id
stringlengths 12
86
| doc_type
stringlengths 5
37
| publish_year
int64 1.88k
2.02k
| lang_fasttext
stringlengths 2
3
| lang_fasttext_conf
stringlengths 3
5
| text
stringlengths 6
1M
|
|---|---|---|---|---|---|
lovdata_cd_27054
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.601
|
Forskrift om verneplan for edellauvskog i Møre og Romsdal, vedlegg 12, freding av Grytahatlen naturreservat, Haram kommune, Møre og Romsdal. Det freda området vedkjem følgjande gnr./bnr. i Haram kommune: 170/1,2, 171/1,13,19,30. Naturreservatet dekkjer eit totalareal på ca. 67 dekar. Formålet med fredinga er å ta vare på ein liten, men godt utvikla eikeskogslokalitet med det naturlege plante- og dyrelivet.
|
lovdata_cd_40428
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.783
|
Fastsettelse av bidrag til barn utover fylte 18 år følger prinsippene i kostnadsmodellen, og bidraget avrundes til nærmeste sjettedel. Når det innvilges bidrag til barn over 18 år, skal underholdskostnaden for barn mellom 11-18 år legges til grunn. Det følger av §3 sjette ledd i forskrift som er gitt i medhold av barneloven §71. Vi viser til kommentarene til barneloven §71 når det gjelder hvordan bidrag (underholdskostnaden) til barn over 18 år skal utregnes.
|
lovdata_cd_27770
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.747
|
Forskrift om vedtekter for interkommunalt samarbeid om sosialtjenesten i Orkdalsregionen, Agdenes, Orkdal og Skaun kommuner, Sør-Trøndelag. Fastsatt av Orkdal kommunestyre 4. mars 2004, Agdenes kommunestyre 10. mars 2004 og Skaun kommunestyre 17. mars 2004 med hjemmel i lov 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning §5 annet ledd. Stadfestet av Kommunal- og regionaldepartementet 1. desember 2004 med hjemmel i lov 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning §5 første ledd, jf. delegeringsvedtak 11. desember 1992 nr. 1050. Samordningsforsøket i Orkdalsregionen er et interkommunalt forsøk opprettet i medhold av kommuneloven §27 og har som formål å etablere samarbeid mellom flere kommuner og staten for å samorganisere tjenestetilbudet mellom kommunene og aetat og trygdeetaten i regionen for å gi brukere med sammensatte problemer et bedre tjenestetilbud. For å styrke og effektivisere sosialtjenesten i regionen, ønsker kommunene spesifikt å prøve ut en modell med samordnet sosialtjeneste med felles ledelse for de tre aktuelle sosialkontorene. Deltakerkommunene Agdenes, Orkdal og Skaun etablerer en felles, interkommunal sosialtjeneste som også skal ivareta samarbeidet med de statlige etatene. Ved forsøk med interkommunalt samarbeid om sosialtjenesten skal bestemmelsene i lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester med senere endringer gjelde med de unntak, presiseringer, tilføyelser og/eller endringer som følger av disse vedtekter. Ved forsøk med interkommunalt samarbeid om sosialtjenesten skal bestemmelsene i lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner gjelde med de unntak, presiseringer, tilføyelser og/eller endringer som følger av disse vedtekter. Den interkommunale samarbeid om sosialtjenesten i Orkdalsregionen er ansvarlig for å utføre oppgaver som Agdenes, Orkdal og Skaun kommuner har etter kapittel 5 og 6 i lov om sosiale tjenester samt tjenester etter samme lov §4-2a) og §4-5 rettet mot brukergruppene etter kapittel 5 og 6. Dette skal skje innen budsjettmessige rammer fastsatt av den enkelte deltakerkommune. For det interkommunale samarbeidet om sosialtjenesten i Orkdalsregionen gjelder kommuneloven §27, men med følgende tilføyelse: Det interkommunale styret tildeles myndighet til å treffe vedtak etter sosialtjenesteloven på de områder som tilligger dette etter denne forskriften §5. Styret kan delegere sin myndighet til lederen av sosialkontoret. Øvrig regulering av forholdet mellom kommunene i forsøksperioden gjøres i avtale mellom kommunene. Vedtektene for det interkommunale styre blir utformet i henhold til kommuneloven §27, 2. ledd. Denne forskriften trer i kraft straks, og varer ut 2005. 2004 Forskrift om havner mv.
|
lovdata_cd_15057
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.423
|
Forskrift om havnedistriktsgrenser i sjøen, Brønnøy havnedistrikt, Nordland. (Sjøkart nr. 52, 53, 55, 224 og 310, NGO kartserie M 711 blad 1725 I og IV, 1726 II og III, 1825 I og 1826 III). Fiskeridepartementet har 4. oktober 1989 i medhold av §14 annet ledd i lov av 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann bestemt: Ikraft 1. januar 1990 iflg. forskrift 27. desember 1989 nr. 1405.
|
lovdata_cd_27291
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.468
|
Forskrift om verneplan for sjøfuglområder i Nord-Trøndelag, vedlegg 28, fredning av Falstadbukta fuglefredningsområde, Levanger kommune, Nord-Trøndelag. Det fredede området berører følgende gnr./bnr. i Levanger kommune: 137/6, 137/1, 137/4, 137/3, 156/1, 157/5, 157/3, 157/6,157/1, 158/2. Fuglefredningsområdet dekker et totalareal på ca. 1275 daa hvorav ca 25 daa er landareal. Grensene for fuglefredningsområdet går fram av kart i målestokk 1:7.500 datert Miljøverndepartementet august 2003. De nøyaktige grensene for fuglefredningsområdet skal avmerkes i marka der de går over land. Knekkpunktene skal koordinatfestes. 14. Nødvendig motorisert ferdsel i forbindelse med tillatt vedlikehold/fremføring/etablering av gjerder, dreneringer, kabler og ledningsnett. 4. Grunneiers uttak av grus til husbruk (tilsvarende fornyelsesraten, men maksimum 5 m3 pr. år), og nødvendig motorisert ferdsel i forbindelse med dette. 7. Tynningshogst av kantskog.
|
lovdata_cd_41947
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.884
|
Bestemmelsen omfatter sykdommer i lungene som følge av innånding av finfordelte stoffer, «støvlungesykdommer» (pneumokonioser). Støvlunge er samlebetegnelse for lungeforandringer som skyldes avleiring av støv av forskjellig art i lungevevet. En støvlungesykdom kjennetegnes ved at det foreligger lungefibrose forårsaket av støv. Lungefibrose innebærer fortykning og arrdannelse av lungevevet. Støvlungesykdommer må ikke forveksles med allergiske lungesykdommer som følge av yrkesrelatert støv. Slike sykdommer omfattes av bokstav B. På en støvete arbeidsplass er det sjelden bare en type av støv. Derfor foreligger av og til blandingsstøvlunge. Innånding av finfordelte stoffer kan forårsake støvlidelse som kan inndeles i grupper, fra de harmløse tilstander og til reaktive forandringer med bindevevsomdannelse (fibrose), knutedannelse, tumorutvikling og skrumpningsfenomener. Silikose og asbestose med følgesykdommer er de viktigste av disse sykdommer. Noen typer av støv blir avleiret i lungevevet slik at det kan sees på røntgenbilde, men gir sjelden reaksjoner eller symptomer. Eksempel på slike harmløse (godartete) støvlungesykdommer er: Silikose ble likestilt med yrkesskade allerede ved Kgl. res. av 11. november 1935. Arbeidstilsynet ga tidlig spesielle regler om silikoseutsatt arbeid. Dette har sannsynligvis medvirket til at det pr. i dag blir meldt relativt få nye tilfeller med silikose. Silikose skyldes steinstøv som inneholder kiselsyre eller kvarts (SiO2). Steinstøv av størrelse 5 mikrometer eller mindre kan trenge så langt ned i luftveiene som til lungeblærene (alveolene). Det er disse partikler som er årsak til sykdommen. Yrkeshistorien og de røntgenologiske funn har stor betydning for diagnosen. Silikose ble tidligere sett på som et betydelig problem, men ved de forebyggende tiltak man i løpet av de siste 30 år har gjennomført i Norge har de tilfeller av silikose som er oppstått gjerne vært svært godartede og med langsom sykdomsutvikling. Bare når støveksponeringen har vært ekstra sterk i særlige yrker på spesielle arbeidsplasser har man hatt alvorlige tilfeller av sykdom med relativt rask sykdomsutvikling. Eksempler på arbeidsplasser som kan medføre fare for eksponering er steinmøller, kvartsbrudd og i tidligere tider skurepulverproduksjon. Skurepulverproduksjon innebærer en kombinasjon av eksponering med kvarts og alkali som gav et akutt forløp av sykdommen. Ved arbeid i gruver med spesielt mye kvarts i steinmassene har det vært risiko for utvikling av silikose. Arbeid ute i friluft kan by på mindre risiko. Men de moderne høyeffektive boremaskinene kan by på meget større risiko enn de tidligere langsommere produksjonsmetodene og dermed større risiko ved arbeid ute i friluft. Vernetiltakene er imidlertid i dag langt mer effektive enn tidligere og har redusert silikoserisikoen i betydelig grad. Arbeidstilsynet har likevel bestemmelser om kontroll og overvåking av arbeidstakere i silikoseutsatt arbeid. Kreft i lunger eller luftrør er det ikke vært funnet med vesentlig overhyppighet i forbindelse med silikose. Latenstid for silikose: Silikose utvikler seg langsomt og merkes gjerne først etter flere års påvirkning. Oftest går det fra 10 år og opp til 30 år eller mer før det finnes forandringer på røntgenbilder. Ved særlig kraftig støvpåvirkning kan likevel sykdomsutviklingen skjer over uker eller måneder. Slik «akutt silikose» kan ha et mye alvorligere forløp enn vanlig silikose og har ikke vært observert i Norge i de senere år. Man må imidlertid være oppmerksom på at akutte tilfelle av støvlungesykdom kan oppstå ved en kombinasjon av mineralstøveksponering og andre kraftige luftveisirriterende stoffer. Forverrelse etter at skadelig påvirkning er opphørt: Silikose kan ikke helbredes, men de fleste tilfeller er svært lette og viser liten tendens til forverrelse over tid. Dog vil en del av tilfellene utvikle seg videre over år selv etter at støvpåvirkningen er opphørt. Det er derfor vanlig å kontrollere slike tilfeller i flere tiår etter eksponeringens opphør og man reviderer gjerne trygdesakene med 2 til 5 års mellomrom avhengig av tilfellets alvorlighet og tendens til progresjon. Asbest består av fibre (fiberformede silikater) av varierende sammensetning og utseende. De brytes lett opp i nåleformede partikler som kan sveve gjennom luften i lang tid og inhaleres helt ut i alveolene (lungeblærene). De nålformede partiklene gjennomborer og irriterer den ytre delen av lungen og forårsaker betennelse, og etter flere år, fortykning og arrdannelse av lungevevet (fibrose). De asbesttyper som vanligst var i bruk i Norge var krysotil (hvit asbest) som gav slyngende relativt lange fibre. Noe mindre vanlig var blå asbest (krokidolitt) og brun asbest (amositt). Krokidolitt og andre nær beslektede asbesttyper gav tynne, svært skarpe nålformede fibre som har vært satt i forbindelse med høy fare for utvikling av kreft og mesotheliom. Her kan nevnes asbestsement av typen eternitt og internitt. Ellers har bruksområdet for asbest vært som isolasjonsmateriale mot brann, kulde, fuktighet og støy. På grunn av farene ved bruk av stoffet fikk vi i Norge i 1978 et forbud mot å bruke asbest der det fantes erstatningsstoffer. Importforbud kom i 1986, og det er i dag forbudt å bruke asbest. Asbestpåvirkning - helserisiko: De minste asbestfibrene kan passere helt ut i alveolene og det er antatt at de også kan vandre gjennom lungevevet og ut i brysthinnen og gi irritasjon der. Asbest kan således gi sykdom/skade i luftveiene fra strupen til de fineste bronkiegrenene og i alveolene, samt brysthinnen. Følgende tilstander har vært satt i forbindelse med tidligere asbesteksponering: Plevraplaques (brysthinnekalk) Dette er betegnelsen på avgrensede flekkvise fortykkelser i det ytre blad av brysthinnen som følge av innånding av asbeststøv. Plevraplaques sitter således ikke i selve lungen. Etter 20 til 40 år kan de bli forkalket og være tydelige på røntgenbilder. Plevraplaques medfører vanligvis ikke symptomer, men er et karakteristisk tegn på tidligere asbesteksponering. Personer som har utviklet plevraplaques vil gjerne bli fulgt opp med kontroll med tanke på om de skulle utvikle forandringer i selve lungevevet samt lungefibrose (asbestose) eller lungekreft. Plevraplaquene innebærer i seg selv ingen økt sykdomsrisiko. Plevraplaquene har noe misforstått vært kalt for plevral asbestose/plevral fibrose, men bør ikke forveksles eller sammenblandes med forandringer i selve lungevevet. Diffus interstitsiell fibrose (asbestose eller pulmonal asbestose) Tilstanden som kalles asbestose må som nevnt foran ikke forveksles med pleuraplakkene, jf. avsnittet foran. Asbestose er betegnelsen på lungefibrose som er utviklet i selve lungevevet. Når asbestfibre pustes inn i store mengder kan de med tiden gi forandringer i de minste luftveiene og lungeblærene (alveolene) som kan bli betent og fortykket i veggen. Etterhvert blir disse arraktig omdannet slik at lungevevet blir stivt og får dårligere blodforsyning og lungene fungerer dårligere enn før. Tung pust er hovedsymptomet ved asbestose. Tilstanden kan komme helt uavhengig av plevraplaques eller andre uttrykk for asbesteksponering. Asbestose kommer gjerne ved høyere eksponering enn plevraplaquene. Siden asbestose i mange tilfelle medfører noe redusert lungefunksjon over tid, er den mer betydningsfull enn plevraplaques med tanke på trygdeytelser. Det er svært sjeldent at nye tilfeller av asbestose (interstitsiell fibrose) oppdages i dag, mens plevraplaquene er svært vanlige. Malignt mesotheliom i pleura eller peritonium (ondartet svulst i bryst- eller bukhinne) Malignt mesoteliom er en sjelden og oftest uhelbredelig kreftsvulst som forekommer nesten bare hos personer som har vært utsatt for asbeststøv. Man regner asbestfibre som årsak til mesoteliom. De fleste maligne mesoteliomer utgår fra brysthinnen. Asbesteksponerte har hyppigere enn andre kronisk obstruktiv lungesykdom. Det synes å være en additiv effekt mellom tobakkrøyking og asbestpåvirkning. Asbestpåvirkning vil sjelden være hovedårsak til denne sykdommen dersom pasienten er/har vært røyker. Arbeidstakere som har vært betydelig asbesteksponert har en økt risiko for utvikling av lungekreft. Det er alminnelig antatt at det - i motsetning til hva som gjelder ved obstruktiv bronkitt - foreligger en kreftfremkallende «synergieffekt» mellom tobakksrøyking og påvirkning for asbest. Dette gjør at risikoen for en røyker for å utvikle kreft etter asbestpåvirkning er mangedoblet i forhold til om vekommende ikke var røyker. Det synergistiske forhold medfører at yrkesskadetrygden ikke foretar årsaksfordeling, men godkjenner hele kreftsykdommen som yrkessykdom, jf. kommentarene til begrepet synergisme under kommentarene til lovens §13-4 andre ledd. Det er imidlertid kommet epidemiologiske studier i de senere år som viser at lav til moderat asbesteksponering gir lite økt kreftrisiko. Det er derfor viktig å vurdere asbesteksponeringens grad. Asbestplevritt (benign asbestrelatert plevraefusjon) Dette er en tilstand som ofte overses fordi den ofte ikke gir symptomer og hvis det oppdages tilfeldig eller i forbindelse med sykdom, sykehusopphold eller lignende, mistolkes funnene ofte som plevraveske av ukjent årsak. De fleste tilfeller av godartet asbestplevritt går over uten å etterlate seg annet spor enn en liten fortykkelse av brysthinnen eller utfylt sinus på røntgenbilde, men en del tilfelle synes å utvikle seg videre til fortykkelse av brysthinnen på lungesiden (plevra viserale). Fortykkelse av lungehinnen (plevra viserale) En del tilfeller av asbestplevritt ser ut til å kunne utvikle seg videre til fortykkelse av brysthinnen på lungesiden, mens man i andre tilfelle ikke har erkjent noen asbestplevritt som forløper for dette. Utvikling og fortykkelse av brysthinnen kan foregå gjennom år og er ofte ledsaget av grovere fibrose i lungevevet som kan strekke seg som fibrøse drag innover i lungevevet fra brysthinnen og være kombinert med den gradvise reduksjon i lungefunksjonen. Utseende av fortykkelsen av brysthinnen kan i begynnelsen være ganske uskyldige og gjennom år utvikle seg til mere karakteristiske former som er lette å kjenne igjen på røntgenbildet. Tilfellet av fortykkelse av brysthinnen og fibrose i lungevevet hos asbesteksponerte må følges over tid og i tillegg til røntgenundersøkelse ha full respirasjonsfysiologisk undersøkelse. I en del tilfeller er det nødvendig med computertomografi og andre avanserte undersøkelser for å fastslå sykdommens karakter. Latenstider for asbestrelaterte lungelidelser: Forverrelse av asbestrelaterte lidelser:
|
lovdata_cd_47623
|
lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005
| 2,021
|
no
|
0.803
|
Sammendrag: Statsrett. Grunnloven §96. Tvangsmulkt for overtredelse av forskrift 4 desember 1995 nr. 951 om stans i fôring av matfisk av laks - forholdet til Grunnloven §96. Spørsmålet er om den nevnte tvangsmulkt er en «straff» i grunnlovens forstand slik at den bare kan ilegges ved dom. Saksgang: 1997/08902 E MV/ØØ/mk. Vi viser til Deres brev 11 september 1997, der Fiskeridepartementet ber om Lovavdelingens syn på hvorvidt bestemmelsen om tvangsmulkt i forskrift 4 desember 1995 nr 68 (nr 951, Lovdatas anm.) §4 er i strid med grunnloven §96. Spørsmålet er om den nevnte tvangsmulkt er en «straff» i grunnlovens forstand slik at den bare kan ilegges ved dom. 1 Grunnloven §96 definerer ikke selv hva som er straff i bestemmelsens forstand. I juridisk teori har Andenæs definert straff slik: Straff er et onde som staten tilfører en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen, i den hensikt at han skal føle det som et onde (senest i Alminnelig strafferett 4 utg s 9). Denne definisjonen kan også tjene som utgangspunkt for vurderingen i forhold til grunnloven §96, jf Høyesteretts dom i Rt-1977-1207 på s 1209. Det foreligger en omfattende lovgivningspraksis for tvangsmulkt, og likeledes en omfattende forvaltningspraksis for bruk av tvangsmulkt. Det vanlige er at et forvaltningsorgan gis adgang til å fastsette i den enkelte sak at overtredelse vil utløse tvangsmulkt av den størrelse som organet har fastsatt. Men det finnes også eksempler på lovfestet tvangsmulkt og på at tvangsmulktens størrelse er regulert i lovverket, jf således lov 8 februar 1918 om statens revisjonsvesen §4 og vassdragsloven 15 mars 1940 nr 3 §55 nr 3. Høyesterett har ikke tidligere tatt uttrykkelig standpunkt til om en tvangsmulkt av den karakter som er fastsatt i forskriften §4 er straff. På sammenlignbare områder har Høyesterett imidlertid trukket snevre grenser for straffebegrepet i grunnloven. I Rt-1961-1217 la Høyesterett til grunn at tilleggsavgift etter lov 19 mai 1933 nr 11 om omsetningsavgift §3 ikke var straff i grunnlovens forstand. Høyesterett viste bl a til Rt-1950-674, som riktig nok ikke gjaldt forholdet til grunnloven §96, men spørsmålet om tilleggsavgift etter loven om omsetningsavgift var å anse som straff i relasjon til straffeprosessloven §3. I Rt-1950-674 fremhevet Høyesterett særlig at lovgiverne hadde vurdert spørsmålet og kommet til at det ikke dreide seg om straff, og at det forelå en langvarig og omfattende lovgivningspraksis for at tilleggsskatter og -avgifter ikke var straff. I Rt-1973-846 la Høyesteretts kjæremålsutvalg til grunn at gebyr for overlasting etter vegtrafikkloven §36a ikke er straff i grunnlovens forstand. Begrunnelsen (side 848) var at: «Overbelastningsgebyrene er ikke ment som straff, jfr. Ot.prp.nr.80 (1969-1970) side 10, hvor dette uttrykkelig presiseres, og hvor gebyrene ses under synsvinkelen «risikofordeling etter en tankegang som minner om bonustapordningen i bilforsikring». Hensikten var å gi hjemmel for økonomiske sanksjoner som gir eierne av kjøretøyene oppfordring til å gjøre sitt beste for å unngå overbelastning. Gebyrene ilegges etter generelle regler som rammer ervervsdrivende i bestemte grupper uten hensyn til subjektiv skyld. På denne bakgrunn antar Lovavdelingen at ordninger med forvaltningsmessig tvangsmulkt som utgangspunkt vil være fullt forenlige med grunnloven §96. Det må imidlertid foretas en helhetsvurdering av den enkelte ordning, der dens eventuelle karakter av strafferettslig reaksjon vil ha stor vekt. I den forbindelse vil både tvangsmulktens funksjon og størrelse ha betydning. 2 Etter forskrift 4 desember 1995 om stans i fôring av matfisk av laks §4, jf lov 14 juni 1985 nr 68 om oppdrett av fisk, skalldyr mv §17, kan tvangsmulkt ilegges når forskriften er overtrådt. Det fremgår ikke uttrykkelig av bestemmelsen om tvangsmulkt alltid skal ilegges, men merknadene i Fiskeridepartementets beskatningsnotat 4 desember 1995 tyder på at dette var meningen. Det kreves ikke at vedkommende har oversittet en frist for retting eller overtrådt et individuelt pålegg. Videre er tvangsmulktens størrelse fastsatt i forskriften. Formålet med sanksjonen må sies å være todelt: Den vinningen som er oppnådd ved den ulovlige fôringen skal fratas oppdretteren, og sanksjonen skal motivere til å oppfylle gitte pålegg (jf Innst.O.nr.100 (1988-1989) s 4 sp 2). Elementet av vinningsavståelse kan ikke sies å være av strafferettslig art. Det er her kun tale om gjenoppretting slik at oppdretteren ikke skal tjene på lovbruddet. I egenskap av tvangsmiddel skal sanksjonen virke individualpreventivt, og den kan også ha allmennpreventiv virkning. Men dette er ikke nok til at den må regnes som straff i forhold til grunnloven §96 dersom overtrederen har et reelt valg når det gjelder å unngå overtredelsen. Det må videre legges til grunn at tvangsmulkten ikke vil bli regnet som straff i de tilfelle hvor lovgivningen gir det virkning at en person er straffet. Andre forhold kan likevel reise tvil om tvangsmulkten i dette tilfellet harmonerer med grunnloven §96. Det er tale om en form for forhåndssatt tvangsmulkt, i og med at den fremgår direkte av den forskrift som fastsetter den plikt som tvangsmulkten sanksjonerer. Justisdepartementet har for sin del ikke grunnlag for å fastslå sikkert at forskriften og bestemmelsen om tvangsmulkt var kjent for overtrederen før overtredelsen fant sted. Det går videre frem av merknadene til forskriften - i Fiskeridepartementets interne beslutningsnotat 4 desember 1995 - at tvangsmulkten vil bli ilagt ved enkeltvedtak. Det synes således å være instituert en ordning som innebærer at det bindende vedtaket om tvangsmulkt er blitt truffet etter den overtredelse som det er tale om å innkreve tvangsmulkt for, jf Fiskeridirektoratets vedtak 9 februar 1996 overfor Polarlaks II AS. Selv om vedtaket om tvangsmulkt betraktes som et regelbundet vedtak, er det ikke uten videre klart at overtrederen var stilt overfor et slikt reelt valg som bruken av tvangsmulkt etter vanlig oppfatning forutsetter. Dersom tvangsmulkten etter sin funksjon ikke kan betraktes som et tvangsmiddel, men må anses som en administrativ straffesanksjon, blir forholdet til grunnloven §96 høyst tvilsomt. Bestemmelsen synes i så fall å gå lenger - og med svakere rettssikkerhetsgarantier - enn regelen om vinningsavståelse etter konkurranseloven 11 juni 1993 nr 65 §6-5. Noe sedvanegrunnlag, slik det kan påberopes for tilleggsskatt etter ligningsloven, foreligger ikke her. Tvangsmulktens størrelse er etter forskriften §4 kr 600.000 for hver overtredelse. I den grad hver ulovlig fôring må anses som en overtredelse, får tvangsmulkten et markert pønalt element. Det er opplyst i Fiskeridepartementets notat 4 desember 1995 s 4 at et anlegg med en biomasse på 250 tonn vil kunne ha en gevinst på ca kr 1.250.000 ved brudd på forskriften. På den annen side går det frem av Fiskeridepartementets notat 24 juni 1997 at det ved beregningen var lagt til grunn for høye tall. På denne bakgrunn antar vi at en tvangsmulkt på kr 600.000 må anses som meget tyngende iallfall for mange oppdrettere. Tvangsmulktens størrelse, som dramatisk overstiger de tilfelle av lovfestet tvangsmulkt som vi kjenner til, trekker derfor i retning av at det dreier seg om straff i grunnlovens forstand. I tvilstilfelle kan det også få betydning hvor sterke reelle behov det er for å sikre etterlevelse og en streng administrativ reaksjon. Ved vedtakelsen av fiskeoppdrettsloven §17 ble det både fra Fiskeridepartementet og fra Stortingets sjøfarts- og fiskerikomité påpekt at det var behov for effektive sanksjonsmidler i tillegg til anmeldelse til påtalemyndigheten, jf Ot.prp.nr.74 (1988-1989) s 30 og Innst.O.nr.100 (1988-1989) s 4. Merknadene gjaldt den generelle bestemmelsen i fiskeoppdrettsloven §17. I forskriften §4 har man anvendt det mest vidtgående alternativet i lovens §17, forhåndsfastsatt tvangsmulkt som forfaller ved hver overtredelse, og vi antar at det da må stilles større krav til behovet for reaksjonen enn ved «ordinær» tvangsmulkt. Vi viser i den forbindelse også til Ot.prp.nr.11 (1979-1980) s 67 om den tilsvarende bestemmelsen i forurensningsloven. Det ble der presisert at forhåndsfastsatt gebyr bør være unntaket og bare nyttes når særlige grunner tilsier det. Etter det vi forstår, ble forskriften gitt i forbindelse med anti-dumpingsaken mellom Norge og EU. Det dreide seg altså om en kortvarig og ekstraordinær situasjon. I tillegg hadde næringen en sterk egeninteresse i at forskriften ble overholdt. Lovavdelingen er imidlertid i tvil om et slikt spesielt behov kan være avgjørende her. I den grad et sterkt behov for en streng administrativ reaksjon skal tillegges vekt, bør det etter vårt syn i første rekke dreie seg om et behov som går på antall overtredelser, typisk slik som situasjonen er i relasjon til tilleggsskatter og -avgifter. I slike tilfeller kan det være nærmest umulig å få samme effekt ved hjelp av strafferettslige sanksjoner. Dette er ikke situasjonen her. Det var neppe påregnelig med så mange brudd på forskriften at bruk av straffebestemmelsen i fiskeoppdrettsloven §20, sammen med straffelovens regler om foretaksstraff og inndragning, var et uegnet virkemiddel. Da fiskeoppdrettsloven §17 ble vedtatt i 1989 ble ikke forholdet til grunnloven §96 eksplisitt vurdert, men departementet uttalte seg om forholdet mellom tvangsmulkt og straff ( Ot.prp.nr.74 (1988-1989) s 14). Departementet synes ikke å ha vurdert særskilt det mest vidtgående alternativet i fiskeoppdrettsloven §17 annet ledd annet og tredje punktum som er valgt i forskriften. Det kan derfor ikke legges til grunn at lovgiver har vurdert grunnlovsmessigheten av en ordning som den foreliggende. 3 Et vedtak om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-2 bokstav d. Tvangsinndriving må skje ved hjelp av namsmyndighetene, og deres avgjørelser kan bringes inn til prøving av domstolene i samsvar med tvangsfullbyrdelseslovens regler. Namsmyndighetene vil ikke av seg selv ta stilling til tvangsmulktens lovlighet, slik at dette forutsetter at den forpliktede selv reiser innsigelse. Spørsmålet om en slik mulighet for domstolskontroll i samband med inndrivingen kan være nok til å tilfredsstille domskravet i grunnloven §96, synes ikke å være drøftet nærmere i juridisk teori. Den alminnelige forutsetning har nok vært at selve sanksjonsvedtaket må treffes av domstolene dersom sanksjonen anses som straff i forhold til grunnlovsbestemmelsen. Ut fra dette vil en etterfølgende domstolskontroll under fullbyrdingen ikke være tilstrekkelig til å oppfylle det krav som §96 setter - iallfall dersom den ikke skjer automatisk og omfatter hele forvaltningsorganets myndighet. 4 Lovavdelingen antar for sin del at den fastsatte tvangsmulkt etter forskriften §4 kan la seg forsvare i forhold til grunnloven §96. De viktigste argumenter til fordel for dette syn er at tvangsmulkten ikke har til formål å straffe, at det var et særlig behov for å sikre umiddelbar etterlevelse av forskriften, og at det kan være ønskelig å oppnå dette uten bruk av straffesanksjoner som vil virke mer infamerende enn tvangsmulkt. Spørsmålet er imidlertid høyst tvilsomt, bl a i lys av den inngripende virkning som tvangsmulkten kan sies å ha. Blir ordningen godtatt, vil det være å gå et skritt lenger i å akseptere administrativt fastsatte reaksjoner enn man hittil har hatt grunnlag for å anta. Det kan tenkes at dette - på bakgrunn av grunnloven §96 - vil få domstolene til å gå lenger i å overprøve bestemmelsen om tvangsmulkt enn man ville vente ut fra vanlige regler om domstolskontroll med forvaltningsvedtak. Fordi det er uklart hvorvidt grunnloven §96 kan være til hinder for slike ordninger som innebærer bruk av sivilrettslige, administrativt baserte sanksjoner eller tvangsmidler i stedet for strafferettslige reaksjoner, har Justisdepartementet ikke innvendinger mot at Fiskeridepartementet om nødvendig søker de foreliggende saker avklart for domstolene. Vi ber i tilfelle om å bli holdt orientert. JDLOV-1997-8838 Gjennomføring av EU-direktiver om kontroll med handel med visse kjemikalier.
|
lovdata_cd_16443
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.515
|
Det fredete området berører gnr/bnr 154/2, 6, 8. Reservatet dekker et areal på ca 103 dekar. Grensene for naturreservatet framgår av kart i målestokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet juli 1991. Kartet oppbevares i Vestre Toten kommune, hos Fylkesmannen i Oppland, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet.
|
maalfrid_be7d5cd154f65196ed113a6b9ea9a7671237792a_42
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.416
|
http://www.lovdata.no/all/nl-20050610-051.html http://www.imdi.no/Documents/Rapporter/IMDI_Statsborgersermoni_int. http://www.imdi.no/Documents/BrosjyrerHefterHaandbok/Statsborgerseremoni_brosjyre09. https://www.regjeringen.no/contentassets/1ab211f350b34eac926861b68b6498a1/no/pdfs/prp201520160015000dddpdfs. http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/regpubl/stmeld/2012-2013/meld-st-20- 20122013.html? http://www.regjeringen.no/nn/dep/kmd/Dokument/proposisjonar-og-meldingar/stortingsmeldingar/2012- 2013/meld-st-17-20122013.html?
|
lovdata_cd_59505
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.867
|
(a) Normal fargesans defineres som evnen til å lese Ishiharas fargetavler eller bestå Nagels anomaloskop som normal trichromat (jf. punkt 1, vedlegg 14 til kapittel C). (b) En søker skal oppfatte farger normalt eller være fargesikker. [Søkere] som ikke består Ishiharas fargeprøve, kan vurderes fargesikker hvis de består utvidet undersøkelse ved bruk av metoder godkjent av Flymedisinsk seksjon (anomaloskop eller fargelanterne) (se [punkt 2], vedlegg 14 til kapittel B og C). [(c)] En søker som ikke består fargesansundersøkelsene, skal anses som fargeusikker og kjennes uskikket. [(d)] En fargeusikker søker kan av Flymedisinsk seksjon bedømmes skikket til fly [ ] kun om dagen.
|
lovdata_cd_47648
|
lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005
| 2,021
|
no
|
0.767
|
Vi viser til brev 12 februar 1997 om forslaget fra stortingsrepresentant Erling Folkvord i dokument nr 8: 30 (1996-97) vedrørende ekstraordinær tannslitasje som skyldes støv på arbeidsplassen. Vi er bedt om å vurdere hvorvidt ekstraordinær tannslitasje som skyldes støv på arbeidsplassen, faller inn under ykesskadeforsikringsloven §11 første ledd bokstav c. Vi legger til grunn forutsetningen i forslaget om at en slik skade ikke faller inn under forskriften etter folketrygdloven §11-4 nr 1, slik at den heller ikke vil falle inn under yrkesskadeforsikringsloven §11 første ledd boktsvav b. Det vises til uttalelsene i forslaget om at tannslitasje på grunn av støv må anses som en mekanisk skade eller slitasje, og at det ikke kan anses som en sykdom som skyldes kjemisk påvirkning. §11 første ledd bokstav c omfatter "annen skade og sykdom, dersom denne skyldes påvirkning fra skadelige stoffer eller arbeidsprosesser". I Ot.prp.nr. 44 (1988-89) Om lov om yrkesskadeforsikring side 89 heter det om bestemmelsen: "Bokstav c åpner for at også andre skader enn de som er nevnt i bokstav a og b kan gi rett til dekning under yrkesskadeforsikringen. Forutsetningen er at arbeidstakeren beviser at skaden eller sykdommen skyldes påvirkning fra skadelige stoffer eller arbeidsprosesser. De skadelige stoffene må befinne seg på arbeidsplassen, jf utkastet §10. Sykdommer som skyldes radioaktiv stråling kan f eks gi rett til dekning etter dette alternativet. Det samme gjelder andre sykdommer som etter sin art tilsvarer dem som gir rett til dekning etter bokstav b, men som ennå ikke er tatt med i listen etter ftrl §11-4 nr 1. Det er ikke meningen at belastningslidelser skal gi rett til erstatning etter bokstav c." Vi antar at ekstraordinær tannslitasje etter omstendighetene kan anses som en skade eller sykdom i yrkesskadeforsikringslovens forstand. Under forutsetning av at enkelte typer støv på arbeidsplassen kan forårsake ekstraordinær tannslitasje, antar vi også at slikt støv kan anses som "skadelige stoffer", eventuelt at man kan ha å gjøre med en "skadelig arbeidsprosess". Mye taler etter dette for at ekstraordinær tannslitasje som skyldes støv på arbeidsplassen, kan falle inn under yrkesskadeforsikringsloven §11 første ledd bokstav c. Vi tar imidlertid forbehold om at vi ikke har hatt andre tilgjengelige opplysninger ved vurderingen av spørsmålet enn det som fremgår av Folkvords forslag. På grunn av den korte tiden vi har hatt til rådighet, har vi heller ikke hatt mulighet til å gå særlig grundig inn i spørsmålet. JDLOV-1997-1510 Forvaltningsrett Forvaltningsloven §2 første ledd bokstav a og b.
|
lovdata_cd_55235
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.82
|
Samferdselsdepartementet delegerer sin myndighet etter lov 11. juni 1993 nr. 101 til Luftfartstilsynet for så vidt gjelder: - §2-2 første ledd nr. 3 om å gi særskilt tillatelse til luftfart for fartøy som ikke har norsk nasjonalitet. Kapittel III. Registrering, nasjonalitet og merking. Rettigheter i luftfartøyer m.m. - §3-5 nr. - §3-41 første ledd om forskriftskompetanse til gjennomføring av reglene i lovens kap. III. - §4-6, jf. - om suspensjon og tilbakekall av flytekniske sertifikater. - §5-4 første ledd om sertifikat for tjeneste på luftfartøy. - §7-4a om misbruk av legemidler m.v. i flysikringstjenesten m.fl. - §7-5 om konsesjon til landingsplass - på det vilkår at konsesjonssaker av politisk karakter skal forelegges Samferdselsdepartementet. - §7-24 om bruk, adgang til og ferdsel på landingsplass mv. - første ledd til å foreta mindre endringer og tilføyelser tillagt Samferdselsdepartementet etter §7-1 i forskrift fastsatt ved kgl.res. 13. desember 1996 nr. - annet ledd om å kunne pålegge flyselskaper, fraktagenter m.fl. - §7-29 om sertifisering og tilbakekall, suspensjon mv. for tjenestegjørende på landingsplass mv. 0 Endret ved forskrift 5 des 2001 nr. 1342 (i kraft 1 jan 2002). - §8-8 første ledd om å treffe vedtak om driftstillatelser samt bestemme at slik tillatelse skal kreves ved ikke ervervsmessig virksomhet, §8-8 jf. - §8-9 om adgang til å overlate luftfartøy mv. - §8-10 forskriftsfullmakt vedrørende formidling av rutefart og overbooking - §8-10 jf. §8-7 (vedtak av 23. mars 1994 nr. 228 om delegering av myndighet til Luftfartsverket etter EØS-avtalen). - §9-2 om fastsettelse av flygeveier mv. - §9-3 om pålegg om landing mv. (gitt at det er Luftfartstilsynet og ikke andre myndigheter som må anses som «vedkommende myndighet», jf. at Luftfartsverket også er gitt myndighet etter §9-3) - §9-7 om krav til dokumenter mv. - §9-8 om undersøkelsesrett i luftfartøy (gitt at det er Luftfartstilsynet og ikke andre myndigheter som må anses som «vedkommende myndighet»). - §13-21 annet ledd nr. 2 og 3 om tilbakeholdsrett av luftfartøyer m.v. - §13-3 om oppbevaring av drivstoff mv. 1 Jf. forskrift av 10. desember 1999 nr. 1272 om hvem som er luftfartsmyndighet etter luftfartsloven. - §15-2 første og tredje ledd vedrørende art. - §15-4 forskriftsfullmakt for såvidt angår de saksområder som forestås av Luftfartstilsynet. - §16-1: Delegering av myndighet til å håndheve forskrift av 15. juli 1994 nr. 691 om gjennomføring og håndheving av EØS-avtalen på luftfartens område etter forskrift 15. juli 1994 nr. 805.
|
lovdata_cd_49382
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.894
|
2.1 Fallskjermhopp fra luftfartøy skal bare skje i samsvar med bestemmelser som er godkjent av Luftfartsverket og minst omfatter: d) Sikkerhetsbestemmelser, heri innbefattet krav til hoppfelt med angitt størrelse av landingsområde og sikkerhetssone. Luftfartsverket har godkjent Fallskjermseksjonen/Norges Luftsportsforbunds (F/NLF's) Håndbok omfattende punkt 2.1 a-d.
|
maalfrid_560225dae6ecb91593321e956b267b5b221d2e93_80
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.629
|
Alve, E., 1991. Foraminifera, climatic change and pollution: A study of Late Holocene sediments in Drammensfjord, SE Norway. The Holocene, 1: 243-261. Alve, E., 1995. Benthic foraminiferal distribution and recolonization of formerly anoxic environments in Dramrnensfjord, southern Norway. Marine Micropaleontology, 25: 169-186. Fylkesmannen i Buskerud. 2003. Tiltaksplan for forurenset sjø- og elvebunn i Drammensvassdraget. Fase I, Miljøstatus, kilder og prioriteringer, 121 sider. (ISBN 82-7426-20- 3) Fylkesmannen i Buskerud. 2005. Tiltaksplan for forurenset sjø- og elvebunn i Drammensvassdraget. Sluttrapport Fase II, 103 sider. (ISBN 82-7426-268-9). Magnusson, J. og Næss, K., 1986. Basisundersøkelser i Drammensfjorden 1982-84: Delrapport 6: Hydrografi, vannkvalitet og vannutskiftning. NIVA-rapp./Overvåkningsrapp. 243/86,77 sider. Norges Geotekniske Institutt og Det norske Veritas, 2011. Drammensfjord: Screening for «nye miljøgifter» 2011. Sluttrapport. 54 sider. Norges Geotekniske Institutt og Det norske Veritas, 2012. Miljøovervåkning av indre Drammensfjord. Sluttrapport fra overvåkning av Drammensfjorden 2008 – 2011, 110 sider + 326 siders Vedleggsdel. http://prosjekt.fylkesmannen.no/rendrammensfjord/Overvaking/ Norges Geotekniske Institutt, 2014. Miljøovervåkning av indre Drammensfjord. Årsrapport 2013. 147 sider. Ramberg, I.B, Bryhni, I., Nøttvedt, A. og Rangnes, K. (red.), 2013. Landet blir til – Norges geologi. 2 utg. Trondheim, Norsk Geologisk Forening, 656 sider. SFT. 1997. Klassifisering av miljøkvalitet i ferskvann. Veiledning 97:04. TA-1468/1997. 31 sider SFT. 1997. Klassifisering av miljøkvalitet i fjorder og kystfarvann. Veiledning 97:03. TA-1467/1997. 33 sider Smittenberg, R.H., Baas, M., Green, M.J., Hopmans, E.C., Schouten, S. og Sinninghe Damsté, J.S., 2005. Pre- and post-industrial enviromental changes as revealed by the biogeochemical sedimentary record of Drammensfjord, Norway. Marine Geology, 214: 177-200. Vannforskriften, 2006. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2006-12-15-1446#KAPITTEL_5 Vedlegg VIII. Miljøkvalitetsstandarder for miljøgifter i vannforekomster. .
|
lovdata_cd_37456
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.817
|
Ingen av disse ordningene er omfattet av trygdeavtalen med Østerrike.
|
lovdata_cd_35457
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.827
|
Publisert: Ot.prp.nr.56 (1995-1996) Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet legger med dette fram proposisjon om lov om studentsamskipnader. Loven vil erstatte gjeldende lov av 9. mai 1986 nr 19 Om organisering av velferd for elever og studenter. Alle bestemmelsene i velferdsloven foreslås med dette opphevet med unntak av § 3 vedrørende skyss og innlosjering av elever ved videregående skoler. Denne bestemmelsen vil bli stående inntil videre og vurdert i sammenheng med den nye opplæringslovgivningen. I proposisjonen blir det ikke lagt opp til noen definisjon av studentvelferdsbegrepet. Departementet ønsker å beholde studentsamskipnadene, og legger opp til at disse skal ha det operative ansvaret for studentenes velferd. Videre foreslås det at utdanningsinstitusjonenes ansvar for det helhetlige læringsmiljø forsterkes og utdypes i forhold til tidligere lov, slik at det strategiske ansvar for studentenes læringsmiljø blir lagt til utdanningsinstitusjonene. Det blir gitt en generell adgang for studentsamskipnadene til å stifte eller delta i selskaper som skal drive studentrelatert forretningsvirksomhet, og departementet går inn for en presisering av semesteravgiftens anvendelsesområde. Dette lovforslaget bygger på St.meld.nr.14 (1993-1994) om studiefinansiering og studentvelferd, som ble lagt fram høsten 1993, og Stortingets behandling av denne meldingen i mars 1994, jf. Innst.S.nr.101 (1993-1994). I tillegg vises til Magistad-utvalgets innstillinger NOU 1992:33 og NOU 1993:13. Departementet sendte i brev av 22. november 1995 ut et høringsutkast om ny lov om studentsamskipnader til berørte instanser. Ved gjennomgang av de enkelte paragrafene vil det bli referert til en del av høringsuttalelsene. Liste over alle høringsinstansene er vedlagt. Følgende elementer er lagt til grunn ved utarbeidelsen av denne proposisjonen: Departementet legger i lovutkastet til grunn at studentsamskipnadene skal bestå som eget rettssubjekt. Selv om utkastet til lov og odelstingsproposisjon inneholder vesentlige henvisninger til utdanningsinstitusjonenes ansvar, forpliktelser og tilknytningsform til studentsamskipnadene, er hovedelementet i loven knyttet til studentsamskipnadenes virksomhet og organisering. Utdanningsinstitusjonenes ansvar ivaretas også ved lov om universiteter og høgskoler. På denne bakgrunn vil departementet foreslå at den nye loven legges fram under navnet «Lov om studentsamskipnader» og at denne således erstatter « Lov 9. mai 1986 nr 19 om organisering av velferd for elever og studenter» (heretter kalt velferdsloven). I St.meld.nr.14 er det ikke lagt opp til en definisjon av studentvelferdsbegrepet. I meldingen heter det at velferden skal gis innhold etter de lokale behov som måtte foreligge. Stortingskomiteen har i Innst.S.nr.101 uttalt at «... en overordnet målsetning for studentvelferden er at den er tilpasset studentenes behov og bidrar til høy studiekvalitet, god studieeffektivitet og høy gjennomføringsgrad». Departementet legger til grunn at studentenes velferdsbehov primært skal kunne dekkes gjennom alminnelige samfunnsmessige løsninger. Studenter vil imidlertid kunne ha velferdsbehov som er spesifikt knyttet til studentrollen, og som best kan løses ved at det etableres tilbud som er en del av det helhetlige læringsmiljøet innrettet særskilt mot studenter som målgruppe. Samskipnadenes tilbud vil derfor sees i lys av dette og som et supplement til de kommunalt utbygde velferdstilbudene. Flere høringsinstanser har bedt om at en klargjøring av begrepet studentvelferd nedfelles i en egen formålsparagraf. Komitéflertallet har i Innst.S.nr.101 tatt opp spørsmålet om egen formålsparagraf og konkludert blant annet slik: «Flertallet mener at i en eventuell ny formålsparagraf må samskipnadens betydning for utvikling av læringsmiljøet, studiekvalitet og studentgjennomstrømning vektlegges. Men samtidig mener flertallet at eventuell ny formålspragraf må være fleksibel, nettopp fordi det er store forskjeller på samskipnadenes tjenestetilbud både ut fra institusjonenes størrelse, geografisk lokalisering, tidspunkt for opprettelse og kommunalt tilbud. Departementet anser at en avgrenset definisjon av begrepet studentvelferd kan virke hemmende i forhold til den fleksibilitet som er nødvendig for å utvikle et studentvelferdstilbud i tråd med lokale samfunnsmessige behov, og i takt med endringer over tid innen høyere utdanning. På den bakgrunn er det i proposisjonen ikke foreslått tatt inn en egen formålsparagraf hvor en definisjon av begrepet studentvelferd er nedfelt. Dette er for øvrig i samsvar med den linje som er fulgt i forarbeidene til nåværende velferdslov, jf. Ot.prp.nr.3 (1985-1986). Utdanningsinstitusjonenes ansvar for studentenes læringsmiljø er forankret i § 44 i lov om universiteter og høgskoler, og har følgende ordlyd: «Institusjonene har det overordnede ansvar for studentenes læringsmiljø. Institusjonens ledelse skal, i samarbeid med studentsamskipnadene, legge forholdene til rette for et godt studiemiljø og arbeide for å bedre studentvelferden på lærestedet. I St.meld.nr.14 ble utdanningsinstitusjonenes overordnete og strategiske anvar for studentvelferden understreket. Institusjonene skal ut fra dette også vurdere hvilke tiltak innenfor studentsamskipnadenes virksomhetsområde som bør prioriteres, og iverksettes. I tråd med dette legger departementet til grunn at det etableres et forpliktende samarbeid som defineres i et samspill mellom den enkelte samskipnad og de utdanningsinstitusjoner som er tilknyttet. Studentsamskipnadens oppgaveområde vil i proposisjonen omtales nærmere. I velferdsloven av 9. mai 1986 heter det i § 5 annet ledd, at: «En studentsamskipnad har til oppgave å ta seg av interesser som knytter seg til elevenes og studentenes velferdsbehov ved det enkelte lærested. Departementet mener at studentsamskipnadsmodellen har vist seg som en hensiktsmessig måte å organisere velferdstiltakene for studenter på. Samskipnadene har dessuten over tid bygd opp en vesentlig kompetanse innen sitt virksomhetsområde. Ut fra dette og i henhold til St.meld.nr.14 legger departementet opp til at samskipnadene skal ha et operativt ansvar for driften av velferdstiltakene for studenter, noe som vil kreve at det etableres et nært samarbeid med utdanningsinstitusjonene. Når det gjelder samskipnadenes selskapsrettslige status vises til lovutkastets § 4, der det presiseres at samskipnadene er å anse som et eget rettssubjekt. I velferdsloven § 2 heter det at den som eier eller driver en utdanningsinstitusjon har ansvaret for å legge forholdene til rette for at velferdsoppgaver for elever og studenter ved institusjonen kan løses. Dette er fulgt opp i § 44 i lov om universiteter og høgskoler, men det foreslås tatt inn en bestemmelse i § 3 i lovutkastet hvor utdanningsinstitusjonen ansvar for å stille fri stasjon til rådighet for studentsamskipnadene understrekes. Ordningen med semesteravgift videreføres i lovforslagets § 12. bestemmelser § 6 og § 15 innebærer at studentene ved en utdanningsinstitusjon kan ansees som medlemmer av en samskipnad. I forslaget til ny lov foreslås at utdanningsinstitusjoner som omfattes av lov om universiteter og høgskoler, institusjoner under privathøyskoleloven og statlige kunstfaghøgskoler heretter skal tilknyttes en studentsamskipnad, og studentene vil som følge av dette tilpliktes å betale semesteravgift. Når det gjelder private høgskoler forelås det likevel adgang til å gjøre unntak fra kravet om tilknytning når institusjonen har andre tilfredsstillende velferdsordninger. Semesteravgiften utgjør en betydelig inntektskilde for studentsamskipnadene. Departementet forutsetter at disse inntektene nyttes på en slik måte at de kommer studentene på lærestedene til gode. I samsvar med St.meld.nr.14 og Innst.S.nr.101 er det i § 8 i lovforslaget åpnet for at studentsamskipnaden kan organisere sin virksomhet etter konsernmodellen. Departementets tilsynsplikt med studentsamskipnadens disposisjoner følger av gjeldende lovs § 19. Denne foreslås videreført i utkastets § 14. Tilsynsplikten er her foreslått utvidet til å omfatte eventuelle datterselskaper. Departementet legger til grunn at samskipnadsstrukturen i tråd med det som er uttalt i St.meld.nr.14 og Innst.S.nr.101 som hovedregel skal videreføres uendret, og at institusjonene skal tilknyttes eksisterende samskipnader. I samsvar med Innst.S.nr.101 er det imidlertid fra 1. juli 1995 opprettet en egen studentsamskipnad i tilknytning til Samisk høgskole i Kautokeino. Det vises for øvrig til omtale under lovutkastets § 2. Denne lov gjelder de institusjoner som omfattes av lov om universiteter og høgskoler av 12. mai 1995 nr 22 og lov om eksamensrett for og statstilskudd til private høyskoler av 11. juli 1986 nr 53 og statlige kunstfaghøgskoler. Første ledd angir virkeområde for loven. Alle statlige utdanningsinstitusjoner som er underlagt lov om universiteter og høgskoler samt statlige kunstfaghøgskoler foreslås omfattet av loven. Videre skal loven gjelde de private høgskoler som omfattes av privathøgskoleloven. Annet ledd er en videreføring av tidligere lovs bestemmelse om en samskipnad for norske studenter i utlandet (ANSA). Formuleringen er noe endret, men det reelle innholdet er det samme og skal videreføres. Alle institusjoner som er nevnt i § 1 skal være tilknyttet en studentsamskipnad. Departementet avgjør hvilken studentsamskipnad den enkelte institusjon skal være tilknyttet. Departementet beslutter om studentsamskipnader skal opprettes, legges ned eller slås sammen. For institusjoner som er omfattet av lov om eksamensrett for og statstilskudd til private høyskoler, kan departementet gjøre unntak fra kravet om tilknytning til en studentsamskipnad, når institusjonen har andre tilfredsstillende velferdsordninger. Paragrafen bestemmer at tilknytning til en studentsamskipnad gjøres obligatorisk for alle institusjoner under lov om universiteter og høgskoler og privathøyskoleloven samt statlige kunstfaghøgskoler. Dette er i tråd med stortingskomiteens uttalelser i Innst.S.nr.101. Studentene ved institusjonen står dermed ikke lenger fritt til å velge om de ønsker å knytte seg til en samskipnad eller ikke. Departementet avgjør også hvilken studentsamskipnad institusjonen skal tilknyttes ut fra en samlet vurdering, hvor bl.a eksisterende samskipnadsstruktur og økonomiske og geografiske forhold inngår. I tillegg vil institusjonens uttalelser og studentenes ønsker vektlegges. En samskipnad må ha et visst økonomisk underlag for å kunne drive over tid, og dette vil ofte ikke være tilfelle for samskipnader som bare organiserer velferden for studenter ved en liten institusjon. Flere høringsinstanser, bl.a mange av de private høgskolene, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Høgskolen i Oslo og et par av studentorganisasjonene, er kritiske til at studentene fratas muligheten for å avgjøre om de ønsker å bli medlemmer av en samskipnad, og mener at det bør innføres en unntaksordning i loven. Norsk lærerakademi uttaler at de frie høgskolene selv ønsker å ta hånd om velferdstiltakene fordi disse er en integrert del av institusjonens målsetning. Kristne friskolers forbund påpeker at det er forskjeller i styringsstruktur, målsetting og økonomiansvar for offentlige og private høgskoler. Som et eksempel nevnes at mens offentlige høgskoler får dekket leien til fri stasjons-lokaler, må private høgskoler finansiere dette over eget budsjett. På bakgrunn av høringsinstansenes synspunkter, har departementet funnet det riktig å innføre en dispensasjonsadgang for private høgskoler som har organisert velferdsordningene på annen tilfredsstillende måte enn gjennom en studentsamskipnad. Mange høringsuttalelser tar opp studentenes medvirkning i beslutningene om hvilken studentsamskipnad institusjonen skal tilknyttes og om samskipnader skal opprettes, nedlegges eller slås sammen. Som nevnt ovenfor må departementet kunne fatte avgjørende vedtak om samskipnadsstrukturen. Departementet legger vekt på at det blir innhentet uttalelser både fra studentorganene og institusjonen, og at disse er med på å danne grunnlag for departementets beslutning. Utdanningsinstitusjonen har det overordnete ansvar for studentenes læringsmiljø. Utdanningsinstitusjonens ledelse skal, i samarbeid med studentsamskipnaden, legge forholdene til rette for et godt studiemiljø og arbeide for å bedre det helhetlige læringsmiljø ved utdanningsinstitusjonen. A nsvaret omfatter også å stille egnede lokaler til rådighet for studentsamskipnaden. Egnede lokaler kan også gis til studentrettede tiltak som drives i regi av andre enn studentsamskipnaden. Departementet fastsetter nærmere regler om dette. Samskipnadsstyrets leder eller den styret gir fullmakt kan møte med tale- og forslagsrett under utdanningsinstitusjonens behandling av saker som berører studentsamskipnadens arbeid. § 3 første ledd omhandler institusjonens ansvar for studentvelferden på lærestedet. Første punktum er en videreføring av den tilsvarende formuleringen som fremgår av lov om universiteter og høgskoler § 44 første ledd. Den er gjentatt her fordi denne lovs virkeområde er utvidet til også å gjelde alle private høgskoler og kunstfaglige høgskoler. Uttrykket «studentvelferden» i universitets- og høgskoleloven § 44 første ledd er her erstattet med «det helhetlige læringsmiljø». Departementet ønsker at utdanningsinstitusjonens ansvar skal favne videre enn til kun å gjelde det tradisjonelle studentvelferdsarbeidet som studentsamskipnadene har forestått. I tråd med forslaget i St.meld.nr.14 (1993-1994) og Stortingets oppfølging i Innst.S.nr.101 har departementet lagt opp til en nærmere kobling mellom utdanningsinstitusjon og studentsamskipnad når det gjelder ivaretakelsen av studentenes helhetlige læringsmiljø. Departementet legger derfor til grunn at utdanninginstitusjonen får ansvaret for å trekke opp de strategiske planene for læringsmiljøet på egen utdanninginstitusjon. Høringsinstansene har støttet departementetes forslag om å trekke et skille mellom det operative og det strategiske ansvaret. En del høringsinstanser har imidlertid hatt merknader til forslaget til lovtekst og til departementets kommentarer. Sammenfattet kan reaksjonene på forslaget uttrykkes slik: Studentsamskipnadenes arbeidsutvalg skriver i sin høringsuttalelse: «(Første) ledd er viktig og samtidig vanskelig å fortolke klart. Vi ber om at ... presiseres særskilt i lovproposisjonen slik at man gjennom Stortingets behandling kan få frem mer om lovparagrafen enn selve lovteksten uttrykker. Departementet legger til grunn at utdanningsinstitusjonene skal vurdere læringsmiljøet ved institusjonen, og i den forbindelse legge fram forslag om tiltak som kan bedre dette. Målsetningen er å gi utdanningsinstitusjonen et strategisk ansvar for det helhetlige læringsmiljøet på egen institusjon, slik at dette kan bidra til å realisere utdanningspolitiske målsetninger. Studentvelferden må sees som en del av det helhetlige læringsmiljøet, og institusjonen må i sin planlegging av læringsmiljøet også inkludere studentvelferden. På den bakgrunn må det legges til rette for et formalisert og nært samarbeid mellom utdanningsinstitusjonen og studentsamskipnaden ved planlegging og drift av studentvelferd. Departementet mener at gjensidig styrerepresentasjon og det institusjonsansvaret som nå er forankret i ny universitetslov, gir et grunnlag for videreutvikling av samarbeidet mellom samskipnad og utdanningsinstitusjon. Institusjonenes ansvar vil innebære at de må foreta en vurdering av de velferdstiltak det vil være behov for ved lærestedet. I hovedsak kan dette omfatte tiltak som ligger innenfor studentsamskipnadens ordinære velferdstilbud, men også prosjekter og tiltak som er i grenseflaten mellom utdanningsinstitusjonens og studentsamskipnadens ansvarsområde. Som eksempel på sistnevnte kan nevnes tiltak som sosiale rådgivningstjeneste, arbeidssøkerkurs og etablering av fadderordninger. Utdanningsinstitusjonens ansvar for den strategiske planlegging av læringsmiljøet kan fordre etablering av ulike modeller for samarbeid mellom utdanningsinstitusjon og samskipnad. Hvilke konkrete samarbeidsformer som det legges opp til ved ulike læresteder er imidlertid avhengig av lokale behov og vurderinger. Utdanningsinstitusjonen må, ved innpassing av planer for læringsmiljøet i sin strategiske plan, legge til grunn foreliggende økonomiske rammebetingelser for samskipnaden. Institusjonen kan sette av midler til studentvelferdstiltak og andre tiltak som kan fremme det helhetlige læringsmiljøet. Institusjonen kan ikke forplikte studentsamskipnaden økonomisk, og de kan ikke pålegge studentsamskipnaden å gjennomføre de ulike tiltak. Den konkrete oppfølging av utdanningsinstitusjonens vurderinger må studentsamskipnaden, som operativt ansvarlig, selv vurdere og vedta. Enkelte studentsamskipnader kan ha flere utdanningsinstitusjoner tilknyttet seg. Det vil tilligge den enkelte institusjon å ta stilling til og planlegge studentenes behov med hensyn til det helhetlige læringsmiljø på egen institusjon. Departementet forutsetter at samskipnaden, som operativt ansvarlig, foretar de prioriteringer og valg som er nødvendige for å få den mest hensiktsmessige og best samordnete behovsdekning for samskipnadens studenter som helhet. Enkelte høringsinstanser har tatt opp behovet for et eget forum, der studentsamskipnad og utdanningsinstitusjon(er) kan møtes og utveksle ideer, ønsker og mål for utvikling av læringsmiljøet. Departementet anser dette som et fornuftig tiltak, særlig der det er flere institusjoner knyttet til samme samskipnad. Departementet ønsker imidlertid ikke å foreslå en lovfesting av slike organer, men anser dette for å være tiltak som institusjonene selv kan samarbeide om. Departementet har i annet ledd i denne lovparagrafen foreslått at prinsippet om «fri stasjon» videreføres. Høringsuttalelsene var overveiende kritiske til ordlyden i denne bestemmelsen. De fleste som uttalte seg på dette punkt ønsket at loven inntok en bestemmelse som etablerte «fri stasjon» som en rettighet. Videre ble det etterlyst en presisering av hva uttrykket fri stasjon skulle omfatte. Det ble her vist til Stortingsflertallets uttalelse i Innst.S.nr.101 (1993-1994) flertallet la til grunn at begrepet fri stasjon omfatter at studentsamskipnadene skal gis gratis lokaler med tilhørende basisutstyr til sin virksomhet på utdanningsinstitusjonen. I tillegg til gratis lokaler skal også renhold, vakthold, oppvarming og lys være inkludert. Norges Handelshøgskole uttaler følgende om fri stasjon: «Avslutningsvis vil NHH etterlyse en tydeligere klargjøring og presisering av innholdet i de såkalte fri stasjons-ytelsene. Den foreliggende lovtekst gir ingen større avklaring enn gjeldende lov, og det var forutsatt at det skulle skje en nærmere avklaring når det gjelder innholdet i begrepet. Loven bør inneholde en definisjon av begrepet fri stasjon, hvor også nødvendig utstyr bør inngå som en del av institusjonens ansvar. Departementet finner det, på tross av høringsinstansenes kritikk, mest hensiktsmessig å ikke bruke uttrykket «fri stasjon» i lovteksten. Departementet ser det heller ikke som formålstjenlig å definere uttrykket fri stasjon i kommentarene, men vil komme tilbake til en nærmere presisering av fri stasjons-ordningen i et eget rundskriv, som erstatter det gjeldende rundskriv V 13/87. Vilkårene for å bli innrømmet fri stasjon endres noe, ved at departementet legger til grunn at det skal inngås en avtale mellom utdanningsinstitusjon og studentsamskipnad i de tilfeller der utdanningsinstitusjonen stiller lokaler til disposisjon for samskipnaden som fri stasjon. Dersom andre enn studentsamskipnaden skal nyte godt av fri stasjon, må spørsmålet forberedes av institusjonen som så må legge dette frem for departementet for godkjenning. Departementet vil imidlertid presisere at lovutkastet ikke vil medføre utvidelse av ytelser til studentsamskipnader gjennom fri stasjon, utover det som eventuelt kan følge av endringer i utdanningstilbudet. I § 3 tredje ledd er det foreslått at samskipnadsstyrets leder, eller en annen som har styrets fullmakt, skal kunne møte med tale- og forslagsrett når institusjonsstyret behandler saker som berører studentsamskipnaden. Dette må ses på bakgrunn av at samskipnadens oppgaveområde inngår i et helhetlig læringsmiljø. Videre er dette begrunnet med at ved planlegging, iverksetting og drift av velferdstiltak er det nødvendig med samarbeid mellom utdanningsinstitusjonen og studentsamskipnaden. Departementet mener derfor at samskipnadene bør være orientert om at slike saker skal behandles, og kunne ta del i den informasjon og de drøftinger som saken blir gjenstand for, på styremøter. Departementets forslag ble i liten grad kommentert av høringsinstansene. Ved de utdanningsinstitusjoner som har vært tilknyttet en studentsamskipnad, har sistnevnte hatt ansvaret for å drive og utforme velferdstiltakene for studentene. Over tid har studentsamskipnadene bygget opp en vesentlig kompetanse innenfor sitt område. Departementet mener at studentsamskipnadsmodellen har vist seg som en hensiktsmessig måte å organisere studentenes velferd på, og ønsker at studentvelferden fortsatt i all hovedsak skal kanaliseres gjennom studentsamskipnadssystemet. Studentsamskipnader er en egen selskapsform. Deres selskapsrettslige status skiller seg fra sammenslutningsformene stiftelse, aksjeselskap og forening. Departementet har tatt opp spørsmålet om samskipnaden kan ansees som et selskap med Justisdepartementets lovavdeling. Lovavdelingen skriver i sitt brev av 12. oktober 1995: «Etter vårt syn er det ikke nødvendig å ta standpunkt til hvilket av begrepene selskap, forening eller stiftelse som mest presist beskriver studentsamskipnadene. Uansett antar vi at samskipnadene har så klare trekk av å være sammenslutninger av forenings- og selskapslignende karakter ...» Departementet anser på denne bakgrunn samskipnadene for å være egne juridiske personer med selskapsrettslig status som selv fatter beslutninger og er ansvarlige for forvaltningen av samskipnadens aktiva og passiva. Departementets forslag er hovedsakelig kommentert av utdanningsinstitusjoner og studentorganisasjoner. Som til kommentarene til § 3 blir særlig avgrensningen mellom institusjonens strategiske ansvar og samskipnadens operative ansvar berørt, og det blir påpekt uklarheter i hvor grensen mellom disse går. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) støtter lovforslaget, men vil bemerke at disse bestemmelsene innebærer at institusjonen ikke gis anledning til å gi strategiske føringer som samskipnaden plikter å legge til grunn for sin operative virksomhet. Hverken i § 3 eller i § 4 gis institusjonen konkrete virkemidler som kan nyttes for å sikre den i lovforslaget ønskede kobling mellom strategisk plan og operativ rolle/gjennomføring. «Samskipnadens oppfølging av utdanningsinstitusjonens strategiske planansvar vil være begrenset av hva samskipnaden selv finner at den kan påta seg av forpliktelser, innenfor rammen av oppgaven å ta seg av interesser som knytter seg til studentenes velferdsbehov ved det enkelte lærested. NTNU mener at uklarheten mellom lovtekst og merknader i seg selv er et godt grunnlag for å revurdere om det er ønskelig å gi universitetene alene det strategiske ansvaret for studentvelferden. Universitetet i Oslo påpeker at «I St.meld.nr.14 er det ... en tredje dimensjon for dette samarbeidet, nemlig at samskipnaden har et strategisk ansvar for egen utvikling. Universitetet ser det som uheldig om denne dimensjonen faller ut. Norsk Studentunion (NSU) mener at det i lovproposisjonen må legges til rette for at studentsamskipnaden skal ha ansvaret for å ta iniativ til, utrede, kartlegge behovet for og gjennomføre nye læringsmiljø- og velferdstiltak for studentene. Departementet vil støtte Universitetet i Oslo, og understreke at utdanningsinstitusjonens strategiske ansvar for det helhetlige læringsmiljø ikke skal unnta samskipnaden fra å ha et strategisk ansvar for egen utvikling. Dette er for øvrig i tråd med det som departementet la opp til i St.meld.nr.14. Studentsamskipnadens operative ansvar vil bestå i å tilrettelegge forholdene rundt de strategiske planer som utdanningsinstitusjonen har trukket opp, og i å vurdere, foreta prioriteringer og iverksette disse planene. I dette ligger også å styre utviklingen på en slik måte at iverksettingen av planene ikke kommer i strid med studentsamskipnadens ansvar for egen styring og egen økonomi. Styret plikter å melde studentsamskipnaden til Foretaksregisteret før den trer i virksomhet. Lov 4. juni 1976 nr 59 om aksjeselskaper (aksjeloven) § 2-13 første og annet ledd, gjelder tilsvarende. Styret for studentsamskipnaden skal være samskipnadens øverste myndighet. Departementet foreslår å opprettholde ordningen med den såkalte brukerstyringen, dvs. at studentene skal ha anledning til å utpeke flertallet i styret. Det er gode erfaringer med at studentene har flertall i styret, bl.a fordi studentenes styremedlemmer sitter med verdifull kunnskap som bør tilflyte ledelsen av samskipnaden. Med flertall i styret vil studentene ha gode muligheter til å øve innflytelse på utøvelsen av studentsamskipnadens strategiske ansvar for egen utvikling og for det operative ansvaret. Det kom ikke fram innsigelser til bestemmelsen i noen av høringsuttalelsene. Utdanningsinstitusjonen skal være representert i styret. Dersom flere utdanningsinstitusjoner er tilknyttet samme studentsamskipnad, velges en eller flere felles representanter fra utdanningsinstitusjonene. Forvaltningsloven § 6 første ledd bokstav e gjelder ikke for utdanningsinstitusjonens representanter i studentsamskipnadens styre når utdanningsinstitusjonens organer behandler saker som angår studentsamskipnaden. § 6 er en videreføring av tidligere lovs § 10. Departementet legger i forslaget til § 6 annet ledd til grunn at prinsippet om brukerstyring av studentsamskipnadene i nåværende velferdslov føres videre i den nye loven. Flere høringsinstanser har stilt seg positive til at brukerstyringen videreføres. Det anføres riktignok fra noen høringsinstanser at det er uklart hvordan beslutningen om studentflertall i studentsamskipnadens styre skal fattes, og hvordan studentene skal peke ut sine representanter. Det vises her til høringsuttalelsen fra NSU som uttaler følgende om forslaget i § 6: «NSU er positiv til at brukerstyringen er opprettholdt på dagens nivå, men mener at dette krever en nærmere presisering slik at det ikke blir uklart hvordan beslutning om dette skal fattes. Det må i den sammenheng sees nøye på hvordan små institusjoner, gjennom § 6 om styrerepresentasjon, kan garanteres den medinnflytelse som må være en forutsetning for at en ansvarsdeling som beskrevet i § 3 skal kunne gjennomføres. De ulike institusjonenes og studentenes interesser er ikke alltid sammenfallende, og løsninger på styrerepresentasjon tilsvarende dem departementet antyder finner NSU lite tilfredsstillende». I en felles uttalelse drøfter Universitetet i Tromsø og Studentsamskipnaden i Tromsø også dette. Her heter det at det er viktig «... at forskrifter til loven angir hvordan beslutning om studentflertall i styret skal fattes (lovens § 6). Vi vil likevel presisere at det ikke er ønskelig at departementet i en slik avklaring gir regler for hvordan de lokale studentdemokratiene skal organiseres. I de tilfelle hvor flere utdanningsinstitusjoner er knyttet til en studentsamskipnad, finner vi det hensiktsmessig at slike spørsmål avklares ut fra lokale forhold, slik departementet også selv påpeker». Departementet viser i denne forbindelse til det som er uttalt i St.meld.nr.14 og Innst.S.nr.101. I St.meld.nr.14 (s.104) legges det opp til at brukerstyringen skal videreføres, og at studentene gjennom sitt valgorgan skal peke ut sine styremedlemmer og bestemme om de vil danne styreflertall. I Innst.S.nr.101 anfører stortingskomiteens flertall (s 42) at erfaringene med dagens styringsstruktur ikke tilsier en endring i forhold til tidligere lov. Dette innebærer at der hvor studentene ønsker det, kan de ha flertall i styret. Komitéflertallet mente at styringsstrukturen må være fleksibel og tilpasset lokale forhold. Departementet legger til grunn at studentrepresentantene utpekes gjennom studentenes valgorgan, og at studentene gjennom dette organ også bestemmer om de vil danne styreflertall. I samsvar med Innst.S.nr.101 vil departementet dessuten legge opp til at valgperioden for de studentvalgte representantene settes til to år for å bevare kontinuiteten i styret. I de tilfeller hvor det er flere utdanningsinstitusjoner knyttet til samme studentsamskipnad, bør det tilstrebes at studentrepresentasjonen i styret reflekterer dette forholdet. Departementet vil i denne sammenheng spesielt peke på at det i slike tilfeller er av betydning at studentene ved mindre institusjoner også kan bli representert i samskipnadens styre. I § 6 tredje ledd foreslås det at institusjonene skal være representert i studentsamskipnadens styre. Høgskolen i Oslo viser i sin uttalelse til at utkastet til ny lov stiller store krav til tett samarbeid. For enkelte samskipnaders del vil det ikke være mulig for alle institusjoner å ha representanter i styret. Høgskolen i Oslo mener på den bakgrunn at «... samskipnaden må da forpliktes til å informere og samrå seg med øvrige institusjoners prioriteringer eller økonomiske disposisjoner». Norges musikkhøgskole anfører i sin uttalelse at «... de ulike institusjonenes interesser er ikke alltid sammenfallende og løsninger på styrerepresentasjon tilsvarende den departementet antyder, finner vi lite betryggende». Departementet forutsetter at der hvor samskipnaden betjener flere utdanningsinstitusjoner må det enten fastsettes en rotasjonsordning eller dannes en valgforsamling for utpekingen av utdanningsinstitusjonenes medlem(mer). Departementet vil gå inn for at dette spørsmålet avgjøres lokalt i og mellom de enkelte utdanninginstitusjoners styrer. Under omtalen av § 3 første ledd har departementet pekt på at det kan være fornuftig å etablere egne samarbeidsfora mellom studentsamskipnad og utdanningsinstitusjon(er), hvor disse kan møtes og utveksle ideer, ønsker og mål for utviklingen av læringsmiljøet. Departementet anser at dette kan være et forum som kan nyttes i forbindelse med utpeking av styrerepresentanter. Institusjonens representanter i studentsamskipnadens styre kan etter ordlyden i forvaltningsloven § 6 første ledd e bli inhabile ved behandling av saker som angår studentsamskipnaden i institusjonens egne organer. Vi viser til tidligere omtale av studentsamskipnadens selskapsrettslige status. Departementet mener at hensikten med reglene om at insititusjonen skal være representert i studentsamskipnadens styre, faller bort dersom institusjonens medlem(mer) må fratre behandlingen av saker som angår studentsamskipnaden i institusjonens egne organer. Vi foreslår derfor å unnta disse representantene fra reglene om inhabilitet i forvaltningsloven § 6 første ledd e. For styret og daglig leder i en studentsamskipnad gjelder reglene i aksjeloven § 8-1, § 8-2, § 8-3, § 8-4 § 8-5, § 8-6, § 8-7, § 8-8 § 8-9, § 8-10, § 8-11, § 8-12 § 8-13, § 8-14, § 8-15, § 8-16 så langt de passer, med unntak av § 8-3 første ledd tredje punktum om tilbakekallingsrett. Forslaget er en videreføring av tidligere lovs § 11. § 7 er i liten grad blitt kommentert i høringsuttalelsene. Tre studentorganisasjoner har kommentert spørsmålet om tilbakekallingsretten. NSU sier følgende: «NSU er av den oppfatning at det ville vært hensiktsmessig å ta også aksjeloven § 8-3, om tilbakekallelsesrett, inn i loven om studentsamskipnader. Dersom brukerstyringen av studentsamskipnadene skal ha et reelt innhold, må de representanter studentene velger til studentsamskipnadens styre ansvarliggjøres i forhold til vedtak fattet i studentenes øverste demokratisk valgte organ.» NSU får støtte fra Sosialdemokratisk studentforbund og Studentparlamentet ved Universitetet i Oslo. Departementet viser til at styremedlemmene i studentsamskipnaden ikke sitter i kraft av talspersoner for valg- eller oppnevningsorganet, men er styremedlemmer med generelt ansvar for alle sider ved samskipnadens virksomhet. Departementet mener at praktisering av en form for tilbakekallingsrett kan uthule prinsippet om styrets ansvar. Det er også grunn til å påpeke at mens tilbakekallingsretten i aksjeselskaper vil måtte utøves på generalforsamlinger som normalt avholdes en gang i året, vil en eventuell tilbakekallingsrett i denne sammenheng kunne gjøres på studenttingsmøtene, som avholdes flere ganger hvert semester. Innføring av en slik rett her vil derfor kunne føre til svært ustabile forhold for styret, noe som ingen er tjent med. Departementet har også lagt vekt på at spørsmålet om tilbakekallingsretten overhodet ikke er nevnt i det store flertallet av høringsuttalelser. Det er derfor ikke funnet grunn til å endre § 7 på dette punktet. Studentsamskipnadenes arbeidsutvalg ønsker en presisering av at «ankeadgangen antas å være begrenset til vedtak som er i strid med denne loven». Departementet har tatt ønsket om presisering av lovteksten til følge. Det er tilstrekkelig at et mindretall bestående av ett styremedlem bringer slike spørsmål inn for departementet. Studentsamskipnaden kan stifte eller delta i selskaper som skal drive studentrelatert forretningsvirksomhet. Departementet foreslår med dette at det hjemles en generell rett for studentsamskipnader til å stifte eller delta i nye selskaper. En slik etablering vil kunne danne grunnlaget for en konserndannelse. Lovteksten er endret i forhold til høringsutkastet uten at dette innebærer noen endring av realiteten i forslaget. Bakgrunn for forslaget er at flere studentsamskipnader har etablert ulik forretningsmessig virksomhet. Ut fra en vurdering av bl.a den økonomiske risiko og spørsmål om effektivitet og kompetanse kan studentsamskipnaden opprette eller gå inn i selskaper som driver studentrelatert forretningsvirksomhet, jf denne lovs § 4 annet ledd. De aktuelle virksomhetsområdene kan skilles ut som divisjoner eller datterselskaper. Overskudd fra den forretningsmessige virksomheten vil styrke samskipnadens egenkapital. Departementet har forutsatt at overskuddet skal komme samskipnadens ordinære virksomhet til gode. Det kom inn enkelte kommentarer til departementets forslag: Studentsamskipnadenes arbeidsutvalg uttrykte tilfredshet med at bestemmelser om konserndannelse nå blir tatt inn i loven. Studentsamskipnadene arbeidsgiverforening (SSAF) uttrykker også tilfredshet med at § 8 gir klar anvisning på mulighetene til konsernorganisering. SSAF ser på dette som en vesentlig og sentral avklaring. Endel studentorganisasjoner er også positive til at samskipnadene får anledning til å opprette datterselskaper, men ber samtidig om at det presiseres at eventuelt overskudd skal gå tilbake til samskipnaden. Studentsamskipnaden har regnskapsplikt etter lov 13. m v (regnskapsloven). I tilknytning til årsregnskapet (jf regnskapsloven kap 3) skal det utarbeides en årsmelding med det innhold som følger av aksjeloven § 11-12 første, andre og femte til sjette ledd. Årsregnskapet og årsmeldingen skal sendes de organer som etter reglementet velger eller oppnevner styrets medlemmer samt Riksrevisjonen og departementet. § 9 er en videreføring av tidligere lovs § 12. I lovteksten er det imidlertid presisert at årsregnskap og årsmelding skal sendes også til Riksrevisjonen og departementet. Dette følger av regelen om Riksrevisjonens og departementets tilsynsplikt, jf denne lovs § 14. Ingen av høringsinstansene har nevnt § 9. Revisor velges av styret. Valg av revisor krever godkjenning av departementet. Om revisors kvalifikasjoner og habilitet gjelder aksjeloven § 10-2 og § 10-4. Departementet ønsker å fortsette den allerede etablerte praksis med godkjenning av studentsamskipnadenes styres valg av revisor. Dette er begrunnet med at studentsamskipnadene ikke har generalforsamling, og det er da ønskelig at styret ikke alene har myndighet til å skifte revisor. Styremedlemmer som forsettlig eller uaktsomt volder studentsamskipnaden tap, svarer en for alle og alle for en for skaden, jf. § 5-3 og § 2-3 nr 3, jf nr 1 i lov om skadeserstatning. Tilsvarende gjelder for andre som har verv i studentsamskipnaden og for daglig leder. § 11 er en videreføring av tidligere lovs § 14. Ingen av høringsinstansene har kommentert forslaget. Vedkommende utdanningsinstitusjon har ansvar for å kreve inn semesteravgift etter forskrift gitt av departmentet. Den som ikke betaler semesteravgiften, får ikke adgang til eksamen ved utdanningsinstitusjonen. Styret fastsetter hvor stor semesteravgiften skal være. Alle vedtak som vedrører fastsettelse og endring av semesteravgiften skal godkjennes av departmentet. Første ledd er endret fra «studentene betaler» til «alle studenter skal betale» for å understreke at studentene nå plikter å betale semesteravgiften. I St.meld.nr.14 heter det at «... ordningen med semesteravgift bør opprettholdes, spesielt ut fra at avgiften gir midler til finansiering av studentsosiale aktiviteter». I Innst.S.nr.101 uttaler komitéflertallet at «... ordningen med semesteravgift betalt av studentene skal opprettholdes og videreføres». Enkelte høringsinstanser anfører vedrørende § 12 første ledd at det i denne sammenheng er behov for en klargjøring av «studentbegrepet», og om kandidater som går opp til eksamen som privatister skal omfattes av denne lovbestemmelsen. Departementet vil bemerke at det i første ledd ikke skilles mellom studenter med studierett og privatister som har adgang til eksamen. I tråd med dette vil departementet gå inn for at privatister som vilkår for å kunne gå opp til eksamen fortsatt skal betale semesteravgift til den lokale studentsamskipnad. Når det gjelder tilknytningsformen for private utdanningsinstitusjoner, må dette sees i lys av de avgrensninger som er gjort i § 2 i lovutkastet. I den utstrekning private høgskoler gis anledning til å bli stående utenfor samskipnadene, forutsettes velferdstilbudet ivaretatt tilfredsstillende på annen måte enn gjennom den ordinære samskipnadssystemet. Departementet legger ellers til grunn at ordningen med det frivillige medlemskapet i ANSA for norske studenter i utlandet videreføres i sin nåværende form. Dette er i samsvar med det ANSA uttaler i sin høringsuttalelse. Departementet opprettholder videre bestemmelsen om at størrelsen på semesteravgiften skal fastsettes av studentsamskipnadens styre. Enkelte høringsinstanser anfører at studentorganer bør få uttale seg om saken før styret tar stilling til dette. Departementet legger imidlertid vekt på at det er styret i samskipnaden som har ansvaret for samskipnadens virksomhet og økonomi, herunder også å fastsette størrelsen på semesteravgiften. Departementet foreslår i § 12 at alle vedtak som gjelder fastsetting og økning av semesteravgiften må legges fram for departementet til godkjenning. Denne avgiften bør holdes på et nivå som samsvarer med virksomheten og bør prisjusteres ut fra kostnadsutviklingen. Departementet kan i motsatt fall vurdere en avkortning av det årlige tilskuddet. I St.meld.nr.14 begrunnes opprettholdelse av semesteravgiften bl.a med at denne avgiften gir midler til finansiering av studentsosiale aktiviteter. Under behandlingen av meldingen uttalte flertallet i Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité, jf. Innst.S.nr.101, dessuten: «Semesteravgiften brukes utelukkende til å subsidiere samskipnadens velferdstilbud ut fra lokale prioriteringer og er av stor betydning for helsetjenester, barnehageplasser, kulturelle tjenester» . Departementet viser til Stortingets uttalelser om semesteravgiften. I tråd med dette forutsettes at inntektene fra semesteravgiften nyttes til å subsidiere samskipnadens velferdstiltak på en slik måte at det kommer studentene på det enkelte lærested til gode. En del av semesteravgiftsinntekten kan etter vedtak i studentsamskipnadens styre settes av til fordeling i studentdemokratiske organ til tiltak i studentenes regi. Det vil imidlertid være en forutsetning at midlene fordeles til virksomheter som kan knyttes til studentrelaterte behov og tiltak. En rekke høringsinstanser har påpekt viktigheten av at studentenes interesseorganisasjoner får et inntektsgrunnlag som sikrer en virksomhet på samme nivå som i dag, og ber om at departementet medvirker til å finne ordninger som sikrer dette. Departementet vil i denne sammenheng vise til det som ble uttalt i St.meld.nr.14, hvor det heter at interesseorganisasjonene for elever og studenter legger ned et vesentlig arbeid for å fremme sine medlemmers interesser i forhold til utdanning og velferd for denne gruppen. Departementet ønsker at utdanningsinstitusjonene skal legge til rette for at innkreving av medlemskontingent til interesseorganisasjonene kan foregå samtidig med innkrevingen av semesteravgiften. Departementet vil imidlertid presisere at medlemskap i en studentorganisasjon er en frivillig sak, og at man forutsetter at studentene orienteres om dette ved innbetaling av kontingenten. Det må derfor etableres innbetalingsrutiner som innebærer at studenter som ikke ønsker å være medlem kan reservere seg mot dette ved betalingen av semesteravgiften. Departementet vil vurdere om det er behov for å fastsette nærmere regler om innbetalingsordningen. I de tilfeller der geografiske hensyn gjør at elever i videregående skoler kan nyttiggjøre seg velferdstilbud fra en studentsamskipnad, kan skoleeier gjøre avtale med studentsamskipnaden om dette. Denne bestemmelsen er en videreføring av tidligere lovs § 16. Studentsamskipnadene er ikke å betrakte som offentlige forvaltningsorganer. Departementet viser til det som uttales i forarbeidene til velferdsloven, hvor det i Ot.prp.nr.3 (1985-1986) heter: «I den grad studentsamskipnadene utfører handlinger på vegne av staten, f.eks innkreving av semesteravgift, bør de imidlertid falle inn under forvaltningslovens bestemmelser. For annen virksomhet som studentsamskipnadene måtte utføre, bør det ikke lovfestes at forvaltningsloven skal gjelde. For øvrig beskriver begge lovene saksbehandlingsregler m.v. som det etter departementets syn er ønskelig at samskipnadene følger. Riksrevisjonen fører kontroll med departementets myndighetsutøvelse etter instruks som fastsettes av Stortinget. Studentsamskipnadene mottar betydelige subsidier i form av driftsstøtte, øremerkede tilskudd, semesteravgift og fri stasjons-ytelser. Departementet skal føre tilsyn med at samskipnadens midler nyttes i samsvar med forutsetningene.Tilsynet omfatter innsynsrett i samskipnadens protokoller og regnskaper og andre forhold ved samskipnaden. I § 14 i lovutkastet foreslås kontrollen utvidet til også å omfatte kontroll med eventuelle datterselskaper. Gjeldende lovs § 19 gir hjemmel for denne tilsynsplikten. Departementet vil gi nærmere regler for kontrollen av samskipnadene. Denne loven trer i kraft når Kongen bestemmer det. Fra samme tidspunkt oppheves lov om organisering av velferd for elever og studenter av 9. mai 1986 nr 19 § 1 og § 2 samt § 4, § 5, § 6, § 7, § 8, § 9, § 10, § 11, § 12, § 13, § 14, § 15, § 16, § 17, § 18, § 19, § 20, § 21, § 22. Forskrifter gitt med hjemmel i lov om organisering av velferd for elever og studenter av 9. mai 1986 nr 19 skal forsatt være gyldige i den grad de ikke strider mot loven her. Som nevnt innledningsvis skal velferdsloven § 3 vedrørende skyss og innlosjering av elever i videregående skoler vurderes i sammenheng med ny opplæringslovgivning. Bestemmelsen vil inntil dette skjer bli stående uforandret. De nåværende forskrifter gitt med hjemmel i velferdsloven vil bli stående inntil departementet får gjennomgått disse og fastsatt nye. Nåværende forskrifter må etter vedtakelse av ny lov tolkes i lys av denne. Studentsamskipnadene mottar inntekter fra semesteravgift, statsstøtte, fri stasjons-ytelser fra institusjonene og gjennom egne inntekter (salg m v.). Etter lovens § 2 skal alle institusjoner nevnt i § 1 være tilknyttet en studentsamskipnad, med mindre departementet gjør unntak. Unntak er kun knyttet til private høgskoler som har tilfredsstillende velferdsordninger. Dette innebærer at studentsamskipnadene vil få økte inntekter gjennom økt semesteravgiftsbetaling/studenttall. På den andre siden blir omfanget av samskipnadenes oppgaver økt gjennom ansvaret for flere studenter og medlemsinstitusjoner. Det vil ikke bli tillatt å forbeholde spesielle velferdstiltak, f.eks studentboliger, for en utdanningsinstitusjon/avdeling innen samskipnaden. Hver studentsamskipnad mottar direkte statsstøtte i form av et grunnbeløp og et beløp pr student over statsbudsjettet. Det er ved innføring av den nye loven ikke forutsatt en økning i budsjettrammen som følge av økt studenttall eller flere medlemsinstitusjoner i samskipnadene. Studentsamskipnadene mottar også statsstøtte som er tiltaksspesifikk. Dette vil ikke endres som følge av innføring av den nye loven. De viktigste tiltakene er støtte til bygging av studentboliger, drift av studentbarnehager, tilskudd til helsetjenester m v. Fri stasjon hjemles i § 3 i denne loven, men vil ikke som direkte følge av loven bety økte utgifter for utdanningsinstitusjonen. Fri stasjon vil som nå være underlagt lokale vurderinger på det enkelte lærested. En eventuell økning av fri stasjons-ytelsene må dekkes innenfor de rammer institusjonen har til disposisjon. Utdanningsinstitusjonene vil som følge av det planansvar den nye loven pålegger dem kunne nytte sine bevilgninger for å fremme læringsmiljøet. Departementet vil på denne bakgrunn legge til grunn at de foreslåtte endringene i loven ikke vil medføre økonomiske konsekvenser for de aktuelle statsbudsjettkapitlene eller for institusjonskapitlene. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om studentsamskipnader. Vi HARALD, Norges Konge, s t a d f e s t e r : Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om studentsamskipnader i samsvar med et framlagt forslag. Studentsamskipnaden har regnskapsplikt etter lov 13. mai 1977 nr 35 om regnskapsplikt m v (regnskapsloven). Ot.prp.nr.55 (1995-1996) Om lov om allmenngjøring av bestemmelser i tariffavtale om europeiske samarbeidsutvalg m.v.
