id
stringlengths 12
86
| doc_type
stringlengths 5
37
| publish_year
int64 1.88k
2.02k
| lang_fasttext
stringlengths 2
3
| lang_fasttext_conf
stringlengths 3
5
| text
stringlengths 6
1M
|
|---|---|---|---|---|---|
lovdata_cd_21704
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.604
|
Forskrift om gebyr for behandling av delesaker og privat innsendte plansaker i henhold til plan- og bygningsloven §109, Skedsmo kommune, Akershus. Fastsatt av Skedsmo kommunestyre 18. juni 1997 med hjemmel i plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 §109. - annen privat arealbruk alene eller i kombinasjon med andre formål. Unntatt fra gebyrer er de områdene som reguleres til offentlige byggeområder, landbruksområder, spesialområde bevaring/vern og andre formål som ikke regnes som privat arealbruk. A. Privat innsendt forslag til reguleringsplan jfr. plan- og bygningsloven (pbl)
|
lovdata_cd_22800
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.615
|
Vedtektene §3-1 Kommuneloven §9 nr. 1, 1. ledd, 1. Vedtektene §3-2 Kommuneloven §17 nr. 1, 2. Vedtektene §3-2 Kommuneloven §17 nr. 2, 1. Vedtektene §3-2 Kommuneloven §17 nr. Vedtektene §4-5 Valgloven §25 nr. 1 d), 1. og 2. Vedtektene §4-5 Valgloven §26 nr. 1, 6. Vedtektene §4-7 Forskrift av 25. mars 19971 om utførelse, trykking og utstedelse av stemmesedler, med unntak av §5. Vedtektene §4-9 Valgloven §34 nr. 2, 2. Vedtektene §4-9 Valgloven §34 nr. 3, 2. Vedtektene §4-9 Valgloven §36 nr. Vedtektene §4-10 Valgloven §44 nr. 6, 1. Vedtektene §4-12 Valgloven §44 nr. 4 og nr. 5, 2. og 3. Vedtektene §5-1 Valgloven §44 nr. 2, 2. Vedtektene §5-2 Valgloven §44 nr. Vedtektene §5-2 Valgloven §46, 1. Vedtektene §5-6 Valgloven §91, med unntak av 1. ledd nr.
|
lovdata_cd_31072
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
es
|
0.275
|
(I 1968 s 399)
|
lovdata_cd_48468
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.976
|
Forskrift om forskuddstrekk i sykepenger og lønn under sykdom.
|
lovdata_cd_27474
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.647
|
Minstearealet for godkjenning av vald og fellingsløyve for hjort vert sett til 670 dekar i heile Eid kommune.
|
lovdata_cd_61669
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.793
|
Publisert: Sombu-1994-16 (1994 s 16) Sammendrag: Uheldige rutiner for behandlingen av mottatt post i Utlendingsdirektoratet. Saksgang: (Sak 94-1357). En klager hadde henvendt seg til Utlendingsdirektoratet og på vegne av sin ektemann bedt om å få fjernet et uriktig stempel i passet hans om at han var blitt bortvist fra riket. Etter ett år hadde han fortsatt ikke fått svar. Det viste seg at klagers henvendelse var blitt liggende ca. 9 måneder i direktoratet før det ble konstatert at brevet var feilsendt. Brevet ble deretter sendt Oslo politikammer, men ved en feil arkivert der. Jeg kritiserte saksbehandlingen i Utlendingsdirektoratet og uttalte at god forvaltningsskikk tilsier at enhver henvendelse blir gjennomgått straks den er kommet inn. Det ble ikke funnet godtgjort at den feil som var gjort i saken var et enkeltstående tilfelle, og det måtte legges til grunn at direktoratet ikke hadde etablert rutiner som sikret en rutinemessig gjennomgang av samtlige innkomne saker. Direktoratet ble derfor bedt om å etablere slike rutiner. Jeg ga også uttrykk for at det vil være i samsvar med god forvaltningsskikk at klager gis en uttrykkelig beklagelse når forvaltningen har gjort en feil. Utlendingsdirektoratet hadde ikke gjort dette. At forholdet var beklaget overfor ombudsmannen med en kopi til klager, kunne ikke anses tilstrekkelig. Sombu-1994-17 Svikt i rutine og skifte av saksbehandler i Justisdepartementet førte til at henvendelser ikke ble besvart.
|
maalfrid_c5e6b7c7480805bb088d0dbc614e79c9a1c7b684_139
|
maalfrid_kartverket
| 2,021
|
no
|
0.746
|
ALMINNELIG OMTALE Sett fra sjøen framstår også Karmøy som et ensformig, lavt landskap uten særpregede topper som kan lette orienteringen. Først N for Karmøy hever kysten seg til større høyder. Fisket dominerer ute på kysten og på øyene, skjønt det på Karmøy drives atskillig jordbruk og industri. Det er følgende fyr på kyststrekningen (se også under avsnittet «Kyst‑ fyr» i kapittel I): 1. (59°07,9'N 05°14,6'E), hvit betongbygning med rød lykt, 11,2 m. 2. (59°18,5'N 04°52,4'E), 13,3 m rødt steintårn. 3. (59°27,1'N 05°04,2'E), 15,5 m rødt jerntårn. 4. (59°31,7'N 05°13,6'E), hvitt trehus. STRØM OG TIDEVANN For strømbeskrivelse utenfor kysten, se generell omtale i kapittel I. S om Karmøy merkes strømmen ved tiltakende W‑lig vind å sette sterkt E‑over og inn Karmsundet. I munningen av Karmsundet kan det da bli krapp og ubehagelig strømsjø. I den trangeste delen av Karmsundet, ved Salhus, kan tidevannsstrømmen bli betydelig. Vær oppmerksom på at I Boknafjorden, Skudenesfjorden og Karmsundet nord til Salhusstraumen er tidevannet omtrent som i Stavanger. I Haugesund er tidevannsforskjellene større enn i Stavanger, men tidspunktene for høy‑ og lavvann er omtrent de samme. Midlere forskjell mellom spring høy‑ og lavvann er i Stavanger 46 cm, ved Utsira 58 cm og i Haugesund 65 cm. ISFORHOLD Ytre farvann med havner er alltid isfrie. RADIOFYR Det er ingen radiofyr på strekningen. Utsira (O), (G)(59°07,9'N 05°14,6'E), (M) (59°08,3'N 05°26,4'E) og (T)(59°25,9'N 05°13,6'E) har Racon. Skudenesfjorden–Sletta (Sjøkart nr 16, 17, 306, 307, 469, 471, 491) GEITUNGEN FYR sett fra SW (2000) FOTO: Kartverket UTSIRA FYR sett fra SE (2000) FOTO: Eiliv Leren RYVARDEN FYR sett fra SW (2000) FOTO: Kartverket RØVÆRSHOLMEN FYR sett fra S (2000) FOTO: Se også «Sjøtrafikkforskriften» i kapittel I foran i boken vedrørende tillatelse til å benytte farvannet og kapasitetsbegrensninger. strømmen er sterkest ved flo (S‑gående) og fjære (N‑gående). Se omtale under Karmsundet og Salhusstraumen. Se også «Forskrift om bruk av og orden i havner og farvann, Haugesund, Karmøy, Tysvær, Bokn, Sveio og Bømlo kommuner, Rogaland og Hordaland» https://lovdata.
|
lovdata_cd_63686
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.608
|
Publisert: Somb-1964-66 (1964 73) Sammendrag: Spørsmål om distriktleges tjenesteforhold. Saksgang: (Jnr. 1275/63). I en avisartikkel var opplyst at en distriktslege nektet å behandle medlemmene av ligningsnemnda fordi han mente seg uriktig lignet og på grunn av at ligningsnemnda nektet å ta under behandling hans klage over ligningen, fremsatt etter klagefristens utløp. I en uttalelse til formannskapet av 29. november 1963, som også ble offentliggjort i pressen, anførte distriktslegen bl.a.: «Eg følte meg som offer for skattemessig rovdrift, og sette meg føre å redusere arbeidet mitt for dermed betre å kunne ta vare på mine personlege interesser. Det var klart at eg hadde rett til slik reduksjon. Arbeidsmengda mi låg nemleg himmelhøgt over det nokon med rett i hand kunne kreve av meg. Den kjende kunngjeringa blei så sett inn i X.bladet. Arbeidsmengda skulle reduserast. Neste spørsmål var: Kven skal dette gå utover? Det kunne ikkje gå ut over Per og Pål, som var utan kommunale tillitsverv og var heilt utan ansvar for mi skattesak. Men likningsautoritetane hadde - etter mi meining - vist grov mangel på skjøn, og måtte bli dei første som eg let halde utanfor mi avtaleliste - etter kvart som dei måtte melde seg. Kanskje dei då ville få endra meining om mine skattemessige krav. Med andre ord: Eg reduserte systematisk og sakleg og med omtanke - ikkje med personforfylgjing som N. N. har hevda. Om han hadde deltatt i behandlinga av mine skattesaker eller ikkje, spelar for meg ingen rolle. Heile den lokale likningsstaben måtte plasserast blant dei første, som fall utanfor mi avtaleliste. På den måten ville eg prøve å bringe dei til ettertanke. Jeg gjorde Helsedirektoratet oppmerksom på saken og anmodet om at den måtte bli tatt opp til nærmere undersøkelse. Helsedirektøren behandlet saken som tjenestesak og anførte i brev av 21. april 1964 til distriktslegen: «Helsedirektøren må bestemt fastholde at distriktslegens brev av 29. november 1963 til Y. formannskap gir uttrykk for et syn som er uforenlig med hva man må kreve av en offentlig lege. Dersom det er eller blir nødvendig å begrense legepraksisen, går helsedirektøren ut fra at distriktslegen bare legger medisinske vurderinger til grunn herfor, jfr. for øvrig Helsedirektoratets brev av 17. januar 1964. Siden Helsedirektøren hadde behandlet saken som tjenestesak og etter det klare standpunkt som var tatt, ga saken ikke foranledning til forføyning fra min side. Somb-1964-65 Utilfredsstillende forhold ved underfogdkontor.
|
maalfrid_2f0f4676d9fa3595fd1c75a17c7a47538af14f42_28
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
nn
|
0.42
|
Alt personell som utfører helsehjelp på ein frisklivssentral, er omfatta av helsepersonellova (www.lovdata.no Dette er uavhengig av om dei tilsette har profesjonsutdanning innanfor helse eller annan fagleg bakgrunn. Det avgjerande er at hjelpa som blir gitt blir sett på som helsehjelp. Med helsehjelp meiner ein ei kvar handling som har førebyggande, diagnostisk, behandlande, helsebevarande eller rehabiliterande mål. Sjølv om nærmare seks av ti kommunar rapporterte at dei hadde etablert frisklivssentralar i 2014, kan personell som er tilsett ved frisklivssentralen variere både når det gjeld talet på årsverk og fagleg bakgrunn. I tillegg har personell som jobbar ved ein frisklivssentral ofte andre oppgåver i kommunen. Det er rimeleg å anta at personelldekninga ved ein frisklivssentral vil vere avhengig av befolkningsgrunnlaget i kommunen, talet på personar i målgruppa i kommunen og omfanget av tilbodet som blir gitt. Med personelldekning og dekningsgrad meiner ein i dette tilfelle talet på årsverk ved frisklivssentralar i høve til innbyggjartalet i kommunane som har tilbodet. Figur 5.1 viser talet på avtalte årsverk ved frisklivssentralar fordelt etter ulike utdanningar i 2013. Figur 5.1 viser at det var 191 avtalte årsverk tilsett ved frisklivssentralar i 2013. Fysioterapeutar utgjer den klart største yrkesgruppa med over halvparten av årsverka. Det var 103 fysioterapeutårsverk ved frisklivssentralane i 2013. Sjukepleiarar var den nest største yrkesgruppa og utgjorde 22 årsverk, medan ergoterapeutar var tredje størst med 9 årsverk. Ernæringsfysiologar utgjorde 7 årsverk, medan andre yrkesgrupper eller utdanningar utgjorde 50 årsverk.
|
maalfrid_68be613ba2a4dd0944f5dbe8021ba9eb225ebb00_12
|
maalfrid_udir
| 2,021
|
no
|
0.614
|
læringsplattformer. Varsling, som tidligere var regulert i § 3-7, er flyttet til § 3-8. Teksten i bestemmelsen er omstrukturert, tydeliggjort og forenklet. Legg merke til at varselet skal gis «straks det er klart» at det er fare for nedsatt karakter eller bortfall av karakter. § 3-8 på lovdata. I videregående skole skal en elev ikke få standpunktkarakter eller halvårsvurdering med karakter ved fravær over fraværsgrensen i faget. Fraværsgrensen er på 10 % av årstimetallet i faget. Fravær som er dokumentert at kommer av grunnene nevnt i § 3-45 femte ledd bokstav a til f og åttende ledd, skal ikke inngå i fraværsgrensen. Det samme gjelder dersom fraværet skyldes følgende deler av den obligatoriske trafikkopplæringen til førerkort klasse B: trygghetskurs på bane og andre og tredje del av trygghetskurs på vei, jf. trafikkopplæringsforskriften kapittel 11. Rektor kan avgjøre at en elev som har inntil 15 prosent udokumentert fravær i et fag likevel skal få karakter dersom årsaken til fraværet gjør det klart urimelig at fraværsgrensen skal gjelde. Læreren må i alle tilfeller ha tilstrekkelig grunnlag for å gi halvårsvurdering med karakter eller standpunktkarakter, jf. § 3-3. Mer informasjon om fraværsgrensen finner du i rundskriv Udir-3-2016.
|
lovdata_cd_1056
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.448
|
Forskrift om sakte fart i Hagefjorden, Tvedestrand kommune, Aust-Agder.
|
lovdata_cd_1336
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.675
|
1. Den ved kgl.res. av 21. desember 1962 vedtatte sammenslutning av kommunene Helgøy og Karlsøy (med unntak av fastlandsområdet) i Troms fylke til én herredskommune gjennomføres fra 1. januar 1964. 2. Den nye kommunes navn fastsettes til Karlsøy. 3. Kommunestyret i den nye Karlsøy kommune i valgperioden 1. januar 1964 - 31. desember 1967 skal ha 29 medlemmer. Det velges under det ordinære kommunevalg høsten 1963. Manntallet føres av ordføreren i Helgøy og av lensmannen i Karlsøy, hver for sitt distrikt. Valgstyret fungerer som manntallsnemnd. Valgstyret skal bestå av de formannskapsmedlemmer som bor på den nye kommunens område, og manntallsførerne. Valgstyret kalles første gang sammen av ordføreren i Karlsøy. 5. De nyvalgte kommunale organer skal før 1. januar 1964 i den utstrekning det er nødvendig for å forberede og gjennomføre sammenslutningen utøve myndighet som tilligger de tilsvarende fungerende organer i Helgøy og Karlsøy kommuner. 7. De alminnelige vedtekter og forskrifter som er gjeldende i Helgøy og Karlsøy kommuner skal fortsatt gjelde for vedkommende områder i den nye kommune inntil nye alminnelige vedtekter og forskrifter for denne kommunen trer i kraft. 8. Kostnader som påløper i samband med gjennomføringen av sammenslutningen dekkes av den kommunen som har hatt kostnadene. Felleskostnader forskutteres av Karlsøy kommune. 1963 Forskr. om kommunesammenslåing, Lyngen m.fl.
|
lovdata_cd_33214
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.82
|
0 Tilføyd ved lov 22 des 1995 nr. 82 (i kraft 1 april 1996 iflg. res. 29 mars 1996 nr. 307). §60.1 Dersom en som søker om registrering av et varemerke, oversitter en frist fastsatt i eller i medhold av kapittel 2 slik at søknaden av den grunn ikke kan imøtekommes, skal vedkommende på begjæring gis oppreisning såfremt det godtgjøres at søkeren selv og i tilfelle også dennes fullmektig har utvist all den omhu som med rimelighet kan kreves. Begjæringen må fremsettes skriftlig til Patentstyret2 innen to måneder etter at den hindring som førte til fristoversittelsen er opphørt, og senest fire måneder etter fristens utløp.3 Innen samme tid skal den unnlatte handling være foretatt. Det skal betales fastsatt avgift. Første ledd gjelder ikke frister som nevnt i §18 og §22a . Patentstyrets sjef bestemmer hvem som skal avgjøre begjæringer om oppreisning. Avslag på begjæringer om oppreisning kan påklages til Patentstyrets annen avdeling. Om klagefrist mm og adgangen til å bringe annen avdelings avgjørelse inn for domstolene gjelder §22a tilsvarende. 1 Jfr. lov 15 des 1967 nr. 9 §72. - Jfr. §50 siste ledd. §61.1 Enhver har rett til å få se varemerkeregisteret og få bekreftet utskrift av det, eller kopi av varemerkesøknad med bilag som er tilgjengelig for enhver i henhold til §17a. For slike utskrifter og kopier skal det betales fastsatt avgift. 1 Jfr. tidligere §42. §62.1 Kongen2 gir nærmere bestemmelser om søknader om varemerkeregistrering og innsigelser og behandlingen av dem, om avgiftssatser, om varemerkeregisteret, om den tidende Patentstyret utgir,3 samt om gjennomføringen av loven her for øvrig. 1 Jfr. tidligere §43. 2 Se res. 29 mars 1996 nr. 309 med fullmakter til Patentstyret. 3 Varemerketidende, se note til lov 2 juli 1910 nr. 7 §13. §63.1 Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.2 Fra samme tid oppheves lov 2. juli 1910 nr 5 om varemerker og om utilbørlige varekjendetegn og forretningsnavn [med unntak av §26 og §27 . Varemerke som er registrert før denne lov trer i kraft, kan bare kjennes ugyldig dersom det ikke tilfredsstiller kravene i den eldre lov. Slettelse av registrering etter §25 annet ledd eller §25a kan skje selv om merket er registrert før lovens ikrafttredelse. 2 Fra 1 okt 1961 iflg. res. 4 aug 1961. Jfr. res. 24 juni 1983 om Jan Mayen. 3 §26 og §27 i lov 2 juli 1910 nr. 5 ble opphevet ved lov 21 juni 1985 nr. 79. 1961 Fellesmerkeloven - fml. Lov om fellesmerker. Jfr. lov 3 mars 1961 nr. 4. - Jfr. tidligere lov 9 juli 1923 nr. 2 (tilleggslover 25 juni 1948 nr. 6, 17 juli 1953 nr. 23, 21 juni 1956 nr. 14). §1. En forening kan, på samme måte som en innehaver av en virksomhet etter varemerkeloven,1 ved registrering2 eller innarbeidelse3 oppnå enerett for sine medlemmer til å bruke varemerke4 eller annet særlig kjennetegn for sine varer eller tjenester. Offentlig myndighet, stiftelse, selskap eller annen sammenslutning som fastsetter normer for eller fører kontroll med varer eller tjenester, kan på samme måte erverve enerett til varemerke4 eller annet særlig kjennetegn til bruk for de varer eller tjenester som normene eller kontrollen gjelder. 1 Lov 3 mars 1961 nr. 4. 2 Se lov 3 mars 1961 nr. 4 §1 første ledd. 3 Se lov 3 mars 1961 nr. 4 §2 annet ledd. 4 Se lov 3 mars 1961 nr. 4 §1 annet ledd. §2. Forsåvidt ikke annet følger av bestemmelsene i denne lov, gjelder varemerkelovens1 bestemmelser i den utstrekning de passer også for fellesmerker. §3. Søknad om registrering av fellesmerke inngis til Styret for det Industrielle Rettsvern (Patentstyret)1 og skal i tillegg til de opplysninger som er foreskrevet i varemerkeloven2 §17, også angi de bestemmelser som er fastsatt for bruken av merket.3 Fører søknaden til registrering, skal disse bestemmelser innføres i registeret. Blir bestemmelsene senere endret, skal den endrede tekst straks meddeles Patentstyret1 for registrering. 1 Jfr. lov 2 juli 1910 nr. 7. 2 Lov 3 mars 1961 nr. 4. §4.1 Overdragelse av et fellesmerke kan kreves anmerket i registeret2 dersom ikke Patentstyret finner at bruken av merket på den nye innehavers hånd er egnet til å villede almenheten. 1 Jfr. lov 3 mars 1961 nr. §5.1 Registreringen av et fellesmerke kan kjennes ugyldig eller slettes ved dom, foruten i tilfelle som omhandlet i varemerkeloven2 §25 og §25a, også om gjeldende bestemmelser om bruken av merket ikke som påbudt3 blir meddelt Patentstyret, eller om merket brukes i strid med de bestemmelsene som er anmeldt etter §3, eller for øvrig på en måte som er egnet til å villede,4 og innehaveren ikke innen rimelig tid har tatt de nødvendige skritt for å hindre slik bruk. Søksmål etter første ledd hører under Oslo tingrett og kan reises av myndighet som Kongen bestemmer, eller av enhver som har rettslig interesse i det. 0 Endret ved lover 27 nov 1992 nr. 113, 22 des 1995 nr. 82 (se dens IX - i kraft 1 april 1996 iflg. res. 29 mars 1996 nr. 307 - se dens 2), 14 des 2001 nr. 98 (i kraft 1 jan 2002 iflg. res. 14 des 2001 nr. 1416). 1 Jfr. §9 tredje ledd. 4 Jfr. lov 3 mars 1961 nr. 4 §36. 5 Jfr. §2 og lov 3 mars 1961 nr. 4 §25b. §6. I saker om inngrep i rett til fellesmerke har bare innehaveren1 av merket søksmålsrett. Innehaveren kan kreve erstatning også for skade som er påført andre som har rett til å bruke merket. §7. Registrering av fellesmerker skjer i fellesmerkeregisteret, som er en egen avdeling av varemerkeregisteret. 1 Se lov 3 mars 1961 nr. 4 §12. §8. Kongen gir nærmere bestemmelser om fremgangsmåten ved inngivelse og behandling av søknader om registrering av fellesmerker, om avgiftssatser og om gjennomføringen av denne lov for øvrig. §9. Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Fra samme tid oppheves lov om fellesmerker av 9. juli 1923 med senere endringer. Fellesmerke som er registrert før denne lov trer i kraft, kan bare kjennes ugyldig dersom det ikke tilfredsstiller kravene i den eldre lov. Slettelse av registrering etter varemerkeloven2 §25 annet ledd eller §25a kan skje selv om merket er registrert før lovens ikrafttredelse. 1 Fra 1 okt 1961 iflg. res. 4 aug 1961. Jfr. res. 24 juni 1983 om Jan Mayen. 1961 Lov om forsvunne - fsvl. Lov om forsvunne personer m.v. Jfr. tidligere NL 3-18-15 og 5-2-6 til 11, lover 24 juli 1827, 12 okt. 1857 (tilleggslover 3 mars 1866, 7 juli 1922 nr. 5), midl. lov 10 okt. 1947. Kapitel 1. Når forsvunnet person uten videre kan anses som død. §1. Når en person er forsvunnet under slike omstendigheter at det ikke er rimelig grunn til å tvile på at han er død, kan tingrettsdommeren bestemme at dette uten videre skal legges til grunn.1 Opplysninger og bevis legges frem for dommeren i den rettskrets hvor den forsvunne hadde sin siste kjente bopel, eller, hvis noen bopel ikke kan påvises, hvor han hadde sitt siste kjente oppholdssted. Dommeren avgjør ved kjennelse om beviset skal tas for godt. Kjennelsen kan foruten av den som avgjørelsen går imot, påkjæres av påtalemyndigheten som skal få melding om en avgjørelse om godtaking av beviset. Om hvilken dag som skal regnes som dødsdag, gjelder reglene i §8 annet ledd tilsvarende. 1 Jfr. §8, §15, §16, §17. Kapitel 2. Forvaltning av boet til forsvunnet person. §2. Om forsvunnet person skal melding gis til tingretten.1 Meldingen gis av den forsvunnes ektefelle2 og slektninger og av offentlig myndighet, som kjenner til forsvinningen. Den skal gis til retten på det sted hvor den forsvunne sist hadde kjent bopel, eller hvor han sist oppholdt seg dersom noen bopel i riket ikke kan påvises. Kan retten ikke legge til grunn at han er død (jfr. §1), skal den sørge for at verge3 blir oppnevnt for den forsvunne dersom den finner at dette er nødvendig til varetaking av hans interesser. Dersom den forsvunne har ektefelle2 eller har tilsatt fullmektig til å ta seg av sine interesser, kan retten i stedet bestemme at ektefellen eller fullmektigen eller i tilfelle begge sammen skal vareta den forsvunnes interesser. Retten kan gjøre om vedtaket. 1 Jfr. sl. §1. §3. Vergen sørger snarest mulig for at formuen til den forsvunne blir registrert og vurdert. Midlene forvaltes som umyndiges midler.1 I viktige tilfelle, særlig når det gjelder salg av fast eiendom eller større utbetalinger, tas om mulig arvingene til den forsvunne med på råd. Reglene i første ledd gjelder tilsvarende for fullmektig og ektefelle2 som trer i verges sted.3 Ville i tilfelle ektefellen2 hatt rett til å overta boet uskiftet dersom den forsvunne hadde vært død, gjelder reglene i uskiftelovgivningen om opptak av status over boet og om adgang til å forvalte og disponere det. Tingretten fastsetter mulig godtgjøring til verge eller fullmektig. Godtgjøringen betales av den forsvunnes midler. 4 Se lov 3 mars 1972 nr. 5 §14 og §18. 5 Jfr. lov 22 april 1927 nr. 3 §17 og §90. Kapitel 3. Sak om dødsformodning. §4. Dersom det etter §1 ikke uten videre kan legges til grunn at en forsvunnet person er død, kan sak om at den forsvunne formodes å være død reises når det er gått 10 år siden siste tidspunkt da en vet at han var i live. Fristen er likevel ett år når det er overveiende sannsynlig at den forsvunne er død fordi han kom bort ved en ulykke, krigsoperasjon eller annen begivenhet som skapte alvorlig livsfare. §5. Sak om dødsformodning kan reises av arvingene til den forsvunne, ektefellen1 og enhver annen som har rettslig interesse i å få dom for dødsformodning. §6. Sak om dødsformodning kan reises i riket dersom den forsvunne hadde sin siste bopel her. Saken reises i den rettskrets hvor den forsvunne hadde sitt hjemting. Selv om den forsvunne ikke hadde sin siste bopel i riket, kan sak reises dersom han har etterlatt formue her, men da bare med virkning for denne formuen. Departementet1 kan bestemme at sak skal reises i en annen rettskrets enn der formuen er. §7. Sak om dødsformodning blir reist ved at den forsvunne stevnes for retten. Retten berammer hovedforhandling uten saksforberedelse. Den forsvunne kalles inn etter reglene i domstolslovens1 §181 med minst tre måneders varsel. Den forsvunnes verge eller fullmektig2 skal gis melding om innkallingen. Det samme gjelder såvidt mulig andre kjente søksmålsberettigede.3 Innkallingen skal inneholde oppfordring til enhver om å gi opplysninger som han har om den forsvunne. Påtalemyndigheten kan opptre i saken for å vareta offentlige interesser. Retten skal gi påtalemyndigheten melding om saken. Retten skal av eget tiltak søke å skaffe opplysninger som kan sikre en riktig avgjørelse. Sakskostnadene4 betales av saksøkeren, men av den forsvunnes midler dersom retten bestemmer det. 4 Se lov 17 des 1982 nr. 86 §10 nr. 8. §8. Finner retten at saksøkte1 er forsvunnet under slike omstendigheter at det ikke er rimelig grunn til å tvile på at han er død, skal retten ikke avsi dødsformodningsdom, men kjennelse etter §1 første ledd. Ellers skal retten avsi dom som enten går ut på at den forsvunne formodes død eller på frifinning. Dom som går ut på at den forsvunne formodes død, skal nevne den dag som dødsformodningen skal regnes fra (dødsformodningsdagen). Dette skal være den dag det er sannsynlig at den forsvunne er død, dersom en slik dag kan fastsettes, og ellers den siste dag i den måned da det ble adgang til å reise sak om dødsformodning. 1 Se §7 første punktum. §9. Dom i sak om dødsformodning kan påankes og begjæres gjenopptatt av enhver som etter §5 er eller ville vært rett saksøker, av vergen eller fullmektigen1 til den forsvunne samt av påtalemyndigheten. §10. Med det unntak som følger av §6 annet ledd, virker rettskraftig dom som går ut på at den forsvunne formodes død, for og mot alle og legges til grunn i alle forhold hvor det har betydning om den forsvunne er i live eller ikke etter dødsformodningsdagen. 1 Jfr. tvml. §161, §162, §163, §424 §432. Kapitel 4. Skifte etter eller uten dødsformodningsdom.
|
lovdata_cd_39084
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.718
|
Sosial- og helsedepartementet har med hjemmel i folketrygdloven §5-10 gitt forskrifter og takster for godtgjørelse av utgifter til undersøkelse og behandling for språk- og taledefekter ved talelærer (logoped/audiopedagog). Andre bestemmelser om behandling hos logoped/audiopedagog er gitt i lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova) av 17. juli 1998 nr. 61 §13-1, §13-2 og §13-3a. Folketrygdens stønadsordning er sekundær i forhold til skolemyndighetenes ansvar for å gi spesialpedagogisk tilbud (herunder logopedisk/audiopedagogisk tjeneste), jf. forskriftens §10.
|
lovdata_cd_25514
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.591
|
Troms kommune har fastsatt forskrift om gebyrregulativ, saksbehandling og kontroll av mindre avløpsanlegg. Forskriften kan fås i sin helhet ved henvendelse til Tromsø kommune, Teknisk avdeling, R. Amundsensplass 1, 9008 Tromsø, tlf. 77605600.
|
lovdata_cd_3566
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.526
|
I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970, nr. 63 §8, jfr. §10 er øya Storskjær i Hurum kommune, Buskerud fylke, fredet som naturreservat ved kgl.res. av 15. desember 1978 under betegnelsen «Storskjær naturreservat».
|
lovdata_cd_23817
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.538
|
Det freda området vedkjem følgjande gnr./bnr.: 28, 31/1, 31/3, 31/5, 31/4. Reservatet dekkjer eit totalareal på 218 dekar. Kartet og fredingsforskrifta blir oppbevarte i Luster kommune, hos fylkesmannen i Sogn og Fjordane fylke, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet.
|
lovdata_cd_11206
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.9
|
Vedtak av Gjerstad kommunestyre 1. november 1984 om våpen og flagg for kommunen vert godkjent. Gjerstad kommunes våpen skal vera: På raud grunn tre opprette sølv knivar. Gjerstad kommunens flagg skal vera: På raud grunn tre opprette kvite knivar.
|
lovdata_cd_46862
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.809
|
Vurderingen av godkjennelsesspørsmålet vedrørende yrkessykdommer som omfattes av avtalen skal - inntil videre - avgjøres av Yrkesskadekontoret i Rikstrygdeverket, etter at de nødvendige opplysninger i den forbindelse er innhentet av det lokale trygdekontor, eventuelt FFU. Det samme gjelder behandling av krav om ytelser utover de som er hjemlet i folketrygdlovens kapitler 5 og 8, dvs. stønad ved helsetjenester og sykepenger.
|
lovdata_cd_55475
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.642
|
Delegering av myndighet etter forskrift om fordeling av jernbaneinfrastrukturkapasitet og innkreving av avgifter for bruk av det nasjonale jernbanenettet. Fastsatt ved kgl.res. 12. mai 2000 med hjemmel i lov av 11. juni 1993 nr. 100 om anlegg og drift av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. (jernbaneloven) §6, §8 og §13a, jf. kgl.res. 22. november 1996 nr. 1076 og kgl.res. 4. april 1997 nr. 275 og forskrift av 10. juli 1997 nr. 782. Fremmet av Samferdselsdepartementet.
|
public_report_3107
|
publicreports
| 2,021
|
no
|
0.834
|
utviklingsp r o g r a m m e t : Dokumentinformasjon Oppdragsgiver: Oppdragsnavn: Oppdragsnr: Rapportnavn: Versjon: Arkiv ( filnavn): Oppdragsleder: Forfattere: Utført av: Dato: 510966/ rapport/ sluttrapport_ endelig utgave2. Lisbet Haug, Per Andersen, Jan Martin Ståvi, Hjalmar Tenold, Janne Walker Ørka. Bernt Olav Hilmo 24. NGU har startet et Uviklingsprogram kalt" Mer geologi inn i samfunnsplanlegging". Målet er å få geologisk kunnskap mer aktivt brukt i samfunnsplanlegging. NGU ønsker gjennom en serie delprosjekter belyse ulike aspekter og vinklinger innenfor tematikken. NGU ønsker gjennom dette delprosjektet kalt" Geologi i planprosesser" å få belyst hvorvidt dagens tilgang til og kvalitet på data tilfredsstiller planleggernes behov. Prosjektet skal framskaffe kunnskap om dagens bruk av geologiske data samt gi noen føringer framover, sett fra et planleggerperspektiv. NGU ønsker å utvikle en bedre innsikt i hva brukere av geologiske data trenger i ulike faser av en planprosess, samt foreta en vurdering av om formen NGU presenterer sine data på tilfredsstiller kundens behov. Prosjektleder hos NGU har vært Rolv Dahl. Asplan Viak AS har vært konsulent med Lisbet Haug som oppdragsansvarlig. Hos Asplan Viak har også Per Andersen, Janne Walker Ørka, Jan Marin Ståvi og Hjalmar Tenold levert bidrag til rapporten. Bernt Olav Hilmo har vært kvalitetssikrer. Begreper som" geodata" og" geoinformasjon" blir brukt generelt om stedfestet, tematisk informasjon. Vi har i denne rapporten brukt disse begrepene både i den generelle betydningen og i den mer spesifikke betydningen knyttet til stedfestede geologiske temadata. I de fleste tilfellene er det – naturlig nok – i den sistnevnte betydningen begrepene er brukt. Trondheim 24. april 2006. 1.4 Kort om NGUs nasjonale databaser og karttjenester ( www. ngu. no) Databaser for mineralske ressurser ( industrimineraler, naturstein og malm) Generelt om www. ngu. Karakteristikk ay basene og karttjenestene pr. Forbedringspotensiale www. ngu. 4.5 Veiledere, forskrifter, direktiver etc. I samfunnsplanlegging trengs god tilgang til informative datakilder for å belyse ulike problemstillinger og for å avklare framtidig arealbruk. Geologiske forhold gir muligheter, men setter også begrensninger for samfunnsutviklingen. NGU er landets sentrale institusjon for kunnskap om berggrunn, mineralressurser, løsmasser og grunnvann. NGU ønsker å bidra aktivt til at geofaglig kunnskap utnyttes til en bærekraftig forvaltning av naturressurser og miljø. NGU er av den oppfatning at geologisk kunnskap bør få større plass som premissgiver i fysisk planlegging. En av årsakene til at geologiske forhold tradisjonelt ikke har vært tilstrekkelig vektlagt i fysisk planlegging, skyldes antakelig at fokus på formidling av datagrunnlaget ikke har vært høyt nok inn mot planmiljøene. NGU har gjennom mange år jobbet målrettet for å gjøre data tilgjengelig gjennom bruk av digitale løsninger og internett, men NGU antar at det ennå gjenstår en del før planmiljøene får nyttegjort seg kunnskapen fullt ut. NGU ønsker å få belyst hvorvidt dagens tilgang til og kvalitet på data tilfredsstiller planleggernes behov. Prosjektet skal framskaffe kunnskap om dagens bruk av geologiske data samt gi noen føringer framover, sett fra et planleggerperspektiv. NGU ønsker å utvikle bedre innsikt i hva brukere av geologiske data trenger i ulike faser av en planprosess, samt foreta en vurdering av om formen NGU presenterer sine data på tilfredsstiller kundens behov. NGU er en etat under Nærings-og handelsdepartementet ( NHD) og har som hovedoppgaver å samle, bearbeide og formidle kunnskap om de fysiske, kjemiske og mineralogiske egenskapene til landets berggrunn, løsmasser og grunnvann. Som forskningsbasert forvaltningsorgan er NGU også de andre departementenes faginstans i geofaglige spørsmål. NGU skal bla. bidra til bedre planlegging og arealforvaltning gjennom tjenester og bistand basert på forvaltning av geologisk kunnskap. Som vassdragsmyndighet etter Vannressurslovens §46 skal NGU samle inn brønndata og rapporter om grunnvannsundersøkelser, og formidle kunnskap om grunnvannet til brukere i offentlig og privat sektor. I sitt arbeid skal NGU legge hovedvekt på: Forvaltning av geologiske data er et kjerneområde for virksomheten og kan i all hovedsak deles i tre, slik figuren under illustrerer. Gjennom utviklingsprogrammet" Mer geologi inn i samfunnsplanlegging", ønsker NGU også å rette søkelyset mot et fjerde område: formidling. NGU skal bidra aktivt til at geofaglig kunnskap utnyttes til en effektiv og bærekraftig forvaltning av landets naturressurser og miljø. En viktig utfordring for NGU er å gi brukerne av geologiske data et godt tilrettelagt tilbud gjennom bruk av internettportaler (se figuren under). ressursforvaltning. I Forskning ■■■■■ i —: 1 Bearbeiding/lagring Distribusjon NGUs kjernevirksomhet Gratis di9ital distribusjon (monopol) Brukernes ønsker og behov for kunnskap følger verken fagdisiplingrenser eller institusjonsgrenser, og NGU satser derfor på tverrfaglig samarbeid og nettverksbygging med andre institusjoner på dette området. Dette er en landsdekkende database for berggrunn i målestokk 1: 250.000. Tilhørende strukturgeologi foreligger som database og er tilrettelagt for innsyn på internett. Berggrunn N250 er digitalt sømløs, mens arbeidet med sømløs geologi vil måtte pågå etter 2005, da dette krever ny kartlegging/ tolkning. Databasen inneholder en oversikt over løsmassene i Norge. Karttjenesten er basert på flatene i kvartærgeologiske kart i beste tilgjengelige målestokker ( 1: 20000, 1: 50000, 1: 250000) i tillegg til et kart i 1: 1 million. Basen er landsdekkende og digital sømløs, basert på kartmateriale fra flere ulike målestokkserier ( N5OO/ N250/ N5O/ N2O). Databasen er tilrettelagt for innsyn på internett ( datasett kalt "best of"). Løsmassedatabasen er ferdig modellert og installert. Et datasett er tilrettelagt for innsyn på internett ved årsskiftet 2005/ 2006 ( pilotversjon). En landsdekkende grus-og pukkdatabase er ferdigutviklet og basen er tilgjengelig for oppslag over Internett. Databasen inneholder opplysninger om forekomstenes størrelse ( areal og volum), kvalitet på massene ( egnethet til forskjellige formål), arealbruk på forekomstene, driftsstatus og produsent, feltprøver og analyser. Forekomstgrensene er digitalisert i forskjellige målestokker ( 1: 5000 til 1: 50000), og metadata etablert. Databaser for mineralske ressurser ( industrimineraler, naturstein og malm) Dette er opprinnelig tre databaser: industrimineraler, naturstein og malm. I forbindelse med etablering av ArcSDE har de fått en felles struktur for lagring, bearbeiding og internettinnsyn. En pilotløsning for innsyn over internett ble ferdig i 2002. Databasene var operative våren 2005. Metalliske malmer er tilrettelagt for innsyn på internett i en prospekteringsportal www. prospecting. no. De geofysiske databasene omfatter: Regionalgeofysikk ( fly-og helikoptergeofysiske undersøkelser, tidligere to databaser) Bakkegeofysiske undersøkelser ( inneholder informasjon om alle undersøkelser NGU utfører) Dataene har god kvalitet og metadata foreligger. Det er implementert et web-grensesnitt, særlig mot oppdragsmarkedet ( olje-og prospekteringsindustrien). En sterkere integrering av løsningene for geofysikk med NGUs øvrige databaser og Web-tjenester, ble realisert gjennom en Web-fullversjon for regionalgeofysikk og bakkegeofysikk i 2005. En nasjonal grunnvannsdatabase er opprettet og basen inneholder informasjon om grunnvannsbrønner, - kilder, - kjemi, - overvåking, - rapporter og grunnvannsenheter. GRANADA ( GRunnvAnn NAsjonal DAtabase) karttjeneste, inneholder i tillegg karttjenester fra eksterne leverandører som Statens forurensningstilsyn, Direktoratet for naturforvaltning og Norges vassdragsog energidirektorat. Databasen for grunnvannsenheter i Norge er tilpasset krav som settes til EUs vanndirektiv sitt karakteriseringsarbeid. Denne har funksjonalitet for å se og redigere på egenskapene til de enkelte grunnvannsenhetene, og det er i samarbeid med NVE og eksterne konsulenter utført karakterisering av grunnvannsenhetene ved hjelp av denne Web-løsningen . Brønndatabasen - databasen inneholder opplysninger om grunnvannsbrønner i fjell og løsmasser. Det er registrert opplysninger om beliggenhet, brønntype, brønnens bruk, brønndybde, vannføring, boredato, eier og borefirma. Kvalitetssikring av stedfesting og innhold har vært prioritert. En fullt utbygd database foreligger og brønndatabasen er integrert i GRANADA. Grunnvannsenheter - disse polygoner består av områder som er laget på bakgrunn av en vurdering av løsmassenes grunnvannspotensiale fra løsmassekartene N250. Polygonene som vises i GRANADA er kvalitetssikret gjennom hydrogeologisk ekspertvurderinger i regi av NVE. Grunnvannsenhetene er knyttet opp mot brønndatabasen og inneholder i hovedsak informasjon om belastinger, karakterisering og risikovurdering. Det ble i 2004 etablert et institusjonsnøytralt nettsted i samarbeid med en rekke andre etater. Nettstedet som er etablert og driftes av NGU og inneholder 8 karttjenester med til sammen 53 tilrettelagte kartdatasett. Mareano web skal videreutvikles til å hente de geologiske dataene fra den nyutviklede maringeologiske databasen ved NGU. Denne databasen kan forvalte informasjon om arealkartlegging av jordarter, bunntyper og informasjon om kornstørrelser og tolkede formasjoner. Det er også laget en prøvedatabase for geokjemi, mineralogi etc. som gir informasjon om andre punktdataregistreringer. Den håndterer også video knyttet til punkter og linjer i tillegg til å forvalte seismikklinjer og 3D informasjon for maringeologiske enheter. Hensikten med en nasjonal skreddatabase er å samle kunnskap om skred og skredfare på ett sted for å forenkle tilgangen på relevante data for forvaltning og allmennhet. skred, kvikkleire skredrisiko og faresoner, faresoner for snø-og steinskred, detaljert skredkartlegging, forsvarets snøskredkart og grunnundersøkelser for Troms. Utviklingen har skjedd i samarbeid med flere offentlige etater og universitetsmiljøer, blant annet NGI, NTNU, SINTEF, NVE, Statens kartverk og Statens naturskadefond. Litteraturdatabasen er tidligere kalt referansedatabasen og gir en oversikt over publikasjoner, kart og rapporter om norsk geologi. Kartkartalogen er en søkbar oversikt over trykte berggrunns-og kvartærgeologiske kart, foreløpige kartprodukter og digitale kartdatasett. Arealis gir mulighet for sammenstilling av areal-og planinformasjon fra hele landet. Tjenesten omfatter mange tema: befolkning, kulturminner, forurensning, kyst, fiskeri, landbruk, landskap, natur, skred, vann m. m. Arealis karttjeneste er utviklet av NGU og tjenesten benytter de samme WMS-data ( innebærer for eksempel bedre grunnkart) som Direktoratet for Naturforvaltning bruker i sin netttjeneste. Å få posisjonert geologi som viktig tema i samfunnsplanlegging – ut over fare-/ risikoaspektet og som en teknisk rammebetingelse - er en stor utfordring både faglig og etatsmessig. Status i dag er at NGU har omfattende geodata av høy kvalitet som trenger å bli anvendt av planleggere – i dette tilfellet med særlig fokus på kommunene og andre store aktører innen samfunnsplanlegging. Potensialet er stort fordi NGUs informasjonsforvaltning er i verdensklasse, men det er mangler i det siste leddet. Dette gjelder spesielt i publikumsorienteringen, herunder også formidling inn mot planmiljøene. En av grunnene til at det svikter i siste ledd, kan være at NGU ikke i tilstrekkelig grad har definert sin rolle som aktiv aktør i samfunnsplanlegging. NGU må arbeide med sin egen profil som premissleverandør til planprosesser. Den apolitiske og verdinøytrale kjernefunksjonen knyttet til næringsorientert ressurskartlegging og teknisk analyse av fjell og løsmasser, må antakelig utfordres av en samfunnsmessig og verdibasert orientering for å tydeliggjøre rollen. Rådata har i seg selv begrenset verdi i fysisk planlegging, i de fleste tilfeller kreves det tolkninger og aggregering. GEOS-prosjektets tolkningskart over løsmassers infiltrasjonsegenskaper i Oslo er et godt eksempel på en karttype som vil være anvendbar i fysisk planlegging. Nedenfor følger en evaluering av NGUs nettbaserte produkter beregnet på bruk i planlegging. Tilgjengelighet til og brukervennlighet er vurdert. Gjennom oppslag på NGUs hjemmesider www. ngu. no er de forskjellige produktene vurdert ut i fra følgende kriterier: Saklig innhold dvs. Førsteinntrykket er vektlagt i og med at dette antas å være en" viktig nøkkel" til økt bruk av NGUs data blant planleggere. Satsingen på kartdata på nett er under kontinuerlig utvikling. Denne evalueringen ble gjennomført før den nye kartkatalogtjenesten på www. ngu. no ble lansert i desember 2005. Den nye kartkatalogtjenesten gir en forbedret nedlastings-/ bestillingstjeneste og tilhørende metadatatjeneste. Dette gir forbedrede beskrivelser av temaene, opplysninger om kvalitet, anbefalt bruksområde og noe mer veiledning. Dagens nettbaser for NGUs geodata setter høye krav til brukerne både mht. kartfaglig og geologisk kompetanse. NGUs hjemmeside har en tradisjonell oppbygging med tre rammer, meny i venstre marg, infoområde i midtfelt og et felt på høyre side for aktualitetsstoff. I menyfeltet er det enkelt å finne frem til kart på nett og tilgang til disse får en via et kartbilde. Ønsker en tilgang til databasene må brukeren inn i en undermeny for å finne dette. Begrepsbruken kan synes noe uklar da det opereres med en meny" GeologGeologiske tjenester" og en" Geologi for samfunnet". Lenker til Kart på nett og Databaser finner en under" Geologiske tjenester". Nettsidene opererer med en blanding av norsk og engelsk og fagspesifikke forkortinger gjør deler av informasjonen vanskelig å forstå. Det er i dag dårlig sammenheng mellom kart og database ( faktaark). Egenskapsinformasjonen som presenteres gjennom kartgrensesnittet varierer i form og lesbarhet . Egenskapsinformasjonen bør for bruker være gjenkjennbar - enten en leser om en forekomst gjennom databasen/ faktarket eller fra informasjon fra kartet. De fleste databasene er vanskelig å anvende for uøvde brukere. Det savnes "gjenkjennbare" elementer mellom kart og database / faktaark. Det er i dag ingen naturlig kobling mellom kart og databaser sett fra ett brukerperspektiv. Nedlasting av data er generelt meget bra fra karttjenestene, men noen av tjenestene mangler en slik funksjonalitet. Det vil være en klar forbedring om dette var ens for alle basene. Karttjenestene har rask responstid, men henger seg litt for ofte. Nettsidene bør ha full funksjonalitet i andre nettlesere enn MS Explorer. Bruken av popup-vinduer senker brukervennligheten betydelig. Karakteristikk av basene og karttjenestene pr. Karttjenesten gir rask respons i oppstarten men blir tregere ved zooming til større målestokker. Tjenesten fremstår som noe rotete og ustrukturert pga. bruk av mange vinduer. Må bruke litt tid på å forstå karttjenesten. Bruken av popups gjør at tjenesten blir tung å forholde seg til. Skillet mellom enkel og" avansert" verktøymeny virker ikke helt gjennomtenkt. Sentral knapp som bl. a." identifiser kartobjekt" bør ligge tilgjengelig fra start. Bruk av dobbel navnsetting virker forstyrrende, særlig ved zooming til større målestokker. tegnforklaringen skulle gjerne vært mer sentral. Høy saklighet, med forklarende tekster i tegnforklaringen. Anvendt kartografi gjør kartet lett lesbart, men forstyrres av dobbel tekst. Meget god funksjonalitet for nedlasting av kartdata fra tjenesten. Berggrunnstjenesten gir full metadatabeskrivelse i eget vindu for nedlasting og bestilling. datasettet. Karttjenesten gir rask respons, men fremstår som noe rotete og ustrukturert pga. bruk av mange vinduer. Må bruke litt tid på å forstå karttjenesten. Bruken av popups gjør at tjenesten blir tung å forholde seg til. Skillet mellom enkel og" avansert" verktøymeny virker ikke helt gjennomtenkt. Sentral knapp som bl. a." identifiser kartobjekt" bør ligge tilgjengelig fra start. Link fra kartobjekt til faktaark er vanskelig å finne. Bakgrunnskart ( grunnkart) skulle vært mer detaljert. Bruk av infoknappen på objektene gir et lite lesbart resultat. Synes å være høy. Anvendt kartografi er intuitiv og gjør temadatasettet lett lesbart. Tegnforklaringene har gode og informative tekster. Meget god funksjonalitet for nedlasting av kartdata fra tjenesten. Isolert sett synes karttjenesten å fremstå som übrukbar i større målestokker da det er få registreringer, en må da lete seg frem til registreringene. Bruk av infoknapp gir upresise treff, særlig i mindre målestokk. Resultat av bruk av infoknappen blir fremstilt på en uoversiktlig måte. Det at en kan skifte mellom karttjenestene er positivt, men muligheten til å kombinere fagtema savnes. Er høy, men har et forbedringspotensiale i forhold til presentasjon av egenskapsdata. Savnes. Grus og pukk - database Førsteinntrykk Databasen har en enkel oppbygging med lite forstyrrende elementer. Brukervennlighet Søk på faktainformasjon i databasen er ikke lett tilgjengelig. Når en først har kommet inn, er bruken enkel med indekser på fylkes-og kommune nivå. Litt for mange steg å gå gjennom. Søkemotor savnes. Et pluss med linker til beskrivelser, rapporter og referanser. Savner en link fra basen til kartet. Saklighet Er høy, forklarende tekster i alle ledd. Mulighet for nedlasting Savnes. Mineralske råstoffer - database Førsteinntrykk Databasen har en enkel oppbygging med lite forstyrrende elementer. Brukervennlighet Søk på faktainformasjon i databasen er lett tilgjengelig med indekser på fylkes-og kommunenivå. Litt for mange steg å gå gjennom. Et pluss med linker til beskrivelser, rapporter og referanser. Savner en link fra basen til kartet. Søkemotor savnes. Saklighet Er høy, forklarende tekster i alle ledd. Mulighet for nedlasting Savnes. Grunnvann - karttjeneste Førsteinntrykk Karttjenesten gir rask respons, men fremstår som noe rotete og ustrukturert pga. bruk av mange vinduer. Må bruke litt tid på å forstå karttjenesten. Brukervennlighet Bruken av popups gjør at tjenesten blir tung å forholde seg til. Her er verktøyknappene samlet i en meny, og link fra kartobjekt til faktaark ligger i infoknappen. Her får også brukeren mulighet til å slå av og på andre karttema noe som er positivt for bruken. Funksjonen administrer kartlag er positiv, men begrepsbruken er ikke klar. Saklighet Er høy, med gode forklarende tekster. Mulighet for nedlasting Savnes. Skrednett - karttjeneste Førsteinntrykk Karttjenesten gir rask respons, men fremstår som noe rotete og ustrukturert pga. bruk av mange vinduer. Må bruke litt tid på å forstå karttjenesten. Brukervennlighet Bruken av popups gjør at tjenesten blir tung å forholde seg til. Her er verktøyknappene samlet i en meny, og link fra kartobjekt til faktaark ligger i infoknappen. Her får også brukeren mulighet til å slå av og på andre karttema, noe som er positivt for bruken. Saklighet Virker høy, men en del datasett er grove og lite anvendbare i større målestokker, i detaljplanlegging etc. Mulighet for nedlasting Savnes. Arealis arbeider for å gjøre areal-og planinformasjon tilgjengelig i kommuner og fylker. Hovedmålsettingen for Arealis er å formidle informasjon om arealverdier til kommuner og fylkesetater, særlig til brukere som planleggere og politikere. Arealis Portal kartløsning er en felles web-basert innsynsløsning for kart og fagdata som er utarbeidet gjennom Arealis Portal prosjektet. Den viser data fra en rekke samarbeidspartnere, og er tilpasset visning av ferdige temakart. NGU presenterer de fleste av sine kartbaser i Arealis portal. Portalen har samme oppbygning og funksjonalitet som NGU` s kartportaler. Det er imidlertid en fordel ved at en via Arealisportal får mulighet til å sammenstille NGU` s data med andre datasett, noe som har positiv effekt i plansammenheng. Her er også mulighet for nedlasting av data, samt mulighet for å hente ut informasjon om WMS laget. Det savnes imidlertid informasjon om selve kartlaget ( dato for etablering og ajourhold, etc). Ved bruk av infoknapp på eksempelvis temaet" kvikkleire – faregrad" får en opp kun navn og tallverdier som beskriver faregradsklasse og faregradsverdi. For en planlegger vil dette trolig være unyttig uten noen nærmere beskrivelse av hva disse tallverdiene står for. Ved bruk av samme infoknapp på karttemaet" grus og pukkforekomster – verdivurdering" får en opp faktaark fra grus og pukkdatabasen, det er bra. Det er en svakhet ved kartportalen at karttemaene må gjøres aktive før en kan få info om dem ved bruk av infoknapp. Gjennomgangen av NGUs tjenester ble gjort i november 2005. I ettertid har NGU foretatt en del oppdateringer av deres kartkatalogtjenester, noe som har forbedret tjenestene på en del områder. Dette viser at NGU har fokus på å forbedre sine tjenester. Våre vurderinger må derfor sees i lys av det tidsrommet vurderingene ble gjort i. Gjennomgående har tjenestene et meget høyt saklighet med gode forklarende tekster. Tjenestene er skilt innen fagområder og man har mulighet til å veksle mellom tjenestene uten at det geografiske utsnittet endres. Funksjonalitet for å laste ned data er veldig god, noe som setter brukeren i stand til enkelt å kunne ta ned datasett for å nytte dem i egne verktøy. Mareano Førsteinntrykk Karttjenestene gir rask respons, men fremstår som noe rotete og ustrukturert pga. bruk av mange vinduer. Må bruke litt tid på å forstå karttjenestene. Karttjenestene virker uferdige. Brukervennlighet Her er flere datasett presentert i ulike karttjenester, med mulighet til å slå av og på flere kartlag i samme tjeneste. En god struktur på dataene i samme karttjeneste ville ha økt brukervennligheten. Saklighet Virker høy, men en del datasett er grove og lite anvendbare i større målestokker, i detaljplanlegging etc. Mulighet for nedlasting Ingen. Som vi har kommentert kan noen av tjenestene virke tunge og ustrukturerte med bl. a. bruk av mange vinduer. Noe av funksjonaliteten som legges ut i egne bokser/ vinduer bør kunne legges inn som menyer og infofelt i selve kartløsingen. Eksempler på dette kan være valg av fylke/ kommune og treff fra infoknapp, i noen av tjenestene fremkommer treff fra infoknapp i nedre ramme ( faktalinje) på tjenesten mens andre viser denne i eget vindu. Noen tjenester har direkte link til databasene, hvor svar ved bruk av infoknapp gir et faktaark fra databasen som resultat. Dette kommer i eget vindu noe vi har forståelse for og som virker logisk. Ved bruk av infoknapp i karttjenesten for grunnvannsdatabasen får en opp et vindu som viser resultat av treff. Resultatet er en liste som viser brukstype. At det er en videre link fra dette vinduet til faktaark for forekomsten, er vanskelig å oppdage. En forbedring på dette kunne være å legge inn en tekst om dette og om mulig legge trefflisten i en av karttjenestens rammer. Nettsidene bærer i dag preg av at de forskjellige geodatabasene har valgt forskjellige løsninger for layout, faktaopplysninger osv. Dette illustrerer at NGU har et internt samordningsbehov knyttet til formidling av geodata. Noen baser brukes mer enn andre til planlegging. Dette er et uttrykk for faktiske behov, men kanskje også et utrykk for at brukervennligheten av enkelte produkter bør oppgraderes. Som eksempel kan det nevnes at et temakart med en faktalinje direkte generert fra en egenskapstabell, neppe tilfredsstiller en planleggers behov for informasjon om et objekt/ en forekomst. Mer publikumsvennlig informasjon er antakelig stikkord for en mulig veg videre, uten at NGUs kvalitetsstempel som en av verdens fremste aktører på geodata skal utfordres av den grunn. Poenget med dette er heller å i større grad vise denne kvaliteten fram for publikum på en tydeligere måte. NGU framstår i dag uten en enhetlig policy på de nettbaserte tjenestene. Layouten framstår som rotete og en enhetlig grafisk profil savnes. Tegnforklaringer til kart er ofte knyttet til egne" vinduer" og enkle, brukerorienterte forklaringer på for eksempel fareklasser mht. skred savnes. Det oppgis fra NGU at forskjellen i grafisk profil mellom ngu. no og de øvrige nettjenestene ( skrednett, mareano, arealis) er gjort med hensikt for å gjøre de øvrige institusjonsnøytrale – en forutsetning for å få med samarbeidspartnere. Det kan sannsynligvis allikevel gjøres mer for å gjøre nettjenestene mer enhetlige og dermed mer brukevennlige. Sammenheng kart/ tegnforklaring er pr. dato antakelig bedre på de analoge kartene og dette kan være en av grunnene til at mange planleggere gir uttrykk for at de også i framtiden vil benytte analoge kart. Grunnkartene varierer i type og kvalitet, og datasettene presenteres svært forskjellig. Det bør tilstrebes en ensartet kartografi, dette gjelder særlig for grunnkart der det veksles mellom en rekke varianter. Det er vanskelig å se noen gode grunner til at det bør være slik, og alt i alt framstår geoinformasjonen lite samordnet. Dersom databasene ønskes brukt så mye som mulig bør unødvendig bruk av brukerstyring/ passord unngås. Tydeligheten i funksjonen Søk/ oppslag i basene blir litt borte i faktainformasjonen på førstesiden. En søkefunksjonalitet savnes. Link til kart fra basene bør gå til de dynamiske karttjenestene og ikke til statiske kart. Sammenhengen mellom databasene og karttjenestene bør generelt styrkes. Dette kan eksempelvis gjøres ved å formidle informasjon fra basene på faktaark linket til kartet og link fra basene til kartet. Karttjenestene presenteres hver for seg, med noe ulikt grensesnitt. Brukeren har mulighet til å veksle mellom de ulike tjenestene. I noen karttjenester kan en sammenstille data, i andre ikke. Det ville vært en klar fordel for brukeren om kartgrensesnittet til de ulike basene ble samlet i en karttjeneste. Hjelpemenyene er ikke tilfredsstillende. De gir kun et bilde av karttjenesten med linker til hjelpetekster og virker svært forvirrende. Målestokktersklingen på fagtema bør forbedres. Brukeren må unngå å" lete" seg frem til objektene, noe som særlig gjelder i større målestokker. For å få et inntrykk av bruken av NGUs data i planlegging er det som en del av dette delprosjektet gjennomført en enkel spørreundersøkelse blant planleggere i kommuner i Norge. Spørreundersøkelsen ble gjennomført i oktober 2005. Utvalget av informanter er gjort i samarbeid med NGU – bla. er det lagt vekt på å få med representanter fra kommuner og andre ressurspersoner som har deltatt på NGU – dagene siste år. NGU regner med at dette er personer som har engasjement og ambisjoner innen tematikken og at en spørring blant disse gir et brukbart bilde av dagens bruk av geodata i kommunene. For å sikre et mest mulig representativt utvalg ble det i tillegg sendt ut forespørsel til 15 tilfeldig utvalgte kommuner. Av disse har ca. 50% av de spesielt utvalgte og ca. 50% av de tilfeldig valgte svart på henvendelsen. Det har kommet inn 28 svar på i alt 52 utsendte spørreskjema: 26 fra kommuner, ett fra en fylkeskommune og ett fra en Fylkesgeolog. Det kan i en del svarskjema forekomme manglende svar ( ikke satt kryss). Derfor vil antall svar ikke fremkomme likt og totalt antall avkryssinger vil derfor ikke alltid være i samsvar med antall personer som har svart på spørreundersøkelsen. Tallene i svarskjema indikerer antall svar på hvert spørsmål og del spørsmål. Strek (-) i svarboksen betyr at ingen har svart på spørsmålet. 1 a) Hvilken utdanning innen geologi har du ( sett kryss)? Et stort antall sier at de har ett eller flere geologifag fra universitet eller høyskole. Kompetansen er altså til stede, men det er også verdt å merke seg at 6 av de spurte ikke har utdanning i geologi ut over videregående skole. 1 b) Har du erfaring innen geologi fra tidligere jobber ( sett kryss)? Har hatt jobb( er) der Har hatt jobb( er) Hovedvekten av svarene sier at de ikke har erfaring med geologi eller har hatt jobb(-er) der geologi var tema av og til. Det er kun 2 som har hatt jobber der geologi var hovedtema. befatter seg med temaet geologi i daglig virke – altså kan det tyde på at temaet geologi ikke ligger langt framme i planleggernes jobbhverdag. 2 a) Hvor ofte benytter du informasjon fra NGU i ditt arbeid ( sett kryss)? Oftere enn en gang pr. uke Mellom en gang pr. uke og en gang pr måned Mellom en gang pr. måned og en Sjeldnere enn en gang pr. gang pr. Hovedvekten av de som har svart sier at de bruker informasjon fra NGU mellom en gang pr. måned og en gang pr. år. Et mindre antall ( 7 stk) sier at de bruker informasjon fra NGU mellom en gang pr. uke og en gang pr. måned. Hovedvekten av de spurte er ikke hyppige brukere av NGUs tjenester. Dette viser at de fleste sjelden benytter seg av geoinformasjon i sitt arbeid som planleggere. Antakelig er behovet for slik informasjon til enhver tid tilstede, men forskjellige grunner gjør at planleggerne benytter geoinformasjon forholdsvis sjelden. 2 b) Hva slags informasjon fra NGU har du benyttet siste året ( sett kryss i tabellen nedenfor)? Hoveddelen av de som har svart har sjelden eller ikke brukt direkte kontakt pr. telefon, e-post eller brev. Et mindre antall har brukt direkte kontakt ofte. Trykte kart ( papriformat) og informasjon fra NGUs nettsider er brukt ofte av en del, men hovedvekten av de som har svart sier de bruker dette tilbudet sjeldent. Trykte rapporter er i stor grad sjeldent til ikke brukt og tidsskriftene har de aller fleste ikke brukt. De trykte produktene brukes altså fortsatt mest. Informasjonen fra nettsidene brukes lite. At så mange svarer" sjelden" på dette spørsmålet kan tyde på at det ligger et potensiale her, men at dagens kvalitet på produktene ikke treffer planleggernes behov fullt ut. 2 c) I hvilken grad benyttes ekstern kompetanse ( for eksempel fra NGU, fylkeskommunen, fylkesmannen eller konsulenter) til tolkning og bearbeiding av geologiske data i kommunal planlegging og prosjektering som krever geologisk informasjon? Ekstern kompetanse brukes som regel eller sjeldent til tolkning og bearbeiding av geologiske data. At mange svarer som regel tyder på at man som planlegger ønsker å kvalitetssikre geologisk input, dvs. at geoinformasjon krever forklaring/ utdyping før den kan anvendes i fysisk planlegging. At mange svarer sjelden kan tyde på at tematikk rundt geologi ikke er vektlagt i planleggingen. Begge svar underbygger NGUs egne antakelser om at det er et potensiale for økt bruk av geologiske data i fysisk planlegging. 3 a) Hvor ofte benytter du NGU` s digitale kart og databaser i ditt arbeid ( sett kryss)? 10 stk av de som har svart sier at de benytter seg av NGU sine digitale kart og databaser i sitt arbeid mellom en gang pr. måned og en gang pr. år. 6 stk. sier at de bruker dette tilbudet mer, dvs. mellom en gang pr. uke og en gang pr. måned. Det er og et tilsvarende antall som sier de bruker dette tilbudet sjeldnere enn en gang pr. år. Enkelte ( 2-3 stk.) sier de bruker det ukentlig og aldri. Sett i sammenheng med spørsmål 2a ser vi at de som er hyppige brukere av NGUs tjenester sannsynligvis er de som bruker nett - tilbudet mest. De som bruker NGUs data sjelden er også de som bruker de analoge produktene mest – og nettet minst. 3 b) Hvilke type digital informasjon fra NGU har du brukt siste året ( sett kryss)? Ut fra svarene kan vi si at digitale geologiske kart er det som blir brukt mest, men likevel er ikke antall svar på bruk ofte ( kun 7 stk.) godt nok til å si at denne digitale informasjonen blir brukt nok. Det er en hovedvekt av alle svar som sier at de bruker digital informasjon fra NGU sjeldent eller ikke i det hele tatt. Geofysikkdatabasen og Litteraturdatabasen er de dataene som blir brukt aller minst. Grunnvannsdatabasen, basen for mineralske råstoffer og skrednettet blir brukt litt mer. Mellom en gang pr. en gang pr . måned og en gang pr. Annen informasjon fra: www. ngu. De antatt mest relevante databasene for planleggere er merket med uthevet skrift. Disse har vært i bruk av bare 10 – 16 av de spurte, hvorav Grus-og pukkdatabasen mest. Brukshyppigheten av basene er forskjellig og dette kan tyde på at basene er forskjellige mht. bla. brukervennlighet. Helhetsinntrykket av svarene er tydelig i og med at antallet som oppgir at antallet av de som ikke har brukt digital informasjon generelt er høyt. 3 c) Hva synes du generelt om brukervennligheten til databasene ? Informantene oppgir at brukervennligheten til databasene er middels til god. Bare en mener at brukervennligheten er meget god. Dette tyder på at potensialet er stort mht. å bedre brukervennligheten av databasene. 3 d) Angi tre forslag til forbedring av brukervennlighet: Informant A: I større grad eksportere dataene til andre for eksempel kommunene, fylkesmann eller andre. Bedre integrasjon mellom kartdata og metadata. For" lang" vei til for eksempel brønndatabase. Samlet oversikt over alle offentlige databaser som omhandler ressurser og naturgrunnlag samlet på en plass der de ulike lagene kan kombineres. Informant B: Bedre nøyaktighet / kvalitet i kartgrunnlaget for eksempel i base over rasfare. Enkel wms/ wfs-kobling til GIS, i vårt tilfelle GIS/ LINE. Dataene om den enkelte brønn lar seg ikke skrive ut fra Brønndatabasene. Bedre detaljering på kart. Informant C: Mer data – dekke områder som hittil ikke er kartlagt, spesielt innenfor skredtema. Dumt at brønndatabasene ikke er oppdatert. Tydelig mange som ikke melder inn. Format slik at de kan lett kan tas ut og benyttes både i rapporter, powerpoint-presentasjoner etc. 3e) Er det behov for en veileder/ brukerhåndbok for bruk av geologisk informasjon i offentlig planlegging ( sett kryss)? Kommentar fra bruker: Behov for demonstrasjon evt. kursing. Men helst bør produktene være så enkle å forstå at de er selvinstruerende. Ut fra svarene kan vi si at det er behov for en veileder \ brukerhåndbok i bruk av geologisk informasjon i offentlig planlegging. Alternativt må de nettbaserte tjenestene direkte instruere brukeren i datagrunnlagets anvendbarhet i fysisk planlegging. Bruk av geologiske data som verktøy i kommunal planlegging 4a) I hvilken type arbeid / planlegging har du hatt bruk for geologiske data ? * Byggesak, utslipp av grunnvann i hytteområder, fylkesdelplan, ROS analyse, prosjektering. En stor del av de spurte svarer at de har hatt bruk for geologiske data i forbindelse kommuneplan, kommunedelplan og reguleringsarbeid. Det kommer også frem at de som har svart, har hatt mindre bruk for denne type data i forbindelse med bebyggelsesplan og detaljprosjektering. Dette kan skyldes at offentlig/ kommunal sektor setter mye av dette arbeidet bort til konsulenter og at prosjektenes detaljeringsgrad krever et datagrunnlag tilpasset det aktuelle prosjektet. Behovet for geoinformasjon finnes i alle ledd, men det er på overordnet nivå planleggerne i størst grad søker og finner, interessant og relevant informasjon. På detaljnivå blir det fort spørsmål om prosjekt - tilpassede data. 4 b) Hvor godt egnet er de geologiske dataene til ulike planleggingsoppgaver ( sett kryss)? * Byggesak, grunnvann, skredoversikt, berggrunn\ løsmasser,, fylkesdelplan, prosjektering. Kommentar fra bruker: Geologiske data til detaljplanlegging er for grovmasket og er dårlig egnet. De blir for generelle desto mer detaljering det er behov for. Skreddata er mest nytta. OK til oversiktplanlegging. Til hjelp i vurdering om det skal krevst meir utgreiing i samband med reguleringsplan og enkeltiltak. Dårlig med detaljer på analoge kvartærgeologiske kart til å føle sikkerhet mot ras. Ut fra svarene kommer det frem at halvparten mener at dataene som blir brukt til kommuneplan og kommunedelplan er godt egnet. Annet arbeid ( spesifiser) * detaljprosjektering er middels egnet. Enkelte mener også at de geologiske dataene er dårlig egnet til både oversiktsplanlegging og detaljplanlegging. Svarene viser samme hovedprofil som over dvs. at dataene er best egnet til oversiktsplanlegging. Sammenholdt med spørsmål 4a kan det tyde på at det er et visst behov for geologiske data i forbindelse med reguleringsplanlegging, men mange av de spurte finner ikke dataene mer enn middels godt egnet. Få av de spurte mener at dataene er dårlig egnet til planleggingsoppgaver. 4c) I hvilke problemstillinger er geologske data brukt innen planprosessen ( sett kryss)? Vurdering av risiko ( for eksempel rasfare, radongass) Ressursutnytting ( grunnvann, grus og pukk, mineralske ressurser, geoenergi) Ressursbevaring. Sikring av arealer med viktige geologiske ressurser, for eksempel klausulering av grunnvannsanlegg, sikring av sand og grusressurser etc. Vernesaker. Opprettelse av vernede områder ( for eksempel nasjonalparker), vern av landskapsformasjoner. Andre saker ( spesifiser) * * Ofte brukt geologibok utarbeidet av lokale krefter. Geologiske data i problemstillinger der vurdering av risiko er viktig, blir brukt ofte av en stor gruppe. Samtidig sier nesten halvparten av informantene at geologiske data ofte blir brukt i problemstillinger hvor ressursutnytting og ressursbevaring er et viktig spørsmål. Den andre halvparten sier faktisk at ved den samme type problemstilling blir geologiske data sjeldent brukt. Svarfordelingen forsterker inntrykket av at geodata er hyppigst i bruk i forbindelse med risikovurderinger og ressursutnytting/ - bevaring. Geodata løftes i liten grad fram i forbindelse med vern – kanskje er det et uttrykk for at det er få vernesaker. 5 a) Det er en påstand fra NGU at geologiske data blir for lite brukt i samfunnsplanlegging generelt og i kommunal planlegging spesielt ( jfr. rasulykkene høsten 2005). Økt bruk av geologiske data vil gi bedre planlegging ! Hva tror du er årsaken til at geologiske data ikke blir mer brukt innenfor din yrkesgruppe? Kommentarer fra brukere: Hovedårsak – kommunen har ikke hatt nok fokus på sitt ansvar og konsekvensene i hht. PBL. Kommunens ROS – analyseverktøy er helt avhengig av geologiske data. God tilgang på geologidata i kartform gjør temaplan overflødig. Økt kunnskap og info gjør ting lettere. Våre planer har bestemmelser om at utbygger må informere \ dokumentere fare for bla. ras. En stor gruppe av de som har svart er delvis enig i at de har for dårlig tid til å vurdere alt bakgrunnsmateriale. I spørsmålet om yrkesgruppen ikke har god nok kunnskap om geologi er svarene delt, halvparten er enig og den andre halvparten er delvis enig. Dette henger også sammen med neste påstand om at yrkesgruppen ikke vet hvor geologisk informasjon foreligger, her er svarene entydig delvis enig. Gruppen som har svart er delvis enig i at geologisk informasjon er dårlig tilrettelagt og vanskelig å bruke. Samtidig er de fleste uenige i at geologisk informasjon ikke er relevant å bruke. Påstanden om at geologisk informasjon ikke er viktig nok i forhold til annen informasjon er de fleste uenige i. Halvparten av gruppen som har svart sier seg delvis enige og enige i at geologisk informasjon utelates fordi det vil medføre en mer omfattende og kostbar saksbehandling. De fleste mener altså at geologisk informasjon er både viktig og relevant for deres virke. Samtidig svarer like mange at de ikke vet hvor de finner data/ at geoinformasjon både er vanskelig tilgjengelig og vanskelig å bruke i planleggingsøyemed. opplæringsbehov blant planleggere. 5 b) Bør det i kommunens planlegging stilles bestemte krav til håndtering av temaet geologi ? Det bør stilles krav til kommunene om en" aktsomhetsplakat" mht geologi ( jfr. biologisk mangfold, grønn plakat) Kommentar bruker: Bruken av data og NGU er avhengig av pris. Dersom NGU gir råd, befaringer og vurderinger under kommuneplanniva uten kostnad, vil dette bli mer brukt. I dag benyttes geotekniske konsulenter ved konkrete anlegg der kostnadene belastes prosjektet. Dette skjer i forbindelse med dimensjonering av anlegg og for å finne optimal plassering samt hindre framtidige setningsskader. Delvis enig i påstand nr. 1 her. Vi har allerede teamplaner for grus/ løsmasseressursser og vi har greie kvartærgeologiske kart og har grove skredkart ( NGI). Dessuten trenger vi bedre kart for kvalitet på marine avsetninger og fare for kvikkleireras. Av de som har svart er halvparten delvis enig og den andre halvparten uenig i at det bør lages egne temaplaner på kommuneplan/ kommundeplannivå for geologi. Halvparten er også delvis enig i at det bør stilles krav til kommunen om en" aktsomhetsplakat" mht. til geologi som sikrer at geologi blir tilstrekkelig vektlagt i plansaker. Det ser også ut som at de fleste som har svart er enige i at økt kunnskap og bedre tilrettelagt geologisk informasjon har større effekt enn pålagte krav mht. utarbeiding av temaplaner/ "akaktsomhetsplakater". De fleste er delvis enige i at trange økonomiske rammer i forbindelse med saksbehandling gjør at geologisk informasjon uansett ikke vil bli mer brukt, selv om det pålegges krav til kommunene. Motivasjon, læring og utvikling av gode verktøy ser altså ut til å være mer veien å gå blant planleggerne enn å pålegge kommunene krav om å utarbeide egne temaplaner for geologi. Mange er imidlertid åpne for en slik tanke. 6a) Hvilke typer geologisk informasjon fra NGU tror du at du vil bruke i framtiden ( sett kryss) ? Kommentar fra bruker: Viktigste bruksområde framover blir samfunnssikkerhet, dvs. skredfare for vår del. Slike data har dårlig dekningsgrad her omkring, og vi må derfor bruke store ressurser på kartlegging selv. Begrepsforvirring, manglende standarder og kostbare konsulenter gir en del utfordringer. Brukerne etterspør og vil også i framtiden bruke trykte geologiske kart, trykte NGU rapporter, digitale databaser, digitale geologiske kart og informasjon fra www. ngu. no. Veldig mange vil også benytte seg av direkte kontakt med NGU. Det er blant planleggere et mindre ønske og behov for å bruke NGUs tidsskrift. Nesten alle etterspør tilgang til digitale geodata, men svært mange vil også fortsatt benytte de analoge produktene. Fordeling her vil antakelig være avhengig av hvorvidt de digitale tjenestene forbedres. Direkte kontakt med NGU ( besøk, telefon, brev, e-post) Det er verdt å merke seg at 4-5 stk. sier at de ikke vil bruke trykte geologiske kart og rapporter. Det er da nærliggende å tenke seg at disse vil ta i bruk digital informasjon. Det er sendt ut spørreskjema til fire etater ( Statens vegvesen, Jernbaneverket, NVE, NINA) og to bedrifter ( Maxit og Norstone). Alle har svart på skjemaet ( to av svarene er litt mangelfulle). Få besvarelser og etater med ulikt behov gjør at svarene spriker en del. Det er derfor vanskelig å trekke entydige konklusjoner på enkelte spørsmål. Fire av de seks informantene har ett eller flere geologifag fra universitet eller høyskole. Har hatt jobb( er) der geologi var hovedtema Har hatt jobb( er) Samtlige har erfaring med geologi eller har hatt jobb( er) der geologi ble brukt av og til. Oftere enn en gang pr. uke Mellom en gang pr. uke og en gang pr måned Mellom en gang pr. måned og en gang pr. Sjeldnere enn en gang pr. en gang pr måned måned og en gang pr. Alle de spurte kjenner til NGU og vet hva de står for. NGU benyttes mellom en gang pr. uke og en gang pr. år. Alle benytter seg av NGUs informasjon. De fleste har hentet ut informasjon/ data ofte. Ekstern kompetanse brukes som regel til tolkning og bearbeiding av geologiske data. Oftere enn en gang pr. uke Mellom en gang pr uke og en Mellom en gang pr. måned og en Sjeldnere enn en gang pr. gang pr . måned gang pr. 5 stk benytter seg av NGU sine digitale kart og databaser i sitt arbeid mellom en gang pr. måned og en gang pr. Ut fra svarene kan vi ser vi at digital informasjon blir sjelden / lite benyttet blant de spurte. Brukervennlighetene til databasene er god/ middels til god. 3 d) Angi 3 forslag til forbedringer av brukervennligheten: Informant A: Bedre oppdatert informasjon fordelt på geografisk område Forståelse av viktigheten for faget ( fagene) Er dagens informasjon brukbar til planlegging ( grunnet dårlig oppdatering) For" tunge" filer ( bør bli lettere tilgjengelig) 3e) Er det behov for en veileder/ brukerhåndbok for bruk av geologisk informasjon i fysisk planlegging ( sett kryss)? Svarene viser et behov for en veileder\ brukerhåndbok av geologisk informasjon i fysisk planlegging. Bruk av geologiske data som verktøy i planlegging 4a) I hvilke type arbeid / planlegging har du hatt bruk for geologiske data ? Annet arbeid: Svarene viser at geologiske data brukes mest til oversiktsplanlegging. Svarene viser at de geologiske dataene vurderes som middels egnet og dårlig egnet til bruk i planleggingsoppgaver. Geologiske data er brukt mest i forbindelse med ressursutnyttelse. * en informant ( Statens vegvesen) Her spriker svarene en del. Det er flest svar som er enig/ delvis enig i påstandene. De fleste er enig i at det bør stilles bestemte krav til håndtering av temaet geologi. Brukerne etterspør og vil også i framtiden bruke trykte geologiske kart, trykte NGU rapporter, digitale databaser, digitale geologiske kart og informasjon fra www. ngu. no. Veldig mange vil også benytte seg av direkte kontakt med NGU. De fleste etterspør digitale data, men mange vil fortsatt benytte de analoge produktene. Fordelingen vil antakelig være avhengig av bedre tilgjengelighet/ kvalitet på digital informasjon. De fleste aktørene bruker NGU til å hente ut informasjon. Dette kan være digitalt, trykt informasjon eller direkte henvendelser. Generelt fremkommer det at databasene er noe tungt tilgjengelige og ikke godt nok ajourførte. Svarene bærer preg av at NGU sin informasjon blir brukt mer til oversiktsplanlegging enn til detaljplanlegging. Det ser ut til å være et potensial blant aktørene for mer aktiv bruk av NGU i samfunnsplanlegging dersom informasjonen er lettere tilgjengelig og mer oppdatert. 4 HVA SIER LOVVERKET ? Utnyttelse og vern av georessurser er underlagt flere lovverk. Dels er dette spesialiserte lover som er rettet mot én ressurs, dels er det mer generelle lover som regulerer ressursutnyttelse. Plan-og bygningsloven vurderes å være den mest generelle loven, ved at den ivaretar både privatrettslige og allmenne hensyn. Se omtale nedenfor. Utnyttelse av overflatevann-og grunnvannsressurser reguleres av vannressursloven. Utnyttelse av overflatevann og grunnvann til vannforsyning reguleres i tillegg av drikkevannsforskriften. grunnvannsundersøkelsel. Mattilsynet forvalter drikkevannsforskriften. Utnyttelse av mineraler og løsmasser reguleres av flere lover: Alle aktiviteter i forbindelse med utnyttelse av mutbare mineraler 2, omfattes av Bergverksloven ( 1972). Lov om erverv av kalkstensforekomster ( 1914, sist endret fra 1998) gir privatpersoner og private selskap rett til å få konsesjon til å erverve eiendomsrett eller bruksrett til kalksteinsforekomster, når ikke allmenne hensyn taler imot det. Det kan fastsettes betingelser for drift av forekomsten ( § 4). Lov om erverv av kvartsforekomster ( 1949, sist endret fra 1999) gir privatpersoner og private selskap rett til å få konsesjon til å erverve eiendomsrett eller bruksrett til kvartsforekomster, når ikke allmenne hensyn taler imot det. Det kan fastsettes betingelser for drift av forekomsten ( § 4). Lov om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom ( 1917, sist endret 2004). Konsesjonsloven ( 2003, opprinnelig gitt i 1974) sikrer den som utnytter en ressurs ( driver) tilgang til område og grunn. Konsesjonsplikten utløses av drivers avtale med grunneier/ rettighetshaver, dersom avtalen strekker seg over mer enn 10 år eller gir rett til forlengelse etter 9 år ( § 3). Denne loven anvendes for løsmasser av berggrunn/ mineraler som ikke er regulert av annet lovverk (se ovenstående). Naturvernloven ( 1972, sist endret 1995) hjemler vern av spesielle forekomster, også mineral-og fossilforekomster av naturvitenskapelig verdi. Som oversikten viser, er rettssituasjonen for utnyttelse av mineraler og løsmasser relativt komplisert. Flere av de aktuelle lovene er dessuten gamle. Det har i flere år pågått arbeid med å forenkle (og komplettere) lovgivningen om utnyttelse av mineraler og løsmasser. 