id
stringlengths 12
86
| doc_type
stringlengths 5
37
| publish_year
int64 1.88k
2.02k
| lang_fasttext
stringlengths 2
3
| lang_fasttext_conf
stringlengths 3
5
| text
stringlengths 6
1M
|
|---|---|---|---|---|---|
lovdata_cd_44772
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.628
|
Stortinget har vedtatt endringer i barneloven og forskotteringsloven som skal gjelde fra 1. oktober 2003. Dette medfører bl.a. at alle bidragsforskudd skal vurderes i forhold til det nye regelverket. For at du skal få bidragsforskudd etter 1. oktober 2003, må du svare på denne henvendelsen. Hvis du ikke svarer, vil bidragsforskuddet bli stanset fra 1. oktober 2003.
|
lovdata_cd_40376
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.806
|
Et offentlig fastsatt bidrag kan bare endres dersom det nye bidraget avviker mer enn 10% fra det løpende bidraget. Dette kommer fram i fastsettelsesforskriften §13. Tilsvarende bestemmelser er gitt i barneloven §54 andre ledd når det offentlige skal endre en privat avtale. 2.1.7 Fastsettelse tilbake i tid (§ 72)
|
lovdata_cd_47805
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.774
|
1) Med militær befalingsmann forstås i dette direktiv enhver befalingsmann med grad fra sersjant, kvartermester eller lignende og oppover uten hensyn til om han er fastlønt, vernepliktig, ulønt eller utskrevet. 2) Med militærsjef forstås i dette direktiv: a) Sjef for forsvarsgren, kommandosjef i distriktene (DK, SK, og LK-sjef), sjef for selvstendig administrert avdeling i alle forsvarsgrener, derunder sjef for fly- og flåtestasjon. b) Militær befalingsmann som ved mobilisering er disponert som sjef for enhet ned til kompani, fort, fartøy, skvadron eller tilsvarende enhet. 3) Med væpnet angrep forstås i dette direktiv enhver uhjemlet inntrenging over norsk land-, sjø- og luftterritorium av væpnede styrker fra fremmed makt, når de åpenbart har fiendtlige hensikter eller når de bruker makt mot norske styrker som vil stanse dem. 4) Med kommandodistrikt forstås i dette direktiv distriktet for vedkommende Distriktskommando (DK), Sjøforsvarskommando (SK) og Luftkommando (LK). 5) Med femtekolonister forstås i dette direktiv nordmenn eller utlendinger som innenfor landets grenser arbeider for fremmed makt med ulovlig etterretningsvirksomhet, planlegging og gjennomføring av sabotasje, attentater eller lignende. II. Direktiv som gjelder for alle militære befalingsmenn.
|
lovdata_cd_25560
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.491
|
Forskrift om Nordfjord interkommunale havnedistrikt i sjøen for Eid, Gloppen, Selje, Stryn og Vågsøy kommuner, Sogn og Fjordane fylke. Sjøkart nr. 28, 29 og 253. Statens kartverks kartserie M 711 blad 1019 II, 1118 I og IV, 1119 III, 1218 I og IV og 1318 I og IV. Fastsatt av Kystdirektoratet 23. august 2001 med hjemmel i lov av 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann m.v. §14 annet ledd og delegeringsvedtak av 22. februar 1991 nr. 119.
|
lovdata_cd_51329
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.41
|
Ikrafttreden: 1991-07-04med virkning f.o.m.
|
lovdata_cd_35019
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.469
|
Publisert: Ot.prp.nr.63 (2000-2001) Tittel: Om lov om endring i tvistemålslova (trygd for sakskostnader) Etter lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven) § 182 fyrste leddet skal ein saksøkjar som ikkje bur i riket stille trygd for dei sakskostnader som han kan bli pålagd å betale, dersom saksøkte krev dette. Plikta til å stille trygd gjeld ikkje for saksøkjarar som bur eller er etablert innanfor EØS-området dersom tvistegjenstanden fell innanfor området til EØS-avtalen. I proposisjonen her gjer departementet framlegg om at § 182 skal endrast slik at dette kjem klårare fram. Bakgrunnen for framlegget er at EFTA Surveillance Authority (ESA) ved fleire høve, seinast ved brev 10. desember 1999, har gjeve uttrykk for at tvistemålslova § 182 ikkje fullt ut er i samsvar med dei pliktene Noreg har teke på seg gjennom EØS-avtalen. Justisdepartementet utarbeidde etter dette eit høyringsnotat der det vart gjort framlegg om å endre føresegna. Framlegget blei 17. august 2000 sendt til desse høyringsinstansane: Høyringsfristen var 1. november 2000. Desse har svart: Departementet har i tillegg motteke eit innspel frå advokat Trygve Undem. Tvistemålslova § 182 første leddet lyd: «En saksøker, som ikke bor i riket, pligter paa saksøktes forlangende at stille saadan sikkerhet, som retten fastsætter ved kjendelse, for de saksomkostninger, som maatte bli ham ilagt. Føresegna er generelt skriven, og omfattar tilsynelatande alle saksøkjarar som ikkje bur i riket, òg saksøkjarar frå EØS-området. Men det følgjer av tvistemålslova § 182 femte leddet - og av den generelle føresegna i § 36a - at unntak frå plikta til å stille trygd kan følgje av avtale med framand stat. Ein slik avtale er EØS-avtalen. Etter EØS-avtalen artikkel 4 er all forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet forbode, med mindre den har saklege grunner for seg - det såkalla ikkje-diskrimineringsprinsippet. Forbodet omfattar etter sikker rett både direkte og indirekte forskjellsbehandling, jf Sejersted m.fl.: EØS-rett (Oslo 1995) s. 215 med vidare tilvisingar. Det er derfor ikkje avgjerande om forskjellsbehandlinga ope byggjer på nasjonalitet. Tvistemålslova § 182 fyrste leddet skil ikkje mellom norske og utanlandske statsborgarar, men etter om saksøkjaren bur i riket eller ikkje. I høyringsnotatet vart det gjeve uttrykk for at føresegna i praksis vil gjere det meir byrdefullt for utanlandske saksøkjarar å ta ut søksmål i Noreg, enn det er for norske saksøkjarar. Det blei derfor lagt til grunn at føresegna i første leddet må tolkast innskrenkande så langt det fylgjer av EØS-avtalen artikkel 4, jf tvistemålslova § 182 femte leddet. For at dette skal komme klarere fram i lovteksten, foreslo departementet følgjande endring i § 182 fyrste leddet andre punktumet: «Sikkerhet kan likevel ikke kreves i forliksrådet, ved motsøksmål, i vekselsaker, i ekteskapssaker eller av en saksøker som er bosatt eller etablert i en EØS-stat såfremt tvistegjenstanden faller innenfor EØS-avtalens virkeområde. Fleirtalet av dei høyringsinstansane som uttalar seg om realiteten i framlegget, er positive. Kristiansand byrett, Skien og Porsgrunn byrett og sorenskrivaren i Halden gjev uttrykk for at fråsegna bør endrast i samsvar med departementet sitt framlegg. Berre Næringslivets Hovedorganisasjon går imot framlegget, og viser til at det er tvilsamt om tvistemålslova § 182 fyrste leddet er i strid med EØS-avtalen artikkel 4. Dei viser i den samanheng til avgjersler frå Borgarting lagmannsrett (LB-1997-00001 og RG-2000-1214) og frå EF-domstolen (sakene C-323/95 (Kronenberger) og C-122/96 (Hiross)). NHO viser serleg til følgjande sitat frå lagmannsretten sin dom frå 1997, som dei sluttar seg til: «Som utgangspunkt må norske domstoler anvende de sivile prosessregler slik at de er forenlige med landets traktatforpliktelser. I dette tilfellet ser lagmannsretten det altså slik at det er spørsmål om å sette regelen i tvistemålsloven § 182 første ledd til side på grunn av motstrid med EØS-avtalens artikkel 4. Det må da kreves at det fremstår som tilstrekkelig klart at et pålegg om sikkerhetsstillelse vil være i strid med artikkel 4, sml avgjørelsen i Rt-1994-610, særlig s 616 flg., som riktignok gjaldt forholdet mellom prosessreglene på strafferettens område og bestemmelser i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og i FN-konvensjonen. Lagmannsretten kan ikke se at det er klart at et pålegg om å stille sikkerhet i forbindelse med ENI's saksanlegg vil være i strid med EØS-avtalens artikkel 4. Vilkåret om bosted i tvistemålsloven § 182 vil kunne ramme nordmenn bosatt i utlandet. Omvendt vil det etter bestemmelsen ikke være adgang til å gi pålegg om sikkerhetsstillelse overfor utlendinger som er bosatt i Norge. Slik sett innebærer ikke bestemmelsen noen diskriminering av utlendinger. [... Ved praktiseringen av tvistemålsloven § 182 vil det reelt sett være slik at det bare i de mer sjeldne tilfeller er aktuelt å pålegge nordmenn eller norske selskaper å stille sikkerhet for saksomkostninger. En kan derfor si at anvendelsen av bestemmelsen, sett over tid, gir et bilde som viser en form for - indirekte - diskriminering. Det kan ikke være avgjørende. Her er det tale om en nasjonal sivilprosessuell regel hvis sentrale formål går ut på å sikre saksøktes interesse i å kunne bli holdt skadesløs ved saksanlegg som det viser seg at ikke fører fram. Det ligger etter lagmannsrettens syn ikke noen form for diskriminerende element i et slikt formål, og formålet er aktverdig. NHO uttaler vidare: «Spørsmålet om dekning av saksomkostninger etter tvistemålsloven § 182 har blitt mer aktuelt de siste årene, en utvikling som antas å ville øke på grunn av økt internasjonalisering. En ser også en tendens til at saksanlegg benyttes taktisk i enkelte kretser, som et pressmiddel for å tvinge gjennom en løsning. For en person bosatt i Norge - enten det er snakk om en norsk eller utenlandsk statsborger - kan det få alvorlige konsekvenser å bli saksøkt av en person eller et selskap hjemmehørende i utlandet. Selv om saksanlegget viser seg grunnløst, og saksøkte blir frifunnet og får dom på saksomkostningene, kan det bli svært kostbart for den saksøkte å vinne frem idet inndrivelse av pengekrav over landegrensene viser seg å være til dels svært vanskelig. På bakgrunn av at spørsmålet rettsleg sett er tvilsomt, og samtidig er av stor betydning for norske saksøkte, tilrår NHO at lova ikkje vert endra før spørsmålet er endelig løyst - anten av Høgsterett eller på annan måte. Departementet kan ikkje utan vidare slutte seg til dei synspunkta NHO har gjeve uttrykk for, mellom anna fordi dei avgjerslene frå EF-domstolen det blir vist til - og som ein av dei nemnde avgjerslene frå lagmannsretten byggjer på - gjeld føresegner om trygding som direkte skilte mellom innanlandske og utanlandske saksøkjarar. At slike føresegner vart funne i strid med ikkje - diskrimineringsprinsippet, gjev ikkje noko sikkert grunnlag for slutningar når det gjeld føresegner som skil meir indirekte. Når det gjeld omsynet til dei som vert saksøkt i Noreg, visar departementet til at det i mange høve vil være gunstig om saksøkjaren lyt stille trygd. Eit slikt krav vil kunne gjere det meir byrdefullt å gå til sak, og saksøkte risikerer då ikkje å sitte med eit krav på skadebot for sakskostnader som er vanskeleg eller umogeleg å drive inn. I og med at alle medlemstatane i EØS har ratifisert Luganokonvensjonen om domsmynde og fullbyrding av dommar i sivile og kommersielle saker, kan saksøkte drive inn sitt krav på sakskostnader frå ein saksøker innan EØS-området ved hjelp av denne konvensjonen. Sjølv om det skulle vise seg Norge har høve til å krevje trygd frå saksøkjarar som er busett eller etablert utanfor Noreg, men innanfor EØS-området, er behovet for å oppretthalde ein slik regel ikkje særleg stort. Tvistemålsutvalet vil som eit ledd i sitt arbeid vurdere om det i somme høve bør kunne stillast krav om trygd for sakskostnader. Departementet kan derfor ikkje - uansett korleis ein vurderer rekkevidda av EØS-avtalen artikkel 4 - sjå at behovet for å oppretthalde tvistemålslova § 182 fyrste leddet er stort nok til ikkje å følgje opp dei sterke signala som har kome frå ESA. Framlegget inneber slik departementet ser det berre ei klårgjering av gjeldande rett, og vil derfor ikkje føre med seg økonomiske og administrative verknader av noko omfang. Framlegget gjer det klart at ein ikkje kan krevje trygd i saker som fell innanfor EØS-avtalen sitt verkeområde. Dette inneber inga endring av gjeldande rett, jf tvistemålslova § 182 femte ledd. Gjeld søksmålet eit spørsmål utan samanheng med EØS-avtalen, gjeld hovudregelen i tvistemålslova § 182 fyrste leddet fyrste punktumet fullt ut, om ikkje anna følgjer av avtale med framand stat, jf femte ledd. Ei anna sak er at jamvel spørsmål som ikkje direkte høyrer under EØS-avtalen, kan ha ein så nær samanheng med dei spørsmål avtalen gjeld, at ikkje-diskrimineringsprinsippet i EØS-avtalen artikkel 4 - og dermed det føreslegne unntaket i tvistemålslova § 182 fyrste leddet tredje punktumet - vil gjelde. Praksis frå EF-domstolen vil her gje rettleiing, jf EØS-avtalen artikkel 6. Lovframlegget er skrive noko annleis enn i høyringsbrevet, idet lova ikkje lenger viser til «en saksøker som er bosatt eller etablert i en EØS-stat». Det nye framlegget markerer klårare at det avheng av EØS-retten om partane si tilknyting til EØS-området er av ein slik karakter at EØS-avtalen gjeld. At Dykkar Majestet godkjenner og skriv under eit framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endring i tvistemålslova (trygd for sakskostnader). Stortinget blir bedt om å gjere vedtak til lov om endring i tvistemålslova (trygd for sakskostnader) i samsvar med eit vedlagt forslag. I lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven) vert det gjort følgjande endring: § 182 fyrste leddet nytt tredje punktum skal lyde: Sikkerhet kan heller ikke kreves hvis tvistegjenstanden faller innenfor EØS-avtalens virkeområde. Ot.prp.nr.62 (2000-2001) Om lov om endringer i lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. (endring og utvidelse av tilsynet med tjenester i omsorgsboliger og andre hjemmebaserte tjenester og forlengelse av virketiden for kapittel 6A)
|
lovdata_cd_41952
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.799
|
En undergruppe av disse benevnes populært «squeeze». Trykkskade oppstår når omgivelsestrykket endres hurtig (trykkstigning eller trykkfall). Skader rammer avstengte, gassfylte hulrom i kroppen eller vevet i nærheten av slike hulrom. Lette tilfeller kan tilheles uten men, mens alvorlige tilfeller kan føre til invaliditet eller død. Dette betegner trykkskade ved økning av omgivelsestrykket og rammer oftest ører og bihuler, men også annet vev (bl.a. hud, tenner) kan skades. Dette betegner trykkskade ved reduksjon av omgivelsestrykket) gir oftest skader i lunger («lungespregning»), men som ved kompresjonsbarotraumet kan også annet vev (bl.a. ører, bihuler, tenner, hjerne og nerver) skades. Dette er en tilstand hvor bensubstans nedbrytes. Den kan vise seg som et tilfeldig, røntgenologisk funn uten praktisk betydning eller forårsake invalidiserende nedbrytning av store ledd (knær, hofter, skuldre). Det er ingen generell enighet om hvordan sykdommen oppstår, men det er en klar sammenheng mellom aseptisk bennekrose og dykkerkarrierens varighet og dykkedybde. Gjelder leddsmerter under kompresjon. Mekanismen for utløsning av smertene er ikke klarlagt, og det er uvisst om tilstanden kan ha langtidsvirkninger. Det kan være svært plagsomt under kompresjon og første del av bunnperioden. I uttalte tilfeller kan tilstanden være til hinder for ervervsmessig metningsdykking. Høytrykks-nervesyndromet (HTNS/HPNS) Syndromet benevner et utvalg av symptomer som kan oppstå under kompresjonsfasen og dype dykk. Kompresjonshastigheten, gassammensetning og dybde samvirker i utløsningen av disse plagene, men den direkte årsaken er ikke klarlagt. Det er uklart om tilstanden kan gi langtidseffekter. HTNS kan gjøre dykkeren forbigående arbeidsufør under kompresjon og første del av dykkets bunnfase.
|
lovdata_cd_36070
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.831
|
Publisert: Ot.prp.nr.61 (1988-1989) Utkast til lov om endringer i lov 21. juni 1974 nr. 55 om videregående opplæring og i lov 23. mai 1980 nr. Regjeringen legger med dette fram proposisjon om endringer i lov 21. juni 1974 nr. 55 om videregående opplæring og i lov 23. mai 1980 nr. 13 om fagopplæring i arbeidslivet. Hovedformålet med denne proposisjon er å tilpasse lov om videregående opplæring og lov om fagopplæring i arbeidslivet til de endringer som ved lov 5. juni 1987 nr. 25 er foretatt i lov av 16. juni 1961 nr. 1 om fylkeskommuner jf Ot.prp.nr.39 (1986-1987) og Innst.O.nr.74 fra kommunal- og miljøvernkomiteen samme år. Disse lovendringene og den proposisjon som nå legges fram, har for en stor del bakgrunn i de to utredningene fra Hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen: NOU 1978:7 Nemnder på fylkesplan, og NOU 1982:27 Kirke- og undervisningsdepartementet. Funksjonsfordeling og administrasjonsordninger. I Ot.prp.nr.39 (1986-1987) er det gitt uttrykk for at det er en hovedmålsetting å forenkle og rasjonalisere det kommunale og fylkeskommunale nemndsystemet, og dermed gjøre det mer fleksibelt og funksjonsdyktig. Et vesentlig bidrag til dette vil være å klargjøre nemndenes status i lovverket, å redusere antallet særlovsnemnder, og å gi kommuner og fylkeskommuner større muligheter til selv å organisere sitt nemndsystem etter egne ønsker og behov. En innebygd målsetting vil være å bedre den folkevalgte styring og innflytelse. I Ot.prp.nr.87 (1984-1985) om endringer i lov om fagopplæring i arbeidslivet viste Kirke- og undervisningsdepartementet til at Kommunal- og arbeidsdepartementet ville legge fram for Stortinget en egen proposisjon om nemnder og utvalg på fylkesplanet. I Innst.O.nr.108 (1984-1985) la kirke- og undervisningskomiteen særlig vekt på behovet for et nært samarbeid mellom yrkesopplæringsnemndene, fylkesskolestyrene og arbeidsmarkedsetaten. I Ot.prp.nr.39 (1986-1987) Om lov om endringer i lovgivningen vedrørende nemnder på kommuneplanet og fylkesplanet ble det deretter vist til at det skulle fremmes egen proposisjon vedrørende de nemnder som er hjemlet i særlover under Kirke- og undervisningsdepartementets saksområder. For grunnskolens vedkommende ble forslag fremmet i Ot.prp.nr.63 (1986-1987). I denne proposisjonen som nå legges fram, blir det også foreslått en del lovendringer som er begrunnet i andre forhold. Disse forslagene tar tildels sikte på samordning av de to lovene og bedre muligheter for framtidig utvikling. Tildels er endringene av språklig og lovteknisk art. Proposisjonen tar ikke sikte på noen bred gjennomgang og revisjon av de to lovene. Proposisjonen har også sin bakgrunn i St.meld.nr.15 (1984-1985) om videregående opplæring og Stortingets behandling av denne, jf Innst.S.nr.279 (1984-1985). Både lov om videregående opplæring og lov om fagopplæring i arbeidslivet inneholder bestemmelser om særlovsorganer som har til oppgave å ivareta viktige hensyn i forhold til videregående skole og i forhold til fagopplæring i arbeidslivet. Endringer i de to lovene tas opp i samme proposisjon for å få en bedre samordning av fag- og yrkesutdanning i arbeidsliv og i skole, og for å kunne vurdere styringssystemene på fylkesplanet i sammenheng. Fag- og yrkesutdanning er derfor viet en forholdsvis bred plass i denne proposisjonen. Utgangspunktet er at det bør være likestilling mellom de to utdanningsformene på dette området. utdanningsformene i sammenheng og vurdere disse i forhold til behovene på arbeidsmarkedet og til ungdommens behov. Fylkesskolestyret har en viktig oppgave når det gjelder samordning og samarbeid skolene imellom for å virkeliggjøre skolens mål og for å fremme felles og gjensidig kompetanseoppbygging. Utbygging av videregående skole er fylkeskommunens ansvar. For å kunne sikre all ungdom like muligheter for utdanning til ulike fag og yrker, må det imidlertid også legges til rette for et samarbeid fylkene imellom eller på landsbasis, og for en hensiktsmessig fordeling av opplæring mellom skoleverk og arbeidsliv. Fagopplæring i arbeidslivet er primært et ansvar for arbeidslivet selv, - bedrifter, etater og arbeidslivets organisasjoner på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Samtidig har stat og fylkeskommune klare forpliktelser etter. Det gjelder bl.a utvikling av opplæringsplaner og, initiativ og tilsyn med ordningen. Innhold og struktur i opplæringen må arbeidslivet selv i hovedsak bestemme. Det faglige innholdet må sees i sammenheng med behov, avtaler, organisering av arbeidet m.m.. Det er derfor nødvendig med i styrende og rådgivende organer med en viss selvstendighet og slagkraft m.h.t. initiativ og nytenkning, slik dette er nedfelt i ILO-konvensjon nr. 142. Både stat og fylkeskommune har imidlertid etter loven klare forpliktelser i forhold til fagopplæringen. Fagopplæring i arbeidslivet er mer enn et tilbud til fylkets egen ungdom og voksne arbeidstakere. Arbeidslivets rekruttering er ikke bundet av fylkesgrenser. I Oslo er eksempelvis omlag 1/3 av 1ær1ingp1assene fylt av ungdom bosatt i andre fylker. Fagopplæring i arbeidslivet gir dessuten en yrkesutdanning som er knyttet til arbeidsplasser i distriktet. Den er basert på bedriftenes egen kompetanse og er derfor godt tilpasset distriktenes kompetansebehov. Samtidig bidrar fagopplæringen til å styrke opplæringsmiljøene totalt i bedriftene og dermed til kompetanseheving. Oppnevning av politiske hovedutvalg i fylkeskommunene skjer med hjemmel i lov om fylkeskommuner. Det samme gjelder andre nemnder og utvalg i fylkeskommunen som ikke er regulert av særlovgivningen. Et hovedsiktemål med denne lovproposisjon er å legge til rette en hensiktsmessig nemndstruktur for videregående skole og for fagopplæringen i arbeidslivet. Når det gjelder fylkesskolestyret har Hovedkomiteen for lokalforvaltningen foreslått at dette opprettholdes som obligatorisk særlovsnemnd. I Ot.prp.nr.39 (side 97) har Kommunal- og arbeidsdepartementet ikke hatt noe å merke til dette, og har videre gitt uttrykk for at nemndene etter lov om fagopplæring i arbeidslivet har spesielle oppgaver som tilsier at de behandles annerledes enn de mer tradisjonelle politiske nemndene. I Innst.O.nr.74 (1986-1987) slutter kommunal- og miljøvernkomiteen seg til dette, og har for øvrig gitt uttrykk for at behandlingen av de proposisjoner som fremmes fra Kirke- og undervisningsdepartementet i størst mulig grad bør følge opp de prinsipper for organisering av den kommunale/fylkeskommunale nemndstruktur som det er gitt uttrykk for i Ot.prp.nr.39. Kirke- og undervisningsdepartementet mener det er viktig at de organene som skal ivareta utviklingen innenfor videregående skole og fagopplæring i arbeidslivet blir representative og gis muligheter for initiativ og samarbeid over brede områder. Når det gjelder videregående skole er det lagt vekt på å styrke skoleverkets egen medvirkning i skoleutvikling og daglig administrasjon. St.meld.nr.15 (1984-1985) la bred vekt både på å styrke skolens felles verdigrunnlag og på kompetanseutvikling bl.a gjennom utnytting av skolenes egne ressurser, gjennom oppretting av kompetansesentra for ulike utviklingsområder og gjennom etterutdanning for lærere. Departementet mener det vil være nødvendig med en aktiv medvirkning fra lærere og rektorer i videregående skole, og med et samarbeid mellom de enkelte skoler i fylket, for å nå disse målene. fylkeskommunens skoler skal ha rett til å delta i fylkesskolestyrets møter, på samme vilkår som tidligere, slik at det blir mulig å få representanter med ulik erfaringsbakgrunn og kjennskap til forskjellige fagtilbud i skolen. Etter gjeldende lov har bare en representant for henholdsvis lærere og rektorer møterett, og det kan da være vanskelig å få en allsidig innsikt representert. Samtidig foreslås at en representant for fagopplæringsstyret skal ha rett til å delta i fylkesskolestyrets møter. Tilsvarende bestemmelse er foreslått tatt inn i lov om fagopplæring om møterett for en representant fra fylkesskolestyret. Fylkesskolestyrets oppgaver er nær knyttet til videregående skoler, og det bør etter departementets mening være opp til fylkeskommunens vurdering hvilke fylkeskommunale tjenestemenn som skal ha møte- og talerett, slik det går fram av lov om fylkeskommuner. Departementet finner likevel at enkelte grupper bør være sikret representasjonsrett gjennom lovgivningen. Fylkesskolestyrene bør etter departementets mening i langt større utstrekning enn i dag behandle oppgaver og ta initiativ når det gjelder faglig og pedagogisk utvikling og samordne forsøks- og utviklingsarbeid og kompetanseutvikling i skolene. Også fylkesskolestyrets medlemmer bør derfor til sammen representere godt kjennskap både til videregående skoles ulike studieretninger og til distriktets arbeidsliv. Departementet foreslår å ta bestemmelsene om antall medlemmer i fylkesskolestyret ut av lov om videregående opplæring, slik at fylkeskommunen selv kan bestemme hvor mange medlemmer styret skal ha. I stedet for de mer detaljerte bestemmelsene om administrasjonsordning i loven i dag, foreslår departementet at loven bare får en bestemmelse om at fylkesskolestyret skal ha sin egen administrasjon med daglig leder. Lovteksten fastsetter da en funksjon, og det blir opp til den enkelte fylkeskommune om den vil nytte benevnelsen fylkesskolesjef eller en annen stillingsbetegnelse. En følger således ikke opp Hovedkomiteens forslag om å beholde stillingsbetegnelsen fylkesskolesjef i lovs form. Når det gjelder inntak av elever til videregående skoler har det vært reist spørsmål om hvem som skal ta inn til kurs som ikke er nevnt i § 7 i loven, og eventuelt hvilke regler som kommer til anvendelse. Departementet forstår loven slik at fylkeskommunen kan gi forskrift om inntak til kurs som ikke er dekket av departementets forskrift. Departementet antar derfor at det ikke er behov for endringer i loven på dette punktet. Departementet vil likevel vurdere om det er behov for ytterligere klargjøring gjennom endring av forskriften om inntak. 2. Fagopplæring i arbeidslivet. Fagopplæringen er arbeidslivets egen opplæringsform, som berører yrkesutøvere i alle aldersgrupper innenfor de fag som er kommet inn under loven. Arbeidslivets egen innflytelse over og utvikling av denne opplæringen innenfor lovens rammer er derfor av sentral betydning. Dette er også i samsvar med internasjonale forpliktelser etter ILO-konvensjon nr. 142. Det offentlige kommer inn med regelverk som sikrer de unge den riktige opplæringen, med initiativ og tilsyn og med skoletilbud i lærlingkurs. Forslagene i denne proposisjonen tar sikte på å styrke fylkeskommunens engasjement i fagopplæringen, og å gi yrkesopplæringsnemnda en sterkere kontakt til de folkevalgte organer i fylkeskommunen. Representantene for partene i arbeidslivet vil til sammen fortsatt ha flertall i nemnda. Det foreslås å endre betegnelsen yrkesopplæringsnemnd til fagopplæringsstyre. Fylkesarbeidssjefen og en representant for fylkesskolestyret skal etter forslaget ha rett til å delta i fagopplæringsstyrets møter. Bestemmelsene om at yrkesopplæringsnemnda (fagopplæringsstyret) skal ha egen administrasjon med daglig leder foreslås opprettholdt på samme måte som etter gjeldende lov. For at fagopplæringen skal kunne fungere i praksis er det nødvendig å ha en egen administrasjon med godt kjennskap til opplæringen og mulighetene i arbeidslivet, i skole og i AMO-kurs. Departementet foreslår å nytte samme formulering som under lov om videregående opplæring. Benevnelsen «daglig leder» er ment som en funksjonsbeskrivelse og bør ikke oppfattes som en stillingsbetegnelse. Den enkelte fylkeskommune står da fritt om en vil benevne stillingen med f.eks. «fagopplæringssjef», «fagopplæringsleder» eller annen høvelig stillingsbetegnelse. Den enkelte fylkeskommune står fritt når det gjelder sin organisasjonsform, innenfor de rammer som er fastsatt i lov 16. juni 1961 nr. 1 om fylkeskommuner og eventuelle bestemmelser i særlov. Fylkestinget oppnevner politisk sammensatte hovedutvalg og delegerer avgjørelsesmyndighet til disse. Etter endringer i lov om fylkeskommuner, jf Ot.prp. nr. 39 (1986-87), § 27, nytt tredje ledd, kan fylkestinget også overdra myndighet til fylkeskommunale nemnder opprettet i medhold av andre lover, medmindre annet er bestemt i lov. Lover som regulerer aktiviteter på viktige samfunnsområder legger vanligvis vekt på en viss enhetlig standard og behandling av saksområder for riket som helhet. De styrer og utvalg som er opprettet med hjemmel i denne særlovgivningen, er ofte blitt oppfattet som politiske hovedutvalg og blitt behandlet som sådanne. Denne ordningen er også nedfelt i de normalreglementer for politiske hovedutvalg, som tidligere er utarbeidet av Norske kommuners sentralforbund (nå Kommunenes sentralforbund). Det synes nå å være et klart behov for å se nærmere på om det er samsvar mellom denne utviklingen og de oppgaver som skal løses, og om disse hovedutvalgene på denne måten har fått en sammensetning og en funksjon som er hensiktsmessig i forhold til målstyring på sentrale områder. Dette gjelder ikke minst på utdanningssektoren, der en vesentlig kompetanseutvikling foregår utenfor det offentlige skolesystemet. Utdanningspolitikken er blitt en viktig faktor for næringsutviklingen. Fagkompetanse er nødvendig for å opprettholde produksjon og service, for å kunne få oppdrag til industrien og for å kunne skape ny virksomhet. Den videregående skolen, som i hovedsak er fylkeskommunens ansvar, spiller en viktig rolle når det gjelder kompetanseutvikling. Skolen har et utstrakt behov for samarbeid med arbeidslivet og for impulser utenfra, både fra brukere og fra andre. Samtidig har den videregående skole en rekke andre oppgaver. Det er meget stor spredning i tilbudet skolene imellom, både når det gjelder linjetilbud og kompetanseutvikling innenfor ulike fagområder. Departementet ser derfor et klart behov for gjensidig informasjon, samarbeid og utveksling skolene imellom bl.a når det gjelder felles utnyttelse av kompetansesentra. Fagopplæring i arbeidslivet, etter- og videre utdanning for arbeidstakere er en annen viktig faktor når det gjelder kompetanseutvikling. Yrkesopplæringsnemndas funksjon og sammensetning med en sterk innflytelse fra partene i arbeidslivet avspeiler arbeidslivets ansvar. Dette systemet er i overensstemmelse med ILO-konvensjon nr. 142, som er ratifisert av Norge. Kompetanseutvikling i næringslivet i de enkelte fylker er også knyttet til andre aktiviteter og institusjoner, først og fremst arbeidsmarkedsopplæring og bedriftsintern opplæring, etterutdanning i regi av stiftelser, lokale kompetansesentra og lokale avdelinger av Teknologisk institutt. Mange fylkeskommuner har et betydelig engasjement i etablering og til dels drift av høgskoler i sitt område. Det synes etter departementets oppfatning å være et klart behov for at fylkeskommunene oppretter hovedutvalg med oppgaver som går ut over videregående skoler og fagopplæringen i arbeidslivet. Et slikt hovedutvalg bør få et totalansvar innenfor fylket for kompetanseutvikling og opplæring, etter- og videreutdanning over et vidt spekter. På bakgrunn av bredden i disse oppgavene bør etter departementets mening verken fylkesskolestyret eller fagopplæringsstyret nyttes som hovedutvalg. Erfaringene til nå viser dessuten at når fylkeskommuner har forsøkt å kombinere funksjonene som fylkesskolestyre og hovedutvalg for undervisning, kan dette bety at yrkesopplæringsnemnda i realiteten underordnes fylkesskolestyret, noe som er i strid med forutsetningene om likestilling. Det er viktig å få brakt denne type konflikter ut av verden med sikte på konstruktive tiltak innenfor opplæring og kompetanseutvikling i samarbeid mellom alle parter. Departementet foreslår å opprettholde en hovedstruktur med fylkesskolestyret som et felles styre for de videregående skolene som fylkeskommunen driver, og et selvstendig fagopplæringsstyre som styre for fagopplæringen i arbeidslivet. Departementet vil samtidig peke på at fylkeskommunen har muligheten for å oppnevne et politisk hovedutvalg for opplæring og kompetanseutvikling. Slikt hovedutvalg kan da ikke gis myndighet til å treffe avgjørelser som i særlovene er lagt til f.eks. fylkesskolestyret eller fagopplæringsstyret, men det kan gis avgjørelsesmyndighet i saker der særlovsorganene ikke har avgjørelsesmyndighet etter loven, og det kan avgi uttalelse i saker som skal legges frem for fylkesutvalget og fylkestinget. Den foreslåtte ordning vil ikke være til hinder for at administrasjonen for hvert av de to opplæringssystemene vil kunne inngå i en eventuell større organisasjonsenhet innenfor fylkeskommunen. Erfaring til nå har vist at fylkeskommunene har valgt ulike administrative tilknytningsformer for yrkesopplæringsnemnda. fylkeskommunene imellom, bl.a avhengig av folketall og bosettingsmønster. Departementet vil samtidig understreke betydningen av at administrasjonen for henholdsvis videregående skole og for fagopplæringen i arbeidslivet får den nødvendige handlekraft og spillerom for initiativ og daglige avgjørelse i saker. Departementet foreslår videre at fylkeskommunen ved fylkestinget for framtiden kan avgjøre hvem som skal forberede/avgjøre en del saker som i dag etter de to lovene er tillagt særlovsorganene. En del endringsforslag tar sikte på å tilpasse disse styrene til regelverket etter lov om fylkeskommuner. Utbygging og drift av videregående skoler er fylkeskommunens ansvar. Departementet mener derfor at lov om videregående opplæring ikke bør inneholde detaljerte bestemmelser om administrasjonen av denne virksomheten. Når det gjelder fagopplæring i arbeidslivet er fylkeskommunen tillagt administrasjon av en opplæring som i hovedsak er et ansvar for bedrifter og etater og for partene i arbeidslivet, og som i stor utstrekning fungerer på tvers av fylkesgrenser. Med sikte på å samordne de to lovene, å understreke likestillingen mellom de to opplæringssystemene og å stille fylkeskommunen friere når det gjelder stillingsbetegnelser, foreslås likelydende bestemmelser i de to lovene. Etter forslaget skal både fylkesskolestyret og fagopplæringsstyret ha sin egen administrasjon med daglig leder. Dette innebærer at f.eks. fagopplæringsstyret ikke bør underlegges en administrasjon med annet primært siktemål, f.eks. skoleadministrasjon. Det innebærer også at daglig leder for en av administrasjonsgrenene ikke alene bør være sekretær for et overordnet hovedutvalg. Det må da finnes en løsning med felles sekretariatordning for hovedutvalget eller innordning i en større administrativ enhet i fylkeskommunen på like vilkår. Departementet antar for øvrig at en vil kunne høste erfaringer av frikommuneforsøkene og andre forsøksordninger når det gjelder administrativ utvikling innenfor fylkeskommunen. Andre endringsforslag til de to lovene gjelder: - Regelforenkling, presiseringer, klarere lovhjemler for forskrifter m.v. En del funksjoner som i dag etter loven eksplisitt er lagt til fylkesskolestyret, overføres til fylkeskommunens ansvar, slik at fylkestinget fastsetter hvilke organer som skal ha ansvar for funksjonene innenfor fylkeskommunen. Fylkeskommunen bør organisere sine EDB-rutiner slik at de kan korrespondere med sentrale rutiner når det gjelder innhenting av informasjon. - navne-endring: betegnelsen yrkesopplæringsnemnd endres til fagopplæringsstyre. - fagopplæringsstyret får ansvar for at lærlingen blir meldt til rettmessig lærlingskole. En samordning på fylkesplanet av yrkesutvalg for fagopplæring i arbeidslivet og for videregående skoler for de ulike fag- og yrkesområdene vil være av vesentlig betydning for å få en samlet vurdering av opplæringen i skole og arbeidsliv. Skoler som gir yrkesutdanning for håndverk og industri har fra tidligere hatt yrkesutvalg for de enkelte fag- og yrkesområder. I og med lov om videregående oplæring ble denne ordningen utvidet til å gjelde alle tilbud om yrkesopplæring i videregående skole, etter nærmere bestemmelser fra departementet. Desentraliseringen av videregående skole har ført til at vi etterhvert har fått mange små enheter innenfor yrkesutdanningen, - ofte en kombinert videregående skole med bare en eller to klasser/linjer på grunnkursnivå. På fylkesplanet får vi derfor etter gjeldende ordning mange yrkesutvalg. Ordningen trekker store veksler på arbeidslivet m.h.t. faglig vurdering på fylkesplanet. Det er vanskelig å finne kvalifiserte og engasjerte medlemmer til et så stort antall utvalg, og det faglige utbyttet kan bli varierende. Ordningen blir også kostbar for fylkeskommunene. Departementet er kjent med at flere fylkeskommuner ønsker å opprette felles yrkesutvalg for alle eller flere skoler innenfor fylket for de enkelte fagområder. Yrkesopplæringsnemndene på sin side ønsker å nytte prøvenemndene som yrkesutvalg, fordi disse nemndene presumptivt har gode faglige representanter. I Ot.prp.nr.87 (1984-1985) pekte departementet på behovene for å samordne oppnevning av prøvenemnder og yrkesutvalg for fagopplæringen og for videregående skole. I nærværende proposisjon foreslås å nytte benevnelsen yrkesutvalg for skoler i stedet for ved skoler. Fylkeskommunen kan da lettere samordne yrkesutvalg for skolene med prøvenemnder og yrkesutvalg for fagopplæringen i arbeidslivet, med sikte på å få fram et mer samordnet syn på opplæringen i skole og arbeidsliv for de ulike fag- og yrkesområder. For oversiktens skyld er det her tatt med en samlet oversikt over administrativ funksjonsfordeling der forslagene i nærværende proposisjon er medregnet. - fastsette regler for utleie og utlån av skoleanlegg og utstyr. - oppnevne representanter til skoleutvalgene m.m. En del av forslagene fra Hovedkomiteen gir ikke grunn til endringer i gjeldende lov. I forbindelse med fylkesplaner for utbygging av videregående skole har Hovedkomiteen bl.a uttalt følgende: « Fylkeskommunen bør fortsatt ha ansvaret for videregående skoler som i det vesentligste er beregnet på elever fra eget fylke. Dette prinsippet var allerede nedfelt i lov om videregående opplæring i sin opprinnelige form, idet § 4 i loven pålegger fylkeskommunen en plikt til å sørge for en løpende planlegging for den videregående skolen i fylket. Loven fastsetter også at fylkesskolestyret skal avgi uttalelse før fylkestinget vedtar planene for utbygging av videregående skole. Departementet vil imidlertid understreke at all ungdom må få mest mulig lik rett til utdanning og kvalifisering for yrke, uavhengig av geografiske, sosiale, kulturelle og økonomiske faktorer. For at dette skal kunne bli en realitet, er det behov for et utstrakt samarbeid på tvers av fylkesgrenser. Det må inngå i den enkelte fylkeskommunes planlegging at det ved mange tilbud også må være plass til et rimelig antall søkere fra andre fylker, slik at ungdom og voksne søkere også får reelle muligheter til å søke og bli tatt inn til tilbud som ikke finnes i hjemstedsfylket. Et slikt samarbeid er særlig nødvendig for å kunne gi et tilfredsstillende lærlingskoletilbud i alle aktuelle fag. Også når det gjelder teknikerutdanning, som retter seg til voksne søkere med fagutdanning og praksis fra arbeidslivet, er det behov for et utstrakt samarbeid og arbeidsdeling fylkene imellom. Etter endringene i § 35 i lov om videregående opplæring i forbindelse med innføring av nytt inntektsystem har fylkeskommunene fått det økonomiske ansvaret for utbygging og drift av videregående skole, og for utgifter til videregående opplæring for elever hjemmehørende i fylket, etter regler gitt av departementet. Erfaring til nå har imidlertid vist at regler om inntak og gjeste-elevsoppgjør ikke vil være tilstrekkelig for å sikre ungdoms muligheter til utdanning på tvers av fylkesgrenser. Den enkelte fylkeskommune kan av økonomiske grunner komme til å legge ned tilbud som ikke primært retter seg til et tilstrekkelig stort antall av fylkets egen ungdom. En lærlingordning kan da være eneste mulighet for å komme inn i et ønsket fag eller yrke. I mange tilfelle vil det være nødvendig eller mest hensiktsmessig å samle alle lærlingene i et fag til lærlingkurs ved en eller noen få skoler i landet. Ungdommens og voksnes reelle muligheter til valg av utdanning og kvalifisering innenfor videregående opplæring er en viktig sak som bør bli gjenstand for undersøkelser og forskning. Etter § 35 i loven har fylkeskommunen dessuten plikt til å sørge for at lærlinger får gjennomgå den skoleundervisning de har krav på. Etter § 7 skal fylkeskommunen ta inn lærlinger til skoleundervisning uansett hjemstedsfylke. En lærekontrakt blir registrert av yrkesopplæringsnemnda i det fylket der lærebedriften er lokalisert, og det er denne fylkeskommunen som er ansvarlig for å fremskaffe lærlingskoletilbud. Etter regler fastsatt av departementet for gjeste-elevsoppgjør, er da bostedsfylket pliktig til å betale refusjon til skolefylket. Det er nå i gang et omfattende arbeid med å organisere lærlingkurs på tvers av fylkesgrenser gjennom en inndeling av landet i regioner. I enkelte tilfelle og i enkelte fag har det vært vanskelig å arrangere lærlingkurs ved en videregående skole. Departementet mener fylkeskommunen må stå fritt til å arrangere lærlingkurs i samarbeid med skoleverket i lærlingsentre, i bedrifter eller ved AMO-sentre. Det er en særlig utfordring til skoleverket å gi et godt utdanningstilbud til lærlinger i ulike lærefag. Dette er i første rekke et spørsmål om organisasjon, å finne fram til skoler som har eller kan utvikle kompetanse i faget. Fagopplæring er en opplæringsform med utgangspunkt i fag og yrke, og lærlingene er fordelt på ulike arbeidsplasser i regionen, ofte med bare en eller noen få lærlinger i hvert fag. Antall arbeidsplasser eller behov for ny arbeidskraft i et fag er som oftest ikke stort nok til å fylle ordinære skoleklasser. En opptelling av lærekontrakter i de seks nordligste fylker gav slikt resultat: 33 fag hadde under 10 lærlingar, av disse hadde storparten 1-4 lærlinger. Disse tallene viser at fagopplæringen kan bygge opp kompetanse i mange fag og yrker som hver for seg er for små til å kunne ha egne utdanningstilbud på fulltid i videregående skole. Fagopplæringen i arbeidslivet utfyller derfor tilbudet til videregående skole langt ut over det som ellers ville ha vært mulig. Når det er bare en eller noen få lærlinger i et fag i et distrikt, bør lærlingen kunne reise til en skole som kan tilby sammenhengende kurs i faget over noen uker ad gangen. Erfaring til nå har vist at det er stort behov for å krysse fylkesgrenser. Selv om det er opprettet sentrale lærlingkurs ved en skole, kan det være vanskelig å skaffe lærerkrefter til å dekke toppene i lærlingtallene i visse perioder, og lærlinger må henvises til andre fylker som har tilbud. Etter loven har lærlinger som må reise bort for å gjennomgå lærlingkurs, rett til refusjon av reiseutgifter og oppholdsstønad etter satser som for arbeidsmarkedskurs. Totalt sett faller likevel slike samlekurs rimeligere for samfunnet enn å undervise lærlinger enkeltvis eller i smågrupper i hjemfylket. Departementet foreslår derfor å presisere bestemmelsen i loven slik at departementet uttrykkelig gis hjemmel til å bestemme at lærlinger i visse tilfelle kan tilpliktes å reise bort til en større skole for å gjennomgå lærlingkurset. Erfaring har vist at lærlinger kan ha stort faglig og sosialt utbytte av å gjennomgå et faglig godt lærlingskoletilbud sammen med andre lærlinger fra hele landet. Departementet vil ellers minne om at det er et sentralt politisk mål at all ungdom skal ha mest mulig likeverdig anledning til å søke utdanning og kvalifisering for yrke, uansett kjønn, økonomiske, sosiale og geografiske forhold. I årene framover vil en i høyere grad basere seg på målstyring og resultatmåling. For å kunne ha løpende oversikt over utviklingen og foreta evaluering av denne er det nødvendig å kunne innhente informasjon til enhver tid. Hittil har fylkekommunene basert seg på et felles inntakssystem til videregående skoler - ELIN-systemet. Dette systemet er et rent inntakssystem og gir ikke alle ønskede informasjoner om videregående skole. I fremtiden vil det kunne utvikle seg ulike EDB-baserte informasjonssystemer. Departementet foreslår derfor tatt inn i loven en forpliktelse for fylkeskommunene til å legge opp sine informasjonssystemer på en slik måte at de kan kommunisere med sentrale rutiner for innhenting av informasjon. For fagopplæringens vedkommende er det en bestemmelse i loven om rapporteringsplikt for yrkesopplæringsnemndene. For denne opplæringen er det utviklet et felles informasjons- og administrasjonssystem (SASA), som nå er i bruk av 17 fylkeskommuner. Som nevnt i kap. 2 under avsnitt 7 finner departementet at innstillingene fra Hovedkomiteen ikke medfører behov for ytterligere endringer i § 4 og § 35 i lov om videregående opplæring. I det følgende blir Hovedkomiteens øvrige forslag og forslagene i denne proposisjonen kommentert i tilknytning til de enkelte paragrafer. Det har vist seg å være behov for klarere lovhjemler for forskrifter om karakterer, eksamen og vitnemål. Nå gjeldende lov fastsetter bare at departementet gir regler om vurdering av elevenes arbeid og utskriving av vitnemål. Departementet foreslår en mer generell utforming av lovteksten som også omfatter privatister. Det foreslås samtidig tatt inn i lovteksten en klarere hjemmel for å gi regler om eksamen og forføyninger mot dem som eventuelt bryter eksamensbestemmelsene. Forsvarets skoler har hatt anledning til å skrive ut vitnemål fra videregående skole uten at det har vært klar lovhjemmel for det. Denne ordningen bør formaliseres og utvides til å kunne omfatte også andre enn Forsvarets skoler, på de vilkår som følger av departementets forslag til nytt annet ledd. Det kan for eksempel være aktuelt for høgskoler å arrangere forkurs i enkelte fag etter videregående skoles fagplaner. Det kan da være hensiktsmessig å la høgskolen utstede vitnemål for deleksamen i videregående skole. inntektsystem, skal fylkeskommunen ha ansvaret også for en samordning av skoleskyssen (grunnskole og videregående skole) og de ordinære personruter. Spørsmålet om slik samordning ble også drøftet i St.meld.nr.22 (1979-1980) og St.meld.nr.15 (1984-1985). Det er fra samferdsels- og skolehold pekt på at det er behov for å avgrense fullmakten til skoleutvalget etter § 10c) for å kunne samordne skyssen på en tilfredsstillende måte. I den forbindelse er det viktig at fylkeskommunen kan gjøre vedtak angående begynnelse og slutt på skoledagen når det er nødvendig for å få en rasjonell samordning av transporten. Departementet forutsetter at dette ikke må føre til redusert undervisningstid for elever ved noen linjer i videregående skole. Departementet foreslår § 10 endret i samsvar med det som er anført. Etter någjeldende lov er det fylkesskolestyret som fastsetter regler om utleie og utlån av skoleanlegg og utstyr. I NOU 1978:7 (side 36) er det foreslått at § 12 endres slik at fylkestinget eller den det gir fullmakt fastsetter slike regler. Departementet foreslår tredje ledd endret i samsvar med dette. Det følger av lov om fylkeskommuner at fylkestinget kan delegere myndigheten til annet organ. § 16 Bortvisning av elever. Endringer i forvaltningsloven har medført at det i den nåværende tekst vises til feil paragraf. Departementet foreslår at det i annet ledd vises til forvaltningsloven § 16, og at det i siste ledd vises generelt til forvaltningsloven i siste ledd ved at paragrafhenvisningen sløyfes. § 17 Undervisningsstillinger m.v. Erfaring til nå har vist at det er behov for å få klarere skille mellom tilsetting i stilling og det at en allerede tilsatt lærer blir tillagt en funksjon i tillegg til de arbeidsoppgaver som går inn under de ulike pedagogiske stillingene. Departementet foreslår at det gis hjemmel for også å kunne fastsette et minstemål for hvilke tilleggsfunksjoner det må være i skolen. Departementet foreslår videre at nåværende annet og tredje ledd i paragrafen oppheves. De forhold som her er omtalt, er nå regulert i arbeidsmiljøloven og/eller avtale. Under § 22 er redegjort nærmere for avtale om rettsvilkår. § 18 krav til utdanning m.m. Det bør kunne stilles krav for å være rådgiver, hovedlærer m.v.. Departementet foreslår at paragrafen utvides til å omfatte tilleggsfunksjoner. Det nåværende annet ledd ansees som dekket av lærerutdanningsloven § 10 første ledd. Som ledd i regelforenklingen foreslås bestemmelsen sløyfet i § 18 annet ledd. § 19 Utlysing og tilsetting. Hovedkomiteen foreslo at myndigheten til å lyse ut ledige stillinger og ansette personale i fylkeskommunens videregående skoler skulle legges til fylkestinget, med adgang for dette til å delegere myndigheten til fylkesutvalget, fylkesskolestyret eller annet fylkeskommunalt organ. Ved lov 14. juni 1985 nr. 72 ble § 19 i 1986 endret slik at fylkesskolestyret kan oppnevne tilsettingsutvalg og gi det rett til å tilsette personale etter innstilling fra skoleutvalget. Det ble videre bestemt at de tilsatte skulle ha to representanter i tilsettingsutvalget. Kommunal- og arbeidsdepartementet har pekt på at det i utgangspunktet bør være fylkestinget som har tilsettingsmyndighet for personale i videregående skole på samme måte som for andre tilsatte i fylkeskommunen. Kirke- og undervisningsdepartementet peker på at som oftest er det nødvendig at tilsetting av lærere i videregående skole skjer raskt. Det er også viktig at tilsettingsorganet har godt kjennskap til de krav som gjelder for å kunne fylle lærerstillinger i videregående skoler innenfor ulike fagområder. Departementet foreslår at fylkestinget gis myndighet til å avgjøre hvem som skal tilsette personale i videregående skole, og at skoleutvalget fortsatt skal ha innstillingsmyndighet. Tilsattes representasjon under behandling av tilsettingssaker bør etter departementets oppfatning følge de avtaler/bestemmelser som ellers gjelder i fylkeskommunen på dette området. Det foreslås å ta ut av loven de detaljerte bestemmelsene om frister, slik at vanlig fylkeskommunal praksis kan følges og fylkestinget kan fastsette de nødvendige regler. Departementet mener likevel det bør gjelde unntak fra bestemmelsene i denne paragrafen i visse saker når det haster med å få engasjert timelærere til spesielle fag, særlig i fag som ikke er vanlige skolefag. Dette gjelder blant annet organisering av lærlingskolen, der skolene ikke på forhånd kan ha full oversikt over nye lærlinger og aktuelle fag. ikke har undervisningstilbud i grunnkurs eller videregående kurs. For å komme i gang med lærlingundervisningen i rett tid, vil skolen derfor ha behov for å engasjere timelærere fra bedrifter. Departementet regner også med økt kursvirksomhet ved videregående skoler i samarbeid med arbeidslivet i tiden framover. En stor del av denne undervisningen vil bli gitt av skolens faste lærere, men skolen vil ikke selv kunne dekke alle aktuelle fag og må raskt kunne engasjere timelærere for kortere tidsrom. Det er ønskelig å få samme regler i alle fylkeskommuner på dette området, slik at skolene kan stå best mulig rustet til å ta raske initiativ i samarbeid med arbeidslivet. Når fylkestinget skal avgjøre hvem som skal tilsette personale anser departementet det for øvrig ikke nødvendig med en egen bestemmelse i loven om at rektor kan tilsette vikarer for et kortere tidsrom, men regner med at fylkestinget vil ta rimelig hensyn til slike behov. Hovedkomiteen foreslo at tilsettingssaker skulle kunne legges fram for departementet til uttalelse. Departementet mener at dersom det skal opprettholdes en klageadgang, bør det være et fylkeskommunalt organ som behandler klagen. Klageinstansen må dessuten kunne realitetsbehandle en klage, ikke bare avgi uttalelse. Siste ledd i § 19 har denne ordlyden «Fylkesskolestyret må ikke i utlysingen eller på annen måte kreve at søkerne skal gi opplysninger om hvordan de ser på politiske og kulturelle spørsmål. I arbeidsmiljøloven § 55a er bestemt: « Arbeidsgiveren må ikke i utlysningen eller på annen måte kreve at søkerne skal gi opplysninger om hvordan de stiller seg til politiske, religiøse eller kulturelle spørsmål, eller om de er medlemmer av lønnstakerorganisasjoner. Arbeidsgiveren må heller ikke iverksette tiltak for å innhente slike opplysninger på annen måte. Disse bestemmelser gjelder ikke dersom det inngår i formålet for vedkommende arbeidsgivers virksomhet å fremme bestemte politiske, religiøse eller kulturelle syn og stillingen er av betydning for gjennomføring av formålet. I tilfelle slike opplysninger blir krevet, må dette angis i utlysningen av stillingen. I og med at arbeidsmiljøloven også omfatter personale i den videregående skole, foreslår departementet som ledd i regelforenkling at siste ledd i § 19 oppheves. Hovedkomiteen har foreslått at myndighet til å gi permisjon legges til fylkestinget med delegasjonsadgang. Departementet viser til at formålet med denne paragrafen bl.a var å kunne vurdere hva som var ønskelig å prioritere innenfor økonomiske rammer i det tidligere tilskuddssystemet. Departementet ser ikke lenger grunn til å opprettholde bestemmelsen i § 21 under nytt inntektsystem. Fylkeskommunen bør selv avgjøre hvilke permisjoner og permisjonsvilkår som skal gis ut fra behovet i den enkelte fylkeskommune. Ansvar for at lærerne får anledning til å holde kunnskapene ved like og følge med på det faglige området følger av § 24 annet ledd. Departementet vil foreslå at denne bestemmelsen flyttes til § 35, slik at permisjonsspørsmål kan sees i sammenheng innenfor en sektor for opplæring og kompetanseutvikling, og i forhold til et fylkeskommunalt regelverk. Departementet foreslår derfor at nåværende § 21 oppheves. § 22 Arbeidsgiverforhold m.m. Siste ledd i paragrafen har denne ordlyden: «Bestemmelser om tjenesteforhold, oppsigelse, suspensjon, avskjed og andre rettsforhold for personale i lederstillinger og undervisningsstillinger fastsettes i lov.» Det foreligger ikke egen lov som vist til i denne paragraf, men det er inngått tariffavtale som regulerer disse forholdene. Hovedkomiteen foreslo at det skulle opptas forhandlinger med vedkommende arbeidstakerorganisasjoner om helt eller delvis å oppheve særvilkårene (dvs. faste uoppsigelige tilsettinger) i avtale om rettsvilkår m.v. for personale i undervisningsstillinger og lederstillinger i den videregående skole. Oppheves disse bestemmelsene helt, vil bare arbeidsmiljølovens regler om oppsigelse og avskjed gjelde for dette personalet. Departementet har fulgt opp Hovedkomiteens tilråding. Ved avtale 14. juni 1984 er lærerorganisasjonene og Kirke- og undervisningsdepartementet blitt enige om en avtale som utgjør et supplement til arbeidsmiljøloven. Dette innebærer at avtalen kommer til anvendelse dersom den gir den enkelte arbeidstaker sterkere rettigheter enn arbeidsmiljøloven. Ordningen med fast tilsetting er opprettholdt, men lærerorganisasjonene har akseptert at det skal være plikt for overtallig fast tilsatt lærer til å gå over til annen stilling, eventuelt også utenfor skoleverket. Departementet foreslår siste ledd opphevet slik at de forhold som i tilfelle skulle reguleres ved hjelp av en slik lov, fortsatt reguleres av arbeidsmiljøloven og tariffavtale i medhold av arbeidsmiljøloven, - slik det har vært gjort siden loven om videregående opplæring trådte i kraft 1.1.1976. Hovedkomiteen foreslo også at vedtak om oppsigelse skulle kunne ankes inn for departementet. Departementet mener at det på dette området ikke bør være andre klagemuligheter for personalet i videregående skole enn for personale i fylkeskommunen for øvrig. Dette vil si klagemuligheter etter forvaltningsloven, til et fylkeskommunalt klageorgan som eventuelt kan være samme organ som klageorganet foreslått i § 19, dersom dette ansees som overordnet organ jf forvaltningsloven § 28. Hovedkomiteen foreslo slik lovtekst: « I hver fylkeskommune skal det være et fylkesskolestyre oppnevnt av fylkestinget. For valg av styret gjelder bestemmelsene om faste utvalg i lov av 16. juni 1961 nr. 1 om fylkeskommuner § 28, § 42 § 42a tilsvarende. For skoler som flere fylkeskommuner i fellesskap driver, kan departementet fastsette styrets sammensetning, framgangsmåten ved valget og styrets gjøremål. Departementet er enig med Hovedkomiteen i at fylkesskolestyret har viktige funksjoner og at dette fortsatt bør være lovfestet som særlovsorgan. På bakgrunn av erfaringer til nå med utbygging av videregående skole kan departementet derimot ikke se at det er behov for egen lovbestemmelse som skulle gi departementet hjemmel for å gi regler i forbindelse med felles drift av videregående skoler for flere fylkeskommuner. Slik felles drift har ikke vist seg aktuell i praksis, og departementet antar det er lite realistisk å regne med at en fylkeskommune skulle ønske å utrede midler til investering og drift av skole i annet fylke. Ordninger med gjesteelevsoppgjør løser en del av problemene med utdanningstilbud på tvers av fylkesgrenser. Dersom det skulle bli behov for felles drift, mener departementet at § 29 i lov om fylkeskommuner vil være tilstrekkelig lovhjemmel. § 23 første ledd: Etter lov om