|
rogalandsavis_null_null_20170819_115_190_1_MODSMD_ARTICLE15
|
newspaper_ocr
| 2,017
|
no
|
0.719
|
- Hvordan vurderte dere løftene, da? - Vi bruker offentlig kildemateriale, det er mye statsbudsjett, lovproposi sjoner, forskriftsendringer, lovdata, Stortinget. Så bruker vi SSBs statis tikkbank mye. Det er veldig nerdete. - Hva er favorittløftet fra regjeringen? - Det har jeg ikke tenkt på en gang. Sandnes Rockeklubb byr på konsert med Powerslaves på Tribute i Sandnes i kveld. - Powerslaves er et Iron Maiden tributeband bestående av veletablerte musikere fra Bergen. De baserer seg på gullårene til Maiden og spiller uteluk kende materialet fra 1980-1988, melder arrangøren. Support er Rock Grenade.
|
public_report_2833
|
publicreports
| 2,021
|
no
|
0.789
|
Veien inn i arbeidslivet. psykiske helseplager. www.uis. sprer det seg jo i miljøet. sliter av og til. med psykiske helseproblemer i arbeidspraksis i sin bedrift.) Dette prosjektet, Veien inn i arbeidslivet. Lederes erfaring med inkludering av unge voksne med psykiske helseplager, ble finansiert av FARVE - forsøksmidler arbeid og velferd. Prosjektperioden har vært fra august 2012 til juli 2013. Førsteamanuensis Ellen Ramvi ved Universitetet i Stavanger var prosjektleder og ansvarlig for gjennomføringen av prosjektet. Høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus Lisebet Skeie Skarpaas og masterstudent Lise Løvereide var prosjektmedarbeidere. Datainnsamling og analyse ble utført i et samarbeid mellom alle 3 forskerne. Løvereide hadde imidlertid et særlig fokus på helsevesenet rolle i informantenes fortellinger. Hennes masteroppgave har tittelen «Et forfriskende arbeidsliv? En kvalitativ studie av lederes erfaring med å ta imot mennesker med psykiske lidelser i arbeidspraksis». De 15 lederne som har bidratt med sine erfaringer i denne studien fortjener en stor takk. En stor takk også til NAV Rogaland for godt samarbeid i rekrutteringsfasen av prosjektet. Universitet i Stavanger, Institutt for Helsefag, Juli 2013. 1.0 Bakgrunn ..................................................................................................................................... 1.1 NAV og arbeidspraksis ........................................................................................................... 1.2 Studiens relevans ..................................................................................................................... 1.3 Tidligere undersøkelser ......................................................................................................... 1.4 Begrepsavklaring ................................................................................................................... 2.0 Metode ....................................................................................................................................... 2.4 Analyse .................................................................................................................................. 2.5 Forskningsetiske vurderinger ................................................................................................ 3.0 Resultater ................................................................................................................................... 3.2 Prosessen - Oppstart .............................................................................................................. 3.3 Prosessen - Gjennomføring ................................................................................................... 3.4 Prosessen: Avslutning ........................................................................................................... 4.0 Diskusjon ................................................................................................................................... 4.2 «De må ville det selv» ........................................................................................................... 4.3 Å få-og å gi et realistisk bilde ............................................................................................... 4.4 Ledernes personlig engasjement ............................................................................................ 4.5 Kvalitet ved samhandlingen mellom aktørene ...................................................................... 4.6 Kvaliteter ved arbeidsplassen ................................................................................................ 5.0 Oppsummering .......................................................................................................................... 6.0 Referanser .................................................................................................................................. Studien Veien inn i arbeidslivet, beskriver lederes erfaring med å ha unge voksne med psykiske helseplager i arbeidspraksis. Bakgrunnen for studien var et behov for mer kunnskap om og fra arbeidslivet når det gjelder holdninger til og kunnskap om mennesker med psykiske helseplager i ordinært arbeid. Mange mennesker med psykiske helseplager ønsker å komme ut i arbeidslivet, men selv om arbeidsrettet integrering av personer med psykiske helseplager har vært fokusert i Norge den senere tid, har denne gruppen lav deltagelse i yrkeslivet. Formålet med studien er å synliggjøre den erfaringsbaserte kunnskap ledere har med å ta imot personer med psykiske helseproblemer til arbeidspraksis. Dette vil være et bidrag til det videre utviklingsarbeidet innen arbeidsrettet rehabilitering for unge voksne med psykiske helseplager. Metode. Det ble foretatt intervju med 15 ledere i ulike virksomheter som hadde hatt direkte erfaring med oppfølging av mennesker med psykiske helseplager i arbeidspraksis. Resultatet. Lederne er opptatt av at deltagerne må være motivert, og ser etter deres ressurser og det friske. For at praksisen skal være vellykket mener de det er viktig at deltager får et riktig bilde av arbeidsplassen i forkant, og at lederen får et realistisk bilde av deltageren. Åpenhet om problemer blir sentralt, men her kommer også en motsetning til uttrykk. Det kan synes som lederne både har et ideal om åpenhet om problemer og om å tilrettelegge for den enkelte deltager ut fra deltagers behov, samtidig som de også har et ideal om ikke å forhåndsdømme, behandle alle likt og å stille krav til deltager. Det kan også være tungt å ta innover seg det åpenhet fra deltager kan innebære, og lederne kan ha behov for å beskytte seg. Lederne som viser et stort personlig engasjement, vil ha behov for mer støtte enn de får i dag, både for egen del og for å kunne forstå og tilrettelegge for deltager. Kanskje vil et tettere samarbeid med helsetjenesten være viktig? Samarbeidet med NAV vurderes til godt, men en tettere oppfølging av deltager på arbeidsplassen vil være ønskelig. Lederne mener noe av det viktigste arbeidsplassen kan tilby er et hverdagsliv med rutiner og sosialt fellesskap. Arbeid som kan differensieres slik at deltager kan begynne med noe lett og etter hvert få mer kompliserte oppgaver fungerer godt. Ledere som selv har erfaring med deltagere med psykiske helseplager i arbeidspraksis vil i hovedsak fortsette med ordningen. NAVs overordnede mål er å gi mennesker mulighet til arbeid og aktivitet, samt sikre rettigheter til velferdsytelser. NAV skal bidra til å skape et inkluderende samfunn, et inkluderende arbeidsliv og et velfungerende arbeidsmarked (Nasjonal strategiplan for arbeid og psykisk helse - 2007–2012). Arbeidspraksis i ordinær virksomhet er et arbeidsrettet tiltak for de som trenger å prøve ut sine muligheter på arbeidsmarkedet, få arbeidserfaring og dermed styrke muligheten til å komme i arbeid (Arbeidsdepartementet, 2008). Deltakere på tiltaket arbeidspraksis kan få tilrettelagt arbeidstrening med oppfølging. De må i samarbeid med arbeidsgiver utarbeide en opplæringsplan som inneholder målsettingen med praksisperioden. Det skal også framgå en beskrivelse av de arbeidsoppgavene som deltageren skal utføre, og hvordan opplæringen er tenkt gjennomført. Arbeidsgiver skal utpeke en kontaktperson som har hovedansvaret for oppfølgingen i tiltaksperioden. Deltageren i arbeidspraksis er ikke ordinært ansatt i virksomheten, men vil gå som en tilleggsressurs. Arbeidspraksis i ordinære virksomheter er et tilbud til de som har vanskeligheter med å komme inn på arbeidsmarkedet og har fått arbeidsevnen nedsatt. Varigheten på tiltaket skal tilpasses behovene til den enkelte ut fra mulighetene på arbeidsmarkedet. Det er mulig å være deltaker på tiltaket i inntil ett år. For personer som har fått arbeidsevnen sin nedsatt, kan tiltaket forlenges med inntil to år. Arbeid og psykisk helse har lenge vært gjenstand for offentlig debatt. Et økende antall uføre blir beskrevet som et bekymringsverdig samfunnsfenomen og landet vårt utmerker seg med en høyere grad av uførhet enn sammenlignbare land. Av alle uførepensjoner utgjør psykiske lidelser cirka en tredel i Norge (Norvoll, 2011). Arbeidskraft er vår største kilde til velstand, og skal vi kunne opprettholde og øke vår velstand i fremtiden, er vi avhengig av at en så stor andel av befolkningen som mulig er i arbeid. Det er derfor et viktig politisk mål å øke arbeidsdeltakelsen i befolkningen, og få flere av de som mottar helserelaterte ytelser ut i arbeid (Rasmussen, Dyb, Heldal, & Strøm, 2010; Schafft, 2013). Dette er også et viktig satsningsområde med tanke på individuelle belastninger ved å stå utenfor ordinært arbeidsliv. Kunnskapsstatus på området arbeid og psykisk helse gjort av AFI og SINTEF (2008), viser begge at det er et stort behov for kunnskap om og fra arbeidslivet. Det løftes fram uavklarte spørsmål som; Hvilke holdninger har arbeidsgivere til psykisk syke mennesker? Har arbeidsgiverne nødvendig kunnskap om psykiske lidelser? Hvilket ansvar skal arbeidsgiverne ha for å legge til rette for mennesker med psykiske helseproblemer i arbeidslivet etc. (Ose, 2008; Schafft, 2007). I vårt prosjekt vil vi nettopp la arbeidslivet selv komme til ordet, og svare på disse spørsmålene. arbeidspraksis. En slik kunnskap gir et viktig bidrag til det videre utviklingsarbeidet innen arbeidsrettet rehabilitering for unge voksne med psykiske helseproblemer. Kunnskapen vil være nyttig fordi den retter seg ikke bare mot hjelpeapparatet, men like mye mot arbeidsplassene, og vil ha stor betydning for rekruttering av praksisplasser. Studien er en videreføring av prosjektet "Arbeid og psykisk helse" gjennomført ved Universitet i Stavanger (Ramvi & Farstad, 2011). Problemstillingen formulerer vi slik: Hvilke erfaringer har arbeidsledere med å ta imot unge voksne med psykiske helseproblemer til arbeidspraksis? Det har tidligere vært mye fokus på arbeidets belastende faktorer for den som er psykisk syk, men nyere forskningslitteratur viser at det motsatte også kan være tilfelle. Arbeidets sosiale funksjon kan være en psykisk vernefaktor i form av sosialt nettverk, mestringsopplevelser, avveksling av miljø, gi faste rammer og en mer meningsfull hverdag og fritid. Arbeid kan også være en kilde til trivsel, og redusere symptomer og reinnleggelser (Bull & Lystad, 2011; Drake, 1999; Loyd, 2012). Arbeid er en viktig arena for voksne, men vi ser i en rekke land at om lag 70-80 prosent av befolkningen med psykiske helseproblemer står utenfor arbeidslivet (Downey, 2012). Økt fokus på arbeidsrehabilitering springer ut fra kunnskap om at mennesker med psykiske lidelser har behov som de fleste andre mennesker, deriblant behov for arbeid og sosial inkludering (Aarre, 2010; Bull & Lystad, 2011). Arbeidsledighet kan i seg selv bidra til å forverre den psykiske helsen, og det å være uføretrygdet kan være en belastning (Major et al., 2011). Å delta i arbeidslivet har en rekke fordeler for mennesker med psykiske helseproblemer, både finansielt, sosialt og helsemessig (Burns, White, & Catty, 2008). En oppsummering av de ulike tiltakene for arbeidsrehabilitering som foregår på verdensbasis utført av Corbiere og LeComte (2009) oppsummerer de positive faktorene med arbeid; å gjenvinne personlig makt og kontroll (empowerment) i tillegg til å utvikle en sosial og arbeidsmessig identitet og rett og slett en mulighet til å være lik andre og videre få mulighet til å være et fullverdig medlem av samfunnet og bidra til fellesskapet (Corbiere & Lecomte, 2009). Selv om det er dokumentert mange positive effekter av å opprettholde kontakt med eller skaffe tilgang til arbeidslivet for mennesker med psykiske helseproblemer, har det vært lite fokus på mental helse på arbeidsplassene (Curran, Knapp, McDaid, & Tómasson, 2007). Det ser likevel ut til at dette er i endring, også fordi presset på stønadssystemet blir stort og fravær fra arbeidslivet grunnet mental helse ser ut til å øke. Fortsatt er andelen mennesker med alvorlige psykiske helseproblemer som inkluderes i arbeidslivet lav (Curran et al., 2007). Det ser også ut til at selv om det er mange studier som evaluerer intervensjoner for mennesker med mentale helseproblemer, er det få studier som rapporterer på arbeid som utfallsmål (Lauber & Bowen, 2010). Arbeidsgivere har generelt store bekymringer for å ansette mennesker med psykiske helseproblemer i sin bedrift. En studie viser at de er bekymret for om de kan stole på vedkommende, og for om de vil ha et stort behov for veiledning. Videre er de bekymret for at de som har eller har hatt psykiske helseproblemer har manglende evne til å ta initiativ og forholde seg til offentligheten (Biggs, Hovey, Tyson, & MacDonald, 2010). de skal gi flere med psykiske problemstillinger mulighet for arbeid (Biggs et al., 2010). En tverrkulturell studie (Tsang, Fung, Leung, Li, & Cheung, 2010) rapporterte at likt for arbeidsgiverne var at de hadde mange bekymringer som hindret dem i å ansette mennesker med psykiske helseproblemer (psykoser), og på den måten er de med å skape vanskeligheter for integrering i samfunnet og fullverdige bedringsprosesser for disse menneskene. Å utvikle en kultur der det er åpenhet for psykiske helseproblemer kan potensielt ha positive effekter både for arbeidsgivere og for den enkelte ansatte (Downey, 2012). En studie hvor mennesker med alvorlige psykiske helseproblemer entrer arbeidslivet konkluderer med at de har generelt positive erfaringer med det sosiale arbeidsmiljøet på arbeidsplassen der de kommer (Rollins, Bond, Jones, Kukla, & Collins, 2011). Men mange med psykiske helseproblemer er usikre på i hvilken grad de skal være åpne om sine mentale utfordringer på arbeidsplassen (Wheat, Brohan, Henderson, & Thornicroft, 2010). Det er mer utfordrende å være åpen om psykiske helseproblemer når man skal søke jobb, enn å avsløre fysiske funksjonsnedsettelser. Brohan et. al (2012) undersøkte hvilke faktorer som påvirker arbeidsgiveres holdninger til å ansette og ha mennesker med psykiske helseproblemer i arbeid. De fant at karakteristika ved arbeidet påvirket holdningene; de som arbeidet i sosialsystemet hadde mindre bekymringer enn de som eksempelvis arbeidet med transport eller kommunikasjon, og også nivå av ansvar så ut til å ha noe å si. Videre fant de at karakteristika ved arbeidsgiver påvirket holdningene; de som hadde erfaring med å ansette mennesker med psykiske helseproblemer fra før var mindre bekymret, og de med positive erfaringer var mer villige til å ansette på nytt. Det var også viktig å kjenne til rettighetene til funksjonshemmede i arbeidslivet, og å ha opplevd sosial kontakt med mennesker som har psykiske lidelser. ved arbeidssøkeren har også betydning; i hvilken grad tilpasninger, som i arbeidstid, er påkrevd påvirker sannsynlighet for ansettelse, og også bekymringer for om det vil være kostbart og i hvilken grad tilpasningen vil være forstyrrende. Alvorlighetsgraden til den psykiske lidelsen har også noe å si, depresjon blir vurdert til mindre alvorlig enn schizofreni, men dårligst ut kommer alkoholisme. Til sist ble det rapportert at organisatoriske og intervjurelaterte karakteristika påvirket mulig ansettelse; tilgang på arbeidskraft, store organisasjoner var mer villige til å ansette, og det å bruke intervjuteknikk og referanser økte sannsynligheten. Det påpekes i studien at disse holdningene representerer hypotetiske ansettelser, og at det er uklart hvordan disse faktorene er bestemmende i realiteten (Brohan et al., 2012). Innen arbeidsrehabilitering har det siden1970-tallet foregått et paradigmeskifte, fra det tidligere perspektivet at man måtte behandles og vernes i skjermede bedrifter før man kunne ut i ordinært arbeid, til et fokus på plassering i ordinært arbeid med oppfølging og tilrettelegging på arbeidsplassen (Corrigan & McCracken, 2005; Crowther, Marshall, Bond, & Huxley, 2001; Rogan & Mank, 2011). De ulike modellene for å inkludere i arbeidslivet har gått fra det vi kaller «train & place» til det vi i dag ser mer av er av «place and train». På det internasjonale forskningsfeltet knyttet til arbeidsrettet rehabilitering ser vi i dag et stort fokus på «Supported employment» (SE) og tilnærmingen innen denne retningen som kalles «Individual placement and Support» (IPS). Denne tilnærmingen har fokus på å plassere i ordinært arbeidsliv, for så å trene under oppfølging der. IPS vektlegger at valg av type arbeid skal gjøres av individet selv, og ikke av et byrå eller en profesjonell hjelper (Curran et al., 2007). I Norge var det introduksjonen av SE gjennom pilotprosjekt med «Arbeid med bistand» (AB) som introduserte dette skillet i tenkemåte (Spjelkavik, 2012). I Norge har SE blitt testet ut siden begynnelsen av 1990-tallet gjennom AB. Evalueringer av dette opplegget viste i første runde gode resultater, men det har senere vist seg at det er relativt få av de som ble rekruttert til arbeid gjennom AB som har klart å opprettholde tilknytningen til arbeidsplassen. Mye av grunnen til dette ser ut å være at arbeidsplassene ikke var egnet (Spjelkavik, 2012). I forskningsprosjekter internasjonalt er det mye som tyder på sterk evidens for at SE er en god metode for å inkludere mennesker med psykiske helseproblemer i arbeidslivet. Det kan likevel se ut som det er problemer med å implementere tjenesten i praksis i de nordiske landene, blant annet grunnet manglende profesjonalisering av koordinatoren for arbeidsinkluderingen og en for lite kunnskapsbasert modell av SE. I 1999 ble det påpekt av Kristiansen (Spjelkavik, 2012) at de fleste med psykiske helseproblemer i Skandinavia fortsatt er uten vanlig jobb, men har arbeidslignende aktiviteter i skjermet miljø uten virkelig lønn, og Spjelkavik (2012) hevder at situasjonen fortsatt er den samme. Evalueringen av AB i Norge (Spjelkavik, Frøyland, & Skardhamar, 2003) viste at hele 96 prosent av arbeidsgiverne syntes arbeidstakerne gjennom ordningen gjorde en god jobb. De vanligste grunnene til å ansette gjennom AB var at de ønsket å hjelpe, og at de trengte arbeidskraft. Arbeidsgiverne som både ønsket å hjelpe og trengte arbeidskraft ansatte oftere arbeidstakerne gjennom AB på permanent basis. Når arbeidstakerne ikke ble ansatt permanent var det som oftest økonomiske årsaker som ble oppgitt (Spjelkavik, 2012). Det er mye som tyder på at det er mer effektivt for å beholde en jobb at det skjer minimalt med jobbforberedende tiltak, men at brukeren i størst mulig grad finner en reell jobb raskt. Og videre ser det ut til å være sentralt at det blir tatt hensyn til individuelle preferanser, at det foregår kontinuerlig kartlegging og blir gitt støtte underveis (Secker, Membrey, Grove, & Seebohm, 2002). De siste årene har det i Norge vært et økende fokus på psykisk helse i arbeidslivet, og på å gi mennesker med psykiske helseproblemer som står utenfor arbeidslivet større mulighet for inkludering. Arbeidspraksis er ett av tiltakene som benyttes for denne målgruppen. Vi skal se nærmere på rapporter fra de siste årene som beskriver en del av satsningen i dette feltet, og som på ulike vis har en tilknytning til arbeidspraksis. Arbeidsforskningsinstituttet (Schafft & Grimsmo, 2012) har undersøkte i hvilken grad de såkalte «gjestebudene» som var en samarbeid mellom Rådet for psykisk helse, Nav og Helsedirektoratet hadde bidratt til at flere med psykiske helseproblemer var kommet i jobb eller hadde klart å beholde jobben. Undersøkelsen viser at økt kunnskap om psykiske helseproblemer endret holdningene til lederne i en positiv retning i forhold til å ha mennesker med psykiske helseproblemer i arbeid. Kunnskapen førte til at de i større grad klarte å beholde ansatte som fikk psykiske problemer og takle dette på arbeidsplassen, men det er lite som tyder på at det fikk konsekvenser for mer åpenhet ved nyansettelser. En annen satsning mot personer med moderate og alvorlige psykiske helseproblemer som trenger bistand for å komme ut i arbeid er Storbysatsingen eller det såkalte "Vilje Viser Vei". Denne satsningen har hatt fra sin start i 2005 som mål å utarbeide en strategi for hvordan NAV alene og i samarbeid med andre etater, kan bedre tjenestetilbudet for mennesker med psykiske helseproblemer. Arbeidsforskningsinstituttet (Schafft & Spjelkavik, 2006) evaluerte satsningen, og det kom fram at deltagerne hadde gode erfaringer og opplevde det som meningsfylt og relevant å komme i arbeidspraksis. Av negative erfaringer var det særlig kontinuitet i tiltakene og kommunikasjon mellom aktører som ble trukket fram. Økt fokus på selve det å komme i arbeid, og ikke bare på avklaringen forut for arbeid, ble pekt på som utviklingsområder. I en nyere rapport fra Norlandsforskning (Olsen & Gjertsen, 2011) evalueres Vilje viser vei satsningen. og veiledere fra arbeidsmarkedsbedrifter kommer det fram at satsningen i hovedsak har fokus på avklaring. Det er likevel noen av deltagerne som kommer ut i ordinært arbeid eller arbeidspraksis etter dette tilbudet. Fokus er på ansvarliggjøring og motivering, og sentralt i tilbudet står tett oppfølging og fleksibilitet i kravene som stilles. Det kommer fram at å stille passe store krav er en utfordring for veilederne. For unge mennesker (mellom 14 og 25 år) som faller ut av skole med rus og psykiske problemer som årsak er det de siste årene satset på et utviklingsarbeid ved tretten NAV-kontor for å øke inkluderingen i skole eller arbeid. Her har tiltaket arbeidspraksis i ordinær virksomhet blitt benyttet mest, i om lag en tredjedel av sakene. Arbeidspraksis får delte tilbakemeldinger på effekt (Frøyland, 2012), men man ser at der hvor det er klare formål og god oppfølging fungerer det best. Det er en fordel om det er mulighet for ansettelse etter praksisperioden, og å følge opp både ungdommen og arbeidsgiver for suksess. Som en del av NAVs satsning på psykisk helse i arbeidslivet har det fra 2009-2012 foregått en forsøksordning med arbeidsgiverlos i syv Arbeidslivssentre. En rapport som evaluerer tiltaket (Schafft, Spjelkavik, Brøgger, & Grimsmo, 2012b) konkluderer med at arbeidsgiverlosen kan bidra med kompetanse og en funksjon som mangler i støtteapparatet og i bedriftene. Arbeidsgiverlosen bidrar med kunnskap som ledere med personalansvar kan gjøre nytte av i møte med ansatte med psykiske vansker, og de har bidratt med kompetanseheving på psykisk helse på NAV kontorene og i Arbeidslivssentrene. I en tidligere studie (Ramvi & Farstad, 2011) ble det gjort en kvalitativ studie av arbeidsleders erfaring med å ta imot unge voksne med psykiske helseproblemer til arbeidspraksis. Alle arbeidslederne som ble intervjuet i denne studien hadde hatt samarbeid med arbeidsrehabiliteringsprosjektet "JobbResept" som driver sin virksomhet etter modell av Individual Placement and Support (IPS). Forutsetninger lederne mente var viktige for at deltakeren skulle lykkes med sin praksisplass var at alle må ha et ønske om å lykkes; både leder, kollegaer og deltakeren selv, at det må være et tett samarbeid med deltaker, at utfordringene må komme i passelige "doser" (viktig å følge deltakerens tempo), at det må utvises tålmodighet i samarbeidet, at det er et realistisk tidsperspektiv og at ordinært arbeid er målet. Begrepet deltaker blir i denne studien brukt om de personene som er eller har vært i arbeidspraksis. De tre begrepene leder, arbeidsleder og arbeidsgiver brukes synonymt og innebærer personer i bedrifter som har, eller har hatt, ansettelses-og oppfølgingsansvar av personer med psykiske helseproblemer i arbeidspraksis. oppfølgning av deltaker etter behov i samarbeid med instanser som formidler arbeidspraksisen (Nasjonal strategiplan for arbeid og psykisk helse - 2007–2012). Psykiske helseplager/problemer innebærer mange ulike diagnoser, alt fra vanlige psykiske helseproblemer som angst og depresjon til de mer sjeldne psykoselidelsene som omfatter schizofreni og bipolare lidelser (Ose, 2008). I denne studien benyttes kvalitativt beskrivende design ettersom vi er ute etter å undersøke erfaringskunnskapen til ledere som har hatt unge voksne med psykiske helseproblemer i arbeidspraksis (Kvale, Brinkmann, Anderssen, & Rygge, 2009). For å få tak i ledernes erfaringer med å gi tilbud om arbeidspraksis valgte vi å gjøre individuelle intervju med åpne spørsmål. Det ble utarbeidet en semistrukturerte intervjuguide som rammeverk, samtidig som det ble lagt opp til at informantene skulle snakke mest mulig fritt. Vi tilstrebet en heterogen gruppe av informanter, med erfaring fra ulike typer arbeidsplasser. Utvalget vårt bestod av femten arbeidsplasser der vi intervjuet femten ledere, en fra hver arbeidsplass. I samråd med Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) fant vi at inklusjonskriteriet for arbeidsplassene var at de hadde hatt minst tre personer i arbeidspraksis. NAV kontor som gav oss lister over aktuelle bedrifter som oppfylte inklusjonskriteriet. Videre var inklusjonskriteriet for informanten på arbeidsplassen at informanten hadde vært/er leder til unge voksne med psykiske helseproblemer i arbeidspraksis, at han/hun har hatt direkte kontakt med deltageren og at han/hun hadde hatt samarbeid med et NAV kontor om deltager. Vi sendte først en epost med forespørsel om å delta i studien, med informasjonsbrev og samtykkeerklæring (vedlegg 1). Deretter tok vi kontakt per telefon for å undersøke om leder fylte inklusjonskriteriene. Dersom leder kunne bekrefte dette og sa seg villig til å delta i studien avtalte vi tidspunkt for intervju. Tabell 1 viser oversikt over fordelingen av informantenes kjønn og alder. Det var informanter både fra offentlig (n=5) og privat (n=10) sektor, med både høyere utdanning (n=5) og fagskole eller videregående skole (n=10). De hadde ulike stillinger i bedriftene; Daglig leder (n=4), Avdelingsleder (n=4), Leder (n=3) og videre Nestsjef, Vaktmester, Personalansvarlig og Koordinator (alle n=1). Informantene hadde i snitt 10 års erfaring på denne arbeidsplassen (min-max. 0,5-44 år, SD 11,6 år), og de hadde i gjennomsnitt hatt kontakt med 7 deltagere i arbeidspraksis (min-max. 1-30, SD 8). Det ble utarbeidet en semistrukturert intervju guide (vedlegg 2) som ble diskutert forskerne imellom. Hensikten var å få informantene til å reflektere omkring deres erfaringer, så konkret som mulig. Alle tre forskerne i prosjektet gjorde intervju (henoldsvis 2, 5 og 8). Intervjuene foregikk på arbeidsplassen på et egnet skjermet rom, og varte fra i underkant av en time opp til to timer, noe som var avhengig av hvor mye tid informanten hadde til rådighet, og hvor mye de hadde på hjertet. Intervjuene ble tatt opp på en lydfil og senere transkribert. Det ble benyttet kvalitativ innholdsanalyse (Graneheim & Lundman, 2004; Hsieh & Shannon, 2005). Koder, kategorier og navn for kategorier (tema) ble utledet av data. Vi begynte med at alle tre forskerne i prosjektet leste alle de transkriberte intervjuene for å få et helhetsinntrykk. Vi skrev en kort oppsummering av hovedinntrykket av intervjuet på 5 intervju hver (15 intervju til sammen). Gjennom bruk av software programmet NVivo ble intervjuene så kodet, det vi si at meningsfulle enheter i teksten ble gitt foreløpige koder. Dette var en møysommelig prosess der vi vekslet mellom å kode hver våre intervju (sette navn på det vi synes informantene snakket om) og komme sammen og sammenlikne kodene – endre - og gå tilbake til intervjuene igjen for å prøve ut de nye kodene. Koder med samsvarende innhold ble satt sammen til kategorier. Etter arbeid med seks intervju synes det som hovedkategoriene og underkategoriene vi hadde funnet dekket det informantene snakket om (vedlegg 3 «kodeskjema») (Hsieh & Shannon, 2005). Vi jobbet videre med fem intervju hver, og kodet all teksten i henhold til «kodeskjema». Videre ble meningsinnholdet kondensert i hver kategori i alle intervjuene. Deretter satt vi sammen meningsinnholdet fra alle intervjuene for hver kategori, for på den måten å kunne oppsummere meningsinnholdet i hver kategori (på tvers av intervjuene). I denne oppsummeringen så vi etter mønstre i informantenes erfaringer innenfor den samme kategori, og både konsensus-og minoritetsoppfattinger ble løftet fram (Kvale et al., 2009; Malterud, 2003). Denne prosessen førte til endring av navn på kategorier igjen basert på sammensmeltning av kategorier med sammenfallende mening. Vi presenter dette som resultatene av studien (kategorier på tvers av intervju). Til slutt tolket vi fram tema på tvers av kategoriene (tema på tvers av intervju og kategorier). Disse temaene er det vi anser som suksess kriterier og som vi løfter fram og diskuterer i rapportens siste kapittel. Studien er meldt inn hos og godkjent ved NSD. personopplysninger er dette en tilstrekkelig godkjenning for denne studien. Det har vært diskutert hvor spesifikt man kan spørre om detaljer rundt en bestemt deltager i studien, og det ble anbefalt å spør etter erfaringer mer åpent, slik at svaret kan romme erfaringer med flere deltagere. Videre ble det i dialog med NSD bestemt at man kun kan intervjue på arbeidsplasser som har hatt minst tre deltagere i arbeidspraksis, for å sikre anonymitet. Det ble innhentet informert samtykke fra samtlige informanter. De fikk informasjon om studien skriftlig på e-post, før vi hadde en samtale per telefon om hva deltagelse innebar i forbindelse med avtale om tidspunkt for intervju. I tillegg informerte vi muntlig og innhentet signatur på samtykkeerklæringen ved starten av intervjuet. Vi gjorde det klart av data og formidling av data skulle anonymiseres, og at det ikke ville være mulig å gjenkjenne verken arbeidssted, informanten/lederen eller personene som har vært i arbeidspraksis. Det ble informert om lydopptak, at det er mulig å trekke seg når som helst fra studien, og hvordan resultatene skulle brukes. I denne studien var målet å få fram lederes erfaringer med å ha unge voksne med psykiske helseplager i arbeidspraksis. Det som imidlertid ble klart under intervjuene var at lederne ikke skilte klart på om deltagerne de snakket om i intervjuet hadde psykiske eller fysiske helseplager. Dette gjør at mange av uttalelsene vi bygger på ikke alltid spesifikt knytter an til mennesker med psykiske helseplager men kan også gjelde mer generelt for deltagere i arbeidspraksis. Vi har utelatt der hvor informantene eksplisitt snakker om deltagere med fysiske plager og konsekvenser av dette. Der hvor informantene snakker om mennesker med psykiske helseplager i særdeleshet har vi understreket dette. Under intervjuene kom det også fram at lederen vi snakket med ikke bare hadde erfaring med å få deltagere direkte fra NAV kontor. De hadde også erfaring med deltagere fra kriminalomsorgen, arbeidsmarkedsbedrifter (SMI, Envivo med mer) eller også fra helsevesenet (jfr. vårt inklusjonskriterium om at lederne skulle ha erfaring fra rekrutering av deltagere via ordinært NAV kontor). Lederne selv gjorde ikke noe skille på hvor deltageren kom ifra da vi snakket med dem, de sa ofte bare «NAV». samarbeidet med saksbehandler fra NAV kontor annerledes enn om samarbeidet var med andre instanser. Vi var også opptatt av om helsevesenet ble trukket inn som en fjerde part i tre parts samarbeidet – NAV, arbeidsplass og deltager (det skriver vi om under overskriften «Samarbeid med helsevesenet»). Vi skriver alle ledere som «han» og NAV kontakt som «hun». Den enkelte informant har fått et nummer det refereres til i parentes når informanten siteres. Vi har nedtonet presentasjonen av uttalelser fra to informanter som arbeider i bedrifter som likner nav, fordi praksisperiodene der ikke kunne sies å være ordinære ettersom bedriften hadde en særlig kompetanse. Disse to informantene har imidlertid bidratt til å gi en god forståelse av intensjonene for ordningen om praksisplass. Før vi presenterer analysen av data vil vi vise tre små fortellinger hentet fra tre forskjellige intervju. Disse tre fortellingene griper mye av det vi i den videre presentasjonen vil gå mer i detalj om. Vi får høre om et stort personlig engasjement fra ledere som har deltagere med store utfordringer. Historiene sier noe om det viktige arbeidet lederne gjør, og ut fra historiene kan vi blant annet spørre som vi også gjør i denne studien: Hva slags kunnskap trenger ledere? Hva betyr åpenhet for å kunne hjelpe? Vi har en person her som uttalte at hadde det ikke vært for meg så hadde han ikke vært i livet i dag. Det er tøffe ord. Det forteller at vi har gjort noe riktig. Han hadde kjempeproblemer, han følte seg forfulgt, sett på feil måte. Han var kasteball i NAV systemet veldig lenge før han fikk muligheten til å komme seg ut. Da tok NAV kontakt med meg, så havnet jeg på et informasjonsmøte. utfordringene hans så har jeg jo mye større forutsetning for å kunne trekke han til side og snakke litt og spør litt. Og da blir han også hørt og sett, og det betyr mye. Han betyr noe. Det koker ned til at de må bety noe. Så det er svært sjelden at jeg stenger av telefonen, for de skal kunne nå meg. Min arbeidstid den er fra kl. 06.00 til jeg legger meg. Er det veldig alvorlig så tar jeg det med meg hjem. For jeg bryr meg om menneskene. Men samtidig er det veldig ensomt her på toppen. Og da er det jeg er glad at jeg har NAV som jeg kan snakke med. Jeg ringer til mennesker jeg kjenner for jeg vil også bli sett. Helsevesenet kunne hatt en "dør" for oss som arbeidsgivere til enhver tid, en vakttjeneste, sånn at «nå har jeg en som… og jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre.. eller om han kommer på jobb i morgen» osv.. En sånn litt åpen dør, ikke sånn det er i dag, stengt dør, vent et halvt år før du kommer inn. Og de (helsetjenesten) må gjerne ut på arbeidsplassene og informere og se litt. Jeg har hatt en som var her to ganger i uken, han kom bare noen dager, og plutselig så kom han ikke mer. Så traff jeg han en kveld på vei hjem fra jobb. Da var han på vei hit. Når han så meg ble han helt fortvilet for han hadde håpet jeg hadde gått hjem. Han ville helst ikke snakke med meg for han var så flau. Så sier jeg at du trenger ikke være flau for meg. «Når du ikke kommer på jobb, da antar vi at du har hatt et tilbakefall eller noe. problem om du ikke er der. Ikke vær flau over det, ikke føl at du har gjort noe galt. Vi er jo her nettopp for å hjelpe deg til å komme tilbake til arbeid.» Og da takket han og det var ikke måte på hvor positivt han sa det var at vi tok det på den måten. Vi hadde veldig lyst til å hjelpe han tilbake til arbeidslivet, men klarte det dessverre ikke. arbeidstrening på samme måte som vanlige ansatte. Vi tar selvsagt hensyn til de utfordringene de har enten det er fysisk eller psykisk og forsøker å gi konstruktive tilbakemeldinger på hva vi er fornøyd med, hva vi synes de kan forbedre og bør jobbe med. I noen tilfeller der de ikke klarer dette må vi avslutte, i noen tilfeller får de forlenget og i noen tilfeller får de fast jobb når perioden er over fordi de har tilpasset seg så godt og gjør en god jobb. Men vi kan ikke være altfor snille, da gjør vi både de det gjelder og oss selv en bjørnetjeneste, altså vi må stille krav til de som om de ikke er syke når perioden er ferdig for å si det sånn. Det var en som kom til oss uten å ha nakke, det betyr at han ikke turte å se mennesker i øynene, veldig nedtrykket i forhold til tidligere arbeidsplasser og sånn. Jeg tror det gikk to eller tre uker, også var han oppreist denne personen, og smilte, han følte seg integrert i dette samfunnet her hos oss. Men jeg må si det at, vi visste hva vi fikk den gangen, og vi ble enige på bedriften at vi skulle ta imot han og prøve å løfte han opp. Jeg ble litt kjent med bakgrunnen til denne personen, og fikk medfølelse med en gang, også tok jeg opp da på et møte, et ledermøte, også sier jeg «du, jeg har lyst til å ta inn en person som er sånn og sånn, dere kan få hilse på han og sånn», og vi var enige da om at dette her, han gir vi en sjanse. Vi ba også om tettere oppfølging fra NAV. Så det var litt spesielt da, men det gikk veldig fint og den personen jobber hos oss den dag i dag. Det er sikkert 5-6 år siden. Han jobber nå 100 prosent, jeg tror han får 50 prosent fra NAV og 50 prosent i fra oss. Så det er et godt eksempel på at det nytter å gi folk sjanser. I det videre vil vi presentere analysen av dataene i rammen av prosessen i en arbeidspraksisperiode. Vi deler prosessen i «Oppstart», «Gjennomføring» og «Avslutning». Hvordan hadde det seg at arbeidsplassen hadde begynt å ta imot deltakere til arbeidspraksis fra NAV? I noen tilfeller kom initiativet fra arbeidsplassen selv, mens i andre tilfeller kom det fra NAV. I tilfeller hvor det første initiativet kom fra arbeidsplassen kunne det ha med at arbeidsleder av personlige grunner kjente til denne ordningen, eller arbeidsplassen hadde rekrutteringsproblemer: «og vi har da tatt kontakt med NAV, og bedt om bistand i forhold til folk som de følte kunne passe inn i vår bedrift».(6) Oftest oppstod imidlertid kontakten andre veien: «Ja det startet vel med at jeg fikk et spørsmål fra NAV. absolutt ikke ville ha. Så prøvde jeg å forklare dem at fordelen med arbeidspraksis er at dette er folk som trenger hjelp til å komme inn i eller tilbake til arbeid.» (15). En av informantene påpeker at det er arbeidsleders ansvar å si ja eller nei til et slikt samarbeid. Han sier: «Det er jo leder som avgjør om en skal utsette organisasjonen for den type belastning, og som ser potensialet eller utfordringen i det.» (1) Når kontakten mellom NAV og arbeidsplass så var opprettet, kunne initiativ til nye deltagere igjen komme både fra arbeidsplass og fra NAV. Det vanligste synes imidlertid igjen å være at NAV tar kontakt: «NAV tar kontakt med oss når de har kandidater. De ser jo om vi har andre kandidater inne, og om vi allerede har en spør de om vi er villige til å ta en til» (5). Det blir understreket at antallet personer på arbeidstrening begrenser inntak av nye. En sier: «Jeg vil ikke ha for mange fordi vi har allerede mange av de fast ansatte på opplæring så vi må ikke utfordre skjebnen. Om det er noen med psykiske helseproblemer vi tror vi kan hjelpe så er det nok med en av gangen.» (15) En annen legger vekt på at lederen ikke må si ja hvis ikke de ansatte er «innstilte på å ta imot, veilede og hjelpe» (10). En sier at tillitsvalgte er opptatt av at personen i praksis ikke skal ta oppgavene fra andre ansatte. Alle informantene understreker betydningen av å treffe den mulige deltageren sammen med saksbehandler fra NAV før det inngås kontrakt. En av arbeidslederne forteller: «Vi kaller inn til et intervju, presenterer bedriften, tar en runde rundt på huset, og viser litt av arbeidsoppgavene som de kan bli tiltenkt. Og så får kandidaten si om de syns dette var interessant, eller ikke. Veldig ofte så sier de at det er interessant, og vi starter en prosess» (6). Noe av det første de da gjør er å: «… avklare hvordan arbeidsforholdet skal være, hvor mange timer pr dag, hvor mange dager i uken» (3). En beskriver at det er to ting som er viktige å få avklart helt i starten: «Det som er viktig er at vi vet hva som skal være målet med denne praksisplassen, hva er hensikten med at de skal være her. Og at vi får mest mulig informasjon om hvilke forutsetninger de har før de kommer; har de vært borti dette? Har de arbeidet med noe av dette før?». (10). En annen legger til: «Også tenker jeg av og til at den som skal komme på arbeidspraksis og NAV veileder har litt forskjellige målsetninger, da er det viktig for meg å høre begge deler.» (1) På dette tidlige stadiet i prosessen framhever alle informantene at de i tre parts fellesskap blir enige om en plan. En av arbeidslederne sier: «Det er viktig å få et realistisk bilde av situasjonen til de som trenger arbeidstrening.» (15) Det er nettopp dette mange av lederne understreker som utfordrende. En av arbeidslederne sier: «Det er mange utfordringer, som ikke vi kan gjennomlyse før de begynner. Det vil si at de må gå seg til, og vi dømmer jo aldri noen før de får bevist noe selv.» (6) Denne samme informanten legger til: «og vi tar aldri inn folk som vi vet at vi ikke kan hjelpe». (6). En annen sier: «Alt går på magefølelsen når man møter de personene der og da (…) Så, det er en del som har fått nei, men det er også noen som har fått prøvd seg og det har stort sett gått bra.» (8) må være gjensidig blir også uttrykt av en informant som sier: «Jeg skal kun ha folk som vi begge tror på kan ha nytte av denne plassen».(1). Ikke bare trenger leder et realistisk bilde av deltager, men deltager trenger et realistisk bilde av arbeidsplassen. Lederne understreker at NAV har et ansvar for å kjenne arbeidsplassen godt og tilby rett sted til rett person. En leder sier: «på meg så virker det som NAV sitter med skjevt inntrykk av hvordan det er å jobbe på en SFO, hvor tøft det kan være å jobbe med unger. Det virker som om de tror at det er en lett jobb». (3) En annen sier: «Det negative oppi det hele er at når de får en saksbehandler, et jobbtreningskurs eller noe, så er det ikke virkeligheten de møter. De møter det som de store arbeidsgiverne med tversoversløyfe vil ha. De får ikke vite at om du biter negler så får du ikke jobb i en delikatessebutikk, alle de småtingene som vi faktisk må tenke på» (13). En sier: «Hvis vi ikke gjør en type forarbeid, spesielt saksbehandleren.. og hvis ikke vi har kartlagt hva vi kan tilby, og bare sier ja uten å ha noe å tilby, da er det jo veldig bortkastet»(4). Han eksemplifiserer dette med å si at for en som ønsker at å kjøre truck, nytter det ikke å tilby en arbeidsplass som ikke har behov for truckkjøring. En annen sier: «Det er gjerne den største utfordringen, at de (deltagerne) er voldsomt interessert i å ha utfordrende jobber» (11). En leder utdyper de viktige avklaringene som må gjøres på denne måte: «Det er veldig viktig å ha en ærlig og god dialog i forkant med de som har personer de vil ha i arbeidslivet, at vi får et rett inntrykk av hva det er som er utfordringen og hva de trenger av tilrettelegging. Det er et problem at saksbehandler gjerne ikke har samme inntrykk eller vurdering av vedkommende som oss. De håper gjerne de skal selge de bedre inn hvis de gjør problemet mindre. utgangspunkt. Det er en utfordring fra det offentlige på og vær ærlige og tydelige og ikke for positive i forhold til hvilke utfordringer det er. Det er viktig å få et realistisk bilde av situasjonen til de som trenger arbeidstrening» (15). Alle informantene sier at den viktigste suksessfaktoren for at arbeidspraksisen skal fungere er at deltageren er motivert og engasjement for jobben. Det dreier seg om at deltagerne ikke må være presset til jobben av NAV eller andre, og at de må få best mulig kjennskap til jobben slik at de har grunnlag for å kunne si at det er dette de selv vil. Informantene utrykker det for eksempel på denne måten: «De må ville selv. Saksbehandleren må ikke fortelle en person hva han eller hun vil komme til å like. Vi må ikke tre det ned over hodet på dem» (5) En annen sier det slik: «Det er viktig å forklare deltager at når du skal tilbake i arbeidslivet igjen så er det viktig å vise at du vil. De burde bli fortalt at når du begynner på en ny arbeidsplass så begynner du lavest og så må du bygge deg opp kompetanse og vise interesse og stå på vilje for å komme videre i systemet».(15) En annen sier: «Det må vises at de virkelig vil være her og at de liker jobben sin og at de viser at de har en arbeidsmoral, at de ikke er her bare fordi de er nødt».(8) Ut fra data synes det således klart at i prosessen med inntak av deltagere er det å skape et realistisk bilde av så vel deltager som av arbeidsplass svært viktig. «… jo bedre en får gjort det (grunnarbeidet), jo større sjans er det for å lykkes». (4) Et realistisk bilde av deltager er imidlertid knyttet til åpenhet og kunnskap om problemer og det er neste tema. En informant sier: «Psykiske lidelser er det absolutt vanskeligste å arbeide med. For det første kan du ikke se at folk er syke. Så er det også fortsatt forbundet med skam. Og på grunn av at det er forbundet med skam så er det også forbundet med at det er vanskelig å være åpen om sånt. Men jeg tror at jo åpnere du greier å være om det du sliter med, jo lettere er det å få hjelp, og jo lettere er det å få aksept for at du ikke fungerer 100 % for eksempel. Det kommer jo an på hvilke typer psykiske lidelser det er og. Men om en får nok informasjon så tror jeg de aller fleste kan akseptere det uten noe stort problem» (15). En annen leder sier tvert imot at siden psykiske helseproblemer er mer usynlige og «at personen egentlig ser frisk ut, så ser vi ikke noen grunn til å fortelle andre om det». (5). På denne måten uttrykker disse to informantene to syn som begge gjør seg gjeldene i datamaterialet. Noen ledere ønsker å vite mer om deltagernes problemer og tror på stor grad av åpenhet, mens andre mener de ikke trenger å vite så mye og at åpenhet ikke alltid er av det gode. De fleste lederne forteller imidlertid den samme erfaringen, nemlig at de får lite informasjon om deltager ved oppstart. En sier: «Når det gjelder psykiske forhold må vi i tilfelle spørre selv» (5). Dette fungerer godt for den gruppen ledere som mener at de ikke trenger så mye informasjon. «Jeg får bare beskjed om at her har det vært noe psykisk sykdom i bilde. Jeg trenger ikke vite hva det går i. Nei, altså så lenge NAV går god for det, og har kontroll på det så er ikke det noe jeg trenger å vite noe mer om» (3). Grunnen til at lederne ikke vil vite så mye ser ut til å henge sammen med en holdning og et ønske om at deltageren skal få «en ny start» med «blanke ark» hvor de ikke skal være «forhåndsdømt på bakgrunn av diagnose». Hva som skal sies og hvem som skal si det er opp til deltageren selv å bestemme. Men når lederne blir bedt om å reflektere rundt dette med hva de trenger å vite om deltager kommer det likevel fram at mer informasjon kanskje ville hjulpet. Det kom for eksempel fram på denne måten: «Jeg hadde vel gjerne likt å vite litt mer. Ikke av forvitenskap, men fordi at det er lettere å møte de da. Jeg vet jo ingenting om den plassen han bodde, jeg bare vet at det er noe institusjonsgreier. Men det var taushetsbelagt og da ville ikke jeg spør så mye(…)Da kunne jeg tatt tak i det på en litt annen måte om jeg hadde visst litt mer. Jeg synes ikke det var greit å ikke vite noe ting. Jeg visste jo ikke hva jeg kunne si til han. Jeg vet jo ikke om han ville vi skulle vite heller» (14). Og en leder utdyper dette slik: «Det er liksom veldig dumt å holde det skjult, for det avdekker seg selv etter en liten stund. Og i stedet for at det blir en suksesshistorie så blir det bare motsatt. Og det er i hvert fall det siste de folkene trenger, det er det motsatte» (4). Andre er mer tydelige og tør å spørre deltagen mer rett ut: «Jeg starter ofte med å spørre «drikker du?» «bruker du stoff» «har du sittet i fengsel»? De tingene der er noe av det viktigste. Så spør jeg om de er gift, altså de personlige tingene der er litt viktige ikke nødvendig å vite det, men det sier noe om det totale nettverket, så spør jeg om de har mye venner. Da sjekker jeg facebook. Men om de har sånn som han ene som har sosialangst, han kunne ikke komme på noen møter, det var for mye folk. Da må jeg vite det. Ikke at han har sosialangst, men at han ikke trives i store forsamlinger. Det er den informasjonen som er viktig. Hvis det er en som blir sint av en eller annen grunn så vil jeg vite det. Det er viktig at jeg kan forsvare det for de andre. Men selve diagnosen trenger jeg ikke vite. Men jeg vil vite hvor skoen trykker. Om de kommer til meg og sier de er schizofrene, jeg kan ikke gjøre noe med det jeg. Ingenting. Men jeg kan gjerne gi han en bedre hverdag om jeg vet at han har trøbbel med det og det. Så det å fortelle om seg selv og være åpen og ærlig (er viktig). Trenger ikke fortelle meg alt, fortell meg det du føler jeg trenger å vite, så skal jeg grave litt mellom for å hente resten» (13) En annen leder er også klar på at han vil vite mer: «Det er ikke alltid jeg vet hvorfor de trenger en gradvis tilnærming til arbeidslivet. Da forteller jeg vedkommende i starten at det er nok en fordel om vedkommende kan fortelle meg, ikke nødvendigvis hvilken sykdom de har hatt, men hvilke symptomer de får og hvorfor de har vanskeligheter med å komme seg tilbake igjen, slik at vi kan ta hensyn til det når vi skal forsøke å gi de oppgaver. Hva er det vedkommende sliter med. Og som jeg sa til en at om jeg hadde fått diagnosen så skjønner jeg den ikke likevel. Så jeg trenger ikke vite hva sykdommen heter, men jeg må vite hvilke oppgaver du ikke kan gjøre. Hvis de plutselig har en plage som ingen av oss vet om, da kan det jo bli et problem for å si det sånn» (15). Det inngås kontrakt mellom deltager/NAV og arbeidsplass. Tre måneder, som mange av disse kontraktene var, mener flere er for kort periode. En sa det slik: «hvis det er bare en måneds kontrakter da går den som har arbeidspraksis fra dag én og lurer på liksom, hva skjer etter den måneden. (5) En annen sa. «En rusmisbruker eller en som har psykiatri, de har jo ikke selvtillit i det hele tatt og de er så dårlig fungerende at de trenger tid.» (12) En tredje sa: «Vi har et kjempestort datasystem som tar lang tid å sette seg inn i. Så de fleste bruker minimum et halvt år før de er up and running, for fullt. Det å være i praksis i 2-3 måneder, det er nesten ingen poeng. Så det er noe av det første vi gir beskjed om at skal de være i praksis hos oss så bør de se for seg en litt lengre periode. Det er jo først når man har blitt trygg på det man gjør at man ser om man liker det eller ikke. Og det er jo da man begynner å gjøre den gode innsatsen og får vist seg frem litt» (14). Noen informanter framhever det gode med deltagere fra verna bedrifter eller kriminalomsorg i så måte. Her opererer de med kontrakter på minst ½ år og mange ganger 1 år, og ennå lenger. Dette synes flere informanter fungerer bra. En sier at de må være der minst et år, og at: «Han ene hadde jeg jo i 7år, nesten» (7), i det som var en avtale om arbeidspraksis. Informantene fremhever betydningen av å kunne tilby deltagerne oppgaver med ulik vanskelighetsgrad. En informant fra dagligvarebutikk forklarer: «Vi starter gjerne helt på scratch. De starter med å rydde papp i hyller, snu hver og en hermetikkboks så den står rett vei, og lage butikken fin (…) Og sånn utvikler oppgavene seg hele tiden.» (5) Informant fra en produksjonsbedrift sier på liknende måte: «Veien for mange mennesker går til mens de går. Og sånn er det her hos oss og. De begynner på det stadiet som de selv føler at de klarer å yte. Vi prøver forsiktig å påføre dem litt mer og mer stress, deadline, altså den type. Det går fra den enkleste arbeidsoppgaven for eksempel å legge sammen tre og tre papirer. Vi har veldig mange oppgaver som de kan starte på, og så bygge seg videre på.» (6) En annen sier noe liknende om sin arbeidsplass: «En står jo ganske fritt her, hvis en er villig til å gjøre litt forskjellig så kan en godt påvirke sin egen arbeidsdag også.» (9) Det kan synes som det nettopp er arbeidsplasser som ikke har mulighet for en slik differensiering og oppdeling av arbeidsoppgaver som får problemer. På for eksempel en arbeidsplass som SFO, er det «mange forskjellige oppgaver» (3), men samtidig vil arbeid med barn mellom 6 og 10 år («noen ganger over 70 unger på en gang») føre til «veldig mye lyd og veldig mye hyling.» (3). I en slik situasjon kan det være vanskelig å finne tilpassede oppgaver for deltager. Eller når arbeidsplassen er resepsjonen i et hotell. Utfordringen er at: «… alle må kunne alt om det som har med resepsjonen å gjøre» (8). Informantene forteller at de ofte må pushe litt på deltager for å få han eller henne videre: «En må faktisk av og til si at vet du hva, nå er det faktisk på tide å øke, du må øke til to dager eller tre dager, alt etter som…». (4). En annen sier at: «veldig ofte så ønsker de ikke å gjøre så mye mer på nåværende tidspunkt, men vi forteller dem vi ønsker deg videre og da forstår han at han har gjort noe bedre enn det som han selv tror. Så bygger vi litt opp selvtilliten.» (6). Men det kan også være slik at leder ikke utfordrer tidlig nok på nye oppgaver, fordi den som følger i det daglige opplever det som tungt å gi opplæring og måtte forklare ting hele tiden. «Det letteste er jo å sette de til det de kan, og det er jo der vi må følge opp hele tiden» (7). Informantene forteller om betydningen av motivasjonsarbeid og kontakt med deltagerne underveis. En av arbeidslederne sier: «så jeg kjenner dem jo, jeg vet jo navnet på familiemedlemmene deres og hva de gjør på fritida og, vi har en veldig tett dialog, så, og de kan komme til meg med alt, både personlige problemer og i forbindelse med jobb.» (8) En annen sier: «Når det er kriser da tar vi tak i krisen med en gang, for det kommer hele tida, at de sliter og kommer med utbrudd og sånn, så tar vi de til samtale og prøver å motivere de og roe de videre, tar tak i de vanskelige tingene.» (12) med åpenhet om problemene aktualiseres. Åpenhet kommer etterhvert som tilliten bygges opp, hevder en: «Som regel vil jeg nokså fort forstå at det er ting. Så vil vi gjerne i løpet av kort tid snakke litt om det i hvert fall. Men de må jo stole på deg da vet du. Det er jo viktig at folk stoler på den de skal snakke med. Og at ikke ting blir spredt ut» (11). Og igjen hører vi at noen likevel ikke vil vite for mye: «Vi prøver å ikke spørre for mye i og med at det er egentlig ikke vår business å vite. ansatte som også har sine ting, sant, vi vet jo ikke alt som foregår i de ansattes liv. Det er ikke alt man trenger å vite (…) Vi sier ingenting til dem (kollegaene), så det blir opp til deltageren selv å fortelle. Som regel så kommer de så tett inn på kollegaene sine ganske fort, så de forteller ting selv. hadde det vært nødvendig for oss at de andre hadde visste det, så hadde vi bedt om lov til å si det før de hadde startet praksisen» (8). Men flere nevner at det kan være lurt å være åpen med kollegaer for å få mer støtte: sammenhenger, så begynner de å lure. Alle som jobber her vet hvem som er på arbeidstrening. Det er jeg åpen og ærlig med alle om: Nå har vi tatt inn en på arbeidstrening, ta godt imot vedkommende og forsøk å gi han en best mulig start her.» (15). En annen leder beskriver i tråd med dette et eksempel på at mangel på åpenhet ble vanskelig i et tilfelle der deltageren var påfallende medisinert. Lederen mente dette skapte usikkerhet og mange spørsmål hos kollegaer. En annen leder beskriver hvor nær kontakten er mellom ham selv og deltager, når han sier han «driver litt sånn oppdragelse. Det blir jo litt som om det er mine gutter dette sant.» (14) Han sier for eksempel at han kan konkret oppfordre en deltager til å vaske seg, om det er nødvendig. Men det kommer også fram at relasjonen kan bli for tett, og en informant forteller om å finne grensen for involvering som arbeidsleder: «.. det er litt det å skille min jobb og en psykolog sin jobb. For at ikke jeg krysser den grensen. Det er det faktisk nyttig å være tydelig på, at enkelte ting skal ikke jeg vite, jeg skal ikke vite alt. For det er fort gjort at man går i den fella at man involverer seg for mye, og da er du ikke i stand til å ta vare på de på en skikkelig måte, tror jeg.»(4). Det vises til mange positive erfaringer med å ta imot deltagere i arbeidspraksis i forhold til kollegaene på arbeidsplassen. Stort sett er «… de veldig åpne for å ha folk i praksis» (8), og de blir sett på som en vanlig kollega. Etter hvert som deltageren blir kjent blir det lettere både med oppgavene og det sosiale på arbeidsplassen og en sier: «Utfordringene blir glemt etter hvert. De bare ligger der. Det tas ikke så mye hensyn. Det blir forventet noe. De blir behandlet likt med de andre.» (13) og en sier videre: «Det er liksom helt utrolig at vi klarte å få dette til å fungere i sammen (...). Disse gamle karene var ikke nådige når det gjaldt folk som sluntret unna» (11). Et godt arbeidsmiljø vektlegges også av flere som en suksessfaktor for å lykkes med arbeidspraksis. En sier: «Også har det det med veldig godt miljø hos oss, at de blir fort integrert i miljøet. alltid så farlig hva de gjør, bare vi har det kjekt der vi er. De blir gode kompiser fort. Noen inviterer de for eksempel med på kino en kveld eller et eller annet, selv om vi ikke pålegger noen å gjøre det.» (6) En annen får fram betydningen av gode relasjoner på denne måten: «Om de etablerer en veldig god kontakt med deltageren, og føler godhet for den personen er det lettere» (14). forholdet mellom deltager og den ansatte som har den daglige kontakten: «hvis du får til en god kjemi mellom den som er utplassert og den veileder-ansatte så er det en sånn suksessfaktor. Hvis det er en åpenhet mellom de to, de kan si til hverandre; i dag er jeg ikke så god i form, i dag sliter jeg med det og det. Hvis de kan få den dialogen, så er det også en suksessfaktor» (10). Likeverd trekkes fram som en viktig verdi. Han sier videre: «.. og at veilederen er tydelig, det også hjelper. Hvis det blir sånn ullent og veileder sier lite og gir lite tilbakemeldinger så blir den andre usikker. At de er tydelige, åpne og klare i budskapet sitt til den de skal veilede, det er en suksessfaktor».(10) Den samme leder mener også at når den som er i praksis har psykiske problemstillinger, så blir det ekstra viktig å følge tett opp i starten: «... det er veldig avgjørende at vi spør tidlig hvordan det går. Og på en måte gir tilbakemelding og er interessert i å høre: Hvordan går det? Fungerer det greit? Hvordan har du det? Du kan ikke gå fjorten dager uten at noen henvender seg, det går ikke» (10). Det er flere som beskriver hvordan deltageren får en fast person å forholde seg til. En av informantene forklarer hva ansvaret for deltageren dreier seg om: «Så da er det en av de (på teamet) som tar seg av henne, på en måte, og hjelper henne i gang (…) det er noen i personalet som er i 100 prosent stilling som får mest oppfølging av dem, og da blir de satt på litt etter litt større oppgaver». (10). På en av arbeidsplassene har de fadderordning. Arbeidslederen mener ordningen er utviklende for fadderen også: «fadderen blir mer bevisst på hvorfor hun gjør ting og konsekvensene hvis det ikke blir gjort, også blir de jo veldig gode venner» (8). Informantene snakker om betydningen av å behandle den enkelte individuelt samtidig behøver ikke dette bety at arbeidslederen mener han vil gi særbehandling. En sa:« Hvert enkelt menneske blir fulgt opp så langt jeg kan, men vi har ikke noe sånn særbehandling». (13) En annen sier: «Skal jeg ha folk i arbeid så må de i hvert fall kunne passe på seg selv, til en viss grad. Jeg kan ikke springe etter dem.» (3). En annen sier: «Jeg forlanger at de skal komme på tiden på jobben, de skal gå når de er ferdige, de skal ha krav på sin pause, de skal komme skikkelige, de skal gi beskjed hvis de er syke. De får de samme kravene som alle andre, og fungerer det så fungerer det» (7). Ennå en annen leder snakker om å stille krav. Han forteller om en litt "masete" deltager de andre ble litt lei av: «men han er en god gutt og jeg har veldig lyst til å ansette han fast i bedriften. Og da må vi prøve å oppdra han slik at han ikke blir en de ikke vil ha med (…) Det offentlige hjelpeapparatet er litt sånn "stakkar, stakkar vi må pakke de inn". Men de trenger ikke pakkes inn i mange lag med bomull (…) vi har omsorg men vi stiller krav» (14). annen sier: «Det er ikke mer utfordringer med de som kommer i arbeidspraksis enn andre medarbeidere. Nei, det er helt likt. Føler jeg. Alle har sine ting» (8). På den andre siden sier en annen: «Jeg er opptatt av at hver enkelt må eie sitt problem. Erkjenne at de faktisk har et problem, da kommer du langt (…) Disse her som mister jobben sin enten av fysiske eller psykiske årsaker, de er så langt nede at de trenger ikke et sånt menneske som sier «å ja, du greide ikke mer» (13). Lederen tror deltageren trenger mennesker som bryr seg, som tør å komme nær. En annen sier at «… vi har jo samarbeid med flere, og jeg vet jo at de som kommer her er ulike og må tilpasse arbeidsoppgavene til hver enkelt uansett» (9). Det fremstår noe uklart hva lederne egentlig mener; Mener de som denne informanten sier i klartekst: «Vi må nok være litt rausere med de som er på arbeidspraksis» (1) eller mener de som denne informanten sier: «De blir behandlet som en vanlig ansatt, rett og slett. Og blir stilt de samme kravene» (8). Det synes som denne noe motsetningsfulle måten å snakke om å behandle alle likt eller gi særbehandling peker mot en ambivalens i lederens holdninger til dette. Er deltageren som alle andre, eller har de særlige behov og skal behandles deretter? En av informantene sa noe som kanskje klargjør hva de egentlig mener: «Så forsøker vi så godt vi kan å behandle de som trenger tilrettelegging og arbeidstrening på samme måte som vanlige ansatte. Jeg forsøker å følge de opp på samme måte, og stille krav på samme måte, ut fra forutsetningene de har».(15) Det kan synes som lederne mener at de må sette krav til deltagerne – ofte uttrykt som at de ikke vil dem særbehandling – men de vil samtidig behandle deltagerne individuelt – uttrykt som et ønske om å vise omsorg og tilrettelegge oppgaver. Lederne erfarer at det å ha deltagere i arbeidspraksis nettopp lærer dem noe om at folk er forskjellige, og skal respekteres for det. En leder sier: «Etterpå kom folk sånn «han der han er litt merkelig men han er ikke så dum heller, han har jo greie på ting». Så det at folk ser at folk er forskjellige, det synes jeg er bra. Det som har gjort at det har gått bra er at vi har hatt toleranse for at vi er forskjellige» (11). Lederne møter deltagere med store utfordringer og som en leder sier: «Du lærer å takle disse problemstillingene. Du klarer jo ikke takle alt, men du må lære å legge noe fra deg når du går fra jobb.» (11) Likevel må han være forberedt på telefoner når han kommer hjem sier han: «I de verste periodene var det sånn at jeg stengte av telefonen gjerne sånn på lørdagen fra kl. 16-18 så fikk jeg fred og ro til å se fotball». Lederen gir eksempel på utfordringer han står overfor: «Vi hadde jo en som vi brukte mye tid på som helt klart hadde store problemer. Snakket mye med han, men han hadde mange andre problemer som jeg aldri fikk greie på. Vi la planer for framtiden. Alt så bare bra ut når jeg gikk fra han. Neste dag fikk jeg beskjed fra lensmannskontoret om at han hadde tatt livet av seg og det var jo en voldsom smell. Du tenker hva har jeg gjort feil? Du vil alltid lure på - hva skulle du ha gjort? (..). helst ikke vil høre, du får se ting du helst ikke vil se, men det er jo en del av livet da. Det er utrolig hvor mye faenskap det er altså» (11). Der hvor arbeidsplassen er en helseinstitusjon ser det ut til at det allerede etablerte systemet for støtte blir tatt i bruk når det er utfordringer; som muligheten for å snakke med en psykiatrisk sykepleier i HMS teamet, eller man bruker en annen fagperson som kjenner til situasjonen for å ta opp vanskelige ting. Men det er stor forskjell på hvordan lederne ellers opplever å få støtte, noen sier at de har støtte fra ledelsen og andre på arbeidsplassen. Det var interessant at lederne i utgangspunktet ikke selv ga uttrykk for å savne støtte. Men når vi spurte om muligheten de hadde for støtte var det som om noen fikk den ideen der og da: Hør for eksempel hva en leder sa: «Du får jo innblikk i mange sine liv, og det kan jo være mange tøffe saker, hvem kan du bruke når du føler at det blir. nei, Jeg har ingen som jeg kan sparre det med, nei, kunne vært greit gjerne og hatt det av og til. Ja. Når du nevner det, så er det et savn gjerne av og til. Jeg snakker jo litt med NAV og litt sånn, men det blir ikke sånn. Nei, det blir det ikke..» (6). En annen leder sier han ikke har noen støtte underveis i prosessen med deltageren: «Ikke gjennom bedriften, nei, der står jeg helt alene. Og det er klart, altså, en har jo saksbehandleren til den personen, men det er jo ikke den type, likevel så er det ikke den avlessingen som en kanskje kunne trengt. For i enkelte situasjoner så, så…(begynner å snakke om noe annet)» (4). Men samme leder sier senere «… jeg kan jo ikke gå hjem til kona liksom og snakke om alt som har skjedd». Og uttrykker på denne måten at det er et udekket behov for å kunne snakke om opplevelser og vanskelige situasjoner som oppstår i forbindelse med arbeidspraksisen. Den samme informanten sa også: «Jeg nevnte jo et tilfelle her i stad (hvor leder opplevde å involvere seg for mye i en alvorlig psykisk syk deltager), og det er klart det at da hadde nok veiledning vært bra, rett og slett. (…) for alt er jo selvlært, det er jo ikke noe jeg har sittet og lest om, hvordan skal vi behandle den type folk, for å si det sånn. Det er jo bare egen erfaring, det er jo ikke noen slags form for opplæring på dette der.» (4). Samtlige ledere sier at samarbeidet med NAV om arbeidspraksis har fungert og at de har gode erfaringer. Samtidig sier flere at deltageren har kommet til dem og blitt «forlatt» av NAV på arbeidsplassen: «De legger bare kandidaten i våre hender og vær så god, og her må du gjøre en innsats selv hvis du har lyst til å få deg en jobb…» (10). En annen leder mener også at NAV slipper deltageren litt for raskt, at det ville vært nyttig om de hadde mer oppfølging på arbeidsplassen ettersom de kjenner personen bedre enn lederen gjør. Han sier om samarbeidet med NAV: «Jeg kunne tenkt meg at de viste seg litt tydeligere overfor den praksisen som er hos meg. Hatt litt tettere dialog hos meg. For jeg klarer meg jo fint, personlig fint, men av og til så merker jeg at de skulle kommet hit og sjekket de (deltageren) litt og sagt; går det greit her på jobben? Synes du det fungerer?» (7). annen leder sier også han ønsker at NAV er: «… mer inni bildet over lengre tid» (12). En sier at NAV på sin side oppfordrer leder til å ta kontakt når det er noe: «Hvis det ikke fungerer må vi (NAV) få beskjed, og så må vi ha møte» (10). Noen av informantene nevner at det er tettere kontakt med Kriminalomsorgen, Envivo, smi osv. enn kontakten med veilederne fra NAV kontoret. Møtene i trepartssamarbeidet mellom leder på arbeidsplassen, deltager og saksbehandler fra NAV foregår i fellesskap på arbeidsplassen. Noen ledere sier imidlertid at de snakker litt med saksbehandleren på tomannshånd først; «… sånn at vi liksom snakker samme språket» (4). Og denne lederen forteller videre at samtalen danner grunnlag for om de skal motivere deltageren til å for eksempel øke i antall dager. Saksbehandlers og leders enighet er med på å påvirke i hvilken grad de får med seg deltageren på dette. Det nevnes også eksempler på at NAV må hjelpe deltageren til å begrense arbeidsmengden, og en leder beskriver at han legger ansvaret for dette til saksbehandleren: «Det har ikke jeg lagt meg opp i, i og med at jeg ikke kjenner diagnose og sånt, så er det vanskelig for meg å si at nå er han klar for å jobbe mer. Det har de koordinert» (9). Saksbehandleren kommer ut til dem på arbeidsplassen når det er oppfølgingsmøte, men det er som nevnt flere som savner å se saksbehandleren utenom disse møtene som skjer ved forlengelse av avtale eller justeringer av krav og lignende. En leder har imidlertid erfaring med en kontaktperson som var mye i bedriften: «..han hadde oppfølging sikkert i en måned der veilederen eller saksbehandleren var med fysisk. Og så var det nedtrapping, sånn at i starten var han med hver gang hele dager, og så var det liksom halv dag, og så bare en time og så møtte hun opp og hilste: ja, vær så god, her er den (deltageren) kommet. Nå så er hun ikke med i det hele tatt.» (4). En annen leder sier at en oppfølging fra NAV også hadde vært bra i tilfeller der det går godt: «Jeg sa at i begynnelsen skulle de (NAV) fulgt mer opp, men når personen sier det går veldig fint og det fungerer, så er det liksom… hvor mye skal du følge opp? Men av og til tror jeg de trenger en liten ekstra». (7) Samarbeidet rundt arbeidspraksis foregår mellom tre parter; deltager, leder og saksbehandler/konsulent. Som nevnt innledningsvis hadde noen ledere erfaring med at kontaktpersonen som fulgte deltageren var fra helsevesenet eller en arbeidsmarkedsbedrift, men da var ikke saksbehandleren fra NAV kontoret med i samarbeidet samtidig. Kontaktpersonen er den som blir oppfattet å være koordinator for praksisen, uansett om hun kommer fra NAV eller helsevesenet. Å ha en god relasjon til denne kontaktpersonen er viktig for lederne, å vite at de har mulighet for å ta kontakt ved behov er viktig, og at vedkommende er lett å få tak i. En leder sier noe om at han ønsker at kontakten og oppdateringen skal være gjensidig: «At faktisk saksbehandleren kan gi meg en oppdatering på hvordan det ligger an, og på hva er statusen nå. Sånn at vi vet hva som skjer.» (4) Dette blir nevnt i sammenheng med at en deltager har fått en nedtur mens hun var i praksis. Lederen sier at saksbehandleren kunne gått inn og støttet lederen mer i tillegg til deltageren. Samtidig ser lederen at denne dobbeltrollen kanskje kunne blitt vanskelig: «.. på begge sidene, men jeg ser jo, det er ikke alltid lett da.» (4). Noen nevner også at de er IA-bedrift og har hatt nytte av kontaktpersonen sin der. Flere av lederne vi snakker med er ikke de som følger deltageren i det daglige arbeidet, selv om det er de som har kontakten med NAV, og deltar på møtene med deltager i forhold til å legge planer for praksisen. En leder sier at han samarbeider med sjefene for de ulike avdelingene i forhold til hvordan deltageren fungerer i det daglige og sier: «… det er jo ikke jeg som tar alle avgjørelsene, men det er jeg som har dialog med NAV og personen (som er i praksis) når det er et problem. Når ting går bra, i det daglige så tar de (avdelingssjefene) det sosiale og alt det der.» (7). Det er flere av lederne som sier nettopp at deres rolle er viktig når det er problemer eller når det skal stilles nye eller andre krav til den som er i arbeidspraksis. Ulike mål beskrives som sentrale for lederne, de fleste snakker mest om sosialisering inn i arbeidslivets rutiner, andre sier at det: «… handler jo om å finne hva er egentlig yteevne til denne personen her» (4) og gir videre et eksempel «Hvis vi klarer etter en sånn periode som er på et halvt år og si, vet du hva, denne personen har faktisk 40 prosent arbeidsevne, som er glimrende, men de trenger litt lengre tid. Selv om vi ikke kan tilby denne personen en jobb, så har saksbehandleren noe å jobbe videre med, at de faktisk vet litt hva denne personen kan tilby» (4). Lederen kan også se det som sin oppgave å få deltageren videre til en annen plass dersom det viser seg at deres arbeidsplass ikke er den rette, for å utnytte tiden hvis de går på attføringspenger som er tidsavgrenset. Samtidig kan de synes at dette er en vanskelig oppgave å være så tydelig: «For det er nok en fare at en ikke tør være så direkte…» (4). I dette med progresjon for deltager ligger det også forhandlinger mellom leder og NAV på hvem som skal betale for jobben som gjøres, der arbeidsplassen tar større og større del av kostnadene når det er framgang. En sier at økonomisk støtte for å ha personen i arbeidspraksis er viktig for å kunne forsvare at de tilbyr en plass, og mener at det tidsubestemte lønnstilskuddet er brukt for lite. En annen leder snakker også om betydningen av økonomisk sikkerhet. Han sier: «de (lederne) må ha en sikkerhet på at den som kommer inn enten produserer så en tjener penger eller i verste fall går i null. Og hvis det går galt så må det være en garanti for at det ikke blir en økonomisk belastning» (13). En leder sier at byråkratiet rundt slike avtaler kan være tidkrevende: «Det er litt tungt dette med når du skal få penger igjen, den papirmøllen eller hva du skal kalle det… … det er ganske mye papir som skal sendes inn en gang i måneden. Det kunne vært enklere, det var det før. Men ok, sånn er det.» (7). De fleste informantene har aldri hatt noe samarbeid med helsevesenet og de ønsker det i utgangspunktet ikke heller. å se om denne personen kan komme ut i arbeid. Det nav sier også, det er det de prøver å teste ut, om denne personen klarer det» (3). Det kanskje mest interessante er at informantene ikke nevner helsevesenet i det hele tatt før vi bringer tema på bane under intervjuet. Det er som om helsevesenet ikke eksiterer i deres bevissthet. En annen (5) som forteller at han aldri har hatt noe samarbeid med helsevesenet gir et eksempel med en deltager som ikke dukket opp på 14 dager, og som selv ringer og forteller det har vært dødsfall i familien. Lederen eller NAV gjør ingenting i denne situasjonen ennå lederen sier at han ville tatt mer kontakt om dette gjaldt en vanlig ansatt. Dette kan tolkes som et uttrykk for leders usikkerhet og mangel på resurser med tanke på psykiske forhold hos deltager. Han gir uttrykk for at selv om forholdet til NAV er bra så «glipper» (vårt ord) deltagere ut av systemet om de for eksempel som her ikke dukker opp. Denne informanten mener det er en tettere oppfølging når deltager kommer fra Arbeid med bistand. Men han nevner ikke noe ønske om å samarbeide med helsevesenet. Når vi imidlertid begynner å spørre informantene om helsevesenet åpens det opp for en vis entusiasme blant flere, og i alle fall en mindre fastlåst holdning til helsevesenet. Den samme informanten som sier han ikke ønsker kontakt med andre enn NAV fortsetter: «det kunne kanskje hjulpet noe å være i kontakt med helsevesenet, det vet jeg ikke, men det viktigste er vel kanskje at den som er ute i arbeidspraksis har tett oppfølging av helse, hvis den trenger» (3). En annen sier: «I noen tilfeller så skulle vi gjerne ønske det var kontakt. I de fleste tilfellene så fungerer det veldig godt, men i noen tilfeller så kommer det noe gørr som ikke skulle vært der, da skulle vi gjerne hatt helsetjenesten inn i bilde, for vi er ikke kompetente nok til den biten. I disse tilfellene så har vi tatt kontakt med nav og bedt om hjelp» (6). Noen få informanter har hatt et samarbeid med helsevesenet, og særlig en er fornøyd. Han sier: «Jeg synes det har vært voldsomt greit (kontakt med helsevesenet), og når det gjelder legene så har de brukbar kompetanse på dette. Så har vi DPS som vi har hatt kontakt med ved akutte problemstillinger» (11). Denne informanten mener de kanskje kunne brukt bedriftshelsetjenesten mer. Bedriftslegene kjenner både bedrift, leder og ansatte. En annen informant forteller at han hadde opplevd at deltagerens fastlege var med for å støtte deltageren på første møte, en annen forteller at de har en deltager fra et distriktpsykiatrisk senter og at de i den forbindelse hadde telefonkontakt med senteret ca. annenhver uke: «Og hvis jeg sier at i dag var personen for sen på jobb for eksempel, så sier de; «Ja, men det er jo en del av det som han sliter med da», sant. Da får jeg jo vite det, på en måte, at det er en del av den greia» (9). Flere er kritiske til helsevesenet. En sier: «Jeg er mye mer kritisk til helsevesenet enn til NAV faktisk. Helsevesenet er flinke til å reparere skader. Helsevesenet er elendige på å få folk tilbake i arbeid, eller bidra til at folk kommer tilbake i arbeid. Altså ved bare å snakke om det så kommer vi aldri videre» (15). Han påpeker problemet med at helsevesenet ikke tenker nytt: prøve noe nytt» (15). Han er opptatt av at en må se progresjon. En annen informant gir også spark til psykiatrien og spør: «hvorfor får personalet på boligen dem ikke til å trene, han hadde jo ikke en muskel, han orket ingenting. Han ville jo men han klarte det ikke» (14). Denne samme informanten mener: «helsetjenesten syr puter under armene på folk», og han fortsetter: «For om de har en diagnose da har de en knagg å henge de på så de kan bare gi opp. Jeg tenker helt motsatt, de må bare jobbe hardere (...) Vi har omsorg men vi stiller krav» (14). En annen informant snakket om det samme, at helsetjenesten syr puter og sykeliggjør. Helsetjenesten betyr venting i kø for å få hjelp, mener han «Hvis det er psykiske utfordringer, så sier det seg selv at du må gjøre noe nå! Om tre måneder har han gjerne tatt livet av seg (...) Hvis jeg ber om hjelp fra NAV, så får jeg hjelp. Det tar meg en time det. Men ikke i psykiatrien. Jeg har jo ikke vært så mye i kontakt med dem men... »(13). Han mener at helsetjenesten ofte snakker over hodet på deltageren og glømmer å spørre hva deltageren selv ønsker og har behov for». Nummer en for de med psykiske lidelser er å bli sett, hørt og trodd», sier han og fortsetter: «Du må spør; «hvordan har du det?», det spørsmålet er jeg sikker på at det er få som spør. Hva kunne du tenkt deg å gjøre? Ikke si: Du får ikke mer, vi har ikke midler, vi har brukt opp budsjettet vårt. Det er det de får høre. Jeg får vite at han har psykiske lidelser sant men NAV kan ikke sette meg i kontakt med den psykiske helsetjenesten. De kan sikkert men de gjør det ikke» (13). Denne informanten har imidlertid tro på at et fruktbart samarbeid er mulig. Han sier hvordan han mener det bør være: «Psykiatrien tar kontakt med arbeidsgiver, psykiatrien inviterer arbeidsgiver pluss NAV til et møte for å få kandidaten tilbake på plass. Der psykiatrien ikke bare er en observatør, men hvor de er aktivt med på laget. Du må være et medmenneske. Da tror jeg vi kunne lykkes». Han fortsetter: «jeg tror det at ethvert menneske ikke ville hatt vondt av å treffe en spesialist i NAV systemet som har en psykiatrisk utdanning/bakgrunn som kan forstå noe som jeg som arbeidsgiver gjerne ikke kan forstå eller som den som er på NAV ikke kan forstå. Og sammen tror jeg et slikt trekløver vil være et fantastisk verktøy. For jeg kan mene at de trenger et spark i bakenden, og NAV kan mene de må ha et kryss på tavlen, og du kan mene at han er ikke klar ennå, eller omvendt. Da må jo vi kunne snakke sammen» (13). En av lederne legger særlig vekt på at oppfølgingen er for dårlig. Han sier: «Det er så lett at når de har fått jobb liksom, da tror de at da order det seg alt. Men det gjør det ikke. Er det ingen til å ta de opp når de har nedturer så er det lett å miste de, de gir opp. Så en av de største utfordringene det er oppfølging. De trenger lang tid for å være trygge på en arbeidsplass, og de trenger tett oppfølging, gå til psykolog og hjelp hele tiden mens de er i jobb». Han mener: «pengene styrer hele NAV. behandling, det koster enormt, så har de ikke oppfølging. To dager i uken å gå tur eller noe, det er ikke nok det for en mann som vil jobbe og gjøre noe» (12). 