uten hinder av grunnlovens regler om forbud mot å gi lover tilbakevirkende kraft (§ 97) og forbudet mot ekspropriasjon uten erstatning (§ 105). Forslaget til overgangsordning medfører at en personlig bevilling flyttes til den økonomiske virksomheten som bevillingen har vært utøvet i. Dvs at i de tilfellene hvor bevillingshaveren også er eier av virksomheten (den drives for hans regning), vil han fortsatt være bevillingshaver etter lovendringen. Når en bevilling derimot utøves hos den for hvis regning virksomheten drives, flyttes den personlige bevillingen over til denne virksomheten. Heller ikke etter dagens alkohollov er bevillingen for øvrig en rettighet som bevillingshaveren personlig kan ta med seg og utøve i annen virksomhet på et annet sted. I og med at det personlige bevillingssystemet foreslås endret, oppstår praktiske problemer i forhold til overgangen mellom de gamle og de nye reglene. Når § 1-4b om at det er den som har det økonomiske ansvaret for bevillingen som skal stå som innehaver av den, gjøres gjeldende for bevillingene som er gitt før lovens ikrafttredelse, er spørsmålet om det må utstedes nye bevillinger til en betydelig andel av eksisterende salgs- og skjenkesteder. Det ville være svært ressurskrevende for bevillingsmyndigheten og også svært tungvint for næringen. Departementet foreslår derfor at spørsmålet løses ved at den som etter § 1-4b er bevillingshaver, pålegges å melde fra til bevillingsmyndigheten om hvem som har det økonomiske ansvaret for virksomheten, hvilke personer som har innflytelse over eller økonomisk interesse i driften og hvem som skal være styrer og stedfortreder. Slik melding må gis innen 6 måneder etter lovens ikrafttredelse. Når en bevilling utløper, må fornyelse av bevillingen vurderes etter de nye kravene, uavhengig av når dette utløpet skjer. Den endelige fristen 30. juni 2000 vil også gjelde for de statlige bevillingene. De statlige bevillingene som overføres til kommunal bevillingsmyndighet, dvs turist-og høyfjellshotellene og hhv skip og tog som ikke er kollektive transportmidler, må gi slik melding til den kommunen som er bevillingsmyndighet etter lovendringen, jf § 1-7. For statlige bevillinger etter kap. 5 gis melding til departementet. De nye kravene om at det ikke må foretas brudd på skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen mv etter at bevillingen er gitt, skal gjelde også for de bevillingene som er gitt før lovens ikrafttredelse. Lovbrudd som skjedde før lovens ikrafttredelse kan derimot ikke medføre inndragning av bevillingen. Bestemmelsen i § 1-10 om overdragelse, død og konkurs vil også gjelde for de bevillingene som er gitt før lovens ikrafttredelse, men slik at en bevilling som ved lovens ikrafttredelse utøves i kraft av en påbegynt 3 måneders periode etter dagens bestemmelser i § 1-10 § 1-11, kan utøves til utløpet av nevnte 3 måneder. Bevillingsmyndigheten skal også i disse tilfellene ha melding fra bevillingshaver om hvem som er ansvarlig. Bestemmelsen om begrenset klageadgang, jf § 1-16, medfører at det kan klages over vedtak truffet etter lovens ikrafttreden. Lovens bestemmelser om dokumentasjon av kunnskaper, jf § 1-7c, krever lenger tid for gjennomføring enn resten av loven. Det samme gjelder ny bestemmelse om beregning av bevillingsavgift, jf § 7-1. Det er nødvendig at det åpnes for at ulike deler av loven trer i kraft til ulik tid. Definisjonene av vin og brennevin er knyttet til framstillingsmåten. Med vin forstås drikk som er laget av druesaft ved alkoholgjæring, herunder vin laget av druer tilsatt tilvirket alkohol, dvs de tradisjonelle sterkvinene som også omfatter aromatiserte viner. Det vises til Landbruksdepartementets forskrift av 1. juli 1996 nr 710 om vin og alkoholsterke drikker mv, gitt med hjemmel i lov 17 juni 1932 nr 6 om kvalitetskontroll med landbruksvarer mv § 2 og § 3. Når det gjelder definisjoner av og bestemmelser om vin, viser forskriften i § 2 og § 3 til EØS-avtalen, nærmere bestemt protokoll 47 og Vedlegg II del XXVII nr 3 om aromatiserte viner mv. Likeledes vil vinkategorien omfatte drikk som er laget av frukt, bær, plantesaft eller honning ved alkoholgjæring uten tilsetting av tilvirket alkohol, f.eks fruktvin, cider og mjød. Likt med vin regnes også vin og drikk i vinkategorien i ulike blandinger, f.eks med alkoholfrie væsker eller med øl. Med brennevin forstås alle drikker som er basert på tilvirket alkohol fremstilt ved destillasjon, ved gjæring med påfølgende destillasjon eller ved annen teknisk prosess. Drikken kan være ublandet, blandet med andre produkter eller tilsatt andre produkter. Betegnelsen brennevin dekker dermed alle blandingsprodukter som inneholder tilvirket alkohol med unntak for sterkvinene. En drikk som inneholder mer enn 22 volumprosent alkohol regnes alltid som brennevin. Ny § 1-4a lovfester hovedregelen om at salg, skjenking, engrossalg og tilvirkning av alkoholholdig drikk bare kan skje etter kommunal eller statlig bevilling. I denne bestemmelsen reguleres hvem bevillinger etter alkoholloven skal gis til. Den gjelder både salgsbevillinger, kommunale og statlige skjenkebevillinger, engros- og tilvirkningsbevillinger. Bestemmelsen innebærer ingen endring i forhold til gjeldende rett hva angår bevilling til engrossalg og tilvirkning av alkoholholdig drikk. Uttrykket «den for hvis regning virksomheten drives» er hentet fra alkoholloven § 3A-4 og lov av 3. juni 1983 nr 52 om overnattings- og serveringssteder (hotelloven) § 8. Bevillingshaver kan være en fysisk eller en juridisk person, f.eks et ansvarlig selskap, aksjeselskap eller en annen sammenslutning. Bevillingen gis til den som har det økonomiske ansvaret for selve salgs- eller skjenkevirksomheten, dvs driftsselskapet. Dersom salgs- eller skjenkestedet drives som et enkeltmannsforetak gis bevillingen til vedkommende fysiske person, og dersom det er en juridisk person som står for driften gis bevillingen til denne. Bevillingen kan bare gis til en juridisk person som er gyldig stiftet. I de tilfellene hvor virksomheten er en del av et konsern e l, skal bevillingen gis til det driftsansvarlige selskap. Hver virksomhet må ha en bevilling, men loven er ikke til hinder for at bevillingshaver kan ha flere bevillinger. Hvert salgs- eller skjenkested må i utgangspunktet ha separat bevilling. Det gjelder selv om de ligger i samme bygning og har samme eier. Unntak kan tenkes der det dreier seg om skjenkesteder som driftsmessig har nær tilknytning til hverandre, f.eks en baravdeling som primært tar sikte på restaurantens gjester. Tilsvarende gjelder hotellets skjenkesteder som primært tar sikte på dets overnattingsgjester. I slike tilfeller kan det gis én bevilling også om skjenkestedene er plassert i ulike bygninger rundt et tun. Dette representerer en innstramming i forhold til gjeldende ordning, men er en naturlig konsekvens av endringene i bevillingssystemet. Det vil gjøre det lettere å føre kontroll og iverksette adekvate sanksjoner mot eventuelle overtredelser. Det vises forøvrig til de generelle merknadene i kapittel 3. Det foreslås i tredje ledd at alkoholholdig drikk som inneholder mellom 0,70 og 2,50 volumprosent alkohol skal kunne selges av personer under 18 år under forutsetning av at en person over 18 år har daglig tilsyn med salget, jf tilsvarende § 5 annet ledd i lov 9. mars 1973 nr 14 om vern mot tobakkskader. Dette kravet vil være oppfylt når det gjelder salg fra en bevillingshaver, jf lovutkastet § 1-7c. Lovendringen må antas å få størst betydning for utsalgssteder som selger lettøl. Endringen i første og annet ledd innebærer at fristen for behandling av søknader om fornyelse av salgs- eller skjenkebevillinger settes til 30. juni. Bestemmelsen i sjette ledd gir i realiteten kommunen anledning til å utsette behandlingen i ytterligere tre måneder. Endringen vil også gjelde for bevillinger som gis for kortere perioder enn fire år. Det vises forøvrig til de generelle merknadene i kapittel 2.6. I bestemmelsens første ledd fastslås at som hovedregel er det kommunen som gir bevilling til salg og skjenking. Unntak er gjort for statlig bevilling etter kap. 5. I forhold til tog og skip som ikke omfattes av statlig bevillingsmyndighet etter § 5-2, kan det oppstå spørsmål om hvilken eller hvilke kommuner som er rett bevillingsmyndighet. Det presiseres derfor i bestemmelsen at bevilling gis av den kommunen som skipet eller toget har som utgangspunkt for sin virksomhet, dvs starter sine turer fra, eventuelt fra flere kommuner som skjenking utøves i. Det vises til generelle merknader i kap. 9.3.2 - 9.3.4. Etter andre ledd kan kommunen, i tillegg til å innhente uttalelser fra politiet og sosialtjenesten, innhente uttalelse fra skatte- og avgiftsmyndighetene. I motsetning til uttalelsene fra politiet og sosialtjenesten, er ikke uttalelse fra skatte- og avgiftsmyndighetene obligatorisk. Det er opp til kommunen å vurdere om det skal innhentes uttalelse fra skatte- og avgiftsmyndighetene i den enkelte sak. Med skatte- og avgiftsmyndighetene menes her f.eks skattefogden og kommunekassereren. Disse skal uttale seg om forhold som kan ha betydning for vurderingen av om bevilling bør gis. Det kan i den sammenheng bl.a legges vekt på om de personene det stilles krav til etter § 1-7b tidligere har brutt skatte-, avgifts- eller regnskapslovgivningen, eller om de på søknadstidspunktet har skatte- eller avgiftsrestanser. Det er først og fremst overtredelse i forbindelse med utøvelse av næringsvirksomhet som er relevant, men også lovovertredelser i privatøkonomien bør opplyses, slik at kommunen har mulighet til å vurdere om disse likevel har sammenheng med utøvelse av næringsvirksomhet. I den grad det er mulig, bør skatte- og avgiftsmyndighetene også opplyse om personene har vært involvert i tidligere selskaper som f.eks har blitt slått konkurs pga manglende betaling av skatter og avgifter. Kommunen kan innhente uttalelser både fra skatte- og avgiftsmyndighetene i egen kommune og i andre kommuner. Det siste kan være aktuelt dersom bevillingssøker eller de aktuelle personene bor eller har bodd i andre kommuner, eller driver eventuelt har drevet, næringsvirksomhet der. Som en konsekvens av at det stilles strengere krav til bevillingssøker, jf § 1-7b, skal den uttalelsen politiet gir i forbindelse med tildeling av bevilling også omfatte brudd på skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen. Politiet kan i den forbindelse, som ellers, ta hensyn til forhold som ikke fremkommer av politiattestene, jf strafferegistreringsloven § 7. Datatilsynet forutsetter at attester som innhentes i forbindelse med vandelsdokumentasjon ikke gjøres til en del av konsesjonspliktig personregister, jf personregisterloven § 9. Tredje ledd regulerer søkers plikt til å sørge for sakens opplysning. Søkeren har ansvaret for at alle de opplysninger som er nødvendige for behandling av bevillingssøknaden foreligger. Det er særlig opplysninger om vandelen det er aktuelt å kreve dokumentert. Søker kan bare pålegges å dokumentere opplysningene så langt det er mulig å fremskaffe slik informasjon. Som eksempel på dokumentasjon kan nevnes utskrift fra Regnskapsregisteret som viser at årsoppgjør og revisjonsberetning er levert, firma-attest som viser hvem som har de vesentlige økonomiske interessene i virksomheten, og bekreftelser fra skatte- og avgiftsmyndighetene om at det ikke foreligger forfalte utestående krav på skatter eller avgifter. Er søker en person eller et selskap med virksomhet i annet land enn Norge, må det kunne kreves attester som gir samme type informasjon og som er like notoriske som de norske attestene som er nevnt i foregående avsnitt. I fjerde ledd er kretsen som skal gis melding om at bevillinger er gitt, utvidet til også å gjelde skatte- og avgiftsmyndighetene. Se forøvrig de generelle merknadene i kap 4.3. Denne bestemmelsen er en lovfesting av det som følger av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper. I første ledd lovfestes at det er opp til kommunens frie skjønn å vurdere om bevilling til salg eller skjenking skal gis. Kommunene står temmelig fritt ved behandlingen av bevillingssøknadene. Men avgjørelsen må treffes på et saklig grunnlag. Hvilke hensyn det er legitimt å legge vekt på må vurderes konkret. Bestemmelsen gir eksempler på hensyn kommunen kan legge vekt på i skjønnsutøvelsen. De hensynene som nevnes er ikke uttømmende. Hensynene som nevnes kan brukes både for tildeling av bevilling og avslag på søknad. Lovfesting av hensynene innebærer ikke at kommunens skjønn blir et rettsanvendelsesskjønn. Det følger av andre punktum at det også kan legges vekt på bevillingssøkers og sentrale personers egnethet til å ha en bevilling. I den sammenheng kan det både ses hen til deres evne og vilje til å overholde alkoholloven, andre lover som har sammenheng med alkoholloven og skatte- og avgiftslovgivningen. Det vises forøvrig til kapittel 4.2.1 og 4.3. Andre ledd gir kommunen mulighet til å fastsette et såkalt tak for antall bevillinger, d v s bestemme hvor mange bevillinger det maksimalt skal gis i kommunen. Selv om det er satt et «tak» må kommunen behandle søknadene som kommer inn etter at taket er fastsatt og dette antallet bevillinger er tildelt. At søknader må behandles selv om de kommer inn etter at taket er nådd, betyr at de ikke uten videre kan avvises og returneres til søkerne. Selv om det på forhånd er klart at bevilling ikke kommer til å bli gitt, må saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven følges. Myndigheten til å behandle disse søknadene kan delegeres, se § 1-12 andre ledd og merknadene til denne. Det vises til de generelle merknadene i kapittel 4.2.3. I første ledd stilles vandelskrav til bevillingshaver og andre sentrale personer i virksomheten. Disse må ha uklanderlig vandel i forhold til alkoholloven eller bestemmelser i annen lovgiving som har sammenheng med denne lovs formål. Som eksempel på lovgivning som har sammenheng med alkohollovens formål, kan nevnes tollovens regler og vegtrafikklovens bestemmelser om promillekjøring. I tillegg stilles det krav om uklanderlig vandel i forhold til skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen. Som eksempler på slike regler kan nevnes ligningslovens krav om innlevering av selvangivelse, merverdiavgiftslovens krav om at det sendes oppgaver over omsetning, betalt merverdiavgift, registrering av firmaet i merverdiavgiftsmanntallet osv, skattebetalingslovens krav om arbeidsgivers forskuddstrekk, regnskapslovens krav om at det føres regnskap og utarbeides årsoppgjør, o l. Kravene gjelder også i i forhold til utenlandsk lovgivning. Det er bevillingshaver, de med vesentlige økonomiske interesser i eller innflytelse over virksomheten som må oppfylle kravene. Ved vurderingen av hvem som har innflytelse over eller økonomisk interesse i virksomheten, er det de underliggende forhold som er avgjørende, ikke hvordan f.eks selskapets eierstruktur og ledelse fremstår i det ytre. Bevillingsmyndighetene kan pålegge bevillingssøker å redegjøre for hvem det er relevant å vurdere i forhold til vandel i søknaden. Det kan også kreves at dette bekreftes i den grad det er mulig f.eks ved utskrift fra Brønnøysundregistrene. Bevillingsmyndighetene kan be om at bevillingssøkeren dokumenterer hver persons vandel i den grad det er mulig, ved f.eks fremleggelse av skatteattester. Bevillingsmyndigheten kan også innhente opplysninger om vandel hos politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene, jf § 1-7 første ledd. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen. Det er bevillingssøker som må dokumentere at vandelskravet er oppfylt. Nærmere regulering av dokumentasjons- og vandelskravet kan gjøres i forskrift, jf siste ledd. Bestemmelsen gjelder ikke for bevillinger til A/S Vinmonopolet, statlige bevillinger til engrossalg og tilvirkning, jf lovens kapittel 3A eller til befalsmesser, jf § 5-3. Det vises forøvrig til kapittel 4.3. Første ledd stiller krav om at fysiske personer skal godkjennes som styrer og stedfortreder for hver bevilling. Kravet gjelder også ved søknad om bevilling for en enkelt anledning eller ambulerende bevilling. Dersom krav om stedfortreder vil være urimelig, kan kommunen gjøre unntak fra kravet, f.eks fordi virksomheten er liten. Dersom bevillingshaver er en fysisk person, er det ingenting i veien for at bevillingshaver også er styrer eller stedfortreder, men det stilles ikke krav om at han er det. Det følger av andre ledd at styrer og stedfortreder enten må være ansatt i virksomheten eller arbeide der i kraft av eiertilknytning. Dersom styrer eller stedfortreder ikke er medeier, kreves m.a o et formelt ansettelsesforhold. Selvstendige oppdragstakere kan ikke oppnevnes som styrer eller stedfortreder. Det er den som har det daglige ansvaret for salget eller skjenkingen som kan utpekes som styrer. Med det menes at han har instruksjonsmyndighet over ansatte som driver med salg eller skjenking av alkohol. Eksempel på en slik person er butikksjef eller hovmester. Det er den reelle myndigheten, ikke den formelle, som f.eks tittel, som er avgjørende. Den som i styrerens fravær overtar pliktene og instruksjonsmyndigheten til styreren, skal utnevnes til stedfortreder. Siste punktum regulerer skifte av styrer. At styrer slutter, innebærer at vedkommende ikke fortsetter i sin opprinnelige funksjon. Det er ikke avgjørende om vedkommende avslutter sitt arbeidsforhold i virksomheten. Bevillingshaveren må straks søke kommunen om godkjenning av ny styrer, selv om den nye styreren kun er midlertidig oppnevnt. Blir den oppnevnte styreren ikke godkjent, må bevillinghaveren straks søke på nytt om godkjenning av styrer. I tredje ledd stilles krav om at styrer og stedfortreder må være over 20 år, og med mindre det gjelder bevilling for en enkelt anledning eller ambulerende bevilling, må de kunne dokumentere kunnskaper om alkoholloven og dens forskrifter. Dokumentasjonen kan skje enten med eksamen hvor alkoholloven inngår som en del av undervisningen, f.eks fagbrev for kokk eller servitør, eller ved andre prøver. Fjerde ledd stiller vandelskrav til styrer og stedfortreder. De må ha utvist uklanderlig vandel i forhold til alkohollovgivningen og bestemmelser i annen lovgivning som har sammenheng med alkohollovens formål. Det vises til de spesielle merknadene til § 1-7b første ledd. Det stilles ikke krav i forhold til skatte-, avgifts- eller regnskapslovgivningen. Nærmere regulering av vandels- og kvalifikasjonskravet vil gjøres i forskrift, jf siste ledd. Betalingen for godkjenning vil dreie seg om å dekke det offentliges kostnader til avholdelse av prøve som viser at kvalifikasjonskravene er oppfyllt. Det vises til kapittel 3.3. Første ledd slår fast at bevillingen kan inndras for resten av bevillingsperioden eller for en kortere periode. Inndragning kan for det første skje dersom bevillingshaver ikke oppfyller sine forpliktelser etter alkoholloven. Ethvert brudd på alkohollovgivningen med tilhørende forskrifter kan gi grunnlag for inndragning. Ifølge § 3-9 og § 4-7 skal vilkårene for å få tildelt bevilling være oppfylt i hele bevillingsperioden. Inndragning vil kunne skje dersom bevillingshaver ikke lenger oppfyller disse kravene. Kommunen må vurdere om kravene for å få bevilling faktisk ikke lenger overholdes. Forhold som kan tilsi at bevillingshaveren ikke har god vandel i fht skatte- og avgiftsforpliktelsene kan være manglende innsending av selvangivelse, mangelfull regnskapsførsel, regnskap er ikke revidert, godkjent og innsendt til Brønnøysundregistrene og oppgaver vedrørende merverdiavgift og skattetrekk er ikke sendt til fylkesskattekontor/kemnerkontor. For å ta stilling til om bevillingshaver oppfyller kravene til vandel i forhold til skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen, kan bevillingsmyndigheten kreve fremlagt skatteattest. Bevillingen kan også inndras dersom det viser seg at søkeren har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger i forhold til kravene for å få bevilling. Momenter i vurderingen av om bevillingen skal inndras i slike tilfeller, vil bl.a være hvilke opplysninger det gjelder og hvor store avvikene er, og om bevillingshaver kan klandres for ikke å gi korrekte eller fullstendige opplysninger på søknadstidspunktet. Kommunen har også adgang til å inndra bevillingen ved overtredelse av andre lover eller forskrifter når bestemmelsene har sammenheng med alkohollovens formål. Det må være en nær sammenheng mellom alkohollovens formål og den bestemmelsen som blir overtrådt. Eksempler på overtredelser som kan føre til inndragning er brudd på åpningstidsbestemmelsene, på tollovens bestemmelser om spritsmugling og brudd på politivedtektene om ro og orden. Brudd på andre bestemmelser som f.eks brannforskriftene, helseforskriftene eller straffeloven § 349a om rasediskriminering, gir ikke grunnlag for inndragning selv om disse bestemmelsene til en viss grad kan sies å gjelde utøvelsen av serveringsvirksomheten. Heller ikke brudd på arbeidsmiljølovens bestemmelser gir grunnlag for inndragning av skjenkebevillingen. Bestemmelsen gir imidlertid bevillingsmyndigheten anledning til å vurdere om utøvelsen av bevillingen foregår på en forsvarlig måte, jf § 3-9 og § 4-7, i tråd med de hensyn som det ble lagt vekt på ved tildelingen. Dette innebærer bl.a at dersom de hygieniske og brannsikkerhetsmessige forholdene er så kritikkverdige at driften er uforsvarlig, kan bevillingen inndras. Videre kan brudd på vilkår satt i bevillingsvedtaket være inndragningsgrunn. Det vises til kap 4.4 for hvilke vilkår som lovlig kan stilles. Bevillingsmyndigheten må selv konkludere med at det foreligger slik overtredelse som loven omtaler. Dom eller vedtatt forelegg kan anses som bevis, men også politirapporter og vitneutsagn, herunder kontrollrapporter, vil etter omstendighetene kunne være tilstrekkelige bevis. Det kan ikke kreves at det foreligger klageavgjørelse eller rettskraftig dom før inndragning kan vedtas. I situasjoner der det står påstand mot påstand, må bevillingsmyndigheten foreta en vanlig bevisvurdering når den skal ta stilling til inndragningsspørsmålet. Beviskravene ved inndragning er de samme som i forvaltningen forøvrig. Det er kommunen som har ansvaret for å føre bevis for det faktiske grunnlaget for inndragningsvedtaket. Loven pålegger ikke kommunen en særlig streng bevisbyrde. Innholdet i bestemmelsens første ledd er forøvrig det samme som i någjeldende inndragningsbestemmelse. Det vises til de generelle merknadene i kap 8. Bestemmelsens andre ledd nevner visse hensyn bevillingsmyndigheten kan legge vekt på i forbindelse med vurderingen av om inndragning skal skje. Hensynene vil også være relevante for vurderingen av inndragningsperiodens lengde. Hvilken regel som er overtrådt vil være av betydning for om inndragning bør skje. F eks er skjenking til mindreårige et brudd på en sentral regel i alkoholloven, som det er grunn til å reagere strengt mot. Overtredelsens alvorlighetsgrad og grovhet kan også tillegges vekt ved vurderingen. Også enkeltstående overtredelser gir grunnlag for inndragning. Det kan også tenkes situasjoner som er så alvorlige at bevillingsmyndigheten bør reagere med inndragning også ved slike enkeltstående brudd. Det kan legges vekt på om det er flere samtidige overtredelser eller om det over tid har forekommet gjentatte brudd på alkoholloven, og på bestemmelser som har sammenheng med denne. Det er videre anledning til å legge vekt på hvordan bevillingshaver har praktisert bevillingen i tidligere bevillingsperioder. Det er ikke noe krav at det foreligger subjektiv skyld eller klanderverdige forhold for at bevillingen kan inndras, men det kan legges vekt på dette hensynet i skjønnsvurderingen. Oppregningen av hensyn er ikke uttømmende. Det er i utgangspunktet tilstrekkelig at bare ett av hensynene taler for inndragning. Bestemmelsens fjerde ledd gir kommunestyret anledning til å inndra en bevilling som ikke er benyttet i en lengre periode. Det samme gjelder for bevillinger som aldri har vært benyttet. Fristen starter på det tidspunkt salget eller skjenkingen opphører, eventuelt kunne startet opp. Inndragning kan først skje når det er gått ett år fra salget eller skjenkingen opphørte. Dette innebærer at kommunen ikke kan inndra en bevilling p g a driftsstans dersom det har vært stans i driften i en kortere periode enn ett år. Det er opp til kommunens skjønnsmessige vurdering å ta stilling til om bevillingen skal inndras når fristen er utløpt. Det vises forøvrig til de generelle merknadene i kap 7.2.7. Bestemmelsens første ledd gir politiet adgang til å stenge et sted som driver alkoholsalg eller -skjenking uten å inneha nødvendig bevilling. Dette kan være aktuelt i de tilfeller stedet aldri har hatt den nødvendige tillatelsen, eventuelt at bevillingen er falt bort eller inndratt. Andre ledd gjelder for virksomheter som har den nødvendige bevillingen. Det er en forutsetning at det foreligger en alvorlig situasjon som ikke kan avhjelpes uten at salgs- eller skjenkestedet stenges. Stenging på grunn av lovbrudd kan bare foretas dersom det dreier seg om lovbrudd knyttet til selve salgs- eller skjenkevirksomheten, f.eks vold mot gjester, skadeverk på inventaret eller narkotikaomsetning. Brudd på arbeidsmiljøloven eller straffelovens bestemmelser om økonomisk kriminalitet kan også i alvorlige tilfeller føre til stenging. Formålet med bestemmelsen er å gi politiet hjemmel til å gripe inn i unntakstilfeller. Departementet legger til grunn at terskelen for politiets inngrep vil være den samme som etter politiloven § 7, jf merknadene til denne bestemmelsen i Ot.prp.nr.22 (1994-1995) Om lov om politiet. Stenging etter andre ledd kan ikke skje for lengre tid enn det som er nødvendig for å gjenopprette en lovlig situasjon, og uansett ikke for et lengre tidsrom enn to dager. Bevillingsmyndigheten for turist- og høyfjellshoteller er overført til kommunene og § 5-1 er foreslått opphevet. Henvisning til denne bestemmelsen er dermed tatt ut i forslaget til ny § 1-9. Det følger av bestemmelsen at kommunen har ansvar for å føre kontroll med utøvelsen av de kommunale bevillingene og de statlige bevillinger etter § 5-3 første ledd til Forsvarets befalsmesser. Det foreslås at departementet får ansvar for å føre kontroll med utøvelsen av de statlige bevillinger etter § 5-2. Dette gjelder bevilling til å skjenke alkoholholdig drikk ombord i skip og tog som er kollektive transportmidler, samt til passasjerer ombord i fly på innenlandske flyvninger. Det foreslås videre at departementet får hjemmel til å gi forskrifter om internkontroll for å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av alkoholloven overholdes. Hensikten med et internkontrollsystem er effektivisering og styrking av den kommunale kontrollen. Hjemmelen tilsvarer bestemmelsen i § 3A-10 hva angår bevilling til engrossalg. Ifølge første ledd faller bevillingen bort ved overdragelse av virksomheten eller av andeler i selskap som eier slik virksomhet. Hovedregelen etter de foreslåtte endringer i alkoholloven er at bevillinger gis til bestemte virksomheter, enten dette er juridiske eller fysiske personer. Når de som har de opprinnelige eierinteressene ikke lenger driver virksomheten, faller bevillingen bort. Overdragelse kan være salg av virksomheten til nye eiere, f.eks et nytt selskap. Dersom det er en juridisk person som har bevillingen, vil et skifte av selskapsform føre til at bevillingen faller bort. Det er ikke lenger det selskapet som fikk bevillingen som driver virksomheten, selv om de faktiske eierinteressene er de samme. Tilsvarende gjelder dersom virksomheten går over fra en privatperson til et aksjeselskap, selv om den personlige eieren er identisk med eneaksjonæren eller virksomheten overdras fra aksjeselskap til privatperson. Det må vurderes konkret hva som er en overdragelse av en vesentlig andel aksjer eller andeler i selskapet som driver virksomheten. Salg av mindre andeler eller aksjer som det er naturlig å se i sammenheng, skal summeres. Dersom det inngår alkoholholdig drikk i varebeholdningen ved overdragelsen, kan denne overdras sammen med virksomheten, uavhengig av hva slags bevilling den opprinnelige eieren hadde. Det er et vilkår at den varebeholdningen overdras til, har fått ny bevilling etter alkoholloven. Etter andre ledd kan dødsboet velge om det vil fortsette den eksisterende virksomheten i en overgangsperiode på inntil 3 måneder, eller om det vil selge varene. Det vises forøvrig til merknadene i kap 7.2.5. Ifølge tredje ledd faller bevillingen bort ved konkurs. Det avgjørende tidspunktet er konkursåpning. Konkursboet gis imidlertid en rett til å overdra gjenværende alkoholholdige drikker etter konkursen. Overdragelsen må skje innen endelig avslutning av bobehandlingen, og bare til innehavere av salgs-, skjenke-, tilvirknings- eller engrosbevilling. Ifølge fjerde ledd kan en panthaver som etter en konkurs får overført pantsatt alkoholholdig drikk, få tillatelse av departementet til å selge dette til bevillingshavere etter alkoholloven. Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å gi forskrifter vedrørende tillatelsen. Det vises forøvrig til de generelle merknadene i kap 7.2.3 og 7.2. Andre ledd første punktum er endret slik at fastsettelse av bevillingsgebyret kan delegeres, jf § 7-1. Andre ledd siste punktum er et unntak fra hovedregelen i første ledd om at spørsmål om tildeling av bevilling bare kan delegeres til formannskapet. Dersom det er fastsatt et tak for antall bevillinger i kommunen etter § 1-7a og taket er nådd, kan det delegeres til administrasjonen å behandle søknaden om bevilling. Søknaden må uansett behandles, men administrasjonen kan gis fullmakt til å fatte vedtak om at søknaden ikke innvilges. Departementet har fått hjemmel til å gi forskrifter om plikt for bevillingshaver til å avgi opplysninger til statistiske formål. Det vises til de generelle merknadene i kap 11.4. Bestemmelsens første ledd pålegger opplysningsplikt, ikke bare - rett. Det er bare adgang til å kreve opplysninger som er relevante for den konkrete saksbehandlingen, dvs opplysningene som er nødvendige for behandling av bevillingssakene. På oppfordring fra bevillingsmyndighetene må opplysningene gis uten hinder av den taushetsplikten etatene er pålagt i forvaltningsloven eller særlover. Det kan for det første være aktuelt å få opplysninger ved behandling av en bevillingssøknad. Det følger av § 1-7 at visse myndigheter kan pålegges å uttale seg om bevillingsspørsmålet. I tillegg kan det være behov for opplysninger for å kontrollere og supplere de opplysningene søker har gitt i bevillingssøknaden. Etter at bevilling er gitt, vil det være behov for å innhente opplysninger i forbindelse med kontroll med bevillingene, endringer, vurdering av inndragning av bevillingen o l. Andre ledd pålegger politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene meldeplikt overfor bevillingsmyndighetene dersom de avdekker forhold som kan antas å ha vesentlig betydning for bevillingsspørsmålet, f.eks brudd på alkoholloven eller skatte-, avgifts- eller regnskapslovgivningen. Det vises til merknadene i kapittel 8. Bestemmelsen gjelder kommunale salgsbevillinger og statlige og kommunale skjenkebevillinger. Bestemmelsen gjelder ikke engros- og tilvirkningsbevillinger, sml § 3A-7. Det vises til de generelle merknadene i kap 4.3 og 8. Innføringen av en begrenset klageadgang i bevillingssaker medfører at en part kan få prøvet om et kommunalt vedtak er gyldig, dvs om det er feil i rettsanvendelsen eller saksbehandlingen, og om vedtaket er i strid med ulovfestede regler om myndighetsmisbruk. Dette svarer til domstolenes alminnelige adgang til å overprøve forvaltningsvedtak. Formuleringen er hentet fra kommuneloven og gir fylkesmannen kompetanse til å prøve de samme sider av vedtaket som ved lovlighetskontrollen etter kommuneloven § 59. Forslaget innebærer at salgs- og skjenketider fastsatt i tilknytning til den enkelte bevilling, kan påklages. Forskrifter om salgs - og skjenketider kan, i tråd med vanlige regler, ikke påklages. Statlige vedtak kan påklages etter reglene i forvaltningsloven. Andre ledd innebærer at flytting av virksomheten og vesentlige endringer i salgs- eller skjenkestedets karakter, krever ny bevilling. Bevillingen faller bort når virksomheten ikke lenger drives i de samme lokalene som lå til grunn da bevilling ble gitt. Innskrenkninger av lokalene eller utvidelser til tilstøtende lokaler omfattes ikke. Det vil være en endring av lokalet dersom virksomheten flyttes fra en etasje til en annen i samme bygg, så lenge ingen del av de opprinnelige lokalene benyttes. Det er uten betydning om virksomheten beholder samme gårds- og bruksnummer. Bevillingen er videre begrenset til en bestemt type virksomhet. Utgangspunktet for vurderingen av om det foreligger driftsendringer som fører til at bevillingen faller bort, er den beskrivelsen av virksomheten som ble lagt til grunn for kommunens innvilgelse av bevillingssøknaden. For salgsbevillinger vil dette neppe skape problemer, men et eksempel kan være at en spesialbutikk endres til dagligvarehandel, eller fra dagligvarebutikk til bakeri. Endringen i tredje ledd innebærer at en bevillingshaver kan ha flere bevillinger og forskjellige typer bevillinger. Det må utpekes en bestyrer for hver bevilling, se § 1-7c. Det er imidlertid ikke, i samsvar med gjeldende rett, adgang til å gi salgsbevilling på skjenkesteder. Lovendringen innebærer at kommunenes adgang til å stille vilkår i salgs - eller skjenkebevillinger utvides, slik at det er tillatt å stille slike vilkår i bevillingen som følger av alminnelig forvaltningsrett. Det vises forøvrig til kap 4.4. Bestemmelsens overskrift er endret for å gjøre det tydelig at den landsplanen som fastsettes av departementet gjelder totalrammen for antall vinmonopol utsalg. Bestemmelsen angir lovens ytterrammer for salg fra A/S Vinmonopolets butikker. Det følger allerede nå av bestemmelsens første ledd at salg kan skje fram til kl. 18.00 på hverdager. Tidsrammen foreslås imidlertid utvidet med to timer til kl. 15.00, på dager før søn- og helligdager. Det vises til de generelle merknader i kapittel 12. Opphevelsen av bestemmelsen er en teknisk justering som følge av kravene til bevillingshaver m.v reguleres i § 1-7b og § 1-7c . Dersom kommunen ikke har besluttet noe annet, vil det være adgang til å selge øl fram til kl. 18.00 på hverdager og til kl. 15.00 på dager før søn- og helligdager. Kommunene har adgang til å fatte vedtak om salgstiden dersom de ønsker at denne skal være kortere, eller at det skal kunne selges øl mellom kl. 18.00 og kl. 20.00 på hverdager (mellom kl. 15.00 og 18.00 på dager før søn- og helligdager). På samme måte som i dag kan vedtak om salgstid fastsettes for det enkelte salgssted ved tildeling/fornyelse av bevilling, eller ved forskrift i bevillingsperioden. Forskrifter om salgstid må ikke nødvendigvis gjelde alle salgssteder i kommunen. Når det gjelder salg av øl på søn- og helligdager, 1. og 17. mai, samt valgdager og dager for folkeavstemning vedtatt ved lov, er § 3-7 utformet slik at det ikke lenger er adgang til salg av øl disse dager. For kommuner med vinmonopol setter vinmonopolutsalgenes åpningstider rammene for hvilke innskrenkninger kommunen kan vedta. I praksis betyr det at salg av øl skal være tillatt så lenge vinmonopolutsalgene er åpne. Begrunnelsen er at det alltid skal være mulig å kjøpe alkoholsvake varer når de alkoholsterke er tilgjengelige. For ordens skyld understrekes det at bestemmelsen om normaltid ikke begrenser kommunens adgang til å regulere åpningstidene med hjemmel i åpningstidsloven. Overskriften er endret slik at det fremgår at bestemmelsen i sin helhet også gjelder utlevering. Forøvrig vises til de generelle merknader i kapittel 12.3 og 12.4. Bestemmelsen regulerer bevillingshavers plikter mht utøvelsen av bevillingen. De vilkårene som gjelder for bevillingen må være oppfylt til enhver tid. Dette gjelder alle vilkår i alkoholloven, forskrifter til alkoholloven eller vilkår i bevillingsvedtaket. Dessuten må bevillingen utøves på en forsvarlig måte. Det vises til merknadene i kap 8. Endringen er en teknisk justering som en konsekvens av at det foreslås en felles bestemmelse for alle bevillingstyper om hvem som skal være bevillingshaver. Opphevelsen innebærer ingen endringer i forhold til gjeldende rett. Det vises til § 1-4b og merknadene til denne bestemmelsen. Forøvrig vises til Ot.prp.nr.51 (1994-1995). Endringen i § 3A-4 første ledd nr 1 er bare en teknisk justering som en konsekvens av at § 3A-3 er foreslått opphevet og tatt inn i § 1-4b. Tredje ledd oppheves. Det vises til merknadene til § 1-10. Bestemmelsen regulerer skjenking. Første til tredje ledd er opphevet. Endringene er delvis tekniske justeringer. Tidligere første ledd er erstattet av § 1-4a, jf § 1-7 første ledd. Kravene til bevillingshaver er flyttet til § 1-7b og § 1-7c. Opphevelsen av tredje ledd innebærer at en bevillingshaver kan ha flere bevillinger og forskjellige typer bevillinger. Men det må utpekes en styrer for hver bevilling. Skjenkebevilling kan ikke utøves sammen med salgsbevilling i samme lokale, jf § 3-1 tredje ledd. Tredje ledd innebærer at skjenkebevillingen faller bort ved flytting eller driftsendringer i forhold til det som ble lagt til grunn da bevillingen ble gitt. Om flytting vises til de spesielle merknader til § 3-1 andre ledd. Når et skjenkested skifter karakter, f.eks fra spisested til pub eller til discotek, kreves ny bevilling. En slik endring kan ofte synliggjøres gjennom skifte av innredning, f.eks innstallering av bardisk. Også situasjoner der bevillingshaver starter opp annen virksomhet i tilknytning til salgs- eller skjenkestedet som innebærer at stedet skifter karakter, vil være en driftsendring som krever ny bevilling f.eks dersom en ren spiserestaurant starter bowling. Også endringer som gjelder målgruppen kan etter omstendighetene medføre bortfall av bevilling. Dersom målgruppen endrer seg uten at skjenkestedet medvirker til det, kan det ikke føre til at bevillingen faller bort. Bevillingen faller ikke bort før endringen er iverksatt. Det vises til merknadene til § 3-2. Bestemmelsen fastsetter normaltiden for skjenking av brennevin, øl og vin. Skjenking av brennevin kan skje fra kl. 13.00 til 24.00, mens skjenking av øl og vin kan skje fra kl. 08.00 til 01.00. Kommunen har adgang til å vedta utvidelser og innskrenkninger i skjenketiden generelt for kommunen eller for det enkelte skjenkested. Innskrenkning eller utvidelse i skjenketiden som gjelder generelt for hele kommunen, må fastsettes som forskrift mens skjenketiden for det enkelte skjenkested kan fastsettes direkte i bevillingsvedtaket. Skjenketiden vil være lik normaltiden dersom det ikke er fastsatt en annen skjenketid. Skjenketiden for brennevin kan ikke gå utover den tiden det kan skjenkes vin og øl. For en enkelt anledning kan fastsatt skjenketid utvides. Det er forbudt å skjenke brennevin mellom kl. 03.00 og 13.00 og øl og vin mellom kl. 03.00 og 06.00. Dette innebærer at skjenketiden ikke kan utvides til å gjelde dette tidsrommet. Det kan ikke skjenkes brennevin på stemmedagen for stortingsvalg, fylkestingsvalg, kommunestyrevalg og folkeavstemning. Bestemmelsen foreslås endret slik at skjenkeforbudet ikke lenger omfatter søn- og helligdager og 1. og 17. mai. I bestemmelsens sjuende ledd presiseres det at konsum av utskjenket alkoholholdig drikk må opphøre senest 30 minutter etter skjenketidens utløp. Det er skjenkestedets ansvar å sørge for at bestemmelsen overholdes. Det fremgår av bestemmelsens åttende ledd at det kan skjenkes øl og vin til overnattingsgjester på overnattingssteder hele døgnet. Det er en forutsetning at skjenkingen skjer utenfor selve skjenkestedet f.eks i hotellrom og resepsjon. For ordens skyld understrekes det at bestemmelsen om normaltid ikke begrenser kommunens adgang til å regulere åpningstidene gjennom forskrifter gitt med hjemmel i hotelloven. Om de generelle bestemmelser vises til kap 13.1. Det vises til merknadene til kap 8 og spesialmerknadene til § 1-8. Bestemmelsen oppheves som følge av at den statlige bevillingsmyndigheten for turist- og høyfjellshotellene er overført til kommunene, se generelle merknader kap 9.3.1. Overskriften er endret for å gjøre det tydeligere at de statlige bevillingene gjelder skjenking på tog, fly og skip. Etter første ledd omfatter statlig bevillingsmyndighet skjenking av øl og vin på tog som er kollektive transportmidler. Etter første ledd nr 3 omfatter statlig bevillingsmyndighet skjenking av alkoholholdig drikk ombord i skip som er kollektive transportmidler og ombord i cruiseskip på turer av flere dagers varighet. Det vises til de generelle merknadene i kap 9.3.2 - 9.3.4. Lovteksten er endret som en følge av at § 5-1 er opphevet. Bestemmelsene er dessuten utvidet slik at departementet kan delegere bevillingsmyndighet til Forsvarets overkommando og til Direktoratet for sivilt beredskap for så vidt gjelder befalsmesser ved sikkerhetsgraderte anlegg. Bestemmelsen er endret idet den fastslår at bevillingsgebyret skal beregnes på grunnlag av det forventede omsatte volum på salgs- eller skjenkestedet. Bevillingsmyndigheten fastsetter gebyret i samsvar med departementets forskrifter om beregning og innbetaling. Det legges til grunn at bevillingshaveren har plikt til å oppgi sin omsetning til bevillingsmyndigheten. Etter denne lovendringen er bestemmelsen i § 1-12 annet ledd om at fastsettelsen ikke kan delegeres, opphevet. For bevilling som gjelder skjenking ved en enkelt bestemt anledning eller ambulerende bevilling, skal det betales et mindre beløp som fastsettes av departementet i forskrift. Gebyret skal dekke utgifter til behandling av søknaden og kontroll med bevillingen. Gebyr som er fastsatt i forbindelse med skjenkebevillinger gitt til Forsvarets befalsmesser tilfaller kommunen. Begrunnelsen for dette er at kommunen har ansvar for å føre kontroll med utøvelsen av statlige bevillinger etter § 5-3 første ledd, jf lovforslagets § 1-9 første ledd. I de tilfellene hvor det er gitt skjenkebevilling til Forsvarets befalsmesser ved anlegg som av hensyn til rikets sikkerhet er sikkerhetsgradert, jf § 5-3 annet ledd, tilfaller gebyret staten. Det er den statlige bevillingsmyndighet som skal føre kontroll i disse tilfellene. Endringene i bestemmelsen er en følge av at også kjøp av ulovlig tilvirket eller omdestillert brennevin er gjort ulovlig. Lagring av slikt brennevin vil ofte være en indikasjon på kjøp, men kan være vanskelig å bevise i ettertid. Det er derfor av stor betydning at det ikke hersker uklarhet om hvorvidt også lagring til eget bruk er ulovlig. Det blir dermed heller ikke nødvendig å foreta noen kvantumsmessig grensedragning mellom lagring til eget bruk og lagring for videresalg, ettersom begge forhold rammes av samme straffebestemmelse i alkoholloven § 10-1. Med begrepet «oppbevaring» menes det å ha en eller flere flasker stående i eget hjem, hytte, båt, campingvogn m.v. Det behøver ikke være snakk om store kvanta så lenge brennevinet faktisk tas vare på for senere bruk. Det vises til de generelle merknader i kapittel 16.2. Kjøp av brennevin som er ulovlig tilvirket eller omdestillert rammes av straffebestemmelsen i § 10-1. Både forsettlig og uaktsom overtredelse omfattes, og også medvirkning til kjøp. Det vises til generelle merknader i kapittel 16.5. Bestemmelsen skal først og fremst ramme den direkte form for profilering av alkoholholdige varer overfor forbruker som gratis smaksprøver innebærer, ettersom det i noen tilfeller kan være tvilsomt om utdelingen omfattes av reklameforbudet i § 9-2 med forskrifter. Den rammer imidlertid også utdeling til en så billig penge at det ikke kan anses å være servering mot vederlag. Bestemmelsen vil derimot ikke ramme bruk av alkohol som reell gave, fordi det i disse tilfellene ikke er snakk om utdeling i markedsføringsøyemed. Bestemmelsen oppheves. Det vises til generelle merknader i kap 16.4. Endringene i § 8-9 innebærer en viss utvidelse av adgangen til alkoholservering uten bevilling. Paragrafen er imidlertid også underlagt visse redigerings- og innholdsmessige endringer, blant annet som følge av at § 8-10 oppheves. Dette er i dag regulert i § 8-9 siste ledd. Første ledd nr 2 svarer til første del av någjeldende § 8-9 første ledd nr 2, og retter seg mot f.eks samfunns- eller grendehus, rådhus, kino, teater, butikklokaler og andre steder der almenheten vanligvis har adgang. Bevillingsplikten gjelder selv om almenheten i det enkelte tilfellet ikke har adgang, f.eks ved utleie til en sluttet krets. Første ledd nr 3 tar sikte på de samme lokaler som gjeldende § 8-10. Dette er lokaler som eies av private organisasjoner, bedrifter, foreninger o l og som ikke er private hjem. Betegnelsen «forsamlingslokaler eller andre felleslokaler» innebærer at lokalet må være av en slik karakter at det kan brukes av grupper av mennesker til møter og andre tilstelninger og sammenkomster. Første ledd nr 4 svarer til siste del av någjeldende § 8-9 første ledd nr 2, og medfører bevillingsplikt uavhengig av stedets karakter dersom det først arrangeres tilstelninger åpne for almenheten. § 8-9 første ledd nr 5 og 6 tilsvarer gjeldende § 8-9 første ledd nr 3 og 4. § 8-9 tredje ledd, som omhandler unntak fra bevillingsplikten i visse tilfeller, er endret både som følge av opphevelsen av § 8-10 og for å bringe ordlyden i samsvar med tolkningen av bestemmelsen hva angår lokaler som nevnt i bestemmelsens første ledd nr 1. Det presiseres at beboer i borettslag eller annet boligsamvirke bare kan bruke egne felleslokaler, og til sluttet selskap. § 8-9 fjerde ledd er ny, og gjør på visse vilkår unntak fra bevillingsplikt for alkoholservering uten vederlag i lokaler som nevnt i første ledd nr 2 og 3 når disse leies eller lånes ut til privatperson for en enkelt bestemt anledning til sluttet selskap. Det er en forutsetning for servering uten bevilling at utleier utelukkende står for utleien av lokalene. Bestemmelsens innhold er nærmere omtalt i kapittel 16.9. Her skal imidlertid nevnes at ordlyden ikke er til hinder for at lokalene inneholder kjøkkenfasiliteter og annet praktisk utstyr som stereoanlegg, lysanlegg osv. Det avgjørende er at utleier ikke får andre inntekter av selve avviklingen av arrangementet enn rene leieinntekter av lokalene. Med «sluttet selskap» forstås en sluttet krets av bestemte (inviterte) personer som samles for en bestemt anledning, jf forøvrig Ot.prp.nr.31 (1988-1989) side 43. Kretsen må ikke være åpen for utenforstående. Det er ikke tilstrekkelig at man før skjenkingen begynner bare skriver seg på en liste eller kjøper billetter, selv om antall gjester er begrenset, jf Rt-1975-76 og Rt 1985 566. Alkoholservering i forbindelse med bygdedans o l, som i utgangspunktet er åpent for alle, er således underlagt bevillingsplikt. Videre regnes ikke klubber o l med begrenset medlemskap i seg selv som sluttede selskap, jf Rt 1985 566, heller ikke vanlige medlemsmøter i foreninger. Det man tar sikte på er de tilfellene hvor privatpersoner ønsker å avvikle et privat arrangement i leide lokaler i stedet for å holde arrangementet hjemme. Departementet vil forøvrig ta opp en problemsstilling som har vært fremme ved ulike anledninger, nemlig alkoholservering på aldershjem. Spørsmålet er om slik servering er underlagt bevillingsplikt. Etter gjeldende rett har institusjonen adgang til å servere alkohol vederlagsfritt til beboerne og deres gjester uten bevilling. Slik servering betraktes på samme måte som servering i eget hjem. Skjenking av alkohol i institusjonens kantine e l krever imidlertid kommunal bevilling på vanlig måte. Dette gjelder selv om salg bare skjer til institusjonens beboere eller deres gjester. Bestemmelsen oppheves. Det vises til merknadene til § 8-9 foran. Det vises til de generelle merknadene i kap 16.10. § 9-2 første ledd har fått en tilføyelse hvor det fremgår at det er forbudt å reklamere for varer med samme merke eller kjennetegn som drikk som inneholder over 2,50 volumprosent alkohol. Forbudet vil omfatte reklame både for varer og alkoholsvake produkter som har samme merke eller kjennetegn som alkoholholdig drikk. Forslaget medfører at det bare kan reklameres for f.eks lettøl når produktet har et eget varekjennetegn eller varemerke, og som da ikke benyttes også for sterkere øl. Til lov 22. På bakgrunn av en henvendelse fra Norsk Hotell- og Restaurantforbund og Likestillingsombudet har Justis- og politidepartementet som rette fagdepartement vurdert regelen. Bestemmelsen er foreldet og foreslås derfor opphevet. Også de øvrige deler av § 381 er til vurdering i et underutvalg under Straffelovkommisjonen. Til lov 19. Ved endringer i alkoholloven av 23. juni 1996 (ny bevillingsordning for engrossalg av alkoholholdig drikk m.v) ble A/S Vinmonopolets virksomhetsområde innskrenket. Ved en inkurie ble Vinmonopolets adgang til å omsette «alkoholfrie festdrikker» erstattet med «alkoholholdige festdrikker». Vinmonopolloven § 3 første ledd foreslås derfor rettet. Til lov 1. Valgloven § 93 foreslås opphevet etter endringen av alkoholloven § 3-7. Adgangen til salg av alkoholholdig drikk på valgdager fremgår dermed direkte av alkohollovens bestemmelser. Opphevelsen er omtalt i de generelle merknadene i kap 12.4.1. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i lov om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i lov om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. i samsvar med et framlagt forslag. I lov 2. juni 1989 nr 27 om omsetning av alkoholholdig drikk mv gjøres følgende endringer: § 1-3 tredje og fjerde ledd skal lyde: Med vin forstås drikk som er laget av druesaft ved alkoholgjæring, herunder vin tilsatt tilvirket alkohol (sterkvin). Likt med vin regnes også drikk som er laget av frukt, bær, plantesaft eller honning ved alkoholgjæring uten tilsetting av tilvirket alkohol. Med brennevin forstås drikk som inneholder tilvirket alkohol ublandet eller i blanding med andre produkter, og som ikke er vin. Enhver drikk som inneholder mer enn 22 volumprosent alkohol regnes som brennevin. Ny § 1-4a skal lyde: Salg, skjenking, engrossalg og tilvirkning av alkoholholdig drikk kan bare skje på grunnlag av bevilling etter denne lov. Ny § 1-4b skal lyde: Bevilling etter denne lov gis til den for hvis regning virksomheten drives. § 1-5 tredje ledd skal lyde: Den som selger eller skjenker brennevin må ha fylt 20 år, og den som selger eller skjenker annen alkoholholdig drikk må ha fylt 18 år. Dette gjelder likevel ikke servitør med kokk- eller servitørfagbrev, eller ved salg av drikk som inneholder mellom 0,70 og 2,50 volumprosent alkohol når en person over 18 år har daglig tilsyn med salget. Departementet kan gi forskrifter om unntak fra aldersgrensebestemmelsene for lærlinger og andre under opplæring. § 1-6 første og andre ledd skal lyde: Kommunal bevilling til salg av brennevin, vin og øl med høyere alkoholinnhold enn 4,75 volumprosent (sterkøl) kan gis for 4 år av gangen, og med opphør senest 30. juni året etter at nytt kommunestyre tiltrer. Kommunal bevilling til salg av annet øl enn nevnt i første ledd og skjenking av alkoholholdig drikk kan gis for perioder inntil 4 år, og med opphør senest 30. juni året etter at nytt kommunestyre tiltrer. Bevilling for salg og skjenking gis av kommunen med mindre det gis statlig bevilling etter kapittel 5. Bevilling for skjenking på tog eller ombord i skip som ikke er omfattet av statlig bevillingsmyndighet etter § 5-2, gis av den kommunen som skipet eller toget har som utgangspunkt for sin virksomhet. Når slik virksomhet har flere kommuner som virkeområde, må bevilling gis av samtlige kommuner. Kommunen kan pålegge søkeren å dokumentere de opplysninger som er nødvendige for å kunne ta stilling til om kravene i § 1-7b § 1-7c er oppfylt. Melding om gitte bevillinger sendes politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene. Ny § 1-7a skal lyde: Ved vurderingen av om bevilling bør gis, kan kommunen blant annet legge vekt på antallet salgs- og skjenkesteder, stedets karakter, beliggenhet, målgruppe, trafikk- og ordensmessige forhold, næringspolitiske hensyn og hensynet til lokalmiljøet for øvrig. Det kan også legges vekt på om bevillingssøker og personer nevnt i § 1-7b første ledd er egnet til å ha salgs- eller skjenkebevilling. Kommunen kan beslutte at det ikke skal gis mer enn et bestemt antall bevillinger til salg eller skjenking. Ny § 1-7b skal lyde: Bevillingshaver, og person som eier en vesentlig del av virksomheten eller av selskap som driver virksomheten eller oppebærer en vesentlig del av dens inntekter eller i kraft av sin stilling som leder har vesentlig innflytelse på den, må ha utvist uklanderlig vandel i forhold til alkohollovgivningen, bestemmelser i annen lovgivning som har sammenheng med alkohollovens formål samt skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen. Departementet kan gi forskrifter om innholdet i og dokumentasjon av vandelskravene. Vandelskravene gjelder ikke for bevilling til A/S Vinmonopolet og statlig bevilling etter kap. 3A og § 5-3. Ny § 1-7c skal lyde: For hver bevilling skal det utpekes en styrer med stedfortreder som må godkjennes av bevillingsmyndigheten. Det kan gjøres unntak fra kravet om stedfortreder når det vil virke urimelig bl.a av hensyn til salgs- eller skjenkestedets størrelse. Kravet om styrer og stedfortreder gjelder ikke for bevilling til A/S Vinmonopolet og statlig bevilling etter kap. 3A. Styrer og stedfortreder må være ansatt på salgs- eller skjenkestedet eller arbeide i virksomheten i kraft av eierstilling. Som styrer kan bare utpekes den som har styringsrett over salg eller skjenking, herunder ansvar for å føre tilsyn med utøvelsen av bevillingen. I styrers fravær påhviler styrers plikter stedfortreder. Bevillingshaver må straks søke om godkjenning av ny styrer dersom styrer slutter. Styrer og stedfortreder må være over 20 år og ha dokumentert kunnskap om alkoholloven og bestemmelser gitt i medhold av den. Dokumentasjonskravet gjelder ikke ved tildeling av bevilling for en enkelt bestemt anledning etter § 1-6 tredje ledd og ambulerende bevilling etter § 4-5. Departementet kan gi forskrifter om innholdet i og dokumentasjon av vandels- og kvalifikasjonskravene, herunder om betaling for avleggelse av prøve. § 1-8 skal lyde: Kommunestyret kan i bevillingsperioden inndra en bevilling for resten av bevillingsperioden, eller for en kortere tid dersom vilkårene i § 1-7b ikke lenger er oppfylt, eller dersom bevillingshaver ikke oppfyller sine forpliktelser etter denne loven eller bestemmelser gitt i medhold av denne. Det samme gjelder ved overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av annen lovgivning når bestemmelsene har sammenheng med denne lovs formål. Ved vurderingen av om bevillingen bør inndras, og for hvor lenge, kan det blant annet legges vekt på type overtredelse, overtredelsens grovhet, om bevillingshaveren kan klandres for overtredelsen og hva som er gjort for å rette opp forholdet. Det kan også legges vekt på tidligere praktisering av bevillingen. En bevilling kan også inndras dersom det skjer gjentatt narkotikaomsetning på skjenkestedet. En bevilling kan inndras dersom den ikke er benyttet i løpet av det siste året. Statlige skjenkebevillinger kan når som helst inndras av departementet, selv om vilkårene etter første ledd ikke foreligger. Ny § 1-8a skal lyde: Politiet kan stenge et sted som driver salg eller skjenking av alkoholholdig drikk uten å ha bevilling. Politiet kan stenge et salgs- eller skjenkested for inntil to dager når det er nødvendig for å hindre forstyrrelse av offentlig ro og orden, ivareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet eller for å avverge eller stanse lovbrudd. § 1-9 skal lyde: Kontroll med utøvelsen av kommunal bevilling, og statlig bevilling etter § 5-3 første ledd, tilligger kommunen. Kontroll med utøvelsen av statlig bevilling etter § 5-2 § 5-3 annet ledd tilligger departementet. Departementet kan gi forskrifter om kontroll med salg og skjenking, om utøvelsen av kontroll og opprettelse av kontrollutvalg. § 1-10 skal lyde: Bevillingen faller bort ved overdragelse av virksomheten. Det samme gjelder ved overdragelse av alle eller en dominerende andel av aksjene eller andelene i et selskap som eier slik virksomhet. Alkoholholdig drikk som inngår i varebeholdningen kan overdras sammen med virksomheten under forutsetning av at ny bevilling er gitt. Bevillingen faller bort ved bevillingshavers død. Dødsboet kan likevel fortsette virksomheten i henhold til den tidligere bevillingen i tre måneder etter dødsfallet dersom bevillingsmyndigheten underrettes om det, eller innen samme frist overdra alkoholholdig drikk til bevillingshavere etter denne lov. Bevillingen faller bort ved bevillingshavers konkurs. Konkursboet kan i perioden fram til endelig avslutning av bobehandlingen overdra alkoholholdig drikk som inngår i boet til bevillingshavere etter denne lov. Panthaver kan etter en konkurs få tillatelse fra departementet til å selge pantsatt alkoholholdig drikk til innehaver av bevilling etter denne lov. Departementet kan gi forskrifter om innholdet i og utøvelsen av tillatelsen. § 1-11 oppheves. § 1-12 andre ledd skal lyde: Andre avgjørelser som etter loven er tillagt kommunestyret, kan delegeres i samsvar med lov av 25. september 1992 nr 107 om kommuner og fylkeskommuner § 10 nr. 2, § 20 nr. 3 og § 23 nr. 4. Dette gjelder også for inndragning av bevilling etter § 1-8, og for tildeling av bevilling, utvidelse av skjenketid og utvidelse av skjenkelokale for en enkelt anledning. Videre gjelder dette avgjørelse om å avslå søknad om bevilling dersom kommunestyret har besluttet at det ikke skal gis mer enn et bestemt antall bevillinger i kommunen, og søknaden mottas etter at dette antallet er tildelt. Ny § 1-14 skal lyde: Departementet kan gi forskrifter om plikt for bevillingshaver til å avgi opplysninger til statistiske formål. Ny § 1-15 skal lyde: Politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene plikter uten hinder av taushetsplikt å gi de opplysninger som er nødvendige for behandlingen av salgs- og skjenkebevillingssaker. Dersom politiet eller skatte- og avgiftsmyndighetene avdekker forhold som kan antas å ha vesentlig betydning for bevillingsspørsmålet, plikter de av eget tiltak og uten hinder av taushetsplikt, å informere bevillingsmyndigheten om det. Departementet kan gi forskrifter om melde- og opplysningsplikten. Bestemmelsen gjelder ikke statlige bevillinger etter kap. 3A. Ny § 1-16 skal lyde: Kommunens vedtak etter kap. 3, 4 og 7 kan påklages til fylkesmannen. Fylkesmannen kan prøve om vedtaket er innholdsmessig lovlig, er truffet av rette organ og om det er blitt til på lovlig måte. § 3-1 andre og tredje ledd skal lyde: Salg av annet øl enn nevnt i første ledd kan bare foretas av den som har handelsrett etter handelsloven på grunnlag av kommunal bevilling. Det gjelder også der salget skal drives av et selskap som helt eller delvis eies av kommunen. Bevillingen gjelder for et bestemt lokale og en bestemt type virksomhet. Salgsbevilling kan ikke utøves sammen med skjenkebevilling i samme lokale. A/S Vinmonopolet kan ikke inneha engros- eller tilvirkningsbevilling. Det kan settes vilkår for bevillingen i samsvar med alminnelige forvaltningsrettslige regler. § 3-3 overskrift skal lyde: Salg fra A/S Vinmonopolets utsalgssteder kan skje fra kl. 08.30 til kl. 18.00. På dagen før søn- og helligdager skal salget opphøre kl. 15.00. Dette gjelder ikke dagen før Kristi Himmelfartsdag. Åpningstiden for A/S Vinmonopolets utsalgssteder fastsettes av departementet. Departementet kan bestemme at salgstiden skal begrenses til ukens 5 første hverdager. Salg er forbudt på søn- og helligdager, 1. og 17. mai, jul-, nyttårs-, påske- og pinseaften og på stemmedagen for stortingsvalg, fylkestingsvalg, kommune styre valg og folkeavstemning vedtatt ved lov. Salg og utlevering av øl kan skje fra kl. 08.00 til kl. 18.00. På dager før søn- og helligdager skal salget opphøre kl. 15.00. Dette gjelder ikke dagen før Kristi Himmelfartsdag. Kommunestyret kan generelt for kommunen eller for det enkelte salgssted innskrenke eller utvide tiden for salg i forhold til det som følger av første ledd. Salg og utlevering av øl er likevel forbudt etter kl. 20.00 på hverdager, og etter kl. 18.00 på dager før søn- og helligdager unntatt dagen før Kristi Himmelfartsdag. Det kan bestemmes at salg av øl ikke skal finne sted til bestemte tider på dagen eller på bestemte ukedager. Salg og utlevering av øl skal ikke skje på søn- og helligdager, 1. og 17. mai, og på stemmedagen for stortingsvalg, fylkestingsvalg, kommunestyrevalg og folkeavstemning vedtatt ved lov. I de kommuner som har vinmonopolutsalg kan tiden for salg av øl ikke fastsettes kortere enn Vinmonopolets faktiske åpningstider. Ny § 3-9 skal lyde: Bevillingen skal utøves på en slik måte at de vilkår som er nevnt i bevillingsvedtaket, i denne lov og i bestemmelser gitt i medhold av denne, til enhver tid er oppfylt, og for øvrig på en forsvarlig måte. § 3A-3 oppheves. § 3A-4 første ledd nr 1 skal lyde: 1. Bevillingshaver, og person som eier en vesentlig del av virksomheten eller av selskap som driver virksomheten eller oppebærer en vesentlig del av dens inntekter eller i kraft av sin stilling som leder har vesentlig innflytelse på den, har utvist uklanderlig vandel i forhold til lovgivning av betydning for hvordan virksomheten skal utøves, herunder alkohollovgivningen, tollovgivningen, skatte- og avgiftslovgivningen, regnskaps- og selskapslovgivningen og næringsmiddellovgivningen. § 3A-9 tredje ledd oppheves. Skjenkebevilling kan ikke utøves sammen med salgsbevilling i samme lokale. Det kan bare skjenkes alkoholholdig drikk som er levert av en som har tilvirknings-, engros- eller salgsbevilling. Bevillingen gjelder for et bestemt lokale og en bestemt type virksomhet. Bevillingen kan for en enkelt anledning utvides til å gjelde også utenfor skjenke lokalet. Skjenking av brennevin etter kommunal bevilling kan skje fra kl. 13.00 til 24.00. Skjenking av vin og øl kan skje fra kl. 08.00 til 01.00. Kommunestyret kan generelt for kommunen eller for det enkelte skjenkested innskrenke eller utvide tiden for skjenking i forhold til det som følger av første ledd. Skjenking av brennevin mellom kl. 03.00 og 13.00 og skjenking av øl og vin mellom kl. 03.00 og 06.00 er forbudt. Tiden for skjenking av brennevin kan ikke fastsettes utover den tid det kan skjenkes vin og øl. Skjenking av brennevin er forbudt på stemmedagen for stortingsvalg, fylkestingsvalg, kommune styre valg og folkeavstemning vedtatt ved lov. På overnattingssteder kan det skjenkes øl og vin til overnattingsgjester uten hensyn til begrensningene i denne paragraf. Bevillingen skal utøves på en slik måte at de vilkår som er nevnt i bevillingvedtaket, i denne lov og i bestemmelser gitt i medhold av denne, til enhver tid er oppfylt, og for øvrig på en forsvarlig måte. § 5-1 oppheves. 3. bevilling til å skjenke alkoholholdig drikk ombord i skip som er kollektive transportmidler, og ombord i cruiseskip på turer av flere dagers varighet. Bevilling etter første ledd nr 3 gir bare rett til å skjenke alkoholholdig drikk til passasjerene og, med førerens samtykke, til mannskapet og andre som følger skipet. Bevilling etter første ledd nr 3 til skjenking ombord i skip som er kollektive transportmider, gir videre bare rett til å skjenke brennevin dersom skipet går i fart mellom Norge og utlandet eller i kystfart over fire dagers varighet. Før departementet avgjør søknaden, kan det innhentes uttalelse fra skatte- og avgiftsmyndighetene. Departementet kan pålegge søkeren å dokumentere de opplysninger som er nødvendige for å kunne ta stilling til om kravene i § 1-7b § 1-7c er oppfylt. Departementet fastsetter de nærmere vilkår og innskrenkninger for utøvelsen av bevillingen som det til enhver tid finner nødvendig. Befalsmesser som drives i samsvar med retningslinjene for slik virksomhet kan gis bevilling av departementet til å skjenke øl, vin og brennevin. Når særlige grunner tilsier det, kan departementet gi Forsvarets overkommando og Direktoratet for sivilt beredskap adgang til å gi skjenkebevilling til befalsmesser ved anlegg som av hensyn til rikets sikkerhet er sikkerhetsgradert. Før bevilling etter første ledd blir gitt, skal det foreligge uttalelser fra politiet, sosialtjenesten og kommunestyret. Melding om gitte bevillinger sendes politiet. For øvrig gis bevillingen etter første ledd etter bestemmelsene i kapittel 4. Kap. 7 skal lyde: § 7-1 skal lyde: For bevilling til salg av øl med lavere alkoholinnhold enn 4,76 volumprosent og skjenking av alkoholholdig drikk skal det betales et årlig bevillingsgebyr som beregnes i forhold til forventet omsatt mengde alkoholholdig drikk. Bevillingsmyndigheten fastsetter gebyret. Departementet gir forskrifter om beregning og innbetaling av gebyret. For bevilling som gjelder skjenking ved en enkelt bestemt anledning og ambulerende bevilling, kan departementet fastsette et særskilt gebyr. Gebyret tilfaller kommunen, med unntak av gebyr for bevilling etter § 5-2 og § 5-3 annet ledd, som tilfaller staten. Det er forbudt å forvare eller lagre brennevin som er ulovlig tilvirket eller omdestillert, og å forvare eller lagre alkoholholdig drikk som antas å ha vært eller skulle være gjenstand for ulovlig omsetning. Forbudet i første ledd mot lagring av ulovlig tilvirket eller omdestillert brennevin omfatter også oppbevaring til eget bruk. Ny § 8-2a skal lyde: Det er forbudt å kjøpe brennevin som er ulovlig tilvirket eller omdestillert. Det er forbudt å auksjonere bort eller bruke alkoholholdig drikk som gevinst eller premie, og å la dette skje. Forbudet er likevel ikke til hinder for bruk av alkoholholdig drikk som gevinst eller premie i privat sammenheng. Ny § 8-6a skal lyde: § 8-6a Forbud mot utdeling av alkoholholdig drikk i markedsføringsøyemed. Det er forbudt å dele ut alkoholholdig drikk til forbruker i markedsføringsøyemed. § 8-7 oppheves. § 8-9 skal lyde: Det er forbudt å drikke eller servere alkohol med mindre det foreligger bevilling til dette, og selv om dette skjer uten vederlag: 6. på skip, fly, tog, buss eller annet innenriks transportmiddel for almenheten. På steder som nevnt i første ledd, må heller ikke eier eller annen ansvarlig oppbevare, servere eller tillate servering eller drikking av alkohol. Forbudet mot drikking og servering av alkohol i lokaler som nevnt i første ledd nr 1, 2 og 3 gjelder ikke når eier, leier, driver eller ansatt disponerer lokalene til eget bruk til sluttet selskap. Forbudet mot drikking og servering av alkohol i lokaler som nevnt i første ledd nr 3 gjelder ikke når beboer i borettslag eller annet boligsamvirke disponerer lokalene til eget bruk til sluttet selskap. Forbudet mot drikking og servering av alkohol i lokaler som nevnt i nr 2 og 3 gjelder heller ikke når lokalet leies eller lånes ut til privatperson for en enkelt bestemt anledning til sluttet selskap, og utleier for øvrig ikke står for andre deler av arrangementet. § 8-10 oppheves. § 8-13 skal lyde: Det er forbudt å skjenke, selge eller omsette en gros brennevin som inneholder over 60 volumprosent alkohol. Det er videre forbudt å innføre slikt brennevin til landet uten tilvirkningsbevilling, jf § 6-1. Departementet kan likevel bestemme at enkelte særlige sorter brennevin som måtte ha et høyere alkoholinnhold skal være unntatt fra denne bestemmelsen. I lov 19. juni 1931 nr 18 om Aktieselskapet Vinmonopolet gjøres følgende endring: Selskapets virksomhet skal bestå i omsetning av alkoholholdige varer og av alkoholfrie festdrikker i den utstrekning som selskapet får rett til og på den måte som til enhver tid bestemmes. I lov 22. mai 1902 nr 10 om Almindelig borgerlig Straffelov gjøres følgende endring: § 381 nr 2 oppheves. Nåværende nr 3, 4 og 5 blir nye nr 2, 3 og 4. I lov 1. mars 1985 nr 3 om stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunestyrevalg gjøres følgende endring: § 93 oppheves. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelser i loven skal tre i kraft til ulik tid. Virksomheter som ved lovens ikrafttredelse selger eller skjenker alkoholholdig drikk på grunnlag av bevilling, kan uten ny søknad drive denne virksomheten videre til bevillingen utløper, likevel ikke utover 30. juni 2000. Det må innen seks måneder etter lovens ikrafttredelse gis melding til bevillingsmyndigheten om hvem som har det økonomiske ansvaret for virksomheten, jf § 1-4b, hvilke personer som har slik interesse, i virksomheten som nevnt i § 1-7b og hvem som skal være styrer og stedfortreder for bevillingen, jf § 1-7c. Ot.prp.nr.6 (1996-1997)
|
lovdata_cd_12070
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.918
|
Forvaltningsstyresmakta kan gjera unnatak frå vernereglane når føremålet med vernet krev det, samt for vitskaplege granskingar, arbeid som er særs samfunnsgagnleg, og i særleg høve, dersom det ikkje strir imot føremålet med vernet.
|
lovdata_cd_6095
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.837
|
Kgl.res. av 26. mai 1972 om opprettelse av Klåstadkilen naturreservat, Tjølling kommune, oppheves.
|
lovdata_cd_53639
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.559
|
Delegering av myndighet til Finans- og tolldepartementet etter lov om verdipapirhandel. Fastsatt ved kgl.res. 19. juni 1997 med hjemmel i lov av 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel. Fremmet av Finans- og tolldepartementet.
|
lovdata_cd_45159
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.363
|
Rapporteringen vil skje ved bruk av EVAL-rutinen. For at dette skal fungere er det viktig at spørsmålene som stilles underveis i saksbehandlingen besvares korrekt. Det vises ellers til net-mailen med tittel «Egenerklæringsrutinen 2004». 1990 Rundskriv til samordl (del 10) Publisert: Rundskriv til samordl (del 10)
|
maalfrid_301b5a7dbc69d1a1da2d1ff181c58cee2a92fb15_1
|
maalfrid_vegvesen
| 2,021
|
no
|
0.815
|
3.Nærmere om merkekravet Dekkmerkeforskriften gir nærmere regler om hvordan utsalgssted som utstiller dekk for salg, plikter å opplyse kjøperne om rullemotstand (drivstoffeffektivitet), våtgrep og støy for de utstilte dekkene. I forhold til mer spesifikke krav til merking, hvilke dekk det gjelder mv., vises det til selve forordningen som ligger i forskriften. Regionvegkontoret skal etter dekkmerkeforskiften § 2 føre tilsyn med at forhandler som utstiller dekk i klassene C1, C2 og C3 på et utsalgssted oppfyller de krav som er listet opp i art 5 og 6 i forskriften. Det kan også føres tilsyn med leverandør, dersom man i tilsynet med forhandler eller på annen måte, avdekker mangler ved merkingen. Dekkforhandler som utstiller dekk for salg på et utsalgssted er forpliktet til å følge opp at standardetiketten, utformet av leverandør, er synlig for kjøper. Standardetiketten kan enten være festet på dekkets dekkflate i form av et klistremerke eller som en vedlagt trykt etikett. Krav til klassifisering av de ulike dekkriteriene og formatet på etiketten er nærmere definert i forskriften. (Se forminsket utgave til venstre). Dersom dekk som tilbys for salg ikke er synlig for kjøperen, f.eks. ved at forhandler kun selger en viss type dekk på internett eller at dekkene er lagret på forhandlerens lager, skal forhandleren også sørge for å gi opplysninger om dekkmerkingen til kjøper. For å sikre at kjøperen blir tilstrekkelig informert om dekkets egenskaper skal dekkforhandler gi samme informasjon som nevnt ovenfor til kjøper på eller sammen med regningen/fakturaen som gis til kjøper, alt ettersom hvordan forhandler ønsker å gjøre det. Også en bilforhandler må opplyse en aktuell kjøper av et nytt kjøretøy, som på utsalgsstedet får tilbud om montering av andre dekk på bilen vedkommende ønsker å kjøpe, om innholdet i merkeordningen. Før salget gjennomføres skal kjøperen ha mottatt informasjon om merkingen av forhandler, gjerne gjennom en brosjyre eller katalog eller gjennom utsalgsstedets nettside («teknisk reklamemateriale»). Denne informasjonen kan forhandler ha utformet selv eller ha mottatt av leverandør. Kravene til innhold må i ethvert tilfelle tilfredsstille krav angitt i forskriften. Forskriften opererer med to former for informasjon om dekkmerkingen. Det ene er etiketten som vist ovenfor og «teknisk reklamemateriale». «Teknisk reklamemateriale» er i forskriften definert som: tekniske håndbøker, brosjyrer og kataloger (i trykt, elektronisk eller direktekoplet format) samt nettsteder som har som formål å markedsføre dekk til sluttbrukere eller distributører, og som inneholder beskrivelser av et dekks særskilte tekniske parametrer. Forskriften stiller visse krav til utformingen av teknisk reklamemateriale. Ansvarlig for etikett og teknisk reklamemateriale som utformes om dekkmerkeordningen vil være forhandler (dekk/bilforhandler), importør og/eller fabrikant (leverandør), alt etter hvem som har laget dokumentasjonen. Det vises for øvrig til dekkmerkeforskriften som finnes på lovdata.no på http://www.lovdata.no/for/sf/sd/xd- 20121217-1325.html.
|
lovdata_cd_14995
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.647
|
Kommunegrensen mellom Nordkapp og Porsanger kommuner i sjøen fastsettes i samsvar med grensebeskrivelse. Kgl.res. av 12. februar 1937 oppheves for så vidt gjelder grensestrekningen i sjøen mellom Nordkapp og Porsanger kommuner. Kommunegrensen Nordkapp - Porsanger for så vidt denne faller i sjøen begynner ved Luccanjar'ga og går i henimot SØtØ-lig retning til punkt 1 (X: 7842880, Y: 449650). Her vinkler grensen og går i NØ-lig retning til punkt 2 (X: 7847780, Y: 455350). Her vinkler grensen og går i ØtN-lig retning til punkt 3 (X: 7848670, Y: 461080). Her vinkler grensen og går i S-lig retning til punkt 4 (X: 7840790, Y: 460900). Fra sistnevnte punkt går grensen i ØtS-lig retning til Vallesjåkkas utløp i fjorden. Grensen går rettlinjet mellom de nevnte punkter. Navn er tatt fra kartbladene 2036 II og 2136 III, målestokk 1:50.000. X betegner nordkoordinatene og Y betegner østkoordinatene. Koordinatene er hentet i UTM sone 35.
|
lovdata_cd_22495
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.936
|
1. Salg og utlevering av øl, kan skje fra kl. 08.00 til kl. 20.00. På dager før søn- og helligdager skal salget opphøre kl. 18.00. Dette gjelder ikke dagen før Kristi Himmelfartsdag. Salg og utlevering av øl kan ikke skje på søn- og helligdager, 1. og 17. mai og på stemmedagen for stortingsvalg, fylkestingsvalg, kommunestyrevalg og folkeavstemming vedtatt ved lov. 2. Skjenking av øl og vin etter kommunal bevillling kan skje fra kl. 06.00 til kl. 02.30. Skjenking av brennevin etter kommunal bevilling kan skje fra kl. 13.00 til kl. 02.30. For skjenkebevilling ved alpinanlegg gjelder følgende: - Skjenking kan skje fra kl. 15.00 til kl. 02.30. - For skjenkebevilling til deltakere i slutta selskap som holdes i godkjent lokale (ikke uteservering) kan skjenking skje fra kl. 13.00 til kl. 02.30. 0 Endret ved forskrifter 29 sep 2003 nr. 1295, 29 april 2004 nr. 760. 3. Rådmann kan når særlige grunner foreligger dispensere fra forskriften for søknad om utvidelse av skjenketid fra kl. 02.30 til kl. 03.00 ved en enkelt anledning og søknad om ambulerende bevilling. 0 Endret ved forskrifter 30 april 2001 nr. 525, 29 sep 2003 nr. 1295, 29 april 2004 nr. 760. 4. Forskriften gjelder fra kunngjøringsdato.
|
lovdata_cd_59453
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.941
|
(Se IEM FCL 3.095(a), (b) & (c)) Undersøkelse før utstedelse av en legeattest klasse 1 skal utføres på Flymedisinsk institutt. Undersøkelse ved forlengelse og gjenutstedelse kan delegeres til flyleger. Undersøkelse før utstedelse, forlengelse og gjenutstedelse av en legeattest klasse 2, skal utføres på et Flymedisinsk institutt eller av en flylege. Søkeren skal fylle ut søknadsskjema som beskrevet i IEM FCL 3.095(c). Umiddelbart etter at den flymedisinske undersøkelse er avsluttet, skal flylegen sende det utfylte og signerte undersøkelsesskjemaet til Flymedisinsk seksjon både etter undersøkelser klasse 1 og klasse 2. [Når det gjelder et flymedisinsk senter, kan sjefen ved senteret undertegne undersøkelsesskjema og medisinsk sertifikat på grunnlag av bedømmelser som er gjort av legene ved det flymedisinske senter. Oversikt over hvilke spesialundersøkelser som kreves ved utstedelse, forlengelse eller gjenutstedelse og ved spesialistundersøkelser, finnes i IEM FCL 3.095(a) & (b).
|
lovdata_cd_39869
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.797
|
Anslag for 1999 tyder på at de totale utgiftene til sykepenger for arbeidstakere i arbeid kommer til å beløpe seg til 15.900 millioner kroner. Dette er en økning på 1.828 millioner kroner sammenlignet med 1998. Økningen i utgifter skyldes dels at sykefraværet har økt, men også at inntektsgrunnlaget blant sykepengemottakerne har økt. Sykefraværet målt i antall erstattede dager har økt fra rundt 20,1 mill. dager i 1997 til 21,9 mill. dager i 1998. Tall for de tre første kvartalene av 1999 tyder på at sykefraværet kommer til å fortsette å øke, men økningen er mye mindre enn det vi har rapportert tidligere år. Vi ser med andre ord tegn til at de siste års vekst i sykefravær er i ferd med å stagnere. Anslag for 1999 viser at i gjennomsnitt vil hver sysselsatt stå for 11,7 erstattede sykepengedager. Blant menn er anslaget på 9,2 erstattede dager per sysselsatt, tilsvarende antall blant kvinner er på 14,4. Andelen sykefraværstillfeller som varer over 8 uker - langtidsfravær - fortsetter å øke. Tall for de tre første kvartalene av 1999 viser at langtidsfraværet utgjør cirka 45% av alle avsluttede tilfeller. Andelen som bruker opp sykepengerettighetene fortsetter også å øke. I 1998 var det i underkant av 37.000 som brukte opp sykepengerettighetene. Tall fra NHOs statistikk viser at det korte fraværet - 1-3 dager - har holdt seg relativt stabilt de siste årene. Til denne basisrapporten har Rikstrygdeverket gitt en mer presis definisjon av gjengangerbegrepet. Antall gjengangere fortsetter å øke, men også her er økningen mindre det siste året enn det vi har rapportert om tidligere. Gjengangere står likevel for en tredjedel av alle erstattede sykepengedager. Muskel og skjelettlidelser er den klart største diagnosegruppen. Rundt halvparten av alle avsluttede tilfeller har en diagnose knyttet til muskel-skjelettsystemet. Den nest største diagnosegruppen er psykiske lidelser. Denne diagnosegruppen utgjorde i underkant av 14% av alle avsluttede sykepengedager i 1998. Analyser viser at rundt 57% av de som var registrert med fødselspenger i 1998, hadde minst et sykepengefravær i løpet av svangerskapet. Antall tilfeller med aktiv sykmelding fortsetter å øke. For de tre første kvartalene av 1999 utgjorde avsluttede tilfeller med aktiv sykmelding 11,4% av totalt antall avsluttede tilfeller over 8 uker. Andel sykepengetilfeller med graderte sykepenger fortsetter også å øke målt i antall tilfeller. I% av totalt antall tilfeller har andelen med graderte sykepenger holdt seg stabil det siste året. Ser vi på sammenhengen mellom inntekt og sykefravær finner vi en kurv lineær sammenheng. Sannsynlighet for et sykepengefravær er lav for de som tjener lite, så øker sannsynligheten med økt inntekt, før den så reduseres for gruppene med høyest inntekt. Videre finner vi relativt store forskjeller i sykefravær mellom ulike næringer. Høyest sykefravær finner vi innen sosiale omsorgstjenester og helse/veterinær. Lavest sykefravær finner vi innen bergverksdrift/utvinning og eiendomsdrift, forretningsmessig tjenesteyting og utleie. Analyser av sykefraværets konsentrasjon blant arbeidstakerne viser at det er en liten gruppe arbeidstakere som står for en stor del av sykepengefraværet. Tiltak rettet mot denne gruppen for å få ned sykefraværet kan gi en betydelig reduksjon i det totale sykefravær. Til slutt har vi sett på hva som skjer med personer som har brukt opp sine sykepengerettigheter. Vi finner at rundt 30% av de som brukte opp sykepengerettighetene i 1998 mottar uførepensjon 6 måneder etter avsluttede sykepenger. Rundt 36% er enten på rehabiliteringspenger eller yrkesmessig attføring. Gjennomsnittlig varighet i sykepengedager per avsluttet tilfelle 1992 - 1998. Arbeidstakere i arbeid: [Endret 4/99, 3/00. (Kilde: Rikstrygdeverkets «Basisrapport 1999», Tabell 2.11) Erstattede sykepengedager per sysselsatt lønnstaker 1992 - 1998, arbeidstakere i arbeid eksklusive statsansatte: År Dager pr. sysselsatt lønnstaker I alt Dager pr. sysselsatt lønnstaker Menn Dager pr. 1992 9,3 7,8 10,91993 8,6 7,1 10,31994 8,2 6,6 10,11995 8,8 6,8 10,91996 9,7 7,4 12,11997 10,5 8,0 13,21998 11,1 8,5 14,019991) (Kilde: Rikstrygdevekets «Basisrapport 1999», Tabell 2.7)
|
lovdata_cd_17852
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.422
|
I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jfr. §10 og §21, §22 og §23, er et område i Steinkjer kommune, Nord-Trøndelag fylke, vernet som naturreservat ved kgl.res. av 4. desember 1992 under betegnelsen Høgmannen naturreservat.
|
lovdata_cd_14828
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.688
|
Forskrift for bruk av luftfartøy og motorfartøy, Rissa kommune, Sør-Trøndelag. Rissa kommunestyre har 6. oktober 1988 vedtatt forskrift i henhold til lov om motorferdsel i utmark og vassdrag av 10. juni 1977 nr. 82. Forskriften er godkjent av Fylkesmannen i Sør-Trøndelag 15. november 1988.
|
lovdata_cd_56699
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.824
|
Forskrift om overgangsregler i forbindelse med nye bestemmelser i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd, kapittel 11 - ytelser under yrkesrettet attføring. Fastsatt av Arbeids- og administrasjonsdepartementet 11. september 2001 med hjemmel i lov av 30. juni 2000 nr. 57 om endringer i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd og i enkelte andre lover pkt. V. Endret 15 nov 2001 nr. 1286, 23 mai 2002 nr. 477, 18 jan 2003 nr. 56. Forskriften gjelder for saker om attføringsytelser hvor vilkårene for ytelsen er oppfylt og kravet satt fram før 1. januar 2002. Ytelsen skal beregnes etter denne forskriften fram til attføringen er avsluttet. Retten til stønad til dekning av husholdsutgifter etter §1A kan medlemmet beholde ut attføringsperioden. 0 Endret ved forskrifter 23 mai 2002 nr. 477, 18 jan 2003 nr. 56. Til medlem som gjennomgår et attføringstiltak ytes tilskudd etter paragrafen her til delvis dekning av utgifter til underhold for medlemmet og hans eller hennes familie. Som medlemmets familie anses ektefelle og barn som medlemmet har forsørgelsesplikt for, og som bor sammen med vedkommende. Tilskudd ytes ikke til trygdet som mottar bostøtte fra Husbanken. Tilskudd ytes heller ikke til trygdet som ikke har boutgifter. Tilskuddet utgjør differansen mellom den trygdedes og familiens samlede månedlige boutgifter og andre levekostnader, og den trygdedes og ektefellens samlede månedlige nettoinntekt. Nettoinntekten utgjør arbeidsinntekt og trygdeytelser til livsopphold, fratrukket forskuddstrekk og underholdsbidrag. Tilskuddet kan maksimalt utgjøre et beløp som fastsettes ved årlig budsjettvedtak. Ved beregning av boutgiftene legges de faktiske månedlige utgifter til renter, avdrag på boliglån og husleie til grunn. Ved boliglån tatt opp i attføringsperioden må ikke utgiftene være høyere enn de man hadde før lånet ble tatt opp. Ved beregning av andre levekostnader legges standardsatser til grunn. Satsene fastsettes i årlige budsjettvedtak. 0 Tilføyd ved forskrift 18 jan 2003 nr. 56. Det fastsettes et grunnlag som skal sikre at medlemmet får utbetalt tilnærmet samme dagsats for attføringspenger, inklusive forsørgingstillegg for barn og ektefelle, som medlemmet fikk utbetalt per 31. desember 2001. - økningen i trygdeavgift jf. folketrygdloven §23-3 andre ledd nr. - bortfallet av det halve særfradraget jf. skatteloven §6-81. Attføringspengene ytes med 66% av det fastsatte grunnlaget, jf. folketrygdloven §11-11 første ledd. Til medlemmer, som per 31. desember 2001 mottar forsørgingstillegg for barn, og får fastsatt attføringspengene etter denne forskriften, ytes det ikke barnetillegg etter folketrygdloven §11-11 femte ledd for samme barn. Ved senere endringer som får betydning for nivået på ytelsen, skal medlemmet få grunnlaget beregnet på nytt etter §2 i denne forskrift. Dersom det i det grunnlaget inngår forsørgingstillegg for ektefelle eller barn skal det, når vilkårene for tilleggene ikke lenger er oppfylt, foretas en ny beregning etter §2 i denne forskriften. Dersom vilkårene for rett til forsørgingstillegg for barn bortfaller, skal den delen av beregningsgrunnlaget som utgjør forsørgingstillegget, reduseres forholdsmessig. Til medlemmer som omfattes av denne forskrift, som blir 20 år etter 31. desember 2001 og samtidig fyller de medisinske vilkårene i folketrygdloven §11-11 tredje ledd, skal attføringspengene fra det tidspunktet vedkommende fyller 20 år ikke lenger beregnes etter denne forskrift. 0 Endret ved forskrift 15 nov 2001 nr. 1286 (i kraft 1 jan 2002). Til medlemmer som får barn etter 31. desember 2001, og som får ytelsen beregnet etter denne forskriften §2, ytes det barnetillegg etter folketrygdloven §11-11 femte ledd for disse barna. Begrensningsregelen i folketrygdloven §11-11 femte ledd annet punktum gjelder ikke når attføringspengene er beregnet etter §2. Medlemmer som faller inn under denne forskriften kan fra og med 1. januar 2002 og ut attføringsperioden arbeide i inntil fire timer pr. uke før ytelsen blir gradert etter folketrygdloven §11-13 med tilhørende forskrift. 0 Endret ved forskrift 23 mai 2002 nr. 477. Medlemmer som velger å beholde stønad til dekning av husholdsutgifter etter forskrift av 30. september 1993 nr. 916 om attføringsstønad §2-8, kan ikke samtidig motta stønad til barnetilsyn etter folketrygdloven §11-8 bokstav c. Medlemmer som har valgt å motta stønad til barnetilsyn kan, etter 31. januar 2002, ikke velge å motta stønad til dekning av husholdsutgifter. Fradrag for attføringspenger i overgangsstønad etter folketrygdloven §15-14 skal utgjøre samme beløp som før 1. januar 2002. Det vil si at overgangsstønaden ikke endres som følge av at attføringspengene omregnes etter §2 i denne forskriften. Fradrag for ytelser etter folketrygdloven kapittel 16, 17 eller 18 i attføringspenger skal utgjøre samme beløp som før 1. januar 2002 og avkortes krone for krone. Fradrag justeres ellers i samsvar med endringer i grunnbeløpet eller ved endringer i ytelsesgrad eller løpende gradering. 0 Tilføyd ved forskrift 15 nov 2001 nr. 1286 (i kraft 1 jan 2002). 0 Endret ved forskrift 15 nov 2001 nr. 1286 (i kraft 1 jan 2002), tidligere §7.
|
lovdata_cd_59835
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.91
|
I forskrift 19. september 1997 nr. 1019 om registrering som kjøper i første hånd av råfisk m.v. gjøres følgende endring: Fiskeridirektoratet Region Nordland kan dispensere fra bestemmelsene i denne forskrift, og sette vilkår for dispensasjonen.
|
lovdata_cd_451
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.736
|
I medhald av §65-66 i lov frå 22. juni 1928 om ymse jordspørsmål, vert det pålagt alle interesserte, i same mun som kvar har gagn av tiltaket, å gjeva tilskot til sams sauesanking i beitestrekninga på Indre Osterøy som ligg austanfor Herlandsvassdraget - Austre Storevatn - Bruvikdalen i Bruvik og Hosanger herader, Hordaland fylke.
|
lovdata_cd_35750
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.838
|
Publisert: Ot.prp.nr.39 (1992-1993) Sosialdepartementet legger med dette fram forslag til endringer i lov 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd kapittel 3, 5 og 18. - en innskjerping av de medisinske vilkår for rett til sykepenger og attføringspenger under medisinsk behandling og innføring av en tidsbegrensning for attføringspenger under behandling, (§ 3-2 § 5-4). - en skjerpet reaksjonsbestemmelse overfor leger med regelstridig praksis, (§ 18-5). - en heving av nedre aldersgrense for rett til attføringspenger under yrkesrettet attføring, (§ 5-4). Forslagene er en oppfølging av budsjettet for 1993. Når det gjelder forslaget om innskjerping av de medisinske vilkår heter det i St.prp.nr.1 (1992-1993): « Som en videre oppfølging av Attføringsmeldingen vil Regjeringen bl.a foreslå en innskjerping av de medisinske vilkår for rett til sykepenger, attføringspenger og uførepensjon. For 1993 er det lagt inn I budsjettforslaget en ekstra reduksjon på 500 mm. kroner fordelt på sykepenger, attføring og uførepensjon med utgangspunkt i tiltak og strammere praktisering av regelverket. Det vil også bli satt i verk informasjonstiltak, bedre kontroll med legene, og andre tiltak for å sikre en strammere praktisering. Hvis det viser seg at budsjettet med nevnte tiltak ikke holder, vil det bli foreslått ytterligere konkrete tiltak/endringer for å unngå budsjettoverskridelse i 1993. En skjerping av reaksjonsbestemmelsen for leger med regelstridig praksis, skal bidra til en attestasjonspraksis i samsvar med loven. Regjeringen har i budsjettet videre lagt til grunn at regelverket skal gjennomgås for å tilpasses samfunnsutviklingen i større grad. Heving av nedre grense for rett til attføringspenger under yrkesrettet attføring er en oppfølging av dette. Forslagene er nærmere omtalt og konkretisert i St.prp.nr.1 Tl.11 (1992-1993), (Salderingsproposisjonen). Sykepenger ytes til yrkesaktive som pga sykdom taper arbeidsinntekt. Ifølge folketrygdloven § 3-2 er retten betinget av at den trygdede er helt arbeidsufør som følge av sykdom eller at behandling gjør det nødvendig at vedkommende ikke er i arbeid. Sykdomsbegrepet er ikke definert i loven, og må vurderes ut fra hva den medisinske vitenskap til enhver tid definerer som sykdom. Adferdsavvik, kriminalitet og sosial mistilpasning regnes ikke som sykdom. Ved delvis arbeidsuførhet kan det ytes reduserte sykepenger. Foruten det medisinske vilkår, er retten til sykepenger som hovedregel betinget av en viss opptjeningstid. Arbeidet eller virksomheten må ha vart i minst 14 dager. Videre ytes ikke sykepenger fra trygden dersom inntekten pr. år utgjør mindre enn 50 prosent av grunnbeløpet. Maksimumsgrensen for beregning av sykepenger er 6 ganger grunnbeløpet. Det medisinske vilkår for sykepenger skal som hovedregel være legitimert ved legeerklæring (sykmelding). Arbeidstakere kan likevel sykmelde seg selv (egenmelding) for inntil tre kalenderdager ved fravær i arbeidsgiverperioden. Det er adgang til fire slike egenmeldingsperioder i løpet av 12 måneder. Ved sykmelding utover 8 uker kreves utvidet legeerklæring (sykmelding II). En sykmeldt som ikke følger legens råd eller som opptrer skjødesløst med hensyn til sin helse, kan miste retten til sykepenger. Leger som utsteder sykmelding i strid med gjeldende retningslinjer eller har en uforsvarlig sykmeldingspraksis, kan av Rikstrygdeverket utelukkes fra retten til å skrive ut sykmelding i inntil 6 måneder. I løpet av 1980-tallet var det en betydelig økning i sykefraværet og da spesielt i langtidsfraværet. Fra 1985 til 1990 økte folketrygdens sykepengeutgifter til arbeidstakere (inklusiv sykepenger til arbeidsledige og sykepenger i inaktive perioder) med ca 1,2 mrd. kroner eller ca 16 % i faste priser. Samtidig viser ingen undersøkelser at sykeligheten i befolkningen har økt i denne perioden. Totalt sett utgjorde folketrygdens sykepengeutgifter i 1991 omlag 11.623 mill. kroner. Økningen i sykefraværet indikerer bl.a at det har skjedd en gradvis liberalisering av sykdomsbegrepet ved at naturlige problemer, konflikter eller vanskelige livssituasjoner blir sidestilt med sykdom. Dette har sammenheng med at sykdom oppfattes som en av de få mulighetene som foreligger for å være borte fra arbeid ved særlig belastende og plagsomme situasjoner. Utviklingen kan for en del også tilskrives utviklingen på arbeidsmarkedet, bl.a har det i de senere år foregått en tiltakende utstøting av spesielt eldre eller mindre effektive arbeidstakere. I NOU 1990:23 Sykelønnsordningen uttales i denne forbindelse: « Det oppstår et dilemma når naturlige problemer, konflikter eller vanskelige livssituasjoner sykdomsforklares eller medikaliseres. Man skal ikke se bort fra at dagens sykelønnsordning bidrar til å skape forventninger i befolkningen som det er vanskelig å innfri. Man bør antakelig erkjenne at det i ly av medikaliseringen har skjedd en gradvis utvidelse av praksis når det gjelder utbetaling av sykepenger. En liberalisering i seg selv betyr ikke nødvendigvis at man kommer på kollisjonskurs med lovens intensjoner eller forutsetninger. Det er imidlertid en flytende overgang mellom en frisk og en syk tilstand, og det vil melde seg behov for å dra en grense mellom frisk og syk. Videre heter det i St.meld.nr.39 (1991-1992) Attføringsmeldingen at: « Samtidig som det er grunnleggende at man opprettholder et solid økonomisk sikkerhetsnett, er det nødvendig å utvikle et trygdesystem som forbeholdes personer med klare helse- og funksjonsproblemer eller som midlertidig ikke har arbeid. Det er i denne sammenheng ikke minst viktig å motvirke tendensene til at sosiale eller mer generelle livsproblemer gjøres om til helseproblemer - «medikaliseres». Trygdeordningene må utformes slik at «arbeidslinja» blir et førstevalg for alle de involverte parter, og bidra til å hindre unødig utstøting og utestengning av utsatte grupper fra arbeidslivet. Departementet er inneforstått med at det er uklare grenser mellom sykdommer i medisinsk forstand og tilstander mennesker befinner seg i som følge av ulike sosiale forhold, og at en vanskelig livssituasjon kan utvikle seg til sykdom i medisinsk forstand. medisinsk sykdomsbegrep. Ved at slike tilstander sykdomsforklares, tilsløres de reelle problemer og måter å løse disse på. Departementet går på denne bakgrunn inn for å stanse den utglidning av praksis man ser tendenser til. En slik innskjerping vil også kunne oppnås innenfor lovens någjeldende ordlyd gjennom forskrifter og administrative tiltak. Tiltak som kan gjennomføres i 1993 omfatter bl.a.: Rikstrygdeverket er allerede godt i gang med flere av disse tiltakene. For å signalisere Regjeringens ønsker om en omlegging til en strengere praksis, finner departementet det hensiktsmessig med en lovendring som presiserer og avgrenser sykdomsbegrepet. Intensjonen med loven må synliggjøres. Man vil på denne måten få en regel som blir lettere å tolke for aktørene i trygdesystemet. En kontrollfunksjon vil også i større grad bli mulig. Det vises til § 3-2 nr. 1 i lovutkastet. I Budsjettinnst. S II til St.prp.nr.1 Tl.11 (1992-1993), har Stortinget sluttet seg til at det foreslås 1.3.1993 som ikrafttredelsestidspunkt for disse lovendringene. På grunn av den knappe tiden foreslås imidlertid at lovendringene trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer, og gis virkning for krav framsatt etter dette tidspunkt. Det foreslås at presiseringen av sykdomsbegrepet legges til grunn for vurderingen av nye krav om sykepenger selv om den trygdede har vært sykmeldt før og mottar sykepenger ved ikrafttredelsen. Etter gjeldende retningslinjer og praksis anses sykepengeattest som krav om sykepenger. Innsparingen anslås til 100 mill. kroner i 1993. I tillegg anslås en innsparing på 50 mill. kroner som følge av informasjons- og andre tiltak. For sistnevnte tiltak foreslås trygdeetatens administrasjonsbudsjett styrket med 5 mill. kroner. Når det gjelder administrative konsekvenser, vil oppfølgingen av innstrammingen og informasjonstiltakene m.m. medføre en del merarbeid for trygdeetaten. Attføringspenger under behandling er betinget av at den trygdede får behandling med utsikt til bedring av arbeidsevnen. Gjeldende praksis stiller imidlertid beskjedne krav til den medisinske behandlingen. - i den tiden en person gjennomgår yrkesrettet attføring, d.v.s. For å få rett til attføringshjelp under yrkesrettet attføring, stilles som vilkår at den trygdede pga sykdom, skade eller lyte har varig nedsatt arbeidsevne eller vesentlig innskrenkede muligheter ved valg av yrke eller arbeidsplass. I tillegg må attføringshjelp anses hensiktsmessig og nødvendig for å sette vedkommende i stand til å skaffe seg eller beholde høvelig arbeid. I den tiden en person gjennomgår yrkesrettet attføring har vedkommende krav på attføringspenger. Det samme gjelder i ulike ventesituasjoner før, under og etter yrkesrettet attføring. Attføringspenger beregnes og utbetales som utgangspunkt etter samme regler som for uførepensjon, og det gjelder som hovedregel en 16 års grense. Når det gjelder rett til attføringshjelp, herunder attføringspenger, under yrkesrettet attføring, (inklusiv attføringspenger i ventetid før, under og etter yrkesrettet attføring), anses det ikke aktuelt å stramme inn praktiseringen av det medisinske vilkår. Dette er i samsvar med Attføringsmeldingen. Heller ikke når det gjelder attføringspenger i ventetid før uførepensjon kan tilstås, foreslås endringer. Attføringspenger i slike tilfeller følger samme regler som for uførepensjon. Dette innebærer at det i en vurdering av om de medisinske vilkår er oppfylt, skal legges til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Attføringspenger under medisinsk behandling er i realiteten forlengede sykepenger. Departementet finner derfor at det medisinske vilkår for attføringspenger i disse tilfellene må være de samme som for sykepenger. Departementet går på denne bakgrunn inn for å foreta tilsvarende innskjerping som foreslått for sykepenger. Det vises til omtalen under punkt 1.2. For attføringspenger vil en slik innskjerping av det medisinske vilkår innebære at det stilles større krav til årsakssammenheng mellom arbeidsuførhet og sykdom. Departementet ønsker videre å famheve at det skal stilles større krav til aktiv behandling for å få rett til attføringspenger. I kravet til aktiv behandling ligger ikke noe vilkår om at det må foregå uavbrutte behandlingstiltak. Behandlingens art og omfang kan variere fra operative inngrep med innleggelse i helseinstitusjon til kortere, mer passive perioder med rekreasjon. Behandlingen kan også bestå av egenaktivitet som svømming eller gymnastikk, samtalegrupper m.v. Videre kan behandligen foregå i regi av annet helsepersonell enn leger, f.eks. av psykolog eller fysioterapeut. Det er imidlertid en forutsetning at slik behandling er et ledd i en medisinsk behandlingsplan. For rusmisbrukere er opphold på bo- og arbeidskollektiver inntatt på fylkeskommunens helse- og sosialplan, godkjent som behandlingsopplegg med rett til attføringspenger under medisinsk behandling. Kravet til aktiv behandling medfører ingen endring i dette. Særskilt for attføringspenger under medisinsk behandling er at det ikke eksisterer noen tidsbegrensning. Som en følge av dette finnes mange som går på medisinsk rehabilitering over flere år uten tegn til bedring. Medisinsk er det imidlertid få lidelser som ikke viser positive resultater etter 2 år med medisinsk behandling og rehabilitering. Departementet foreslår derfor at denne type attføringspenger som hovedregel begrenses til ett år. Det vil bli fastsatt forskrifter om når det kan være aktuelt å gjøre unntak fra denne tidsbegrensningen. Dette kan f.eks. gjelde ved psykiatriske lidelser der behandlingen kan ta lengre tid. Unntak kan videre være aktuelt når den trygdede er i et aktivt behandlingsopplegg som gir rimelig mulighet for bedring av tilstanden. Her må det imidlertid kreves særskilt dokumentasjon for at behandlingsopplegget vil føre til bedring. For opphold ved bo- og arbeidskollektiver for rusmisbrukere, vil det også være behov for unntak, da slike opphold i de fleste tilfeller strekker seg over flere år. En tidsbegrensning har den fordel at det senest etter 1 år må foretas en ny vurdering av hvert enkelt tilfelle for å gi en avklaring av om det foreligger et behov for yrkesrettet attføring. På denne måten vil man kunne følge opp en karriere i attføringssystemet på en mer systematisk måte enn i dag. Det vises til § 5-4 i lovutkastet. Det foreslås at lovendringen trer i kraft når Kongen bestemmer, og gis virkning for krav framsatt etter dette tidspunkt. Lovendringen skal legges til grunn for vurderingen av nye krav om attføringspenger. Attføringspenger tilstås for en tidsbegrenset periode. Krav om fortsatt attføringspenger utover denne tidsbegrensningen anses i denne forbindelse som et nytt krav. Når det gjelder tidsbegrensningen i § 5-4 nr. 2 annet ledd, skal det likevel kunne ytes attføringspenger sammenhengende i 52 uker etter ikrafttredelsestidspunkt. I 1993 ventes endringene å gi en innsparing på omlag 250 mill. kroner. Som en følge av forslaget til endringer i regelverket når det gjelder sykepenger og attføringspenger, vil det også være rimelig å anta en viss innsparing i uførepensjonen. For 1993 anslås denne til omlag 100 mill. kroner. Sammen med de foreslåtte tiltakene på sykepengesiden vil dette kunne gi en innsparing på omlag 500 mill. kroner som er i samsvar med det som ble forutsatt i budsjettet. Forslagene som gjelder attføring vil kreve en tettere oppfølging og derfor merarbeid for trygdekontorene. På den annen side antas at trygdeetaten etterhvert vil få færre uførepensjonssaker å behandle. For viktige ytelser til livsopphold som sykepenger, attføringspenger og uførepensjon, gjelder spesielle medisinske vilkår som skal være dokumentert ved erklæring fra lege. Det vises nærmere til folketrygdloven § 3-2 , § 5-2, § 5-3, § 5-4 og § 8-3. Selv om legens erklæring formelt kun er et råd til trygdekontoret, tillegges avgjørelsen vanligvis stor vekt, spesielt i sykmeldingssaker. Etter lov 13. juni 1980 om leger § 29, skal en lege ved organiseringen av sin virksomhet, ved undersøkelse og behandling av pasienter, ved foreskrivning av legemidler og ellers påse at pasienter, folketrygden og andre ikke påføres unødig utgift eller tidsspille. Hensynet til sparsomhet må ikke gå utover det faglig forsvarlige. Spesielt i 1980-årene synes det å ha funnet sted en liberalisering av legenes sykmeldingspraksis som legitimerer sykefravær i problemsituasjoner som ikke uten videre kan anses som sykdom. Tilsvarende tendens til sykeliggjøring/medikalisering finnes også i en del legers erklæringer i attførings- og uførepensjonssaker. En av grunnene til utviklingen er antagelig at enkelte leger og pasienter likestiller sykdomsbegrepet med det mer omfattende helsebegrepet eller livskvalitetsbegrepet. Et spesielt problem i forhold til uførepensjonering er såkalt utstøting av eldre arbeidstakere hvor en del leger har medvirket ved en noe liberal tilråding. Det anses på det rene at i 1980-årene ble et opplegg - med ett års sykmelding og deretter uførepensjonering av eldre arbeidstakere - bevisst søkt nyttet i forbindelse med bemanningsreduksjoner. En forholdsvis liberal praksis både for sykepenger og uførepensjon medvirket til at arbeidsgivere og arbeidstakere - så vel som leger - tidligere kunne regne med at et slikt opplegg ble godtatt av trygden. Denne mulighet skal nå være begrenset ved at kravene til medisinske vilkår er presisert i loven. Bl.a. ble bestemmelsen om rett til uførepensjon på grunn av alderssvekkelse opphevet fra 1. januar 1990. Videre er det i løpet av de par siste årene gjennomført ulike tiltak som tar sikte på å klargjøre de medisinske kriterer for trygdeytelser og stramme inn legers praksis for attestasjon. Ved lov 21. desember 1990 ble det gitt en bestemmelse i folketrygdloven § 18-5 nytt annet ledd som gir Rikstrygdeverket adgang til å utelukke en lege fra å utstede sykmelding dersom legen har en regelstridig sykmeldingspraksis. Bestemmelsen trådte i kraft 1. september 1991. Ved lov 14. juni 1991 ble det gitt en tilsvarende bestemmelse i § 18-5 nytt tredje ledd om utelukkelse fra å skrive erklæringer for leger som ikke følger vanlig praksis og rimelig saksbehandlingstid i attførings- og uførepensjonssaker. Bestemmelsen trådte også i kraft 1. september 1991. Fra 14. juni 1991 ble de medisinske vilkår for rett til uførepensjon presisert. Som varslet i budsjettet for 1993, skal det i år gjenomføres diverse informasjonstiltak rettet mot legene for å få en korrekt praktisering av gjeldende vilkår for rett til sykepenger. Dette gjelder bl.a.: - jevnlig informasjonsopplegg over aktuelle trygdemedisinske temaer. Nevnte tiltak vil også gi styrket informasjon om tildelingsvilkårene for attføringspenger og uførepensjon. Hensikten er bl.a å sikre lik praktisering av gjeldende bestemmelser blant legene. Departementet mener det ikke er grunnlag for å opprettholde adskilte reaksjonsbestemmelser for regelstridig attestasjonspraksis for henholdsvis sykmeldinger og legeerklæringer i attførings- og uførepensjonssaker. På denne bakgrunn vil departementet foreslå at leger som har en liberal attestasjonspraksis i attførings- og uførepensjonssaker, også skal utelukkes fra å sykmelde pasienter. Det samme gjelder leger som ikke innen rimelig tid gir trygden de opplysninger som er nødvendige for at trygden kan avgjøre saken, se gjeldende § 18-5 tredje ledd annet punktum. Samtidig foreslår departementet at tidsrom for utelukkelse utvides til inntil ett år - mot i dag 6 måneder. Det vises til lovutkastet § 18-5 nytt andre ledd, som erstatter gjeldende § 18-5 andre og tredje ledd. Endringen foreslås å tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Endringen har ikke administrative konsekvenser av betydning. Departementet legger til grunn at legene vil bestrebe seg for å følge gjeldende regelverk, og at bestemmelsen vesentlig vil ha en preventiv virkning. Det antas at mer korrekte legeerklæringer kan medføre mindreutgifter på 15-20 millioner kroner. Til trygdede som fyller de generelle vilkår for rett til yrkesrettet attføring, kan det i medhold av folketrygdloven § 5-3 ytes attføringshjelp, herunder attføringspenger, bl.a til skolegang. For ungdom i vanlig utdanningsalder er retten begrenset til ungdom som pga sykdom, skade eller lyte er i en utdanningssituasjon som avviker vesentlig fra den som gjelder for annen ungdom. I forskriftene er ungdom i vanlig utdanningsalder definert til ungdom inntil 22 år. Hjemmelen for utbetaling av attføringspenger er folketrygdloven § 5-4. Bestemmelsen skiller mellom trygdede med og uten sykepengerettigheter. Aldersgrensen er 16 år både for attføringspenger under medisinsk behandling og for attføringspenger under yrkesrettet attføring. Under yrkesrettet attføring kan imidlertid aldersgrensen fravikes, jfr. § 5-4 nr. 2 annet ledd. Denne bestemmelsen er historisk begrunnet og er ikke brukt i dag, fordi alle har både rett og plikt til utdanning i 9 år. De aller fleste 16-åringer er i dag under utdanning. De fleste er under utdanning til de avslutter videregående skole når de er omkring 19 år, og mange fortsetter utdanningen utover det. Fra skoleåret 1994-95 skal ungdom i alderen 16-19 år få en lovfestet rett til tre års videregående skole, jfr Innst.S.nr.200 (1991-1992). Gjennom Statens lånekasse for utdanning skal det være mulig for all ungdom å finansiere en grunnleggende yrkesutdanning ved lån og stipend. Den overveiende delen av støtten fra Lånekassen ytes i form av lån som skal tilbakebetales. Attføringspenger som er ment å dekke utdanning skiller seg fra ytelsene fra Lånekassen ved at ytelsen til dels er betydelig høyere og at den ikke skal betales tilbake. Muligheten for å få finansiert utdanning ved trygdeytelser fører følgelig til en forskjellsbehandling både med hensyn til ytelsesnivå og tilbakebetaling mellom de studentene som på vanlig måte må finansiere sine studier gjennom Lånekassen og de som faller inn under trygdeordningen. For å unngå en slik forskjellsbehandling m.h.t. studiefinansiering for ungdom, går departementet inn for å heve den nedre aldersgrense for rett til attføringspenger under yrkesrettet attføring til 19 år. På bakgrunn av Lånekassens ordning anses det heller ikke å være behov for særregler for funksjonshemmet ungdom når de ikke pga funksjonshemmingen har merutgifter under skolegangen i forhold til annen ungdom. Det foreslås ingen heving av aldersgrensen for rett til attføringshjelp etter § 5-3. For attføringspenger under medisinsk behandling foreslås heller ingen endring - hverken for trydede med eller uten sykepengerettigheter. Endringen foreslås å tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer, og gis virkning for krav framsatt etter dette tidspunkt. På årsbasis vil endringen medføre en innsparing på omlag 28 mill. kroner. Endringen vil ikke ha administative konsekvenser av betydning. Til § 3-2 nr. 1 første ledd: Etter gjeldende bestemmelse er retten til sykepenger betinget av at den trygdede er helt arbeidsufør pga sykdom. For å signalisere en strammere praktisering av bestemmelsen foreslås i utkastet inntatt en nærmere presisering av sykdomsbegrepet. For det første framheves at funksjonsnedsettelsen klart må skyldes sykdom. Videre gis i et nytt annet punktum eksempler på situasjoner som helt klart ikke gir rett til sykepenger. Det vises forøvrig til punkt 1.2. Til § 5-4 nr. 1 og nr. 2: I reglene om attføringspenger under medisinsk behandling, § 5-4 nr 1 bokstav å og nr. 2 bokstav a, foretas tilsvarende presisering av sykdomsbegrepet som foreslått for sykepenger. Det vises forsåvidt til merknadene til § 3-2 nr. 1 første ledd. Presiseringen foreslås inntatt i § 5-4 nr. 1 bokstav å første og annet punktum og nr. 2 bokstav å første og annet punktum. Det foreslås ingen tilsvarende presisering forsåvidt gjelder attføringspenger under yrkesrettet attføring og i ventetid. Videre foreslås for attføringspenger under medisinsk behandling at det stilles strengere krav til aktiv behandling. Det vises til utkastet nr. 1 bokstav å tredje punktum og nr. 2 bokstav å tredje punktum. Gjeldende praksis stiller beskjedne krav til den medisinske behandling. Samtidig foreslås at ordet ervervsevne erstattes med arbeidsevne for å gi klart uttrykk for at det er den generelle arbeidsevne som forventes å bli bedret. For attføringspenger under medisinsk behandling eksisterer etter gjeldende rett ingen tidsbegrensning. Medisinsk er det imidlertid få lidelser som ikke viser positive resultater etter 2 år med medisinsk behandling og rehabilitering (1 år på sykepenger, evt. uten stønad, og 1 år på attføringspenger). I utkastet foreslås på denne bakgrunn innført en tidsbegrensning på 1 år. Bestemmelsen foreslås inntatt som ny nr. 2 annet ledd. Gjeldende nr. 2 annet ledd oppheves. Bestemmelsen brukes ikke i dag, og vil bli overflødig i og med at det foreslås innført en 19 års grense for rett til attføringspenger under yrkesrettet attføring. Det vises forøvrig til punkt 2.2. Det foreslås at aldersgrensen for rett til attføringspenger under yrkesrettet attføring heves til 19 år for trygdet både med og uten sykepengerettigheter. For nærmere begrunnelse vises til punkt 4.2. Det vises til utkastet nr. 1 bokstav b og nr. 2 bokstav b. Det foreslås ingen endring av aldersgrensen for attføringspenger under medisinsk behandling, som fortsatt skal være 16 år. Til § 5-5 siste ledd siste punktum: § 5-5 siste ledd siste punktum omhandler tilfelle som nevnt i § 5-4 nr. 2 annet ledd. Som en følge av at sistnevnte bestemmelse foreslås opphevet i utkastet, må også § 5-5 siste ledd siste punktum oppheves. Til § 18-5 annet ledd: Ny § 18-5 annet ledd erstatter tidligere § 18-5 annet og tredje ledd. Bestemmelsen i nåværende tredje ledd om at det samme gjelder leger som ikke innen rimelig tid gir trygden de opplysninger som er nødvendige for at trygden kan avgjøre saken, blir nytt siste punktum i andre ledd. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i lov 17. juni 1966 nr. 12 om lov om folketrygd. § 3-2 nr. 1 første ledd skal lyde: Retten til sykepenger er betinget av at den trygdede er helt arbeidsufør og at funksjonsnedsettelsen klart skyldes sykdom. Arbeidsuførhet som skyldes sosiale, økonomiske eller andre livsproblemer gir ikke rett til sykepenger. § 5-4 nr. 1 og nr. 2 skal lyde: a. under fortsatt arbeidsuførhet etter utløpet av stønadstiden for sykepenger, jfr. § 3-12A første ledd, dersom funksjonsnedsettelsen klart skyldes sykdom. Arbeidsuførhet som skyldes sosiale, økonomiske eller andre livsproblemer gir ikke rett til attføringspenger. Attføringspenger ytes bare for den tid den trygdede får aktiv behandling med utsikt til bedring av arbeidsevnen. Retten gjelder trygdet som er 16 år eller eldre. b. i den tid han eller hun gjennomgår attføring som nevnt i § 5-3, dersom han eller hun er 19 år eller eldre. a. fra det tidspunkt han eller hun har vært arbeidsufør uavbrutt i 52 uker og fortsatt er arbeidsufør, dersom funksjonsnedsettelsen klart skyldes sykdom. Arbeidsuførhet som skyldes sosiale, økonomiske eller andre livsproblemer gir ikke rett til attføringspenger. Attføringspenger ytes bare for den tid han eller hun får aktiv behandling med utsikt til bedring av arbeidsevnen. Retten gjelder trygdet som er 16 år eller eldre. Attføringspenger etter nr. 1 å og nr. 2 å i denne bestemmelsen ytes vanligvis ikke lengre enn sammenhengende i 52 uker. Departementet gir forskrifter om når det likevel kan ytes attføringspenger i en lengre periode. § 5-5 siste ledd siste punktum oppheves. § 18-5 andre ledd skal lyde: Dersom en lege har en uforsvarlig eller regelstridig praksis ved utstedelse av legeerklæringer i saker som gjelder krav om sykepenger, stønad under attføring eller uførhet, kan Rikstrygdeverket bestemme at trygden i inntil ett år ikke skal gi slike ytelser på grunnlag av erklæringer fra legen. Det samme gjelder en lege som ikke innen rimelig tid gir trygden de opplysninger som er nødvendige for at trygden kan avgjøre saken, jf § 14-2 nr 1 og § 18-2 første ledd. Någjeldende tredje ledd oppheves. Endringene i folketrygdloven § 3-2 , § 5-4, § 5-5 og § 18-5 trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Endringene i § 3-2 nr. 1 første ledd og § 5-4 nr. 1 bokstav å og b og nr. 2 bokstav å og b gis virkning for krav framsatt etter dette tidspunkt. Endringen i § 5-4 nr. 2 annet ledd gis virkning for krav framsatt etter dette tidspunkt, likevel slik at attføringspenger kan ytes sammenhengende i 52 uker etter ikrafttredelsestidspunktet. Endringen i § 18-5 gis virkning for regelstridig praksis etter dette tidspukt. Ot.prp.nr.38 (1992-1993) Om lov om endring i lov av 3. juli 1992 nr.
|
lovdata_cd_44925
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
en
|
0.971
|
When a claim has been presented by one of the parties, the court may make an interim decision on which of the parents shall have parental responsibility, with which parent the child shall live permanently, and on the right of access. Such decision may apply for a certain period of time or until the case has been finally decided. The court can also make an interim decision before the case has been brought, if special grounds so indicate. At the same time, the court may prohibit the other parent from visiting the property or the home where the child is staying. If the decision is not urgent, the court shall as far as possible give the other party an opportunity to make a statement. When a decision is made before the case has been brought, the court shall fix a time limit within which the case must be brought. The time limit may be extended by the judge's decision. If no case has been brought within the time limit, any decisions that have been made will cease to apply. The decisions are made as orders of the court. It is not necessary to hold an oral hearing in advance.
|
lovdata_cd_43379
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.834
|
Adgangen til opphevelse av taushetsplikten forutsetter for det første at opplysningene kun skal gis til tjenestemenn innen samme etat. For det annet gjelder adgangen til å distribuere opplysninger innen samme etat bare så vidt spredning av opplysningene «trengs for en hensiktsmessig arbeids- og arkivordning». Det er etter §13b nr. 3 en forutsetning at opplysningene bare blir tilgjengelige for de forskjellige tjenestemenn der det har sammenheng med vedkommendes oppgaver og når anonymisering eller begrensningen i adgangen til opplysningene vil reise praktiske vansker. Loven angir således direkte at opplysningen i eller avgjørelsen av en annen sak kan gi veiledning for andre saker. Derved kan det være praktisk behov for at saksbehandlere og annet kontorpersonale får adgang til å gjennomgå tidligere saker for å vurdere hva som kan være av betydning. Vi minner om at anonymisering skal brukes der det er praktisk mulig, også når en sak diskuteres innen et kontor.
|
lovdata_cd_43915
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.785
|
Når det skal fattes vedtak om tilbakekreving av feil utbetalt stønad, er det viktig at hjemmelen for vedtaket presiseres. I §22-15 er det flere alternativer som gir grunnlag for å fatte slikt vedtak, og det alternativet som brukes som hjemmel for tilbakekreving må derfor oppgis. For å kunne vurdere hvilket alternativ i første ledd som skal benyttes, må det fastslås hvem som opprinnelig foranlediget/forårsaket feilutbetalingen. Etter bestemmelsens annet punktum er det en forutsetning at feilutbetalingen i utgangspunktet er forårsaket av medlemmet. Dersom saken vurderes etter tredje punktum, skal feilutbetalingen skyldes trygdekontoret. Det er ikke nødvendig at trygdekontoret er å bebreide for at feilutbetalingen har funnet sted, det er tilstrekkelig at grunnen til feilutbetalingen ligger innenfor trygdekontorets ansvarsområde. I enkelte tilfeller kan det være noe vanskelig å vurdere om saken skal vurderes etter andre eller tredje punktum i §22-15, dvs. om feilutbetalingen i utgangspunktet skyldes medlemmet eller trygdekontoret. Dette gjelder spesielt i saker hvor det foreligger usikkerhet om melding er gitt til trygdekontoret. Dersom det er gitt entydig melding til trygdekontoret, men denne er gitt til feil avdeling/gruppe og ved en feil ikke brakt videre til riktig avdeling/gruppe, anses meldeplikten som oppfylt. Saken skal da vurderes etter tredje punktum. Dersom det derimot er gitt en så uklar melding at trygdekontoret ikke burde ha forstått at den skulle få konsekvenser for stønaden, skal saken vurderes etter andre punktum. Vi legger da til grunn at medlemmet har gitt mangelfulle opplysninger. I spesielt tvilsomme saker, f.eks. der det hevdes at klar melding er gitt, men trygdekontoret ikke har registrert dette, kan det fattes vedtak etter begge hjemler (prinsipalt tilbakekreving etter andre punktum, subsidiært etter tredje punktum). Generelt legger vi imidlertid til grunn at det har formodningen mot seg at melding er gitt uten at trygdekontoret har registrert dette/tatt notat i tilfeller der meldingen ville fått konsekvenser for stønaden. Vi anfører da at vi legger til grunn at melding ikke er gitt og at dette var uaktsomt av medlemmet. Dersom melding er gitt uten at trygdekontoret har tatt hensyn til dette, mener vi at medlemmet uansett burde ha forstått at utbetalingen skyldtes en feil fra trygdeetatens side.