1 Vannressurslovens §46 med tilhørende Forskrift om oppgaveplikt ved brønnboring og grunnvannsundersøkelser. 2 I loven definert som metaller med egenvekt 5 eller høyere og malmer av slike metaller, metallene titan og arsen og malmer av disse metaller, samt magnetkis og svovelkis ( § 1). Kommunene som planmyndighet er i posisjon til å godkjenne arealplaner som åpner eller stenger for utnyttelse av mineralske løsmasser. Kommunene er dessuten myndighet for arealdisponering etter konsesjonsloven av 2003. Kongen v/ vedkommende departement ( NHD) er myndighet etter de øvrige mineralkonsesjonslovene. Bergvesenet med Bergmesteren for Svalbard ( Bergvesenet) er statens sentrale fagetat for forvaltning og utnyttelse av mineralske ressurser, og er en forvaltningsetat direkte underlagt Nærings-og handelsdepartementet. Myndighetsområdet omfatter lovforvaltning, registrering av rettigheter, godkjenning av uttaksplaner ( driftsplaner) og tilsyn med drift av mineraluttak. Bergvesenet har altså en direktoratsfunksjon i forhold til departementet, når det gjelder minerallovgivningen. Etaten har videre innsigelsesrett i plansaker etter plan-og bygningsloven. Kommunene forventes derfor å sende arealplaner som omfatter mineraluttak, eller planer som kan berøre mineralforekomster, på høring til Bergvesenet. Plan-og bygningsloven har som formål bla. å gi grunnlag for bruk og vern av ressurser. For å oppnå dette, har loven flere virkemidler. I fylkesplan ( eller tematisk eller geografisk delplan av dette) kan det fastlegges retningslinjer for bruk av arealer og naturressurser i fylket når det gjelder spørsmål som får vesentlige virkninger ut over grensene for en kommune. Det samme gjelder hvis den enkelte kommune ikke kan løse sine behov innenfor sitt område og som dermed må se sien behov i sammenheng med flere kommuner i fylket ( § 19-1, 5. ledd). eksempel i områder med flere større byer kan være stort behov for å se på den totale situasjonen ut over kommunegrensene mht. georessurser pga. det store behovet for byggeråstoffer i forhold til forekomster i regionen. I kommuneplanens arealdel kan det avsettes områder for råstoffutvinning ( § 20-4 nr 3), til båndlegging ( § 20-4 nr 4) og for særskilt bruk eller vern av sjø og vassdrag. Til områder avsatt til råstoffutvinning kan det gjennom utfyllende bestemmelser fastsettes krav om reguleringsplan. Det kan ikke gis bestemmelser til kommuneplanens arealdel om f. eks. utforming av massetak. Dette må i tilfelle gis som ikke-juridiske retningslinjer ( se veileder T-1382, s 40). Det kan heller ikke gis generelle bestemmelser om kriterier for lokalisering av uttaksområder. For utnytting av løsmasser og berggrunn brukes som regel arealbrukskategorien råstoffutvinning, mens drikkevannskilder vanligvis sikres gjennom båndlegging. For nye båndlagte områder gjelder et krav om at båndleggingen må være gjennomført med reguleringsplan eller vedtak etter sektorlov i løpet av fire år etter planvedtaket ( § 20--6, 2. ledd). Etablerte restriksjoner, f eks nedbørfelt til drikkevannskilder, vises som båndlagte områder uten slik frist. I reguleringsplan kan det avsettes områder til vannforsyningskilder, massetak og steinbrudd under hovedformålet spesialområde ( § 25 nr 6). Hjemmelen til å gi bestemmelser til reguleringsplan etter § 26 er vidtgående. De eneste kravet er at bestemmelsene skal fremme eller sikre formålet med reguleringen. Det er rettspraksis for at også begrensninger i en gitt utnyttelse faller inn under dette kravet. Det vil si at det ikke bare kan fastsettes fysiske rammer for masseuttak ( bredde, dybde, form, brutto volum osv), men også tidsrammer for drift ( gjennom døgnet, gjennom uka, gjennom året; frist for avvikling og istandsetting). Det er derimot normalt akseptert at tempo i uttaket, dvs. uttaksvolum pr måned eller år, ikke kan styres gjennom reguleringsplan. For regulerte massetak vil normalt driftsplan godkjent av Bergvesenet og evt. utslippstillatelse etter forurensningsloven, gjelde ved siden av reguleringsplanen. Felles for alle plantyper etter PBL er at det skal være en åpen planprosess med medvirkning fra berørte parter, og at planmyndigheten har rett og plikt til å avveie ulike hensyn og interesser i planleggingen. Hensynet til samfunnssikkerhet skal generelt ivaretas i arealplanleggingen. Pbl § 68 stiller et generelt krav om tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller ulempe som følge av natur-eller miljøforhold, før grunn kan deles eller bebygges. I den statlige formidlingen av nasjonale mål og interesser i fylkes-og kommuneplanleggingen ( rundskriv T-2/ 98 B, utgitt av MD) påpekes følgende:" Sikkerhets-og beredskapsmessige hensyn skal inn som en sentral del av all samfunnsplanlegging. Redusert sårbarhet krever bevisst planlegging" ( pkt 51). I forhold til geofagene, er det spesielt flom, ras/-utglidning og radon som representerer sårbarhet. Det forventes altså fra statens side at kommunene i sin planlegging tar tilstrekkelig hensyn til relevante forhold. Miljøverndepartementets planveiledere spiller her en viktig rolle ( www. planlegging. no). NGU har tatt initiativ til å få inn endringer i reguleringsplanveilederens kap. 05.03.08 og i rundskriv T 5/ 96, som omhandler planlegging i fareområder. Siktemålet er å medvirke til at kommunene aktivt tar i bruk skreddata fra NGUs nasjonale skreddatabase ( www. skrednett. no ), samt at kommunene selv aktivt bidrar til at denne databasen holdes à jour. På de aktuelle områdene er det få nasjonale normer/ standarder kommunene har å forholde seg til. NVE har utarbeidet flomsonekart for flomutsatte vassdrag. Dette er nyttige hjelpemidler for kommunene. NVE antas å ha adgang til å gi innsigelse mot arealplaner som ikke tar tilstrekkelig hensyn til flomfare. For radonstråling har Statens strålevern gitt en grenseverdi for anbefalt tiltaksnivå 200 Bc/ m3. Grensen for å få statlig tilskudd til tekniske tiltak for å redusere radonkonsentrasjonen i inneluft, er 400 Bc/ m3. Det er flere eksempler på at disse grenseverdiene legges til grunn i reguleringsplaner. Vi er ikke kjent med at statlige myndigheter har hatt innsigelse til arealplaner pga. høyt strålenivå. Konsentrasjoner av radioaktiv stråling fra uran i enkelte områder forteller at en av forutsetningene for et radonproblem er til stede. I de fleste tilfellene vil dette være problemer som kan forebygges teknisk og ved krav til bruk av bygning ( tetting mot grunn, lufting av kjellerrom, forbud mot oppholdsrom på kjellerplan osv). Antakelig bør radonkart inneholde en veiledning/ tolkning beregnet på planleggerne for at konsekvens av angitte verdier for arealplanlegging skal bli tydelig. Fareangivelsen er diffus og for at dette skal bli anvendbart må riktige instanser foreta vurderinger som kan nedfelles i framtidig arealbruk. Kartleggingen av radonfare i Osloregionen er et godt utgangspunkt for dette. Kartleggingen i seg selv er god og bør trekkes/ tolkes ett hakk videre for å øke anvendbarheten i fysisk planlegging. Det er vedtatt nye forskrifter for konsekvensutredning ( KU) etter plan-og bygningsloven. skal lages planprogram og at KU skal inngå i den ordinære plan-/ søknadsprosessen. Det er gjort en del endringer på kriteriene for utredningsplikt, og kommunene er ansvarlig myndighet i flere saker enn før. KU blir nå mer knyttet til plan ( også reguleringsplan) enn til til tak. Dette øker kommunenes behov for god oversikt over bla. geofaglige forhold. Planer for uttak av malmer, mineraler, stein, grus, sand, leire eller andre masser skal alltid utredes dersom minst 200 daa samlet overflate blir berørt eller samlet uttak omfatter mer enn 2 mill m3. Også planer for torvskjæring på et område mer enn 1.500 daa skal alltid utredes ( KU-forskriften vedlegg I, nr. 2). Utredningsplikten er knyttet til arealplan etter PBL, vanligvis reguleringsplan. Søknader om demninger for og andre anlegg for oppdemming eller varig lagring av vann, samt anlegg for kunstig infiltrasjon for gjenoppbygging av grunnvann, skal alltid utredes dersom oppdemmet / lagret/ håndtert mengde vann overstiger 10 mill m3 ( KU-forskriften vedlegg I, nr 11 og 12). vassdragsreguleringsloven, med NVE som ansvarlig myndighet og vedtaksmyndighet. Reguleringsplaner for utvinningsindustri, herunder masseuttak skal konsekvensutredes dersom planen kan få vesentlige virkninger for miljø, naturressurser eller samfunn ( forskriften, § 3 nr 1 e). Tilsvarende skal søknader etter vannressursloven om større vannforvaltningsprosjekt innenfor landbruket, større anlegg for kanalisering og flomsikring, større anlegg for oppsamling og kunstig infiltrasjon for gjenoppbygging av grunnvann og anlegg for transport av vannressurser mellom nedbørsfelt, vurderes utredet ( forskriften, § 3 nr 2 c). Her er det ingen størrelseskriterier, kun spørsmål om virkninger. Kriteriene for å vurdere om en plan eller et tiltak kan få vesentlige virkninger er gitt i forskriften § 4. Kriteriene omfatter bla. konfliktpotensial i forhold til natur-, frilufts-og landbruksområder samt økt miljøbelastning for befolkningen. For plan eller tiltak som omfattes av forskriften, skal det utarbeides forslag til plan-eller utredningsprogram. Programmet skal etter høring fastsettes av ansvarlig myndighet, som i de aller fleste tilfellene er vedtaksmyndigheten ( kommunen i plansaker, NVE i vannforvaltningssaker). Spesielt for regulerings-eller kommunedelplaner som omfatter massetak, er at programforslaget skal forelegges Bergvesenet før kommunen fastsetter det ( forskriften § 7, 3. ledd). Bergvesenet skal gi evt. merknader innen to uker. Årsaken til denne særstillingen for en nasjonal myndighet ( som den eneste for en konkret sakstype), er å sikre mest mulig likhet over landet mht. utredningskrav knyttet til planer for massetak. Miljøverndepartementet ga i 1996 ut et rundskriv om hvordan mineralske løsmasser kan håndteres i plan-og bygningslovsammenheng ( T-5/ 96). Rundskrivet redegjør for plansystemet og virkemidler i forhold til massetak jfr. beskrivelsen over. NGU har tatt initiativ til å få inn endringer i rundskrivet jfr. kap. 4.3. Spørreundersøkelsen referert i kap. 3, antyder at rundskrivet er lite kjent. http:// odin. dep. no/ md/ norsk/ dok/ regelverk/ rundskriv/ 022001-250006/ dok-bn. html NVE ga i 2002 ut en veileder om behandling etter vannressursloven av vassdragstiltak og tiltak som kan påvirke vassdrag og grunnvann. Veilederen redegjør for rettsstatus mht. rettigheter og plikter for vannressurser og forvaltning av dem. Veilederen redegjør for hva som er søknadspliktige tiltak, samt krav til innholdet i og behandlingsprosedyren for søknader. Veilederen redegjør også for forholdet mellom konsesjonssøknad etter vannressursloven og plan-og byggesaksbehandling etter PBL samt søknader etter annet lovverk. Det er presisert at vannressursloven § 20 i slike tilfeller legger opp til samordnet behandling. http:// www. nve. no/ modules/ module_ 109/ publisher_ view_ product. asp? EU vedtok i desember 2000 et omfattende direktiv for vannforvaltning. Direktivet gir minimumsrammer for en helhetlig vannforvaltning i EU. Gjennom EØS-samarbeidet har Norge forpliktelser til å følge opp dette direktivets målsetninger om å sikre og forbedre økologisk og kjemisk status i overflatevann, kystvann og grunnvann. http:// www. naturforvaltning. no/ archive/ images/ 02/ 95/ EUsvao49. jpg Vanndirektivet har som mål å beskytte og forbedre kvaliteten av ferskvann, kystvann og grunnvann. Målet er for alle vannforekomster å nå direktivets krav om minimum god status, både økologisk og kjemisk, innen 2015. vannforvaltningen. http:// www. vanndirektivet. no/ http:// www. vannportalen. http:// www. sft. Drikkevannsforskriften, gitt av Helse-og omsorgsdepartementet i 2001, forvaltes av Mattilsynet. Mattilsynet har gitt ut en veileder til forskriften ( versjon 2 av 1.10.05). godkjenningsprosedyrene. http:// www. lovdata. no/ for/ sf/ ho/ xo-20011204-1372. html. Folkehelseinstituttet vedlikeholder og utvikler en nettbasert ABC om drikkevann. Innholdet er slik: A. Innledning ( publisert 19.05.2004) - Kort innføring i hovedprinsippene i norsk vannforsyning og drikkevannsforvaltning, samt en kort beskrivelse av hovedenhetene i et vannforsyningssystem. Mer detaljerte beskrivelser fremgår av de øvrige hovedkapitlene. B. Vannkvalitet ( publisert 20.12.2004) - Omtaler stoffer som kan gi bruksmessige problemer, samt kjemiske stoffer og smittestoffer og deres betydning for menneskers helse. C. Vannkilder og nedbørfelt ( publisert 19.05.2004) - Omtaler ulike vannkilders egnethet til drikkevann, anbefalte prøveprogram for vurdering av vannkvalitet og tiltak for å beskytte råvannet mot forurensning. D. Vannbehandling ( oppdatert 06.12.2005) - Omtaler de mest anvendte behandlingsmetodene som benyttes i Norge. E. Vannforsyningsnett ( publisert 19.05.2004) - Omtaler utforming og drift av vannforsyningsnett, beleggdannelse og korrosjon. F. Internkontroll og beredskap ( publisert 19.05.2004) - Gir oversikt over hva internkontroll og beredskap innebærer for et vannverk. G. Annen vannforsyning ( publisert 19.05.2004) - Omtaler drikkevannsforsyning i spredt bebyggelse, på skip og offshoreinnretninger, og drikkevann i flaske eller annen emballasje. H. Forvaltningsmessige forhold ( under utarbeiding) - Omtaler drikkevannsforvaltningen og regelverket som regulerer norsk vannforsyning. http:// www. fhi. no/ eway/ defaulto. asp? pid= 223& oid= 0& e= 0& trg= ContentArea_ 4498& MainArea_ 4320= 4 498: 0: 15,2867: 1: 0: 0: 4320; 4349;:: 0: 0: 0& ContentArea_ 4498= 4504: 0: 15,3030: 1: 0: 0: 4320; 4498;:: 0: 0: I det nyoprettede nettstedet Vannportalen. no orienterer myndighetene om arbeidet med vannforvaltningen. Blant annet blir høringsmeldinger om forslaget til forskrift om rammer for vannforvaltningen lagt ut på nettstedet. Vannportalen. no gir også en samlet informasjon om arbeidet med å gjennomføre forskrifter om rammer for vannforvaltningen i Norge og annet arbeid knyttet til EUs rammedirektiv for vann. Et sentralt formål med nettstedet er å legge til rette for medvirkning i dette arbeidet. Veileder ( 1999) fra LD. Bergvesenet har gitt ut flere veiledere om søknadsprosedyrer. Bergvesenet har også gitt sine krav knyttet til bergverksdrift og massetak. Linker: Standardvilkår konsesjon ( 2003-loven); Planlovutvalget ( PLUT) avga sin endelige innstilling i mai 2003, jf NOU 2003: 14. Utvalget drøftet bla. sektorens behov for arealplaner/ arealplanlegging ( kap 7). I kap 7.4 drøftes mineralske råstoffer spesielt. Utvalget konkluderer med at PBL er det sentrale virkemidlet for oversikts-og detaljplanlegging for utnyttelse av mineralske råstoffer. Utvalget påpeker også det mangfoldet av lover som regulerer ressursutnyttelsen i dag og viser i den forbindelse til minerallovutvalgets arbeid. Lovverket som regulerer utnyttelse av og ivaretar hensyn til georessurser, spenner fra tilårskomne lover preget av sentrale beslutninger, til moderne, mer rammeorienterte, lover preget av lokale beslutninger og statlig tilsyn. Det må forventes at både en ny minerallov og det pågående arbeidet med revisjon av plan-og bygningsloven vil" kalibrere" de ulikhetene en kan finne i dag. Vi ser det derfor ikke som noe poeng med noen videre drøfting av dagens situasjon, men vil påpeke viktigheten av at NGU er på banen i begge sammenhenger. Plan-og bygningsloven med tilhørende veiledningsmateriale er den mest generelle loven, ved at den ivaretar både privatrettlige og allmenne hensyn. Det er kanskje innenfor revisjon av PBL det største potensialet ligger for NGU dersom NGU velger å innta en en da tydeligere rolle i samfunnsplanlegging enn i dag. Når det gjelder veiledere, synes det å være et dekkende utvalg i forhold til gjeldende lover. Fraværet av en mer samlet gjennomgang av georessursaspektet i planleggingen er imidlertid slående, og etterlyses også av informantene i spørreundersøkelsen. Det nærmeste en kommer, er MDs rundskriv T-5/ 96. Heller ikke rundskrivet om nasjonale mål og interesser i planleggingen ( T-2/ 98) nevner georessurser eksplisitt ( jff. kap 2 Bærekraftig utvikling og ressursforvaltning). Kun vassdrag er omtalt. Årsaken til dette er utvilsomt at lovverk om og nasjonalt ansvar for georessurser er fordelt på ( minst) tre departementer; Nærings-og handelsdepartementet for mineralske ressurser, Landbruks-og matdepartementet for drikkevann og Olje-og energidepartementet og miljøverndepartementet for vannressurser generelt. I tillegg er spørsmål knyttet til samfunnssikkerhet nasjonalt forankret i Justisdepartementet som koordinerende departement. Hvert enkelt departement har ansvar for samfunnssikkerhet innen sin sektor. Naturressurser i form av berggrunn løsmasser og grunnvann, representerer mulighet for næringsutvikling, mens skredfare, forurensning og stråling fra berggrunnen er viktige faktorer i risiko – og sårbarhetsvurderinger. De fleste kommuner kommer over tid i befatning med problemstillinger knyttet til : - bygging av samferdselsanlegg både i dagen og i tunneler - bygging i skredutsatte strøk - fare for setningsskader - arealbrukskonflikter knyttet til uttak av / disponering av byggeråstoff og overskuddsmasser - ivaretakelse av grunnvanns –og drikkevannsressurser - radonproblemet i boliger - økt fokus på alternative energikilder herunder grunnvarme - forurenset grunn og håndtering av avløpsvann ( herunder bruk av løsmasser til infiltrasjon) Flere problemstillinger gjør det nødvendig å se ut over kommunens grenser. For eksempel krever forholdet mellom tilgang til og behov for georessurser, samordnet planlegging ut over kommunegrenser. Det samme gjelder for store fjellskred, der konsekvensene av ett skred i en kommune kan omfatte bebyggelse i mange kommuner ( tsunami). Det må på regionnivå utvikles strategier for hvordan georessursene totalt skal forvaltes og overvåkning av skredrisiko. NGU besitter nødvendig kunnskap om ressursene og har påpekt denne problemstillingen spesielt i forhold til regioner med mange større byer og følgelig stort behov for byggeråstoffer. Av foreliggende geodata tyder spørreundersøkelsen på at følgende produkter fra NGU er de mest relevante for planleggere: Videre ser det ut til at GEOS-prosjektet avstedkommer flere typer kartprodukter som er svært relevante i fysisk planlegging, for eksempel detaljerte kart mht. radonfare og løsmassers infiltrasjonsegenskaper. Spørreundersøkelsen viser at NGUs analoge produkter fremdeles i stor grad brukes framfor de digitale, og at de digitale basene oppleves å være vanskelig tilgjengelige. Våre sammenlikninger med tilsvarende baser, f. eks. NIJOSs store utvalg av egenskapsdatabaser for jord og skog, synes å bekrefte at andre nasjonale digitale databaser har bedre tilgjengelighet enn NGU sine. Det bør være i alles interesse – både informasjonseiere og informasjonssøkere/-brukere – å få informasjonsuttaket over på brukervennlig, digital form ( reduserte kostnader for begge parter, økt brukervennlighet osv). Det bør derfor være en viktig oppgave for NGU å modernisere karttjenester og brukergrensesnitt med sikte på forbedret tilgjengelighet. For tiden gjøres det en omfattende omstrukturering av disse tjenestene og mye av arbeidet er knyttet til utviklingen av geoPortal 2005 - http:// www. geonorge. no/ geoportal/. NGU har en fremtredende posisjon i dette arbeidet og dette vil påvirke dagens kart-og database tjenester i NGUs egen nettportal. Det er i dag vanskelig for planleggere å anslå hvilken målestokk dataene ligger på og målestokken for datasettene varierer. Målestokk for inndata representerer største mulige målestokk for bruk, og karttjenestene må være tydelige på anbefalt anvendelsesnivå for å unngå at kartdata brukes i feil i planleggingssammenheng. Datasett fra Grus og Pukk, noen deler av grunnvannsressursene, samt fra Skrednett har et detaljeringsnivå som gjør at dataene kan benyttes i detaljplanlegging. Andre data som Berggrunn og mineralske råstoffer har et detaljeringsnivå som ikke egner seg for detaljplanlegging. Det går et prinsipielt viktig skille mht. detaljeringsnivå mellom et oversikts-og kanskje ned til reguleringsplannivå på den ene siden, og et byggeplan-/ prosjekteringsnivå på den andre siden. For byggeplan og prosjektering er det ikke rimelig å kreve at nasjonale databaser gir tilstrekkelige svar. Her må det uansett prosjektrettete undersøkelser til. Det" forventete" detaljeringsnivået i NGUs baser er ( eksempelvis) oversiktlig ressursplanlegging, bakgrunnsinformasjon til ulike analyser og en særskilt markering av viktige/ kritiske områder, dvs. opplysninger som er egnet til å rette søkelyset mot nærmere angitte problemstillinger som et grunnlag for evt. nærmere analyser. Antakelig er det ennå stort behov for innhenting og foredling av geodata tilpasset overordnet planlegging, mens det for mer detaljert planlegging vil måtte bli snakk om mer prosjektorienterte, avgrensa og fagspesifikke geodata. I databasene er faktaark merket med dato for siste oppdatering, og dette er positivt for bruken av geodata. Det er i tillegg en rekke linker til faktaopplysninger i de ulike basene noe som gir brukeren god faktatilgang. Kartdataene bør ha et lite faktaark som beskriver opphav, dato for etablering, dato for siste ajourhold, anbefalt bruksområde ( målestokkområde) osv. Dette vil være svært nyttig i forhold til bruk av geodata i plansammenheng. I dagens karttjenester fins det tolkninger/ verdiklassifiseringer i grus-/ pukktjenesten, for grunnvann og mineralressurser. NGU har økende fokus på dette og har bla. planer for berggrunnstjenesten i 2006. En ny karttjeneste ble lansert ved årsskiftet 2005/ 2006 med verdiklassifiseringer som avledede tema. Verdiklassifisering er et viktig stikkord for å få data mer brukt i plansammenheng. Her bør NGU antakelig utfordre seg selv i forhold til strategi for å få geofagene mer opp på dagsorden i planlegging. Større grad av tolkning og anbefalinger til planleggerne kan være stikkord her. Spørreundersøkelsen avdekker at bruksintensiteten for de ulike datasettene varierer. Det mønsteret som er avdekket viser en skuffende lav skår på bruk av antatt viktige databaser for planleggere. Ut fra plan-og fagsaklige grunner mener vi at disse er grus og pukk, grunnvann, mineralske råstoffer og skrednett. Dessuten vil, for rette fagfolk og/ eller med tilretteleggende forklaring, geologiske kart være planrelevante. For eksempel kan kart over både berggrunn og løsmasser være viktige mht. forståelse av og forvaltning av landskap. planleggingsrelevante kartprodukter. Spørreundersøkelsen viser at en stor andel av de spurte er enige i at for dårlig kunnskap om geologi er en årsak til at geologisk informasjon ikke blir mer brukt. Videre viser undersøkelsen at økt kunnskap og bedre tilrettelagt informasjon, antakelig har større effekt i ønsket retning enn" pålegg" om bruk av geologiske data i plansammenheng. NGU bør ha en strategi for hvordan behov for kompetanseheving og veiledningsmateriell myntet på planleggere skal håndteres. Strategien bør omfatte samarbeid med de etater/ direktorater som har ansvar for utvikling av veiledningsmateriell innen de ulike sektorer, så som SFT, DN, NVE, Statens vegvesen m. fl. I tillegg er det viktig å komme i inngrep med departementene i deres arbeid med utvikling av lovverk og forskrifter. Her er det antakelig flere veier til måloppnåelse og NGU må ha en holdning til sin rolle i forhold til ønsket om og viljen til kompetanseheving blant planleggere.
|
lovdata_cd_15820
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.794
|
Flatanger kommunestyres vedtak 27. juni 1990 om våpen og flagg for kommunen godkjennes. Flatanger kommunes våpen blir: I grønt tre innbøyde sølv sparrer. Flatanger kommunes flagg blir: I grønt tre innbyde hvite sparrer. 1990 Delegering i.h.t.
|
lovdata_cd_53450
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.779
|
Forskrift om utdanningsstønad. Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 11. mars 1997 med hjemmel i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd §15-12. Endret 17 des 1998 nr. 1330, 17 sep 2004 nr. 1267. Utdanningsstønad gis til utdanning ved offentlige utdanningsinstitusjoner og til lærlinger med godkjent lærekontrakt. Til utdanning ved private utdanningsinstitusjoner kan det bare gis utdanningsstønad i særlige tilfeller. Det gis ikke utdanningsstønad til utdanning ved militære skoler eller til etatsopplæring. g) bøker og skolemateriell etter satser som reguleres i henhold til konsumprisindeksen for perioden 15. januar det ene året til 15. januar det andre året. Reguleringen gjøres gjeldende fra høstsemesteret i reguleringsåret. Indeksreguleringen skjer kun når indeksen er positiv. Satsen for høyskole- og universitetsutdanning indeksreguleres fra og med skoleåret 2004/2005 med utgangspunkt i satsene for skoleåret 2003/2004. Satsen avrundes til nærmeste hele ti kroner. Satsen for videregående utdanning utgjør halvparten av satsen for høyskole- og universitetsutdanning. For utdanning på deltid dekkes skolepenger med opptil 1/4, 1/2, 2/3 eller 3/4 av maksimal stønad på full tid. Det gis ikke stønad til dekning av utstyr som har verdi utover utdanningstiden. h) skolepenger innenfor rammen for støtte fra Statens lånekasse for utdanning. For utdanning på deltid dekkes skolepenger med opptil 1/4, 1/2, 2/3 eller 3/4 av maksimal stønad på full tid. Utgiftene skal dokumenteres, men stønad til bøker og skolemateriell kan gis uten dokumentasjon. Utdanningsstønaden reduseres med stipend som ikke er behovsprøvd. 0 Endret ved forskrifter 17 des 1998 nr. 1330 (i kraft 1 jan 1999), 17 sep 2004 nr. 1267. Når trygdeetaten eller arbeidsmarkedsetaten arrangerer aktivitetskurs for enslige forsørgere, kan det gis utdanningsstønad til dekning av utgiftene i forbindelse med kurset.
|
lovdata_cd_61881
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.896
|
Publisert: Somb-1991-22 (1991 66) Sammendrag: Fylkesmannens saksbehandling i barnevernsak. Fylkesmannen mottok klage over sosialutvalgets vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven av 17. juli 1953 §19. Da det manglet fullstendig dokumentliste, ble saken etter nærmere en måned returnert kommunen. Spørsmålet om oppnevning av sakkyndig vurderte fylkesmannen over en måned senere, etter at dokumentene på nytt da var innkommet. Deretter tok det ca. et halvt år før de sakkyndige kunne avgi uttalelse. Ombudsmannen uttalte at spørsmålet om sakkyndig-oppnevning burde ha vært vurdert på et tidligere tidspunkt, og uten å avvente de manglende dokumenter. Videre ga ombudsmannen uttrykk for at informasjonen til advokaten måtte karakteriseres som mangelfull. Saksgang: (Sak 1426/90) Ved vedtak i kommunens sosialutvalg 19. mars 1990, ble A og B fratatt omsorgen for sine 3 barn. Saken ble innklaget for fylkesmannen 5. april 1990. Idet sosialutvalget ikke hadde behandlet klagen, ble saken fra fylkesmannen returnert sosialutvalget 11. april s.å. Klagen ble deretter mottatt hos fylkesmannen 18. mai, men ble igjen returnert sosialutvalget 14. juni på grunn av ufullstendig dokumentliste. Den 9. juli mottok fylkesmannen igjen saksdokumentene. Deretter ble det i uke 30 tatt stilling til spørsmål om innhenting av uttalelse fra sakkyndig, og den påfølgende uke ga psykolog tilsagn om å påta seg oppdraget. Den 1. oktober 1990 sendte fylkesmannen brev til den sakkyndige med oppnevning og mandat. På vegne av A og B klaget advokat C i brev 15. november 1990 til ombudsmannen over fylkesmannens saksbehandling. Det ble bl.a. vist til at saken var innklaget til fylkesmannen 5. april 1990, men at det først den 1. oktober s.å. ble gitt beskjed fra fylkesmannen om at sakkyndig skulle oppnevnes. I klagen skrev advokaten videre at klagerne ennå ikke hadde hørt noe vedrørende den videre behandling av saken. Fylkesmannen gjorde i brev 4. desember 1990 til ombudsmannen rede for behandlingen av saken. Det ble bl.a. uttalt at fylkesmannen etter å ha mottatt fullstendig dokumentliste fra sosialkontoret, umiddelbart gikk gjennom saken og fant det påkrevet å oppnevne sakkyndig. Videre ble det uttalt at de så snart det på grunn av ferieavvikling var mulig, hadde rettet forespørsel til to mulige sakkyndige. Om oppnevningen av sakkyndig ble det for øvrig uttalt: «I august 1990 (uke 31) ga psykologen tilsagn om å påta seg oppdraget som sakkyndig, med oppstart i oktober 1990. På grunn av inngåtte avtaler om oppdrag for blant annet domstolene, var det ikke mulig for ham å starte før. Den 01.10.1990 sendte fylkesmannen brev til den sakkyndige med oppnevning og mandat. I fylket er det meget problematisk å finne fram til habile sakkyndige som kan ta oppdrag i barnevernsaker. For tiden har vi bare kjennskap til et par som kan være aktuelle, og de er også sterkt engasjert både av domstolene og på annet hold. En vil også peke på at andre mulige sakkyndige, f.eks. tilknyttet barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker i fylket, ofte ikke kan brukes, da de gjerne vil ha vært inne i barnevernsakene på et tidligere tidspunkt. Det er en beklagelig kjensgjerning at problemene med hensyn til tilgang på sakkyndige - og deres belastede arbeidssituasjon som gjør at det kan gå tid før sakkyndig erklæring foreligger - sterkt bidrar til å forlenge behandlingen av barnevernsaker hos fylkesmannnen. Fylkesmannen skrev videre at advokaten hadde blitt fortløpende informert om saksgangen. I den etterfølgende korrespondanse, imøtegikk advokaten bl.a. fylkesmannens merknad om at han var blitt holdt løpende orientert om saksgangen. Fylkesmannen kommenterte dette slik: «- - - Det er korrekt at advokaten ikke ble underrettet om mandatet til den sakkyndige før i brev av 01.-10.1990. - - - Fra fylkesmannens side har vi ikke hatt noe å meddele, idet vi avventer den sakkyndiges uttalelse. Advokaten hevdet i senere brev at fylkesmannen ikke hadde satt tilstrekkelig inn for å engasjere sakkyndige. Han ga uttrykk for at dette i andre saker ikke har budt på tilsvarende problemer. Til dette svarte fylkesmannen at man forsøker å ha ajourført oversikt over sakkyndige som har bred erfaringfra arbeidet med barn, og bemerket videre: «Ved mottakelse av klager i barnevernsaker, er det praksis ved embetet snarest mulig å vurdere behovet for sakkyndig bistand. Ved valg av sakkyndig legger vi avgjørende vekt på den sakkyndiges nødvendige kompetanse i barnevern. Vi er også opptatt av tidsperspektivet, men henvender oss ikke til bl.a. voksen psykiater/psykolog, selv om dette kunne gitt 1-2 måneders tidsbesparelse. P.g.a. kompetente sakkyndiges arbeidssituasjon med periodevis stor pågang fra domstolene, fylkesmann og barnevernsnemnder, er det naturlig at det vil variere når oppdragene kan bli påbegynt. Jeg avsluttet saken med brev til fylkesmannen. Om oppnevning av sakkyndig uttalte jeg : «Det er på det rene at det har tatt lenger tid enn ønskelig å få oppnevnt sakkyndig. Det foreligger imidlertid ikke holdepunkter for at foreliggende sak ga grunn til særlig prioritering foran andre barnevernsaker fylkesmannen har hatt til behandling på samme tid. I det følgende er således lagt til grunn at saken ikke ga grunn til slik prioritering. Det fremgår at fylkesmannen mottok saken fra sosialkontoret den 18. mai 1990. Fylkesmannen ba i brev av 14. juni 1990 sosialkontoret om fullstendig dokumentliste, og saksdokumentene ble returnert kommunen, med den følge at spørsmål om oppnevning av sakkyndig først ble vurdert på et senere tidspunkt. Jeg må gå ut fra at fylkesmannens kontor straks etter mottakelsen av slike saker, foretar en rask gjennomgang med sikte på å få klarlagt om det er en sak som skal realitetsbehandles av fylkesmannen, om det er åpenbare feil eller mangler som raskt kan avhjelpes, og om det er grunn til en særskilt prioritering av saken. En mangelfull dokumentliste som tilsier tilbakesending av saker til kommunen må kunne avklares umiddelbart, slik at saken ikke forsinkes unødig av den grunn. Jeg kan ikke se at det er gitt noen forklaring på hvorfor det tok så vidt lang tid før saken ble returnert kommunen i dette tilfellet. Da sommeren var nær forestående, måtte det være særlig viktig snarest å få vurdert om oppnevning av sakkyndig var nødvendig. Det synes ikke umulig at det kunne gitt en tidsbesparelse av betydning, dersom det allerede før sommerferien hadde vært tatt kontakt med sakkyndig. Etter omstendighetene burde spørsmålet om sakkyndig-oppnevning ha vært vurdert uten å avvente dokumentlisten, når en slik tilbakesending av saken ble besluttet medio juni 1990. Hva gjelder valg av sakkyndig, har fylkesmannen generelt uttalt at «Vi er også opptatt av tidsperspektiver, men henvender oss ikke til voksen psykiater/psykolog, selv om dette kunne gitt 1-2 måneders besparelse». Den faglige vurdering som her ligger til grunn kan jeg bare ta til etterretning. Jeg er enig i at tidspresset i barnevernsakene ikke må føre til avgjørelser som faglig sett er uforsvarlige. Imidlertid må det ses hen til at dersom det drøyer for lenge før avgjørelse blir fattet, kan det i seg selv føre til faglig sett uforsvarlige avgjørelser. Dette er nettopp et av de hensyn som ligger bak kravet om rask saksbehandling i barnevernsaker. I enkelte saker kan en til to måneders besparelse være av svært stor betydning. Jeg forutsetter derfor at det ved valg av sakkyndig foretas en konkret vurdering av det enkelte tilfellet, der også tidsfaktoren trekkes inn og avveies mot de ideelle krav til hvilke kvalifikasjoner den sakkyndige generelt bør ha. Tidsfaktoren kan etter omstendighetene også tilsi at man sløyfer oppnevning av sakkyndig, dersom saken ellers er forsvarlig opplyst. Om fylkesmannens informasjon til klager uttalte jeg: «Etter alminnelige prinsipper for god saksbehandling, må utgangspunktet være at klager - eventuelt ved sin advokat - i størst mulig utstrekning orienteres om behandlingen av saken. Klager gis ved dette større mulighet til å bidra til sakens opplysning, og det kan også være av positiv betydning at han kan reagere på enkelte ledd i saksbehandlingen, mens saken ennå er uavsluttet. For øvrig vil klager normalt føle behov for og ha interesse av å følge sakens gang. Dette kan i stor grad gjøres uten at klagebehandlingen forsinkes - eksempelvis ved rutinemessig oversendelse av kopi av den fortløpende korrespondanse vedrørende klagebehandlingen, samt også ellers å gi korte meldinger om enkelte skritt i behandlingen. Etter det som er opplyst i saken, synes det som om informasjonen til advokaten har vært sparsom. Han ble etter det opplyste i liten grad orientert om de initiativ som ble tatt fra fylkesmannen i anledning klagen, og han ble også først 1. oktober 1990 underrettet om at sakkyndig var oppnevnt. Jeg forstår det slik at han ikke tidligere var orientert om beslutningen om å oppnevne sakkyndig, og heller ikke om det mandat den sakkyndige skulle ha. Informasjonen må - slik saken er opplyst for ombudsmannen - karakteriseres som mangelfull. Somb-1991-21 Tidspunkt for tilståelse av forhøyet hjelpestønad.
|
lovdata_cd_34816
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.799
|
Publisert: Ot.prp.nr.41 (2002-2003) Tittel: Om lov om endringer i lov 29. november 1996 nr. 73 om formidling av landsdekkende postsendinger (postloven) Samferdselsdepartementet fremmer i denne proposisjonen forslag om å endre lov 29. november 1996 nr. 73 om formidling av landsdekkende postsendinger (postloven) § 6. Denne bestemmelsen angir, sammen med tilhørende postforskrift § 3, omfanget av enerettsområdet til Posten Norge AS (Posten). Departementet foreslår en gradvis innskrenkning av enerettsområdet til Posten, uten å sette en dato for når postmarkedet skal være fullt ut liberalisert. Fra ikrafttredelsen av denne lov og frem til 31. desember 2005 foreslås vektgrensen for enerettsområdet redusert til 100 gram og prisgrensen til tre ganger grunntaksten for et innenlandsk prioritert brev i første vektklasse. Fra 1. januar 2006 foreslås enerettsområdet begrenset ytterligere ved at vektgrensen settes til 50 gram og prisgrensen til to og en halv ganger grunntaksten. Markedet for utgående grensekryssende post foreslås åpnet fullt ut fra ikrafttredelsen av denne lov. Proposisjonen gjennomfører europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/39/EF om ytterligere åpning for konkurranse på markedet for posttjenester i Fellesskapet, vedtatt i EU 10. juni 2002. Direktivet er et endringsdirektiv til direktiv 97/67/EF om felles regler for utviklingen av et indre marked for posttjenester i Fellesskapet og forbedring av tjenestenes kvalitet (postdirektivet). EØS-komiteen innlemmet endringsdirektivet i EØS-avtalen ved beslutning nr. 168/2002 av 6. desember 2002. Stortingets samtykke til godkjenning av beslutningen innhentes gjennom en egen stortingsproposisjon, jf St.prp.nr.46 (2002-2003). Norsk rett er for øvrig i samsvar med endringsdirektivets bestemmelser. I kapittel 2 gjøres det rede for forslaget om en gradvis liberalisering av det norske postmarkedet, mens det i kapittel 3 gjøres rede for forslaget om en presisering av bestemmelsen om geografisk enhetsporto. I kapittel 4 følger høringsinstansenes vurderinger. I kapittel 5 følger Samferdselsdepartementets vurdering av forslagenes konsekvenser. Merknadene til de enkelte bestemmelsene er inntatt i kapittel 6. Samferdselsdepartementet tar sikte på at endringene skal tre i kraft 1. juli 2003. Europaparlaments og rådsdirektiv 2002/39/EF om ytterligere åpning for konkurranse på markedet for posttjenester i Fellesskapet ble vedtatt i EU 10. juni 2002. Direktivet er et endringsdirektiv til europaparlaments- og rådsdirektiv 97/67/EF om felles regler for utviklingen av et indre marked for posttjenester i Fellesskapet og forbedring av tjenestenes kvalitet (postdirektivet). Direktivet er EØS-relevant. EØS-komiteen innlemmet endringsdirektivet i EØS-avtalen ved beslutning nr. 168/2002 av 6. desember 2002. Frist for gjennomføring av direktivets bestemmelser i norsk rett er 6. juni 2003. 2.1.1 Nærmere om postdirektivet ( 97/67/EF) EUs postdirektiv, vedtatt 15. desember 1997, har som formål å skape felles rammebetingelser for alle postoperatører i det indre marked og å sikre allmennheten landsdekkende tilbud av grunnleggende posttjenester (såkalt universelle tjenester) av god kvalitet og til rimelige priser. Direktivet ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 91/98 av 25. september 1998. Medlemsstatene kan, i den grad det er nødvendig for å sikre et landsdekkende tilbud av grunnleggende posttjenester av god kvalitet og til rimelige priser, reservere visse posttjenester til den eller de postoperatører som utfører den universelle tjenesten, det vil si fastsette et enerettsområde. Et eventuelt enerettsoverskudd i lønnsomme områder kan således benyttes til å dekke underskudd i samme tjeneste i ulønnsomme områder, eller finansiere leveringspliktige tjenester som er bedriftsøkonomisk ulønnsomme utenfor enerettsområdet. Det er ikke fastsatt en plikt til å ha et enerettsområde. Etter postdirektivet artikkel 7 nr. 1 skal de tjenester som den enkelte medlemsstat kan reservere for yteren eller yterne av den universelle tjenesten være innsamling, sortering, transport og utlevering av brevpostsendinger innenlands med vekt inntil 350 gram, uansett om denne skjer ved rask eller vanlig postgang, til en pris lavere enn fem ganger den offentlige takst på brevpostsendinger på første vektnivå i den raskeste standardkategorien, dersom en slik finnes. I tilfelle av gratis posttjenester for blinde og svaksynte kan det gis unntak fra pris- og vektgrensene. Etter postdirektivet artikkel 7 nr. 2 kan grensekryssende postsendinger og direkte reklame kunne reserveres innenfor pris- og vektgrensene i nr. 1 i den grad det er nødvendig for å opprettholde den universelle tjenesten. Det er i postdirektivet artikkel 7 nr. 3 fastsatt en tidsplan for en ytterligere gradvis liberalisering av postmarkedet. Etter tidsplanen i postdirektivet skulle Kommisjonen komme med et forslag til endringer innen utgangen av 1998. Deretter skulle eventuelle endringer vedtas i Europaparlamentet og Rådet senest 1. januar 2000 med virkning fra 1. januar 2003. Denne tidsplanen har ikke blitt fulgt. Hovedsaklig skyldes dette at det har vært stor uenighet om tempoet for liberaliseringen og om det skal settes en endelig dato for når fulliberalisering må ha funnet sted. 2.1.2 Nærmere om endringsdirektivet ( 2002/39/EF) Etter ca 1 1/2 års forsinkelse fremsatte Kommisjonen 30. mai 2000 et forslag til endringsdirektiv til postdirektivet, COM (2000) 319. Den viktigste foreslåtte endringen var at enerettsområdet i hovedsak skulle reduseres til brevpost med vekt inntil 50 gram og at utgående grensekryssende post og spesielle tjenester, herunder ekspresstjenester, ikke skulle kunne reserveres. Disse endringene skulle gjennomføres innen 31. desember 2002. Forslaget fastsatte en tidsplan for nærmere vurderinger av postsektoren for å oppnå et indre marked for posttjenester. Etter tidsplanen skulle Kommisjonen fremme forslag til endringer innen 31. desember 2004. Deretter skulle eventuelle endringer vedtas i Europaparlamentet og Rådet senest 31. desember 2005 med virkning fra 1. januar 2007. Europarlamentet kunne ved første gangs behandling ikke gi sin tilslutning til forslaget og foreslo i uttalelse av 14. desember 2000 betydelige endringer i direktivteksten. Europarlamentet mente den foreslåtte liberaliseringstakten var for hurtig og at omfanget av liberaliseringen var for vidtgående. Kommisjonen presenterte 7. mai 2001 et endringsforslag som imidlertid i all hovedsak var en videreføring av Kommisjonens opprinnelige forslag. Rådet vedtok 6. desember 2001 en såkalt felles holdning til direktivforslaget. Rådets holdning innebar et kompromiss mellom Kommisjonens forslag og Parlamentets uttalelse. Europarlamentet sluttet seg den 13. mars 2002 til hovedtrekkene i Rådets felles posisjon. Endringsdirektivet ble endelig vedtatt 10. juni 2002. Endringsdirektivet er fastsatt med henvisning til Traktaten om opprettelse av Det Europeiske Fellesskap, særlig artikkel 47 nr. 2, artikkel 55 og artikkel 95, og fastsatt i henhold til fremgangsmåten i traktatens artikkel 251. 2.1.2.2 Innhold - videre liberalisering av postmarkedet m.m. Fra 1. januar 2003 begrenses tillatt enerettsområde i EU til brevpostsendinger med vekt inntil 100 gram og med pris inntil tre ganger grunntaksten for et prioritert brev innenfor første vektklasse. Fra 1. januar 2006 reduseres enerettsområdet ytterligere til sendinger med vekt inntil 50 gram og med pris inntil to og en halv ganger grunntaksten. Fra 1. januar 2003 skal som utgangspunkt all utgående grensekryssende post være liberalisert, men medlemsstatene kan gjøre unntak hvis det er nødvendig for å sikre den universelle tjenesten. Kommisjonen skal videre gjennomføre en studie for å vurdere virkningene for den universelle tjenesten i hver enkelt medlemsstat av en fulliberalisering i 2009. Innen 31. desember 2006 skal Kommisjonen framlegge en rapport for Europaparlamentet og Rådet på grunnlag av konklusjonene fra denne studien, ledsaget av et forslag som eventuelt stadfester 2009 som tidspunkt for gjennomføringen av det indre marked for posttjenester, eller som fastsetter andre tiltak i lys av konklusjonene fra studien. Endringsdirektivet endrer ikke de krav til det tilbud av posttjenester til rimelig pris og til god kvalitet som medlemslandene har en plikt til å sikre er tilgjengelig i alle deler av landet (det universelle tjenestetilbudet). Endringsdirektivet inneholder også andre bestemmelser. Blant annet er det fastsatt utdypende regler om prisfastsettelsen for operatører med leveringspliktige tjenester og adgang til kryssubsidiering. Det er videre presisert at medlemsstatene kan fastsette klageordninger utenfor området for de leveringspliktige tjenester og innenfor området av de leveringspliktige tjenester der tjenestene blir tilbudt av operatører uten samfunnspålagte leveringsforpliktelser. Gjeldende postlov av 1996 erstattet tidligere postlov, lov 8. juni 1928 nr. 2. Postloven av 1996 innebar en gjennomgripende modernisering av regelverket for posttjenester. Den inneholder nye og klarere regler, blant annet om avgrensningen av Postens enerettsområde, om konsesjonsplikt og om tilsyn med postmarkedet. I motsetning til tidligere postlov, som kun rettet seg mot statens postselskap (Posten, tidligere Postverket), retter postloven seg mot alle som utfører posttjenester mot vederlag. Postlovens hovedformål er å sikre et landsdekkende formidlingstilbud av postsendinger til rimelig pris og til god kvalitet. Med hjemmel i postloven fastsatte Samferdselsdepartementet 1. juli 1997 forskrift om formidling av landsdekkende postsendinger (postforskriften) som inneholder utfyllende bestemmelser til postloven. Loven ble første gang endret ved lov 9. januar 1998 nr. 5. Ved endringsloven ble det foretatt tekniske endringer i postloven og enkelte andre lover. Blant annet ble betegnelsen «Postverket» erstattet med betegnelsen «statens postselskap». Loven ble ytterligere endret ved lov 30. april 1999 nr. 24. Postloven ble den gang endret på bakgrunn av at EU den 15. desember 1997 vedtok postdirektivet. Enkelte lovendringer var nødvendige for å harmonisere postloven med direktivets bestemmelser. Samtidig ble det foretatt endringer i postlovens erstatningsregler. Ved lov 21. juni 2002 nr. 43 om omdanning av statens jernbanetrafikkselskap (NSB BA) og statens postselskap (Posten Norge BA) til aksjeselskaper ble betegnelsen «statens postselskap» i postloven endret til «Posten Norge AS». Posten er i medhold av postloven og postforskriften gitt enerett til regelmessig utføring av visse tjenester, se nedenfor punkt 2.2.2. Regelmessig formidling mot vederlag av landsdekkende postsendinger som kommer inn under enerettsområdet, kan i henhold til postloven og postforskriften bare utføres av postoperatør med konsesjon. I Postens nåværende konsesjon, som gjelder fra 1. oktober 2001 til og med 31. desember 2005, er det fastsatt at Posten skal sikre brukerne et godt og likeverdig tilbud i alle deler av landet. Det er videre fastsatt spesifikke krav knyttet til blant annet tjenestetilbud og tilgjengelighet, utleveringshyppighet og fremsendingstid. De samfunnspålagte oppgavene i konsesjonen oppfyller postdirektivets krav til den universelle posttjenesten. Som en del av den nasjonalt fastsatte universelle tjenesten, har Norge tjenester som klart går ut over minstekravene i direktivet, for eksempel seks dagers omdeling (minimumskravet er fem dagers omdeling) og krav om grunnleggende banktjenester gjennom hele selskapets ekspedisjonsnett. Overskudd fra enerettsområdet skal sammen med bevilgninger fra Stortinget til ordningen med statlig kjøp av posttjenester finansiere leveringspliktige tjenester som er bedriftsøkonomisk ulønnsomme for Posten. av lukket adressert brevpost med vekt inntil 350 gram og med pris inntil fem ganger grunntaksten for et innenriks prioritert brev innenfor første vektklasse (20 gram). Eneretten gjelder for innenlands postformidling så vel som for formidling til og fra utlandet. Eneretten omfatter ikke formidling av bøker, kataloger, aviser og blad, selv om disse sendes i lukket og adressert form. Det norske enerettsområdet er i dag like stort som det som er tillatt etter postdirektivet av 1997, bortsett fra at det i Norge er et tilleggskrav om at brevpost må være lukket for å være omfattet av eneretten. I henhold til postloven § 6 annet ledd kan departementet dispensere fra Postens enerett til fordel for andre postoperatører. Forutsetningen for å gi dispensasjon er etter postforskriften § 4 annet ledd at dette antas å ikke ville redusere Postens overskudd fra enerettsområdet i nevneverdig grad. Dispensasjon med tilhørende konsesjon for begrenset formidling av enerettssendinger er pr. i dag gitt til Statens forvaltningstjeneste og lokalPosten. Dispensasjonen for Statens forvaltningstjeneste gjelder for begrenset formidling av ca 1000 stk. brev fra Statens trykksakekspedisjon, og enkelte andre brev som til sammen ikke må overstige 5 % av de månedlige postsendingene som formidles innenfor dagens omfang av Oslo Dep-ordningen. Dispensasjonen til lokalPosten gjelder for inntil 300 sendinger pr. måned fra Kongsberg kommune til bystyrerepresentanter, utvalgsmedlemmer og formannskap. Konsesjonen til Statens forvaltningstjeneste ble fastsatt 26. september 2001, mens konsesjonen til lokalPosten ble fastsatt 17. april 2002. Begge konsesjoner gjelder frem til og med 31. desember 2005. For de fleste medlemsland i EU vil det være nødvendig å redusere omfanget av enerettsområdet som en følge av endringsdirektivet. I Storbritannia er planen at postmarkedet skal åpnes fullt ut for konkurranse fra og med 1. april 2007. Flere EU-land har signalisert at de trolig ikke kommer til å åpne markedet for utgående grensekryssende post fullt ut for konkurranse fra 2003. Samferdselsdepartementet foreslår en innskrenkning av Postens enerettsområde gjennom en gradvis reduksjon i de pris- og vektgrenser som avgrenser enerettsområdet. Norsk rett antas for øvrig å være i samsvar med de krav som er fastsatt i endringsdirektivet. Forslaget har vært på bred høring, jf kapittel 4 nedenfor. Fra ikrafttredelsen av loven og frem til 31. desember 2005 foreslås vektgrensen for enerettsområdet redusert til 100 gram og prisgrensen til tre ganger grunntaksten for et innenlandsk prioritert brev i første vektklasse. Fra 1. januar 2006 foreslås enerettsområdet begrenset ytterligere ved at vektgrensen settes til 50 gram og prisgrensen til to og en halv ganger grunntaksten. Prisgrensen fremgår i dag kun i postforskriften. Departementet mener at prisgrensen vil innebære en praktisk viktig avgrensning av enerettsområdet, og at den derfor bør fremgå også av loven. Samferdselsdepartementet foreslår videre å åpne markedet for utgående grensekryssende post fullt ut for konkurranse fra ikrafttredelsen av denne lov. Forslaget fremmes på bakgrunn av at endringsdirektivet trekker snevrere rammer for adgangen til å reservere utgående grensekryssende post enn gjeldende postdirektiv, samt at de fleste land i Europa i dag, rettslig og/eller faktisk, har åpnet opp dette markedet for konkurranse. Postdirektivet gir adgang for medlemslandene til å forsere det tempo for ytterligere liberalisering som følger av endringsdirektivet. Det foreliggende forslaget følger den liberaliseringstakt som er lagt til grunn av EU. Det er på denne bakgrunn heller ikke satt noen dato for når postmarkedet skal være fullt ut åpnet for konkurranse i Norge. Dette vil imidlertid departementet komme tilbake til når konsekvensene av en liberalisering, herunder distriktsmessige konsekvenser, er nærmere utredet. Departementet tar sikte på at konsekvensene av en ytterligere liberalisering skal utredes i 2003. Utarbeidelse og fremleggelse av eventuelt lovforslag om ytterligere liberalisering vil skje på bakgrunn av konsekvensanalysen. Departementet anser det for øvrig som vesentlig å sikre like rammebetingelser for alle postoperatører. Ut fra resiprositetshensyn bør postoperatører sikres lik tilgang til hverandres hjemmemarkeder. bestemmelser om resiprositet. En raskere liberalisering i Norge enn i resten av EØS kunne dermed medføre at Posten møter konkurranse i sitt hjemmemarked, uten at selskapet gis anledning til å konkurrere i tilsvarende markeder i utlandet. Dette vil kunne ha store økonomiske konsekvenser. Den 1. juli 2001 ble det med unntak for Svalbard innført merverdiavgift på posttjenester. Etter postloven § 5 annet ledd annet punktum skal det være geografisk enhetsporto for tjenester som kommer inn under enerettsområdet. Postloven gjelder etter Svalbardloven også på Svalbard. På denne bakgrunn ble det fastsatt samme portonivå for Svalbard som for fastlandet. Portoen for A-post i første vektklasse (20 gram) ble økt fra kr 4,50 til 5,50. Siden merverdiavgiftsreformen ikke gjelder for Svalbard, ble det bestemt at Posten fikk beholde det økte inntektsprovenyet fra tjenestene på Svalbard. Dersom portotakstene ikke hadde økt tilsvarende på Svalbard som resten av landet, ville det vært fare for at staten kunne tape betydelige avgiftsinntekter ved at forsendelser kunne overføres elektronisk til Svalbard og returneres til fastlandet med lavere porto. Å sende post via Svalbard ville særlig vært aktuelt for virksomheter som ikke har fradragsrett for merverdiavgift, for eksempel banker, forsikringsselskaper, offentlig sektor m.m. Dette kunne ført til økt behov for statlig kjøp av bedriftsøkonomisk ulønnsomme posttjenester. Omfordeling av post via Svalbard ville også være samfunnsøkonomisk uheldig. På bakgrunn av blant annet en henvendelse fra Longyearbyen lokalstyre, har Sivilombudsmannen i brev til Samferdselsdepartementet av 18. oktober 2002 stilt spørsmål knyttet til portoøkningen på Svalbard. Samferdselsdepartementet besvarte Sivilombudsmannens henvendelse ved brev av 15. november 2002. Sivilombudsmannen har for tiden saken til behandling. Det fremgår både i postloven, postforskriften og Postens konsesjon at det skal være enhetsporto for tjenester innenfor enerettsområdet. Det er ikke nærmere definert i regelverket hvordan man beregner den geografiske enhetsportoen. Geografisk enhetsporto betyr at portoen skal være den samme uansett innleverings- og utleveringssted og uavhengig av kundegruppe i hele landet. Etter Samferdselsdepartementets vurdering er det behov for en presisering av enhetsportobegrepet i postloven. I lovforslaget er det derfor presisert at det med geografisk enhetsporto menes like takster i hele lovens virkeområde. Forslaget innebærer at det skal være samme takster på Svalbard, hvor det ikke beregnes merverdiavgift, som på fastlandet hvor takstene er inkludert merverdiavgift. Det gjøres med dette ingen endringer i Postens mulighet til på forretningsmessig basis å tilby rabatter og differensierte priser når dette er nødvendig av konkurransemessige årsaker, og det kan bidra positivt til Postens samlede resultat, slik det blant annet er lagt til grunn i St.meld.nr.16 (1998-1999) punkt 4.1. Det vil ikke bli foretatt endringer i merverdiavgiftssystemet i forbindelse med presiseringen av kravet om geografisk enhetsporto i postloven. Et forslag til lov og forskriftsendringer ble sendt på høring 5. september 2002. Høringsinstansene har vært: Post- og teletilsynet, Næringslivets Hovedorganisasjon, Den Norske Fagpresses Forening, Linjegods og Logistikk- og transportindustriens Landsforening har gitt uttrykk for at liberaliseringen bør forseres i forhold til den plan som følger av endringsdirektivet. Post- og teletilsynet stiller spørsmål ved om det er grunnlag for å opprettholde et enerettsområde, og foreslår at det i lovteksten gis en tidsubestemt bestemmelse om videre liberalisering. Fastsettelse av endringer i eneretten bør følge av en løpende vurdering av situasjonen i postmarkedet og behovet for å opprettholde eneretten for å finansiere leveringsplikten. På den andre siden fremhever både Posten og Norsk Post- og Kommunikasjonsforbund at liberaliseringen ikke bør forseres i forhold til EU. Posten er positiv til konkurranse, men påpeker at avvikling av enerett må følges opp med frihet for selskapet til å konkurrere effektivt. Norsk Post- og Kommunikasjonsforbund viser til at en total avregulering på et tidligere tidspunkt enn for EU vil øke faren for at utenlandske distributører etablerer seg i Norge og «skummer fløten» i de attraktive delene av markedet, samtidig som de har et sterkere vern mot konkurranse i sitt eget hjemmemarked. En slik inntreden av nye postdistributører vil muligens føre til rimeligere posttjenester i noen få, sentrale områder i Norge, men samtidig medføre økt risiko for underskudd i driftsregnskapet for Posten dersom det samfunnspålagte servicenivået skal opprettholdes. Kommunal- og regionaldepartementet viser til at liberaliseringen sannsynligvis vil komme sentrale strøk til gode, mens det i mindre sentrale strøk kun vil være plass til en aktør, og i enkelte strøk må staten antakeligvis kjøpe posttjenester. Forslaget vil videre redusere betydningen av enhetsporto som prinsipp fordi enerettsområdet reduseres. Kommunal- og regionaldepartementet mener at det kan bli nødvendig å iverksette tiltak som kan bidra til å gi et likeverdig tilbud av posttjenester til konkurransedyktige priser i alle deler av landet dersom en liberalisering medfører økte forskjeller med hensyn til priser og tilbud. Det er på denne bakgrunn viktig å utrede konsekvensene av liberalisering for distriktene. Samferdselsdepartementet er opptatt av å sikre at videre liberalisering ikke går på bekostning av den universelle tjenesten. Liberaliseringen bør derfor skje gradvis og kontrollert. Departementet antar at en full liberalisering av postmarkedet vil kunne få betydelige konsekvenser, særlig for distriktene. Departementet mener det er viktig at disse konsekvensene utredes før det eventuelt fastsettes en dato for når markedet skal være fullt ut liberalisert. er Samferdselsdepartementet ikke enig i Post- og teletilsynets forslag om en tidsubestemt bestemmelse om videre liberalisering. Longyearbyen lokalstyre er imot at forslaget fremmes. Longyearbyen lokalstyre viser til at posttjenestene på Svalbard er fritatt for merverdiavgift. Reelt sett må således innbyggerne på Svalbard betale Posten 24 prosent mer for posttjenester enn innbyggerne på fastlandet. For næringsdrivende på Svalbard blir den samlede prisen for postforsyning endog høyere enn den tilsvarende prisen på fastlandet ved at næringsdrivende på fastlandet kan føre inngående merverdiavgift til fradrag. Longyearbyen lokalstyre mener således at forslaget ikke innebærer en presisering, men en endring av hva som er gjeldende rett. Justisdepartementet påpeker at de næringsdrivende på Svalbard reelt sett synes å få høyere portokostnader enn tilsvarende (avgiftspliktige) næringsdrivende på fastlandet. Posten er bekymret for at forslaget vil kunne ha betydning for Postens prispolicy, og ber om at forslaget eventuelt tas opp senere i forbindelse med en helhetlig vurdering av kravet til geografisk enhetsporto. Posten ønsker å begrense kravet om geografisk enhetsporto til enkeltsendinger. Finansdepartementet har ingen merknader til forslaget, heller ikke Den norske Fagpresses Forening. Utenriksdepartementet gir uttrykk for støtte til at Svalbard likebehandles med resten av landet og derfor har samme porto. Nærings- og handelsdepartementet er positiv til like portotakster for Svalbard som for fastlandet, i det en ulik takst kunne medført samfunnsøkonomisk kostbare omfordelinger av post via Svalbard. Nærings- og handelsdepartementet mener at den aktuelle saken illustrerer noen av de samfunnsøkonomiske problemene ved slike unntak. Samferdselsdepartementets forslag innebærer en klargjøring av prinsippet om geografisk enhetsporto i forhold til Svalbard. Ut over dette ser Samferdselsdepartementet det ikke som aktuelt å foreta endringer i enhetsportosystemet. Dette vil måtte vurderes i forbindelse med en eventuell ytterligere liberalisering av postmarkedet. For øvrig vises det til omtalen i punkt 3.3. Forslaget om en reduksjon av eneretten antas å ha betydning for konkurransesituasjonen på postmarkedet ved at en større del av dette markedet åpnes opp for konkurranse. Hvor store konsekvensene vil bli, vil blant annet bero på hvor attraktivt området oppfattes av andre aktører, og hvordan Posten forsvarer markedsposisjonen mot konkurrentene. Samferdselsdepartementet antar at økt konkurranse fortest vil gjøre seg gjeldende i markedet for utgående grensekryssende post. I dette markedet er det allerede i dag en rekke sterke aktører. Når det gjelder markedet for innenlandsk postformidling, antar departementet at Posten vil beholde en sterk posisjon. Dette skyldes at Posten i Norge har en godt befestet posisjon med et finmasket salgs- og ekspedisjonsnett. Videre vil Posten så lenge selskapet har enerett på visse typer posttjenester ha en konkurransefordel i forhold til andre operatører ved at de kan tilby et totaltilbud av posttjenester. Departementet vil følge utviklingen i markedet nøye og i den forbindelse til enhver tid vurdere behovet for regelverksendringer for å opprettholde en hensiktsmessig regulering av et område i utvikling, herunder sikre like konkurransevilkår for postoperatører i et marked med stadig større konkurranse. 5.2 Administrative og økonomiske konsekvenser m.m. En reduksjon av Postens enerett vil neppe få rene administrative konsekvenser. Derimot vil en reduksjon kunne få økonomiske og budsjettmessige konsekvenser for Posten og eventuelt staten. Redusert enerettsområde vil kunne bidra til lavere inntekter for Posten. I hvilken grad dette vil skje er uvisst, og avhenger blant annet av eventuelle effektivitetsgevinster ved muligheter for økt konkurranse og hvordan Posten forsvarer markedsposisjonen mot eventuelle konkurrenter, jf omtale i punkt 5.1 ovenfor. Erfaringer fra land som Sverige, Finland og New Zealand viser at en reduksjon av eneretten ikke nødvendigvis samlet sett vil bidra til å redusere Postens inntekter. Redusert enerettsområde har i disse landene hittil ikke ført til vesentlig økt direkte konkurranse på tidligere regulerte områder. nordisk brevmarked vil være mer attraktivt for konkurrentene enn markedet i de enkelte nordiske land. For å møte mulige reduserte inntekter som følge av en reduksjon av enerettsområdet - i tillegg til den inntektsreduksjonen selskapet nå opplever som følge av kundenes økte bruk av elektroniske kommunikasjonsløsninger - gjennomfører Posten betydelige effektiviseringer av virksomheten og en omfattende satsing på bedre service og nye potensielt lønnsomme tjenester. Eventuelle effekter på selskapets resultat av redusert enerettsområde er derfor avhengig av i hvilken utstrekning selskapet lykkes i sine satsninger. Merkostnadene ved den delen av det samfunnspålagte servicenivået (de leveringspliktige tjenestene) som ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomt dekkes dels ved et eventuelt overskudd fra enerettsområdet, dels ved statlig kjøp av ulønnsomme posttjenester over statsbudsjettet kap. 1370 post 70. For 2003 er det bevilget 305 millioner kroner over denne budsjettposten. For 2002 og 2003 har det vært lagt til grunn at det ikke vil foreligge overskudd fra enerettsområdet. Etter gjeldende modell for statlig kjøp av posttjenester er det Posten som bærer risikoen ved eventuelt underskudd på enerettsområdet. Hvorvidt en reduksjon av eneretten vil få innvirkning på statlig kjøp er usikkert. Det vil blant annet være avhengig av hvordan lønnsomheten og markedet for posttjenester utvikler seg. Større konkurranse antas vanligvis å føre til at brukerne får et bedre og mer variert tjenestetilbud til en lavere pris. Samferdselsdepartementet antar at det samme vil gjøre seg gjeldende ved en gradvis liberalisering av postmarkedet. På bakgrunn av at kravet om geografisk enhetsporto knytter seg til tjenester som omfattes av Postens enerett, vil forslaget innebære at en mindre andel av brevposten vil omfattes av dette kravet. Presiseringen av bestemmelsen om geografisk enhetsporto er en klargjøring av hva som etter departementets oppfatning er gjeldende rett, og antas derfor ikke å ha økonomiske, administrative eller andre konsekvenser. Bestemmelsen om geografisk enhetsporto i § 5 annet ledd annet punktum foreslås presisert ved at det i nytt tredje punktum inntas en nærmere definisjon av begrepet geografisk enhetsporto. Det foreslås fastslått at det med geografisk enhetsporto menes like takster i hele lovens geografiske virkeområde. Postloven gjelder etter Svalbardloven 17. juli 1925 nr. 11 § 3 på Svalbard. Forslaget klargjør at det skal opereres med samme portonivå på Svalbard, hvor det ikke beregnes merverdiavgift, som på fastlandet hvor takstene er inkludert merverdiavgift. Tidligere tredje punktum blir nytt fjerde punktum. Det foreslås ikke endringer i bestemmelsens tittel. Ved endringer i første ledd første punktum oppheves Postens enerett på utgående grensekryssende post. Nytt annet ledd angir en gradvis reduksjon av enerettsområdet gjennom endrede pris- og vektgrenser. Prisgrensen foreslås inntatt i selve loven, og ikke som nå i forskriften. Om bakgrunnen for dette forslaget, se punkt 2.4 ovenfor. Det er også nytt at Kongen ikke lengre kan fastsette nærmere prisgrense i forskrift. Tidligere annet ledd blir nytt tredje ledd. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i lov 29. november 1996 nr. 73 om formidling av landsdekkende postsendinger (postloven). Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i lov 29. november 1996 nr. 73 om formidling av landsdekkende postsendinger (postloven) i samsvar med et vedlagt forslag. § 5 annet ledd nytt tredje punktum skal lyde: Posten Norge AS skal innenfor de vekt- og prisgrenser som er angitt i annet ledd gis enerett til regelmessig å formidle mot vederlag lukket adressert innenriks brevpost og til å formidle i Norge tilsvarende sendinger fra utlandet, på de vilkår som konsesjon etter § 4, jf § 5, fastsetter. Eneretten omfatter ikke formidling av bøker, kataloger, aviser og blad, selv om disse sendes i lukket og adressert form. Kongen kan gi forskrift om hva som regnes for lukket brevpost. Frem til og med 31. desember 2005 omfatter eneretten brevpost med vekt inntil 100 gram og med pris inntil tre ganger grunntaksten for et innenriks prioritert brev innenfor første vektklasse (20 gram). Fra og med 1. januar 2006 omfatter eneretten brevpost med vekt inntil 50 gram og med pris inntil to og en halv ganger grunntaksten for et innenriks prioritert brev innenfor første vektklasse (20 gram). Ot.prp.nr.40 (2002-2003) Om lov om endringer i lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven)
|
maalfrid_3e602cc6e60c66ebd24d2126cd9e001b16c79079_70
|
maalfrid_bufdir
| 2,021
|
en
|
0.463
|
Huschek, D., de Valk, H.A.G. & Liefbroer, A.C. (2011). Gender-role behavior of secondgeneration Turks: The role of partner choice, gender ideology and societal context. (4), 164–177. Introduksjonsloven (2003). Lov om introduksjonsordning og norskopplæring for nyankomne innvandrere (LOV-2003-07-04-80). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/ lov/2003-07-04-80?q=introduksjonsloven Joona, P.A. & Nekby, L. (2012). Intensive Coaching of New Immigrants: An Evaluation Based on Random Program Assignment. (2), 575–600. Kaupang, A. (2015). Høgskolen i Buskerud og Vestfold. Kavli, H. (2014). Adapting to the Dual Earner Family Norm? The Case of Immigrants and Immigrant Descendants in Norway. (5), 835–856. Kavli, H.C. & Nadim, M. (2009). Familiepraksis og likestilling i innvandrede familier. . Kavli, H.C. & Nicolaisen, H. (2016). Integrert eller marginalisert? Innvandrede kvinner i norsk arbeidsliv. (4), 339–369. Kitterød, R.H. & Rønsen, M. (2013). Opting Out? Who are the Housewives in Contemporary Norway? (6), 1266–1279. Kitterød, R.H., Rønsen, M. & Seierstad, A. (2013). Mobilizing female labour market reserves: What promotes women's transitions between part-time and full-time work? (2), 155–171. Kolsrud, D., Røed, M., Schøne, P. & von Simson, K. (2016). Bidrag og belønning: Om innvandrere i det norske arbeidsmarkedet. ISF-rapport 2016:04. Lerfaldet, H. & Skutlaberg, L.S. (2018). . Lillegård, M. & Seierstad, A. (2013). . Oslo: SSB-rapport 2013/15. Lunde, H. & Lysen, J. (2018). . Oslo. SSB-Rapport 2018/38. Midtbøen, A.H. (2016). Discrimination of the second generation: Evidence from a field experiment in Norway. (1), 253–272. Midtbøen, A.H. & Rogstad, J.C. (2012). . Oslo: ISF-Rapport: 2012:
|
lovdata_cd_48048
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.517
|
Forskrifter i henhold til fiskerigrenselovene. I medhold av §5 i lov av 24. mars 1961 om Norges fiskerigrense bestemmes:
|
maalfrid_9f9e02af848c11d0557fc9580b02e0d7bbf3493b_0
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
no
|
0.334
|
Abonnement på kan tegnes ved å sende e-post til Mona Østvang Ådum: m.o.adum@jus.uio.no. Redaksjon: Beate Sjåfjell (ansv.) formidler nyheter med selskapsrettslig relevans, samlet inn av ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. gis ut kvartalsvis som en ren informasjonstjeneste, uten noen krav på fullstendighet, og distribueres kun elektronisk.Våre kilder er offentlige databaser slik som lovdata.no, regjeringen.no, og . I tillegg benytter vi det private initiativet og vi har gleden av å legge inn en rekke linker til europalovs gode oversiktssider i vårt nyhetsbrev. Enkelte av linkene er knyttet til databaser som krever innlogging. Foreliggende utgave, SelskapsrettsNytt 1 2015, presenterer nyheter fra og med januar til og med september 2015. Nytt i lovgivningen m.m. ................................................................................................................................................. 2 Norge .................................................................................................................................................................................. 2 EU/EØS .............................................................................................................................................................................. 5 Ny rettspraksis, forvaltningspraksis m.m. ............................................................................................................ 11 Norge ............................................................................................................................................................................... 11 EU/EØS ........................................................................................................................................................................... 19 Andre land ..................................................................................................................................................................... 24 Nye selskapsrettslige publikasjoner ....................................................................................................................... 25 Fra forskergruppen om selskaper ....................................................................................................................... 25 Et utvalg andre selskapsrettspublikasjoner.................................................................................................... 27 Selskapsrettsarrangementer ...................................................................................................................................... 36 Forskergruppens arrangement ............................................................................................................................ 36 Nytt om våre forskningsprosjekter ......................................................................................................................... 36 Sustainable market actors for responsible trade (SMART) ...................................................................... 36 Sustainable Companies ............................................................................................................................................ 37 Grunnlovens miljøparagraf 112: Fra ord til handling? ............................................................................... 37 Nytt om navn ..................................................................................................................................................................... 37 Forskergruppen Selskaper, markeder, samfunn og miljø ..............................................................................
|
lovdata_cd_28137
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
sv
|
0.371
|
Forskrift om prøveordning av skilt i forbindelse med skilting av bompengeanlegget på Svinesund, Halden kommune, Østfold. Fastsatt av Vegdirektoratet 21. juni 2005 med hjemmel i forskrift 10. oktober 1980 nr. 1 om offentlige trafikkskilt, vegoppmerking, trafikklyssignaler og anvisninger (skiltforskrifter) §35 nr. 2.
|
lovdata_cd_52118
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.57
|
- navn og adresse på det teknisk kontrollorgan som eventuelt har fått tilsendt den tekniske dokumentasjonen, jf §9 nr. 3 bokstav b) - navn og underskrift til den personen som har underskrevet.
|
lovdata_cd_12607
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.95
|
6. å gjødsle beitemarken. Fylkesmannen kan avgrense gjødslinga både i mengd og areal dersom gjødslinga verkar mot føremålet med vernet.
|
lovdata_cd_710
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.74
|
Forskrift om grenseregulering, Kvæfjord og Trondenes kommuner, Troms. §1. Med virkning fra 1. juli 1956 overføres eiendommene Sørli, gnr. 46, og Tennvassåsen, gnr. 49, i Kværnfjord kommune, Troms fylke, til Trondenes kommune i samme fylke. Den nye kommunegrense faller sammen med disse eiendommers grense mot tilstøtende bruk i Kvæfjord kommune. §2. Personer som 1. juli 1956 har hjemstavn i Kvæfjord og som den dag bor eller, hvis de da er flyttet fra kommunen, sist hadde sin bopel på overføringsområdet, skal ha sin hjemstavn i Trondenes. §3. Vedkommende departement bemyndiges til å treffe de tiltak med omsyn til omberegning av embets- og tjenestemenns lønn som grenseendring måtte gjøre nødvendig.
|
lovdata_cd_46247
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.896
|
Adgangen til å bevilge uførestønad er opphevet fra 1.5.93. Stønader som er bevilget før 1.5.93 løper fram til fylte 60 år og omregnes da til alderspensjon. 11.1.6. Samordning av sjømannspensjon med annen tjenestepensjon eller personskadepensjon.
|
lovdata_cd_32530
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.817
|
a) Utgangspunktet er at plassene skal skaffes på egen grunn. Kommunen kan imidlertid samtykke i at det istedenfor biloppstillingsplasser på egen grunn eller på felles areal blir innbetalt et beløp pr. manglende plass til kommunen for bygging av parkeringsanlegg. Kommunen bestemmer hvilke satser som til enhver tid skal gjelde i slike tilfeller. b) Frikjøpsbeløpet skal være betalt før bygget tas i bruk. (II 1995 1)
|
lovdata_cd_6981
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.521
|
Forskrift om fredning for Heglane naturreservat med tilliggende fuglelivsfredning, Kvitsøy kommune, Rogaland. Fastsatt ved Kronprinsreg.res. av 7. mai 1982. Fremmet av Miljøverndepartementet.