3.4 Prosessen: Det synes ikke som arbeidslederne oppfatter det å ha mennesker i arbeidspraksis som en policy på arbeidsplassen, men heller som en personlig motivasjon hos den enkelte leder. En sier imidlertid at de er en IA-bedrift, og har handlingsplaner som sier at de skal legge til rette for å ta imot folk i arbeidspraksis. Lederne erfarer stort sett at «det er mye mer plusser. Ellers hadde vi ikke gjort det» (6). En leder sier at selv om han ikke alltid lykkes, føler han seg «privilegert som får lov til å jobbe med mennesker og jeg føler meg privilegert når mennesker åpner seg for meg» (13). menneskekunnskap». «Det gir oss økt kompetanse på hvordan vi på best mulig måte kan gi folk den kompetansen de trenger for å kunne gjøre en god jobb» (15). En sier: «Det er på en måte kjekkere enn jeg hadde trodd. Det er mye arbeid, men det er utrolig kjekt å se når de får det til, (at de) klarer dette og kan være med. Så gir det meg noe, å klare å se at vi kan gjøre noe, vi har mulighet til å gjøre det» (7). Spør vi informantene hvordan deres forventinger sto i forhold til erfaringene de har gjort seg med å ha mennesker med psykiske helseplager i praksis, svarer de at de ikke fikk noen store overraskelser, eller de svarer det gikk bedre enn forventet. De aller fleste informantene sier de vil ha personer i arbeidspraksis igjen. Kun noen få står tilbake med negative erfaringer. De som nøler på om de vil ha personer i arbeidspraksis igjen, peker på behovet for mer kunnskap om deltageren på forhånd slik at de kan gjøre seg opp en mening om deres arbeidsplass/miljø passer og at NAV må skaffe tilveie nok kunnskap om arbeidsplassen før de anbefaler den til en deltager. En sier: «Vi må tenke oss godt om før vi gjør det igjen. Det kan tenkes at vi burde vite noe mer om personen på forhånd. Og det kan tenkes at jeg må spørre NAV om de har tenkt skikkelig gjennom dette. De som sender folk til oss, de må vite hva vi holder på med» (3). En annen arbeidsleder som også har hatt en dårlig erfaring sier: «Neste gang ville jeg visst litt mer, jeg ville visst hva bakgrunn den personen har. Og så ville jeg sett til at vi fikk til en mer stabil arbeidsplass hos oss, for det nytter ikke å være rundt i hytt og vær. De må ha mer trygge rammer. Om vi ikke kan tilby det neste gang, så vil jeg si nei. Så det er litt med hva jeg får vite på forhånd og litt med hva vi kan tilby» (14). En tredje sier: «Jeg kan gjerne forsøke å ta imot flere, men jeg vil i tilfelle gjerne ha en samtale med vedkommende først for å avklare om dette er et miljø han kan fungere i» (15). Noen av informantene våre forteller om arbeidspraksis forhold som er blitt avbrutt, andre forteller om praksisforhold som har ført til fast ansettelse og andre igjen snakker om at praksisplassen har fungert som springbrett til andre ansettelsesforhold andre steder. Vi kan oppsummere ledernes refleksjoner over årsaker til at deltagere avslutter praksisforholdet slik: Noen forteller om deltagere som «har hatt med seg noe som har vært for tungt – som de ikke hadde kompetanse til» (11) eller «Når det gjelder både psykiatri og rus så er det en del som dropper ut. De makter det ikke» (12). arbeidsledere som ikke har villet fortsette for produksjonen ble for lav: «Jeg vil ikke ha han, fordi vi må produsere og bli ferdige, jeg har ikke tid» (14). En annen sier: «Vi hadde jo hun som bare sluttet å komme, og det er som regel når de er gjennom NAV at det skjer at, ok, de bare slutter liksom» (5). En mener at grunnen til at det går galt for noen kan skyldes at det blir glømt at de har et behov, for eksempel for at noen tar vare på dem. Den samme informanten nevner også at deltagere kan føle seg utnyttet «deltakerne som gjerne går på minimumstrygd av et eller annet slag føler seg utnyttet når de kommer ut i arbeid som gjør at de faktisk faller fra. Veldig ofte så er det økonomi, de sier at de føler seg utnyttet» (13). Det skjer også at arbeidstreningen blir avsluttet fordi: «Det er ei som vi fant ut at ikke passet med denne type arbeid. Det er noen som ikke egner seg i dette. For det er jo spesielt, omsorg, du kommer veldig tett på personer og intime soner og alt, ikke alle som behersker like godt det» (10). La oss høre hvordan lederne oppsummerer fordelene for arbeidsplassen med å ha personer i arbeidspraksis. En sier: «Det er jo klart det at til mer hjelp en kjøpmann kan få, til mindre trenger den personen å betale i lønnskostnader, så det er nok en del av motivasjonen til at en kjøpmann vil dette (…) Noen av de som har vært innom her har vært veldig flinke og gjør en god jobb, og det gjenspeiler seg på at vi andre får gjort ting som vi gjerne ikke så veldig ofte får tid til å gjøre. Og det gjør jo sitt til at arbeidsmiljøet blir bedre. Jeg ser på det som en ressurs. Fordelen er jo at vi har mulighet til å finne ut om det er folk som kan jobbe, altså rekruttering. (…) Terskelen vår for å si ja til at de skal komme i arbeidspraksis, den er utrolig lav, men forventningene våre når vi ansetter noen er mye høyere, men når de kommer i arbeidspraksis, så har vi mulighet til å se hva de kan og kan klare. Og vi får sjans til å prøve de før vi eventuelt ansetter de» (5). Det kommer fram i flere intervju at å ha en deltager i arbeidspraksis er til hjelp i bedriften for å løse oppgaver de ellers ikke ville fått tid til. Videre er det flere bedrifter som bruker arbeidspraksisen som en mulighet for rekruttering «.. for vi har hele tiden behov for hender som kan jobbe» (10). Videre kommer det fram i flere intervju at å være arbeidspraksissted får positive følger for arbeidsmiljøet; både fordi de får mer ressurser som bidrar til å løse oppgaver, men også fordi det tvinger ansatte til å tenke annerledes, være tydeligere på hva de gjør og hvorfor. En leder sier: «for det første er det det at vi lærer mye om oss selv. Vi er jo samfunnsengasjerte når vi er med på dette her. Og er villige til å gi folk en sjanse. Og det kan jo og føre til at vi får en veldig god fremtidig ansatt. Og det har vi jo faktisk fått også. Også er det det, hvis personen fungerer og vi har jobb til den etterpå, så har vi jo på en måte fått gratis opplæring, (…) I og med at vi må følge de opp så tett så gjør det også sitt til at vi blir bedre ledere, også ovenfor de andre. (…) Vi blir enda mer tydelige og direkte mot de andre også» (8). Flere snakker om de positive følgende for arbeidsmiljøet. En sier: «Når vi får inn folk som tydelig sliter med noe, som vi tilrettelegger for og prøver å snakke en del med, så sprer det seg jo i miljøet. Folk blir mer hjelpsomme, folk får mer forståelse for sine kollegaer som også sliter av og til» (15). oppsummerer konsekvensene slik: «... med tanke på å være inkluderende, åpenhet, forståelse for andre, gjøre tankene enklere, vi tar hensyn når vi gjør ting... ...altså, du lærer jo mer» (7). På den negative siden nevner informantene kravet om at de som bedrift skal tjene penger, og det kan være en utfordring. Det er viktig at deltageren ikke er en kostnad for bedriften. Det derfor er viktig at «vi får en del tilskudd» (13). Den samme informanten sier: «det er ingen arbeidsgivere i Norge i dag som vil ha arbeidere med tunge psykiske problemer. Fordi det er snakk om å tjene penger. Vi kan ikke gamble på om de kommer på jobb i morgen» (13). Flere mener imidlertid at selv om det kreves opplæring av deltageren, går de i pluss ressursmessig til sammen i løpet av perioden. En sier: «Jeg har veldig bruk for ekstra hjelp, så for meg er det veldig nyttig å ha ekstra folk» (9). Lederne mener naturlig nok at den viktigste fordelen for deltager i arbeidspraksis er erfaringen de får med arbeidslivet: «De får mulighet til å finne ut om det er et yrke de kan trives i» (5). Noen legger også vekt på den gode erfaringen deltager kan få ved å være i et godt arbeidsmiljø. En sier det slik: «det er veldig mye omsorg i miljøet, i gruppa, og man er veldig opptatt av det menneskelige» (3). Informanten legger imidlertid til: «Men det kan også være, tøft, fordi man ikke takler det å være sammen med så mange mennesker. Man må forholde seg til veldig mye folk. Og det kan bli tungt for enkelte» (3). En annen leder snakker om hva han tenker er viktig som de kan tilby deltageren. Han sier: «Og et kollegateam. Altså at en faktisk tilbyr kollegaer. Noen andre å snakke med enn en husvegg» (4) og han mener at i forhold til psykiske lidelser er det særlig viktig å komme seg ut og ha en struktur på hverdagen: «… vi kan tilby en hverdag, rett og slett». (4). En annen sier: «Når de har noen som sier at du må være på jobb kl. 8, så begynner de å leve et liv som alle andre. Og blir det forventet noe av deg og du har noen kammerater eller noen som savner deg når du ikke kommer. Det er behandling i seg selv å kunne komme på jobb, eller måtte ringe til meg og si at jeg kan ikke komme i dag» (13). Flere snakker om betydningen av denne grunnleggende sosialisering inn i arbeidslivet. En sier: «For mange kan det å gå på jobb være forskjellen mellom å ha det bra og ha det forferdelig..» (15). I denne studien ønsket vi å sette søkelys på arbeidslederes erfaringer med å ta imot unge voksne med psykiske helseproblemer til arbeidspraksis. I forrige kapittel har vi presentert en fyldig analyse av ledernes erfaringer, og vi har lagt vekt på å fange deres erfaringskunnskap slik den kommer til uttrykk gjennom deres egne ord. peke på som viktige forhold for å lykkes i arbeidet med å integrere mennesker med psykiske helseplager i ordinært arbeid. Å ha en arbeidstilknytning i det ordinære arbeidslivet, og møte hverdagslivets krav og forventninger blir av mennesker med psykiske helseproblemer ansett som viktige element i bedringsprosessen (Borg & Kristiansen, 2008). I denne studien kommer det fram at lederne synes den enkelte deltagers motivasjon for arbeidet er avgjørende for om det skal lykkes å integrere han eller henne. Motivasjon oppnår man når noe oppleves som meningsfylt, og det å ha meningsfylte aktiviteter på verdifulle arenaer er beskrevet som viktig for bedring (Borg & Kristiansen, 2008). Lederne sier at deltageren må «ville det selv», og de er opptatt av at verken NAV eller arbeidsledere skal tre arbeid ned over hodet på deltager. Lederne viser på denne måten at de respekterer deltager, og har tro på den enkeltes ressurser og vektlegger det friske. Dette er sentralt i forskning knyttet til recovery-tankegangen, der man har et håp og en tro på den enkeltes ressurser og muligheter for å komme seg og oppleve bedring fra sine psykiske helseproblemer (Borg, Veseth, Binder, & Topor, 2013). I evalueringen av Arbeid med bistand var det nettopp den enkeltes mangel på motivasjon for jobben de ble satt til som så ut til å være et hinder for å lykkes i arbeidsintegreringen (Spjelkavik, 2012). Når unge uføre får uttale seg om hva som kunne vært gjort annerledes for at de kanskje skulle klare å stå i jobb er blant annet relevans av tiltak og avklaring et av punktene, der både relevans for egne begrensninger og arbeidslivets behov er påpekt, og helst skal det være i ordinært arbeid (Berg, 2013). IPS modellen som det er bred internasjonal støtte for at er den mest virksomme for å integrere mennesker med psykiske helseproblemer i arbeidslivet, vektlegger nettopp også dette vi finner om at deltageren må ville selv (Curran et al., 2007; Secker, 2009). Å være en del av det vanlige arbeidslivet er også viktig med tanke på å ha en identitet som ikke er knyttet til sykdom, men mot rollen som arbeidstaker, noe som er beskrevet som sentralt i bedringsprosesser (Borg & Davidson, 2008). Videre er oppfølging i kombinasjon med tiltakene nevnt som et savn av de som ble unge uføre (Berg, 2013), og tett samhandling mellom aktører har vist seg å være ett av de sentrale punktene for å lykkes med arbeidsrehabilitering (Secker, 2009). Forskning viser at hvis man ønsker å knytte sammenhenger på tvers av instanser og aktører så er det nettopp deltakerens mål og verdier som må være styrende for prosessen (Brinchmann, 2012). At lederne har fokus på dette er derfor viktig for å bedre sjansen for suksess. Man kan imidlertid spørre seg om dette ressurssynet også kan komme til å være et hinder for å se at deltagerne har ekstra utfordringer i form av psykiske helseplager, og at ved at dette blir oversett på den andre siden kan gjøre at man mislykkes likevel. En viktig forutsetting lederne vektlegger i forbindelse med deltagers motivasjon er at vedkommende har et reelt bilde av seg selv og arbeidsplassen. Dette fører oss over til den neste suksessfaktor som tydeliggjøres i materialet, nemlig at det må skapes reelle bilder av deltager og arbeidsplass for at arbeidsinkludering skal lykkes. Intervjumaterialet er rikt på data som sier noe om ledernes behov for å få et realistisk bilde av deltager og om deres oppfatning av deltagers behov for å få et riktig bilde av arbeidsplassen. Lederne ønsker et realistisk bilde av deltager fordi de ut fra dette kan vurdere om de tror deltager vil passe inn på deres arbeidsplass og de får mulighet til å legge til rette arbeidsoppgaver for vedkommende. Lederne ønsker også at deltageren på sin side skal få et riktig bilde av arbeidsplassen slik at deltager kan ta et realistisk valg i forhold til om de ønsker å jobbe akkurat her, med disse oppgavene (jmf. «de må ville det selv»). praksisplass (dette vil vi diskutere videre under overskriften «kvaliteter ved samhandlingen mellom aktørene»). Lederne tar også selv et ansvar for å presentere arbeidsplassen for deltager i det de sterkt vektlegger betydningen av et første møte med deltager før de inngår noen avtale. Men la oss her gå nærmere inn på hva det kan innebære at leder ønsker å få et realistisk bilde av deltager. For det første, hvem har ansvaret for å gi dette bildet, er det NAV eller er det deltageren selv? Og videre, hvor åpne bør deltagerne og eventuelt andre være om de psykiske helseplagene? Mange med psykiske helseproblemer er usikre på i hvilken grad de skal være åpne om sine mentale utfordringer på arbeidsplassen (Wheat et al., 2010). Kombinasjonen av rus og psykiatri blir for eksempel sett på som en særlig utfordring av lederne i vår studie, noe som også tidligere studier har vist at bekymrer lederne (Brohan et al., 2012). Det er med andre ord en risiko for at ledernes bekymringer for å ansette en person med psykiske helseutfordringer kan gjøre at åpenhet ikke lønner seg. En studie viser også at dilemmaet om åpenhet er en pågående prosess for den ansatte i et arbeidsforhold, og ikke bare noe som forekommer ved oppstart (Peterson, Currey, & Collings, 2011). Forskning viser at det er både fordeler og ulemper ved å fortelle om psykiske utfordringer (Jones, 2011). Åpenhet er ikke reversibel, og avgjørelsen om å fortelle eller ikke må til slutt være den som eier problemene sin avgjørelse (Peterson et al., 2011). Nav-ansatte er underlagt taushetsplikt om personopplysninger, inkludert helseopplysninger, etter NAV-lovens § 7, jf. folketrygdlovens §§ 13 til 13 e. Taushetsplikten er streng - og det er ikke gjort unntak for taushetsplikten for å kunne gi informasjon til arbeidsgivere som tar imot deltakere i arbeidsrettede tiltak. Om den NAV-ansatte skal gi helseopplysninger til arbeidsgiver, må hun ha innhentet informert samtykke fra deltager om dette først. Arbeidsgiverne på sin side kan få helseopplysninger av deltager selv, men i arbeidslivet generelt, er det svært strengt med hensyn til arbeidsgiveres tilgang på helseopplysninger. Arbeidsmiljøloven (§ 9-3 og § 9-4) har strenge regler om hvilke helseopplysninger arbeidsgiver kan spørre en arbeidssøker om. I § 9-3 står det blant annet at arbeidsgiver ikke må be om at søkerne skal gi andre helseopplysninger enn dem som er nødvendige for å utføre de arbeidsoppgaver som knytter seg til stillingen. Det står videre at arbeidsgiver heller ikke må iverksette tiltak for å innhente helseopplysninger på annen måte. gjøres unntak i saker om arbeidsrettede tiltak. Ut fra våre analyser av ledernes erfaringer kan vi bare understreke betydningen av at arbeidsleder får et så reelt bilde av deltager som mulig før endelig avtale om arbeidspraksis inngås. Informantenes historier forteller om hvor mye det til tider kreves av lederne i rollen som kontaktperson for deltagere med psykiske helseproblemer i arbeidspraksis. Mange beskriver et stort personlig engasjement for å bygge tillit og skape gode forhold for deltager. Åpenhet om problemer kan være et svar på tillit som bygges opp over tid, slik vi hører lederne erfarer. Det er også vanligere at man som psykisk syk er mer åpen overfor lederen sin enn overfor kollegaer (Jones, 2011). I datamaterialet blir det tydelig at åpenhet om problemer kan være viktig av flere grunner. Det gir lederen mulighet for å legge til rette for oppgaver som passer, kollegaer kan bli mer tolerante (de forstår hvorfor deltager gjør ting som er uvanlig eller blir tatt hensyn til på særlige måter) og deltageren selv kan få omsorg og hjelp når han trenger det. Tidligere forskning kan bekrefte dette (Jones, 2011). Men åpenhet kan også føre til at lederen får kjennskap til mye, noen ganger kanskje mer enn han ønsker. Det kan derfor være tilfelle at åpenheten fra deltageren kan gjøre oppgaven for leder ennå mer utfordrende. I tråd med dette synliggjør datamaterialet vårt en spenning mellom ønsket om å få et realistisk bilde av deltager (som kan innebære å få vite om de psykiske plagene) og ønsket om å ikke vite så mye om deltager (behovet for å beskytte seg). Noen ledere kan føle behov for mer kunnskap og kompetanse jo mer han lærer deltager å kjenne, mens andre kan tvert imot føle usikkerhet og hjelpeløshet som det mest påtrengende, og derfor helst ønsker å unngå åpenheten. Resultatet fra en tidligere studie av lederes erfaring med å ha unge vokse med psykiske helseplager i arbeidspraksis (Ramvi & Farstad, 2011) viser den samme ambivalens hos lederne som vi finner i denne studien. Ambivalensen er knyttet til hva en egentlig ønsker å vite om de psykiske helseplagene og problemene den enkelte har og at en i stedet er opptatt av ikke å gjøre noen forskjell på deltageren og andre ansatte, sette krav og behandle alle likt. avhengig av deltagers problemstillinger, tilgjengelige resurser og ikke minst ledernes egne ressurser og toleranse for problemer. Det vi klart hørte i materialet var variasjoner i hvor mye lederne synes det er deres rolle å involvere seg personlig, og hvor mye de ønsker å avgrense rollen sin fra omsorg og hjelp. Dette er interessant i forhold til tiltak som kan settes i verk for å rekruttere og beholde ledere som vil ta imot deltagere til arbeidspraksis. Ut fra våre funn er det vår tolkning at støtte i rollen vil være et slikt tiltak. Men, fordi lederne er ambivalente var det få som direkte sa de trengte hjelp. Da de reflekterte mer rundt dette derimot kom et behov for støtte mer til overflaten. Slik det framkommer i datamaterielt bygger lederne det de gjør stort sett bare på egne erfaringer. Å gi arbeidsgiverne mer kunnskap blir trukket fram som sentralt for at de skal gi flere med psykiske problemstillinger mulighet for arbeid (Biggs et al., 2010) og for å endre lederes holdninger i en positiv retning i forhold til å ha mennesker med psykiske helseproblemer i arbeid (Schafft, Spjelkavik, Brøgger, & Grimsmo, 2012a). Vi vil også legge til at veiledning der lederne får hjelp til å tåle det de kan komme til å høre, blir viktig. Økt kunnskap og veiledning om psykiske helseproblemer kan altså både være nødvendig for å kunne tilby tilrettelagt arbeid (dette kommer vi tilbake til under overskriften «forhold ved arbeidet»), men kunnskap og veiledning kan også være nødvendig for lederne for å vite hvordan de best skal møte mange av de personlige utfordringene deltagerne sliter med, og som også kan bli leders egne problemer om de ikke får støtte og veiledning i dette arbeidet. La oss derfor under neste overskrift se nærmere på hva slags støte, veiledning og/eller opplæring lederne får i de ulike profesjonelle samarbeidene de inngår i. I denne studien kommer det fram at alle lederne i stor grad er fornøyde med samarbeidet med NAV. De fleste opplever at de har en god allianse med saksbehandleren, og at det er lett å få kontakt på telefon og e-post, og det er en åpenhet dem imellom. Dette samarbeidet ser det altså ut til at NAV har fått til på en god måte. Det vi kan spørre oss om i denne sammenhengen, og som vår studie ikke svarer for, er om NAV klarer å balansere denne alliansen slik at de også klarer å være deltagernes kontaktperson og ha en allianse til dem på lik linje? En rapport (Berg, 2013) beskriver unge uføres erfaringer med NAV på vei mot å bli ufør, og deres oppfatning er at NAVs dialog med dem har vært dårlig, at de har blitt vist lite respekt og ikke tatt på alvor. Man kan spørre seg om saksbehandleren er mer opptatt av å skaffe praksisplasser og lose deltageren gjennom systemet, enn å høre på deltageren og sette dennes ønsker, behov og motivasjon i sentrum. Noen ledere synes å antyde dette i materialet vårt. Deltagerne har behov for støtte underveis i prosessen med å skaffe arbeid og holde på arbeidet. sluppet for fort, og ble forlatt uten oppfølging på arbeidsplassen fra de som i utgangspunktet kjente deltageren. De hadde videre erfaring med at når koordinator for praksisen kom fra en annen arbeidsmarkedsbedrift enn NAV eller fra helsevesenet ble de tettere fulgt opp. Å ha oppfølging også på arbeidsplassen kan være viktig, uavhengig av om deltageren velger å være åpen om sin psykiske lidelse eller ikke (Boyce et al., 2008). Koordinatoren som skal tilrettelegge for arbeidsdeltagelse kan bidra med å løse problemer og utfordringer som oppstår underveis på arbeidsplassen. Og videre proaktivt å kartlegge om forhold ved en pågående psykisk lidelse har betydning for arbeidsutførelsen. En studie av Boyce med flere (2008) viste at deltagerne ikke nødvendigvis stiller spørsmål ved dette selv (Boyce et al., 2008). En studie har også vist at deltagere i en bedringsprosess opplever det å få støtte fra profesjonelle er særlig til hjelp når det foregår i hverdagslivet, som på arbeidsplassen, til den enkelte (Borg & Davidson, 2008). Forskning viser at deltagerne er mer fornøyde med arbeidsintegreringen og har større suksess med å bli i arbeid dersom de har et tett samarbeid med personer med kompetanse på psykisk helse (Schneider et al., 2009). Leder kan ha behov for støtte på to måter; til oppfølging av deltager og til oppfølging av seg selv (som nevnt under overskriften «Lederes personlige engasjement»). Som det framgår av materialet vårt opplever lederne at de i for stor grad står alene med disse store oppgavene, selv om de opplever et godt forhold til NAV. Vi kan spørre oss om NAV koordinatorene har den kunnskapen som skal til for å gi lederne den støtten de trenger i sitt arbeid for å inkludere mennesker med psykiske helseplager i ordinært arbeid? I forskningslitteraturen hevdes det at offentlig ansatte mangler den nødvendige kompetansen til å gjenkjenne behovet for oppfølging (Bull & Lystad, 2011; Drake, 1999; Falkum, 2011b; Schafft, 2013). Det vi særlig vil legge vekt på er behovet lederne kan ha for støtte for sin egen del i den utfordrende jobben de står i. Dette behovet ser ikke ut til å være dekket slik det er i dag. Samarbeid mellom tjenestene er et av hovedelementene i IPS modellen, og kan tenkes å være en viktig faktor for denne modellens gode resultater (Rinaldi, 2008). I denne modellen bidrar også helsevesenet med sin kompetanse for å støtte deltager og leder på arbeidsplassen. Men helsepersonells sykdomskompetanse kan også stå i sterk kontrast til arbeidsplassens fokus på ressurser og normalisering. Kinn et al. (2013) hevder at helsepersonell fokuserer på pasientens diagnose heller enn på pasientens uttrykkede ønske om å arbeide. En sykdomsfokusert tilnærming til psykiske lidelser fra helsepersonells side vil kunne skape motstand hos lederne, og bør derfor unngås (Rinaldi, 2008). Ledernes oppfatning av at deltakernes diagnose betyr lite for deres arbeidsevne støttes i Nasjonal strategiplan for arbeid og psykisk helse – 2007-2012. Her hevdes det at den enkeltes arbeidshistorie, sosiale ferdigheter og eget ønske om jobb er viktigere. Dette bekreftes også i internasjonale studier (Loyd, 2012; Rinaldi, 2008). Ledernes kritiske holdninger til helsevesenet slik disse kommer fram i vår studie synliggjør også en utfordring i samarbeidet mellom instansene. deltagerne og sydde puter under armene på dem. Lederne i vår studie ønsket som nevnt tidligere å gi deltager et realistisk bilde av hva arbeidslivet er (generelt) og hva deres arbeid er (spesielt). Dette uttrykte lederne gjennom å snakke om at betydningen av å sette krav til deltagerne. Faktisk er ledernes uttalelser om at de setter krav, ikke vil gi særbehandling noe av det mest framtredende i hele materialet. Igjen møter vi altså denne tankegangen hos lederne som vi kjenner igjen fra recovery teori om at å oppleve krav og tro på at du kan mestre noe er viktig for å kjenne seg verdsatt, og viser seg å være effektivt for å oppleve bedring (Borg & Davidson, 2008). Lederne legger vekt på det friske og på troen om at deltager har ressurser og kapasitet. De ønsker å integrere og normalisere ved å stille deltageren på lik linje med de andre ansatte (men vi har også vist en ambivalens til denne holdningen). Kravene som stilles i arbeidslivet kan føre til vekst og utvikling hos deltakeren, men kan også utgjøre en belastning. I følge Schafft (2013) uttrykker mange mennesker med psykiske lidelser et behov for å bli utfordret, prøve seg og utvikle nye ferdigheter, overvinne barrierer og møte nye ting (Schafft, 2013). Anvik (2006) ser den andre siden av saken og mener arbeidslivet kan oppleves for krevende og at det er et gap mellom arbeidslivets krav og deltakerens arbeidskapasitet (Anvik, 2006). Lederne i studien er opptatt av at kravene skal baseres på omsorg og respekt for deltakeren, og gir uttrykk for fleksibilitet. Dette fremmes også i tidligere forskning som nødvendige faktorer for at deltakerne skal mestre de krav som blir stilt i arbeidslivet (Anvik & Gustavsen, 2012; Kinn, Holgersen, Aas, & Davidson, 2013). Når standpunktet er å behandle alle så likt som mulig og ha fokus på ressursene, kan vi jo også tenke oss at ekstra støtte blir vurdert som unødvendig? Ledernes opplevelse av sykeliggjøring i helsevesenet samsvarer med mye av forskningslitteraturen, der helsetjenesten omtales som en mulig flaskehals når det gjelder arbeidsinkludering (Bull & Lystad, 2011; Cook, 2005; Kinn et al., 2013; Rinaldi, 2008; Schafft & Grimsmo, 2012; Swanson, 2011). motivasjon for å søke arbeid (Schafft, 2013). Psykiske helsearbeidere kan fraråde pasienter fra å søke arbeid, med bakgrunn i antakelser om at arbeidet kan gi symptomforverring og tilbakefall relatert til økt stressnivå. Dette på tross av at det finnes lite evidens for at arbeidsdeltakelse er skadelig for mennesker med psykiske lidelser (Bull & Lystad, 2011; Major, 2011). Likevel er det avgjørende at arbeidsrehabiliterende tiltak for mennesker med psykiske lidelser er basert på kunnskap om stresssårbarhetsmodellen (Falkum, 2011a; Falkum, Borge, & Martinsen, 2011). Det er vanskelig å si om arbeidslivet stiller for høye krav til deltakeren, og om helsetjenesten holder igjen deltakerne ved å være for forsiktige og undervurderer pasienters muligheter og ressurser. Vi er imidlertid her ved en kjerne i utfordringen med å integrere personer med psykiske plager i arbeidslivet, nemlig å finne den rette balansen. Schafft (2007) går inn i problemstillingen ved å si ja takk begge deler, det må tas hensyn til diagnosens begrensninger, men også de menneskelige ressursene (Schafft, 2007). friske» dager og perioder. Å ha mulighet for motiverende, forutsigbare og fleksible arbeidsforhold beskrives som sentralt (Kinn, Holgersen, Borg, & Fjær, 2011). Sykdomsbilde, funksjonsnivå og omsorgsbehov endres i forløpet, og det er store individuelle variasjoner blant mennesker med samme diagnose når det gjelder funksjonsnivå og arbeidsevne (Schafft, 2013). Et arbeidsliv som forholder seg til deltakeren som «frisk» og stiller for høye krav, eller et helsevesen som mener pasienten er «syk» og ikke evner å se ressurser tjener ingen. Balansen mellom rutine og struktur på den ene siden, og stimulering og utfordringer på den andre blir viktig (Kinn et al., 2013). Det kan derfor tenkes at et tettere samarbeid mellom helsetjenesten og arbeidslivet kan bidra til en bedre balanse mellom deltakernes friske og syke side. Falkum (2011) hevder også at vellykket arbeidsrehabilitering trolig forutsetter både klinikerens kunnskap om symptomer og sårbarhet og attføringskonsulentens kunnskap om rammefaktorer og utfordringer og belastninger i bedriften (Falkum, 2011a). Han knytter også teori om opplevelse av stress i arbeidet som balansen mellom krav, kontroll (autonomi) og støtte (Karasek & Theorell, 1990) til arbeidsrehabiliteringen. Dette eksemplifiseres med at leder kan bidra med å tilrettelegge balansen mellom krav og kontroll og gi følelsesmessig støtte og hjelp til å mestre arbeidssituasjonen (Falkum, 2011a). Her nevnes dog ikke at lederen selv vil kunne ha behov for følelsesmessig støtte i arbeidet med deltagere. I vårt datamateriale blir dette behovet synlig og bør tas på alvor, om ikke ledere som tar på seg denne rollen overfor deltagere skal selv gi opp eller ende med stressplager. Evaluering av Arbeidsgiverlosen viser at de bidrar med kunnskap som ledere med personalansvar kan gjøre nytte av i møte med ansatte med psykiske vansker (Schafft et al., 2012a). Når lederne i vår studie sier noe om at de har liten kunnskap om psykiske lidelser, og at de noen ganger kunne ønske seg mer støtte i forhold til rollen sin, kan vi jo spør oss om Arbeidsgiverlos kunne dekket noe av dette behovet hvis dette tiltaket kom flere til gode? Flere av lederne snakker om at de ser det som en stor fordel at bedriften kan tilby varierte arbeidsoppgaver, og beskriver hvordan de starter opp med enkle rutineoppgaver, for så å tilby mer komplekse oppgaver etter hvert. Arbeidsplasser som ikke hadde denne muligheten, der alle må stå i oppgavene hele tiden som SFO er et eksempel på, hadde større problemer med å tilpasse arbeidsdagen for den enkelte deltager. Utfordringene med tilpasninger er like mye på kompleksiteten i selve oppgaven, som miljøet oppgaven foregår i – og i hvilken grad oppgavene krever sosial kontakt med kunder, barn, pasienter eller andre. kompensasjon fra NAV i en del av stillingsbrøken. I evalueringen av Vilje viser vei satsningen (Olsen & Gjertsen, 2011) kom det fram at den i hovedsak har fokus på avklaring. En tidligere studie viste også at deltagerne ønsket større fokus på selve det å komme i arbeid, og ikke bare på avklaringen forut for arbeid (Schafft & Spjelkavik, 2006). I vår studie varierer det veldig mellom bedriftene om de kan tilby ordinære kontrakter etter en tid. mange tilfeller, kan muligens gjøre noe med motivasjonen til den enkelte deltager. Da ordinært arbeid på ordinære kontrakter synes å være å foretrekke. I Vilje viser vei er fokus på ansvarliggjøring og motivering, og sentralt i tilbudet står tett oppfølging og fleksibilitet i kravene som stilles (Olsen & Gjertsen, 2011). Å stille krav til deltagerne er som nevnt også fremtredende i det lederne i vår studie vektlegger. Å stille passe store krav viser seg å være en utfordring for veilederne i Vilje viser vei (Olsen & Gjertsen, 2011), enda dette er veiledere med særlig fokus på og erfaring med integrering i arbeidslivet for mennesker med psykiske helseproblemer. Vi kan jo spørre oss om det ikke da er naturlig at dette kan være veldig utfordrende for ledere uten sosialeller helsebakgrunn som kunnskapsbase, og som i stor grad bare har sin egen erfaring å bygge. Å ha en kultur av manglende åpenhet og kunnskap om psykiske lidelser kan skape frykt hos ansatte og føre til stigmatisering av den som har psykiske helseproblemer, hevder Freeman med flere (Freeman, Cromwell, Aarenau, Hazelton, & Lapointe, 2005). De fant at å skape en kultur av aksept i organisasjonen krevde forberedelse og involvering av kollegaer. Dette bekreftes av Downey (2012) som sier at å utvikle en kultur der det er åpenhet for psykiske helseproblemer kan potensielt ha positive effekter både for arbeidsgivere og for den enkelte ansatte (Downey, 2012). Dette sa også våre informanter. På tross av at leders rolle er krevende, sier likevel de fleste at de opplever å få noe tilbake som gjør at det er verd innsatsen. Vi fant det samme i den forrige undersøkelsen vår (Ramvi & Farstad, 2011), nemlig at lederne opplevde at de utviklet seg som ledere ved å ha deltagere i praksis, og at hele arbeidsplassen hadde mye å lære av dette. Det kan få positive ringvirkninger å ansette noen med psykiske lidelser, da det blir en kultur av mer sosial støtte og toleranse for ulikhet. Det at både leder og ansatte må være bevisst på hvordan de gjør oppgaver og hvorfor, og formidle dette til deltageren, har også en positiv ringvirkning da oppgavene og hvordan de formidles blir tydeligere for alle. Nettopp det at leder og øvrige ansatte opplever det å ha en deltaker i arbeidspraksis som positivt og utviklende kan tenkes også å påvirke hele arbeidspraksis forløpet i en positiv retning. Man kan med andre ord se konturene av en vinn - vinn situasjon både for arbeidsplass og deltaker. Annen forskning (Brohan et al., 2012) støtter også den positive spiralen vi kunne spore i vårt materiale av at erfaring med å ha deltagere med psykiske helseplager i arbeidspraksis førte til at lederne ble positive til ordningen og ville gjøre det igjen. Lederne er opptatt av at deltagerne må være motivert, og ser etter deres ressurser og det friske. For at praksisen skal være vellykket mener de det er viktig at deltager får et riktig bilde av arbeidsplassen i forkant, og at lederen får et realistisk bilde av deltageren. Åpenhet om problemer blir sentralt, men her kommer også en motsetning til uttrykk. Det kan synes som lederne både har et ideal om åpenhet om problemer og om å tilrettelegge for den enkelte deltager ut fra deltagers behov, samtidig som de også har et ideal om ikke å forhåndsdømme, behandle alle likt og å stille krav til deltager. Det kan også være tungt å ta innover seg det åpenhet fra deltager kan innebære, og lederne kan ha behov for å beskytte seg. Lederne som viser et stort personlig engasjement, vil ha behov for mer støtte enn de får i dag, både for egen del og for å kunne forstå og tilrettelegge for deltager. Kanskje vil et tettere samarbeid med helsetjenesten være viktig? Samarbeidet med NAV vurderes til godt, men en tettere oppfølging av deltager på arbeidsplassen vil være ønskelig. Lederne mener noe av det viktigste arbeidsplassen kan tilby er et hverdagsliv med rutiner og sosialt fellesskap. Arbeid som kan differensieres slik at deltager kan begynne med noe lett og etter hvert få mer kompliserte oppgaver fungerer godt. Ledere som selv har erfaring med deltagere med psykiske helseplager i arbeidspraksis vil i hovedsak fortsette med ordningen. Gjennom arbeidet med denne studien ser vi behovet for at en i videre studier av ordningen med arbeidspraksis i ordinær bedrift også trekker inn deltagernes stemmer, slik at deres erfaring kan gjøres gjeldende. Likeledes ville det vært interessant å gå inn i ulike deler av helsevesenet og høre hvordan de tenker og handler i forhold til arbeidsrettet rehabilitering for unge voksne med psykiske helseproblemer. Det er ikke nok å si seg enige om felles mål. De ulike partene i et samarbeid må komme til ordet med sitt perspektiv og sin forståelse av situasjonen. Først da kan en forstå forutsetningene for at samarbeid ikke alltid går som planlagt og hva som kan bidra til å lykkes. Aarre, T. (2010). Manifest for psykisk helsevern. Oslo: Universitetsforlaget. Anvik, C., & Gustavsen, A. (2012). Ikke slipp meg - Unge, psykiske helseproblemer, utdanning og arbeid. Nordlandsforskning-Rapport 13/2012. Anvik, C. H. (2006). Mellom drøm og virkelighet?: unge funksjonshemmede i overganger mellom utdanning og arbeidsliv (Vol. nr. 17/2006). Bodø: Nordlandsforskning. Arbeidsdepartementet. (2008). Forskrift om arbeidsrettede tiltak mv.: Retrieved from http://www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/sf/sf/sf-20081211-1320.html. Berg, H., Eriksen, I. M., Klingenberg, S. & Staalesen, P. D. (2013). Nye uførepensjonister. Erfaringer med NAV. Oslo: Proba samfunnsanalyse. Biggs, D., Hovey, N., Tyson, P. J., & MacDonald, S. (2010). Employer and employment agency attitudes towards employing individuals with mental health needs. [Article]. Journal of Mental Health, 19(6), 505-516. doi: 10.3109/09638237.2010. Borg, M., & Davidson, L. (2008). The nature of recovery as lived in everyday experience. [Article]. Journal of Mental Health, 17(2), 129-140. doi: 10. Borg, M., & Kristiansen, K. (2008). Working on the edge: the meaning of work for people recovering from severe mental distress in Norway. [Article]. Disability & Society, 23(5), 511-523. doi: 10. Borg, M., Veseth, M., Binder, P.-E., & Topor, A. (2013). The role of work in recovery from bipolar disorders. Qualitative Social Work, 12(3), 323-339. doi: 10. Boyce, M., Secker, J., Johnson, R., Floyd, M., Grove, B., Schneider, J., & Slade, J. (2008). Mental health service users' experiences of returning to paid employment. Disability & Society, 23(1), 77-88. Brinchmann. (2012). Virksomme faktorer ved integrering av arbeidsrehabilitering. Brohan, E., Henderson, C., Wheat, K., Malcolm, E., Clement, S., Barley, E., . . . Thornicroft, G. (2012). Systematic review of beliefs, behaviours and influencing factors associated with disclosure of a mental health problem in the workplace. [Article]. BMC Psychiatry, 12(1), 11- 24. doi: 10. Bull, H., & Lystad, J. U. (2011). Betydningen av arbeid for personer med schizofreni. Tidsskrift for norsk psykologforening, 48, 733-738. Burns, T., White, S. J., & Catty, J. (2008). Individual Placement and Support in Europe: The EQOLISE trial. [Article]. International Review of Psychiatry, 20(6), 498-502. doi: 10. Cook, J. A., Lehman, A. F., Drake, R., McFarlane, W. R., Gold, P. B., Leff, S. H., Blyler, C., Toprac, M. G., Razzano, L. A., Burke-Miller, J. K., Blankertz, L., Shafer, M., Pickett-Schenk, S. A. & Grey, D. D. . (2005). Integration of psychiatric and vocational services: A multisite randomized, controlled trial of supported employment. The American Journal of Psychiatry, 162(10), 1948 - 1956. Corbiere, M., & Lecomte, T. (2009). Vocational services offered to people with severe mental illness. [Article]. Journal of Mental Health, 18(1), 38-50. doi: 10. Corrigan, P. W., & McCracken, S. G. (2005). Place First, Then Train: An Alternative to the Medical Model of Psychiatric Rehabilitation. [Article]. Social Work, 50(1), 31-39. Crowther, R. E., Marshall, M., Bond, G. R., & Huxley, P. (2001). Helping people with severe mental illness to obtain work: systematic review. BMJ: British Medical Journal (International Edition), 322(7280), 204-208. doi: 10.1136/bmj.322.7280. Curran, C., Knapp, M., McDaid, D., & Tómasson, K. (2007). Mental health and employment: An overview of patterns and policies across Western Europe. [Article]. Journal of Mental Health, 16(2), 195-209. doi: 10. Downey, J. (2012). Changing attitudes. [Article]. Occupational Health, 64(6), 18-20. Drake, R. E., McHUgo, G. J., Bebout, R. R., Becker, D. R., Harris, M., Bond, G. R. &Quimby, E. (1999). A randomized clinical trial of supported employment for inner-city patients with severe mental disorders. Archives of General Psychiatry, 56(7), 627-633. Falkum, E. (2011a). Arbeidet som rehabiliteringsfaktor (pp. S. [115]-128.). Bergen: Fagbokforl. Falkum, E., Borge, L., & Martinsen, E. W. (2011). En biopsykososial forståelseshorisont (pp. S. [21]- 30.). Bergen: Fagbokforl. Falkum, E., Hytten, K. & Olavesen, B. (2011b). Anerkjennelsens psykologi. Tidsskrift for norsk psykologforening, 48, 1080-1085. Freeman, D., Cromwell, C., Aarenau, D., Hazelton, M., & Lapointe, M. (2005). Factors Leading to Successful Workplace Integration of Employees who Have Experienced Mental Illness. Employee Assistance Quarterly, 19(4), 51-58. doi: 10. Frøyland, K. (2012). Inkludering av ungdom i skole eller arbeid (pp. 93). Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet. Graneheim, U. H., & Lundman, B. (2004). Qualitative content analysis in nursing research: concepts, procedures and measures to achieve trustworthiness. Nurse Education Today, 24(2), 105-112. Hsieh, H., & Shannon, S. E. (2005). Three approaches to qualitative content analysis. Qualitative Health Research, 15(9), 1277-1288. Jones, A. M. (2011). Disclosure of Mental Illness in the Workplace: A Literature Review. American Journal of Psychiatric Rehabilitation, 14(3), 212-229. doi: 10.1080/15487768.2011. Kinn, L. G., Holgersen, H., Aas, R. W., & Davidson, L. (2013). "Balancing on Skates on the Icy Surface of Work": A Metasynthesis of Work Participation for Persons with Psychiatric Disabilities. [Journal article]. J Occup Rehabil, 8, 8. Kinn, L. G., Holgersen, H., Borg, M., & Fjær, S. (2011). Being candidates in a transitional vocational course: experiences of self, everyday life and work potentials. [Article]. Disability & Society, 26(4), 433-448. doi: 10.1080/09687599.2011. Kvale, S., Brinkmann, S., Anderssen, T. M., & Rygge, J. (2009). Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Gyldendal akademisk. Lauber, C., & Bowen, J. L. (2010). Low mood and employment: When affective disorders are intertwined with the workplace–A UK perspective. [Article]. International Review of Psychiatry, 22(2), 173-182. doi: 10. Loyd, C., King, R. (2012). Implementation of supported employment: What are the implications for clinical services? Journal of Rehabilitation, 78(1). Major, E. F. (2011). Bedre føre var -: psykisk helse: helsefremmende og forebyggende tiltak og anbefalinger (Vol. 2011:1). Oslo: Nasjonalt folkehelseinstitutt. Major, E. F., Dalgard, O. S., Mathisen, K. S., Nord, E., Ose, S., Rognerud, M., & Aarø, L. E. (2011). Bedre føre var... Psykisk helse: Helsefremmende og forebyggende tiltak og anbefalinger. In 1 (Ed.). Oslo: Folkehelseinstituttet. Nasjonal strategiplan for arbeid og psykisk helse - 2007–2012. (2007). http://www.regjeringen.no/upload/HOD/Vedlegg/Planer/I-1127%20B.pdf. Norvoll, R. (2011). Jeg vil ikke stå utenfor. Arbeid og utdanning sett med brukernes øyne 10 (Vol. 10). Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet. Olsen, T., & Gjertsen, H. (2011). Nye veier til arbeid? En studie av arbeidsrettede tilbud til personer med sammensatte bistandsbehov. Bodø: Norlandsforskning. Ose, S., O., Jensberg, H., Kaspersen, S., L., Kalseth, B. & Lilleeng, S. (2008). Kunnskapsstatus: Arbeid, psykisk helse og rus (06/08). Trondheim: SINTEF Helse. Peterson, D., Currey, N., & Collings, S. (2011). "You don't look like one of them": disclosure of mental illness in the workplace as an ongoing dilemma. Psychiatric Rehabilitation Journal, 35(2), 145-147. doi: 10.2975/35.2.2011.145. Ramvi, E., & Farstad, L. (2011). Arbeid og psykisk helse: en kvalitativ studie av lederes erfaringer med å ha unge voksne med psykisk lidelse i arbeidspraksis (Vol. nr. 30, pp. 41 bl. : fig.). Stavanger: UiS. Rasmussen, I., Dyb, V. A., Heldal, N., & Strøm, S. (2010). Samfunnsøkonomiske konsekvenser av marginalisering blant ungdom Vista analyse rapport (Vol. 7). Oslo. Rinaldi, M., Perkins, R., Glynn, E., Montibeller, T., Clenaghan, M. & Rutherford, J. (2008). Individual placement and support: from research to practice. Advances in Psychiatric Treatment, 14(1), 50-60. doi: 10.1192/apt.bp.107. Rogan, P., & Mank, D. (2011). Looking back, moving ahead: A commentary on supported employment. [Opinion]. Journal of Vocational Rehabilitation, 35(3), 185-187. Rollins, A. L., Bond, G. R., Jones, A. M., Kukla, M., & Collins, L. A. (2011). Workplace social networks and their relationship with job outcomes and other employment characteristics for people with severe mental illness. [Article]. Journal of Vocational Rehabilitation, 35(3), 243- 252. Schafft, A. (2007). Ansettelse av personer med psykiske lidelser i ordinære bedrifter - Vi må forstå arbeidsgivernes grunner Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 4(3), 254-261. Schafft, A. (2013). Om å komme seg i arbeid. In R. R. Norvoll (Ed.), Samfunn og psykisk helse. Samfunnsvitenskapelige perspektiver . Oslo: Gyldendal Akademisk. Schafft, A., & Grimsmo, A. (2012). Gode intensjoner – holder det? - En undersøkelse blant deltakere på gjestebud om arbeid og psykisk helse (pp. 35). Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet. Schafft, A., & Spjelkavik, Ø. (2006). Arbeid og psykisk helse - Underveisevaluering av Vilje Viser Vei, Storbysatsingen. Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet. Schafft, A., Spjelkavik, Ø., Brøgger, B., & Grimsmo, A. (2012a). Arbeidsgiverlos - lederstøtte i arbeidet med psykisk helse på arbeidsplassen. Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet. Schafft, A., Spjelkavik, Ø., Brøgger, B., & Grimsmo, A. (2012b). Arbeidsgiverlos – lederstøtte i arbeidet med psykiske helse på arbeidsplassen (pp. 69). Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet. Schneider, J., Slade, J., Secker, J., Rinaldi, M., Boyce, M., Johnson, R., . . . Grove, B. (2009). SESAMI study of employment support for people with severe mental health problems: 12- month outcomes. Health & Social Care in the Community, 17(2), 151-158. doi: 10.1111/j.1365-2524.2008.00810. Secker, J. (2009). Supporting mental health service users back to work. Journal of Public Mental Health, 8(3), 38-45. Secker, J., Membrey, H., Grove, B., & Seebohm, P. (2002). Recovering from Illness or Recovering your Life? Implications of Clinical Versus Social Models of Recovery from Mental Health Problems for Employment Support Services. [Article]. Disability & Society, 17(4), 403-418. doi: 10. Spjelkavik, Ø., Frøyland, K., & Skardhamar, T. (2003). Yrkeshemmede i det ordinære arbeidslivet - inkludering gjennom Arbeid med bistand Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet. Swanson, S., Burson, K., Harper, J., Johnson, B. & Litvak, J. . (2011). Implementation Issues for IPS Supported Employment: Stakeholders Share Their Strategies. American Journal of Psychiatric Rehabilitation, 14, 165-180. Tsang, H. W. H., Fung, K. M. T., Leung, A. Y., Li, S. M. Y., & Cheung, W. M. (2010). Three year follow-up study of an integrated supported employment for individuals with severe mental illness. [Article]. Australian & New Zealand Journal of Psychiatry, 44(1), 49-58. doi: 10. Wheat, K., Brohan, E., Henderson, C., & Thornicroft, G. (2010). Mental illness and the workplace: conceal or reveal? Journal Of The Royal Society Of Medicine, 103(3), 83-86. doi: 10.1258/jrsm.2009. Forespørsel om å delta i prosjekt: Hensikten med denne studien er å redegjøre for erfaring ledere har med å ta imot personer med psykiske lidelser til arbeidspraksis for å få mer kunnskap om hva som er viktig for å lykkes med denne inkluderingen. Studien blir finansiert av midler fra NAV, gjennom programmet FARVE. Hva innebærer deltagelse? Vi sender ut dette informasjonsskrivet til arbeidsplasser som har hatt personer i arbeidspraksis, og ønsker å gjøre intervju på denne arbeidsplassen dersom en eller flere av de som har vært på arbeidspraksis hos dere har hatt psykisk lidelse. Datainnsamlingen vil foregå gjennom intervju av ledere som har (hatt) erfaring med å ha personer med psykisk lidelse i arbeidspraksis. Så dersom du er leder og har hatt personlig kontakt med/eller oppfølgingsansvar for personer med psykisk lidelse på arbeidspraksis på din arbeidsplass, ønsker vi å intervjue deg. Gjennom intervjuet vil vi be deg fortelle i størst mulig detalj om dine erfaringer (erfaringer med samarbeid, tilrettelegging, konsekvenser for kollegaer, arbeidsmiljø osv.). Intervjuet vil vare ca. 1 time, og kan foregå på din arbeidsplass (eller andre steder om ønskelig). Vi avtaler dette mer konkret når du har bestemt deg for om du eventuelt vil delta. Datainnsamling beregnes å foregå i tiden desember 2012 og januar 2013. Alle opplysninger om deg som blir intervjuet vil bli behandlet uten navn eller andre direkte gjenkjennende opplysninger. En kode vil knytte deg til dine opplysninger gjennom en navneliste. Intervjuet tas opp på lydbånd. Lydbånd og navneliste vil bli oppbevart i ett låst dokumentskap. Det er kun forskerne i prosjektet som vil ha tilgang til lydbånd og til å innhente opplysninger som kan spores tilbake til deg som informant. Etter at prosjektet avsluttes 1. juli 2013 vil alle personlige opplysninger om deg bli slettet. Data fra intervjuene vil brukes i en rapport til FARVE, i en masteroppgave i helsevitenskap på Universitet i Stavanger, en doktorgradsavhandling og i artikler i tidsskrift om arbeid og psykisk helse. Det er frivillig å delta i studien. Du kan når som helst og uten å oppgi noen grunn trekke ditt samtykke til å delta og alle opplysninger om deg vil bli slettet. Dersom du ønsker å delta, undertegner du samtykkeerklæringen på siste side. Jeg har lest informasjonsskrivet. Jeg vet at deltakelse i studiet er frivillig og at jeg kan trekke meg når som helst. Alle opplysninger om meg vil bli behandlet konfidensielt, forsvarlig oppbevart og anonymisert i rapportering fra prosjektet. Ved spørsmål kan jeg kontakte prosjektleder førsteamanuensis Ellen Ramvi (UiS) på telefon 51834179 eller e-post: ellen.ramvi@uis. Jeg gir med dette forskerne i prosjektet tillatelse til å intervjue meg. Sted/dato: Prosjekt: Veien inn i arbeidslivet; Hva er din jobb her? Hvilken rolle har du hatt i forhold til deltakerne dere har hatt i arbeidspraksis? Hvordan startet det hele med at dere har blitt et arbeidspraksissted? Det som interesserer oss i dette prosjektet er erfaringer du som leder (og kontaktperson?) har med å ha unge mennesker med psykisk lidelse i arbeidspraksis. Så kan du fortelle meg historien om hvordan du har erfart å ha unge mennesker med psykisk lidelse i arbeidspraksis? Fortell om alle de hendelser og erfaringer du synes har vært viktige. Nå skal jeg bare lytte, og jeg kommer ikke til å avbryte deg med spørsmål underveis. Jeg skal bare ta notater slik at jeg kan huske hva jeg har lyst til å spørre deg mer om når du er ferdig. Ta den tiden du trenger. Etter at historien er fortalt, spør etter utfyllende detaljer om: Kollegaer (Hvordan erfarte de dette? Hvordan har det påvirket dem?) oppfatning) Arbeidsmiljø (Gode og dårlige konsekvenser for arbeidsmiljøet - konkret) Tilrettelegging (hvordan? Konkret) Kunnskap (Hva er det viktig å vite om deltakere på forhånd? Hva blir viktig underveis? Hvilken type/hvor mye informasjon mener du er viktig at de øvrige ansatte får vite om deltagerne?) Samarbeidspartnere (HVEM og HVA var viktig NÅR) Spør spesielt: om forholdet til NAV. (tilgjengelighet, Har NAV utarbeidet en Tilretteleggingsgaranti (TG)for dine deltagere på arbeidspraksis?) Spør spesielt: Koordinering: Er det noen som har hatt et spesielt koordineringsansvar i disse sakene? I tilfelle hvem? Hvordan fungerte denne koordineringen? Eventuelt hvis ikke – hvordan fungerte da samarbeidet mellom de ulike aktørene? Spør spesielt: Helsetjenesten: Evt: Du har ikke nevnt helsetjenesten, vil du si noe om grunnen til dette? deltagerne? Hvilken rolle synes du helsetjenesten skal i en slik prosess? Hva skulle du ønske at de bidro med? Varighet (eventuelt hva er grunnen til at arbeidspraksisforhold avsluttes?). Evaluering (Hvilke tanker gjør du deg når du i ettertid ser tilbake på arbeidspraksis forløpene du har vært med på? Hvilke faktorer medvirket til det som gikk godt/dårlig i forløpene?) trodde det var? Hvilke fordeler/ulemper ser du ved å ta imot deltakere til arbeidspraksis sett fra deltagerens side? Kunne du tenke deg å ta imot en deltaker til arbeidspraksis igjen, hvorfor/hvorfor ikke? Vi ber informanten selv fylle ut: Under 20: Type bedrift: Din utdanningsbakgrunn: Din stilling i bedriften: Antall års erfaring på denne arbeidsplassen: Antall deltagere som har vært på arbeidstrening her: Er det noen plass (et rom?) å trekke seg tilbake på denne arbeidsplassen? Evaluering/vurdering av ordningen (om igjen?) Kontakt med andre f.eks. Fordeler for deltager (ved arbeidsplassen) 3 parts samarbeid (deltager, nav, arbeidsplass) (her legges bare alle de frie narrativene inn, knytt til et memo hvis du ser et tydelig tema) (Lag babynoder med navn på hva det er eksempel på)
|
lovdata_cd_60160
|
lovdata_cd_skatt_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.82
|
Sammendrag: Melding om ligningen for inntektsåret 2002. Melding om ligningen for inntektsåret 2002. Det foreligger en rettskraftig dom fra Gulating lagmannsrett av 29. august 2001 inntatt i Utv-2001-1320 (Odfjell ASA) ( LG-2000-1567), som er av særlig interesse, da skattyters anke ble avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg fordi det fant det klart anken ikke ville føre frem. Lagmannsretten fant at selskapet ikke hadde fradragsrett for garantiomkostninger knyttet til et lån som et datterselskap i USA hadde tatt opp, fordi det ikke var tilstrekkelig tilknytning mellom kostnadene og selskapets egen inntektsgivende virksomhet. Omkostningene hadde tilknytning til datterselskapets virksomhet, og kunne derfor ikke gi fradragsrett for morselskapet. Det hadde ikke betydning for tilknytningskravet at selskapet var forpliktet til å utrede garantiomkostningene. Ved lov av 21. desember 2001 nr. 113 ble skatteloven §10-32 annet ledd endret. Forarbeidene er Ot.prp.nr.21 (2001-02) og Innst.O.nr.3 (2001-02). Etter endringen gis det ikke lenger redusert RISK ved enkelte former for realisasjon av aksjer. (Likvidasjon, innløsning og overføring av ikke-børsnotert aksje til selskapet som har utstedt aksjen.) Dette er en konsekvens av at det igjen gis full godtgjørelse for lovlig aksjeutbytte. I overgangsreglene til skattereformen i 1992 ble det gitt en regel som skulle hindre at det ble innrømmet tap ved realisasjon av aksjer der skattyter benyttet andel av regnskapsmessig egenkapital eller takst som inngangsverdi. Tapsbegrensningsregelen skulle gjelde for realisasjon som skjedde før 1. januar 2002. Ved lov av 15. juni 2001 nr. 46 ble denne tiårs-begrensningen fjernet, slik at tapsbegrensning fortsatt skal skje i de aktuelle tilfellene. Forarbeidene er Ot.prp.nr.21 (2000-01) og Innst.O.nr.130 (2000-2001). Skatteloven §19-2 annet ledd bokstav a nr. 1 lyder nå: «Ved realisasjon kommer tap bare til fradrag i den utstrekning realisasjonsverdien er lavere enn den høyeste av: aksjens andel av selskapets samlede skattemessige formuesverdi pr. 1. januar 1992, eller aksjens historiske kostpris. Se nærmere nedenfor under «Realisasjonsbegrepet» om to viktige Høyesterettsdommer fra 2002. Høyesteretts kjæremålsutvalg har avsagt kjennelse ( HR-2002-01208*l ) i en sak som gjelder spørsmålet om ulovlig utbetalt utbytte skal anses som skattbar inntekt for aksjonærene når utbyttet senere er tilbakebetalt. Lagmannsretten ( LB-2002-1095) la til grunn at en tilbakebetalingsplikt i visse tilfeller måtte medføre at en mottatt fordel måtte tas ut av betraktning ved inntektsberegningen. Forutsetningen for dette er at det er grunn til å gå ut fra at skattyterens tilbakebetalingsforpliktelse vil bli oppfylt. Høyesteretts kjæremålsutvalg sluttet seg til denne lovforståelsen. Kjennelsen er vist til i Lignings-ABC 2002 s. 26 og 27 (pkt. 4.2.4). Ved lov av 21. desember 2001 nr. 113 ble skatteloven §10-12 endret. Forarbeidene er Ot.prp.nr.21 (2001-02) og Innst.O.nr.3 (2001-02). Reglene om godtgjørelse er etter endringen slik de var til og med inntektsåret 1999. Det gis full godtgjørelse på lovlig utbytte. Se Lignings-ABC 2002 s. 25 flg. Endringen får også virkning for bestemmelsene om RISK ved realisasjon av aksjer. Se ovenfor under «Aksjer - realisasjon av aksjer mv». Finansdepartementet har i brev av 17. desember 2001 redegjort for virkningen av at det ble gitt nye regler om godtgjørelse og RISK fra og med inntektsåret 2002. Brevet omtaler forskjellige former for utbytteutdeling, og er inntatt i Utv-2002-178. Anvisningene er innarbeidet i Lignings-ABC 2002 s. 27 (pkt. 4.2.5). Justisdepartementet har i to uttalelser redegjort nærmere for beregningen av lovlig utbytte etter aksjelovene: Brev av 17. desember 2001 legger til grunn at det er utbyttegrunnlaget på balansedagen, og ikke på tidspunktet for generalforsamlingen som er avgjørende ved vurderingen av lovligheten etter aksjeloven §8-1. Brevet er omtalt i Finansdepartementet's brev av 15. januar 2002, inntatt i Utv-2002-185, og i Skattedirektoratets brev til etaten av 31. januar 2002. Løsningen er lagt til grunn i Lignings-ABC 2002 s. 29 (pkt. 4.6.3). Brev av 20. desember 2001 legger til grunn at det ikke er adgang til å utdele utbytte før det er fastsatt årsregnskap for det forrige regnskapsåret. Se Lignings-ABC 2002 s. 28 (pkt. 4.5). 4 Aksjeselskaper mv. Finansdepartementet har avgitt en viktig uttalelse i brev av 29. mai 2002 (Utv-2002-1106) til Skattedirektoratet. Uttalelsen er gjengitt nedenfor under «Fisjon av selskap». Finansdepartementet har i et brev av 9. april 2002 (Utv-2002-887) til et advokatfirma uttalt at filialer i Norge av utenlandske selskaper med hjemmel i skatteavtalenes ikke-diskrimineringsbestemmelse, kan påberope seg reglene i skatteloven §11-21. Dette innebærer at filialen kan overføre eiendeler skattefritt til et konsernforbundet norsk selskap på de vilkår som ellers gjelder etter skatteloven §11-21. Dette gjelder imidlertid ikke ved overføring av eiendeler fra et norsk datterselskap av et utenlandsk selskap til en norsk filial av det utenlandske selskapet. Det er gjort noen endringer i Lignings-ABC 2002 vedr. kravene til vederlaget, se s. 53 under punkt 4.3. I Lignings-ABC 2002 s. 47 (pkt. 8.2), er det lagt til grunn at også kostnader til børsintroduksjon er fradragsberettiget. 5 Aksjesparing med skattefradrag (AMS) Bestemmelsene i skatteloven §16-11 om bindingstid for aksjer og aksjefondsandeler kjøpt under AMS-ordningen ble opphevet med virkning fra 1. januar 2002. Slike aksjer og andeler kunne dermed realiseres uten tilbakeføring av tidligere oppnådd skattefordel. Endringen ble gjennomført ved lov av 21. desember 2001 nr. 112. Forarbeidene til lovendringen er Ot.prp.nr.1 (2001-2002) og Innst.O.nr.3 (2001-2002). Se nedenfor under emnet «Finansielle instrumenter - opsjoner, tegningsretter og kontrakter i arbeidsforhold (særskilt skatteberegning)». Fra 1. april 2002 er det innført ny fradragssats for privatbil som brukes noe i virksomhet/yrke. For bil som ikke lignes som yrkesbil, gis fradrag for bruk i yrket med kr 3,20 pr. km (arbeidssted i Tromsø kr 3,25) før 1. april. Fra og med 1. april er satsen kr 3,00 (3,05). Det er foretatt endringer i den skattemessige behandlingen av kjøregodtgjørelse, jf. St.prp.nr.1 (2001-2002) og Innst.S.nr.255 (2001-2002). Endringene gjelder fra inntektsåret 2002. For perioden 1. januar til 1. juli 2002 anses bilgodtgjørelse som overstiger kr 2,05 pr. km å gi et arbeidsgiveravgiftspliktig overskudd. Fradragssatsen i forskrift om taksering av formues-, inntekts- og fradragsposter til bruk ved ligningen for inntektsåret 2002 (takseringsreglene) er i tråd med dette fastsatt til kr 2,05 pr. km for nevnte tidsrom. Et eventuelt overskudd ved utbetalt kilometergodtgjørelse som følge av at fradragssatsen er fastsatt til kr 2,05 pr. km for første halvår, vil likevel være skattefritt under forutsetning av at bilgodtgjørelsen ikke overstiger statens satser, jf. forskrift av 19. november 1999 nr. 1158 §5-15-8. De nye reglene innebærer derved at kjøregodtgjørelse inntil statens satser er skattefri. Dette gjelder også kjøring utover 12 000 km i løpet av året. For perioden 1. januar til 1. juli 2002 skal det svares arbeidsgiveravgift av godtgjørelse som overstiger kr 2,05 pr. km. Fra 1. april 2002 gjelder nye satser for kilometergodtgjørelse ved bruk av egen bil i Særavtale for reiser innenlands for statens regning. Kilometersatsene er: 1. april 2002 1. april 20020-9 000 km kr 3,20 (3,25*) 3,00 (3,05*)over 9 000 km kr 2,60 (2,65*) 2,40 (2,45*) * Denne satsen gjelder bare skattytere med arbeidssted i Tromsø. Den sjablonfastsatte private kjørelengde for beregning av privat fordel ved bruk av arbeidsgivers bil, jf. skatteloven §5-13, er med virkning fra og med inntektsåret 2002 hevet fra 10.000 km til 13.000 km pr. år. Videre er begrensningen i reduksjonen av fradraget ved tilbakeføring for privat bruk endret fra 50% til 75%. Ved lov av 21. desember 2001 nr. 113 om endringer i skatte- og avgiftslovgivningen ble skatteloven §7-11 første ledd bokstav d endret. Forarbeider til endringen er inntatt i Ot.prp.nr.21 (2001-2002) og Innst.O.nr.3 (2001-2002). Lovendringen trådte i kraft fra og med inntektsåret 2002. Endringen innebærer at bunnfradraget som gis i ligningsverdien ved beregning av prosentinntekt av bolig- og fritidseiendommer, er hevet fra kr 51.250 til kr 80.000, se Lignings-ABC 2002 s. 194 (pkt. 5.3.1). 11 Boligsparing for ungdom (BSU) FSFIN §16-10-5 (1) bokstav b er endret. Forarbeider til forskriftsendringen er Ot.prp.nr.1 (2002-2003) og Innst.O.nr.19 (2002-2003) Etter forskriftsendringen vil skattyters død ikke lenger anses som brudd på BSU-kontrakten. Isteden anses BSU-kontrakten bortfalt ved skattyters død. Dette innebærer at tidligere skattefradrag for utført sparing blir endelige og at investeringsforpliktelsene for det akkumulerte sparebeløp bortfaller. Forskriftsendringen trådte i kraft fra og med inntektsåret 2002. Om fradrag for inngangsverdi når kostnaden er dekket ved skattefritt tilskudd, se «Tilskudd - offentlig tilskudd». Ved lov av 21. desember 2001 nr. 101, ble §14-41 (saldogrupper) og §14-43 (avskrivningssatser) endret med virkning fra og med inntektsåret 2002. Det vises til bestemmelsene. Forarbeider er Ot.prp.nr.1 (2001-2002) og Innst.O.nr.3 (2001-2002). Det foreligger en rettskraftig dom fra Hålogaland lagmannsrett inntatt i Utv-2002-471 (Ytterstad Fiskeriselskap AS), som er av særlig interesse, da skattyters anke ble avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg fordi det fant det klart at anken ikke ville føre frem. Lagmannsretten fant at verdien av ringnotkonsesjon ved kjøp av fiskefartøy måtte anses som et immaterielt driftsmiddel. Den del av kjøpesummen som refererte seg til konsesjonen, var derfor ikke gjenstand for ordinær saldoavskrivning. Avskrivning kunne bare komme på tale dersom det oppsto et åpenbart verdifall, jf. skatteloven §44 første ledd bokstav c (ny skattelov §6-10 (3)). 15 Finansielle instrumenter - opsjoner, tegningsretter og kontrakter i arbeidsforhold (allment) Reglene om skattlegging av opsjoner i arbeidsforhold følger av skatteloven §5-14 tredje ledd med tilhørende forskrift. Ved en lovendring i 2000 ble det bestemt at ikke-børsnoterte opsjoner skulle skattlegges som lønn først på det tidspunkt fordelen ble realisert, dvs ved innløsning eller salg. Børsnoterte opsjoner skulle imidlertid fortsatt skattlegges som lønn allerede ved tildelingen. Fra og med inntektsåret 2002 gjelder imidlertid at også børsnoterte opsjoner kun skal lønnsbeskattes ved realisasjon. 