fylkeskommuner § 31 fastsetter fylkestinget hvor mange medlemmer en nemnd skal ha, og velger leder og nestleder, medlemmer og varamedlemmer. Departementet vil ikke foreslå å oppretteholde noen særregler for fylkesskolestyret på dette punktet. Departementet mener at fylkesskolestyret i større utstrekning enn i dag bør være et koordinerende organ for faglig og pedagogisk utvikling og kompetanseoppbygging i videregående skole, jf forslag til § 24 nytt første ledd. Fylkesskolestyret har også en rekke andre oppgaver som forutsetter godt kjennskap til videregående skoler, lover og regelverk. Det vil derfor være hensiktsmessig at fylkesskolestyrets medlemmer til sammen representerer allsidig kjennskap til videregående skoles studieretninger og fagtilbud, til arbeidslivet utenfor skoleverket, offentlige etater og høgre utdanning. Fylkestinget bør etter departementets mening ta hensyn til disse forholdene ved oppnevning av fylkesskolestyre. § 23 nytt annet ledd: For at fylkesskolestyret skal kunne ivareta de funksjonene det er tillagt i henhold til § 24, må det fortsatt ha sin egen administrasjon med allsidig kjennskap til skoleverket og med tilstrekkelig handlekraft. Derimot finner departementet at det ikke lenger er hensiktsmessig i lovs form å fastsette en bestemt stillingsbetegnelse for fylkeskommunale tjenestemenn. Daglig leder er således ment å være en beskrivelse av funksjonen, ikke en stillingsbetegnelse. Fylkeskommunen bør selv velge om en vil nytte fylkesskolesjef som stillingsbetegnelse eller nytte en annen tittel. Bestemmelsen er etter departementets oppfatning ikke til hinder for at fylkesskolestyrets administrasjon kan inngå som en del i en større administrativ enhet innenfor fylkeskommunen. Den samme formuleringen er foreslått i § 7 i lov om fagopplæring i arbeidslivet. Fylkesskolesjefen og det øvrige personale i fylkesskolestyrets administrasjon er fylkeskommunale tjenestemenn og er underlagt de samme bestemmelser som andre tjenestemenn i fylkeskommunen etter lov om fylkeskommuner og fylkeskommunale forskrifter. § 23 nytt tredje ledd: Etter loven i dag har bare en representant for henholdsvis rektorer og lærere rett til å møte i fylkesskolestyret. Det kan da være vanskelig å få representert fagkunnskap over et vidt spekter i videregående skole. Departementet mener at to representanter for henholdsvis rektorer og lærere bør ha rett til å være til stede under fylkesskolestyrets møter, slik at en kan få en mer allsidig representasjon for videregående skoler. Likeledes mener departementet at en representant for fagopplæringsstyret bør ha rett til å møte, med sikte på å utvikle et best mulig samarbeid mellom videregående skole og fagopplæringen i arbeidslivet. fylkesskolestyrets representant i møter i fagopplæringsstyret er foreslått tatt inn i lov om fagopplæring i arbeidslivet. Derimot finner en ikke grunn til å lovfeste bestemmelser om møterett for andre tjenestemenn eller representanter for fylkeskommunen. Departementet mener at det bør være fylkeskommunen som avgjør hvilke fylkeskommunale representanter som bør ha anledning til å møte, uttale seg og få sin mening ført til protokollen. Fylkesskolestyrets oppgave som styre for videregående skole er etter forslaget fastsatt i § 23. Nåværende første ledd i § 24 blir dermed overflødig og departementet foreslår at dette går ut. Det er heller ikke nødvendig å presisere i loven at fylkesskolestyret må innrette seg under andre lover i forhold som ikke er regulert av denne lov. Nytt første ledd: Nåværende annet ledd blir dermed nytt første ledd, og departementet foreslår å ta inn i lovteksten fylkesskolestyrets oppgaver med initiativ og samordning av faglig og pedagogisk utviklings- og forsøksvirksomhet i videregående skole innenfor fylket. Hovedkomiteen foreslo også at fylkestinget skulle kunne legge andre oppgaver til fylkesskolestyret enn nevnt i lovene om videregående opplæring og voksenopplæring. Under høringsrunden til Kommunal- og arbeidsdepartementet mente enkelte fylkeskommuner at fylkesskolestyret ikke burde være lovfestet som obligatorisk særlovsorgan. Norsk lektorlag (nå Norsk undervisningsforbund), Norsk faglærerlag og Akademikernes fellesorganisasjon på den annen side uttrykte skepsis til at fylkesskolestyret skulle pålegges andre oppgaver enn de lovbestemte. ( Ot.prp.nr.39 (1986-1987), s. 96). Kirke- og undervisningsdepartementet mener fylkesskolestyret bør ha sentrale oppgaver når det gjelder koordinering av faglig og pedagogisk utvikling i videregående skole i fylket. Dette er ytterligere understreket i forslaget til ny lovtekst under § 23. Disse oppgavene bør aksentueres i framtiden, dersom videregående skole skal kunne utvikle seg og gi et godt tilbud til all ungdom. Fylkesskolestyret bør derfor gjennom sin sammensetning og gjennom møterett for skolenes representanter ha nær tilknytning til videregående skole. Ut fra dette finner departementet det ikke hensiktsmessig å utvide fylkesskolestyrets oppgaver ut over videregående skole for ungdom og voksne. Departementet foreslår derfor bare en delvis oppfølging av Hovedkomiteens forslag, slik at fylkestinget kan bestemme hvilke andre oppgaver som legges til fylkesskolestyret vedrørende videregående skole og voksenopplæring. Vi viser også til omtale foran under kap. 2. Bestemmelsen om oppnevning av yrkesutvalg foreslås flyttet til § 35, under fylkeskommunens oppgaver. Departementet foreslår siste ledd med henvisning til § 23 og § 25 opphevet, jf forslaget om å oppheve § 25. Lov om fylkeskommuner har bestemmelser for møteordninger. Departementet antar at en ikke bør opprettholde særbestemmelser for møter i fylkesskolestyret, ut over det som framgår av § 23 om møterett for skolens representanter m.fl.. Departementet foreslår derfor at § 25 oppheves. Henvisningene til § 25 bortfaller derfor i § 24, § 27 og § 29 . Hovedkomiteen foreslo i NOU 1982:27 at lovbestemmelsen om egen fylkesskolesjef skulle opprettholdes. Bestemmelsene om fylkesskolestyrets administrasjon er etter forslaget flyttet til § 23 annet ledd. Departementet viser til det som er anført i merknadene til § 23, og foreslår at § 26 oppheves i sin helhet. I og med at § 25 foreslås opphevet, bortfaller henvisningen til denne paragrafen, dvs. tredje ledd oppheves. Tilsvarende foreslås annet ledd opphevet i denne paragrafen. Departementet viser til det som er sagt innledningsvis og under § 21 og § 24 om overføring av ansvar til fylkeskommunen ved å flytte bestemmelser over til § 35 som nye tredje og fjerde ledd. Det er stort behov for å samordne yrkes- og fagutdanning etter de to lovene. Felles yrkesutvalg for fagopplæringen i arbeidslivet og for videregående skole innenfor de enkelte fag- og yrkesområder vil kunne gi en bedre samlet oversikt over tilbudet innenfor de ulike fagområdene på fylkesplan. er det arbeid i gang med å organisere yrkesutvalg for de enkelte fag med hele fylket eller deler av dette som arbeidsområde. Det vises ellers til det som er sagt i kap. 2 om at det ansees mest hensiktsmessig at fylkeskommunen finner fram til en samordning når det gjelder yrkesutvalg for skole, yrkesutvalg for fagopplæring i arbeidslivet og prøvenemnder. Departementet foreslår derfor at det skal oppnevnes yrkesutvalg «for skoler», ikke som nå «ved skoler». § 35 fjerde ledd, som blir sjette ledd, foreslås endret slik at det blir samsvar mellom denne bestemmelsen og en bestemmelse i fagopplæringsloven § 12. Nytt 10. ledd: I framtidig utvikling av videregående opplæring vil det bli lagt økt vekt på målstyring og resultatvurdering. Det er sentrale politiske mål at all ungdom skal kunne få mest likeverdige tilbud om utdanning og opplæring, uavhengig av geografiske, sosiale og andre forhold. For å kunne foreta evaluering av utdanningssystemet er det nødvendig å kunne innhente sammenlignbare data fra hele landet. Til nå har fylkeskommunene basert seg på et felles inntaksystem (ELIN). Gjennom dette systemet kan departementet hvert år innhente data direkte om søkning og inntak til de ulike studieretninger og linjer som deltar i fellesopptaket i den videregående skolen, men systemet gir ikke opplysninger ut over dette. Det er behov for å videreutvikle et system i samarbeid mellom sentrale og fylkeskommunale myndigheter som kan gi entydig informasjon på landsbasis over utviklingen av videregående opplæring, søkning til ulike linjer og forhold mellom elevtall i grunnkurs og søkning til videregående kurs, forhold mellom elevplasser i yrkesfag og tilgang på læreplasser i arbeidslivet osv.. I framtiden må en regne med ulike informasjonssystemer i fylkeskommunene. Det vil da være ønskelig at de systemene som legges opp, kan kommunisere med hverandre. Dette vil også kunne bli en vesentlig fordel for fylkeskommunene når det gjelder å planlegge sine tilbud og henvise egne søkere til tilbud i andre fylker. Det er også viktig at datasystemene kan effektuere de felles inntaksregler til ett-årige og to-årige kurs som er fastsatt til enhver tid. Det må da stilles krav til de systemene som bør utformes i fellesskap mellom fylke og stat. I sin områdegjennomgang av den statlige undervisningsadministrasjonen har Statskonsult bl.a pekt på at selv om det kan være prinsipiell enighet om behovet for økt vekt på målstyring, står en overfor flere grunnleggende spørsmål som må avklares. Dette gjelder i første rekke behovet for informasjon til å kunne formulere mål, og behovet for virkemidler til å realisere målene. I henhold til Statskonsults rapport vil kjernepunktet for en omlegging av styringssystemet med sikte på målstyring og resultatevaluering, være tilgang til relevant informasjon og utforming av informasjonssystemer. Statskonsult støtter seg her også til OECD-rapporten, der det bl.a er anført: « Very general objectives are easy to state. General statements of objectives, however, without a carefully prepared background of knowledge of what is happening in the schools, of policy analysis for the present and for the future, will remain vacuous and leave the centre as hostages to the interests with whom they, rightly and concientiously, negociate. Statskonsult har pekt på at en forbedring av Kirke- og undervisningsdepartementets virksomhet på dette punkt forutsetter at departementet får sammenstilt relevante data om forholdene i ulike deler av undervisningssektoren. Det nåværende informasjonssystemet er sterkt sektorisert. Det forutsettes også at departementet kan fange opp synspunkter på undervisningspolitikken fra fag- og interessegrupper i sektoren og komme i direkte dialog med disse. En forutsetning for slik dialog vil i det lange løp være at departementet til enhver tid kan innhente relevante data fra undervisningssektoren som kan danne grunnlag for vurderinger. Det blir videre pekt på at departementet må ha et personell som er orientert mot mer strategiske spørsmål og som kan stille krav til informasjonssystemet og bearbeide informasjon som grunnlag for utforming av mål. En slik utvidelse av informasjonstilfanget og bearbeidingen vil kunne legge et grunnlag for arbeidet med sentrale sektorpolitiske problemstillinger som: - Hvordan sikre mulighetene til å drive en nasjonal undervisningspolitikk, f.eks. ved å kunne omprioritere mellom formål innen sektoren? - Hvordan sikre den politiske målsettingen om et nasjonalt likeverdig undervisningstilbud? - Hvordan sikre en effektiv ressursutnytting? - Hvordan sikre et best mulig samsvar mellom utdanningstilbud, ungdom og voksnes yrkesønsker og behov og muligheter i arbeidslivet, og sørge for at utdanningstilbudene er i takt med utviklingen i samfunnsliv og arbeidsliv? Siste ledd i någjeldende lov gjelder lærlingkurs. Alle bestemmelser om skolegang er nå samlet i § 13. Femte ledd i § 1 foreslås derfor opphevet. Etter lovens § 3 fjerde ledd skal tvil om en person skal ansees som lærling, avgjøres av yrkesopplæringsnemnda. En slik avgjørelse er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, og Rådet for fagopplæring i arbeidslivet blir å anse som eventuelt klageorgan. Dette fremgår etter nærværende forslag av § 7, åttende ledd, og henvisningen foreslås derfor tatt ut i § 3. § 4 Godkjenning av lærebedrift: De foreslåtte endringene tar sikte på å klargjøre teksten. En opplæringsring er basert på en forpliktende avtale mellom flere selvstendige bedrifter med sikte på i fellesskap å gjennomføre en fagopplæring for lærlinger. Den enkelte lærling tegner lærekontrakt med den bedriften innenfor opplæringsringen der lærlingen er ansatt. Definisjonsmessig er det derfor ikke riktig å nytte betegnelsen «lærebedrift» om ringen som sådan. En opplæringsring kan også ha som hovedformål å rekruttere lærlinger og finne fram til opplæringsplasser i arbeidslivet, samt å hjelpe til med å legge forholdene til rette i bedriftene. En opplæringsring kan ha flere medlemsbedrifter som ikke alene ville kunne godkjennes som lærebedrift, f.eks. fordi bedriften har for ensidig produksjon eller mangler nødvendig utstyr i faget. Departementet mener imidlertid at det normalt må stilles krav om faglig leder for opplæringen i bedriften som skal inngå kontrakt med en lærling. Under visse forhold kan det være behov for å dispensere fra kravene etter denne paragrafen, f.eks. i distrikter med liten tradisjon innenfor fagopplæring eller innenfor nye fagområder. Det foreslås derfor tatt inn en bestemmelse i loven om at departementet kan gi regler om dispensasjon. Tredje ledd i någjeldende lov fastsetter at Rådet er klageinstans for yrkesopplæringsnemndenes og opplæringsrådenes vedtak. Etter loven er imidlertid opplæringsrådene ikke tillagt avgjørelsesmyndighet i saker som gjelder enkeltvedtak eller forskrifter. Opplæringsrådene er etter loven rådgivende faglige organer med ansvar for bl.a å utarbeide forslag til opplæringsplaner og forslag til læretid og godskriving av skolegang og annen praksis i læretiden. Det er derfor ikke nødvendig å definere klageinstans for opplæringsrådene i lovteksten. Klageadgang for vedtak fattet av fagopplæringsstyret (yrkesopplæringsnemnda) er fastsatt i § 7 etter forslaget. § 5 siste ledd foreslås derfor opphevet. Benevnelsen «yrkesopplæringsnemnd» foreslås endret til «fagopplæringsstyre» som overalt ellers i lovteksten. Fagopplæringsstyret er et fylkeskommunalt organ for fagopplæringen i arbeidslivet innenfor fylkets grenser. Det er foreslått visse endringer i lovteksten med sikte på å nytte en konsekvent terminologi i forhold til fylke som geografisk distrikt og fylkeskommune som administrativ organisasjon. Lovparagrafen er delvis skrevet om med sikte på parallellitet og samordning i forhold til lov om videregående opplæring og lov om fylkeskommuner. Videre har en funnet at nåværende andre og tredje ledd av framstillingsmessige grunner bør bytte plass. Etter lov om fylkeskommuner kan oppnevning av fylkeskommunale nemnder og utvalg ikke delegeres til fylkesutvalget, det er derfor ikke nødvendig å beholde bestemmelsen om delegasjonsadgang i nærværende lov. Bestemmelsen om at fagopplæringsstyret skal ha sin egen administrasjon med ansvarlig leder foreslås opprettholdt. På samme måte som for fylkesskolestyret må fagopplæringsstyret ha sin egen administrasjon for å kunne utføre de gjøremål som er tillagt styret etter loven. Departementet foreslår å nytte samme formulering som for fylkesskolestyrets administrasjon. Begrepet «daglig leder » er ment som en funksjonsbeskrivelse, ikke som en stillingsbetegnelse. Det er da ikke noe til hinder for å etablere en stillingsbetegnelse som svarer til funksjonen, f.eks. fagopplæringssjef e.l.. sysselsettingsstyre o.a.. Dette er likevel ikke til hinder for at de ulike administrasjonsgrener innenfor fylkeskommunen kan inngå i en større enhet. Etter gjeldende lov skal yrkesopplæringsnemnda ha sju medlemmer, hvorav et medlem oppnevnt etter forslag fra fylkesskolestyret og et medlem oppnevnt etter forslag fra nærings- og sysselsettingsstyret. Departementet mener det må være viktig at fylkeskommunen stilles fritt når det gjelder oppnevning av politiske representanter til fagopplæringsstyret. I en del fylker kan det også være ønskelig å øke totalt antall medlemmer i nemnda. Fagopplæring i arbeidslivet omfatter mange sektorer i samfunnet. Både geografiske og faglige hensyn kan gjøre det ønskelig å utvide antall medlemmer i nemnda, for å få en bredere representasjon og informasjonsutveksling. Det kan være ønskelig å få med et større spekter av fag- og arbeidsområder, og det kan være ønskelig å få en bredere distriktsrepresentasjon. Departementet foreslår derfor at den enkelte fylkeskommune stilles noe friere når det gjelder antall medlemmer i fagopplæringsstyret. For å sikre partsrepresentasjon i styrene mener departementet at det bør være minst sju medlemmer i styret, og at partene i arbeidslivet i alle høve bør ha flertall i styret som etter gjeldende lov. Departementet vil imidlertid tilrå at fylkeskommunen oppnevner et fagopplæringsstyre med 11 medlemmer med sikte på å få en allsidig faglig og politisk representasjon. Etter någjeldende lov skal det oppnevnes en lærlingrepresentant som fast medlem i nemnda, i tillegg til de fire representantene fra arbeidslivet. Denne bestemmelsen foreslås opprettholdt, men slik at lærlingrepresentanten oppnevnes for to år ad gangen. Fylkeskommunen bør avgjøre på hvilken måte en slik lærlingrepresentant skal velges, fordi forholdene vil være svært ulike fylkene imellom. Bestemmelsen om møterett for andre enn fylkeskommunale tjenestemenn er parallell til den bestemmelse som er foreslått for fylkesskolestyret i lov om videregående opplæring. Fylkeskommunen fastsetter hvilke fylkeskommunale representanter som har fast møterett i ulike styrer og utvalg. Nytt sjette ledd: Departementet foreslår at det overlates til fylkestinget å bestemme hvem som skal oppnevne yrkesutvalg for videregående skoler og for fagopplæringen. Av praktiske grunner bør imidlertid fagopplæringsstyret oppnevne prøvenemnder. Dersom det er praktisk mulig bør det overveies å nytte prøvenemndene helt eller delvis som yrkesutvalg. Nytt sjuende ledd: Dette ledd svarer til sjette ledd i nå gjeldende lov. Den foreslåtte teksten innebærer ingen reelle endringer. Tilskuddsordningene er nå lagt inn på EDB slik at administreringen av disse er betydlig forenklet. Nytt åttende ledd: Bestemmelser om at Rådet for fagopplæring i arbeidslivet er klageinstans i saker som gjelder enkeltvedtak er bl.a gitt i nå gjeldende lov i § 5. Ordningen foreslås opprettholdt med sikte på en mest mulig enhetlig behandling av fagopplæringssaker på landsbasis. Erfaring til nå har vist at det er behov for bedre regler for klagebehandling. Utkast til nye forskrifter er utarbeidet av departementet og sendt til høring til berørte parter i februar 1989. - avgjøre, i tvilstilfeller, om en person skal ansees som lærling (§ 3) - godkjenne lærebedrifter (§ 4) - frata bedrifter retten til å ha lærlinger (§ 4) - godkjenne lærekontrakter (§ 10) - bestått lærlingskole (§ 13) - 25 % tilleggspraksis før fagprøve (§ 20) - 6 måneders tilleggspraksis etter ikke bestått prøve (§ 19 § 20) - fastsette når læreforholdet opphører i tilfelle av heving av lærekontrakten (§ 16) - utstede fagbrev og svennebrev (§ 19) - godkjenne påberopt praksis (§ 20) Enkeltvedtak i disse sakene vil kunne bli påklagd. Av forvaltningsloven § 28 går det fram at det bare er partene og andre med «rettslig klageinteresse» som har klagerett. Kravet om at representanter for arbeidstakerne skal føre tilsyn sammen med faglig leder, har skapt vansker for bedrifter med få ansatte. Det er derfor behov for å få endret bestemmelsene forsåvidt gjelder bedrifter som er så små at de umulig kan etterkomme kravet. Det foreslås å endre loven slik at kravet bare kan gjøres gjeldende i bedrifter med minst fem ansatte. Det har framkommet ønsker om at departementet skal gi regler om tilsyn, og det foreslås derfor tatt inn lovhjemmel for dette i lovteksten. § 9 Medlemmer av styrer, råd, utvalg og nemnder: Medlemmer i fylkeskommunale nemnder og utvalg kommer inn under reglene etter lov om fylkeskommuner. Det foreslås derfor at bestemmelsene om oppnevning m.v. bare skal gjelde for de statlige råd og utvalg. § 9 annet ledd foreslås opphevet. Denne bestemmelsen ansees overflødig ved siden av fylkeskommuneloven § 45 og § 46 annet ledd. § 10 Prøvetid og kontrakt: Klageadgangen er overført til § 7 niende ledd. § 10 sjette ledd foreslås derfor opphevet. § 11 Lærebedriftens rettigheter og plikter: Det pålegges lærebedriften å se til at det blir oppnevnt tilsyn etter § 8. Dette innebærer ikke noe overføring av ansvar fra de tillitsvalgte i bedriften, bare at bedriften må ta kontakt med arbeidstakernes representanter med sikte på få oppnevnt tilsyn. Etter forslag til endringer i § 13 skal fagopplæringsstyret se til at bedriften melder lærlingen til lærlingskolen. I opplæringsplanen for enkelte fag kan det være fastsatt at lærlingen må ha gjennomgått grunnleggende yrkesopplæring i faget i skole før læretiden (jfr. § 18). Dersom en bedrift ønsker å ta inn lærling som ikke har gjennomgått slik skoleutdanning på forhånd, kan lærebedriften gi lærlingen permisjon for å ta slik utdanning, eller bedriften blir ansvarlig for å skaffe lærlingen en tilsvarende praktisk og teoretisk opplæring. Endringen er av rent språklig art og innebærer ingen realitetsendring i forhold til etablert praksis. Den foreslåtte ordlyden gjør det klarere at lærlingen har rett til undervisning i videregående skole. § 13 Om skolegang og teoretisk del av fagprøven: Ansvaret for at lærlinger blir påmeldt til lærlingskolen foreslås lagt til fagopplæringsstyret. Denne ordningen nyttes allerede i flere fylker som en praktisk løsning. Bedriftene mangler ofte nødvendig kjennskap til skoleverket og til hvor de kan henvende seg for nødvendige opplysninger. Dette vil etter departementets mening føre til bedre kontroll med at lærlingen blir påmeldt til den skoleundervisning som kreves i faget. Annet ledd, nytt siste punktum: Bestemmelsen om dispensasjon fra krav til eksamen har skapt en viss usikkerhet omkring praktisering av loven, både når det gjelder krav til ensartet praksis og i forhold til krav etter fagets opplæringsplan og eventuelt autorisasjons- eller sertifiseringskrav. Det foreslås derfor tatt inn i loven en hjemmel for å gi nærmere bestemmelser om dispensasjonsadgang, slik at en kan få mer ensartet praksis på området og samsvar mellom praksis og fastsatte krav til faget. Når lærlingskole ikke kan skaffes på hjemstedet, eller organisering av slik skole ville bli uforholdsmessig kostbart for samfunnet, må lærlingen kunne tilpliktes å gjennomføre lærlingskolen ved en skole som har etablert tilbud i faget. Nåværende § 15 tar i realiteten sikte på reelle endringer i netto læretid. Når det gjelder permisjon for å utføre andre gjøremål, bør dette oppfattes som et rent avbrudd i læreforholdet, slik at netto læretid ikke endres ved gjeninntreden i læreforholdet. Ved permisjon for å gjennomgå skolegang som gir fradrag i læretid blir netto læretid i bedrift tilsvarende redusert. Det er etterhvert blitt mer alminnelig at også lærlinger får permisjon fra arbeidsplassen f.eks i forbindelse med militærtjeneste eller barnefødsel. Det er behov for å fastsatte en rimelig frist for å kunne fullføre et opprinnelig læreforhold. Dette er bl.a nødvendig i forbindelse med endringer i opplæringsplaner og fagsammensetning. Det er også nødvendig å få klare regler i forbindelse med statstilskudd til lærebedrifter. Dersom avbrudd i læreforhold går ut over to år, bør det etter departementets oppfatning inngås nytt læreforhold når dette blir aktuelt, med godskriving av tidligere praksis etter vanlige regler. Ved siste endringer i lov om fagopplæring 21. 1. punktum, ikke rettet opp i samsvar med de øvrige endringer i loven. Disse foreslås derfor rettet opp nå. Departementet har mottatt henstillinger om å ta inn bestemmelser om når en eventuell oppsigelse etter § 17 må settes frem. En finner ikke grunn for å ville lovfeste noen grense for hvor tidlig oppsigelsen (som skal være skriftlig) kan gis. Etter departementets mening må imidlertid oppsigelsen være kommet frem seinest 14 dager etter at læretiden er omme. - kontraktstiden er utløpt og lærling og bedrift har fått melding om at prøve- eller klagenemnd har bedømt lærlingens fag- eller svenneprøve til bestått. - lærlingen har strøket to ganger (jfr. § 19). Spørsmålet om hvor lang tid det kan gå fra oppsigelsen er mottatt til fratredelse faktisk skal skje, er avgjort ved lovens henvisninger til arbeidsmiljøloven. Fratredelse før læretiden er omme kan ikke kreves selv om oppsigelsen blir satt fram i god tid. § 18 Opplæringsplaner, læretid og prøveforskrifter: Nå gjeldende lovtekst kan oppfattes dithen at også yrkesutøvere utenom læreforhold må ha gjennomgått grunnleggende yrkesutdanning i skole før fag- eller svenneprøve kan avlegges, dersom dette er fastsatt i opplæringsplanen. Det har imidlertid ikke vært hensikten å fastsette skoleplikt for andre enn lærlinger, og bestemmelsen foreslås derfor presisert slik at dette går klart fram. Bestemmelsen må sees som et ledd i å samordne tilbudet til ungdom, slik at en unngår krav til lærlingskole av et slikt omfang at det ikke kan gjennomføres for noen få elever. I fag der det er satt omfattende krav til teoretisk opplæring, og der det er lett adgang til å ta slik utdanning på forhånd i videregående skole, bør det etter departementets oppfatning være et krav at lærlingen har gjennomgått slik utdanning på forhånd. Av samfunnsøkonomiske grunner er det behov for en samordning mellom lærlingordningen og faglig grunnutdanning i videregående skole, fordi det er uforholdsmessig kostbart å fremskaffe lærlingskoletilbud for enkeltlærlinger i fag der det ellers gis rikelig med tilbud om grunnkurs og videregående kurs i videregående skole. I ekstreme tilfelle kan skoletilbud for en enkelt lærling bli like kostnadskrevende som skoletilbud til en hel klasse. Det vises for øvrig til merknadene til § 11 ovenfor. § 19 Fagprøve (svenneprøve) Departementet foreslår inntatt i lovteksten en klarere hjemmel for å utstede nærmere bestemmelser om fag- og svenneprøve. - Departementet kan sette vilkår for godkjenning av Forsvarets skoler og andre offentlige videregående skoler for rett til å skrive ut vitnemål for elever og privatister og kan trekke godkjenningen tilbake hvis vilkårene ikke oppfylles. - Regler om utleie og utlån av skoleanlegg og utstyr skal heretter gis av fylkestinget eller den det gir fullmakt. - Fylkestinget skal fastsette hvilket organ som skal tilsette personale i ledige stillinger i den videregående skolen og hvilket organ som skal behandle klage. - Fylkesskolestyret opprettholdes som et styre for videregående skoler og pålegges oppgaver med initiativ og samordning av faglig og pedagogisk utviklingsarbeid. - Bestemmelsen i loven om hvem som har rett til å være tilstede på møter i fylkesskolestyret vil ikke lenger omfatte fylkesmannen, skoledirektøren eller fylkeskommunale tjenestemenn. Tallet på representanter for rektorer og lærere er økt til to. Representant for fagopplæringsstyret får rett til å være tilstede under møter. - Bestemmelsen i loven om fylkesskolesjef oppheves, slik at loven bare fastsetter at fylkesskolestyret skal ha en egen administrasjon med daglig leder. - Fylkeskommunen skal etter lovforslaget medvirke til at lærerne får høve til å holde kunnskapene ved like og følge med på det faglige området. - Bestemmelsen om at det ved skoler som gir yrkesopplæring skal oppnevnes rådgivende yrkesutvalg «for skoler», ikke som nå «ved skoler», med sikte på å legge til rette for en samordning av oppnevning av prøvenemnd, yrkesutvalg for fagopplæring i arbeidslivet og yrkesutvalg for skole på fylkesplanet. - En del detaljerte bestemmelser om utlysing og tilsettingsprosedyre er fjernet, slik at videregående skole skal følge det fylkeskommunale regelverk om utlysing og tilsetting for stillinger i fylkeskommunen. antas nødvendig for å gjennomføre en nasjonal utdanningspolitikk. - Lovteksten foreslås forenklet bl.a ved at en rekke bestemmelser som sjelden kommer til anvendelse, nå tas ut. - Departementet skal gi rammeregler for klagebehandling i saker av faglig og administrativ karakter. - Departementet skal gi forskrift som regulerer yrkesopplæringsnemndenes rett til å dispensere fra krav til eksamen i forbindelse med fagprøve for lærlinger. - Departementet kan gi forskrift om dispensasjon fra krav til lærebedrift, opplæringskontor og opplæringsring. - Benevnelsen yrkesopplæringsnemnd foreslås endret til fagopplæringsstyre. - Fylkeskommunen får større innflytelse over sammensetningen av fagopplæringsstyret (yrkesopplæringsnemnda). - Fagopplæringsstyret skal etter forslaget ha minst sju medlemmer, hvorav minst tre velges på fritt grunnlag av fylkeskommunen. Flertallet i styret skal dog bestå av representanter for arbeidslivsorganisasjonene, og leder oppnevnes blant disse. Lærlingrepresentant skal oppnevnes for to år ad gangen. - Lovteksten foreslås forenklet, blant annet ved at bestemmelser om klageadgang samles ett sted. De endringer som i proposisjonen er foreslått i de to lovene, vil ha minimale økonomiske konsekvenser. Fylkeskommunens utgifter til yrkesutvalg vil bli redusert. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt utkast til proposisjon om lov om endringer i lov 21. juni 1974 nr. 55 om videregående opplæring og i lov 23. mai 1980 nr. 13 om fagopplæring i arbeidslivet. Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak til lov om endringer i lov 21. juni 1974 nr. 55 om videregående opplæring og i lov 23. mai 1980 nr. 13 om fagopplæring i arbeidslivet i samsvar med et framlagt utkast. Departementet skal gi forskrift om vurdering, eksamen og vitnemål. Forskriften skal omfatte hvilke tiltak som kan nyttes mot dem som bryter eksamensbestemmelsene, herunder adgang til å vise bort fra eksamen. Skoler som ikke hører inn under denne lov, kan med departementets samtykke skrive ut vitnemål etter denne forskriften i den utstrekning de gir parallelle tilbud. Departementet avgjør om et tilbud ansees parallelt og kan sette vilkår for godkjenningen. Departementet kan trekke godkjenningen tilbake hvis vilkårene ikke blir oppfylt. En elev som er tatt inn i den videregående skole, skal - så vidt mulig - kunne gå der inntil tre år eller ut over den tid dersom eleven har valgt en studieretning som krever lengre tid. mer enn tre år når de etter en sakkyndig vurdering trenger det og kan ta i mot opplæring. I tilfelle en elev har vansker med å følge den undervisningen som er valgt, skal skolen søke å finne fram til og tilby et annet undervisningsprogram som høver - bedre. Dersom denne skolen har vansker med det, tar skoleutvalget spørsmålet opp med fylkesskolestyret som søker å gi eleven et høvelig undervisningstilbud ved en annen skole i eller utenfor fylket. Skoleutvalget fastsetter ordningen for den enkelte skole innenfor disse rammer og fylkeskommunens vedtak om begynnelse og slutt på skoledagen. Fylkestinget fastsetter regler om utleie og utlån av anlegg og utstyr. Reglene skal være formet slik at ingen blir utestengt av religiøse eller politiske grunner. Når en elev har gjort seg skyldig i alvorligere forseelser eller forsømmelser, skal skolen først forsøke å hjelpe eleven gjennom pedagogisk-psykologisk og annen rådgivning, eller bistå med å skaffe annen sakkyndig hjelp utenfor skolen. Når en elev vedvarende har vist en oppførsel som i alvorlig grad går ut over orden og arbeidsro i skolen eller når en elev i alvorlig grad forsømmer sine plikter, kan eleven vises bort fra skolen. Dersom eleven ikke er myndig, skal elevens foreldre/foresatte på forhånd ha fått melding om forhold som kan føre til bortvisning, jf ellers forvaltningslovens § 16. Vedtak om bortvisning fattes av lærerrådet. Vedtaket krever 2/3 flertall av alle medlemmene av rådet. Eleven skal gis adgang til å forklare seg muntlig for lærerrådet før vedtak om bortvisning treffes, jf ellers forvaltningsloven. Departementet fastsetter hvilke undervisningsstillinger, andre pedagogiske stillinger og tilleggsfunksjoner det må være i den videregående skole. § 17 annet og tredje ledd oppheves. Om krav til utdanning for stillinger og tilleggsfunksjoner under § 17 gjelder reglene i lov om lærerutdanning. Ledige stillinger i den videregående skole skal normalt lyses ut. I utlysningen skal det gis opplysning om vilkår og søknadsfrist. Fylkestinget fastsetter hvilket organ som skal tilsette personalet i ledige stillinger i den videregående skolen, og hvilket fylkeskommunalt organ som skal behandle klagen etter tredje ledd. Skoleutvalget skal avgi innstilling ved tilsetting. Et mindretall i tilsettingsorganet kan påklage vedtak om tilsetting. Klagen må være fremsatt i det møte der avgjørelsen treffes. Klageinstansen kan forkaste klagen eller bestemme at den som er foreslått av mindretallet skal tilsettes. Dersom det er nødvendig for å gjennomføre undervisningen i lærlingskolen eller kortere kurs, kan rektor engasjere timelærere i nødvendig utstrekning. § 19 femte ledd oppheves. § 22 annet ledd oppheves. I hver fylkeskommune skal det være et styre for videregående skoler - fylkesskolestyret, oppnevnt av fylkestinget. Fylkesskolestyret skal ha sin egen administrasjon med daglig leder. samt en representant fra fagopplæringsstyret Fylkeskommunen fastsetter hvordan representantene fra skolene skal velges. § 24 nåværende annet ledd blir nytt første ledd og skal lyde: Fylkesskolestyret skal ta initiativ og koordinere utviklings- og forsøksvirksomhet i fylkets videregående skoler, og for øvrig sørge for at skolene blir drevet i samsvar med gjeldende lover, forskrifter og fylkeskommunale vedtak, og se til at skolene er på høyde med de krav som gjelder til enhver tid. § 24 nåværende tredje ledd oppheves. § 24 nåværende fjerde ledds annet og tredje punktum oppheves. § 24 nåværende fjerde ledds første punktum blir nytt annet ledd. § 24 nytt tredje ledd skal lyde: Fylkestinget kan pålegge fylkesskolestyret andre oppgaver vedrørende videregående skole enn de som fremgår av denne loven og av lov om voksenopplæring. § 24 nåværende femte ledd oppheves. Ved hver skole skal det være et skoleutvalg med sju medlemmer med varamedlemmer. Av disse skal to velges av fylkesskolestyret, to av lærerrådet, to av elevrådet og en av rådet for det øvrige personalet ved skolen. Elevrådsrepresentantene med varamedlemmer velges for ett, de øvrige for to skoleår om gangen. Skoleutvalget velger selv leder og nestleder for ett skoleår om gangen. § 27 nåværende fjerde ledd blir nytt annet ledd og skal lyde: Fylkesskolestyret kan i særlige tilfeller dispensere fra bestemmelsene i første ledd. § 27 nåværende annet ledd blir nytt tredje ledd og skal lyde: Rektor deltar i skoleutvalgets møter, men har ikke stemmerett med mindre rektor av lærerrådet er valgt til medlem. § 27 nåværende tredje ledd oppheves. § 27 nåværende femte ledd blir nytt fjerde ledd. Rektor er den pedagogiske og administrative leder av skolen. Rektor skal påse at de gjeldende bestemmelser i lov og reglement blir fulgt. Ved hver skole skal det være et lærerråd som består av rektor og alle lærere som har minst halv stilling. Lærerrådet velger selv leder og nestleder for ett skoleår om gangen. § 29 nåværende annet ledd oppheves. § 29 nåværende tredje ledd blir nytt annet ledd. Rådet velger selv leder og nestleder for ett år om gangen. § 35 nytt tredje og fjerde ledd skal lyde: Fylkeskommunen skal medvirke til at lærerne får høve til å holde kunnskapene ved like og følge med på det faglige området. For skoler som gir yrkesopplæring, skal det oppnevnes rådgivende yrkesutvalg etter regler fastsatt av departementet. Departementet fastsetter nærmere regler for yrkesutvalgets sammensetning og virksomhet. § 35 nåværende tredje ledd blir nytt femte ledd. § 35 nåværende fjerde ledd blir nytt sjette ledd og skal lyde: Fylkeskommunen skal i den nødvendige utstrekning sørge for at lærling etter lov 23. mai 1980 nr. 13 om fagopplæring i arbeidslivet får den undervisning som lærlingen har rett til. § 35 nåværende femte til sjuende ledd blir nye sjuende til niende ledd. § 35 nytt 10. ledd skal lyde: § 36 første ledd siste punktum oppheves. Om offentlig tilskott til privat videregående skole gjelder reglene i lov 14. juni 1985 nr. 73 om tilskott til private grunnskular og private skular som gjev vidaregåande opplæring (privatskulelova). « fagopplæringsstyrer» og «fagopplæringsstyrenes». Ordet «nemnder» endres i § 9 annet ledd til «styrer». Ordet «nemnda» endres i § 15 annet ledd til «fagopplæringsstyret». Ordene «bedrift», «bedriften», «bedrifters» og «bedriftens» endres til henholdsvis «lærebedrift», «lærebedriften», «lærebedrifters» og «lærebedriftens», med de unntak som følger av nedenforstående endringer i lovteksten. § 1 femte ledd oppheves § 3 fjerde ledd, siste punktum oppheves. § 4 første ledd til og med nr 1 skal lyde: 1. Lærebedrift brukes om enhver bedrift, offentlig etat eller institusjon eller opplæringskontor som kan ta inn lærling etter bestemmelsene i denne lov. § 4 første ledd nr. 3, siste punktum skal lyde: Lærekontrakten tegnes mellom lærling og den enkelte lærebedrift. Lærebedrifter og opplæringsringer må være godkjent av fagopplæringsstyret, og må ha en faglig utdannet person som forestår opplæringen. Samlet må opplæringen tilfredsstille kravene etter opplæringsplanen for faget. Departementet kan gi nærmere regler om vilkår for godkjenning av lærebedrifter og opplæringsringer, herunder regler om dispensasjon fra bestemmelsene i denne paragraf. Fagopplæringsstyre, prøvenemnder, og yrkesutvalg. I hvert fylke skal det være et fagopplæringsstyre som har det administrative ansvaret for gjennomføring av lovens bestemmelser innenfor fylket. Fagopplæringsstyret skal føre tilsyn med gjennomføring av loven. Det har et utviklingsansvar og skal ta initiativ for å fremme fagopplæringen i arbeidslivet. Fagopplæringsstyret skal ha sin egen administrasjon med daglig leder. Fagopplæringsstyret skal ha minst sju (7) medlemmer. Minst to medlemmer oppnevnes etter forslag fra arbeidstakernes organisasjoner og minst to etter forslag fra arbeidsgivernes organisasjoner, alle med personlige varamedlemmer. Dessuten skal det oppnevnes en lærlingrepresentant for to år ad gangen. De øvrige medlemmene oppnevnes på fritt grunnlag, men slik at representantene for arbeidslivets organisasjoner får flertall i fagopplæringsstyret med like mange representanter for arbeidstakere og arbeidsgivere. Leder oppnevnes blant organisasjonenes representanter for to år om gangen. Dessuten har følgende rett til å være til stede på møter i styret, til å uttale seg og få sin mening protokollert: 2. en representant for fylkesskolestyret. Styrets funksjonstid er den samme som fylkestingets, men slik at styret fortsetter å fungere inntil nytt styre er oppnevnt. Fagopplæringsstyret skal gi råd og informasjon til fylkeskommunen i saker som gjelder fagopplæringen i arbeidslivet og i den videregående skolen. Nemnda skal samarbeide med næringspolitiske organer, skolemyndigheter og arbeidskraftmyndighetene. Fagopplæringsstyret skal oppnevne prøvenemnder for alle fag der det avholdes fag- eller svenneprøve, jf § 22. Fylkeskommunen skal dessuten oppnevne yrkesutvalg for det enkelte fag eller fagområde eller nytte prøvenemnda som yrkesutvalg. Departementet kan fastsette reglement for yrkesutvalgenes sammensetning og virksomhet. Fagopplæringsstyret fordeler offentlige tilskudd til lærebedrifter. Styret kan også av fylkeskommune eller stat pålegges andre oppgaver i tilknytning til fagopplæringen. Rådet for fagopplæring i arbeidslivet er klageinstans for enkeltvedtak som fattes i fagopplæringsstyret. Departementet gir regler for Rådets behandling av klagesaker. Fagopplæringsstyret gir rapport til Rådet for fagopplæring i arbeidslivet og til departementet om virksomheten og om tiltak av betydning for fagopplæringen. Departementet gir nærmere regler om styrets virksomhet og om delegering av myndighet. Faglig leder skal føre tilsyn innen den enkelte lærebedrift med at: 4. lærlingene får delta i den pliktige skoleundervisning. Dersom lærebedriften har minst fem ansatte, skal representant(er) for arbeidstakere føre slikt tilsyn sammen med faglig leder. Departementet skal gi nærmere bestemmelser om tilsyn i lærebedrifter. Den som oppnevnes som medlem av Rådet for fagopplæring i arbeidslivet, opplæringsråd eller klagenemnd er pliktig til å motta vervet. § 9 annet ledd oppheves. § 10 sjette ledd oppheves. § 11 første ledd nr. 1, nytt femte punktum skal lyde: Lærebedriften ser til at det blir oppnevnt tilsyn etter § 8. Lærebedriften skal melde lærlingen til den nødvendige skoleundervisningen og gi lærlingen fri til å gjennomgå lærling kurs og til å gjennomgå grunnleggende yrkesutdanning som fastsatt i opplæringsplanen jf § 18, tredje ledd. § 12 nr. 1 første punktum skal lyde: Lærlingen har rett til å få den praktiske opplæring og skoleundervisning som opplæringsplanen fastsetter. Fagopplæringsstyret skal se til at lærlingen blir påmeldt til den skoleundervisning lærlingen har rett til. § 13 nåværende første ledd blir nytt annet ledd, og siste punktum i dette ledd skal lyde: Fagopplæringsstyret kan i særlige tilfelle etter regler gitt av departementet dispensere fra kravet om bestått eksamen. § 13 nåværende annet ledd blir nytt tredje ledd. Departementet kan gi bestemmelser om sentral lærlingskole, og herunder om lærlingens plikt til å gjennomgå slik skole, i enkelte fag etter tilråding fra fagets opplæringsråd og fra Rådet for fagopplæring i arbeidslivet. § 13 nåværende fjerde, femte, sjette og sjuende ledd blir nye femte, sjette, sjuende og åttende ledd. I forbindelse med permisjon fra arbeidet kan læretiden avbrytes i inntil to år. § 17 annet ledd første og annet punktum skal lyde: Ved læretidens avslutning, jf § 11 nr. 3, § 12 nr. 3 og § 19 annet ledd, kan hver av partene bringe arbeidsforholdet til opphør ved oppsigelse. Oppsigelsen må være kommet fram til motparten seinest 14 dager etter læretidens utløp. Opplæringsplanen kan fastsette at lærling må ha gjennomgått grunnleggende yrkesopplæring i faget i skole. § 19 første ledd nytt siste punktum skal lyde: Departementet gir nærmere bestemmelser om fag- og svenneprøve.
|
maalfrid_5b90c85dfe30cfd7bd914237a87a56acc14ed929_68
|
maalfrid_vetinst
| 2,021
|
no
|
0.804
|
Er underlagt kontinuerlig tilsyn av en stasjonsveterinær. Skal ha tilgang på: låsbare oppstallingslokaler for dyr fysisk atskilt fra lokale for sæduttak, lokaler for isolering av dyr, eget lokale for sæduttak, sædbehandlingsrom som er atskilt fra lokale for sæduttak og som ikke nødvendigvis må ligge på samme sted, sædoppbevaringsrom som ikke nødvendigvis må ligge på samme sted, separat rom til rengjøring og desinfisering eller sterilisering av utstyr. Skal være konstruert eller isolert på slik måte at: kontakt med dyr fra besetninger utenfor forhindres, hele stasjonen utenom kontorrom skal lett la seg rengjøre og desinfisere. Ingen av dyrene som holdes i senteret, brukes til naturlig bedekning de siste 30 dager før første sæduttak og under uttaksperioden. Forskrift om avlsstasjoner . Forskrift om dyrehelsemessige vilkår for godkjenning av institusjoner, institutter og sentra og overføring av dyr, sæd, egg og embryoer til og fra godkjente anlegg. Forskrift om bekjempelse av dyresykdommer, gir generelle krav til alle A og B sykdommer. § 11 hjemler plikt om varsling som ledd i overvåking av TSE og paratuberkulose. Det skal varsles om selvdøde småfe over 18 mnd eller dersom småfe viser nevrologiske eller adferdsmessige forstyrrelser. Det skal også varsles hvis småfe eldre enn 2 år gradvis magrer av, enten som eneste kliniske tegn eller i kombinasjon med økt ullavfall og pastøs avføring. Forskrift om fortegnelse over sykdommer som omfattes av matloven. Forskrift om instrukser for A-, B- og C-sykdommer (dyresykdommer). Forskrift om erstatning etter offentlige pålegg og restriksjoner i plante- og husdyrproduksjon. Forskrift om håndtering av dyrekadaver ved utbrudd av smittsomme dyresykdommer. Forskrift om bekjempelse av dyresykdommer, har spesielle bestemmelser for flytting av småfe, §§ 13, 14, 15 og 16. For sau er det per i dag et meget strengt regelverk når det gjelder flytting og omsetning av livdyr. Forskriften revideres og ny forskrift vil trolig implementeres i løpet av 2011. Det eksisterer forbud mot: 1.Å flytte småfe over fylkesgrensene siden 1975, først begrunnet med fare for spredning av mædi/visna, senere også begrunnet ut fra faren for å spre skrapesyke. Det gis imidlertid en del dispensasjoner for kryssing av fylkesgrensene i forbindelse med beiteaktivitet og tidligere (i hvert fall fram til 1985 ++) var det tillatt (uten krav om dispensasjon) å fortsette deltakelse på allerede etablerte fellesbeiter i andre fylker. 2.Å selge eller flytte hunndyr av sau fra en flokk til en annen. Det ble innført i 1997 etter utbruddet av skrapesyke i 1996. 3.Å opprette nye eller utvide eksisterende avlsgrupper. Dette ble også innført i 1997. Avlsbesetninger kan bare rekruttere hanndyr som er født i og siden fødselen bare har vært stallet opp i besetning som deltar i avlsgruppen. 4.Utstillinger, også fra 1997. 18 FOR 1989-07-04 nr 541: www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/sf/sf/sf-19890704-0541.html (29.03.10) 19 FOR 2004-02-20 nr 453: www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/sf/sf/sf-20040220-0453.html (29.03.10) 20 FOR 2002-06-27 nr 732: www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/sf/sf/sf-20020627-0732.html (29.03.10) 21 FOR 1965-03-19 nr 9941: www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/sf/sf/sf-19650319-9941.html (29.03.10) 22 FOR 1990-02-05 nr 144: www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/sf/sf/sf-19900205-0144.html (29.03.10) 23 FOR 2004-07-21 nr 1131: www.lovdata.no/cgi-wift/wiftldles?doc=/app/gratis/www/docroot/for/sf/ld/ld- 20040721-1131.html (29.03.10) 24 FOR 2008-05-07 nr 438: http://www.lovdata.no/cgi-wift/wiftldles?doc=/app/gratis/www/docroot/for/sf/md/md- 20080507-0438.html (29.03.10)
|
lovdata_cd_740
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.599
|
Med dette vert stadfest vedtak dagsett 12. april 1957 av Jondal heradstyre, Hordaland fylke, der det med heimel i §3, 2. leden i lov frå 9. juli 1926 om ansvar for skade på bufe ved hund er fastsett at alle som er eigar eller innehavar av hund i Jondal herad, skal halda hunden i band eller forsvarleg innestengd eller inngjerda i den tid bufe beiter.
|
lovdata_cd_7406
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
da
|
0.467
|
Delingslovens forskrift pkt. 14.3. trer i kraft 1. januar 1983, med virkning for alle kommuner i Østfold.
|
lovdata_cd_53876
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.84
|
Forskrift om innsending av oppgjør for arbeidsgiveravgift ved fiske og fangstvirksomhet. Fastsatt av Skattedirektoratet 9. desember 1997 med hjemmel i lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) §24-5 første og annet ledd, jf. delegeringsvedtak av 18. november 1997 nr. 1168.
|
lovdata_cd_35473
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.545
|
Publisert: Ot.prp.nr.40 (1995-1996) Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet legg med dette fram forslag til endringar i lov 13. juni 1969 nr. 24 om grunnskolen og lov 8. juni 1973 nr. 49 om lærarutdanning. Endringane kjem som konsekvens av at 10-årig obligatorisk grunnskole med skolestart for seksåringar blir innført 1. juli 1997, jf lov 9. september 1994 nr. 58 om endring i lov 13. juni 1969 nr. 24 om grunnskolen og kgl res 23. juni 1995 om tidspunkt for iverksetjing. Forslaget om senka alder for skolestart og 10-årig grunnskole vart lagt fram i Ot.prp.nr.21 (1993-1994) Om lov om endringar i lov 13. juni 1969 nr. 24 om grunnskolen, jf Innst.O.nr.36 (1993-1994). Endringane er første ledd i ei større gjennomgåing av opplæringslovgivinga. Seinare vil det bli lagt fram ein lovproposisjon som inneheld hovuddelen av opplæringslovgivinga, mellom anna også dei lovspørsmål som er nemnde i Innst.S.nr.15 (1995-1996) Om prinsipper og retningslinjer for tiårig grunnskole - ny læreplan. Ein må sjå forslaga frå departementet i den proposisjonen som her ligg føre, i ein slik samanheng. Ein del av dei spørsmåla som er tekne opp i denne proposisjonen, har vore på høring i samband med NOU 1995:18 Ny lovgivning om opplæring. Det er komme inn i overkant av 500 høringsfråsegner. Reglane for fritak frå faget Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering har vore på høring i samband med NOU 1995:9 Identitet og dialog. Til denne er det komme inn 236 høringsfråsegner. Det er gjort nærmare greie for denne høringa i St.meld.nr.14 (1995-1996) Om kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering. Etter grunnskolelova § 4 skal fylkeskommunen skipe skyss for elevar som har meir enn 4 km skoleveg, eller som treng skyss på grunn av funksjonshemming. Den einskilde kommunen dekkjer utgifter for sine elevar etter gjeldande persontakst. I særlege tilfelle har kommunen eit sjølvstendig ansvar for å etablere skyss, uavhengig av veglengda. I NOU 1995:18 Ny lovgivning om opplæring foreslår opplæringslovutvalet at den skyssordninga vi har i dag, blir vidareført i hovuddrag, men ber likevel departementet vurdere å innføre skoleskyss differensiert etter klassetrinn. Vidare foreslår opplæringslovutvalet å presisere retten til skyss ved farleg skoleveg, ved at dei omsyn som er relevante, blir lovfeste. « Ved vurderingen av om skoleveien er farlig, skal det blant annet legges vekt på trafikktetthet, klima, terreng, om det mines fortau eller gangvei, og om eleven til vanlig har følge. Høringsinstansane stiller seg positivt til skoleskyss differensiert etter klassetrinn. Rundt halvparten (ca 140) av dei kommunane som har levert høringsfråsegner, fremjar ønske om differensiering av kilometergrensa for rett til gratis skyss i grunnskolen. Mange kommunar foreslår at grensa for småskoletrinnet skal vere 2 km. Det er også andre konkrete forslag om lågare skyssgrenser for dei yngste elevane. Somme kommunar foreslår i tillegg å differensiere skyssgrensene etter årstid, til dømes i dei nordlegaste landsdelane på grunn av mørketida. Differensierte skyssgrenser blir støtta også av Lærarforbundet, Trygg Trafikk, Foreldreutvalet for grunnskolen. Barneombodet o fl. Einskilde kommunar gir støtte til at omgrepet «farleg skoleveg» blir definert i lova. Det blir uttrykt ønske om at fylkeskommunane dekkjer utgiftene til transport også når elevane har rett til skyss på grunn av at skolevegen er farleg. I Innst.O.nr.36 (1993-1994) Om lov om endringer i lov 13. juni 1969 nr. « ... dagens norm for skoleskyss på 4 km er for langt for 6-åringer. Komiteen vil videre peke på at sikkerheten for 6-åringene ikke nødvendigvis blir ivaretatt bare ved å senke skyssgrensen. Også forhold knyttet til trafikktetthet og nsiko for barn å ferdes langs skoleveien må vurderes, fordi korte veistrekninger kan ha trafikkfeller og være farlige i kraft av både trafikkmengde og trafikktype. På denne bakgrunn vil komiteen be departementet utrede spørsmål knyttet til skyssgrenser, trafikksikkerhet og skoleveier med ulik farlighetsgrad for hele grunnskolen». I B.innst.S.nr.12 (1995-1996) « ... skyssgrensen for 6-åringene og småskoletrinnet for øvrig bør settes til 2 km fra retormen kommer i gang ...». Departementet har fått ulike skyssgrenser kostnadsrekna av Transportøkonomisk institutt. I kommuneøkonomiproposisjonen for 1996 vart 4 km skyssgrense for seksåringane kostnadsrekna i 1996-kr til 68 mill. kroner. Ei ytterlegare senking av skyssgrensa for seksåringane til 2 km er kostnadsrekna til 34,5 mill. kroner. Totalkostnaden for 2-km-grensa er såleis 102,5 mill kroner. Departementet foreslår at det blir innført ei skyssgrense på 2 km for 1. klasse/førskolen. For dei andre klassetrinna gjeld framleis 4 km grensa. Grunngivinga for å skilje ut 6-åringane på småskoletrinnet er at dei har eit særskilt behov for skyss på grunn av låg alder og lita evne til å orientere seg i trafikken. Departementet har også vurdert om skyssgrensa for ungdomstrinnet bør hevast. Utrekningar frå TØI viser at ei skyssgrense for ungdomstrinnet på 5 km vil redusere kostnadene for kommunesektoren med 42 mill. kroner (1996-kr). Tilsvarande vil 6 km skyssgrense innebere ein reduksjon på 84 mill. kroner. Med ei skyssgrense på over 4 km på ungdomstrinnet vil elevane i alle fall i delar av året måtte nytte offentleg transportmiddel på eigen kostnad, eller eigen bil. Departementet foreslår derfor ikkje å heve skyssgrensene for ungdomstrinnet. I grunnskolelova § 4 heiter det: « I særlege tilfelle har kommunen eit sjølvstendig ansvar for a skipa skyss sjølv om skolevegen er kortare enn 4 km». I Ot.prp.nr.48 (1984-1985) Om endringer i lover vedrørende inntektssystemet for kommunene og fylkeskommunene er det uttalt til denne paragrafen «I unntakstilfelle der skolevegen må reknast som særleg vanskeleg eller farleg, vil eleven ha krav på fri skyss sjølv om avstanden mellom heim og skole er mindre enn 4 km langs veg». Føresegna gir kommunane eit sjølvstendig ansvar for å syte for skyss i særlege tilfelle, uavhengig av veglengda. Departementet vil ikkje foreslå noka endring av denne føresegna. Som følgje av forslaget om 2 km skyssgrense for 6-åringane blir det foreslått ei teknisk endring i grunnskolelova § 4 nr. 1 første ledd tredje punktum. 2.2 Lærarressursen I 1. Etter grunnskolelova § 5 skal klassane på småskoletrinnet og mellomtrinnet i fulldelte skolar ikkje ha meir enn 28 elevar. På ungdomstrinnet skal det ikkje vere meir enn 30 elevar i klassen. I fådelte skolar er det aldersblanda klassar, og desse skal ha lågare elevtal. Grunnskolelova inneheld ikkje ytterlegare føresegner om norm for lærarressurs i grunnskoleklassane. I Innst.O.nr.36 (1993-1994), jf Ot.prp.nr.21 (1993-1994) Om lov om endringar i lov 13. juni 1969 nr. « ... for 6-årsgruppa skal 18 barn være et normtall for forholdet mellom barn og pedagog». På denne bakgrunn foreslo opplæringslovutvalet i NOU 1995:18 at det i den nye 1.-klassen/førskolen skal vere minst ein tilsett i undervisningsstilling per 18 barn. « ... at det til en klasse med 18 barn skal knyttes en ressurs på 1 lærer pr. time, mens det til en klasse på f.eks 22 barn bindes 1,3 lærer i gjennomsnitt pr. time». « ... Ved aldersblanding der de nye førsteklassingene er med, sikres en ekstraressurs ved de generelt reduserte delingstallene for aldersblandede klasser». Det blir såleis ikkje foreslått særreglar om auka lærarressurs når 6-åringane er med i aldersblanda klassar i fådelte skolar. Spørsmålet om lærarressursen i den nye 1.-klassen/førskolen vart ikkje kommentert i høringsfråsegner til utgreiinga frå opplæringslovutvalet. I Innst.S.nr.216 (1994-1995), jf St.prp.nr.58 (1994-1995) Om kommuneøkonomien 1996 m.v. « ... at dersom klassen er på mer enn 18 elever, skal det være to pedagoger slik at den om ønskelig kan deles i to grupper i aTle timer. Dette er en grunnbemanning. I tillegg skal det være nødvendig bemanning av spesialpedagogisk hjelp og assistenter». I Innst.S.nr.15 (1995-1996) « ... dersom det er mer enn 18 seksåringer i en klasse, så skal klassen ha to pedagoger. Dette innebærer en høyere bemanning enn de øvrige klassetrinn». Etter departementet si vurdering inneber desse utsegnene ei innskjerping i forhold til det opplæringslovutvalet 1a til grunn i NOU 1995:18. Eit krav om lærarressurs i tråd med desse komiteutsegnene vil etter departementet sine utrekningar medføre 300 mill kroner i auka kostnader for kommunesektoren. Departementet foreslår, i samsvar med komiteutsegnene ovanfor, eit lovfest krav om at når den nye 1.-klassen/førskolen har meir enn 18 elevar, skal klassen ha to lærarar i kvar undervisningstime. Kravet skal gjelde den gjennomsnittlege lærarressursen i klassen. Dette inneber mellom anna at klassen i delar av undervisningstida kan ha ein lærar dersom dette blir kompensert med tre lærarar i eit tilsvarande tal undervisningstimar. Når den nye 1. klassen/førskolen har 20 undervisningstimar per veke, vil det seie at klassen skal tilførast ein gjennomsnittleg ressurs på 40 lærartimar per veke. Den ekstra pedagogressursen kan nyttast til å dele klassen i visse delar av undervisninga, jf grunnskoleforskrifta § 1-3 nr. « Undervisninga kan gjevast i klasse, i større eller mindre einingar enn klasse og individuelt. Departementet føreset at det i tillegg skal tildelast ekstra ressursar til spesialundervisning etter einskildvedtak og norsk og morsmålsopplæring for framandspråklege elevar og undervisning etter andre særlege tilskottsordningar. I fådelte skolar der 6-åringane går inn i aldersblanda klassar, vil departementet sitt forslag medføre krav om to lærarar per undervisningstime dersom den aldersblanda klassen har meir enn 18 elevar. For 1. klasse/førskole med under 19 elevar vil lærarressursen vere slik som for 1. klasse i dag. Departementet fremjar ikkje forslag om endringar i klassedelingsreglane i grunnskolelova. Dette medfører at også den nye 1.