|
lovdata_cd_16746
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.567
|
Det freda området omfattar følgjande gnr./bnr.: 95/felles. Reservatet dekkjer eit areal på om lag 6.180 da. Av dette er om lag 1.870 da landareal. Grensene for naturreservatet går fram av kart i målestokk 1:20.000, datert Miljøverndepartementet desember 1991. Kartet og verneforskrifta er arkiverte i Gulen kommune, hos Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet.
|
lovdata_cd_40513
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.688
|
Dersom det samlede bidraget for alle barna overstiger 25% av beregningsgrunnlaget til den bidragspliktige, må trygdekontoret foreta en forholdsmessig reduksjon av det bidraget som hvert bidragsbarn kan få. Deretter gjøres det fradrag for eventuelt samvær som den bidragspliktige har med hvert barn. Det går fram av forskriften §9 som slår fast at samvær går til fradrag i bidraget som er utregnet etter forskriften §1 til 7. Samvær omtales nedenfor under forskriften §9. Barneloven § 75 andre ledd regulerer forholdsmessig fastsettelse av barnebidrag. Rikstrygdeverket viser til kommentarene til barneloven § 75.
|
lovdata_cd_41981
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.885
|
[Endret 11/01, 11/02, 5/03. Begrepet arbeidstaker er definert i lovens §1-8. Definisjonen lyder slik: «Med arbeidstaker menes enhver som arbeider i en annens tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse». Ved avgjørelsen av om en person skal regnes som arbeidstaker skal det i henhold til paragrafens andre ledd legges vekt på: - om han/hun har stilt sin arbeidskraft til disposisjon for en annen person (arbeidsgiver) - om han/hun er underlagt en annen persons (arbeidsgiverens) - om han/hun benytter en annens (arbeidsgiverens) Se nærmere om dette i det rundskriv som kommenterer denne bestemmelse. Begrepet arbeidstaker (tjenestebegrepet) må ses i sammenheng med og avgrenses mot begrepene frilanser og selvstendig næringsdrivende. De to sist nevnte begreper er nærmere definert i §1-9 og §1-10. Se kommentarene i det rundskriv som omtaler disse bestemmelsene. Selvstendig næringsdrivende og frilansere kan tegne frivillig yrkesskadetrygd, se kommentarene til §13-13. Vi vil her presisere at profesjonelle fotballspillere må anses for å arbeide i en «annens tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse» - slik at de må anses som arbeidstakere slik dette er definert i folketrygdlovens §1-8. Det samme må gjelde for andre profesjonelle idrettsutøvere, for eksempel håndball- og ishockeyspillere. Rikstrygdeverket har vurdert om det bør praktiseres i en noe strengere fortolkning av begrepet arbeidsulykke for denne persongruppe - men har kommet til at dette ikke bør gjøres. Det vil si at begrepet skal fortolkes etter de retningslinjer som er gitt i våre kommentarer til lovens §13-3 andre ledd. Trygderetten har i en kjennelse av 17. november 2000 (ankenr. Trygderetten 2000-04733) slått fast at en politiker ikke kan anses som arbeidstaker i folketrygdlovens forstand. Saken gjaldt en kommunepolitiker som var på et møte i teknisk hovedutvalg da skaden skjedde. Fylkestrygdekontoret la til grunn at politikeren ikke var arbeidstaker og avslo å godkjenne skaden som yrkesskade. Saken ble forelagt Rikstrygdeverket til uttalelse. - politikere som er regjeringens medlemmer, statssekretærer og politiske rådgivere som bl.a. Retten sa seg enig i Rikstrygdeverkets sondering, Retten la til grunn at den ankende part utførte et verv med møterett og møteplikt etter kommunelovens §40 og rett til godtgjørelse (ikke lønn) etter kommunelovens §42. Etter rettens oppfatning har folkevalgte ikke et tilsettingsforhold, men fungerer i et verv. Slik retten oppfatter vervet som folkevalgt etter kommuneloven, tilsiktes en fri og uavhengig stilling som i liten grad samsvarer med det underordningsforhold ovenfor en arbeidsgiver som folketrygdlovens arbeidstakerdefinisjon forutsetter. Retten stadfestet fylkestrygdekontorets vedtak. Paragraf 2-2 første ledd ble med virkning fra 1. januar 2001 endret slik at arbeidstakere uten bosted i Norge og som arbeider på den norske delen av kontinentalsokkelen i forbindelse med leting etter eller utvinning av olje, gass eller andre naturressurser ble pliktig medlem i trygden. Dette medlemskap medfører fulle yrkesskaderettigheter. Bestemmelsen i §13-6 første ledd andre punktum ble derfor fra samme dato opphevet.
|
lovdata_cd_38069
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.646
|
Opptjente pensjonsytelser skal utbetales uavhengig av i hvilket land pensjonsmottakeren oppholder seg. For pensjonstilfeller som er/kan være berørt av EØS-avtalen viser vi til EØS-avtalens regelverk og EØS-rundskrivet.
|
lovdata_cd_2564
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.776
|
a) Fugler og fuglenes reir og egg er fredet mot forstyrrelse, skade eller ødeleggelse av enhver art. b) All jakt er forbudt. Det er ikke tillatt å løsne skudd innenfor reservatets grenser. c) Vegetasjonen er fredet, med følgende unntak: 1) Beiting kan foregå som tidligere. 2) Grunneiere kan fjerne vegetasjon som er helsefarlig for mennesker og dyr, og vertsplanter for skadeorganismer i jordbruket. Bruk av kjemiske bekjempningsmidler er ikke tillatt. 3) Bruk av kjemiske bekjempningsmidler og kunstgjødsel er tillatt på et areal øst for Snelleberget som er angitt på det reviderte grensekartet med kryss-skravur. d) Oppføring av bygninger og anlegg, herunder veger og faste innretninger og legging av jordkabler m.v., er ikke tillatt. Luftledninger må ikke framføres over området. Bestemmelsene i dette punkt er ikke til hinder for oppføring og vedlikehold av gjerder og legging av sugeledninger for vanningsanlegg. e) Uttak av masse eller andre inngrep i grunnen som tørrlegging, oppfylling, henlegging av avfall, ny utføring av kloakk, er ikke tillatt. f) Unntatt fra bestemmelsen i pkt e) er: 1) Anlegg av nødvendige drensgrøfter for jordbruksarealene utenfor reservatet og vedlikehold av eksisterende grøfter, herunder opprensking av Figgjoelvas løp, Skaskanalen og andre kanaler. 2) Uttak av masse innenfor et område skravert på det reviderte grensekartet etter anvisning fra forvaltningsmyndigheten. 3) Slike arbeider skal skje i samråd med forvaltningsmyndigheten. g) Fiske fra land eller fra båt i elva og vatnene er tillatt så lenge dette ikke kommer i strid med bestemmelsene ovenfor eller bestemmelser for øvrig som regulerer fiske og fiskerettigheter. h) Ferdsel i området er forbudt for andre enn grunneierne unntatt i forbindelse med slik virksomhet som er tillatt i medhold av punktene c), d), f) og g) foran, i politi- og ambulanseøymed, eller forvaltning og oppsyn med området. Departementet kan, dersom det viser seg nødvendig av hensyn til fuglelivet, fastsette nærmere bestemmelser om ferdselen. Når Vasshusvatnet er islagt, er ferdsel tillatt på dette vatnet og i dets umiddelbare nærhet.
|
lovdata_cd_31278
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.825
|
Røyken kommunestyre har 19. juni 1986 gjort vedtak om at det i Røyken kommune i 3 år fra ikrafttreden av lov nr. 77 plan- og bygningslov av 14. juni 1985 ikke settes i verk arbeid eller tiltak som nevnt i samme lovs §84 og §93 uten etter samtykke fra bygningsrådet, før området inngår i arealdelen av godkjent kommuneplan eller reguleringsplan. Det samme gjelder andre tiltak, herunder fradeling, som i vesentlig grad vanskeliggjør planleggingen. Anlegg som fremmes etter godkjent vegplan eller etter vegloven er unntatt fra disse bestemmelsene. (II 1986 s 512) 2. aug. 1989 nr. 873.
|
lovdata_cd_32526
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nl
|
0.69
|
Endret 11 juli 1985 nr. 1393, 19 juni 1986 nr. 1643, 26 juni 1989 nr. 701, 21 okt 1993 nr. 1426, 4 jan 1995 nr. 36, 7 des 1995 nr. 999.
|
lovdata_cd_33531
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.655
|
0 Kapitlet opphevet ved lov 6 juni 2003 nr. 37 (i kraft 1 juli 2003 iflg. res. 6 juni 2003 nr. 674). §4-1. (Privat tannhelsevirksomhet) Dersom pasientenes utgifter til tannpleie helt eller delvis skal kunne godtgjøres av fylkeskommunen,1 jfr. §5-1 annet ledd, må privatpraktiserende tannlege ha skriftlig avtale med fylkeskommunen1 der vedkommende vil ha sitt kontor eller hovedvirke. 1 Jfr. §6-7. - Jfr. lov 25 sep 1992 nr. 107 §3, 1. §4-2. (Inngåelse av avtale med privat tannlege) Hvis en fylkeskommune1 ønsker å inngå avtale med privatpraktiserende tannlege om behandling av prioriterte grupper som nevnt i §1-3 bokstavene a-e, skal den kunngjøre at interesserte kan melde seg. Avtale skal inngås med den som er faglig best skikket. Departementet2 kan gi nærmere forskrifter3 om privat virksomhet innen Den offentlige tannhelsetjenesten, om kunngjøring av ledig avtale, om fremgangsmåte ved valg blant søkere og om avtalevilkår. §5-1. (Fylkeskommunens ansvar for utgifter) Fylkeskommunen1 skal dekke utgifter ved Den offentlige tannhelsetjenesten. Fylkeskommunen skal dekke skyssutgifter i samsvar med forskrift fastsatt av fylkeskommunen for pasienter under §1-3 som søker tannhelsehjelp i Den offentlige tannhelsetjenesten. 0 Endret ved lov 6 juni 2003 nr. 37 (i kraft 1 juli 2003 iflg. res. 6 juni 2003 nr. 674). Staten yter årlig rammetilskudd til delvis dekning av fylkeskommunenes1 utgifter. Tilskuddet fordeles gjennom inntektssystemet for kommunene og fylkeskommunene etter regler gitt av Kongen. 0 Endret ved lover 31 mai 1985 nr. 41, 21 des 1990 nr. 80, 11 juni 1993 nr. 90. Enhver fylkeskommune1 plikter å medvirke til undervisning og praktisk opplæring av tannhelsepersonell, herunder også videre- og etterutdannelse. Fylkeskommunen1 skal sørge for at dens ansatte tannhelsepersonell får påkrevet videre- og etterutdannelse. §6-2. (Tilsyn og veiledning) Statens helsetilsyn1 skal føre tilsyn med at fylkeskommunene2 fremmer tannhelsetjenestens formål på forsvarlig og hensiktsmessig måte, og se til at lover og forskrifter for tannhelsetjenesten blir kjent og overholdt. Uten hinder av taushetsplikt3 kan Statens helsetilsyn1 eller den det gir myndighet kreve opplysninger om tannhelsetjenesten i fylkeskommunen2 og dens pasienter som er påkrevet for oversikt, kontroll og tilsyn. Det foretas inspeksjon og undersøkelser også av journal og opptegnelser m.v. Statens helsetilsyn1 kan pålegge fylkestannlegen å utføre disse tilsynsoppgavene på Statens helsetilsyns vegne. Statens helsetilsyn1 kan forelegge innhentede opplysninger for sakkyndige til uttalelse. 0 Endret ved lover 30 juli 1992 nr. 101, 13 des 2002 nr. 78 (i kraft 1 jan 2003 iflg. res. 13 des 2002 nr. 1600). 3 Jfr. lov 2 juli 1999 nr. 64 kap. 5. §6-3. (Samarbeid mellom fylkeskommuner) Fylkeskommunene1 kan inngå avtaler om samarbeid om de oppgaver som pålegges dem etter denne lov. 1 Jfr. lov 25 sep 1992 nr. 107 §3, 1. - Se §6-7. §6-4. (Opphevet ved lov 16 mai 1986 nr. 21.) §6-5. (Gjennomføring og utfylling) Departementet1 kan gi nærmere forskrifter2 til utfylling og gjennomføring av denne loven. §6-6. (Svalbard) Loven gjelder for Svalbard1 i den utstrekning departementet2 bestemmer. 0 Endret ved lov 2 juni 1989 nr. 26. §6-7. (Oslo) §7-1. (Opphevet ved lov 10 jan 1997 nr. 7 (i kraft 1 mars 1997).) §7-2. (Opphevet ved lov 10 jan 1997 nr. 7 (i kraft 1 mars 1997).) §7-3. (Opphevet ved lov 10 jan 1997 nr. 7 (i kraft 1 mars 1997).) §7-4. (Eldre forskrift, vedtekt m.v.) Forskrift, vedtekt, instruks o.l. gitt med hjemmel i tidligere lov som oppheves eller endres når denne loven trer i kraft, gjelder fortsatt i den utstrekning den ikke strider mot denne loven eller er erstattet med forskrift, vedtekt, instruks e.l. gitt i medhold av den. §7-5. (Økonomiske overgangsordninger) Kongen skal gi nærmere regler1 om overgangsordninger. Etter at loven er vedtatt, men før den er trådt i kraft, kan departementet1 gi forskrift, instruks eller pålegg som trer i kraft samtidig med loven. Departementet1 kan også gi bestemmelser om at fylkeskommunen2 skal foreta oppnevning av styre, utvalg eller nemnd for tannhelsetjenesten, ansette tannhelsepersonell og organisere administrasjon slik at Den offentlige tannhelsetjenesten kan tre i virksomhet fra den tid denne loven trer i kraft. 2 Jfr. §6-7. - Jfr. lov 25 sep 1992 nr. 107 §3, 1. 1. Loven trer i kraft 1. januar 1984. Kongen kan fastsette at enkelte bestemmelser skal tre i kraft fra senere tid enn loven forøvrig. Lov om midlertidig tillegg til lov av 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster m.v. Antas ikke lenger å ha praktisk interesse, inntatt siste gang i Norges Lover 1685-1993. Lov om statlig tilsyn med helsetjenesten. 0 Endret ved lover 16 juni 1989 nr. 86, 30 juli 1992 nr. 101, 21 des 2000 nr. 127, 13 des 2002 nr. 78 (i kraft 1 jan 2003 iflg. res. 13 des 2002 nr. 1600), 29 aug 2003 nr. 87 (i kraft 1 sep 2003 iflg. res. 29 aug 2003 nr. 1092). Helsetilsynet i fylket skal føre tilsyn med alt helsevesen og alt helsepersonell1 i fylket og i tilknytning til tilsynet gi råd, veiledning og opplysninger som medvirker til at befolkningens behov for helsetjenester blir dekket. Helsetilsynet i fylket skal informere Statens helsetilsyn om forhold som tilsier advarsel eller tilbakekall, frivillig avkall, eller suspensjon av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett eller begrensning av autorisasjon etter lov om helsepersonell2 kapittel 11. Statens helsetilsyn gir administrative reaksjoner til helsepersonell etter reglene i lov om helsepersonell2 kapittel 11. Helsetilsynet i fylket og Statens helsetilsyn skal registrere advarsel og tilbakekall, frivillig avkall, eller suspensjon av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett eller begrensning av autorisasjon etter lov om helsepersonell2 kapittel 11. Helsetilsynet i fylket og Statens helsetilsyn skal informere helsepersonellets arbeidsgiver om advarsel, tilbakekall, frivillig avkall, eller suspensjon av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett og begrensning av autorisasjon etter lov om helsepersonell2 kapittel 11. 0 Endret ved lover 30 juli 1992 nr. 101, 2 juli 1999 nr. 64 (i kraft 1 jan 2001 iflg. res. 1 des 2000 nr. 1199), 21 des 2000 nr. 127 (i kraft 1 jan 2001 iflg. res. 21 des 2000 nr. 1359), 13 des 2002 nr. 78 (i kraft 1 jan 2003 iflg. res. 13 des 2002 nr. 1600), 29 aug 2003 nr. 87 (i kraft 1 sep 2003 iflg. res. 29 aug 2003 nr. 1092). 0 Endret ved lover 30 juli 1992 nr. 101, 13 des 2002 nr. 78 (i kraft 1 jan 2003 iflg. res. 13 des 2002 nr. 1600), 29 aug 2003 nr. 87 (i kraft 1 sep 2003 iflg. res. 29 aug 2003 nr. 1092). §4. (Opphevet ved lov 29 aug 2003 nr. 87 (i kraft 1 sep 2003 iflg. res. 29 aug 2003 nr. 1092).) Hvis virksomhet innen helsetjenesten drives på en måte som kan ha skadelige følger for pasienter eller andre eller på annen måte er uheldig eller uforsvarlig, kan Statens helsetilsyn gi pålegg om å rette på forholdene. §6. (Opphevet ved lov 16 juni 1989 nr. 86.) Departementet1 gir nærmere bestemmelser til gjennomføring og utfylling av denne lov. Loven her gjelder fra 1. april 1984.
|
lovdata_cd_31544
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.826
|
Kommunen kan kreve snuplass på egen grunn.
|
lovdata_cd_3088
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.822
|
Forskrift om politivedtekt for Åfjord kommune, Sør-Trøndelag. Justisdepartementet stadfester med noen endringer vedtak av Åfjord kommunestyre av 2. februar 1977 om ny politivedtekt for Åfjord kommune, Sør-Trøndlag fylke, jfr. kgl. res. av 16. januar 1925 og 19. august 1932, lov av 16. juni 1891 om politivedtekter for rikets herreder, lov av 22. mai 1875 om adgangen til å gi dramatiske og andre offentlige forestillinger m.v. og lov av 17. juni 1932 om tillegg til politilovgivningen. §8. På eller i umiddelbar nærhet av offentlig sted er det forbudt å nyte, skjenke eller by frem rusdrikk. §16. Oppføring, nedrivning eller reparasjon av bygning, graving eller annet arbeid på eller ut mot offentlig sted som kan medføre fare for ferdselen, skal på forhånd meldes til politiet. Politiet kan bestemme hvorledes arbeidsstedet skal holdes avsperret og påby andre sikringstiltak. Inntil arbeidet er utført skal det ved sperringer settes opp et tilstrekkelig antall tente lykter når det er mørkt eller usiktbart vær. Åpne grøfter skal snarest mulig fylles, stampes eller jevnes. §17. Ved rensing av tak, maling av hus eller utføring av annet mindre arbeid, eller ved oppheising eller nedfiring av varer på eller ut mot offentlig sted, må det sørges for at stiger, heiser e.l. som blir brukt, har tilstrekkelig styrke og bare behandles av øvede og pålitelige folk. §18. Avsperringer, avvisere, stiger e.l. skal fjernes når det arbeidet som er i §15, §16 og §17 er utført. §19. Når snø eller is truer med å falle fra hustak mot offentlig sted, skal eieren straks sette opp avvisere som gjør det tydelig at ferdselen er forbundet med fare eller ulempe og snarest sørge for at taket blir ryddet. §20. Den som skjærer åpning i isen skal innhegne åpningen på betryggende måte. §21. Den som driver salg fra portrom, kiosk e.l. på eller ut mot offentlig sted, skal sørge for at området ikke skjemmes eller tilsmusses av virksomheten. Eieren plikter å sørge for at det blir satt opp et tilstrekkelig antall kurver for papir og avfall. §22. Kjøretøy som brukes til kjøring av gjødsel, søppel, avfall, jord, sand, koks, sagflis, kloakkinnhold e.l. på offentlig sted, skal være innrettet slik at det ikke spilles noe under kjøringen. §26. Politiet kan bestemme at hund som forulemper mennesker eller dyr, på offentlige steder skal holdes i bånd. §27. Politiet kan ta i forvaring hund som går løs i strid med pålegg etter bestemmelsen i §26. Unnlater den som eier eller besitter hunden å hente hunden innen tre dager etter at han er varslet personlig eller ved kunngjøring i pressen, kan politiet selge eller avlive hunden. §28. Uten tillatelse fra politiet må ingen: §29. Den som vil arrangere forestilling m.v. som nevnt i §28, skal i god tid på forhånd sende søknad til politiet med opplysninger om tid og sted for forestillingen m.v. og hvem som er ansvarlige. I særlige tilfelle kan politiet gi tillatelse til slik forestilling m.v. som nevnt i §28. §30. Ved forestilling m.v. skal publikum oppføre seg sømmelig og ordentlig. Ingen må ved støy eller på annen måte hindre eller avbryte forestilling m.v. eller forstyrre andre tilstedeværende. Personer som sjenerer eller forstyrrer andre tilstedeværende kan bortvises fra forestillingen. Når hensynet til offentlig ro og orden krever det, kan politiet avbryte forestilling m.v som nevnt i §28. §31. Barn under 15 år har ikke adgang til offentlig dans som nevnt i §28, pkt. 4, eller sammenkomst som nevnt i §28. pkt. 5, uten i følge med foreldre eller andre foresatte. Sammenkomster for skoleelever med bl.a. dans under tilsyn av voksne personer, er unntatt fra aldersgrensebestemmelsene. §32. Unnlater noen å utføre noe han etter denne vedtekt eller etter pålegg gitt med hjemmel i vedtekten har plikt til, kan politiet la det utføre på hans vegne eller sørge for at det nødvendige blir gjort for å hindre at forsømmelsen volder skade eller ulempe for andre. §33. Overtredelse av denne vedtekt eller av pålegg gitt i medhold av vedtektene straffes etter straffelovens §339 nr. 2, hvis ikke strengere straffebestemmelse kommer til anvendelse. §34. Denne vedtekt trer i kraft 1 måned etter at den er stadfestet av Justis- og politidepartementet. Fra samme tid opphører politivedtekten for: 1. Åfjord kommune, stadfestet 3. 2. Stoksund kommune, stadfestet 13. august 1920 med senere endringer. Gjelder for: Ferkingstadøyane naturreservat, Karmøy kommune, Rogaland.
|
lovdata_cd_30012
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.609
|
Kristiansand kommunestyre har 26. april 1989 vedtatt å forlenge forskrift av 27. august 1986 nr. 1824 om midlertidig plankrav etter plan- og bygningslovens §117 første ledd. Fylkesmannen i Vest-Agder har 26. juni 1989 med hjemmel i loven og delegering i Miljøverndepartementets rundskriv av 3. februar 1989 samtykket i at ovennevnte forskrift forlenges f.o.m. 1. juli 1989 t.o.m. 30. juni 1991.
|
maalfrid_93e091e09d14d0dd6552e50adc0a1e7f8a01532d_9
|
maalfrid_dsb
| 2,021
|
no
|
0.781
|
I følge forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikker hetsarbeid i virksomheter (internkontrollforskriften) skal virksomheter arbeide systematisk med sikkerheten ved produkter, jf. § 1 og § 5. Dette innebærer blant annet gjennomføring av risikovurdering av produkter før de gjøres tilgjengelig for forbruker og løpende oppfølging etter hendelser og endringer. Dette skal dokumenteres og være tilgjengelig ved etterspørsel fra myndigheter. Virksomheter må etablere rutiner for håndtering av klager og avvik knyttet til sikkerhet ved produkter, og etablere rutiner for tilbaketrekking og tilbakekalling av farlige produkter. Alle virksomheter er pliktige til å innføre og utøve internkontroll uavhengig av antall ansatte i virksomheten, virksomhetens størrelse og omsetning, jf. § 4. I vedlegg A er internkontroll forskriften § 5 2. ledd gjengitt. Hele forskriften finnes på www.lovdata.no. Importør/produsent må ha oversikt over aktuelt regelverk for de produkter den omsetter/produserer. Følgende nettsteder gir veiledning og informasjon om aktuelt regelverk: – her finnes regelverk som gjelder for ulike bransjer. Man kan søke på produkttype, for eksempel leketøy, tekstiler osv. – her er alle gjeldende norske lover og forskrifter. Regelverk er også tilgjenglig på hjemmesidene til den aktuelle forvaltningsmyndigheten (se tabell 1 i kapittel 6.4). Det må gjøres en risikovurdering av alle produkter som skal omsettes og den må dokumenteres jf. internkontrollforskriften § 5. I en risikovurdering skal risiko ved produktet i hele dets levetid vurderes. En risikovurdering bør blant annet inneholde: 1. Identifikasjon av type produkt (produktnavn, produktnummer, bilde av produkt, opprinnelsesland, leverandør, materiale, andre spesielle forhold). 2. Hvilke krav stilles til produktet i regelverket? 3. Skal produktet CE-merkes? CE-merkede produkter har krav til samsvarserklæring. Se info om CE-merking på www.dsb.no. 4. Finnes aktuelle standarder? Søk på www.standard.no. 5. Hvilken målgruppe har produktet? Sped- og småbarn 0-3 år, barn 3-14 år eller eldre? Andre spesielt sårbare grupper – for eksempel funksjonshemmede? 6. Bruksområde for produktet? Skal det for eksempel benyttes ute, på bad eller barnerom? 7. Er det knyttet risiko til bruk av produktet? Hvilke(n)? Kan følgende egenskaper ved produkt utgjøre en fare: mekanisk, fysisk, termisk, kjemisk, brennbarhet, støy, elektrisk, mikrobiologisk, stråling, annet? Vil risiko ved produktet endre seg med bruk og levetid? Har produktet en bestemt levetid? Rapex-prosedyre for risikovurdering av produkter er et godt verktøy for å vurdere produktets risiko (http://ec.europa.eu/consumers/safety/rapex/docs/ rapex_guid_26012010_en.pdf). 8. Hva kan gjøres for å redusere risiko? Teste produkt, vurdere testresultatene opp mot krav i lovverk. Utbedre produkt dersom nødvendig, angi klare bruksanvisninger for bruk og vedlikehold på forståelig språk, merke produkt med relevante advarsler.
|
lovdata_cd_15529
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.789
|
Godkjenning av våpen og flagg, Snillfjord kommune, Sør-Trøndelag. Fastsatt ved Kronprinsreg.res. av 31. august 1990. Fremmet av Kommunaldepartementet.
|
maalfrid_e8641ca7cf664f1d3c89bd7b5cb9b4c706301904_17
|
maalfrid_ngu
| 2,021
|
no
|
0.552
|
Colleuille H., Pedersen T.S. & Dimakis P., 2004a: Elv og grunnvann. Analyse av interaksjon mellom et grunnvannsmagasin og Glomma på Rena, Hedmark (002.Z). Rapport 1. Formål og metoder. Miljøbasert vannføring 1, Norges vassdrags og energidirektorat (NVE), 68 pp Colleuille H., Wong W.K. & Dimakis P., 2004b: Elv og grunnvann. Analyse av interaksjon mellom et grunnvannsmagasin og Glomma på Rena, Hedmark (002.Z). Rapport 3. Grunnvannsmodellering. Miljøbasert vannføring 3, Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), 117 pp Crowe A.S., Booty W.G., 1995: A multilevel assessment methodology for determining the potential for groundwater contamination by pesticides. Environmental Monitoring and Assessment 35:239-261 DoELG/EPA/GSI (1999) Groundwater Protection Schemes. A joint publication by the Department of the Environment and Local Government, Environmental Protection Agency and Geological Survey of Ireland. Geological Survey of Ireland, 24 pp Eckholdt E., Snilsberg P., 1992: Grunnvann. Beskyttelse av drikkevannskilder. GiN-veileder nr. 7. NGU Skrifter 105:1-24 Folkehelsa, 1987: Beskyttelse av grunnvannskilder. Drikkevann A3, Statens Institutt for Folkehelse, 30 pp Folkehelseinstituttet, 2006: Vannforsyningens ABC - et oppslagsverk om drikkevann. :Desember 2006 (URL: http://www.fhi.no/artikler/?id=46542) Gaut S (2005) Factors influencing microbiological quality of groundwater from potable water supply wells in Norwegian crystalline bedrock aquifers. Doktor ingeniør, Department of Geology and Mineral Resources Engineering, Norwegian University of Science and Technology, Norwegian University of Science and Technology, Norway Heidenstrøm B., Colleuille H., 2000: Beskyttelsessoner rundt grunnvannsverk. Dokument 21, Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), 30 pp Helse- og omsorgsdepartementet, 2001: Forskrift 4. desember 2001 nr 1372 om vannforsyning og drikkevann (Drikkevannsforskriften). [Directive on water supply and drinking water]. :23. March 2006 (http://www.lovdata.no/for/sf/ho/ho-20011204- 1372.html) Kværner J., 1996: Sårbarhetskartlegging av grunnvann i løsmasser. Meoder for differensiering av arealer i sårbarhetsoner. Bruk av jordsmonnkart og jorddata som grunnlag for sårbarhetsklassifisering og tiltaksplanlegging på sjøldrenert jord. Forprosjekt. Rapport nr 13/96, Jordforsk, 49 pp Lallemand-Barrès A, Roux J (1989) Périmètres de protection des captages d'eau souterraine destinée à la consommation humaine. Guide méthodologique et réglementaire. Éditions BRGM, Manuels et methods n° 33. 222 pp Malme BA (1985) Beskyttelse av grunnvannskilder. Metoder for bestemmelse av sonegrenser.
|
lovdata_cd_9241
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.428
|
I medhold av §52 i lov om havnevesenet av 24. juni 1933 og Fiskeridepartementets bemyndigelse av 26. august 1976 bestemmer Kystdirektoratet: Under fart i Kollevågen, Askøy kommune, Hordaland fylke, sjøkart nr. 23, skal fartøyer gå med redusert fart, ikke over 5 knop innenfor (nord om) et område begrenset av en linje rettvisende vest fra sydvestligste punkt på Kjelneset til der den treffer høyvannslinjen på Tussholmen, videre fra sydvestpynten på Tussholmen langs en linje rettvisende vest til denne treffer høyvannslinjen på Vardeneset. 1984 Forskr.
|
lovdata_cd_22032
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.447
|
I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jfr. §10 og §21, §22 og §23, er et våtmarksområde ved Sommervatnet i Evenes kommune, Nordland fylke fredet som naturreservat ved kgl.res. av 19. desember 1997 under betegnelsen «Sommervatnet naturreservat». Med hjemmel i kgl. res. av 3. juli 1987 og Miljøverndepartementet sin delegering av 3. november 1988 er forskriften for naturreservatet endret ved Direktoratet for naturforvaltning sitt vedtak den 26. oktober 1998.
|
lovdata_cd_43520
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.789
|
En feils mulighet til å innvirke på resultatet avhenger også i stor grad av hvilken type feil det er snakk om. En feil som lett kan tenkes å virke inn er inhabilitet (forvaltningsloven §6 flg.). Man må videre ta i betraktning at publikum må kunne ha tillit til at forvaltningen treffer vedtak på uhildet grunnlag. Det er derfor grunn til å konstatere ugyldighet ved inhabilitet selv om forholdet er av en slik art at det er lite sannsynlig at den har innvirket på resultatet. Man må her gradere etter hvilken avgjørelse det er snakk om og hvor sterk egeninteressen er eller må anses å være. Er det snakk om et såpass enkelt og lovbundet vedtak som barnetrygd, og det kun er snakk om et vennskap mellom saksbehandler og stønadsmottaker (hvor saksbehandler antakeligvis må betraktes som inhabil etter forvaltningsloven §6 annet ledd), er det neppe grunn til å konstatere ugyldighet. Det at saken ikke er tilstrekkelig opplyst (jf. forvaltningsloven §17 første ledd) er også en feil som lett kan tenkes å ha virket inn på resultatet. Det sier seg selv av hvis et vedtak er gjort på bakgrunn av mangelfulle eller uriktige opplysninger, kan det lett tenkes at resultatet ikke blir det samme som hvis alle (korrekte) opplysningene var på bordet ved avgjørelsen. Hvis reglene om varsling (forvaltningsloven §16) og partsinnsyn (forvaltningsloven §18, §19, §20, §21 ikke er fulgt, vil det foreligge fare for at saken ikke er tilstrekkelig opplyst. I så fall gjelder det samme som nevnt ovenfor. Det vil her kunne tas hensyn til hvorvidt den private parten får medhold fullt ut eller ikke. I det tilfellet vedkommende får det han/hun har søkt om, er det som regel grunn til å anta at feilen ikke har hatt innvirkning. I motsatt fall må man ofte regne med muligheten for at feilen har virket inn. Selv om det ikke er gitt begrunnelse i samsvar med forvaltningsloven §24 flg., er det som regel ikke grunn til å statuere ugyldighet. Dette fordi manglende begrunnelse i seg selv med liten sannsynlighet kan ha virket inn på vedtakets innhold. god saksbehandling tilsier likevel at begrunnelsen er utfyllende, idet manglende/ufullstendig begrunnelse ikke gir mulighet til å kontrollere vedtaket og om det er tatt hensyn til partenes anførsler. Hvis begrunnelsen er så dårlig, både i omfang og innhold, at det ut fra begrunnelsen ikke er mulig å kontrollere hvorvidt vedtaket lider av innholdsmessige feil, kan det være riktig å kjenne vedtaket ugyldig. Dette selv om begrunnelsen tilfredsstiller de krav som stilles i forvaltningsloven §25. Dette må ses på bakgrunn av at kravene i §25 er svært beskjedne. Det kan tenkes at man av begrunnelsen ser at det er tatt utenforliggende (usaklige) hensyn eller at vedtaket er i strid med loven. I så fall anses vedtaket ugyldig på bakgrunn av dette. Feilen kan avhjelpes ved klageinstansens behandling? Når en sak har vært behandlet i to instanser, kan det stilles spørsmål om feil i underinstansens saksbehandling kan anses avhjulpet ved klageinstansens behandling av samme sak. Her må også prinsippet i forvaltningsloven §41 tas hensyn til. Hvis klageinstansen har vært klar over den feil som forelå ved underinstansens behandling av saken, og klageinstansen tar hensyn til dette og sørger for en korrekt saksbehandling, er det sjelden grunn til å tro at feilen i underinstansen har hatt innvirkning på klageinstansens avgjørelse. I motsatt fall er det ofte grunn til å anta at feil som er gjort i underinstansen også følger med når klageinstansen behandler saken. Hvis f.eks. saksbehandleren i underinstansen var inhabil, og klageinstansen ikke var klar over dette, er det ofte grunn til å tro at klageinstansen ikke har etterprøvd vedtaket så godt som den ville gjort hvis inhabiliteten var kjent. Når det gjelder hvordan sakene videre skal håndteres, vises til punktet «Generelt om ugyldighet» under kommentarene til §35. Når det gjelder erstatning for tap på grunn av feilaktig/ufullstendige opplysninger viser vi til §11 om veiledningsplikt.
|
lovdata_cd_41166
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.788
|
De gamle reglene om innlevering av privateid kjøretøy bortfaller, slik at eget kjøretøy ikke lenger skal delfinavsiere trygdebil ved første gangs anskaffelse. På bakgrunn av denne endringen bortfaller også reglene om å dele samlet inntekt, dersom ektefellen trenger eget kjøretøy for å reise til og fra arbeid. Eksempel 2 - beregning for gruppe 2: Inntektsgrunnlaget er som i eksempel 1. Medlemmet tilstås stønad til kassebil: Brutto pris på motorkjøretøyet (før personbilavgift) inkl. vinterhjul, innvendig kledning, årsavgift og frakt kr 345.260 - rabatt kr 10 000= Nettopris kr 335.260- Medlemmets egenandel 60% av 150.000 kr 90 000= Totalt rente- og avdragsfritt lån ved 40% stønad kr 245.
|
lovdata_cd_35347
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.811
|
Publisert: Ot.prp.nr.3 (1997-1998) Tittel: Om lov om opphevelse av lov av 3. Nærings- og handelsdepartementet legger med dette frem forslag om opphevelse av lov av 3. desember 1948 nr 8 om Statens varekrigsforsikring, med virkning fra 1. januar 1998. Lovforslaget innebærer at statens tilbud om varekrigsforsikring opphører. Statens varekrigsforsikring ble etablert ved lov av 3. desember 1948 nr 8 om Statens varekrigsforsikring. Loven skal sikre forsyninger til landet og norske interesser mot tap som følge av krig. Videre skal ordningen muliggjøre opprettholdelse av næringsvirksomhet i en krigssituasjon. Statens varekrigsforsikring er underlagt et eget styre. Frem til 1. april 1994 hadde Statens varekrigsforsikring egne ansatte som forvaltet forsikringsordningen. Garanti-Instituttet for Eksportkreditt (GIEK) overtok administrasjonen av ordningen med virkning fra 1. april 1994, i henhold til en avtale av 15. november 1993. Statens varekrigsforsikring har derfor ikke lenger egne ansatte. Forvaltningstjenestene kjøpes fra GIEK. Statens varekrigsforsikring tilbyr forsikring av varetransport mot krigsfare. Ordningen forvaltes av GIEK. Ved utgangen av 1996 hadde Statens varekrigsforsikring 5 agenter. I 1996 var 51 prosent av forsikringsansvaret knyttet til eksportforsendelser og 40 prosent knyttet seg til importforsendelser. De resterende 9 prosent relaterte seg til utenlandske og innenlandske forsendelser. Det totale forsikringsansvaret var i 1996 på omlag 16 mrd. kroner. Utviklingen i forsikringsansvaret under ordningen har vist en fallende tendens i perioden etter 1975. I 1996 har Statens varekrigsforsikring tilbudt 3 ulike forsikringsprodukter: - Omsetningsforsikring: Kundens totale omsetning er vanligvis forsikret. Premiesatsen bestemmes ut fra hvor mye av omsetningen som anses relevant for krigsforsikring. Premie betales forskuddsvis med utgangspunkt i budsjettert omsetning, og avregnes årlig etterskuddsvis mot regnskapsført omsetning. - Deklarasjonsforsikring: Kunden inngår en generell avtale om hvilke forsendelser som skal krigsforsikres. Disse forsendelsene deklareres (beskrives) av kunden fortløpende etterskuddsvis med avtalte intervall. Ved mottak av deklarasjonen beregner agenten premien ut fra gjeldende satser i premietariffen. Det beregnes en minimumspremie ved avtaler om deklarasjonsforsikring. - Forsikringsbevis: Forsikring enkeltvis av transporter mot premie i henhold til tariff eller etter individuell vurdering. Det har vært en tendens de siste årene til at omsetningskontrakter blir mer etterspurt relativt til deklarasjonsforsikring. I 1996 kom 64 prosent av premieinntektene fra omsetningspoliser. 35 prosent kom fra deklarasjonspoliser, mens 16 prosent kom fra forsikringsbevis. Statens varekrigsforsikring har en reassuranseavtale med Lloyds i London. Denne avtalen avlaster noe av risikoen for Statens varekrigsforsikring. Siden ordningen ble etablert har det bygget seg opp en betydelig kapital. Ved utgangen av 1996 hadde Statens varekrigsforsikring følgende eiendeler: Eiendeler Kr. BeløpBankinnskudd « 1.383.517.800 Verdipapirer « 720.481.488Kontolån til staten « 100.000.000 Påløpte renter « 24.962.830Andre tilgodehavender « 1.418.793Sum eiendeler « 2.230.380. Inntektene i 1996 var i hovedsak renteinntekter, kr 118.270.557,-. Premieinntektene utgjorde kr 2.229.927,-, mens administrasjonskostnadene utgjorde kr 1.903.918,-. Resultatet for 1996 var kr 114.337.472,-. Det finnes et internasjonalt marked for krigsforsikring i London. Statens varekrigsforsikring tilbyr krigsforsikring både etter egne og engelske vilkår. De egne vilkårene dekker noe mer enn de engelske. De engelske vilkårene, som det er et internasjonalt marked for, omfatter ikke varetransport til lands. Slik transport kan forsikres av Statens varekrigsforsikring. I forbindelse med de fleste typer påført skade og oppstått ansvar på statens eiendom vil omfanget normalt være bagatellmessig i forhold til statens totale eierforhold. Staten har videre en risikospredning som minst er like god som forsikringsselskapene. Derfor vil Staten normalt stå som selvassurandør, jf kgl. res. av 26. januar 1966. I forbindelse med transport til/gjennom områder som er krigsutsatt, vil statens interesser fortsatt dekkes ved at staten er selvassurandør. I den perioden Statens varekrigsforsikring har eksistert har ordningen gitt et betydelig overskudd. Erstatningsutbetalingene har gjennomgående vært små. Som følge av premie- og kapitalinntekter har det bygget seg opp eiendeler i Statens varekrigsforsikring som pr. 31. desember 1996 var på 2,23 mrd. kroner. I spesielle tilfeller kan det være i statens interesse å sikre transport i regi av private organisasjoner eller næringslivet til eller gjennom krigsutsatte områder. Regjeringen vil utrede hvordan slike samfunnsmessige hensyn kan ivaretas. Regjeringen vil vurdere nærmere eventuelle fremtidige ordninger for å sikre en tjenlig ordning i situasjoner der viktige samfunnsmessige hensyn tilsier det. Regjeringen tar sikte på å avvikle lov om Statens varekrigsforsikring med virkning fra 1. januar 1998. Det vil innebære at det tilbudet Statens varekrigsforsikring i dag har opphører fra denne dato. Videre tar Regjeringen sikte på at det akkumulerte overskuddet for ordningen på anslagsvis 2,3 mrd. kroner inntektsføres i statsbudsjettet for 1998 under kap. 5343 Statens varekrigsforsikring, post 50 Avvikling. Se for øvrig St.prp.nr.1 (1997-1998). Realisering av verdiene vil kunne ta noe tid, som følge av at selskapets midler er plassert i norske banker, verdipapirer og kontolån til staten. Statens varekrigsforsikring vil ha forsikringsforpliktelser som vil løpe ut over 1. januar 1998. Dette ansvaret vil dekkes ved at GIEK får en garantifullmakt fra staten på 1 mrd. kroner for forpliktelser som er pådratt frem til 1. januar 1998 av Statens varekrigsforsikring. GIEK vil videre få oppgaven med oppfølging av de forpliktelsene som vil løpe etter 1. januar 1998. Administrativt vil lovforslaget medføre at GIEK blir fritatt for forvaltningsoppgavene knyttet til fondet. Videre vil styret for Statens varekrigsforsikring tre ut av funksjon. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om opphevelse av lov av 3. desember 1948 nr 8 om Statens varekrigsforsikring. Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om opphevelse av lov av 3. desember 1948 nr 8 om Statens varekrigsforsikring i samsvar med et fremlagt forslag. Forslag til lov om opphevelse av lov av 3. Lov av 3. desember 1948 nr 8 om Statens varekrigsforsikring oppheves. Loven her trer i kraft 1. januar 1998. Ot.prp.nr.2 (1997-1998) Om lov om oppheving av lov av 11.
|
lovdata_cd_38407
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.61
|
Pensjonen reduseres på grunnlag av arbeidsinntekt (lønns-/næringsinntekt) som overstiger grunnbeløpet i folketrygden. Vi legger til grunn at du i 2003 ikke vil få arbeidsinntekt som overstiger 56.861 kroner.
|
lovdata_cd_63508
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.946
|
Publisert: Somb-1967-46 (1967 69) Sammendrag: Ugrunnet forskjellsbehandling av soknader om dispensasjon fra lov om byggeforbud i strandområder. Saksgang: (Sak 142/67.) A. klaget over at Kommunal- og arbeidsdepartementet ikke hadde tatt til følge hennes anke over Risør formannskaps avslag på søknad om dispensasjon fra lov om byggeforbud i strandområder. Hun mente at allmennhetens interesser ikke ville bli skadelidende om hun fikk bebygge sin tomt. Dessuten fremhevet hun at det var gitt dispensasjon for hyttebygg på nabotomten og at det derfor under enhver omstendighet forelå en ugrunnet forskjellsbehandling. Hvis man så klagerens sak isolert, fant jeg ikke at det kunne reises innvendinger mot at søknaden var avslått. Jeg pekte i denne forbindelse på at det bare er når «særlige grunner taler for det» at formannskapet kan dispensere fra det generelle byggeforbud i lovens §2 og viste til at det i lovens forarbeider var understreket at det var nødvendig å få et midlertidig byggeforbud, slik at det kunne bli utarbeidet oversikts- eller reguleringsplaner for de aktuelle områder. Det var derfor i samsvar med lovens formål når det ved avgjørelsen av klagerens søknad var lagt vekt på at «tomten ligger i et område som bør underlegges en grundigere planlegging før ytterligere bebyggelse finner sted». Jeg fant imidlertid grunn til å undersøke nærmere det som var anført om forskjellsbehandling og innhentet uttalelse fra Kommunal- og arbeidsdepartementet og gjennom dette også fra Risør kommune. Både kommunens og departementets saksdokumenter ble gjennomgått. Det faktiske forhold i saken var i hovedtrekkene følgende: A. og eieren av nabotomten hadde ervervet tomtene fra samme grunneier. Begge hadde søkt om å få bygge hytter før loven om byggeforbud ble gitt. Den kommune friluftsnemnd uttalte i september 1964 om begge tomter at den, under nærmere angitte forutsetninger, ikke hadde noe imot hyttebygg. I møte den 30. juni 1965 godkjente bygningsrådet utparselleringsplan for 7 hyttetomter, deriblant klagerens og hennes nabos tomter. Samme dag godkjente bygningsrådet både A.s og naboens hyttebygg. Naboen ble samtidig meldt til politiet for å ha påbegynt byggingen før planen var godkjent av bygningsrådet. I den meddelelse som ble gitt om godkjennelsen, gjorde bygningsrådet oppmerksom på loven om byggeforbud, som var trådt i kraft den 25. juni s.å. Både A. og naboen søkte om dispensasjon fra byggeforbudet, og begge søknader ble mottatt av formannskapet den 15. juli. Naboen pekte i sin søknad på at behandlingen av hans søknad om byggetillatelse hadde tatt uforholdsmessig lang tid. Naboens søknad ble innvilget i formannskapet den 29. juli, så vidt sees uten at det var innhentet nye uttalelser fra bygningsrådet og friluftsnemnda. Før A.s søknad ble avgjort, ble den forelagt for bygningsrådet på ny, men så vidt sees ikke for friluftsnemnda. Søknaden ble avslått i formannskapets møte den 9. desember 1965. Kommunen uttalte at den forskjellige behandling av søknadene ikke skyldtes at det forelå særlige forhold for A.s tomts vedkommende, og at det var en feil at naboens søknad var innvilget. Som grunn for at denne søknaden ble innvilget, er det pekt på at søkeren allerede hadde påbegynt bygget og at han hadde måttet vente svært lenge før hans søknad om byggetillatelse ble behandlet. Jeg uttalte at det forhold at naboen hadde påbegynt hyttebygget, etter min mening ikke skulle ha vært tillagt vekt i en sak om dispensasjon. Dersom bygget måtte anses «påbegynt» i relasjon til loven om byggeforbud, var dispensasjon overflødig. Det forhold at behandlingen av søknaden om byggetillatelse hadde trukket lenge ut, burde neppe heller ha vært tillagt vekt. Kommunen og departementet var også enige i at disse momenter ikke burde ha ført til dispensasjon. Siden begge søknader forelå samtidig, og de relevante forhold var de samme for begge tomters vedkommende, burde sakene utvilsomt ha vært sett i sammenheng og avgjort på samme måte. Det forelå ingen tilfredsstillende forklaring på at den ene søknad ble behandlet omgående og den annen først i desember. Det måtte legges til grunn at den forskjellige behandling av de to saker ikke skyldtes forskjellig vurdering av A.s og naboens tomt når det gjaldt de forhold som hadde betydning etter loven om byggeforbud. forberedelse og innvilget ut fra hensyn som det ikke var anledning til å ta. En feil av denne art kunne imidlertid ikke gi A. krav på at det skulle gis dispensasjon også i hennes tilfelle. Feilen måtte i tilfelle ha vært rettet ved at den gitte dispensasjon var tatt tilbake, men dette var det neppe adgang til. Den frist fylkesfriluftsnemnda hadde for å anke over vedtaket var også utløpt og vedtaket således endelig.
|
lovdata_cd_39330
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.975
|
Når det foreligger forhåndstilsagn fra trygdekontoret på medlemmets bosted, skal den godtgjørelse som tilkommer medlemmet utbetales direkte til opptreningsinstitusjonen. Det kan bare kreves oppgjør for dager medlemmet oppholder seg i opptreningsinstitusjonen og får behandling og opptrening. Opptreningsinstitusjonen kan bare kreve oppgjør for antall godkjente sengeplasser. Opptreningsinstitusjonen har ikke rett til å kreve medlemmet for den del av honoraret som trygden dekker.
|
lovdata_cd_18213
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.564
|
Gjelder for: Lysholmen naturreservat, Vågsøy kommune, Sogn og Fjordane.
|
lovdata_cd_46409
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.83
|
Trygderettsloven er fra 16. desember 1966 og trådte i kraft samtidig som folketrygden. Det var lovgivernes målsetting at Trygderetten skulle skape så stor rettssikkerhet som mulig ved behandling av trygde- og pensjonstvister. Vedtak etter folketrygdloven, barnetrygdloven og vedtak i enkelte pensjonsordninger kan ankes inn for Trygderetten. Det er Rikstrygdeverkets vedtak som i utgangpunktet kan ankes inn for Trygderetten. Etter folketrygdloven §21-12 tredje ledd kan imidlertid Rikstrygdeverket delegere sin myndighet som klageinstans til fylkestrygdekontorene. Når slik delegasjon er foretatt er det fylkestrygdekontorenes vedtak som kan ankes inn for Trygderetten. Trygderetten kan prøve alle sider av et vedtak. Trygderetten nå også kan overprøve de faktiske forhold som ligger til grunn for et vedtak. Uførepensjon- og yrkesskadeankene utgjør i dag hovedtyngden av de sakene som Trygderetten har fått som første ankeinstans.
|
lovdata_cd_62164
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.885
|
Publisert: Somb-1987-25 (1987 78) Sammendrag: Søknader om tilskott til veianlegg - mangelfulle svarrutiner. Saksgang: (Sak 75/87) A klaget i januar 1987 til ombudsmannen over at han ennå ikke hadde fått svar på søknader om tilskott til veianlegg sendt inn i oktober 1985. Jeg forela saken for fylkeslandbrukskontoret, og ba om en nærmere redegjørelse for behandlingsopplegget i slike saker. Fylkeslandbrukskontoret opplyste i sitt svarbrev at en søker ikke mottar noe skriftlig svar før søknaden blir innvilget eller avslått, til tross for at det kunne være tale om et tidsrom på flere år. Dette ble begrunnet med at de fleste søkere kjenner behandlingsopplegget og holder seg orientert gjennom muntlige henvendelser til landbruksmyndighetene. På min forespørsel meddelte deretter Landbruksdepartementet at det ikke var gitt noen retningslinjer for denne saktype, og at praksis varierte noe i de enkelte fylker. Departementet hadde imidlertid ingen innvendinger mot at søkere ikke fikk skriftlig svar før søknaden ble innvilget eller avslått. I likhet med fylkeslandbrukskontoret viste man til at de fleste søkerne er kjent med tilskottsordningen, og at de ved å rette en henvendelse til myndighetene vil få vite hvordan søknaden ligger an. Videre ble det vist til at en skriftlig melding kunne misforstås ved at den ble oppfattet som et tilsagn om tilskott. Endelig forsvarte departementet ordningen med at man hadde tilsvarende rutiner ved andre tilskottsordninger. «God forvaltningspraksis tilsier at søkeren innen rimelig tid etter at han har søkt blir skriftlig informert om at søknaden er mottatt, og om den videre behandling av saken. Dernest bør søkere som ikke blir prioritert i vedkommende år bli underrettet om dette med opplysning om at de står på liste over søkere til tilskott for neste år. Jeg kan ikke se at de argumenter som fremheves av departementet for ikke å forandre svarrutinene i slike saker kan tillegges avgjørende vekt. Praktiske problemer ved å gi skriftlig melding kan i stor grad elimineres ved bruk av standardformularer, og det er ikke noe tyngende mothensyn at det normalt ikke er behov for skriftlig melding. Det kan heller ikke være noe stort problem å formulere meldingen slik at den ikke feilaktig oppfattes som et tilsagn om tilskott. føre en svarrutine i de enkelte fylker, som er bedre i samsvar med god forvaltningsskikk og prinsippene i forvaltningslovens §11a. Landbruksdepartementet har i rundskriv M-39/88 gitt nærmere retningslinjer for svarrutinene i slike saker. Det uttales her bl.a. følgende: «I en del tilfeller har saker vedrørende søknader om investeringstilskott blitt bragt inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen. Blant annet er det hevdet at informasjonen fra landbruksmyndighetene om behandlingen av søknadene ikke har vært god nok. Ombudsmannen har påpekt at informasjonsrutinene må bedres. Vi finner derfor grunn til å presisere følgende: God forvaltningspraksis tilsier at søkere innen rimelig tid etter at søknaden er fremmet blir skriftlig informert om at søknaden er mottatt, og om den videre behandling av saken. For en rekke tilskottsordninger gis hvert år fylkeskvoter for hvor mye som kan innvilges i tilskott. For enkelte ordninger er søknadsmassen større enn kvoten, og dette kan føre til at søknader ikke kan prioriteres vedkommende år. Disse søknadene blir liggende til neste år og vurdert på nytt. Søkere som ikke kan prioriteres bør underrettes skriftlig om dette og om at søknaden vil bli vurdert på nytt neste år. Det er ikke anledning til å gi noen form for forhåndstilsagn. De enkelte fylkeslandbrukskontorene og landbrukskontorene har hatt noe varierende praksis når det gjelder informasjon om søknadsbehandlingen. Fylkeslandbrukskontorene må sørge for at det etableres svarrutiner som er i samsvar med det som anses for god forvaltningsskikk, jfr. forvaltningsloven. Somb-1987-24 Klage-organets kompetanse - overprøving av skjønnsmessig fastsatt advokatsalær. Advokat A'
|
lovdata_cd_15656
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.915
|
3. etablering av nye grøfteavløp for drenering av eksisterende jordbruksarealer og av tilgrensende arealer. 4. oppføring av bygninger, anlegg og faste innretninger som er nødvendige i forbindelse med jordbruket, til dette hører bygging av pumpehus og legging av ledninger for vanningsanlegg. 5. utfylling av åkerstein på tilviste steinfyllinger. 6. mindre uttak av masse til grunneiernes eget bruk.
|
lovdata_cd_35385
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.857
|
Publisert: Ot.prp.nr.51 (1996-1997) Tittel: Om lov om endring i lov 9. Barne- og familiedepartementet legger med dette fram forslag til endring i lov av 9. juni 1978 nr 45 om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven) § 9. Forslaget bygger på St.meld.nr.70 (1991-1992), Innst.S.nr.148 (1992-1993) og Stortingsdebatten, Stortingsforhandlinger nr 241 av 11. mai 1993, NOU 1995:15 «Et apparat for likestilling» og rapporten «Om reorganisering av Likestillingsrådet, herunder en sammenslåing av Likestillingsrådets sekretariat og Sekretariatet for kvinneforskning» utarbeidet av en arbeidsgruppe under Barne- og familiedepartementet, 1996. NOU 1995:15 og arbeidsgruppas rapport har vært til høring hos et bredt utvalg av høringsinstanser. Vedlegg 2 gir oversikt over høringsinstansene. Når det i det videre er referert til høringsuttalelser vil det stå angitt i parentes hvorvidt uttalelsen er gitt til NOU 1995:15 eller arbeidsgruppas rapport. Uttalelser til NOU 1995:15 vil være merket (1995) og uttalelser til arbeidsgruppas rapport vil være merket (1996). Departementet foreslår en endring i likestillingsloven § 9, som i dag lyder: « Kongen oppnevner et Likestillingsråd med det mandat og med det antall medlemmer som Stortinget til enhver tid fastsetter. Endringen er et ledd i omorganiseringen av Likestillingsrådets sekretariat til Kompetansesenter for likestilling, som foreslås organisert som et forvaltningsorgan ledet av et styre og en direktør. Omorganiseringen innebærer nedleggelse av Likestillingsrådet. I ny § 9 første ledd fastslås opprettelsen av et nasjonalt organ for likestilling, kalt Kompetansesenter for likestilling. I annet ledd fastslås at senteret skal ledes av et styre oppnevnt av departementet. I tredje ledd gis det bestemmelser om senterets direktør som tilsettes av styret for seks år av gangen med adgang til én gangs gjenoppnevning. Siste ledds første punktum er en forskriftshjemmel som gir Kongen fullmakt til å fastsette vedtekter om senterets mandat og organisasjon og styrets sammensetning og funksjonstid. Samme ledds annet punktum fastslår at kompetansesenteret skal utføre sitt faglige arbeid på en uavhengig og selvstendig måte. I denne proposisjonen gjennomgås i store trekk forslag til senterets oppgaver (mandat) og organisering. Senterets mandat og de mer detaljerte organisatoriske bestemmelser vil bli fastsatt i vedtektene. Forslag til budsjettmessige omposteringer og økonomiske og administrative fullmakter vil bli lagt fram i St.prp.nr.51 (1996-1997). I korthet dreier dette seg om opprettelse av et nytt kapittel for Kompetansesenter for likestilling og nedleggelse av Likestillingsrådets kapittel på Barne- og familiedepartementet budsjett for budsjetterminen 1997, samt unntak fra Bevilgningsreglementets § 4 om bruttoprinsippet og Bevilgningsreglementets § 10 om opprettelse og inndragelse av stillinger i staten. Disse forslagene vil også bli omtalt i denne proposisjonen under kapittel 6. Norges forskningsråd planlegger opprettelse av en informasjons- og dokumentasjonstjeneste for kvinne- og kjønnsforskningen i Norge (KILDEN) fra høsten 1997. I arbeidsgruppas rapport ble det foreslått at KILDEN kan samlokaliseres med det nye kompetansesenteret. Departementet ser store fordeler med en slik samlokalisering, og vil drøfte dette med Norges forskningsråd straks omorganiseringen av Likestillingsrådet er avklart. Forslaget om samlokalisering vil bli omtalt nærmere under kapittel 4. Hverken Hatland-utvalgets eller den departementsoppnevnte arbeidsgruppas mandat omfattet gjennomgang og forslag til omorganisering av Likestillingsombudets organisasjon. I tråd med Stortingets anmodning i forbindelse med behandlingen av Dok.nr.8:108 (1995-1996) om forslag om at Stortinget for fremtiden skal oppnevne Barneombudet, Likestillingsombudet og Forbrukerombudet, vil Likestillingsombudets rolle og uavhengighet forhold til departementet bli belyst i et vedlegg til denne proposisjonen. Likestillingsrådet ble opprettet ved Stortingsbeslutning i 1972, og hjemlet i likestillingsloven i 1978. Det avløste Likelønnsrådet som ble opprettet i 1959. Likestillingsrådet har en faglig selvstendig stilling, jf bl.a. Innst.S.nr.224 (1978-1979) s. 3, og er uavhengig av de skiftende partipolitiske konstellasjoner. Administrativt ligger Likestillingsrådet under Barne- og familiedepartementet. Likestillingsrådet består av sju medlemmer med personlige varamedlemmer, og oppnevnes for fire år av gangen. Likestillingsrådet har et sekretariat, p.t. med seks stillingshjemler, i tillegg deler sekretariatet en kontorhjelp med Likestillingsombudet. Sekretariatets oppgave er å forberede saker til behandling på rådets møter og å iverksette rådets vedtak, jf forskrift om Likestillingsrådets organisasjon og virksomhet § 5. a. Likestillingsrådet har som formål å arbeide for likestilling mellom kjønnene på alle samfunnsområder - familieliv, arbeidsliv, utdanning og samfunnet for øvrig. b. Likestillingsrådet skal følge utviklingen i samfunnet med sikte på å klarlegge og peke på forhold som motvirker likestilling og likeverd mellom kvinner og menn og gi det offentlige råd om tiltak som bør treffes for å rette opp slike forhold. c. Likestillingsrådet skal være et kontakt- og samarbeidsorgan mellom offentlige myndigheter, organisasjoner og publikum i likestillingsspørsmål. d. Så langt det er mulig skal Likestillingsrådet forestå utredningsarbeid og utvikle opplysningsmateriell om likestillingsspørsmål. Likestillingsrådet spilte en sentral rolle i utviklingen av norsk likestillingpolitikk i 1970-åra. Rådet bidro til å sette likestilling på den offentlige og den politiske dagsorden, til vedtakelsen av likestillingsloven og etableringen av Likestillingsombudet. Rådet var en viktig kontaktformidler mellom kvinnebevegelsens organisasjoner og myndighetene. Rådet hadde også en viktig overvåkningsfunksjon overfor politikere og byråkrati i en tid da likestilling var nytt som offentlig anliggende og likestilling lite integrert. I 1980- og 1990-årene har Likestillingsrådets betydning både som dagsordensetter, myndighetenes rådgiver og overvåker og kontaktformidler mellom det offentlige og «grasrota» blitt svekket, mens likestilling er blitt et etablert punkt på den offentlige dagsorden. Den rådgivende funksjonen har også vært problematisk å ivareta pga. rådets organisering. Det har vært vanskelig å komme med innspill til beslutningsprosessene tidsnok. Ofte kommer rådet først inn i den ordinære høringsrunden. Dette reduserer muligheten for innflytelse på beslutningene i forhold til en situasjon der man blir konsultert tidlig i utformingen av et forslag. Det har vært oppfattet som et problem av rådet selv at høringsarbeid har tatt for mye tid i forhold til det gjennomslaget det mener å ha fått. Når det gjelder rådets betydning som rådgivende organ for offentlige myndigheter har det vært reist spørsmål ved den representativitet det har. I en undersøkelse utført i 1989 ble det konkludert med at kontakten mellom rådsmedlemmene og de organisasjonene de representerte ikke var god nok (Skjeie m.fl. «Forvaltingsansvar; likestilling» 1989). Det har også vært anført at et råd som er såpass bredt sammensatt både politisk og organisasjonsmessig ikke alltid kan fungere like nyskapende eller opptre med så markerte holdninger som nødvendig for å nå fram overfor f.eks. politikerne og - ikke minst - media i dag (Boe «Likestillingspolitiske håndhevingsdilemmaer» i Bergby m. fl. «Underveis... Festskrift til Eva Kolstad», 1988). Overvåkningsfunksjonen har også fått mindre betydning. I det offentlige er likestilling i større grad integrert og ivaretatt i virksomhetenes rutiner enn det var tidligere. Andre områder det har vært behov for kontinuerlig kontroll med, er overtatt av Likestillingsombudet, og media er mer aktiv i kontrollen med at likestillingsmålsettinger følges. Rådets funksjon som kontaktorgan mellom myndighetene og de frivillige organisasjonene er også svekket. Dersom organisasjonene har behov for kontakt med sentrale myndigheter eller politikere henvender de seg direkte til departementet, politiske partier og Stortinget, og benytter seg ikke av rådet som «døråpner». Likestillingsrådets rolle som holdnings- og atferdspåvirker og veileder gjennom informasjonsarbeid og kunnskapsformidling synes i dag å være den mest sentrale. Virkemidlene er bl.a arrangering av konferanser, seminarer, foredragsvirksomhet og publisering av magasinet «likt & Ulikt», statistikk, temabøker og konferanserapporter. I tillegg drives noe utviklingsarbeid og rådet fungerer som en nettverkskoordinator for offentlig og privat ansatte som arbeider med likestillingsspørsmål. I dette arbeidet spiller først og fremst rådets sekretariat en sentral og selvstendig rolle gjennom sin kompetanse og sin kontakt med forskningsmiljøer. Særlig kan sekretariatets utstrakte samarbeid med Sekretariatet for kvinneforskning ved Norges forskningsråd og mannsforskningsmiljøet nevnes. På bakgrunn av den ovennevnte utviklingen og sekretariatets økende betydning for rådets virksomhet, la regjeringen i St.meld.nr.70 (1991-1992) fram forslag til en omorganisering av Likestillingsrådet. Selve rådet ble foreslått erstattet av et kontaktutvalg for likestilling. Kontaktutvalget skulle være et permanent rådgivende utvalg for regjeringen, og jevnlig bli konsultert i spørsmål av likestillingspolitisk betydning. I utvalget, som skulle bestå av 15-20 medlemmer, skulle organisasjonene være representerte sammen med enkeltpersoner med likestilling som arbeidsområde eller interessefelt. Sekretariatsfunksjonen ble foreslått lagt til departementet. Likestillingsrådets nåværende sekretariat ville dermed bli fristilt fra denne funksjonen. Sekretariatet ble foreslått omdannet til et kompetansesenter for likestilling. Senteret skulle ha et særlig ansvar for informasjon og kunnskapsspredning - i praksis videreføre det arbeidet Likestillingsrådet, og da særlig rådets sekretariat, driver på dette feltet i dag. Senteret var tenkt organisert som en ytre etat under Barne- og familiedepartementet. Under komitébehandlingen i Stortinget ble det bedt om at en omorganisering av likestillingsapparatet sikrer at man fortsatt har «eit organ som har ein sjølvstendig uttalerett og har ei uavhengig rolle vis-a-vis den sitjande regjeringa». Det ble ytret ønske om et organ som også i framtida skulle være pådriver, debattskaper, overvåkningsinstans og informasjonssenter. Flertallet mente at en for nær binding til departementet, kunne svekke flere av disse funksjonene. Det ble det bedt om at omorganiseringen av Likestillingsrådet ble lagt fram for Stortinget som egen sak ( Innst.S.nr.148 (1992-1993), s. 23). Våren 1994 nedsatte Barne- og familiedepartementet et offentlig utvalg til å gjennomgå det offentlige likestillingsapparatet. Utvalget ble ledet av Liv Hatland. Utvalget fikk i oppdrag å vurdere rådets nåværende oppgaver, organisering og sammensetning og å skissere alternative organisasjonsformer. Utvalget leverte sin innstilling i juni 1995 ( NOU 1995:15 «Et apparat for likestilling»). Utvalget presenterte to forslag. Begge forslagene innebærer at selve Likestillingsrådet nedlegges, mens den faglige kompetansen i rådets sekretariat videreføres og utvikles under en ny organisering. Flertallets forslag innebærer en videreføring av sekretariatet i et faglig uavhengig likestillingssenter med et eget styre. Mindretallets forslag innbærer at rådets sekretariat organiseres inn under Likestillingsombudet som en egen avdeling. Et premiss for begge forslagene er at det opprettes et kontaktutvalg for likestilling som foreslått i St.meld.nr.70 (1991-1992). NOU 1995:15 ble sendt på høring til et bredt utvalg interessenter og aktører på likestillingsområdet; deriblant fylkesmennene, fylkeskommunene, kvinneorganisasjonene og fagbevegelsen. Et flertall av høringsinstansene støttet flertallsforslaget. Kvinneorganisasjonene og fagbevegelsen var positive til å opprette et kontaktutvalg for likestilling. Departementet anså at flertallsforslaget, dvs. opprettelse av et kompetansesenter for likestilling og et kontaktutvalg for likestillingsstatsråden, kan gi den beste rammen for et omorganisert likestillingsapparat. Departementet ønsker å opprette kontaktutvalget som et forum der organisasjoner som arbeider med kvinne-, manns- og likestillingspolitiske spørsmål inviteres til å delta i en årlig eller halvårlig konferanse med likestillingsstatsråden. Formålet vil være å drøfte og motta synspunkt på aktuelle likestillingspolitiske spørsmål. Utvalget skal kunne fungere ideskapende samtidig som det skal gi organisasjonene anledning til å gi myndighetene tilbakemelding på den politikken som føres. Utvalget vil også være en kanal for informasjon om likestillingsrelevante saker fra likestillingsstatsråden til organisasjonene og omvendt. Utvalget tenkes etablert fra tidspunktet for nedleggelsen av Likestillingsrådet og opprettelsen av kompetansesenteret. Sekretariatsfunksjonen vil bli ivaretatt av Barne- og familiedepartementet. Departementet ønsket imidlertid en utdypning og styrking av forslaget til et kompetansesenter for likestilling i tråd med områdets betydning, særlig med tanke på en videreutvikling av funksjonen som en formidler av kvinne- og kjønnsforskningen til et bredt publikum. Det ble derfor nedsatt en gruppe med oppdrag å utforme forslag til formål, oppgaver og kompetanseprofil for et kompetansesenter etter modell av Hatland-utvalgets flertallsforslag og å vurdere eventuelle gevinster ved en sammenslåing av Likestillingsrådets sekretariat og Sekretariatet for kvinneforskning (heretter kalt SKF). SKF er i dag en integrert del av Norges forskningsråd (heretter kalt Forskningsrådet). Arbeidsgruppa besto av representanter fra de berørte parter; Likestillingsrådet, SKF, Forskningsrådet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Barne - og familiedepartementet. Under arbeidet konsulterte gruppa en referansegruppe av representanter for samarbeidspartnere og miljøer som er brukere av Likestillingsrådets og SKFs tjenester. Gruppa anbefalte i rapporten «Om reorganisering av Likestillingsrådet, herunder en sammenslåing av Likestillingsrådets sekretariat og Sekretariatet for kvinneforskning» (mai 1996) en sammenslåing av Likestillingsrådets sekretariat og deler av SKF til et Kompetansesenter for likestilling og kvinneforskning (forkortet KLOK). Forutsetningen var at Forskningsrådets forpliktelser overfor kvinne- og kjønnsforskningen fortsatt skulle ivaretas slik de er nedfelt i de politiske styringsdokumentene. Gruppa anbefalte at senteret organiseres som et faglig selvstendig forvaltningsorgan med visse administrative fullmakter, og med et styre på inntil åtte personer. Gruppa gikk også inn for at Forskningsrådets planlagte, nye informasjons- og dokumentasjonstjeneste for kvinneforskning i Norge (KILDEN) samlokaliseres med kompetansesenteret. Dette ville etter gruppas syn ytterligere styrke kompetanse- og knutepunktfunksjonen og øke brukervennligheten. Som beskrevet under kapittel 3.1 er det rollen som holdnings- og atferdspåvirker og veileder gjennom informasjonsarbeid og kunnskapsformidling som i de senere årene har stått sentralt i Likestillingsrådets virksomhet. Denne virksomheten er det i første rekke rådets sekretariat som har ivaretatt, ikke rådet selv. I dette arbeidet har sekretariatet i utstrakt grad trukket veksler på kvinne- og kjønnsforskningen, og det har vært et nært samarbeid mellom Likestillingsrådets sekretariat og SKF. Fra de senere årene kan nevnes to store løft som konferansene «Backlash i Norge?» (1993) og «Kjønn i media» (1996). SKF er i dag en integrert del av Forskningsrådet, plassert innenfor Område Strategi. SKFs særlige målsetting er å øke rekrutteringen av kvinner til forskningen, fremme og koordinere kvinneforskning og annen likestillingsrelevant forskning og å formidle denne forskningen. SKFs målgruppe og samarbeidspartnere er, foruten Forskningsrådets ulike organer og fagområder, universitetene, de vitenskapelige høgskolene, de regionale høgskolene, forskningsinstituttene og andre forskningsinstitusjoner. SKF driver dessuten allment rettet forskningsformidling, bl.a gjennom konferanser og tidsskrift. SKF er den nasjonale koordinerende instans for kvinneforskning, og har således som oppgave å initiere kontakt og samarbeid mellom forskere og institusjoner som arbeider med kvinneforskning og rekruttering av kvinner til forskning og å styrke og videreutvikle internasjonale kontaktnett for norsk kvinneforskning. Videre har SKF en pådriverfunksjon bl.a i forhold til stimulering av kvinneforskning på nye områder og påvirkning av institusjoner og fagmiljøer til å rekruttere flere kvinner til forskning. SKF skal også være pådriver og rådgiver i forhold til igangsetting av ny, relevant forskning og fungere som støtte for forskere og forskningsprosjekter i forhold til Forskningsrådet. Forskningsformidlingen, som er en sentral oppgave, har som hensikt å formidle resultater og å synliggjøre kvinnelige forskere. Forskningsformidling skjer gjennom utadrettete konferanser såvel som forskningspolitiske konferanser, seminarer, kurs og informasjonsmøter for kvinnelige forskere og studenter. SKF gir ut det tverrfaglige tidsskriftet «Kvinneforskning» med fire nummer pr. år. Videre drives forskningsformidling gjennom arbeidsnotater, foredragsvirksomhet og ved at SKF fungerer som et informasjonssenter med kontakt med det akademiske miljø, mediene og allmenheten. Hva angår forskningsformidlingen har SKF og Likestillingsrådet i dag tildels overlappende målgrupper. Dette kommer, som vist ovenfor, til uttrykk i at en del forskningsformidling har skjedd ved samarbeidsprosjekter mellom de to instansene. SKF har 5, 4 stillinger. Sekretariatets budsjett for 1996 var på kr 3,3 mill., hvorav midler fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet utgjorde kr 2,9 mill. SKF har hatt en viktig funksjon i utviklingen av kvinne- og kjønnsforskningen i Norge. I dag finnes det sentre for kvinneforskning ved de fire universitetene, og ved en rekke høgskoler er det etablert sterke kvinneforskningsmiljøer. Andelen fast ansatte kvinnelige forskere er økende. SKF har bidratt til denne utviklingen og er nå én av flere aktører på områder som f.eks. initiering av forskningsprogrammer og rekruttering. Forskningsrådet ble opprettet fra 1993 med en intern struktur basert på inndeling i områder. Hvert område har et selvstendig ansvar for likestilling og ivaretakelse av kvinne- og kjønnsperspektiv innenfor sin virksomhet. I denne organisasjonsformen har ikke SKF som egen enhet den samme naturlige plass som før omleggingen av forskningsrådssystemet. Forskningsrådet har ønsket å se nærmere på SKFs framtidige oppgaver og organisering i forbindelse med det pågående arbeidet med å videreutvikle Forskningsrådet som et forskningspolitisk og forskningsstrategisk organ. Dette var også en forutsetning for arbeidsgruppas innstilling, der det heter (s. 23 flg.): « I arbeidet med å videreutvikle Forskningsrådet som et rådgivende forskningspolitisk organ og et forskningsstrategisk organ vil de forskjellige oppgavene, som ulike deler av organisasjonene har ivaretatt, bli kritisk gjennomgått i lys av de hovedoppgaver som er gitt Forskningsrådet. Det har vært omfattende diskusjon og en intern prosess om hvilke mer operative oppgaver som skal beholdes innenfor Forskningsrådet, med særlig vekt på programledelse. Når det gjelder SKFs framtidige oppgaver har det ikke vært gjennomført en tilsvarende systematisk gjennomgang. Hvis SKF i sin helhet forblir innenfor Forskningsrådet vil det være aktuelt å gjennomføre en slik prosess, hvor Hovedstyret i Forskningsrådet vil beslutte hvilken form SKF skal ha på sikt. Det viktige vil være å se hvordan de oppgaver som SKF har arbeidet med faller sammen med de forventninger og krav som stilles til Forskningsrådet. I dette ligger også muligheter til å ivareta oppgaver enten direkte innen Forskningsrådets egen organisasjon eller gjøre det gjennom andre. Det har altså parallelt, men uavhengig av hverandre, pågått vurdering av omorganisering av Likestillingsrådet og SKF. Med bakgrunn i den gode faglige kontakten og samarbeidet det har vært mellom de to instansene over en årrekke, og sett i sammenheng med at instansene har delvis overlappende arbeidsoppgaver og målgrupper og langt på vei benytter de samme virkemidler, fant departementet det interessant å få vurdert mulighetene for en sammenslåing av Likestillingsrådets sekretariat og SKF. Det ble derfor nedsatt en arbeidsgruppe bestående av de berørte parter, som fikk i mandat å vurdere mulighetene for en hel eller delvis sammenslåing av sekretariatene. Arbeidsgruppa foreslo etter en grundig vurdering at enkelte deler av SKFs virksomhet kunne slås sammen med Likestillingsrådets sekretariat, m.a.o. slik at Hatland-utvalget forslag om et likestillingssenter som i store trekk ivaretar oppgavene til det nåværende Likestillingsrådets sekretariat, utvides til å omfatte enkelte oppgaver som i dag ligger til SKF. Disse oppgavene er knyttet til det utadrettede arbeidet, særlig til den allmenne forskningsformidlingen. I arbeidsgruppas rapport, s. 25, heter det. « En svært stor del av SKFs ressurser har vært rettet mot oppgaver som kan flyttes ut, nemlig nettverksbygging, veiledning, konferanser og andre miljøstimulerende arrangementer samt formidling. SKF har imidlertid forskningspolitiske og strategiske oppgaver av forskningsrådskarakter som arbeidsgruppa konkluderte med at Forskningsrådet må ivareta også i fortsettelsen. Det knytter seg til ansvaret for koordinering, overvåkning og rådgivning av kvinne- og kjønnsforskningen samt oppfølging av arbeidet med rekruttering av kvinner til forskningen. Sentralt her står det forskningspolitiske pådriverarbeidet, særlig det interne påvirkningsarbeidet som drives i Forskningsrådet. Dette er i tråd med klare politiske krav til Forskningsrådet når det gjelder ivaretakelse av kvinne- og kjønnsperspektivet i forskningen, satsing på kvinne- og kjønnsforskning og rekruttering av kvinner til forskning. Forskningsrådets hovedstyre har et eksplisitt ansvar for at likestillingspolitiske mål og retningslinjer blir fulgt (Innst.S.nr.231 (1991-1992)). Forskningsinstitusjonene har selv et ansvar for rekruttering av kvinnelige forskere og integrering av kvinneperspektiv i forskningen, mens Forskningsrådet er pålagt ansvaret for koordinering, overvåking og rådgivning på dette området. En omorganisering av SKF vil ikke endre Forskningsrådets overordnede ansvar for ivaretakelse av kvinne- og kjønnsperspektivet på sitt ansvarsområde. Arbeidsgruppa konstaterte imidlertid at spørsmålet om framtidig organisering av arbeidet med disse oppgavene må besluttes internt i Forskningsrådet. Arbeidsgruppa la til grunn at et kompetansesenter tuftet på nåværende sekretariat for Likestillingsrådet og deler av SKF vil få et bredt mandat og arbeidsområde, høy ekspertise på likestilling og kunnskap om kvinne- og kjønnsforskning og en stor brukergruppe. Dette vil gi senteret tyngde og legitimitet i forhold til de fleste av de fora senteret skal arbeide mot; ikke minst politiske institusjoner, fagbevegelsen, næringslivet, skoleverket og media, som vil være viktige målgrupper. Disse instansene legger premisser for den oppmerksomhet og gjennomslagskraft likestillingsarbeidet får i offentlig politikk, forvaltningen og hos publikum og for de ressurser som blir stilt til disposisjon for dette arbeidet. Arbeidsgruppa mente videre at en sammenslåing vil kunne gi en styrket utnyttelse av de samlede ressursene, ved en bedre koordinering av arbeidsområder som i dag er overlappende. Dette gjelder i særlig grad for forskningsformidlingen, som står for en vesentlig del av sekretariatenes ressursbruk både økonomisk og personellmessig. Arbeidsgruppa påpekte også enkelte mulige ulemper ved forslaget. Det kan bli skapt uklarheter rundt skillet mellom det politisk pregede likestillingsarbeidet og den akademisk nøytrale forskningsvirksomheten. Kvinne- og kjønnsforskningen har stadig et legitimeringsbehov i forhold til de tradisjonelle holdninger og strukturer i forskningen. Ved en samordning av oppgaver knyttet både til likestillingsarbeid og kvinne- og kjønnsforskning vil kvinne- og kjønnsforskningen lettere kunne få merkelappen politisk forskning. Arbeidsgruppa påpekte også at sammenslåing av to institusjoner med overlappende virkefelt ikke nødvendigvis vil få den tilsiktede synergieffekten. De aller fleste høringsinstansene, inkludert en rekke utdanningsinstitusjoner, forskningsinstitusjoner og forskernettverk, er positive til kompetansesentermodellen. Generelt er det enighet om behov for en omorganisering som kan gi likestillingsarbeidet ny giv og slagkraft. Men blant utdanningsinstitusjonene, forskningsinstituttene og forskernettverkene er det bekymring for at sammenslåing mellom deler av SKF og Likestillingsrådets sekretariat til et organ utenfor Forskningsrådet, kan gå ut over ivaretakelsen av kvinne- og kjønnsperspektivet og likestillingen i forskningen. En rekke av disse høringsinstansene mener at SKF bør bestå som egen enhet i Forskningsrådet med noenlunde samme oppgaver som i dag. Blant de som er positive til forslaget er Norges forskningsråd, Likestillingsrådet, Likestillingsombudet, LO, AF, YS, Norsk helse- og sosialarbeiderforbund og Høgskolene i Stavanger, Sør-Trøndelag og Ålesund. Et sentralt argument for å støtte forslaget er at sammenslåing vil gi likestillingsarbeidet en ny giv og slagkraft. Likestillingsombudet sier (1996): « Ved å knytte kvinne- og kjønnsforskningen til kompetansesenteret bidrar man også til å gi senteret den nødvendige legitimitet som et kompetansesenter... I tillegg kommer at selve størrelsen på KLOK vil ha øket gjennomslagskraft som effekt: For små enheter kan lett bli usynlige og mangle nødvendige ressurser (mennesker og økonomi) til å drive virksomheten effektivt, utadrettet og synlig. Flere legger vekt på at samarbeidet vil gi bidra til et bedre faglig grunnlag for likestillingsarbeidet. Forskningsrådet sier (1996): « Et slikt senter vil kunne få en viktig knutepunktfunksjon i forhold til forvaltning, forskning og allmennhet og kunne gi en faglig stimulans til likestillingsarbeidet. Forskningsrådet presiserer imidlertid at en rekke oppgaver fortsatt må ivaretas av Forskningsrådet (1996): « Forskningsrådet vil understreke at selv om en oppretter senteret, vil fortsatt viktige oppgaver ligge til rådet. Dette gjelder det forskningsstrategiske ansvar for initiering og iverksetting av forskningsvirksomhet innen kvinne- og kjønnsforskning sammen med nasjonal forskningspolitisk rådgivning innen kvinne- og kjønnsforskning og likestilling i forskning. Dette omfatter å bidra til at kjønnsperspektiv integreres i forskningen, å bidra til ny kunnskapsutvikling om kvinner, menn og forholdet mellom kjønnene og likestilling og dessuten å fremme likestilling i forskningsmiljøene og rekruttering av kvinner til forskning. Kvinneorganisasjonene og fagbevegelsen, f.eks. AF, LO, Norsk helse - og sosialarbeiderforbund og Norges Husmorforbund, er opptatt av et bredere tilbud, økt tilgjengelighet for brukerne og bedrede betingelser for samarbeid mellom aktører på det likestillingspolitiske området (1996). Norges Husmorforbund (1996) oppsummerer det slik: « For NH som organisasjon vil det være av stor betydning å få samlet likestillingsarbeid og kvinneforskning under ett tak. Som kvinneorganisasjon har vi behov for å kunne hente tilgjengelig informasjon på disse områdene, og det vil være enklere å forholde seg til en samlet kompetanse på ett sted... Opprettelsen av KLOK vil bidra til at nye rammer for fellesskap om grunnleggende kvinne- og likestillingspolitiske spørsmål styrkes gjennom organisasjonsarbeid som når ulike kvinnegrupper. Nord-Trøndelag forskning peker på mulighetene for styrking av forskningsformidlingen (1996): « Etter vår mening kan det være en styrke for forskningsformidlingen at SKF knyttes til det nye kompetansesenteret, i og med direkte kontakt mot en sentral bruker og videreformidler av forskningen. Motforestillingene mot forslaget er særlig preget av bekymring for en mulig politisering av kvinne- og kjønnsforskningen. Det er frykt for at en delvis sammenslåing kan bidra til at denne forskningens utvikling vil bli bestemt av den til enhver tid gjeldende politiske dagsorden, bl.a med den følge at det kan svekke grunnforskningen til fordel for den umiddelbart anvendbare forskningen. F.eks. sier Universitetet i Oslo (1996): « Den tette koblingen mellom likestillingsarbeid og kvinneforskning vil trolig føre til at grunnforskning generelt, og humanistisk, medisinsk og teknisk-naturvitenskapelig kvinneforskning spesielt, faller utenfor. Videre er det bekymring for at nærmere tilknytning til det mer politisk pregede likestillingsarbeidet skal medføre at kvinne- og kjønnsforskningen blir stemplet som politisk influert forskning. Om dette sier Institutt for samfunnsforskning (1996): « Historisk sett har det vært tette bånd mellom forskning og politikk på dette feltet, men vi mener det vil skade forskningens legitimitet om disse båndene nå institusjonaliseres. Forskning skal være en uavhengig og kritisk aktivitet, og forskningens interesser og interessene i det offentlige likestillingsarbeidet er ikke alltid sammenfallende. En rekke av instansene er også opptatt av at de oppgavene som SKF ivaretar bare kan ivaretas tilfredsstillende i Forskningsrådet, i et miljø med nære forbindelseslinjer og god kjennskap til forskningen. Universitetet i Oslo sier (1996): « Nærhet til forskningsmiljøene er en betingelse for å kunne være pådriver i kvinne- og kjønnsforskningen og arbeide for økt rekruttering av kvinner til Akademia. KLOK-organet har ingen organisatorisk tilknytning hverken til Forskningsrådet eller til universitets- og høgskolesektoren. Flere peker også på at kompetansesenteret vil mangle legitimitet, tillit og kompetanse i denne sammenhengen. Nordisk institutt for kvinne- og kjønnsforskning sier dette slik (1996): « Oppgaver som er rettet inn mot Forskningsrådet og mot forskningsverdenen bør ikke overtas av et utenforstående organ som vil mangle både den kjennskap og kontakt, men framfor alt den legitimitet og kompetanse som må til. I B.innst.S.nr.12 (1994-1995) ba Stortingskomiteens flertall om at etableringen av en nettverksbasert informasjons- og dokumentasjonstjeneste for kvinneforskning i Norge ble prioritert høyt. Dette ble fulgt opp av Norges forskningsråds Hovedstyre, som høsten 1995 besluttet å utvikle planer for en informasjons- og dokumentasjonstjeneste for kvinne- og kjønnsforskning i Norge, under navnet KILDEN. Formålet med en slik tjeneste er å skaffe brukere av kvinne- og kjønnsforskningen rask tilgang til ulike typer informasjon og dokumenter; litteratur, prosjekter, kompetanseoversikter, arkiver, oversikt over arrangementer og å drive en allment rettet formidling av denne forskningen. KILDEN tenkes som en sentral, nettverksbasert tjeneste med et nasjonalt ansvar for å koordinere og ajourføre etablerte kunnskapskilder og inngå som aktiv samarbeidspartner i internasjonale nettverk for kvinne- og kjønnsforskning. Tjenesten skal ikke dublere allerede eksisterende tjenester, men arbeide opp mot eksisterende systemer som f.eks. BIBSYS, og knytte seg til eksisterende dokumentasjonsbaser på feltet, f.eks. baser i de andre nordiske landene. På denne måten vil KILDEN også bidra til å synliggjøre andre institusjoners kompetanse, tjenester og samlinger på feltet. KILDEN bør også bygge opp egne samlinger av bøker, tidsskrifter og «grått materiale», for å kunne registrere dem på en fagforsvarlig måte og for å bevare den åpne kontakten med brukerne. Tjenesten skal videre tillegges arkivoppgaver. Det finnes i dag ingen nasjonal instans som har ansvar for å oppspore, registrere og katalogisere arkivmateriale fra kvinne- og kjønnsforskningen og kvinnebevegelsen. Det er behov for å gjøre dette materialet tilgjengelig, bl.a for forskning, og å tilby en behandling av materialet som bidrar til at enkeltpersoner og organisasjoner donerer materialet til samlingen. I tilknytning til dette planlegges det bygget opp et billedarkiv og utklippsarkiv for presseomtale av norsk kvinne- og kjønnsforskning. I tillegg er det ønskelig at KILDEN kan tilby en kontinuerlig oppdatert database over tilgjengelig kvinnelig ekspertise på ulike fagfelt. Databasen kan bl.a fungere som et tilbud til det offentlige i nedsetting av utvalg mv. eller av næringslivet på leting etter kvinnelige styremedlemmer og lederemner. Det ble foreslått at tjenesten lokaliseres slik at kontaktflaten til samarbeidspartnere, brukere og andre institusjoner som arbeider innen samme område blir størst mulig. Skissen til KILDEN har klare likhetstrekk med den selveiende, men statsfinansierte danske institusjonen KVINFO, Center for information om kvinde- og kønsforskning, som har eksistert siden 1974. KVINFOs formål er å støtte dansk kvinne- og kjønnsforskning på et tverrfaglig gunnlag og å medvirke til å formidle forskningens resultater til et bredt publikum. Senterets hovedvekt hviler på det biblioteksfaglige arbeidet med registering og dokumentasjon, men senteret har de siste 10 årene utviklet seg i retning av å være et moderne informasjon-, dokumentasjons-, forsknings- og kultursenter. KVINFO har et bibliotek som daglig er åpent for publikum. Senteret driver en del prosjektbasert virksomhet på oppdrag fra bl.a departementer og fagbevegelsen, og har tildels store inntekter fra denne virksomheten. Senteret utgir tidsskriftet «Forum» - i dag et av de mest anerkjente i Danmark, det utarbeider bakgrunnsmateriale/faktainformasjon til media, politikere, byråkratiet etc. og det driver en kontinuerlig oppdatert database med oversikt over kvinnelige eksperter på ulike fagområder - også dette et tilbud særlig rettet mot media, offentlig forvaltning og næringslivet. Grunnbevilgningen fra staten er pr. i dag på 4, 7 mill Dkr. Knyttet til senteret er støtteforeningen Kvindeligt selskab som har til formål å utbre kjennskapet til KVINFO og som bl.a står for arrangering av jevnlige debattmøter og konferanser. Forskningsrådets forslag om opprettelse av en informasjons- og dokumentasjonstjeneste ble fulgt opp i arbeidsgruppas rapport, der det enstemmig ble foreslått at KILDEN skulle samlokaliseres med, eller eventuelt integreres med, kompetansesenteret for ytterligere å styrke det faglige miljøet og brukervennligheten, jf. «Om reorganisering av Likestillingsrådet...» s. 64. Et notat om KILDEN fulgte rapporten som vedlegg da den ble sendt på høring i 1996. Mange av høringsinstansene har ikke uttrykkelig tatt stilling til forslaget om samlokalisering eller integrering av KILDEN i et nytt kompetansesenteret, men de som i høringsrunden kommenterte forslaget var positive. Forskningsrådet går i sin høringsuttalelse inn for at den planlagte informasjons- og dokumentasjonstjenesten for kvinne- og kjønnsforskning, KILDEN, knyttes til det nye kompetansesenteret. I Forskningsrådets Hovedstyres vedtak av 22. november 1996 ble uttalelsen fulgt opp ved at man vedtok å avsette kr 700.000 for 1997 med «sikte på å få en kjernestab med nødvendig utstyr på plass høsten 1997. Universitetet i Tromsø påpeker at KILDEN kan være et bindeledd mellom likestillingsarbeidet og kvinne- og kjønnsforskningen, og at begge områder vil ha et faglig utbytte av en slik tjeneste: « Forslaget om å legge KILDEN til det nye kompetansesenteret ser vi som positivt. KILDEN vil kunne fungere som en verdifull og nyttig kobling mellom kvinneforskning og likestilling. De ekstra ressursene som opprettelse av KILDEN vil innebære vil en kunne ha gjensidig utbytte av. Nordisk institutt for kvinne- og kjønnsforskning (NIKK) har tro på at et faglig og politisk uavhengig likestillingsorgan i samarbeid med en informasjons- og dokumentasjonstjeneste kan vitalisere både det offentlige likestillingsarbeidet og forskningsformidlingen: « Tanken om å opprette et faglig og politisk uavhengig organ, en ny type enhet for likestillingsarbeid er god. I samarbeid med informasjons- og dokumentasjonstjenesten KILDEN vil dette gi en meningsfull helhet som vil kunne vitalisere det offentlige likestillingsarbeidet og kunnskapsformidling om likestilling og kvinneforskning. Høgskolen i Lillehammer støtter også forslaget, og er opptatt av hvilke funksjoner stedet bør fylle: « Forslaget om å legge den planlagte dokumentasjonstjenesten KILDEN til kompetansesenteret vil vi støtte, under forutsetning av at KILDEN etterhvert også inkluderer arkivmateriale. Departementet har etter en grundig overveielse av de foreliggende alternativene besluttet å foreslå en omorganisering av Likestillingsrådet som i store trekk er identisk med det Hatland-utvalget foreslo i NOU 1995:15. Foreløpig ønsker departementet ikke å inkludere deler av SKF slik det ble foreslått i rapporten «Om reorganisering av Likestillingsrådet... Departementet vurderer det slik at en samordning av Likestillingsrådets sekretariat og de ressurser/oppgaver innenfor SKF som relaterer seg til forskningsformidling mot en bredere offentlighet (arbeidsgruppas forslag), ville hatt en revitaliserende effekt på det offentlige likestillingsarbeidet og lagt til rette for en fremtidsrettet organisering av oppgavene. Dette forslaget har imidlertid møtt såvidt sterk motstand hos sentrale brukergrupper som kvinne- og kjønnsforskningsmiljøene og universiteter og høgskoler, at departementet på det nåværende tidspunkt finner det mest hensiktsmessig at Forskningsrådet finner fram til sin endelige løsning på organiseringen internt, før man eventuelt på et senere tidspunkt vurderer en overføring av ressurser og oppgaver fra Forskningsrådet til det nye kompetansesenteret. Departementet vil understreke at oppgavene av forskningsrådskarakter - ansvaret for koordinering, overvåkning og rådgivning av kvinne- og kjønnsforskning og oppfølging av den rekrutteringsvirksomheten som skjer til forskningen - aldri har vært planlagt tillagt det nye kompetansesenteret. Dette er heller ikke oppgaver som det vil være aktuelt å legge til senteret selv om en sammenslåing skulle bli gjennomført på et senere tidspunkt. Disse oppgavene forutsettes fortsatt ivaretatt i Forskningsrådet, noe Forskningsrådet også understreker i sin høringsuttalelse, jf pkt. 4.2. Flere høringsinstanser begrunner sin avvisning av forslaget med at sammenslåing kan medføre en svekkelse av grunnforskning og av forskning som ikke umiddelbart er anvendelig for likestillingsarbeidet. Departementet vil presisere at SKF ikke selv driver forskning og heller ikke disponerer forskningsmidler, og det er heller ikke planlagt at kompetansesenteret skal gjøre dette. Hverken SKF eller senteret har - eller får - derfor direkte innvirkning på innholdet i kvinne- og kjønnsforskningen. Departementet mener at det av samme grunn ikke er grunnlag for å anta at kvinne- og kjønnsforskningens innhold i større grad ville blitt politisk influert, eller vil løpe risiko for å miste legitimitet og troverdighet om SKFs oppgaver og ressurser knyttet til forskningsformidling hadde blitt overført til det nye kompetansesenteret. Departementet ser store fordeler i arbeidsgruppas forslag om en samlokalisering av Norges forskningsråds planlagte informasjons- og dokumentasjonstjeneste for kvinne- og kjønnsforskning i Norge (KILDEN) med det nye kompetansesenteret, og har merket seg at Norges forskningsråd i høringsrunden også har vært positive til en slik løsning. Norges forskningsråd Hovedstyre har vedtatt å reservere kr 700.000 på sitt budsjett for 1997 til planlegging og etablering av KILDEN med sikte på å ha en kjernestab og nødvendig utstyr på plass i løpet av høsten 1997, jf pkt. 4.4. Hovedstyret uttalte samtidig ønske om at KILDEN knyttes til det planlagte kompetansesenteret. I vedtaket ble det også uttalt at Forskningsrådet bør forplikte seg til å følge opp med en grunnbevilgning over en tre års periode. Med dette utgangspunktet ønsker departementet i første omgang å drøfte en samlokalisering av KILDEN og kompetansesenteret straks spørsmålet om omorganiseringen av Likestillingsrådet er avklart. På sikt kan det vurderes en integrering av KILDEN i kompetansesenteret, eventuelt med delfinansiering av denne delen av driften med aktuelle brukerinstanser som Forskningsrådet og universitetene. Samlokaliseringen av kompetansesenteret og KILDEN vil bidra til at det dannes et faglig solid grunnlag for et framtidsrettet og nyskapende offentlig likestillingsarbeid med gjennomslagskraft. Samlokaliseringen vil også tilby en økt service for kvinne- og kjønnsforskningen og legge til rette for en bedre spredning av denne forskningens resultater. Kompetansesenteret vil nyte godt av den nære lokaliseringen til en faglig solid og varig kompetansebase som informasjons- og dokumentasjonssenteret KILDEN kan bli. Denne kompetansebasen vil være et faglig godt utgangspunkt for senterets informasjonsarbeid, og gi tyngde til den mer dagsordensettende og debattskapende virksomheten. Gjennom samarbeid vil begge institusjonenes nettverk styrkes og brukergruppene bli store. Disse faktorene kan bidra til å gi institusjonene ytterligere legitimitet og tyngde, og til å øke gjennomslagskraften både for likestillingsarbeid og den kunnskapen kvinne- og kjønnsforskningen gir oss. Departementet legger vekt på at man ved samlokaliseringen vil kunne skape et tilbud med paralleller til det danske informasjons- og dokumentasjonssenteret KVINFO, som ved sin heldige blanding av biblioteks- og arkivvirksomhet og utadrettet informasjonsarbeid og deltakelse i den offentlig debatten, har skaffet seg en sentral posisjon både i dansk likestillingsarbeid og i kvinne- og kjønnsforskningsmiljøene. Det nyter stor anerkjennelse fra såvel kvinne- og kjønnsforskere som politikere, kvinneorganisasjoner og media, og brukergruppen øker jevnt. Departementet mener at selve kompetansesenteret, i noe større utstrekning enn hva Likestillingsrådet gjør i dag, kan drive prosjektbasert virksomhet med ekstern finansiering. Det tenkes da bl.a på enklere utredningsarbeid, utvikling av kurspakker og opplæringsmateriell etc. Man har eksempler på at Likestillingsrådets sekretariat i de senere årene har drevet denne type virksomhet, og det er etter departementets syn virksomhet som kan videreutvikles. Man ser særlig for seg det offentlige som «kjøpere», men samarbeidspartnere kan f.eks. også tenkes å være fagbevegelsen, skoleverket og næringslivet. Departementet ønsker også en økt grad av formidling og debattskapende virksomhet i form av arrangering av debattmøter, seminarer, i tillegg til at man ønsker en videreføring av virksomheten som konferansearrangør, gjerne i samarbeid med institusjoner som arbeider på tilgrensede områder. Formålet er å presentere for et bredt publikum hva som skjer både innen det offentlige, organisasjonene og kvinne- og kjønnsforskningen, samtidig som det kan gi anledning til økt dialog mellom ulike grupper. Møtevirksomhet og konferanser kan også fungere som et kontaktpunkt både for organiserte og uorganiserte med interesse i likestillingspolitiske spørsmål og hva som rører seg innen nyere kvinne-, manns- og kjønnsforskning. Særlig for å kunne fylle rollene som aktivt informasjonssentrum og møtearrangør mener departementet at kompetansesenterets lokalisering og tilgjengelighet for publikum bør forbedres i forhold til hva som er tilfelle for Likestillingsrådets sekretariat i dag. Senteret bør lokaliseres synlig og sentralt i Oslo. Informasjonsvirksomhet, møtevirksomhet etc. i regi av kompetansesenteret krever gode møtelokaler. Gjerne lokaler som kan leies ut til møtevirksomhet med tematikk i tilknytning til senterets formål. Av hensyn til samlokaliseringen med KILDEN, må lokalitetene kunne romme bibliotek og arkiv med besøksmuligheter og leseplasser for brukerne. Departementet vil også arbeide for at andre instanser, offentlige som private, som arbeider innen samme eller tilknyttede temaområde som kompetansesenteret lokaliseres i umiddelbar nærhet av senteret og KILDEN. Det forutsettes at Likestillingsombudet omfattes av samlokaliseringen. Flere instanser på samme sted, og åpne og tilgjengelige lokaliteter kan gjøre senteret til et fysisk tyngdepunkt og et sentralt møtested for likestillingsarbeidere og alle brukere av kvinne- og kjønnsforskningen. Formålet er at dette skal føre til økt samarbeid og kontakt, og stimulere til økt aktivitet på disse feltene. Departementet er av den oppfatning at et kompetansesenter samlokalisert med KILDEN som skissert her, vil imøtekomme et behov for formidlingen av kunnskap om likestilling og kvinne- og kjønnsforskning i Norge og for et sentrum/møtested for personer og grupper som arbeider på disse feltene. Samtidig vil det kunne utføre de oppgavene man ønsker å videreføre fra dagens Likestillingsråd. I NOU 1995:15 ble det lagt til grunn at ingen av de oppgaver som i dag ivaretas av det offentlige likestillingsapparatet kan nedprioriteres uten at den samlede virksomheten svekkes med tanke på å nå resultater. De sentrale rollene er politikkutformer/samordner, lovhåndhever, pådriver, holdnings-/atferdspåvirker og støtte/veileder. Hatland-utvalget mente at det omorganiserte Likestillingsrådet må fylle tre hovedroller; rollen som pådriver, som holdnings- og atferdspåvirker og som støtte og veileder. Utvalget formulerte visse premisser for disse rollene, som er bakgrunn for omorganiseringsforslagene. Pådriverrollen innebærer å ta initiativ til og delta i den offentlige likestillingsdebatten, herunder å formulerer nye problemstillinger - sette dagsorden. I denne rollen ligger også ansvaret for å rette eventuell nødvendig kritikk mot den til enhver tid gjeldende likestillingspolitikken; først og fremst rettet mot offentlige myndigheter, men også mot andre instanser. Den mer direkte rådgivende rollen overfor myndighetene forutsettes overtatt av det før nevnte kontaktutvalget for regjeringen. Viktige premisser for pådriverrollen er faglig og politisk uavhengighet, faglig tyngde og bredt kontaktnett og vide fullmakter til daglig leder. Til holdnings- og atferdspåvirkerrollen ligger å bidra til en bevisstgjøring om likestilling og kjønnsperspektiv. Målgruppen er alle samfunnsdeltakere. Sentrale premisser er faglig/politisk uavhengighet og et bredt spekter av virkemidler. Støtte- og veilederrollen er spesielt rettet mot de som arbeider med likestilling, det være seg i privat eller offentlig sektor, kommunale likestillingsutvalg, private organisasjoner, skoleverket etc. Denne rollen krever i likhet med holdnings- og atferdspåvirkerrollen faglig selvstendighet og et bredt spekter av virkemidler. Som en grunnleggende forutsetning for alle disse rollene ligger faglig kompetanse og evne til informasjons- og kunnskapsformidling. Høy faglig kvalitet er avgjørende både for troverdighet og faktiske innflytelsesmuligheter. Institusjonen må derfor stadig vedlikeholde og videreutvikle sin kompetanse på likestillingsområdet. Dette forutsetter kunnskapsinnhenting fra og nettverksbygging i forhold til relevante kompetansemiljøer og egen initiering av kunnskapsutvikling. Arbeidsgruppa la Hatland-utvalgets synspunkter, som fremstilt ovenfor, til grunn for sitt forslag til mandat for kompetansesenteret. Mandatet åpner med å slå fast senterets faglige og politiske uavhengighet, i tråd med Stortingets forutsetninger for omorganiseringen av Likestillingsrådet. Senterets formål er å arbeide for reell likestilling mellom kvinner og menn. Det slås fast at dette er en forutsetning både for demokrati og velferd. Senterets arbeid skal omfatte alle samfunnsområder. Arbeidsgruppas utkast til mandat avspeiler senterets rolle som en pådriver i forhold til sentrale samfunnsinstitusjoner og det politiske liv, som en støtte- og veileder til alle instanser og organisasjoner som skal/vil arbeide med likestilling og som en holdnings- og atferdspåvirker i forhold til samfunnet generelt. Samtidig la arbeidsgruppa vekt på senterets kompetanse- og servicefunksjoner ved å understreke betydningen av senterets egen kompetanseutvikling, og ved å fremheve oppgaver som utvikling av informasjonsmateriell, utredningsarbeid og knutepunktfunksjon/nettverkssentrum. Mandatet avspeiler også forslaget om overføring av enkelte oppgaver fra SKF til kompetansesenteret, og det ligger som grunnlag i mandatet at senteret benytter og formidler kvinne- og kjønnsforskningens resultater i sitt arbeid. For å styrke forskningen foreslo gruppa at det uttrykkelig framgår av mandatet at senteret aktivt skal støtte arbeidet for likestilling innad i akademia, og det skal formidle de praktiske erfaringer og kunnskaper som akkumuleres i kvinneorganisasjonene, grasrotbevegelse, fagbevegelse osv. som et av grunnlagene for forsknings- og utredningsarbeid. Gruppa foreslo videre at senteret skal ha et generelt ansvar for å støtte kvinne- og kjønnsforskningens arbeid. Her tenkte gruppa seg at senteret ville kunne fungere som en støttespiller som arbeider utadrettet med å synliggjøre forskningen og forskningsresultatene i forhold til media og allmenheten, og ved å tale kvinne- og kjønnsforskningens sak i forhold til politiske organer. Gruppa tenkte seg at virkemidlene i stor grad vil være de samme som rådet benytter i dag; arrangering av konferanser, seminarer, kurs etc., foredrag, mediakontakt, ulike typer publikasjoner, kampanjer, nettverksbygging, kontaktformidling, initiering av kunnskapsutvikling m.v. Arbeidsgruppas forslag til mandat for det nye senteret lyder: Kompetansesenteret for likestilling og kvinneforskning (KLOK) - være en pådriver for kvinne-, manns- og kjønnsforskningen ved bl. Arbeidsgruppas forslag til mandat er bare kommentert av et fåtall av høringsinstansene. En del av høringsinstansene ønsker en presisering av mandatet med hensyn til de av SKFs oppgaver som skal ivaretas av det nye senteret. Disse kommentarene har liten relevans i forhold til en omorganisering som ikke omfatter SKF . Forskningsrådet s uttalelse (1996) tjener imidlertid til å understreke at senteret aldri har vært påtenkt oppgaver i forhold til kvinne- og kjønnsforskningen utover miljøstimulerende tiltak og forskningsformidlingen: « Det kan være behov for å presisere i mandatet at senteret ikke skal ha ansvar for initiering og finansiering av kvinne- og kjønnsforskning. Det ville være uheldig om kunnskapsbehovene knyttet til likestilling styrte kvinne- og kjønnsforskningen. Det betyr at mandatet bør utformes slik at misforståelser ikke oppstår på dette punktet. Likestillingsombudet fremhever spørsmålet om legitimiteten for organets pådriverarbeid, dvs. når legitimiteten ikke lenger er et råd med bred representasjon, men den kompetanse senteret totalt sett besitter (1996): « Det bør også gå frem av mandatet at det utadrettede pådriverarbeidet skal baseres på den kompetanse KLOK besitter. Slik mandatet foreløpig er formulert er det ikke lagt til grunn at pådriverrollen skal utøves av den kompetansen som følger av bred kunnskap og ervervet informasjon. Jeg mener mandatet må utformes med utgangspunkt i besittelse/erverv av kompetanse og med de øvrige oppgavene som funksjoner som er utledet av kompetansen. Departementet slutter seg til Hatland-utvalgets framstilling av de hovedroller og funksjoner som en sentral, offentlig instans med ansvar for å fremme likestilling i det norske samfunn må fylle. Disse roller og funksjoner må avspeiles i det nye senterets mandat. Arbeidsgruppa har presisert disse rollene i et utkast til mandat. Mandatet trekker opp hovedlinjene i senterets formål, arbeidsoppgaver, indikerer viktige målgrupper og angir til en viss grad hvilke virkemidler som skal nyttes. Departementet vil i hovedtrekk bygge på arbeidsgruppas forslag i utarbeidelse av mandatet, men med øye for at arbeidsgruppas forslag til mandat tar utgangspunkt i en sammenslåing av Likestillingsrådet og SKF som ikke er aktuell på det nåværende tidspunkt. Mandatet bør slå fast at senterets overordnede formål vil være å arbeide for reell likestilling mellom kvinner og menn. Departementet er enig i at det må fremheves at likestilling ikke utelukkende er begrunnet i demokrati- og rettferdighetshensyn, men også en forutsetning for et velferdssamfunn. Arbeidsområdet er hele samfunnet. Særskilt viktige målgrupper for pådriverarbeid og veiledning vil være myndighetene, organisasjoner, herunder arbeidslivets organisasjoner, næringslivet, akademia, skoleverket og media. Utførelsen av senterets oppgaver henger tett sammen med senterets kompetansenivå. En løpende oppdatering og god oversikt over tilgjengelig kunnskap og erfaring på hele arbeidsområdet vil være en grunnleggende forutsetning for hele senterets drift. Senteret må være kontinuerlig og godt oppdatert på kvinne- og kjønnsforskningens arbeid og resultater, noe som bl.a vil sikres gjennom samlokalisering og samarbeid med KILDEN. I tillegg må senteret følge med i og kartlegge den generelle samfunnsutviklingen for å avdekke forhold og tendenser som kan motvirke oppnådde fremskritt og hindre videre utvikling på likestillingsområdet. Denne oversikten er et viktig grunnlag for et vellykket arbeid i senterets regi. Med utgangspunkt i sin kompetanse forutsettes senteret å være en aktiv pådriver og premissleverandør både overfor konkrete målgrupper, som f.eks. myndighetene og arbeidslivets parter, og i samfunnsdebatten generelt, ikke minst gjennom media. Senteret skal også utvikle den funksjonen Likestillingsrådets sekretariat har i dag som nettverkskoordinator og knutepunkt for likestillingsarbeidere. Departementet mener at mandatet også bør avspeile at senteret skal fungere som et møtested og brukssenter for alle - privatpersoner, organisasjoner, fagbevegelse, media etc. - som er engasjert i likestillingsspørsmål. Senteret bør stå relativt fritt i valg av virkemidler. Det brede spekteret av oppgaver og målgrupper krever også en variert virkemiddelbruk. Virkemidler som følger av oppgavene er mediautspill og -oppfølging, arrangering av og deltakelse på seminarer og konferanser, foredragsvirksomhet, publisering av ny informasjon og statistikk, nyhetsbrev/tidsskrift, og spredning av informasjon gjennom moderne datateknologi etc. Senteret bør også forestå utredningsarbeid, som vil kunne være et viktig og nødvendig virkemiddel, f.eks. for å bidra til å få en problemstilling opp på dagsorden. Det bør fremgå spesielt av mandatet at dette er et virkemiddel som senteret kan benytte sine ressurser til. Utredningsarbeid kan også tenkes gjennomført ved tilførsel av eksterne ressurser, som f.eks. i Likestillingsrådets pågående utrednings- og nettverksprosjekt om arrangerte ekteskap og tvangsekteskap blant norske jenter og gutter med innvandrerbakgrunn. Generelt tenker man seg at senteret i noe større grad enn hva Likestillingsrådet gjør i dag, kan forestå eksternt finansiert prosjektvirksomhet; det være seg utredningsoppdrag som nevnt, kurs- og opplæringsvirksomhet eller utvikling av informasjonsmateriale til bruk for andre. I Innst.S.nr.148 (1992-1993) s. 23 forutsatte Stortingskomiteen at det nye likestillingsorganet skal ha «ein sjølvstendig uttalerett og ei uavhengig rolle vis-a-vis den sitjande regjeringa.» Dette forutsetter et organ som faglig sett ikke er underlagt departementets instruksjonsmyndighet. Valg av tilknytningsform blir ikke nærmere drøftet i NOU 1995:15, men det legges til grunn at det det nye organet skal være «et ordinært forvaltningsorgan, men med en formelt avklart faglig uavhengighet av statsråd og departement». Synspunktet på tilknytningsform begrunnes med at det nye organet vil ha roller som tilsier at organet bør være bevilgningsfinansiert. ( NOU 1995:15, s. 36). I arbeidsgruppas rapport vurderes tilknytningsformer innenfor og utenfor staten; henholdsvis forvaltningsorgan med visse fullmakter og stiftelse. Begge tilknytningsformene vil kunne sikre den faglige selvstendigheten i forhold til departementet og regjeringen som Stortinget har forutsatt. Arbeidsgruppa anbefaler at senteret organiseres som et forvaltningsorgan, men med visse fullmakter som sikrer en faglig uavhengighet og selvstendig uttalerett. For å sikre den faglige uavhengigheten foreslår gruppa også fullmakter som gir den administrative fleksibilitet som er nødvendig for et verdi- og kulturformidlende organ. Samtidig vil den statlige tilknytningen på sikt gi en viss sikkerhet for finansiering. En organisering innen staten vil sikre en noe bedre statlig styring med de bevilgede midlene. Det er generell enighet om at kompetansesenteret bør organiseres som et forvaltningsorgan. Landsorganisasjonen sier (1996): « LO støtter arbeidsgruppas forslag om at KLOK skal være et faglig uavhengig organ og at det organiseres som et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter. LO forutsetter at de ansatte skal være underlagt tjenestemanns- og tjenestetvistloven og følge det statlige avtaleverket. Yrkesorganisasjonenes sentralforbund begrunner synspunktet med at staten bør være den hovedansvarlige for likestillingsarbeidet, mens Norges Bondekvinnelag peker på at statlig tilknytning sikrer finansieringen. Det ser også ut til å være generell enighet om at senteret bør ha en høyere grad av faglig selvstendighet enn et ordinært forvaltningsorgan vanligvis har, jf. Landsorganisasjonens uttalelse gjengitt ovenfor. Næringslivets Hovedorganisasjon (1996) gir uttrykk for at kompetansesenteret bør være «så frittstående som overhodet mulig». De endringene som er gjort i det foreliggende forslaget til kompetansesenter sett i forhold til arbeidsgruppas forslag, får etter departementets syn ingen innvirkning på valg av tilknytningsform. Etter departementets syn vil en organisering som forvaltningsorgan være best egnet. Tilknytningen som forvaltningsorgan innebærer at organet er en del av staten som juridisk person, og at staten har et generelt ansvar for organisering, finansiering og overordnet styring. Organisering innenfor staten signaliserer et fortsatt offentlig ansvar for utviklingen av likestillingsarbeidet i Norge. I overskuelig framtid synes det også å være en forutsetning for dette arbeidet at det er sikret statlig finansiering for å kunne drive under forsvarlige rammer og betingelser. Dette vil også gi staten ved vedkommende departement et klart ansvar for å etablere styringsformer som sikrer effektiv håndtering av de strategiske styringsoppgavene. Senterets oppgaver kan klassifiseres som verdi- og kultur/kunnskapsformidling; virkemidlene vil være informasjon, kunnskapsutvikling, veiledning, nettverksbygging o.l. Senteret vil ikke ha myndighetsutøvende funksjoner; Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling behandler klagesaker i medhold av likestillingsloven. Senterets oppgaver peker i retning av en organisasjonsform som tilrettelegger for faglig uavhengighet og fleksibilitet i ressursdisponering og virkemiddelbruk. Innenfor staten vil forvaltningsorgan med visse faglige og administrative fullmakter være en egnet organisasjonsform. Som forvaltningsorgan vil kompetansesenteret i utgangspunktet være underlagt Kongens instruksjonsmyndighet. Det er imidlertid en forutsetning at organet skal være uavhengig i sin faglige oppgaveutførelse. Det vil med andre ord si at det ikke skal kunne instrueres av andre, i praksis departementet og statsråden, i sin faglige oppgaveutførelse. Begrunnelsen for denne løsningen er at en av kompetansesenterets sentrale oppgaver er å kartlegge og bidra til endring av forhold i samfunnet som motvirker likestilling mellom kjønnene. Da sentrale rammebetingelser for likestillingen legges nettopp i departementet og regjeringen, er det viktig at kompetansesenteret står fritt til å avgi uavhengige uttalelser også om disse organenes avgjørelser. Det vises forøvrig også til Stortingskomiteens uttalelse i Innst.S.nr.148 (1992-1993), se punkt 6.1. Faglig selvstendighet er også nødvendig for å kunne stå fritt til å fokusere på andre områder og problemstillinger enn det den enhver tid sittende regjering prioriterer. Det vil være nødvendig f.eks. for å kunne sette søkelys på kunnskap og forskning som kan tilføre likestillingsarbeidet nye dimensjoner og vise kvinne- og kjønnsperspektivet på nye områder og måter - uavhengig av vedtatte forestillinger eller offisiell politikk. Det presiseres at organet ikke har noen vedtaksmyndighet i enkeltsaker eller lovgivende myndighet, og det vil heller ikke ha noen instruksjonsmyndighet over andre forvaltningsorganer. Faglig uavhengighet av Kongen (departementet og regjeringen) kan sikres ved at denne uavhengigheten lovfestes. Dette vil sikre en frihet for senteret i hvordan senterets oppgaver utføres - dvs. valg av satsingsområder til enhver tid, hvilket fokus organet inntar i den enkelte sak og valg av virkemidler. Statsråden vil være konstitusjonelt og parlamentarisk ansvarlig for kompetansesenteret som forvaltningsorgan. Som utgangspunkt innebærer dette ansvaret at statsråden vil være faglig, økonomisk og rettslig ansvarlig. En lovfestet selvstendighet - eller unntak fra Kongens og departementets instruksjonsmyndighet - når det gjelder den rent faglige oppgaveløsningen i individuelle saker vil imidlertid innebære at statsråden ikke kan trekkes til ansvar for hvilke problemstillinger senteret fokuserer på innenfor sitt mandatområde og de standpunkter organet måtte velge å innta, m.a.o. behandlingen av den konkrete sak. Kongen og departementet vil ha ansvar for å gi forskrifter og vedtekter for organisasjonen innenfor rammen av loven (§ 9) og å foreslå lovendringer, samt ha ansvaret for at bevilgninger stilles til rådighet, herunder ansvar for å knytte relevante krav/betingelser til tildelingen. Den faglige uavhengigheten vil forutsette en viss frihet mht. økonomiforvaltning, ressursdisponering og intern organisering. I St.prp.nr.51 (1996-1997) vil det derfor bli foreslått at Stortinget gir de nødvendige unntak fra bevilgningsreglementet for å sikre den nødvendige selvstendigheten. Departementet foreslår at senteret gis fullmakt med unntak fra Bevilgningsreglementets bestemmelse om at budsjettet skal omfatte samtlige statsutgifter og statsinntekter og om at utgiftene skal oppføres med bruttobeløp (Bevilgningsreglementet § 4). I dette ligger at senterets bevilgninger gis over post 50 i statsbudsjettet. Nettobudsjettering vil bl.a være praktisk ved at senteret vil slippe å søke om overskridelsesfullmakter ved merinntekter i løpet av budsjettåret. Likestillingsrådet har de senere årene hatt inntekter fra prosjektoppdrag, først og fremst fra statsinstitusjoner, bl.a. Barents-prosjektet og Alarmpakke-prosjektet. Det forventes at senteret vil videreføre denne aktiviteten. Nettobudsjettering, som i noe større grad forenkler disponering av merinntekter, kan i seg selv være en spore til slik aktivitet. Departementet foreslår videre at senteret får fullmakt til selv å opprette og inndra de stillinger som det finner nødvendig for å løse de oppgavene de er pålagt, og under hensyn til at antall tilsatte og organisering tilpasses de rammevilkår departementet fastsetter. Dette krever unntak fra Bevilgningsreglementet § 10. Budsjettforslag for senteret vil fra budsjetterminen 1998 bli gitt i St.prp.nr.1 for Barne- og familiedepartementet. Budsjett og regnskap skal følge statsregnskapets budsjettår. Regnskapet skal revideres av Riksrevisjonen. Regnskap og årsmelding skal sendes Barne - og familiedepartementet. Kongens og departementets alminnelige instruksjonsadgang består hva angår andre forhold enn de som er unntatt ovenfor. Dette kommer til uttrykk i forslaget om en forskriftshjemmel i § 9 (se side 18), som gir Kongen fullmakt til å gi vedtekter for senterets organisasjon og virksomhet. Dette gjelder f.eks. regler om styrets oppnevning, sammensetning, ansvar og oppgaver og direktørens ansvar og oppgaver. I tillegg forutsettes at Kongen fastsetter mandat med grunnlag i NOU 1995:15 og rapporten «Om reorganisering av Likestillingsrådet...» som framstilt i kapittel 5. Senteret vil være omfattet av regelverket som ellers gjelder i staten, dvs. forvaltningsloven og offentlighetsloven. Senterets tilsatte anses som statstjenestemenn og de lover og avtaler som gjelder for statstjenestemenn kommer til anvendelse. I NOU 1995:15 foreslås det at senteret organiseres med et styre. Dette forslaget følges opp i arbeidsgruppas rapport. Forslaget begrunnes med at det vil underbygge senterets faglige selvstendighet i forhold til departement og regjering, samtidig som det kan bidra til en styrking av senterets legitimitet og tyngde gjennom de personer som trekkes inn i styret. Styret vil også bidra til å styrke senterets nettverk og samarbeid med andre instanser. I retningslinjene for bruk av styrer i staten anbefales bruk av styre i virksomheter som ikke har oppgaver av myndighetsutøvende eller politikkutformende art. Det legges vekt på at et styre i en slik sammenheng kan skjerpe fokus på strategivalg og resultatoppnåelse i styringskommunikasjonen mellom departement og virksomhet. Et rollebevisst styre vil også bidra til å hindre unødig detaljstyring fra departementet overfor virksomheten («Bruk av styrer i staten», Administrasjonsdepartementet 1993). Hatland-utvalget foreslo et styre med fem medlemmer. I tillegg til at styremedlemmene bør ha bred innsikt og erfaring fra arbeidsområdet, ble det anbefalt at de sentrale partene i arbeidslivet representeres. Under hensyntagen til at en sammenslåing av Likestillingsrådet og SKF ville innebære en større organisasjon med bredere nedslagsfelt og flere oppgaver, foreslo arbeidsgruppa i sin rapport at styret settes sammen med åtte medlemmer, inkludert ansattes representant. I likhet med Hatland-utvalget foreslo arbeidsgruppa representasjon fra arbeidslivet, i tillegg til at kvinne- og kjønnsforskningsmiljøet ble foreslått gitt plass i styret. Hverken i forbindelse med høringen til NOU 1995:15 eller arbeidsgruppas rapport har høringsinstansene hatt innvendinger til at senteret ledes av et styre. Enkelte av høringsinstansene har synspunkter på styrets sammensetning. Yrkesorganisasjonenes sentralforbund har merket seg forslaget om representasjon fra arbeidslivets parter. De ønsker en bredest mulig representasjon fra arbeidslivets side, og ønsker selv representasjon med bakgrunn i at en overvekt av organisasjonens medlemsmasse er kvinner. YS foreslo følgende inntatt i lovteksten (1996): « Styret skal ha bred representasjon fra arbeidslivets parter der samtlige tre hovedorganisasjoner på arbeidstakersiden skal være representert. Kvinneorganisasjonene ytrer ønske om at de blir representert i styret. Norges Bondekvinnelag sier bl.a (1995): « Norges Bondekvinnelag ønsker å presisere betydningen av å ha representasjon fra kvinneorganisasjonene i Likestillingsrådet. Organisasjonene sitter med stor kompetanse og erfaring i likestillingsarbeidet, noe som ikke fullt ut kan erstattes av forskningsmiljøene. Videre vil et samarbeid med organisasjonene i likestillingsarbeidet styrke satsingen generelt. Departementet slutter seg til forslaget om at senteret skal ledes av et styre. Styrets hovedoppgave vil være å understøtte den strategiske såvel som den operative ledelsen av virksomheten på en effektiv måte. Styret skal ha et eget beslutningsansvar, og bør ha generelle fullmakter til å lede virksomheten og føre kontroll med den daglige ledelsen. Styret skal først og fremst være et driftsstyre. De viktigste oppgaver vil være å foreslå virksomhetens budsjett overfor departementet, ansette daglig leder og øvrige personale og styre virksomhetens organisasjon. Styret skal fungere som bindeledd mellom senteret og myndighetene/departementet. Styret tiltenkes ikke et faglig ansvar i den enkelte sak slik som Likestillingsrådet har. Sammensetning av styret må ta utgangspunkt i senterets situasjon og utfordringer, behov og brukergrupper. Det må tas hensyn både til representativitet og kompetanse. Styrets ansvar for organisering og drift av senteret krever medlemmer med administrative kvalifikasjoner, som bør omfatte erfaring fra ledelse og drift av organisasjoner av lignende type. Departementet finner det ikke hensiktsmessig at representasjon fra alle eller visse av hovedsammenslutningene lov- eller vedtektsfestet. Representasjon fra alle hovedsammenslutninger vil gi et urimelig stort styre i forhold til senterets størrelse og ressurser. Det må også understrekes at styret er et driftsstyre for senteret, og ikke et interesse- eller debattorgan med rådgivende eller andre utadvendte funksjoner. I forhold til likestillingsstatsråden forutsettes disse funksjonene å bli ivaretatt av Kontaktutvalget for likestilling som planlegges opprettet (se pkt. 3.2.) og det allerede eksisterende Forum for likestilling i arbeidslivet, der arbeidslivets parter møter likestillingsstatsråden tre-fire ganger årlig. Departementet foreslår et styre på inntil sju personer, inklusive ansattes representant. Dette vil gi rom for å oppfylle de faglige, administrative og representative krav til styret som er oppstilt ovenfor. Departementet foreslår at det oppnevnes tre vararepresentanter som innkalles etter tur (prioritert vara). Dette vil sikre kontinuitet og engasjement hos varamedlemmene. Funksjonstid for styret bør være på fire år. Av hensyn til kontinuitet bør oppnevning av styret foretas med halvparten av styret annet hvert år. Ved førstegangsoppnevning kan halve styret oppnevnes for to år. Det bør være adgang til en gangs gjenoppnevning. De nærmere detaljer for styrets oppgaver, sammensetning og funksjonstid fastsettes i senterets vedtekter. Hatland-utvalget og arbeidsgruppa er samstemmige i at den daglige drift av senteret bør forestås av en direktør som ansettes på åremål. Styret ansetter/avskjediger direktøren. Hatland-utvalget legger vekt på en klar oppgavefordeling mellom styreleder og den daglige leder. Dette vil forhindre kompetansestrid og uklare ansvarsforhold. Den daglige lederen må ha det løpende, daglige ansvaret for praktisk drift og faglig oppgaveløsing. Vedkommende må være ansvarlig overfor styret for at virksomheten drives innenfor vedtatte budsjetter, for å legge regnskapet fram for styret og å lage innstilling til styret i alle ansettelsessaker. Høringstansene har få kommentarer til forslaget vedrørende oppgavefordeling mellom styret og daglig leder og forslaget om åremålsansettelse av daglig leder. Enkelte forutsetter at daglig leder har en høy mediaprofil, bredt kontaktnett og nyter bred tillit og respekt. Næringslivets Hovedorganisasjon sier f.eks. (1996): « Daglig leder må ha troverdighet i det brede lag i befolkningen, ikke bare i likestillingskretser. Vedkommende må ha en bred plattform fra privat og offentlig virksomhet og vide fullmakter til å føre, delta og være premissleverandør for likestillingsdebatten i Norge. Departementet slutter seg til forslaget om ansettelse av direktør på åremål. Kompetansesenterets virksomhet forutsetter en daglig leder med særlige evner og muligheter for faglig nyorientering. Dette ligger til rette for en ansettelse i åremålsstilling. Hovedregelen er at oppnevning til åremålsstilling skal være for seks år av gangen med adgang til nyoppnevning én gang for hver tjenestemann. Departementet kan ikke se at det foreligger grunner til å fravike hovedregelen i dette tilfellet. Bestemmelsen om tilsetting på åremål og åremålsperiodens lengde fastsettes i § 9 tredje ledd, mens de nærmere bestemmelser om direktørens oppgaver fastsettes i vedtektene for senteret og virksomhetens personalreglement. Det opprettes ikke nye stillinger i forbindelse med etableringen av kompetansesenteret, og driften forutsettes ivaretatt innenfor de samme budsjettrammene som Likestillingsrådet har pr. i dag. Senteret vil administrativt sortere under Barne- og familiedepartementet og få sine bevilgninger over dette departementets budsjett. En forholdsmessig andel av budsjettmidlene som er avsatt over Barne- og familiedepartementets budsjett for 1997 til Likestillingsrådet må overføres til nytt kapittel opprettet for kompetansesenteret. Dette omtales nærmere i St.prp.nr.51 (1996-1997). Selve omorganiseringen vil utløse kostnader til etablering av nye kontorplasser, flytteutgifter samt markedsføring av det nye senteret. Disse utgiftene vil dekkes ved omdisponeringer innen Barne- og familiedepartementets budsjett for 1997. Det vil i omorganiseringsprosessen bli vurdert om etablering og drift av noe infrastruktur vil kunne samfinansieres av kompetansesenteret (Barne- og familiedepartementet) og KILDEN (Norges forskningsråd). Det forutsettes at samlokaliseringen også omfatter Likestillingsombudet. Det vil påløpe utgifter til styrehonorar (inntil sju personer) omlag tilsvarende utgiftene til honorar av Likestillingsrådets medlemmer i dag (sju personer). Utgifter som påløper i forbindelse med kontaktutvalget for likestilling vil bli dekket over BFDs ordinære budsjett. Departementet vil få ansvar for overføring av budsjettmidler, resultatkontroll, oppnevning av styre samt administrering av vedtekter. Dette vil ikke medføre merarbeid i forhold til dagens situasjon. I forbindelse med nedleggelsen av Likestillingsrådet og opprettelsen av Kompetansesenter for likestilling foreslås någjeldende § 9 i likestillingsloven endret. Nytt første ledd hjemler opprettelsen og eksistensen av et nasjonalt kompetansesenter som skal fremme likestilling, kalt Kompetansesenter for likestilling. I nytt annet ledd legges myndigheten til å oppnevne styret til departementet, dvs. Barne- og familiedepartementet. Styrets størrelse, funksjonstid, evt. forslagsrett mht. styremedlemmer m.v. fastsettes i vedtektene. Det vises forøvrig til kapittel 7. I nytt tredje ledd bestemmes at senterets daglige ledelse skal forestås av en direktør som tilsettes på åremål for seks år av gangen. Det er styret som tilsetter direktøren. Nærmere bestemmelser om tilsetting, oppgaver etc. vil bli fastsatt i vedtektene. Det vises forøvrig til kapittel 8. Nytt fjerde ledd første punktum gir Kongen fullmakt til å fastsette vedtekter for kompetansesenteret. Vedtektene skal angi senterets mandat, dvs. formål og rammene for senterets virksomhet som framstilt under kapittel 5. Videre skal vedtektene inneholde bestemmelser om styrets sammensetning, oppnevning, oppgaver og ansvar samt enkelte andre organisatoriske bestemmelser, som direktørens oppgaver og ansvar. Nytt fjerde ledd annet punktum fastsetter at senteret skal utføre sine oppgaver på en selvstendig og uavhengig måte. Det ligger i dette at senteret ikke kan overprøves av Kongen eller departementet i sin faglige oppgaveutførelse. Således kan disse organ f.eks. ikke omgjøre uttalelser som senteret har kommet med. Disse organene kan heller ikke instruere senteret i hvilke saker som skal tas opp eller ikke. Begrunnelsen for dette er at senteret skal ha en uavhengig og kritisk stilling til alle forhold som påvirker likestillingen mellom kjønnene. Da departement og regjering hører med til de som legger viktige rammebetingelser også på dette området, er det viktig at senteret står fritt til å ta opp til vurdering og uttale seg om disse organers avgjørelser. Organiseringen som forvaltningsorgan forutsetter imidlertid en generell instruksjonsadgang når det gjelder kompetansesenterets virksomhet og organisasjon. Det vises forøvrig til kapittel 6. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endring i lov 9. juni 1978 nr 45 om likestilling mellom kjønnene. Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endring i lov 9. juni 1978 nr 45 om likestilling mellom kjønnene i samsvar med et fremlagt forslag. Forslag til lov om endring i lov 9. I lov av 9. juni 1978 nr 45 om likestilling mellom kjønnene gjøres følgende endring: (Kompetansesenter for likestilling) Det opprettes et nasjonalt organ for fremme av likestilling under navnet Kompetansesenter for likestilling. Senteret ledes av et styre som oppnevnes av departementet. Senterets daglige ledelse forestås av en direktør som tilsettes av styret. Direktøren tilsettes på åremål for seks år av gangen, med adgang til én gangs nyoppnevning. Kongen fastsetter vedtekter om mandat, styrets sammensetning og funksjonstid og senterets organisering forøvrig. Forøvrig utfører senteret sine oppgaver selvstendig og uavhengig. Stortinget anmodet, i forbindelse med behandlingen av Dok.nr.8:108 (1995-1996) om forslag om at Stortinget skal oppnevne Barneombudet, Likestillingsombudet og Forbrukerombudet, regjeringen om å belyse ombudenes roller og uavhengighet i forhold til departementet i sine framlegg til Stortinget om oppfølging av Befring-utvalget, Hatland-utvalget og Rimberg-utvalget ( Innst.S.nr.107 (1996-1997)). Likestillingsombudets organisasjon og virksomhet fungerer etter departementets vurdering godt i sin nåværende form. Hatland-utvalgets mandat, jf kgl. res av 22. april 1994, ble derfor begrenset til at utvalget skulle gjennomgå og skissere alternative organisasjonsformer for Likestillingsrådet. Mandatet forutsatte at utvalgets forslag ikke skulle innebære vesentlige endringer i departementets og Likestillingsombudets arbeidsområder. Hatland-utvalgets flertallsforslag innebar da heller ikke noen forslag til endringer hva angår Likestillingsombudets organisasjon og virksomhet. Da ombudets organisasjon og virksomhet heller ikke berøres av det foreliggende forslaget til omorganisering av Likestillingsrådet og endringer i likestillingsloven § 9, har departementet funnet det hensiktsmessig å gi en omtale av ombudets rolle og uavhengighet i et vedlegg til proposisjonen. Likestillingsombudets oppgaver og virksomhet er hjemlet i likestillingsloven § 10. Ombudets oppgave er, ut fra hensynet til likestilling mellom kjønnene, å påse at likestillingslovens bestemmelser ikke overtres. Ombudet skal av eget tiltak eller på grunnlag av henvendelse fra andre, gjennom forhandlinger, virke til at lovens bestemmelser følges. Ombudets virksomhet skal omfatte all privat virksomhet og offentlig forvaltning, med unntak for indre forhold i trossamfunn. Loven håndheves ikke på familielivets område. I praksis er en lang rekke av de klagesakene ombudet behandler knyttet til forhold i arbeidslivet, både innen privat og offentlig virksomhet. Ombudets hovedoppgave er å behandle enkelttilfeller av påståtte brudd på likestillingsloven. Dersom ombudet finner at et forhold er i strid med loven, skal ombudet forsøke å få til en frivillig ordning. Under slike forhandlinger kan ombudet, foruten å tilkjennegi hva som er lovens minimumskrav, gi uttrykk for hvor langt det er ønskelig at forhandlingsparten (den eller de som påstås å ha brutt loven) går i å innrette seg eller forhandle. Ombudet kan normalt ikke treffe bindende vedtak. Dersom Likestillingsombudet ikke oppnår noe gjennom frivillige forhandlinger, kan ombudet forelegge saken for Klagenemnda for likestilling. Partene kan også selv klage saken inn for nemnda. Nemnda har kompetanse til å gi rettslig bindende påbud eller forbud overfor partene. Likestillingsombudet kan treffe bindende vedtak på samme måte som Klagenemnda for likestilling, dersom ombudet ikke oppnår frivillig ordning og det antas å medføre ulempe eller skadevirkning å avvente nemndas vedtak. Ombudet skal opptre aktivt for å virke til at lovens bestemmelser følges i praksis, og tar derfor også på eget initiativ opp saker, gjerne av mer prinsipiell karakter. Utover å føre tilsyn med at likestillingslovens regler overholdes, skal ombudet arbeide for å gjøre ombudsordningen og loven kjent. En god del av ombudets ressurser brukes til å informere og veilede enkeltpersoner og organisasjoner om regelverket. Likestillingsombudet oppnevnes av Kongen i statsråd for 6 år av gangen. Likestillingsombudet har et eget sekretariat som i dag omfatter en kontorsjef, fire saksbehandlerstillinger og to kontormedarbeidere. Personalet ved ombudets kontor ansettes av ombudet selv, med unntak for kontorsjefen som p.t. ansettes av departementet. Likestillingsombudets budsjett for 1997 er på kr 4, 3 mill. Det dekker også utgiftene til Klagenemndas virksomhet og fellesutgifter for Likestillingsombudet og Likestillingsrådet, såsom husleie, strøm, data, kontorrekvisita og renhold m.v. Likestillingsombudet er et såkalt forvaltningsombud. Ombudet er underlagt forvaltningsloven og er en del av forvaltningen i form og funksjon. Likestillingsombudet oppnevnes av Kongen i statsråd, og statsråden i Barne og familiedepartementet har det konstitusjonelle og parlamentariske ansvaret. Likestillingsombudet er et ordinært forvaltningsorgan, men i motsetning til f.eks. et direktorat har ombudet en faglig selvstendig og uavhengig stilling i forhold til departementet. Det vil si at departmentet ikke kan instruere ombudet i faglige spørsmål. Dette følger av likestillingsloven § 10 siste ledd, forsåvidt som Kongen bare er gitt myndighet til å gi regler om Likestillingsombudets organisatoriske forhold. Likestillingsombudets uavhengighet er forøvrig uttrykkelig presisert i lovens forarbeider der det heter (Ot.prp.nr.33 (1974-1975), s. 50): En praktisk konsekvens av ombudets faglige selvstendighet viser seg f.eks. ved at ombudet kan gi - og gir - uttrykk for syn som står i motstrid til departementets eller regjeringens syn i samme sak. En viss kontakt på faglig plan skjer gjennom de såkalte kontaktmøtene mellom ombudet, Likestillingsrådet og departementet, der de respektive instansene informerer hverandre om sin virksomhet. Her finner altså ikke sted noen form for instruering eller overordnet styring av ombudet på det faglige planet. Kontaktmøtene avholdes ca fire ganger årlig. Departementet har også et samarbeid med Likestillingsombudet ved vurdering av og utarbeidelse av forslag til endringer i likestillingsloven og forskriften for Likestillingsombudets organisasjon og virksomhet. Viktige initiativ til endringer kommer nettopp fra Likestillingsombudet som gjennom sin daglige anvendelse av loven og forskriften ser hvor det er behov for endringer. Administrativt og økonomisk er Likestillingsombudet underlagt departementet. Budsjettforslaget for Likestillingsombudet presenteres i St.prp.nr.1 for Barne- og familiedepartementet, og ombudet avgir årlig rapport til departementet med redegjørelse for sin virksomhet i det foregående året. Rapporten innarbeides i St.prp.nr.1. Kongen har myndighet til å gi regler om Likestillingsombudets virksomhet og organisasjon, jf likestillingsloven § 10. Slike regler er gitt i Forskrift om organisasjon og virksomhet for Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling, vedtatt av Forbruker- og administrasjonsdepartementet 15. mars 1979, senere endret en rekke ganger. Forskriften gir regler om saksbehandlingen hos ombudet samt organiseringen av sekretariatet og ombudets personalforvaltning, men legger ingen føringer på det faglige innholdet i ombudets virksomhet. Den administrative og økonomiske ansvaret nødvendiggjør en viss kontakt. Denne kontakten er imidlertid begrenset til å gi oppfølging, råd og veiledning i økonomiske og administrative spørsmål. Utnevningen av Likestillingsombudet skjer av Kongen i statsråd. Det er departementet som foretar innstillingen til ombudsstillingen. Dette skjer gjennom en meget grundig vurdering, med utgangspunkt i at den som ansettes skal være den best kvalifiserte utifra en vurdering av bl.a utdanning, praksis og personlige egenskaper. Om Likestillingsombudets kvalifikasjoner heter det forøvrig i Ot.prp.nr.33 (19974-75), s 50: « Den som oppnevnes til ombudet burde ideelt sett ha administrativ erfaring, kjennskap til arbeidslivet, utpregete forhandlingsevner og innsikt i likestillingsspørsmål. Arbeidet vil i ganske stor utstrekning være preget av juridiske problemstillinger. Dette gjelder ikke bare tolking av likestillingsloven som reiser en rekke juridiske problemstillinger. Likestillingsombudet vil også måtte ta stilling til andre forvaltningsrettslige og privatrettslige spørsmål. Og det er videre forutsetningen at Likestillingsombudet skal gi rettshjelp til privatpersoner som er krenket ved overtredelse av loven. På denne bakgrunn synes det naturlig at Likestillingsombudet må være jurist eller at Ombudets stedfortreder i hvert fall er jurist.». Ombudsstillingen utlyses forøvrig på ordinær måte for statlige stillinger, slik at det står åpent for enhver interessert å søke. Ved tilsetting av ombudet gjelder de vanlige regler ved tilsettinger i staten. Det er departementets vurdering at Likestillingsombudets uavhengige og selvstendige stilling i forhold til departement og regjering ivaretas i tråd med de forutsetninger som er gitt i likestillingsloven og forarbeidene. Det har fra departementets side aldri vært tvil om Likestillingsombudets uavhengighet, og både departementet og Likestillingsombudet selv er nøye med å handle på en slik måte at ombudets faglige integritet bevares. Ombudet har selv, i forbindelse med behandlingen av Dok.nr.8:108 (1995-1996) gitt uttrykk for at dette også er ombudets oppfatning av tilstanden. I ombudets brev av 13. november 1996 til Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen uttalte ombudet følgende: « Ombudet oppfatter således sin virksomhet som klar uavhengig og selvstendig forsåvidt gjelder faglige spørsmål, herunder tolking og vurderingen av likestillingslovens bestemmelser. Departementet vil også påpeke at Likestillingsombudet ved flere anledninger har avgitt høringsuttalelser, som er offentlig tilgjengelig, og kommet med uttalelser i media som ikke nødvendigvis har vært i overenstemmelse med departementets syn. Dette må tas som et klart uttrykk for at ombudet har en faglig sett selvstendig stilling i forhold til departementet. Departementet har forøvrig erfaring med at faglig uenighet mellom departement og ombud kan gi interessante og fruktbare debatter og innspill i forhold til det arbeidet departementet gjør på det likestillingspolitiske feltet. Høringsinstansene til NOU 1995:15 «Et apparat for likestilling»1 ) - Kulturdepartementet* - Nærings- og energidepartementet* - Delta Kappa Gamma Society International* - Kvinnefronten* - Kvinners Frivillige Beredskap* - Latinamerikagruppa i Norge' - Norsk helse- og sosialarbeider forbund* - Norsk Psykologforening, Kvinnepolitisk Utvalg* - Norges forskningsråd, SKF* Høringsinstansene til rapporten «Om reorganisering av Likestillingsrådet, herunder en sammenslåing av Likestillingsrådets sekretariat og Sekretariatet for kvinneforskning» (Mai, 1996) - Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet* - Høgskolen i Bergen* - Faggruppa for distriktskvinneforskning og -utvikling* - Høgskolen i Harstad* - Høgskolen i Lillehammer* - Høgskolen i Molde* - Høgskolen i Nord-Trøndelag* - Høgskolen i Stavanger* - Høgskolen i Sør-Trøndelag* - Høgskolen i Telemark* - Høgskolen i Ålesund* - Avd. for kvinnerett, Inst. for off. - Senter for kvinneforskning, UiO* - Nordisk institutt for kvinne- og kjønnsforskning* - Senter for humanistisk kvinneforskning* - Senter for kvinneforskning, NTNU* - Institutt for samfunnsforskning* - Nord-Trøndelagsforskning* - Norsk institutt for studier av forskning og utdanning* - Norsk utenrikspolitisk institutt* - NORUT* - ASK-gruppa (Administrativ samordningsgruppe for kvinne- og kjønnsforskning i Forskningsrådet) - WITEC-Norway* - ODA - Nettverk for kvinne- og kjønnsforskning ved Høgskolen i Lillehammer* - NorFA* - NSU* 011 som har avgitt uttalelse er merket med * Ot.prp.nr.50 (1996-1997)
|
lovdata_cd_42184
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.728
|
Skader på skulder / bløtdelsskader rundt skulder som ikke er tabellfestet (f.eks rotator-cuff skader og impingement syndrom) vurderes med særlig vekt på bevegelighet og abduksjonsevne. Utgangspunktet for sammenligning er rammene for instabilitet/artrodese med aktiv scapula-thoracal bevegelse. Et annet relevant punkt for sammenligning kan være punktene 3.9.1-2 (skade på hhv. Nervus thoracicus longus og nervus axillaris) Medisinsk invaliditet for skader av denne typen må ikke fastsettes for tidlig da langsiktig prognose er god og tilstanden ofte kan bedres operativt.