16 Finansielle instrumenter - opsjoner, tegningsretter og kontrakter i arbeidsforhold (særskilt skatteberegning) Det er vedtatt lempninger i beregningen av skatt og ekstra arbeidsgiveravgift på opsjoner i arbeidsforhold. Endringen gjelder med virkning fra inntektsåret 2002 og fremgår av henholdsvis FSFIN §5-14-12 og forskrift av 12. april 1997 nr. 1255 om fastsettelse, beregning og oppgjør av ekstra arbeidsgiveravgift av ytelser over bestemte grenser. Ved beregningen av skatt kan den beregnede fordel når opsjonen realiseres kreves fordelt med et forholdsmessig likt beløp på hvert enkelt inntektsår opsjonen har løpt. Denne alternative fordelingsmåte, gjelder både i forhold til skatt på alminnelig inntekt og personinntekt (toppskatt og trygdeavgift). Derimot får den ingen innvirkning på pensjonspoeng. Fordeling av skatt skal bare skje dersom dette medfører lavere skatt enn ordinær skatteberegning i innløsnings- eller salgsåret. Det understrekes at reglene om fordeling av skatt ikke innebærer at det skal foretas nytt skatteoppgjør for tidligere år. Det vil imidlertid være nødvendig å foreta «hjelpeberegninger» for de aktuelle inntektsår slik at en har grunnlag for å vurdere hvorvidt fordelingsalternativet gir det skattemessig gunstigste resultat for skattyter. Krav om slik særskilt beregning av skatt må fremsettes av skattyter innen fristen for levering av selvangivelsen. Om den nærmere metode for beregning mv., se Lignings-ABC 2002 under «Finansielle instrumenter - opsjoner, tegningsretter og kontrakter i arbeidsforhold (særskilt skatteberegning)». Dersom arbeidsgiver har fordel av det, skal ekstra arbeidsgiveravgift på fordel ved opsjon i arbeidsforhold settes til det beløpet som avgiften ville utgjort dersom opsjonsfordelen var blitt tidfestet med et likt beløp i hvert av inntektsårene fra og med ervervsåret til og med innløsnings- eller salgsåret, se Lignings-ABC 2002 under «Arbeidsgiveravgift», s. 108 (pkt. 5.14.2). Finansdepartementet har i brev av 29. mai 2002 (Utv-2002-1106) til Skattedirektoratet avgitt en viktig uttalelse: «Saken gjelder anvendelsesområdet for reglene for fusjon/fisjon i skatteloven §11-1 flg. på den ene side og reglene for konserninterne overføringer i skatteloven §11-21, jf. skattelovforskriften §11-21, på den andre side. Departementet vil om dette bemerke: I den utstrekning skattyter påberoper seg anvendelse av reglene i skatteloven §11-1 flg. med grunnlag i fusjons- eller fisjonsformer og underliggende realiteter som er i samsvar med aksjelovens regler, vil departementet anbefale at ligningen normalt baseres på den form som er valgt. I den utstrekning skattyter påberoper seg anvendelse av reglene i skatteloven §11-1 flg. med grunnlag i fusjons- eller fisjonslignende former som ikke er i samsvar med aksjelovens regler, antar departementet at grunnlaget for skattefritak etter reglene i skatteloven §11-1 flg. ikke vil være til stede. Selv om de anvendte og påberopte fusjons- eller fisjonsformer i realiteten eller i sitt resultat kan anses som «vertikale» eller «uekte» fisjoner (det vil si tingsinnskudd i datterselskap/annet konsernselskap), eventuelt som overføring til datterselskap mot vederlag i form av fordringsstiftelse, antar departementet at reglene i skatteloven §11-21, jf. skattelovforskriften §11-21, ikke kommer til anvendelse. Reglene i skatteloven §11-21 bør fortsatt (og i hvert fall inntil videre) forbeholdes transaksjoner som bare innebærer overføring mellom konsernselskaper. Det vil si hvor ytelse og motytelse skjer mellom de samme selskaper og hvor det ikke samtidig skjer - eller pretenderes å skje, en ombytting av aksjer i det overdragende selskap mot vederlag i aksjer i det overtakende selskap. Transaksjoner som i formen er i samsvar med aksjelovens fusjons- og fisjonsregler bør etter departementets oppfatning i utgangspunktet vurderes i forhold til reglene i skatteloven §11-1 flg. Slike omorganiseringsformer vil normalt innebære - eller pretendere å innebære - transaksjoner både på aksjonærnivå (aksjonærene i overdragende selskap) og på selskapsnivå. Omorganiseringer som i formen innebærer transaksjoner både på aksjonær- og selskapsnivå vil normalt ikke kunne anses som «konserninterne overføringer» som dekkes av reglene i skatteloven §11-21, jf. skattelovforskriften §11-21. Departementet antar at ovenstående løsninger er i samsvar med det anvendelsesområde for de to ulike regelsett som kan anses nedfelt i loven, og at løsningene ivaretar skattyternes behov for forutberegnelighet på dette felt. I likhet med direktoratet vil også departementet understreke at uansett hvilken form som er valgt, vil det kunne være aktuelt å anse transaksjoner som skattepliktige på grunnlag av ulovfestet gjennomskjæring. Det vil bl.a. kunne være aktuelt hvis transaksjonene innebærer utilsiktede skattefordeler som må anses i strid med formålet for og de skattemessige kontinuitetsvirkninger av reglene i skatteloven §11-1 flg. og skatteloven §11-21. Generelt gjelder at virkningene må vurderes samlet i tilfeller der flere transaksjoner inngår i eller fremtrer som ledd i en samlet plan. Finansdepartementet har i brev av 6. mai 2002 (inntatt i Utv-2002-897) til et advokatfirma uttalt seg om skattemessig behandling av transaksjoner mellom selskaper som senere fusjonerer i løpet av transaksjonsåret: «I ditt brev skisseres en problemstilling der to aksjeselskaper, A og B, gjennomfører en transaksjon ved at et anleggsmiddel overføres fra selskap A til selskap B. Transaksjonen kan utløse gevinst eller tap for selskap A. Senere samme inntektsår fusjonerer selskapene. Fusjonen er både selskaps- og skattemessig gjennomført innen inntektsåret utgang. Spørsmålet er om den etterfølgende fusjonen får innvirkning på den skattemessige behandlingen av transaksjonen som fant sted tidligere i fusjonsåret. Fusjonen mellom de to selskapene vil først ha skattemessig virkning fra det tidspunkt da virkningene av fusjonen selskapsrettslig er inntrådt, jf. skatteloven §11-2 annet ledd, jf. aksjeloven §13-16 eller allmennaksjeloven §13-17. Videre skal etter ligningspraksis det overtakende selskap lignes for sine egne og det overdragende selskaps samlede inntekt i fusjonsåret. Skatteutløsende transaksjoner mellom de fusjonerende selskaper før dette tidspunktet må likevel gis normale skatterettslige virkninger. Dette innebærer at det selskap som realiserer en gevinst eller et tap gjennom en transaksjon foretatt før fusjonen har skattemessig virkning, må inntektsføre eller fradragsføre henholdsvis gevinsten eller tapet som oppstår ved transaksjonen. Det er gjort en endring i Lignings-ABC 2002 vedrørende tilleggsvederlaget ved fusjon/fisjon. Det vises til s. 469 under pkt. 4.7 og 393 pkt. 3.8, hvor det er lagt til grunn at det er tidspunktet for styrenes godkjennelse av fisjons-/fusjonsplanen som skal legges til grunn ved vurderingen av tilleggsvederlaget størrelse. Endringen er gjort på bakgrunn av et brev av 28. juni 2002 fra Finansdepartementet til et advokatfirma. Det er gjort en tilføyelse i Lignings-ABC 2002 vedr. vilkåret om skattemesig kontinuitet, se s. 393 (pkt. 3.9) og 470 (pkt. 4.8): «Grunnlaget for selskapsutdelinger og korreksjonsinntekt må være likt før og etter fisjonen. Størrelsen av innbetalt aksjekapital og overkurs som kunne vært utdelt uten beskatning for aksjonæren eller uten beregning av korreksjonsinntekt på overdragende selskaps hånd, skal videreføres hos det overtakende selskap. Ved endringslov av 20. desember 2002 nr. 97 er det gjort en redaksjonell endring i ligningsloven §8-10 nr. 1 og 4. Forarbeider til endringsloven er bl.a. Innst.O.nr.19 (2002-2003). Loven trådte i kraft straks. Finansdepartementet har i et brev av 13. januar 2003, uttalt seg om skatteloven §4-18 (Utenlandske forsikringsselskaps formue). Utenlandske forsikringsselskapers nettoformue i Norge settes til 10 ganger selskapets beregnede årsinntekt, med mindre nettoformuen fastsatt på ordinær måte blir større, jf. skatteloven §4-18. I forannevnte brev legger imidlertid departementet til grunn at enkelte skattytere kan påberope seg de generelle regler for beregning av formue og inntekt der dette er mer gunstig enn sjablonregelen i §4-18. Dette gjelder bare skattytere som med hjemmel i EØS-avtalen eller skatteavtale omfattes av ikke-diskrimineringsbestemmelsene. I Lignings-ABC 2002 s. 457 (pkt. 4) er følgende tatt inn: «I de tilfeller hvor regnskapsfører/revisor betaler ilagt forsinkelsesavgift for skattyter, vil dette normalt være en fradragsberettiget kostnad for vedkommende regnskapsfører/revisor. For skattyter som driver næringsvirksomhet vil dette være skattepliktig fordel etter sktl. §5-30. Ved lov av 21. desember 2001 nr. 113 ble det vedtatt en ny §16-40 i skatteloven om fradrag i skatt for kostnader til forsknings- og utviklingsprosjekter. Ved lov av 20. desember 2002 nr. 99 ble bestemmelsen i §16-40 endret. Forarbeider til lovendringene er Innst.O.nr.27 (2002-2003), Ot.prp.nr.1 (2002-2003), Innst.O.nr.3 (2001-2002), Ot.prp.nr.21 (2001-2002) fra regjeringen Bondevik II og Ot.prp.nr.1 (2001-2002) fra regjeringen Stoltenberg. Det vises også til Innst.S.nr.325 (2000-2001) og NOU 2000:7 (Ny giv for nyskapning, Hervik-utvalgets rapport). Lovendringene trådte i kraft med virkning fra og med inntektsåret 2002. Videre er FSFIN §16-40 (forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14) endret, senest ved endring 4. desember 2002. Fra og med inntektsåret 2002 kan næringsdrivende, på bestemte vilkår, få direkte fradrag i skatt og trygdeavgift for en prosentvis andel av kostnader til forsknings- og utviklingsprosjekt, jf. sktl §16-40. Forsknings- og utviklingsprosjektet må godkjennes av Norges forskningsråd. Fradraget i skatt mv. kommer i tillegg til inntektsfradrag for FoU-kostnader. Dersom fastsatt fradrag overstiger den utliknede skatt, skal det overskytende beløp utbetales ved avregningsoppgjøret etter skattebetalingsloven. Skattefradraget er i realiteten en tilskuddsordning som administreres via skattesystemet, og erstatter den tidligere FUNN-ordningen som ble administrert av Norges Forskningsråd. Fradraget i skatt gis med henholdsvis 18% eller 20% av kostnadene. Foretak som tilfredsstiller vilkårene i sktl §16-40 første ledd, men som ikke tilfredsstiller vilkårene i EFTAs overvåkingsorgan (ESA) definisjon av SMB (små og mellomstore bedrifter), har krav på fradrag med 18%. Foretak som både tilfredsstiller vilkårene i sktl §16-40 første ledd og ESAs definisjon av SMB har krav på fradrag med 20%. Etter sktl. §16-40 første ledd er det et vilkår for skattefradrag at skattyter driver virksomhet. Virksomheten må i inntektsåret oppfylle to av følgende tre vilkår: - virksomheten har færre enn 100 ansatte. Det legges til grunn samme forståelse av begrepene salgsinntekt, balansesum og antall ansatte som etter regnskapsloven. Med antall ansatte forstås i denne sammenheng antall årsverk. Kravene må være oppfylt pr 31.12. i inntektsåret. Som SMB (etter ESAs definisjon) regnes virksomheter som: - oppfyller uavhengighetskravet som nevnt nedenfor. Virksomheten anses ikke som uavhengig dersom 25 prosent eller mer av kapitalen eller stemmerettighetene er eid av ett eller flere foretak som ikke oppfyller de ovennevnte vilkår (SMB-kravene). Begrensningen kan overskrides dersom virksomheten er eid av offentlige investeringsselskaper, ventureselskaper eller institusjonelle investorer forutsatt at disse ikke har kontroll over virksomheten enten individuelt eller samlet. Det samme gjelder hvor kapitalen er spredd på en slik måte at det er umulig å avgjøre hvem som kontrollerer denne, og virksomheten erklærer at den ikke er eid med 25% eller mer av et eller flere selskaper i fellesskap som faller utenfor ovennevnte definisjon av SMB. Ved avgjørelsen av om kravet til salgsinntekt eller balansesum er oppfylt legges virksomhetens siste godkjente årsregnskap til grunn. For nystartet virksomhet hvor det ennå ikke foreligger godkjent årsregnskap, legges det til grunn et pålitelig anslag fastsatt i løpet av året. Ved avgjørelsen av om kravet med hensyn til antall ansatte er oppfylt, legges gjennomsnittlig antall årsverk i virksomheten i siste avsluttede regnskapsår til grunn. Ved omregning fra euro til norske kroner legges det til grunn den omregningskurs som fastsettes av ESA ved starten av hvert nytt kalenderår i henhold til kap. 33.1 i ESA's retningslinjer for statsstøtte. Omregningskursen for kalenderåret 2002 er fastsatt til 8,0105 NOK/EURO. Norges forskningsråd godkjenner (på bakgrunn av søknad fra skattyter) om det planlagte prosjektet innebærer forsknings- og utviklingsarbeid som omfattes av ordningen og godkjenner forskningsinstitusjoner. Godkjennelse av prosjektet gis i form av et godkjenningsbrev fra forskningsrådet. Forskningsrådet gir ligningsmyndighetene underretning om godkjente prosjekter (kopi av godkjenningsbrevene). Forskningsrådets avgjørelser kan påklages til særskilt klageorgan etter reglene i forvaltningsloven så langt de passer. Kostnadene til forskning og utvikling (fradragsgrunnlagets størrelse) beregnes i sin helhet etter Norges forskningsråds regler for brukerstyrte prosjekter. Se reglene på www.skattefunn.no (under dokumenter). I tillegg er de tatt inn i rettledningen på baksiden av det nye skjemaet RF-1053. Skjemaet ligger på www.skatteetaten.no (under Næringsliv) Kostnadene må være direkte tilknyttet det godkjente prosjektet, og kostnadene må etter sin art være fradragsberettiget etter sktl kap. 6. Innehavers ulønnede arbeid i enkeltmannsforetak skal eksempelvis ikke medtas i beregningsgrunnlaget. Kostnader pådratt før godkjennelse av prosjekt inngår når de er pådratt i det inntektsår godkjennelsen ble gitt. Kostnader som er pådratt i tidligere år inngår derfor ikke. Kostnadene må være attestert av revisor. Dette gjelder også for skatteytere som ikke har revisjonsplikt. Kostnader som forskningsinstitusjoner har hatt i tilknytning til forskningstjenester som omsettes (oppdragsforskning) inngår ikke i prosjektkostnadene. Kostnadene til egenutført FoU-prosjekt begrenses til 4 millioner kroner i inntektsåret. Kostnader til FoU-prosjekt utført av godkjent forskningsinstitusjon (innkjøpt FoU) begrenses til 8 millioner kroner i inntektsåret. Samlet fradragsgrunnlag etter begge de to alternativene kan ikke overstige 8 millioner kroner i inntektsåret. Ved samarbeidsprosjekter mellom flere skattytere gjelder kostnadsrammen per prosjekt, fordelt på deltakerne etter deltakerandel. For selskap som nevnt i skatteloven §2-2 annet ledd (deltakerlignede selskap) gjelder kostnadsrammen også for selskapet. Mottar skattyter offentlig støtte utover skattefradraget, må summen av den offentlige støtten til prosjektet ikke overskrider høyeste tillatte samlet støtte i henhold til kapittel 14.5 i ESAs retningslinjer for statstøtte. Dersom den samlede offentlige støtten til prosjektet overstiger høyeste tillatte samlede støtte, reduseres skattefradraget. Offentlig støtte omfatter finansiell bistand til prosjektet fra offentlige virkemidler (SND, Forskningsrådet, kommunale-/fylkeskommunale næringsfond eller lignende) knyttet til aktiviteter som er utført i inntektsåret. Støtte fra Den Europeiske Union (inkl. EUs rammeprogram) betraktes som offentlig støtte. Offentlige virksomheters kjøp av tjenester eller produkter (for eksempel den offentlige etats andel av FoU-kontrakt) medregnes ikke. Støtte som utbetales i inntektsåret, men som dreier seg om tidligere utførte aktiviteter medregnes ikke. Grensene for statsstøtte beregnes etter ESAs retningslinjer brutto (før skatt). Når støtte gis i form av et skattefradrag innebærer dette nettostøtte siden skattefradraget ikke anses som skattepliktig virksomhetsinntekt jf. sktl §5-31 bokstav c. Skattefradraget må således regnes om til et bruttobeløp når man skal vurdere om den samlede offentlige støtten ligger innenfor retningslinjene. Maksimal offentlige støtteandel til FoU-prosjekter i henhold til kap. 14.5 i retningslinjene for statsstøtte fastsatt av ESA: SMB i henhold til ESAs definisjon (ref post 101) Større foretak FoU-kategori (ref post 202) Sone A, B og C er beskrevet i «Virkeområdet for distriktspolitiske virkemidler»). Link til «Virkeområde for de distriktspolitiske virkemidlene» ligger på www.skattefunn. Dersom prosjektet inneholder internasjonalt samarbeid innen EØS-området og/eller EUs rammeprogram, kan den offentlige støtteandelen i noen tilfelle økes utover ovennevnte satser. Den offentlige støtten kan imidlertid ikke overstige 75% for industriell forskning eller 50% for prekompetitiv utvikling. Hvorvidt et prosjekt er definert som industriell forskning eller prekompetitiv vil fremgå av Norges forskningsråds godkjenningsbrev. Skattyter som krever fradrag i skatt for kostnader til forskning og utvikling skal uoppfordret vedlegge selvangivelsen skjemaet RF-1053 «Fradrag i skatt for kostnader til godkjent forsknings- og utviklingsprosjekt (FoU)». Revisors bekreftelse/attestasjon skal fremgå av skjemaet. Det skal føres et eget regnskap for prosjektet som på oppfordring skal fremlegges for ligningsmyndighetene. Se ovenfor under emnet «Fisjon av selskap». Skatteloven §8-1 (6) er endret når det gjelder jordbruksfradrag. For 2002 gjelder utvidete satser. For inntekt opp til kr 36.000 gis det som tidligere fullt fradrag. For inntekter over kr 36.000 gis i tillegg et fradrag på 9 prosent av inntekten opp til et samlet fradrag på kr 47.500. Det er nå tatt inn i lovteksten at én enkelt skattyter ikke i noe tilfelle kan få mer enn ett jordbruksfradrag. Det er videre presisert at ektefeller med bopel på samme driftsenhet ikke kan kreve fradrag for annen driftsenhet. I Ot.prp.nr.1 (2002-2003) er vilkårene for å få jordbruksfradrag noe strammet inn. Kravet om at produsenten må ha bodd på driftsenheten (over halve året) kan nå fravikes bare i tilfeller hvor det skjer et generasjonsskifte og i tilfeller der virksomheten består i pelsdyrdrift eller bihold. Ovenstående endringer har virkning for inntektsåret 2002. Tidligere ordning med rentefrie lån til visse investeringer i landbruket er nå erstattet av en rentestøtte som forvaltes av SND. Det er reist spørsmål om den regnskaps- og skattemessige behandling av rentestøtten. Finansdepartementet og Skattedirektoratet er av den oppfatning at rentestøtten skal behandles som kapitalinntekt. Borgarting lagmannsrett avsa 2. mai 2002 dom i en sak om fradragsrett for kostnader knyttet til oppkjøp av et foretak, se Utv-2002-1006. Dommen er rettskraftig. Dommen inneholder enkelte prinsipielle uttalelser om hvilke kostnader som kan anses knyttet til oppkjøp/erverv av aksjer, og hvilke kostnader som skal anses som driftskostnader. Disse vurderingene er innarbeidet i Lignings-ABC 2002 på side 584 flg. Det er gjort en endring i Lignings-ABC på s. 619 (pkt. 4.1) (endringen står i kursiv): «Når leaser (bruker) anses som eier i leasingperioden, behandles forholdet som et kjøp med betaling av kjøpesummen over tid. Kjøpesummen er sum leasingleie i leasingperioden fradratt den del av leasingleien som må anses som renter og tillagt eventuell restverdi. Dersom rentedelen ikke fremgår av avtalen er det skattemessig ikke anledning til å skille ut et stipulert renteelement av kostprisen, se LRD i Utv-1999-557. 26 Personinntekt - enmannsforetak og selskap (betingelsene for deling) Det er avsagt en høyesterettsdom av særlig interesse for delingsmodellen (Røe-dommen, Utv-2002-393). Spørsmålet i saken var om det skulle beregnes personinntekt for den næringsvirksomhet som skattyter drev gjennom et enmannsforetak. Virksomheten besto i utleie av en eiendom til et aksjeselskap der skattyter eide alle aksjene og var daglig leder. Høyesterett viste til at det skal lite til før en eier av enmannsforetak har oppfylt aktivitetskravet. Kravet om mer enn 300 timers aktivitet i tidligere delingsforskriften §2-5 tredje ledd (ny forskrift, FSFIN §12-10-2) ble ansett oppfylt ved at aktivitetene i enmannsforetaket og aksjeselskapet ble vurdert i sammenheng etter forskriftens §2-5 fjerde ledd (høy grad av innholdsmessig eller økonomisk nærhet). Det fremgår av dommen at det skal svært lite til for at aktivitet i enmannsforetaket blir mer enn «sporadisk», og at administrasjon av virksomhet i enmannsforetak ofte vil ses på som noe mer enn «ren forvaltning av eierinteresser». Ved vurderingen etter delingsforskriftens §2-5 fjerde ledd la Høyesterett til grunn at det var tilstrekkelig at det var økonomisk nærhet mellom de to foretakene. Retten kom bl a under henvisning til at leien var fastsatt ut fra leietakers økonomi, frem til at vilkåret for samordning var oppfylt. Det er vist til dommen i Lignings-ABC 2002 side 728 (pkt. 5.5.6). Ved lov av 21. desember 2001 nr. 109 om folketrygd ble folketrygdloven §23-3 fjerde ledd endret. Endringen innebærer at den nedre grense for når det skal betales trygdeavgift er hevet fra kr 22.200 til kr 23.000. Forarbeider til endringen er inntatt i St.prp.nr.1 (2001-2002) og Innst.O.nr.3 (2001-2002). Ved lov av 30. juni 2000 nr. 57 ble skatteloven §6-81 (3) og folketrygdloven §23-3 nr. 1 bokstav b endret. Beskatningsreglene for rehabiliterings- og attføringspenger er endret slik at disse ytelsene skal skattlegges på samme måte som dagpenger. Ytelsene vil bli regnet som pensjonsgivende inntekt. Mottakerne vil etter endringene svare trygdeavgift med mellomsats, samt miste retten til halvt særfradrag i alminnelig inntekt. Forarbeidene til endringene er inntatt i Ot.prp.nr.48 (1998-1999) og Innst.O.nr.65 (1999-2000). Lovendringene trådte i kraft fra og med inntektsåret 2002. Høyesterett har i 2002 avsagt to dommer av særlig interesse for forståelsen av realisasjonsbegrepet: Hydrodommen ( Utv-2002-639) ( HR-2001-00728*r ) Spørsmålet i saken var om Hydro hadde krav på fradrag for tap ved salg av aksjene i et heleid canadisk datterselskap til et heleid dansk datterselskap etter skatteloven 1911 §44 første ledd bokstav d. En samlet Høyesterett kom til at salget av aksjene måtte anses som en realisasjon, selv om transaksjonen skjedde mellom aksjonær og heleid aksjeselskap. Etter dette var spørsmålet i saken om tapsfradraget måtte nektes med hjemmel i den ulovfestede gjennomskjæringsnormen. Høyesterett kom under dissens (3:2) til at gjennomskjæringsnormen ikke var anvendelig, og innrømmet Hydro tapsfradrag. Flertallet konkluderte ikke endelig på spørsmålet om hvor viktig formålet om å spare norsk skatt var for Hydro sammenlignet med formålet om å oppnå dansk skattemessig konsolidering, som var en konsekvens av salget til det danske datterselskapet. Dette var ikke nødvendig i det flertallet mente at aksjeoverdragelsen ikke fremsto som illojal i forhold til formålet med den aktuelle skattebestemmelse. Det er henvist til dommen i Lignings-ABC 2002 s. 804 (pkt. 2.7). CBK-dommen ( Utv-2002-968) ( HR-2001-00819*r ) Spørsmålet var om CBK (senere Nordea) hadde krav på fradrag for tap ved salg av aksjer i datterselskaper til andre datterselskaper, når de oppkjøpte selskapene umiddelbart ble innfusjonert i de kjøpende selskapene, jf. selskapsskatteloven §5-2 (skatteloven §10-31). Høyesterett kom til at aksjesalgene sett i sammenheng med de umiddelbart påfølgende fusjonene ikke innebar en realisasjon av aksjene etter selskapsskatteloven §5-2 nr. 2. Retten mente at dette fulgte av en tolkning av realisasjonsbegrepet, og var ikke enig med overligningsnemnda i at det var en smakssak om man i denne saken bygget på en slik tolkning av realisasjon eller om man anvender den ulovfestede omgåelsesnorm. Høyesterett uttalte at dette er to ulike rettslige vurderingstemaer, og det er bare et stykke på vei at de samme hensyn vil være relevant. Høyesterett slo fast at også et salg innenfor et konsern isolert sett innebærer en realisasjon, og viste i den forbindelse til Hydrodommen. Retten uttalte videre at sentralt for den skattemessige vurderingen av hvorvidt aksjene er realisert er om aksjesalgene og de påfølgende fusjoner skal betraktes som adskilte transaksjoner eller ses i sammenheng. Sentralt i vurderingen av om det skal skje en slik samlet bedømmelse, var om transaksjonene hadde skjedd som en sammenhengende handlingsrekke etter en på forhånd fastsatt plan. Høyesterett fant grunnlag for å se aksjesalgene og fusjonene i sammenheng, og viste bl.a. til at det i rettspraksis «ikke [har] vært ansett avgjørende om selgeren ikke har i behold eierinteressene i de solgte aksjene, dersom han fremdeles har den eierinteressen i selskapet som aksjene representerte. Et formelt bindende salg av aksjene er altså ikke nødvendigvis tilstrekkelig til at det foreligger en realisasjon. Det må også ha skjedd en reell avhendelse av den økonomiske interessen. Under særlig henvisning til Utv. 1999 side 477 (Iversen) ( Rt-1998-1425 ) kom Høyesterett til at banken måtte anses å ha hatt sin eierinteresse i behold etter at aksjesalgene og de påfølgende fusjoner var gjennomført. Det uttales videre at «[F]usjonene har (...) nøytralisert virkningen av aksjesalgene slik at det ikke er skjedd noen endring i karakteren av CBK's eierinteresse. Det er henvist til dommen i Lignings-ABC 2002 s. 804 (pkt. 2.8). 30 Reise - fradrag for arbeidsreiser (reise mellom hjem og fast arbeidssted) Bergen tingrett avsa 18. september 2002 dom vedrørende spørsmålet om en flyger kunne kreve fradrag for arbeidsreiser etter kilomersats eller om fradraget var begrenset til de faktiske utgifter (egenandel), jf. skatteloven §6-44 og FSFIN §6-44-1. Sentralt for spørsmålet var om arbeidsgiver besørget reisen gjennom flyselskapenes poolordning. Bergen overligningsnemnd hadde i sitt vedtak om ligningen begrenset fradraget til de faktiske utgifter da den fant at arbeidsgiver besørget reisen etter (någjeldende) forskrift av 19. november 1999 nr. 1158 §6-44-1 (3). Tingretten var ikke enig i at arbeidsgiver besørget reisen og av domsslutningen fremgår at reisefradraget skal gis etter kilometersats. Hordaland fylkesskattekontor har i samråd med direktoratet påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Dommen er således ikke rettskraftig. På bakgrunn av den usikkerhet som har oppstått i forhold til fradragsretten for denne gruppen skattytere vil Skattedirektoratet henstille ligningskontorene om å legge klagesaker i bero inntil spørsmålet er nærmere avklart. Direktoratet vil komme tilbake til saken når slik avklaring foreligger. I Lignings-ABC sto det i mange år fram til ABC 2000 (side 900, pkt. 14.2.4) at erstatning som er kompensasjon fordi skogen må avvirkes før skogen er hogstmoden (venteverdi), ikke er skattepliktig. I utgaven for 2001 ble dette tatt ut. I Lignings-ABC for 2002 er det nå på side 936 under pkt. 18.8 tatt inn at erstatning for tap av ungskog som ikke har noen avvirkningsverdi (erstatning for venteverdi), er skattepliktig. Ved lov av 21. desember 2001 nr. 113 om endringer i skatte- og avgiftslovgivningen ble skatteloven §6-81 første ledd bokstav a første punktum og §6-81 annet ledd endret. Forarbeider til endringene er inntatt i Ot.prp.nr.21 (2001-2002) og Innst.O.nr.3 (2001-2002). Endringene innebærer at særfradraget økes til kr 1.530 per påbegynt måned fra og med den måned skattyter fyller 70 år, tar ut alderspensjon etter folketrygdloven §19-6 eller mottar lovbestemt uførestønad/-pensjon på grunn av betydelig nedsatt ervervsevne. Det vil si at det maksimale særfradraget for inntektsåret 2002 er økt fra kr 17.640 til kr 18.360. Om særfradrag for de som mottar rehabiliterings- og attføringspenger, se «Personinntekt - lønn/pensjon/visse trygdeytelser». Høyesterett avsa 3. mai 2002 tre avgjørelser i plenum, Angell/Goli-saken, Drevik-saken og Sundt-saken ( Rt-2002-497, Rt-2002-509, Rt-2002-557). Sakene gjaldt forståelsen av EMK artikkel 6 om Retten til rettferdig rettergang og protokoll 7 artikkel 4 om Rett til ikke å bli stilt for retten eller straffet to ganger. Visse spørsmål om tilleggsskatt og EMK ble også behandlet av Høyesterett i plenumsdom av 23. juni 2000 (Bøhler-saken) ( Rt-2000-996 ). Avgjørelsene i Angell/Goli-saken og Drevik-saken fastslår at bruk av tilleggsskatt er å anse som en straffesiktelse, og at bruk av straff og tilleggsskatt for samme forhold er å betrakte som en krenkelse av forbudet mot dobbelt straff i EMK P7-4. Dette innebærer at skattemyndighetene må velge om et forhold skal anmeldes eller om det skal ilegges tilleggsskatt/-avgift. I Sundt-saken slo Høyesterett fast at bruk av ordinær tilleggsskatt må anses som en straffesiktelse etter EMK art. 6 nr. 1, og at det derfor må gis adgang til å fremlegge nye bevis under domstolsprøvingen. Skattedirektoratet viser til våre brev av 7. juli 2000 (etter Bøhler-saken av 23. juni 2000), 19. juli 2002 og 13. november 2002 for en nærmere gjennomgang av avgjørelsene og enkelte konsekvenser de har for skattemyndighetenes praktisering av dagens sanksjonssystem. Se også Lignings-ABC 2002 s. 1015 flg. Spørsmål om anvendelse av EMK artikkel 6 og P7-4 er aktuelt i alle skattesaker hvor det vurderes å ilegge tilleggsskatt. Skattemyndighetene har en selsvstendig plikt til å påse at avgjørelser om tilleggsskatt ikke er i strid med reglene. Finansdepartementet har i brev av 25. november 2002 til Skattedirektoratet uttalt: «Finansdepartementet har i brev av 11. mai 2001 til [en organisasjon] (inntatt i Utv-2001-914) uttalt at stønad etter folketrygdloven §10-5, jf. §10-7, samt stønad etter folketrygdloven §11-7 (jf. nå folketrygdloven §11-8), som er skattefri etter skatteloven §5-43 første ledd bokstav d nr. 4 og 5, ikke skal trekkes fra i kostprisen etter bestemmelsene i skatteloven §14-40 annet ledd og §14-42 annet ledd bokstav a annet punktum der stønaden er gitt til erverv av driftsmidler til bruk i den trygdedes næringsvirksomhet. Departementet trekker med dette den nevnte uttalelsen tilbake. Etter skatteloven §6-1 første ledd gis det fradrag for kostnad som er pådratt for å erverve, vedlikeholde eller sikre skattepliktig inntekt. I dette ligger et krav om oppofrelse av en fordel. Slik oppofrelse skjer der det foreligger en reduksjon i formuesstillingen. I tilfeller der skattyter får dekket en fradragsberettiget kostnad ved skattefritt tilskudd, vil oppofrelseskravet i utgangspunktet ikke være oppfylt for den del av kostnaden som tilskuddet er gitt til å dekke. I tråd med dette antas at stønad gitt til erverv av driftsmidler til bruk i den trygdedes næringsvirksomhet etter folketrygdloven §10-5, jf. §10-7, eller etter folketrygdloven §11-7 (jf. nå folketrygdloven §11-8), som er skattefri etter skatteloven §5-43 første ledd bokstav d nr. 4 og 5, skal trekkes fra i kostprisen ved direkte utgiftsføring eller i avskrivningsgrunnlaget for driftsmidlene, jf. skatteloven §14-40 annet ledd og §14-42 annet ledd bokstav a annet punktum. Det vises for øvrig til Finansdepartementets uttalelse av 16. oktober 1998, inntatt i Utv-1998-1400. Det er avsagt en høyesterettsdom av særlig interesse. Dommen er inntatt i Utv-2002-365 ( HR-2001-00035*g ). Den gjelder både uttaks- og utbyttebeskatning. Ved ligningen ble det lagt til grunn at tilbakesalg av aksjer til to aksjonærer var å anse som skattepliktig fordel for selskapet vunnet ved uttak av aksjer til underpris. Aksjonærenes vederlag var kr 5000 per aksje. Med utgangspunkt i verdiansettelsen på 72.000 kroner per aksje ble selskapets inntekt forhøyet med 1.005.000 kroner. Høyesterett kom til at tilbakesalget ikke innebar vederlagsfri overføring fra aksjeselskap og utløste dermed verken utbytte- eller uttaksbeskatning. Aksjonærene hadde gjenkjøpsrett til aksjene til samme verdi som selskapet hadde kjøpt dem for, og omsetningsverdien på salgstidspunktet tilsvarte det vederlag som var fastsatt i gjenkjøpsavtalen. Retten la vekt på at overdragelsen til selskapet hadde hatt midlertidig karakter og ikke fremsto som en investering. Finansdepartementet har i et brev av 18. november 2002 til Skattedirektoratet, uttalt at alternativet «egen bruk» i skatteloven §5-2 første punktum, skal forstås slik at det bare er uttak til egen privat bruk som omfattes. Overføring av for eksempel avskrivbar eiendom til utleievirksomhet som ikke oppfyller virksomhetskravet, vil således ikke være gjenstand for uttaksbeskatning. Derimot vil overføring fra passiv kapitalplassering til privat bruk falle inn under bestemmelsen, og være gjenstand for uttaksbeskatning. Det vises for øvrig til Lignings-ABC 2002 s. 1160 pkt. 2.2.2 flg. I noen tilfeller utløses likevel beskatning når formuesobjektet/tjenesten fortsatt brukes i inntektsgivende aktivitet, se nærmere Lignings-ABC s. 1161 pkt. 2.2.5. Departementet legger i ovennevnte brev også til grunn at unntaket fra uttaksbeskatning i skatteloven §5-2 tredje punktum, ikke gjelder ved overføring til ikke-meldepliktige samboer som omfattes av folkterygdloven §1-5, fordi de er fritatt for arveavgiftsplikt, jf. arveavgiftsloven §4 fjerde ledd og §47A. Dette standpunktet er også lagt til grunn i Lignings-ABC 2002 s. 1163 i pkt. 2.4.5. Ved overføring til andre samboere, vil imidlertid unntaket fra uttaksbeskatning gjelde hvis samboeren er arveavgiftspliktig, og vilkårene for øvrig er til stede. Det er inngått nye skatteavtaler med virkning fra og med inntektsåret 2002 med følgende land: Argentina (tatt inn i St.prp.nr.31 (1997-1998)) Irland (tatt inn i St.prp.nr.33 (2000-2001)) Uganda (tatt inn i St.prp.nr.22 (1999-2000)) Det er også inngått en tilleggsavtale til skatteavtalen med Frankrike (tatt inn i St.prp.nr.3 (1999-2000)) som trådte i kraft 1. november 2002. Tilleggsavtalen inneholder en ny artikkel 19 om offentlig tjeneste. Den nye bestemmelsen har virkning for lønn mv. mottatt fra og med 1. januar 2000. Bestemmelsen i artikkel 19 nr. 4 om lønn utbetalt av de franske kultursentrene, les Centres Culturels Français, har virkning for lønn mv. mottatt fra og med 1. januar 1997. Det gjøres oppmerksom på at det er en feil i St.prp.nr.3 (1999-2000). I den norske versjonen av artikkel 1 om endringer i artikkel 19, viser artikkel 19 nr. 4 til punkt 1. I den franske versjonen vises det til artikkel 15, 16 og punkt 1. Det er den norske versjonen som er i overensstemmelse med det utkast som ble undertegnet, og som derfor er riktig. For inntektsåret 2002 skal den alternative fordelingsmetoden anvendes i forhold til skatteavtalene med de nordiske land og med Irland, Singapore og Uganda. I forhold til de andre nordiske land skal den alternative fordelingsmetoden anvendes på lønnsinntekt som er skattepliktig i et annet nordisk land, og på pensjon som utbetales i et annet nordisk land. I forhold til Irland, Singapore og Uganda skal den alternative fordelingsmetoden bare anvendes når en person bosatt i Norge mottar lønn i offentlig tjeneste som kan beskattes i det andre landet. I forhold til Irland skal metoden i tillegg anvendes når en person bosatt i Norge mottar underholdsbidrag som ikke er fradragsberettiget for betaleren i Irland. Det vises til nærmere omtale i Skattedirektoratets melding Sk nr. 7/2000 ( SKM-2000-10) punkt 16.16 (Utv-2000-609). Skatteavtalen av 15. februar 1980 med tidligere Sovjetunionen skal anvendes overfor Russland til og med inntektsåret 2002. Fra og med inntektsåret 1997 har vi nye skatteavtaler med Ukraina og Aserbajdsjan. Dersom det oppstår spørsmål om skatteavtalens midlertidige anvendelse overfor andre tidligere Sovjetrepublikker, bes saken fremlagt for Finansdepartementet. Ved lov av 21. juni 2002 nr. 31 er skatteloven §2-1 endret idet det er vedtatt en ny ettårsregel. Forarbeidene til lovendringer er Ot.prp.nr.50 (2001-2002) og Innst.O.nr.46 (2001-2002). Den nye ettårsregelen er tatt inn i §2-1 i et nytt åttende ledd. Bestemmelsen trådte i kraft med virkning fra inntektsåret 2002. Den gamle ettårsregelen i skatteloven §2-1 fjerde ledd tredje punktum er opphevet med virkning fra og med inntektsåret 2003. For inntektsåret 2002 kan skattyter velge om hun vil påberope seg den gamle eller den nye ettårsregelen. Den nye ettårsregelen er en regel om nedsettelse av skatt på lønnsinntekt. (Den gamle ettårsregelen er en regel om bortfall av skatteplikt.) En person som har et arbeidsopphold i utlandet som varer i minst 12 måneder, kan kreve et fritak for skatt på den lønnsinntekt som opptjenes i utlandet. Fritaket gjelder bare skatt på lønnsinntekten. Annen inntekt er skattepliktig i Norge etter de vanlige regler. Oppholdet i utlandet må være et arbeidsopphold og ha en sammenhengende varighet på minst 12 måneder. Når det mottas lønn fra den norske stat, unntatt lønn i anledning tjenester som er ytet i forbindelse med forretningsvirksomhet, kan skattyter legge sammen flere arbeidsopphold i utlandet som hver er på minst seks måneder, forutsatt at oppholdene til sammen utgjør minst 12 måneder i løpet av en 30 måneders periode. Det tillates seks dagers opphold i Norge i gjennomsnitt hver hele måned arbeidsoppholdet i utlandet varer, uten at utenlandsoppholdet anses avbrutt. Det tillatte opphold i Norge kan også tas ut samlet, men ikke i begynnelsen eller som avslutning av utenlandsoppholdet. I særlige tilfeller kan det tillatte oppholdet i Norge utvides med tre dager i gjennomsnitt per måned. Periodene på seks, tolv og tredve måneder skal regnes fra dato til dato. Oppholdet i utlandet regnes fra første hele døgn (00 - 24) utenfor Norge. Ved beregning av antall dager skattyter har oppholdt seg i Norge, skal hvert hele døgn eller del av et døgn hun har oppholdt seg i Norge, regnes med. Dette innebærer at innreise- og utreisedagen skal regnes med i oppholdet i Norge. Det er et krav at oppholdet i utlandet er et arbeidsopphold. Hvis hovedformålet med oppholdet i utlandet er studier eller ferie som arbeidsgiveren gir lønn for, eller skattyter av andre grunner ikke er forpliktet til å utføre noe arbeid, vil oppholdet ikke anses som et arbeidsopphold. Det vil heller ikke være et arbeidsopphold hvis skattyter mottar sykepenger, fødsels- eller adopsjonspenger og hun hadde forutsatt å motta slike ytelser under oppholdet i utlandet. Det gis ikke fritak for skatt på lønnsinntekten når Norge i henhold til en skatteavtale eller annen folkerettslig overenskomst har en eksklusiv beskatningsrett til lønnsinntekten. Dette omfatter i praksis dels lønn fra offentlig forvaltning og dels lønn fra privat arbeidsgiver i Norge når skattyters opphold i arbeidslandet ikke overstiger 183 dager, og arbeidsgiver ikke har fast driftssted i oppholdsstaten. Det gis heller ikke fritak for skatt på lønnsinntekten når arbeidet hovedsakelig finner sted utenfor andre staters territorium og kontinentalsokler. Når det gjelder lønn fra den norske stat, kan det bare gis fritak for skatt når skattyter har hatt arbeidsopphold i et land som Norge ikke har skatteavtale med. Dette har sammenheng med at Norge har eksklusiv beskatningsrett til lønn fra den norske stat etter skatteavtalene (unntatt ved offentlig forretningsdrift). Skattyter som har lønnsinntekt under arbeidsopphold i utlandet som det ikke kan gis skattenedsettelse for, kan likevel ta med oppholdstiden i beregningen av lengden på arbeidsoppholdet i utlandet. Dette kan f.eks. ha betydning hvis skattyter i en del av perioden mottar lønn fra en privat arbeidsgiver som kan omfattes av skattefritaket. Ved beregning av den særskilte 30-månedersfristen for skattytere som har lønn fra den norske stat, kan man bare ta med arbeidsopphold i utlandet med lønn fra den norske stat. Gjennomføringen av skattefritaket på lønnsinntekt skal skje ved at lønnsinntekten i utlandet skattlegges i Norge og at den samlede skatten settes ned med et beløp som tilsvarer den delen av skatten som faller på lønnsinntekten i utlandet. Beregningen av skattenedsettelsen skal skje etter de samme prinsipper som ved alternativ fordeling etter skatteavtalene. Når det gjelder lønn fra den norske stat skal skattenedsettelsen bare gjelde skatt til kommunen og fylkeskommunen. Arbeidsopphold i utlandet i 2001 kan medregnes i forhold til 12-måneders fristen i den nye ettårsregelen, men skattefritaket kan bare gis for inntekt opptjent i 2002 og senere år. Tilsvarende kan opphold i utlandet i 2003 regnes med i forhold til kravet om ett års opphold i utlandet etter den gamle ettårsregelen, men det er bare inntekter opptjent frem til og med 2002 som ikke skal beskattes. Skatteloven §2-1 femte ledd er en særregel om opphør av skatteplikt for norske sjøfolk. Regelen oppstiller strengere krav for at bostedsskatteplikten skal opphøre for norske sjøfolk enn det som gjelder for andre grupper skattytere. De særlige kravene i §2-1 femte ledd gjelder ikke for fiskere. Opphør av skatteplikt som bosatt i Norge for fiskere skal vurderes etter de alminnelige regler om emigrasjon og reglene i skatteloven §2-1 fjerde ledd. Skattedirektoratet har i brev av 10. desember 2002 uttalt følgende: «Saken gjelder utenlandske statsborgere som er skattemessig bosatt i utlandet og som arbeider i en turnusordning i Norge. Turnusordningen innebærer 2 uker arbeid, 3 uker fri, 2 uker arbeid, 4 uker fri, og deretter gjentas arbeidsperiodene i samme syklus. Utenom arbeidsperiodene vil arbeidstakerne oppholde seg utenfor Norge. Arbeidsgiveren stiller til disposisjon losji (staff house, hotell, brakke el.) ved arbeidsoppholdene i Norge, og ingen av arbeidstakerne eier eller leier annen bolig i Norge. Vilkårene for å anse en person som skattemessig bosatt i Norge som følge av innflytting er enten at vedkommende har tatt opphold her og har til hensikt å bli her ikke bare midlertidig, eller at oppholdet varer sammenhengende i minst seks måneder, jf. skatteloven §2-1 annet ledd. Etter første alternativ i skatteloven §2-1 annet ledd første punktum, blir vurderingstemaet hvorvidt vedkommende har slik tilknytning til Norge at det på grunnlag av objektivt konstaterbare forhold likevel kan sies å foreligge en hensikt om å bli her ikke bare midlertidig. Når en person ikke har annen tilknytning til Norge enn slike oppholdsperioder som beskrevet ovenfor, kan han etter direktoratets oppfatning ikke sies å synliggjøre en slik hensikt. Vedkommende vil i et slikt tilfelle ikke kunne anses som skattemessig bosatt etter denne bestemmelsen. Når det gjelder bestemmelsens annet alternativ, er vilkåret at vedkommende har et sammenhengende opphold i Norge på minst seks måneder. Om oppholdet er ment å være midlertidig er uten betydning i denne relasjon. Oppholdet anses likevel å ha tilstrekkelig kontinuitet dersom det bare forekommer kortere fravær fra riket, som for eksempel avvikling av vanlig ferie eller andre kortvarige besøk i utlandet. En person som har såvidt kortvarige opphold i Norge som beskrevet ovenfor og som følgelig oppholder seg mer i utlandet enn i Norge i løpet av en periode på seks måneder, kan ikke sies å ha et sammenhengende opphold her. Skattedirektoratet antar derfor at det heller ikke på dette grunnlag oppstår skatteplikt etter bosted, jf. §2-1 annet ledd, annet punktum. Skattedirektoratet har i brev av 28. juni 2002 uttalt følgende i forbindelse med en bistandsanmodning fra svenske skattemyndigheter: «Norske skattemyndigheter skal ikke foreta noen vurdering av om skatteplikten til Norge kan anses opphørt etter intern rett med mindre skattyter selv påberoper seg at hun ikke lenger er skattemessig bosatt i Norge. X har ikke påberopt seg at hun oppfyller betingelsene for ikke lenger å være skattepliktig som bosatt i Norge etter intern rett, og hun vil derfor fortsatt være fullt skattepliktig i Norge etter intern rett. Norske skattemyndigheter skal heller ikke foreta noen vurdering av om en skattyter er bosatt i en annen stat etter skatteavtalen før skattyter selv påberoper seg at hun skal anses skatteavtalemessig bosatt i oppholdslandet. Da X ikke har påberopt seg skatteavtalemessig bosted i Sverige og lagt frem dokumentasjon som viser at svenske skattemyndigheter anser henne for bosatt der i medhold av skatteavtalens artikkel 4, foreligger det ikke noe grunnlag for de lokale ligningsmyndigheter til å vurdere bostedsspørsmålet etter skatteavtalen. Skattedirektoratet kan heller ikke foreta noen konkret vurdering av bostedsspørsmålet etter skatteavtalen på grunnlag av en bistandsanmodning. En slik vurdering kan bare foretas dersom X selv henvender seg til kompetent myndighet etter skatteavtalen fordi hun er, eller vil bli, gjenstand for en dobbeltbeskatning som er i strid med skatteavtalen. Finansdepartementet har i brev av 5. juli 2002 gitt en uttalelse om beskatningen av nasjonale eksperter ved EFTAs overvåkingsorgan (ESA). Bakgrunnen er at det er etablert et nytt opplegg for såkalte nasjonale eksperter som engasjeres fra norske offentlige etater. Disse skal nå engasjeres for en periode på 13 - 18 måneder og ESA skal formelt overta arbeidsgiveransvaret, mot at lønnsmidlene refunderes fra opprinnelig arbeidsgiver. Ifølge Finansdepartementet vil lønnsmidler som ESA får refundert av den ansattes tidligere arbeidsgiver i Norge, ikke omfattes av det skattefritaket for lønn fra ESA som følger av Avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkingsorgan og en domstol (ODA) (den s.k. ODA-avtalen) protokoll 6 artikkel 7 punkt 1 g). Finansdepartementet legger til grunn at det forhold at nasjonale eksperter engasjeres for en periode på inntil 18 måneder, vil innebære at personene ikke anses skatteavtalemessig bosatt i Belgia. Departementet legger videre til grunn at nasjonale eksperter ikke yter tjenester til den norske stat eller annet forvaltningsorgan som nevnt i artikkel 19 i skatteavtalen mellom Norge og Belgia, og at godtgjørelse utbetalt til disse derfor ikke omfattes av denne bestemmelsen. «Inntekten skal da beskattes etter den alminnelige bestemmelsen om lønnsinntekt i artikkel 15. Etter artikkel 15 punkt 1 skal lønnsinntekt kun beskattes i skattyters bostedsland etter avtalen, med mindre arbeidet utføres i den annen stat. Er det tilfelle kan inntekten beskattes i begge stater, med mindre vilkårene i punkt 2 er oppfylt. Som nevnt legger en til grunn at nasjonale eksperter normalt vil være avtalemessig bosatt i Norge. Bostedsstaten etter avtalen skal da forebygge dobbeltbeskatning etter bestemmelsene artikkel 24. Når bostedsstaten etter avtalen er Norge, skal Norge unnta lønnsinntekten til nasjonale eksperter fra beskatning i Norge. Belgia har inngått egen avtale med ESA om at dets tjenestemenn skal være fritatt for belgisk skatt på lønn og annen godtgjørelse de mottar fra ESA, fra det tidspunkt inntekten er gjenstand for beskatning til fordel for ESA, forutsatt at Belgia godkjenner dette interne beskatningssystemet. Det kan være at Belgia fortolker bestemmelsen slik at godtgjørelsen til nasjonale eksperter anses utbetalt fra ESA, slik at inntekten heller ikke vil være gjenstand for beskatning i Belgia. Dette må tas opp med belgiske myndigheter. Etter Finansdepartementets syn er dette imidlertid uten betydning for beskatningen i Norge. Departementet gir med dette uttrykk for en annen oppfatning enn tidligere ved at lønn og godtgjørelser til nasjonale eksperter ikke vil være skattepliktige til Norge. Det gjelder uansett lengden av engasjementet som nasjonal ekspert. Finansdepartementet har i brev av 27. januar 2003 uttalt følgende: «X ble i 1998 midlertidig beordret fra Agder regiment til generalstaben i Latvia. Selv om beordringen kom i stand etter henvendelse fra NATO, ble han lønnet fra Forsvarets overkommando. På bakgrunn av de foreliggende opplysninger legges det til grunn at X ikke kan anses for å være slik nasjonal representant som nevnt i Statusavtalen med NATO av 20. september 1951 eller knyttet til NATO på en slik måte at han skal anses som bosatt i utlandet i henhold til skatteloven §2-1 sjette ledd annet punktum. Det er i denne forbindelse etter departementets syn ikke tilstrekkelig at Norge ble anmodet av NATO om å støtte Latvia som ledd i utviklingen mot landets medlemskap i NATO og at X under arbeidet i Latvias militære generalstab har hatt en nær og god kontakt med NATO. Siden X heller ikke kan anses som bosatt i utlandet i henhold til den særskilte praksis som gjaldt for vaktstyrker eller sendelag på oppdrag fra NATO i land Norge ikke har skatteavtale med, oppstår spørsmålet om hvordan inntekten skal beskattes i henhold til skatteavtalen mellom Norge og Latvia av 19. juli 1993. Lønnsinntekt skal beskattes i henhold til avtalens artikkel 15, med mindre lønnsutbetalingen skal anses som lønn i offentlig tjeneste i henhold til artikkel 19. Avtalens artikkel 19 bestemmer at godtgjørelse som utbetales av en stat eller forvaltningsmyndighet til en person «for tjenester som er ytet denne stat», bare skal beskattes i utbetalingsstaten. Uttrykket «tjenester ytet denne stat» er etter langvarig praksis blitt forstått slik at lønn en person får fra sin offentlige arbeidsgiver anses å være lønn fra arbeidsgiverstaten. I motsetning til formuleringer i eldre skatteavtaler, er det ikke et krav om at tjenesten gjelder i anledning offentlig forvaltningstjeneste. Således er bl.a. lønn en lærer eller professor ved offentlige skoler eller universitet får mens han oppholder seg i utlandet, blitt vurdert som lønn for «tjenester ytet denne stat». Den samme forståelse er lagt til grunn for lønn utbetalt til sykepleiere ved tjeneste ved sykehus i utlandet. Med bakgrunn i foranstående forståelse av skatteavtalens artikkel 19, er departementet av den oppfatning at den lønn som utbetales til X under tjenestegjøringen i Latvia, skal anses å være for tjenester som er ytet utbetalingsstaten, dvs Norge. Dette innebærer at lønnen kun skal beskattes i Norge. Siden Norge har eksklusiv beskatningsrett til lønnsutbetalingen, kommer bestemmelsen i skatteloven §2-1 åttende ledd (ny ettårsregel) ikke til anvendelse. Det samme gjelder for øvrig den tidligere ettårsregel i skatteloven §2-1 fjerde ledd. Finansdepartementet ga i brev av 16. januar 2002 en uttalelse om beskatningen av ansatte ved Norges Eksportråds kontorer i utlandet. Det følger av uttalelsen at spørsmål om opphør av skatteplikt for ansatte i Norges Eksportråd skal vurderes etter de vanlig regler i skatteloven §2-1 fjerde ledd. Lønn fra Norges Eksportråd omfattes av skatteavtalenes bestemmelser om lønnsarbeid i privat tjeneste (artikkel 15). Ansatte i Norges Eksportråd skal ikke likestilles med utsendte utenrikstjenestemenn og de kan ikke skattlegges i Norge med hjemmel i Stortingets skattevedtak §3-5 annet ledd. Dette gjelder selv om den ansatte er anmeldt en utenriksstasjon og har vesentlig samme status der som en spesialutsending. Uttalelsen er tatt inn i Utv-2002-186. Finansdepartementet har i brev av 22. juli 2002 gitt ytterligere en uttalelse om beskatningen av ansatte ved Norges Eksportråds kontorer i utlandet. Det er her uttalt følgende: «I brev herfra av 16. januar d.å. la vi til grunn at ansatte ved Norges Eksportråd i utlandet var å anse som privat ansatte og at det ville være i strid med prinsippene i skatteavtalene og Wien-konvensjonen å innrømme eksportutsendinger skatteprivilegier i mottakerstaten. I denne forbindelse ble det i brev av 8. januar d.å. rettet en henvendelse til Utenriksdepartementet. I Utenriksdepartementets svarbrev av 21. februar d.å. vises det til at regjeringen den 18. mai 1995 besluttet å forbedre samordningen mellom utenrikstjenesten, Norges Eksportråd, NOTRA og Norges Industriattacheer, ved utenriksstasjonene. Dette innebar bl.a. at ansatte ved de nevnte organisasjoner skulle beskikkes av Utenriksdepartementet og knyttes til utenriksstasjonene som «andre utsendinger» i utenrikslovens forstand. I følge Utenriksdepartementet er regjeringens beslutning fra 1995 fulgt opp slik at samtlige eksportutsendinger som er norske statsborgere er anmeldt som diplomatiske representanter ved de respektive utenriksstasjonene. Som diplomater blir de i følge Utenriksdepartementet omfattet av privilegiene i Wien-konvensjonen, herunder skatteprivilegiene. (....) Det forhold at eksportutsendingene nyter godt av Wien-konvensjonens skatteprivilegier endrer imidlertid ikke det forhold at de ved beskatningen i Norge skal beskattes på samme måte som andre privatansatte som oppholder seg i utlandet. Dette innebærer bl.a. at de i skatteavtalesammenheng omfattes av bestemmelsene i artikkel 15 om uselvstendige personlige tjenester (lønnsarbeid). I forhold til land der vi anvender kreditmetoden som metode for å unngå dobbeltbeskatning, vil personer som anses skattemessig bosatt i Norge, bli beskattet på vanlig måte. Siden det ikke betales skatt i oppholdsstaten, blir det heller ingen skatt å kreditere. En annen følge av at eksportutsendingene omfattes av skatteprivilegiene i Wien-konvensjonen er at de ikke kan oppfylle vilkårene for skattefritak etter ettårsreglene i sktl. §2-1 gamle fjerde ledd og §2-1 nytt åttende ledd. På den annen side vil eksportutsendinger som oppholder seg i skatteavtaleland der vi anvender fordelingsmetoden for å unngå dobbeltbeskatning, bli helt fritatt for beskatning av lønnsinntekt hvis vilkårene i artikkel 15 for øvrig er oppfylt. Dersom de har annen inntekt i Norge, vil en imidlertid som følge av anvendelsen av den alternative fordelingsmetode i skatteavtaler kunne ta i betraktning den utenlandske inntekten ved beskatningen av den norske inntekten. For eldre skatteavtaler som anvender fordelingsmetoden som metode for å unngå dobbeltbeskatning vil dette imidlertid først gjelde fra inntektsåret 2003. For ordens skyld minnes det om at enkelte skatteavtaler har bestemmelser som innebærer at skatteavtalen i visse tilfeller ikke kommer til anvendelse for bl.a. personer som er medlemmer av en diplomatisk eller konsulær representasjon. Se i denne forbindelse bl.a. skatteavtalene med Belgia (art. 29), Israel (art. 30), Kenya (art. 29), Malta (art. 28), Marokko (art. 26), Nederland (art. 30), Portugal (art. 27), Sveits (art. 27), Tyrkia (art. 28) og Zambia (art. XXVII). Oppregningen må ikke anses som uttømmende idet også andre skatteavtaler kan inneholde bestemmelser som kan få betydning for beskatningen av privatansatte utsendinger med diplomatstatus. I tilslutning til Finansdepartementets brev har Skattedirektoratet i brev av 20. september 2002 til Oslo likningskontor uttalt følgende: «Eksportutsendinger har til nå vært beskattet ved Oslo likningskontor etter de regler som gjelder for utsendte utenrikstjenestemenn. De er ikke beskattet i oppholdslandet da de anses omfattet av skatteprivilegiene i Wienkonvensjonen. Etter en samlet vurdering er Skattedirektoratet kommet til at det ikke bør skje noen endring av ligningen av eksportutsendingene før for inntektsåret 2002. De ansatte i Norges Eksportråd må derfor overføres til den kommunen hvor de var bosatt før flyttingen til utlandet, med virkning for ligningen for inntektsåret 2002. Likningskontoret må ved ligningen for 2002 vurdere hvorvidt den enkelte ansatte fortsatt er skattepliktig som bosatt i Norge og hvilket betydning skatteavtalens regler vil ha for beskatningen av lønnen. Direktoratet vil i denne sammenheng understreke at det kan ikke legges til grunn at skatteplikten som bosatt i Norge er opphørt med mindre skattyteren selv påberoper seg at han ikke lenger er skattepliktig som bosatt. Finansdepartementet har i brev av 13. november 2002 gitt en uttalelse om beskatning av lønn til ansatte i den norske Sjømannsmisjonen. Spørsmålet var om ansatte i Den norske Sjømannsmisjonen med arbeidsopphold i utlandet skal anses for å ha lønn fra den norske stat i forhold til skatteloven §2-1 åttende ledd (ny ettårsregel). Sjømannsmisjonen mottar årlig et statstillskudd som skal dekke lønnskostnadene for et nærmere angitt antall ansatte i utlandet samt dekning av en del av de øvrige personalkostnader. Departmentet uttaler: «Etter departementets mening har statstilskuddet til Sjømannsmisjonen karakter av å være midler som er øremerket til avlønning av et bestemt antall personer til bestemte oppdrag. De ansatte i Sjømannsmisjonen er privatansatte. Likevel skal den lønn de mottar som skriver seg fra det statlige tilskuddet, anses som lønn fra den norske stat i relasjon til skatteloven §2-1 åttende ledd. Eventuell lønn som skriver seg fra Sjømannsmisjonens egeninntekter, skal imidlertid anses som lønn fra en privat arbeidsgiver. Ved opphold i land som Norge har skatteavtale med, vil ansatte i Sjømannsmisjonen med lønn som skriver seg fra statstilskuddet, være undergitt eksklusiv norsk beskatning i henhold til skatteavtalens artikkel 19 om offentlig tjeneste. Lønn som Norge har eksklusiv beskatningsrett til, omfattes ikke av den nye ettårsregelen, jf. §2-1 åttende ledd c) nr 1. De ansatte i Sjømannsmisjonen med slik lønn vil derfor ikke kunne kreve nedsettelse av norsk skatt etter denne regelen når de oppholder seg i land som Norge har skatteavtale med. Ved opphold i land som Norge ikke har skatteavtale med, vil ansatte i Sjømannsmisjonen omfattes av den nye ettårsregelen, selv om de har lønn som skriver seg fra statstilskuddet. Det følger imidlertid av §2-1 åttende ledd d) at skattenedsettelsen for lønn fra den norske stat kun gjelder fylkes- og kommuneskatten. Inntekten vil derfor uansett bli ilagt statsskatt. Ansatte med lønn som skriver seg fra Sjømannsmisjonens egeninntekter, vil kunne omfattes den nye ettårsregelen uavhengig av om de oppholder seg i et land som Norge har skatteavtale med eller ikke. Til Deres kommentarer om den gamle ettårsregelen (skatteloven §2-1 fjerde ledd tredje punktum) vil departementet bemerke at Sjømannsmisjonens ansatte med lønn som skriver seg fra statstilskuddet, bare omfattes av den gamle ettårsregelen ved opphold i land som Norge ikke har skatteavtale med. Dersom de ansatte godtgjør at de er skattepliktige som innenlandsboende i oppholdslandet, vil de kunne fritas fra beskatning i Norge. Inntekten skal i slike tilfeller ikke ilegges statsskatt i Norge. Hvis de ansatte med lønn som skriver seg fra statstilskuddet derimot oppholder seg i land som Norge har skatteavtale med, vil lønnen etter skatteavtalens artikkel 19 være tillagt Norge til eksklusiv beskatning og de ansatte vil ikke kunne anses som skattepliktige som innenlandsboende i oppholdslandet. Ved opphold i land som Norge har skatteavtale med, er Sjømannsmisjonens ansatte således i samme stilling i forhold til både den gamle og den nye regelen. Skattedirektoratet har i brev av 5. april 2002 uttalt følgende: «I henhold til skatteloven §5-15 første ledd bokstav c er lønn eller annen inntekt som er fritatt for skattlegging i medhold av gjensidig overenskomst inngått med hjemmel i lov om immunitet og privilegier for internasjonale organisasjoner mv., skattefri arbeidsinntekt i Norge. Det følger av lov av 19. juni 1947 nr. 5 §1 at visse personer som er tilknyttet internasjonale organisasjoner eller institusjoner, gjennom mellomfolkelig overenskomst som tiltres av Norge, kan innrømmes privilegier. Slike overenskomster er bl.a. inngått for FN og en del av FN's underorganisasjoner og særorganisasjoner. Når det gjelder FN og FNs underorganisasjoner vises til overenskomsten om de Forente Nasjoners privilegier og immunitet, vedtatt av de Forente Nasjoners generalforsamling 13. februar 1946. Etter denne overenskomsten, artikkel V punkt 18 b) skal tjenestemenn ansatt i FN og FNs underorganisasjoner være fritatt for å betale skatt av lønn og andre inntekter som utbetales av FN. Norge har også tiltrådt bestemmelsene om skattefrihet i forhold til FNs særorganisasjoner. Det vises her til overenskomsten av 21. november 1947 om privilegier og immunitet for særorganisasjonene. Etter denne overenskomsten, artikkel VI §19 (b) skal tjenestemenn i særorganisasjonene være fritatt for å betale skatt av lønn og andre inntekter som utbetales av særorganisasjonene. Den skattefriheten for lønn fra FN og FNs underorganisasjoner og særorganisasjoner som er nevnt ovenfor, gjelder bare for tjenestemenn i organisasjonene. Utsendte eksperter og korttidsansatte kan falle utenfor den gruppen som omfattes av skatteprivilegiet. For å oppnå skattefrihet for lønn fra FN ved ligningen i Norge, må skattyter derfor dokumentere at han er en slik tjenestemann som omfattes av skatteprivilegiet. Det må fremlegges en erklæring fra vedkommende organisasjon hvor det fremgår at vedkommende anses som tjenestemann som skal nyte godt av skatteprivilegiet. Skattyter bør også legge frem kopi av utnevnelsesbrevet («letter of appointment») fra organisasjonen. Inntekt som ikke skal beskattes i Norge, skal likevel oppgis på selvangivelsen, med mindre ligningsmyndighetene tidligere har tatt det standpunkt at skatteplikten til Norge som bosatt er opphørt, (...). Skattyter må også gjøre rede for hvorfor inntekten ikke er skattepliktig i Norge og vedlegge den dokumentasjon som er nevnt ovenfor. Fradragsretten for gjeldsrenter er begrenset når skattyter utøver eller deltar i virksomhet i utlandet (som drives gjennom et fast driftssted) eller har fast eiendom i utlandet, og inntekt fra slik virksomhet eller fast eiendom er unntatt fra skattlegging i Norge etter skatteavtale. Tilsvarende er fradragsretten for gjeld begrenset når skattyters formue i slik virksomhet eller fast eiendom er unntatt fra formuesbeskatning i Norge etter skatteavtale. I vedlegg 1 til meldingen er det inntatt en oversikt over hvilke land dette gjelder. Finansdepartementet har i brev av 18. januar 2002 gitt en uttalelse om beskatning av fast eiendom i Spania og unngåelse av dobbeltbeskatning. Uttalelsen er tatt inn i Utv-2002-593. Etter interne norske regler er en person som er skattemessig bosatt i Norge, skattepliktig hit for inntekt av og formue i fast eiendom som ligger i Sverige. Etter den nordiske skatteavtalen anvender Norge kreditmetoden for å unngå dobbeltbeskatning, se avtalens artikkel 25 nr. 5 bokstav a). Dette innebærer at inntekt som kan beskattes i Sverige, også skal beskattes i Norge, og at skattyter kan kreve at inntektsskatt som er betalt i Sverige, blir trukket fra i norsk skatt (kreditfradrag). Fradraget i skatt kan ikke overstige den del av norsk skatt som faller på inntekten i utlandet. Ved fastsettelsen av formuesverdi på eiendom i utlandet skal ligningsmyndighetene legge til grunn tilnærmet samme forhold mellom likningsverdi og salgsverdi som i skattyters bostedskommune i Norge. Skattyter må derfor gi tilstrekkelig opplysninger om eiendommens verdi, f.eks. i skjemaet RF-1231 (Spesifikasjon av formue/gjeld og inntekt/fradrag med tilknytning til utlandet). Det «taxeringsvärde» som fastsettes av svenske skattemyndigheter (og som skal tilsvare 75 pst. av markedsverdien), skal ikke legges til grunn. Inntekten av fast eiendom i utlandet skal fastsettes etter norske regler, dvs. at den skal prosentlignes (alternativt direkte lignes) på samme måte som om eiendommen lå i Norge. I Sverige betales det ikke formuesskatt på boliger/fritidseiendommer. I stedet betales en fastighetsskatt. Fastighetskatten anses ikke som en formuesskatt og den omfattes ikke av skatteavtalen. Det kan derfor ikke gis kreditfradrag i Norge for fastighetsskatt som er betalt i Sverige. Hvis den faste eiendommen prosentlignes i Norge kan det heller ikke gis fradrag i inntekten for svensk fastighetsskatt. Hvis eiendommen lignes direkte i Norge, kan fastighetsskatten trekkes fra ved beregningen av inntekten av den faste eiendommen. Svensk inntektsskatt kan det kreves kreditfradrag for uansett om eiendommen prosentlignes eller direkte lignes i Norge. Personer som har fritidseiendom/bolig i Sverige, betaler imidlertid ikke inntektsskatt i Sverige. (De betaler bare fastighetsskatt). Det er bare hvis eiendommen i Sverige leies ut slik at inntekten blir beskattet, det vil bli aktuelt å kreve kreditfradrag i Norge. Skattedirektoratet har i brev av 17. desember 2002 til fylkesskattekontorene mv. informert om Finansdepartementets uttalelse av 6. desember 2002 om skattemessig behandling av utenlandstillegg. Det er her uttalt følgende: Det har ikke vært utarbeidet generelle retningslinjer for endret beskatning av utenlandstillegg for inntektsåret 2003. Videre er det ennå ikke lagt frem forslag til nytt regelverk på dette området. Det antas at nye regler om beskatning av utenlandstillegg tidligst vil kunne gjøres gjeldende fra og med inntektsåret 2004. På denne bakgrunn skal den nåværende praktisering av regelverket videreføres for inntektsåret 2003. Finansdepartementets retningslinjer er omtalt i Utv-1999-1055. Finansdepartementet har i brev av 26. april 2002 gitt en uttalelse om anvendelsen av de norske reglene om bl.a. kreditfradrag for personer bosatt i Norge som arbeider på britisk sokkel. Uttalelsen er tatt inn i Utv-2002-890. Skattedirektoratet har i brev av 8. mai 2002 uttalt følgende: «Personer som ikke er fullt skattepliktige til Norge fordi de ikke anses skattemessig bosatt her, kan likevel være begrenset skattepliktige hit for bestemte formues- og inntektsarter som har tilknytning til Norge, jf. skatteloven §2-3. Begrenset skatteplikt til Norge etter norsk intern rett foreligger f eks etter skatteloven §2-3 (3) bokstav a for inntekt ved realisasjon av aksje eller andel i norsk selskap som foretas innen fem år etter utløpet av det kalenderår bostedsskatteplikten til Norge bortfalt. Bestemmelsen gjelder også for de tilfeller der aksjene eller andelen i norsk selskap er ervervet etter utflyttingen. Andeler i aksjefond er ikke omfattet av skatteplikten i skatteloven §2-3 (3) bokstav a. En person som ikke er skattemessig bosatt i Norge, vil derfor ikke være skattepliktig hit for gevinst ved salg av andeler i norske aksjefond. Det er uten betydning om fondsandelene er ervervet før eller etter at bostedsskatteplikten bortfalt. Tilsvarende vil tap ved salg av andeler i aksjefond i slike tilfeller ikke være fradragsberettiget. Gevinst ved salg av andeler i aksjefond kan imidlertid være skattepliktig bostedslandet. Forespørsel om dette må eventuelt rettes til skattemyndighetene i bostedslandet. Finansdepartementet har i brev av 23. oktober 2001 gitt en uttalelse om at Norge skal anvende kreditmetoden på lønn som omfattes av den nordiske skatteavtalen artikkel 21 nr. 7 c. Bestemmelsen gjelder lønn opptjent om bord på skip som driver transport av personell og forsyninger på kontinentalsokkelen samt på andre skip på kontinentalsokkelen som omfattes av artikkel 21 nr. 5. Uttalelsen er tatt inn i Utv-2001-1648. Det er inngått en gjensidig overenskomst mellom Norge og Tyskland om beskatning av dividender etter skatteavtalens artikkel 10. Overenskomsten innebærer at kildeskatten i både Norge og Tyskaland skal være 0 pst. på dividender som er besluttet utdelt og utbetalt etter 1. januar 2002 når mottakeren er et selskap som direkte innehar minst 25 pst. av det utdelende selskaps kapital. Den gjensidige overenskomsten er tatt inn i Utv-2002-889. Finansdepartementet har i brev av 3. september 2002 gitt følgende uttalelse om tysk kildeskatt på betalinger for entreprenørarbeid: «For å forebygge svart arbeid i byggebransjen har Tyskland fra og med 1. januar 2002 innført nye regler om kildeskatt på betalinger for utført entreprenørarbeid (dvs bygningsarbeid i bred forstand). Enhver som gir noen et oppdrag om å utføre slikt arbeid i Tyskland, er på visse betingelser forpliktet til å trekke 15 prosent kildeskatt på betalingen til oppdragstakeren. Forpliktelsen til å trekke kildeskatt gjelder uavhengig av om oppdragstaker er tysk eller utenlandsk. En oppdragstaker er fritatt for kildeskatten hvis han er verken ubegrenset eller begrenset skattepliktig i Tyskland etter tysk intern rett. Det samme gjelder hvis oppdragstakeren er begrenset skattepliktig i Tyskland, men på grunn av en skatteavtale ikke kan skattlegges der fordi det ikke foreligger fast driftssted. I slike tilfeller kan en oppdragsgiver unnlate å trekke kildeskatten, men bare hvis oppdragstaker legger fram en særskilt fritakserklæring før betalingen skjer. I forbindelse med oppgjør for et oppdrag utført i Tyskland har en norsk oppdragstaker anmodet sitt norske ligningskontor om å utstede en slik fritakserklæring. Den fritakserklæringen som kreves for å forhindre at det blir trukket tysk kildeskatt, skal ikke utstedes av norske ligningsmyndigheter, men av de tyske skattemyndighetene. Oppdragstakeren kan søke om en slik fritakserklæring ved henvendelse til sitt lokale tyske skattekontor. Når en utenlandsk oppdragstaker søker om fritakserklæring, krever imidlertid tyske myndigheter at den utenlandske oppdragstakeren vedlegger dokumentasjon som viser at vedkommende person eller selskap er registrert for skatteformål i sitt hjemland. Såfremt en slik «hjemlandserklæring» utelukkende skal gis i henhold til norsk intern rett, antar departementet at oppdragstakerens norske ligningskontor kan utstede den nødvendige dokumentasjon. OECDs retningslinjer for internprising for flernasjonale foretak og skattemyndigheter av 1995 foreligger nå i norsk oversettelse. Retningslinjene beskriver og presiserer armlengdeprinsippet i artikkel 9 nr. 1 i OECDs mønsteravtale, en bestemmelse som også er tatt inn i Norges skatteavtaler. Finansdepartementet har uttalt at retningslinjene gir uttrykk for den forståelsen av armlengdeprinsippet som følger av skatteloven §13-1. Retningslinjene slår fast at armlengdeprinsippet er overordnet andre alternative måter å fastsette riktig skattegrunnlag for enkeltselskap som tilhører et flernasjonalt konsern. Videre beskrives de forskjellige internprisingsmetodene. Retningslinjene er ikke rettslig bindende, verken for medlemslandene eller for skattyterne, men de anbefales fulgt. Det vises til punkt I.1 i rekommandasjonen som er tatt inn som vedlegg til retningslinjene. Især når det gjelder internasjonale forhold der Norge har skatteavtale forventes det at norske likningsmyndigheter følger retningslinjene i det løpende kontroll- og likningsarbeidet. Retningslinjene er lagt ut på Finansdepartementets hjemmeside og på skatteetatens intranett. Barbados CanadaBelgia EgyptBenin ElfenbenskystenBrasil JamaicaBulgaria MalaysiaFilippinene PakistanIndonesia Sør-KoreaIsrael TrinidadItalia Tobago Kenya ZambiaKina Kroatia Hvis eiendommen / det faste driftsstedet ligger i et av de land som er nevnt nedenfor, skal formuen ikke beskattes i Norge. Det vil ikke bli fullt fradrag for gjeld. Kode K: Kreditmetode (godtgjørelsesmetode).Kode F: Fordelingsmetode (unntaks-metode).Kode A: Albania 1 K K KArgentina9) Fra 01/01/02 1 K K KAserbajdsjan 1 K K KAustralia 1 K K KBarbados 1 F F FBelgia 1 F F FBenin6) 1 F F FBrasil 1 F F FBulgaria 1 F F FCanada12) 1 F F FCanada Fra 01/01/03 1 K K K[Chile] 2 K K KDanmark: Nordiske land Egypt 1 F F F Elfenbenskysten 1 F F FEstland 1 K K KFilippinene 1 F F FFinland: Nordiske land Frankrike 1 K K KFærøyene: Nordiske land Gambia 1 K K KHellas 1 K K KIndia 1 K K KIndonesia 1 F F F Irland10) 1 F F FIrland Fra 01/01/02 1 K K K Island: Nordiske land Israel 1 F F FItalia 1 F F FJamaica 1 F F FJapan 1 K K K Jugoslavia1) 1 [Kasakhstan] 2 K K KKenya 1 F F FKina8) 1 F F FKroatia1) 1 F F KKypros7) 1 K K KLatvia 1 K K KLitauen 1 K K K Luxembourg 1 K K KMalawi7) 1 K K KMalaysia 1 F F FMalta 1 F F FMarokko 1 F F FMexico 1 K K KNederland 1 K K KNed. Antiller 1 F2) F FNepal 1 K K KNew Zealand 1 K K KNordiske land 1 K A3) KPakistan 1 F F FPolen 1 K K K Portugal 1 F F FRomania 1 K K KRussland4) 1 F F FRussland Fra 01/01/03 1 K K KSenegal 1 K K KSierra Leone7) 1 K K KSingapore 1 K K K Sovjetunionen4) 1 F F FSlovakia5) 1 K K K Slovenia1) 1 F F KSpania 1 K K KSri Lanka 1 F F FStorbritannia 1 K K KSveits 1 F F F Sverige: Nordiske land Sør-Afrika 1 K K KSør-Korea 1 F F FTanzania 1 K K KThailand 1 F F F Trinidad og Tobago 1 F F FTsjekkia5) 1 K K K Tunisia 1 F F FTyrkia 1 F F FTyskland 1 F F FUganda11) 4) Skatteavtalen med Sovjetunionen skal anvendes overfor Russland frem til og med inntektsåret 2002. Den nye skatteavtalen med Russland trådte i kraft 30. oktober 2002 og fikk virkning fra 1. januar 2003. Skatteavtalen med Sovjetunionen får ikke anvendelse i forhold til noen andre av de tidligere Sovjetrepublikker. Med Ukraina og Aserbadsjan er det inngått egne skatteavtaler. 9) Skatteavtalen med Argentina trådte i kraft 30. november 2001 og fikk virkning fra 1. januar 2002. 10) Ny skatteavtale med Irland trådte i kraft 27. november 2001 og fikk virkning fra 1. januar 2002. 11) Skatteavtalen med Uganda trådte i kraft 16. mai 2001 og fikk virkning fra 1. januar 2002. 12) Ny skatteavtale med Canada trådte i kraft 19. desember 2002. SKM-2003-8 Arbeidsgiveravgift til folketrygden for 2003.