|
lovdata_cd_56056
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.729
|
0. Forskrift av 12. juli 1995 nr. 739 om gjennomføring av bestemmelser for sivil luftfart, forskrifter om luftfartssertifikater og -bevis, flytekniske sertifikater og flygeskoler (BSL C 0-5). 1. Forskrift av 8. november 1994 nr. 991 om luftfartssertifikater og -bevis (BSL C 1-1). 2. Forskrift av 14. november 1994 nr. 1291 om gyldighet av luftfartssertifikat og -bevis og vilkår for utøvelse, forlengelse og gjenutstedelse av tilknyttede rettigheter (BSL C 1-5). 3. Forskrift av 14. november 1994 nr. 1292 om rettigheter tilknyttet sertifikater og -bevis for flygebesetningsmedlemmer (C 1-6 med bilagene 1, 2, 3, 4 og 5). 4. Forskrift av 14. november 1994 nr. 1293 om luftfartssertifikater og -bevis, ugyldighet og suspensjon (BSL C 1-7). 5. Forskrift av 14. november 1994 nr. 1294 om luftfartssertifikater og -bevis og oppmelding til og avleggelse av prøver med tilhørende bilag (BSL C 1-8 med bilagene 1, 2 og 3). 6. Forskrift av 14. november 1994 nr. 1295 om søknader om luftfartssertifikater og -bevis (BSL C 1-9) 7. Forskrift av 14. november 1994 nr. 1296 om begrunnelse for og klage over sensurvedtak i forbindelse med avholdelse av prøver og eksamener for Luftfartsverket (BSL C 1-10). 8. Forskrift av 14. november 1994 nr. 1297 om føring av flygetidsbøker, godskriving og attestasjon av flygetid (BSL C 1-11). Ferdighetsprøve (skill test)
|
lovdata_cd_21805
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.719
|
Forskrift for adressetildeling, Inderøy kommune, Nord-Trøndelag. Fastsatt av Inderøy kommunestyre 8. oktober 1997 med hjemmel i plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 §105 og lov av 23. juni 1978 nr. 70 om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom (delingsloven) §4-1, jf. forskrift av 19. oktober 1979 nr. 4 til lov om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom (delingsloven) kap. 15. 1.1 Oppmålingsmyndigheten er kommunens adressemyndighet og tildeler adressenavn og -nummer. 2.1 Nye adressenavn vedtas av «Utvalg for lokale stedsnavn» som er oppnevnt av kommunestyret. 3. Regler for tildeling av adressenummer (husnummer) 3.1 Nummerering starter fra kommunesenteret og stiger utover mot kommunegrensa. Ligger vegen ikke i tilknytning til kommunesenteret så starter nummereringen i den enden av vegen som er naturlig sett fra kommunesentret. 3.2 Innenfor tettbygd strøk (reg.områder) gis adressenummer fortløpende. Det holdes av nummer til evt. fortetting av boligmassen. 3.3 Utenfor regulert område (spredt bebyggelse) gis nummereringen etter avstand fra vegens startpunkt regnet i 10-meter. 3.4 Adressenummer tildeles med like nummer (partall) på venstre side og ulike nummer (oddetall) på høyre side. 3.5 I områder med fritidsbebyggelse som ikke har direkte adkomst fra veg, brukes områdenummerering. Numrene gis fortløpende i sirkel med urviseren. 3.6 Eventuell bokstav som undernummer gis bare til rekkehus/blokker samt for å unngå omfattende omnummereringer. 4.1 Grunneier, fester, bygningseier har plikt til å bekoste, sette opp og holde vedlike husnummerskilt og eventuelle henvisningsskilt på eiendommen. Man har også plikt til å sørge for at skiltenes synlighet ikke hindres av trær, busker, andre skilt m.v. 5.1 Husnummerskilt skal plasseres på en måte som tydelig angir hvilken eiendom de knytter seg til, og alltid være plassert slik at de er lett synlige fra gate eller veg. Skiltene holdes hele og rene og med tydelige tall og eventuell bokstav. Samtidig bør skiltene plasseres slik at de er lesbare i mørke. 5.2 Husnummerskiltene skal være anbrakt så vidt mulig i ca. 2,5 meters høyde og til høyre for alle inngangsdører og innkjørsler fra gate eller veg. 5.3 Er det vanskelig å se skilt fra vegen, skal nummerskilt også settes opp på port eller særskilt stolpe i gjerdelinjen, til høyre for innkjørselen. 5.4 Adressemyndigheten kan pålegge eiere/festere/bygningseier å sette opp felles skilt med henvisning (henvisningsskilt) til husnumrene der gårdsvegen/stikkvegen e.l. tar av fra vegen numrene hører til. Disse skal settes opp på postkassestativ eller på impregnert påle. 6.1 Husnummerskilt og henvisningsskilt skal være av aluminium eller annet rustfritt materiale. 6.2 Husnummerskiltene skal ha svarte tall på hvit bunn m/svart ramme, teksthøyde 105 mm og skilthøyde 150 mm. 6.3 Andre skilttyper kan, etter godkjenning av adressemyndigheten, benyttes. F.eks. kan messingtall benyttes i boligfelt. 7.1 For nybygg som har fått tildelt adresse, skal skilt være satt opp før ferdigattest utstedes. 7.2 Forskriftsmessige husnummerskilt og henvisningsskilt skal være satt opp innen 6 måneder etter at varsel om tildeling av nummer er mottatt av eier/fester/bygningseier. 7.3 Adressemyndigheten, eller den han bemyndiger skal føre kontroll med at ovenstående regler blir fulgt og gi de nødvendige pålegg. 7.4 Pålegg som ikke imøtekommes, kan adressemyndigheten la utføre for eierens/festerens bekostning. 7.5 Skilt som allerede er oppsatt når disse forskrifter trer i kraft, tillates brukt så lenge de er i god stand og fullt leselig. Disse bestemmelser trer i kraft når de er vedtatt av kommunestyret og lovlig kunngjort. Forskrift av 11. februar 1982 nr. 498 om offisiell adressetildeling og fastsetting av regler for husnummerskilt m.v. for Inderøy kommune, Nord-Trøndelag oppheves samtidig.
|
lovdata_cd_12543
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.858
|
I medhald av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8 jfr. §10 og §21, §22 og §23, er deler av Lønøy, med kringliggjande sjøareal ut til ein avstand av ca. 50 m frå strandlina i Fjell kommune i Hordaland fylke, verna som naturreservat ved kgl.res. av 3. april 1987 under namnet Lønøy naturreservat.
|
lovdata_cd_25337
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
da
|
0.44
|
Det fredete området berører følgende gnr./bnr.: 156/2, 156/3, 156/4, 156/5, 156/6, 156/8, 156/10, 156/11, 156/12, 156/15, 157/5, 157/9. Reservatet dekker et totalareal på 3.329 dekar.
|
lovdata_cd_27074
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.529
|
Forskrift om regulering av distriktsinndelingen i politi- og lensmannsetaten, Tønsberg og Nøtterøy kommuner, Vestfold. Fastsatt ved kgl.res. 27. juni 2003 med hjemmel i lov av 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven) §16. Fremmet av Justis- og politidepartementet.
|
maalfrid_68be613ba2a4dd0944f5dbe8021ba9eb225ebb00_0
|
maalfrid_udir
| 2,021
|
no
|
0.673
|
I dette rundskrivet vil du finne informasjon om de enkelte bestemmelsene og endringene som er gjort. Rundskrivet er nytt, men store deler av teksten er hentet fra rundskrivet Udir-5-2016 og Udir-1-2010. Forskrift til opplæringsloven (forskriften) kapittel 3 og 4 og forskrift til friskoleloven kapittel 3 om individuell vurdering ble endret med virkning fra 1. august 2020. Bestemmelsene er omstrukturert, tydeliggjort og forenklet. Mange av formuleringene er nye, men mye av innholdet fra tidligere er videreført. Det er kun i § 3-28 siste ledd og § 3-27 det er gjort realitetsendringer. De andre bestemmelsene er videreføring av gjeldende rett. Rundskrivet gjelder så langt det passer for forskrift til opplæringsloven kapittel 4 og forskrift til friskoleloven kapittel 3. Det som står i dette rundskrivet vil også gjelde for LK06, med mindre annet er angitt. Kapittel 3 individuell vurdering i grunnskolen og i vidaregåande opplæring på lovdata. SIST ENDRET: 05.11.
|
lovdata_cd_11389
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.374
|
Forskrift om fredningsbestemmelser for Ultvedttjern naturreservat, Ringerike kommune, Buskerud. Fastsatt ved kgl.res. 20. juni 1986 med hjemmel i lov av 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern §8, §10, §21, §22, §23.
|
lovdata_cd_41676
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.557
|
Ved fastsettelsen av uføregrad benyttes vanlige avrundingsregler. Dette medfører f.eks. at et inntektstap på 77% gir en uføregrad på 75%. Det er imidlertid et ufravikelig vilkår for rett til tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon at uføregraden er nedsatt med minst 50%, jf §12-7 første ledd. Det er derfor ikke mulig å avrunde 45% til 50% uførhet.
|
lovdata_cd_48460
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.78
|
Ovenstående forskrifter trer i kraft den 1. februar 1971. Det gjøres oppmerksom på at overtredelse av ovenstående forskrifter vil kunne straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler etter tollovens §61.
|
lovdata_cd_33564
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.687
|
0 Tilføyd ved lov 16 juni 1989 nr. 58. §21. (pålegg om tiltak) Drives oppdrettsvirksomhet i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av loven her, kan departementet1 gi pålegg2 om tiltak for å bringe den ulovlige virksomheten til opphør.3 Slikt tiltak kan kreves gjennomført innen en nærmere fastsatt frist. 0 Tilføyd ved lov 16 juni 1989 nr. 58, endret ved lov 30 juni 2000 nr. 62 (i kraft 1 jan 2001 iflg. res. 30 juni 2000 nr. 644), endret paragraftallet fra §16. §22. (tvangsmulkt) For å sikre at bestemmelsene i denne lov eller vedtak i medhold av loven blir gjennomført, kan departementet1 fastsette forskrift2 om tvangsmulkt til staten ved overtredelser. Tvangsmulkten begynner å løpe dersom den ansvarlige oversitter den frist for retting av forholdet som departementet1 har fastsatt. Tvangsmulkten kan også fastsettes på forhånd og løper da fra en eventuell overtredelse tar til. Det kan fastsettes at tvangsmulkten løper så lenge det ulovlige forhold varer, eller at den forfaller for hver overtredelse. Tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg.3 Departementet1 kan frafalle krav på påløpt tvangsmulkt. 0 Tilføyd ved lov 16 juni 1989 nr. 58, endret ved lover 11 juni 1993 nr. 83, 30 juni 2000 nr. 62 (i kraft 1 jan 2001 iflg. res. 30 juni 2000 nr. 644), endret paragraftallet fra §17. 3 Jfr. tvangsl. §7-2, d og e. §23. (gjennomføring av vedtak) Departementet1 kan fastsette forskrift2 om at vedtak gjort i medhold av loven kan gjennomføres for den ansvarliges regning. 0 Tilføyd ved lov 16 juni 1989 nr. 58, endret ved lover 11 juni 1993 nr. 83, 30 juni 2000 nr. 62 (i kraft 1 jan 2001 iflg. res. 30 juni 2000 nr. 644), endret paragraftallet fra §18. §24. (tilbaketrekking/nekting av tillatelse) Ved grov overtredelse eller gjentatte overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, eller vedtak gjort i medhold av denne lov, kan departementet1 trekke tilbake tillatelse gitt i medhold av §3. Søknad om tillatelse etter §3 kan avslås dersom søkeren har forholdt seg som nevnt i første ledd. 0 Tilføyd ved lov 16 juni 1989 nr. 58, endret ved lov 30 juni 2000 nr. 62 (i kraft 1 jan 2001 iflg. res. 30 juni 2000 nr. 644), endret paragraftallet fra §19. §25. (straffansvar) Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser eller vilkår gitt i eller med hjemmel i denne loven, straffes med bøter1 eller fengsel2 i inntil 1 år. På samme måte straffes medvirkning og forsøk. Foreligger særlig skjerpende omstendigheter, kan fengsel2 i inntil 2 år4 anvendes, om ikke strengere straffebud får anvendelse. 0 Endret ved lover 16 juni 1989 nr. 58 (tidl §14), 20 juli 1991 nr. 66, 30 juni 2000 nr. 62 (i kraft 1 jan 2001 iflg. res. 30 juni 2000 nr. 644), endret paragraftallet fra §20. Kap. V. Ikrafttredelse. Oppheving og endring av andre lover.
|
lovdata_cd_50507
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.681
|
20. Av de ombordværende kart skal det som har den største målestokk og passer for vedkommende farvann brukes. Kartet skal være rettet med de siste mottatte opplysninger. Posisjonsbestemmelser skal foretas med hyppige mellomrom. Når forholdene tillater det, skal posisjonsbestemmelsene foretas etter mer enn en metode. 21. Vakthavende offiser skal klart identifisere alle relevante kjennemerker for navigeringen. Klarvær.
|
lovdata_cd_20843
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.683
|
Forskrift om politivedtekt, Nore og Uvdal kommune, Buskerud. Fastsatt av Nore og Uvdal kommunestyre 7. oktober 1996 med hjemmel i lov av 4. august 1995 nr. 53 om politiet §14. Stadfestet av Justis- og politidepartementet 25. november 1996. Det er forbudt å la hest, storfe, sau eller geit gå løs i tettbygd strøk uten tilsyn. Overtredelser av denne vedtekt eller pålegg gitt i medhold av vedtekten straffes etter politilovens §30 nr. 4, hvis ikke forholdet går inn under en strengere straffebestemmelse. Fra samme tid oppheves forskrift av 27. august 1963 nr. 4655 om politivedtekt, Nore og Uvdal kommune, Buskerud.
|
lovdata_cd_60045
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.871
|
Forskriftens §7 oppstiller nærmere regler for fastsettelsen av overtredelsesgebyr ved delvis lempning. Det avgjørende for om fastsettelsen skal skje etter bokstav a, b eller c er hvilket nummer i rekken foretaket er når det fremlegger bevis for Konkurransetilsynet. I Konkurransetilsynets underretting til foretak i henhold til §9 tredje ledd om at bevisene vesentlig styrker Konkurransetilsynets etterforskning, skal Konkurransetilsynet angi om lempning vil bli gitt etter bokstav a, b eller c. Det er imidlertid intet krav om at Konkurransetilsynet på dette tidspunktet angir den eksakte prosentvise lempningen innenfor det enkelte intervall. Hvor stor lempning som gis innenfor hvert av intervallene avgjøres først i det endelige vedtak i saken. I §7 annet ledd er det pekt på hvilke momenter som skal tillegges vekt ved den endelige fastsettelsen av størrelsen på lempningen. For det første skal tidspunktet bevismaterialet ble fremlagt vektlegges. Betydningen av tidspunktet er i denne forbindelse en annen enn betydningen av tidspunktet etter første ledd. Etter første ledd er det avgjørende for foretaket å fremlegge bevis så tidlig som mulig i forhold til de øvrige deltakerne i det ulovlige samarbeidet, og på den måten skaffe seg best prioritet, jf. intervallene i første ledd bokstav a, b eller c. Etter annet ledd skal tidspunktet for bevisfremleggelsen tillegges selvstendig vekt ved fastsettelsen av lempningen innenfor hvert intervall, uavhengig av når de øvrige deltakere la frem bevisene. Ved vurderingen etter annet ledd vil det for eksempel være av betydning om bevisene ble fremlagt tidlig eller sent i Konkurransetilsynets etterforskning, om foretaket av eget initiativ fremla bevisene, eller om bevisfremleggelsen var foranlediget av at foretaket allerede visste om tilsynets etterforskning i saken. Videre skal styrken i de fremlagte bevisene tillegges vekt. Dette er noe annet enn vilkåret om vesentlig styrker i §6 bokstav a, som er avgjørende for om foretaket i det hele tatt skal gis delvis lempning. Annet ledd regulerer ikke uttømmende de momenter det kan legges vekt på ved den endelige fastsettelsen av delvis lempning.
|
lovdata_cd_3090
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
sv
|
0.369
|
I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1979 nr. 63 §8, jfr. §10, er Ferkingstadøyane i Karmøy kommune, Rogaland fylke, ved kgl.res. av 28. april 1978 fredet som naturreservat.
|
lovdata_cd_12028
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.383
|
Forskrift om fredning for Nedre Hassel landskapsvernområde, Rissa kommune, Sør-Trøndelag.
|
lovdata_cd_41290
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.675
|
Ved undersøkelse mv. av den hørselshemmede skal det forefinnes, foruten vanlig utstyr til spesialistpraksis i øre-nese-halssykdommer: b. utstyr for taleaudiometri som minst tilfredsstiller kravene i IEC 177 (angitt på deklarasjonen for apparatet) c. impedansmeter (ønskelig av hensyn til diagnostikken) d. adekvat utvalg av høreapparater (f.eks. kroppsbårne, bak øret osv.) e. utstyr for øregangsavstøpning og for fremstilling av individuelt tilpassede ørepropper, jf. punkt 2 f. Audiometrisk utstyr skal regelmessig kontrolleres subjektivt, og kalibreres ved et kompetent laboratorium minst hver 3. år, eller når resultatet av den subjektive kontroll tilsier det. Lydhode renses og taleaudiometri-båndet skiftes i henhold til leverandørens instruksjon.
|
lovdata_cd_3833
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.719
|
1. Vegetasjonen, herunder også døde busker og trær, er fredet mot enhver form for skade og ødeleggelse. Det er forbudt å fjerne planter eller plantedeler fra reservatet. I skogområdene på fastmark i reservatets ytterkanter er skogsdrift tillatt etter retninglinjer gitt i henhold til lov om skogbruk og skogvern. Unntatt fra dette er tiltak nevnt i punkt 3. Hogst er forbudt på fastmarksøyer i myra og i en sone langs myrkanten. Bredden på den hogstfrie sonen skal fastsettes av forvaltningmyndigheten. 5. Motorisert ferdsel er forbudt unntatt i ambulanse-, politi-, brannvern- og skjøtselsøyemed. Unntatt er også motorisert tømmertransport på fastmark i reservatet ytterkanter i forbindelse med tillatt skogdrift. 7. Området kan fortsatt nyttes til beiting.
|
lovdata_cd_57644
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.805
|
Forskrift om differensiering av forvaltningsgodtgjørelsen for verdipapirfondsandeler. Fastsatt av Finansdepartementet 6. januar 2003 med hjemmel i lov av 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond §6-1 første ledd tredje og fjerde punktum. Forvaltningsselskap for verdipapirfond kan bare differensiere forvaltningsgodtgjørelsen etter reglene i denne forskrift. Differensieringen skal baseres på det antall andeler den enkelte andelseier har i fondet, og skal uttrykkes som en prosentvis rabatt på den forvaltningsgodtgjørelsen som daglig belastes fondet, jf. §5. Hver rabattsats skal bare gjelde innenfor sitt kvantumsintervall. Annet ledd er ikke til hinder for at forvaltningsselskapet kan differensiere på annet grunnlag i enkelttilfeller, forutsatt at forvaltningsgodtgjørelsen minst dekker forvaltningsselskapets faktiske kostnader knyttet til den aktuelle andelshaver. Differensiering skal ikke skje på et usaklig grunnlag. Som usaklig grunnlag for differensiering regnes blant annet andelseiernes beholdning av andeler i øvrige fond forvaltet av forvaltningsselskapet eller andelseiernes mulige kundeforhold med selskaper i samme konsern. Bestemmelser om differensiert forvaltningsgodtgjørelse for fondet skal fremgå klart av fondets vedtekter, prospekt, delårsrapporter og salgsmateriale. Det skal også fremgå eksplisitt hvorvidt forvaltningsselskapet kan fastsette individuell forvaltningsgodtgjørelse som nevnt i §1 tredje ledd. Kredittilsynet kan stille nærmere vilkår til det enkelte fond for å få godkjent differensiert forvaltningsgodtgjørelse. For å unngå at andelene i fondet skal få en ulik verdiutvikling avhengig av eierskap, skal alle andeler belastes samme ordinære forvaltningsgodtgjørelse. Eiere som i kraft av å eie et antall andeler som gir rett til rabatt, skal få sin samlede rabatt refundert fra forvaltningsselskapet.
|
lovdata_cd_45774
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.803
|
Kontantstøtten utbetales månedlig av trygdekontoret. Når det gjelder hvilket trygdekontor som skal utbetale støtten, må dette ses i sammenheng med hvor krav kan settes frem. Se lovens §14 og kommentarene til denne paragrafen. Kontantstøtten skal utbetales til den som har satt frem kravet, forutsatt at barnet bor fast sammen med denne personen. Rikstrygdeverket viser til kommentarene til §14 om hvem som kan sette frem krav. Når barnet bor sammen med begge foreldrene, avgjør foreldrene seg imellom hvem som skal sette frem krav og få utbetalt kontantstøtten. Dersom begge søker om å få støtten, skal den utbetales til moren. Se kommentarene til §2 tredje ledd om utbetaling til støttemottakere som oppholder seg på Svalbard.
|
lovdata_cd_17566
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.902
|
2. At eksisterende fulldyrket jord, overflatedyrket jord og gjødslet beite fortsatt kan nyttes til jordbruksformål, herunder nødvendig bruk av plantevernmidler og gjødsel.
|
lovdata_cd_2378
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.559
|
Forskrift om sammenslåing av Ankenes og Narvik kommuner, Nordland. Fastsatt ved kgl.res. 19. mai 1972. Fremmet av Kommunal- og arbeidsdepartementet.
|
lovdata_cd_9789
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.428
|
Føremålet med fredinga er å ta vare på ein variert og artsrik edellauvskog med ulike skogsutformingar.
|
lovdata_cd_3052
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.864
|
Eigar eller innehavar av hund i Jølster kommune skal halde hunden i band eller forsvarleg innestengd eller inngjerda i den tid bufe beiter, frå 1. april til 15. november.
|
digibok_2013041905021
|
books
| 2,009
|
no
|
0.603
|
FORORD bergen byarkiv 8 5. 6.15 Omvisninger, foredrag, kurs 6.16 Tilgjengelige nettsider 6.17 Informasjon om tilgjengelighet 6.18 Markedsføring overfor nye brukergrupper. 1.3 Howard Gardner sin multiintelligensteori. 1.7 Kven skal inngå i målgruppa? 2.1 Utforming av rommet 2. 4.7.8 Punktskrift (braille) 4.8 Audioguide (tekst som lyd) 4.2.2 Montrar pa vegg 119 ' Statlige, kommunale og private arkiver er integrerte deler av samfunnsminnet. Tilgang til samfunnets arkiver er en demokratisk rett. I Stortingsmeldingen om arkiv, bibliotek og musum (ABM-meldingen) ble det derfor slått fast at «arkiv, bibliotek og museum er eit fellesgode som er til for alle». Dette betyr at alle grupper i samfunnet skal sikres tilgang til arkivene. I forbindelse med planleggingen av Bergen Byarkivs nye lokaler, fikk arkivet i 2003 midler fra ABM-utvikling til å utarbeide en rapport og en mal for tilgjengelighet i arkiver ut i fra prinsippet om universell utforming. Til den offisielle åpningen i 2005 ble det laget en utstilling som skulle vise smakebiter av bergenshistorien og også være et bidrag til markeringen av unionsoppløsningen. Under arbeidet med utstillingen ble det klart at foruten å inneholde elementer som skulle aktivisere publikum, så skulle også utstillingen være noe for alle i ordets egentlige betydning: unge, gamle, funksjonsfriske, synshemmede, hørselshemmede og bevegelseshemmede. arkivutstilling på en liten flate, som skal gi noe til alle på denne måten, betydde store utfordringer. Det måtte lages spesialtilpasninger, både når det gjaldt teksting og fysiske oppmerkinger, og bruk av elektroniske hjelpemidler. Under arbeidet med utstillingen ble det klart at det ville være av stor nytte å foreta en vurdering i etterkant: hvor godt Bergen Byarkiv nådde fram til brukerne, hva som fungerte bra og hva som andre institusjoner kan hente av ideer og inspirasjon. Denne publikasjonen i ABMs skriftserie er derfor delt i tre deler. Den første delen er en generell veiledning i tilgjengelighetsarbeid for arkiver. Den andre delen tar for seg hva en skal tenke på fra smått til stort når en skal i gang med utstilling som skal være tilrettelagt for funksjonshemmede. Den tredje delen er en gjennomgang av selve utstillingen, og vurderer de tiltakene som ble gjort hos byarkivet. Vi ser dette som et svært viktig dokument for å bringe videre kunnskap og erfaringer om å gjøre ABM-institusjoner tilgjengelige for alle. Erfaringene fra Bergen Byarkiv vil være aktuell kunnskap for alle våre tre sektoren arkiv, bibliotek og museer. Dette er blitt et pionerarbeid i ordets egentlige betydning. Vi retter en stor takk til Bergen Byarkiv og forfatterne av dette skriftet for et meget godt arbeid. Bergen Byarkiv har i flere år arbeidet med å tilgjengeliggjøre arkivlokaler og formidle arkivmateriale til personer med nedsatt funksjonsevne. Dette har resultert i tre ulike rapporter, alle utarbeidet med støtte fra ABM-utvikling. Rapportene presenteres her samlet, men på grunn av innholdsmessige overlappinger har det vært nødvendig å foreta en redigering av tekstene. Dette arbeidet er utført av Ingfrid Bækken. Del 1 inneholder Ingfrid Bækkens rapport «Det tilgjengelige arkiv» fra 2003. Fokus er her rettet mot hvordan både arkivlokaler og arkiver kan gjøres tilgjengelig for flest mulig. Del 2 inneholder Elisabeth Akselvolls veileder «Arkivutstillinger for alle» fra 2006-2007. Dette er en handbok som gir praktiske råd om hvordan man kan lage tilgjengelige utstillinger. Handboken tar blant annet utgangspunkt i evalueringen av Bergen Byarkiv sin utstilling «1905-2005. 100 dokumenter». Rapporten fra denne evalueringen ble utarbeidet av Elisabeth Akselvoll i 2006-2007, og presenteres som del 3 i denne utgivelsen. Rapporten bygger på intervjuer med brukerrepresentanter og viser hvordan de har evaluert både utstillingen som helhet og de ulike formene for tilrettelegging. Publikasjonen inneholder dessuten en fyldig litteratur og ressursliste, informasjon om ABMinstitusjoner som har arbeidet med tilgjengelighet og en tilgjengelighetsmal for arkiver, utarbeidet av Ingfrid Bækken som en del av prosjektet «Det tilgjengelige arkiv» i 2003. Vi ønsker å takke alle som har deltatt i brukergrupper i prosjektene og alle som deltok i evalueringen av utstillingen. I tillegg vil vi takke alle ved Bergen Byarkiv som på ulike mater har bidratt til prosjektene, samt Randi Røed Andersen (Deltasenteret), Bente Jensen (Stadsarkivet i Ålborg), Paul Sturm (National Archives i London), ansatte ved ABM-utvikling, Riksarkivet og Statsarkivene. En spesiell takk går selvsagt til forfatterne Ingfrid Bækken og Elisabeth Akselvoll for spennende nybrottsarbeid! Håpet er at disse rapportene kan gi ideer og inspirasjon til andre institusjoner som ønsker å arbeide med tilgjengelighet. Rapportene er skrevet med utgangspunkt i et arkiv, men vil kunne brukes også av museer, biblioteker og andre institusjoner. Erfaringene fra Bergen Byarkiv har vært at tiltak for å fremme tilgjengelighet både når det gjelder lokaler og i formidlingsøyemed kommer alle grupper til gode, også funksjonsfriske! Bergen Byarkiv 19.11. Prosjektet «Det tilgjengelige arkiv» ble gjennomført ved Bergen Byarkiv høsten 2003, i forbindelse med byggingen av ny arkivbygning for byarkivet. Prosjektet var initiert og finansiert av ABM-utvikling på bakgrunn av at det har vært jobbet lite med tilgjengelighet i norske arkiver. Formålet med prosjektet var å lage en tilgjengelighetsmal for arkivet, som også skulle kunne brukes av andre arkiver i forbindelse med tilgjengelighetsarbeid. Arkivmalen som ble laget, tok utgangspunkt i flere måler og sjekklister utarbeidet av Deltasenteret. Underveis i prosjektet kom man fram til at det å bare lage en avkryssingsliste for å kartlegge tilgjengeligheten var lite hensiktsmessig. Det ble derfor utarbeidet en veileder i tilgjengelighetsarbeidet for arkiver, der malen inngår som en liten del. I dette ABM-skriftet er malen satt inn som et vedlegg mens veilederen gir en generell introduksjon til tilgjengelighetsarbeidet. medlemmer fra ulike interesseorganisasjoner. Gruppen har bestått av Lisbeth Solbakken, Oddny Karie Jensen, Rune Anda, Thorbjørn Johan Sander, Tordis Heimvik og Trine Marie Humblen Forsberg. De har gått gjennom rapporten og kommet med gode innspill og kommentarer. Håpet er at denne kan gi ideer og inspirasjon til åpne arkivene for nye brukergrupper - enten det er en videreføring av arbeid man allerede har påbegynt, eller en helt ny problemstilling. Arkivene forvalter deler av vår felles kulturarv og kan gi oss kunnskap om ulike sider ved vår fortid. Samtidig dokumenterer materialet i arkivene privatpersoners interesser og rettigheter. Arkivinstitusjonenes hovedoppgave er å ta vare på materialet gjennom å oppbevare og konservere det, og dessuten gjøre det tilgjengelig for bruk. Ofte sies det at arkivene er nasjonens hukommelse. Kulturarven tilhører oss alle, og alle har rett til å ta del i den og få kunnskap om den. Det at informasjonen i våre arkiver gjøres tilgjengelige for alle, er et viktig ledd i den demokratiseringsprosessen som er et overordnet mål i ABMmeldingen. og velferdsmessige interessene sine. 1 Stortingsmelding nr. 22, 1999-2000: Kjelder til kunnskap og oppleving. Om arkiv, bibliotek og museum i ei IKT-tid og om bygningsmessige rammevilkår på kulturområdet. dingen), kap. 3.1. 2 Ibid, kap. 3.2. spørsmål om hvor mye som er tilgjengelig eller om å tilgjengeliggjøre alt for alle. Det handler snarere om å begynne et bevisst og langsiktig arbeid der tilgjengelighet for alle både er et overordnet mål og en naturlig del av arbeidet på alle nivåer i institusjonen. Tradisjonelt har funksjonshemning vært forstått som et biologisk avvik ved individet, som en konsekvens av sykdom eller mangler. De siste tiårene er det imidlertid blitt pekt på at et slikt utgangspunkt ikke tar nok hensyn til samfunnet som omgir personen. I dag defineres vanligvis funksjonshemning som et gap mellom individets forutsetninger og de krav til funksjon som omgivelsene stiller. 3 Dette betyr at graden av funksjonshemning blir skapt av den situasjonen en person står overfor. Funksjonshemningen er altså ikke konstant, men en variabel som kan påvirkes, blant annet gjennom planlegging og tilrettelegging. 3 En slik definisjon ligger til grunn for blant annet Stortingsmelding 8 (1998-99) Om handlingsplanen for funksjonshemma 1998 - 2001 og Stortingsmelding 40 (2002-2003) Nedbygging av funksjonshemmende barrierer. Strategien mål og tiltak i politikken for personer med nedsatt funksjonsevne. En grundig diskusjon omkring begrepet funksjonshemning finnes i NOU 2001:22 Fra bruker til borger. En strategi for nedbygging av funksjonshemmende barrierer, kap. 1.4.1. «Begrepet funksjonshemning». eksempel gjøre en rullestolbruker mindre funksjonshemmet, uavhengig av evnen til å gå. I møtet mellom individ og samfunn er fokuset flyttet fra individet over på samfunnet sin vilje og evne til å skape gode vilkår for deltakelse og likeverd. Det finnes ingen gode statistiske tall over hvor mange funksjonshemmede det er i Norge. Undersøkelser har imidlertid vist at opp mot 20 % av befolkningen, nærmere 900 000 personer, har en nedsatt funksjonsevne som gjør at de opplever hindringer av en slik art at de kan defineres som funksjonshemmet med varige vansker i forhold til vesentlige livsområder. 4 1 tillegg kommer de som har mindre vansker med bevegelse, syn og hørsel. De vil også ha glede av godt tilrettelagte omgivelser. I perioder vil dessuten flere av oss kunne være midlertidig funksjonshemmet på grunn av skade og sykdom. 4 Heneide, Cathrine S.: Ingen hindring. Tilgjengelighet for funksjonshemmede til vår felles kulturarv, s. 20 og Stortingsmelding 40 (2002-2003) Nedbygging av funksjonshemmende barrierer. Strategien mål og tiltak i politikken for personer med nedsatt funksjonsevne, kap. 1.5. når det gjelder bevegelsesevne, syn, hørsel, forståelse, leseevne og toleranse overfor stoffer i luft og miljø. 5 Disse hovedgruppene dekker imidlertid en rekke ulike funksjonsnedsettelser. Det vil være nødvendig for arkivene å ta hensyn til alle disse gruppene. De ulike gruppene kan ha forskjellig behov når det gjelder tilgjengelighet, og i noen tilfeller kan også behovene stå i motsetning til hverandre. Det er viktig å være klar over slike problemområder når man skal arbeide med tilgjengelighet, fordi det viser hvor viktig det er å ta hensyn til ulike grupper. Ved å skape løsninger som gir best mulig tilgjengelighet for så mange som mulig, unngår man at tilretteleggingen gjør en bygning tilgjengelig for en gruppe, men utilgjengelig for en annen. Mens bevegelseshemmede har problemer med høye trinn og kanter, er blinde avhengige av for eksempel fortauskanter for å kunne orientere seg i omgivelsene. I dette tilfellet har handikaporganisasjonene kommet frem til en felles løsning med kanter på 2 cm som det ideelle. De vil være merkbare for blinde, samtidig som rullestolbrukere kommer over dem. Dette viser at slike problemer som oftest lar seg løse. Mens synshemmede trenger informasjon i form av lyd, har hørselshemmede behov for visuell informasjon. Da er det viktig å være påpasselig med at all informasjon gis på flere mater. Når ting som plasseres i en høyde tilpasset rullestolbrukere, kan skape vansker for personer med ryggproblemer som ikke kan bøye seg, må man søke å skape så fleksible løsninger som mulig for å unngå at dette blir et problem. Gap-modellen viser hvordan funskjonshemning oppstår i gapet mellom individet sine forutsetninger og samfunnet sine krav. I Norge finnes det rundt 600 000 bevegelseshemmede 6 Dette er en stor gruppe med mange ulike bevegelseshemninger. Det dreier seg ikke bare om de som sitter i rullestol, men også de som kan ha problemer med å gå på grunn av nedsatt bevegelighet i beina eller på grunn av hjerte- og lungesykdommer. Andre kan ha nedsatt mobilitet i armer og hender som gjør at de for eksempel vil ha vansker med å åpne tunge dører. Eldre får vanligvis nedsatt bevegelsesevne, og noen kan ha midlertidige bevegelsesvansker, som folk på krykker. Disse vil også ha stor nytte av at omgivelsene tilrettelegges for bevegelseshemmede. 5 Synshemmede, hørselshemmede og forståelseshemmede kalles ofte orienteringshemmede eller sansehemmede. 6 Heneide, Cathrine S.: Ingen hindring. Tilgjengelighet for funksjonshemmede til vår felles kulturarv, s. 21. lesesalsplassene. Dersom bygningen er tilrettelagt, vil mange bevegelseshemmede kunne bruke arkivene på lik linje med andre brukere. I utstillingssammenheng er også den fysiske utformingen av utstillingen avgjørende. Dette vil bli nærmere gjort rede for i del 2, kap. 2. Noe av det viktigste for bevegelseshemmede er at man unngår høye trinn og kanter. Mange steder vil heiser og ramper være nødvendige. Rommene må utformes slik at det er plass nok til å komme frem og snu med rullestol, og gulv og andre overflater må være faste og jevne. Dører må kunne åpnes automatisk eller uten å måtte bruke stor kraft. Det er også nødvendig med handikaptoalett, og nær hovedinngangen må det finnes egne parkeringsplasser for bevegelseshemmede. Synsfeltet og rekkevidden for en som sitter i rullestol er langt lavere og mer begrenset enn for voksne som står. Det er viktig at det tas hensyn til dette i utformingen av rommene, for eksempel når det gjelder plassering av handtak, håndlister, betjeningsknapper, skranker, speil, skap, garderober osv. Dette er også særdeles viktig å ta hensyn til i arbeidet med utstillinger. Man må også være oppmerksom på at mange kan bruke lang tid på å komme seg frem. Dører som åpnes automatisk må stå åpne lenge nok, og det må finnes hvilemuligheter for dem som har problemer med å gå lange strekninger eller stå lenge. Fellesbetegnelsen synshemmet dekker en rekke ulike grader av nedsatt synsevne. man ser. 7 Mange synshemmede er dessuten lysømfintlige. Svært mange får dårlig syn når de blir eldre. Verdens helseorganisasjon (WHO) og Norges Blindeforbund gir følgende definisjon på blinde og svaksynte: «Blind eller svaksynt er den som har så nedsatt synsevne at det er umulig eller vanskelig å lese vanlig skrift og/eller orientere seg ved synets hjelp, eller som har tilsvarende problemer i den daglige livsførsel.» 8 Statistisk sentralbyrå gjennomførte i 2003 en undersøkelse som viste at rundt 130 000 nordmenn er synshemmet. Ofte opereres det med en prosentandel av befolkningen på ca. 2 %, altså rundt 90 000. gruppen har store vanskeligheter med å få tilgang til visuell informasjon, og møter derfor ofte hindringer i det daglige. Det finnes ingen sikre tall når det gjelder antallet blinde i Norge, men man antar at det dreier seg om noen få tusen. En del er født blinde, mens flertallet har mistet synet senere. Det varierer derfor sterkt hvor godt man har trent opp de andre sansene som blinde må ta i bruk for eksempelvis å finne frem i omgivelsene. Det er for eksempel svært mange blinde som ikke leser punktskrift (braille), i alle fall ikke godt nok til å konsumere store mengder tekst. 8 Teksten slik vi vil ha den, kap.2: «Hvem er synshemmet» (Norges Blindeforbund), samt Norges Blindeforbunds vedtekter § 3. 9 Opplysningene om tallene er gitt ien e-post fra Norges Blindeforbund 10.11.2003. Det er en del usikkerhet knyttet til eksakte tall, da det kommer an på hvor grensene settes i forhold til graden av synshemning. Det finnes ingen statistiske tall når det gjelder antallet blinde. mange som ikkje er vant til å orientere seg ved hjelp av ledelinjer. Det er viktig å utforme omgivelsene på en slik måte at det blir lett å orientere seg uavhengig av hvor godt man ser. Det må være enkelt å vite hvor man er, og hvordan man skal komme seg dit man vil. Planløsningen må være klar og innredningen enkel og konsekvent. plasserte møbler, søyler og utstikk som kan hindre fri passasje og skape farglige situasjoner. Slike tiltak vil også bedre orienterbarheten for de som ser godt. For blinde og svaksynte er det dessuten nyttig med ledelinjer som angir retninger og retningsskifte. Godt lys og gode kontraster er nødvendig, mens motlys og blending må unngås. Mange behov er felles for blinde og svaksynte, mens andre er spesifikke for hver gruppe, først og fremst fordi blinde og svaksynte bruker sansene forskjellig. For blinde gjelder det å erstatte visuell informasjon med informasjon som kan oppfattes med andre sanssr, som føle- høre- og luktesansen. Svaksynte vil primært ønske å gjøre bruk av det synet de har og orientere seg visuelt. Det gjelder derfor å gjøre synsinntrykkene forståelige, og eventuelt støtte opp under dem med annen informasjon. I et tilrettelagt miljø vil en svaksynt kunne orientere seg på samme måte som en seende, ved først å ta et overblikk og deretter se på detaljene. En som er blind, vil derimot først måtte konsentrere seg om detaljane, for på grunnlag av dem å skape seg et inntrykk av helheten. Ved siden av tilrettelegging av bygningen er den store utfordringen når det gjelder synshemmede, å gjøre arkivmaterialet tilgjengelig. arkiver har gjort bruk av disse. Noen brukere kan ha behov for å ha med ledsager, mens andre kan trenge hjelp fra arkivpersonalet. For å gi synshemmede og blinde adgang til tekst og bilder kreves særskilt tilrettelegging. Av den grunn er det også en stor utfordring å gjøre utstillinger tilgjengelige for blinde- og svaksynte. I 2003 laget Bryggens Museum i Bergen utstillingen «Dette ristet blind mann», en utstilling som var spesielt tilrettelagt for synshemmede. Foto: Ingfrid Bækken, Bergen Byarkiv. Hørselshemmede er en fellesbenevnelse for døve og tunghørte. Det er store variasjoner i graden av redusert hørsel, fra helt døve til lettere tunghørte. Som egentlig døve regnes de som er født døve eller har mistet hørselen før de har lært talespråket. De fleste døve har tegnspråk som sin naturlige kommunikasjonsmetode, og har større eller mindre problemer med tale- og skriftspråk. Noen kan oppfatte en del ved munnavlesing, men generelt er døve avhengig av tolk i de fleste situasjoner. Døvblitte er personer som har mistet hørselen etter å ha lært talespråket. et vanlig hjelpemiddel for hørselshemmede som har brukbare hørselsrester. Mens noen får tilnærmet normal hørsel ved bruk av høreapparat, vil andre høre bedre, men likevel begrenset. Mange blir mer eller mindre tunghørte når de blir eldre. Det finnes også døvblinde, som har et sterkt kombinert syns- og hørselstap. Man regner vanligvis med at rundt 10 % av befolkningen, altså omkring 450 000, har en hørselsnedsettelse som gjør at de kan oppleve vansker i dagliglivet. 10 Det finnes rundt 4500 tegnspråkbrukere. For hørselshemmede er det trolig i første rekke kommunikasjonen i møtet med arkivene som kan by på problemer. De fleste kan bruke det skriftlige arkivmaterialet på lik linje med andre. Mange arkiver har lydmateriale som kan være vanskelig tilgjengelig for hørselshemmede. Gode akustiske forhold er svært viktig for høreapparatbrukere. Bakgrunnsstøy må unngås, og det må ikke være for mye etterklang i rommet. Det bør finnes teleslynge i resepsjonen og i møtelokaler, foredragssaler og lignende. Hørselshemmede er avhengige av visuell informasjon for å orientere seg. All informasjon som gis muntlig, må også kunne gis i skriftlig form. God belysning uten motlys og blending er avgjørende både for tegnspråkbrukere og for de som støtter seg til munnavlesing. 10 Det oppgis imidlertid sterkt varierende tall om gruppens omfang. I Heneide, Cathrine S.: Ingen hindring. Tilgjengelighet for funksjonshemmede til vår felles kulturarv, s. 23 anslås tallet til å være rundt 180 000. Bergen Døvesenter opererer med rundt 10 % av befolkningen, mens Hørselshemmedes Landsforening oppgir tallet 600 000 på sine hjemmesider. Arsaken til den store variasjonen er at man setter ulike grenser for når man regnes som hørselshemmet. bevisst og übevisst støtter seg til munnavlesing. De er dermed avhengig av å kunne se ansiktet til den de snakker med for å bedre forståelsen. Fra Norsk Døvehistorisk Selskap (se vedlegg 1), som på sine kurs blant annet gir medlemmene en innføring i bruk av arkiver, påpekes det at tilgjengeligheten for døve vanligvis vil være avhengig av en innføring i bruken av arkivene. Dette vil som oftest kreve at brukeren har med seg tolk. Arkivene vil også gjerne måtte yte noe mer service, spesielt i form av hjelp med å tyde/forstå dokumentene. Ettersom de fleste døve har tegnspråk som hovedspråk og norsk som andrespråk, er det ikke alle som behersker godt norsk. Noen kan derfor ha større problemer enn de fleste hørende med å forstå det de leser. De vil kunne ha vanskeligheter med å oppfatte det som er utydelig skrevet fordi de ikke klarer å «fylle ut» riktig. Gammeldagse uttrykk og formuleringer gjør det også ekstra vanskelig for hørselshemmede å få utbytte av eldre arkivmateriale. Når arkiver som har erfaring med døve brukere sjelden har opplevd slike språkproblemer, er det sannsynligvis fordi døve som er svake i norsk, sjelden oppsøker arkivene. Norsk Døvehistorisk Selskap uttrykker et ønske om at de større norske arkivene har minst en person med kjennskap til hørselshemmede og tegnspråk, slik at det er muligheter for god og effektiv kommunikasjon. 2.5 Miljøhemmede (astma/allergier) Miljøhemmede er mennesker som reagerer på stoffer i omgivelsene, noe som gir seg utslag i astma og allergien I dag er det trolig rundt 1,5 millioner mennesker i Norge med varierende grad av astma- og allergiplager. Det viktigste for denne gruppen er et godt inneklima med tilfredsstillende ventilasjon. Materialbruk, renhold og bruk av planter er viktige i denne sammenhengen. I tillegg til gode renholdsrutiner bør en unngå mange flater der det samler seg støv. Miljøet bør være røykfritt, dyrefritt og parfyme- og duftfritt. Det bør dessuten tas hensyn til allergikere både ved innendørs og utendørs beplantning. Se for øvrig kapittel om inneklima del 1, kap. 5.18. For arkivet er det viktig å huske på at en lesesal med gamle bøker og papirer kan innebære et stort problem for enkelte. Mange kan ha større eller mindre problemer med å forstå omgivelsene, både barn, eldre, mange psykisk utviklingshemmede og personer med kognitiv funksjonsnedsettelse. Man kan ha nedsatt evne til å forstå, huske, lese og kommunisere. Mennesker med forståelsesvansker kan lett bli forvirrete og miste orienteringen, og de kan ha problemer med å lese tekster. For denne gruppen er det viktig at omgivelsene er lett gjenkjennelige og utformet på en klar og logisk måte. Dette er også noe som kommer alle andre brukere til gode, ettersom det generelt sett gjør omgivelsene lettere å finne frem i. Bygningen må ha en klar planløsning, og innredning og fargebruk må være logisk og konsekvent. God skilting, bruk av symboler og piktogrammer, samt tekster som er lette å forstå er viktige tiltak for denne gruppen. De kan også ha behov for veiledning fra personalet. Det finnes mange ulike typer lesevansker, og mange grader av problemer. Mest kjent er dysleksi, men også andre kan ha problemer med å tilegne seg skrevet tekst eller å skrive seiv. Noen er lesesvake mens andre kan ha en funksjonshemning som gir nedsatt leseevne. Fremmedspråklige kan også ha problemer med å lese norsk. Dysleksiforbundet regner med at så mange som 15-20 % av befolkningen har lese- og skrivevanskar, men at 2-5 % er personer med dysleksi." Andre mener at rundt 25 % av befolkningen kan ha problemer dersom tekstene ikke er tydelige og enkle, mens 7-8 % har store lesevansken 12 Det er viktig å være oppmerksom på at lesevansker og forståelsesvansker ikke er det samme. Personer med nedsatt leseevne leser ofte langsomt og usikkert. De har problemer med å få oversikt over det de leser, og har dermed vansker med å tilegne seg skriftlig materiale. Denne gruppen kan ha behov for at tekst kan omsettes til syntetisk tale. Tekstene kan også omarbeides slik at lesbarheten blir større. En lettlest tekst er logisk oppbygget og direkte, og gjerne ledsaget av illustrasjonen Denne gruppen kan også ha behov for veiledning fra arkivpersonalet. I forbindelse med utstillingsarbeid er det viktig å arbeide med tekstene, slik at de blir tilgjengelige også for denne gruppen, og gjerne supplere med lyd. Begrepet universell utforming brukes ofte når det dreier seg om å utforme omgivelser som er tilgjengelige for alle. Center for Universal Design ved North Carolina State University definerer universell utforming som «utforming av produkter og omgivelser på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpasning og spesiell utforming». 13 Universell utforming dreier seg ikke bare om tilgjengelighet. Det legges vekt på å finne estetiske løsninger med gode brukskvaliteter, som også skal være sikre i bruk. Når brukbarhet for funksjonshemmede blir ivaretatt med egne løsninger i tillegg til standardløsningene, virker det stigmatiserende og ekskluderende. Målet med universell utforming er å unngå slike særløsninger og dermed sikre alle likeverdig deltakelse i samfunnet. For å finne frem til gode løsninger må man derfor ta utgangspunkt i mangfoldet i befolkningen. 13 Definisjon av universell utforming fra Center for Universal Design ved North Carolina State University. ivaretar man ikke bare behovet til ulike grupper funksjonshemmede, men også til barn, eldre og andre som periodevis kan ha nedsatt funksjonsevne. Det viser seg dessuten at disse løsningene i de fleste tilfellene også ivaretar god tilgjengelighet for funksjonsfriske. Universell utforming, slik det er definert av Center for Universal Design, bygger på følgende syv prinsipper 1 ': 2. Fleksibel i bruk. Utformingen skal tjene et vidt spekter av individuelle preferanser og ferdigheter. 3. Enkel og intuitiv bruk. hensyn til brukerens erfaring, kunnskap, språkferdigheter eller konsentrasjonsnivå. eller brukerens ferdigheter og evne til å oppfatte informasjon. 5. Toleranse for feil. malisere faren for å begå utilsiktede handlinger. 6. Lav fysisk anstrengelse. bekvemt med et minimum av besvær. gripeevne, men funksjonaliteten har gjort det til allemannseie. 7. Størrelse og plass for tilgang og bruk. Hensiktsmessig størrelse og plass er muliggjort for tilnærming, rekkevidde, betjening og bruk, uavhengig av brukerens kroppsstørrelse, kroppsstilling eller mobilitet. For arkivene dreier ikke universell utforming seg først og fremst om ny og banebrytende design, men om å forsøke å finne frem til løsninger som er tilpasset mange ulike brukergrupper. Det innebærer å utforme både lokaler og utstyr slik at det fungerer for så mange som mulig. Farger og ledelinjer skal fungere for synshemmede samtidig som de skal gi gode miljøer for andre brukere. Skranken må være tilpasset brukere i ulike høyder, og plasseringen i rommet må være klar og logisk. Belysningen må være plassert slik at alle ser godt og ingen blir utsatt for motlys og blending. Samtidig vil det ofte ikke være tilstrekkelig med universell utforming for å gjøre arkivmateriale og utstillinger tilgjengelige for alle. I mange tilfeller vil det være nødvendig med spesialtilpasninger til enkeltgrupper eller enkeltpersoner, for eksempel i form av tekst i punktskrift eller tegninger på svellpapir. Dette aspektet blir nærmere behandlet i del 2, kap. 1.1. For at funksjonshemmede skal kunne bruke arkivet, må omgivelsene være tilrettelagte slik at de kommer frem til bygningen. Det skal finnes parkeringsplass nær bygget, og det bør også finnes holdeplass for kollektivtransport i nærheten. Åtkomsten herfrå til arkivet må være tilgjengelig for alle. (Se for øvrig tilgjengelighetsmalen, pkt. A.10gA.2) Det skal finnes reserverte parkeringsplasser for bevegelseshemmede. Antallet plasser må tilpasses arkivets størrelse og antall besøkende, men det skal reserveres minst 1 plass. Det anbefales at minst 5 % av plassene reserveres for bevegelseshemmede. De reserverte parkeringsplassene skal være spesielt merket og plasseres så nær hovedinngangen som mulig. Det bør i tillegg være mulig å kjøre helt frem til hovedinngangen. De reserverte parkeringsplassene må være dimensjonerte i henhold til minimumsmålene for handikapplasser (5 m bredde x 3,8 m lengde). til med store biler med lift enten bak eller på siden. 15 Man må også huske på at det ikke må være høye trinn, kanter eller nivåforskjeller i nærheten av plassene. Trinn og kanter skal maksimalt være 2 cm høye. Dersom de reserverte plassene ligger i parkeringshus, bør huset være dimensjonert for store biler/vans når det gjelder fri høyde og kjøreareal. Ved Bergen Byarkiv er handikapparkeringen plassert få meter fra inngangsdører!. Foto: Birgit Stølen, Bergen Byarkiv. 15 Norges Handikapforbund i Bergen har utarbeidet en alternativ norm, med tre parkeringsplasser i ordinær størrelse, der de to ytterste reserveres handikapparkering, mens den i midten reserveres av- og påstigning for handikapplassene. De har gode erfaringer med dette. Det er viktig for alle brukere at arkivet er lett å finne og lett å komme til. I henhold til Teknisk forskrift til Plan- og bygningsloven skal åtkomst fra kjørbar vei til hovedinngang, inklusive inngangen, «være lett å finne, lett å bruke, være uten hindre og tilrettelagt for orienterings- og bevegelseshemmede» 16 . Atkomstveien fra parkeringsplass eller holdeplass bør være oversiktlig, med korte og klare trafikklinjer som krysser hverandre minst mulig. Det er lettest å orientere seg i rettvinklete systemer. Atkomstveien skal være trinnfri og mest mulig horisontal. Eventuelle trinn høyere enn 2 cm må fjernes eller suppleres med ramper. Stigningen bør helst ikke være brattere enn 1:20 for at rullestolbrukere skal kunne bruke veien. Lange bakker må dessuten deles opp med hvileplasser. Bredden må være stor nok til at rullestolbrukere kommer frem og kan passere andre, helst også andre rullestolbrukere. Dekket må være fast, jevnt og sklisikkert. Brostein er vanskelig for rullestolbrukere og bør derfor unngås. Asfalt er det dekket som best tilfredstiller de flestes behov, men også en del steinheller kan fungere bra. Om vinteren må veien holdes fri for snø og is. Helst bør det installeres varmekabler. Atkomstveien må være godt belyst, og belysningen må være blendfri og refleksfri. 16 Forskrift om krav til byggverk og produkter til byggverk (Teknisk forskrift), § 10-21 «Åtkomst til byggverk». med avvikende belegg, både visuelt og taktilt. Det er viktig at alt utstyr plasseres utenfor gangveien, og at det ikke finnes utstikkende skilt eller andre elementer som kan være til hinder. Gangveier må være tydelig adskilt fra bil- og sykkeltrafikk. Dette er særlig viktig for blinde og døve. Det bør unngås beplantning med allergene planter og trær, som for eksempel bjørk, hassel, gran og burot. Større flater med brostein kan være problematiske for rullestolbrukere, som her på den relativt nylig opprustede Vågsallmenningen i Bergen. Foto: Ingfhd Bækken, Bergenßyarkiv. Den fysiske tilgjengeligheten er avgjørende for om arkivet kan brukes av funksjonshemmede. For at bygningen skal bli tilgjengelig, er det nødvendig med en helhetlig planlegging der tilgjengelighetsaspektet er en del av prosessen helt fra starten. Hvis ikke ender man ofte opp med dårligere og dyrere alternativer. Rampe ved inngangen til Turistinformasjonen i Bergen. Rekkverket er gitt en utforming som harmonerer med den gamle bygningen, og på innsiden er håndlister i to høyder på begge sider. Foto: fra starten. God design og kvalitet er dessuten et viktig aspekt. Løsningene bør ikke bare være funksjonelle, men også estetiske. Bevisstgjøringen rundt fysisk tilgjengelighet er like viktig enten det dreier seg om nybygg eller tilrettelegging av eldre bygg. Det er vanskeligere å tilrettelegge eldre bygninger, og i verneverdige bygg kan tilgjengeligheten komme i konflikt med verneinteressene. Det er imidlertid svært få bygninger det er umulig å gjøre noe med. Jo mer verdifulle bygningene er, desto større blir imidlertid utfordringene med hensyn til hvordan tilretteleggingen kan gjennomføres. Boken Ingen hindring. Tilgjengelighet for funksjonshemmede til vår felles kulturarv av Cathrine Schiøll Heneide tar opp denne problematikken, og mye av oppmerksomheten er viet gode og mindre gode eksempler på tilrettelegging. Den kan gi inspirasjon til de som vil begynne arbeidet med å tilrettelegge et eldre bygg. Det finnes også annen nordisk litteratur om emnet. tilgjengelige, fordi mulighetene vil variere i hvert tilfelle. Som ved nybygg er det viktig med helhetlig planlegging, god design og brukermedvirkning fra starten. Løsningene må være både estetiske og funksjonelle, og tilføyelsene må ikke skade bygget. Helst bør de være av en slik kvalitet at de oppfattes som en selvfølgelig del av helheten og beriker den eksisterende bygningen. Området og bygningene må være utformet oversiktlig, klart og logisk slik at det er lett å orientere seg. Som tidligere nevnt er rettvinklete omgivelser enklest å finne frem i. Fasiliteter som garderobe og toaletter må plasseres i nærheten av resepsjon og lesesal, slik at avstandene blir minst mulig. De må også være godt merket slik at de er lette å finne. Ledelinjer, belysning, fargebruk og skilting må utgjøre en klar helhet som understreker miljøet og gjør det lett å orientere seg. Det bør finnes klare orienteringspunkter i rommene, særlig i store, åpne rom. Godt lys og gode kontraster er nødvendig, mens motlys og blending må unngås. Når det gjelder kontrastfarger, er det lys/mørk det er snakk om, ikke nødvendigvis ulike farger. To ulike farger som er like lyse eller mørke gir ikke nødvendigvis kontrast. 18 Lyseblått og mørkeblått, derimot, kan gi god kontrast. Det er god kontrast mellom gulv, vegger og dører ved toalettene i Bergen Byarkiv. 18 Deltasenterets Tilgjengelighetsmal, s. 24. En ledelinje er en sammenhengende markering fra et punkt til et annet, enten i underlaget eller i omgivelsene, som skal hjelpe blinde og svaksynte med å orientere seg. 19 Ledelinjer bør være både visuelle og taktile. For at blinde skal ha nytte av dem, må de være taktile, slik at man kan følge dem med hånden eller med stokk. For svaksynte er det viktig at de også er visuelle, for eksempel ved hjelp av fargekontraster. De bør dessuten gå i rette linjer, og rette vinkler. Ledelinjer kan benyttes både ute og inne. Vær oppmerksom på at ledelinjer i underlaget ute ikke fungerer om vinteren hvis de er dekket av snø og is. Samtidig som ledelinjer er til stor hjelp for synshemmede, kan de også bidra til at omgivelsene blir lettere å orientere seg i for andre. Ledelinjer kan være naturlige elementer, som for eksempel fortaus- og veikanter, husvegger eller rekkverk. De kan også skapes gjennom variasjon i underlaget i form av avvikende struktur og kontrasterende farger (lys/mørk). Utformingen må være logisk, enkel og konsekvent, og begynnelsen og slutten på ledelinjen bør markeres med et oppmerksomhetsfelt. Variert bruk av kunstig belysning kan også fungere som markering. 19 Mer informasjon om bruk av ledelinjer ute finnes i Tilgjengelige uteområder. Kommunal planlegging og fysisk utforming, s. 37-39, Veten til tilgjengelighet s. 34 og 41-45.1 denne rapportens del 2, kap. 3.3.2 finnes en del informasjon om ledelinjer i utstillingssammenheng. Eksempler på dette finnes også i boken Museerfor alla i Norden, s. 58-60. Både i England og Danmark har det vært arbeidet med systemer for ledelinjer basert på heller med ulike taktile markeringer (se vedlegg i Tilgjengelige uteområder. Kommunal planlegging og fysisk utforming, s. 57). Det bør etableres ledelinjer viktige steder, som frem til inngangen og videre til resepsjonen. Det kan også tenkes at det er behov for ledelinjer til andre steder. Det er spesielt viktig med ledelinjer på store åpne plasser og i store rom. I utstillingssammenheng er ledelinjer et godt orienteringselement (se del 2, kap. 3.3.2, og del 3, kap. 4.1.2). gummiknotter på veggen som ledet den besøkende gjennom utstillingen. For at folk skal finne frem, er det også viktig med god skilting, både ute og inne. Skiltingen må være logisk, oversiktlig, tydelig og godt belyst. Blending og motlys må unngås, og det bør ikke brukes glass foran skiltene. Farger, kontraster, skrifttype og skriftstørrelse er viktig og må sees i sammenheng. staver på mørk blå bakgrunn har god lesbarhet. Kontrasten mellom skiltet og veggen bak er derimot dårlig. veggen) i betraktning. Svart eller blå skrift på hvit bakgrunn er ofte det beste. Grønt på hvitt og svart på gult kan også fungere bra, det samme kan hvit skrift på svart eller annen mørk bakgrunn. Det er dessuten utformet en egen skrifttype, Tiresias Screenfont, som fungerer godt for synshemmede. Lydsignaler og hørbar informasjon kan være gode tiltak for blinde og svaksynte. Det er mulig å kjøpe enkle lydfyr som kan plasseres ved inngangen. På noen av dem kan man lese inn informasjon som så spilles av når noen nærmer seg. Det kan gjerne finnes gode orienteringsskilt, med kart over området/bygningen der viktige steder er markert. Disse må plasseres der man først ankommer, som ved begynnelsen av atkomstveien ute og/eller nær inngangspartiet. Dørskilt skal plasseres ved dørens låskant. Viktig informasjon bør gjentas med jevne mellomrom frem til målet, og når man kommer frem, bør det også finnes skilt som forteller hvor man er. Skiltene må plasseres i riktig høyde, og både skilt og bokstaver/ piktogrammer må ha riktig størrelse i forhold til leseavstanden (jf. tilgjengelighetsmal pkt. C.5). 21 Norges Blindeforbund: Teksten slik vi vil ha den. Skiltene må plasseres slik at det går an å komme helt inntil for å lese dem. Skiltene må ikke inneholde for mye informasjon, men kun det mest nødvendige. Dette er til hjelp for synshemmede og andre som ikke har lett for å orientere seg ved hjelp av skrift, som mennesker med forståelsesvansker eller personer som ikke snakker godt norsk. Det er dessuten nyttig for alle at man slipper å bruke lang tid på å lese omfattende skilt. Piktogrammer fungerer godt som informasjonskilde for mange grupper. Viktig informasjon bør også gis i punktskrift. Disse skiltene bør plasseres i underkant av de andre skiltene, og gjerne i vinkel, noe som gjør dem enklere å lese. Mange blinde kan også lese store, taktile bokstaver (relieffskrift), men sjelden mer enn noen få ord. Både piktogrammer og eventuelle kart over bygninger og områder kan utformes taktilt, det vil si i relieff. Det gjør dem tilgjengelige for blinde, men er også til hjelp for svaksynte fordi skriften blir tydeligere. Taktile kart kan være vanskelig å bruke for blinde hvis bygningen/området er for stor og komplisert. Jernbanestasjonen i Bergen leder blant annet frem til taktile informasjonsskilt med punktskrift. Skiltene er imidlertid plassert ved slutten av ledelinjene, og ikke ved inngangen der ledelinjene begynner. Det største problemet for rullestolbrukere er vanligvis å komme inn i og rundt i bygningene. Ofte plasseres egne innganger for funksjonshemmede til side for hovedinngangen eller på baksiden av bygningen. Disse inngangene er ofte låst, slik at man må ringe på for å komme inn. Noen steder brukes for eksempel vareheisen for rullestolbrukere. Slike løsninger er svært lite tilfredsstillende, og oppleves ofte som uverdig av brukerne. Rullestolbrukere skal kunne benytte den vanlige hovedinngangen, og så sant det er mulig, må den gjøres tilgjengelig for rullestolbrukere. I noen tilfeller, som i eldre og/eller verneverdige bygninger, lar det seg imidlertid ikke gjøre å lage en felles inngang for alle, og det vil være nødvendig med alternative løsninger. Da er det viktig at handikapinngangen får en plassering og utforming som gjør at den oppleves som mest mulig likeverdig for brukeren. Inngangspartiet skal være lett å finne og lett å bruke. Det bør være markert i forhold til resten av bygget, for eksempel gjennom bruk av kontrastfarger (enten døren eller døromrammingen) og/ eller belysning. Skiltingen kan også være med på å markere hovedinngangen. I gulvet foran inngangsdøren skal det være et felt med avvikende belegg som er både visuelt og taktilt merkbart. Eventuell ringeklokke, callinganlegg eller kortleser må være plassert slik at de kan nås av alle, også de som sitter i rullestol (0,9-1,1 m over gulvet). Callinganlegg er imidlertid problematiske for døve og tunghørte og bør unngås. Inngangsdøren må være utformet i henhold til kravene for dører, slik at den kan brukes av alle på en sikker måte. Ved Tinghuset i Bergen har man valgt å lage en egen inngang for rullestolbrukere (til venstre i bildet) ved siden av hovedinngangen, fordi det ville føre til for store inngrep i bygningens arkitektur å endre inngangspartiet. Foto:lngfrid Bækken, Bergenßyarkiv. Adkomsten, både til bygningen og rommene, må være trinnfri. Eventuelle terskler bør være avrundet og ikke være høyere enn maksimalt 2,5 cm 23 . Trapper og trinn må suppleres med rampe eller heis/løfteplattform. Det er viktig å huske på at rullestolbrukere trenger god plass foran døren for å kunne åpne den. Døren må dessuten være bred nok til at man kommer inn med rullestol, det vil si helst minimum 86 cm lysåpning (jf. tilgjengelighetsmal pkt. 8.2). Døren bør enten være en slagdør eller skyvedør med automatisk åpning. Svingdører skaper vansker både for bevegelseshemmede og synshemmede, og må unngås. Slagdør bør ha automatisk døråpner hvis den er tung å åpne. 23 I henhold til Veilednlng til teknisk forskrift til plan- og bygningsloven § 10-37 skal terskler ute ikke være høyere enn 2 cm, mens de inne kan være 2,5 cm. rullestolbrukere (0,9-1,1 m over gulvet), og på en plass som gjør at man unngår kollisjon med døren. Hvis det er automatisk døråpner, må man dessuten passe på at døren har lang nok åpningstid til at bevegelseshemmede kommer seg inn. Dørhandtak og bryter til døråpner må være lette å bruke, også for personer med nedsatt mobilitet i armer og hender. De må gi godt grep og kunne beveges med minst mulig kraft (åpningskraften bør maksimalt være 2 kg). De bør også merkes med kontrastfarge for synshemmede. Hvis døren har store glassfelt, skal de være utført i sikkerhetsglass klasse F. De skal også merkes, helst i to høyder: 0,85-1,0 m og ca. 1,5 m over gulv. Inngangspartiet til Bryggens Museum i Bergen. Inngangen er trinnfri og tilgjengelig for rullestolbrukere. I forbindelse med utstillingen «Dette ristet blind mann» var glassf later som ikke er dør, tydelig merket. Glassdørene burde imidlertid også vært merket. Foto: Inefrid Bækken. Bereen Byarkiv. Det bør være trinnfri åtkomst til alle rom. Hvis ikke må det finnes ramper eller heis. Dørene må være brede nok til at rullestøler kan passere (jf. tilgjengelighetsmal pkt. 8.2) Det er viktig at alle rom er store nok til at rullestolbrukere kan bevege seg og snu. Standard forflytningsbredde for rullestol er 90 cm, mens minimum snuareal er 1,5 x 1,5 m. Rommene må være utformet slik at det er lett å orientere seg, blant annet ved hjelp av lys, farger og ledelinjer. Det må være mulig å forflytte seg sikkert både i rommene og mellom rommene. Glassdører og andre glassflater må markeres, og fast og løs innredning/utstyr må plasseres utenfor gangarealer, slik at de ikke skaper vansker for bevegelses- og synshemmede. Det er nødvendig med et fast, jevnt og sklisikkert gulvbelegg. Man må unngå bløte og eller løse matter/tepper. Bløte matter/ tepper skaper vansker for rullestolbrukere, og man kan lett snuble i løse matter. Eventuelle matter bør være nedfelt i gulvet. Taktile og visuelle markeringer i gulvet vil gjøre synshemmede oppmerksom på hindringer. Gode akustiske forhold er svært viktig for mange hørselshemmede. Bakgrunnsstøy må unngås, og det må ikke være for mye etterklang i rommet. Støy og etterklang kan føre til at publikum ikke forstår det som blir sagt, eller at de går glipp av viktige meldinger. Det må derfor ikke brukes materialer som gir mye lyd, verken i gulv, vegger eller tak. Akustikk kan også være viktig for mange synshemmedes orienteringsevne, for eksempel for opplevelse av romstørrelse. God belysning er svært viktig både for syns- og hørselshemmede. rommenes funksjon og brukernes behov. Reflekser, blending og motlys må unngås da det kan skape problemer for mange. I resepsjonen og på lesesalen er det nødvendig med høyt lysnivå (jf. tilgjengelighetsmal pkt. Cl). Lys kan også brukes for å markere orienteringspunkt. Markeringer i underlaget gjør synshemmede oppmerksom på hindringer som kan skape vansker. Det kan også bidra til å lette orienteringen. Markeringene bør utføres i kontrasterende farger (lys/ mørk) og struktur, slik at de oppleves både visuelt og taktilt. Utendørs skal både begynnelsen og slutten på atkomstveien markeres med avvikende belegg. Det er også viktig at kryss og overganger markeres, samt hindringer som trinn og kanter og utstyr som benker og hvileplasser. Innendørs bør nivåforskjeller i gulvene markeres. Det bør også være markeringer i gulvet foran dører, glassvegger, søyler, skranker og eventuelle selvbetjeningspunkter. Ramper og trapper skal også markeres. Ramper kan være nødvendige en del steder både inne og ute for å gi tilgang mellom ulike nivåer. Det bør alltid finnes trapper og heis (inne) i tillegg til ramper. Det er viktig at rampene er brede nok (0,9-1,1 m fri bredde) og at de ikke er for bratte. Stigningen bør maksimalt være 1:20, men for kortere avstander kan 1:12 aksepteres. Norges Handikapforbund anbefaler imidlertid ikke brattere stigning enn 1:15. Lange ramper og ramper med stor stigning må avbrytes av horisontale hvileplan. Dette er nyttig både for folk som sitter i rullestol, og for dem med gangbesvær. Rampen må være godt opplyst. Hvis rampen er rømningsvei, må den som regel ha ledelys. På begge sider bør det være håndlister i to høyder. Håndlistene må være utformet på en måte som gjør at de gir godt grep og i et materiale som ikke leder kulde (jf. tilgjengelighetsmal pkt. 8.5). Rampene bør også ha en kant som hindrer utforkjøring. Belegget må være fast og sklisikkert. Rampen bør markeres visuelt og taktilt både på toppen og bunnen samt ved eventuelle stigningsforskjeller og nivåforskjeller. Trapper er utilgjengelige for rullestolbrukere og for mange andre med gangproblemer. De må derfor alltid suppleres med heis (inne) og eventuelt rampe. gangbesvær, og utformingen må derfor være god. Frittstående trapper bør unngås av hensyn til synshemmede, ettersom de er lette å gå på. Dersom de finnes, må de markeres slik at man unngår kollisjon. Hovedtrapper bør ha rette løp, god bredde og gode stigningsforhold. Høydeforskjellen mellom reposene bør ikke være på mer enn 3,5 meter. Øverste og nederste trappetrinn må merkes. Forkanten av de øvrige trinnene bør også markeres både loddrett og vannrett, helst både taktilt og visuelt. Trappen bør ha håndlister for at den skal være trygg å bruke. Disse bør utformes på samme måte som for ramper. Trappen må være godt opplyst, og trapp i rømningsvei må som regel ha ledelys. Trappenesene er tydelig merket med gul spesialtape på trappen opp til Bergen Byarkiv. - :to: Birgit Stølen, Bergen Byarkiv. (0,9-1,1 rn over gulvet). Utstyret må ha kontrastfarge. Synshemmede er avhengig av informasjon i punktskrift eller store taktile tall og bokstaver (versalhøyden, dvs. høyden på de store bokstavene, må være minst 0,8 cm). Etasjeangivelse må gis både i tekst og tale. Hørselshemmede er avhengig av god visuell informasjon. Belysningen i og utenfor heisen må være god, og blending og reflekser må unngås. Heisdøren eller dørkarmen bør helst ha kontrastfarge. Det er krav om heis i arbeids- og publikumsbygninger med mer enn tre etasjer. For bygninger med tre etasjer eller mindre kreves det likevel at de deiene av bygningen som har publikumsfunksjoner eller arbeidsplasser, er tilgjengelige for orienterings og bevegelseshemmede. Det er tvilsomt om slike bygninger gir gode nok løsninger hvis det ikke er installert heis. Minst en heis skal være tilrettelagt for orienterings- og bevegelseshemmede. For at heisen skal være tilgjengelig, må den være tydelig merket. Helst bør det være automatiske skyvedører. Døren må være bred nok til at rullestøler kan passere (90 cm lysåpning), og heisen må være stor nok. Minimumsmålet for heis er 1,1 x 1,4 m (b x d). Rullestoler bør imidlertid kunne snu i heisen, slik at brukerne slipper å måtte rygge ut. For at alle typer rullestoler skal kunne snu, må heisen være minst 1,4 x 2,0 m. Det må også være plass til å snu med rullestolen foran heisen (1,5 x 1,5 m). Løfteplattformer og trappeheis er i utgangspunktet dårlige løsninger for bevegelseshemmede. De bør derfor kun brukes som en nødløsning for å bedre tilgjengeligheten i eksisterende bygg der det ikke finnes alternative løsninger. Vertikale løfteplattformer er stabile og derfor det beste alternativet. Trappeheiser består av en nedfellbar plattform som følger trappens stigning. Det finnes også løfteplattformer som følger trappen. Disse er ustabile og medfører en risiko for brukere av både heis og trapp. Elektriske rullestoler er dessuten for tunge for de fleste trappeheiser. Ideelt sett bør det ikke finnes trinn eller terskler i bygninger som skal være tilgjengelige for bevegelseshemmede. Seiv små nivåforskjeller kan skape store hindringen Eventuelle terskler eller trinn bør ikke være høyere enn 2,5 cm og avfaset. Helst bør de være maksimalt 2 cm. I mange eldre bygg kan det være vanskelig å fjerne eksisterende nivåforskjeller. Det er imidlertid mulig å bedre forholdene med små ramper. Stigningen må ikke være brattere enn 1: 24 Ren teknisk 1997. Veiledning til teknisk forskrift til plan- og bygningsloven, § 10-41. Norges Handikapforbund anbefaler at ingen ramper er brattere enn 1:15. Ramper med samme belegg som gulvet kan være vanskelig å få øye på, og de bør derfor markeres med kontrasterende farge og struktur, samt et oppmerksomhetsfelt før og etter. Det kan monteres utjevnende skrå lister på hver side av en litt høy terskel, slik at den blir lettere å passere. Dersom det ikke er mulig å montere ramper eller utjevningslister, er det mulig å lage flyttbare lister/ramper som kan plasseres over terskelen ved behov. Dette er ingen ideell løsning, og bør kun være en nødløsning i de tilfellene der det ikke finnes andre muligheter. I eldre bygninger og i verneverdige bygninger kan det være nødvendig med slike tiltak. Resepsjonen er den besøkendes første møte med arkivet. Den må derfor være utformet og innredet på en måte som gjør at brukeren finner frem og finner seg til rette. Rommet må være oversiktlig og logisk, slik at det er lett å finne skranken, garderoben, toaletter, publikumspc-er og lignende. Minst ett av toalettene må være tilpasset bevegelseshemmede. Garderoben må ha oppheng, hyller, speil og oppbevaringsbokser som også kan nås av rullestolbrukere. Det er nyttig for alle brukere at skranken er lett å finne. Det er likevel særlig viktig for synshemmede og andre som kan ha problemer med å forstå omgivelsene. Den må være logisk plassert, helst nær inngangen, og den må være tydelig merket, gjerne med kontrastfarge. Høyden på skranken må dessuten være tilpasset både de som sitter (maksimum 80 cm høy) og de som står. Skranken i Bergen Byarkiv er tilpasset rullestolbrukere ved at en del av skranken er lavere og apen under, slik at rullestolbrukere kommer inntil. I oto: den ha en lav og en høyere del, eller den kan være av en type som heves og senkes. Rullestolbrukere må også komme inntil, noe som innebærer at det må være minst 67 cm under disken og plass til ben og knær. Hvis det finnes brosjyrer, tidsskrifter eller bøker, enten i skranken eller andre steder i resepsjonen, må de være plassert slik at de kan nås av alle. For høreapparatbrukere er det viktig at det er installert teleslynge. Belysningen må være god, og man må unngå blending og motlys. Skranken må derfor ikke plasseres foran vindu, noe som vil gi motlys og skape vanskeligheter for hørselshemmede. For at skranken skal fungere tilfredsstillende for ansatte med hørselshemninger, må den heller ikke plasseres slik at publikum står med vindu eller skarpt lys bak seg. Det må finnes sitteplasser i resepsjonen for de som har behov for å hvile seg. Sitteplassene bør ha en setehøyde på ca. 48 cm, og de bør ha både armlene og ryggstø. sitteplasser med varierende utforming og høyde, slik at de er tilpasset ulike behov. Det må være mulig å plassere en rullestol ved sitteplassene. Det kan også være nyttig for besøkende som har vansker med å stå lenge, at man kan sitte ned ved skranken mens man får hjelp. Telesynge er et viktig hjelpemiddel for høreapparatbrukere. De aller minste høreapparatene har imidlertid ikke teleslynge. Teleslynge består av en forsterker og en kabel som legges rundt i rommet. Forsterkeren kobles til mikrofon, høyttaleranlegg, musikkanlegg, video, TV, pc eller lignende, og overfører lyden trådløst til høreapparatet. Resultatet er at man bare hører den lyden som forsterkes, mens forstyrrende bakgrunnsstøy blir fjernet. Det bør monteres teleslynge i resepsjonen, og helst også på lesesal, i grupperom, møterom, foredragssaler og lignende. Teleslynge bør inn fra planleggingsstadiet, og det blir som oftest dyrere å installere det i etterkant. Det finnes også skrankeslynger som eventuelt kan flyttes og plasseres et annet sted, og det finnes mobile teleslynger som kan brukes i større forsamlinger. Hva som vil fungere best og hva man har behov for, må vurderes i det enkelte tilfellet. Alle rom der teleslynge er installert, skal merkes tydelig med det internasjonale T-slynge-symbolet. Det er dessuten helt nødvendig å opprette rutiner for jevnlig kontroll med teleslyngen. Lesesalen bør ligge i nærheten av resepsjonen. og bruk av ledelinjer samt plassering av inventar og utstyr. Lesesalsplassene må også være tilpasset disse gruppene. Det vil si at bordene må ha riktig høyde eller kunne heves og senkes slik at de kan tilpasses den enkelte. Man må kunne komme frem til plassene med rullestol og få plass til beina under bordet. Lysforholdene er også svært viktig. Eventuelle forskerrom, grupperom og møterom bør også være innredet slik at de kan brukes av funksjonshemmede. Dersom det finnes tilgjengelige arbeidsstasjoner med pc og internettilgang for brukerne, bør minst en av dem være tilrettelagt for bevegelseshemmede og synshemmede. Det bør være installert skjermleser, talesyntese og eventuelt leselist for punktskriftbrukere, og det må også være installert forstørrelsesprogram. Det bør finnes alternativer til den tradisjonelle musen, og det må dessuten være mulig å navigere uten bruk av mus. For synshemmede kan det være nyttig med hjelpemidler som gode luper og gjerne lese-TV. Mikrofilmlesere bør ha mulighet for stor forstørrelse, og være lette å stille inn med god skarphet. Dersom lesesalen har lyttestasjoner for lydband, bør disse ha høretelefoner med teleslynge, slik at de kan benyttes av høreapparatbrukere. Betjeningsknapper må være merket slik at de kan brukes av synshemmede, helst med punktskrift for blinde. Toalettforholdene er av vesentlig betydning for at funksjonshemmede skal kunne benytte seg av arkivene. Det er viktig at utstyr på handikaptoalettene er riktig utformet og plassert. Dette toalettet har imidlertid dårlige kontraster for synshemmede, da både gulv, vegger og utstyr er hvitt. for funksjonshemmede, og det skal være tydelig merket. For at de skal være brukbare, er det helt nødvendig at toalettene utformes og innredes i henhold til retningslinjene(jf. tilgjengelighetsmal pkt. 8.9). Små avvik kan gjøre toalettene übrukelige. For det første må rommet være tilstrekkelig stort til at rullestøler kommer frem og har plass til å snu. Fortrinnsvis bør det være mulig å komme til med rullestol fra begge sider av klosettskålen, siden noen bare kan forflytte seg fra rullestolen til toalettet fra den ene siden. For at dette skal være mulig, bør rommet være minst 2,20 x 2,25 m, og det må være minst 90 cm fri gulvplass på begge sider av klosettskålen. Det er svært viktig at utstyret har korrekte dimensjoner og er riktig plassert i rommet. gulv og vegg som gjør at rullestolbrukere får plass til beina under den. Klosettskålen må også ha korrekt