|
digibok_2007092504015
|
books
| 1,991
|
no
|
0.85
|
Utredning fra et utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon av 7. september 1988. Avgitt Kulturdepartementet 15. april 1991. Grytting A/S, Orkanger Utvalget som ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 7. september 1988 for å utrede bibliotekenes oppgaver i formidlingen av informasjon, kunnskap og kultur i vårt moderne samfunn, legger med dette fram sin innstilling. Innstillingen er enstemmig. Bakgrunn for at utvalget ble nedsatt =: Problemstillingene Virkemidler for biblioteksektoren rammer, oppgaver og arbeidsdeling Et organisert nettverk Bibliotekdirektoratet Nasjonalbiblioteket .. Biblioteksektoren i det moderne samfunn - hvilke utfordringer skal utvalget arbeide med? Utvalgets arbei blemstillinger Mål og oppgaver Oppgaver på samfunnsnivå: Hva er et nasjonalt forvaltningsansvar for biblioteksektoren: Brukerrelaterte behov og tilbud av bibliotektjenester; mål og rammer. Hvilke behov skal tjenestene dekke? Ressurstilførsel og ressursbruk. Ansvar og finansiering, muligheter for medvirkning fra privat sektor .. Kultur og folkeopplysning . Brukerbehov og tilbudsstrategi: FRA BOK TIL BIBLIOTEK. Kunnskap og bibliotek i en ung nasjonalstat-Hovedtrekk ved utviklingen av folkeopplysning og skrift kultur i Norge 1814-1905 Bibliotekene i perioden etter 1900: Kultur og kunnskap i utbyggingen av det moderne Norge Næringsstruktur og bosetting .... Utviklingen etter 1965 STRUKTUREN... Fag- og forskningsbibliotekene . Bibliotekstrukturen Den nasjonale organisering Fag- og forskningsbibliotekene Fylkesbibliotekene Folkebibliotekene Grunnskolebibliotek Bibliotek i de videregående skolene Biblioteksektoren: Anskaffelse Fag: Utlån Fag. Referansetjenester ........ Pag: Fjernlånstjenester = Fag- og forskningsbibliotekene Folkebibliotekene 5.101 5. Institusjoner rettet mot biblioteksektoren .. AIL Biblioteksentraien Statens bibliotek- og informasjons: Støtteordninger Litteraturforsyningen Språkutvikling - analfa Orä/bilde-dimensjonen « Okt fritid ns Informasjon Informasjonspolitikk Folkeopplysning masjon Rettighetsspørsmål Offentlig informasjon Næringslivsinformasjon Kunnskap Utdanningspolitikken Universitetsbibliotekenes situasjon Skolebibliotekene ........ Bibliotekenes integrering I funnslivet a Intemasjonaliseringen .. Private og halvoffentlige bibliotek For dårlig utbygde skolebibliotek .. Gratisprinsippet Betalingstjenester bibliotekene imellom . Et norsk nasjonalbibliotek ...... Utvalgets uttalelse 20. Regionale tjenester Fylkesbibliotekene og Bibliotekdi rektoratet: PRIORITERINGER OG SATSINGSOMRÅDER ... 8226 Støtte til distribusjon av bibliotek. hvile krav må uidanningssystemet møte? 83 — Bibliotekene I samfunnspolitikken - satsingsområder 84 — Framtidsvisjoner: liotekretten Innledning .... Akkvisisjon 1 — Avleveringsplikt 1. Bruk ww... 1 — Fremstilling av talebøker ... 2 — Eksemplarfremstilling I bibliotek Konserverings- eller beredskapshensyn : Komplettering .. VEDLEGG? Bibliotek i Norge. FAG- OG FORSKNINGSBIBLIOTEK Diagrammer: Antall bind i 1000 bind, 1970-89 .. Mikroformer, 1000 reg. enh., 1979-89 Lyd- og bildemateriale, 1000 reg. Brutto tilvekst i bind, 1977—89 Løpende periodika, antall tiler, 1979-89 Brutto tilvekst og løpende periodika (pst.-utvikling), 1979-89 ..... Utgifter til akkvisisjon i mill. kr., 1979-80 Utførte årsverk, 1970-89 ...... Mottatte fjernlånsbestillinger, 198289 Registrerte referansetjenester, 1984-89 Registrerte SDI-profiler, 1984-89 Produktivitetsutvikling, 1979-89 Gjennomsnittlig bindpris, 1970-90 Prisstigning, 1970-90 .. Samlngsutviklng og inflasjonsjusiere ak. NASJONAL-, UNIVERSITETS- OG HØGSKOLEBIBLIOTEK Diagramme! Antall bind i 1000 bind, 1970-89... Mikroformer, 1000 reg. enh., 1979-89 lyd og bildemateriale, 1000 reg. enh. 1979-89 ... Løpende periodika, antall titler, 1970-89 Brutto tilvekst og løpende periodika (pst -utvikling), 1970-89 Utgifter til akkvisisjon i mill. kr., 1970-89 Utførte årsverk, 1970-89 ...... Utlån i 1000, 1979—89 Produktivitetsutvikling, 1979-89... Tabeller: Bokbestand, mikroformer, lyd- og bildemateriale, løpende periodika .... Antall bind i 1000 bind, 1979-89 Mikroformer, 1000 reg. enh., 1979-89 | Lyd- og bildemateriale, 1000 reg. Brutto tilvekst i bind, 197989 Løpende periodika, antall titler, 1979-89 Brutto tilvekst og løpende periodika(pst-åi vikling), 197989 Utgifter til akkvisisjon i mill kr. 190 191 191 MED UNDERGRUPPER Diagrammer: Antall bind i 1000 bind, 1979-89 . 'Mikroformer, 1000 reg. enh. Lyd" og. bildematenile, 1000 reg. enh. 1979-89... Løpende periodika, antall titler, 1979-89 Utforte årsverk. Utlån i 1000, 1979-89 = Utgifter til akkvisisjon i mill kr., 1979-89 Inflasjonsjusterte akkvisisjonsutgifter i mill 1979-kr. Antall bind (kake og søyle) Mikroformer (kake og søyle) Lyd: og bildemateriale (kake og søyle) Brutto tilvekst (kake og søyle) Løpende periodika, antall titler (kake og søyle) Utgifter til akkvisisjon (kake og søyle) Utførte årsverk (kake og søyle) Utlån (kake og søyle) FOLKEBIBLIOTEK Diagrammer: Innkjøpsutgifter for AV-media, 1979-89 Totale driftsutgifter i mill. kr., 1979-89 Drifts- og mediautgifter pr. Totalt antall årsverk, 1984-89 = Total bestand i 1000 enh., 1979-89... Utlån av bøker for barn og voksne i 1000 enh. Relativ vekst av utlån av bøker, Utln av annet materiale enn bøker i 1000 enh. Relativ vekst av utlån av annet materiale og totalt utlån, 1979-89 ..... Totalt utlån pr. innbygger, 1979-89 .. Innkjøpsutgifter i nominelle kr. Innkjøpsutgifter i 1979-kr. Tilvekst og abonnement på tidsskrifter og Utlan 2. SKOLEBIBLIOTEK I GRUNNSKOLEN Diagrammer: Totale innkjøpsutgifter i mill. kr, 1979-89 Totale innkjøpsutgifter pr. elev, 1979-89 Utlån i 1000 utlån, 1979—89 .... Antall utlån pr. 'Total bestand i 1000 enh. Antall bind pr. Annet materiale i 1000 enh., 1979-89 -.. Relativ vekst i annet materiale, 1979-89 Antall utlån i 1000 utlån. Relativ vekst i utlån, 1979-89 . Totale innkjøpsutgifter i mill. kr., 1979—89 Relativ vekst i innkjopsutgifter (nominelle kr) Relativ. vekst I innkjøpsutgiter (1978-kr), 1979-89 . I kongelig resolusjon av 07.09.1988 ble bibliotekutvalget oppnevnt. Det daværende Kultur- og vitskapsdepartement gav denne grunngivningen for oppnevning av et utvalg til å utrede bibliotekenes oppgaver: Kultur- og vitskapsdepartementet gjer med dette framlegg om at det blir oppnemnt eit utval til å greie ut kva for oppgåver biblioteka bør ha i formidlinga av informasjon, kunnskap og kultur i vårt moderne samfunn. Utvalet skal særleg drøfte korleis biblioteka best mogleg kan setjast i stand til å ta seg av desse oppgåvene. Kyrkje og undervisningskomitéen i Stortinget har ved fleire høve understreka at det trengst ei særskild bibliotekutgreiing. Da Ot.prp. nr. 14 for 1985—86, Lov om folkebibliotek, vart drøfta i Stortinget, sa komitéen m.a. at «det er behov for en bredere utredning om bibliotekenes rolle og funksjon, ikke minst i forhold til formålsparagrafen i lovforslaget» (Innst. O. nr. 16 for 1985—86 s. 2). Lov av 20. desember 1985 nr. 108 om folkebibliotek vart sett i kraft 1. januar 1986, samtidig med at det nye inntektssystemet for kommunar og fylkeskommunar tok til å gjelde. Frå same tid er det teke inn reglar om skolebibliotektenestene i lovene om skoleverket. Det ligg føre fleire utgreiingar som drøftar visse sider ved det norske bibliotekvesenet. Kultur- og vitskapsdepartementet ser det som viktig at vi no kan få ei meir samla utgreiing som m.a. ser oppgåvene til dei ulike biblioteka — folkebibliotek, skolebibliotek, fag- og forskningsbibliotek m.fl — i nær samanheng. Det gjeld m.a. i forhold til nye media og ny teknologi, og spørsmålet om visse avgrensa tenester bør betalast av brukarane ved gebyr eller liknande. Det vil vere vanskeleg å auke ressursinnsatsen vesentleg i komande år. Utvalets arbeid må derfor tilpassast eksisterande ressursrammer. 1.2 UTVALGETS SAMMENSETNING 0G MANDAT Utvalget fikk denne sammensetningen: Fylkesordfører Sigbjørn Eriksen, Bodø Lektor Jorunn Øxnevad Lie, Førde Statsarkivar Hans Eyvind Næss, Stavanger" Departementet fikk i oppgave å fastsette sekretariatstjenesten. Denne ble lagt til Statens bibliotektilsyn. Utvalget fikk dette mandatet: 1. Utvalet skal gi eit kort oversyn over det norske bibliotekvesenet i dag, med særleg vekt på oppgåver, organisering og finansiering. 2. Utvalet skal greie ut kva for oppgåver biblioteka bør ha i formidlinga av informasjon, kunnskap og kultur i vårt moderne samfunn. 3. Utvalet skal vurdere arbeidsdelinga og samarbeidet mellom ulike bibliotekslag, og mellom biblioteka og andre offentlege institusjonar. 4. Utvalet skal leggje særleg vekt på tiltak som kan gi rasjonelle løysingar når det gjeld organisasjon, økonomi, arbeidsordningar og lagring av informasjon, m.a. ved bruk av datateknologi. 6. Utvalet skal vurdere den offentlege finansieringa av ulike bibliotekslag og ulike bibliotekfunksjonar m.a. for å klargjere ansvarsdelinga mellom ulike offentlege organ og nivå. Det skal i denne samanhengen leggjast vekt på prinsippa bak det nye inntektssystemet. 7. Utvalet skal i si vurdering byggje på den same offentlege innsatsen som i dag. Dersom utvalet likevel finn å måtte fremme avgrensa forslag som går ut over den totale offentlige innsatsen i dag, skal slike framlegg setjast opp i prioritert rekkjefølge. 7 Etter forslag fra Kommunenes sentralforbund oppnevn: te Kultur- og. vitenskapsdepartementet Hans Eyvind Næss som medlem av utvalget f.o.m. 4 januar 1989. Anders Ericson, konsulent i Statens bibliotektilsyn, fungerte som sekretær fram til 1. februar 1990. Sekretærstillingen var på halv tid til fram til 1. juli 1989. Fra 1. mars 1990 ble avdelingsleder ved Rogaland fylkesbibliotek, Kjartan Vevle, engasjert som sekretær i 3/5 stilling. Førsteamanuensis Rolf Dahlø, Riksbibliotektjenesten, har deltatt i sekretariatets arbeid fra 1. juli 1990. Utvalgets første møte var 7. november 1988. Det har til sammen vært 16 utvalgsmøter. En del av utvalgets møter har vært kombinert med studiebesøk til bibliotek og biblioteksadministrative institusjoner. Ett av utvalgets møter (april 1989) ble lagt til Trondheim. Utvalget har også foretatt to studiereiser kombinert med utvalgsmøter, den første til Nordland/Finnmark (august 1989), den andre til Danmark (november 1989). I slike forbindelser har utvalget besokt disse bibliotekene og institusjonene: Studieturen til Danmark ga utvalget anledning tilå bli orientert om omorganiseringen av Bibliotektilsynet og Rigsbibliotekarembedet til Statens Bibliotekstjeneste f.o.m. 111990. for bibliotek. I seminaret deltok omlag 20 deltakere fra ulike institusjoner innen dansk bibliotekvesen. Seminaret ble arrangert i samarbeid med Bibliotektilsynet og Rigsbibliotekarembetet i Danmark. Utvalget har også hatt forberedte innlegg fra og møter/samtaler med representanter fra disse. Utvalget innhentet i januar/februar 1990 skriftlige uttalelser fra en rekke bibliotek og bibliotekorganisasjoner omkring sentrale bibliotekpolitiske og organisatoriske spørsmål. Utvalget vil takke alle institusjoner og enkeltpersoner som gjennom dette kontaktarbeidet på ulike måter har bidratt til utvalgets arbeid med innsikt, informasjon og inspirasjon. Utvalget ble ved oppnevningen ikke gitt noen bestemt tidsfrist for arbeidet. Fra departementets side ble det antydet at en toårsperiode ville være et rimelig utgangspunkt for arbeidet. Utvalget tok på grunnlag av dette ved starten av arbeidet sikte på å fullføre arbeidet innen årsskiftet 1990/91. Utvalgets sekretariat måtte reorganiseres våren 1990, og utvalget ga da ovenfor departementet uttrykk for at det ville være ønskelig å forlenge tidsrammen for arbeidet noe utover årsskiftet 1990/91. Dette har medført at utvalgets arbeid har blitt svært hektisk i sluttfasen. Flere av utvalgets medlemmer har deltatt i skrivearbeidet. Utvalget hadde sitt siste møte i begynnelsen av mars 1991. Pg.a. av den knappe tidsplanen har utvalgets sluttbehandling av den ferdige innstillingen foregått ved post. Utvalget vil også understreke at utredningen på enkelte områder er noe mindre gjennomarbeidet enn det som ideelt sett ville vært ønskelig. Bl.a. bærer utredningen fortsatt noe preg av å være skrevet av flere bidragsytere, men tidsplanen ga dessverre ikke anledning til en fullstendig redaksjonell gjennomgang av utredningen før trykking. Bibliotekene har mange viktige oppgaver i det norske samfunnet: il avansert forskning. Utvalget drøfter i kap. Bibliotekenes oppgaver i det moderne samfunn må klargjøres gjennom innsikt i behovet for konsekvens mellom samfunnets mål for de enkelte sektorer og bibliotekenes muligheter for å bidra til å realisere disse målene. Men bibliotekene må samtidig møte krav om effektiv ressursutnytting for sektoren som helhet og innen det enkelte bibliotek. Bibliotekene er et middel til å realisere samfunnets mål på ulike sektorer, og utvalget drøfter i utredningen hvordan biblioteksektoren kan settes i stand til å realisere disse målene og møte krav om funksjonell effektivitet. Utvalget gir i kap. 4 en kort fremstilling av utviklingen av bibliotek i Norge. Dagens bibliotekstruktur er en konsekvens av en historisk prosess. Fremveksten av norske bibliotek skjedde delvis som lærde boksamlinger som skulle bidra til etableringen av Norge som en selvstendig stat med egne institusjoner for høyere utdanning, og delvis som enkle boksamlinger som skulle stimulere lesning og kunnskapstilegnelse og danne grunnlaget for at stadig større deler av befolkningen kunne ta del i politisk liv. Fra etableringen av en norsk stat i 1814 fungerte Universitetsbiblioteket i Oslo som norsk nasjonalbibliotek. I det 20. skjedd en sterk utbygning av det nasjonale bibliotekvesen og den offentlige medvirkning i drift av ulike typer bibliotek. Norge har imidlertid ennå ikke fått en organisering av nasjonale bibliotekfunksjoner som er funksjonell i forhold til alle de desentraliserte institusjoner for høyere utdanning og forskning som er bygd opp i løpet av det 20. århundre. I kap. 5 beskrives biblioteksystemet, og utvalget gjør rede for hvordan oppgavene løses i dag. Det finnes ingen lovgivning som regulerer bibliotekenes samlede virksomhet, og som definerer de enkelte biblioteks funksjoner innenfor et samlet biblioteknettverk. De lovbestemmelser som regulerer bibliotekvesenet, er knyttet til særlover for ulike typer bibliotek som folkebibliotekene og egne bestemmelser for skolebibliotek i grunnskolen og videregående skoler, eller eventuelt til dokumenttyper som lov om avleveringsplikt for allment tilgjengelige dokumenter. Bibliotekene i Norge har tradisjonelt vært delt i to sektorer med folke- og skolebibliotek på den ene side og fag- og forskningsbiblioick på den andre side. I 1989 forvaltet de norske bibliotekene ca. 40 millioner bind med bøker og tidsskrifter i sine samlinger i tillegg til ca. 5 millioner registrerte enheter av annet materiale enn bøker. Bibliotekene registrerte i 1989 ca. 26 millioner utlån og brukte ca. 225 millioner kr. til innkjøp av bøker, tidsskrifter og andre former for dokumenter. Det finnes to bibliotekfaglige sentralorgan for de to sektorene, Riksbibliotektjenesten for fagog forskningsbibliotekene, og Statens bibliotektilsyn for folke- og skolebibliotekene. Det finnes 366 fag- og forskningsbibliotek ved alle universiteter og vitenskapelige hogskoler, ved distriktshogskoler, pedagogiske høgskoler, ingeniørhøgskoler, sosialhøgskoler, militære høgskoler og andre utdanningsinstitusjoner, i departementer, andre offentlige institusjoner, arkiv, muséer, sykehus og i en rekke bedrifter og private institutter og organisasjoner. funn. Flertallet av disse bibliotekene er små bibliotek med meget beskjedne ressurser i antall bind og personale, men et lite antall store bibliotek med meget omfattende samlinger og etter norske forhold et stort personale forvalter hovedtyngden av de faglige bibliotekressursene. Universitetsbiblioteket i Oslo har en dominerende stilling på grunn av sin funksjon som norsk nasjonalbibliotek og som det største vitenskapelige biblioteket med ca. 30 pst. av det totale antall bind i denne biblioteksektoren. Det finnes fylkesbibliotek i alle fylker (to i Finnmark og Nordland) som ivaretar regional fjernlånsvirksomhet og gir bibliotekfaglig veiledning og samarbeider med 446 folkebibliotek med 1290 avdelinger i kommunene. En bokbat og 40 bokbusser er i drift, og dette er et svært lavt nivå for mobil bibliotektjeneste sammenlignet med øvrige nordiske land. En tredjedel av landets kommuner har fortsatt ikke oppfylt biblioteklovens krav om fagutdannet biblioteksjef. Personalinnsatsen, driftsutgiftene og utgifter til materialkjop i norske folkebibliotek er lave sammenlignet med øvrige nordiske land. Skolebibliotek i grunnskolen og den videregående skole er svakt utbygd. Det finnes ikke statistikk for den totale ressursbruk i biblioteksektoren, men den kan etter skjønnsmessige anslag være ca. 1,5 milliarder kr. i 1988. De fleste bibliotek har hatt en drastisk reduksjon i anskaffelsen av nytt materiale i slutten av 1980-årene. Den fysiske og samlingsmessige kvalitetsreduksjon i fag- og forskningsbibliotekene er en bekymringsfull utvikling i dette tiåret, og utvalget peker på at i forhold til behovet for en systematisk samlingsoppbygning for hele biblioteksystemet kan den eksisterende ordning oppfattes som en systematisk _ansvarsfraskrivelse. Ingen instans har et direkte administrativt og økonomisk ansvar for å tildele nødvendige ressurser til vedlikehold av biblioteksamlinger som representerer en helhetlig og optimal løsning for behovet for kunnskapsmateriale i bibliotekene. Fylkesbibliotekenes anskaffelser skjer ut fra deres funksjon som sentralbibliotek for kommunale bibliotek, og fylkesbibliotekene samarbeider med hverandre om en emnefordelingsplan for mindre hyppig brukt litteratur, men ressurssituasjonen gjør det vanskelig for fylkesbibliotekene å oppfylle begge disse oppgavene. Folkebibliotekenes anskaffelser er redusert i verdi i det siste tiåret, og innkjøpsordninger finansiert med statlige midler er en viktig del av tilveksten for de kommunale bibliotekene. bøker har steget i løpet av tiårsperioden, og slike offentlige innkjøp har en helt avgjørende betydning for utgivelse av kvalitetsii teratur for barn. Utlånene fra fag- og forskningsbibliotekene steg med 41 pst. fra 1979 til 1989 med samme innsats av årsverk. En slik produktivitetsutvikling skyldes organisasjonsmessig effektivisering og økt bruk av elektroniske biblioteksystemer. Folkebibliotekenes utlån er stigende, spesielt for barn, men Norge har svært beskjedne tall her sammenlignet med øvrige nordiske land. Det er stigende etterspørsel etter spesialisert faglitteratur. Utlånet fra grunnskolebibliotekene har vist en svak nedgang. I 1989 utgjorde utlånet til barn 50,9 pst. av det totale utlån fra folkebibliotek og grunnskolebibliotek. Referansetjenester er en voksende virksomhet i bibliotekene. Ingen bibliotek kan gi tilfredsstillende service bare på grunnlag av egne samlinger. Fjernlån er en spesielt ressurskrevende form for utlån. Ansvarsbibliotek er en gruppe fagog forskningsbibliotek som har påtatt seg et særlig ansvar for samlingsoppbygning på sitt fagfelt, og som derfor har en spesiell plass i fjernlånssamarbeidet.— Ansvarsbibliotekene mottar nær en halvpart av alle fjernlånsbestillinger til fag- og forskningsbibliotek, men de har hittil ikke fått noen økonomisk kompensasjon for sitt merarbeid, og det er et uavklart spørsmål om ordningen foreløpig har ført til en mer rasjonell utnyttelse av ressursene. I prosent utgjør fjernlån til folkebibliotek bare 0,8 pst. av deres totale utlån, men disse lånene er en viktig del av bibliotekenes kunnskapsformidling. Brukerundersøkelser gir et materiale som utfyller de foreliggende statistiske opplysningene om bruk av bibliotekene. Barn og ungdom er de flittigste brukerne av folkebibliotekene. 84 pst. av bama i aldersgruppen 10-11 år har besøkt biblioteket minst én gang i løpet av et år. Andelen bibliotekbrukere øker klart med utdanningsnivået. Det er liten variasjon etter avstand fra biblioteket. Den sosiale ulikheten i bibliotekbruk ligger først og fremst i at tersklene er høyere i grupper som ikke har en «naturlig» tilknytning til bruk av biblioteket gjennom utdanning og sosial bakgrunn. Men den høye bibliotekbruken blant barn tyder på at andelen potensielle brukere er betydelig, forutsatt at bibliotekene finner de riktige «tilbudsstrategiene» for å holde på disse brukerne også i voksen alder. I aldersgruppen 65-80 år er det en lav andel bibliotekbrukere, men med et gjennomsnittlig høyt antall besøk. pen: med stigende utdanningsnivå og innarbeidede bibliotekvaner må vi regne med at kommende pensjonistgenerasjoner vil bli mer aktive brukere av folkebibliotekene enn dagens. Kvinner låner litt mer bøker enn menn, mens menn i noe større grad enn kvinner benytter seg av andre tjenester i biblioteket. Gjennomsnittlig antall besøk i biblioteket for aldersgruppen 16-74 år har økt med vel 70 pst. fra 1978 til 1988. Det har vært en særlig sterk økning for eldre personer (aldersgruppen 65-74 år) for personer med utdanning på ungdomsskolenivå, og for personer med mer enn 10 kilometers avstand til folkebiblioteket. Økningen har også vært sterk i enkelte regioner, særlig merker de nordlige fylkene seg ut med en økning i gjennomsnittlig antall bibliotekbesøk fra 1,5 i 1978 til 5,7 i 1988. Hovedinntrykket er at det har skjedd en betydelig utjevning mellom ulike sosiale lag i befolkningen. Det overveiende inntrykk er at publikum er positivt innstilt til biblioteket. Flertallet foretrekker større sentralbibliotek fremfor et lite bibliotek i nærmiljøet, og erfaringene fra forsøksordninger på kommunal og fylkeskommunal bibliotekdrift tyder på at behovet for desentraliserte tilbud best kan ivaretas ved bokbuss- og bokbåtdrift og ved oppsøkende tjenester til grupper som selv har vanskelig for å komme til biblioteket. For befolkningen 12-80 år som helhet svarte 40 pst. at de brukte folkebiblioteket i forbindelse med skolegang eller studier. Blant personer med utdanning som hovedvirksomhet på undersøkelsestidspunktet var andelen 63 pst.. Når det gjelder studenters bruk av bibliotek, er hovedinntrykket imidlertid et generelt lavt nivå på bibliotekbruken: nesten halvparten av studentene bruker i det hele tatt ikke bibliotekene i forbindelse med sine studier. Dette indikerer et klart behov for en mer målrettet satsing for økt bibliotekbruk blant studenter og skoleelever. Om Norge skal ha et rimelig håp om å kunne hevde seg i den internasjonale konkurranse som en nasjon som står for kompetanse, vil det etter utvalgets mening være nødvendig å sette behovet for en sterkere satsing på bibliotek som kunnskaps- og kompetanseverktøy inn i en strategisk sammenheng i den generelle utdannings- og kunnskapspolitikken. norsk bibliotekvesen i dag i forhold til utfordringene. Utvalget peker på det problematiske i at vi i dag mangler en definert informasjonspolitikk, og anbefaler at det blir en viktig oppgave for et nytt bibliotekdirektorat å ta initiativ til å få utformet en slik. Utvalget mener at bibliotekene har en viktig rolle å spille innenfor informasjons-, kunnskaps- og kulturområdet og innenfor sosialpolitikken. Et hovedproblem for bibliotekene er redusert kvalitet på grunn av nedskjæring av ressurser i hele 80-tallet, og denne situasjonen gjør det nødvendig med spesielle engangstiltak for opprustning av bibliotekene. Hovedutfordringen ligger imidlertid på det organisatoriske plan, hvor en rekke tiltak blir foreslått for å sikre best mulig utnytting av totalressursene. Det er nødvendig å integrere bibliotekene i en koordinert strategi som tar hensyn til de mangesidige samfunnsoppgavene som knytter seg til kompetanseoppbygning, utdanningspolitikk. næringspolitikk, kulturpolitikk, informasjonspolitikk og sosialpolitikk. Ansvarsfordelingen er ikke god nok når gjelder nasjonale løsninger for biblioteksekforen. Det er behov for et felles sentralorgan for bibliotekene, et nasjonalbibliotek som kan ivareta felles operative funksjoner og en bedre koordinering for å ivareta og utnytte det nettverkspotensial som Norges bibliotek representerer. I de fleste deler av systemet er det svikt i litteraturforsyningen, og det vil være mulig å oppnå effektivitetsgevinster ved bedre samordning av ressursene. Bibliotekene på regionalt og kommunalt nivå er i en stor utstrekning preget av lite tilfredsstillende bibliotektilbud. Gevinster kan utvikles gjennom tilknytning til biblioteknettverket, og det er nødvendig å utvikle teknologipotensialet lokalt. Bibliotektjenestene i grunnskolen og videregående skole er svakt utbygd, og det er derfor nødvendig å etablere styrings- eller samordningsmodeller med fylkes- og folkebibliotekene som kan bidra til et bedre tjenestetilbud i skoleverket. I kap. 7 drøfter utvalget konkrete virkemidler for å effektivisere biblioteksystemet med sikte på at et system basert på selvstendige bibliotek i kommuner og institusjoner kan koordineres slik at samfunnet får optimal effekt av de ressurser som blir brukt i bibliotekene. Tilgang til informasjon er en forutsetning for samfunnsmessig og økonomisk utvikling. De viktigste virkemidler for å styrke servicen til brukerne av bibliotekene og bedre effektiviteten i norske bibliotek er: Etter utvalgets oppfatning vil det være nødvendig å bygge opp et nettverk av samvirkende bibliotek som sikrer landet et best mulig tilbud av litteratur og av bibliografiske tjenester dersom en skal realisere målsetningen for bibliotekene innenfor en optimal ressursramme. Utvalget regner med at en i lang tid fremover vil ha behov for tradisjonelt trykt materiale, og at det i mange bruksområder vil være det rimeligste og mest lesbare alternativ til elektronisk lagret informasjon. Den økonomiske virkningen av redusert adgang til informasjon er en faktor som en må ta i betraktning når en skal vurdere bibliotekenes ressursinnsats og ressursbruk i samfunnsøkonomisk perspektiv. De fleste mindre bibliotek har problemer med å gi tilstrekkelige tjenester og formidle lån fra andre samlinger. Disse problemer knytter seg både til svak samlingsoppbygning og svakheter ved de tjenester som gis fra de større bibliotekene. Etter utvalgets oppfatning er det nødvendig å se begge biblioteksektorer med store og sma bibliotekenheter i sammenheng hvis en skal oppna en optimal utnyttelse av de samlede ressurser, og endringer i etterspørselsmønsteret har omformet det tradisjonelle skillet mellom biblioteksektorene slik at det i langt høyere grad enn tidligere gis sammenlignbare tilbud. Det bibliotekmateriale som blir brukt hyppig, koster svært lite pr. ekspedisjon og gir en relativ høy effekt, og slike utlånstjenester fra bibliotekene er svært rimelige. bruk for. Det er derfor nødvendig å gi tilbud om mindre hyppig brukt materiale og organisere bibliotekene slik at dette materiale samles i et mindre antall bibliotek som kan sikre at dyrere utlånstjenester blir utnyttet på en mest mulig effektiv måte for landet som helhet. Tilgjengelighet av informasjon er en avgjørende forutsetning for økonomisk vekst og konkurranseevne i dei norske samfunnet. En forutsetning for kompetanseoppbygning er god tilgang på informasjonstjenester og adgang til det materiale som burde ha vært tilgjengelig i norske bibliotek i langt større utstrekning enn i dagens situasjon. Ingen av enhetene i norsk bibliotekvesen kan betjene sine brukere helt uavhengig av øvrige enheter i norsk og utenlandsk bibliotekvesen, men den vesentligste del av behovet for bibliotektjenester i Norge må dekkes med bruk av innenlandske ressurser. Bruk av utenlandske samlinger, som i praktisk lånesamarbeid ikke er tilgjengelig for et ubegrenset antall innlån til Norge, må av økonomiske grunner begrenses til det materialet som en vanskelig kan ha tilgjengelig i noen norsk samling. En generell biblioteklov bør trekke opp prinsippene for forvaltning av samfunnets fellesressurser i bibliotekene og gi hjemmel for nødvendige eller ønskelige faglige samordningstiltak som må initieres fra et faglig sentralorgan for norsk bibliotekvesen. Utvalget foreslår at utarbeidelsen av en slik bibliotelov og revisjon av relevante bestemmelser i skolelovene og universitetsloven bør settes i gang så snart som mulig. Utvalget foreslår at Riksbibliotektjenesten og Statens bibliotektilsyn integreres i et bibliotekdirektorat som skal forvalte en generell biblioteklov, fatte vedtak om faglig samordning innenfor rammen av loven og gi råd om drift av alle offentlige bibliotek. Det skal også ha formell myndighet til å gjennomføre alle nødvendige tiltak for å samordne aktiviteter i norsk bibliotekvesen. Aktuelle virkemidler vil i så fall være vedtak av normerende karakter og bevilgninger til prosjekter av betydning for utviklingen av norsk bibliotekvesen. Spesielt viktig er det at et slikt bibliotekdirektorat sammen med brukerne får en rimelig grad av styring over de felles datasystemer som utvikles for biblioteknettverket. Utvalget foreslår at Bibliotekdirektoratet etter en omorganisering av de eksisterende sentralorganer for biblioteksektoren får en direktor som daglig leder i tillegg til et eget styre på syv medlemmer med innsikt i bibliotekfaglige spørsmål, oppnevnt av regjeringen og ikke et enkelt fagdepartement. Direktoratet vil ha faglig tilknytning til en rekke departementer med ansvar for kulturspørsmål, undervisning og forskning, næringspolitikk og offentlig informasjon. Et norsk nasjonalbibliotek skal være den institusjon som tar vare på alt materiale i alle publikasjonsmedier som har vært gjort offentlig tilgjengelig i Norge, eller som knytter seg til norsk språk og kultur i videste forstand. Den nye pliktavleveringsloven har utvidet ansvarsområdet for nasjonalbiblioteket fra trykt materiale til alle former for publikasjoner uavhengig av det medium som informasjonen er bundet til. Dette materialet skal ikke bare lagres så lenge det er mulig å bevare det fysisk I originalt format, eller som kopier når det er påkrevet. Dette materialet skal også registreres slik at det er mulig å gjenfinne de enkelte publikasjoner i kataloger og databaser. dig dokumentasjon av norsk samfunnsliv og kultur i aller videste forstand. Det er et viktig bindeledd for samtiden til fortid og til frem tid. Etter utvalgets oppfatning er dette en så viktig oppgave for Norge at den må løses i et selvstendig nasjonalbibliotek. Utvalget foreslår at et norsk nasjonalbibliotek etableres med hjemmel i bestemmelser i en generell biblioteklov eller i en midlertidig lov om Nasjonalbiblioteket. Nasjonalbiblioteket skal stille til disposisjon for enhver alt materiale som omfattes av lov om pliktavlevering, og annet materiale av betydning for kunnskap om norsk samfunnsliv og kultur gjennom en egen publikumsavdeling i Oslo og gjennom de tjenester som skal gis til øvrige bibliotek som har behov for dem. Nasjonalbiblioteket skal dessuten gi alle bibliografiske tjenester som er nødvendig for å gjøre dette materiale tilgjengelig for enkelte brukere og for bibliotek og andre som har behov for slike opplysninger. Nasjonalbiblioteket har ansvar for å bevare alle dokumenter det mottar etter pliktavleveringsloven i den utstrekning det er mulig å bevare dem. Det gjenstår fortsatt å organisere selvstendige avdelinger innenfor et norsk nasjonalbibliotek som skal gi publikum direkte adgang til Nasjonalbibliotekets samlinger og tjenester. De utadrettede avdelinger i Nasjonalbiblioteket må lokaliseres til Oslo. Det vil også være nødvendig å organisere egne fagavdelinger som kan ivareta alle oppgaver som er knyttet til nytt materiale, som bl.a. lyd- og bildeopptak og materiale i maskinlesbar form, som skal avleveres til Nasjonalbiblioteket i tillegg til trykt materiale etter ny pliktavleveringslov. Norsk filminstitutt, som arbeider med medietyper som omfattes av den nye pliktavleveringsloven, bør integreres i Nasjonalbiblioteket. Nasjonalbiblioteket må også ha en egen avdeling som skal ivareta oppgaver knyttet til nasjonens litterære arkiv i form av håndskrifter og annet viktig kulturhistorisk materiale som ikke omfattes av pliktavleveringsloven. — Nasjonalbiblioteket må også etablere egne avdelinger som kan ta hånd om konserveringsoppgaver knyttet til lyd- og bildeopptak og annet, mer tradisjonelt bibliotekmateriale. Nasjonalbiblioteket vil ha ansvaret for å registrere pliktavievert materiale, gjøre nasjonalbibliografien med spesialbibliografier for artikler i periodika o11 tilgjengelig som databaser og i trykt form. Nasjonalbiblioteket bør ha ansvaret for å organisere arbeidet med samisk bibliografi og videreføre en samkatalog for utenlandsk litteratur i norske bibliotek. kets samlinger og informasjonstjenester. Det kan skje gjennom utbygning av det felles biblioteksystemet BIBSYS slik at det tilfredsstiller både de behov som Nasjonalbiblioteket har, og behovene i bibliotek som skal kommunisere med Nasjonalbiblioteket. Det kan også skje en utvikling av egne løsninger på mikromaskiner. Dette er et valg av informasjonsteknologisk strategi som den operative ledelse for Nasjonalbiblioteket må ha ansvar for i samarbeid med de bibliotekpolitiske myndigheter som har ansvar for det totale nettverket. Utvalget legger vekt på at nasjonalbibliografisk. registrering gjennomføres slik at den bidrar til rasjonalisering av de samlede bibliotektjenester. Det er viktig at Depotbiblioteket så snart som mulig får disponere lokaler av en størrelsesorden på ca. 10.000 kvm. under etableringen av driftsfasen, og et slikt areal er en forutsetning for rasjonelle arbeidsformer med alfabetisk oppstilling og bruk av et stort innslag av ikke-bibliotekfaglært personale. I den utstrekning Depotbiblioteket overtar større tidsskriftrekker, vil det være naturlig å vurdere om løpende abonnement bør tegnes slik at Depotbiblioteket disponerer en mest mulig komplett rekke. På lengre sikt med økende spredning av elektronisk lagrede tidsskritter bør Depotbiblioteket utvikles til en sentral for distribusjon av slik informasjon for Norge. og fagbibliotekene. Depotbiblioteket må få midler til å kjøpe inn litteratur som det er behov for i praktisk fjernlånssamarbeid for å supplere egen bestand av norsk og utenlandsk litteratur. Særlig vil det være behov for å bygge opp en bokstamme som er nyttig for fjernlån til folkebibliotekene. Et norsk depotbibliotek bør utvikles fra en passiv mottager av lite brukt bibliotekmateriale til en aktiv distribusjonssentral på nasjonalt nivå ved at en integrerer depotfunksjonene med utlånseksemplarer av norsk, pliktavlevert materiale sammen med utlånsmateriale av filmer, videogrammer 0.1 i tillegg til løpende rekker av de utenlandske tidsskrifter, og depotbiblioteket bør ha ansvaret for å opprettholde abonnement på et stort antall tidsskriftrekker. Norske tidsskrifter vil finnes der gjennom pliktavleverte utlånseksemplarer. En slik nasjonal distribusjonssentral vil være et godt grunnlag for å yte den service til brukerne som de enkelte bibliotek ikke vil ha mulighet for å gi direkte på grunnlag av egne ressurser. Utvalget legger vekt på å styrke det regionale samarbeidet i tillegg til den innsats som må settes inn på nasjonale bibliotekfunksjoner. En bedre utnyttelse av de samlede regionale ressurser vil være viktig hvis en skal heve det norske kunnskaps- og utdanningsnivået. Utvalget ser det som viktig at alle oppgaver som skal løses på lokalt eller fylkeskommunalt nivå, blir utført av bibliotek eller institusjoner som yter bibliotektjenester direkte til sluttbruker. Samordningsorganet for biblioteksektoren i fylket bør ha en forankring i fylkeskommunen. Oppgavene knyttet til å holde nettverket i drift, stimulering til forsøk- og utviklingsarbeid og det å sikre en form for likhet i bibliotektilbudet til alle innbyggerne er statens klare ansvar. Fylkesbiblioteket kan imidlertid ivareta statens ansvar regionalt i samarbeid med bibliotekdirektoratet. Fylkesbiblioteket vil få som sin hovedoppgave å utvikle det totale tilbud av bibliotektjenester i regionen. Noen av fylkeskommunens oppgaver vil være å sikre fylkets innbyggere muligheter for arbeid, utdanning, kulturell stimulans osv. Midler til igangsetting av nye tiltak og til næringsutvikling blir i stor grad kanalisert gjennom fylkeskommunens apparat. En forutsetning for regionens utvikling er at det er tilgjengelig kompetanse i området. fylket som er en forutsetning for å bygge opp denne kompetansen. Fylkesbiblioteket, eller det apparat som tar seg av disse tjenestene, må derfor plasseres i organisasjonen på en slik måte at de kan bli nyttige redskap i arbeidet for å heve kunnskapsnivået i fylket. Bibliotektjenestene i hver kommune er et lokalt ansvar. Utvalget legger vekt på at kommunenes organisering av lokalt bibliotektilbud skal være tilpasset behovene i lokalsamfunnet samtidig som det også skal sikre et rimelig faglig nivå på de tjenester som ytes. For å oppnå dette målet må det stilles krav om fagutdannet biblioteksjef i alle kommuner i full stilling. Biblioteksjefstillingen kan eventuelt kombineres med andre oppgaver i tilknytning til grunnskolen eller kommunal informasjon. Utvalget ønsker mulighet for differensierte løsninger i de mange små kommunene ved samarbeid mellom nabokommuner eller kjøp av tjenester fra andre kommuner. De fleste kommuner i Norge ligger langt etter nabolandene når det gjelder antall ansatte og ressurser til innkjøp av bøker og annet materiale. Utvalget mener at hovedinnsatsområdene for lokalt utlånsmateriale vil være bøker for barn i alle aldersgrupper og vanlig faglitteratur. De lokale bibliotekene må bedre sine tjenester i forbindelse med studier og etterutdanning. Utvalget legger vekt på at kommunene finner egnede organisasjonsmodeller for oppsøkende bibliotektjenester for de gruppene som har behov for slike kommunale tjenester, og at kommunene finner bedre samarbeidsmønstre mellom biblioteket og etater som arbeider med informasjonsrelaterte problemer. Utvalget legger vekt på at kommunene utvikler effektive bibliotekenheter istedenfor et for stort antall bibliotekfilialer som kan være ineffektive, og satser i større utstrekning på mobile bibliotektjenester som interkommunale samarbeidsløsninger der forholdene ligger til rette for det. Skolebiblioteket er den art bibliotek som samtlige norske borgere kommer i kontakt med. Et godt skolebibliotek samlingsmessig og personellmessig er en forutsetning for fremtidig bibliotekbruk. Skolebiblioteket danner således grunnlaget for en effektiv utnyttelse av biblioteknettverket til individuell og samfunnsmessig kompetanseoppbygning. Skolebiblioteket er en del av skolens pedagogiske arbeid. midler på skolebibliotekenes samlinger slik at de blir store nok til å dekke behovene for litteratur for elevene. Skolen skal ha mulighet til å styre virksomheten i eget skolebibliotek gjennom avtaler med folkebiblioteket og gjennom kjøp av tjenester fra folkebiblioteket. Utvalget mener at en må prioritere oppbygningen av tilstrekkelig personale i skolebibliotekene. Ansvaret for bibliotektjenesten i videregående skoler må plasseres i fylkeskommunen, men utvalget ser det som viktig at tilknytningen til det nasjonale biblioteknettverket bør gå gjennom det lokale folkebiblioteket for å oppnå en best mulig service nærmest mulig brukerne. Lov om videregående opplæring må avgrense hvilke oppgaver denne tjenesten skal omfatte og regulere samarbeidet med det lokale folkebiblioteket. Utvalget drøfter problemer knyttet til finansiering av bibliotekene. Bruk av bibliotekenes samlinger har hittil vært en rettighet for enhver uten direkte økonomisk belastning knyttet den enkeltes bruk. At utlån fra biblioteket ikke er avgiftsbelagt, innebærer både en høyere utnyttelsesgrad og en jevnere fordeling i befolkningens bruk av fellesressursene enn hva en ville ha fått ved en avgiftsbelegging av dette godet. Siden befolkningens bruk av bibliotekene er en aktivitet med positive virkninger, ikke bare for den enkelte bruker, men for samfunnet som helhet, kan vi si at det er i samfunnets interesse at utnyttelsesgraden av materialet blir høyest mulig. Utvalget har imidlertid foreslått at bibliotekene må ha adgang til å kunne ta betaling/kostnadsrefusjon for særskilte tid- og kostnadskrevende tjenester med sikte på individuelle, spesielle informasjonsbehov. Utvalget vil presisere at spørsmålet om finansiering av fjernlånstjenester må skilles fra spørsmålet om brukerrefusjon for spesielle informasjonstjenester. Det er viktig å sikre en finansiering av fjernlånstjenester som sikrer en optimal bruk av bibliotekressursene. Etter utvalgets vurdering vil ikke en generell prising av fjernlånstjenester og innføring av utgiftsrefusjon mellom bibliotekene bidra til dette. Dersom kompensasjon til bibliotek som mottar en relativt stor andel av fjernlånsbestillingene, skal dekkes ved avgifter på slike lån, vil det føre til en komplisert administrasjon, og en vesentlig del av kompensasjonen vil bli betalt over offentlige budsjetter. tivt mer effektiv ordning enn avgifter på hver enkelt lånetransaksjon. Et annet alternativ til en slik kompensasjon for fellesoppgaver er å knytte kompensasjonsordninger til netto fjernlån over et visst nivå og overlate til Bibliotekdirektoratet å fordele de statlige midler som gis for a sikre at biblioteknettverket fungerer på en mest mulig optimal måte. Kompensasjon for fjernlån bør begrenses til bibliotek med relativt omfattende utlån til andre bibliotek. Fjernlån på et rimelig minimumsnivå bør ytes uten særskilt kompensasjon av alle bibliotek. Etter utvalgets oppfatning vil en slik kompensasjon knyttet til faktisk forbruk av bibliotektjenester være den ordning som vil gi best effekt for det samlede bibliotekvesen. Utvalget mener det vil være viktig å få etablert former for kollektive bibliotekvederlag som gjør det mulig å få et bedre tilbud av andre typer medier enn bøker. Slike medier kan være basert på lyd- og bildeopptak, men også former for fulltekstdatabaser med materiale som ellers er tilgjengelig i trykt form som aviser og tidsskrifter. Opphavsrettslige problemer knyttet til utnyttelsen av slikt materiale har begrenset muligheten for å utnytte slike nye former for informasjonsformidling Det er en viktig samfunnsmessig oppgave å sikre at slikt materiale kan få en større utnyttelse enn i dag, og det er mulig å bruke den modell som eksisterer for bibliotekvederlag for bøker og annet trykt materiale, for å utvide ordningen til nye medieformer. Utvalget mener at gratis utlån av alle informasjonsbærende medier skal være det normale i alle bibliotek. I den utstrekning opphavsretten gjør det mulig å bruke fellesressurser i bibliotek, er det en rimelig tjeneste. Utvalget ser liten mulighet for å knytte finansieringen av ordinær bibliotekdrift til avgifter på bruk av materiale i bibliotekene. Avgifter på bibliotekbruk bør etter utvalgets oppfatning begrenses til tjenester hvor den spesifikke tjenesten til en enkelt bruker ikke har generell interesse for andre brukergrupper, og til tjenester med høye kostnader hvor det ikke foreligger noen samfunnsmessige interesser som gjør det rimelig at det dekkes av offentlige midler. For å gi det enkelte bibliotek anledning til en mest mulig optimal ponering av sine ressurser bør en derfor unngå å knytte avgifter til bestemte medie- eller jenesteformer. Grunnprinsippet må være at bibliotekene skal gi informasjon gratis i den form som hvert enkelt bibliotek regner som rimeligst, og at avgifter begrenses til de former for informasjon som medfører større utgifter for biblioteket enn den rimeligste løsningen. Utvalget fremmer forslag om tiltak for å stimulere litteraturforsyningen til bibliotekene ;nnom en rabattordning for faglitteratur og sikre tilgang på høyverdig litteratur over lengre tid. Utvalget fremmer også forslag om støtte til distribusjon av bibliotektjenester. I kap. 8 drøfter utvalget prioriteringer av forslagene med tidsplan og oversikt over de satsingsområder som utvalget legger vekt på. 2. Utvalget foreslår videre innføring av en generell biblioteklov for alle norske bibliotek. Innføringen av en generell biblioteklov innebærer en samling av ulike lovbestemmelser og vil ikke gi noen direkte behov for økt ressursbruk som må dekkes av offentlige bevilgninger. Utvalget har forutsatt at en generell biblioteklov også skal gi lovhjemmel for etableringen av et statlig bibliotekdirektorat med et eget styre. Loven, evt. forskriftene, må gi de nødvendige bestemmelsene for direktoratets forvaltning av det statlige ansvaret for drift og samordning av norsk bibliotekvesen. ikke har forutsatt økt tilførsel av offentlige midler til stillinger. 4. Etter utvalgets mening er det nødvendig med særskilte tiltak for å styrke litteraturforsyningen i biblioteknettverket. Utvalget mener at det er behov for tilførsel av statlige midler på fo områder: For å få et godt fungerende biblioteknettverk er det nødvendig å å få etablert en tilfredsstillende finansieringsordning for ansvarsbibliotekene. Dessuten er det behov for særskilte tiltak for å rette opp svikten i tilveksten av ny litteratur i senere årene. Utvalget antar at en rammebevilgning av størrelsesorden 15 millioner kr. burde være et rimelig nivå for å få en godt fungerende ordning. Dette tilsvarer omlag 5 pst. av norske biblioteks samlede innkjøpsramme i 1989 (225 millioner kr.), justert for prisstigning. Utvalget har i avsnitt 7.8 skissert en mulig modell for en stimuleringsordning som kan settes i verk for en tidsbegrenset periode. Utvalget vil foreslå at det fra statens side tas sikte på å støtte en slik satsingsplan for styrking av bibliotekenes forsyning av aktuell faglitteratur med en samlet finansieringsramme på 80-100 millioner kr. over en fire-årsperiode. Dette tilsvarer en årlig ramme på 20-25 millioner kr. i satsingsperioden. 5. Det er etter utvalgets mening nødvendig at bibliotekdirektoratet blir tilført prosjektmidler for initiering av forsknings- og utviklingsarbeid på bibliotekområdet. Utvalget har i mange sammenhenger pekt på områder hvor det er behov for økt satsing på utviklingsarbeid innen biblioteksektoren. Utvalget foreslår at den årlige innsatsen til forsøksog utviklingsarbeid fra statens side heves til minimum 10 millioner kr. Det er også behov for bygge opp kunnskapsgrunnlaget om bibliotekvirksomhetens betydning for ulike samfunnsområder. Utvalget har i flere forbindelser pekt på problemstillinger som burde gjøres til gjenstand for forskning. grunnlaget, bl.a. ved å stimulere til forskning omkring satsingsområdene. Utvalget regner med at et eget forskningsprogram for Bibliotek og samfunn vil være et viktig virkemiddel for å oppnå dette, fordi det mellom annet også vil bidra til økt interesse for bibliotekvirksomhetens betydning fra forskningsmiljø utenfor sektoren. Et eget forskningsprogram vil også være et viktig virkemiddel til å styrke forskningskompetansen innen biblioteksektoren og høgskoleutdanningen. Utvalget regner også med at en sterkere grad av integrering av bibliotekutdanningen i universitetene vil medføre økte behov for forskning og teoriutvikling. Dersom intensjonene med forskningsprogrammet skal kunne ivaretas, er det også her Viktig at det blir satset nok midler til at forskningsprogrammet kan gi synlig effekt. Utvalget vil antyde at programmet bør gå over minimum en fem-årsperiode og foreslå at det minst bør være i størrelsesorden 20-30 millioner kr. for perioden som helhet. 6. Utvalget har i avsnitt 6.1.1.2 drøftet de organisatoriske utfordringene som bibliotekvesenet står ovenfor, og pekt på problemet med at norsk bibliotekvesen har mange og små enheter, og at det skjer en pulverisering av ressursene når disse skal fordeles på mange små enheter. Etter utvalgets mening må det være et mål at distribusjonen av bibliotektjenester bør skje på en slik måte at det tas sikte på å øke tilgjengeligheten av bibliotektilbud også i spredtbygde strøk med et lavt befolkningsgrunnlag. Dette er et viktig virkemiddel for utjamning av levekår. Etter utvalgets mening bør det imidlertid være mulig å gi en rammebebevilgning som bibliotekdirektoratet kan disponere til tiltak som kan bidra til en bedre distribusjon av bibliotektjenester. En slik rammebevilgning kan fordeles mellom fylkene etter nærmere fastsatte kriterier. Fylkesbibliotekene gis dermed et økonomisk grunnlag som det kan tas hensyn til i planlegging av infrastrukturtiltak på lokalt nivå. høyt innslag av spredt bebyggelse og lavt folketall. Utvalget vil også peke på at en slik rammebevilgning kan tilgodese andre tiltak enn bokbussdrift, og dermed gir det mulighet for en viss fleksibilitet i prioriteringene. Hvis en slik rammebevilgning skal få noen effekt av betydning på landsbasis, vil utvalget anta at den bør være av størrelsesorden minimum 10 millioner kr. Utvalget vil presisere at disse midlene eventuelt må komme som et tillegg til de midlene som bevilges til forsøks- og utviklingsarbeid og til forsøksdrift av bokbusser. 1. Utvalget har ikke sett det som sin oppgave å utrede alle muligheter som foreligger for å styrke rekrutteringen til biblioteksektoren og bedre utdanningssystemet for denne sektoren, men utvalget viser til de utredningene som er gjort av Norsk bibliotekforening, og av universitetene i Trondheim og Tromsø, samt Bibliotekhøgskolens utvikling i retning av hovedfag og grunnfag i tillegg til bibliotekarutdanningen. Etter utvalgets vurdering gir disse utredningene et tilfredsstillende grunnlag for nærmere drøfting av spørsmålene på utdanningspolitisk nivå. 1. Det er viktig at utredningen følges opp i fylkeskommuner og kommuner. Etter utvalgets mening kan det være en viktig ledetråd i dette arbeidet å samle oppmerksomheten på tiltak og muligheter rundt utvalgte satsingsområder hvor det er særlig viktig at det blir lagt opp til en kontinuerlig dialog. Utvalget vil også anta at arbeidet innen satsingsområdene med fordel kan knyttes til faste tidshorisonter, i hvert fall på de områdene hvor det er bred tilslutning til at «noe må gjøres». Etter utvalgets mening peker skolebiblioteksektoren seg ut som et område hvor det kan være mulig å definere relativt konkrete mål for forbedringer som må være gjennomført i løpet av f.eks. en fem-årsperiode. Det er bred enighet i utvalget om behovet for en styrket utdanningspolitisk satsing for økt bruk av bibliotekene i utdanningsinstitusjonene på alle nivåer fra grunnskole til universitet for å styrke kompetanse og utdanning. Det er behov for tiltak som kan bidra til bedre integrering av bibliotekene i utdanningsinstitusjonene. Bruken av bibliotek må knyttes fastere til den pedagogiske virksomheten, og bibliotekene må bidra gjennom bedre tilrettelagt brukeropplæring. Utvalget har spesielt pekt på behovet for en opprusting av skolebibliotekene, både i grunnskolen og i den videregående skolen. 2. På lengre sikt må en bidra til å styrke bruken av bibliotekene som et kompetanseverktøy. Etter utvalgets mening vil styrking av bibliotekene i utdanningsinstitusjonene være et bidrag til at bruken av bibliotekene som kompetanseverktøy øker også på lengre sikt. Det er imidlertid behov for stimuleringstiltak også på kort sikt. Forsøks- og utviklingsarbeid vil også her være et viktig tiltak for å konkretisere gode modeller. Dette er ett av de områdene hvor nettverkstilknytningen bør kunne bidra til økt ressursutnytting ved at det er mulig å formidle direkte kontakt fra «frontlinje»-bibliotekene i kommunene, til de store fag- og forskningsbibliotekene, og hvor ulike bibliotektyper kan fungere sammen i et nettverk til brukernes beste. For bibliotekdirektoratet må det være viktig å satse på økt kontaktflate med offentlig forvaltning på næringslivsområdet, med arbeidslivets organisasjoner og med bransje- og eksportorganisasjoner m.v. behovet for å integrere biblioteksektoren tettere i arbeidet for utforming av en offentlig informasjonspolitikk. Utvalget har konkret pekt på Statskonsults infrastrukturprogram som et tiltak hvor bibliotekene burde ha vært integrert i planene, og vil foreslå at dette blir vurdert nærmere i den videreføringen av programmet som det er grunn til å anta vil følge etter forsøksperioden. Utvalget har også pekt på at når bibliotekdirektoratet eventuelt er blitt etablert og kommet i drift, bør nærmere samarbeidsformer med Statens informasjonstjeneste vurderes. Bl.a. bør det vurderes om det kan være hensiktsmessig å legge SI til direktoratet. 4. Utvalget har pekt på mulighetene for styrking av bibliotekene som sosialpolitiske og sosialpedagogiske redskap gjennom de tilbud som gis til grupper med særskilte behov. Slike tiltak vil kreve særskilt tilrettelegging, og dette er også et område hvor det er aktuelt med økt satsing på forsøks- og utviklingsarbeid. 3.1 BIBLIOTEKSEKTOREN I DET MODERNE SAMFUNN - HVILKE UTFORDRINGER SKAL UTVALGET ARBEIDE MED? Mandatet for utvalgets arbeid legger opp til drøfting av to typer spørsmål: På den ene den er utvalget bedt om å drøfte hva som skal være bibliotekenes oppgaver i formidling av kultur, kunnskap og informasjon i det moderne samfunn. På den andre siden skal utvalget vurdere arbeidsdeling og organisasjon i bibliotekvesenet. I tråd med mandatet har utvalget valgt å gruppere disse spørsmålene som to typer utfordringer som biblioteksektoren står overfor: — de eksterne, bibliotekspolitiske utfordringene, og de interne, organisasjonsmessige utfordringene. Ekstern utfordring: Den bibliotekspolitiske utfordringen består i å synliggjøre samfunnsmessig relevans. Svarene på spørsmålene om hva samfunnet kan bruke bibliotekene til, og hvilke oppgaver skal bibliotekene ha i det moderne samfunn, må klargjøres gjennom innsikt i behovet for konsekvens mellom samfunnets mål for ulike sektorer og bibliotekenes muligheter for å bidra til å realisere disse målene. Ønsker og krav om en sterkere satsing på biblioteksektoren vil neppe bli tat alvorlig med mindre de motiveres og styrkes gjennom innsikt og forståelse for samspillet mellom bibliotek og samfunn. For å klargjøre bibliotekenes oppgaver må bibliotekspolitiske mål og biblioteksektorens funksjoner sees i sammenheng med prioriterte mål for offentlig politikk på ulike samfunnssektorer. Denne drøftingen må særlig legge vekt på framtidsperspektiv og utviklingstendenser på ulike samfunnsområder. Interne utfordringer: Hvilke krav må stilles til biblioteksektoren? Synliggjøring av samfunnsmessig relevans og klargjøring av biblioteksektorens muligheter til å realisere prioriterte mål på samfunnsnivå er nødvendige forutsetninger for at bibliotekene skal få en mer markert plass på den politiske dagsorden. En slik drøfting vil bidra til å sette behovet for økte ressurser i fokus. klima er godt begrunnede behov i seg selv sjelden tilstrekkelig til å oppnå prioritering og vekst i tilførsel av ressurser. Biblioteksektoren må også være forberedt på selv å bidra og til å møte krav om mest mulig effektiv ressursutnytting, både på makronivå — for sektoren som helhet, og på mikronivå — innen det enkelte bibliotek. I utvalgets mandat er det pekt på at forslagene til tiltak innen biblioteksektoren må ta utgangspunkt i dagens ressursramme. Forslag som går utenfor denne rammen, må prioriteres. Dette tilsier at biblioteksektorens organisasjon, arbeidsdeling og ressursutnytting må vurderes med sikte på å oppnå en mest mulig effektiv ressursutnytting innenfor de eksisterende rammene. Kravet om mest mulig effektiv ressursutnytting innebærer bl.a. at det pa makronivå må tenkes helhet (infrastruktur), nettverk, kommunikasjon, arbeidsdeling og samarbeid. På mikronivå må kravet om effektivitet møtes med vilje til å vurdere ressursbruk/avkastning på kort og lengre sikt. Det krever mellom annet evne til omstilling og vilje til fleksibilitet. På begge nivåene må en være forberedt på og være innstilt på å godta at det kan bli stilt krav om prioriteringer mellom ulike gode formål. Utfordringen er her å legge strategier for å møte slike prioriteringskonflikter. Disse utfordringene tilsier at følgende tre oppgaver må stå sentralt i utvalgets arbeid: Denne analysen må ta opp spørsmål som: samfunn vil stille til et godt bibliotekvesen? rådene hvor bibliotekene har en relevant oppgave som virkemiddel for å realisere mål? 2) Analyse av funksjoner, organisasjon og ressursbruk i bibliotekvesenet i dag Dette innebærer bl.a. spørsmål som: Hvilke tjenestespekter dekker bibliotekene? Hvilke brukerbehov ivaretas? Fungerer organisasjon og arbeidsdeling effektivt i forhold til ressursrammen? sektoren settes bedre i stand til å realisere disse målene — og møte kravene om funksjonell effektivitet? Norsk bibliotekvesen er i hovedsak et offentlig forvaltningsområde. Bibliotekene er i stor grad eiet og forvaltet av offentlige instanser og institusjoner. Ressursrammene tildeles dermed i hovedsak over offentlige budsjett (på statlig, fylkeskommunalt eller kommunalt forvaltningsnivå). Mål og rammer er I stor grad regulert av offentlig sektor, enten gjennom lover eller ved retningslinjer gitt av offentlig forvaltningsorgan. Den teknologiske utviklingen har bidratt til økte muligheter for samhandling og kommunikasjon mellom de ulike enhetene i biblioteksektoren. Utviklingen har ført til norsk bibliotekvesen i dag fungerer i betydelig grad som et nettverk. Men biblioteknettverket er samtidig underlagt en desentralisert beslutningsstruktur, der de enkelte bibliotekeiere har stor grad av autonomi m.h.t. tildeling av ressurser og retningslinjer for arbeidet i det enkelte bibliotek. I forhold til mandatet for utvalgets arbeid blir det et også sentralt spørsmål om kittet i dette nettverket med desentralisert beslutningstruktur er sterkt nok til at bibliotekvesenet som helhet gir en tilfredstillende an: svars- og oppgavefordeling på makronivå med en effektiv bruk av de ressursene som blir satt inn fra samfunnets side, og i forhold til de mulighetene som den teknologiske utviklingen gir. Hvis ikke, blir den primære utfordringen for utvalget å vurdere og foreslå virkemidler som kan bidra til styrking av helheten og mulighetene for rasjonelle fellesløsninger uten at det går på bekostning av den lokale autonomi. 3.2 UTVALGETS ARBEID: lovverk, dels i offentlige utredninger, dels utformet lokalt i den enkelte enhet. På tross av denne oppdelingen har utvalget valgt å ta utgangspunkt i bibliotekvesenet som en helhet. Mandatet legger vekt på at bibliotekenes oppgaver og arbeidsdeling må sees i en helhetlig sammenheng. Etter utvalgets mening innebærer dette at bibliotekvesenets oppgaver og funksjoner må sees under ett. Det må legges vekt på at endrede samfunnsforhold også stiller nye krav og utfordringer til bibliotekene. Dette kan innebære at en organisering og sektorinndeling som har vært funksjonell og rasjonell tidligere, ikke nødvendigvis vil fortsette å være det i forhold til nye krav og utfordringer. Oppgaver og funksjoner som dekkes av bibliotekvesenet i dag har vokst fram over tid og bør relateres til en historisk ramme. Utvalget har derfor valgt å innlede beskrivelsen av dagens norske bibliotekvesen med et oppsummerende historisk kapittel med en beskrivelse av hvilke oppgaver og funksjoner som har blitt dekket i ulike perioder tidligere, og med vekt på norsk bibliotekvesens framvekst og integrasjon i offentlig forvaltning og politikk (kap. 4). I kap. 5 beskrives dagens bibliotekstruktur, målsetting og lovverk og de funksjoner og oppgaver som dekkes av norsk bibliotekvesen i dag. I denne beskrivelsen er det lagt vekt på å utnytte tilgjengelig statistisk grunnlagsmateriale som kan gi mulighet for innsikt i den relative behovsdekningen i forhold til målsetting og rammer for bibliotekvesenet. Denne analysen føres videre i kap. 6, hvor det også blir lagt vekt på å drøfte de samfunnsmessige utfordringene for bibliotekvesenet, i forhold til de krav som samfunnsutviklingen stiller på sentrale områder. Utvalget vil i denne forbindelsen understreke at utvalgets arbeid i sluttfasen har vært sterkt påvirket av en knapp tidsplan Gir. kap. D. Dette har medført at utredningen på enkelte områder er blitt mindre gjennomarbeidet enn hva utvalget hadde ønsket. Beskrivelsen og analysen i kap. 5 og kap. 6 har et felles utgangspunkt og ramme i de problemstillingene som utvalget har lagt til grunn for arbeidet. For å gi en oversikt og ledetråd for framstillingen i disse to kapitlene finner utvalget det hensiktsmessig å presentere disse problemstillingene i en innledende drøfting i de folgende avsnittene. Etter utvalgets mening er det hensiktsmessig å gruppere ulike mål og oppgaver for biblioteksektoren i flere nivå: 1) overordnet samfunnsnivå, institusjonelle oppgaver. 2) brukerrelaterte, hvilke behov skal dekkes og hvorfor? 3) funksjonell effektivitet. At mål og oppgaver kan deles i flere nivå, betyr ikke at det ikke er sammenheng mellom målnivåene: Målene for såvel dekning av brukerbehov som kravet om funksjonell effektivitet ma sees i sammenheng og være konsistent med mål og rammer som trekkes opp på samfunnsnivå. Men sammenhengene mellom målnivåene er ikke i alle forbindelser entydige hierarkiske: Det er ikke alltid slik at mål på ett nivå gir en klar veiledning om prioritering av mål på neste nivå. Brukerbehovene er sammensatte og kan innebære prioriteringskonflikter. Generelle mål på samfunnsnivå gir ikke alltid veiledning for avveining i slike konfli ter. Biblioteksektoren er på samfunnsnivå underlagt mål og institusjonelle oppgaver, som ikke er knyttet direkte til tjenestene som ytes til den enkelte bruker. Kravet om funkSjonell effektivitet må også sees i sammenheng med slike kollektive mål, og ikke knyttes bare til det enkelte biblioteks organisasjon og tilbud av tjenester ovenfor de brukere som det skal betjene. I presiseringen av mål og oppgaver er det derfor også hensiktsmessig å skille mellom «primære» bibliotekspolitiske mål, gitt ved de grunnleggende mål og oppgaver for biblioteksektoren, og «sekundære» bibliotekspolitiske mål, gitt ved områder hvor bibliotekenes oppgave er å fungere som middel for å realisere oppgaver og mål på andre samfunnssektorer. Dette tilsier at mål og oppgaver også kan deles i grupper som til dels går på tvers av målnivåene ovenfor: i) Primære bibliotekspolitiske mål og oppgaver Grunnleggende mål og oppgaver for biblioteksektoren vil være av to typer, dels i form av a) nasjonale, institusjonelle oppgaver og mål for biblioteksektoren som helhet, dels b) mål og rammer for tilbud av bibliotektjenester til dekning av ulike brukerbehov. Hvor konkrete er målene definert? Er det mulig (og ønskelig) å sette standarder for hvilke mål som skal oppnås, og hvor ambisiøse kan disse standardene eventuelt være? middel for å oppnå mål på andre samfunnssektorer. Sett i denne sammenhengen kan det være nødvendig å justere primære bibliotekspolitiske mål i forhold til mål satt for andre samfunnssektorer, ikke minst i forhold til prioriteringer av hva offentlige ressurser skal brukes til Er det mulig å rangere behovene, slik at moen oppgaver gis forrang framfor andre? Eller er satsing over et bredt spekter en nødvendighet for å oppnå målene? iii) Sektormessig effektivitet Arbeidsdeling, kommunikasjon og samarbeid mellom ulike typer bibliotek og enheter innenfor sektoren. Fungerer sektoren ressurseffektivt, i forhold til primære og sekundære mål og oppgaver? Er ansvars- og oppgavefordelingen tilfredsstillende innenfor de gitte ressursrammene, eller forekommer det dublisering av arbeidsoppgaver og gråsoner med uløste oppgaver? Er det områder hvor det er nødvendig med økt ressursinnsats for å oppnå en tilfredstillende behovsdekning? Foran har vi pekt på at det også er nødvendig med et framtidsperspektiv på mål og oppgaver. Dette innebærer at bibliotekenes oppgaver i forhold til ulike målnivå må vurderes særlig i forhold til generelle utviklingstendenser og føringer på samfunnsutviklingen. Etter utvalgets vurdering er det noen «tunge» trender i samfunnsutviklingen som er av betydning for de krav og utfordringer som biblioteksektoren vil bli stilt overfor i dagens og morgendagens samfunn. Stikkordsmessig kan disse «tunge» trendene beskrives: — internasjonalisering, økt konkurranse, krav til satsing på kompetanseutvikling. — teknologisk utvikling. 3.2.2 Oppgaver på samfunnsnivå: Hva er et nasjonalt forvaltningsansvar for biblioteksektoren: På samfunnsnivå er bibliotekvesenet gitt viktige forvaltningsoppgaver som sektoren skal fylle for nasjonen som helhet. For det andre skal bibliotekvesenet sikre litteraturforsyningen for nasjonen som helhet. Denne oppgaven er to-sidig: For det første skal bibliotekene sikre en bred kontaktflate til det internasjonale samfunnet og sørge for en tilfredsstillende tilførsel av utenlandsk produsert litteratur til norske brukere. Denne litteraturforsyningen ma ha som siktemål nær kontakt med den internasjonale kunnskapsfronten på ulike fagområder. Også på dette området er rammene for en nasjonal forvaltningsordning trukket opp i en tidligere utredning (NOU 1983:17, «Strandutvalget-) gjennom forslaget om en ordning med ansvarsbibliotek med ansvaret for innkjøp av utenlandsk litteratur på sine fagområder. Ordningen er etablert, men forslaget er imidlertid ikke fullt ut iverksatt, siden det ikke er etablert en egen finansiering for ordningen. Innen folkebiblioteksektoren er det også etablert en viss ansvarsfordeling nar det gielder innkjøp. både av utenlandsk produsert og norsk produsert litteratur, ved fylkesbibliotekenes emnefordelingsplan. Utvalgets oppgave blir her å vurdere erfaringer med og status av disse ordningene. Fungerer ordningene tilfredstillende i dag, og hva er eventuelt de største problemene? Bibliotekene har også en oppgave i litteraturforsyningen av norskprodusert litteratur. Norge har et lavt innbyggertall, og dette innebærer et lite marked for omsetning av litteratur skrevet på norsk. Norske biblioteks innkjøp av norskprodusert litteratur har derfor relativt sett en betydelig innflytelse på markedspotensialet for omsetning av norskprodusert litteratur. Bibliotekene har dermed betydelig innflytelse på rammebetingelsene for norske forlags produksjon av norsk litteratur og dermed også for opprettholdelsen av norsk skriftkultur. Erkjennelsen av dette er allerede nedfelt i en forvaltningsoppgave av mer generell kulturpolitisk karakter som er tillagt biblioteksektoren: Innkjøpsordningen for norsk skjønnlitteratur er et kulturpolitisk tiltak som er utformet for å fylle flere formål og oppgaver. Den skal fremme norsk skriftkultur gjennom en støtteordning som styrker såvel produksjon som spredning av norsk skjønnlitteratur og litteraturforsyningen til bibliotekene. Innkjøpsordningene omfatter i dag norsk skjønnlitteratur, barne- og ungdomslitteratur og oversatt kvalitetslitteratur. Utvalget er kjent med at innkjøpsordningene er under vurdering. Utvalget har ikke sett det som sin oppgave å foreta en generell vurdering av ordningene, men vil understreke at innkjøpsordningene må vurderes også utfra den betydning de har hatt for litteraturforsyningen til bibliotekene. Norsk faglitteratur omfattes imidlertid ikke av innkjøpsordningene. Etter utvalgets mening er det behov for å drøfte litteraturforsyningen til bibliotekene i en mer generell ramme, hvor også faglitteratur og annen saksprosa må tas med i vurderingene. De fleste bibliotekene i Norge offentlig et. Bibliotekvesenet er i stor utstrekning et offentlig, kollektivt gode. Bibliotekene er imidlertid ikke koblet sammen i et felles styringssystem, men underlagt en desentralisert forvaltningsstruktur. Foran har vi pekt på at bibliotekene allerede i stor grad er knyttet sammen i et nettverk som bidrar til å opprettholde bibliotekene som en nasjonal infrastruktur. Den teknologiske utviklingen har gjort mulighetene for kommunikasjon og samhandling i nettverket større. Utfordringen for utvalgets arbeid blir her å vurdere om potensialet som ligger i teknologisk utvikling, kan utnyttes bedre enn det som skjer i dag. teknologi tilgjengelig, utvikle kommunikasjonssystem som realiserer nettverksintensjonene, etablere beslutnings-/koordineringssystem som sikrer flyt og optimal ressursbruk på tross av en desentralisert beslutningsstruktur. 3.2.3 Brukerrelaterte behov og tilbud av bibliotektjenester; mål og rammer. Hvilke behov skal tjenestene dekke? Det karakteristiske for dagens mål og rammer for biblioteksektoren som helhet er at den skal dekke et bredt behov for bibliotektjenester. Bibliotektjenester dekker en stor spennvidde fra det å betjene spesialiserte brukere på høyt kompetansenivå med tilførsel av faglitteratur og oversikt og strukturering av kunnskapsstatus på ulike fagfelt, til det å betjene den mer tilfeldige bruker av folkebiblioteket med behov for opplevelsesog underholdningslitteratur. Stikkordsmessig kan vi beskrive bredden i tjenestespekter/ brukerbehov på følgende måte: — informasjon og opplysning. Variasjonen i brukerbehov og etterspørsel etter tjenestene er stor. Den spesialiserte og aktivt søkende bruker har en klar forestilling om hva hans/hennes behov er, og etterspør tjenester utfra dette. Den tilfeldige bruker har et mer generelt behov for opplevelse, avkobling eller underholdning, mer eller mindre konkret rettet mot bestemte bøker eller litteraturgruppe. Hverken den spesialiserte eller den tilfeldige etterspørselen kommer av seg selv. Det er behov for ulike former for brukeropplæring. Gjennom tilbudet av bibliotektjenester kan bibliotekene også bidra til denne brukeropplæringen. Gjennom målrettede tiltak kan bibliotekene bidra til å forme etterspørselen etter bibliotektjenester. Den spesialiserte brukeren må opplæres, tilegne seg ferdigheter og forstålinternalisere hvorfor det er nødvendig å gjøre bruk av bibliotektjenester. Den tilfeldige brukeren må konfronteres med et produkt som vekker interesse, og latente behov må stimuleres. Utvalgets oppgave blir i første rekke å diskutere rammene for hvilke brukerbehov som skal dekkes (prioritering), og valg av strategier som skal benyttes for å utvikle brukerbehov og stimulere etterspørselen etter bibliotektjenester, men de må imidlertid utformes, utvikles og konkretiseres i forhold til de mål og rammer som er satt for offentlig politikk på ulike samfunnsområder. Utvalget kommer tilbake til en nærmere presisering av en del sentrale spørsmål i avsnitt 3.3. nedenfor. 3.24 Ressurstilforsel og ressursbruk. Offentlig sektor møter i dag en stigende ressursknapphet. Sammenliknet med den sterke ekspansjonsperioden i offentlige oppgaver som fant sted i 1970-årene, er mulighetene for å ta på seg nye oppgaver i offentlig sektor sterkt redusert, og kravene til offentlig ressursbruk er generelt skjerpet. Over halvparten av bruttonasjonalproduktet disponeres nå i offentlig sektor. privat sektor i form av trygder og overføringer. Sammenliknet med land det er naturlig å sammenlikne seg med, er ikke det offentlig konsumet av varer og tjenester spesielt høyt i Norge. Det er likevel tilnærmet tverrpolitisk enighet om at det ikke er realistisk å øke den offentlige sektors inntekter ved økning av det generelle skatte- og avgiftsnivået. Dette innebærer at det er vanskelig å få gjennomslag for økt offentlig medvirkning og ressurstilførsel uten godt begrunnede argumenter om økonomiske gevinster av ressursbruken. Den offentlige ressursknappheten har også hatt konsekvenser for biblioteksektoren. Det har vært vanskelig å få gjennomslag for argumenter om økning i ressurstilførselen til ulike områder. Offentlig ressursknapphet, teknologiske endringer og nye tjeneste- og medieformer har aktualisert spørsmålet om finansieringen av bibliotekene kan eller bør endres. Utvalget er i mandatet bedt spesielt om å vurdere om særskilte tjenester bør avgiftsbelegges. Utvalget vil ta opp denne vurderingen i kap. 6 og kap. 7, men vil allerede nå understreke at det er sterke og tungtveiende argumenter for at bibliotekdrift fortsatt i hovedsak må være et offentlig ansvar. Bibliotekvesenet gir et bidrag til den nasjonale infrastruktur som er av stor betydning for samfunnet. Bibliotekdrift er også et utpreget «stordriftsområde», hvor mulighetene for alternativ finansiering via markedet ikke er til stede. Investeringen i kunnskap, kultur og informasjon er av vital betydning for grunnlaget for framtidig vekst og utvikling. Men det er samtidig viktig å legge opp til en mest mulig effektiv ressursbruk av de midlene som overføres til biblioteksektoren. Finnes det områder av bibliotekdriften som kan overføres til privat finansiering uten at vitale behov blir skadelidende, er dette løsninger som må kunne vurderes. Generelt ser utvalget det som sin oppgave å vurdere ressursinnsatsen i biblioteksektoren i forhold til de samfunnsmessige mål som er satt for virksomheten. Foran har vi pekt på at bibliotekpolitiske mål må utformes i samspill med samfunnsmessige mål. Bibliotekenes brede tjenesteog oppgavespekter medfører at de samfunnsmessige målene må sees i forhold til rammeme satt for offentlig ansvar på en rekke samfunnssektorer: — Sosial integrasjon/medvirkning. Utvalgets oppgave blir her å se biblioteksektorens oppgaver i forhold til samfunnsmessige mål på ulike sektorer, med spesiell vekt på de føringene på samfunnsutviklingen som legges av de «tunge trendene» vi har omtalt foran Gfr. 3.2). Spørsmålene som må drøftes, blir bl.a. hvilke samfunnsmessige mål er satt, hvor eksplisitt er bibliotekene trukket inn konkret strategi/politikkutforming på de enkelte områder? Hvis svak konkretisering, tilsier dette et behov for ytterligere synliggjøring av relevans og konsekvens. Utvalgets drøfting bør ta sikte å gi et bidrag til denne synliggjøringen. Ønsket om en sterkere vekt på kompetanse- og kunnskapsutvikling har i det siste tiåret stått sentralt i både den næringspolitiske og utdanningspolitiske debatt. Behovet for en sterkere vekt på kompetanse og kunnskapsbaserte produkter og tjenester i norsk næringsliv ble påpekt i næringspolitiske utredninger og meldinger allerede tidlig på 1970-tallet i forbindelse med utredninger om overgang til en oljebasert økonomi. Det har siden vært gjentatt utover hele 80-tallet, jfr. f.eks. NOU 1983:37 (Perspektivberegninger for norsk økonomi til år 2000), NOU 1984:33 (Politikk for arbeid) og NOU 1987:3A (Arbeidstidsreformer). I disse og andre sammenhenger har det stadig vært pekt på behovet for satsing på forskning og utvikling. Høy kompetanse og satsing på kunnskap sentralt både i forhold til behovet for næringsstrukturell omstilling og i forhold til individuell beredskap for omstilling. Kunnskap- og kompetanseutvikling er også blitt et sentralt mål for utdanningspolitikken på ulike nivå. Det ble slått fast i NOU 1988:28 «Med viten og vilje» (Hernesutvalget) og er senere fulgt opp i andre utredninger. Kravene om økt vekt på kunnskap og kompetanse gjelder både i forhold til grunnutdanning, videregående og spesialisert utdanning og i forhold til voksenopplæring. Økt internasjonalisering innebærer skjerpet konkurranse og behov for omstilling. lang læring og blir en sentral faktor for omstillingen. I denne debatten er bibliotekene bare i beskjeden grad satt inn i en strategisk sammenheng. Som vi senere skal se (fr. avsnitt 5.11.3) skorter det også mye på at bibliotekene er tatt i bruk i et aktivt arbeid for heving av kunnskap og kompetanse i det norske samfunnet. Etter utvalgets mening ligger det store muligheter i en mer målrettet opplæring i bibliotekbruk fra tidligere utdanningstrinn Bibliotekferdigheter og bibliotekbruk må integreres bedre i grunnutdanningen og må også sees i forhold til opplæring og fortrolighet med datateknologi. En særskilt utfordting i forhold til dagens grunnskoledebatt ligger i utviklingen mot heldagsskolen og skolebibliotekets plass i dette tilbudet. Det er også behov for en synliggjøring av skolebibliotekets betydning for kulturpolitikken. I denne forbindelsen må det tas hensyn til at kravet om kompetanse ikke må tolkes for snevert. Kravet til kompetanse består både i behovet for basiskunnskap og i behovet for å kunne mestre teknikken for kunnskapsinnhenting — (informasjonssøkning), kunnskapsstrukturering og kunnskapsgjenfinning. Det er imidlertid viktig å ta hensyn til at kompetanse ikke bare består i spesialisert, fagrettet kunnskap; også allmenn kunnskapsorientering, kulturell bredde er en forutsetning for kreativitet. Biblioteksektorens rolle i litteraturforsyning og litteraturspredning må også vurderes i forhold til de behovene som skal dekkes, og de nye kravene som samfunnsutviklingen innebærer. Den betydelige veksten som har funnet sted i befolkningens utdanningsnivå, gjør at kunnskapsbehovene har endret seg. Den generelle velstandsutviklingen har også ført til at store grupper av befolkningen i dag har mulighet til selv å kjøpe bøker og bygge opp sine egne boksamlinger. I forhold til befolkningens størrelse er det alminnelige markedsnivået for salg av bøker relativt høyt i Norge. Det grunnleggende behovet for tilførsel av folkeopplysning og kunnskap gjennom bibliotekene er ikke det samme i dag som for hundre år siden. På den andre siden har også samfunnsutviklingen medført andre forhold som gjør det minst like viktig som tidligere å sette bibliotekene inn i en bred kulturpolitisk satsing. Den boklige kulturen opplever i dag en sterkere konkurranse om oppmerksomheten fra andre medier. lom den delen som mestrer mediautviklingen og kan velge og vrake mellom ulike tilbud, og den delen som ikke på samme måten har høstet de positive virkningene av det allsidige tilbudet. Innslaget av funksjonell analfabetisme er ikke blitt mindre de siste årene. Det er også andre grupper som trenger en målrettet tilrettelegging av gode fritidstilbud, bl.a. vil gjennomføringen av HVPU-reformen stille bibliotekene ovenfor store utfordringer når det gjelder et tilrettelagt tilbud av litteratur for grupper som har beskjedne leseferdigheter. Et annet viktig forhold er de økende forskjeller i tilgangen på fritid og sysselsettingsmuligheter. Noen har mer fritid enn hva de selv ønsker, og trenger varierte tilbud og stimulans til å bruke ledig tid på konstruktive måter. Undersysselsetting og arbeidsledighet er et stort problem i dagens samfunn, og det er behov for tilrettelegging av lokale tilbud, bla. i form av såvel kurstiltak som kulturtilbud. Bibliotekene har en stor oppgave å fylle når det gjelder mulighetene til å bidra til en større grad av utjamning av levekår og muligheter for kulturell opplevelsesmangfold, ved å utvikle et bibliotektilbud som kan gi nye brukergrupper del i den kulturpolitiske satsingen. Dette vil kreve større grad av markedsføring og tilrettelegging av bibliotektjenester, bla. i form av oppsøkende virksomhet. Men det er også viktig å være klar over at med mindre rammene for bibliotekenes virksomhet økes også m.ht tilførselen av ressurser, vil større satsing for svakere brukergrupper også føre til at andre brukerbehov må gjøres til gjenstand for strammere prioritering. 3.3.3 Brukerbehov og tilbudsstrategi: Prioriteringen og avveiningen mellom ulike brukerbehov må foretas på lokalt nivå og på grunnlag av lokale forutsetninger. forståelse i kommunene også for å sette kulturtilbudet inn i en vekst- og utviklingssammenheng på lokalt nivå. Dette kan gi ulike former for ringvirkninger, både av økonomisk art og som incitament til andre aktiviteter. Det er også viktig at erfaringer med gode modeller blir formidlet til andre kommuner. nert satsingssammenheng. At den enkelte samfunnsborger har tilgang til informasjon, er en grunnleggende forutsetning for samfunnsdeltakelse og medvirkning i et demokratisk samfunn. Betydningen av at offentlig informasjon blir gjort tilgjengelig, er alminnelig erkjent, men det mangler ennå mye på at det er utviklet en helhetlig offentlig informasjonspolitikk. Den teknologiske utviklingen har gitt nye muligheter for spredning av og tilgang til informasjon og for sambruk av ulike informasjonssystem. Bibliotekene har med sin informasjonsteknologiske kompetanse, erfaringenei publikumsrettet arbeid og tilknytningen til et større nettverk, gode muligheter for å kunne spille en viktig rolle i denne sammenhengen. I dag er bibliotekene imidlertid i liten grad satt inn i det arbeidet som foregår med å utvikle en offentlig informasjonspolitikk. turprogram for EBD. Programmet har som formål å få opprettet et elektronisk nettverk for enklere formidling av elektronisk informasjon og tjenester, ved å legge opp til et samarbeid mellom flere store offentlige etater. Etatene som deltar, er Arbeidsdirektoratet, Postdirektoratet, Rikstrygdeverket, Skattedirektoratet, Statistisk Sentralbyrå, Teledirektoratet og Toll- og avgiftsdirektoratet. Formålet med programmet er å gi grunnlag for bedre kommunikasjon mellom ulike deler av forvaltningen, å bidra til at forvaltning, næringsliv og publikum skal kunne samhandle elektronisk på en ensartet og enkel måte, samt at det skal legges grunnlag for nye elektroniske tjenester. Etter utvalgets vurdering er dette eksempel på et utviklingsprogram hvor bibliotekene kunne vært integrert, og vil understreke at dette også er et eksempel på at biblioteksektoren ikke alltid har blitt synliggjort eller har markedsført seg i de sammenhenger hvor dette er samfunnsmessig relevant. Skrivekunsten kom til Norge med de kristne misjonærer og den katolske kirke. Prestene brakte med seg håndskrevne liturgiske bøker, prekensamlinger, andaktsbøker, forskjellige sangbøker m.v. Organiseringen av kirken i Norge førte til behov for spredning av den religiøse litteraturen. Dette medførte behov for spredning av de religiøse bøkene. Spredning av bøker kunne bare skje ved avskrivning. Til dette trengtes stadig flere skrivekyndige personer. Ved erkebispesetet i Trondheim og de andre norske bispesetene ble det opprettet katedralskoler på 1100-1200tallet. Her var skriftopplæringen et viktig fag. Prestene i byene og ved sognekirkene ble skriftlærde og spilte en hovedrolle for utvikling av skriftkulturen i Norge. De videreførte ved sine avskrifter den bokkunsttradisjon som de brakte med seg fra Italia, Frankrike og England. De bidro til spredning av den eksisterende litteraturen som hovedsakelig var av religiøs karakter. De ble snart både lærere, kopister og skrivere for det verdslige maktapparatet. Kongemakten hadde stort behov for å gjøre bruk av de muligheter for administrative gevinster som skrivekyndighet førte med seg. De skrivefore prester ble lærere for medlemmer av kongefamilien. Unge menn som hadde fått opplæring ved katedralskolene, ble brukt i kongens administrasjon, det som senere ble kalt hans kanselli. Og kongene ble også selv skrivekyndige. En rekke kongssønner måtte gjennomgå katedralskolens undervisningsopplegg. Skriveferdighet ble i løpet av få år et viktig middel for kommunikasjon på flere samfunnsområder. Allerede tidlig på 1200-tallet brevvekslet fremtredende menn i kirken og i statsapparatet. Både brevene og de religiøse bøkene ble i de første årtier skrevet på latin. Etter få år ble de avløst av flere og flere brev og bokkopier i gammelnorsk språkdrakt. Skrivekunsten gjorde det mulig å løse et stort og gammelt problem der runesteinen aldri hadde kunnet bli et anvendbart hjelpemiddel. Lange tekster som eddakvad, ætte- og kongesagaer, lovtekster, altså omfattende fremstillinger som ble overlevert muntlig fra generasjon til generasjon, kunne nå bli nedskrevet. Skrivere og diktere i Norge og på Island kom til å bli foregangsmenn i en norsk/islandsk boktradisjon. tet den dag i dag. Kongemakten gjorde bruk av skriftkulturen i norsk målform ved nedtegnelsen av eldre lover og gjeldende rett og ved utarbeidelsen av nye lover. Både landskapslovene og landsloven av 1273 ble kopiert og spredd til lagmenn og andre embetsog tjenestemenn rundt om i riket. Skrivekunsten gjorde det mulig å sette sammen opplysninger om folk og land på en måte som skapte oversikt og kunnskap. Både erkebiskop og konge utarbeidet jordebøker, oversikter som viste hvilke garder som var dyrket, og som fortalte om jordbrukere og jordverdier. Disse oversiktene ble grunnlag for skattlegging og revurderinger av eiendomsverdier. De var et viktig styringsredskap, og de er utgangspunktet for alle senere matrikkelbøker i Norge. Skrivekunstens utvikling og oppblomstring i Norge var en kulturell revolusjon sammenliknet med kommunikasjonsmåter og former i tiden før ca. 1150. De som behersket lese- og skrivekunsten best var presteskapet. Det sier seg selv at denne kunnskapen gav dem stor innflytelse i samfunnet. De mest kunnskapsrike hadde bedre utdanning enn den som ble gitt ved norske katedralskoler; en rekke norske prester og bisper hadde studert i utlandet. Den kunnskapen de opparbeidet skulle ikke lenger memoreres; den fantes i de håndskrevne manuskripter som det ble stadig flere av. Innholdet ble stadig mer variert; bøkene og brevene inneholdt det teologiske stoffet. De inneholdt også sagaene, kvadene, skattelistene, lovene, privatbrevene osv. Selve brevskrivningen ble snart så omfattende at fremtredende kirkelige og verdslige administratorer måtte innrette seg med dokumentadministrative hjelpemidler. For å beholde oversikten over korrespondansen opprettet biskopene i Bergen en egen kopibok tidlig på 1300-tallet; her ble det gjort korte innførsler om alle innkommende og utgående brev. I denne håndskriftenes tidsalder var kopiboken og lovboken og Bibelen alle «bøker»; og samlingen av dem ble så stor at eierne måtte lage oversikter over sine egne bokmanuskripter. Biskop Arne i Bergen innrettet seg ikke bare med den første kjente kopibok, noe som kan gi ham æren av å ha skapt malen for det arkivsystem som norske embeter har arkivert etter i 650 år. Han skapte også det første bibliotek; manuskripter; syv av disse var norrøne bøker. Den oversikt han laget over disse manuskriptene må kunne karakteriseres som den første bibliotekkatalog i Norge. Også landets ovrige prester og bisper hadde bøker. En sokneprest på landet, en samtidig av biskop Arne, hadde åtte manuskripter. Det ble en kulturell kløft mellom de «lærde» administratorer i kirke og statsapparat og den analfabetiske befolkning. Denne situasjonen der bare et fåtall kunne lese og skrive, varte ved i flere hundre år. Det gikk et skille mellom de lærde og ulærde, de kunnskapsrike og de vankunnige, de som leste og skrev, og de som måtte leses for, og som signerte sine dokumenter med sitt bumerke. Dette skillet var ikke bare et kulturelt skille. Det var også et skille mellom de som evnet å delta i styring, og de som var uskikket til dette fordi meddelelsesformer via skrift ikke stod til deres disposisjon. En samfunnsgruppe kom etter hvert til å tilegne seg lese- og skriveferdigheter ved eget initiativ fordi slike ferdigheter var nødvendige for utførelsen av eget yrke; handelsmenn og håndverkere i de få norske byene, og særlig i Bergen, sørget for å tilegne seg skriveferdighet. Dette gjorde de gjennom i den daglige erfaring de hadde med skriveføre kjøpmenn i andre land. Men vi må også anta at de lærte av skriveføre prester i byene selv om det ikke var tale om formalisert undervisning. Gutenbergs oppfinnelse av boktrykkerkunsten på 1430—1440-tallet la grunnlaget for en produksjon av dokumenter og bøker som etter hvert skulle overflødiggjøre håndskriftkopier av bøker og offentlige meddelelser. Men dette tok tid. I Norge ble det ikke etablert boktrykkeri før dansken Tyge Nielssøn flyttet sitt boktrykkeri fra København til Christiania 200 år senere, i 1640-årene. Den som ønsket å trykke bøker, måtte ha kongelig privilegium. Markedet var imidlertid så beskjedent og bøkene så kostbare at det ikke fristet potensielle håndverkere til å søke kongen om tillatelse til å satse på boktrykkervirksomhet I Norge. Bøker og administrative og private dokumenter og brev i Norge fortsatte m.a.o. å bli produsert i håndskrevet form. Men senmiddelalderen, svartedauen og reformasjonsårhundret representerte et betydelig tilbakeskritt for skrivekunst og skriftkyndighet. Katedralskolene gikk mer eller mindre i oppløsning. Kopier av viktige bøker som landsloven ble etter hvert så få og så dårlige og uleselige at norske dommere ba kongen om å forbedre lovboken. Christian IV's Norske Lov av 1604. Også forordninger ble trykket i København og sendt ut til kongens tjenestemenn i Norge, lensherrer, fogder, lagmenn, prester og sorenskrivere m.fl. Bibelen ble oversatt og kom ut i flere utgaver og i dansk språkform på 1500-1600tallet. Hjemlig norsk litteratur og skriftproduksjon fantes det lite av. Det gamle norskfødte katolske presteskapet ble avløst av et luthersk presteskap som i stor grad var preget av danske innflyttere. Prestene var for en stor del utlært i København, Wittenberg eller andre lutherske presteskoler. I den grad de egenhendig skrev bøker, var dette religiøs litteratur som f.eks. biskop Jørgen Erikssøns bok fra 1590-tallet om profeten Jonas. Den ble utgitt i København. Det lutherske presteskapet reorganiserte de norske katedralskolene i løpet av de siste årene på 1500-tallet og de første årene av 1600-tallet. Elevtallet steg, og både embetsmenns og kjøpmenns barn fikk nå et tilbud om en første rudimentær utdanning. Men skolene var fattige og tilbudet primært rettet mot presteutdanning og videre studier i København. Kjøpmannsstanden som nøt godt av en ekspansiv utvikling etter midten av 1500-tallet, kom etter hvert til å sende sine sønner til praktisk opplæring hos kolleger og forbindelser i Frankrike og England. Den borgerliggjøring av samfunnet som fant sted utetter 1600-tallet og det økte samkvem med Europa kulturnasjoner dette førte til, kom utvilsomt til å påskynde utviklingen av kunnskap i Norge blant et stadig større antall mennesker. Dette gjaldt ikke lenger bare lese- og skriveferdigheter, men regning, geografi, europeisk historie, nye naturvitenskaper, medisin, farmasi osv. Allerede på 1630tallet vet vi at en lege i Christiania hadde en boksamling på 437 bøker! Borgerne tok også spede initiativ til opprettelsen av skoler for borgerstandens egne barn. Kongedømmet tok på sin side initiativ til opprettelse av spesielle fagskoler. I det hele tatt kom utdanning og dannelse til å bli hovedbegreper for den offentlige politikk på 1700-tallet. Dette kom til å gi seg mange utslag. Behovene for økt og mer formalisert kunnskap hos embetsmenn og rettsbetjenter var blitt stadig mer åpenbart utover 1600-tallet. Altfor mange feil og dumheter og faglige og sosiale overtramp ble begått av tjenestemenn på grunn av inkompetanse. Resultatet var bl.a. krav om juridisk embetseksamen for dommere på 1730-tallet. Faglige krav avløste personlig bekjentskap og pengemanipuleringer ved tilsetting av tjenestemenn. gelsen av de første skolelovene i Norge i 1730-årene må sees i lys av raskt stigende samfunnsbehov for flere og mer kompetente deltakere i mange yrker. Kravet til allmuen og deres barn var at de skulle kunne lese og skrive og ellers beherske enkle kunnskapsferdigheter i religion, regning og geografi Bøndene selv var paradoksalt nok de som gikk sterkest mot skolelovene fordi skole innebar utgifter som bøndene selv måtte være med å bære. Lærerne var ofte selv lite belest. Men skolereformene la grunnlaget for en demokratisering av kunnskap som snart fikk mange følger. Kunnskapstørsten blant ungdom var stor. Bøndene selv fikk snart stor nytte av sine lese- og skriveferdigheter. De kunne selv lese og skrive dokumenter om egne rettighetsforhold. De kunne lese de første norske aviser som ble distribuert fra slutten av 1700-tallet. Større lese- og skriveferdigheter blant borgere og bønder førte på sin side til at det ble et marked for kommersielle publikasjoner. Den norske litteraturen på 1600tallet og tidlig 1700-tall var begrenset til et fåtall titler som hovedsakelig konsentrerte seg om religiøse og historisk-topografiske emner. Nesten samtlige forfattere var prester, amtmenn og andre embetsmenn. Innholdsmessig skiller nordlandspresten Petter Dass seg ut med sine lødige vers. Bergenske Dorothe Engelbretsdatter gav ut Siælens Sang-Offer i 1678, en av de få bøker som ble trykt i Norge. Disse salmene ble folkelesning og kom ut i 24 utgaver. Presten Anders Arrebo ble meget høyt skattet i samtiden for sine salmer. Det meste av litteraturen var imidlertid utenlandsk litteratur. Denne litteraturen vant bare innpass i hjemmene til kunnskapsrike og kunnskapstørste embetsmenn og kjøpmenn. En rekke av disse boksamlingene må karakteriseres som private bibliotek. De kunne inneholde hundrevis av titler. Samkvemmet med utlandet var også så godt at nye romaner og filosofiske verker på kort tid fant veien til patrisiernes bibliotek. Fra midten av 1700-tallet var biblioteket et like vanlig rom som stue og kjøkken når det ble bygget kjøpmannshus eller embetsgårder. På kort tid var en rekke liberale og formuende nordmenn i første rekke ikke bare som utøvere av forretning og rettspleie og forvaltning, men også hva gjaldt filosofisk-politisk tenkning, vitenskaper, teknikk, jordbruksdrift, medisin m.v. Kompetansebehovet var så påtrengende for samfunnets mest fremtredende grupper innenfor embets- og kjøpmannsstanden, og det offentlige skoletilbudet så svakt utbygd ved allmueskoler og omgangsskole, katedralskoler og latinskoler at det ble tatt private initiativ til bedre og høyere utdanning: Dette førte til etableringen av en rekke borger- og realskoler i de norske byene. Trondhjems lærde borgerskole fra 1778 er blant de eldste. Men initiativene kom omtrent samtidig i alle norske kjøpsteder. Etter flere skoleetableringer omkring 1800 med kort levetid ble Stavanger lærde borger- og realskole i 1824 ble innrettet i den gamle amtmannsboligen som var middelalderens bispebolig. Skolen har en ubrutt tradisjon, senere som realskole og gymnas. I dag er den videregående skole med et tradisjonsrikt navn, Stavanger katedralskole. Eieren av skolebygningen i 1824 var Gabriel Schanche Kielland, som også var eieren av byens største handelshus og et av Norges største private bibliotek. De to viktigste private initiativene på 1700tallet i retning av å skape boksamlinger for interesserte lesere ble tatt i Trondhjem og i Christiania. Det Kongelige Videnskabers Selskabs bibliotek i Trondhjem ble grunnlagt så tidlig som 1760 og var det første offentlige fagbibliotek. I 1780 skal det ha bestått av hele 15000 bind. Men biblioteket var et redskap for kunnskapsutvikling blant selskabets medlemmer, først og fremst kunnskapstørste og lærde embetsmenn og kjøpmenn. Annerledes var det med det biblioteket som ble skapt i Christiania i 1785 som en følge av en testamentarisk gave på 6000 bind fra forretningsmannen Carl Deichman. Dette Deichmanske bibliotek skulle innrettes mot å dekke alle byborgernes behov for litteratur. Det fantes også andre private leiebibliotek i norske byer på denne tiden. Også på bygdene ble det tatt en rekke initiativ for å bedre folkeopplysningen sist på 1700-tallet og i årene forut for 1814. Opplysningsbonden og lensmannen Sivert Aarflot i Volda opprettet den første allmueboksamlingen på landsbygden da han gav fra seg sin private boksamling på 84 bind i 1797. Ved hans død i 1817 var samlingen på 550 bind. I 1809 satte han i gang det første trykkeri på landsbygda. En rekke prester med Kristiansandsbiskopen Peder Hansen i spissen ivret for opprettelse av «leseselskap», foreninger der menigmann ville få gang til bøker om nyttige emner som f.eks. geografi, helselære, naturfag og historie. Det ble på kort tid opprettet mange leseselskap med boksamlinger rundt om i landet. En spesialundersokelse fra prestegjeld i Rogaland viser at det ikke var uvanlig at ca. halvparten av alle familiefedrene blant bøndene ble medlemmer av leseselskapet. Boklånslister er i mange tilfelle bevart. De viser at bøndene virkelig lånte og leste bøker. Mange fremtredende prester stod i spissen for opprettelse av leseselskap. En av de mer kjente var dikterpresten Jens Zetlitz. glødd over idéen. Han sendte sommeren 1802 ut innbydelse til bøndene i kallet sitt, Vikedal prestegjeld. Omgangsskolelærerne bar innbydelsen til medlemskap i selskapet rundt på gårdene. Invitasjonen hadde en formålsformulering som den dag i dag kan brukes for norsk bibliotekvesen om enn i en fornorsket språkdrakt. Men Zetlitz ord var slik: og berigtiger dets Begribelse og saaledes setter det i stand til baade at giore dets kaldsgierning med bedre Overlegg og rigtigere at bedømme Mødende Tilfælde». Medlemskapet kostet 24 skilling som Zetlitz skulle bruke til innkjøp av «passende Bøger hvilke kome i Omløb blandt Selskabets Medlemmer». Skifteprotokollene med opplysninger over avdøde personers eiendeler forteller at det i stadig større grad finnes bøker blant bøndenes eiendeler. Nytten av bøker og bokkjøp ble også fremhevet av haugianerne; men haugianerne stimulerte til lesning av oppbyggelig religiøs litteratur, bøker og traktater som de selv ofte utgav og distribuerte. Haugianerne kom derfor paradoksalt nok til å bidra til å føre til mindre interesse for og bruk av leseselskapene. Det er likevel liten tvil om at kunnskapsnivået i befolkningen var sterkt økende i annen halvdel av 1700-tallet. Kunnskapsnivået var naturlig nok særlig høyt blant embetsstanden og blant kjøpmenn som var sterkt påvirket i liberal og demokratisk retning ved lesning av moderne, liberalistisk europeisk litteratur. Ikke bare mennene, men også kvinner fikk del i kunnskapsveksten. En rekke kvinner over hele landet tok del i handel og håndverk. På mange embetsgårder i by og bygd var kvinnene aktive i arbeidet med å bedre opplysningsforholdene og skolegangen for bønder og byinnbyggere. Denne utviklingen danner viktige forutsetninger for den nasjonale politikk i 1814 og oppbyggingen av det norske samfunnet i tiårene deretter. 4.2 KUNNSKAP OG BIBLIOTEK I EN UNG NASJONALSTAT. Den politiske omveltningen i 1814 var en følge av indre og ytre maktpolitiske faktorer. sosial og kulturell art i Norge. tyngde i tiårene forut for 1814. Et hovedgjennombrudd for slike krav var opprettelsen av et eget norsk universitet i 1811. Til univers tetet ble knyttet et eget universitetsbibliotek, opprettet formelt samme år. Universitet begynte sin virksomhet i 1813 med 5 professorer og 17 studenter. Universitetsbiblioteket åpnet egen lesesal i 1815. Dette var et viktig skritt på veien for videreutvikling av folkeopplysning og kunnskapsvekst I Norge. Det skulle gå lang tid før utviklingen kunne finne sted innenfor faste strukturer som representerte gode tilbud for hele folket uavhengig av sosial gruppetilhørighet og bosted. Den økte kunnskap blant bøndene som skolegang og lesning førte til, høynet folkeopplysningsnivået i landet generelt. For de bønder som fikk del i kunnskapsutviklingen, representerte tilbudene en ressurs som de selv hadde utbytte av når de gikk inn i politiske verv som stortingsrepresentanter, medlemmer av offentlige kommisjoner, herredsstyremedlemmer og formannskapsmedlemmer i de nye kommunestyrene som ble opprettet i 1887. Det norske folkestyret var avhengig av politiske ledere og aktører som leste og skrev og debatterte. For borgere og bønder ble dette stadig mer selvsagt. Men mange bønder og husmenn var motstandere av folkeopplysning og skolegang. De mente det førte til en bruk av tid som var uforenlig med utførelsen av det daglige arbeid på garden. De syntes heller ikke de hadde råd til å bidra til betalingen av boksamlinger, lærerlønninger og skolehus. Enkelte embetsmenn ble lunkne til å fremme den allmenne folkeopplysning og skolegang når de erkjente at opplyste og kunnskapsrike bønder var i ferd med å true deres egne posisjoner i landets økonomiske og politiske liv. Langsomt og sikkert fortsatte imidlertid den prosess som allerede var i full gang i 1814, en prosess som ble sterkt stimulert av nasjonale kulturelle og politiske behov. Leseselskapene ble videreutbygd i form av sogneog almuebibliotek sterkt tilskyndet både av Selskabet for Norges Vel og av Henrik Wergeland i hans blad «For Almuen» der han oppmuntret almuen «at sørge for sin Oplysning». Skriftet fikk stor utbredelse. Han oppfordret «brave Mænd» til å danne «selskaber for Oplysningens fremme, til Læseselskaber, til at oprette Almue-Bogsamlinger». Hans kulturpolitiske parole: «Boghylden er den Stige, der fører til at blive Overmandens lige» har vært et kultur- og skolepolitisk utgangspunkt. I 1830-årene ble det opprettet almueboksamlinger/sognebibliotek over hele landet. rettet på Østlandet. På 1860-tallet var det til sammen opprettet 230 boksamlinger. Gjennomsnittlig hadde almuebiblioteket i overkant av 100 bøker. Antallet låntakere var omkring 10.000. Bøker og lesning ble stadig viktigere virkemidler i arbeidet med å utjevne klasseskillene i befolkningen. Det var mange analfabeter i Norge helt frem til omkring år 1900. Først da hadde så godt som alle landets innbyggere fått del i det minste en elementær skolegang. Utetter hele 1800-tallet fortsatte mange menn og kvinner å undertegne dokumenter ved hjelp av bumerker eller med «påholden penn». Sitt eget navn kunne de ikke skrive. Det politiske liv og den omseggripende offentlige samfunnsdebatt påskyndet etableringen av dagsaviser. Den første dagsavis ble utgitt i 1819. Allerede i 1850 ble det utgitt 40 aviser i Norge. Den viktigste drivkraften for økt lesing og kunnskap var selve den markedsmessige drivkraft og de behov for rask kjennskap til nyheter som fantes i de store byene, særlig i Christiania. Etablering av trykkerier og forlag er eksempler på den raske utvikling som slike forhold førte med seg. Behovene for litteratur av samfunnsmessig og opplevelsesmessig karakter var raskt stigende. Forfatterne lot ikke vente på seg; de norske skjønnlitterære forfattere og journalister stod frem på rekke og rad fra 1820-tallet og skrev for folket. Litteraturen og nyhetene nådde i trykt form frem til stadig flere hjem i bygd og by. Stor betydning hadde de nye trykkerimetoder. Særlig bruk av rotasjonspressen (oppfunnet 1811) førte til masseproduksjon av trykksaker og sterkt prisfall på bøker og aviser. Derved kunne trykksaker bli allemannseie. Symptomatisk for utviklingen på 1830- og 1840-tallet er det sosiale engasjement hos Henrik Wergeland og kvinnesynet hos søsteren Camilla Collett. De kom fra en prestefamilie der det allerede siden 1700-tallet hadde vært ivret for opplysning og for nasjonale politiske idéer. Det er dette engasjementet som møtte klangbunn hos det stadig større lesende publikum. Samfunnsengasjementet bæres videre gjennom hele perioden 1850-1900 av Bjørnson, Kielland, Lie, Ibsen, Chr. Krogh, Garborg og Amalie Skram, og senere av Oskar Braaten og Sigrid Undset. Dette knippet av fremragende forfattere var ikke bare samfunnsrefsere. De var samfunnsoppdragere og inspiratorer for fremme av en stadig rikere samfunnsdebatt. De representerer viktige eksempler på skjønnlitteraturens betydning for utviklingen av en sunn og reflektert bevissthet om samfunnsspørsmål i befolkningen. hadde avgjørende betydning for rask og oppdatert spredning av kunnskap til hele folket. Både avisene og den realistiske og samfunnsengasjerte skjønnlitteratur virket politiserende på allmenheten. Veksten i antallet bøker og aviser startet før 1850. Partidannelsene kom først på 1870—1880-tallet. Antall lokalaviser økte raskt; i 1918 var tallet norske aviser kommet opp i 280, det høyeste tallet noen sinne. Mens det fra 1814 til 1847 ble utgitt gjennomsnittlig 83 norskspråklige bøker m.v. årlig, var tallet utgivelser i året 1893 steget til 683 bøker. En viktig følge av økt leseferdighet og hurtigere nyhetsdistribusjon til hele landet var informasjonen om forholdene i andre land. Lese- og skriveferdigheten blant folk flest og massedistribusjonen av nyheter bidro til å stimulere mange mennesker som hadde det økonomisk vanskelig, tl å reise ut av landet. Masseutvandringen skapte en egen form for skriftkultur; amerikabrevene ble folkets egen skriftgenre. Brevskrivningen florerte. Amerikabrevene er i ettertid i seg selv en kilde til kunnskap om levekår og holdninger i 1800tallssamfunnet som omfatter langt flere opplysninger enn de som finnes i den trykte litteraturen. Kvinnenes betydning for denne litteraturen bør fremheves særskilt. Det var kvinner som førte flertallet av de titusener av amerikabrev i pennen og derved bidro til å spre kunnskapen om den nye verden i den norske befolkning. Den systematiske oppbygning av kunnskapsnivået i det norske samfunnet ble først gjenstand for organisering ved nye skolelover for byene i 1848, for landkommunene i 1860 og for hele riket i 1889. Skoleplikten gjaldt i 7 år. Fagtilbudet ble stadig mer variert og sekularisert. Følgen av dette var bygging av skolebygninger i alle prestegjeld og opprettelse av fast klasseundervisning for alle barn. Dette førte igjen til utarbeidelse av lærebøker og læreboksmateriell. Sammen med litteratur som ble brukt som pensum på Universitetet og enkelte faghøyskoler, stimulerte denne utviklingen utgivelse av faglitteratur i norsk språkform. Den bredde og mangfoldighet bokutgivelsene representerte, førte til at både forfattere og forleggere/bokhandlere dannet egne organisasjoner. Bokhandlerforeningen ble stiftet allerede i 1851. Forleggerne dannet en selvstendig undergruppe i 1895 (fra 1956 Den norske forleggerforening). Forfatterforeningen ble stiftet i 1893, og Den norske fagpresseforening ble grunnlagt i 1898. Tiden fra 1850 til 1905 førte til en dramatisk styrking av kunnskaps- og kompetansenivået i Norge. Dette gav seg mange utslag. keste gruppene, som husmenn og arbeidere erfarte behovet for kunnskapstilegning. Disse gruppene fikk artikulert sine behov for sosiale, økonomiske og kulturelle ordninger i 'Thranebevegelsens politiske manifester og forslag til Stortinget. Marcus Thrane startet den første norske avis for husmenn og arbeidere i 1851. I en rekke byer ble det etablert egne arbeiderboksamlinger. I Stavanger ble arbeidersamfunnets bibliotek opprettet i 1863. Det fikk i løpet av få år en bokstamme på 700 bøker og et årlig utlån på omkring 4000 eksemplarer. 1 1800-tallets demokratiseringsprosess med en begynnende bredere rekruttering til utdanning og embeter var det ikke plass til kvinner før Cecilie Thoresen tok artium som den første kvinne i 1882. 1800-tallet ble en tvangstrøye for mange kvinner, ikke minst for borgerskapets og embetsstandens kvinner, som ikke fikk arbeide med f.eks. handel og håndverk fordi det ikke var «passende». For disse kvinnene var nettopp «Boghylden» muligheten til å komme utover hverdagen, og de sterkeste ble guvernanter eller opprettet Pigeskoler. For kvinner med «bok-kulturell» bakgrunn var utdanning en av de viktigste kampsakene. Wergelands ord om «Boghylden» var en realitet. Tjenestepikene i byene hadde tilgang til litteratur gjennom almueboksamlinger og billig kolportasjelitteratur. Karen Sundts forfatterskap er sentralt her, nedlatende omtalt i sin tid som «kjokkenlitteratur». At hennes bøker nå er gjenstand for nyutgivelser og forskning, viser en voksende forståelse for at historiens gang og samtidslitteratur gjelder alle lag av befolkningen. Det er liten tvil om sammenhengen mellom skolegang og biblioteksbehovi-bruk på denne tiden. Staten og kommunene gav økte bevilgninger både til skole og til bibliotek. Den stimulans som den offentlige støtten representerte, forte til at tallet på boksamlinger/ bibliotek økte til 644 i 1898. Fordi bibliotekstellet nå var regionalisert og demokratisert når det gjaldt lokalisering, finansiering og styring, minket behovet for særskilte bibliotek knyttet til bestemte eiere eller sosiale grupper. Eksisterende privateide bibliotek og arbeiderbibliotek ble overdratt til eller slått sammen med de offentlige bibliotekene. I Christiania ble f.eks. Deichmanske bibliotek og Arbeiderakademiet slått sammen i 1898. 4.3 BIBLIOTEKENE I PERIODEN ETTER 1900: Siden århundreskiftet har utviklingen i Norge ført til dramatiske strukturendringer innenfor næringsliv, samfunnsstyring og 50siale ordninger. Næringsstrukturen har gjennomgått en utvikling fra et samfunn hvor hovedtyngden av yrkesbefolkningen var sysselsatt til primærnæringene og i manuelt arbeid i industri, håndverk og tjenesteyting, til et samfunn med stadig større innslag av yrker som krever utdanning og kompetanse. Dette må sees i sammenheng med de store endringene som har skjedd i utdanningssammensetningen i befolkningen. Rammene for offentlig engasjement i og styring av samfunnsutviklingen har også endret seg. Fra å være et samfunn hvor den offentlige sektors forbruk av varer og tjenester ved århundreskiftet utgjorde under 10 prosent av bruttonasjonalproduktet, var andelen til slutten av 1980-årene økt til over 20 prosent. I tillegg til den offentlige sektors eget forbruk av varer og tjenester har også en økende andel av bruttonasjonalproduktet blitt disponert i offentlig sektor, men tilbakeført til privat sektor i form av trygder, subsidier og ulike stønadsordninger. I midten av 1980-årene utgjorde disse overføringene omlag 25 prosent av bruttonasjonalproduktet. Bak disse tallene ligger utbyggingen av en velferdsstat og et velferdssamfunn med omfattende sosiale ordninger og et betydelig offentlig engasjement i ulike sider av samfunnsutviklingen, som mer enn noe annet har preget utviklingen av det moderne Norge. Det offentlige engasjementet i biblioteksaken er en del av denne prosessen. For vi går nærmere inn på hovedtrekkene i denne utviklingen etter århundreskiftet, skal vi se kort på de to prosessene som har hatt størst innflytelse på de samfunnsmessige funksjoner og behov som bibliotekene skal dekke i dagens Norge: På den ene siden de store endringene som har funnet sted i næringsstruktur og bosetting, og på den andre siden utbyggingen av utdanningssystemet. Sammenliknet med de øvrige nordiske land har moderniserings- og urbaniseringsprosessen i Norge hatt et atypisk forløp. På den ene siden begynte både industrialisering og modernisering tidligere i Norge enn i de øvrige nordiske land ~ med et lite unntak for Danmark når det gjelder bosettingsstruktur. På den andre siden har prosessen hatt et mer langstrakt forløp i tid i Norge enn i de øvrige nordiske land. Ved inngangen til 1980-årene var fortsatt en høyere andel av den norske befolkningen bosatt i spredtbygde strøk enn i de øvrige nordiske land. Tydeligst ser vi denne utviklingen om vi sammenlikner Norge med Sverige, som er det land som politisk og administrativt lå oss nærmest ved århundreskiftet, og som også er mest sammenliknbart med Norge i geografiske forhold. Ved århundreskiftet var det en høyere andel av befolkningen i Norge (36 prosent) som var bosatt i tettbygde strøk enn i Sverige (28 prosent), og andelene av den mannlige yrkesbefolkningen som arbeidet i de «moderne» næringene, industri (inkl. bygg og anlegg) og tjenesteyting, var begge høyere i Norge enn i Sverige. Folketellingene i de to land i 1900 viser at andelene i Norge var henholdsvis 26 prosent i industri og 18 prosent i tjenesteyting mens de tilsvarende andelene i Sverige var 22 prosent og 12 prosent." Næringsstrukturen i Norge endret seg imidlertid lite i løpet av tiden fram til 2. verdenskrig. Ved århundreskiftet var vel 40 prosent av den mannlige yrkesbefolkningen knyttet til jordbruk og skogbruk, og denne andelen holdt seg relativt stabil i hele mellomkrigstiden. Så sent som 1946 hadde primærnæringene fortsatt en høy andel av sysselsettingen. Vel 30 prosent av den mannlige yrkesbefolkningen arbeidet i jordbruk og skogbruk? De to første tiårene av etterkrigstiden var imidlertid preget av sterk mobilitet, både geografisk og yrkesmessig. Store deler av den yngre yrkesaktive befolkningen flyttet fra primærnæringene og fra spredtbygde strøk til arbeid i industri og tjenestyting i byer og tettbygde strøk. I 1945 var halvparten av den norske befolkningen bosatt i tettbygde strøk, og i 1970 var denne andelen gått opp til 66 prosent. de: Jfr tabell 52,8. 