|
lovdata_cd_55071
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.8
|
Departementet har ikke fastsatt bestemmelser med hjemmel i skatteloven kapittel 17. §18-2-1. Bestemmelsene i §18-2 i denne forskrift gjelder ved fastsettelse og betaling av naturressursskatt til kommune og fylkeskommune, jf. skatteloven §18-2. §18-2-2. (1) Eier av vannkraftverk skal svare naturressursskatt, jf. skatteloven §18-2 første ledd. 0 Endret ved forskrift 14 des 2003 nr. 1574. §18-2-3. (1) Kraftverket er beregningsenhet for naturressursskatten, jf. skatteloven §18-2 annet ledd. (2) Generatorer tilkoblet turbiner som har inntak i vassdraget samme sted og utløp i vassdraget samme sted, slik at samme vannfall utnyttes, regnes å tilhøre samme kraftverk. (3) Et aggregat regnes som satt ut av drift når røret er fysisk frakoblet. Dersom røret har vært frakoblet mer enn halve inntektsåret, regnes vedkommende generators merkeytelse ikke med ved vurderingen av grensen for samlet påstemplet merkeytelse på 1.500 kVA, jf. skatteloven §18-2 annet ledd annet punktum. §18-2-4. (1) Naturressursskatten fastsettes for hvert kraftverk på grunnlag av 1/7 av kraftverkets samlede produksjon for inntektsåret og de seks foregående årene, jf. skatteloven §18-2 annet ledd. Produksjonen måles ved kraftverkets apparatanlegg for utgående ledninger og kraften opptransformert en gang. (2) For kraftverk uten måling ved apparatanlegg for utgående ledninger beregnes naturressursskatten på grunnlag av faktisk produksjon målt ved generatorklemme, med fradrag av 1,5 prosent. Fradraget anses å utgjøre summen av forbruk i kraftverket og tap ved en gangs opptransformering. (3) Dersom produksjonstallene ikke kan dokumenteres eller sannsynliggjøres på tilfredsstillende måte, fastsetter ligningsmyndighetene beregningsgrunnlaget skjønnsmessig blant annet på grunnlag av de opplysningene som er registrert hos Statnett og påstemplet merkeytelse omregnet til installert effekt multiplisert med antall timer i det aktuelle tidsrommet. (4) Total produksjon for kraftverket skal reduseres med medgått pumpekraft, i verket eller i separate pumper. Medgått pumpekraftkvantum som har vært til nytte ved produksjonen i flere kraftverk som skattyteren har plikt til å svare naturressursskatt for, skal fordeles på de enkelte kraftverkene. Fordelingen skal gi samsvar mellom andel av medgått pumpekraftkvantum og nytte for hvert kraftverk, beregnet etter forholdet mellom energiekvivalentene nedstrøms det magasin det pumpes til. (5) Beregningsgrunnlaget for kraftverket avrundes nedover til nærmeste 1.000 kWh. §18-2-5. (1) Ombygging av et kraftverk medfører ikke at kraftverket anses som nytt i forhold til innfasingen av naturressursskatten, jf. skatteloven §18-2 annet ledd. (2) Kraftverk kan imidlertid regnes som nytt i forhold til beregning av naturressursskatten dersom ombyggingen medfører at inntaksstedet og/eller utløpsstedet i vassdraget endres slik at utnyttet fallhøyde økes med 10 prosent eller mer. Ligningsmyndighetene avgjør om utnyttet fallhøyde er økt med 10 prosent eller mer etter å ha innhentet sakkyndig uttalelse fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). §18-2-6. §18-2-7. Dersom et kraftverk disponerer vannfall som helt eller delvis ble disponert av et annet kraftverk i grunnlagsperioden, skal kraftverket videreføre det andre kraftverkets beregningsgrunnlag i den grad det andre kraftverket har fått nedsatt sitt beregningsgrunnlag etter §18-2-8. §18-2-8. Dersom kraftverkets midlere produksjonsevne er varig redusert med 10 prosent eller mer, nedsettes beregningsgrunnlaget for naturressursskatt tilsvarende. Produksjonen i alle år som inngår i grunnlagsperioden før produksjonsevnen er redusert, reduseres prosentvis like mye som reduksjonen i midlere produksjonsevne. Ligningsmyndighetene godkjenner en slik reduksjon i midlere produksjonsevne etter å ha innhentet sakkyndig uttalelse fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). §18-2-9. §18-2-10. Utlignet naturressursskatt som overstiger skattyterens utlignede fellesskatt for inntektsåret, kan fremføres med rente til fradrag i fellesskatt for senere år, jf. skatteloven §18-2 fjerde ledd. Skattyters adgang til å fremføre naturressursskatt til fradrag i fellesskatt for senere år, opphører ikke ved skattyters realisasjon av kraftverket, eller ved at kraftverket tas varig ut av produksjon. §18-3-1. Bestemmelsene i §18-3 i denne forskrift gjelder ved fastsettelse av grunnrenteinntekt i vannkraftverk i henhold til bestemmelsene i skatteloven §18-3. Bestemmelsene gjelder tilsvarende ved fastsettelsen av formuesverdien i kraftverket, jf. skatteloven §18-5 første og annet ledd. §18-3-2. (1) Eier av vannkraftverk skal svare grunnrenteskatt, jf. skatteloven §18-3 første ledd. §18-3-3. (1) Kraftverket er beregningsenhet for grunnrenteskatten, jf. skatteloven §18-3 første ledd. For kraftforetak som skal deltakerlignes etter en bruttometode fastsettes likevel grunnrenteinntekt for hver deltaker, jf. skatteloven §18-3 åttende ledd. (3) Et aggregat regnes som satt ut av drift når røret er fysisk frakoblet. Dersom røret har vært frakoblet mer enn halve inntektsåret, regnes vedkommende generators merkeytelse ikke med ved vurderingen av grensen for samlet påstemplet merkeytelse på 1.500 kVA, jf. skatteloven §18-3 syvende ledd. §18-3-4. Som forbruk i produksjonsvirksomhet regnes bare forbruk i industriell virksomhet som oppfyller vilkårene for registrering i Statistisk sentralbyrås industristatistikk i NACE-kode 20, 21, 24 eller 27 når kraftleveransen skal verdsettes til kontraktspris etter reglene i skatteloven §18-3 annet ledd a nr. 2 eller til prisen på kraft levert i henhold til Statkrafts 1976-kontrakter etter skatteloven §18-3 annet ledd a nr. 3, jf. denne forskrift §18-3-10, §18-3-11, §18-3-13 første ledd a og §18-3-14. §18-3-5. Skattyter kan kreve at kraft som produseres eller forbrukes i produksjonsvirksomhet i selskap i samme konsern som skattyter, jf. skatteloven §10-4, likestilles med kraft som produseres eller forbrukes i skattyters egen produksjonsvirksomhet i forhold til disse bestemmelsene, jf. denne forskrift §18-3-10, §18-3-11, §18-3-13 første ledd a og c og §18-3-14. §18-3-6. Kravet om uavhengige kontraktsparter i skatteloven §18-3 annet ledd a nr. Med uavhengig kjøper eller leietaker menes kontraktsparter som ikke har noe direkte eller indirekte interessefellesskap med selger eller utleier, jf. skatteloven §13-1. §18-3-7. §18-3-8. (1) Skattyter har plikt til å måle kraftproduksjonen time for time i hvert kraftverk. Produksjonsdataene må lagres på elektronisk lesbart medium. (2) Produksjonen måles ved kraftverkets apparatanlegg for utgående ledninger og kraften opptransformert en gang. For kraftverk uten måling ved apparatanlegg for utgående ledninger, måles produksjonen ved generatorklemme med fradrag av 1,5 prosent. Fratrekket utgjør summen av forbruk i kraftverket og tap ved en gangs opptransformering. §18-3-9. §18-3-10. (1) Kraft levert i henhold til kontrakter som er inngått etter 1. januar 1996 på stortingsbestemte vilkår med varighet på syv år eller mer, verdsettes til kontraktsprisen. (2) Kraft levert i henhold til andre kontrakter som er inngått etter 1. januar 1996 med uavhengig kjøper, verdsettes til kontraktsprisen dersom kontrakten har en varighet på minst syv år og omfatter en samlet kraftleveranse på minst 150 GWh i løpet av kontraktsperioden og kraften forbrukes i kjøpers produksjonsvirksomhet. Det er ikke til hinder for verdsettelse til kontraktspris at kjøperen har organisert kraftkjøpsvirksomheten og produksjonsvirksomheten i selskaper som er adskilte skattesubjekter. §18-3-11. For leieavtaler som er inngått etter 1. januar 1996 mellom uavhengige parter, og som har en varighet på femten år eller mer, skal kraften verdsettes til kontraktspris når den tas ut av leietaker og forbrukes i produksjonsvirksomhet eid av leietaker, herunder selskap i samme konsern. §18-3-12. Forlengelse av kontrakter som nevnt i skatteloven §18-3 annet ledd a nr. 2 regnes som et fortsatt kontraktsforhold når det skjer på grunnlag av kjøpers eller leietakers opsjon. Dersom kontrakten forlenges etter opsjon utøvd av selger eller utleier regnes det som et nytt kontraktsforhold. §18-3-13. (1) Dersom skattyter har kraft som forbrukes i egen produksjonsvirksomhet (interne leveranser) og som skal verdsettes etter skatteloven §18-3 annet ledd a nr. 3, eller har mottatt leveranse av kraft som skal verdsettes etter skatteloven §18-3 annet ledd a nr. 2, må det fremlegges en dokumentert oversikt for det enkelte inntektsår som viser: b. årets krafttilgang i henhold til kontrakter eller leieavtaler som skal verdsettes etter skatteloven §18-3 annet ledd a nr. Oversikten gis på et eget skjema som vedlegg til selvangivelsen. (2) Skjema til bruk for utarbeidelse av dokumentasjon av kraftforetakets forbruk av og tilgang på kraft som nevnt i første ledd, kan fastsettes av Skattedirektoratet. §18-3-14. Årets kraftproduksjon i skattyters egne kraftverk, samt andel av kraftproduksjon som skattyter har rett til å disponere i kraftverk hvor skattyter har eierandeler, kan verdsettes etter bestemmelsene i skatteloven §18-3 annet ledd a nr. 3. Slik verdsettelse kan likevel bare skje i den grad årets forbruk av kraft i skattyters produksjonsvirksomhet overstiger årets tilgang på kraft i henhold til kontrakter eller leieavtaler som verdsettes etter skatteloven §18-3 annet ledd a nr. 2. §18-3-15. Ved inngåelse av kontrakt eller leieavtale som skal verdsettes etter skatteloven §18-3 annet ledd a nr. 2, plikter kraftselger å informere kraftkjøper om at kraften er levert i henhold til kontrakt eller leieavtale som hos produsenten skal verdsettes etter reglene i det nevnte unntak. §18-3-16. Ved inngåelse av kontrakt eller leieavtale som skal verdsettes etter reglene i skatteloven §18-3 annet ledd a nr. 2, plikter kraftkjøper å informere kraftselger om det samlede årlige kraftvolumet i eventuelle andre tilsvarende kontrakter foretaket eller selskap i samme konsern allerede har inngått med andre produsenter, og om samlet årlig kraftforbruk i egen produksjonsvirksomhet. §18-3-17. (1) Når årets krafttilgang hos kraftkjøper eller leietaker etter §18-3-13 første ledd b overstiger årets forbruk av kraft etter §18-3-13 første ledd a, skal leveranse av kraft som nevnt i skatteloven §18-3 annet ledd a nr. 2 annet punktum verdsettes til spotmarkedspris hos produsenten i den grad leveransen overstiger forbruket. Dette gjelder likevel ikke for kontrakter inngått på vilkår fastsatt av Stortinget. (2) Dersom kraftkjøper har inngått kontrakter eller leieavtaler som nevnt i skatteloven §18-3 annet ledd a nr. 2 med flere produsenter, skal kontraktene eller leieavtalene avregnes mot forbruket etter tidspunktet for inngåelsen i kronologisk rekkefølge. Verdsettelse hos produsenten må dermed eventuelt skje etter de alminnelige reglene for de nyeste kontraktene dersom forbruket ikke er tilstrekkelig til å dekke alle kontraktene fullt ut. §18-3-18. §18-3-19. (1) For kontrakter som skal verdsettes til kontraktsprisen etter skatteloven §18-3 annet ledd a nr. 2, skal den faktiske uttaksprofilen legges til grunn når skattyter kan dokumentere uttaksprofilen enten ved målinger av faktisk uttak pr. time eller ved anmeldt kvantum pr. time fra kunden. For kontrakter hvor skattyter ikke kan dokumentere uttaksprofilen, legges det til grunn at leveransene er jevnt fordelt over alle timer i året. (2) For kontrakter som gjelder leveranser i deler av året kan det likevel legges til grunn at leveransene er jevnt fordelt over leveringsperioden. (3) Bestemmelsene gjelder tilsvarende for leieavtaler når utleier disponerer deler av kraftverkets produksjon. §18-3-20. For interne leveranser som etter skatteloven §18-3 annet ledd a nr. 3 skal verdsettes til prisen på kraft levert i henhold til Statkrafts 1976-kontrakter, legges det til grunn at leveransene er jevnt fordelt over alle timer i året. §18-3-21. (1) Når plikt til å levere konsesjonskraft påhviler flere kraftverk samlet, anses konsesjonskraftforpliktelsen fordelt mellom kraftverkene slik det er fastlagt i vilkårene for konsesjon. (2) Dersom vilkårene for konsesjon ikke fastlegger hvordan forpliktelsen skal fordeles på de enkelte kraftverk, skal konsesjonskraftforpliktelsen fordeles forholdsmessig mellom de relevante kraftverkene etter faktisk årsproduksjon. (3) Dersom skattyter kan dokumentere kraftverkets faktiske leveranse av konsesjonskraft, kan denne i stedet legges til grunn. §18-3-22. (1) Leveranser som det skal tas hensyn til etter skatteloven §18-3 annet ledd a nr. 2 og 3, fordeles etter kraftverkenes faktiske årsproduksjon på kraftverk som skattyter eller selskap i samme konsern eier, jf. skatteloven §10-4. (2) Når skattyter eller selskap i samme konsern eier en andel av et bruttolignet kraftverk, skal leveranser som nevnt i første ledd fordeles på denne andelen av verkets faktiske årsproduksjon. Tilsvarende gjelder når utleier disponerer deler av kraftverkets produksjon. (3) Leieinntekter skal i sin helhet tilordnes leietakers andel av produksjonen i det utleide kraftverket. §18-3-23. Prisen på kraft som skal verdsettes etter skatteloven §18-3 annet ledd a nr. 3, settes til prisvilkårene fastsatt i henhold til Statkrafts 1976-kontrakter fratrukket utmatingskostnader fra sentralnettet. Utmatingskostnadene settes sjablonmessig til 1 øre/kWh. Departementet kunngjør årlig denne prisen. §18-3-24. Samlede kraftleveranser som skal verdsettes til annet enn spotmarkedspris og som tilordnes et kraftverk i et tidsavsnitt, kan overstige faktisk produksjon ved kraftverket i samme tidsavsnitt. I slike tilfeller anses differansen dekket med kraftkjøp til tilhørende spotmarkedspris og kommer til fradrag ved verdsettelsen. §18-3-25. Prisen etter skatteloven §18-3 annet ledd a nr. 1, nr. 2 og nr. 3 legges til grunn ved skattleggingen også når spotmarkedsprisen er lavere. §18-3-26. (1) Kostnader knyttet til pumping kan trekkes fra i brutto salgsinntekter, jf. skatteloven §18-3 tredje ledd a nr. 1. Kostnadene for pumper og pumpestasjoner med merkeytelse over 10.000 kVA settes til medgått pumpekraftkvantum i et tidsavsnitt multiplisert med tilhørende spotmarkedspris. For øvrige pumper og pumpestasjoner benyttes en gjennomsnittlig spotmarkedspris for driftsperioden fastsatt etter §18-3-9. (2) Medgått pumpekraftkvantum som har vært til nytte ved produksjonen i flere kraftverk som skattyteren har plikt til å svare grunnrenteskatt for, skal fordeles på de enkelte kraftverkene. Fordelingen skal gi samsvar mellom andel av medgått pumpekraftkvantum og nytte for hvert kraftverk, beregnet etter forholdet mellom energiekvivalentene nedstrøms det magasin det pumpes til. §18-3-27. (1) Innmatingsavgift som bæres av skattyter kan trekkes fra i brutto salgsinntekter, jf. skatteloven §18-3 tredje ledd a nr. 1. (2) Tilsvarende gjelder kostnader som påløper ved å bringe kraften fra kraftverkets apparatanlegg for utgående ledninger frem til innmatingspunktet i nettet, når kraftleveransen skal verdsettes til spotmarkedspris eller når skattyter godtgjør at avtalt pris for kraftleveransen inkluderer innmatingskostnader til sentralnettet. Kostnader ved fysisk tap i tilknytning til dette fastsettes sjablonmessig som en prosentvis andel av bruttoinntekten. Tapet beregnes ved at en tapsfaktor multipliseres med antall 100 meter linjelengde, der linjelengden avrundes oppover til nærmeste 100 meter. Følgende tapsfaktor skal brukes: §18-3-28. (1) Ved realisasjon av kraftverk skal friinntekt etter skatteloven §18-3 tredje ledd b, jf. sjette ledd b, beregnes separat for overdrager og erverver. (2) For overdrager beregnes friinntekten på bakgrunn av dennes inngående skattemessige verdier av driftsmidler mv. pr. 1. januar i realisasjonsåret. (3) For erverver beregnes friinntekten på bakgrunn av gjennomsnittet av dennes inn- og utgående skattemessige verdier av driftsmidler mv. De inngående skattemessige verdiene settes til kjøpesummen. De utgående skattemessige verdiene settes til de skattemessige verdiene av driftsmidler mv. pr. 31. desember i anskaffelsesåret. (4) For overdrager og erverver reduseres friinntekten forholdsmessig etter hvor stor del av inntektsåret de har eid kraftverket. §18-5-1. Bestemmelsene i §18-5 i denne forskrift gjelder ved fastsettelse av formuesverdien i kraftanlegg i henhold til bestemmelsene i skatteloven §18-5 første og annet ledd. §18-5-2. (1) Kraftanlegget er beregningsenhet ved fastsettelse av formuesverdien, jf. skatteloven §18-5 første ledd. For kraftverk som deltakerlignes etter en bruttometode, fastsettes likevel formuesverdien for hver deltaker, jf. skatteloven §18-5 femte ledd. (3) Et aggregat regnes som satt ut av drift når røret er fysisk frakoblet. Dersom røret har vært frakoblet mer enn halve inntektsåret, regnes vedkommende generators merkeytelse ikke med ved vurderingen av grensen på 10.000 kVA, jf. skatteloven §18-5 fjerde ledd. §18-5-3. (1) Den takserte markedsverdien fastsettes som nåverdien over uendelig tid av et rullerende gjennomsnitt av kraftverkets brutto salgsinntekter for de fem siste inntektsårene, fastsatt etter skatteloven §18-5 annet ledd med overgangsregler, samt §18-3 og §18-5 del III i denne forskrift, fratrukket kraftverkets driftsutgifter i henhold til skatteloven §18-3 tredje ledd a nr. 1 og 2 og pliktig skatt på grunnrenteinntekt for kraftverket i inntektsåret. Deretter fratrekkes nåverdien av fremtidige utgifter til utskiftning av driftsmidler etter skatteloven §18-5 første ledd annet punktum, jf. også §18-5-9, §18-5-10 og §18-5-11. (2) Det tas ikke hensyn til hjemfall ved nåverdiberegningen. (3) Alle størrelser som inngår i nåverdiberegningen verdsettes til kroneverdien pr. 1. januar i takseringsåret, der konsumprisindeksen benyttes som omregningsfaktor. (4) I nåverdiberegningen benyttes en diskonteringsrente (realrente) som fastsatt i §18-8-5. §18-5-4. Ligningsmyndighetene skal foreta en årlig justering av den beregnede markedsverdien, jf. §18-5-3 første ledd første punktum. 0 Endret ved forskrift 10 des 2001 nr. 1381 (med virkning fom inntektsåret 2000 og eiendomsskatteåret 2001). §18-5-5. Bestemmelsene om fastsettelse av brutto salgsinntekter i §18-3 om grunnrenteinntekt til staten får tilsvarende anvendelse ved fastsettelsen av beregningsgrunnlaget for brutto salgsinntekter etter skatteloven §18-5 annet ledd, jf. §18-3-1. §18-5-6. Dersom et kraftverk disponerer vannfall som helt eller delvis ble disponert av et annet kraftverk i grunnlagsperioden, skal dette kraftverket videreføre det andre kraftverkets beregningsgrunnlag for brutto salgsinntekter i den grad det andre kraftverket har fått nedsatt sitt beregningsgrunnlag for brutto salgsinntekter etter §18-5-7. §18-5-7. Dersom kraftverkets midlere produksjonsevne er varig redusert med 10 prosent eller mer, nedsettes beregningsgrunnlaget for brutto salgsinntekter tilsvarende. Brutto salgsinntekter i alle år som inngår i grunnlagsperioden før produksjonsevnen er redusert, reduseres prosentvis like mye som reduksjonen i midlere produksjonsevne. Ligningsmyndighetene godkjenner en slik reduksjon i midlere produksjonsevne etter å ha innhentet sakkyndig uttalelse fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). §18-5-8. Fremtidige utskiftningskostnader skal fastsettes for driftsmidler som utgjør en del av kraftanlegget, og som i henhold til skattemessige avskrivningsregler må anses å ha begrenset levetid. §18-5-9. (1) Investeringskostnader ved fremtidig utskiftning av et driftsmiddel settes lik sist observerte historiske anskaffelseskostnad for det aktuelle driftsmidlet på takseringstidspunktet etter §18-5-4 annet punktum, der kroneverdien oppjusteres med konsumprisindeksen fra anskaffelsesåret til takseringsåret. (2) Dersom driftsmidlet er ervervet før 1. januar 1997, settes investeringskostnadene til den verdien som er lagt til grunn for driftsmidlet i den skattemessige åpningsbalansen pr. 1. januar 1997, der kroneverdien oppjusteres med konsumprisindeksen fra 1. januar 1997 til 1. januar i takseringsåret. §18-5-10. (1) Gjenstående levetid for driftsmiddel som er i bruk i kraftanlegget, settes til gjenstående skattemessige levetid for driftsmidlet, jf. skatteloven §18-6 første ledd og §14-43 første ledd sammenholdt med forskriften §18-5-11 annet og tredje ledd. (2) For driftsmiddel som avskrives iht. skatteloven §18-6 første ledd, kan den gjenstående levetid som er utledet av avskrivningsreglene fravikes dersom ligningsmyndighetene på bakgrunn av befaring etter §18-5-13 finner å måtte legge til grunn en annen gjenstående levetid for driftsmidlet. §18-5-11. (1) Ved beregningen av nåverdien av fremtidige kostnader til utskiftning legges det til grunn at første gangs utskiftning av driftsmidlet skjer etter utløpet av den gjenstående levetiden som følger av §18-5-10. (2) Ved beregningen av fremtidige kostnader til utskiftning settes levetiden for fremtidige investeringer i driftsmidler som avskrives lineært etter skatteloven §18-6 første ledd lik den lovforutsatte levetiden for de aktuelle driftsmidlene. (3) For driftsmidler som saldoavskrives etter skatteloven §14-41, settes levetidene i de ulike avskrivningsgruppene etter skatteloven §14-43 til: - avskrivningsgruppe a og b: - avskrivningsgruppe c: - avskrivningsgruppe d og e: - avskrivningsgruppe f: - avskrivningsgruppe g: - avskrivningsgruppe h: - avskrivningsgruppe i: 67 år. (4) For driftsmidler som avskrives etter avskrivningsgruppene a - d kan fremtidige utskiftningskostnader beregnes samlet med en gjennomsnittlig levetid på syv år. 0 Endret ved forskrifter 4 juli 2000 nr. 717 (fom inntektåret 2000 og eiendomsskatteåret 2001), 14 des 2003 nr. 1574 (fom inntektsåret 2003), 14 okt 2004 nr. 1375. §18-5-12. (1) Skattyter skal på eget skjema som vedlegg til selvangivelsen, angi hvilke driftsmidler som utgjør en del av kraftanlegget etter §18-5-8, beregnede investeringskostnader for fremtidige utskiftninger av driftsmidlene etter §18-5-9 og beregnede levetider for fremtidige driftsmidler etter §18-5-11. (2) Skjema til bruk ved beregningen av formuesverdien i kraftanlegg etter reglene i skatteloven §18-5 første og annet ledd kan fastsettes av Skattedirektoratet. §18-5-13. Det kan gjennomføres befaring av kraftanlegg for vurdering av gjenstående levetid for driftsmidler i kraftanlegg. For befaringen gjelder reglene i ligningsloven tilsvarende. §18-5-14. Vedkommende ligningskontor engasjerer sakkyndig bistand når det skal foretas befaring i kraftanlegg, jf. ligningsloven §2-9 nr. 2. Som hovedregel skal det engasjeres særskilt takstutvalg etter ligningsloven §7-5. 0 Endret ved forskrift 10 des 2001 nr. 1381 (med virkning fom inntektsåret 2000 og eiendomsskatteåret 2001), tidligere §18-5-15. §18-8. Rentebestemmelser for skattlegging av kraftforetak (gitt med hjemmel i skatteloven §18-2 fjerde ledd, §18-3 tredje ledd b og sjette ledd a, §18-4 annet ledd og §18-5 sjette ledd) §18-8-1. Den normerte risikofrie renten skal for det enkelte inntektsår være gjennomsnittlig rente på statsobligasjoner med tre års løpetid, beregnet på grunnlag av inntektsåret og de to foregående inntektsårene. Departementet beregner og kunngjør renten for det enkelte inntektsår i januar i året etter inntektsåret. §18-8-2. Rentesatsen etter skatteloven §18-2 fjerde ledd tredje punktum settes til renten etter §18-8-1 tillagt 0,5 prosentpoeng, nedjustert med 28 prosent. 0 Endret ved forskrift 16 aug 2005 nr. 894 (med virkning fom inntektsåret 2005, tidligere §18-8-3). §18-8-3. Rentesatsen etter skatteloven §18-3 tredje ledd b settes til renten etter §18-8-1 tillagt 4 prosentpoeng. Renten etter skatteloven §18-3 fjerde ledd annet punktum settes til renten etter §18-8-1 tillagt 4 prosentpoeng, korrigert til renten etter skatt. 0 Endret ved forskrift 16 aug 2005 nr. 894 (med virkning fom inntektsåret 2005, tidligere §18-8-4). §18-8-4. Rentesatsen etter skatteloven §18-5 niende ledd annet punktum settes til renten etter §18-8-1 tillagt 3 prosentpoeng, korrigert for gjennomsnittet av årlig inflasjon for de samme inntektsårene som i §18-8-1, målt etter endringen i den gjennomsnittlige konsumprisindeksen fra året før. 0 Endret ved forskrifter 4 juli 2000 nr. 717 (fom inntektsåret 2000 og eiendomsskatteåret 2001), 16 aug 2005 nr. 894 (med virkning fom inntektsåret 2005, tidligere §18-8-5). §18-8-5. Renten etter §18-8-1 og inflasjonen etter §18-8-4 avrundes til nærmeste hundredels prosentpoeng. Rentene etter §18-8-2 til §18-8-4 avrundes til nærmeste tiendels prosentpoeng. 0 Endret ved forskrift 16 aug 2005 nr. 894 (med virkning fom inntektsåret 2005, tidligere §18-8-6).
|
lovdata_cd_60374
|
lovdata_cd_skatt_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.614
|
Sammendrag: Skattedirektoratets arbeidsgiverhefter. Ny utgave i 1995. Skattedirektoratets arbeidsgiverhefter. Ny utgave i 1995. Skattedirektoratets arbeidsgiverhefter gis ut i ny utgave i desember 1995. Denne meldingen omtaler utgivelsen, og gir ellers informasjon om distribusjonen av heftene, bestilling og etterbestilling mv. Kommunekassererne bes merke seg de anvisninger som gis i pkt. 2.1. I desember 1995 gis Skattedirektoratets arbeidsgiverhefter ut i ny revidert utgave. Det gis som tidligere ut 3 hefter. Alle heftene utgis samtidig, og både på bokmål og nynorsk. Heftenes innhold og oppbygning er i hovedsak som tidligere. Stikkordregister er imidlertid sløyfet. Det antas at innholdsfortegnelsen er tilstrekkelig for å finne frem i heftene. Heftene avløser utgavene fra 1989/90. Forskriftene som er tatt inn, er à jour pr. 1. oktober 1995. (Forordet angir 1. mai 1995 - i praksis har det ikke vært senere endringer.) 2 Distribusjon av arbeidsgiverheftene til kommunekassererne og skatteetaten mv. Heftene sendes direkte fra trykkeriet til det enkelte kommunekassererkontor. Det sendes like mange eksemplarer av heftene 1-3. Antall hefter til hvert kontor, og fordelingen mellom bokmål og nynorsk, bygger på forrige utsendelse av heftene. Se forøvrig pkt. 2.3. Forsendelsen til kommunekassererkontorene skal, foruten kontorets eget behov, dekke arbeidsgiverne, kommunerevisjonene og ligningskontorene. Kommunekassererne bes følge nedenstående retningslinjer for den videre distribusjon: Til arbeidsgiverne: Kommunekassererne bes sende 1 sett (hefte 1-3) til alle regulære arbeidsgivere i kommunen, eventuelt flere sett til store arbeidsgivere. For «tilfeldige» (og eventuelt andre) arbeidsgivere som bruker regnskapsfører, kan det være hensiktsmessig å avtale en ordning med regnskapsførerne. For andre «tilfeldige» arbeidsgivere kan kommunekassereren - ut fra det antatte behovet og det antall hefter som disponeres - avgjøre om heftene skal sendes ut eller kunne fås ved henvendelse til kontoret. Dersom kommunekassererkontoret ikke kan foreta en alminnelig utsendelse som angitt i forrige avsnitt, forutsettes at arbeidsgiverne gis effektiv informasjon om at heftene foreligger, og at de kan bestilles eller hentes ved kommunekassererkontoret. Det er direktoratets forutsetning at heftene skal være enkelt tilgjengelige for alle arbeidsgivere som har behov for dem. Til kommunerevisjonene: Kommunekassereren i kommuner som er (hoved)kontorsted for revisjonsdistrikt bes avtale med revisjonen hvor mange sett av heftene som skal oversendes til revisjonen. Til ligningskontorene: Kommunekassereren bes avtale med ligningskontoret hvor mange sett av heftene som skal oversendes til ligningskontoret. Dette gjelder alle kommuner, men ikke for sentralskattekontorene. Ligningskontor som ønsker det, kan få et mindre antall beregnet på publikum, men forutsetningen er at henvendelser om heftene primært skal rettes til kommunekassererkontoret. Vedrørende skatteetaten mv. forøvrig: Skattefogdene, fylkesskattekontorene, sentralskattekontorene og etatskolene får tilsendt heftene fra direktoratet - neppe før etter årsskiftet. Ordinær utsendelse av heftene forutsettes som nevnt avsluttet omkring årsskiftet. De brukere som er omtalt i pkt. 2.1 kan deretter foreta ytterligere bestillinger av heftene fra: Ordretlf.: Heftene kan bestilles enkeltvis - bruk RF-nummer: Hefte 1: Hefte 2: Hefte 3: Gjelder bestillingen hefter på nynorsk, føyes «-N» til RF-nummeret. Kommunekassererkontorer, og andre som har fått heftene direkte fra direktoratet, bes med tanke på senere bruk av fordelingslisten, gi korrigerte antallsopplysninger dersom det mottatte antall avviker vesentlig fra behovet. Dette kan gjøres til telefax 22 07 71 08. Kommunekassererkontorer som har fått vesentlig for mange hefter, også med tanke på fremtidig behov, kan sende hefter i retur til Skattedirektoratet, postekspedisjonen. Det bes i tilfelle også sendt melding som nevnt i forrige avsnitt. 3 Distribusjon av arbeidsgiverheftene til andre brukere - bestillinger mv. Heftene sendes foruten som nevnt i pkt. 2.1 direkte til en del andre sentrale institusjoner. Offentlige institusjoner mv som ellers benytter Statens Trykksakekspedisjon, kan foreta bestilling/ etterbestilling som nevnt i pkt. 2.2. Offentlige og andre brukere som trenger et lite antall hefter bør henvende seg til vedkommende kommunekassererkontor. Brukere som trenger et større antall hefter, f.eks. til bruk ved opplæring, må rette henvendelse om dette til Skattedirektoratet, skattebetalingsseksjonen. SKM-1995-27 Nye forskrifter og forskrifter om endring av forskrifter gitt i tiden 1. mai - 30. juni 1995.
|
maalfrid_fdc618d6c41ab18f14432b2c1b615641d2384ebc_54
|
maalfrid_ldo
| 2,021
|
no
|
0.444
|
www.LDO.no www.ldo.no/no/LOFT/utfordringer-muligheter www.diskrimineringsnemnda.no www.stop-discrimination.info www.lovdata.no Statistisk sentralbyrå (om helse) www.ssb.no/emner/03/ www.hod.dep.no www.helsedirektoratet.no www.bld.dep.no www.imdi.no www.fad.dep.no www.difi.
|
lovdata_cd_57679
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.622
|
Vedtak om pris på kraft ved interne leveranser etter skatteloven §18-3 annet ledd bokstav a nr. 3 for inntektsåret 2002. Fastsatt av Finansdepartementet 23. januar 2003 med hjemmel i forskrift av 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 §18-3-23.
|
lovdata_cd_10047
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.973
|
4. Bygging av pumpehus, legging av ledninger for vanningsanlegg, oppføring av gjerder m.m. 5. Kontrollert uttynning/høydereduksjon av skog og kratt som er til ulempe for jordbruket, og hogst av ved til eget bruk. 6. Uttak av sand til eget bruk.
|
lovdata_cd_5876
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.44
|
I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8 og §21, §22 §23, er myrområdet Storfelten med Kutjernmosen i Aurskog-Høland kommune, Akershus fylke, ved kgl.res. av 4. september 1981 fredet som naturreservat. Med hjemmel i kgl.res. av 3. juli 1987 nr. 572 og Miljøverndepartementets delegering av 3. november 1988 er forskriftene for naturreservatet endret ved Direktoratet for naturforvaltnings vedtak den 30. juni 1997. Det fredete areal omfatter ca. 1183 dekar. 0 Endret ved forskrift 30 juni 1997 nr. 827.
|
lovdata_cd_57589
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.422
|
1. Lov av 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv. (pasientskadeloven) trer i kraft for den offentlige helsetjenesten, fra 1. januar 2003. 2. Bestemmelsene i loven trer ikke i kraft for helsehjelp gitt utenfor den offentlige helsetjenesten. 2002 Forskrift om Norsk Pasientskadeserstatning m.m.
|
lovdata_cd_13085
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.97
|
Godkjenning av våpen og flagg, Lyngen kommune, Troms.
|
lovdata_cd_11688
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.538
|
Forskrift etter konsesjonslova, Nissedal kommune, Telemark. Fastsett ved kgl.res. 17. oktober 1986 i medhold av konsesjonslova av 31. mai 1974 §5, tredje leden. Fremja av Landbruksdepartementet. Endra 31 aug 2001 nr. 1048.
|
lovdata_cd_32959
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.535
|
Hver leilighet skal være sikret garasjeplass. I tettbygd strøk og hvor bygningsrådet finner det nødvendig, skal garasjen være bygningsmessig forbundet med våningshus. Til §78 pkt. 1.
|
lovdata_cd_22512
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.843
|
Forskrift om politivedtekt, Gjesdal kommune, Rogaland. Fastsatt av Gjesdal kommunestyre 16. mars 1998 med hjemmel i lov av 4. august 1995 nr. 53 om politiet §14. Stadfestet av Justis- og politidepartementet 11. november 1998. Eier av hus eller grunn mot offentlig sted i tettbygd strøk plikter å sørge for renhold av fortau og rennestein i samsvar med lokal sedvane og rengjøring av lys- og luftegraver i umiddelbar tilknytning til eiendommen. Plikten til rengjøring av lys- og luftegraver gjelder også utenfor tettbygd strøk. På kirkegård er det forbudt å sykle, ake eller å drive sport, lek eller annet som ikke sømmer seg der. Politiet kan ta i forvaring hund som går løs i strid med bestemmelsene i §22 §23. Unnlater eier eller besitter av hunden å hente hunden innen 3 dager etter at han eller hun er varslet personlig eller ved kunngjøring i pressen, kan politiet la hunden selges eller avlives. Barn under 15 år har ikke adgang til offentlig dans eller lignende allment tilgjengelig tilstelning uten i følge med foreldre eller andre foresatte. Ved arrangement rettet inn mot yngre grupper, kan politiet gi dispensajson fra denne aldersgrensen. Fra samme tid oppheves forskrift av 26. januar 1950 nr. 4185 om politivedtekter, Gjesdal kommune, Rogaland.
|
lovdata_cd_32786
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.788
|
Det kan ikke kreves at veggrunn blir utlagt og veg opparbeidd i større bredde enn fastsattt i §47 nr. 25. april 2005 nr. Til §69 nr. 3 og nr.
|
lovdata_cd_32061
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
da
|
0.421
|
Vedtekter til bygningsloven for Sør-Varanger kommune, Finnmark. Endret 7. oktober 1969, 21. juli 1989 nr. 745.
|
lovdata_cd_51108
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.866
|
Kongens myndighet etter lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner §4-2 annet ledd delegeres til Finans- og tolldepartementet.
|
lovdata_cd_60069
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.793
|
I forskrift 19. juli 1996 nr. 736 om fiske etter reker med fartøy fra Canada i Svalbards territorialfarvann og indre farvann gjøres følgende endring: Inntil 2 fartøyer som fører kanadisk flagg, gis adgang til å fiske reker i Svalbards territorialfarvann og indre farvann i totalt 108 døgn pr. kalenderår.
|
lovdata_cd_46631
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.706
|
Alle personer som er ansatt i hotell- og restaurantvirksomhet om bord på turistskip registrert i NIS (norsk internasjonalt skipsregister), er unntatt fra folketrygden. Dette følger av folketrygdloven §2-12. Siden bestemmelsen unntar fra folketrygden norske statsborgere selv når de er bosatt i Norge, vil heller ikke EØS-borgere bli medlemmer i trygden når de tilhører denne gruppen ansatte. En betydelig del av EØS-borgerne på NIS-skip tilhører denne gruppen. For personer bosatt i Norge som går inn under folketrygdloven §2-12 kan trygdekontoret ved behov bekrefte overfor ligningskontoret at vedkommende ikke er medlem i folketrygden og derfor ikke skal betale trygdeavgift. Det kan ikke gis frivillig opptak etter folketrygdloven §2-7 eller §2-8 til personer som går inn under dette unntaket.
|
lovdata_cd_44087
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.837
|
Fastsetting av pensjonsgivende inntekt og trygdeavgift utgjør en integrert del av ligningsmyndighetenes arbeid. Trygdeavgiften utlignes på grunnlag av de oppgaver som gis av hensyn til ligningen av skatter og avgifter, og skjer samtidig med utligningen av skatter. For utligning av trygdeavgiften gjelder saksbehandlingsbestemmelsene i ligningsloven, jf. lov 13. juni 1980 om ligningsforvaltning §1-1 bokstav b. Jf. folketrygdloven §24-4 og §21-16.
|
lovdata_cd_56260
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.712
|
Denne forskriften trer i kraft straks med virkning for levering av selvangivelse for inntektsåret 2000. Samtidig oppheves forskrift av 30. desember 1983 nr. 1969 om selvangivelsesfritak for pensjonister og forskrift av 19. desember 1997 nr. 1423 om selvangivelsesfritak for bestemte grupper av skattytere bosatt i utlandet.
|
lovdata_cd_43853
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.816
|
Innholdet i denne bestemmelsen er i samsvar med gjeldende rett og fantes tidligere i §4-3 nr. 5 og §15-1 nr. 5 i den gamle loven. Terminbeløp avrundes til nærmeste hele krone. Hvis medlemmet er berettiget til flere paralleltløpende ytelser, skal hver stønads terminbeløp avrundes særskilt før enkeltbeløpene summeres. Unntak gjelder for sykepenger og andre ytelser som er fastsatt med bestemte satser pr. dag, jf. §22-10 andre ledd. For disse ytelsene er det dagsatsen som skal avrundes til nærmeste krone. I noen tilfeller gis det flere ytelser pr. dag, f.eks. i attføringsøyemed. I slike saker er det den samlede dagsats som skal avrundes. Ved avrundingen skal vanlige forhøyningsregler brukes. Det vil si at alle ørebeløp som er større eller lik 50, forhøyes opp til nærmeste krone. Alle ørebeløp mindre enn 50 sløyfes. § 22-12. Tidspunkt for utbetaling når rett til en ytelse oppstår eller opphører1) Uførepensjon og foreløpig uførestønad til en person som har rett til sykepenger, utbetales fra og med den måneden retten til sykepenger utløper. Det samme gjelder når en person som har rett til sykepenger og mottar gradert uførepensjon, får hel uførepensjon. I den måneden sykepengeperioden utløper, utbetales sykepengene med det beløp som overstiger uførepensjonen. Uførepensjon til en person som i en periode ikke har hatt utbetalingsrett etter § 12-12 tredje ledd, utbetales fra og med den måneden den pensjonsgivende inntekten blir redusert. 1) Endret ved lover av 19.12.97 nr. 99, i kraft 1.1.98, 21.12.00 nr. 125, i kraft 1.1.01, 21.12.01 nr. 118 (i kraft 1.8.02), 19.12.03 nr. 135 (se dens III, i kraft 1.1.04).
|
lovdata_cd_54410
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.899
|
Forsvarsdepartementets myndighet etter forskrift 11. september 1998 nr. 870 om tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner §9 delegeres til Forsvarets overkommando. Forsvarsdepartementets myndighet etter forskrift 11. september 1998 nr. 870 om tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner §14 annet ledd delegeres til Forsvarssjefen. Forsvarssjefen kan delegere myndigheten videre til de respektive våpengreners generalinspektører. Delegeringsvedtaket her trer i kraft fra og med 1. januar 1999.
|
lovdata_cd_57568
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.802
|
Forskrift om energiutredninger. Koordinerte kraftsystemutredninger i regional- og sentralnett skal bidra til en samfunnsmessig rasjonell utvikling av energisystemet og gi grunnlag for behandling av søknader om konsesjon. Norges vassdrags- og energidirektorat kan pålegge en anleggskonsesjonær (utredningsansvarlig) å koordinere utarbeidelse av en langsiktig kraftsystemutredning for en spesifisert del av sentral- og regionalnettet (utredningsområdet). Norges vassdrags- og energidirektorat kan pålegge en anleggskonsesjonær et særlig ansvar for å koordinere utarbeidelse av en langsiktig kraftsystemutredning for en spesifisert del av sentralnettet. For dette særlige ansvaret gjelder ikke bestemmelsene i §5, §6 og §7. Utredningsansvarlig skal utarbeide og hvert år offentliggjøre en oppdatert kraftsystemutredning for sitt utredningsområde. Utredningen skal oversendes Norges vassdrags- og energidirektorat. Norges vassdrags- og energidirektorat kan pålegge utredningsansvarlig å utrede nettmessige konsekvenser av spesifiserte endringer i energisystemet i utredningsområdet. Kraftsystemutredningen skal beskrive utredningsprosessen, utredningsforutsetninger, dagens kraftnett, framtidige overføringsforhold, samt forventede tiltak og investeringer. Kraftsystemutredningen skal presentere statistikk med data for produksjon, overføring og forbruk av elektrisk energi, samt beskrive forhold som er av betydning for utviklingen av kraftsystemet i utredningsområdet. Kraftsystemutredningen skal beskrive ulike alternativer for utviklingen av kraftsystemet i utredningsområdet. Det skal gjennomføres forenklede samfunnsøkonomiske vurderinger av alternativene. Utredningsansvarlig skal invitere alle anleggs-, område- og fjernvarmekonsesjonærer innenfor sitt utredningsområde til kraftsystemmøte. Møtet skal holdes minst en gang hvert annet år og ledes av utredningsansvarlig. Kraftsystemmøtet skal velge representanter til kraftsystemutvalget. Referat fra møtene skal oversendes Norges vassdrags- og energidirektorat. Kraftsystemutvalget skal bistå utredningsansvarlig ved utarbeidelse av kraftsystemutredningen. Kraftsystemutvalget skal bestå av representanter valgt av kraftsystemmøtet og ledes av utredningsansvarlig. Representanter fra systemansvarlig, de utredningsansvarlige i tilgrensende utredningsområder, større nettkunder og kraftforsyningens distriktssjefer i utredningsområdet skal inviteres til å delta på minst ett årlig møte i kraftsystemutvalget. Kraftsystemutvalget skal i møtet etter tredje ledd behandle kraftsystemutredningen før offentliggjøring. Referat fra møter i kraftsystemutvalget skal oversendes Norges vassdrags- og energidirektorat. Anleggs-, område- og fjernvarmekonsesjonærer skal gi utredningsansvarlig opplysninger om egne anlegg som er nødvendig for å utarbeide kraftsystemutredningen, herunder av eget tiltak orientere om forhold som kan påvirke utviklingen av egne og øvrige konsesjonærers anlegg. Anleggs-, område- og fjernvarmekonsesjonærer skal informere utredningsansvarlig om meldinger og søknader om anleggs- og fjernvarmekonsesjon som er oversendt Norges vassdrags- og energidirektorat til behandling. Anleggs-, område- og fjernvarmekonsesjonærer kan delta i kraftsystemmøtet i utredningsområdet. Anleggs-, område- og fjernvarmekonsesjonærer kan pålegges å oversende Norges vassdrags- og energidirektorat spesifiserte anleggs- og komponentdata. Anleggskonsesjonærer skal varsle Norges vassdrags- og energidirektorat og utredningsansvarlig, om alle endringer i tekniske data for anlegg med anleggskonsesjon. Lokale energiutredninger skal øke kunnskapen om lokal energiforsyning, stasjonær energibruk og alternativer på dette området, og slik bidra til en samfunnsmessig rasjonell utvikling av energisystemet. Områdekonsesjonær skal utarbeide lokale energiutredninger og holde møter, jf. §10 og §11. Selskaper med områdekonsesjon for begrensede industriområder eller lignende, samt fjernvarmekonsesjonærer, skal bidra med opplysninger og innspill til den lokale energiutredningen. Herunder skal disse konsesjonærer oversende områdekonsesjonæren etter første ledd, informasjon om egne anlegg og om utviklingsmulighetene for disse. Områdekonsesjonær skal utarbeide, årlig oppdatere og offentliggjøre en energiutredning for hver kommune i konsesjonsområdet. Energiutredningen skal oversendes den som etter §2 første ledd er utredningsansvarlig. Områdekonsesjonær skal årlig invitere representanter for kommunen og andre interesserte energiaktører til et offentlig møte. På møtet skal energiutredningen, herunder alternative løsninger for energiforsyning i kommunen, presenteres og diskuteres. Områdekonsesjonæren skal utarbeide og offentliggjøre referat fra møtene. Norges vassdrags- og energidirektorat kan pålegge områdekonsesjonær å utrede nettmessige konsekvenser av spesifiserte endringer i energisystemet innen konsesjonsområdet. Energiutredningen skal beskrive dagens energisystem og energisammensetningen i kommunen med statistikk for produksjon, overføring og stasjonær bruk av energi. Energiutredningen skal inneholde en beskrivelse av forventet stasjonær energietterspørsel i kommunen, fordelt på ulike energibærere og brukergrupper. Energiutredningen skal beskrive de mest aktuelle energiløsninger for områder i kommunen med forventet vesentlig endring i energietterspørselen. Herunder skal områdekonsesjonæren ta hensyn til muligheter for bruk av fjernvarme, energifleksible løsninger, varmegjenvinning, innenlandsk bruk av gass, tiltak for energiøkonomisering ved nybygg og rehabiliteringer, virkningen av å ta i bruk energistyringssystemer på forbrukssiden med videre. Denne forskriften trer i kraft 1. januar 2003, med unntak av §10 første ledd som trer i kraft 1. januar 2004.
|
lovdata_cd_9012
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.893
|
Følgende kommuner fritas for å ha prisnemnd:
|
lovdata_cd_35311
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.782
|
Publisert: Ot.prp.nr.39 (1997-1998) Tittel: Om lov om endringer i lov 4. desember 1992 nr 121 om fri utveksling av tjenesteytelser innen sjøtransport mellom stater tilsluttet Det europeiske økonomiske samarbeidsområde og mellom stater tilsluttet Det europeiske økonomiske samarbeidsområde og tredjeland, og om endring i visse andre lover som følge av avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (innlemmelse av EØS-komiteens beslutning nr 70/97 av 4. oktober 1997 om å innlemme rådsforordning (EØF) 3577/92 om anvendelse av prinsippet om adgangen til å yte tjenester innen sjøtransport i medlemslandene i EØS-avtalens Vedlegg XIII) Ved EØS-komiteens beslutning nr 70/97 av 4. oktober 1997 ble rådsforordning (EØF) nr 3577/92 av 7. desember 1992 om anvendelse av prinsippet om adgangen til å yte tjenester innen sjøtransport i medlemsstatene besluttet tatt inn i EØS-avtalen. Regelverket vil gå inn i vedlegg XIII til EØS-avtalen. Innlemmelsen vil kreve lovendring og ble tatt med et forbehold om Stortingets samtykke. I henhold til EØS-avtalen artikkel 93 nr 2 skal beslutningen i komiteen «treffes ved enighet mellom Fellesskapet på den ene siden og EFTA statene, som opptrer samstemt, på den annen side». Det følger av artikkel 103 nr 1 at beslutningen først blir bindende for Norge etter at man fra norsk side har meddelt de andre avtalepartene at de forfatningsrettslige krav er oppfylt. Siden gjennomføringen av beslutningen i EØS-komiteen vil kreve lovendring, vil Stortingets samtykke til godkjenning av beslutningen bli innhentet i medhold av Grunnloven § 26 annet ledd gjennom en egen stortingsproposisjon, som fremmes i februar. Rådsforordningen ble vedtatt 7. desember 1992. Under forhandlingene om Tilleggsavtalen viste det seg umulig å få vedtatt forordningen som en del av denne. Kommisjonen aksepterte EFTA- og EØS-landenes syn om at forordningen er EØS-relevant. Sterk motstand i enkelte EU-land mot dette førte til at Rådet enstemmig besluttet å avvise det forhandlingsresultat som forelå på dette punkt. EFTA-landene, deriblant Norge, fant i denne forhandlingssituasjonen å måtte akseptere at forordningen gikk ut av Tilleggsavtalen. De avga en erklæring om at forordningen ble ansett som viktig og relevant og tok forbehold om å komme tilbake til saken med sikte på å få forordningen vedtatt i form av en separat beslutning i EØS - komiteen så snart som mulig. I henhold til rådsforordning (EF) nr 2894/94 av 28. november 1994 om visse gjennomføringsbestemmelser til avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, artikkel 1, nr 2, har Kommisjonen besluttet at rådsforordningen skal inkluderes i EØS-avtalen. Utover selve forordningen er det fra norsk side avgitt en erklæring som stadfester at Norge ikke har til hensikt å foreta endringer i loven om opprettelse av Norsk Internasjonalt Skipsregister når det gjelder NIS-registrerte skips adgang til norsk kystfart. Erklæringen var en forutsetning for å få til en løsning og innebærer at det ligger en politisk begrensning på regjeringens mulighet til å foreslå å innføre bestemmelser i NIS-loven som gir NIS-registrerte fartøy adgang til norsk kystfart. I tillegg er det avgitt en felleserklæring om at medlemsland uten kystlinje ikke skal ekskluderes fra maritim kabotasje ved innføring av rådsforordningen. Begge erklæringer er vedlagt som del av EØS-komiteens beslutning. Rådsforordningen etablerer rett for et skip fra et medlemsland til å transportere varer og passasjerer mellom en medlemsstats havner (maritim kabotasje). Den opprinnelige begrunnelsen for rådsforordningen er behovet for å innføre det indre marked og sikre at det fungerer etter sin hensikt. En ser det da som nødvendig å oppheve restriksjonene på adgangen til å yte tjenester innen maritim kabotasje. I henhold til art. 1 har skip som ikke før forordningen ble vedtatt oppfylte vilkårene for å drive maritim kabotasje i det medlemsland fartøyet er registrert, kun i en overgangsperiode frem til 31. desember 1996 hatt rettigheter etter forordningen. På grunn av denne bestemmelsen vil derved skip registrert i Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS) ikke få markedsadgang i henhold til denne forordningen. Etter gjeldende norsk rett har NIS-skipene ikke adgang til norsk kystfart. I forordningens art. 4 pekes det på at det kan være berettiget å inngå kontrakter om offentlige tjenester som medfører visse rettigheter og forpliktelser for de berørte skipsredere for å sikre tilstrekkelige og regelmessige transporttjenester til, fra og mellom øyer, forutsatt at det ikke skjer noen forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet eller bosted. I henhold til art. 5 kan Kommisjonenen (for dette tilfellet ESA, jfr. EØS-komiteens beslutning art. 1a) etter anmodning fra en medlemsstat eller på eget initiativ og alltid i samråd med de øvrige medlemsstater, treffe beskyttelsestiltak for sjøtransportmarkeder som utsettes for alvorlig forstyrrelse, eller i en nødsituasjon. Det er gitt enkelte overgangsordninger i art. 6, blant annet for transport til øyer. Dette innebærer blant annet at forordningen ikke gjelder for slik transport i Middelhavet og på Kanariøyene før 1. januar 1999 og i Hellas før 1. januar 2004. Mannskapsbestemmelsene for fart til øyer vil frem til 1. januar 1999 følge vertslandets bestemmelser, deretter flaggstatens. Det er ingen bestemmelser i norsk rett som gir eller forbyr adgang til norsk kystfart for utenlandske skip. Maritim kabotasje er dermed allerede åpen for utenlandske skip i Norge. Norge har tidligere inngått bilaterale avtaler med EU-landene Sverige, Finland, Danmark, Tyskland og Storbritannia om gjensidig adgang til maritim kabotasje. I henhold til disse avtalene har både NOR- og NIS-registrerte skip adgang til kystfart hos avtalepartene. De bilaterale avtalene vil ikke berøres ved inkorporeringen av rådsforordningen. Behovet for lovendring ved innlemmelse av rådsforordningen er foranlediget av den særskilte gjennomføringsforpliktelsen for forordninger i EØS-avtalen del 1, artikkel 7, bokstav a), jfr. Lov om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde m.v. (EØS-loven) av 27 november 1992 nr 109. I henhold til artikkel 7 skal «en rettsakt som tilsvarer en EØF-forordning som sådan gjøres til del av avtalepartenes interne rettsorden». Bestemmelsen innebærer at forordningen som blir inntatt i vedlegg XIII til EØS-avtalen ord for ord må gjøres til norsk rett ved lov- eller forskriftsvedtak. For Norges vedkommende vil innlemmelse av rådsforordningen innebære at skip registrert i Norsk Ordinært Skipsregister (NOR) gis adgang til det indre markedet når det gjelder maritim kabotasje. Markedspotensialet for disse skipene vil derved øke i tillegg til at økt satsing på nærsjøfart er et av de virkemidler som diskuteres for å redusere vegtransporten i Europa og bidra til mer miljøvennlige transportmetoder. Saken har vært sendt på høring til berørte organisasjoner og departementer. Det har ikke kommet merknader til saken. Teksten til rådsforordningen følger som trykt vedlegg 1. De lovendringer som foreslås innebærer ingen vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser. Nærings- og handelsdepartementet antar heller ikke at innlemmelsen av rådsforordningen i EØS-avtalen vil avstedkomme spesielle kostnader som det må tas hensyn til i budsjettsammenheng, eller skape behov for institusjonelle endringer. Departementet kan således ikke se at gjennomføring av rådsforordningen i norsk rett vil ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. 4 Endringer i lov av 4. desember 1992 nr 121 om fri utveksling av tjenesteytelser innen sjøtransport m.v. Lov om fri utveksling av tjenesteytelser innen sjøtransport m.v. ble fremlagt i Ot.prp.nr.. 62 (1991-92). Loven trådte i kraft 1. januar 1994, samme dag som avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde trådte i kraft for Norge. Den etterfølgende lovgjennomgang er begrenset til endring av overskrift og den påfølgende innføring av en ny bestemmelse om virkeområde samt de bestemmelsene som departementet mener må endres som følge av at rådsforordningen gis anvendelse for Norge gjennom EØS-avtalens vedlegg XIII. Forøvrig opprettholdes loven i sin nåværende form og kommenteres ikke i denne sammenheng. Ved innføring av rådsforordningen utvides det området loven regulerer ved at maritim kabotasje blir del av lovens virkeomåde. Lovens virkeområde er gitt i lovens tittel. Redaksjonelle og tekniske hensyn tilsier at virkeområdet flyttes ut av tittelen og innføres i egen bestemmelse. Dette foreslås gjort ved at lovens tittel forenkles og det innføres et nytt avsnitt i § 1 som definerer lovens virkeområde. Endringen i tittelen gir ingen realitetsvirkning. Nytt første ledd foreslås som en følge av de redaksjonelle og lovtekniske hensyn som tilsier at lovens virkeområde fastsettes i en egen bestemmelse. Bestemmelsen angir lovens geografiske og saklige virkeområde. Forsåvidt gjelder det geografiske virkeområde, statene tilsluttet Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, medfører ikke endringen noen realitetsvirkning. Endringen gjelder innføring av maritim kabotasje som del av lovens saklige virkeområde. I tillegg til å beholde reguleringen av fri utveksling av tjenesteytelser mellom havnene i medlemslandene og mellom medlemsland og tredjeland, innføres tilsvarende frie tjenesteytelse innen maritim kabotasje. Utvidelsen er et ledd i tilpasningen av norsk lovgivning til EØS-komiteens beslutning av 4. oktober 1997 om innlemmelse av rådsforordning (EØF) 3577/92 vedrørende frie tjenesteyelser innen maritim kabotasje. Nytt annet ledd svarer fullt ut til tidligere § 1. Det foreslås innført nytt tredje ledd som gir rådsforordning 3577/92 av 7. desember 1992 anvendelse som norsk lov ved å innlemme forordningen i vedlegg XIII til EØS-avtalen med de samme presiseringer og begrensinger som gis i annet ledd. Slik bestemmelsen er utformet gir den NOR-skip adgang til maritim kabotasje innen medlemsstatene i samarbeidsområdet. For utenlandskregistrerte skip vil bestemmelsen ikke medføre noen endring i adgangen til maritim kabotasje i Norge. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i lov 4. desember 1992 nr 121 om fri utveksling av tjenesteytelser innen sjøtransport mellom stater tilsluttet Det europeiske økonomiske samarbeidsområde og mellom stater tilsluttet Det europeiske økonomiske samarbeidsområde og tredjeland, og om endring i visse andre lover som følge av avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde. Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i lov 4. desember 1992 nr 121 om fri utveksling av tjenesteytelser innen sjøtransport mellom stater tilsluttet Det europeiske økonomiske samarbeidsområde og mellom stater tilsluttet Det europeiske økonomiske samarbeidsområde og tredjeland, og om endring i visse andre lover som følge av avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, i samsvar med et framlagt forslag. Forslag til lov om endringer i lov 4. desember 1992 nr 121 om fri utveksling av tjenesteytelser innen sjøtransport mellom stater tilsluttet Det europeiske økonomiske samarbeidsområde og mellom stater tilsluttet Det europeiske økonomiske samarbeidsområde og tredjeland, og om endring i visse andre lover som følge av avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (innlemmelse av EØS-komiteens beslutning nr 70/97 av 4. oktober 1997 om å innlemme rådsforordning (EØF) 3577/92 om anvendelse av prinsippet om adgangen til å yte tjenester innen sjøtransport i medlemslandene i EØS-avtalens Vedlegg XIII) I lov 4. desember 1992 nr 121 gjøres følgende endringer: 1) Loven gjelder fri utveksling av tjenesteytelser innen sjøtransport mellom og i stater tilsluttet Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, og mellom stater tilsluttet Det europeiske økonomiske samarbeidsområde og tredjeland, som følge av avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde. 2) EØS-avtalens vedlegg XIII nr 53 (rådsforordning (EØF) nr 4055/86, som endret ved Rådets forordning (EØF) nr 3573/90) om anvendelsen av prinsippet om frihet til å yte tjenester på maritim transport mellom stater tilsluttet Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, og mellom disse stater og tredjeland, gjelder som lov med de presiseringer og begrensninger som følger av vedlegg XIII, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig. 3) Rådsforordning (EØF) 3577/92 av 7. desember 1992 om anvendelse av prinsippet om adgangen til å yte tjenester innen sjøtransport i medlemsstatene (maritim kabotasje), innlemmes i EØS-avtalens vedlegg XIII som nytt nr 53a ,og gjelder som lov med de presiseringer og begrensninger som følger av vedlegg XIII, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig. Loven trer i kraft 1. april 1998. Vedlegg 1. RÅDSFORORDNING (EØF) nr 3577/92 av 7. desember 1992 om anvendelse av prinsippet om adgangen til å yte tjenester innen sjøtransport i medlemsstatene (maritim kabotasje) Europaparlamentet vedtok 12. juni 1992 sin resolusjon om liberalisering av maritim kabotasje og de økonomiske og sosiale konsekvenser av dette. I henhold til traktatens artikkel 61 reguleres adgangen til å yte tjenester på sjøtransportområdet av bestemmelsene i avdelingen om transportvirksomhet. Det er nødvendig å oppheve restriksjonene på adgangen til å yte tjenester innen sjøtransport i medlemsstatene for å innføre det indre marked. Det indre marked omfatter et område der fritt varebytte og fri bevegelighet for personer, tjenester og kapital er sikret. Adgangen til å yte tjenester bør derfor gjelde for sjøtransport i medlemsstatene. Adgangen til å yte tjenester bør gjelde for EF-skipsredere med fartøyer som er registrert i en medlemsstat og fører denne medlemsstatens flagg, enten den har en kystlinje eller ikke. Adgangen til å yte tjenester vil bli utvidet til også å omfatte fartøyer som er registrert i Euros, så snart dette registeret er godkjent. For å unngå konkurransevridning bør EF-skipsredere som har adgang til å yte kabotasjetjenester, oppfylle alle vilkår for å utføre kabotasje i den medlemsstat der deres fartøyer er registrert. EF-skipsredere som driver fartøyer registrert i en medlemsstat, og som ikke har rett til å utføre kabotasje i denne staten, bør likevel ha rettigheter etter denne forordning i en overgangsperiode. Adgangen til å yte tjenester bør gjennomføres gradvis og ikke nødvendigvis på en ensartet måte for alle berørte tjenester, idet det tas hensyn til visse særskilte tjenesters art og omfanget av den innsats som må gjøres innenfor visse økonomier i Fellesskapet på forskjellig utviklingstrinn. Det kan være berettiget å innføre offentlige tjenester som medfører visse rettigheter og forpliktelser for de berørte skipsrederne, for å sikre tilstrekkelige og regelmessige transporttjenester til, fra og mellom øyer, forutsatt at det ikke skjer noen forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet eller bosted. Det bør vedtas bestemmelser som gjør det mulig å treffe beskyttelsestiltak for sjøtransportmarkeder som utsettes for alvorlig forstyrrelse, eller i en nødsituasjon. For dette formål bør det innføres hensiktsmessige beslutningsrutiner. 1. Fra 1. januar 1993 skal adgangen til å yte sjøtransporttjenester i en medlemsstat (maritim kabotasje) gjelde for alle EF-skipsredere med fartøyer som er registrert i en medlemsstat og fører denne medlemsstatens flagg, forutsatt at fartøyene oppfyller alle vilkår for å utføre kabotasje i medlemsstaten, herunder fartøyer registrert i Euros så snart dette registeret er godkjent av Rådet. 2. Som unntak skal anvendelsen av bestemmelsen i nr 1, som fastsetter at fartøyer skal oppfylle alle vilkår for å utføre kabotasje i medlemsstaten der de er registrert på det tidspunktet, midlertidig oppheves inntil 31. desember 1996. 1) «sjøtransporttjenester i en medlemsstat (maritim kabotasje)», tjenester som vanligvis tilbys mot vederlag, herunder særlig: a) fastlandskabotasje: b) forsyningstjenester off-shore: c) øykabotasje: - havner som ligger på øyene til en og samme medlemsstat; 3) «kontrakt om offentlig tjeneste», en kontrakt inngått mellom vedkommende myndigheter i en medlemsstat og en EF-skipsreder for å tilby allmennheten tilstrekkelige transporttjenester. forutsatt at prognosene på kort og mellomlang sikt for det aktuelle marked ikke viser betydelige og varige forbedringer. 1. For fartøyer som utfører fastlandskabotasje, og for cruisefartøyer skal alle spørsmål med hensyn til besetning være ansvaret til den stat der fartøyet er registrert (flaggstaten), med unntak av fartøyer på under 650 brt, som kan undergis vilkårene i vertsstaten. 2. For fartøyer som utfører øykabotasje, skal alle spørsmål med hensyn til besetning være ansvaret til den stat der fartøyet utfører en sjøtransporttjeneste (vertsstaten). 3. For lastefartøyer på over 650 brt som utfører øykabotasje, skal imidlertid alle spørsmål med hensyn til besetning fra 1. januar 1999 være ansvaret til den stat der fartøyet er registrert (flaggstaten), dersom den aktuelle reisen følger etter eller går forut for en reise til eller fra en annen stat. 4. Kommisjonen skal foreta en grundig undersøkelse av de økonomiske og sosiale virkninger av liberaliseringen av øykabotasje og skal framlegge en rapport for Rådet senest innen 1. januar 1997. På grunnlag av rapporten skal Kommisjonen framlegge for Rådet et forslag som kan omfatte tilpasninger av bestemmelsene fastsatt i nr 2 og 3 om besetningens statsborgerskap, slik at den endelige ordning kan godkjennes av Rådet i god tid innen 1. januar 1999. 1. En medlemsstat kan inngå kontrakter om offentlig tjeneste med skipsrederier som deltar i regelmessig fart til, fra og mellom øyer, eller pålegge dem forpliktelser til offentlig tjeneste som vilkår for å yte kabotasjetjenester. Når en medlemsstat inngår kontrakter om offentlig tjeneste eller pålegger forpliktelser til offentlig tjeneste, skal den gjøre det uten forskjellsbehandling av EF-skipsredere. 2. Når medlemsstatene pålegger forpliktelser til offentlig tjeneste, skal de begrense seg til krav til hvilke havner som skal anløpes, regelmessighet, kontinuitet, hyppighet, evne til å yte tjenesten, rater som skal benyttes, og fartøyets besetning. Alle EF-skipsredere skal ha adgang til å motta eventuell godtgjørelse for forpliktelser til offentlig tjeneste. 3. Eksisterende kontrakter om offentlig tjeneste kan fortsette å gjelde inntil de utløper. 1. I tilfelle av alvorlig forstyrrelse på det nasjonale transportmarkedet som skyldes liberaliseringen av kabotasje, kan en medlemsstat anmode Kommisjonen om å vedta beskyttelsestiltak. Etter samråd med de øvrige medlemsstatene skal Kommisjonen eventuelt treffe beslutning om nødvendige beskyttelsestiltak innen 30 virkedager etter at den mottok den aktuelle anmodningen fra en medlemsstat. Tiltakene kan omfatte at det berørte området midlertidig utelukkes fra denne forordnings virkeområde for et tidsrom som ikke må overstige tolv måneder. Kommisjonen skal underrette Rådet og medlemsstatene om enhver beslutning den treffer om beskyttelsestiltak. Dersom Kommisjonen ved utløpet av tidsrommet på 30 virkedager ikke har truffet beslutning i saken, skal den berørte medlemsstat ha rett til å anvende de anmodede tiltak inntil Kommisjonen har truffet sin beslutning. I en nødsituasjon kan medlemsstatene imidlertid ensidig vedta egnede midlertidige tiltak som kan være i kraft i et tidsrom på høyst tre måneder. I et slikt tilfelle skal medlemsstatene umiddelbart underrette Kommisjonen om at slike tiltak er vedtatt. Kommisjonen kan oppheve tiltakene eller stadfeste dem med eller uten endringer inntil den treffer sin endelige beslutning i samsvar med annet ledd. 2. Kommisjonen kan også vedta beskyttelsestiltak på eget initiativ etter samråd med medlemsstatene. 1. Som unntak skal følgende sjøtransporttjenester som utføres i Middelhavet og langs kysten av Spania, Portugal og Frankrike midlertidig unntas fra gjennomføringen av denne forordning: - cruisetjenester, inntil 1. - transport av strategisk gods (olje, petroleumsprodukter og drikkevann), inntil 1. - tjenester utført med fartøyer på under 650 brt, inntil 1. - regelmessige passasjer- og fergetransporttjenester, inntil 1. januar 1999. 2. Som unntak skal øykabotasje i Middelhavet og kabotasje som gjelder øygruppene Kanariøyene, Azorene og Madeira, samt Ceuta og Melilla, de franske øyer langs atlanterhavskysten og de franske oversjøiske departementer midlertidig unntas fra gjennomføringen av denne forordning inntil 1. januar 1999. 3. Av hensyn til sosio-økonomisk utjevning skal varigheten av unntaket fastsatt i nr 2 forlenges for Hellas inntil 1. januar 2004 for regelmessige passasjer- og fergetransporttjenester og for tjenester utført med fartøyer på under 650 brt. Traktatens artikkel 62 får anvendelse på de saker som omfattes av denne forordning. Med forbehold for traktatens bestemmelser om retten til etablering og bestemmelsene i denne forordning kan en person som yter en sjøtransporttjeneste, for dette formål midlertidig utøve sin virksomhet i medlemsstaten der tjenesten ytes, på de samme vilkår som denne staten pålegger sine egne borgere. Før medlemsstatene vedtar de lover og forskrifter som er nødvendige for å gjennomføre denne forordning, skal de rådspørre Kommisjonen. De skal underrette den om alle tiltak som er vedtatt på den måten. Innen 1. januar 1995 og deretter annethvert år skal Kommisjonen framlegge for Rådet en rapport om gjennomføringen av denne forordning og eventuelt nødvendige forslag. Utferdiget i Brussel, 7. desember 1992. 1 EFT nr. C 73 av 19.3.1991, s. 27. 2 EFT nr. C 295 av 26.11.1990, s. 687 og EFT nr. C 337 av 21.12.92, s. 265. 3 EFT nr. C 56 av 7.3.1990, s. 70. Ot.prp.nr.38 (1997-1998) Om lov om endringar i lønnsgarantiordninga m.m.
|
lovdata_cd_35762
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.809
|
Publisert: Ot.prp.nr.27 (1992-1993) I proposisjon foreslås det for det første å heve rettsgebyret fra kr 450,- til kr 475,-, jf punkt 2 nedenfor. Heving av rettsgebyret fra kr 450,- til kr 475,-, jf lovutkastet punkt I, utgjør 5,6 %. Økningen er begrunnet i de store bevilgningene staten måtte ut med i forbindelse med overtakelsen av Tinglysingsdata A/S. Disse var sterkt relatert til edb-investeringene i domstolene. Forslaget til økning er i samsvar med forslaget i St.prp.nr.1 (1992-1993). Økningen vil medføre en mindre reduksjon i statens inntekter enn tilfellet ville være uten slik økning av rettsgbyret. Reduksjonen i statens inntekter er etter dette beregnet til å bli ca kr 93. 000,-. Ny tvangsfullbyrdelseslov er vedtatt som lov 26 juni 1992 nr 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven). Ved kongelig resolusjon 23 oktober 1992 ble det fastsatt at loven trer i kraft fra 1 januar 1993. I loven og i lovens endringer i andre lover er det enkelte feil og utelatelser av teknisk karakter som bør rettes før loven trer i kraft, jf lovutkastet punkt II til V og merknadene til de enkelte bestemmelser i punkt 4.2 til 4.5 nedenfor. Rettingsforslagene er klarert med de berørte departementer. Rettsgebyret foreslås hevet fra kr 450,- til kr 475,-, jf punkt 2 ovenfor. Under Justiskomitéens behandling av den nye tvangsfullbyrdelsesloven ble namsmannens adgang til å opptre som medhjelper ved tvangssalg av fast eiendom kraftig utvidet, jf Innst.O.nr.72 (1991-1992) s 33-34. Det ble samtidig gitt mer utførlige regler om namsmannen som medhjelper. Komiteen forutsatte at de samme reglene skulle gjelde ved salg av adkomstdokumenter til leierett til bolig, jf Innst.O.nr.72 (1991-1992) s 35. Det ble imidlertid ikke nedfelt i tvangsfullbyrdelsesloven § 2-10 annet og tredje ledd, og det foreslås derfor gjort nå. til § 11-30: til § 11-46: Ved lov 10 januar 1992 nr 6 ble tvangsfullbyrdelsesloven 1915 § 119 endret slik at den faste eiendommens adresse ikke lenger alltid skulle inntas i kunngjøringer av tvangsauksjon over fast eiendom. Tilsvarende endring foreslås innarbeidet i den nye tvangsfullbyrdelsesloven § 11-46 om kunngjøring av tvangsauksjoner. til § 11-55: til § 11-56: til nr 15 Lov 14 desember 1917 nr 17 om vassdragsreguleringer: Vassdragsreguleringsloven § 12 ble endret og kraftig omredigert ved lov 19 juni 1992 nr 62, som på dette punkt trådte i kraft straks. Endringen i Vassdragsreguleringsloven § 12 ved tvangsfullbyrdelsesloven må justeres tilsvarende. til nr 64 Lov 7 desember 1956 nr 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (Kredittilsynet): til nr 140 Lov 17 desember 1982 nr 86 om rettsgebyr: til nr 153 Lov 10 juni 1988 nr 39 om forsikringsvirksomhet: Ved lov 20 juli 1991 nr 66, som trådte i kraft 15 oktober 1991, ble forsikrings virksomhetsloven § 14-1 annet ledd opphevet og tredje ledd ble nytt annet ledd. Endringen i forsikringsvirksomhetsloven § 14-1 ved tvangsfullbyrdelsesloven må justeres tilsvarende. 4.4 Til punkt IV Endringer i andre lover som har trådt i kraft til lov 9 juni 1903 nr 7 om Statskontroll med Skibes Sjødygtighed m v: Sjødyktighetsloven § 123 femte ledd viser til tvangsfullbyrdelsesloven 1915 § 253, § 253a annet og tredje ledd og § 254. Henvisningen ble ikke justert ved vedtakelsen av den nye tvangsfullbyrdelsesloven. Lov om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v § 12 nr 3 viser til klagereglene i tvangsfullbyrdelsesloven 1915 § 49. Henvisningen ble ikke justert ved vedtakelsen av den nye tvangsfullbyrdelsesloven. henvisningen justeres, sml tvangsfullbyrdelsesloven 1992 § 5-16 tredje ledd. Den foreslåtte endringen i § 52a er en rent terminologisk endring i samsvar med terminologien etter den nye tvangsfullbyrdelsesloven. Straffeprosessloven § 219 første ledd viser til tvangsfullbyrdelsesloven 1915 § 253 og § 254. Henvisningen ble ikke justert ved vedtakelsen av den nye tvangsfullbyrdelsesloven. Når henvisningen likevel må justeres, bør det avklares at også særreglene om arrest i skip og luftfartøyer skal gjelde tilsvarende. Rettsgebyrloven § 5a nr 3 viser til klagereglene i tvangsfullbyrdelsesloven 1915 § 49. Henvisningen ble ikke justert ved vedtakelsen av den nye tvangsfullbyrdelsesloven. Det bør samtidig klargjøres hva klagefristen blir når henvisningen justeres, sml tvangsfullbyrdelsesloven 1992 § 5-16 tredje ledd. til lov 8 juli 1988 nr 72 om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar m.v og om tilbakelevering av barn: Universitetsloven § , 56 fjerde ledd annet punktum viser til tvangsfullbyrdelsesloven 1915 § 235 og § 236. Henvisningen ble ikke justert ved vedtakelsen av den nye tvangsfullbyrdelsesloven. Den formuleringen som foreslås, tilsvarer den formulering som forvaltningsloven § 20 annet ledd tredje punktum er gitt ved den nye tvangsfullbyrdelsesloven. til lov 21 desember 1990 nr 72 om avgift på utslipp av CO2 i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen: Tilsvarende endringer som de som nå foreslås i den nye ekteskapsloven § 71 ble i Ot.prp.nr.65 (1990-1991) vedrørende den nye tvangsfullbyrdelsesloven foreslått innarbeidet i skifteloven § 52. Fordi bestemmelsene om salgsmåten i mellomtiden var overført til den nye ekteskapsloven 4 juli 1991 nr 47, ble endringene i skifteloven § 52 sløyfet under Odelstingets behandling av den nye tvangsfullbyrdelsesloven. Endringene ble imidlertid ikke innarbeidet i den nye ekteskapsloven § 71 som forutsatt i Ot.prp.nr.65 (1990-1991) s 310. Den nye ekteskapsloven trer i kraft 1 januar 1993 i henhold til kongelig resolusjon 13 september 1991, og bestemmelsene om adgang til salg gjennom namsmyndighetene foreslås derfor innarbeidet direkte i ekteskapsloven. til lov 25 september 1992 nr 107 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven): Hevingen av rettsgebyret skal tre i kraft 1 januar 1993, jf lovutkastet punkt VI nr 1. Det samme gjelder endringene i lovutkastet punkt III, jf nr 1, det vil si endringene i forbindelse med den nye tvangsfullbyrdelsesloven i lover som har trådt i kraft. Lov 17 desember 1982 nr 86 om rettsgebyr § 1 annet ledd skal lyde: Gebyret beregnes med utgangspunkt i et grunngebyr kalt rettsgebyret. Dette utgjør kr 475. Om habilitet for medhjelper gjelder § 2-5 første ledd tilsvarende. Ved tvangssalg av andre formuesgoder enn realregistrerte formuesgoder og adkomstdokumenter til leierett til bolig kan en medhjelper likevel oppnevnes uavhengig av første punktum dersom det finnes ubetenkelig, og vedkommende har særlige forutsetninger for å forestå salget. Ved tvangssalg av fast eiendom og adkomstdokumenter til leierett til bolig i lensmannsdistrikt kan namsmannen oppnevnes som medhjelper. Ved tvangssalg av realregistrerte formuesgoder og adkomstdokumenter til leierett til bolig i andre tilfeller kan namsmannen oppnevnes som medhjelper i samsvar med bestemmelser gitt av Kongen. En namsmann som oppnevnes som medhjelper, har ikke krav på godtgjørelse som medhjelper og har ikke plikt til å stille sikkerhet. Kongen kan gi nærmere bestemmelser om namsmannens oppgaver og myndighet som medhjelper. Ved stadfestelse av bud ved tvangssalg av tillatelser som er registrert i Petroleumsregisteret, skal det i stadfestelseskjennelsen tas inn som betingelse for ervervet at byderen får konsesjon. For skip, luftfartøy og tillatelser som er registrert i Petroleumsregisteret, kan brukstiden ikke settes lengre enn to år. Ved tvangsbruk av tillatelser som er registrert i Petroleumsregisteret, oppnevnes bestyreren av departementet. § 12-3 Kompetent namsmyndighet skal lyde: Begjæring om tvangssalg settes fram for namsretten i den krets der boligen er. I lov 26 juni 1992 nr 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring § 16-3 annet ledd gjøres følgende endringer: - I nr 15 Lov 14 desember 1917 nr 17 om vassdragsreguleringer erstattes «§ 12 nr 17 første ledd annet punktum skal lyde:» med «§ 12 nr 21 annet ledd annet punktum skal lyde:». - I nr 64 Lov 7 desember 1956 nr 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (Kredittilsynet) erstattes «§ 10 tredje ledd annet punktum skal lyde: » med «§ 10 annet ledd annet punktum skal lyde: » . erklæring fra retten om at det er besluttet gjennomføring av tvangsdekning i et realregistrert formuesgode. - I nr 153 Lov 10 juni 1988 nr 39 om forsikringsvirksomhet erstattes «§ 14-1 tredje ledd annet punktum skal lyde:» med «§ 14-1 annet ledd annet punktum skal lyde:». For øvrig gjelder tvangsfullbyrdelsesloven § 14-9, § 14-10, § 14-11, § 14-12 tilsvarende. Lov 21 juli 1916 nr 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v § 12 nr 3 skal lyde: Avgjørelser truffet av en namsmann kan påklages til namsretten etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16. Avgjørelsen kan påklages selv om fullbyrdelsen er avsluttet. Klagefristen er en måned. Lov 19 juni 1964 nr 14 om avgift på arv og visse gaver § 33 overskriften skal lyde: Lov 13 mars 1981 nr 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) § 52a annet ledd skal lyde: Ved iverksetting av heftelse gjelder tvangsfullbyrdelsesloven § 14-9, § 14-10, § 14-11, § 14-12 tilsvarende. Lov 17 desember 1982 nr 86 om rettsgebyr § 5a nr 3 skal lyde: Avgjørelser som gjelder forretninger som nevnt i kapittel 4 og § 25 hos en namsmann eller et stevnevitne kan påklages til namsretten etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16. Avgjørelsen kan påklages selv om fullbyrdelsen er avsluttet. Klagefristen er en måned. Lov 8 juli 1988 nr 72 om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar m.v og om tilbakelevering av barn § 18 første ledd tredje punktum skal lyde: Lov 21 desember 1990 nr 72 om avgift på utslipp av CO2 i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen § 4 annet ledd fjerde punktum skal lyde: § 71 annet ledd nytt tredje punktum skal lyde: Skifteretten kan også bestemme at salget skal skje gjennom namsmyndigheten etter reglene om tvangssalg så langt de passer. § 71 tredje ledd første punktum skal lyde: Skjer oppgjøret privat, kan hver av ektefellene kreve at salget skal skje gjennom namsmyndigheten etter reglene om tvangssalg så langt de passer dersom de ikke blir enige om annen salgsmåte. Forfalt tilleggsavgift og gebyrer etter § 31, jfr. § 31 a, og § 36a er sikret ved panterett i vedkommende kjøretøy. Det samme gjelder idømte eller ilagte bøter etter vegtrafikklovgivningen, der fører og eier er samme person. Denne panteretten går foran alle andre rettigheter i kjøretøyet, men opphører dersom kjøretøyet overdras til ny eier og denne ikke kjente eller burde kjent panteretten. Panteretten står likevel tilbake for krav på skatter og avgifter til stat og kommune som er sikret ved pant i kjøretøyet, når utleggsforretningen er tinglyst før tilleggsavgift, gebyr eller bøter påløp. dette da var fravendt denne ved en forbrytelse. Gebyr etter § 36a er tvangsgrunnlag for utlegg hos den som på tiden for overlasting var eier eller registrert som eier av kjøretøyet. Ved kommunal håndheving etter § 8 første ledd og § 31a annet ledd kan tilleggsavgift og gebyrer innkreves av kommunekassereren etter reglene for innkreving av skatt. Ot.prp.nr.26 (1992-1993) Om lov om allmenngjøring av tariffavtaler m.
|
lovdata_cd_55419
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.748
|
Forskrift om distriktstilskudd for fjørfeslakt. Fastsatt av Landbruksdepartementet 29. februar 2000 med hjemmel i lov av 12. mai 1995 nr. 23 om jord (jordlova) §3 og §18 og etter samråd med Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Endret 30 juni 2000 nr. 707, 12 juli 2001 nr. 832, 3 juli 2002 nr. 783. Formålet med tilskuddet er å bidra til en inntekts- og produksjonsutvikling i produksjonen av fjørfeslakt som medvirker til å opprettholde bosetting og sysselsetting i distriktene ved å utjevne ulikheter i lønnsomheten i produksjonen. §2. (Opphevet ved forskrift 3 juli 2002 nr. 783 med virkning fra 1 juli 2002). Denne forskriften gjelder tilskudd til fjørfeslakt av kylling og kalkun som er produsert i fylkene Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag. Det skal bare utbetales tilskudd for avregnet momspliktig omsetning av fjørfeslakt fra foretak til slakteri godkjent i medhold av lov av 10. januar 1997 nr. 9 om kjøttproduksjon, jf. forskrift av 21. mars 1995 nr. 265 om hygiene og kontroll mv. ved produksjon og frambud av ferskt fjørfekjøtt. Slaktet må være godkjent av veterinærmyndighet. Satsene for tilskuddsordningen fastsettes ved jordbruksoppgjøret. 0 Endret ved forskrifter 12 juli 2001 nr. 832 (med virkning fra 1 juli 2001), 3 juli 2002 nr. 783 (med virkning fra 1 juli 2002). Slakteriene må sende oppgave til Statens landbruksforvaltning over de kvanta fjørfeslakt som er avregnet i måneden og som det kan bli utbetalt tilskudd for. Med oppgaven skal det følge kopi av de avregningene som er sendt til foretakene. Avregningene må være fortløpende nummerert og de skal inneholde opplysninger om: navn, adresse og produsentnummer til foretaket, slaktedato, antall dyr slaktet og spesifisering over kg kjøtt av de ulike kvalitetsklasser angitt med varekode. I stedet for papirkopi av avregningene kan de samme opplysninger bli gitt via edb-lesbart medium til Statens landbruksforvaltning. Det samme gjelder oppgaven om utbetaling av tilskudd for slaktet. Slakteriet er ansvarlig for at fullstendig og korrekt oppgave for slaktet kvantum i en måned er avsendt til Statens landbruksforvaltning innen den 20. i den etterfølgende måned. Opplysningene som er oppført på avregningene må samsvare med det som framgår av slakteriets vektsedler pr. foretak. Vektsedlene skal vise til vedkommende avregning til foretak. Vektsedlene og kopi av avregningene skal tas vare på i minst tre år ved slakteriet og skal være tilgjengelig for eventuell kontroll. 0 Endret ved forskrifter 30 juni 2000 nr. 707 (i kraft 1 juli 2000), 3 juli 2002 nr. 783 (med virkning fra 1 juli 2002). Statens landbruksforvaltning utbetaler tilskuddet til slakteri. Statens landbruksforvaltning kan gi forskuddsvise utbetalinger à konto tilsvarende prognosert beløp for vedkommende måned. Slakteriene foretar videre utbetaling til foretakene. Statens landbruksforvaltning kan kreve at tilskuddssats pr. kg fjørfeslakt, tilskuddsberettiget kvantum og sum tilskudd skal være spesifisert på hver avregning. Feil i utbetaling til slakteri kan korrigeres, enten ved etterbetaling, tilbakebetaling eller motregning i utbetalinger av tilskudd til kjøttproduksjon. Krav kan fremmes selv om feilen ikke skyldes slakteriet. 0 Endret ved forskrift 3 juli 2002 nr. 783 (med virkning fra 1 juli 2002). Feil i utbetaling som skyldes foretaket kan rettes ved tilbakebetaling eller avkorting i senere utbetalinger av tilskudd for kjøtt og/eller andre tilskudd til foretak. Krav om tilbakebetaling kan fremmes selv om foretaket har mottatt utbetalingen i aktsom god tro. Dersom foretaket har drevet i strid med gjeldende lover og forskrifter som regulerer produksjon av fjørfeslakt, kan alt tilskudd avkortes eller kreves tilbakebetalt. Dette gjelder selv om det ikke er regnet ut tilskudd for den ulovlige produksjonen. Er det ikke betalt omsetningsavgift på fjørfeslaktet, kan denne avgiften motregnes i tilskudd gitt i medhold av denne forskriften. Dersom feil opplysninger fra foretak har ført til for mye utbetalt tilskudd, kan det kreves rente i henhold til lov av 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. Det samme gjelder dersom foretaket burde ha visst at utbetalingen var feil. Vedtak som er truffet i medhold av forskriften kan påklages til Landbruksdepartementet etter lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) kapittel VI. Landbruksdepartementet er klageinstans for vedtak som er truffet av Statens landbruksforvaltning. Klage sendes via Statens landbruksforvaltning. Denne forskriften gjelder fra 1. juli 1999.
|
lovdata_cd_19431
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.456
|
Forskrift om fredning av Røsskleiva naturreservat, Bamble kommune, Telemark.
|
lovdata_cd_59925
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.633
|
Forskrift om godkjenning av denaturering av teknisk etanol og etanolholdige preparater. Fastsatt av Toll- og avgiftsdirektoratet 22. juni 2005 med hjemmel i forskrift 11. desember 2001 nr. 1451 om særavgifter §3-3-5 bokstav b. (1) Etanol med alkoholstyrke inntil 20 volumprosent er godkjent denaturert ved bruk av ett av denatureringsmidlene nevnt i §2, i angitt mengde. (2) Etanol med alkoholstyrke fra og med 20 volumprosent inntil 60 volumprosent er godkjent denaturert ved bruk av to av denatureringsmidlene nevnt i §2. Hvert av de to stoffene må være tilsatt i en mengde på minst halvparten av det som er oppgitt. (3) Etanol med alkoholstyrke fra og med 60 volumprosent er godkjent denaturert ved bruk av tre av denatureringsmidlene nevnt i §2. Hvert av de tre stoffene må være tilsatt i en mengde på minst halvparten av det som er oppgitt. Følgende denatureringsmidler kan benyttes i angitt mengde pr. 100 volumprosent etanol (CAS-nr. i parentes): Aceton (67-64-1) 5 volumprosentt-butanol (75-65-0) 2 volumprosent Dietylftalat (84-66-2) 0,7 volumprosentEtylacetat (141-78-6) 3 volumprosent2-propanol (67-63-0) 15 volumprosentn-propanol (71-23-8) 15 volumprosentMetanol (67-56-1) 5 volumprosentMetyletylketon (78-93-3) 2 volumprosentMetylisobutylketon (108-10-1) Følgende denaturering kan ved dokumentert behov godkjennes av tollregionen (CAS-nr. i parentes): Bensyldietylammoniumbenzoat (Bitrex) (3734-33-6) 0, 016 g/liter ren etanolThymol (89-83-8) 4 g/liter ren etanolToluen (108-88-3) 5 g/liter ren etanolCapsicumaroma konc (Pepperaroma) Følgende denaturering er i tillegg godkjent for teknisk etanol og etanolholdige preparater som hører under tolltariffen kapittel 33 (CAS-nr. i parentes): Bensyldietylammoniumbenzoat (Bitrex) (3734-33-6) 0,016 g/liter ren etanol Sucroseoctaacetat (Denatin) (126-14-7)
|
maalfrid_b692caef21d3299cff15aef1a9236d67662d6f59_32
|
maalfrid_sprakradet
| 2,021
|
no
|
0.865
|
Vi vil her beskrive undersøkelsesdesignet vi har brukt for å løse oppdraget. Vi vil imidlertid starte med å identifisere de problemene designet måtte løse, før vi til slutt presenterer selve designet. Oxford Researchs oppdrag har vært å kartlegge virkingene av lovspråket. Funnene skal fungere som en nullpunktsmåling. Vi har stått overfor to hovedutfordringer. Den ene har vært hvordan vi kunne måle virkningene av språket og strukturene i lovene, og ikke av det substansielle innholdet i lovene. Dette er krevende fordi de to momentene henger nært sammen. Den andre utfordringen har vært hvordan vi praktisk kunne måle virkningene av uklart lovspråk. Dette er krevende fordi det innebærer å spore hele effektkjeden for å forstå hva som er effektene av uklart lovspråk. For å gjøre dette, har vi først undersøkt om informantene synes lovspråket var vanskelig og deretter om det vanskelige språket hadde hatt (negative) konsekvenser for dem. Dette er mulig å gjøre for forvaltningen, der de ansatte arbeider med loven og kjenner språket i loven. Men det er krevende å gjøre for borgerne. Årsaken er ganske enkelt at vi ikke alltid har kunnet identifisere hvilke borgere som faktisk har vært brukere av loven eller fordi borgerne ikke har kjent til eller lest i loven. Vi har forsøkt å løse dette problemet på to måter. For det første har vi intervjuet borgere som har vært i kontakt med forvaltningsapparatet, eksempelvis som adopsjonssøkere. Vi har da sendt dem link til loven på lovdata.no og bedt dem lese i loven i forkant av eller under intervjuet. I denne delen av studien har vi bedt intervjuobjektene om å beskrive hvordan de faktisk har handlet når de har brukt loven eller vært i en situasjon der loven har hatt betydning for dem. For det andre har vi gjennomført en spørreundersøkelse på lovdata.no. Denne er rettet mot personer som har klikket seg inn på den aktuelle loven. Vi endte opp med et undersøkelsesdesign som besto av flere ulike metodiske verktøy. Disse har inkludert: spørreundersøkelser på lovdata.no spørreundersøkelse mot forsvarpersonell intervjuer dokumentstudier registrering av henvendelser til forvaltningen informasjon om sidevisninger på lovdata. Vi har gjennomført en samlet analyse for hver lov, der alle datakildene har inngått. Dette har gjort det mulig å se funnene fra spørreundersøkelsen opp mot funnene fra intervjuene og undersøke om det er samsvar mellom det en gruppe sier og det en annen sier. Vi vil her diskutere fordeler og ulemper ved de ulike metodiske verktøyene, samt hvilke data metodene har gitt. Diskusjonen inkluderer validitets- # og reliabilitetsspørsmål. Målet med spørreundersøkelsen på lovdata.no var todelt. Vi har samlet inn data om hvor vanskelig informantene opplevde at lovspråket var, om de ville bruke andre kilder for å forstå loven og om de hadde opplevd negative konsekvenser som følge av vanskelig lovspråk. Fordelen med denne spørreundersøkelsen var at vi visste at respondentene hadde lest hele eller deler av loven. Vi har i praksis kun brukt resultatene fra undersøkelsen på arvelova og opplæringslova. For adopsjonsloven var det så få respondenter at det ikke var meningsfylt å gjennomføre en statistisk analyse av disse.