-klassen skal ha 28 som klassedelingstal i fulldelte skolar. Etter grunnskolelova § 7 nr. 2 skal læreplanen omfatte mellom anna faget Kristendoms-kunnskap. I grunnskolelova § 7 nr. « Målet for opplæringa i kristendomskunnskap blir fastsett slik at elevane skal ha kjennskap til hovudinnhaldet i bibelsoga, til dei viktigaste hende i kyrkjesoga og til den kristne barnelærdommen etter den evangelisk-lutherske læra. Opplæringa i kristendomskunnskap er ikkje obligatorisk. Grunnskolelova § 13 nr. « Born av foreldre som ikkje høyrer til Den norske kyrkja, skal vere heilt eller delvis fritekne for undervisning i kristendomskunnskap når foreldra krev det». I forskrift til grunnskolelova § 2-1 nr. « for at ein elev skal bli friteken for undervisning i kristendomskunnskap, er det nok at ein av foreldra ikkje høvrer til Den norske kyrkja og søkjer om fritak for eleven. Den andre må gje skriftleg samtykke. Krav om søknad/samtykke fra foreldra gjeld og for elevar som sjølve har meldt seg ut av Den norske kyrkja. Ved heilt eller delvis fritak bør eleven, så langt råd er, få tilbod om anna religions- eller livssynsundervisning». Læreplanen i det nye faget Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering skil seg vesentleg frå læreplanen i kristendomskunnskap i dag. Dette gjer det nødvendig å endre reglane for fritak. I St.meld.nr.29 (1994-1995) 1a departementet fram prinsipp og retningslinjer for 10-årig grunnskole - ny læreplan. Som vedlegg til meldinga følgde utgreiinga frå det utvalet som vart sett ned for å sjå nærmare på undervisninga i kristendom, livssyn og religion i grunnskole, vidaregåande opplæring og lærarutdanning ( NOU 1995:9 Identitet og dialog). Vidare var det lagt ved eit utkast til læreplan for eit utvida kristendomsfag, som mellom anna baserte seg på forslaga i NOU 1995:9. Når det gjeld spørsmålet om fritak, er det i NOU 1995:9 foreslått at det berre skal vere ein avgrensa rett til fritak frå delar av faget. I Innst.S.nr.15 (1995-1996) om St.meld.nr.29 (1994-1995) « ... det må være begrenset mulighet til fritak i enkelte deler av faget. Dette vil spesielt gjelde stoff av trosbekjennende art, men også deltakelse i ritualer og gudstjenester i ulike trossamfunn. Det vil likevel være vanskelig med skarpe skiller i hva det kan fritas fra. Her vil også mange foreldre ha forskjellige vurderinger. For at fritaket skal bli minst mulig, er det viktig med god informasjon til hjemmet for å skape trygghet for hva undervisningen i faget innebærer». Innst.S.nr.15 (1995-1996) vart følgd opp av departementet i St.meld.nr.14 (1995-1996) Om kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering. Her vart det gjort greie for høringa av NOU 1995:9. Vidare vart læreplanen i faget presentert. « ... at et begrenset fritak bør bygge på følgende retningslinjer: - I all undervisning må skolen vise respekt og varhet for elevenes livssynsmessige bakgrunn. Dette er ikke minst viktig i de deler av faget der ulike religioner har forskjellige oppfatninger om «samme sak». f.eks, fortellingene om Abraham, Isak og Ismael eller fortellingene om fariseerne. - Fritak skal ikke være basert på hvorvidt foreldrene (eller for elever over 15 år: eleven selv) ikke er med i Den norske kirke eller ikke. - Det skal ikke være noen automatikk i at enkelte elever fritas fra bestemte deler av faget. Fritak bør avtales med det enkelte hjem, ved radføring med foreldrene. Dette bør inngå i en god dialog og systematisk kontakt mellom hjem og skole om opplæringen i faget. Lærernes planer for undervisningen kan være et naturlig grunnlag for dialog mellom hjem og skole. - Dersom fomoldene ligger til rette for det og foreldrene/eleven ønsker det, kan bakgrunn og begrunnelse for fritaket inngå som en del av undervisningen. (Det kan f.eks Tigge mye læring i hvorfor en muslimsk elev ikke Kan resitere en kristen trosbekjennelse). Slik kan fritak benyttes til å fremme dialog og fellesskap, snarere enn skiller og motsetninger mellom elevene. - Fritak bør baseres på pedagogisk tilrettelegging og vil bestå i at elevene ikke tar del i bestemte aktiviter. Der elevene er fritatt, bør de få andre pedagogiske opplegg fra skolen. - Fritak vil ikke si frihet til uvitenhet. Fagets hele idé er bygget på at opplysning er en kilde til toleranse, og at kunnskap skal gi sans for mangfoldet i trossyn og deres ytringsformer. Faget er et skolefag, og ikke et trosbekjennende fag - det skal verken gi dåpsopplæring, være koranskole eller liknende. Men alle elever skal få kunnskap om egen anskuelse og kjennskap til andres syn på menneskets opphav, plass i verden, livets mening og skjebne etter døden, og øves i dialog som bygger kunnskap og fremmer vidsyn og godhet for andre livssyn. - fremsi trosbekjennelser av ulike slag - men ikke fra å kjenne til innholdet i dem; - fremsi Fadervår eller andre bønner - men ikke fra å kjenne innholdet i dem; - delta i salmesang eller andre religiøse aktiviteter - men ikke fra å kjenne innholdet i dem; - delta i dramatiseringer eller lignende; - være til stede i ritualer eller gudstjenester i ulike trossamfunn - men ikke fra å kjenne innholdet av dem. Det må også være en viss grad av lokal variasjon knyttet til fritaket, da det kan variere hva foreldrene ønsker fritak fra. Den lokale tilpasningen kan gjelde enkeltelever, grupper av elever eller hele klasser». I Innst.S.nr.103 (1995-1996) om St.meld.nr.14 (1994-1995) « ... registrerer med tilfredshet at departementet i tråd med Stortingets intensjon har hatt et nært samarbeid med minoritetsgrupper under utarbeidelsen av fritaksregler. Flertallet rinner også å kunne godta den måten fritaksretten er forsøkt Klargjort på. Fler-tallet er innforstått med at reglene nok kan føre til lokale variasjoner mht. praksis, men dette anser fler-tallet mer som en styrke enn en svakhet og vil kunne gi den nødvendige smidighet som pluralismen i elevflokken i det norske skoleverket krever. slik læreplanen beskriver det. Det innebærer at ingen skal kunne endre læreplanens fellesstoff eller fagets karakter i den hensikt a unngå fritak. Flertallet vil ellers understreke betydningen av et nært og fortrolig samarbeid med den enkelte heim for at behovet for fritak skal bli minst mulig. Samtidig må retten til fritak praktiseres slik at den oppleves som reell mulighet til fritak og fravær fra undervisningen dersom foreldrene og eleven krever det». Følgjande tilråding vart oversend frå Stortinget til Regjeringa utan realitetsvotering: « Det henstilles til Regjeringen i forbindelse med proposisjonen om opplæringslovene å komme tilbake med en bred vurdering av fritaksretten knyttet til faget Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering. En slik vurdering må innbefatte en juridisk vurdering og legge til grunn at grunnskolens formålsparagraf opprettholdes, og at ete internasjonale konvensjoner som Norge har tiltrådt skal overholdes». Når det gjeld forholdet mellom faget Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering og reglane for fritak, viser departementet til at Noreg er forplikta, etter internasjonale konvensjonar, til mellom anna å respektere retten til tanke-, samvits- og religionsfridom. I høringsfråsegna til NOU 1995:9 vurderer Utanriksdepartementet tiltaksspørsmålet i forhold til Noregs internasjonale menneskerettsforpliktingar. Interesse for fritaksspørsmålet har følgjande del av fråsegna: « I følge Unesco-konvensjonen artikkel 5 § 2 litra b[...] skal [...] » [...] ingen person eller gruppe av personer [...] tvinges til a motta religiøs opplæring [religious instruction] som ikke er i samsvar med deres overbevisning». Man vil innledningsvis bemerke at det blant de stater som er tilsluttet Unesco-konvensjonen, neppe er enighet mht den nøyaktige rekkevidden av denne bestemmelsen, og at det således må være rom for et visst skjønn i så måte. Pettersen-utvalget uttaler på s. 44 i NOU 1995:9, under henvisning til ovennevnte bestemmelse, at den «[...] tolker formuleringen religiøs opplæring som en forkynnende undervisning der siktemålet er at eleven skal komme til den samme tro som eleven opplæres til.» Utenriksdepartementet finner denne tolikningen noe snever. Man vil anta at opplæring som formidler en bestemt religiøs doktrine på en måte som er egnet til å påvirke mottakeren til å komme til den samme tro, vil falle inn under begrepet «religious instruction». selv om slik påvirkning ikke skulle være undervisningens (uttalte) formål. Opplæring av denne typen vil ifølge bestemmelsen ikke kunne gjøres obligatorisk». Departementet viser til at faget Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering er omarbeidd i forhold til forslaget i NOU 1995:9, jf St.meld.nr.14 (1995-1996). Faget er eit kunnskapsfag som ikkje skal vere eigna til opplæring i ei bestemt tru. Faget skal vere eit kunnskapsfag på linje med skolefaga elles. Læreplanen for faget legg opp til at opplæringa ikkje skal vere forkynnande og/eller vedkjennande. Departementet vil understreke at den einskilde læraren si arbeidsform og tilnærming til faget ikkje må vere eigna til å komme i konflikt med desse retningslinjene. Departementet foreslår å lovfeste at elevane etter skriftleg melding frå foreldra skal få fritak frå å seie fram truvedkjenningar eller bøner, delta i salmesong eller i andre religiøse aktivitetar, delta i dramatisering eller liknande og å vere til stades i ritual eller gudstenester i ulike trussamfunn. Lovføresegna bør utformast slik at ho gjeld generelt for desse aktivitetane i skolen. Det blir presisert at elevane ikkje skal fritakast frå å kjenne innhaldet i dei aktivitetane dei blir fritekne frå. Vidare utdjuping av høvet til fritak bør visast til forskrifter frå departementet. Ved utarbeidinga av forskriftene tek departementet sikte på å leggje til grunn dei retningslinjer som går fram av Innst.S.nr.15 (1995-1996), St.meld.nr.14 (1995-1996) og Innst.S.nr.103 (1995-1996). I NOU 1995: « ... det i en ny opplæringslov (må) gjøres klart at elever over 15 år som ikke er medlem av Den norske kirken, selv kan velge om de vil ha kristendomsopplæring i grunnskolen. Dette er etter utvalgets syn en naturlig konsekvens av at ungdom på det tidspunktet når det som har vært kalt den «religiøse myndighetsalder» og selv kan velge å melde seg ut av Den norske kirke og eventuelt inn i andre trossamfunn». Departementet foreslår, i samsvar med opplæringslovutvalet sine vurderingar, å endre grunnskolelova slik at eleven får rett til sjølv å bestemme i spørsmålet om fritak frå han/ho er 15 år. Lova bør også endrast slik at fritak ikkje lenger er basert på om foreldra, eller elevar over 15 år, er medlemmer i Den norske kyrkja eller ei, jf St.meld.nr.14 (1995-1996). Departementet legg til grunn at vedtak om fritak er einskildvedtak etter forvaltningslova. På slike vedtak kan det klagast til Statens utdanningskontor. I Innst.S.nr.15 (1995-1996) vart spørsmålet om alternativ opplæring for dei som er fritekne, kommentert. « Behovet for alternativ undervisning i fritakstimer kan tilrettelegges i de timer som er til disposisjon for skolens og elevenes valg». Departementet kommenterte dette i St.meld.nr.14 (1995-1996) « Fritak bør baseres på pedagogisk tilrettelegginjg og vil bestå i at elevene ikke tar del i bestemte aktiviteter. Der elevene er fritatt, bør de få andre pedagogiske opplegg fra skolen». Departementet tek sikte på at det i forskrifter til lov blir gitt nærmare føresegner om alternativ undervisning. Departementet merkar seg dette, og vil komme tilbake til Stortinget med ei slik vurdering. Etter lov om trudomssamfunn og ymist anna 13. juni 1969 nr. 25 § 20 skal eit registrert trussamfunn få tilskott frå kommunen til religionsopplæring for barn som hører til trussamfunnet. Det er eit vilkår at barnet er friteke for kristendomsopplæring i grunnskolen. I Innst.S.nr.15 (1995-1996) « ... gjeninnføres statlig støtte til opplæring for barn i andre trossamfunn». Spørsmålet om endring av lov om trudomssamfunn og ymist anna § 20 vil bli teke opp seinare og lagt fram for Stortinget i sesjonen 1996-97. 2.4 Høve til fritak m. m. I grunnskolelova § 18 nr. 3 heiter det: « Den som skal undervise i kristendomskunnskap må undervise i samsvar med den evangelisk-lutherske læra. Ein lærar som ikkje høyrer til Den norske kyrkja eller Den evangelisk-lutherske frikyrkja, skal ikkje ha plikt til å undervise i faget sjølv om han har kompetanse til det, jf § 22 nr 2». Plikta etter § 18 nr. 3 første ledd er foreslått oppheva i utkastet frå opplæringslovutvalet. Ingen av høringsinstansane har kommentert dette spørsmålet. I NOU 1995:9 Identitet og dialog er det fremja forslag om å oppheve § 18 nr. 3 andre ledd. Forslaget er grunngitt med at formålsparagrafen for skolen gjeld alle fag, og at det derfor ville vere problematisk om lærarane skulle kunne be seg fritekne for å undervise i kristendoms-kunnskap. Opplæringslovutvalet går derimot, i NOU 1995:18, inn for at fritaksretten for lærarar skal vidareførast. « På bakgrunn av kristendomsfagets innhold i dag er (...) lite naturlig å kreve at undervisningspersonale som ikke er medTem av Den norske kirke eller Den Evangelisk Lutherske Frikirke, underviser i faget. En slik undervisningsplikt vil bryte med religionsfriheten». Dei aller fleste høringsfråsegnene til NOU 1995:9 frå grunnskolar og kommunar støttar forslaget om å oppheve den ordninga vi har i dag, der lærarar kan reservere seg mot å undervise i kristendomskunnskap. Dei fleste instansane finn det såleis ulogisk at ein lærar kan undervise i samsvar med formålsføresegnene utan å kunne undervise i det nye kristendoms-faget. Yrkesorganisasjonenens Sentralforbund, Norsk Lærarlag og Skolenes Landsforbund vil derimot halde oppe retten for lærarane. Dette ønskjer også Mormonkyrkja, Islamsk råd og Det Mosaiske trussamfunn. I sin kommentar til utgreiinga frå opplæringslovutvalet går Kyrkjerådet inn for at fritaksretten for lærarane skal opphevast. Institutt for Kristen Oppseding tek det same standpunktet, medan Human - Etisk Forbund og Biskopen i Nord-Hålogaland støttar det syn at fritaksretten bør haldast oppe. Utanriksdepartementet uttaler i høringsfråsegna til NOU 1995: « ... mye som taler for at en eventuell plikt til å gi en type religionsopplæring som ikke er nøytral og objektiv, og som således utløser fritaksrett for foreldre og/eller elever, som utgangspunkt må anses å være i strid med retten til tanke-, samvittighets-, og religionsfrihet». « det vil kunne være problematisk i forhold til prinsippet om ikke-diskriminering (...) dersom personer som av samvittighetsgrunner ikke finner å kunne gi (visse typer) religionsopplæring, i praksis skal være utelukket fra ansettelse som lærere i den offentlige skolen. Man antar videre at en opphevelse av grunnskoleloven § 18 nr. 3 annet avsnitt om fritaksrett for lærere, som foreslått av utvalget på (....), vil kunne være særlig problematisk dersom opphevelsen er ment å skulle få anvendelse også på lærere som allerede er ansatt i skolen». Spørsmålet om fritak for lærarar er teke opp i Innst.S.nr.15 (1995-1996). « ... faget skal gi kunnskap om kristendom, andre religioner og livssyn og ikke opplæring til en bestemt tro, bør ikke lærere ha andre fritaksregler i dette faget enn i andre fag». Departementet har merka seg Utanriksdepartementet sitt syn, men viser til punkt 2.3 ovanfor der det blir peikt på at det nye faget er endra i forhold til forslaga i NOU 1995:9. Læreplanen for faget vil etter dette ha som føresetnad at undervisninga går føre seg på ein nøytral og objektiv måte. Som nevnt under vurderinga av høve til fritak for elevane legg læreplanen opp til at opplæringa ikkje skal vere forkynnande eller vedkjennande. Departementet understrekar i den samanheng at den einskilde læraren si arbeidsform og tilnærming til faget ikkje må vere eigna til å komme i konflikt med desse retningslinjene. Læreplanen inneheld ikkje pålegg som inneber at læråren må delta i dei aktivitetar som kan gi grunn til fritak for elevane. Etter ei totalvurdering av den nye læreplanen sett i samanheng med dei internasjonale pliktene Noreg har, har departementet komme til at det ikkje lenger er behov for formaliserte reglar om fritak for undervisningspersonalet. Departementet foreslår derfor at § 18 nr. 3 andre ledd i grunnskolelova, om fritaksrett for undervisningspersonalet, blir oppheva. Departementet foreslår vidare at også § 18 nr. 3 første ledd, om plikt til å undervise i samsvar med den evangelisk-lutherske læra, blir oppheva. Grunngivinga for dette forslaget heng saman med den grunn som er gitt ovanfor når det gjeld oppheving av § 18 nr. 3 andre ledd: Undervisninga i det nye faget skal vere nøytral og objektiv. Etter grunnskolelova § 40 nr. 5 første punktum er sidemålsopplæring obligatorisk for alle elevar dei to siste åra av grunnskolen. Unntak er likevel gjort for elevar med opplæring i eller på samisk, jf § 40a nr. 1 andre ledd. Spørsmålet om fritak frå opplæring i sidemål for kvenske/finske elevar har ikkje vore på offentleg høring. Spørsmålet er likevel teke opp i Innst.S.nr.105 (1995-1996) om fag- og timefordelinga i den 10-årige grunnskolen. Stortinget gjorde følgjande vedtak 11. januar 1996: « Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at finsk gis status som 2. språk i omrader i Troms og Finnmark med kvensk/finsk befolkning. Elevene gis mulighet for fritak fra nynorsk eller bokmål som sidemål på ungdomstrinnet tilsvarende den ordning som gjelder ror elever som velger opplæring i samisk som 2. språk». Departementet foreslår å følgje opp vedtaket ved å endre lova slik at departementet får heimel til i forskrift å gjere unntak for pliktig sidemålsopplæring, under dette å fastsetje nærmare vilkår for fritak. Departementet tek sikte på at kvenske/finske elevar i Troms og Finnmark såleis skal få høve til fritak for opplæring i sidemål på ungdomstrinnet når dei vel finsk. Departementet tek samtidig sikte på å nytte heimelen til å frita elevar som får opplæring på teiknspråk eller anna særskild språkopplæring (morsmåls-opplæring), for opplæring i sidemål. Grunnskolelova § 5 nr. 1 første ledd inneheld denne føresegna: « Elevtalet skal ikkje vere over 12 i udelt, 30 i todelt, 50 i tredelt og 84 i firedelt skole. I femdelt skole skal årgangstalet i regelen ikkje vere over 15». Departementet fremjar forslag om å endre § 5 nr 1 slik at føresegna også omfattar seksdelte skolar. Forslaget er ein direkte konsekvens av at barnetrinnet er gjort 7-årig. Forslaget inneber at årgangstalet også i seksdelte skolar som hovudregel ikkje skal vere over 15. I grunnskolelova § 7 nr. 2 heiter det at «Læreplanen skal til vanleg femne om kristendomskunnskap, norsk, matematikk, framandspråk, kroppsøving, kunnskap om heimen, samfunnet, naturen og om opplæring estetisk, praktisk og sosialt». Departementet fremjar forslag om å endre fagfordelinga i § 7 slik at faget Kristendoms-kunnskap med religions- og livssynsorientering erstattar faget Kristendomskunnskap. Endringa kjem som konsekvens av behandlinga av St.meld.nr.29 (1994-1995) Om prinsipper og retningslinjer for 10-årig grunnskole - ny læreplan og merknadene i Innst.S.nr.15 (1995-1996). Departementet foreslår vidare å oppheve § 7 nr. 4 andre og tredje ledd. Bakgrunnen for forslaget er at innhaldet i desse føresegnene relaterer seg direkte til innhaldet i opplæringa i kristendomskunnskap i dag, og at føresegnene i mindre grad vil vere tilpassa det nye faget. Når grunnskolen no er vorten 10-årig, er det nødvendig å justere somme føresegner i grunnskolelova. I § 40a nr. 1 andre ledd skal «8. og 9. klassesteg» erstattast med «9. og 10. klassesteg». I § 40a nr 1 andre setning må «sjuande» endrast til «åttande» klassetrinn. Same endring må gjerast i § 40 nr. 5 tredje setning. I § 40 nr. 6 første ledd må «klassestega 1-6» erstattast med «klassestega 1-7». 2.9 Kompetansekrav for førskolelærarar: I grunnskolelova § 18 nr. 1 heiter det: « Om krav til utdanning for undervisningsstillingar og krav til utdanning og røynsle for rektor gjeld Føresegner i lov om lærarutdanning». Av lov 8. juni 1973 nr. « Den som ikkje har allmennlærarutdanning, kan på barnesteget berre tilsetjast for undervisning i einskilde fag. Statens utdanningskontor eller departementet kan gjere unntak frå dette kravet når særlege omsyn gjerdet naudsynt eller ønskjeleg. Førskolelærar kan tilsetjast når særlege omsyn gjer det ønskjeleg». Vidare heiter det i § 10 andre ledd: « Førskolelærar med spesialpedagogisk utdanning kan på barnesteget i grunnskolen tilsetjast i stillingar som femner om spesialundervisning, jfr. § 13 andre ledd». Opplæringslovutvalet foreslår at førskolelærarar kan tilsetjast i grunnskolen for å undervise på 1.-4. klassetrinn, under føresetnad av at dei har kompetanse for lese-, skrive- og talopplæring tilsvarande allmennlærar. « ... bør førskolelærerne ... gis mulighet til ett års videreutdanning». Mange kommunar er positive til forslaget om at førskolelærarane får undervise på 1.-4. klassetrinn. Dei støttar kravet om tilleggskompetanse og peiker på at staten må leggje til rette for at utdanna førskolelærarar kan skaffe seg slik kompetanse. Dei høgskolane som har uttalt seg, støttar forslaget frå utvalet, men viser til at det må stillast krav om utdanning i lese-, skrive- og talpedagogikk. I Innst.O.nr.36 (1993-1994) « ... naturlig at det både for 6-åringene og for den øvrige småskolen kan ansettes personale med både førskolelærerkompetanse og allmennlærerkompetanse». Desse retningslinjene bør etter departementet sitt syn følgjast opp gjennom forskrift om den kompetanse førskolelærarane skal ha til å undervise på småskoletrinnet, og om krav om vidareutdanning for dette. Det er tvilsamt om forskriftsheimlane i lærarutdanningslova i dag er tilstrekkelege. Departementet fremjar derfor forslag om at § 13 i lærarutdanningslova blir endra slik at departementet får heimel til i forskrift å gjere unntak frå utdanningskrava for grunnskolen, under dette å fastsetje reglar om tilleggsutdanning. I arbeidet med forskrifta tek departementet sikte på at førskolelærarane skal kunne tilsetjast for undervisning i den nye 1.-klassen/førskolen. Departementet viser til at ny rammeplan for førskolelærarutdanning er fastsett, mellom anna for å ta omsyn til reforma i grunnskolen. Norskfaget er utvida, og matematikk er innført som eige fag. Alle fag tek opp emne som knyter faget til både barnehage og skole. Rammeplanen har hatt som utgangspunkt at førskolelærarane har kompetanse for barnehagen og for 6-åringar i skolen. Departementet vil vurdere overgangsordningar for førskolelærarar som har utdanning etter gamle planar. Departementet vil vidare ta omsyn til at eit stort tal allmennlærarar og førskolelærarar har teke halvårseining (10 vekttal) i pedagogikk innretta på opplæring for 5-10-åringar. Tilbodet om halvårseining i 5-10-årspedagogikk blir gitt ved 17 høgskolar. Berre i løpet av dei tre siste åra har om lag 1850 studentar teke denne halvårseininga. To høgskolar gir tilbod om påbygging til 20 vekttal. Studiet er ope for både førskolelærarar og allmennlærarar. Røynslene med felles utdanning er svært positive. Førskolelærarane har som tidlegare nemnt kompetanse for å arbeide med 6 - åringar. Det er ønskeleg at læråren kan følgje klassen meir enn eit år. For at førskolelærarar skal ha formell kompetanse for å arbeide på 2.-4. klassetrinn, meiner departementet at dei bør ha eitt års vidareutdanning innretta på arbeid på småskoletrinnet. Utdanning for småskoletrinnet bør dekkje den første lese-, skrive- og rekneopplæringa, men bør også ha eit breiare perspektiv på heile utviklings- og læringsmiljøet i skolen. Nye rammeplanar for årseining i pedagogisk arbeid på småskoletrinnet (20 vekttall) vil bli utarbeidde. Dei som allereie har teke ei 10-vekttalseining, bør få høve til påbygging til 20 vekttal. Det er mangel på førskolelærarar med eittårig vidareutdanning for pedagogisk arbeid på småskoletrinnet. Departementet vil derfor vurdere om det i forskriftene bør opnast for overgangsordningar, der mellom anna førskolelærarar med halvårseining i pedagogikk innretta på opplæring for 5-10-åringar får høve til å undervise på heile småskoletrinnet i ein overgangsperiode under føresetnad av at dei skaffar seg relevant kompetanse innan 5 år. Lovendringane i samband med grunnskolereforma skal tre i kraft 1. juli 1997, jf kgl res 23. juni 1995. Endringane i grunnskolelova skal ha verknad for dei elevane som begynner i grunnskolen skoleåret 1997-98 og seinare. For grunnskoleelevar elles skal dei reglane vi har i grunnskolelova i dag, framleis gjelde. Unntak gjeld likevel for dei lovendringane som er knytte til det nye faget Kristendoms-kunnskap med religions- og livssynsorientering. Departementet viser til at dei nye læreplanane for grunnskolen skal innførast over ein treårsperiode. I kommuneøkonomiproposisjonen for 1996 vart 4 km skyssgrense for seksåringane kostnadsrekna i 1966-kr til 68 mill kroner. Ei ytterlegare senking av skyssgrensa for seksåringane til 2 km er kostnadsrekna til 34,5 mill kroner. Totalkostnaden for 2-kmgrense i 1. klasse kjem såleis på 102,5 mill kroner. Etter departementet sine utrekningar vil kravet om to lærarar når det er meir enn 18 elevar i 1. klasse, medføre auka kostnader for kommunane på 300 mill kroner på årsbasis. Vidareutdanning for å tilfredsstille dei endra utdanningskrava for lærarar i grunnskolen vil bli finansiert med dei midlane som blir løyvde til etterutdanning og til studieplassar ved universitet og høgskolar. Finsk som 2.-språk vil krevje større undervisningstimetal i dei skolane der tilbodet blir realisert. Meirkostnaden som følgje av dette vil vere om lag 1,5 mill kroner. Det nye faget Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering føreset eit mindre omfang av fritak med alternative tilbod til elevane enn det vi har i dag. Her vil det såleis ikkje bli meirkostnader. Det vil heller ikkje bli meirkostnader i samband med religionsopplæring i registrerte trussamfunn eller som følgje av at høvet til fritak for undervisning i faget blir oppheva. Dei ovannemnde kostnadene vil bli lagde inn i berekningane av reformrelaterte meirkostnader til drift i kommuneøkonomiproposisjonen for 1997, der totalkostnadene og fordelinga på kommunane blir presenterte. Forslaga elles i proposisjonen har ikkje økonomiske konsekvensar. At Dykkar Majestet godkjenner og skriv under eit framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endring i lov 13. juni 1969 nr. 24 om grunnskolen. Stortinget blir bedt om å gjere vedtak til lov om endring i lov 13. juni 1969 nr. 24 om grunnskolen i samsvar med eit framlagt forslag. nr. 1 første ledd skal lyde: For elevar t 7. klasse som har meir enn 2 km veg frå heimen til skolen eller må nytte båt, skipar fylkeskommunen dagleg skyss i samråd med kommunane. For elevar i 2.-10. klasse er skyssgrensa 4 km. Kvar kommune dekkjer utgifter for sine elevar etter gjeldande persontakst. I særlege tilfelle har kommunen eit sjølvstendig ansvar for å skipe skyss for dei elevane i 1. klasse som har skoleveg kortare enn 2 km og for dei elevane i 2.-10. klasse som har skoleveg kortare enn 4 km. Elevtalet skal ikkje vere over 12 i udelt, 30 i todelt, 50 i tredelt og 84 i firedelt skole. I femdelt og seksdelt skole skal årgangstalet i regelen ikkje vere over 15. Nytt nr. 1 tredje ledd skal lyde: 1. klasse med meir enn 18 elevar skal ha to lærarar i kvar undervisningstime. Delar av undervisninga kan likevel gjevast med ein lærar, dersom det blir kompensert i andre delar av undervisninga. 2. Læreplanen skal til vanleg femne om kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering, norsk, matematikk, framandspråk, kroppsøving, kunnskap om heimen, samfunnet, naturen og om opplæring estetisk, praktisk og sosialt. nr. 4 andre og tredje ledd fell bort. nr. 9 skal lyde: Departementet kan gje føresegner om dei nærmare reglane for fritak og alternativ undervisning. nr. 3 fell bort. § 40 Målet i skolen. nr. 5 og 6 skal lyde: nr. 1 skal lyde: 1. Bom i samiske distrikt har rett til å få opplæring i eller på samisk. Frå og med åttande klassesteget er det elevane sjølve som tek avgjerd. I lov 8. juni 1973 nr. 49 om lærarutdanning blir det gjort følgjande endring: Ot.prp.nr.39 (1995-1996)
|
lovdata_cd_47340
|
lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005
| 2,021
|
no
|
0.819
|
Sammendrag: Statsrett. Grunnloven §97. Pensjonskommisjonens forslag om delingstall - vurdering av forholdet til Grunnloven §97. Saksgang: 200400908 EO ATV/KG/mk. Vi viser til brev 18. juni 2004 der Sosialdepartementet ber Lovavdelingen om å vurdere Pensjonskommisjonens forslag om innføring av såkalte delingstall ut fra Grunnloven §97. Den foreslåtte reformen av folketrygdloven inneholder en rekke elementer som har betydning for størrelsen på den enkeltes pensjonsutbetaling etter folketrygdsystemet, herunder nye regler om beregningsgrunnlag, indeksering og delingstall. I Lovavdelingens notat 7. mai 2003 (inntatt som vedlegg 5 til NOU 2004:1) er det gjort rede for hensyn som er av betydning ved en vurdering av om inngrep i bestående rettsforhold basert på folketrygdloven innebærer en tilbakevirkning i strid med Grunnloven §97. Vi viser til notatet. 1. Av Justisdepartementets høringsuttalelse 19. mai 2004 fremgår det at den foreslåtte overgangsordningen - som er utformet særlig med sikte på reglene om beregningsgrunnlaget for pensjonene - er forenlig med Grunnloven §97. Denne konklusjonen beror på en vurdering av den samlede virkningen av kommisjonens forslag, herunder virkningen av overgang til nye regler om beregningsgrunnlaget, delingstall og indeksering. Vi finner ikke grunn til å utdype den generelle konklusjonen. Når det gjelder ugunstige virkninger som særskilt kan føres tilbake til ordningen med delingstall, viser vi til den følgende drøftelse. 2. Personer som er født 1950 eller tidligere blir ikke omfattet av nye regler om beregningsgrunnlaget, selv om de blir pensjonister 2010 eller senere. Derimot blir de omfattet av nye regler om delingstall (og indeksering). Det samme gjelder - delvis - personer født mellom 1951 og 1964. Spørsmålet er om ordningen med delingstall vil være i strid med Grunnloven §97 for disse gruppene. For personer som blir pensjonister kort tid etter 2010 er effekten av delingstallet meget beskjeden, jf. NOU 2004:1 s. 128. Effekten øker etter hvert, men til gjengjeld er effekten i mindre og mindre grad utslag av inngrep i bestående rettsposisjoner, som er det Grunnloven §97 her gir vern mot. I den grad det er tale om inngrep i bestående rettsposisjoner, er ordningen med delingstall utformet slik at de som blir rammet hardest, også har lengst tid frem mot pensjonsalderen, og dermed størst mulighet til å forberede seg på den nye situasjonen. Formålet med ordningen er bl.a. å unngå en gradvis økende økonomisk belastning for de yrkesaktive som følge av økt levealder blant pensjonistene, jf. NOU 2004:1 s. 109. Nyordningen legger dessuten opp til å unngå uheldige terskelvirkninger, ved at hvert enkelt årskull av pensjonister får beregnet et delingstall. Etter Lovavdelingens vurdering er det klart at den foreslåtte ordningen med delingstall - slik den er skissert i Pensjonskommisjonens utredning - ikke kan regnes som sterkt urimelig eller urettferdig tilbakevirkning etter Grunnloven §97. Det gjelder også i den grad ordningen gjøres gjeldende for pensjonsutbetalinger som skjer etter dagens regler om beregningsgrunnlag, dvs. for personer som er født 1950 eller tidligere og for personer født 1951-1964. Vi tilføyer at den foreslåtte ordningen med indeksering - slik den er skissert - ikke har noen betydning for konklusjonen. JDLOV-2004-848 d Tingsrett. Tomtefeste. Tomtefesteloven §15.
|
lovdata_cd_44232
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.717
|
I henhold til lhsb §1-5 kommer bestemmelsene om krisehåndtering til anvendelse når riket er i krig eller når krig truer. Dertil kommer bestemmelsene til anvendelse ved kriser eller katastrofer i fredstid dersom Kongen beslutter det. Etter folketrygdlovens §25-17 kommer bestemmelsene om krisehåndtering til anvendelse ved krig, eller når krig truer, og trygdeetaten er satt, eller ventes å bli satt, ut av stand til å utbetale ytelser etter loven med riktig beløp. Myndighet til å bestemme om fullmaktene skal anvendes er lagt til departementet. Kongen i statsråd kan bestemme at krisehåndteringsbestemmelsene skal gjelde tilsvarende ved kriser og katastrofer i fredstid. Aktuelle kriser med konsekvenser for etatens arbeidsmuligheter kan være ulykker eller sabotasje som medfører at telekommunikasjoner, elektrisitetsforsyning og linjekommunikasjon rammes, lokalt eller landsomfattende. Også sabotasje mot etatens sentrale systemer kan få store konsekvenser i Rikstrygdeverket og i ytre etat og dermed oppfylle kravene i lhsb §1-5, evt. folketrygdlovens §25-17.
|
lovdata_cd_29636
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.721
|
1. Inntil generalplan med stadfestede vedtekter eller stadfestet reguleringsplan foreligger, er det i Hisøy kommune ikke tillatt å fradele tomt for eller å oppføre sportshytter, sommerhus, kolonihagehus o.l. bygninger som bare er beregnet på å bebos i kortere tidsrom, samt tilhørende uthus, båthus og tilbygg. 2. For bygninger som nevnt under nr. 1 skal foruten bygningslovens kap. III, IV og §65 også gjelde §66 nr. 1, §70, §71, §72, §73, §74 nr. 2, §87 og kap. XIII, XV og XVI. (II 1975 s 436)
|
lovdata_cd_45620
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.522
|
Sentralens navn, adresse, telefon- og telefaxnummer:
|
lovdata_cd_26153
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.792
|
Forskrift om styring av bygge- og anleggsavfall, Nittedal kommune, Akershus. Fastsatt av Nittedal kommunestyre 27. mai 2002 med hjemmel i lov av 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensning og om avfall (Forurensningsloven) §32 annet ledd, jf. delegeringsvedtak av 11. september 1998. Forskriften har til formål å sikre en miljømessig og forsvarlig behandling av bygge- og anleggsavfall (BA-avfall) ved å bidra til høy grad av avfallsreduksjon og gjenvinning og slik at disponering av restavfallet forårsaker minst mulig skade og ulempe. Forskriften gjelder alt bygge- og anleggsavfall (BA-avfall) i Nittedal kommune. a) Bygge- og anleggsavfall (BA-avfall): Produksjonsavfall, dvs. overflødige og kasserte gjenstander, stoffer og materialer fra bygge- og anleggsvirksomhet og fra riving eller rehabilitering av bygninger. b) Behandling av avfall: Sortering, gjenvinning, deponering eller andre godkjente disponeringsmåter. c) Gjenvinning av avfall: Nyttiggjøring i form av ombruk, materialgjenvinning og energiutnyttelse. d) Ombruk: Bruk av kasserte eller overflødige gjenstander/produkter i dets opprinnelige form flere ganger. e) Materialgjenvinning: Utnyttelse av avfall slik at materialet beholdes helt eller delvis enten til sitt opprinnelige formål eller til andre formål. Ved direkte gjenvinning brukes avfallet som råstoff for liknende produkter. Ved indirekte gjenvinning omdannes avfallet til andre typer produkter. f) Energiutnyttelse: Utnyttelse av energien i avfall gjennom forbrenning, pyrolyse eller lignende. g) Avfallsprodusent: Virksomhet som genererer BA-avfall. h) Avfallstransportør: Virksomhet/person som arbeider med oppsamling, innsamling og/eller transport av avfall. i) Avfallsanlegg: Virksomhet som mottar avfall for behandling. Avfallsprodusenten har ansvar for en forsvarlig behandling av avfallet, herunder: a) At mengden BA-avfall som genereres, i størst mulig grad blir redusert. b) Størst mulig grad av sortering av BA-avfallet. c) At det BA-avfallet som oppstår i egen virksomhet blir samlet opp. d) At BA-avfallet holdes atskilt fra annet avfall. e) Sikre at BA-avfallet leveres til godkjent avfallsanlegg. f) Sikre at det BA-avfallet som er spesialavfall, håndteres i tråd med gjeldende regelverk, herunder at avfallstransportøren oppfyller sine forpliktelser. Avfallstransportøren har ansvar for å sørge for en forsvarlig behandling av avfallet, herunder: a) At avfallet leveres til godkjent avfallsanlegg. b) At det føres journal over mengde og type BA-avfall som transporteres og hvor avfallet leveres. c) At sorteringsgraden på BA-avfallet opprettholdes. d) At registreringsplikten i henhold til gjeldende regelverk oppfylles. Avfallstransportørens ansvar innebærer ikke at avfallsprodusenten fritas for sitt ansvar. Avfallsanlegg som tar i mot BA-avfall skal ha nødvendig tillatelse fra forurensningsmyndigheten. §7. Opplysningsplikt, veiledning m.v. Kommunen skal gjennom råd, veiledning og opplysning arbeide for å fremme formålet i denne forskrift og herunder gi opplysninger om hvilke avfallsanlegg som finnes for ulike typer BA-avfall. Kommunen kan kreve at avfallsprodusent, avfallstransportør og avfallsanlegg gir de opplysninger som er nødvendige for gjennomføringen av gjøremål etter denne forskrift. For øvrig gjelder bestemmelsene om opplysningsplikt, granskning og pålegg om undersøkelse i forurensningslovens §49, §50 og §51. Kommunen kan gi avfallsprodusenten pålegg om kildesortering og om en bestemt behandlingsmåte for BA-avfallet. Pålegg etter denne bestemmelsen skal baseres på en avveining av fordeler og ulemper med vedtaket, særlig hensynet til miljøet og hva som fremstår som samfunnsøkonomisk forsvarlig. I avveiningen skal behandlingsmåten normalt prioriteres som følger: 1. Ombruk. 2. Materialgjenvinning. 3. Energiutnyttelse. 4. Deponering. Kommunen skal føre tilsyn med at bestemmelsene i denne forskrift overholdes og kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra forskriften. Forutsetningen for eventuelt unntak er at avfallsprodusent, avfallstransportør eller avfallsanlegget dokumenterer at alternativ håndtering ikke medfører brudd på forurensningsloven og for øvrig oppfyller formålet i §1 i denne forskrift. I den grad BA-avfallet inneholder spesialavfall, skal kommunen føre tilsyn med at leveringsplikten for dette etter §8 i forskrift om spesialavfall av 19. mai 1994 nr. 362 blir oppfylt. Kommunen kan dekke sine kostnader med å administrere og håndheve denne forskriften gjennom et administrasjonsgebyr. For å sikre at bestemmelsene i denne forskriften eller vedtak truffet i medhold av denne forskriften blir gjennomført, kan kommunen fastsette og frafalle forurensningsgebyr til staten i medhold av forurensningslovens §73. Vedtak truffet i medhold av denne forskriften kan påklages til Fylkesmannen. Ved overtredelse av denne forskriften eller vedtak truffet i medhold av denne forskriften, kommer forurensningslovens §78 og §79 til anvendelse, dersom forholdet ikke faller inn under strengere straffebestemmelser. Kommunen kan begjære offentlig påtale i henhold til forurensningslovens §78, siste ledd og §79 siste ledd.
|
lovdata_cd_48513
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.77
|
1. Landskapet skal være fredet mot alle tekniske inngrep som vegbygging, oppføring av bygninger og anlegg av enhver art eller annen virksomhet som medfører terrenginngrep og forstyrrelser av naturmiljøet. Nødvendig husvær for oppsyn skal likevel kunne oppføres. 2. Dyrelivet, inkludert fuglenes reir og egg, skal være fredet hele året og må ikke unødig forstyrres. Det er forbudt å sette ut dyrearter eller raser som ikke forekommer i vedkommende trakt tidligere. Hunder må ikke ilandføres. 3. Plantelivet skal være fredet mot alle skader som ikke skyldes vanlig ferdsel. 4. Bruk av terrenggående kjøretøyer og landing med luftfartøy er forbudt uten særskilt tillatelse fra vedkommende departement. Forbudet gjelder likevel ikke oppsyns-, politi- og ambulansevirksomhet. Med unntak som nevnt i første ledd kan vedkommende departement forby enhver ferdsel hele året eller en del av året når det anses nødvendig for å bevare plante- og dyrelivet eller geologiske forekomster. 5. Tømming av avfall samt spredning eller etterlatelse av stoffer og gjenstander som direkte eller indirekte kan skade øyenes dyre- og plantesamfunn er forbudt. 6. Departementet eller den det bemyndiger har adgang til etter søknad å dispensere fra foranstående bestemmelser for vitenskapelige undersøkelser eller for andre særlige tiltak når formålet ikke er i strid med fredningens hensikt. 7. Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer forbud gitt i eller i medhold av disse besemmelser, straffes med bøter etter straffelovens §339 nr. 2. 8. Disse bestemmelser trer i kraft straks.
|
lovdata_cd_4241
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
sv
|
0.498
|
I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 §8, jfr. §10, er øy sørvest i øygruppen Kråka med omkringliggende sjøarealer i en avstand av 0-50 m fra land fredet som naturreservat ved Kronprinsreg.res. av 28. mars 1980 under betegnelsen «Kråka naturreservat».
|
lovdata_cd_41216
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.76
|
En ortose skal erstatte, gjenopprette eller bedre tapt funksjon i et bevegelsesorgan. Eksemplene på ortoser nedenfor er ikke uttømmende.
|
lovdata_cd_4881
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.589
|
For reservatet gjelder standardbestemmelser pkt. V-XII, som ikke er til hinder for ferdsel mellom Storholmen og Mellomholmen og gjennom Revsund, jfr. markering av ferdselsårer på kart i målestokk 1:5.000.
|
lovdata_cd_48361
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.83
|
IV. Sosialdepartementet gis fullmakt etter lov av 22. mars 1968 nr. 2 om tillegg til 1) lov om krigspensjonering for militærpersoner av 13. desember 1946 og 2) lov om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner av 13. desember 1946 §5 første ledd til å foreta framtidige oppnevninger av medlemmer av utvalget og varamenn for medlemmene.
|
lovdata_cd_17707
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.417
|
Gjelder for: Storveltlia naturreservat, Hattfjelldal kommune, Nordland.
|
lovdata_cd_30483
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.736
|
1. Inntil genralplan med stadfesta vedtekter, eller stadfesta reguleringsplan ligg føre, er det i Meland kommune ikkje tillete å frådele tomt for eller å føre opp hytter, sommarhus, kolonihagehus o.l. bygningar som berre er berekna å bu i for kortare tidsrom, eller tilhøyrande uthus m.v. Der generalplan m/vedtekter ligg føre, kan frådeling av tomt for eller oppføring av bygningar som nemnd berre skje etter disposisjonsplan som er handsama av bygningsrådet og godkjent av fylkesmannen. Fylkesmannen kan etter framlegg frå bygningsrådet frita for eller gje utsetjing med disposisjonsplan. Bygningsrådet kan, etter fråsegn frå generalplannemnda, gjere unntak for enkelttomter når særlege grunnar talar for det. (I 1970 s 1451) 23. juni 1989 nr. 692.
|
lovdata_cd_60979
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.885
|
Publisert: Somb-2000-57 (2000 s 203) Sammendrag: Spørsmål om folkeregistrene har klagerett. ( Bostedsregistrering ) A klaget over at hun ble registrert bosatt i Oslo. Hun bodde her i en leilighet sammen med sin søster og en tredjeperson Y. A mente boligen var uselvstendig, og at hun skulle vært registret bosatt i den kommunen hvor foreldrehjemmet var. Folkeregisteret i Oslo hadde først vedtatt at hun ikke skulle være registrert bosatt i Oslo, men etter klage fra folkeregisteret i foreldrenes hjemkommune omgjorde folkeregisteret i Oslo vedtaket. Sentralkontoret for folkeregistrering «stadfestet» vedtaket om at A skulle registreres i Oslo, men dette var begrunnet i et nytt faktum fordi As søster og Y hadde giftet seg i mellomtiden. Ombudsmannen kunne ikke kritisere at A ble registrert som bosatt i Oslo fra tidspunktet for giftemålet. Ombudsmannen påpekte imidlertid at det ikke uten videre fremgår av folkeregisterloven §3 at det har vært meningen å gi folkeregisterkontorene klagerett, og påpekte at folkeregisterforskriften på enkelte punkter var uklar. Han anbefalte at sentralkontoret søkte å klargjøre ordlyden. Sentralkontoret ble kritisert for at A ikke på forespørsel var gitt innsyn i en «Håndbok for folkeregistrering», som kontoret hadde vist til. Saksgang: (Sak 1998-1925) Saken gjaldt registrering av bosted. A var registrert bosatt i Nes kommune, men flyttet 1. april 1996 inn i en leilighet i Oslo, eid av hennes mor. Her bodde også hennes søster og en tredjeperson Y. Oslo folkeregister fattet vedtak om at A ikke skulle registreres som bosatt i Oslo da boligen der var å anse som uselvstendig. Folkeregisteret i Nes påklaget vedtaket og anførte at boligen i Oslo ikke kunne være uselvstendig så lenge klager delte den med en søster. Oslo folkeregister fattet deretter nytt vedtak der det tidligere vedtaket ble omgjort, slik at A likevel ble ansett for å være bosatt i Oslo. A klaget til Sentralkontoret for folkeregistrering, men klagen ble ikke tatt til følge. Denne avgjørelsen ble truffet etter at Nes folkeregister hadde meldt fra at klagerens søster hadde giftet seg med Y. I henvendelsen hit reiste A flere spørsmål, både hva angår saksbehandlingen og realiteten i saken. Hun bestred bl.a. Sentralkontorets tolkning av begrepet «eget kjøkken». Hun viste også til et tidligere brev der hun bl.a. fremholdt at Sentralkontorets vedtak var ugyldig fordi hun ikke fikk seg forelagt til uttalelse opplysningen om at hennes søster hadde giftet seg, og fordi vedtakets begrunnelse ikke fylte kravene i forvaltningsloven. Sentralkontoret for folkeregistrering ble herfra bedt om å bekrefte om det var riktig at klagevedtaket skulle forstås dithen at klageren - frem til søsteren giftet seg - måtte anses som bosatt i Nes kommune. Det ble videre spurt om ikke vedtaket fra Oslo folkeregister i så fall uttrykkelig burde ha vært opphevet, slik at Sentralkontoret deretter fattet et nytt vedtak om at hun skulle anses bosatt i Oslo kommune. Sentralkontorets svarbrev ble oversendt A som kom tilbake til saken med nye merknader. Det ble etter dette funnet nødvendig å stille ytterligere spørsmål til Sentralkontoret. I mitt avsluttende brev til Sentralkontoret uttalte jeg: slik at klagerens bolig i Oslo må regnes som uselvstendig inntil hennes søster giftet seg, og at hun inntil Sentralkontorets vedtak skal være registrert som bosatt i Nes. Først fra tidspunktet for Sentralkontorets avgjørelse skal hun anses som registrert bosatt i Oslo. Sentralkontoret har i vurderingen vist til at det ikke foreligger holdepunkter for å legge til grunn at klagerens søster og Y var samboere før de giftet seg. På den bakgrunn ble hun ikke ansett for å ha familiemessig tilknytning til Y før giftemålet. Samtidig vises det til at klageren etter ekteskapsinngåelsen delte bolig med sin søster og svoger som begge er personer som faller inn under begrepet «familiemessig tilknytning». Jeg har ikke innsigelser til den rettslige vurdering som her er gjort og viser til den begrunnelse som er gitt av sentralkontoret. 1.2 I foreleggelsen herfra ble det stilt spørsmål om ikke Sentralkontoret burde ha opphevet det andre vedtaket fra Oslo folkeregister istedenfor å «stadfeste» dette. Sentralkontoret skriver om dette i svar-brevet. «Det er da mulig at det ville ha vært en bedre løsning å oppheve Oslo folkeregisters vedtak av - - - for så å fatte nytt vedtak. Dette har imidlertid ingen reell betydning da Sentralkontorets avgjørelse ikke fikk virkning før vår vedtaksdato, - - -. Uansett om vi stadfestet Oslo folkeregisters vedtak eller om vi opphevet det og fattet nytt vedtak ville avgjørelsen måtte få virkning fra Sentralkontorets vedtakstidspunkt. Vi bemerker i den sammenheng at folkeregisterforskriften §14 om iverksettelsestidspunkt er endret med virkning fra 1. oktober 1998 (etter at avgjørelse ble truffet i denne saken). Jeg forstår det slik at Sentralkontoret er enig i at det andre vedtaket fra Oslo folkeregister var basert på en uriktig vurdering av regelverket og også at konklusjonen var feil. Selv om det medfører riktighet at A - slik folkeregistreringsforskriften §14 lød før 1. oktober 1998 - først anses registrert bosatt i Oslo fra Sentralkontorets vedtak, fremstår Sentralkontorets utforming av vedtaket som lite heldig. Utformingen synes i det minste å ha skapt forvirring hos klageren. Sentralkontoret burde enten ha opphevet vedtaket og fattet nytt vedtak om at klageren fra og med Sentralkontorets vedtak skulle anses bosatt i Oslo, eller i det minste ha gitt klart uttrykk for at Oslo folkeregisters vedtak var uriktig. Idet forståelsen av Sentralkontorets vedtak nå i tilstrekkelig grad er klargjort, lar jeg spørsmålet være med dette. Oslo folkeregister omgjorde som nevnt sitt første vedtak ved nytt vedtak etter klage fra Nes folkeregister. I foreleggelsen herfra ble det spurt hva som var grunnlaget for en slik klageordning. I svarbrevet viste Sentralkontoret til at lov om folkeregistrering 16. januar 1970 nr. 1 §3 hjemler at «det folkeregister som blir berørt» i saker om registrering av bosted, har klagerett. I den andre foreleggelsen herfra ble det bedt om en nærmere redegjørelse for standpunktet, og i Sentralkontorets svarbrev het det bl.a.: «1. Etter lov om folkeregistrering §3 tilligger det Sentralkontoret å løse tvister mellom folkeregistre. Denne bestemmelse stammer fra lov om folkeregistre av 1946, det vil si før forvaltningsloven ble vedtatt. Bestemmelsen ble beholdt i den någjeldende folkeregistreringslov av 1970. Det ble kun foretatt en språklig endring samtidig som det ble tatt inn et forbehold om tvister som etter lov skal avgjøres av annen myndighet. Forholdet til forvaltningsloven er ikke vurdert i forarbeidene til någjeldende folkeregistreringslov, Ot.prp.nr.10 (1969-1970). Da ordlyden i bestemmelsen ikke ble vesentlig endret, ble heller ikke praksis vedrørende løsning av tvister mellom folkeregistre endret. Saksbehandlingen ved tvister mellom folkeregistrene var etter den gamle lov med forskrifter at et folkeregister som var uenig med et annet kunne bringe sak inn direkte for Sentralkontoret. Etter denne praksis hadde parten ikke klagerett når saken var blitt brakt inn for Sentralkontoret. Da det i 1979 ble gitt ny folkeregisterforskrift ble det samtidig gitt nye saksbehandlingsregler ved løsning av tvister mellom folkeregistrene. Det fremgikk av denne forskriften §22 at klage fra folkeregister skulle behandles på samme måte som klage fra parten, det vil si etter reglene i forvaltningsloven. Dette skulle gi parten større rettigheter. Da det i 1994 ble gitt ny folkeregisterforskrift ble reglene om saksbehandling utelatt i bestemmelsen om klagerett for folkeregistre. Den eneste reelle endring som var tilsiktet var imidlertid at folkeregisterets klagefrist skal være absolutt. Det vil si at det etter denne endring ikke kan gis oppreisning for oversittelse av klagefrist fra et folkeregister. Også denne endringen er motivert ut fra et ønske om å bedre partens rettigheter. Praksis vedrørende lov om folkeregistrering §3 har allerede fra den gamle lov av 1946 vært at enhver tvist mellom folkeregistre skal kunne løses av Sentralkontoret. Den någjeldende bestemmelse er imidlertid gitt etter at forvaltningsloven ble vedtatt. Folkeregistreringsloven §3 har derfor vært ansett som lex spesialis i forhold til forvaltningsloven §28 første ledd. Behovet for en slik bestemmelse er begrunnet i hensynet til riktig registrering. Det er en generell målsetting at alle bør være registrert bosatt i den kommune hvor de etter folkeregistreringsreglene hører hjemme, og at den enkelte borger ikke skal profitere på at en sak av ulike grunner er behandlet galt. Samfunnsmessig er dette også viktig fordi andre offentlige organer helt eller delvis knytter sine regelverk opp mot folkeregistrert adresse. Når et folkeregister tar avgjørelse i en bostedssak, vil det normalt være enten parten selv eller folkeregisteret i utflyttingskommunen som er nærmest til å avdekke eventuelle feil. Jeg har i utgangspunktet ikke innsigelser til det som her fremgår om folkeregistreringsloven §3 annet ledd. Likevel kan det spørres om ikke klageretten i et tilfelle som i saken her, burde fremgått klarere av regelverket. I folkeregistreringsforskriften §11 er det i annet avsnitt gitt en bestemmelse om at folkeregisteret i fraflyttingskommunen og parten selv har en frist på tre uker fra underretningen til å klage over vedtaket. Som påpekt i brev herfra, er det imidlertid ikke gitt tilsvarende bestemmelse om klagerett i de tilfeller tet.hvor vedtaket går ut på at den som melder flytting, ikke skal registeres bosatt i den kommunen parten har meldt tilflytting til. Det fremgår heller ikke noe om særskilt underretning til folkeregisteret i et slik tilfelle. Jeg har merket meg at Sentralkontoret i svar-brevet opplyser at den langvarige praksisen med å gi klagerett til folkeregistrene, ikke har vært begrenset av hva vedtaket går ut på, og at folkeregisterets klagerett uansett følger direkte av folkeregistreringsloven §3. Det fremgår imidlertid ikke uten videre av ordlyden i lovens §3 at meningen har vært å gi folkeregisterkontorene klagerett, og uansett er det uheldig at forskriften i beste fall er ufullstendig på dette punkt og faktisk gir inntrykk av at folkeregisterkontoret i bostedskommunen ikke har klagerett i de tilfeller der registreringen forblir uendret. Forskriften er ment å skulle leses av «folk flest», og jeg vil anbefale at sentralkontoret ved en senere revisjon av regelverket klargjør ordlyden på dette punkt. 3. A har i klagen hit bedt om en uttalelse «vedrørende Nes folkeregisters henvisning til «Håndbok for folkeregistrering» i sitt brev, da dette ifølge SFF er et internt dokument som ikke er beregnet for offentligheten». Sentralkontoret har omtalt håndboken slik i brev til A: «Vi bemerker spesielt at «Håndbok for folkeregistrering» er et internt dokument som ikke er beregnet for offentligheten. De har i Deres brev av 25. mai d.å. til Oslo folkeregister vist til Lignings-ABC, og denne beskrivelse skiller seg materielt sett ikke fra ovennevnte håndbokens beskrivelse. For øvrig synes det å fremgå av saksdokumentene at De har fått den nødvendige veiledning i regelverket, jfr. forvaltningsloven §11. Jeg forstår det slik at den omtalte håndboken er ment som en hjelp for personalet ved folkeregistrene i den daglige behandlingen av saker etter folkeregisterloven med forskrifter. Jeg går videre ut fra at håndboken er utarbeidet av de sentrale myndigheter og gir opplysninger om regelverket og praktiseringen av det. Liknende håndbøker eller manualer er naturlig nok gitt på en rekke områder i de ulike deler av forvaltningen. Selv om håndbøkene gjerne blir kalt for «interne», innebærer ikke dette at de kan unntas fra innsyn etter offentlighetsloven 19. juni 1970 nr. 69 §5. Slike håndbøker vil normalt være offentlige etter lovens §2. Sentralkontoret har ikke pekt på omstendigheter som skulle tilsi at håndboken er unntatt fra offentlighet. For ordens skyld nevner jeg at det ikke kan være avgjørende for innsynsspørsmålet om opplysningene i håndboken er tilgjengelige andre steder, f.eks. i Lignings-ABC, som Sentralkontoret har vist til. Min gjennomgang av saken er med dette avslut-Jeg ber imidlertid om å bli holdt orientert om det Sentralkontoret for folkeregistrering foretar seg i saken når det gjelder innsyn i håndboken og bestemmelsene i forskriften om klagerett til folkeregistrene. Sentralkontoret kom etter dette tilbake til saken og opplyste at det arbeides med en endring av folkeregisterforskriften. Når det gjelder spørsmålet om innsyn i håndboken, ble det opplyst at håndboken for tiden er under revisjon, og at en ved neste utgivelse vil omformulere forordet slik at begrepene offentliggjøring og offentlighet ikke lenger skal kunne misforstås. I brev hit 10. mai 2001 opplyste Sentralkontoret for folkeregistrering at regler om folkeregistrenes klagerett ble tatt inn i folkeregistreringsforskriften §12 og §13 ved en forskriftsendring 27. mars 2001. Somb-2000-56 Om boligen var selvstendig og om hva som skal til for å anse arbeidsmessig tilknytning for å foreligge.