188 i Skrede, Kari: «Gifte kvinner | arbeidslivet» i (Alldén, Ramsøy og Vaa red: Det Nors ke Samfunn III, Gyldendal, 1986. + Kilde: Jfr. tabell 5.2, s. 156 i Skrede, Kari: «Gifte kvinner arbeidslivet» i(Alldén, Ramsøy og Vas red.) Det Norske Samfunn III, Gyldendal, 1986. Selv om dette er en rask og sterk vekst i urbaniseringsgraden i løpet av en 25-årsperiode, er det likevel et faktum at urbaniseringsprosessen har vært mindre omfattende i Norge enn i Sverige. Sverige og Norge hadde i 1930 omtrent like høy andel av befolkningen bosatt i tettbygde strøk (henholdsvis 47 og 48 prosent). Allerede i 1945 var urbaniseringsandelen i Sverige oppe i 61 prosent. I 25-årsperioden 1945—1970 var veksten i urbaniseringsandelen enda sterkere i Sverige enn i Norge i samme periode. I 1970 var godt over 80 prosent av den svenske befolkningen bosatt i byer og tettbygde strøk. Etter 1970 har utviklingen i Norge vært kjennetegnet av en relativt moderat endring i urbaniseringsgraden. Dette ma sees i sammenheng med at det fra slutten av 1960-årene i økende grad ble sett som ønskelig å opprettholde en relativt spredt bosettingsstruktur i Norge. Gjennom distriktsutbygging og ulike former for næringstøtte til distriktene ble det satt inn aktive mottrekk for å opprettholde bosettingen i distriktene. Så sent som 1980 var andelen bosatt i tettbygde strøk betydelig lavere i Norge enn i Sverige og Danmark (70,3 prosent mot henholdsvis 83,1 og 83,9 prosent). I 1980 hadde også urbaniseringsprosessen i Finland for alvor skutt fart. Med sine vel 72 prosent bosatt i tettbygde strøk hadde Finland på dette tidspunkt såvidt passert Norge, slik at Norge ved inngangen til 1980-årene framstår som det minst urbaniserte av de fire landene." Etter århundreskiftet har det vært gjennomført en omfattende utbygging av det norske utdanningssystemet. Størstedelen av denne utbyggingen har funnet sted i perioden etter 2. verdenskrig, og den mest omfattende ekspansjonen skjedde fra 1960-tallet. Flere omfattende reformer har funnet sted både m.h.t. den obligatoriske skolen, det videregående skolesystemet og universitets- og høgskoleutdanningen. Gjennom folkeskoleloven av 1959 ble kommunene gitt anledning til å innføre obligatorisk ni-årig grunnskole. Utbyggingen skjedde gradvis og var først fullført i 1974. I 1974 kom en ny lov for den videregående skolen som integrerte de forskjellige former for opplæring etter obligatorisk grunnskole. Loven ble satt i verk fra 1976. Hovedformålet bak denne reformen var to-sidig: praktisk arbeid og dels å bidra til større grad av faglig integrering mellom teoretiske og praktiske linjer i det videregående skolesystemet. På universitets- og høgskolenivå skjedde den mest omfattende reformen med etablering og utbygging av distriktshøgskolene. Denne utbyggingen begynte tidlig på 1970tallet, og var basert på forslagene som ble lagt fram i perioden 1966-70 av den såkalte «Ottosen-komitéen» ( Komitéen av 1965 til å utrede spørsmål om videreutdanning for artianere og andre med tilsvarende grunnutdanning). Utbyggingen av distriktshøgskolesystemet forte til en omfattende vekst og desentralisering av de postgymnasiale utdanningsmulighetene i Norge. Denne utviklingen ble forsterket ved at lærerskolene, sosialskolene, de tekniske skolene og en del andre skoler på postgymnasialt nivå (bla. bibliotekskolen) i 1976 ble oppgradert og omgjort til høgskoler og integrert i det regionale høgskolesystemet. Dette førte til en sterk vekst i antallet høgskoler. Det totale antallet regionale høgskoler var i 1984 kommet opp i over 200. Antallet har også fortsatt å øke etter dette. De maritime høgskolene og musikkonservatoriene ble i 1988 statlige høgskoler, og senere ble flere skoler som tidligere sorterte under Landbruksdepartementet, inkludert i det regionale høgskolesystemet. Veksten i utdanningssystemet gjenspeiler seg også i en sterk vekst i antall studenter ved universitet- og høgskoler. I løpet av en 20-årsperiode ble antall studieplasser i universitets- og høgskolesystemet tredoblet, fra ca. 30.000 i 1965 til 95 000 i 1987. Totalt sett er det studenttallet i høgskolesystemet som har økt mest. Totalt antall studenter i universitetssektoren (inkl. vitenskapelige høgskoler) var i 1988 ca. 45000. Dette representerte en relativt beskjeden økning sammenliknet med antallet i 1974 (40 000 studenter), mens antall studenter i høgskolesektoren har økt fra ca. 25000 til ea. 50000 i samme periode. (NOU 1988:28, kap. 4 og kap. 9.) Den sterke utbyggingen av utdanningssystemet har sammen med etablering av støtteordninger for utdanningsfinansiering, framfor alt etableringen av Statens Lånekasse for Utdanning (i 1947), bidratt til en dramatisk endring av norsk ungdoms muligheter for å ta videregående utdanning. De generasjonene av ungdom som ble født i etterkrigstida, har hatt helt andre muligheter til å skaffe seg videregående utdanning, enn de generasjonene som ble født i de første ti-årene av dette århundret. som fikk noen som helst form for videregående utdanning etter den obligatoriske skolen, og i andelen som har fått utdanning tilsvarende det vi i dag kaller universitets- og høgskolenivå. Tabell 4.1 viser at i generasjonene som ble født fra begynnelsen av 1880-årene fram til krigsutbruddet i 1940, var det en beskjeden andel av årskullene som fikk noen som helst form for allmennutdanning utover den obligatoriske folkeskolen. Andelen som fikk utdanning tilsvarende det vi i dag kaller universitets- og høgskolenivå, dvs. universitetsutdanning eller lærerskole, var svært liten, selv for årskullene som ble født i perioden 1920-1940. Det var også en markert forskjell mellom kjønnene; kvinner fikk i enda mindre utstrekning enn menn del i utdanningsmulighetene. Totalt sett skjedde det lite med rekrutteri gen til videregående utdanning i denne perioden. Andelene i fødselskullene 1921-1930 som i 1960 hadde fått universitets- og høgskoleutdanning (inkl. lærerskole), var ikke vesentlig høyere enn den tilsvarende andelen i årskullene som ble født i perioden 18811890. I generasjonene som ble født under krigen og i den tidlige etterkrigstida endret disse forholdene seg raskt. Foran har vi pekt på den sterke veksten i antall studenter i universitets- og høgskolesektoren i perioden etter 1965. Denne utviklingen har fortsatt i 1980-årene. I dag er det større andeler av årskullene som er i utdanning enn noen gang tidligere. I 1986 var hele 42 prosent av personene i aldersgruppen 16—24 år i utdanning, mot omlag 28 prosent i 1964. (Fig. 4,5 Sosialt utsyn, 1989, SSB 1989. NAVFs utredningsinstitutt har beregnet at utdanningsfrekvensen i 1987 tilsier at anslagsvis 40 prosent av ungdomskullene før eller senere vil begynne studier ved universitet eller høgskoler." Det har også skjedd en sterk økning i kvinnenes utdanningsfrekvenser. Tabell 4.2 viser at artianerfrekvensen blant jentene kom opp på guttenes nivå midt på 1970-tallet. Andelen som tar allmennfaglig linje i videregående skole, har siden økt mer for jenter enn for gutter. V Rolr Edvardsen: Utdanning og arbeidsmarked. Melding 1987:2. NAVFs utredningsinstitutt. Se også NOU 1988.28, NOU 1991: kjønn. Prosent. Andel med Andel med universitets allmenutd. og høgskoleutdanning utover folkeskole" (inklusive lærerskole) Fødselsår Menn Kvinner Menn Kvinner % % % % 1881-1890 14,4 10,1 3,4" 15" 1891-1900 17,0 15,0 38" 1,90 1901-1910 218 199 48" 13" 1911-1920 22,5 212 41? 1,0 Andel med" ex.art. 1921-1930 10,2 6,3 56 187 20 80 1931-1940 .. Kilder: " Folketellingen 1950 * Folketellingen 1960 * Nærmere kildeanvisning og detaljerte beregningsresultat i Skrede, K.: danningssystemet, arbeidsnotat, INAS 1985. Tabell 4.2. Beregnet artianerfrekvens for artiumskull 1951-1978. Totalt — Menn Kvinner Artiumsår De en Å 1951... Kilde: Aamodt, Per Olav: Utdanning og sosial bakgrunn. SØS nr. 51, Statistisk Sentralbyrå, Oslo 1982. Beregnet artianerfrekvens tilsvarer (noe forenklet) totalt antall artianere et gitt år i forhold til totalt antall 19-åringer i samme år. dentene i de regionale høgskolene og over 40 prosent av studentene i universitetssektoren (NOU 1988:28, Fig. 4.2.1b, s. 36). Blant de nye studentene ved universitetene har kvinnene vært i flertall i de senere årene, mens mennene fortsatt er i flertall blant dem som er kommet lengre i studiene. høyere utdanning fortsatt av betydelige forskjeller både etter geografisk og sosial bakgrunn (Sosialt Utsyn 1989, Utdanning, 5177-85, SSB 1989). Allerede før århundreskiftet var den offentlige støtten til folkeboksamlingene kommet opp i et betydelig omfang. Foran har vi pekt på at i perioden 1892—1901 ble det gitt statstilskott til i alt 644 folkeboksamlinger. Integreringen av bibliotekene i offentlig forvaltning og politikk tok imidlertid et stort skritt framover ved århundreskiftet ved at det ble foretatt en statlig utredning om bibliotekvesenet (Bibliotekutredningen av 1902). Det var også andre forhold som bidro til økt offentlig interesse for biblioteksaken. I 1913 ble Norsk Bibliotekforening stiftet med formål å fremme norsk bibliotekvesen. Fig. 4.1: Bibliotekene i offentlig politikk og forvaltning. Hovedtrekk i perioden 1900—1990" 1902: Folkeboksamlingens ekspedisjon opprettes. (Datterselskap av J.M. Stenersens forlag) 1913: Norsk Bibliotekerforening stiftet — formål å fremme norsk bibliotekvesen. 1919: Bibliotekkomitéen av 1919 — forslag lagt fram 1919-1920. 1935: Første norske biblioteklov vedtatt (lov om folke- og skuleboksamlingar) 1939: — Norsk Bibliotekskole opprettet. 1939: Stillingen som bibliotekkonsulent omgjort til byråsjef I KUDS kontor for folkeopplysningsarbeid. 1947: Bibliotekloven revideres. Folkebibliotek obligatorisk i kommunene. Obligatorisk skoleboksamling i alle landets folkeskoler. Normert statstilskot. Gratis utlån av bøker vedtatt som prinsipp. 1949: Statens bibliotektilsyn opprettet. 1952: Biblioteksentralen AIL opprettet. 1969: — Riksbibliotektjenesten opprettet. 1972: — Lov og ny stønadsordning vedtatt av Stortinget. Krav om fagutdannet personale i kommuner med mer enn 8000 innbyggere og krav om hensiktsmessige lokaler (minstenormer) for folkeboksamlingene. 1985: Bibliotekloven revidert i forbindelse med generell overgang til nytt inntektsoverføringssystem fra stat til fylkeskommune og kommuner. (Jfr. Ot.prp. nr. 14 1985-86) eningen er en fri kulturforening som er åpen for alle som vil arbeide for dens formål. Statens løpende interesse for bibliotekutbyggingen resulterte i en ny bibliotekutredning i 1919. Utredningen munnet ut i en rekke forslag. Bla. på grunn av den vanskelig økonomiske situasjonen i mellomkrigstida ble forslagene først realisert etter noen år. Siden den statlige støtten til de enkelte bibliotek ennå var beskjeden, var de fleste bibliotek avhengig av kommunale midler. Den økonomiske depresjonen i mellomkrigstida rammet også kommuneøkonomien. Dette forte til tilbakeslag for bibliotekutviklingen, på samme måte som den vanskelig økonomien førte til politisk strid om gratis undervisningsmateriell i skolene. Blant resultatene av Bibliotekutredningen av 1919 var den forste norske bibliotekloven av 1935, opprettelse av Norsk Bibliotekskole I 1939, opprettelse av sentralbibliotek i perioden 1937-1961 og opprettelse av Statens bibliotektilsyn i 1949. bibliotekloven av 1935 var i stor grad en rammelov uten klare kommunale forpliktelser. Bibliotekloven av 1935 innebar imidlertid også en lovfesting av skoleboksamlingene. På grunn av den klare sammenhengen mellom kunnskapstilegnelse og litteraturbruk, ble det allerede som en følge av skoleloven i 1889 gitt statsstøtte til opprettelse av skoleboksamlinger i folkeskolen. I følge bibliotekloven av 1935 og den etterfølgende lov av 1947 er alle skoler pliktig til å ha skolebibliotek. Disse samlingene har hatt mange navn som elevbibliotek, lesestuer, barneboksamlinger m.fl. I dag betegnes slike samlinger skolebibliotek og skal finnes både i grunnskole og videregående skole. Skolebibliotekene har imidlertid hatt høyst forskjellige vilkår rundt om i landet. Størrelsen på samlingene har variert sterkt avhengig av både lokale myndigheters og skolenes egen evne og vilje til å gi skolebibliotekene prioritet. Den reviderte bibliotekloven av 1947 innebar en sterkere institusjonalisering av det offentlige ansvar for bibliotekene, så vel på statlig som på kommunalt hold. Loven medførte pålegg for kommunene om å yte minstesatser til folkebibliotekene. nene ble tilpliktet å ha folkebibliotek. Det ble også fastslått at litteraturutlånet skulle være gratis. Statens bibliotektilsyn ble opprettet (1949) og overtok det tilsyn og rådgivningsansvar som tidligere var tillagt KUDS bibliotekkontor. Som et virkemiddel i arbeidet med å rasjonalisere bokdistribusjonen ble Biblioteksentralen A/L opprettet i 1952 med kommuner og staten som eiere. Biblioteksentralen avløste virksomheten ved den tidligere Folkeboksamlingenes ekspedisjon. Endringene i den tidligere etterkrigstida innebar et incitament til vekst i de kommunale folkebibliotekene. Dette bidro til en forsterking en prosess som i mange kommuner var kommet godt i gang allerede i mellomkrigstida. På tross av de magre økonomiske kårene hadde bibliotekvirksomheten i mange kommuner en betydelig vekst i denne pefioden. I Stavanger var bokstammen i 1920 på ca. 33 000 bind og utlånet på 88.000. Først i 1932 passerte utlånet 100 000. I 1945 var det steget til 296 000. For folkebiblioteksektoren innebar den nye bibliotekloven og stønadsordningen som ble vedtatt i 1972, en kraftig stimulans for utbyggingen av de kommunale bibliotekene. Den nye loven stilte krav om fagutdannet personale i kommuner med minst 8000 innbyggere og stilte også krav om omfang og innretning av biblioteklokalene. Kommunenes satsing på bibliotekvesenet ble også i noen grad stimulert av de reviderte kulturpolitiske oppfatninger og de nye retningslinger for kulturarbeidet i Norge som ble formulert i årene 1971-1974. Dette berørte i betydelig grad organiseringen av kulturarbeidet i kommunene, som var eiere av de fleste folke- og skolebibliotek. Målsetningen med den reviderte kulturpolitikken var blant annet å sikre en samordning av de lokale kulturtilbud. Dette skulle gjelde alt fra musikk, teater og litteratur til alle typer idrettsaktiviteter. Dette førte mange steder til at de gamle særstyrene for bibliotekene forsvant og ble erstattet av sektorstyrer for alle aktiviteter som ble definert inn under dette utvidede kulturbegrepet. Denne utviklingen mot færre kommunale styrer er ikke avsluttet. De siste årene er den tvert imot forsterket, og i mange kommuner og fylkeskommuner går utviklingen i retning av at de fleste kommunale aktiviteter blir underlagt to-tre hovedutvalg. Bibliotekene fikk i utgangspunktet en mulighet til å oppnå en sterkere politisk fokusering innenfor rammen av kommunenes totale kulturaktivitet, og de kunne derfor få en prioritering i henhold til egen betydning. Biblioteket fikk også anledning til å vise sin evne til å bli aktør i andre kulturaktiviteter enn bokutlån. Dette skjedde da også mange steder, og bibliotekene utviklet seg mange steder i enda sterkere grad enn tidligere i retning av multikulturinstitusjoner med musikkavdelinger, mediatek, artotek, utstillingsvirksomhet ete. Utviklingen mot et kunnskaps- og kompetansesamfunn har også hatt betydelig innflytelse på de behov og funksjoner som bibliotekene skal dekke. Det er allerede pekt på at den økende urbaniserings- og spesialiseringsprosessen på alle hold i det norske samfunnet, nødvendiggjorde en stadig bedre tilgjengelighet av aktuell litteratur for alle samfunnsgrupper, uavhengig av bosted. Denne prosessen falt sammen med en utvikling der antallet bokutgivelser steg dramatisk og der bokprisene steg sterkt. Litteraturen ble emnemessig stadig mer mangfoldig, samtidig som den hadde en tendens til å bli stadig fortere uaktuell. Dette gjaldt særlig innenfor faglitteraturen og skole- og lærebøkene. Nye forskningsresultater tok livet av de etablerte sannheter, og nye faglige perspektiver avløste eldre og mer begrensende innfallsvinkler til faglige tema. sentrale og lokale myndigheter erkjente betydningen av en fortsatt satsing på bibliotekene som verktøy for videreutvikling av et samfunn med høy kompetanse på alle samfunnsområder. I noen grad skjedde dette ved den raske videreutbygging og nyetablering av institusjoner innenfor høyere undervisning, forskning og forvaltning. Nye universiteter, høyskoler og forskningssentra, departementer og direktorater, muséer og arkivinstitusjoner ble innrettet med omfattende boksamlinger som skulle dekke studenters, forskeres og ansattes behov. Totalt sett fant det sted en veldig vekst innenfor bibliotekvesenet. Men skillet mellom folkebibliotek med allmenn utlånsvirksomhet og fagbibliotek innrettet for moderinstitusjonens ansatte og besøkende ble stadig mer markert. Desentralisering og teknologisk endring I perioden etter 1970 er det også to andre prosesser som har preget utviklingen av norsk bibliotekvesen: For det første er driften dagens bibliotekvesen i stor grad preget av de omfattende informasjonsteknologiske muligheter og andre teknologiske endringer som har funnet sted i denne perioden. Denne utviklingen har ført til omfattende endringer av en rekke forhold som har betydning for driften av bibliotek og utviklingen av bibliotektjenester, som f. eks. muligheter for automatisering av bibliotekrutiner, kommunikasjon mellom bibliotek og sambruk av biblioteksystem og bibliotekkataloger, produksjon av dokumentkopier for brukere etc. Desentraliseringsreformen har gitt større muligheter for lokal prioritering og autonomi. Men den har i tid falt sammen med en markert tilstramming i den kommunale økonomien etter 1985. Sammen med en vekst i de ulike forpliktelsene som kommunene er pålagt, har dette medført at bibliotekene i mange kommuner er utsatt for en skjerpet budsjettkonkuranse. Situasjonen for bibliotekene ble mange steder vanskelig og flere steder dramatisk. dets stadig økende antall utgivelser til stadig høyere priser. Bibliotekene hadde fått stadig større forpliktelser vis-å-vis særgrupper av brukere; skolebibliotekene skulle i følge nye skolelover og Monsterplanen for grunnskolen ha et variert innhold, og biblioteket skulle ha en viktig funksjon som skolens kunnskapssentrum; innvandrere skulle sikres litteraturtilbud på eget språk; funksjonshemmede skulle sikres bruksmulighet til biblioteket både ved litteraturmessig og bygningsmessig tilretteleggelse; eldre, uføre og institusjonsklienter skulle gis prioritet; multikulturaktivitetene skulle videreutvikle: bibliotekene skulle ivareta utstrakte og økende lånesamarbeid med andre bibliotek, ikke minst med faglitteratur etter som behovet for faglig kompetanse ble stadig sterkere hos flere mennesker utenfor de tradisjonelle storbyområdene, der de fleste universitets- og fagbibliotek var etablert. Dette har medført at budsjettene til de kommunale bibliotekene mange steder er blitt kraftig redusert. Reduksjonen ble i perioden 1989-1990 flere steder så dramatisk at bokinnkjøp praktisk talt er opphørt og publikumsservice er redusert både på bokutlånog kulturaktivitetssiden. Utvalget kommer tilbake til en nærmere beskrivelse av utviklingen i tilveksten i bibliotekenes samlinger i de senere årene i kap. 5 (avsnitt 5.3). Utvalget vil imidlertid allerede nå understreke at virkelighetens verden i norske bibliotek fortsatt ligger langt fra de ideelle fordringer som uttrykkes i målene for bibliotekpolitikken. alle i grunnskole, videregående skole, i lokalsamfunnet generelt, og at tilbudet skal være like godt over hele landet. Kravene til kunnskap om stadig flere emner har vokst raskt år for år. Formålsparagrafen i «Lov om folkebibliotek» fra 1985 er i Wergelands ånd: Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet gjennom informasjonsformidling og ved å stille bøker og egnet materiale gratis til disposisjon for alle som bor i landet. enkelte bibliotek skal i sine tilbud til barn og voksne legge vekt på kvalitet, allsidighet og aktualitet. Fagbibliotekene skal som supplement til skole- og folkebibliotek bidra til at litteraturforsyningen er relevant, fyllestgjørende og egnet til å dekke alle samfunnsbehov og individuelle behov. Virkelighetens verden i biblioteksektoren er imidlertid ikke blitt slik at målsetningen for bibliotekenes virksomhet er nådd. 5.1 MÅLSETTING OG LOVVERK 5.1. Norsk bibliotekvesen har vokst frem som en del av en historisk prosess hvor det i forskjellige perioder har vært lagt ulik vekt på de forskjellige funksjoner som utføres av folkebibliotekene og fagbibliotekene. I bibliotekene på kommunenivå ble folkeopplysningsaspektet etter hvert mindre fremtredende når bibliotekenes oppgaver ble definert i en større kulturpolitisk sammenheng. Med etablering av en generell kulturpolitikk i 1970-årene ble bibliotekene i større grad betraktet som kulturformidlere. Begrepet folkeopplysning var ikke lenger et begrep som alene egnet seg til å beskrive virksomheten i bibliotekene. Men selv om begrepet folkeopplysning gav assosiasjoner til tidligere historie, var formidling av kunnskaper fortsatt en viktig oppgave for bibliotekene. Endringene i samfunnet har gjort det til en ikke mindre viktig oppgave enn tidligere å formidle kunnskaper i tillegg til andre former for bibliotektjenester. De enkelte brukere må selv kunne velge hvilke funksjoner biblioteket skal fylle for dem. Alle bibliotek skal kunne brukes som kulturformidlere eller som kunnskapsformidlere, og de forskjellige brukerne må velge hvordan biblioteket skal benyttes, og hvilke bibliotektjenester de har behov for. Bibliotekene kan bare dekke samfunnets behov for medvirkning til kompetanseoppbygning i den utstrekning de også dekker individuelle behov for kunnskap. I denne sammenheng er det viktig at behovet for kunnskap ikke oppfattes for snevert. Kunnskap er i denne sammenheng ikke bare fagbokene og fagtidsskriftene, men kunnskap er også den innsikt og forståelse som kommer til uttrykk gjennom diktningen og alle de andre former for dokumenter som bibliotekene skal gjøre tilgjengelig for brukerne. Under endrede samfunnsforhold må det legges større vekt på bibliotekenes funksjoner som kunnskaps- og informasjonsformidlere. Folkeopplysning er ikke lenger et begrep knyttet til behovet for enkel, grunnleggende kunnskap formidlet gjennom bøker. danning som gis i skoleverket. Bibliotekene må i dag supplere den grunnleggende utdanning fra skoleverket og gi mulighet for en kontinuerlig kompetanseoppbygning innenfor fagområder hvor det skjer en rask fornyelse av aktuell kunnskap. Grenselinjen mellom fagbibliotek og folkebibliotek er derfor ikke så mye betinget av funksjon som av lokalisering og tilknytning til en finansieringsog eierstruktur. 'Norsk bibliotekvesen forener flere funksjoner som star i et direkte avhengighetsforhold til hverandre, og det fører til at bibliotekene må ha en målsetning som sammenfatter disse forskjellige, gjensidig supplerende delmål setningene. Utvalget vil drøfte formuleringen av en slik prinsipiell målsetning for norsk bibliotekvesen i avsnitt 7.1. Det finnes ingen lovgivning som regulerer bibliotekenes samlede virksomhet, og som definerer de enkelte biblioteks funksjoner innenfor et samlet biblioteknettverk. De lovbestemmelser som regulerer bibliotekvesenet, er knyttet til særlover for ulike typer bibliotek, eller eventuelt til dokumenttyper. Utvalget har tatt initiativ til å få utarbeidet en oversikt over bibliotekretten. Den er skrevet av utvalgsmedlem Jon Bing og er såvidt utvalget kjenner til, den eneste eksisterende fremstilling som gir en samlet oversikt over de lovbestemmelser som regulerer bibliotekvesenet. Utvalget har sett det som viktig å presentere denne oversikten i en samlet form, og oversikten følger derfor som eget vedlegg til utvalgets utredning (Vedlegg 1). Utvalget har i ulike forbindelser støttet seg til de juridiske vurderingene som er gjort i oversikten, og vil henvise i flere sammenhenger til drøftingene i vedlegget. Generelle lovbestemmelser for fag- og forskningsbibliotekene og Riksbibliotektjenesten, som er det bibliotekfaglig koordinerende organ for disse bibliotekene, eksisterer ikke. kene og gir hjemmel for de koordinerende tiltak som kan være ønskelig å gjennomføre i denne sektor. Lov av 20. desember 1985 nr. 108 om folkebibliotek, som trådte i kraft 1. januar 1986, gir rammebestemmelser for kommunale folkebibliotek, fylkesbibliotek og statlige oppgaver innenfor folkebibliotekene. De statlige oppgaver etter loven skal ivaretas av Statens bibliotektilsyn, og loven bestemmer også at det gis særlige statstilskudd til visse bibliotekformål som ikke naturlig hører inn under den enkelte kommunes ansvarsområde, eller som er av særlig betydning for å opprettholde et nasjonalt biblioteksystem. I følge $1 har folkebibliotekene følgende målsetting: Gjennom denne målsettingen er det spesifisert oppgaver for bibliotekene og midler til å løse oppgavene. Når oppgaver som å fremme lokalt næringsliv eller støtte lokal forvaltning ikke er spesifisert, innebærer det ikke en avgrensning av oppgavene til dem som er direkte spesifisert, men en avgrensning av hvilke plikter bibliotekene har. Loven forutsetter at bibliotekene etablerer samlinger av bøker og dessuten annet egnet materiale. Bibliotekene er også pålagt å drive informasjonsformidling, og de har informasjonsplikt i forhold til egne tilbud. Loven gir også i henhold til §2 staten ansvar for bibliotektjenester til pasienter i sykehus og helseinstitusjoner og andre som har spesielle vansker med å bruke biblioteket. Allmennhetens bruk av samlingene skal være vederlagsfri, og det må forståes slik at dette prinsipp også gjelder alle samlinger som er ledd i det nasjonale biblioteksystem. Vedlegget drøfter nærmere grensene for gratis bruk av samlinger og andre tjenester som biblioteket kan ta betalt for. Det må regnes som tvilsomt om loven gir adgang til å ta dekning for mer enn direkte, variable kostnader i forbindelse med slike tjenester (se Vedlegg D. Kapittel II i loven om folkebibliotek gir bestemmelser om drift og styring av kommunale folkebibliotek og bestemmer at alle kommuner skal ha fagutdannet biblioteksjef. Det kan imidlertid dispenseres fra denne bestemmelsen (jfr. avsnitt 7.2 og 7.6.1). Kapittel III i loven om folkebibliotek gir bestemmelser om fylkesbibliotek i alle fy keskommuner med fagutdannet biblioteksjef som skal ivareta fjernlånsvirksomheten i fylket, organisere lånesamarbeid og drive direkte utlån fra bokbuss og bokbat. Skolane skal ha eit bibliotek og ein som er ansvarleg for bibliotektenesta. Skolebiblioteka skal ha både ein pedagogisk og ein allmenkulturell funksjon og må ha eit fast samarbeid med folkebiblioteka i kommunen. Lov av 21. juni 1974 nr. 55 om videregående opplæring, $12 fikk fra 1986 følgende bestemmelse om bibliotektjeneste: Fylkeskommunen skal sørge for skolelokale med tilhørende arealer for de skoler fylket driver. Skolene skal ha det utstyr, inventar og de læremidler som trengs, herunder bibliotektjeneste. på den ene side og fag- og forskningsbibliotek på den andre side. I 1989 forvaltet de norske bibliotekene ca. 40 millioner bind med bøker og tidsskrifter i sine samlinger i tillegg til ca. 5 millioner registrerte enheter av annet materiale enn bøker. Bibliotekene registrerte i 1989 ca. 26 millioner utlån og brukte ca. 225 millioner kr. til innkjøp av bøker, tidsskrifter og andre former for dokumenter. Det finnes to bibliotekfaglige sentralorgan for de to sektorene, Riksbibliotektjenesten for fagog forskningsbibliotekene og Statens bibliotektilsyn for folke- og skolebibliotekene. Naturlig nok har Statens bibliotektilsyns oppgaver endret seg gjennom årene. Tydeligst ser en dette når det gjelder kontrollfunksjonen. Opprinnelig var dette en omfattende oppgave, i dag er det en mer marginal del av virksomheten. Denne endringen er skjedd gradvis. Bibliotekloven av 1971 var en viktig årsak til disse endringene. Denne loven la grunnen for et moderne folkebibliotekvesen og medførte en tydelig standardhevning. Dette førte til at kontrollfunksjonene kunne trappes ned og gav personalet mer tid til veiledning og planarbeid. Det ble derfor ingen brå overgang da en ny biblioteklov ble gjennomført i 1986, en rammelov med langt færre direktiver overfor kommunene. Kommunene har det økonomiske ansvaret for drift av folkebibliotekene, men den gjeldende bibliotekloven slår fast hva som skal være folkebibliotekenes mål, og at de er et ledd i et nasjonalt biblioteksystem. Loven fastsetter krav til kompetanse hos biblioteksjefen og felles regler for lånesamarbeid og registrering. Statens bibliotektilsyn er fortsatt pålagt å påse at kommunene følger loven. Den løpende utviklingen følges blant annet gjennom årlig innsamling av statistikk for folke- og skolebibliotek. = informere ulike sentrale instanser, som Kommunenes sentralforbund, Justisdepartementet, Kirke- og undervisnings- og forskningsdepartementet, Unesco m.fl. ' — delta i nordisk og annet internasjonalt biblioteksamarbeid, både for å formidle impulser utenfra til norske folkebibliotek, og for å formidle norske erfaringer til andre land. Riksbibliotektjenesten ble opprettet i 1969 som et planleggings-, utrednings- og koordineringsorgan for landets vitenskapelige og faglige bibliotekvesen og dokumentasjonsvirksomhet. Institusjonen ble en videreutvikling av ordningen med en bistilling knyttet til overbibliotekarembetet ved Universitetsbiblioteket i Oslo som Statens konsulent for denne bibliotekgruppen. Riksbibliotektjenesten har ansvaret for samarbeidsoppgaver bade nasjonalt, nordisk og internasjonalt. Riksbibliotektjenesten er den høyeste faglige instans for Statens vitenskapelige og faglige bibliotekvesen. Den skal arbeide for at de vitenskapelige og faglige bibliotek og dokumentasjonssentraler går inn som ledd i et rasjonelt, faglig informasjonssystem. Den har som oppgave å utvikle enhetlige biblioteksystemer med størst mulig effektivitet slik at de boklige ressurser i landet kommer lettere frem til alle som trenger faglig informasjon. Riksbibliotektjenesten arbeider både med generelle program som når et bredt utvalg av bibliotek, og med bibliotekfaglige oppdrag fra enkeltbibliotek og andre institusjoner. Riksbibliotekaren er konsulent for sentraladministrasjonen i saker som gjelder vitenskapelige og faglige bibliotek. Riksbibliotektjenesten arbeider med rasjonalisering av bibliotekrutiner, initierer og organiserer fellesprosjekter, utdanning og rekruttering, koordinerer norsk deltakelse i nordisk og internasjonalt samarbeid på bibliotek- og dokumentasjonsområdet, standardisering 0. bl.a. gjennom Nordinfo, Unesco, OECD, FID, IFLA, LIBER, ISO og EF. Til Riksbibliotektjenesten er knyttet Riksbibliotekrådet, som blir oppnevnt av Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet som et rådgivende organ for Riksbibliotekaren. Det har 14 medlemmer som representerer alle kategorier av bibliotek-, dokumentasjons- og brukerinteresser. Riksbibliotektjenesten og Statens bibliotektilsyn har i samarbeid oppnevnt en rekke bibliotekfaglige utvalg på områder av felles interesse, som for katalogisering og klassifikasjon, i tillegg til de faglige utvalg som hvert av disse sentralorganene har oppnevnt innenfor eget ansvarsområde. Riksbibliotektjenesten gir løpende informasjon i tidsskriftet Synopsis. Statens bibliotektilsyn gir slik informasjon i tidsskriftet Bok og Bibliotek og utgir i samarbeid med tilsvarende institusjoner i Norden det engelskspråklige tidsskriftet Scandinavian Public Library Quarterly. Begge sentralorganer utgir dessuten aktuelle, faglige skrifter og håndbøker som gir opplysninger om norske bibliotek. Fag: og forskningsbibliotek finnes ved alle universiteter og vitenskapelige høgskoler, ved distriktshøgskoler, pedagogiske høgskoler, ingeniørhøgskoler, sosialhøgskoler, militære høgskoler og andre utdanningsinstitusjoner, i departementer, andre offentlige institusjoner, arkiv, muséer, sykehus og i en rekke bedrifter og private institutter og organisasjoner. Håndboken «Norske vitenskapelige og faglige biblioteker» utgitt av Riksbibliotektjenesten (6. utg. 1987) gir opplysninger om de fag- og forskningsbibliotekene som deltar i det organiserte lånesamarbeidet for bibliotekene. De 366 fag- og forskningsbibliotekene, som omfattes av årsstatistikk for 1989, representerer en langt mindre homogen gruppe enn fylkes, folke- og skolebibliotekene. Beskrivelsen av fag- og forskningsbibliotek i dette kapitel er i tillegg til opplysninger i denne håndboken basert på arsstatistikkene for spesialbibliotek fra 1970-76 offentliggjort i Statistisk årbok og årsstatistikkene for fagog forskningsbibliotek 1977-89 offentliggjort I Statistisk ukehefte og en del utrykt materiale fra statistikkskjemaene. I løpet av denne periode er det foretatt flere endringer av prinsippene for innsamling av grunnlagsdata for statistikken, og det kan derfor være vanskelig å sammenligne enkelte av tallene fra år til år. Siden de fleste av fag- og forskningsbibliotekene hovedsakelig kjøper inn utenlandsk materiale med en prisutvikling som ikke samsvarer med generell innenlandsk prisstigning, som varierer sterkt fra fag til fag, og som også er gjenstand for hyppige endringer av valutaforhold, er det vanskelig å tolke utviklingen av bibliotekenes kjøpekraft korrekt. Beregninger av fag- og forskningsbibliotekenes inflasjonsjusterte innkjøp er basert på gjennomsnittlige bokpriser og prisutvikling for Universitetsbiblioteket i Oslo for 1980-90 og tilsvarende tall fra Norges tekniske universitetsbibliotek i Trondheim for 1970-90. Disse tallene viser en vekst i prisene for innkjøp til fag- og forskningsbibliotek på 65 pst. fra 1970 til 1975, 193 pst. fra 1970 til 1980, 437 pst. fra 1970 til 1985 og 581 pst. fra 1970 til 1990 (se s. 170-172 i Vedlegg 2). En beregning av inflasjonsjusterte innkjøpsmidler er det mulig å gjennomføre på basis av disse tall, men det er ønskelig at en mer grundig analyse av slike forhold i fremtiden kan baseres på et mer representativt statistisk materiale. I perioden 1970-89 var det registrert fra 293 og opp til 430 bibliotekenheter i arsstatistikkene. Bortsett fra 18 bibliotekenheter i distriktshøgskolene, som representerer en ny bibliotektype i denne perioden, er det relativt få bibliotek som ble nedlagt eller opprettet fra 1970 til 1989. Denne variasjonen i antallet bibliotekenheter indikerer i langt høyere grad endringer av organisasjonsforhold enn Volummessige endringer. Disse norske fag- og forskningsbibliotekene dekker de fleste fagområder hvor det finnes noen form for organisert, faglig aktivitet i det norske samfunn. Flertallet av disse bibliotekene er små bibliotek med meget beskjedne ressurser i antall bind og personale, men disse mindre bibliotek utgjør viktige deler av bibliotekvesenet fordi de har spesialiserte samlinger som i mange tilfelle ellers ikke finnes i det øvrige norske biblioteksystemet. Fag: og forskningsbibliotekenes struktur er også preget av at et lite antall store bibliotek med meget omfattende samlinger og etter norske forhold et stort personale som forvalter hovedtyngden av de faglige bibliotekressursene. Disse større bibliotekene omfatter universitetsbibliotekene, enkelte bibliotek ved vitenskapelige høgskoler og enkelte institusjonsbiblioteker. Universitetsbiblioteket i Oslo har en dominerende stilling i det norske bibliotekvesenet både på grunn av sin funksjon som norsk nasjonalbibliotek og som det største vitenskapelige biblioteket i landet. 1989 29,4 pst. av det totale antall bind i norske fag- og forskningsbibliotek, 20,62 pst. av brutto tilvekst, 16,12 pst. av løpende periodika, 16,35 pst. av samlet utlån, 23,66 pst. av samlede innkjøpsutgifter, 26,83 pst. av utførte årsverk og 23,96 pst. av registrerte enheter av lyd- og bildemateriale. De fem universitetsbibliotekene i Bergen, Oslo, Trondheim (to inkludert Norges tekniske universitetsbibliotek) og Tromsø i tillegg til bibliotek ved Norges landbrukshøgskole, Norges Handelshøyskole, Stiftelsen Bedrifts økonomisk Institutt, Rogaland distriktshøgskole, Statistisk sentralbyrå, Stortinget, Fiskeridirektoratet, Teledirektoratet, Institutt for energiteknikk og Styret for det industrielle rettsvern disponerte i 1989 66,8 pst. av det samlede antall bind i fag- og forskningsbibliotekene, 52,35 pst. av brutto tilvekst, 56,62 pst. av løpende periodika, 58.37 pst. av de samlede utgiftene til innkjøp, 60,23 pst. av utførte årsverk, 94,18 pst. av registrerte enheter av mikroformer og 58,34 pst. av registrerte enheter av lyd- og bildemateriale. Denne gruppen stod for 45.05 pst. av de samlede utlån fra fag- og forskningsbibliotek. Spesielt når det gjelder fordelingen av mikroformer, er det en konsentrasjon om noen få bibliotek. Styret for det industrielle rettsvern hadde i 1989 60,09 pst. av det totale antall registrerte enheter på 3, millioner. Institutt for energiteknikk hadde 20,09 pst. De to bibliotekene hadde sammen med universitetsbibliotekene i Bergen, Oslo, Tromsø og Norges tekniske universitetsbibliotek 92,99 pst. av alle registrerte mikroformer i norske fag- og forskningsbibliotek. Universitetsbibliotekene i Bergen, Oslo og Trondheim og Arbeiderbevegelsens arkiv hadde i 1989 67,14 pst. av alle registrerte enheter av lyd- og bildemateriale. Det er ikke offentliggjort tall for materiale i maskinlesbar form. Slikt materiale blir kjøpt inn og brukt i stadig større utstrekning. Utvalget mener det er viktig at denne utviklingen også kommer frem i årsstatistikken for fag- og forskningsbibliotekene. I hvert fylke er det et fylkesbibliotek som i henhold til bibliotekloven skal «... ivareta fjernlånsvirksomheten i fylket, organisere bibliotekenes lånesamarbeid, og stå ansvarlig for sin del av den felles plan for anskaffelse og oppbevaring av litteratur.» ($9) og «... gi råd til lokale myndigheter, yte bibliotekfaglig veiledning og assistanse, og arrangere møter og kurs om bibliotekspørsmål» ($10). Nordland og Finnmark er det på grunn av de store avstandene opprettet to fylkesbibliotek. Fylkesbibliotekene er styrt av fylkeskommunene, med fylkeskulturstyrene som politisk styringsorgan. Fylkesbibliotekene er knyttet til et større vertsbibliotek i fylket. Åtte fylkesbibliotek har egen fylkesbiblioteksjef direkte underlagt fylkeskultursjefen, i de resterende fylkesbibliotekene er fylkesbiblioteksjefen også sjef for vertsbiblioteket. I 1989 ble det benyttet 57 millioner kr. til drift av fylkesbibliotekene. Dette utgjør kr. 15,22 pr. innbygger. Av dette ble det benyttet 9 millioner kr. til innkjøp av bøker og annet materiale. Dette utgjør kr. 2,87 pr. innbygger. Disse innkjøpsmidlene blir samordnet med vertsbibliotekenes innkjopsbudsjett. Mange fylkesbibliotek driver utlånsvirksomhet fra bokbusser og -båt, og bibliotektjenester i fylkeskommunale institusjoner. Innkjøp av bøker og annet materiale til disse direktetjenestene inngår i beløpet på 9 millioner kr. Innkjøpsbudsjettenenes andel av totalbudsjettet har variert mellom 19,4 pst. til 13,2 pst. de siste ti årene. Tall fra 1988 og 1989 viser at personalkostnadene utgjør 50 pst. av totale driftsutgifter. Fylkesbibliotekenes — fjernlånsavdelinger formidlet 179 519 bestillinger i 1989. 73 pst. av disse kom fra bibliotek i eget fylke. En tredjedel av bestillingene måtte videresendes til andre bibliotek. Fire fylkesbibliotek (Sondre Nordland, Rogaland, Hordaland og Telemark) stod for 31 pst. av mottatte bestillinger. Beskrivelsen av bibliotekene i dette kapittelet er basert på opplysninger fra Statens bibliotektilsyns årsmeldinger fra 1979 til 1989, og annet statistisk materiale som blir nevnt i teksten. Det er foretatt flere endringer for prinsippene for innhenting av data, og dette kan vanskeliggjøre sammenligningen av tallene fra år til år. Antall folkebibliotek har gått ned fra 454 i 1979 til 446 i 1989. Totalt antall avdelinger har gått ned fra 1360 i 1979 til 1290 i 1989. Nedleggelsene har skjedd de to siste årene. I 1987 var det 1373 avdelinger, i 1988 var det 1339 og i 1989 var tallet nede i 1290 avdelinger. I tillegg til de faste avdelingene har en i Norge én bokbåt som betjener Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane og Hordaland. Det er i 1989 er 40 bokbusser i drift. mobile bibliotekenhetene av ulik størrelse blir drevet på kommunalt, interkommunalt eller fylkeskommunalt initiativ. 113 kommuner ble besøkt, og de hadde 2713 stoppesteder i 1989. Staten yter tilskudd til kjøp av buss og til drift de første 5 årene. I 1989 representerte statstilskuddet kr. 4.441.000. Det ble lånt ut 866 415 enheter fra bussene i 1989. (Da opplysninger avgitt til Statens bibliotektilsyn over bokbussdrift i 1989 mangler noen data, er tallene ikke helt fullstendige.) Antall bokbusser i de nordiske land (1988): I den nye bibliotekloven fra 1985 ble det lovfestet krav om fagutdannet biblioteksjef i alle kommuner. Det kreves fagutdanning som bibliotekar eller tilsvarende utdanning fra Statens bibliotek- og informasjonshogskole. Biblioteksjefer uten godkjent utdanning skal imidlertid ikke sies opp. Ved ledighet skal stillingen lyses ut med krav om fagutdanning. Ikke-fagutdannet personale kan tilsettes for en periode på to år, når det ikke er kvalifiserte sokere. Etter dispensasjonsperioden skal stillingen lyses ut på nytt. Får en heller ikke denne gang søkere med SBIH-utdanning, blir den ikke-fagutdannede fast ansatt. Det er ofte vanskelig å få fagutdannede søkere til de mange biblioteksjefstillingene som er utlyst som deltidstjenester. Antall kommuner med biblioteksjef med godkjent utdanning har økt fra 39 pst. i 1983 till 66 pst. i 1989: Statens bibliotektilsyns årsberetninger tar med opplysninger om antall årsverk i folkebiblioteksektoren fra 1984. Med forbehold om feil innrapportering viser det en økning i årsverk fra I 594 i 1984 til I 725 i 1989. 1987 representerer en topp med I 806 årsverk. Reduksjonen fra 1987 til 1989 er 4,5 pst. I «Retningsgivende normer for åpningstider og personale i folkebibliotekene» (Statens bibliotektilsyn 1987), beregnes personalet ut fra en norm på I 500 innbyggere pr. årsverk. årsverk pr. 1 500 innbyggere. Årsverk pr. 1 500 innbyggere i de nordiske land (1988): Folkebibliotekenes totale driftsutgifter var i nominelle kr. i 1989 543 millioner kr., en økning fra 215 millioner kr. i 1979. I tillegg til prisutviklingen må en også ta i betraktning at det i denne perioden har vært en utvikling i kommunenes regnskapsførsel i retning av å plassere de reelle utgiftene på den enkelte etat/institusjon. Dette slår spesielt ut for bibliotekenes utgifter til lokaler. Folkebibliotekene holder ofte til i kommunale bygg og må nå betale husleie for disse. Datautgifter har hatt en lignende utvikling fra å bli regnskapsfort som en fellesutgift for kommunen til å bli belastet den enkelte institusjon. Utgiftene fordelt på innbyggerne var kr. 52,98 i 1979 og kr. 128,67 i 1989. Tallene rommer store variasjoner. Rolvsøy kommune (5681 innbyggere) i Østfold hadde driftsutgifter til biblioteket på kr. 40,78 pr. innbygger i 1989, mens Utsira kommune (218 innbyggere) i Rogaland hadde kr. 590,46 pr. innbygger. Driftsutgifter pr. innbygger i de nordiske landene (1988) (i norske kroner) Danmark kr.352 Finland kr. 276 Sverige kr. 261 Norge kr. Utgifter til innkjøp av bøker og annet materiale var kr. 44 644 000 i 1979. Det var okt til kr. 98 328 000 i nominelle kroner i 1989. Dette representerer kr. 10,99 pr. innbygger til innkjøp av media i 1979 og kr. 23,30 pr. innbygger i 1989. Den samme variasjonen i de kommunale budsjettene viser at Skien kommune i Telemark benyttet kr. 4,51 pr. innbygger til innkjøp av media, og Utsira i Rogaland benyttet kr. 161,40 i 1989. De aller fleste kommunene befinner seg innenfor området kr. 13,00 til kr. 39,00 pr. innbygger (345 av 446 kommuner). Utgifter til innkjøp av materiale pr. innbygger i de nordiske landene 1988 (i norske kroner): Finland kr. 65,50 Danmark —kr.57,97 Sverige kr. 41,76 Norge kr. Den prosentvise andelen av utgifter til innkjøp av media i forhold til totale driftsutgifter har de siste 10 årene utviklet seg slik: Statistiske opplysninger om driften av skolebibliotek i grunn- og videregående skoler er svært mangelfull. Både endringer i registreringsgrunnlaget og manglende utfylling av skjemaer gjør tallene usikre og ikke helt sammenlignbare fra år til år. Feks. inkluderer tallene for innkjøp av bøker og annet materiale etter innføring av ny biblioteklov (1985) også undervisningsmidler, På grunn av endringer i statistikkskjemaene er det ikke mulig å skaffe sammenlignbare tall før etter 1985. Allerede i 1827 ble det slått fast i skoleloven at det skulle være en (riktignok minimal) boksamling på skolen, men først etter siste verdenskrig (1947 og 1955) kom pålegget om skoleboksamling for alle folkeskoler, senere alle 9-årige skoler. Mange grunnskoler tar dette alvorlig, men skolebibliotek er ikke jennomført i alle norske skoler, selv om lov av 13. juni 1969 nr. 24 gir påbud om bibliotektjeneste i grunnskolen. Lov om folkebibliotek gir pålegg om samarbeid mellom disse to bibliotekene i kommunen. Elevtallet i grunnskolen har gått ned fra 580 000 i 1979 til 478 000 i 1989. Bibliotek i videregående skoler er også lovfestet. I Lov av 21. juni 1974 nr. 55 om videregående opplæring, $12, første ledd, er det slått fast at fylkeskommunen skal sørge for bibliotektjeneste i skolene. ser. Når disse nødvendige innkjøp er gjort, er det ofte lite igjen til bibliotek. Mange videregående skoler har ikke bibliotek, noen har en mindre boksamling tilgjengelig for elevene, men mangler bibliotekar. Det har de siste årene vært en stor økning i elevtallet. Dette skyldes både en endring i skolesystemet og generell økning i antall elever som tar videregående utdanning. Elevtallet har økt fra 174 084 i 1979 til 209 063 i 1989. I fagplaner den videregående skolen kommer skolebibliotekets plass fram både som et bibliotek i seg selv og som en integrert del av undervisningen. Biblioteket går inn som et viktig ledd i: = fri lesning. Enkelte videregående skoler har mønstergyldige bibliotek, men flere steder er biblioteksituasjonen i videregående skole et problem. Hordaland Fylkesbibliotek la i 1987 fram en rapport, Bibliotektenesta i dei vidaregåande skolane i Hordaland. Undersøkelsen og rapporten var basert på svar fra 63 videregående skoler/skoleavdelinger, en svarprosent på 91 pst. Her heter det blant annet: Ingen skolar i fylket har biblioteklokale som stettar normene. Likevel er det stor skilnad pa storleik og standard. Dei darlegast stilte skolane har ikkje eige biblioteklokale i det heile, men bøker plassert i hyller og skap spreidd i rom og i korridorar. I alt 19 skolar har ikkje eit eige areale til bibliotek. (8. 3) Trass i at dei førebels normene krev fagutdanna bibliotekarar i skolebibliotek, har ingen av dei vidaregåande skolane i Hordaland ein slik stillingskategori i dag. (S. 6.) (Kommentar 1990: Bergen Katedralskole har fatt 1/4 bibliotekarstiling.) I landsmålestokk ligg Hordaland langt under dei fylka som har ei rimeleg god utbygd bibliotekteneste, men i mange fylke er situasjonen lik vår eigen. (S. 7.) Flere fylker har altså et så mangelfullt bibliotektilbud at situasjonen er prekær. I enkelte fag er det ikke mulig å gjennomføre læreplanens faglige krav uten støtte fra et bibliotek. Problemet er påpekt tidligere. I RVO publikasjoner I februar 1988, Veiledende retningslinjer og normer for skolebibliotektjenesten i videregående skole, s.13, heter det: Men uansett lokale forhold står norskfaget i en særstilling og er obligatorisk for alle studieretninger. I NOU 1984:16 Styrking av norskundervisningen i alle skoleslag, s. 53, står det om norskfaget og skolebiblioteket: Dersom ein skal kunne oppfylle målsetjinga for norskfaget i den vidaregåande skolen, bade når det gjeld val av emne, differensiering og meir vekt på sjølstendig arbeid og arbeid i grupper, er det absolutt nødvendig med eit godt utbygd skolebibliotek. I norskfaget er særemnet en påbudt del av faget. Det stiller store krav både til faglitteratur og skjønnlitteratur. Med skolenes mangelfulle bibliotektilbud må elevene bruke stedets folkebibliotek. I store byer er det ofte flere sentrumsskoler som benytter folkebibliotekene. Det innebærer tusener av brukere som ikke kan gå i hyllene og finne en bok, men som er avhengige av bibliotekarenes faglige kompetanse. Kanskje arbeider de på biblioteket og registrereres ikke som låntakere — og er ikke en gang et gunstig tilskudd til utlånsstatistikken! — men de er en ressurskrevende brukergruppe. Utvalget er i mandatet bedt om å gi en oversikt over det norske bibliotekvesenet i dag, med særlig vekt på oppgaver, organisering og finansiering. Ideelt sett burde en slik oversikt inneholde informasjon både over omfang og over anvendelse av de økonomiske ressurser som disponeres i bibliotekvesenet. For å gi en fullgod oversikt over biblioteksektorens omfang, ressurser og samfunnsøkonomisk betydning burde en slik oversikt omfatte status og utviklingsmål for følgende størrelser: — Årlig tilførsel av ressurser til sektoren. ~ Sektorens verdiskapning og bidrag til samfunnsøkonomien i form av produksjon av varer og tjenester. — Sektorens integrasjon i økonomien som helhet, betydning av kryssleveranser og gjensidig avhengighet mellom biblioteksektoren og andre samfunnssektorer. — Sektorens kapital (utstyr og samlinger), status og tilvekst. regninger som kan brukes til dette formålet. let for dette formålet og er for ufullstendig til at det i dag lar seg gjøre å produsere en slik oversikt. Selv om vi begrenser ambisjonene til å produsere en oversikt over tilførselen av ressurser til sektoren over offentlige budsjetter i et gitt år, er det ikke mulig å få fram en fullstendig oversikt over dette, utfra de statistiske kildene som i dag er tilgjengelige. På grunnlag av tilgjengelige data og beregninger er det er imidlertid mulig å sannsynliggjøre anslag for omfanget av den samlede ressurstilførselen til biblioteksektoren. Utvalget skal i det følgende gå nærmere inn i denne oppgaven." Norsk bibliotekvesen er i dag delt i to hovedsektorer, på den ene siden folkebiblioteksektoren som omfatter fylkesbibliotekene, folke- og skolebibliotekene, og på den andre siden fag- og forskningsbibliotekene. De to sektorene er ikke forankret i et felles lovverk, eierstrukturen er forskjellig og bibliotekene i hver av sektorene driver sin virksomhet under ulike styringssystem og ulike rammebetingelser. Det er riktignok betydelig grad av likhet i bibliotekenes oppgaver og funksjoner på tvers av sektorene, og dette burde isolert sett gi grunnlag for en samordnet statistisk beskrivelse av aktiviteter og funksjoner. Imidlertid er det tilgjengelige statistiske grunnlaget for en slik felles beskrivelse begrenset til enkelte deler av virksomheten, hvor det eksisterer tilgjengelige data som i prinsippet er sammenlignbare, og som kan gi grunnlag for statistiske over sikter. Det produseres statistikk over årsverkinnsats, samlingenes total størrelse, årlig tilvekst og utgifter til innkjøp, samt utlånsstatistikk. Utvalget har lagt vekt på å utnytte det tilgjengelige materialet så langt mulig til å gi sammenfattende statistiske oversikter under de enkelte avsnittene i dette kapitlet og i det særskilte vedlegget (Vedlegg 2). Det er imidlertid en grunnleggende svakhet ved dette materialet at det ikke gir mulighet for å identifisere de samlede økonomiske ressurser som disponeres i biblioteksektoren, siden det ikke gis årlige tall for samlede driftskostnader. Problemet er størst for datatilfanget fra fagog forskningsbibliotekene. Litersturreferanser: Flottum, Erling: «Biblioteksektorens økonomiske synlighet» I Baadshaug, Maren Brit (red): Biblioteksektoren i økonomisk perspektiv. En seminarrapport, SBIH 1989 Bruusgaard, Jan og Erling Joar Fløttum: Den norske infor: masjonssektoren — Hvor stor del av totalakonomien har med informasjon å gjøre". Rapport 8/32, Statistisk sentralbyrå 1980. Ongstad, Per: «Tanker om bibliotek». derinstitusjon, og data om tilførsel av ressurser og om driftskostnader må skilles ut fra moderinstitusjonenes regnskap og budsjett. Det er ingen etablerte rutiner for innsamling av slike data, og det vil ikke være mulig å etablere et tilfredsstillende datamateriale uten at forholdene blir lagt til rette for det ved moderinstitusjonene. For folkebibliotekene, skolebibliotekene (grunnskolen) og fylkesbibliotekene er situasjonen noe bedre. Den årlige innsamlingen av statistikk i årsoppgavene til Statens bibliotektilsyn omfatter også oppgaver over totale driftsutgifter. I følge opplysninger fra Statens bibliotektilsyn er det er imidlertid noe usikkert i hvor stor grad oppgavene omfatter alle reelle driftskostnadene ved drift av bibliotekene. Bla. har det vært tendenser til at kostnader til lokaler ikke alltid blir inkludert når det er kommunen selv som eier lokalene og står for driften. Det samme kan gjelde anskaffelser f.eks. av datautstyr i tilfeller hvor dette blir kjøpt inn av kommunen sentralt. I følge opplysninger fra Statens bibliotektilsyn har det de senere årene vært en utviklingstendens i retning av at slike kostnader nå rapporteres i større grad. Dette er positivt i forhold til behovet for en mest mulig fullstendig oversikt over driftskostnadene, men endringer i rapporteringsrutinene gjør sammenlikningsgrunnlaget i forhold til tidligere år mer usikkert. Når utvalget skal forsøke å gi et totaloverslag for de økonomiske ressursene som disponeres av biblioteksektoren som helhet, må i derfor basere oss på ulike tallkilder og beregninger som kan sannsynliggjøre nivået av de økonomiske ressursene som tilføres hver enkelt delsektor. Når det gjelder fag- og forskningsbibliotekene, eksisterer det såvidt utvalget kjenner til, ikke andre beregninger å støtte seg til for totalkostnadene enn de anslagene som er gjort av studenter ved Statens bibliotek- og informasjonshøgskole under ledelse av høgskoledosent Per Ongstad (Ongstad, 1989 i foredrag for Bibliotekutvalget). I følge beregninger på grunnlag av oppgaver og anslag for institusjonene anslo de i 1988 de samlede kostnadstallene for fag- og forskningsbibliotekene i samme år til ca. 800 millioner kr. Under henvisning til en tidligere undersøkelse utført på 1970-tallet, som viste at folkebiblioteksektoren og fagbiblioteksektoren den gang var omtrent like store, tilsier dette etter Ongstads mening at et rimelig kostnadsanslag for den totale ressurstilforselen til bibliotekvesenet i 1988 var omlag 15 milliarder kr. Etter Ongstads anslag skulle totalkostnadene ved drift av folkebiblioteksektoren i 1988 beløpe seg til omlag 700-800 millioner kr. Det er mulig å jamføre dette anslaget med mer konkrete beregninger for samlede driftskostnader i folkebiblioteksektoren i samme år. 'Totalkostnadene for folkebiblioteksektoren lar seg i prinsippet identifisere utfra tilgjengelige statistiske kilder, og utvalget har nedenfor gjort en beregning på grunnlag av disse kildene. Selv om det knytter seg visse usikkerheter til datagrunnlaget som beregningene bygger på, trekker disse som tidligere nevnt entydig i retning av at totalkostnadene er for lavt anslått ved at alle driftsutgiftene ikke kommer med i anslaget, dvs. at de driftskostnadene som kommer fram i statistikken, er et minimumsanslag for de reelle kostnadene. I følge Årsmelding for Statens bibliotektilsyn 1988 utgjorde de totale driftskostnadene ved drift av kommunale folkebibliotek i dette året 546,4 millioner kr. Utgiftene til drift av fylkesbibliotekene utgjorde i samme år brutto 55 millioner kr., og innkjøp av media til grunnskolebibliotekene 24,9 millioner kr. Samlede driftsutgifter for de tre bibliotekstypene i 1988 blir da minimum 626, millioner kr. Til dette tallet kommer de statlige tilskuddene til folkebiblioteksektoren. De generelle statlige tilskuddene til de kommunale og fylkeskommunale bibliotektjenestene er f.o.m. 1986 en del av de generelle rammeoverføringene fra statlig til kommunalt og fylkeskommunalt nivå, og lar seg ikke skille ut i disse driftskostnadene. Men det gis fortsatt en del statlige tilskudd direkte over statsbudsjettet til drift av særlige bibliotektjenester i folkebiblioteksektoren. De statlige tilskuddene til bibliotekformål over Statsbudsjettets kap. 384 og kap. 3384 omfatter bla. tilskudd til mobil bibliotektjeneste, frakttilskudd, bibliotektjenester for særskilte grupper bla. litteraturtjenester for funksjonshemmede, bibliotektjenester i statlige helseinstitusjoner, fengsel, og bibliotektjenester for språklige minoriteter, samt en del forsøks- og utviklingstiltak. I 1988 utgjorde de samlede bevilgningene til disse postene i alt 37,8 millioner kr. (jfr. Årsmelding for 1988, Statens bibliotektilsyn). Videre må selvsagt driften av Statens Bibliotektilsyn regnes med i denne oversikten. I 1988 var de samlede driftsutgiftene for virksomheten knapt 6,5 millioner kr. Totalt ble det over statsbudsjettets kap. 384. Bibliotek- og litteraturformål utgiftsført 78,2 millioner i 1988. bevilgningen i sin helhet skal regnes inn som en statlig finansiering av biblioteksektoren. Over dette kapitlet utgiftsføres også en del statlige tilskudd til litteraturformål som i noen grad berører virksomheten i biblioteksektoren, men som like gjerne kan regnes som støtte til litteraturformal og som bevilgninger rettet mer direkte mot produksjon og synligring av norsk skjonn- og barnelitteratur. ette gjelder bl.a. (post 71) Bibliotekvederlag, i 1988 27 millioner, og (post 74) statsstøtte til Norsk Forfattersentrum, samt en diversepost (post 79) som bl.a. inkluderer støtte til Norsk barnebokinstitutt. I 1988 utgjorde postene 74 og 79 under kap. 384 til sammen 5,8 millioner. Ut fra det generelle presisjonsnivået vi må forholde oss til ved utarbeidingen av tallanslagene i dette avsnittet, har det liten hensikt å skjønnsmessig forsøke å tallfeste hvor stor andel av disse tilskudds- og vederlagsordningene som skal regnes som en del av ressurstilførselen til biblioteksektoren. Det er imidlertid andre statlige tilskuddsordninger som gis over andre kapitler i statsbudsjettet, som økonomisk sett må sees som en del av ressurstilførselen til folkebiblioteksektoren. Av disse er de statlige innkjøpsordningene for ny norsk skjønnlitteratur (og fra 1990 også innkjøpsordningen for oversatt kvalitetslitteratur) de viktigste Gir. avsnitt 5.3.3). I følge St.prp. I (1989-90) for Kultur- og vitenskapsdepartementet utgjorde de statlige utgiftene til kjøp av litteratur under Norsk Kulturfond 43,7 millioner kr. i 1988. Alt i alt kommer vi ved å summere de ulike komponentene ovenfor fram til et minimumsanslag på ca. 700 millioner kr. for driftsutgifter i folkebiblioteksektoren i 1988, dvs. et tall som samsvarer godt med Ongstads anslag. Men viktigere er det at et tall som begrenses til det etablerte bibliotekvesenet, ikke kan fange opp beslektet virksomhet som foregår utenfor de institusjonene som inngår i det rapporterte materialet. Generelt sett er det grunn til å regne med at omfanget av bibliotek- og dokumentasjonstjenester utenfor de registrerte bibliotekene er voksende, og at det særlig i privat virksomhet er biblioteksvirksomhet som ikke inngår i statistikkgrunnlaget som rapporteres til Riksbibliotektjenesten. SSB Rapport 88/12 «Den norske informasjonsektoren — hvor stor del av totaløkonomien har med informasjon å gjøre». I rapporten pekes det på at det ikke eksisterer en entydig akseptert definisjon av hvilke yrker og nær ringer som skal inkluderes i informasjonssektoren. I en totaløkonomisammenheng er det to måter å oppfatte informasjonsektoren på: En kan enten definere informasjonsektoren som en fjerde hovedkategori i tillegg til primærnæringer, sekundærnæringer og tertiærnæringer, eller alternativt som en annen type inndeling av næringene på tvers av den tradisjonelle inndelingen. ternative definisjoner av informasjonssektoren som har vært brukt i statistisk sammenheng av internasjonale organisasjoner (OECD og FNs statistiske organer). Med utgangspunkt i disse alternative definisjonene av informasjonsektoren kartlegger de utviklingen over tid på grunnlag av nasjonalregnskaps- og folketellingsdata. Hovedresultatene kan sammenfattes med at det over de senere tiår har vært en betydelig vekst, både i informasjonssektorens andel av total økonomien og i andel av befolkningen sysselsatt i informasjonsyrker. Pa basis av OBCDs definisjon av hvilke næringer og yrker som skal inkluderes i informasjonssektoren, beregner de informasjonssektorens direkte bidrag til produksjonen i Norge i 1985 til 172 milliarder kr.. tilsvarende 17,2 prosent av total bruttoproduksjon. Rapporten peker at det må her tas hensyn til at OECD benytter en vid definisjon av informasjonsektoren, og at dette ikke er sentral inndeling som har festet seg i internasjonalt statistisk arbeid. FNs statistiske organer arbeider med en alternativ inndeling i forbindelse med en pågående revisjon av Internasjonal standard for næringsgruppering (SIC). Dette arbeidet var imidlertid ikke avsluttet da rapporten ble utarbeidet. Når det korrigeres for oljevirksomheten, lå informasjonssektorens andel av totaløkonomien på nær 20 prosent i 1985. Dette er omtrent samme nivået som i flere andre OECD land, bl.a. Sverige og Finland. Men andelene er betydelig høyere i noen andre OECD land. spesielt USA og Storbritannia. Fra 1965 til 1985 har informasjonssektorens produksjonsandel økt betydelig. Holdes oljevirksomheten utenfor, økte andelen med nesten 7 prosentpoeng fra 12,5 prosent i 1965 til 19,1 prosent i 1985. Nå er selvsagt bibliotekvirksomhet bare en del av informasjonssektoren slik den er definert i denne rapporten. tekvirksomheten. På grunnlag av det arbeidet som er gjort i denne rapporten, gjør Fløttum i en senere artikkel (Fløttum, 1989) et forsøk på å identifisere størrelsen av biblioteksektoren mer direkte. Det er imidlertid vanskelig å tallfeste bibliotekvirksomhetens andel av totaløkonomien direkte fra dette materialet, fordi det ikke er mulig å skille ut bibliotekvirksomheten direkte i det statistiske grunnlagsmaterialet. Både som næringsvirksomhet og som produkt (tjenesteyting) er biblioteksvirksomhet inkludert i større grupper slik datamaterialet nå registreres i nasjonalregnskapet. Flottum gjør også et forsøk på anslå størrelsen av biblioteksektoren på grunnlag av kulturstatistikk og —kommuneregnskapsdata, men møter her det generelle problemet som vi har pekt på ovenfor, at driftskostnadene for fag- og forskningsbibliotekene ikke lar seg skille ut i dette materialet. De tall han kommer fram til, vil i hovedsak gjelde driften av folkebiblioteksektoren (inklusive fylkesog grunnskolebibliotekene). Det er likevel verdt å merke seg at når driftsutgiftene beregnes på grunnlag av nasjonalregnskapstall (kommuneregnskap og statsregnskap, samt privat konsum som lar seg identifisere i denne gruppen), blir de totale driftsutgiftene vesentlig høyere enn de tallene som anslås på grunnlag av kulturstatistikkken. Kulturstaistikken bygger på de samme kildene som vi har referert ovenfor. Konkret bruker Fløttum tall for 1985. I dette året var totaltallene for driftsutgifter på basis av Kulturstatistikkens tall nær 500 millioner, mens tallene fra nasjonalregnskapet (kommuneregnskap, statsregnskap og tall for privat konsum fra nasjonalregnskapet) gir et totaltall pa 647 millioner, fordelt slik etter de enkelte kategoriene: Kommunalt konsum 553 mill. kr. Statlig konsum 64 mill. kr. Privat konsum 30 mill kr. Ialt 647 mill. kr. Dette innebærer at når de offentlige utgiftene anslås på grunnlag av nasjonalregnskapstallene, blir anslaget for driftsutgifter over 100 millioner kroner større enn anslagene på grunnlag av kulturstatistikkens tall. Dette illustrerer at det tallet vi ovenfor kom fram til for totale driftskostnader for folkebiblioteksektoren i 1988 (ca. 700 millioner kroner), trolig er et altfor lavt anslag for de faktiske ressursene som disponeres i sektoren. biblioteksektoren som økonomisk aktivitet gjennom beregning av såkalte satellittregnskap. I et satellittregnskap kan en ta hånd om økonomiske og andre data for området bibliotekvirksomhet, rette oppmerksomheten mot produksjon, forbruk og finansieringsvirksomhet og samle informasjon rundt såvel privat som offentlig virksomhet, samt få oversikt over transaksjonene inklusive overføringer og finansieringsveier). Fra SSBs side vurderer Fløttum konstruksjon av et slikt satellittregnskap for biblioteksektoren som en oppgave som det foreløpig ikke er aktuelt å sette i gang på eget initiativ fra SSBs side. Til det er sektoren for liten i forhold til det arbeid som må investeres i gjennomgang av primærstatistikkildene. På grunnlag av de vurderingene som ble lagt fram i artikkelen, tok utvalget høsten 1989 kontakt med SSB for å undersøke mulighetene for at SSB kunne påta seg oppgaven med å konstruere et satellittregnskap for biblioteksektoren som et oppdrag for utvalget. Dessverre var det ikke mulig for SSB å jennomføre et slikt oppdrag innenfor den tidsrammen som utvalget har arbeidet under. SSB stilte seg imidlertid positivt til å ta opp denne oppgaven på et senere tidspunkt, forutsatt at de berørte forvaltningsinstansene (bl.a. Kulturdepartementet, Statens bibliotektilsyn og Riksbibliotektjenesten) er interessert i dette. Bibliotekutvalget vil sterkt understreke behovet for en mer helhetlig og koordinert statistikk for biblioteksektoren, og vil generelt anbefale at det blir tatt skritt for å utvikle et satellittregnskap for biblioteksektoren. Vi viser til nærmere drøfting i avsnitt 8.2.2.5 av behovet for en styrket og koordinert forsknings- og utviklingsinnsats for biblioteksektoren. En forusetning for å kunne utføre analyser som viser omfanget av biblioteksektoren, er imidlertid at det også blir lagt vekt på å utvikle og samordne det primære datagrunnlaget. Utvalget vil i den forbindelse peke på behovet for å få fullstendige driftskostnadstall fra fag- og forskningsbibliotekene. Det vil her være nødvendig å få motivert moderinstitusjonene til å utarbeide oppgaver som kan danne grunnlaget for slik statistikk. Dette vil medføre ekstraarbeid for moderinstitusjonene. Utvalget vil imidlertid anta at med den generelle utviklingen mot innføring av virksomhetsplanlegging og målstyring i de enkelte institusjonene, vil det i dag være lettere både å framskaffe relevante data fra institusjonene og å motivere institusjonene till å ta denne oppgaven på seg. somheten gjelder virkningene av det endrede system for statstilskudd til driften f.o.m. 1986 (ifr. ovenfor). Utvalget vil i de følgende avsnittene se nærmere bl.a. på utviklingen i bibliotekenes virksomhet i de senere årene, og kommer tilbake til en nærmere drøfting av mulige virkninger av endringene i finansieringsordningene i avsnitt 6.2.1.4. Bibliotekenes anskaffelsespolitikk bestemmes i krysningspunktet mellom rammebevilgninger til innkjøp og markedets tilbud av litteratur. Bibliotekenes anskaffelse blir styrt av hvilke valgmuligheter som ligger innenfor bibliotekenes rammer. Rammene blir gitt gjennom bevilgninger til personale og innkjøp, gjennom tilbud av bøker og annet m: teriale og av brukernes muligheter til å nyttiggjøre seg det som finnes på markedet. Innkjøpet må styres etter brukernes behov for tilrettelagt materiale. Barn må få bøker på sitt morsmål. Det betyr at bibliotek i samisktalende områder må ha et godt tilbud på samisk litteratur, og at innvandrere må få li teratur på sitt morsmål. Et annet eksempel på tilrettelegging er teknisk utstyr i biblioteket til å nyttiggjøre seg databaser og mikrofilmet materiale. Norske avdeling ved Universitetsbiblioteket i Oslo, som fram til i dag har produsert nasjonalbibliografien, registrerer årlig omkring 4500-7700 norske bokutgivelser. Dersom alt avleveringspliktig trykt materiale blir tatt med, er det sannsynlig at denne typen materiale årlig kommer opp i 20.000 dokument. Da er periodika (ca. 5 200 i året) og ulike typer «grått materiale» (forskningsrapporter 0.1) inkludert. Det mest etterspurte materialet er det som er i salg gjennom de vanlige salgskanalene. Dvs. bokhandel, bokklubber, o.1. Hvis vi opererer med en utgivelse på 2500 bøker, og en gjennomsnittspris på kr. 150, vil det koste et bibliotek kr. 375 000 å anskaffe ett eksemplar av alle bøkene. Bortsett fra Nasjonalbiblioteket er det ikke noe bibliotek som har som oppgave å samle og stille til disposisjon alt norsk materiale. Samtidig er det en forutsetning for å oppfylle bibliotekenes mål om kulturformidling og heving av nasjonens kompetansenivå, at den viktigste delen av produksjonen er lett tilgjengelig gjennom det nettverk av bibliotek vi har. For å nå dette målet stiller bibliotekene til disposisjon ikke bare norsk materiale, men også relevant utenlandsk materiale. være av vital betydning å gjøre nytte av den kunnskap som blir produsert og publisert i verdenssamfunnet tilgjengelig i Norge. Utviklingen går i retning av stadig større internasjonalisering både av utdanning, forskning og næringsliv. Bibliotekene forvalter informasjon fra hele verden. De utnytter de informasjonsnettverkene som finnes, og blir derfor viktige medspillere i den kompetansehevinga Norge trenger for å kunne hevde seg i den internasjonale konkuransen i Europa og resten av verden. Bibliotekenes anskaffelse av materiale er ikke bare bøker og tidsskrift, men er styrt av hvilke informasjoner det er viktig å få for bibliotekbrukeren. Det er fortsatt slik at mesteparten av informasjonen blir produsert på papir. Men utviklingen av ny teknologi at en stadig større andel av ny informasjon blir mangfoldiggjort i andre medier enn tradisjonelle bøker, tidsskrift, rapporter osv. Mikroformer (både mikrofiche og -film), databaser og video er nå viktige informasjonskilder. Boka vil fortsatt være det viktige mediet i formidling av kunnskap og kultur og bevaring av skriftkulturen. Men andre media vil gi store muligheter i kunnskapsformidlingen i tillegg til bøkene. 5.3.1 Fag- og forskningsbibliotekene 5.3.1. I perioden 1977-89 var det markerte forskjeller på anskaffelsesnivået for fag- og forskningsbibliotekene. Det svingte mellom ca. 408 000 og 518 000 (se s. 165 og 174 i Vedlegg 2). I perioden 1979-87 var antallet løpende periodika stabilt med et samlet antall som vekslet mellom 122000 og 129000. Det er usikkert om tallene 162 000 og 141 000 i 1988 og 1989 kan reflektere en vekst i periodika, eller om det er uttrykk for endrede statistiske prinsipper. De fleste bibliotek vil så lenge som mulig ikke foreta noen vesentlige endringer av periodikahold for å unngå lakuner i sine samlinger, og det er en vanlig tendens at innkjøpet av andre publikasjoner derfor viser en sterkere fluktuasjon, slik det kommer til uttrykk i diagram på s. 178 i Vedlegg 2. Et typisk eksempel for denne prioriteringen er Norges tekniske universitetsbibliotek som i 1970 kjøpte inn 5244 bøker i tillegg til 6988 løpende periodika, mens innkjøpet i 1989 var 1667 bøker og 7925 periodika. Målt i nominelle kroner viser utgifter til akkvisisjon (innkjøp og innbinding) en relativt jevn vekst fra 48 millioner kr. i 1979 til 100 millioner kr. i 1989 med en gjennomsnittlig økning på 10,7 pst. pr. ar (se 5. Vedlegg 2). Det er nødvendig med en noe mer grundig analyse for å oppfatte hva dette har betydd for fag- og forskningsbibliotekene. Den jevne veksten i nominelle kroner er tilsyneiatende hovedinntrykket for perioden 1979-85. Fra 1985 til 1989 svinger tallene mellom 90 og 100 millioner kr. disse totalomkostningene til 1979-kroner viser det seg at verdien av innkjøpene ble redusert til 75 pst. fra 1979 til 1983, og at den senere i perioden har ligget på 78-92 pst. av 1979nivået i resten av perioden (se tabell 5.1 og 5. 172 i Vedlegg 2) akkvisisjonsutgifter tilvekst periodika År 1000 1979-kr. % % % Comme 5 48 336 100 100 100 ennen 44 916 93 101 98 1981 43 502 90 96 101 1982 39 619 82 98 97 1983 36 280 75 93 99 1984 … 38 883 80 92 100 1985 … 39 119 81 92 101 1986 .. 41 658 86 93 101 1987 ... 44 342 92 102 102 1988 38 478 80 104 128 1989... Sammenligner en tallene for inflasjonsjusterte innkjøp med brutto tilvekst og løpende periodika i perioden 1979-89, vil en i tabell 5.1 se at bare i 1987-88 lå brutto tilvekst på til nærmet samme nivå som i 1979-80, og 1989 viser en dramatisk reduksjon til 83 pst. av brutto tilvekst i 1979. I samme periode viser utviklingen av løpende periodika et tilnærmet stabilt nivå i perioden 1979-87. Av grunner som er nevnt tidligere, er det vanskelig å gi noen sikker tolkning av tallene for løpende periodika for 1988-89. Det er sannsynlig at tallet for 1988 delvis skyldes underrapportering i tidligere år og delvis skyldes feiltolkning av endrede prinsipper for statistikken. Tabell 3.1 viser at periodikaholdet er stabilt mens brutto tilvekst fluktuerer med tallet for periodikahold i perioden 1979-82 og viser deretter en klart fallende tendens. I hele perioden viser utviklingen av inflasjonsjusterte utgifter til innkjøp og innbinding en klart fallende tendens i forhold til brutto tilvekst i bind og løpende periodika. Det har altså vært en klar tendens til kvalitetsreduksjon i samlingene i fag- og forskningsbibliotekene. Denne kvalitetsreduksjon har kommet til uttrykk i lavere utgifter til innbinding og større innkjøp av billigutgaver i stedet for innbundne utgaver som er bedre egnet for bibliotekbruk, og som medfører en fysisk kvalitetsreduksjon. kvalitetsmessig reduksjon av samlingene ved at en har hatt vekst i antallet publikasjoner med høyere opplag og derfor en rimeligere gjennomsnittspris. Denne veksten har skjedd på bekostning av dyrere kildeutgaver, faglige referanseverker og andre forskningspublikasjoner med lavt opplag. Disse publikasjonene har blitt for kostbare til at de ble innkjøpt i samme utstrekning som tidligere til norske fag- og forskningsbibliotek. Denne fysiske og samlingsmessige kvalitetsreduksjon er et bekymringsfullt utviklingstrekk for fag- og forskningsbibliotekene i perioden 1979-1989, som er den perioden det finnes sammenlignbare tall for. Tall fra universitets- og de større høgskolebibliotekene, se tabell 5.2 nedenfor, tyder på at dette er en tendens som ble tydeligere i 1980-årene sammenlignet med foregående tiår. Tildelingen av ressurser til anskaffelse av litteratur og annet materiale skjer innenfor de prioriteringer som finnes ved hver enkelt moderinstitusjon. Enkelte av disse moderinstitusjoner har lagt vekt på eget biblioteks funksjon innenfor biblioteksystemet, men en, slik prioritering av fellesfunksjoner er heller et unntak enn en regel ved de prioriteringer hver enkelt moderinstitusjon må foreta ved fordeling av sine samlede ressurser. med fellesmidler, men denne forutsetning er foreløpig ikke oppfylt (se avsnitt 5.8.1). I forhold til behovet for en systematisk samlingsoppbygning for hele biblioteksystemet kan den eksisterende ordning oppfattes som en systematisk ansvarsfraskrivelse. Ingen instans har et direkte administrativt og økonomisk ansvar for å tildele nødvendige ressurser som representerer en optimal løsning for behovet for biblioteksamlinger. Denne gruppen av bibliotek omfatter universitetsbibliotekene i Bergen, Oslo, Tromsø og Trondheim i tillegg til bibliotek ved de vitenskapelige høgskolene Norges landbrukshøgskole, Norges Handelshøyskole, Norges veterinærhøgskole, Norges idrettshøgskole, Arkitekthogskolen i Oslo, Menighetsfakultetet, Norges Musikkhogskole, Statens kunstakademi, Norsk lærerakademi for kristendomsstudium og pedagogikk, Stiftelsen Bedriftsøkonomisk Institutt og Misjonshøgskolen. Brutto tilvekst i antall bind i nasjonal», universitets- og høgskolebibliotek viste med visse fluktuasjoner en jevn vekst fra ca. 200.000 bind i 1970 til ca. 306 000 bind i 1988. I 1989 var brutto tilvekst redusert til ca. 207 000 bind. Antallet lopende periodika viste en jevn vekst fra ca. 55 000 titler i 1970 til ca. 76 000 titler i 1978. Fra 1978 til 1989 har det vært en reduksjon til ca. 71 000 titler. I nominelle kroner har det i størsteparten av perioden vært en jevn vekst fra 9,5 millioner kr. i 1970 til 56,6 millioner kr. i 1989. Men fra 1984 til 1989 har det vært en mer ustabil utvikling i nominelle kroner (se s. 179 i Vedlegg 2). Bildet er noe mer sammensatt når en prisjusterer disse utgiftene til 1970- eller 1979kroner (se tabell 5.2 og s. 181 i Vedlegg 2). I perioden 1971-1979 var det en reell vekst i innkjøpsbevilgningene. I perioden fra 1982 til 1986 har innkjøpsmidlene ligget på samme nivå som i 1970. 1987-nivået tilsvarer 1972nivået, men med en klar reduksjon i årene 1988-89. Tabellen viser at det har vært markerte endringer av innkjøpet av andre publikasjoner enn periodika fra midten av 1970årene for å opprettholde antallet løpende periodika på et nivå mellom 70 og 75 000 titler. Med en reell vekst på 34 pst. i innkjøpsmidler fra 1970 til 1979 innebar det en positiv utvikling av bibliotekenes samlinger. 96 104 130 Bibliotek i Norge. Fra 1980 har det vart en åpenbar kvalitetsreduksjon i samlingene som har kommet til uttrykk i fysisk kvalitetssenkning og en sammensetning av samlingene som har prioritert rimeligere publikasjoner fremfor dyrere kildeutgaver, referanseverker og annet kostbart materiale som normalt kun er tilgjengelig i fag- og forskningsbibliotek. Fallet i brutto tilvekst fra 306 141 bind i 1988 til 206 892 i 1989 samtidig med en reduksjon av antallet lopende periodika fra 73 412 til 71 338 er et tydelig uttrykk for en dramatisk endring av det økonomiske grunnlaget for denne gruppen av biblioteker. Fylkesbibliotekene fungerer i henhold til «lov om folkebibliotek», der $ 9 lyder: Fylkesbiblioteket skal ivareta fjernlånsvirksomheten i fylket, organisere bibliotekenes lånesamarbeid, og stå ansvarlig for sin del av den felles plan for anskaffelse og oppbevaring av litteratur. og vertsbiblioteket benytter hele samlingen i sine tjenester til kommunens innbyggere. Denne avtalen gir gode muligheter for begge bibliotekenhetene til å yte god service til sine brukere. Denne tjenesten har som formål å tilby alle landets innbyggere et tilnærmet likt bibliotektilbud. De små bibliotekene kan ikke selv bygge opp store materialsamlinger, og de større har behov for lite brukt spesiallitteratur. Fylkeskommunale bevilgninger blir brukt til å bygge opp samlingene på et vertsbibliotek for å kunne dekke de behov som finnes i fylket. Fylkesbibliotekenes bevilgning til anskaffelse varierer. Landsgjennomsnittet i 1989 var kr. 2,47 pr. innbygger. Men dette varierer fra kr. 16,17 pr. innbygger i Aust-Finnmark til kr. 0,97 pr. innbygger i Rogaland. Folketallet i disse to fylkesbibliotekområdene varierer fra 29 770 til 333 351 innbyggere. Kravene til bibliotektjenester i disse to fylkene er tilnærmet like, derfor må det benyttes forholdsvis mer pr. innbygger i de mindre fylkene for å oppnå det samme tilbudet. Fylkeskommunale bevilgninger til innkjøp av bøker og annet materiale var i 1989 kr. 9308 000, en økning i nominelle kroner fra kr. 3110 000 i 1979. I 1989 utgjorde innkjøp av audio-visuelt materiale 6,3 pst. av innkjøpsbudsjettet. Fylkesbibliotekenes anskaffelse avspeiler deres oppgaver som «sentralbibliotek» for fylket, der kommunene kan få størstedelen av sitt litteraturbehov dekket fra eget fylke. I tillegg driver mange fylkesbibliotek egen bokbuss/-båtvirksomhet. Det gjør at de også anskaffer store mengder barnelitteratur og populær generell litteratur til voksne. Mange fylkesbibliotek har også spesialsamlinger av ulike typer materiale for bruk i eget fylke, f. eks. fylkessamlinger av lydbøker, litteratur til flyktninger og asylsøkere osv. Fylkesbibliotekene har også et ansvar for lokalhistorisk materiale fra eget fylke til utlån for hele landet. Deres lokalkunnskap gjør dem spesielt egnet til dette, og denne tjenesten fungerer meget godt. Her er det nære samarbeidet med de kommunale bibliotekene av stor viktighet, da dette materialet ofte ikke blir solgt gjennom det vanlige salgsapparatet. Emnefordelingsplanen som sier noe om hvor ansvaret for anskaffelse og oppbevaring ligger, har i stor grad fordelt emner etter fylkesbibliotekenes styrke innenfor ulike fagområder. en nasjonal forsyningsplan, gjør at det er vanskelig å fylle begge disse oppgavene med de ressursene bibliotekene har til rådighet. Emnefordelingsplanens intensjon om å dekke folkebiblioteksektorens litteraturbehov kan ikke oppfylles uten en sterk forankring til en institusjon med kompetanse innenfor de ulike fagområdene. Folkebibliotekbrukernes behov for spesiallitteratur kan kun dekkes gjennom adgang til andre samlinger utenfor folkebiblioteksektoren i Norge og utlandet. Folkebibliotekene forsøker gjennom sine anskaffelser å oppfylle den generelle målsetningen i bibliotekloven: de skal fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet og de skal legge vekt på kvalitet, allsidighet og aktualitet. Med dette utgangspunktet — og rammene omkring biblioteket, som markedets tilbud, innkjøpsbudsjett og brukernes ønsker — foretar så det enkelte bibliotek sine innkjøp. I 1989 ble det i folkebiblioteksektoren benyttet 98,3 millioner kr. til innkjøp av bøker og annet materiale. 2,7 millioner kr. (2,8 pst.) ble brukt til innkjøp av audiovisuelt materiale. I 1979 ble det benyttet kr. 10,99 pr. innbygger, dette beløpet var kr. 23,30 i 1989. Justert til 1979-kroner er summen for innkjøp pr. innbygger i 1989 kr. 10,49. I 1989 ble det anskaffet 941 000 nye bøker og annet materiale til norske folkebibliotek (inkludert fylkesbibliotek og fengselsbibliotek). Dette representererer en tilvekst på 0,2 enheter pr. innbygger. Av tilveksten var 826 000 bøker, resten andre medier som mikrofilm, noter, fonogram, video o. Tilveksten av nye bøker var i 1979 1052 537, i 1989 var dette redusert til 826 438, en nedgang på 21,5 pst. Andelen av bøker til barn var 29 pst. i 1982, det har okt til 35 pst. i 1989. En betydelig del av tilveksten er gaver til bibliotekene. Det er to hovedkilder til bibliotekenes tilvekst av bøker: 1. Midler bevilget over kommunens eget driftsbudsjett. 2. Tilvekst finansiert av statlige midler øremerket til innkjøp av litteratur, de ulike innkjøpsordningene. Norsk Kulturråds innkjøpsordninger for litteratur tilgodeser folkebibliotekene med mange bøker hvert år. Disse ordningene er i funksjon: ~ Ny, norsk skjønnlitteratur for voksne blir kjøpt inn i et antall av 1000 som blir fordelt til folke- og fylkesbibliotekene. — Ny, norsk barne- og ungdomslitteratur blir kjøpt inn i et antall av 1 400 eksemplar som blir fordelt til folke-, skole- og fylkesbibliotek og andre institusjoner. ~ Ca. 50 titler oversatt skjønnlitteratur blir kjøpt inn i et antall av 500 eksemplar som blir fordelt til folke- og fylkesbibliotek. — Ca. 50 titler av fonogram med norsk musikk (norske utøvere) blir kjøpt inn i et antall av 500 eksemplar som blir fordelt til ulike institusjoner, deriblant folke- og fylkesbibliotek med musikkbibliotektilbud. Samlet utgjør dette en tilvekst på ca. 350 000 enheter til folke-, skole- og fylkesbibrekene. Nar det gjelder barnelitteratur, har offentlige innkjøp av bøker en helt avgjørende betydning for utgivelsene. Det er en liten del av denne litteraturen som blir solgt til privatmarkedet. Og dette privatmarkedet kjøper i stor grad billige serieproduksjoner og bo klubbutgivelser. Skal barn og voksne få ti gang til kvalitetsbarnelitteratur, er de helt avhengig av at det offentlige enten tilbyr dette gjennom skole og bibliotek, eller gir direkte produksjonsstøtte for å holde prisene nede på et akseptabelt nivå. Norge har i dag en blomstrende barnelitteratur som det er viktig å gi en framtid. I følge budsjett for 1990 vil folkebibliotekene disponere kr. 23,32 pr. innbygger til innkjøp av nytt materiale. Dette varierer fra kr. 39,90 pr. innbygger i Aust-Finnmark til kr. 13,11 pr. innbygger i Oslo. Skolebibliotektjenesten er lovfestet i «lov om grunnskolen». Mønsterplanen definerer skolebiblioteket slik: Skolebiblioteket har en sentral pedagogisk funksjon i skolens virksomhet. Skolebiblioteket har samtidig et alimennkulturelt formal gjennom formidling og utlån. Biblioteket må ta sikte på å stimulere elevenes fritidslesning og leseglede, gi veiledning om bokvalg og bidra til å skape interesse for og gi kjennskap til norsk og internasjonal skriftkultur. (Monsterplanen for grunnskolen: M 87, side 58. I 1989 ble det i de norske grunnskolebibliotekene benyttet 25,9 millioner kr. til innkjøp av bøker og annet materiale. I dette tallet ligger også innkjøp til undervisningsmidler. Tall for innkjøp til elevbibliotek er derfor vanskelig å anslå. skolebibliotekene på 13,5 millioner kr. I 1985 var beløpet 17,6 millioner kr. Dette øket til 21,8 millioner kr. i 1986. Da ble ny biblioteklov innført, og tallene for grunnskolebibliotekene skulle innbefatte alle typer medieinnkjøp i skolene. For ytterligere å understreke usikkerheten med tall fra skolebiblioteksektoren vil en også nevne de mangelfullt utfylte statistikkskjemaene. Statens bibliotektilsyn har i samarbeid med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet satt i gang et arbeid for å forenkle og forbedre statistikkgrunnlaget i grunnskolebibliotekene. Grunnskolebibliotekene hadde en tilvekst på 284 118 enheter i 1989. Her har vi ingen tall for hvor stor andel bøkene utgjør. I følge budsjettet for 1990 vil grunnskolen benytte kr. 49,69 pr. elev til innkjøp av nytt materiale i skolebibliotekene. Tallene varierer fra kr. 79,77 pr. elev i Aust-Finnmark til kr. 29,30 pr. elev i Sør-Trøndelag. Bevilgningene pr. elev har hatt denne utvikling de siste 10 årene: Bevilgn. pr. Bibliotektjenesten er lovfestet i «lov om videregående opplæring». Her er det imidlertid ikke gitt nærmere retningslinjer for hvilke funksjoner bibliotektjenesten skal utføre, men Rådet for videregående opplæring (RVO) har gitt ut Veiledende retningslinjer og normer for skolebibliotektjenesten i videregående skole, Vfebruar 1988. Det foreligger ikke tall for hvor mange enheter som blir kjøpt inn til bibliotekene i den videregående skolen, og hvor mye som blir brukt pr. elev. fylke er store, uten at det er mulig å tallfeste i hvor stor grad de enkelte fylkene legger inn ressurser på denne tjenesten. Bibliotekenes innkjøp av bøker og annet materiale beløper seg til ca. 108 millioner kr. for folkebiblioteksektøren, ca. 26 millioner kr. for bibliotek i grunnskolen og 100 millioner kr. for fag: og forskningsbibliotek (1989) Disse midlene blir kanalisert gjennom ulike kanaler, mesteparten gjennom bokhandlere både innenlands og utenlands, til tidsskriftleverandører, direkte fra utgiver osv. Det er noen leverandører som har bibliotekene som spesialkunder. Disse leverandørene er derfor sårbare for endringer i innkjøpsøkonomi og -politikk. Biblioteksentralen er en av hovedleverandørene til folkebibliotekene. Dens driftsinntekter for «bøker/media» var 58 millioner kr. i 1989. I all hovedsak var dette for bøker solgt til folke- og skolebibliotek. I Den norske forleggerforenings bransjestatistikk (utgitt mai 1990) blir den totale omsetningen av bøker beregnet til 2940 millioner kroner (utsalgsprisen. Av dette utgjorde salget til Biblioteksentralen A/L 1,7 pst., Kulturradet 2,1 pst,, bokhandlerne 72,3 pst. og andre forhandlere, inkludert Narvesen, 4,1 pst. Det norske bokhandlemettet er av uvurderlig betydning for bibliotekenes mulighet til å yte tjenester for brukerne. En god bokhandel i nærheten av biblioteket har avgjørende betydning for den service bibliotekets brukere har behov for. Men skal bibliotekene kunne nytte norske bokhandlere som innkjøpskanal, må de gi profesjonell service i forhold til de tjenestene som bibliotekene har behov for. Bibliotekene behøver et godt vareutvalg, også av barnebøker, og rask levering av også ikke-norsk materiale. Dessverre er det mange bokhandlere som ikke greier å oppfylle disse kravene, og som derfor får lignende problem som nærkjøpmannen, en kjøper bare de mest nødvendige brødvarene lokalt. De store bestillinger går til den som kan gi den beste service og pris. Det er ikke noe konkurranseforhold mellom bokhandel og bibliotek. Erfaring viser at aktive bibliotekbrukere også kjøper mange bøker selv. Bokhandlernettet er godt utbygget i Norge. Bibliotekene bør kunne gi brukerne hjelp til kjøp av bøker gjennom samarbeid med bokhandlere. Folke- og skolebiblioteksektoren styrer størstedelen av innkjøpene til Biblioteksentralen, Norli og lokale bokhandlere. har bibliotekene en del små-leverandører. Av praktiske grunner er arbeidet for å samle mest mulig av innkjøpet på færrest mulig leverandører viktig for rasjonalisering av innkjøpsarbeidet. Inntil 1991 har Biblioteksentralen fått et tilskudd (kalt frakttilskuddet) fra staten for å dekke utgifter til porto og frakt av bøker. Bibliotekene har også fått ett katalogkort pr. bok gratis gjennom denne ordningen. Biblioteksentralen sender ut tilbud på bøker til 1194 folkebibliotekavdelinger. Også skolebibliotekene mottar tilbudet. Disse utgjorde 3461 enheter i 1989. 84 pst. av skolebibliotekene kjøpte ingen bøker eller kjøpte for mindre enn 5000 kr. i 1989. Frakttilskuddet har medvirket til å opprettholde et tilbud også til disse minste bibliotekene. Bibliotekene er ofte viktige kunder ved sitt jevne kjøp hele året gjennom, ved størrelsen på kjøpene og ved kjøp av også ikke-kommersielle utgivelser. Men de er også «dyre» kunder siden de forlanger spesialtjenester og ikke bare kjøper lagervare. Det kan for større bibliotek være store fordeler ved å inngå spesialavtaler fra ulike leverandorer. Det kan fore til billigere leveranser, og det kan også føre til enklere bestillingssystemer i det lokale bibliotek. Hvis slike ordninger blir vanlige for alle større bibliotek, kan dette føre til et problem for de mindre bibliotekene ved at Biblioteksentralens og andre distributørers ytelser blir ulike for ulike typer kunder. Bibliotekenes muligheter til å skaffe notetrykk er blitt forverret de siste årene. Det er båre i de aller største byene det er muligheter til å få kjøpt noter over aktuelt materiale. Dette vil gi problemer ikke bare for bibliotekene, men i høyeste grad også for musikkskoler og andre musikkaktiviteter rundt om i landet. En vesentlig del av fag- og forskningsbibliotekenes innkjøp er utenlandsk materiale. Den delen av dette materiale som kjøpes gjennom bokhandel, krever en spesiell kompetanse i norsk bokhandel. De relativt få norske bokhandlere som har spesialisert seg på slikt salg, har en sterk konkurranse fra utenlandske leverandører. Disse utenlandske leverandørene har fordel av forskjellige former for stordrift, som vanskelig kan bygges opp innenlands uten store kostnader for salg bare til norske fag- og forskningsbibliotek. Slik import er personalintensiv og forutsetter spesielle former for kompetanse i bokhandelen. Det legges også forskjellig vekt på konkurransefaktorer som leveransetid og pris. Bibliotekene står her overfor en vanskelig avveining mellom kryssende hensyn. ene side er det ønskelig å opprettholde den spesialiserte kompetanse som knytter seg til import av utenlandsk vitenskapelig og faglig litteratur i norsk bokhandel. Pa den andre side får de krav om å utnytte sine bokbevilgninger mest effektivt og velge leverandører som yter rask leveranse til lavest mulig pris. Utvalget vil peke på at bibliotekene har en langsiktig interesse i at norsk bokhandel også i fremtiden har enheter som har nødvendig kompetanse til import av utenlandsk vitenskapelig litteratur, men utvalget legger samtidig vekt på at salg til bibliotekene bør skje på forretningsmessig grunnlag med de leveransebetingelser som er vanlig i internasjonal bokbransje. Feltet som helhet er neppe tjent med at det bygges opp subsidierte nisjer i bokhandlene for slikt salg. Bibliotekene har også en oppgave i å anskaffe og oppbevare dokument som det er mindre etterspørsel etter pr. i dag. Materialet skal være tilgjengelig for mulig bruk både i nåtida og for behov som kan oppstå i ettertid. Den nye pliktavleveringsloven som trådte i kraft fra 1. juli 1990, har ført til et stort framskritt når det gjelder anskaffelse. Vi har nå fått en lov som, under forutsetning av at midler blir stilt til rådighet for oppfølging av loven, vil sikre oss et godt grunnlag for bevaring av den viten- og kulturproduksjonen som skjer i dag. De fleste fag- og forskningsbibliotek vurderer oppbevaringen av sine dokumenter i et vesentlig mer langsiktig perspektiv enn det er naturlig i folke- og skolebibliotek. Nasjonalbiblioteket vil måtte oppbevare sine samlinger så lenge som det er fysisk mulig å bevare materialet. Selv innenfor de tekniske fag hvor det skjer en rask foreldelse av litteraturen, vil det være ønskelig å bevare litteraturen over lange perioder, ikke bare på grunn av hensynet til muligheten for å studere fagenes utvikling, men også fordi endrede miljøhensyn og endrede økonomiske forhold kan føre til at prosesser som på et tidspunkt ble uaktuelle, senere blir interessante som grunnlag for utvikling av ny teknologi. Fylkesbibliotekene skal i følge bibliotekloven «stå ansvarlig for sin del av den felles plan for anskaffelse og oppbevaring av litteratur. Dette oppbevaringsansvaret er en del av fylkesbibliotekenes — emnefordelingsplan. Emnefordelingsplanen ble gjennomført for at ressursene innenfor folkebiblioteksystemet skulle utnyttes før en trakk inn ressurser fra fag- og forskningsbibliotekene. Emnefordelingsplanens intensjoner når det gjelder oppbevaring av litteratur, har fungert etter intensjonene. Fylkesbibliotekets samlinger blir bygget opp i samarbeid med vertsbibliotekene og må derfor sees i sammenheng med deres samlinger. I 1989 var den totale bestanden for landets fylkesbibliotek og vertsbibliotek ca. 4,8 millioner enheter. En del av det lokalhistoriske materialet må oppbevares etter «evighetsprinsippet». På dette området må fylkesbibliotekene bli sentrale utlånsbibliotek for hele landet. Deres kontaktnett og nærhet til lokalsamfunnet gjør dem godt skikket til å utføre denne oppgaven. Formidling av lokalhistorisk materiale &r en oppgave som også må løses i samarbeid med Arkivverket. Folkebibliotekene skal tilby aktuell litteratur og skal ikke være litteraturmuseum for kommunene. Deres oppbevaringsbehov er definert ut fra målsettingen i biblioteklov og lokalt vedtatte mål for det kommunale bibliotek. I 1989 var den totale bestand av bøker og annet materiale 19,2 millioner enheter. I 1979 hadde folkebibliotekene en totalbestand på 13,6 millioner enheter. Bestanden fordelte seg slik i 1989: 74,3 pst. bøker for voksne, 22,5 pst. bøker for barn og 3,2 pst. annet materiale. Bestandens utvikling de siste 10 år: boker % bøker —% annet voksne barn — materiale 1979... 82,5 163 12 1980 80,8 17,6 16 1981... 80,1 18. (1979-1989) utgjør 10 millioner bind. Dette representerer den mest aktuelle delen av bokstammen. Det kan derfor se ut som store deler av folkebibliotekenes samlinger er lite aktuell litteratur. Hovedproblemet er ikke at samlingene er for store, men at tilveksten av nytt materiale er for liten. Lokalhistoriske dokument bør være et materiale som det kommunale bibliotek oppbevarer i «evighetsperspektiv. 55 UTLÅN AV DOKUMENT 5.5. Hovedtyngden av registrerte utlån fra fagog forskningsbibliotek skjer i de mindre bibliotekene. 243 bibliotekenheter med 33,2 pst av den samlede bokbestand stod for 54,95 pst. av de samlede utlån i 1989. 15 større bibliotek med en samlet andel av bokbestanden pa 66,8 pst. stod for 45,05 pst. av utlånene samme år (se s. 197 og 5. 204 i Vedlegg 2). Dette er karakteristisk for forholdet mellom større og mindre bibliotek. Små samlinger med hyppig brukt litteratur dekker en relativt høy andel av utlånene, men det er nødvendig med kvantitativt svært store samlinger for å kunne dekke etterspørselen etter mindre hyppig brukt litteratur. De samlede registrerte utlån fra fag- og forskningsbibliotek steg med gjennomsnittlig 4,1 pst. pr. 69.000 utlån i 1979 til 127 000 utlån i 1989. Utlån er en av de publikumsrettede bibliotekaktivitetene som blir statistikkfort, og som gir et uttrykk for bibliotekenes produktivitet og indikerer noe om bruken av deres samlinger. I tillegg kommer lesesalsbruk, andre former for direkte bruk av samlingene og referansevirksomhet som ikke blir statistikkfort, og som det er vanskelig å måle. Utlån har en direkte sammenheng med alle slike aktiviteter, og det er sjelden slik at en form for bruk erstatter andre former for bruk. Folkebibliotekene lånte ut 19,8 millioner enheter i 1989, dette utgjør 4,7 enheter pr. innbygger. Dette representerer en økning på 8,2 pst. fra 1988, mens økningen de siste 10 årene er på 23.4 pst. Utviklingen av utlånet pr. innbygger har vært slik de siste 10 årene: 1979 3,91 enheter pr. innb. Prosentvis fordeling av utlånt materiale til barn, voksne og «annet materiale» har utviklet seg slik: Selv om det har vært en økning av utlånet, er det helt klart at norske bibliotek har lavere ressurstilførsel og aktivitetsnivå enn de øvrige nordiske bibliotek. Det bør vises forsiktighet ved tolkningen av tallmaterialet. Av hensyn til de geografiske forskjellene er det vanskelig å sammenligne tall for utlån, årsverk og tilvekst i de nordiske folkebibliotekene. Men tallene viser tydelig det store gapet mellom Norge og resten av Norden, både for resultatet (antall utlån) og ressursinnsats (årsverk og innkjøpsmidler) (1988-tall) Utlån Prosent av pr. innb. Norges tall Danmark wn. 179 407 Finnland . 158 359 Sverige mm 86 195 Norge 44 100 Årsverk pr. — Prosent av 1500 innb. Utlån pr. Prosent av årsverk Norges tall Danmark 15 671 153 Finland 17 664 172 Sverige .. 11922 116 Norge 10255 100 Innkjop Prosent av pr. innb. Norges tall Danmark 246 Finland 278 Sverige 178 Norge .. Folkebibliotekenes utlånstall er bare en målefaktor for bibliotekenes aktivitet. De gir muligheter til å se endringer over tid og gir sammenligningsgrunnlag mellom ulike bibliotek. Men en stor del av virksomheten kan ikke måles gjennom utlånstall. Store deler av bibliotekets samlinger blir brukt uten at utlån blir registrert og bøker tatt med. Norske folkebibliotek har de siste tre årene registrert antallet besøk til biblioteket for å se på utviklingen av aktiviteten med et annet grunnlag enn det materialet som blir levert over skranken. I 1989 hadde norske folkebibliotek 16,3 millioner besøkende, en økning på 8,1 pst. i forhold til 1988. (Siden en her opererer med et mangelfullt statistikkgrunnlag, må tallene tolkes med forbehold.) Folkebibliotekene har også oppgitt tall for antall henvendelser i skranker. Tallet for dette var i 1989 2,8 millioner forespørsler til personalet, en økning på 5,0 pst. fra 1988. Etter det utvalget har fått opplyst, er det en tendens til større etterspørsel i folkebibliotekene mot mer spesialisert faglitteratur. Anskaffelseskostnader og arbeidsinnsats pr. utlån vil i disse tilfellene være betydelig høyere enn store deler av den litteraturen folkebibliotekene låner ut av «populærlitteratur». Folkebibliotekets produktivitet kan derfor vanskelig måles bare ved å benytte utlanstall som mål for aktivitet. Fordeling av det utlånte materiale på barn, voksne og «andre media» ser for årene 1989 og 1979 slik ut: 1989 1979 Utlån bøker voksne: = faglitteratur 234% — 229% — skjonnlitteratur .. 353% 40,9.% Utlån bøker barn: = faglitterat 6.0% — 61% — skjønnlitteratur ... Andre media 32% 08% Derav: Ny teknologi har gjort arbeidsoppgavene for bibliotekets personale omkring utlån og innlevering av bøker og andre dokument lettere. Med større grad av automatisering har dette ført til at biblioteket kan øke utlånsaktiviteten med de samme personalressurser. En følge av dette er at servicen for lånerne når det gjelder bestilling av utlånsmateriale og ventetid på dette er blitt bedre. Med videre utvikling av teknologien vil en kunne håndtere enda større utlånsmengde, ved f.eks. selvbetjent utlån og innlevering. Men det kan være en fare for at bibliotekenes kontakt med brukerne blir så teknifisert at lanernes behov for faglig hjelp blir skjult bak maskiner og eventuelt rasjonalisert bort. I 1989 hadde 75 av landets kommuner startet arbeidet med å registrere samlingene på edb. Når dette arbeidet er ferdig, vil de kunne benytte systemene til å administrere utlånsfunksjonene. Disse 75 kommunene representerer 45 pst. av landets totale innbyggertall. Siden utviklingen på området går fort, er tallet høyere i dag. De mest benyttede biblioteksystemene er Mieromarc, MEDIA og BIBLIOFIL. En utvikling av bibliotekene i retning av stor grad av automatisering av publikumstjenester har to sider. Automatisering av rutineoppgaver og utvikling av selvbetjeningstjenester for publikum gir bibliotekene muligheter til å sette inn ressurser på de områdene der brukerne har mest behov for hjelp, f. eks. referansetjenester. Men biblioteket kan også miste noe av sin sosiale funksjon til fordel for en effektiv ut- og innlevering av ulike typer medier. I følge formålsparagrafen for skolebibliotekene i grunnskolen skal biblioteket både ha en pedagogisk og en allmenkulturell funksjon. Med en vektlegging på den siste vil utlånet bli høyt, mens en vektlegging av den pedagogiske funksjonen ikke vil resultere i høye utlånstall. Målinger av skolebibliotekenes virksomhet og produktivitet vil måtte ta hensyn til dette. enheter i 1989. Utlånet i disse bibliotekene har hatt en svak nedgang de siste 10 år, fra 10,2 utlån pr. elev i 1979 til 9,5 i 1989. Totalt utlån til barn i folkebibliotek og grunnskolebibliotek var i 1989 12 055 000 enheter. Dette utgjør 50,9 pst. av det totale utlån på 23 664 000 fra disse bibliotekene. Tall for videregående skole er ikke tilgjengelig p.g.a. manglende personalressurser. Når bibliotekenes samlinger skal gjøres tilgjengelig for brukerne, må det anvendes forskjellige former for organisert hjelpeapparat. Mindre samlinger kan gi en brukbar adgang til litteraturen ved en hensiktsmessig oppstilling. Men hva som er hensiktsmessig oppstil ling, vil avhenge av den fysiske størrelsen på samlingen og hvilke behov brukerne har. Hensiktsmessige oppstillingssystemer _avhenger bade av storrelsen av samlingen, sammensetning av materialet og bruken av samlingen. Det er naturlig at det er stor variasjon i bibliotekenes oppstillingssystemer. Bibliotekene har behov for hjelpemidler som lokaliserer den litteratur som det er behov for, og dessuten har bibliotekene hjelpemidler som identifiserer relevant litteratur ut fra de emner noen ønsker informasjon om. Normalt må alle bibliotek ha hjelpemidler som kataloger og andre former for registrering for å kunne finne frem til materiale i egen samling. Slike kataloger gir en alfabetisk fortegnelse i hovedsak ordnet etter forfatternavn, titler eller andre betydningsbærende begreper knyttet til publikasjonen. Alfabetiske kataloger må normalt suppleres med andre former for registrering som gir opplysninger om innholdet av publikasjonen eller om hvilke brukergrupper materialet er beregnet på basert f.eks. på alder, skriftstørrelse og andre relevante opplysninger. Det er derfor behov for koding av genre, skriftbilde og aktuell brukergruppe i folkebibliotekene. Emnekataloger kan bygges på ulike former for klassifikasjonssystemer. Innenfor folkebibliotekene benyttes Deweys desimalklassifikasjon, og det systemet benyttes også av en del fag- og forskningsbibliotek. UDC (Universal Decimal Classification) benyttes av en større gruppe fag- og forskningsbibliotek, spesielt innenfor tekniske fag. En rekke andre klassifikasjonssystemer beregnet for spesielle fagområder benyttes også i fag- og forskningsbibliotekene fordi de generelle klassifikasjonssystemene ikke er egnet til klassifisering av spesialsamlinger. liotek har valgt å bruke egne systemer innenfor spesialområder og generelle klassifikasjonssystemer for øvrig litteratur i samlingen. Klassifikasjonssystemene — blir supplert med bruk av emneord. Med bruk av elektronisk teknologi og maskinlesbare kataloger øker muligheten for å søke på emneord eller på ord i tittel og bibliografisk beskrivelse. Derfor har bibliotekene i løpet av de siste årene fått en dramatisk bedret mulighet til emnemessig gjenfinning og lokalisering av litteratur. Alle bibliotek har lett adgang til maskinleselige katalogdata og kan derfor raskere og enklere enn tidligere få opplysninger om lokalisering av litteratur og identifisere relevant litteratur for sine brukere. For få år siden var lokaliseringsopplysninger om bøker i norske bibliotek bare tilgjengelig i én kortkatalog. Slike opplysninger er i dag tilgjengelig i maskinlesbar form som CD-ROM i mange bibliotek, og de er dessuten tilgjengelig over elektroniske nettverk i oppdatert versjon. Elektronisk søking i katalogdata gir muligheter for å finne informasjon som vanskelig kunne hentes fra manuelle systemer, og med slike muligheter øker forventningene hos brukerne om presis og relevant informasjon og rask tilgang til dokumentene. for de fleste bibliotek kan hente slike katalogdata fra flere lett tilgjengelige kilder. Men de fleste fag- og forskningsbibliotek vil ha behov for å foreta egen klassifikasjon for norsk materiale avhengig av samlingsprofil og klassifikasjonssystem. Samarbeidet med oppbygging av det felles biblioteksystemet BIBSYS og de norske samkatalogene som i hovedsak omfatter utenlandsk materiale, gir også andre bibliotek muligheter til å rasjonalisere sin egenkatalogisering. Begrepet referansetjenester er her brukt i betydningen bibliotekenes informasjonsformidling som ikke fører til utlån av dokument. Denne tjenesten er den mest krevende med tanke på samlingenes størrelse, personalets kompetanse og muligheter for utnytting av ny teknikk. Bibliotekenes mulighet for å tilfredsstille brukernes behov for referansetjenester er avhengig av samlinger på biblioteket som gjør «veien videre» åpen. Det vil si at samlingene må være av en slik kvalitet og størrelse at spørsmålene som blir presentert bibliotekarene, kan løses enten ved å gi brukeren svar direkte, eller at en har hjelpemidler som viser hvor hjelpen kan skaffes. Det kan være opplysninger om i hvilket dokument svarene finnes og ved hvilken institusjon dokumentene er lokalisert. Samlingenes aktualitet er svært viktig. Ny teknikk kan nå i større grad oppveie for mangler i egne materialsamlinger. Ved bruk av databaser og CD-ROM teknikk vil oppSlagene kunne gjøres raskere, med større mulighet for å finne den riktige informasjonen og med mindre bruk av personalressurser. Også her er økonomien en begrensende faktor. For å kunne nyttiggjøre seg de nye mulighetene må det foretas en investering i utstyr og opplæring av personalet. I tillegg er det kostnader ved bruken av tjenestene. Det enkelte bibliotek må til enhver tid vurdere hvilke databaser det økonomisk er forsvarlig å gjøre seg nytte av. For å kunne utnytte egne materialsamlinger og tilknyttede databaser 0.1. kreves det et godt utdannet personale. Kompetansen vil en måtte ha både på det faglige nivå, det vil si innenfor det fagområdet hvor bibliotekets brukere etterspør tjenester, og kompetanse på gjenfinning av informasjon. Utvalget vil peke på at referansestjenestene er en voksende virksomhet i bibliotekene. Det statistiske grunnlaget er svakt når det jelder utførte referansetjenester i fag- og forskningsbibliotekene. Mange av de referansetjenester som blir utført, er hver for seg av en så lite omfattende karakter at de ikke blir registrert særskilt. Mye av utlånsarbeidet vil normalt også omfatte referansetjenester, men de blir kun registrert som utlån. Det er stort sett de mest arbeidskrevende oppdragene som blir statistikkført. Fra 1984 til 1989 var det en vekst på 31 pst. i registrerte referansetjenester fra 30.000 til 40000. I 1986 ble det registrert 43.000 slike referansetjenester (se 169 i Vedlegg 2). Antallet manuelle søk har ligget relativt stabilt i denne perioden mellom 11000 og 14 000 registrerte søk. Antallet EDB-søk i databaser økte med 67 pst. fra 17000 sok i 1984 til 29 000 sok i 1986. Senere har tallet stabilisert seg på ca. 28 000 sok. Fra 1984 til 1989 har antallet registrerte SDI-profiler (periodiske søk med samme søkeprofil for samme oppdragsgiver) sunket med 61 pst. fra 1554 til 598 profiler (se figur 12, s. 169 i Vedlegg 2). Dette er sannsynligvis et uttrykk for at oppdragsgiverne stort sett har fått bedre adgang til egne søk i databaser og bedret service gjennom andre referansetjenester. Det er sparsomt med data om folkebibliotekenes referansetjenester. I årsmelding fra Statens bibliotektilsyn 1989 får vi opplysninger om antall henvendelser til personalet. Tallet for 1989 var 2776 566. Tall for 1988 er ikke publisert, men 1989 representerer en økning på 5,0 pst. Antall databasesøk blir ikke oppgitt. Statistikkgrunnlaget for denne virksomheten er under utbygging. Ingen bibliotek kan gi tilfredstillende service kun på grunnlag av egne samlinger. Alle bibliotek må i større eller mindre grad gå ut over egne institusjoner for å gi brukerne de tjenestene de ber om. Fjernlån er en spesielt ressurskrevende form for utlån. Fjernlånsbestillinger er bestillinger fra et bibliotek til et annet bibliotek på vegne av det bestillende biblioteks egne brukere. Fjernlånsbestillinger på materiale som skal innlånes, vil normalt være verifisert og lokalisert til et annet bibliotek. materiale, hvis det er mulig å finne slike opplysninger i samkataloger eller databaser. Brukerne av denne type tjenester har i de aller fleste tilfelle et stort behov for at tjenestene blir utført raskt. Dette stiller store krav til organisering av tjenestene. De institusjoner som skal utføre disse tjenestene, må ha muligheter for å utføre tjenestene på en tilfredsstillende mate, bade nar det gjelder rask informasjon og oppfølging av brukerens behov for korrekt materiale. Bibliotekene fungerer i et nett slik at folkebiblioteksektoren gjør nytte av de ressursene som er i dette systemet før fagbiblioteksektoren blir involvert. Universitetsbiblioteket i Oslo har ansvaret for oppbygging og drift av samkatalogene for bøker og periodika. Gjennom søking i deres baser eller bruk av mikrofiche-kataloger kan hvert enkelt bibliotek lokalisere aktuelt materiale og sende bestilling direkte til eierbibliotek. Samkatalogen for bøker har hittil bare registrert utenlandsk materiale i norske bibliotek. Fra 1989 blir også norsk materiale registrert. Det norske materialets inndatering i denne basen er svært viktig for den mengde «grå» litteratur som finnes, men som bare blir registrert i noen få bibliotek. Fra nå av registrerer Samkatalogen også musikalier, og det vil bli til stor hjelp for formidling av musikktrykk gjennom bibliotekene. De kommunale bibliotekene vil da kunne være musikkskolenes nære samarbeidspart i arbeidet for å skaffe noter til alle typer instrument og samspillgrupper. Fag- og forskningsbibliotekene mottok i 1982 240 000 fjernlansbestillinger. Antallet fjernlansbestillinger steg med 32 pst. til 318.000 i 1988 og var i 1989 283 000 (se s. 168 i Vedlegg 2). Ansvarsbibliotek er en gruppe pa syv fagog forskningsbibliotek med spesielt omfattende samlinger innenfor et avgrenset fagområde som har påtatt seg et særlig ansvar for samlingsoppbygning på sitt fagfelt og derfor har en spesiell plass innenfor fjernlanssamarbeidet. De syv bibliotekene er Norges Handelshøyskoles bibliotek, Bergen. Norges Idrettshøgskoles bibliotek, Oslo, Norges Landbrukshogskoles bibliotek, Ås, Norges Tekniske Universitetsbibliotek, Trondheim, Norges Veterinærhøgskoles bibliotek, Oslo, Det medisinske fakultetsbibliotek, Universitetet i Oslo, og Det matematisk-naturvitenskapelige fakultetsbibliotek, Universitetet i Oslo. Ordningen med ansvarsbibliotek ble opprettet etter forslag fra Strand-utvalget som i likhet med tidligere utredninger konkluderte at den nødvendige dekning av etterspørsel etter utenlandsk faglitteratur og de nødvendige litteraturtjenester må sikres gjennom et desentralisert system av ansvarsbibliotek der ansvaret i alminnelighet er knyttet til visse fagområder (NOU 1983:17, s. 45-46). I St.meld. nr. 66 (1984-85) «Om høyere utdanning» uttalte Kultur- og vitenskapsdepartementet: «En ordning med godt utbygde ansvarsbiblioteker vil etter Departementets mening medvirke til en mer rasjonell utnyttelse av de ressurser fag- og forskningsbibliotekene får tildelt», og «Departementet vil be Riksbibliotektjenesten komme med forslag til en fremtidig kompensasjonsordning for ansvarsbibliotekene» (s, 179-80). Ansvarsbibliotekene har foreløpig ikke fått noen spesiell økonomisk kompensasjon for sitt merarbeid på grunn av sin funksjon i det nasjonale utlånssamarbeidet, og det har derved ikke oppstått uklare bevilgningskanaler ved at midler til samme formål kommer fra flere kilder. Ved at det ikke har blitt tilført sentralt bevilgede midler, har funksjonen som ansvarsbibliotek i praksis blitt prioritert innenfor de økonomiske rammer for hver enkelt moderinstitusjon. Det kan være grunn til å reise spørsmålet om det derved er blitt utviklet en systematisk ansvarsfraskrivelse fra alle parter som skulle ha bidratt til å utvikle ansvarsbibliotekene til godt utbygde bibliotek som ville ha gitt en mer rasjonell utnyttelse av ressursene i disse fag- og forskningsbibliotek. Ca. 120000 fjernlånsbestillinger sendes hvert år til ansvarsbibliotekene, og dette har vært en andel som har ligget på mellom 38 og 50 pst. av alle fjernlånsbestillinger som er mottatt i fag- og forskningsbibliotekene (se s. 168 i Vedlegg 2.) Folkebibliotekene er ansvarlige for å gi tjenester direkte til sine brukere. Fylkesbibioteket tar seg av formidling av materiale fra egne samlinger og lokalisering og videresending av forespørslene. Det er derfor folkebibliotekenes tjenester som er omtalt i dette avsnittet. Folkebiblioteksektoren har skrevne retningslinjer for dirigering av fjernlånstjenestene. De kommunale bibliotek må sende bestillingene til sitt fylkesbibliotek for å skaffe det de selv mangler. skap. Disse låneveiene er I ferd med å lose seg opp. Etter hvert som Samkatalogen nå er blitt utbygd til også å gjelde norsk materiale, vil emnefordelingsplanen få mindre og mindre betydning som lokaliseringshjelp. Men emnefordelingsplanen vil fortsatt være viktig for lokalisering av eldre litteratur, da det er de færreste fylkesbibliotek som har inndatert hele sin materialsamling til Samkatalogen. Fylkesbibliotekene mottok 162684 bestillinger i 1989. Av disse kom 73,4 pst. fra eget fylke. 31,8 pst. av bestillingene måtte videresendes til andre fylkesbibliotek eller til fagog forskningsbibliotek. Folkebibliotekene lånte inn 168500 dokument gjennom fjernlånstjenesten i 1990. Det gir et innlån på 4,0 pr. 100 innbyggere. Innlånet utgjør 0,8 pst. av totalutlån. Fra 1988 har det vært en økning i innlånet på 24 pst. I prosent utgjør fjernlånte dokument svært lite i forhold til de dokument som går direkte over skranke fra egne samlinger, men disse 0,8 pst. utgjør en viktig del av bibliotekenes oppgave som formidlere av kunnskap. Det videre arbeidet med å bedre fjernlånstjenestene må ha som mål å sikre litteraturforsyningen i alle ledd. Forbedringer gjennom tekniske nyvinninger og endringer av organisering og retningslinjer for tjenesten blir mindre viktig hvis ikke det etterspurte materialet finnes i systemet. Vi må sikre oss at det nødvendige materialet finnes tilgjengelig, og tilgjengelighet vil ikke alltid bety at materialet kan skaffes fra annet bibliotek. Det enkelte bibliotek må forventes å dekke det aller meste av etterspørselen fra egne lånere. Folkebibliotekene, og bibliotekene i grunnskolen, har klare kulturelle forpliktelser. Utlån av bøker og annet opplevelsesbærende materiale kan stimuleres gjennom ulike arrangement i biblioteket. Arrangement i bibliotekene har i stor grad blitt rettet mot barn. Det er viktig å få barna til å bli glad i og fortrolig med biblioteket. Biblioteket er også et utmerket lokale hvor en kan presentere ulike former for kulturytringer. Statistisk sentralbyrås undersøkelse fra 1988 viser at av alle barn under 12 år var det 64 pst. som hadde besøkt et folkebibliotek i løpet av de siste 12 månedene. De barna som besøkte folkebiblioteket, var der i gjennomsnitt 10 ganger. på formidling av barnelitteratur, og da er ofte kulturarrangement en måte å trekke til seg brukere og vise fram bibliotekets tilbud. Mange bibliotek har et nært og godt samarbeid med Norsk forfattersentrum der en på ulike måter lar barn, ungdom og voksne mote forfattere og deres tekster. Dette viser seg mange steder å være svært vellykket. Videregående skoler lager ofte egne opplegg for sine elever i forbindelse med slike arrangement i lokalmiljøet. I tillegg til formidling og presentasjon av skriftkultur er det også mange bibliotek som ser viktigheten av å formidle bildende kunst og musikk i biblioteklokalene. I mindre og mellomstore kommuner er biblioteket ofte det eneste eller beste lokalet til å arrangere mindre forestillinger. Folkebibliotekene er kommunale institusjoner som har som oppgave å yte tjenester til kommunens innbyggere. Det ligger en stor utfordring for kommunene til å la bibliotekene bli viktige kulturinstitusjoner i lokalmiljøet. På den måten kan det lokale kulturliv blomstre i et miljø som også har en daglig aktivitet ut over forestillingstid. Fag- og forskningsbibliotekenes utstillingsvirksomhet spenner fra mindre opplegg som lett kan gjennomføres med en relativt liten innsats av ressurser til mer omfattende presentasjoner med fyldige kataloger og annet informasjonsmateriale. Utvalget mener at denne virksomheten har stor verdi og legger vekt på at bibliotekene kan bruke ressurser på slik utadvendt virksomhet, men en er samtidig oppmerksom på det ofte er uerstattelig materiale som blir fremvist, og at det krever økt sikkerhet både i forbindelse med utstillinger og de daglige rutiner i biblioteket etter at det er fokusert på slikt materiale. 