|
lovdata_cd_57758
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.842
|
Kongens myndighet etter lov av 28. juni 2002 nr. 57 om valg til fylkesting og kommunestyrer (valgloven) §15-1 delegeres til Kommunal- og regionaldepartementet. Saker som innebærer avvik fra grunnleggende bestemmelser i valgloven skal likevel avgjøres av Kongen i statsråd. 2003 Instruks om grensekontrollstasjoner mv.
|
lovdata_cd_48010
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.833
|
Forskrifter om førstehjelpsutstyr på skip i innenriksfart og på skip i utenriksfart under 100 tonn. Fastsatt av Sosialdepartementet den 1. juli 1959 med hjemmel i sjøfartsloven av 20. juli 1893, §26 (nå §58), jfr. kgl.res. av 22. oktober 1948 (hjemmel endret til lov av 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med Skibes Sjødygtighed mv §47 og §52 som følge av dep.gjennomgangen 97/98). §1. Disse forskrifter gjelder for norsk fartøy som er registreringspliktig i henhold til lov av 4. b. går i utenriksfart og er under 100 register tonn brutto. Forskriftene gjelder også for fyr- og merkevesenets skøyter og dampskip. Unntatt fra disse forskrifter er fartøy som omfattes av forskrifter av 10. mars 1953 om legemidler m.v. på fiske- og fangstfartøyer. Når særlige hensyn tilsier det kan Sosialdepartementet bestemme at forskriftene skal gjelde for andre fartøyer enn de som er nevnt i denne paragraf. §2. Fartøyene skal være utstyrt med førstehjelpsutstyr i samsvar med fortegnelsen, og førstehjelpshåndbok. §3. Førstehjelpsutstyret skal oppbevares samlet på forsvarlig måte i en tett og solid boks (skrin e.l.), såvidt mulig beskyttet mot fuktighet, frost og sterk varme. Sammen med førstehjelpsutsyret skal oppbevares et eksemplar av disse forskrifter. §4. Føreren av fartøyet skal påse at førstehjelpsutstyret er til stede og i god stand og tilstrekkelig mengde, og skal fornye beholdningen når det trengs. Bare føreren av fartøyet eller den han gir fullmakt skal ha adgang til førstehjelpsutstyret. Ettersyn av førstehjelpsutstyret skal foretas ved apotek minst 1 gang hvert annet år. §5. Fartøyer som fører livbåter eller redningsflåter skal i disse ha førstehjelpsutstyr i samsvar med fastsatte forskrifter om dette. §6. Sosialdepartementet kan i særlige tilfelle gjøre unntak fra forskriftene for enkelte fartøyer eller for visse grupper av fartøyer. §7. Forskriftene trer i kraft fra 1. januar 1960. Fortegnelse over førstehjelpsutstyret.
|
lovdata_cd_14697
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.532
|
I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jf §10 og §21, §22 og §23, er Kjosbukta våtmarksområde i Kristiansand kommune, Vest-Agder fylke, fredet som naturreservat ved Regj.res. av 10. november 1988 under betegnelsen «Kjosbukta naturreservat».
|
lovdata_cd_48510
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.473
|
Forskrift om fredning av Bouvetøya med tilliggende territorialfarvann som naturreservat. Fastsatt ved kgl.res. 17. desember 1971.
|
maalfrid_53415d1d72a3d3c89e2704d37aa1fa99ecb3ce31_0
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
no
|
0.731
|
Denne veiledningen er skrevet for å gi sensorene en oversikt over hva som forventes å være med i en besvarelse. Ved sensureringen må det selvsagt tas hensyn til at dette er en eksamen for ikke-jurister, noe som vil prege både presisjonsnivå og dybde på besvarelsene. Veiledningen er skrevet før eksamen er avholdt, og det kan tenkes at enkelte punkter må endres dersom det gis tilbakemeldinger om dette fra sensorene. Emnet JUROFF1201 gir en til forvaltningsretten. I emnebeskrivelsen er det uttalt at faget beskriver i den alminnelige forvaltningsrett. På grunnlag av en kortfattet innføring i juridisk metode, skal faget gi forståelse av forvaltningsrettens begreper, perspektiver og rettsstruktur, samt utvikle evnen til å identifisere problemer og til å bruke reglene i praksis. Emnet forutsetter ingen bakgrunnskunnskaper og er åpent for studenter med forskjellig bakgrunn, både på bachelor- og masternivå. I slike enkeltemner for ikke-jurister skal hver kandidat vurderes individuelt mot emnets læringskrav. Med andre ord skal det ikke foretas en aktiv normalfordeling. Samtidig er det ikke unaturlig at sensorene bruker sine respektive besvarelser som en pekepinn på hvor nivået ligger, og dermed vil det de facto skje en viss normalfordeling innenfor den enkelte kommisjon. Det er to bøker som utgjør pensum i faget. For det første utvalgte kapitler i (om metode, statsrett og forvaltningsrett). For det andre utvalgte kapitler i Eckhoff/Smith . Nytt av året er at det er gitt et redusert undervisningstilbud i JUROFF1201. Kandidatene har fått 20 timer forelesning mot 25 timer i fjor. Nordrum har holdt samtlige forelesninger og har laget et omfattende undervisningsmateriale som er gjort tilgjengelig for kandidatene. I fjor fikk kandidatene 10 timers kursundervisning, noe de ikke har fått i år. De som har sensurert JUROFF1201 tidligere bes om å ta dette i betraktning i vurderingen av nivået. Det er også nytt at kandidatene bruker Lovdata-Pro som hjelpemiddel på eksamen. Dette gir dem tilgang til et bredere rettskildemateriale enn tidligere, noe som kan være en fordel for de som er fortrolige med lovdata generelt og rettskildesøk spesielt. Eksamensversjonen av Lovdata Pro gir imidlertid tilgang til færre kilder og bare de eksamensgodkjente henvisningsmerknadene. Eksamen er på fire timer, og jeg antar at enkelte vil oppleve tidsnød (frem til 2017 var eksamen på fem timer). Flere av spørsmålene i eksamensoppgaven kan besvares med nokså lange utredninger. Samtidig er en del av testen på eksamen at kandidatene evner å disponere tiden godt, og være tilstrekkelig kort og presis der det er nødvendig. Oppgaven består av en teoridel og en praktisk del. Merk at teorioppgaven skal telle 1/3 i den samlede bedømmelsen. Det er ikke dermed sagt at kandidatene bør vie 1/3 av besvarelsen til denne oppgaven. Ettersom praktikumsoppgaven består av fem spørsmål antar jeg at de fleste vil bruke mest plass på denne delen av besvarelsen. Sensorene bes ta hensyn til at det er tale om en eksamen for ikke-jurister, hvor flere av kandidatene fra før hadde liten eller ingen erfaring innenfor juridisk metode. Det vil derfor bære galt av sted dersom sensor bruker samme vurderingsnorm som om det var tale om en alminnelig juridisk eksamensbesvarelse. Dette gjelder spesielt ved vurderingen av kandidatenes metodeforståelse.
|
lovdata_cd_31794
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.689
|
Bygningsrådet kan bestemme at nødvendig garasjeplass skal være sikret for eiendommens behov.
|
lovdata_cd_62632
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.72
|
Publisert: Somb-1981-22 (1981 58) Sammendrag: Delingsbegrepet i jordloven 55. Saksgang: (Sak 10 E/81.) Jordloven av 18. mars 1955 (nr. 2) §55 første ledd første og annet punktum lyder: «Eigedom som er nytta eller kan nyttast til jordbruk eller skogbruk kan ikkje delast utan samtykke frå fylkeslandbruksstyret. Denne regelen gjeld også forpakting, tomtefeste og liknande leige eller bruksrett til del av eigedom når retten er stifta for lengre tid enn 10 år eller ikkje kan seiast opp av eigaren (utleigaren). Spørsmålet om hva delingsforbudet kan omfatte, var fremme i en sak ombudsmannen tok opp under gjennomgåelsen av Landbruksdepartementets avgjørelser (jfr. foran 13 - - 14). I forbindelse med et privat dødsboskifte ga A følgende erklæring: «1. Som adkomst til sin hyttetomt bnr. 18, skal min søster (B) ha vegrett over min eiendom bnr. 3. 2. Videre skal B ha hogstrett på bnr. 3 til hyttebruk så lenge hun eller hennes sønn er eier av bnr. 18. Etter den tid faller hogstretten bort. 3. Ved eventuelt salg eller bortleie av hyttetomter på bnr. 3, skal B ha 50 % av salgssummen og/eller leieavgift. Denne rett er personlig for B og gjelder for hennes levetid. På henvendelse fra arvingene uttalte Landbruksdepartementet 16. april 1980: «Vedlagte erklæring antas ikke å medføre konsesjonsplikt på grunn av rettighetshavernes slektskap med eieren. Imidlertid antas pkt. 2 og 3 i erklæringen å kreve delingssamtykke etter jordlovens §55. Søknad om delingssamtykke ble avslått 2. juli 1980 av fylkeslandbruksstyret som bemerket: «Eiendommen bnr. 3 er en liten driftsenhet, og trenger alle ressurser som enheten omfatter for å bli et bærekraftig bruk. En fradeling av de omsøkte rettigheter vil bidra til å redusere brukets muligheter for å bli bærekraftig, og kan ikke tillates, jfr. jordlovens §55, jfr. §1. Arvingene anførte i klagen til departementet: «- - - Hogstretten er begrenset til hyttebruk. Den vil således ikke kunne få noe omfang av betydning. Videre er hogstretten tidsbegrenset. Når det gjelder B's eventuelle andel i salg eller bortleie av hyttetomter, er denne rettighet avhengig av offentlig delingssamtykke, - noe som synes å være lite aktuelt. Fylkeslandbruksstyret bemerket 24. september 1980: «Dersom fylkeslandbruksstyret innvilger bortleie av hyttetomter på gårdsbruk, er begrunnelsen vanligvis at leieinntektene ved bortbygsling vil tilføre gården faste årlige inntekter og er en del av næringsgrunnlaget for gården. Dette er en viktig inntektskilde for mindre bruk i fjellbygdene dersom disse bruk har arealer som høver til bortbygsling. Opprettelse av en rettighet som omtalt i nærværende sak, vil etter fylkeslandbruksstyrets mening føre til at gårdbrukeren ikke kan utnytte eiendommen på beste måte samtidig som inntektene tilfaller en som ikke har yrket sitt på eiendommen. Rett til gratis ved til hytteformål kan ikke fylkeslandbruksstyret samtykke i. Hytteeieren får kjøpe ved til sitt behov. Landbruksdepartementet avslo 15. januar 1981 å ta klagen til følge. Departementet bemerket: «Delingsforbudet i jordlovens §55 antas også å få anvendelse i det foreliggende tilfellet. Eiendommen bnr. 3 har begrenset arealgrunnlag, og har behov for alle ressurser som enheten omfatter. Dersom det skulle være grunnlag for bortleie av hyttetomter på bnr. 3 bør inntektene av dette tilfalle bruket. En finner det heller ikke driftsøkonomisk forsvarlig å belaste eiendommen med hogstrett som omsøkt. At det her gjelder ledd i et arveoppgjør kan ikke tillegges vekt. I brev 21. mai 1981 til Landbruksdepartementet viste jeg til ordlyden i §55 første ledd første og annet punktum og fortsatte: «Visse bruksrettigheter omfattes av delingsforbudet i §55, jfr. første ledd annet punktum. Forutsetningen er imidlertid at det gjelder «liknande» rettigheter, hvilket refererer til punktumets to første alternativ, «forpakting» og «tomtefeste». Mindre omfattende bruksrettigheter må derimot gå klar, men kan iblant rammes av andre lovbestemmelser, som f.eks. §12 i servituttloven av 29. november 1968. - Erklæringens punkt 2 gir B hugstrett til hyttebruk for hennes og sønnens eiertid. Dersom departementet vil hevde at denne rett omfattes av delingsregelen i jordloven §55, må jeg be om en nærmere begrunnelse. Erklæringens punkt 3 gir B en livslang rett til 50 % av salgssum og/eller festeavgift ved eventuelt salg eller bortleie av hyttetomter. I dokument fra skifteoppgjør 10. oktober 1978 heter det at også denne rett skal tinglyses på bnr. 3. Dette må bety at det er stiftet en forpliktelse som skal hvile på eiendommen, og ikke bare en personlig forpliktelse for A. Det er likevel vanskelig å se at delingsforbudet i §55 kan komme til anvendelse på en slik rettighet av ren økonomisk karakter. - Jeg må be om at departementet redegjør nærmere for hvordan dette hjemmelsspørsmål er vurdert, og ber opplyst om tilsvarende spørsmål har vært oppe i tidligere saker. Departementet meddelte 23. november 1981: «I møte 21. september 1981 ble saken behandlet på nytt av fvlkeslandbruksstyret og det ble vedtatt at tidligere vedtak av 2. juli 1980 skulle endres slik at de omtalte rettigheter under punktene 1- - 3 i skifteoverenskomsten tillates fradelt. Landbruksdepartementet er i likhet med fylkeslandbruksstyret kommet til at vedtaket av 15. januar 1981 bør omgjøres. Begrunnelsen er som følger: Hogstretten under punkt 2 i overenskomsten inneholder såpass store begrensninger, jfr. også servituttlovens §12, at en ikke finner grunnlag for å fastholde at fradelingen er driftsøkonomisk uforsvarlig. Etter departementets mening er hogstrettighet eksempel på en type rettighet som kan tenkes å komme i strid med delingsforbudet i jordlovens §55. Det kan imidlertid diskuteres om den begrensede hogstrett B hadde, burde vært behandlet etter §55. Dette fordi det synes rimelig å forutsette at den bruksrettighet som er nevnt i §55 må være av et visst omfang. Rettigheten under punkt 3 i overenskomsten vil først være aktuell når det utskilles tomt for bortfeste eller salg. Ved denne utskilling kreves det samtykke etter §55. Den rettighet B er tillagt etter overenskomstens punkt 3 må sies å gå klar av jordlovens §55. Landbruksdepartementet kjenner ikke til at tilsvarende spørsmål har vært oppe i tidligere saker. Saken var med dette ordnet. - I avsluttende brev 1. desember 1981 til departementet uttalte jeg som min oppfatning at verken punkt 2 eller punkt 3 i erklæringen av 29. november 1978 kunne omfattes av delingsregelen i jordloven §55. Somb-1981-21 Omdisponering og deling etter jordloven §54 og §55 av bebygd grunnareal på 1,5 dekar.
|
lovdata_cd_9127
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.458
|
Forskrift til delingsloven - iverksetting av grunneiendomsregisteret i Gab i Lebesby kommune, Finnmark.
|
lovdata_cd_5550
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.671
|
For fuglefredningsområda gjeld følgjande reglar: a) Alle fuglar og pattedyr med unntak av villmink er freda mot skade og øydelegging av ein kvar art. Dette gjeld og uroing av fugl eller fugleungar på eller ved reir, eller fugl med ungekull. b) Vegetasjonen på land er freda, med unntak av det som følgjer av vanleg ferdsel. Beite skal kunne føregå som før. c) Det må ikkje iverksetjast tiltak som kan endre dei natur-gjevne vekstvilkår for plantar og livsmiljø for fuglar og dyr, som oppføring av bygningar, bruk av kjemiske gifter, dumping av avfall o.l. Dette gjeld likevel ikkje vedlikehald av gjerde, forankring av fiskereiskap og anna som følgjer av dei eigedoms- og bruksrettar som gjeld i området, og heller ikkje det som følgjer av drift og vedlikehald av fyrstasjonen på Grasøyane. d) Av omsyn til fuglelivet er det forbod mot all ferdsel innafor områda, og mot ilandstigning frå båt i tida 15. mars til 31. august for områda 1 - 3, og i tida 15. april til 15. august for område 4. I denne tida er det og forbode på nokon måte å skremme ut fuglane ved hjelp av skot, blåsing i skipsfløyter o.l. Desse reglane skal likevel ikkje vere til hinder for grunneigarane si næringsutøving etter dei eigedoms- og bruksrettar som gjeld, eller for ferdsel for dei som høyrer heime på øya. Heller ikkje er det til hinder for ferdsel etter oppmerka stiar til og frå oppmerka utkikspunkt. e) Ferdsel i samband med ambulanse, politi-, brannvern, forvaltnings- og oppsynsføremål er unnateke frå ferdselsforboda.
|
lovdata_cd_35322
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.888
|
Publisert: Ot.prp.nr.28 (1997-1998) I proposisjonen foreslås at grunngebyret i rettsgebyrloven § 1 (R) endres fra kr 505,- til kr 515,-, med virkning fra 1 januar 1998. Forslaget til økning er i samsvar med forslaget i St.prp.nr.1 (1997-1998) Justis- og politidepartementet side 40. Hevingen utgjør 2 % og svarer omtrent til forventet vekst i konsumprisindeksen fra 1997 til 1998. Satsen ble sist endret ved en økning fra kr 495,- til kr 505,- med virkning fra 1 januar 1997. De budsjettmessige virkningene av økningen er innarbeidet i St.prp.nr.1 (1997-1998). Det foreslås også at någjeldende § 5a nr 6 oppheves og at någjeldende § 5a nr 7 blir ny nr 6. Endringen har sammenheng med at § 26 ble opphevet ved lov 19 juni 1997 nr 82 om pass, uten at den tilhørende bestemmelse om klagerett i § 5a nr 6 ble opphevet samtidig. Gebyret beregnes med utgangspunkt i et grunngebyr kalt rettsgebyret. Dette utgjør kr 515. § 5a nr 6 oppheves. Nåværende § 5a nr 7 blir ny nr 6. Ot.prp.nr.27 (1997-1998)
|
lovdata_cd_3925
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.351
|
I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 §8, jfr. §10, er et skogsområde ved Gitlevåg, en del av gnr./bnr. 280/1, 3, 4, 5, 8 og 13 i Lyngdal kommune, Vest-Agder fylke, ved kgl.res. av 22. desember 1978 fredet som naturreservat. Det fredete arealet er ca. 80 dekar.
|
lovdata_cd_51730
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.404
|
Forskrift om hva som skal anses som dopingmidler. Fastsatt ved kgl.res. 30. april 1993 med hjemmel i Almindelig borgerlig Straffelov av 22. mai 1902 nr. 10 §162b. Fremmet av Sosialdepartementet. Endret 30 sep 1994 nr. 911, 17 nov 1994 nr. 1055, 21 des 2000 nr. 1372, 28 des 2000 nr. 1693. §1. Som dopingmidler etter denne forskrift regnes: a) stoffer som er oppført på særskilt liste (Dopinglisten) c) preparater som inneholder stoffer nevnt i a) og b). §2. Dopinglisten fastsettes av Statens legemiddelverk og gjelder som en del av denne forskriften. Når nye stoffer skal føres på dopinglisten gjelder reglene i forvaltningsloven kap. VII. 0 Endret ved forskrift 21 des 2000 nr. 1372 (i kraft 1 jan 2001). §3. Forskriften trer i kraft 1. juli 1993.
|
lovdata_cd_14631
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.809
|
Formålet med fredningen er å bevare et svært variert myrområde med hele spekteret av myrtyper fra nedbørsmyr til ekstremrik myr, og med tilsvarende variasjon i vegetasjonen.
|
lovdata_cd_30249
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.949
|
2. Når refusjonen er endelig fastsatt, skal kommunen overdra anlegget uten vederlag til eierne av de interesserte eiednommer, som blir sameiere i samme forhold som fastsatt for refusjonen.
|
lovdata_cd_54385
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.706
|
Forskrift om bruk av bokføringsregler i lov om regnskapsplikt m.v. og enkelte andre lover. Fastsatt av Finansdepartementet 16. desember 1998 med hjemmel i lov av 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v. (regnskapsloven) §9-2 (nå §10-2), lov av 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift §75, lov av 19. juni 1969 nr. 67 om avgift på investeringer m.v. §7 siste ledd, lov av 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) §5-1 og §5-2, lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt §12 og lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) §14-5. Endret 15 jan 2001 nr. 29 (bl.a. hjemmel), 6 juni 2001 nr. 593. §1. Regnskapspliktige som var regnskapspliktige etter lov av 13. mai 1977 nr. 35 om regnskapsplikt m.v. (regnskapsloven av 1977) og som i medhold av regnskapsloven §9-2 benytter reglene om registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger (bokføring) i regnskapsloven av 1977 med tilhørende forskrifter, skal også følge bokføringsregler som pr. 31. desember 1998 eller senere er gitt i eller i medhold av lov av 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift, lov av 19. juni 1969 nr. 67 om avgift på investeringer og lov av 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven), lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt og lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven). Regnskapspliktige som ikke var regnskapspliktige etter regnskapsloven av 1977, men som var regnskapspliktige eller noteringspliktige etter lov av 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift, lov av 19. juni 1969 nr. 67 om avgift på investeringer m.v., lov av 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven), lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt eller lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) kan inntil videre velge å ikke ta i bruk reglene om registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger i lov av 17. juli 1998 nr. 56 kapittel 2. Regnskapspliktige som benytter seg av valgmuligheten etter første punktum skal følge reglene om registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger (bokføring) i nevnte lover med forskrifter. Utenlandske foretak som driver virksomhet på norsk sokkel, unntatt petroleumsutvinning og rørledningstransport, eller foretak som driver midlertidig virksomhet på land, kan inntil videre følge reglene i forskrift av 29. januar 1988 nr. 117 om regnskapsføring for utenlandske selskaper og personer som driver virksomhet på norsk sokkel, unntatt petroleumsutvinning og rørledningstransport. 0 Endret ved forskrift 15 jan 2001 nr. 29, 6 juni 2001 nr. 593 (i kraft 1 juli 2001). §2. Regnskapspliktige som nevnt i §1 skal i salgsdokument som utstedes til registrert næringsdrivende angi vederlag uten avgift og selve avgiftsbeløpet. §3. Regnskapspliktige skal benytte de samme regler for registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger gjennom hele regnskapsåret. Dersom valgretten i regnskapsloven §9-2, jf. denne forskrift §1 ikke benyttes for regnskapsåret 1999, kan den heller ikke benyttes for påfølgende regnskapsår. 0 Endret ved forskrift 15 jan 2001 nr. 29. §4. Denne forskrift trer i kraft 1. januar 1999.
|
lovdata_cd_58002
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.776
|
Forskrift om føringen av grunneiendoms-, adresse- og bygningsregisteret (GAB-registeret). Fastsatt av Miljøverndepartementet 26. juni 2003 med hjemmel i lov av 23. juni 1978 nr. 70 om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom (delingsloven) §4-1, jf. forskrift av 19. oktober 1979 nr. 4 til lov om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom (delingsloven). Del. av myndighet. Statens kartverk har ansvaret for forvaltning av GAB. Den tekniske driften kan overlates til en databehandler. Statens kartverk kan utføre endringer i rutinene for GAB og mindre endringer i spesifikasjonene for hvilke opplysninger GAB skal inneholde. Endringer som kan få betydning for personvernet skal forelegges Datatilsynet. Offentlig organ, eller offentlig eid foretak eller selskap, kan etter avtale med Statens kartverk føre opplysninger i GAB. GAB inneholder følgende opplysninger: Grunneiendomsdelen: - Identifikasjonsdata: Kommunenummer. Gårdsnummer, bruksnummer, festenummer og eierseksjonsnummer. - Beskrivende data: Eiers navn, adresse og fødsels- eller organisasjonsnummer, etableringsdato, utskilt fra, sammenføyd med, areal. Adressedelen: - Identifikasjonsdata: Kommunenummer. Gatenummer, husnummer og bokstav, eller gårds-, bruks-, feste- og undernummer. Bolignummer. - Beskrivende data: Angivelse av adressens beliggenhet med grunn-, valg- og skolekrets. Sokn og poststed. Bygningsdelen: - Identifikasjonsdata: Kommunenummer. Bygningsnummer, inngangsnummer og bolignummer. - Beskrivende data: Tiltakshavers navn, adresse og fødsels- eller organisasjonsnummer. Bygningstype, byggeår, bygningsmaterialer, antall etasjer. Antall boliger eller lokaler og visse data om hver enkelt bolig eller lokale: størrelse, vann og kloakk, antall WC og bad, oppvarming, heis o.l. For alle tre deler: - Stedfestingsdata: Koordinater for representasjonspunkt. - Referansedata: Kobling mellom G-, A- og B-registret i systemet. Arkivreferanser. GAB kan i tillegg inneholde andre tilsvarende opplysninger. De myndighetene som er pålagt å rapportere til GAB, jf. kapittel 14 i forskriftene til delingsloven, skal bruke de rutiner som til enhver tid gjelder for dette. Myndighetene må påse at opplysningene kommer korrekt inn i registret, og rette eventuelle feil snarest mulig. Inntil kontroll og oppretting er utført, arkiveres gjenparter av alle meldinger som blir gitt til registrene. Statens kartverk skal på tilsvarende måte arkivere grunnlaget for sin registrering. Enhver har rett til å få opplyst reglene for føring av GAB, og hvilke typer opplysninger som er tatt inn i registeret. Dersom den som ber om innsyn står oppført i GAB, skal vedkommende få opplyst hvilke opplysninger som er knyttet til vedkommende. Henvendelse om dette rettes til Statens kartverk som skal gi svar snarest mulig og senest innen 2 uker. Svaret skal gis skriftlig, dersom vedkommende ikke samtykker i at svaret blir gitt på annen måte. Dersom det er behandlet opplysninger som er uriktige, ufullstendige eller som det ikke er adgang til å behandle, skal den myndighet som fører opplysningene av eget tiltak eller på begjæring av berørte, rette de mangelfulle opplysningene. Gjelder begjæringen endring av opplysninger som bare kan endres ved ny kart- eller delingsforretning, dom, rettsforlik eller etter vedtak fattet i henhold til lov eller forskrift, skal myndigheten informere om hvordan dette kan gjøres. Behandling av opplysninger fra GAB kan skje: g) dersom den som behandler opplysningene har hjemmel etter annet lovverk. Med behandling menes enhver bruk av GAB-opplysninger, herunder sammenstilling, bearbeiding, lagring og utlevering. Statens kartverk kan bemyndige kommuner og andre offentlige organer til å utlevere opplysninger. Den tjenesteleverandør som er operatør for den sentrale GAB-databasen kan få tillatelse til å levere ut opplysninger på vegne av Statens kartverk, direkte eller via egne distributører. Det kan knyttes vilkår ved utlevering om behandlingen av GAB-opplysningene. Ved misbruk kan utlevert materiale kreves tilbake, og fremtidig forespørsel om utlevering kan avslås. Mottakeren skal informeres om vilkårene for å behandle opplysninger fra GAB. Statens kartverk skal unnta opplysninger fra utlevering, dersom vitale personlige eller offentlige interesser tilsier dette. Behandling som direkte eller indirekte kan innebære utlevering av personopplysninger til land utenfor det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS), skjer etter bestemmelser som utarbeides av Statens kartverk i samsvar med Datatilsynets retningslinjer. Fødselsnummer skal ikke utleveres uten at det er særlig grunnlag for dette. Følgende grupper kan få utlevert informasjon med fødselsnummer: j) andre som kan godtgjøre at de har hjemmel etter personopplysningsloven. Informasjon utleveres mot vederlag. Offentlige organer som er pålagt å gi meldinger til GAB, skal vederlagsfritt få de opplysningene som er nødvendige for å gjennomføre rutinene tilfredsstillende. Statens kartverk kan kreve en årlig avgift fastsatt av departementet for elektronisk oppkopling mot GAB-registeret. §10. Informasjonssikkerhet, taushetsplikt, mv. Enhver som i stillings medfør eller i medhold av disse bestemmelsene har anledning til å gjøre seg kjent med opplysninger i GAB om noens personlige forhold, er pliktig til å bevare taushet om det vedkommende får kjennskap til. Opplysninger underlagt taushetsplikt må oppbevares på en forsvarlig måte slik at ingen uvedkommende får adgang til dem. Den som har ansvaret for driften av en GAB-database skal påse at databasen blir håndtert og oppbevart på en sikkerhetsmessig forsvarlig måte, herunder at det jevnlig tas sikkerhetskopier av databasen. Statens kartverk fastsetter nærmere instruks for tilgang til registrene og sikkerhetsrutiner, herunder for lagring og makulering av opplysninger fra GAB. Statens kartverk, kommuner som fører opplysninger i GAB, databehandler og distributør skal utøve forebyggende sikkerhetstjeneste for GAB i henhold til lov om forebyggende sikkerhetstjeneste. Personopplysningslovens bestemmelser om informasjonssikkerhet og internkontroll gjelder tilsvarende. Avslag på forespørsel om utlevering av opplysninger fra GAB, eller krav om retting av opplysninger i GAB, kan påklages til Statens kartverk. Er avslaget fattet av Statens kartverk som førsteinstans, er Miljøverndepartementet klageinstans.
|
lovdata_cd_41193
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.711
|
En salgspanterklæring tilfredsstiller ikke formkravene til et gjeldsbrev. Ved stønad i form av tilskudd eller rente- og avdragsfritt lån, må det derfor også utferdiges gjeldsbrev. Gjeldsbrevet påføres lånesum/tilskuddet. En tinglyst salgspanterklæring på motorkjøretøy er gyldig i 10 år. I en god del tilfeller blir kjøretøyene kjørt lenger. For at folketrygden skal ha sikkerhet ut over de første 10 årene er det også av denne grunn nødvendig å utforme gjeldsbrev. Et gjeldsbrev gir ikke samme sikkerhet som en pantobligasjon ved mislighold. Formalitetene er imidlertid enkle idet gjeldsbrevet er direkte tvangsgrunnlag. Til dette bruk har Rikstrygdeverket utarbeidet gjeldsbrevsformular, RTV-blankett 5.23 som fås ved henvendelse til Granada A/S.
|
lovdata_cd_37882
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.855
|
Som nevnt i merknadene til §2-1 første ledd er Svalbard og Jan Mayen en del av kongeriket Norge, men norsk lovgivning gjelder bare i den utstrekning det er særlig bestemt. Det samme gjelder for bilandene Bouvetøya, Peter I's øy og Dronning Mauds land. Personer som før de kommer til disse områdene allerede er medlemmer i trygden etter andre bestemmelser i kapittel 2, er tilsvarende medlemmer under opphold der. Også personer som har frivillig medlemskap etter §2-7 og §2-8 opprettholder derfor medlemskapet dersom de tar opphold eller bosetter seg på Svalbard, Jan Mayen eller i et norsk biland. Dette gjelder selv om de kommer i arbeid for en utenlandsk arbeidsgiver som driver virksomhet i de aktuelle områder. Rettigheter og plikter på Svalbard, Jan Mayen og i norske biland er de samme som i Norge, selv om vedkommende for øvrig måtte ha andre rettigheter og plikter utenfor Norge. Et medlem som for eksempel har rett til utvidet stønad ved helsetjenester etter §5-24 tredje ledd under opphold utenfor Norge, har ikke slik rett under opphold i de her nevnte områder. Opphold på Svalbard, Jan Mayen eller i norske biland anses ikke som opphold i utlandet i forhold til lovens bestemmelser i for eksempel §10-3 og §15-3.
|
maalfrid_70a080803e0ba4ba7f6edb72f30f146c53a26edf_4
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
no
|
0.716
|
Denne brosjyren er skrevet for å hjelpe personer med å forstå reglene som gjelder i det norske arbeidslivet. Loven har regler for: 1.Når du får ny jobb 2.Når du er i jobb 3. I tillegg finnes det regler om diskriminering på jobb. Disse reglene er det viktig at du kjenner. Både for at du skal vite hvilke regler du må følge på jobb, og hvilke regler sjefen din må følge. Loven gir ikke alltid klare svar. Ofte må du tenke igjennom flere regler og hvorfor de finnes for å komme frem til gode svar. Vi har derfor også tatt med en del spørsmål vi tenker det er viktig å diskutere for å forstå reglene. Vi gir også informasjon om hvor du kan få hjelp når ting er vanskelig. Vi håper denne brosjyren kan hjelpe deg. Arbeidsmiljøloven har regler om jobb, og loven gjelder for alle som skal jobbe i Norge. I loven står de pliktene og rettighetene som sjefen og du har. Du kan finne loven ved å søke «arbeidsmiljøloven» på www.lovdata.
|
lovdata_cd_58524
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.82
|
Forskrift om registrering av luftfartøy m.m. Fastsatt av Luftfartstilsynet 5. februar 2004 med hjemmel i lov av 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven) §3-41, jf. delegeringsvedtak av 10. desember 1999 nr. 1273. Forskriftens formål er å sikre rettsvern for rettsstiftelser i luftfartøy, oppfylle Norges internasjonale forpliktelser og legge forholdene til rette for sikker luftfart. Forskriften kommer til anvendelse for sivile luftfartøy med unntak av mikrolette luftfartøy. mikrolette luftfartøy: Et bemannet motordrevet landfly med ikke mer enn toseter og med maksimalt tillatt startsmasse som ikke overstiger 300 kg for enseter og 450 kg for toseter, eller et bemannet motordrevet sjøfly med ikke mer enn toseter og med maksimalt tillatt startmasse som ikke overstiger 350 kg for enseter og 500 kg for toseter. Vingebelastningen ved maksimalt tillatt startmasse må være mindre enn 25 kg/m2 eller flyet må ha en steilehastighet eller styrbar hastighet Vso (motor(er) på tomgang) på mindre enn 63 km/t. (1) Norges luftfartøyregister føres av Luftfartstilsynet. Norges luftfartøyregister er et register over rettigheter i luftfartøy. Norges luftfartøyregister skal inneholde opplysninger i samsvar med luftfartsloven §3-5 nr. 1 til 5 og §3-22. (2) Føringen av Norges luftfartøyregister skjer ved elektronisk databehandling. Luftfartsloven §3-17 første ledd om innføring i dagbok og luftfartøyregister gjelder tilsvarende for registrering i edb-register. Hver dag tas papirutskrift av dagens innføringer i luftfartøyregisteret (dagbok). Papirutskriften signeres og oppbevares i egen perm. Papirutskriften kan erstattes med en elektronisk lagret liste som viser dagens innføringer i luftfartøyregisteret. Den elektroniske listen skal påføres digital signatur og overføres til Luftfartstilsynets elektroniske arkiv. (1) Ekspedisjonstiden for Norges luftfartøyregister er på ordinære kontordager fra kl. 1000 til kl. 1400. Er Luftfartstilsynets kontortid enkelte dager slutt før kl. 1400, ender ekspedisjonstiden samtidig. (2) Publikum kan etter avtale se gjennom luftfartøyregisteret og gjenpartsarkivet i ekspedisjonstiden. (1) Et dokument anses ikke som innkommet før gebyr er betalt, jf. luftfartsloven §3-19 første ledd og §3-17 tredje ledd siste punktum. (2) Ved utilstrekkelig eller manglende gebyrinnbetaling skal rekvirenten snarest underrettes om at dokumentet ikke vil bli innført i luftfartøyregisteret. §7. Vilkår for registrering når eier oppfyller kravene etter luftfartsloven §3-2 første ledd, jf. Når eier oppfyller kravene etter luftfartsloven §3-2 første ledd, jf. §16-1, er det et vilkår for registrering at følgende dokumentasjon fremlegges: a) Skjøte eller annet hjemmelsdokument som viser eierens adkomst til luftfartøyet. Hjemmelsdokumentet skal gi uttrykk for en ubetinget eiendomsoverdragelse eller eiendomsrett og inneholde: 1. identifikasjon av luftfartøyet (registreringsmerke og/eller type og serienummer) 2. kjøpers navn, adresse og fødsels- eller organisasjonsnummer. 3. selgers navn, fødsels- eller organisasjonsnummer og underskrift. Er selger utenlandsk kreves ikke fødsels- eller organisasjonsnummer, men isteden opplysninger som nevnt i §17 annet ledd. Selgers underskrift skal bekreftes i henhold til §20. b) Identifikasjon av kjøper og selger. 1. Er kjøper eller selger norsk privatperson, skal kopi av offentlig godkjent legitimasjon vedlegges, jf. §17 tredje ledd. Er kjøper utenlandsk, skal kopi av pass vedlegges og kopiens ekthet bekreftes i samsvar med §20 med unntak av bokstav a. 2. Er kjøper eller selger en juridisk person, skal det vedlegges dokumentasjon i samsvar med §17 tredje ledd. 3. Når kjøper er en juridisk person som ikke er tildelt norsk organisasjonsnummer, fremlegges dokumentasjon i samsvar med §17 tredje ledd. I tillegg vedlegges erklæring om at den juridiske personen er effektivt kontrollert av EØS-borgere. Erklæringen skal gis av den/de som tegner overfor tredjemann i slike saker og skal bekreftes i henhold til §20 med unntak av bokstav a. 4. Er selger og/eller kjøper en offentlig etat, skal dokumentasjon på hvem som tegner etaten i slike saker vedlegges. Som eier anmerkes staten ved det organ eller den etat som forvalter eller disponerer luftfartøyet som hjemmelshaver. 5. Er selger og/eller kjøper en flyklubb, skal klubblover og utskrift fra siste generalforsamling vedlegges. Er klubben tildelt norsk organisasjonsnummer, skal det i stedet fremlegges dokumentasjon i samsvar med §17 tredje ledd. 6. Registreringsmyndigheten kan fravike reglene i nr. 2 og 5 når dette fremtrer som ubetenkelig. c) Attest fra forrige registreringsland. For luftfartøy som overføres fra et annet land, skal det vedlegges attest fra vedkommende lands luftfartøyregister som bekrefter at fartøyet er slettet eller ikke har vært innført. Attest om at fartøyet er slettet må inneholde opplysninger om slettelsesdato, om luftfartøyet er fritt for heftelser på slettelsestidspunktet og opplysninger om hvem som var sist registrerte eier. Inneholder vedkommende luftfartøyregister ikke slike opplysninger kan registreringsmyndigheten istedenfor godta en erklæring som gir status mht. de ovennevnte forhold. Erklæringen utstedes av advokat og skal i tillegg redegjøre for gjeldende rett i vedkommende land vedrørende disse rettsforhold. Denne erklæringen skal være bekreftet i henhold til §20. Attest eller erklæring vedrørende heftelser gjelder alle land som har tiltrådt og ratifisert Genève-konvensjonen av 19. juni 1948 nr. 1 (Convention on the International recognition of Rights in Aircraft). d) Luft- og miljødyktighetsbevis utstedt eller godkjent av Luftfartstilsynet. (1) Når eier ikke oppfyller kravene etter luftfartsloven §3-2 første ledd, skal det i tillegg til dokumentasjon som nevnt i §7, med unntak av bokstav b nr. 3, fremlegges dokumentasjon på tilhørighet til Norge. (2) Eier anses blant annet å ha tilhørighet til Norge dersom: b) Fartøyet skal opereres av norsk lisensiert selskap i henhold til innleieavtale godkjent av Luftfartstilsynet. (3) Dispensasjon fra luftfartslovens §3-2 annet ledd må være gitt av Norges luftfartøyregister. (1) Norges luftfartøyregister utsteder nasjonalitets- og registreringsbevis for norskregistrerte luftfartøy, jf. luftfartsloven §3-12. (2) Beviset skal inneholde følgende opplysninger: e) utstedelsesdato og underskrift fra registreringsmyndigheten. (3) Originalt nasjonalitets- og registreringsbevis skal være om bord under flyging med mindre særskilt dispensasjon er gitt av Norges luftfartøyregister. (1) Foreløpig registrering etter luftfartslovens §3-9 skjer etter søknad til Norges luftfartøyregister og foretas av norsk utenriksstasjon. Søknaden må være mottatt av Norges luftfartøyregister minimum 10 arbeidsdager før beregnet foreløpig registrering. c) oversikt over de dokumenter rekvirenten vil fremlegge ved utenriksstasjonen og/eller direkte for registreringsmyndigheten, jf. tredje ledd. (3) Nødvendig dokumentasjon etter annet ledd bokstav c er: a) skjøte eller annet hjemmelsdokument, jf. b) slettelsesattest, jf. c) luft- og miljødyktighetsbevis utstedt eller godkjent av Luftfartstilsynet. (4) Dersom dispensasjon fra luftfartslovens §3-2 annet ledd er påkrevet, må søknad om dette være mottatt av Norges luftfartøyregister senest sammen med søknaden om foreløpig registering. (1) Midlertidig nasjonalitets- og registreringsbevis skal utstedes når et fartøy er foreløpig registrert i henhold til luftfartsloven §3-9, jf. §3-14. (2) Midlertidig nasjonalitets- og registreringsbevis utstedes av norsk utenriksstasjon etter bemyndigelse fra Utenriksdepartementet i henhold til anmodning fra Norges luftfartøyregister. (3) Beviset skal inneholde følgende opplysninger: e) utstedelsesdato og underskrift fra utstedende myndighet. (4) Originalt midlertidig nasjonalitets- og registreringsbevis skal være om bord under flyging. (1) Søknad om foreløpig registrering av luftfartøy etter luftfartslovens §3-10 skal inneholde: b) eiers navn, adresse og fødsels- eller organisasjonsnummer. (2) Nødvendig dokumentasjon som skal følge søknaden er: b) identifikasjon av eier, jf. c) særskilt flygetillatelse utstedt av norsk luftfartsmyndighet. For luftfartøy foreløpig registrert etter §12 utstedes et midlertidig nasjonalitets- og registreringsbevis etter §9. §9 annet ledd bokstav d kommer likevel ikke til anvendelse. Det skal fremgå av beviset at det er midlertidig. Registreringsmerke tildeles av Norges luftfartøyregister etter følgende regler: 1. Registreringsmerke er en kombinasjon av tre bokstaver som settes etter nasjonalitetsmerket LN-. Bokstavene Æ, Ø og Å kan ikke benyttes. 2. Registreringsmerke tildeles i alfabetisk rekkefølge. Når rekvirenten kan dokumentere at flere fartøy skal registreres kan Norges luftfartøyregister gjøre unntak fra denne bestemmelsen. Når rekvirenten selv reserverer registreringsmerke, kan kombinasjon velges fritt. 3. Glidere skal tildeles registreringsmerke der første bokstav er G. 4. Helikoptre skal tildeles registreringsmerke der første bokstav er O. 5. Ballonger skal tildeles registreringsmerke der første bokstav er C. 6. Registreringsmerke reserveres for ett år av gangen. 7. Registreringsmerke som blir ledig når et fartøy slettes, skal ikke benyttes på minst 3 år. 8. Registreringsmerket følger luftfartøyet til det blir slettet i Norges luftfartøyregister. Ved eventuell gjeninnføring i luftfartøyregisteret skal fartøyet, uavhengig av det som er bestemt ovenfor, tildeles det gamle registreringsmerket hvis det er ledig. (1) Dokumenter som dagbokføres etter luftfartslovens §3-17 annet ledd, skal påføres dagbokdato og dagboknummer. Dagbokdatoen er den datoen dokumentet kommer inn til registreringsmyndigheten. Kommer dokumentet inn etter ekspedisjonstiden, jf. §4, settes dagbokdatoen til neste virkedag. Dagboknummer tildeles løpende for kalenderåret. (2) I dagboken innføres ett kort utdrag av det dagbokførte dokumentet. Utdraget skal angi: f) tilstrekkelige opplysninger for Riksrevisjonens gebyrberegning. (3) Gjenpart av dagbokførte dokumenter skal påføres samme dagbokdato og dagboknummer som originaldokumentet. (4) Hjelpedokument som oppbevares ved kontoret skal påføres en henvisning til dagboknummeret til det dokument det følger og arkiveres sammen med gjenparten. (5) Rekvirenten kan få kvittering for at dokumenter er innlevert Norges luftfartøyregister. Det kan forlanges at rekvirenten leverer inn en ferdig utfylt kvittering for underskrift. Når vilkårene for registrering foreligger føres det dagbokførte dokument på luftfartøyets blad i luftfartøyregisteret. (1) Et dokument til registrering skal være kortfattet og bare inneholde opplysninger som kan registreres. Inneholder dokumentet opplysninger som ikke kan registreres, skal disse stå samlet til slutt i dokumentet. (2) Hjemmelshavers fødselsnummer skal påføres på dokumenter som skal være underskrevet av hjemmelshaver. På dokumenter som overfører hjemmel, skal også ny hjemmelshavers fødselsnummer påføres. Ved registrering av tvangsforretning skal saksøktes fødselsnummer påføres. For fysisk person som ikke er tildelt norsk fødselsnummer, skal fødselsdato og nasjonalitet påføres. For juridisk person påføres i stedet organisasjonsnummer. For juridisk person som ikke er tildelt norsk organisasjonsnummer, skal firma og forretningsadresse oppgis. (3) For fysisk person med norsk fødselsnummer, skal identiteten dokumenteres ved kopi av fødselsattest, ligningsattest, pass, førerkort eller bankkort. Er vedkommende utenlandsk statsborger uten norsk fødselsnummer, skal identiteten dokumenteres ved kopi av pass bekreftet i samsvar med §20 med unntak av bokstav a. Statsborgere hjemmehørende utenfor EØS, men bosatt i Norge, må i tillegg dokumentere bostedsadresse. For juridisk person skal det vedlegges firmaattest, utskrift fra Enhetsregisteret eller Foretaksopplysninger fra Brønnøysundfaksen, som ikke er eldre enn ett år. For utenlandsk juridisk person som ikke er tildelt norsk organisasjonsnummer skal det opplyses om foretakstype, registreringssted og hovedkontorets adresse. Opplysningene gis av den/de som tegner foretaket overfor tredjemann i slike saker og skal bekreftes i samsvar med §20. Det må gå klart frem at vedkommende juridiske person er et selvstendig rettssubjekt. (1) Ved registrering av eiendomsdokumenter i Norges luftfartøyregister, bør det benyttes standardisert oppsett fastsatt eller godkjent av Luftfartstilsynet. Dokumentet skal inneholde opplysninger i samsvar med §7. (2) Pantedokumenter skal inneholde: a) identifikasjon av fartøyet (registreringsmerke og/eller type og serienummer) e) underskrift av pantsetter. (3) Leieavtaler skal inneholde: e) underskrift av registrert eier. Hvis registrert eier er utenlandsk, skal underskriften bekreftes i samsvar med §20. (1) Dokumenter skal være skrevet på norsk, dansk, svensk eller engelsk. Norsk oversettelse kan likevel kreves for å kunne avgjøre hvordan dokumentet skal forstås og anmerkes i luftfartøyregisteret. Oversettelsen skal være bekreftet av translatør som er autorisert av norsk myndighet. Registreringsmyndigheten kan også godkjenne oversettelse bekreftet av norsk advokat eller norsk utenrikstjenestemann. Dokumenter skrevet på et annet språk enn de ovennevnte skal være ledsaget av en oversettelse som er utarbeidet av en translatør som er autorisert av norsk myndighet. (2) Når dokumentet er ledsaget av oversettelse som nevnt i første ledd, skal attest om registrering i henhold til luftfartsloven §3-20 påføres oversettelsen. På originalen påføres attest om at oversettelsen er registrert. Originalen betraktes som hjelpedokument. (1) Når underskrift skal være bekreftet etter luftfartsloven §3-18 annet ledd, kan bekreftelse gis av: d) norsk Notarius Publicus. Norsk Notarius Publicus omfatter også norsk utenrikstjenestemann i utlandet, for så vidt han er kompetent til å utføre notarialforretninger, jf. lov av 3. mai 2002 nr. e) utenlandsk Notarius Publicus. For utenlandsk Notarius Publicus beror det på vedkommende lands lovgivning hvilke stedlige myndigheter som er tillagt notarialfunksjoner. (2) Når et dokument signeres på vegne av utenlandsk juridisk person, skal det også bekreftes at den eller de som signerer har myndighet til å forplikte vedkommende juridiske person i slike saker. Bekreftelsen skal gis av personer som nevnt i første ledd bokstav b til e. (3) Underskrift av utenlandsk Notarius Publicus skal bekreftes av norsk utenriksstasjon ved påtegning på dokumentet (legalisering). Dersom vedkommende stat har tiltrådt Haag-konvensjonen av 5. oktober 1961 nr. 1, («Konvensjon om å sløyfe kravet om legalisering av utenlandske offentlige dokumenter») kan Apostille erstatte legalisering. Det kreves ikke bekreftelse av Notarius Publicus<02> underskrift innenfor Norden. (4) Utsteder kan ikke bekrefte sin egen underskrift. Heller ikke den som erverver en rett ved dokumentet eller dennes ektefelle, foreldre, barn eller søsken, eller personer som er ansatt hos erververen, kan bekrefte utstederens underskrift. Dersom dokumentet utstedes til kredittinstitusjon under offentlig tilsyn, offentlig bank, offentlig fond eller advokat, kan likevel deres funksjonærer bekrefte utstederens underskrift. Tilsvarende gjelder offentlige tjenestemenn når dokumentet er utstedt til staten eller en kommune. (5) Finner registreringsmyndigheten det ubetenkelig, kan den godta et dokument til registrering selv om underskriften ikke er bekreftet i samsvar med denne bestemmelse. (1) Gjenpart som innleveres etter luftfartsloven §3-18 tredje ledd skal være en arkivbestandig, korrekt og godt lesbar gjengivelse av originaldokumentet eller den del av det som registreres. (2) Inneholder et dokument opplysninger som ikke kan registreres etter luftfartsloven §3-22, kan det forlanges at disse opplysninger ikke blir tatt med i gjenparten. (3) Er dokumentet utstedt av kredittinstitusjon under offentlig tilsyn, offentlig bank, offentlig fond eller praktiserende advokat, skal disse ved påtegning bekrefte at gjenparten er en korrekt gjengivelse av det dokument eller den del av dokumentet som skal registreres. Tilsvarende gjelder når dokumentet utstedes av det offentlige. (4) Gjelder dokumentet flere luftfartøy, kan registreringsmyndigheten kreve en gjenpart for hvert luftfartøy. (5) Registreringsmyndigheten kan i særskilte tilfelle frafalle kravet om gjenpart. (1) Et dokument som ikke kan registreres, kan leveres inn som hjelpedokument når det tjener som bevis for et forhold av betydning for registrering eller sletting av et annet dokument (hoveddokument). (2) Når hoveddokumentet utstedes etter fullmakt, skal fullmakten fremlegges som hjelpedokument. (3) Registreringsmyndigheten kan forlange at hjelpedokumenter bekreftes etter reglene i §20. (4) Ønskes hjelpedokument i retur, må bekreftet kopi følge hjelpedokumentet. Registreringsmyndigheten kan forlange at rekvirenten fremskaffer ytterligere opplysninger i forbindelse med en registreringsforretning. Rettighetshaver skal identifiseres i samsvar med §17 annet ledd og tredje ledd siste punktum. Det skal gå klart frem hvem som kan kreve rettigheten slettet dersom den ikke er ment å være evigvarende. Ved prioritetsvikelser for allerede registrerte heftelser oppgis hvilket dagboknummer det vikes prioritet for. Ved forhåndsvikelser oppgis panthavers navn, pantekravets størrelse og at det vikes prioritet på forhånd. For forhåndsvikelser bortfaller virkningen av registreringen dersom panteretten det vikes prioritet for ikke er dagbokført innen tre år etter registrering av prioritetsvikelsen. Når samtykke fra rettighetshaver kreves for at en rettighet skal kunne registreres, skal samtykket være bekreftet i samsvar med §20. Utledes retten fra et negotiabelt pantedokument, jf. lov av 17. februar 1939 nr. 1 om gjeldsbrev §11, skal samtykket gis ved påtegning på originalobligasjonen, som så sendes registreringsmyndigheten. (1) En heftelse kan slettes når det begjæres av rettighetshaver. Er heftelsen et negotiabelt pantedokument, jf. lov av 17. februar 1939 nr. 1 om gjeldsbrev §11, skal begjæringen om sletting gis ved påtegning på originalobligasjonen. I slike tilfeller må originalobligasjonen sendes registreringsmyndigheten. (2) Er rettighetshaver norsk, skal underskrift på begjæringen dokumenteres ved firmaattest eller kopi av offentlig godkjent legitimasjon. Dette gjelder ikke begjæringer utstedt av kredittinstitusjon under offentlig tilsyn, offentlig bank, offentlig fond eller praktiserende advokat. Er rettighetshaver utenlandsk skal underskriften bekreftes etter §20. (3) Når et dokument slettes, påføres attest om sletting ved stempel som tydelig viser dette. Gjenparten påføres tilsvarende stempel. (4) Når et dokument er slettet, fjernes det fra databasen for registrerte rettsstiftelser, og overføres til en særskilt database (historisk register). (1) Når samtykke fra rettighetshaver kreves for at fartøy skal kunne slettes, gjelder §26 tilsvarende. (2) Når en rettighetshaver samtykker til sletting av luftfartøy, skal det fremgå av slettelsesattesten, jf. §29 fjerde ledd, at heftelsen var registrert på fartøyet på slettelsestidspunktet og at slikt samtykke er gitt. (3) Ved eventuell senere gjeninnføring av luftfartøyet innføres samtidig de heftelser som fremgår av slettelsesattesten. Slike heftelser tildeles nye dagboknummer, men beholder den innbyrdes prioritet som fremgår av slettelsesattesten. (1) Begjæring om sletting av luftfartøy etter luftfartsloven §3-7 første ledd nr. 1, skal være bekreftet i samsvar med reglene i §20. (2) Sletting av luftfartøy etter luftfartsloven §3-7 første ledd nr. 2 skal ikke foretas før 3 måneder etter at eier er varslet i rekommandert brev om at fartøyet vil bli slettet. (3) Sletting av luftfartøy etter luftfartsloven §3-7 første ledd nr. 3 til 5 skal ikke foretas før 3 uker etter at eier er varslet i rekommandert brev om at fartøyet vil bli slettet. (4) Når fartøyet er slettet, utsteder Norges luftfartøyregister en slettelsesattest som bekrefter at fartøyet er slettet, hvem som var sist registrerte eier og om eventuelle heftelser på slettelsestidspunktet. Når et dokument nektes dagbokført etter luftfartsloven §3-17 tredje ledd, returneres dokumentet til rekvirent i rekommandert brev. (1) Dokumenter som er dagbokført kan nektes registrert etter luftfartsloven §3-19 inntil registreringsattest er påført. På gjeldende dagbokføring skal det anmerkes at dokumentet er nektet registrert. (2) Rekvirenten skal underrettes om vedtaket i rekommandert brev. (1) Registreringsmyndigheten forbereder klage som er innkommet etter luftfartsloven §3-21 annet ledd. Klagen og sakens dokumenter sendes til Justisdepartementet om ikke registreringsmyndigheten selv opphever eller endrer sitt tidligere vedtak. Det skal opplyses om når dokumentet ble dagbokført og når klagen kom inn. Klageren og eventuelle andre parter med kjent adresse skal sendes kopi av oversendelsesbrevet. (2) Når motpart skal varsles etter forvaltningslovens §33, skal dette skje senest ved oversendelse av klage til departementet. (3) Opphever registreringsmyndigheten sitt vedtak eller tas klagen til følge av klageinstansen, slettes anmerkningen om nektet registrering. Når anmerkningen slettes anses dokumentet som registrert med virkning fra dagbokdato. (1) Anmerkning på pantedokument etter luftfartsloven §3-20 annet ledd gis i form av attestert registerutskrift. (2) Hvis saksøkte ved registrering av tvangsforretning ikke er hjemmelshaver eller har hjemmel til mindre enn det tvangsforretningen omfatter, skal det anmerkes hvem som er hjemmelshaver. Attestert registerutskrift kan tre istedenfor anmerkning. (1) En attestert registerutskrift, jf. luftfartsloven §3-20 tredje ledd er en utskrift som viser registrert eier av og registrerte heftelser i luftfartøyet i Norges luftfartøyregister. (2) For attestert registerutskrift skal det betales gebyr i samsvar med lov om rettsgebyr §23 første ledd. Tilsvarende gjelder for attestert kopi av registrert dokument, gjenpart og hjelpedokument. (1) Dersom ikke ønsket returadresse er oppgitt, returneres registrerte dokumenter til rekvirenten. (2) Er det uklart hvem som er rekvirent, returneres dokumenter vedrørende eiendomsoverdragelser til ny eier og dokumenter vedrørende heftelser returneres til rettighetshaver. (1) Kunngjøring etter luftfartsloven §3-4 annet ledd trykkes én gang i Norsk lysingsblad, i en riksdekkende avis og en avis som er alminnelig lest på stedet. (2) Rekvirenten betaler utgiftene ved kunngjøring forskuddsvis. Utgiftene skal dekkes av registreringsmyndigheten når den kan lastes for at kunngjøring må foretas. (3) Registreringsmyndigheten kan foreta kunngjøring etter luftfartsloven §3-4 av eget tiltak, jf. luftfartsloven §3-21. (4) Registrert hjemmelshaver som har kjent adresse skal varsles i rekommandert brev om kunngjøringen. (1) Gjenpart av alle registrerte dokumenter, samt hjelpedokument, skal oppbevares på papir eller i elektronisk form. Dette gjelder ikke hjelpedokumenter som er utskrift av offentlig protokoll. (2) Pantedokument kan makuleres 5 år etter utgangen av det år det er slettet i Norges luftfartøyregister. Hjelpedokument kan kasseres samtidig med det dokument det har tjent som hjelpedokument til, eller etter 10 års oppbevaring. Denne forskrift trer i kraft 1. mars 2004 med unntak av §14 nr. 2 tredje punktum som trer i kraft 1. juli 2005. Fra samme dag oppheves forskrift av 29. januar 1999 nr. 153 om registrering av luftfartøy m.m. med ikrafttredelse 1. mars 1999.
|
lovdata_cd_52401
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.345
|
(1) Informasjon vedrørende OMX gis i en indeksmeddelelse («Indexmeddelande») fra indeksutgiver eller indeksberegner og omfatter bl.a. justeringer av OMX. (2) Indexmeddelande distribueres av indeksutgiver og/eller indeksberegneren dels til indeksombudsmannen, dels til børser tilknyttet LEC-samarbeidet for videre distribusjon til deres respektive børsmedlemmer.
|
lovdata_cd_60643
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.857
|
Publisert: Somb-2003-92 (2003 s 291) Sammendrag: Fradeling av tilleggsareal til boligeiendom i naturvernområde. ( Bygge- og reguleringssaker ) A var eier av eiendommene X, Z og Y. Eiendommen X hadde i lang tid utgjort tilleggsareal til boligeiendommen Z. A fikk avslag på søknad om fradeling av areal fra X for å sammenføye dette med boligeiendommen Y. X lå i et område som var regulert til naturvernformål. I klagen til ombudsmannen ble det blant annet gjort gjeldende at den omsøkte delingen ikke ville vanskeliggjøre gjennomføringen av reguleringsplanen, jf. plan- og bygningsloven §31. Ombudsmannen kom under noe tvil til at det ikke var rettslig grunnlag for å kritisere avslaget, og uttalte at det avgjørende i vurderingen av om delingen var i strid med planformålet måtte være hvilke faktiske endringer i bruken den omsøkte delingen ville gi adgang til. Den omsøkte fradelingen ville innebære en endret bruk av eiendommen X fordi den da ville kunne nyttes som tilleggsareal til to boligeiendommer i stedet for én. En slik økt bruk ville være i strid med planformålet. Regulering til naturvernformål innebar at området var gitt et sterkt vern, og det skulle derfor lite til før et tiltak som ville kunne medføre økt bruk, ble ansett å være i strid med reguleringsformålet. Saksgang: (Sak 2003-0048) Tønsberg kommune avslo As søknad om fradeling av areal fra eiendommen X. Eiendommen lå i et område som i reguleringsplanen var regulert til naturvernområde og grenset til boligeiendommene Y og Z, som A også eide. A ønsket å føye det omsøkte arealet til boligeiendommen Y hvor han selv bodde, og selge den resterende delen av den omsøkte eiendommen sammen med boligeiendommen Z. Eiendommen X hadde i sin helhet i lang tid ligget til boligeiendommen Z. Avslaget ble endelig stadfestet av Fylkesmannen i Vestfold. As advokat klaget fylkesmannens vedtak inn for ombudsmannen. I klagen ble det blant annet gjort gjeldende at den omsøkte delingen ikke ville vanskeliggjøre gjennomføringen av reguleringsplanen, jf. plan- og bygningsloven §31, slik fylkesmannen la til grunn i sitt klagevedtak. Advokaten viste til at «en betydelig del av parsellen i en årrekke har vært benyttet til og fortsatt benyttes til tennisbane», og kunne «svært vanskelig» se hvilke privatiserende tiltak som ville være i strid med planformålet. Han påpekte at eier av eiendommen X vil være «bundet av de som til enhver tid er bestemmelser som gjelder for naturvernområdet». Ombudsmannen bad fylkesmannen blant annet om å utdype hvilke «privatiserende tiltak» som etter fylkesmannens syn kunne tenkes iverksatt i framtiden hvis delingstillatelse ble gitt. Det ble spurt om hvordan slike tiltak eventuelt kunne komme i strid med planformålet. I sitt svar uttalte fylkesmannen under henvisning til Miljøverndepartementets brev 9. juli 1997 og Ot.prp.nr.56 (1984-1985) s. 53 blant annet at området ved deling ville få en «endret bruk» i strid med de forutsetninger som lå til grunn for reguleringsplanen. Etter fylkesmannens syn framstod ikke det omsøkte arealet som «en naturlig del av den boligeiendommen som det søkes tillagt». Vedrørende privatiserende tiltak uttalte fylkesmannen at grunneieren ville kunne gjennomføre tiltak som ikke er melde- eller søknadspliktige, jf. SAK-forskriften §7. I sine merknader til fylkesmannens brev anførte As advokat at delingen kun ville innebære at en del av eiendommen X ville utgjøre tilleggsareal til boligeiendommen Y i stedet for til Z, og således ikke ville innebære endret bruk av arealet. Det forelå heller ikke planer om endret bruk. Det ble videre vist til at delingen ikke ville innebære en endring av reguleringsplanens grenser, samt at eieren av eiendommen X under enhver omstendighet ville kunne gjennomføre slike «privatiserende tiltak» på eiendommen som fylkesmannen hadde vist til. Fylkesmannen opplyste etter dette at en deling ville innebære endrede eiendomsforhold som kunne føre til «økt privatisering av området i større grad enn om arealet fortsatt tilligger» boligeiendommen Z. Det ble blant annet vist til Miljøverndepartementets brev 31. oktober 2002, som gjaldt fradeling i LNF-område. I departementets brev het det blant annet at «fradeling av tilleggsareal til bebygd tomt i LNF-område rammes av forbudet i [plan- og bygningsloven] §20-6 fordi det faktisk innebærer at arealet overføres fra bruk som LNF-område og til bruk som er strid med arealbruken i planen». Departementets synspunkter måtte etter fylkesmannens mening også gjelde for reguleringsplaner. Til dette opplyste As advokat at hans klient ikke hadde innvendinger mot at det omsøkte arealet ble gitt et eget bruksnummer, noe som ville innebære at situasjonen da ville være «eksakt den samme som for naboeiendommen som jo består av boligeiendommen Z og naturvernområdet X». «Eiendommen X ligger i et område som i reguleringsplanen for - - - er regulert til naturvernformål, jf. plan- og bygningsloven §25 første ledd nr. 6. Det følger av §31 nr. 1 første ledd, jf. §93 første ledd bokstav h at deling av eiendom ikke kan gjennomføres dersom det er i strid med planformålet, eller «fradeles til formål som vil vanskeliggjøre gjennomføringen av planen», med mindre det gis dispensasjon fra planen, jf. §7. At et areal fradeles til uendret bruk, vil i utgangspunktet ikke være i strid med planen. Hvorvidt den omsøkte delingen er i strid med plan- og bygningsloven §31 nr. 1, beror på en konkret vurdering. Det følger av plan- og bygningslovens forarbeider at utgangspunktet for vurderingen er «hva det aktuelle areal framstår som egnet til», jf. Ot.prp.nr.56 (1984-1985) s. 53. Dersom arealet etter eventuell fradeling objektivt sett framstår som egnet til bruk som er i strid med planens formål, vil delingen være i strid med planen, selv om det ikke foreligger konkrete planer om endret bruk av arealet. Jeg har tidligere uttalt at det i vurderingen må utvises forsiktighet med å legge avgjørende vekt på søkerens subjektive hensikter med fradelingen, jf. saken inntatt i ombudsmannens årsmelding for 1993 s. 256-259 ( Somb-1993-59) . Miljøverndepartementet har i brev 31. oktober 2002, gjengitt i fylkesmannens brev 21. mai 2003 hit, uttalt følgende om vurderingstemaet: «Det må foretas en konkret vurdering i hvert enkelte tilfelle av hvorvidt det faktisk skjer fradeling til endret bruk, og denne vurderingen kan i praksis være vanskelig. Det er også mitt syn at det avgjørende må være hvilke faktiske endringer i bruken den omsøkte delingen vil gi adgang til. Klageren har opplyst at eiendommen X har vært nyttet som tilleggsareal til Z i lang tid, og at formålet med fradelingen er å nytte det omsøkte arealet til tilsvarende formål for Y. Etter hans syn innebærer den omsøkte fradelingen derfor ikke adgang til endret bruk av arealet. Han viser i den forbindelse til at tomten fortsatt vil være regulert til naturvernområde, og at det fra klagerens side anses «fullt ut akseptabelt om det angjeldende areal får et eget bruksnummer for ettertiden». Fylkesmannens begrunnelse for å nekte fradeling kan synes noe uklar idet det bl.a. er lagt til grunn at «å tillegge arealet til boligeiendommen Y» i realiteten vil «føre til at området blir en del av boligeiendommen». All den stund den omsøkte parsellen fortsatt vil være regulert til naturvernområde og samtidig vil kunne ha et eget bnr, synes dette synspunktet noe problematisk. Det sentrale er vel, som fylkesmannen også synes å ha lagt til grunn, at fradelingen vil innebære en endret bruk av eiendommen fordi den da vil kunne nyttes som tilleggsareal til to boligeiendommer i stedet for én, som i dag. Det synes således å være fylkesmannens syn at delingen vil kunne føre til en endret bruk i form av økt bruk, og at dette er i strid med naturvernformålet. Slik denne saken er opplyst, har jeg under noe tvil kommet til at fylkesmannens vurdering på dette punktet framstår som saklig og ikke gir grunn til avgjørende rettslige innvendinger fra min side. større grad enn én, og fradelingen vil således kunne innebære en mulighet for «økt privatisering av tilleggsarealet», jf. fylkesmannens vedtak 27. mars 2003. Jeg viser til at klagerens formål med delingssøknaden etter det opplyste nettopp er å selge Z sammen med den resterende delen av X og beholde Y og det omsøkte arealet selv. Det har formodningen for seg at økt bruk av X vil gjøre det vanskeligere å ivareta planformålet, jf. også bygartnerens uttalelse i saken (som framkommer av kommunens saksutredning). Det er i denne sammenheng grunn til å bemerke at regulering til naturvernformål innebærer at området er gitt et sterkt vern, og at det derfor skal lite til før et tiltak som vil kunne medføre økt bruk, anses å være i strid med reguleringsformålet. Selv om jeg har forståelse for at vedtaket kan oppfattes som strengt av A, følger det av gjennomgangen ovenfor at jeg ikke har rettslig grunnlag for å rette avgjørende rettslige innvendinger mot plan- og bygningsmyndighetenes avgjørelse. Somb-2003-91 Usaklig forskjellsbehandling ved avslag på søknad om dispensasjon for fradeling av boligtomt.
|
lovdata_cd_10694
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.778
|
Godkjenning av våpen og flagg, Søgne kommune, Vest-Agder. Fastsatt ved kgl.res. av 24. mai 1985. Fremmet av Kommunal- og arbeidsdepartementet.
|
lovdata_cd_42249
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.697
|
Har stønadsmottakeren før fødselen hatt delvis arbeid og delvis dagpenger under arbeidsløshet, er det andelene samlet som utgjør stillingsandelen i opptjeningstiden. Kursstønad etter lovens kapittel 4 kan bare regnes med så lenge dagpengeretten er i behold. Fødselspenger før fødselen i forbindelse med det barnet som ventes, teller ikke med i opptjeningstiden. Attførings- rehabiliteringspenger gir ikke grunnlag for opptjening av rett til fødselspenger. Dette gjelder selv om disse ytelsene er pensjonsgivende inntekt. Permisjon, med eller uten lønn, er ikke likestilt med yrkesaktivitet, med mindre tidsrommet går inn under bestemmelsen i §14-4 femte ledd. Streik gir ikke grunnlag for opptjening av rett til fødselspenger. Vedkommende anses ikke for å være i arbeid.
|
maalfrid_a5c36acb4492248317fd2d6868c30da2f2d383a9_9
|
maalfrid_justervesenet
| 2,021
|
no
|
0.802
|
Denne forskrift trer i kraft 1. september 1999. Fra samme dato oppheves forskrift av 24. september 1949 nr. 9197 for Justervesenet. Måleapparater for elektrisitet i høyspennings distribusjonsnett. Måleapparater for elektrisitet i lavspenning distribusjonsnett forutsatt at bruker har et kontrollsystem som regelmessig kontrollerer at målerne har tilstrekkelig nøyaktighet. Justervesenet fastsetter hva som skal anses som tilfredstillende nøyaktighet i forskrift eller enkeltvedtak. Justervesenet kan fastsette nærmere bestemmelser for kontrollsystemet og godkjenningsordning for dette. Departementet fastsetter de gebyrer som skal betales for å dekke Justervesenets kostnader knyttet til oppfølging av brukers kontrollsystem og godkjenningsordninger. 8. Måleapparater for gass. 9. Taksametre for kjøretøy. 10. Kilometertellere for motorkjøretøyer. 11. Automatiske vekter som nyttes til veiing av sementmasse ved betongfabrikker. Ikkeautomatiske vekter som nyttes til samme bruk er derimot justerpliktige. 12. Automatiske måle- og vektredskaper til framstilling av pakninger dersom målet eller vekten av de framstilte pakninger kontrolleres ved hjelp av justerte måle- eller vektredskaper, som er lovlig anvendbare for de aktuelle pakningsstørrelser og som skal være anbrakt nær det automatiske apparat. Det automatiske apparat skal være forsynt med lett synlig varselskilt om disse betingelser. Vekter, med kapasitet på mer enn 10 kilogram, til framstilling av pakninger av korn og mel er derimot justerpliktige. 13. Redskaper for måling av hektolitermasse av korn som Statkorn bruker til å bestemme hektolitermassen på innkjøpt korn. 14. Telleinnretninger på tellevekter dersom tellevektenes vektsystem er justert etter de gjeldene regler, og hver vekt på et lett synlig sted bærer påskriften: «Telleinnretningen er ikke justert». 15. Personvekter som ikke brukes på sykehus, sykehjem eller lignende offentlige eller private institusjoner dersom disse vekter på et lett synlig sted bærer angivelsen: «Vekten er ikke justert. Ulovlig ved kjøp og salg». 16. Utveiningsvekter for biproduktene skummet melk, kjernemelk, grensemelk og myse mv. som nyttes av meieriene til utveiing av produkter som skal returneres til meieriets melkeleverandører. 17. Vektredskaper i bakerienes arbeidslokaler som bare nyttes til utveiing av deigemner og stoffer for bakingen. 18. Måleapparater og glass som nyttes ved skjenking og servering av nærings- og nytelsesmidler som melk, saft, øl, vin, brennevin og lignende varer på bevertningssteder. 19. Metriske vedmål med den innskrenkning som fremgår av § 45 i lov om mål og vekt, og på den betingelse av at både kjøper og selger er enige om å bruke ujusterte mål. 20. Febertermometre. 21. Metriske måleredskaper som nyttes ved innenlandsk salg av skurlast og trelast på betingelse av at hver bedrift fører en effektiv kontroll med riktigheten av de nyttede måleredskaper ved hjelp av justerte mål av minst 1 meters lengde, som skal forefinnes i tilstrekkelig antall nær målestedet eller målestedene. 0 Endret ved forskrifter 16 des 2003 nr. 1748 (i kraft 1 jan 2004), 11 nov 2004 nr. 1596 (i kraft 1 jan 2005). Side 10 av 11 FOR 1999-08-24 nr 964: Forskrift om justering. 07.01.2008 http://www.lovdata.no/cgi-wift/wiftldrens?/usr/www/lovdata/for/sf/nh/xh-19990824-0...
|
lovdata_cd_52648
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.804
|
Vedlegg A - CE-merket, jf. §14. Reglene i dette kapittel gjelder for utstyr som er bestemt til bruk ved en merkespenning på mellom 50 og 1000 V for vekselstrøm og på mellom 75 og 1500 V for likestrøm og kommer i tillegg til eller erstatter reglene i kapittel II. Reglene gjelder dessuten ikke for utstyr for radiologi og medisinske formål, jf. kapitlene VI - IX, og utstyr bestemt til bruk i eksplosjonsfarlige områder, jf. kapittel V. Reglene gjelder heller ikke for elektriske deler for vare- og personheiser, elektrisitetsmålere og elektriske gjerdeapparater samt plugger og stikkontakter til bruk i boliger. For slikt utstyr gjelder reglene i kapittel I og II uten tilleggsbestemmelser. Reglene gjelder ikke for spesialisert elektrisk utstyr til bruk om bord i skip, fly eller jernbane, dersom disse er utført i henhold til de sikkerhetsbestemmelser som er utarbeidet for slikt utstyr av internasjonale organer som Norge er medlem av. Elektrisk utstyr som omfattes av dette kapittel kan markedsføres dersom samtlige krav angitt nedenfor er oppfylt: 1. utstyret oppfyller sikkerhetskravene i §21, jf. 3. utstyret er påført CE-merkingen i samsvar med §14, jf. §23. Som sikkerhetskrav for utstyret gjelder de som er oppført i §10 uten spesielle tillegg. For utstyr som også omfattes av kravene til elektromagnetisk forenlighet (EMC) vises det til reglene i kapittel IV. §23. Dokumentasjon m.v. Utarbeidelse av dokumentasjon på at sikkerhetskravene er oppfylt skal bygge på prosedyren for intern produksjonskontroll. Intern produksjonskontroll er den fremgangsmåte hvor produsenten eller produsentens ansvarlige representant innen EØS forsikrer seg om og erklærer at det elektriske utstyret tilfredsstiller kravene i disse forskriftene. Produsenten eller dennes ansvarlige representant innen EØS skal påføre CE-merking på hvert produkt i samsvar med reglene i §14. For utstyret skal det foreligge en samsvarserklæring med følgende innhold: a. Navn og adresse til produsenten eller dennes ansvarlige representant innen EØS. e. forsikring om at utstyret oppfyller kravene til sikkerhet i disse forskriftene, jf. direktiv 73/23/EØF. Som underlag for samsvarserklæringen skal produsenten utarbeide en teknisk dokumentasjon som gjør det mulig å vurdere om det elektriske utstyret er i samsvar med kravene i disse forskriftene. Dokumentasjonen skal i den grad det er nødvendig for vurderingen dekke det elektriske utstyrets konstruksjon, produksjon og funksjon. Dokumentasjonen skal omfatte: - prøverapporter. Produsenten eller produsentens ansvarlige representant skal oppbevare en kopi av samsvarserklæringen sammen med den tekniske dokumentasjonen. Produsenten eller produsentens ansvarlige representant innen EØS skal holde den tekniske dokumentasjonen tilgjengelig for sentral tilsynsmyndighet i minst ti år regnet fra den dag produksjonen av utstyret opphører. Hvis hverken produsenten eller dennes ansvarlige representant er etablert innen EØS hviler denne forpliktelsen på den fysiske eller juridiske person som er ansvarlig for å markedsføre utstyret innen EØS. Dersom det på bakgrunn av ovennevnte dokumentasjon oppstår tvil om sikkerheten for et konkret utstyr vil sentral tilsynsmyndighet kunne akseptere en rapport utarbeidet av et teknisk kontrollorgan, som viser at utstyret er i samsvar med kravene i §21. §24. (Opphevet ved forskrift 27 juni 2002 nr. 792, i kraft 1 juli 2002). Kapittel IV. Spesielle bestemmelser om elektromagnetisk forenlighet (EMC) Reglene i dette kapittel er begrenset til forhold knyttet til EMC og omfatter apparater som kan fremkalle elektromagnetiske forstyrrelser eller hvis funksjon kan bli påvirket av slike forstyrrelser. Reglene i dette kapittel omfatter ikke elektrisk utstyr som reguleres i kapitlene VI, VII og IX, med mindre produsenten i overgangsperioden for kapittel IX velger å ikke følge reglene i kapittel IX. Reglene i dette kapittel gjelder ikke radioutstyr som brukes av radioamatører i henhold til definisjon nr. 53 i artikkel 1 i radioreglementet i Den internasjonale telekonvensjon med mindre utstyret finnes i handelen. Kapittelet omfatter heller ikke annet teleutstyr som har telekommunikasjon som sitt hovedformål. 3. apparatet er påført CE-merkingen i samsvar med §14, jf. §30. De ovennevnte vilkår er likevel ikke til hinder for at følgende nasjonale tiltak iverksettes: Apparater som omfattes av dette kapittel skal være konstruert på slik måte at de ikke frembringer elektromagnetiske forstyrrelser som overstiger et nivå der radio og telekommunikasjonsapparater og andre apparater kan funksjonere etter sin hensikt. Apparater skal være utført med en indre immunitet overfor elektromagnetiske forstyrrelser, som gjør at de kan funksjonere etter sin hensikt. Maksimumsnivået for elektromagnetiske forstyrrelser som frembringes av apparater, skal ikke være så høyt at det hindrer bruken av spesielt følgende utstyr: l) lamper og lysstoffrør. Apparater, særlig de som er nevnt i bokstav a) til l), skal være konstruert på en slik måte at de har tilstrekkelig elektromagnetisk immunitet i det normale miljø for elektromagnetisk forenlighet der apparatene er bestemt til å brukes slik at de kan benyttes uten ulempe når det også tas hensyn til de forstyrrelsesnivåer som frembringes av apparater som er utført i samsvar med standardene som nevnt i §28. Apparatene anses å oppfylle kravene i §27 dersom de er utført i samsvar med: b. relevante nasjonale normer innenfor EØS som er akseptert av EØS å være i samsvar med kravene i §27 og hvis referanser er offentliggjort i De Europeiske Fellesskaps Tidende. Sentral tilsynsmyndighet offentligjør referansene for ovennevnte normer. Apparater som ikke, eller bare delvis, er produsert i samsvar med de standarder som er nevnt i 1. ledd, eller som det ikke finnes standarder for, anses likevel å være i samsvar med kravene i §27, dersom det foreligger dokumentasjon i samsvar med reglene i §29 som viser at apparatet tilfredsstiller kravene. 1. For apparater som er utført i samsvar med standardene i §28, 1. ledd, skal det foreligge en samsvarserklæring, utarbeidet av produsenten eller produsentens ansvarlige representant innen EØS, med følgende innhold: - hvem som har fullmakt til å undertegne på vegne av produsenten eller produsentens representant. 2. For apparater som ikke er utført i samsvar med standardene i §28, eller som det ikke finnes standarder for, skal det på det tidspunkt apparatet markedsføres i tillegg foreligge en teknisk underlagsdokumentasjon utarbeidet av produsenten. Den tekniske underlagsdokumentasjon skal inneholde følgende: - en teknisk rapport eller et typeprøvingssertifikat fra et kompetent organ. Samsvarserklæringen og den tekniske underlagsdokumentasjonen skal holdes tilgjengelig for sentral tilsynsmyndighet i 10 år etter det tidspunkt apparatet ble markedsført. Dersom hverken produsenten eller produsentens ansvarlige representant er etablert innen EØS påhviler forpliktelsen til å stille samsvarserklæringen til rådighet enhver som plasserer apparatet på markedet innen EØS. §30. (Opphevet ved forskrift 27 juni 2002 nr. 792, i kraft 1 juli 2002). §31 - §36. Reglene i dette kapittelet gjelder inntil 1. juli 2003. Dokumentasjon om samsvar som er utarbeidet i samsvar med reglene i §34 nr. 1 er gyldig fram til 30. juni 2003, med mindre sertifikatene selv utløper før dette tidspunkt. Gyldigheten er likevel begrenset til samsvar med de harmoniserte standarder som er oppgitt i §33a. Kapittel VI. Spesielle bestemmelser om aktive implanterbare elektromedisinske innretninger (AIMI) 1. innretningene oppfyller kravene i §40, jf. 2. dette er bekreftet i samsvar med §42, ev. 3. innretningen er påført CE-merkingen i samsvar med §14, jf. 4. innretning med CE-merking er påført det identifikasjonsnummeret som benyttes av det tekniske kontrollorgan som er ansvarlig for rutinene under produksjonsprosessen. Aktive implanterbare medisinske innretninger skal oppfylle de grunnleggende krav til sikkerhet i vedlegg AIMI I.1 Ved anvendelsen av disse kravene skal det legges vekt på utstyrets tiltenkte formål. Kravene i §40 anses oppfylt for innretninger som er utført i samsvar med tilsvarende nasjonale standarder som er vedtatt til gjennomføring av de harmoniserte standardene hvis referansenummer er offentliggjort i De Europeiske Fellesskaps Tidende. c. et typeprøvingssertifikat i samsvar med vedlegg AIMI III1 og et system for kvalitetssikring av produksjonen, godkjent av et teknisk kontrollorgan i samsvar med vedlegg AIMI V. For individuelt tilpassede innretninger skal det for hver enkelt innretning foreligge en erklæring i samsvar med reglene i vedlegg AIMI VI.1 Slike innretninger skal ikke ha CE-merking. For innretninger beregnet til klinisk utprøving i Norge skal produsenten eller dens ansvarlige representant innen EØS, senest 60 dager før utprøvingen begynner, sende en erklæring i samsvar med reglene i vedlegg AIMI VI1 til sentral tilsynsmyndighet. Produsenten kan begynne den kliniske utprøvingen 60 dager etter underretningen, med mindre sentral tilsynsmyndighet innen utløpet av denne fristen har meddelt ham et vedtak, som bygger på hensynet til folkehelsen eller allmenheten, om at utprøving ikke skal påbegynnes. Sentral tilsynsmyndighet kan gi tillatelse til å påbegynne utprøvingene før utløpet av fristen på 60 dager, forutsatt at den relevante etiske komite har avgitt en positiv uttalelse om prøveprogrammet. Den kliniske utprøving skal utføres i samsvar med vedlegg AIMI VII. Innretninger for klinisk utprøving skal ikke ha CE-merking. Vedlegg til kapittel VI:
|
lovdata_cd_11666
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.554
|
Føremålet med vern er å ta vare på artsrike bakkemyrar med innslag av rik myrvegetasjon, der nordlege fjellartar spelar ein stor rolle.