|
lovdata_cd_36458
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.833
|
Publisert: Ot.prp.nr.40 (1969-1970) (Foredratt av statsråd S. Walter Rostoft). Denne proposisjon inneholder utkast til ny lov om mønster som skal avløse den gjeldende lov om mønster av 2. juli 1910 med senere endringer. Utkastet bygger på innstilling av 9. juni 1967 fra en komité som ble oppnevnt ved kongelig resolusjon av 11. september 1959. Denne komité utførte sitt arbeid i nært samarbeid med tilsvarende komiteer i Danmark, Finland og Sverige. Utkastet i proposisjonen faller i det vesentlige sammen med komitéutkastet og de departementsutkast som foreligger i de nevnte land. Det foreliggende utkast bygger langt på vei på de samme grunnleggende prinsipper som den någjeldende mønsterlov. Det foreslås likevel enkelte ganske betydningsfulle endringer. Likeledes er det foretatt en gjennomgripende modernisering av bestemmelsene. Lovens grunnleggende bestemmelser av materiellrettslig art finnes i kapittel 1 og 3 (Alminnelige bestemmelser og Mønsterregistreringens gyldighetstid). Kapittel 2 inneholder reglene om registreringssøknaden og dens behandling. Lovens øvrige kapitler gir regler om lisens, overdragelse og opphør av registrering, opplysningsplikt, rettsvern, rettergangsforskrifter m.v. Det er forutsetningen at loven skal suppleres med forskrifter som gis ved kongelig resolusjon. På initiativ fra svensk side ble det i løpet av årene 1958 til 1960 i Danmark, Finland, Sverige og Norge nedsatt komiteer som i samarbeid skulle utrede spørsmålet om en revisjon av mønsterlovgivningen. Dette var et ledd i det store fellesnordiske arbeid med revisjon av åndsrettslovgivningen som til nå har resultert i nye lover om åndsverker, fotografier, varemerker og patenter. Det foreligger også et forslag til lov om retten til oppfinnelser som er gjort av arbeidstakere (Ot.prp.nr.48 (1966-1967) og Ot.prp.nr.16 (1969-1970). rettsbeskyttelse, snekkermester Johan Fredrik Monrad, Norske håndverks- og industribedrifters forbund, byråsjef Roald Røed, Styret for det industrielle rettsvern, direktør Peter Wiig, Norges Industriforbund. Byråsjef Røed har også vært komiteens sekretær. Ved kongelig resolusjon av 4. november 1961 ble komiteens mandat utvidet til også å omfatte utredning av spørsmålet om hvorledes rettsvernet for kunstindustri og kunsthåndverk burde ordnes. Samtidig ble universitetslektor Birger Stuevold Lassen oppnevnt som nytt medlem av komiteen. Komiteen utførte sitt arbeid i nært samarbeid med de tilsvarende komiteer i Danmark, Finland og Sverige. Den svenske komité avga sin innstilling i 1965, den danske og den finske i 1966, mens den norske komité avga sin den 9. juni 1967. Komiteene overveiet om de skulle avgi en fellesinnstilling, i likhet med den fellesinnstilling vedrørende nordisk patentlovgivning som ble avgitt i 1963 (N U 1963:6). Komiteene fant imidlertid å burde avstå fra dette. Den norske komité uttaler i denne forbindelse: «Det er riktignok så at de utkast til lov og forskrifter som de 4 komiteer legger frem, stemmer overens på omtrent alle vesentlige punkter. Men tradisjonen på dette rettsområde er tildels nokså forskjellig i de 4 land, og dermed blir også behovet noe forskjellig når det gjelder omfanget av de undersøkelser og redegjørelser en skal ta med i innstillingen. Dessuten er det så at for mønsterretten er teori og systematikk internasjonalt ikke så gjennomarbeidet og praksis ikke så fastlagt som når det gjelder patentretten, og også dette har trukket i retning av at behovet for på visse områder å legge fremstillingen bredt an, er følt noe forskjellig i de forskjellige komiteer. Når det gjelder historikk og orientering om utenlandsk rett, er den svenske betenkning fyldig, og det kan vises til denne for eventuell supplering av de opplysninger som på disse områder gis i foreliggende innstilling. Den vidtgående enighet i sak, og den omstendighet at fremtrukket stoff har vært vurdert av komiteene i fellesskap, har medført stor innbyrdes reell overensstemmelse i motivskrivningen. Innstillingen fra den norske komité er av departementet forelagt de under kap. III nevnte institusjoner og organisasjoner til uttalelse. Uttalelsene følger som utrykte bilag. Det vesentlige av uttalelsene vil forøvrig bli referert og omtalt i proposisjonen i forbindelse med drøftelsene av de forskjellige hovedspørsmål og bestemmelser i lovutkastet. Departementet har under behandlingen av saken samarbeidet med de departementer i Danmark, Finland og Sverige som har behandlet de tilsvarende innstillinger om ny mønsterlovgivning der. Dette er gjort for å sikre at den ensartethet som preger komitéenes utkast så langt som mulig blir beholdt i de proposisjoner som nå fremmes overfor landenes nasjonalforsamlinger. I Nordisk Råd ble det den 23. juni 1967 fremsatt et medlemsforslag om ensartet lovgivning om mønsterbeskyttelse. Under hensyn til at det var påbegynt et samarbeid på embetsmannsplan som ovenfor nevnt, vedtok rådet i februar 1968 ikke å foreta seg mer med spørsmålet. Det ble imidlertid forutsatt at eventuelle endringsforslag ble drøftet mellom de fire land før lovforslag ble fremsatt i noen av landene. Man gikk videre ut fra at forslagene så vidt mulig ble behandlet samtidig i nasjonalforsamlingene, slik at det også kunne finne sted et samarbeid mellom de der nedsatte komiteer. I den preliminære rapport fra det nordiske embetsmannsutvalg vedrørende et utvidet nordisk økonomisk samarbeid (Nordisk utredningsserie 1969:1, s. 63-64) foreslås at det igangværende samarbeid om bl.a. mønsterlovgivningen intensiveres og styrkes. På dette som på andre områder innen næringsretten fremtrer behovet for ensartede («gemensamma») rettsregler med særlig styrke og bør tillegges høy prioritet, heter det. Forslaget opprettholdes i den endelige rapport fra embetsmannsutvalget. Utkastet til nærværende proposisjon har vært forelagt Justisdepartementet (Lovavdelingen) til lovteknisk gjennomgåelse. II. Gjeldende rett. Internasjonale overenskomster. 1. Oversikt over gjeldende rett i Norge og de andre nordiske land. Norge fikk sin første lov om beskyttelse av mønster i 1910 (lov av 2. juli nr. 6). Denne lov er med enkelte mindre vesentlige endringer ennå gjeldende. Som mønster vernes etter lovens § 1 «nye forbilder for industrielle gjenstanders ytre form eller utstyr». Med gjenstandenes «ytre form eller utstyr» forstås deres utseende. Forbildet må gjelde hele utseendet av noe som kan betegnes som en selvstendig gjenstand. Det kan m.a.o. ikke bestå av et såkalt frittstående ornament eller andre utseendedetaljer. Både flatemønster og rommønster beskyttes. utseendet er diktert av nyttehensyn (nyttemønster,) eller av estetiske hensyn (prydmønster). Men i begge tilfelle gjelder mønsterhaverens rett bare selve utseendet. Den tekniske idé som måtte ligge bak det utseende mønstret har fått beskyttes ikke. Et vilkår for beskyttelse er at mønstret må være nytt. Ifølge lovens § 2 regnes det ikke for nytt dersom det før mønstersøknadens inngivelse er blitt alment tilgjengelig noe sted i verden, «eller hvis det er så likt et annet alment tilgjengelig forbilde, at det tross forskjell i enkeltheter i forhold til dette ikke fremtrer som en selvstendig frembringelse «. Spørsmålet er om de to mønstre vurdert i sin helhet er så forskjellige at man må si at det er et nytt mønster som er frembrakt. Som for patenter er det et vilkår for rettsbeskyttelse at mønstret registreres hos Styret for det industrielle rettsvern. I motsetning til hva som gjelder patentsøknadene foretar Styret imidlertid ingen nyhetsgransking eller annen prøving av mønstersøkerens rett. Heller ikke skal mønstret offentliggjøres når registrering har funnet sted. Det er til og med adgang til å levere inn mønstret forseglet. I så fall åpnes det senest når ett år er gått. Når mønstersøknad («krav om registrering») er inngitt blir forbildets vern som mønster alene å avgjøre etter mønsterloven, selv om det for øvrig skulle tilkomme forbildet vern etter åndsverkloven (mønsterlovens § 1, tredje ledd). Hvor vidt det registrerte mønster virkelig fyller lovens vilkår for å oppnå beskyttelse er naturligvis ikke avgjort i og med en registrering som foretas uten noen slags forprøving. Dersom det viser seg at mønstret ikke tilfredsstilte lovens vilkår, f.eks. nyhetskravet, er registreringen uten rettsvirkning. Tvist om et mønster er ugyldig avgjøres av Oslo byrett eller, dersom partene er enige om det, av Styrets 2. avdeling. Mønsterregistrering gjelder for et tidsrom av inntil 15 år regnet fra søknadens inngivelse. Mønsterhaveren har enerett til å bruke mønstret som forbilde «ved tilvirkning av industrielle gjenstander eller innføre eller falholde således ettergjorte gjenstander» (lovens § 5). Men eneretten gjelder bare bruk som skjer i nærings- eller driftsøyemed. Danmark fikk sin lov om mønsterbeskyttelse i 1905. Denne lov, med enkelte mindre vesentlige endringer, gjelder fortsatt. I hovedtrekkene samsvarer loven med den gjeldende norske mønsterlov. Den viktigste forskjell mellom dansk og norsk mønsterrett er at bare prydmønster beskyttes, en regel som er fastslått gjennom rettspraksis. Dessuten inneholder den danske lov i tillegg til nyhetskravet en regel om at mønstret skal være eiendommelig. Den svenske mønsterlov som er fra 1899, gir alene beskyttelse for mønstre og modeller som gjelder «tilverkning till och salu av alster tillhörande metallindustrien». Ifølge lovens motiver og rettspraksis er beskyttelsen også begrenset til prydmønster. I likhet med den norske lov oppstilles krav om nyhet og registrering, men det foretas nyhetsgransking før registreringen skjer. Beskyttelsestiden er bare 5 år. Finland har hittil ikke hatt noen lov om mønsterbeskyttelse. 2. Internasjonale overenskomster. Norge er likesom de andre nordiske land tilsluttet Pariskonvensjonen av 1883 til beskyttelse av den industrielle eiendomsrett. Konvensjonen er endret flere ganger, senest i London 1934, Lisboa 1958 og Stockholm 1967. Mellom to medlemsland gjelder den siste tekst som begge har ratifisert. Av de nordiske land har Norge ratifisert Lisboa-teksten, mens Danmark, Finland og Sverige bare har ratifisert London-teksten. Det er således London-teksten som gjelder mellom Norge og de andre nordiske land. Ifølge Pariskonvensjonens artikkel 1 omfatter den industrielle eiendomsrett «patenter, Gebrauchsmuster («les modèles d'utilité»), industrielle mønstre og modeller («les dessins ou modèles industriels»), varemerker, servicemerker, handelsnavn, opprinnelsesangivelser, samt bekjempelse av illojal konkurranse». Konvensjonens grunnsetning er at personer som tilhører et unionsland i alle andre land som tilhører unionen skal nyte de samme fordeler som hvert lands lover tilstår egne innbyggere (Art. 2). som er oppregnet i artikkel 1. Lisboa-teksten oppstilte som noe nytt en uttrykkelig regel i artikkel 5 quinquies om at industrielle mønstre og modeller skal kunne beskyttes i alle unionsland («les dessins et modèles industriels seront protégés dans tous les pays de 1'union»). Denne bestemmelse har ført til at både Finland og Sverige anser seg avskåret fra å ratifisere Lisboa-teksten før de får utbygget sin mønsterlovgivning. I artikkel 4 finner man den viktige bestemmelse om prioritet (også kalt konvensjonsprioritet), ifølge hvilken den som i et unionsland har inngitt krav om patent-, Gebrauchsmuster-, mønster- eller varemerkebeskyttelse innen en viss frist kan inngi tilsvarende krav i andre land uten at de skal kunne avslås på grunn av mellomkommende omstendigheter. Prioritetsfristen skal være 12 måneder for patenter og Gebrauchsmuster og 6 måneder for mønstre og varemerker. De nordiske land har også sluttet seg til Bernkonvensjonen av 1886 til beskyttelse av litterære og kunstneriske verk. De har alle ratifisert konvensjonens Brussel-tekst av 1948. Sverige har dessuten ratifisert Stockholmteksten av 1967 når unntas artiklene l-20 og med en erklæring angående protokollen vedrørende utviklingslandene. Blant de verk som skal beskyttes er ifølge Bernkonvensjonen brukskunst («works of applied art»), jf. artikkel 2 (1). Det er imidlertid som hovedregel overlatt til de enkelte land å avgjøre hvilket omfang beskyttelsen skal ha, jf. artikkel 2 (5) (Stockholmtekstens artikkel 2 (7)). Ingen av de nordiske land har sluttet seg til Haagkonvensjonen av 1925 om internasjonal deponering av mønstre. Overenskomsten er trykt som bilag 5 til komitéinnstillingen. Haagkonvensjonen tar sikte på å erstatte mønsterregistrering i hvert konvensjonsland med en enkelt registrering i det internasjonale byrå for immateriell eiendomsrett, BIRPI, i Genéve. Registreringen skal ha samme virkning i de land som omfattes av den som en formelt riktig registrering i hvert av landene. De nordiske mønsterlovkomitéer har ikke funnet å ville tilrå at de nordiske land slutter seg til konvensjonen. 1 Pariskonvensjonens Lisboatekst er trykt i norsk oversettelse som bilag til utredningen om nordisk patentlovgivning (NU 1963:6). Stockholmteksten i fransk original er trykt i rapporten fra den norske delegasjon til Utenriksdepartementet («Diplomatisk konferanse i Stockholm 11. juni-14. juli 1967 vedrørende revisjon av Bernkonvensjonen til beskyttelse av litterære og kunstneriske verk og Pariskonvensjonen til beskyttelse av den industrielle eiendomsrett»). Stockholmkonferansen foretok imidlertid ingen endringer i Pariskonvensjonen av betydning for mønsterretten. 2 Bernkonvensjonens Stockholmtekst er trykt i engelsk original i den i noten på side 5 nevnte rapport fra Stockholmkonferansen. III. Hovedtrekkene i komiteens forslag. Alminnelige bemerkninger til forslaget. 1. Hovedtrekkene i komitéens forslag. Komitéens forslag til ny lov om mønster består av åtte kapitler. Lovens systematikk følger langt på vei den nye patentlov som det forelå proposisjon til da komitéen skrev sin innstilling. Kap. l inneholder de alminnelige bestemmelser, kap. 2 bestemmelsene om registrering av mønstre, kap. 3 lisens, overdragelse m. m. og kap. 4 opphør og overføring av registrering. I kap. 5 finner man bestemmelser om følgene av mønsterinngrep og i kap. 6 rettergangsforskriftene. I kap. 7 og 8 følger til slutt forskjellige bestemmelser samt ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser. Kapittel 1 innledes med lovens hovedbestemmelse om hva mønster er og hva mønsterrett innebærer (§ 1). Med mønster forstås forbildet for en vares utseende eller for et ornament. At ornamenter kan beskyttes er nytt i forhold til den nåværende lov. På samme måte som nåværende lov gir utkastet den som har frembrakt mønstret rett til ved registrering å oppnå enerett til å utnytte det i nærings- eller driftsøyemed. Denne regel utdypes i § 5. I forhold til nåværende lov foreslås den presisering at retten bare skal omfatte varer av samme eller liknende slag som dem mønstret ble registrert for. Kravet om at mønstret må være nytt slås fast i utkastets § 2 hvor det heter at mønsterrett oppnås bare for mønster som skiller seg vesentlig fra hva som var kjent før søknaden om registrering ble inngitt. De alminnelige bestemmelser omfatter videre bl.a. regler om forbenyttelsesrett og konvensjonsprioritet. Beskyttelsestiden begrenses som nå til maksimalt 15 år. Bestemmelsene om søknadsbehandlingen i kapittel 2 innebærer en gjennomgripende revisjon av den nåværende ordning. Den viktigste endring er at registreringsmyndigheten skal foreta en viss forprøving (nyhetsgransking) før mønstret blir registrert. De granskede søknader skal dessuten kunngjøres slik at almenheten får anledning til å fremsette innsigelse mot at mønstret blir registrert. Utkastets kap. 3 om lisens, overdragelse m. m. i mønsterregistret og om tvangslisens. Lovforslaget innebærer i det hele en omfattende modernisering i forhold til den nåværende lov. Om enkelthetene vises til bemerkningene til de enkelte paragrafer. Komitéen har også satt frem forslag om at mønsterregistrering for fremtiden skal være uten innvirkning på eventuell opphavsrett, og foreslår åndsverkloven endret i samsvar med dette. Den norske komité har ikke satt frem forslag om beskyttelse for Gebrauchsmuster. Det samme standpunkt er inntatt av den danske, finske og svenske komité. Komitéen fremsetter forslag om at Norge slutter seg til den internasjonale mønsterklassifikasjon så snart den foreligger.1 Et utkast til slik klassifikasjon er vedlagt komitéinnstillingen som bilag 4. 1 Jfr. note s. 14. 2. Berørte organisasjoners og institusjoners alminnelige bemerkninger til komiteens forslag. Den norske komitéinnstilling har vært sendt følgende organisasjoner og institusjoner til uttalelse: Av de nevnte har Norsk Forening for Industriell Rettsbeskyttelse og Norske Patentingeniørers Forening avgitt felles uttalelse. Den benevnes heretter som NIR/NPF. Likeledes har Landsforbundet Norsk Brukskunst og foreningen Norske Brukskunstnere avgitt fellesuttalelse. Den benevnes som Norske Brukskunstnere. Flere av remissinstansene har ikke noe å bemerke til komitéinnstillingen. Andre har ikke funnet grunn til å uttale seg om den. Komitéens forslag til ny mønsterlov har stort sett fått en positiv mottakelse. Flere instanser har uttrykt sin anerkjennelse for det arbeid komiteen har utført. I det følgende gjengis enkelte av de generelle bemerkninger til komitéinnstillingen. NIR/NPF uttaler: «I lovutkastet er flere efter vår mening verdifulle sentrale trekk ved den nuværende mønsterlov beholdt. Således ser vi det som en stor fordel at vernet stadig skal gjelde gjenstanders utseende uansett om dette er betinget ved estetiske og/eller funksjonelle hensyn. I god design, som får stadig større konkurransemessig betydning, og som først og fremst fortjener og har behov for vern, er gjerne både estetiske og funksjonelle hensyn tilgodesett, ofte i rene enkle former som ikke alltid så meget som tillater noen sondring på dette punkt. På grunn av den nuværende lovs liberalitet i denne henseende er da også Norge det land i Norden hvor der årlig har vært inngitt langt det største antall av mønstersøknader. Hva angår de forandringer som foreslås innført, betyr de på flere punkter forbedringer og er egnet til å avhjelpe en del av de mangler som hefter ved det nuværende system, og som tildels har vært sterkt kritisert. Således må det hilses med glede at det nu skal bli mulig uten altfor store vanskeligheter å skaffe seg rede på hva som er beskyttet ved mønster. Hittil har undersøkelser blant bestående mønstre vært nær sagt uoverkommelige og i alle tilfelle høyst usikre. At mønstrene nu skal klassifiseres efter et relativt findelt system og kunngjøres, betyr derfor et meget stort fremskritt, særlig hvis der - hva vi forutsetter - også vil bli trykt oversiktlige årlige registre for mønstre, ordnet efter klasse og med fortegnelse over dem som til enhver tid er i kraft. Den fordyrelse dette nødvendigvis må innebære, oppveies langt av fordelene. Norges Industriforbund sier i sin uttalelse: «Når norsk industri bare i begrenset utstrekning har benyttet seg av den adgang til mønsterregistrering som vår nåværende lovgivning hjemler, har dette sin årsak i at det mønstervern som industrien kan oppnå, ikke har vært betraktet som tilstrekkelig effektivt. Det er industriens generelle ønske at norsk mønsterlovgivning gir et så omfattende og effektivt vern som mulig, under hensyntaken også til omkostninger og tid. Man må ha visshet for at de mønstre en industribedrift satser på og påtar seg omkostningene for ved å beskytte, virkelig kan oppnå et vern som gjør det mulig å avvise konkurrenters bruk av mønstret eller dets idé. vil være enn viktigere i årene fremover, fordi kvalitet og design vil være vesentlige faktorer norsk industri vil måtte satse på for å møte den skjerpede internasjonale konkurranse. Dette vil jo i første rekke gjelde forbruksvaresektoren. Det utkast til ny lov som er fremlagt med innstillingen, representerer et betydelig fremskritt i retning av å imøtekomme dette behov, men går allikevel efter vår mening ikke langt nok. Industriforbundets særlige innvendinger kommer man tilbake til nedenfor. Patentstyret uttaler: «Det har visstnok vært en nokså utbredt oppfatning at en mønsterrett har relativt liten verdi. Dette er et inntrykk som bygger på mange samtaler som Styrets tjenestemenn har hatt med personer som har søkt Styrets kontor i mønstersaker. Oppfatningen blir i alminnelighet begrunnet dels med at mønsterretten skal være så lett å omgå, idet en aldri så liten endring av gjenstanden skal være nok til å gå klar av mønsterretten, og dels med at man på grunn av at mønsterkravet ikke har vært gjenstand for reell gransking har så lite å bygge på når det gjelder mønstrets holdbarhet. Det førstnevnte forhold må antas å grunne seg på en misforståelse. Riktig nok er mønsterretten en utseendebeskyttelse som ikke i og for seg gir beskyttelse for den tekniske løsningsidé som mønstergjenstanden måtte realisere. Men det kan ikke ses å foreligge noen domspraksis som skulle begrunne det syn at en bagatellmessig endring av gjenstanden skulle være tilstrekkelig til å omgå mønstervernet. Ordlyden av lovens § 2 er klar i så henseende. Det annet forhold, at mønstrene er omgitt med usikkerhet med hensyn til deres holdbarhet, er et faktum som uten tvil reduserer mønstrets verdi, og som kan være årsak både til betydelig misbruk av mønsterretten og til at mange avstår fra å registrere mønstre. Misbruk i form av registrering av mønstre som innehaveren åpenbart selv må være klar over ikke er holdbare, ser Styret forholdsvis ofte eksempler på. Når det gjelder antallet mønsterregistreringer viser Styrets statistikk fra 1950 og frem til i dag at tallet er sunket til under det halve, jf. vedlegg 1 til komitéinnstillingen. Oppstillingen i nevnte vedlegg slutter med året 1965. For 1966 og 1967 utgjør tallene henholdsvis 769 og 985. Denne tilbakegang blir desto mer bemerkelsesverdig når en tar i betraktning den vekst som i samme tidsrom har funnet sted i produksjonen og innsatsen på formgivnings og design-området. Det ville være galt å si at manglene ved den gjeldende mønsterlov er så store at de gjør mønsterretten verdiløs eller at den nevnte misbruksmulighet oppveier den nytte man skal ha av loven. Men det er utvilsomt riktig at den gjeldende lov i nevnte henseender lider av mangler som bør søkes fjernet, eller redusert. Norske Yrkestegnere har ikke vesentlige innvendinger mot innstillingen. Foreningen tror de foreslåtte nye regler i sin helhet vil bidra til å styrke registreringsordningen. Norske Brukskunstnere uttrykker seg på liknende måte. Foreningene finner det «helt klart at vår gjeldende mønsterlovgivning ikke er tilfredsstillende og at dette er grunnen til at mønsterregistrering i stor utstrekning unnlates». 3. Hovedtrekkene i departementets forslag. Departementet er, som det vil fremgå av den videre redegjørelse, på alle vesentlige punkter enig i komitéens forslag. Man foreslår imidlertid enkelte endringer i utkastet, og vil her nevne de viktigste. Departementet foreslår at loven gis to nye kapitler, nemlig et eget kap. 3 om mønsterregistreringens gyldighetstid og et kap. 6 om opplysningsplikt vedrørende mønster. Dette er i samsvar med patentlovens system og hva man er blitt enig om under de nordiske departementsdrøftelser. Departementet foreslår videre en rekke formuleringsendringer i forhold til komitéutkastet. Blant annet er mange bestemmelser brakt i samsvar med de tilsvarende bestemmelser i patentloven slik denne fant sin endelige utforming. Dette gjelder f.eks. reglene om saksbehandlingen, om fristberegningen og vernetingsreglene. Man foreslår også innføring av den såkalte dagregel (se nærmere bemerkningene til § 2). Enkelte bestemmelser i komitéens forslag foreslås overført til forskriftene. De bestemmelser som inneholder hjemmel for å fastsette søknads- og fornyelsesavgifter m.v. er samlet i en egen paragraf (48). I det følgende kapittel (IV) gir departementet uttrykk for sitt syn på de mer generelle spørsmål som er drøftet av komitéen. For mange viktige spørsmåls vedkommende har man imidlertid funnet det mest hensiktsmessig å la drøftelsene inngå i bemerkningene til de enkelte paragrafer. Som nevnt har en rekke av utkastets bestemmelser sin parallell i patentloven. Patentlovens forarbeider vil således i mange spørsmål kunne virke som en veiledning ved tolkingen av mønsterloven. IV. Nærmere om komitéens innstilling. 1. Mønsterrettens begrunnelse. Komitéen uttaler: «Begrunnelsen for mønsterretten er vel stort sett den samme nå som den var den gang de tidligste bestemmelser på området ble gitt. Et grunnleggende resonnement var og er at dersom den som lager et mønster, kan sikres en del års enerett til å utnytte det økonomisk, så vil han være interessert i å lage og gjøre kjent så mange og så gode mønstre som mulig. En avledet og videre virkning av dette forutsettes å være økt produksjon og omsetning i distrikts- eller landsmålestokk av varer som foretrekkes på grunn av «godt mønster», dvs. smakfullt utseende og hensiktsmessig form. Etter hvert som kjøpekraften øker, markedene utvides, produksjonen rasjonaliseres og stiger, og konkurransen skjerpes, får mønsterspørsmålet økt betydning. Produsenter, eksportører og importører arbeider mere og mere systematisk for å påvirke sitt publikums smak og «design"-bevissthet. Design-sentrer opprettes og designerutdannelse vies økt oppmerksomhet. En kan her vise til svarene på spørreskjemaet, vedlegg 3. Svarene går ut på at mønster blir anskaffet: av konkurransehensyn, for å stimulere salget og fordi stilutviklingen og den tekniske utvikling krever det. Det anføres videre at det er nødvendig at mønstrene er beskyttet for at en skal kunne hindre konkurrentenes etterlikning. Det er imidlertid ikke bare de her påpekte økonomisk-politiske faktorer i samfunnsmålestokk som er grunnen til den sterke stilling mønsterretten etter hvert har fått. Det er ikke minst den forestilling at den som lager noe nytt og nyttig, skal ha både retten til det han lager og æren for det. En finner det ikke naturlig å betrakte det nye mønster som herreløst gods og et legitimt bytte for enhver, og hvem skulle ha retten til det om ikke opphavsmannen? Det er alminnelig rettsbevissthet som her gjør seg gjeldende. Departementet er enig i disse betraktninger. Man er på samme måte enig med komitéen i at de interesser det her er tale om ikke oppnår den nødvendige beskyttelse gjennom lovgivningen om åndsverker, patenter, varemerker eller utilbørlig konkurranse. Dette synes åpenbart hva angår patentloven og varemerkeloven som hver på sin måte har helt andre siktepunkter enn den beskyttelse av varers utseende som mønsterloven trekker opp. Som komiteen sier vil en mønsterfrembringer under særlige omstendigheter kunne påberope seg generalklausulen (§ 1) i loven om utilbørlig konkurranse av 7. juli 1922, idet det undertiden vil kunne være en etter god forretningsskikk utilbørlig handling å ettergjøre et mønster en annen har laget. Bestemmelsens rekkevidde i denne henseende er imidlertid uviss og det synes klart at den ikke vil kunne gi mønsterfrembringerne tilstrekkelig beskyttelse. Loven om utilbørlig konkurranse inneholder heller ingen andre bestemmelser som kan anvendes på forholdet, dog bortsett fra § 11 som vil kunne benyttes i visse, særlige tilfelle. Når det gjelder åndsverkloven vil denne kunne gi en viss beskyttelse for mønstre, omenn i meget begrenset grad. Forbilder for varers utseende vil nemlig kun oppnå beskyttelse etter åndsverkloven når de må anses som «kunstneriske verk», noe som bare unntaksvis vil være tilfelle. 2. Alminnelige bemerkninger om mønsterrettens virkeområde. Komitéens utkast til ny mønsterlov definerer mønster som «forbildet for en vares utseende eller for et ornament». Om den nærmere forståelse av disse uttrykk vises til bemerkningene til § 1. Komiteen foreslår at et mønster skal kunne beskyttes uansett om utseendetrekkene i det vesentlige har nytte- eller prydkarakter. Det skal med andre ord være uten betydning om det foreligger et «nyttemønster» eller et «prydmønster». Komiteens forslag er i samsvar med gjeldende rett i Norge og likeledes i samsvar med de lovforslag som nå legges frem i Danmark, Finland og Sverige. Ingen remissinstanser har hatt innvendinger mot komitéens forslag på dette punkt. Departementet støtter forslaget. De nordiske komitéer har overveiet spørsmålet om noe industriområde burde unntas fra mønsterrett. De kom imidlertid til at mønsterretten burde omfatte alle industriområder, hvilket stemmer med den nåværende lov i Norge. Komitéforslaget blir på dette punkt støttet av Patentstyret, Norsk Yrkestegnere og Norske Brukskunstnere. Ingen remissinstanser har uttalt seg mot det. Også departementet støtter forslaget. 3. Brukskunst. Komitéen hadde som særlig oppgave å undersøke hvorledes rettsvernet for kunsthåndverk og kunstindustri (brukskunst) burde legges opp. På s. 35-41 gir komitéen en utførlig redegjørelse for hvordan reglene om vern for brukskunst har utviklet seg, hva som er gjeldende rett på området og hvordan rettsvernet etter komitéens mening bør ordnes. åndsverkloven. Domstolene har imidlertid stilt relativt stenge krav om kunstnerisk og individuelt preg til den brukskunst som gis opphavsrettslig beskyttelse. Den brukskunst som anses å fylle åndsverklovens vilkår er som andre åndsverk vernet i opphavsmannens levetid og i 50 år etter hans død. Brukskunst kan også oppnå vern etter mønsterloven. Krav om mønsterregistrering innebærer imidlertid ifølge lovens § 1, tredje ledd, at «forbilledets vern som mønster» alene blir å avgjøre etter mønsterloven selv om det for øvrig skulle tilkomme forbildet vern etter opphavsrettslovgivningen. Bestemmelsen fører til at mønsterregistrering av et åndsverk medfører fullstendig oppgivelse av opphavsrettsvernet forsåvidt angår verkets bruk som industrielt forbilde. Normalt betyr dette at enhver praktisk viktig utnyttelse av verket vil være fri etter utløpet av mønsterbeskyttelsestiden. Komitéen går inn for at brukskunstens beskyttelsesproblemer løses med utgangspunkt i vår någjeldende ordning. Komitéen mener således at «selv om det må anses som en viktig oppgave å skaffe brukskunstnere et godt vern mot andres utnyttelse av deres innsats, så bør de krav som har vært stilt til brukskunstgjenstander ikke slappes. Åndsverkloven er ikke så helt velegnet til å utgjøre det hovedsakelige beskyttelsessystem for kunstindustri og kunsthåndverk, dels fordi dens regler skal omfatte så mange, innbyrdes ulike arter prestasjoner, og dels fordi innholdet av beskyttelsen, og da særlig vernetidens lengde, er slik at det fortoner seg betenkelig å la vernet etter denne loven komme alt for mange brukskunstgjenstander til del». Komitéen antar likevel at de brukskunstgjenstander som fyller de relativt strenge krav som stilles, fortsatt bør få vern etter åndsverkloven. Komitéen mener videre at man bør søke å etablere en ordning som medfører at brukskunstnere på frivillig basis søker over til mønstervernet. Dette tror man vil lette presset mot åndsverkloven og samtidig i stor utstrekning skaffe brukskunstnerne en sikrere og mer formålstjenlig beskyttelse. For å oppnå dette foreslår komitéen at det i den nye mønsterlov ikke inntas noen bestemmelse svarende til nåværende lovs § 1, tredje ledd. Man vil med andre ord la mønsterregistreringen være uten innvirkning på en eventuell opphavsrett mønstret måtte tilkomme. For ytterligere å klargjøre at rettstilstanden endres foreslår komitéen at det også gjøres en endring i åndsverklovens § 10, annet ledd, som nå lyder: «Rettsvern etter loven om mønstre utelukker ikke opphavsrett.» Bestemmelsen foreslås gitt denne ordlyd: «Registrering av et åndsverk som mønster innvirker ikke på verkets vern etter denne lov. Komitéens forslag på dette felt har stort sett fått en positiv mottakelse. NIR/NPF anser det som «en stor fordel at opphavsrettslig vern og mønstervern tillates kumulert. Derved fritas opphavsmannen for å treffe et meget vanskelig valg hvis følger det ofte er umulig å bedømme på forhånd». Også Norsk Forening for opphavsrett og Det sakkyndige råd for åndsverker uttaler seg for den foreslåtte endring i mønsterlovgivningen. Norske Brukskunstnere uttaler: «I forbindelse med at komitéen enstemmig går inn for at brukskunst fortsatt skal nyte full beskyttelse etter åndsverkloven uten hensyn til mønsterregistrering, vil vi gjerne ha understreket rent prinsipielt at dette ikke må føre til en høyning av kravene for brukskunst etter åndsverkloven. Den omstendighet at brukskunstneren har adgang til mønsterregistrering, at denne registreringsordning effektiviseres og den omstendighet at ordningen byr på praktiske fordeler, må etter vår mening ikke føre med seg at kravene til skaperinnsats skjerpes for dette spesielle området. Dette ville være en prinsipielt sett uriktig konsekvens. Når dette er sagt eller forutsatt, vil vi ikke ha noen betenkeligheter ved å anbefale brukskunstnerne å gjøre bruk at mønsterregistrering i størst mulig utstrekning. Det er selvsagt slik at denne beskyttelsesform for mange produkters vedkommende vil være den adekvate, og det er riktig at beskyttelsestidens lengde i mange tilfelle her vil være fullt tilstrekkelig. Det som er sagt i proposisjonen av 1955, referert i Innstillingen på side 35 om at rettens varighet er mindre viktig for brukskunstnere, er det imidlertid ikke riktig å si. Vi kjenner en rekke praktiske eksempler på at brukskunstnere har inntekt (royalty) av produkter som har vært på markedet i langt over 15 år. I samme retning uttaler Norske Yrkestegnere seg. Foreningen uttrykker dessuten sin tilfredshet over at § 1, tredje ledd, i den nåværende mønsterlov foreslås opphevet. Derimot er Patentstyret sterkt i tvil om komitéens forslag bør følges. Styret uttaler: «Tidsbegrensningen av vernet ifølge både patent- og mønsterloven inngår jo som et ledd i rettens begrunnelse. Den dobbeltbeskyttelse som visse mønstre etter komitéens utkast vil nyte godt av, vil delvis gjøre situasjonen uklar og usikker for almenheten i tiden etter mønstervernets opphør. Fordelen med dette vern er jo bl.a. at det skal skape klare linjer m. h. t. vernets omfang og tilstedeværelse. Komiteen nevner (s. 40 høyre spalte nederst) regelen i den gjeldende lovs § 1 om tap av opphavsrett som har holdt brukskunsten borte fra mønsterregistret. Styret kan imidlertid ikke se hvilken fordel som skal være vunnet ved å få disse mønstre inn i mønsterregistret når ubegrenset åndsverkvern samtidig skal gis. At det for mønsterinnehaveren vil være en fordel å få både i pose og sekk er naturligvis på det rene. Men det er også på det rene at den uvisshet som mønsterinnehaveren hittil kan ha hatt overfor spørsmålet om han skulle velge mønster eller om han skulle basere seg på åndsverkbeskyttelsen med den mulighet at han da ikke får noen beskyttelse i det hele tatt, velter man nå over på almenheten når denne etter mønstertidens utløp må ta stilling til om det foreligger et åndsverk som fortsatt nyter vern også overfor bruk som industrielt forbilde etter åndsverkloven, eller om det foreligger et forbilde som ikke faller inn under denne lov. Dobbeltbeskyttelsen må også ut fra et alminnelig rettsordenssynspunkt anses for uheldig, og en kan ikke si at den argumentasjon komitéen har anført til begrunnelse av løsningen virker overbevisende. Styret er mest tilbøyelig til å foretrekke opprettholdelse av ordningen etter den gjeldende mønsterlovs § 1. Departementet er enig med komitéen i at mønsterregistreringen bør være uten innvirkning på opphavsretten. Det samme standpunkt inntas i de andre nordiske land. Som Patentstyret anfører, medfører den foreslåtte ordning at det i en viss grad overlates til almenheten etter mønstertidens utløp å ta stilling til om forbildet også nyter vern etter åndsverkloven. Departementet antar imidlertid at denne ulempe oppveies av de fordeler ordningen gir brukskunstnerne som nå slipper det meget vanskelige valg mellom mønsterregistrering og en uviss opphavsrettslig beskyttelse. I det hele tror man den foreslåtte regel er nødvendig dersom mønsterloven skal fylle sin misjon på dette viktige felt. Man legger til at den «almenhet» som berøres av regelen i alt vesentlig er registreringshaverens konkurrenter (tilvirkere og forhandlere), og disses organisasjoner har ikke uttalt seg mot den. Det kjøpende publikum er bare i liten og indirekte grad berørt av den. Når det gjelder anførselen fra et par remissinstanser om at den foreslåtte regel «ikke må føre til en høyning av kravene for brukskunst etter åndsverkloven», bemerkes at dette heller ikke synes å ha vært komitéens mening. Men komitéen ser på den annen side heller ingen grunn til at de krav til åndsverkkvalitet som er blitt stilt, reduseres. Departementet er enig med komitéen. 4. Gebrauchsmuster. I enkelte land har man ved siden av patentretten og mønsterretten innført en beskyttelsesform for enklere konstruksjoner. Dette rettsinstitutt oppsto i Tyskland hvor det fikk betegnelsen Gebrauchmuster. Til forskjell fra mønsterretten gjelder Gebrauchsmuster tekniske ideer knyttet til en form, anordning eller innretning, men uten begrensning til en bestemt form eller et bestemt utseende. Etter den tyske lov beskyttes (ifølge komitéens fremstilling) «redskaper eller gjenstander eller deler av disse. Det dreier seg således om tredimensjonale gjenstander som er nye, tjener et nytteformål, viser et teknisk fremskritt og har en viss oppfinnelseshøyde. Forskjellig fra patentretten er det blant annet at det gjennom Gebrauchsmuster ikke kan oppnås vern for fremgangsmåter. Kravene om teknisk fremskritt og oppfinnelseshøyde er vesentlig mindre strenge enn når det gjelder patent». Ingen av de nordiske mønsterlovkomitéer vil foreslå at beskyttelsesformen Gebrauchsmuster blir innført. Også de nordiske patentlovkomitéer tok i sin innstilling av 1963 et negativt standpunkt til Gebrauchsmuster. Det viktigste argument mot å innføre enerett til enklere konstruksjonsidéer har vært at når det gjelder tekniske ideer som ligger under grensen for patenterbarhet, må man prinsipielt gå ut fra at de kan lanseres av enhver fagmann med kjennskap til teknikkens stand på området. Under alle omstendigheter ville Gebrauchsmuster innebære vanskelige avgrensningsproblemer, særlig mot patentretten. Flertallet i den norske mønsterlovkomité (6 medlemmer) finner ikke å kunne tilrå at det i mønsterloven åpnes adgang til å få vern for frembringelser av typen Gebrauchsmuster. Flertallet mener at en slik utvidelse «ville sprenge den naturlige ramme for mønsterloven. En idébeskyttelse ville være så vesensforskjellig fra det utseendevern som lovutkastets regler tar sikte på, at en slik utvidelse av rammen vil måtte føre til en total revurdering av lovutkastets bestemmelser». Videre uttaler flertallet: «Det kan reises spørsmål om Gebrauchsmuster bør kunne oppnå rettsvern ved særlige lovbestemmelser utenom patent- og mønsterlovgiyningen. for en slik beskyttelsesform. Komitéen har ikke foretatt selvstendige undersøkelser for å få klarlagt hvilke erfaringer man har gjort med Gebrauchsmuster i de forskjellige land. Komitéens flertall vil likevel vise til de innvendinger som kan anføres mot instituttet og som synes å være så tungtveiende at de må tillegges avgjørende vekt. Komitéens mindretall (l medlem) fremsetter i en lengre særuttalelse et forslag som det mener «kan innpasses i mønsterloven og som i vesentlig grad dekker de fordeler Gebrauchsmuster gir, uten å ha de ulemper som særlig er innvendt mot Gebrauchsmuster». Forslaget går ut på å la mønsterbeskyttelsen omfatte ikke bare en vares utseende, men også «dette utseendes idé». Det foreslår samtidig at «det gis adgang til å la bildet som viser mønstret ledsages av en tekst i form av et mønsterkrav som presiserer mønstrets idé». Mindretallet er fullt klar over at forslaget gir loven et helt annet innhold, men det er også hensikten. En av remissinstansene, Norges Industriforbund, støtter mindretallets forslag. Det heter i uttalelsen: «Der er et felt mellom patentretten og mønsterretten, slik denne har vært praktisert hos oss, og slik den foreslåes, hvor der er et behov til stede for beskyttelse. Etter forslaget går mønsterbeskyttelsen fortsatt på utseende, uten mulighet for beskyttelse av den tilgrunnliggende idé. Dette felt vil såvidt forståes bare kunne dekkes ved å innføre det såkalte «Gebrauchsmusterinstitut» også i norsk rett. De undersøkelser vi har foretatt, viser at der i industrien er et klart behov til stede for en slik beskyttelse, og det er vårt ønske at den fremtidige mønsterlovgivning blir lagt slik opp at der også åpnes adgang til sådan idébeskyttelse. Vi henviser herom til den særuttalelse som komitéens mindretall, Wiig, fremkommer med på side 34, spalte 2, og erklærer oss enig i hans synspunkter. Vi kan vanskelig skjønne at det skulle behøve å by på avgjørende praktiske vanskeligheter å praktisere mønsterloven, om der også ble åpnet adgang til sådan idébeskyttelse. En slik beskyttelse har vært praktisert i andre industriland i en årrekke, og det må være mulig å praktisere den også hos oss. Vi ser ingen avgjørende innvending mot en slik utvidelse av mønsterbegrepet i det forhold at mønsterlovgivningen er utredet av en komité som har samarbeidet med komitéer i de andre nordiske land. Lovforslagene er tross alt ikke identiske, og det avgjørende må være at den nye lov imøtekommer den nasjonale industris behov på dette sentrale beskyttelsesfelt. Komitéen har selv avvist tanken om en nordisk mønsteransøkning som en parallell til den nordiske patentansøkning. Det behov for en ensartet lovgivning som er en forutsetning for det felles nordiske patentansøkningssystem, er således ikke til stede når det gjelder mønsterlovgivningen. Vi er klar over at denne utvidelse av mønsterbegrepet vil nødvendiggjøre visse endringer av lovteknisk karakter i andre av de foreslåtte bestemmelser, hva komitéens mindretall, Wiig, har pekt på og foreslått bestemmelser om. Vi finner ikke grunn til nærmere å gå inn på disse mer redaksjonelle spørsmål. Også Norske Brukskunstnere og Norsk Designcentrum har sympati for mindretallets standpunkt. Begge instanser ber om at mindretallets anførsler gjøres til gjenstand for nærmere utredning. NIR/NPF er enig med komitéens flertall i at det ikke bør innføres noen særform for vern for tekniske oppfinnelser vedrørende industrielle smågjenstander, f.eks. i likhet med det tyske Gebrauchsmuster. Foreningene uttaler: «En slik ordning betyr en komplikasjon i systemet for oppfinnelsesvern, og det kan diskuteres om det er rimelig å stille den nevnte kategori av oppfinnelser i noen særstilling, f.eks. sammenholdt med oppfinnelser vedrørende fremgangsmåter eller stoffblandinger. Vi mener derfor det er riktig at tekniske oppfinnelser og gjenstanders utseende fortsatt skal beskyttes ved henholdsvis patent og mønster alene. Det vern for industrielle gjenstander som der kan være behov for i tillegg til patentbeskyttelsen, bør etter vår mening langt på vei kunne tilfredsstilles ved et modernisert mønstervern uten å sprenge dettes ramme som utseendebeskyttelse, dog under forutsetning av at lovutkastet blir revidert ved at mønsterbegrepet utvides til også å omfatte deler av en vare. Patentstyret er enig med komitéens flertall i at Gebrauchsmuster-beskyttelse iallfall ikke hører hjemme i mønsterloven. Styret mener imidlertid at spørsmålet om en slik beskyttelsesform i det hele bør innføres ikke har vært fyldestgjørende utredet verken av mønsterlovkomitéene eller patentlovkomitéene, og at disse komiteer heller ikke hadde til oppgave å foreta noen slik utredning. Styret mener spørsmålet har falt mellom to stoler og foreslår at det ved en senere anledning blir gjort til gjenstand for en særskilt utredning. «En spesiell grunn for at spørsmålet bør tas opp som utredningssak, er den nye situasjon man står overfor i og med gjennomføringen av den nye patentlov. Som kjent tar man med denne sikte på å praktisere strengere krav til oppfinnelseshøyden enn tidligere. Nå er det selvsagt ikke slik at nivågrensen mellom det patenterbare og det ikke-patenterbare er et absolutt begrep eller størrelse. Denne grense vil alltid måtte fluktuere til en viss grad, bl.a. av den grunn at den samme lovgivnings patenterbarhetskriterier skal anvendes såvel på oppfinnelser tilhørende områder med veletablert, stabilisert teknikk (husholdningsartikler, landbruk etc.) etc.). Det har derfor alltid vært et problem å unngå at presset fra de mange småoppfinnelser som det ønskes rettslig vern for, skal medføre at patenterbarhetsgrensen senkes til et behagelig nivå over hele linjen. Det har vel stort sett vært tilfelle under den gamle lov, fordi det har vært forbundet med store vanskeligheter for patentmyndigheten å bruke forskjellig målestokk (den såkalte gjennomsnittsfagmann) for patenterbarhetsvurderingen, alt etter hvor avansert teknikk vedkommende oppfinnelse dreier seg om. Det er derfor ikke utenkelig at en skjerpelse av kravet til oppfinnelseshøyde innenfor patentloven lettest og mest konsekvent lar seg gjennomføre om dette skjer så radikalt at en ikke uvesentlig del av de oppfinnelser som dreier seg om enkle forbedringer av kjente konstruksjoner og metoder, faller under patentlovens patenterbarhetsgrense. Men i så fall er det lite rimelig samtidig å hevde at disse tekniske nyskapninger, som altså med ett blir liggende under den nye patenterbarhetsgrense, prinsipielt skal tilhøre teknikkens allemannseie. Med andre ord vil det i en slik situasjon formentlig være behov for en kompletterende lovgivning av typen Gebrauchsmuster. Det er dette spørsmål som Styret mener bør overveies gjort til gjenstand for en særskilt utredning ved en senere anledning. Departementet er enig med komitéens flertall i at sterke grunner taler mot innføring av beskyttelsesformen Gebrauchsmuster i mønsterloven. Departementet kan således ikke se at det foreligger tilstrekkelig grunn til å idébeskytte redskaper eller produkter som ikke fyller patentlovens krav til nyhet og oppfinnelseshøyde. Når den nye patentlov foretok en viss skjerpelse av kravet til oppfinnelseshøyde var meningen nettopp at det som lå under grensen skulle tilhøre teknikkens allemannseie. Dersom en eventuell registrering av Gebrauchsmuster skal skje uten noen form for forprøving (slik som ordningen er i Tyskland) vil almenheten måtte overta arbeidet og utgiftene med å overvåke hvilke registreringer som egentlig fyller lovens vilkår. På den annen side vil full nyhetsgransking av Gebrauchsmuster antakelig bli like tidkrevende som for patentenes vedkommende og nærmest forby seg selv, blant annet på grunn av patentverkenes arbeidsmessige situasjon i dag. Nyhetsgransking av det begrensede omfang som foreslås for mønster, vil være av liten eller ingen verdi for Gebrauchsmuster. Som det senere vil fremgå tar granskingen av mønstre hovedsakelig sikte på å konstatere om det mønster som søkes registrert kolliderer med eldre mønsterregistreringer. En kollisjonsgransking for Gebrauchsmusters vedkommende måtte, om den skulle ha noen hensikt, også omfatte patenter og patentsøknader hvilket ville kreve et arbeid av en helt annen størrelsesorden. Slik forholdene ligger an finner departementet ikke grunn til å ta initiativet til en særlig utredning om beskyttelsesformen Gebrauchsmuster. Departementet viser til at de nordiske patentlovkomitéer har tatt et negativt standpunkt til denne beskyttelsesformen. Den svenske mønsterlovkomité, som i motsetning til den norske var spesielt bedt om å overveie spørsmålet om beskyttelse for enklere konstruksjoner (Gebrauchsmuster) har heller ikke kommet til positive konklusjoner. Under enhver omstendighet bør nu patent- og mønsterlovene få tid til å virke før man tar opp til vurdering om det er behov for ytterligere beskyttelsesformer på det industrielle rettsverns område. 1 Det har ikke lykkes å finne noen god oversettelse til norsk av begrepet Gebrauchsmuster (tilsvarer omtrent «modèles d'utilités» i Pariskonvensjonen). Den danske komitéinnstilling og proposisjon benytter «brugsmønster». Dette ord har imidlertid den ulempe at det lett kan forveksles med «nyttemønster». Den norske komité uttaler dessuten (s. 24) at den bruker «nyttemønster, bruksmønster eller funksjonelt mønster som entydige betegnelser». I Sverige anvendes «nyttighetsmodeller». Dette uttrykk er bedre, men kan ikke brukes på norsk. 5. Fremgangsmåten ved registrering av mønster. Komitéen foreslår en fremgangsmåte ved registrering av mønster som ligger nær opp til den som benyttes ved søknader om patent. I følge forslaget skal således søknader om mønsterregistrering kunngjøres og mønsteret publiseres. Samtidig gis almenheten anledning til å fremkomme med innsigelser imot at registrering foretas. Komitéen foreslår videre at någjeldende mønsterlovs anmeldelsessystem erstattes med et forprøvingssystem. Komitéen finner imidlertid ikke å kunne foreslå at det foretas noen fullstendig forprøving, den tilrår at nyhetsgransking skjer i et visst, begrenset omfang. Komiteen uttaler om dette (side 31, sp. 1): «Komitéene har drøftet i detalj hvilket omfang forprøvingen, og da særlig nyhetsgranskningen skal gis, og nordisk enighet kan anses oppnådd om at det minste som må kreves er at en skal granske eget register på mønster som er i kraft, samt eldre ennå ikke avgjorte søknader. Derved skulle en oppnå at mønsterhaveren ble varslet om en annens kolliderende bedre rett. Foruten granskning på i kraft værende mønster i eget register, bør en granske også ut av kraft trådte mønster, iallfall for en viss tid bakover. De sistnevnte mønster har for nyhetsspørsmålet samme betydning som de førstnevnte, og å ta dem med i undersøkelsen er den eneste måte hvorpå en kan hindre at en mønsterhaver lar sitt mønster registrere på nytt etter at registreringen av det er trådt ut av kraft. I den utstrekning det måtte vise seg at det praktisk og økonomisk kan overkommes, vil det selvsagt være en fordel om en kan trekke inn under granskningsmaterialet også de øvrige nordiske lands mønsterkunngjøringer. Til grunnlag for sitt syn legger komitéen en utførlig gjennomgåelse av argumentene for og mot nyhetsgransking. Det viktigste argument for gransking er etter komitéens mening hensynet til almenheten som i motsatt fall får alle ulemper og utgifter ved å få konstatert om det registrerte mønster fyller lovens vilkår. Komitéen peker på at gransking forutsetter at mønstrene klassifiseres. Den foreslår i denne forbindelse at den internasjonale mønsterklassifikasjon blir benyttet.1 Klassifiseringen skal imidlertid bare være et hjelpemiddel for administrasjonen, den skal ikke ha noen materiellrettslig virkning. Komitéens forslag har stort sett fått en meget positiv mottakelse. NIR/NPF finner det utmerket at det i forbindelse med kunngjøringen også oppnås adgang til innsigelse. Om granskingen uttaler foreningene: «At Styret skal foreta undersøkelser blant bestående mønsterrettigheter, er i og med innføringen av mer oversiktlige registre en verdifull service som det er naturlig å ta med. Disse endringer vil tilsammen kunne redusere antallet av ugyldige registreringer i betydelig grad i tilfeller hvor aktuell kollisjonsfare foreligger. Imidlertid bør det så tydelig som mulig tilkjennegis at det her ikke dreier seg om noe som har den fjerneste likhet med virkelig nyhetsgranskning, ellers ville innføringen av realitetsgranskning bare være egnet til å skape falsk trygghet, da en effektiv nyhetsgranskning av mønstre med universelt nyhetskrav ville være den rene utopi. Helst bør der i hvert nummer av kunngjøringsbladet inntas en reservasjon med hensyn til undersøkelsens omfang. Norges Industriforbund anfører: «. . . at jo mer omfattende denne forprøving gjøres, jo bedre mønstre må det forutsettes at industrien kan oppnå. Vi vil derfor finne det ønskelig om granskningsmaterialet også kunne omfatte de øvrige nordiske lands mønsterkunngjøringer. Et spørsmål til overveielse hvis en slik forhåndsgranskning institueres, er hvorvidt det da ikke ville være naturlig at bestemmelsen i § 2, første ledd bør korrespondere med de regler som blir fastsatt for omfanget av forhåndsgranskningen. Etter Patentstyrets mening representerer nyhetsgranskingen det viktigste spørsmål i hele komitéinnstillingen. Styret uttaler: «På mønsterområdet vil en full praktisering av forprøvningssystemet by på større vanskeligheter enn på patentområdet, idet det ikke består praktiske muligheter for istandbringelse av et så omfattende og systematisk ordnet granskningsmateriale som på patentområdet, hvor man har de forskjellige lands trykte patent- og utlegningsskrifter å bygge på. Hensett til mønstrenes gjennomgående mindre verdi som åndsprodukter i forhold til oppfinnelsene og som følge av dette mønsterrettens noe svakere begrunnelse samt den mindre rolle mønstrene i det hele spiller, vil det vel heller ikke være rimelig å bygge ut et granskningssystem av det omfang og på det omkostningsnivå som patentgranskingen representerer. Komiteene har funnet å burde anbefale innført en gransking også av mønstrene, men finner ikke å burde gå lenger enn til en «minimumsgransking». Ennvidere foreslås at mønstersøknadene, likesom patentsøknadene, skal utlegges til alminnelig ettersyn med adgang for almenheten til å nedlegge innsigelse mot registreringen. Styret finner den ramme for nyhetsgranskningen som foreslås i det fremlagte forskriftsutkast (vedlegg 2 til komitéinnstillingen) § 6 tilfredsstillende som et utgangspunkt inntil man har vunnet noen erfaring. Det bemerkes at §'en har medtatt en bestemmelse om at Styret også kan nekte å registrere mønstre som det på annen måte får kjennskap til ikke er nye. Dette sammen med innsigelsesadgangen antar en vil gi Styret tilstrekkelige muligheter til å utvide undersøkelsen hvor det finnnes påkrevet. En går imidlertid ut fra at granskningsomfanget vil bli tatt opp til revurdering når loven har virket en tid. Norske Yrkestegnere anser innføring av forprøving for å være et stort fremskritt. Departementet er, tross de innvendinger som kan anføres, enig med komitéen i at det bør innføres begrenset forprøving av mønstersøknader. I likhet med komitéen antar departementet at den større sikkerhet for mønsterhaverne forprøvingen medfører, vil oppveie den lengre behandlingstid og de større omkostninger som følger av ordningen. Departementet legger også vekt på at alle de remissinstanser som har uttalt seg går inn for at det foretas forprøving. Departementet vil presisere at innføring av forprøving for mønstersøknader er et av de vanskeligste spørsmål som de nordiske mønsterlovkomitéer har måttet ta standpunkt til. Det er etter departementets syn klart at det ikke vil være praktisk mulig å etablere en forprøving av slikt omfang at mønstersøkeren får noe nær sikkerhet for at han har enerett til mønstret. Under disse omstendigheter må fordelene ved en begrenset forprøving veies mot de ulemper i form av forsinkelser, fordyrelser og merarbeid som ordningen vil medføre. Departementet er imidlertid kommet til, som komitéen og remissinstansene, at også et system med begrenset nyhetsgransking vil være av verdi for mønsterhaverne. De nordiske mønsterlovkomitéer har foreslått at spørsmålet om nyhetsgranskingens omfang ikke blir løst i selve loven, men i forskrifter som gis ved kongelig resolusjon på grunnlag av fullmaktsbestemmelse i loven. Ingen remissinstanser har uttalt seg mot dette forslag, og departementet antar det bør følges. Forprøving av mønstersøknader er nytt i vårt land, og det er ønskelig med en ordning som gir rom for en viss elastisitet. Spørsmålet om granskingens omfang er imidlertid såvidt viktig at departementet finner grunn til å komme nærmere inn på det her. Departementet er enig med komiteen i at man, iallfall inntil videre, nøyer seg med en nokså begrenset gransking. Granskingen skal først og fremst omfatte gyldige mønsterregistreringer og inngitte mønstersøknader i Norge. Det kan også være grunn til å ta med i granskingsmaterialet mønsterregistreringer som er gått ut, f.eks. i løpet av de siste fem år før søknadens inngivelse. Den gransking som her foreslås går noe ut over det som gjerne kalles kollisjonsgransking, dvs. undersøkelse av om søkerens mønster kolliderer med en annens mønsterrett. I likhet med annen begrenset gransking vil kollisjonsgransking ikke gi søkeren sikkerhet for at hans mønster er absolutt nytt og at han derfor har enerett til å benytte det. Den vil imidlertid gi søkeren tilnærmet sikkerhet for at mønstret ikke er beskyttet for andre her i landet, og at han derfor noenlunde trygt kan ta til å utnytte det økonomisk. Da mønstre registrert etter gjeldende lov ikke uten betydelig arbeid og omkostninger kan innlemmes i granskingsmaterialet, vil kollisjonsgranskingen likevel bli fullstendig først etter en overgangsperiode. Granskingsmaterialet bør, iallfall inntil videre, ikke omfatte kunngjorte mønstersøknader i de andre nordiske land. En så omfattende gransking ville bety en flerdobling av registreringsmyndighetens arbeid og kan ikke tilrås før man har høstet erfaring med gransking av mønstre i sin alminnelighet. Patentstyret viser til det forskriftsutkast som vedligger komitéinnstillingen, hvor det er tatt med en bestemmelse om at registreringsmyndigheten også kan nekte å registrere mønstre som det på annen måte får kjennskap til ikke er nye. Styret mener en slik regel, sammen med innsigelsesadgang, vil gi «tilstrekkelige muligheter til å utvide undersøkelsen hvor det finnes påkrevet». Departementet antar for sitt vedkommende at forprøvingens omfang bør fastlegges så nøyaktig som mulig i forskriftene og ikke overlates til registreringsmyndighetens skjønn. Forprøving av mønstersøknader vil nødvendigvis måtte medføre økt arbeid og dermed økte utgifter for registreringsmyndigheten. Det er departementets utgangspunkt at omkostningene ved forprøvingen, som for patenter og varemerkers vedkommende, skal dekkes av søknads- og fornyelsesavgiftene. Det samme gjelder omkostningene ved kunngjøring, innsigelse m.v. Avgiftene vil således måtte bli vesentlig høyere enn de er i dag. 1 Overenskomst om internasjonal mønsterklassifikasjon ble sluttbehandlet på den diplomatiske konferanse i Locarno 2.