plassering i forhold til vegg og gulv, og det må være nedfellbare armstøtter på begge sider. Toalettpapirholder, såpedispenser, brytere og lignende må plasseres i en høyde som gjør at de kan nås av brukeren. Speilet må kunne brukes både av de som sitter i rullestol og de som står, og helst bør det være mulig å komme så nær som mulig. For synshemmede er det nødvendig at lys og farger brukes bevisst i utformingen av rommet. Veldig ofte brukes lyse farger både på vegger, gulv og innredning, noe som ikke gir nok kontrast for synshemmede. Dette gjelder både for handikaptoaletter og for vanlige dame- og herretoaletter. Det bør være kontrastfarger på dør eller dørkarm, klosettskål, tappearmatur, toalettpapirholder, såpedispenser, holder for papirhåndkle/varmlufttørrer og armlener ved klosettskål. Som et minimum må vask og WC kunne skilles klart fra omgivelsene. Det bør også være markeringer med kontrastfarge og avvikende belegg i gulvet ved døren, og ved eventuelle trinn/kanter. Speil og lys skal installeres slik at de virker ledende og ikke forvirrende. God luftkvalitet og godt inneklima er viktig for oss alle, men avgjørende for allergikere og astmatikere. Inneklimaet er særlig viktig på et arkiv der det oppbevares og brukes eldre dokumenter som opp gjennom årene har samlet støv og skitt. Førerhunder skal ha adgang overalt, noe som kan skape problemer for allergikere. Det er viktig at allergikere informeres om at det er tillått med førerhunder på arkivet, og om det eventuelt finnes en kontorplass reservert for allergikere. Inventaret må utformes slik at det blir minst mulig støvansamling, for eksempel ved bruk av skrå hyller og eventuelt skap som går helt til taket. Det må unngås allergifremkallende og/ eller duftsterke planter og blomster. Materialene som brukes, må være lette å holde rene og være lavemitterende, det vil si at de ikke avgir giftige og allergifremkallende stoffer. Det er dessuten nødvendig med et ventilasjonsanlegg som er tilpasset rommenes forurensings- og fuktbelastning, og dimensjonert, utført og plassert slik at det oppnås god luftkvalitet. I tillegg må det etableres gode renholdsrutiner, helst med tørt renhold uten bruk av kjemikalier. Det må finnes rutiner for støvtørring av reoler, skaptopper, utsmykninger og kunstige planter, rensing av gardiner og tømming av avfall. Ventilasjonsanlegget må kontrolleres og rengjøres med jevne mellomrom. Fukt og muggsopp må unngås, og eventuelle slike skader må utbedres umiddelbart og på en profesjonell måte. I dag er de fleste varslingsanlegg slik at det kun varsles med lydsignaler. Dette fungerer dårlig for hørselshemmede, som kan ha problemer med å oppfatte varslingen. Det bør derfor også varsles gjennom lyssignaler. Sikkerheten for rullestolbrukere ved brann er et annet problem. Ved brann er det ikke tillått å bruke heis, noe som gjør det umulig for rullestolbrukere å komme seg ut. Det finnes ingen retningslinjer for utforming av tilfredsstillende rømningsveier for rullestolbrukere. Blinde og synshemmede vil også kunne ha problemer med å komme seg raskt nok ut. flere brannceller, bør det finnes rømningsvei som gjør det mulig å forflytte seg til en annen branncelle. Hvert enkelt arkiv må utarbeide retningslinjer for hvordan bevegelseshemmede skal forholde seg i tilfelle brann. I denne sammenhengen bør man kontakte det lokale brannvesenet. For at sikkerheten skal opprettholdes for alle brukerne, er det viktig med svært gode og klare retningslinjer på dette området. Det er også viktig å ta hensyn til tilgjengelighet når det gjelder personalet og personalrom. Dersom ansatte får nedsatt funksjonsevne, skal de kunne fortsette å arbeide på institusjonen, og bygningen skal heller ikke være til hinder for å ansette kvalifisert personale med funksjonsnedsettelser 25 Handikapede har like stort behov for og rett til å delta i arbeidslivet som andre. Ofte krever det ikke særskilte tilpasninger, andre ganger må det installeres hjelpemidler. Det er derfor viktig å gjennomgå ikke bare publikumsrommene med tanke på tilgjengelighet, men også kontorer og andre personalrom. Den største utfordringen i så måte vil trolig være tilgjengeligheten til magasinene. Det vil kunne være svært vanskelig for flere grupper funksjonshemmede å hente frem materiale fra magasinene. I en slik sammenheng vil det trolig være vel så viktig med fleksibilitet fra arbeidsgiver og arbeidstakere (og da ikke bare den som er funksjonshemmet) med hensyn til fordeling av arbeidsoppgåver, og eventuell hjelp ved behov. En av de store utfordringene for arkivene i spørsmålet om tilrettelegging for funksjonshemmede ligger trolig i tilgjengeligheten til arkivmaterialet. Arkivene har en stor mengde variert materiale. Det skriftlige materialet finnes både i håndskrevet, trykt og digitalisert form. I tillegg finnes det en stor mengde bildemateriale i form av tegninger, fotografier og film. Flere arkiver har også lydmateriale. Dette stiller arkivene overfor ulike utfordringer når det gjelder tilgjengeliggjøring, både avhengig av arkivmateriale og av type funksjonshemning. Hvordan kan skriftlig materiale tilrettelegges for synshemmede eller mennesker med ulike kognitive problemer? Hvordan er det mulig å tilrettelegge billedmateriale for synshemmede eller lydmateriale for hørselshemmede? Her finnes ingen enkle standardløsninger, men derimot store utfordringer og spennende muligheter for arkivene. bruke materialet på egen hand. Det finnes flere hjelpemidler som kan være til nytte for funksjonshemmede, kanskje særlig synshemmede. Man vil likevel aldri nå alle funksjonshemmede brukere med hjelpemidler. Det vil alltid være de som trenger hjelp og veiledning fra personalet. Da er det viktig å være apen og fleksibel og ha forståelse for den enkeltes behov. Tradisjonelt har formidlingen av arkivmaterialet vært basert på utlån til publikum på en lesesal, enten som originale arkivsaker, på mikrofilm eller ved salg av avskrifter, utskrifter og kopier. Med tanke på at skriftlig materiale også skal være tilgjengelig for synshemmede, er det viktig å legge vekt på utformingen av teksten - både i trykksaker, i utstillinger og på Internett. Mer om dette finnes i del 2, kap. 4.7. De siste årene har også en del arkiver arbeidet med å gjøre dokumenter og databaser tilgjengelige via Internett. En del arkiver arbeider også med å formidle materialet på andre mater, gjennom å tilrettelegge det for publikum på ulikt vis. dette på. Etter hvert har man også begynt å produsere utstillinger, både «fysiske» utstillinger og nettutstillinger. Det er også mulig å bestille omvisninger på en del arkiver. De siste årene har arkviene også i større grad begynt å drive utadrettet formidlingsvirksomhet. Mange kan ha stor interesse for det materialet arkivene oppbevarer, seiv om de ikke er interessert i å fordype seg i enkeltdokumenter på en lesesal. Utstillinger, foredrag og artikler er gode mater å nå langt flere brukere på enn det arkivene gjør i dag, og kanskje også nye brukergrupper. Denne formen for formidlingsvirksomhet må derfor også tilrettelegges for funksjonshemmede. I del 2 og 3 av rapporten fokuseres det på hvordan utstillinger kan gjøres tilgjengelige for ulike grupper. Synshemmede studenter har rett til bruk av nødvendig lese- og sekretærhjelp i arbeidet. Det vil si at de kan bruke arkivene på lik linje med de fleste andre brukere. De vil imidlertid kunne ha behov for kontorplass, bruk av grupperom eller lignende slik at de kan prate sammen. Arbeidstakere kan få inntil 30 timer lese- og sekretærhjelp i måneden for å kunne fungere i arbeidet. Det innebærer at forskere og andre med behov for å bruke arkivene vil ha en viss mulighet til det. Begrenset lese- og sekretærhjelp kan også gis til synshemmede for at de skal kunne delta i organisasjonsarbeid, politisk eller sosialt arbeid. fritidssysler, ikke vil kunne få lese- og sekretærhjelp. NAV kan gi mer informasjon om denne ordningen. Ofte vil døve ha med seg tolk når de besøker arkivet. Døve har rett til døvetolk for å fungere i arbeidslivet, med inntil 90 timer i kvartalet, og de har rett til nødvendig hjelp i forbindelse med utdannelse. De kan også få tolk til gjøremål i dagliglivet. Problemet er at det ofte er stor mangel på tolker, slik at det ikke er mulig å tilkalle tolk på kort varsel. NAV kan gi mer informasjon om denne ordningen. Det vil være en stor fordel for døve dersom de har anledning til å anvende tegnspråk når de har behov for å bruke arkivene. Det vil være mulig å kurse ansatte enten i tegnspråk eller i såkalt TSS (tegn som støtte til munnavlesing). Det er imidlertid et spørsmål om man på mindre institusjoner vil få praktisert det nok til at lærdommen holdes ved like. Derfor bør personalet være fleksible og åpne for ulike kommunikasjonsmåten Fortrinnsvis bør en av de ansatte ha dette som spesialansvar, slik at hørselshemmede vanligvis henvises til denne personen. Slik vil vedkommende også opparbeide seg erfaring på dette området. Digitalisering av arkivmaterialet kan være en god mulighet til å nå ut til større brukergrupper, deriblant funksjonshemmede. Mange arkiver jobber med dette og er flinke på dette feltet. Det ligger allerede mye materiale på Internett. Det er imidlertid ressurskrevende, særlig når det gjelder gam melt materiale som ikke kan skannes. Dersom materiale skal digitaliseres og gjøres tilgjengelig via Internett, er det viktig at nettsidene er tilpasset funksjonshemmede (se del 1, kap. 6.16). I dag er det sannsynligvis få eller ingen norske arkivnettsteder som er laget med tanke på at de skal kunne brukes av funksjonshemmede. Dermed har de trolig også begrenset tilgjengelighet. Ved å arbeide med nettstedene sine har arkivene gode muligheter for å kunne nå ut til mange med et stort materiale som allerede er tilrettelagt digitalt. Mye materiale i norske arkiver er mikrofilmet. Dette materialet er vanligvis ikke tilgjengelig i original, men kun i mikrofilmversjon. Det kan gjøre tilgjengeligheten vanskelig for mange synshemmede. Det er derfor viktig at mikrofilmleseren har god forstørrelse, og at den med enkelhet kan stilles svært skarpt. Dersom arkivet har lese-TV, vil det være mulig å ta kopier fra mikrofilm som så brukes i lese-TV, noe som ikke bare gir muligheter for forstørrelse, men også endringer i kontraster. For synshemmede som får problemer med mikrofilmlesere, vil det være ønskelig å få utlevert originalmateriale, noe som blant annet har blitt gjort på Statsarkivet i Kristiansand når det har vært nødvendig. Luper og forstørrelsesglass, gjerne med lys, har tradisjonelt vært brukt for lettere å kunne lese og se detaljer i dokumenter, og kan være til hjelp for en del synshemmede. Disse finnes i mange ulike varianter, og med ulike grader av forstørrelse. de med størst vansker ikke vil bli hjulpet i vesentlig grad. Størrelsen gjør at luper og forstørrelsesglass er hendige til bruk på en lesesal. En lese-TV er at apparat som via et videokamera forstørrer tekst og bilder på en skjerm, samtidig som det er mulig å endre fargene og kontrasten. Ettersom mange svaksynte er lysfølsomme, er de ofte avhengige av en bestemt fargekontrast for å oppnå god lesbarhet. Det finnes en rekke ulike typer lese-TV, med og uten skjerm. Enhetene uten skjerm kan kobles enten til en vanlig dataskjerm, flatskjerm eller en TV. Noen modeller gjør det mulig å dele skjermbildet mellom pc og lese-TV. De fleste modellene leveres med såkalt xybord, det vil si en bevegelig plate der teksten som skal leses, plasseres. Dette begrenser størrelsen på dokumentene som kan leses, noe som kan være et minus for arkivene. Det finnes også modeller uten xy-bord, som dermed lettere kan brukes på dokumenter med ulik størrelse. Lese-TV har vanligvis forstørrelse enten fra 0 til 25 ganger eller fra 25 til 50 ganger. Bergen Byarkiv gjennomførte våren 2004 et prosjekt der bruk av lese-TV på arkivet ble undersøkt 26 Det viste seg at seiv om en lese-TV kunne være et nyttig hjelpemiddel i mange tilfeller, var det også en rekke begrensninger knyttet til bruken, blant annet i forhold til dokumentenes sikkerhet. Svært mange dokumenter kunne heller ikke benyttes fordi de var for store. 26 Rapporten fra prosjektet kan fås fra Bergen Byarkiv. Ved hjelp av en lese-tv kan man forstørre tekst og bilder. tegninger eller gammel skrift, fordi for stor forstørrelse oppløser dokumentet til uforståelige streker. De vil derfor i stor grad behøve hjelp til lesingen. Mange vil likevel kunne ha god nytte av en lese-TV, og det er for eksempel mulig å ta kopier av originaldokumenter som så kan brukes på lese-TV. På den andre siden vil digitaliserte versjoner av dokumentene kunne forstørres på en vanlig pc, noe som for mange vil være like bra eller bedre. gamle og store dokumenter, der sikkerheten til dokumenterte blir ivaretatt. Den er utviklet av ICAM i samarbeid med London Metropolitan Archives. For arkiver som har pc-er tilgjengelige for publikum, vil det trolig være svært nyttig med et forstørrelsesprogram. Det er et program som brukes av synshemmede, og det gjør det mulig å endre både størrelsen og kontrasten på tekst og bilder på dataskjermen. Det er mulig å velge om hele eller bare deler av skjermen skal forstørres, og forstørrelsen kan også arbeide som en lupe. Det finnes forstørrelsesprogrammer som gjør at brukeren ikke er avhengig av mus for navigering, noe som er en fordel for både syns- og bevegelseshemmede. Programmet kan også kombineres med talesyntese slik at det er mulig å få lest teksten opp, og det kan brukes sammen med leselist. En talesyntese er et program som gjør det mulig å få lest opp teksten på en dataskjerm. En talesyntese er en stemme skapt med utgangspunkt i menneskelig tale. Innleste ord deles opp i enkeltlyder som så settes sammen igjen til ord når teksten leses opp. Den teknologiske utviklingen gjør at kvaliteten på talesyntesene stadig blir bedre. Det vil også være mulig å utvikle talesynteser som kan gi mulighet for søk i databaser ved hjelp av tale. 27 Mens ICAM kaller den ODIN eller Remote Viewing Camera, kaller arkivet den for DAVE (Documents and Archives Video Enlarger). Se www.icamarchive.com. for punktskriftbrukere. Leselister brukes ofte sammen med talesyntese. For at innholdet på skjermen skal bli tilgjengelig for talesyntese eller leselist, er det nødvendig å installere en skjermleser. Dette er et program som konverterer teksten til tale eller punktskrift. Dersom en publikumspc skal kunne brukes av blinde, vil det være nødvendig med installering av skjermleser, talesyntese og leselist. Talesyntese vil være nyttig for mange brukere, ikke bare blinde, men også andre synshemmede som har vansker for å lese teksten på en skjerm. Mange arkivdokumenter har en gammeldags språkdrakt, der setningsoppbygging og skrivemåte kan skille seg sterkt fra moderne norsk. Vanligvis beholdes den opprinnelige skrivemåten når dokumentet transkriberes. Det er uvisst hvordan slike dokumenter fungerer med talesyntese og/ eller leselist. En leselist plasseres foran eller under tastaturet og viser teksten på skjermen i punktskrift. Foto: For blinde kan informasjon gis som punktskrift eller gjennom lyd. Lyd er det mediet som er tilgjengelig for flest synshemmede, blant annet fordi det er vanskelig å lære seg punktskrift dersom man får synsproblemer i voksen alder. Tekst som lyd kan presenteres både på kassett, digitale lydbøker og gjennom pc. De siste årene er det utviklet avanserte digitale lydbøker, med DAISY-formatet som standard. De har plass til 50 timers lesetid, og teksten kan navigeres som i en bok, det vil si at man kan begynne på bestemte sider eller kapitler i teksten. Både inn- og avspilling innenfor dette formatet kan skje fra datamaskin. Tekst kan enten leses inn, eller elektronisk tekst kan konverteres til DAlSYformat gjennom talesyntese. Dette innebærer for eksempel at elektroniske arkivdokumenter vil kunne gjøres tilgjengelige på lydbok. Man må imidlertid ha egen programvare for dette. Det er snakk om at det vil bli muligheter for en slags abonnementsordning der man ikke har egen programvare, men betaler for bruken. Lydbøkene kan enten spilles på egne DAISY-spillere eller på pc. Seiv om ikke alle blinde leser punktskrift, vil det likevel være en stor fordel om brosjyrer og annet informasjonsmateriell eller dokumenter kan presenteres i punktskrift for de som har behov for det. For dem er dette den beste måten å tilegne seg informasjon på, fordi man husker bedre det man kjenner med fingrene enn det man hører. Norges Blindeforbund regner med at det finnes mellom 1000 og 2000 punktskriftbrukere i Norge. programvare slik at man kan skrive ut enkle informasjonsark og dokumenter seiv. Det vil imidlertid trolig lønne seg å få trykt opp slikt materiell. Norges Blindeforbund har eget trykkeri i Bergen, og Designtrykkeriet i Bergen (tidligere Døves Trykkeri) kan også trykke punktskriftdokumenter. For blinde som behersker data ved bruk av leselist eller talesyntese, kan informasjon gis i elektronisk form. Det bør være muligheter for å få denne informasjonen på arkivet gjennom publikumspcer med leselist og talesyntese. Flere arkiver oppbevarer personsensitivt materiale som bare enkeltpersoner får tilgang til. I denne sammenhengen er det svært viktig å finne gode løsninger for den personen det gjelder. Trolig vil digitalisering ofte kunne være en god løsning, blant annet fordi det vanligvis dreier seg om et begrenset materiale. Det gir også brukeren mulighet til å få utlevert en digitalisert versjon av dokumentene. Man kan imidlertid ikke nødvendigvis forutsette at alle brukere har utstyr hjemme, og materialet må derfor kunne leses på arkivet. Det innebærer at eventuelle publikumspc-er eller lese-TV der man skal kunne lese personsensitivt materiale, må være plassert på egne rom eller avskjermet fra de øvrige lesesalsplassene. Formidling av billedmateriale til synshemmede representerer en stor utfordring. Mange arkiver har omfattende fotosamlinger. Bildene representerer et viktig kulturhistorisk kildemateriale, samtidig som de kan ha en kunstnerisk verdi. arkiver har dessuten bygningstegninger. Dette er gjerne et materiale som er mye etterspurt, for eksempel i forbindelse med byggesaker. Det er en stor utfordring å finne enkle og gode mater å formidle dette materialet på til synshemmede. For svaksynte kan det være nok med god belysning og gjerne en beskrivelse i tillegg. For blinde eller personer med svært begrenset syn vil det imidlertid være nødvendig å overføre bildene til et annet medium i kombinasjon med en beskrivelse. Det kan lages taktile bilder enten som relieffer eller ved hjelp av svellpapir. Det kan lages beskrivelser og «lydbilder» som formidler stemningen i bildet. Mer informasjon om hvordan billedmateriale kan gjøres tilgjengelig for synshemmede, finnes i del 2, kap. 4.4. Det ser ikke ut til at det har vært arbeidet i større grad med formidling av eldre fotomateriale til synshemmede. Det har vært gjort en del forsøk på å formidle billedkunst til blinde og svaksynte gjennom ulike former for taktile bilder eller lydbilder. Det diskuteres imidlertid om det er mulig å overføre kunstverk til et annet medium og dermed formidle det til blinde. 28 Ettersom målerier bygger på visuelle virkemidler som form, farge, lys, skygge og perspektiv, vil den visuelle opplevelsen av bildet gå tapt når det overføres til et taktilt bilde der bare formen kan overføres. Dette innebærer imidlertid at den visuelle opplevelsen av bildet ansees som den eneste gyldige - noe som ikke nødvendigvis er tilfelle. En måte å gjøre bilder tilgjengelige på er å lage beskrivelser av bildene. 28 Svensson, Elisabet: Museerfor alla i Norden. Om tillgånglighet for månniskor med funktionshinder, s. 96. ressurskrevende å utarbeide billedbeskrivelser, er dette i utgangspunktet en enkel måte å gjøre billedmateriale mer tilgjengelig på. Store fotosamlinger er allerede lagt ut på Internett. Manglende beskrivelser gjør at disse ikke er tilgjengelige for blinde og svaksynte. Et av kravene for tilgjengelige nettsider er at alle bilder skal gis en beskrivelse. Beskrivelser må dessuten alltid lages som et tillegg til taktile bilder. Det ser ut til å ha vært arbeidet mindre med formidling av lydmateriale til hørselshemmede enn med billedmateriale for synshemmede. For høreapparatbrukere finnes det hodetelefoner med teleslynge som kan kobles til CD-, kassettspiller eller pc, som gir gode muligheter for å lytte til lydspor. Lydband med tale kan transkriberes til tekst og på den måten tilgjengeliggjøres for døve og personer med andre hørselsnedsettelser. Det er også mulig å produsere tegnspråkvideoer, der tekster presenteres på tegnspråk. Døve opplever musikk gjennom rytmen. Det vil trolig også være mulig å skape visuelle bilder og tekstlige beskrivelser som kan gi hørselshemmede et inntrykk av det aktuelle lydmaterialet, eksempelvis musikk. det blant annet vært arrangert en workshop om rytme i musikk og bilder for døve barn sammen med andre barn, der man blant annet forsøkte å gi døve barn anledningen til å oppleve musikk, eksempelvis ved å kjenne musikken gjennom å røre ved instrumentet. 29 Svensson, Elisabet: Museerfor alla i Norden. Om tillgånglighet for månniskor medfunktionshinder, s. 113. Dersom det arrangeres omvisninger på arkivet, bør det være mulig å gjøre disse tilgjengelige for besøkende med funksjonshemninger. Det bør finnes mulighet for å bestille døvetolk til omvisninger, foredrag og kurs, og det bør være mulig for høreapparatbrukere å benytte teleslynge. Det bør også være mulig å arrangere spesialomvisninger for ulike grupper. For mer om dette, se del 2, kap. 5. Statsarkivet i Kristiansand holdt i 2002 en omvisning for en gruppe fra Norges Blindeforbund, avdeling Vest-Agder, med 14 blinde- og svaksynte, 7 ledsagere og 4 førerhunden En vanlig omvisning på Statsarkivet begynner med en powerpoint-presentasjon av statsarkivets oppgåver og tjenester, samt noen eksempler på arkivsaker. Deretter får publikum se noen originale arkivsaker, og til slutt får de en omvisning i bygningen, med informasjon om oppbevaringsforhold, konserveringsarbeid og lignende. Arkivet opplevde at omvisningen for Blindeforbundet stilte store krav til deres kreativitet, ettersom alt måtte formidles verbalt og ved berøring, både under presentasjonen av arkivet og omvisningen i magasinene. Gruppen fikk anledning til å bla i gamle protokoller, slik at de kunne kjenne hvordan for eksempel en kirkebok var. I tillegg ble det lest opp eksempler på hva som kunne stå i ulike typer dokumenter. Under omvisningen i magasinene fikk de besøkende kjenne på arkivreolene, hvordan protokoller og arkivbokser var stilt opp, kjenne på papirkvaliteten i gamle dokumenter osv. I konserveringsavdelingen fikk de også anledning til å ta på noen av apparatene. Omvisningen viste seg å bli svært vellykket, og de fikk mange positive tilbakemeldinger. opplevde at de stort sett fikk de samme spørsmålene fra denne gruppen som fra andre besøkende, noe som viser at opplegget fungerte godt. Stadig mer informasjon legges ut på Internett, noe som kan bidra til å øke tilgjengeligheten for mange grupper. Mange arkiver er flinke til å legge digitalisert materiale, artikler og lignende ut på nettet. I utgangspunktet er dette gode tiltak for å bedre tilgjengeligheten. Det er imidlertid viktig å huske på at nettsidene må utformes på en måte som gjør dem tilgjengelige for alle, uavhengig av hva slags utstyr som brukes og hvilke fysiske forutsetninger man har - hvis ikke blir store grupper utestengt fra betydelige mengder viktig informasjon. Høsten 2008 ble det gitt ut en rapport om Internett-tilgjengelighet innen ABM-sektoren På nett? Tilgjengelighet og web i abm-sektoren. Web Accessibility Initiative, WAI 31 , har utarbeidet internasjonale retningslinjer for å sikre tilgjengelighet på Internett. Disse retningslinjene bør følges for at alle skal få tilgang til informasjonen som legges ut på Internett. WAI har også utarbeidet en egen sjekkliste for tilgjengelighet på Internett. 32 Det arbeides for at norske offentlige internettsider skal oppfylle internasjonale retningslinjer for design og universell utforming, og tilfredsstille standardkravene i WAI. Mange blinde og svaksynte bruker Internett. blinde en skjermleser som oversetter teksten til punktskrift og/eller tale (se del 1, kap. 6.9). Skjermleseren begynner øverst i venstre hjørne på skjermen og oversetter all tekst. Siden må derfor settes opp logisk og konsekvent, og være tilpasset slik bruk. En skjermleser kan ikke lese bilder eller grafikk. Noen sider er konstruert slik at hele eller deler av teksten er laget som grafikk, og denne teksten vil bli utilgjengelig for brukere med skjermlesere. Illustrasjoner bør gis en beskrivelse, slik at blinde får ta del i all informasjon som presenteres på siden. Rammer og tabeller kan også være problematiske for brukere med skjermlesere, og bør derfor unngås. Det samme gjelder PDF-filer. De må derfor alltid suppleres med en alternativ versjon av dokumentet. Man bør unngå blinkende og rullende tekst, den kan være vanskelig tilgjengelig for synshemmede. Det må være mulig å forstørre teksten for svaksynte. Når man bruker forstørrelsesprogram, ser man bare et utsnitt av det totale bildet, og en uryddig utforming av siden vil da virke forvirrende og vanskeliggjøre både lesing og navigering. Det er også mulig å lage flere varianter av en nettside, tilpasset ulike funksjonshemninger. Både for syns- og bevegelseshemmede er det viktig at Internett-sidene er tilrettelagt med tanke på enkel navigasjon. Mange er avhengige av å bruke andre redskaper enn mus for å navigere på en side, som bruk av tabulatortast. Man skal kunne aktivisere menyer, knapper og lignende ved hjelp av tastatur. Døve og hørselshemmede er avhengige av at all informasjon som gis i form av lyd, også er tilgjengelig som tekst, og teksten må være synkronisert med lydsporet. lydfilene uten at det gis beskjed om det, slik at brukeren ikke får med seg at det skjer. Det er også viktig at tekstene på Internett-siden har et lettlest språk, ikke minst i innledningene og eventuelle sammendrag. Det må være god kontrast mellom tekst og bakgrunn, og skriften og størrelsen må være klar og tydelig. Teksten bør dessuten struktureres slik at det blir lett å finne det man er interessert i. Det er nødvendig å gi publikum informasjon om arkivets tilgjengelighet. For å unngå å komme opp i situasjoner der de møter store hindringer, planlegger mange funksjonshemmede slike besøk grundig, og da er det viktig at informasjonen som blir gitt, er detaljert. På den måten kan den funksjonshemmede seiv vurdere om hun har mulighet til å besøke arkivet. Hvilke grupper funksjonshemmede er det tilrettelagt for, og på hvilken måte? Hvilke kriterier er lagt til grunn når tilgjengeligheten er vurdert? Hvordan er adkomsten til arkivet tilrettelagt? Er arkivmaterialet og eventuelle utstillinger eller andre formidlingsprogram gjort tilgjengelige, og i så fall hvordan? Er alle eller noen av lesesalsplassene tilpasset rullestolbrukere? Finnes lese-TV eller datamaskiner som kan brukes av synshemmede og bevegelseshemmede? Er det installert teleslynge for hørselshemmede? Informasjonen bør legges ut på arkivets hjemmeside, men kan gjerne også formidles på andre mater, gjennom brosjyrer, gjerne også i storskrift eller eventuelt som punktskrift. Det bør også finnes en kontaktperson dersom man har behov for ytterligere informasjon. For at funksjonshemmede skal bruke arkivene, er det ikke nok å gjøre bygningen og arkivmaterialet tilgjengelig. Det er også nødvendig å gå aktivt ut overfor brukergruppen med informasjon både om arkivet og om arkivets tilgjengelighet. I denne sammenhengen må man samarbeide med handikaporganisasjonene for å få ut informasjon til de ulike gruppene. Få funksjonshemmede er vant til å kunne bruke arkivene, og de må derfor gjøres kjent med muligheten. Mange kan være interessert i å bruke arkivene, men lar være fordi de vet eller regner med at tilgjengeligheten ikke er god nok. Man kan gjerne lage egne opplegg for enkeltgrupper, som kurs, omvisninger eller temakvelden noe som kan inspirere til besøk. Det krever bevisst og langsiktig arbeid for å bedre tilgjengeligheten. For det første må økt tilgjengelighet være et av de overordnete målene i institusjonen. Det må drøftes hva dette målet betyr for arkivet, og hva tilgjengelighet innebærer i den daglige driften. Det bør foretas en undersøkelse av tilgjengeligheten, og med utgangspunkt i denne bør det utarbeides en handlingsplan. I forbindelse med dette prosjektet er det utarbeidet en tilgjengelighetsmal som kan brukes for å kartlegge tilgjengeligheten (se vedlegg 2). Handlingsplanen bør omfatte økt tilgjengelighet både til bygningen, til arkivmaterialet og til formidlingen. Den kan inneholde både kortsiktige og langsiktige mål. Det bør settes opp konkrete forslag til tiltak med tidsplan og budsjett. Det er også viktig at arbeidet evalueres underveis, og at en eventuell årsmelding viser status og resultater når det gjelder tilgjengelighet. Det overordnete ansvaret for tilgjengeligheten ligger hos ledelsen. tilgjengelighetsspørsmål. Samtidig er det viktig at alle tar tilgjengelighetsaspektet inn i sine egne arbeidsoppgåver. Personalet bør få opplæring, slik at de får kunnskaper om ulike funksjonshemninger og hvordan deres interesser best mulig kan ivaretas. Det er viktig å skape bevissthet omkring problemstillingen og rydde eventuelle fordommer av veien. En kulturinstitusjon som har arbeidet målrettet med tilgjengelighet i flere tiår, er Nordiska museet i Stockholm. 34 1 dag har museet en egen avdeling som arbeider med tilgjengelighetsspørsmål, og tilgjengelighetsaspektet skal være en del av den daglige driften. Det skal inn fra begynnelsen i alle utstillingsproduksjoner og finansieres av utstil - lingsbudsjettet. Det er viktig at representanter for brukerne deltar i arbeidet med tilgjengelighet. utarbeides rutiner for regelmessig samråd med handikaporganisasjonene. Brukermedvirkning kan være nyttig i sammenheng med nybygging/ ombygging og annen tilrettelegging av de fysiske omgivelsene, og i enkeltprosjekter, som i forbindelse med en utstilling. Det kan også opprettes en brukergruppe for en lengre periode som kan følge flere prosjekter og gi sakkyndig hjelp. Brukergruppen kan dessuten være med på å teste forbedringene som gjøres. Det er viktig at brukerne er med helt f ra starten av et prosjekt, og brukerne må få anledning til å påvirke både prosessen og sluttproduktet. Hvor mange aktører man ønsker å engasjere, hvor formelt samarbeidet skal være, og hvilket nivå man velger å involvere brukerrepresentantene på, vil blant annet være avhengig av hvor stort prosjektet er. Det vil også være et resultat av hvor mye erfaring tilretteleggerne har fra før. Det er ikke sikkert alle spørsmål må stilles på nytt hver gang. Dersom man ønsker å ha brukerrepresentanter med i et prosjekt, kan man kontakte for eksempel Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) og/eller Samarbeidsforum for Funksjonshemmedes Organisasjoner (SAFO), gjerne lokalt. 35 Organisasj onene har stor erfaring med slik brukermedvirkning, og de sitter med kunnskap om hvem som er best kvalifisert til å fylle den tiltenkte oppgaven. 35 Dersom de aktuelle brukergruppene er representert både i FFO og SAFO, vil det være naturlig å ta kontakt med begge for å få bredest mulig kompetanse. konkrete spørsmål og hjelp til å komme videre. Norges Handikapforbund har også arbeidet mye med brukermedvirkning og har blant annet utgitt en egen informasjonsbrosjyre om dette. 36 Flere ABM-institusjoner har dessuten gjort seg erfaringer med denne tilnærmingsmåten og vil kunne komme med nyttige råd og tips. Man kan også kontakte det kommunale eller fylkeskommunale råd for funksjonshemmede. Vanligvis består rådene av politikere, representanter for funksjonshemmedes interesseorganisasjoner og representanter for kommunal eller fylkeskommunal administrasjon. Rådene engasjerer seg i saker som angår funksjonshemmede, men arbeidsformen varierer fra kommune til kommune. Flere steder er rådene høringsinstans for reguleringsplaner og byggesaker. Ikke alle kommuner eller fylkeskommuner har råd for funksjonshemmede. Tilgjengelighetsarbeid kommer gjerne ikke i gang fordi man tror det er mye arbeid forbundet med det, og fordi man tror det er for dyrt. Mange anser trolig heller ikke behovet for tilrettelegging som veldig stort, ettersom antall funksjonshemmede besøkende er relativt begrenset. Den enkelte har likevel rett på tilgang til arkivet, uavhengig funksjonsnivå. Dersom arkivet er tilgjengelig, vil man trolig også oppleve at behovet øker fordi muligheten er til stede. 37 Dette gjelder for eksempel Bergen Byakiv, Kristiansand Folkebibliotek, Bryggens Museum (Bymuseet i Bergen) Det er mye som kan gjøres med relativt enkle midler. Det kan settes opp en plan for gjennomføring av dyrere tiltak. På den måten kan dette spres over lengre tid, og man kan prioritere de viktigste tiltakene. I forbindelse med nybygg og ombygninger/tilbygg er det viktig å ta hensyn til tilgjengelighet helt fra begynnelsen av prosjekteringen. Erfaringen viser da at det er fullt mulig å finne gode tilrettelagte løsninger uten at det blir vesentlig dyrere enn det ellers ville blitt. Man bør vurdere å fjerne terskler som skaper problemer, eventuelt lage enkle, flyttbare ramper eller skrålister på hver side som letter forflytningen. Hvis lesesalsbordene ikke er tilpasset rullestolbrukere, er det mulig å bytte ut et eller et par med bord som kan brukes også av de som sitter i rullestol. Resepsjonen bør tilpasses funksjonshemmede, med god belysning, skilting og fargebruk. Hvis skranken er for høy, er det mulig å bygge den ut med en lavere del. En annen ting man kan gjøre, er å gå gjennom skiltingen for å se om den fungerer tilfredsstillende, for eksempel om den er logisk, med tilpasset høyde og belysning. Man kan også se på orienterbarheten generelt, og for eksempel lage ledelinjer ved hjelp av farger, rekkverk, markeringer med spesialteip på gulvet og i trapper, osv. Orienterbarheten kan også bedres ved å endre belysningen på viktige punkt. Glassdører kan enkelt markeres i øyenhøyde for å bedre sikkerheten. Det bør også settes opp rekkverk der det trengs. Når man lager en utstilling, kan man forsøke å gjøre den tilgjengelig for funksjonshemmede gjennom tilpasning av tekst, skriftstørrelse, plassering av tekst, bruk av farger, ledelinjer osv. punktskrift, og korte tekster kan for eksempel lages ved hjelp av Dymoteip. Ved hjelp av WAIs sjekkliste for tilgjengelighet til Internett kan man gå gjennom nettsidene og forbedre sidene der det er behov for det. Det finnes også flere sider på Internett der man kan teste egne nettsider og få tips om hvordan de kan forbedres. 38 1 tillegg bør man legge ut informasjon om arkivets tilgjengelighet på Internett. Det er også viktig at arkivet ser på hvordan de ansatte møter den funksjonshemmede. Det er viktig å lage gode retningslinjer, slik at den enkelte blir møtt med kunnskap om og forståelse for sine behov. 38 For eksempel www.cynthiasays.com eller validator.w3.org. Dei same reglane for deltaking og likeverd må gjelde i ei utstilling som i resten av samfunnet. Alle utstillingar som ikkje tek mål av seg til å vere tilgjengelege for alle, er samstundes ei påminning om at nokon står utanfor den fellesskapen som utstillinga talar til. Kvar einskild utstilling kan stadfeste eller utfordre oss på kven som høyrer til innanfor eller utanfor ulike fellesskap. Formålet med denne rettleiaren er å vise korleis ein kan gå fram for å lage arkivutstillingar som er tilgjengelege for alle. Rettleiaren er resultat av evalueringa av utstillinga «1905-2005.100 dokumenter» ved Bergen Byarkiv. Rapporten frå evalueringa finst i del 3 i denne boka. Sjølv om rettleiaren har sitt utgangspunkt i erfaringar gjorde ved arkiv, er han prega av ei praktisk tilnærming som gjer den relevant for andre som arbeider med utstillingar, og som ønsker å gjere desse best mogleg for alle. utstillingar, både når det gjeld den fysiske utforminga og sjølve innhaldet. I tillegg til gruppene som vart tilgodesette i den evaluerte utstillinga, rørslehemma, synshemma og høyrselshemma, tek rettleiaren omsyn til personar som er miljøhemma og personar med dysleksi. Personar med dysleksi deltok i evalueringa utan at dei hadde vore ei målgruppe for utstillinga. gruppa, både fordi ein hadde arbeidd målmedvite med tekstane, og fordi denne kunnskapen ville ha særleg relevans for eit pågåande samarbeidsprosjekt med ein ungdomsskule i byen. 2 Når det gjeld personar med miljøhemming, er denne gruppa så stor at ho ikkje er til å kome utanom. Tilrådingane når det gjeld denne gruppa, er likevel haldne på eit meir generelt nivå enn for dei andre gruppene. 1 Rettleiaren tek for seg fysiske utstillingar, medan spørsmålet om utstillingar på Internett ikkje vil bli teke opp her. Tilgjenge på Internett er presentert i del 1, kap. 6.16. 2 Bergen Byarkiv deltek i ABM-prosjektet «Arkiv og skole», og planla på denne tida si neste utstilling i samanheng med eit undervisningsopplegg for ungdomsskulen. På grunnlag av dette vart også ei gruppe ungdomsskuleelevar involverte i evalueringa. Tilrettelegging av det fysiske miljøet i ei utstilling kan dra vekslar på erfaringane med universell utforming frå andre samfunnsområde. Annleis blir det når det meiningsberande innhaldet i ustillinga skal gjerast tilgjengeleg. Arkivutstillingar har så langt i stor grad vore prega av tradisjonelle framstillingsformer, med vanskeleg tilgjengelege tekstdokument, ofte i form av plakatar og originalar innkapsla i glas. Skal ein lukkast i å nå fram til nye publikum, gjennom framstillingar som ikkje diskriminerer på grunnlag av funksjonsevne, må ein våge å tenke nytt og utforske nye måtar å lage utstillingar på. Prinsippa om universell utforming vart gjorde greie for i del 1, kap. 3. Sjølv om ein auka grad av universell utforming reduserer behovet for særlege tekniske løysingar, dreiar tilrettelegging seg om meir enn universell utforming. bak universell utforming har så langt vore sterkt knytte til det fysiske miljøet, til dømes bustad, offentlege bygg og uteområde, bruksgjenstandar og emballasje. Det seier seg sjølv at tilgangen til dei kvalitative sidene ved kulturen, sjølve opplevingsaspektet, ikkje kan sikrast på dette grunnlaget åleine. For å illustrere dette kan vi ta i bruk ei modifisert utgåve av den så kalla «brukbarhetspyramiden» (sjå neste side). Innanfor trekanten tenkjer ein seg samfunnet, fellesskapen, eller alle potensielle mottakarar av ei utstilling. Nivå 1 oppnår ein ved å gjere prinsippet om universell utforming til strategi for utviklingsarbeidet. Eit eksempel på dette er at eit lokale som er godt tilrettelagt for personar med rullestol, som regel vil vere lett å ta seg fram i for dei aller fleste. Nivå 2 oppnår ein gjennom å rette inkluderande tiltak mot grupper som ikkje let seg inkludere gjennom universell utforming åleine. Dette kan til dømes dreie seg om å framstille spesialtilpassa versjonar av informasjon, i punktskrift (braille) eller teiknspråk. tilpassing.4 For ein del personar vil det til dømes vere heilt nødvendig å skape eit tilbod som er skreddarsydd til den einskilde, dersom dei skal få utbyte av ei utstilling. På den materielle sida er dette vanskeleg å gjennomføre. Dersom det er mogleg å oppfylle nivå 3, så må det vere knytt til dei menneskelege ressursane. Rett kunnskap og gode haldingar hos personalet er avgjerande for at ein skal kunne skape eit tilbod som er inkluderande, fleksibelt og innstilt på å finne løysingar. Hovudmålet er å kome fram til løysingar som integrerer så mange som mogleg i ei og same utstilling. Dei ulike brukargruppene har likevel så pass ulike føresetnader, og føresetnadene varierer så mykje innanfor dei ulike gruppene at det er praktisk umogleg å skape optimale tilhøve for alle. 4 Dette er ei samanslåing av nivå 3og 4 i den opphavlege trekanten, som begge handlar om individuell tilrettelegging. Ei slik løysing vil måtte pregast av kompromiss, og difor har også spesialutstillingar retta mot utvalde grupper sin funksjon. Ei spesialutstilling vil også måtte inngå kompromiss, men ho opnar for ein annan måte å prioritere på. Det vesentlege ved denne tenkemåten er at han tek utgangspunkt i brukarane, og ikkje i det fysiske miljøet. Trekanten synleggjer universell utforming som rammevilkår for å kunne skape eit inkluderande tilbod, og framhevar den demokratiske retten til likeverd og deltaking ved å inkludere alle brukarar. Med dette utgangspunktet blir det tydelegare at manglande tilrettelegging, også utover det som kan reknast for universell utforming, inneber ei utstøyting av individ og grupper frå den sosiale fellesskapen som utstillinga kommuniserer med. Det finst to grunnleggjande prinsipp for å gjere ei utstilling tilgjengeleg. Det er naudsynt å gjere den fysiske utforminga til ein del av metoden for å skape ei vellukka utstilling. Mange konkrete tiltak vil også ha positiv konsekvens for langt fleire enn dei tiltaka i første omgang var retta mot. Ved å senke dei fysiske krava til deltaking vil utstillinga også bli lettare tilgjengeleg for grupper som barn, vaksne med barnevogn og eldre. På eit visst nivå vil utstillinga si ytre form gli over i tilrettelegging av innhald. Eit enkelt eksempel på dette er korleis ein vel å utforme ein monter. Denne kan ikkje formast slik at han hindrar innsyn for dei vi ønsker å nå. Skal ei utstilling opplevast frå rullestol, må alle element i ustillinga vere tilgjengelege frå sitjande posisjon. Når det gjeld innhaldsdelen av utstillinga, er mangfald og variasjon i val av materiale og presentasjonsmåtar eit godt utgangspunkt for å nå eit mangfaldig publikum. Dersom ein utformar ei utstilling med dette i tankane, vil konkrete tiltak sette i verk for å kome konkrete funksjonshemmingar i møte, kunne opplevast som ein naturleg del av ein større heilskap. Det er viktig å vere på jakt etter arkivmateriale som tillet ein variasjon i dei inntrykka som utstillinga gir, og det er viktig å vere open for korleis innhaldet i eit originalt materiale kan gjerast tilgjengeleg gjennom tolking. Lyd kan gjerast om til tekst. Tekst og anna visuell informasjon kan presenterast gjennom lyd. Tekstar kan bli lettare å lese gjennom medviten bruk av skrift og språk. ein god audioguide vil vere avgjerande for nokre, men samstundes vere noko «alle» vil nyte godt av. Ein teori som stør opp under det å appellere til ulike sansar for å nå eit mangfaldig publikum, er Howard Gardner sin multiintelligensteori. 5 I boka Frames ofMind frå 1983 argumenterer Gardner for at mennesket har sju intelligensar, eller læringssansar, og ikkje berre éin i form av IQ. Seinare har han utvikla teorien slik at det i dag er tale om minst sju. 6 Alle desse læringssansane, som altså er noko anna enn dei fem sansane vi vanlegvis talar om, er medfødde. Ifølgje Gardner er årsaka til at barn har så lett for å lære, at dei bruker alle desse sansane på ein naturleg måte. Kvart menneske utviklar dei og bruker dei på ulikt vis opp gjennom livet." 5 Gardner sin teori er basert på hjerneforsking, og han er professor i både neurologi og pedagogikk ved prestisjeunge universitet som Harvard og Boston. 6 Dei sju læringssansane er: 1. Språkleg/verbal intelligens: evna til å lese, skrive og kommunisere med ord. 2. Logisk/matematisk intelligens: evna til å tenke logisk og rekne. 3. Visuell/romleg intelligens: evna til å observere og tolke inntrykk som kjem til oss gjennom synssansen. 4. Musikalsk intelligens: evna til å kunne synge, spele, komponere og ha godt gehør for lydnyansar og musikk. 5. Kroppsleg/kinestetisk intelligens: evna til å kontrollere kroppen og bruke kropp og hender på ein medviten måte. 6. Sosial intelligens: evna til å omgås andre menneske. 7. Sjølvinnsikt/intuitiv intelligens: evna til å vere medviten om eigne kjensler, verdiar og intuisjon. 7 I artikkelen "Open Windows, open Doors» (2001) framhevar Gardner og Jessica Davis at musea er godt eigna til å ta i bruk multiintelligensteorien i formidlinga. Jf. Eilertsen og Vadset, 2005. interesse. Dette er viktig pedagogisk kunnskap uavhengig av målgruppe, men aktualiteten blir sjølvsagt sett på spissen når det er snakk om personar med sansetap. Samstundes peikar Gardner på at det alltid finst kommunikasjonskanalar inn til menneske som er kognitivt mottakelege, og at det avgjerande i ein formidlingssamanheng handlar om å kjenne til desse kanalane og vere villige til å bruke dei. Nettstaden «Kultur for alla» 8 presenterer åtte ulike strategiar for å arbeide mot større tilgjenge til kulturobjekt. Framgangsmåtane er retta mot å skape tilgjenge på eit generelt grunnlag, men dei har alle eit potensiale i høve til målgruppene som denne rettleiaren handlar om. Det vil seie at det er ein vekselverknad mellom generelle og meir spesielle tiltak. Dei ulike verkemidla kan takast i bruk kvar for seg, men den som ser heilskapleg på problematikken, vil finne det naturleg å spele på fleire verkemiddel for å oppnå best mogleg resultat. Nettstaden framhevar haldningar, universell utforming og tilgjenge gjennom ulike sansar som avgjerande faktorar for å kunne skape eit tilgjengeleg kulturtilbod. Desse faktorane er det alt gjort nærmare greie for. Men nettstaden nemner også andre faktorar ein må ta omsyn til dersom ein skal lukkast i å nå fram til så mange som mogleg. Desse faktorane følgjer her: 8 Nettstaden skal fremje utviklinga av tilgjengelege kulturtilbod i Norden. Den er administrert av utviklingsavdelinga ved det finske Nasjonalgalleriet, KEHYS, og er finansiert av det finske Utdanningsministeriet, Museumskomiteen til Nordisk Ministerråd og Nordisk Kulturfond. Både emnet og gjenstandane i ei utstilling er meiningsfulle fordi dei står i ein spesiell relasjon til samfunnet. Kunnskap om desse relasjonane er ein føresetnad for å forstå potensielle meiningar i ei utstilling. Skal ei utstilling nå fram til andre enn dei som alt er innforstått med innhaldet og presentasjonsmåten, må ho finne måtar å kommunisere på som er eigna til å nå eit mangfaldig publikum. For å oppnå dette kan utstillinga formidle kunnskap på ulike nivå og ved hjelp av ulike informasjonsstrategiar. Ein kan til dømes tilby lettlesne tekstar, illustrasjonar som alternativ og supplement til tekst, eller objekt som det er lov å ta på eller ta i bruk, for å støtte opp under det språklege. Effektiv kommunikasjon når ut til eit mangfaldig publikum gjennom fleksibilitet og alternative strategiar. Brosjyrar må vere lette å forstå både språkleg og visuelt. Nettstader og trykt materiale må vere tilgjengeleg for dei som treng stor skrift og gode kontrastar, og nettstader må i tillegg vere tilgjengelege for dei som bruker leselist og talesyntese. Det er viktig å ha kunnskap om kva for informasjonskanalar dei aktuelle gruppene sjølve er vane med å bruke. Ofte vil ein kome lenger gjennom interesseorganisasjonar og medlemsblad enn gjennom tradisjonelle mediekanalar. Ikkje minst er det viktig at informasjon om tilrettelegging og tilgjenge er synleg i marknadsføringa av utstillinga. Kven sin røyndom er det utstillinga, eller kanskje det totale utstillingstilbodet, fortel om? identitetar og kven sine tolkingar er det framstillinga stadfestar eller aktualiserer. Er dei gruppene vi ønsker å nå, synlege i det tilbodet vi ønsker å nå dei med? For å kommunisere med ulike sosiale grupper må ein vere open for dei variasjonane i erfaring, oppfatning, tankar og verdiar som finst i eit samfunn. Finst det økonomiske hinder som stiller konkrete grupper på utsida av eit tilbod? Dei økonomiske kostnadene ved å ta del i eit tilbod er også eit uttrykk for kven tilbodet er meint for. Dette punktet inneber både å planleggje for inkludering og å inkludere i planlegginga. Viljen til å betre tilhøva for personar med nedsett funksjonsevne må få kome til uttrykk i handlingsplanar og serviceerklæringar. Ein må vere open for ekstern påverknad. Ulike interesser og kunnskapar må få kome til uttrykk og påverke prosessar og sluttresultat. Planlegging for betre tilgjenge for personar med nedsett fysisk funksjonsevne fungerer best som langsiktig strategi. Det handlar om å samle kompetanse og utvikle eit produkt over tid. Det er viktig at ein lar målsetjinga om tilrettelegging påverke planlegginga heilt frå starten av. Det å skape integrerte løysingar heilt frå byrjinga av har både praktiske, pedagogiske og økonomiske fordelar. Praktisk inneber det at ein slepp å gjere ting fleire gonger. Pedagogisk set det ein i betre stand til å velje verkemiddel. av tilstrekkeleg med midlar til dette føremålet. Føresetnadene for eit godt resultat blir betre dess tidlegare denne målsetjinga blir integrert i planlegginga, og det beste resultatet får ein dersom ein tillet målsetjinga å bli ein langsiktig strategi. Det kan vere nyttig å involvere brukarane i planlegginga av prosjektet ved til dømes å opprette ei gruppe med brukarrepresentantar. For meir informasjon om brukarmedverknad, sjå del 1, kap. 7.2. Det å skape tilgjenge til ei utstilling må vere ei overordna målsetjing som får setje sitt preg på alt det andre arbeidet som utstillinga medfører. Når vi legg til rette ei utstilling, er det for å formidle eit materiale, og dei verkemidla vi tek i bruk, er avgjerande for kven vi kan forvente å nå fram til. Val av framgangsmåte er den store utfordringa for alle som jobbar med utstillingar, og utfordringa får ein ny dimensjon når fokuset blir retta mot å gjere utstillinga tilgjengeleg. Lista over moglege tiltak er lang, og det er ikkje alt som er innanfor rekkevidda til alle. Det er imykje som kan gjerast med relativt små middel, og sjølv små justeringar kan vere avgjerande for dei som nyt godt av det. Det er vanskeleg å tenke seg at val av tema skal ha noko å seie for om ei utstilling eignar seg for slik tilrettelegging som det er snakk om her. Det er likevel på sin plass å spørje kva som kan gjerast for å aktualisere temaet for det mangfaldige publikumet ein ønsker å nå. Ein god kommunikator må vite noko om kva som skal til for å vekkje interesse, og val av perspektiv vil vere avgjerande for kven som opplever utstillinga som meiningsfull. usynlege i dei forteljingane som blir fortalde. Det kan sjølvsagt tenkast at visse tema er vanskelege å gjere tilgjengelege for visse grupper. Men vanskane er meir knytte til det materialet utstillinga skal formidlast gjennom, enn til emnet i seg sjølv. For arkiv kan sjølve arkivmaterialet opplevast som problematisk i denne samanhengen. Arkiva inneheld mykje papir og mykje tekst, noko som byr på spesielle utfordringar i formidlingssamanheng. Samstundes inneheld arkiva ein stor variasjon i innhald og materiale, og eit mangfald av historier som i seg sjølv er eigna til å engasjere mange. Alle formidlingsprosjekt vil ha ei meir eller mindre tydeleg avgrensa målgruppe. Det vil alltid vere naudsynt å ta stilling til kven utstillinga skal nå. Ein kan godt ha eit ideologisk mål om å nå flest mogleg, men når det kjem til praktisk gjennomføring, må ein likevel ta stilling til kven utstillinga skal gjerast tilgjengeleg for. Varierande fysisk funksjonsevne er eit kjenneteikn ved befolkninga, og ikkje eit spørsmål om særtilfelle. Det er naturleg å ta omsyn til denne variasjonen når ein planlegg ei utstilling, i staden for å planleggje for eit gjennomsnittsmenneske som det finst svært få av. I hovudtrekk finst det to måtar å nærme seg problematikken på. Denne rettleiaren tek utgangspunkt i ei universell tilnærming der målet er å kome fram til løysingar som kan tilfredsstille flest mogleg. Utstillinga «1905-2005. 9 For meir om denne utstillinga sjå evalueringsrapporten i del 3. dette for også å nå grupper med særlege behov. Ein kan også lage utstillingar som er spesialtilpassa utvalde grupper. 10 Som ledd i eit større utstillingstilbod er det både legitimt og kanskje naudsynt for totalt sett å kunne gi eit tilbod til flest mogleg. Ambisjonsnivået vil mellom anna måtte ta omsyn til økonomi. Det må likevel minnast om at den viktigaste føresetnaden trass alt ligg i det mentale. Eit høgt ambisjonsnivå på lang sikt kan kombinerast med meir forsiktige ambisjonar på kort sikt. Det kan vere greitt å starte opp med eit meir avgrensa fokus når det gjeld både grupper og verkemiddel. 10 Ei slik utstilling fann stad ved Bryggens Museum (Bymuseet i Bergen) i 2003. Utstillinga «Dette ristet blind mann» var spesielt tilrettelagt for blinde og svaksynte. For å planleggje ei utstilling som skal fungere for så mange som mogleg, krevst det stort medvit kring utforminga av dei fysiske omgivnadene. Det må vere plass nok til at personar i rullestol kan manøvrere fritt utan å møte fysiske hindringar, og tilhøva må leggjast til rette slik at det blir enkelt for personar med synshemming å orientere seg. Ulike grupper har ulike interesser, som til tider vil står i motsetnad til kvarandre. Ein vil aldri lukkast i å nå alle i ei og same utstilling. Dei praktiske løysingane vil tvinge fram prioriteringar, og gode val føreset at ein har kunnskap. 11 Dei fleste av tilrådingane som blir gitt i del 2, er henta frå norske dokument. Unntaka er Guidelines For Universal Design ofExhibits, Smithsonian Institution (2000), og Des visites comfortables pour tous. Cahier des chargés daccessibilité aux personnes handicapées, Directions des Expositions, Cité des sciences & de I'industrie (1992), som er med for å gi breidd til presentasjonen. I tillegg er det vist til erfaringar frå den evaluerte utstillinga ved Bergen Byarkiv, som er presentert i del 3 av denne boka. Eksempla som er med frå andre utstillingar, er ikkje evaluerte på tilsvarande måte, og rettleiaren seier heller ingen ting om korleis dei kvalitativt har fungert. er ein viktig del av denne kompetansen, og dette finn ein meir om i del 1, kap. 2.1 det følgjande vil det bli fokusert på kva som skal til for at ei utstilling blir så tilgjengeleg som mogleg, både med tanke på den fysiske utforminga og med tanke på innhaldet i utstillinga. Prinsippa er enkle å lære, men kunnskap om korleis dei best kan takast i bruk, må vinnast over tid. Alt golvareal i ei utstilling bør reknast som gangareal, der publikum i størst mogleg grad skal kunne røre seg fritt og utan risiko. Det er difor viktig å ta omsyn til dette når ein reknar på storleiken i rommet, og ved plassering av gjenstandar eller montrar. Det er også viktig at underlaget er jamt, fast og sklisikkert, og heller ikkje reflekterer så mykje lys at det er fare for blending. For meir om dette sjå del 1, kap. 5.7, og «Tilgjengelighetsmalen», pkt. C.2. For personar som har vanskar med å gå, kan det vere avgjerande å ha høve til å setje seg ned inne i sjølve utstillinga. for å ha noko ståande permanent, bør det vere mogleg å ta med seg ein lett stol inn i utstillinga, til dømes ein berbar galleristol. Er utstillinga lita og avstandane korte, kan det vere tilstrekkeleg med kvileplassar rett utanfor utstillinga. Om utforming av sitjeplasser, sjå del 1, kap. 5.14. Ei utstilling kan lett bli eit sårbart miljø med liten margin for feil. Det avgjerande er kva slags aktivitet som skal gå føre seg i rommet, korleis ein person skal kunne bruke arealet til å flytte på seg, og korleis dette skal skje i samhandling med andre. Ein må blant anna tenke på kor mange personar som samstundes skal kunne vere i utstillinga, og eventuelt stå framfor same utstillingsdel. Når ein planlegg arealbehov, er det vanleg å ta utgangspunkt i at miljøet skal vere framkomeleg for personar i rullestol, fordi ein reknar med at det er den brukargruppa som treng mest plass for å ta seg fram i eit miljø. Eit miljø som fungerer for personar i rullestol, vil generelt vere lett å ta seg fram i for alle. Små golvflater er utgangspunktet for mange utstillingar. Då er det viktig å ha kunnskap om korleis den avgrensa golvflata kan disponerast på best mogleg måte. Eit utstillingsareal vil normalt bestå av ein kombinasjon av ulike delflater. Utgangspunktet er at det skal vere lett å bruke utstillinga, og at alle skal kunne stoppe og stå i ro så lenge dei sjølve ønsker, utan at andre vert hindra i å kome fram. Ein person i rullestol vil til dømes oppleve det å få andre menneske tett opp til seg annleis enn ein person som står. Ein person i rullestol vil vere redd for å støyte borti både gjenstandar og montrar, og ein person med nedsett balanse vil trenge ekstra margin for å kunne røre seg trygt. Små golvflater vil forsterke problema deira. Ein skal også hugse på at det er fleire grupper som treng god plass. Personar med krykkjer krev større breidd enn ein vanleg gåande for å flytte på seg. 12 Personar med vanskar for ågå kan ofte ha dårleg balanse. Dei treng at ein legg inn ein feilmargin for at dei skal kunne flytte seg trygt. I ei utstilling oppheld det seg dessutan oftast fleire personar samstundes, og alle skal kunne bruke rommet på ein tilfredsstillande måte. Når ein skal planleggje ei utstilling som skal vere tilgjengeleg for rullestolbrukarar, er det fleire omsyn å ta. Ein må tenke på kor stor breidd kommunikasjonsvegane skal ha, ein må setje av stort nok sving-, snu- og parkeringsareal, og ein må ha i tankane kor stort areal ein skal ha føre kvar utstillingsdel. Meir informasjon om krav for tilrettelegging finn ein i del 1, kap. 5.5 og 5.9-5.13, og «Tilgjengelighetsmalen», pkt. 8.7 og 8.8. Dei fleste av måla som blir sette opp med tanke på at rullestolbrukarar skal kunne komme seg rundt, er minimumsmål. Ofte vil minimumsmål vere det beste ein kan oppnå, men i utstillingssamanheng er det kanskje spesielt viktig å leite etter betre løysingar. Det finst mange typar rullestolar. Manuelle og elektriske rullestolar har heilt ulike manøvreringsmønster. Ein elektrisk rullestol treng sjølvsagt meir plass fordi han er større, og det er dessutan vanskelegare å manøvrere ein elektrisk rullestol på eit minimum av areal enn ein manuell rullestol. Ei utstilling bør kunne ta imot alle variantar av rullestolar. 12 Cité des sciences &de I'industrie set breidda til 90 cm for personar med krykkjer. Kommunikasjonsvegane i eit miljø er areal som primært er meint for ferdsel og transport. Det kan vere fruktbart å tenke på gangarealet i ei utstilling som kommunikasjonsvegar som må sikrast ei minimumsbreidd og vere utan fysiske hindringar. Sjølv om minimum flyttebreidd for rullestol er 90 cm, gir ikkje dette rom for å passere ein annan person. Gangarealet bør difor ha ei breidd på minimum 120 cm. Denne breidda gjer det akkurat mogleg for ein person i rullestol og ein person som går, å passere kvarandre. 150 cm, og ei fri breidd på minst 160 cm i miljø tilpassa mange med funksjonshemming eller eit stort publikum generelt. Norges Handikapforbund har sett sitt kvalitetskrav til 180 cm, som gjer det mogleg for to personar i rullestol å passere kvarandre. For at ein person i rullestol skal kome seg rundt i ei utstilling, krevst også plass til å svinge og snu. Elektrisk rullestol krev god snuplass, og det skal ikkje vere naudsynt å rygge særleg langt. Minimumsarealet er 150x150 cm, noko som er eit kompromiss mellom ønsket om å manøvrere så lett som mogleg på den eine sida, og ønsket om minst mogleg arealforbruk på den andre. Norges Handikapforbund har sett sitt kvalitetskrav til 160x160 cm, men meiner likevel at det ideelle snuarealet er 180x180 cm. På dette arealet skal det vere mogleg for ein gjennomsnittleg stor rullestol å snu fritt. Cité des sciences & de I'industrie tilrår vending innanfor ein sirkel med radius på 210 cm for elektrisk rullestol og 170 cm for manuell. I den evaluerte utstillinga ved Bergen Byarkiv hadde gangarealet ei jamn breidd på 150 cm, noko som også ga eit snuareal inst i lokalet på 150x150 cm. Minimumsmålet for snuareal var såleis oppfylt over alt i utstillinga, men det å skulle manøvrere ut over eit minimum vart opplevd som tungvint og lite gjennomførbart. Sjå meir om dette i del 3, kap. 4.2.1. Det er ikkje berre breidda på gangareala som er avgjerande for kor god plass det er i utstillinga. Det er også viktig at det er god nok plass føre utstillingsdelane. Parkeringsarealet for ein rullestol er 75x125 cm. med at ein ståande person (vaksen mann) tek opp 45x60 cm golvplass. Hugs at dette er ei luke som det er umogleg å flytte seg i. Dersom det til dømes er snakk om ei nisje i samband med ei eller anna form for stasjon, må det også vere mogleg å kome inn og ut på ein god måte. Arealet representerer dessuten eit gjennomsnitt, og er for lite i høve til dei mest arealkrevjande rullestolane. særleg stort. Ein av brukarrepresentantane i evalueringa hadde med seg ein hjelpar, og sjølv om dei var åleine i utstillinga, opplevde dei å kome for tett innpå kvarandre dersom dei skulle sjå på det same samstundes. Sjå elles del 3, kap. 4.2.1. For at inngangen til, og andre dører og opningar i, utstillinga skal vere tilgjengeleg for personar med rørslehemming, må dei ha tilstrekkeleg breidd og helst vere utan terskel eller andre nivåsprang. Retningslinjene for korleis dører skal utformast for å vere tilgjengelege, mellom anna utforming og plassering av opningsknapp og dørhandtak, og nok plass til rullestol, er presentert i del 1, kap. 5.6, og «Tilgjengelighetsmalen», pkt. 8.2. Sjølv om opningar må ha ei minimumsbreidd på 90 cm, bør dei vere minst 1,1 m dersom ein tenker seg at utstillinga skal kunne brukast av mange funksjonshemma eller av eit generelt stort publikum. Ein bør unngå nivåsprang i eit utstillingslokale. ofte knytte til tersklar og trapper, og for å gjere utstillinga tilgjengeleg må dei supplerast med rampe og/eller heis. Dersom det finst trapper eller ramper, må dei utformas etter retningslinene for at dei skal fungere tilfredsstillande. Dette gjeld til dømes kontrastfarge på trappenasar, lengd, breidd og stigningsgrad for rampe, og plassering og utforming av handlister. Meir informasjon om ramper, trapper, heis og mindre nivåskilnader finst i del 1, kap. 5.9-5.13 og i «Tilgjengelighetsmalen», pkt. 8.3-8.5. Bruk av rampe kan i nokre høve vere eit viktig element i ei utstilling, og somme gonger kan det også ha ein funksjon å byggje ramper der det i utgangspnktet ikkje er snakk om nivåsprang. Til tider kan alle ha behov for å kome høgare opp for å sjå betre, og ved hjelp av ramper kan ein leggje til rette for både utsikt og oversikt. I båtutstillinga ved Fetsund Lenser er det bygd ei rampe for å gi alle eit høgare Utsiktspunkt. Foto: Elisabeth Akselvoll, Bergen Byarkiv. Ingen gjenstandar må plasserast rett på golvet der det er fare for at nokon kan snuble over dei. Smithsonian Institution tilrår at gjenstandar som er plasserte på golvet, må stå på ei plattform som er minst 30,5 cm høg. Av omsyn til tryggleiken bør gjenstandar helst plasserast i montrar. Samstundes er det eit problem at gjenstandar i montrar blir meir utilgjengelege (sjå kapittel 2.7 nedanfor). For at miljøet skal vere trygt både for gjenstandar og publikum, må montrane utformast slik at dei er solide og står stødig. Plassering og merking er også viktig. Montrane må til dømes vere godt synlege slik at synshemma ikkje går på dei. Det må leggast inn ein margin for feil som kan oppstå på grunn av nedsett funksjonsevne når det gjeld til dømes syn, balanse eller orienteringsevne. I tillegg må dei utformast slik at dei ikkje er til hinder for oppleving av innhaldet. Montrane i utstillinga må vere laga slik at alle kan få tilgang til innhaldet. Personar i rullestol treng å kome heilt inntil montrane, og at montrane er tilpassa deira sikthøgd. For at det skal vere mogleg, må det vere minst 67 cm under monteren, og dei må vere opne under, slik at ein person i rullestol får plass til føter og kne i underkant. Montrane må heller ikkje vere for høge. Det kan dessutan vere ein fordel om ein kan sjå inn i montrane frå sida eller at gjenstandane er plasserte på skrå i monteren. Sjå også om rekkje- og sikthøgder i neste kapittel, 2.8. Personar som er svaksynte, treng at avstanden frå glaset inn til gjenstandane ikkje bli for stor. Montrane til Bergen Byarkiv er ikkje opne under, og difor ikkje tilpassa rullestolbrukarar. : to: Birgit Stølen. Montrane må ikkje vere for djupe, samstundes som ein freistar å plassere eventuelle gjenstandar så nært opp til glaset som mogleg. Bruk av foto og illustrasjonar plassert utanfor monteren kan vere eit viktig supplement, særleg for gjengjeving av små detaljar. Tekstar som skal lesast av svaksynte, bør også plasserast på utsida av eventuelle montrar. Svaksynte treng ofte ekstra godt lys for å kunne sjå optimalt, medan utstilte gjenstandar gjerne skal utsetjast for så lite lys som mogleg. Montrar med lys som kan regulerast, kan vere ei løysing. Dette har blitt forsøkt mellom anna på Ateneum i Helsingfors. Ein lysbrytar som er skjult under monteren, gjer at synshemma kan auke lysstyrken frå 50 til 200 lux. 13 Svensson, Elisabet: Museerfor alla i Norden. Om tillgånglighet for manniskor med funktionshinder, s. 83. Plassering handlar både om fysisk og innhaldsmessig tilgjenge. Personar i rullestol har lågare rekkehøgd og sikthøgd enn personar som står. Personar med nedsett rørsleevne kan ha ein annan rekkeradius enn andre, og kan også ha problem med både finmotorikk og grovmotorikk i høve til å nå tak i noko eller til å ta noko i bruk. Sikthøgda for ein person i rullestol er rekna til rundt 125 cm over golvet, medan rekkehøgda er rekna til 40-135 cm over golvet. Den ideelle plasseringa for mellom anna manøverknappar, brytarar og handtak er 90-110 cm. Minste høgd i underkant av bord er 67 cm, medan maks høgde i overkant av bord er sett til 85 cm. Rekkevidd over bord er rekna til 50 cm. For svaksynte er det viktig å kunne kome så tett opp til tekstar og gjenstandar som mogleg. For plassering av tekstar på vegg er augehøgd eit godt utgangspunkt. Når det gjeld skilt, tilrår Noregs Blindeforbund ei høgd på 150 cm frå golvet og opp til senteret på eventuelt skilt. Dette er også den beste høgda for å lese punktskrift (braille) som er direkte plassert på veggen. Ved lågare plassering av punktskrift bør teksten plasserast skrått mot lesaren for å gi ein betre vinkel i handleddet, og fordi det er lettare å orientere seg i teksten dersom ein kan ta i bruk handflata og ikkje berre fingertuppane. Tekstar i punktskrift kan også plasserast horisontalt på eit bord, dersom høgda elles er avpassa. vertikal plassering på 140-160 cm over bakken. 14 Skriftstorleiken må sjølvsagt tilpassast aktuell leseavstand. Kor høgt ein monterer ein tekst, handlar også om kor mange som skal ha tilgang til teksten samstundes. Ved låg plassering tilrår den same rettleiaren at ein skrår teksten mot lesaren. Det svenske blindeforbundet sitt museum i Stockholm (Synsskadades Museum) har sine tekstar plasserte på bord omlag 80 cm over golvet, der tekstane i punktskrift skrår bort frå lesaren, medan tekstane i storskrift skrår mot lesaren. Ei enkel og logisk planløysing lettar orienteringa for alle, men er særleg viktig for personar med orienteringsvanskar. Det må vere mogleg å orientere seg langs rette linjer, og gangareala må vere frie for fysiske hinder som til dømes søyler, utstikk og lause gjenstandar. Ikkje berre fysisk, men også innhaldsmessig er det viktig med ei logisk oppbygging av ei utstilling, med tydeleg byrjing og slutt. Ein enkel og logisk struktur kan ein få gjennom å komponere utstillinga langs ei linje, som til dømes kan følgje veggene i eit utstillingsrom. I ei utstilling som er organisert på denne måten, gjerne i kombinasjon med lik avstand mellom dei ulike utstillingsdelane, vil det langt på veg vere mogleg å orientere seg for personar med synshemming. Svaksynte personar kan ha problem med å oppfatte overgangen mellom vegger og golv, noko som mellom anna er viktig for vurdering av avstandar. Difor vil det vere gunstig å gi golvet ein annan farge og kontrast enn veggene. bidrag til å skape eit logisk og lettfatteleg miljø for alle som orienterer seg ved hjelp av synet. For personar som er synshemma, er det viktig å markere inngangen til sjølve utstillinga slik at ein får ei klar oppleving av overgangen når ein går inn og ut av utstillinga. Dette kan gjerast ved hjelp av eit merksemdsfelt, til dømes ei teppematte i ein kontrastfarge i høve til underlaget. Også fargar, kontrastar og lys kan brukas for å markere inngangen til utstillinga. Ofte vil dessuten lyssetjinga inne i utstillinga gi eit anna lys enn det som pregar miljøet på utsida. For blinde kan det vere nyttig med ei taktil (følbar) leielinje (om leielinjer, sjå del 1, kap. 5.3 og kap. 3.3.2 nedanfor) som leier fram til eit punkt der utstillinga startar. Sidan ein person som er blind normalt vil trenge assistanse for å finne fram til startpunktet for leielinja, er det ei vurderingssak kvar dette startpunktet må liggje. Dersom leielinja skal fungere i høve til personar som er svaksynte, må ho også vere visuelt tilgjengeleg. Sidan ein svaksynt person primært orienterer seg etter synet, vil ein slik person også kunne orientere seg over avstand. Tydeleg merking av sjølve inngangspartiet vil difor vere tilstrekkeleg dersom gangarealet fram mot inngangen elles er utan hindringar. Dersom det finst ein terskel i inngangspartiet, kan denne få ein kontrastfarge og på den måten markere inngangen. Ein låg terskel vil bli oppfatta av den kvite stokken som mange blinde nyttar til orienteringshjelp, og Norges Handikapforbund godtar tersklar på inntil 20 mm der det er avgjerande for at blinde skal kunne orientere seg trygt. nivåskilnad mellom golvet inne i utstillinga og golvet utanfor. Denne overgangen er markert med ein 10 cm brei terskel som skrånar utover. Terskelen har ein kraftig raudfarge. Den raude terskelen er med på å markere inngangen til utstillingsrommet i Bergen Byarkiv. Foto: Birgit Stølen. Overgangen mellom utanfor og inne i utstillinga kan også markerast ved at ein legg eit anna underlag på golvet inne i utstillinga. kontrast. Ved Bergen By arkiv har ein valt å leggje teppeflis inne i utstillinga, til skilnad frå linoleumen utanfor. Ankepunkt mot bruk av tepper er at det blir rekna som uheldig i høve til allergikarar og astmatikarar, og at underlaget kan bli tregt å køyre på for personar i manuelle rullestolar. Det påverkar dessutan akustikken, som er ei viktig orienteringshjelp for synshemma. Smithsoninan Institution tilrår at eventuelle teppe ikkje må vere tjukkare enn 13 mm. Teppet ved Bergen Byarkiv måler ikkje meir enn 5 mm. Ein kan også markere inngangen med lyd. For blinde er det utvikla såkalla lydfyr som kan sende ut akustiske signal eller talemeldingar (talande skilt). Desse kan sende ut lyd kontinuerleg, dei kan aktiverast ved hjelp av ein fjernkontroll eller til dømes ved passering. 15 Slike lydfyr kan spesialproduserast etter kunden sine ønske. Ein kan også ta i bruk utstyr som er utvikla for audioguiding. Ulike former for lydstasjonar kan sende ut lydmeldingar retta mot punkt i rommet. Desse kan monterast vertikalt, som ein lyddusj, eller horisontalt, på tvers av inngangen. Det finst også berbare audioguidesystem som blir aktiverte når ein kjem i nærleiken av ein utplassert sendar. (Meir om audioguidar under kap. 4.8.) I tillegg til eit enkelt og logisk miljø treng utstillinga eit system for orientering og vegvising. 15 Ta kontakt med Blindes Produkter AS for meir informasjon. om kvar i utstilliga dei er, og korleis dei kan kome seg ut. Systemet kan innehalde fleire komponentar, og det er sjølvsagt heilt avgjerande at informasjonen er eintydig og ikkje inneheld feil. Det er også viktig at systemet er så enkelt som mogleg, sidan eit komplekst system lett vil bli uoversiktleg, særleg for personar med synshemming. Det finst ingen standard for korleis eit slikt system for orientering skal sjå ut og fungere. Sjølv om prinsippa er dei same, er det naturleg at kvar utstilling skaper sitt eige system i samspel med heilskapen i utstillinga. tilgjengeleg for dei som treng den. Ein person som er blind, treng ei innføring i logikken bak dei ulike orienteringselementa og i korleis dei eventuelt samspelar, og informasjonen må vere presis og lettfatteleg. Korleis dette fungerte i den evaluerte utstillinga ved Bergen By arkiv, kan du lese i del 3, kap. 4.1. Eit system for orientering kan innehalde desse komponentane: Taktilt kart som gir oversikt over utstillinga og korleis ho er strukturert. Leielinjer som leier gjennom utstillinga, og som gjer det mogleg å finne utgangane. Merksemdsfelt langs leielinja for å markere at det skjer noko av interesse. Tydeleg merking av dei ulike utstillingsdelane som fortel kvar i utstillinga ein er, og som er ein føresetnad for kombinasjon med lydguide. Navigasjonstilvisingar på lyd som fortel kvar ein skal gå for å kome til neste utstillingsdel. Desse kan brukast i kombinasjon med leielinjer, eller dei kan vurderast i staden for leielinjer. Reint visuelle verkemiddel som farge, lys og kontrast kan takast i bruk for å synleggjere strukturen i miljøet for alle som ser. Ved hjelp av eit taktilt kart, som også er visuelt tilgjengeleg, kan personar med synshemming skaffe seg oversikt over heilskapen i eit miljø, slik som normalt sjåande skaffar seg ved hjelp av synet. Eit taktilt kart er også eit viktig hjelpemiddel i det å vite kvar ein er, og korleis ein kan kome seg vidare dit ein ønsker. Kartet må vere enkelt, det må ikkje vere veldig stort, og berre formidle vesentleg informasjon. Dersom ein ønsker å formidle mykje informasjon, er det betre med fleire kart med ulike tema. I tillegg til den grafiske utforminga er god informasjon om korleis kartet skal brukast, avgjerande for at kartet skal fungere slik det er tenkt. 16 Statped (Statleg spesialpedagogisk støttesystem) har som primæroppgåve å hjelpe skuleeigarane med å skape gode undervisningsvilkår for spesielle elevgrupper. Statped driv fleire kompetansesentrer for ulike grupper, mellom anna to for synshemma, Huseby og Tambartun. For meir informasjon, sjå www.statped.no. produserer kart og kan gi rettleiing i korleis det kan gjerast. Det finst mange måtar å framstille taktil grafikk på, noko som vil bli teke opp igjen i kap. 4.4.2- 4.4.5. Ein enkel teknikk for å produsere taktile kart er svellpapir (om svellpapir, sjå kap. 4.4.3). Denne teknikken blir brukt når blinde og svaksynte får utforma kart over miljø dei treng tilgang til. Teknikken vil altså vere kjend for mange, men slike kart blir spesialtilpassa den einskilde, og det finst ingen retningslinjer for korleis dei skal sjå ut. Sjølv om trening gjer det lettare å tolke taktile teikningar, vil alle trenge ei viss mengd instruksjon for å kunne gjere seg nytte av eit slikt kart. I samband med den evaluerte utstillinga ved Bergen Byarkiv fekk ein laga eit taktilt kart over utstillinga som viste inngang/utgang og montrane i omriss, og som hang på veggen heilt i byrjinga av utstillinga. Tilbakemeldingane tydde på at dette kartet hadde for lite informasjon. Fleire brukarar ønskte at kartet også hadde vist leielinja og kvar dei ulike utstillingsdelane var plasserte. Sjå meir om dette i del 3, kap. 4.1.1. Det taktile kartet i utstillinga ved Bergen Byarkiv. I tillegg til at fleire meinte kartet hadde for lite informasjon, opplevde brukarane at det var plassert opp-ned i høve til deira plassering i rommet, og punktskriftteksten på sida burde ha vore horisontal. Foto: Eit kart over utstillinga kan også utførast som ein tredimensjonal modell. Ein modell gir betre føresetnader for å visualisere miljøet, og gir ofte meir informasjon enn eit kart. Ein modell kan ha stor visuell appell og vere interessant også for sjåande, men dersom han er tenkt til orienteringshjelp for synshemma, er det viktig å hugse på at han først og fremst skal vere ei kjelde til følbar informasjon. For å fungere taktilt må han vere enkel, konsentrere seg om informasjon som er viktig, og tåle å bli teken på. Ved Vejen Kunstmuseum i Danmark har ein laga ein modell over utstillinga i leire som gjengir forma på rommet, plassering av dei ulike utstillingselementa, og plasseringa av leielinja med merksemdsfelt på golvet. Ei leielinje er ei visuell og taktil markering som hjelper synshemma til å orientere seg. Meir informasjon om leielinjer og korleis dei fungerer og kan utformast, finst i del 1, kap. 5.3. Leielinjer kan vere eit svært godt hjelpemiddel til å ta seg fram i ei utstilling. Evalueringa som er gjennomført ved Bergen Byarkiv, viste at leielinja var det einskildelementet som var viktigast for at dei blinde testpersonane skulle kunne ta seg fram i utstillinga på eiga hand. Leielinja var til god hjelp for dei som var svaksynte også, men ikkje like avgjerande, mellom anna fordi utstillingslokalet ikkje var større enn om lag 4xB m. Meir om leielinjene ved byarkivet kan du lese i del 3, kap. 4.1.2. Merksemdsfelt er ei særleg markering langs leielinja for å signalisere retningsendring og anna viktig informasjon. ein står framfor eit nytt element i utstillinga. Ved Vejen Kunstmuseum i Danmark har ein fått ein lokal keramikar til å utforme eigne relieffliser til golvet i ei skulpturutstilling. Merksemdsfelta er brukte for å markere retningsendringar og ulike utstillingsdelar. Utforminga av utstillinga er avgjerande for korleis ei leielinje kan integrerast. Val av leielinjer vil vere avhengig av underlaget og om dei skal liggje ute eller inne. Det finst få kommersielle eksempel på leielinjer til bruk innomhus. Her vil det bli gitt nokre døme, og den som er interessert i å finne ut meir om dette, kan ta kontakt med Noregs Blindeforbund. Ein enkel måte å skape ei leielinje på er ved hjelp av ein spesialtape med ru overflate. Slike kan kjøpast blant anna der dei sel spesialprodukt for blinde. 