5.10 INSTITUSJONER RETTET MOT BIBLIOTEKSEKTOREN 5.10.1 A/L Biblioteksentralen Formål Biblioteksentralens formål er formulert slik i vedtektene: A/L Biblioteksentralen skal være et serviceorgan for alle typer offentlige bibliotek. AJL Biblioteksentralen har til oppgave å være hovedleverandør av bøker, innbindingstjenester, bibliotekmateriell, inventar og innredning, bibliografiske produkter og hjelpemidler/tjenester til bibliotekene og liknende institusjoner. at det skapes økonomisk trygghet og utviklingsmuligheter, og slik at medlemmenes interesser ivaretas på beste måte. Biblioteksentralen har delt inn sin virksomhet i 3 områder: Biblioteksentralen yter tjenester innenfor innredning av bibliotek. Både konsulenttjenester for innredning og salg av reoler og annet bibliotekinventar. Boker/Media Avdelingen yter disse tjenestene (1990): — Bøker for voksne: — Engelsk litteratur: — Video i samarbeid med Statens filmsentral: Bibliografisk virksomhet Avdelingen yter disse tjenestene (1990): — Publikasjoner: Litteraturlister, forfatterfoldere, informasjonsfoldere og bibliotekfaglig serie. Biblioteksentralen sender ut tilbudslister til alle folke- og skolebibliotekavdelinger i landet. Tilbudslistene for bøker er for de små og mellomstore folke- og skolebibliotekene det viktigste hjelpemiddelet for å velge ut nytt materiale. Gjennom denne ordningen får alle disse bibliotekene tilbud på de viktigste utgivelsene i Norge. Denne ordningen er nødvendig da hvert enkelt bibliotek ellers ville fått et stort arbeid å skaffe seg nødvendig oversikt for innkjøpsarbeidet. Med de små ressursene som er i bibliotekene, spesielt skolebibliotekene, er alle tjenestetilbud som forbereder og letter innkjøpsarbeidet, viktig for mulighetene for å yte tjenester til brukerne. Også Norlis bibliotektjeneste har en lignende tilbudsordning. Biblioteksentralens tilbudslister som går til alle folke- og skolebibliotek, og som i stor grad blir brukt i innkjøpsarbeidet, gjør at denne tjenesten får virkninger ut over det økonomiske og praktiske. innkjøp. Derfor er en avhengig av Biblioteksentralen tilbyr et bredt utvalg, at titlene blir tilbudt rimelig raskt, og at kvaliteten på litteraturen er god. Biblioteksentralen skal drive etter økonomiske prinsipp og kan derfor komme opp i situasjoner som gjør at hensynet til økonomisk gevinst går foran behovet for allsidighet og kvalitet i tilbudet. Biblioteksentralens tilbud av barnebøker har en annen karakter. I disse tilbudene ligger det også en kvalitetsvurdering av den enkelte bok, og en antydning om hvilke aldersgrupper boka er beregnet på. Når det gjelder kvalitetsvurderinger, vil det alltid være divergerende syn på hva som er godt og dårlig. Men hittil har det ikke vært vesentlig diskusjon om Biblioteksentralens forsiktige vurderinger. Denne tjenesten er igjen spesielt viktig i de små folke- og skolebibliotekene med små personalressurser til å bruke på innkjøpsarbeid. 5.10.2 Statens bibliotek- og informasjonshøgskole Statens bibliotek- og informasjonshøgskole er landets eneste utdanningsinstitusjon for bibliotekfaglige studier. Studiet består av: — et grunnfag i bibliotek- og informasjonsvitenskap (med forbehold om departementets godkjennelse). — en 3-årig grunnutdanning der grunnfaget utgjør første år. Det 3-årige studiet fører fram til bibliotekareksamen. — et 2-årig videregående studium. Studiet ligger på hovedfagsnivå og avsluttes med diplomeksamen. Skolen ligger i Oslo, og det tas opp 120 studenter hver høst. Fra 1991 vil det første året av grunnutdanningen, med forbehold om departementets godkjennelse, bli tilbudt som et grunnfag (20 vekttall). Grunnfaget tas som første del av det 3-årige bibiotekarstudiet eller som et selvstendig fag innen rammen av cand.mag.-graden. Opptakskrav er eksamen fra videregående skole, allmennfaglig studieretning, eller tilsvarende. De to første årene er fagene i hovedsak felles for alle studentene. Tredje studieår er et spesialiseringsår, der studenten velger spesialfag og administrativ fordypning med hovedvekt på folkebibliotek eller fagbibliotek. Gjennom alle tre år undervises det innenfor faggruppene Litteratur og samfunn (eks.: tekst og bruker, barn og samfunn), Informasjonskunnskap (eks.: katalogisering, klassifikasjon og indeksering, litteratur- og opplysningssøking) og Administrasjon og organisasjon. I tillegg undervises det i enkelte metodefag, som EDB, programmering, statistikk og undersokelsesmetodikk, brukerforstaelse og kommunikasjon, systemutvikling. Hvert årstrinn avsluttes med en eksamen. Til bibliotekareksamen skal det også leveres en hovedoppgave. I oppbygningen av den 4-årige cand.mag.graden teller grunnutdanningen (bibliotekareksamen) 3 år. Ved magistergradsstudier kan den telle som støttefag. Det tas opp inntil 15 studenter årlig til det 2-årige videregående studiet i Informasjonskunnskap og EDB. Opptak baseres på bibtekareksamen med maksimalt innhold av Informasjonskunnskap, EDB og Matematikk/statistikk i fagkretsen. Andre studieretninger er under planlegging. 5.10.3 BRODD Mål og oppgaver for BRODD (Bibliotekhøgskolens rådgivnings- og oppdragsavdeling) er definert slik (Årsmelding 1990): MÅL: BRODD skal være et faglig kompetansesenter for hele feltet bibliotek — informasjon og dokumentasjon til disposisjon for alle deler av samfunns- og næringslivet. - tilbyr kurs og opplæringsprogrammer utenfor SBIH. BRODD hadde en omsetning på 6,4 millioner kr. i 1990. De største gruppene av oppdragsgivere var: 3. Bedrifter, organisasjoner m.m. 4. Utenlandske oppdragsgivere 5. Det statistiske materialet som vi har presentert i avsnittene foran, har lagt hovedvekten på bibliotekenes leveranser av tjenester. Av tabell i avsnitt 5.6.2. gikk det fram at en betydelig andel av folkebibliotekenes utlån gjelder barneboker. Barnebekenes andel av samlet utlån har vert stigende over tid: I 1979 utgjorde bøker for barn 36.2 pst. av samlet bokutlån, i 1989 var andelen økt til 39.3 pst. Dette viser at utlån av barnebøker er en viktig virksomhet ved folkebibliotekene og tyder på at barn i gjennomsnitt er flittigere brukere av folkebibliotekene enn voksne personer. Men bibliotekene fører bare statistikk over utlån, ikke over brukere. For å få vite noe om hvem som bruker bibliotekene, må vi gå til datamateriale som kan si oss noe om befolkningens bruk av bibliotekene. Det vil i praksis si egne undersøkelser av utvalgte brukergrupper eller på representative utvalg av befolkningen. Statistisk sentralbyrå gjennomførte i 1988 en utvalgsundersøkelse av befolkningens bruk av folkebibliotekene etter oppdrag av Statens bibliotektilsyn. Undersøkelsen ble lagt opp slik at den på enkelte områder er sammenliknbar med en tidligere brukerundersøkelse gjennomført i 1978. Undersøkelsen er rapportert i Rapport 89/ 18 fra SSB. Utvalget for undersøkelsen omfattet personer i alderen 12-80 år, men foreldre til barn under 12 år ble bedt om å gi opplysninger om biblioteksvanene til ett av barna. I prinsippet gir 1988-undersøkelsen derfor også opplysninger om yngre barns bibliotekbruk. Undersøkelsen ble gjennomført som en kombinasjon av postenquéte og telefonintervju (ved purring). Svarprosenten i undersøkelsen var på knapt 70 av opprinnelig utvalg. SSB tar i sin rapport forbehold om at villigheten til å delta i undersøkelsen kan være noe større blant bibliotekbrukere enn blant ikke-brukere. Det vil i tilfelle innebære at undersøkelsen gir en viss overestimering av det generelle nivået av bibliotekbruken i befolkningen og i ulike grupper. SSBs analyse av frafallet tyder imidlertid ikke på spesielle skjevheter i observasjonene etter kjønn, alder og landsdel. Tabell 5.3. Andel som har besøkt folkebiblioteket minst én gang i løpet av siste 12 måneder etter alder. Totalt (befolk. 12—80 år) Kilde: SSB, Rapport 89/18: Undersokelse om bruk av folkebibliotek 1988. Tabell 5.3 bekrefter at barn og ungdom er de flittigste brukerne av folkebibliotekene. Aller hoyest er bibliotekbruken i aldersgruppen 10-11 år, der hele 84 pst. Tabell 5.4 viser at andelen som har besøkt folkebiblioteket minst én gang i løpet av siste året, i tillegg varierer betydelig med utdanning. Andelen som bruker folkebiblioteket, øker klart med utdanningsnivået, fra ca. 30 prosent blant personer med utdanning på ungdomskolenivå og 40 prosent på gymnasnivå, til ca. 60 prosent på universitetsnivå Det er også en viss variasjon i andelen som besøker biblioteket etter yrke: andelen som har besøkt biblioteket i løpet av det siste året er rimelig nok høyere i yrker med høyt innslag av personer med høy utdanning. Det er mindre variasjon etter avstand fra biblioteket, selv om bibliotekbruken er høyest for personer som bor nærmere enn 2 kr fra biblioteket og lavest for dem som bor mer enn 10 km fra, er det liten variasjon mellom de gruppene som ligger mellom disse to yttergruppene. Tabell 3.4 viser for øvrig at variasjonen mellom ulike befolkningsgrupper i gjennomsnittlig antall bibliotekbesøk de siste 12 månedene først og fremst skyldes ulikheter i andelen som har besøkt biblioteket: gjennomsnittlig antall besøk for brukerne varierer mindre etter de ulike kjennetegnene. Den ligger stort sett på omkring 10-12 besøk i de ulike gruppene av brukere, dvs. at den gjennomsnittlige brukeren besøker folkebiblioteket omlag én gang i måneden. Tabell 5.4 Personer 12—80 år i ulike grupper etter antall besøk på folkebiblioteket siste 12 måneder, gjennomsnitt besøk for alle personer og brukere. 12-15 år 25 88 11,8 16-24 år . 45 58 104 25-44 år mo 52 46 95 45-64 år 66 38 115 65-80 år . 70 48 16. Ungdomsskolenivå ..... 69 42 122 Gymnasnivå I .. Universitetsnivå II . Ingen fullført utd. Under 2 km 51 54 11,0 2-4,9 km . kunstnerisk arbeid 2 43 51 9,0 Kontor- og handelsarbeid 59 36 8,9 "Transport og kommunikasjon in 38 13,1 Industri-, bygge- og anleggsarbeid 74 30 113 Service og militært arbeid .... 60 36 9,0 Jordbruk, skogbruk og fiske ..... 77 10 42 Skoleelev, student 27 83 1,2 Husmor, hjemmearb. 52 38 79 Pensjonist, trygdet a 70 53 17,5 Andre ikke yrkesaktive, uoppgitt .. og fremst ligger i at tersklene er høyere i grupper som ikke har en «naturlig» tilknytning til bruk av biblioteket gjennom utdanning og sosial bakgrunn. Men den høye bibliotekbruken blant barn tyder på at andelen potensielle brukere er høy, forutsatt at bibliotekene finner de riktige «tilbudsstrategiene» for å holde på disse brukerne også i voksen alder. brukerpotensialet er det er også grunn til å merke seg bibliotekbruken blant de eldre i befolkningen. I aldersgruppen 65-80 år, er det en lav andel — bare 30 prosent ~ som har besokt folkebiblioteket de siste 12 manedene. Gjennomsnittlig antall besøk i brukergruppen er imidlertid meget høyt, med hele 16 besøk i gjennomsnitt mot knapt 11 besøk for brukere i befolkningen som helhet. dikerer et betydelig vekstpotensial i forhold til framtidig bruk av folkebiblioteket i pensjonistgruppen: med stigende utdanningsnivå og innarbeidede biblioteksvaner må vi regne med at kommende pensjonistgenerasjoner vil bli mer aktive brukere av folkebibliotekene enn dagens. Undersøkelsen inneholder også mer detaljerte oppgaver over brukernes bruk av ulike tjenester i bibliotekene. Tabell 5.5 viser variasjonen i lån av bøker etter de ulike befolkningsgrupper. under ett, stort sett følger mønsteret i besøksfrekvensene, mens det er mindre entydig variasjon etter disse kjennetegnene i gjennomsnittlig antall bøker lånt siste år i ulike brukergrupper. Kvinner låner i gjennomsnitt litt mer bøker enn menn, men når det gjelder den generelle bruken av bibliotekets ulike tjenester, viser undersøkelsen at menn i noe større grad enn kvinner benytter seg av andre tjenester i biblioteket. Menn leser i noe større grad enn kvinner aviser, tegneserier, ukeblad og tidsskrifter og studerer lokalhistoriske dokumenter Gfr. s. 22, SSB Rapport 89/18) Tabell 5.5 Personer 12-80 år i ulike grupper etter gjennomsnittlig antall bøker lånt på folkebiblioteket siste 12 måneder. Gjennomsnittlig antal for alle personer og for låntakere. ingen bakes int — Gp = on meee ; personer for alle ped 'Mlle personer .. 60 76 191 Kjønn Kvinne 55 92 20,2 Mann 64 59 17,6 Alder 12-15 ar 33 11,2 16,6 16—24 år 49 6,7 13,1 25—44 år 57 95 22,0 45—64 år EE 71 5,2 17,9 G5-00år Lu oe 79 60 286 Gang ; : ängen boker nt Lånt for Utdanning cc äv ll antällboker — — länlakere Ungdomsskolenivå 75 47 18,9 Gymnasnivå I 62 71 18,7 Gymnasnivå II 61 6,2 15,6 Universitetsnivå I 46 13,1 24,3 Universitetsnivå II 4 104 184 Utdanning uoppgitt 45 11,2 20,6 Avstand tl Ingen bøker amt. Kilde: Rapport SSB 89/12, tabell 13. Tabell 5.6 Personer 16-74 år i ulike grupper etter antall ganger de besøkte folkebiblioteket siste år. Gjennomsnittlig antall ganger (for alle personer) 1978 og 1988. 1978 1988 1978 1985 Alle pers. 76 56 27 47 Kjønn Kvinne 75 51 29 47 Mann 7 61 26 46 Alder 16-24 år 65 45 34 58 25-44 år 71 52 32 46 45-64 år 83 66 22 38 65-74 ar... 86 69 20 49 Utdanning Ungdomsskoleniva 83 70 17 41 Gymnasnivå 75 57 29 40 Universitets- og høgskolenivå 57 38 51 6 Uoppgitt . ic a 52 40 56 Avstand til folkebibliotek Under 2,0 km 75 52 3,0 52 2,0—4,9 km 74 54 27 42 5,0-9,9 km cen 78 57 26 48 10,0 km og over 86 63 14 46 Region Akershus .. 3 59 3,0 Oslo 81 60 18 Hedmark/Oppland 74 60 29 Buskerud/Telemark 70 54 37 Østfold/Vestfold .... 73 59 43 Agder/Rogaland . 75 52 33 Her de Seas so 74 57 33 Møre og Romsdal 74 50 19 Trøndelag .. 80 52 18 Nordland/Troms/Finnmark .. Tabell 5.5 viser at det har vært en betydelig stigning i bruken av folkebibliotekene i løpet av ti-års perioden. Gjennomsnittlig antall besøk pr. år i befolkningen (aldersgruppen 1674 år) gikk opp fra 27 i 1978 til 4,7 i 1988, det vil si en økning på vel 70 prosent. Det har vært en særlig sterk økning for eldre personer (aldersgruppen 65-74 år, for personer med utdanning på ungdomskolenivå, og for personer mer enn 10 kilometers avstand til folkebiblioteket. nomsnittlig antall bibliotekbesøk fra 15 i 1978 til 5,7 i 1988. Hovedinntrykket fra undersøkelsen (jft. SSB rapport 89/18, s. 29) er at antall besøk har økt relativt lite for grupper som allerede i 1978 hadde et høyt antall besøk, og at det har skjedd en betydelig utjevning mellom ulike sosiale lag i befolkningen. Selv om bildet i 1988 fortsatt er at det er de velutdannede som bruker bibliotekene mest, var dette mer markert tidligere. Sammen. holdt med det vekstpotensialet som barns og eldres bibliotekbruk i 1988 viser, er dette en klar indikasjon på at det er mulig å øke bruken av folkebibliotekene betydelig. lavere enn i de andre nordiske land, er også en klar indikasjon på at det et betydelig vekstpotensial til stede. Vekstpotensialet bekreftes også av undersøkelsen, i alle fall om vi skal ta intervjupersonenes egne svar på spørsmålet om de tror at de nærmeste årene kommer til å bruke folkebiblioteket mer eller mindre enn de gjør nå. For utvalget som helhet i denne under søkelsen mener 30 prosent at de kommer til å bruke folkebiblioteket mer de nærmeste årene enn de gjør nå, mens bare 7 prosent regner med at de kommer til å bruke det mindre. Det er ikke så store variasjoner mellom gruppene i disse andelene, bortsett fra at i gruppen eldre (65 — 80 år) er det en markert lavere andel som regner med å bruke biblioteket mer (20 pst.), og en høyere andel som regner med å bruke biblioteket mindre (21 pst). Svarfordelingen blant de eldre må sees i sammenheng med at det innen denne gruppen vil være flere som regner med at deres forlighet vil bli redusert i de nærmeste arene, og at de dermed også vil få redusert sine mu. ligheter til å besøke biblioteket. Det er også en viss variasjon i vurderingene av framtidig bruk etter utdanning: I gruppen med utdanning på ungdomskolenivå er det 26 prosent som regner med å bruke biblioteket mer og 14 prosent som regner med å bruke det mindre, mens personer med høyere utdanning i overveiende grad regner med uendret eller økt bibliotekbruk. Det samme gjelder studenter og skoleelever. (SSB Rapport 89/18, tabell 28) Undersøkelsen gir også en viss mulighet til å vurdere hvilke faktorer som kan påvirke og øke folks bibliotekbruk. SSB peker i sin rapport (5. 25) på at det overveiende inntrykk er at publikum er positivt innstilt til biblioteket. Det var imidlertid 28 prosent som var helt eller delvis enig i at «biblioteket ofte er stengt når en har lyst til å gå dit», og 32 prosent som var enige i at «en må vente for lenge for å få låne bøker». Intervjupersonene ble også presentert en liste over mulige anvendelser for en økt ressurstilgang til biblioteket, og bedt om å velge ut det tiltak som de fant aller mest viktig (SSB Rapport 89/18, tabell 18). 20 prosent av utvalget prioriterte kjøp av flere bøker, slik at det ville være lettere å få lånt de ønskede bøkene, 15 prosent bedre muligheter for eldre til å låne bøker (fieks. gjennom aldershjem, eldresenter og hjemmebesøk), 15 prosent å gjøre biblioteket lettere tilgjengelig for funksjonshemmede, og 9 prosent å gi bedre muligheter for barn til å låne bøker gjennom barnehage, skole og lignende. nativene prioriteringene til omlag 60 av respondentene. Vi vil i ulike forbindelser i denne utredningen peke på at begrepet tilgjengelighet til biblioteket må operasjonaliseres/kvalifiseres gjennom flere kjennetegn. Se avsnitt 6.2.1 Dette gjelder selv så enkle kjennetegn som fysisk tilgjengelighet til biblioteket, hvor såvel geografisk avstand, transport og kommunikasjonsmuligheter og bibliotekets åpningstid spiller inn. Brukerundersøkelsen gir også en viss mulighet til å belyse betydningen av slik faktorer som terskler for bibliotekbesøk: Respondentene ble bedt om å ta standpunkt til om det var noe som gjør det vanskelig for dem å komme til folkebiblioteket. Her svarte 78 prosent Nei og 22 prosent Ja. De viktigste vanskelighetene var : «har for liten tid» (11 prosent), «åpningstidene passer dårlig» (7 prosent), «biblioteket ligger for langt unna» (6 prosent) og «dårlig offentlig transporttilbud» (5 prosent). Åpningstiden ble også tatt opp i et mer direkte spørsmål om hvilken tid på dagen som ville passe best m.h.t. bibliotekbesøk. Svarfordelingen viser at de mest aktuelle åpningstidene på ulike ukedager i forhold til respondentenes preferanser er for mandag til fredag mellom klokken 18 til 20, for lørdag mellom klokken 12 og 15, og for søndager mellom klokken 12 og 15 (SSB Rapport 89/18, 5. 26) I den offentlige debatten omkring kommunalt tilbud av bibliotektjenester og tilgjengelighet til biblioteket, blir hensynet til å opprettholde god geografisk tilgjengelighet ofte brukt som argument for å opprettholde en desentralisert filialstruktur. I praksis vil en desentralisert. filialstruktur på kommunalt nivå innenfor en gitt ressursramme være relativt kostnadskrevende, i hvert fall hvis rimelige hensyn til andre tilgjengelighetsfaktorer som åpningstid og variasjon i lokalt tilbud av bøker også skal ivaretas. I forhold til hva brukergruppene selv vil foretrekke, gir brukerundersøkelsen nokså sterke indikasjoner. På spørsmålet om hva de ville foretrekke, enten et lite folkebibliotek i nærmiljøet, eller et større folkebibliotek sentralt i kommunen med lengre åpningstid og større utvalg av bøker og tjenester, svarte 15 prosent at de foretrakk et lite bibliotek i nærmiljøet, mens 65 prosent foretrakk et større sentralbibliotek. Flertallspreferansene er m.a.o. temmelig entydige. Det er selvsagt viktig å ta hensyn også til mindretallet som foretrekker eller er avhengig av å ha et tilbud av bibliotektjenester i nærmiljøet. der. Prosent. Folke. Skole: VnNersiet pedrifts Antall bibliotek bibliotek MESKOIe bibliotek observasjoner Alle personer 6 18 13 n 2077 Kjønn Kvinne .. 50 20 12 9 1058 Mann 41 17 15 13 1019 Alder 12—15 år 75 85 4 2 122 16-24 ar ... 55 35 21 Æ 393 25—44 år … 48 10 15 16 790 34 9 n 13 492 30 7 7 6 280 Utdanning Ungdomsskoleni : 31 19 5 6 516 Gymnasnivå I Nå = 42 10 8 8 516 Gymnasnivå I1 44 13 16 12 464 Universitetsnivå I vs 62 15 27 23 221 Universitetsnivå II ........... 62 19 40 32 151 Ingen fullført utdanning/uoppgitt 61 54 7 4 209 Yrke Teknisk, vitenskapelig, humanistisk, kunstnerisk arbeid see 57 17 26 27 378 Kontor- og handelsarbeid 41 9 6 13 246 Transport- og kommunikasjonsarbeid å le 29 7 7 13 82 Industri-, bygge-, anleggsarbeid — 26 7 6 10 206 Service og militært arbeid ... 40 1 8 1 113 Jordbruk, skogbruk, fiske … 23 9 - = 53 Skoleelev, student ve aa 73 60 27 5 294 Husmor, hjemmearbeidende 48 13 3 3 201 Pensjonist, trygdet ........ Kilde: Rapport SSB 89/12, tabell 5. vet for desentralisert tilbud best kan ivaretas ved bokbussdrift og ved oppsøkende tjenester til grupper som selv har vanskelig for å komme til biblioteket. I kap. 3 pekte vi på at bibliotekene skal betjene et bredt spekter av brukerbehov — fra den mer tilfeldige brukeren på jakt etter litteratur for avkobling, opplevelse og fritid, til den spesialiserte brukeren som søker bestemte dokumenter i forbindelse med studier eller arbeid. Brukerundersøkelsen konsentrerer seg i hovedsak om bruk av folkebiblioteket, og gir beskjedne muligheter til å skille mellom ulike brukerformål. Undersøkelsen inneholdt imidlertid noen spørsmål rettet mot bruk av bibliotek i forbindelse med skolegang og studier, og bruk av ulike typer bibliotek i forbindelse med yrket. For befolkningen 12-80 år som helhet svarte 40 prosent at de brukte folkebiblioteket i forbindelse med skolegang eller studier. Blant personer med utdanning som hovedvirksomhet på undersøkelsestidspunktet var andelen 63 prosent. Selv om dette er en høyere andel enn i befolkningen som helhet, kan det også sees som relativt oppsiktsvekkende at hele 37 prosent av dem som har utdanning som hovedvirksomhet på undersøkelsestidspunktet, ikke bruker folkebiblioteket overhodet i forbindelse med utdanningen. i SSBs rapport, gjengitt her som tabell 57 viser at det er en betydelig andel av skoleelever og studenter som heller ikke besøker andre typer bibliotek. Nå utgjør ikke studenter og skolelever en stor gruppe i undersøkelsen, men det er verdt å merke seg at også annet datamateriale viser at norske studenter har en relativt beskjeden bruk av bibliotek i forbindelse med sine studier. NAVFs Utredningsinstitutt gjennomførte i 1984 en spørreskjemaundersøkelse om bruk av studietilbud og studieforhold blant et utvalg på 3571 studenter ved norske universitet og høyskoler. Undersøkelsen omfatter bla. bruk av bibliotekene ved studiestedet. Studentenes opplysninger om bibliotekbruken er rapportert i Notat 11/85 fra Utredningsinstituttet. «Trengsel eller trivsel», av Vibe og Aamodt. Etter oppdrag fra utvalget har NAVF: Utredningsinstitutt summert opp disse resultatene i et eget notat som er gjengitt i sin helhet i Vedlegg 3. Sammenfattende gir undersøkelsen et bilde av bibliotekbruken som varierer med fag og nivå. Viderekomne studenter bruker biblioteket mer enn studenter tidlig i studieløpet. Det er også en differensiell bruk etter fag. Hovedinntrykket er imidlertid et generelt lavt nivå på bibliotekbruken, nesten halvparten av studentene bruker i det hele tatt ikke bibliotekene i forbindelse med sine studier. Dette indikerer et klart behov for en mer målrettet satsing for økt bibliotekbruk blant studenter og skoleelever. Om Norge skal ha et rimelig håp om å kunne hevde seg i den internasjonale konkurranse som en nasjon som står for kompetanse, vil det etter utvalgets mening være nødvendig å sette behovet for en sterkere satsing pa bibliotek som kunnskaps- og kompetanseverktøy inn i en strategisk sammenheng i den generelle utdannings- og kunnskapspolitikken. Med dagens sterkt voksende informasjonsmengde vil metodene for kunnskapstilegnelse måtte endre seg. Arbeidet med å tilegne seg kunnskap og innsikt vil i de fleste fag i stigende grad bestå i å sortere ut relevant informasjon fra en stor informasjonsflyt og strukturere denne informasjonen i forhold til kunnskapsstatus innen faget. Kravene til fornybarhet av basiskunnskaper vil øke. Fra ulike hold er det gjentatte ganger pekt på at en forutsetning for å mestre de krav som dagens ' Kunnskap og kompetanse kan ikke etableres en gang for alle, den må fornyes og videreutvikles. sen blir stadig mindre dekkende for de livsløpsmønster som som vil gjennomleves av kommende generasjoner av skolelever og studenter. Å ta en utdanning på et fagfelt innebærer ikke at utdanningsfasen avsluttes Den enkelte må også må være innstilt på å være under utdanning videre i livsløpet, for å fornye og videreutvikle sine kunnskaper. Dette krever effektive metoder for å finne fram til ny informasjon som kan være relevant, og metoder for å kunne sortere ut det som skal brukes videre. I denne sammenhengen har bibliotekene en nøkkelfunksjon. Effektiv bruk av informasjonssokesystem og gjenfinningsmetoder er en forutsetning for å sortere ut og få tilgang til relevant informasjon og ny kunnskap på ulike fagområder. Som pekt på i kap. 3, tilsier dette at det i stigende grad vil bli nødvendig å integrere bibliotekene i samfunnets utdannings- og kompetansepolitikk. I dette perspektivet er det bekymringsfullt at undersøkelsen fra NAVFs Utredningsinstitutt tyder på at jevnlig bruk av biblioteket på studiestedet i liten grad innegår i universitetseog hogskolestudenters arbeidsmønster. Dagens studenter vil i stigende grad møte utfordringene fra et samfunn i omstilling. At de i liten grad bruker biblioteket, tyder på at studiet i stor grad er orientert mot arbeid med pensumlitteratur. Å lese pensum er i de fleste fag en nødvendighet for å mestre kravene på eksamensbordet, men er det bare pensum som leses, svekkes evnen til kritisk refleksjon, og evnen til å forholde seg til store informasjonsmengder blir ikke oppøvd. Hvis en ikke har blitt vant til å bruke denne typen arbeidsmetoder i løpet av grunnutdanningen, Vil det være vesentlig vanskeligere å tilegne seg metodene og arbeidsvanene senere i livsløpet. Inntrykket av at bruken av bibliotekene som leverandør av kunnskaps- og informasjonstjenester står svakere enn onskelig i Norge, bekreftes også av resultatene fra to undersøkelser rettet mot bruken av bibliotektjenester i næringsliv og forvaltning, som nylig er utført ved Statens bibliotek- og informasjonshogskole. Den ene undersøkelsen ble gjennomført etter oppdrag av Fylkesbiblioteket i Akershus i 1987/88 under ledelse av førsteamanuensis Ragnar Audunsson ved SBIH. Prosjektet omfattet kommunene i Akershus fylke og tok sikte på å kartlegge lokalpolitikeres og de kommunale administratorenes syn på folkebiblioteket som en potensiell informasjonsressurs for kommuneforvaltningen. gjennom to delundersøkelser. For lokalpolitikernes vedkommende ble det sendt et spørreskjema til et tilfeldig trukket utvalg av samtlige kommunestyremedlemmer i Akerhuskommaunene. For kommunale administratorer baserte en seg på å distribuere spørreskjemaet til samtlige saksbehandlere i sentraladministrasjonen og i de sentrale etatsadmnistrasjonene i fem utvalgte Akershuskommuner (Sørum, Lørenskog, Hurdal, Asker og Oppegård). Hovedtrekkene fra undersøkelsen er rapportert i artikkelen «Informasjonssentral for kommuneforvaltningen» i Bok og bibliotek 5/89 (Audunsson, 1989). Undersøkelsen viste at både administratorer og lokalpolitikere i liten grad bruker folkebiblioteket som informasjonsressurs. Bare 5 prosent av politikerne i undersøkelsen oppsa at de regelmessig går til folkebiblioteket for å skaffe seg informasjon de trenger i sitt virke som lokalpolitikere utover tilsendte saksdokumenter. Ingen av saksbehandlerne administratorene oppga at de regelmessig bruker folkebiblioteket. Når lokalpolitikerne skal skaffe seg tilleggsinformasjon, går de først og fremst til: 1) kolleger i egen partigruppe (78 prosent) 2) aktuelle problemet (74 prosent) 3) rådmann (66 prosent) 4) kolleger i komitéer/utvalg (58 prosent) Saksbehandlerne går først og fremst til: 1) kolleger på eget kontor/avdeling (59 prosent) 2) arkiv (7 prosent) 8) overordnet (52 prosent) Audunson peker på at disse tallene viser at informasjonssøkningen skjer hovedsaklig innenfor et temmelig smalt og internt nettverk. På den annen side viste undersøkelsen også at det var et klart flertall både blant lokalpolitikere og saksbehandlere/admnistratorer som mente at det ville være en fornuftig bruk av ressursene å satse på en utbygging av folkebibliotekene i retning av informasjonssentraler for forvaltningen. Alt i alt ga 68 prosent av lokalpolitikerne og 76 prosent av saksbehandlerne uttrykk for en slik oppfatning. Dette viser at det er et potensial for økt bruk av bibliotekene i den lokale forvaltningen, og at det i en viss utstrekning også er tilslutning til at det vil være en fornuftig ressursbruk av kommunen å satse på en utbygging av det lokale biblioteket i en slik retning. Men undersøkelsen tyder også på at en utvikling i denne retningen også vil stille krav til bibliotekene. informasjonsentraler for forvaltningen, er at bibliotekene blir i stand til å levere informasjon raskt, og at informasjonen er oppdatert. I tillegg vil informasjonen sannsynligvis måtte presenteres i en bearbeidet og lett tilgjengelig form. Selv om det kan hevdes at begge grupper etter alt å dømme vurderer bibliotekenes kompetanse på relativt svakt grunnlag (fr. den lave andelen i begge grupper som overhodet bruker biblioteket), illustrerer disse svarfordelingene også at en utvikling i retning av økt bibliotekbruk ikke er mulig uten at bibliotekene selv satser sterkere på markedsføring av tjenester og kompetanse. Et tilsvarende bilde av beskjeden bibliotekbruk i grupper der en i utgangspunktet vil anta at behovet for bruk av biblioteket som kompetanseverktøy er stort, gis også av de foreløpige resultatene fra prosjektet Bibliotekets rolle i forskningsformidlingen, utført av førsteamanuensis Hans Eirik Aarek ved SBIH. Prosjektet er gjennomført med støtte fra formidlingsprogrammet i Rådet for forskning for samfunnsplanlegging (RFSP), na Norges råd for anvendt samfunnsforskning (NORAS). Prosjektet er basert på en undersøkelse i Rogaland fylke av næringslivets og forvaltningens bruk av bibliotek som informasjonskilde for forskningskunnskap. Undersøkelsen ble gjennomført i perioden 198689 og er foreløpig bare publisert i kortere notater og rapporter. Aarek har imidlertid gitt utvalget tilgang til de foreløpige resultatene fra undersøkelsen, slik at det er mulig å trekke veksler også på hovedresulatene fra denne undersøkelsen." VAarek, Hans Eirik: Bibliotekets rolle I forskningsformidling. En undersøkelse av næringslivets og forvaltningens bruk av bibliotek som informasjonskilde for forskningskunnskap I Rogaland 1986-89. Brukergruppene som ble valgt ut var næringsliv og forvaltning i Rogaland. Metodene som ble valgt, var dels kartlegging av bibliotekets eget tilbud til brukergruppene og dels intervjuer og spørreskjemaundersøkelse av utvalgte representanter for brukergruppene, så som næringslivsledere, ansatte i kommunale etater og forskere. Underveis dreide prosjektet seg fra å være konsentrert om forskningsbiblioteket ved Høgskolesentret i Rogaland og de regionale høgskolebibliotekene i fylket til å gjelde alle folkebibliotek og de fleste fag- og forskningsbibliotek i Rogaland. De ble også foretatt dybdeintervju med et utvalg bedriftsledere. Disse intervjuene forsterket inntrykket av at forskningsinformasjon er viktig for et flertall av bedriftene, at dokumenter er en viktig kanal for denne, men at biblioteket blir lite brukt i denne sammenhengen. Bibliotekets viktigste funksjon i forbindelse med forskningsformidling er ikke avhengig av at det har selve forskningsdokumentene, men at de kan henvise til instanser som har forskningsinformasjonen. Mht. bibliotekenes samlinger går bibliotekets rolle mer på å ha offentlige publikasjoner, adresselister osv., med andre ord informasjon som er viktig som støtteaktiviteter for forskningen. Sammenfattende understrekes behovet om en bevisstgjøring av de ulike partene. Det bør være bibliotekenes oppgave å stå for denne bevisstgjøringen og markedsføre den. Det må også skje en styrking og utbygging av de enkelte bilioteks henvisnings- og nettverk: funksjon. Bibliotekarenes kompetanse på dette området må økes, og det må satses mer ressurser, særlig til utbygging av biblioteknettverket. Selv om de to undersøkelsene vi har referert ovenfor, er utført i begrensede geograf iske områder og på begrenset empirisk materiale, er funnene imidlertid konsistente i den forstand at de viser en beskjeden bruk av biblioteket som kompetanseverktøy blant yrkesutøvere som er engasjert i kompetanserettet arbeid. Etter utvalgets mening er dette et svakhetstegn i forhold til de behov som bibliotekene burde fylle i dagens samfunn, på samme måte som studentenes beskjedne bruk av bibliotekene på studiestedet også er et svakshetstegn i forhold til de arbeidsmetoder som studiene burde bidra til å ta i bruk. Men svarene fra de to undersøkelsene tyder også på et potensial for en større, mer målrettet bruk av bibliotekene som kompetanseverktoy i hey grad er til stede. Etter utvalgets vurdering er dette en stor og viktig oppgave, både for utdanningsinstitusjonene og for bibliotekvesenet. Det er behov for satsing på to fronter. For det første må det bli en gjennomgående oppgave i utdanningssystemet, fra grunnskole til universitet, å bidra til en bedre integrering av biblioteksbruken i utdanningen. og videregående skole. Fra bibliotekenes si- — selv er de som best kan markedsføre sine tjede må det generelt satses mer på brukeropp- — nester. Utvalget kommer tilbake til en drøflæring og brukertilrettelegging. Bibliotekene — ting av disse spørsmålene i kap. 6 og 8. 6.1 BIBLIOTEK OG SAMFUNN 6.1. Kompetansesamfunnet trenger kunnskap, fornying av kunnskap, informasjon, kultur og kreativitet. I tillegg til å gi en oversikt over den historiske utviklingen og dagens bibliotekvesen, som vi har gjort i kap. 4 og 5, har utvalget som mandat nettopp å greie ut hvilke oppgaver bibliotekene bør ha i formidlinga av informasjon, kunnskap og kultur i vårt moderne samfunn. Kommunikasjon er en viktig forutsetning for spredning av kunnskap og informasjon. Kommunikasjon i betydningen større grad av interaksjon mellom mennesker nasjonalt og internasjonalt, er også en av de faktorene som stiller nye krav til formidling av informasjon og kunnskap, både som forutsetning for utvikling av næringslivet og som utfordring til å bevare egen kulturell identitet. Definisjonen av dagens samfunn som et kommunikasjons- og kompetansesamfunn, er nært knyttet til den raske teknologiske utviklingen, og ikke minst til den elektroniske delen av denne. Den er også nært knyttet til en økt bevissthet om informasjon som et felleseie. En slik utvikling er i ferd med å gjøre bibliotekene mer effektive enn før i sin formidling både av kunnskap, informasjon og kultur. Det er en utfordring å få integrert de elektroniske biblioteknettverkene som er i ferd med å innarbeides, med andre elektroniske nettverk som formidler beslektet informasjon og kunnskap. Parallelt med eller som en integrert del av det Norgesnett som lanseres i utredningen «Med viten og vilje» av Hernesutvalget (NOU 1988:28), må vi få et Norgesnett for formidling av bibliotektjenester. Et kunnskapsnettverk som skissert av Hernesutvalget forutsetter gode bibliotek. I de fleste kommuner og innenfor statsadministrasjonen diskuteres også hvordan en skal få et best mulig tilgang på og markedsføring av offentlig informasjon. Her bør også utnyttes de ressurser som alt finnes i folkebibliotekene, og en bør bygge ut disse istedenfor å bygge opp helt nye nettverk. Det vil være god økonomi å satse på bibliotekene som en del av en infrastruktur for spredning av offentlig informasjon og kunnskap. tydning av at flere både på grunn av sentralisert bosetting, trafikale kommunikasjonsmidler, høy andel av befolkningen som disponerer privatbiler, og f. eks. telekommunikasjon kan kommunisere lettere enn før. Det er en utfordring til bibliotekstrukturen. Det kan tåles lengre avstand til det fysiske tilbudet av bøker, dokumenter og arrangementer enn før, fordi de fleste disponerer privatbil og lettere kan reise lenger, og fordi dokumentene hurtigere kan sendes til dem som har bruk for dem, enten via post eller elektronisk. Innenfor områdene kunnskap, informasjon og kultur har bibliotekene spilt en vesentlig rolle og vil kunne komme til å spille en enda viktigere rolle i framtida, dersom det satses riktig. Den basis som alt finnes i vårt nåværende bibliotekvesen når det kravet om økt kompetanse, ligger i stikkordene: — økonomisk effektiv drift. Dersom bibliotekene skal kunne møte de økte krav som stilles til formidling av kunnskap, kultur og informasjon, må videreutviklingen på de skisserte områder forseres i forhold til det tempo utviklingen har i dag. Begrensningene for en forsert utvikling ligger i manglende og til dels reduserte økonomiske rammer, for dårlig samordning av dagens ressurser og oppgaver, og for svak integrering mellom biblioteksektoren og de øvrige sektorer innenfor samfunnslivet som bibliotekene skal utføre oppgaver for og samarbeide med. «Informasjon» er et uttrykk som brukes hyppig i dagligtale og innenfor ulike disipliner. disipliner." En hovedbetydning gjør det til et synonym for «kunnskap», en annen hovedbetydning gjør det til substantivformen av «å informere», og informasjon blir da noe i nærheten av nyheter, allmennopplysning eller markedsføring. I kommunikasjonsteorien grunnlagt av Shannon er «informasjon» gitt en bestemt og målbar betydning som bygger på sannsynligheten for at en bestemt begivenhet skal inntreffe, eller at en bestemt melding mottas. Jo mindre sannsynlighet det er for at begivenheten skal inntreffe eller meldingen mottas, desto større informasjonsmengde inneholder begivenheten eller meldingen. Ut fra dette vil et uventet ord inneholde mer informasjon enn et lett forutsigbart ord. Kommunikasjonsteoriens informasjonsbegrep er presist, men uegnet utenfor teoriens område. Vanligere er det å definere «informasjon» ved bruk av hierarkiet tegn-data-informasjon. «Tegn» er da navn på alle typer symboler som alene eller sammen med andre tegn det kan knyttes mening til. Typiske tegn er bokstaver og tall, som sjelden har mening alene. Men det omfatter også skilt, varemerker osv. Uttrykket «signaler» brukes gjerne om flyktige tegn, som elektriske impulser, radiobølger, lysglimt eller lignende. I psykologien brukes «tegn» eller «signal» omtrent i samme betydning som «stimulus». Tegn eller kombinasjoner av tegn som kan tilordnes mening, kalles «data». Et ord, en setning, en novelle kan betegnes som data, på samme måte som resultatet av en serie målinger, tallene i et regnskap osv. «Data» blir derfor et annet uttrykk for potensiell informasjon. For at data skal forvandles til informasjon, kreves det i denne betydningen av «informasjon», at data skal (1) formidles frem til en person, og (2) forstås av denne personen." Hvis man tar et bibliotek som eksempel, vil teksten i bøkene være data inntil en person åpner en bok og slik får kommunisert data ved lesning. Og denne personen må være i stand til å forstå det språk (i vid forstand) som brukes, d.v.s. de konvensjoner som ligger til grunn for bruk og sammensetning av tegn. Hvis f.eks. boken er skrevet på russisk, vil en norsk leser både ha problemer med å skjønne tegnene og de russiske ordene. I følge Dag Gundersen: 1984 er «informasjon: et synonym for bla etterretning, opplysning. opplæring, feedback, tilbakemelding. Noen vil også anvende denne definisjonen for maski mer, men denne komplikasjonen kan man se bort fra her = data vil «forstås» forskjellig av en maskin og et menneske. Slik blir informasjon et annet ord for forståelse. Informasjon behøver ikke være nyttig eller relevant. Ofte defineres f.eks. en beslutningssituasjon, d.v.s. at informasjon er «relevant» hvis den bidrar til løsning av det problem som er aktualisert." Ofte defineres også «ny» informasjon, dette forutsetter at man må danne seg forestillinger om hvilken informasjon som gjør det mulig å sondre mellom noe som er nytt, og noe som er gammelt. All kategorisering av informasjon møter det problem at begrepet — etter definisjonen ovenfor — er av semantisk art, på samme måte som «tanke» eller «mening», det kan bare omtales, aldri direkte observeres. Uttrykket «kunnskap» er det nyeste ordet. Tradisjonelt er «kunnskap» et synonym til «informasjon», en vanlig kortdefinisjon av «informasjon» har vært at det er «kunnskap eller tilskudd til kunnskap». I dag forsøker man å sondre mellom «informasjon» og «kunnskap», ofte er dette begrunnet i en uklar forestilling om at «informasjon» er noe trivielt eller teknisk. Hvis man skal lage en sondring, synes det som om det kan være interessant å reservere «kunnskap» for «nyttig informasjon». Man må da danne seg forestilling om hva «nyttig» egentlig er — noe som kan referere seg til filosofiske diskusjoner av dette: økt produktivitet, økt avkastning osv,, eller mer «humanistiske» forestillinger knyttet til å lære mer, styrke sin bakgrunnskunnskap i forhold til potensielle arbeids- eller livsoppgaver osv. En slik definisjon gjør informasjon til et v dere og mindre eksakt begrep enn kunnskap. En kan med andre ord si at informasjon kan være grunnlag for kunnskap, eller at kunnskap kan være strukturert og systematisert informasjon satt inn i en gitt nyttig og relevant sammenheng, der tilegnelsen av den systematiserte og strukturerte kunnskapen fører til økt innsikt, erkjennelse og i gitte høve øker formalkompetansen. Etterspørselen etter kunnskap og informasjon har okt de siste årene både i folkebibliotekene og fag- og forskningsbibliotekene. I folkebibliotekene har dette ikke skjedd på bekostning av ettersporsel etter kulturformidling. Folkebibliotekene merker imidlertid en relativt sett økt etterspørsel etter stadig mer spesialisert faglitteratur. Dette er båre en skisse til definisjon av «relevant» infor. masjon, relevansbegrepet er I seg selv vanskelig å def mere, og brukes i mange ulike betydninger. på veg har bibliotekene også kunnet etterkomme denne økte etterspørselen, men mange bibliotek merker også et økt gap mellom etterspørsel og tilgang på litteratur og bibliotektjenester. (Se statistikken i kap. 5 som viser den manglende tilgangen på ny litteratur) Den okte etterspørselen etter kunnskap og informasjon har bl.a. sammenheng med økt utdanningsnivå, økt behov for å orientere seg i et samfunn og en verden som blir stadig mer kompleks — totalt sett et utrykk for økt behov for utvikling av kompetanse. Dette er en utfordring bibliotekene må forholde seg til. Utviklingen også innenfor folkebiblioteksektoren må i sterkere grad enn før fokusere på kunnskaps- og informasjonsaspektet. Det betyr ikke at bibliotekenes oppgaver innenfor kulturformidlingen skal opphøre. Det er imidlertid et område som alt er godt innarbeidet, og som vil alltid være basisgrunnlaget for norsk folkebibliotekvesen. Kultur og kunnskap er to sider av samme sak, som gjensidig forutsetter hverandre og som begge er forutsetningen for økt kompetanse i samfunnet. Et effektivt utbygd elektronisk nettverk og fysisk biblioteknettverk, vil kunne formidle kultur, informasjon og kunnskap på en økonomisk effektiv måte, og bidra til at den gjensidige forusetningen blir oppfylt. Basistenkingen for framtidas bibliotekstruktur bør ha i seg at kunnskapsorganiseringen og nettverket er det spesifikt biblioteksprofesjonelle. Det er med dette nettverket og sin form for kunnskapsorganisering at bibliotekene bidrar til at informasjon, kunnskap og kultur gjensidig styrker hverandre. Dette gir grunnlag for å utvikle ny kunnskap og kompetanse, og overføre dette til stadig flere. Ovenstående figur er en forenklet framsti ling av hvilke områder bibliotekets oppgaver opererer på. Den skal illustrere at bibliotekene kan være ett av flere virkemidler til utvikling innenfor både informasjons-, kunnskaps- og kulturområdet. Det er et hovedpoeng at biblioteksektoren som et sammenhengende system skal kunne utgjøre en drivkraft på disse områdene og ikke hver enkelt bibliotekenhet for seg. Det er også et uttrykk for at bibliotekene ikke skal velge ett av de tre områdene, men finne sin plass innenfor alle. NOU 1988:28 viser til behovet for livslang læring, og sier bl.a. — teknologiens nyvinninger krever større etisk bevissthet. Livslang læring forutsetter gode bibliotek. Erkjennelsene som ligger i utsagnene i «Med viten og vilje», er også en utfordring for bibliotekutvikling I tillegg kan formuleres noen mer bibliotekspesifikke utsagn som en slags antitese til dem som er sitert fra NOU 1988:28: - teknologiske nyvinninger motiverer til kvalitetsbevissthet. Konklusjonen må bli at et godt og tilstrekkelig bibliotekvesen som kan møte slike behov, vil kreve både økte ressurser og en effektiv organisasjonsutvikling. Samfunnets behov for kompetanse forandrer seg. Hvem og hvor mange som skal ha en gitt utdanning, endrer seg også. De demografiske endringene med mindre ungdomskull, eldrebølgen og endring i den yrkesaktive befolkning, skaper behov for fleksibilitet i utviklingen av tilbud på alle samfunnets områder. Da er det også viktig med et fleksibelt oppbygd biblioteknettverk. erkjenne at systemet skal være i stand til å fange opp endringer. Vi trenger et differensiert mangfold. Noen steder trenges næringslivsinformasjon i folkebiblioteket, andre steder må det legges større vekt på oppsøkende virksomhet. Det viktigste er å ha en bevisst fokusering på å utvikle gode metoder til å organisere kunnskap på for gjenfinning, uansett lagringsmedium. Verktøyet må til enhver tid være i orden for lagring og formidling av nytt innhold. Nettverket Norges bibliotek må utvikles. Et effektivt organisatorisk og elektronisk nettverk kan fange opp begge behov og tilpasses utviklingen. En utvikling her er allerede på gang. I til knytning til Norges tekniske universitetsbibliotek formidler Diane-senteret informasjon til næringslivet fra databaser over hele verden. Prosjekter for å prøve ut mindre folkebiblioteks muligheter for å gi informasjon til små og mellomstore bedrifter prøves ut bl.a. i Nærøy og på Frøya. Oppsøkende virksomhet er i større og mindre målestokk en realitet i mange folkebibliotek. Når slike virksomheter utvikles og settes inn i et nettverk som både organisatorisk og elektronisk binder små og store enheter, allmenne og spesialiserte tilbud, sammen i et Norges biblioteknett, nærmer vi oss et system hvor de store ressursenhetene fungerer som basis for et desentralisert tilbud. For å få dette til trenges en opprustning, en bevisst prioritering og en vilje til koordinering, standardisering og styring. Bibliotekvesenet yter til sammen et bredt spekter av tjenester, fra det allmenne til det sterkt spesialiserte. Dette er en styrke sammenlignet for eksempel med Televerket og Postverket, som har vært fremme i diskusjonen om hvem som skal ta seg av offentlige informasjonstjenester. Behovet for å orientere seg i et stadig mer komplekst samfunn øker etterspørselen etter bibliotektjenester totalt sett. Utjevning mellom land og by, spredningen av arbeidsoppgavene, blant annet ved desentralisering og endringene i offentlig forvaltning har skapt et mer likt behov enn før for et mangfoldig bibliotektilbud, m.a.o. det samme ettersporres flere steder. Fylkesbibliotekene merker stadig større etterspørsel etter mer spesialisert litteratur enn for, litteratur med en spesialiseringsgrad som de lokale bibliotek tradisjonelt ikke har dekket. Dette sammen med nedskjæringer i de kommunale budsjetter, har gjort at fjernlånet i folkebibliotekene har økt med 24 pst. 1988 til 1990. En rasjonell måte å møte denne utviklingen på er å la fjernlånstjenesten i sterkere grad enn nå inngå i det elektroniske Norges biblioteknettverk, der flere overføringsmedier kan utfylle hverandre. Særlig bør utviklingen av muligheten for direktekoblet (on-line) bestilling av bøker og annet materi le forseres. Det bør også vurderes mer rasjonelle låneveier i forhold til ny fordeling av ansvar for innkjøp og oppbevaring av dokumenter. Bøkene vil alltid være grunnlaget for formidling av bibliotekets tjenester. Bøkenes form vil imidlertid forandres. Om en bok er publisert som trykk eller i elektronisk form, er underordnet innholdet og kravet til kvalitet. Utviklingen av fremtidens bibliotekvesen må ta hensyn til at informasjon, kunnskap og kunst kommer til å produseres, lagres og formidles i andre former enn i dag. Boka som kunstnerisk medium trenger formidlere. Det er viktig at vi sikrer produksjon og spredning av mangfoldig, kvalitativ skjønnlitteratur. Behovet for kreativitet, identitet og språkutvikling, betinger god lit teratur. Oversatt litteratur er en viktig forutsetning for at vi skal kunne tilegne oss den nødvendige kunnskap som gjør oss i stand til å møte internasjonaliseringen. Mengden av oversatt skjønnlitteratur har gått ned de siste årene. Stadig flere vil også kunne tilegne seg og ha behov for litteratur som er produsert utenfor landets grenser. Behovet for et mangfold av tilbud på utenlandsk skjønnlitteratur blir også aksentuert av den økte andelen av innvandrere. Det ligger strengt tatt utenfor dette utvalgets mandat å vurdere de ulike støtte-ordningene for innkjøp av litteratur. Men det er vil tig å ta hensyn til at de eksisterende ordninger gir et vesentlig grunnlag for forsyningen av bøker til bibliotekene i Norge. Bokbransjen er i Norge omgitt av et sett av avtaler og ordninger som reflekterer en forståelse mellom forlagene, bokhandlerne og de offentlige myndigheter. Denne forståelsen bygger på at produksjon og distribusjon av litteratur i høyeste grad er et kulturpolitisk anliggende, samtidig som bransjen må sikres et forsvarlig økonomisk fundament. I dette perspektivet kommer også bibliotekene inn. Det viktigste virkemiddelet fra offentlig side er unntaket av bøker og tidsskrifter fra merverdiavgifter. Videre kommer Norsk Kulturråds innkjøpsordninger for norsk skjønnlitteratur, for barne- og ungdomsbøker og for oversettelseslitteratur. Disse ordninger har direkte betydning for bibliotekene, som er avtakere for de innkjøpte bøker. Andre støtteordninger gjelder utvikling og produksjon av lærebøker og støtten til vitenskapelig litteratur gjennom forskningssystemet. Dette er sentralt for tilgangen av vitenskapelig produksjon til forsknings- og spesialbibliotekene. Utvalget vil tilrå at alle disse ordninger opprettholdes minst på sitt nåværende nivå. Mangel på litteratur, både skjønnlitteratur og fagbøker, skaper fare for historieløshet og mangel på identitet, og det svekker den allmenne kompetanseoppbygging. Som et lite land og lite språkområde må Norge derfor sikre seg muligheten til å op) rettholde nasjonale støtteordninger også innenfor fremtidige internasjonale avtaler. Nøkkelen til litteraturforsyningen til biblioteksystemet ligger i de enkelte bibliotekenes innkjøpsbudsjetter. Innkjøpene må dekke den årlige produksjon av ny litteratur, både med tanke på den løpende ajourføring og fornyelse av tilbudet til brukerne, og ut fra behovet for et langsiktig vedlikehold av samlingene. Bibliotekene har i de senere år møtt et stadig stigende problem med å erstatte tapte eksemplarer av eldre litteratur — dvs. bøker som er 3-4 år gamle og eldre. Dette skyldes for små innkjøpsbudsjetter, manglende depotbibliotek og også i noen tilfelle forlagenes opplagsfastsettelse og lagringspraksis. Utvalget understreker at biblioteksystemet ikke må gjøre seg avhengig av andre når det gjelder dets hovedoppgave å sikre de løpende bokutgivelser for ettertiden. Suppleringsproblemet kan derfor bare løses ved at bibliotekene kan sikre seg tilstrekkelig mange eksemplarer når bøkene kommer ut, og ved en utbygging av tilstrekkelig depotkapasitet i biblioteksystemet. Litteraturen er språkets fødestue og bidrar til utvikling av språket, både kulturelt og som kommunikasjonsmiddel. og funksjonelt. Jfr. Unescos tall for utvikling av analfabetisme. Amerikanske biblioteker har spesielle program for å forebygge analfabetisme. Dette bør vurderes også i Norge. Vårt flerkulturelle samfunn stiller også nye krav til bibliotekenes tilbud. Tilbudet for innvandrere er dårlig utbygd i dag. Biblioteket kan spille en viktig rolle både for at innvandrere skal kunne holde vedlike sin egen kultur via lesning og bli kjent med den norske kulturen. Mange folkebibliotek er viktige sosiale treffsteder for flyktninger og innvandrere, og tilbudene her bør bygges ut. I dag er det vanskelig å få oversikt over og å skaffe relevant litteratur og andre media, og det mangler midler til dette. Som urinnvånere står samene i en særstilling i vårt flerkulturelle safunn. Gjennom århundrer er deres språk, kultur og identitet som folk blitt brakt i en meget utsatt stilling. I de senere tiår er det gjort mye for å snu denne utviklingen. I denne situasjonen er det viktig å stimulere til at det gis ut mer samiskspråklig litteratur, spesielt skjønnlitteratur for både barn og voksne. Det må også gis økonomiske muligheter for oversettelser til samisk av samiske forfattere som skriver på norsk. Den nye utviklingen av bildemediene gir muligheter for flere måter å formidle informasjon, kunnskap og opplevelse på. Bibliotekene kan i større grad enn før velge medium etter brukerens behov. Ikke minst i forhold til brukere som har vansker med å lese tekst, er dette viktig. Det er også fruktbart å ha flere valg for den pedagogiske tilrettelegging av informasjon og opplevelser, Dette gjelder også bøker tilpasset ulike grader av leseferdigheter. For eksempel vil kommunene ha økt behov for bøker til psykisk utviklingshemmede i forbindelse med HVPU-reformen. Samtidig er bildemediene en utfordring for det trykte og talte ord. Vi må bevare den muligheten til abstraksjon, presisering og nyansering som finnes i det verbale. Det viktige er at bibliotekene bidrar til at samfunnet utvikler et mangfold av uttrykksformer, og til å gi informasjon, kunnskap og opplevelser på det medium som er riktig i forhold til det behov som skal dekkes. Blant annet på grunn av redusert arbeidstid, tidligere pensjonsalder og høyere arbeidsledighet øker behovet for meningsfull fritid, videreutdanning, etterutdanning og omskolering. bruk av bibliotek. Det er derfor viktig at bibliotekene kan imøtekomme disse behovene, både kvantitativt, men ikke minst gjennom utvikling av nye tilbud. Bibliotekene kan være et sted for voksenopplæring, et sted hvor en kan få fjernundervisning og ikke minst orientering i bruk av de nye undervisningsmedier som for eksempel interaktiv video representerer. Den nye elektroniske mobiliteten kan også skape isolasjon. Daglige gjøremål som tidligere betinget at folk traffes, kan nå løses gjennom telefon, datasøking eller videoskjerm. Det skaper behov for nye typer treffsteder. Mange bibliotek spiller allerede en stor rolle i sosialpolitikken gjennom å være sosiale treffsted og gjennom sin oppsøkende virksomhet til institusjoner og privatpersoner som ikke selv kan komme til biblioteket. Kulturarrangementer i bibliotekene, lesesaler og leseplasser knyttet til lesing av tidsskrifter og aviser, er eksempel på det sosiale aspekt ved bibliotekene. Informasjonsmengden øker. Det vil ikke si det samme som at samfunn og enkeltindivider er bedre informert enn før. Overfloden kan virke begrensende på folks mulighet til å velge den informasjonen de har bruk for. Behovet for sortering av informasjon øker. Tilgjengeligheten til informasjon styres bl.a. av hvem som eier informasjonen. Styrer f.eks. samfunnet tilgangen på den offentlig produserte informasjonen, eller er det de som har produksjonsmidlene og økonomien som gjør det? Får vi en «brukerstyrt» eller «senderstyrt» informasjon? I kjølvannet av den teknologiske utviklingen har vi en økende tendens til kommersialisering av kunnskap. Dette gjelder også den kunnskapen som produseres eller utvikles med offentlige midler i offentlige etater. Det er påkrevet med en politisk diskusjon om sikring av disse fellesgodene. Det er et problem i drøftingen av hva som skal være bibliotekenes rolle i kommunikasjons- og kompetansesamfunnet at det i Norge ikke finnes noen uttrykt informasjonspolitikk. F. eks. er det ikke på statlig hold tatt stilling til hvilke deler av den informasjon som produseres som en del av den offentlige forvaltningen, som skal være gratis tilgjengelig for alle, og hvilke deler som skal tas betalt for. være informasjon til å bli «sak», eller motsatt. Her trenges en avklaring. Samtidig ligger det her en fare for unødig innsnevring av prinsippet om offentlighet i forvaltningen. En avklaring av oppgavefordelingen mellom dem som produserer offentlig informasjon, blant annet saksbehandlerne, og dem som formidler den, vil kunne bidra til å løse dette problemet. Bibliotekene har hatt og bør ha et allsidig repertoar. De bør være et av samfunnets virkemidler for fornuftig utvalg av all den informasjon som produseres. Bibliotekene bør kunne garantere kvaliteten på det som formidles der. Senderstyrt monopolisering bør kunne motvirkes ved å være tilknyttet uavhengige databaser. Dette vil samtidig føre til økte kostnader og vil kanskje kreve at en må kunne mestre ulike lagrings- og kommunikasjonsverktøy. Hvordan skal vi bidra til at flest mulig mestrer verktøyene slik at folkebibliotekene kan bidra til at informasjon til alle blir en realitet? Bibliotekene har vært et av samfunnets viktigste redskap til å sikre at alle har hatt mulighet for gratis tilgang til basiskunnskap. Det blir viktig fremover å sikre at det ikke utvikles betalingsordninger for informasjon i offentlige etater eller i bibliotek som stenger for denne allmenne tilgangen. Utvalget mener det er viktig å sikre at alle har mest mulig lik adgang til den informasjon og kunnskap som er samfunnets felleseie. Utvalget støtter anbefalingen fra Datapolitisk råd om å satse på bibliotekene i utbygging av tilbudet på offentlig informasjon. Bibliotekene har oppgaver innenfor formidling av både kunnskap og informasjon slik begrepene er definert her. Formidling av samfunnsinformasjon i vid forstand som grunnlag for en generell forståelse av virkeligheten, har alltid vært en oppgave for folkebibliotekene i pakt med den folkeopplysningstanken som er grunnidéen bak virksomheten. Informasjon er blant annet et moderne ord for folkeopplysning. Nye lagringsmedia for kunnskap og nye kommunikasjonskanaler, gjør det mulig på en effektiv måte å formidle informasjon og opplysning til flere enn før. Ingen andre institusjoner i vårt samfunn enn biblioteket har samlinger av bøker, tidsskrifter, aviser, databaser — som inneholder allmenn og spesialisert informasjon om samfunnets virksomhet, historie og den enkeltes rettigheter i et allsidig utvalg og systematisk tilrettelagt. veg oversikt over hvilke andre offentlige instanser som ivaretar samfunnsinformasjonen. En begrensing i at viktig samfunnsinformasjon kan gjøres tilgjengelig for flest mulig gjennom bibliotekene nettverk ligger i spørsmål om copyright og rettigheter. Staten bør forhandle for å få til kollektive avtaler med produsenter for å gjøre materiale som det koster mye å produsere, bedre tilgjengelig for publikum enn det er i dag. Et eksempel her er programmer produsert for radio og fjernsyn. Utvalget mener at man må vurdere en ordning med sekundærbruk av radio og fjernsynsprogrammer gjennom utlån fra bibliotek. Det er unødvendig at de investeringer som er påkrevet for å lage f.eks. en fjernsynsforestilling eller et dokumentarprogram, bare skal fore til én gangs kringkasting, eventuelt supplert med enkelte repriser. Det samme gjelder radioteater og andre radioprogram. Norge har så liten egenproduksjon av film og videogrammer at det fremstår som en nasjonal oppgave å gjøre slike programmer tilgjengelig også etter kringkasting. En nærliggende løsning vil være at det ble produsert fonoeller videogrammer for utlån gjennom bibliotek. Utvalget mener at en snarest må få fortgang i arbeidet for å få slike ordninger etablert. Man er kjent med at dette blant annet forutsetter avtaler med de ansatte i Norsk rikskringkasting og eventuelle andre opphavsmenn eller utøvende kunstnere som har rettigheter i programmet. Utvalget mener at det må være mulig å finne frem til løsninger som også for disse gruppene er hensiktsmessige, og finner det lite akseptabelt om mangelen på hensiktsmessige løsninger i forhold til rettighetshaverne alene skal gjøre det umulig å utnytte det potensial som gjenbruk av kringkastingsprogram representerer for undervisning og allmennhet. Et annet område for en mulig kollektiv avtale er journalister som produserer artikler i dags- og fagpresse. I dag klipper mange bibliotek artikler fra avisene for å ha tilbud på den aller nyeste informasjon. Dette er et tidkrevende arbeid og vanskelig å gjøre tilgjengelig, da løse artikler ofte forsvinner fra bibliotekene. Forsøk på å få tilgang til avisenes fulltekst-databaser har bla. stoppet opp på spørsmål om rettigheter. Det vil bli uforholdsmessig dyrt for alle parter om bibliotekene skal betale for dette i forhold til bruk. samme type ordninger for frikjøp for bruk av denne type materiale, som det som ovenfor er skissert for radio- og fjernsynsprogrammer? Det er et problem i dag at lov om offentlighet i forvaltningen ikke er en så sterk realitet som ønskelig. Det går både på tilgjengeligheten til informasjonen, men også det å skape bevissthet om at den finnes, og å bidra til at den brukes. Bibliotekene kan spille en rolle når det gjelder å markedsføre og å skape generell interesse for offentlig informasjon, og med det bidra til at folk stiller krav på dette området. Gjennom bibliotekene når en mange av dem som ikke aktivt oppsøker denne informasjonen, fordi bibliotek generelt har et stort publikum, og det finnes et apparat og et nettverk, både organisatorisk og elektronisk som kan bygges ut. Lov om offentlighet i forvaltningen gjelder bare innsyn i en gitt sak. Den gir ikke allmenn adgang til opplysninger. Gjennom å legge ut f. eks. saksopplysninger og journaler kan likevel bibliotekene bidra til en generell bevissthet om hvilke krav folk har i henhold til lov om offentlighet i forvaltningen, særlig innen lokalforvaltningen. Med skjerpet internasjonal konkurranse, blant annet i forbindelse med tilpasningen til EF, øker behovet for informasjon om marked og produktutvikling. Store bedrifter har sine egne informasjonsmedarbeidere til dette arbeidet. men små og mellomstore bedrifter trenger kompetanse utenfra til å skaffe slik informasjon. Her kan bibliotekene spille en stadig større rolle. I et nettverk av bibliotek, kan små folkebibliotek i samarbeid med spesialbibliotekene skaffe informasjon også til det desentralt plasserte næringsliv, og med det bidra til utvikling av næringslivet i distriktene. Utvalget vil peke på det potensial på dette området som ligger i de delene av biblioteknettverket som allerede er utbygd. Fag- og forskningsbibliotekene driver utbredt næringslivsinformasjon. Det vil være vanskelig å tenke seg en utvikling av norsk industri idag uten de tjenester for eksempel Norges tekniske universitetsbibliotek i 'Trondheim kan tilby. FI Utvalgsmedlemmene Trygve Ramberg og Vigdis Moe Skarstein har ikke deltatt i behandlingen av spørsmålet om slik bruk av radio- og fjernsynsprogrammer. møte næringslivets behov for spesialistinformasjon som grunnlag for produktutvikling og markedsføring. Næringslivets evne til kreativitet og innovasjon er helt avgjørende for en bærekraftig utvikling av landets produksjon og økonomi. De kreative egenskapene utvikles sterkest fra og med grunnskolen og kan påvirkes gjennom bruk av folkebibliotekene i vekselvirkning med skolen. Denne vekselvirkningen mellom bibliotek og utdanningsinstitusjonene er det som i sum sikrer næringslivet tilgang til innovativ kompetanse. Bare i liten grad kan en si at næringslivet er i stand til å forsyne seg selv med slik kompetanse. Derfor blir hele biblioteksektoren basis for utvikling av et konkurransedyktig næringsliv. Å få denne vekselvirkningen til å fungere på en fruktbar måte er dermed også en stor i utfordring til den fremtidige utdanningspolitikken, jfr. avsnitt 6.1.6. I kjølvannet av informasjon blant annet til næringslivet, kommer behovet for viderebearbeiding av informasjonen. Dette er en mulig utvidelse av bibliotekenes oppgaver. Se avsnitt 8.3. En av hovedkonklusjonene i NOU 1988:28 «Med viten og vilje» er påpeking av behovet for livslang læring. Som påpekt i kap. 3, forutsetter fornyet tilegnelse av kunnskap, gode basiskunnskaper. jourførte fakta finnes, og hvordan en skal tilegne seg dem. Å lære litteratursøking og bruk av bibliotek blir derfor en viktig del av enhver utdanning. Utdanningen av det pedagogiske personalet blir en viktig oppgave for å oppnå bedre brukerkompetanse blant studentene når det gjelder bibliotek. bibliotek og skolebibliotek pålagt å ha samarbeidsavtaler. Dette er i liten grad realisert. Totalt sett kan en si at bibliotekene er lite synliggjorte innen utdanningsinstitusjonene. Brukeropplæringen er for svak, fra grunnskolen og oppover. Mulighetene for fjernundervisning kan også kanaliseres gjennom bibliotekene, fruktbart kombinert med eksisterende dokumenter og kompetanse. Gode bibliotek i universitetene er en klar forutsetning for å kunne drive forskning på de fleste områder. Som det går frem av kap. 5, har det vært en kvalitetsforringelse av tilbudene knyttet til samlinger i norske universitetsbibliotek de siste 10 år. Dokumentforsyningen har gått ned, og lokalforholdene for flere universitetsbibliotek er en sterk begrensning i tilgjengeligheten. Samtidig har universitetsbibliotekene utviklet en sterk kompetanse på sine områder, i kraft av personale og spesialister innen ulike fagområder og ikke minst innen informasjonsteknologien. Forholdene bør legges til rette slik at denne kompetansen kan utnyttes bedre enn i dag. Norske skolebibliotek er meget dårlig utbygd. Utvalget mener at skolebibliotek bør være et av hovedsatsningsområdene fremover. Dette er et svært viktig virkemiddel for å øke bruken av biblioteket som kompetanseverktøy. Nedskjæring i skolebudsjettene har flere steder ført til nedbygging av skolebibliotekene. Dårlige skolebibliotek reduserer undervisningskvaliteten. Dersom intensjonen om at elevene skal ha ansvar for egen læring skal bli en realitet, er mulighetene til å søke litteratur i flere kilder enn lærebøkene en forutsetning. Dårlige skolebibliotek forsterker effekten av svake ressurser til lærebøker. Her burde bibliotekene være et godt supplement til lærebøkene. Skolebibliotekene bør også være basis for å lære å åjourføre kunnskap og fungere som en oppdragelse til bruk av bibliotek i voksen alder. Skolebiblioteket bør være et senter for skolens lokale kunnskapsutvikling. Biblioteket kan være en aktiv støtte for lærernes faglige og pedagogiske arbeid både ved sin egen litteratursamling og ved å gjøre hele biblioteksystemets potensial tilgjengelig for lærere og elever. Utvalget mener denne side av skolebibliotekene er sterkt undervurdert, både i skolene og i biblioteksystemet. Utvalget har som mandat å se på bibliotekenes samarbeid med andre offentlige etater. Ovenfor er påpekt sammenhengen mellom bibliotekene og kulturområdet, utdanningssektoren, næringslivet og bibliotekenes muligheter som et virkemiddel for utjamning av levekårene. Fordi bibliotekene har som oppgave å avspeile det som skjer i samfunnet, berører det direkte eller indirekte alle områder innen samfunnslivet. Noen områder er mer nærliggende enn andre å samarbeide med fordi man har felles målgrupper og beslektet typer oppgaver. Utvalget vil i denne sammenheng spesielt peke på Statens informasjonstjeneste (SD. Statens informasjonstjeneste er et mellomledd mellom statens produksjon og formidling av informasjon. og SI opererer til en viss grad innenfor begge områdene. Bibliotekene representerer et av de viktigste nettverkene for spredning av den informasjon som Statens informasjonstjeneste har ansvaret for. I dag finnes et visst samarbeid mellom Statens informasjonstjeneste og folkebibliotekene. Dette bør utvides, ikke minst med tanke på utbygging av det elektroniske nettverket og for å koordinere den offentlige informasjonstjenesten fra stat, kommune og fylkeskommune. Her representerer folkebibliotekene lokale koordineringsmuligheter. Universitetsbibliotekene er også en viktig kanal for den offentlige informasjonstjenesten. Ikke minst representerer disse bibliotekene en kompetanse som staten kan dra nytte av i sin informasjonsproduksjon. Oppgavene i Statens informasjonstjeneste og bibliotekene er så nær beslektet at utvalget vil anbefale at det bør vurderes om ikke Statens informasjonstjeneste kan legges inn under samme statlige direktorat som bibliotekene. Det er en utfordring for biblioteksektoren å kunne ta del i internasjonaliseringen, samtidig som vi skal sikre vår egen identitet. Et lite land som Norge må bruke forholdsvis mye ressurser for å opprettholde sin identitet. Vi må først dyktiggjøre oss heime før vi kan delta i den internasjonale prosessen. Muligheten til å tilegne seg kunnskap innen egen kultur er en forutsetning for å kunne tilegne seg tilsvarende i og om utlandet. Solide basiskunnskaper i norsk språk øker mulighetene for tilegnelse av fremmedspråk. Grundig kjennskap til norsk historie og kultur er fundamentet for å forstå andre lands historie og kultur. Vi må ta vare på nasjonalkulturen og bli i stand til å vurdere og nyttiggjøre oss innflytelsen utenfra. Også det får konsekvenser for nasjonalbibliotek, litterturforsyning og distribusjonsnettverket i bibliotek. Dette gjelder ikke minst tilpasningen til EF/EØS. Her må vi sikre at alle kulturpolitisk begrunnede støtteordninger - herunder innkjøpsordningene og momsfritaket for bøker = til produksjon og formidling av litteratur og andre media som formidles gjennom bibliotekene, kan opprettholdes. Men vi må også delta aktivt innenfor de informasjonsteknologiske og andre satsningsområder som finnes innen EF, uansett hvilken tilknytning vi får. Utvikling av et godt nasjonalt bibliotekvesen er også inngangsbilletten til en større forsyning av informasjon, kunnskap og kultur gjennom et internasjonalt nettverk. Vi må sikre at utbyggingen av et Norgesnett skjer på en slik måte at det kan bli en del av et internasjonalt nettverk. Vi må delta og diskutere krav om standardisering, koordinering osv. 62 INTERNE BIBLIOTEKSMESSIGE UTFORDRINGER 62. Som det fremgår av beskrivelsen i kap. 5, har bibliotekvesenet ressursknapphet og trange rammebetingelser å møte nye krav og okt etterspørsel med. Statistisk sentralbyrås brukerundersøkelse fra 1988 (se detaljer i kap. 5) viser en økning i bruk av folkebibliotek fra 27 pst. av befolkningen i 1978 til 44 pst. i 1988. Spesielt gledelig er det at 60 pst. av barn og unge under 14 år bruker biblioteket mer enn én gang i måneden. Dette viser et stort potensial for økt bruk av bibliotekene Gfr. avsnitt 5.11). Det er imidlertid et stort problem at tilgangen på bibliotektjenester er svært ujevn fra kommune til kommune og fra skole til skole. Til tross for økning i utnyttingen av ressursene i flere deler av biblioteksektoren har kvaliteten og bredden i tilbudet på bibliotektjenester i forhold til samfunnets behov blitt redusert. Det er utvalgets vurdering at rammebetingelsene for norsk bibliotekvesen totalt sett er så svake at muligheten til økt effektivisering innenfor eksisterende ressursramme knapt er til stede. Litteraturforsyningen har gått ned i takt med de reduserte budsjetter. Dette forsterkes av at stadig nye målgrupper trenger spesialtjenester. Det gjelder spesialtjenester til næringslivet. Det gjelder tilbud til en stadig større eldregruppe, innvandrere og folk som har fysiske eller psykiske handicap i forhold til det å bruke bibliotekene. ke land når det gjelder mobil bibliotektjeneste. (Se kap. 5.2.4.) I Norge er det 40 bokbusser, og flere av dem er truet med nedleggelse. Bostruktur og kommunikasjonsforhold gjør at bokbussdrift er en optimal løsning for et desentralt bibliotektilbud i Norge, dersom alle skal få tilnærmet lik adgang til de fellesgodene informasjon, kunnskap og kultur representerer. Også på dette området er det enorme forskjeller på tilbudene. Forsoksprosjekt i flere kommuner og fyl ker viser at mange kommuner ikke er i stand til å prioritere bibliotektilbud selv på den billigste måten som bokbuss representerer. (Se blant annet rapport fra Sør-Trøndelag mars 1991.) Utvalget drøfter i avsnitt 7.8 muligh tene til gjeninnføring av øremerkede statsti skudd til bokbussdrift. Utvalget mener at det var uheldig at ordningen falt bort, og foreslår en ordning med muligheter for støtte til bokbussdrift utover en forsøksperiode innenfor en rammebevilgning for støtte til distribusjon av bibliotektjenester. Bokbussdrift eller annen mobil bibliotektjeneste vil øke tilgjengeligheten til bibliotektilbud. Samtidig kreves nytenking når det gjelder å øke tilgjengeligheten. Idealene om tilgjengelighet til bibliotektilbud har vært knyttet til det å ha kortest mulig avstand til bibliotektilbudet. Kostnadene forbundet med graden av desentralisering har i liten grad vært vurdert. Økt mobilitet i samfunnet, endrede bostrukturer og nye kommunikasjonsmuligheter og demografiske endringer fører til revurdering av tilgjengelighetsbegrepet. Det hjelper lite at det er kort veg til en bibliotekfilial, dersom filialen er stengt når en kommer dit eller den ikke har bøker og de andre tilbudene som er aktuelle. Tilgjengelighet kan brukes i en definert betydning og representerer da kostnader for tilgang til dokumenter. Tilgjengelighetsfaktorer er da alle de forhold som skaper kostnad er ved bruk av informasjonssystemer (som f. eks. et bibliotek), og vil omfatte slike ting som fysisk avstand, tidsforbruk (som er positivt korrelert med fysisk avstand), betaling, responstid osv. Snarere enn å diskutere tilgjengelighet teoretisk, kan man ta et eksempel i forbindelse med sluttbrukers (låntagers) bruk av et bibliotek. Man forutsetter at man står overfor en sluttbruker som søker en bok eller et dokument som skal brukes til å løse et problem eller en oppgave som leseren er ansvarlig for. Situasjonen vil være typisk for en «lesersom er ute etter å finne faglitteratur. Hvis man tenker på en leser som har mer diffuse ønsker eller interesser, typisk en leser som ønsker seg en «god bok», må modellen modifiseres noe. lyse denne situasjonen, og her må det tas et forbehold. Sluttbruker står da overfor en rekke tilbydere av boker eller dokumenter. Nedenfor er situasjonen antydet: En rekke forhold vil kunne karakterisere de ulike tilbyderne. De vil f.eks. ha ulike dokumentasjonsområder. En sluttbruker med et faglig problem vil knapt oppleve en kiosk som et sannsynlig informasjonssystem for å skaffe seg et relevant dokument. De to informasjonssytemene som nærmest konkurrerer i denne situasjonen, er bokhandlerne og bibliotekene. Tilgjengelighet beskriver de kostnader det er forbundet med å få tak i dokumenter gjennom ett av informasjonssystemene. Vanligvis blir kostnadsfaktorene delt i en komponent for faste kostnader og en komponent for variable kostnader. I den aktuelle situasjon er det knapt noen faste kostnader inne i bildet: Sluttbruker behøver ikke betale en fast avgift eller investere I eget utstyr for å bruke biblioteket. Dette er i seg selv et viktig forhold. Sluttbrukers anvendelse av eget bibliotek vil selvsagt forutsette faste kostnader i form av kjøp av bøker som forberedelse på senere bruk, investering i lokaler m.v. for biblioteket, kanskje lokale registre osv. Dette kommer vi tilbake til nedenfor når man ser på bibliotekaren som mellombruker. 'Mange tilgjengelighetsfaktorer vil bidra til de variable kostnadene. tid, jo lenger tid det tar å oppsøke biblioteket, desto høyere variable kostnader i form av den pris sluttbruker setter på eget tidsforbruk, vil påløpe. Avstand vil typisk være positivt korrelert med tid, jo lenger avstand er fra sluttbruker til biblioteket, desto større vil de variable kostnader typisk være — men her må man ta hensyn til f.eks. kommunikasjonsmidler, mulig bruk av telefonisk bestilling m.v. Åpningstider vil også slå ut i tid, desto lengre åpningstider, desto enklere kan sluttbruker tilpasse sine egne rutiner til å oppsøke biblioteket. Det er åpenbart at åpningstid er en viktig faktor: Hvis den reduseres mot null, vil tilgjengeligheten reduseres drastisk. I organisering av et biblioteks virksomhet ved filialer m.v. vil man se at «avstand» og «åpningstid» kan balanseres mot hverandre, åpenbart kan en sentralisering føre til gjennomsnittlig lengre avstand til sluttbruker, men lengre åpningstider ~ og resultatet kan derfor totalt sett bli bedre tilgjengelighet. En typisk forskjell mellom biblioteket og de alternative informasjonssystemet er fraværet av tilgjengeligheten kostnad. Sluttbruker låner bok eller dokument, det betales ikke noe (med unntak av betaling for kopiering m.v. så bibliotek av denne grunn være mer tilgjengelig." I biblioteket møter sluttbruker et «brukergrensesnitt» sammensatt av mange komponenter: Organisering og tilgjengelighet av kataloger, tilgjengelighet på personell som gir veiledning osv. Det interessante med et bibliotek er at det typisk er en del av en kjedet kommunikasjonsprosess. Dette ser man tydelig når sluttbruker søker hjelp hos en bibliotekar, en mellombruker. Mellombrukeren får da et problem som skal søkes løst på vegne av sluttbrukeren. For å løse dette problemet, vil mellombrukeren selv måtte benytte informasjonssystemer. Her vil tilgjengelighetsbildet bli et noe annet. Man kan tenke seg gjennomsnittlige kostnader fordelt over samtlige forespørsler biblioteket mottar fra sluttbrukere. Biblioteket har forberedt seg på å imotekomme slike forespørsler gjennom investeringer i bygninger, bokstamme, kataloger, edb-systemer osv. Man må derfor fordele en andel av disse faste kostnadene for hver foresporsel. I tillegg kommer variable kostnader. Dette vil typisk være den tid mellombruker anvender på hver forespørsel. ® Men ser man på en bruker som er ute etter en «god bake». og oppfatter at dette er . eks. en trivialroman, vil bøkene I kiosken på hjørne lett være mer tilgjengelig enn bibliotekets bøker, fordi avstanden til kiosken er svært mye kortere, og dette oppveier den pris man må betale der. Problemet kan i et stort antall tilfeler løses innenfor rammen av den lokale samlingen Biblioteket har jo forberedt seg på å løse de typiske forespørslene med de bøker som er anskaffet til utlån m.v. Men de søkesystemer som er tilgjengelige, vil også kunne identifisere bøker eller dokumenter utenfor lokal samling som sannsynlig relevante for sluttbruker. Her ser vi at de løpende kostnadene øker relativt raskere. Hvis boken eller dokumentet akkvireres, betyr dette at for å tilfredsstille forespørselen, må biblioteket betale en ekstern leverandør, en bokhandel, en database eller lignende. Hvis man velger å forsøke fjernlån, vil det åpenbart implisere lengre responstid for både mellombruker og sluttbruker. Når man går utenfor egen samling, vil altså typisk variable kostnader øke relativt raskere. Dette kan summeres opp i en tilgjengelighetsprofil slik kurven nedenfor antyder. Den antydede kurven gjelder for mellombrukeren. Men ettersom mellombrukeren bare opptrer på vegne av sluttbruker, vil den også betegne sluttbrukers tilgjengelighetsprofil. Her må man legge til de variable kostnadene sluttbruker anvender, og se bort fra de faste kostnadene som ikke belastes sluttbruker. Man må også se bort fra de variable kostnader (avgifter for tilknytning til database, innkjøp av dokumenter eller lignende) som ikke belastes sluttbruker. Man får altså antydningen om en noe annen profil sett fra sluttbrukers perspektiv. fr. kurven nedenfor. Man ser at mellombrukers anvendelse av fjernlan, innkjøp m.v. også vil fore til redusert tilgjengelighet sett i sluttbrukers perspektiv, men kurven er glattet ut i forhold til mellombrukers tilgiengelighetskurve. Det bor understrekes at selv om bruk av fjernlån, innkjøp m.v. fører til en redusert tilgjengelighet, kan tilgjengeligheten likevel være dramatisk bedre enn gjennom alternative informasjonssystemer. Dette kan derfor også oppleves som en målsetning for biblioteker: Tilgjengeligheten skal være bedre enn for alternative løsninger. De stedene der tilgjengeligheten til biblioteket har økt i form av større og bedre egnede lokaler, utvidet åpningstid eller f.eks. mobil bibliotektjeneste, øker også bruken. Dette skaper en bevissthet omkring bibliotektilbudene generelt, som påvirker den totale etterspørselen. Markedsføring og bedre bemanning er også viktige faktorer i bedring av tilgjengelighet. En ny organisering med større og sterkere enheter, vil øke tilgjengeligheten. en mer effektiv drift, som frigjør ressurser til et større mangfold av tilbud, ikke minst for å imøtekomme de økte behov for skreddersydde tjenester som er berørt ovenfor. utbygging av elektroniske tjenester. Utvalget mener at interkommunalt samarbeid, utvikling av regionale kompetansesenter på tvers av dagens sektorer, samarbeid i nettverk og satsing på bokbuss, vil være tiltak som kan bedre utviklingen. Å skape økt forståelse for hvilken rolle et godt utbygd bibliotekvesen kan spille i samfunnsutviklingen, er den viktigste hovedforutsetningen for å gi bibliotekene en positiv utvikling fremover og en nødvendig forutsetning for økt tilførsel av ressurser. Idealet med det utvidede kulturbegrepet har til dels slått negativt ut for den tradisjonelle kultur som folkebibliotekene er definert som en del av. Nedskjæringene i folkebibliotekenes budsjetter har i tid falt sammen med det nye inntekstssystemet for kommunene. Vi har ikke belegg for å si at det er noen sammenheng her, men det nye inntektssystemet har i hvert fall gjort at forskjellene mellom de ulike kommunenes satsning på folkebibliotek kommer bedre fram når den utjevningsfaktoren det øremerkede statstilskuddet på denne sektoren representerte, falt bort. Det skaper økte behov for å bevisstgjøre lokalpolitikerne om den samfunnsøkonomiske nytte og kulturpolitiske virkemiddel folkebibliotekene kan være. Det trenges også en synliggjøring av den nytte det enkelte bibliotek kan ha av å samarbeide i et nettverk. Dersom en skal få en struktur som gir god utnytting av summen av de ressurser som brukes til bibliotek, må det en politisk styring til, både lokalt og nasjonalt. Som det gar frem av diskusjonen foran om litteraturforsyningen, er en svært liten del av det som produseres av litteratur i norske forlag, representert i bibliotekene. I tillegg kommer utenlandsk materiale, som vi vanskelig kan måle representativiteten for. Her har dekningsgraden av innkjøpt litteratur fra utlandet sunket i takt med økende internasjonalisering. Problemet med den manglende litteraturforsyningen forsterkes også av at en stadig større andel av samfunnets informasjon og kunnskap ikke er tilgjengelig gjennom de tradisjonelle produksjons- og distribusjonskanalene, men er «grått» materiale som vi ikke har god nok oversikt over. Eksempel på dette er forskningsrapporter av flere slag. ningen er det økte behovet for utenlandsk informasjon, kunnskap og kultur, som er dyr å anskaffe. Dette representerer særlig et problem for universitetsbibliotekene. Det er også et paradoks at den økte oversikten over bibliotekenes tilbud som en effektiv dataautomatisering gir oss, ikke kan følges opp fordi dokumentene ikke finnes i et stort nok antall eksemplarer. Det kan diskuteres om kravene til bibliotekenes dekningsgrad av publisert materiale bør reduseres eller endres. Selv om en skulle komme fram til dekning av en redusert andel av det som publiseres, har vi å gjøre med en større grad av underrepresentasjon enn tidligere. I tillegg til en opprustning av litteraturtilbudet bør utvikling av elektronisk nettverk prioriteres. Fordeling av ansvar bibliotekene mellom om oppbevaring og spredning av litteratur vil også være et virkemiddel til større representasjon for bibliotekvesenet totalt sett. I dag har vi egen biblioteklov bare for folkebiblioteksektoren. Skolebibliotekene er lovhjemlet henholdsvis i Lov om grunnskolen og i Lov om videregående utdanning, universitetsbibliotekene i Universitetsloven osv. Eksisterende biblioteklov er heller ikke god nok. Se Vedlegg 1, Bing, Jon: Oversikt over bibliotekretten. En viktig grunnidé også i gjeldende bibliotekloven er at bibliotekene skal samarbeide i et nettverk. Fylkesbibliotekene er plassert som sentrale punkter for fjernlån mellom folkebibliotek og fag- og forskningsbibliotek. Folke- og skolebibliotek er pålagt å ha samarbeidsavtaler osv. Dette er ikke nok til å få et effektivt nettverk, og samarbeidet fungerer heller ikke godt nok i dag. Utvalget har som mandat å særlig legge vekt på tiltak som kan gi rasjonelle løsninger når det gjelder organisasjon, økonomi, arbeidsordninger og lagring av informasjon, ma. ved bruk av datateknologi. Utvalget mener at hovedutfordringen ligger i å få et nettverk til å fungere, både som organisatorisk apparat og elektronisk, slik at biblioteksektoren gjennom en god ansvars- og arbeidsdeling kan få en bedre utnytting av totalressursene enn i dag. Fordi ansvaret for bevilgninger og drift til bibliotekene er og vil bli fordelt på tre ulike offentlige forvaltningsnivå, ulike moderinstitusjoner og halvoffentlige institusjoner, er det nødvendig med styring og koordinering for å få til en slik utnytting av totalressursene. staten påtar seg dette styringsansvaret. Utvalget mener at vi må få en felles biblioteklov for hele biblioteksektoren, som drar opp rammer for samarbeid, plasserer ansvar og som skisserer hvilke deler av landets bibliotektilbud som skal vere det offentliges ansvar. Jfr. videre drøfting og forslag i kap. 7. Utvalget har som mandat å vurdere arbeidsdelingen og samarbeidet mellom ulike bibliotekslag. Utvalget mener at i tillegg til innføring av en generell biblioteklov, vil et felles direktorat for biblioteksektoren vurderes som et virkemiddel for å sikre god overbygning av samarbeid mellom ulike bibliotek. Med de utfordringer som utvalget har pekt på foran, er det viktig at staten har et utviklingsansvar. Det er viktig at bibliotekvesenet oppfattes som en enhet på linje f.eks. med Televerket. Televerket er et godt eksempel på at flere enheter innen samme arbeidsområde kan fungere som en helhet. For å kunne fungere som en sterk utviklingsfaktor bør staten ha ett direktorat for biblioteksaker. Dette er et viktig virkemiddel for å motvirke tendensen til sektorisering/ fragmentering i den offentlige forvaltningen når det gjelder ansvaret for biblioteksaker. Et slikt direktorat bør bidra til utviklingen på de områder som er berørt ovenfor: teknologi, tilgjengelighet, samarbeid, ansvarsfordeling, ressursutnytting osv. For å kunne koordinere alle områder innen bibliotekutviklingen bør direktoratet ha en bred kontaktflate med tilknytning til flere departement og et eget styre. Utvalget vil detaljere forslaget om direktorat i kap. 7. sjonsutkast til utforming av en dansk informasjonspolitikk." Utgangspunktet for diskusjonen er den sentrale rolle bibliotekene spiller i informasjonsformidlingen. Notatet peker på det store potensial som finnes for utvikling. Ressursene til bibliotekdrift er langt større i Danmark enn i Norge, så konklusjonene i notatet er ikke direkte overførbare. Å initiere en tilsvarende diskusjon om informasjonspolitikken i Norge ber være en prioritert sak for det nye direktoratet. Den nye pliktavleveringsloven bør få mye å si for dekningsgraden av materiale i bibliotekene. For å sikre at dette skjer, bør en oppfølging og evaluering av denne loven være en viktig oppgave for direktoratet og Nasjonalbiblioteket. En sterkere statlig koordinering og styring av utviklingen i retning mot et felles nettverk vil bidra til bedre utnytting av ressursene. Til tross for nedskjæringer de siste årene finnes det flere eksempel på bibliotek som bl.a. gjennom samarbeid i nettverk et stykke på veg har møtt de nye utfordringer som samfunnsutviklingen har skapt, gjennom bedret ressursutnyttelse. Dagens struktur kan bedres ytterligere. Et virkemiddel til å bedre utnyttelsen av ressursene er å få synliggjort ressursanvendelsen og de resultater bibliotekvirksomheten bidrar til i samfunnsøkonomien. Vi mangler målemetoder for dette formålet. Langt på veg finnes statistikk for bibliotekenes virksomhet, men det mangler bla. sikker statistikk for å måle sektorens totale ressursbruk og omsetning. Utvalget vil anbefale at Statistisk sentralbyrå får i oppdrag å utvikle et satellittregnskap for bibliotekområdet (fr. avsnitt 5.2.7.3) Det ligger en prinsipiell oppgavefordeling mellom fag- og forskningsbibliotekene og folkebibliotekene i dag gjennom måten bibliotekene organisatorisk er plassert. Folkebibliotekene som eies og drives av kommuner og fylkeskommuner, har et allmennkulturelt formål som tilsier at de skal nå flest mulig med folkeopplysning i ordets videste forstand. Statens ibliotekstjeneste: Informationspolitik med særlig henblik på biblioteker og informationstjenester. Ft diskussionsoplæg. Kbh sept 1990. til moderinstitusjonen. Det er i dag lite samarbeid mellom sektorene om fordeling av innkjøp, definering av målgrupper og standardisering, f.eks. av datasystemer. Ut fra kommunenes roller og moderinstitusjonenes egenart ligger det i kortene at folkebibliotekene og fagbibliotekene organiserer kunnskap med ulik grad av spesialisering Idealet er at gjennom det nettverk som er bygd opp med fylkesbibliotekene som koordineringsledd innen folkebiblioteksektoren, skal alle ha tilgang til den litteratur de måtte ønske. I praksis finnes det mange begrensninger for dette. Det gjelder økonomi, manglende samarbeidsavtaler og manglende standardisering. Universitetsbibliotekene kommer i klemme mellom sitt offentlige, allmennkulturelle ansvar og kravene fra moderinstitusjonene. Det må finnes noen kriterier for å skille mellom hva som er universitetsbibliotekenes/ansvarsbibliotekenes oppgaver overfor moderinstitusjone, og hva som er allment offentlig ansvar. Det bør også vurderes om det kan gis egne bevilgninger til ansvaret for forsyningen i nettverket av bibliotek. Vi har en utvikling i dag hvor det er opp til det enkelte ansvarsbibliotek om de vil ta betalt for sine tjenester. Noen gjør dette, og det skaper ulikheter i sluttbrukers mulighet til å få tak i det materiale vedkommende har bruk for. Vi viser til nærmere drøftinger av ansvarsbibliotekenes situasjon i avsnitt 7. Relativt sett finnes også store bibliotekressurser i private bibliotek, bl.a. i våre store industribedrifter og i offentlige eller halvoffentlige institutter. Den litteraturen — og kompetansen — som finnes her, og kanskje ikke minst som produseres her, registreres ikke i dag i noen felles base, selv om noen sektorer som f.eks. innenfor det teknisk/naturvitenskapelige området foretar sentral registrering. Kanskje kan det diskuteres utveksling av tjenester som gjør at allmennheten i større grad enn i dag kan dra veksler også på disse ressurser. Ikke minst kan forsknings- og næringsliv ha nytte av tjenestene til mange av disse bibliotekene, dersom en får oversikt over hvilke dokumenter som finnes der. Statoil og de statlige direktoratene er eksempel på bibliotek som kan ha interesse utover moderinstitusjonen. Et felles direktorat bør også se på muligheten for et tettere nettverk på dette området. tek (jfr. avsnitt 5.2.5 og 5.2.6). Dersom utviklingen av bibliotekvesenet skal knyttes til utdannings- og kulturpolitikken, må det satses mer på skolebibliotekene, for å trene elevene i litteratursøking, oppøve deres evner til å bruke fantasi og bli kreative for at de skal lære seg å vurdere flere kilder og bli positivt kritiske til den kunnskap de tilegner seg. Et ekstra moment for utbyggingen av skolebibliotekene er treningen i å håndtere de media som til enhver tid er bærere av kunnskap, informasjon og kultur. Godt utbygde skolebibliotek med særskilte tilbud for de yngste årsklassene vil også være viktig for utbygging av heldagsskolen. Skolebiblioteket vil være basis for innarbeiding av gode bibliotekvaner, og det gir også mulighet for kombinasjon med dataopplæring. På gjennomsnittsnivå er underdekningen av behov ingen steder større enn her. Det er imidlertid også en sektor hvor det skjer en del på utviklingsog prosjektstadiet, som det kan bygges videre på. Bla. i Hordaland, i Sør-Trøndelag og i Hå kommune, Rogaland har det vært viktige prosjekter for utvikling av skolebibliotekene, utvikling av edb-tjenester for denne bibliotektypen og samarbeidsmodeller for folke- og skolebibliotek. Utvalget kommer tilbake til spørsmålet om utvikling av skolebibliotekene i avsnitt 7. Rekrutteringen til yrket har vært god i den forstand at det er god søking til Bibliotek- og informasjonshøgskolen. Rekrutteringen er imidlertid ensidig, både med hensyn til kjønn og geografi. Den har lenge vært dårlig i den forstand at gitte strøk av landet ikke får søkere til stillinger. utkant-Norge. Manglende rekruttering her henger også sammen med at bibliotekloven ikke stiller krav til at stillingen som bibliotekar skal være full stilling. I følge bibliotekloven fra 1986 er alle kommuner pålagt å ha utdannet bibliotekar. Dette har ført til en økning av kommuner som har utdannet bibliotekar, men fordi stillingene ikke er fulltidsstillinger, er det ofte vanskelig å få søkere til noen av stillingene. Utvalget vil anbefale at en ny biblioteklov også stiller krav om at kommunene skal ha bibliotekarstillinger i full post, eventuelt i samarbeid mellom to kommuner, der hvor kommunene er ekstremt små. Nye krav til bibliotekenes tjenester bør også stille nye krav til utdanningen. Styrken i dag ligger på det faglige innholdet. Stadig flere bibliotek innen både fag- og folkebiblioteksektoren har i økende grad behov for folk med lederutdannelse, sterkere adminstrativ og økonomisk utdanning og spesialfag i forhold til bibliotekenes målgrupper. Bibliotekvesenet trenger personale med mer differensiert bakgrunn enn i dag. Internasjonaliseringen stiller også krav til utdanningen. Bibliotekarutdanningen bør integreres med universitetene etter samme modell for forholdet mellom universitet og høgskoler som finnes for andre akademiske utdanninger. For å oppnå større allsidighet i den bakgrunnen personalet i bibliotekene bør ha, bør det åpnes for flere typer kombinasjoner av fag, enn det som er mulig i dag. Utvalget har ikke sett det som sin oppgave å utrede alle muligheter her, men viser til de utredningene som er gjort i Trondheim og 'Tromso, samt bibliotekhogskolens utvikling i retning av grunnfag og hovedfag. Nærmere tilknytning til universitetene vil også være en strategi for å rekruttere studenter fra universitetsmiljøene til utdanning i bibliotekfag og bidra til å få en større spredning i bakgrunn enn vi har i dag. 62.3.8 Forvaltningsnivå Det offentliges ansvar for bibliotek er i dag fordelt på alle forvaltningsniva. Bade stat, kommune og fylkeskommuner er pålagt å ha gitte typer bibliotek. Slik bør det fortsatt være, men vi bør se nærmere på samarbeidet og ansvarsfordelingen mellom forvaltningsnivåene, og på hva slags plassering bibliotekene skal ha i de respektive forvaltninger. Fylkesbibliotekenes innhold må revurderes, oppgavene revitaliseres. Utvalget mener at den viktigste utviklingen fremover vil skje regionalt. optimal løsning i balansen mellom sentralisering og desentralisering. Regionale sentra kan være basis for et ytterligere desentralt tilbud. En slik utvikling vil stille større krav til fylkesbibliotekenes integrasjon i biblioteknettverket. Fylkeskommunene har ulik praksis når det gjelder tilknytningen til det primærbiblioteket som bibliotekloven pålegger dem å samarbeide med. Det har en uheldig konsekvens for ressursutnyttingen og arbeidet mot å få et mer effektivt nettverk at noen fylkesbibliotek skilles fra et primærbibliotek, jfr. nærmere drøfting i avsnitt 7.5. Folkebibliotekene har siden midten av 70tallet vært knyttet til kultursektoren som en tradisjonell del av det utvidede kulturbegrepet. Reformer i kommunalforvaltningen i mange kommuner og fylkeskommuner gir inndelinger hvor kultursektoren blir oppsplittet. Samtidig ligger bibliotekenes viktigste utviklingsoppgaver de nærmeste årene innenfor oppgaver knyttet til formidling av kunnskap og informasjon. Bibliotekene har oppgaver på tvers av de mål som mange steder er grunnlaget for den organisatoriske strukturen i kommunen. De kommunale og fylkeskommunale bibliotek må plasseres på en slik måte at de blir best mulig i stand til å utføre sine mangesidige oppgaver. Utvalget mener derfor det er grunn til å vurdere åpnere enn før hvilken organisatorisk plassering bibliotekene bør ha i den kommunale forvaltningen. Forslag til ny kommunelov åpner også for friere diskusjon enn før om kommunal organisering. Utvalget har som mandat å vurdere bruk av datateknologi. Det kunnskapsorganisatoriske er bibliotekenes fundament. Det vil si at bibliotekarer har kompetanse og kunnskap om administrering av informasjon, kunnskap og kultur. De vet hvordan dokumenter skal organiseres for gjenfinning, formidling og spredning. De har også en høy etisk bevissthet på det å sikre mangfold i mulighetene til valg av kilder for å skaffe gitte opplysninger, uavhengig av eget livssyn, politisk overbevisning eller økonomiske interesser. Ikke minst finnes i bibliotekene kunnskap om hvilke deler av et nettverk som kan skaffe etterspurt materiale. Dette er blitt beskrevet som en bibliotekets teknologi. Den nye informasjonsteknologien gjør den tradisjonelle bibliotekteknologien mer effektiv enn for. Det er viktig å utnytte bl. ninger for å skaffe effektive, billige og gode løsninger for kunnskapsadministrering og -spredning. Men det er imidlertid langt til målet om full automatisering er nådd. Det er også langt igjen til de aller minste enhetene er knyttet til det elektroniske nettverket. Det er et problem at de fra før ressurssvake blir hengende igjen i denne utviklingen. Edb kan utnyttes langt bedre i bibliotekene enn den gjør i dag. I dag brukes edb først og fremst til å automatisere gamle rutiner, dvs. katalogisering og andre husholdsrutiner. Den kompetanse bibliotekene har bygd opp gjennom denne utviklingen, må være basis for videre utbygging av informasjonsteknologi også for å få tjenester ut fra og inn til bibliotekene. Eksempel her kan være ekspertsystemer for gjenfinning av informasjon som er upresist spesifisert. Systemene kan stille oppklarende spørsmål til brukeren. Nettopp i en effektiv utnytting av og en utbygging av informasjonsteknologiske tjenester, ligger også mulighetene til nye oppgaver for bibliotekene. Den teknologiske utviklingen har også påvirket etterpørselen. Muligheten til å skaffe gitt informasjon raskere enn før gjennom edb-baserte systemer, har gjort nye målgrupper mer interessert i bibliotekene. Dette gjelder særlig næringslivet. Dette stiller også nye krav til litteratur- eller dokumentforsyningen. Vi kan på en raskere og bedre måte enn for få oversikt over hvilke dokumenter som er tilgjengelige i norske og utenlandske biblioteker, men vi har problemer med å skaffe nok eksemplarer av selve dokumentene. Dette er en kritisk begrensning, som må tas meget alvorlig. Endringer i lagrings- og overføringsmedia gjør at bibliotekenes tradisjonelle oppgaver med å organisere og tilrettelegge kunnskap, i stadig sterkere grad impliserer pedagogisk tilrettelegging i bruk av de media som er bærere av informasjon. troniske medier enten de representerer bibliografiske databaser, søking på fulltekst eller kommunikasjon via satellitt, krever kunnskap om mediets egenart og ressurser. Bibliotekene kan få en viktig oppgave i å bidra til å hindre at vi får et elektronisk aristokrati som i kraft av økonomisk bæreevne og elektronisk kompetanse vil få kontroll over hvilken kunnskap som skal gjøres tilgjengelig for hvem. Å beherske teknologien er en forutsetning for tilegnelsen av en stadig større andel av den informasjonen som produseres i dag. For at alle fortsatt skal få like mulighet til å tilegne seg informasjon og kunnskap, vil bibliotekene også kunne spille en rolle i opplæring i bruk av teknologi. Det gjelder også innen skoleverket og innen voksenopplæring og etterutdanning: Distribusjon av kunnskap gjennom ny informasjonsteknologi, har også noen politiske og juridiske sider knyttet til rettighetsspørsmål. Bruk av telefaks vil rettslig sett måtte sidestilles med kopiering, dvs. at bibliotekene må ha rett til eksemplarfremstilling for å kunne gjøre opphavsrettslig beskyttet materiale tilgjengelig for en annen institusjon. Gjeldende rett gir bare i meget begrenset utstrekning bibliotek rett til eksemplarfremstilling på denne måten. En utstrakt bruk vil derfor forutsette at man kan finne en tilfredsstillende løsning innenfor rammen av Norges internasjonale. forpliktelser (særlig Bemnkonvensjonen). Dette gjelder også optisk innlesning av opphavsrettslig beskyttet materiale, som vil matte regnes som eksemplarfremstilling. Når verket enten ved bibliotekets innsats, eller originært, foreligger i maskinlesbar form, er det både enkelt og effektivt å løse fjernlånsspørsmål ved å kommunisere det gjennom telenettet til den aktuelle institusjon. Imidlertid vil dette reise de samme rettslige problemer som er nevnt ovenfor i forbindelse med fjernkopiering. Utvalget mener at man må intensivere arbeidet med å finne rettslige løsninger som tillater bibliotek å utnytte moderne informasjonsteknologi. Utvalget mener for så vidt at Opphavsrettsutvalgets— utredning — NOU 1988:22 og forslagene om avtalelisensordninger til fordel for bibliotek, som tillater større grad av eksemplarfremstilling uten samtykke av den enkelte opphavsmann, er et godt grunnlag å arbeide videre på. Utvalget skal vurdere eventuelle betalingsordninger for spesielle eller svært omfattende tjenester. De fleste bibliotekene eies og drives i dag av kommune, fylkeskommune og stat. Hovedprinsippet er at tilgang til de fellesgodene bibliotektjenester representerer skal være gratis for alle, slik at alle har lik adgang til å orientere seg i samfunnet og delta i den demokratiske prosessen. I de senere år har det vært en politisk debatt i de nordiske land om å ta betaling for spesielle bibliotektjenester. I forbindelse med behandlingen av den nye bibliotekloven av 1986 var det en politisk diskusjon om hvorvidt det skulle tas betalt for bruk av andre bibliotektjenester enn bruk av bøker, dvs. f.eks. for utlån av video og søking på databaser. Det endelige vedtaket i Stortinget gikk ut på at alle bibliotektjenester i folkebibliotek skal være gratis. I Danmark har det de siste årene vært opp til kommunene om de vil ta betalt for spesielle bibliotektjenester som f.eks. utlån av musikkmedier. Få kommuner har benyttet seg av dette. En oppsummering av erfaringene der dette er gjort, viser at det er lite å tjene på dette. Administrasjonskostnader for slike ordninger overstiger ofte det som måtte tas inn av inntekter. Spørsmål om opphavsretten til musikkprodusentene kompliserte også spørsmålet om betalingstjenester i folkebibliotek. I en diplomoppgave ved Statens bibliotekog informasjonshøgskole vurderte Svanhild Aabø spørsmålet om markedet kan løse produksjon og distribusjon av bibliotekytelser med et samfunnsøkonomisk godt resultat." Med utgangspunkt i økonomisk teori analyserte hun bibliotekenes enkeltprodukter og «tjenester og ytelsene fra sektoren som helhet. Hennes slutninger trukket på grunnlaget av økonomisk teori tilsa at bibliotekvirksomhet bør behandles over offentlige budsjetter. Det er samfunnsøkonomisk lønnsomt at bibliotekdrift er et offentlig ansvar. For å oppnå en samfunnsøkonomisk optimal produksjon og distribusjon av bibliotektjenester er det nødvendig at det offentlige bærer hovedtyngden av utgiftene ved bibliotekdriften. Samfunnsøkonomiske hensyn tilsier offentlig drift og subsidiering av bibliotekene. FT Aabø, Svanhild: Bibliotek i samfunnsøkonomisk: perspektiv. Oslo 1988. videre at alle typer bibliotektjenester skal stilles gratis til disposisjon for brukerne. Utvalget vil imidlertid understreke at andre viktige hensyn, så vel fordelingspolitiske som ressursutnyttingshensyn, taler for at det ikke må legges opp til betalingsordninger ved bibliotekene som vil legge begrensninger på publikums adgang til å bruke bibliotekenes basistjenester. Generelle avgifter på bibliotektjenester vil føre til at utnyttelsesgraden av bibliotekenes samlinger vil synke og vil legge restriksjoner spesielt på økonomisk svake brukergruppers mulighet til å bruke bibliotekene. F.eks. ville barns muligheter til å bruke bibliotekene bli avhengig av foreldrenes økonomiske evne. Etter utvalgets mening ville en slik ordning føre til helt urimelige effekter i forhold til de prioriterte samfunnsmessige mål som ligger til grunn for bibliotekdriften. Etter utvalgets mening er det heller ikke noen farbar vei å innføre differensielle avgifter etter brukergruppe eller dokumenttype. Slike ordninger ville kreve særskilte administrative ordninger og innebærer at mye tid og energi ville bli brukt på å administrere ordninger som i utgangspunktet vil ha innebygd betydelige muligheter for vilkårligheter og omgéelser (f. eks. ved bruk av «gratislånere» i budvirksomheb. Det betyr ikke at det ikke kan tas betalt for skreddersydde tjenester, eller for nye tjenester som måtte utvikles ut over det å formidle basisinformasjon. Utvalget vil i kap. Betalingstjenester bibliotekene imellom har oppstått i kjølvannet av trang økonomi, ikke styrt, men tilfeldig. Dette gjelder særlig betaling som ansvarsbibliotekene har tatt for ekspedisjon og kopiering. Dette reduserer blant annet folkebibliotekenes mulighet til å skaffe spesiallitteratur til lånerne i utkantNorge. Utvalget mener at betalingstjenester vil være marginale for finansiering av bibliotektjenester. Utvalget mener det er samfunnsøkonomisk fornuftig å satse på et effektivt og godt drevet bibliotekvesen som stilles gratis til disposisjon for alle. Betalingsordninger kan bare innføres for spesielle tjenester som både påfører direkte kostnader og som skal dekke behov som går ut over det allmenne informasjons-, kunnskaps- og kulturbehovet. kan få hvis elektronisk lagring av dokumenter blir vanligere enn i dag, samtidig med elektronisk — eksemplar-framstilling. — For eksempel tidsskrifter vil kunne lagres og artikler bestilles enkeltvis fra biblioteket. Dette reiser et finansieringssporsmal vis-a-vis forfattere og tidsskrifteiere som ikke er lost i eksisterende avtaleverk. I sin ytterste konsekvens kan dette true selve tidsskriftiremstillingen, med mindre det finnes løsninger som også tilgodeser tidsskriftenes økonomi, jfr. bl.a. avsnitt 8.4. Tilgang til informasjon i forskjellige former for publikasjoner er en forutsetning for samfunnsmessig og økonomisk utvikling. Utvalgets viktigste forslag til virkemidler for å styrke servicen til brukerne av bibliotekene og bedre effektiviteten i norske bibliotek er: - og opprettelse av et norsk nasjonalbibliotek som integrerer alle eksisterende bibliotekavdelinger med nasjonale arbeidsoppgaver, og som vil ta opp nye felles arbeidsoppgaver for norske bibliotek. Etter utvalgets oppfatning vil det være nodvendig å bygge opp et nettverk av samvirkende bibliotek som sikrer landet et best mulig tilbud av litteratur og av bibliografiske tjenester dersom en skal realisere målsetningen for bibliotekene innenfor en optimal utnyttelse av ressursrammen. En generell målsetning for et norsk biblioteknettverk kan formuleres slik: Norske bibliotek skal formidle kunnskaper og informasjon i tillegg til at de skal gi mulighet for individuell tilegnelse av de kulturelle verdier som er knyttet til det materiale som forvaltes i bibliotekene. For å virkeliggjøre en slik målsetning må bibliotekene gi brukerne adgang til et materiale som er mer omfattende enn det som kan bygges opp som individuelt eide samlinger, eller som er tilgjengelig for salg i bokhandel eller andre kommersielle omsetningskanaler. Tradisjonelt bibliotekmateriale i trykt form må i stigende utstrekning suppleres med andre typer informasjonsbærere enten det dreier seg om integrerte informasjonsopplegg som kombinerer ulike typer informasjonsbærere, eller analoge eller digitale informasjonsbærere som erstatter eller supplerer trykt materiale. Den tekniske utviklingen som har begynt med overføring av elektronisk lagret informasjon, vil etter utvalgets oppfatning være et supplement til tradisjonelt bibliotekmateriale. Det vil være en økonomisk og bruksmessig vurdering av tilgjengelighet og lesbarhet som vil avgjøre hvilke medietyper som vil være best egnet for brukerne. Utvalget regner med at en i lang tid fremover vil ha behov for tradisjonelt trykt materiale, og at det i mange bruksområder vil være det rimeligste og mest lesbare alternativ til elektronisk lagret informasjon. Det avgjørende må være at brukerne av bibliotekene får adgang til kunnskaper og informasjon eller kulturelle verdier av betydning uavhengig av hvilke typer informasjonsbærere som benyttes for formidling. Bibliotekene bør uavhengig av medietyper stille materiale til disposisjon for enhver når det skjer som en utnyttelse av fellesressurser. Slikt bibliotekmateriale må suppleres med forskjellige former for informasjonstjenester hvis materialet skal være tilgjengelig for bibliotekbrukerne. Denne generelle målsetning for et norsk biblioteknettverk har med en noe vekslende vektlegging gyldighet for hver enkelt av de små og store enheter som utgjør norsk bibliotekvesen. Den økonomiske virkningen av redusert adgang til informasjon er en faktor som en må ta i betraktning når en skal vurdere bibliotekenes ressursinnsats og ressursbruk i samfunnsøkonomisk perspektiv. Slik norsk bibliotekvesen er beskrevet tidligere i utredningen, består det stort sett av mange små enheter. Det er få større bibliotekenheter som disponerer store samlinger. De fleste mindre bibliotek har problemer med å gi tilstrekkelige tjenester og formidle lån fra andre samlinger. Disse problemer knytter seg både til svak samlingsoppbygning og svakheter ved de tjenester som gis fra de større bibliotekene. Tradisjonelt har bibliotekvesenet vært delt i to sektorer, én for folke- og skolebibliotek, en annen for fag- og forskningsbibliotek. Ei ter utvalgets oppfatning er det nødvendig å : se begge disse sektorer med store og små bibliotekenheter i sammenheng hvis en skal oppnå en optimal utnyttelse av de samlede ressurser. Endringer i etterspørselsmønsteret for bibliotektjenester har i praksis forandret det tradisjonelle skillet mellom folkebibliotek og fagbibliotek ved at en i langt høyere grad enn tidligere må gi de samme tilbud gjennom folkebibliotekene som fagbibliotekene har hatt som sitt arbeidsfelt. Bruken av bibliotekene samlinger vil alltid fordele seg slik at en liten del av en samling utsettes for en betydelig del av bruken. De delene av samlingene som blir hyppig brukt, koster samfunnet svært lite pr. ekspedisjon. Denne bruken av bibliotekene er en svært rimelig bruk av fellesressurser, og dette er en service som vanskelig kan ytes med mindre omkostninger enn det bibliotekene bruker til slike tjenester. Slike former for serviceytelser er gode eksempler på kulturarbeid som kan utføres med lave omkostninger. Effekten av bevilgninger til denne del av kultursektoren er relativt høy hvis en vil måle produktivitet innenfor bibliotekene sammenlignet med andre kulturinstitusjoner eller rent forretningsmessig virksomhet. Men i praksis kan ingen bibliotek avgrense sine tjenester til det materiale som har størst brukshyppighet. Bibliotekene vil også måtte ta ansvaret for å gi adgang til det materiale som ikke blir brukt like hyppig, og som ikke er like lett tilgjengelig gjennom alternative kanaler som det hyppig brukte materiale. Dette materialet vil i mange tilfelle ikke lenger være tilgjengelig for salg når brukerne har behov for det. Slik bruk av bibliotekene vil nødvendigvis kreve større omkostninger enn bruk av det materialet som mange benytter. Det er nødvendig å opprettholde en slik ressursbruk til lite brukt materiale i bibliotekene hvis en vil virkeliggjøre delmålsetningen om å formidle kunnskaper som det norske samfunn har bruk for. Økonomisk sett vil benyttelsen av mindre hyppig brukt materiale være av vesentlig verdi for samfunnet, fordi denne bruken normalt er knyttet til studier, forskning og forskjellige former for utviklingsarbeid eller til andre viktige kulturoppgaver knyttet til materiale i bibliotekene. Det er ikke mulig å oppfylle delmålsetningen om formidling av kunnskaper uten at biblioteksystemet kan gi brukerne lån fra de deler av samlingene som har lavest bruksfrekvens. Det finnes ikke alternative løsninger til bibliotekenes samlinger av mindre hyppig brukt litteratur som kan kombinere nødvendig adgang til materialet med mindre omkostninger. materialet basert på minst mulig innsats av ressurser for å gjøre slikt materiale tilgjengelig, men omkostningene pr. utlån av mindre brukt litteratur vil nødvendigvis bli vesentlig høyere enn det en ville finne i et bibliotek som bare tilbød et materiale med høy bruksfrekvens. Den økonomiske virkningen av redusert adgang til informasjon er også en faktor en må ta i betraktning i denne sammenheng. Tilgjengelighet av informasjon er en avgjørende forutsetning for økonomisk vekst og konkurranseevne i det norske samfunnet. En forutsetning for kompetanseoppbygning er god tilgang pa informasjonstjenester og adgang til relevant materiale i langt større utstrekning enn det er tilgjengelig i dagens situasjon. Denne fordeling av bruksfrekvenser hvor en liten del av samlingene dekker en vesentlig del av bruken med liten ressursinnsats, men hvor en samtidig bør begrense utgiftene til materiale med lav bruksfrekvens så langt det er mulig, har en rekke konsekvenser for oppbygningen av et norsk biblioteksystem. Det materiale som har høy bruksfrekvens, må finnes i de fleste bibliotek, mens en må begrense dublering av mindre brukt materiale så langt det er mulig. Et eksempel på bibliotekmateriale med høy bruksfrekvens er aktuell debattlitteratur og skjønnlitteratur med høyt opplag. De fleste norske tidsskrifter og skjønnlitteratur med lavt opplagstall regnes her også som materiale med relativt hey bruksfrekvens, selv om bruksfrekvensen ligger noe lavere