-8. oktober 1968. Den ble undertegnet bl.a. av Norge. Paragrafen er i sin helhet i overensstemmelse med komiteens forslag til § 1. Den svarer til nåværende mønsterlov § 1, første og annet ledd og § 3, første ledd. Første ledd i § 1 definerer mønster som «forbildet for en våres utseende eller for et ornament». At mønster også kan være forbildet for et ornament er nytt i forhold til gjeldende lov. Rekkevidden av denne nye regel kommer man tilbake til nedenfor. Mønstret er altså ikke varen selv (eller ornamentet), men forbildet for varens utseende. Dette innebærer at varens utseende må fremgå umiddelbart av mønstret, forbildet skal mao vise varens utseende direkte. En søknad om registrering av mønster hverken skal eller kan suppleres med beskrivelse, konstruksjonstegninger e. l. hvorav man indirekte med større eller mindre sikkerhet kan slutte seg til varens utseende. Komitéen foreslår altså at gjeldende lovs uttrykk «industrielle gjenstander» erstattes med «vare». Komitéen mener førstnevnte uttrykk «kan innby til en for snever tolkning, nemlig en begrensning til den egentlige industri. En begrensning i den retning, som f.eks. stilte husflid og håndverk i en tvilsom stilling, ville komitéen anse særlig uheldig». Ingen remissinstanser går inn for å beholde gjeldende lovs uttrykk. Norsk Designcentrum og Norske Brukskunstnere foretrekker imidlertid «produkt» fremfor «vare». Departementet er enig med komitéen i at «vare» bør benyttes. Uttrykket har den fordel at objektet for mønsterbeskyttelse begrenses til slikt som vanligvis omsettes i handelen. Uttrykket «vare» er også å foretrekke fremfor gjeldende lovs «industrielle gjenstander» fordi det dermed vil være helt klart at også håndverksprodukter går inn under loven. «Vare» benyttes også i de andre nordiske lands mønsterlovutkast. Måter å bearbeide varer på, metoder, tjenester osv. er ikke «varer» og kan ikke oppnå beskyttelse etter mønsterloven. Mønstret må vise en gjenstand som iallfall under normale forhold har et bestemt utseende. Flytende stoffer, pulver, gasser og liknende formløse ting kan ikke beskyttes som mønster. Mønster kan godt bestå av forbildet for en vare som er sammensatt av flere forskjellige deler, også deler som har en viss bevegelighet i forhold til hverandre. Forutsetningen er at varen kan betegnes som en gjenstand. Mønsterretten gir imidlertid beskyttelse bare for gjenstandens totale utseende. Den som har frembrakt et slikt sammensatt mønster må derfor ofte registrere de enkelte deler for seg om han skal oppnå den beskyttelse han egentlig er ute etter. Komitéen reiser spørsmålet om hvilket minimumskrav man prinsipielt må stille for at det kan sies at man har for seg en selvstendig vare. Den konkluderer med at» halvfabrikata vil omfattes av varebegrepet dersom de etter sin art er gjenstand for selvstendig produksjon, altså en produksjon som har halvfabrikatet og dets omsetning som endeformål». NIR/NPF tar avstand fra den avgrensning komitéen har foreslått. Foreningene uttaler bl.a.: «I det hele tatt mener vi det både er kunstig og utilfredsstillende at man - skjønt det skal være mulig å registrere et ornament som kan anbringes på de forskjelligste gjenstander innen en gruppe - ikke skal kunne registrere en del av gjenstand medmindre den inngår som separerbart element i det minste på ett eller annet stadium av fremstillingen. Utviklingen av stadig nye materialer og formningsmetoder har gjort det mulig å fremstille stadig flere gjenstander som et uadskillelig hele, og moderne design gjør til stadighet bruk av disse muligheter. Et formelement som kan anvendes innen større grupper av varearter uten derfor naturlig å kunne karakteriseres som ornament, vil, forsåvidt det inngår som en uadskillelig del av vedkommende gjenstander, ikke kunne oppnå generell beskyttelse, fordi mulighetene for variasjon av gjenstandenes utseende på andre punkter stadig vil foreligge. Det er vår mening at skal den nye mønsterlov kunne fylle sin utviklingsfremmende oppgave innen håndverk og industri på en tilfredsstillende måte, må den endres i den retning at en del av en gjenstand, nemlig den del som innbefatter det mønsterverdige, må kunne mønsterbeskyttes som sådan og ikke bare som en del av den ferdige vare. Departementet deler i det vesentlige komitéens syn som må antas å være i samsvar med gjeldende rett. De to foreningers forslag finner man ville føre alt for langt De interesser som ligger bak forslaget vil for øvrig i en viss utstrekning være tilgodesett ved at det nå åpnes adgang til ornamentregistrering. Skulle deler som ikke er å anse som selvstendig vare, eller utstyrs- eller formelementer, kunne mønsterbeskyttes som sådanne, ville det langt på vei kunne gi den som har frembrakt et mønster beskyttelse for ideen bak utformingen av detaljer ved gjenstanden. Det er etter departementets mening ikke hensikten med mønsterloven, og bør heller ikke være det. Komitéens regel har dessuten den fordel at den gir varebegrepet en noenlunde fast avgrensning nedad. Departementet kan likevel ikke være helt enig med komitéen når den generelt krever at halvfabrikatet må være gjenstand for en produksjon «som har halvfabrikatet og dets omsetning som endeformål». Det bør etter departementets mening være tilstrekkelig at den gjenstand som søkes mønsterbeskyttet i seg selv fremtrer som en omsetningsgjenstand. Det er etter departementets mening intet til hinder for at også meget omfangsrike gjenstander kan mønsterbeskyttes, f.eks. skip, fly eller ferdighus. Departementet ser således ingen grunn til som komitéen å begrense beskyttelsen til «mindre ferdighus, f.eks. kiosker o. 1.». (Innstillingen s. 45, sp. 2) eller til «mindre motorbåter» (s. 43, sp. 1). Forutsetningen er dog alltid at det dreier seg om noe som kan oppfattes og betegnes som en «vare». kaller gjenstandens utside. Den gjelder også den indre overflate av en kjele, eske, sko, skap, osv. Som hovedregel må man som komitéen kunne si at beskyttelsen omfatter «hvilken som helst del av gjenstandens overflate som er synlig ved besiktigelse». Tvilsspørsmål vil imidlertid kunne oppstå. Departementet viser i denne forbindelse til høyesterettsdommen inntatt i Rt-1934-169. Komitéens forslag om at også forbildet for et ornament skal kunne beskyttes som mønster, representerer noe nytt i forhold til nåværende lov. Med ornament forstår komitéen en fantasifrembringelse som er egnet til å anvendes til dekorering av varer. Ornamentet kan være en flatedekorasjon eller et relieff. Det må dreie seg om noe som har prydkarakter; dersom en dekorasjons utforming utelukkende har nyttekarakter kan den ikke beskyttes som ornament. Som ornament anses kun dekorasjonen uavhengig av selve varen. Ornamentet skal være «frittstående», «løsrevet» fra varen. Smykker og andre prydartikler faller således utenfor ornamentbegrepet. Komitéen krever ikke at ornament som søkes registrert skal vises applisert på varene. Derimot finner den det påkrevet at søkeren gir opplysning om de varer han ønsker mønstret registrert for. Som for andre mønstre begrenses beskyttelsen til de varer mønstret faktisk blir registrert for, og liknende varer. Det er dissens i komiteen når det gjelder ornamentregistreringen. Flertallet - 6 medlemmer - går inn for den. Av disse legger imidlertid 4 særlig vekt på at ordningen vil bli innført i de andre nordiske land. Mindretallet - komitéens formann - er ikke enig i at frittstående ornamenter skal kunne registreres. Mindretallet mener imidlertid at skal det først innføres beskyttelse for det frittstående ornament «synes det mindre konsekvent ikke å gi samme beskyttelse også for utseendedetaljer med nyttekarakter». Av remissinstansene uttaler NIR/NPF, Norges Industriforbund, Patentstyret, Norske Yrkestegnere og Norske Brukskunstnere seg for at det åpnes adgang til ornamentregistrering. Norsk Designcentrum er i tvil og tar ikke standpunkt til forslaget. Ingen har uttalt seg mot det. Departementet har tatt opp forslaget fra komitéens flertall om at det bør gis anledning til å mønsterbeskytte ornamenter. Departementet antar det foreligger et rimelig beskyttelsesbehov som bør imøtekommes, og at dette må veie tyngre enn de innvendinger som er fremsatt mot regelen, særlig i det dissenterende votum fra komitéens formann. Departementet legger for øvrig stor vekt på at ornamentregistrering er foreslått tillatt i de andre nordiske land og at norske remissinstanser i overveiende grad går inn for samme regel hos oss. Enkelte remissinstanser har gått inn for at regelen gis et videre omfang enn foreslått av komitéen. Således mener NIR/NPF, Norges Industriforbund, Norske Yrkestegnere, Norske Brukskunstnere og Norsk Designcentrum at utseendedetaljer med nyttekarakter bør gis samme beskyttelse som foreslått for ornamenter. NIR/NPF uttaler i denne forbindelse blant annet: «Skjønt vi anser adgangen til ornamentregistrering som et verdifullt fremskritt, mener vi i likhet med Industriforbundet at begrensningen til prydornamenter er ulogisk når lovutkastet ellers er basert på det sunne prinsipp at et nytt utseende skal vernes uansett om det er betinget av funksjonelle og/eller estetiske hensyn. Bortsett fra at et ornament i lovens forstand ifølge motivene skal kunne innbefatte et relieff, inneholder motivene forøvrig ingen ytterligere anvisninger som kan tjene til å klargjøre hva som adskiller ornamentet fra andre formdetaljer. Denne sondring blir imidlertid ytterst vanskelig, da der neppe kan tenkes noen utseendedetaljer som utelukkende har nyttekarakter, idet et nytt mønster, eksempelvis en utforming av en flaske, et møbel osv., regelmessig vil ha et kombinert formål, nemlig å være såvel til pryd som til nytte. Istedenfor uttrykkelig å innføre mønsterbeskyttelse for deler av gjenstander vil vi ikke unnlate subsidiært - som en mindre tilfredsstillende løsning, men dog bedre enn hva som kommer til uttrykk i innstillingen - å antyde muligheten av å anvende en bredere fortolkning av hva som skal klassifiseres som «ornament». Nemlig også tydelig ornamentalt utformede deler av gjenstander som forøvrig kan ha vilkårlig, gjerne i og for seg kjent utførelse. Departementet vil påpeke at det ikke er noe i veien for at et ornament får en utforming som både er diktert av nyttehensyn og prydhensyn. Og når det gjelder flatedekorasjoner eller relieffer vil det sjelden forekomme utforminger som utelukkende skyldes nyttehensyn. Departementet er ikke enig i at andre formdetaljer eller «tydelig ornamentalt utformede deler av gjenstander» for øvrig skal gis beskyttelse. Man viser forsåvidt til det som er sagt foran om beskyttelse for deler av varer. Allerede det forhold at det åpnes adgang til registrering av ornamenter, slik begrepet er definert av komitéen, representerer en betydelig utvidelse i forhold til gjeldende lov. Rett til mønster tilkommer etter § 1's annet ledd «den som har frembrakt et mønster eller den til hvem hans rett er gått over». I begrepet «frembrakt» ligger ikke at man i det enkelte tilfelle skal vurdere om det foreligger noen skapende virksomhet. I og for seg kan mønstret godt være kommet i stand mer ved tilfeldigheter enn ved skapende innsats. En annen sak er at nyhetsvilkåret må være oppfylt dersom mønstret skal oppnå beskyttelse. Komitéen foreslår at mønsterrett fortsatt kun skal kunne oppnås ved registrering hos den nasjonale registreringsmyndighet. Gjennom registreringssystemet får man fastlagt rettens gjenstand og utgangspunktet for rettens varighet. Systemet tilgodeser dessuten almenhetens interesse av lett å kunne skaffe seg informasjon om bestående mønsterrettigheter. Departementet støtter forslaget som ikke har møtt innvendinger fra noen remissinstans. De nærmere bestemmelser om registreringssøknaden og dens behandling finnes i lovutkastets kap. 2. Den rett som ifølge § 1 oppnås ved en mønsterregistrering som fyller lovens formelle og materielle vilkår er «enerett til å utnytte mønstret i nærings- eller driftsøyemed (mønsterrett)». Uttrykket «i nærings-eller driftsøyemed» er det samme som brukes i våre gjeldende mønster- og patentlover. Den «enerett» som tilkommer mønsterhaveren er kvalifisert og begrenset på flere måter. Om rettens nærmere innhold vises til § 5 og bemerkningene til denne bestemmelse. I denne paragraf behandles kravet om nyhet og spørsmålene i forbindelse med kollisjon med eldre søknader om mønsterregistrering, patent eller varemerkeregistrering. Paragrafen svarer til komitéutkastets § 2 og til gjeldende mønsterlovs § 2. Komitéen går inn for at nyhetskravet skal være objektivt og absolutt. Dette er i samsvar med gjeldende rett. Regelen får sitt uttrykk i bestemmelsens første ledd som slår fast generelt at «mønster registreres bare når det skiller seg vesentlig fra hva som var kjent før registreringssøknadens inngivelsesdag», og i annet ledds første punktum hvor det heter at «som kjent anses alt som er blitt alment tilgjengelig ved avbildning, utstilling, utbud eller på annen måte». NIR/NPF og Patentstyret har sagt seg enig i komitéens forslag. Ingen remissinstanser har uttalt seg mot det og departementet antar det bør følges. Et mønster kan mangle nyhet selv om det ikke er identisk med noe som er kjent fra tidligere. Dette krav om at mønstret må skille seg fra det tidligere kjente - forskjellskravet - uttrykker gjeldende lov på følgende måte: «Mønstret regnes ikke som nytt - - - hvis det er så likt et annet alment tilgjengelig forbilde, at det tross forskjell i enkeltheter i forhold til dette ikke fremtrer som en selvstendig frembringelse. De nordiske mønsterlovkomitéer er blitt enig om å foreslå at forskjellskravet uttrykkes ved at mønsterrett oppnås bare for mønster som «skiller seg vesentlig fra» det tidligere kjente. Patentstyret finner det uheldig at man vil bruke samme formulering som patentloven bruker for å fastslå kravet om oppfinnelseshøyde. Styret uttaler: «Det må anses helt på det rene at mønstrene som åndsproduksjon ligger på et annet og beskjednere plan enn oppfinnelsene (jf. i denne forbindelse Knophs Åndsretten s. 342), og dette avspeiler seg også i at det i den gjeldende lov i forskjellskravet kun er lagt vekt på at mønstret må fremtre som en selvstendig frembringelse. Denne uttrykksform stemmer også med at grunnlaget for mønsterretten må sies å ligge nærmere åndsverkene enn oppfinnelsene. Styret vil foretrekke den gjeldende lovs formulering fremfor komitéforslagets. Ingen andre remissinstanser har gjort innvendinger mot den formulering av forskjellskravet komitéen har foreslått. Departementet kan ikke se at anvendelsen av samme formulering av forskjellskravet i mønsterloven og patentloven vil føre til vanskeligheter. Mønsterbeskyttelsen er en ren utseendebeskyttelse. Forskjellskravet er derfor i denne sammenheng ikke i første rekke et kvalitetskrav, men et krav om at det skal være en viss utseendemessig distanse mellom mønstret og det som tidligere er kjent. Den visuelle bedømmelsen baserer seg imidlertid ikke bare på rent kvantitative sammenlikninger. For visse varer - komitéen nevner spisebestikk og andre bruksgjenstander hvis hovedformer i særlig grad er bestemt av bruksformålet - kan undertiden små ytre forandringer innebære en slik kvalitativ forskjell at det nye mønster bør gis beskyttelse. På den annen side kan en kvantitativ betydelig ytre forandring fremtre som så tilfeldig og umotivert at det nye mønster ikke fortjener beskyttelse. Det er på denne bakgrunn departementet antar at den formulering komitéen har foreslått er å foretrekke fremfor gjeldende lovs uttrykksmåte. Departementet foreslår at § 2 innledes med ordene «mønster registreres bare ...», mens komitéen foreslo «mønsterrett oppnås bare ...». Grunnen til dette er at man ønsker å skape bedre samsvar med den uttrykksmåte som er brukt i patentloven (§ 2: «Patent meddeles bare...») og varemerkeloven (§ 14: «Varemerke må ikke registreres hvis...»). Komiteens formulering ville muligens også kunne gi inntrykk av at man hadde tatt det absolutte standpunkt at et uriktig registrert mønster er helt uten rettsvirkninger. De må imidlertid presiseres at den nye formulering, like så litt som komitéens, sier noe om i hvilket omfang søknadene om mønsterregistrering skal undergis forprøving. Som tidligere nevnt tenkes dette regulert ved forskrifter som gis i medhold av loven. Vår gjeldende mønsterlov inneholder i § 11 nr. 2 følgende bestemmelse som regulerer forholdet ved kollisjon mellom registreringssøknader: «Registreringen er i følgende tilfelle uten rettsvirkning: ... hvis mønstret allerede er vernet for noen, som tidligere har inngitt krav om mønstervern, eller for noen, som er å regne like med den, som har gjort dette (jf. § 32 og § 33)». Den siste passusen tar først og fremst sikte på søkere med konvensjonsprioritet. Komitéene foreslår at man her går et skritt videre og ikke bare gir den eldre søknad fortrinnsrett til registrering, men lar den være registreringshindrende i alle tilfelle hvor registreringsmyndigheten senere gjør søknaden alment tilgjengelig. Som eldre søknad regnes også senere inngitt søknad med konvensjonsprioritet før angjeldende søknads inngivelsesdag. Bestemmelse tilsvarende den som komitéen her har foreslått, er tatt inn i de nye nordiske patentlover ('§ 2, annet ledds annet punktum) og komitéen viser til den begrunnelse som er gitt i patentlovenes forarbeider. Den antar også at forslaget muliggjør en hurtigere behandlingsmåte, idet man ved kollisjon slipper å la det yngre krav bero til det eldre er avgjort. (Det yngre krav må imidlertid bero inntil det eldre krav er gjort alment tilgjengelig i henhold til lovens § 19.) Komitéene foreslår videre - og dette er helt nytt i forhold til gjeldende lov - at også tidligere søknader om patent eller varemerkeregistrering under samme omstendigheter skal være nyhetshindrende for senere søknader om mønsterregistrering. Forutsetningen er da at mønstret er vist i den tidligere søknad. Ett medlem, komitéens formann, har dissentert mot begge forslag. Se innstillingen s. 56-59. Komitéens forslag når det gjelder kollisjon mellom mønstersøknader med forskjellig prioritetsdag støttes av Patentstyret, mens NIR/NPF og Norges Industriforbund går imot det. NIR/NPF finner det særlig uheldig at den eldre søknad skal være nyhetshinder overfor senere søknad fra samme søker. Foreningene uttaler: «Såpass begrenset som verneområdet nødvendigvis må bli, er det av vesentlig betydning for opphavsmannen at nettopp den utformning han vil lansere, ligger i områdets sentrum, altså at nettopp denne utformning blir registrert, uten at han derfor mister løpedagen for en ennu ikke publisert eldre søknad om registrering av en utformning som ikke skiller seg meget fra den endelige. Tilfellet vil ofte være at han efter å ha inngitt sin første søknad trer i kontakt med interessenter, og at det så viser seg at tekniske og andre hensyn tilsier mindre endringer i gjenstandens utformning. Noen betenkelighet med hensyn til mqnopolforlengelse skulle det ikke være grunn til å nære i betraktning av hvor kort tid det maksimalt kan dreie seg om. Forøvrig burde det være mulig å unngå såvel monopolforlengelse som overlappende beskyttelsesområde for selvstendige registreringer i dette tilfelle ved å innføre et system med tilleggsregistreringer som foreslått av generaldirektør von Zweigbergk (svensk utredning «Mönsterskydd» 1965:61, side 351). Departementet finner å burde slutte seg til komitéens forslag. Man får derved samme regel som i patentloven og de utkast til ny mønsterlov som nå fremlegges i de andre nordiske land. Departementet er oppmerksom på at det kan anføres atskillig både for og imot den foreslåtte regel. Man antar imidlertid at regelen i det vesentlige kan begrunnes på samme måte som den tilsvarende regel i patentloven og man viser derfor til dennes forarbeider. Departementet vil for øvrig peke på at med den foreslåtte regel vil man aldri måtte vente mer enn 6 måneder før det kan slås fast om en eldre søknad kan påberopes mot en yngre. Dette tilgodeser ønsket om en hurtig saksbehandling. Når det gjelder de hensyn NIR/NPF peker på i sin uttalelse antar departementet at de langt på vei blir varetatt ved at det gis mulighet for variantregistrering, jf. nedenfor. NIR/NPF er også imot at ikke tilgjengeliggjorte søknader om patent eller varemerkeregistrering skal være nyhetshinder for mønstre. Foreningene uttaler: «Det dreier seg her for det første om rettigheter av helt forskjellig karakter, rettsvirkning og varighet og med forskjellige oppgaver når det gjelder de interesser og prestasjoner som skal vernes. Man kan meget godt tenke seg det tilfelle at produsent, oppfinner og designer er forskjellige personer, som da skulle ha krav på hver sin form for vern uten å måtte overholde et tidsskjema som lett ville kunne bety en felle. For det annet må dette nyhetskrav føre til et vesentlig merarbeide for registreringsmyndigheten, d.v.s. Patentstyret. For det tredje, og dette er ikke uvesentlig, står dette nyhetskrav sterkt i strid med vanlig internasjonal rett på området. Utenlandske søkere som ikke er fortrolige med en slik eiendommelighet ved norske lovforskrifter, vil med rette ha grunn til å beklage seg oyer de overraskelser de på denne måte kan bli utsatt for. Men også for de innenlandske førstesøkerne med kjennskap til loven vil ordningen kunne medføre alvorlige ulemper. Det hender nok ofte at en oppfinner inngir en mønstersøknad før en patentsøknad har kunnet utarbeides. Men da det som nevnt er viktig at det registrerte mønster blir mest mulig identisk med den utformning som virkelig blir lansert, vil forholdet ofte være det omvendte, altså at patentsøknaden blir inngitt såsnart utformningen er på det rene i sine tekniske hovedtrekk, men søkeren har interesse av å vente med mønstersøknaden til den endelige utformning er klar. Likeledes vil det kunne hende at produsenten er interessert i å inngi en varemerkesøknad som viser en gjenstand eller et motiv i hovedtrekkene og i en form som egner seg til bruk som varemerke, innen designeren har den endelige utformning ferdig. Behandlingen av en varemerkesøknad kan undertiden ta lang tid, og for en produsent som skal lansere en ny vare, kan det derfor være av avgjørende betydning å innlevere en varemerkesøknad tidligst mulig for å ha varemerkeretten klar i det øyeblikk produktet skal ut på markedet. Det vil da ofte kunne hende at produktet først får sin endelige utformning mens varemerkesøknaden er under behandling. I det hele tatt finner vi det meget betenkelig å avgjøre kollisjoner mellem mønsterrettigheter og andre rettigheter ensidig i mønsterets disfavør. Efter vår mening bør alle berettigede interesser kunne tilgodeses ved en ordning med forbenyttelsesrett - eventuelt bare ved supplering av motivene til § 6 - i tillegg til hjemmelkravet i utkastets § 4, pkt. 2 og Varemerkelovens § 14, pkt. 5. Også Norges Industriforbund er mot den foreslåtte regel. Patentstyret er derimot enig med komitéen. Styret uttaler: «Tilsvarende regel for forholdet mellom en patentsøknad og en tidligere inngitt mønstersøknad finnes som kjent ikke i patentloven. Det er dog mulig at det her foreligger et «hull» i den nye patentlov, idet det vel er på det rene at det ved kollisjon mellom en eldre mønstersøknad og en yngre patentsøknad bør bli den eldre mønstersøknad som seirer. En antar at den i mønsterloven av flertallet foreslåtte regel gir et riktig resultat og vil derfor ikke gå imot den. Det er selvfølgelig riktig som anført av mindretallet at det bare sjelden vil forekomme at et mønster er vist i en eldre patentsøknad, men den foreslåtte bestemmelse blir naturligvis ikke mindre riktig av den grunn. Et forhold som kanskje oftere vil kunne forekomme, men som faller utenfor regelen, er at mønstret innebærer en utnyttelse av oppfinnelsen ifølge en tidligere patentsøknad, men gjenstanden er gitt en annen form enn hva som måtte være vist i patentsøknaden. Mønstret må da kunne registreres uhindret av patentsøknaden, men det vil selvsagt ikke kunne utnyttes uten patentinnehaverens samtykke så lenge patentet består. En annen sak er at det ikke vil være praktisk gjennomførlig å foreta kollisjonsgransking i forhold til patent- og varemerkesøknader. Anføringen av den her foreliggende registreringshindring vil måtte komme til å bero på innsigelser eller kunnskap som er ervervet ved tilfeldighet, likesom regelen naturligvis vil kunne bli påberopt ved en domstolbehandling. Departementet vil anta at det ikke har så stor praktisk betydning hvilken regel man her velger. Man forutsetter da, som Patentstyret, at det ved mønstersøknadenes behandling inntil videre ikke foretas noen gransking mot patent- og varemerkesøknader. En patentsøknad vil bare meget sjelden vise et vareutseende på en slik måte det virker nyhetsdrepende på en mønstersøknad. Oftere kan det forekomme at et mønster er vist i en varemerkesøknad, også vareutstyr kan som kjent beskyttes som varemerke. På den annen side tar behandlingen av en varemerkesøknad frem til utlegning og offentliggjørelse vanligvis nokså kort tid. Den viktigste begrunnelse for komiteens forslag synes å være at det gir en klar regel for det tilfelle en mønstersøknad kolliderer med en patent- eller varemerkesøknad. Ved den motsatte regel ville rettighetene, dersom de tilkom forskjellige personer, kunne blokkere hverandre, noe som må anses uheldig. Er det derimot en og samme person som ønsker å oppnå både mønsterregistrering og varemerkeregistrering (eller patent), vil han kunne få dette ved å levere inn søknadene samtidig. Departementet er på den annen side klar over at det kan reises innvendinger mot komitéforslaget slik NIR/NPF har gjort. Departementet vil for sitt vedkommende, om enn under noe tvil, gå inn for at komitéens forslag følges. Foruten de momenter som er anført ovenfor legger man da betydelig vekt på at regelen er den samme som foreslås i de andre nordiske land. Formuleringen av § 2, annet ledds annet punktum er noe annerledes enn foreslått av komitéen. Realiteten i forslaget er likevel den samme. som virker nyhetsdrepende for den yngre mønstersøknad. Virkningen inntrer først fra den dag bildet eller modellen innleveres og ikke fra en mulig tidligere søknadsdag. Det er videre en forutsetning at bildet eller modellen er blant det materiale som senere offentliggjøres av registreringsmyndigheten i forbindelse med søknadens behandling. Søkerens egen offentliggjørelse er derimot ikke nyhetshinder annet enn fra dagen for selve offentliggjørelsen. Komitéen har i sitt utkast til § 2 lagt til grunn at alt som er blitt kjent innen det øyeblikk mønstersøknaden inngis skal anses å utgjøre nyhetshinder. Samtidig mener komitéen at det bør gis adgang til såkalt variantregistrering idet den som siste punktum i § 2 foreslår følgende: «At et mønster som søkes registrert, fremgår av en annen mønstersøknad som av samme søker er inngitt samtidig, medfører likevel ikke at mønstret anses kjent.» Dette vil si at man vil tillate samtidig registrering av en serie mønstre med felles trekk, som er variert i så liten grad at forskjellskravet ikke er oppfylt. Ifølge komitéen antas det innen f.eks. tekstilindustrien å være behov for slik «variantregistrering» idet man derved kan mønsterbeskytte kolleksjoner av mønstre som bare skiller seg uvesentlig fra hverandre. To medlemmer av komitéen er uenig i at variantregistrering tillates. Den ene av disse fremmer i steden et mer vidtgående forslag om tilleggsregistrering, noe i likhet med ordningen med tilleggspatent i patentloven. Ifølge forslaget skal mønstersøkeren kunne registrere varianter av det første mønster i en periode av 6 måneder fra søknadsdagen. (Dette er det tidsrom søknader uten konvensprioritet foreslås å kunne holdes hemmelige). Det samme medlem fremsetter også et forslag om i en viss utstrekning å tillate deponering av mønster hos registreringsmyndigheten. Innen 3 måneder skal de mønstre søkeren ikke ønsker å registrere trekkes tilbake. NIR/NPF uttaler følgende til komitéens forslag: «Når det gjelder søknadens innleveringstidspunkt, altså det tidspunkt som er bestemmende ved bedømmelsen av et mønsters nyhet og prioritet, finner vi det viktig å understreke at Paris-konvensjonen forutsetter den såkalte heldagsregel, altså at søknader som har prioritet fra den samme dag, skal regnes som samtidig inngitt og kunne gi opphav til kumulativt vern. Regelen må selvsagt også gjelde kollisjoner mellem prioritetssøknader og nasjonale søknader, og det eneste naturlige blir da å anvende den generelt, altså også mellem nasjonale førstesøknader. Vi vil minne om at forskriftene om behandling av patent søknader ble endret i henhold til dette efter en begrunnet henstilling fra «CONOPA» (Felleskomiteen for de nordiske patentingeniørforeninger), og vi går ut fra at det samme vil bli gjort gjeldende når det gjelder mønstersøknadsforskriftene (jf. forskriftenes § 8, side 101, i innstillingen). Den såkalte variantregistrering, som kommer til uttrykk i samtidighetsregelen i § 2, siste punktum, gir seg dermed av seg selv. Ingen remissinstanser har uttalt seg mot at det gis adgang til variantregistrering. Norsk Designcentrum slutter seg til det komitémedlem som går inn for tilleggsregistrering «ut fra samme tankegang at ideen bak produktet i større grad må respekteres, side 95, spalte l». Et par remissinstanser ønsker variantregistrering eller tilleggsregistrering. De går mot at det skal være nødvendig med egen søknad og egen avgift for hver variant. Departementet er enig med komitéens flertall i at variantregistrering tillates. Man vil imidlertid peke på at systemet gir en mømsterskaper store muligheter til ved å registrere en hel serie varianter å blokkere et vareområde. Dette kan virke konkurransebegrensende foruten at det langt på vei kan gi søkeren beskyttelse for ideen bak varens utforming. Adgangen til variantregistrering bør derfor holdes innenfor snevre grenser. Således bør man kun godta registrering av varianter når søknadene kommer samme dag. Dvs. at departementet ikke finner å kunne tilrå et system med tilleggsregistrering slik komitéens mindretall foreslår. Videre antar man at det skal leveres særskilt søknad og betales full søknadsavgift for hver variant. De registrerte mønstervarianter vil kunne overdras eller lisensieres hver for seg. Det er lett å se at dette vil kunne føre til visse uheldige konsekvenser. For å bøte på dette vil departementet gå inn for at det i forskriftene blir bestemt at når varianter foreligger skal registreringsmyndigheten i mønsterregistret og på registreringsbeviset for hvert av mønstrene særskilt anmerke at det samme dag er registrert et antall varianter av vedkommende mønster. Ved dette blir utenforstående, f.eks, potensielle lisenstakere, gjort oppmerksom på forholdet og kan ta sine forholdsregler. i utkastets § 2, første ledd knytter seg således til hva som «var kjent før registreringssøknadens inngivelsesdag». Det følger av dette at nyhetskravet ikke gjelder i forhold til søknader som innleveres samme dag. Noen særlig bestemmelse i loven om variantregistrering kan da som NIR/NPF anfører ikke lenger være nødvendig. Denne paragraf inneholder to unntak fra det nyhetskrav som er oppstilt i § 2. Den svarer til komitéforslagets § 3. Det første unntak innebærer at mønsterrett kan erverves uten hinder av at mønstret i løpet av de siste seks måneder innen søknadens inngivelse er blitt alment tilgjengelig som følge av åpenbart misbruk i forhold til søkeren eller noen han utleder sin rett fra. Tilsvarende unntak finnes ikke i gjeldende mønsterlov, men er tatt inn i den nye patentlov. Bestemmelsen har ikke møtt innvendinger hos remissinstansene. Departementet er enig med komitéen i at unntaket er rimelig og bør innføres. Det annet unntak gjelder under samme forutsetninger mønster som er blitt alment tilgjengelig ved at søkeren eller noen han utleder sin rett fra «har vist mønstret på en offisiell eller offisielt anerkjent internasjonal utstilling». Et liknende unntak finnes i den gjeldende mønsterlovs § 33, som imidlertid lar unntaket også omfatte fremvisninger som har skjedd på nasjonale utstillinger. Det er heller ikke noe vilkår at det skal dreie seg om en «offisiell eller offisielt anerkjent» utstilling. Lovutkastet innskrenker seg dessuten til å foreskrive at selve fremvisningen av mønstret på utstillingen ikke skal være nyhetsskadende. Forbenyttelsesrett etter § 6 kan således oppstå i tiden etter utstillingen. Det her omtalte unntak er i samsvar med Pariskonvensjonens artikkel 11. Konvensjonen pålegger en ikke å gå lenger enn komitéens utkast, som også er i samsvar med den tilsvarende bestemmelse i patentloven. Ingen remissinstanser har uttalt seg mot forslaget og departementet antar det bør følges. Departementet har latt § 3 innlede med ordene «mønster kan registreres uten hinder av...». Dette tilsvarer de innledningsord man har anvendt i § 2. Departementet har dessuten foretatt et par mindre, språklige endringer i komitéens utkast. Paragrafen, som svarer til § 4 i komitéforslaget, regner opp endel spesielle vilkår som må være oppfylt for at et mønster kan bli gyldig registrert. Bestemmelsen er utarbeidet etter forbilde av varemerkelovens § 14. Den er noe forskjellig formulert i de fire lands mønsterlovutkast, men realiteten er i alt vesentlig den samme. Ingen remissinstanser har uttalt seg om bestemmelsen. Departementet har gjort enkelte mindre endringer i komitéens utkast. Paragrafens to ledd er ført sammen, og paragrafen gitt innledningen «mønster kan ikke registreres . . .», dvs. tilsvarende innledning som § 2 og § 3. Pkt. 2 inneholder bestemmelse om at mønster ikke skal registreres dersom det uten hjemmel inneholder visse nærmere angitte elementer. Pkt. 2 a til c svarer i alt vesentlig til varemerkelovens § 14 pkt. 3-5. Man viser til lovteksten. Som den bestemmelse som svarer til pkt. 2 d hadde komitéen foreslått at registrert mønster ikke måtte inneholde «et her i riket for en annen registrert mønster». Det tas her åpenbart sikte på tilfelle hvor et mønster inngår i et annet, men hvor mønstrenes totale utseender likevel skiller seg vesentlig fra hverandre. Komitéen finner det tross forskjellen lite rimelig at et senere mønster som har et annet mønster opptatt i seg, skal oppnå registrering uten den tidligere mønsterhavers samtykke. Under de nordiske departementsdrøftelser er man blitt enig om å utvide bestemmelsen til også å omfatte forbud mot å ta opp mønster som ikke vesentlig skiller seg fra et tidligere registrert mønster. Man finner det nemlig lite rimelig at søknaden skal måtte godtas dersom det opptatte mønster har undergått enkelte ubetydelige forandringer. Lovutkastet sier intet om i hvilken grad forprøvingen skal omfatte de registreringshindringer som er nevnt i § 4. Omfanget vil bli nærmere regulert i forskriftene. § 5 er den sentrale bestemmelse om mønsterrettens innhold. Den svarer til komitéforslagets § 5 og gjeldende mønsterlovs § 5. I likhet med nåværende lov foreslår komitéen at eneretten til et registrert mønster ikke skal omfatte alle tenkelige former for utnyttelse av mønstret. dette. Når det gjelder spørsmålet om hvilke utnyttelsesformer som bør beskyttes representerer komitéforslaget en utvidelse i forhold til gjeldende lov. Det foreslås nemlig at beskyttelsen ikke bare skal omfatte tilvirkning, falholdelse og import av varer som er fremstilt uten mønsterhaverens tillatelse og som ligger nær opp til mønstret. Ifølge komiteen skal heller ikke det å utby, overlate eller leie ut slike varer være tillatt. Det skal fortsatt være et vilkår at utnyttelsen er skjedd «i nærings- eller driftsøyemed». Uttrykket har samme innhold her som i patentloven (§ 3). Den regel komitéen har foreslått skiller seg fra den tilsvarende bestemmelse i patentloven ved at sistnevnte prinsipielt gjelder alle former for utnyttelse av oppfinnelsen, navnlig også anvendelse av den. Etter komitéens forslag skal anvendelse av mønsterbeskyttet vare ikke omfattes av mønsterhaverens rett. Som begrunnelse anfører komiteen blant annet at man ikke har ønsket å ramme godtroende tredjemanns utnyttelse av varen i hans næring. Justisdepartementet påpeker i den forbindelse at heller ikke den som i ond tro har fått varen overdratt vil rammes av noe forbud med hensyn til anvendelse. Industridepartementet er klar over dette, men antar likevel at «anvendelse» ikke bør tas med i paragrafens oppregning da dette ville strekke mønsterbeskyttelsen lenger enn hva som må anses nødvendig. For det tilfelle salg er skjedd uten patenthaverens samtykke inneholder patentlovens § 3, tredje ledd, en regel til beskyttelse for godtroende kjøper. Det heter her at eneretten i slike tilfelle ikke omfatter utnyttelse av gjenstander som er kjøpt «i butikk eller under tilsvarende forhold». Justisdepartementet uttaler i denne forbindelse at det etter mønsterlovutkastets § 5 «vil være forbudt å selge (utleie m.m.) en vare selv om den er ervervet i god tro og at dette gjelder uten hensyn til ervervsmåten. Patentlovens § 3, siste ledd, går lengre i å beskytte godtroende tredjemann enn mønsterlovutkastet». Industridepartementet er enig i at det her foreligger en forskjell mellom patentloven og mønsterlovutkastet. Man vil imidlertid peke på at patentlovens regel først og fremst vil sikre at den godtroende kjøper skal få anledning til å anvende den kjøpte gjenstand; bestemmelsen gjelder således bare gjenstander kjøpt «i butikk eller under tilsvarende forhold». Anvendelse er imidlertid ikke i det hele tatt beskyttet etter mønsterlovutkastet. Det synes derfor å være lite behov for i mønsterloven å innføre noen særbestemmelse til fordel for den godtroende kjøper. Industridepartementet har fjernet «falholde» fra den oppregning som er foreslått av komitéen, idet man antar at «utby» er fullt ut dekkende. Heller ikke patentloven finner det nødvendig å ha med «falholde» ved siden av «utby». Begrepet «utby» må for øvrig forstås derhen at det også omfatter utbud til utleie. Mønsterregistreringen beskytter ikke bare mot utnyttelse av mønster som helt samsvarer med det registrerte mønster. Beskyttelsen omfatter også i en viss utstrekning mønstre som likner på det registrerte. Komitéen mener dette likhetskrav bør fastsettes på samme måte som det i § 2 nevnte forskjellskrav og foreslår at beskyttelsen skal gjelde tilvirkning, innførsel m.v. av varer «hvis utseende ikke skiller seg vesentlig fra mønstret.» Ingen remissinstanser har uttalt seg mot at samme kriterium anvendes. Departementet er enig i komitéens forslag. Når det gjelder den nærmere forståelse av forslaget uttaler NIR/NPF bl.a.: «Selv om det registrerte mønster adskiller seg vesentlig fra hva som er tidligere kjent, kan den situasjon lett tenkes å oppstå i praksis at man får et mellemliggende område som hverken adskiller seg vesentlig fra det registrerte mønster eller fra det tidligere kjente. Anvendt strengt efter sin ordlyd vil utkastets § 5 føre til at også gjenstander som ligger i et slikt mellemliggende område, og som altså ikke adskiller seg vesentlig fra det som tidligere er kjent, faller innenfor mønstrets verneområde og derfor betegner mønsterinngrep. Et slikt resultat kan ikke aksepteres, og det må være rimelig å fortolke bestemmelsen slik at varer som i utseende ikke vesentlig adskiller seg fra det som er tidligere kjent, ikke omfattes av verneområdet. Til det som er anført fra NIR/NPF vil departementet bemerke at mønsterretten ikke kan trenge inn på området for det som tidligere er kjent og det som ikke skiller seg vesentlig fra det som er kjent. viser i denne forbindelse også til lovutkastets § 2. Dersom et mønster har tatt opp i seg et tidligere registrert mønster vil en totalbedømmelse ofte gi som resultat at de to mønstre skiller seg vesentlig fra hverandre. Komitéen mener den tidligere mønsterhaver prinsipielt bør beskyttes mot at hans mønster utnyttes på den her nevnte måte. Den foreslår derfor at forbudet i ,§ 5 ikke bare skal gjelde tilvirkning, innførsel m.v. av varer hvis utseende ikke skiller seg vesentlig fra mønstret, men også varer som «har opptatt mønstret i seg». I likhet med hva som er foreslått i § 4 pkt. 2 d vil departementet foreslå at regelen skal omfatte varer «som har opptatt i seg noe som ikke skiller seg vesentlig fra» mønstret. Bestemmelsen vil sannsynligvis få størst betydning for ornamenter som jo oftest har til hensikt å anvendes til utsmykning av varer. Men man kan også tenke seg bestemmelsen anvendt i andre tilfelle, f.eks. dersom et mønsterbeskyttet beslag blir brukt som del av et større produkt. Som annet ledd i § 5 foreslår komitéen - mot formannens dissens - at mønsterretten bare skal omfatte varer «av samme eller liknende slag som dem mønstret er registrert for». Det er forutsetningen at søkeren selv skal avgjøre hvilke varer han vil la registreringen omfatte. Også ved registrering av ornamenter må det angis hvilke varer ornamentet skal anvendes på. Patentstyret støtter komitéens forslag. Ingen remissinstanser har uttalt seg mot det. Også departementet antar forslaget bør følges. Å la mønsterbeskyttelsen gjelde alle tenkelige vareslag ville føre langt utover hva lovgrunnen for mønsterretten tilsier. Det ville også forsterke mønsterbeskyttelsens konkurransebegrensende virkninger. Arbeidet med nyhetsgranskingen av mønster ville dessuten bli mangedoblet. Den bestemmelse som foreslås er i samsvar med mønsterlovutkastene i de andre nordiske land. Ifølge annet ledd skal mønsterretten også gjelde varer av liknende slag som dem mønstret er registrert for. Det siktes her til varer som det ved frembringelse av et nytt mønster er nærliggende å lete blant for å finne et anvendelig forbilde. Paragrafen gjelder den såkalte forbenyttelsesrett og er helt i samsvar med § 6 i komiteéens utkast. Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende mønsterlov, men har forbilde i patentlovens § 4. § 6 gir den som allerede utnyttet mønstret på det tidspunkt mønstersøknad ble inngitt, rett til å fortsette utnyttelsen med bibehold av dens alminnelige karakter uten hinder av mønsterhaverens rett. Det er en forutsetning at utnyttelsen skjedde i nærings-eller driftsøyemed og at den ikke utgjorde et åpenbart misbruk i forhold til søkeren eller noen han utledet sin rett fra. Forbenyttelsesretten skal også gjelde den «som hadde truffet vesentlige foranstaltninger» til å utnytte mønstret. Ingen remissinstanser har uttalt seg mot bestemmelsen og departementet er enig i at den bør tas inn i loven. Selv om forbenyttelsesretten neppe vil ha så stor praktisk betydning for mønstre som for patenter er lovgrunnen den samme, slik at det synes rimelig å ha bestemmelsen. Når det gjelder den nærmere forståelse av bestemmelsen vises til komitéinnstillingen. Bestemmelsen antas forøvrig å ha samme rekkevidde som den tilsvarende bestemmelse i patentloven. I paragrafens annet ledd bestemmes at forbenyttelsesretten bare kan gå over til andre «sammen med den virksomhet hvori den er oppstått, eller hvori utnyttelse var ment å skulle skje». Justisdepartementet bemerker at denne bestemmelse formentlig må kunne anvendes «ved fusjon mellom to aksjeselskaper selv om det selskap som oppslukes etter aksjelovens konstruksjon blir oppløst, sml. aksjelovens § 115 første ledd, jf. § 118». Industridepartementet er enig i dette. «Man har ellers merket seg at § 26 og § 29 annet ledd også nevner det alternativ at en d e l av virksomheten overdras, og man reiser spørsmålet om det er grunn til å ta dette alternativ i betraktning ved § 6, sml. for øvrig også patentlovens § 4 annet ledd. Industridepartementet er kommet til at passusen «eller del derav» ikke bør tas med i noen av de bestemmelser i loven Justisdepartementet nevner. Dette er heller ikke gjort i de tilsvarende bestemmelser i patentloven. Bestemmelsen innebærer ikke at hele bedriften må overdras dersom man vil beholde forbenyttelsesretten. Det er tilstrekkelig å overdra hele den del av bedriftens virksomhet hvor forbenyttelsesretten er aktuell. Bestemmelsen svarer til § 5, annet ledd, i gjeldende mønsterlov og til patentlovens § 5, annet ledd. Den er foranlediget av Art. 27 i Chicagokonvensjonen av 7. desember 1944. Departementet har gjort et par mindre, språklige endringer i paragrafen. Paragrafen gjelder den såkalte konvensjonsprioritet. Den svarer til § 32 i gjeldende mønsterlov og § 6 i patentloven. Plikt til å ha bestemmelser om konvensjonsprioritet følger av Pariskonvensjonens artikkel 4. Man viser forsåvidt til det som er nevnt foran i kapittel II. 2. Konvensjonsforpliktelsens innhold er i korthet at om den som har søkt om beskyttelse for et mønster i ett av Parisunionens medlemsland, innen en viss tid fra dagen for denne søknad leverer søknad i et annet unionsland, skal den senere søknad anses gjort samtidig med den første. Prioritetstiden er for mønster 6 måneder (mot 12 måneder for patenters vedkommende). Virkningene av at prioritet innvilges er at i og for seg nyhetsskadelige omstendigheter som har oppstått i prioritetstiden, ikke vil utgjøre nyhetshinder. I kollisjonstilfellene går den søknad som har best prioritet foran. § 8 er en fullmaktsbestemmelse. Det overlates til Kongen å fastsette de nødvendige forskrifter. Departementet har foretatt et par mindre endringer av bestemmelsen sammenlignet med komitéens utkast. Endringene tilsvarer dem som Stortingets justiskomité gjorde i patentlovens § 6. 1 Se den felles betenkning om Nordisk patentlovgivning s. 128 ff. Ot.prp.nr.36 (1965-1966) s. 22-23 og Innst.O.nr.I (1967-1968) s. 7-8. Kap. 2. Registreringssøknaden og dens behandling. Paragrafen svarer til komitéforslagets § 10 og foreskriver at Styret for det Industrielle Rettsvern skal være registreringsmyndighet i Norge. Bestemmelsen tilsvarer gjeldende mønsterlovs § 1, annet ledd, og patentlovens § 8. Departementet finner det åpenbart at det fortsatt bør være sentralisert registrering. Som komitéen nevner vil dette dessuten være en forutsetning for at forprøving av mønstersøknader kan gjennomføres. Bestemmelsens tekst er forenklet noe i forhold til komitéforslaget. Etter forslag fra Justisdepartementet skriver man dessuten Styrets navn på samme måte som i Styreloven, patentloven og varemerkeloven: Styret for det Industrielle Rettsvern. I den etterfølgende del av lovteksten benyttes bare den kortere betegnelse «Styret». Denne paragraf svarer til komitéforslaget § 11 og er lovens hovedbestemmelse om hva en søknad om registrering av mønster skal inneholde. Den suppleres av andre bestemmelser i loven, først og fremst § 11 og § 13. Det er dessuten forutsetningen at det i forskriftene skal gis nærmere regler om søknaden og dens utforming. Også loven om Styret for det industrielle rettsvern av 2. juli 1910 og loven om behandlingsmåten i forvaltningssaker av 10. februar 1967 inneholder bestemmelser som har betydning for søknadsbehandlingen. Første ledd foreskriver at søknad om registrering av mønster skal inngis skriftlig til Styret. Under de nordiske departementsdrøftelser er man blitt enig om å foreslå at søknaden skal kunne inngis på dansk, svensk eller norsk i alle landene. (Registreringsmyndigheten skal dog kunne kreve at vareangivelsen skjer på vedkommende lands eget språk). Man antar at en slik ordning ikke vil by på nevneverdige ulemper, samtidig som den vil være nyttig for alle nordiske søkere. Disse bestemmelser vil av departementet bli foreslått inntatt i forskriftene. Annet ledd inneholder for det første en regel om at søknaden skal inneholde opplysning om den eller de varer mønstret søkes registrert for. Regelen henger sammen med § 5, siste ledd, hvor det heter at mønsterretten bare omfatter «varer av samme eller liknende slag som dem mønstret er registrert for». En viss presisering av varetypen må kreves. I lovutkastet tales derfor om «vare» og ikke «vareslag». Betegnelser som «tekstilvarer», «redskaper» o. 1. kan ikke godtas, I stedet bør benyttes angivelser som «askebeger», «spade», «skje» o. 1. For ornamenter må dog noe videre betegnelser aksepteres («servise», «bestikk»), da ornament nettopp tilsiktes brukt på forskjellige varer. I komitéens utkast var inntatt en bestemmelse om at dersom søkeren begjærte prioritet etter § 8, måtte dette gjøres allerede i søknaden. Departementet antar at spørsmålet, som for patentsøknaders vedkommende, bør reguleres i forskriftene. Når det gjelder realiteten i forslaget går NIR/NPF inn for at prioritet skal kunne begjæres innen en viss frist, f.eks. 3 måneder som ved patentsøknader. Departementet antar imidlertid at de regler om offentliggjørelse av søknader m.v. som foreslås i § 18 og § 19, gjør det nødvendig å foreskrive at prioritet påberopes allerede i søknaden. Den annen regel som er tatt inn i annet ledd i § 10 er at det i søknaden skal angis hvem som har frembrakt mønstret. Søkes registrering av en annen skal søkeren godtgjøre sin rett til mønstret. Forslaget tar sikte på å styrke mønsterfrembringerens rettsstilling. Tilsvarende bestemmelse er tatt inn i den nye patentlovs § 9, tredje ledd. Ingen av de regler som følger av paragrafens annet ledd, har møtt innsigelser fra remissinstansene. Tredje ledd inneholder først og fremst regler om innlevering av bilde og modell som viser mønstret. Utkastet foreskriver at søknaden alltid skal være ledsaget bilde, mens levering av modell er valgfritt. Bildene skal ha en bestemt størrelse som fastsettes i forskriftene. For modeller fastsettes en maksimumsstørrelse. Den foreslåtte bestemmelse er i hovedsak i samsvar med gjeldende mønsterlovs § 13 nr. 2 som foreskriver at søknaden skal ledsages av «en gjenstand laget etter mønstret eller en nøyaktig avbildning av mønstret». Når det gjelder det bilde som skal leveres uttaler NIR/NPF: blant annet: «Til forskjell fra utkastet, som taler om forbilder for en våres utseende eller for et ornament, taler den nuværende lov om «forbilleder for industrielle gjenstanders ytre form eller utstyr». Dette har regelmessig vært forstått derhen at man ved a registrere en tegning som viste formen fullstendig og nøyaktig, fikk formen beskyttet uansett hvorledes gjenstanden eventuelt ble dekorert. Departementet er i tvil om den forståelse av gjeldende lov det her gis uttrykk for er den riktige. Iallfall bør en slik regel ikke gjelde under den nye lov. Etter lovens definisjon skal et mønster være forbildet for en våres utseende (eller for et ornament). Dette vil si varens totale utseende, ikke bare dens ytre form, men også dens overflatebehandling, materiale, utsmykning osv. Det bilde som gis inn skal tydelig vise hele mønstret, og det er varens totale utseende som mønstret er forbilde for. Bildet kan være en tegning, et fotografi eller en annen reproduksjon. Det skal være reproduserbart. I mange tilfelle må det inngis flere bilder slik at varen kan ses fra flere kanter, og slik at også detaljene kommer tydelig frem. Klesplagg o.l. må avbildes utbrettet og ofte i brukstilstand for at mønstret skal være anskueliggjort. Departementet kan for øvrig slutte seg til følgende som komitéen uttaler på s. 67 i innstillingen: «Fremgår det at det dreier seg om en mønstergjenstand som har også andre overflater av betydning for utseendet enn hva der kan sees av det eller de inngitte bilder, kan registreringsmyndigheten si at bildet ikke tydelig viser et mønster, og supplering kan forlanges. Ofte er det ikke bare gjenstandens «utside» det gjelder, jf. bemerkningene til § 1, avsnitt g). Detaljer som ikke fremgår av bildet kan, når modell ikke er inngitt, ikke påberopes mot påståtte inngripere. Når mønstret er vist ved bilde, bør registreringsmyndigheten kontrollere at det er tilstrekkelig klart og markert til at en i det hele tatt kan si at det er en gjenstands utseende som er gjengitt. Nærmere regler om bildene må fastsettes i forskriftene. Departementet forutsetter at bildene skal ha en viss, begrenset størrelse. NIR/NPF mener det også bør gis adgang til i tillegg til hva som skal kunngjøres å innlevere farvebilder og likeledes avbildninger, særlig tegninger, i større målestokk og «la disse alene gjelde for mønstret på tilsvarende måte som modeller». Departementet antar at adgangen til å levere modell sammen med bilder i fastsatt størrelse burde være fullt ut tilstrekkelig for å anskueliggjøre mønstret. Det kan dog ikke være noe i veien for å levere farvebilder selv om kunngjøringen bare skjer i sort og hvitt. Departementet opprettholder som nevnt komitéens forslag om at det også under den nye lov skal være adgang til å levere en modell som viser mønstret, dvs, en tredimensjonal fremstilling, et stykke av et tapet, en stoffprøve osv. Denne regel fremgår indirekte av departementets utkast. Dersom modell er inngitt er det modellen og modellen alene, som anses å vise mønstret. At modell inngis, fritar likevel aldri for å levere bilde som foran nevnt. Komitéen foreslo at modellen måtte leveres sammen med søknaden. Departementet har funnet det forsvarlig å lempe denne regel derhen at søkeren kan få inngi modell inntil søknadens kunngjøring etter § 18. Dette er i samsvar med et forslag fra Patentstyret. Man bør imidlertid merke seg at etter utkastets § 13, annet ledd, kan en søknad ikke endres til å gjelde et annet mønster. For å ikke å risikere at modellen blir avvist på grunnlag av denne bestemmelse bør modellen leveres samtidig med søknaden. at modell inngis. Man finner det tilstrekkelig at myndigheten kan tilrå levering av modell. Dersom søkeren ikke etterkommer tilrådingen, kan han risikere at hans mønsterbeskyttelse får et mer begrenset omfang enn ellers ville være tilfelle. Siste punktum i tredje ledd bestemmer at søknaden skal være ledsaget av «en av søkeren underskrevet erklæring om at mønstret så vidt søkeren vet ikke før den dag søknaden ble innlevert, eller skal anses som innlevert, jf. § 8, var kjent på slik måte som etter § 2, jf. § 3, hindrer mønstrets registrering». Komitéen hadde foreslått «forsikring på ære og samvittighet», men departementet finner «erklæring» tilstrekkelig. Uriktig erklæring faller inn under straffelovens § 166 selv om den ikke er avgitt «på ære og samvittighet». Bestemmelsens formål er å gi en ytterligere garanti for at det mønster som søkes registrert virkelig er nytt. NIR/NPF anser forslaget uheldig av flere grunner: «For det første er det uklart om forsikringen bare skal gjelde akkurat det forbillede som er gjenstand for søknaden, eller også skal referere seg til forbilleder som ikke skiller seg vesentlig fra mønsteret og derfor er nyhetshindrende ifølge § 2. I det første tilfelle vil erklæringen være nokså verdiløs, da forbilledet i den inngitte form i mange tilfeller ikke vil avbillede varen med mikroskopisk nøyaktighet. I det annet tilfelle vil erklæringen forutsette at søkeren har et inngående kjennskap til de norske lovforskrifter og dessuten er synsk forsåvidt som han vil kunne forutse hva som efter kommende rettspraksis vil bli ansett som vesentlig forskjell. Hertil kommer imidlertid at erklæringen av mange vil bli oppfattet som en ren formalitet og også vil bli undertegnet uten ringeste kjennskap til hva den innebærer. Når det gjelder utenlandske søkere, vil de til og med som regel ikke engang forstå dens tekst. Patentstyret er derimot enig i forslaget og uttaler: «Som nevnt foran i innledningen, forekommer det ikke sjelden at mønstre som registreringssøkeren ikke selv har frembragt eller har overtatt retten til, inngis til registrering. Det dreier seg altså om regulære misbruk av registreringsadgangen. En antar at også den foreslåtte regel om at søkeren skal avgi forsikring på ære og samvittighet om at mønstret ikke var kjent før inngivelsen, vil virke som en bremse på dette misbruk, idet det.i alminnelighet har dreiet seg om tilfelle hvor vedkommende har sett mønstret i handelen i andre land eller har sett det på varemesser e.l. der. Når det gjelder uttalelsen fra NIR/NPF vil departementet bemerke at erklæringen også skal referere seg til forbilder som ikke skiller seg vesentlig fra mønstret og som derfor er nyhetshindrende ifølge § 2. Departementet er klar over at det ofte kan bli vanskelig å fastslå om en uriktig erklæring er avgitt med forsett, og at mulighetene for å anvende straffelovens § 166 derfor vil være begrensede. Departementet antar likevel at plikten til å avgi erklæring vil kunne bli et verdifullt supplement til forprøvingen og innsigelsesordningen. Man antar således, som Patentstyret, at kravet om erklæring kan virke tilbakeholdende på søkere som har sett mønstret på varemesser, i handelen i andre land e.l. Med hjemmel i forskriftene vil det bli utarbeidet et skjema for erklæringen. Av hensyn til utenlandske søkere vil departementet foreslå at skjemaet også foreligger på andre språk, i det minste på engelsk. Denne bestemmelse slår fast at søkeren skal betale fastsatte søknads- og tilleggsavgifter. Bestemmelsen henviser til § 48 som inneholder de nærmere regler om hvilke avgifter det er tale om og hvordan de fastsettes. Det normale vil selvfølgelig være at søkeren betaler avgiftene samtidig som han leverer inn søknaden. Manglende avgift hindrer imidlertid ikke at søknaden anses rettidig innkommet, dersom avgiften blir betalt innen en frist som fastsettes av registreringsmyndigheten. Komitéene har ikke funnet grunn til å foreslå bestemmelse om at søkere i visse tilfelle kan fritas for å betale søknadsavgift. Justisdepartementet «forstår dette slik at komiteene har ment at det ikke er behov for slikt fritak, og at § 47 (proposisjonens § 48) forutsettes ikke å gi heimel for lempings- eller fritaksregler. Industridepartementet er enig i dette syn. Denne paragraf tilsvarer § 12 i komitéforslaget og inneholder bestemmelse om såkalt samregistrering. Den foreslåtte bestemmelse er ny i norsk mønsterlovgivning, men lignende bestemmelser er kjent fra enkelte andre land. Ifølge departementets forslag skal en søknad kunne omfatte flere mønstre «hvis de varer som mønstrene søkes registrert for hører sammen med hensyn til tilvirkning og bruk». Søknad om slik samregistrering kan likevel omfatte høyst 20 mønstre og kan ikke gjelde ornamenter. Side:28 osv.) en dress (jakke, vest, benklær), drakt, service, møbelgruppe osv. I disse tilfelle vil nemlig de varers utseender mønstrene er forbilder for som regel høre sammen med hensyn til tilvirkning og bruk. Det vil likeledes foreligge et naturlig behov for å få mønstrene registrert etter en søknad. Patentstyret slutter seg til at samregistrering innføres og er enig med komitéen i at samhørighet i tilvirkning og bruk må være et absolutt vilkår. NIR/NPF anser forslaget som et verdifullt fremskritt, men ønsker adgangen til samregistrering ytterligere utvidet. Særlig ønsker foreningene at varianter (jf. bemerkningene til § 2) skal kunne registreres under ett. Departementet er enig med komitéen i at adgangen til samregistrering bør være restriktiv. Det er innlysende at samregistrering er egnet til å belaste registret med et stort antall mønstre, med tilsvarende overvåkingsproblemer for konkurrentene. Likeledes vil hvert av mønstrene i samregistreringen måtte bli gjenstand for nyhetsgranskning og publiseres for seg. Departementet finner det på denne bakgrunn riktig å holde fast ved den avgrensning komitéene har foreslått. Varianter vil normalt ikke høre sammen med hensyn til bruk. Skulle de i sin alminnelighet kunne samregistreres, ville det ikke være noen naturlig grense for det antall mønstre som på denne måte kom inn i registret. Undertiden vil registrering av et ornament kunne gjøre samme nytte som en samregistrering. Det blir søkerens sak å avgjøre om han vil foreta ornamentregistrering eller samregistrering, eller eventuelt begge deler. Departementet kan ikke se noe behov for å tillate samregistrering av ornamenter. Man har derfor tatt inn en uttrykkelig regel i lovteksten om at samregistrering ikke kan gjelde ornamenter. Ingen remissinstanser har uttalt seg mot at en og samme søknad aldri skal omfatte flere enn 20 mønstre. Også departementet støtter forslaget. Denne paragraf tilsvarer komitéforslagets § 13 og bestemmer at søker som ikke har bopel i Norge skal ha en her bosatt fullmektig som kan representere ham i alt som angår søknaden. Ingen remissinstanser har uttalt seg om bestemmelsen. Departementets forslag er i samsvar med komitéforslaget. En regel av samme innhold finnes i gjeldende mønsterlovs § 9 samt i patentlovens § 12 og varemerkelovens § 31. Regelen er diktert av praktiske hensyn. Om fullmektigplikten på registreringsstadiet, dvs. for tiden etter at mønstret ble registrert, vises til departementsutkastets § 45. I § 46 i utkastet er tatt inn en bestemmelse om at Kongen under forutsetning av gjensidighet kan bestemme at bl.a. § 12 ikke skal finne anvendelse på søker som er hjemmehørende i et visst fremmed land. Man viser forsåvidt til bemerkningene til § 46. Denne paragraf tilsvarer § 14 i komitéforslaget og inneholder dels en regel om når søknad om registrering skal anses inngitt (første ledd), og dels et forbud mot visse endringer av søknaden (annet ledd). Ifølge første ledd skal søknad ikke anses inngitt «før det er inngitt bilde eller modell som viser mønstret». Bestemmelsen samsvarer innholdsmessig med komitéforslaget og med gjeldende mønsterlovs § 15, annet ledd. Den innebærer at de mange rettsvirkninger loven tillegger søknadsdagen (jf. f.eks. § 2, § 6 og § 24 ) først inntrer fra den dag bilde eller modell som viser mønstret er inngitt. Før dette er skjedd er det nemlig uråd å vite med tilnærmet sikkerhet hvilket mønster søknaden gjelder. Det er tilsvarende hensyn som ligger bak regelen i annet ledd om at en søknad ikke kan endres til å gjelde et annet mønster. Regelen innebærer at hvor søkeren benytter sin rett til å supplere bilde med et annet bilde eller modell må dette ikke føre til at mønstrets identitet blir endret. Registreringsmyndigheten må således nøye vurdere om det senere leverte gjelder samme mønster som vist i selve søknaden. Av § 5, annet ledd, jf. § 10, annet ledds første punktum, fremgår at mønstret fritt kan brukes for andre varer enn oppgitt i søknaden eller varer av liknende slag. Departementet finner det på denne bakgrunn rimelig i annet ledd i § 13 å ta inn en uttrykkelig bestemmelse om at vareangivelsen i søknaden ikke skal kunne endres til å gjelde andre varer, dvs. at den ikke skal kunne utvides. Bestemmelsen er i samsvar med det som komiteen gir uttrykk for, jf. innstillingen s. 67, spalte 1. Denne paragraf tilsvarer § 15 i komitéforslaget og inneholder regler om registreringsmyndighetens innledende behandling av mønstersøknadene. Reglene skiller seg delvis fra det som er foreskrevet etter gjeldende mønsterlov. I første ledds første punktum foreskrives at ved søknadsbehandlingen «skal Styret i den utstrekning Kongen bestemmer undersøke om vilkårene for registrering av mønstret er oppfylt». Bestemmelsen er, bortsett fra en mindre formulerings endring, i samsvar med komitéens forslag. Etter forslaget pålegges registreringsmyndigheten en plikt til ex officio å granske søknaden såvel i formell som i materiell henseende. At det må undersøkes om de formelle krav til søknaden er oppfylt, stemmer med gjeldende mønsterlov, jf. dens § 18, tredje ledd. Under den formelle prøving faller også spørsmålet om søknaden gjelder et «mønster» i lovens forstand. Det nye er at registreringsmyndigheten også i en viss utstrekning skal prøve om de materielle vilkår for registrering er oppfylt. Om bakgrunnen for forslaget og hvilken utstrekning forprøvingen etter departementets mening bør ha, vises til denne proposisjons kapittel IV. 5. Når det gjelder bestemmelsens formulering uttaler Justisdepartementet: «For å få bedre fram i lovteksten at det etter loven skal foretas en forprøving selv om Kongen ikke har gitt forskrifter, bør bestemmelsen innledes slik: «Ved behandlingen av ...... skal Styret undersøke om vilkårene for å oppnå mønsterrett er til stede. Kongen kan gi forskrifter om utstrekningen av undersøkelsen." Etter hva Industridepartementet kan se vil denne formulering gi inntrykk av at det når forskrifter ikke er gitt skal foretas full forprøving av søknadene, en ordning som det i praksis ville vasre umulig å gjennomføre. Ved den formulering komitéen har foreslått og som Industridepartementet i hovedsaken tiltrer, fremgår det klart at forprøvingen skal være av et visst, begrenset omfang. Formuleringen er også i samsvar med departementsutkastene i de andre nordiske land. I første ledds annet punktum bestemmes at dersom registreringsmyndigheten finner «at søkeren ikke har iakttatt det som er foreskrevet om søknaden, eller det forøvrig er noe til hinder for registrering», skal søkeren gis anledning til innen en nærmere angitt frist å uttale seg eller rette mangelen. Bestemmelsen svarer til gjeldende mønsterlovs § 17 og patentlovens § 15, første ledd. Dersom søkeren innen fristens utløp avgir uttalelse om det forhold forelegget gjelder, eller retter mangelen, opptas søknaden til videre behanding. Annet ledd i § 14 inneholder bestemmelse om rettsfølgen dersom søkeren ikke etterkommer forelegget. Det heter her at søknaden i tilfelle skal henlegges. Dette gjelder uansett om de påpekte mangler ved søknaden er av formell natur eller gjelder de materielle vilkår for registrering. I annet ledds annet punktum foreskrives at forelegget alltid skal inneholde opplysning om at henleggelse i tilfelle vil finne sted. Det bemerkes at henleggelse også kan skje i andre tilfelle enn nevnt i § 14, nemlig når søkeren på en utvetydig måte har trukket søknaden sin tilbake. Annet ledd svarer til patentlovens § 15, annet ledd, og er av departementet gitt samme formulering som denne bestemmelse. Tredje ledd gir den søker som har fått sin søknad henlagt rett til under visse forutsetninger å kreve gjenopptakelse. Bestemmelsen svarer til gjeldende mønsterlovs § 18, annet ledd, og patentlovens § 15, tredje ledd. Komitéen foreslo at fristen for gjenopptakelse skulle være 1 måned fra utløpet av den frist søkeren hadde fått. NIR/NPF finner dette helt utilstrekkelig, særlig når det gjelder utenlandske søkere, og foreslår 4 måneder som for patentsøknader. Departementet er enig med komitéen i at når det gjelder mønster vil det sjelden kreves tidkrevende foranstaltninger for å forberede gjenopptakelsesbegjæringen, 1 måned synes likevel noe kort og departementet foreslår 2 måneder hvilket samsvarer med departementsutkastene i de andre nordiske land. Departementet er enig i komitéens forslag om at gjenopptakelse bare skal kunne kreves en gang. Dersom søkeren mener beslutningen om henleggelse er feilaktig kan han, i stedet for å begjære gjenopptakelse påklage beslutningen etter § 21, første ledd. Avslag på begjæring om gjenopptakelse kan påklages etter § 21, annet ledd. Paragrafen svarer til komitéforslagets § 16 og gir regler for det tilfelle søkeren har svart på registreringsmyndighetens forelegg. Bestemmelsen er helt i samsvar med patentlovens § 16 og med komitéens utkast. § 15 foreskriver at søknaden skal avslås dersom Styret også etter at søkerens svar er innkommet finner at det foreligger hinder for registrering. Forutsetningen er at søkeren har hatt anledning til å uttale seg om den antatte hindring. påny. Også i andre tilfelle kan registreringsmyndigheten finne det ønskelig å tilskrive søkeren en gang til. Det gjelder f.eks. hvor søkeren har bestrebet seg på å rette den mangel som ble påpekt i det første forelegg, men ytterligere justering likevel er nødvendig. Det fremgår imidlertid av den foreslåtte tekst at korrespondansen mellom registreringsmyndigheten og søkeren bør være så begrenset som mulig. Mot registreringsmyndighetens beslutning om å avslå søknaden kan anvendes klage, jf. utkastets § 21. Til § 16 og § 17. Disse paragrafer regulerer forholdet når det oppstår tvist mellom søkeren og andre om hvem som har retten til det mønster som søkes registrert. De svarer til § 17 og § 18 i komitéens forslag. Bestemmelsene er nye i forhold til gjeldende mønsterlov, men svarer til patentlovens § 17 og § 18. § 16 gjelder det tilfelle at noen overfor registreringsmyndigheten påstår at det er han og ikke søkeren som har retten til mønstret. I fall myndigheten finner spørsmålet tvilsomt kan den oppfordre vedkommende tredjemann til innen en nærmere angitt frist å reise søksmål for å få spørsmålet prøvet ved domstolene. § 17 gjelder det tilfelle at noen godtgjør overfor registreringsmyndigheten at det er han og ikke søkeren som har retten til mønstret. Dersom vedkommende begjærer det skal registreringsmyndigheten overføre retten til ham. Fremsettes ingen slik begjæring må søknaden naturligvis avslås. Departementet har gitt § 16 og § 17 en formulering som i alt vesentlig samsvarer med patentloven og med de mønsterlovforslag som fremmes i de andre nordiske land. Begge paragrafer gjelder etter sin ordlyd først og fremst de tilfelle hvor det er tvist mellom søkeren og en annen om hvem som har rett til mønstret. De bør imidlertid også få anvendelse når noen påstår at han har frembrakt mønstret sammen med søkeren og derfor vil opptre som medsøker. Bestemmelsene antas forøvrig ikke å burde by på vesentlige tolkingsproblemer. Man nevner at spørsmålet om søksmål som nevnt i § 16 er rettidig reist, må avgjøres på grunnlag av fristavbrytelsesreglene i prosesslovgivningen. Det vises til tvistemålslovens § 66, første ledd. § 17 inneholder i første ledds annet punktum en regel om at den som registreringssøknaden overføres til skal betale ny søknadsavgift. Regelen er grunnet i det arbeid med korrespondanse og overveielser registreringsmyndigheten vanligvis vil ha i slike saker. Det er ikke meningen at det skal betales ny avgift i andre tilfelle hvor en søknad blir overført. Som siste ledd i § 17 hadde komitéen foreslått at dersom det er fremsatt begjæring om overføring av en registreringssøknad, må søknaden ikke henlegges eller avslås før begjæringen er endelig avgjort. Et mindretall i komitéen (ett medlem) mente søknaden heller ikke skulle kunne imøtekommes i disse tilfelle. Departementet er enig med mindretallet i at man her bør velge samme formulering som patentloven. Departementets forslag er i samsvar med departementsutkastene i de andre nordiske land. Departementet har også funnet det riktig å føre inn en regel om at søknaden ikke skal kunne endres før begjæringen er endelig avgjort. Søkeren blir derved avskåret fra å foreta endringer som kunne være til skade for vedkommende tredjemann, f, eks. innskrenkning av vareangivelsen. Man viser til § 13 samt bemerkningene til denne bestemmelse. Paragrafene 18 og 19 svarer til § § 19 og 20 i komitéforslaget og inneholder regler om registreringssøknadens kunngjøring og almene tilgjengelighet, samt om innsigelse. Som nevnt foran representerer kunngjørings og innsigelsesordningen en nyhet i norsk mønsterlovgivning. Denne ordning utgjør et naturlig supplement til den forprøving som nå foreslås innført. Også reglene om saksdokumentenes almene tilgjengelighet er nye i forhold til gjeldende lov. Etter at registreringsmyndigheten har foretatt den påbudte gransking og fullført sin eventuelle korrespondanse med søkeren (jf. bemerkningene til § 14 og § 15 foran) må den ta standpunkt til søknaden. Finner den da ingen formelle eller materielle mangler skal søknaden ifølge § 18, første ledds første punktum, kunngjøres slik at almenheten kan få anledning til å fremkomme med innsigelser mot den. Bestemmelsen svarer til patentlovens § 19, første ledd, og § 21, første og tredje ledd. Kunngjøringen innbefatter således den «utlegning» disse bestemmelser i patentloven taler om. Ifølge utkastets § 18, annet ledd, skal innsigelse fremsettes skriftlig og må være innkommet til registreringsmyndigheten innen 2 måneder fra kunngjøringsdagen. Etter påpekning av Justisdepartementet er fristregelen således formulert i samsvar med patentlovens § 21, annet ledd. Industridepartementet er enig med komitéen i at forprøvingen normalt bør kunne fullføres innen 1-2 måneder etter søknadsdagen. Man er også enig med komitéen i at dette nødvendiggjør en regel til beskyttelse av søkerne, slik som inntatt i utkastets § 18, første ledd andre og tredje punktum. Det fremgår her at på søkerens begjæring kan kunngjøringen utsettes inntil 6 måneder fra søknadsdagen eller fra prioritetsdagen dersom konvensjonsprioritet påberopes. Begjæring om utsettelse skal fremsettes allerede i søknaden. Regelen krever også at eventuell begjæring om konvensjonsprioritet fremsettes i søknaden. Bestemmelse om dette vil som tidligere nevnt bli foreslått inntatt i forskriftene. De bestemmelser om kunngjøringens innhold m.v. komitéen foreslo i sitt utkast til § 19, annet ledd, og tredje ledds annet punktum (tilsvarer proposisjonens § 18) antar departementet bør flyttes til forskriftene. Man har imidlertid ingen innvendinger mot realiteten i forslaget. Man anser det således særlig viktig at kunngjøringen alltid inneholder bilde av mønstret. Bortsett fra det som her er nevnt har departementet kun foretatt noen mindre, språklige endringer i § 18. § 19 omhandler søknadens almene tilgjengelighet. Ifølge dens hovedregel i første ledd skal samtlige dokumenter i saken holdes tilgjengelig for enhver, såfremt søkeren ikke i henhold til § 18 har begjært utsettelse med kunngjøringen. Dette vil si at en begjæring om utsettelse med kunngjøringen samtidig anses som en begjæring om utsettelse med den almene tilgjengelighet. Men når utsettelsestiden er utløpet skal dokumentene holdes tilgjengelige for enhver selv om kunngjøring etter § 18 ennå ikke vil finne sted, jf. utkastets § 19, annet ledds første punktum. Annet punktum foreskriver dog at er søknaden på dette tidspunkt henlagt eller avslått, skal dokumentene ikke holdes tilgjengelige medmindre søkeren begjærer gjenopptakelse eller påklager avgjørelsen. § 19 svarer til patentlovens § 22, men er gitt et noe annet innhold enn denne bestemmelse. NIR/NPF har i og for seg ikke noe å bemerke til at adgangen til hemmeligholdelse begrenses til 6 måneder. Foreningene finner det imidlertid høyst betenkelig å la fristen gjelde fra prioritetsdagen istedenfor i alle tilfelle fra den dag søknaden innleveres i Norge. Det heter blant annet i uttalelsen: «Da slike søknader regelmessig blir inngitt like før fristutløp, vil den stipulerte frist på 6 måneder falle sammen med prioritets fristen, og utenlandske søkere kan derved lett bli utsatt for en forhastet offentliggjørelse som de ikke har vært forberedt på. Og ankommer ordren om innlevering i siste øyeblikk, vil det ofte ikke en gang være mulig for fullmektigen å få sendt en advarsel i tide til søker via oppdragsgiver. Også en søker som blir gjort oppmerksom på forholdet, kan komme i et alvorlig dilemma når det gjelder å avgjøre om han heller skal gi avkall på prioriteten eller prøve å få sendt inn en prioritetssøknad på en ny modell i en så dårlig forberedt form som tidsnøden kan betinge, med de uheldige konsekvenser det kan få. Et annet forhold som virker urimelig i denne forbindelse, er at det vil være umulig å utnytte prioritetsfristen tilnærmelsesvis fullt ut uten at mønstret blir tilgjengelig før søkeren kan få underretning om eventuelle registreringshindre. Patentstyret sier seg enig i den regel komitéen har foreslått. Industridepartementet vil bemerke at § 18 § 19 etablerer en noe forskjellig ordning i departementsutkastene i de nordiske land. Det gjelder imidlertid for samtlige at prioritetsdagen likestilles med søknadsdagen som utgangspunkt for hernmeligholdelsesfristen. Departementet kan ikke se at hensynet til de utenlandske søkere veier særlig tungt i denne forbindelse. Disse bør alltid være forberedt på at andre land kan praktisere regler om utbredt offentlighet i forvaltningen og må innrette seg på det. Det gjelder også på det industrielle rettsverns område. NIR/NPF peker forøvrig på at den almene tilgjengeliggjørelse ikke er foreslått kunngjort slik som for patenters vedkommende (jf. patentlovens § 22, fjerde ledd), og at den skal skje automatisk medmindre utsettelse er begjært. Foreningene mener patentlovens ordning bør følges og uttaler: «Å gjøre en søknad tilgjengelig uten kunngjøring vil gjøre mere skade enn gavn, da søknaden skal kunne danne nyhetshinder selv om den bortfaller, f.eks. trekkes tilbake, mens konkurrenter ikke vil ha noen praktisk mulighet til å finne frem til den. Ordningen åpner til og med mulighet for hemmelig registrerings- og patentprofylaks, og det en meget billig sådan, da der i første omgang kan innleveres et ubegrenset antall avbildninger. For at tilgjengeliggjørelsen skal kunne være til nytte, bør søknaden ennvidere også omfatte en praktisk reproduserbar avbildning, noe som ofte ikke vil være tilfellet ved prioritetsfristens utløp. Departementet vil bemerke at når det gjelder søknader som senere blir kunngjort etter § 18 vil det være upraktisk også å ha en kunngjøring straks etter innleveringen. Til forskjell fra behandlingen av patentsøknader, forutsettes det for mønstersøknadene som foran nevnt ikke å gå lang tid mellom innlevering og utlegning. Dersom en søker sammen med søknaden leverer «et ubegrenset antall avbildninger» vil disse enten vise samme mønster eller forskjellige mønstre. I første tilfelle pådrar søkeren seg betydelige ekstra kunngjøringsavgifter til ingen nytte. Dersom bildene viser forskjellige mønstre (og vilkårene for samregistrering etter § 11 ikke foreligger) må søknaden begrenses til å gjelde ett mønster for ikke å bli avvist. De to foreninger nevner også det tilfelle at det ikke er levert en praktisk reproduserbar avbildning, «noe som ofte ikke vil være tilfellet ved prioritetsfristens utløp». Departementet vil peke på at etter utkastets § 13, annet ledd, kan en søknad ikke endres til å gjelde et annet mønster. Søkerens konkurrenter skulle da ikke behøve å frykte at det senere blir levert og godtatt bilder hvorav fremgår mønsterelementer som ikke fremgår av det bilde som ble levert sammen med søknaden. Industridepartementet har foretatt noen mindre språklige endringer i § 19, i forhold til komitéens utkast. I annet ledds annet punktum er «trukket tilbake» utelatt som overflødig ved siden av «henlagt». Dessuten er «avslaget» byttet ut med «avgjørelsen». Endringene bringer teksten i samsvar med patentlovens § 22, annet ledds annet punktum. «Styrets interne arbeidsdokumenter forutsettes antakelig å falle utenom uttrykket «dokumentene» i MLU § 20. Men foreslår likevel at det som nytt siste ledd i § 20 tas inn en uttrykkelig bestemmelse om unntak fra offentlighetsregelen for Styrets interne arbeidsdokumenter i likhet med patentlovens § 22 siste ledd, jf. forvaltningslovens § 18 annet ledd. Industridepartementet antar at første og annet ledd i § 19 må forstås slik at også Styrets interne arbeidsdokumenter omfattes av bestemmelsene. Man er imidlertid enig med Justisdepartementet i at det som et nytt siste ledd tas inn et unntak fra offentlighetsregelen for Styrets interne arbeidsdokumenter. Denne nye bestemmelse formuleres på samme måte som patentlovens § 22, siste ledd. Denne paragraf, som tilsvarer § 21 i komitéforslaget, inneholder regler om registreringssøknadens sluttbehandling. Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende mønsterlov, men tilsvarer § 23 i patentloven. Første ledd foreskriver at når fristen for innsigelse er utløpet skal søknaden opptas til fortsatt prøving. Under denne del av saksbehandlingen får § 14, § 15, § 16, § 17 anvendelse så langt de passer. Dessuten oppstiller annet ledd i § 20 en regel om at innkommet innsigelse skal meddeles søkeren. Er innsigelsen ikke åpenbart ugrunnet skal søkeren også gis anledning til å uttale seg om den. Det er departementets forutsetning at registreringsmyndighetens vesentligste arbeid nied søknaden er fullført i og med beslutningen om kunngjøring. Normalt vil det ikke være grunn til å foreta ytterligere prøving utover det som nødvendiggjøres av de innsigelser som eventuelt innkommer. Skriftvekslingen med søker og innsiger bør som regel begrenses til ett eller to innlegg fra hver av partene. Det er registreringsmyndighetens oppgave å påse at innsigelsesordningen ikke blir brukt av konkurrenter til å forhale registreringen av mønstret. Ingen remissinstanser har uttalt seg om § 20. Til § 21 og § 22. Disse paragrafer omhandler klage over avgjørelser truffet av registreringsmyndigheten, dvs. Styret for det industrielle rettsverns første avdeling. Bestemmelsene svarer til komitéforslagets § 22 § 23 samt til patentlovens § 24 og § 25 . Gjeldende mønsterlov har bestemmelser om klage i § 19 § 20. Disse avviker endel fra de bestemmelser som nå blir foreslått. § 21 gir en uttømmende oppregning av de tilfelle første avdelings avgjørelser kan påklages. Det fremgår også av bestemmelsen at klageinstans - på samme måte som i patent-og varemerkesaker - er Patentstyrets annen avdeling. Hovedbestemmelsen er paragrafens første ledd. Ifølge denne er det bare søker og innsiger som har rett til å påklage første avdelings avgjørelser av registreringssøknaden, dvs. den avgjørelse hvorved første avdeling gjør seg ferdig med saken. En søker kan bare påklage avgjørelse som har gått ham i mot. Innsiger kan på sin side påklage de avgjørelser hvor registreringsmyndigheten har imøtekommet søknaden om registrering. Ingen remissinstanser har uttalt seg om § 21. Departementet har kun foretatt noen språklige endringer i komitéens utkast. Bestemmelsen er ved dette brakt mer i samsvar med patentlovens § 24. § 22, første ledd, gir regler om klagefrist m.v. benytte samme regel som patentlovens § 25, første ledd, nemlig at klage må være innkommet til Styret innen to måneder fra den dag melding om avgjørelsen ble sendt vedkommende part. Videre heter det at innen samme frist skal fastsatt klageavgift betales. I motsatt fall tas klagen ikke opp til behandling. Det er i § 22, første ledd, ikke sagt uttrykkelig at underretning om klagefrist m.v. skal gis i første avdelings melding om avgjørelsen. Som påpekt av Justisdepartementet følger imidlertid dette av forvaltningslovens S 27, tredje ledd. Gjeldende mønsterlovs § 20 uttaler uttrykkelig at annen avdelings nektelse av mønsterregistrering er endelig. Samme regel gjaldt tidligere også for patenters vedkommende, men ble opphevet ved den nye patentlov. Departementet er enig med komitéen i at heller ikke den nye mønsterlov bør inneholde noen bestemmelse som avskjærer domstolenes prøvelsesadgang. Omfanget av prøvelsesadgangen bør her som for patenter følge de alminnelige regler i forvaltningsretten. Komitéen har ansett det hensiktsmessig å ta inn i § 22, annet ledd, en fristregel for det tilfelle det er en nektelse av registrering som bringes inn for domstolene. Bestemmelsen svarer til patentlovens § 25, annet ledd. Ifølge komitéforslaget skulle utgangspunktet for søksmålsfristen være det tidspunkt meldingen ble sendt søkeren. Justisdepartementet har påpekt at Stortingets justiskomité lot den tilsvarende frist i patentloven løpe fra det tidspunkt avslaget ble meddelt søkeren, og foreslår at denne løsning også brukes i mønsterloven. Industridepartementet er enig i dette. Spørsmålet om søksmål er rettidig reist avgjøres forøvrig på grunnlag av fristavbrytelsesreglene i prosesslovgivningen. Det vises til tvistemålslovens § 66, første ledd. Justiskomitéen presisterte i sine bemerkninger til patentloven «at annen avdelings nektelse av å omgjøre påklaget henleggelse eller avslag på gjenopptagelsesbegjæring, ansees omfattet av bestemmelsen i § 25, annet ledd». Industridepartementet er enig med Justisdepartementet som gir uttrykk for at mønsterlovutkastets § 22 annet ledd må forstås på samme måte. For andre avgjørelser av registreringsmyndigheten enn det her er tale om vil alminnelige fristregler få anvendelse. Man viser i denne forbindelse til tvistemålslovens § 437. Annet ledd i § 22 (patentlovens § 25) er etter sin ordlyd en fristregel. Det fremgår imidlertid av bestemmelsen at det bare er søkeren, ikke innsigeren, som kan saksøke det offentlige med påstand om at avgjørelsen kjennes ugyldig. En innsiger som er misfornøyd henvises til å reise ugyldighetssøksmål mot den som har fått mønstret registrert, jf. utkastets § 31. § 22 gjør det også klart at det bare er annen avdelings avgjørelser som kan bringes inn for domstolene av søkeren. Søkeren må altså først nytte ut den adgang han har til å kreve gjenopptakelse av og til å påklage første avdelings avgjørelse. Justisdepartementet har pekt på bestemmelsen i patentlovens § 25, siste ledd, som ble tilføyd etter justiskomitéens forslag. Det heter der at «§ 22, femte og sjette ledd, får tilsvarende anvendelse på dokumenter som inngis til Styrets annen avdeling». Industridepartementets mønsterlovutkast inneholder ingen bestemmelse svarende til patentlovens § 22, femte ledd. Derimot svarer utkastets § 19, tredje ledd, til § 22, sjette ledd, i patentloven. Man er enig med Justisdepartementet i at denne bestemmelse bør gis tilsvarende anvendelse for dokumenter som inngis til Styrets annen avdeling. Utkastets § 22 er gitt et nytt fjerde ledd i samsvar med dette. Denne paragraf gjelder mønstrets innføring i registret og kunngjøring av registreringen. Paragrafen tilsvarer § 24 i komitéens forslag og § 26 og § 27 i patentloven. Etter gjeldende mønsterlov kunngjøres ikke mønsterregistreringer. Dens § 18, tredje ledd, inneholder regler om innføring i registret. Paragrafens første ledd bestemmer at mønstret skal innføres i registret når det foreligger endelig avgjørelse om registrering. Melding om registreringen skal samtidig kunngjøres. Ifølge annet ledd skal det også foretas kunngjøring når søknad som tidligere er kunngjort i henhold til § 18 blir endelig henlagt eller avslått. Departementet finner det overflødig i lovteksten å nevne uttrykkelig at dette også gjelder søknader som er trukket tilbake, da disse alltid vil bli henlagt ved særskilt beslutning av registreringsmyndigheten. Kapittel 3. Mønsterregistreringens gyldighetstid. Paragrafen svarer til § 9 i komitéforslaget og inneholder bestemmelse om mønstrets beskyttelsestid. Gjeldende lov har bestemmelse om dette i § 6. fra søknadsdagen. Etter nåværende lov gjelder beskyttelsen for tre-årige perioder ad gangen, mens det i utkastet foreslås fem-års-perioder. Departementet har for ordens skyld tilføyet en uttrykkelig bestemmelse om at hver slik fem-årsperiode løper fra utgangen av den foregående periode. Ellers har man kun foretatt språklige endringer i komitéens forslag. Ingen av remissinstansene har hatt innvendinger mot komitéforslaget. Denne paragraf gjelder de nærmere regler om fornyelse av registreringen og svarer til komitéforslagets § 25. Departementet har gitt bestemmelsen en noe annen formulering enn komitéen, men realitetsendringer er ikke foretatt. Reglene om avgifter fremgår ikke lenger av paragrafteksten i samme utstrekning som etter komitéens utkast. Bestemmelsen må på dette punkt suppleres av § 48 og de forskrifter som gis i medhold av den. Departementet har inntatt bestemmelse om ut begjæringen om fornyelse skal skje skriftlig. Det er imidlertid ikke meningen at dette formkrav skal tas for strengt. Om søkeren f.eks. betaler fornyelsesavgiften over postgiro, og på talongen angir at betalingen gjelder fornyelse av en viss registrering, bør kravet om skriftlighet anses oppfylt. Ingen remissinstanser har uttalt seg om § 25. Kapittel 4. Lisens, overdragelse, m.m. Paragrafen svarer til § 26 i komitéforslaget og inneholder enkelte regler av obligasjonarettslig art for så vidt angår frivillige lisenser. Tilsvarende bestemmelse finnen i patentlovens § 43 og varemerkelovens § 84, siste ledd, men ikke gjeldende mønsterlov. Åndsverklovens § 20 inneholder regler av liknende innhold. Paragrafen bestemmer at har innehaveren av en mønsterrett gitt en annen rett til i nærings- eller driftsøyemed å utnytte mønstret (lisens), kan denne ikke overdra sin rett til andre med mindre annet er avtalt. I samsvar med åndsverklovens § 26 gjøres unntak for det tilfelle at lisensen inngår i en virksomhet. Lisensen kan da, om ikke annet er avtalt, overdras sammen med virksomheten. Departementet har her foretatt en mindre endring i komitéens utkast ved at det ikke lenger henvises til virksomheten «eller del derav». Om grunnen til dette vises til bemerkningene til § 6. Departementet finner det også naturlig å ta inn i lovteksten en uttrykkelig bestemmelse om at overdrageren dersom annet ikke blir avtalt fortsatt svarer for at lisensavtalen oppfylles. Dette er i samsvar med åndsverklovens § 26. I departementets utkast finnes ytterligere bestemmelser om lisens i § 27 (anmerkning av lisenser i mønsterregistret), § 32 (lisenstakers rett når mønsterregistreringen overføres) og § 42 (rettergangsforskrifter). Regler om tvangslisens finnes i § 28, § 29, § 30 jf. også § 37. Paragrafen svarer til § 27 i komitéens forslag og til patentlovens § 44. Regler av liknende innhold innehas delvis i gjeldende mønsterlovs § 8 og § 23. § 27 inneholder de viktigste regler om mønsterregistrets innhold samt enkelte regler om rettsvirkningen av anmerkning i registret. Departementets forslag er i alt vesentlig i samsvar med komitéens. Det er forutsetningen at bestemmelsen skal suppleres med forskrifter. Som paragrafens første ledds første punktum foreslo komitéen følgende: «Er en mønsterrett gått over til en annen eller er lisens gitt, skal dette på begjæring og mot betaling av avgift anmerkes i mønsterregistret og kunngjøres». Bestemmelsen svarer til gjeldende mønsterlovs § 23, fjerde ledds første punktum. Justisdepartementet uttaler om forslaget: «Det er uklart om anmerkning kan kreves av en av partene i avtalen, jf. her formuleringen i patentlovens § 44 første og annet ledd i Ot.prp.nr.36 (1965-1966) s. 44 sp. 1. Når det i mønsterlovkomitéens innstilling s. 78 sp. 1. øverst uttales at hvor overgangen m.v. hviler på en frivillig overenskomst, bør begge parters underskrift foreligge, er det uklart om det hermed siktes til dokumentasjoner som bør foreligger (og som det bør gis nærmere forskrifter om), eller om uttalelsen gjelder spørsmål om anmerkning må utgå fra begge parter. Formentlig bør man velge den løsning som kommer til uttrykk i patentloven. Industridepartementet er enig i dette og foreslår i sitt utkast at registrering skal skje på begjæring av en av partene i vedkommende avtale om overgang eller lisens. En annen sak er at registreringsmyndigheten, når begjæringen bare kommer fra den som erverver retten eller fra en lisenstaker, naturligvis må prøve om det foreligger grunnlag for anmerkning. punktum, foruten at ordene «og kunngjøres» er utelatt. Departementet antar spørsmålet om kunngjøring bør reguleres i forskriftene. Departementet vil for øvrig bemerke at meddelelse av underlisens faller inn under uttrykket «er lisens gitt». Første ledds annet punktum inneholder en regel om slettelse av lisens som er opphørt. For slik anmerkning skal ikke kreves avgift. Utkastets § 28, § 29, § 30 inneholder bestemmelser om tvangslisens, og § 32 om et beslektet forhold. Ifølge annet ledd i § 27 skal reglene i første ledd gis tilsvarende anvendelse på overgang og opphør av slike rettigheter. En og samme registrering kan etter utkastet bare inneholde flere mønstre i de tilfelle vilkårene for samregistrering ifølge § 11. foreligger. Etter komitéens og departementets mening bør samregistrerte mønstre beholdes som en enhet. Dersom overgang av bare noen av mønstrene skulle kunne anmerkes i registret ville enheten brytes opp og man ble tvunget til å dele opp samregistreringen i flere separate registreringer. Det foreslås derfor i tredje ledd at når en registrering omfatter flere mønstre, kan overgangen bare registreres når den gjelder samtlige av dem. Bestemmelsen hindrer ikke at en avtale om overgang av enkelte av de samregistrerte mønstre får full rettsvirkning mellom partene. Den forbyr heller ikke at lisens til enkelte av de samregistrerte mønstre anmerke» i registret. Fjerde ledd er en bestemmelse om søksmålslegitimasjon. Den svarer til gjeldende mønsterlovs § 23, fjerde ledds annet punktum samt til patentlovens § 44, fjerde ledd, og varemerkelovens § 33, siste ledd. Regelen er den samme i alle lovene. Femte ledd inneholder ekstinksjonsregler for tilfelle av kollisjon. Regler av liknende innhold finnes i gjeldende mønsterlovs § 8. Departementets utkast er helt i samsvar med komitéens. Bortsett fra et par språklige forskjeller samsvarer utkastet også med den tilsvarende bestemmelse i patentlovens § 44, femte ledd. Det bemerkes at bestemmelsen også får anvendelse ved kollisjon mellom to overdragelser av lisens eller meddelelse av to underlisenser. Til § 28, § 29 og § 30. Disse paragrafer svarer til § 28, § 29, § 30 komitéforslaget og inneholder hjemmel til i visse, spesielle tilfelle å gi tvangslisens til å utnytte et mønster. Gjeldende mønsterlov inneholder ikke bestemmelser om tvangslisens. De tre paragrafer svarer til § 48, § 49, § 50 patentloven. Etter utkastets § 6 har den som utnyttet mønstret i nærings- eller driftsøyemed på det tidspunkt mønstersøknaden ble inngitt, rett til under visse forutsetninger å fortsette utnyttelsen (forbenyttelsesrett). § 28 i utkastet gjelder det tilfelle hvor han utnyttet mønstret på det tidspunkt søknaden ble gjort tilgjengelig for enhver. Han kan da få tvangslisens til fortsatt å utnytte mønstret når særlige grunner for det foreligger, og han ikke hadde kjennskap til søknaden da han begynte utnyttelsen og heller ikke med rimelighet kunne ha skaffet seg slik kjennskap. Tvangslisens kan under tilsvarende forutsetninger også gis den som hadde truffet vesentlige foranstaltninger til å utnytte mønstret. Tvangslisensen kan også omfatte tiden før mønstret ble registrert. Bestemmelsen blir naturligvis uten betydning i de tilfelle utnytteren har forbenyttelsesrett etter § 6. § 29 i utkastet inneholder enkelte regler til sikring av mønsterhaverens interesser når det gis tvangslisens. § 30 bestemmer at tvangslisens gis av retten, som også fastsetter vederlaget og de øvrige vilkår. Ingen remissinstanser har uttalt seg om disse bestemmelser. Departementets utkast er i samsvar med komitéens, bortsett fra at man har foretatt endel språklige endringer. Patentloven inneholder i § 45, § 46, § 47 bestemmelser om tvangslisens i tilfelle av avhengighetspatent og ikke-utøvelse av patent, samt når tvangslisens finnes påkrevet av hensyn til viktige almene interesser. Komitéen har ikke villet foreslå tilsvarende bestemmelser i mønsterloven. Heller ikke departementet kan se det foreligger særlig behov for slike bestemmelser. Ingen remissinstanser har uttalt seg om spørsmålet. Kapittel 5. Opphør av registrering m. m. Paragrafen gjelder ugyldigkjennelse av mønsterregistrering. Den svarer til komitéforslagets § 31 og til patentlovens § 52. En bestemmelse med i det vesentlige samme innhold finnes i gjeldende mønsterlovs § 11. Ingen remissinstanser har uttalt seg om bestemmelsen. Departementet har, bortsett fra enkelte språklige endringer, fulgt komitéens utkast. Paragrafen tilsvarer § 32 i komitéforslaget og patentlovens § 53. Paragrafens første ledd svarer til første og annet ledd i patentlovens § 53 og foreskriver at dersom et mønster er registrert for en annen enn den som etter § 1 er berettiget til det, kan den berettigede ved dom kreve registreringen overført til seg. Søksmålsfristene i § 31, annet ledd, er gitt tilsvarende anvendelse på disse søksmål. Bestemmelsen er gitt en ny formulering i forhold til komitéens utkast, i det vesentlige på grunnlag av et forslag fra Justisdepartementet. Det er, som komitéen anfører, bare frakjennelsessøksmål med samtidig krav om overføring av registreringen den berettigede kan få dom for etter første ledd. Bestemmelsen bør imidlertid kunne anvendes analogisk hvor noen påstår å ha frembrakt mønstret sammen med mønsterhaveren. Annet ledd er en bestemmelse til beskyttelse for den godtroende mønsterhaver som blir frakjent sin registrering, samt for hans lisenstakere. Bestemmelsen svarer til patentlovens § 53, tredje ledd. Den gir rett til under visse forutsetninger å fortsette en påbegynt (eller igangsette en forberedt) utnyttelse «mot rimelig vederlag og på rimelige vilkår forøvrig». Fortsettelsen skal skje med bibehold av utnyttelsens alminnelige karakter. Utkastet er, med et par språklige endringer, i samsvar med komitéforslaget. Justisdepartementet har uttalt følgende i forbindelse med annet ledd: «De grunner som er nevnt s. 78-79 i motivene for å sløyfe ordene «med bibehold av dennes alminnelige karakter» i § 28, synes å kunne anføres på samme måte med hensyn til regelen i § 32 tredje ledd, jf. henvisningen til § 30. Industridepartementet antar at situasjonen her er en noe annen enn når det gjelder meddelelse av tvangslisens etter § 28. Nærværende bestemmelse gir i prinsippet mønsterhaveren (og lisenstakere) en rett til å fortsette utnyttelsen av mønstret. Bare dersom partene ikke blir enig om hva som er rimelig vederlag og rimelige vilkår forøvrig behøver de overlate avgjørelsen til domstolene eller til voldgiftsavgjørelse. Når forholdet er dette synes det riktig at mønsterhaverens (og lisenstakernes) rett begrenses i lovteksten slik foreslått av komitéen. I samsvar med dette syn har Industridepartementet fjernet komitéforslagets henvisning til § 30. I stedet for henvisningen til § 29, annet ledd, er tilføyd et nytt tredje ledd av innhold som utkastets § 6, annet ledd. Bestemmelsen blir på denne måten dessuten i samsvar med departementsutkastene i de andre nordiske land. Komiteén hadde som annet ledd i paragrafen foreslått en bestemmelse om anmerkning i mønsterregistret når en registrering var blitt overført ved endelig dom. Departementet antar bestemmelsen bør flyttes til forskriftene. Paragrafen gjelder slettelse av mønsterregistrering og svarer til komitéforslagets § 33 og patentlovens § 54, Den svarer videre til, og har delvis samme innhold som, gjeldende mønsterlovs § 23, annet og tredje ledd. Ifølge første ledd skal mønstret slettes av registret når mønsterhaveren fremsetter skriftlig begjæring om det. Dette er i samsvar med komiteéns forslag. Derimot finner departementet det overflødig å innta i loven noen uttrykkelig bestemmelse om at registreringen skal slettes når den er kjent ugyldig ved rettskraftig dom. Heller ikke patentlovens § 54 inneholder noen slik regel. Det må være helt på det rene at registreringen skal slettes i slike tilfelle. Annet ledd gjør et unntak for de tilfelle det er reist søksmål om overføring av registreringen eller det er tatt utlegg i mønsterretten. NIR/NPF mener den foreslåtte bestemmelse ikke i tilstrekkelig grad varetar de interesser lisenstakere og andre rettighetshavere måtte ha i at mønsterregistreringen opprettholdes. Foreningene foreslår derfor en ordning hvoretter begjæring om slettelse først, kunngjøres med frist til innsigelse, eventuelt i form av søksmål. I det minste mener man det i forskriftene bør inntas en bestemmelse om at en registrert lisenstaker varsles på forhånd og gis en rimelig frist til å vareta sine interesser. Departementet gjør oppmerksom på at disse spørsmål ble drøftet under arbeidet med patentloven og man kom da til at det ikke burde foreligge varslingsplikt, eller mer vidtgående regler (Fellesbetenkningens s. 325 og Ot.prp.nr.36 (1965-1966) s. 50.) Det synes ikke å være grunn til å la andre regler gjelde for mønsterregistreringers vedkommende. Det kan tilføyes at dersom mønsterhaverens krav om slettelse strider mot hans forpliktelser overfor lisenstakeren, kan han bli erstatningsansvarlig overfor denne. Paragrafen svarer til komitéforslagets S 39 og til patentlovens § 56. Den gjelder opplysningsplikt angående mønsterregistreringer og or ny i forhold til gjeldende lov. Ingen remissinstanser har uttalt seg om bestemmelsen. Departementet har kun foretatt språklige endringer i komitéens utkast. Om følgene av å overtre § 34 vises til utkastets § 40. Paragrafen gjelder straff for mønsterinngrep og svarer til komitéforslagets § 34, patentlovens § 57, og gjeldende mønsterlovs § 25. Selve straffebestemmelsen er inntatt i første ledd. Bortsett fra et par språklige endringer er utkastet i samsvar med komitéens forslag. Ifølge annet ledd finner offentlig påtale sted bare etter begjæring fra den fornærmede. Justisdepartementet antar at også en lisenstaker etter omstendighetene må kunne anses som fornærmet etter denne bestemmelse. Industridepartementet er enig i dette syn. Paragrafen gjelder erstatning for mønsterinngrep og svarer til komitéforslagets § 35, patentlovens § 58 samt gjeldende mønsterlovs § 25. Departementets utkast er, med uvesentlige språklige endringer, i samsvar med komitéforslaget. Paragrafen gir anvisning på endel andre forføyninger enn straff og erstatning. Paragrafen svarer til komitéforslagets § 37, patentlovens § 59 samt gjeldende mønsterlovs § 26 og § 27 . Den er etter forslag fra Justisdepartementet gitt tilsvarende plassering i mønsterlovutkastet som § 59 i patentloven. Ingen remissinstanser har forøvrig uttalt seg om bestemmelsen som bortsett fra enkelte språklige endringer er i samsvar med komitéens forslag. Paragrafen gjelder erstatningsansvar for mønsterinngrep på søknadsstadiet og svarer til komitéforslagets § 36 og patentlovens § 60. Tilsvarende bestemmelse finnes ikke i den gjeldende mønsterlov. Paragrafen er etter forslag fra Justisdepartementet gitt en formulering som samsvarer innholdsmessig med patentlovens § 60. Man har også fulgt et forslag fra Justisdepartementet om å presisere i første ledds annet punktum at henvisningen til § 36, annet ledd, bare gjelder erstatningens utmåling. Paragrafen svarer til komitéforslagets § 38, patentlovens § 61 og gjeldende mønsterlovs § 30. Paragrafen foreskriver at i sivile saker vedrørende mønsterinngrep kan frifinnelse ikke bygges på at registreringen er ugyldig eller kan kreves overført uten at det først er avsagt dom for registreringens ugyldighet eller overføring. Departementets utkast er helt i samsvar med det som var foreslått av komitéen. Bestemmelsen samsvarer likeledes med patentlovens § 61. Ingen remissinstanser har uttalt seg mot bestemmelsen. Justisdepartementet gjør imidlertid oppmerksom på at forarbeidene til patentloven (Ot.prp.nr.36 (1965-1966) s. 53 sp. 2) er noe misvisende m.h.t. regelens rekkevidde, noe som også går igjen i mønsterlovkomitéens innstilling s 86 spalte 1 avsnitt 4. Det heter i uttalelsen: «Meningen med § 55 i den preliminære patentlovinnstilling var bl.a. at en avgjørelse som gikk ut på ugyldighet, skulle legges til grunn i enhver senere inngrepsak, det vil si at i inngrepsaker skulle dommen ha virkning overfor alle og enhver. Med den nye formulering - § 61 i patentloven - - mente man visstnok ikke å endre dette. Slik patentlovens § 61 og MLU § 38 er formulert, gir de imidlertid ingen regel om utvidet rettskraft for ugyldighetsdommen, og slike regler er heller ikke gitt eller foreslått i patentlovens § 52 eller i MLU § 31. Det er da de vanlige rettskraftregler som vil få anvendelse, det vil si at dommen er bindende for sakens parter og deres rettsetterfølgere. Det forhold at de foran nevnte bestemmelser ikke gir regler om utvidet rettskraft, antar man imidlertid har liten praktisk betydning. De vesentligste hensyn bak det rettsordningssynspunkt som har vært anført av Industridepartementet i Ot.prp.nr.36 (1965-1966) s. 53 spalte 2 - s. 54 spalte l, vil være ivaretatt gjennom regelen om at spørsmålene om ugyldighet og overføring ikke kan avgjøres prejudisielt i sivile inngrepsaker, i og med at dette i alle fall sikrer en rettskraftig avgjørelse overfor sakens parter og deres rettsetterfølgere. slettelse i registret, og patent/mønsterretten kan ikke påberopes av vedkommende part eller dennes rettsetterfølgere. Man nevner for øvrig at selv om en ugyldighetsdom er avsagt overfor feil person, vil dommen vanligvis føre til slettelse i mønsterregistret (MLU § 33), og med den virkning at registreringen antakelig ikke kan gjenopplives, sml. motivene i MLU s. 82 spalte i avsnitt 2. Industridepartementet er enig i de synspunkter Justisdepartementet her gjør gjeldende. Paragrafen gjelder straff og erstatning for overtredelser av bestemmelsen om opplysningsplikt (§ 34). Den svarer til § 40 i komitéforslaget og patentlovens § 62. Ingen remissinstanser har hatt innvendinger mot komitéens forslag som også følges av departementet. Kapittel 8. Rettergangsforskrifter. Paragrafen inneholder vernetingsregler og svarer til komitéforslagets § 41, patentlovens § 63 og gjeldende mønsterlovs § 29. Komitéen foreslår som alminnelig regel at Oslo byrett skal være verneting for tvistemål om krav som er hjemlet i mønsterloven. Komitéens forslag var i samsvar med den tilsvarende bestemmelse i proposisjonen til ny patentlov, som forelå da mønsterlovkomitéens innstilling ble avgitt. Stortingets justiskomité foretok imidlertid en begrensning av de typer saker hvor Oslo byrett skulle være tvunget verneting. Det vises om dette til Innst. O. I for 1967-68 s. 26. Den Norske Dommerforening har uttalt at samme løsning bør legges til grunn i mønsterloven som i patentloven. Justisdepartementet ber om at bestemmelsen vurderes påny i lys av de endringer som ble foretatt i patentlovutkastet. Patentstyret mener komitéens forslag bør følges. Departementet antar vernetingsreglene i mønsterloven bør være de samme som i patentloven. Begrunnelsen synes her å være den samme som den Justiskomitéen anførte for patentsakenes vedkommende. Paragrafen svarer til komitéforslagets § 42 og foreskriver en plikt til i visse tilfelle å gi registreringsmyndigheten, mønsterhaveren og lisenstakere melding om søksmål. Tilsvarende bestemmelse finnes i patentlovens § 64. Bestemmelsen svarer til gjeldende mønsterlovs § 23, tredje ledd, og § 29, men foreskriver en noe mer vidtgående underretningsplikt enn disse bestemmelser. Departementet har endret komitéens utkast slik at også lisenstakere som vil reise søksmål må gi melding. Man finner det således naturlig å ha samme regel her som i patentloven. Utover dette er kun foretatt ubetydelige språklige endringer i utkastet. Paragrafen foreskriver at utskrifter av dommer i søksmål som er reist i henhold til mønsterloven skal sendes Styret. Den svarer til komitéforslagets § 43 og patentlovens § 66, jf. også Styrelovens § 14. Etter forslag fra Justisdepartementet har man fjernet den henvisning til § 41 som var med i komitéens utkast. Dette har sammenheng med at omfanget av vernetingsreglene i § 41 er blitt innskrenket i forhold til komitéutkastet. Kapittel 9. Forskjellige bestemmelser. Paragrafen gjelder rett til å få se mønsterregistret og få utskrift av det, samt rett til å få avskrift av søknader som er gjort al ment tilgjengelige. Den svarer til komitéforslagets § 44, patentlovens § 27, annet ledd, og varemerkelovens § 42. Departementet har fulgt komitéens forslag. Ingen remissinstanser har uttalt seg om bestemmelsen. Paragrafen gjelder fullmektigplikten for mønsterhavere som ikke har bopel i Norge. Den svarer til komitéforslagets § 45, annet ledd, og til patentlovens § 67, første og annet ledd. Etter forslag fra Justisdepartementet er bestemmelsen formulert i samsvar med patentlovens § 67. Komitéforslagets § 45, første ledd, inneholdt alminnelige regler for tilfelle hvor mønsterhaverens fullstendige adresse ikke finnes i mønsterregistret. fullt ut til anvendelse for patenthavere med bopel i Norge. Industridepartementet er enig med Justisdepartementet i at det neppe er grunn til å innføre regler om forkynnelser og meddelelser som vedrører mønster som avviker både fra domstolloven og patentloven. Man har derfor ikke tatt med i lovutkastet noen bestemmelse svarende til komitéforslagets § 45, første ledd. Utkastets § 45 foreskriver som foran nevnt, at mønsterhaver som ikke er bosatt i Norge, skal ha en fullmektig her. § 12 inneholder en tilsvarende regel om fullmektigplikt på søknadsstadiet. § 46 svarer delvis til komitéforslagets § 46 og patentlovens § 67, tredje ledd. Den gir Kongen rett til under forutsetning av gjensidighet å foreskrive unntak fra fullmektigplikten når det gjelder søkere eller mønsterhavere som er hjemmehørende i vedkommende fremmede land eller har fullmektig der. Det er meningen at fullmakten eventuelt skal brukes som grunnlag for en avtale mellom de nordiske land. Tilsvarende bestemmelse finnes ikke i gjeldende mønsterlov. I motsetning til den tilsvarende fullmaktsbestemmelse i patentloven, hjemler altså departementets utkast opphevelse av fullmektigplikten såvel på søknadsstadiet som på registreringsstadiet. At man gir denne mulighet for søknadsstadiet har sammenheng med at det på mønsterrettens område ikke foreslås noe som tilsvarer systemet med nordiske patentsøknader. Regelen har også sammenheng med de lempninger i språkkravet som tenkes innført, jf. bemerkningene til § 10. Fullmakten gir, dersom den blir benyttet, nordiske søkere anledning til selv eller ved sin innenlandske fullmektig å søke direkte om å få et mønster registrert i de andre nordiske land. Patentstyret har uttalt seg mot at komitéens utkast blir endret. Styret hevder bl.a. at dersom fullmakten blir benyttet vil det ha skadelige følger for utviklingen av et fullmektigmiljø på mønsterrettens område i Norge. Ordningen vil også føre til praktiske vanskeligheter for Styret, hevdes det. Departementet vil peke på at den nye mønsterloven under alle omstendigheter vil medføre en betydelig økning av behovet for fullmektigtjenester i Norge. Departementet har for øvrig ikke tatt noe standpunkt til om fullmaktene i § 46 faktisk bør benyttes. Standpunkt til dette vil ikke bli tatt før interesserte institusjoner og organisasjoner har fått anledning til å uttale seg om saken og alle spørsmål av mer praktisk karakter er nærmere vurdert. Departementets utkast er i samsvar med departementsutkastene i de andre nordiske land. Paragrafen inneholder en fullmakt for Kongen til å gi nærmere bestemmelser til utfylling av mønsterloven. Den svarer til komitéforslagets § 47, første ledd, og til patentlovens § 69, første ledd. Tilsvarende bestemmelse finnes i gjeldende mønsterlovs § 35. Departementets forslag er i samsvar med komitéens. Utkastet til nærmere bestemmelser vil bli utarbeidet i samarbeid med vedkommende departementer i Danmark, Finland og Sverige. Paragrafen inneholder lovens hovedbestemmelse om fastsettelse av avgifter. Dens annet ledd svarer til komitéforslagets § 47, annet og tredje ledd og inneholder fullmakt for Kongen til å fastsette avgiftene. I paragrafens første ledd er tatt inn en oppregning av de søknads og fornyelsesavgifter og eventuelle tilleggsavgifter som skal betales. Man har her samlet de avgiftsbestemmelser som etter komitéens utkast var spredt rundt i loven. Det er departementets utgangspunkt at avgiftene holdes på et nivå som dekker Styrets utgifter i forbindelse med mønsterregistreringene. Kapittel 10. Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser. Paragrafen inneholder ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser og svarer til komitéforslagets § 48. Departementets utkast er i samsvar med komitéens. Departementet er således enig med komitéen i at gjeldende mønsterlov fortsatt skal gjelde for mønster registrert etter denne og for registreringssøknader som er inngitt før ikrafttredelsesdagen. 1. Lov om opphavsrett til åndsverk m.v. Som nevnt i kapittel IV, under punkt 3 vedrørende brukskunst, foreslås en endring i § 10 i loven om opphavsrett til åndsverk m.v. Man viser til den begrunnelse som er gitt der. 2. Lov om varemerker, § 19 m.v. Den nye patentlovs § 25, annet ledd, inneholder som foran nevnt en bestemmelse som i realiteten gir domstolene adgang til å prøve avgjørelser hvorved Patentstyrets annen avdeling avslår en søknad om patent. I motivene til denne bestemmelse uttalte Industridepartementet (Ot.prp.nr.36 (1965-1966) s. 38 sp. 2): «Departementet vil senere ta opp spørsmålet om tilsvarende endring i varemerkeloven, da forskjellige regler her neppe er begrunnet. Spørsmålets stilling i mønsterloven vil bli tatt opp i forbindelse med behandlingen av den komitébetenkning vedrørende revisjon av mønsterloven som ventes avgitt i nær fremtid. Som det er fremgått tidligere foreslår departementet nå tilsvarende regel som i patentloven inntatt i mønsterlovutkastets § 22, annet ledd. Departementet antar reglene også bør innføres i varemerkeloven og med tilsvarende begrunnelse. De bør utformes på samme måte som de tilsvarende bestemmelser i patentloven og mønsterlovutkastet, se utkastets kapittel 11, II § 19, sjette og sjuende ledd og § 20 tredje ledd. Forslagene nødvendiggjør dessuten endring av varemerkelovens § 26 og § 41 ved at reglene om verneting og varsel om søksmål er utbygget, i det vesentlige i samsvar med mønsterlovutkastets § 41 § 42. Regelen om lisenshavers varslingsplikt i varemerkelovens § 41 er derunder tatt opp i § 26. Som ny § 41 foreslås en bestemmelse tilsvarende mønsterlovutkastets § 43. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt utkast til proposisjon til Stortinget om lov om mønster. Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak til lov om mønster i samsvar med et fremlagt utkast. Tilråding fra Industridepartementet ligger ved i avtrykk. Gitt på Oslo slott 19. Som kjent anses alt som er blitt alment tilgjengelig ved avbildning, utstilling, utbud eller på annen måte. foreskrevet derom skal anses inngitt før den i første ledd nevnte dag, såfremt mønstret senere i forbindelse med søknadens behandling gjøres alment tilgjengelig. 2) ved at søkeren eller noen han utleder sin rett fra har vist mønstret på en offisiell eller offisielt anerkjent internasjonal utstilling. a) offentlig våpen, flagg eller andre offentlige emblemer eller merker, derunder de offisielle innen- eller utenlandske kontroll-eller garantimerker eller -stempler som er fastsatt for varer av samme eller lignende slag som dem mønstret søkes registrert for, eller våpen, flagg eller andre emblemer, forkortelser eller benevnelser tilhørende mellomstatlige organisasjoner, eller internasjonalt merke, segl eller kjennetegn når uhjemlet bruk av det er forbudt ved lov. Mønstret må heller ikke registreres hvis det inneholder noe som kan forveksles med slike emblemer eller merker m.v. Mønsterretten innebærer, med de unntak som er fastsatt i denne lov, at andre enn innehaveren av mønsterretten (mønsterhaveren) seende ikke skiller seg vesentlig fra mønstret eller som har opptatt i seg noe som ikke skiller seg vesentlig fra dette. Mønsterretten omfatter bare varer av samme eller liknende slag som dem mønstret er registrert for. Kongen kan bestemme at søknad om registrering av mønster som før inngivelsesdagen er søkt vernet utenfor riket, i forhold til bestemmelsene i § 2 og § 6 på begjæring skal anses inngitt samtidig med søknaden utenfor riket. Kapittel 2. Registreringssøknaden og dens behandling. Søknaden skal inneholde opplysning om vare mønstret søkes registrert for. I søknaden skal angis hvem som har frembrakt mønstret. Søknaden skal være ledsaget av bilde som viser mønstret. Hvis søkeren innen søknadens kunngjøring i henhold til § 18 også inngir en modell, skal modellen anses å vise mønstret. Videre skal søknaden være ledsaget av en av søkeren underskrevet erklæring om at mønstret så vidt søkeren vet ikke før den dag søknaden ble innlevert, eller skal anses som innlevert, jf. § 8, var kjent på slik måte som etter § 2, jf. § 3, hindrer mønstrets registrering. Søkeren skal betale fastsatte søknads- og tilleggsavgifter, jf. § 48. Behandlingen av søknaden gjenopptas dog hvis søkeren innen to måneder fra utløpet av den nevnte frist innkommer med uttalelsen eller foretar handling for rettelse samt innen samme tid betaler fastsatt gjenopptakelsesavgift. Gjenopptakelse kan forlanges bare en gang. Er spørsmålet om retten til mønstret under behandling ved domstol, kan behandlingen av registreringssøknaden stilles i bero inntil søksmålet er endelig avgjort. Godtgjør noen overfor Styret at det er han og ikke søkeren som har retten til mønstret, skal Styret, dersom vedkommende begjærer det, overføre den til den berettigede. Den som registreringssøknaden overføres til, skal betale ny søknadsavgift. Er søknaden i foreskrevet stand og finnes ikke hinder for registrering å foreligge, skal Styret kunngjøre søknaden for å gi almenheten anledning til å fremkomme med innsigelser mot den. På søkerens begjæring kan kunngjøringen dog utsettes inntil seks måneder fra den dag da søknaden ble inngitt, eller hvis prioritet som nevnt i § 18 er begjært, fra den dag som prioriteten er begjært fra. Begjæring om utsettelse skal fremsettes i søknaden. Har søkeren ikke i henhold til § 18 begjært utsettelse med kunngjøringen, skal samtlige dokumenter i saken holdes tilgjengelige for enhver fra søknadens inngivelsesdag. er utløpet, selv om kunngjøring etter § 18 ennå ikke vil finne sted. Er søknaden på dette tidspunkt henlagt eller avslått, skal dokumentene dog ikke holdes tilgjengelige med mindre søkeren begjærer gjenopptakelse eller påklager avgjørelsen. Etter utløpet, av den i § 18 annet ledd fastsatte frist opptas søknaden til fortsatt prøving. Ved denne prøving får § 14, § 15, § 16, § 17 anvendelse. Er innsigelse innkommet, skal den meddeles søkeren. Er innsigelsen ikke åpenbart ugrunnet, skal søkeren dessuten gis anledning til å uttale seg om den. Går avgjørelsen av registreringssøknaden søkeren imot, kan han påklage avgjørelsen til Styrets annen avdeling. Blir en registreringssøknad imøtekommet på tross av behørig fremsatt innsigelse, kan avgjørelsen påklages av innsigeren. Frafaller innsigeren sin klage, kan denne likevel prøves når særlige grunner for dette foreligger. Blir en begjæring om gjenopptakelse i henhold til § 14 tredje ledd avslått, eller en begjæring om overføring etter § 17 imøtekommet, kan avgjørelsen påklages av søkeren til Styrets annen avdeling. Blir en begjæring om overføring etter § 17 avslått, kan avgjørelsen påklages av den som har fremsatt begjæringen. Klage må være innkommet til Styret innen to måneder fra den dag melding om avgjørelsen ble sendt vedkommende part. Innen samme frist skal fastsatt klageavgift betales. I motsatt fall tas klagen ikke opp til behandling. Avgjørelse hvorved Styrets annen avdeling avslår en søknad om registrering, kan ikke innbringes for domstolene senere enn to måneder etter at avslaget ble meddelt søkeren. Underretning om søksmålsfristen skal inntas i meddelelsen. Reglene i § 19 tredje ledd får tilsvarende anvendelse på dokumenter som inngis til Styrets annen avdeling. Når det foreligger endelig avgjørelse om registrering, skal mønstret innføres i registret og melding om registreringen kunngjøres. Blir registreringssøknad som er kunngjort i henhold til § 18 endelig henlagt eller avslått, skal dette kunngjøres. Mønsterregistreringen gjelder i inntil fem år fra den dag da søknaden om registrering ble inngitt, og kan på begjæring fornyes for ytterligere to femårsperioder. Hver slik femårsperiode løper fra utgangen av den foregående periode. Søknad om fornyelse av registreringen skjer skriftlig til Styret tidligst ett år før og senest 6 måneder etter den løpende registreringsperiodes utgang. Innen samme tid skal søkeren betale fastsatte fornyelses- og tilleggsavgifter, jf. § 48. I motsatt fall avslås søknaden. Bestemmelsene i første ledd får tilsvarende anvendelse på overgang og opphør av tvangslisenser og på rett som omhandlet i § 32 annet ledd. Søksmål som gjelder en mønsterrett kan alltid reises mot den som i registret står som mønsterhaver og meldinger fra Styret kan sendes til ham. Frivillig overdragelse av mønsterrett eller meddelelse av lisens som er blitt anmeldt til registrering, går i kollisjonstilfelle foran frivillig overdragelse eller meddelelse av lisens som ikke er eller først senere er anmeldt til registrering, dersom vedkommende rettighetshaver ved anmeldelsen var i god tro. Den som da en registreringssøknad ble gjort tilgjengelig for enhver, her i riket utnyttet mønstret i nærings- eller driftsøyemed kan, hvis søknaden fører til registrering, få tvangslisens til å utnytte mønstret når særlige grunner for det foreligger, og han ikke hadde kjennskap til søknaden da han begynte utnyttelsen og heller ikke med rimelighet kunne ha skaffet seg slik kjennskap. Rett som nevnt tilkommer under tilsvarende forutsetninger også den som har truffet vesentlige foranstaltninger til å utnytte mønstret i nærings-eller driftsøyemed her i riket. Tvangslisens kan også omfatte tiden før mønstret ble registrert. Tvangslisens kan bare gis den som kan antas å være i stand til å utnytte mønstret på en måte som er forsvarlig og i overensstemmelse med lisensen. Tvangslisensen er ikke til hinder for at mønsterhaveren selv utnytter mønstret eller gir lisens. Tvangslisens kan gå over til andre bare sammen med den virksomhet hvori utnyttelsen var ment å skulle skje. Tvangslisens gis av retten, som også bestemmer i hvilket omfang mønstret kan utnyttes og fastsetter vederlaget og de øvrige vilkår for lisensen. Dersom forholdene endrer seg vesentlig, kan retten på begjæring av hver av partene oppheve lisensen eller fastsette nye vilkår for denne. Er et mønster registrert i strid med § 1, § 2, § 3, § 4 og foreligger registreringshindringen fremdeles, kan registreringen kjennes ugyldig ved dom. Registreringen kan dog ikke kjennes ugyldig av den grunn at mønsterhaveren bare delvis var berettiget til mønstret. Søksmål som grunner seg på at mønstret er registrert for en annen enn den som etter § 1 er berettiget til å oppnå registrering, kan bare reises av den som påstår seg å ha rett til mønstret. Slikt søksmål må være reist innen ett år etter ervervet kjennskap til registreringen og de øvrige omstendigheter som søksmålet grunner seg på. Var mønsterhaveren i god tro da mønstret ble registrert eller mønsterretten overført til ham, kan ikke i noe tilfelle søksmålet reises senere enn tre år etter registreringen av mønstret. Søksmål etter denne paragraf kan med det unntak som er fastsatt i annet ledd, reises av enhver. Er et mønster registrert, for en annen enn den som etter § 1 er berettiget til det, kan deri berettigede ved dom kreve registreringen overført til seg. Søksmålsfristene i § 31 annet ledd kommer til anvendelse på søksmål som her omhandlet. Har den som frakjennes en mønsterregistrering, i god tro begynt å utnytte mønstret i nærings- eller driftsøyemed her i riket, eller har han truffet vesentlige foranstaltninger til dette, er han berettiget til mot rimelig vederlag og på rimelige vilkår for øvrig å fortsette den påbegynte eller igangsette den forberedte utnyttelse med bibehold av dennes alminnelige karakter. Slik rett tilkommer under samme forutsetninger innehavere av registrerte lisenser. Mønstret skal slettes av registret når mønsterhaveren fremsetter skriftlig begjæring om det. Er det reist søksmål om overføring av registreringen eller er det tatt utlegg i mønsterretten, kan mønstret ikke slettes av registret etter begjæring av mønsterhaveren før søksmålet er endelig avgjort eller utlegget er falt bort. å gi vedkommende adgang til å gjøre seg kjent med dokumentene i søknadssaken. Den som enten ved direkte henvendelse til en annen eller i annonser eller ved påskrift på varer eller deres innpakning eller på annen måte angir at et mønster er søkt registrert eller er registrert, uten samtidig å angi søknadens eller registreringens nummer, er pliktig til uten unødig opphold å gi den som begjærer det, slik opplysning. Angis ikke uttrykkelig at registrering er søkt eller oppnådd, men er det som angis egnet til å fremkalle den oppfatning at så er tilfelle, skal på begjæring uten unødig opphold gis opplysning om hvorvidt registrering er søkt eller oppnådd. Den som forsettlig gjør inngrep i mønsterrett (mønsterinngrep) eller som medvirker hertil, straffes med bøter eller med fengsel inntil tre måneder. Offentlig påtale finner sted bare etter begjæring fra den fornærmede. Den som forsettlig eller uaktsomt har begått mønsterinngrep, er pliktig til å betale erstatning for utnyttelsen av mønstret, samt erstatning for den ytterligere skade som inngrepet måtte ha medført. Erstatningen kan lempes når det bare er lite å legge inngriperen til last. Er inngrepet skjedd i aktsom god tro, kan retten i den utstrekning det finnes rimelig tilplikte inngriperen å erstatte skaden, dog ikke utover den vinning som han antas å ha hatt ved inngrepet. såfremt søknaden leder til registrering. Dog skal erstatning for skade som følge av utnyttelse før søknadens kunngjøring i henhold til § 18 alltid begrenses som nevnt i § 36 annet ledd. I sivile saker vedrørende mønsterinngrep kan frifinnelse ikke bygges på at registreringen er ugyldig eller kan kreves overført (jf. § 31 og § 32) uten at det først er avsagt dom for registreringens ugyldighet eller overføring. Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelsene i § 34, straffes med bøter og er pliktig til å erstatte derved forvoldt skade i den utstrekning det finnes rimelig. 1) Søksmål angående retten til et mønster som er søkt registrert i henhold til nærværende lov. 2) Søksmål angående prøving av avgjørelse hvorved Styrets annen avdeling avslår søknad om registrering av mønster, jf. § 22 annet ledd. Oslo byrett er verneting for registreringssøkere og mønsterhavere som ikke har bopel her i riket. Retten tilstiller Styret utskrift av dommer i tvistmål i saker som er reist etter denne lov. Mønsterhaver som ikke har bopel her i riket skal ha en her bosatt og i mønsterregistret innført fullmektig som på hans vegne kan motta forkynnelser og andre prosessuelle meddelelser vedrørende mønstret. Finnes fullstendig adresse ikke antegnet i registret, kan forkynnelsen av skrift hvorved sak reises, og ellers hvor retten finner grunn til det, skje ved at vedkommende dokument eller et utdrag av det innrykkes i Norsk Lysingsblad, og det tidende Styret utgir, med angivelse av at dokumentet vil kunne avhentes på rettens kontor. Domstollovens § 181 fjerde ledd kommer i så fall til anvendelse, dog slik at tiden for innrykking i det tidende Styret utgir, trer i stedet for tiden for oppslag på rettsstedet. Kongen fastsetter de nærmere bestemmelser om registrerings- og fornyelsessøknadene og deres behandling, om mønsterregistret, den tidende Styret utgir samt om gjennomføringen av denne lov forøvrig. Det kan herunder bestemmes at Styrets journaler over innkomne søknader og deres behandling skal være tilgjengelige for enhver. Ved søknad om registrering av mønster eller om fornyelse av mønsterregistrering skal erlegges søknads- eller fornyelsesavgift samt i tilfelle følgende tilleggsavgifter: Klasseavgift for hver klasse utover en, samregistreringsavgift for hvert mønster utover ett, oppbevaringsavgift for oppbevaring av modell og kunngjøringsavgift for kunngjøring av hvert bilde ut over ett. Fornyelsesavgift som betales etter utgangen av den løpende registreringsperiode skal erlegges med forhøyet beløp. I lov av 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v. skal § 10 lyde: Fotografiske bilder omfattes ikke av denne lov. I lov av 3. mars 1961 nr. 4 om varemerker skal følgende bestemmelser lyde: § 19 sjette og sjuende ledd. Avgjørelse hvorved Styrets annen avdeling nekter registrering av varemerke kan ikke innbringes for domstolene senere enn to måneder etter at avgjørelsen ble meddelt søkeren. Underretning om søksmålsfristen skal inntas i meddelelsen. Det kan ikke gis oppreisning mot oversittelse av fristene i femte og sjette ledd. Søkeren og den som har gjort innsigelse mot registreringen, kan innanke enhver avgjørelse som er gått ham i mot for Styrets 2. avdeling etter reglene i § 19 femte ledd. Blir registrering nektet, kan søkeren reise søksmål etter reglene i § 19 sjette ledd. Det kan ikke gis oppreisning mot oversittelse av de frister som er fastsatt i nevnte bestemmelser. § 26 første, nytt annet og tredje ledd skal lyde: Søksmål etter § 25 kan reises av enhver som har rettslig interesse i det. Søksmål etter § 19 sjette ledd, § 20 tredje ledd og § 25 hører under Oslo byrett. Den som reiser søksmål skal samtidig gi melding om det til Styret samt i anbefalt brev gi melding om søksmålet til enhver lisenstaker som er innført i registret og hvis adresse er angitt der. En lisenshaver som vil reise søksmål om varemerkeinngrep skal på tilsvarende måte gi melding om dette til merkehaveren. Dokumenterer saksøkeren ikke at melding som nevnt i annet ledd er gitt, kan retten gi ham frist til å gi meldingen. Oversittes fristen avvises saken. (Annet, tredje og fjerde ledd blir fjerde, femte og sjette ledd.) Endringen under I trer i kraft 1. oktober 1970, dog slik at for åndsverk som er søkt registrert som mønster før denne dag, trer endringen i kraft 1. oktober 1971. Endringene under II trer i kraft l. oktober 1970. Ot.prp.nr.27 (1968-1969) Om lov om ikraftsettelse av forvaltningsloven og om endringer av saksbehandlingsregler i forvaltningsloven og andre lover.
|
lovdata_cd_13857
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.774
|
Godkjenning av våpen og flagg, Holtålen kommune, Sør-Trøndelag. Fastsatt ved kgl.res. av 4. mars 1988. Fremmet av Kommunal- og arbeidsdepartementet.
|
lovdata_cd_38544
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.77
|
Folketrygden yter tilskudd til kommunene til fastlønnede stillinger for leger, jf. folketrygdloven §5-21. Fastlønnstilskudd gis istedenfor den godtgjørelse folketrygden ellers yter etter takster, jf. forskrifter om fastsetting og utbetaling av folketrygdens tilskudd til delvis dekning av kommunenes utgifter til helsetjenesten av 13. januar 1984 fastsatt i medhold av §5-2 i lov av 19. november 1982 om helsetjenesten i kommunene (70/05 - 02 Nr. 1). Se for øvrig vedlegg 1.
|
lovdata_cd_19672
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.833
|
Forskrift for vedlikeholds- og miljøfondet, Oslo kommune. Fastsatt av Oslo byråd 5. november 1993 med hjemmel i bystyrevedtak av 24. juni 1993. Fondets formål er gjennom tilskudd til utbedring av vedlikeholdsetterslep å bedre grunnlaget for fremtidig drift i økonomisk vanskeligstilte borettslag/sameier i den offentlige vedtatte planmessig gjennomførte byfornyelsen i Oslo indre by. Det kan også ytes midler til miljøforbedringer, og til etablering av forsvarlig forvaltning. Midler fra fondet ytes i form av engangstilskudd. a. Utbedring og reparasjoner som følge av manglende vedlikehold. b. Oppgradering av branntekniske tiltak. c. Etablering av forsvarlig forvaltning av eiendommen. d. Miljøtiltak som ikke dekkes av husbankens tilskudd. Det kreves ikke egenandel. Tilskuddsberettigete er utbedrete borettslag/sameier innen den offentlig vedtatte planmessige utførte byfornyelsen i Oslo indre by. Tilskuddene skal gå til borettslag/sameier som ikke har vært i stand til å utføre nødvendig løpende vedlikehold på sin eiendom på grunn av vanskelig økonomisk situasjon. Fortrinnsvis skal borettslaget/sameiet ha gjennomført eller være i gjeldsforhandlinger. For å få utbetalt tilskudd, må borettslaget/sameiet benytte seg av kompetente konsulenter. Videre må de bruke kommunens anskaffelsesreglement i forbindelse med kontrahering av entreprenør og gjennomføring av arbeidene. Borettslaget/sameiet må ha en tilfredsstillende forretningsførsel og forvaltning forøvrig, hvor det blir krevet inn tilstrekkelig husleie til fremtidig vedlikehold. Søknaden skal inneholde oversikt over de arbeider det søkes tilskudd til. Kopi av regnskaper for de siste to år med revisorrapport og årsmelding, samt resultat av en eventuell gjeldsforhandling skal vedligge. Søknad om tilskudd fra fondet fra borettslag/sameier i bydelene sendes bydelsadministrasjonen. Bydelsadministrasjonen forbereder saken for bydelsutvalget med etat for eiendom og utbygging som rådgiver. Det gis rammebevilgning/tilsagn til hvert enkelt prosjekt. Etat for eiendom og utbygging kan godkjenne en overskridelse med inntil 15 % uten at saken må tilbake for nytt vedtak. Søknadene behandles i den rekkefølge de kommer inn. Dersom spesielle forhold tilsier det, kan dette prinsippet fravikes. Fondet kan også dekke administrasjonskostnader. Kapitalavkastningen av fondets midler tilfaller fondet. Etat for eiendom og utbygging anviser, utbetaler og fører regnskap for fondet. Etat for eiendom og utbygging utarbeider årsregnskap og årsmelding for fondet som legges frem for bystyret av byrådet. Meldingen skal inneholde en redegjørelse for hvordan fondets midler er benyttet og andre forhold av betydning. Denne forskrift trer i kraft fra vedtakstidspunktet. Gjelder for: Granvin kommune, Hordaland.
|
lovdata_cd_50685
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.814
|
Forskrift om fastsettelse av tvangsmulkt i medhold av lov om helsetjenesten i kommunen. Fastsatt av Sosialdepartementet 10. oktober 1988 i medhold av lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene §4a-7. Endret 19 des 2002 nr. 1714, 1 sep 2003 nr. 1111. Helse- og sosialstyret kan fastsette tvangsmulkt ved oversittelse av frist for å etterkomme pålegg om retting gitt i medhold av §4a-6 i lov om helsetjenesten i kommunene. Bestemmelsen er i samsvar med kommunehelsetjenestelovens §4a - 7 og fastslår at tvangsmulkt kan anvendes der det i medhold av samme lovs §4a-6 er gitt pålegg, og hvor pålegget ikke er oppfylt innen fristens utløp. Tvangsmulkt: er et tvangsmiddel som anvendes for å gjennomtvinge et krav som går ut på annet enn penger. Fastsetting av tvangsmulkt er en administrativ forføyning. Definisjonene er en generell rettslig definisjon av begrepene tvangsmulkt og pålegg. Viktig å merke seg er at fastsettelse av tvangsmulkt er en administrativ forføyning, og ikke en straff i strafferettslig forstand. Saksbehandlingen ved fastsettelse av tvangsmulkt skal således følge de vanlige forvaltningsmessige regler i forvaltningloven. Tvangsmulkt kan fastsettes der frist for å etterkomme pålegg om retting etter §4a-6 i lov om helsetjenesten i kommunene er oversittet. Hvis tvangsmulkt fastsettes skal det som hovedregel skje i forbindelse med at det blir fastsatt en ny frist for oppfylling av pålegget. Tvangsmulkt skal kun fastsettes der det anses nødvendig for at pålegget skal bli oppfylt innen rimelig tid. Tvangsmulkt kan fastsettes allerede i forbindelse med at pålegget gis når det er særlig nødvendig at fristen overholdes. Tvangsmulkt skal ikke anvendes i stedet for stansing av virksomhet når det foreligger overhengende fare for helseskade. Forutsetningen for at det skal kunne bli aktuelt å fastsette en tvangsmulkt er at det er blitt gitt pålegg om å rette et forhold ved eiendom eller virksomhet i medhold av §4a-6 i kommunehelsetjenesteloven. Tvangsmulkt i medhold av denne lov kommer altså ikke til anvendelse for et pålegg gitt med hjemmel i annen lov. Som hovedregel kan tvangsmulkt bare fastsettes der en frist for oppfylling av pålegg allerede er oversittet. Tvangsmulkt fastsettes da i forbindelsen med at det settes en ny frist for oppfylling av pålegget. Tvangsmulkt vil således først begynne å løpe når den andre fristen er oversittet. Det understrekes at det må utvises stor varsomhet ved bruk av den reaksjonsform tvangsmulkt representerer. Tvangsmulkt skal kun fastsettes der det anses nødvendig for at pålegget skal bli oppfylt innen rimelig tid. Hva som skal anses som rimelig tid må vurderes ut fra det arbeid og de kostnader det vil medføre å oppfylle pålegget. Det må også tas hensyn til i hvilken grad forholdet som er pålagt retten har negativ innvirkning på helsen. Har adressaten for pålegget gitt uttrykk for at pålegget ikke vil bli oppfylt, vil det være naturlig å fastsette en tvangsmulkt. Tvangsmulkt bør dog ikke fastsettes ved helt bagatelmessige saker. Foreligger det helt spesielle forhold kan helse- og sosialstyret bestemme at tvangsmulkt skal fastsettes samtidig med at pålegget gis. Tvangsmulkten vil da begynne å løpe allerede idet den første fristen oversittes. Forutsetningen for at tvangsmulkt skal kunne fastsettes samtidig med at pålegg gis, er at det er særlig nødvendig at fristen overholdes. Dette vil bl.a. være tilfellet der man har en begrunnet frykt for at de forhold som er pålagt rettet vil kunne medføre en overhengende fare for helseskade dersom de ikke rettes innen fristens utløp. Hvis det allerede er oppstått forhold ved en virksomhet som medfører fare for helseskade, skal tvangsmulkt ikke anvendes istedet for stansing. Helse- og sosialstyret har i slike tilfeller plikt etter kommunehelsetjenestelovens §4a-8 til å stanse virksomheten. Dersom et pålegg ikke blir etterkommet innen fristens utløp til tross for at det er fastsatt tvangsmulkt for oversittelse av fristen, kan ny tvangsmulkt fastsettes i forbindelse med fastsettelse av ny frist. Det skal i denne forbindelse vurderes hvorvidt tvangsmulkten bør forhøyes. I de tilfeller hvor den som pålegget er rettet til, har unnlatt å oppfylle pålegget til tross for at tvangsmulkt er fastsatt, skal helse- og sosialstyret fastsette en ny frist for å oppfylle pålegget. Det bør i denne sammenheng vurderes hvorvidt det er nødvendig å fastsette ny tvangsmulkt for eventuell oversittelse av den nye frist. Ny tvangsmulkt skal ikke fastsettes med mindre man anser det nødvendig for at den nye fristen skal overholdes. Helse- og sosialstyret må således vurdere saken på samme måte som ved første gang fastsettelse av tvangsmulkt. Fastsettes ny tvangsmulkt bør det vurderes om den bør forhøyes. Ved denne vurdering bør det tas hensyn til om unnlatelse av å oppfylle pålegget innen fristen skyldes manglende vilje eller manglende evne. Skyldes unnlatelsen manglende even vil en forhøyelse av tvangsmulkten neppe ha noen positiv effekt. Dersom tvangsmulkt etter §3 har form av løpende dagmulkt, vil det ha lite hensikt å fastsette ny løpende dagmulkt etter §4, dersom denne ikke bør forhøyes. Løpende dagmulkt løper jo inntil pålegget er oppfylt. Se merknad til §5. For øvrig skal det brukes løpende dagmulkt. Gjentatt tvangsmulkt, jfr. §4, fastsettes normalt som løpende dagmulkt. Hovedregelen er at tvangsmulkten fastsettes som en løpende dagmulkt. Mulkten løper såvel på virkedager som på fridager. Mulkten løper inntil pålegget er oppfylt. Engangsmulkt kan brukes dersom det er særlig påkrevd at pålegget oppfylles innen fristens utløp. Det vil således ofte være naturlig med engangsmulkt der tvangsmulkt fastsettes samtidig med at pålegg gis, jfr. §3, 2. ledd. Ved gjentatt tvangsmulkt vil det naturlige være at det fastsettes løpende dagmulkt. Det kan imidlertid også her foreligge forhold som tilsier at det fastsettes engangsmulkt. Vurderingen vil bli den samme som når engangsmulkt fastsettes første gang. En tvangsmulkt skal være så stor at den er effektiv uten å være urimelig. For å oppnå dette bør helse- og sosialstyret ved vurderingen av tvangsmulktens størrelse ta hensyn til hvor viktig det er at det påtalte forhold rettes og hvor store kostnader det må antas å medføre. Fastsettelse av en tvangsmulkts størrelse er en utpreget skjønnsmessig vurdering som må vurderes ut fra de konkrete forhold. Et moment i vurderingen vil kunne være at adressaten for pålegget har fått en knapp frist for oppfyllelse. Det vil i disse tilfelle være mer naturlig med en lav mulkt, enn i de tilfelle hvor adressaten har fått god tid på seg til å oppfylle pålegget. Det antas at det ofte vil være hensiktsmessig for helse- og sosialstyret å innhente uttalelse fra økonomisk, teknisk og eventuell annen ekspertise innen kommunen før det fastsetter tvangsmulktens størrelse. Blir en klage over pålegg eller over at tvangsmulkt er fastsatt gitt oppsettende virkning, påløper ingen tvangsmulkt før klagen er avgjort. Tvangsmulkten forfaller til betaling første virkedag etter fristens utløp. Løpende dagmulkt forfaller i daglige terminer. Gis en klage over pålegg om retting eller over at tvangsmulkt er fastsatt oppsettende virkning etter forvaltningslovens §42, påløper ingen tvangsmulkt før klagen er blitt endelig avgjort. Gis klage over tvangsmulkten oppsettende virkning, jfr. forvaltningslovens §42, vil tvangsmulkten løpe, men ikke forfalle før klagen er avgjort i klagerens disfavør. Tvangsmulkten vil da forfalle første virkedag etter at klageinstansens vedtak er kommet til klagerens kunnskap, og da med det av klageinstansens fastsatte beløp. Fastsetting av tvangsmulkt er et forvaltningsvedtak som kan påklages til overordnet forvaltningsorgan (fylkesmann). Fastsetting av tvangsmulkt er et enkeltvedtak og kan påklages etter forvaltningslovens bestemmelser til fylkesmannen. Det kan klages over at det er fastsatt tvangsmulkt og/eller tvangsmulktens størrelse. Helse- og sosialstyret sender påkrav om betaling av tvangsmulkt som er forfalt. Blir tvangsmulkten ikke betalt, sendes kravet til namsmyndigheten for inndrivelse. Tvangsmulkten tilfaller statskassen. Det skal sendes påkrav om løpende dagmulkt med regelmessige mellomrom, som ikke i noe tilfelle skal overstige 8 uker. Helse- og sosialstyret har ansvaret for at det blir sendt påkrav om forfalt tvangsmulkt. Blir tvangsmulkten ikke betalt skal namsmyndigheten foreta inndrivelsen. Tvangsmulkten inndrives ved utpanting og følger reglene i tvangsfullbyrdelseloven. Dersom løpende tvangsmulkt ikke blir betalt med forfall, jfr. §7, bør påkrav sendes med regelmessige mellomrom. Mellomrommene bør i utgangspunkt være på 2 til 4 uker og skal ikke overskride 8 uker. Sosial- og helsedirektoratet gis fullmakt til å foreta endringer i forskriftene. Disse forskriftene trer i kraft fra 1. januar 1989.
|
lovdata_cd_41531
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.986
|
Den første sosiale trygdeordning i Norge var ulykkesforsikringen for fabrikkarbeidere mv. som ble innført i 1894. Senere kom ulykkesforsikringen for fiskere i 1908 og ulykkesforsikring for sjømenn i 1911. Disse ulykkesforsikringene ble gradvis utvidet og forbedret. Fra 1. januar 1960 ble ordningene samlet i lov om yrkesskadetrygd - og fra 1. januar 1971 ble bestemmelsene om særfordeler ved yrkesskade innarbeidet i folketrygdloven.