17 Kvar utstillingsdel inneheld ein original skulptur, ein kopi av kunstnaren sin arbeidsmodell som det er lov å ta på, merking med punktskrift, og av lyd som let seg aktivere. Audioguiden som er nytta, PICKUP, er presentert under punkt 4.8.2.. vere vanskeleg å kjenne både med stokk og med føter. Personar som har mist synet på grunn av diabetes, har ofte nedsett kjensle i fotsolane. Ei leielinje kan også tenkjast som ei tynn list montert på underlaget, eller eit tau i passande høgd med knutar for å markere kvar ein skal stoppe opp, eller som ein kombinasjon av ulike materiale eller strukturar. Ein smal teppeløpar i kontrasterande farge på eit golv av tre er eit eksempel på det siste. med 20 cm lange eikelister som kan skruast fast i golvet. Det var ei løysing som viste seg å fungere godt. I 2003 sette Bryggens Museum i Bergen opp ei utstilling der små plastknottar vart monterte i magehøgd langs veggene. Knottane leidde frå element til element, med små vertikale avstikkarar til utstillingstekstar i punktskrift. Avstanden mellom knottane minka når ein nærma seg eit utstillingsobjekt. heile tida flytta seg langs ein vegg. Denne løysinga vart kombinert med ru spesialtape på golvet for å leie fram til dei første knottane, og for å leie ut av utstillinga etterpå. Erfaringa viste at leielinjene fungerte tilfredsstillande. Dersom det skal lagast ein audioguide til utstillinga, kan den også brukast til orienteringshjelp. Då er det viktig at utstillinga har ei klar byrjing og slutt, og at alle delane følgjer logisk etter kvarandre. I kombinasjon med leielinje og/eller merksemdsfelt er det mogleg å gi ei verbal skildring av kvar ein kan finne neste utstillingsdel. Det beste synest å vere om ein brukar leielinja som eit utgangspunkt, og fokuserer på korleis denne fører vidare i utstillinga. Meir om korleis dette vart gjort ved Bergen Byarkiv finst i del 3, kap. 4.1.3. Det er viktig for ein person som er synshemma, å vite kvar i utstillinga han er. For at dette skal vere mogleg, må dei ulike utstillingsdelane merkast på ein lett gjenkjenneleg måte. Merkinga må vere lett å finne. Det betyr at merkinga, til dømes eit nummer eller ein bokstav, må vere stor nok. Ho bør ha ein bakgrunnsfarge som står i kontrast til veggfargen, og merkinga må naturleg nok stå i kontrast til bakgrunnsfargen. Merkinga kan gjerne vere taktilt utforma, og bør dessutan supplerast med punktskrift. Plasseringa må vere logisk og konsekvent. Det vil seie at merkinga må plasserast i same høgd og på same side av kvar utstillingsdel. Informasjonen bør liggje som innleiing til kvart lydspor, eller kanskje aller best som eigne lydspor. Då ville det også vere mogleg å hoppe over denne informasjonen for den som ønskte det. Bergen Byarkiv vart denne informajonen lagd til slutten av kvart lydspor (eitt lydspor til kvar utstillingsdel). Det var uheldig fordi det gjorde det vanskeleg å høyre informasjonen om igjen. tmed eit lydspor på ein audioguide. Rett bruk av lys, farge og kontrast kan understreke strukturen i ei utstilling, leie blikket dit det er viktig informasjon, og formidle noko om korleis ein kan røre seg gjennom utstillinga. Feil bruk av same verkemiddel kan verke misvisande, skape forvirring og i verste fall farlege situasjonar. Når det gjeld lyssetting av ei utstilling, så gjeld dei same prinsippa som for alle miljø. Det handlar både om lysstyrke og plassering. Det er ikkje om å gjere med mest mogleg lys. Byarkiv, med nummer og tal i punktskrift. Foto: generelle lyssetjinga er relativt dempa, så lenge gjenstandar, tekstar og elles annan viktig informasjon blir tilstrekkeleg lyssett. treng ekstra godt lys for å kunne lese og oppfatte detaljar. Det er dessuten viktig å unngå at det oppstår refleksar som kan gi blending, og at det fell skugge på det som skal sjåast. Det gjeld også skuggen til betraktaren sjølv. Ein må unngå at kombinasjonar av lys og skugge skaper falske inntrykk av korleis rommet ser ut, og kvar ein kan flytte seg. Til dømes kan ei stor reflekterande flate under visse tilhøve framstå som ei opning det går an å passere gjennom. Regulerbart lys kan vere ein måte å skåne utstillingsobjekta på, samstundes som det gir ekstra tilgang på lys for personar med særlege behov. Utlån av kraftig lommelykt kan også vere ein måte å sikre slik fleksibilitet på. Ei leielinje representerer ei trygg rute gjennom utstillinga, og for ein som er blind vil det vere naturleg å halde seg til den. Ein person som er svaksynt vil kanskje stille seg friare i høve til leielinja, og det er naudsynt å vurdere om det finst potensielle farar som må merkast. Slike farar kan vere søyler, trapper, møblar og store glasflater. Markering av montrar er også ein del av dette. Dei bør helst ha fargar som står i kontrast til golvet. Dei generelle verkemidla er kontrastfargar og merksemdsfelt. Når det gjeld store glasflater, finst det eigne glasmarkørar i form av klistremerke som ein limer på glaset i augehøgd. Meir provisorisk materiale kan også brukast så lenge det har ein farge som står i tydeleg kontrast til glasflata. Dersom utstillinga ikkje har leielinjer, blir slik merking meir avgjerande enn om ho har det. Når ein har bestemt seg for eit tema, vil det neste steget vere å tenke over kva for dokument eller objekt ein disponerer som kan formidle noko om dette temaet. Det vil vere snakk om tekstdokument, bilete i form av foto, teikningar og kart, film, lyd og gjenstandar. Desse ulike typane dokument appellerer til ulike sansar, og det vil vere naturleg å presentere så mange av desse kåte goriane som mogleg. I arkivsamanheng vil også ein gjenstand vere eit dokument. Samstundes vil til dømes eit tekstdokument også fungere som ein gjenstand i utstillinga. Eit utstillingsobjekt kan derimot vere noko anna enn eit dokument, til dømes ein spesialframstilt illustrasjon eller modell. Ei utstilling er først og fremst visuell. Det er viktig å kunne skape eit visuelt mangfald, men mangfaldet må presenterast på ein ryddig måte dersom innhaldet i utstillinga skal kome tydeleg fram. sansane (syn, hørsel, lukt, smak og kjensle), men også at sansane er knytt til ulike måtar å lære på, jf. Howard Gardner sin multiintelligensteori som er omtala i del 2, kap. 1.3. For at ei utstilling skal kommunisere med eit mangfaldig publikum når det gjeld fysiske og læremessige føresetnader, er det viktig å tenke variasjon både i val av utstillingsobjekt og presentasjonsmåtar. Eit arkivdokument kan stillast ut i form av original eller kopi. Originalen representerer ein autentisitet som har ein verdi i seg sjølv i utstillingssamanheng. Samstundes gjer originalen krav på eit vern som set grenser for korleis han kan eksponerast. Som regel krev vernet at originalen ikkje får kome i fysisk kontakt med publikum, noko som svært ofte inneber at objektet blir presentert bak glas. Stundom krev vernet at originalen ikkje kan gjerast offentleg tilgjengeleg, men berre stillast ut som kopi. Ei side i eit av albuma i den evaluerte utstillinga ved Bergen Byarkiv. Her er det limt inn kopiar av stemmesetlar frå avstemminga om unionen M 905.1 .to: mogleg å lage ein kopi som til forveksling er lik originalen. Kopiar opnar for andre måtar å presentere objektet på, og det er alt understreka kor viktig dette kan vere i formidlingssamanheng. Ved å ta i bruk kopiar som det er lov å ta på, kan publikum aktiviserast på nye måtar. I utstillinga ved Bergen Byarkiv vart kopiar av ulike tekstdokument presenterte i esker og album, fordelte på ulike tema, som publikum hadde høve til å opne og bla i. Sjå del 3, kap 3.4. og 4.2.6. Ved Bergen Skolemuseum vart det i utstillinga «Slemme gutter - Skolehjemmenes tidlige historie» (2006) lagt fram kopiar av handskrivne magasin, som var laga ved ein skuleheim utanfor Bergen. I utstillinga «Barn i byen. Lek og alvor i middelalderen» (2006) ved Bryggens Museum i Bergen var det ei eiga aktivitetssone med kopiar av ulike gjenstandar relatert til leik. Ved Arkeologisk museum i Stavanger er kopiar av tidstypiske gjenstandar knytte til ulike arkeologiske periodar, ein viktig del av ei utstilling som er utvikla med tanke på synshemma personar. Kopiar av handskrivne magasin frå ein skuleheim utanfor Bergen, Bergen skolemuseum. Foto: Bruk av kopiar gjer at publikum kan få lov til å ta på objekt som det elles berre ville vere høve til å sjå på. Taktile kvalitetar i ei utstilling vil kunne opplevast som positivt av alle, men vere heilt avgjerande både for born og for personar med nedsett syn eller forståingsevne. Kopi av tredokker frå Bryggens Museum. Tekstdokument kan ha estetiske kvalitetar som gjer dei interessante å sjå på, og som kan formidle mykje om samanhengen teksten har blitt til i, særleg til personar med ein del bakgrunnskunnskap. Men det viktigaste vil ofte vere innhaldet som teksten formidlar. Dette innhaldet kan ofte vere vanskeleg tilgjengeleg på grunn av vanskeleg handskrift, eller fordi formatet i seg sjølv kan vere vanskeleg å lese eller sjå. Dette kan ein løyse ved å stille ut ei maskinskriven avskrift, gjerne i lag med originalen, eller ved å gjengi teksten som lyd. Eit handskreve brev med avskrift, slik det vart presentert i Utstillinga ved Bergen Byarkiv. Foto: Jan Sverre Sage, Bergen Byarkiv. I utstillinga ved Bergen Byarkiv viste ein fram eit handskrive brev saman med ei avskrift, og eit anna brev i form av ein forstørra kopi (plakat). I tillegg vart begge breva lesne opp på audioguiden. Evalueringa viste at dei fleste sette pris på å ha tilgang til ulike format, og at det var med på å utdjupe utstillingsopplevinga for mange. Forstørringa gjorde handskrifta lettare å lese for nokre, medan andre som ikkje var i stand til å lese teksten (svaksynte og personar med dysleksi) forsterka det visuelle inntrykket, og hadde såleis likevel utbytte av det. I utstillinga «Slemme gutter - Skolehjemmenes tidlige historie» (2006) viste Skolemuseet i Bergen fram kartoteket over gutane som hadde hatt opphald ved ein skuleheim utanfor Bergen. Originalane vart viste som lysbilete på veggen, medan avskrifter vart presenterte som små kartotekkort i ei open eske. For å formidle visuelle kvalitetar ved skrift til blinde kan ein ta i bruk svellpapir (sjå kap 4.4.3 nedanfor). Ved Bergen Byarkiv vart til dømes ei avisoverskrift presentert på denne måten. Sjølv om dette innslaget ikkje hadde nokon informasjonsverdi i høvet til sjåande, så var det med på å framheve nettopp denne teksten og gjorde henne kanskje lettare å hugse for alle. Bilete kan vere både foto, kart og teikningar. Dei kan vere viktige element i ei utstilling. Samstundes som dei er viktige dokument som fortel ei historie, har dei også ei visuell funksjon i utstillinga. formidle til synshemma, både til blinde og svaksynte. Når ein skal formidle bilete til synshemma, er det viktig å vere merksam på at blinde har ei anna oppleving av omgjevnadene enn det sjåande har. Sidan dei som er fødde blinde, manglar den visuelle erfaringa som sjåande har, vil visuelle framstillingar som gjer bruk av til dømes fargar, rom og perspektiv, vere uforståelege. Når ein skal tilretteleggje visuelle bilete, må ein ta utgangspunkt i korleis dei blinde opplever omverda. Ein bør difor setje seg inn i korleis det kan gjerast for at blinde skal få utbyte av bileta. Ein må også hugse på at evna til å lese bilete varierer sterkt frå person til person. Ein person som har mist synet i vaksen alder, vil til dømes ha ein visuell erfaringsbakgrunn på linje med ein sjåande. Svaksynte har gjerne andre eller meir avgrensa visuelle erfaringar. Nokre er dessutan vane med å lese taktile framstillingar, medan andre ikkje er det. Dette gjer at sjølv ei tilrettelagd visuell framstilling ikkje alltid er forståeleg for ein synshemma brukar. Bruk av bilete i ei utstilling gir difor ei ekstra utfordring. Det finst likevel ein del teknikkar som kan takast i bruk. Synstolking (audio description) formidlar visuell informasjon til den som sjølv ikkje er i stand til å sjå. Synstolkinga er verbal og kan formidlast via ein person på staden, via lydopptak eller via tekst. Sidan tekst er problematisk for synshemma, vil det vere naturleg å basere slik formidling på lyd. ein audioguide som kan formidle informasjon på ulike nivå. Visse former for synstolking kan også vere av interesse for sjåande, i den grad alle kan ha utbytte av å sjå noko med nye auge. Synstolking er mest kjend i høve til film og teater. I Noreg er det svært lite erfaring på dette området, og det finst ingen formelle krav til kompetanse 18 Det er likevel ein fordel at den som skal gjennomføre ei synstolking, har kunnskap om korleis visuell informasjon kan formidlast til synshemma. Kunnskap som er med på å bestemme kva ein skal skildre, kor mykje, korleis og når, må vere avgjerande for kor vellukka resultatet blir. Det er viktig at synstolkinga balanserer mellom det engasjerte og det nøytrale. uttømande måte, så ein må ta medvitne val i høve til kva slags informasjon som skal formidlast. Det er viktig å ha i tankane at ein tolkar på vegner av nokon som ikkje har høve til å sjå med eigne auge. Ein synshemma person kan ikkje utøve kritikk på same grunnlag som ein normalt sjåande, og er i større grad prisgitt formidlaren sine val og prioriteringar. Bilete kan også formidlast gjennom ulike former for taktil (følbar) grafikk, det vil seie tredimensjonale bilete som ein kan ta og føle på. Det finst fleire måtar å framstille slike bilete på, nokre industrielle, andre meir handverksprega. 18 Media LT har gjennomført eit prosjekt knytt til Barne-tv, og Sør-Trøndelag Fylkeslag av Norges Blindeforbund har gjennomført eit prøveprosjekt på synstolking av kinofilm og teater. Storbritannia er eit føregangsland på området, men også i Sverige har ein kome ein del lenger enn i Noreg. vere dei same som for taktile kart. Det er viktig å leggje til at taktile bilete må kombinerast med verbal informasjon, både om kva biletet førestiller og om korleis den taktile informasjonen skal tolkast. Følesansen fungerer svært forskjellig frå synssansen når det gjeld å oppfatte detaljar. Taktile bilete må difor vere svært enkle for å vere leselege. Dei må ikkje gjengi for mange detaljar og heller ikkje formidle for mange typar informasjon. Dersom det ikkje dreiar seg om enkle teikningar, vil det vere naudsynt å få til ei forenkling av motivet. For sjåande er det å tolke omgivnadene visuelt så sjølvsagt at det kan vere vanskeleg å leggje den kunnskapen til side. Utan erfaring kan det difor vere svært vanskeleg å vite kva for informasjon som bør vere med i ei taktil framstilling, til dømes av eit bilete eller eit kart. Taktile framstillingar kan godt vere vakre å sjå på, eller tilsynelatande informative, men heilt übrukelege for den som ikkje ser. Det vil alltid vere nyttig, og i mange tilfelle heilt avgjerande, å prøve ut eventuelle løysingar i høve til målgruppa. Kompetansen til å lese taktile teikningar varierer sterkt frå person til person, så det kan vere ein idé å bruke fleire testpersonar. Svellpapir er ein måte å lage taktile bilete på. Dette er eit spesialpapir som inneheld kjemiske komponentar som reagerer på varme. Når ein teiknar på papiret med svart tusj, og deretter kjører papiret gjennom ein varmetrommel, vil papiret svelle der det er sverta, slik at det oppstår ein relieffverknad. Ein kan også bruke ein blekkskrivar, ein rask laserskrivar eller ei vanleg kopimaskin for å sverte papiret. resultat. Ein kan også teikne på papiret med ein spesiell varmepenn som får det til å svelle umiddelbart, men då vil dei svarte strekane mangle, og det reduserer den visuelle informasjonsverdien for svaksynte. Både mengda av informasjon og tjukkleiken på streken er avgjerande for at biletet skal vere leseleg for målgruppa. I dei fleste høve vil det vere naturleg å ta kontakt med nokon som alt har produksjonsutstyr og erfaring med slik biletframstilling. Eit motiv gjengitt på svellpapir gir ei taktil overflate som blinde kan ta på, samstundes som dei svarte strekane er gode å lese for svaksynte. I nto: Birgit Stølen, Bergenßyarkiv. Svellpapir eignar seg best til å gjengi eit motiv i form av linjer. Når ein framstiller eit bilete på denne måten, kan det kan vere vanskeleg å skilje flatene i motivet frå kvarandre. Det kan ein gjere ved å fylle felt med ulike strukturar, slik at ein fortel kva som høyrer saman reint visuelt. Ei framstilling på svellpapir er heilt flat og kan vanskeleg formidle perspektiv og rom, noko som i utgangpunktet kan vere vanskeleg å forstå for blinde som manglar visuell erfaring. ein referanse som seier noko om storleiken på det som blir vist. Behovet for forenkling gjer at ein må velje originalar som let seg forenkle utan at for mykje informasjon går tapt. Dette kan illustrerast gjennom eit eksempel frå Bergen Byarkiv, der svellpapir vart brukt til å formidle to tidstypiske bergenshus frå 1700-talet. Med utgangspunkt i arkitekturteikningar og i samarbeid med ein informator ved Norges Blindeforbund sitt trykkeri i Bergen vart teikningane forenkla og overførte til svellpapir. Desse teikningane vart så presenterte i utstillinga ved sida av originalane og i kombinasjon med ein forklarande tekst, som fanst i både trykt skrift og punktskrift. Ein menneskefigur i proporsjonal storleik vart plassert ved sida av begge husa for å gi eit inntrykk av kor store husa var. Dersom ein slik figur ikkje skal bli «oversett», er det viktig med taktil kontakt mellom dei to delane av teikninga. Bergen. Foto: Bileta viser korleis den originale oppmålingsteikninga vart forenkla på svellpapir, og korleis dei vart presenterte i utstillinga: samla i ein skuff saman med eit bilete, ein trykt tekst og ein tekst i punktskrift (nedst til venstre i skuffen). Det finst fleire andre teknikkar for å lage taktile bilete. Ein svært enkel metode er å teikne på ulike typar folie med ein butt skrivereiskap, som kulepenn eller liknande. Dette vil gjengi motivet i relieff på den andre sida av folien. Adaptor (tidl. Blindes Produkter) forhandlar teikneplastlommer og gummiplater til å leggje inni for å gi eit mjukt underlag å teikne på. Ved Fetsund Lenser har ein fått laga ei taktil teikning av eit båthus, som er laga ved at ein klisjé er limt opp på eit skilt av metall. 19 Ved Nasjonalgalleriet i Oslo har ein plukka ut åtte måleri til å representere fire sentrale epokar i norsk kunsthistorie. Måleria er presenterte i to versjonar i A3-format. Den eine, på svellpapir, gjengir hovudlinjene og hovudformene i biletet. Den andre består av ein reproduksjon i fargar, der forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn i måleriet er lagt i ulike plan, og hovudelementa i komposisjonen blir framheva i dei ulike plan. Til dette finst ein forklarande tekst i vanleg skrift, i punktskrift og på cd. Taktilt bilete av båthus frå Fetsund Lenser. Foto: Kombinasjonar av materiale med ulik struktur, til dømes ulike tekstilar, er vanleg å bruke i taktile bøker retta mot barn. Ved Høgskolen i Bergen har lærarstudentane ved formingslinja ved fleire høve fått i oppgåve å lage ei taktil bok som eksamensprosjekt. Desse og andre taktile bøker er å finne ved Norsk Lyd- og Blindeskriftbibliotek i Oslo. Dette biblioteket er eit godt utgangspunkt for den som ønsker å utforske slike teknikkar. Ved hjelp av ei varmepresse kan eit plastark formast over ein modell (master). Modellen kan byggjast opp av stort sett kva som helst, men nokre materiale gir sjølvsagt modellen lengre levetid enn andre. Den vanlegaste måten å lage ein master på er å byggje han opp av lag med kartong. Kartongen må elles vere tynn nok til at luft kan passere gjennom, eller så må den perforerast, for at bakeprosessen skal fungere. Problemet med denne teknikken er at framstillinga av modellen kan vere tidkrevjande. Ei slik plastpresse finst ved Tambertun kompetansesenter (eit av Statped sine kompetansesenter). Dette er ein type skrivar som skriv ut informasjon i punkt (braille), og som kan overføre spesielle biletfilar til punktskriftbilete. Slik skrivar finst ved Huseby kompetansesenter (eit av Statped sine kompetansesentre). Taktil plate (TTT/Tactileaudiographics) 21 Dette utstyret er bygt opp av ei trykkfølsam plate som kan koplast til USB porten på ein PC. Plata kan programmerast til å gi frå seg talemeldingar når ulike felt på plata blir utsette for trykk. Kombinert med eit taktilt bilete kan ein få opplese informasjon knytt til ulike delar av biletet, til dømes eit kart, spel eller diagram. Det finst også verktøy for å lage applikasjonar som skal vere svært enkle å bruke, og som gjer det mogleg for born å lage eigne teikningar med lyd. Det er ikkje kjent om denne teknikken er prøvd ut i utstillingssamanheng. Det er kanskje mest naturleg å tenke på modellar som ein måte å formidle gjenstandar og miljø på, men ein kan også bruke ein modell for å formidle det som i utgangspunktet er eit flatt dokument. Med utgangspunkt i arkitekturteikningar har Bergen Byarkiv fått laga modellar av dei husa arkivdokumenta viser. Desse vart presentert i utstillinga «50 år sidan 50-talet» (2006). Modellane var forenkla og robuste, slik at det var høve til å ta på dei. Eit av husa vart og vist i ein svært detaljert og delikat variant som var plassert i ein monter. I tillegg viste utstillinga taktile framstillingar av arkitekturteikningane på svellpapir. Tanken var at kombinasjonen ville gi både normalt sjåande og synshemma ei betre forståing av butilhøva på 50-talet enn det dei originale teikningane åleine kunne. 20 Biblioteket har avdelingar i Bergen og Trondheim. 21 Taktile plater blir forhandla av Media LT, som også har utvikla eit verdsatlas for TTT. Bileta viser korleis ein ved Bergen Byarkiv, med utgangspunkt i ein oppmålingsteikning av Fredriksbergsgate lb (seinare nr. 13), har laga ei teikning i svellpapir og to modellar. Den eine modellen kunne takast på, medan den andre var plassert i ein monter. Modellane er laga av Arne Audun Jellestad, medan oppmålingsteikninga tilhøyrer Bymuseet i Bergen/Gamle Bergen Museum. Svellpapirteikninga er utforma av Åsta Vadset ved Bergen Byarkiv og fremstilt av Norges Blindeforbund sitt trykkeri i Bergen. Foto: Jan Sverre Sage, Bergen Byarkiv. Det er også gjort forsøk på å formidle bilete ved å lage «lydbilete» ved hjelp av tale, musikk og andre former for lyd. Ved Statens Konstmuseum i Helsingfors er det laga «lydbilete» til 12 måleri, der ei verbal skildring av bileta er komplettert med lydeffektar og musikk. 22 Samstundes finst det taktile varianter av bileta i svellpapir. 22 Svensson, Elisabeth: Museerfor alla i Norden. Om tillgdnglighetfor månniskor medfunktionshinder, s. 96, og Grip, Lars: Oppetfbr alla. 12 museer i Norden, s. 15ff. Som regel vil ikkje besøkande kunne ta på originale gjenstandar. Det er likevel på sin plass å vurdere dette i konkrete tilfelle, og også ha auga opne for gjenstandar det kan vere lov å ta på. Det er ikkje naudsynt å la alle besøkande ta på gjenstandane, og ein må kunne vurdere om ein skal gi spesielle løyve til utvalde grupper. Det siste er tilfelle i museum som arrangerer berøringsturar (touch tours) for synhemma, der det blir gitt høve til å ta på utvalde gjenstandar. I nokre tilfelle kan det vere naudsynt at dei besøkande brukar kvite hanskar, sjølv om dette kan gjere det vanskelegare å kjenne alle detaljar med fingrane. Det å oppleve noko taktilt gir eit betre grunnlag for læring og oppleving for alle, men i ein utstillingssamanheng er det heilt avgjerande for personar som ikkje har tilgang til dei utstilte objekta gjennom synssansen. Ein kan sjølvsagt tenkje seg ein situasjon der all adekvat informasjon er gjord tilgjengeleg verbalt, men då er det heller ingen grunn til at dei aktuelle personane skal vere til stades i sjølve utstillinga. Dersom utstillinga kan opplevast som lyd åleine, er det kanskje meir snakk om ei lydbok enn ei utstilling. Ved Trøndelag Folkemuseum har ein bygd opp eit miljø kring husmannsplassen Nesset. Dette er eit såkalla «hands-on» anlegg, der fokus er retta mot det å bruke miljøet på ein aktiv måte. Her kan ein kle seg i kostyme og vere med på ulike aktivitetar slik dei føregjekk for 100 år sidan. Anlegget blir mykje brukt som utgangspunkt for formidling til barn og forståingshemma, men har også ein viktig funksjon i høve til synshemma. Å lage kopiar er ein viktig aktivitet ved mange museum, både kommersielt og formidlingsmessig. I mange samanhengar blir kopien rekna som nest best, men for ein person som er synshemma, og særleg for ein person som er blind, vil kopien så absolutt vere det beste, så lenge det ikkje er høve til å ta på originalen. Ved Arkeologisk museum i Stavanger finst det ei eiga «føle-og-høyre»-avdeling. Den er bygd opp kring modellar og kopiar, og informasjonen er presentert gjennom lyd. arkeologiske periodar, representert gjennom ein landskapsmodell med buplass, ein større modell av bustaden der taket kan takast av, kopiar av tidstypiske bruksgjenstandar og dokker i manns- og kvinnedrakt. Dette er ei utstilling som er tilgjengeleg for alle, men som ikkje står open fordi ho har lause gjenstandar. Lause gjenstandar gir eit betre grunnlag for taktil oppleving, i alle fall så lenge dei er små, men det inneber altså eit problem knytt til trygging, noko som påverkar kor tilgjengeleg tilbodet kan vere. problemet på ein annan måte i utstillinga «Dette ristet blind mann» (2003). Utstillinga var spesielt tilrettelagd for synshemma, og var også bygd opp kring kopiar. Kopiane var plasserte i nisjar på veggen, og framfor nisjane var det montert glas med ei opning i slik at det var mogleg å stikke handa inn og kjenne på gjenstandane. Inne i nisjane var gjenstandane monterte fast slik at dei ikkje kunne fjernast. Gjenstandar plasserte i opne nisjer slik at ein kan ta på dei. Frå utstillinga «Dette ristet blind mann» på Bryggens Museum. Eit foto kan ikkje formidle dei taktile eigenskapane ved ein gjenstand, men gjennom å forstørre ein detalj kan det vere med på å synleggjere sider ved gjenstanden som elles ville vore skjult for personar med synshemming. Slike foto kan til dømes vere eit viktig supplement til gjenstandar som må oppbevarast bak glas. Eit relieff er eit bilete skulpturert på plant underlag. gjenstandar, og gir høve til å formidle detaljar på ein annan måte enn eit følbart bilete. I tillegg gir det sjølvsagt høve til å formidle ein tredje dimensjon. Når ein synshemma person les eit relieff, kan han bruke heile handa og ikkje berre fingertoppane, og på den måten få eit betre inntrykk av heilskapen. Ved Fetsund Lenser har ein brukt relieff som illustrasjonar på eit skilt i båtutstillinga. Relieffa representerer fire båttypar, og er laga i tre slik som originalane, som også er presenterte i utstillinga. Ved Fetsund Lenser er relieff av ulike båttypar montert som illustrasjonar på eit skilt. Foto: Ved Nordiska Museet i Stockholm har tredimensjonale relieff blitt ein viktig del av formidlingstilbodet til svaksynte. Relieffa finst på fleire stader i museet, for å formidle bilete, miljø og gjenstandar som inngår i utstillingane, og som blir rekna som nøkkelobjekt. Ein har til dømes brukt relieff for å formidle klede frå ulike tidsperiodar. Verneomsyn gjer at originalane er plasserte i eit rom med lite lys. Relieffa, som er plastiske og rike på detaljar, er plasserte i eit eige faktarom. Der blir dei komplimenterte med tydelege foto, tekstar i storskrift og punkt, og ein audioguide som synstolkar, formidlar bakgrunnsstoff og skaper atmosfære, til dømes gjennom bruk av musikk. Til ei utstilling på Nationalmuseum i Stockholm blei det laga tre relieffbilete av kjende måleri 23 Dei vart laga i blandingsteknikk i same storleiken som originalane, og formene vart forenkla for at det skulle vere lettare å forstå bileta. Fargekontrastane vart også gjorde skarpare. I tillegg var det tekstar som fortalde om biletet, og katalogar med tekst i storskrift, punktskrift og på kassett. Ein modell vil som regel vere ei framstilling av ein gjenstand eller eit miljø i minska format, og slike er mykje brukte i utstillingssamanheng. Det viktige i denne samanhengen er at ein lagar dei robuste slik at dei toler å bli tekne på, og at ein ser på det å ha taktile element i utstillinga som viktig i seg sjølv. Ved Vasamuseet i Stockholm har ein fått laga ein nøyaktig kopi av regalskipet Vasa frå 1600- talet i måletokken 1:40 (2,5 m lang, 0,5 m høg og 0,3 m brei), nettopp med tanke på formidling til synshemma. Modellen tilbyr også personar med normalt syn ei oversikt som det elles ville vere vanskeleg å få. Store gjenstandar er vanskelege å få oversikt over for personar som er synshemma, sjølv om det er lov å ta på dei. Ved Post- og Telemuseet i København er det i utgangspunktet lov til å ta på fleirtalet av dei utstilte gjenstandane. Det er også lagt til rette for at ein kan ta i bruk ein del av gjenstandane. Likevel har ein laga ei såkalla resyméutstilling, der ein har høve til å ta på minska kopiar av sentrale element i utstillinga. i den vesle utstillinga skal gi same heilskapsbilete som ei omvising i den store. I visse tilfelle kan det vere aktuelt å introdusere nye gjenstandar, som berre minnar om noko som var ein gong. I utstillinga «Barn i byen. Lek og alvor i middelalderen» (2006) sette Bryggens Museum opp fleire aktivitetssoner, der det var mogleg å etterlikne gamle praksisar. Ein kunne spele gamle spel, leike gamle leikar, lage ting av gamle materiale som leire og skinn, skrive namnet sitt med runer på små tavler eller reive ei babydokke. I same museet vart det i utstillinga «Dette ristet blind mann» (2003) lagt fram ei lita bjølle som ein kunne bruke til å gjenskape lyden av den bjølla som spedalske personar var pålagde å bere i mellomalderen. Både lyd og film kan vere viktige element i ei utstilling, også fordi dei appellerer til andre sansar enn til dømes gjenstandar og tekstdokument. Film kan vere vanskeleg å formidle til synshemma, og lyd er ikkje tilgjengeleg for hørselshemma. Sjå elles del 1, kap. 6.14, om formidling av lydmateriale for hørselshemma. Synstolking er allereie gjort greie for i del 2, kap 4.4.1. Synstolking har også aktualitet i høve til bruk av film i utstillingssamanheng. I den evaluerte utstillinga ved Bergen Byarkiv var tre filmklipp sette saman på ein DVD som gjekk kontinuerleg så lenge utstillinga var open. der dei tre klippa fekk ein liten introduksjon kvar. Det var likevel ikkje snakk om noka eigentleg synstolking. Tolkinga tok utgangspunkt i den visuelle opplevinga til personar som ser, og ikkje i den synshemma sine føresetnader for å tileigne seg visuell informasjon. Det kom likevel ingen kritikk mot måten det vart gjort på. Ut over god visuell informasjon treng ikkje døve anna tilrettelegging enn at lyd og film blir teksta. Teksting for hørselshemma inneber noko meir enn å gjengi tale i form av tekst. Ein som ikkje høyrer, kan ikkje vite kven som seier noko dersom andletet ikkje er synleg, og heller ikkje få med seg at det skjer noko utanfor biletet. filmen. 24 Når det gjeld rein lyd, er det naturleg med ei utskrift i papirformat, eller på ein skjerm dersom det er mogleg. Det same gjeld for lyd i samband med audioguiding. Når det gjeld rein lyd og lydfilm av det meir informative slaget, er det mogleg å få laga eigne teiknspråkversjonar. Ein teiknspråkversjon kan visast på ein eigen skjerm, eller som vindauge på den aktuelle filmen. 24 Ikkje alle føretak som driv med kopiering av film, kan utføre dette. 25 For åfå laga ein teiknspråkversjon, eller for åfå informasjon i samband med dette, kan ein til dømes ta kontakt med Statped Vest. til museet, medan Bergen Skolemuseum fekk laga ein teiknspråkversjon til ein film som vart vist i utstillinga «Ladegaardens Barnehage 120 år» (2006). Filmen var samansett av stillbilete og lyden av menneske som fortalde om sine barnehageerfaringar. Teiknspråkversjonen var plassert i eit hjørne av filmen, som gjekk kontinuerleg så lenge utstillinga var open. Det er viktig at tekstane i utstillinga blir utforma slik at dei kan lesast av så mange som mogleg. 26 1 tillegg kan det vere aktuelt med alternative format for personar som av ulike grunnar har vanskar med å lese. I vår samanheng dreiar det seg om personar som er blinde, svaksynte eller som har dysleksi. Dei to siste kategoriane stiller mange av dei same krava for at ein tekst skal vere leseleg, medan blinde treng at tekst blir gjord tilgjengeleg som lyd og gjerne supplert med punktskrift. Mange personar med dysleksi opplever leseprosessen så krevjande at det er uaktuelt å ta fatt på tekst, sjølv om tekstmengda er relativt lita. Dersom det finst alternativ, er det mange som med glede vil unngå sjølv enkle tekstar. For andre vil lettlesne tekstar vere av stor verdi og interesse, sjølv om informasjonen finst på lyd. Lettlesne tekstar i kombinasjon med lyd vil vere eit godt tilbod til desse. Difor er både lyd og tekst viktig når det gjeld å formidle til denne gruppa. Personar som ikkje høyrer, er avhengige av teiknspråk eller tekst for å få med seg det som blir formidla ved tale eller annan lyd. nærliggjande er å bruke tekst, og det er lett å tenke seg både teksting på film og tekst i andre format. Det er viktig å hugse på at personar med norsk teiknspråk som førstespråk beherskar norsk i varierande grad, og at mange vil ha nytte av at tekstane er lette å lese. Når det gjeld utforming av trykt tekst, er det mange faktorar som påverkar kor leseleg teksten er for ulike grupper: Skrifttype, skriftstorleik, avstand mellom ord, bokstavar og linjer, ordval, lengd på setningar m.m. Synshemma og dyslektikarar har i mange tilfelle samanfallande behov når det gjeld utforming av tekst i ei utstilling. Dei største skilnadane går på at ein tekst for personar med dysleksi må ha sterkare fokus på det språkelege og det strukturelle. Norges Blindeforbund framhevar at dei fleste skrifttypar som det er vanleg å bruke i dag, er gode å lese, men at ein bør unngå ornamenterte og uvanlege typar. Reine skrifttypar som Arial og Helvetica er det beste. Desse skrifttypane er utan seriffar (sans seriff) og teikna er sett saman av strekar med lik tjukkleik (vekt). Seriff er nemninga på den vesle utvidinga ein finn i endane av kvar strek i til dømes ein skrifttype som Times New Roman. Dette er ein skrifttype som i tillegg er sett saman av strekar med ulik vekt: Som regel vil normal eller middels feit skrift vere best. For mykje sverte kan få bokstavane til å «flyte ut». Ein må også passe på at ikkje skrifta blir for lett/tynn. Kursiv og understreking bør også unngåast, då det får skriftbiletet til å flyte saman. I samanhengande tekst bør store bokstavar berre nyttast som første bokstav i ord og setningar. Dei kan også nyttast i korte overskrifter. Store bokstavar er i seg sjølve lettare å lese, men lesekvaliteten blir nedsett dersom det blir brukt i større tekstmengder. Små bokstavar er lettare å halde frå kvarandre, og eit ord samansett av små bokstavar får ein meir karakteristisk utsjånad. Personar med dysleksi treng å kjenne att ordbilete. Skriftstorleiken er vesentleg for om synshemma kan lese tekstane. Større skrift gjer det enklare å halde bokstavane frå kvarandre, noko som er viktig både for svaksynte og for dyslektikarar. Det er dessutan naudsynt å tilpasse skriftstorleiken både til leseavstanden og til lyset i utstillinga. I ei utstilling bør storleiken på hovudteksten vere på 48 punkt, medan anna tekst bør vere 18-36 punkt. Ved Bergen Byarkiv viste undersøkinga at skrift med 18 punkt, som var den minste skrifta i utstillinga, fungerte godt for personen med best lesekunnskap, men dårleg for personen med dårlegast lesekunnskap. Føresetnaden for at brukarane kunne lese så lita skrift, var at det var mogleg å kome heilt inntil med andletet. Om korleis tekstane fungerte i den evaluerte utstillinga, sjå del 3, kap. 4.4. I publikasjonar meiner Norges Blindeforbund at ein skriftstorleik på minimum 12 punkt bør vere standard. storskrift og ha ein skriftstorleik på 14-16 punkt. Skriftstorleik over 20 punkt i samanhengande tekst gir derimot ikkje betre leseeigenskapar. Ein skrifttype med lik avstand mellom teikna er lettare å lese enn ein skrifttype der avstanden mellom teikna varierer proporsjonalt med storleiken på bokstavane. Ein tekst med lik avstand mellom orda er lettare å lese enn ein tekst der teksten er komprimert eller strekt ut for å få rett høgremarg. Set rett venstremarg og la høgremargen vere frynsete, så blir det lettare å halde linjene frå kvarandre. For synshemma, som må tett innpå teksten for å lese, er det uheldig med lange linjelengder. Om lag 55 teikn, eller 36-70, vil vere gunstig. For lange eller for korte linjer ar anstrengande for auga. The British Dyslexia Association tilrår 60-70 teikn per linje. Eit anna råd, med størst relevans for publikasjonar, tek utgangpunkt i måleeininga cicero (1 Cic = omlag 4,5 mm), og tilrår ei linjelengd på 12-25 Cic, eller 2-3 spaltar på ei A4-side. Linjene må dessutan ikkje stå for tett, og linjeavstanden bør vere minst 10 % større enn skriftstorleiken opp til 18 punkt. Kontrasten mellom skrifta og papiret ho er trykt på, er viktig. Svart skrift på kvitt eller gult papir gir god kontrast. Ønsker ein å bruke papir med annan farge, må denne ikkje vere for utprega. For dyslektikarar gir lett farga papir betre lesekvalitet enn heilt kvitt. Ønsker ein å bruke skrift i annan farge, må fargemettinga vere høg. Ein bør unngå gult og bleike fargar på kvitt, då gult har eigenskapar som gjer at nokre vil sjå det som kvitt. unngå bruk av raster (fargetonar i bakgrunnen) for å understreke innhaldet i teksten, fordi det set ned kontrasten. Dei fire fargekombinasjonane som gir størst lesefart, og som også gjer det lettast å lese einskilde ord på lengre avstand, er: svart på kvitt, grønt på kvitt, blått på kvitt og svart på gult. Ein del svaksynte vil helst ha kvit skrift på svart, eller ein annan mørk farge. 28 Ein slik kombinasjon kan også gi god lesekvalitet dersom det er teke omsyn til andre faktorar, som skrifttype, skriftstorleik og tjukkleiken til bokstavane. For personar med dysleksi bør ein unngå lys tekst på mørk bakgrunn. Den mørke bakgrunnsfargen vil lett blø over i den lyse teksten og gjere den mindre tydeleg. Det er også ein fordel om hovudfargen på oppslaget står i kontrast til bakgrunnen det heng på. I samband med utforming av skilt har Royal National Institution for the Blind utforma ein tabell som kan tene til orientering: Ein bør unngå papir som er glansa fordi det reflekterer for mykje lys. Dersom papiret er for porøst, kan det påverke fargemettinga og konturane i trykket, noko som gjer dårlegare lesekvalitet. 27 Jf. Tinkers fargeskala. Sjå Norges Blindeforbund: vi vil ha den. 28 Dette gjeld dei som er særleg kjenslevare for lys. at trykksverta frå baksida skin gjennom og påverkar lesekvaliteten. Kvalitetspapir på 80-90 gram skulle vere sikkert å bruke. Ein bør unngå å leggje tekst på bilete. Dersom det må gjerast, er det best at teksten blir plassert på eit lyst parti, slik at kontrasten blir best mogleg. Unngå også at tekst til bilete blir sett i lita skrift eller kursiv. Når det gjeld utstillingar, så har det ikkje vore mogleg å finne noko om skriftstorleik i høve til leseavstand, utover det som er nemnt ovanfor. Tilrådingar ut over dette er knytte til skilt og informasjonstavler, men vil bli tekne med her som eit supplement. Denne tabellen 29 tek utgangspunkt i personar med normalt syn: 29 Tabellen er henta frå Norges Blindeforbund: Teksten - slik vi vil ha den. kolonne (leseavstand i meter) 2 eller 3 trinn ned. Ifølge tabellen tilseier då ein leseavstand på 3 meter ein skriftstorleik på 30 eller 50 mm. Norges Byggforskningsinstitutt tilrår ei minste versalhøgd på 50 mm, mens Royal National Institute of Blind People og Videncenter for Synshandicap i Danmark tilrår ei minste versalhøgd på 100 mm. 4J.6 Språkleg og strukturell utforming av teksten For personar med dysleksi er det viktig at teksten er lett å lese, både språkleg og strukturelt. 30 Dette vil også gjere teksten god for dei fleste andre. Ein bør bruke eit enkelt og kvardagsleg språk utan lange og vanskelege ord. Setningane bør vere korte og poengterte, med eit gjennomsnitt på 15-20 ord. Ein bør helst unngå framandord og fagsjargong. Det kan vere lurt å stile teksten direkte til mottakaren, og bruke aktive verb så ofte som mogleg. Ein bør ikkje dele ord for å fylle opp linjene. Strukturer teksten slik at det viktigaste kjem først. Dersom det er snakk om lengre tekstar, er det fint om dei blir utforma slik at ein kan avbryte lesinga før ein har lese alt. Disponer gjerne teksten i punkt i staden for i samanhengande tekst. Det er viktig å unngå store blokker med tekst. For mange er det ein fordel om ei ny setning byrjar på ei ny linje, og at ein gjerne hoppar over ei linje mellom setningane. Eit avgjerande element i det å lage ei tilgjengleg utstilling ligg i evna til å skape fleksibilitet som opnar for personleg tilpassing. Det er ikkje alltid utstillinga kan tilpassast brukaren. 30 Tilrådingane i denne delen er først og fremst henta frå The British Dyslexia Association: Dyslexia Style Guide. må brukaren tilpassast utstillinga. Her kjem tre eksempel på korleis brukaren sine føresetnader for å lese tekst kan påverkast. Ved Bryggens Museum kunne ein i utstillinga «Dette ristet blind mann» (2003) låne med seg luper til å ta med i utstillinga. Dette vart gjort sjølv om utstillingstekstane i utgangspunktet var i storskrift, og ein hadde høve til å ta på alle gjenstandane. Ei lupe kan vere eit godt hjelpemiddel både til å lese tekst og til å få med seg visuelle detaljar som elles ville vore usynlege. Lupene hang på veggen der utstillinga starta, slik at dei var lett tilgjengelege. I utstillinga «Dette ristet blind mann» på Bryggens Museum hang det luper på veggen der utstillinga byrja. Desse kunne ein ta med seg og bruke i utstillinga. Ved Victoria and Albert Museum i London låner ein ut små skannarar i penneformat som kan brukast til å lese opp tekstar i utstillingane. som første språk. Skannaren kan nemleg gi forklaring på utvalde ord. Ved Bergen Byarkiv prøvde ein å integrere ein lese-tv i utstillinga «1905-2005. 100 dokumenter» (for meir informasjon om lese-tv, sjå del 1, kap. 6.7). Apparatet var plassert rett utanfor utstillingslokalet. Bergen Byarkiv sin lese-tv, med eit dokument frå utstillinga «1905- 2005.100 dokumenter». Foto: Birgit Stølen, Bergen Byarkiv. vart alle utstillingstekstar og nesten alle dokument kopierte opp og sette i permar som vart plasserte ved lese-TVen. Ingen av testpersonane i evalueringa nytta seg av tilbodet, men målgruppa opplevde det som svært positivt. Dei potensielle brukarane hadde alt brukt mykje tid i utstillinga, og meinte at ein eventuell bruk måtte motiverast av ei særleg sterk personleg interesse. Det kan godt tenkjast at eit slikt tilbod kan presenterast på ein måte som gjer det meir aktuelt. Sjå meir i del 3, kap. 4.9. Små mengder tekst kan enkelt framstillast med pregetang på Dymotape. Denne er enkel å bruke også for personar som ikkje kan punktskrift. Utstyr kan skaffast hos Adaptor (tidl. Blindes Produkter). Manuelle punktskrivemaskiner (Perkins Brailler) er ikkje i kommersiell bruk lenger, men vil kunne oppsporast i aktuelle miljø, som til dømes ved Norsk Lyd- og Blindeskriftbibliotek si avdeling i Bergen. Maskina er svært lett å bruke, og vil kunne overføre punktskift til materiale som ikkje er for stort eller for hardt. Den store leverandøren av trykketenester er Norges Blindeforbund sitt trykkeri i Bergen. Designtrykkeriet (tidlegare Døves Trykkeri) i Bergen har også ein viss produksjon av punktskriftdokument. Punktskrift på papir er ikkje særleg haldbar, då punkta vil bli slitne ned etter relativt lite bruk. Vurdert opp mot kor lenge utstillinga skal stå, og kor mange ein forventar skal ta i bruk tilbodet, kan denne løysinga likevel vere tilfredsstillande. Elles er punktskrift på tynne metallplater det vanlegaste for permanente løysingar. Bryggens Museum valde ei slik løysing for «Dette ristet blind mann» (2003), som var tenkt som ei vandreutstilling. Bergen Byarkiv valde å ta i bruk sjølve trykkplatene, som elles blir brukte til trykking på papir, og som er laga i hard og gjennomsiktig plast. Dei var framstilt av Norges Blindeforbund sitt trykkeri. Tilbakemeldingane gjekk på at dette var gode punkt som var lette å lese. Punktskrift blir lesen taktilt. Difor er det ikkje mogleg for fleire personar å lese same tekst samstundes, slik det er for vanleg skrift. passar gjerne best til korte tekstoppslag. Supplerande informasjon kan presenterast i eit eige hefte, eller i form av lyd på ein audioguide. Det er mange blinde som ikkje er gode punktskriftlesarar, medan lyd vil kunne vere til glede for alle som høyrer. Det beste ut frå ønsket om mangfald og fleksibilitet er sjølvsagt å tilby begge delar, men dersom ein skal velje, er nok litt punktskrift supplert med lyd den løysinga som vil glede flest. Både tekstdokument og pedagogiske tekstar kan gjerast tilgjengelege som lyd, og det finst mange løysingar for å ta i bruk lyd i ei utstilling. Det finst spesialutvikla teknologi med dette føremålet (dei eigentlege audioguidane), og det finst eigne firma som driv innhaldsproduksjon til slike løysingar. Det er også mogleg å bruke meir vanleg lydavspelingsteknologi, og både produsere innhaldet og spele inn lyden sjølv. Val av løysing vil vere eit spørsmål om ressursar, men også kor lett teknologien er å ta i bruk for ulike grupper. For at tunghøyrde skal kunne ta imot lydleg informasjon, må ein unngå støy, sikre at eventuell lyd er av god kvalitet, og at det finst ei eller anna form for høyreteknisk hjelpemiddel (sjå kap. 5.3 nedanfor). Bakgrunnsmusikk og elles anna lyd som går ut i rommet, er lydkjelder som lett kan opplevast som støy av tunghøyrde, fordi han blandar seg med annan lyd som den tunghøyrde ønsker å høyre. Dersom slik lyd må vere til stades i ei utstilling, er det ein fordel at han er regulerbar, slik at han eventuelt kan tonast ned ved behov. Ein lydstasjon kan vere ein skjult cd-spelar eller ein mp 3 spelar som går kontinuerleg, og der lyden er gjort tilgjengeleg gjennom høyretelefonar. Ein slik lydstasjon vil truleg måtte gå kontinuerleg. Ved Bergen Skolemuseum finst ein presentasjon av filosofen Jean-Jacques Rousseau med tekst og bilete. Presentasjon av Rosseau i Bergen Skolemuseum, der ein kan høyre på ei opplesing frå eit av verka hans. Det eine biletet viser korleis ein har skjult mp 3 spelaren i presentasjonen. ein kan bruke for å høyre på opplesing frå «Emile», eit nøkkelverk i pedagogikken si historie. Det finst ulike typar lydstasjonar utvikla med tanke på formidling i museum og utstillingar. Nokre sender ut lyd kontinuerleg, medan andre fungerer slik at dei må aktiverast av publikum. Dei som sender ut lyd kontinuerleg, er konstruerte slik at lyden blir send ut til eit svært avgrensa område, gjerne i ein sektor på berre nokre få grader. Eksempel på dette er dei såkalla lyddusjane som er utplasserte på Gardermoen Flyplass. Same prinsipp kan brukast for å sende lyd ut i rommet langs ein horisontal akse. Lydstasjonar som må aktiverast, kan til dømes ha ei utforming som minner om telefonrøyr, med knappar som gir fleire val. Lydstasjonar med slike fleirvalssystem blir også kalla lydkioskar. Avhengig av teknisk nivå på lydavspelingsutstyret kan ei mobil løysing fungere som ein guide gjennom utstillinga langs ei fastlagd rute, eller ho kan ha søkbare lydspor som kan aktiviserast i vilkårleg rekkjefølgje. For at ein person som er synshemma, skal kunne ta seg fram i utstillinga mest mogleg på eiga hand, er det naudsynt å leggje til rette for navigering frå punkt til punkt. Audioguiden kan gi hjelp til dette dersom informasjonen knytt til kvart utstillingsobjekt også fortel korleis ein kjem seg vidare til det neste. Dette er spelarar som først og fremst er utvikla for avspeling av musikkfilar, og har eit brukargrensesnitt som er tilpassa dette. Dei enklaste fungerer på linje med ei cd-plate, på den måten at lydspora blir avspela i den rekkjefølgja dei var spela inn, og at det berre er mogleg å navigere ved å hoppe eitt og eitt lydspor fram eller tilbake. Den store skilnaden ligg i lagringskapasiteten, som er mykje større på ein mp3-spelar enn på ei cd-plate. Dei meir avanserte gir høve til å organisere lydspora i ulike mapper, og navigering i innhaldet ved hjelp av eit lite display. Det er ikkje kjent om nokon har prøvd å gjere dette i utstillingssamanheng. 31 Eksempel på slik teknologi er mellom anna å finne på nettsidene til franske RSF, som er ein stor internasjonal aktør når det gjeld produksjon av utstyr og løysingar for museum og utstillingar. Sjå produktlista under portaDAP på http://www. rsf-int. På ein audioguide der all informasjonen ligg langs ei linje utan å kunne definere ulike nivå, kan det vere fruktbart å organisere informasjonen slik at det er mogleg å «falle av», eller avslutte eit lydspor, utan å gå glipp av informasjon som er avgjerande for samanhengen i utstillinga. Dersom ein får til dette, kan ein kanskje tillate seg å auke den informasjonsmengda ein legg inn på audioguiden. Både Bryggens Museum og Bergen Byarkiv har sjølv produsert innhaldet til audioguidar i mp - format. Bryggens Museum gjorde innspelinga sjølv, medan byarkivet fekk ein skodespelar ved Den Nationale Scene til å lese inn lyden i lydstudioet i teatret. Begge har satsa på ein av dei enkle variantane, mellom anna fordi det var avgjerande at mp3-spelarane skulle vere brukarvenlege også med tanke på synshemma. Begge gir uttrykk for å vere tilfredse med valet. Her er nemninga audioguide brukt om informasjonsteknologi som er spesialutvikla med tanke på formidling i museum og utstillingar. 32 Bergen Byarkiv har valt iPod shuffle frå Apple, som er den enklaste iPod varianten. Bruken er enkel og logisk. Brukarpanelet består av eit taktilt hjul, med høve til å klikke oppe og nede for å regulere lyden, til høgre og venstre for å hoppe framover eller bakover, og i midten for å starte og stoppe. Innkjøp av 15 stk. iPod shuffle (Apple) pluss innspeling av lyd (om lag. 45 min fordelte på 22 spor) kom på kr. 20.350,-. Bryggens Museum valde ein spelar frå Creative (Zen Nano Plus). Brukarfunksjonane er plasserte heilt annleis, men museet meiner dei fungerer godt. Dei skil seg elles frå iPod gjennom eit lite display som viser nummeret på lydsporet og eventuelt tittel. Det gjer det mogleg å vite kva for lydspor som blir spela, for den som ser vel å merke. for å fungere i ein utstillingssamanheng. Nokre fungerer slik at brukaren tastar inn eit nummer i samband med eit aktuell utstillingsobjekt, for så å få spelt av det lydsporet som svarar til nummeret. Andre fungerer slik at det aktuelle lydsporet blir aktivert av eit infraraudt signal når ein kjem i nærleiken av eit utstillingsobjektet. Audioguidane ved Norveg Kystkultursenter, Norsk Sjøfartsmuseum, Munch-museet og Forsvarets Flysamling Gardermoen er produserte av franske RSF og leverte av samarbeidspartnaren Silhuett Media i Halden, som har stått for innhaldet. Ved Domkirkeodden på Hamar (Hedmarksmuseet) er det Audioguide AS på Hamar som har stått for innhaldet, medan det tekniske utstyret kjem frå engelske Antenna Audio. Dette er eit audioguidesystem som er utvikla i Sverige, mellom anna for å vere eit rimelegare og enklare alternativ til dei eksempla som er nemnde over. Publikumseininga inneheld ein liten sendar/ mottakar som er kopla til eit par høyretelefonar (eventuelt minislynge). Eit lydspor blir aktivert ved at ein klikkar mot ein annan sendar/mottakar som er montert ved dei aktuelle utstillingsobjekta. Denne sendaren/mottakaren er utforma som eit tydeleg markert punkt (hot spot). Til den som ønsker å prøve ut systemet, tilbyr produsenten ei demoboks som ein kan låne gratis i 30 dagar. Den inneheld ein PICKUP audioguide med høyretelefonar, sendar/motakarar, utstyr til å spele inn eigen lyd og ein demotur. 33 Den som er interessert i tekniske spesifikasjonar, kan ta ein titt på produkta frå desse to produsentane på deira heimesider: http://www.antennaaudio.com eller http://www.rsf-int. systemet teke i bruk ved Norsk Folkemuseum og Nordvegen Historiesenter. Personal Digital Assistant er nemninga på ei lita handhalden datamaskin der ein har høve til å leggje inn infomasjon i form av både lyd og bilete. Navigeringa skjer ved at ein trykkjer på ein skjerm, noko som gjer denne teknologien problematisk i høve til synshemma. Men det at ein kan ta i bruk levande bilete, gjer at løysinga er særleg interessant når det gjeld formidling til døve via teiknspråk. Forsøk på slik museumsformidling til døve er gjort ved Finsk Døvemuseum (The Finnish Museum of the Deaf) i Helsingfors. Når det gjeld bruken av PDA som audiovisuell guide i utstillingssamanheng er dette utprøvd av fleire museum i Noreg: Kystmuseet på Hitra, Nordenfjellske Kunstindustrimuseum, Nidarosdomen, Stavanger Sjøfartsmuseum og publikums senteret Wergelands Hus på Eidsvoll 1814. Digital Accessible Information System er eigentleg eit lydbokformat utvikla med tanke på synshemma. Lydboka blir lagra på ein cd som kan spelast av på ein eigen DAISY-spelar, eller på ein pc ved hjelp av programvare som kan lastast ned gratis. Det spesielle med dette formatet er at det gir høve til å navigere i informasjonen på tilsvarande måte som ein blar i ei bok. 34 PICKUP blir produsert av Dataton AB: http://www.dataton. 35 Alle dei som her er nemnde, har fått innhaldet til sine PDAguidar laga av Klipp og Lim AS i Trondheim. som ein vil. Med enkle tastetrykk er det mogleg å hoppe mellom ord, setningar, avsnitt osv. Det finst eigne DAISY-opptakarar som gjer det mogleg å lese inn lyden sjølv, men DAISY-bok produksjonen går først og fremst føre seg ved Norsk Lyd- og Blindeskriftbibliotek. Her er det også mogleg å leige studio for den som ønsker det. Når det gjeld bruk av DAISY i utstillingssamanheng, er det berre kjent at Sjofartsmuseet i Goteborg arbeider med å framstille audioguidar i DAISY-format med tanke på synshemma. Kulturformidling på mobiltelefon skjer på den enkle måten at ein får opplyst kva for telefonnummer ein kan ringje for å få avspela ei lydmelding. Slik formidling er sett i verk ved Astrup Fearnley Museet. Det kan også leggjast til rette for nedlasting av tekst og bilete på tredje generasjons mobiltelefonar, gjerne med utgangspunkt i ein wap-site (ei mobiltilpassa webside, som vil seie at ho er tilpassa displayet på mobiltelefon). Eit slikt prøveprosjekt er gjennomført ved Erkebispegården i Trondheim, som ledd i eit felles nordisk prosjekt finansiert av Nordisk Ministerråd. 4.8.3 Innhaldsproduksjon og lydinnspellng Teknisk sett er det ganske enkelt å setje saman ein audioguide basert på lyd, så i teorien er dette noko som kan gjennomførast ved dei fleste utstillingsinstitusjonar. 36 Informasjon om DAISY kan søkjast mellom anna på nettsidene til Daisyklubben: http://www.daisyklubben. 37 Prosjektet heitte Nordic Handscape og er presentert på ei eiga nettside der ein også kan finne rapporten frå det norske prosjektet: http://www.nordichandscape. delar eller heile arbeidet til kommersielle aktørar. Sjølv med ei enkel løysing er det viktig at kvaliteten på lyden er god. Ved Bergen Byarkiv fekk dei ein skodespelar ved Den Nationale Scene til å lese inn lyden på audioguiden til utstillinga «1905-2005. 100 dokumenter». Alle tilbakemeldingane gjekk på at sjølve røysta var viktig for korleis lyden vart opplevd. Bortsett frå at røysta var profesjonell og innspelinga fann stad i eit profesjonelt lydstudio, var lyden av enklaste sort, berre basert på opplesing av tekst. I tillegg valde byarkivet ein svært enkel mp3-spelar til å formidle lyden til publikum. Sjå meir i del 3, kap. 4.5. Ein motsats til dette finn vi ved Kirsten Flagstad Museum på Hamar som har sett vekk alt arbeidet med å utvikle audioguiding for museet til ein profesjonell innhaldsprodusent, som har sitt eige samarbeid med både lydstudio og produsent av audioguide. Audioguiden skal fungere på fleire språk og innehalde fleire nivå av informasjon. Eit nivå er meint for det allmenne publikum og tilpassa ein mottakar på 12 år, og eit er laga for spesielt interesserte. I tillegg skal ein ha høve til å høyre på musikk framført av Kirsten Flagstad i samband med at museet stiller ut kostyme som ho hadde på seg ved ulike operaframsyningar. Med tanke på allment tilgjenge bør utstillingstekstane vere så korte og enkelt formulerte som mogleg. 38 Kirsten Flagstad Museum har fått 480.000 kroner frå Sparebankfondet Dnß for å utvikle ein audioguide. Dei innhaldsmessige og tekniske sidene ved framstillinga er overlatne til firmaet Audioguide AS på Hamar. meir informasjon om utstillinga er tilgjengeleg på ein annan måte. Ein utstillingskatalog er ein måte å supplere informasjonen i utstillinga på, anten gjennom å tilby ei utdjuping eller gjennom å tilby alternative tekstformat. Når det gjeld utforming av skrift og tekst, så gjeld dei same retningslinjene som er nemnde i høve til svaksynte og dyslektikarar i punkta over. Ein audioguide vil gjerne innehalde meir informasjon enn det som er tilgjengeleg som tekst i utstillinga, og sidan innhaldet på ein eventuell audoguide også bør vere tilgjengeleg som tekst, kan det vere ein idé å utforme innhaldet slik at det også kan fungere i ein katalog. Ved Bergen Byarkiv fekk ein ikkje tid til å få laga ein ustillingskatalog i samband med den evaluerte utstillinga. I staden vart manuskriptet til audioguiden lagt fram i ein enkel kopi. Bortsett frå at formatet var litt uhandterleg, fungerte dette som eit fint supplement til utstillinga, særleg i høve til dei høyrselshemma testpersonane. Kunnskap og haldningar er heilt avgjerande i arbeidet for meir tilgjengelege utstillingar. Når dei praktiske tiltaka kjem til kort, og det vil dei til tider gjere, er det den menneskelege faktoren ein har å falle tilbake på. 39 Det er avgjerande korleis publikum blir møtt. God kunnskap om korleis utstillinga er bygd opp, og korleis ho er tenkt å fungere, er naudsynt for å kunne rettleie publikum til ei best mogleg utstillingsoppleving. Forståing for behova hos dei ulike brukargruppene er også viktig for å kunne opptre fleksibelt og yte personleg service, med det mål for auget å gi alle så gode vilkår som mogleg. Difor er det viktig at alle som kjem i kontakt med publikum, får ei opplæring som gjer dei i stand til å møte ulike brukargrupper på ein open og inkluderande måte. Personar med sansetap (synshemma og hørselshemma) 39 Jf. nivå 3 i «Brukbarhetspyramiden» slik den blir skildra under punkt 1.1. ordinære omvisingar. Difor er gjerne spesielt tilrettelagde omvisingar den beste måten å møte desse gruppene på. Store museum i utlandet har gjerne eit fast tilbod knytt til ein aktivitetskalender, andre tilbyr eskorte ved førehandsbestilling. For mindre institusjonar kan det også vere ein idé å invitere til eigne arrangement for å nå bestemte brukargrupper. For blinde og svaksynte kan det vere aktuelt å arrangere eigne omvisingar med vekt på synstolking, der det blir lagt til rette for taktile opplevingar 40 Erfaringa med synstolking er så avgrensa her i landet, ikkje minst når det gjeld utstillingar, at det er avgrensa kor mange gode råd det er mogleg å gi. Ein kvar er i stor grad overlaten til sitt eige skjønn og sin gode vilje. Men det vil vere viktig å konferere med den kompetansen som finst hos personar og miljø som har erfaring med å formidle til synshemma. 40 Det må vurderast om utdeling av kvite hanskar kan opne for slik tilnærming. Sjølv om hanskane påverkar sanseopplevinga, er dette ei god løysing der det er mogleg. Det krev særleg omtanke dersom tilhøva skal vere tilrettelagde for gjennomføring av teiknspråklege omvisingar. Sidan teiknspråk er eit visuelt språk, handlar det heile tida om å sjå og å bli sett. For å sjå er det viktig med fri sikt til andlet og overkropp på den som talar. Den beste plasseringa er rett i front. I tillegg er det viktig med rett plassering i høve til lys, slik at den som skal sjå, ikkje blir utsett for problem med blending, og slik at det ikkje fell skugge på den som snakkar. Dette gjeld både skugge frå gjenstandar og andre personar og skugge som oppstår på grunn av motlys. Problema er særleg knytte til grupper. Ei gruppe må ikkje vere for stor, og vere tilpassa tilhøva i lokalet. I Trondheim, der ein no er i ferd med å byggje opp Norsk Døvemuseum, er det snakk om å leggje til rette for teiknspråkformidling ved å byggje opp små podium eller amfi på strategiske stader. Fri sikt og gode lystilhøve er også viktig i høve til munnavlesing som ikkje er knytt til teiknspråk, og såleis for alle tunghøyrde. Under dårlege lydtilhøve fungerer munnavlesing som supplement til hørsel også for normalt høyrande. Det at teiknspråk er visuelt, inneber også at dei besøkjande kan sjå på utstillinga og få med seg det som blir sagt samstundes. Ei omvising på teiknspråk vil ta mykje lengre tid enn ei tilsvarande omvising basert på tale. Difor er det viktig å setje av nok tid, slik at dei besøkjande også får tid til å sjå på sjølve utstillinga. 41 Museet har eksistert over lengre tid, men vart relativt nyleg lagt inn under Trøndelag Folkemuseum, som i 2006 fekk tildelt pengar over statsbudsjettet for å byggje opp eit nasjonalt museum om historia og kulturen til dei døve. og kor lange pausar ein skal ta. I ei spesialomvising er det mogleg å ta omsyn til alt dette, men problemstillingane vil bli sette på spissen dersom nokon ønsker å delta med døvetolk på ei ordinær omvising. teiknspråk, på linje med taktile element retta mot blinde, skape mangfald i utstillinga, og stadfeste at ho er orientert mot eit mangfaldig publikum. Bruk av teiknspråk kan også dreie seg om å gi ein teiknspråkleg presentasjon av utstillinga på heimesida til institusjonen. For å få tak i døvetolk tek ein kontakt med Tolketenesta som er organisert under NAV Hjelpemiddelsentral. Det er viktig å vere ute i god tid, fordi tilgangen på døvetolkar er ein knapp ressurs. Bestillinga skjer på eit eige søknadskjema, og tildelinga skjer i tråd med visse prioriteringsreglar. Betalinga blir rekna ut etter faste satsar. Ved spesielle arrangement kan det vere aktuelt å samarbeide med personar eller organisasjonar som har rettar i høve til Folketrygda, eller andre med tilsvarande fullmakt. Då kan det vere aktuelt å overlate bestillinga av døvetolk til denne samarbeidspartnaren. For at personar som er tunghøyrde, skal ha tilgang til den informasjonen som blir gitt gjennom lyd, må det teknisk tilrettelegging til. Teleslyngje er eit viktig hjelpemiddel for mange høyreapparatbrukarar (for meir om teleslyngje, sjå del 1, kap. 5.15). Ei teleslyngje er elles meint for lokale der ein snakkar og mange lyttar. ein avsendar, og har ikkje same fleksibilitet som andre løysingar. Ei minislyngje (halsslyngje) er ei personleg teleslyngje som brukaren hengjer kring halsen, og som blir brukt til å høyre på radio, TV og tilsvarande. Alt lydavspelingsutstyr som kan koplast til vanlege høyretelefonar, kan også koplast til minislyngje. Ei minislyngje fungerer oftast slik at ein koplar henne til uttaket for høyretelefonar, men det finst også typar som fungerer trådlaust (IR-anlegg). 42 Minislyngje vil mellom anna vere avgjerande for å kunne ta i bruk audioguide. Mange tunghøyrde disponerer slikt utstyr privat, og i ei utstilling kan det leggjast til rette for at personar kan ta i bruk personleg utstyr. Dette må i så fall kome tydeleg til uttrykk, til dømes saman med annan informasjon om tilgjenge på heimesidene til utstillaren. Ei anna løysing er FM-anlegg. Dette blir brukt ved mange museum, fordi det eignar seg godt til omvisingar. Guiden snakkar inn i ein mikrofon som er kopla til ein radiosendar, medan personar som treng det, kan låne ein liten berbar radiomottakar med uttak for høyretelefonar/minislyngje. 42 Det finst fleire forhandlarar av slikt utstyr i Noreg. Hjelpemiddelsentralen eller dei aktuelle kompetansesentra under Statped kan vere eit godt utgangspunkt for å samle informasjon. I juni 2005 var det offisiell opning av nye lokale for Bergen Byarkiv. I desse lokala ligg også det første spesialbygde rommet for arkivutstillingar i landet. Opninga vart markert med utstillinga «1905-2005.100 dokumenter», som i tillegg til å vere opningsutstilling var byarkivet sitt bidrag til hundreårsmarkeringa for unionsoppløysinga. Som tittelen seier, så dreia utstillinga seg om å formidle 100 år med byhistorie ved hjelp av 100 dokument. Utstillinga vart til med utgangspunkt i visjonen om at alle bergensarar skal kunne bruke Bergen Byarkiv. For å leve opp til ein grunnverdi om demokrati gjorde ein det vel etablerte prinsippet om universell utforming til målestokk for utstillinga. I dette arbeidet var det få retingslinjer å stø seg til, men ein tok ei avgjersle om å fokusere arbeidet mot tre hovudkategoriar av funksjonsnedsetjing og oppretta ei referansegruppe til hjelp med prosessen. Resultatet var at fleire konkrete tiltak vart sette i verk for å skape ei utstilling med tilgjenge for personar med rørslehemming, synshemming og høyrslehemming. Tilrettelegginga vart gjennomført som ledd i ei eksamensoppgåve i museumsformidling ved Høgskulen i Oslo 1 . Den ferdige utstillinga realiserte ikkje alle intensjonane som kom til uttrykk i oppgåva, men oppgåva gir viktig informasjon om prosessen bak utforminga av utstillinga. I etterkant meinte ein at det var avgjerande å evaluere dei tiltaka som vart gjort for å tilretteleggje utstillinga, for mellom anna å kunne overføre erfaringane til seinare utstillingar. Det vart difor søkt om pengar frå ABM-utvikling for å gjennomføre ei grundig evaluering, og for å skape ein reiskap for framtidig utstillingsarbeid i form av ei handbok. Du sit no med rapporten frå sjølve evalueringa framfor deg. 1 Eilertsen, Grete og Vadset, Åsta: Arkiv for alle! Tilrettelegging av utstillingen «1905-2005. 