|
lovdata_cd_25922
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.752
|
2.1 For søknad om endring av kommunale gebyr, skal det nyttast særskilt søknadsskjema frå SIMAS. Søknaden vert handsama på grunnlag av dei opplysningar som er gjeve i søknadsskjemaet. SIMAS kan likevel hente inn supplerande opplysningar og eventuelt føreta synfaring. 2.2 Søknad om endring av gebyr som berre omfattar endring av leveringsfrekvens eller behaldarstorleik, kan meldast med ei forenkla skriftleg eller munnleg melding til SIMAS. 2.3 Vedtak om endring av gebyr vert gjort gjeldande frå og med fyrste heile månad etter at SIMAS har motteke fullstendig søknad/melding om endring (ev. poststempeldato). Endringa kan tidsavgrensast. 2.4 Dersom bruken av eigedomen endrar seg, pliktar eigaren straks å varsla SIMAS skriftleg. Gebyrgrunnlaget vil då verte vurdert. 2.5 Vedtak i medhald av denne forskrifta kan påklagast. Klagen vert send til SIMAS. Dersom klagen ikkje vert teken til følgje, vert den oversendt til klageutvalet/styret i SIMAS som skal gjere endeleg vedtak, jamfør «Selskapsavtale for Sogn Interkommunale Miljø- og Avfallsselskap IKS, §8.
|
lovdata_cd_48567
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.755
|
Ny avregning skal foretas etter endringer i den utlignede skatten for en forskuddspliktig skattyter, når endringen er av den art som nevnt i §17 i avregningsregler (med merknader). Den tidligere foretatte avregningen for de berørte skattytere tilbakeføres. Deretter bokføres den nye avregningen. Alle posteringer i forbindelse med tilbakeføringen av den tidligere avregningen og bokføringen av den nye avregningen skal skje over kontokort for skattyteren. Da saldoen på konto 72 (og 82) ved ligningsårets slutt skal stemme med restanselisten ifølge kontokortene, skal kommunekassereren ta med i restanseopptaket det noterte tilgodebeløpet som skattyteren har fått utbetalt, og som han skal betale tilbake etter den nye avregningen. Dette beløpet vil stå som åpningssaldo på kontokortet etter at ny avregning er foretatt. Om tilbakeføring av utbetalt rentegodtgjørelse som etter den nye avregningen skal kreves inn igjen, gjelder særskilte bestemmelser. 10. Korrigering av foretatt avregning.
|
maalfrid_0976a71817aacd20bf2ccd3205efc26ccb3f6684_2
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.715
|
side 3 av 5 Virksomheten plikter snarest å rette opp de avvikene som ble funnet. For at Fylkesmannen i Møre og Romsdal skal kunne avslutte saken, må virksomheten sende oss dokumentasjon på at avvikene er rettet innen 31.12.2014.Svarbrev eller e-post sendes til Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Fylkeshuset, 6404 Molde, eller e-post: fmmrpostmottak@fylkesmannen.no. Pålegg om skriftlig tilbakemelding er gitt med hjemmel i forurensningsloven § 49. Dere kan klage på vedtaket, jf. forvaltningsloven § 14, og dere har da en klagefrist på 3 dager. En eventuell klage grunngis og sendes til Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Dersom virksomheten ikke innen rimelig tidsfrist kan dokumentere at tiltak i forhold til de omtalte avvikene er satt i verk, kan Fylkesmannen vurdere å fatte vedtak om tvangsmulkt. En eventuell tvangsmulkt vil bli vedtatt med hjemmel i § 73 i forurensningsloven, men vil bli varslet nærmere før vedtak. Virksomheten skal betale gebyr for kontrollen, jf. forskrift om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften) §§ 39-6 og 39-7 om gebyr for kontroll i virksomheter. Gebyret skal dekke kostnader i forbindelse med forberedelse, gjennomføring og oppfølging av kontrollen. Forskriften er tilgjengelig på www.lovdata.no eller kan fås ved å kontakte Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Virksomheten ble varslet om gebyret på kontrolldagen og at det vil være aktuelt å plassere kontrollen i gebyrsats 3. Dette innebærer at Vard Group AS avd Aukra skal betale kr. 11 600,- i gebyr. Faktura med innbetalingsblankett vil bli sendt ut fra Miljødirektoratet. Vedtaket om gebyrsats kan påklages innen tre uker etter at dere har mottatt rapporten jf. forurensningsforskriften § 41-5 og forvaltningsloven § 28. En eventuell klage bør stiles til Miljødirektoratet og sendes til Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Klagen blir ikke gitt oppsettende virkning, og gebyret må derfor betales i samsvar med det som er nevnt over. Dersom Miljødirektoratet aksepterer klagen, vil det overskytende beløpet bli refundert. Denne rapporten vil være åpen for offentligheten via postjournalen til Fylkesmannen til Møre og Romsdal (jf. offentleglova). I tillegg vil rapporten være tilgjengelig på Kopi av rapporten blir også sendt til Aukra kommune. De viktigste HMS-kravene for bransjen finner dere på www.regelhjelp.no. Mer informasjon finnes på Miljødirektoratets hjemmeside www.miljodirektoratet.no og www.lovdata.no. Hjemlene for avvik i denne kontrollen er i følgende regelverk: Lov om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) av 13. mars 1981 Forskrift om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften) av 1. juni 2004, spesielt kap. 29 om forurensing fra mekanisk overflatebehandling og vedlikehold av metallkonstruksjoner, inkludert skipsverft. Forskrift om gjenvinning og behandling av avfall (avfallsforskriften) av 1. juni 2004 Forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (internkontrollforskriften) av 6.
|
lovdata_cd_50028
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.757
|
Overføring av myndighet til Industridepartementet vedrørende midlertidig forskrift for undersøkelse etter visse andre undersjøiske naturforekomster enn petroleum på den norske kontinentalsokkel m.v. Fastsatt ved kgl.res. av 23. mars 1984. Fremmet av Industridepartementet.
|
lovdata_cd_4437
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
da
|
0.812
|
Reservatet dekker et areal på ca. 79 daa.
|
lovdata_cd_5034
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
sv
|
0.495
|
I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 §8, jfr. §10, er øya Store Vengelsholmen med omkringliggende sjøarealer i en avstand av ca. 50 m fra land fredet som naturreservat ved Kronprinsreg.res. av 28. mars 1980 under betegnelsen «Store Vengelsholmen naturreservat».
|
lovdata_cd_59846
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.859
|
Kunngjering frå Arbeids- og sosialdepartementet av stortingsvedtak 16. juni 2005 med heimel i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) §1-4.
|
lovdata_cd_21933
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.677
|
Forskrift om åpningstider for serveringssteder/snackbarer/gatekjøkken, Kristiansand kommune, Vest-Agder. Fastsatt av Kristiansand bystyre 17. desember 1997 med hjemmel i lov av 13. juni 1997 nr. 55 om serveringsvirksomhet (serveringsloven) §15.
|
lovdata_cd_24148
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
da
|
0.375
|
Forskriften trer i kraft 15. juni 2000.
|
lovdata_cd_28774
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.852
|
Ved utlikning av refusjon for utlegg til utføring av tiltak som nemnt i §46 nr. 1, første ledd, skal leggjast til grunn utgiftsoverslag etter dei faste prisar som er fastsett i departementet si normalvedtekt tabell 1 og 2 klasse I og II.
|
lovdata_cd_57298
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.754
|
Generelt er det tilstrekkelig med seks S-setninger for å beskrive de mest relevante forholdsreglene. I denne sammenheng anses de kombinerte setningene i vedlegg III om farekoder, faresymbol og farebetegnelser, samt advarselssetninger som enkeltsetninger. For S-setninger som omhandler det å ta hånd om kjemikaliet, skal det brukes én S-setning, med mindre det er klart at avhendingen av stoffet og dets beholder ikke utgjør noen fare for menneskers helse eller for miljøet. For kjemikalier som er offentlig tilgjengelig er det svært viktig med råd om hvordan man sikkert tar hånd om kjemikaliet. Noen R-setninger blir overflødige dersom S-setningene velges med omhu, og omvendt; S-setninger som åpenbart tilsvarer R-setninger, settes på etiketten bare dersom en særlig advarsel ønskes fremhevet. Ved valg av sikkerhetssetninger må det gis særlig oppmerksomhet til forutsatte bruksvilkår for visse kjemikalier, som f.eks. sprøyting eller annen fare for forstøvning. Setningene velges ut fra beregnet bruk. Sikkerhetssetningene S1, S2 og S45 er obligatoriske for alle meget giftige, giftige og etsende kjemikalier som er offentlig tilgjengelige. Sikkerhetssetningene S2 og S46 er obligatoriske for alle andre farlige kjemikalier som er offentlig tilgjengelig unntatt dem som bare er klassifisert som miljøfarlige. Ved advarselsmerking av farlige kjemikalier iht. §15 bokstav e i forskriften her skal sikkerhetssetninger (S-setninger) velges ut i samsvar med disse generelle kriteriene: Anvendelsesområde: - Meget giftige, giftige og etsende kjemikalier. - Andre farlige kjemikalier med kokepunkt <= 40 °C. - Obligatorisk for organiske peroksider, hvis ikke S47 er brukt. - Anbefalt for andre farlige kjemikalier med kokepunkt <= 40 °C. - Meget giftige og giftige kjemikalier. - Normalt begrenset til meget giftige og giftige kjemikalier når det er ønskelig med utfyllende informasjon i tillegg til bruk av S13, f.eks. dersom det er fare ved innånding. Kjemikaliet bør ikke oppbevares i nærheten av bolighus, men setningen utelukker ikke at kjemikaliet kan anvendes i boligområde hvis bruken er forsvarlig. S5 Oppbevares under ... (En egnet væske som angis av produsent, importør eller omsetter.) - Spontant antennelige (selvantennelige) kjemikalier i fast form. S6 Oppbevares under ... (En inert gass som angis av produsent, importør eller omsetter.) - Farlige kjemikalier som må oppbevares under inert atmosfære. - Normalt begrenset til spesialtilfeller, f.eks. visse organometalliske forbindelser. - Normalt begrenset til anvendelsesområdene som er nevnt ovenfor, når det er nødvendig å forsterke advarslene som er gitt ved bruk av R14 og spesielt R15, samt med R29. - Flyktige kjemikalier som kan avgi meget giftige, giftige eller helseskadelige damper. S14 Oppbevares adskilt fra ... (Uforenelige kjemikalier som angis av produsent, importør eller omsetter.) - Obligatorisk for og normalt begrenset til organiske peroksider. Kan også med fordel benyttes i unntakstilfeller hvor uforenelighet kan utgjøre en spesiell risiko (f.eks. oksidasjons- og reduksjonsmidler eller syre og base). - Normalt begrenset til spesielle tilfeller, f.eks. monomerer, men skal ikke benyttes hvis R2, R3 og/eller R5 allerede er benyttet. - Anbefales for kjemikalier som er angitt ovenfor, men skal ikke benyttes hvis R2, R3 og/eller R5 allerede er benyttet. - Brukes i spesielle tilfeller, f.eks. for å understreke R8 og R9. - Kjemikalier som kan utvikle overtrykk i emballasjen. - Kjemikalier som kan danne eksplosive peroksider. - Meget giftige, giftige eller etsende kjemikalier. - Normalt begrenset til spesielle tilfeller (f.eks. arsen og arsenforbindelser; fluoracetater), spesielt hvis de er tilgjengelig for offentligheten. - Kjemikalier som utvikler giftige forbindelser ved forbrenning. - Alle helsefarlige kjemikalier i fast form (f.eks. pulver, krystaller). - Obligatorisk for kjemikalier nevnt ovenfor hvor R42 er benyttet. - Anbefales brukt på kjemikalier som nevnt ovenfor, dersom de leveres i form av støv som kan innåndes, og de mulige helsefarene knyttet til innånding ikke er kartlagt. S23 Unngå innånding av gass/røyk/damp/sprøytetåke. (Den eller de aktuelle betegnelser angis av produsent, importør eller omsetter.) - Alle helsefarlige kjemikalier i flytende form eller gassform. - Obligatorisk for kjemikalier som nevnt ovenfor hvor R42 er benyttet. - Obligatorisk for kjemikalier som skal anvendes til sprøyting. S38 eller S51 skal benyttes i tillegg. - Alle helsefarlige kjemikalier. - Obligatorisk for kjemikalier som skal merkes med R43, dersom ikke S36 skal benyttes. - Anbefales for stoffer tildelt R34, R35, R36 eller R41 dersom det er sannsynlig at de vil være tilgjengelig for offentligheten. S26 Får man stoffet i øynene; - Obligatorisk for etsende kjemikalier og kjemikalier som skal merkes med R41. - Anbefales benyttet på irriterende kjemikalier som skal merkes med R36. - Obligatorisk for meget giftige stoffer og stoffblandinger tildelt R27 dersom det er sannsynlig at de vil være tilgjengelig for offentligheten. - Anbefales for meget giftige kjemikalier tildelt R27 som brukes i industrien. Denne sikkerhetssetningen skal imidlertid ikke benyttes dersom S36 er tildelt. - Anbefales for giftige kjemikalier tildelt R24 og for etsende kjemikalier dersom det er sannsynlig at de vil være tilgjengelig for offentligheten. S28 Får man stoff på huden, vask straks med store mengder ... (Angis av produsent, importør eller omsetter.) - Anbefales benyttet til andre kjemikalier som er nevnt ovenfor, spesielt dersom vann ikke er best egnede rensevæske. - Miljøfarlige kjemikalier. - Obligatorisk for miljøfarlige kjemikalier tildelt symbolet «N» som vil være tilgjengelig for offentligheten, med mindre dette er produktets bruksområde. - Anbefales benyttet på andre enn de ovenfor nevnte kjemikalier som vil være tilgjengelig for offentligheten, med mindre dette er produktets bruksområde. - Kjemikalier som reagerer voldsomt med vann. - Normalt begrenset til spesielle tilfeller (f.eks. svovelsyre), men kan også når det vurderes egnet for å få best mulig informasjon, benyttes for å understreke R14, eller som et alternativ til R14. - Ekstremt brannfarlige eller meget brannfarlige kjemikalier. - Meget giftige, giftige eller helseskadelige kjemikalier. - Etsende kjemikalier. - Obligatorisk for kjemikalier som skal merkes med R21 eller R24. - Obligatorisk for kreftfremkallende stoffer i gruppe Kreft3 (merket med R40) og stoffblandinger som er klassifisert ut fra innhold av slike stoffer, med mindre effektene kun utvikles etter innånding av kjemikaliet. - Anbefales for giftige kjemikalier dersom LD50-verdi for hud er ukjent, men det er sannsynlig at kjemikaliet kan være giftig ved hudkontakt. - Meget giftige, giftige, helseskadelige eller etsende kjemikalier. - Kjemikalier som er hudirriterende eller forårsaker hudallergi. - Obligatorisk for kjemikalier som skal merkes med enten R21, R24 eller R43. - Meget giftige eller giftige kjemikalier. - Etsende og irriterende kjemikalier som kan gi alvorlige øyeskader. - Obligatorisk for kjemikalier som skal merkes med R34, R35 eller R41. - Anbefales når det er nødvendig å gjøre brukeren oppmerksom på faren ved kontakt med øynene som ikke er nevnt i de risikosetningene som skal benyttes ved merkingen. - Normalt begrenset til særlige tilfeller for meget giftige og giftige kjemikalier hvor det er fare for sprut, og kjemikaliene kan bli absorbert gjennom huden. S40 Gulv og tilsølte gjenstander rengjøres med ... (Angis av produsent, importør eller omsetter.) - Normalt begrenset til de farlige kjemikaliene hvor vann ikke er egnet som rengjøringsmiddel (f.eks. hvor det er nødvendig med absorpsjon i pulvermateriale, oppløsning med løsemiddel etc.), og hvor det er viktig på grunn av helse eller sikkerhet å gi slik advarsel på etiketten. S42 Bruk egnet åndedrettsvern ved utgassing/sprøyting. (Den eller de aktuelle betegnelser angis av produsent, importør eller omsetter.) - Kjemikalier som anvendes eller kan anvendes til utgassing eller sprøyting, men som kan medføre fare for brukerens helse eller sikkerhet dersom det ikke blir tatt nødvendige forholdsregler. S43 Ved brannslukning, bruk ... (Produsent, importør eller omsetter skal oppgi korrekt type av brannslokningsutstyr. Hvis bruk av vann øker faren, tilføy: «Bruk ikke vann».) S45 Ved uhell eller illebefinnende er omgående legebehandling nødvendig; - Meget giftige kjemikalier. - Giftige og etsende kjemikalier. - Kjemikalier som forårsaker allergi ved innånding. S47 Må ikke oppbevares ved temperatur som er høyere enn ... °C. (Angis av produsent, importør eller omsetter.) - Kjemikalier som blir ustabile ved en viss temperatur. S48 Skal holdes fuktig med ... (Egnet materiale angis av produsent, importør eller omsetter.) - Kjemikalier som er følsomme for katalytisk spaltning. - Kjemikalier som er følsomme for katalytisk spaltning, f.eks. visse organiske peroksider. S50 Må ikke blandes med ... (Angis av produsent, importør eller omsetter.) - Anbefales for kjemikalier som nevnt ovenfor, som vil være tilgjengelig for offentligheten, når den er et bedre alternativ enn R31 eller R32. - Kjemikalier som sannsynligvis vil eller er beregnet på å utvikle damper, støv, spray, røyk, tåke etc. som kan medføre fare ved innånding, eller brann- eller eksplosjonsrisiko. - Anbefales når bruk av S38 ikke er egnet. Spesielt viktig når slike kjemikalier vil være tilgjengelig for offentligheten. - Kreftfremkallende, arvestoffskadelige og/eller reproduksjonsskadelige kjemikalier. - Obligatorisk for kjemikaliene nevnt ovenfor som skal merkes med minst én av følgende R-setninger: R45, R46, R49, R60 eller R61. - Anbefales for alle kjemikalier som vil være tilgjengelig for offentligheten dersom særlig håndtering er nødvendig. S57 Oppbevares/håndteres slik at forurensning i miljøet unngås. (Sørg for forsvarlig emballering for å forebygge miljøforurensning.) - Stoffer som skal merkes med symbolet «N». - Anbefales for andre kjemikalier som anbefales gjenvunnet eller gjenbrukt. - Anbefales for kjemikalier som sannsynligvis ikke vil være tilgjengelig for offentligheten, dersom S35 ikke benyttes. S61 Unngå utslipp til miljøet. - Miljøskadelige kjemikalier. - Normalt brukt på kjemikalier som skal merkes med symbolet «N ». S62 Ved svelging må ikke brekning fremkalles: - Stoffer og stoffblandinger som er klassifisert som helseskadelig med R65 (iht. kriterier gitt i vedlegg I om kriterier for klassifisering pkt. 3.2.2 Helseskadelig) - Skal ikke benyttes på kjemikalier som markedsføres i aerosolbeholdere eller i beholdere med forseglet sprayanordning, se vedlegg IV om krav til merking av farlige kjemikalier, pkt. 2.4. - Obligatorisk for kjemikalier som er nevnt ovenfor, hvis de selges eller vil være tilgjengelig for offentligheten, med mindre S45 og S46 er obligatorisk. - Anbefales for kjemikalier nevnt ovenfor som anvendes industrielt, med mindre S45 og S46 er obligatorisk. - Meget giftige og giftige kjemikalier (gasser, damper, partikler, flyktige væsker). - Kjemikalier som kan fremkalle allergi ved innånding. - Obligatorisk for kjemikalier merket R26, R23 eller R42 som vil være tilgjengelig for offentligheten og kan bli brukt på en måte som kan medføre innånding. S64 Ved svelging skylles munnen med vann (bare dersom personen er ved bevissthet) 0 Vedlegg II endret ved forskrifter 22 sep 2003 nr. 1193, 1 juli 2005 nr. 782. 1 Med dette menes kjemikalier som kan være tilgjengelige for alle, selv om de brukes i yrkesmessig øyemed.
|
lovdata_cd_38871
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.504
|
Tannregulering - rettledning for utfylling av rtv-blankett 2.
|
lovdata_cd_42658
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
da
|
0.294
|
Fullt særtillegg er 1 953 kroner pr. mnd. 2.493 1. 1.535 53. 1.812 1. 904 1. 557 130.
|
maalfrid_f3f0f9d2c32671267ffe711ce8b6a50c7ed79869_38
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.807
|
Høst, H., A. Skålholt, T. Nyen (2012). Om potensialet for å få bedriftene til å ta inn flere lærlinger. En kartlegging av norske bedrifters vurdering av lærlingordningen. NIFU - arbeidsnotat 10/2012 Kunnskapsdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet (2016). Ny samfunnskontrakt for flere læreplasser. Pressemelding, nr. 16-16. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/ny-samfunnskontrakt/id2479670/ Kunnskapsdepartementet (2017). Yrkesfagløftet. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/no/om-regjeringa/solberg/Regjeringenssatsingsomrader/Regjeringens-satsingsomrader/kunnskap-gir-muligheterfor-alle1/Yrkesfagloftet/id753135/ Kunnskapsdepartementet (2018). Yrkesfagelever får tidligere spesialisering. Pressemelding, nr. 66-18. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/yrkesfagelever-far-tidligerespesialisering/id2592683/ Markussen, E. og Sandberg, N. (2005). Stayere, sluttere og returnerte: om 9756 ungdommer på Østlandet og deres karriere i videregående opplæring frem til midten av det tredje skoleåret. Oslo, NIFU STEP. Markussen, E., Wigum Frøseth, M., Lødding, B. og Sandberg, N. (2008). Bortvalg og kompetanse: gjennomføring, bortvalg og kompetanseoppnåelse i videregående opplæring blant 9749 ungdommer som gikk ut av grunnskolen på Østlandet våren 2002: hovedfunn, konklusjoner og implikasjoner fem år etter. Oslo, NIFU STEP. Markussen, E & Seland, I. (2012). Å redusere bortvalg – bare skolens ansvar? En undersøkelse av bortvalg ved de videregående skolene i Akershus fylkeskommune skoleåret 2010-2011. NIFU-rapport 2012:6. NOU 2018:15 (2018). Kvalifisert, forberedt og motivert — Et kunnskapsgrunnlag om struktur og innhold i videregående opplæring. Oslo: Kunnskapsdepartementet NOU 2019:2 (2019). Fremtidige kompetansebehov II — Utfordringer for kompetansepolitikken. Oslo: Kunnskapsdepartementet NOU 2019:3 (2019). Nye sjanser – bedre læring — Kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og utdanningsløp. Oslo: Kunnskapsdepartementet NOU 2019:25 (2019). Med rett til å mestre — Struktur og innhold i videregående opplæring. Oslo: Kunnskapsdepartementet Opplæringslova (1998). Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (LOV-1998-07-17-61). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998- 07-17-61 Perlic, B., Foss, E. S. og Moafi, H. (2020). Grunnskoleresultaters betydning for gjennomføring av videregående opplæring. Statistisk sentralbyrå Statistisk sentralbyrå (2017). Menn dominerer de fleste yrkesfag. Hentet fra: https://www.ssb.no/utdanning/artikler-og-publikasjoner/menn-dominerer-defleste-yrkesfag Statistisk sentralbyrå (2020a). Gjennomføring i videregående opplæring. Hentet fra https://www.ssb.no/utdanning/statistikker/vgogjen/ Statistisk sentralbyrå (2020b). 11607: Kommunefordeling blant sysselsatte innvandrere etter kjønn, alder, todelt landgruppe. 4. kvartal (K) 2001 - 2019 [Datasett]. Hentet fra https://www.ssb.
|
maalfrid_9b2b67a7eee273941954ad793ce465f7d9c66368_2
|
maalfrid_nasjonalparkstyre
| 2,021
|
no
|
0.606
|
med ambulanse-, politi-, brannvern-, rednings- og oppsynsverksemd, samt gjennomføring av skjøtsels- og forvaltningsoppgaver bestemt av forvaltningsstyresmakta. 5. Motorferdsel 5.1 Forbod mot motorferdsel Motorferdsel er forbode på land, vatn og i lufta under 300 meter. 5.2 Reglane i punkt 5.1 gjeld ikkje: a) Nødvendig motorferdsel ved militær operativ verksemd og tiltak i samband med ambulanse-, politi-, brannvern-, rednings- og oppsynsverksemd, samt gjennomføring av skjøtsels- og forvaltningsoppgaver bestemt av forvaltningsstyresmakta. b) Nødvendig motorferdsel i samband med jordbruk, skogbruk og husdyrnæring. c) Nødvendig motorferdsel i samband med vedhogst i samsvar med punkt 2.3. e) Nødvendig motorferdsel for uttransport av felt storvilt. 5.3 Forvaltningsstyresmakta kan gi løyve til: a) Øvingskjøring til formål nemnt i punkt 5.2.a. b) Bruk av beltekjøretøy på vinterføre eller helikopter for transport av material, utstyr og proviant til hytter, stølshus o.l. Denne forskrifta trer i kraft straks. Lovdata - Forskrift om vern av Ænesdalen landskapsvernområde, Kvin... http://lovdata.no/dokument/MV/forskrift/2005-04-29-391?q=Ænesdalen* 3 of 3 09.01.2014 15:
|
lovdata_cd_57880
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.795
|
Forskrift om dykkesystemer på flyttbare innretninger. Fastsatt av Sjøfartsdirektoratet 11. april 2003 med hjemmel i lov av 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med Skibes Sjødygtighed m.v. §1 tredje ledd nr. 2, §41, §41a, §42, §46, §47, §48 og §54a, jf. delegeringsvedtak av 12. oktober 1962 nr. 5, delegeringsvedtak av 5. april 1963 nr. 9, delegeringsvedtak av 1. desember 1978 nr. 1 og delegeringsvedtak av 15. januar 1979 nr. 1. Jf. EØS-avtalen vedlegg II kap. XIX nr. 1 (direktiv 98/34/EF). (1) Denne forskrift gjelder for dykkesystemer m.m. plassert om bord i flyttbare innretninger som er registrert eller skal registreres i norsk skipsregister. (2) Flyttbare innretninger som er registrert i norsk skipsregister kan, frem til neste sertifikatutstedelse, følge de krav som gjaldt ved siste sertifikatutstedelse. a) Anerkjent klasseinstitusjon: Klasseinstitusjon som departementet har inngått overenskomst med i medhold av sjødyktighetsloven §9: b) Anerkjent standard: Standard som er utgitt av NS/BS/ISO/API/CEN/IEC eller andre standarder, ev. regelverk, som for et bestemt anvendelsesområde er nasjonalt eller internasjonalt anerkjent. Sjøfartsdirektoratet vil i hvert enkelt tilfelle kunne bestemme hvilken standard som kan anerkjennes. c) Dykkesystem: Det anlegg og utstyr som er nødvendig for å utføre dykkeoperasjoner der dykkeklokke benyttes til å transportere dykker under trykk mellom arbeidssted og overflatetrykkammer. e) MOU-klasseinstitusjon: Anerkjent klasseinstitusjon som det er inngått tilleggsoverenskomst med om å utføre kontroll og besiktigelse mv. av flyttbare innretninger. Disse institusjoner er: (1) Før et dykkesystem installeres om bord eller vesentlige reparasjoner og forandringer blir utført, skal rederen i god tid, og senest 1 måned før arbeidet igangsettes, sende melding til Sjøfartsdirektoratet. (2) Reder skal kunne dokumentere at forskriftens krav er oppfylt. På forespørsel skal dokumentasjon sendes Sjøfartsdirektoratet. Dokumentasjonsinnholdet, omfanget, typen og tidspunktet for oversendelse fastsettes av Sjøfartsdirektoratet. (1) Dykkesystemet og dykketeknisk del av evakueringssystemet besiktes av MOU-klasseinstitusjon. Evakueringsfunksjonen besiktes av Sjøfartsdirektoratet eller den det bemyndiger. (2) Dykkesystem skal besiktes under bygging og før det tas i bruk. Besiktelsen skal omfatte kontroll av dykkesystemet med tilhørende komponenter og utstyr m.m. (3) Dykkesystemet skal gjennomgå en årlig besiktelse for å sikre at dykkesystemet med tilhørende komponenter og utstyr holdes i forsvarlig stand. Tidspunkt for avholdt besiktelse skal påtegnes sertifikatet. (4) Dykkesystem skal gjennomgå en periodisk besiktelse minst hvert 5. år for fornyelse av sertifikat. Besiktelsen skal omfatte kontroll av dykkesystemet med tilhørende komponenter og utstyr. (2) Sertifikatet utstedes for en periode av inntil 5 år. Sertifikatet kan gis forlenget gyldighet for en periode av inntil 5 måneder. (3) Gyldigheten av sertifikatet opphører dersom dykkesystemet er gjenstand for vesentlige forandringer eller ombygginger. Dykkesystemet skal konstrueres til en standard som oppfyller IMOs «Code of Safety for Diving Systems»,1 Chapter 2 Design and Construction. 1 Res A.831(19). Det skal finnes en standard operasjonsmanual eller -instruks om bord i hver norsk flyttbar innretning hvorfra det foretas ervervsmessig dykking. Manualen skal beskrive alle aktiviteter og prosedyrer som er nødvendige for å operere og vedlikeholde dykkesystemet med tilhørende installasjoner i henhold til denne forskrift. (1) Dykkesystemet med tilhørende gassflasker skal ikke installeres i maskinrom eller i eksplosjonsfarlige områder. (3) Dykkesystemet med tilhørende utstyr skal være forsvarlig festet til innretningens struktur. Tilbørlig hensyn skal tas til de relative bevegelsene mellom komponentene. Innfestingen av dykkesystemet skal tåle belastning som følge av største og ugunstigste krengning og trim som innretningen får etter skade i henhold til stabilitetsforskriften2 §21. 2 Jf. forskrift av 20. desember 1991 nr. 878 om stabilitet, vanntett oppdeling og vanntette/værtette lukningsmidler på flyttbare innretninger. Dersom innretningens ordinære nødkraftkilde også skal gi nødkraft til dykkesystemet, skal nødkraftkilden være dimensjonert for denne tilleggsbelastning. (1) Det skal på innretningen være anordnet et evakueringssystem1 som er egnet til forsvarlig evakuering av alle dykkere under trykk til en posisjon hvor innretningen ikke representerer noen fare for dykkerne. (3) Benyttes hyperbarisk livbåt, skal denne konstrueres, bygges og utrustes i samsvar med de til enhver tid gjeldende krav til livbåter på flyttbare innretninger,2 så langt dette er praktisk mulig ut ifra livbåtens spesielle funksjon som evakueringsenhet for dykkere under trykk. (4) Utsettingsarrangementet skal så langt det er praktisk mulig, være i samsvar med de til enhver tid gjeldende krav til utsettingsarrangement mv. på flyttbare innretninger. (5) Tiden fra siste dykker går inn i evakueringsenheten og til denne er 100 m fra innretningen skal ikke overstige 15 min. (6) Evakueringsenheten skal ha et forråd som kan opprettholde livsviktige funksjoner til dykkerne er brakt i sikkerhet, og være utstyrt slik at atmosfæren kan overvåkes og reguleres. (7) Evakueringsenheten skal ha medisinsluse og være utstyrt slik at dykkerene kan puste uavhengig av atmosfæren. 1 Se også IMO Res. A.692(17) av 6. november 1991. 2 Forskrift av 11. april 2003 nr. 492 om redningsredskaper og evakuering på flyttbare innretninger. (1) Denne forskrift trer i kraft 1. juli 2003 for alle flyttbare innretninger som er eller skal registreres i norsk skipsregister. (2) Fra samme tid opphører forskrift av 10. april 1984 nr. 940 om kontroll av dykkesystemer m.m. på norske innretninger i sjøen å gjelde for flyttbare plattformer, og følgende endringer utføres:
|
lovdata_cd_31108
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.803
|
1. Oppføring av sportshytter, sommerhus, kolonihagehus o.l. bygninger som bare er beregnet på å bebos i kortere tidsrom, samt tilhørende uthus og naust kan bare skje etter endelig reguleringsplan eller etter disposisjonsplan godkjent av bygningsrådet. Det samme gjelder fradeling og bortfesting av tomter til slikt formål. 2. For bygninger som nevnt i nr. 1 skal foruten bygningslovens kap. III og IV og §65 §68 også gjelde §63, §66, §69, §70, §74 nr. 2, §79, kap. XII, §93, §94, §95, §96 og §109 og kap. XV og XVI. 3. Bygningsrådet kan utferdige nærmere regler om hyttebygging, jf. §74 nr. 2. 5. Denne forskrift trer i kraft straks. Fra samme tidspunkt oppheves tidligere vedtekt til §82 i bygningsloven for Rauma kommune, stadfestet 12. juni 1973. (II 1984 s 56)
|
lovdata_cd_49218
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.782
|
Forskrift om dyrepensjonater og lignende. Fastsatt av Landbruksdepartementet 15. juli 1978 i mehold av lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern §30, jfr. kgl.res. 19. november 1976 nr. 3371 og lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) §19, jf. delegeringsvedtak 19. desember 2003 nr. 1790. Endret 27 des 1993 nr. 1404, 18 mai 1994 nr. 360, 6 mai 2003 nr. 593, 9 jan 2004 nr. 30, 8 mars 2004 nr. 552 (bl.a tittel). §1. Med dyrepensjonat menes i denne forskrift virksomhet som har til formål ta å imot selskapsdyr, herunder hund og katt, til oppstalling, forpleining, opplæring, omplassering, dressur o.l. for kortere eller lengre tid. I tvilstilfelle avgjør Mattilsynet om en virksomhet omfattes av forskriften. 0 Endret ved forskrifter 6 mai 2003 nr. 593, 9 jan 2004 nr. 30, 8 mars 2004 nr. 552 (i kraft 1 april 2004). §2. Det er forbudt å drive dyrepensjonat uten tillatelse fra Mattilsynet. Det er et vilkår at verken eier eller den som skal forestå virksomheten, i løpet av de siste 10 år er dømt for overtredelse av lov av 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern eller forskrifter gitt i medhold av loven. Hvis Mattilsynet finner grunn til det, kan det gi tillatelse for et begrenset tidsrom og kan også sette vilkår for tillatelsen, herunder største antall dyr som tillates oppstallet. 0 Endret ved forskrifter 27 des 1993 nr. 1404, 9 jan 2004 nr. 30, 8 mars 2004 nr. 552 (i kraft 1 april 2004). §3. Mattilsynet kan trekke tilbake en tillatelse hvis anlegget ikke lenger tilfredsstiller de krav som denne forskriften setter for å kunne gi tillatelse. Mattilsynet kan videre trekke en tillatelse tilbake hvis den som har fått tillatelsen blir dømt for overtredelse av lov om dyrevern eller forskrifter gitt i medhold av loven, hvis vedkommende ikke oppfyller eventuelle vilkår som Mattilsynet har satt i forbindelse med tillatelsen, eller på andre måter steller seg slik at han mister den tillit som anses nødvendig for å drive vedkommende virksomhet. Dyrepensjonat o.l., nedenfor kalt anlegget, skal tilfredsstille følgende krav: 1. Anlegget, herunder beliggenhet og virksomhet, skal være godkjent av kommunen inkludert helse- og sosialstyret og eventuelle andre myndigheter. Dokumentasjon for dette skal være vedlagt søknaden. 2. Ved plassering og utforming av anlegget skal det tas tilstrekkelig hensyn for å beskytte dyra mot støy og andre forstyrrelser, mot å skade seg på innredning og utstyr og mot å skade hverandre. Bygning skal være solid utført. Ventilasjon skal sikre dyra frisk luft også om mekanisk innretning for luftveksling svikter. Oppstallingsrommene skal ha tilstrekkelig dagslys og dessuten ha kunstig belysning. Lyskilder skal plasseres slik at de ikke er til ubehag for dyra. Temperaturen skal kunne reguleres etter dyras behov. Oppstallingsrom, oppholdsrom, bur og innredning skal være av materialer som lett kan reingjøres og desinfiseres. 3. Alle golv skal være av vanntett materiale. Golv i oppstallingsrom skal ha tilstrekkelig fall mot sluk. Golv i bur skal være utformet slik at urin, vann m.m. ikke kan renne fra et bur til et annet. Bur og oppholdsrom for katter skal ha kattetoalett. 4. Anlegget skal ha plass for reingjøring av fôrkar, burinventar m.m. 5. Anlegget skal ha ett eller flere rom eller bur for isolasjon av sjuke dyr. 6. Anlegget skal ha eget rom for oppbevaring av fôr på en hygienisk forsvarlig måte. 7. Anlegget skal være inngjerdet med yttergjerde, alternativt skal det være sluseanordning til uteareal. Gjerder skal være utformet slik at dyra ikke kan rømme. 0 Endret ved forskrifter 18 mai 1994 nr. 360, 8 mars 2004 nr. 552 (i kraft 1 april 2004). §5. Bur, innredning m.m. 1. Bur/oppholdsrom skal være utformet etter vedkommende dyrs særlige krav til plass, aktivitet og miljø. 2. Bur for katt og hund skal tilfredsstille følgende krav: Golvarealet skal økes med 50% for hvert dyr ut over ett, dersom flere dyr oppstalles i samme bur. Dersom bur for hund har direkte forbindelse til separat luftegård slik at hunden når som helst kan gå ut i luftegården, kan burstørrelsen reduseres med 20%. Burene skal være atskilt med tette vegger opp til to tredjedeler av minstehøyde. 3. Dør til buret skal gi lett atkomst for stell og reinhold og ha lukkemekanisme som dyret ikke kan åpne. 4. Fôrkar og annet inventar i buret skal være av slikt materiale og ha slik utforming at det lett kan reingjøres. 5. Hund skal ha adgang til luftegård avpasset etter det enkelte dyrs behov for mosjon. Luftegården skal være beskyttet mot sol, vær og vind ved halvtak e.l. 6. Dersom flere dyr må bruke samme luftegård, skal antall dyr som luftes samtidig, avpasses etter luftegårdens størrelse. 0 Endret ved forskrifter 27 des 1993 nr. 1404, 8 mars 2004 nr. 552 (i kraft 1 april 2004). 1. For hvert dyr skal det fylles ut et kort med opplysninger som kan identifisere dyret, om eierforhold, dato for ankomst, helsetilstand m.m. Dyr med ukjent vaksinasjonsstatus skal plasseres i isolat som er smittemessig atskilt fra resten av dyrepensjonatet. 2. Dyr som tas inn for omplassering skal settes i egne bur i en isolatavdeling. Det skal kunne dokumenteres at dyrene har gjennomgått veterinær helseundersøkelse, parasittbehandling og eventuelt vaksinasjon før de settes inn i de ordinære dyreavdelingene eller omplasseres. 3. Ved innsetting av hund skal det legges fram attest fra veterinær der det framgår at hunden er vaksinert mot valpesjuke ikke mer enn 2 år før og ikke seinere enn 14 dager før den tas inn. 4. Dyrepensjonat kan nekte å ta imot dyr som ikke anses skikket til å oppholde seg der. 5. Dyr av forskjellig art skal vanligvis holdes atskilt. Det må tas særlige forholdsregler for å unngå uheldige reaksjoner ved oppstalling av dyr som av naturen er fiendtlige til hverandre. 6. Dersom flere dyr oppstalles i samme oppholdsrom/bur, skal gruppestørrelse, areal per dyr og fysisk utforming være slik at hvert dyr kan trekke seg unna til et skjermet sted, og ikke hindres i å utøve normal atferd på grunn av andre dyr. Dyr som er fiendtlig innstilt til hverandre skal holdes adskilt. 0 Endret ved forskrift 8 mars 2004 nr. 552 (i kraft 1 april 2004). §7. Stell. 1. Dyra skal regelmessig ha tilsyn, fôr, stell og mosjon. Fôret skal være av god kvalitet og tilpasset behovet hos hvert enkelt dyr. Dyra skal ha adgang til reint vann etter behov. 2. Det skal holdes god orden i anlegget. Rom, bur, luftegård m.m. skal reingjøres regelmessig. Bur skal reingjøres grundig og om nødvendig desinfiseres før nytt dyr settes inn. 3. Veterinær skal tilkalles så snart det anses nødvendig, jfr. lov om dyrevern §5 nr. 4. Dyrepensjonatet bærer alle utgifter i den forbindelse, men utgiftene kan kreves refundert av eieren. Veterinæren skal føre opplysninger om eventuell sjukdom, behandling og veiledning om stell på kortet til vedkommende dyr, jfr. §6 nr. 1. Mattilsynet fører tilsyn med drift av dyrepensjonat og kan fatte vedtak for å sikre at denne forskrift etterleves. Tilsynsmyndighetene kan kreve dokumentasjon på at bestemmelsene etterleves. Tillatelse til drift av anlegget, ett eksemplar av denne forskrift og skjema for angivelse av inspeksjoner skal oppbevares samlet i en ringperm, mappe e.l. På skjemaet skal inspiserende myndighet angi dato og hvem som har foretatt inspeksjonen. Rapport om inspeksjon sendes anlegget der den skal settes inn i ringpermen, mappen e.l. 0 Endret ved forskrifter 27 des 1993 nr. 1404, 6 mai 2003 nr. 593, 9 jan 2004 nr. 15, 8 mars 2004 nr. 552 (i kraft 1 april 2004). Mattilsynet kan gjøre unntak fra denne forskrift. Overtredelse eller unnlatelse av å følge denne forskrift og bestemmelser som blir gitt i medhold av den, er straffbar i henhold til lov om dyrevern §31. §11. Ikrafttreden m.m. 1978 Forskrift om viltforvaltning, Svalbard m.v.
|
lovdata_cd_35456
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.816
|
Publisert: Ot.prp.nr.57 (1995-1996) Tittel: Om lov om endringer i sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven (begrensning og kontroll med bruk av tvang og makt m.v overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming - tilleggsproposisjon til Ot.prp.nr.58 (1994-1995)) 3.2.4 Forholdet mellom lovforslaget § 6A-3 fjerde ledd i Ot.prp.nr. 4.1 Vilkår knyttet til atferden (jf pkt 3.4.2 i Ot.prp.nr.58) 4.2 Nærmere om virkemidler (jf pkt 3.5 i Ot.prp.nr.58) 4.3 Særlig om varsling og observasjon med tekniske innretninger (jf pkt 3.6 i Ot.prp.nr.58) 4.3.2 Vilkårene for bruk av tekniske innretninger for varsling (jf pkt 3.6.3 i Ot.prp.nr.58) 4.3.4 Spesielt om saksbehandlingen (jf pkt 3.6.5 i Ot.prp.nr.58) 4.4 Fylkesmannens tilsyn (jf pkt 3.9.2 i Ot.prp.nr.58) 4.5 Andre tiltak for å bedre rettssikkerheten (jf pkt 3.11 i Ot.prp.nr.58) I den første delen presiseres nærmere siktemålet med lovforslaget, å avverge eller redusere bruk av tvang mest mulig, samt etablere regler som gjør det mulig å hindre uakseptabel bruk av tvang og makt. Dette er gjort i kapittel 2. Dernest er det i kapittel 3 foretatt en juridisk vurdering og gjennomgang av forholdet mellom lovforslaget og menneskerettighetskonvensjonene. Forholdet mellom lovforslaget i Ot.prp.nr.58 (1994-1995), heretter kalt Ot.prp.nr.58, og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (forkortet EMK) blir spesielt vurdert. De aktuelle artiklene i EMK er art 3, 5, 8, 13 og 14. Etter lovforslaget i Ot.prp.nr.58 § 6A-3 fjerde ledd kan mindre inngripende atferdsendrende tiltak anvendes selv om det ikke er nødvendig for å hindre eller begrense uakseptabel skade eller ulempe, når det vil bedre tjenestemottakerens livssituasjon vesentlig. Etter departementets vurdering kan det reises tvil om det er samsvar mellom dette lovforslaget og EMK art 8. Departementet har derfor valgt å foreslå at § 6A-3 fjerde ledd blir trukket fra forslaget i Ot.prp.nr.58. For øvrig mener departementet at lovforslaget ikke er i strid med EMK eller andre konvensjoner/rekommandasjoner. I forbindelse med den nye gjennomgangen av lovforslaget, har departementet likevel funnet grunnlag for å foreslå enkelte endringer i forhold til forslagene i Ot.prp.nr.58. Dette er det gjort nærmere rede for i kapittel 4, generelle merknader til lovforslaget, og kapittel 6, merknader til de enkelte bestemmelser. Et av de særlige vilkårene i lovforslaget er at bruk av tvang og makt bare kan besluttes og settes i verk når det er nødvendig for å hindre eller begrense uakseptabel skade eller ulempe i en konkret faresituasjon. Uttrykket «uakseptabel skade eller ulempe» er blitt kritisert for at det åpner for en praktisering av reglene som kan gå for vidt. Departementet foreslår å erstatte uttrykket med «vesentlig skade». Dette tar sikte på en liten innstramming i forhold til merknadene i Ot.prp.nr.58. Departementet har ikke funnet det egnet å regulere i lovforslaget de enkelte virkemidler (tvangsmidler) som kan benyttes. Vilkårene i loven vil imidlertid sette grenser for hvilke virkemidler som kan være aktuelle. Dette er kommentert i Ot.prp.nr.58. I tillegg forutsetter departementet at det gis forskrifter med nærmere retningslinjer. I lovforslaget er det hjemmel for Kongen til å gi forskrifter til utfylling og gjennomføring av de foreslåtte reglene. I Ot.prp.nr.58 ble det foreslått en egen bestemmelse om særlige vilkår for bruk av tekniske innretninger for varsling og observasjon. Vedtak etter denne bestemmelsen skulle følge de vanlige saksbehandlingsreglene i sosialtjenesteloven. Departementet foreslår nå å utelate observasjon i bestemmelsen og samtidig innføre samme saksbehandlingsregler for alarm- og varslingssystemer etter § 6A-4 som for vedtak om bruk av tvang etter § 6A-3. Det understrekes ellers at lovforslaget ikke gir noen hjemmel for overvåking i kontrolløyemed. Dette er også uttrykkelig presisert i Ot.prp.nr.58. Departementet har justert merknadene om administrativ frihetsberøvelse slik at det klart framgår at det ikke er hjemmel for dette. Etter lovforslaget skal varigheten av tiltaket alltid framgå av vedtaket. Departementet vil gi nærmere forskrifter om varigheten, herunder at vedtaket aldri kan gå utover 12 måneder. Det foreslås også en endring i bestemmelsen om hvem som kan bringe vedtak som er overprøvd av fylkesmannen, inn for domstolene. Endringen går ut på at også andre pårørende enn ektefelle kan reise sak i tillegg til verge eller hjelpeverge. Endelig foreslås å utvide oppgavene til den sentrale rådgivende gruppen. I tillegg til å følge med praksis i forhold til rettssikkerhetsspørsmål og den faglige utviklingen, skal gruppen rapportere til tilsynsmyndigheten og departementet. Ved Sosialkomiteens behandling av Ot.prp.nr.58 ble det reist spørsmål om forholdet mellom lovforslaget og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Sosialkomiteen utsatte på denne bakgrunn behandlingen av forslaget og ba departementet om en juridisk vurdering av dette. Departementet har valgt å gi denne vurderingen i form av en tilleggsproposisjon. Denne gjennomgangen av konvensjonene ga også mulighet for enkelte forslag og justeringer som går utover det som er en følge av forpliktelsene i konvensjonene, men som departementet mener vil styrke rettssikkerheten. På bakgrunn av anmodningen fra Stortingets sosialkomite har departementet valgt å foreta en grundigere drøfting av forholdet til de internasjonale menneskerettighetskonvensjoner enn det som ellers ville vært naturlig. Tilleggsproposisjonen har vært forelagt de berørte departementene på intern høring. I tillegg har utkastet vært forelagt Institutt for menneskerettigheter. Debatten som lovforslaget i Ot.prp.nr.58 har utløst, viser hvor komplisert saksfeltet er. Det er derfor viktig å klargjøre rammene for lovforslaget og hensikten med det. Utgangspunktet for lovforslaget er at enkelte psykisk utviklingshemmede i perioder har meget alvorlige atferdsproblemer med selvskading eller sterkt utagerende atferd som innebærer fare for andre. Dette gjelder ca 3 prosent av gruppen psykisk utviklingshemmede. (Anslaget er basert på tall i Aslak Syses undersøkelse, referert under pkt 2.2 i Ot.prp.nr.58, sammenholdt med det totale antall psykisk utviklingshemmede, ca 18.000.) Lovforslaget er bare aktuelt i forhold til tiltak overfor denne gruppen. For å unngå misforståelser foreslår departementet nå at tittelen på lovforslaget endres slik at det framgår at forslaget bare gjelder overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming, og at det gjelder begrensning og kontroll med bruk av tvang overfor disse. I dag er det ingen særskilt rettslig regulering av adgangen til tiltak som innebærer bruk av tvang overfor psykisk utviklingshemmede. Den undersøkelsen som er referert i pkt 2.2 i Ot.prp.nr.58, dokumenterer at det utøves tvang og makt som det ikke er juridisk hjemmel for. Av rettssikkerhetsgrunner er det nødvendig å etablere lovregler som skal gi grunnnlag for å trekke grensen mellom lovlig tvang i omsorgs- og opplæringsøyemed og uakseptabel maktbruk. Det finnes ingen erfaring fra omsorgen overfor svake grupper som viser at fravær av regler har bidratt til å minimalisere tvangsbruk. Et av hovedmålene med lovforslaget er å unngå unødig bruk av tvang og makt. Det følger av lovforslagets § 6A-2 at andre alternative tiltak skal være prøvd før tvang settes i verk. Dette kravet er presisert nærmere i Ot.prp.nr.58. I forhold til dagens situasjon innebærer dette at helse- og sosialtjenesten får et rettslig pålegg om å unngå bruk av tvang der det er mulig. Å utvikle metoder som i så stor grad som mulig gjør bruk av tvang overflødig, er en sentral utfordring for hele fagfeltet. Enkelte har erfaringer som kan gi bekymring for at økonomiske Innsparingshensyn kan begrunne tvangstiltak. Etter lovforslaget kan aldri bruk av tvang begrunnes og forsvares med økonomiske hensyn. Det samme gjelder alarm- og varslingssystemer. Dette er uttrykkelig presisert i Ot.prp.nr.58. I forhold til alarm- og varslingssystemer er behovet for tilsyn og hjelp avgjørende - ikke tjenesteapparatets behov for å spare på ressurser. Spørsmålet om hva som er forsvarlig tvang i omsorg og opplæringsøyemed er ikke et rent faglig spørsmål. Det er også et ålment etisk spørsmål. For å sikre uavhengighet fra behandlingsapparatet er kontrollen lagt til en instans utenfor fagmiljøet, d v s fylkesmannen. I tillegg er grunnvilkåret i lovforslaget at et tiltak bare kan benyttes når det i tillegg til de øvrige vilkår er faglig og etisk forsvarlig. Det er redegjort nærmere i Ot.prp.nr.58 for innholdet av dette grunnvilkåret. Ansvarsreformen innebar at HVPU-institusjonene ble avviklet og at nødvendige tjenester gis i vedkommendes egen bolig. Dette gjelder også personer med omfattende tjenestebehov. Det er ikke aktuell politikk å tilbakeføre psykisk utviklingshemmede til permanente institusjoner. Av denne grunn er det nødvendig å forholde seg til spørsmålet om behov for bruk av tvang overfor enkelte personer også i vedkommendes egen bolig. Det ville ellers være lite hensiktsmessig og humant å overføre en person fra egen bolig til institusjon fordi noen mener det er mer forsvarlig med bruk av tvang i institusjon. Det er en utfordring å sikre at praktiseringen av loven utvikler seg riktig både faglig og rettssikkerhetsmessig. Det er ikke innenfor fagmiljøene noe system som fastsetter faglige normer. Departementet foreslår å etablere en rådgivende gruppe som skal ha som oppgave å følge med i og vurdere praksis. I tillegg skal gruppen fange opp henvendelser og kritikk, og den skal kunne ta opp saker med tilsynsmyndighetene eller departementet. Departementet vil sette i gang en uavhengig evaluering av hvordan loven virker. Det tas sikte på at erfaringene med lovens praktisering oppsummeres etter ca 3 år. Da vil også behovet for eventuelle endringer i loven vurderes. Det er hovedsakelig Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4. november 1950 (heretter forkortet EMK) som vil bli omtalt. I tillegg vil FN-konvensjonen av 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter (forkortet SP) bli kort omtalt. FN-konvensjonen av 16. desember 1966 om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (heretter forkortet ØSK) vil ikke bli nærmere omtalt, siden den ikke er særlig aktuell for dette lovforslaget. De nevnte konvensjonene framstår i dag som en grunnstamme i det internasjonale menneskerettighetsvern. Det er derfor foreslått i NOU 1993:18 «Lovgivning om menneskerettigheter» at EMK, ØSK og SP skal inkorporeres i norsk lov. Øvrige konvensjoner og rekommandasjoner kan i det vesentlige sies å presisere eller utdype de rettigheter som omhandles i de nevnte konvensjonene som er aktuelle i forhold til lovforslaget. De aktuelle vurderingene foretas særlig i forhold til EMK. Det presiseres at gjengivelsene av bestemmelser i EMK er tatt fra den oversettelsen som er gjengitt i Norges lover. Siden denne oversettelsen ikke er en rettskilde, gjengis den engelske teksten i parantes ved sitat av de enkelte artiklene. Lovforslaget i Ot.prp.nr.58 om bruk av tvang og makt m.v overfor personer med psykisk utviklingshemming regulerer et helt nytt område som ikke tidligere har vært lovregulert. Det er vanskelig å lese direkte ut fra konvensjonen hva som på dette området kan anses for å være i strid med konvensjonen. Etter det departementet kjenner til, foreligger det heller ikke noe rettspraksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (heretter forkortet Domstolen) vedrørende tvang og makt overfor psykisk utviklingshemmede. Det er derfor vanskelig å trekke noen sikre konklusjoner fra Domstolens praksis. De mest nærliggende dommene gjelder personer som omfattes av det psykiske helsevern. Disse dommene gir bare begrenset veiledning. Det råder derfor en viss usikkerhet på området. Stortinget vedtok 15. juni 1994 ny § 110 bokstav c i grunnloven om at det påligger statens myndigheter å respektere og sikre menneskerettighetene. EMK art 8 krever bl.a lovhjemmel for inngrep i privatlivet. Undersøkelsen om faktisk bruk av tvang, jf Ot.prp.nr.58 pkt 2.2, viser at det i dag brukes tvang i omsorgen for psykisk utviklingshemmede uten uttrykkelig lovhjemmel. Ved å lovregulere og begrense bruk av tvang og makt overfor enkelte psykisk utviklingshemmede, framfor å la bruk av tvang fortsette uten særskilt lovregulering, mener departementet at Norge bidrar til å respektere og sikre menneskerettighetene. EMK art 3 lyder: «Ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.» («No one shall be subjected to torture or to inhuman or degrading treatment or punishment.») EMK art 3 kommer først til anvendelse når den påklagede situasjonen har et minimum av grovhet, jf dommen i saken Irland mot Storbritannia A no 25 av 18.01.78. I denne saken fastslo domstolen at torturbegrepet skulle reserveres for de grovere forhold. Om det foreligger umenneskelig behandling, vil bero på en konkret vurdering og avhenger bl.a av forholdets varighet, den fysiske eller psykiske virkningen og vedkommendes alder og helse. Om det foreligger nedverdigende behandling, vil først og fremst være avhengig av hvorvidt behandlingen er «ydmykende» for vedkommende. Her vil det ha betydning i hvilken sammenheng og på hvilken måte behandlingen blir gjennomført. Det aktuelle spørsmålet blir om lovforslaget tillater «nedverdigende behandling». Departementet legger til grunn at ikke enhver bruk av makt eller tvang er «nedverdigende». Det avgjørende blir de konkrete omstendighetene. Hovedregelen i lovforslaget er at tvangstiltak bare kan benyttes når det er faglig og etisk forsvarlig, jf § 6A-2 første ledd. Faglig forsvarlig innebærer at metodene som anvendes må være godt dokumentert med hensyn til virkninger og bivirkninger, og det må være alminnelig enighet i fagmiljøene om denne dokumentasjonen, jf Ot.prp.nr.58 pkt 3.3.2. Spørsmålet om et tiltak er faglig forsvarlig vil bli nærmere omtalt i rundskriv, hvor departementet vil gi konkrete eksempler med beskrivelse av hva slags tiltak som kan anvendes. Etisk forsvarlighet tar utgangspunkt i alminnelige, grunnleggende rettigheter, jf Ot.prp.nr.58 pkt 3.3.3. Det sentrale etiske vurderingstemaet er graden av inngrep i tjenestemottakerens integritet eller verdighet. Det er et grunnleggende krav at det må være forholdsmessighet mellom formålet og de tiltakene som settes inn, jf lovforslaget § 6A-2 første ledd. I Ot.prp.nr.58 pkt 3.3.3 er det slått fast: tvang er at det minst inngripende tiltaket skal anvendes». Vilkårene om at tvangstiltak må være faglig og etisk forsvarlig, forholdsmessighetskravet og at tvang må være subsidiær i forhold til andre tiltak, jf § 6A-2 annet ledd, hindrer at lovforslaget i Ot.prp.nr.58 kommer i strid med EMK art 3. EMK art 3 må anses å angi absolutte minstekrav for hva som er etisk forsvarlig. Tiltak i strid med EMK art 3 vil også være i strid med forslagene i Ot.prp.nr.58. EMK art 5 (1) lyder: «Enhver har rett til personlig frihet og sikkerhet. Ingen må bli berøvet sin frihet unntatt i følgende tilfelle og i samsvar med en framgangsmåte foreskrevet ved lov..». («Everyone has the right to liberty and security of person. No one shall be deprived of his liberty save in the following cases and in accordance with a procedure prescribed by law..») EMK art 5 definerer ikke nærmere hva som ligger i begrepet «personlig frihet». Med personlig frihet må særlig forstås rett til bevegelsesfrihet. For at det skal foreligge en frihetsberøvelse må bevegelsesfriheten være begrenset ved fysiske hindringer. Det kan også være frihetsberøvelse selv om bevegelsesfriheten er stor innenfor et avgrenset område. Det vil være en flytende grense mellom ulovlig frihetsberøvelse og andre frihetsinnskrenkninger som faller utenfor. Fastleggelsen av om det foreligger en krenkende frihetsberøvelse i konvensjonens forstand, skal skje konkret ut fra intensiteten av restriksjonen, jf dommene Guzzardi A no 39 av 06.11.80 og Ashingdane A no 93 av 28.05.85. Om en krenkende frihetsberøvelse foreligger, må avgjøres ut fra en samlet vurdering av inngrepets art, virkning, varighet og gjennomføringsmåte. I nevnte dommer ble det fastslått at det er et inngrep i den personlige friheten når bevegelsesfriheten er begrenset til en øy eller annen geografisk lokalitet. EMK art 5 vil ikke bli nærmere kommentert. Det framgår nedenfor i pkt 4.2.2 i denne proposisjonen at loven ikke åpner for anvendelse av frihetsberøvelse som et eget tiltak. Lovforslaget i Ot.prp.nr.58 vil derfor falle utenfor anvendelsesområdet til EMK art 5. Av artikkel 8(1) følger det at: «Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.» («Everyone has the right to respect for his private and family life, his home and his correspondence.») Retten til privatliv er overordnet alle de rettigheter som er nevnt i EMK art 8(1). Til privatlivet hører ikke bare det strengt personlige som interesser, vaner, helse og livsstil, men også forholdet til omgivelsene, spesielt personlige forbindelser med andre mennesker. Domstolen har også uttalt at privatliv omfatter en persons fysiske og moralske integritet. I uttrykket «rett til respekt» ligger det særlig et vern mot inngrep fra myndighetenes side. For det annet innebærer «rett til respekt» i et visst omfang positive plikter for staten til å yte den enkelte person bistand i forbindelse med dennes personlige utfoldelse og utvikling. Det følger av dette at EMK art 8 kommer til anvendelse, siden lovforslaget dreier seg om inngrep i privatlivet. Inngrep i privatlivet vil bare være tillatt dersom vilkårene i EMK art 8(2) er oppfylt. EMK art 8(2), bestemmer at det på nærmere vilkår kan gjøres unntak fra konvensjonsforpliktelsene i EMK art 8(1). EMK art 8(2) lyder: «Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.» («There shall be no interference by a public authority with the exercise of this right except such as is in accordance with the law and is necessary in a democratic society in the interests of national security, public safety or the economic well-being of the country, for the prevention of disorder or crime, for the protection of health or morals, or for the protection of the rights and freedoms of others.») Konvensjonsorganenes praksis har tatt utgangspunkt i at vilkårene for unntak fra rettighetene må fortolkes snevert. Unntaksbestemmelsene i art 8(2) stiller tre vilkår for at inngrep kan anses overensstemmende med EMK: Disse tre vilkårene er kumulative. Dersom ett av dem ikke anses som oppfylt, vil det foreligge en krenking av bestemmelsen. Kravet om at inngrepet må være «i samsvar med loven» innebærer for det første at inngrepet må ha hjemmel i nasjonal rett. Etter lovforslaget § 6A-3 første ledd er det et vilkår for bruk av tvang og makt at det er «nødvendig for å hindre eller begrense vesentlig skade i en konkret faresituasjon». Lovforslaget § 6A-3 annet ledd gir hjemmel for inngrep overfor den psykisk utviklingshemmede i tre tilfeller: skadeavvergende tiltak i enkelttilfeller, atferdsendrende tiltak og omsorgstiltak. daglige omsorgsrutiner, gir lovforslaget § 6A-3 tredje ledd hjemmel for inngrep i forhold som har mer langsiktige skadevirkninger. Domstolen har stilt to nærmere krav til lovhjemmelen. For det første må regelen være tilstrekkelig tilgjengelig («accessibility»). Dette innebærer at borgerne må ha tilgang til hvilke regler som gjelder i den konkrete sak. Dette vilkåret vil være oppfylt, siden reglene blir gitt i form av lov og gjort offentlig på vanlig måte. For det annet kan ikke et inngrep anses som «i samsvar med loven » med mindre regelen er formulert tilstrekkelig presist til at individet kan innrette sin atferd etter den. Vedkommende må, eventuelt ved hjelp av egnet rådgivning, kunne forutse i rimelig grad hvilke konsekvenser en gitt handling vil få («foreseeability»). Av lovforslaget § 6A-3 første ledd framgår det for hvilke formål tvangstiltak kan anvendes. De tiltakene som vil være aktuelle, er som tidligere nevnt: skadeavvergende tiltak, atferdsendrende tiltak og omsorgstiltak. Formålsangivelsene og tiltaksbeskrivelsene innebærer et visst skjønnselement og framstår derfor som noe vage. I det forutgående arbeidet til proposisjonen ble det grundig drøftet om og hvordan de enkelte tiltak kunne lovreguleres. Fordi de tiltakene som utføres må ses i sammenheng med de handlinger det er aktuelt å gripe inn overfor, ble det vurdert slik at det ikke på en hensiktsmessig måte er mulig å regulere de aktuelle tiltakene presist. I Sunday Times dommen A no 30 av 26.04.79 ble det uttalt at graden av forutsigbarhet ikke skal være absolutt, men rimelig. Dessuten ble det fastslått at lovforarbeider og motiver kan trekkes inn ved vurderingen av omfanget av en inngrepsbestemmelse. I Ot.prp.nr.58 pkt 3.4 og i merknadene til § 6A-3 gis det nærmere retningslinjer for hvordan nevnte tiltak og formål skal forstås. Departementet viser også til Ot.prp.nr.58 pkt 3.5.1 og denne proposisjonen pkt 4.2 hvor det er fastslått at departementet vil gi forskrifter om hvilke tvangsmidler som ikke er tillatt. Forutsigbarheten må også vurderes ut fra grunnvilkårene i lovforslaget § 6A-2 om forholdsmessighet, at tiltaket må være «faglig og etisk forsvarlig» og at mindre inngripende tiltak normalt skal være prøvd først. Som nevnt i denne proposisjonen pkt 3.2.1, vil spørsmålet om et tiltak er faglig forsvarlig bli nærmere omtalt i rundskriv, hvor departementet vil gi konkrete eksempler med beskrivelse av hva som kan tillates. Bestemmelsen i lovforslaget § 6A-2 gir også nærmere anvisninger på hva som skal vurderes når det gjelder spørsmålet om hvilke tiltak som kan anses faglig og etisk forsvarlig. Etter dette finner departementet at kravet om rimelig forutsigbarhet er oppfylt. Nasjonal rett må også gi rettslig beskyttelse mot vilkårlige inngrep i rettighetene fra myndighetenes side. Vilkårene i lovforslaget § 6A-3 første ledd sett i sammenheng med kravet om «faglig og etisk forsvarlig» i § 6A-2 første ledd, og kravet i samme bestemmelse om at alternative tiltak som hovedregel skal være prøvd før man iverksetter tvangstiltak, vil beskytte mot vilkårlige inngrep. Dessuten vil saksbehandlingsreglene i lovforslaget § 6A-5 og § 6A-6, hvor det bl.a framgår at tvangsvedtak ikke kan iverksettes før det er overprøvd av fylkesmannen, være med på å hindre vilkårlige inngrep. Departementet har valgt å gi strengere saksbehandlingsregler enn de vanlige reglene som gjelder etter sosialtjenesteloven. Lovforslaget § 6A-5 har detaljerte regler om kommunens saksbehandling ved vedtak om bruk av tvang og makt. I og med at bruk av tvang må anses som inngripende tiltak, jf definisjonen i lovforslaget § 6A-1 annet ledd, er det rimelig at kommunens vedtak etter § 6A-3 annet ledd bokstavene b og c, tredje ledd og § 6A-4 blir automatisk overprøvd. Løsningen kan anses som en form for obligatorisk «klagebehandling» som ikke er avhengig av at vedtaket påklages. Fylkesmannens automatiske overprøving i disse tilfellene vil bidra til å styrke rettssikkerheten og minske risikoen for overgrep. Dessuten skal fylkesmannen føre tilsyn med tiltak etter lovforslaget, jf § 7-9. I tillegg framgår det av lovforslaget § 6A-8 at vedtak om tiltak etter § 6A-3 annet ledd bokstavene b og c, tredje ledd og § 6A-4 kan bringes inn for herreds-eller byretten. Av lovforslaget § 6A-8 femte ledd følger det at tvistemålsloven kapittel 33 gjelder. Tvistemålsloven § 482 kommer derfor til anvendelse. Dette innebærer at retten har full kompetanse til å prøve alle sider av saken. Domstolenes begrensede kompetanse ved prøving av forvaltningsvedtak gjelder ikke i disse sakene. Etter dette må lovforslaget kunne sies å gi en tilstrekkelig rettslig beskyttelse mot vilkårlige inngrep. De relevante hensyn etter unntaksbestemmelsene i EMK art 8(2) er: «for å beskytte helse eller moral» eller «for å beskytte andres rettigheter og friheter», eventuelt «forebygge uorden eller kriminalitet». Det vil være flytende overganger når det gjelder hvilke deler av lovforslaget som faller inn under de alternative hensynene. Når det gjelder alternativene «for å beskytte andres rettigheter og friheter» og «forebygge uorden eller kriminalitet», vil dette først og fremst være aktuelt i forhold til tjenesteyter, andre beboere og andre tredjemenn. Dersom tjenestemottakeren f.eks ødelegger leiligheten eller inventaret i en leilighet som kommunen eier, eller ødelegger klærne til eller angriper tjenesteyter eller andre personer, kan det etter lovforslaget § 6A-3 annet ledd anvendes tvang, såfremt skaden er «vesentlig», jf § 6A-3 første ledd. I forhold til EMK art 8(2) vil dette være inngrep «for å beskytte andres rettigheter og friheter»/«forebygge uorden eller kriminalitet». erstatningsansvar. Som nevnt i Ot.prp.nr.58 pkt 3.4.1, anser ikke departementet dette som en heldig løsning. I den grad handlingene skjer mens vedkommende mottar tjenester, og tjenesteutøverne har mulighet for å gripe inn, bør tjenesteutø verne ha anledning til å gripe inn. Alternativet «for å beskytte helse eller moral» vil særlig ha betydning i forhold til tvangsinngrep for å hindre eller begrense vesentlig skade som vedkommende påfører seg eller sitt. Begrepet skade skal også fange opp tap av sosial aktelse og liknende immaterielle forhold, jf nedenfor i pkt 4.1. Når det gjelder å hindre eller begrense vesentlig fysisk skade som den psykisk utviklingshemmede påfører seg selv, vil det i overensstemmelse med alternativet «beskytte helse» være anledning til å iverksette tvangstiltak i de tilfeller som er nevnt i § 6A-3 annet og tredje ledd. Når det gjelder vesentlig immateriell skade, er det aktuelle alternativet «beskytte... moral». Skade som tjenestemottakeren påfører sine egne eiendeler, vil falle utenfor uttrykket «beskytte helse». Det avgjørende blir derfor om det å ødelegge sine egne eiendeler faller inn under uttrykket «moral». På en rekke områder har Domstolen fastslått at statene ved gjennomføring av konvensjonsbestemmelsene har en viss skjønnsmargin -«margin of appreciation»- til å fastsette innholdet av begrepene for å finne den rette løsning som passer best inn i den enkelte medlemsstats rettstradisjoner og moralske oppfatninger. Staten har en særlig vid margin ved bedømmelse av moralske spørsmål. Umotiverte masseødeleggelser av gjenstander er i strid med de holdninger som anses som moralsk akseptable i samfunnet. Tvangstiltak for å endre atferden, eventuelt omsorgstiltak, kan iverksettes siden vilkåret i lovforslaget § 6A-3 første ledd «hindre eller begrense vesentlig skade i en konkret faresituasjon» vil være oppfylt. Dette vil være i samsvar med EMK art 8(2) «beskytte moral». Imidlertid må de øvrige vilkårene i § 6A-2 være oppfylt. Gjelder det bare en enkeltstående ødeleggelse av mindre verdi, kan tvangstiltak etter lovforslaget ikke iverksettes. Dette vil ikke være vesentlig skade. Det siste vilkåret som må være oppfylt er at inngrepet må være «nødvendig i et demokratisk samfunn». Ledesnoren er Domstolens uttalelse i dommen A no 24 av 07.12.76 Handyside om at inngrepet skal være begrunnet i et påtrengende samfunnsmessig behov («a pressing social need»). Det er ikke tilstrekkelig at inngrepet er nyttig, ønskelig eller at staten har utøvd sitt skjønn forsiktig og i god tro. Det kreves imidlertid ikke at inngrepet er absolutt nødvendig, og staten har som tidligere nevnt en skjønnsmargin ved vurderingen, også av et inngreps nødvendighet. Om noe er nødvendig i et demokratisk samfunn vil ofte bero på om det er forholdsmessighet mellom mål og midler, jf Domstolens praksis. Krav til forholdsmessighet mellom inngrepene og formålet (proporsjonalitetskravet) er inntatt i lovforslaget § 6A-2. Begrepet «vesentlig skade» innebærer at den skade som skal unngås, må være av et betydelig omfang, jf denne proposisjonen pkt 4.1. Som eksempler på forhold som kan komme inn under begrepet vesenlig skade, nevnes det i denne proposisjonen pkt 4.1 omfattende fysisk skade som tjenestemottakeren påfører seg selv eller andre og ødeleggelse av gjenstander av betydelig verdi. Forhold som kan rammes fordi de medfører vesentlig tap av sosial aktelse, er f.eks at tjenestemottakeren kler av seg på et uegnet sted eller gjør sitt fornødne andre steder enn på toalettet. Inngrep for å hindre eller begrense vesentlig skade kan anses som nødvendig for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter, eller for å forebygge uorden eller kriminalitet. Vilkårene for å gjøre inngrep i privatlivet etter EMK art 8(2) er dermed oppfylt. Etter departementets mening vil det etter dette være i samsvar med EMK art 8 å anvende tvangstiltak i de tilfellene som er beskrevet i § 6A-3 når de øvrige vilkårene i lovforslaget er tilfredsstilt. Hovedregelen er som nevnt tidligere at «enhver har rett til respekt for sitt privatliv», jf EMK art 8(1). I dette ligger det et vern mot inngrep fra myndighetenes side. Når det gjelder begrepet «privatliv», vises det til pkt 3.2.3 i denne proposisjonen. Selv om tiltak etter § 6A-3 fjerde ledd betegnes som mindre inngripende, må tiltakene likevel anses som inngrep i privatlivet. Spørsmålet blir hvorvidt tvangstiltak for å bedre mottakerens livssituasjon vesentlig, er å anse som nødvendig «for å beskytte helse eller moral». Når det gjelder begrepet «nødvendig», vises til drøftingen i pkt 3.2.3 ad 3). Det er altså ikke tilstrekkelig at inngrepet bare er nyttig eller ønskelig. Formålet med lovforslaget § 6A-3 fjerde ledd er at man ved inngrep i privatlivet til tjenestemottakeren kan bedre vedkommendes livssituasjon vesentlig. Det at § 6A-3 fjerde ledd gjør unntak fra vilkåret «nødvendig for å hindre eller begrense uakseptabel skade eller ulempe», gjør det unaturlig å si at inngrep etter § 6A-3 fjerde ledd er nødvendig i et demokratisk samfunn for å beskytte helse eller moral. Det er tvilsomt om vilkåret i EMK art 8(2) om at inngrepet skal være nødvendig er oppfylt. Det er også tvilsomt om proporsjonalitetskravet her er oppfylt, dvs om formålet «bedre tjenestemottakerens livssituasjon vesentlig» kan forsvare bruk av tvang og makt, og om nevnte formål går inn under de oppregnede formål i art 8(2). Siden det kan reises tvil om lovforslaget i Ot.prp.nr.58 § 6A-3 fjerde ledd er i samsvar med EMK art 8, velger departementet å foreslå at fjerde ledd blir trukket fra forslaget i Ot.prp.nr.58. Lovforslaget § 6A-4 gjelder bruk av inngripende alarm- og varslingssystemer med tekniske innretninger som ikke regnes som tvang eller makt etter § 6A-1 annet ledd. Observasjon er ikke lenger omfattet av bestemmelsen, jf denne proposisjonen pkt 4.3. Siden innretningene vil være et inngrep i privatlivet, må lovforslaget være i samsvar med EMK art 8. Som nevnt i pkt 3.2.3, må tre vilkår være oppfylt for at EMK art 8(2) skal tillate inngrep. For det første må bruk av de inngripende tekniske innretningene ha hjemmel i lov. Dersom det ikke foreligger et informert samtykke, eller dette er tvilsomt, må bruk av slike innretninger følge reglene i § 6A-4, dersom tiltaket ikke regnes som tvang eller makt etter § 6A-1. Domstolen har stilt krav om at hjemmelen skal være rimelig klar og presis for å sikre kravet om forutsigbarhet. Som nevnt i pkt 3.2.3 ad 1), ble det i Sunday Times -dommen uttalt at graden av forutsigbarhet ikke skal være absolutt, men rimelig. Dessuten ble det fastslått at lovforarbeider og motiver kan trekkes inn ved vurderingen av omfanget av en inngrepsbestemmelse. I Ot.prp.nr.58 pkt 3.6, nedenfor i pkt 4.3 og i de spesielle merknadene til § 6A-4, er det gitt nærmere forklaring av hva som menes med alarm- og varslingssystemer med tekniske innretninger. Kravet om at tiltaket skal være faglig og etisk forsvarlig, jf lovforslaget § 6A-2, vil sette grenser for hva som kan tillates. Lovforslaget § 6A-4 tolket ut fra merknadene i denne proposisjonen og i Ot.prp.nr.58, gir etter departementets vurdering en rimelig forutsigbarhet med hensyn til hvilke tekniske innretninger det kan bli aktuelt å benytte. Når det gjelder kravet om at nasjonal rett må gi rettslig beskyttelse mot vilkårlige inngrep, vises til kommentarene i pkt 3.2.3 ad 1). Konklusjonen blir også her at forslaget gir tilstrekkelig rettslig beskyttelse mot vilkårlige inngrep. Det neste vilkåret er at tiltak etter § 6A-4 ivaretar et eller flere av de oppregnede hensyn i EMK art 8(2). Dette vilkåret vil være oppfylt. Her vises til redegjørelsen i pkt 3.2.3 ad 2). Det siste vilkåret er at inngrepet må være «nødvendig i et demokratisk samfunn», jf ovenfor i pkt 3.2.3 ad 3). Bruk av tekniske innretninger for varsling kan bare «benyttes dersom det er nødvendig for å hindre eller begrense vesentlig skade», jf § 6A-4. Det er bare der atferden medfører skade av betydelig omfang at anvendelse av tiltak etter § 6A-4 vil bli aktuelt, jf pkt 3.2.3 ad 3). Av lovforslaget § 6A-2 annet ledd følger det at alternative tiltak som hovedregel skal være prøvd før man iverksetter tiltak etter § 6A-4. Som tidligere nevnt har statene en viss skjønnsmargin ved vurderingen av et inngreps nødvendighet. Denne skjønnsmarginen begrenses imidlertid av Domstolens krav om proporsjonalitet mellom mål og midler. Proporsjonalitetskravet vil være oppfylt for tiltak etter § 6A-4, siden dette er et av vilkårene i § 6A-2. Lovforslaget i § 6A-4 oppfyller etter dette kravet i EMK art 8 om at inngrepet skal være nødvendig i et demokratisk samfunn. Etter departementets mening er konklusjonen at det er samsvar mellom lovforslaget § 6A-4 og EMK art 8. Det er ikke mulig å vurdere lovforslaget i forhold til EMK uten å ta utgangspunkt i HVPU-reformen og de sosialpolitiske forutsetninger denne bygger på. Som kjent innebærer reformen at de spesialiserte HVPU-institusjonene er blitt avviklet og at ansvaret for botilbud og øvrige tjenester er lagt til kommunene. Det innebærer at også personer med omfattende tjenestebehov bor i egen bolig. I all hovedsak er botilbudene etablert som egne boliger og med tjenester i forhold til den enkeltes behov. Et avgjørende element i reformen er at en institusjon ikke er en garanti for et kvalitativt godt tjenestetilbud. Det anses ikke som aktuell politikk å tilbakeføre psykisk utviklingshemmede til permanente institusjoner. Utfordringen er å sikre kvalitativt forsvarlige tjenester i vedkommendes bolig. Det er imidlertid påvist at det er et behov for lovregulering av tvangstiltak, jf Ot.prp.nr.58 pkt 2.2. Departementet mener derfor at det må innføres regler som også vil gjelde i tjenestemottakerens egne bolig. Det kan ikke ha vært meningen at EMK skal fungere som et pålegg overfor den enkelte stat om å tilby botilbud som samlet sett vil gi mindre privatliv. Selv om det kan iverksettes tvangstiltak i vedkommendes bolig, vil tjenestemottakeren totalt sett få en større grad av privatliv ved å bo i egen bolig framfor i en institusjon. Det avgjørende må være om reguleringen av når tiltakene kan iverksettes, er god nok. Det er bare når vilkårene i EMK art 8(2) er oppfylt, at det vil være aktuelt med tvangstiltak. Etter lovforslaget § 6A-1 første ledd er reglene ikke knyttet til vedkommendes bolig, men til tjenesteutøveIsen. De samme tiltakene kan derfor bli anvendt overfor tjenestemottakeren enten vedkommende bor i egen bolig og mottar tjenester der, har bo- og tjenestetilbudet i bolig med heldøgns omsorgstjenester etter sosialtjenesteloven eller har boform etter kommunehelsetjenesteloven. Det kan ikke være avgjørende i forhold til EMK om botilbudet vedkommende mottar tjenester i, formelt oppfattes som egen bolig eller institusjon. konklusjonen bli at det ikke er i strid med EMK art 8 å benytte tvangstiltak knyttet til utøvelsen av tjenester i tjenestemottakerens bolig. EMK art 13 lyder: «Enhver hvis rettigheter og friheter fastlagt i denne konvensjon blir krenket, skal ha en effektiv prøvningsrett ved en nasjonal myndighet uansett om krenkelsen er begått av personer som handler i offisiell egenskap». («Everyone whose rights and freedoms as set form in this Convention are violated shall have an effective remedy before a national authority notwithstanding that the violation has been committed by persons acting in an official capacity.») Etter lovforslaget kan vedtak etter § 6A-3 annet ledd bokstav a påklages til fylkesmannen. Vedtak etter § 6A-3 annet ledd bokstavene b og c, tredje ledd og § 6A-4 skal alltid bringes inn for fylkesmannen. Det framgår av lovforslaget § 6A-5 annet ledd bokstav d at alle vedtak om anvendelse av tvang og makt skal være tidsavgrensede. Vedtak etter § 6A-3 annet ledd bokstavene b og c, tredje ledd og § 6A-4 kan også bringes inn for domstolene etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33. Departementet vil gi nærmere forskrifter om varigheten, herunder at vedtaket aldri kan gå utover 12 måneder. Dette sikrer at domstolsoverprøvingen ikke innskrenkes på grunn av ett-års fristen for å reise ny sak etter tvistemålsloven § 486. Høyesterett uttalte følgende i en sikringsdom ( ( Rt-1984-1175, på s 1179-1180): «Avgjørelsen må treffes ut fra de reelle hensyn som her gjør seg gjeldende, herunder det hensyn at norsk lov såvidt mulig må forutsettes å være i samsvar med traktater som Norge er bundet av - i dette tilfelle Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4. november 1950». Dette presumsjonsprinsippet vil også gjelde for saker som bringes inn for domstolene etter lovforslaget her. Lovforslaget åpner også selv for at domstolene kan sette til side vedtak som strider mot konvensjonen, jf § 6A-2 og kommentarene til denne paragrafen. Etter departementets mening er lovforslaget ut fra dette i samsvar med EMK art 13. EMK artikkel 14 lyder: «Utøvelsen av de rettigheter og friheter som er fastlagt i denne konvensjon skal bli sikret uten diskriminering på noe grunnlag slik som kjønn, rase, farge, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, tilknytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fødsel eller annen status.» («The enjoyment of the rights and freedoms set forth in this Convention shall be secured without discrimination on any ground such as sex, race, colour, language, religion, political or other opinion, national or Social origin, association with a national minority, property, birth or other status.») For at det skal foreligge diskriminering etter art 14 må for det første grunnlaget for den påståtte diskrimineringen være en status, jf oppregningen og særlig «... annen status» i art 14. Dette vil gjelde begrepet psykisk utviklingshemmede. For det andre må diskrimineringen gjelde «utøvelsen av de rettigheter og friheter som er fastlagt i denne konvensjon». Det faktiske forholdet må derfor falle innenfor anvendelsesområdet til en eller flere av artiklene i EMK. I en sak om belgisk språkstrid (A no 6 av 23.07.68) inntok Domstolen det standpunkt at en forskjellsbehandling kan innebære en krenking av artikkel 14, selv om den rettighet som forskjellsbehandlingen relaterer seg til, ikke isolert sett er krenket. Spørsmålet blir derfor om reglene i Ot.prp.nr.58 - som bare gjelder psykisk utviklingshemmede - er diskriminerende. EMK inneholder ingen nærmere definisjon av diskrimineringsbegrepet. Domstolen har imidlertid avsagt flere dommer vedrørende diskrimineringsbegrepet i art 14. Det er bare i et mindre antall tilfeller konstatert krenking av bestemmelsen. Etter Domstolens praksis er det bare forskjellsbehandling som ikke kan sies å ha noen saklig eller fornuftig begrunnelse, dvs som ikke forfølger et legitimt formål, som rammes som diskriminerende. I tillegg er det et krav til proporsjonalitet, dvs forholdsmessighet mellom de midler som benyttes og det formål som skal realiseres. Det kreves også at de personene som sammenliknes med hverandre må være i analoge situasjoner. Overfor den som må antas ikke å forstå konsekvensene av eller ha tilstrekkelig kontroll over sine handlinger, bør det finnes andre tiltak enn straffeapparatet og den begrensede inngrepsadgangen som straffelovens nødregler innebærer. Anvendelse av tvangstiltak må først og fremst ta utgangspunkt i vern av tjenestemottakeren og ivaretakelse av vedkommendes interesser, jf pkt 3.4.1 i Ot.prp.nr.58. Mangel på tiltak mot skadelig atferd rettet mot omgivelsene vil kunne føre til at politiet og strafferettspleien blir involvert, og at vedkommende pådrar seg erstatningsansvar. Som nevnt i Ot.prp.nr.58 pkt 3.4.1, anser ikke departementet dette som en heldig løsning. I den grad handlingene skjer mens vedkommende mottar tjenester, og tjenesteutøverne har mulighet for å gripe inn, bør de ha anledning til dette. Forstandshandikappet gjør at psykisk utviklingshemmede som påfører seg selv eller andre vesentlig skade, bør beskyttes ved særlige tiltak. Departementet har ikke funnet det mulig å angi kriterier i lovteksten som presist nok definerer de som har behov for tiltak, uten å foreta en avgrensning av personkretsen. regler, som f.eks tvangsinnleggelse av sinnslidende etter lov om psykisk helsevern eller straffritak for utilregnelige. Departementet mener at diagnosen «psykisk utviklingshemming» i kombinasjon med formålskriteriet, tiltaksbeskrivelsene og avgrensningen til helse- og sosialsektoren gir en tilstrekkelig klar avgrensning. Det er etter dette saklige grunner for avgrensningen av lovforslaget til å gjelde psykisk utviklingshemmede. Reglenes rekkevidde går ikke utover det som er nødvendig for formålet, jf ovenfor om hvorfor diagnosen psykisk utviklingshemning er lagt til grunn. Når det gjelder de konkrete tiltakene som lovforslaget hjemler, skal heller ikke de gå lenger enn nødvendig. Departementet viser her til de nærmere vilkårene for inngrepene i lovforslaget, særlig regelen i § 6A-2 som inneholder et krav om proporsjonalitet, jf også ovenfor om forholdet til EMK artikkel 8. Kravet om proporsjonalitet er oppfylt. Selv om det er saklig grunn for tiltakene og proporsjonalitetskravet er oppfylt, kan det likevel bli tale om «diskriminering» hvis ikke de samme reglene - eller tilsvarende regler - gjelder også for andre sammenliknbare grupper i analoge situasjoner. En sammenliknbar gruppe er personer med demens. Demente lider i likhet med psykisk utviklingshemmede av et forstandshandikapp, og det kan være behov for særlige regler for å hindre at de utsetter seg selv eller andre for vesentlig skade. Under arbeidet med Ot.prp.nr.58 ble muligheten for å la reglene gjelde også for denne gruppen drøftet. Konklusjonen ble at dette trengte nærmere utredning med hensyn til gruppens spesifikke behov. Departementet arbeider nå med en utredning som - så langt det passer - tar sikte på å gi tilsvarende regler også for demente. En annen gruppe som kan nevnes, er sinnslidende. For disse er det allerede gitt regler som hjemler bruk av makt og tvang. For en sinnslidende som skader seg selv eller andre, er innlegging i psykiatrisk sykehus det aktuelle tiltaket, eventuelt tvangsinnlegging, jf lov om psykisk helsevern § 5. Departementets konklusjon er at lovforslaget er i samsvar med EMK art 14. De aktuelle bestemmelsene i FN-konvensjonen av 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter (SP) oppstiller stort sett de samme (eller mindre strenge) krav til den nasjonale lovgivning som de nevnte artiklene i EMK. EMK art 3,5 og 14 tilsvarer SP art 7, 9 og 2. Departementet anser det derfor unødvendig å gi ytterligere kommentarer til disse artiklene i SP. Det finnes heller ikke rettspraksis som utfyller artiklene i SP. Av SP art 26 framgår det at alle er like for loven og at ingen lov må inneholde diskriminerende bestemmelser. («All persons are equal before the law and are entitled without any discrimination to the equal protection of the law...») SP art 26 er ikke begrenset til noe bestemt saksområde. Den gjelder altså ikke bare på området for SP, men for alle rettsområder i motsetning til EMK art 14. Det er imidlertid vesentlig de samme argumenter og momenter som det legges vekt på i SP art 26 og EMK art 14. Departementet legger derfor til grunn at det som på dette området ikke er «diskriminerende» i forhold til EMK art 14, heller ikke er diskriminerende i forhold til SP art 26. I flere folkerettslige rekommandasjoner er det også tatt inn bestemmelser som forbyr diskriminering, f.eks FN's Standardregler for funksjonshemmede av 1993. Rekommandasjoner er ikke rettslig forpliktende for myndighetene, men retningslinjer (anbefalinger). Til tross for at ordlyden i FN's standardregel nr. 15 er noe annerledes utformet enn EMK art 14, er likevel kjernen i regel nr 15 et forbud mot diskriminering. Av FN's standardregel nr 15 følger det at: «Statene har ansvaret for å utarbeide rettslig hjemmel for tiltak som tar sikte på å gjennomføre målsettingen om full deltaking og likestilling for mennesker med funksjonshemming». («States have a responsibility to create the legal bases for messures to achieve the objectives of full participation and equality for persons with disabilities.») Departementet viser til vurderingen ovenfor i pkt 3.2.8 i denne proposisjonen, hvor konklusjonen er at lovforslaget ikke er diskriminerende etter EMK art 14. Andre rekommandasjoner som ikke blir nærmere omtalt (jf ovenfor i denne proposisjonen pkt 3.1) er følgende: 1. Resolusjon av 24. oktober 1968 (Jerusalemserklæringen). Erklæring om alminnelige og særlige rettigheter for de psykisk utviklingshemmede. 