|
public_report_2825
|
publicreports
| 2,021
|
no
|
0.892
|
Hvem skal trøste Knøttet – hvem kan endre mønsteret? 978-82-327-0024-0 1892-2597 (online) Denne rapporten presenterer og diskuterer resultatene fra en statusundersøkelse av likestilling mellom kjønn i norske barnehager. Undersøkelsen er gjort på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet. Datainnsamling og analyser er gjennomført av Vibeke Opheim, Erica Waagene og Kari Vea Salvanes, med førstnevnte som prosjektleder. Cay Gjerustad og Solveig Holen og også bidratt i arbeidet med undersøkelsen. landsrepresentativt utvalg barnehagestyrere, registerdata fra BASIL, samt besøk og intervju i et utvalg barnehager og læresteder. Vi takker alle som har bidratt. En særlig takk til styrere, personale og studenter som har tatt oss godt imot, gitt av sin tid og bidratt med tanker, erfaringer og gode eksempler. Oslo, 01.12. 1.2.1 Om likestilling mellom kjønn i barnehagens rammeplan ........................................................................... 1.2.2 Andelen menn i barnehagen: Likestilling i et 'voksenperspektiv' ............................................................... 1.2.3 Barns lek og aktiviteter: Likestilling i et 'barneperspektiv' .......................................................................... 1.3 Statusundersøkelsen fra 2010 .................................................................................................................. 1.4 Utvikling etter forrige statusundersøkelse ................................................................................................. 1.5 Rapportens videre struktur ....................................................................................................................... 2 Datakilder og metode ............................................................................................... 2.1 Registerdata og bakgrunnsvariabler fra BASIL ......................................................................................... 2.2 Spørreundersøkelse til barnehagestyrere ................................................................................................. 2.2.1 Utvalg: Sammensetning og størrelse ........................................................................................................ 2.2.2 Hovedtema i undersøkelsen ..................................................................................................................... 2.2.3 Gjennomføring: Nettbasert undersøkelse ................................................................................................. 2.2.4 Analyser ................................................................................................................................................... 2.3 Kvalitative intervju .................................................................................................................................... 2.3.1 Styrere og ansatte i barnehager ............................................................................................................... 2.3.2 Studenter og lærere ved høyskole for barnehagelærerutdanning ............................................................. 2.3.3 Analyser ................................................................................................................................................... 3 Resultater fra spørreundersøkelsen til styrere i barnehagen ............................. 3.1 Kjennetegn ved barnehagestyrerne .......................................................................................................... 3.2 Andel menn i barnehagene ...................................................................................................................... 3.2.1 Tiltak for å øke andelen menn i barnehagene ........................................................................................... 3.2.2 Likestilling i barnehagenes planer ............................................................................................................ 3.2.3 Vurdering av likestilling i dagliglivet .......................................................................................................... 3.2.4 Holdninger og vurderinger ........................................................................................................................ 3.3 Sammenhenger mellom andel menn og likestillingsarbeid ........................................................................ 4 Resultater fra intervjuundersøkelsene ................................................................... 4.1 Styrere og ansatte i barnehager ............................................................................................................... 4.1.1 Hva tenker styrere og ansatte på når vi sier ordet «likestilling»? ............................................................... 4.1.2 Den praktisk, pedagogiske hverdagen ...................................................................................................... 4.1.3 Barnehageansattes holdninger og valg av aktiviteter og leker .................................................................. 4.1.4 Likestillingsperspektivet i planer og på møter ........................................................................................... 4.1.5 Alle ønsker et kjønnsbalansert arbeidsmiljø ............................................................................................. 4.1.6 Fordeling av arbeidsoppgaver etter kjønn? ............................................................................................... 4.1.7 Hvordan øke andelen menn i barnehagen? .............................................................................................. 4.2 Barnehagelærerutdanningen .................................................................................................................... 4.2.1 «Likestilling» – et komplekst begrep ......................................................................................................... 4.2.2 Arbeidet med å rekruttere og beholde menn ved barnehagelærerutdanningene ....................................... 4.2.3 Likestilling på pensum og i undervisningen ............................................................................................... 4.2.4 Samarbeid mellom barnehager og læresteder for å fremme likestilling ..................................................... 4.2.5 Betydningen av menn i barnehagene – studentenes og fagpersonalets oppfatninger ............................... 5 Oppsummering og konklusjon ............................................................................... 5.1.1 BASIL: Utvikling i andel menn i barnehagen ............................................................................................. 5.1.2 Problemstillinger ....................................................................................................................................... 5.2 Avsluttende betraktninger ......................................................................................................................... Vedlegg: Spørreskjema om likestillingsarbeidet i barnehagen ...................................... Følgende rapport presenterer og diskuterer resultatene fra en statusundersøkelse av likestilling mellom kjønn i norske barnehager. Undersøkelsen er gjort på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet. Datagrunnlaget for statusundersøkelsen består av flere kilder. NIFU har gjennomført en spørreundersøkelse til styrere ved et landsrepresentativt utvalg kommunale og private barnehager. Spørreundersøkelsen er supplert med intervjuer blant styrere og ansatte i et utvalg barnehager, samt faglig ansatte og studenter ved to høgskoler. I tillegg brukes registerinformasjon fra barnehageportalen BASIL til å analysere utvikling i andel mannlige ansatte i barnehagene de siste fem årene. Bakgrunnsinformasjon om barnehagene er hentet fra det samme registeret. Statusundersøkelsen har belyst seks hovedproblemstillinger, med flere spørsmål og underproblemstillinger for å konkretisere og spesifisere disse. Resultatene er presentert i mer detalj i kapittel 3 og 4 i denne rapporten, mens hver av problemstillingene besvares og gjennomgås i kapittel 5. Nedenfor oppsummeres hovedfunn fra statusundersøkelsen sett under ett. Registerdata fra barnehageportalen BASIL (Barnehage-Statistikk-InnrapporteringsLøsning), viser utvikling langs to indikatorer i løpet av tidsperioden 2009-2013: 1) Andel mannlig ansatte i barnehagene, 2) Andel barnehager med minst én mannlig ansatt. Begge indikatorene omtales i regjeringens handlingsplan for likestilling (Barne-, likestillings-og inkluderingsdepartementet 2011). Resultatene viser at andelen menn har steget svakt fra 9,3 til 11,5 prosent i løpet av tidsperioden. Andelen menn har steget fra 6,2 til 7,3 prosent blant styrere og pedagogiske ledere, fra 8 til 9,6 prosent blant assistenter. Andelen barnehager i Norge med minst én mannlig ansatt (blant styrere, pedagogiske ledere eller assistenter) har steget fra 40,8 til 49,7 prosent i løpet av perioden 2009-2013. Selv om også andelen barnehager med minst en mannlig ansatt varierer i de ulike landsdelene, har samtlige landsdeler hatt en økning i denne andelen i løpet av disse årene. I Oslo har andelen steget fra 56,9 til 68,8 prosent. For Østlandet for øvrig har andelen steget fra 40,9 til 49,2 prosent. Sør-og Vest-Norge har hatt en økning fra 37,2 til 45 prosent, mens andelen barnehager med minst en mannlig ansatt i Midt-og Nord- Norge har steget fra 36,6 til 46,1 prosent. I løpet av femårsperioden synes det med andre ord å ha skjedd en markant økning i hele landet i andelen barnehager med minst en mannlig ansatt. Likestilling i hverdagen – hvilken plass har det? Resultater fra spørreundersøkelsen blant styrere indikerer at likestilling mellom kjønn har en plass i barnehagens daglige arbeid. En betydelig andel oppgir at personalets væremåte overfor gutter/jenter i noen/stor grad er tatt opp i formelle arenaer, men det er stor variasjon mellom ulike typer formelle arenaer. Vi finner en sammenheng mellom andel menn og likestillingsarbeid i barnehagen. I barnehager med høyere andel menn påvirkes handlingsplanens/rammeplanens omtale av likestilling i større grad barnehagens arbeid. Og det er flere styrere som svarer at ansatte har gått på kurs som omhandler likestilling og at barnehagen har iverksatt tiltak for å øke andelen menn. Det er viktig å merke seg at dette er en korrelasjon og at det ikke sier noe om effekten av økt andel menn på arbeidet med likestilling i barnehagen. En mulig forklaring på den positive sammenhengen mellom andel menn og økt grad av arbeid med likestilling i barnehagen kan være at barnehager som jobber aktivt med likestilling i større grad lykkes med å rekruttere mannlige ansatte. Men det kan også være at sammenhengen går i motsatt retning – at styrere i barnehager med høy andel menn arbeider mer med likestilling i barnehagen enn styrere i barnehager med lav andel menn. Sammenhengen ble også dokumentert i forrige statusundersøkelse (Likestillingssenteret 2010). Hva forteller så styrere og ansatte i barnehagene om hvilket praktisk og konkret arbeid som foregår i barnehagene for å skape et miljø som fremmer likestilling mellom kjønn? Hovedinntrykket er at dette er et tema det verken arbeides praktisk eller konkret med i særlig utstrekning. Likestilling mellom kjønn synes å være et tema som tas for gitt og i liten grad diskuteres. Samtidig nevner flere eksempler på situasjoner der de har tenkt eller reagert på egne eller andres kjønnsstereotypiske holdninger eller atferd. I forskningslitteraturen skilles det mellom ulike nivåer eller typer diskurser innenfor likestillingsfeltet. Se kapittel 1 for en kortfattet litteraturgjennomgang. Norske barnehager har i tidligere studier blitt omtalt som preget av nivå 1 – likestilling som likhet. I dette ligger implisitt en målsetting om likhet; alle skal kunne gjøre de samme aktivitetene, utøve de samme yrkene, kle seg i de samme klærne og fargene, leke de samme lekene. Intervjuene gir imidlertid inntrykk av et mer komplekst og variert forhold til hva likestilling innebærer enn at det kun handler om at jenter og gutter skal kunne gjøre det samme. Det fortelles historier om kjønnsforskjeller i lek og aktiviteter, betydning av likeverd mellom mennesker av samme eller ulikt kjønn, samt betydning av å verdsette individets egenart. barnehagene ikke kan plasseres innenfor ett bestemt nivå eller en bestemt type diskurs. Utsagnene fra barnehagene synes derimot å kunne plasseres innenfor alle de ulike tankesettene som beskrives i denne forskningslitteraturen. Hvordan øke andelen menn i barnehagen? Det er ingen tvil om at målsettingen om 20 prosent menn i barnehagene forutsetter at flere menn enn i dag velger å arbeide i barnehagen og velger å utdanne seg til førskole/barnehagelærere. Helhetsinntrykket fra intervjuene i barnehager og ved læresteder er støtte til målsettingen om å øke andelen menn i barnehagene. Både kvinner og menn ønsker et arbeidsmiljø med større kjønnsbalanse enn det som ofte er tilfelle i dagens barnehager. Det er også en tydelig oppfatning at barn i barnehagen har godt av å omgås voksne av begge kjønn. Dette begrunnes både ut i fra et likhets-og et ulikhetsperspektiv; Det synes å være en generell oppfatning om at mannlige og kvinnelige ansatte i barnehagene oppfører seg ulikt. Menn oppfattes som mer fysiske, med høyere volum, de leker mer ute, er mindre opptatt av rydding og renhold enn kvinner – for å sette det på spissen. Samtidig understrekes likhetene mellom kvinnelige og mannlige ansatte. Det fortelles om lik fordeling av arbeidsoppgaver, og at alle deltar i barnehagens fellesaktiviteter. Det anses som viktig og riktig at barn opplever rollemodeller av begge kjønn i barnehagen. Er det bare menn selv som kan endre mønsteret ved å velge utradisjonelt? Gjennom datamaterialet fremkommer flere andre faktorer som kan ha betydning. Skolerådgivere kan ha avgjørende betydning for mange ungdommers valg av fremtidig utdanning og yrke. uavhengig av elevens kjønn. Lærestedene har en rolle i å tilby utdanning som er tilpasset ulike grupper av studenter. En annen faktor er barnehagestyrernes vurderinger. Intervjuene med styrere kan tyde på varierende vektlegging av kjønn ved nyansettelser. Mens enkelte uttrykker bruk av moderat kvotering, uttrykker andre en holdning om at kjønn er viktig, men ikke det viktigste. Søkerens personlige egnethet synes å være viktigere enn kjønn. Dette er i seg selv helt legitime og rasjonelle valg av den enkelte styrer. Men på et aggregert nivå, kan det ha betydning for andelen menn som får arbeid i barnehager. En tredje faktor befinner seg på et mer overordnet, politisk nivå. En politisk målsetting om å endre kjønnsbalansen i barnehagelæreryrket kan knyttes til et spørsmål om barnehageyrkets status. Når barnehagene får spørsmål om hva som skal til for å få flere menn inn i yrket, handler svarene ofte om yrkets status og utforming. Det pekes på et lavt lønnsnivå sammenlignet med andre yrker med samme krav til utdanningsnivå. Men også andre forhold ved yrket trekkes frem. Lite forskjell mellom stillinger som assistent og pedagogisk leder, lite fleksible turnus-og arbeidstidsbestemmelser, økning i antall barn per voksen, økning i andel barn under 2 år, generelt begrenset grad av innflytelse og medbestemmelse, er forhold som nevnes. Kanskje er det ikke nok å lage rekrutteringskampanjer rettet mot menn, kanskje kreves en grundigere gjennomgang av innhold og utforming av barnehagelæreryrket/pedagogisk leder, dersom målsettingen er en varig endring av kjønnsbalansen i yrket. Statusundersøkelsen av likestilling mellom kjønn i barnehagen gir dermed et tydelig bilde av hvordan kjønnsbalansen i yrket kan relateres til våre oppfatninger om normer, verdier og status i samfunnet. Høyere andel menn = mer likestilling? Gir en høyere andel menn i barnehagene et større fokus på likestilling mellom kjønn i barnehagen? Resultatene indikerer ingen automatikk på dette området. Generelt synes det å være en oppfatning om at menn og kvinner har like arbeidsoppgaver, ettersom arbeidsoppgaver er fordelt etter vakter. kjønnsrollemønstre. Andelen menn i barnehagen trenger med andre ord ikke i seg selv å ha betydning for barnehagens arbeid med likestilling, det synes derimot å handle om barnehagens grad av bevissthet knyttet til likestilling mellom kjønn – i hvilken grad løftes temaet likestilling frem fra det ubevisste og 'det som bare er sånn' til det bevisste? Både barnehager med høy og lav andel menn kan ha lav bevissthet knyttet til likestilling mellom kjønn. Igjen synes det å handle om hvilken plass likestilling mellom kjønn har i hverdagen. Mens en i enkelte barnehager synes å ha en høyere grad av bevissthet og uttalt fokus på dette tema, hvor temaet innimellom løftes frem i møter med foreldre og mellom ansatte, er det i andre barnehager lite eksplisitt fokus på likestilling mellom kjønn. Samtidig pekes det i mange barnehager på hvordan kjønnsforskjeller og ulike holdninger til gutter og jenter dukker opp i ulike sammenhenger – ikke minst i butikker og i media, men også blant foreldre og andre voksne. forutsetning for å kunne åpne opp for diskusjon og refleksjon, og dermed mulighet for å endre mønstre og kjønnsstyrte forventninger til små knøtt av begge kjønn. The following report presents and discusses the results of an evaluation of gender equality in Norwegian kindergartens. The evaluation is commissioned by The Norwegian Directorate for Education and Training. The data for the evaluation consists of several sources. NIFU has conducted a survey to managers at a nationally representative sample of public and private kindergartens. The survey is supplemented by interviews with managers and employees in a small sample of kindergartens, as well as academic staff and students at two university colleges. In addition, registry data from the kindergarten portal BASIL is used to analyze development in the proportion of male employees over the past five years. The evaluation has highlighted six main issues. The results of the national survey and interviews are presented in more detail in Chapters 3 and 4 of this report, while the six main issues are addressed in Chapter 5. The following summarizes the main findings from the evaluation. Registry data from the kindergarten portal BASIL shows development along two indicators during 2009-2013: 1) Percentage of male employees in kindergartens, 2) Kindergartens with at least one male employee. Both indicators are discussed in the government plan for equality (The Ministry of Children, Equality and Social Inclusion 2011). The results show that the proportion of men has risen slightly from 9.3 to 11.5 percent during 2009-2013. The proportion of men has risen from 6.2 to 7.3 per cent among managers and pedagogical leaders (pre-school teachers), from 8 to 9.6 percent among assistants. The proportion kindergartens in Norway with at least one male employee (including managers, pedagogical leaders or assistants), has risen from 40.8 to 49.7 percent during 2009-2013. Although the proportion of kindergartens with at least one male employee varies in the different parts of the country, all parts of the country has had an increase in this proportion during those years. In Oslo, the proportion rose from 56.9 to 68.8 percent. For the eastern parts of Norway, the proportion rose from 40.9 to 49.2 percent. Southern and western Norway has seen an increase from 37.2 to 45 percent, while the proportion of kindergartens with at least one male employee in central and northern Norway has risen from 36.6 to 46.1 percent. Gender equality in everyday life - what place does it have? Results of the kindergarten managers' survey indicates that gender equality has a place in the kindergarten's daily work. A significant proportion state that staff behavior towards the children is taken up in formal arenas, though there is variation between different types of formal venues. The results indicate a correlation between the proportion of men and gender equality in the kindergartens. In kindergartens with a high share of men the managers report greater importance of the action plan / framework plan on the kindergarten's work on gender equality. Several managers report that employees have participated in courses dealing with gender equality and that the kindergarten has taken measures to increase the proportion of men. It is important to note that this is a statistical correlation and that it does not say anything about the causal effect of the increased proportion of men in kindergartens. The main impression from interviews with managers and employees in kindergartens is that of gender equality as a topic that is not very active in the kindergartens' everyday activities. Gender equality seems to be a theme that to a large extent is taken for granted. Meanwhile the staff mentions several examples of situations where they have encountered gender stereotypical attitudes or behavior. The research literature distinguishes between different levels or discourses on gender equality. See Chapter 1 for a brief literature review. In previous studies Norwegian kindergartens have been described as characterized by Level 1; gender equality as 'sameness'; everyone should be able to do the same activities, exercise the same occupations, dress in the same clothes and colors, play with the same toys, i.e.. The interviews, however, provide a more complex and varied impression of the view of gender equality in the kindergartens. Stories are told about gender differences in play and activities, importance of equality between people of the same or different gender, as well as importance of valuing individual characteristics. Our findings suggest that Norwegian kindergartens should not be placed within a certain level or a certain type of discourse. How to increase the proportion of men? There is no doubt that the goal of 20 percent men in kindergartens presupposes that more men than today choose to work in kindergartens and choose to study for preschool / kindergarten teachers. The overall impression from the interviews in kindergartens and at university colleges is that of support for the goal of increasing the proportion of men in kindergartens. Both women and men want a working environment with greater gender balance than is often the case today. There is also a clear perception that children benefit from having both men and women as caregivers in the kindergartens. Is it only the men themselves who can increase the proportion of men in the kindergartens by choosing untraditional? Through the evaluation other factors emerge. School counselors can be of crucial importance for many young people who face the choice of future education and careers. They have an important role in providing advice independent of gender. Educational institutions have a role in providing education that is tailored to different groups of students and ensuring student retention. Another factor is kindergarten managers' ways of thinking. Interviews with managers indicate varying emphasis of gender in hiring processes. While some explain that they use moderate quota, others express an attitude that gender is important, but not the most important. Applicant personal fitness seems to be more important than gender. While this is a legitimate and rational choice of the individual managers, it may contribute to a low proportion of male staff in the kindergartens. A third factor exist at a more overarching political level. A political intention to change gender balance in kindergarten staff can be linked to a question about status. When the kindergartens' staff and managers are asked about their opinions about what it takes to get more men into the profession, answers frequently focus on the profession's status and design. Relatively low levels of salary compared to other professions with the same requirements for education is mentioned. In addition, other aspects of the profession are highlighted. pedagogical leader, inflexible rotations and working hours, increase in number of children per adult, recent increase in proportion of children under two years who attend kindergartens, and a generally limited degree of influence and participation are factors mentioned. Perhaps it is not enough to create recruitment campaigns aimed at men. kindergarten requires a more thorough reflection of the content and design of the kindergarten teaching profession, if the objective is a permanent change of gender balance in the profession. Higher percentage of men = more gender equality? Does a higher proportion of men in kindergartens lead to a greater focus on gender equality in the kindergartens? The results indicate no automated link between the two factors. Generally, there seems to be a perception that men and women have similar work tasks. kindergartens' core tasks, often follow traditional gender role patterns. In other words, a higher proportion of men in kindergartens does not imply a greater focus on gender equality. There seems to exist a variation among kindergartens in the level of awareness related to gender equality. Both kindergartens with a high and a low share of men may have low awareness of gender equality. To what extent the topic of gender equality is 'lifted' unspoken and into the conscious part of everyday life differs between kindergartens. Again, there are differences in relation to what place and status gender equality have on the kindergartens' agenda. Some kindergartens seem to have a higher degree of awareness and pronounced focus on this topic, occasionally discussing issues relating to gender equality in meetings with parents and between employees. While other kindergartens seem to have little explicit focus on gender equality. In several kindergartens it is pointed out how gender differences and different attitudes to boys and girls appear in different contexts – both in stores and in the media, but also among parents and other adults. Norwegian kindergartens. Tema for denne rapporten er likestilling i barnehagen. Regjeringens handlingsplan for likestilling mellom kjønnene innleder med en bred definisjon/begrepsforståelse av likestilling: «Likestilling handler om at alle ressurser må tas i bruk uavhengig av kjønn, funksjonsevne, etnisitet, alder eller seksuell orientering» (Barne-, likestillings-og inkluderingsdepartementet 2011:10). Likestillingsbegrepet er her ikke bare knyttet til kjønnstematikk, i motsetning til hvordan begrepet ofte omtales. Denne kartleggingen har imidlertid et spesielt fokus på kjønn og kjønnsbalanse blant ansatte og barn i barnehagene. I denne statusrapporten beskriver NIFU likestillingsarbeidet i barnehagen – hva gjøres, hvilken prioritet har likestillingsarbeid i barnehagen, hva oppleves som viktig og mindre viktig – utfordringer, drivere og barrierer? Videre er kartleggingen knyttet til konkrete mål for barnehagen innenfor temaet likestilling, slik målene er definert i handlingsplanen (BLD 2011:10). En av disse målsetningene er at andelen menn ansatt i barnehagene skal økes til 20 prosent. Vi har kalt denne rapporten Hvem skal trøste Knøttet – hvem kan endre mønsteret? Første del av tittelen er hentet fra Tove Janssons kjente fortelling om lille Knøttet som er sjenert, redd og ensom (Jansson 1960). Knøttet drar på en reise og møter mange ulike skapninger – ikke mannlige eller kvinnelige barnehageansatte – men derimot blant annet hemuler, filifjonker, hattifnatter og en mumrik. Knøttet er for sjenert og redd til å bli kjent med dem. Det er ikke før Knøttet finner en flaskepost fra Nurket – en annen som er like liten, ensom og redd, at Knøttet finner sin egen styrke – beseirer den store skumle Hufsa, redder Nurket og finner dermed en venn. Tittelen kan tolkes på flere måter. Ved å bruke en referanse til en velkjent og klassisk barnebok som fortsatt leses i mange barnehager, er meningen å plassere rapporten i en barnefaglig kontekst. Likestilling i barnehagen handler i høy grad om barn, om deres hverdag i barnehagen, og barnehagens funksjon som et sted der barn leker, utfolder seg og utvikler vennskap, lærer å klare seg selv, opplever og må håndtere konflikter og motgang, men da helst ikke helt alene i motsetning til Knøttet, men innenfor trygge rammer. Historien om Knøttet som trenger trøst, og som er sterkere enn han kanskje tror, er på mange måter en allmenngyldig historie om våre grunnleggende behov for trygghet og utvikling av mestringsfølelse og selvtillit. Siste del av tittelen er 'hvem kan endre mønsteret?' Hensikten er å få frem en diskusjon rundt dette spørsmålet. Det kan være flere mønstre å endre. En type mønster er knyttet til målet om å øke andelen menn i barnehagene. Hvilke tiltak virker, hvordan kan man få flere menn til å utdanne seg til barnehagelærere og til å arbeide i barnehagene. Eller handler spørsmålet om mer strukturelle sider ved yrket – er det mønstre som gjelder status eller utforming av førskole/barnehagelæreryrket som må endres for å nå målene om større kjønnsbalanse i barnehagen? Et annet mønster gjelder barnehagens tilrettelegging av aktiviteter og lek i hverdagen. I hvilken grad har barnehagene et fokus på likestilling mellom kjønn? Bidrar barnehagens utforming og de ansattes holdninger til å forsterke eller redusere forskjeller mellom gutter og jenter? Kanskje finnes det også her mønstre som kan endres. Et tredje mønster finnes kanskje hos lærestedene – deres rolle – både i å rekruttere menn til barnehagelærerstudiet, til å bevare dem og til å bidra til at de ønsker å jobbe i barnehagen etter fullført utdanning. Vi kommer tilbake til disse temaene i analysene som presenteres i kapittel 4. Gjennom intervjuer, spørreundersøkelser, analyser av dokumenter og registerdata vil vi i denne rapporten belyse status for temaet likestilling mellom kjønn i barnehagen, både i et barneperspektiv og i et voksenperspektiv – slik det oppleves av styrere og ansatte i barnehagen. I dette kapitlet beskrives hovedproblemstillinger og spørsmål som ligger til grunn for statusundersøkelsen. Vi går deretter igjennom sentrale tidligere studier og kunnskapsstatus på dette feltet. I siste del av kapitlet ser vi nærmere på kjønnsfordeling i barnehagene de siste årene. Dette gjøres med utgangspunkt i registerinformasjon fra barnehageportalen BASIL. Denne statusundersøkelsen belyser seks hovedproblemstillinger, med flere spørsmål og underproblemstillinger for å konkretisere og spesifisere disse. Vi har i stor grad benyttet de samme spørsmålene som lå til grunn i forrige statusundersøkelse (Likestillingssenteret 2010), slik at det er mulig å undersøke endringer i løpet av de siste fem årene. Forrige statusundersøkelse ble utarbeidet i forbindelse med handlingsplanen for 2008-2010. Undersøkelsen ble gjennomført av Likestillingssenteret, med Østlandsforskning som underleverandør. statusundersøkelse presenteres i mer detalj senere i dette kapitlet (punkt 1.3). I tillegg til å fokusere på arbeidet i barnehagene, er også barnehagelærerutdanningene inkludert i denne studien, da disse vil være relevante for arbeidet med å nå målene i handlingsplanen (BLD 2011:10). Dette er synliggjort i den sjette hovedproblemstillingen som fanger opp barnehagelærerutdanningenes rolle i utvikling av arbeidet knyttet til likestilling i barnehagene. Tabellen nedenfor gir en oversikt over de sentrale områdene som statusundersøkelsen belyser. Hovedtyngden av problemstillingene, bortsett fra de som retter seg mot barnehagelærerutdanningen, er besvart ved hjelp av en landsrepresentativ survey. I tillegg er temaene utdypet gjennom en intervjuundersøkelse i et utvalg barnehager og barnehagelærerutdanninger. 1 Hvilket praktisk og konkret arbeid foregår i barnehagene for å skape et miljø som fremmer likestilling mellom kjønn? 2 Hvilke holdninger hos barnehagepersonalet ligger til grunn for aktivitetene i barnehagen? Varierer holdningene etter personalets kjønn, alder, avdeling (store/små barn), kompetanse/utdanning, barnehagens geografiske beliggenhet, størrelse, annet? 3 Hvordan er likestilling nedfelt i barnehagens planarbeid? Er likestilling formulert i skriftlige planer? Hvordan er dette i så fall formulert? Målgruppe, konkrete tiltak etc? Er barnehagens arbeid med likestilling tema ved foreldremøter? 4 Hvilke tiltak iverksettes for å rekruttere menn? Har barnehagen iverksatt konkrete tiltak for å rekruttere menn? eks: rekrutteringskampanjer; info i nærmiljø, kontakt med barnehagelærerutdanninger, videregående skoler, etc. Hvilke tiltak ser ut til å være virksomme? Er det tiltak barnehagen ønsker å sette i verk, men som de ikke har ressurser/kapasitet til? Hva skal til for at disse tiltakene kan settes i verk? 5 Har kjønnsbalansen blant ansatte i barnehagen betydning for likestillingsarbeidet? Hvor mange kvinner/menn er ansatt i barnehagen? Heltid/deltid? Har andelen menn endret seg over tid (økt, sunket, konkret tidsrom)? Har kjønnsfordelingen blant ansatte betydning for aktivitetene i barnehagene – er menns rolle i barnehagen med på å fremme likestilling? Hvordan vurderer menn/kvinner likestillingsarbeidet i barnehagene? 6 Hvordan arbeider barnehagelærerutdanningene for å fremme likestilling og få flere mannlige studenter? Er likestilling et tema i undervisning eller praksis? Gjennomfører utdanningene noen tiltak for å øke rekrutteringen av menn til studiet? Samarbeider høyskoler og barnehager for å fremme likestilling, og i så fall hvordan? Statusundersøkelsen har en praksisnær tilnærming. Med dette menes vektlegging av barnehagenes aktiviteter og holdninger blant ledere og ansatte, fremfor innhold i årsplaner og andre skriftlige dokumenter. Likestillingssenteret 2010 og Støren mfl 2010). For å fange opp ulike sider ved barnehagenes arbeid med likestilling, benytter NIFU flere metodiske tilnærminger og flere ulike informanter. Ved å benytte både kvantitative og kvalitative metoder er hensikten å få frem en generell oversikt over status på feltet, samtidig som den kvalitative tilnærmingen ivaretar muligheten for å undersøke enkelte tema og fenomener grundigere (se figur 1.1 nedenfor). En grundigere beskrivelse av fremgangsmåte for utforming og gjennomføring av undersøkelsene er skissert i kapittel 2 som omhandler metode. Før vi går over til beskrivelser av datainnsamling og metodisk tilnærming i kapittel 2, vil vi kort gjøre rede for kunnskapsstatus på dette feltet. Hva vet vi om betydning av likestilling mellom kjønn i barnehagene? Likestilling i barnehagene har blitt studert og diskutert på litt ulike måter i forskningslitteraturen innenfor barnehagefeltet. Et hovedskille synes å gå mellom studier som har fokusert på likestilling mellom de ansatte og andelen menn i barnehagene – altså et 'voksenperspektiv', og studier som har fokusert på likestilling mellom barna i barnehagen – et 'barneperspektiv'. Likestilling mellom barn kan både handler om hva barna gjør, i hvilken grad kjønn er styrende for valg av leker, aktiviteter og lekekamerater. Men det kan også handle om i hvilken grad de voksne i barnehagen gjennom sine handlinger, bidrar til å forsterke eller redusere kjønnsforskjeller mellom barna. Et tilgrenset tema er forskjeller mellom det som står beskrevet i skriftlige dokumenter som rammeplan og strategier, hva de ansatte i barnehagene opplever at de gjør, og det som faktisk gjøres – forskjeller og likheter mellom teori og praksis. I avsnittene nedenfor ser vi først på hvordan likestilling mellom kjønn omtales i rammeplan for barnehagen (2011). Deretter gir vi en kortfattet oversikt over sentrale perspektiver og studier av likestilling i et 'voksenperspektiv' og i et 'barneperspektiv'. Til slutt i denne delen av kapitlet ser vi på utforming og resultater fra den forrige statusundersøkelsen av likestilling i barnehagene. I rammeplan for barnehagen heter det at «Likestilling mellom kjønnene skal gjenspeiles i barnehagens pedagogikk. Barnehagen skal oppdra barn til å møte og skape et likestilt samfunn. Barnehagen skal bygge sin virksomhet på prinsippet om likestilling mellom kjønn. Gutter og jenter skal ha like muligheter til å bli sett og hørt og oppmuntres til å delta i felleskap i alle aktiviteter i barnehagen. Personalet må reflektere over sine egne holdninger til og samfunnets forventninger til gutter og jenter» (Rammeplan for barnehager 2011, kapittel 1, punkt 1.1). Videre omtales likestilling under punkt 3.6 Nærmiljø og samfunn: «[Personalet må] arbeide med likestilling mellom gutter og jenter og sørge for at begge kjønn får varierte utfordringer og like mye oppmerksomhet» (Rammeplan for barnehager 2011, kapittel 3, punkt 3.6). Likestilling er altså både et tema det skal jobbes med under feltet nærmiljø og samfunn, samt at likestilling skal gjenspeiles i barnehagens pedagogikk på overordnet nivå. Mer konkret skal barnehagen sørge for at både gutter og jenter deltar i alle typer aktiviteter. I en evalueringsrapport utarbeidet av Barnehagesenteret ved Høgskolen i Vestfold, ble det undersøkt hvordan rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver har blitt innført, brukt og erfart. I rapportens oppsummering av hovedresultater sies det slik; «Områder som vies lite oppmerksomhet i tiltakene, er likestilling og arbeidet med de yngste barna» (Østrem mfl 2009:2). Evalueringen besto av to kvantitative og fire kvalitative undersøkelser blant aktører og brukergrupper som er berørt av rammeplanen: barn, foreldre, førskolelærere, assistenter, styrere, kommunen som barnehagemyndighet og statlig forvaltning. Temaene kjønn og likestilling fikk gjennomgående lite oppmerksomhet. Dette gjaldt alle plan – fra den enkelte barnehage og opp til nasjonalt nivå. Samtidig viste observasjoner av barnas lek i barnehagen tydelige kjønnsforskjeller. Når de voksne i barnehagen vektla egenskaper ved den enkelte og ikke kjønnsforskjeller i aktiviteter og lek, kan det bidra til videreføring og eventuell forsterking av kjønns-stereotypier, fordi man ikke er det bevisst. Rapporten argumenterer for viktigheten av å ha en bred tilnærming til tema likestilling og kjønnsforskjeller i barnehagen. Fremfor å kun være opptatt av antall mannlige ansatte, anbefales større oppmerksomhet knyttet til hvordan det generelt jobbes med likestilling i barnehagen. Utdanningsdirektoratet har egne nettsider som omhandler barnehagen. Her er likestilling i barnehagen et eget tema, og hvor det også er lagt ut veileder og temahefter til bruk av ledere og ansatte i barnehagene. I informasjonen knyttet til dette temaet understrekes det at «Målsettingen i barnehagens rammeplan om at gutter og jenter skal ha like muligheter, betyr ikke at jenter skal bli gutter og omvendt, men det handler om hvordan barna blir møtt. Det innebærer at alle skal ha like muligheter til å delta i forskjellige aktiviteter, og at barn ikke tillegges egenskaper bare fordi de er gutter eller jenter» (Rossholt 2006). Fokuset er altså på hvordan voksne opptrer overfor barna, i hvilken grad gutter og jenter møtes av like muligheter og like forventninger – til tross for eventuelle kjønnsforskjeller som måtte finnes mellom ulike barn og i ulike barnehager. Hovedtema når det gjelder rammeplanens beskrivelse av likestilling mellom kjønn, synes å vektlegge hvordan de voksne i barnehagen forholder seg til barna – i hvilken utstrekning barnas kjønn har betydning for hvordan de blir møtt. Hva finner studier som har fokusert på likestilling mellom de ansatte og andelen menn i barnehagene? Et tema i tidligere studier er i hvilken grad andelen menn i barnehagen kan ha betydning for menn og kvinners arbeidsoppgaver. Bidrar kjønnsbalanse blant de ansatte til likestilling i arbeidsoppgaver, eller fordeles arbeidsoppgaver mer langs tradisjonelle kjønnslinjer når andelen menn øker? En undersøkelse av kvinnelige og mannlige ansattes arbeidsoppgaver i barnehagen, fant indikasjoner på at kjønnsforskjellene økte når andelen mannlige ansatte økte (Løvgren 2012). Dette ble undersøkt gjennom å sammenligne deltakelse i bestemte arbeidsoppgaver blant ansatte i barnehager uten mannlige ansatte, og barnehager med enten én, to, tre eller flere mannlige ansatte. Det viste seg at jo flere menn som arbeidet i barnehagen, jo oftere skiftet de kvinnelige ansatte bleier på barna og deltok sjeldnere i fysiske aktiviteter med barna. påvist i også andre studier (Askland og Rossholt 2009). Funnene kan og har vært brukt til å utfordre argumentene om at en høyere andel menn i barnehagen er eneste 'medisin' for å bidra til økt likestilling mellom kjønn. Samtidig kan man tenke seg et bredere bruksområde for slike funn, enn bare som argumenter for eller mot kjønnsbalanse blant ansatte i barnehagen. Resultatene synes ikke å stå i motsetning til studier hvor en har sett på andre sider ved menn og kvinners arbeidsoppgaver i barnehagen, hvordan kvinner og menn kan utfylle hverandres og ha til dels ulike roller overfor barna i barnehagen, med andre ord; at kjønnsbalanse blant de ansatte kan ha positiv betydning for barna og for arbeidsmiljøet blant de ansatte. Hvilken betydning har kjønnsblandete arbeidsmiljø? Det er gjort mye forskning på betydning av kjønns(u)balanse i ulike deler av arbeidslivet. Slike studier har vist at det å være i et lite mindretall kan være en belastning. Begreper som «oversynlighet» og kjønn som symbol (engelsk: tokenism) er noen av mekanismene som har vært omtalt innenfor dette forskningsfeltet (se blant annet Kanter 1977). Tidligere studier har vist at ledere ofte ansetter personer som likner dem selv. menn, og hva som skal til for å øke kvinneandelen i mannsdominerte deler av arbeidslivet. Mannlige ledere ansetter ofte personer som de har tillit til, og som ikke umiddelbart representerer noen usikkerhet. Det vil med andre ord si at de ansetter andre menn (Kanter 1993). Gary Becker (1971) drøfter det han kaller preferanse for å diskriminere, som handler om at kvinner ofte forbigås av mannlige søkere fordi en mannlig leder på bakgrunn av negative oppfatninger og karakteristika om en hel sosial gruppe (kvinner) har gjort seg opp ufordelaktige meninger om den enkelte søker. Samtidig er det ikke alltid slik at det å være i mindretall innebærer en ulempe, for eksempel i form av negativ diskriminering. Visse mindretall kan tvert imot ha det enklere enn andre – menn, for eksempel. I noen kvinnedominerte arbeidsmiljøer kan menn oppleve at de blir plassert i periferien av «det kollegiale rommet» (Nielsen 2005). Eller at de ikke når opp til standarden på arbeidsplassens «husmorkultur» (Svare 2009). Men menn kan også høste fordeler av en slik særbehandling. Et begrep som brukes er «glassheis», altså tilgang til opprykk tvers gjennom det «glasstaket» som ellers kan prege sektoren eller organisasjonen (mannsdominert ledelse, kvinnedominert arbeidsplass). I en undersøkelse om likestilling i 2007 ble kvinner og menn spurt om de foretrakk kjønnsbalanserte arbeidsmiljøer (Holter, Svare og Egeland 2009). Tendensen var at de høyt utdannete var noe mer klare i sin preferanse for dette, i forhold til middels og lavere utdannede. Studien viste at både menn og kvinner mente at kjønnsblandede miljøer fungerte best. Enkjønnete arbeidsmiljøer, altså med ett kjønn i stort flertall - ble blant annet assosiert med høyere sjanse for konflikt, baksnakking og mistrivsel, både blant kvinner og menn. Det var særlig kvinnedominerte miljøer som fikk negativ attest i denne studien, noe som kan henge sammen med andre kjennetegn enn kjønn innenfor denne type yrker (dårligere jobber, lavere lønnsnivå i yrket, mindre innflytelse). Leker gutter og jenter ulikt, eller er det de voksne som tillegger dem ulike kjennetegn og dermed forsterker i utgangspunktet små forskjeller mellom barna? Tidligere studier har påvist kjønnsforskjeller i barns valg av leker fra tidlig alder. I en studie der et utvalg ettåringer, treåringer og femåringer fikk velge mellom 10 ulike leker, både kjønnsnøytrale og typiske jente-og gutteleker, viste resultatene tydelige kjønnsforskjeller allerede blant ettåringene (Servin mfl 1999). Resultatene viste samtidig at interessen for feminine leker syntes å synke både blant gutter og jenter med økende alder. I en doktoravhandling fra 2012, er et hovedfunn at jenter og gutter i dagens barnehager i utgangspunktet har like muligheter, men at de voksnes forventninger til dem fortsatt er svært ulike (Rossholt 2012). Gjennom på feltarbeid i tre ulike barnehager, observerte Rossholt forskjellige regler for kroppsbevegelsene til jenter og gutter: «Barn er i bevegelse hele tiden. Det er mye tempo og energi. Men en gutt og en jente som beveger seg i rommet i samme hastighet og med samme stemmebruk, får ofte ulik tilbakemelding fra de voksne. Gutter blir av de voksne definert som mer fysisk aktive og mer urolige. Derfor tillates de ofte å tøye grenser mer enn jenter. Jenter lærer tidligere å roe seg» (fra intervju i Vetuva 2014:15)1. Studien konkluderer med at personalet bør være bevisste på hvordan de snakker til barna. Det handler om hvordan de gir oppmerksomhet, hva de vektlegger når de snakker til barna i ulike situasjoner og settinger – i garderoben, rundt matbordet, i lekerommet, utendørs (Rossholt 2012). Også studier fra Sverige har sett på kjønnsforskjeller i lek og aktiviteter, klær og fargevalg. Studier har blant annet vist at det ofte er de mest feminint kodede lekene, som for eksempel barbiedukker, som tas bort når voksne skal gjøre barnas lekemiljø til mer kjønnsnøytrale. Bilene får derimot fortsatt være der. fremfor det feminine – selv om hensikten er å vektlegge det kjønnsnøytrale (Lenz Taguchi mfl 2011). av farger, lek og aktiviteter som er forbundet med kvinner og det feminine, for eksempel fargen rosa (Ambjörnsson 2011). Arbeid med likestilling mellom kjønn handler derfor om å være bevisst hvordan farger og aktiviteter knyttet til gutter og jenter gis ulik verdi i samfunnet, 'løfte frem i lyset' hvilke maktstrukturer som finnes og hvordan de kan påvirke holdninger til likestilling mellom kjønn. I forbindelse med handlingsplanen for 2008-2010 ble det utarbeidet en tilsvarende statusundersøkelse om likestilling i barnehagen, Nye barnehager i gamle spor? Hva vi gjør, og hva vi tror (Likestillingssenteret 2010). Undersøkelsen ble gjennomført av Likestillingssenteret, med Østlandsforskning som underleverandør. I rapporten diskuteres likestillingsbegrepet med utgangspunkt i resultater fra tidligere forskning. Teoretisk bygger rapporten i hovedsak på to tidligere studier der likestillingsbegrepet er diskutert og analysert i lys av tre diskurser, tre nivåer, og lokalisert i tre tidsepoker (Nordberg 2005, Askland og Rossholt 2009). Selv om diskursene og meningsinnholdet lokaliseres forskjellig betyr ikke det at de utelukker hverandre. Nordberg (2005) diskuterer det svenske likestillingsprosjektets genealogi og fremvekst og løfter frem tre diskurser, lokalisert i ulike tidsepoker. Dette er: Likestilling som 1) likhet, 2) utjevning av maktforskjeller, og 3) egenartsdiskurs. Askland og Rossholt (2009) skisserer tre perioder og nivåer for likestillingsarbeid i barnehager. Likestillingsarbeidet begynte på 70-tallet i tråd med kvinnekampen. På 70-og 80-tallet ble det arbeidet med kjønnsdelte grupper og for å synliggjøre jenter, og å gi gutter mulighet til å vise nærhet og omsorg. I de siste tiårene har det vokst frem en mer kompleks forståelse av likestilling og likeverdsbegrepet. De tre nivåene er gitt titlene: 1) Liberal feminisme og likhetstankegang, 2) Radikal feminisme og forskjellstenkning, og 3) Julia Kristevas posisjon – individets egenart (Askland og Rossholt 2009 i Likestillingssenteret 2010:20-22). I omtalen av de tre nivåene, fremheves det første nivået som det som mest har preget arbeidet med likestilling i barnehagen i Norge. Rammeplanen for barnehager plasseres her: «Gutter og jenter skal ha like muligheter til å bli sett og hørt og oppmuntres til å delta i fellesskap i alle aktiviteter i barnehagen» (Likestillingssenteret 2010:21). Nivået/perioden preges av en tenkning om like rettigheter og like muligheter uavhengig av kjønn, og har med det fellestrekk med Nordbergs beskrivelse av likestillingsdiskurs om likhet. Nivå 2 er derimot mer knyttet til det som er forskjellig mellom det feminine og det maskuline – samtidig som disse begrepene ikke nødvendigvis trenger å være uttrykk for biologisk kjønn. Et eksempel som nevnes er omsorg, som tradisjonelt knyttes til det feminine og kvinner, men som like gjerne kan anerkjennes som verdifull egenskap også blant gutter og menn. I nivå 3 går man derimot helt bort fra dikotomien mellom det maskuline og det feminine. Her er det individets egenart som står i fokus, og likestillingsbegrepet beveger seg mot en likeverdstenkning hvor forskjellighet lovprises på tvers av biologisk kjønn (ibid). Vi kommer tilbake til noe av denne forskningen i diskusjonen av resultatene i siste kapittel i denne rapporten (kapittel 5). Forrige statusundersøkelse ble utformet basert på eksisterende data, kvalitative intervjuer, en kvantitativ undersøkelse, samt dokumentanalyser. Rapporten presenterte resultater fra dokumentanalyser av 144 årsplaner, en landsdekkende kvantitativ spørreundersøkelse rettet mot styrere i barnehager og kvalitative intervjuer med styrer og pedagogisk leder i fem barnehager (Likestillingssenteret 2010:22). Resultatene dokumenterte tydelig den lave andelen menn i norske barnehager. Antallet menn ansatt i barnehager (alle stillingskategorier) hadde riktignok hatt en svak økning de siste årene, men utgjorde kun om lag ni prosent i 2008. Fordi en del menn var ansatt som 'annen lønnet hjelp' (inkluderer blant annet vaktmester, rengjøringspersonale), ble andelen noe lavere når denne gruppen ble utelatt: Antallet menn ansatt i barnehager ('annen lønnet hjelp' utelatt) økte fra seks prosent menn i 2004 til sju og en halv prosent i 2008 (Likestillingssenteret 2010:17). Rapporten viser årlig utvikling i gjennomsnittlig andel menn etter fylke for perioden 2004-2008. Denne oversikten viser at Oslo utmerket seg med en høyere andel menn enn i resten av landet (10-13 prosent). Møre og Romsdal hadde den laveste andelen menn (2-4 prosent). Landsgjennomsnittet økte fra seks prosent menn i 2004 til sju og en halv prosent i 2008 – med andre ord et godt stykke unna målet om 20 prosent menn. Det ble gjort kvalitative intervjuer av fem styrere og fire pedagogiske ledere fra et utvalg av fem offentlige og private barnehager av ulik størrelse og beliggenhet: storby, mellomstor by og distrikt. En av de ni informantene var mann. Resultatene fra intervjuene viste en positiv innstilling til menn i barnehagen. Menn ble tillagt en funksjon som rollemodell for barna (primært guttene), og fortellingene var preget av en dikotomiserende tenkning om kvinner og menn. Videre fremsto menn i barnehagen som sentralt for et positivt for arbeidsmiljø (Likestillingssenteret 2010:71). Det ble uttrykt at det ikke skal være noen forskjell mellom menn og kvinner i barnehagen, men at det oppleves en forskjell likevel. Statusundersøkelsen viste med andre ord hvordan tenkningen om likhet og forskjell synes å eksistere side om side (ibid:73). Fordi utvalget var lite, og inkluderte kun en mann, ga det ikke grunnlag for å analysere eventuelle forskjeller i oppfatninger av tema likestilling mellom mannlige og kvinnelige ansatte i barnehager, eller variasjon i oppfatninger mellom ansatte i barnehager med (relativt) høy og lav andel mannlige ansatte. Spørreundersøkelsen rettet mot styrere i barnehager omfattet svar fra til sammen 441 barnehagestyrere, noe som ga en svarprosent på 43. Likestillingssenteret omtaler selv svarprosenten som ikke god, men akseptabel. Resultatene herfra viste at hele 80 prosent av styrerne oppga at likestilling var nedfelt generelt i lokale planer. Gjennomgangen av barnehagenes årsplaner viste derimot at begrepet likestilling kun var nevnt i 40 prosent av årsplanene. Dokumentanalysen viste ingen spesielle trekk ved de barnehagene som hadde nedfelt noe mer enn likestillingsbegrepet i årsplanen. Dokumentanalysen viste til en tendens til at det var lettere å ansette menn der det allerede jobbet menn. I barnehagene med mannlig styrer, var i gjennomsnitt 18 prosent av de ansatte menn, nesten tre ganger så mange som gjennomsnittet for alle barnehagene (seks og en halv prosent). I barnehager hvor en eller flere av de pedagogiske lederne var menn, var det i gjennomsnitt ansatt 16 prosent menn (Likestillingssenteret 2010:73). Statusrapporten peker for øvrig mot utdanningsinstitusjonenes sentrale rolle når det gjelder å øke antallet menn i omsorgsyrker og bryte med ubalansen i kjønnssammensetningen. spørreundersøkelsen at halvparten av barnehagene hadde iverksatt tiltak for å øke andelen menn. Det mest brukte tiltaket var stillingsannonser som oppfordrer menn til å søke. Andre tiltak var bruk av eget nettverk for å rekruttere menn, bruk av stillingsannonser man tror appellerer til menn, rekruttering blant studenter, elever og lærlinger til praksis i barnehagen, beskjed til kommunen med ønske om flere menn, bruk av moderat kvotering og særbehandling, kurs om rekruttering av menn og bruk av sivilarbeidere (Likestillingssenteret 2010:71). Vi kommer tilbake til resultatene fra forrige statusundersøkelse, der det er naturlig å sammenligne disse med resultatene fra årets spørreundersøkelse blant barnehagestyrere og intervju med ansatte og styrere i et utvalg barnehager (kapittel 3 og 4). Med utgangspunkt i registerinformasjon fra barnehageportalen BASIL (Barnehage-Statistikk- InnrapporteringsLøsning), kan vi undersøke utvikling i andel menn i barnehagene i årene som har gått etter forrige statusundersøkelse (se kapittel 2 for mer om informasjon som inngår i BASIL). Tabell 1.2 viser antall ansatte og andeler menn i ulike ansattekategorier i norske barnehager i perioden 2008-2013. samlet antall ansatte i barnehagene totalt – i denne gruppen inngår alle ansattekategorier, inkludert vaktmester, rengjøringspersonale og annen lønnet hjelp. Som tabell 1.2 viser, har andelen menn steget noe i alle grupper i løpet av tidsperioden. Andelen menn har steget fra 6,2 til 7,3 prosent blant styrere og pedagogiske ledere, fra 8 til 9,6 prosent blant assistenter, og fra 9,3 til 11,5 prosent når man ser samlet på alle ansatte i barnehagene – uansett stillingskategori. I forrige statusundersøkelse ble det påvist en svak økning i andelen menn i løpet av tidsperioden 2003-2008, fra 7,9 til 9,3 prosent samlet sett (Likestillingssenteret 2010:15). Denne tendensen synes å ha fortsatt i den påfølgende femårsperioden fra 2009 til 2013. Imidlertid viser tallene at det fremdeles er et godt stykke igjen til målet om 20 prosent andel menn blant de ansatte i norske barnehager. Assistenter i barnehagen er ansatte uten fullført barnehagelærerutdanning. Styrere og pedagogiske ledere er derimot faglærte som barnehagelærer eller har tilsvarende formell kompetanse som kvalifiserer for disse stillingene. Det er særlig ønskelig å øke andelen menn med formell utdanning som barnehagelærer eller tilsvarende formell kompetanse. Ser vi på det totale antallet ansatte i barnehagene i perioden 2008-2013, ser vi at antallet har økt fra om lag 81 500 til 93 500. Det har vært en betydelig økning både i antallet pedagogiske ledere og antallet assistenter. Antallet styrere har derimot ikke hatt noen tydelig økning. Det kan indikere at antallet barnehager ikke har økt, men at økningen i barnehagesektoren de siste seks årene først og fremst innebærer at en del barnehager har blitt større. Økningen skyldes trolig i tillegg en økning i andelen 1-2 åringer som går i barnehage. Antall barn per voksen er lavere i småbarnsavdelingene (1- 3 år) enn i storbarnsavdelingene (3-5 år). I tabell 1.3 ser vi nærmere på hvordan andelen menn i barnehagene fordeler seg utover i landet. Her tar vi utgangspunkt i menn som arbeider med barn i barnehagene – enten som styrere, pedagogiske ledere eller assistenter (de to øverste gruppene i tabell 1.2). Tabell 1.3 viser utvikling langs to indikatorer i løpet av tidsperioden 2009-2013: 1) Andel mannlig ansatte i barnehagene, og 2) Andel barnehager med minst en mannlig ansatt. Begge indikatorene omtales i regjeringens handlingsplan for likestilling (BLD 2011). 2 Prosentandelene som oppgis fra BASIL skiller seg noe fra Kostra, noe som kan skyldes ulik definisjon av hvem som regnes blant de ansatte i barnehagen, eksempelvis vaktmester, rengjøringspersonale, mm. Tallene for 2008 skiller seg derfor noe fra forrige statusundersøkelse. 2008 2009 2010 2011 2012 2013 Antall styrere 6 974 6 972 6 811 6 679 6 712 6 762 Antall pedagogiske ledere 20 060 21 945 23 104 24 343 25 486 26 094 Styrere og pedagogiske ledere: andel menn 6,2 % 6,5 % 6,8 % 6,8 % 7 % 7,3 % Antall assistenter 41 317 42 637 43 523 43 732 43 792 43 681 Assistenter andel menn 8 % 8,8 % 9,4 % 9,4 % 9,5 % 9,6 % Antall totalt (alle ansattekat.) Tabell 1.3: Andel mannlige ansatte, og andel barnehager med mer enn 1 mannlig ansatt etter landsdel. År: 2009-2013. Prosent mannlige ansatte 7.9 8.3 8.3 8.5 Prosent barnehager med minst 1 mannlig ansatt 40.8 43.6 45.1 46. 40.8 43.6 45.1 46. Prosent mannlige ansatte 13.4 14.6 15.1 15. Prosent barnehager med minst 1 mannlig ansatt 56.9 60.2 63.5 66.1 Østlandet: Prosent mannlige ansatte 7.6 7.8 7.7 8.0 Prosent barnehager med minst 1 mannlig ansatt 40.9 42.9 44.7 46. 40.9 42.9 44.7 46. Sør-og Vest-Norge: Prosent mannlige ansatte 6.4 6.6 6.5 7. Prosent barnehager med minst 1 mannlig ansatt 37.2 40.0 39.5 42.0 Midt-og Nord-Norge: Prosent mannlige ansatte 7.5 8.1 8.3 9.0 Prosent barnehager med minst 1 mannlig ansatt 36.6 40.4 43.1 43. 36.6 40.4 43.1 43. Merk: Basert på tall fra BASIL. Ansattekategorier inkludert er styrer, pedagogisk leder og assistenter. Tabell 1.3 viser at andelen mannlige ansatte i barnehagene har økt i løpet av tidsperioden i alle landsdeler. Nivå og økning varierer derimot betydelig. I Oslo har andelen menn i barnehagen økt fra 13,4 til 16 prosent i løpet av denne femårsperioden. I Sør-og Vest-Norge (Aust-og Vest-Agder, Rogaland, Hordaland, Sogn-og Fjordane og Møre-og Romsdal), har andelen i samme periode ligget nokså stabil på mellom 6,4 og 7 prosent. Østlandet utenom Oslo (Akershus, Østfold, Vestfold, Telemark, Buskerud, Hedmark og Oppland) viser en forsiktig økning fra 7,6 til 8,2 prosent menn. Tilsvarende svak økning finner vi i Midt-og Nord-Norge (Sør-og Nord-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark), fra 7,5 til 8,6 prosent menn i barnehagene. Ser vi nærmere på den andre indikatoren som presenteres i tabell 1.3, er bildet annerledes. Generelt viser tabell 1.3 at andelen barnehager i Norge med minst en mannlig ansatt (blant styrere, pedagogiske ledere eller assistenter), har steget fra 40,8 til 49,7 prosent i løpet av perioden 2009- 2013. Selv om også andelen barnehager med minst en mannlig ansatt varierer i de ulike landsdelene, har samtlige landsdeler hatt en økning i denne andelen i løpet av disse årene. I Oslo har andelen steget fra 56,9 til 68,8 prosent. For Østlandet for øvrig har andelen steget fra 40,9 til 49,2 prosent. Sør-og Vest-Norge har hatt en økning fra 37,2 til 45 prosent, mens andelen barnehager med minst en mannlig ansatt i Midt-og Nord-Norge har steget fra 36,6 til 46,1 prosent. I løpet av femårsperioden synes det med andre ord å ha skjedd en markant økning i hele landet i andelen barnehager med minst en mannlig ansatt (blant styrere, pedagogiske ledere eller assistenter). I neste kapittel presenteres datakilder, samt utforming og gjennomføring av datainnhentingen som statusundersøkelsen bygger på. Her beskrives registerinformasjon fra BASIL, utvalg og gjennomføring av spørreundersøkelsen blant barnehagestyrere. intervjuundersøkelsene med hensyn til utvalg og gjennomføring. Resultatene presenteres i to hoveddeler, kapittel 3 og 4. Kapittel 3 presenterer resultater fra undersøkelsen blant styrere i barnehagene. med ansatte og styrere i et utvalg barnehager. I dette kapitlet presenteres også resultater fra intervju med ansatte og studenter ved barnehagelærerutdanningene. Siste kapittel i rapporten inneholder en oppsummering og drøfting av hovedresultatene. Drøftingen er organisert etter problemstillingene som statusundersøkelsen skal belyse. Resultater fra tidligere studier og forskning trekkes her inn i diskusjonen. I dette kapitlet presenteres datakilder, samt utforming og gjennomføring av datainnhentingen som statusundersøkelsen bygger på. NIFU har gjennomført en spørreundersøkelse til styrere ved et landsrepresentativt utvalg kommunale og private barnehager. Spørreundersøkelsen er supplert med intervjuer blant styrere og ansatte i et utvalg barnehager, samt faglig ansatte og studenter ved to høgskoler. I tillegg brukes registerinformasjon fra barnehageportalen BASIL til å analysere utvikling i andel mannlige ansatte i barnehagene de siste fem årene. Bakgrunnsinformasjon om barnehagene er hentet fra det samme registeret. Spørreskjema og intervjuguider utarbeidet i prosjektet, har blitt kvalitetssikret av Utdanningsdirektoratet underveis. I det følgene gir vi først en kort beskrivelse av datamaterialet hentet fra BASIL, før vi redegjør for utvalg og gjennomføring av spørreundersøkelsen til barnehagestyrere. Til slutt presenteres utvalg og fremgangsmåter som er benyttet i intervjuundersøkelsene. BASIL (Barnehage-Statistikk-InnrapporteringsLøsning) er Utdanningsdirektoratets innrapporteringssystem for alle barnehager i Norge, både kommunale og ikke-kommunale. Utdanningsdirektoratet har utarbeidet en fil til NIFU med nødvendig bakgrunnsinformasjon og utvikling for alle barnehagene i Norge hentet fra BASIL-systemet. Datauttrekket fra BASIL dekker årene 2009- 2013 og inneholder en oversikt over følgende fra de siste fem årene: Type barnehage (eieform) Antall/andel menn pr. stillingstype (også ikke pedagogiske stillinger) Antall/andel kvinner pr. stillingstype (også ikke pedagogiske stillinger) Registerdata fra BASIL danner grunnlaget for tabell 1.2 og 1.3 presentert i forrige kapittel. Registeret er også brukt som grunnlag for utvalg av barnehager til spørreundersøkelsen blant barnehagestyrere. 