100 år - 100 dokumenter» for mennesker med nedsattfunksjonsevne. Alt i føresetnadene for prosjektet var det bestemt at det skulle etablerast ei prosjektgruppe med representantar frå Bergen Byarkiv, Bryggens museum/Bymuseet i Bergen og Kristiansand Folkebibliotek. Dette er institusjonar som kvar på sine område er leiande når det gjeld arbeidet med å sikre personar med nedsett funksjonsevne tilgang til sine tilbod. I tillegg låg det i premissane at evalueringa skulle gjennomførast i nært samarbeid med brukarane, gjennom eit samarbeid med Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon i Bergen (FFO). Arbeidet byrja såleis med å setje saman prosjektgruppa og supplere den med representan tar for dei ulike brukargruppene som evalueringa skulle rette seg mot. I tillegg til gruppene rørslehemma, synshemma og høyrslehemma, som ein hadde hatt særleg fokus på å inkludere i utstillinga, vart det bestemt at prosjektgruppa også skulle omfatte ein representant for personar med spesifikke lesevanskar (dysleksi). utforme ein metode for sjølve evalueringa, og til å kome i kontakt med aktuelle brukarrepresentantar. For å finne representantar til prosjektgruppa vart det teke kontakt med FFO Bergen, som presenterte ei liste med aktuelle kandidatar. Etter kritikk vart det klart at også Samarbeidsforum for Funksjonshemmedes Organisasjoner (SAFO) burde vere med i prosessen for å sikre ein så god tilgang på kandidatar som mogleg. Prosjektgruppa hadde til slutt 10 personar: Anne Brit Vihovde frå Bryggens Museum/Bymuseet i Bergen, Anne Kristin Undlien frå Kristiansand Folkebibliotek, Mona Nielsen og Åsta Vadset frå Bergen Byarkiv, Alf-Are Skog frå Norges Handikapforbund, Hans Grove frå Dysleksiforeningen, Lisbeth Solbakken frå Cerebral Pareseforeningen, Oddny Karie Jensen frå Vestlandske Blindeforbund, Rune Anda frå Bergen Døvesenter og Elisabeth Akselvoll (prosjektleiar). Før ein kunne byrje å rekruttere brukarrepresentantar, var det naudsynt å definere brukargruppene nærmare og bestemme kor mange representantar ein skulle ha med frå kvar gruppe. Resultatet var ei inndeling i til saman åtte ulike grupper: blinde, svaksynte, døve, tunghøyrde, personar i rullestol, andre rørslehemma, personar med dysleksi og til sist ei gruppe tiandeklassingar. Den siste gruppa kom til fordi Bergen Byarkiv var i ferd med å utvikle eit skuleprosjekt retta mot siste trinnet på ungdomsskulen, og ein ønskte å bli betre kjend med denne gruppa. Det vart vidare bestemt at kvar gruppe skulle vere representert med tre personar, bortsett frå ungdomsgruppa som ein bestemte skulle ha fire medlemmer. Ungdomane vart rekrutterte gjennom ein klasselærar ved skulen som byarkivet samarbeidde med, medan dei andre vart rekrutterte gjennom medlemmene i prosjektgruppa. Det låg i korta at dette ikkje kunne bli ei omfattande statistisk undersøking. Men gjennom å leggje vekt på dei personlege erfaringane trudde ein likevel å kunne hente inn mykje interessant kunnskap og kanskje ane nokre generelle tendensar. Etter møte og samtalar med deltakarane i prosjektgruppa, der føremålet var å bli kjende med brukargruppene, deira behov og interesser, vart det utarbeidd eit spørjeskjema. Spørsmåla var knytte til dei ulike utstillingsdelane og til dei verkemidla som var tekne i bruk i kvar del. der brukarane si oppleving av utstillinga skulle stå i sentrum. Målsetnaden var ikkje at alle skulle svare på alt, men å finne ei form som kunne tilpassast den einskilde og sikre at intervjua gav mest mogleg relevant informasjon. Spørjeskjemaet finst som vedlegg til rapporten. Intervjua vart gjennomførte ved at brukarrepresentantane vart inviterte til å gå i utstillinga og etterpå vere med på ein samtale der fokus skulle vere retta på den subjektive opplevinga. Ein ville at brukarane skulle flytte seg så fritt i utstillinga som mogleg, og sjølve bestemme kor mykje tid dei ønskte å bruke, og kva for element i utstillinga dei ville bruke den på. Det vart brukt alt frå 15 minutt til 1 time og 15 minutt. Ettersom audioguiden varte i 45 minutt, brukte dei fleste om lag 1 time i utstillinga. Blant dei som ikkje brukte audioguiden, strekte tida i utstillinga seg frå 15 til 40 minutt. To av desse kunne ikkje bruke audioguiden, medan den som brukte minst tid, ikkje ønskte å bruke den. Intervjua eller samtalane strekte seg også frå 30 minutt til 1 time og 30 minutt. Dei som brukte lengst tid i utstillinga, hadde som regel mest å prate om etterpå. Unntaket var ungdomsgruppa, som syntes at det meste var greitt. Det hang sjølvsagt også saman med at utstillinga og evalueringa ikkje var så spesifikt retta inn mot denne gruppa som mot dei andre gruppene. Ein annan tendens var at intervjua tok kortare tid etter kvart som prosjektleiaren fekk meir erfaring, kunnskap og forståing for dei ulike situasjonane. Metoden for undersøkinga kunne ikkje bli strengt vitskapleg. små, og variasjonen i funksjonsevne innan kvar einskild gruppe var stor. Den mest homogene gruppa var nok ungdomsgruppa. Dessutan var det ikkje mogleg å oppfylle målet om kor mange deltakarar undersøkinga skulle bruke. Innan tidsramma var det berre mogleg å få 23 av dei ønskte 26 deltakarane til å kome. Mange brukarar hadde dessutan fleire handikap, noko som kompliserte vurderinga av dei svara som kom fram. Fire av dei fem personane med rørslehemming sat i rullestol. Av desse hadde fire andre rørslehemmingar, medan ein av desse igjen var nærsynt. Tilbakemeldingane er tekne hand om så godt som mogleg med tanke på å få mest mogleg ut av ei avgrensa undersøking. Undersøkinga kan altså i streng forstand ikkje seiast å vere representativ for andre enn kvar og ein av dei involverte. Den personlege og individuelt tilpassa gjennomføringa av intervjua gjer også at det ikkje finst noka nøytral tolking av resultata. Gjennomføringa av evalueringa har kanskje først og fremst skapt ei erfaring som denne rapporten freistar å formidle vidare. Føremålet med utstillinga var å vise glimt frå Bergens historie i tida 1905-2005 gjennom hundre dokument. I val av arkivdokument var ein oppteken av å vise litt av det mangfaldet som finst i magasina i byarkivet, både når det gjeld innhald og typar dokument, og ein ville vise korleis arkiva har forandra seg i løpet av desse hundre åra. Eit overordna mål var at utstillinga også skulle vere tilgjengeleg for flest mogleg. Det vil seie at også personar med nedsett funksjonsevne skulle kunne ha utbyte av utstillinga. Elles ønskte ein å lage ei utstilling som, i alle fall til ein viss grad, kunne aktivisere publikum. Utstillinga var delt i tre hovuddelar. Del 1, «Bergensere», tok for seg korleis det var å bu og leve i Bergen i desse åra. Del 2, «Det skjer!», tok for seg små og store hendingar som fann stad i Bergen, og del 3, «Bergen», handla om korleis byen har utvikla seg fysisk gjennom byutvidingar, brannar, riving, utbyggingar osv. Inngangen til utstillinga «1905-2005.100 dokument». delt inn i mindre undertema. Under «Bergensere» vart det til dømes fokusert på skule, arbeid, ferie og fritid, bustadtilhøve, sosiale tilhøve osv. Kvar hovuddel vart introdusert med ein tekst og ei vertikal tidslinje. Teksten gav ein presentasjon av emnet for den aktuelle delen. Tidslinja tidfesta viktige hendingar knytte til emnet og var illustrert med fleire fotografi. blank folie, og tekstplakaten var montert i farga passe-partout. For å skilja dei tre hovuddelane frå kvarandre vart det brukt ulike fargar: raud, gul og blå. I tillegg til hovudtekstane fanst det kortare tekstar knytte til dei ulike undertema og til dokumenta som var utstilte. Ved inngangspartiet hang det ein introduksjon til utstillinga. Det var ein tekstplakat med svart skrift på kvit kartong og eit kart over utstillinga utført i svellpapir. Kartet skulle gjere det mogleg for blinde og svaksynte å orientere seg i lokalet. handskrive brev frå 1905: ein søknad om løyve til å demonstrere for kvinneleg stemmerett. Dette brevet var ikkje direkte knytt opp mot dei ulike tema i utstillinga, men representerte eit aktuelt tema på denne tida. Brevet fekk sin motsats på andre sida av lettveggen, der slutten av utstillinga var markert med ei utskrift av eit elektronisk tekstdokument med ordførar Friele si helsing til bergensarane frå 2005. Ustillingslokalet ligg i tilknyting til resepsjonsområdet i byarkivet. Lokalet er lite (4xß meter) skilt frå resepsjonsområdet ved ein kortvegg i sota glas montert i ei raud stålramme. Glasveggen er trekt noko ut frå dei to langveggene, slik at det er inngang til utstillingslokalet frå to sider. Taket og veggene er kvite, medan golvet er dekt av grå teppeflis. Utstillinga er opplyst ved hjelp av spottar som kan flyttast langs skjener i taket. Plan over utstillinga som viser leielinjene og plassering av Utstillingsdelane. .Ijstrasjon: ElisabethAkselvoll, Bergen Byarkiv. Ein hadde som mål å lage ein tydeleg gang i utstillinga med ei klar byrjing og ein klar slutt, der dei tre hovuddelane var tydeleg skilde frå kvarandre. På grunn av plassen var ikkje dette alltid mogleg, og plasseringa i dei ulike delane gjekk difor noko over i kvarandre. Store delar av utstillinga var monterte langs veggene, og her var dei tre hovudemna ganske tydeleg skilde. I den eine langveggen vart det felt inn to store teikningsskap med til saman 20 skuffer. Det vart laga pleksiglasplater til skuffene slik at dei kunne brukast til syning av originaldokument. skuffe omhandla eitt tema, og inneheldt kart, teikningar, fotografi, gjenstandar, avisutklipp, brev, plakatar m.m. I to av skuffene var det også taktile teikningar og tekst i blindeskrift (sjå kap. 3.6 og 4.7.3). Teikningsskapa innebar ei kraftig utviding av utstillingsplassen, samtidig som publikum kunne aktiviserast ved å trekkje ut skuffene. Over skuffene vart det laga ein stor monter i veggen, som inneheldt opne hyller med pleksiglas framfor. Her var det stilt ut ulike typar modellar, protokollar, fotoalbum, plakatar, gjenstandar osv. Etter innhaldet høyrde arkivdokumenta både i teikningsskuffene og hyllene over til alle dei tre delane i utstillinga. Golvplassen midt i rommet vart forsøkt utnytta best mogleg ved bruk av montrar og arkivskuffer, også desse med innhald knytta til alle dei tre hovudemna i utstillinga. I samband med utstillinga vart det bygd eigne montrar, som også skal kunne nyttast ved seinare høve. Montrane på golvet hadde soklar i tre og lokk i glas, og vart laga i ulike storleikar (sjå kap. 4.2.3). Midt i rommet var det dessutan laga ei stor hylle eller eit bord av gamle arkivskuffer i tre. Her var det plassert spesiallaga arkivboksar og album som publikum kunne opne og bla i, og desse inneheldt kopiar av arkivdokument (sjå kap. 4.3.2). I albuma var kopiane klipte ut og limte inn i lag med små kommenterande tekstar. I det eine albumet var det også plassert eit taktilt element (sjå kap. 3.6 og 4.7.4). I eskene var kopiane lagde laust nedi, nokre i konvoluttar, andre i enkle mapper. I kvar eske var det også lagt ned ein del tekst. Alle album og esker hadde sine eige tema: krig, brann, katastrofar, samferdsle, sportsklubben Brann, kvinner i arkiv, hemmelege dokument frå krigen, personopplysningar osv. I tillegg til hovudtema i utstillinga var det, som avslutning på utstillinga, ein seksjon med ulike lagringsmedia for arkivmateriale: reiseskrivemaskin, ein gamal berbar PC, ein gamal protokoll, ei saksmappe, ein datadisk, ein diskett, ein cd osv. Desse gjenstandane var tilgjengelege slik at publikum kunne ta på dei. Det første hovudtemaet, «Bergensere», inneheldt dokument knytte til tema som skule, arbeidsliv, heim og fritid og bustadtilhøve. På veggen hang tre glasmontrar som var dekte av frosta folie forsynt med kikhol i ulike høgder. Kikhola var laga for å aktivisere publikum. Montrane inneheldt dokument knytte til kvart sitt tema: skule, arbeidsliv og heim og fritid. I skulemonteren var det mellom anna ein klasseprotokoll, eit klassebilete, forsida av ei skuleavis, eit avisutlipp om gutar og skulekjøkenundervisning osv. På veggen ved sida av montrane var det hengt opp to dokument bak pleksiglas. Desse var knytte til temaet «bustadtilhøve». Det eine var ei fargelagd fasadeteikning av eit kommunalt boligkompleks frå 1918, det andre eit brev til Bergen helseråd om dei dårlege bustadtilhøva. Brevet vart vist både i original og som avskrift. I ein av montrane på golvet var det stilt ut fleire store protokollar frå fattigvesenet. Hovudboka for 1911 låg oppslegen, slik at ein kunne lese om utbetalingane. Temaet «Det skjer!» formidla små og store hendingar som har engasjert bergensarane. Langs endeveggen i lokalet var det plassert modellar av fire av dei nye søylene på Torgallmenningen - på folkemunne kalla for «Barbiebeina». plasserte tilgjengeleg i ei treramme slik at det var mogleg å ta på dei. Til venstre for modellane hang det nokre eksempel på avisoverskrifter som stod på trykk i samband med debatten om utforminga av Torgallmenningen. Overskriftene vart viste på svellpapir, både som punktskrift og som taktilt tilgjengeleg skrift. På veggen over modellane vart det vist ein film som gjekk kontinuerleg, sett saman av tre ulike filmklipp med til saman 13 minuttar spilletid. Det eine filmklippet var ein stumfilm med tekstplakatar, som viste opninga av kraftanlegget ved Arne fabrikker i 1935. Den andre var med lyd og viste bilete frå eksplosjonsulykka i april 1944. Den tredje filmen var også med lyd og viste musikkvideoen til vinnarmelodien i Grand Prix 1986, då den internasjonale finalen vart arrangert i Grieghallen. Lyden til filmklippa kunne ein høyre via høyretelefonar som hang på veggen. Ved sida av modellane og filmen var det ein stor kinoplakat frå 1955 saman med ein tekst om historia til kinoen i Bergen. Arkivdokument knytte til Roald Amundsen si vitjing i Bergen i 1926 var plasserte i hyllene over teikningsskapa, mellom anna ein velkomstplakat, avisstoff og kaiprotokollen der hamnebesøket vart notert. I fleire av skuffene, og i eska og albuma på golvet, fanst det også dokument knytte til dette temaet. Det tredje hovudemnet, «Bergen», fortalde om korleis byen fysisk har forandra seg dei siste hundre åra, med tema som bybrann og gjenoppbygging, regulering av nye bustadområde, nytt rådhus osv. Her vart det mellom anne vist fleire arkitekturteikningar bak pleksiglas: av Torgallmenningen slik den var tenkt oppbygd etter bybrannen i 1916, og ulike typar neonreklameskilt frå 1950-talet. Eit konkurranseutkast frå 1951 til utforming av nytt rådhus vart presentert saman med underskriftslister mot bygging av rådhusblokken i 1970. I golvet var det plassert ein kopi av eit kart over Bergen frå 1930 der hovudutløpa for kloakken var teikna inn. Det var lagd ei pleksiglasplate over kartet slik at det var mogleg å gå over det. I hyllene over teikningsskuffene vart det mellom anna vist dokument knytte til utbygging av Sandviken, til dømes eit reguleringskart frå 1911 og ein landskapsmodell i tre som vart laga i samband med reguleringa. I ein frittståande monter nær endeveggen vart det vist utkast til ulike byvåpen for Bergen frå 1924. Utanpå sjølve glashetta var det montert ei taktil utgåve av byvåpenet i svellpapir. Målet var at utstillinga skulle vere tilgjengeleg for flest mogleg, også grupper ein tradisjonelt har teke lite omsyn til i samband med utstillingar. Det dreia seg i denne samanhengen om personar med nedsett funksjonsevne. Ein ønskte ikkje å lage ei spesialutstilling retta mot ei eller fleire utvalde grupper, men i samråd med prinsippet om universell utforming søkte ein mot ei fellesløysing som femna om flest mogleg. Då ein byrja arbeidet med utstillinga, hadde ein ingen tankar om å gjere utstillinga tilgjengeleg, og dette arbeidet kom ein difor i gang med ganske seint i planlegginga. I byrjinga fokuserte ein på tryggleiken til materialet som skulle stillast ut, best mogleg utnytting av rommet og på den visuelle heilskapen i utstillinga. Når ein etter kvart også skulle ta omsyn til tilgjenge, måtte ein sjå dette i samanheng med dei andre prinsippa i utforminga av utstillinga. Det var heller ikkje budsjettert med midlar til særskilde tiltak for å auke tilgjenge til utstillinga. og det kunne heller ikkje vere eit mål at alt skulle gjerast tilgjengeleg. Utgangspunktet vart difor at ei vanleg utstilling, gjennom visse grep, skulle gjerast så tilgjengeleg som mogleg, også for personar med nedsett evne til å sjå, høyre og røre seg. Dette var ei todelt utfordring. På den eine sida gjaldt det å sikre desse gruppene fysisk tilgang til sjølve utstillingslokalet. På den andre sida handla det om å gjere innhaldet i utstillinga tilgjengeleg for personar med sansetap. Den første intensjonen vart freista teken vare på gjennom å sikre manøvreringsrom for personar i rullestol og orientering for personar med synshemming. Utfordringa i den andre intensjonen var først og fremst knytt til det å sikre personar med synshemming og lesevanskar tilgang til innhaldet i utstillinga, og å sikre eit alternativ til lyd. Utstillingslokalet er lite, og dette gjer det vanskeleg å plassere utstillingselement i rommet samstundes som ein skal kunne manøvrere med rullestol. veggene, men nokre element var knytte til montrar og kasser plasserte langs midten av rommet. For å sikre tilgjenge for personar i rullestol passa ein på at avstanden mellom dei ulike utstillingsdelane heldt minimumsmåla som er gjevne av Norges Handikapforbund. Det blei også sett av tilstrekkeleg snuareal inst i lokalet. Trass i dette viser evalueringa at fleire av personane i rullestol ikkje opplevde å kunne manøvrere i utstillinga på ein fri måte (sjå kap. 4.2.1). Når det gjaldt plassering av dei ulike utstillingselementa, freista ein i så stor grad som mogleg å ta omsyn til sikthøgda for personar i rullestol. Både når det gjaldt tidslinjene og tekstane og dokumenta på veggen, prøvde ein å plassere dei i ei høgd som gjorde heile teksten leseleg når ein sat. Ein freista også å få den beste høgda på montrane. dokument inn i eit lite rom. Ofte var det vanskeleg å gjere det perfekt for alle grupper. Til dømes viste det seg i evalueringa at fleire av montrane var vanskeleg tilgjengelege for personar i rullestol, sjølv om ein trudde at dei skulle fungere godt. I byrjinga av utstillinga var det plassert eit taktilt kart over rommet. Kartet var utført i svellpapir og viste omrisset av rommet med utgangar og plassering av utstillingsmontrar. Det taktile kartet skulle gjere det mogleg for synshemma å danne seg eit inntrykk av heilskapen og strukturen i utstillinga. I tillegg til dette var både den visuelle (fargar og lys) og den taktile markeringa av inngangen til utstillinga (endring i underlag frå golvbelegg til teppe) tenkt som orienteringshjelp for personar med nedsett synsevne. For å gjere det mogleg for synshemma å orientere seg inne i sjølve utstillinga, vart det lagd ei leielinje på golvet. Leielinja var laga av tynne, spesialproduserte eikeelement som var skrudde ned i golvet med små mellomrom. Leielinja vart lagd i rette linjer parallelt med veggene i utstillinga, og dei ulike utstillingselementa vart markerte med tverrgåande element til høgre eller venstre for hovudlinja. Eikeelementa danna eit relieff mot golvet som gjorde det mogleg for blinde personar å kjenne dei med stokk eller gjennom fotsolane, og dei var i kontrastfarge til underlaget (lys eik mot mørk grå teppeflis), slik at dei også skulle fungere for svaksynte. Utstillinga som heilskap var utforma slik at at det var lov å ta på det som var tilgjengeleg. Originale dokument og gjenstandar var difor sikra bak glas. Ein del av dette materialet vart presentert i montrar. Resten hang på veggene eller var plassert i teikningsskuffene. Begge stader var dei monterte med passepartout og glas. Nokre av dokumenta vart også presenterte som forstørra kopiar og avskrift, for å gjere dei meir tilgjengelege. I tillegg til originaldokumenta var det laga ei rekkje autentiske kopiar av arkivmateriale frå samlingane i byarkivet. Som eit ledd i å aktivisere publikum vart desse plasserte i album og esker med lokk som dei besøkjande kunne opne og bla i. Det viste seg at desse grepa ikkje alltid fungerte optimalt for brukarane med nedsett funksjonsevne, sjå kap. 4.2.6. langs leielinja. ein føresetnad både for orientering langs ei leielinje, og for bruk av ein audioguide med avgrensa navigeringsfridom. Nummera var ganske store for å vere leselege for svaksynte, og dei var i tillegg merkte med tal i punktskrift for å vere tilgjengelege for blinde. Ønsket om å nå fram til besøkjande med ulike føresetnader påverka ikkje berre den fysiske utforminga av utstillinga, men også utvalet av dokument og måten desse vart presenterte på. For å gjere innhaldet tilgjengeleg for eit mangfaldig publikum, vart det lagt vekt på å appellere til fleire sansar, og til å aktivisere dei besøkjande på ulike måtar. I første omgang var ein oppteken av å vise breidd i arkivmaterialet. Ein mønstra difor alle typar arkivmateriale som byarkivet tek vare på: tekstdokument, foto, film, kart, teikningar og gjenstandar. Dette gav grunnlag for eit visuelt mangfald som vart forsterka av dei mange presentasjonsformene. I tillegg til dokument og gjenstandar inneheldt utstillinga tekstar i ulike format. Ved val av skrifttype, skriftstorleik og tekstmengd freista ein å ta omsyn til at tekstane skulle kunne lesast også av svaksynte og personar med dysleksi. Til dømes la ein vekt på at språket skulle vere enkelt, og ein sette også ei maks lengd på tekstane på rundt 40 ord. For å gjere utstillingstekstane tilgjengelege for synshemma valde ein å gjere dei tilgjengelege som lyd i form av ein audioguide. vore eit alternativ, men ein rekna med at lyd var eigna til å nå langt fleire. Lyd er dessutan avgjerande for svaksynte og for personar med leseeller forståingsvanskar. Punktskrift vart nytta i nokre høve (sjå kap. 3.6 og 4.7.2). For å gjere utstillinga så tilgjengeleg som mogleg for blinde og svaksynte, vart det også nytta taktile element. Til dømes fanst det gjenstandar det var lov å ta på: modellen av søylene på Torgallmenningen, ein landskapsmodell med bygningar, dei ulike lagringsmedia for arkivinformasjon (skrivemaskin, protokoll, saksmappe, diskett osv.), og dei gamle arkivskapa og kassene som vart brukte i presentasjonen. Tanken om å lage ein utstillingskatalog vart ikkje realisert. Innhaldet på audioguiden vart difor gjort tilgjengeleg ved at manuskriptet vart lagt fram som ein samanstifta kopi i A4-format. Dette vart først og fremst gjort for å gjere all informasjon tilgjengeleg for dei som ikkje kunne eller ønskte å gjere seg nytte av audioguiden. Informasjon om utstillinga var altså tilgjengeleg for alle som kunne lese eller lytte. I tillegg vart svellpapir nytta for å gjere nokre utstillingselement taktilt tilgjengelege for blinde. To arkitekturteikningar vart forenkla for å kunne bli leselege på svellpapir, det same gjaldt byvåpenet til Bergen. I tillegg var nokre avisoverskrifter presenterte i svellpapir. Dette vart gjort for å gi blinde og svaksynte eit inntrykk av korleis overskriftene såg ut. Utanfor sjølve utstillingslokalet gjorde ein alle papirdokumenta tilgjengelege i kopi. Desse kopiane kunne ein også bruke på arkivet sin lese-tv, slik at ein kunne få dokumenta forstørra. Saman med desse taktile elementa vart punktskrift nytta som eit supplement til lyd, og både tekstane til dokumenta i svellpapir og overskriftene i svellpapir var presenterte i punktskrift. Punktskrift vart dessutan nytta for å betre orienteringa i utstillinga for blinde, ved at teksten på det taktile kartet og numra på utstillingsdelane var i punktskrift. svaksynte, men kunne brukast av alle som ønskte å setje seg ned for å sjå nærmare på noko. Teksten til eit av dokumenta i utstillinga. For å gi blinde tilgang til utstillingsinnhaldet vart det utvikla ein audioguide. Den gjenga utstillingstekstane med ein del tilleggsinformasjon, og hadde som målsetting at synshemma skulle kunne gå i utstillinga på sjølvstendig grunnlag. I tillegg til å vere innhaldsformidlar hadde audioguiden også funksjon som orienteringshjelp. Utstillinga hadde 22 nummererte delar som var plasserte etter kvarandre på leielinja, og til kvar del svara det eit nummerert lydspor på audioguiden. Slik kunne personar med nedsett synsevne halde seg orienterte om kvar i utstillinga dei var. Til kvart lydspor var det dessutan knytt ei navigasjonstilvising som fortalde korleis ein skulle orientere seg fram til neste utstillingsdel. Gjennom å trykkje på pauseknappen og hoppe framover og bakover i lydspora kunne dei sjølve bestemme kor lang tid dei ønskte å bruke på kvar del. Alle tekstane som hang framme i utstillinga, vart lesne opp på audioguiden. I tillegg gav audioguiden tilleggsinformasjon om nokre av utstillingsdelane, og utvalde dokument vart lesne opp. Tekstane som var monterte i teikningsskuffer og i album, eller plasserte i esker, var derimot ikkje tilgjengelege i form av lyd. Som audioguide fall valet på ein mp3-spelar i staden for ei meir profesjonell museumsløysing, noko som også gjorde at kostnadene vart overkomelege. Den Nationale Scene. Valet av mp3-spelar fall på Apple sin i-Pod Shuffle, fordi den skulle vere lett å betene, også for personar med nedsett syn. Beteningspanelet er enkelt, logisk, og let seg lese taktilt. For meir om bruk av audioguidar og andre system, sjå del 2, kap. 4.8. Introduksjonen til utstillinga var plassert åleine på innsida av glasveggen, som ein del av sjølve utstillinga. Den var laga som eit taktilt kart i svellpapir i A-3 format. Kartet viste omrisset av utstillingslokalet med plassering av inngang og montrar, og ein X med tilhøyrande tekst: «Her står du». Ved sida av kartet var det ein tekst som gav ein kort presentasjon av innhaldet i utstillinga og fortalde om målet om universell utforming. Både kartet og teksten var monterte i passepartout og hengde opp på veggen. På audioguiden og i manuskriptet vart det i tillegg gitt informasjon om tilrettelegging for synshemma og bruk av i-Pod. Det taktile kartet og introduksjonen til utstillinga. I tillegg til personar med synshemming kan personar i rullestol ha nytte av eit kart fordi dei ikkje har høve til å skaffe seg oversikt over rommet på same måte som personar som står. Dessutan minte kartet andre brukarar om at menneske har ulike behov, noko som må kunne seiast å ha ein verdi i seg sjølv. Målgruppa blinde og svaksynte reagerte positivt på initiativet, men negativt på plasseringa og utforminga av kartet. Tilbakemeldingane gjekk på at kartet burde vore plassert ved inngangen til utstillinga, og altså skild frå sjølve utstillinga. Det var også eit problem at kartet var hengt opp på veggen. Det ideelle hadde vore om kartet stod på skrå mot lesaren, eventuelt låg flatt, i ei høgd som tillét handa å kvile mot overflata. Dette gjeld alle element som skal lesast taktilt, som svellpapir eller punktskrift. Ein av brukarane var blitt blind for få år sidan, og særleg for denne gruppa, som ofte har lite trening i å lese taktil informasjon, er god plassering særs viktig. Fleire synshemma, både blinde og svaksynte, opplevde i tillegg at kartet hang «opp ned». meinte at kartet burde vore plassert slik at markøren X for personen (her står du) kom nedst på kartet, og at det ville gjere det lettare å visualisere rommet framføre seg. Ein av dei svaksynte brukarane var også rullestolbrukar og kommenterte at kartet var uleseleg fordi det var plassert for høgt på veggen, og at kontrasten i tillegg verka grå. For å betre kontrasten kunne ein kanskje teikne opp att konturane etter at papiret har vore varmebehandla. På kartet var ein kort tekst i punktskrift, der bokstavane var plasserte vertikalt ovanfrå og ned, i staden for horisontalt. Ein visste på førehand at denne plasseringa var uheldig, og det kom kommentarar som stadfesta dette. Plasseringa inne i ein passepartout skapte også problem for brukarane. Dette fordi passepartouten er det tydelegaste taktile signalet som kartet gir, samstundes som det ikkje representerer informasjon. Det blei heller ikkje gitt noka forklaring på lydguiden. Dersom ein hadde opplyst om passepartouten på lydguiden, kunne den fungert som eit godt utgangspunkt for vidare informasjon, til dømes i kombinasjon med at ein fekk vite kvar innanfor denne firkanten markøren X for personen var å finne. Ein brukar reagerte på at lydguiden ikkje gav noka hjelp til å lese kartet. Den same brukaren meinte at dei ulike utstillingsdelane burde vore merkte av. Ein annan brukar kommenterte at planteikninga var vanskeleg å forstå, og at han eigentleg først forstod henne etter å ha vore i utstillinga ei tid. Denne brukaren meinte også at kartet burde innehalde informasjon om orienteringsretning og kvar ein skulle gå, til dømes ved hjelp av piler eller nummer. Ein annan brukar syntes kartet var forvirrande. Eit godt taktilt kart kan vere ein føresetnad for at orienteringshemma skal kunne vere i ei utstilling på eiga hand, men denne utstillinga var så lita at mangelen på kart ikkje hadde avgjerande innverknad på utstillingsopplevinga. For dei blinde brukarane var det uansett ikkje noko alternativ å skulle vere åleine i utstillinga, og det synest å vere vanskeleg å unngå behov for ein viss grad av assistanse. Eit meir fleksibelt kart med eit noko større informasjonsinnhald, til dømes i form av eit laust kart plassert ved inngangen, hadde truleg vore ei betre løysing. Utstillinga var forsynt med leielinjer framstilt av lyse eikeelement monterte direkte på mørk grå teppeflis. Eikeelementa vart laga i samarbeid med ein lokal yrkesskule. Dei kan skruast fast i golvet, og er om lag 20 cm lange, 3 cm breie og 0,5 cm høge. Dei vart monterte etter kvarandre med små mellomrom. Leielinja gjekk parallelt med veggene langs hovudruta i utstillinga, medan dei ulike utstillingsdelane var markerte med tverrgåande element mot høgre og venstre. Kontrasten i leielinjene fungerte godt for dei svaksynte, og fleirtalet av dei blinde brukarane var nøgde med utforminga av leielinjene. syntest leielinjene gjorde det lettare å finne fram i utstillinga og å halde dei ulike utstillingsdelane frå kvarandre. Alle dei blinde brukarane syntest leielinjene var gode å kjenne under foten, også brukaren med nedsett kjensle i fotsolane. Ein brukar meinte ho burde hatt med stokk fordi stokken ligg føre kroppen og gir tryggleik til det å flytte på seg. Men tverrelementa langs hovudlinja var truleg for korte til å bli lesne med stokk, nettopp fordi denne ligg så pass langt føre kroppen. Brukaren som hadde størst problem med navigeringa, hadde tapt synet for få år sidan. Denne brukaren hadde med seg stokk og opplevde det som eit problem at leielinja ikkje var samanhengande. Problemet vart mindre med litt trening Denne personen hadde dessutan med seg assistent og hadde ikkje klart seg utan denne, sjølv om behovet for hjelp vart mindre etter kvart. Ein brukar meinte at stemma på i-Poden tok merksemda bort frå leielinja. Ho vurderte leielinja som den viktigaste navigasjonshjelpa, og meinte informasjonen på audioguiden burde forenklast og merksemda rettast mot leielinja. Alle dei blinde brukarane trong trening for å kome inn i det. Sjølv om alle famla ein del i byrjinga, gjekk det betre etter kvart. Prosjektleiaren var dessutan heile tida til stades i utstillingslokalet. Den minst røynde brukaren hadde med assistent. Dei to andre kom åleine, og i høve til desse fann prosjektleiaren det naudsynt å assistere ved einskilde høve. Den eine meinte at det nok hadde vore mogleg å vere åleine i utstillinga, men at det ville blitt veldig nølande. Den same meinte at eit godt kart ville ha betra føresetnadane for eventuelt å ta seg fram åleine. Kvar utstillingsdel var nummerert, frå 1-22, og kvart nummer korresponderte med eit lydspor med informasjon som var lagt inn på i-Pod. Under dette punktet vil eg ta opp dei elementa ved audioguiden som var knytte til navigering. Kvart lydspor byrja med å vise til nummeret på den aktuelle utstillingsdelen, og vart avslutta med ei navigasjonstilvising som leidde vidare til neste utstillingsdel. Navigasjonstilvisingane vart opplevde som litt for omstendelege, med opplysning om grader og meter. Det var vanskeleg å kome inn i systemet og dei blinde brukarane opplevde problem med å få orienteringstilvisingane til å stemme med det fysiske rommet. Dette i motsetnad til leielinjene som vart opplevde som eintydige. Såleis kom den taktile og den auditive informasjonen i konflikt med kvarandre. Ei forenkling i kombinasjon med ei betre brukarrettleiing ville truleg vore ei betre løysing enn å ta navigasjonstilvisingane heilt bort. retta mot leielinja i staden for at tilvisinga vart gitt for å fungere åleine. Det rette ville truleg vore å leggje størst vekt på leielinja medan lyden kunne gi hjelp til å lese denne. Det viste seg dessutan at navigasjonshjelp og utstillingsinformasjon burde vore tydelegare skilde frå kvarandre, noko som synest å vere ein generell regel. Å ta til seg informasjon om navigering krev ei anna merksemd enn det å lytte til ei forteljing, og det bør alltid vere tydeleg skilje mellom dei ulike formene for informasjon. Likeins fungerer det best for den blinde dersom skildringa av utstillingsgjenstanden kjem før den meir kontekstuelle presentasjonen. utstillinga at ein først blir presentert for ein kontekst, før det blir fortalt kva som er utstilt. Denne komposisjonen byggjer på at brukaren ser det han har framfor seg. Dei blinde ønsker det altså omvendt. Eit konkret eksempel i utstillinga er knytt til kartet som var plassert på golvet. Informasjon om dette blir gitt mot slutten av lydsporet, medan dei blinde testpersonane forventa å finne noko framfor seg og søkte med hendene i lufta utan å finne fast haldepunkt. Det kom også fram eit ønske om større differensiering i lydspora, slik at ein kunne velje ut delar av lyden og høyre den om igjen. Dette gjaldt særleg navigasjonstilvisingane. Eit slikt verkemiddel kan også tenkjast brukt på andre måtar. Informasjonen kan til dømes delast inn i fleire mindre lydspor (avsnitt). Det kan gi høve til å leggje inn eigne spor med fordjuping, eventuelt ein enkel og ein meir avansert tekst. Problemet vil vere at det heile blir meir omstendeleg, at det krevst ein del ekstra forklaring, og at det blir mykje trykking for den som ønsker å hoppe over enkelte lydspor. i-Poden hadde eit enkelt brukargrensesnitt. Berre for ein av brukarane, med nedsett funksjonsevne i hendene, var det vesle formatet problematisk. Denne personen meinte også at knappane var vel våre for trykk. Kvar del i utstillinga var merkt med eit tal i svart mot kvit bakgrunn, og same talet i punktskrift. Både blinde og svaksynte reagerte på at nummera ikkje var konsekvent plasserte i høve til utstillingsdelane. Nummera skulle vore plasserte på same side og i same høgd. reagerte dessutan på at merkinga var vanskeleg å finne. Dei svaksynte meinte talet var for lite, og at bakgrunnsfargen gjerne kunne stått i kontrast til veggene elles, og ikkje kvit bakgrunnsfarge mot kvite vegger som her. Dei blinde meinte ei tydelegare taktil markering ville ha vore på sin plass, sjølv om utforminga av sjølve nummeret var tilfredsstillande. punktskrift. Foto: Utstillinga var organisert kring tre hovudemne som utgjorde kvar si «avdeling» i utstillinga. Introduksjonane til dei tre delane var markerte med ulike fargar. den måten. Ingen festa seg ved fargekodinga, men utstillinga vart opplevd som ryddig og oversiktleg. Det kunne eventuelt ha vore opplyst om dette innleiingsvis, gjerne i kombinasjon med ein meir gjennomført bruk av fargekoding, men det verkar ikkje som fargane i seg sjølv spela noko rolle i denne utstillinga. Annleis hadde det vore dersom utstillinga hadde vore vanskelegare å halde oversikt over. Då kunne fargekoding vore til hjelp for å knyte saman dei utstillingsdelane som høyrde saman. Utstillingslokalet er lite. Dette er positivt for personar med ganghandikap, men det gir liten plass til å manøvrere med rullestol. Sjølv om minstemål for flytting og vending med rullestol var oppfylt, var plassen for liten til at brukarar med motorisert rullestol kunne ta seg fram på ein fri måte. Ein av brukarane meinte det var uheldig at personar i rullestol vart tvinga til einvegskøyring. Ein annan opplevde dessutan problem med å kome rundt eit hjørne inst i lokalet. Alle stader der det var naudsynt å lirke litt fram og tilbake med stolen for å kome i posisjon, var personen redd for å støyte borti vegger og montrar. Ein av testpersonane som sat i rullestol, syntest det vart i trongaste laget, og at utstillinga ville ha tent på å konsentrere seg om eit noko mindre innhald. Den same personen syntest at avstanden mellom dei ulike ustillingsdelane var for liten, og at utstillinga av den grunn vart vel intim. Denne personen hadde med seg personleg assistent og opplevde at det ikkje var naturleg for begge to å opphalde seg framfor same utstillingsdel samstundes. Det var praktisk umogleg å stille seg i front mot dei ulike utstillingsdelane for dei som sat i rullestol, og det var heller ikkje mogleg å velje kva for side ein ville vende mot utstillinga. For mange vil dette kunne skape vanskar med å sjå dokument som er plasserte i montrar, skuffer, esker og så vidare, mellom anna fordi personar i rullestol ofte har nedsett rørsleevne i til dømes nakken eller i den eine sida av kroppen. Ein hadde ikkje tenkt over denne problemstillinga på førehand. For å få nok plass til å gjere dette mogleg måtte ein hatt eit mykje meir avgrensa innhald i utstillinga. Personane i mauelle rullestolar hadde ikkje problem med det vesle arealet. Den eine flytta på seg med hjelp frå ein assistent. Dei fleste som er avhengige av rullestol, vil i dag bruke motorisert rullestol når dei er «ute». Det er difor viktig å ta vare på så god plass som mogleg i utstillingslokalet. Eit eksempel på kvifor minimumsløysingar kan vere direkte uheldige i ein utstillingssamanheng. Manøvreringsmønster for manuell og elektriske rullestol (forenkla) på minimumsareal. Teikningane er henta frå R. Bringa (1999)- Dei tek utgangspunkt i 140x140 cm, men prinsippet vil vere det same. Copyright: problem, hadde også nedsett rørsleevne i armar og hender. Dei korte avstandane gjorde likevel at problemet ikkje vart opplevd som særleg stort. Personen som brukte minst tid i utstillinga, var ein person med ganghandikap. Dette var også den personen som viste minst interesse for innhaldet i utstillinga generelt. Likevel gjekk tilbakemeldinga på at utstillinga fungerte greitt. Ei av årsakene var at lokalet var så lite at det gjekk greitt å kome seg rundt. Vedkomande sakna heller ikkje noko å setje seg ned på, og rekna fråveret av sitjeplass inne i utstillinga som kompensert med at avstanden til sitjeplass utanfor utstillinga var kort. Utstillinga inneheldt tre ulike typar montrar. Tre av dei hang som 23 cm djupe kasser på veggen, 100 cm over golvet. Glaset i desse montrane var dekt med ein frosta folie som var forsynt med kikhol. På grunn av folien som var lagd på desse montrane, kom det mange negative tilbakemeldingar. Med utgangspunkt i manuell rullestol var det berre mogleg å skimte inn gjennom dei nedste opningane. For dei som sat i motorisert rullestol (som i hovudsak vil vere utstyrt med heis i setet), var det berre mogleg å kike sidelengs inn gjennom opningane. For dei som hadde nedsett syn, var det eit problem at kikhola berre tillet ein å bruke eitt auge. Dette skapte fokuseringsproblem både for brillebrukarar og for personar med normalt syn. For å ha maksimal utteljing med denne metoden må ein tenke seg ein person med godt syn, som har høve til å stå med fronten mot montrane og som har god rørsleevne i nakke og rygg. Ei mellomløysing ville vere å gjere kikhola store nok til begge auga. Den frosta folien med kikhol som var lagd på montrane, skapte store problem for fleire av brukargruppene. Totalt var det berre to personar som syntest opplevinga var interessant. Dei andre opplevde at dei gjekk glipp av viktig informasjon, eller at informasjonen var vanskeleg tilgjengeleg. Bruken av folie med kikhol var eit grep som vart gjort for å aktivisera publikum. Sjølv om ein freista å plassere kikhola i ei høgd som var tilpassa rullestolbrukarar, viste det seg altså å fungere dårlig for fleire grupper. Kor vidt det vart opplevd som interessant av besøkjande utan funksjonsnedsetting, veit ein ikkje. To montrar var samansette av ein 90 cm høg sokkel i tre med glashette over. Personar i rullestol ønsker alltid at montrar skal vere opne under. Då kjem dei til med beina under og kan sjå på innhaldet i front og kome så tett på utstillingsobjekta som mogleg. Dette var ein klar over, og ein gjorde her eit bevisst val som til dels gjorde innhaldet i montrane mindre tilgjengeleg. eine at montrar som var opne under, var langt dyrare, samstundes som dei er mindre fleksible, fordi dei bør festast til golv eller vegg for å unngå velt. Byarkivet ønskte montrar som enkelt kunne flyttast på ved andre høve, og valde difor montrar med kasse under. For svaksynte var det problematisk å gjere seg opp noka meining om innhaldet i montrane, då det vart for lang avstand til dokumenta. Eit forslag gjekk ut på å gjere til dømes den aktuelle sida i protokollen frå fattigvesenet tilgjengeleg i ein kopi på utsida av monteren. Ein slik kopi måtte plasserast rett i nærleiken, sidan det er lite truleg at nokon ville ta seg tid til å leite han opp dersom han var plassert ein annan stad (jf. erfaringa med lese-tv, sjå kap. 4.9). Dei svaksynte følte seg meir ekskluderte enn dei blinde, fordi dei oppfatta at der var «noko» som dei gjekk glipp av. Over teikningsskuffene som var monterte i veggen, var det ein stor nisje med glas framfor. Nisjen byrja om lag 110 cm over golvet og var om lag 80 cm djup, og den var delt inn med fleire hyller. Problemet knytt til nisjen var blant anna at hyllene låg for høgt til å få god innsikt frå rullestol utan heis. Den øvste var til dømes utilgjengeleg for den eine brukaren. Ei tilgjengeleg pute til å leggje i rullestolen kunne i slike tilfelle vore til hjelp for å kome litt høgare opp. Gjenstandane var dessutan til dels plasserte for langt frå glaset til at dei var tilgjengelege for svaksynte. Det siste gjaldt til dømes ein tekst som var montert på ein sidevegg og eit kart som var montert på ein bakvegg. Dei svaksynte personane ønskte seg også ei betre verbal skildring av innhaldet i montrane, medan dei blinde personane ikkje hadde noka oppleving av å gå glipp av visuell informasjon. nen var tilstrekkeleg. Under nisjen var det bygd inn i veggen to seksjonar med gamle teikningsskuffer som var om lag 70 cm djupe. Kvar skuff presenterte eit tema gjennom ulike typar papirdokument monterte med passepartout og glas. Dette var ein presentasjonsmåte som vart gjort for å variere utstillinga og for å aktivisere publikum. Igjen skulle det vise seg at dette gjorde dokumenta mindre tilgjengelege for personar med nedsett funksjonsevne. Skuffene var vanskelege å dra ut med utgangspunkt i rullestol. For det første var det ikkje plass til å flytte rullestolen tilsvarande bakover når ein skulle dra skuffene ut, fordi ein kom i konflikt med monteren som stod vis å vis på golvet. Tyngda var også eit problem for personar med nedsett funksjonsevne i armar og hender, noko som var tilfelle for alle rullestolbrukarane som var med i undersøkinga. Personar med slike problem vil som regel ha med seg assistent. Personar i rullestol utan regulerbart sete kom seg ikkje høgt nok til at dei kunne sjå det som låg i dei øvste skuffene. Det var dessutan umogleg å få andletet tett inntil dokumenta i dei øvste skuffene slik ein nærsynt vil ha bruk for, og det var vanskeleg for svaksynte å kome tett nok på dei nedste skuffene utan å gå ned i kneståande. Innhaldet i skuffene vart opplevd som utilgjengeleg av dei svaksynte fordi tekstane vart for små (vanskeleg å få kort nok leseavstand), og fordi ingen av tekstane vart presenterte som lyd. Ein var klar over problemet med å sjå ned i dei øvste skuffene, men det var umogleg å plassere dei lenger ned utan at dei nederste skuffene blei endå meir utilgjengelege. Mange meinte at skuffene burde vore merkte for å seie noko om innhald. Restane etter gamal merking verka dessutan særleg forvirrande på dei med svakt syn. Midt i rommet var ein stabel gamle arkivkasser der ein hadde plassert album og esker med kopier av dokument. Stabelen var for høg til å fungere godt som bord for personar i rullestol utan regulerbart sete. Høgda gjorde det ekstra vanskeleg for rullestolbrukarar med nedsett funksjonsevne i hendene å få tak i det som var plassert på toppen. Tanken var at det skulle kunne vere mogleg å ta albuma og eskene ned i fanget for å sjå nærare på dei, men dette viste seg altså å ikkje fungere etter hensikta. Midt i rommet var ein stabel gamle arkivkasser nytta som bord for esker og album med kopier av dokument. På ei kasse viste ein fram ulike lagringsmedium for arkivdokument. For dei personane som ikkje orienterte seg visuelt, var det vanskeleg å få oversikt over innhaldet på kassa. Dette kom av at element var plasserte oppå kvarandre, det var vanskeleg å finne merkinga på dei ulike gjenstandane, det var vanskeleg å identifisere gjenstandane i rett rekkjefølgje i høve til lydsporet, og det var problematisk at gjenstandar kunne liggje med bokstavmerkinga opp ned. Dersom eit punktskriftsymbol blir snudd på hovudet, kan det få ei heilt anna meining. Denne utstillingsdelen var mellom anna meint å skulle gi synshemma ei taktil oppleving, men fungerte altså dårleg for målgruppa. Eit anna problem var kartet som låg under glas på golvet. Det kom for lågt både i høve til svaksynte og i høve til personar i rullestol, for fotbrettet kom i vegen. Ein av dei svaksynte testpersonane fann at lyset inne i montrane med kikhol var i svakaste laget. Fleire svaksynte kommenterte også problem med blending, både direkte frå lampene og indirekte ved refleks i blanke flater. Problema med direkte blending var knytt til hjørna, særleg før filmen der det kom inn sjenerande lys frå høgre. Problemet med refleks var særleg knytt til tidslinjene der ein måtte leggje hovudet tilbake for å sjå toppen. Ut over dette opplevde ein av brukarane lystilhøva som heilt greie, medan ein annan syntest det vart for mykje lys (dvs. for mykje kvitt). Ein brukar som ikkje var med i sjølve evalueringa, peika på at det framfor dei siste teikningane i utstillinga kom inn lys bakfrå. Brukaren såg sin eigen skugge reflektert i glasa, og det gjorde motiva vanskelegare å sjå. Kinoplakat frå filmen «Verdens vakreste kvinne» med Gina Lollobrigida. Foto: Jan Sverre Sage, Bergen Byarkiv. Utstillinga inneheldt ein god del originale dokument. På grunn av krav til tryggleik var det naudsynt å halde desse dokumenta fysisk skilde frå publikum, og dei var difor monterte bak glas eller plassert i montrar. Så godt som alle deltakarane la vekt på verdien av å oppleve autentisitet, representert ved originale dokument. historisk interesse. Men autentisitet var berre ein blant mange kvalitetar som gjorde at utstillinga vart opplevd som interessant. I tillegg var taktilt tilgjenge og aktivisering av publikum viktige moment. For å gi publikum høve til å ta på dokumenta og halde dei i hendene, vart ei rekkje dokument presenterte som kopiar. Ingen syntest at utstillinga viste for mange originale dokument stengt inne bak glas. Dette hadde med balansen i utstillinga å gjere, variasjonen og vekta som var lagd på å aktivisere brukarane. Svært mange av dokumenta i utstillinga var gjort tilgjengelege som kopiar. Det var lagt vinn på å gjere desse kopiane så like originalane som mogleg, ved val av papir, fargekopiering og etterbehandling med til dømes kaffi og te. Denne måten å gjere dokumenta tilgjengelege på vart sett stor pris på. Nokre meinte at det hadde ein eigenverdi å få tilgang til originalane, medan andre meinte at gode kopiar ville gjere same nytta, og at dette ville vere eit betre alternativ dersom det gav større tilgjenge. Det er enklare å stille ut kopiar i den forstand at det ikkje set same krav til tryggleik. Arbeidet med å gjere innhaldet i dokumenta tilgjengeleg er derimot like vanskeleg for kopiane som for originalane. Kopiar gjer det også mogleg å ta i bruk teknikkar som ikkje kan gjennomførast elles. Både albuma og eskene i utstillinga var eksempel på dette. I talet på dokument utgjorde desse elementa ein stor del av utstillinga, sjølv om dei berre var knytte til éin utstillingsdel. Fleire dokument vart presenterte som kopiar og limt inn i album som publikum kunne bla i. =oto: Elisabeth Akselvoll, Bergen Byarkiv. Nokre dokument vart presenterte som avskrifter. Ei avskrift lettar tilgjenget for mange normalt sjåande, særleg dersom det dreiar seg om handskrift som er gamal eller på andre måtar vanskeleg å lese. Avskrift er også eit positivt supplement til svaksynte og andre med lesevanskar dersom utforming elles er tilrettelagd med tanke på skrifttype, skriftstorleik, linjeavstand og kontrast. Sjølv om desse gruppene primært vil ønske seg teksten opplesen, og mange vil vere avhengige av det, er det også mange som vil setje pris på å ha ein tekst å følgje med i. I byrjinga av utstillinga var eit handskrive brev presentert som ein stor kopi. Alle reagerte positivt på dette. Presentasjonen forsterka den estetiske kvaliteten og gav ei anna oppleving enn originalen ville ha gjort. Grepet skapte ikkje nemneverdig større tilgjenge, men var med på å skape variasjon og å yte noko positivt til heilskapen. først og fremst var det at brevet var handskrive som var problemet. Personar med lesehemming, anten dei er svaksynte eller har dysleksi, vil ha problem med å lese handskrift. Begge desse gruppene er avhengige av at innhaldet blir lese opp eller presentert som avskrift dersom dei skal få innhaldet med seg. Opplesing er det som har positiv effekt for flest, men avskrift er også eit viktig bidrag til dei som har glede av å lese på eiga hand. Evna til å lese handskrift synest å vere avhengig av om personen er fødd med nedsett syn, eller om synet har gått tapt seinare. I testgruppa var det ein person som tidlegare hadde hatt normalt syn, som ikkje hadde problem med å lese det forstørra brevet, medan dei andre understreka at handskrift prinsipielt var vanskeleg. Også døve personar og ungdomar kan ha problem med å lese handskrift, særleg dersom skrifta og ordlyden er gamaldags. Den forstørre kopien av eit handskrive brev ga alle ei positiv oppleving, sjølv om den ikkje bidro til større tilgjenge. verre Sage, Bergen Byarkiv. hadde Sin farge. Foto: Jan Svene Sage, Bergen Byarkiv. Introduksjonsteksten til utstillinga var trykt med svart skrift på kvit kartong, med ei 8 mm høg skrift, medan dei tre tekstane til hovuddelane var trykte med sort skrift på transparent folie og med 16 mm høge bokstavar. Alle desse tekstane hadde enkel linjeavstand. Både svaksynte og personar med dysleksi var nøgde med skriftstorleiken og tekstmengda på tekstplakatane. sterkast dysleksi meinte alle tekstane burde følgd formatet til introduksjonsteksten ved utstillingsdel 1 med bokstavhøgde på 8 mm. Introduksjonsteksten fungerte godt for alle brukarane, både i høve til tekstmengda, skriftstorleiken (8 mm) og den enkle linjeavstanden. Det største problemet var at tekstane til hovuddelane var trykte på transparent materiale. Teksten kasta skugge på veggen bak, noko som gav ei dobbel skrift som var übehageleg. Dette skapte særleg problem for dei svaksynte personane, men også andre kommenterte det. Alle som ikkje kunne lese plakaten med ordførar Friele si helsing til bergensarane, kjende det som eit sakn, og ønskte seg det opplese på audioguiden. Dette gjaldt personar med synshemming og dysleksi. Når ein vel ut dokument til opplesing, er det viktig å ha tanke for kva som har størst allmenn interesse. Interessa er ikkje berre knytt til temaet, men i høgste grad til kven som ytrar seg. I Bergen synest ei ytring frå ordføraren å ha slik allmenn interesse. Til kvar hovuddel høyrde ei tidslinje som presenterte viktige hendingar knytte til temaet. Tidslinja var orientert vertikalt og var illustrert med fotografi knytte til dei ulike hendingane. Tidslinja var trykt med svart skrift på transparent folie, på same måte som dei tre tekstplakatane som høyrde til hovuddelane. Skriftstorleiken var 10 mm. Det største problemet med tidslinjene var materialet dei vart presenterte på, som skapte refleks og dobbelskrift. fordi avstanden til øvste del vart for lang. Samstundes gav folien teksten var trykt på, ein übehageleg refleks, særleg i samband med at personen la hovudet tilbake for å sjå opp. Skrifta frå midten og ned vart opplevd som i minste laget for dei svaksynte, sjølv om bokstavane målte 10 mm og slik sett var større enn i utstillingsdel 1. Dette problemet skuldast truleg at kontrasten ved svart skrift på transparent folie er mykje lågare enn svart skrift mot kvit bakgrunn. Både blinde og svaksynte gav uttrykk for at dei hadde ønskt seg informasjonen på tidslinjene opplesen, gjerne i kombinasjon med ei skildring av fotografia. No var fotografia berre tilgjengelege for dei svaksynte testpersonane så lenge det var mogleg å kome tett innpå. Lydskildringa kunne godt vere avgrensa til eit utval. å lese meir. alle til gode. Ei av tidlinjene som ble presentert i utstillinga. svaksynte vart tolka som to kolonnar. Resultatet var at det vart tull i kronologien for dei som las. I utstillinga fanst også kortare tekstar knytte til dei ulike undertema og til dokumenta som var utstilte. Alle desse tekstane var skrivne i 18 pkt. i GillSans med enkel linjeavstand, og var trykte med svart skrift på kvitt papir. Tilbakemeldingane på utforminga av desse tekstane var stort sett positive, og tekstmengda vart i all hovudsak oppfatta som passeleg og informativ. 18 pkt., GillSans, enkel linjeavstand: I likhet med store deler av sentrum bleTorgalmenningen lagt i aske under den store bybrannen i 1916.Arkitekt Finn Berner ble engasjert til å utarbeide planer for gjenreisingen, og omskapte den gamle, bratte ålmenningen til et monumentalt og enhetlig plassanlegg. Med tanke på svaksynte var nok tekstane i minste laget. For dei fleste svaksynte brukarane fungerte tekstane tilfredsstillande så lenge det var mogleg å kome heilt inntil. å vere vanskeleg: ein plass der høyretelefonane hang i vegen og ein stad der teksten var trengt opp i eit hjørne. Ein av dei svaksynte i rullestol var berre i stand til å kome tilstrekkeleg tett inntil ein av utstillingstekstane, det var teksten til monteren med fattigprotokollane. Denne teksten var montert på sokkelen til monteren og hadde ein lågare posisjon enn dei andre tekstane. Likevel var brukaren berre i stand til å lese overskrifta som var skriven med feite typar. Utan å vite kva skriftstorleik som var brukt (18 pkt.), tilrådde den same personen skrift på 18-20 pkt. Dette kan tyde på at fastmontert tekst krev større skrift enn handhalden tekst, sjølv om det er mogleg å kome tett opp til den monterte teksten. Det må også peikast på at for dei svaksynte som ikkje sat i rullestol, var denne teksten plassert for lågt. Dei to personane som truleg hadde størst lesevanskar, syntest tekstane var for lange. Dette var ein person med dysleksi og ein person som var døv. Brukaren med dysleksi meinte at noko større skrift og større linjeavstand (1 54-2) ville gjort tekstane lettare å lese. Den same brukaren opplyste at det ikkje var aktuelt å lese meir enn naudsynt, og at audioguiden gjorde det uinteressant. Med tanke på personar med dysleksi kan ein tenke seg tekstar som er utforma slik at ein kan stoppe halvvegs utan at det skaper store problem for forståinga. Ei nivådeling av tekstane kan vere ein måte å løyse dette på: Først det mest vesentlege, gjerne framheva ved hjelp av større skrift, dernest meir utfyllande informasjon. navigasjonstilvisingane) var tilgjengeleg som ein kopi dei besøkjande kunne ta med seg rundt. Dei einaste som valde å gå i utstillinga med manuskriptet, var dei som ikkje kunne gjere seg nytte av lyd. Tilbakemeldingane var positive. Det einaste ankepunktet baserer seg på ein observasjon, nemleg at formatet, ein samanstifta kopi på omlag 10 sider i A-4-storleik, gjorde manuskriptet vanskeleg å handtere. Teksten til audioguiden vart lesen inn av ein skodespelar ved Den Nationale Scene i lydstudioet i teateret. Trass i dei 45 minutta, var det ingen som syntest det var for mykje. Dei som tok med audioguiden, høyrde på alt. Dei som likte utstillinga best, kunne tenkt seg endå meir, men dei fleste syntest det var passeleg. Teksten tek utgangspunkt i dei tekstane som fanst i utstillinga, men kvar del inneheldt ofte ein god del meir informasjon enn det utstillingstekstane gjorde. Til dømes inneheldt audioguiden ei ganske grundig skildring av den informasjonen som fanst om bokbindar Andreas Olsen og hans familie i fattigprotokollen, medan denne informasjonen ikkje vart presentert i utstillingsteksten. Nokre av utstillingsdokumenta vart lesne opp, til dømes det handskrivne brevet frå 1905 som innleidde utstillinga, eit brev til Bergen helseråd om dårlege bustadtilhøve, og ei avisskildring av avskjedsmiddagen til ære for Roald Amundsen under hans vitjing i Bergen. Når det gjaldt bilete og film, vart nokre av desse utstillingselementa skildra i nokon grad, men ikkje på ein måte som kan kallast synstolking (sjå kap. 4.6.1). skildring på audioguiden. Om filmen frå opninga av kraftanlegget ved Arne fabrikker i 1935 får ein vite at han viser ingeniørar og arbeidarar som jobbar, vatnet som fossar nedover elva og inn i anlegget osv. Skildringane av dei andre filmane fungerer meir som ein kort introduksjon til filmen enn ei skildring av kva ein faktisk ser. Det finst også korte skildringar av andre biletdokument i utstillinga. Eit døme på dette er skildringa av teikningane av neonreklameskilt frå 1950-talet: «De mørke husfasadene, opplyst av lysreklamer, viser Bergen om natten. Vi skimter mørkkledte menn med hatt, og får assosiasjoner til filmer med Humphrey Bogart. Det spesielle med tilrettelegging av lyd for personar med dysleksi til skilnad frå svaksynte, er fokuset på ordval. Lita leseerfaring gjer at denne gruppa ofte har eit dårlegare ordforråd enn andre. Ved bruk av vanskelege eller mindre brukte ord kan det vere tenleg å kome med ei kort forklaring. Det same gjeld sjølvsagt også for tekst retta mot desse brukarane. Det kom berre eit konkret framlegg om endring i teksten, og det gjaldt nemninga svastika som kunne ha vore bytta ut med hakekors. Ein av dei svaksynte brukarane sakna opplysningar om kva for emne dei ulike montrane inneheldt, der dette ikkje umiddelbart gjekk fram av lyden. Tekstane i utstillinga har ei overskrift som godt kunne vore repetert på audioguiden. Audioguiden var eit naturleg val for alle med normal hørsle. Tilbakemeldingane gjekk på at røysta var viktig for korleis lyden vart opplevd. Alle var tilfredse med kvaliteten på lyden, og nesten alle kommenterte den gode stemma. To reservasjonar kom til uttrykk. medan ein ungdom meinte at ei yngre stemme kanskje hadde vore betre eigna dersom målsetnaden var å nå ut til denne gruppa. Audioguide i form av i-Pod er vanskeleg å kombinere med høyreapparat. Ein av brukarane prøvde ved å halde den eine øyreproppen opp mot det eine øyret og opplevde ein del piping. Brukaren var sporty nok til å avvise at pipinga var eit stort problem, og meinte at det var eit større problem at vedkomande vart trøytt i armen. Ein annan brukar tok ikkje med seg i-Poden i utstillinga, men prøvde han etterpå ved først å ta ut høyreapparatet. Vedkomande vart då overraska over kor god lyden var, men meinte det var få høyreapparatbrukarar som ville ta av seg høyreapparatet for å forsøke ein i-Pod. I så fall må brukaren vite om dette på førehand, slik at ein kan ta med emballasje til oppbevaring av høyreapparatet undervegs. Den tredje brukaren kategoriserte seg som sterkt tunghøyrd, og var ikkje i stand til å gjere seg nytte av audioguide utan teleslyngje. For denne personen var tekst like viktig som lyd. Eit alternativ kan vere ei teleslyngje/minislyngje til å ha kring halsen, då denne kan koplast direkte til i-Poden og elles andre apparat med uttak for øyretelefonar. Mange tunghøyrde disponerer slike minislyngjer privat, og det kan vere ein ide å opplyse om at det er høve til å bruke eit slikt privat høyrehjelpemiddel. 4.6.7 Bilete i form av foto, kart og teikningar. Når det gjaldt bruk av biletmateriale i utstillinga, var det mange positive tilbakemeldingar på utval og presentasjon. arkitekturteikningar. Dette er dokument som det er vanskeleg å formidle til blinde og svaksynte. Det kan gjerast mellom anna gjennom synstolking, det vil seie at ein utformar ei verbal skildring av biletet (sjå del 2, kap. 4.4.1). Dette er ein svært omfattande aktivitet som krev særleg kunnskap om kva slags informasjon som er relevant og forståeleg for desse gruppene. Audioguiden inneheldt til ein viss grad nokre skildringar av enkelte biletdokument. Særleg dei svaksynte etterlyste fleire og meir detaljerte visuelle skildringar. Igjen fekk dei opplevinga av at dei gjekk glipp av noko, og dette gjorde at dei ikkje vart heilt nøgde. Ein kinoplakat til filmen «Verdens vakreste kvinne» frå 1955 i raudt, svart og kvitt, viste hovudrollefiguren i kvit gallakjole og knall raud leppestift. Plakaten hadde ein enkel, visuell bodskap med god kontrast, og vart opplevd positivt også av brukarane med nedsett syn. Akvarellen av Torgallmenningen hadde derimot for låg kontrast for ein av brukarane. Karta var slik plasserte (på golvet og for langt unna glaset i montrane) at dei ikkje var tilgjengelege for dei synshemma brukarane. ofte ekstra problematiske for svaksynte fordi det er vanskeleg å få oversikt, samstundes som dei ofte gir meining først og fremst på detaljnivå. Det blir difor viktig med ei verbal skildring av visuelt materiale som det elles er vanskeleg å gjere tilgjengeleg. Tre ulike filmklipp var sette saman til ein film med til saman 13 minuttar speletid. Ein av dei var ein stumfilm, dei andre var med lyd. Alle døve brukarar reagerte på at filmen ikkje var teksta. Dei tunghøyrde ønskte seg teleslyngje. Det var mogleg å halde høyretelefonane opp mot høyreapparatet for å få med seg ein del lyd. Ein tunghøyrd brukar som ikkje såg seg tent med å ta på audioguiden, høyrde nok til å få med seg det meste, men han påpeika at han var van med å rekonstruere tale. Dei svaksynte brukarane reagerte på at det var lite informasjon i høve til lengda på filmen. Dei fann det også uheldig at informasjonen på audioguiden ikkje var synkronisert med filmen som vart vist, og meinte det burde vore opplyst om dette, då det var lett å tru at det hadde oppstått teknisk feil av eit eller anna slag. Dei svaksynte brukarane oppfatta heller ikkje tekstane som vart viste i stumfilmen, til liks med dei brukarane som hadde dysleksi. Det flimrande biletet og det korte tidsintervallet tekstane var synlege, skapte problem for begge desse gruppene. Mange meinte dessutan at det burde vere mogleg å veksle mellom dei ulike filmsnuttane og at dei ikkje burde liggje på same spor. Filmane kunne til dømes ha vore merka med eit nummer på skjermen slik at det var mogleg å koordinere mellom film og lyd. Ulike lagringsmedium for arkivdokument slik dei var presenterte i Utstillinga. Foto: Elisabeth Akselvoll, Bergen Byarkiv. Utstillinga var utforma med fleire taktile element. Det fanst nokre gjenstandar som det var lov å ta på, slik det har vore nemnt tidlegare. Til dømes kunne ein ta på modellen av fire av søylene på Torgallmenningen, og ein kunne ta på dei ulike gjenstandane i presentasjonen av ulike lagringsmedium for arkivdokument, som skrivemaskin, pc, diskett osv. Søylene fungerte svært godt for dei synshemma brukarane, men den andre presentasjonen vart for rotete og uoversiktleg for denne gruppa (sjå kap. 4.2.6). I tillegg må albuma og eskene med autentiske kopiar av ulikt arkivmateriale som var plassert oppå ein stabel av gamle arkivesker i tre, reknast som taktile. I høve til målgruppa svaksynte hadde dei liten relevans. Ikkje noko av materialet vart presentert på audioguiden, og dokumenta var av ein slik art at dei stort sett var uleselege for svaksynte. Kanskje ville det hatt positiv effekt om talet på esker og album hadde vore mindre. ein kanskje kunna gjort betre tilpassingar med tanke på blinde og svaksynte. Til dømes med merking i punktskrift på utsida og ein kort presentasjon av innhaldet på innsida av omslag og lokk. Eit av albuma inneheldt eit taktilt element (sjå nedanfor), men ingen av brukarane innan målgruppa fann fram til det, då dette ikkje vart opplyst på audioguiden. Med tanke på personar med nedsett funksjonsevne i hendene er også ein slik presentasjon problematisk. Det kan vere vanskeleg både å få opna esker og få bladd i papir. Dette er eit poeng å tenke på i samband med at ein tek i bruk verkemiddel for å aktivisere publikum. Ikkje alle har same føresetnadene for å la seg aktivisere. Dei mest interesserte som tok seg tid til å opne opp og bla litt, gav uttrykk for at dette var noko dei sette pris på. Ein samanlikna det med å gå på oppdagingsferd på eit gamalt loft. Alle i målgruppa sette pris på dei taktile elementa, og dei fleste av dei syntest at den totale mengda av taktile element i utstillinga var passeleg. Dei taktile elementa auka opplevinga av tilgjenge for alle brukarane, sjølv om utbyttet varierte. Det fremste eksempelet på dette var søylene på Torgallmenningen som dei synshemma sette stor pris på, men som ikkje alle utan synshemming fann interesse i å ta på. Punktskriftlesarane var svært glade for elementa av punktskrift og fann at punkta var gode å lese. Ein brukar som ikkje var med i evalueringa, meinte at punkta var for store, og at det ikkje var mogleg å kjenne heile teiknet under ein finger. Elementa av punktskrift vart framstilte på same måte som trykkplatene ved Norges Blindeforbund sitt trykkeri og må reknast som allment akseptable. Ingen meinte at det burde ha vore fleire slike tekstar, så lenge lyden var så god. Ved bruk av meir punktskrift, er det viktig å hugse på at mange blinde (særleg blant eldre som ikkje er fødd blinde) har lite trening i å lese punktskrift, og at det for alle krev svært stor konsentrasjon. Tekstane må difor vere korte og gjerne spreidde rundt i utstillinga. Dette gjeld alle taktile element. Ein brukar hadde forventa meir punktskrift, men sakna det ikkje på grunnlag av den gode lyden og den høge konsentrasjonen som slik lesing krev. I tillegg til bruken av punktskrift for å betre orienteringa for blinde i utstillinga, var punktskrift nytta i samband med dei utstillingselementa som var presenterte i svellpapir. Element av punktskrift kunne kanskje vore knytt til dei delane av utstillinga som var minst tilgjengelege for personane med synshemming, nemleg albuma og eskene. For å kjenne seg inkludert er det viktig å kunne velje mellom fleire ting, sjølv om ein ikkje alltid nyttar seg av dei. Nokre av bileta vart presenterte i svellpapir for å gjere dei taktilt tilgjengelege for blinde og svaksynte. Dette er eit papir som gjer det mogleg å framstille taktile (følbare) teikningar. Den forenkla svellpapirteikninga av Bergens byvåpen kan samanliknast med den detaljerte originalen. Frå utstillinga «1905-2005. 100 dokumenter». Plasseringa på monteren var ikkje godt tilpassa synshemma brukarar. Svellpapirteikninga var utført av Åsta Vadset ved Bergen Byarkiv, og fremstilt ved Norges Blindeforbund sitt trykkeri i Bergen. -"otoiElisabethAkselvolLßergenßyarkiv. 2, kap. 4.4.3. Dette gjaldt oppmålingsteikningar av to hus og Bergens byvåpen. Presentasjonane på svellpapir fanga interessa til alle brukarane, også dei utanfor målgruppa. Innanfor målgruppa syntest alle at teikningane var interessante sjølv om det ikkje var like lett for alle å få noko ut av dei. Ein av dei svaksynte testpersonane fortalte at dette var første gongen vedkomande fekk noko inntrykk av byvåpenet, fordi det som regel alltid blir vist i svært lite format. For denne personen var det dei visuelle kvalitetane ved teikninga (klar kontur og god kontrast) som var avgjerande og ikkje dei taktile. Ei forenkling av biletinnhald på denne måten kan vere til stor nytte for svaksynte som har problem med å oppfatte bilete med låg kontrast og mange detaljar. Plasseringa av den taktile framstillinga var derimot uheldig; den var plassert vertikalt og for lågt. Den burde i staden vore plassert oppå glasmonteren. Det er vanskeleg for blinde å lese teikningar i svellpapir fordi dei ikkje har visuelle erfaringar å sameine med. For at motivet skal bli leseleg, må det difor som oftast forenklast. Ideelt bør teikningane også vere forsynte med ei brukarrettleiing: Ei verbal skildring som forklarer det fingrane kjenner. Ein som ser vil naturleg følgje konturane i samsvar med den visuelle erfaringa. For den som ikkje ser, vil alle konturane i utgangspunktet ha like stor vekt. Når ein som her valde to arkitekturteikningar, er det til dømes viktig å hugse på at ein blind person som aldri har sett eit hus, ikkje vil forstå kva linjene på teikninga representerer. Ein valde ut to oppmålingsteikningar som viste eit lite og eit stort 1700-tals hus i Bergen, for slik også å formidle to ulike sosiale klasser. Begge teikningane måtte forenklast, og det vart laga fleire versjonar før ein kom fram til eit tilfredsstillande resultat utan for mange detaljar, for tynne strekar osv. Teikningane vart testa av ein blind person undervegs. Korleis ein forenklar, har også mykje med kva ein ønsker å formidle. Her ville ein vise bygningsforma, storleiken og korleis husa var utforma. Resultatet vart at ein fokuserte på hovudforma, på opningar som vindauge og dører, og på panel og skorsteinar. For å formidle storleiken teikna ein inn ein person ved sida av husa. 4-7-4 Avisoverskrifter i svellpapir og punktskrift To gonger i utstillinga vart ulike avisoverskrifter presenterte i svellpapir, samtidig som dei vart skrivne i punktskrift. Nokre var plasserte på veggen i samband med modellen av søylene på Torgallmenningen, medan dei andre var plasserte i permen med stoff frå krigen. for synshemma. Innhaldet i albumet vart ikkje annonsert, og alle synshemma brukte lita tid på denne delen av utstillinga. Manglande merking hadde gjort dette elementet vanskeleg å finne sjølv om ein hadde fått vite at det var der. Oppslaget på veggen i samband med søylene var vanskeleg å få auge på for dei som var svaksynte. To av tre gjekk gjennom utstillinga utan å få det med seg, noko som gjer at det er vanskeleg å seie om det fungerte etter hensikta. Dette seier noko om kva krav som må oppfyllast for at tekst skal kunne kommunisere med svaksynte. Det er viktig å finne ein balanse mellom det totale innhaldet i utstillinga og dei delane av utstillinga som er tilgjengelege for dei ulike brukargruppene. Den same balansen må finnast for kvar utstillingsdel. Det treng ikkje å innebere likevekt, men ei kjensle av å vere inkludert. var det mange som opplevde at det var delar av utstillinga som i for liten grad var gjort tilgjengeleg. Det vart oppfatta som ein mangel at innhaldet i albuma og eskene ikkje vart skildra nærmare på audioguiden. Det same ankepunktet vart også reist mot andre delar av ustillinga som fekk liten eller ingen plass på audioguiden, som tidslinjene og skuffene i arkivskapet. Denne mangelen vart særleg opplevd av personar med synshemming, og då først og fremst dei svaksynte av desse. Problemet for denne gruppa er at dei ser nok til å vite at dei går glipp av noko. Blinde personar er meir prisgitte det utvalet ein vel å formidle. Dei blinde testpersonane var i så måte meir tilfredse med utstillinga enn dei svaksynte. For dei blinde er det viktigare at lydinformasjonen kan fungere på sjølvstendig grunnlag. Alle svaksynte opplevde moment der dei sakna informasjon, men dei gav inntrykk av at hovudopplevinga av utstillinga var positiv. Tilbakemeldingane var likevel ikkje eintydige. Ein person med dysleksi la vekt på at det var lett å hoppe over desse delane av utstillinga utan å miste samanhengen. Den totale kvaliteten på lydguiden var avgjerande for dette alternativet, det at kvart lydspor fungerte som ei sjølvstendig eining. Bergen Byarkiv har ein lese-tv i resepsjonsområdet der ein kan forstørre tekst og bilete. Her fanst det kopiar av alle dokumenta i utstillinga, slik at det var mogleg å nytte dei på lese-tven. Ingen nytta seg av dette tilbodet etter å ha vore gjennom utstillinga. Alle dei svaksynte brukarane høyrde på all lyden og var mette på inntrykk. Lese-tV i Bergen ByarklV. Foto: integrert i sjølve utstillinga. Dessutan måtte det ha vore lettare å finne fram i dokumenta enn det som var tilfellet i dette høvet. Organiseringa av dokumenta i ulike permar var ikkje strukturert og oversiktleg nok til å fungere som eit godt tilbod for målgruppa. Handskrift er dessutan generelt sett eit så stort problem for denne gruppa (sjå kap. 4.3.4), at ein lese-tv først og fremst må reknast som eit hjelpemiddel til å lese maskintekst. Sjølv om ein av brukarane poengterte at dataskjerm er betre, fordi det krev mindre innstilling. For å aktivere høyresansen føreslo ein av dei svaksynte testpersonane at ein kunne ha teke i bruk tidsriktige eller illustrerande lydar, sjølv om dei ikkje var autentiske i historisk forstand. Det er uklart korleis dette kunne vore gjort i praksis, men det mest naturlege hadde kanskje vore å knyte det til audioguiden. I så fall er det viktig å tenke på at ein må unngå støy. vanskeleg for tunghøyrde å skilje lydinformasjonane frå kvarandre. Dette gjeld til dømes dersom ein legg musikk under tale. Det er særleg viktig å nå ut med brukarinformasjon, både om at utstillinga er tilgjengeleg, og om kva som er gjort for å gjere henne tilgjengeleg. Brukarane bør i størst mogleg grad få vite kva dei kan forvente seg. Dessutan er det avgjerande at dei blir tekne imot på ein god måte når dei kjem. Det er viktig å ha strategiar for korleis ein skal møte eit mangfaldig publikum, og på førehand vite kva slags informasjon og rettleiing som er aktuell og relevant for dei ulike gruppene. Kunnskapsnivået til dei som tek i mot og skal rettleie, er difor viktig for at eventuelle tiltak skal gi optimalt utbyte. Ein av testpersonane meinte at introduksjonen til utstillinga var litt tam, og at den godt kunne hatt meir «piff». Ein annan person lurte på om det gjekk an å kjøpe kopiar av dei utstilte dokumenta, og at dette eventuelt burde vore opplyst til slutt på lydguiden. Evalueringa stadfesta mange av dei erfaringane som byarkivet hadde registrert alt før evalueringa tok til. Samstundes utdjupa og nyanserte ho desse erfaringane med utgangspunkt i dei personlege variasjonane i preferansar og føresetnader som dei ulike deltakarane representerte. Hovudkonklusjonen er at utstillinga fungerer tilfredsstillande for dei ulike gruppene. Utstillinga har svake punkt, men dei fleste såg med velvilje på dette. Føresetnaden for denne velviljen var at dei opplevde utstillinga som interessant, og at ho gav ei positiv heilskapsoppleving. Dei aller fleste opplevde at utstillinga kom dei i møte etter beste evne. Det var få som hadde spesielle forventingar til utstillinga før dei kom, og tilsvarande få som meinte at utstillinga skuffa dei på nokon måte. Dei som uttrykte at dei hadde forventningar, trudde at utstillinga skulle ha fleire taktile element. Dette var noko som byarkivet på førehand rekna som eit svakt punkt ved utstillinga. få, men at det hadde vore ein fin balanse mellom det lydlege og det følbare. Kvaliteten på lyden må ta mykje av æra for det, sidan både tekstane og formidlinga skapte levande og engasjerande forteljingar. Det er viktig å hugse på at det er svært krevjande å ta til seg taktil informasjon, og at det ikkje er eit mål i seg sjølv å gjere mest mogleg tilgjengeleg på denne måten. Alt i alt var det dei blinde personane som totalt sett, og som gruppe, verka mest tilfreds med utstillinga. Personar som er blinde, vil berre kunne oppleve dei delane av utstillinga som ein vel å gjere tilgjengelege for dei, og vil berre kunne ta stilling til om dette utvalet fungerer på ein god måte. Personar som er svaksynte, vil også ha ei oppleving knytt til dei delane av utstillinga som ikkje er tilgjengelege, eller som er lite tilgjengelege. Det å oppleve at det finst noko som ein blir nyfiken på, men som ein ikkje har tilgang til, kan skape ein frustrasjon som det er viktig å vere merkasm på. Montrane var difor eit større problem i høve til denne gruppa enn i høve til dei blinde testpersonane. gav uttrykk for at informasjonen som vart gitt i form av lyd, ikkje var tilstrekkeleg. Kritikken gjekk på at mange tekstar og mange dokument ikkje vart gjort greie for. Når det gjaldt tekstoppslaga, så var skrifta på dei gjennomgåande utstillingstekstane på grensa til å bli for lita. Ein svaksynt brukar kunne ikkje lese tekstane, og ein person med dysleksi hadde problem med å lese tekstane, både på grunn av bokstavstorleik, linjeavstand og tekstlengde. For dei fleste fungerte likevel tekstane tilfredsstillande, så lenge det var mogleg å kome tett inntil utan unaturleg tøy og bøy. Tilbodet om lyd tok brodden av mykje av denne kritikken. Det er viktig å minnast at ein treng alternativ for desse gruppene. Tilgang til både tekst og lyd skaper fleksibilitet og medverkar positivt til totalopplevinga. Det var også dei svaksynte personane som hadde problem i høve til lyssetjinga. Alle nemnde problem i samband med blending og/eller refleks. Refleks i blanke overflater var særleg eit problem når ein måtte leggje hovudet bakover for å sjå. På grunn av den låge takhøgda og det vesle arealet oppstod det også problem med at lyset frå spottane ikkje let seg skjerme. Det hadde vore positivt for denne gruppa om ikkje veggene hadde vore så kvite, men mykje av problemet hadde vore løyst dersom ein ikkje hadde hatt tekst trykt på transparent materiale. Med eit anna materiale kunne ein unngått både dobbelskrift og blending på grunn av refleks. For personane i motorisert rullestol var det største problemet at det var liten plass å manøvrere på. beina under, men det verka som om det viktigaste var å få fram prinsippet. Dette er viktig nok i seg sjølv, men var vanskeleg å realisere innanfor eksisterande rammer. Det var verre at ein ikkje kunne velje kva for side av kroppen ein ville ha utstillingsdelane på. Ein brukar hadde vanskar for å snu seg mot den eine sida og nådde ikkje tak i høyretelefonane fordi han var ufør i den armen som vende mot veggen. Dei motoriserte rullestolane som var innom ustillinga, hadde regulerbart sete slik at desse brukarane ikkje hadde problem i høve til sikt- og rekkjehøgd. Dette var eit problem for personane i manuell rullestol, og som vart forsterka av nedsett funksjonsevne i armar og hender. Med tanke på denne gruppa er det difor spesielt viktig at ein unngår for høg plassering. Derimot hadde ikkje desse like stort problem med at arealet var så lite. Ein av dei døve brukarane la vekt på at døve ikkje treng tilrettelegging av anna enn lyd i ei utstilling, og at lyden då bør gjerast tilgjengeleg på annan måte og gjerne som skrift. Alle dei døve brukarane opplevde det altså som problematisk at filmen ikkje var teksta, og ein person meinte at filmen burde ha vore teiknspråktolka. Den same testpersonen meinte at nokre av tekstane var for lange, og at tekstmengda totalt sett var for stor. Dei andre i gruppa meinte derimot at tekstane var uproblematiske. Mange døve kan ha vanskar med å lese norsk fordi dei har teiknspråk som førstespråk. Tekstmengda i utstillinga må reknast som moderat, og den er utarbeidd med tanke på å vere lettlesen. skrift. Eit innslag av teiknspråk ville blitt vurdert svært positivt, men ikkje noko som var å forvente. Dette ville vere meir aktuelt i ei utstilling som tok opp denne gruppa som tema. For dei tunghøyrde var det eit sakn at audioguiden og lyden på filmen ikkje var tilrettelagt med teleslynge. Mange tunghøyrde har teleslynge til privat bruk som dei kan ta med dersom dei veit at dei kan bruke henne. audioguiden godt. For dei beste lesarane fungerte også tekstane godt. Den dårlegaste lesaren nytta seg derimot ikkje av tekstane i særleg grad. kompakte. Dette er det vanskeleg å bøte på utan å gjere dei vesentleg kortare, eller utan at dei får ei meir framtredande plass i utstilliga. Det var positivt at det fanst noko tekst for denne brukargruppa, men problemet må i hovudsak reknast å vere løyst gjennom audioguiden. Ei anna løysing er den som er skissert i avsnittet over, med ei klårare nivådeling av tekstane. Frå ungdomsgruppa kom det ingen spesielle merknader. Utstillinga fenga alle, og ingen syntest at lyden var for lang eller at utstillinga var kjedeleg. Variasjon i tema og presentasjonsmåte fungerte motiverande, og alle syntest innhaldet blei presentert på ein engasjerande måte. Igjen må kvaliteten på lyden ta mykje av æra for dette. Det at kvar utstillingsdel utgjorde ei sjølvstendig eining fordelt på nokre få tema, gjorde også at utstillinga vart oppfatta som ryddig og lettfatteleg. Dette var ei oppfatning som gjekk att hos alle testpersonane. samanhengar. Sidan alle gjekk i utstillinga med lyd, er det umogleg å vurdere korleis ho ville bli opplevd utan, utover det at dei som ikkje hadde tilgang til lyd, også gav uttrykk for å erfare utstillinga som ei positiv oppleving. Konklusjonen må vere at byarkivet langt på veg har lukkast med målsetnaden. Utstillinga hadde svake punkt som er blitt påpeika. Nokre er knytte til føresetnader som ikkje let seg endre, som lite areal og små ressursar. Andre manglar er det relativt lett å bøte på, som betre navigering og litt betre plass å flytte seg på. Elles kjem det fram kunnskap som det er viktig å ta med seg vidare. Sjølv om det ikkje er mogleg å tilfredsstille alle, er det viktig å kunne vurdere korleis ulike løysingar vil påverke dei ulike gruppene. Element som verkar positivt på den eine, kan verke negativt på den andre. Til dømes var det mange som opplevde eskene med arkivmateriale som spanande, medan det å bla i papir er vanskeleg for personar med nedsett funksjonsevne i hendene. I slike situasjonar er det viktig å kjenne til problema på førehand slik at ein kan skape eit alternativ, sjølv om dette ikkje er fullgodt. Alle brukarane har forståing for at det handlar om å både gi og ta. Det verkar som om det å vise god vilje som regel vil bli møtt med god vilje. Arkheion. Temanummer 02-2004: Formidling av arkiv. Arkiv, demokrati og rettferd. ABM-skrift nr. 28, 2006. Bay, helle: Museer & tilgængelighed: nye tider, nye idéer. Utgitt av Nordisk Ministerråd, Århus 2002. Utarbeidd for Kulturministeriet av Dansk Center for Tilgængelighed, i dag Statens Byggeforskningsinstitut (www.sbi.dk). bringa, olav r.: Grunnelementer i planlegging for rullestolbrukere. Handikapforbund, Oslo, 1999. bækken, ingfrid: Arkivinformasjon tilgjengelig for alle. Upublisert rapport, Bergen Byarkiv, 2004. CRAWFORD, KRISTIN MARGARETE: Veten til tilgjengelighet - en handbok for deg som skal jobbe med tilgjengelighet og universell utforming. 2003. Des visites comfortables pour tous. Cahier des chargés ddccessibilité aux personnes handicapées. Directions des Expositions, Cité des sciences & de l'industrie, 1992. Dysleksiforbundets brukerhåndbok. Utarbeidd av Dysleksiforbundet. Dyslexia Style Guide. Utgitt av The British Dyslexia Association. EILERTSEN, GRETE Og VADSET, ÅSTA: Arkivfar alle! Tilrettelegging av utstillingen «1905-2005. 100 år - 100 dokumenter» for menneske med nedsattfunksjonsevne. Upublisert eksamensoppgåve i museumsformidling ved Høgskolen i Oslo, 2005. ERIKSSON, YVONNE, JANSSON, GUNNAR Og STRUceI, monica: Taktila kartor. Handledning i kartframstdllning. eriksson, yvonne og Strucel, monica: Handledning i reliefbildframstållningpå svell-papper. Utgitt av den svenske Punktskriftnamnden, Stockholm, 1994. Et inkluderende samfunn. Handbok om synshemmedes krav til tdgjengelighet. Norges Blindeforbund, Oslo, 2004. Forskrift om krav til byggverk ogprodukter til byggverk (Teknisk forskrift til plan- og bygningsloven). Endringer fastsatt med virkning fra 01.07.2003. (www.be.no) Fra bruker til borger. En strategi for nedbygging av funksjonshemmende barrieren NOU 2001:22. Fylkesplan for funksjonshemma 2006-2009. Hordaland Fylkeskommune, framlegg til politisk handsaming, 2006. gardner, howard: Frames ofMind. New York, 1993 (1983). GARDNER, HOWARD Og DAVIS, JESSICA: «Open windows, open doors», artikkel i The Educational Role of the Museum, redigert av Eilean Hooper- Greenhill. London, 2001. grip, lars: Oppetfor alla - 12 museer i Norden. Utgitt av Nordiska Handikappolitiska Rådet, Stockholm, 2002. Guidelines for Univeral Design ofExhibits. Smithsoninan Institution, 2000. Handlingsprogram for universell utforming. Miljøverndepartementet, 2002. heneide, Cathrine schiøll: Ingen hindring. Tdgjengelighet for funksjonshemmede til vår felles kulturarv. SINTEF Bygg og Miljø, avd. Arkitektur og Byggteknikk, 2001. Hvordan planlegge riktig: Tilgjengelighets- og bruksbestemmelser for bevegelseshemmede, or lenter ingshemmede og allergikere. Norges Handikapforbund, 1997. Inspirasjon. Universell utforming - en utfordring. Norges Handikapforbund, 2003. Kjelder til kunnskap og oppleving. Om arkiv, bibliotek og museum i ei IKT-tid og om bygningsmessige rammevilkår på kulturområdet. Stortingsmelding nr. 22 (1999-2000). Lauritzen, eva mæhre (red.): Museene og de funksjonshemmede: tilrettelegging av museene for blinde og svaksynte. Utgitt av Norsk museumspedagogisk forening (NMF), Oslo, 1983. Nedbygging av funksjonshemmende barrieren Strategier, mål og tiltak i politikken for per soner med nedsattfunksjonsevne. Stortingsmelding nr. 40 (2002-2003). Norsk tegnspråk som offisielt språk. ABM-skrift nr. 10, 2004. Om handlingsplan for funksjonshemma 1998- 2001. Deltaking og likestilling. Stortingsmelding nr. 8 (1998-99). Roald, ingvild: Kort innføring i tegnskrift. Vestlandet kompetansesenter, 2004. RAMFJORD, HALLVARD, BJERKE, MARIANNE Og BROX, karl h.: Gode råd ergrønne: et allergivennliggrønt miljø ute og inne. Utgitt av Norges Astma- og Allergiforbund, Sør-Trøndelag fylkeslag, Klæbu, 2005. RAMFJORD, HALLVARD Og STRANDHEDE, svend-olov: Vennlige og uvennlige planter i vårt nærmiljø. Utgitt av Norges Astma- og Allergiforbund, Sør-Trøndelag fylkeslag, Klæbu, 2000 (1995). Ren teknisk 1997. Veiledning til teknisk forskrift til plan- og bygningsloven, 3. utgave. Statens byggtekniske etat, 2003. Sjekkliste for tilgjengelighet til biblioteket: Er biblioteket tilgjengelig for alle? Sjekkpunkterfor nedbygging av fysiske barrierer i eksisterende bygg. Deltasenteret, 2003. Sjekkliste for tilgjengelighet til museer og utstillinger. skivenes, arne: Arkiv og samfunn - det som har vært og det som skal bli, innleiing på Nordiska Arkivdagarna i Uppsala i 2006. skivenes, arne: Formidling - hva mener vi nå med det? 2004. svensson, ELiSABEt: Museerfor alla i Norden. Om tilgånglighetfor månniskor medfunktionshinder. Nordisk Ministerråd, København, 2001. Teksten - slik vi vil ha den. Når skrift skal gjør es tilgjengelig for synshemmede. Norges Blindeforbund. Tilgjengelige uteområder. Kommunal planlegging og fysisk utforming. Veileder fra Norges Handikapforbund, 1998. Tilgjengelighetsmal. Et verktøy og grunnlagsdokument for å kartlegge tilgjengelighet i bygninger/anlegg og nærmeste uteområder. Deltasenteret, 2005. Tilgjengelighetsmal for biblioteket. Et verktøy for planlegging og kartlegging av det fysiske miljø. Deltasenteret, 2004. Tilgjengelighetsmal for grunnskolen, 2. utgave. Deltasenteret, juli 2003. Universell utforming i praksis. Norges Handikapforbund, 1998. Universell utforming over alt. Planlegging og utforming av uteområder, bygninger, transport ogprodukter for alle. Artikkelsamling utgitt av Deltasenteret, 2003. Veifinning - Brukeren i bygningen. Sosial- og helsedirektoratet, 2000. Veifinning - Informasjonssystemer. Sosial- og helsedirektoratet, 2000. Nettadressene er oppdatert pr. Arealbehov, stigninger og nivåforskjeller, rekke- og sikthøyder. Norges Handikapforbund. Åtkomst til bygningen Om atkomster som er tilpasset blinde- og svaksynte. Norges Blindeforbund. BARKER, PETER OG FRASER, JUNE: Sign Design Guide - a guide to inclusive signing. Utgitt av Sign Design Society og JMU Access Partnership, 2000. bringa, olav r.: Veiviser til universell utforming. Tilrettelegging av nærmiljø for funksjonshemmede. Rådet for funksjonshemmede, Oslo, 1995. Bygg for alle. Temaveiledning om universell utforming av byggverk og uteområder. Utgitt av Statens bygningstekniske etat og Husbanken, 2004. Design for alla - om tillgånglighet vid renovering av kulturhistorisk interessanta byggnader. Nordiska Samarbetsorganet for handikappfrågor, 1999. foster, lisa: Access to the historie environment - meeting the needs of disabledpeople. Donhead Publishing, 1997. foster, lisa: «Progressive access: unique solutions for historie buildings», artikkel i Journal of architectural conservation, no. 3, 2004. Hvordan planlegge riktig: Detaljer i gatemiljøet. Norges Handikapforbund, 1997. Hvordan planlegge riktig: Toalett tilrettelagt for funksjonshemmede i nybygg. Norges Handikapforbund. Hvordan planlegge riktig: Trinnfrie atkomstforhold ute og inne. Norges Handikapforbund. Innvendige kommunikasjonsveier. Om hvordan dører, korridorer oggulv m.m. bør tilretteleggesfor blinde og svaksynte. Norges Blindeforbund. Kontrollskjema -forskriftenes krav til tilgjengelighet. Norges Handikapforbund, Oslo, 2003. Ledelinjer i gategrunn. Veileder. Utgitt av Deltasenteret, Oslo, 2005. Luxtabell og planleggingskriterier for innendørs belysningsanlegg. Utgitt av Lyskultur. tennøy, aud: Tilgjengelighet for funksjonshemmede. Med fokus på nybygging og eksisterende bygg. Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR), rapport 2002:8. Tilgjengelige turistmål. Sjekkpunkterfor nedbygging av fysiske barrierer. Faktaark, utgitt av Standard Norge og Deltasenteret. Tilgjengelighetsguide. Norges Blindeforbunds tilgjengelighetskrav til bygg. Utgitt av Norges Blindeforbund. Tilgængelighed i detaljen. Danskt Blindesamfunn, Danmark. Tilgængelighed og arkitektur - eksempelsamling. Center for Tilgængelighed, Danmark, 2000. Universell utforming. Eksempelhefte med registrerte løsninger i Statsbyggs bygninger - som grunnlag for oppmerksomhet rundt universell utforming. Utgitt av Statsbygg, 2006. Universell utforming - planlegging for alle. Rådet for funksjonshemmede, 1997. Utvikling av en nasjonal merkeordning som beskriver fysisk tilgjengelighet til reisemål og kulturopplevelse. Prosjektrapport utgitt av Standard Norge, Oslo, 2006. Veg- og gateutforming. Om fortau, gatekryssinger m.m. Norges Blindeforbund. Veg- og gateutforming. Vegdirektoratet, handbok 017. WHIMSTER, ROWAN Og PICKLES, DAVID (red.): Easy access to historie buildings. Utgitt av English Heritage, Swindon, 2004. Østergaard, poul: Tilgængelig arkitektur. En illustreret opslagsbok. København, 2002. Om tilgjenge til kulturinstitusjonar og utstillingar, taktile bilete, tekstar m.m. The Accessible museum: model programs of accessibility for disabeled and older people. Utgitt av American Association of Museums, Washington DC, 1992. BEDARD, C, DUBRIS, J., LEHTINEN, S. Og loveland, b.: Museum Virtual Tour Design Guide. Utgitt av Center for Accessible environments og Worcester Polytechnic Insitute, 2006. Retta mot museum med små midlar, for at dei skal kunne framstille virtuelle omvisningar til sine utstillingar. CHRONICLE, EDWARD and THOMPSON, LEANNE: «Beyond visual conventions: Rethinking the design of tactile diagrams», artikkel i British Journal of Visual Impairment, vol. 24, no. 2, s. 76-82, 2006. dodd, j. og sandell, r: Buildingßridges: Guidancefor museums and galleries on developing new audiences. Museums and Galleries Commission, London, 1998. eriksson, y.: Tactile pictur es: Pictorial r epresentations for the blind. 1784-1940. Doktorgradsavhandling, Goteborgs Universitet, 1998. ernscliffe, j: In through the front door: Disabledpeople and the visual arts. Examples ofgood practice. Arts Council of Great Britain, 1992. Funktionshlndrades tillgång till kultur. Kartlaggning och handlingsprogram. Rapport frå Statens kulturråd 1998:3. Stockholm, 1998. grip, lars: Det demokratiska rummet - Om museernas nya uppdrag. Rapport frå konferansen «Museer for alla i Norden», 19. september 2003, på Nationalmuseum i Stockholm. Utgitt av Nordiska Handikappolitiska Rådet, Stockholm 2004. Hansson, a: Kanna, lyssna, Idra/Breaking through theglass. Nordiska museet, Stockholm, 1992. hillis, catherine m.fl.: Talkinglmages Guide - Museums, galleries and heritage sites: improving accessfor blind andpartially sighted people. Utgitt av Royal National Institute of Blind People (RNIB) og Vocaleyes, London, 2003. hillis, catherine m.fl.: Talking Images Research - Museums, galleries and heritage sites: improving accessfor blind and partially sighted people. Utgitt av Royal National Institute of Blind People (RNIB) og Vocaleyes, 2003. hougen, ellen karine (red.): Museene og de funksjonshemmede: spesielt blinde og svaksynte. Utgitt av Norsk museumspedagogisk forening (NMF), Oslo, 1981. ionides, julia og howell, peter: Another Eyesight: Multi-sensory Design in Context. Utgitt av The Dog Rose Trust, 2005. JØRGENSEN, SISSEL R. Og ANJUM, RANI L. (red.): Tegn som språk. En antologi om tegnspråk. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 2006. Kulturformidling for alle? Videncenter for Synshandicap, Danmark. lalanne, celine: Accessible Museums to Blind and Visually Impaired People. Les mains regardent / Centre Georges Pompidou, Atelier des enfants. Centre Georges Pompidou Exposition itinerante (3:1977), illustrert utstillingskatalog, Paris 1977. Lika tilgang til konst och kultur. Undervisningsministeriets åtgårdsprogram 2006-2007, Undervisningsministeriets publikasjoner 2006:13. majewsk, j: Part ofYour General Public is Disabled: A Handbookfor Guides in Museums, Zoos and Historie Houses. Smithsonian Institution, Washington DC, 1987. mcginnis, R. og marcus w.: Guidelines for Describing Museum Objects andPaintings to Blind and Partially Sighted People. Royal National Institute of Blind People, London, 1994. Museums without barriers: a new dealfor the disabeled. ICOM, Fondation de France. Føredrag haldne på ein konferanse i Paris 1988, organisert av Fondation de France, utgitt i serien «Heritage» på Routledge, London, 1991. Museerfor alla: Museers och konsthallars tillgånglighetfor personer medfunktionshinder. Statens kulturråd, Stockholm, 1996. Många kan låsa mer - vdgledningfor bdttre utformning av tryckt text. Synskadades Riksforbund, Sverige. nielsen, arve j. «Kulturminners verdi og bevegelseshemmedes verdighet - Refleksjoner om vern og respekt», artikkel i REspekt - et magasin om funksjonshemming, rehabilitering og samfunn, 1/2005, s. 37-39. nolan, g.: Designing Exhibitions to Include People with Disabilities: A Practical Guide. The National Museum of Scotland, Edinburgh, 1997. oderstedt, ingemar, petrén, FINN Og WlKKlund, lena: Från projektpolitik till en inkluderande kulturpolitik? Utgitt av Nordiska Handikappolitiska Rådet, Stockholm, 2004, i serien «Aktuellt i Norden». oderstedt, ingemar, petrén, finn og wikklund, lena: Handikappfrågor innom fem politikomraden. Utgitt av Nordiska Handikappolitiska Rådet, 2004, i serien «Aktuellt i Norden». wikklund, lena (red.): Handikappfrågor innom kulturpolitiken. Utgitt av Nordiska Handikappolitiska Rådet, 2000, i serien «Aktuellt i Norden». «Om viljan finns», artikkel i Ett idébladfrån Riksutstållingar, 1 /2001, Tilgånglighet i utstdllingar. Utgitt av Riksutststållingar. petrie, helen: «Providing interactive access to architectural floorplans for blind people», artikkel i British journal of the visionary impaired, vol. 24, no. l,s. 4-11, 2006. På nett? Tilgjengelighet og web i abm-sektoren. ABM-skrift nr. 50, 2008. rayner, a: Access in mind: towards the inclusive museum. Royal Museum of Scotland, Edinburgh, 1998. See it Right. Utgitt av Royal National Institute of Blind People, 2006. Finst også som CD-rom. scott, wendy: The Accessible Canadian Library 11. A Resource Toolfor libraries Serving Persons With Disabilities. Utgitt av The National Library og Canada, Ottawa, 1996. SJØGREN, EVA Og LUNDSTROM, CATARINA: Historia på riktig! - arkiv pedagogikk i praktiken. Skånes Arkivforbund, 2001. Upptåckarglådje! Om museipedagogik. Statens kulturråd, Stockholm, 1999. wijk, maarten: Differences We Share (from accessibility to a new awareness ofquality). Delft University of Technology, 1997. Dei fleste av desse er tilgjengelege på Internett. Der ikkje noko anna er oppgitt, er dei hosten 2008 tilgjengelege på www.regjeringen.no. Lover finst på www.lovdata.no. Lov om råd eller anna representasjonsordning i kommunar og fylkeskommunar for menneske med nedsett funksjonsevne m.m. Ot.prp. nr. 87 (2004-2005). Om lov omforbud mot diskriminering på grunn av nedsattfunksjonsevne (diskriminierings- og tilgjengelighetsloven). Ot.prp. nr. 44 (2007-2008). Lova skal tre i kraft 01.01.2009. Norsk Offentlig Utredning (NOU) Fra bruker til borger. funksjonshemmende barrieren NOU 2001:22 ♦ Om å endre fokus frå individet sine føresetnader til samfunnet sin vilje og evne til å skape gode vilkår for deltaking og likeverd. Likeverd og tilgjengelighet. NOU 2005:8 ♦ Om rettsleg vern mot diskriminering på grunnlag av nedsett funksjonsevne og om betra tilgjenge for alle. Kulturpolitikk fram mot 2014. St. meld. nr 48 (2003-2004) Om nedbygging av funksjonshemmende barrierer. Innst. S. nr. 162 (2003-2004) Strategiar, mål og tiltak i politikken for personar med nedsett funksjonsevne http://www.stortinget.no/inns/2003/200304- 162-004. html Regjeringens handlingsplan for økt tilgj engelighet for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Plan for universell utforming innanfor viktige samfunnsområde, utgitt 2004. I tillegg til www.regjeringen. Internett her: http://www.universell-utforming. miljo.no/artikkel.shtml? NORSK standard: Nærmere informasjon om Norsk Stardard finnes på www.standard. NS 3931 Elektrotekniske installasjoner i boliger. grunnlag for merkeordning. uteområder. Etter første høringsrunde ble det bestemt at den skal videreutvikles til to standarder, en for publikumsbygg/arbeidsbygg og en for boligbygg. De nye standardene skal sendes på høring høsten 2008. Serien utgis av Norges Byggforskningsinstitutt, www.byggforsk.no. Nærmere informasjon om Byggforskserien finnes på bks.byggforsk.no. Orienterbarhet i bygningen. Visuell oppfattelse og forståelse. Evaluering av tilgjengelighet for funksjonshemmede. Sikkerhet mot ulykker i og ved boligen. Universell utforming: utforming som passer alle. Kravnivåer ved evaluering av tilgjenge lighet for funksjonshemmede. Bygningsmessig tilrettelegging for orienterings- og bevegelseshemmede. Astma, allergi og inneklima. Dimensjonering for rullestol. Tilgjengelighet for synshemmede. Parkeringsplasser og garasjeanlegg. Menneskets kroppsmål og plassbehov. Rømning fra bygninger ved brann. Inngangsparti. Utforming av trapper. Personheiser. Trappeheiser og løfteplattformer. Skilting. 379.201 Toaletter for ansatte og publikum. 379.205 Garderober for ansatte og publikum. 379.243 Tilrettelegging for rasjonelt renhold. 379.701 Planter i offentlige miljø. 421.502 Krav til luftkvalitet. 421.602 Dagslys. Egenskaper og betydning. 421.610 Krav til lys og belysning. 700.100 Innemiljø i eksisterende bygninger. 700.105 Inneklimaproblemer i yrkesbygninger. 700.211 Renholdsplanlegging. Dysleksiforbundet: www.dysleksiforbundet. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO): www.ffo. Hørselshemmedes Landsforbund (HLF): www.hlf. Norges Astma- og Allergiforbund (NAAF): www.naaf. Norges Døveforbund: www.deafnet. Norges Handikapforbund (NHF): www.nhf. Samarbeidsforumet for funksjonshemmedes organisasjoner (SAFO): www.safo. samarbeidstiltak og med sektorspesifikke utfordringar. satsingsområde: http://www.abm-utvikling. Kunnskapsbank utvikla for Norges Astma- og Allergiforbund (NAAF) av dr. med. Kjell Aas. www.daisyklubben. Ein forbrukarorientert samlingsplass på Internett for alle interesserte daisybrukarar i Noreg. redigert av Huseby kompetansesenter (Statped). initiert av Statens Bibliotektilsyn og målført av ABM-utvikling. Sluttrapporten er tilgjengeleg på ABM-utvikling sine nettsider: http://www.abm-utvikling. no/publisert/rapporter/tilgjengeligt-bibliotek. Utarbeidd ei sjekkliste og ein mal for tilgjenge til bibliotek, begge er tilgjengelege på Internett: biblioteknett.no/dtb/fysisk.html funksjonsevne. Organisert under Sosial- og helsedirektoratet. www.dok. www.dyskalkuli. Nettside om dyskalkuli, dvs. spesifikke lærevansker i matematikk. www.dysleksiden. sjølvhjelp, hjelpemiddel, nyhende og forsking. www.inneklima. av Norges Astma- og Allergiforbund (NAAF), utarbeidd av dr. med Kjell Aas. tilgang til informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Lettlest avis. Nettportal til norsk kulturliv, og ein integrert del av ABM-utvikling. Forlag som produserer, gir ut og sel lettlesne bøker. Lyskultur - Norsk kunnskapssenter for lys • www.lyskultur.no ♦ Nøytral organisasjon stifta i 1936, som gir ut og sel publikasjonar som dekkjer dei fleste fagfelt innanfor lys. Nasjonalt nettverk for universell utforming ♦ Nettverk for heile ABM-sektoren, tilgjengeleg via ABM-utvikling sine nettsider: www.abmutvikling.no/tverrsektorielt/universell-utforming/ nettverk-for-universell-utforming.html Hjelpemiddelsentralen finst i kvart fylke. Dei formidlar hjelpemiddel og er eit ressurs- og kompetansesenter for brukarar, kommunar og andre samarbeidspartnarar. Sentralen har også oversikt over kva for kompetanse andre har på hjelpemiddelområdet og tilstøytande område. Sentral styringsmakt for det bygningstekniske regelverket. Med lenkje til byggjereglar i form av lover, føreskrifter, rettleiarar o.a. www.statped. for kvalitativ god opplæring for barn, unge og vaksne med særskilte opplæringsbehov Samordnar ei rekkje spesialpedagogiske tenester, og er eit godt utgangspunkt for å leite etter aktuell kompetanse. Informasjonsside om universell utforming, administrert av Miljøverndepartementet, som sit med det overordna politiske ansvaret for universell utforming i Noreg. Eit samarbeid mellom Husbanken og Statens bygningstekniske etat. Nyttig ordliste med forklaring av omgrep knytte til universell utforming: www.be.no/universell/om/ordliste.html Den svenske ekvivalenten til ABM-utvikling. www.arbimus. Dansk kulturhistorisk søkebase. seg på tilgjengeleg Internett, og som arbeider tett med handikaprørsla. www.fng.fi/fng/rootnew/en/kehys/default.htm Utviklingsavdelinga for kunstmuseum ved det finske Nasjonalgalleriet. Administrerer det nordiske museumsnettverket for tilgjenge, og er ansvarleg for nettstaden «Kultur for alla». www.kulttuuriakaikille.fi/se. med mellom anna nyhende, tips, erfaringar, eit nordisk nettverk for tilgjenge m.m. Museumskomiteen til Nordisk Ministerråd og Nordisk Kulturfond. ♦ Rådgivande og interessepolitisk organ for Nordisk Ministerråd, har mellom anna gitt ut fleire publikasjonar. Nordisk møteplass for kunnskapsbygging om kulturarv, kunst og læring. Eit nordisk prosjekt som utforskar potensialet for å ta i bruk mobil teknologi i kulturformidlinga. Initiert og finansiert av Nordisk Ministerråd, forvalta av Rådet sin museumskomité, og koordinert av Historiska Museet i Stockholm. Nordisk museumsnettverk for tilgjengelighet ♦ Informasjon finnes på nettsiden «Kultur for alla»: www.cultureforall.info/en.php?k= 11258 • Administrert av utviklingsavdelinga ved det finske Nasjonalgalleriet, KEHYS. Nordiska samarbetsorganetfor handikappfrågor (NSH) Sekretariat for Nordiska Handikappolitiska Rådet. www.punktskriftsnamnden. Svensk utval til fremje av bruk av punktskrift, gir mellom anna ut ein skriftserie. duksjon og utlån av lyd- og punktskriftbøker. Den første pådrivaren for Daisy-formatet. Accessify Forum: Accessibility Discussion Forums ♦ www.accessifyforum.com ♦ Nettforum der ein kan diskutere spørsmål om tilgjenge, først og fremst på Internett. Americans with Disability Act - ADA Home Page * www.ada.gov ♦ Offisiell nettside om den amerikanske antidiskrimineringslova (ADA), med informasjon og teknisk rettleiing, mellom anna ein standard for tilgjengeleg design (http://www.ada.gov/ stdspdf.htm). kultur til personar med synshemming. Association for the Advancement of Assistive Technology in Europe (AAATE) www.aaate. funksjonsevne, også eldre. Arrangerer m.a. stor internasjonal konferanse anna kvart år. som har vanskar med å lese vanleg trykt skrift. The British Dyslexia Association (BDA) Heimesida til den britiske dysleksiforeininga. Centrefor Accessible Environments ♦ www.cae.org.uk ♦ Frivillig organisasjon som arbeider med universell utforming av det bygde miljøet. Driv mellom anna med konsulenttenester og opplæring og gir ut publikasjonar. ♦ Har mellom anna gitt ut Museum Virtual Tour Design Guide saman med Worcester Polytechnic Institute. Center for Universal Design (CUD) * www.design.ncsu.edu/cud/index.htm ♦ Nasjonalt senter for universell utforming i USA, og ein del av College of Design ved North Carolina State University (NCSU). Lokalisert ved California State University Northridge (CSUN). Arrangerer ein årleg konferanse med emnet «Technology and persons with disabilities». DAISY (Digital Accessible Information System) www.daisy. European Institutefor Design and Disability (EIDD) EIDD-organisasjon med egne nettsider. ICOM - International Council of Museums ♦ icom. ♦ Internasjonal ikkje-kommersiell fagleg organisasjon for museum og museumstilsette, stifta i 1946. ♦ Formelt samarbeid med UNESCO, med et UNESCO-ICOM Museum Information Centre (icom.museum/centre.html). Google sin nettsøkjar for blinde og svaksynte. Eignar seg svært godt til søk etter nettressursar knytte til denne brukargruppa. Access, lokalisert ved University at Buffalo. gir støtte for læring. (MLA) i England. Informasjons- og kunnskapsplattform retta mot europeisk kultursamarbeid. www.mla.gov. Den engelske ekvivalenten til ABM-utvikling. Har mellom anna gitt ut Disability Portfolio (tilgjengelig på nettsida deira) 12 guidar om tilgjenge til arkiv, bibliotek og museum, og Access for All Toolkit (www.mla. gov.uk/resources/assets//A/access_mla_tk_ d0c_5672.d0c) korleis arkiv, bibliotek og museum kan inkludere nye brukargrupper. den britiske stat (Skottland og Nord-Irland har eigne nasjonalarkiv). ♦ Sida har mellom anna ein Access guide med god informasjon om tilgjenge ved arkivet (sjå under Visit us), og fleire nettutstillingar (sjå Exhibitions) National Centrefor Tactile Diagrams • www.nctd.org.uk ♦ Eit senter som tilbyr taktile grafiske tenester, og driv med både produksjon, opplæring, rådgiving og forsking innanfor feltet. Senteret er ein del av Royal National Institute of Blind People (RNIB) i England. www.signdesignsociety.co. vegfinning, og har mellom anna gitt ut Sign Design Guide. Tactile Book Advancement Group * www.tactilebooks. Tilbyr råd og informasjon for framstilling av taktile bøker for barn. Ikkje-kommersiell kanadisk organisasjon retta mot forsking, utdanning, kommunikasjon, tilgang på informasjon, mobilitet og kreativitet. Har utvikla «Tactile Colour», eit system av 12 standardiserte teksturar som representerer 12 fargar. Dei taktile fargane blir trykte på sjølvlimande vinyl, og brukte til å framstille taktile bilete. verksemd meir brukarvenleg. Council i England, det statlege utviklingsorganet for kunst. www.rnib.org.uk/xpedio/groups/public/documents/publicwebsite/public_talkingimages. Institut of Blind People (RNIB) Vocaleyes, som har som mål å betre tilgangen for synshemma til museum, galleri og kulturarv. Prosjektet har gitt ut fleire rapportar og andre publikasjonar. www.tiresias. Typhlo & Tactus * www.tactus. utvikling og produksjon av taktile bøker for barn med synshemming. Retta mot personar som ønskjer å undervise i eller studere universell utforming. www.vocaleyes.co. og svaksynte skal få betre tilgang til kunst. Tilbyr synstolking av visuell kunst, til dømes teater. ♦ Har mellom anna samarbeidd med Royal National Institute of Blind People om prosjektet Talking Images. Strategiar, retningslinjer og ressursar for å gjere Internett tilgjengeleg for personar med nedsett funksjonsevne. Adaptor (tidligere Blindes Produkter AS) ♦ www.adaptor.no ♦ Har som føremål å drive attføring og tilretteleggje arbeid for syns- og yrkeshemma, og å levere tekniske hjelpemiddel til synshemma og dyslektikarar. Norges største videokopiprodusent. Firma på Hamar som skaper lydtenester for museum, kunstutstillingar, store bedrifter og attraksjonar. Står for heile produksjonen med tekstskriving, innspeling og musikk/lyd, levering av spelarar og installasjon. Samarbeider med Berg Lydstudio og får avspelingsutstyret frå Antenna audio. Hedmarksmuseet og Domkirkeodden, Kirsten Flagstad Museet og Nasjonalmuseet for Kunst, Arkitektur og Design. www.dataton. Sverige, Vejen Kunstmuseum i Danmark og Norsk Folkemuseum. Grafisk verksemd i Bergen som også trykkjer i punktskrift (braille) nyheitsblad for døvblinde som blir trykt i punktskrift. Forhandlar høyretekniske hjelpemiddel. Firma i Trondheim som har levert guidar i PDA-format til Nidarosdomen, Wergelands Hus (Eidsvoll 1814), Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Stavanger Sjøfartsmuseum og Kystmuseet på Hitra. guiding på mobiltelefon for Erkebispegården i Trondheim (sjå Nordic Handscape). www.medialt. legging innanfor IKT for funksjonshemma. arbeid med Adaptor, og kan også lese inn og produsere bøker og anna materiell. Har gjennomført prosjekt i høve til synstolking. • Trykker i punktskrift på forskjellig materiale, og produserer taktile teikningar i svellpapir. Har produsert alle svellpapirteikningane i utstillingane ved Bergen Byarkiv. ♦ Leverer mediatenester innan film, web, audio og multimedia. ♦ Leverer også audioguidesystem til museum og attraksjonar, og arbeider med manusutvikling, omsetjing, forteljing og innspeling. Sjå www. audio-guide.no. Dei har levert audioguide til Forsvarets Flysamling Gardermoen, Munchmuseet, Norveg Kystkultursenter og Norsk Sjøfartsmuseum. leselister, spesialprogramvare og punktskrivarar. www.zoom.coip. Fri informasjonskanal for kultur, retta mot døve. Gjennomfører videofilming og redigering av video. Podusent av audioguiding og eigenstyrte audio og audiovisuelle opplevingar. Produserer både tenester og utstyr. andre, blant anna ein stor lese-tv spesiallaga for store og gamle dokument. Totalleverandør av audioguide-løysingar. Produsent av utstyr som formidlar lyd og bilete, og leverer løysingar for museum og utstillingar. Dei har utvikla audioguidesystemet portaDAP. Kontakt i Noreg er Silhuett Media i Halden. www.tactilevisioninc. Kanadisk firma som produserer taktilt materiale til synshemma og andre med spesielle behov, ved hjelp av ein eigenutvikla metode som avset eit polymer på ulike typar papir. Zychem Ltd. taktile teikningar i utdanningssamanheng. - farga papir innsett med lukt som blir frigitt når ein skrapar på papiret. Dette vedlegget er hentet fra de to rapportene Det tilgjengelige arkiv av Ingfrid Bækken og Arkivutstillingar for alle - ein rettleiar av Elisabeth Akselvoll. De er beholdt som to separate deler, en fra hver rapport. de var opprinnelig, bortsett fra noen få oppdateringer. Flere svenske og danske museer har arbeidet en god del med tilrettelegging for funksjonshemmede, og noen nevnes i kapitlene nedenfor. Bøkene Museer for alla i Norden. Om tillgdnglighetfor månniskor medfunktionshinder og Oppet for alla. 12 museer i Norden 1 gir gode introduksjoner til tilgjengelighetsarbeid i nordiske museer og utstillinger. 1 Svensson, Elisabet Museer for alla i Norden. Om tillgdnglighet for månniskor med funktionshinder og Grip, Lars Oppet for alla. 12 museer i Norden. opptatt av tilgjengelighetsarbeid. De siste årene har imidlertid også noen norske museer begynt å arbeide med denne problemstillingen. Et av de museene som aktivt har gått inn for å tilrettelegge museet for funksjonshemmede, er Fetsund Lenser. Gangveiene på området er tilgjengelige for rullestolbrukere, man kan røre ved de fleste gjenstandene, og det er lagt inn lydbilder ute som forteller om tømmerfløtningen som fant sted her. Museet har også en internettside som oppfyller tilgjengelighetskravene fra WAI. Universitetets naturhistoriske museer i Oslo laget i 2003 utstillingen «Dødelige dinosaurer», som var tilrettelagt for synshemmede, blant annet med informasjon i punktskrift og en del modeller som kunne berøres. for synshemmede, «Dette ristet blind mann». Her ble det lagt stor vekt på fargebruk og kontraster, samtidig som teksten også fantes i punktskrift. Alle gjenstandene (noen originaler, de fleste kopier) kunne berøres, og det fantes også urter man kunne ta og lukte på. For at blinde lett skulle kunne finne frem i utstillingen, ble det laget et system med taktile ledelinjer, til dels i gulvet, til dels på veggen. I 1990 ble Norsk Døvehistorisk Selskap opprettet, og det finnes lokallag i Oslo, Bergen og Trondheim. 2 Selskapet har rundt 250 medlemmer og holder blant annet kurs der deltakerne får informasjon om hvordan de kan bruke offentlige arkiver. Besøk på både statsarkiver og biblioteker har stått på programmet. Selskapet har kontor på Bergen Døvesenter. Lokalt arbeides det med dokumentasjon av den lokale døvehistorie. I Trondheim har det lenge vært arbeidet med å etablere et landsdekkende døvehistorisk museum. Museet er nå administrativt innlemmet i Trøndelag Folkemuseum, der det er ansatt en konservator med dette som spesialoppgave. Selskapet har også forsøkt å bygge opp et Norsk døvehistorisk arkiv, men mangler ressurser til å komme videre i arbeidet. Planen er nå å bygge dette arkivet opp som en del av museet. Informasjonen her er hentet inn fra de respektive arkiv i forbindelse med prosjektet i 2003. 2 Informasjon om Norsk Døvehistorisk Selskap er gitt av Thorbjørn Johan Sander, leder for Norsk Døvehistorisk Selskap. Opplysningene om Bergen Byarkiv er oppdatert i forbindelse med utarbeidelsen av denne publikasjonen. Bergen Byarkivs nye lokaler var ferdige i 2004 og ble offisielt åpnet sommeren 2006, etter at hele flytteprosessen var fullført. I forbindelse med byggeprosjektet ble hensynet til funksjonshemmede trukket inn i prosessen. Fra første stund ble det tatt hensyn til rullestolbrukere, ettersom dette er et krav ved bygging av offentlige bygg. Det ble imidlertid ikke tenkt på andre grupper funksjonshemmede, som syns- og hørselshemmede. På et møte med representanter for ABM-utvikling våre» 2003 ble arkivet gjort oppmerksom på denne problemstillingen. Møtet gjorde at arkivet seiv begynte å gå gjennom bygget med nye øyne. Samtidig førte møtet til at prosjektet «Det tilgjengelige arkiv» ble satt i gang høsten 2003. Formålet var å lage en rapport og en tilgjengelighetsmal som Bergen Byarkiv kunne gjøre bruk av i forbindelse med nybygget, samtidig som den skulle kunne brukes av andre arkiver. Det ble lagt vekt på at alle dørene skulle ha så lave terskler som mulig og være brede nok for rullestolbrukere. Det ble også valgt å installere automatiske døråpnere. Det ble lagt vekt på at publikumsrommene, som resepsjonslokalet, lesesal, utstillingsrom, garderobe og toaletter skal være tilgjengelige for ulike grupper funksjonshemmede. Skranken er for eksempel tilpasset rullestolbrukere, og det ble fokusert på fargebruk for å gjøre rommene lett å orientere seg i. Statsarkivet på Hamar fikk ny bygning i 1990, og en av forutsetningene i planleggingen var at det ikke skulle være fysiske hindringer for rullestolbrukere. Arkivet har for øvrig ikke arbeidet med å tilrettelegge innholdet i arkivmaterialet for funksjonshemmede. Statsarkivet har ingen egne reserverte parkeringsplasser for funksjonshemmede, men det finnes tre slike rundt 100 meter fra arkivet. Ettersom arkivet ligger i sentrum av Hamar, kan det likevel være vanskelig å finne parkeringsplass. Inngangen til lokalene har en svak helling som gjør at rullestolbrukere kan få problemer på vinterføre, noe som har vært påpekt av en funksjonshemmet bruker. Inngangspartiet er bredt nok til at rullestøler kommer inn. Av sikkerhetshensyn ble det imidlertid ikke montert automatisk døråpner, og brannvesenet krevde at døren hadde terskler. Arkivet påpeker at rullestolbrukere derfor kan ha problemer med å komme inn, men at det er lett å få hjelp, siden den som kommer, er godt synlig fra resepsjonen innenfor. Bygningen har heis og handikaptoalett. Det finnes to publikumspc-er som kan brukes av personer som sitter i rullestol. Også kaffemaskinen i resepsjonen er plassert slik at alle kan bruke den. På grunn av plassmangel har det ikke vært mulig å plassere alle bøker og mikrofilmkort slik at de kan nås av alle. Arkivet har installert teleslynge i resepsjonen og på lesesalen. Flere av brukerne har nedsatt hørsel eller er døve, og arkivet har ellers ikke opplevd at disse har hatt behov for spesiell tilrettelegging. For synshemmede er det muligheter til å låne forstørrelsesglass til bruk på lesesalen. Ved mange av lesesalsplassene er det strømuttak slik at man kan bruke pc, noe som kan være til hjelp for personer som har vanskeligheter med å skrive notater for hand. På grunn av risiko for allergiplager er arkivet svært nøye med det daglige renholdet i publikumsarealene. Da statsarkivet i Kristiansand flyttet inn i nye lokaler i 1997, ble det lagt vekt på at bygget skulle være tilrettelagt både for publikum og ansatte med funksjonshemninger. Det er egen parkeringsplass for bevegelseshemmede like ved publikumsinngangen. Alle dører i bygningen er terskelfrie, og rullestolbrukere kan kjøre rett inn i vestibylen. Inngangsdøren styres av fotoceller som gjør at den åpnes automatisk når folk nærmer seg. Døren mellom vestibylen og lesesalen må imidlertid åpnes manuelt, noe som kan skape problemer for rullestolbrukere. Her burde det også vært installert automatisk åpning. Arkivpersonalet er påpasselige med å hjelpe til ved behov. Dørbredden i publikumslokalene er tilrettelagt for rullestolbrukere, og det finnes handikaptoalett både ved vestibylen og i forbindelse med de ansattes inngangsparti. Arkivet har ikke hatt mange besøkende i rullestol, men har fått positive tilbakemeldinger fra de som har vært på besøk. Arkivet har både blinde og svaksynte brukere. som har hjulpet til med å finne fram i de utleverte dokumentene. I forbindelse med lesesalen finnes et samtalerom med plass til fire personer, og dette blir gjerne brukt av blinde med ledsagere. Noen svaksynte har klaget på at de ikke kan bruke mikrofilmleserne, og i disse tilfellene har arkivet valgt å låne ut originalkilder på lesesalen. Arkivet forsøker også å strekke seg ekstra langt med å hjelpe til med å lese dokumenter for svaksynte som har problemer. I minst ett tilfelle har de sendt ordinære avskrifter på e-post til en kunde som hadde punktskriver hjemme, noe som fungerte godt. Arkivet har også gjennomført en omvisning for en gruppe fra Norges Blindeforbund (se del 1, kap. 6.15.). Arkivet har en del eldre besøkende med svekket hørsel, men har ikke opplevd at dette har ført til store problemer. Hvis den besøkende trenger å snakke med lesesalsvakten og det er behov for høyere stemmebruk enn vanlig, brukes samtalerommet. De få gangene de har hatt besøk av sterkt hørselshemmede lesesalsgjester, har personalet lagt vekt på å snakke ekstra tydelig eller å skrive ned informasjon til den besøkende, noe som har fungert tilfredsstillende. Statsarkivet i Stavanger har heis, og det er åtkomst for rullestolbrukere inn til lesesal. De har ikke mange besøkende med funksjonshemninger, og erfaringen er at det vanligvis ikke medfører særlige problemer. Statsarkivet i Bergen holder til i en eldre bygning. De har en egen inngang for rullestolbrukere, men har derimot ikke handikaptoalett. Statsarkivet på Kongsberg flyttet inn i nytt bygg i 1994. Tilgjengeligheten var en konkret problemstilling da arkivet ble prosjektert, og bygningen er derfor tilrettelagt for rullestolbrukere når det gjelder dørbredde, terskler og handikaptoalettet Etter anmodning fra brukerne er det i etterkant gjort endringer på toalettene for å bedre disse. For øvrig har ikke arkivet arbeidet med særskilt tilrettelegging for funksjonshemmede. Arkivet arbeider imidlertid mye med digitalisering av arkivmateriale, noe som også kommer funksjonshemmede til gode. Byarkivet (stadsarkivet) i Ålborg har siden januar 2001 arbeidet med planer om et nytt publikumsrom. Når dette skrives, er rommet i ferd med å innredes, og det skal åpne rundt årsskiftet 2003/2004. Målet er å skape et nytt lesesalskonsept som tilgodeser ulike brukergrupper og deres behov, og med full bruk av relevant informasjonsteknologi. Prosjektet er det første av sitt slag i Danmark, og er utarbeidet med støtte både fra stat, fylke og kommune. Det gjennomføres dessuten i samarbeid med Nordjylland Kunstmuseum, som på den måten får åpnet sin studiesamling for publikum. Det gamle rommet var en tradisjonell apen lesesal for stille fordypelse i dokumenter eller for lesing av mikrofilm. Verken arkivet eller brukerne opplevde arbeidsforholdene som tilfredsstillende. Mange grupper, både skoler, forskere og slektsgranskere, ønsket å bruke arkivet mer aktivt enn den eksisterende lesesalen tillot. Det ble påpekt at mange eldre måtte slutte å bruke arkivet fordi de fikk problemer med adgangs- og lysforholdene. Den gamle lesesalen var hovedsakelig tilpasset brukere av papirdokumenter, ikke andre typer arkivalier, som tegninger, kart, bilder, film, lydband og internettsider med lyd. Lesesalen hadde heller ikke fulgt IT-utviklingen, verken med hensyn til bruk av egne pc-er eller tilgjengelige publikumspc-er. En brukergruppe som hadde begrenset adgang til arkivet, var de funksjonshemmede. Arkivet opplever samtidig at denne gruppens behov stadig vokser, i og med at flere funksjonshemmede tar videregående utdannelse. Fra funksjonshemmedes side ble det bemerket at det var nedverdigende å måtte bli fraktet inn via vareheisen på baksiden, og at det var uakseptabelt å være nødt til å gjøre en avtale på forhand dersom man ville besøke arkivet. Det måtte også være mulig for synshemmede å finne frem i arkivet, og kunne bruke pc-er og lydbåndsamling. Lesesalen skal nå også innrettes ergonomisk fleksibelt slik at den kan brukes av mennesker i alle størrelser, både barn og voksne, samt personer i rullestol og med rullator. Rommet skulle være tilpasset en stor brukergruppe med forskjellige behov, både barn og unge, yrkesaktive og pensjonister. Den skulle dessuten være tilpasset et variert bruksmønster, både individuell fordypning, gruppearbeid, korte spørsmål og lange opphold. Man ønsket en fleksibel innredning som ville gjøre det mulig å bruke rommet til både foredrag og andre utadrettede arrangementer. Rommet måtte dessuten gi tilfredsstillende muligheter for veiledning av brukerne, enten ved kort kontakt, intensive samtaler og samtaler med tolk (arkivet har mange engelskspråklige brukere). Ideen er å skape et åpent rom med plass for ulike funksjoner og brukergrupper. I denne sammenhengen står tilgjengeligheten til arkivet sentralt - definert i vid forstand. Det tenkes ikke bare på funksjonshemmede, men også på barrierer av kulturell, sosial eller demografisk art. Rommet skal eksempelvis kunne brukes av både barn og av folk som ikke snakker dansk. Man ønsker å skape en tilgjengelig flyt gjennom rommet, der den fysiske tilgjengeligheten også skaper en mental tilgjengelighet til arkivet. De har valgt å bruke begrepet kunnskapsrom («vitenrom» på dansk) for å fjerne fokus fra den tradisjonelle lesesalen. Senere er tanken å arbeide med tilgjengelighet til informasjon og materiale, også i forhold til ikke arkivvante grupper. Prosessen startet med et fokusgruppemøte med representanter for ulike brukergrupper, deriblant handikaporganisasjonene. De vil også forsøke å utarbeide metoder som gjør at kunnskapsrommet skal bli resultat av en løpende prosess, der både arkivet og brukerne deltar. Innhold og utforming bør testes med jevne mellomrom og til enhver tid reflektere de behov og ideer som kommer frem i undersøkelsene. National Archives i Storbritannia er et arkiv som har arbeidet med tilgjengelighet for funksjonshemmede. Der er det lagt vekt på at funksjonshemmede skal ha tilgang til lesesalen, biblioteket, opplærings- og besøkssenteret og eventuelle aktiviteter, som for eksempel utstillingen Arkivet har også lagt vekt på at Internettsiden skal være tilgjengelig for funksjonshemmede. med tanke på funksjonshemmede. En brukerundersøkelse på britiske arkiver i 2002 viste at ut fra egne vurderinger ansa 7,4 % av brukerne seg som synshemmede, 7,8 % som hørselshemmede mens 7,8 % sa de hadde fysiske funksjonshemninger. Bygningen er tilgjengelig for rullestolbrukere. Det finnes heis til alle etasjer, og begge inngangene kan brukes av personer i rullestol. De anbefales imidlertid å bruke inngangen på baksiden, der det er reservert parkeringsplasser for funksjonshemmede. De må også melde fra på forhand når de kommer, for eventuelt å få råd og hjelp. Dersom man har bevegelseshemninger som gjør at man ikke kan gå lange avstander, anbefales man å ha med ledsager. Bygningen er stor, og det er et stykke både fra parkeringsplass og T-banestasjon til arkivet. Hvis man har behov for det, er det mulig å få låne rullestol. Arkivet mener seiv skiltingen ikke er tilfredsstillende for synshemmede. Skiltfargen er hvit, og ettersom de vanligvis henger på hvite vegger er de lett å gå forbi til tross for at skriften er svart. De ønsker derfor å gi skiltene en lys grå bakgrunnsfarge. Arkivet har heller ikke visuelle eller taktile ledelinjer. De har imidlertid gående en diskusjon om hvordan åtkomsten til arkivet kan bedres for synshemmede, blant annet med lys som reagerer på bevegelse og refleksstriper. Det er installert teleslynge for hørselshemmede, og muligens vil det etter hvert bli installert flere steder i bygningen. Det brukes alltid teleslynge i forbindelse med for eksempel foredrag. To ansatte kan tegnspråk (en døv og en hørende), og det skal nå settes i gang med opplæring av flere ansatte slik at det alltid skal være tegnspråkkyndige til stede. utfordringen når det gjelder døve, er å oppmuntre ansatte som ikke kan tegnspråk, til å være fleksible når det gjelder mater å kommunisere med døve tegnspråkbrukere. Arkivet har sjelden opplevd døve brukere som har store problemer med å lese engelsk. Arkivet har lagt vekt på at informasjonen skal være så tilgjengelig som mulig, og lesesalen har installert flere synshjelpemidler. Det finnes lese- TV og datamaskiner med forstørrelsesprogram. Mikrofilmleserne kan forstørre opp til 40 ganger, noe som tilfredsstiller de fleste behov. De har også god fokuskontroll. Minst en av mikrofilmleserne er utstyrt med muligheter for å styre den med føttene. For synshemmede er det mulig å låne forstørrelsesglass. Ultrafiolette lamper for lesing av svak skrift i gamle dokumenter er også tilgjengelig. Det finnes ingen dokumenter i punktskrift, og blinde vil ha behov for ledsager. Når arkivet lager utstillinger, legges det vekt på at tekst og grafikk skal ha klare fonter, gode kontraster og stor skrift, og de forsøker så sant det er mulig å lage klare, beskrivende og tilgjengelige utstillingstekster tilpasset en lesealder på 12 år. Så langt har de av økonomiske årsaker ikke brukt taktile bilder eller andre taktile elementer i utstillingene, men dette er noe de håper å kunne gjøre i fremtiden. Bergen Byarkiv er den første arkivinstitusjonen i Noreg som har laga ei utstilling med utgangspunkt i prinsippet om universell utforming. Fleire arkiv opplyser at element av universell utforming står sentralt når det vert arbeidd med utstillinga 3 , men det er vanskeleg å sjå at det er snakk om overordna strategiar. Totalt sett har arkivsektoren hatt lite å melde når det gjeld temaet for rettleiaren. Heller ikkje i utlandet har det vore mogleg å finne noko liknande, utan at det dermed er sagt at det ikkje finst. Innanfor ABM-sektoren er det først og fremst musea som har utstillingsverksemd som ei sentral oppgåve. Men sjølv på museumsfronten kjem arbeidet med tilgjenge berre sporadisk til uttrykk. Arbeidet ber preg av å vere isolert til einskilde institusjonar der det er knytt til eit personleg engasjement hos einskilde personar. Nokre museum har gjennomført tidsavgrensa prosjekt, andre har satsa medvite over lengre tid, men sjølv om medvitet og interessa er aukande, er det få museum som har forplikta seg til slik satsing i sine utviklingsstrategiar. Situasjonen i andre land, mellom dei Sverige, Danmark, Finland, England og USA, synest å vere noko annleis. Her har ein lengre erfaring med problemstillinga. 3 Dette gjeldt til dømes Opplandsarkivet og Riksarkivet. erfaring på området. Det er ganske illustrerande for situasjonen at då Nordiska Handikappolitiska Rådet 4 lyste ut ein konkurranse om tilgjenge ved nordiske museum i 2001, var alle nordiske land representerte så nær som Noreg. Sjølv om situasjonen har endra seg ein del sidan den gong, ser den relative skilnaden ut til å stå ved lag. Ein får samstundes inntrykk av at det ligg ein meir ordna strategi bak utviklinga i dei andre nordiske landa. Mellom anna er det ein hovudregel at dei store og mellomstore musea har brukarinformasjon på sine nettsider som fortel i kva grad museet er tilgjengeleg for personar med ulike funksjonshemmingar. I Noreg har dessutan fokuset vore på universell utforming som eit materielt prinsipp knytt til fysisk tilgjenge. Dette ser ut til å ha prega perspektivet så sterkt at sjølve opplevingsaspektet ved kulturen har kome i bakgrunnen. Det er ingen som hittil har hatt som oppgåve å ha oversikt over den nasjonale situasjonen på området. Dette er ein situasjon som kan vere i endring. Eit nasjonalt nettverk for universell utforming er etablert i regi av ABM-utvikling, og arbeider for å utgi ei handbok i arbeid med tilrettelegging for funksjonshemma for ABM-institusjonar 5 Eit nasjonalt dokumentasjonssenter for personar med nedsett funksjonsevne finst også. 4 Nordiska Handikappolitiska Rådet er rådgivande og retningsgivande organ for Nordisk Ministerråd, og Nordiska Samarbetsutvalet for Handikapfrågor, som er ein institusjon under Nordisk Ministerråd, er sekretariat. 5 www.abm-utvikling.no/prosjekter/Interne/ABM/tilgjengelighet/epostliste.html. Handboka kjem truleg ut ved årsskiftet 2008/2009. 6 www.dok. kunnskapen som finst, er altså i gang, og over tid vil den auka aktiviteten føre til ny kunnskap på området. Trøndelag og Universitetsbiblioteket i Trondheim. lokale, oppførte i samråd med prinsippet om universell utforming. gen Byarkiv prosjektet Det tilgjengelige arkiv, som er ein del av denne rapporten. Gjennomførte i 2004 prosjektet Arkiv informasjon tilgjengelig for alle, som mellom anna inne bar utprøving av ulike typar lese-tv. rapporten kan ein få hos Bergen Byarkiv. Realiserte i 2005 utstillinga 1905 -2005. 100 dokumenter, som ein utstilling tilrettelagt for menneske med nedsett funksjonsevne. Arkiv utstillingar for alle, som er ein del av denne rapporten. vidare med tilgjenge i sine seinare utstillingar. Opplandsarkivet, avd. skal vere moglege å lese også for personar med nedsett syn og spesifikke lesevanskar. Opna nye publikumsareal i 2006 som tilfredsstiller krava til universell utforming, og lesesalen er forsynt med ein del lesetekniske hjelpemiddel. Stiller ut arkivdokument i montrar som er ein integrert del av interiøret. Er oppteken av at tekst skal skal vere tilgjengeleg for svaksynte og for personar med dysleksi. ♦ Har ei eiga utstilling tilrettelagd for personar med synshemming. Denne sjå-og-høyreavdelinga er ein del av det faste tilbodet. ♦ Utstillinga er bygt opp av ein reol som er delt inn i fem vertikale avdelingar, der kvar del presenterer ein arkeologisk periode. Kvar periode blir presentert gjennom desse elementa: Landskapsmodell med busetnad, modell av bustad der taket kan takast av, ein skuff med kopiar av gjenstandar som er spesifikke for kvar periode, dokker med manns- og kvinnedrakt frå perioden, og ein kassett med lyd for kvart element. ♦ Museet har to pedagogiske rom, retta mot skuleverksemd. Dei pedagogiske romma er opne for publikum på søndagar i lag med ein museumsvert. Som del av den pedagogiske tilrettelegginga vil det i desse romma vere lagt til rette for aktiv deltaking i varierande grad. miljøhemma og lese- og forståingshemma i alle sine utstillingar. linga «Dette ristet blind mann» (2003) Bergen Skolemuseum har gjennom utstillinga «Ladegården barnehage 120 år» (2006) med bruk av teiknspråkoversetting av film. Det museet i Noreg som lengst har hatt ei målmedviten haldning til universell utforming. utstillingar, og ønsker at utstillingar og formidling skal vere tilgjengeleg for alle. melde seg på via ABM-utvikling sine nettsider. Representerer Noreg i EU-prosjektet Access to Cultural Heritage (ACCA) nettstad som skal vere universelt utforma. synte, og teleslyngje for høyrselshemma. Lånte i 2005 utstillinga «Dette ristet blind mann» frå Bryggens Museum i Bergen. Utstillinga var ein del av prosjektet «Vandring i tid og rom», som vart til på initiativ frå Hedmarks fylkeslag av Norges Blindeforbund. Ein prosjektrapport er utarbeidd ved NBF- Hedmark. ♦ Åtte sentrale måleri frå fire sentrale periodar i norsk kunsthistorie er gjengjevne taktilt i to ulike variantar, den eine i tre, den andre i svellpapir, alle i A3-format. Bileta er til utlån etter avtale og blir leverte i ein koffert, saman med materialprøver og forklarande tekst i vanleg skrift, punktskrift og opplesen på cd. som kan opplevast gjennom syn, lukt og berøring. til alle plantene. I tillegg finst det eit hefte i braille om urtehagen. Trøndelag folkemuseum, Sverresborg * Intern plan for å auke medvitet kring funksjonshemma personar sine særlege behov. ♦ Norsk døvemuseum har nyleg fått midlar for å utvikle eit nasjonalt museum for formidling av historia og kulturen til dei døve. Meråkertunet viser garden Nesset som er tilrettelagd som eit såkalla hands-on-anlegg. Her blir det arrangert aktivitetar, og det er lov til ta på og ta i bruk det som er vist fram. Anlegget eignar seg særleg til formidling til born, forståingshemma og synshemma. Finsk kunstmuseum som vann Nordiska Handikappolitiska Rådet sin pris for tilgjenge i 2001. Leiande i Norden på formidling av kunst til blinde og svaksynte, mellom anna gjennom produksjon av såkalla lydbilete. Tolv klassiske måleri blir skildra verbalt på ein cd, akkompagnert av lydeffektar og musikk. Som supplement finst relieffbilete i svellpapir. museum» av det svenske Kulturråd og arbeidsgruppa for «Museer for alla» i Våstra Gotaland. diska Handikappolitiska Rådet sin tilgjengespris og fekk heiderleg omtale. dysleksi. Dei har ein handlingsplan for tilgjenge som blir oppdatert kvart år, og ei fast referansegruppe som er involvert i alle utstillingar. Finsk døvemuseum (The Finnish Museum of the Deaf) Organisert under The Finnish Association of the Deaf (FAD). Har gjort forsøk med bruk av PDA (Personal Digital Assistant) datamaskin, til formidling av teiknspråk. Islands Nasjonalgallalleri (Listasafn Islands) * Utviklingsarbeid retta mot svaksynte, høyrselshemma og personar med kommunikasjonsvanskar. ♦ Særskild pedagogikk og eige opplevingsrom retta mot born, og mot vaksne som treng slik tilrettelegging. Jamtli - Jåmtlands låns museum, Sverige * Prosjektet «Tilgånglighet och bemotande» starta i 2005, og retta seg mot å skape tilgjenge for barn og ungdom med nedsett funksjonsevne gjennom utvikling av metodar og program. Prosjektet vart avslutta med eit seminar i regi av NCK (Nordisk Centrum for Kulturarvspedagogik) i februar 2007. Taktil utstilling med gjenstandar frå grønlandsk kultur. synshemma og forståingshemma. Museet har eit opplevingsskap spesielt retta mot synshemma besøkjande. skjelett, fjør, dyreskinn og avstøypingar av sporavtrykk. forbund) for langsiktig utviklingsarbeid for å skape godt tilgjenge for alle. diska Handikappolitiska Rådet sin pris for tilgjenge og fekk heiderleg omtale. stilt tredimensjonale relieff, tydelege foto, og tekstar i storskrift og punktskrift. synshemma, og arrangerer eigne omvisingar for synshemma, med spesielle omvisarar. Lokala frå 1700-talet er i all hovudsak gjort tilgjengelege for rørslehemma. Nesten alle gjenstandar kan takast på, og av og til takast i bruk. ♦ Ei eiga «resyméutstilling» med små kopiar av utvalde gjenstandar. Arbeider med å framstille audioguidar i DAISY-format for synshemma. ♦ Eigen handlingsplan for tilgjenge til museet skal vere klar primo 2007. døve, og har fleire teiknspråkfilmar tilgjengelge på sine heimesider. Det er laga ein modell av Vasaskipet etter ein skala på 1: sonar. Modellen er 1,5 meter lang, 0,5 meter høg og 0,3 meter brei. ta på, leieliner i golvet, taktilt kart og tilpassa audioguide. Nordiska Handikappolitiska Rådet sin tilgjengespris og fekk heiderleg omtale. Cité des sciences et de Vindustrie, Paris * Vitensenter med fokus på fysisk tilgjenge og tilgjenge gjennom ulike sansar. ♦ Har utvikla sin eigen rettleiar i tilrettelegging for funksjonshemma. Arbeider for å gjere samlingar og tilbod tilgjengelege for eit størst mogleg publikum. Vart tildelt eit merke for god tilrettelegging i 2002, «Tourisme et Handikap». og informasjon i alternative format som punktskrift og lyd. Arrangerer spesialtilpassa besøk og workshops for alle slags grupper. trykt skrift, punktskrift, bilete og taktil grafikk under tittelen «Un nouveau regard». The Metropolitan Museum of Art, New York ♦ Omvisingar, informasjon og workshops tilrettelagde for ulike grupper av funksjonshemma, som forståingshemma, synshemma og hørselshemma. ♦ Eigen touch-tour for blinde og svaksynte med hjelpar, med informasjon i punktskrift, storskrift og som lyd. Dei har også ei eiga samling av originalgjenstandar og reproduksjonar som er oppbygd med tanke på synshemma. ♦ Tilbod om audioguide med øyretelefonar eller nakkeslyngje, og tilbod om skrivetolka førelesingar på regulær basis. ♦ Bruk av radiomikrofonar og utlån av radiomottakarar med nakkeslyngje ved omvisingar. Tilbod om omvisingar på teiknspråk, eller som er teiknspråktolka, på regulær basis. Taktile bilete med tilhøyrande audioguide. Spesielle omvisingar for hørsels- og synshemma. Eigen guide om tilgjenge, også i punktskrift. Særleg opplæring av dei tilsette. Arrangerer eigne omvisingar, såkalla touchtours, for synshemma. Har lagt til rette for fordjuping i eit eige leserom der det er installert lese-tv og datamaskin med forstørringsprogram og talesyntese. Relieffbilete med tilhøyrande lydopptak Teleslyngje i auditorium, og bruk av radiomikrofonar og utlån av radiomottakarar med nakkeslyngje i andre rom. Tilbyr eskorte til personar som er synshemma eller forståingshemma ved bestilling på førehand. Har tilbod om eigne omvisingar for personar med synhemming. Tilbyr små skannarar i penneformat som kan lese opp tekst til personar med dysleksi, eller som ikkje har engelsk som førstespråk. Skannaren kan opplyse om meininga til einskilde ord. Omvisingar føregår med radiomikrofon og tilbod om radiomotakar med nakkeslyngje til tunghøyrde. Nasjonalt kunnskapssenter for forsking og formidling av vitskap og kultur. Programme. Dei har programfesta arbeidet med å skape tilgjenge for personar med nedsett fysisk funksjonsevne. Programmet har mellom anna resultert i eigne retningsliner for utforming av tilgjengelege utstillingar og publikasjonar. Tilgjengelighetsmalen består av seks hovedsjekkpunkter (A-F) med diverse nummererte og unummererte underpunkter. Punkt A tar for seg tilgjengelighet til uteområdet, med parkeringsforhold og atkomstvei. Punkt B dreier seg om tilgjengelighet til bygningen. Her er det tatt utgangspunkt i de romforhold man vil møte i de fleste bygninger. Punkt C inneholder en del felles punkt som dreier seg om miljø, sikkerhet og mulighet for orientering. Dette er punkt som gjelder de fleste rom og elementer i en bygning i større eller mindre grad. Under punkt A og B er det derfor lagt inn referanser til ulike punkt under C. Alle disse må gås gjennom for hver gang. Punkt D tar for seg informasjonen som gis om arkivet, mens punkt E omhandler tilgjengeligheten til arkivmaterialet. Til sist er satt opp et punkt om strategi, E På denne måten får man dekket alle de viktigste områdene som bør kartlegges for å få oversikten over tilgjengeligheten på arkivet. For å gjøre en fullstendig registrering av tilgjengeligheten må alle punktene i malen gjennomgås. Malen er bygd opp med spørsmål vedrørende tilgjengelighet, og det er lagt inn referanser til Teknisk forskrift til plan- og bygningsloven {Forskrift om krav til byggverk ogprodukter til byggverk), forkortet TEK, samt til Ren teknisk. Veiledningtil Teknisk forskrift til plan- og bygningsloven, forkortet Vpbl. I høyre kolonne er det gitt plass til registrering. Eventuelt kan en her sette inn dato og signatur. Til slutt i hvert punkt er det satt av plass til «Egne merknader», der man kan notere seg nødvendige detaljer om tilgjengeligheten på registreringstidspunktet. Teknisk forskrift er en utfylling av bestemmelsene i plan- og bygningsloven, mens veiledning til teknisk forskrift utdyper reglene samtidig som de beskriver løsninger som tilfredsstiller forskriften. Det er viktig å være oppmerksom på at kravene i forskriften angir minimumskrav, som ikke nødvendigvis alltid fører til best mulig tilgjengelighet for alle. Ytterligere løsninger finner man for eksempel i Norsk Standard og Byggforskserien. for prosjektering, bygging og forvaltning av bygningen Det er ikke tatt med referanser til disse i malen, men det er gitt en oversikt over de som er aktuelle i litteraturlisten. Både Norsk Standard og Byggforskserien oppdateres jevnlig, og man bør derfor skaffe seg sist oppdaterte versjon. Før man begynner et konkret arbeid, må man alltid sjekke grundig både i forskrift og veiledning, samt aktuell litteratur som for eksempel Norsk Standard og Byggforskserien. Tilgjengelighetsmal. Et verktøy og grunnlagsdokument for å kartlegge tilgjengelighet i bygninger/ anlegg og nærmeste uteområder. Deltasenteret, desember 2001. Tilgjengelighetsmal for biblioteket. Et verktøy for planlegging og kartlegging av det fysiske miljøet. Deltasenteret, malversjon pr. 01.02.02, hentet fra Deltasenterets hjemmeside. Sjekkliste for tilgjengelighet til museer og utstillinger. Deltasenteret, august 2003. Måten å bruke malen på vil være noe forskjellig om den benyttes som et verktøy ved planlegging av nybygg eller ved tilrettelegging av eksisterende bygg. Det anbefales å skrive ut og kopiere de sidene i det antall som er nødvendig for dekke aktuelle rom og elementer. Hvert enkelt rom, hver enkelt dør, trapp, rampe og så videre bør registreres for seg for at kartleggingen skal bli fullstendig. Hjelpemidler som anbefales i tillegg til registreringsskjemaene, er: Plantegninger og kart (nybygg og eksisterende bygg) Fotoapparat (eksisterende bygg) Meterstokk, helst 2 m lang (eksisterende bygg) Vater, 1 m langt (eksisterende bygg) Fiskevekt (eksisterende bygg) Ved nybygg er det mest hensiktsmessig å ta utgangspunkt i plantegningen og avmerke de områdene det er aktuelt å foreta nærmere vurderinger/registreringer av og angi en trasé. Ved tilrettelegging av eksisterende bygg anbefales det også å ta utgangspunkt i plantegningene. Den aktuelle løype eller trasé inntegnes, og rom/arealer markeres, før man tar for seg hvert enkelt element i bygningen. Alle steder der det er aktuelt å foreta tilpassinger, anbefales dokumentert med foto. Meterstokken brukes til å ta mål på høyder, høydeforskjeller og fri gulvplass. Stigninger i bakker og på ramper males med vater og meterstokk. mellom den frie enden av vateret og bakken (overflaten på rampen) brukes som et mål for stigningsforholdet. I eksemplet ovenfor er avstan den 65 mm. Forutsatt at vateret er 1,0 m langt er stigningsforholdet da 65:1000, dvs. 1:15. For måling av etterklangstid og lysstyrke anbefales det å ta kontakt med aktuelle fagmiljøer. Fiskevekten brukes til å måle åpningskraft på dører, ved at kroken på vekten hektes på vrider eller handtak. Har eventuelle trinn eller kanter en maksimal høyde på 2 cm? Er eventuelle trinn/trapper supplert med alternativ adkomst med rampe? (8.4) Er lang vei under 1,8 m oppdelt med møteplasser med en bredde på 1,8 m i maksimum 12 m avstand? Er eventuell rampe laget etter retningslinjer 8.3? Er eventuell heis laget etter retningslinjer 8.6? Er inngangsdører og dører i kommunikasjonsvei minst IOM-dører (dvs. minst 86 cm lysåpning)? Er dører til alle rom der rullestøler kan få behov for adgang minst 9M-dører (dvs. minst 76 cm lysåpning) og terskelfrie? (Dører som skal kunne brukes av rullestøler, bør imidlertid ha minst 80 cm lysåpning) Er det et horisontalt repos foran døren med fri gulvplass på minst 1,5 x 1,5 m uavhengig av døroppslaget? Er døren plassert slik i forhold til tilstøtende og motstående vegg eller gjenstand at en rullestolbruker kan betjene døren: når man beveger seg med slagretningen: avstand til tilstøtende vegg min. 30 cm fra dørens låskant, og 1,40 m til motstående vegg når man beveger seg mot slagretningen: vegg min. 50 cm fra dørens låskant, og 1,80 m til motstående vegg ingen hindringer foran døren (stolper e.1.) Har rampen fri bredde mellom håndlistene på 0,9 - 1,1 m? Finnes tilfredsstillende snuareal for rullestol (1,5 x 1,5 m) ved topp og bunn av rampe? Er rampen utstyrt med håndlist utformet etter retningslinjer 8.5? Har trappen rett løp? Er trappen utstyrt med håndlist utformet etter retningslinjer 8.5? Er alle rom store nok til at rullestolbruker kan bevege seg og snu: standard forflytningsbredde: Er hele eller deler av skranken tilpasset rullestolbrukere, med maksimal høyde 80 cm og slik at rullestolbruker kommer inntil (minst 67 cm under, og med plass til ben og knær)? Finnes sitteplasser/hvileplasser i resepsjonen? Kan brosjyrer, tidsskrifter og bøker nås av alle? Er garderoben utformet slik at rullestolbrukere kan bruke knagger, oppbevaringsboksen speil etc? Er lesesal tilrettelagt for rullestolbrukere etter retningslinjer 8.7? Finnes lesesalsplasser tilpasset rullestolbrukere (minst 67 cm under, og med plass til ben og knær)? Er mikrofilmlesere plassert slik at de kan brukes av personer som sitter i rullestol (minst 67 cm under, og med plass til ben og knær)? Kan karWtegningsbord brukes av personer i rullestol (minst 67 cm under, og med plass til ben og knær)? Er eventuelle pc-er plassert slik at de kan brukes av personer i rullestol (minst 67 cm under, og med plass til ben og knær)? Finnes hev- og senkbord som kan tilpasses ulike brukere? Er møterom, grupperom, foredragssal e.l. tilrettelagt for rullestolbrukere etter retningslinjer 8.7? Er bord og annet utstyr på møterom, grupperom, foredragssal, forskerkontor e.l. utformet og plassert slik at de kan brukes av personer i rullestol? Er døren utformet etter retningslinjer for dører, og med minimum 86 cm lysåpning? Har døren innvendig håndtak/bøyle for at den skal være lettere å lukke? Er det minst 90 cm avstand fra klosettskål til vegg på begge sider? Har rommene tilfredsstillende tilgang på lys (dagslys og kunstig belysning)? Er belysningen tilpasset rommets funksjon og brukernes behov? Er speil og lys på toalett installert slik at de virker ledende og ikke forvirrende? Har trapp og rampe i rømningsvei ledelys? Er luftkvaliteten tilfredsstillende? Er innetemperaturen under 22 grader? Finnes allergene trær/planter, ute eller inne? Er ventilasjonsanlegg dimensjonert, utført og plassert slik at god luftkvalitet oppnås? TEK § 8-34, Vpbl. Finnes rutiner for regelmessig funksjonskontroll av ventilasjonsanlegg? Er gangvei/fortau ute åtskilt fra bil- og sykkeltrafikk? Er åtkomsten frem til inngang uten hindre og utstikkende skilt? Er bryter for automatisk døråpner plassert slik at kollisjon med døren unngås? Er store glassdører eller andre glassflater som ikke er avskjermet, merket (helst i to høyder: 0,85-1,0 m og ca. 1,5 m over gulv), og utført i sikkerhetsglass kl. F? Er frittstående trapper markert slik at kollisjon unngås? Er trappenes begynnelse og slutt markert med kontrastfarge? Er fremre kant av trappetrinn markert visuelt og taktilt, både horisontalt og vertikalt? Har rampe/trapp med større høyde enn 50 cm, som ikke avgrenses av vegg eller har tilsvarende beskyttelse, rekkverk som beskrevet for balkong ihht. Vpbl. § 7-41? Har rampe kant som hindrer utforkjøring? Er begynnelse og slutt på rampe markert med et oppmerksomhetsfelt (visuelt og taktilt)? Er gulv og underlag (ute/inne) fast, jevnt og sklisikkert? Er hindringer for orienteringshemmede (dør, nivåendringer, søyler etc.) markert i gulvet og på andre mater både visuelt og taktilt? Er eventuell dørmatte nedfelt i gulvet? Har skiltene en enkel og logisk plassering? Er skiltene utformet, plassert og belyst slik at de er lette å lese og lette å oppfatte? Er skilt som henger ned fra tak eller stikker ut fra vegg, plassert minst 2,1 m fra gulvet? Er skilt beregnet på en leseavstand på mindre enn 2 m plassert mellom 0,9 og 2,1 m over gulvet (ideell høyde er 1,4-1,6 m)? Er skilt som skal leses taktilt, med punktskrift eller relieffskrift, plassert med en maksimal høyde fra underlaget til overkanten av skiltet på 1,2 m? Har skilt med punktskrift en vinkel på 30 grader? Er dørskilt plassert ved dørens låskant (samme side som dørhandtaket)? Er det digitaliserte arkivmaterialet tilgjengelig for publikum? Er noe av materialet tilgjengelig som lydbøker? Finnes materiale i punktskrift? Finnes billedmateriale som er tilgjengelig for synshemmede? Beskrivelser? Taktile bilder? Lydbilder? Finnes lydmateriale som er tilgjengelig for hørselshemmede? Finnes retningslinjer for hvordan både personsensitivt materiale og annet arkivmateriale kan eller bør formidles til synshemmede, hørselshemmede og personer med forståelsesvansker eller lesevansker? Er evt. film og video tilrettelagt for hørsels-, syns- og utviklingshemmede ved hjelp av teksting og tolking? Er montre og utstillingsskjermer plassert slik at det er plass til å manøvrere og snu med rullestol: Er utstillingsgjenstandene plassert slik at barn og rullestolbrukere kan se dem? Er montre laget slik at rullestolbrukere kan komme inntil (minst 67 cm under, og med plass til ben og knær)? Er gjenstander man ikke kan komme helt inntil, forstørret i bilder? Finnes gjenstander (originaler, kopier, modeller, relieff) som kan berøres? Er utstillingen lett å forstå og konkret? Er informasjonen tilgjengelig både i tekst og tale? Er tekst/bilder konsekvent satt opp slik at de er lette å se? Er tekst/bilder lesbare for synshemmede og rullestolbrukere? Er det mulig å komme helt inntil tekst/bilder? Finnes tekstark man kan ta med seg? Kan utstillingen oppfattes gjennom ulike sanser (syn, hørsel, følelse, lukt)? Kan belysningen varieres? Finnes en handlingsplan med tidsplan? Finnes en spesiell person som har ansvar for tilgjengelighetsspørsmål? Finnes rutiner for regelmessig kontakt med brukerorganisasjonene? Spørjeskjemaet som låg til grunn for intervjua i samband med evalueringa av utstillinga «1905- 2005.100 dokumenter». Ville du gått oftare dersom utstillingane var tilgjengelege? Hadde du spesielle forventingar til korleis ei arkivutstillig ville vere? Korleis svara utstillinga til forventingane dine? Hadde du spesielle forventingar til tilrettelegginga? Korleis svara tilretteleggingane til forventingane dine? Det er laga ein tekst til kvar av utstillingsdelane som er tilgjengeleg via ein mp3-spelar. Manuskriptet til lydinnspelinga er også tilgjengeleg i tekst. linga, eller vil du helst gå utan noko av dette? Kan du grunngje valet ditt? Utstillinga blir presentert i del 1. Men noko informasjon er berre tilgjengeleg i lydguiden og i manuskriptet (informasjon om korleis blinde og svaksynte kan ta seg fram i utstillinga). Bruk av i-Pod må instruerast av personalet. All naudsynt informasjon skal vere tilgjengeleg på denne måten. best mogleg utbytte av utstillinga? tilgjengeleg på annan måte? I byrjinga av utstillinga er det sett opp ein plakat med informasjon om utstillinga, og ei planteikning over utstillingslokalet i svellpapir. Er skrifta på tekstplakaten tilgjengeleg for deg? Kva synest du om formuleringane i teksten? Kva synest du om lengda på teksten? Har du noko utbytte av planteikninga i byrjinga av utstillinga? Er planteikninga i byrjinga av utstillinga informativ nok? Har det noko å seie at planteikninga er montert slik at du blir ståande mot orienteringsretninga? Fungerer leielinjene tilfredsstillande? navigasjonsrettleiingane på mp3-spelaren, kunne det vore nok med ein av delane? Har leielinjene nokon innverknad på dei brukarane som ikkje bruker dei aktivt? Er det ønskeleg med andre navigasjonselement? Rommet er organisert for å vere lett å orientere seg i for synshemma, og for at det skal vere plass til å manøvrere med rullestol. det lettare for deg å bruke utstillingslokalet? Lyset i utstillinga må balansere to interesser. Det skal gi tilfredsstillande leselys for alle brukargruppene, og det skal ikkje vere til skade for dokumenta. Kva kunne eventuelt gjort dei betre? originaldokument som finst i utstillinga. ♦ Er det mogleg for deg å lese kva som står? ♦ Meiner du at fleire dokument burde vore presenterte på denne måten? Utstillinga er delt inn i tre hovudemne som er markerte med ein stor tekstplakat, ei tidslinje og ein fargekode. Er utforminga og plasseringa av tekstplakaten tilfredsstillande? Er utforminga av tidslinja tilfredsstillande? Oppfattar du fargekoden? Alle utstillingsdelane er forsynte med eit nummer som er visuelt og taktilt tilgjengeleg. Er nummera plasserte slik at dei er lette å finne eller få auge på? Er utforminga av nummera utførte på ein slik måte at dei er leselege? Utstillinga inneheld fleire glasmontrar med originale dokument, bilete og gjenstandar. Er dei tre glasmontrane som utgjer del 4, 5 og 7 av utstillinga (div. tekstdokument og fotografi som gjeld skule, arbeidsliv og privatliv) tilfredsstillande tilgang til innhaldet? Har du kommentarar til innhaldet? Mange av originaldokumenta er tilgjengelege i kopi utanfor sjølve utstillingslokalet, saman med ein lese-TV for den som kan ha nytte av det. som ønsker å sjå nærare på dokumenta? Til utstillingsdel 7 høyrer det og ei arkitekturteikning og eit brev vedgåande bustadsituasjonen i byen. Er desse utstillingselementa plasserte slik at dei er tilgjengelege for deg? Kva inntrykk får ein som er svaksynt, av teikninga? Kan du tenke deg måtar å gjere teikninga meir tilgjengeleg på? lag. Burde fleire dokument vore tilgjengelege på denne måten? Er det truleg at du ville teke deg tid til å lese dokumentet dersom dette vart gjort i større utstrekning? dei blir gjort om til lydformat? Vil det vere ein fordel for deg om du har tilgang til begge delar? net) plassert og utforma slik at du får tilfredsstillande tilgang til innhaldet? Har du kommentarar til innhaldet? På utsida av monteren som representerer utstillingsdel 16, er det montert ei attgjeving av byvåpenet i svellpapir. Har du noko utbytte av denne utstillingsdelen? Er denne delen plassert slik at du får tilfredsstillande tilgang til han? Er denne delen utført på ein slik måte at du får eit inntrykk av korleis byvåpenet ser ut? påskekort frå krigen og modell av Sandviken) plassert og utforma slik at du får tilfredsstillande tilgang til innhaldet? Er den språklege presentasjonen som blir gitt av innhaldet i montrane, tilfredsstillande for den som ikkje ser? Burde fleire originaldokument vore tilgjengelege som avskrift eller lyd? Ein videokanon viser tre filmklipp i loop. ♦ Var stumfilmen problematisk? (Dvs. at ein ved «filmstasjonen» hoppa rett inn i for eksempel ein stumfilm) Er tilrettelegginga som er gjort for blinde og svaksynte gjennom den språklege skildringa, tilfredsstillande? Søylene som ber glasoverbygget langs fasadane på Torgallmenningen, vekte i si tid sterke reaksjonar. Denne utstillingsdelen viser ein modell med fire såkalla «barbiebein», og nokre sitat frå Bergens Tidende. Er plasseringa av avissitat tilfredsstillande? Er kvaliteten på punktskrifta tilfredsstillande? Er dette eit interessant element å ha med i utstillinga? «Verdens vakreste kvinne», med Gina Lollobrigida. tilfredstillande inntrykk for den som ikkje ser? 20 skuffer med forskjellig materiale. I dei to første er det plassert taktile element i form av illustrasjonar i svellpapir saman med tekstar i punktskrift. Er skuffene greie å dra inn og ut? Skulle du ønske deg fleire presentasjonar i svellpapir? Korleis fungerer plasseringa og utforminga av dei to tekstane i punktskrift? skift, eller er den tilrettelegginga som er gjort med lyd, tilfredsstillande? Eit kart over Bergen sentrum er montert under ei glasplate på golvet. Korleis fungerer denne plasseringa for deg? Er den språklege skildringa av kartet tilfredsstillande? Originale dokument og gjenstandar må vernast om og er av den grunn lite tilgjengelege for publikum. Desse eskene og permane inneheld autentiske kopiar. Dette gjer det mogleg for publikum å bla i papira. Er eskene og permane plasserte slik at du får tak i dei? Er eskene og permane elles slik at du har lett tilgang til innhaldet? denne teksten tilgjengeleg for deg? (Denne teksten finst ikkje i lydformat.) lege dokument, kvinner, fotballklubben Brann, katastrofar, samferdsle, byjubileet 1970)? ♦ Kva synest du om denne måten å presentere arkivstoff på? ♦ Kva utbytte har ein som ikkje ser, av denne utstillingsdelen? ♦ Er den språklege skildringa tilfredsstillande for den som ikkje ser? ♦ Kva synest du om at innhaldet i denne utstillingsdelen ikkje er tilgjengeleg i lyd? ♦ Kor mykje av det burde vore tilgjengeleg i lyd? Teikningane som er representert her, er valde ut fordi dei er vakre å sjå på. Er teikningane plasserte slik på veggen at dei er tilgjengelege? Er det mogleg for den som er svaksynt, å få eit inntrykk av teikningane? Er presentasjonen av teikningane som er gjort med lyd, tilfredsstillande for den som ikkje ser? Er teikningane som er valde ut, interessante? Protokoll, saksmappe, datadisk, diskett, cd og memorystick. Skrivemaskin og laptop. Hermann Friele sitt brev til bergensarane i år 2005. Kan du lese brevet? (Det er ikkje tilgjengeleg i lydformat.) I denne utstillinga er det lagt stor vekt på å presentere originale dokument og gjenstandar. som utstillinga presenterer? Er det viktig at gjenstandane i utstillinga er originale? Har du noka meining om talet på dokument som blir presenterte i utstillinga (100 stk.)? typar dokument (tekst, foto, teikningar, kart, modellar og andre utstillingsobjekt)? Burde fleire av dokumenta vore tilgjengelege i lyd eller avskrift? Kor interessant kan ei tekstbasert utstilling bli for deg? Dei fleste av papirdokumenta i utstillinga er kopiar og gjort tilgjengelege i permar utanfor sjølve utstillingsrommet. Her er det mogleg å setje seg ned og sjå nærare på dokumenta ved hjelp av ein lese-tv. Dei følbare (taktile) Dei følbare elementa er først og fremst lagde inn i utstillinga for å gjere henne tilgjengeleg for blinde og svaksynte. Men mange av desse elementa kan også vere med på å utdjupe utstillingsopplevinga for andre brukargrupper. punktskrift, avisoverskrifter, barbiebein, lagringsmedium) interessante? Har du kommentarar til dei ulike elementa? av same type som alt er i utstillinga? Ønsker du deg følbare element av ein annan type enn dei som alt er i utstillinga? Var det delar av utstillinga som i større grad enn andre burde vore formidla ved hjelp av følbare element? Var dei følbare elementa av interesse for dei utan synshemming? Det er fleire nivå av tekst i utstillinga, og tekstane er presenterte i ulike format. Ved dei fleste av utstillingsdelane er det montert ei plate med tekst. Er desse plasserte på ein tilfredsstillande måte? Er tekstane utforma på ein tilfredstillande måte når det gjeld skriftstorleik og kontrast? Er desse tekstane informative nok? Tekstane er tilgjengelege i lydformat. dei også vore tilgjengelege i punktskrift og på teiknspråk? Den største tekstmengda er tilgjengeleg som tekstutgåve av lydinnspelinga. Teksten er skriven med tanke på opplesing, men den er også gjort tilgjengeleg i tekstformat. utstillingselement. Korleis opplever du dette (positivt eller negativt)? Får du nok informasjon gjennom manuskriptet? Er tekstane i manuskriptet for lange? Fungerer manuskriptet som guide til utstillinga? Burde manuskriptet vore tilgjengeleg i punkskrift og på teiknspråk? Kor store delar av manuskriptet burde vere tilgjengeleg i punktskrift og teiknspråk? I kva grad vil svaksynte unngå tekst der det er mogleg? Kva slags faktorar ville motivere deg til å gå inn for å lese ein utstillingstekst? I kva grad vil dyslektikarar unngå tekst der det er mogleg? Arkivet har valt i-Pod frå Apple, fordi den skal vere enkel å bruke. Modellen «shuffle» gjer det mogleg å hoppe framover i lydinnspelinga spor for spor, men lydspora kan berre identifiserast ved seg sjølve. Korleis var mp3-spelaren å betene reint teknisk? Var knappane store nok? Har du andre merknader? Korleis var det å finne fram til det lydsporet du ønskte? Finst det betre alternativ enn ipod shuffle til dette føremålet? Det er skrive eit manuskript som er gjort auditivt tilgjengeleg via mp3-spelar. Kvar utstillingsdel svarar til eit lydspor. Fungerer navigasjonstilvisingane tilfredsstillande? Er navigasjonstilvisingane til sjenanse for dei som ikkje brukar dei aktivt? Er dette ein god måte å formidle innhaldet i utstillinga på? Var farten på lydspora for rask eller for sein? Var språket lett tilgjengeleg? Er det som blir formidla objektivt nok? Blir innhaldet av lydspora farga av dramatiseringa? ♦ Påverka ekkoet som var lagt på delar av lydinnspelinga, kvaliteten på lyden? ♦ Burde fleire originaldokument vore tilgjengelege som lyd? ♦ Er det manglar ved lydinnspelinga som du vil påpeike? ♦ Fekk du nok informasjon gjennom det som er gjort tilgjengeleg som lyd? ♦ Innhaldet er tilrettelagt for synshemma og inneheld ein del språklege skildringar av utstillingselement. Korleis opplever du dette (positivt eller negativt)? Korleis vurderer du at det ikkje er nytta teiknspråk i utstilliga? Korleis kunne vi eventuelt ha integrert teiknspråk i utstillinga? Kva synest du totalt om den informasjonen som vart presentert i utstillinga? Vart det for mykje eller for lite informasjon? på ein slik måte at han var oversiktleg eller uoversiktleg? tilgjengeleggjort for deg, tilfredsstillende? ♦ Er dei tilretteleggingsgrepa som er gjort med tanke på di brukargruppe, tilfredsstillande? ♦ Føler du at utstillinga tek deg på alvor og behandlar deg som ein likeverdig deltakar? Lærde du noko gjennom utstillinga «1905- 2005. 100 dokumenter»? Har utstillinga lært deg noko om kva for materiale som ligg i arkivet? Har utstillinga på nokon måte endra synet ditt på kva arkivmateriale er for noko? Føler du at dette materialet vedgår deg på nokon måte? Trur du det finst arkivstoff som har interesse for deg? Kva for tema ville du vere interessert i å få informasjon om i ei ny utstilling? Kva opplever du som mest positivt ved utstillinga? Kva opplever du som mest negativt ved utstillinga? Har utstillinga vore ei erfaring/oppleving du vil tilrå for andre? Kvifor/kvifor ikkje?