enn det materiale som brukes svært hyppig. Det er ikke slike publikasjoner med et lavere opplagstall enn publikasjoner med et ekstremt eksemplartall en sikter til når en i denne utredningen omtaler materiale med lav bruksfrekvens. Lav bruksfrekvens i denne sammenheng har det materiale som brukes av svært få, for eksempel høyt spesialiserte fagtidsskrifter og annen litteratur som primært brukes av et lite antall forskere. Dette materiale med lav bruksfrekvens, kalles også spesiallitteratur. Ofte kan slike publikasjoner ha interesse for bare en håndfull personer i det norske samfunnet. (Dette er forhold som er vanlige for litteratur med lav bruksfrekvens. En viktig forskningspublikasjon som selges til bibliotek over hele verden, kan f.eks. ha et samlet opplag som er vesentlig mindre enn førsteopplaget for en vanlig norsk skjønnlitterær publikasjon.) brukermiljøene ved universiteter og høgskoler, spesialiserte forskningsinstitusjoner eller til nasjonale fellesinstitusjoner. Selv med den betydelige nivåhevning som er nødvendig i de fleste bibliotek for å tilfredsstille aktuelle krav til bibliotekservice, er det urealistisk at bibliotekvesenet kan få nok ressurser til at samtlige av disse enhetene på selvstendig grunnlag kan tilby alle tjenester som enhver bruker med rimelighet kan ønske fra dem. Ingen av enhetene i norsk bibliotekvesen kan betjene sine brukere helt uavhengig av øvrige enheter i norsk og utenlandsk bibliotekvesen, men den vesentligste del av behovet for bibliotektjenester i Norge må dekkes med bruk av innenlandske res. surser. Tilgjengeligheten av faglig informasjon publisert i Norge sikres gjennom pliktavleveringsloven i den utstrekning det er materiale med lav bruksfrekvens, men de fleste norske publikasjoner er materiale med høy bruksfrekvens hvor det er behov for et høyt eksemplartall. Mesteparten av materiale med lav bruksfrekvens er utenlandsk materiale av betydning som må kjøpes inn til norske samlinger. Slikt innkjøp med nødvendig katalogiseringsarbeid er sterkt ressurskrevende. De mindre bibliotekene bør ha egne samlinger som er tilstrekkelige til å dekke de vanligste behov hos sine brukere. andre samlinger når disse ikke finnes i egen samling. Muligheten for å gi slik service er en nødvendig tjeneste i et system hvor en bevisst forsøker å begrense dublering av lite brukt materiale. Som utvalget har pekt på, er det statistiske grunnlaget for kunnskap om norsk bibliotekvesen dårlig utviklet. Prosenttall som angis i dette avsnitt, må oppfattes som en indikasjon av de nivåer som kan vise seg å være realistiske krav til bibliotekene etter mer omfattende statistiske studier av virksomheten i norske bibliotek. Det er et rimelig krav til mindre fagbibliotek at mellom 80 pst. og 90 pst. av alle forespørsler kan dekkes med utlån eller kopier fra egne samlinger. Dersom dekningen er for lav, må det brukes større ressurser til innkjøp i biblioteket slik at en ikke belaster de øvrige deler av biblioteknettverket med fjernlånsbestillinger som burde ha vært effektuert fra egne samlinger. Slik dekning gjennom fjernlån vil totalt sett føre til et uønsket forbruk av unødig kostbare bibliotektjenester i tilfelle hvor lån fra egen samling er et rimeligere alternativ. En egendekning av etterspørsel på 80-90 pst. er tilfredstillende for mindre fagbibliotek hvis biblioteket registrerer separat ikkeeffektuerte låneforespørsler, også de som erstattes med utlån av annet tilgjengelig materiale (eksisterende statistikk gir ikke opplysninger om dette). Dersom dekningen fra egne samlinger skal være vesentlig høyere enn 90 pst., kan det i mange av disse bibliotekene kreve investeringer som vanskelig vil være samfunnsmessig lønnsomme. En bør akseptere at mindre hyppig brukt litteratur må gjøres tilgjengelig for brukerne gjennom fjernlån, kopier av artikler og lignende. Det vil være ønskelig at et sentralorgan for norsk bibliotekvesen gjennomfører en statistisk kartlegning av ressurssituasjonen i norske bibliotek slik at en kan fastsette mere preise grenser for hvilken egendekning som må forutsettes dersom et bibliotek skal kunne fungere uten å bli en urimelig belastning innenfor utlånssamarbeidet mellom norske bibliotek. Det er ikke rimelig at noen bibliotekeier skal unndra seg å bruke egne ressurser i den utstrekning det er nødvendig for å få biblioteksamarbeidet til å fungere. Et sentralorgan for norsk bibliotekvesen må ha anledning til å begrense muligheten for bruk av fellesressurser i de tilfelle hvor en bibliotekeier gjennom sin ressursdisponering påfører sine samarbeidspartnere en større belastning enn det er rimelig å forutsette at andre skal dekke. spørsel. Enkelte folkebibliotek med lite differensiert etterspørselsmønster bør kunne dekke opptil 95—99 pst. av etterspørselen fra egne samlinger. Andre folkebibliotek med et mer variert etterspørselsmønster må akseptere en noe lavere dekningsgrad fra egne samlinger. Et godt bibliotektilbud kan stimulere til bruksmønster som fører til lavere tilfredsstillelse av etterspørsel i prosent enn bibliotek med et begrenset tilbud og med nesten 100 pst. tilfredsstillelse av etterspørsel. En står her overfor komplekse forhold hvor det lett kan skje feiltolkninger hvis en forsøker å måle service-kvalitet bare ut fra et enkelt kriterium. Det vil ikke være mulig å akseptere en dekningsgrad i noe bibliotek på under 80 pst. når en registrerer separat ikkeeffektuerte låneforespørsler som erstattes med utlån av annet tilgjengelig materiale. De større enhetene i norsk bibliotekvesen er også generelt preget av en lav ressursinnsats som resulterer i en service som ikke er god nok for mange av brukerne. De større bibliotekene vil normalt finnes i tilknytning til brukermiljøer som stiller store krav til samlingenes omfang. Det er derfor naturlig å forutsette at disse bibliotekene i større grad enn de mindre enhetene kan formidle lån av dokumenter til de øvrige deler av biblioteknettverket. I likhet med de mindre bibliotekene bør også disse større bibliotekene kunne tilfredsstille minimum 80 pst. av bestillingene fra egne brukere gjennom utlån fra egen samling. Men en kan heller ikke for disse større biblioteks vedkommende forutsette at de har tilstrekkelig kapasitet til å betjene øvrige deler av biblioteksystemet med et ubegrenset antall fjernlån uten at det får merkbare konsekvenser for egne brukere i form av redusert service og uakseptabelt lang ventetid på utlån. Tallmaterialet som presenteres i 5.3 og i Vedlegg 2 viser at både mindre og større bibliotek i Norge er preget av ressursknapphet. Delmålsetningen om å gi adgang til kulturelle verdier, er den som blir minst skadelidende i en slik situasjon. å lese en annen bok mens en venter på å få tilgang på den en egentlig ønsket å lese. Men en situasjon hvor biblioteket ofte må tilby alternative valg istedenfor det primære, er frustrerende og motvirker oppfyllelse av denne delmålsetningen. En slik situasjon er uakseptabel for kulturinstitusjoner som tilbyr tjenester som har en lav gjennomsnittspris for samfunnet. Normalt skal bibliotekene gi en rimelig rask adgang til alt bibliotekmateriale som etterspørres. Rent unntaksvis kan en akseptere ventelister for litteratur hvor det ikke er rimelig å kjøpe inn et ekstremt høyt eksemplartall for å dekke en tidsavgrenset høy etterspørsel. Nar det gjelder delmålsetningen om å formidle kunnskap, er tilbud om alternative valg en enda mer begrenset mulighet. For enkelte problemstillinger kan slike alternati ve valg være akseptable. En annen fagbok enn den en bibliotekbruker har henvisning til, kan ha et mer eller mindre likeverdig informasjonsinnhold. Men i faglig og vitenskapelig sammenheng er det sjelden aktuelt å tilby alternative valg, fordi bibliotekbrukerne har behov for hele litteraturen innenfor et avgrenset kunnskapsområde. Mange forskere vil aldri kunne bruke alternative publikasjoner, fordi de er avhengige av å få adgang til nettopp den utgaven av en tekst som de rekvirerer fra biblioteket. Når forskere og andre med behov for dokumentert kunnskap ikke får adgang til de publikasjoner de har behov for, har en slik svikt i bibliotekvesenet også en økonomisk konsekvens. Det er et samfunnsmessig tap når kunnskap som allerede er dokumentert, må gjenskapes uavhengig av eksisterende dokumentasjon. Dokumentasjonen av kunnskap slik den er tilgjengelig gjennom bibliotekene. koster alltid en ubetydelig del av de omkostninger som er en konsekvens av den prosessen som etablerer ny kunnskap eller utvikler den uavhengig av tidligere etablert kunnskap. Svakheter i bibliotekvesenet vil lett føre til omkostninger som ikke star i noe forhold til de beløp som er spart ved at dokumentasjon av betydning for det norske samfunn ikke blir gjort tilgjengelig. Etter utvalgets oppfatning er det nødvendig å bygge opp et nettverk av samvirkende bibliotek som skal sikre landet et best mulig tilbud av litteratur og av bibliografiske tjenester dersom en skal realisere målsetningen om å formidle kunnskaper og individuell tilegnelse av de kulturelle verdier som er knyttet til materiale som forvaltes i bibliotekene, innenfor en optimal ressursramme. Styringsretten for de fleste av bibliotekene ligger i kommuner, fylkeskommuner, offent: lige og halvoffentlige institusjoner. Rent teoretisk kunne en ha drøftet en organisasjonsmodell for bibliotekene hvor de var organisert som deler av et uavhengig biblioteksystem med et faglig styre. Etter utvalgets oppfatning er det imidlertd ikke nødvendig å endre den eksisterende eier- og styringsstruktur for å bedre servicenivået i norsk bibliotekvesen. For å sikre en best mulig service i de enkelte kommuner eller institusjoner er det viktig at brukerne av bibliotektjenestene på lokalt nivå er representert i de styrende organer for bibliotekene. For å oppnå en rasjonell ressursutnytting er det ikke nødvendig å samle styrings- eller eierretten til bibliotekene i noe sentralt bibliotekorgan. Men alle organisasjonsenheter som administrativt er underlagt kommuner og andre offentlige institusjoner, må samordnes med bibliotekfaglige virke midler som ikke kommer i konflikt med gjeldende administrative styringsfunksjoner, til et bibliotekfaglig nettverk hvor lokale bibliotekenheter suppleres med de nødvendige operative og koordinerende enheter som gir landet et best mulig bibliotektilbud innenfor den totale ressursramme som blir stilt til rådighet. Hvilke bibliotekenheter skal ha ansvar for å gjøre mindre hyppig brukt litteratur eller spesiallitteratur, slik begrepet er definert i avsnitt 7.12, tilgjengelig for brukerne? En forutsetning for effektiv bibliotekservice i et system hvor det er knapphet på ressurser i deler av biblioteknettverket, er at en får bygd opp andre enheter som kan levere et nødvendig supplement til de enheter som gir direkte betjening til brukerne av biblioteknettverket. Ved en fornuftig organisering med sentrale bibliotek som supplerer tjenestene fra alle mindre bibliotekenheter, og en samordning av innsatsen av ressurser i alle enheter kan norsk bibliotekvesen som et slikt samlet og samvirkende nettverk gi en service til sine brukere som er vesentlig bedre enn den mange får tilbud om i dag. Alle som har styringsrett til de enkelte bibliotekenheter, har en felles interesse som er knyttet til den totale effekt som kan oppnås dersom virksomheten i de enkelte enheter kan samordnes slik at det samlede biblioteksystem fungerer optimalt. Ingen av bibliotekstyrene kan isolert oppnå en tilstrekkelig god service for brukerne i eget bibliotek dersom en må begrense det enkelte biblioteks tjenester til egne ressurser. I praksis er samtlige bibliotek avhengig av supplerende tjenester fra resten av biblioteknettverket. Deler av slike supplerende tjenester vil komme fra bibliotek med spesialsamlinger. Slike samlinger er normalt ikke bygget opp for å effektuere fjernlånsbestillinger, og etterspørselen etter fjernlån vil i mange tilfelle berøre de deler av slike samlinger som har høy bruksfrekvens. Andre deler av disse supplerende tjenestene må komme fra nasjonale samlinger. Samtlige bibliotekenheter har en direkte egeninteresse knyttet til en slik samordning av de totale ressurser i norsk bibliotekvesen. En slik samordnet modell for biblioteksamarbeidet vil totalt sett kreve den lavest mulige innsats av ressurser for å yte tilstrekkelige bibliotektjenester. En modell hvor de enkelte bibliotekenheter isolert skal ha ansvaret for alle nødvendige tjenester til egne brukere, vil kreve en vesentlig høyere ressursbruk. En modell for organisering av bibliotektjenester uten samordning er økonomisk urealistisk, og den vil gi redusert effektivitet i norsk bib. liotekvesen. Med den lave ressursinnsats en har i store deler av norsk bibliotekvesen i dag, er det svært begrensede muligheter for å oppnå rasjonaliseringsgevinster i denne sektor. I den grad en kan påvirke ressursinnsatsen innenfor denne sektor, må offentlig innsats konsentreres om oppbygningen av et biblioteknettverk som kan fungere optimalt slik at brukerne får de tjenester som er nødvendige for formidling av kunnskaper og individuell tilegnelse av de kulturelle verdier som er knyttet til materiale som forvaltes i bibliotekene. De viktigste virkemidlene for rasjonalisering og optimal ressursutnyttelse vil være en koordinert anskaffelse av lite brukt litteratur og gjenbruk av katalogdata som overføres i elektroniske nettverk. Den viktigste oppgaven som norsk bibliotekvesen står overfor I dag, er en faglig integrering av et biblioteknettverk innenfor en administrativ struktur som ikke primært har tilgodesett hensynet til totaliteten i norsk bibliotekvesen. Dersom en skal ha mulighet for å utnytte ressursene i norsk bibliotekvesen på en optimal måte, må den administrative oppsplitting i små enheter med et begrenset ansvar suppleres med bibliotekfaglig motiverte virkemidler som utnytter de totale ressursene slik at en får en god samordning av aktivitetene I bibliotekene. Utvalget ønsker ikke å etablere et system hvor det blir mulig å overprøve alle vedtak som fattes i de styrende organer for bibliotekene, men et system som gir faglig veiledning og den samordning som er nødvendig for å hindre at ressursene i norsk bibliotekvesen blir brukt på en lite effektiv måte. nettverkets mange små enheter med den service som det isolert sett ikke er grunnlag for i slike enheter med en begrenset målsetning som knytter seg til bibliotekdrift i én enkelt kommune eller innenfor én enkelt institusjon. På tross av den oppsplitting som norsk bibliotekvesen har med egne styringsorganer for hver enkelt enhet, er det ønskelig at norsk bibliotekvesen kan fremtre som en samlet enhet. Dette er viktig for brukergruppene som bør oppfatte at bibliotekvesenet er et nettverk av beslektede tjenestesteder som samlet gir de tjenester som det er interesse for å motta, og som ingen enhet kan tilby isolert fra dette nettverket. Det er også viktig for alle som arbeider innenfor norsk bibliotekvesen, at en kan oppfatte sin egen innsats som bidrag til et tilbud som inkluderer de øvrige deler av nettverket i tillegg til de tjenester som det er mulig å gi direkte fra eget bibliotek. Disse enhetene i biblioteksystemet er administrativt styrt av et mangfold av instanser, som har det til felles at hver enkelt av dem har direkte fordeler av en slik faglig samordning av Norges bibliotekressurser. Et slikt nettverk forutsetter en gjensidig forpliktende samordning av enheter som hver for seg er styrt av kommuner, fylkeskommuner, offentlige og halv-offentlige institusjoner og forskjellige departementer. I tillegg finnes det også noen få privatfinansierte bibliotek som deltar i det organiserte biblioteksamarbeid. Et organisert og samordnet biblioteknettverk med desentralisert styring vil ha som sitt mest konkrete uttrykk de informasjonsteknologiske systemer som blir brukt for overføring av bibliografisk informasjon og andre data knyttet til rutiner i biblioteksystemet. For grupper av bibliotek vil det være naturlig å samarbeide om felles bruk av datasystemer for kataloger og interne og eksterne rutiner. Utvalget understreker behovet for at BIBSYS blir gjort tilgjengelig for alle større bibliotek som kan ha nytte av dette systemet som er utviklet for universitetsbibliotekene, og at dette systemet blir tilpasset de endrede behov som kommer i forbindelse med et norsk nasjonalbibliotek. Andre bibliotek vil velge mindre ambisiøse løsninger for databaseoppbygning med katalogdata, men vil ha stor nytte av muligheten for å bruke katalogdata fra andre systemer. mer for interne rutiner, vil også disse bibliotekene ha behov for tilknytning til et elektronisk biblioteknettverk. Alle bibliotek bør settes i stand til å formidle til sine brukere den informasjon og de tjenester som vil være tilgjengelig i det informasjonsteknologiske nettverket som bygges opp for norske bibliotek. Bibliotekene vil ha behov for adgang til samkataloger og alle andre datatjenester som bygges opp for å effektivisere samarbeidet mellom bibliotekene. Det vil aldri bli aktuelt å innføre et felles biblioteksystem i Norge som skal dekke alle behov. De enkelte bibliotek må fritt kunne velge informasjonsteknologiske løsninger som er egnet for egne behov, så lenge slike valg tilgodeser de standardiseringshensyn som er nødvendige for effektiv overføring og gjenbruk av katalogdata. Det er imidlertid nødvendig for en rasjonell utnyttelse av ressursene at bibliotekene følger felles standarder som vil forenkle overføring av data mellom bibliotekene og bidra til effektiv gjenbruk av data mellom bibliotekene og andre institusjoner som også bygger opp bibliografiske databaser. Et norsk nasjonalbibliotek må sikre rask tilgang på katalogdata både for norsk og utenlandsk materiale som bibliotekene kan bruke fritt i egne systemer. En forutsetning for rasjonaliseringsgevinster innenfor et norsk biblioteknettverk er muligheten for å produsere bibliografiske beskrivelser på en rimelig og effektiv måte som tilgodeser kravet om rask oppdatering av en nasjonalbibliografisk database. ligst mulig måte uten at noen får anledning til å utnytte denne grunnleggende informasjon kommersielt. En slik tilgang på bibliografiske data er en forutsetning for en effektiv ressursutnyttelse i alle bibliotek. En faglig samordning i bibliotekfaglige spørsmål innenfor et system hvor administrativ styring tilligger et mangfold av instanser, vil kreve et formelt grunnlag i et lovverk. En generell bibliotekløv bør trekke opp prinsippene for forvaltning av samfunnets fellesressurser i bibliotekene og gi hjemmel for nødvendige eller ønskelige faglige samordningstiltak som må initieres fra et faglig sentralorgan for norsk bibliotekvesen, og som må kunne virkeliggjøres innenfor de administrative systemer som de enkelte bibliotek er deler av, eller som et supplement til disse bibliotek. malt, kan bidra til å styrke den nødvendige handlingsfrihet for lokale enheter i alle spørsmål som ikke berører funksjoner knyttet til et felles nettverk. En generell biblioteklov bør slå fast at alle former for bibliotekmateriale som er anskaf{fet for offentlige midler, i prinsippet er gratis tilgjengelig for enhver, og gi hjemmel for nødvendige forskrifter om hvordan et slikt tilgjengelighetsprinsipp for felles ressurser skal praktiseres slik at det ikke kommer i konflikt med andre legitime interesser som er knyttet til materiale som forvaltes i bibliotekene. Loven bør slå fast at materiale som ikke blir anskaffet med sikte på å dekke rent individuelle informasjonsbehov, skal kunne benyttes uten særskilte avgifter. Avgifter på bibliotekbruk bør innenfor lovens område begrenses til tjenester hvor den spesifikke tjenesten til en enkelt bruker ikke har generell interesse for andre brukergrupper, og til tjenester med høye kostnader. Et slikt prinsipp må ikke tolkes slik at det oppstår noen plikt for et bibliotek til å kreve avgifter på tjenester som biblioteket av økonomiske årsaker vil ønske å yte gratis fordi bruken av slike tjenester fører til besparelser sammenlignet med anskaffelse og vedlikehold av samlinger av trykt, avgiftsfritt materiale. Det er viktig at innføringen av avgifter på bibliotektjenester ikke hindrer slik rasjonalisering i bibliotekene. (Søking i lover og forskrifter på Lovdata vil for eksempel være rimeligere for enkelte bibliotek enn anskaffelse av en komplett og oppdatert samling av trykte utgaver når slike søkinger ikke får et stort omfang, mens andre bibliotek vil av økonomiske årsaker foretrekke å kjøpe trykte utgaver og tilby søkinger i en lovdatabase som en avgiftsbelagt tjeneste.) Grunnprinsippet må være at bibliotekene skal gi informasjon gratis i den form som hvert enkelt bibliotek regner som rimeligst, og at avgifter begrenses til de former for informasjon som medfører større utgifter for biblioteket enn den rimeligste løsningen. Så lenge bibliotekbrukerne benytter fellesressurser og ikke rekvirerer tjenester som utelukkende har individuell interesse gjennom bibliotekene, bør slik bibliotekbruk ikke bli avgiftsbelastet. Loven bør videre gi grunnleggende retningslinjer for drift av bibliotek i kommuner, fylkeskommuner, bibliotek under andre offentlige institusjoner, bibliotek i grunnskole og videregående skole. ratet til å godkjenne unntak når det etableres samarbeidsløsninger mellom kommuner, eller hvis kommunen har et svært lavt inn: byggertall. Utvalget peker på behovet for at skolesjefen i fylkene og kommunene får ansvar for at det etableres egnede bibliotektjenester i skolene, enten gjennom egne skolebibliotek eller ved kjøp av tjenester fra et lokalt bibliotek. Egne lovbestemmelser i de relevante lover må også sikre at ansvaret for å gi bibliotektjenester til universiteter og vitenskapelige høyskoler knyttes til disse institusjoner, og at slike bibliotek sikres representasjon i institusjonenes styrende organer. En generell biblioteklov skal dessuten gi hjemmel for bibliotekfaglige vedtak i et sentralorgan for norsk bibliotekvesen og andre normerende tiltak som er nødvendige, og den skal gi et slikt sentralorgan ansvar for at det etableres forpliktende biblioteksamarbeid der det er ønskelig. Loven bør også være grunnlaget for arbeid i et norsk nasjonalbibliotek og de faglige bibliotek i tillegg til de bibliotek som er omfattet av Lov av 20. desember 1985 nr. 108 om folkebibliotek. Utvalget er ikke gitt et direkte mandat til å utarbeide forslag til en slik generell biblioteklov. Utvalget vil peke på behovet for at arbeidet med utarbeidelse av en slik generell biblioteklov og revisjon av relevante bestemmelser i skolelovene og universitetsloven settes i gang så snart som mulig på grunnlag av denne utredning. Utvalget regner med at denne utredning er tilstrekkelig grunnlag for å oppnevne et ekspertutvalg på 3—4 medlemmer med et bibliotekfaglig og juridisk sekretariat som kan utarbeide de nødvendige forslag til lovtekster. Riksbibliotektjenesten og Statens bibliotektilsyn er i dag to sentralorganer for norsk bibliotekvesen. De ressurser som finnes i disse to organer, bør integreres i ett bibliotekdirektorat som Skal forvalte en generell biblioteklov, fatte vedtak om faglig samordning innenfor rammen av loven og gi råd om drift av alle offentlige bibliotek, bibliotek finansiert med offentlige midler og andre bibliotek som deltar i det organiserte samarbeidet i et norsk biblioteknettverk. Bibliotekdirektoratet skal ha formell myndighet til å gjennomføre alle nødvendige tiltak for å samordne aktiviteter i norsk bibliotekvesen. vilgninger til prosjekter av betydning for utviklingen av norsk bibliotekvesen. Spesielt viktig er det at et slikt bibliotekdirektorat sammen med brukerne får en rimelig grad av styring over de felles datasystemer som utvikles for biblioteknettverket, og at direktoratet kan bidra til at disse systemer blir standardisert med sikte på enklest mulig overføring av data mellom katalogbaser. Bibliotekdirektoratet bør delta i alle utredninger som berører norsk bibliotekvesen, og det må ha mulighet for å uttale seg om alle saker av betydning for bibliotekene. Bibliotekdirektoratet bør være et norsk bindeledd til nordisk og internasjonalt bib lioteksamarbeid og andre organisasjoner med beslektede arbeidsområder som standardisering 0.1. Bibliotekdirektoratet må arbeide for nødvendig standardisering innenfor biblioteksektoren og påvirke utviklingen av bibliotekene slik at en får en rimelig grad av harmonisering på de områder hvor det ikke er mulig eller ønskelig å arbeide for full standardisering av rutiner. Bibliotekdirektoratet må også være den instans som skal arbeide for realisering av fellesinstitusjoner som norsk bibliotekvesen har behov for, f.eks. når det gjelder konservering og sikring av bibliotekenes samlinger og andre spørsmål av felles interesse for norske bibliotek. Bibliotekdirektoratet skal være statens faglige konsulent for alle bibliotekspørsmål, og det må pålegges å fungere som konsulent i bibliotekfaglige spørsmål for alle som har behov for faglig vurdering av spørsmål som ligger innenfor direktoratets kompetanseområde. Bibliotekdirektoratet skal ikke ha ansvaret for operative funksjoner knyttet til vanlig bibliotekvirksomhet, idet dets koordinerende, planleggende og rådgivende fellesfunksjoner lett kan komme i konflikt med operativt ansvar for deler av den øvrige virksomheten i norsk bibliotekvesen. Et bibliotekdirektorat kan i prinsippet organiseres på forskjellige måter. Det bor ikke fungere som et rådgivende organ som bare i kraft av faglig tyngde skal påvirke utviklingen av et norsk biblioteksystem. Etter utvalgets oppfatning bor Bibliotekdirektoratet organiseres på grunnlag av en generell biblioteklov som et direktorat med et eget styre. På bakgrunn av at biblioteksaker behandles i flere departementer, bør styret oppnevnes av regjeringen. Innenfor et slikt direktorat må det organiseres egne fagavdelinger i samsvar med den bibliotekstruktur som er under utvikling. teksystemet I Norge. Direktoratetet må også ha rimelig mulighet for å påvirke ressursdisponeringen i biblioteksystemet ved at bevilgninger til fellesfunksjoner for norsk bibliotekvesen kanaliseres gjennom direktoratets budsjett. Det vil også være en mulig arbeidsoppgave at direktoratet administrerer innkjøpsordninger for litteratur som skal brukes i bibliotekene, og organiserer sekretariat for utvalg knyttet til slike innkjopsordninger. Utvalget foreslår at Bibliotekdirektoratet etter en omorganisering av de eksisterende sentralorganer for biblioteksektoren får en direktør som daglig leder i tillegg til et eget styre på syv medlemmer med innsikt i bibliotekfaglige spørsmål, oppnevnt av regjeringen og ikke et enkelt fagdepartement. Budsjettmessig må direktoratet sortere under et fagdepartement. Men utvalget mener at et eget styre vil bidra til å gi direktoratet en større grad av faglig autonomi og kontaktflate enn en tilknytning som et rent forvaltningsorgan under ett departement. Direktoratet vil ha faglig tilknytning til en rekke departementer med ansvar for kulturspørsmål, undervisning og forskning, næringspolitikk og offentlig informasjon. Forslagsrett til styremedlemmer bør begrenses slik at styret ikke fungerer som parisrepresentanter. Direktoratet bør ha en tilstrekkelig stab for å kunne utføre de koordinerende og planleggende funksjoner som er knyttet til et slikt bibliotekfaglig sentralorgan. Når det gjelder budsjettmessig plassering, må denne etter utvalgets mening ligge under et av de departementer som har forvaltningsmessig ansvar innen biblioteksektoren. Et norsk nasjonalbibliotek har vært en viktig del av synliggjøringen av en selvstendig norsk stat. Fra 1814 har Universitetsbiblioteket i Oslo fungert som et norsk nasjonalbibliotek i tillegg til sine funksjoner som universitetsbibliotek. Denne delte målsetting for biblioteket har resultert i flere forsøk på å tilpasse organisasjonsformen til fundamentalt forskjellige målsetninger, men det har ikke Bibliotek i Norge For kunnskap. vært mulig å kombinere disse motstridende bibliotekfunksjoner i én effektiv organisasjonsmodell. Dette er ikke et spesielt problem knyttet til dette biblioteket. Et norsk nasjonalbibliotek skal være den institusjon som tar vare på alt materiale i alle publikasjonsmedier som har vært gjort offentlig tilgjengelig i Norge, eller som knytter seg til norsk språk og kultur i videste forstand. Den nye pliktavleveringsloven har utvidet ansvarsområdet for nasjonalbiblioteket fra trykt materiale til alle andre former for publikasjoner uavhengig av det medium som informasjonen er bundet til. Dette materialet skal ikke bare lagres så lenge det er mulig å bevare det fysisk i originalt format, eller som kopier når det er påkrevet. Dette materialet skal også registreres slik at det er mulig å gjenfinne de enkelte publikasjoner i kataloger og databaser. Deler av det materialet et norsk nasjonalbibliotek skal bevare, vil være av hoy intellektuell og kulturell verdi. Dette materialet vil også bli bevart i mange andre norske samlinger og delvis også i utenlandske samlinger. Men det er minst like viktig for nasjonalbiblioteket å ta vare på de mer trivielle delene av sine samlinger fordi dette materialet ikke vil bli bevart i lang tid i andre samlinger, og fordi fullstendigheten i materialet gir et enestående bilde av nasjonens liv og mangfold. Enkelte av disse tilsynelatende trivielle ytringene vil også få en annen betydning for ettertiden enn de hadde i sin samtid, fordi det historiske forløp er en dynamisk prosess hvor enkelte publikasjoner endrer betydning på grunn av senere utvikling. Alle slike dokumenter skal selvfølgelig finnes i nasjonalbiblioteket. Andre av de dokumenter som de fleste vil oppfatte som trivielle, vil ha stor betydning for begrensede brukergrupper, og etter en kort periode vil nasjonalbiblioteket sannsynligvis være den eneste samling hvor en kan få adgang til disse publikasjonene. Nasjonalbiblioteket kan oppleves av noen som en forvirrende institusjon, fordi det kombinerer viktig kulturhistorisk materiale av høy verdi med alt trivielt og tilsynelatende lite verdifullt materiale. Men nettopp denne kombinasjonen gjør et norsk nasjonalbibliotek til en unik institusjon. ble gjort tilgjengelig som publikasjoner — enten det skjer i form av trykt materiale, bøker, tidsskrifter, aviser, brosjyrer, rapporter o.L, eller det skjer i form av elektroniske dokumenter, lyd- og bildeopptak. Nasjonalbiblioteket skal være den eneste samling som gir en fullstendig dokumentasjon av norsk samfunnsliv og kultur i aller videste forstand. Det er et viktig bindeledd for samtiden til fortid og til fremtid. Etter utvalgets oppfatning er dette en så viktig oppgave for Norge at den må løses i et selvstendig nasjonalbibliotek. 7.4.1 Utvalgets uttalelse 20. Utvalget har allerede i en uttalelse 20. februar 1990 understreket behovet for å etablere et eget, selvstendig nasjonalbibliotek i Norge. Uttalelsen hadde følgende ordlyd: «Etableringen av et eget, selvstendig Nasjonalbibliotek i Norge er en stor og viktig sak for hele bibliotekvesenet og for landets kulturliv, forskning og undervisning. Utvalget ser på dette som en sak som det haster å komme videre med. Utvalget har derfor, som bebudet i brev av 5. oktober 1989 og 30. januar 1990 til Kulturdepartementet, forsert den delen av sitt arbeid som gjelder Nasjonalbiblioteket. Utvalget mener at de spørsmål som ennå ikke er avklart i forhold til Nasjonalbiblioteket i hovedsak kan deles i tre: Det ene gjelder spørsmålet om hva slags nasjonalbibliotek vi skal ha og hvordan det organisatorisk skal plasseres i biblioteksystemet. Det andre gjelder den interne organisering og arbeidsfordeling. Det tredje gjelder spørsmålet om hvordan Nasjonalbiblioteket skal forholde seg til (interaksjonere med) andre institusjoner om nye oppgaver som ikke løses i dag og som det vil være naturlig å legge til et nasjonalbibliotek. Utvalget mener at det første spørsmålet er av prinsipiell karakter og kan avklares uavhengig av Utvalgets øvrige utredning av bibliotekstrukturen. Til dette spørsmålet vil Utvalget derfor legge fram konkrete tilrådinger. Når det gjelder den interne organiseringen som går på arbeidsfordelingen mellom de ulike avdelinger innen Nasjonalbiblioteket, mener Utvalget at dette er et spørsmål som må avklares innenfor institusjonen. Det forutsetter imidlertid at Nasjonalbiblioteket har en administrasjon og et styringsorgan. Det tredje spørsmålet som gjelder Nasjonalbibliotekets organisatoriske plassering i biblioteksystemet, vil utvalget komme tilbake til. Ut fra prinsipielle overveielser om hva et nasjonalbibliotek skal være, vil Utvalget tilrå at det opprettes et eget nasjonalbibliotek med hovedsete i Oslo. For at det skal kunne skje må følgende tiltak iverksettes: 1. De nasjonale bibliotekoppgavene må skilles ut fra Universitetsbiblioteket i Oslo og formelt etableres i Oslo som Nasjonalbibliotekets hovedavdeling. 2. Det må etableres en administrativ ledelse med et overordnet ansvar både for hovedbiblioteket i Oslo og avdelingen i Rana. 3. Det må opprettes et eget styringsorgan, eventuelt et interimsstyre for Nasjonalbiblioteket. 4. Det må opprettes et eget kapittel for Nasjonalbiblioteket på Statsbudsjettet fra 1991. Utvalget tilrår at disse tiltakene iverksettes straks. Det er nødvendig for å sikre at utviklingen styres mot den helhetsløsning som departementet har gått inn for. — jo dyrere blir det å gjennomføre den. Som en konsekvens av disse prinsipielle overveielser tilrår Utvalget at arbeidet med å planlegge nye bygningsmessige løsninger for Nasjonalbibliotekets hovedavdeling i Oslo tar til straks. Det haster med å få reist et bygg på Blindern og få flyttet ut de universitetsrettede samlinger og tjenester, slik at bygningen på Drammensveien frigjøres til Nasjonalbiblioteket. Siden planlegging tar tid, tilrår Utvalget at departementet omgående starter drøftinger med Universitetet i Oslo om hvordan dette skal gjøres. Til pkt. De nasjonale bibliotekoppgavene må skilles ut fra Universitetsbiblioteket i Oslo og formelt etableres i Oslo som Nasjonalbibliotekets hovedavdeling. Kompetansesenter. Etableringen i Oslo er nødvendig for at Nasjonalbiblioteket skal bli det kompetansesenter som er meningen. Samfunnets behov for kunnskap og informasjon øker. Samtidig er det knapphet på ressurser i offentlig forvaltning. Det vil være god ressursutnytting at bibliotekvesenet har et nasjonalbibliotek som kan være basis for hele bibliotekvesenets kunnskaps- og informasjonsspredning: Et slikt senter vil i vid forstand kunne fungere som basis for boklig kultur og bidra til utvikling av den mediateknologi som er nødvendig for kunnskapsorganisering, gjenfinning, spredning og forskning. Moderne teknologi gir økte muligheter for desentral utnytting av sentralt oppbygd kompetanse. En satsing på et nasjonalbibliotek i form av et kompetansesenter, vil derfor bidra til en mer effektiv utnytting av de totale ressurser som i dag brukes til bibliotekvesenet, til skriftkulturen og til informasjonshåndtering i vid forstand. Utviklingen mot en nasjonal helhetsløsning er en prosess som må forankres i en frittstående institusjon med herredømme over sine egne ressurser og sin egen utvikling. Nasjonalbiblioteket skal være en samordnende faktor i norsk bibliotekvesen, med et totalansvar for en rekke viktige oppgaver. De fleste utdannings», forsknings- og kulturinstitusjoner som både skal bidra til Nasjonalbibliotekets kompetanse og som utgjør en viktig del av dets brukere, ligger i Oslo. Utvalget mener derfor at hovedavdelingen med den bibliotekfaglige ledelse og ansvaret for det bibliotekfaglige innholdet må legges til landets hovedstad. En rekke problemer er imidlertid fortsatt uløst. Dessuten reiser virksomheten i Rana en del nye problemer som er avhengig av virksomheten i Oslo om en skal sikre et godt resultat. Nasjonalbibliografien Norge har fått en ny lov om avlevering av allment tilgjengelige dokumenter. valget beskrev problemene knyttet til pliktavleveringen i sin innstilling om Nasjonalbiblioteket fra 1986. Problemene var: - at det ikke var mulig å få brukt materialet for forskning og andre formål på en god nok måte. Den nye loven om pliktavlevering vil løse en del av disse problemene. En vellykket iverksetting og håndtering av loven forutsetter imidlertid at forholdene legges til rette for en fornuftig arbeidsdeling og et nært samarbeid mellom nasjonalbiblioteket i Oslo og avdelingen i Rana. Det gjelder ikke bare forvaltningen av selve loven. Det gjelder også de aktiviteter som er knyttet til den: utarbeiding av nasjonalbibliografien, vedlikehold av samlingene og informasjons- og dokumenta sjonsoppgaver. Loven forutsetter at det skal finnes komplette samlinger av norsk materiale i Nasjonalbiblioteket i Oslo. Men et nasjonalbibliotek i Oslo som kan ta imot materiale og gjøre det tilgjengelig er ennå ikke opprettet. Loven forutsetter også en registrering av materialet i Rana. Utvalget mener det er viktig at registreringen til nasjonalbibliografien blir utvidet til å omfatte flere kategorier av materiale som i dag ikke blir registrert, f.eks. lærebøker og såkalt grått materiale. Hvilke deler av registreringen som skal foregå ved avdelingen i Rana, må fastlegges utfra en samlet vurdering av hva som totalt sett er den beste løsningen. Hvordan oppgaven skal fordeles, må være en intern sak og forutsetter etablering av et Nasjonalbibliotek som en selvstendig institusjon. Når pliktavleveringsloven trer i kraft, må det finnes et Nasjonalbibliotek i Oslo som kan ta imot materialet. Det må finnes et felles edb-system for registrering til nasjonalbibliografien og et kompetent personale som kan legge materialet til rette for brukerne, og yte tjenester som kan underbygge forskning og studier. Det må etableres en administrativ ledelse med et overordnet ansvar både for hovedbiblioteket i Oslo og avdelingen i Rana. En helhetsløsning basert på en desentral struktur forutsetter en sentral samordning og en fastlagt arbeidsdeling. Valget av edb-system i Rana betyr pr. i dag at nasjonale bibliotekoppgaver drives på minst to ulike systemer, UBO:BOK og BIBSYS. Begge disse systemene er under kontinuerlig videreutvikling og forbedring, både med tanke på funksjonalitet og for å få nye og bedre tjenester. Så lenge de nasjonale bibliotektjenestene i Oslo er underlagt Universitetet i Oslo, vil en ha en kompetansestrid og ressursslosing i form av dobbeltarbeid mellom Oslo og Rana. For å få utviklet og utnyttet ett system for et helhetlig Nasjonalbibliotek, må hovedavdelingen i Oslo opprettes. Utviklingen av det edb-system som velges til Nasjonalbiblioteket må også skje i samarbeid med de ansvarlige for de edbesystemer som alt finnes ved Universitetsbibliotekene og folkebibliotekene. Dette er nødvendig for å utnytte de totale ressursene best mulig og for å sikre to-veis kommunikasjon mellom Nasjonalbiblioteket og de bibliotek som skal motta data fra — og overføre data til — Nasjonalbiblioteket. Det synes naturlig å skjelne mellom tre typer oppgaver: — bibliografisk registrering. — drift og utvikling av datasystemene (databasevert). — utvikling og markedsføring av brukerori-= enterte tjenester. I dag utføres alle disse tre oppgavene ved Universitetsbiblioteket i Oslo, de øvrige universitetsbibliotekene og ved Biblioteksentralen. Samtidig er det klart at det er et stort behov for å utvikle nye og forbedre eksisterende tjenester. Nasjonalbiblioteket må ha ansvaret for standarden for de bibliografiske data. Utvalget mener ut fra hensynet til en best mulig ressursutnytting av eksisterende kompetanse og behovet for aktualitet, at Nasjonalbiblioteket må samarbeide med Biblioteksentralen om produksjon av data. ger sikt må Nasjonalbiblioteket også vurdere å forhandle med andre institusjoner som nytter bibliografiske data, om praktisk arbeidsfordeling/kostnadsdeling for produksjon av data. (Eks. Forlagsentralen.) Det må opprettes et eget styringsorgan, eventuelt et interimsstyre for Nasjonalbiblioteket. Overordnet mål og struktur. For at det norske samfunn skal få fullt utbytte av de investeringer som gjøres i biblioteksektoren må virksomheten settes inn i en større ramme. Utvalget har ikke tatt endelig stilling til den framtidige organisasjons og styringsstruktur i norsk bibliotekvesen, men vil allerede nå konkludere med at det må etableres et eget styringsorgan for et helhetlig Nasjonalbibliotek som omfatter aktiviteter i Oslo og Rana. Dette er en betingelse for at Nasjonalbiblioteket skal kunne vurdere hva som vil være en hensiktsmessig arbeidsdeling og gi en effektiv utnyttelse av de samlede ressursene det rår over i Oslo og Rana. Den nye institusjonen Nasjonalbiblioteket vil få en selvfølgelig og sentral plass i det norske bibliotekvesenet, med forbindelseslinjer både til fag- og folkebibliotek. En viktig oppgave vil være å utforme og drive de basistjenester som det samlede norske bibliotekvesen vil ha behov for. Disse tjenestene må tilbys sentralt og uavhengig av de enkelte institusjoner og kommuner. Det må opprettes et eget kapittel for Nasjonalbiblioteket på Statsbudsjettet for 1991. En forutsetning for å etablere et eget Nasjonalbibliotek med eget styringsorgan og overordnet administrativ ledelse, er å opprette eget kapittel for Nasjonalbiblioteket på Statsbudsjettet for 1991. Dette er nødvendig for at Nasjonalbiblioteket skal få selvstendig status, og for den videre planlegging av institusjonens organisatoriske og faglige utvikling. Utvalget foreslår at et norsk nasjonalbibliotek etableres med hjemmel i bestemmelser i en generell biblioteklov eller i en midlertidig lov om Nasjonalbiblioteket. liv og kultur gjennom en egen publikumsavdeling i Oslo og gjennom de tjenester som skal gis til øvrige bibliotek som har behov for dem. Nasjonalbiblioteket skal dessuten gi alle bibliografiske tjenester som er nødvendig for å gjøre dette materiale tilgjengelig for enkelte brukere og for bibliotek og andre som har behov for slike opplysninger. Nasjonalbiblioteket har ansvar for å bevare alle dokumenter det mottar etter pliktavleveringsloven i den utstrekning det er mulig å bevare dem. Lovgivningen om Nasjonalbiblioteket skal inneholde bestemmelser om: — rett til å fremstille reproduksjoner i fotografisk eller annen form av materiale som disponeres av Nasjonalbiblioteket, i den utstrekning dette er nødvendig for å sikre bevaringen av originale arkiveksemplarer eller informasjon som ikke kan bevares i det lagringsmedium som Nasjonalbiblioteket mottar fra produsenten (hjemlet i bestemmelser i Åndsverksloven) — ansvar for en samlet oversikt over materiale i norske bibliotek (samkatalogfunksjoner) - og bestemmelser om styringen av nasjonalbibliotekets organisasjon. 743 Etablering av Nasjonalbiblioteket 7.43. Det bør etableres en administrativ ledelse med overordnet ansvar for NasjonalbiblioteBibliotek i Norge. Utvalget foreslår at det etableres en ledelse med én nasjonalbibliotekar og en administrativ stab med minst fem stillingshjemler. Det oppnevnes et eget styre for Nasjonalbiblioteket på fem medlemmer. Utvalget legger vekt på at Nasjonalbiblioteket som skal ha virksomhet lokalisert til flere steder, må få en effektiv organisasjonsstruktur uten for mange hierarkiske nivåer. tek i avdelinger knyttet til Universitetet i Oslo og et fremtidig norsk nasjonalbibliotek og forberede alle vedtak som må fattes av overordnet myndighet. Denne ledelse må ha ansvaret for utviklingen av en informasjonsteknologisk strategi for Nasjonalbiblioteket. Utvalget foreslår at en bruker navnet Nasjonalbiblioteket for hele organisasjonen. De enkelte avdelinger innenfor Nasjonalbiblioteket vil dessuten ha egne avdelingsnavn knyttet til sine arbeidsområder. 743.2 Bygningsmessige behov Tidligere utredninger om nasjonalbiblioteket har tatt utgangspunktet i de problemer som er knyttet til Universitetsbiblioteket i Oslo og bygningen i Drammensveien 42. Denne bygning er etter dagens krav ikke egnet til bruk hverken som nasjonalbibliotek eller som universitetsbibliotek. Bygningen vil måtte gjennomgå en kostbar ombygning hvis den skal bli tjenlig for et av disse bibliotek. Slik denne bygning er i dag, kan den ikke fungere som en permanent bygningsmessig løsning for Nasjonalbiblioteket. Fremtidig utvikling av fagavdelinger i Mo i Rana vil også kreve utbygning av permanente lokaler i tillegg til eksisterende lokaler og sikringsmagasin under utbygning. Utvalget legger vekt på at Nasjonalbiblioteket får lokaler som er egnet for dets virksomhet både i Mo i Rana og i Oslo, og at en finner permanente bygningsmessige løsninger som kan realiseres i løpet av en tiårsperiode. Slike utbyggingsplaner må fremmes av Nasjonalbiblioteket. mange av de interne rutiner i biblioteket som ikke er knyttet til publikumsfunksjoner, og de elektroniske tjenester som Nasjonalbiblioteket skal gi. Det gjenstår fortsatt å organisere selvstendige avdelinger innenfor et norsk nasjonalbibliotek som skal gi publikum direkte adgang til Nasjonalbibliotekets samlinger og tjenester. De utadrettede avdelinger i Nasjonalbiblioteket må lokaliseres til Oslo. Det vil også være nødvendig å organisere egne fagavdelinger som kan ivareta alle oppgaver som er knyttet til nytt materiale, som bl. lyd- og bildeopptak og materiale i maskinlesbar form, som skal avleveres til Nasjonalbiblioteket i tillegg til trykt materiale etter ny pliktavleveringslov. Norsk filminstitutt, som arbeider med medietyper som omfattes av den nye pliktavleveringsloven, bør integreres i Nasjonalbiblioteket. Nasjonalbiblioteket må også ha en egen avdeling som skal ivareta oppgaver knyttet til nasjonens litterære arkiv i form av håndskrifter og annet viktig kulturhistorisk materiale som ikke omfattes av pliktavleveringsloven. Nasjonalbiblioteket skal samle og gjøre tilgjengelig et mest mulig omfattende materiale som har tilknytning til norsk språk, litteratur og kultur innenfor de medietyper som omfattes av pliktavleveringsloven, og andre dokumenttyper som tradisjonelt har ligget innenfor et nasjonalbiblioteks arbeidsområde. Normalt vil Nasjonalbiblioteket ikke samle materiale som faller innenfor arbeidsområdet for andre nasjonale samlinger som for eksempel Nasjonalgalleriet eller Arkivverket. Nasjonalbiblioteket må også etablere egne avdelinger som kan ta hånd om konserveringsoppgaver knyttet til lyd- og bildeopptak og annet, mer tradisjonelt bibliotekmateriale. De færreste andre norsk bibliotek vil kunne bygge opp egne konserveringsavdelinger, og det er derfor viktig at Nasjonalbiblioteket kan tilby assistanse både når det gjelder rådgivning og praktisk konservering av viktig materiale i andre bibliotek og samlinger. Selv om konserveringsaktiviteten konsentreres i et miljø innenfor Nasjonalbiblioteket, er det viktig at alle avdelinger av Nasjonalbiblioteket med samlinger av originalmateriale har egne konservatorer som kan vurdere konserveringsbehov. Nasjonalbiblioteket bør også ha ansvaret for å etablere og drive avdelinger for masseavsyring og massekonservering for å dekke behov i norsk bibliotekvesen. som et nasjonalbibliotek naturlig bør føle ansvar for. Nasjonalbiblioteket skal gi grunnlag for forskning, og det skal gi service til publikum som ikke får direkte adgang til et tilstrekkelig bredt utvalg av norsk materiale andre steder, og som vil ha behov for å bruke Nasjonalbibliotekets materiale på en rekke forskjellige måter ut fra svært ulike informasjonsbehov. Nasjonalbiblioteket vil bli en krevende arbeidsplass fordi det vil ha et sterkt differensiert etterspørselsmønster som spenner fra de krav som settes av forskere innenfor alle områder som er knyttet til norsk materiale i videste forstand, til de krav som knytter seg til alle andre tenkbare brukergrupper. Utvalget regner med at bruken av slikt materiale vil bli vesentlig større i et tidsmessig nasjonalbibliotek enn det som har vært registrert ved Universitetsbiblioteket i Oslo, som på grunn av sin ressurssituasjon og bygningsmessige forhold ikke har kunnet yte den service en ønsker å gi i et moderne nasjonalbibliotek. Nasjonalbiblioteket skal ikke begrense sin oppgave til å samle materiale og stille det til disposisjon for publikum med de bibliografiske tjenester som er nødvendige for å finne materiale av betydning for brukerne Nasjonalbiblioteket skal være en utadrettet institusjon med utstillinger av eget materiale og annet materiale som det kan være av verdi å presentere for et norsk publikum. Nasjonalbiblioteket bør også være i stand til å gjennomføre andre åpne arrangementer hvor en formidler kulturelle verdier som knytter seg til bibliotekets totale arbeidsområde, og det bør også gjennomføre arrangementer for å påvirke den faglige og fysiske kvaliteten i det materiale som avleveres til Nasjonalbiblioteket. Nasjonalbiblioteket bør også legge vekt på å utvikle grunnlaget for norsk bokhistorisk forskning. Dette arbeidet vil gi Nasjonalbiblioteket verdifulle kontakter av betydning for gjennomføringen av dets oppgaver og for innsamlingen av kulturhistorisk viktig materiale som ikke omfattes av lovverket. I forbindelse med privatarkiv er det i enkelte tilfelle nødvendig å finne løsninger som fungerer i forhold til eierne av slikt materiale. Normalt skal oppbevaring av privat arkivmateriale som skal bevares i offentlige samlinger, være en oppgave for Arkivverket, men det finnes også tilfelle hvor Nasjonalbiblioteket må ta ansvar for privat arkivmateriale. Tradisjonelt har litterære arkiv og andre kulturhistoriske samlinger blitt mottatt av Universitetsbiblioteket i Oslo i dets funksjon som norsk nasjonalbibliotek. blir gjort tilgjengelig for forskning og annen bruk selv om det i enkelte tilfelle går på bekostning av ønsket om klare grenselinjer mellom arkiv og bibliotek. I praksis er det bedre å leve med et slikt uklart grenseland enn administrativt enkle løsninger som ikke aksepteres av dem som har eiendoms- og disposisjonsrett til viktig materiale. I slike grenseområder har Arkivverket og sentrale bibliotek hittil funnet løsninger som har tatt hensyn til fremtidig bruk av kildematerialet. En bør her legge vekt på at Nasjonalbibliotekets praksis for mottak av privatarkivmaterialle primært skal knyttes til litterært materiale som normalt skal brukes sammen med annet publisert materiale i Nasjonalbiblioteket, eller manuskripter som illustrerer den bokhistoriske utvikling. Nasjonalbiblioteket vil ha ansvaret for å registrere pliktavlevert materiale, gjøre nasjonalbibliografien med spesialbibliografier for artikler i periodika o.1 tilgjengelig som databaser og i trykt form. Nasjonalbiblioteket bør ha ansvaret for å organisere arbeidet med samisk bibliografi og videreføre en samkatalog for utenlandsk litteratur i norske bibliotek. Det vil være nødvendig for Nasjonalbiblioteket å finne løsninger som kan sikre stabil drift av rutinene, og som vil gi rask oppdatering av en sentral database med katalogopplysninger. Kravet til fullstendig katalogisering av alle publikasjoner, rask oppdatering av den nasjonalbibliografiske databasen og bedret adgang til emnemessige søkinger sammen med koding av genre, skriftbilde og aktuell brukergruppe må tillegges større vekt enn hensynet til en katalogisering med det detaljeringsnivå som en tradisjonelt har krevd i nasjonalbibliografien. Utvalget vil i denne forbindelse henvise til de endringer i samme retning som er planlagt for den britiske nasjonalbibliografien i The British Library. le, den første for nasjonalbibliografien i elektronisk og trykt form, den siste for registrering av pliktavlevert materiale som mottas i Rana. Deler av det samme materiale blir også katalogisert i Biblioteksentralen A/L og Forlagsentralen US. På lengre sikt kan en ikke opprettholde flere parallelle katalogiseringsformer innenfor Nasjonalbiblioteket, og Nasjonalbiblioteket bør også etablere samarbeidsformer med de øvrige produsenter av katalogdata for norsk materiale i den utstrekning slikt samarbeid kan være forenlig med de krav til rimeligst mulig gjenbruk av slike data for alle brukergrupper som må være en ufravikelig forutsetning for Nasjonalbiblioteket. Etter utvalgets oppfatning er det viktig at samarbeidet med andre produsenter av bibliografisk informasjon organiseres slik at en oppnår rasjonaliseringseffekt for bibliotekene ved at Nasjonalbiblioteket dekker utgiftene til slik bibliografisk informasjon og stiller den til disposisjon for alle som har behov for den. Et norsk nasjonalbibliotek må legge vekt på å utvikle informasjonsteknologiske losninger som er egnet til bruk i hele det norske biblioteknettverket, og som utnytter ressursene best mulig gjennom samarbeid med andre produsenter av katalogdata for norsk materiale. Nasjonalbiblioteket må finne mest mulig rasjonelle former for registrering av pliktavlevert materiale og samordne den med produksjon av nasjonalbibliografien. En forutsetning for slikt samarbeid med katalogdataprodusenter utenfor Nasjonalbiblioteket må være mulighet for fri overføring av slike katalogdata i biblioteknettverket uten at Nasjonalbiblioteket skal subsidiere driften i andre institusjoner. Nasjonalbiblioteket må legge vekt på at bibliografiske beskrivelser av norsk materiale tilgodeser de behov som finnes i folke- og skolebibliotek og i andre store brukergrupper som for eksempel bokhandelen som ønsker adgang til de nasjonalbibliografiske tjenestene. Nasjonalbiblioteket vil sammen med universitetsbibliotekene som brukere av bibli teksystemet BIBSYS ha en sterk interesse for å forbedre systemrutinene slik at driftsstabiliteten i nettverket trygges for de rutiner som i dag er knyttet til BIBSYS. Det kan for eksempel skje ved at det eksisterende, sentraliserte system hvor alle data lagres i en felles database, og hvor alle funksjoner utføres mot en sentral maskin, utbygges til et distribuert system hvor lokale data i størst mulig grad plasseres lokalt med oppdatering fra en sentral base, eller et desentralisert system hvor data lagres lokalt og kopieres til en sentral base. ta standpunkt til valg av teknisk løsning, men vil peke på at et slikt valg må baseres på hensynet til rasjonalisering i bibliotekene og optimalisering av ressursbruken slik at data kan utnyttes mest mulig effektivt uten unødvendig dublering av store databaser. Universitetsbiblioteket i Oslo planlegger å erstatte den eksisterende stormaskinløsning for nasjonalbibliografiske databaser med en overgang til mikromaskinbasert teknologi. Spørsmålet om å integrere denne del av bibliotekets virksomhet sammen med dets ovrige katalogrutiner i BIBSYS har ikke blitt vurdert som et aktuelt alternativ i det utredningsarbeid som utføres i Universitetsbiblioteket i Oslo. Et norsk nasjonalbibliotek vil måtte søke enhetlige informasjonsteknologiske løsninger som gir mulighet til mest mulig harmoniserte tjenester overfor bibliotek og bibliotekbrukere som skal ha adgang til Nasjonalbibliotekets samlinger og informasjonstjenester. Det kan skje gjennom utbygning av det felles biblioteksystemet BIBSYS slik at det til fredsstiller både de behov som Nasjonalbiblioteket har, og behovene i bibliotek som skal kommunisere med Nasjonalbiblioteket. Det kan også skje en utvikling av egne løsninger på mikromaskiner. Dette er et valg av informasjonsteknologisk strategi som den operati ve ledelse for Nasjonalbiblioteket må ha ansvar for i samarbeid med de bibliotekpolitiske myndigheter som har ansvar for det totale nettverket. Det er nødvendig at en slik avgjørelse kan tas raskt når den operative ledelse for Nasjonalbiblioteket trer i funksjon. Utvalget vil understreke at Nasjonalbiblioteket må treffe sitt valg av informasjonsteknologiske løsninger slik at en kan oppfylle kravet om enhetlige tjenester basert på standardiserte katalogformater for alt materiale som finnes i Nasjonalbiblioteket. Det er uheldig om spesialløsninger for enkelte dokumenttyper adskiller seg sterkt fra et generelt system for alle medietyper som skal finnes i Nasjonalbiblioteket. Utvalget legger vekt på at biblioteket får reell mulighet til å utvikle løsninger som vil fungere effektivt i forhold til sine fremtidige brukere av nasjonalbibliografiske tjenester, enten det er andre bibliotek eller enkeltpersoner som skal bruke dem. Det er viktig at Nasjonalbiblioteket bevisst styrer utviklingen av parallelle systemer innenfor egen organisasjon og samordner alle nasjonale databaser med de store, felles databaser som skal kunne brukes for universitetsbibliotekene, de større høyskolebibliotekene og de større folkebibliotekene. Nasjonalbiblioteket må med sin utvikling av datatjenester legge forholdene til rette for å utBibliotek i Norge For kunnskap. Enkelte av samarbeidsformene mellom fag- og folkebibliotekene har vært preget av at de ble utformet i en periode da informasjon om andre biblioteks samlinger var vanskelig tilgjengelig - eller mer normalt fullstendig utilgjengelig for de fleste bibliotek. Med spredning av kataloginformasjon som mikrokopier eller i elektronisk form, mulighet for rask overføring av informasjon uavhengig av fysisk lokalisering av bøker og tidsskrifter, og med en samfunnsmessig utvikling som gjør det vanskelig å opprettholde et tidligere skille mellom bibliotek for faglig informasjon eller for mer populær opplysning (folkeopplysning) og fritidslesning, er det naturlig at det kommer til uttrykk tydeligere ønsker enn tidligere om integrasjon av bibliotektjenester og nye samarbeidsformer på tvers av gamle sektorgrenser. arealet er en forutsetning for rasjonelle arbeidsformer med alfabetisk oppstilling og bruk av et stort innslag av ikke-bibliotekfaglært personale. Dersom plassen ikke tillater en slik enkel og rimelig arbeidsform, vil alternativet være fast oppstilling hvor eksemplarer av samme tittel blir spredt i samlingen, med merking av eksemplarnummer og lenking av informasjonen i katalogen. Det vil medføre at interne rutiner blir mer arbeidsintensive og kompetansekrevende enn opprinnelig forutsatt. Henting og oppstilling av bøker vil kreve mer innsats av et høyere kvalifisert personale enn en ellers ville ha valgt å bruke til disse rutineoppgaver. Mindre plass til Depotbiblioteket vil medføre høyere driftsutgifter. Det materiale som en lettest kan håndtere bibliografisk, og som kan overføres raskt til brukerne, er kopier fra større tidsskriftrel ker. Det vil være naturlig at større bibliotek med plassproblemer overfører en vesentlig del av sin tidsskriftbestand til Depotbiblioteket. Depotbiblioteket må derfor få midler til å abonnere på løpende tidsskriftarganger som ikke avleveres etter pliktavleveringsloven. Det er spesielt innenfor forvaltningen av tidsskriftrekker, hvor det allerede i betydelig utstrekning er gjennomført rasjonaliseringstiltak for å minske dubleringsgraden i norske bibliotek, at Depotbiblioteket kan medvirke til en effektiv forvaltning av bibliotekressursene. De fleste faglige tidsskriftartikler kan lett lokaliseres gjennom tilgjengelige bibliografier og samkataloger, og i slike tilfelle er det normalt ikke nødvendig å gi brukerne fysisk adgang til tidsskriftbind. For de fleste brukere vil artikkelkopier sendt fra Depotbiblioteket som post eller som telefax (eventuelt senere også ekspedert over et elektronisk nettverk direkte til brukerens datamaskin) representere et bedre tilbud enn det en får i mange bibliotek med en tungvint organisering av brukerservice. Hvis det er mulig å skaffe den ønskede informasjon ved å sende en tidsskriftartikkel pr. telefax eller annen elektronisk overføring, er ikke geografisk avstand i seg selv av betydning, men selve tidsbruken vil være det eneste moment av interesse i tillegg til direkte kostnader. Samtlige større forskningsbibliotek har akutte plassproblemer som legger store begrensninger på bygningenes mulighet til å fungere på en hensiktsmessig måte. Disse bibliotek står overfor to alternativer. og fremtidig tilvekst, eller de må finne andre løsninger som bevarer tilgjengeligheten av materialet på akseptabel måte, og som frigjør plass for fremtidig tilvekst. Depotbiblioteket må i økende grad være forberedt på at større forskningsbibliotek vil bli tvunget til å overføre samlinger av stort omfang. Overføring av større tidsskriftrekker kan være et effektivt virkemiddel som gir stor effekt i forhold til den administrative belastning en slik overføring medfører. Spesielt kan Universitetsbiblioteket i Oslo, som vil stå overfor et valg mellom enten å redusere egne samlinger for å oppnå rimelig nærhet til brukerne eller å opprettholde egne samlinger på bekostning av nærhet til brukerne, ha nytte av en slik overføring. Men også for de fleste av de andre større forskningsbibliotekene i Norge vil en slik problemstilling være relevant. I den utstrekning Depotbiblioteket overtar større tidsskriftrekker, vil det være naturlig å vurdere om løpende abonnement bør tegnes slik at Depotbiblioteket disponerer en mest mulig komplett rekke frem til siste hefte av et tidsskrift. Det er lite rasjonelt for brukerne at tidsskriftrekker deles slik at størsteparten av en rekke finnes i Depotbiblioteket, og at en stadig må oppdatere kataloginformasjonen om hvilken del av rekken som eventuelt finnes i et annet bibliotek. På denne måten kan en sikre at brukerne av Depotbibliotekets tjenester vil få en mest mulig effektiv utnyttelse av de samlinger som bygges opp her. På lengre sikt med økende spredning av elektronisk lagrede tidsskrifter bør Depotbiblioteket utvikles til en sentral for distribusjon av slik informasjon for Norge. Det er grunn til å regne med at oppbygningen av slike distribusjonssystemer vil kreve aktiv medvirkning for å sikre Norge rimelige vilkår for bruken av slike publikasjoner, og Depotbiblioteket kan som en sentral avtalepartner for det norske biblioteknettverket sikre effektiv tilpasning til nye distribusjonsformer i fremtiden. Etter utvalgets oppfatning er det viktig at Depotbiblioteket utbygges slik at det kan supplere tilgangen på fjernlån av bøker med lav bruksfrekvens både for folkebibliotekene og fagbibliotekene. strekning før en måtte trekke på eventuelle ressurser i fag- og forskningsbibliotek. Denne ordningen var på det tidspunkt den ble utformet, den mest fornuftige løsningen en kunne ha valgt ut fra de hjelpemidler som en disponerte. Men i dag vil det være mer naturlig å kreve at ethvert lokalt folkebibliotek eller fag- og forskningsbibliotek kan gi informasjon om lokalisering av en publikasjon det ikke selv eier, og formidle lån eller kopibestilling direkte fra det bibliotek som kan stille publikasjonen til disposisjon for brukeren. Dette er en generell målsetning for alle bibliotek, selv om mange mindre enheter ennå ikke har praktisk mulighet for å oppfylle slike krav. For brukeren vil et annet bibliotek i samme region oppfattes som en mer nærliggende samarbeidspartner enn et bibliotek på en helt annen kant av landet hvis en skal ha fysisk adgang til en bok. Fag- og forskningsbibliotekene har ikke hatt formaliserte låneveier slik de ble utviklet i tilknytning til folkebibliotekenes emnefordelingsplan. Av praktiske grunner gikk mange fjernlånsbestillinger gjennom samkatalogen for utenlandsk litteratur ved Universitetsbiblioteket i Oslo, men med spredning av katalogdata i trykt eller elektronisk form står bibliotekene i praksis friere. Etableringen av ansvarsbibliotek for en rekke større fagområder som skal ha ansvar for anskaffelse av publikasjoner med lav bruksfrekvens innenfor eget fagområde, har tydeliggjort den reelle samlingsstrukturen. Ansvarsbibliotekordningen har også medført at mange bestillinger går direkte til det største spesialbiblioteket på området. Arbeidet med å utvikle ansvarsbibliotekene har ikke blitt fulgt opp fra departementet med en reell innsats av fellesmidler i tillegg til de midler som bevilges direkte gjennom moderinstitusjonens budsjett. Bibliotekenes ønske om å gi ansvarsbibliotekene en supplerende finansiering som kan sikre at disse bibliotekene blir utviklet til større og bedre bibliotek enn det deres moderinstitusjoner ønsker å gi ressurser til for eget bruk, har ennå ikke ført til direkte bevilgninger. Utvalget vil understreke at det er viktig at ansvarsbibliotekene får en reell styrking av sine ressurser slik at ordningen med ansvarsbibliotek kan fungere etter intensjonene. Det vil imidlertid være ønskelig også å supplere ansvarsbibliotekenes fjernlånstjenester med en styrking av fjernlånet gjennom en videre utbygging av Depotbiblioteket som en avdeling innenfor Nasjonalbiblioteket. Nasjonalbiblioteket bør ikke bli en passiv tilskuer til denne fjernlånsutviklingen. potbiblioteket som en del av det norske nasjonalbibliotek bør utvikle seg til en mer aktiv deltager i denne prosessen. Depotbiblioteket må få midler til å kjøpe inn litteratur som det er behov for i praktisk fjernlånssamarbeid for å supplere egen bestand av norsk og utenlandsk litteratur. Særlig vil det være behov for å bygge opp en bokstamme som er nyttig for fjernlån til folkebibliotekene. Enkelte større samlinger som det er aktuelt å overføre fra andre bibliotek, vil ha spesiell verdi for en slik samlingsoppbygning i Depotbiblioteket. I slike tilfelle bør Nasjonalbiblioteket dekke utgifter i forbindelse med overføring og gi praktisk assistanse så langt det er praktisk mulig for å få overført slikt materiale. Det vil bli aktuelt å vurdere å endre prinsippene for fordeling av utgifter som forutsetter at avleverende bibliotek skal betale frakt for bøker, når en får mer praktisk driftserfaring i Depotbiblioteket. Det vil medføre en unødvendig komplisert organisasjon hvis utlånet av pliktavleverte dokumenter skal foregå separat fra det utlånssystern som organiseres for Depotbiblioteket. Med nye former for informasjonsbærere som avleveres etter gjeldende pliktavleveringslov, vil Depotbiblioteket som forvalter av dette materiale raskt utvikle seg til en organisasjon som vil fungere som en nasjonal distribusjonssentral for allment tilgjengelig informasjon lagret i form av dokumenter som omfattes av pliktavleveringsloven. Dette vil være en naturlig konsekvens av den utvikling som allerede er startet, og en bør samle distribusjonsfunksjoner for alle medietyper omfattet av pliktavleveringsloven i Nasjonalbiblioteket. 7.4.6.4 En nasjonal distribusjonssentral for dokumenter som omfattes av pliktavleveringsloven Det er viktig at en i den videre utvikling av norsk bibliotekvesen utnytter de rasjonaliseringsgevinster som en slik nasjonal distribi sjonssentral åpner muligheten for. sjon som kan utnytte tilgjengelige ressurser mest mulig effektivt for å gi de øvrige deler av det norske biblioteknettverket de tjenester som de færreste bibliotek kan utvikle på egenhånd, eller å bruke ressurser på å utvikle enkelte større institusjoner. Det kan imidlertid være vanskelig å koordinere slike større institusjoner slik at en får optimal effekt av de ressurser som anvendes. Det vil være vanskelig å skaffe ressurser til et system som ikke kan utnytte ressursene på en mest mulig effektiv måte, og norsk bibliotekvesen bør derfor legge vekt på å tilpasse sine samarbeidsformer til en slik nasjonal distribusjonssentral for allment tilgjengelige dokumenter som omfattes av pliktavleveringsloven slik at denne avdeling av Nasjonalbiblioteket i fremtiden blir den sentrale samarbeidspartner for å skaffe dokumenter som ellers ikke er tilgjengelig gjennom lokale bibliotek eller ansvarsbibliotekene. Et norsk depotbibliotek bør utvikles fra en passiv mottager av lite brukt bibliotekmateriale til en aktiv distribusjonssentral på nasjonalt nivå ved at en integrerer depotfunksjonene med utlånseksemplarer av norsk, pliktavlevert materiale sammen med utlånsmateriale av filmer, videogrammer o.l i tillegg til løpende rekker av de utenlandske tidsskritter, og en bør ha ansvaret for å opprettholde abonnement på et stort antall tidsskriftrekker. Norske tidsskrifter vil finnes der gjennom pliktavleverte utlånseksemplarer. En slik nasjonal distribusjonssentral vil være et godt grunnlag for å yte den service til brukerne som de enkelte bibliotek ikke vil ha mulighet for å gi direkte på grunnlag av egne ressurser. Utvalget legger vekt på at det arbeides videre med denne utredningsoppgave, og at en finner frem til rasjonelle distribusjonsformer som kan forenes med de forpliktelser Norge har i forhold til internasjonale avtaler om åndsrett, bl.a. Bern-konvensjonen. Selv om utvalget mener at vi må få sterkere statlig ansvar, vil den viktigste utviklingen fortsatt måtte skje nærmest brukerne, dvs. desentralisert. Utvalget mener at for å få mest mulig ut av de lokale ressursene, trenges regionale senter for koordinering, rådgivning og spesialservice. Et slikt senter vil også kunne få delegert statlige oppgaver. Utvalget mener det er naturlig å utvikle nåværende fylkesbibliotek, inklusive deres vertsbibliotek, til slike regionale kompetansesenter. Også regionalt er det viktig å se på bibliotekene som en del av en sektor. lomstore fagbibliotek vil ha stor nytte av å delta i et samarbeidende nettverk på regionalt plan. De store folkebibliotekene og universitetsbibliotekene vil i større grad være selvforsynt med materiale og kompetanse, men vil kunne bidra i det regionale nettverket. Utnyttelse av de samlede regionale ressurser vil være en av hovedmålsetningene i satsingen på en heving av det norske kunnskaps- og utdanningsnivået. Utvalget mener at den kompetanse og de samlinger som dagens fylkesbibliotek som fellesinstitusjon med et sterkt folkebibliotek sitter inne med, må benyttes til å styrke de regionale bibliotektjenestene. Det er tre hovedgrunner som peker seg ut for å satse på det fylkeskommunale leddet i et nasjonalt biblioteknettverk: 1. Det er behov for et regionalt nedslagsfelt for å realisere de nasjonale mål for bibliotekvirksomheten. 2. Det er rasjonelt for utnyttelsen av de totale bibliotekressursene å ha et bibliotek i hvert fylke med spisskompetanse på mange områder og store materialsamlinger. 3. Det er behov for et bibliotek i hvert fylke som kan ta seg av de bibliotektjenester som er for dyre å løse lokalt og for upraktiske å styre nasjonalt. Utvalget ser biblioteksektoren som ett hele, der utnytting av felles ressurser er et av hovedmålene for et effektivt tilbud av bibliotektjenester. For å få dette systemet av samarbeidende bibliotek: til å fungere må bibliotekdirektoratet ha et organ i hvert fylke, fylkesbibliotekene, som kan sette ut i livet de tiltak som er nødvendig for utvikling og drift av de lokale enhetene. Direktoratet vil få oppgaver knyttet til å holde nettverket i drift stimulere til forsøks- og utviklingsarbeid og til det å sikre best mulig likhet i bibliotektilbudet til alle innbyggere i landet. Gjennom den nye bibliotekloven må det pålegges kompetanse til fylkesbibliotekene som gjør at de kan arbeide med hele biblioteksektoren, uansett på hvilke forvaltning: nivå de ulike bibliotekene er plassert. El sempler på oppgaver som fylkesbibliotekene kan utføre for det statlige direktoratet vil være tildelinger av statstilskudd for biblioteklokaler, som de også tar seg av i dag, og fordeling og prioritering av statlige forsøksog utviklingsmidler, samt særlige virkemidler for litteraturforsyningen og distribusjon av bibliotektjenester, jfr. avsnitt 7.8 og 7.9. I tråd med ønskene om lokalt selvstyre og plassering av ansvar for tjenesteproduksjon nærmest mulig brukerne vil de lokale bibliotekene, kommunale og statlige, ha behov for spesialtjenester som de har små muligheter for selv å kunne bygge opp. Fylkesbibliotekene må bygges opp med det for oye at de skal kunne bidra med den spisskompetanse som det måtte være behov for i fylket. Det er urasjonelt, og en kan heller ikke forvente at alle bibliotek sitter inne med den kunnskap som til enhver tid trenges for å utvikle egne bibliotektjenester. Utvalget vil spesielt framheve behovet for styrking av skolebibliotekene. Fylkesbibliotekene må ha et personale og materialsamlinger som bygger opp under arbeidet for å styrke disse bibliotekene. For eksempel vil det være viktig å drive opplæring i bruk av bibliotek for både lærere og elever. Dette kan gjøres i samarbeid med de lokale bibliotek, med opplegg som er skreddersydd de enkelte skoleslag og klassetrinn. Samordning av opplæring på postgymnasialt nivå vil også bli en viktig oppgave for fylkesbibliotekene Framover vil også arbeidet for å få tatt i bruk ny teknologi i bibliotekene, både til automatisering av tjenester og tilbud av nye media, være et prioritert arbeid. syn til hvilke tjenester som er et kommunalt ansvar, og hvilke som er fylkets ansvar. Når fylkesbibliotekene bidrar med bibliotektjenester som ligger under kommunale biblioteks ansvarsområde, bør kommunene gi fylkesbiblioteket økonomisk kompensasjon for dette arbeid. 7.5.3 Litteraturforsyning Fylkesbiblioteket vil sammen med vertsbiblioteket fortsatt ha en viktig rolle som formidler av litteratur i fylket. Det er nødvendig for å få en effektiv drift av bibliotekene at det i hver region finnes et bibliotek som kan formidle store deler av den litteraturen som de lokale bibliotekene ikke har i egne samlinger. Det er fylkesbibliotekets oppgave å koordinere de eksisterende ressursene. De totale materialsamlingene i fylket må sees på som en enhet, men det er fylkeskommunen og statens ansvar å sørge for at de bibliotek som låner ut til andre bibliotek betydelig mer enn de låner inn til egne brukere, får stilt økonomiske ressurser til disposisjon. Fylkesbibliotekets litteraturforsyning er avhengig av gode kommunikasjonsmuligheter bibliotekene i mellom. Utvikling av teknologi som effektiviserer bestillingsfunksjoner blir en viktig oppgave framover. Å gjøre de enkelte bibliotek i stand til å utnytte de nye mulighetene som nye media og publikasjonsformer gir oss, blir også et område fylkesbibliotekene må arbeide med. Fylkesbibliotekene må fortsatt ta seg av de bibliotektjenestene som best kan loses pa fylkeskommunalt plan ut fra hensynet til effektiv ressursutnytting. Utvalget vil her nevne f. eks. bibliotektjenester til flyktninger, asylsøkere og innvandrere fra «fremmede» språkområder i tillegg til tjenester for ulike typer funksjonshemninger, som f.eks. blinde og svaksynte, dyslektikere og psykisk utviklingshemmede. Den enkelte fylkeskommune må selv definere sine prioriterte områder og ut fra det bygge ut sine tjenester. De norske fylkene er av så ulik størrelse og kommunestruktur at tilbudene i de enkelte fylkene må bli ulike. I noen fylker vil det f eks. være naturlig å bygge opp en sentral musikkbibliotektjeneste, mens dette i andre fylker best kan løses på lokalt nivå, evt. som interkommunalt samarbeid. Utvalget mener at utbygging av bibliotektjenester til utdanningsinstitusjoner må få høy prioritet. for bibliotektjenester i egne institusjoner. Dette gjelder i hovedsak bibliotektjenester i de videregående skolene og helseinstitusjoner. Fylkesbibliotekene må arbeide aktivt sammen med fylkesskoleetaten for å bedre bibliotektilbudet både til elever og lærere i de videregående skolene. Etter utvalgets mening (jfr. oppsummeringene i kap. 8), er det viktig at de statlige tilskottene til forsøks- og utviklingsarbeid blir satt inn i en helhetlig sammenheng i forhold til de valgte satsingsområdene. Erfaringene fra forsøks- og utviklingsarbeid i ett fylke bør inngå og utnyttes i en samlet satsing for landet som helhet. For å gi bibliotekdirektoratet grunnlag for best mulig oversikt over de bibliotekressursene som finnes i de ulike fylkene og muligheter til å koordinere planene for forsøks- og utviklingsarbeidet, vil det være nødvendig at fylkeskommunene utarbeider en oversikt over biblioteksvirksomheten som helhet og en plan for utviklingsarbeidet. Utarbeidelsen av en slik plan vil også kunne være et viktig grunnlag for å drøfte fylkeskommunens egne prioriteringer for bibliotekvirksomheten i fylket. Utvalget vil derfor tilrå at fylkeskommuner og kommuner pålegges å utarbeide planer for bibliotekvirksomheten. Planene bør utarbeides for faste tidshorisonter og revideres med faste mellomrom. 7.6 LOKALE TJENESTER 7.6. Utvalget foreslår ingen fundamentale endringer hverken når det gjelder kommunenes ansvar for bibliotekdriften eller hvilke oppgaver folkebibliotekene bør ta seg av i lokalmiljøet. Men utvalget vil presisere den pla» plikten som ligger nedfelt i plan- og bygningsloven. Denne planen vil gi kommunene gode muligheter til å legge fast sine strategier for det totale bibliotekvesenet i kommunen. Planen må ta for seg fremtiden for: — samarbeid med evt. andre bibliotek i kommunen, f. eks. i den videregående skolen. Å investere i folkebiblioteket er å investere i den lokale befolknings kvalitative nivå, det gjelder både livskvalitet og økt kunnskapsBibliotek i Norge For kunnskap. nivå. Folkebiblioteket tilgodeser tre vesentlige områder av begrepet livskvalitet: — Det kulturelle aspektet, som også innebærer god underholdning: skjønnlitteratur, musikk, i enkelte bibliotek også film. — Kunnskapstilegnelse: faglitteratur, tidsskrifter. — Den sosiale siden: eventyrstund for barn, faglig omsorg for skoleelever, voksnes behov for lese- og arbeidsplass, eldre menneskers treffsted med tilgang til aviser. Folkebibliotekene tilbyr bibliotektjenester til alle innbyggerne i kommunen. Ansvaret for folkebibliotekene bør ligge til kommunene slik det gjør også I dag. Gjeldende biblioteklov stiller krav om fagutdannet biblioteksjef i alle kommuner. Loven stiller imidlertid ikke krav om full sti ling. Erfaringer viser at det er vanskelig å få tilsatt personer med den nødvendige fagutdanning i deltidsstillinger. Utvalget mener derfor at en ny lov må stille krav om fulltidsstillinger for å oppnå målet om å få den fagkunnskapen en bibliotekutdannet person sitter inne med. Biblioteksjefstillingen kan kombineres med andre oppgaver i kommunen der bibliotekompetansen kan komme til god nytte. Biblioteksjefen kan for eksempel også ha oppgaver i forbindelse med grunnskolebibliotekene eller kommunal informasjon. De mange små kommunene kan ofte få mer ut av sine grunnlagsinvesteringer i biblioteksektoren ved å samarbeide med nabokommunen. Det er fullt mulig å tenke seg en ordning med felles bibliotektjeneste for to kommuner, eller at en kommune kjøper tjenester fra den andre. I en slik kjøp og salgordning kan en tenke seg at en kommune kjøper biblioteksjefkompetanse fra nabokommunen, samtidig som en opprettholder ansvaret for biblioteket i den enkelte kommune. Utvalget vil presisere viktigheten av at den enkelte kommune har ansvaret for bibliotektjenester til sine innbyggere. Interkommunalt samarbeid og kjøp av tjenester fra andre kommuner må ikke fore til ansvarsfraskrivelse og manglende muligheter til selv å prioritere bibliotektjenestene i kommunen. Kommunene har ansvaret for bibliotektjemester til sine innbyggere. En kommune aleme kan aldri tilby sine innbyggere tilfredsstillende bibliotektjenester uten at det finnes et godt fungerende nettverk av bibliotek og tilknyttede institusjoner og produsenter som tilbyr sine tjenester. Vi kan f. eks. ikke gi et godt tilbud til barn i områder med nynorsk som opplæringsmål uten at det blir produsert gode barnebøker på nynorsk. ler ikke forvente en kvalitativt god hjemmeutdanning uten et bibliotek som har tilgang til større spesialsamlinger i et fagbibliotek. Det betyr at alle bibliotek er avhengige av et nettverk av samarbeidende bibliotek. Forutsetter vi at nettverket av samarbeidende bibliotek omkring folkebibliotekene fungerer, vil kommuner som ønsker å prioritere bibliotektjenester til sine innbyggere, kunne tilby de tjenester som det er behov for i det aktuelle lokalsamfunn. Men fungerer ikke apparatet, enten ved at det er umulig å skaffe tjenestene, eller ved at det er underdekning, vil ikke kommunen selv kunne løse oppgavene alene. Derfor er det tvingende nødvendig at nettverket fungerer, og at de ulike bidragsyterne i dette nettverket skaffes muligheter til å utføre sine oppgaver. De kommunale bibliotekene må få rammebetingelser som gjør dem i stand til å utføre de oppgaver de er satt til. Utvalget vil presisere nødvendigheten av å øke den kommunale innsatsen på dette området. Sammenlignet med de andre nordiske land ligger Norge langt etter både når det gjelder antall ansatte og ressurser til innkjøp av bøker og annet materiale. Norsk kulturråds innkjøpsordninger har stor betydning for bibliotekenes tilbud av norsk materiale. De har vært viktige tillegg til kommunenes egne innkjøpsbudsjetter. Men utvalget vil presisere at disse ordningene ikke må fungere som soveputer for kommunene. svar for tilbud i kommunen. Den tilveksten som Norsk kulturråds innkjøpsordninger representerer, skal være et tillegg til egne innkjøp. Utvalget vil presisere to hovedinnsatsområder for utlånsmateriale gjennom folkebibliotek: — For det første må tilveksten av bøker til barn i alle aldersgrupper være så stor at den dekker det behovet for formidling av skjønnlitteratur i egen kommune. Denne tjenesten kan ikke baseres på tilgang av litteratur fra andre institusjoner i nettverket. — For det andre må tilveksten av faglitteratur i folkebibliotekene økes. Den økte bruken vi ser av bibliotekenes fjernlånstjenester kombinert med det økte utdanningsnivået, viser et klart behov for et bredere og mer aktuelt tilbud av faglitteratur. Folkebibliotekenes muligheter til å drive kunnskapsformidling avgjøres i større og større grad av deres evne og ressurser til å nyttiggjøre seg de nye media som kommer på markedet. Kommunene kan gjennom sitt folkebibliotek skaffe seg adgang til en stor mengde databaser, AV-materiale 0.1. ved å gi biblioteket ressurser til å nyttiggjøre seg disse mediene. De kommunale bibliotekene bør utvikle seg til å bli det naturlige senteret i kommunen hvor datateknologi og ny teknikk på informasjonsområdet blir gjort tilgjengelig. Etter hvert som bibliotekene anskaffer seg teknisk utstyr for å nyttiggjøre seg den flom av databaser og informasjon som blir produsert på CD-ROM-plater og video-kassetter o.1, vil personalet kunne videreutvikle en kompetanse på området som gjelder formidling av informasjon produsert på ikke-boklig materiale. Denne kompetansen kan både bibliotekenes tradisjonelle brukere og næringsliv og forvaltning i kommunen nyttiggjøre seg. noen år siden til å opprette egne «informasjonsmegler-firmaer», ser ut for å ha stoppet opp. Sannsynligvis vil denne typen oppgaver fortsatt bli utført av bedrifter og institusjoner innenfor de ulike fagområdene. For de kommunale bibliotek blir det viktig å formidle forespørslene både til institusjoner innenfor det fungerende biblioteknettverket, men de må også ha nær kontakt med næringsorganisasjoner. Mange brukere kan ikke benytte de tradisjonelle bibliotektjenestene. Av ulike grunner er det behov for å yte spesialtjenester. De av kommunens innbyggere som ikke ved egen hjelp kan komme til biblioteket, bør ha tilgang på bibliotektjenester gjennom oppsøkende tjenester. Bibliotektjenester er en kommunal tjenesteyting som kan samordnes på tvers av etatsgrenser. samordnes. De gruppene det her gjelder, har ofte problem med å kunne delta på kulturarrangement og vil derfor ha et spesielt behov for den kulturelle stimulans litteratur kan gi til en bedre livsstandard. De kommunale bibliotekenes tjenesteytelser er avhengige av et nært samarbeid med mange ulike etater og institusjoner. Det er nærliggende å nevne disse: — Når arbeidsmarkedsetaten setter i gang opplæringstiltak, øker etterspørselen umiddelbart på bibliotekene, enten det gjelder studielitteratur, teknisk utstyr eller lokaler. Hvis biblioteket er forberedt på denne etterspørselen, kan det planlegge sin drift ut fra dette, og brukerens behov kan lettere tilfredsstilles. — Innbyggernes behov for informasjon fra det offentlige og kommunens, fylkeskommunens og statens behov for formidling av informasjon til kommunens innbyggere krever at folkebiblioteket er godt informert om den aktiviteten som foregår i de ulike etatene. På samme tid er biblioteket så nær mottakerne at de ofte kan formidle brukernes behov for informasjon til dem som produserer denne. — Bibliotekets tjenester til personer som selv ikke kan oppsøke biblioteket krever et nært samarbeid med de av kommunens medarbeidere som har kontakt med disse. Det vil ofte være helse- og sosialtjenesten. - Informasjonstjenester til de små og mellomstore bedrifter i kommunene nødvendiggjør også et nært samarbeid med både disse brukerne, men ikke minst med kommunens tjenesteapparat overfor disse, så som nærings- og tiltakskonsulenter. Mange kommuner har i dag et svært desentralisert biblioteksystem med flere folkebibliotekavdelinger og et skolebibliotek i hver skole. Med små ressurser fører dette ofte til at alle avdelingene har små ressurser, og det finnes i slike tilfelle ingen sterk enhet i kommunen som kan forsyne de andre med tjenester. Kommunene må våge å ta opp spørsmålet om å legge ned ineffektive avdelinger og heller satse på andre former for bibliotektjenester og litteraturformidling. Egne barnefilialer, gjerne i samarbeid med skolen, kan være gode løsninger. Bokbusser er en effektiv måte å nå ut til folk der de bor og virker. Bussene er fleksible, de kan endre rutene og forandre innhold i materialsamlingen i tråd med etterspørsel i det området de betjener. nadene er ofte for høye for en enkeltkommune. Mange kommuner har etablert interkommunale samarbeidsløsninger som gjør at bussen kan bli godt utnyttet til en overkommelig pris for hver kommune. I Hordaland har en mange gode eksempler på dette, og det har gitt erfaringer som flere kan dra nytte av. Teknisk driftsansvar er i flere tilfelle lagt til et lokalt busselskap. I forbindelse med diskusjonen om endringer i organisasjonsmodeller for kommunesektoren vil det være naturlig at kommunene ser på bibliotekenes plassering i det kommunale systemet. Det viktigste er å plassere bibliotektjenesten i kommuneorganisasjonen slik at den på en effektiv måte kan få gjennomført de oppgaver som biblioteklov og lokale myndigheter pålegger den. Bibliotektjenestene er en type tjenester som er direkte brukerrettede mot alle innbyggerne i kommunen. I tillegg har den viktige støttefunksjoner for å oppnå mål som formidling av lokal informasjon, tjenester til spesielle grupper og som pedagogisk hjelpemiddel for skolen. Folkebibliotekene er i de fleste kommuner i dag en del av kulturetaten. Bibliotekene har og må ha et nært samarbeid med flere etater i kommunen. Utvalget har drøftet bibliotekenes plassering i kulturetaten ut fra bibliotekenes behov for en bred kontaktflate til andre etater. Det er viktig at den organisasjonsmessige plassering ikke medfører en innsnevring av bibliotekenes oppgaver overfor andre kommunale ansvarsområder. Utvalget er kjent med forslaget til ny kommunelov. Etter dette forslaget vil hver kommune få en stor grad av autonomi med hensyn til forvaltningsmessig plassering av virksomheter. Etter utvalgets mening er det derfor ikke aktuelt å anbefale en bestemt organisatorisk modell. Bibliotekenes organisatoriske plassering i kommunene vil være avhengig av hvilke oppgaver hver enkelt kommune velger å tillegge sitt bibliotek. Bibliotekenes kompetanse på kultur- og informasjonsområde vil mange kommuner finne å være nyttig i kommunens forskjellige virksomhetsområder. Bibliotekets oppgaver må da gjenspeiles I den plassering biblioteket får i kommunens organisasjon. Og dette vil få betydning for den interne organiseringen av bibliotektjenesten i kommunene. En realisering av grunnskolens bibliotektanke betyr en kvalitetsheving av norsk skole. kommuner. Eksempler fra bl.a. Bergen viser hva som kan gjøres: - I samarbeid med Bergen Lærerhøgskole er det satt i gang kurs (/2-års enhet) i bibliotekarbeid, og mange lærere har benyttet seg av dette. — Resultatet er at % av Bergens-skolene har kvalifisert bibliotekansvarlig. Målet er 100 pst. dekning, et realistisk mål ut fra dagens intensivering innenfor skolebiblioteksektoren. (Alle skoler har samlingsstyrere for skolebiblioteket, men % er ikke kvalifiserte — ennå.) - Skolene har fått ekstra tidsressurs, og dessuten har noen skoler kunnet avgi ressurser innenfor egne rammer. Resultatet er merkbart. Elevene betrakter biblioteket som en naturlig del av skolen, lærerne bruker biblioteket som en integrert del av undervisningen. Biblioteket er ikke bare boksamling; avisutklipp, elevarbeider, lærernes kompendier/oppgaver er også tilgjengelige. I dag har alle samme rett til utdanning. Men selv om like utdanningsmuligheter er lovfestet, er det stadig barn som har hatt bokhyller innen rekkevidde, som dominerer universiteter og høyskoler. Hjem med egne bokhyller vil lettere kunne motivere barn til å soke kunnskap enn bokfattige hjem. Denne skjevheten er den viktigste grunn til at alle barn må ha tilgang til bøker på det stedet der de oppholder seg daglig, nemlig på skolen. Skolebiblioteket er den art bibliotek som samtlige norske borgere kommer i kontakt med. Et godt skolebibliotek samlingsmessig og personellmessig er en forutsetning for fremtidig bibliotekbruk. Skolebiblioteket danner således grunnlaget for en effektiv utnyttelse av biblioteknettverket til individuell og samfunnsmessig kompetanseoppbygning. Skolebiblioteket er en del av skolens pedagogiske arbeid og for skolens målsetning i å fremme skriftkultur og leseglede. Disse oppgavene som både er rent interne, som støtte til undervisningen, og som skal gi elevene kunnskap og kulturelle stimulanser, må gi seg utslag i hvordan biblioteket er organisasjonsmessig plassert i skolen og i kommunens totale bibliotektjeneste. Skolebibliotektjenesten må være en lovfestet oppgave for kommunene. Det må gis uttrykk for skolesektorens ansvar for egen bibliotektjeneste i grunnskoleloven. munens biblioteksystem, og at de dermed er en del av det norske biblioteknettverket. Monsterplanen av 1987 definerer skolebibliotek slik: Skolebiblioteket omfatter alle typer lærebøker, medier og materiell som brukes i læringsarbeidet, og skjønnlitteratur og faglitteratur til studiearbeid og fritidslesning. Også faglitteratur som lærerne trenger for å planlegge undervisningen sin, er en del av biblioteket. Til skolebiblioteket hører dessuten ef Born ef nødvendig for Å bruke læremidlene. Utvalget vil uttrykke stor bekymring over tilstanden for grunnskolebibliotekene. Bibliotekene har få bøker og liten bemanning. Opplæring i bruk av biblioteket blir ofte forsømt. Bibliotekenes innkjøpsbudsjetter må styrkes. I 1989 ble det benyttet kr. 54,24 pr. elev til innkjøp til skolebibliotekene, inkludert undervisningsmidler. Den gjennomsnittlige utsalgspris for barne og ungdomsbøker var i 1989 kr. 96,00. Det betyr at det ble bevilget penger til innkjøp av % bok pr. elev i 1989. Det må satses på skolebibliotekenes samlinger for å få samlingene opp på et nivå som gjør dem store nok til at elevene har reelle valgmuligheter og kan finne bøker som engasjerer og er tilpasset den enkeltes leseferdighet. Tilveksten av nye bøker må være så stor at elevene får tilgang på den nye norske produksjonen av barne- og ungdomslitteratur. Skolebibliotekets opppgave som et pedagogisk redskap fordrer i tillegg til skjønnlitteraturen samlinger av faglitteratur og annet undervisningsmateriell som er tilpasset undervisningen. På samme måte som lærebøker revideres, må også disse samlingene kontinuerlig bygges opp i tråd med det behov skoens undervisningspersonale har. I likhet med all bibliotekvirksomhet kan ikke disse bibliotekenhetene yte tilstrekkelige tjenester alene. De må inngå i et samarbeid med kommunens folkebibliotek og evt. andre skolebibliotek. Utvalget foreslår at skolebibliotekene blir en del av kommunens totale bibliotekvirksomhet. Folkebiblioteket har spesialkompetanse på drift og utvikling av bibliotektjenester. Biblioteksjefen får som sitt ansvar å sørge for at de totale bibliotekressursene i kommunen blir forvaltet og utnyttet på best mulig måte. Det kommunale biblioteket yter bibliotektjenester til innbyggerne enten gjennom folkebibliotekavdelinger eller spesialbibliotek som f.eks. bibliotek i grunnskolen. Skolen vil fortsatt ha muligheter til å styre virksomheten i egen skole gjennom avtaler med folkebiblioteket. vicenivå blir avhengig av de kommunale rammebevilgninger, skolens egen prioritering av tjenesten og folkebibliotekets evne til å utnytte de samlede ressursene. Skolen har behov for et skolebibliotek som yter tjenester ut fra de behov som finnes for bibliotektjenester til det pedagogiske arbeidet i skolen. Flytting av driftsansvaret fra skolesektoren til folkebiblioteket må ikke føre til at skolens eget ansvar for bibliotektjenesten forsvinner. Skolen må selv foreta de nødvendige prioritering av de tjenester de ønsker av biblioteket. Disse tjenestene kan da kjøpes fra folkebiblioteket. Det gir skolen et eget ansvar for prioritering og mulighet til å styre virksomheten i den retning de onsker. Folkebiblioteket har ansvar for bibliotektilbud til alle innbyggerne, inkludert barn i grunnskolealder. I mange tilfelle vil det være naturlig å legge noe av folkebibliotektilbudet til skolen for å utnytte de samlede ressursene som folke- og skolebibliotekavdelingen har, men også fordi skolen ofte er et kultursentrum i bygdene og at en nå går over til hel: dagsskoletilbud. Det er en utfordring for bibliotekene a tilby barna et godt bibliotektilbud i den tiden de oppholder seg på skolen. Etter hvert som skoledagen blir lenger, vil elevene oppholde seg lenger i skolens bibliotek. Heldagsskoletilbud til alle barn vil bibliotektjenestene på skolene til nyttige virkemiddel i arbeidet for å skaffe alle barn et nært forhold til bøker og kunnskapstilegnelse gjennom bruk av biblioteket. Skolen stiller krav til tjenestens kvalitet Oppfylling av disse kravene vil det være biblioteksjefen som får ansvar for. Personale og materialsamlinger blir da en del av kommunens totale bibliotekressurs som biblioteksjefen har administrativ myndighet overfor. Undersøkelser viser at norske studenter i liten grad benytter bibliotek i sine studier. Bruk av bibliotek er ofte en vanesak, og det er sannsynlig at en av grunnene til den manglende bruken av bibliotek som kunnskapsbank, er manglende opplæring fra grunnskolen av. En annen grunn er selvsagt også den at mange norske skoleelever ikke har hatt et bibliotek i sin skole som de har kunnet benytte. Dette er en situasjon som må endres. Resultatene vil ikke vises med en gang, men oppnår vi at norske studenter I framtiden vil gjøre seg nytte av bibliotekene på en mer aktiv måte, vil sannsynligvis det norske kunnskapsnivået høynes betraktelig. De norske grunnskolebibliotekene har hatt minimal bemanning, og uten et personale kan en heller ikke forvente at undervisning i bibliotekbruk har vært prioritert. mener at dette er en oppgave som bør prioriteres. Gode undervisningsopplegg og kurs for bibliotekansatte som kan stå for en slik oppgave bør være en prioritert oppgave for fylkesbibliotekene. En kan ikke forvente at hver kommune bygger opp kompetanse på dette området. Bibliotekundervisningen vil ha både elevene og lærerne som målgrupper. Bibliotekene i videregående skole har store kvalitetsvariasjoner — fra et par hyller med bøker til store boksamlinger med kvalifisert personell. Fylkenes økonomi er avgjørende, og selv om bibliotek også i videregående skole er lovfestet, er de lavt prioritert mange steder. Det må en politisk holdningsendring til. Vi er ikke så vant til å tenke skolebibliotek som en selvfølgelig del av undervisningen, men det er en side som må tillegges større vekt. Informasjonsflommen, stadige historiske og politiske endringer og teknologiske nyvinninger gjør at lærebøker foreldes fortere enn før. Vår tid stiller krav til en selvstendig og fleksibel arbeidskraft med evne til læring, og her er skolebiblioteket en viktig del av den nødvendige treningen. For unge mennesker i 16-19-årsalderen er det spesielt viktig at evnen til selvstendig arbeid videreutvikles. (I dag er det eksempler på at elever i videregående skole kommer tilbake til sin ungdomsskole og ber om å få bruke biblioteket der, fordi de til sin forbauselse ikke finner tilsvarende tilbud i den videregående skole de går på) Skolebiblioteket skal dekke de behov elevene har for faglig støtte i skolearbeidet. Men fagkunnskap er ikke nok. T-åringen og Iråringen har riktignok ulike leserbehov, men felles for dem er trangen til å hore/lese den gode historien, til å få kjennskap til andres liv — et udefinert ønske om å forstå mer av verden. Her kommer skjonnlitteraturen inn, og den må også være tilgjengelig i det gode skolebibliotek. Stadig større deler av ungdomskullet går i videregående skole, og på slutten av skoletiden har elevene stemmerett. For 16-19-åringer er det spesielt viktig at evnen til selvstendig arbeid videreutvikles. Vi ønsker et demokrati med en ikke-manipulerbar befolkning, vi trenger opplyste menneker som kan sile ut infomasjon, og som har evnen til å foreta etiske og politiske valg. Skolebiblioteket burde være skolens hjerte og stedet som gir både kunnskap, innsikt og opplevelse. Fagstoff og skjønnlitteratur skal stå der og friste elevene, men da må bøkene være tilgjengelige og kvalifisert personale må finne det rette stoffet. Dette forutsetter: og skolefolk til bibliotekfunksjonen i skolen. — Biblioteket skal — i likhet med skolen — være både kunnskapssentral og kulturformidler. — Elevene skal lære at biblioteket: sentlig faktor i formidling av kulturarven — er en moderne informasjonssentral (f.eks. bruk av data-teknologi) og del av et nettverk. 2. — tilgjengelighet, dvs. — faglig bistand (fagbibliotekar eller lærer med tilleggsutdanning) — en viss bokstamme med mulighet for tilvekst. I lov om videregående opplæring er det slått fast at fylkeskommunen skal sørge for bibliotektjeneste i skolene. Det er stor variasjon mellom fylkene i hvor stor grad bibliotektjenesten i skolene blir prioritert. Men undervisningsplanene forutsetter bruk av bibliotek. Dette skjer ofte gjennom det lokale folkebiblioteket som yter tjenester som kan benyttes av både elever og lærere. De videregående skolene er en del av fylkeskommunens ansvar mens folkebiblioteket og grunnskolebiblioteket er en kommunal virksomhet. De videregående skolenes tilknytning til det nasjonale biblioteknettverket bør gå gjennom det lokale folkebiblioteket for å oppnå en best mulig servicegrad nærmest mulig brukerne. Utvalget ser det som viktig at bibliotektjenesten i den videregående skolen blir lovfestet i en ny generell biblioteklov, med ansvaret for tjenesten plassert hos fylkeskommunen. Det må presiseres nødvendigheten av samarbeid mellom videregående skolers bibliotek og det lokale folkebiblioteket og skolenes tilknytning til det nasjonale bibliotek nettverket. ter krav om samarbeid med det lokale folkebibliotek. De videregående skolene er ikke rene lokale skoler som kun dekker en kommune eller lokalsamfunn. Deres fagtilbud gjør de til regionale institusjoner som i større eller mindre grad har elever fra mange kommuner. Deres forvaltningsmessige tilknytning er til fylkeskommunen. Bibliotektjenester i den videregående skole kan mer sammenlignes med et fagbibliotek i en høyere utdanningsinstitusjon. Her er biblioteket en ren støttefunksjon for undervisningen og elevenes og lærernes arbeid med fag og prosjekter. Bibliotekene bygges opp omkring skolens linjer og fagtilbud. I tillegg bør biblioteket i videregående skole kunne tilby et kvalitetsutvalg av skjønnlitteratur som ledd i elevenes personlighetsutvikling. Disse bibliotekene har ikke noen forvaltningsmessig tilknytning til de bibliotek de har i sitt nærmiljø. Fylkeskommunen har kun ansvar for bibliotektjenester i egne institusjoner. Fylkesbiblioteket kan i liten grad kalles et bibliotek, i den forstand at det er knyttet til et kommunalt bibliotek som utfører de vanligste bibliotekfunksjonene. Et hvert bibliotek må fungere i et nettverk for å kunne utføre de tjenester som de er pålagt Det vil derfor være naturlig å knytte bibliotekene i den videregående skolen nært opp til det lokale folkebibliotek. For elever og lærere kan det i noen tilfeller være det samme om tjenestene er hentet fra eget skolebibliotek eller et bibliotek i nærmiljøet. Men for å stimulere aktiv kunnskapssøken og øve opp g0de bibliotekvaner er det nødvendig å ha en basissamling i tilknytning til den daglige læresituasjonen, dvs. på selve skolen. For de ansatte på skolebiblioteket vil det være en stor fordel å være en del av et større fagmiljø, og for personalet på folkebiblioteket vil det gi muligheter for å få arbeidsoppgaver som er mer varierte enn det en ellers vil ha. For begge bibliotekenhetene vil det være av stor betydning at en kan se de felles ressursene når det gjelder personale og materiale som en enhet. Utvalget vil presisere at ansvaret for at det finnes tilstrekkelige ressurser til bibliotektjenestene i den videregående skolen, ligger til fylkeskommunen. Kjøp av tjenester og samarbeid med det lokale folebiblioteket må skje på en slik måte at samarbeid med skolens personale og seksjonsledere er så godt at bibliotektjenestene blir utformet i tråd med skolens ønsker. midle den kompetansen den sitter inne med, til andre deler av lokalsamfunnet, som f.eks. forvaltning og næringsliv. Driften av bibliotekene i den videregående skolen kan i mange tilfelle løses ved at skolen kjøper bibliotektjenester fra folkebiblioteket i kommunen. Skolen må definere tjenestens omfang og hvilke tjenester som skal ytes på skolen, og hvilke tjenester som kan utføres på folkebiblioteket. Fylkeskommunens eget bibliotekorgan: fylkesbiblioteket, må ta seg av oppfølging av de samarbeidsavtaler som blir opprettet, og være det organ som ser til at tjenestene blir utført på en tilfredsstillende måte. Fylkesbiblioteket opptrer da på vegne av fylkesskolesjefen. Fylkesbiblioteket vil i tillegg se til at de tjenester bibliotekene i den videregående skolen har behov for, og som det lokale folkebibliotek ikke kan tilfredsstille, blir dekket fra andre bibliotek. Drift av statlige, fylkeskommunale og kommunale bibliotek har hittil vært finansiert av offentlige midler. Bibliotekene har fungert som en fellesressurs for alle som har hatt bruk for dem. De aller fleste bibliotek i Norge har vært finansiert direkte eller indirekte av det offentlige, og de få privatfinansierte bibliotek som har deltatt i det organiserte biblioteksamarbeidet, har også bidratt med sine ressurser i lånesamarbeidet uten noen særskilt godtgjørelse. Offentlig ressursknapphet, teknologiske endringer og nye tjeneste- og medieformer har aktualisert spørsmålet om finansieringen av bibliotekene kan eller bør endres. Grenselinjene mellom kommersielle tjenester og offentlige tjenester har blitt mindre tydelige enn tidligere. Det er ikke ønskelig å opprettholde offentlig finansierte tjenester dersom tilsvarende tjenester kan drives bedre og mer effektivt på kommersiell basis. Bruk av bibliotekenes samlinger har hittil vært en rettighet for enhver uten direkte økonomisk belastning knyttet den enkeltes bruk. At utlån fra biblioteket ikke er avgiftsbelagt, innebærer både en høyere utnyttelsesgrad og en jevnere fordeling i befolkningens bruk av fellesressursene enn hva en ville ha fått ved en avgiftsbelegging av dette godet. Siden befolkningens bruk av bibliotekene er en aktivitet med positive virkninger, ikke bare for den enkelte bruker, men for samfunnet som helhet, kan vi si at det er i samfunnets interesse at utnyttelsesgraden av materialet blir høyest mulig. regne med at fri tilgang til lån av materiale bidrar til en optimal bruk av de fellesressurser som det norske samfunn disponerer på dette området. Også ut fra slike hensyn ser utvalget det som viktig å opprettholde grunnprinsippet at fri adgang til utlån fra bibliotekenes samlinger skal være en rettighet for den enkelte samfunnsborger, slik utvalget har tatt til orde for i forslaget om en ny generell biblioteklov. Offentlige ressurser til finansiering av bibliotekdrift vil imidlertid være begrenset i den forstand at bibliotekenes ressursbehov må konkurrere med andre gode formål over de offentlige budsjettene. Samfunnsøkonomiske prinsipper for fornuftig ressursbruk tilsier derfor at grunnprinsippet om fri adgang til utlån må vurderes i forhold til ulike brukerbehov for å sikre at bruken av ressursene som blir tilført bibliotekene, blir mest mulig effektiv i forhold til bredden i det samlede bibliotektilbudet. Det er to typer vridningseffekter som kan hindre en samfunnsøkonomisk effektiv utnyttelse av fellesressursene: Den ene typen vridningseffekt er knyttet til faren for at tilbudet blir for selektivt, i den forstand at en for høy andel av ressursene blir brukt for å oppnå en høy dekningsgrad på litteratur med høy bruksfrekvens på bekostning av bredden I tilbudet. For materiale som er sterkt etterspurt (som f.eks. sterkt etterspurte bestselgere og pensumbøker), er det alminnelig akseptert at det finnes en viss rasjonering av bibliotekets behovsdekning i form av ventetid (køer) og forkortet lånetid. Den andre typen vridningseffekt gjelder faren for at for mye tid og andre ressurser kan bli brukt til å tilfredsstille individuelle informasjonsbehov som ikke kan sies å ha særlig interesse for andre brukere av biblioteknettverket. Utvalget har derfor foreslått at bibliotekene må ha adgang til å kunne ta betaling/kostnadsrefusjon for særskilte tid- og kostnadskrevende tjenester med sikte på individuelle, spesielle informasjonsbehov. En praksis i denne retning har i noen grad blitt etablert i enkelte fag- og forskningsbibliotek som i begrenset utstrekning har tatt betaling for kopier eller viderebelastet utgifter knyttet til søking i databaser og lignende tjenester. En vesentlig del av disse inntektene har kommet fra bedrifter og andre organisasjoner med kommersielle inntekter. Det har her vært en markedsorientert tilpasning gjennom en økonomisk avveining hos kjøperen av tjenestene mellom de forskjellige utgifter knyttet til alternative muligheter for å fremskaffe samme informasjon. til kommersielle virksomheter og vist at enkelte bibliotek har et visst inntektspotensial ved å prisbelegge slike tjenester. Slike inntekter forutsetter imidlertid en offentlig finansiering av de fleste tjenester fra disse bibliotekene, og en slik modell kan heller ikke overføres direkte til andre bibliotek for tjenester til enkeltpersoner eller til ikkekommersiell virksomhet. Marginale inntekter som kan oppnås i bibliotek som representerer en spisskompetanse innen et fagområ de, vil aldri oppnås av flesteparten av norske bibliotek. Utvalget vil anta at et spørsmål om å prislegge denne typen tjenester kan bli aktuelt også for mindre bibliotek, hvis bredden i tjenestetilbudet øker i forhold til næringsliv og andre brukere som vil stille krav om høy servicegrad og raskt utførte tjenester. De prinsippene som foreslås, vil gi adgang til dette, men utvalget vil imidlertid advare mot at avgiftsbelegging av slike tjenester blir innført uten at det har vært foretatt en analyse av i hvor stor grad avgiftene fører til inndekning av marginalkostnadene. For bibliotek som utfører slike tjenester i svært begrenset omfang, vil det neppe være regningssvarende å etablere et eget system for betaling. Brukerbetaling kan ikke bli noe mål i seg selv, men kan forsvares dersom det bidrar til en mer effektiv bruk av de totale ressursene og fremmer de målsetninger som ligger til grunn for samfunnets satsning på bibliotekområdet. Dette vil kunne gjelde for marginalinntekter fra virksomhet av den typen vi har pekt på ovenfor. Utvalget regner det imidlertid som urealistisk at noen vesentlig del av bibliotekenes virksomhet kan finansieres med avgifter på bruken av bibliotekenes materiale eller tjenester. Diskusjonen omkring spørsmålet om avgiftsbelegging av bibliotekenes tjenester har i noen grad blitt knyttet sammen med diskusjonen om kostnadsrefusjon for fjernlånstjenester. Utvalget vil presisere at spørsmålet om finansiering av fjernlånstjenester må skilles fra spørsmålet om brukerrefusjon for spesielle informasjonstjenester. Det er viktig å sikre en finansiering av fjernlånstjenester som gir en optimal bruk av bibliotekressursene. Etter utvalgets vurdering vil ikke en generell prising av fjernlånstjenester og innforing av utgiftsrefusjon mellom bibliotekene bidra til dette. menheng med at det ikke gis kompensasjon til ansvarsbibliotekene (jfr. avsnitt 5.8.1). Dersom kompensasjon til bibliotek som mottar en relativt stor andel av fjernlansbestillingene, skal dekkes ved avgifter på slike lån, vil det føre til en komplisert administrasjon, og en vesentlig del av kompensasjonen vil bli betalt over offentlige budsjetter. Utvalget mener det er uheldig at en velger ordninger hvor kompensasjon knyttes til den enkelte lånetransaksjon innenfor et biblioteknettverk som bør vurderes som en helhet. Det er ønskelig å gi direkte kompensasjon til ansvarsbibliotekene for å dekke de merutgifter ved tjenester til biblioteknettverket som moderinstitusjonen ikke har en naturlig interesse å tildele ressurser. Ordningen med kompensasjon til ansvarsbibliotekene er en klart bedre og administrativt mer effektiv ordning enn avgifter på hver enkelt lånetransaksjon. Det vil imidlertid være en forutsetning for en slik ordning at gruppen av ansvarsbibliotek utvides til å omfatte andre sentrale emnegrupper enn i dag. Dersom denne ordningen skal utbygges til et bibliotekpolitisk virkemiddel, vil det etter utvalgets oppfatning være nødvendig å utvide ordningen slik at den også omfatter humanistiske og samfunnsfaglige områder i tillegg til de nåværende syv ansvarsbibliotek. Men det er av betydning for biblioteknettverket om en slik kompensasjon knyttes til samlingsoppbygning innenfor et område, eller om kompensasjonen knyttes til de tjenester som faktisk blir utført innenfor gruppen av ansvarsbibliotek og andre bibliotek med sentrale og ressurskrevende fellestjenester. Et annet alternativ til en slik kompensasjon for fellesoppgaver er å knytte kompensasjonsordninger til netto fjernlån (som utlån) over et visst nivå og overlate til Bibliotekdirektoratet å fordele de statlige midler som gis for å sikre at biblioteknettverket fungerer på optimal måte. Kompensasjon for fjernlån bør begrenses til bibliotek med relativt omfattende utlån til andre bibliotek. Fjernlån på et rimelig minimumsnivå bør ytes uten særskilt kompensasjon av alle bibliotek. Etter utvalgets oppfatning vil en slik kompensasjon knyttet til faktisk forbruk av bibliotektjenester være den ordning som vil gi best effekt for det samlede bibliotekvesen. av sin bibliotektjeneste uten at en får uklare bevilgningskanaler, og en vil derved kunne styrke den gruppen av ansvarsbibliotek som har påtatt seg spesielle forpliktelser for biblioteknettverket, i den utstrekning disse bibliotekene blir brukt. Utvalget ser behovet for en klarere grenseoppgang mellom de forskjellige former for bibliotekenes tjenesteytelser og legger vekt på at finansieringen av de enkelte tjenester må sikre et ønskelig kvalitetsnivå til en rimelig omkostning. Formidling av kunnskap og kultur i alle aktuelle medieformer som tidsmessige bibliotek skal tilby, og som i praksis blir formidlet gjennom en rekke forskjellige kanaler, kan skje som: — lån. Dette er den vanlige formidlingsformen i bibliotekene. = salg. Bibliotekvirksomheten er normalt en positiv supplering til bokhandelens salg, og bibliotekene har normalt begrenset sitt salg til publikasjoner som har vært vanskelig å omsette gjennom kommersielle kanaler. — utleie i mer eller mindre kommersielle former. Utleievirksomhet forutsetter opphavsrettslig samtykke. Bibliotekene bør ikke konkurrere med kommersiell virksomhet, men det er et alvorlig problem at mye materiale av informativ og kulturell betydning ikke blir tilgjengelig gjennom kommersiell utleie. — betalte tjenester som gir en varierende dekning av faktiske utgifter. I beskjeden utstrekning har bibliotekene gitt slike tjenester innenfor informasjonsformidling. En rekke bibliotek har forutsetninger for å gi et positivt bidrag til norsk kompetanseutvikling, og mangelen på tilbud med god kvalitet på dette området er en utfordTing for bibliotekene. — ubetalte tjenester. Normalt er informasjonstjenester 0.1 fra bibliotekene ubetalte tjenester, men svak finansiering av slike tjenester har fort til at dette tilbudet i de fleste bibliotek ikke er utviklet slik det bor være i et samfunn som må basere seg på kunnskap og informasjon som et grunnlag for videre vekst. Det er viktig at alle disse formidlingsformer bidrar til en mest mulig effektiv bruk av de totale ressursene i det norske samfunn, og at bibliotekene bidrar til det gjennom et samspill med øvrige formidlingskanaler. i salg av materiale i konkurranse med bokhandel og andre kommersielle omsetningskanaler for de medieformer som inneholder ulike former for informasjon. Salg i bibliotekene er begrenset til publikasjoner som normalt ikke omsettes kommersielt. Det kan imidlertid være en aktuell arbeidsoppgave for bibliotekene å formidle bestillinger på bøker og lignende i forbindelse med informasjonstjenester. Det er heller ikke en naturlig arbeidsoppgave for bibliotekene å drive utleie av materiale i konkurranse med kommersielle utleiere som en blant annet finner i videobransjen. Tilbudene for utleie av forskjellige medieformer som bl.a. videogrammer er normalt begrenset til underholdningsmateriale som det er lett å leie ut, og det er liten bredde i tilbudene som normalt er tilgjengelig. Det er derfor et problem at kommersielle videoutleiere f.eks. sjelden kan tilby filmer av kulturhistorisk verdi eller programmer med informativ karakter. Dette er imidlertid et materi ale som er godt egnet for formidling gjennom bibliotekene. Det er en kulturpolitisk viktig oppgave å f et videotilbud som har en større bredde og kvalitet enn det som tilbys gjennom kommersiell videoutleie. Det er ønskelig at bibliotekene kan tilby videogrammer med pedagogisk og kulturhistorisk verdi som supplerer tilbudet fra eksisterende kommersielle omsetningskanaler. Det er videre ønskelig at en del av det materiale som er produsert som programmer for NRK, også kan gjøres tilgjengelig for publikum gjennom bibliotekene. En kan imidlertid ikke regne med at bibliotekene kan benytte slik tilbud som grunnlag for inntekter av betydning. Opphavsrettslige forhold begrenser muligheten til å foreta utleie av musikkverk og filmverk. En rekke programmer vil kunne lånes ut fra bibliotekene, men kan av opphavsrettslige grunner ikke leies ut uten særskilt avtale med opphavsmannen. Utvalget mener det vil være viktig å få etablert vederlagsordninger som gjør det mulig å få et bedre tilbud av andre typer medier enn bøker. Slike medier kan være