2. FN-deklarasjonen av 20. desember 1971 om rettigheter for psykisk utviklingshemmede art 1-7. 3. Europarådets resolusjon av 19. januar 1973 om funksjonshemmedes rettigheter. 4. FN-resolusjonen av 9. desember 1975 om funksjonshemmedes rettigheter art 3-9. Uttrykket uakseptabel skade eller ulempe i lovforslaget i Ot.prp.nr.58 § 6A-3 og § 6A-4 er blitt kritisert for at det åpner for en praktisering av reglene som kan gå for vidt. Departementet foreslår nå å erstatte uttrykket med vesentlig skade. Begrepet skade skal dekke både påvirkning på legeme eller gjenstander og skader av immateriell art. Som påpekt i Ot.prp.nr.58, er det bare dersom atferden medfører alvorlige konsekvenser at anvendelse av tvang kan bli aktuelt. Det er derimot ikke noe krav at atferden skal være straffbar eller erstatningsbetingende. At skaden skal være vesentlig, innebærer at den må ha et betydelig omfang. Erstatningen av kriteriet «uakseptabel skade eller ulempe» med «vesentlig skade» tar sikte på en liten innstramming i forhold til presiseringene i de generelle og spesielle merknadene i Ot.prp.nr.58. Det er ikke tilstrekkelig at skaden har et visst omfang, og det er ikke avgjørende om atferden er avvikende eller uvanlig. Også innenfor det som anses som vesentlig, kan det variere hvor alvorlig problemet er. Det får betydning i forhold til hvilke virkemidler det vil være adgang til å anvende, jf § 6A-2. Som eksempler på forhold som kan komme inn under begrepet vesentlig skade, kan nevnes omfattende fysisk skade som tjenestemottakeren påfører seg selv eller andre og ødeleggelse av gjenstander av betydelig verdi. Forhold som kan rammes fordi de medfører vesentlig tap av sosial aktelse, er f.eks at tjenestemottakeren kler av seg på uegnet sted eller gjør sitt fornødne andre steder enn på toalettet. Det er ikke tilstrekkelig at tjenestemottakeren opptrer med rop eller forstyrrende bevegelser hvis ikke dette skjer på en slik måte/på slike steder at det medfører betydelig skade. I høringsnotatet foreslo departementet under tvil en begrenset adgang til å anvende tvang dersom dette kunne bedre tjenestemottakerens livssituasjon vesentlig. Dette forslaget ble opprettholdt i Ot.prp.nr.58, etter at et klart flertall av høringsinstansene gikk inn for at en slik bestemmelse burde gis. Ovenfor under pkt 3.2.4 er det foretatt en særskilt vurdering av forholdet mellom dette forslaget og EMK art 8. Siden det kan reises tvil om forslaget er i samsvar med EMK art 8, har departementet valgt å trekke forslaget tilbake. Se ellers de spesielle merknadene til § 6A-3 i kapittel 6. Selv om vilkårene i lovforslaget vil sette grenser for hvilke virkemidler som kan være aktuelle i det enkelte tilfellet, er det behov for å gi nærmere retningslinjer fra departementet før lovreglene iverksettes. Det vil bli gjort i rundskriv og gjennom kursvirksomhet. Med hjemmel i lovforslaget § 6A-13 vil det bli gitt forskrifter om hvilke tvangsmidler som ikke er tillatt, og eventuelt nærmere regulering av hvilke som kan tillates. Departementet tar sikte på å avklare mest mulig gjennom forskrifter. Etter hvert som loven har fungert en tid og vedtakene har gitt en oversikt over de enkelte tiltak som er aktuelle, vil departementet vurdere om det kan gis nærmere presiseringer i selve lovteksten. Loven åpner ikke for anvendelse av frihetsberøvelse som et eget tiltak. For at det skal foreligge en frihetsberøvelse, må bevegelsesfriheten være begrenset ved fysiske hindringer. Begrensningen kan f.eks skje ved fysisk makt og innelåsing. Som nevnt i denne proposisjonen pkt 3.2.2, vil det være en flytende grense mellom frihetsberøvelse og andre frihetsinnskrenkninger som faller utenfor. Et forhold kan anses som ulovlig frihetsberøvelse selv om bevegelsesfriheten er stor innenfor et avgrenset område. Det kan også være frihetsberøvelse om det fjernes gjenstander som er nødvendige for vedkommendes mulighet til å bevege seg. Det følger av legalitetsprinsippet at frihetsberøvelse ikke er tillatt så lenge det ikke foreligger hjemmel i lov. Det er derfor ikke nødvendig å fastslå uttrykkelig at frihetsberøvelse ikke er tillatt. Etter straffeloven § 223 er det uklart hvor lenge en handling må vare for at den kan anses som en ulovlig frihetsberøvelse. Teori og rettspraksis gir bare begrenset veiledning med hensyn til varigheten. Om det foreligger en frihetsberøvelse, kan ikke bare avgjøres ut fra varigheten, men må avgjøres ut fra en samlet vurdering av inngrepets art, virkning, varighet og gjennomføringsmåte. Tilbakeholdelse i form av låste dører og konsekvent tilbakehenting for de som har kommet seg ut, vil i utgangspunktet bli ansett for frihetsberøvelse. Andre tiltak som gjør at personen kan holdes tilbake i huset eller leiligheten, eventuelt i eget rom, vil også i utgangspunktet være frihetsberøvelse. når og hvor vedkommende vil gå. Det vil imidlertid gå for langt å anse enhver tilbakeholdelse som frihetsberøvelse. For å få en tjenestemottaker med utagerende atferd ut av situasjonen og derved bryte atferdsmønsteret, kan kortvarige frihetsinnskrenkninger være nødvendig. Slike tiltak vil på grunn av sin art og korte varighet falle utenfor det som anses som ulovlig frihetsberøvelse. «Tett personelloppdekking» vil også falle utenfor det som anses som ulovlig frihetsberøvelse. Når det gjelder inngrep i de tilfellene som er omtalt i § 6A-3 annet ledd bokstavene a, b og c , er ikke det primære siktemålet frihetsberøvelse. Dersom vilkårene i forslaget § 6A-3 første ledd er oppfylt, vil ikke en kortvarig tilbakeholdelse i forbindelse med en konkret faresituasjon, bli ansett som frihetsberøvelse. Langvarig tilbakeholdelse i forbindelse med disse tiltakene kan imidlertid ikke anses faglig og etisk forsvarlig. De inngrep som tillates etter lovforslaget § 6A-3 tredje ledd, må være «nødvendige ledd i daglige omsorgsrutiner». I Ot.prp.nr.58 er det i merknadene til § 6A-3 tredje ledd uttalt at det her siktes til inntak av mat og drikke, grunnleggende hygiene, toalettbesøk o l. Den kortvarige frihetsinnskrenkningen som må til for å få iverksatt slike tiltak, kan bare anses som en forutsetning for selve inngrepet, og må derfor anses som en lovlig frihetsinnskrenkning. Av lovforslaget § 6A-4 framgår det at de tekniske innretningene som er regulert i denne bestemmelsen, bare kan benyttes til alarm og varsling. Bruk av slike innretninger kan ikke anses som ulovlig frihetsberøvelse. Departementet påpekte i Ot.prp.nr.58 at bruk av tekniske innretninger i observasjonshensikt i seg selv må regnes som inngripende. Etter en ny vurdering har departementet valgt å fjerne regulering av observasjon med tekniske innretninger fra § 6A-4. Dette innebærer at slik observasjon eventuelt må bygge på samtykke fra tjenestemottakeren selv hvis vedkommende har samtykkekompetanse, og ellers fra verge eller hjelpeverge. Dersom tjenestemottakeren protesterer, eller tiltaket ellers etter definisjonen i § 6A-1 kan regnes som tvang eller makt, gjelder de øvrige reglene i kapittel 6A. I prinsippet er det mulig at observasjon med tekniske innretninger kan anvendes som tiltak etter § 6A-3, men departementet legger til grunn at slik observasjon sjelden kan anses «nødvendig for å hindre eller begrense vesentlig skade i en konkret faresituasjon» eller som «nødvendige ledd i daglige omsorgsrutiner», jf § 6A-3 første og tredje ledd. Departementet foreslår nå at det presiseres i § 6A-4 at bestemmelsen bare gjelder bruk av tekniske innretninger som ikke kan regnes som tvang eller makt etter § 6A-1 annet ledd. Dette innebærer ingen realitetsendring i forhold til lovforslaget i Ot.prp.nr.58. Departementet vil gi nærmere veiledning om hva slags alarm- og varslingssystemer som bør tillates og hva som ikke bør tillates i rundskriv m.m. Uttrykket «uakseptabel skade eller ulempe» i lovforslaget i Ot.prp.nr.58 § 6A-4 foreslås erstattet med «vesentlig skade». Ovenfor i pkt 4.1 i denne proposisjonen er det gjort nærmere rede for hva denne endringen innebærer. I likhet med hva som gjelder for tvangsbruk, dreier det seg her om tiltak som innebærer inngrep i retten til privatliv. Slike inngrep bør ikke godtas med mindre det foreligger en situasjon som kan få alvorlige konsekvenser for tjenestemottakeren selv eller omgivelsene. Vilkåret om at innretningen må være nødvendig for å hindre eller begrense fare for vesentlig skade innebærer også at økonomiske hensyn/effektivitetshensyn ikke kan tas på bekostning av hva som er faglig og etisk forsvarlig i forhold til tjenestemottakeren, jf Ot.prp.nr.58 pkt 3.6.1. Grunnvilkåret om faglig og etisk forsvarlighet i lovforslaget § 6A-2 gjelder også for tiltak etter § 6A-4. I de generelle merknadene i Ot.prp.nr.58 er det presisert at videokameraer og annet utstyr som registrerer tilsvarende mengde av informasjon, sjelden kan anses forsvarlig, men at bruk av slike innretninger i noen tilfeller kan være nødvendig, f.eks for å kartlegge atferdsproblemer i forbindelse med utarbeidelse av atferdsendrende tiltak. I og med at observasjon med tekniske innretninger nå foreslås fjernet fra § 6A-4, må bruk av videokameraer m.m til nevnte formål enten bygge på samtykke eller følge de øvrige reglene i lovforslaget. Som nevnt ovenfor i pkt 4.3.1 i denne proposisjonen, legger departementet til grunn at observasjon med tekniske innretninger sjelden vil tilfredsstille vilkårene for bruk av tvang eller makt. For øvrig vises til personregisterloven kapittel 9A som har egne regler om «fjernsynsovervåkning og billedopptak». Ot.prp.nr.58 har i pkt 3.6.4 (side 28) merknader som er kalt «Andre spørsmål». Som følge av at departementet har valgt å fjerne regulering av observasjon med tekniske innretninger fra § 6A-4, er ikke disse merknadene lenger aktuelle som kommentarer til denne bestemmelsen. De gjelder imidlertid ved bruk av nevnte innretninger som bygger på samtykke, jf også personregisterloven kapittel 9 a. Departementet har nå kommet til at det bør være like strenge saksbehandlingsregler ved bruk av alarm- og varslingssystemer med tekniske innretninger som ved bruk av tvang eller makt. Departementet har derfor foreslått at bruk av slike innretninger skal følge saksbehandlingsregler i kapittel 6A. I forskriften vil tilsynsansvaret bli nærmere presisert i forhold til de særlige hensyn som gjelder ved bruk av tvang. Et effektivt tilsyn er en avgjørende del av rettssikkerheten. Den viktigste oppgaven for fylkesmannens tilsyn er knyttet til evalueringen etter § 6A-9. Tiltaket skal kontinuerlig vurderes og avbrytes straks dersom det viser seg ikke å ha de forutsatte konsekvenser eller å ha uforutsette negative virkninger. Tilsynet skal være spesielt åpent for kritikk og henvendelser fra pårørende og hjelpeverge. Oppmerksomheten må være rettet mot mulige overgrep og holdninger som kan føre til slikt. Departementet foreslår at det opprettes en sentral rådgivende gruppe som skal ha som oppgave å følge med i hvordan loven praktiseres og vurdere praksis i forhold til rettssikkerhetsspørsmål og den faglige utviklingen. Det er flere grunner til at departementet mener dette er nødvendig. Lovforslaget regulerer et område som ikke tidligere har vært særskilt lovregulert og der det finnes ulike vurderinger i fagmiljøene om metoder. Det trengs bistand til å utvikle et mer ensartet syn på hva som er forsvarlig og akseptabelt, både faglig, rettssikkerhetsmessig og etisk. Gruppen forutsettes sammensatt av personer med høy juridisk og psykologisk/pedagogisk/sosialfaglig kompetanse. I tillegg bør den ha lekmannsrepresentasjon. Gruppen skal fungere som en veileder for de myndigheter som har forvaltningsansvar etter loven. Den skal holde oversikt over utviklingen på feltet gjennom at den får rapportering om vedtak, antall saker o l. Den må også kunne få innsyn i enkeltsaker. Ut fra dette skal gruppen ha et ansvar for å rapportere både til tilsynsmyndigheten og departementet når den finner grunnlag for det. Både tilsynsmyndighetene og den rådgivende gruppen skal kunne fange opp henvendelser og kritikk fra f.eks pårørende og hjelpeverge. I den første tiden og en periode framover forutsettes departementet å følge utviklingen nøye. Departementet er innstilt på å kunne benytte sin adgang etter forvaltningsloven til å overprøve vedtak av eget tiltak i større grad enn det som er vanlig. Den rådgivende gruppen forutsettes å ha en viktig funksjon med å gi innspill til departementet om behov for revurdering av tiltak. Den vil også bli et viktig grunnlag for evalueringen av loven. Forslaget om at bestemmelsen i § 6A-4 om varsling skal følge samme saksbehandlingsregler som for vedtak om bruk av tvang etter § 6A-3, vil innebære at noen flere saker skal overprøves automatisk av fylkesmennene. På den annen side vil det at observasjon med tekniske innretninger utelates fra bestemmelsen, innebære en viss reduksjon i antall saker. Samlet sett gir dette ikke grunnlag for å endre på de anslag som er gjort. For øvrig har ikke forslagene i denne proposisjonen administrative og økonomiske konsekvenser utover det som framgår av Ot.prp.nr.58. Ordlyden i denne bestemmelsen er foreslått endret i forhold til forslaget i Ot.prp.nr.58. «Mindre inngripende» er foreslått erstattet med «som ikke er inngripende». Dette innebærer ingen realitetsendring, men gir et riktigere språklig uttrykk sammenholdt med ordlyden i § 6A-4 første ledd. Alminnelige merknader er gitt i pkt 4. 1. Det er bare når vedkommendes atferd medfører «vesentlig skade» at hjemmel for bruk av tvang etter denne bestemmelsen foreligger. Begrepet skade skal dekke ulike former for påvirkning på legeme eller gjenstander i tillegg til tap av sosial aktelse på grunn av støtende atferd og liknende immaterielle forhold. Det er ikke meningen å foreta noen avgrensning i forhold til type skade. Det avgjørende er om atferden medfører en skade som er vesentlig. At skaden skal være vesentlig, innebærer at den må ha et betydelig omfang. Det er ikke avgjørende om atferden er avvikende eller uvanlig. Det må være rom for uortodoks opptreden, og det må aksepteres at tjenestemottakeren har et avvikende syn på f.eks orden og spisevaner. Som eksempler på forhold som kan komme inn under begrepet vesentlig skade, kan nevnes omfattende fysisk skade som tjenestemottakeren påfører seg selv eller andre og ødeleggelse av gjenstander av betydelig verdi. Forhold som kan rammes fordi de medfører vesentlig tap av sosial aktelse, er f.eks at tjenestemottakeren kler av seg på et uegnet sted eller gjør sitt fornødne andre steder enn på toalettet. Det er ikke tilstrekkelig at tjenestemottakeren opptrer med rop eller forstyrrende bevegelser hvis ikke dette skjer på en slik måte/på slike steder at det medfører vesentlig skade. Et forhold som er nevnt særskilt i Ot.prp.nr.58, er bruk av tobakk og alkohol. Det klare utgangspunktet må være at det ikke er adgang til å bruke tvang eller makt for å få tjenestemottakeren til å slutte å bruke tobakk eller alkohol, like lite som det er adgang til dette overfor andre personer. Vilkåret for å gripe inn med tvang eller makt overfor slik bruk, må være at det foreligger en nærliggende fare for vesentlig skade på tjenestemottakeren selv eller omgivelsene. Når det gjelder bruk av alkohol, må også vedkommendes atferd under innflytelse av alkohol tas med i vurderingen. Merknadene til fjerde ledd i § 6A-3 i Ot.prp.nr.58 (side 40-41) bortfaller, idet departementet har valgt å trekke forslaget til denne bestemmelsen tilbake. Alminnelige merknader er gitt i pkt 4.3. Som det framgår der, har departementet etter en ny vurdering valgt å fjerne regulering av observasjon fra lovforslaget. Dette innebærer at slik observasjon som hovedregel må bygge på samtykke. Bestemmelsen gjelder ikke innretninger som innebærer bruk av tvang og makt etter definisjonen i § 6A-1 annet ledd. Dette framgikk ikke uttrykkelig av lovforslaget i Ot.prp.nr.58, men er nå presisert i lovteksten. Kommunens saksbehandling, vedtaket og klage følger de samme saksbehandlingsreglene som gjelder for bruk av tvang og makt. Her er det i lovteksten henvist til § 6A-3 tredje ledd i tillegg til § 6A-3 annet ledd bokstavene b og c. Denne tilføyelsen innebærer ingen tilsiktet realitetsendring, men er en klargjøring i forhold til hva som er intensjonen med lovforslaget. Det er foreslått en endring i annet ledd i denne bestemmelsen, idet « ektefelle» er erstattet med «pårørende». Dette innebærer at også andre pårørende enn ektefelle kan reise søksmål i tillegg til verge eller hjelpeverge. Pårørende, verge eller hjelpeverge kan reise sak uavhengig av hverandre. Det vil bli gitt forskrifter om hvem som skal regnes som pårørende etter kapittel 6A, jf de spesielle merknadene til § 6A-13 i Ot.prp.nr.58. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven (begrensning og kontroll med bruk av tvang og makt m.v overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming) Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven (begrensning og kontroll med bruk av tvang og makt m.v overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming) i samsvar med et framlagt forslag. Fylkeskommunen er ansvarlig for at de oppgaver som den er pålagt etter kapittel 6A og § 7-1, § 7-2, § 7-3 § 7-4, blir utført. Alarm- og varslingssystemer som ikke er inngripende omfattes ikke av dette kapitlet. Tiltak etter § 6A-3 og § 6A-4 kan bare benyttes når det er faglig og etisk forsvarlig. I vurderingen skal det legges særlig vekt på graden av inngrep i tjenestemottakerens integritet eller verdighet. I tillegg må de inngrepene som foretas, ikke gå lenger enn det som er nødvendig for formålet, og de må stå i forhold til det formål som skal ivaretas. Alternative tiltak skal være prøvd før tiltak etter § 6A-3 § 6A - 4 settes i verk, eller det skal gis en begrunnelse for hvorfor dette ikke er gjort. besluttes og settes i verk dersom det er nødvendig for å hindre eller begrense vesentlig skade. Vedtak i medhold av § 6A-3 annet ledd bokstavene b og c, tredje ledd og § 6A-4 treffes av den som har det overordnete faglige ansvaret for tjenesten. Fylkeskommunens spesialisttjeneste skal bistå ved utformingen og gjennomføringen av tiltakene. Beslutning om bruk av tvang og makt etter § 6A-3 annet ledd bokstav a treffes av den som har det daglige ansvaret for tjenesten, eller - dersom det ikke er tid til dette - av tjenesteyteren. Melding om tiltakene skal straks sendes skriftlig til den faglig ansvarlige for tjenesten, fylkesmannen, verge eller hjelpeverge og pårørende, eller på den måten fylkesmannen beslutter. Meldingen skal opplyse om adgangen til å klage etter § 6A-7. Reglene i annet ledd bokstavene a-f om hva som skal nedtegnes gjelder tilsvarende. Tjenestemottakeren, vergen eller hjelpevergen og pårørende skal høres før det treffes vedtak om bruk av tvang eller makt etter § 6A-3 annet ledd bokstavene b og c, tredje ledd og § 6A-4, og gis opplysning om fylkesmannens overprøvings- og tilsynsmyndighet. Dersom verge eller hjelpeverge ikke allerede er oppnevnt der det skal fattes vedtak etter § 6A-3 annet ledd bokstavene b og c, tredje ledd og § 6A-4, skal hjelpeverge oppnevnes. Kommunen skal begjære oppnevning av hjelpeverge dersom ikke oppnevning er begjært av andre som kan framsette slik begjæring, jf vergemålsloven § 90a. Opplysninger om personlige forhold som hjelpevergen mottar, kan bare gis videre dersom det er nødvendig for å utføre hjelpevergeoppdraget. Vedtak om tiltak etter § 6A-3 annet ledd bokstavene b og c, tredje ledd og § 6A-4, skal sendes fylkesmannen til overprøving. Vedtaket skal samtidig sendes fylkeskommunens spesialisttjeneste, verge eller hjelpeverge og pårørende som kan avgi uttalelse til fylkesmannen. Frist for å avgi slik uttalelse er en uke fra vedtaket er mottatt. Vedtaket kan ikke iverksettes før fylkesmannen har ferdigbehandlet saken. Fylkesmannen skal gi pårørende, vergen eller hjelpevergen opplysning om adgangen til å bringe vedtaket inn for herreds- og byretten etter § 6A-8. Vedtak om tiltak etter § 6A-3 annet ledd bokstavene b og c, tredje ledd og § 6A-4 som er overprøvd av fylkesmannen etter § 6A-6, kan bringes inn for herreds- eller byretten, jf tvistemålsloven § 474. Etter at tiltakene er gjennomført, skal den faglig ansvarlige for tjenesten utarbeide en rapport hvor gjennomføringen og resultatene av tiltaket evalueres. Rapporten sendes fylkesmannen, fylkeskommunens spesialisttjeneste, verge eller hjelpeverge og pårørende. Kommunen plikter å sørge for at forholdene legges til rette for minst mulig bruk av tvangstiltak. kommunen å gi tjenesteyterne faglig veiledning og oppfølging i utførelsen av tiltak etter dette kapitlet. Ot.prp.nr.56 (1995-1996)
|
lovdata_cd_26374
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.52
|
Forskrift om verneplan for havstrand og elveos i Møre og Romsdal, vedlegg 6, freding av Solnørvika naturreservat, Skodje kommune, Møre og Romsdal. Det freda området vedkjem følgjande gnr./bnr.: 15/1. Naturreservatet dekkjer eit totalareal på ca. 47 dekar, av dette er ca. 32 dekar sjø. Forskrifta med kart blir lagra i Skodje kommune, hos Fylkesmannen i Møre og Romsdal, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. Formålet med fredinga er å ta vare på ein typelokalitet for vågosstrand i utløpet av eit nasjonalt verna vassdrag i midtre strøk på Sunnmøre.
|
lovdata_cd_47420
|
lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005
| 2,021
|
no
|
0.858
|
Vi viser til brev 28. november 2001. Vi er av den oppfatning at det ikke er adgang til å utdele utbytte før det er fastsatt årsregnskap for det forrige regnskapsåret. Dette innebærer at det i 2002 ikke kan utdeles utbytte på grunnlag av årsregnskapet for 2000. Vi mener dette følger av ordlyden i aksjeloven og allmennaksjeloven §8-1. En slik forståelse har også støtte i forarbeidene til aksjeloven 1957, jf. Innstilling fra Aksjelovkomiteen av 1947 s. 102. JDLOV-2001-10286 Forvaltningsrett Forvaltingsloven §2 første ledd bokstav a, 37 og 38.
|
lovdata_cd_22211
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.506
|
3. Det må ikkje setjast i verk tiltak som kan endre dei naturgjevne tilhøva, som t.d. oppføring av bygningar, anlegg og faste innretningar, opplag av båtar, parkering av campingvogner o.l., framføring av nye luftleidningar, jordkablar og kloakkleidningar, bygging av vegar, drenering og anna form for tørrlegging, uttak, oppfylling, planering og lagring av masse, ny utføring av kloakk eller anna tilførsle av konsentrerte ureiningar, tømming av avfall, gjødsling og bruk av kjemiske middel. Opplistinga er ikkje fullstendig. 4. Motorisert ferdsel på vatn og lågtflyging under 300 m over reservatet er forbode. Forbodet gjeld òg bruk av modellbåtar og modellfly. Bruk av seglbrett er forbode.
|
lovdata_cd_9953
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.603
|
Denne forskrift trer i kraft straks. Tidligere forskrift av 23. februar 1979 oppheves.
|
lovdata_cd_50829
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.824
|
Erklæring om åpning av valgting ved stortingsvalg og sametingsvalg. Delegering av myndighet. Fastsatt ved kgl.res. av 24. februar 1989. Fremmet av Kommunal- og arbeidsdepartementet.
|
maalfrid_b6ff405aa7056b464285d166c51b57745bacfa14_1
|
maalfrid_nasjonalparkstyre
| 2,021
|
no
|
0.705
|
Orienteringssaker Sak 09/19 Møtereferat fra styremøte 02.05.19. Det har ikke kommet merknader til referatet. Vedtak: Sak 10/19 Gjennomgang av vedtektene, lover og regler og instruks for styret Styretes instruks (vedlegg 1) Forskrift ØDN (lovdata) Forskrift DL (lovdata) Lov om naturmangfold (lovdata) Vedtak: Sak 12/19 Orientering om plansystemet. Forvaltningsplan Tiltaksplan Besøksforvaltningsplan (vedlegg 2) Bestillingsdialog Statens naturoppsyn Vedtak: Sak 13/19 Orientering Økonomi/budsjettbehandling Gjennomgang av budsjettet for 2019 vedtatt av styret 14.03.19.
|
lovdata_cd_59724
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.742
|
Vedlegg 1 til 3 gjelder som forskrift. Formålet med denne forskriften er å forebygge og redusere omfanget av luftfartsulykker- og hendelser som kan tilbakeføres til utformingen av eller utstyret på en helikopterplass. (1) Denne forskrift gjelder for utforming av og utstyr på helikopterplass som skal godkjennes for trafikk under IFR-forhold, og/eller som har separat landings- og startområde og settings- og løfteområde. (2) Denne forskrift gjelder også for områder på store flyplasser som bare brukes av helikoptre. (3) Med utstyr på helikopterplassen skal forstås slikt utstyr som er regulert i denne forskrift. (4) Denne forskrift gjelder ikke for helikopterdekk på skip eller på fast eller flyttbar innretning på kontinentalsokkelen. (5) Kravene i forskrift 17. desember 2000 nr. 1538 om utforming av store flyplasser (BSL E 3-2) gjelder så langt de passer i tillegg til kravene i denne forskrift. Forskriften gis anvendelse ved første gangs godkjenning, ved søknad om fornyet godkjenning, ved søknad om endret eller utvidet godkjenning og ved gjennomføring av Luftfartstilsynets tilsyn i henhold til luftfartslovens §7-2. (1) Forskriften gis anvendelse for planlegging og utbygging av nye helikopterplasser og for planlegging og gjennomføring av utvidelser mv på eksisterende helikopterplasser. (2) Helikopterplassens innehaver skal så tidlig som mulig underrette Luftfartstilsynet om planer som nevnt i første ledd. (1) Dersom helikopterplassen skal brukes av andre luftfartøy eller under andre forhold enn de som omfattes av denne forskrift, jf. §2 første ledd, kan Luftfartstilsynet, dersom det anses nødvendig av hensyn til flysikkerheten, fastsette særskilte krav i tillegg til de som er fastsatt i denne forskrift. (2) Slike særskilte tilleggskrav som nevnt i annet ledd, kan også fastsettes dersom forhold av særlig art ved helikopterplassen gjør det nødvendig av hensyn til flysikkerheten. Banelengder: a. Tilgjengelig startdistanse (TODAH): Lengden av FATO pluss lengden av eventuelt hinderfritt stigeområde egnet og kunngjort tilgjengelig for start av helikopter. b. Tilgjengelig distanse for avbrutt start (RTODAH): Lengden av FATO egnet og kunngjort tilgjengelig for avbrutt start med helikopter i ytelsesklasse 1. c. Tilgjengelig landingsdistanse (LDAH): Lengden av FATO pluss eventuelt tilleggsområde egnet og kunngjort tilgjengelig for landing med helikopter fra en definert høyde. Dimensjonerende helikopter: Det største helikopter som en helikopterplass skal godkjennes for eller er godkjent for. D-verdi: Den største lengde eller bredde av et helikopter inklusive rotorer. Helikopter: Luftfartøy tyngre enn luft som under flyging bæres oppe av aerodynamiske reaksjoner på en eller flere kraftdrevne rotorer på vesentlig vertikale akser. Helikopterplass: Et hvert område på land, vann, bygning, skip eller annen fast eller flyttbar innretning der helikopter foretar start, landing, taksing eller er oppstilt. Hover: En flygende tilstand der helikopteret er plassert i en bestemt posisjon over ett gitt punkt og holdes oppe av rotorens løftekraft over hele dens flate med null eller tilnærmet null flygehastighet. Hovertaksing: En flygende tilstand der helikopteret holdes flygende på samme måte som i hover, men beveger seg i horisontalplanet; fremover, bakover, sideveis eller rundt sin egen vertikale akse. Hovertaksing foregår normalt i bakkeeffekt og med en hastighet opp til 15 knop. IFR-forhold (instrument meteorological conditions): Værforhold, uttrykt i sikt, avstand til skyer og skydekkehøyde, som er dårligere enn minstekravene til VFR-forhold. Landings- og startområde - FATO (Final Approach and Take-off Area): Et definert område over hvilket avsluttende innflyging til hover eller landing finner sted eller hvorfra start kan foretas. Området innbefatter område for avbrutt start for helikopter i ytelsesklasse 1. RD-verdi: Diameteren til den største rotor på et helikopter. Settings- og løfteområde - TLOF (Touch-down and Lift-off Area): Et område som et helikopter kan sette seg på eller løfte seg fra. Stor flyplass: Flyplass på land som skal trafikkeres av landfly med tillatt startmasse 5.700 kg eller mer eller landfly som er godkjent for 10 eller flere passasjerseter. VFR-forhold: Værforhold uttrykt i sikt, avstand fra skyer og skydekkehøyde, som er lik eller bedre enn angitte minstekrav fastsatt av Luftfartstilsynet. (1) En helikopterplass etter denne forskrift skal ha minst ett landings- og startområde - FATO (Final Approach and Take-off Area). FATO skal om mulig være slik plassert at minst en innflygingsretning blir mot fremherskende vindretning. (2) Størrelse på FATO skal minst være som beskrevet i flygehåndboken for dimensjonerende helikopter og bredden skal ikke være mindre enn 1,5 ganger D-verdien for dimensjonerende helikopter. Dersom flygehåndboken beskriver et område for avbrutt start, skal dette inngå i FATO. Dersom flygehåndboken ikke beskriver lengden på FATO, skal størrelsen på FATO ikke være mindre enn en sirkel med diameter 1,5 ganger D-verdien til dimensjonerende helikopter. (3) Helningen på FATO skal være tilstrekkelig til å sikre god vannavrenning, og gjennomsnittshelningen skal ikke overstige 3% i noen retning. Ingen del av FATO skal ha en lokal helning som overstiger 5%. (4) Overflaten på FATO skal være motstandsdyktig mot rotorturbulens, den skal være uten ujevnheter som negativt kan påvirke start eller landing med helikopter, og den skal ha tilstrekkelig bæreevne i tilfelle avbrutt start. (1) En helikopterplass etter denne forskrift skal ha minst ett settings- og løfteområde - TLOF (Touch-down and Lift-off Area), som kan være plassert utenfor FATO eller være sammenfallende med FATO. (2) TLOF skal være sirkelformet, og sirkelens diameter skal ikke være mindre enn 1,5 ganger lengden eller bredden av understellet, den av disse som er størst, til dimensjonerende helikopter. (3) Helningen på et TLOF skal være tilstrekkelig til å sikre god vannavrenning, og den skal ikke overstige 2% i noen retning. (4) Et TLOF skal ha tilstrekkelig bæreevne til å tåle den trafikk som skal tillates. Overflaten skal være motstandsdyktig mot effekten av rotorturbulens, og den skal være uten ujevnheter som negativt kan påvirke start eller landing med helikopter. (1) FATO og TLOF plassert utenfor FATO skal omgis av et sikkerhetsområde. (2) Sikkerhetsområdet til et FATO som skal godkjennes for IFR-forhold, skal strekke seg ut til 45 m på hver side av senterlinjen og 60 m foran og etter endene på FATO, jf. vedlegg 1 fig. 1. (3) Sikkerhetsområdet til et FATO som bare skal godkjennes for VFR-forhold, skal ha en utstrekning fra ytterkant FATO på minst 0,25 ganger D-verdien for dimensjonerende helikopter, dog ikke mindre enn 3 m. Sikkerhetsområdet skal også strekke seg fram til innerkanten av inn- eller utflygingsflaten. (4) Sikkerhetsområdet til et TLOF plassert utenfor FATO skal ha en utstrekning fra ytterkanten av TLOF på minst 0,25 ganger D-verdien for dimensjonerende helikopter, dog ikke mindre enn 3 m. (5) Sikkerhetsområdets primære hensikt er å unngå personskader. Sikkerhetsområdet skal derfor ha slik jevnhet og bæreevne at risikoen for skader på luftfartøy som går ut for FATO eller TLOF reduseres til et minimum, og overflaten på sikkerhetsområdet skal være motstandsdyktig mot rotorturbulens. (6) Overgangen mellom FATO eller TLOF og sikkerhetsområdet skal være jevn og plan. (7) Sikkerhetsområdet skal ha helning som sikrer god vannavrenning, men den skal ikke overstige 4%. De nærmeste 3 m fra kanten av FATO eller TLOF skal helningen være negativ. (1) Et hinderfritt stigeområde kan etableres for å oppnå lengre tilgjengelig startdistanse (TODAH) enn tilgjengelig distanse for avbrutt start for helikopter (RTODAH). (2) Et hinderfritt stigeområde for helikopter skal begynne ved enden av det tilgjengelige område for avbrutt start. (3) Bredden på et hinderfritt stigeområde for helikopter skal ikke være mindre enn det tilhørende sikkerhetsområde. (4) Et hinderfritt stigeområde for helikopter skal være slik at ingen del av stigeområdet eller objekter på stigeområdet gjennomtrenger en flate med stigning 3%. Flatens innerkant skal falle sammen med en horisontal linje plassert ved enden av tilgjengelig distanse for avbrutt start og vinkelrett på FATOs senterlinje, jf. vedlegg 1 fig. 1. (5) Et hinderfritt stigeområde skal ha slik jevnhet at det ikke forårsaker plutselig bortfall av bakkeeffekten eller har uheldig innvirkning på et helikopters stigeevne. (1) Dersom TLOF er plassert utenfor FATO skal det etableres enten en taksebane, en lufttaksebane eller en lufttransittrute mellom FATO og TLOF. (2) Dersom det er anlagt oppstillingsplattform utenfor TLOF skal det etableres enten en taksebane eller lufttaksebane mellom TLOF og oppstillingsplattformen. (1) Bredden av en taksebane for helikopter skal ikke være mindre enn: (2) Avstanden mellom en taksebane for helikopter og en annen taksebane for helikopter, en lufttaksebane, et objekt eller en oppstillingsplass for helikopter skal ikke være mindre enn det som er spesifisert i §15. (3) Helningen i lengderetningen på en taksebane skal ikke overstige 3%. (4) En taksebane skal ha tilstrekkelig bæreevne til å tåle den trafikk som skal tillates. (5) En taksebane skal på begge sider ha skuldre som både skal danne et hinderfritt område for rotorene og redusere skader på luftfartøy som ruller utenfor taksebanen. Skuldrene skal strekke seg ut til 0,5 ganger D-verdien for dimensjonerende helikopter på hver side av taksebanens senterlinje. (6) En taksebane med skulder skal ha tilstrekkelig tverrhelning til å sikre god vannavrenning. Tverrhelningen skal dog ikke overstige 2%. (7) En taksebane og tilhørende skuldre skal være motstandsdyktig mot effekten av rotorturbulens. (1) En lufttaksebane skal tillate hovertaksing. (2) Bredden av en lufttaksebane skal ikke være mindre enn 2 ganger D-verdien for dimensjonerende helikopter. (3) En lufttaksebane skal være motstandsdyktig mot effekten av rotorturbulens, ha en overflate som gir bakkeeffekt, og den skal være fri for hindringer og ha slik jevnhet at det er mulig å nødlande. (4) Tverrhelningen for en lufttaksebane skal ikke overstige 10% og helningen i lengderetningen skal ikke overstige 7%. Dog skal disse helninger ikke overstige landingsbegrensningene til dimensjonerende helikopter. (5) Avstanden mellom en lufttaksebane og en annen lufttaksebane, en taksebane, et objekt eller en oppstillingsplass for helikopter skal ikke være mindre enn det som er spesifisert i §15. (1) En lufttransittrute skal tillate taksing med et helikopter i luften i en høyde mindre enn 30 meter over bakken og med en bakkefart som kan overstige 15 knop. (2) Bredden av en lufttransittrute skal ikke være mindre enn: for det største helikopter som skal tillates å bruke lufttransittruten. (3) Senterlinjen for en lufttransittrute skal ikke endre retning mer enn 120 grader i en enkelt sving, og svingradius skal ikke være mindre enn 270 meter. (4) Terrenget under en lufttransittrute skal være så fri for hindringer og ha slik jevnhet og overflate at det er mulig å lande fra autorotasjon eller med en motor ute av drift. Følgende misteavstander gjelder mellom lufttaksebane, taksebane og annen lufttaksebane eller taksebane for helikopter, et objekt eller en oppstillingsplass: Taksebane Lufttaksebane Objekt OppstillingsplassTaksebane 2 D (Mellom kantene) 4 D (Mellom senterlinjene) 1 D (Kant til objekt) 2 D (Mellom kantene) Lufttaksebane 4 D (Mellom senterlinjene) 4 D (Mellom senterlinjene) 1,5 D (Senterlinje til objekt) 4 D (Senterlinje til kant) Oppstillingsplattform for helikopter skal utformes i samsvar med kravene til oppstillingsplattform i forskrift om utforming av store flyplasser (BSL E 3-2). (1) En oppstillingsplass for helikopter skal plasseres slik at avstanden mellom et helikopter som skal bruke oppstillingsplassen og et objekt eller annet luftfartøy, ikke skal være mindre enn 0,5 ganger D-verdien for det helikopter som skal bruke oppstillingsplassen. Avstanden skal måles der avstanden er minst mellom rotortupper, halerotortupper og tilsvarende. (2) Dersom det skal tillates samtidige hoveroperasjoner, skal avstanden mellom to oppstillingsplasser ikke være mindre enn avstanden mellom to lufttaksebaner, jf. §15. (3) En oppstillingsplass for helikopter skal ikke være mindre enn en sirkel med diameter 1 ganger D-verdien for det største helikopter som skal bruke oppstillingsplassen. (1) Oppstillingsplattform og oppstillingsplass skal ha helning som sikrer god vannavrenning. (2) Helningen på en oppstillingsplass skal likevel ikke i noen retning overstige 2%. §19. Innflygingsflate (jf. vedlegg 1 fig. 2) (1) For hver innflygingsretning til FATO skal det fastsettes en innflygingsflate. For hver innflygingsflate skal det dessuten være en motstående utflygingsflate. (2) En innflygingsflate skal begrenses av: a) En innerkant som er horisontal og like lang som bredden av FATO pluss sikkerhetsområdet, og plassert vinkelrett på flatens senterlinje og slik at den tangerer sikkerhetsområdets ytterkant. b) To sidekanter som divergerer med, eventuelt er parallelle med, flatens senterlinje. (1) En innflygingsflate kan legges i en eller flere svinger. Innflygingsflaten skal da være en kompleks flate som dannes ved at det i ethvert punkt på flatens senterlinje dras horisontale linjer vinkelrett på senterlinjen, og linjene skal ligge på samme nivå som tilsvarende linjer om innflygingsflaten hadde vært rett. (2) En sving på en innflygingsflate skal ikke være større enn 120°, og svingradius på flatens senterlinje skal ikke være mindre enn 270 m. Svingen skal ikke slutte nærmere innerkanten enn 370 m. Dersom det er flere svinger, skal avstanden fra der en svinger slutter og til der den neste svingen begynner være minst 370 m. (1) En innflygingsflate for et FATO som bare skal godkjennes for VFR-forhold, skal bestå av tre seksjoner. Sidekantene til første seksjon skal divergere med 10% for helikopterplasser som skal godkjennes for flyging i dagslys, og 15% for plasser som skal godkjennes for flyging i mørke. Seksjonen skal ha en lengde på 245 m og en helning på 8%. (2) Andre seksjon av en innflygingsflate for et FATO for VFR-forhold skal ha samme divergens som første seksjon og lengde ut til det punkt der divergensen gjør at seksjonens bredde blir 7 ganger RD-verdien for dimensjonerende helikopter for flyging i dagslys og 10 ganger RD-verdien for flyging i mørke. Andre seksjon skal ha en helning på 12,5%. (3) Tredje seksjon av en innflygingsflate for et FATO for VFR-forhold skal ha parallelle sidekanter og en lengde ut til det punkt der innflygingsflaten når en høyde av 150 m over innerkanten. Tredje seksjon skal ha en helning på 15%. (1) Innflygingsflaten for et FATO som skal godkjennes for IFR-forhold ved ikke-presisjonsinnflyging, skal ha sidekanter som divergerer med 16%. Flaten skal ha en lengde på 2500 m og helning på 3,33%. (2) Innflygingsflaten for et FATO som skal godkjennes for presisjonsinnflyging, skal ha dimensjoner og helninger i samsvar med kravene i Annex 14 Vol II til Chicago-konvensjonen. §23. Utflygingsflate (jf. vedlegg 1 fig. 2) (1) For hver utflygingsretning fra et FATO skal det fastsettes en utflygingsflate, og for hver innflygingsretning til et FATO skal det fastsettes en motstående utflygingsflate. Vinkelen mellom senterlinjene for en innflygingsflate og motstående utflygingsflate skal være 180°, dog kan den for et sirkelformet FATO, som bare skal godkjennes for VFR-forhold, være ned til 150. (2) En utflygingsflate skal begrenses av: a) En innerkant som er horisontal og like lang som FATO pluss sikkerhetsområde, og som er plassert vinkelrett på utflygingsflatens senterlinje og ved enden av sikkerhetsområdet eller eventuelt hinderfritt stigeområde. b) To sidekanter som divergerer med nedenstående verdier, eller er parallelle, i forhold til utflygingsflatens senterlinje. (3) En utflygingsflates innerkant skal ligge på samme nivå som senterlinjen på sikkerhetsområdet har der utflygingsflaten begynner. Dersom det er hinderfritt stigeområde, skal innerkanten ligge på samme nivå som det senterlinjen til stigeområdet har der utflygingsflaten begynner. (1) En utflygingsflate kan legges i en eller flere svinger. Utflygingsflaten skal da være en kompleks flate som dannes ved at det i ethvert punkt på flatens senterlinje dras horisontale linjer vinkelrett på senterlinjen, og linjene skal ligge på samme nivå som tilsvarende linjer om utflygingsflaten hadde vært rett. (2) En sving på en utflygingsflate skal ikke være større enn 120°, og svingradius på flatens senterlinje skal ikke være mindre enn 270 m. Svingen skal ikke starte nærmere innerkanten enn 370 m. Dersom det er flere svinger, skal avstanden fra der en svinger slutter og til der den neste svingen begynner være minst 370 m. (1) En utflygingsflate for et FATO som bare skal godkjennes for VFR-forhold skal bestå av to seksjoner. (2) Sidekantene til første seksjon av en utflygingsflate for et FATO for VFR-forhold skal divergere med 10% for helikopterplasser som bare skal godkjennes for flyging i dagslys, og 15% for plasser som skal godkjennes for flyging i mørke. Første seksjon skal ha en lengde ut til det punkt der divergensen gjør at seksjonens bredde blir 7 ganger RD-verdien for dimensjonerende helikopter for flyging i dagslys, og 10 ganger RD-verdien for flyging i mørke. Første seksjon skal ha en helning på 4,5%. (3) Andre seksjon av en utflygingsflate for et FATO for VFR-forhold skal ha parallelle sidekanter og lengde ut til det punkt der innflygingsflaten når en høyde av 150 m over innerkanten. Andre seksjon skal ha en helning på 4,5%. (1) En utflygingsflate for et FATO som skal godkjennes for IFR-forhold, skal bestå av tre seksjoner. Sidekantene til første seksjon skal divergere med 30%. Første seksjon skal ha en lengde på 2850 m, en helning på 3,5% og en ytterkant på 1800 m. (2) Andre seksjon av en utflygingsflate for et FATO for IFR-forhold skal ha parallelle sidekanter, en lengde på 1510 m og en helning på 3,5%. (3) Tredje seksjon av en utflygingsflate for et FATO for IFR-forhold skal ha parallelle sidekanter, en lengde på 7640 m og en helning på 2%. Bredden på andre og tredje seksjon skal være 1800 m. (1) For et FATO som skal godkjennes for IFR-forhold, skal det fastsettes en horisontalflate. (2) En horisontalflate skal begrenses av en sirkel med radius 2000 m og med senter plassert i midtpunktet til FATO. (3) En horisontalflate skal ligge 45 m over FATOs høyeste punkt. §28. Sideflater (jf. vedlegg 1) (1) For et FATO skal det fastsettes det antall sideflater som inn- og utflygingsflatene tilsier. (2) En sideflate skal begrenses av: a) En innerkant som faller sammen med sikkerhetsområdets ytterkant. b) To sidekanter. En som faller sammen med sidekanten til første seksjon av innflygingsflaten, og en som faller sammen med sidekanten til første seksjon av utflygingsflaten. c) En ytterkant. For et FATO som skal godkjennes for IFR-forhold, skal sideflaten begrenses av en ytterkant som dannes der sideflaten skjærer gjennom horisontalflaten. Sideflaten for et FATO som bare skal godkjennes for VFR-forhold, skal ha en utstrekning slik at den går klar alle hindringer i aktuelle retning. (3) En sideflate skal ha en positiv helning i forhold til horisontalplanet på 50% for et FATO for VFR-forhold, og en helning på 20% for et FATO for IFR-forhold. (1) For et FATO som skal godkjennes for IFR-forhold, skal det fastsettes en konisk flate. (2) En konisk flate skal begrenses av: a) En innerkant som faller sammen med horisontalflatens ytterkant. b) En ytterkant som dannes der den koniske flaten når en høyde på 55 m over horisontalflaten. (3) En konisk flate skal ha en positiv helning i forhold til horisontalplanet på 5%. (1) Hinder skal defineres ved bruk av hinderflater. Det skal fastsettes slike hinderflater som angitt i kapittel 5. Terreng og objekter som gjennomtrenger hinderflatene skal anses som hinder og behandles i samsvar med bestemmelsene i dette kapittel. (2) Innenfor sikkerhetsområdet skal alle faste og bevegelige objekter anses som hinder. (3) Bevegelige objekter som gjennomtrenger en hinderflate skal anses som hinder. Dersom det er veier eller jernbaner innenfor det området som omfattes av hinderflatene, skal hinderfriheten bedømmes ut fra at kjøretøyer er 5 m høye og jernbanetog er 7 m høye. (4) Terreng og faste objekter som utgjør hinder skal kunngjøres, og eventuelt merkes og belyses. (5) Luftfartøyer, kjøretøyer og andre bevegelige objekter som utgjør hinder skal fjernes, eller det skal på annen måte sikres at bevegelige objekter ikke utgjør et hinder, før helikopterplassen brukes for start eller landing. (6) For faste eller bevegelige objekter, herunder terreng, som utgjør hinder og som ikke fjernes, skal helikopterplassens innehaver besørge en risikoanalyse etter en anerkjent standard. Ved risikoanalysen skal det vurderes hvilken risiko for luftfarten hindrene representerer og hvilke kompenserende tiltak som eventuelt må fastsettes. Kompenserende tiltak skal fastsettes av Luftfartstilsynet i henhold til bestemmelsene i §67, og skal fremgå av helikopterplassens godkjenningsdokument. (1) Innenfor sikkerhetsområdet skal det ikke være noen faste objekter bortsett fra de som må være der på grunn av sin funksjon for helikoptertrafikken, for eksempel navigasjonshjelpemidler, meteorologiske instrumenter og lysanlegg. (2) Faste objekter som må være innenfor sikkerhetsområdet på grunn av sin funksjon, skal være så lave og ha så liten masse som mulig. Slike hinder skal også være brekkbare i den grad det er praktisk mulig. Dessuten skal objektene ikke gjennomtrenge en flate som begynner 25 cm over ytterkanten av FATO og har en stigning utover på 5%. (3) Eventuelle fundamenter skal være i plan med området omkring, og området inntil fundamentene skal være utjevnet. Innenfor det området som omfattes av en innflygingsflate, en utflygingsflate eller en sideflate skal det ikke tillates nye hinder eller utvidelse av eksisterende hinder, med mindre det nye hinder eller utvidelsen av det eksisterende hinder blir skjult av et eksisterende hinder. (1) Innenfor sikkerhetsområdet skal alle hinder merkes. Øvrige hinder skal merkes dersom ikke hinderet har en utforming eller farge som gjør at det klart skiller seg fra omgivelsene og er godt synlig sett fra luftfartøy. Det er ikke nødvendig å merke hinder som er utstyrt med høyintensitetslys om dagen og hinderlys i samsvar med §52 i mørke. (2) Midlertidige og bevegelige hinder skal merkes som angitt i forskrift 27. juni 2003 nr. 935 om bakketjeneste ved flyplasser (BSL E 4-1). (3) Dersom bare en del av et objekt anses som hinder, skal også den del av objektet som ikke er hinder merkes ned til 1,5 m under hinderflaten. (4) Faste hinder som skal merkes, skal merkes med farger i rødt og hvitt eller oransje og hvitt, og fargene skal så langt det er mulig være dagslysreflekterende. (5) Hinder med hovedsakelig ubrutt overflate og som er minst 4,5 m både horisontalt og vertikalt, skal merkes i rutemønster. Rutene skal være rektangulære med sider på minimum 1,5 og maksimum 3 m. Hjørnene skal være røde eller oransje. (6) Hinder med hovedsakelig ubrutt overflate og som er større enn 1,5 m enten horisontalt eller vertikalt, og mindre enn 4,5 m i den andre utstrekningen, skal merkes med bånd. Med bånd merkes også alle objekter med gjennombrutt overflate. Båndene skal plasseres tvers på hinderets største utstrekning (enten vertikalt eller horisontalt), og bredden på båndene skal være i henhold til nedenstående tabell. (7) Hinder som er mindre enn 1,5 m både horisontalt og vertikalt merkes ensfarget rødt eller oransje. (1) All merking skal utføres slik at den ikke utgjør fare for luftfartøy. (2) Områder med fast dekke skal merkes med maling, og øvrige områder skal merkes med fargepulver eller på annen hensiktsmessig måte. Er det forskjellige overflater (asfalt, gress, grus) skal det om nødvendig brukes kombinasjoner av maling og fargepulver eller annen merking. (3) Merking av helikopterplass skal utføres slik at merkingen er godt synlig fra luftfartøy ved de lys- og siktforhold helikopterplassen skal brukes, og slik at det er god kontrast til underlaget. Som merkemaling skal brukes reflekterende trafikkmaling eller tilsvarende. På lyst underlag skal det om nødvendig brukes svarte konturlinjer. (1) En helikopterplass skal ha identifikasjonsmerking plassert i sentrum av FATO, unntatt dersom FATO er lengre enn 100 m skal identifikasjonsmerkingen plasseres ved endene av FATO som vist på vedlegg 2 fig. 1. (2) Identifikasjonsmerkingen skal bestå av bokstaven «H» i gul farge. Dimensjonene skal tilpasses størrelsen på FATO, men de skal ikke være mindre enn angitt i vedlegg 2 fig. 2, og de kan økes med en faktor inntil 3. (3) FATO som bare skal brukes til medisinske transporter og nødvendig treningsflyging i den forbindelse, skal ha identifikasjonsmerking som består av bokstaven «H» i rød farge på et gult kors. Dimensjonene skal være som angitt i forskrift 16. april 2004 nr. 629 om utforming av små helikopterplasser (BSL E 3-6). (4) Identifikasjonsmerkingen skal være orientert slik at tverrstreken på bokstaven H er 90° på senterlinjen til den innflygingsflaten som har senterlinje mot den fremherskende vindretning. (1) Ytterkanten av FATO skal merkes dersom det av hensyn til sikkerheten er nødvendig å markere yttergrensen av FATO. Merkingen av FATO skal være med gule firkantede striper som skal være 1 m brede. (2) For et firkantet FATO skal stripenes lengde være en femtedel av siden de markerer, og de skal plasseres med en stripe i hvert hjørne og med like mellomrom. Dog skal mellomrommenes lengde ikke være større enn 25 m skal, slik at for store FATO kan det være nødvendig med flere enn tre striper på langsidene. (3) For et sirkelformet FATO skal stripenes lengde være en tiendedel av omkretsen til FATO, og de skal plasseres med like mellomrom. Dog skal mellomrommenes lengde ikke være større enn 10 m skal, slik at for store FATO kan det være nødvendig med flere enn fem striper. (1) FATO med lengde over 100 m skal merkes med banenummer og bokstaven «H». (2) Banenummer skal bestå av to tall, som skal angi nærmeste hele 10° for FATOs senterlinjes magnetiske kompassretning i innflygingsretningen. For kompassretninger mindre enn 95° skal første tall være 0. Dersom banenummeret i følge ovenstående blir 02/20 eller 13/31, skal de erstattes av den nærmeste kombinasjonen; 01/19 eller 03/21, respektive 12/30 eller 14/32. (3) Banenummer og Bokstaven «H» skal plasseres ved endene av FATO som vist på vedlegg 2 fig. 1, og utformingen av tallene skal være som angitt i forskrift om utforming av store flyplasser (BSL E 3-2). Dersom FATO ikke er merket med identifikasjonsmerking eller settingspunkt i sentrum, skal det etableres et siktepunkt sentralt i FATO. Siktepunktet skal merkes med en likesidet trekant plassert slik at en side er 90 på senterlinjen og med spissen mot den fremherskende vindretningen. Trekantens sider skal ha lengde 9 m og bredde 1 m. Trekanten skal merkes med gul farge. Ytterkanten av TLOF skal merkes dersom det av hensyn til sikkerheten er nødvendig å markere yttergrensen for TLOF. Merkingen av TLOF skal være med en heltrukket gul linje i sirkel med bredde 0,3 m. (1) På FATO skal settingspunkt merkes dersom det av hensyn til sikkerheten er nødvendig at helikopter setter seg på et spesielt sted. På separat TLOF skal settingspunkt alltid merkes omkring senteret av TLOF. (2) Settingspunkt som skal merkes, skal merkes som heltrukket gul linje i sirkel. Linjens bredde skal være 0,5 m, og sirkelens diameter skal være halvparten av D-verdien for dimensjonerende helikopter, dog ikke mindre enn 6 m. (1) Dersom TLOF har begrenset bæreevne, f.eks. dersom TLOF er på en bygning eller annen konstruksjon, skal den største masse som helikopteret kan ha, merkes på TLOF. (2) Største tillatte masse skal angis i hele tonn, og merkingen skal utføres med to siffer etterfulgt av bokstaven «t». Tallene skal være 1,5 m høye, bokstaven «t» skal være 1,2 m høy og tallene og bokstaven skal være 0,20 m brede. Merkingen skal være med gul farge, og den skal plasseres inne i settingspunktsirkelen og slik at den kan leses fra den mest brukte innflygingsretningen. (1) Dersom inn- og utflygingsflatene er separert med mindre enn 180° skal inn- og utflygingsretningene til FATO merkes med piler. (2) Pilene skal være gule. Bredden skal være 0,50 m, lengden skal tilpasses øvrig merking og utforming forøvrig skal være som angitt i vedlegg 2 fig. 3. (3) Pilene skal plasseres mellom ytterkanten av FATO og identifikasjonsmerkingen, og pilenes senterlinjer skal være i forlengelsen av inn- og utflygingsflatenes senterlinjer. (1) Senterlinjen på taksebane med fast dekke skal merkes med en heltrukket gul linje med bredde 0,15 m. Merkingen skal utføres slik at luftfartøy ledes kontinuerlig fra kanten av FATO og fram til oppstillingsplattformens ledelinje. (2) Taksebanekanten på taksebane uten fast dekke skal merkes med fargepulver eller på annen hensiktsmessig måte. På taksebane med fast dekke skal grensen til utenforliggende område merkes dersom slikt område ikke klart skiller seg fra taksebanen og ikke har tilstrekkelig jevnhet og bæreevne. Merking av taksebanekant skal være som angitt i pkt. 18.12 i forskrift om utforming av store flyplasser (BSL E 3-2). (1) Lufttaksebane skal merkes med markører for lufttaksebane. (2) Markører for lufttaksebane skal plasseres langs lufttaksebanens senterlinje med like mellomrom som ikke er lengre enn 30 m på rette strekninger og 15 m i kurver. (3) En markør for lufttaksebane med festeinnretning skal ikke være høyere enn 0,35 m over bakken eller snøen, og festeinnretningen skal være brekkbar. Markøren skal ha et høyde-/breddeforhold på 3 til 1, og den flaten flygeren ser skal ikke være mindre enn 150 cm2. (4) Markøren skal være rektangulær og inndelt i tre felt som vist i vedlegg 2 fig. 4. Nedre og øvre felt skal være gult og midtre felt skal være grønt. Dersom lufttaksebanen skal brukes i mørke, skal markørene være belyst. (1) Lufttransittrute skal merkes med markører for lufttransittrute. (2) Markører for lufttransittrute skal plasseres langs rutens senterlinje med like mellomrom som ikke er lengre enn 60 m på rette strekninger og 15 m i kurver. (3) En markør for lufttransittrute skal være så lett som mulig, festeinnretningene skal være brekkbare, og markøren med festeinnretninger skal ikke være høyere enn 1 m over bakken eller snøen. Markøren skal ha et høyde-/breddeforhold på 1 til 3, og den flaten flygeren ser skal ikke være mindre enn 1500 cm2. (4) Markøren skal være 0,75 m høy og 2 m bred og inndelt i tre felt som vist i vedlegg 2 fig. 5. Sidefeltene skal være gule og midtre felt skal være grønt. Dersom lufttransittruten skal brukes i mørke, skal markørene være belyst. (1) Oppstillingsplattform med fast dekke skal merkes med maling dersom den skal brukes av mer enn ett luftfartøy samtidig. Merking skal foretas med ledelinje inn til hver oppstillingsplass, og hver oppstillingsplass skal merkes med en stopplinje og en siktelinje. (2) Stopplinjen og siktelinjen skal plasseres slik at minsteavstandene i §17 opprettholdes når helikopterets nesehjul, eller nesens midtpunkt, er plassert på/over stopplinjen og helikopterets senterlinje er i forlengelse av siktelinjen. (3) Ledelinjen skal plasseres slik at minsteavstandene i §15 opprettholdes når helikopterets nesehjul, eller nesen midtpunkt, følger merkingen. Merking av ledelinje skal utføres som heltrukket linje med bredde minst 0,15 m. (4) Dersom oppstillingsplass skal brukes av flere helikoptertyper, skal merkingen for det største helikopteret utføres som heltrukket linje og for de øvrige som avbrutt linje. (5) Dersom en ledelinje går i kurve, skal linjen ha kurveradius tilpasset det største helikopteret som skal bruke ledelinjen. (6) Dersom en ledelinje bare skal brukes i en retning, skal ledelinjen merkes med piler som angir retningen. (7) Merking av siktelinje skal plasseres slik at flygeren kan se helikopterets forlengede senterlinje når bestemt oppstillingsposisjon er nådd. Merking av siktelinje skal utføres som en heltrukket linje med bredde 0,15 m. (8) Merking av stopplinje skal plasseres vinkelrett på siktelinjen slik at den er godt synlig både fra helikopterets høyre og venstre førersete og angir når helikopterets nesehjul, eller nesens midtpunkt, har den bestemte oppstillingsposisjon. Stopplinjen skal være en heltrukket linje med tilstrekkelig lengde til å være godt synlig og med bredde på minst 0,15 m. (9) En oppstillingsplass for helikopter skal omgis av en sikkerhetslinje. Sikkerhetslinjen skal merkes som en heltrukket rød linje. Linjens bredde skal være minst 0,15 m, og linjen skal trekkes slik at det for det største helikopter som skal bruke oppstillingsplassen aldri er mindre sikkerhetsavstand enn 0,25 ganger D-verdien mellom sikkerhetslinjen og helikopterets rotortupper. Sikkerhetsavstanden skal måles på bakken mellom sikkerhetslinjen og vertikalprojeksjonen av rotortuppene. (10) Oppstillingsplassmerking skal utføres dersom det er nødvendig å lede et helikopter til en spesiell oppstillingsplass. Oppstillingsplassmerkingen skal bestå av bokstaven H og betegnelsen på oppstillingsplassen, og merkingen skal plasseres på ledelinjen inn til oppstillingsplassen kort etter linjens begynnelse. (1) Alle lys og lysanlegg skal være i samsvar med de krav til lysintensitet, åpningsvinkler, blinkfrekvenser og andre spesifikasjoner som følger av bestemmelsene i dette kapittel. (2) Helikopterplass som skal brukes i mørke, og helikopterplass som skal brukes under IFR-forhold, skal ha lysanlegg slik det fremgår av dette kapittel. (3) I tillegg til de lysanlegg som fremgår av dette kapittel, kan Luftfartstilsynet fastsette ytterligere krav når dette anses påkrevet for sikker bruk av helikopterplassen. (4) For alle lysanlegg skal det forefinnes dokumentasjon som viser at kravene i dette kapittel tilfredsstilles. (5) Lysanlegg skal konstrueres og installeres slik at feil eller annen påvirkning av lysbildet ikke går ut over flysikkerheten. Lysanlegg skal konstrueres og om nødvendig skjermes slik at besetningen ikke blir blendet. (6) Lysarmaturer på bakken, som ikke er nedfelt, skal ha så liten masse som mulig og festeinnretningene skal være brekkbare. Luftfartstilsynet kan fastsette nærmere krav til masse og brekkbarhet. (7) Lysarmaturer som er nedfelt i FATO, TLOF, taksebane eller oppstillingsplattform skal være slik konstruert at luftfartøy kan rulle over dem uten at det oppstår skade verken på armaturen eller luftfartøyet. Varmen fra lysarmaturen skal være slik at det ikke oppstår skade på luftfartøyet ved direkte kontakt. (1) Helikopterplass skal ha lysfyr enten når visuell leding fra lang avstand er nødvendig og ikke tilgjengelig på annen måte, eller når identifikasjon av helikopterplassen er vanskelig på grunn av annen belysning. (2) Lysfyr for helikopterplass skal plasseres slik at hensikten i første ledd oppnås, og slik at besetningen ikke blir blendet på kort avstand. (3) Lysfyr for helikopterplass skal gi gjentagne serier av korte hvite lysblink med karakter som vist i vedlegg 3 fig. 1. Lysfyret skal være rundtstrålende og ha lysintensitet og lysfordeling som angitt i vedlegg 3 fig. 1. (1) FATO skal ha kantlys plassert langs ytterkanten, og kantlysene skal plasseres med jevn avstand som ikke overstiger 50 m, dog skal det være minimum fire lys på hver side inklusive et i hvert hjørne. Dersom FATO er sirkelformet, skal det være minimum 16 kantlys, og avstanden mellom lysene over sektorer på 45, symmetrisk om innflygingsflatenes senterlinjer, skal være halvparten av avstanden for resten av sirkelen. (2) Høyden på kantlys for FATO skal ikke overstige 25 cm, og kantlysene skal om nødvendig være nedfelt. (3) Kantlys for FATO skal være rundtstrålende og gi fast hvitt lys, og ha lysintensitet og lysfordeling som angitt i vedlegg 3 fig. 2. (1) TLOF skal ha flomlys dersom det er nødvendig for å synliggjøre merkingen av settingspunkt og identifikasjonsmerking samt for å fremheve overflatedetaljer. (2) TLOF skal ha kantlys plassert langs ytterkanten av TLOF eller maksimalt 1,5 m utenfor ytterkanten, og slik at besetningen ikke blir blendet. Kantlysene skal plasseres med jevn avstand som ikke overstiger 5 m, og det skal være minimum 12 lys. For TLOF på bygning eller annen konstruksjon skal avstanden ikke overstige 3 m. (3) Høyden på kantlys for TLOF skal ikke overstige 25 cm, og kantlysene skal om nødvendig være nedfelt. (4) Kantlys for TLOF skal være rundtstrålende og gi fast grønt lys, og ha lysintensitet og lysfordeling som angitt i vedlegg 3 fig. 3. (1) Dersom det er etablert siktepunkt, skal siktepunktet være utstyrt med 6 rundtstrålende hvite lys plassert med ett i hvert hjørne og ett midt på hver side i trekanten. Lysene skal være nedfelt. (2) Lys for siktepunkt skal ha samme utforming, lysintensitet og lysfordeling som kantlys for FATO. (1) Alle hinder skal enten påmonteres hinderlys eller flombelyses. Med hinder skal forstås terreng og objekter som er definert som hinder i henhold til bestemmelsene i §30. (2) Hinderlys skal tilfredsstille de krav til slike lys som er angitt i forskrift om utforming av store flyplasser (BSL E 3-2). (3) Flombelysning av hinder skal plasseres slik at hele hinderet blir belyst og slik at flygeren ikke blendes, og flombelysningen skal gi hinderet en luminans på minst 10 cd pr. kvadratmeter. §53. Innflygingslysanlegg (jf. vedlegg 3 fig. 6) (1) Helikopterplass skal ha innflygingslysanlegg dersom det er nødvendig for sikker leding av luftfartøy til FATO. (2) Et innflygingslysanlegg skal bestå av en senterrekke med minimum tre lys med 30 meters avstand og en 18 meter lang tverrekke i en avstand av 90 meter fra ytterkant av FATO. Avstandene mellom lysene i tverrekken skal være 4,5 meter. Dersom senterrekken forlenges utenfor tverrekken, skal avstanden mellom lysene være 30 meter. Lys utenfor tverrekken skal være faste eller blinkende. (3) Dersom innflygingslysene er til et FATO godkjent for flyging under IFR-forhold, skal senterrekken om mulig være 210 meter lang. (4) Faste innflygingslys skal være rundtstrålende og gi hvitt lys. Lysintensitet og lysfordeling skal være i samsvar med vedlegg 3 fig. 5. (5) Blinkende innflygingslys skal være rundtstrålende og gi hvitt lys, og skal blinke i sekvens mot FATO med frekvens 1 blink i sekundet. Lysintensitet og lysfordeling skal være i samsvar med vedlegg 3 fig. 7. (6) Innflygingslys skal være utstyrt med reguleringssystem som gjør det mulig å tilpasse lysintensiteten til de rådende forhold, med hensyn til sikt og annen belysning, og slik at besetningen ikke blir blendet. (1) Dersom visuell retningsindikator etableres som alternativ til innflygingslys for å angi en innflygingsretning, skal anlegget tilfredsstille de krav som er angitt i Annex 14 Vol 2 til Chicago-konvensjonen. (2) Dersom visuelt glidebaneanlegg etableres for å angi en innflygingsvinkel, skal anlegget tilfredsstille de krav som er angitt i Annex 14 Vol 2 til Chicago-konvensjonen. (3) Taksebane skal ha taksebanekantlys som angitt i forskrift om utforming av store flyplasser (BSL E 3-2). (1) En helikopterplass skal ha minst en vindpølse plassert slik at den/de gir indikasjon på vindforholdene over FATO. (2) Vindpølsen eller vindpølsene skal plasseres godt synlig fra helikopter i luften og på ferdselsområdet, og slik at vindpølsene blir minst mulig påvirket av forstyrrende luftstrømmer. (3) Vindpølse skal tilfredsstille følgende krav: e) den skal være oransje eller oransje og hvit. Dersom oransje og hvit velges, skal fargene være i form av 5 sirkulære bånd der første og siste bånd er oransje. (4) Dersom vindpølsen gjennomtrenger en hinderflate skal den utformes slik at skader på luftfartøy reduseres i størst mulig grad. (5) Skal helikopterplassen brukes for flyging i mørke, skal minst en vindpølse være belyst. (1) Helikopterplass skal ha systemer, herunder nødvendige skilter, gjerder, porter og andre innretninger, som sikrer at uvedkommende personer og kjøretøyer ikke får adgang til plassen samtidig med at lufttrafikk pågår. (2) Helikopterplass skal om nødvendig ha systemer, herunder gjerder og porter, som sikrer at verken ville eller tamme dyr tar seg inn på plassen samtidig med at lufttrafikk pågår. (1) Helikopterplassens innehaver skal fremskaffe, dokumentere og vedlikeholde de data om helikopterplassen som fremgår av nedenstående punkter og andre data av betydning for flysikkerheten etter Luftfartstilsynets nærmere bestemmelser. (2) Helikopterplassens innehaver skal gjøre de data om helikopterplassen som fremgår av nedenstående punkter kjent for helikopterplassens brukere. Innehaver av helikopterplass med trafikk under IFR-forhold og/eller luftrutetrafikk skal oversende helikopterplassdataene til Kunngjøringstjenesten for luftfarten i den form, med den nøyaktighet og integritet og for øvrig slik Kunngjøringstjenesten bestemmer. (3) Dersom dataene gjøres kjent for brukerne gjennom et kunngjøringssystem, skal helikopterplassens innehaver overvåke de data om helikopterplassen som publiseres, og meddele utgiveren/kunngjøringstjenesten de endringer som er nødvendige for at helikopterplassdataene til enhver tid skal være korrekte. D-verdien til det helikopter som helikopterplassen skal godkjennes for, skal fastsettes i meter og centimeter. Det skal fastsettes et referansepunkt for helikopterplassen i det geometriske sentrum av FATO, og referansepunktet skal måles i grader, minutter og sekunder. Helikopterplassens høyde over havet skal måles i hele fot. Med helikopterplassens høyde menes den største høyde innenfor FATO. Dersom helikopterplassens TLOF ikke er sammenfallende med FATO, skal TLOFs høyde over havet måles i hele fot. (1) Følgende data skal måles og beskrives som relevant for helikopterplassen: j) avstand i hele meter fra ytterkant av FATO og/eller TLOF til eventuelle antenner for instrumentlandingssystemer. (2) For helikopterplass med trafikk under IFR-forhold og/eller luftrutetrafikk skal posisjonen for følgende elementer fastsettes i grader, minutter, sekunder og hundredels sekunder: c) hver enkelt oppstillingsplass. (1) Med hinder skal forstås terreng og objekter som er definert som hinder i henhold til bestemmelsene i §30. (2) For hvert objekt som utgjør hinder skal helikopterplassens innehaver gjøre kjent for helikopterplassens brukere type objekt, posisjonen i grader, minutter, sekunder og tiendedels sekunder, objektets største høyde i fot og angivelse av merking og type og plassering av belysning. (3) For alt terreng som utgjør hinder skal helikopterplassens innehaver gjøre kjent for helikopterplassens brukere en beskrivelse av terrenget og terrengets utstrekning, posisjonen til de høyeste toppene i grader, minutter, sekunder og tiendedels sekunder og toppenes høyde i fot, og angivelse av type og plassering av belysning og eventuell merking. Følgende banelengder skal angis i hele meter for hver FATO retning: a) tilgjengelig startdistanse (TODAH) b) tilgjengelig distanse for avbrutt start (RTODAH) c) tilgjengelig landingsdistanse (LDAH). Helikopterplassens innehaver skal fremskaffe følgende data: a) helikopterplassens bruksområde (jf. godkjenningsvilkårene) (1) Luftfartstilsynet kan dispensere fra bestemmelsene i denne forskrift når særlige grunner foreligger. (2) Ved vurderingen av om slike særlige grunner foreligger, skal det blant annet ses hen til kostnadene forbundet med fysisk utbedring av avvik sammenholdt med den sikkerhetsmessige gevinst slik utbedring antas å gi, og muligheten for å avhjelpe avvik gjennom fastsettelse av kompenserende tiltak. Dersom det etter en slik vurdering fremstår som overveiende sannsynlig at fysisk utbedring ikke gir sikkerhetsgevinst eller bare helt ubetydelig sikkerhetsgevinst, kan slik utbedring unnlates. (3) Det er en forutsetning for innvilgelse av dispensasjon at helikopterplassens innehaver godtgjør at fysisk utbedring er vurdert, og viser til slike vurderinger med begrunnelser, samt eventuelle forslag til kompenserende tiltak. (1) Som vilkår for dispensasjon i medhold av §66 skal Luftfartstilsynet fastsette slike kompenserende tiltak som anses nødvendige for å sikre at helikopterplassen holder tilsvarende sikkerhetsnivå som om fysisk utbedring var foretatt. (2) Fastsettelse av kompenserende tiltak kan unnlates dersom helikopterplassens utforming etter en konkret vurdering antas å gi tilfredsstillende sikkerhet uten at slike tiltak fastsettes. Ved den konkrete vurderingen kan tas hensyn til den sikkerhetsmessige gevinst som forventes oppnådd ved kompenserende tiltak sammenholdt med de ulemper slike tiltak vil kunne medføre for helikopterplassens innehaver. (3) Avgjørelse om fastsettelse av kompenserende tiltak og det nærmere innhold av slike tiltak treffes i alle tilfelle av Luftfartstilsynet, etter en konkret vurdering for den enkelte helikopterplass. Helikopterplassens innehaver skal gis anledning til å utarbeide forslag til kompenserende tiltak, som skal vurderes av Luftfartstilsynet før avgjørelse treffes. (4) Kompenserende tiltak kan som eksempel være, men er ikke begrenset til: a) operasjonelle begrensninger ved helikopterplassen, f.eks. d) for hinder, spesielle krav til hinderets høyde, masse og brekkbarhet. Denne forskrift gjelder fra 1. juli 2005.
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.