|
lovdata_cd_39561
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.702
|
Bestemmelsen er i samsvar med gjeldende praksis. Det kreves ikke alltid at behandlingen skal være avsluttet, men den må være ført så langt frem at det kan avgjøres hvorvidt sykdommen, skaden eller lytet vil bli varig. Forutsetningen for at det kan ytes grunnstønad eller hjelpestønad, er at fortsatt medisinsk behandling etter en faglig vurdering ikke kan antas å ville gi helbredelse. I praksis vil dette si at det ikke må ventes helbredelse i løpet av kort tid. Om kravet til lidelsen varighet, se kommentarer til paragrafens første ledd ovenfor. § 6-3. Grunnstønad1) 1) Endret ved lover 22.12.99 nr. 108 (i kraft 1.1.00 og gjøres gjeldende for nye tilfeller, søknader fremmet før 1.1.00 vil bli behandlet etter gamle regler), 15.6.01 nr. 90, 20.12.02 nr. 111. Kort om saksbehandling ved krav om grunnstønad.
|
lovdata_cd_9465
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.93
|
Godkjenning av våpen og flagg, Vestvågøy kommune, Nordland.
|
lovdata_cd_61557
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.885
|
Publisert: Somb-1995-8 (1995 s 61) Sammendrag: Forvaltningens utredningsplikt i tilsettingssak med HIV-positiv søker til stilling som sykepleier Norsk Sykepleierforbund (NSF) klaget på vegne av A over saksbehandlingen i forbindelse med tilsetting av avdelingssykepleier ved et statlig sykehus. NSF anførte at sykehuset uriktig hadde lagt til grunn at A hadde trukket søknaden og at det forelå forhold som tilsa smittefare (A var HIV-positiv). Forbundet hevdet at saken ikke var så godt opplyst som mulig før vedtaket ble truffet, og at det derfor var gjort brudd på forvaltningslovens regler. Når det gjaldt spørsmålet om søknaden kunne anses å være trukket tilbake, ble det gitt uttrykk for at det ville vært best i samsvar med god forvaltningsskikk om sykehuset hadde sørget for å sikre hensynet til notoritet slik at det i ettertid ikke kunne reises spørsmål om søknaden var trukket eller ei. De beste grunner talte videre for at sykehuset burde ha stoppet tilsettingsprosessen og foretatt en bredere utredning av saken. Saken var av stor betydning for A personlig og reiste viktige helsemessige spørsmål av prinsipiell betydning. I denne saken hadde det derfor vært nærliggende å søke innhentet spesialfaglig råd fra medisinsk ekspertise innen HIV- aidsforskningen - i tillegg til den foreliggende tilråding fra sykehusets egen overlege. Saksgang: (Sak 95-0673) Norsk Sykepleierforbund (NSF) klaget på vegne av A over saksbehandlingen i forbindelse med tilsetting i stilling som avdelingssykepleier ved et statlig sykehus (Y). I klagen til ombudsmannen ble det anført at Y uriktig la til grunn at A hadde trukket søknaden, uten at sykehuset hadde fått dette tilstrekkelig bekreftet. Videre ble gjort gjeldende at Y feilaktig la til grunn at det forelå medisinske forhold som tilsa smittefare. Forbundet anførte at saken ikke var så godt opplyst som mulig før vedtaket ble truffet, og at det derfor var gjort brudd på forvaltningslovens saksbehandlingsregler. Sykepleierforbundet hevdet i klagen at A ville ha fått stillingen dersom Y hadde ivaretatt sin undersøkelses- og utredningsplikt. Sykepleierforbundet hadde tidligere tatt saken opp med Sosial- og helsedepartementet, og den 5. januar 1995 ble det avholdt et møte med representanter for departementet, Y, Norsk Sykepleierforbund og A. Formålet med møtet var å klarlegge faktum i saken, men det ble ikke trukket noen konklusjoner i møtet. Departementet uttalte i brev til Sykepleierforbundet 5. april 1995 at saken ble ansett ferdigbehandlet fra departementets side. Herfra ble det lagt til grunn at departementet ikke hadde funnet at administrasjonen ved Y hadde opptrådt i strid med gjeldende lov og avtaleverk i forbindelse med tilsettingssaken, og departementet ble i brev herfra 10. mai 1995 bedt om en nærmere begrunnelse og redegjørelse for sitt standpunkt i saken. Departementet svarte i brev 15. juni 1995 og viste i det vesentlige til sin fremstilling i brev til NSF 14. september 1994, hvor det bl.a. fremgikk at det i saken var betydelig uenighet om de faktiske forhold i forbindelse med ansettelsen av anestesisykepleier ved Y. Fra brevet 14. september 1994 siteres: «Ifølge de opplysninger departementet har fra Y informerte A først oversykepleier B ved anestesiavdelingen ved Y, om at han var hiv-positiv. I denne samtalen fortalte han og at han ønsket at saken skulle behandles konfidensielt, men samtidig ga han uttrykk for at dersom han skulle arbeide som anestesisykepleier ønsket han å «spille med åpne kort» overfor personalet og pasienter. Dette innebar at han ville informere disse om sin sykdom. B mente at det ville oppstå vanskelige situasjoner i forhold til pasientene, dersom de kort før en operasjon skulle få disse opplysningene. A sa seg enig i dette, og sa at han ikke orket å ta den belastningen. Han hadde derfor bestemt seg for å søke omskolering. Videre så orientete han om at han var plaget med eksem, og hudavskrapninger fra hansker og munnbind. B varslet at hun måtte informere sine overordnede, sjefsykepleier C og avdelingsoverlege for anestesi D. A hadde ingen innvendinger mot dette, og hadde kort tid etter samtale med D og B. I referatet fra dette møtet som departementet har fått en kopi av, fremgår det at A innså at praktisk pasientarbeid ville være vanskelig ut fra de plagene han hadde bl.a. med åpen eksem på hendene. Han ga derfor uttrykk for at han ønsket å ta videreutdannelse. Dette var diskutert med A's behandlende lege, dr. E ved - - - sykehus. Y ble bedt om å kontakte dr. E for å fastlegge et opplegg for hvordan denne saken skulle bringes videre. A forklarte og at han hadde vært i kontakt med sin saksbehandler ved - - - trygdekontor. Der var han blitt orientert om at dersom han fikk en sykemelding, og samtidig kunne legge frem attester på at han ville fått en stilling dersom han ikke hadde vært hiv-positiv, ville han ha rett til sykepenger/attføring. Senere samme dag var man i kontakt med dr. E. Man ble da enige om at A skulle få sine attester fra Y, og at E skulle sykemelde ham. A ville da etter opplysninger som ble gitt fra - - - trygdekontor, ha krav på sykepenger/attføring. Som det fremgår av den attesten som A fikk fra avdelingsoverlege D, var det etter en nærmere medisinsk vurdering om risiko for tilfeldig sårkontakt at han ikke ville fått stillingen dersom han hadde opprettholdt sin søknad. Kopi av denne attesten som vistnok ikke er fremlagt for NSF, ligger vedlagt. Departementet kan ikke se at administrasjonen ved Y i denne saken har opptrådt i strid med gjeldende lov- og avtaleverk. I brevet fra NSF skriver Sykepleierforbundet at de ser svært alvorlig på at arbeidsgiver ser ut til å ha innført et generelt yrkesforbud i helsesektoren for en arbeidstaker som er hiv-positiv. Departementet vil på det sterkeste avvise at dette har skjedd. Dersom det kun er på bakgrunn av denne konkrete saken at NSF trekker denne konklusjonen, er departementet av den oppfatning at dette er et alt for tynt grunnlag å trekke en slik konklusjon. Som det fremgår av det ovenstående, foreligger det blant annet en attest fra avdelingsoverlegen ved sykehuset hvor det fremgår at man ikke ville ansette A ut fra en medisinsk vurdering, bl.a. fordi A hadde åpen eksem. Videre ønsket A å «spille med åpne kort» også overfor pasientene. Dette ville med den kjennskap man har til folks frykt for HIV, skapt en uholdbar situasjon for arbeidsgiver mht. å utføre de oppgaver sykehuset skal utføre, spesielt med tanke på at A hadde søkt stilling på anestesiavdelingen. Som tidligere påpekt mener sykehuset at A var inneforstått med at hans søknad måtte anses som trukket. På bakgrunn av disse tre momentene, medisinsk vurdering, ønske fra A om å «spille med åpne kort» og forståelsen fra sykehuset om at søknaden var trukket tilbake, finner Sosial- og helsedepartementet ikke å kunne si at administrasjonen ved Y har opptrådt i strid med gjeldende lov- og avtaleverk. Når det gjelder de attestene som er skrevet av avdelingsoverlegen og sjefssykepleieren, ble disse skrevet etter at man hadde vært i kontakt med A sin behandlende lege. Disse attestene ble skrevet for å være behjelpelig i en vanskelig situasjon. At de som har underskrevet attestene reagerer sterkt på at disse attestene senere blir brukt mot dem, er ikke vanskelig å forstå. Departementet fant ikke grunn til å betvile Y's fremstilling av saken og bemerket videre i brevet 15. juni 1995: «Det er ikke tvilsomt at A i utgangspunktet var funnet kvalifisert for stillingen som avdelingssykepleier. Som det fremgår av attestene til avdelingsoverlege D (bilag 5) og sjefssykepleier C (bilag 3), ville A blitt tilbudt stillingen som avdelingssykepleier dersom han ikke hadde vært Hiv-positiv. Det avgjørende momentet i denne saken vil imidlertid slik Sosial- og helsedepartmentet ser det, være at avdelingsoverlege D's tilråding om at A ikke skulle få jobben som avdelingssykepleier, skjedde etter en medisinsk-faglig vurdering. Avgjørelsen ble tatt etter samtale pr. telefon med A's egen lege, mens A selv var tilstede, og etter det avdelingsoverlege D oppfattet som i forståelse med disse to. I tillegg ble også prof.dr. med. - - -, anestesiavdelingen ved - - -, konsultert pr. telefon. Avdelingsoverlegens medisinsk-faglige ansvar følger direkte av legelovens §16, tredje ledd. At en lege er overordnet det andre medisinske personalet i medisinske spørsmål følger av samme lovs §17. At en lege også er overordnet ikke- medisinsk personell i medisinske spørsmål følger både av sikker praksis, og kan utledes av sykehuslovens §18 om forsvarlig virksomhet. Som det går frem av D's attest til A (bilag 5), er det etter en medisinsk-faglig vurdering av risikoen for tilfeldig sårkontakt at D gir sin tilråding. I denne forbindelse er det viktig å være klar over at arbeidet som avdelingssykepleier på anestesiavdelingen ved Y både inneholder noen administrative oppgaver, men også sykepleieroppgaver knyttet til tjeneste i ordinær anestesisykepleietjeneste. Dette kan nødvendiggjøre øyeblikkelig pasientkontakt uten mulighet til ordinære smittebeskyttelsestiltak. Ved anestesiavdelingen innebærer dette blant annet bistand ved operasjoner. Avdelingsoverlege D hadde det øverste faglig medisinske ansvaret i denne saken. Departementet kan ikke se at det tilligger administrasjonen ved Y å overprøve hans medisinsk-faglige skjønn i dette spørsmålet. En slik overprøving ville ha skjedd dersom administrasjonen ansatte A på tross av D's tilråding. Departementet er klar over at det kan være strid om et slikt skjønn, og at det ikke kan utelukkes at det kan finnes leger som ville vurdert det medisinsk faglige spørsmålet annerledes. Imidlertid, Sosial- og helsedepartementet ser at visse forhold kunne vært håndtert annerledes i denne saken. Formelt sett kan visse forhold i saksbehandlingen være i strid med kravet om tilfredsstillende saksbehandling. Når det gjelder spørsmålet om A hadde trukket sin søknad eller ikke, er det klart at arbeidsgiver formelt sett burde ha bedt om å få en skriftlig bekreftelse på at søknaden var trukket. Men det er kjent for departementet at man både innenfor helsesektoren og innenfor andre sektorer har praksis for at søknader trekkes muntlig. I denne saken hadde de impliserte parter personlig kjennskap til hverandre, og det var uttalelser i en personlig samtale som fra arbeidsgivers side ble oppfattet som at A trakk sin søknad. Dette sett i sammenheng med samtalens karakter, gjør at departementet synes det er forståelig at Y ikke ba om å få en skriftlig bekreftelse på at A trakk sin søknad. Videre burde muligens ansettelsesprosedyren ha vært stoppet for å få en bedre vurdering av A's situasjon. Samtidig må det kunne legges til grunn at de involverte personene ved Y hadde den klare forståelse av situasjonen at A hadde trukket sin søknad, og at det derfor ikke var grunnlag for en slik utsettelse av ansettelsesprosedyren. Ut fra de uttalelsene som avdelingsoverlege D har gitt, har han ikke vært i tvil om det medisinsk faglige skjønnet, og det har derfor fra Y sin side ikke vært noen foranledning til å få en ny medisinsk vurdering. Avdelingsoverlegen og oversykepleieren ved Y burde heller ikke ha skrevet attest/bekreftelse til A. Disse attestene/bekreftelsene må slik departementet ser det, sees i sammenheng med den oppfatning av situasjonen som disse personene hadde, og som innebar at man skrev disse dokumentene på oppfordring fra A for å hjelpe ham i en vanskelig situasjon. Sosial- og helsedepartementet kan imidlertid ikke se at disse eventuelle saksbehandlingsfeilene er av en slik art at det har hatt betydning for det endelige resultatet i denne saken. Det sentrale i Y's avgjørelse i denne saken, er det medisinsk faglige skjønnet som ble utøvd av avdelingsoverlege D. Sosial- og helsedepartementet kan på denne bakgrunn ikke se at Y opptrådte i strid med gjeldende lov og avtaleverk da de ikke tilsatte A i den aktuelle stillingen. Norsk Sykepleierforbund kom tilbake til saken i brev 14. juli 1995 og fastholdt at feil ved saksbehandlingen hadde hatt betydning for utfallet av saken. Fra brevet siteres: «Sosial- og helsedepartementet fremhever at det er uenighet om de faktiske forhold og da hvorvidt søknaden er trukket tilbake eller ikke. Det vises blant annet til den praksis at det er vanlig at søknader blir muntlig trukket tilbake. Norsk Sykepleierforbund vil imidlertid fastholde at det uansett praksis må være arbeidsgiver som må dokumentere at påståtte muntlig tilbaketrekning av en søknad har funnet sted. Vi kan således ikke se at det foreligger uenighet om de skriftlige dokumenter som så langt er fremlagt i saken. Videre må det bemerkes at det er noe forunderlig at Sosial- og helsedepartementet, hvis søknaden vitterlig var blitt trukket tilbake bruker tid på å vurdere den medisinske situasjonen dersom A skulle ansettes. Slik det fremgår av departementets brev er det klart at det er foretatt en feilvurdering av betydningen for stillingen at A var hiv-positiv. Det burde kunne forlanges at arbeidsgiver, hvor denne var i tvil, tok kontakt med Helsetilsynet for en uttalelse. Det avvises videre at A var tilstede da avdelingsoverlege D ringte dr. E. I Sosial- og helsedepartementets brev på side 2, annet avsn. heter det «Som det går frem av D's attest ...». I avsnittet fremgår det at også Sosial- og helsedepartementet er av den oppfatning at tilfeldig sårkontakt kan medføre smittefare. Norsk Sykepleierforbund anmoder Sivilombudsmannen om at dette forhold forelegges Helsetilsynet for vurdering før uttalelse avgis under forutsetning av at dette forhold blir tillagt vekt. Departementet fastholdt i brev 5. september 1995 at både sjefssykepleier C og avdelingsoverlege D har understreket at attest/bekreftelse til A ble skrevet i den hensikt at A skulle få krav på sykepenger/attføring fordi han ikke fikk en stilling på grunn av sykdommen. Fra brevet gjengis: «Videre skriver Norsk Sykepleierforbund i sitt brev av 14. juli 1995 til Ombudsmannen at det burde kunne forlanges at arbeidsgiver, hvor denne var i tvil, tok kontakt med Helsetilsynet for en uttalelse. Det følger av legelovens §25 at en lege plikter å utøve sin virksomhet forsvarlig. Dette er en plikt den enkelte lege har, jf. kapitteloverskriften. Dette innebærer at legene dersom de er i tvil i et medisinsk spørsmål, skal skaffe seg de kunnskaper som er nødvendig for å foreta en forsvarlig behandling. Avdelingsoverlege D tok i denne saken kontakt med behandlende lege E. Etter denne kontakten vurderte han situasjonen i overensstemmelse med den attesten som ble gitt til A. Avdelingsoverlege D har ikke gitt uttrykk for at han var i tvil om den medisinske vurderingen han foretok. På denne bakgrunn fant avdelingsoverlege D det ikke nødvendig å foreta noen videre undersøkelse av dette forholdet. Sosial- og helsedepartementet kan heller ikke se at Statens helsetilsyn nødvendigvis må kontaktes slik NSF gir uttrykk for, dersom en lege er i tvil om en medisinsk vurdering. Helsetilsynet er en av flere organer som kan kontaktes, men det ville føre til uholdbare situasjoner dersom Helsetilsynet skulle kontaktes hver gang det oppstår tvil om en medisinsk vurdering. I dette tilfellet tok arbeidsgiver kontakt med behandlende lege, noe som for Sosial- og helsedepartementet fremstår som en like fornuftig løsning som å kontakte Helsetilsynet. Departementet kan ikke se at det er grunn til å kritisere arbeidsgiver for feil i saksbehandlingen på dette punktet. NSF skriver i tredje siste avsnitt at Sosial- og helsedepartementet er av den oppfatning at tilfeldig sårkontakt kan medføre smittefare, og at dette i så fall bør forelegges Statens helsetilsyn for vurdering. Sosial- og helsedepartementet vil understreke at departementet selv ikke har foretatt noen vurdering av det medisinske skjønn i denne saken. Sosial- og helsedepartementet foretar ingen overprøving av det medisinsk-faglige skjønn som er foretatt hverken i dette tilfellet eller i andre tilfeller. Det vises for øvrig til legelovens §16. Sosial- og helsedepartementet har således basert seg på avdelingsoverlege D's medisinsk-faglige skjønn. Grunnlaget for å fremlegge dette for Statens helsetilsyn skulle således ikke være tilstede. Departementet bemerket avslutningsvis i brev 31. oktober 1995 at det var avdelingsoverlege D's medisinsk-faglige skjønn som lå til grunn for den beslutning D traff, og at departementet overhode ikke hadde foretatt noen vurdering av A sin HIV-positive status. Kopi av departementets brev ble oversendt NSF til orientering ved brev herfra 2. november 1995. «Den rettslige hovedregel ved tilsetting i offentlige stillinger er at den best kvalifiserte søker skal tilsettes. Det betyr at tilsetting skal skje ut fra en sammenlignende vurdering av søkernes faglige og personlige kvalifikasjoner for stillingen. Det er ikke tilstrekkelig at den som tilsettes er kvalifisert for stillingen - den som tilsettes må være den best kvalifiserte. Siktemålet i en tilsettingssak skal og vil således være å finne frem til den av søkerne som på bakgrunn av en skjønnsmessig helhetsvurdering finnes best kvalifisert ut fra stillingens art og arbeidsområde. Ved vurderingen må tas utgangspunkt i de krav til faglige og personlige kvalifikasjoner som måtte være fastsatt i utlysingen. For øvrig vil sentrale momenter være utdanning, praksis og personlig skikkethet. Kvalifikasjonsprinsippet skal i første rekke sikre at tilsetting finner sted på grunnlag av saklige kriterier. Dernest har kvalifikasjonsprinsippet naturligvis til formål at stillinger i det offentlige til enhver tid blir besatt med best mulig kvalifisert personell. Spørsmålet om hvilke hensyn som er saklige å ta ved en slik vurdering, vil måtte bero på en konkret, individuell vurdering av den aktuelle stillings innhold og arbeidsoppgaver. Når det gjelder personer med HIV-smitte, kan det selvsagt ikke oppstilles noe generelt yrkesforbud for denne pasientgruppen. Hvorvidt det vil være saklig å legge vekt på at en person er HIV-positiv, vil bl.a. bero på om det foreligger fare for smitteoverføring i arbeidssituasjonen. Det samme vil selvsagt gjelde for enhver alvorlig smittefarlig sykdom. Etter forvaltningsloven §17 skal en sak være så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Dette innebærer at de i forvaltningen som er ansvarlig for saksforberedelsen, vil måtte sørge for at faktum blir klargjort og at de også etter forholdene må kontrollere opplysninger som legges frem av parter eller andre. Forvaltningen har således et selvstendig ansvar for sakens opplysning. §17 er uttrykk for et sentralt forvaltningsrettslig prinsipp og inneholder også en saksbehandlingsregel. Omfanget av undersøkelsesplikten vil variere etter forholdene i saken og etter hvilke praktiske muligheter myndighetene har til å få satt i verk nærmere undersøkelser. Hvor omfattende undersøkelser som kreves etter §17, vil avhenge bl.a. av sakens karakter og videre hvor lang tid som står til rådighet og hvor viktig det er at saken blir raskt avgjort. I denne saken står spørsmålet om det offentliges undersøkelsesplikt sentralt. A anfører at han fikk beskjed om at han ikke ville få stillingen da han opplyste at han var HIV-positiv. Han mener imidlertid at han aldri trakk søknaden. I oversykepleier B's referat fra møtet mellom henne og A 5. april 1995 heter det: «A hadde søkt stilling som avdelingsleder ved Anestesi-avd. og var innstilt til denne. 5/4.-94 kl. 07.30 oppsøkte A meg på mitt kontor. Han var fra samme dato ansatt i et 4 ukers vikariat ved Anestesiavd. Han forteller at han har oppsøkt lege og fått bekreftet at han er H.I.V. positiv. Hvis han skal arbeide som anestesisykepleier må han for sin samvittighet spille med «åpne kort» overfor personalet og pasientene. Han ber om mitt syn på saken. Jeg svarte at det ville bli en vanskelig situasjon for operasjonspasienter å ta standpunkt til om de vil ha en H.I.V. positiv sykepleier til å gi anestesi. (Pasienten er allerede i en stresset situasjon med tanke på operasjonen, og sløvet av premedikasjonen, og bør ikke utsettes for denne belastningen.) Hvordan situasjonen blir i forhold til personalet er vanskelig å forutsi, men at det muligens ikke blir så lett for han. A sa han hadde tenkt gjennom situasjonen og forsto problemene, og at han ikke orket å ta denne belastningen. Så han har bestemt seg for å søke omskolering og ønsker støtte på dette fra faglig hold. Ang. A's helse har han ifølge han selv vært plaget av eksem fra hansker og munnbind, som har gitt han hudavskrapninger. Dessuten har han hatt flere langtidssykemeldinger i vinter. Ang. sin sykdom påla A meg taushetsplikt. Jeg svarte at siden det gjaldt en ansettelsesak måtte jeg informere min overordnede sjefsykepleier C og avd.overlege for anestesien D. Dette var A enig i. Jeg kontaktet avd.overlege D umiddelbart, for å få en medisinsk vurdering av situasjonen, og A og jeg hadde en samtale med overlege D. Av avdelingsoverlege D og oversykepleier B's referat 7. april 1994 fra møte samme dag med A fremgår: «Man er idag kl 0730 kontaktet, overspl. B og A. Sistnevnte har søkt avd.spl. tjeneste, anestavd. og er innstilt som 1-ste mann til denne. Hans problem er at han siste tid har fått vite at han er HIV-pos. Dette har vært en påkjenning for både ham - og ikke minst i nære familie. I forbindelse med denne stilling ville han også spille med åpne kort, og ikke ta stillingen om denne bød på motstand i det kollegiale nærmiljø. I tillegg er han dessuten plaget med åpent eczema på begge hender, og innser selv at dette kan by på problemer i forhold til praktisk pas.arbeid. I så fall kunne han tenke seg en videre utdannelse på - - -. Disse muligheter har han også diskutert med sin lege, Dr. E. Man blir også bedt om å ringe denne for et evt videre opplysninger og praktisk opplegg. I tillegg har A et økonomisk problem idet han i øyeblikket ikke har arbeid. Etter samtale med sin saksbehandler ved - - - trygdekontor, vil han kunne sykmeldes og ha rett til sykepenger/attføring hvis han får bevis på at han hadde fått stilling her uten sin sykdom. Vi vil gjerne hjelpe ham videre. Man tar derfor kontakt med Dr. E samme dag, drøfter vår innstilling her ifra, samt den manglede erfaring vi i Norge har med tilsetting av helsepersonell i denne situasjon. Man kommer overens om at skisserte løsning som A har kommet med, er den beste. Dr. E sykmelder ham fra nevnte dato., A får sin attest, og ordner siden opp som nevnt i samarbeid med sin lege. Videre orientering til annet personal ved op.avd, hvor han er godt kjent fra tidl., og dertil godt likt, om hvorfor han ikke tar stillingen, o.s.v., vil han personlig meddele den enkelte. Vi ønsker A lykke til videre, og man legger enn videre lokk på saken. Ut fra ordlyden i disse referater hadde sykehuset en oppfordring til å søke definitivt avklart om A hadde trukket sin søknad. Avdelingsoverlege D skrev samme dag følgende attest: Det attesteres herved at A har søkt stilling som avd.sykepleier ved Y. Han har ved flere anledninger tidligere arbeidet ved avd, og var nå tiltenkt denne stilling etter innstilling. Etter egne opplysninger idag fremkommer det imidlertid at han i det siste er konstatert HIV-positiv, og at han i perioder er plaget med åpent eczem. Etter nærmere medisinsk vurdering, og som ansvarlig for driften ved anestesiavd her og den store risiko for tilfeldig sårkontakt med pasienter, finner jeg å måtte fraråde hans tilsetning i denne stilling. Sykepleierforbundet skrev i brev 6. desember 1994 til Sosial- og helsedepartementet at attesten fra avdelingsoverlege D datert 7. april 1994 var ment som en «hjelp til A overfor trygdekontoret med fler». Da A ikke hadde eller har hatt åpent eksem, har denne ikke blitt brukt overfor trygdekontoret eller andre. Av bekreftelse datert 12. april 1994 undertegnet av sjefssykepleier C fremgår: «BEKREFTELSE. Anestesisykepleier A, har tidligere vært ansatt ved anestesiavdelingen ved Y. Han har nå søkt stillingen som avdelingsykepleier ved avdelingen. A var innstilt til denne stillingen, fordi han er både kvalifisert og egnet til stillingen. Anestesisykepleierne, også avdelingsykepleier har i det daglige arbeid nærkontakt med operasjonspasientene, mens de er på operasjonsavdelingen. Av hensyn til pasientenes sikkerhet, kan jeg dessverre ikke ansette A i stillingen, noe jeg sterkt beklager. I denne bekreftelsen fremgår det intet om at A har trukket sin søknad, og det ser snarere ut som det motsatte - nemlig at han har opprettholdt den men ikke fått stillingen på grunn av sin sykdom. Etter det opplyste skrev imidlertid C bekreftelsen for å hjelpe A med å få attføring - noe A benekter. Jeg har ingen mulighet til å få nærmere klarhet i dette, men kan vanskelig se noen annen grunn til at sjefssykepleieren skulle skrive en slik bekreftelse enn for å hjelpe A - så lenge sykehuset hadde oppfattet at han hadde trukket søknaden. Det som her er referert tyder på at A har fått klare signaler om at han ikke ville få stillingen. Om hans reaksjon på dette har vært resignasjon eller også en tilbaketrekking av søknaden, er vanskelig å si, men det ville ha vært i best samsvar med god forvaltningsskikk om sykehuset hadde sørget for å sikre hensynet til notoritet slik at det i ettertid ikke kunne reises spørsmål om søknaden faktisk var trukket eller ei. Det er uheldig at det i en så følsom sak som denne i ettertid blir reist tvil om dette forhold. Etter forvaltningsloven §11c annet ledd, jf. tidligere §22 annet ledd skal nye opplysninger av betydning for avgjørelsen av saken, som blir gitt i muntlige samtaler, så vidt mulig nedtegnes eller protokolleres. Hadde man fulgt denne saksbehandlingsregel ville spørsmålet ikke ha kommet opp i ettertid. Enten søknaden ble formelt trukket av A eller ei, ser jeg det imidlertid slik at de tilkjennegivender og disposisjoner som ble gjort fra Y's side av A måtte kunne oppfattes dithen at han ikke var ønsket i stillingen. En eventuell tilbaketrekning av søknaden er derfor i og for seg ikke avgjørende. Det sentrale spørsmål vil være om Y hadde relevant og tilstrekkelig grunnlag til å agere som de gjorde vis a vis A. Det neste spørsmålet blir derfor om avdelingsoverlege D bygget sin tilråding på et forsvarlig medisinsk skjønn, eller om han burde ha foretatt nærmere undersøkelser med hensyn til den konkrete smittefare. Avdelingsoverlege D har i redegjørelse 23. august 1994, i forbindelse med at han har blitt bedt om å kommentere henvendelsen fra Norsk Sykepleierforbund til Sosial- og helsedepartementet 16. mai 1994, bl.a. uttalt: «1) Etter telefonisk kontakt med A's egen lege Dr. E, samt gjennomgang av stillingens medisinsk-praktiske innhold med nær pasientkontakt med øyeblikkelig hjelps funksjon til skadede pasienter, samt A's periodevise plager fra åpent eczema på hender, fant jeg å ikke kunne anbefale ham til stillingen. Jeg følte at hensynet til en evt. smitterisiko for pasient veide tyngst her. Overlege D har, etter det jeg forstår, basert sin tilråding på samtale med A, telefonsamtale med A's egen lege, dr. E, og telefonsamtale med professor dr. med. - - - på - - -. Norsk Sykepleierforbund har anført at det var uforsvarlig ikke i tillegg å undersøke saken med Statens helsetilsyn. På bakgrunn av sin faktiske kjennskap til de arbeidsoppgaver som tillå stillingen og arbeidsforholdene for øvrig, mente avdelingsoverlege D at det forelå en konkret smitterisiko. Jeg finner ikke grunn til å knytte kommentarer til avdelingsoverlegens vurdering. Burde så Y ha stoppet ansettelsessaken for å få en nærmere vurdering av A's situasjon - ut over tilrådingen fra overlege D. Rådgiver i Statens helsetilsyn, dr. Svein Erik Ekeid, opplyste i telefonsamtale med ombudsmannens kontor 22. november 1995 at Statens helsetilsyn for tiden arbeider med retningslinjer for HIV- og hepatitt b-positive helsearbeidere. Det foreligger ikke i dag noen skriftlige retningslinjer, men en tilråding fra en internasjonal legeforening, The Permanent Working Group of European Junior Hospital Doctors (PWG), Policy Statement on HIV Infection and Hospital Doctors, er tilgjengelig hos Statens helsetilsyn. Fra tilrådingen siteres: «1.2 A basic principle is that patients are entitled to know that effective policies and practices are in place to protect them from infection risks, but they are not entitled to know details regarding the personal health status of doctors or other health professionals. Health workers who have HIV infection are entitled to the same rights to confidentiality as any other patients. 1.3 The risk of transmission of HIV infection in health care settings is low, provided routine infection control procedures are observed. Worldwide, only one case of a health worker transmitting HIV to patients has been reported, that of the Florida dentist. Although the exact mode of transmission from the dentist remains obscure, it is known that he did not observe all recommended precautions. Other studies of large numbers of patients treated by HIV positive health workers have shown no evidence of transmission. 1.4 The risk to patients undergoing invasive surgical procedures from HIV positive health workers can be compared with that to health workers from infected patients. Even after a skin puncture with a needle contaminated with infected blood, the risk to a health worker of acquiring HIV is less than one in 200. This is much lower than for other infections such as hepatitis B, and illustrates that a significant transfer of blood or other infectious bodily fluid is needed for HIV to be transmitted. In most documented cases where health workers have become infected with HIV, this has resulted from skin puncture with a hollow needle containing blood. Incidents in which patients are exposed to comparable volumes of the blood of health care workers are likely to be very unusual. 1.5 This statement is intended to assist national organisations in formulating policies and guidance to protect the interests both of health workers and the public, in the light of the fact that workers are considerably more likely to acquire HIV infection from their patients than to transmit it. «3.1 Despite the fact that no doctor is known to have infected a patient with HIV, the PWG accepts that some invasive surgical procedures may entail a remote but finite risk that a patient could be exposed to a sufficient quantity of the operator's blood for HIV infection to be transmitted. Such exposure could only occur if an HIV-infected operator suffered an injury during the procedure and this led to bleeding into a patient's exposed tissues or body cavity. This theoretical risk is confined to procedures which require insertion of (part of) the operator's hand(s) into the patient in the presence of sharp instruments, bone spicules, teeth or foreign objects such as broken glass. Such procedures are referred to as «exposure prone». 3.2 All other clinical procedures can be safely performed by staff who are infected with HIV, including invasive procedures such as venepuncture where there may be a risk of «needle-stick» incidents in which the operator might be exposed to the patient's blood but not vice versa. Legegruppen konkluderte bl.a. med følgende: «8.10 National policies, including legislation if appropriate, should be developed to combat HIV-related discrimination in employment, including medical employment and training. Doktor Ekeid har videre opplyst at Y ved en henvendelse til Statens helsetilsyn ville ha fått et skriftlig råd i saken. Statens helsetilsyn ville i så fall ha måttet basere sin uttalelse på en konkret vurdering av bl.a. hvilke arbeidsoppgaver helsearbeideren faktisk skulle utføre. Doktor Ekeid ville videre ikke utelukke at det også i enkelte situasjoner kunne være relevant å ta et visst hensyn til pasientenes frykt for smitte. Statens helsetilsyn både innehar og har tilgang til særskilt medisinsk-faglig kunnskap på dette området. En eventuell henvendelse dit ville derfor ha gjort tilsettingsmyndighetens beslutningsunderlag bredere. Selv om hensynet til pasientene må være avgjørende, forhindrer ikke det at det søkes tatt hensyn til utsatte grupper som HIV- positive arbeidssøkere. Da det dreier seg om forhold der få grenser er trukket opp i regelverket, er det oppfordring til å utvise spesiell grundighet og aktsomhet fra den offentlige forvaltningens side, også i forhold til søkere på offentlige stillinger. Slik saken er opplyst, taler de beste grunner for at Y burde ha stoppet tilsettingsprosessen og foretatt en bredere utredning av saken. Foruten å være av stor betydning for A personlig, reiste ansettelsessaken også viktige helsemessige spørsmål av prinsipiell betydning som ikke tidligere hadde vært undersøkt nærmere. I denne saken hadde det derfor vært nærliggende å søke innhentet spesialfaglig råd fra medisinsk ekspertise innen HIV-aids-forskningen. Spørmålet om hvilket utfall tilsettingssaken burde ha fått, har jeg, slik saken ligger an, ikke tilstrekkelig grunnlag for å uttale meg om. A tok ut stevning mot staten v/Sosial- og helsedepartementet. Ved Oslo byretts dom 2. juli 1997 ble sykehusets vedtak om ikke å tilsette A som avdelingssykepleier kjent ugyldig i forhold til ham, og staten ble dømt til å betale A erstatning for tapt arbeidsinntekt og tap i fremtidig erverv. Dommen er ikke påanket.
|
lovdata_cd_42478
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.876
|
Etter denne bestemmelsen er det et vilkår for rett til stønad at forsørgeren har vært medlem i folketrygden i de siste tre årene umiddelbart før krav om ytelser settes frem. Har vedkommende oppholdt seg i utlandet, og vært medlem i folketrygden under utenlandsoppholdet, regnes dette med i de tre årene.
|
lovdata_cd_38433
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.89
|
Melding om overføring til bankkonto og melding om giroutbetalingskort skrives og sendes ut av Rikstrygdeverket. Selve utbetalingskortet sendes ut i egen sending av Den norske Bank. På meldingen i juli måned blir det gitt informasjon om nytt grunnbeløp og endring i full grunnpensjon fra 82,5 til 85 prosent av grunnbeløpet for pensjonistpar og personer som har grunnpensjon som er redusert fordi ektefellen/samboeren/partneren har inntekt over 2 G. Videre blir det gitt informasjon om inntektsgrenser for enslige forsørgere og uførepensjonister. Informasjon om hvilke beløp som er lagt til grunn ved beregning av forsørgingstillegg og informasjon om inntektsgrenser for andre pensjonister, blir gitt til høsten. Informasjon om tekster for den enkelte pensjonist kan finnes i UR ME-bildet.
|
lovdata_cd_58964
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.736
|
En avtalt godtgjørelse som tilkommer produsentens agent ved salg til tredjepart. En forpliktende avtale mellom kjøper og selger som er basert på betingelser som i all vesentlighet er forhåndsavtalt i en rammeavtale. Bedriftsøkonomisk levetid er den reelle økonomiske levetid for anleggsmidler. Denne legges til grunn for de lineære avskrivninger i driftsregnskapet. Kostnader som direkte kan henføres til et bestemt produkt eller kostnadsbærer. Kostnader som er knyttet til foretakets ordinære aktiviteter, unntatt finanskostnader. I kalkylesammenheng defineres driftskostnader som eksklusive generelle utviklingskostnader. De kostnader som ikke kan henføres direkte til en kostnadsbærer/produkt må belastes via kostnadssteder etc. (indirekte kostnader). Disse kostnadene fordeles ved bruk av fordelingsnøkler. Fordelingsnøkkelen er forholdstallet mellom et kostnadsbeløp og fordelingsgrunnlaget. Som fordelingsgrunnlag kan brukes et hensiktsmessig kriterium, for eksempel direkte materialkostnader, direkte lønn, antall kvadratmeter gulvplass etc. Krav til materiell eller tjeneste som beskriver hva materiell/tjenesten skal yte, ikke hvordan det skal ytes. Gevinst er godtgjørelse til egenkapitalen for dekning av økonomisk risiko. Den er lik differansen i kroner mellom kontraktprisen og selvkost. Kostnader som etter at kontraktrevisjoner utført ikke anses akseptable å medta under en kontrakt. Kostnader som tilbyderen, tross oppfordringer, ikke har fremlagt tilstrekkelig underlag for å kunne bedømme kostnadenes størrelse. Immaterielle eiendeler består av patenter og lignende rettigheter, goodwill samt ulike typer aktiverte kostnader. Aktiverte kostnader omfatter kostnader for teknisk bistand, forsknings- og utviklingsarbeid, prøvedrift, markedsundersøkelser og lignende i den grad kostnadene representerer vesentlige og varige verdier. Kostnader som vedrører flere produkter eller produksjonen i sin alminnelighet. Kostnaden kan ikke henføres et produkt eller kostnadsbærer direkte, men henføres indirekte ved hjelp av en form for fordeling. Kalkulatorisk rentesats er den prosentuelle sats som benyttes for å beregne kapitalkostnad. Denne sats settes lik veid gjennomsnitt for helårig etterskuddsrente på statsobligasjoner, med gjenstående løpetid 10 år for de sist kjente 12 måneder, pluss 1,5 prosentpoeng. I kostnadsprøvinger benyttes et gjennomsnitt for hvert år i kontraktgjennomføringsperioden. Det beløp som godtgjøres en leverandør som kompensasjon for rentebærende finansiering av driftsnødvendige eiendeler. Beløpet omregnes som regel til et prosentuelt påslag på driftskostnadene. Det grunnleggende systemet for etablering av et ensartet forsyningsspråk for å gi en korrekt identifisering, klassifisering, nummerering og registrering av fabrikantkilde av materiellet, og for å opprettholde et allment, løpende forsyningsartikkelregister. Materiellets funksjonelle og fysiske egenskaper som er beskrevet i teknisk dokumentasjon og senere realisert i systemet. Tekniske og organisatoriske aktiviteter som identifiserer, holder kontroll med, utfører revisjoner på og fører regnskap over status for funksjonelle og fysiske egenskaper til systemet, inkludert programvare og støtteutstyr». Med kontraktrevisjon forstås alle aktiviteter som inngår i kostnadskontroll, gevinstanalyse samt økonomisk vurdering av leverandør. Kostnader er forbruk av varer og tjenester vurdert i penger. Analysen er en gjennomgåelse av den forkalkyle tilbudet bygger på. Den forutsettes utført når det er liten eller ingen konkurranse og før kontraktinngåelse. Den skal danne grunnlag for forhandlinger om pris for anskaffelsen. Kostnadsansporing vil si at leverandøren etter bestemte kriterier gis mulighet til ekstra gevinst basert på oppnådde resultater. Dette målt med hensyn til påløpte kostnader sett i forhold til stipulert selvkost i kontrakten. Kostnadselement er de enkelte bestandeler som fremgår av kalkylesøylen (f.eks. lønn, materialer etc.). Omfatter vurdering av leverandørs økonomisystemer, kostnadsanalyse, teknisk økonomisk kontroll, prisglidningsanalyse og kostnadsprøving. Kostnadsprøving omfatter revisjon av etterkalkyle, enten ved fremdriftsfakturering eller ved sluttoppgjør av kontrakter. Den går ut på å revidere samtlige faktiske påløpte kostnader under en kontrakt etter at leveransen helt eller delvis er fullført. For å fastsette hvilke kostnader som kan belastes kontrakten. De krav som Forsvaret stiller til en leverandørs; varer, tjenester, organisasjon og systemer. Kravspesifikasjon skal inngå i forespørsler/anbudsinnbydelser og avtaler (kontrakt/bestilling). Alle systematiske tiltak som er nødvendig for å sikre at spesifisert kvalitet blir planlagt og oppnådd. Standard som er utgitt av leverandøruavhengig internasjonal, regional eller nasjonal organisasjon. Et vederlag som må betales for rettigheten til å produsere eller selge lisensgiverens produkt. (Learning curve/Improvement curve) Et statistisk hjelpemiddel som kan brukes ved beregning av produksjonskostnader, planlegging og produksjonskontroll (basert på korrelasjon mellom antall arbeidstimer eller lønn, materialer og andre kostnader - som er nødvendig for å produsere en bestemt enhet eller mengde av enheter - og antall slike enheter eller mengder produsert i rekkefølge). Forsvarets felles prosjektstyringssystem. Prisansporing vil si at leverandøren etter bestemte kriterier gis mulighet til ekstra gevinst. Dette baseres på oppnådde resultater med hensyn til kostnad, tid og ytelse sett i forhold til stipulert kostnad, tid og ytelse i kontrakten. Et antall produkter som er basert på samme bruksområde, men er laget i ulike varianter. Ved fordeling av indirekte kostnader kommer en frem til enten en prosentsats eller et kronetillegg. Disse kalles påslagssatser når de anvendes i kalkylesammenheng. Den andel av en bedrifts driftsnødvendige eiendeler som er finansiert med egenkapital og rentebærende fremmedkapital. Vurderingskriterier og arbeidsmetodikk som benyttes ved gjennomføring av kostnadskontroll. Den negative delen av «usikkerhet». Se «gevinst». Et vederlag til innehaveren av eiendoms-/produksjonsrettigheten til et produkt. Selvkostkalkyle er en beregning der samtlige kalkulerbare kostnader fordeles på kostnadsbærere. Kalkylen bygges opp med direkte og indirekte kostnader samt kalkulatorisk rente. Summen utgjør selvkost. (Final inspection) Den siste kontroll som gjennomføres av leverandøren for å verifisere at all foreskrevet kontroll er gjennomført, og at produktet tilfredsstiller alle spesifiserte krav, også kravene til dokumentasjon. Interaksjon mellom leverandør og Forsvaret for å bringe på det rene om kontraktens vilkår er oppfylt, inngåelse av sluttavtale, herunder forhandling om endelig pris for kontrakter hvor prisen skal baseres på realiserte og relevante kostnader, og det endelige økonomiske oppgjør. Dokument til felles og gjentatt bruk, fremkommet ved konsensus og vedtatt av et annerkjent organ, som gir regler og retningslinjer for eller karakteristiske trekk ved aktiviteter eller resultater av dem. Hensikten er å oppnå optimal orden i en gitt sammenheng. Usikkerhet er definert som «differansen mellom den informasjon som er nødvendig for å ta en sikker beslutning og den tilgjengelige informasjon». Usikkerhet deles i to, hvor den negative delen kalles risiko, og den positive delen kalles muligheter. (Scrapping) Endelig beslutning om å forkaste varer eller tjenester i forbindelse med den kontrakt det gjelder. Med økonomisystem forstås regnskaps-, budsjett- og kalkylesystemene med tilhørende dokumentasjon.
|
lovdata_cd_47373
|
lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005
| 2,021
|
no
|
0.775
|
Sammendrag: Gjeldsforfølgningsrett Dekningsloven §2-8. Lov 8. juni 1984 nr. Vi viser til brev 24. februar 2003. Vi beklager at det har tatt så lang tid å besvare henvendelsen. I brevet er det reist spørsmål om rentekrav som grunner seg på ubetalt merverdiavgift ved utleggstrekk har prioritet etter dekningsloven §2-8 første ledd bokstav d som "krav på skatt eller offentlig avgift" eller etter bokstav e som "andre krav". Lovavdelingen antar at rentekrav faller inn under §2-8 første ledd bokstav e, og altså ikke har prioritet på linje med hovedkravet. Renter er ikke særskilt nevnt i dekningsloven §2-8 bokstav d. I dekningsloven §9-3 første ledd, som omhandler fordringer som har fortrinnsrett av første klasse i konkurs, er renter særskilt nevnt som fortrinnsberettiget, jf. første ledd nr. 6. I dekningsloven §9-4 om fortrinnsberettigede fordringer av annen klasse er renter ikke særskilt nevnt i lovteksten. Denne bestemmelsen er tolket slik at rentekrav på de fordringer som er nevnt i paragrafen, ikke er omfattet av fortrinnsretten, jf. Tore Sandvik: Lærebok i materiell konkursrett, Bergen 1985 s. 129 og Lovavdelingens uttalelse jnr. 2706/86 E. Dette taler etter Lovavdelingens syn for at heller ikke dekningsloven §2-8 kan tolkes slik at krav på renter av de fordringer som er nevnt i bokstav a til d har prioritet foran andre krav. Bestemmelsen i dekningsloven §2-8 ble tilføyd ved lov 26. juni 1992 nr. 86. Spørsmålet om rentekravs prioritet er ikke berørt i forarbeidene til denne loven. Spørsmålet er heller ikke behandlet i rettspraksis. Det heter i Ot. prp. nr. 65 (1990-91) på s. 353 at prioritetsreglene for ulike grupper av krav i dekningsloven §2-8 første ledd svarer fullt ut til gjeldende lov. Dette kan isolert sett tale for at rentekrav av merverdiavgift skal ha prioritet på linje med hovedkravet. Det fulgte av den tidligere dekningsloven §2-7 første ledd at utlegg kunne tas i krav på lønn i den utstrekning lønnen oversteg det skyldneren med rimelighet trengte til underhold av seg og sin husstand. I §2-7 første ledd annet punktum het det at "ved vurderingen legges til grunn det som er tilbake av ytelsen etter at mulige trekk er foretatt for skatter, underholdsbidrag og andre krav om ifølge særlig lovbestemmelse kan inndrives ved lønnstrekk." Det fulgte videre av lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift §59 tredje ledd at avgiftskrav etter loven med renter og omkostninger kunne kreves trukket i lønn og andre vederlag etter reglene i skattebetalingsloven. Etter Lovavdelingens syn er dette likevel ikke tilstrekkelig til at rentekrav kan omfattes av dekningsloven §2-8 bokstav d når det ikke fremgår av ordlyden av denne bestemmelsen og heller ikke er uttrykkelig nevnt i forarbeidene. JDLOV-2003-759 Forvaltningsrett Forvaltingsloven §6.
|
lovdata_cd_56760
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.527
|
Med heimel i lov av 26. april 1985 nr. 21 om utdanningsstøtte til elever og studenter §8 femte ledd har departementet den 31. oktober 2001 fastsett forskrift om utanrettslege gjeldsordningar og ettergiving av fordringar som er uråd å drive inn. Forskrifta gjeld frå og med 1. november 2001 og ein kan få ho ved Statens lånekasse for utdanning. Forskrifta vil også være å finne på Lånekassens internettside: http://www.lanekassen.no . Publisert: I 2001 hefte 13 (Merknader)
|
lovdata_cd_45118
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.645
|
Foreldre som ikke bor sammen, kan avtale delt bosted for barnet etter barneloven §36 første ledd. Hvis foreldrene har inngått skriftlig avtale om delt bosted, kan barnetrygden for barnet som har delt bosted, utbetales med 50 % til hver av dem, jf. barnetrygdloven §2 tredje ledd. Den av foreldrene som ikke allerede mottar barnetrygden, må sette fram krav hvis vedkommende ønsker å få del i barnetrygden. Det er ingen betingelse for delt barnetrygd at foreldrene skal være enige om å dele stønaden. Dersom en av foreldrene står som mottaker av hele barnetrygden, og den andre av barnets foreldre setter fram krav om barnetrygd på grunn av delt bosted, skal stønadsmottakeren varsles om det og gis rett til å uttale seg, se kommentarene til §16 om partsbegrepet og forvaltningsloven. Stønadsmottakeren må samtidig underrettes om at stønaden kan bli halvert og at dette kan bli iverksatt allerede mens saken behandles.
|
lovdata_cd_26447
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.682
|
Forskrift om Kystverneplan Nordland, vedlegg 7, Indreholmen/Lyngværet naturreservat, Herøy kommune, Nordland. Reservatet berører følgende gnr./bnr.: 18/1, 19/1, 19/2. Reservatet dekker et areal på ca. 25.540 daa hvorav ca. 24.070 daa er sjøareal. Grensene for reservatet er vist på kart i målestokk 1:50.000 datert Miljøverndepartementet desember 2002. Reservatet skal avmerkes i marka. Knekkpunktene skal koordinatfestes. Kartet og fredningsforskriften oppbevares i Herøy kommune, hos Fylkesmannen i Nordland, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. Formålet med fredningen er å ivareta et verdifullt kystområde, med det naturlig tilknyttede plante- og dyreliv. Spesiell verdi knytter seg til området som hekke- og overvintringsområde for sjøfugl. 1. Oppføring av nye bygninger/anlegg i forbindelse med utøvelse av fiske, etter samråd med fiskerimyndighetene.
|
lovdata_cd_54376
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.948
|
Kunngjøring fra Justis- og politidepartementet av stortingsvedtak 11. desember 1998 med hjemmel i Grunnloven §75a.
|
lovdata_cd_754
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.689
|
Forskrift om båndtvang for hund, Oppdal kommune, Sør-Trøndelag. Fastsatt av Landbruksdepartementet 3. februar 1958.
|
lovdata_cd_41283
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.543
|
Listen nedenfor omfatter ofte benyttede ord og vendinger. Medisinske ord og vendinger på latin kan forekomme med varierende skrivemåte. Dersom det foreligger tvil om forståelsen kan rådgivende lege konsulteres. anisomeli ulik ekstremitetslengde/-størrelse (medfødt eller utviklet) arthrosis leddlidelse, oftest pga. diabetes (mellitus) hallux valgus utaddreiet stortå (ufiksert/fiksert) hallux varus innaddreiet stortå (ufiksert/fiksert) hofteleddsdysplasi samlebegrep for tilstander med feilstilling i hofteleddet (særlig hos spebarn) hofteleddsluksasjon tilstand hvor lårbenshodet står utenfor hofteskålen (særlig hos spebarn) kyfose skjevhet i ryggraden i medianplan (konveks bakover) lordose skjevhet i ryggraden i medianplan (konveks forover) medial vendende/beliggende mot midtlinjen (medianplanet) periostitis/periostitt irritasjonsbetennelse i benhinnen (ikke-bakteriell) peroneus-nerven nerve som beveger musklene på leggens forside (peroneusmusklene) pes calcaneovalgus valgusstilling av hælbenet (pekende utad) planta (pedis) plantarfasciitis/-fasciitt irritasjonsbetennelse i fotsålens bindevevshinne (ikke-bakteriell) pronasjon/pronert (fot) supinasjon/supinert (fot) talus rist-/springbenet (ben i fotroten) tendinitis/tendinitt senebetennelse (i alminnelighet ikke-bakteriell) ødem (oedema) hevelse pga.
|
lovdata_cd_2222
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.67
|
Forskrift om opprettelse av residerende kapellanembete, Harstad prestegjeld, Troms. Fastsatt ved kgl.res. 14. august 1970. Fremmet av Kirke- og undervisningsdepartementet.
|
lovdata_cd_48032
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.641
|
Forskrift i medhold av oreigningslovens §5 om rett til å gjøre vedtak om eller gi samtykke til eiendomsinngrep. Fastsatt ved kgl.res. 2. juni 1960. Fremmet av Justis- og politidepartementet. Endret 19 aug 1983 nr. 2150, 19 okt 1984 nr. 1800, 22 nov 1996 nr. 1081, 9 april 1999 nr. 305, 6 april 2001 nr. 390, 25 mars 2002 nr. 376.
|
lovdata_cd_55524
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.614
|
Delegering av myndighet til Olje- og energidepartementet etter lov om oreigning av fast eigedom §2 første ledd nr. 19. Fastsatt ved Kronprinsreg.res. 7. juli 2000 med hjemmel i lov av 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom §2 første ledd nr. 19. Fremmet av Olje- og energidepartementet.
|
lovdata_cd_11392
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.896
|
Formålet med fredningen er å bevare ei kalkmyr, med tilstøtende del av bekkedraget, som er voksested for sjeldne og interessante plantearter og å bevare en sjelden og sårbar innsjøtype, en Charasjø.
|
lovdata_cd_41005
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.821
|
Nedenfor er omtalt noen typer hjelpemidler hvor det stilles spesielle krav for tilståelse. Listen er ikke uttømmende.
|
lovdata_cd_44442
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.609
|
Bestemmelsene i nr. 2 gjelder tilsvarende for samordning av pensjon fra tjenestepensjonsordning eller fra personskadetrygd med enkemannspensjon fra folketrygden, samt med pensjon eller overgangsstønad etter folketrygdloven §16-7 og overgangsstønad etter folketrygdloven §15-7. Det samme gjelder pensjon til samboer på grunnlag av folketrygdloven §1-5. §23 Nr. 1 første ledd bokstav c skal lyde:
|
lovdata_cd_10287
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.338
|
Forskrift om fredning for Drangsdalen naturreservat, Lund kommune, Rogaland.
|
lovdata_cd_42745
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.949
|
Retten til ytelser etter kapittel 16 faller bort når familiepleieren får rett til alderspensjon (dvs. fyller 67 år) eller får rett til uførepensjon, foreløpig uførestønad eller «førtidspensjon» i form av avtalefestet pensjon. Disse ytelsene vil aldri være lavere enn den ytelsen som ble gitt etter kapittel 16, jf. beregningsreglene i kapittel 3. §16-10 andre ledd- Inngåelse av ekteskap m.v.
|
lovdata_cd_4022
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.752
|
Forskrift om fartsgrense for fartøyer i Nærsnesbukta, Røyken kommune, Buskerud. Fastsatt av Sjøfartsdirektoratet 29. desember 1978 i henhold til regel 40 i særskilte sjøveisregler for norsk innenlands farvann av 1. desember 1975. 5 knop er største tillatte hastighet i Nærsnesbukta innenfor en rett linje som går fra fastlandet til Tangen som tangerer Grunnvikholmens (også kalt Morbergholmen) nordøstlige punkt, grunnen midt i bukta med rød stake, og som har en retning ca. 150/330 grader. Politimesteren i Drammen kan etter søknad dispensere fra bestemmelsen i disse forskrifter når dette finnes forsvarlig ut fra sikkerhetsmessige hensyn, f.eks. ved båtsportstevner, regattaer, vannskisportstevner o.l.
|
lovdata_cd_33655
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.92
|
Et ekteskap kan oppløses ved skilsmisse etter forutgående separasjon i medhold av §21 eller uten forutgående separasjon i medhold av §22 og §23. Et ekteskap kan videre oppløses i medhold av §24. §20.1 Separasjon. 1 Jfr. §27 og §92. 2 Jfr. §28 annet ledd. §21.1 Skilsmisse etter separasjon. Hver av ektefellene kan kreve skilsmisse når de har vært separert2 i minst ett år. §22.1 Skilsmisse etter samlivsbrudd. §23.1 Skilsmisse på grunn av overgrep. En ektefelle kan kreve skilsmisse dersom den andre ektefellen med hensikt har forsøkt2 å drepe ham eller henne eller barna eller forsettlig har utsatt dem for alvorlig mishandling.3 Det samme gjelder dersom ektefellen har opptrådt på en måte som er egnet til å fremkalle alvorlig frykt for slik atferd. Krav om skilsmisse etter denne paragrafen må være reist4 innen seks måneder etter at ektefellen fikk kjennskap til handlingen, og senest to år etter at den fant sted. 1 Jfr. §27 annet ledd. 2 Se strl. §49. 3 Jfr. strl. §219 og strl. kap. 19, 21 og 22 og lov 8 april 1981 nr. 7 §30 tredje ledd. §24.1 Oppløsning av ekteskap som er inngått i strid med §3 eller §4. Hver av ektefellene kan kreve ekteskapet oppløst dersom det er inngått i strid med §3 eller §4. En ektefelle kan kreve skilsmisse når den andre ektefellen har inngått nytt ekteskap i strid med §4. Nytt ekteskap i strid med §4 kan ikke kreves oppløst etter første eller andre ledd dersom det tidligere ekteskapet er blitt oppløst. 1 Jfr. §27 annet ledd, tvml. §417 og §418 . §25. Virkningen av separasjon og skilsmisse. 1 Jfr. §57 første ledd bokstav a, lover 3 mars 1972 nr. 5 §8, 16 juni 1989 nr. 69 §15-1 annet ledd. Kapittel 5. Behandlingen av saker om oppløsning av ekteskap og om separasjon.
|
lovdata_cd_41881
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.79
|
Det er et felles mål at personer med en løpende trygdeytelse ikke skal miste denne fordi saken overføres mellom etatene.
|
lovdata_cd_40529
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.635
|
Dersom unntaksreglene i forskriften §9 andre ledd får anvendelse, gis det ikke fradrag for samvær med mindre den som får medhold, skriftlig bekrefter at det blir praktisert samvær etter en lavere samværsklasse. Slik forskriften §9 andre ledd er utformet, vil det bare være bidragsmottakeren (den bidragsberettigede etter fylte 18 år) som kan få medhold etter denne bestemmelsen. Dersom bidragsmottakeren ikke gir en skriftlig bekreftelse på at det blir praktisert samvær etter en lavere samværsklasse, blir det ikke gitt fradrag for samvær dersom unntaksreglene i forskriften §9 andre ledd kommer til anvendelse.
|
lovdata_cd_20717
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.728
|
5. Vedlikehold av tekniske anlegg som er i bruk på fredningstidspunktet. 6. Organisert virksomhet i undervisningsøyemed for universiteter, høgskoler, skoler og barnehager.
|
lovdata_cd_40777
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.677
|
EØS-reglene vil kunne gi rett til stønad ved pleie i utlandet, se EØS-rundskrivet (Hovednummer 40.09). Dersom EØS-avtalen eller andre avtaler ikke kommer til anvendelse, vil §8-9 også gjelde pleiepenger for pleie av en nær pårørende. For å få dispensasjon fra vilkåret om opphold i Norge, er det ikke tilstrekkelig at det sannsynliggjøres at en nær pårørende er i livets sluttfase. Det må også sannsynliggjøres at medlemmet pleier den pleietrengende i hjemmet. Krav om pleiepenger etter §9-12 skal fremsettes der den pleietrengende er bosatt. Dette innebærer at dersom den pleietrengende er bosatt i utlandet, skal kravet avgjøres av Folketrygdkontoret for utenlandssaker. § 9-13. Opplæringspenger til et medlem med omsorg for et funksjonshemmet barn1)
|
lovdata_cd_11031
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
da
|
0.504
|
Disse forskrifter trer i kraft 1. januar 1986.
|
lovdata_cd_2412
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.588
|
Forskrift om opprettelse av residerende kallskapellanembete, Alstahaug prestegjeld, Nordland. Fastsatt ved kgl.res. 30. juni 1972. Fremmet av Kirke- og undervisningsdepartementet.
|
lovdata_cd_17718
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.354
|
Gjelder for: Skardmodalen naturreservat, Hattfjelldal kommune, Nordland.
|
lovdata_cd_11703
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.925
|
Forvaltningsmyndigheten kan avgjøre unntak fra fredningsbestemmelsene for vitenskapelige undersøkelser og arbeider av vesentlig samfunnsmessig betydning og i spesielle tilfeller, dersom det ikke strir mot formålet med fredningen.
|
lovdata_cd_31983
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.644
|
Byggerådet kan forby at verksemder, anlegg, opplag og lager av fårleg eller særleg sjenerande art, blir lagt innanfor kommunen sitt område eller del av dette.
|
lovdata_cd_59442
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.763
|
(a) Bestemmelsene i JAR-FCLs enkelte avsnitt vil ikke dekke alle mulige situasjoner. Der hvor anvendelsen av JAR-FCL ville få utilsiktede virkninger, eller der hvor utviklingen av nye trenings- eller prøvekonsepter ikke er i samsvar med kravene, kan en søker anmode rette luftfartsmyndighet om unntak. Et unntak kan bare bli innvilget dersom det kan påvises at unntaket vil opprettholde eller medføre i det minste et tilsvarende sikkerhetsnivå. (b) Unntak er delt inn i korttidsunntak og langtidsunntak (mer enn seks måneder). Et langtidsunntak kan bare innvilges etter avtale med JAA FCL-komitéen.
|
lovdata_cd_50363
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.378
|
Lov 21 juni 1985 nr 82 om kredittkjøp m m trer i kraft 1 oktober 1986. Nytt kapittel 4 a i lov 11 juni 1976 nr 71 om finansieringsvirksomhet trer allikevel først i kraft 1 januar 1987.
|
lovdata_cd_19456
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.722
|
Formålet med fredningen er å bevare et kystnært og variert barskogområde med relativt høy artsdiversitet.
|
lovdata_cd_41441
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.934
|
Dersom firmaet har krevd og fått for mye utbetalt, plikter det ortopediske verkstedet å betale dette tilbake.
|
lovdata_cd_13893
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.455
|
I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jf §10 og §21, §22 og §23 er et område ved Formofoss i Grong kommune fredet som naturreservat ved kgl.res. av 13. mai 1988 under betegnelsen «Rognsmoen naturreservat».
|
lovdata_cd_8385
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.495
|
Føremålet med fredinga er å ta vare på eit landskap som er typisk for dei ytste kyststroka i fylket. Området er karakterisert av myr og hei, nedbørsmyrar og fattige jordvassmyrar er dominerande. Det er få inngrep i myrane.
|
lovdata_cd_58060
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.819
|
1. Kgl.res. av 24. september 1965 om ordning av sikkerhetstjenesten i statsforvaltningen oppheves. 2. Punkt VI, annen, tredje og fjerde setning i Instruks for Forsvarssjefen gitt ved kgl.res. av 5. august 19941 oppheves.
|
lovdata_cd_56645
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.909
|
På samme måte som under kap. 5.1 (for alle kjemikalier samlet) skal utslipp av produksjonskjemikalier beskrives og evalueres.
|
lovdata_cd_27297
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.8
|
Forskrift om fredning for Tautra med Svaet naturreservat og fuglefredningsområde, Frosta kommune, Nord-Trøndelag. Fastsatt ved Kronprinsreg.res. 19. desember 2003 med hjemmel i lov av 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern, §8 og §9, samt §14 annet ledd, jf. §10 og §21, §22 og §23. Fremmet av Miljøverndepartementet. Det fredete området berører følgende gnr./bnr. i Frosta kommune: 84/4, 86/1, 86/2, 86/3, 86/4, 86/5, 86/6, 86/7, 86/8, 86/9, 86/10, 86/11, 86/12, 86/13, 86/14, 86/15, 86/16, 86/17, 86/18, 86/19, 86/20, 87/2, 87/6,9, 87/11,15, 88/1, 94/8, 95/1, 98/1, 99/1, 100/1, 101/1, 101/2, 101/7, 103/1,2,5, 104/1, 104/4, 106/1 samt fellesfjæra i Nordfjæraleiret. Hele verneområdet dekker et areal på ca. 16,5 km2 hvorav ca. 1,8 km2 er landareal. Naturreservatet dekker et areal på ca. 2,7 km2, hvorav ca. 0,3 km2 er landareal. Fuglefredningsområdet dekker et areal på ca. 192 daa hvorav alt er landareal. Dyrefredningsområdet dekker et areal på ca. 13,6 km2, hvorav ca. 1,2 km2 er landareal. Grensene for naturreservatet framgår av kart i målestokk 1:20.000 datert Miljøverndepartementet august 2003. De nøyaktige grensene for reservatet skal avmerkes i marka der de går over land og knekkpunktene bør koordinatfestes. Kartet og verneforskriften oppbevares i Frosta kommune, hos fylkesmannen i Nord-Trøndelag, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. Formålet med fredningen er å bevare et viktig artsrikt våtmarksområde med vegetasjon, fugleliv og annet dyreliv som naturlig er knyttet til området. For reservatet (merket A på vernekartet) gjelder følgende bestemmelser (jf. dog §4 og §5): 1. All vegetasjon på land og i vann er fredet mot enhver form for skade og ødeleggelse. Nye plantearter må ikke innføres. 2. Alt vilt (inkludert sjøpattedyr herunder deres hi, reir og egg) er fredet mot enhver form for skade, ødeleggelse og unødig forstyrrelse. Jakt, fangst, bruk av skytevåpen samt slipp av hund er forbudt. Utsetting av vilt er ikke tillatt. 3. Det må ikke iverksettes tiltak som kan endre de naturgitte forhold, som f.eks. oppføring av bygninger, anlegg og permanente og midlertidige innretninger, opplag av båter, campingvogner o.l., framføring av nye luftledninger, jordkabler og kloakkledninger, bygging av veier, drenering og annen form for tørrlegging, uttak, oppfylling, planering og lagring av masse, ny utføring av kloakk eller andre konsentrerte forurensningstilførsler, henleggelse av avfall, gjødsling og bruk av kjemiske bekjempingsmidler. 4. Motorisert ferdsel til lands og til vanns er forbudt, herunder bruk av modellbåter og modellfly. 5. Camping, teltslagning og oppsetting av kamuflasjeinnretninger for fotografering er forbudt. 6. I tiden f.o.m. 25. april t.o.m. 15. juli er all ferdsel i reservatet forbudt for andre enn fastboende på Tautra og registrerte yrkesfiskere ved næringsutøvelse. I et skogområde på Skaget (merket B på kartet) fredes fuglelivet og fuglenes livsmiljø slik nedenforstående bestemmelser viser: 1. Vegetasjon som er av betydning som næring eller livsmiljø for fugler, er fredet mot enhver form for skade og ødeleggelse som ikke følger av jord- og skogbruksdrift og av tillatt ferdsel. 2. Fugler, herunder deres reir og egg, er fredet mot enhver form for skade, ødeleggelse og unødige forstyrrelser som ikke følger av jord- og skogbruksdrift og av tillatt ferdsel. Hunder må ikke slippes i fuglefredningsområdet. 3. I tidsrommet 25. april - 15. juli, begge dager medregnet, er det forbudt for andre enn fastboende på Tautra og naturvernets funksjonærer å ferdes i området. For resten av området (merket C på kartet) fredes fuglelivet slik nedenforstående bestemmelser viser: 1. Fugler, herunder deres reir og egg, er fredet mot enhver form for skade, ødeleggelse og unødige forstyrrelser, ut over det som følger av jord- og skogbruksdrift, herunder oppdyrking, og av vanlig ferdsel. 2. Grunneierne kan innenfor lovlig jakttid etter viltloven skyte skadefugl og ender til eget bruk på innmarka innenfor det verna området. 1. Gjennomføring av militær operativ virksomhet og tiltak i ambulanse-, politi-, brannvern- og oppsynsøyemed, samt gjennomføring av skjøtsels- og forvaltningsoppgaver som er bestemt av forvaltningsmyndigheten. 2. Tradisjonell slått og beiting, herunder nødvendig gjerdehold, bruk av gjeterhund samt rydding og gjødsling av Storholmen. 3. Etablering av nye grøfteavløp, samt vedlikehold av tidligere opptatte grøfteavløp som drenerer tilgrensende jord- og skogbruksarealer, etter at forvaltningsmyndigheten er varslet. 4. Vedlikehold av eksisterende veier og kraftlinjer. 5. Sanking av bær og matsopp. 6. Fiske utøvet av registrerte yrkesfiskere etter det til enhver tid gjeldende lovverk og forskrifter gitt i medhold av dette. 7. Bruk av motorbåt i forbindelse med utøvelse av lovlig fiske. Høyeste tillatte hastighet er 10 knop. 8. Innsamling av tang. 9. Jakt på rådyr, hare, mår, rev og mink samt sanking av måsegg til eget bruk fram til 31. mai, i samsvar med viltlovens bestemmelser og forskrifter. 10. Bruk av hund under kontroll i forbindelse med utøvelse av tillatt jakt. 11. Forsiktig rydding i en sone inntil 5 m langs reservatenes grense dersom vegetasjonen medfører vesentlig ulempe for bruk av eksisterende innmark. 12. Tradisjonell bruk av dyrka mark på Utholmen, herunder bruk av gjødsel og kjemiske plantevernmidler. 13. Grussten til eget bruk langs strendene. 14. Stein fra dyrka mark kan deponeres på eksisterende steinvelte i Skogbukta. 15. Ferdsel etter merket sti fra parkeringsplass ved Tautratun til fugletårn ved Måsdammen. 1. Felling av vilt som forårsaker vesentlig skade, i samsvar med viltlovens bestemmelser og forskrifter. 2. Rydding av vegetasjon m.m. i henhold til godkjent skjøtselsplan, eller når formålet med fredningen krever det. Forvaltningsmyndigheten kan gjøre unntak fra fredningsbestemmelsene når formålet med fredningen krever det, samt for vitenskapelige undersøkelser, arbeider av vesentlig samfunnsmessig betydning eller i andre særlige tilfeller når disse ikke strir mot formålet med fredningen. Forvaltningsmyndigheten, eller den forvaltningsmyndigheten bestemmer, kan gjennomføre skjøtselstiltak i samsvar med fredningsformålet. Det kan utarbeides forvaltningsplan, som kan inneholde nærmere retningslinjer for gjennomføring av skjøtselstiltakene.
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.