basert på lyd- og bildeopptak, men også former for fulltekstdatabaser med materiale som ellers er tilgjengelig i trykt form som aviser og tids skrifter. Opphavsrettslige problemer knyttet til slikt materiale har begrenset muligheten for å utnytte slike nye former for informasjonsformidling. materiale, for å utvide ordningen til nye medieformer. Utvalget mener at gratis utlån skal være det normale i alle bibliotek. (Se utvalgets drøfting i avsnitt 62.6.) I den utstrekning opphavsretten gjør det mulig å bruke fellesressurser i bibliotek, er det en rimelig tjeneste. Avgifter knyttet til enkelte andre medieformer enn trykt materiale vil lett hindre en optimal utnyttelse av materiale som det er ønskelig blir utnyttet best mulig. Normalt vil bibliotekene distribuere materiale som det er i samfunnets interesse blir gjort tilgjengelig for flest mulig. Utvalget ser liten mulighet for å knytte finansieringen av ordinær bibliotekdrift til avgifter på bruk av materiale i bibliotekene. Utvalget har derfor foreslått at en generell biblioteklov skal fastsette at alle former for bibliotekmateriale som er anskaffet for offentlige midler, i prinsippet skal være tilgjengelig for enhver. Loven skal også fastsette at bortsett fra materiale som blir anskaffet med sikte på å dekke rent individuelle informasjonsbehov, skal alt materiale kunne benyttes uten særskilte avgifter til biblioteket. Avgifter på bibliotekbruk bør etter utvalgets oppfatning begrenses til tjenester hvor den spesifikke tjenesten til en enkelt bruker ikke har generell interesse for andre brukergrupper, og til tjenester med høye kostnader hvor det ikke foreligger noen samfunnsmessige interesser som gjør det rimelig at det dekkes av offentlige midler. Det er viktig at en eventuell innføring av avgifter på enkelte bibliotektjenester ikke hindrer rasjonalisering i bibliotekene. Det er problematisk å knytte avgifter til enkelte former for nye tjenester eller nye medier i bibliotekene. Utvalget har ovenfor nevnt som eksempel at søking i lover og forskrifter på Lovdata kan være rimeligere for enkelte bibliotek enn anskaffelse av en komplett og oppdatert samling av trykte utgaver nar slike sokinger ikke får et stort omfang, mens andre bibliotek med mer hyppig bruk av slikt materiale av økonomiske årsaker bør foretrekke å kjøpe trykte utgaver som gratis tjeneste og tilby søkinger på denne databasen som en avgiftsbelagt tjeneste (se også avsnitt 7.2) For å gi det enkelte bibliotek anledning til en optimal disponering av sine ressurser bør en derfor unngå å knytte avgifter til bestemte medie- eller tjenesteformer. Grunnprinsippet må være at bibliotekene skal gi informasjon gratis i den form som hvert enkelt bibliotek regner som rimeligst, og at avgifter begrenses til de former for informasjon som medfører større utgifter for biblioteket enn den rimeligste løsningen. kerne benytter fellesressurser og ikke rekvirerer tjenester som utelukkende har individuell interesse gjennom bibliotekene, bør slik bibliotekbruk ikke bli avgiftsbelastet. Avgifter på bibliotektjenester bor etter utvalgets oppfatning begrenses til de tilfelle hvor bibliotekene gir tjenester som også er kommersielt tilgjengelige, slik at det ikke skjer noen konkurransevridning, eller de tilfelle hvor bibliotekene formidler et materiale som det normalt ikke vil være interesse for å bruke som en fellesressurs i biblioteket. Avgifter på bibliotektjenester bør alltid bidra til en mest mulig effektiv utnyttelse av bibliotekmateriale og være knyttet til bruk av de alternativer som belaster biblioteket mest. Felles retningslinjer fra Bibliotekdirektoratet må sikre at avgifter ligger på samme nivå. Slike retningslinjer må også gi mulighet til å finne egnede løsninger i den utstrekning bibliotekenes informasjonstilbud inngår i et næringspolitisk opplegg for å utvikle bedrifter i et område eller innenfor en bransje. Mesteparten av bibliotekaktivitetene i Norge har hatt offentlig finansiering, og samarbeidet med privatfinansiert bibliotekvirksomhet har vært preget av at private bibliotek, hovedsakelig innenfor større industrikonserner, har hatt stor nytte av samarbeidet med de offentlige bibliotekene. Dette samarbeidet har vært basert på at alle parter har hatt gjensidig nytte av tjenester fra alle offentlige og private bibliotek. Etter utvalgets oppfatning er det ingen grunn til å endre dette samarbeidsmonsteret. I den utstrekning det er mulig å etablere fellesfunksjoner som dekker behov innenfor flere sektorer, slik tilfellet er med nasjonalbibliografiske tjenester, er det ønskelig å finne frem til samarbeidsformer hvor en fra offentlig side legger vekt på at basisinformasjon i nasjonalbibliografien skal være fritt tilgjengelig for enhver. Se for øvrig avsnittet om Nasjonalbiblioteket og nasjonalbibliografien, 7.4.5, i denne utredningen. Biblioteksentralen A.L. og Forlagssentralen LS. er mulige samarbeidspartnere for Nasjonalbiblioteket. Men det må være Nasjonalbibliotekets ansvar å forsyne bibliotekene med katalogdata og bibliografiske data. Etter utvalgets oppfatning vil det være eierne av Biblioteksentralen A.L. som har ansvaret for å utvikle den til en økonomisk konkurransedyktig virksomhet, og en finner det ikke naturlig at det skal være noen form for subsidiering av bibliografisk virksomhet utenfor Nasjonalbiblioteket. Bibliotek i Norge For kunnskap. I Sverige har et firma arbeidet for å etablere kontrakter med kommuner om drift av folkebibliotek. Foreløpig har en et altfor lite erfaringsmateriale til at en kan trekke konklusjoner om dette er en modell som kan overføres til Norge. I prinsippet vil ikke utvalget utelukke muligheten for at enkelte kommuner vil ha nytte av samarbeid med organisasjoner med en solid bibliotekfaglig kompetanse for å gi sine innbyggere en bibliotekservice av rimelig kvalitet. Men utvalget vil anta at det er vanskelig å etablere slike organisasjoner på forretningsmessig grunnlag uten at de totale utgifter til drift av et lokalt bibliotek vil stige. Et bedre alternativ kan være å styrke den bibliotekfaglige veiledning som gis til kommuner og andre med ansvar for bibliotekdrift. Det kan også være aktuelt å etablere samarbeidstiltak for flere kommuner når forholdene ligger til rette for slike fellesløsninger, eller eventuelt også å kjøpe forskjellige former for bibliotekservice fra andre, bedre etablerte bibliotek i området. Etter utvalgets oppfatning har en mulighet for å bedre bibliotekservicen i mange kommuner gjennom slikt samarbeid uten å belaste kommuneøkonomien for sterkt. I land som USA er private bidrag til bibliotekene av stor betydning for drift og oppbygning av bibliotekene. I Storbritannia er det også gjennomført større innsamlingsaksjoner som har hatt betydning for både store og mindre bibliotek. Skattereglene har hatt stor betydning når det gjelder denne type frivillige bidrag til bibliotekdrift. I en viss utstrekning har det også vært en tradisjon at et helt bibliotek, en bibliotekbygning eller en spesialsamling har fått knyttet donators navn til seg og fungert som et offentlig monument. Sponsoravtaler har i meget beskjeden utstrekning vært brukt i de norske bibliotekene. Enkelte spesielle samlinger har blitt konservert med bidrag fra interesserte selskaper. Utstillinger eller forskjellige markedsføringstiltak har dessuten fått støtte av selskaper eller grupper som har organisert bibliotekvener. Utvalget regner det ikke som realistisk at noen vesentlig del av norske biblioteks drift kan finansieres gjennom sponsoravtaler. Slik driftsstøtte vil rent unntaksvis komme i tillegg til offentlig finansiering til samlinger eller oppgaver som eventuelle sponsorer finner det fordelaktig å bli assosiert med. De færreste bibliotek kan regne med å finne sponsorer for deler av sin virksomhet. Utvalget regner det også som urealistisk at det foretas endringer av skatte- og arvelovene som vil tilgodese private donasjoner til bibliotekdrift. Foran har vi pekt på innkjøpsordningenes betydning for litteraturforsyningen. Kjernen i litteraturforsyningen til bibliotekene ma imidlertid ligge i innkjøpsbudsjettene. Støtteordningene må ikke bli noen sovepute for bibliotekeierne. Det må være deres oppgave å sørge for, over sine løpende budsjetter, at bibliotekene innenfor deres ansvarsområde har tilstrekkelige innkjøpsbudsjetter. Gjennom dem må det være mulig både å sørge for den løpende oppdatering av samlingene ved innkjøp av den nye litteraturen som utgis fra år til år, og til å fornye tapte eksemplarer av eldre litteratur. Her må det bygges ut tilstrekkelig depotkapasitet i biblioteksystemet for å sikre at også bøker som ikke lenger lagerføres av forlagene, kan erstattes i de enkelte bibliotek. Forlagenes rolle er også vesentlig. Det er viktig, særlig for fornyelsen av eldre litteratur, at forlagene kan lagerføre verdifulle bøker utover den tid de er aktuelle for salg. Dette er også en side av forståelsen mellom forlagsbransjen og de offentlige myndigheter. For å kunne oppfylle en slik forpliktelse, må forlagene få skattemessige og andre offentlige rammebetingelser som setter dem i stand til å lagerføre høyverdig litteratur over lengre tid. De senere års budsjettinstramninger har skapt alvorlige hull i biblioteksamlingene rundt om i landet. Det er her tale om et brudd i en løpende kulturdokumentasjon som kan gi varig skade hvis den ikke rettes opp. Nordisk folkebibliotekstatistikk viser at Norge bruker 24 kr. pr. innbygger pr. år til innkjøp av bøker og tidsskrifter, mens Sverige bruker 42 kr., Danmark 58 kr. og Finland 66 kr. Denne utviklingen må snus for Norges vedkommende. Det kreves derfor ekstraordinære tiltak i kombinasjon med en nivåhevning av bibliotekenes innkjøpsbudsjetter fra 1992. Utvalget vil tilrå en fireårsplan med ekstraordinære statlige bevilgninger som kan sette bibliotekene i stand til å rette opp de siste års mangler gjennom innkjøpsrabatter. Utvalget vil her peke på de tiltak som ble iverksatt i 198889 som et samarbeid mellom staten, forlagene og bokhandlerne for å sette kommunene i stand til å fornye bokstammen i grunnskolen. Et tilsvarende løft er nå nødvendig for bibliotekene. Utvalget mener at det burde være mulig å etablere en liknende rabattordning for bibliotekene innkjøp av norsk faglitteratur med sikte på å bidra til en styrking av bibliotekenes samlinger. slås begrenset til faglitteratur fordi det først og fremst er på dette området at tilveksten har vært lav. Dessuten omfattes faglitterære bøker ikke av de nåværende innkjøpsordningene. Ved å knytte en stimuleringsordning til en rabatt som innvilges ved kjøp, oppnår en at ordningen gir økt ressurstilførsel bare til de bibliotekene som selv øker sin innsats for å styrke samlingene. Dermed blir ordningen ingen sovepute som bidrar til ansvarsfraskrivelse. For at en slik stimuleringsordning skal ha noen effekt av betydning, bør den være av et visst omfang. Men det er også viktig å ta hensyn til at den årlig rabattrammen ikke blir brukt til å avlaste bibliotekenes ordinære innkjøpsbudsjett, og at midlene skal brukes til en variert samlingsoppbygging. Dette taler for at midlene fordeles over flere år. Se forslag i 8.2.24. Utvalget har i avsnitt 6.1.1.2 drøftet de or ganisatoriske utfordringene som bibliotekvesenet står overfor, og pekt på problemet med at norsk bibliotekvesen har mange og små enheter, og at det skjer en pulverisering av ressursene når disse skal fordeles på mange små enheter. tektilbud også i spredtbygde strøk med et lavt befolkningsgrunnlag. Dette er et viktig virkemiddel for utjamning av levekår. Utvalget har pekt på at bokbuss og annen form for mobil bibliotektjeneste er et effektivt virkemiddel for å øke tilgjengeligheten av bibliotektilbudet. Norge ligger på sisteplass i Norden når det gjelder mobil bibliotektjeneste (fr. avsnitt 5.2.4). Utvalget vil understreke at nettopp i Norge, som har et større innslag av spredtbygd bebyggelse enn de øvrige nordiske land fr. avsnitt 4.3), er det en rasjonell form for bibliotekdrift å satse sterkere på bokbussdrift. Det er fylkeskommunens ansvar å bidra til interkommunale samarbeidstiltak og å drive bokbuss i spredtbygde strøk av fylket. Det eksisterer i dag en statlige støtteordning for oppstarting av bokbussvirksomhet. Staten yter støtte til investering — kjøp av buss og til drift av bussen i den første femeårsperioden. Etter utløpet av denne perioden faller statsstøtten etter gjeldende ordning bort. Det er i kap. 6 pekt på at mange kommuner er reservert til å engasjere seg I bokbussdrift, spesielt når det ikke er lagt opp til en varig form for støtteordning. Etter utvalgets mening har bortfallet av ordningen med øremerkede statstilskudd til bokbussdrift uheldige konsekvenser for distribusjonen av bibliotektjenester. Det er et problem at de små kommunene, som vil ha størst nytte av det infrastrukturtiltaket som bokbussen representerer, også har det svakeste økonomiske grunnlaget for å engasjere seg i driften av bokbussen som en varig ordning. Ut fra hensynet til å skape bedre tilgjengelighet til bibliotektilbudet for de som har vanskeligheter med å oppsøke de stasjonære bibliotekenhetene, er det ikke vanskelig å argumentere for en permanent, statlig øremerket støtte til bokbussdrift. På den annen side er utvalget i mandatet pålagt å ta hensyn til prinsippene bak det nye kommunale inntektssystemet. Faste øremerkede statstilskudd er ikke i samsvar med de prinsippene som er bygget inn i dette systemet, og utvalget kan vanskelig unnlate å ta dette med i vurderingen av forslaget om permanent statlig støtte til bokbussdrift. Etter utvalgets oppfatning er dette et godt eksempel på den klassiske konflikten av kryssende hensyn som gjør seg gjeldende i spørsmålet om desentralisering av forvaltningsansvar, at statlig styring i form av øremerking fratar kommuner og fylkeskommuner den lokale autonomi med muligheter for egne prioriteringer som er innebygd i rammeoverføringene. Nå finnes det flere eksempler på at prinsippene om å unngå øremerkede tilskudd blir fraveket for områder hvor en fra statlig hold en ser det som særlig viktig å opprettholde egne tilskuddsordninger og stimuleringstiltak. Dette gjelder f.eks. de statlige tilskudd til drift av barnehager. Utvalget mener imidlertid at det ikke er aktuelt å foreslå en ordning med faste normerte tilskudd til bokbussdrift, hvis prinsippene bak inntektssystemet skal opprettholdes for biblioteksektoren. En ordning basert på normerte tilskudd etter faste satser i forhold til omfanget av bokbussdriften, ville føre til at omfanget av støtteordningen ville påvirkes av aktiviteten og gi et usikkert budsjetteringsgrunnlag fra statens side. Etter utvalgets mening bør det være mulig å gi en rammebevilgning som bibliotekdirektoratet kan disponere til tiltak som kan bidra til en bedre distribusjon av bibliotektjenester. En slik rammebevilgning kan fordeles mellom fylkene etter nærmere fastsatte kriterier. Fylkesbibliotekene gis dermed et økonomisk grunnlag som det kan tas hensyn til i planlegging av infrastrukturtiltak på lokalt nivå. I fordelingsnøkkelen av en slik rammebevilgning vil det være mulig å legge inn særskilte hensyn til fylker med høyt innslag av spredt bebyggelse og lavt folketall. Utvalget vil også peke på at en slik rammebevilgning kan tilgodese andre tiltak enn bokbussdrift, og dermed gir det mulighet for en viss fleksibilitet i prioriteringene. I kap. 3 pekte utvalget på den to-sidige utfordringen som biblioteksektoren star overfor: — På sektormivå må forholdene legges til rette for en effektiv ressursutnytting både på mikronivå — i det enkelte bibliotek ~ og på makronivå — for sektoren som helhet. Biblioteksektoren må organiseres slik at de enkelte enhetene innenfor sektoren samarbeider og samordner seg i forhold til felles mål. — På samfunnsnivå må bibliotekenes funksjoner, oppgaver og utviklingsmuligheter synliggjøres. Det må skje ved at de mulighetene som ligger i bibliotekenes funksjoner og oppgaver, i større grad blir tatt i bruk som virkemiddel i offentlig politikk for å realisere viktige samfunnsmål for ulike sektorer. Tre grunnleggende forutsetninger for at norsk bibliotekvesen skal fungere godt i forhold til de krav som morgendagens samfunn stiller, er med andre ord: — At hver enhet innen for sektoren fungerer godt innenfor de rammer, premisser og mål som er lagt for enheten. — At sektoren som helhet fungerer godt i forhold til de oppgavene som ikke kan løses på av hver enkelt enhet alene, men som krever samordning og samarbeid på sektornivå for å realiseres. = At bibliotekenes funksjoner og oppgaver er integrert i offentlig politikk, forvaltning og tjenesteyting på de samfunnsområdene hvor dette er relevant. I kap. 6 har utvalget pekt på det som etter utvalgets mening er de to største problemene for norsk bibliotekvesen i dag: På den ene siden kjennetegnes sektoren av svake rammebetingelser for en samordning og samhandling på nasjonalt nivå. Dette svekker bibliotekvesenets mulighet til å bidra til en effektiv ressursutnytting og brukerservice gjennom koordinering og nettverkssamarbeid, og det svekker også mulighetene for biblioteksekforen til å opptre som strategisk aktør på samfunnsområder hvor bibliotekvesenet har en viktig rolle å spille. Men norsk bibliotekvesen kjennetegnes også av økende ressursknapphet i forhold til mulighetene for å oppfylle primære bibliotekspolitiske mål. raturforsyningen er ikke tilfredstillende, i de senere år har tilveksten av aktuell litteratur gjennomgående vært altfor lav. Drøftingen av bibliotekenes integrering i den generelle samfunnspolitikken i kap. 6, viser på den annen side at det sannsynligvis er betydelige gevinster å hente ved å sette bibliotekvesenet og bibliotekene inn i en mer målrettet satsing på relevante områder, slik at bibliotekenes potensial blir bedre utnyttet enn i dag. I drøftingen har utvalget særlig festet seg ved kunnskaps- og kompetansepolitikken slik den i dag manifesterer seg i utdannings- og næringspolitikk. Bibliotekenes rolle i kulturpolitikken må også sees i forhold til de utfordringer som samfunnet står overfor i dagens og morgendagens samfunn. Innenfor områder som informasjonspolitikk, levekårspolitikk og informasjonsteknologisk og datapolitisk satsing ligger det også etter utvalgets vurdering gevinster å hente ved en bedre integrering av bibliotekene i utformingen av samfunnets strategi og politikk på de enkelte områdene. Alle disse samfunnsområdene kjennetegnes av behov for 1) en synliggjøring av bibliotekenes muligheter til å fungere som virkemiddel for å realisere målene innen de enkelte samfunnsområdene, og 2) at forholdene blir lagt til rette for en bedre integrering av biblioteksektoren i de beslutninger som blir tatt om mål, strategier og virkemidler innen de enkelte områdene. Forslagene som utvalget fremmer i kap. 7 retter seg primært mot rammene for biblioteksektoren, mot behovet for en mer helhetlig organisering, samordning og styring av norsk bibliotekvesen og mot behovet for en bedre integrering av lover og retningslinjer. Utvalget har også i kap. 6 og 7 pekt på områder hvor det er behov for en viss økning av ressurstilførselen til biblioteksektoren for å sette sektoren bedre i stand til å fungere i forhold til primære mål i bibliotekpolitikken. I mandatet er utvalget pålagt å prioritere mellom forslag som går utover den nåværende ressursrammen. I avsnitt 82. drøfter utvalget behovet for å sette de enkelte forslagene fra kap. 7 inn i en prioritert tidsplan og drøfter også mer konkret behovene for styrket ressurstilforsel til biblioteksektoren i en prioriteringssammenheng. I avsnitt 8. på ulike samfunnsområder. Utvalget regner med at disse mulighetene vil styrkes ved de tiltakene som foreslås for bibliotekvesenet. Men mulighetene for integrering av bibliotekene i samfunnspolitikken er også avhengig at satsingen på bibliotekene blir fulgt opp i utformingen av mål og virkemidler innenfor det enkelte området, offentlig politikk og forvaltning, på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Feks. krever en bedre integrering av bibliotekene i utdanningspolitikken en tilrettelegging i undervisningen på ulike nivå, det er ikke tilstrekkelig å se på behovene for opprusting av bibliotekene i utdanningsinstitusjonene. Prioriteringen av ressurstilførsel pa slike områder må imidlertid sees i en mer generell ramme i forhold til rammer og ressurstilførsel til de ulike områdene. Utvalget har ikke sett det som sin oppgave å foreta slike prioriteringer for hver enkelt sektor og har derfor ikke lagt opp til slike prioriteringsdrøftinger i presentasjonen av satsingsområdene i avsnitt 8. Et viktig trekk ved situasjonen i biblioteksektoren er at det er mulig å komme et godt skritt videre i retning av et nasjonalt samordnet bibliotekvesen uten økt ressursinnsats Konkret har utvalget pekt på en rekke områder hvor forutsetningene for samhandling på nasjonalt nivå må styrkes. De virkemidlene som er foreslått i avsnittene 7.1-7.4 : har alle til felles at de er rettet mot en styrking av mulighetene for å føre en samordnet, nasjonal bibliotekpolitikk. Etter utvalgets mening er det av stor betydning for mulighetene til å realisere biblioteksektorens oppgaver på andre samfunnsområder at sektoren i seg selv fungerer godt og helhetlig. Etter utvalgets vurdering vil disse tiltakene sammen bidra til at norsk bibliotekvesen gis muligheter for å fungere mer samordnet på nasjonalt nivå. Felles for dem er også at gjennomføringen av tiltakene i utgangspunktet i liten grad krever økt ressurstilførsel, men først og fremst beslutninger og en tidsplan for gjennomføring. lighetene for få et godt fungerende bibliotekvesen også avhengig av at sektoren får tilført basisressurser som setter sektoren i stand til å ivareta de grunnleggende bibliotekspolitiske funksjonene på en mest mulig rasjonell måte. Utvalget har gjennom analysen i kap. 5 og 6 pekt på felter hvor ressursknapphet setter grenser for at bibliotekene kan realisere kravet om effektiv ressursutnytting. Først og fremst gjelder dette den allmenne litteraturJorsyningen til de ulike enhetene i biblioteknettverket. Det framgår av de statistiske oversiktene i kap. 5 og i vedlegg 2 at innkjøpene av ny litteratur i flere år gjennomgående har vært svært lav i alle typer bibliotek. Utvalget har også pekt på (se avsnitt 7.7) at en forutsetning for å få et godt fungerende biblioteknettverk er at en sikrer rammebetingelsene for en effektiv bruk av fjernlånstjenester. Etter utvalgets mening innebærer dette at en fra statlig hold må etablere en viss kompensasjon for de bibliotekene i nettverket som yter betydelig mer fjernlånstjenester enn det som de selv mottar. Dette gjelder også utbygging av informasjonsteknologi. Mange folkebibliotek og langt de fleste skolebibliotek mangler den tekniske grunnutrustning for å kommunisere til nettverket. Denne redskapsmangelen vil gi en sentraliseringseffekt som vil være i strid med de målsetninger utvalget har for et distribuert biblioteknettverk. Utvalget vil også understreke at en mer målrettet satsing på forskning og utvikling vil være et viktig grunnlag for å tilpasse bibliotekets oppgaver og funksjoner til de krav som dagens og morgendagens samfunn stiller. Det er behov for å øke ressursrammen utover nåværende nivå og for å sette bruken av midlene inn i en mer systematisk sammenheng i forhold til de samfunnssektorene som er prioritert som særlige satsingsområder. Det er også nødvendig at utdanningen av personale til biblioteksektoren blir tilpasset de ulike oppgaver og funksjoner som skal utføres. Det gjelder både strukturen i utdanningstilbudet (sammensetningen av ulike utdanningsveier) og dimensjoneringen av utdanningstilbudet for de ulike utdanningsveiene. 8.22, Tidsplan: Hvilke forslag bør gis høyest prioritet? 8.2.2. 8.2.2.2. En ny generell biblioteklov og opprettelsen av et bibliotekdirektorat som et felles sentralorgan for norsk bibliotekvesen Innføringen av en generell biblioteklov innebærer en samling av ulike lovbestemmelser og vil ikke gi noen direkte behov for økt ressursbruk som må dekkes av offentlige bevilgninger. Utvalget har forutsatt at en generell biblioteklov også skal gi lovhjemmel for etableringen av et statlig bibliotekdirektorat med et eget styre. Loven, evt. forskriftene, må gi de nødvendige bestemmelsene for direktoratets forvaltning av det statlige ansvaret for drift og samordning av norsk bibliotekvesen. bibliotektilsyn ikke vil kreve økte offentlige bevilgninger for å bli gjennomført, idet en ikke har forutsatt økt tilførsel av offentlige midler til stillinger. Sammenslåingen av enkelte funksjoner vil trolig gi en mindre rasjonaliseringseffekt. I den grad det ikke vil være behov for disse hjemlene til styrking av bibliotekdirektoratets nye funksjoner, kan stillingshjemler som frigjøres, overføres til Nasjonalbiblioteket. Forutsatt at det gis prinsipiell tilslutning til utvalgets forslag om en ny generell biblioteklov, bør arbeidet med å forberede et lovutkast til en ny generell biblioteklov settes i gang snarest mulig, slik utvalget har foreslått (fr. avsnitt 7. 2). Utvalget vil imidlertid understreke at det også vil være ønskelig å komme I gang med forberedelsene av etableringen av et et felles sentralorgan for norsk bibliotekvesen før en generell biblioteklov eventuelt er vedtatt av Stortinget. Forutsatt at det er prinsipiell tilslutning til forslaget om en samling av de statlige funksjonene i bibliotekvesenet i et bibliotekdirektorat, vil utvalget tilrå at det opprettes et interimsstyre/evt. et utvalg som får til oppgave å forberede etableringen av et eget bibliotekdirektorat. Forberedelsen av en sammenslåing av de to institusjonen til et felles sentralorgan vil i alle tilfelle måtte foregå i et nært samarbeid med de berørte institusjonene, men ved å legge styringen av arbeidet til et interimsstyre vil en oppnå at det etableres klare ansvarslinjer i forhold til rammene for arbeidet. Foruten ansvaret med å planlegge en felles administrasjon og organisering av direktorat vil etableringen av et interimsstyre også gi mulighet for å legge forvaltningen av visse nye fellesoppgaver til interimsstyret allerede i overgangsfasen (fr. punkt 8.2.2.4 nedenfor) vil fremme. Depotbiblioteket vil gi et viktig bidrag til å sikre effektiviteten i nettverkets samlede litteraturforsyning. Etter utvalgets mening er det nødvendig med særskilte tiltak for å styrke litteraturforsyningen i biblioteknettverket. Utvalget mener at det er behov for tilførsel av statlige midler på to områder: For å få et godt fungerende biblioteknettverk er det nødvendig å å få etablert en tilfredsstillende finansieringsordning for ansvarsbibliotekene. Dessuten er det behov for særskilte tiltak for å rette opp svikten i tilveksten av ny litteratur i de senere årene. Oversikten i kap. 5 viser at det særlig i perioden 1988-1989 gjennomgående har vært en lav tilvekst av nyinnkjøpt litteratur i alle bibliotektyper, særlig gjelder dette tilveksten av aktuell faglitteratur. Selv om denne ordningen i utgangspunktet kan virke noe mer tungvint enn en fordeling etter en gitt fordelingsnøkkel, har den etter utvalgets mening to klare fordeler: For det første er den målrettet og rettferdig ved at den begrenser kompensasjonsordningen til de bibliotekene som bærer vesentlig større belastninger ved de tjenestene de yter til fjernlånsordningen, enn det de selv mottar fra nettverket. For det andre vil den gi god oversikt over fjernlånstrafikken og dermed forsyne bibliotekdirektoratet med viktige data som det i alle tilfelle vil være ønskelig blir samlet inn. Hvis det etter en tid viser seg at fordelingen av fjernlånstrafikken har forholdsvis stabilt mønster fra år til år, kan ordningen eventuelt avløses av en ordning med rammetilskudd med fast fordelingsnøkkel. Det kan så være opp til direktoratet å foreslå endringer i fordelingsnøkkelen, hvis det skjer endringer av betydning i fjernlånstrafikken. Omfanget av en slik finansieringsordning må sees i forhold til bibliotekenes samlede innkjøpsrammer og omfanget av fjernlånstrafikken. Siden det ikke har blitt etablert en slik finansieringsordning tidligere, vil ethvert tilskudd i utgangspunktet være en forbedring. Utvalget vil imidlertid understreke at omfanget av finansieringsordningen bør ha et rimelig nivå om ordningen skal bidra til en reell styrking av nettverket. Utvalget antar at en rammebevilgning av størrelsesorden 15 millioner kr. burde være et rimelig nivå for å få en godt fungerende ordning. Dette tilsvarer omlag 5 pst. av norske biblioteks samlede innkjøpsramme i 1989 (225 millioner kr.), justert for prisstigning. Etter utvalgets mening er det neppe mulig å kompensere den svake tilveksten av aktuell litteratur i de senere årene uten at det blir iverksatt visse stimuleringstiltak basert på økt ressurstilførsel fra statlig hold. For å ta hensyn til prinsippene bak det nye inntektssystemet må dette må skje på en måte som ikke fører til svekket incitament for eierne av bibliotekene til selv å bidra til samlingsoppbyggingen. Utvalget har i avsnitt 7.8 skissert en mulig modell for en stimuleringsordning som kan settes i verk for en tidsbegrenset periode. Modellene bygger på erfaringene med den særskilte stimuleringsordningen for styrket tilførsel av nye lærebøker til grunnskolene, som ble gjennomført av Utdannings- og forskningsdepartemnentet i samarbeid med Forleggerforeningen for et par år tilbake. Kommunene ble gitt mulighet for å kjøpe nye lærebøker med betydelig rabatt på ordinær innkjøpspris. Denne rabatten ble finansiert dels ved tilskudd fra staten og dels ved at forlagene ga avkall på en del av sin avanse. Den statlige delen av rabattordningen for lærebøker som vi har omtalt overfor, beløp seg til ca. 90 millioner kr. over en toårsperiode. Utvalget vil foreslå at det fra statens side tas sikte på å støtte en slik satsingsplan for styrking av bibliotekenes forsyning av aktuell faglitteratur med en samlet finansieringsramme på 80-100 millioner kr. over en fireårsperiode. Dette tilsvarer en årlig ramme på 20-25 millioner kr. i satsingsperioden. Erfaringene fra en tidsbegrenset satsingsperiode vil også gi et visst grunnlag for å vurdere effektene av en slik stimuleringsordning på produksjon av norsk faglitteratur. gen av norsk skriftkultur, i forhold til deres betydning for litteraturforsyningen til bibliotekene. Det er etter utvalgets mening nødvendig at bibliotekdirektoratet blir tilført prosjektmidler for initiering av forsknings- og utviklingsarbeid på bibliotekområdet. Utvalget har i mange sammenhenger pekt på områder hvor det er behov for økt satsing på utviklingsarbeid innen biblioteksektoren. Bibliotekdirektoratet skal koordinere virksomheten i nettverket, drive planleggingsarbeid og ta initiativ når det gjelder bibliotekenes samarbeid med andre samfunnssektorer. Direktoratet vil ha behov for å støtte seg på resultat fra forskning, forsøks- og utviklingsarbeid. Dette vil være et viktig kunnskapsgrunnlag i direktoratets målrettede arbeid, så vel for en best mulig utnyttelse av ressursene i biblioteknettverket, som for en fastere integrering av biblioteksvirksomheten i forhold til andre sektorer av samfunnet. Bade Statens bibliotektilsyn og Riksbibliotektjenesten disponerer i dag noe midler til forsøks- og utviklingsarbeid. Statens bibli tektilsyn disponerer 3,5 millioner kr. i 1991 til slikt forsøks- og utviklingsarbeid (kap. 326, post 62 i Statsbudsjettet for 1991). Riksbibliotektjenesten disponerer også noen prosjektmidler som kan brukes til lignende formål. Det drives i allerede en god del relevant utviklings- og forsøksarbeid i bibliotekene, men etter utvalgets mening er virksomheten mer fragmentert enn ønskelig, og det virker også som kompetansetilbakeføringen skjer litt tilfeldig. Etter utvalgets mening er det behov for større ressursinnsats og mer midler for å kunne satse mer målrettet på forsøks- og utviklingsarbeid. Det er også ønskelig at det utviklingsarbeidet som til enhver tid drives, i større grad konsentreres til noen satsingsområder Gfr. avsnitt 8.2), og at det settes inn i en planmessig sammenheng hvor det også er tatt hensyn til oppfølging og videreføring innen satsingsområdene. Formålet med utviklingsarbeidet er først og fremst å utvikle gode modeller som etter hvert kan gi grunnlag for varig drift og spredning til andre bibliotek. Utviklingsarbeidet må skje lokalt og må tilpasses de lokale forutsetningene. støtte fra statlig hold, må imidlertid skje etter en samlet vurdering av behov og satsingsområder for landet som helhet. Etter utvalgets vurdering bør valget av satsingsområder for forsøksdriften legges opp i forhold til de områdene hvor det er særlig viktig å stimulere til økt synlighet og integrasjon av bibliotekenei samfunnspolitikken, jfr. utvalgets forslag i avsnitt 8.3. Utvalget har foreslått at fylkeskommunene blir pålagt å legge fram en plan for utviklingsarbeidet i de enkelte fylkene (fr. punkt 7.5.4). Det er viktig at dette skjer i samarbeid med andre berørte forvaltningsområder/etater i fylkene, så som skole/utdanning, næringsliv etc. slik at utgangspunktet for forsøks- og utviklingsarbeidet er et aktivisert interessefelt med flere samarbeidspartnere. Etter utvalgets vurderinger er dette en viktig forutsetning for koordinert tilbakeføring og formidling av erfaringene fra forsøksdriften. Utvalget foreslår at den årlige innsatsen til forsøks- og utviklingsarbeid fra statens side heves til minimum 10 millioner kr. Det er også behov for bygge opp kunnskapsgrunnlaget om bibliotekvirksomhetens betydning for ulike samfunnsområder. Utvalget har i flere forbindelser pekt på problemstillinger som burde gjøres til gjenstand for forskning. Utvalget mener at det aktivt må legges til rette tiltak for å bedre kunnskapsgrunnlaget, bl.a. ved å stimulere til forskning omkring satsingsområdene. Utvalget regner med at et eget forskningsprogram for Bibliotek og samfunn vil være et viktig virkemiddel for å oppnå dette, fordi det mellom annet også vil bidra til økt interesse for bibliotekvirksomhetens betydning fra forskningsmiljø utenfor sektoren. Et eget forskningsprogram vil også være et viktig virkemiddel til å styrke forskningskompetansen innen biblioteksektoren og hogskoleutdanningen. Utvalget regner også med at en sterkere grad av integrering av bibliotekutdanningen i universitetene vil medføre økte behov for forskning og teoriutvikling. Det er i prinsippet to måter et slikt forskningsprogram kan organiseres på: Forskningsmidlene kan enten legges direkte under direktoratet, eller de kan kanaliseres via ett av de to aktuelle forskningsrådene (NORAS eller NAVF). Utvalget anbefaler at programmet blir lagt til et forskningsråd. forskningsprogram. Plassering i et forskningsråd vil sikre såvel alminnelige hensyn til kompetanse og erfaring i forskningsadministrasjon, og det vil dessuten i utgangspunktet gi mulighet for en bredere kontaktflate til ulike forskningsmiljøer og brukerinstanser. Etter utvalgets mening peker NORAS (Norges råd for anvendt samfunnsforskning) seg ut som den mest aktuelle forankringen for et forskningsprogram. NORAS skal ivareta behovene for anvendt samfunnsforskning på ulike samfunnssektorer og har et særlig ansvar for de tjenesteytende næringers forskningsbehov. NORAS har dessuten et velutviklet kontaktnett til ulike forvaltningsområder. Det vil imidlertid være viktig at det i programstyret for forskningsprogrammet også sikres representasjon fra relevante grunnforskningsmiljøer innen humanistis samfunnsvitenskapelig og informasjonstek. nologisk forskning. Utvalget har ikke hatt mulighet for å gå særlig langt i drøftingen av mulige forskningsoppgaver som kan ivaretas innen et slik forskningsprogram, men vil peke på at droftingen i kap. 6 peker på en rekke problemstillinger som bør følges opp i videre forskning. Etter utvalgets mening er det f.eks. behov for økt innsikt i betydningen av bibliotektjenester, både når det gjelder utdanning og arbeidsorganisering, og når det gjelder økonomiske virkninger for samfunnet som helhet. Er det f.eks. mulig å spore en effekt av bedret bibliotektjeneste på lærestedene i resultatene av utdanningen? Det er også nødvendig å gå dypere inn i spørsmål knyttet til informasjonsteknologi og samfunnsorganisering, og til spørsmål knyttet til kultur, informasjon og internasjonalisering og bibliotekenes rolle i denne forbindelse. På grunnforskningssiden er det behov f.eks. for å ta opp sammenhengen mellom bibliotekfaglig kompetanse, kunnskapsorganisering og humanistisk informatikk. Utvalget vil anta at det er behov for å arbeide nærmere med grunnlaget for et forskningsprogram for det blir satt i gang, og vil foreslå at en i første omgang gir NORAS i oppdrag å forberede et opplegg for et forskningsprogram gjennom at det nedsettes et forberedende programutvalg, som får i oppdrag å utforme innhold og rammer for programmet. Utvalget må sammensettes med representanter fra de bibliotekfaglige miljøene, fra aktuelle forskningsmiljøer og fra aktuelle forvaltnings- og brukerinstanser. Dersom intensjonene med forskningsprogrammet skal kunne ivaretas, er det også her Viktig at det blir satset nok midler til at forskningsprogrammet kan gi synlig effekt. get vil antyde at programmet bør gå over minimum en fem-årsperiode og foreslå at det minst bør være i størrelsesorden 20-30 millioner kr. for perioden som helhet. Utvalget har i avsnitt 6.1.1.2 drøftet de organisatoriske utfordringene som bibliotekvesenet står overfor, og pekt på problemet med at norsk bibliotekvesen har mange og små enheter, og at det skjer en pulverisering av ressursene når disse skal fordeles på mange små enheter. Etter utvalgets mening må det være et mål at distribusjonen av bibliotektjenester bør skje på en slik måte at det tas sikte på å øke tilgjengeligheten av bibliotektilbud også i spredtbygde strøk med et lavt befolkningsgrunnlag. Dette er et viktig virkemiddel for utjamning av levekår. Utvalget har i avsnitt 7.9 drøftet grunnlaget for en permanent støtteordning til bokbussdrift. En permanent støteordning vil til en viss grad komme i konflikt med prinsippene bak det nye inntektssystemet for fylkeskommunene og kommunene. Men utvalget vil understreke at en øremerket støtteordning vil gi et viktig bidrag til å sikre en viss grad av utjamning av levekår. Hvis en slik rammebevilgning skal få noen effekt av betydning på landsbasis, vil utvalget anta at den bør være av størrelsesorden minimum 10 millioner kr. Utvalget vil presisere at disse midlene eventuelt må komme som et tillegg til de midlene som bevilges til forsøks- og utviklingsarbeid og til forsøks drift av bokbusser. 8.22.7 Rekruttering til biblioteksektoren — hvilke krav må utdanningssystemet møte? I avsnitt 6.2.4.7 har utvalget pekt på at de nye krav til bibliotekenes tjenester også vil stille større krav til utdanningen av personale, Etter utvalgets mening er det behov for større grad av differensiert utdanningsbakgrunn. Bibliotekarutdanningen bør etter utvalgets mening integreres med universitetene etter samme modell for forholdet mellom universitet og høgskoler, som finnes for andre akademiske utdanninger. For å oppnå større allsidighet i den bakgrunnen personalet i bibliotekene bør ha, bør det åpnes for flere typer kombinasjoner av fag enn det som er mulig i dag. Etter utvalgets mening vil dette også være et virkemiddel for å bidra til mulighetene til større spredning av personer med bibliotekfaglig utdanning til andre yrker og arbeidsoppgaver. Utvalget regner med at en slik mobilitet også vil bidra til at innsikt i hva bibliotekene kan brukes til, spres lettere til ulike samfunnsområder. Utvalget har ikke sett det som sin oppgave å utrede alle muligheter, men viser til de utredningene som er gjort av Norsk bibliotekforening, og av universitetene i Trondheim og Tromsø, samt Bibliotekhøgskolens utvikling i retning av hovedfag og grunnfag i tillegg til bibliotekarutdanningen. Etter utvalgets vurdering gir disse utredningene et tilfredsstillende grunnlag for nærmere drøfting av spørsmålene på utdanningspolitisk nivå. I drøftingen i kap. 3 og kap. 6 har utvalget pekt på en rekke områder hvor det er behov for synliggjøring av bibliotekenes muligheter og for økt satsing på integrering av bibliotekene i offentlig politikk og forvaltning. Bibliotekdirektoratet bør etter utvalgets mening få en sentral rolle i retning av å bidra til at biblioteksektoren blir tatt med på råd og i planer når politikere, forvaltning, organisasjoner og næringsliv presenterer sine visjoner og mål for dagens og morgendagens samfunn. Resultatene fra forsknings, forsøks- og utviklingsarbeid blir viktige innspill til denne diskusjonen. Etter utvalgets mening er det viktig at denne diskusjonen også følges opp på regionalt og lokalt nivå, i fylkeskommunene og i kommunene. Etter utvalgets mening kan det være en viktig ledetråd i dette arbeidet å samle oppmerksomheten på tiltak og muligheter rundt utvalgte satsingsområder hvor det er særlig viktig at det blir lagt opp til en kontinuerlig dialog. også anta at arbeidet innen satsingsområdene med fordel kan knyttes til faste tidshorisonter, i hvert fall på de områdene hvor det er bred tilslutning til at «noe må gjøres». Etter utvalgets mening peker skolebiblioteksektoren seg ut som et område hvor det kan være mulig å definere relativt konkrete mål for forbedringer som må være gjennomført i løpet av f.eks. en fem-årsperiode. Etter utvalgets mening peker følgende felt seg ut som aktuelle satsingsområder: Det er bred enighet i utvalget om behovet for en styrket utdanningspolitisk satsing for økt bruk av bibliotekene i utdanningsinstitusjonene — på alle nivå fra grunnskole til universitet. Det er behov for tiltak som kan bidra til bedre integrering av bibliotekene i utdanningsinstitusjonene. Bruken av bibliotek må knyttes fastere til den pedagogiske virksomheten, og bibliotekene må bidra gjennom bedre tilrettelagt brukeropplæring. Utvalget har I avsnittene 7.6.2 og 7.6.3 pekt på behovet for en opprusting av skolebibliotekene, både i grunnskolen og i den videregående skolen. Det er nødvendig med styrking både av litteraturforsyningen og av bibliotekenes rolle i undervisningen. Dette er en oppgave som må få høy prioritet såvel på sentralt, som på regionalt og lokalt nivå. Etter utvalgets mening bør det på grunnlag av fylkeskommunenes planer være mulig å sette opp mer konkrete mål for hvilke forbedringer som bør ha skjedd i løpet av en 5-årsperiode. Dette er også et område hvor det er behov for dialog og satsing, men hvor rammene for hva som skal skje, må være mindre konkrete. Etter utvalgets mening vil styrking av bibliotekene i utdanningsinstitusjonene være et bidrag til at bruken av bibliotekene som kompetanseverktøy øker også på lengre sikt. Det er imidlertid behov for stimuleringstiltak også på kort sikt. Forsøks- og utviklingsarbeid vil også her være et viktig tiltak for å konkretisere gode modeller. Dette er ett av de områdene hvor nettverkstilknytningen bør kunne bidra til økt ressursutnytting ved at det er mulig å formidle direkte kontakt fra «frontlinje»-bibliotekene i kommunene, til de store fag- og forskningsbibliotekene, og hvor ulike bibliotektyper kan fungere sammen i et nettverk til brukernes beste. ringslivsområdet, med arbeidslivets organisasjoner og med bransje- og eksportorganisasjoner m.v. Utvalget har i flere forbindelser pekt på behovet for å integrere biblioteksektoren tettere i arbeidet for utforming av en offentlig informasjonspolitikk. Dette var en oppgave som i noen grad ble tatt opp av Datapolitisk råd, men siden dette rådet nå er nedlagt, bør det vurderes hvordan dette arbeidet kan tas opp i andre sammenhenger. Utvalget har konkret pekt på Statskonsults infrastrukturprogram som et tiltak hvor bibliotekene burde ha vært integrert i planene, og vil foreslå at dette blir vurdert nærmere i den videreføringen av programmet som det er grunn til å anta vil følge etter forsøksperioden. Utvalget har også pekt på at når bibliotekdirektoratet eventuelt er blitt etablert og kommet i drift, bør nærmere samarbeidsformer med Statens informasjonstjeneste vurderes. Bl.a. bør det vurderes om det kan være hensiktsmessig å legge SI til direktoratet, jfr. avsnitt 6.1.5.4 og 6.1.7. I kap. 3 har utvalget pekt på mulighetene for styrking av bibliotekene som sosialpolitiske og sosialpedagogiske redskap gjennom de tilbud som gis til grupper med særskilte behov. Slike tiltak vil krever særskilt tilrettelegging, og dette er også et område hvor det er aktuelt med økt satsing på forsøks- og utviklingsarbeid. Et viktig siktemål for dette arbeidet må være å gi gode modeller som kan anvendes for å håndtere prioriteringskonflikter som kan oppstå lokalt m.h:t. til å prioritere mellom ulike brukeres behov. Generelt sett vil utvalget understreke at den enkelte kommune har en stor utfordring i den planen som skal legges for det lokale bibliotekets utvikling. Det er kommunene som eier folkebiblioteket, og det er først og fremst på lokalt nivå at en kan se de lokale behovene og de lokale mulighetene. Ny informasjonsteknologi representerer et uant potensial for aktivisering av bibliotekers samlinger. I dag er bibliotekene stedbundne. Brukerne må oppsøke bibliotekene fysisk for å låne eller bruke bøker og annet materiale — eller bibliotekets representanter må oppsøke brukerne ved bokbuss, bokbåt eller lignende. i en bok mellom det fysiske objektet (papirboken) og informasjonen (tegnene som står trykket på papiret). Allerede i dag er optiske lesere i vanlig bruk, også for konserveringsformål m.m. i biblioteksammenheng. Slike lesere vil konvertere det trykte ord til en elektronisk representasjon, som kan lagres i databaser, kommuniseres gjennom telenett, vises på skjerm eller skrives ut lokalt. I denne enkle betraktningen ligger det store utfordringer. Man kunne tenke seg et system hvor alt materiale ble konvertert til maskinlesbar form allerede av konserveringshensyn, og av hensyn til å spare kostnader i forbindelse med lagring m.v. Nytt materiale — som ikke allerede fra utgiver forelå i maskinlesbar form — ville bli konvertert i forbindelse med pliktavlevering. I en slik situasjon ville hvert minste folkebibliotek, hvert eneste skolebibliotek ha tilgang til den samme samlingen som forskere ved Universitetsbiblioteket i Oslo eller Tromsø. Hele den nasjonale bokstammen ville være tilgjengelig fra ethvert bibliotek. Bøker ville aldri være utlånt. Trengte man et papireksemplar, ble det skrevet ut av en lokal laserskriver med nær trykkvalitet i det format brukeren ønsket. Sannsynligvis ville en hendig innbindingsmaskin være for hånden, slik at utskriften til forveksling ville ligne en forlagsprodusert bok. Og ville man ha det i maskinlesbar form, ville man selvsagt kunne nedlaste det på en diskett eller lignende. Men også en slik visjon arbeider med konvensjonelle begrensninger. Det er lett å forestille seg bibliotek som store, potensielle databaser som kan levere sine tjenester til enhver bruker som har tilknytning til telenettet. Det er ingen grunn til å tro at utvi siste par tiårene vil stanse opp. I så fall må man anta at det i løpet av de neste par tiårene vil bli like vanlig og naturlig å ha kommuniserende edb-utstyr i hjemmene som det i dag er å ha telefon. Allerede i dag finnes slikt utstyr på en stor andel av norske arbeidsplasser og i norsk skole. Det er innledet forsøk med bruk av sentrale databasetjenester i grunnog videregående skole. Bibliotekene ville i en slik situasjon nærmest bli usynlige. Eller de ville bli leverandører av tjenester for å hjelpe brukeren å finne frem i det veldige tilbudet av informasjon, og veilede brukeren om hvilken kvalitet man kan vente at ulike tilbud har. Bibliotekarenes kompetanse som informasjonsformidlere og deres kunnskap om informasjonens karakter og kilder ville bli aksentuert. Åpenbart ville bibliotekene i en slik situasjon på en helt annet måte kunne integreres i en nasjonal infrastruktur for informasjonstjenester. bibliotek ville arbeide spesielt med å dokumentere lokale forhold — fra politikk på lokalt- og regionalt nivå, til tilrettelegging av egne tjenester for bruk i undervisning ved skoler eller som dokumentalister for teknisk og vitenskapelig informasjon orientert mot næringslivet. Kontakt med og mellom mennesker ville fremdeles være viktig, men kontakten ville ikke motiveres av behovet for å flytte bøker og andre fysiske objekter — antagelig mer for å få den ekspertveiledning bibliotekarene kan gi i den nye informasjonsmettede virkeligheten. Igjen er visjonen risset opp med for snevre rammer. For det nasjonale biblioteknettverket vil være del av et internasjonalt nettverk — og alle de tjenester som andre bibliotek m.v. kan tilby, vil også være tilgjengelig gjennom dette nettverket. Og selv om det i dette risset er brukt bøker som eksempel som jo utgjør hoveddelen av bibliotekenes samlinger — må man huske at den samme teknologien tillater billedbehandling. Og lyd lar seg også behandle i det samme miljøet. Utviklingen går i retning av multimedia-løsninger, hvor informasjonsteknologiens ubøyelige, integrerende kraft bryter ned de tilvante skiller mellom ulike media og informasjonsbærere: Fra samme arbeidsstasjon kan en lese en bok, spille musikk, granske gamle fotografier eller studere representasjoner i tre dimensjoner av objekter fra italienske muséer. Slike løsninger demonstreres i dag, spørsmålet er bare hvor lang tid det vil gå før de kostnadsmessig kan tas i bruk av f. eks. bibliotek i konkurranse med alternativene. Det er ingen tekniske hindringer for at denne visjonen skal realiseres. Teknologien er tvert imot en drivkraft som i seg selv tvinger utviklingen i den retning visjonen antyder. For eksempel vil mikrofotografering av aviser bli supplert eller avløst av optisk lesing, og dette vil sikkert også bli tatt utstrakt i bruk i forbindelse med konservering av bøker m.v. Det er derfor ingen tvil om hvilken retning utviklingen fører oss. Men åpenbart vil utviklingen delvis avhenge av bibliotekpolitikken. Det er derfor viktig å legge forholdene til rette for en utvikling som styrker den nasjonale bruken av moderne informasjonstjenester. Her vil den etablerte infrastrukturen som bibliotekene representerer, kunne være et viktig ledd i en nasjonal informasjonspolitikk. Hvis Utvalgets forslag om et bibliotekdirektorat realiseres, antar man at dette lett vil se informasjonspolitiske spørsmål som et naturlig arbeidsområde. Det perspektivet som er risset opp foran, bør også ha betydning for planlegging av hvordan offentlig informasjon skal formidles. viktig at man utnytter bibliotekenes eksisterende infrastruktur nettopp for spredning av offentlige informasjonstilbud til allmennheten, også for at denne infrastrukturen skal kunne styrkes. Den offentlige informasjonspolitikken må ikke isoleres, men sees i sammenheng, og som en del av, det samlede tilbud av informasjonstjenester som skal komme allmennheten til gode, og organiseringen av dette tilbudet. Den integrasjon som informasjonsteknologien tillater, bør ikke hindres ved at man organisatorisk skaper ulike formidlingskanaler for tjenestene. Foran er skissert hvordan bibliotekene kan konvertere egne samlinger til maskinlesbar form. Dermed forsvinner en av de mest synlige funksjonene til bibliotekene: De behøver ikke lenger å være lagre for bokbind. Naturligvis vil de sikkert fremdeles tilby lånere «ekte» bøker i hyllene, men dette slutter å være nødvendig for at bibliotekene skal oppfylle sin primære oppgave, nemlig det å stille informasjon tilgjengelig for brukere over hele landet, og på så like vilkår som mulig. Man kan spørre seg om hva slags rolle bibliotekene skal ha i en så informasjonsrik virkelighet. Hvilken rolle bør de spille når brukere fra sin arbeidsstasjon hjemme kan koble seg opp mot Nasjonalbibliotekets database for norsk og utenlandsk litteratur? Har da det lokale folkebibliotek noen funksjon? Eller når man kan nytte seg til statens fremtidige datanettverk og få tilgang til alle de dokumenter man kan spesifisere. Hvorfor skal man da ta turen til biblioteket? Disse spørsmålene ville røpe en manglende innsikt i hva informasjon er. Det er spørsmål som det kan være naturlig å stille i vår forholdsvis — informasjonsfattige virkelighet, men som virker irrelevante i fremtidens informasjonssamfunn. Det er spørsmål som er i slekt med spørsmålet om hvorfor man trenger lærere når man jo kan lese bøkene på egen hånd. I den informasjonsrike virkeligheten vil svaret være trivielt: Vet du hva du skal be om, er svaret bare et tastetrykk borte. Det er spørsmålene som blir de viktige — spørsmålene og evnen til å vurdere den sammenhengen svarene hentes fra, en kritisk holdning til informasjon og informasjonens kilder. Bibliotekene yter allerede tjenester i denne forbindelse — Hva er en god bok om Sør-Afrika? Hvilken av disse to bøkene synes du jeg skal lese? gisk og kritisk kunnskap for informasjonsbrukerne. Jo bredere utvalget, jo mer informasjon som blir lettere tilgjengelig, jo viktigere blir denne formen for «kunnskap om informasjon». Et eksempel lar oss samtidig minne om en forutsetning som til nå ikke har vært gjort tydelig. Den informasjon som stammer fra offentlig sektor, mangler i stor utstrekning et opphavsrettslig vern. Viktige typer med offentlige dokumenter er holdt utenom opphavsrettslovgivningen nettopp for at opphavsrettens regler ikke skulle hindre fri spredning og bruk av dokumentene. I tillegg har vi innført et offentlighetsprinsipp, som kort og upresist gir enhver tilgang til dokumenter i en bestemt sak. Det vil si at man må identifisere en bestemt sak, og deretter får man tilgang til dokumentene i denne saken. For lettere å identifisere saker har man fri tilgang til brevjournaler osv. Loven kommer også til anvendelse på dokumenter i maskinlesbar form. Men da bare på maskinlagrede enheter som svarer til papirdokumenter. Forskriftene bruker et analogt dokumentbegrep, som kanskje ikke alltid virker helt hensiktsmessig. Og dette fører tanken mot det potensial som offentlig informasjon inneholder, men som ikke er realisert. La oss, som eksperiment, tenke oss at man hadde tilgang til to registre — ett over motorvogner, og ett over trafikkulykker. Motorvognregistret _inneholdt f. eks. opplysninger om eier, registreringsnummer, fabrikasjonsår, fabrikant, modell, type, farve osv. Trafikkulykkesregistret inneholder opplysninger om ulykker som fører til personskader med beskrivelse av skadens art, ulykkesstedet, tidspunkt, vær- og føreforhold og registreringsnumrene for de bilene som var innblandet. La oss nå tenke oss at det oppstår en sak hvor det blir aktuelt å samkjøre de to registrene. Det produserer et dokument, og dette dokumentet kan man så få innsyn i etter offentlighetsloven (forutsatt at ingen av unntakene begrunnet av f. eks. personvernhensyn slår til). Men hva hvis du selv får en god idé, en begrunnet hypotese om at en bestemt modell av en bestemt årgang feilfungerer når temperaturen er over 30 grader, eller på isete veier eller noe slikt. Du skulle ønske selv å foreta koblingen av de to registrene, selv konstruere et dokument. Det tillater ikke den norske lovgivningen. Så vidt vites tillates dette bare av ett lands lovgivning, Canada. Men potensialet er der. Og åpenbart kunne dette eksempelet bearbeides. eller teknisk litteratur. Og samtidig er det da kanskje gitt en antydning av hva slags eks pertise man vil forvente at det finnes i norske bibliotek, og hvorfor det er ønskelig nettopp å bruke bibliotekene som ramme rundt utnyttelse av bl.a. offentlig informasjon. Endelig skal man være klar over at bibliotek ikke bare er en sentral for gjenfinning og ekspedisjon av bøker, dokumenter eller informasjon Det er også en kulturinstitusjon som dekker behovii tilknytning til samlingene. Dette er et meget variert og bredt tilbud. Det spenner fra timer med barn og bøker, forfattertreff, opplesninger, visesang og konserter til fremvisning av filmer eller videogrammer osv. Det omfatter det faglige fellesskap som finnes mellom forskere som benytter seg av et fageller forskningsbibliotek, og som kan få synlig uttrykk i seminarer m.v.. men også den uformelle, men viktige samtalen i bibliotekets lokaler eller tilknyttede kantiner m.v. I den fremtidige situasjonen vil denne sosiale funksjonen for bibliotekene oppgraderes, ettersom tilfeldigheter i mindre grad skaper mulighet for faglig fellesskap eller fellesskap om opplevelser, må bibliotekene opprustes for å bistå i organiseringen av et slikt fellesskap. Naturligvis må man heller ikke glemme den betydelige faglige innsats som gjennomføres i biblioteker i tilknytning til egne samlinger, f. eks. utstillinger, bibliografier osv. Igjen kan man vente at bedre tilgang til eget materiale også vil føre til at bibliotekenes oppgaver i forbindelse med å holde orden om oversikt — «kunnskap om kunnskap» eller «meta-kunnskap» — vil øke i betydning og omfang. Det finnes et viktig forhold som utviklingen krever at man finner en løsning på. Visjonen foran kan virke fascinerende sett fra både bibliotekets og bibliotekets brukeres si de. Men den kan virke avskrekkende på informasjonsprodusentene — forlag, forfattere, aviser osv. Hvordan skal man selge eksem: plarer av en bok som hvem som helst kan få skrevet ut på sin egen skriver, eller på nærmeste bibliotek? Dette understreker at man må arbeide for å finne frem til løsninger på vederlagsspørsmålet som bevarer et marked for informasjonstjenester, samtidig som det ikke hindrer en effektiv og ønskelig utnyttelse av teknologien. Utvalget mener at den strategi som antydes av de forslag Opphavsrettsutvalget antyder i NOU 1988:22 Endringer i Åndsverkloven m.v,, særlig i forbindelse med forslagene til nye Åndsverkloven 88 14 og l4a, bør videreutvikles og utforskes. bruk av sine verk, og et rimelig vederlag for bruken, som viktigere hindringer for realisasjonen ovenfor enn teknologien. ningen. Utvalget nevner at det sannsynligvis i dag vil stride mot Norges forpliktelser under Bern-konvensjonen å skape en vid adgang for bibliotek til å fra databaser etablert ved optisk lesing eller lignende ved bibliotekene selv NOU 1991: 1. INNLEDNING I denne fremstillingen gis det en oversikt over rettsregler som gjelder for bibliotekers organisering og drift. Det er en summarisk oversikt, som ikke tar sikte på annet enn å gi et riss av gjeldende rett. Den har ikke pretensjoner om å være fullstendig, f.eks. er regler om bibliotekeksamener m.v. så vidt nevnt i annen forbindelse, og ikke gitt en selvstendig behandling. Heller ikke pretenderer den å behandle spørsmålene uttømmende, eller legge vekt på analyse av de rettslige spørsmål som kan melde seg. Formålet har begrenset fremstillingen til nettopp en oversikt. Oversikten baserer seg først og fremst på primærkilder. Det har i svært liten utstrekning vært tilgjengelig diskusjoner av gjeldende rett, med unntak av den man finner i forarbeider til lovene. Det vil derfor lett ha sneket seg inn misforståelser eller unøyaktigheter i fremstillingen, som står for forfatterens egen regning. Og til tross for at fremstillingen er summarisk, er det av og til likevel gitt vurderinger av rettstilstanden — disse står også for forfatterens egen regning. 2. BIBLIOTEKERS ORGANISERING 2.1 Innledning: Bibliotekloven er en ny lov, og avløste den tidligere lov av 18.6.1971 om «folke- og skolebiblioteker». En hovedbegrunnelse for å gi den nye loven, var å ta ut bestemmelsene om skolebiblioteker, som man nå finner i grunnskoleloven $ 10, nr. 2, 2. ledd, jfr. lov om videregående opplæring § 12, 1. ledd in fine. Loven etablerer et hierarki på tre nivåer, som svarer til de tre forvaltningsnivåene. Det laveste nivået omfatter de «kommunale folkebibliotek» (lovens kap. ID, mellomnivået omfatter fylkeskommunenes «fylkesbibliotek» (lovens kap. IV), og det øverste nivået omfatter «Statens bibliotektilsyn». Loven er svært kortfattet, og gir ikke noen detaljert regulering av noen av nivåene. De tre nivåene har et felles formål, jfr. bibliotekloven $ 2, 1. ledd. Formålet er nokså vidt formulert: «Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet gjennom informasjonsformidling og ved å stille bøker og annet egnet materiale gratis til disposisjon for alle som bor i landet. Det enkelte bibliotek skal i sine tilbud til barn og voksne legge vekt på kvalitet, allsidighet og aktualitet. Virksomheten skal være utadrettet, og tilbudene skal gjøres kjent. Folkebibliotekene er ledd i et nasjonalt biblioteksystem. Det kan ofte være vanskelig å finne realiteter i slike formålsbeskrivelser, men i bibliotekloven er det flere viktige aspekter som bør kommenteres. Formålet er angitt dels ved spesifisering av hvilke oppgaver som skal fremmes, dels hvilke midler som skal brukes til å løse oppgavene. Oppgavene er angitt som «opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet»." Dette fremhever bibliotekenes rolle i forhold til et folkeopplysningsideal, som man godt kan se på som en «uorganisert utdannelse», og i forhold til utdannelse i egentlig forstand. Folkebiblioteksystemer skal åpenbart spille sammen med f.eks. skoler med sikte på å fremme utdannelsen, jfr. også bibliotekloven $6. I tillegg skal man også fremme «annen kulturell virksomhet». Med den vide betydningen som «kultur» ofte tilskrives, er dette angivelse av en bred, kulturpolitisk oppgave som kan favne over alle slags aktiviteter som ikke direkte er knyttet til utdannelse. I angivelsen er det imidlertid interessant å merke seg at enkelte mulige oppgaver mangler. Det er f. eks. ikke angitt at det er en oppgave å fremme lokalt næringsliv eller støtte lokal forvaltning. Mange bibliotek orienterer seg jo også mot slike oppgaver. er det en uskarp grense mellom «opplysning» og bistand til f. eks. en lokal bedrift for identifikasjon av relevant teknisk eller faglig litteratur, eller bistand til et lokalt, offentlig utvalg i en utredningsoppgave. Det er sikkert heller ikke berettiget å tolke Joven antitetisk, slik at oppgaver som ikke er nevnt, ikke skal forfølges av et folkebibliotek. Imidlertid har formålsangivelsen den realitet at det ikke etableres en plikt til å løse disse oppgavene. Hvis et bibliotek ønsker å forfølge dem, forutsetter det at primæroppgavene er løst på et tilfredstillende nivå. Formålsbestemmelsen har derfor i det minste en betydning som en prioritering av de oppgaver som skal løses gjennom folkebiblioteksystemet. Som midler nevner loven to typer. Den ene typen midler er passiv informasjonsformidling, det loven uttrykker som å «stille bøker og annet materiale ... til disposisjon» for allmennheten. Dette forutsetter at bibliotekene etablerer samlinger. Boksamlingene fremheves nok som det primære, noe som er naturlig på grunnlag av bibliotekenes tradisjon. Men også andre samlinger av «annet egnet materiale» er nevnt — eksempler kan være fonogrammer, videogrammer, grafiske trykk m.v." Det sies lite om hvordan samlingene skal gjøres tilgjengelig, f.eks. er det ikke uttrykkelig sagt at enhetene som inngår i en samling, skal være tilgjengelig for hjemlån. Her vil det enkelte bibliotek selv ha betydelig frihet til å bestemme hva som er hensiktsmessig. Imidlertid lovfestes gratisprinsippet, dvs. at allmennhetens bruk av samlingene skal være «gratis» eller vederlagsfri. Hvis hjemlån tillates, så skal altså denne være vederlagsfri. Imidlertid krenker det sikkert ikke gratisprinsippet at man krever et straffegebyr for oversittelse av en lånetid. Antagelig vil det heller ikke krenke prinsippet om man krever deponert en sikkerhet, slik at man kan tillate utlån av materiale man ellers bare kunne ha tillatt brukt i bibliotekets egne lokaler m.v. Heller ikke vil dekning av direkte kostnader ved kopiering el. kunne regnes som vederlag, smi. prinsippene i forbindelse med dokumentinnsyn etter forvaltnings- eller offentlighetsloven. Den mest interessante begrensningen i gratisprinsippet knytter seg imidlertid til bibliotekenes aktive informasjonsformidling. F Jr Ot prp nr 4 (1985-88) s 21. Dette innebærer at loven ikke er til hinder for at et bibliotek tar vederlag for andre tjenester enn de som innebærer at samlingene stilles til disposisjon. Feks. man kan ta betalt for servering fra en café knyttet til virksomheten (og som kan anses å være et tiltak som fremmer opplysning) osv. Heller ikke kan det være noe i veien for å ta betalt for tjenester som går utover det å stille samlingene til disposisjon, f.eks. utredningsvirksomhet gjennomført etter henvendelse fra næringsliv eller forvaltning, utarbeidelse av bibliografier etter bestilling m.v. Imidlertid ser man her at det kan være en flytende overgang fra det å finne frem til og gjøre tilgjengelig materiale fra egen og samarbeidende bibliotekers samlinger, til å drive en utredningsvirksomhet som faller utenfor gratisprinsippet. I denne sammenheng har det betydning at bibliotekloven å 1, 4. ledd fremhever at de enkelte bibliotek er ledd i et nasjonalt system: Gratisprinsippet kan derfor ikke begrenses til egne samlinger i snever forstand. Det stilles også krav til tilbudene på andre måter. Tilbudene skal rette seg til både voksne og barn, jfr. bibliotekloven § 1, 2. ledd forutsetningsvis. Ved utarbeidelse av tilbudene, skal det legges vekt på tre forhold. For det første «kvalitet», et kriterium som knapt er særlig skarpt, men som f.eks. anvendt på innkjøp av bøker likevel angir at triviallitteratur ikke uten videre kan prioriteres For det andre skal det legges vekt på «allsidighet» dette må både gjelde de typer av tjenester som tilbys, det materialet som tilbys (f.eks. at materialet ikke bør være begrenset til bøker) V Loven tok imidlertid ikke sikte på & endre praktiserin ken av gratisprinsippet, jfr Ot prp nr 14 (198586) og variasjon innenfor en type materiale (f.eks. at det både er skjønn- og faglitteratur i boksamlingen). Dette er ikke absolutte krav, det er anvis ninger om hvilke prioriteringer som bibliotekene skal legge til grunn i sin vurdering. Det vil åpenbart lett være meningsulikhet om hva som ligger i de ulike kriteriene, og hvordan de skal veies mot hverandre. Det er dessuten lett å se at de kan være i innbyrdes konflikt, f.eks. kan kriteriet «allsidighet» brukes som et argument for innkjøp av den triviallitteratur som kriteriet «kvalitet» er et argument for å nedprioritere. Derfor vil denne bestemmelsen juridisk sett fungere som en ideell målsetning man knapt kan påberope seg i forhold til de konkrete vurderinger som et bibliotek måtte gjøre, selv om det kan danne utgangspunkt for en debatt om avveininger og prioriteringer. Bibliotekene pålegges også en informasjonsplikt i forhold til egne tilbud, jfr. bibliotekloven $1, 3. ledd in fine. Imidlertid sies det ikke noe om hvordan dette skal realiseres, om det skal skje ved annonsering, brosiyrer, oppslag el. Her vil det være stort rom for valg av ulike løsninger. Bestemmelsen inneholder to elementer som mer retter seg mot det regionale og nasjonale plan. Det ene er at «alle som bor i landet» skal ha tilgang til tilbudene. Dette er åpenbart ikke noe som kan realiseres av det enkelte, lokale folkebibliotek — det må løses av det nasjonale system som sådan, og det vil særlig på hvilke fylkesbibliotek og Statens bibliotektilsyn å organisere bibliotek slik at denne målsetningen realiseres. En særlig kategori av «alle som bor i landet» nevnes i bibliotekloven $2, 2. ledd — «pasienter I sykehus og helseinstitusjoner og andre som har spesielle vanskeligheter med å bruke biblioteket». Dette må oppfattes som en understrekning av den aktive informasjonsformidlingen, det er ikke tilstrekkelig passivt å stille materialet til disposisjon, man må etablere tilbud som kan utnyttes av de nevnte kategoriene. Det er altså ikke bare fysisk avstand som skal elimineres som en tilgjengelighetsfaktor — også andre forhold Som begrenser den enkeltes tilgang til biblioteket, skal reduseres eller elimineres. Men igjen gir ikke loven anvisning på hvordan målsetningen skal realiseres. Samarbeid om pasientbibliotek mellom institusjon og folkebibliotek, bokbusser og båter m.v. er alle eksempler på tiltak for realisering av denne målsetningen. Tidligere var den enkelte helseinstitusjon pålagt å organisere bibliotektjenester for pasienter. folkebiblioteksystemet. Etter Ot. prp. nr. 14 (1985-86) s. 26 fikk man da følgende ansvarsdeling: Kommunene: Bibliotektjenester for hjemmeboende funksjonshemmede, eldre og for klienter i institusjoner som kommunen har driftsansvaret for. Fylkeskommunene: Organisering av bibliotektjenester i institusjoner som fylkeskommunene har driftsansvaret for. Staten: Organisering av bibliotektjenester i institusjoner som staten har driftsansvaret for. Det ble forutsatt at fylke og stat normalt får utført sin virksomhet ved kjøp av tjenester fra det lokale folkebibliotek. Også bibliotekloven $1, 4. ledd henger sammen med dette tilgjengelighetssynet, biblioteksystemet — til tross for oppdelingen på ulike nivåer — må ses i sammenheng som et «nasjonalt biblioteksystem». Dette pålegger de enkelte enheter en samarbeidsplikt, og de regionale og statlige enhetene en plikt til å organisere samarbeidet i et nasjonalt perspektiv. I lovens forarbeider" heter det at bestemmelsen «er grunnlaget for bestemmelser om rettigheter og plikter som følger av at folkebibliotekene er deler av et nasjonalt nettverk». Dette fremheves i bibliotekloven $3, hvor det etableres en særskilt plikt for alle enheter til å følge «felles regler om lånesamarbeid og registrering og for utarbeidelse av statistikk og årsmeldinger». De to første alternativene henger åpenbart sammen med ønsket om etablering av et nasjonalt system for å gjøre samlingene tilgjengelig. Alternativet om statistikk" og årsmeldinger henger sammen med mulighetene for styring av dette nasjonale systemet. Kulturdepartementet har gitt forskrifter i henhold til denne bestemmelsen av 5.1.1987:3. Etter bibliotekloven $4, 1. ledd skal alle kommuner ha et folkebibliotek. Imidlertid kan en kommune etablere driftsfellesskap med en annen kommune eller en fylkeskommune forutsatt at slikt samarbeid godkjennes av departementet, jfr. bibliotekloven $4, 2. ledd. V OG prp nr 14 1985-88) s 24-25, * Biblioteket skal ledes av et styre, jfr. bibliotekloven $7. Dette styret skal oppnevnes av kommunestyret, og kan legges til «en annen nemnd», dvs. at en nemnd med andre oppgaver også kan fungere som styre for biblioteket. I tilfeller hvor biblioteket drives i fellesskap etter bibliotekloven $4, 2. ledd, skal også styret oppnevnes i fellesskap av de samarbeidende partene. Etter bibliotekloven §5, 1. ledd skal biblioteksjefen alltid være fagutdannet. Med dette siktes det til bibliotekareksamen fra Statens bibliotekhøgskole eller «tilsvarende godkjent utdanning», jfr. forskrifter av 5.1.1987 pkt. 2, 2.4. ledd. Dispensasjon forutsetter samtykke fra departementet." Formålet med bibliotekdriften følger av de generelle bestemmelsene kort diskutert ovenfor, jfr. bibliotekloven $4, 1. ledd. Det nærmere reglementet for driften gis av kommunen på grunnlag av «veiledende retningslinjer» som departementet gir for bibliotekdriften, jfr. bibliotekloven § 4, 3. ledd." Formålet blir imidlertid noe nærmere definert i forhold til én av oppgavene i bibliotekloven $ 1, 1. ledd: Utdanning. Etter bibliotek: loven $6 skal samarbeid med «skolebibli tekene i kommunen» sikres. Hvilke skolebibliotek som skal finnes i kommunen, følger igjen av grunnskoleloven og lov om videregående opplæring. Loven angir to måter som samarbeidet kan sikres på. Dels skal folkebiblioteket stille sin «faglige kompetanse ... til rådighet for skolemyndighetene i kommunen». Dette må anses som en del av bibliotekenes utadrettede virksomhet, hvor man er forpliktet til å gi skolemyndighetene — men ikke den enkelte skole — råd i bibliotekfaglige og tilgrensende spørsmål. Dels skal samarbeidet sikres ved «avtaler». Loven gir ikke nærmere anvisning på innholdet i slike avtaler, men departementet har etter bibliotekloven $6, 2. Etter forskrifter av 5.11987 pkt 3,3. sjon av Statens bibliotektilsyn. Forutsetningen er at det ikke melder seg en kvalifisert søker, og det kan dokumenteres aat det ikke har vært mulig å få fagutdannet søker Ul silingen. Dispensasjonen gis normalt for 2 år, og opphører ved ledighet I stillingen. Den tilsatte må gjennomgå innføringskurs, Jfr forskriftenes pkt 4. - Forskrifte av 15.12.1987 regulerer nærmere bibliotekareksamen ved Statens bibliotek. og informasjonshøgskole. og etter forskrifter av 12.1988:119 kan skolen gi biblotekareksamen. fageksamener for studier fra %-1 år og hovedfageksamen basert på års studier utover bibliote kareksamen. Denne skolen har også rett til å gi graden cand mag fr forskrift av 20.2 1981 Det er ikke registrert at slike retningslinjer er git I for skrifte form. petanse til å gi «veiledende retningslinjer» for slikt samarbeid." Etter bibliotekloven § 8, 1. ledd skal alle fylkeskommuner ha et fylkesbibliotek. Fylkesbiblioteket skal være knyttet til et folkebibliotek, og være basert på en avtale mellom fylkeskommunen og den kommunen der det aktuelle folkebibliotek ligger. Slike avtaler må godkjennes av departementet. Fylkeskommunen kan også «opprette avtaler» om felles bibliotekdrift med en eller flere kommuner, jfr. bibliotekloven $9, 3. ledd. Med dette siktes det til annet samarbeid enn det som behandles i bibliotekloven § 8 mellom. fylkesbibliotek og vertskommunens folkebibliotek. Det kan f.eks. være avtaler om at et folkebibliotek skal spesialisere en del av sin samling, eventuelt mot tilskudd fra fylkeskommunen. Slike avtaler trenger ikke departementets godkjennelse. Fylkesbiblioteket skal ledes av et styre, jfr. bibliotekloven § 12. Dette styret skal oppnevnes av fylkestinget, men oppgavene kan legges til «en annen fylkeskommunal nemnd», dvs. at en nemnd med andre oppgaver også kan fungere som styre for biblioteket. Etter bibliotekloven § 8, 1. ledd skal biblioteksjefen alltid være fagutdannet. I motsetning til hva som gjelder for folkebibliotek, er det her ikke hjemmel for dispensasjon fra dette kravet. Formålet med bibliotekdriften følger av de generelle bestemmelsene kort diskutert ovenfor, jfr. bibliotekloven $8, 1. ledd, som imidlertid presiserer at det gjelder slike formål «på fylkeskommunalt nivå». Det nærmere reglementet for driften gis av fylkeskommunen på grunnlag av «veiledende retningslinjer» som departementet gir for bibliotekdriften, jfr. bibliotekloven $4, 3. ledd i" Etter bibliotekloven §10, 2. ledd skal fylkesbiblioteket samarbeide med «skolemyndighetene i fylket og fylkeskommunen». Formuleringen må ta sikte på fylkesbiblioteket skal samarbeide med alle skolemyndigheter i fylket, både på fylkeskommunalt og kommunalt nivå. F Det er ikke registrert at slike retningslinjer er gitt i for skrifte form. Med dette mener man vel «inngå avtaler», det gis ikke noen kompetanse tl fylkeskommunen å etablere «av taler» feks. ved forskrift. 19 Det er ikke registrert at slike retningslinjer er gitt i forskrift form. beid skje på to måter, enten ved at fylkesbiblioteket stiller sin «faglige kompetanse ... til rådighet for skolemyndighetene» eller ved at det sikres ved «avtaler». Loven gir ikke nærmere anvisning på innholdet i slike avtaler, og i motsetning til den tilsvarende bestemmelse for folkebiblioteker, har ikke departementet uttrykkelig kompetanse til å gi retningslinjer for slikt samarbeid. Fylkesbibliotekets forpliktelse til å stille sin kompetanse til disposisjon, er imidlertid ikke begrenset til skolemyndighetene. Det har en slik forpliktelse også i forhold til «lokale myndigheter», og en helt generell forpliktelse til å «yte bibliotekfaglig veiledning og assistanse», jfr. bibliotekloven $10, 1 ledd. Det er nok etter lovens ordlyd noe uklart om denne forpliktelsen er begrenset til «lokale myndigheter», eller om også private organisasjoner kan kreve slik assistanse når fylkesbibliotekets ressurser tillater det. Fylkesbibliotekene er også forpliktet overfor «statlige myndigheter», jfr. bibliotekloven $11, dels ved å uttale seg om «fordeling av statlige midler», dels ved å bistå ved «utredning og planlegging» helt generelt innenfor lovens ramme. Det fremgår av forarbeidene, Ot prp. nr. 14 (1985-86) 5. 28 at lovteksten representerer en avgrensning av de oppgaver som fylkesbibliotekene skal ha plikt til å utføre av hensyn til de nasjonale bibliotekoppgaver. Det heter også at det kan være ønskelig at enkelte fylkesbibliotek utfører «andre og mer omfattende oppgaver», f.eks. formidling av litteratur fra spesialsamlinger. Dette vil imidlertid bygge på avtale med de aktuelle fylkeskommuner. En ytterligere utvidelse av veiledningsforpliktelsen følger av at fylkesbibliotekene er pålagt" å «arrangere møter og kurs om bibliotekspørsmål», jfr. bibliotekloven $10, 1 ledd. Man kan også merke seg at fylkesbiblioteket — i motsetning til folkebibliotek — ikke har plikt etter denne bestemmelsen til å samarbeide med skolemyndighetene, selv om en skole skulle være fylkeskommunal. Likevel vil den generelle forpliktelse som flyter av formålet, og som også gjelder for fylkesbibliotek, gi en viss oppfordring til generelt å fremme tiltak til støtte for utdanning på fylkeskommunalt nivå, jfr. bibliotekloven $ 1, 1. ledd jfr. $8. Det er altså visse forskjeller på de oppgaver fylkesbiblioteket har i forhold til folkebibliotekene. dir bruken av «skal» også her, det kunne kanskje vært tilstrekkelig med «kan», jr Leks. bibliotekloven 39. 2 ledd. ser på de videre oppgavene fylkesbibliotekene er tillagt. Også fylkesbibliotekene har som oppgave å stille materiale til disposisjon for publikum, selv om dette er begrenset av henvisningen om at dette skal ivaretas på «fylkeskommunalt nivå». Hvorvidt dette kan begrense forpliktelsen til direkte utlån, er uklart etter lovens ordlyd. Men loven gir uttrykkelig anvisning på at fylkesbibliotek kan drive direkte utlån fra bokbuss eller bokbåt, jfr. bibliotekloven $9, 2. ledd. Slik virksomhet kan skje i regi av fylkesbiblioteket, eller i samarbeid med andre fylkes- eller folkebibliotek. I forbindelse med formålet ble samarbeid mellom bibliotek berørt. Fylkesbiblioteket har her særlige oppgaver. Etter bibliotekloven § 9 skal fylkesbiblioteket «ivareta fjernlånsvirksomheten i fylket, organisere bibliotekenes lånesamarbeid, og er ansvarlig for sin del av den felles plan for anskaffelse og oppbevaring av litteratur». Loven gir ikke anvisning på hva «fjernlånsvirksomhet» består , og på hvilken måte den er forskjellig fra å «organisere bibliotekenes lånesamarbeid». Men ettersom loven pålegger fylkesbiblioteket å organisere denne virksomheten, og også angir at alle bibliotek inn går i et nasjonalt system, må man kunne anta at det av dette flyter en instruksjonsmyndighet som gjør det mulig for fylkesbiblioteket ved pålegg å organisere folkebibliotekenes lånesamarbeid, både folkebibliotekene imellom, og i forhold til fylkesbibliotek eller andre bibliotek." I denne forbindelse kan man merke seg at loven forutsetter at fylkesbibliotekene har forpliktelser etter bibliotekloven $3, jfr. henvisningen i bibliotekloven § 11. Bibliotekloven $3 gir anvisning på at bibliotekene skal følge visse felles regler for registrering, lånesamarbeid, statistikk og årsmeldinger. Dette støtter tolkningen om at fylkeskommunene har særskilt kompetanse innenfor forskrifter til å organisere samarbeidet i kommunen, men ellers er vel forholdet mellom bibliotekloven §§9 og 11 ikke helt klar. Bestemmelsen er imidlertid noe uklar, ettersom den siste del pålegger fylkesbibliotekene et ansvar i forhold til «den felles plan for anskaffelse og oppbevaring av litteratur». Forarbeidene, Ot prp nr 14 (1985-86) 5 28 må forstås på samme måte, det heter fks. her at bestemmelsen gir hjemmel for å innføre en fordelingsplan for oppbeva ring av skjønnlitteratur. omtalt «felles plan». Loven gir ikke nærmere anvisning på hva denne felles plan går ut på, eller hvem som har kompetanse til å vedta en slik plan." Det er f.eks. etter lovteksten uklart om denne planen skal basere seg på avtale mellom fylkesbibliotek (i likhet med feks. samarbeid mellom skolebibliotek), eller om Statens bibliotektilsyn har kompetanse til å vedta en slik plan. Etter bibliotekloven $13 etableres det et statlig organ, Statens bibliotektilsyn." Lovens regulering av denne institusjonens organisasjon er nokså nødtørftig, den nøyer seg med å fastslå at Statens bibliotektilsyn skal ledes av en direktør utnevnt av Kongen, jfr. bibliotekloven å 13, 2. ledd. For øvrig begrenser loven seg til å gi anvisning på at departementet skal fastsette retningslinjer for virksomheten.' For øvrig inneholder bibliotekloven $13 den litt kuriøse bestemmelse at «statens oppgaver etter denne lov ivaretas av Statens bibliotektilsyn på vegne av departementet» Grunnen til at den er kuriøs, er jo at departementet etter en rekke bestemmelser er gitt kompetanse til å treffe vedtak eller gi retningslinjer.'" Det er imidlertid uklart hva man sikter til med «statlige oppgaver». Man har i bibliotekloven kap. IV denne overskriften, og den eneste oppgave som nevnes ~ etter at bibliotekvederlag nå reguleres av egen lov — er tildeling av statstilskudd for visse bibliotekformål, jfr. bibliotekloven å 14. Men formuleringen synes å gripe videre, og også omfatte alle de andre bestemmelser som gir staten (dvs. departementet) rett til å treffe vedtak eller gi bestemmelser. F Forarbeidene, Ot prp nr 14 (1985-88) 1 Dette er i folge stortingsvedtak av 23.7.1949 et direktorat for folke: og skolebiblioteksaker og andre biblio teksporsmål. 1» Og det må være tillatt å antyde at lovens uttrykk «veil dende retningslinjer» er noe av en pleonasme. av et ellers overordnet organ uten lovendring. Men bibliotekloven gir vel egentlig ikke Statens bibliotektilsyn noen egentlig kompetanse, ettersom den angir at det skal opptre «på vegne» av departementet. Man kan imidlertid stille seg spørsmål om ikke loven i alle fall begrenser departementets mulighet til å la seg representere av andre enn Statens bibliotektilsyn. Selv om departementet kan opptre i eget navn (og det må tillates fordi Statens bibliotektilsyn representerer departementet, noe som må gi mulighet for departementet selv f. eks. å gi en forskrift eller godkjenne en samarbeidsavtale, eventuelt etter klage), synes det ikke som om departementet kan delegere en av sine oppgaver til et annet organ (f. eks. et nytt Nasjonalbibliotek) uten å komme i strid med loven. Det virker ikke trolig at man har tenkt på dette noe formelle spørsmål da man formulerte loven, men sett på bestemmelsen nærmest som en alminnelig opplysning om hvordan man har tenkt å praktisere loven. Bibliotekloven av 1985 mangler særskilte bestemmelser om skolebiblioteker. Den pålegger folkebibliotek en forpliktelse til å samarbeide med skolebibliotek, og både folkeog fylkesbibliotek har forpliktelser i forhold til skolemyndighetene. Loven sikrer derfor i en viss grad tilgang på bibliotekfaglige ressurser, men bare for planlegning, rådgivning m.v. — ikke for drift av bibliotekene. Men samarbeidet mellom folke- og skolebibliotek kan naturligvis ta mange former, alt etter den avtale som inngås. Bestemmelser om skolebibliotekene er nå innarbeidet i de lovene som regulerer de aktuelle skoleslagene. Grunnskolene er lagt inn under kommunene, jfr. grunnskoleloven å 26. Hver grunnskole skal ha bibliotek etter grunnskoleloven $10 nr. 2, 2. ledd. Loven regulerer ikke organiseringen av biblioteket utover kravet om at det må være «ein som er ansvarleg for bibliotektenesta». Loven inneholder imidlertid ikke — i motsetning til bibliotekloven — krav til denne personens faglige kompetanse. I forskriftene av 17.11.1989:1184 pkt. 4, 2. ledd angis det at den bibliotekansvarlige kan være en lærer eller en egen bibliotekar. Det pålegges også skolen å etablere et «fast samarbeid» med folkebibliotek i kommunen, et svar på den plikten som folkebibliotek har til å inngå samarbeid med skolebibliotek. Forskriftene av 17.11.1989:1184 pkt. 5, 2. ledd anbefaler også at alle skolebibliotek i en kommune bor ha et organisert samarbeid, sml. også forskriftenes pkt. 7 om etablering av en sirkulasjonsordning mellom skolebibliotekene i kommunen, og etter avtale, også med folkebiblioteket. Formålet til biblioteket er todelt, det skal ha «ein pedagogisk og ein allmennkulturell funksjon». Det mest interessante i denne angivelsen er at det ikke er tilstrekkelig å etablere et bibliotek med den begrensede målsetning å støtte opp under den pedagogiske funksjon, bibliotekene skal favne videre. Bibliotekvirksomheten er ellers nærmere regulert i forskrifter av 17.11.1989:1184. Her er formålet nærmere presisert, og det er understreket (forskriftenes pkt. 2) at skolebibliotekene skal omfatte læremidler, faglitteratur og skjønnlitteratur «til bruk i studiearbeid og fritidslesing» og faglitteratur for lærerne. Materialet skal være tilgjengelig i skoletiden for så vel lærere og elever, og det skal være anledning til hjemlån. Skolebiblioteket skal ha et «basisbibliotek som kjerne», og dette skal ligge sentralt i forhold til undervisningslokalene «slik at det kan brukast av elevar og lærarar heile skoledagen». jfr. forskriftenes pkt. 6. Det anbefales også at basisbiblioteket skal ha studieplasser og arbeidsplass for den ansvarlige, jfr. forskriftenes pkt. 6, 2. ledd. Forskriftene krever også at alle elever skal få opplæring i bruk av biblioteket og ta del i det praktiske bibliotekarbeidet, jfr. forskriftenes pkt. 3, 2. ledd. Ellers følger det av lovens system at skolebibliotekene er en del av skolen og underlagt de krav og den styring som ellers gjelder for grunnskoler. Dette innebærer også at det er kommunen som har ansvaret for de bygningsmessige —rammebetingelsene, — smi. grunnskoleloven § 10 nr. 1. T forskriftene av 17.11.1989:1184 fremheves det i pkt. 5 at skolebibliotekene også er del av det nasjonale biblioteksystemet, og at samlingene skal registreres, helst etter samme prinsippet som i folke- og fylkesbibliotek, jfr. forskriftenes pkt. 9. De videregående skoler drives av fylkeskommunene, jfr. lov om videregående opplæring $ 23. Etter lovens $ 12, 1. ledd skal fylkeskommunen sørge for skolelokale og det nødvendige utstyr, «herunder bibliotektjeneste». Denne bestemmelsen kommer i en litt spesiell sammenheng, ettersom de andre krav i som nevnes i lovens $ 12, 1. styr i betydningen inventar eller læremidler, mens det avsluttende kravet gjelder en «tjeneste». Dette må bety at det også er avsatt personale til å realisere tjenesten. Ytterligere krav fremgår imidlertid ikke av loven, hverken når det gjelder faglig kompetanse eller personalmessige ressurser. Bortsett fra dette minimumskravet, gir ikke loven ytterligere bestemmelser om bibliotekets formål eller funksjon — for øvrig i motsetning til grunnskoleloven. Etter bibliotekloven § 6 skal folkebibliotek samarbeide med skolebibliotek i kommunen. Fylkesbibliotek har ikke en tilsvarende forpliktelse. Dette er naturlig, ettersom man ikke vil kunne være sikker på at den nødvendige geografiske nærhet gir grunnlag for samarbeid mellom et fylkesbibliotek og en fylkeskommunal skole. Derfor har det kommunale folkebibliotek en forpliktelse til giennom avtale å etablere samarbeid med de fylkeskommunale videregående skolers skolebibliotek i egen kommune. I motsetning til grunnskoleloven, mangler imidlertid lov om videregående skole en bestemmelse som «svarer» på folkebibliotekets plikt med en plikt for skolen til å inngå slikt samarbeid. Etter omstendighetene må man tolke bibliotekloven dithen at også videregående skoler har en slik samarbeidsplikt. I forskrift for folkehøgskolen av 2.7.1985:1425 er det også forutsatt at denne skal ha et bibliotek, ettersom tilskudd til pedagogiske hjelpestillinger (bl. a. bibliotekar) og utstyr og bøker til bibliotek, inngår i basistilskuddet, jfr. forskriftenes pkt. 5.1.2. I motsetning til reguleringen av folkebibliotek, fylkesbibliotek og skolebibliotek er det ingen generelle bestemmelser om forskningsbibliotek. Tidligere fant men enkelte spredte bestemmelser om bibliotek i forbindelse med lover om de enkelte universitetet eller høyskoler. Universitetsloven av 1989 inneholder imidlertid ingen uttrykkelige bestemmelser som forplikter institusjonene som faller inn under loven, å organisere bibliotek. Det er likevel forutsatt at det finnes bibliotek ved disse institusjonene, jfr. f. eks. universitetsloven $ 32 nr. 2, som angir at styret bl. a. skal ansette «lederen av universitets- eller høgskolebiblioteket». Pliktavleveringsloven av 9.6.1939: versitetsbibliotek i Oslo, Bergen og Trondheim'", og denne loven gir også Universitetsbiblioteket i Oslo særlige funksjoner. Forskrift om reglement for Norges tekniske høgskole av 22.6.1984:1301 angir I $ I om høyskolens oppbygning at biblioteket - NTHB — organiseres som «en enhet og styres i samsvar med instruks av høgskolestyret. Det kan nok finnes flere slike særbestemmelser i forskriftsverket som forutsetter det selvfølgelige, nemlig forskningsbibliotek ved universitet, høyskoler m.v." Men det viktigste med rettstilstanden er det negative, nemlig at det mangler lovgivning om forskningsbibliotek eller Riksbibliotektjenesten. Bibliotekene er — som eksempelet fra NTH viser — deler av de enkelte institusjonene, og styres som deler av disse. Man mangler for eksempel i regelverket en understrekning av at de enkelte bibliotek ved de enkelte institusjoner skal anses som deler av et nasjonalt system, at de skal bistå hverandre, at de skal følge bestemte regler for katalogisering m. Den manglende lovreguleringen betyr selvsagt ikke at slikt samarbeid mangler, bare at det bygger på avtaler mellom institusjonene, og at Riksbibliotektjenesten ikke på samme måte som Statens bibliotektilsyn har hjemmel til å påby visse løsninger. Det er i og for seg ikke noe mal i seg selv å lovregulere området. Imidlertid kunne de nasjonale oppgaver som skal løses på tvers av institusjonene gjort det naturlig — på samme måte som i forhold til folke- og fylkesbibliotek — å fastslå at bibliotekene dannet deler av et nasjonalt system, og at de hadde plikt til å samarbeide, også med folke- og fylkesbiblioteksektoren. Ved en eventuell lovrevisjon synes det naturlig å ta hensyn til dette perspektivet. I Loven bruker noe andre betegnelser på bibliotekene i Bergen og Trondheim, Jr løvens $ I, I. ledd. 19 Disse er imidlertid ikke funnet ved rutinemessig avsoking av Lovdatas base over gjeldende, sentrale forskrifter. Imidlertid innheolder utkastet til forskrifter med hjemmel i den nye pliktavleveringsloven forutsetninger om at det finnes et Nasjonalbibliotek i Oslo, en avdel ing av Nasjonalbiblioteket i Rana, universittsbibliotek i Oslo, Bergen, Trondheim (både Universitetsbiblioteket i Trondheim og Norges tekniske universitetsbiblio. tek) i lovgivningen. Anskaffelsene skjer etter beslutninger i de enkelte bibliotek og dekkes av bibliotekets budsjett. Det finnes imidlertid to spesialordninger som skal presenteres kort i dette avsnittet. Med avleveringsplikt siktes det til en plikt som påhviler forlag eller trykkeri om å levere nærmere angitte bibliotek eksemplar av det som utgis. Avleveringsplikten må ses i sammenheng med nasjonalbibliografiene, og skal sikre at det finnes et enkelte eksemplarer av alt som blir utgitt tilgjengelig for ettertiden. Den gjeldende avleveringspliktloven er av 9.6.1939:2, men den vil om kort tid avløses av lov av 9.6.1989:32. Nedenfor skal begge lovene kort omtales. bok., avis», billed-, kart- eller notetrykkerier eller andre grafiske reproduksjonsanstalter», fr. avleveringspliktloven $ 1, 1. ledd. Denne plikten gjelder altså alt hva som fremstilles i Norge, men avleveringspliktloven $1, 2. ledd utvider plikten til også å gjelde «hva en her i landet bosatt forlegger eller medforlegger"" lar utføre i utlandet såfremt det ville gått inn under avleveringsplikten hvis det hadde vært utført innen riket». Det er altså trykt materiale av enhver art som kommer inn under loven. Man kan merke seg at det ikke er noen forutsetning at materialet skal være gjenstand for utgivelse" det er tilstrekkelig at det mangfoldiggjøres. Også mangfoldiggjørelse til en «sluttet, mindre krets» omfattes av avleveringsplikten (ifr. lovens §3)." Avleveringsplikten utløses altså av at noe trykkes eller på annen måte mangfoldiggjøres av et trykkeri. Dette må etter hvert ha blitt et problematisk kriterium, grensen mellom et trykkeri og en kopimaskin er blitt flytende. Loven bruker altså ikke antallet eksemplarer, utgivelse, type trykksak e. lign. som hovedkriterium, men den institusjon som forestår mangfoldiggjøring. TT Forlegger» defineres som «den for hvis regning trykning har funnet sted». Feks i den forstand som fremgår av åndsverkloven 48. utviklingen i reprografi og datamaskinteknologi har i løpet av tiden visket det ut. Avleveringsplikten gjelder først og fremst Universitetsbiblioteket i Oslo, jfr. lovens $ 1, 1. jfr. 3. ledd. Her skal avlevering skje uoppfordret, og plikten for avlevering hviler på «trykkeren», eller hvis arbeidet utføres «i flere offisiner», «det trykkeri hvor de enkelte deler heftes eller samles, eller hvor sådant ikke skjer, forleggeren», jfr. lovens $2. Den norske forlegger har også ansvaret hvor mangfoldiggjøring skjer i utlandet. Sekundært gjelder pliktavleveringen" til fordel for Bergens museums bibliotek og Det kongelige norske videnskabers selskabs bibliotek i Trondheim, jfr. lovens $1, 1. jfr. 3. ledd. Her skjer ikke avleveringen uoppfordret, men etter krav for hvert enkelt verk, og plikten påhviler alltid forleggeren, jfr. lovens $2,2. ledd. Pliktavleveringen vil altså føre til at et fåtall eksemplarer av verket stilles til disposisjon i de tre nevnte bibliotekene. Forleggeren har krav pa vederlag hvis bokladeprisen overstiger 25 kroner, jfr. $ 5. En annen viktig side ved pliktavleveringsloven er at den i $7 pålegger Universitetsbil lioteket i Oslo en plikt til å «utgi en regelmessig fortegnelse» over de trykksaker som mottas, men med unntak av småtrykk. Etter lovens $8 har også Kongen kompetanse til å treffe nærmere bestemmelser om føringen av loven, herunder utgivelsen av Universitetsbibliotekets norske bokliste, jfr. Vi ser altså at pliktavleveringsloven inneholder en hjemmel for utgivelse av en norsk bokliste (som skal omfatte langt mer enn «bøker» som ordet brukes i dagligtale), og tillegger Universitetsbiblioteket i Oslo denne nasjonale funksjonen. Som diskusjonen ovenfor har vist, er den gjeldende pliktavleveringslov foreldet. Man har vedtatt ny lov som ventes å tre i kraft 1,7.1990. Gjenstand for pliktavlevering fremgår av lovens $4. — Dokument av papir eller papirliknande medium, mikroformer og fotografi i sju eksemplar. a 1.11041 etter Administrasjonsridets bestemmelse Slike forskrifter skal være gitt av Administrasjonsrådet 129. — Lydfesting, film, videogram, edb-dokument og kombinasjonar av desse dokumenttypane I to eksemplar. — Opptak av kringkastingsprogram i eitt eksemplar. Dokument laga i utlandet skal berre avleverast dersom det er laga for norsk utgjevar eller særskilt tilpassa allmenta i Noreg. Kongen kan gjera unnatak frå eller avgrensa avleveringsplikta og gje særskilde føresegner om kva form eller kvalitet avleveringseksemplar skal ha og om kva opplysningar som skal følgja dokumentet. Man ser har at avleveringsplikten er utvidet. Først og fremst gjelder det formene for materiale som skal avleveres, hvor det i tillegg til trykt materiale også skal avleveres videogrammer, fonogrammer (inklusive kringkastingsprogram), «edb-dokumenter> og multi-media dokumenter. Sentralt i denne bestemmelsen star begrepet «dokument», som defineres i lovens §3, annet strekpunkt: Begrepet «dokument» brukes også ellers i lovgivningen, og er kanskje særlig diskutert i forbindelse med offentlighetsloven.* Det er lett å se at definisjonen skaper flere avgrensningsproblemer. Dette er kanskje særlig tydelig i forhold til begrepet «edb-dokument». Etter utkastet til forskrifter pr. 10.1.1990 $ 8-1 er dette: *... dokument som lagrar informasjon for presentasjon ved hjelp av utstyr for elektronisk databehandling, og ikkje er lydfesting ... eller videogram ... Det er her skilt mellom edb-dokument som gjerast tilgjengelig for allmenta i form av fysiske eksemplar, som t.d. magnetplater, fleksiplater/diskettar, magnetband, datakassettar m.m. ..., og edb-dokument som gjerast tilgjengelig ved direktekopling gjennom tele- eller fjernsynsnettet ... Presiseringen antyder en rekke andre spørsmål. Man kan f.eks. reise spørsmål om også programmer skal avleveres, og hvordan i så fall forlaget til forskrifters $8-3 om unntak for edb-dokument som «berre tener som hjelperåd ved produksjon eller ved bruk av anna dokument» skal forstås. 5 Tie Feks Jon Bing: Offentligherstoven og edb, Complex 584. system: Ansees databasen som vedlikeholdes ved systemet som et annet dokument, og faller programmet utenfor fordi det «berre tener som hjelperåd ... ved bruk av» databasen? Man kan også reise spørsmål om når et «nytt» dokument oppstår. Lovdatas dokumentsamling over gjeldende lover og forskrifter er sannsynligvis «ett dokument» i lovens forstand, fordi det er «eit eksemplar av eit medium som lagrar informasjon». Denne databasen endres i alle fall en gang i uken — skal det da avleveres eksemplarer av hele basen like ofte? I denne sammenheng er det ikke foranledning til å gå nærmere inn på en analyse. 'Apenbart vil praksis belyse mange av de spørsmål som synes uløst i loven og utkastet til forskrifter, f. eks. hvilke krav til standardisering som Nasjonalbiblioteket vil kunne kreve etter utkastet til forskrifter $8-4, eller hvordan avtaler med leverandører av direktekoblede tjenester skal utformes. Her vil det vel også avklares hva man mener med en «importør» av slike tjenester, jfr. lovens geografiske virkeområde i $2, som det ikke er uproblematisk å anvende på direktekoblede tjenester basert på baser geografisk lokalisert utenfor landets grenser. Pliktavleveringen utløses av at dokumentet gjøres tilgjengelig for allmennheten, jfr. lovens $4, 1. ledd jfr. $3, 2. ledd; — informasjonen i dokumentet vert gjord tilgjengeleg utanfor ein privat krins gjennom framføring, framsyning, kringkasting, direktekopling el. Dette må antas å falle sammen med det åndsverkloven kaller «offentliggjørelse»." og representerer i prinsippet en viss begrensning i forhold til den tidligere pliktavleveringsloven, hvor også mangfoldiggjøring innen en privat krets ble fanget opp. Loven angir at avleveringsplikt kan pålegges utgiver, produsent og importør sammen med den som i henhold til lov" eller konsesjon driver kringkastingsvirksomhet. > Jr åndsverkloven 38. >" hvem som skal stå for pliktavleveringen - slike regler fremgår ikke av utkastet til forskrifter av 10.1.1990. Det heter likevel i brev fra Riksbibliotektjenesten av 25.1.1990 at man foreslår: «... dobbeltavievering fra produsent og utgiverimportør for dokumenter på papir og fotografier. For alle andre dokumenttyper legger vi hele avleveringsplikten på utgiver/ importør. Avleveringen skal skje uten vederlag, jfr. lovens $5, 2. ledd, selv om det er en mulighet for refusjon av utgifter der avleveringseksemplarene representerer en stor kostnad. Loven angir bare det antall eksemplarer som skal avleveres. I utkastet til forskriftene $6, 1. ledd heter det at plikteksemplar skal gis til Nasjonalbiblioteket i Oslo og avdelingen i Rana, Norsk filminstitutt, universitetsbibliotekene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø og Samisk spesialbibliotek i Karasjok. Som man ser, blir dette flere institusjoner enn det er plikteksemplarer. Det er derfor foreslått nærmere regler om fordelingen av plikteksemplarene, der hvor det skal leveres 7 eksemplarer (papirdokumenter og fotografi), er det foreslatt at Nasjonalbiblioteket i Rana skal ha 2 eksemplarer (ett sikringseksemplar og ett fjernlånseksemplar), Nasjonalbiblioteket i Oslo skal ha I eksemplar (som det skal tas vare på for fremtiden og som skal brukes etter bestemte regler). De fire universitetsbibliotekene skal deretter få hvert sitt eksemplar (til forskning og dokumentasjon i regionen). For Trondheim er det angitt at plikteksemplaret skal gå til enten Universitetsbiblioteket i Trondheim eller Norges tekniske universitetsbibliotek etter fagområde Og hvis dokumentets innehold hovedsakelig er på samisk, skal et plikteksemplar gå til Samisk spesialbibliotek i Karasjok i stedet for til Universitetsbiblioteket i Bergen. Bestemmelsene om utarbeidelse av en særlig norsk bokliste eller annen bibliografi er ikke kommet med i den nye loven. Det er lett å innse at den nye loven er viktig for bibliotekene. Men det er også interessant at loven synes å forutsette at det finnes en struktur som ikke fremgår av lov- eller forskriftsverket ellers. Man kunne jo reise spørsmål om det ikke ville vært riktig å sikret ved lov at man også hadde de institusjoner som pliktavleveringsloven. forutsetter, og ikke fullt ut stolte på at det er tilstrekkelige virkemidler i det politiske styringssystemet. kerhet for eksistensen av biblioteksfunksjoner som en lov representerer, samtidig som dette ville tydeliggjort hvilket ansvar og hvilke tjenester disse institusjonene var pålagt overfor samfunnet. Det virker utilfredstillende at man i så stor grad bygger på forutsetninger og indirekte regulering av institusjonene gjennom forskrifter med hjemmel i pliktavleveringsloven. Ved etableringen av Norsk kulturråd, var en hovedbegrunnelse å skape en innkjopsordning for norsk skjønnlitteratur. I dag er det flere innkjøpsordninger. Disse bygger på avtaler mellom Norsk kulturråd, forleggerorganisasjonene og den eller de relevante skribentorganisasjonene. Disse «avtalene» har en noe usikker, rettslig status. Norsk kulturråd er avhengig av bevilgninger for å gjennomføre ordningen, og dette har begrunnet at rådet ensidig kan justere innkjøpsordningens rammer m.v. Det er i dag flere ordninger. Man har en ordning for innkjøp av ny, norsk skjønnlitteratur, som er den eldste." Etter bestemmelsen i denne ordningen er den begrenset til norsk skjønnlitteratur, dvs. bøker skrevet på bokmål, nynorsk eller di lekt og bøker oversatt til norsk fra samisk når originalutgaven er utgitt i Norge, jfr. avtalens 84. Det er også avgrensninger mot barne- og ungdomsbøker (disse omfattes av en egen ordning), essays," memoarer, biografier, bøker klassifisert av Universitetsbiblioteket i Oslo som «satire» eller «bøker av blandet litterært innhold», utgivelser av tidligere offentliggjorte artikler, og skjønnlitteratur i bibliofilutgave m.v, jfr. avtalens $5. Det er bare bøker utgitt av medlemsforlag tilhørende Den norske Forleggerforening eller Norsk Forleggersamband som automatisk blir innkjøpt, innkjøp fra ikke-medlemsforlag forutsetter søknad, jfr. avtalens $6, 1. og 2. ledd. Det er også en hovedregel om at én forfatter bare kan innkjøpes med én bok hvert år, jf. avtalens $7. I praksis gjennomføres ordningen ved at bøker som ønskes kjøpt inn, meldes til Norsk kulturråd innen 1. februar eller 1. september. Deretter leveres 1 000 eksemplarer til Norli — Bibliotektjenesten, som klargjør bøkene, jfr. avtalens 88 11 og 12. FT Jfr avtale av april 1989. = Essays av særlig litterær verdi kan unntaksvis inn: skal kontrollere at boken tilfredsstiller «de kvalitetskrav» som avtalen forutsetter, jfr. avtalens $ 15. Hvis vurderingen er negativ, blir den normalt overprøvet av et ankeutvalg. Hvis også dette utvalgs vurdering er negativ, må forlaget tilbakebetale det forskudd som er utbetalt i forbindelse med levering av de 1000 eksemplarene, mens disse fortsatt disponeres av Norsk kulturråd. For forlagene representerer den en sikret minimumsomsetning, noe som skal bidra til å opprettholde utgivelsen av et akseptabelt antall titler norsk skjønnlitteratur, og medvirke til å dempe økningen i bokprisene. For bibliotekene fører den til at de 1000 eksemplarene blir fordelt til enkeltbiblioteker og sikrer at ny, norsk skjonnlitteratur er tilgjengelig for utlån. For forfattere sikrer innkjøpsordningen en noe høyere royalty-sats opp til 5000 solgte eksemplarer (20 pst. i stedet for 15 pst. av heftet utsalgspris — for lyrikk er satsen i dette intervallet 22,5 pst). Dette viser at innkjøpsordningen har flere målsetninger. I vår sammenheng er det interessante at dette sentrale innkjøpet bidrar til vedlikehold av bibliotekenes bokstamme. De andre innkjøpsordningene er bygget opp etter samme mønster. Innkjøpsordningen for barne-og ungdomslitteratur gir et innkjøp pa I 550 eksemplarer av hver tittel som omfattes av ordningen, som blir fordelt til biblioteker og landets kommuner, bl. a. for bruk i skolebibliotek. Innkjøpsordningen for verdifull, oversatt skjønnlitteratur gir et innkjøp av 500 eksemplarer for 30 titler årlig til fordeling på biblioteker. Ordningen er forslått etablert fra høsten 1990. Fra høsten 1990 planlegges også en innkjøpsordning for norske tegneserier. De mer tekniske detaljer i disse ordningene er ennå ikke vedtatt, men man antar at innkjøpet vil skje til fordel for bibliotekene. Kulturrådet har også i en forsøksperiode administrert en innkjøpsordning for kvalitetsfonogrammer. I 1988 ble det under denne ordningen innkjøpt 50 fonogrammer, hver i et antall på 550 eksemplarer. Ordningen har fra 1990 fått egen post på statsbudsjettet, og administreres av Norsk musikkinformasjon. Fonogrammene ble fortrinnsvis stilt til disposisjon for bibliotek. I tillegg administrerer Kulturrådet en innkjøpsordning for norsk samtidskunst, men de innkjøpte verker blir i liten utstrekning stilt til disposisjon for bibliotek — den siste tiden har det særlig vært distriktsgalleriene som har nytt godt av innkjøpene. Rådets budsjettrammer. Det har vært eksempler på at Rådet ikke har hatt midler til å betale det vederlag som ordningene forutsetter, og at utgivere har subsidiert ordningen. Dette fører i og for seg til at ikke alle målsetningene for ordningen samtidig kan realiseres. Man kunne reise spørsmål om ikke ordningene burde ses i nærmere sammenheng med innkjøp til bibliotekene som en sikring av at det nasjonale biblioteksystem fikk tilført et minimum av norsk litteratur uavhengig av de enkelte kommuners budsjett, og at ordningen fikk en hjemmel i lov slik at den ikke i samme grad var avhengig av de årlige bevilgningene til Norsk kulturråd. Bibliotekdrift forutsetter at litterære verk og andre åndsverk stilles til disposisjon for allmennheten ved utlån. Rettighetene til åndsverk er regulert av åndsverkloven av 12.5.1961:2. Etter loven har en opphavsmann til et åndsverk enerett til å fremstille eksemplarer av verket og å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. Dette vil si at som utgangspunkt omfatter opphavsmannens enerett det forhold at verket gjøres tilgjengelig til allmennheten, f.eks. ved utlån fra bibliotek. Imidlertid inneholder åndsverklovens kapittel 2 en avgrensning av opphavsretten, som bl. a. avgrenser retten til å kontrollere spredning blant allmennheten. Det er imidlertid viktig å understreke at rett til utlån av en type verk til allmennheten beror på at det i åndsverkloven er innført en avgrensning av opphavsmannen. Denne avgrensningen er ikke lik for alle typer verk. Avgrensningen fremgår av åndsverkloven $$ 21 og 23, 1. ledd: $21. Når et litterært eller vitenskapelig verk eller et musikkverk er utgitt, kan eksemplar som omfattes av utgivelsen, spres videre blant allmennheten eller vises offentlig. Også eksemplar av film.verk som omfattes av utgivelse for salg, kan spres videre. Eksemplar av musikkverk og av film.verk som nevnt i første ledd annet punktum kan likevel ikke uten opphavsmannens samtykke leies ut til allmennheten. Likestilt med leie er bytte som drives som organisert virksomhet. $23. Er et kunstverk utgitt eller har opphavsmannen overdratt eksemplar av kunstverket, kan eksemplarene spres videre og vises offentlig på annen måte enn ved film eller i fjernsyn. For litterære verk — bøker — er regelen enkel, jfr. $21, 1. ledd. Gir. åndsverkloven $8), så kan de utgitte bøkene spres videre blant allmennheten, opphavsretten ekstingveres ved første salg. Denne bestemmelsen tillater bibliotekdrift for så vidt gjelder bøker, i offentlig så vel som privat regi. Like ukomplisert er regelen når det gjelder kunstverk, f.eks grafiske blad, som også er del av samlingene til enkelte bibliotek. Etter åndsverkloven $23, 1. ledd kan også disse «spres videre» gjennom utlån fra bibliotek. Mer begrenset er retten til viderespredning av musikkverk, som f.eks fonogrammer, som er del av mange folkebibliotekers samlinger. Disse kan fritt lånes ut fra et bibliotek, men de kan ikke leies ut. Begrunnelsen er at man ikke ønsker utleievirksomhet av f.eks fonogrammer, som da kan leies for en kortere periode, og hvor leietageren etter åndsverkloven § 11 ville ha rett til å fremstille eksemplar til privat bruk i løpet av leietiden. Man har sett det slik at dette vil kunne undergrave rettighetshaverens adgang til økonomisk å utnytte verket, og har derfor gjort slike ordninger betinget av samtykke fra rettighetshaveren. For så vidt kan man hevde at «gratisprinsippet» her er lovfestet. Man kjenner vel få eksempler på <leiebibliotek» for musikkverk, men dette er en vanlig omsetningsform for film.verk: Man leier videogrammer i spesialbutikker for å fremføre dem ved hjelp av egen videospiller hjemme. Slike utleieordninger forutsetter altså samtykke av rettighetshaver. Imidlertid er også her utlånsvirksomhet fri, slik at man godt kan innlemme videogrammer i et biblioteks samlinger for fritt utlån. Bestemmelsen har fått denne utformingen bl. a. for å tillate utlån av videogrammer fra offentlige bibliotek." I Ot. prp. nr. 33 (1989-90) foreslår en endring av åndsverkloven $21 i forbindelse med en bestemt type litterære verk, nemlig datamaskinprogram i maskinlesbar form. Etter forslaget vil disse hverken kunne leies eller lånes ut til almenheten. Begrunnelsen er at muligheten til enkelt å ta kopier av datamaskinprogrammer ville føre til at utlånsvirksomhet lett grep inn i rettighetshavers økonomiske utnyttelse av verket på en uheldig måte, og at man ikke ser behov for å gjøre datamaskinprogrammer tilgjengelig for almenheten gjennom offentlige bibliotek. Bestemmelsen fikk sin nåværende form ved lov av 2312.1988-101, og trådte i kraft 111080. — Man kan jo også merke seg at det i de Neste fm verk vil inngå mu Sikkverk, derfor bør bestemmelsene om film. Et spørsmål som av og til blir reist, er hvem som disponerer de arbeider som blir til i forbindelse med et biblioteks drift, særlig katalogene. En katalog i f.eks. maskinlesbar form har en verdi, den kan f.eks. tilbys almenheten for søking, eller man kan nedlaste innførsler fra en tilgjengelig katalog med sikte på å utnytte dem i egen virksomhet og slik spare kostnader til egen katalogisering. En bibliotekkatalog vil ikke være et opp havsrettslig beskyttet verk, ettersom den ikke er resultat av noen original, skapende innsats. Den representerer imidlertid en innsamling av et stort antall opplysninger, og slike samlinger er vernet etter en særskilt bestemmelse i åndsverkloven, det såkalte «katalogvernet». Dette gir et vern mot «ettergjøring». I praksis vil dette gi vern mot at hele eller store deler av en katalog blir nedlastet uten samtykke av den som har katalogrettighetene. Og den som har disse rettighetene, vil normalt være det bibliotek som organiserer katalogiseringen."" Man kan ikke utelukke at også andre rettigheter kan være involvert. Hvis katalogen f.eks. inneholder sammendrag, vil disse gjerne være åndsverk, og sammendragsforfatteren vil ha opphavsrettigheter til sammendragene. Man kan også tenke seg spesialkataloger — f.eks. bibliografier over bestemte emner — hvor utvalg og utforming er preget av en individuell, skapende innsats og derfor er selvstendige åndsverk." Man kan heller ikke utelukke at konkurranserettslige bestemmelser gir et visst vern. Man er ikke kjent med at rettigheter til bibliotekers katalog er utredet i noen bredde, og dette avsnittet gir nok bare et utgangspunkt for en diskusjon av spørsmålet. 'Som nevnt ovenfor, gir opphavsretten opphavsmannen enerett til eksemplarfremstilling. Det vil si at enhver som fremstiller et eksemplar av et verk — f.eks. kopierer det — må finne en hjemmel for dette enten i avtale med opphavsmannen (eller dennes representant) FT motsetning til hva som gjelder for åndsverk, er det alminnelig antatt at juridiske personer kan ha origin fe rettigheter ti en katalog. "et arbeid kan samtidig være beskyttet som åndsverk og katalog. I begrenset utstrekning gir åndsverkloven bibliotek rett til å fremstille eksemplar av opphavsrettslige verk uten opphavsmannens samtykke. Disse reglene skal svært kort skisseres i dette avsnittet. Åndsverkloven $ 17, 2. ledd lyder: «Kongen kan bestemme at nærmere angitt organisasjon og bibliotek til vederlagsfritt utlån til funksjonshemmede skal ha rett til på nærmere fastsatte vilkår å framstille eksemplar av utgitt litterært eller vitenskapelig verk gjennom opptak på innretning som kan gjengi det. I tilslutning til teksten kan det gjøres opptak av offentliggjort kunstverk. På vilkår som fastsatt i første punktum kan det også gis bestemmelser om rett til opptak av utgitt film og bildeopptak med eller uten lyd og av utsendt kringkastingsprogram som ikke i det vesentlige inneholder musikkverk. Opphavsmannen har krav på vederlag for bruk etter dette ledd. Vederlaget utredes av staten. Denne bestemmelsen gir mulighet for en eksemplarfremstilling uten samtykke av rettighetshaver. Det kan fremstilles eksemplar av «utgitt litterært eller vitenskapelig verk», dvs. skjønn- og faglitteratur, og eksemplaret kan fremstilles «gjennom opptak på innretning som kan gjengi det», dvs. som fonogram eller talebok. Bestemmelsen gir også adgang til å ta med kunstverk i et slikt opptak, noe som er mindre praktisk (et maleri lar seg vanskelig gjengi på lydbånd), og opptak av film, bilder og kringkastingsprogram «som ikke i det vesentlige inneholder musikkverk». Slike eksemplarer skal kunne brukes til «vederlagsfritt utlån til funksjonshemmede». Bestemmelsen har preg av det som kalles en «tvangslisens», dvs. en bestemmelse i lov som gir rett til eksemplarfremstilling uten samtykke av rettighetshaver. Imidlertid har rettighetshaver krav på vederlag, som skal utredes av staten. Loven gir ikke anvisning på hvordan vederlaget skal fastsettes." I praksis brukes bestemmelsen først og fremst for en ordning for fremstilling av talebøker, jfr. forskrifter fastsatt i kongelig resolusjon av 27.11.1964:1. Etter forskriftenes $8 jfr. F Feks henvises det ikke til denne bestemmelsen fra åndsverkloven $ 81, som inneholder en slags voldgifte ordning I fall man ikke kommer frem til enighet om vederlagets størrelse etter enkelte andre bestemmelser. som drives av det offentlige» som har denne retten. Departementet har imidlertid kompetanse til å bestemme at andre arkiv eller bibliotek, f.eks. folkebibliotek, skal ha samme rett. For lydbøker har også visse spesialbibliotek en slik rett, i praksis dominerer her Norges blindeforbunds lydbibliotek. Fremstillingen skjer ved innlesning av et fonogram, og vederlag betales etter satser avtalt mellom staten og skribentorganisasjonene av november-desember 1981, hvor vederlaget er satt til en bestemt sats pr. innlest time multiplisert med antall fremstilte eksemplarer (avtalens § 4). "alebøker fremstilt etter åndsverkloven 8 17 kan etter forskriftene bare stilles til disposisjon til vederlagsfritt utlån til «blinde, leseblinde» og «personer som på grunn av nedsatt forlighet ikke kan tilegne seg verket eller bildet gjennom eksemplar som har vært brakt i handelen», jfr. forskriftenes 8 8 jfr. $7. Man ser at forskriftene er utformet slik at denne retten til eksemplarfremstilling ikke skal gripe inn i den økonomiske utnyttelsen av verket. Derfor er utnyttelsen begrenset til vederlagsfritt utlån (igjen er gratisprinsippet lovfestet), det er ikke tillatt å fremstille talebok ved kopiering av en allerede eksisterende talebok, feks. utgitt på forlag (forskriftenes $9), og det er ikke tillatt å kopiere talebok (forskriftenes å 13), dvs. at en som låner en talebok, ikke kan kopiere denne for eget og senere bruk. Ofte brukes betegnelsen «Jydbok» snarere enn «talebok». Det er imidlertid den forskjellen mellom disse to formene for fonogram, at lydbok kan inneholde musikkverk, f.eks. som kontentum. Etter åndsverkloven § 17 og forskrifter gitt i henhold av denne bestemmelsen er imidlertid adgangen begrenset til opplesning, uten ledsagende musikk — altså i bokstavelig forstand en «talebok». I vår sammenheng har bestemmelsen interesse fordi den gir en utvidet rett for bibliotek til eksemplarfremstilling. Man bør imidlertid fremheve at bestemmelsen må ses i forbindelse med andre bestemmelser til fordel for grupper av uføre, jfr. f.eks. åndsverkloven $17, 1. ledd. 4.3.2 Eksemplarfremstilling i bibliotek Åndsverkloven $ 16 lyder: Ved fremstilling av lydbøker mm for døvblinde, betales det ikke vederlag fr avtale mellom Foreningen Norges døvblinde og skribentorganisasjonene av 12111985. skal ha rett til på nærmere fastsatte vilkår å fremstille eksemplar av åndsverk ved fotografering. Forskrifter i henhold til bestemmelsene er gitt ved kongelig resolusjon av 27.11.1964:1. Etter resolusjonen, er de bibliotek og arkiv som nyter godt av retten, de samme som foran er nevnt i forbindelse med fremstilling av talebøker, dvs. først og fremst bibliotek under universitet og høyskoler. Etter disse forskriftene, kan eksemplarfremstilling (kopiering) bare skje i begrenset utstrekning og til bestemte formål. Konserverings- eller beredskapshensyn. Etter forskriftenes $2 kan kopiering av åndsverk og fotografier" fremstille eksemplar «ved mikrofotografering eller liknende midler ...i den utstrekning dette er nødvendig av konserverings- eller beredskapshensyn». Det er antatt at «beredskapshensyn» omfatter sikring av samlingen ved ekstra arkiveksemplar. Denne bestemmelsen gir også adgang til kopiering av ikke-offentliggjorte åndsverk (f.eks. deponerte brev) eller fotografier, jfr. forskriftenes $2, 3. ledd. Komplettering. I en viss utstrekning kan det også fremstilles eksemplarer for å komplettere et ufullstendig eksemplar av et åndsverk eller fotografi, ifr. forskriftene $4, jfr. $6. Dette forutsetter at de manglende deler utgjor en mindre del i forhold til hele verket, f.eks. en manglende side. Forskriftene inneholder også i $5 en bestemmelse som kompletterer pliktavleveringsloven. De bibliotek som har rett til å få plikteksemplar, kan — når særlige grunner foreligger — fremstille kopi «av slike skrifter"! som antas å burde erverves til dets samling, men ikke kan skaffes fra vanlig utsalgssted eller fra utgiver eller forlegger». I dette tilfellet er retten begrenset til fremstilling av ett eksemplar. FT Fotografier er ikke åndsverk. men vernet ette en egen lov, fotoloven av 116.1960. Forskriftene har hjemmel I både denne lovs §6 og åndsverkloven å 16, 1. ledd. = Bestemmelsen gjelder også fotografer, fr forskriftenes 6. Utlån. I begrenset utstrekning kan man også ta kopier til utlån. Dette gjelder for det første når det eksemplar biblioteket har i sine samlinger «ikke bør gjøres tilgjengelig for lånere fordi det lett kan utsettes for skade ved utlån eller vanskelig kan erstattes hvis det tapes». Her er det en ytterligere begrensning ved at ikke kan fremstilles mer enn to eksemplarer etter denne hjemmelen, noe som innebærer at de fremstilte eksemplarene må tilbakeleveres etter bruk for eventuelt nytt utlån. Og ikke-offentliggjorte arbeider (f.eks. deponerte brev) kan ikke kopieres etter denne bestemmelsen. Etter forskriftenes $3 kan man dessuten fremstille eksemplarer av «enkelte artikler i samleverk, avis eller tidsskrift, eller korte avsnitt i andre utgitte verk» når dette skjer til «forskings- eller studievirksomhet». Dette gjelder også fotografier, jfr. forskriftene $ 6. I dette tilfellet kan kopien utleveres låneren, men mer enn én kopi av hvert arbeid skal ikke kunne utleveres samme låner. I denne forbindelse kan det være relevant å minne om åndsverkloven $ 11, som tillater eksemplarfremstilling til privat bruk. Slik kopiering forutsetter initiativ fra låntaker. Det rettslige syn er at bibliotek bistår låntaker ved å yte det som i åndsverkloven $ 11 er betegnet som «fremmed hjelp». Om rekkevidden av bibliotekenes adgang til slik medvirkning, jfr. NOU 1983:35. Endringsforslag. Disse forskriftene er foreslått endret i Opphavsrettsutvalgets utredning NOU 1988:22. Forskriftene foreslås gjort gjeldende for de samme bibliotek. For konserverings- og sikringsformål foreslås det at man også kan overføre eksemplar til maskinlesbar form (jfr. forslagets $4), og at maskinlesbare eksemplarer kan konverteres til «en form som er tilpasset tilgjengelig utstyr», jfr. utkastets $2, 2. ledd in fine. Man har også en bestemmelse om komplettering av samlinger, som ikke er begrenset til biblioteker som mottar plikteksemplar, jfr. utkastets $5. De bibliotek som mottar plikteksemplar, får en egen hjemmel til eksemplarfremstilling etter utkastets $6. For utlån har man fremdeles sondringen mellom kopiering som har sin begrunnelse i bevaring av et arkiveksemplar og mer hensiktsmessighetshensyn. For utlån begrunnet i sikringsformål er adgangen til å fremstille eksemplarer fortsatt svært begrenset. Maskinlesbare eksemplarer kan bare gjøres tilgjengelig i bibliotekets lokaler, men det tillates at det gjøres tilgjengelig i lokalene til et annet bibliotek. vare den lokalt fremstilte maskinlesbare kopien etter at bruken opphører. Det fastslås at kopier utlevert låner ikke skal kunne kopieres videre, og at dette skal opplyses ved anføring på utlevert eksemplar, fr. utkastets $7. Drift av bibliotek forutsetter etablering av en rekke personregister. Dels vil bibliotekenes kataloger være personregister — ved oppslag på forfatter, får man opplysninger om vedkommende forfatter, typisk om en bok vedkommende har skrevet. Dels forer man register over låntagere. Alle personregistre reguleres av personregisterloven av 9.6.1978:48. Etter denne loven gjelder enkelte viktige, men ukompliserte regler for alle personregistre, f.eks. at man bare skal registrere opplysninger som er relevante i forhold til den virksomheten registeret inngår i, jfr. personregisterloven §6, 1 ledd. Imidlertid er to typer personregistre gjort konsesjonspliktige etter personregisterloven $9: Registre som inneholder nærmere spe: fiserte «sensitive opplysninger», og datamaskinbaserte registre. Bibliotekets registre vil sjelden inneholde sensitive opplysninger, men vil ofte føres ved hjelp av datamaskinbaserte systemer. Imidlertid har man i forskrifter av 21.12.1979:22 unntatt bibliotekene fra konsesjonsplikt i forhold til tre typer registre, jfr. forskriftenes § 2-8. Dette gjelder for det første katalogregistre, dvs. register over et biblioteks titler, og som brukes som hjelpemiddel i biblioteket. Dette kan inneholde følgende personopplysninger: «(1) signatur (2) forfatter (3) tittel (4) utgavebetegnelse (5) utgiversted og år (6) sidetall eller antall bind (7) tittelnummer eller andre lignende opplysninger. Dernest er det tillatt at man fører et lånerregister, dvs en fortegnelse over samtlige lånere i biblioteket, som kan inneholde følgende opplysninger: (6) dato for utsendelse av lånekort. Endelig tillates det at man fører et utlånsregister, dvs. en fortegnelse over hver enkelt av bibliotekets bøker e.1., og som kan inneholde følgende opplysninger: «(1) eksemplarnummer (2) tilhørighet i biblioteket 3) status (4) utlånsdato (5) forfallsdato (6) lanernummer (7) antall innkallinger sendt (8) statistikk over antall utlån. Man kan merke seg at utlånsregistret ikke kan inneholde navn på låntageren, men bare et lånernummer, som da viser til lånerregistret. Årsaken til dette finner man i forskriftenes $2-1 nr. 5 in fine, hvor det heter: «Opplysning om "lånernummer' i utlånsregister som nevnt i $ 2-8 skal biblioteket slette av eget tiltak når den utlånte bok er tilbakelevert. Dette er gjort for at man skal hindre at historikken over en enkelt låntagers preferanser i litteratur m.v. skal kunne legges til grunn for å danne en «profil» over vedkommendes interesser." De opplysningene man får beholde, skal være tilstrekkelige for å generere statistikker m.v. Det finnes generelle regler i forskriftene som kommer til anvendelse på bibliotekenes registre. Særlig bør man kanskje merke seg regelen som hindrer utlevering til utenforstående, jfr. forskriftenes $ 2-1 nr. FT Det er hevdet at politiet I enkelte land har brukt slike lånehistorikker ti å identifsere personer med bestemte politiske holdninger m.v. opphavsmannen har beføyelser. Det har imidlertid lenge fremstått som rimelig at opphavsmenn fikk et vederlag for den bruk som det offentlige gjør av deres verker på denne måten, og i budsjettåret 1949-50 ble det for første gang bevilget penger til et fond for forfattere. Inntil nylig fantes det i bibliotekloven bestemmelser om at visse opphavsmannsgrupper skulle ha vederlag i for den bruk av deres verker som offentlig bibliotekdrift representerer. Ved lov av 29.5.1987:23 fikk man imidlertid en egen lov om bibliotekvederlag, og en prinsipiell endring av systemet. Vederlaget er bruksrelatert, i den betydning at det beregnes ut fra en sats for hver utlånsenhet. For bøker er utlånsenheten et bind, ellers kan Kirke- og kulturdepartementet bestemme hva som skal være utlånsenhet, jfr. lovens § 2, I. og 2. ledd. Beregningene av antall utlånsenheter bygger på statistikk over hvilke typer og hvor mange utlånsenheter som disponeres i de enkelte biblioteker, fr. lovens $, 3. ledd." Disse forhandlingene munner ut i én sats, og det totale årlige bibliotekvederlag fremkommer da ved en enkel multiplisering av denne satsen med det samlede antall utlånsenheter. Hvis partene ikke kommer til enighet, kan hver av dem kreve megling etter nærmere regler fastsatt av Kirke- og kulturdepartementet, jfr. lovens $3, 2. ledd. ST Ir reglene om bibliotekstatistikk, som kort er nevnt ovenfor i forbindelse med biblitekloven. * Den aktuelle satsen er ca 80 øre. fondene. Totalt blir det i 1990 utbetalt ca. 26 millioner kroner i bibliotekvederlag. Det er grunn til å understreke at bibliotekvederlaget oppfattes som et kulturpolitisk virkemiddel, og ikke er en rettighet for den enkelte opphavsmann. norske opphavsmenn, og det anses at dette ikke er i strid med Bern-konvensjonens krav 'om nasjonal behandling av utenlandske opphavsmenn på grunn av vederlagets kulturpolitiske (i motsetning til opphavsrettslige) begrunnelse. Vedlagte diagrammer er basert på tall fra årsstatistikkene for spesialbibliotek fra 1970-76 offentliggjort i Statistisk årbok og årsstatistikkene for fag- og forskningsbibliotek 1977-89 offentliggjort i Statistisk ukehefte i tillegg til noe utrykt materiale i Riksbibliotektjenesten. I løpet av denne periode er det foretatt flere endringer av prinsippene for innsamling av grunnlagsdata for statistikken, og det kan derfor være vanskelig å sammenligne enkelte av tallene fra år til år. Det er spesielt vanskelig å tolke antallet løpende periodika for 1988, og det tas derfor forbehold om dette tallet og hvordan det bør relateres til øvrige tall for løpende periodika (se 5. 194) Siden de fleste av fag: og forskningsbibliotekene hovedsakelig kjøper inn utenlandsk materiale med en prisutvikling som ikke samsvarer med generell innenlandsk prisstigning, som varierer sterkt fra fag til fag, og som også er gjenstand for hyppige endringer av valutaforhold, er det vanskelig å tolke utviklingen av bibliotekenes kjøpekraft korrekt. 1980-90 og tilsvarende tall fra Norges tekniske universitetsbibliotek i Trondheim for 1970-89. Vedlagte diagrammer og tabeller er i hovedsak basert på tall for folkebibliotek og skolebibliotek i grunnskolen hentet fra årsmeldinger fra Statens bibliotektilsyn. På grunn av endret spørsmålsformulering er det en viss usikkerhet knyttet til antallet fagutdannede biblioteksjefer i kommunene i 1989, og det er også visse problemer med sammenlignbare tall for bevilgninger til skolebibliotek i grunnskolen. Omregning til 1979-kroner er basert på konsumprisindeksen for årene 1979-89. Det hersker en viss tvil om konsumprisindeksen tilsvarer den reelle prisstigning for norske publikasjoner innkjøpt i folke- og skolebibliotek, men det finnes ingen annen prisindeks som kan erstatte bruk av konsumprisindeksen i denne sammenheng. Derfor er denne brukt ved utregning av verdifaste kroner selv om prisstigningen spesielt i slutten av 1980-årene var sterkere for bøker enn den generelle prisstigningen tilsier. 1. Fag- og forskningsbibliotek. År Å År Å Å År Å År År År År 1979 1960 1981 1982 1983 — 1984 1985 — 19868 1967 — 1988 — 1989 Bibliotek i Norge " 3. Fag- og forskningsbibliotek. Lyd- og bildemateriale, 1000 reg. enh. 4. Fag- og forskningsbibliotek. 19 forskningsbibliotek. Brutto tilvekst og løpende periodika (prosentvis utvikling) Brut vkst I bind © Lopende period 167 Bibliotek i Norge Vedl For kunnskap. 1. Fag- ogforskningsbibliotek. Utgifter til akkvisisjon i mill. kr. ili. - Infasjonsusterte 1979-4. 8. Fag- og forskningsbibliotek. 9. Fag- og forskningsbibliotek. 10. Fag- og forskningsbibliotek. Mottatte fjernlånsbestillinger, 1982-89 300000. 11. Fag- og forskningsbibliotek. År 1984 År 1986 År 1988 År1989 Reg. 13. Fag- og forskningsbilbiotek. 14. Fag- og forskningsbibliotek. 15. Fag- og forskningsbibliotek. 16. Fag- og forskningsbibliotek. År 1970 1971 1972 1973 1974 1975 1976 1977 1978 1979 1960 172 NOU 1991: 14 le Bibliotek i Norge cx' 17. Fag- og forskningsbibliotek. 18. Fag. og forskningsbibliotek. 19. Fag: og forskningsbibliotek. År Total bokbestand — Mikroformer — LYd; og bilde — Lopende periodika 11000 bind 11000 reg. enh. Periodikatallet for 1988 er ikke sammenlignbart med foregående år på grunn av omlegning av statistikken. 20. Fag- og forskningsbibliotek. 1979 ; 3 150 100 100 100 1980 : 151 112 12 98 1981 .. ae 156 133 133 101 1982 2... 158 113 113 97 1983 167 158 158 99 1984 . É 176 177 177 100 1988 or 177 191 191 101 1986 3 186 198 198 101 sr 189 23 23 102 1988 ... 21. Fag- og forskningsbibliotek. 22. Fag- og forskningsbibliotek. Brutto Innkjøpsutgifter — Innkjøpsutgifter x tilvekst i nominelle ie" — | inflasjonajusterie 1970. 1971. 1972 . 1973 . 1974 1975 1976 1977 100 1978... 98 1979 120 100 100 1980 |. 122 116 93 1981 115 126 90 1982 118 134 82 1983 112 146 75 1984 ... 110 163 80 1985 . 110 186 81 1986 111 188 86 1987 123 204 92 1988 .. 125 187 80 1989 . 1989 oD 130 141 118 131 le Bibliotek i Norge eas? For kunnskap, kultur og informasjon 25. Nasjonal, universitets- og høgskolebibliotek. Antall bind i 1000 bind, 1970-89 10000 : 9000 8000 7000 6000 5000. 26. Nasjonal», universitets- og høgskolebibliotek. Mikroformer, 1000 reg. enh. 21. Nasjonal, universitets- og høgskolebibliotek. Lyd- og bildemateriale, 1000 reg. enh. 28. Nasjonal, universitets- og høgskolebibliotek. Brutto tilvekst i bind, 1970-89 310000. 190000 År År År År År År År År År År 197 — 1972 — 1974 1976 1978 1980 1982 1984 1985 1988 edle; Bibliotek i Norge Weta? 29. Nasjonal», universitets- og høgskolebibliotek. 30. Nasjonal, universitets- og høgskolebibliotek. Brutto tilvekst og løpende periodika (prosentvis utvikling), 197089 " 81. Nasjonal, universitets- og høgskolebibliotek. Utgifter til akkvisisjon i mill. kr. Årt970 År1972 År1974 —Årt976 År1978 År1980 —År1982 —År1984 —År1986 År 1988 8 Akkvisijonsugfer -D Inasjnsjustore 1970-0. + Inasonsjustert 19794. 32. Nasjonal,, universitets- og høgskolebibliotek. 3. Nasjonal», universitets- og høgskolebibliotek. 34. Nasjonal-, universitets- og høgskolebibliotek. 36. Nasjonal-, universitets- og høgskolebibliotek. Total bokbestand Mikroformer Lyd og bilde 1 pende periodika 25 11000 bind 11000 reg.enh, —jgpateralet 7 antall titler 1970 4879 54771 WR asc 5083 57704 1972 i 5378 61822 1973 | 1 5684 64692 1974 |. : 5877 67530 1975 6180 70173 1976 6451 71419 1977 6704 73797 1978 6940 75868 1979 7674 297 364 74809 1980 .. 7420 259 378 71458 1981 7813 609 414 74742 1982 8003 704 429 72834 1983. 8294 729 450 72323 1984 . 8318 798 472 73183. 1985 ....... . 87. Nasjonal, universitets- og høgskolebibliotek. 'Total bokbestand — Mikroformer Lyd" og bilde. Lopende peri År bind True om materiale ermer 1970 era 100 100 1971 så one 104 105 1972 så 3 110 113 1973. . 115 118 1974 120 123 1975 127 128 1976 132 130 1977 . 137 135 1978 142 139 1979 |. 157 100 100 137 1980 . 152 87 104 130 1981 160 205 114 136 1982 164 237 118 133 1983. 170 245 124 132 1984 x . 170 269 130 134 1985 176 284 132 133 1986 AVR 183. 152 144 133 1987 . 183. 38. Nasjonal-, universitets- og høgskolebibliotek. å Brutto tilvekst — Innkjøpsutgifter —Innkjøpsutgifter —Innkjøpsutgifter = i bind 11000 kr 41000 1970-kr 11000 1979-kr Tur 199875 9571 9571 22366 IN … 201294 11440 8938 20825 1972... 237817 14977 10622 24784 1973 > 222752 15821 11221 26152 1974 … 264407 17159 11594 27032 1975 260072 18700 11333 26462 196 .. 5 275116 21932 11423 26717 IT nr 252382 23249 11923 27843 1978 242478 28242 12279 28669 1979 ss. 288632 29919 12786 29919 1980 285214 32390 11055 25838 1981 280491 35370 10784 25213 1982 284793 36536 9590 22392 1983 259553 41146 9023 21100 1984 246132 46298 9768 22811 1985 240380 51821 9650 22548 1986 256844 49410 9707 22677 1987 : 302939 55422 10699 24980 1988 å 306141 51031 9295 21734 1989 5. 39. Nasjonal, universitets: og høgskolebibliotek. ie Brutto tilvekst — Innkjøpsutgifter —Innkjøpsutgiter —Innkjøpsutgifter i bind i nominelle kr i 1970-kr 11979 kr. 90 >. ties 100 100 100 75 1971 v 101 120 93 70 1972 119 156 mm 83 1973 oe : 111 165 117 87 1974 132 179 121 90 1078 ll 135 195 118 88 HØRE LE 138 229 119 89 1977 y 126 243 125 93 1978 121 295 128 96 1979 eee 144 313 134 100 1980 Fr 143 338 116 86 1981 140 370 113 84 1982 : 142 382 100 75 1983 4 130 430 94 a 1984 123 484 102 76 1985 ... - 120 541 101 75 1986 : 40. Nasjonal, universitets- og høgskolebibliotek. Ar db Utlån i 1000 ieee ae Uttån i pst. År 1979 1980 1981 1982 1983 1984 1985 1986 Ligier tl akkvisisjon, mill. kr. DO Infasjonsjusterie 1973-kr. 'Total bokbestand Mikrofe i Lyd. og bilde. År 000 bind 11000 eg. en. ere EPE 1979 skröna 224 2 1 4602 1980 å 260 8 5 4758 1981 280 5 8 5003 1982 . 266 6 8 3545 1983 . = 338 12 8 4871 1984 arent 363. 21 8 4902 1985 301 24 8 4441 1986 . 417 11 9 3904 1987 | 445 25 un 4971 1988 . 481 25 12 5597 1989 .... . a Total bokbesand— Mikroformer — 10008 BIM —Lopende periodika 1979 . 100 100 100 100 1980 . 116 400 500 103 1981 125 250 800 109 1982 119 300 800 77 1983 151 600 800 106 1984 . 162 1050 800 107 1985. 175 1200 800 97 1986 186 550 9200 85 1987 199 1250 1100 99 1988 215 1250 1200 122 1989 230 1300 1300 123 Bibliotek i Norge le For kunnskap, kultur og informasjon Veen: 1989 i 47 127 127 184 legg? Bibliotek i Norge Vedlegg. 55. Fag- og forskningsbibliotek. (mg OI Nasra, + Distiktshogskolebb Øvige tag: 57. Fag- og forskningsbibliotek. Lyd- og bildemateriale, 1000 reg. enh. 58. Fag- og forskningsbibliotek. 59. Fag- og forskningsbibliotek. 60. Fag- og forskningsbibliotek. 61. Fag- og forskningsbibliotek. Fag nasjons, * 62. Fag- og forskningsbibliotek. Utgifter til akkvisisjon i mill. kr. 8 Fag-og Oi Nasjonal, * Disrktshøgskolb Øvrige fag-og forskningsbbolek universets og lots forskingsbbfotek ee Bibliotek i Norge Medias? 63. Fag- og forskningsbibliotek. Inflasjonsjusterte akkvisisjonsutgifter i mill. 1979-kr. Bl NTUB, Trondheim El UB, Trondheim. EG vB. 66. Større fag- og forskningsbibliotek. BB inst for energiteknikk E styret for det id. III Ovrige fag-0g forskningsbibiotek 67. Større fag- og forskningsbibliotek. 68. Større fag- og forskningsbibliotek. Bl ve. BM UB. 89. Større fag- og forskningsbibliotek. Lo forskning: ri id å åå n & I ox a ts å be ae ON så: 72. Større fag- og forskningsbibliotek. U2, o%0 Eva Børgen BE NTUE. Tondein Hl vB, Trondheim ED va. Tronso | Ene. a v8, ovo I va, Been NTB. erotik ansv foskngsdbltok 75. Større fag- og forskningsbibliotek. 'tanh sol senrabyra {0 Talore Sirsa oe VZ sya for dat bd. 71. Større fag- og forskningsbibliotek. Wve ov0 I ve, bagen HE NTVB Trondheim Eva. Tones ENA TI NB, Borgen VZ Poors Bi surest BE Songsbdiesket | ösvisnegskore area ID Tosco ret tor VZ sy tor tat ind. FR Org tag-09 mogen rarer fosknngsbbltek 2 . År 1983 År 1984. 81. Folkebibliotek. Innkjøpsutgifter, i mill. kr. 0 = År År År År År År År År År År År 1979 1980 1981 — 1982 1983 1984 1985 1986 1987 1988 1989 = Ale meda ED Infasjonsjusterie + Boker mm. 82. Folkebibliotek. Innkjepsutgifter for AV-media, i mill. kr. Folkebibliotek. Totale driftsutgifter i mill. kr. 1 Totale ditsuigiter 19794. NOU 1991: 14 207 Bibliotek: 8 Deitsutiter pr © 19784. © Mectauigier pr. © 19704. innb. 1500 å År 1984 År 1985. År 1988 Ar1987 A 1988 Ar 1989 legg 2 Bibliotek i Norge Vedlegg For kunnskap. 86. Folkebibliotek. Total bestand i 1000 enh. Boker for barn © Bokerforvoksne — * 8 Bøker for barn © Baker for voksne * ml KON å å kh kh Å Å 1979. 1980 1981 1982 1983 1984 1985 1988 1987 1988. 89. Folkebibliotek. Utlån av bøker for barn og voksne i 1000 enh., 1979-89 20000. 91. Folkebibliotek. Utlån av annet materiale enn bøker i 1000 enh. 1979 1980 1981 1982 1988 1984 1985 1986 1987 1988 1989 Bibliotek i Norge ei For kunnskap, kultur og informasjon edge? 93. Folkebibliotek. Totalt utlån pr. Antall Antall ee Antall a kommuner avdelinger toed ee årsverk 1979 454 1360 1980 454 1377 1981 100 454 1366 1982 454 1373 1983 ....... g 454 1395 178 1984 ee 454 1391 183 1594 1985 . å 454 1374 183 1576 1986 453 1377 186 1724 1987 449 1373 1806 1988 : På grunn av endret spersmålsstilling er antallet kommuner med fagutdannet biblioteksjef litt for høyt i 1989. Antall Antall a avdelinger i pst. ne EU årsverk pst. 1979 . 95. Folkebibliotek. Innkjøpsutgifter i nominelle kr. Utgifter til Utgifter til Utgifter alle MediaAr bøker i AV-media i alle media i — utgifter i kr. pr. 1000 kr. 1000 kr. 1000 kr. innbygger 1979... 38850 820 44644 10,99 1980 .. é 46148 886 47034 11,53 1981 51639 1081 52720 12,88 1982 ver 57727 1234 58962 14,36 THES ccs i 63804 1528 65332 15,85 1984 69915 1548 71463 17,28 1985 . 77821 1889 79710 19,23 1986 ..... 87921 2055 89796 21,63 1987 98057 2267 100310 24,03 1988... Utgifter til Utgifter til Utgifter alle Mediautgifter Ar bøker i AV-media i alle media i i pst. i pst i pst. i pst. pr. innb. MP 100 100 100 100 1980, access 119 108 105 105 1981 i 133 132 118 17 1982 on 149 150 132 131 1983 .. 164 186 146 144 1984 .. 180 189 160 157 1985 g 200 230 179 175 1986 . 226 251 201 197 1987 . 252 276 225 219 1988 pe 248 309 221 214 1989 . 96. Folkebibliotek. Innkjøpsutgifter i 1979-kr. Utgifter til Utgifter til Utgifter alle Mediautgifter Ar boker i100 AV-media i 1000 media i 1000 i 1979-kr. pr. 1979-kr. 1979-kr. 1979-kr. innbygger 1979 38850 820 44644 10,99 1980 41612 799 42411 10,40 1981 40983 858 41841 10,22 1982 2 41145 880 42026 10,24 1983 å 41949 1005 42953 10,42 1984 . 43264 958 44222 10,69 1985 mini 45563 1106 46669 11,26 ee ees 48018 1122 49042 11,81 1987 49250 1139 50382 12,07 1988 : + 45291 1194 46486 11,07 1989 ER 43037 1235 44272 10,49 Prosentvis utvikling Utgifter til Utgifter til Utgifter alle Mediautgifter Ar bøker i pst. AV-media i pst. — alle media i pst. — pst. av 1979-kr. 1979-kr. 1979-kr. 1979-kr. pr. innbygger 1979 100 100 100 100 1980 107 97 95 95 1981 JON 105 105 94 93 1982 i 106 107 94 93 1983 i 108 123 96 95 1984 = 11 117 99 97 1985 ...... 1989 a mm 151 99 95 Bibliotek i Norge Velg? Ar utgifter i utgifter i utgifter utgifter i 1000 kr. 1000 1979-kr. pr. innbygger — 1979-Kr. pr. innb. 1979 … 215202 215202 52,98 1980 oe 242904 219030 59,24 1981 2 291700 231543 71,29 foer 326743 232889 79,56 1983 ces 364836 239866 88,49 Øre 244528 95,57 1995 ca. 432354 253135 104,29 1986 .. 527110 287881 126,71 1987 511837 257075 122,61 1988 .… É 546443 257271 130,15 E 1989 ... Totale drifts- Totale drifts. Driftsutgifter Driftsutgifter Ar utgifter i utgifter i i nominelle å 1979-kr. nominelle kr. 1979-kr. kr. pr. innb. pr. innb. 1979 - 100 100 100 100 1980 : a 113 102 112 101 1981 É 136 108 135 107 1982 2 152 108 150 107 ABS torden 170 1 167 110 1984 = 184 114 180 12 1985 .... 201 118 197 115 1986 a 245 134 239 131 me 238 19 231 116 1988 .... Det tas forbehold om driftsutgifter er fullt ut sammenlignbare tall i perioden. å Bøker for barn — Bøker for voksne Annet materiale Total bestand 11000 11000 11000 i 1000 me 2205 11187 169 13561 WB: rn 2511 11525 229 14265 1981 Le 2722 11988 265 14975 1982 Cee 2967 12423 290 15680 1983 4 3143 12822 323 16288 1984... 3312 13189 361 16862 1985 3503 13319 395 17217 1986 3997 13587 432 18016 1987 4196 14082 588 18866 1988... 4299 14059 609 18967 1989 4313 14237 622 19172 Prosentvis utvikling Ar Bøker Boker 'Annet Total for barn for voksne materiale bestand 1979 we 100 100 100 100 1980 er 114 103 136 105 1981 123 107 157 110 1982 135 11 172 116 1983 SES 143 115 191 120 1984 150 118 214 124 1985... 159 19 234 127 DOGG) 1989 .. 196 127 368 141 Bibliotek i Norge le For kunnskap, kultur og informasjon ven 99. Folkebibliotek. Tilvekst og abonnement på tidsskrifter og aviser Abonnement Ar Tilvekst tidsskrifter ae og aviser 1979 . 955050 33726 1980 44147 be LS 1089116 40154 1982 5 1039702 41730 1983 oe 999592 42494 1984... 984230 43972 1985 … Å 1013232 45241 1986 mu 1099529 48788 IN Dire 1988 ..... 5 1095355 50737 45645 5092 1989 Så 826438 48831 44049 4782 Prosentvis utvikling Abonnement Tidsskrift- Avis. Ar Tilvekst tidsskrifter Seer abonnement abonnement 1979 = 100 100 1980 . 131 1981 114 119 is NAS 109 124 1983 ...... å 105 126 1984 . for barn for voksne i 1000, in! pr = å mr ee de 1982 verner 6086 11000 17302 4,16 1983 4 6290 11598 18157 4,34 1984 + 6484 11569 18355 4,37 1986 ..... 6736. 11182 18271 4,40 1987 vene 6731 11062 18206 4,40 1988 6822 10978 18269 4,35 1989 7520 11609 19762 4,68 Prosentiv utvikling i rs EE: i 1000 11000 AV-medier KN 1979 sere 100 100 100 100 1980 .. 101 102 102 101 1983 senere 109 114 113 111 1985 å 113 113 114 113 1986 + 117 110 114 113 1987 . 117 109 114 113 1988 . 119 108 114 111 1989 131 115 123. | NOU 1991: 14 219 | 101. Skolebibliotek i grunnskolen. Totale innkjepsutgifter i mill. 8 Total bevignig, milk O 19794. 102. Skolebibliotek i grunnskolen. Totale innkjøpsutgifter pr. Inkjøpsugf pr. 103. Skolebibliotek i grunnskolen. 105. Skolebibliotek i grunnskolen. Total bestand i 1000 enh. 108. Skolebibliotek i grunnskolen. Antall bind pr. elev, 1979-89 jedlegg 2 Bibliotek i Norge Vedlegg For kunnskap. 107. Skolebibliotek i grunnskolen. Total bevilgning — Total bevilgning —Bevilgning pr. nominelle kr. 1979-kr. nominelle kr. 1979-kr. 1979 13507 13507 22,61 22,61 1980 = 13993 12618 23,44 21,14 1981 14368 11403 24,14 19,16 1982 .. 15557 11088 26,31 18,75 FO 16611 10921 28,48 18,72 1984 os 17248 10673 30,21 18,70 1985 nen 17597 10303 31,77 18,60 1986 ne 21819 11916 42,59 23,26 1987 : 23145 11625 47,59 23,90 1988 . nominelle kr. 1979-kr. nominelle kr. 1979-kr. 1979 = 100 100 100 100 1980 . : 104 93 104 93 1981... 106 84 107 85 PE eso 115 82 116 83 1983 : 123 81 126 83 1984 é . 128 79 134 83 1985 : 130 76 141 82 1986 . 162 88 188 103 NR nns 171 86 211 106 1988 . 108. Skolebibliotek i grunnskolen. i Utlån Utlan pr. Antall bind Antall bind 1000 enh. elev 4.1000 enh. pr. elev 1979 6111 10,23 5673 9,50 1980 . 5888 5979 10,02 1981 ; ig 5756 6220 10,45 1980 in 5555 6347 10,73 1983 . 5549 6528 11,19 1984 5362 6644 11,64 1985 minnena 5283 6703 12,10 1986 . 4894 9,55 6793 13,26 1987 å 4373 8,99 6500 13,37 1988 5 4354 8,84 6849 13,91 1989 2.2... 4534 9,49 7022 14,70 Prosentvis utvikling FA Utlån Utlån pr. Antall bind. Antall bind 1000 enh. elev 4.1000 enh, pr. elev 1979... 100 100 100 100 1980 96 96 105 105 1981 os: 94 95 110 110 rene 91 92 112 113 1983 91 93 115 18 1984 88 92 17 123 1985 N 86 93 118 127 1986 80 93 120 140 1987 : 1989 74 93 124 155 rele Bibliotek i Norge pelea © For kunnskap. 109. Alle bibliotek. % Fag-og Oi Fokebblotsk * 110. Alle bibliotek. 1 Fag-og 2 Fokebblolek + Skolbibliotek © Ne bbiotek Bibliotek: 111. Alle bibliotek. Annet materiale i 1000 enh. 112. Alle bibliotek. 28 Fag-og foskringsbloek Si Fokebbiolsk + Ale bibliotek Vedlegg 2 Bibliotek i Norge eee For kunnskap. 113. Alle bibliotek. 5000 + Pretec end ee » . a : i : 114. Alle bibliotek. 8 Fag: og Ol Fokebbiolek * Skoldbbiolek < Alle bibliotek forskningsbibiotek. Bibliotek i Norge Vedlegg 2 For kunnskap, kultur og informasjon se: 115. Alle bibliotek. Totale innkjøpsutgifter i mill. kr. Mt Fag-ogfosk =O 1979, © Fokebbioick 0 19784. ningsbbliotek "te Sholebbiioek å 19794. X All bblolek X 19784. 116. Alle bibliotek. Relativ vekst i innkjøpsutgifter (nominelle kr.) 117. Ale bibliotek. Relativ vekst i innkjøpsutgifter (1979 kr.) NAVFs utredningsinstitutt: Tilgjengeligheten og utnytting av biblioteket forventes å være en viktig del av et studium. I NAVFS utredningsinstitutts prosjekt «Studenters tidsbruk og studieforhold» var det derfor naturlig å ta med spørsmål knyttet til studenters bruk av bibliotekstjenesten ved universitetet, når studentenes studieforhold skulle kartlegges. I det følgende presenteres resultater om biblioteksbruk hentet fra rapporten «Trengsel eller trivsel?» (Vibe og Aamodt 1985). En viktig grunn til at prosjektet ble igangsatt, var de store endringene i utdanningssystemet over forholdsvis kort tid. Noen av endringene var lette å observere, mens andre forhold bygde mer på antakelser. Flere indikatorer pekte i retning av at mange studenter hadde en svakere identifisering med studentrollen enn det som var vanlig før. I prosjektet «Studenters tidsbruk og studieforhold» har vi prøvd å gi et bilde av dagens student. Utvalget er ikke tilfeldig. Undersøkelsen er konsentrert om utvalgte fag, hentet fra Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen og Norges Tekniske Høgskole. Utvalgene ble trukket fra studentregistrene ved de tre lærestedene. NAVFs utredningsinstitutt mottok ferdige adresselister til bruk ved utsendingen av skjema. Ved de historisk filosofiske fakultetene i Oslo og Bergen ble utvalget trukket fra fagene historie, nordisk, engelsk og fransk. Ved det samfunnsvitenskapelige fakultetet i Oslo var det fagene sosialøkonomi, sosiologi, pedagogikk og sosialpedagogikk som dannet utvalget. Ved det juridiske fakultetet ble det trukket tilfeldig fra cand.jur-studiet, og ved det matematisk naturvitenskapelige fakultetet ble det trukket tilfeldig blant alle registrerte studenter. ble det trukket fra hvert årskurs innen hver linje ved alle linjer unntatt arkitektlinjen. Utvalgsskjevheter kan til en viss grad testes ved å sammenlikne fordelingen langs variable som finnes både i utvalget og i de registrene utvalget er trukket fra. Gjennomgående ser det ut til at menn og kvinner er representert blant respondentene i samsvar med kjønnssammensetningene i de tilsvarende studentgrupper. Derimot har vi fått en viss aldersmessig skjevhet, i og med at de eldste gruppene er underrepresentert. Unntaket er samfunnsfagene i Oslo, men det har nok sammenheng mest med at noen av de fagene vi har valgt ut (særlig pedagogikk og sosialpedagogikk) har et stort innslag av eldre studenter. Ved NTH er skjevheten helt rimelig, siden diplomkandidatene har betydelig lavere svarprosent enn NTH forøvrig. Underrepresentasjonen av eldre må tas alvorlig, siden mange av de sentrale variablene (f.eks. yrkesaktivitet, omsorgsansvar, studienivå og utnyttingsgrad av studietilbudet) samvarierer med alder. I tråd med hva en ville regne som rimelig, har vi fått et noe større bortfall av eldre, yrkesaktive studenter med en «løsere» tilknytning til studiet. Alt i alt vurderer vi ikke skjevhetene som så store at det i vesentlig grad ødelegger dataenes utsagnskraft. Ser vi på Universitetet i Oslo som helhet, er det et forbausende godt samsvar mellom kjønns- og aldersfordelingen i vårt materiale og alle de registrerte studentene. Vårt materiale har færre blant de aller yngste, det skyldes at vi ikke har trukket blant det store antall ferske studenter som holder på med forberedende prøver. Bibliotektjenesten er en sentral del av det totale undervisningstilbudet. Studentenes behov for biblioteket vil variere fra fag til fag og ikke minst etter hvilket trinn i studiet en befinner seg på. Biblioteket dekker ulike studiebehov. I forbindelse med hovedoppgaver er særlig litteratursøking aktuelt, men også på grunn- og mellomfagsnivå er behovet stort for supplerende litteratur utover de kjernebøkene studentene selv har. For språkfagene er dessuten rik tilgang på skjønnlitterære bøker viktig. en stor rolle. Det å lære å utnytte biblioteket er i seg selv en viktig del av studiet. Tabell 1 Bruk av bibliotek etter studium. Har du brukt Alle Mat. NTH Bergen biblioteket? studier HF SV Jus Nat siving. Biblioteksbruken er klart størst på HF i Oslo. Dette kan ha nær sammenheng med samlokalisering av bibliotek og lesesal, men også HF-studentene i Bergen har høy biblioteksbruk. Jusstudentene bruker biblioteket desidert minst, det kan ha å gjøre med studiets spesielle karakter. oppi. Som vi har sett er jusstudentene hyppige lesesalbrukere. Realfagsstudenter har en høy andel som aldri bruker bibliotek, men også en relativt høy andel hyppige brukere. Belastningen på bibliotekene er vanskelig å måle ut fra hvor hyppig studentene bruker dem. Besøkene kan være kortvarige og langvarige, og kan kreve ulik bistand fra bibliotekspersonalets side. Oslo og Bergen. Prosent. Har du brukt biblioteket? Alle — Historie Nordisk Engelsk = Fransk Ant. Ant. HF-studenter Oslo 404 124 114 92 74 Sum prosent 1000 1000 1000 1000 1000 Ja, minst én gang i uka 218 210 307 196 122 Ja, men mindre enn én gang i uka 485 532 509 467 392 Nei, aldri 290 258 175 315 486 Ubesvart 07 - 0.9 22 Ant. HF-studenter Bergen 409 155 il 93 50 Sum prosent 1000 1000 999 1001 1000 Ja, minst én gang i uka 90 110 9,9 6,5 6,0 Ja, men mindre enn én gang i uka 467 471 47 430 50,0 Nei, aldri 362 342 288 441 440 Ubesvart 8,1 77 13,5 6; Blant de historisk-filosofiske fagene brukes biblioteket desidert mest blant norsk-studentene i Oslo. Hele 30,7 prosent oppgir at de bruker biblioteket minst én gang i uka. I Oslo er biblioteksbruken desidert minst på fransi Ellers ser vi at biblioteksbruken er betydeli høyere i Oslo enn i Bergen i alle fag. Det er en indikasjon på at beliggenhet og nærhet til fleks. lesesal er av avgjørende betydning. stendighet og frihet - med et behov for lesing i og søking etter litteratur utover «kjernepensum». Men finner vi den samme tendensen i de andre studiene? Tabell 3 Bruk av bibliotek blant HF-studentene i Oslo og Bergen etter nivå. Prosent. innen samme fag mellom de to lærestedene — Har du brukt Grunn- 98 Hovedfag at det forklarer de ulike behov. Blant HF-studentene finner vi en klar øk- Antall HF-studenter 564 250 ning i biblioteksbruken fra grunn-/mellomfag — Sum prosent 100,0 100,0 til hovedfag. Andelen som bruker biblioteket — Ja, minst én gang i uka — 117 236 mer enn I gang pr. uke fordobles, og andelen — Ja. men mindre ikke-brukere reduseres fra 41 til 14 prosent. enn én gang i uka 42,2 59,6 Utstrakt biblioteksbruk henger tydeligvis Nei, aldri 41,0 14,0 sammen med en studieform preget av selv- Ubesvart 5,1 2,8 Samfunnsfag Tabell4 Bruk av bibliotek blant SV-studentene i Oslo. Prosent. Har du brukt Ane — Sosial Sos. Sammenliknet med HF i Oslo, er det omlag like mange ikke-brukere, men færre hyppige brukere blant SV-studentene. ca. 1/4 hadde ikke brukt biblioteket blant disse studentene. Dette er færre enn i de fleste HF-fagene. Tabell 5 Bruk av bibliotek blant SV- og jusstudentene i Oslo etter fag og nivå. Prosent. Har du brukt biblioteket? Ja. SV-ogjus- Sum én gang mindre enn Nei, HER Sosialokonomi, 1. avd., grunn- og mellomfag 86 100,0 3,5 47,7 46,5 23 Sosialøkonomi, 2. avd. 50 100,0 10,0 60,0 30,0 = Sosiologi, grunn- og mellomfag 95 100,0 4,2 57,9 30,5 74 Sosiologi hovedfag, magistergrad = 73 9998 123 m2 164 Pedagogikk, grunn- og mellomfag 40 100,0 25 32,5 50,0 15,0 Pedagogikk hovedfag, 3.084. avd. ss 999 38 642 19 Sosialpedagogikk, grunn- og mellomfag 24 100,0 42 62,5 = Sosialpoedagogikk, hovedfag 32 1000 63 — 79 = Jus, 1. avd 136 100,0 44 16,9 22 Jus, 2. avd. og ny 3. avd 134 1000 37 — 269 37 Jus, 3. avd. 88 100,0 8,0 2 2; Sammenhengen mellom nivå og bibli teksbruk er klar og entydig også blant SVstudentene. Andelen av hovedfagsstudenter som bruker biblioteket minst én gang pr. uke kommer imidlertid ikke for noen fag opp på det nivået vi fant blant HF-studentene. lomfagsnivå som ikke bruker bibliotek er lavere på både sosiologi og sosialpedagogikk enn på HF. Også blant jusstudentene øker biblioteksbruken når en kommer lenger ut i studiet, men forblir likevel lav. Selv i den avsluttende avdeling er det over halvparten som aldri bruker bibliotek. Realfag Tabell 6 Bruk av bibliotek blant realfagsstudentene i Oslo. Prosent. Har du brukt Mate. Infor Fy. Geo: Bio. Andre biblioteket? Det er svært store variasjoner i bibliotekbruk mellom de ulike realfagene. Tabell 7 Bruk av bibliotek blant realfagsstudentene i Oslo etter nivå. Prosent. rierer fra 83.3 prosent i geologi og 24.1 i biolo. geologi og biologi. bruken omtrent som for I avdeling jus, - dvs. Tabell 8 Biblioteksbruk blant sivilingeniørstudentene ved NTH. Prosent. NTH-studentenes biblioteksbruk er preget av relativt mange som bruker bibliotek maksimum én gang pr. uke. Dette er særlig tydelig på kjemi, noe som kan ha sammenheng med at behovet for oppslagslitteratur er sær. lig stort. undervisningsopplegget har mange fellestrekk fra linje til linje, tyder på at selve det faglige innholdet har stor betydning, mer enn studiestruktur og undervisningsopplegg. Tiljengelighet av lærebøker betyr sikkert mye, men det kan se ut som om selve kunnskapsorganiseringen i faget er viktigst. Tabell 9 Bruk av bibliotek blant NTH-studentene etter nivå. Prosent. Har du brukt biblioteket? NER. Også ved NTH gjentar mønsteret seg. Bibliotekbruken øker en del fra 1. til 2. avdeling, og derfra sterkt til diplomstudentene. Av lomstudentene er det bare et lite mindretall som ikke er bibliotekbrukere, men andelen som bruker biblioteket minst én gang pr. er lavere enn blant hovedfagsstudentene på mat-nat. Alt i alt er det mange tegn på at det spesielt er i forbindelse med hovedfagsarbeid at biblioteket brukes hyppig. Tabell 10 Bruk av bibliotek etter yrkesaktivitet. Prosent. Antall timer inntekstgivende arbeid pr. Har du brukt 17 85 des åt Uopp biblioteket? Biblioteksbruken øker når vi går fra de som ikke er yrkesaktive til de som jobber fra 1-7 timer. kommer til de heltids yrkesaktive, dvs. de som jobber 31 timer eller mer. budet er relativt høy også blant yrkesaktive med mange arbeidstimer. At bibliotekbruken ikke berøres mer av yrkesaktiviteten, kan ha sammenheng med at brukerne sjøl bestemmer tida, og at bibliotekene ofte er åpne utover normal arbeidstid. Totalt sett er det lite misnøye med bibliotektjenesten. Mer enn 1/4 mener den er svært god, og bare ca. 1/10 mener den ikke er tilfredsstillende. Studentene på samfunnsfag og jus er klart mest kritiske, mens NTH-studentene er mest fornøyde. brukerne er mest fornøyde, selv om jusstudentene både er de som bruker biblioteket minst og samtidig er lite fornøyde. Misnøye med kvaliteten er neppe noen vesentlig årsak til ikke-bruk - til det er jo også reaksjonene for positive. Et annet mønster er at de kvinnelige studentene jevnt over er mer kritiske enn de mannlige. Tabell 11 Vurdering av bibliotekstjenesten etter studium og kjønn. Prosent. Studium Oslo Alle : Mat. NTH Bergen studier HF SV Jus nat siving. HF Alle som bruker bibliotek 1311 288 291 111 172 214 235 Sum prosent 1000 100,1 100,1 1000 1000 1000 99,9 Svært god 24 28 162 171 384 407 255 Tilfredsstillende 585 594 653 640 523 533 557 Ikke tilfredsstillende 93 80 131 162 64 23 115 Ubesvart 48 49 55 27 29 37 72 Menn - alle som bruker bibliotek 689 104 123 61 122 180 100 Sum prosent 1000 100,1 1001 1000 100,1 1000 100,0 Svært god 318 317 187 197 385 394 33,0 Tilfredsstillende 570 548 659 623 525 572 50,0 Ikke tilfredstillende 84 87 14 180 66 28 110 Ubesvart 28 48 41 - 25 06 60 Kvinner - alle som bruker bibliotek 622 184 168 51 50 34 135 Sum prosent 100,1 99,9 100, 1000 1000 1000 — 100,0 Svært god 228 255 143 157 400 471 20,0 Tilfredsstillende 613 630 655 647 520 441 60,0 Ikke tilfredsstillende 113 76 149 196 80 - 126 Ubesvart 47 38 54 - - 88 74 Salmer studentenes arbeidsvaner. Studentenes biblioteksbruk er lavere enn forventet, trolig lavere enn ønskelig. tydelige utfordringer særlig i tilrettelegging av studiet og for veiledning av begynnerstudentene. Trolig betyr også fysisk utforming og nærhet mye. Samlokalisering av lesesal og bibliotek, slik som f.eks. på HF i Oslo, kan være med på å øke kontaktflaten mellom studenter og bibliotek.
|
lovdata_cd_25619
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.601
|
Forskrift om fredning av Storhaugen naturreservat, Brønnøy kommune, Nordland.
|
maalfrid_fb6a98dfa48a9a0aae1659b3e574f8ce5995cc71_110
|
maalfrid_hivolda
| 2,021
|
no
|
0.588
|
Side 111 av 118 Mykletun, A., Knudsen, A. K. & Mathiesen, K. S. (2009). . (Nasjonalt folkehelseinstitutt rapport nr. 8, 2009). Hentet 1 november 2016 fra https://fhi.no/globalassets/migrering/dokumenter/pdf/rapport-20098-pdf-.pdf Manulyn, C., Phyllis, S., & Jeffrey, D. (1999). (Community Mental Health Journal nr.1, 1999). Hentet 3 oktober 2016 fra http://search.proquest.com/docview/228397074?OpenUrlRefId=info:xri/sid:primo&accountid=4 3218 (vol 35, s.15-30) NESH (Den nasjonale forskningsetiske komiteene). (2016). Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi. Hentet 2 mai 2016 fra https://www.etikkom.no/globalassets/documents/publikasjonersompdf/60125_fek_retningslinjer_nesh_digital.pdf Nilsen, L. (2007). . Masteroppgave, Universitetet i Oslo, Oslo. Hentet fra https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/28355/Master.Liv.Nilsen.pdf?sequence=2&isAll owed=y Nilsen, L.,Kjónnøy, K., & Smeby, N. A.(2009). Vard i Norden, 29 (2). 4-8. Hentet 3 november 2016 fra http://search.proquest.com/docview/608429729/fulltextPDF/2277777BD7B84149PQ/1?accounti d=43218 Norvoll, R.(2013a). Fremtidige utfordringer for det psykiske helsefeltet og den samfunnsvitenskapelige forskningen. I: R. Norvoll (red.), . Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. Norvoll, R.(2013b). Samfunnsfagenes bidrag til kunnskap om psykisk helse og psykiske helsetjenester. I: R. Norvoll (red.), . Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. NRK TV. (2013). . Hentet 21 oktober 2016 fra https://tv.nrk.no/serie/jeg-er-ikke-gal NRK TV (2016) . Hentet 21 november fra https://tv.nrk.no/serie/jeg-mot-meg Pasient- og brukerrettighetsloven. (1999). (Pasient og brukerrettighetsloven). Hentet fra https://lovdata.
|
lovdata_cd_61114
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.863
|
Publisert: Somb-1999-41 (1999 s 164) Sammendrag: Tilsetting av kontorsjef - kvalifikasjonsprinsippet. A søkte stilling som kontorsjef i Vadsø kommune. I utlysingsteksten var det bl.a stilt krav om relevant ledererfaring og kompetanse innenfor administrasjon. A mente å være urettmessig forbigått ved tilsettingen, siden den tilsatte (B) i hovedsak bare hadde erfaring som saksbehandler. Kommunen anførte at «erfaringsbasert kompetanse» hos B kunne veie opp for manglende eller begrenset ledererfaring. Ombudsmannen presiserte at kvalifikasjonsprinsippet innebar at den skulle tilsettes som på best måte ble ansett å kunne utføre de oppgaver som lå til stillingen, og at anvendelsen av prinsippet bidro til å sikre at tilsetting skjedde etter saklige kriterier. Ut fra opplysningene i saken fremstod A som best kvalifisert i forhold til utlysingstekstens krav til lederkompetanse og ledererfaring. Saken etterlot begrunnet tvil til forhold av betydning for tilsettingen. Kommunens saksbehandling i forbindelse med referanseinnhentingen, herunder at navnet på en referanseperson var hemmeligholdt, ble kritisert. Saksgang: (Sak 1998-1390) A var søker til ledig stilling som kontorsjef i Vadsø kommune og ble innstilt som nr. 3. Kommunens tilsetting av B var i tråd med innstillingen. A brakte saken inn for ombudsmannen. Han anså seg forbigått ved tilsettingen og anførte at han var den eneste av søkerne som fylte kvalifikasjonskravene i utlysingsteksten. Tilsettingen innebar derfor etter As mening et brudd på kvalifikasjonsprinsippet. Han påpekte videre at det forelå saksbehandlingsfeil da kravene til stillingen ble modifisert i innstillingen i forhold til utlysingsteksten. I klagen ble det også fremsatt andre innvendinger mot saksbehandlingen, bl.a når det gjaldt innhenting av referanser. Saken ble forelagt kommunen. Kommunen ble bl.a bedt om å kommentere klagerens anførsel om at kravene i utlysingsteksten var fraveket ved tilsettingen. Kommunen ble også bedt om å redegjøre for sin vurdering av «manglende eller begrenset ledererfaring opp mot kandidatens øvrige erfaringsbaserte kompetanse». Med utgangspunkt i klagerens ledererfaring (ca 31 /2 år), ble kommunen bedt om å redegjøre for hvordan klagerens og den tilsattes kvalifikasjoner var vurdert i forhold til hverandre. Det ble også bedt om en kommentar til klagerens kritikk av referanseinnhentingen og opplyse om hvilke referansepersoner som var blitt kontaktet. I sitt svar hevdet kommunen at kravene i utlysingsteksten om relevant ledererfaring og kompetanse innenfor administrasjon, ikke var fraveket i innstillingen. Kommunen gav følgende begrunnelse for dette: Side:165 ansvarsområde og kravspesifikasjon - er der gjengitt de krav som er stilt i utlysningsteksten. Når en så i innstillingens side 2, under - utvelgelsesprosess og kriterium - beskriver praksis fra offentlig administrasjon, saksfelt i forvaltningen med relevans/tilknytning til kommunalt nivå samt ledelse og personaladministrasjon - og knytter disse vurderingene mot kontorsjefens ansvarsområde, er dette for å anskueliggjøre hva som i utlysningsteksten er ment med «relevant ledererfaring og kompetanse innenfor administrasjon». Enhver ledererfaring er nødvendigvis ikke alltid relevant eller automatisk overførbar, uansett arbeidsoppgave. Derfor vil arbeidsoppgaver og arbeidsinnhold i utøvelsen av yrket, medvirke som et kriterium. I vurderingen av manglende eller begrenset ledererfaring opp mot øvrig erfaringsbasert kompetanse må forstås at uteblivelse av formell lederutdanning eller stillingstitler hvor lederskap inngår, må ses i sammenheng med hvilken kompetanse innen ledelse et individ kan tilegne seg gjennom sitt arbeid, arbeidets innhold og deltagelse forøvrig i organisasjoner eller gjennom tillitsverv. Når det gjaldt kvalifikasjonsvurderingen av klageren og den tilsatte, mente kommunen de stod likt med hensyn til formell kompetanse. Kommunen anså ikke klagerens to vekttalls lederutdanning fra BI for å være av betydning i vurderingen. Det ble også vist til at den tilsatte var under videreutdanning innen administrasjon og ledelse. Kommunen anså den tilsattes spesialfag i selskapsrett for mer relevant enn klagerens som var barnerett. Kommunen opplyste videre at søkernes yrkespraksis var vurdert i forhold til relevans for stillingen, og at den tilsattes yrkeserfaring var ansett som mer relevant enn klagerens. I tillegg til ovennevnte kvalifikasjoner, hadde kommunen lagt vekt på «erfaringsbasert kompetanse» i vurdering av søkerne. I kommunens brev het det: «Erfaringsbasert kompetanse er en egenskap som ofte omsettes og kommer til uttrykk gjennom utøvelsen av sitt arbeid. Denne kompetanse erverves mange ganger gjennom de arbeidsforhold en innehar men også gjennom øvrig aktivitet tilknyttet arbeid eller privatlivet. Erfaringsbasert kompetanse vil ofte påvirke og danne grunnlaget for den personlige egnethet som vil være et målekriterie ved rekrutteringsprosessen. Den tilsatte har også innehatt øvrige arbeidsforhold og verv som tydelig har vært med på å prege dennes egnethet og forståelse og som anses som en god og overførbar tilleggskompetanse. Ofte kan erfaring på tvers av profesjoner være et positivt bidrag i arbeidslivet. Kommunen opplyste for øvrig at det var benyttet samme referanse knyttet til Landbruksavdelingen hos Fylkesmannen i Finnmark for både klageren og den tilsatte. Brevet fra kommunen ble forelagt klageren for eventuelle merknader. Han konkluderte med at kommunens svarbrev «ikke inneholder noe nytt, kun etterfølgende vurderinger». Etter klagerens oppfatning forelå det «brudd på kvalifikasjonsprinsippet, god forvaltningsskikk, likebehandlingsprinsippet og utredningsplikten». A gjentok bl.a sin anførsel om at kommunen hadde moderert kravene til stillingen i innstillingen, og at stillingen burde vært utlyst på nytt med endrede kvalifikasjonskrav. Han fremholdt videre at et krav til relevant ledererfaring i en annonsetekst må forstås som krav til formell ledererfaring. Klageren fant det «påfallende at 4 års relevant ledererfaring og kompetanse innen administrasjon ikke synes å tillegges vekt i det hele tatt, til tross for at dette er etterspurt». I tillegg kom han med nye anførsler om at det var lagt vekt på at den tilsatte opprinnelig var fra kommunen. Det skulle også ha vært lagt vekt på at A skulle ha fremsatt for høye lønnskrav under intervjuet. Klagerens brev ble forelagt kommunen. Kommunen bestred at det ved tilsettingen forelå brudd på kvalifikasjonsprinsippet. Under henvisning til at den politiske leder av tilsettingsutvalget og arbeidstakerorganisasjonens hovedtillitsvalgt var med på intervjuet, avviste kommunen videre klagerens påstand om at tilsettingen ble foretatt på bakgrunn av ufullstendige opplysninger. «Etter fast praksis gjelder det såkalte kvalifikasjonsprinsippet ved tilsetting i offentlig sektor. Kvalifikasjonsprinsippet innebærer at det offentlige i utgangspunktet har plikt til å tilsette den av søkerne som etter en totalvurdering fremstår som best kvalifisert. Prinsippet er også nedfelt i Hovedtariffavtalen §2 pkt. 2.2 første ledd, som lyder: «Ved tilsetting og opprykk skal det i første rekke tas hensyn til søkernes kvalifikasjoner (teoretisk og praktisk utdanning samt skikkethet for stillingen). Prinsippet er i utgangspunktet begrunnet i det offentliges plikt til å søke besatt stillinger med de personer som anses på best måte å kunne utføre de oppgaver som er tillagt stillingen. Kvalifikasjonsprinsippet bidrar også til å sikre at tilsettingen finner sted på grunnlag av saklige kriterier. Ved kvalifikasjonsvurderingen skal det tas utgangspunkt i de kvalifikasjonskrav som måtte være fastsatt i utlysingen. For øvrig vil sentrale momenter være utdanning, praksis og personlig skikkethet. Den nærmere avveiningen av disse momentene må nødvendigvis være preget av skjønn. I utlysingen av stillingen som kontorsjef i kommunen var det, foruten krav om juridisk embetseksamen, stilt krav om «relevant ledererfaring og kompetanse innenfor administrasjonen». Side:166 om juridisk embetseksamen. Av innstillingen fremgikk dessuten at begge «gjorde et udelt positivt inntrykk i intervjusituasjonen». Jeg legger således til grunn at begge var vurdert som skikket til stillingen. Det fremgår av sakens dokumenter at klagerens ledererfaring bestod i nærmere tre år som avdelingssjef ved Finnmark fylkesskattekontor, seks måneders konstituering som fylkesskattesjef, og at han ved tilsettingen hadde fungert som kontorsjef ved fylkesskattekontoret fra 26. januar 1998. Han hadde også eksamen fra BI (to vekttall) i «Organisasjon og ledelse». Det fremgår videre at den tilsattes erfaring hovedsakelig var som saksbehandler. Hun hadde ikke innehatt noen formelle lederstillinger, og hennes ledererfaring i yrkeslivet bestod kun i fungering som stedfortreder ved fylkesjordsjefens fravær. Det kan etter dette reises spørsmål om den tilsatte fylte utlysingstekstens krav om «relevant ledererfaring og kompetanse innenfor administrasjonen». Ut fra en språklig forståelse synes dette å innebære et krav om ledererfaring og kompetanse innenfor personaladministrasjon i kraft av de stillinger og/ eller utdanning søkeren har hatt. Dette synes også å fremgå av beskrivelsen av kravene til stillingen i innstillingen s. 2, der det heter at «relevant ledererfaring og kompetanse innen administrasjon (er) stilt som krav». I innstillingen under punktet «Utvelgelsesprosess og kriterium» er kravsformuleringen i utlysingsteksten imidlertid forlatt. Det heter her at det vil være en «fordel» med erfaring fra ledelse eller personaladministrasjon med tanke på kontorsjefens ansvarsområde. Videre heter det at «manglende eller begrenset ledererfaring (vil) måtte sees opp mot kandidatens øvrige erfaringsbaserte kompetanse for oppveiing av manglende ledererfaring». I kommunens svarbrev hit 7. oktober 1998 er «erfaringsbasert kompetanse» forklart nærmere (jf. sitatet foran). Slik saken er opplyst, kan jeg vanskelig se det annerledes enn at kommunen her i realiteten fravek kravet til lederkompetanse som var stilt i utlysingsteksten. Kvalifikasjonskrav i stillingskunngjøring vil antakelig ikke rettslig avskjære tilsettingsmyndigheten fra å ansette en søker som ikke fyller de fastsatte krav. Hensynet til god forvaltningsskikk og til likhetsprinsippet tilsier imidlertid at det i slike tilfeller foretas ny utlysing med lempninger i kvalifikasjonskravene, slik at det åpnes adgang også for andre interesserte til å melde seg som søkere på disse premissene. Gode grunner kan tilsi at dette burde vært gjort i dette tilfellet på bakgrunn av at kommunen ikke fant grunn til å stille et krav om lederkompetanse i vanlig forstand, slik utlysingsteksten gav inntrykk av. Det er egnet til å svekke tilliten til en tilsetting dersom det offentlige ser bort fra de stillingsbetingelser som er angitt ved en utlysing fordi det kan gi grunnlag for mistanke om usaklighet eller vilkårlighet ved tilsettingen. Det er også uheldig fordi tilsettingsmyndigheten kan få et skjevt og utilfredsstillende grunnlag å bygge tilsettingen på. Når det gjelder selve tilsettingen, har jeg merket meg at klagerens ledererfaring ikke er omtalt i innstillingen. I innstillingen heter det at søkerne er vurdert «særdeles likt med hensyn til formell kompetanse og relevant yrkespraksis». På bakgrunn av at klageren har en ledererfaring på ca 3 år, stiller jeg meg undrende til at dette ikke er omtalt nærmere. I kommunens svarbrev hit synes det å fremgå at As ledererfaring fra fylkesskattekontoret, herunder seks måneder som fylkesskattesjef, ikke har vært ansett som relevant for stillingen. På bakgrunn av at den aktuelle stillingen som kontorsjef inngår i rådmannens ledergruppe og bl.a er administrativ leder av rådmannskontoret (med tre underliggende stillinger) med ansvar for daglig drift og internadministrasjon, er dette vanskelig å forstå. Jeg kan uansett ikke se at dette er tilfredsstillende begrunnet i kommunens svarbrev hit. Kommunen har i brev hit 7. oktober 1998 begrunnet tilsettingsvedtaket med at den tilsattes yrkeserfaring er «mer relevant» fordi hun har arbeidet som saksbehandler ved sosial- og familieavdelingen hos fylkesmannen og ved fylkestrygdekontoret. Det er også vist til at den tilsatte har lenger erfaring enn klageren ved fylkesmannens landbruksavdeling. As flerårige ledererfaring fra skatte- og avgiftsforvaltningen synes ikke å være tillagt vekt. Dette gir grunn til å spørre om det er foretatt en forsvarlig sammenlignende kvalifikasjonsvurdering av klageren og den tilsatte i forhold til kravene i utlysingsteksten. Selv om klagerens faglige erfaring fra skatte- og avgiftsforvaltningen ikke er ansett like relevant, kan det vanskelig sees bort fra hans faktiske ledererfaring. Den tilsatte har ikke innehatt noen formelle lederstillinger, men har fungert som stedfortreder ved fylkesjordsjefens fravær. Det er imidlertid ikke gitt noen nærmere opplysninger om i hvor lang tid den tilsatte faktisk har fungert som stedfortreder og hvilke oppgaver hun faktisk har blitt tildelt i disse periodene. Ut fra det som er opplyst, er det vanskelig å se at dette kan sammenlignes med As flerårige ledererfaring. Etter det som foreligger, synes det som A var best kvalifisert i forhold til de kravene som ble stilt i utlysingsteksten og derfor ble forbigått. Undersøkelsen herfra har ikke kunnet forklare hvorfor As ledererfaring og personaladministrative erfaring ikke ble tillagt vesentlig betydning når dette ble stilt som et særskilt krav i utlysingsteksten. På dette punkt etterlater tilsettingen en begrunnet tvil om forhold av betydning, jf. ombudsmannsloven §10 annet ledd. Jeg presiserer imidlertid at jeg ikke har grunnlag for å kritisere gyldigheten av tilsettingsvedtaket i forhold til den tilsatte, som heller ikke har vært part i forbindelse med min undersøkelse av saken. Jeg finner videre grunn til å knytte noen kommentarer til kommunens referanseinnhenting. Side:167 referanser, er det på det rene at gjentatte oppfordringer fra klageren og ombudsmannens kontor om å opplyse om hvilke referansepersoner som var blitt kontaktet, ikke har blitt imøtekommet av kommunen. Kommunen har opplyst at «en representant» fra fylkeslandbruksstyret ble kontaktet, og at det kun var mottatt vurderinger av klageren og den tilsatte som A ikke har krav på innsyn i. Hvem denne personen er, er imidlertid fortsatt uklart. Etter §3 i forskrift om partsoffentlighet i saker om tilsetting i den offentlige forvaltning 21. november 1980, har en part som hovedregel rett til å gjøre seg kjent med deler av dokument som inneholder faktiske opplysninger og vurderinger om seg selv. Siden muntlige opplysninger av betydning for saken som regel skal nedtegnes, jf. forvaltningsloven §11c annet ledd og §17 annet og tredje ledd, omfattes også slike opplysninger av innsynsretten. Dersom dette ikke gjøres, er det ikke mulig å kontrollere hvorvidt det som blir sagt er undergitt partsoffentlighet som parten kan gjøres kjent med og eventuelt imøtegå. I motsatt fall vil avgjørelser kunne bli basert på gale opplysninger, og det kan da reises spørsmål om saken har vært tilstrekkelig opplyst overfor tilsettingsorganet, jf. forvaltningsloven §17. Vurderinger fra «partens nåværende eller tidligere arbeidsgiver eller overordnet eller noen som har handlet på vegne av disse» og «partens nåværende eller tidligere oppdragsgiver eller i særlige tilfeller person som parten har hatt nær yrkesmessig kontakt med», kan unntas partsoffentlighet, jf. forskriftens §3. Kommunen har imidlertid i utgangspunktet ikke etter forskriften adgang til å hemmeligholde navnet på den referanseperson som er benyttet, dersom denne personens opplysninger fremgår av et dokument. Dette må anses som en faktisk opplysning. Uansett tilsier hensynet til god forvaltningsskikk at kommunen opplyser om dette når det er innhentet referanser fra andre personer enn de klageren har oppgitt. I saksdokumentene ligger det ikke noe referat eller annen form for nedtegning av hva referansepersoner har opplyst om klageren. Slik saken er opplyst, har jeg derfor ikke hatt grunnlag for å ta stilling til om referanseopplysningene var å anse som vurderinger, slik kommunen opplyser. Det er ikke tilfredsstillende dersom nedtegning av opplysninger gitt av referansepersoner ikke er foretatt. Hensynet til god forvaltningsskikk og behovet for i ettertid å kontrollere hva som har vært sagt, tilsier at slike opplysninger om søkerne bør nedtegnes, uavhengig av om søkerne har krav på innsyn eller ikke. På bakgrunn av det jeg har uttalt ovenfor, anmoder jeg om at kommunen nå oppgir navnet på referansepersonen som er brukt, slik A flere ganger har bedt om. Vadsø kommune opplyste senere at A var blitt orientert om at kommunen ikke hadde «til hensikt å oppgi etterspurte navn, da denne opplysningen ikke er pliktig å gis, i forhold til de vurderinger som er fremkommet fra referansepersonen». Jeg bad kommunen begrunne hvorfor navnet på referansepersonen ikke ble oppgitt, og påpekte at dette måtte anses som en faktisk opplysning som søkeren bør få kjennskap til når dette er krevd. I Vadsø kommunes svarbrev het det: «Som og tidligere orientert gjennom vårt brev av 30.09.99, har Vadsø kommune ikke til hensikt å oppgi etterspurte navn. Dette har nær sammenheng med at daværende rådmann foresto referanseinnhentingen, og at undertegnede dermed ikke kjenner detaljer fra denne delen av tilsettingen. Videre er det vår oppfatning at kommunen således ikke kan forpliktes i forhold til de undersøkelser som er foretatt, all den tid kommunen nå ikke besitter denne kompetansen. Jeg besluttet etter dette ikke å forfølge saken videre. Fra mitt brev til Vadsø kommune 15. desember 2000 siteres: «Som jeg tidligere har fremholdt, er navnet på en referanseperson å anse som en faktisk opplysning, som en part har rett til å gjøre seg kjent med såfremt navnet fremgår av sakens dokumenter, jf. §3 i forskrift om partsoffentlighet i saker om tilsetting i den offentlige forvaltning 21. november 1980. Jeg tilføyer også at meroffentlighetsprinsippet og hensynet til åpenhet i forvaltningen, tilsier at kommunen opplyser navnet på referansepersonen. Jeg har også tidligere påpekt at det er uheldig dersom vedtak i tilsettingssaker baseres på opplysninger fra personer som forutsetter anonymitet. Jeg vil også vise til at hensynet til god forvaltningsskikk tilsier at det i tilsettingssaker opplyses hvorvidt det er innhentet referanse fra andre personer enn de søkeren har oppgitt. Jeg kan ikke se at kommunens begrunnelse for ikke å oppgi navnet er holdbar. Referansen ble innhentet av daværende rådmann på vegne av kommunen. Det er således kommunen som sådan som har plikt til å gi innsyn i tilsettingssaken. Hvorvidt det i ettertid har foregått et skifte av rådmann, kan ikke anses relevant i forhold til en parts rett til innsyn. Vadsø kommune opplyste at personalpolitisk utvalg ville bli orientert om saken, og at eventuelle vedtak derfra ville bli oversendt ombudsmannen. Somb-1999-40 Tilsetting av lensmannsbetjent - betydningen av alder.
|
lovdata_cd_42214
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.616
|
Fylkestrygdekontoret er klageinstans i saker etter kapittel 14, jf. §21-12 første ledd. 3.2. Arbeidsgiverens krav på fødsels- eller adopsjonspenger.
|
lovdata_cd_62871
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.798
|
Publisert: Somb-1977-81 (1977 164) Sammendrag: Henlagt bedragerianmeldelse - omgjøring av riksadvokaten. Saksgang: (Sak 862/76.) A anmeldte 8. mars 1975 B til politiet for bedrageri i forbindelse med overdragelse av B's leilighet i borettslag. I anmeldelsen opplyste A at kontrakten gikk ut på fremleie, men slik at han etter to år hadde rett til å overta leiligheten. Kjøpesummen skulle imidlertid betales ved kontraktens inngåelse. Ved kontraktsinngåelsen opplyste B ifølge anmeldelsen at det hvilte et lån på leiligheten, men at lånet ville bli innfridd så snart han mottok kjøpesummen, Etter kontrakten skulle månedlig leie innbetales på bankkonto til B's ektefelle, og B skulle sørge for å betale leien videre til boligbyggelaget. A opplyste videre i anmeldelsen: «For en tid tilbake ble vi imidlertid underrettet fra Boligbyggelaget om at husleie sto til rest fra 1. september 1974. Det viste seg da at den husleie som av oss var betalt punktlig var blitt beholdt av B uten at denne var betalt videre til Boligbyggelaget. De heftelser som hviler på leiligheten er følgende: - - - (4 poster, tilsammen ca. kr 33.000,- - ). Antatt takst på leiligheten er iflg. Boligbyggelaget ca. kr 27.000,- - . Til alt overmål viser det seg at leiligheten i h. h. t. ektepakt tinglyst 17/6.1974 er overført til B's hustru som særeie. B har misligholdt samtlige sine forpliktelser vedr. På bakgrunn av B's forhold står vi ikke bare i fare for å miste pengene som vi har satset, men også leiligheten. Vi mener at B's opptreden i denne sak rammes av straffelovens bestemmelser om bedrageri. Vi ønsker ham tiltalt og straffet. Vi ber samtidig om at vårt sivile krav foreløpig stort kr 30.000,- - blir medtatt i en eventuell straffesak. B innrømmet i sin politiforklaring 21. april 1975 at det var ektefellen som hadde leiligheten som sitt særeie; de var imidlertid begge enige om fremleie og det var bare en tilfeldighet som gjorde at kontrakten ble undertegnet av B. Han forklarte videre: «Når det gjelder den skyldige husleie opplyser avhørte at denne gikk inn på ekteparets konto etter hvert som A betalte. Dette var de til å begynne med ikke oppmerksomme på slik at pengene ble brukt til andre ting. Da de fikk krav fra Boligbyggelaget ble saken ordnet. De har nå en avtale med Boligbyggelaget om betaling av denne husleien. Vedrørende andre krav som er nevnt i anmeldelsen vil han peke på at kravet fra - - - A/S er uberettiget. Han regner med at det her vil komme til en ordning om ikke lenge. Avhørte forklarer at han tidligere har vært i kontakt med A's advokat i denne saken. Advokaten virket ikke som om han var interessert i å snakke med avhørte eller samarbeide i denne saken. Avhørte finner det beklagelig at ikke A selv har tatt kontakt med ham i denne saken. Han mener en samtale dem imellom kunne ha klarlagt det hele. Han kan ikke erkjenne seg straffeskyldig i saken. Han har ikke på noe tidspunkt hatt til hensikt å bedra A. Han har heller ikke hatt til hensikt å bryte den kontrakt som ble satt opp. A skal få sine penger når tiden kommer. Avhørte kan bare beklage at det er fremmet urettmessige krav i leiligheten, men mener at han ikke kan straffes for dette. Han opplyser at han kan skaffe annen garanti for sitt lån i sparebanken dersom dette skulle bli nødvendig. B's ektefelle bekreftet forklaringen. Politimesteren besluttet 16. juni 1975 å henlegge saken etter bevisets stilling. A påklaget beslutningen, men statsadvokaten stadfestet henleggelsen og henviste A til eventuelt å reise sivil sak. A klaget 1. september 1976 til ombudsmannen over påtalemyndighetens henleggelse av saken. Jeg skrev 8. desember 1976 til riksadvokaten. «I brev av 1. september 1976 har A klaget til ombudsmannen over påtalemyndighetens henleggelse av anmeldelse av B for bedrageri. Det fremgår at det ikke har vært klaget til riksadvokaten. Etter å ha gjennomgått saksdokumentene antar jeg at riksadvokaten bør se på saken før den i tilfelle behandles som klagesak for ombudsmannen. Ved gjennomgåelsen av saksdokumentene har jeg festet meg ved at B i sin forklaring til politiet 21. april 1975 ikke har benektet at det på kontrakt-tiden heftet to utleggsforretninger på leiligheten, og at han unnlot å gjøre oppmerksom på dette. At denne opplysning var av vesentlig betydning for anmelderne når de skulle vurdere om det var forsvarlig å utbetale B kr, 30.000,- -, synes ikke tvilsomt, og B synes også å måtte ha forstått dette. På denne bakgrunn er det ikke helt klart hvorfor saken er henlagt. Hvis riksadvokaten finner grunn til å se på saken som klagesak, vil den bli stilt i bero her. Riksadvokaten sendte 13. desember 1976 saken til statsadvokaten med følgende påtegning: «Politiets og statsadvokatens beslutning om å henlegge saken, omgjøres. Etterforskningen bes gjenopptatt med snarlig avhør av B og B's ektefelle siktet for I. Straffelovens §270 jfr. §271 II. I brev av 18. januar 1977 til ombudsmannen opplyste riksadvokaten at Eidsivating statsadvokatembete hadde meddelt: «Saken anses tilstrekkelig etterforsket og opplysningene dekker siktelse av 13. desember 1976. Det aktes utferdiget tiltale i samsvar med denne. Somb-1977-80 Avliving av hund - straffeloven §354 annet ledd.
|
lovdata_cd_41920
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.896
|
Det antas å foreligge en arbeidsulykke dersom den trygdede kommer til skade på grunn av en konkret ytre tidsbegrenset påkjenning eller belastning som er usedvanlig og som ligger utenfor rammen av hva vedkommende kan eller bør kunne regne med i en normal arbeidsprestasjon i sitt yrke. Ulykkesmomentet ligger da i den usedvanlige påkjenningen - dvs. en påkjenning som den trygdede ikke er forberedt på eller ikke kan unngå. Vi vil nedenfor - med eksempler og henvisninger til Trygderettskjennelser - prøve å gjøre nærmere rede for hva slags hendelsesforløp som vi godtar som ekstraordinær påkjenning eller belastning og hva som menes med spesielt vanskelige/risikofylte arbeidsforhold. Posttraumatiske stresslidelser (PTSD) [Tilføyd 5/03. Posttraumatiske stresslidelser (PTSD) må ikke forveksles med akutte stressreaksjoner eller tilpasningsforstyrrelser. Diagnosen PTSD skal stilles av spesialist i psykiatri eller klinisk psykolog ved nøyaktig bruk av diagnosekriteriene i ICD-10. Hendelsen som har utløst PTSD må være usedvanlig skremmende eller katastrofal (traumekriteriet) ved siden av kriterier på intrusjon (påtrengende gjenopplevelse) unnvikelse og aktivering. Om fastsettelse av medisinsk invaliditet ved diagnostisert PTSD, se pkt. 1.10.1 i invaliditetstabellen inntatt som del II i forskrift om menerstatning, fastsatt av Sosial- og helsedepartementet med hjemmel i §13-17 andre ledd og Rikstrygdeverkets veiledning til denne (Vedlegg 1 og 2 til rundskrivet om menerstatning. Vi vil under strekpunktene nedenfor gi noen eksempler fra kjennelser fra Trygderetten og en lagmannsrettssak. Trygderetten har i kjennelse av 6. juli 2001 i ankesak nr. Trygderetten 2001-00224 godkjent posttraumatisk stresslidelse som yrkesskade. Retten var satt med fem dommere. Saksforholdet var følgende: En 31 år gammel anleggsarbeider bidro til å avdekke omfattende tyverier blant de ansatte ved bedriften der han arbeidet. Etter oppfordring fra bedriften vitnet han om dette i en etterfølgende rettssak som førte til oppsigelse av tre arbeidstakere. Han ble etter dette - i perioden vinteren 1992 til høsten 1995 - utsatt for trusler, mobbing og trakassering både i arbeidstiden og på fritiden. Det ble truet med bruk av alvorlig vold og «avretting». Påkjenningene var så store at han utviklet en posttraumatisk stresslidelse som førte til at han ble uføretrygdet med en uføregrad på 100% fra april 1996. Trygderetten la i sin kjennelse vekt på to episoder med trusler som fant sted vinteren 1992 med få dagers mellomrom. Overgrepene skjedde i arbeidstiden og var av begrenset varighet. De skjedde uventet og fra personer som han viste var i stand til å sette makt bak truslene. Han ble derved etter Trygderettens mening, utsatt for en påkjenning som klart var usedvanlig i forhold til en normal arbeidssituasjon, jf. folketrygdlovens §13-3 andre ledd, siste setning. Etter denne bestemmelsen regnes som arbeidsulykke også en konkret tidsbegrenset hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommendes arbeid. Trygderetten uttalte også bl. a. følgende: «Retten skal tilføye at det må skje en avgrensning mot «lidelser som har utviklet seg som følge av psykiske påkjenninger eller belastninger over tid» jf. folketrygdlovens §13-3 tredje ledd. I det foreliggende tilfelle har de episodene retten har fremhevet vært av en slik alvorlighetsgrad og har inntruffet i slik tidsmessig nær sammenheng at lidelsen etter rettens syn ikke har utviklet seg over tid i lovens forstand». Se våre kommentarer til §13-3 tredje ledd. Trygderetten har i en kjennelse av 12. april 2002 opphevet et vedtak fra et fylkestrygdekontor om ikke å godkjenne en posttraumatisk stresslidelse som en hjelpepleier pådro seg etter seksuelle overgrep fra sin avdelingsleder. Hendelsesforløpet som ble lagt til grunn av Trygderetten var at hjelpepleieren og to kvinnelige kollegaer ble utsatt for seksuelle tilnærminger og befølinger m.v. fra sin arbeidsleder. I den ankende parts tilfelle gikk det ikke lenger enn gjentatte befølinger av overkroppen. Selv om det ikke var fremlagt noen dokumentasjon for det har Trygderetten også lagt til grunn at overgriperen senere ble domfelt for forholdet og at kommunen ble idømt erstatningsansvar for sin håndtering av saken. Trygderetten kom i sin kjennelse med bl.a. følgende bemerkninger: «Psykiske belastninger kan oppstå på mange vis i et arbeidsforhold, for eksempel ved stort arbeidspress, tyngende ansvar, omorganisering eller konflikter. Slike belastninger faller i seg selv utenfor folketrygdens ulykkesbegrep. Det er i Trygderettens praksis også lagt til grunn at mobbing og trakassering i utgangspunktet faller utenfor. Retten vil imidlertid vise til kjennelse av 6. juli 2002 i ankesak nr. Trygderetten 2001-00224 hvor psykiske påkjenninger etter svært alvorlige trusler ble godkjent som yrkesskade. Retten sa i denne kjennelsen at vedkommende hadde vært utsatt for traumatiske opplevelser som ga psykiske symptomer med en alvorlighetsgrad på linje med senfølger etter ran. Det ble konkludert med at det ved avgrensningen mot «psykiske påkjenninger eller belastninger over tid» som nevnt i folketrygdlovens §13-3 tredje ledd, må legges vekt på hendelsenes alvorlighetsgrad». Kjennelsen Trygderetten her viser til har Rikstrygdeverket kommentert under strekpunktet ovenfor. Trygderetten påpekte, slik den også gjorde i nevnte kjennelse, at det at skaden er påført ved flere etterfølgende, likeartede hendelser ikke er til hinder for godkjennelse som yrkesskade. Trygderetten uttalte videre at: «Retten vil også bemerke at et angrep eller overgrep kan omfattes av folketrygdens ulykkesbegrep uten at det dreier seg om voldsbruk av en slik art at man faktisk kommer fysisk til skade. Til sammenlikning vil et ransvitne vanligvis ikke komme fysisk til skade. Det er likevel ikke tvil om hendelsens dramatiske karakter. Retten vil også peke på at det seksuelle aspektet gjør overgrepet svært integritetskrenkende og skremmende for den som rammes». Etter Trygderettens mening var imidlertid de faktiske forhold i saken for dårlig belyst og de aktuelle hendelser for svakt dokumentert til at retten kunne ta endelig stilling til om hendelsene omfattes av folketrygdlovens ulykkesbegrep. Retten anbefalte at rettsdokumentene fra straffesaken og fra erstatningssaken mot kommunen ble fremskaffet slik at hendelsesforløpet og overgrepenes art og alvorlighetsgrad ble nærmere belyst. Rettsdokumentene ble innhentet, og etter ny behandling av saken fant trygdekontoret i samråd med Rikstrygdeverket å kunne godkjenne den ankende parts posttraumatiske stresslidelse som yrkesskade. Det ble bl. a. lagt vekt på at overgriperen i herreds- og lagmannsretten ble straffedømt for overtredelsen av straffelovens §212 første ledd. Det ble i begge rettssakene lagt til grunn at hjelpepleieren av sin avdelingsleder i løpet av en femmåneders periode, ved i alt 15 - 20 anledninger hadde befølt brystene til hjelpepleieren under klærne uten at det var gitt samtykke til dette. Slik faktum er redegjort for i straffesakene er det klarlagt at det her ikke dreier seg om en «seksuell trakassering» i betydningen mer uspesifikk psykisk påkjenning over tid på linje med blant annet mobbing, men umiddelbare og klare fysiske psykiske integritetskrenkelser/overgrep av seksuell karakter. Agder lagmannsrett har i en dom av 11.12.2002 (LA 2002-00885) (sak 02-0080855 A) slått fast at psykiske belastninger ved det å bli sagt opp av arbeidsgiver ikke kan anses som en arbeidsulykke i lovens forstand. Retten uttalte bl.a.: «Selv om det å miste arbeidet for noen er en så betydelig påkjenning at det kan gi opphav til varige psykiske skadevirkninger, ser lagmannsretten det slik at slike følger er utenfor hva folketrygdlovens regler om dekning for yrkesskader tar sikte. Det er ikke holdepunkter i lovens forarbeider eller i retts- eller forvaltningspraksis, så langt den er kjent for lagmannsretten, som taler for at belastning ved å avvikle et arbeidsforhold kan godkjennes som yrkesskade. I og for seg stenger ikke lovens ordlyd for at slike skader kunne omfattes. En meddelelse av oppsigelse eller avskjed vil gjerne skje ved en konkret tidsbegrenset hending, og for den enkelte kan hendelsen komme uventet og fremstå som usedvanlig. Lovteksten må imidlertid undergis en viss presiserende fortolkning i lys av hva en naturlig forståelse av begrepet arbeidsulykke tilsier, noe som også er i samsvar med den omfattende praksis som knytter seg til dette kriteriet i folketrygdloven. Retten uttalte videre: «Størst skadepotensiale vil det knytte seg til uberettiget oppsigelse eller avskjed. For slike begivenheter inneholder imidlertid arbeidsmiljøloven et særskilt sanksjonssystem med rett til erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk tap etter §62 annet ledd og §66 nr. 5. Ellers er det årlig et meget betydelig antall arbeidstakere som mister arbeidet på grunn av virksomhetsnedleggelser eller omstillinger. Ikke minst gjør dette seg gjeldende i det private arbeidsliv. Selv om det fra den enkelte arbeidstakers ståsted vil kunne fortone seg som en sterkt uønsket begivenhet og noe av en personlig ulykke, er dette i mer overordnet perspektiv ikke et slikt negativt avvik fra hva som må forventes i et arbeidsforhold at det bør betegnes som en arbeidsulykke. Det er en annen type risiko som har materialisert seg enn i yrkesskadetilfellene. Lovens vilkår om «usedvanlig belastning» er derfor ikke oppfylt i slike tilfelle.» Skader som oppstår i forbindelse med løft, bæring o.l. Skader oppstått i forbindelse med løft, bæring, o.l. vil i alminnelighet ikke godkjennes som yrkesskade med mindre det har inntruffet noe ulykkesartet eller trygdede må anses å ha blitt utsatt for en usedvanlig påkjenning som ligger utenfor arbeidets vanlige ramme. I tilfeller hvor små avvik fra den normale arbeidsrutine lett medfører skade eller ulykke har vi imidlertid en mer liberal godkjennelsesspraksis idet det stilles mindre krav til ulykkesmomentet/det ekstraordinære for at hendelsen skal kunne godkjennes. Dette gjelder for: - løft eller arbeid i vanskelig/forkjært stilling hvor arbeidet utføres under forhold som ligger nær fare/skadegrensen. I disse sakene er det tilstrekkelig med et mindre avvik fra den daglige arbeidssituasjon før det anses å foreligge ekstraordinære forhold, og den skadevoldende hendelsen må bare inneholde et ganske lite uventet tilleggselement for at et ulykkesmoment anses å foreligge. Trygderetten har i flere kjennelser benyttet følgende begrunnelse når den har godtatt at den trygdede har vært utsatt for en påkjenning eller belastning som må likestilles med en arbeidsulykke: «Arbeidet på de forskjellige arbeidsplasser vil skje under ulike grader av risiko for hendinger av ulykkeskarakter. Der hvor arbeidet skjer marginalt under forhold nær faregrensen vil små avvik fra normal arbeidsrutine kunne føre til ulykke. Disse avvik kan i handlingsøyeblikket ha virket ubetydelige og vil i ettertid være vanskelig å fastslå. Så fremt et arbeid er utført under forhold nær faregrensen, bør det ut fra en totalvurdering bedømmes om det mest nærliggende er å godta hendingen som arbeidsulykke, dvs. hending av plutselig eller uventet art. Utgangspunktet for vurderingen må være at det er naturlig å se hendingen som utslag av en farerisiko ved utførelsen av arbeidet. Kjennelsene dette gjelder har for det meste vært ankesaker hvor en person har skadet seg ved løft, og da spesielt sykepleiere/hjelpepleiere. Nedenfor vil vi gi noen eksempler på skader ved løft av personer som Trygderetten har godkjent: Trygderettens ankesak nr. Trygderetten 1986-00276. (ikke publisert)
|
lovdata_cd_54160
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.814
|
Forskrift om gjennomføring av innførselsreguleringen. Fastsatt av Utenriksdepartementet 18. august 1998 med hjemmel i lov av 6. juni 1997 nr. 32 om innførsle- og utførsleregulering §1 og §3, jf. kgl. res. av 17. juli 1998 nr. 618 punkt 1. Endret 15 nov 2002 nr. 1276. §1. Ved innførsel av visse varer med opprinnelse i nærmere bestemte land kreves det tillatelse (innførselslisens) fra Utenriksdepartementet. Departementet utarbeider en liste over disse varer. Listen inneholder vareslag, kapittel, posisjons- eller varenummer i samsvar med tolltariffen og en angivelse av de land hvorfra varene er lisenspliktige. Utenriksdepartementet avgjør i tvilstilfeller om en vare er lisenspliktig eller ikke. Utenriksdepartementet kan foreta endringer i varelisten. §1a. (Opphevet fra 1 jan 2003, jf. forskrift 15 nov 2002 nr. 1276.) §2. Varer som ikke er lisenspliktige i henhold til varelisten nevnt i §1 kan innføres uten særskilt tillatelse fra Utenriksdepartementet. §3. Med opprinnelsesland forstås i denne forskriften for råvarer det land hvor varen er produsert og for bearbeidede varer det land hvor varen har fått sin nåværende form. Ompakking, sortering, blanding eller mindre endringer regnes ikke som bearbeidelse. Utenriksdepartementet kan fastsette at andre opprinnelsesregler kommer til anvendelse. Utenriksdepartementet fastsetter i tvilstilfeller likeledes hvilket land som er opprinnelsesland. §4. Forhold som at bindende avtaler er inngått, at varene er ankommet til Norge eller at betaling har skjedd kan ikke påberopes for å få søknad om innførselslisens innvilget. Ved bestilling av lisenspliktige varer i utlandet må det derfor tas forbehold om at søknad om innførselslisens vil bli innvilget. §5. Unntatt fra lisensplikten i §1 er: - varer inntil en verdi av kr. 5.000,-. Unntaket gjelder bare enkeltforsendelser. Masseforsendelser til en eller flere adressater i Norge tillates således ikke innført uten at lisens foreligger. - varer i direkte transitt. Unntaket gjelder ikke våpen, ammunisjon og annet krigsutstyr. - varer som av tollmyndighetene tillates innført toll- og avgiftsfritt. - varer som av tollmyndighetene tillates innført midlertidig toll- og avgiftsfritt. I de tilfeller gjenutførsel ikke finner sted må innførselslisens legges fram for tollvesenet ved fortollingen dersom varen er lisenspliktig etter §1. §6. Utenriksdepartementets tillatelse til innførsel av varer som er ført opp på den vareliste som er nevnt i §1, gis i form av innførselslisens etter søknad på fastsatt skjemasett. Søknad om innførselslisens skal være vedlagt proformafaktura eller annen likeverdig dokumentasjon. Importøren plikter for øvrig å legge fram den dokumentasjon som Utenriksdepartementet finner nødvendig for behandling av søknaden. Søknaden skal være undertegnet av importøren eller den som har fullmakt til å handle på importørens vegne. §7. Søkere om innførselslisens må fylle vilkårene for handelsrett etter lov av 6. juni 1980 nr. 21 om handelsvirksomhet kap. 2. Lisens kan også gis til andre for import av varer til eget bruk. §8. Innførselslisens kan ikke overdras til andre uten etter tillatelse fra Utenriksdepartementet. §9. Innførselslisens skal legges fram for tollvesenet i original (ikke fotokopi e.l.). Importøren skal påse: - at særlige vilkår som er satt i lisensen er oppfylt. §10. Tollvesenet skriver av på lisensen den mengde som blir innført, samt angir fortollingsdatoen. Blir de varer lisensen er innvilget for innført i flere sendinger må det påses at disse tilsammen ikke overstiger det lisensen er innvilget for. Tollvesenet tilbakeleverer innførselslisensen til importøren etter at avskrivninger er foretatt. §11. Ved søknad om forlengelse av lisensens gyldighetsfrist skal originallisensen sendes Utenriksdepartementet med angivelse av grunnen til at fristen ønskes forlenget. Det samme gjelder søknad om endring av kvantum. Søknaden sendes inn i form av brev. Tilføyelser, strykninger og andre rettelser på en innførselslisens kan bare foretas av Utenriksdepartementet. §12. Dersom en innvilget innførselslisens ikke nyttes eller ikke kan nyttes i overensstemmelse med de anførte vilkår skal lisensen straks sendes tilbake til Utenriksdepartementet med redegjørelse om hvorfor innførselen ikke gjennomføres. §13. Tap av innvilget innførselslisens meldes skriftlig til Utenriksdepartementet av importøren eller den som har fullmakt til å handle på importørens vegne. §14. Importøren (lisensinnehaveren) skal beholde den nyttede lisens i tre år fra den dag gyldighetsfristen for lisensen utløper. Importøren plikter å sende lisensen til Utenriksdepartementet for kontroll dersom dette blir pålagt. §15. Utenriksdepartementet kan gjøre unntak fra denne forskrift. §16. Denne forskrift trer i kraft 1. oktober 1998. Fra samme tidspunkt oppheves Utenriksdepartementets forskrift av 1. november 1983 nr. 1596 om gjennomføring av innførselsreguleringen. 1998 Forskrift om ligning av leie for flyttb. innretn. Publisert: I 1998 1130 (Merknader) Ikrafttreden: 1998-08-18med virkning f.o.m.
|
lovdata_cd_20286
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.785
|
For landskapsvernområdet med tilhørende dyrelivsfredning gjelder følgende bestemmelser (jfr. likevel punktene V og VI): 1. Pattedyr og fugler, herunder deres hi, reie og egg, er fredet mot enhver form for skade, ødeleggelse og unødig forstyrrelse. Bruk av skytevåpen er forbudt. Slipp av hund er forbudt i perioden f.o.m. 1. april t.o.m. 20. august. Utsetting av vilt er ikke tillatt. 2. Alle inngrep som vesentlig kan endre eller innvirke på de naturgitte forhold er forbudt, herunder oppføring av bygninger, brygger, anlegg og faste innretninger, etablering av oppdrettsanlegg til lands og til vanns, opplag av brakker, campingvogner o.l., fremføring av nye luftledninger, bygging av veger, drenering og annen form for tørrlegging, uttak, oppfylling, planering og lagring av masse, ny utføring av kloakk eller andre konsentrerte forurensningstilførsler, henleggelse av avfall. Opplistinga er ikke uttømmende. 3. Motorisert ferdsel til lands og lavtflyging under 300 m er forbudt. Forbudet omfatter også bruk av modellbåter og modellfly. 0 Endret ved forskrift 18 april 1996 nr. 456.
|
lovdata_cd_26102
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.533
|
Forskrift om jakttider for elg, Namdalseid kommune, Nord-Trøndelag. Fastsatt av Namdalseid kommune, viltnemnda, 17. april 2002 med hjemmel i lov av 29. mai 1981 nr. 38 om viltet §9 og forskrift av 11. februar 2002 nr. 149 om jakt- og fangsttider samt sanking av egg og dun for jaktsesongen fra 1. april 2002 til og med 31. mars 2007 §3. §1. Jakttider for elg i Namdalseid kommune: Forskriften trer i kraft 1. september 2002 og gjelder til 31. mars 2007.
|
lovdata_cd_19080
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.383
|
I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 §8, jfr. §10 §21, §22 og §23, er et område i Østre Toten kommune i Oppland fylke fredet som naturreservat ved kgl.res. av 9. juli 1993 under betegnelsen Falken naturreservat.
|
lovdata_cd_35747
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.821
|
Publisert: Ot.prp.nr.42 (1992-1993) Tittel: Om lov om endringer i lov 29 mai 1953 nr 1 om rett for handverkarar o.a. til å selja ting som ikkje vert henta. I proposisjonen foreslår departementet endringer i lov 29 mai 1953 nr 1 om rett for handverkarar o.a. til å selja ting som ikkje vert henta. Endringsforslagene innebærer en forenkling av et regelverk som i dag er både tungvint og unødig komplisert. Det foreslås at fristen for å kunne selge uavhentede gjenstander kortes ned fra seks til tre måneder. Fristen skal regnes fra det tidspunkt arbeidet er fullført, vederlagskravet er forfalt og oppdragsgiveren har fått en skriftlig oppfordring til å løse ut gjenstanden. Videre foreslår departementet å oppheve den særskilte plikten i § 5 om å varsle oppdragsgiveren om et forestående salg, fordi behovet for varsel er vel ivaretatt gjennom den oppfordring til å løse ut gjenstanden som skal gis etter § 3. Departementet foreslår også at det skal være adgang til å fravike lovens regler ved avtale utenfor forbrukerforhold, dvs mellom næringsdrivende. Næringslovutvalget foreslår i en rapport 26 juni 1992 flere endringer i lov 29 mai 1953 nr 1 om rett for handverkarar o.a. til å selja ting som ikkje vert henta (heretter kalt salgsrettloven). Næringslovutvalgets rapport ble avgitt til Næringsdepartementet, men den knytter seg til Justisdepartementets ansvarsområde. Etter avtale med Næringsdepartementet sendte Justisdepartementet rapporten på høring 4 august 1992. Høringsinstansene var: Høringsfristen ble satt til 13 november 1992. Departementet har motatt uttalelser fra følgende instanser: Et klart flertall av høringsinstansene er positive til forslagene i rapporten. Høringsuttalelsene er nærmere referert i kapittel 5 nedenfor. 3.1 Salgsrettloven gjelder etter § 1 for «alle som har til næring å setja i stand, pussa opp eller gjera anna arbeid på ting som andre eig». Målgruppen for loven er næringsdrivende av ulik art som påtar seg reparasjons-, vedlikeholds- og servicearbeid på løsøregjenstander. Eksempelvis kan nevnes renserier, møbelsnekrere, elektro- og tv-reparatører, gullsmeder og urmakere. Lovens § 1 er svært generell i sin form, den gjelder ikke bare for «handverkarar» i snever forstand, men for alle som driver denne type næringsvirksomhet. Loven gjelder bare hvor løsøregjenstanden er overlevert til håndverkeren og er unntatt fra eierens faktiske rådighet mens arbeidet på tingen utføres. Loven gjelder ikke ved arbeid som utføres f.eks hjemme hos oppdragsgiveren eller på fast eiendom. Uavhentede gjenstander kan selges dersom den næringsdrivende sitter med tingen og ikke har fått sitt vederlag, og det er gått mer enn seks måneder siden arbeidet var ferdig og kravet forfalt til betaling, jf § 2. Ved salget kan den næringsdrivende la sitt tilgodehavende dekkes av salgssummen. Er det opplagt at gjenstanden ikke har noen omsetningsverdi, opphører oppbevaringsplikten fra samme tidspunkt. Tingen kan i så fall kastes e l. § 3 oppstiller nærmere vilkår for å foreta et salg, i tillegg til vilkårene i § 2. I første ledd slås det fast at salgsretten etter § 2 bare kan gjennomføres dersom oppdragsgiveren minst to måneder forut for salget har fått en oppfordring til å løse ut gjenstanden. Denne oppfordringen kan tidligst gis når arbeidet er fullført og betalingskravet har forfalt. I oppfordringen skal det gjøres oppmerksom på at gjenstanden vil bli solgt eller kastet dersom den ikke utløses. Oppfordringen til oppdragsgiveren skal sendes i rekommandert brev, og til den adresse som ble oppgitt da gjenstanden ble innlevert, eller til en annen adresse dersom avsenderen vet at denne er den riktige, jf § 3 annet ledd. Er oppdragsgiverens adresse ukjent, kan oppfordringen kunngjøres ved oppslag på det sted der gjenstanden ble levert, eller skal utleveres, jf § 3 siste ledd. Selve salget skal etter § 5 skje «på forsvarleg måte». Tidligere skulle salget skje ved «offentleg auksjon», dvs gjennom namsmyndighetene. Bestemmelsen ble imidlertid endret i forbindelse med den nye tvangsfullbyrdelsesloven 26 juni 1992 nr 86, og trådte i kraft 1 januar i år. Endringen innebærer at den næringsdrivende selv avgjør hvordan salget skal gjennomføres. Det naturlige er at salget skjer gjennom den næringsdrivendes egen virksomhet, særlig gjelder dette hvor salg av denne type gjenstander er en del av den virksomhet som drives. Salget må gjennomføres på en slik måte at det gir den best mulige pris. Dersom det er mulig, skal oppdragsgiveren varsles i god tid om salget, jf § 5 annet punktum. Er det reist sak om spørsmål som har betydning for retten til å selge eller kaste tingen, kan salgsretten ikke benyttes før tvisten er endelig avgjort, jf § 4. Er det uenighet mellom partene om vilkårene for å selge eller kaste gjenstanden er oppfylt, kan den næringsdrivende altså ikke foreta et salg dersom oppdragsgiveren har tatt ut forliksklage eller stevning, men må vente til tvisten er endelig avgjort, f.eks ved en rettskraftig dom. Etteroppgjøret mellom selgeren og oppdragsgiveren er regulert i § 7. Et eventuelt overskudd fra salget, etter at den næringsdrivende har tatt seg dekket for sitt krav, skal straks utbetales til oppdragsgiveren, eller til andre som har «betre rett til pengane». Er oppdragsgiverens adresse ukjent, eller det er tvil om hvem som har rett til pengene, skal overskuddet deponeres i Norges Bank, jf lov 17 februar 1939 § 1, § 2, § 3, § 4. Salgsrettsloven er også gitt anvendelse ved salg av løsøregjenstander som er hjemlet i vegtrafikkloven 18 juni 1965 nr 4 § 37 og håndverkertjenesteloven 16 juni 1989 nr 63 § 46 og § 47 . 3.2 Det fremgår av forarbeidene til loven at den svenske loven om «rätt för hantverkare att sälja gods som ej avhämtats» 31 mars 1950 var et forbilde for den norske salgsrettloven, jf Ot.prp.nr.73 for 1952 side 16. Også denne loven oppstilte en absolutt seksmånedersfrist for å kunne selge eller bortskaffe en uavhentet gjenstand, jf § 1. Salgsretten kunne ikke gjennomføres med mindre håndverkeren hadde gitt oppdragsgiveren en oppfordring om å utløse gjenstanden. Som i den norske loven, måtte oppfordringen gis minst to måneder før salget ble gjennomført, og tidligst på det tidspunktet arbeidet var fullført og vederlagskravet forfalt, jf § 2. Den svenske loven ble avløst av en ny «lag om näringsidkares rätt att sälja saker som inte har hämtats», jf lov 1985:982. Etter den nye loven § 3 kan uavhentede gjenstander selges tidligst tre måneder etter at arbeidet er ferdig og oppfordring om å løse ut gjenstanden er gitt. § 4. Loven kan ikke fravikes ved avtale i forbrukerforhold, jf § 2. Etter § 5 kan ikke salgsretten utøves dersom en tvist om avtalen om arbeidet eller forvaringen skal prøves for en domstol eller avgjøres ved voldgift. Næringslovutvalget foreslår endringer i lovens § 2, § 3, § 5 og § 8. Om mulige endringer i lovens § 2 skriver utvalget: Etter hittegodsloven gjelder det en 3 måneders frist for salg. Den samme fristen gjelder der politiet skal selge uhentede kjøretøyer, jf vegtrafikkloven § 37. Som hovedregel vil salg etter salgsrettloven dreie seg om ting som er verdt mye mindre enn et kjøretøy. Det er ikke rasjonelt at håndverkere skal måtte vente lengre med å oppnå salgsrett enn der det dreier seg om langt mer kostbare ting. Næringslovutvalget foreslår at salgsrettiovens § 2 endres slik at det gjelder en trist på 3 måneder for å oppnå salgsrett, etter at arbeidet er utført og kravet er forfalt. En slik løsning vil harmonere med fristen i andre lover som gjelder lignende tilfeller, bl.a hittegodsloven og vegtrafikkloven. Utvalgets forslag til endringer i lovens § 3 og § 5 begrunnes slik: I § 3 er det krav om at oppdragsgiver må varsles i rekommandert brev 2 måneder i forveien, før en ting kan selges. Det er m.a.o. to frister som skal overholdes for å oppnå salgsrett. Det gjelder en frist for selve salgsretten og en frist for meldingen. I visse tilfeller vil kanskje en håndverker måtte vente i hele 8 måneder eller lengre for å selge en uhentet ting fordi han var uoppmerksom på at det gjelder to frister. Systemet synes unødvendig komplisert, og kan i tillegg være vanskelig tilgjengelig for de loven retter seg mot. Næringslovutvalget foreslår å koble fristene sammen ved at et innføres en 3 måneders frist for å oppnå salgsrett som løper fra det er sendt melding til oppdragsgiver. Vilkårene om at tingen skal være reparert og at kravet er forfalt forutsettes oppfylt i tillegg. Kravet om at meldingen skal sendes i form av et rekommandert brev gjør det enkelt å konstatere i etterhånd at melding er gitt. Dette kravet bør derfor opprettholdes. Lovens § 5 krever etter nåværende og fremtidig ordlyd at den som bestilte arbeidet om mulig skal få melding om salget i god tid. Dette er et krav som kommer i tillegg til kravet om melding i § 3. I noen tilfeller kan begge kravene innfris i en og samme melding, i andre tilfeller må man sende to meldinger. Dette synes ikke hensiktsmessig, særlig med tanke på at det ofte dreier seg om relativt beskjedne verdier. Næringslovutvalget foreslår derfor at § 5, 2. punktum blir opphevet. Endelig foreslår utvalget følgende endringer i loven § 8: Ifølge § 8 er loven gjort ufravikelig. Loven gjelder derfor såvel i forbrukerforhold som mellom næringsdrivende. Ufravikeligheten gjelder kun i forhold til avtaler til skade for eier eller oppdragsgiver. Det er derfor ingenting i veien for avtaler som innskrenker salgsretten. Før loven om uhenta ting kom, ble ofte forbehold om salgsrett tatt av håndverkerne i trykte formularer som ble levert kunden ved bestillingen. Som begrunnelse for å gjøre loven ufravikelig viser forarbeidene til denne praksisen og uklarheten som var oppstått om hvorvidt slike klausuler var juridisk bindende. Begrunnelsen er etter Næringslovutvalgets mening ikke tilstrekkelig til å opprettholde lovens ufravikelighet «til beskyttelse» for de næringsdrivende. Næringsdrivende bør ha anledning til å avtale andre ordninger der de finner det formålstjenlig. Næringslovutvalget foreslår å gjøre loven deklaratorisk utenom forbrukertilfellene. Det betyr at loven vil kunne gjøres gjeldende der det ikke foreligger noen avtale - uansett parter. Et klart flertall av høringsinstansene stiller seg positive til Næringslovutvalgets forslag til lovendringer. Dette gjelder bl. Arbeidsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Næringsdepartementet, Forbrukerombudet, Bilbransjeforbundet, Den Norske Advokatforening, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Kgl Norsk Automobilklub. Motorførernes Avholdsforbund, Norsk Renseri- & Vaskeriforbund, Norske Elektroleverandørers Landsforening, Næringslivets Hovedorganisasjon og Radio - Leverandørenes Landsforbund. Gjennomgående anser disse høringsinstansene forslagene som forenklinger i et regelverk som i dag er tungvint å praktisere. Forslaget om å redusere salgsfristen i § 2 fra seks til tre måneder er kommentert av flere av høringsinstansene. Arbeidsdepartementet støtter forslaget og uttaler: « Når det gjelder endringen av § 2 vedrørende frist for salg, taler det for endring at denne vil harmonere med fristbestemmelser innen beslektede områder. Den Norske Advokatforening støtter også forslaget og skriver: « Det viktigste forslag til endring er at dagens 6 måneders frist for salg av uavhentet gods settes ned til 3 måneder. på hvilke regler som ellers gjelder i lovverket. Det virker ulogisk at eksempelvis en skomaker må oppbevare uavhentede sko i 6 måneder, mens en bil som er tatt i forvaring kan selges allerede etter 3. En 3 måneders frist anses ubetenkelig, særlig fordi eieren jo vil få salgsvederlaget, dersom det er positiv verdi etter at omkostninger er dekket. Hvor gjenstanden bare må bortskaffes, blir situasjonen for eieren mindre tilfredsstillende. Det vil kunne tenkes situasioner hvor en gjenstand ikke har noen verdi for håndverkeren, men kan ha det for eieren. (Eksempelvis brukte sko). I slike tilfelle kan det virke hardt at gjenstandene bortskaffes allerede etter 3 måneder, men dette må veies opp mot de ulemper håndverkeren har ved en langvarig lagring. En avveining av dette forhold tilsier at 3 måneder burde være en passende frist - og fristen må dessuten av praktiske grunner være lik ved gjenstander som skal selges og gjenstander som skal bortskaffes. Forbrukerombudet gir uttrykk for en viss skepsis til en nedkorting av salgsfristen, men uttaler at: « Forbrukerombudet vil likevel ikke gå imot utvalgets forslag om å korte ned fristen, fordi innføring av en 3-måneders frist må sees i sammenheng med utvalgets forslag om å forenkle meldingsprosedyren... Motorførernes Avholdsforbund peker på at salg etter salgsrettloven vil kunne omfatte gjenstander av forholdsvis stor verdi. Forbundet uttaler: « Vi går imidlertid ut fra at den endrede salgsrettloven, med en kortere frist for oppnåelse av salgsrett, ikke vil komme til anvendelse i tilfeller hvor det pågår en tvist, for eksempel om forhåndsavtale, arbeidets utførelse eller pris. I så fall har vi ingen innvendinger mot at fristen for å oppnå salgsrett reduseres fra 6 til 3 måneder, og vi kan heller ikke se noen betenkeligheter med de foreslåtte endringer av meldingsprosedyren. Næringslivets Hovedorganisasjon er enig i at fristen for å gjennomføre salg etter § 2 bør reduseres fra 6 til 3 måneder, og tar i tillegg opp følgende spørsmål om rekkevidden av § 2: « Det forutsettes i § 2 at det er utført et arbeide på gjenstanden. I enkelte tilfeller kan det være nødvendig å utføre en forundersøkelse, før man tar stilling til hvorvidt man ønsker å få reparert gjenstanden. Det er uklart hvorvidt en slik forundersøkelse omfattes av begrepet «utført et arbeide på gjenstanden». Det må antakelig bli en skjønnsmessig vurdering hvor det legges vekt på omfanget av forundersøkelsen. En praktisk og konfliktbesparende løsning hadde vært at også arbeidet i forbindelse med forundersøkelse skulle kunne gi rett til å selge gjenstanden, og dette bør i så fall fremgå av loven. Også Næringslovutvalgets forslag til endringer i meldingsprosedyrene i loven § 3 og § 5 får bred støtte av høringsinstansene. Forbrukerombudets uttalelse er representativ: « Forbrukerombudet er enig med utvalget i at systemet etter gjeldende salgsrettlov med to frister for å oppnå salgsrett er unødvendig komplisert. Vi gir derfor vår tilslutning til forslaget om å koble de to fristene sammen slik utvalget foreslår. Den Norske Advokatforening skriver om meldingsreglene: « Melding til eieren må avgis på en slik måte at avgivelsen er notorisk, og slik at sjansen for at eieren skal få meldingen er stor. Bibehold av dagens regel om sending i rekommandert brev synes på denne bakgrunn å være det beste, slik det er foreslått. Høringsnotatet kommer ikke inn på hvorledes håndverkeren bør forholde seg dersom den rekommanderte sending ikke blir hentet, men uten at det er oppgitt noen ny adresse. Det er mulig man burde si noe om dette i enten loven eller forarbeidene. I utgangspunktet bør regelen være slik at avsendelsen av det rekommanderte brevet er avgjørende; med andre ord at håndverkeren ikke har spesiell handleplikt selv om brevet ikke hentes. Har han grunn til å tro at eieren har skiftet adresse, bør han formodentlig forsøke å nå eieren på den nye adresse ut fra alminnelige regler om lojalitetsplikt i kontraktsforhold. Norsk Renseri- & Vaskeriforbund mener det er rom for ytterligere forenklinger i meldingsrutinene: « Dessverre er forslaget til endring fortsatt noe tungvint. Det gjelder kravet om rekommandert melding. Slik melding forutsetter at kundens fulle navn og adresse er notert ved innlevering. Kun i unntakstilfelle vil det være praksis. NRV ønsker at det på talongen skal kunne skrives: «Dersom varen ikke er avhentet innen 3 måneder fra den dato den er lovet ferdig - vil varen bli solgt eller kastet. Ferdigstillelsesdato skal stå på lappen, og innleveringslappen vil da gjelde som skriftlig melding om dette. Vi håper at man kan ta inn slik praksis i loven for de rimeligste varer/tjenester, eventuelt med presisering av maksimal verdigrense. Barne- og familiedepartementet, Forbrukerombudet og Den Norske Advokatforening er de eneste av høringsinstanser som uttaler seg om endringsforslaget til § 8. De gir uttrykk for at loven bør forbli ufravikelig i forbrukerforhold, men har ikke innvendinger mot at det ellers blir adgang til å fravike loven ved avtale. Av høringsinstansene er det bare Norges Automobil-forbund som stiller seg avvisende til endringsforslagene i sin helhet. Forbundet viser til at lovforslaget ikke inneholder noen konsekvensanalyse. Det hevdes også at de lempinger av regelverket som foreslås, vil føre til en betydelig økning i antallet salg i medhold av loven, ikke minst når det gjelder ting av større verdi, herunder kjøretøy. Forbundet mener videre at lovforslaget, i kombinasjon med tilbakeholdsretten, vil styrke tjenesteyternes stilling betraktelig på bekostning av forbrukerkundene. Avslutningsvis uttales det: « Etter NAFs syn er Næringslovutvalgets rapport klart utilstrekkelig som grunnlag for å foreta de foreslåtte endringer i salgsrettloven. For det første bør det foreta en nærmere vurdering av konsekvensene ved de foreslåtte endringene. For det andre bør det utarbeides forslag til lovtekst som sendes ut på ny høring. 6.1 Justisdepartementet fremmer et lovforslag i samsvar med Næringslovutvalgets forslag. Departementet har ikke funnet grunn til å sende forslaget ut på ny høring slik NAF ber om i sin høringsutalelse. Lovforslaget har vært ute til en bred høring hvor det har vært lagt stor vekt på å innhente uttalelser fra interesseorganisasjoner fra både tjenesteyter- og tjenestemottakersiden. Departementet legger til grunn at lovforslaget samlet sett fremstår som en forenkling av relativt beskjedent omfang. Lovforslaget innebærer ingen vesentlige endringer i vilkårene for å foreta salg av uavhentede gjenstander. I tilknytning til høringsuttalelsen fra Motorførernes Avholdsforbund bemerker departementet at rekkevidden av begrensningene i salgsretten i § 4 ikke berøres av denne lovreformen. 6.2 Departementet foreslår at fristen i § 2 for å gjennomføre salg etter loven reduseres fra seks til tre måneder. Departementet understreker at salgsretten bare unntaksvis kommer til anvendelse; normalt har oppdragsgiveren en personlig og økonomisk interesse i gjenstanden som gjør at den blir hentet før det blir aktuelt å gjennomføre noe salg. I de tilfeller hvor gjenstanden ikke blir hentet som avtalt, kan dette skyldes flere forhold; forglemmelse, økonomiske vansker, at reparasjonskostnadene vurderes som for store i forhold til gjenstandens nytteverdi, praktiske hindringer m.v. Det må uansett være et klart utgangspunkt at oppdragsgiveren plikter å hente eiendelen når den er ferdig. Når dette ikke gjøres, innebærer det normalt et kontraktsbrudd fra oppdragsgiverens side. Hensynet til den næringsdrivende må også tillegges betydelig vekt; de som driver denne formen for næringsvirksomhet, er avhengig av at eiendelene hentes og at vederlaget betales. En kortere tidsfrist gir den næringsdrivende en mulighet til å få sitt vederlag raskere enn hva tilfellet er i dag. Departementet legger også vekt på at en tremånedersfrist, som påpekt av utvalget og en rekke høringsinstanser, harmonerer bedre med fristene for salg etter hittegodsloven og vegtrafikkloven. Dette gjelder også i forhold til den svenske lov 1985:982 om «näringsidkares rätt att sälja saker som inte har hämtats». I denne loven er det en tremånedersfrist for å foreta salg av uavhentede gjenstander, jf § 3. Departementet har også lagt vekt på at meldingsrutinene, selv med de forenklinger som foreslås, vel ivaretar hensynet til oppdragsgiveren. Når eiendelen til tross for varslet ikke hentes, bør gjenstanden kunne selges eller kastes etter tre måneder, noe som etter departementets syn fremstår som en rimelig tid for oppdragsgiveren til å få løst ut eiendelen. I tilknytning til ønsket fra Næringslivets Hovedorganisasjon om å la salgsrettloven også gjelde forundersøkelser av en gjenstand, bemerker departementet at det ikke uten videre kan legges til grunn at dette ikke omfattes av loven allerede i dag. Dette vil imidlertid, som også påpekt av Næringslivets Hovedorganisasjon, måtte bero på en konkret tolkning i det enkelte tilfelle. Departementet finner i denne omgang ikke å ville foreslå noen lovregulering på dette felt, fordi det vanskelig kan gjøres uten at lovens rekkevidde samtidig utvides, -noe departementet ikke legger opp til. 6.3 Departementet er enig med Næringslovutvalget i at lovens system med én tidsfrist for å kunne foreta et salg regnet fra ferdigstillelsen av arbeidet og forfallstidspunktet for vederlagskravet, og én annen frist regnet fra når oppfordring om å løse ut gjenstanden er gitt, gjør at regelsettet virker noe tungvint og tungt tilgjengelig. Departemetet foreslår på denne bakgrunn at § 2 omformuleres slik at det opereres med én tremånedersfrist som gjelder både i forhold til ferdigstillelse av arbeidet, forfallstidspunktet for vederlagskravet og meldingen til oppdragsgiveren. Etter departementets forslag skal tremånedersfristen regnes fra det seneste av disse tre tidspunktene. Det vil si fra det tidspunkt meldingen til oppdragsgiveren gis, fordi slik melding tidligst kan gis når arbeidet er fullført og vederlagskravet har forfalt, jf utkastet til § 3 første ledd. Departementet foreslår videre at kravet til rekommandert sending opprettholdes. er en meldingsform som gir en betryggende grad av sikkerhet, og som i ettertid lett lar seg dokumentere. Loven oppstiller ikke noe krav om at sendingen må være hentet av adressaten; det er tilstrekkelig at oppfordringen er sendt enten til den adresse oppdragsgiveren har oppgitt, eller til en annen adresse dersom den næringsdrivende vet at denne er den rette, jf § 3 annet ledd. Dette forutsetter at oppdragsgiverens navn og adresse blir registrert i forbindelse med oppdraget. Departementet legger til grunn at det ikke vil være særlig byrdefullt eller problematisk for de næringsdrivende å etablere en fast rutine som innebærer at disse opplysningene registreres f.eks ved innleveringen av gjenstanden. Departementet vil ikke foreslå noen salgsrett uten at en oppfordring om å løse ut gjenstanden er gitt. 6.4 Departementet støtter også Næringslovutvalgets forslag om å oppheve den særskilte varslingsplikt om et forestående salg i § 5 annet punktum. Etter departementets syn vil oppdragsgiveren få et tilstrekkelig varsel om mulighetene for et fremtidig salg etter § 2, jf § 3. Denne oppfordringen vil i seg selv være grunn nok for å aksjonere dersom et salg vil unngås. Det er heller ikke noe i veien for at den næringsdrivende i den melding som skal gis etter § 2, jf § 3, samtidig gir melding om når og hvordan salget vil finne sted. Slik § 5 nå lyder, oppstilles det ikke noe krav til salgsmåten, annet enn at salget skal skje på forsvarlig måte, og at oppdragsgiveren i god tid skal gis melding om salget dersom «dette er råd». Etter gjeldende rett er det med andre ord ingen absolutt plikt til å gi varsel om et forestående salg. Departementet legger vekt på at siden salg ved offentlig auksjon ikke lenger er et alternativ ved valget av salgsmåte, vil den normale salgsmåten være underhåndssalg. Dette gjør det normalt betraktelig vanskeligere å stipulere noe klart salgstidspunkt og kanskje også salgssted. En slik melding vil derfor lett bli så pass upresis at den ikke sier stort mer enn at gjenstanden vil bli lagt ut til salg fra en bestemt dato. Sett på denne bakgrunn synes det unødvendig å opprettholde dagens varslingsregel etter § 5; normalt vil den melding som gis etter § 2, jf § 3, gi oppdragsgiveren den samme informasjon. 6.5 Departementet foreslår at det utenfor forbrukerforhold blir adgang til å fravike loven ved avtale. Det vises til Næringslovutvalgets begrunnelse, som departementet tiltrer. Når det gjelder hva som ligger i begrepet «forbrukar», vises det til hånd verkertjenesteloven 16 juni 1989 nr 63 § 1 nr 1 med forarbeider. Lovforslaget forutsettes ikke å ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for det offentlige. Den forenkling av loven som departementet foreslår, vil trolig medføre at salgsretten vil bli benyttet i noe større utstrekning enn hva tilfellet er i dag. For de næringsdrivende som omfattes av loven, vil dette kunne ha en positiv økonomisk effekt ved å gjøre det enklere å få inn utestående fordringer, og samtidig bidra til at eventuelle kostnader til lagerleie for oppbevaring av uavhentede eiendeler vil bli redusert. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt utkast til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i lov 29 mai 1953 nr 1 om rett for handverkarar o.a. til å selja ting som ikkje vert henta. Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak til lov om endringer i lov 29 mai 1953 nr 1 om rett for handverkarar o.a. til å selja ting som ikkje vert henta, i samsvar med et fremlagt utkast. I lov 29 mai 1953 nr 1 om rett for handverkarar o.a. til å selja ting som ikke vert henta gjøres følgende endringer: § 2 første punktum skal lyde: Når nokon som går inn under § 1 sit med tingen og ikkje har fått vederlaget endå det er meir enn 3 månader siden arbeidet vart gjort, kravet dagfalle og oppmoding om å løysa ut tingen gjeve, kan han selja tingen og taka sitt av salssummen. Oppmoding om å løysa ut tingen kan ikkje gjevast før arbeidet er gjort og vederlaget dagfalle; det skal samstundes seiast frå at tingen elles vert seld eller kasta. Førehandsavtale om avvik frå reglane i denne lova gjeld ikkje til skade for tingar eller eigar som er forbrukar. Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Den får bare virkning for avtaler som blir inngått etter ikraftsettingen. Ot.prp.nr.41 (1992-1993) Om A. Lov om konkurranse i ervervsvirksomhet (konkurranseloven) B.
|
lovdata_cd_46318
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.783
|
Regionale helseforetak har ansvaret for kjørekontorer som samordner syketransport med drosje mv. Helseforetakene har gitt retningslinjer for samordning, bl.a. bestemmelser om hvilke turer som skal bestilles på kjørekontoret. Det er opprettet et felles 810-nummer for kjørekontorene. Ved å ringe tlf.nr. 810 33.710 kommer man til nærmeste kjørekontor.
|
lovdata_cd_5790
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.54
|
Formålet med fredningen er å bevare ei jordvannspåvirket myr med en usedvanlig interessant og rik flora innen et område med kambrosiluriske bergarter.
|
lovdata_cd_49675
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.523
|
Forskriften kunngjøres ikke i Norsk Lovtidend, men kan fås ved henvendelse til Luftfartsverket, Postboks 8124 Dep, 0032 Oslo, tlf. 22942000. Forskrift er endret ved forskrift 16. juni 1998 nr. 666 i kraft 8. oktober 1998.
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.