2.2.1 Utvalg: Målgruppen for den landsomfattende undersøkelsen er barnehagestyrere i kommunale og private barnehager. Det ble gjennomført en utvalgsundersøkelse med et representativt utvalg barnehager, for å redusere belastningen på sektoren mest mulig. I tillegg er det en stadig økende utfordring å oppnå høy svarprosent på slike undersøkelser (Gulbrandsen og Eliassen 2012). Barnehageutvalget er satt sammen slik at det er mest mulig representativt med hensyn på størrelse (antall barn), geografi (fylke) og barnehagetype (privat/kommunal). Der det var flere barnehager å velge i med samme karakteristika innenfor et stratum, benyttet vi tilfeldig trekking. innrapportering for barnehager, ble benyttet i forbindelse med stratifiseringen. I 2013 var det om lag 6300 ordinære barnehager i Norge (Statistisk sentralbyrå 2014). De fordeler seg nokså likt mellom kommunale (47 prosent) og private (53 prosent). Vi trakk et utvalg som besto av 1565 barnehager, satt sammen på bakgrunn av karakteristika som nevnt ovenfor. Av de 1565 invitasjonene som gikk ut til barnehagene fikk vi 10 i retur. Det vil si at epostene aldri nådde frem til den det gjaldt. Vi antar at dette først og fremst skyldes feil i epostadressen eller at barnehagen (og epostadressen) ikke eksisterte lenger. I tillegg fikk vi 13 eposter tilbake hvor det ble gitt beskjed om hvorfor barnehagen ikke var aktuell for undersøkelsen. To hovedgrunner var enten at driften var avviklet eller at barnehagen var en åpen barnehage/familiebarnehage med bare én ansatt. Disse til sammen 23 barnehagene er tatt ut av bruttoutvalget, og vi satt da igjen med 1542 barnehager som hadde mottatt epost og, så vidt vi vet, var relevante for undersøkelsen. Av disse fikk vi svar fra 926 barnehager, noe som utgjør en svarprosent på 60 prosent. Med tanke på oppnådd svarprosent i tidligere tilsvarende undersøkelser, anser vi dette resultatet som svært tilfredsstillende. Av de 926 besvarelsene vi fikk inn, var det noen som hadde svart på deler av undersøkelsen, men ikke fullført hele. Svarprosenten for dem som har fullført hele undersøkelsen er 53 prosent. I forkant av undersøkelsen utarbeidet vi et anbefalingsbrev i samarbeid med Utdanningsdirektoratet. Dette brevet, som hadde både NIFU og Utdanningsdirektoratet som avsender, ble sendt til alle styrerne i forkant av undersøkelsen. I forbindelse med denne utsendelsen ble også gale mailadresser ryddet opp i, så langt det var mulig. Spørreskjema ble utarbeidet i samarbeid med Utdanningsdirektoratet. NIFU tok utgangspunkt i skjemaet som ble benyttet av Likestillingssenteret i 2010, og gjorde noen endringer og tilpasninger for å svare på nye problemstillinger. Mange av spørsmålene er likevel felles med det som ble benyttet i 2010, og det er derfor mulig å sammenligne resultater og se på utvikling. For spørreskjemaet i sin helhet, se vedlegg til denne rapporten. Hovedtemaene som er belyst i spørreundersøkelsen er: 2.2.3 Gjennomføring: NIFU benyttet datainnsamlingsverktøyet Opinio til å utarbeide og distribuere spørreundersøkelsen og samle inn informasjon fra styrere i barnehageutvalget. De samme mailadressene som var benyttet ved utsendelse av anbefalingsbrevet, ble lagt inn i Opinio. Spørreundersøkelsen var åpen i ca. fire uker, og NIFU sendte ut inntil tre påminnelser til styrere som ikke hadde svart på undersøkelsen. Det var mulig for respondentene å gå ut og inn av undersøkelsen flere ganger og lagre svarene underveis, dersom de ikke rakk å svare på alle spørsmålene ved første gangs innlogging. Etter avsluttet datainnsamling ble besvarelsene hentet ut i et egnet filformat og lagret på et sikkert område hos NIFU. For å lette utfyllingen av spørreskjemaet for respondentene sendte vi ut en PDF-fil med spørsmålene, slik at respondenten kunne bruke denne som kladd ved behov. I tillegg til at styrere kan gå gjennom alle spørsmålene i forkant, letter dette også muligheten til å diskutere og/eller innhente svar på bestemte spørsmål fra andre i virksomheten, og kan dermed gi økt svarkvalitet i undersøkelsen. Dataene ble analysert ved hjelp av analyseprogrammene STATA og SPSS. Analysene er presentert i form av frekvensfordelinger, krysstabeller, samt regresjonsmodeller (se kapittel 3). Hensikten med intervjuundersøkelsene i et utvalg barnehager, har vært å utdype informasjonen fanget opp i spørreundersøkelsen til barnehagestyrere. Det har også vært et formål å kunne fange opp perspektiver som kanskje ikke har kommet så godt frem i den kvantitative spørreundersøkelsen, samt forklaringer på de mønstrene som kommer til syne i det kvantitative materialet. For å fange opp mulige forskjeller i holdninger, oppfatninger og erfaringer blant ansatte og styrere i barnehager med en (relativt) høy og lav andel menn blant de ansatte, ble utvalget utformet for å både inneholde barnehager med en høy andel menn, og barnehager med lav andel menn blant de fast ansatte. Med mannlige ansatte mener vi andel menn ansatt i basisvirksomheten, og ikke i stillinger som vaktmester eller rengjøringspersonale. I tillegg ble det tatt hensyn til styrers kjønn; utvalget omfatter både barnehager med mannlig styrer og barnehager med kvinnelig styrer. I tillegg ble følgende kjennetegn ved barnehagene tatt hensyn til så langt det lot seg gjøre: Barnehagens eieform: I utvalget inngår både privateide og kommunale barnehager. Geografisk spredning; Utvalget rommer barnehager fra bymiljø og fra mer rurale områder. Barnehagens størrelse: Barnehager med færre enn fem ansatte ble utelatt fra utvalget. Antall ansatte i barnehagene som inngår i endelig utvalg varierer fra 7 til ca. 40 ansatte. Det vil si at ansatte i landets minste eller største barnehager ikke inngår i intervju-undersøkelsen. Derimot inngår styrere og ansatte i barnehager av 'vanlig størrelse' – de det er flest av i landet. Utvalget av barnehager som ble kontaktet med forespørsel om intervju, er basert på informasjon i BASIL. Basert på de ulike strataene ble 20 barnehager kontaktet med forespørsel om besøk og intervju med styrer og ansatte. Til sammen er det gjennomført intervju med til sammen 22 personer fordelt på åtte barnehager. En oversikt over sentrale kjennetegn ved utvalget av personer og barnehager vi besøkte/intervjuet, viser følgende fordeling: 8 barnehager, 4 private og 4 kommunale (offentlig eide) 4 barnehager med høy andel menn (+ 20%) 4 barnehager utenfor Oslo (fire ulike kommuner i Akershus fylke, utenfor tettbygd strøk) Det ble utarbeidet en intervjuguide i forkant av intervjuene. Tema i intervjuguidene har mange likhetstrekk med intervjuundersøkelsene som ble gjennomført i forrige statusundersøkelse (Likestillingssenteret 2010), dette for å øke mulighetene for å kunne sammenligne resultater. Intervjuguiden omhandler følgende temaer: Praktisk pedagogikk i barnehagen – arbeid med likestilling mellom barna Planer og refleksjoner rundt arbeidet med likestilling i barnehagen Hvordan rekruttere flere mannlige ansatte? En intervjuguide er i første rekke en huskeliste for intervjueren, noe som innebærer at selve intervjuet ideelt sett kan utvikle seg som en faglig samtale, men uten at samtalepartnerne stilles helt likelydende spørsmål som kan gjøres til gjenstand for nøyaktig sammenligning i ettertid. Viktigere er det å få frem intervjuobjektets egne fortellinger og refleksjoner innenfor en referanseramme som er lik for alle som blir intervjuet innenfor prosjektet (Repstad 2007). Widerberg (2010) utdyper dette ved å si at hvis man lar alle intervjuobjektene svare på nøyaktig de samme spørsmålene, kan man som intervjuer gå glipp av nettopp det som er forskjellig og som kan bidra til å forklare fenomenet man står overfor – i vårt eksempel det som skjer i barnehagens innsats for likestilling. Å få frem forskjeller og bredde, kan bidra til å øke forskningsresultatenes gyldighet (Widerberg 2010: 223). Intervjuene ble tatt opp på bånd, deretter skrevet ut. Lydfilene er slettet i etterkant av transkripsjon og analyse. Fremgangsmåte for kontakt og informasjon til den enkelte person som har blitt intervjuet, er i tråd med gjeldende forskningsetiske retningslinjer. Som en del av statusundersøkelsen er det gjennomført intervjuer ved to høyskoler som tilbyr førskole/barnehagelærerutdanning på deltid og fulltid. Lærestedene varierer i størrelse (en relativt stor, en liten med få studenter og faglig ansatte). Intervjuene omfatter både faglig ansatte og studenter. Både heltids-og deltidsstudenter er intervjuet. Intervjuene ble som regel gjennomført som fokusgruppeintervjuer, med faglige ansatte og studenter i ulike grupper. Ved hjelp av teknikker for fokusgruppeintervju, får man frem en mer dynamisk samtale, hvor flere momenter og synspunkter kommer frem og drøftes. Vi utarbeidet også her en intervjuguide i forkant, som har blitt kvalitetssikret av Utdanningsdirektoratet. Formålet med disse intervjuene var å gi kunnskap om hvordan studenter og faglig ansatte tenker om temaet likestilling i barnehagen, samt å supplere og utdype informasjonen som fremkommer i de andre datakildene. Refleksjoner og planer rundt arbeidet med likestilling i høyskolens planer Tiltak for økt rekruttering av menn? Synlighet i timeplan? Samarbeid med barnehager om temaet likestilling mellom kjønn? Det å sammenligne forskjellige intervjuobjekters utsagn og beskrivelser av hva det innebærer å arbeide med og fokusere på likestilling, vil i seg selv være et viktig element for å forstå hva dette handler om. Sammenligning mellom ulike intervjuobjekters utsagn gjør det i vårt tilfelle ikke bare mulig å komme nærmere en forståelse av hva som skjer i den enkelte barnehage, men også å se fortellingene om hver enkelt barnehage i lys av de andre barnehagene. 2010: 226). Analysene er presentert i kapittel 4. rammeplanen/handlingsplanen, og om dette påvirker likestilling i praksis. Mange av spørsmålene ble også stilt i forrige statusundersøkelse av likestilling i barnehagene (Likestillingssenteret 2010), noe som gjør det mulig å sammenligne resultatene fra de to undersøkelsene. Av styrerne som har svart på undersøkelsen er det ikke overraskende, en stor overvekt av kvinner. Imidlertid har ikke alle besvart spørsmålet om kjønn. I utvalget har 75 prosent oppgitt å være kvinner, 8 prosent å være menn, resten har ikke oppgitt kjønn. Denne gruppen utgjør 17 prosent av besvarelsene. Disse inngår likevel i analysene. Fra BASIL vet vi at det i 2013 var 8,1 prosent mannlige styrere (se kapittel 1). Dette er nesten identisk med andel mannlige styrere i denne spørreundersøkelsen. Ut i fra denne sammenligningen, synes det nærliggende å anta at det er en overvekt av kvinner blant de som ikke har oppgitt kjønn. Vi kommer tilbake til dette tema senere i kapitlet, der vi sjekker for svarfordeling blant de som har besvart, sammenlignet med de som ikke har besvart sentrale bakgrunnsspørsmål. I gjennomsnitt er det 57 barnehageplasser per barnehage og medianen er 54. Dette betyr at det er noen få større barnehager som trekker opp gjennomsnittet og disse er typisk lokalisert i de største byene. Det er noen få barnehager i utvalget med veldig få barn, på grunn av at familiebarnehager også er inkludert i utvalget, mens den største barnehagen har 269 barn. Gjennomsnittsalder for styrerne er 46 år. Mannlige styrere er i snitt 1 år yngre enn kvinnelige styrere. 86 prosent av styrerne rapporterer at høyest fullførte utdanning er barnehage/førskolelærer, 3 prosent oppgir å ha annen pedagogisk utdanning av minst 3 års varighet, 5 prosent har annen universitets-eller høgskoleutdanning av minst 3 års varighet, 2 prosent oppgir å ikke ha fulført høyere utdanning, mens resten (4 prosent) oppgir å ha annen utdanning enn disse 4 alternativene. I gjennomsnitt oppgir styrerne at de har jobbet 20 år i barnehage, hvorav 13 år som styrer. Barnehagestyrere som har besvart undersøkelsen, synes med andre ord å være en gruppe med gjennomgående lang erfaring i yrket. Analysene er basert på svar fra 926 barnehager, noe som utgjør en svarprosent på 60 prosent. fullført hele. Svarprosenten for dem som har fullført hele undersøkelsen er 53 prosent. Antall observasjoner varierer dermed noe i de ulike analysene, fordi ufullstendige besvarelser er inkludert. Tabell 3.1 viser beregning av antall ansatte, prosentandel menn og gjennomsnitt per barnehage. Tabellen har fem hoveddeler. Første del viser tall for hele landet. Andre til femtedel viser de samme tallene for ulike geografiske områder. Tabell 3.1 Fordeling av mannlig ansatte. Antall, andel og gjennomsnitt per barnehage. Hele landet og etter landsdel. Merk: Antall barnehager som er med i tabellen er 904 på landsbasis. 104 befinner seg i Oslo, 341 i resten av Østlandet, 268 i Sør-og Vest-Norge og 191 befinner seg i Midt-og Nord-Norge. Tabellen viser at det for hele landet er 13 113 ansatte fordelt på 904 barnehager.3 Tall på ansatte inkluderer ikke vaktmester og renholdsansatte. 36 prosent av de ansatte er pedagoger. 67 prosent av de ansatte jobber fulltid. Av alle ansatte er det 10 prosent menn. Ser vi kun på de heltidsansatte, er 12 prosent menn. Andelen menn er med andre ord høyere blant heltidsansatte enn blant deltidsansatte. Av pedagogene er 8 prosent menn, og av de heltidsansatte pedagogene er 10 prosent menn. 3 Av de 926 respondentene er det noen få (22) som har svart inkonsistent på ett eller flere av spørsmålene om antall ansatte. For eksempel har noen svart at det er flere som er ansatt i heltidsstilling enn det som er oppgitt som totalt antall ansatte. De som har inkonsistente svar er ikke tatt med i beregningene i tabell 3.1. Hele landet: Sum ansatte 13113 1241 8717 1054 4731 376 3650 354 Prosent 100 10 100 12 100 8 100 10 Gjennomsnitt per barnehage 14.5 1.4 9.7 1.2 5.2 0.4 4.0 0.4 Oslo: Sum ansatte 1239 216 1109 198 464 58 428 57 Prosent 100 17 100 18 100 13 100 13 Gjennomsnitt 11.9 2.1 10.7 1.9 4.5 0.6 4.1 0.5 Østlandet: Sum ansatte 5181 484 3248 393 1793 132 1349 123 Prosent 100 9 100 12 100 7 100 9 Gjennomsnitt 15.2 1.4 9.5 1.2 5.3 0.4 4.0 0.4 Sør-og Vest-Norge: Sum ansatte 4171 301 2573 253 1519 112 1092 103 Prosent 100 7 100 10 100 7 100 9 Gjennomsnitt 15.6 1.1 9.6 0.9 5.7 0.4 4.1 0.4 Midt-og Nord-Norge: Sum ansatte 2522 240 1787 210 955 74 781 71 Prosent 100 10 100 12 100 8 100 9 Gjennomsnitt 13.2 1.3 9.4 1.1 5.0 0.4 4.1 0. barnehage. Hver barnehage har i snitt 5,2 pedagoger. Tabellen viser også at andelen menn er høyere når vi ser på den totale andelen ansatte enn når vi kun ser på andelen menn i pedagogiske stillinger. Det vil si at det er en noe høyere andel menn i ikke-pedagogiske stillinger (assistenter) enn i pedagogiske stillinger. Sammenlignet med tallene fra forrige statusundersøkelse om likestilling i barnehagen (se tabell 14, Likestillingssenteret 2010), er det 1 prosentpoeng høyere andel mannlige ansatte, 1 prosentpoeng høyere andel mannlige pedagoger, og 1 prosentpoeng høyere andel mannlige pedagoger i heltidsstillinger i denne undersøkelsen. Samtidig er det litt færre ansatte per barnehage mens det ikke er noe særlig endringer i de andre gjennomsnittene per barnehage. Det er ikke mulig å trekke noen konklusjoner om at det har vært en vekst i andel mannlige ansatte basert på sammenligningen av resultatene i denne undersøkelsen og den i 2010. Når vi ser på i hvilken grad det er geografisk variasjon ser vi at Oslo har større andel mannlige ansatte totalt, i heltidsstillinger, pedagoger og heltidsansatte pedagoger enn resten av landet. Faktisk har Oslo 17 prosent mannlig ansatte (andel av alle ansatte) som betyr at de ligger nært opp mot målet om 20 prosent mannlige ansatte i barnehager. lavest andel mannlige ansatte, andel menn i heltidsstillinger, andel mannlige pedagoger og heltidsansatte mannlige pedagoger. Her ligger andelen på mellom 7 og 10 prosent. De øvrige to landsdelene (resten av Østlandet og Midt-og Nord-Norge) ligger nær landsgjennomsnittet når det gjelder andel mannlige ansatte. Fra tabellen ser vi også at Oslo peker seg ut ved å ha lavest antall ansatte per barnehage med 11,9 ansatte per barnehage i gjennomsnitt. Midt-og Nord-Norge har også færre ansatte per barnehage med sine 13,2 ansatte per barnehage. Østlandet ellers og Sør-og Vest- Norge har flere ansatte per barnehage enn landsgjennomsnittet med henholdsvis 15,2 og 15,6. Sammenlignet med registerdata (se kapittel 1), var det i Oslo 16 prosent mannlige ansatte, Østlandet ellers hadde 8,2 prosent. Sør-og Vest-Norge 6,5 prosent og Midt-og Nord-Norge hadde 8,6 prosent. Tallene basert på spørreundersøkelsen og registerdata ligger dermed nær opp mot hverandre. Dette indikerer høy grad av likhet mellom utvalget som inngår i spørreundersøkelsen og fordelingen av barnehager totalt i landet. Denne delen omhandler hvordan rekruttering av menn til barnehager foregår. 918 styrere har svart på spørsmålet Har din barnehage iverksatt tiltak for å øke andelen menn? Av disse har 37 prosent svart ja. Ved forrige statusundersøkelse var det 52 prosent som svarte ja på dette spørsmålet. Dette er en betydelig større andel enn ved denne spørreundersøkelsen. Det trenger ikke å bety at det har skjedd en nedgang i andelen som iverksetter tiltak for å øke andelen menn, det kan også skyldes ulikheter i utvalget. Forrige undersøkelse hadde et betydelig mindre utvalg, samt en lavere svarprosent. Figur 3.1 viser hvordan svarfordelingen er for barnehager med høy/lav andel mannlige ansatte. Medianen er en andel menn på 10 prosent. Vi deler inn utvalget barnehager i høy/lav andel menn hvor de barnehagene med større andel menn enn 10 prosent regnes blant de med høy andel og de med 10 prosent eller lavere er kategorisert som barnehager med lav andel menn. Antall barnehager med høy andel menn er 464 og antall barnehager med lav andel mannlige ansatte er 385. Figur 3.1 Andel barnehager som har iverksatt tiltak for å øke andelen mannlige ansatte blant barnehager med høy/lav andel mannlige ansatte. Fra figuren ser vi at andelen styrere som svarer at de har iverksatt tiltak for å øke andelen mannlige ansatte er 43 prosent i barnehager hvor det er en høy andel mannlige ansatte. Til sammenligning er det 28 prosent som svarer det samme i barnehager med lav andel mannlige ansatte. For å sjekke om det er en signifikant forskjell mellom barnehager med høy andel menn versus barnehager med lav andel menn gjennomfører vi en regresjonsanalyse med indikator for om styrer har svart ja på spørsmålet som utfallsvariabel og en indikator for høy/lav andel menn som kontrollvariabel. Da finner vi at forskjellen er statistisk signifikant, noe som betyr at det er lite sannsynlig at forskjellen i andel som har svart ja er oppstått ved en tilfeldighet. Dette kan bety at barnehager hvor det har blitt iverksatt tiltak for å rekruttere menn har lykkes i å øke andelen mannlige ansatte. Det kan også bety at i barnehager med større andel mannlige ansatte er det mer fokus på likestillingstiltak. Denne sammenhengen ser vi igjen i delkapittel 3.3, hvor vi ser på sammenhengen mellom andel menn og likestillingsarbeid i barnehagen. Det er ingen vesentlige forskjeller i andel som svarer ja på dette mellom offentlige og private barnehager. Disse resultatene er dermed ikke tatt med her. Figur 3.2 viser svarfordelingen på dette spørsmålet for små versus store barnehager. De barnehagene som regnes som store barnehager, er de som har flere heltidsplasser i barnehagen enn medianen (54 plasser) for alle barnehager. Dette gir en fordeling på 422 små og 383 store barnehager. Ved små barnehager er det bare 31 prosent som svarer at de har iverksatt tiltak for å øke andelen menn, mens ved store barnehager er denne andelen på 45 prosent. Denne forskjellen er statistisk signifikant, som betyr at det er lite sannsynlig at den har oppstått ved en tilfeldighet. Figur 3.2: Andel barnehager som har iverksatt tiltak for å øke andelen mannlige ansatte. Fordelingen vises separat for små/store barnehager. De som har svart ja på det overnevnte spørsmålet blir bedt om å krysse av på hvilke tiltak de har iverksatt av en liste på 11 alternativer. 54 prosent svarer at de har iverksatt 1-3 av disse tiltakene mens 41 prosent svarer at de har iverksatt mer enn 3 av disse tiltakene. Tabell 3.2 Andel barnehagestyrere som har iverksatt ulike rekrutteringstiltak. Merk: Tallene er betinget på at de har svart ja på at de iverksatt tiltak for å øke andelen menn. Tabell 3.2 viser oversikt over hvor stor prosentandel som sier at de har iverksatt ulike tiltak. De mest populære tiltakene er stillingsannonser med oppfordring til menn om å søke og å bruke eget/barnehagens nettverk for å rekruttere menn med henholdsvis 72 og 57 prosent som svarer at tiltaket er iverksatt. Det har vært lov med moderat kjønnskvotering av menn til stillinger i barnehagen siden 1998 (Forskrift om særbehandling av menn § 2). Likevel er det bare 29 prosent som oppgir at de har benyttet seg av dette som rekrutteringstiltak for å øke andelen menn. En forklaring på dette, kan være at ikke alle barnehagestyrere kjenner til denne delen av lovverket. moderat kvotering ikke har vært aktuelt, enten fordi barnehagen ikke har hatt ledige stillinger, eller ikke har hatt mannlige søkere til utlyste stillinger. I denne delen analyserer vi hvordan styrerne svarte på spørsmål relatert til nasjonale planer om likestilling i barnehagen, og om hvordan likestilling er nedfelt i barnehagens egne planer. Figur 3.3 viser hvordan styrerne svarte på fire spørsmål knyttet til hvor god kjennskap de hadde om det som stod i rammeplanen/handlingsplanen for likestilling og i hvilken grad dette påvirket arbeidet i barnehagen. og høyeste er i stor grad. Kjenner du til det som står om likestilling i Rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver? Påvirker rammeplanens omtale av likestilling arbeidet i din barnehage? Kjenner du til Handlingsplanen for likestilling? Påvirker Handlingsplanen for likestilling arbeidet i din barnehage? Figur 3.3 Kjennskap til Rammeplan/handlingsplan og konsekvens for arbeid med likestilling i barnehagen blant barnehagestyrere. Prosentvis fordeling, firedelt skala. Antall observasjoner= 853-863. 97 prosent kjenner i noen eller stor grad til det som står om likestilling i Rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver. Den største andelen svarer at de i stor grad kjenner til Rammeplanen. Og 82 prosent svarer at rammeplanens omtale av likestilling påvirker arbeidet i deres barnehage i noen/stor grad. De fleste svarer at rammeplanen i noen grad påvirker arbeidet i barnehagen. Det ser dermed ut til at det er mange som kjenner til Rammeplanen, men at det er færre som blir påvirket av den i arbeidet i barnehagen. Færre kjenner til Handlingsplanen for likestilling, hvor bare 63 prosent svarer at de kjenner til den i noen/stor grad. Det er også en høy andel, 37 prosent, som svarer at de ikke i det hele tatt/ i liten grad kjenner til Handlingsplanen. Det er også færre som svarer at handlingsplanen påvirker arbeidet i barnehagen enn det er som kjenner til den. 52 prosent svarer at Handlingsplanen for likestilling påvirker arbeidet i barnehagen i noen/stor grad. Man kan sammenligne resultatene med resultatene fra forrige statusundersøkelsen i 2010 (Likestillingssenteret 2010) når det gjelder spørsmålet om Rammeplanen fordi at svaralternativene var de samme. 63 prosent av styrerne svarte i 2010 at de i noen/stor grad kjenner til det som står om likestilling i Rammeplanen. 50 prosent svarte at Rammeplanens omtale av likestilling i noen/stor grad påvirket arbeidet i barnehagen. Det var dermed betydelig færre i 2010 som kjente til rammeplanen og oppga at den i noen/stor grad påvirket arbeidet i barnehagen enn det vi finner her. Styrerne ble spurt om følgende fire tema er nedfelt i barnehagens årsplan: Demokrati, likeverd, mangfold og likestilling mellom kjønn. Tabellen nedenfor viser andelen som har krysset av på de forskjellige temaene. Det var mulig å krysse av på flere alternativ. Tabell 3.3 Tema og/eller innsatsområde i barnehagens årsplan, virksomhetsplan og/eller aktivitetsplan. Prosent. 80 prosent svarer at likeverd er nedfelt i barnehagens årsplan. Litt færre, 71 prosent, svarer at mangfold er nedfelt i årsplanen. Mens henholdsvis 56 og 38 prosent svarer at demokrati og likestilling mellom kjønn er nedfelt i årsplanen. I undersøkelsen i 2010 var rangeringen den samme som vist i denne tabellen, det vil si at det var færrest andel styrere som svarte at likestilling mellom kjønn var nedfelt i barnehagens årsplan (Likestillingssenteret 2010). Vi undersøker også om det er noen vesentlige forskjeller i hvordan styrerne svarer mellom barnehager med lav/høy andel menn og mellom offentlig/privat. Vi finner ingen signifikante forskjeller i andelene som krysset av på Likestilling mellom kjønn. Begreper som likeverd, mangfold og demokrati er vidt definerte begreper og en kan tenke seg at likestilling mellom kjønn kan inngå i flere av disse begrepene. Det er dermed vanskelig å trekke noen konklusjoner om likestilling mellom kjønn er prioritert/nedprioritert ved å se på svarfordelingen til dette spørsmålet. Tvert imot, kan det synes rimelig at begreper som favner bredt, i større grad er nedfelt i barnehagenes planer enn begreper med mer spesifikt eller smalere innhold, et poeng som også ble nevnt i forrige statusundersøkelse (Likestillingssenteret 2010). De 38 prosent av deltakerne som svarte at likestilling mellom kjønn er nedfelt i årsplanen, ble stilt et tilleggsspørsmål: Dersom likestilling mellom kjønn er nedfelt i barnehagens planer, innenfor hvilke områder er dette nedfelt? De ble bedt om å krysse av på en liste over fire alternativ. Det var mulig å krysse av på flere alternativ. Tabell 3.4 viser prosentandelen som krysset av på de ulike alternativene. Fra tabellen ser vi at de fleste styrerne svarer at likestilling er nedfelt innenfor områdene pedagogiske mål og omsorgs-og læringsmiljø med henholdsvis 68 og 69 som krysset av på dette. 37 prosent krysset av at likestilling mellom kjønn er nedfelt i barnehagens satsingsområder. Mens bare 10 prosent svarer at det er nedfelt innenfor en spesifikk organisering av barnegrupper. Et lignende spørsmål ble stilt i 2010, men formuleringen var litt forskjellig og det ble stilt til alle styrere og ikke bare de som hadde svart at Likestilling mellom kjønn var nedfelt i årsplanen på forrige spørsmål. Det er dermed vanskelig å sammenligne svarene fra denne undersøkelsen med svarene fra 2010. Her presenterer vi hvordan styrerne svarer på spørsmål relatert til likestilling i praksis. Lovverket fremholder at «Barnehagen skal fremme demokrati og likestilling og motarbeide alle former for diskriminering» (se Barnehageloven § 1 Formål, 3. ledd). spørreundersøkelsen er å få et bilde av i hvilken grad likestilling vektlegges i barnehagenes daglige virke. Styrerne blir spurt om noen av de ansatte i barnehagen har deltatt på kurs/seminar de siste årene om likestilling generelt. 38 prosent svarer at noen av de ansatte i barnehagen har deltatt på kurs/seminar om likestilling de siste 3 årene. 52 prosent svarer nei mens resten svarer at de ikke vet. Til sammenligning var det i 2010 omtrent 1/3 som svarte at noen i barnehagen hadde vært på slike kurs i løpet av de siste 3 årene. Det er dermed ikke noen særlig forskjell mellom andelen som svarte ja på dette i de to undersøkelsene. Figur 3.4 viser svarfordelingen på dette spørsmålet separat for offentlige og private barnehager. Antall offentlige barnehager er 414 og antall privateide barnehager er 422. Vi ser av figuren at andelen blant offentlige barnehager som svarer ja på dette er 14 prosentpoeng høyere enn ved private barnehager. likestilling har vært tema, er høyere i offentlige enn i private barnehager. Figur 3.4: Andel styrere som oppgir at ansatte har deltatt på kurs/seminar om likestilling i løpet av de siste 3 årene. Offentlige og private barnehager. Prosent. Figur 3.5 viser svarfordelingen på dette spørsmålet blant små og store barnehager. Vi ser at det er 9 prosentpoeng flere som svarer at de har sendt noen på kurs blant store barnehager enn ved små barnehager. Denne forskjellen er statistisk signifikant, noe som betyr at det er lite sannsynlig at den har oppstått ved en tilfeldighet. Vi har undersøkt om det er noen vesentlige forskjeller i svarfordelingen mellom barnehager med lav/høy andel menn. Det finner vi ikke, disse resultatene vises derfor ikke i figuren. Figur 3.5: Prosentandel som oppgir at ansatte har deltatt på kurs/seminar de siste 3 årene om likestilling generelt blant store/små barnehager. Antall små er 423 og antall store barnehager er 380. Styrerne har fått spørsmål om i hvilken grad de tenker likestilling i ulike lærings-og lekaktiviteter. Svarene er gitt på en firedelt skala hvor det lavest rangerte alternativet er ikke i det hele tatt og det høyest rangerte alternativet er I stor grad. Figur 3.6 viser svarfordelingen. Velger annet pedagogisk materiell? Velger bøker? Velger aktiviteter? Velger leketøy? Figur 3.6 I hvilken grad styrerne tenker likestilling i lærings-og lekaktiviteter. Prosent. Antall observasjoner=831-836. Av figur 3.6 går det fram at de fleste styrerne tenker likestilling i noen/stor grad i alle de alternativene de blir presentert med. Det er størst andel styrere som svarer at de er opptatt av likestilling i stor grad ved valg av leketøy og ved valg av aktiviteter, hvor henholdsvis 41 og 39 prosent svarer dette. Selv om bare 38 prosent av styrerne oppgir at likestilling mellom kjønn er nedfelt i barnehagens årsplan, er styrerne i stor grad opptatt av likestilling i praksis ved valg av lærings-og lekaktiviteter. Hvordan de svarer her samsvarer godt med svarfordelingen i 2010, samtidig er det enkelte forskjeller mellom de to undersøkelsene. Neste spørsmål ble stilt for å finne mer ut om styrerne reflekterte over likestilling i forhold til barnas alder. De blir spurt Har barnas alder en innvirkning på hvordan du tenker på likestilling som prioritert område? De kan krysse av på ett av fire forskjellige alternativ. De aller fleste styrere oppgir at likestilling er viktig fra en tidlig alder. Hele 59 prosent svarer Ja, viktig fra 1-2 års alderen. Mens bare 8 prosent svarer Nei, barna er så små at dette ikke er så viktig enda. I 2010 ble styrerne gitt andre svaralternativ og svarfordelingen ble ikke rapportert. Dermed kan ikke resultatene sammenlignes. Figur 3.7 illustrerer svarfordelingen separat for kvinnelige og mannlige styrere (antall henholdsvis 706 og 74). Vi ser at blant kvinnelige styrere er det 17 prosentpoeng større andel enn blant mannlige som svarer at Ja, viktig fra 1-2 års alderen. Større andel mannlige styrere svarer at det er viktig fra 3-4 eller 5-6 års alderen. Det er liten forskjell mellom mannlig og kvinnelig styrer når det gjelder andelen som svarer nei, barna er så små at dette ikke er så viktig enda. Forskjellen mellom mannlige og kvinnelige styrere som har svart at det er viktig fra 1-2 års alderen og fra 5-6 årsalderen er statistisk signifikant. Det kan altså synes som mannlige styrere er mindre opptatt av likestilling blant de yngste barna enn de kvinnelige styrerne. generelle fokus på likestilling mellom kjønn i barnehagen, er imidlertid ikke mulig å si ut i fra svarfordelingen. Dette kommer vi tilbake til i neste kapittel, der vi kommer nærmere inn på hva mannlige og kvinnelige styrere sier om egne holdninger og barnehagens praksis. Figur 3.7: Sammenheng mellom barnas alder og likestilling: Fra hvilken alder blant barna synes likestilling å være et prioritert område? Svarfordeling blant mannlige og kvinnelige styrere. Relatert til hvordan styrerne tenker om deres væremåte ovenfor gutter/jenter, er spørsmålet om I hvilken grad personalets væremåte overfor gutter og jenter har vært et tema i ulike arenaer. Figur 3.8 viser hvordan styrerne svarer på dette. Medarbeidersamtaler? Foreldresamtaler/foreldremøter o.l.? Uformelle arenaer (pauserommet o.l.)? Planleggingsdag/rammeplankurs? Personal/avdelingsmøter o.l.? Figur 3.8 I hvilken grad har personalets væremåte overfor gutter og jenter vært et tema i følgende arenaer/sammenhenger. Prosent. En betydelig andel oppgir at personalets væremåte overfor gutter/jenter i noen/stor grad er tatt opp i formelle arenaer, men det er stor variasjon mellom ulike typer formelle arenaer. 79 prosent oppgir at dette har vært tilfelle i personal/avdelingsmøte, 72 prosent på planleggingsdag/rammeplanskurs. 52 prosent svarer at dette er tema i foreldresamtaler/foreldremøter. Mens en lavere andel, 30 prosent, oppgir at dette i noen/stor grad blir tatt opp i medarbeidersamtaler. 67 prosent svarer at dette i noen/stor grad blir tatt opp i uformelle arenaer som for eksempel i pauserommet. For alle alternativene er det større andel som svarer i noen grad enn i stor grad. Svarfordelingen fra 2010 var litt forskjellig fra hvordan styrerne har svart i denne undersøkelsen (se tabell 16, Likestillingssenteret 2010). I 2010 var det litt færre som krysset av på at det i noen/stor grad hadde vært et tema i medarbeidersamtaler, foreldresamtaler/foreldremøter, planleggingsdag/rammeplanskurs og på personal/avdelingsmøter. Det var litt flere som svarte at det hadde vært et tema i uformelle arenaer (pauserommet o.l.). Temaet i denne delen er utledet fra barnehagens formålsparagraf. Styrerne blir presentert med en liste hvor de skal svare på I hvilken grad vil du si at din barnehage prioriterer hvert av disse temaene? De blir bedt om å svare på en tredelt skala. Ta vare på naturen. Skaperglede, undring og utforskertrang. Grunnleggende kunnskaper og ferdigheter. Figur 3.9: I hvilken grad barnehagene prioriterer ulike tema. Prosent. Figuren viser at de to temaene hvor størst andel oppgir at de prioriterer i stor grad er Barnehage-hjem samarbeid og Ta vare på seg selv og hverandre, hvor henholdsvis 94 og 93 prosent krysser av for dette. Til sammenligning var det bare 39 prosent som svarte at barnehagen i stor grad prioriterte likestilling mellom kjønn. Dette samsvarer med at 36 prosent av styrerne svarte at likestilling mellom kjønn er nedfelt i barnehagens årsplan. Spørsmålet ble ikke stilt i 2010 så det er ikke mulig å sammenligne svarene i denne undersøkelsen med forrige statusrapport. Derimot ble lignende spørsmål stilt til rektorer ved ulike skoler i en undersøkelse om likestilling i skolen, se Støren med flere (2010). Blant alle alternativene var Likestilling mellom kjønn det alternativet som var minst prioritert. Dette trenger ikke å bety at likestilling mellom kjønn i liten grad er prioritert, men at en del av de andre betegnelsene som for eksempel likeverd og mangfold også omfatter likestilling mellom kjønn. Deretter blir styrerne bedt om å svare på spørsmålet: I hvilken grad opplever du at din barnehage arbeider systematisk med likestilling mellom kjønnene? De blir bedt om å svare på en firedelt skala. 71 prosent av styrerne oppgir at de i noen/stor grad arbeider systematisk med likestilling mellom kjønnene. Bare 3 prosent svarer at de ikke jobber med det i det hele tatt. Til sammenligning var det bare 54 prosent som i 2010 svarte at de i noen/stor grad opplevde at barnehagen jobbet systematisk med likestilling. Det er dermed 17 prosentpoeng flere som svarer dette i 2014. Det er vanskelig å si noe om dette er en reell utvikling eller om det har med ulikheter i utvalget å gjøre. Som tidligere nevnt, hadde forrige statusundersøkelse et mindre utvalg, samt lavere svarprosent. Samtidig skal vi ikke se bort fra at det kan ha skjedd en reell utvikling i andelen styrere som arbeider systematisk med likestilling mellom kjønn i barnehagen. En slik utvikling vil i så fall være i tråd med målsettingene for regjeringens handlingsplan for likestilling mellom kjønnene, der økt bevissthet om likestilling i barnehage og utdanning er definert som ett av de overordnede målene – mål 2 (BLD 2011:19). Det er ingen markante forskjeller i hvordan styrerne svarer mellom store og små barnehager eller mellom barnehager med høy andel mannlige ansatte versus lav andel mannlige ansatte. Dette resultatet ser vi igjen i tabell 3.5. Denne delen viser korrelasjonen mellom andel menn i barnehagen og styrernes vurdering av likestilling i ulike sammenhenger. Forrige spørreundersøkelse om likestilling i barnehagen, Nye barnehager i gamle spor? Hva vi gjør, og hva vi tror (Likestillingssenteret 2010) viste at det er en samvariasjon mellom andel menn og likestillingsarbeidet i barnehagen. Vi ønsker å se om det fortsatt er slike sammenhenger i denne undersøkelsen. Det viktig å merke seg at resultatene ikke sier noe om årsakssammenhengen, det vil si om økt andel menn fører til økt likestilling i planer og praksis. Forklaringen kan like godt være at økt likestilling i praksis og planer fører til at flere menn blir ansatt. Tabell 3.5 viser resultater fra logistisk og lineære regresjoner hvor vi undersøker om det er sammenhenger mellom flere observerbare karakteristikker og ulike indikatorer på barnehagens likestillingsperspektiv i planer, praksis og rekruttering. Vi bruker følgende observerbare karakteristikker: andel mannlige ansatte, størrelsen på barnehagen (i antall heltids plasser), indikator for om barnehagen er privat, styrers kjønn, styrers alder og indikator for om barnehagen er i Oslo. Som nevnt i introduksjonen til dette kapittelet har 17 prosent av styrerne ikke oppgitt kjønn. For å sjekke om disse svarer signifikant forskjellig i forhold til de som oppgir at de er kvinner, inkluderer vi en indikator for om styrers kjønn mangler i alle regresjonene. Referansegruppen er kvinnelige styrere. Resultatene viser at denne gruppen svarer signifikant forskjellig fra de som oppgir at de er kvinner på to spørsmål. De svarer i mindre grad at likestilling er viktig i arbeidet med valg av læremidler, og i større grad at barnehagen har iverksatt tiltak for å øke andelen menn. Når vi gjennomfører samme regresjoner med mannlig styrer som referansekategori i stedet for kvinnelig styrer, ser vi at de uten oppgitt kjønn svarer i større grad at likestilling er viktig i valg av aktiviteter og at barnehagen i større grad har iverksatt tiltak for å øke andelen menn enn det mannlige styrere oppgir. Det ser dermed ut at de som ikke har oppgitt kjønn skiller seg litt ut fra den gjennomsnittlige mannlige styrer og den gjennomsnittlige kvinnelige styrer. Det er også 16 prosent av styrerne som ikke har oppgitt alder. For å sjekke om disse skiller seg signifikant ut fra de andre styrerne inkluderer vi i stedet for alder en indikator for om styrers alder er oppgitt i regresjonene. Referansegruppen er styrere som har oppgitt alder. Gruppen som ikke har oppgitt alder skiller seg signifikant ut på tre svar. De svarer i større grad at det handlingsplanen sier om likestilling påvirker barnehagens arbeid, de svarer i større grad at personalets væremåte er et tema i uformelle arenaer, og de svarer i mindre grad at barnehagen har iverksatt tiltak for å øke andelen menn. Der hvor det er satt inn «+++», «++» eller «+» er det en positive signifikant sammenheng på henholdsvis 1, 5 eller 10 prosent nivå. Der hvor det er satt inn «---», «--» eller «-» er det en negativ signifikant sammenheng på henholdsvis 1, 5 eller 10 prosent nivå. «0» betyr at det enten ikke er noen signifikant sammenheng på konvensjonelle signifikansnivå eller at det er en presist målt 0-effekt. Fra tabellen ser vi at det er en positiv signifikant sammenheng mellom andel menn og at det som står i rammeplanen om likestilling påvirker barnehagens arbeid. Det er også flere styrere som svarer at ansatte har deltatt på kurs om likestilling i de barnehagene hvor det er større andel menn. andelen menn i de barnehagene hvor andelen menn er større. En mulig forklaring kan være at dersom andelen menn er større fører dette til økt fokus på likestilling. Det kan også bety at barnehager med økt fokus på likestilling har hatt større suksess med å rekruttere mannlige ansatte. Når det gjelder antall barnehageplasser (størrelsen på barnehagen) er det bare en signifikant sammenheng mellom denne variabelen og ett mål på likestilling: barnehagen har iverksatt tiltak for å øke andelen menn. mindre grad er nedfelt i lokale planer. Videre svarer de i mindre grad enn i offentlige barnehager at likestilling styrer barnehagens praksis. Tabell 3.5 Sammenheng mellom andel menn og styrers vurdering av barnehagens forhold til likestilling i praksis og planer. bøker m.m. +: positiv signifikant sammenheng på 10 % nivå ++: positiv signifikant sammenheng på 5 % nivå +++: positiv signifikant sammenheng på 1 % nivå -: negativ signifikant sammenheng på 10 % nivå --: negativ signifikant sammenheng på 5 % nivå ---: positiv signifikant sammenheng på 1 % nivå 0: Referansegruppe for privat er offentlig/kommunal barnehage, referansegruppe for mannlig styrer er kvinnelig styrer og referansegruppe for Oslo er resten av landet. Mannlige styrere svarer i mindre grad enn kvinnelige at handlingsplanens/rammeplanens likestillingsomtale påvirker arbeidet i barnehagen. Og de svarer i mindre grad at likestilling påvirker barnehagens praksis. Dette kan bety flere ting. For eksempel kan det bety at mannlige styrere er mindre opptatt av likestilling enn kvinnelige styrere. Det kan også bety at det i barnehager hvor man har ansatt mannlige styrere er det mindre fokus på likestilling. Eller det kan bety at i barnehager hvor de har ansatt mannlige styrere er likestilling så godt innarbeidet at det ikke reflekteres over i noen særlig grad. tema i formelle arenaer Personalets væremåte er tema i uformelle arenaer 0 0 ----++ 0 715 Ansatte har deltatt på kurs/seminar de siste 3 år om likestilling ++ 0 ---0 0 - 731 Rekruttering: Barnehagen har iverksatt tiltak for å øke andel menn + +++ 0 0 0 ++ 733 Helhetlig vurdering: Fjerde siste kolonne i tabell 3.5 viser at det er en positiv sammenheng mellom styrers alder og at handlingsplanens/rammeplanens omtale av likestilling påvirker arbeidet i barnehagen. Det er også en positiv sammenheng mellom alder og at «personalets væremåte overfor gutter/jenter er tema i uformelle arenaer». Eldre styrere svarer også i større grad at barnehagen jobber systematisk med likestilling. Dette kan tyde på at det er generasjonsforskjeller når de gjelder styrernes holdning til likestilling. Det er derimot ingen signifikante sammenhenger mellom alder og tiltak for å øke andelen mannlige ansatte. Selv om de eldre er mer fokusert på arbeidet med likestilling kan det tyde på at dette primært handler om likestilling mellom gutter og jenter i barnehagen, og ikke så mye om rekruttering av mannlige ansatte. Tredje siste kolonne i tabellen viser sammenhengen mellom utfallsvariablene og geografisk beliggenhet. Det vises at for barnehager lokalisert i Oslo er det flere som svarer at personalets væremåte ovenfor gutter/jenter er et tema i uformelle arenaer enn for resten av landet. I Oslo svarer også styrerne i større grad at barnehagen har iverksatt tiltak for å øke andelen menn. Derimot er det færre styrere i Oslo enn i resten av landet som svarer at ansatte har deltatt på kurs/seminar om likestilling generelt, men dette er bare en svakt signifikant effekt. I forhold til forrige statusundersøkelse om likestilling i barnehagen (Likestillingssenteret 2010), finner vi enkelte endringer. Den kanskje største endringen er omfang av forskjeller mellom offentlige og private barnehager. I 2010 var det nesten ingen signifikante forskjeller mellom private og offentlige barnehager. Det kan skyldes ulikhet i utvalg, samt utvalgsstørrelse. Forrige statusundersøkelse hadde et utvalg på størrelse med 45 prosent av utvalget i denne undersøkelse. De ulike resultatene kan også ha sammenheng med at vi bruker registerinformasjon om barnehagens eierforhold og ikke selvrapportert informasjon om dette. Men vi kan ikke se bort ifra at det har skjedd en reell utvikling i løpet av femårsperioden fra forrige statusundersøkelsen og til i dag – og at forskjellene mellom private og offentlige barnehager har økt i løpet av denne perioden. Forrige undersøkelse finner heller ikke særlig forskjeller mellom kvinnelige og mannlige styrere. Dette kan også ha sammenheng med utvalgsstørrelsen. Samtidig kan vi ikke se bort ifra at også disse forskjellene mellom de to statusundersøkelsene har sammenheng med reelle forskjeller – at det har skjedd en utvikling i løpet av tidsperioden 2010-2014, som avdekkes i resultatene i tabell 3.5. I dette kapitlet har vi presentert resultater fra spørreundersøkelsen til barnehagestyrere, som ble gjennomført i perioden august-september 2014. Analysene er basert på svar fra til sammen 926 barnehager, noe som utgjør en svarprosent på 60 prosent. Styrerne som har besvart undersøkelsen, oppgir en gjennomsnittlig andel på 10 prosent menn blant de ansatte i barnehagen. Det er større andel menn i ikke-pedagogiske stillinger og i fulltidsstillinger enn andelen menn totalt. Resultatene samsvarer godt med tallene fra BASIL som ble presentert i kapittel 1. En drøy tredjedel av barnehagestyrerne, 37 prosent, oppgir at barnehagen har iverksatt tiltak for å øke andelen menn. Dette er en betraktelig lavere andel enn det som kom frem i forrige statusundersøkelse fra 2010. undersøkelsene å gjøre eller om det er en reell endring. Kun 14 prosent av styrerne svarer at i deres barnehage arbeider man systematisk med likestilling i stor grad. 57 prosent oppgir at det i noen grad arbeides systematisk med likestilling. I 2010 var det 54 prosent som svarte at det ble i noen/stor grad jobbet systematisk med likestilling. Samlet sett viser dermed resultatene en høyere andel som her oppgir at de i noen/stor grad jobber systematisk med likestilling. Også her er det vanskelig å avgjøre om det er en reell endring eller om det skyldes forskjeller mellom utvalgene. Resultatene viser en sammenheng mellom andel menn og likestillingsarbeid i barnehagen. større grad barnehagens arbeid. Det er flere styrere som svarer at ansatte har gått på kurs som omhandler likestilling og at barnehagen har iverksatt tiltak for å øke andelen menn. Det er viktig å merke seg at dette er en korrelasjon og at det ikke sier noe om effekten (årsaksretning) av økt andel menn på arbeidet med likestilling i barnehagen. En mulig forklaring på den positive sammenhengen mellom andel menn og økt grad av arbeid med likestilling i barnehagen kan være at barnehager som jobber aktivt med likestilling i større grad lykkes med å rekruttere mannlige ansatte. Denne sammenhengen ble også funnet i 2010-undersøkelsen. I dette kapitlet presenteres resultater fra de kvalitative intervjuene som er gjennomført som del av statusundersøkelsen. I første del av kapitlet presenteres resultater fra intervju med styrere og ansatte i et utvalg barnehager. Deretter presenteres resultater fra intervju med faglig ansatte og studenter ved barnehagelærerutdanningene ved to læresteder. Kapitlet avsluttes med en kort oppsummering av hovedfunn fra intervjuene. Barnehagene som inngår i undersøkelsen, varierer etter flere kjennetegn. Utvalget er trukket med formål å fange opp mest mulig variasjon med hensyn til kjønnsfordeling blant barnehagens ansatte (lav eller høy andel menn), styrers kjønn (begge kjønn representert), barnehagens eierform (privat eller offentlig), og geografi/sentralitet (spredning etter sentralitet – by og land representert). Tema for intervjuene i barnehagene har omfattet likestillingsarbeidet, med fokus på både de ansatte og barna – nærmere bestemt temaene «den praktiske, pedagogiske hverdagen», «planarbeid» og «rekruttering». Det ble til sammen gjennomført intervjuer i åtte barnehager. I hver barnehage ble det gjennomført separate intervjuer med styrer og med en eller to ansatte i barnehagen. Som regel ble to ansatte intervjuet sammen, men det har også forekommet enkeltintervju av ansatte. Intervjuene omfatter 6 kvinnelige og 2 mannlige styrere, samt 10 kvinnelige og 4 mannlige ansatte. Etter først å ha spurt de ansatte om deres bakgrunn, ba vi dem fortelle oss hva de tenker på når vi sier ordet «likestilling». Hensikten med spørsmålet var delvis å spore intervjuet rett inn på temaet, og samtidig fange opp umiddelbare tanker og utsagn knyttet til begrepet likestilling. Vi var ute etter å finne ut om de umiddelbart knyttet begrepet til kjønn, og hva i forhold til kjønn, eller om de også tenkte på likestilling i en videre forstand. Det viste seg at det først og fremst var kjønnsdimensjonen som ble nevnt. De aller fleste knyttet begrepet raskt til likhet eller like muligheter for alle, uavhengig av kjønn. Mange kom også inn på like muligheter mellom barn, uavhengig av kjønn, og til barnehagens daglige virke. De reflekterer rundt hvordan man opplever og behandler gutter og jenter i barnehagen. Styrerne kom ofte fort inn på tematikken «rekruttering av menn til barnehagene», mens bare én nevnte umiddelbart likestilling som noe som handler om mer enn kjønn. Svarene var for øvrig ofte noe nølende. Vi hadde kanskje forventet å få mer nyanserte svar her, men på en annen side antar vi at de aller fleste av de vi intervjuet visste at de skulle bli intervjuet om likestillingsarbeidet i barnehagene. Vi antar altså at de hadde en forutinntatt oppfatning om at intervjuene handlet om kjønn, og derfor umiddelbart knyttet begrepet «likestilling» til kjønnsdimensjonen. Etter å først ha spurt om hva de ansatte i barnehagene forbandt med ordet «likestilling», gikk de fleste intervjuene over til å handle om den praktiske og pedagogiske hverdagen i barnehagen – hva foregår, hvordan er dagen strukturert, hvilke aktiviteter deltar barna i. Intervjuene omhandlet temaene frilek, vennskap/hvem leker med hvem og samlingsstund. De fleste ansatte beskriver tydelige kjønnsforskjeller i lek og valg av aktiviteter. Mange frileksperioder fremstår som nokså kjønnsdelte, særlig blant de eldste barna og særlig når man er inne. De eldre guttene beskrives ofte som ha et høyere aktivitetsnivå og et annet tempo, enn jentene. Guttene leker i større grad fysisk. De sykler, klatrer, knuffer og løper. Guttene er også ofte opptatt av konstruksjonslek som lek med legoklosser eller bygging av veier og tunneler til biler i sandkassa. holder oftere på med rolleleker i dukkekrok eller kjøkkenkrok. De er også ofte mer interessert enn guttene i bordaktiviteter som tegning, pusling og perling, og bakeleker og pynting av 'kaker' i sandkassa. Følgende sitat er en typisk beskrivelse av forskjellene i gutters og jenters lek: Vi er veldig mye ute her. Og det er ganske normalt for de eldste guttene (…) der er det veldig mye fart, veldig mye løping, knuffing og dytting. Det er jo selvfølgelig unntak. Jentene leker mye mer rolig. Og det er ikke noe vi legger opp til i det hele tatt, de får gjøre akkurat som de vil. Det går bare litt automatisk, at jentene går stille og rolig bort og henter seg en bøtte og fyller den med sand, lager en kake og tømmer ut den. Og så går de rolig bort og graver etter en mark og studerer den, mens guttene er over alt på kort tid. De har vært over hele uteplassen på fem minutter, mens jentene bruker veldig god tid. Jentene leker litt mer sånn systematisk, mer rollelek. Guttene har også rollelek, men det er mye mer røft og tøft. (Mannlig ansatt i barnehage med høy andel menn) Gutter og jenter leker selvsagt også sammen. Inntrykket er at dette kan synes å skje oftere når barna er ute. Da fortelles det at «alle» er med å spille fotball, og «alle» liker å gå på tur i skogen og spikke og tenne bål. De største guttene og jentene leker sammen inne også. Det kan for eksempel være rollelek med kjønnstypiske roller - for eksempel der guttene er politi og jentene tyver eller noen andre som skal fanges. Men det fortelles også om mer kjønnsnøytrale aktiviteter. Det fortelles om jenter som for eksempel liker å leke med lego, og gutter som synes det er gøy å pusle eller perle. Flere av dem vi snakket med kom også inn på det med å endre et mønster. En kvinnelig ansatt uttaler seg slik om hvordan de går fram for å endre kjønnstypisk lek: Vi kan for eksempel dele dem i grupper. (…) Hvis noen gutter har vært veldig sånn at de bare leker med gutter og biler og sverd og, så har vi delt dem i tre grupper der de får leke med Duplo, dukker - at vi har laget mer rolig lek for dem. (….) Eventuelt at de jentene som har vært mindre på biler og sverd, at vi har lekt med dem, spilt fotball. Føler du at det har fungert? Jeg føler at det har fungert. I hvert fall har vi presentert det for dem, slik at de har en mulighet til å også gjøre dette. De har synes det har vært gøy å være på skattejakt og være pirater. Intervjuene tyder på at det kan være lettere for jentene enn for guttene å bryte kjønnsmønstre i valg av lek. Jentene kan godt være litt «guttejenter», og leke med biler og tog, og klatre i trær. Det er vanskeligere for en gutt å være «jentegutt», og leke med dukker. I hvert fall på en slik måte som jentene leker med dukker. Det er også mer akseptert for jentene å gå kledd i blått, enn for guttene å gå i rosa. En ansatt forteller om hvordan hun oppfatter at det ofte sitter veldig langt inne for foreldrene å kjøpe noe rosa til en gutt: Vi har en stor gutt her som har rosa regntøy. Han har valgt det selv, og da ble det veldig masse spørsmål. Fra barna eller fra foreldrene? Fra foreldrene! Det er veldig voksenstyrt dette her. Det er mange foreldre som har en sperre på rosa på gutter. Når det gjelder valg av lekekamerater forteller flere om en tendens til at jenter oftere velger å leke med andre jenter, og gutter med andre gutter, når barna blir eldre. Skillet skjer rundt fireårsalder, fra kjønnsblandet til mer 'enkjønnet' lek. De ansatte mener i stor grad at dette skyldes ulike interesser mellom gutter og jenter når det gjelder hva de liker å leke med, og i hvilket tempo og på hvilken måte. Gutter kan også leke rollelek i kjøkkenkrok, men det er på en annen måte enn jentene gjør det. Samtidig reflekterer noen av de ansatte litt mer rundt dette. I to av intervjuene ble barnas alder og utvikling fra kjønnsblandede til mer enkjønnet lek, satt i sammenheng med utvikling av «kjæresteforhold». Fra å være venner på tvers av kjønn, blir slike vennskap i stigende grad omtalt som kjæresteforhold når barna blir eldre. Men er det barna selv som bruker slike uttrykk? Flere av de ansatte nevner ordbruk og omtale av vennskap mellom gutter og jenter som et eksempel på hvordan foreldre og andre voksne (også de selv) innimellom kan blande seg inn i barnas lek og kanskje endre dette ved bruk av ord og definisjoner. Kanskje til og med bidra til å redusere barns valg av lekekamerater på tvers av kjønn nettopp på grunn av denne type ordbruk og oppmerksomhet. Blant de aller yngst barna, på småbarnsavdelingene, ser man liten grad av kjønnsstereotyp lek. Det lekes mer ved siden av hverandre med det man finner av leker/ting på gulvet. Noen forteller allikevel om at det kan se ut til å være en liten tendens, selv blant ett-og toåringene, at gutter foretrekker biler og tog, mens jenter foretrekker dukker. Vi ba også de ansatte i barnehagene om å beskrive form og innhold i barnehagens samlingsstunder. Nærmere bestemt om hva som foregikk under samlingsstundene, og om de hadde et spesielt kjønnseller likestillingsperspektiv ved valg av sanger, bøker og aktiviteter under disse. Svarene vi fikk viser betydelig variasjon i form på samlingsstundene. De foregår på ulike arenaer – i fellesrom, garderobe, inne og ute. Vi får ikke inntrykk av at likestillingsperspektiv og kjønn er spesielt vektlagt her, selv om flere nevner en bevissthet knyttet til å velge innhold som ikke var spesielt 'kjønnet', men heller forsøke å velge tema, sanger og aktiviteter med kjønnsnøytralt innhold. samlingsstundene gjøres delvis med utgangspunkt i (månedens) tema i barnehagens, hva barna liker av sanger og aktiviteter, og blir også valgt med tanke på barnas utvikling av ulike ferdigheter. Særlig var det sistnevnte viktig for småbarnsavdelingene (de yngste barna). Aktivitetsnivået til det enkelte barna varierer, men vi hører ingen fortellinger om, eller eksempler på, tydelige skiller på tvers av kjønn når det gjelder deltakelse i samlingsstundene. Deltakelse og aktivitetsnivå for det enkelte barn synes i stor grad å ha mest å gjøre med personlighet (som ikke knyttes til kjønn). Fra flere av intervjuene finner vi en tendens til først å beskrive kjønnsforskjeller i lek og aktivitet, og deretter moderere disse forskjellene ved å vektlegge andre kjennetegn ved barna som spiller inn ved valg av aktivitet. Barnas alder nevnes som viktig. Men også barnas personlighet og individuelle kjennetegn. Det fortelles om rolige gutter og aktive jenter – og at kjønn ikke nødvendigvis har betydning for barnas lek. Mange ansatte ser ut til å være opptatt av å tilrettelegge for at gutter og jenter skal kunne holde på med de samme aktivitetene og leke med de samme lekene. Flere nevnte en bevissthet knyttet til tilrettelegging for ulike typer aktiviteter, gruppesammensetning og at barnehagen organiserte aktiviteter for å stimulere barna til å prøve seg på ulike aktiviteter. En styrer forteller at de har en bevissthet rundt innkjøp av leker. Alt de kjøper skal ikke være kjønnsnøytralt, men barna skal introduseres for alt: Vi prøver å kjøpe inn de lekene som alle synes er morsomme, men selvfølgelig så blir det jo litt sånn at vi også kjøper sånt som jentene synes er mer morsomt enn guttene, og biler og sånn som guttene liker å leke med. Så det er ikke bare sånn at alle synes at alt er like gøy. Så det blir heller sånn at vi passer på at jentene ikke bare leker med dukker og guttene bare med biler, men at man blir introdusert for flere ting. De fleste gir inntrykk av at de ønsker at barna skal ha alle muligheter til å leke med det de vil. Det fortelles blant annet om at leker ligger blandet på ett sted, slik at gutter som for eksempel leter etter biler å leke med, også ser at de har mulighet til å leke med dukker. En ansatt kommer også inn på betydningen av hva man kaller ulike rom. Navn som Dukkerommet og Legorommet kan gi føringer for om det er gutter eller jenter som leker der, påpeker hun. Videre svarer hun slik på spørsmålet om hvordan de legger til rette for at jenter og gutter har like muligheter i barnehagen: Det blir å (…) legge til rette for at de kan oppleve det samme. (…) Kanskje kalle rommene noe annet enn det som har vært vanlig og klassisk før. Selv om det er kjøkkenkrok der, men det kan hete noe annet for det. Samtidig nevnes også eksempler på tiltak som kan virke begrensende, eller mot sin hensikt. Det fortelles blant annet at de voksne sjelden griper inn og overstyrer frilek. «Da er det ikke lenger frilek», som det påpekes av flere. Det å ta fra barn leker de liker å leke med, for å forsøke å endre aktivitetsmønstre er ikke nødvendigvis et godt tiltak for å fremme likestilling: Jeg trenger ikke at en jente absolutt må leke med en bil, bare for at… i likestillingens navn, da. Eller omvendt, så jeg er veldig på at de kan få leke med det de vil. (…) Jeg vil ikke være den som 'pusher' bare for at en gutt skal kunne leke med dukker og en jente absolutt skal kunne leke med en bil. Vi tvinger ingen til å leke med noe. Vi sier ikke sånn: «Nå har du lekt med biler i fem dager, så nå får du faktisk ikke lov mer». Der er vi ikke! Oppfatningene som fremkommer har enkelte likhetstrekk med diskusjonen fra tidligere studier presentert i kapittel 1. Tidligere studier har pekt på at leker og aktiviteter som knyttes til gutter, fremstår som mer 'kjønnsnøytrale' enn mer typiske 'jenteleker'. Resultatene synes likevel ikke å entydig støtte dette. I flere barnehager synes de ansatte å være opptatt av å tilrettelegge for at begge kjønn deltar i aktiviteter som kan knyttet til det feminine, for eksempel perling og andre 'bordaktiviteter'. Det blir også påpekt at selv om det er mer godtatt for jenter å gjøre gutteting, enn motsatt, har det vært en endring på dette området de siste årene. En styrer forteller om hvordan hun oppfatter at det er mer godtatt i samfunnet at gutter holder på med mer feminine aktiviteter nå enn da hun begynte å jobbe i barnehage: Jeg synes det alltid har vært godtatt [fra foreldrene] at jentene gjør gutteting, men kanskje ikke så mye motsatt, men at det nå er mer godtatt [at gutter gjør jenteting] i 2014 enn det var i 1998. (…) Jeg tror dette har noe å gjøre med at barnehagene kanskje nå er mer bevisste på «kjønn i barnehage» og kan mer om det, og at det er viktig at barn får utforske alle områder, og at de [barnehageansatte] er flinkere til å formidle det. Og så tror jeg foreldrene er mer opplyste på dette området. Det er mer godtatt i samfunnet at gutter kan like jenteting, at gutter kan gå på ballett, at gutter kan gjøre mer sånt. Jenter har gått på fotball veldig lenge, og nå er det litt mer «so what?», liksom. Samfunnet er mer mottakelig, rett og slett, for at gutter kan gjøre jenteting og det er helt greit. Som nevnt, ser de ansatte ut til å legge noe arbeid i å tilrettelegge for like muligheter når det gjelder valg av leker og aktiviteter, men de er også tydelig på at valg av kjønnsutradisjonelle leker og – aktiviteter ikke er noe som skal «tvinges frem». I enkelte situasjoner nevnes eksempler på en motsatt strategi, nemlig å tilby kjønnstradisjonelle leker og aktiviteter til gutter og jenter for å oppnå andre mål som kan synes viktigere i enkelte situasjoner. eksempel fortelle at de ofte leder barna inn på aktiviteter de vet at gutter og jenter liker når barna blir levert om morgenen. Jentene blir ofte ledet mot typiske bordaktiviteter, mens guttene mot konstruksjonslek. Om morgenen, når barna blir levert, var det viktigere å på enklest mulig måte gi alle en rolig og god start på dagen, fremfor å aktivt tenke likestilling og kjønn i aktivitetene de tilbyr. Vi finner også eksempler på at likestillingsbegrepet, og tilrettelegging for like muligheter, synes å bli mer aktivert i barnehager med høy andel flerspråklige barn. I en av barnehagene, med en relativt betydelig andel flerspråklige barn, hadde både styrer og ansatte opplevd at noen foreldre har ulike forventninger og krav til gutter og jenter. For eksempel kunne enkelte av de flerspråklige jentene ha begrensinger hjemmefra når det gjaldt hvilke aktiviteter de kunne holde på med, og hvilke de ikke kunne holde på med. De kunne ha fått beskjed hjemmefra om at det det ikke passet seg for jenter å skitne seg til, noe som selvsagt begrenset uteaktivitetene for disse jentene. I en slik kontekst, synes det altså som at likestillingsbegrepet blir mer aktivert og barnehagen får en tydeligere bevissthet rundt betydningen av kjønn og deltakelse i ulike aktiviteter. Både styrere og ansatte fikk spørsmål om likestillingsperspektivet var nedfelt i noen av barnehagens planer, og om det var tema på møter. Likestillingsperspektivet viste seg bare i liten grad å være nedfelt i barnehagenes planer. Noen forteller at det står noe om det i årsplanen, men at det er lite konkret. Mange av de ansatte vet rett og slett ikke om det står noe om likestilling eller ikke. Ingen, verken styrere eller andre ansatte, kunne fortelle om konkrete likestillingstiltak. Enkelte kunne fortelle at det står noe mer generelt om at man skal være bevisst på «like muligheter for gutter og jenter», eller at «det skal fremmes likhet mellom gutter og jenter», men altså uten at dette var nærmere spesifisert. Barnehagene ser altså ut til å ha implementert de generelle retningslinjene fra rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver, om at alle skal ha like muligheter til å delta i forskjellige aktiviteter. I intervjuene kom det frem at likestilling som tema i liten grad diskuteres på møter. Samtidig hender det at temaet er oppe til diskusjoner blant de ansatte, særlig i mer uformelle sammenhenger som pauser og liknende. Noe som ofte diskuteres da er hvilke leker gutter og jenter foretrekker, og hva de skal kjøpe inn av leker etc. Fra det kvantitative materialet husker vi også at styrerne i nokså stor grad hadde oppgitt at de tenkte likestilling i valg av leketøy. De ulike fortellingene fra intervjuene med styrere og ansatte, gir et bilde av likestilling som langt på vei et sovende, ikke-uttalt tema i hverdagen eller i formelle settinger. Derimot blir temaet aktivert ved behov. Det kan være dagligdagse situasjoner hvor man plutselig opplever kjønnstereotypier, eller på annen måte blir minnet på dette – kanskje rettferdighetssansen aktiveres ved forskjellsbehandling på grunn av kjønn – og dermed vekkes temaet opp fra dvalen. I løpet av intervjuene kom vi inn på flere eksempler som illustrerte et slikt forhold til temaet likestilling – dagligdagse hendelser som hadde fått i gang en diskusjon mellom ansatte, eller en refleksjon hos den enkelte. Flere av disse eksemplene hadde skjedd kort tid før vårt besøk – det ble også nevnt av flere at kanskje var det avtalen om intervju om dette temaet som hadde gjort at flere hadde lagt merke til relevante situasjoner den siste tiden. En kvinnelig ansatt forteller at hun dagen før hadde vært på tur med en gruppe barn, og plutselig begynt å lure på hvem den lille jenta i rosa regntøy i front var. «Var det Liv eller Sandra?» Etter hvert hadde det vist seg å være en av guttene i ført sin søsters regntøy. Dette hadde hun snakket med sine kollegaer om. Hvorfor hadde hun egentlig gått ut i fra at det var en av jentene bare fordi barnet gikk i rosa regntøy? En annen forteller at de hadde reflektert rundt en situasjon som hadde oppstått da en midlertidig ansatt hadde laget ulike symboler på barnas oppbevaringsbokser. Guttene og jentene hadde fått ulike symboler på sine bokser. Symbolene var kjønnsnøytrale, men når hun i samtalen med oss ble bedt om å reflektere rundt barnehagens praksis, kom dette eksemplet opp. barn ut i fra kjønn, og hvordan barnehagens praksis kan være farget av barnas kjønn uten at man alltid er klar over det før man ser nærmere etter. Mange av diskusjonene de ansatte imellom kan også handle om at de ofte kommenterer jentenes utseende ved å gi komplimenter om fine kjoler og hårspenner, og at de sjeldnere gir liknende komplimenter til guttene. Eventuelt at de gir ulike komplimenter, og ulik type oppmerksomhet, til gutter og jenter. Liknende refleksjoner var også fremtredende i intervjumaterialet fra den forrige statusundersøkelsen (Likestillingssenteret 2010:63-64). I forbindelse med at de barnehageansatte vi snakket med, fortalte om ulike måter å snakke til gutter og jenter på, kunne mange fortelle at de har vært på kurs i regi av kommunen som omhandlet en bevisstgjøring av hvordan man møter gutter og jenter, og hva man gir av komplimenter og oppmerksomhet. Det fortelles at kursene blant annet handlet om å se enkeltmennesket, og å møte det enkelte barn, og det å lære seg å gi komplimenter til barna som ikke går på utseende, men heller på noe fint barnet hadde sagt eller gjort. Fra det kvantitative materiale husker vi også at mange av styrerne oppga at de ansatte hadde vært på kurs og seminarer om likestilling generelt. Flere av de barnehageansatte reflekterte under intervjuene rundt hvorfor ikke likestillingsperspektiv, kjønn og eventuelle tiltak konkretiseres mer i planer, diskusjoner og så videre. Det ble av flere påpekt at likestillingsperspektivet var noe de alltid hadde med deg «i det små». Særlig i barnehagene med mange mannlige ansatte ble det påpekt at kjønn og likestilling var en så naturlig del av hverdagen, både for barna, foreldrene og de ansatte, at de ikke trengte å ha et veldig bevisst fokus på dette. En styrer i en barnehage med mange menn uttaler seg slik: Det står vel et punkt om det i årsplanen. (…) Vi har vel ikke hatt det som noe sånn… Altså, vi har sett på oss selv som ganske likestilt (…) at det vi gjør da ved å være nær fifty-fifty, så blir det en sånn naturlig balanse i de aktivitetene vi gjør da. (…) Så det står ikke noe konkret i vedtektene at vi satser på likestilling, det gjør det ikke. Ved spørsmål om foreldrenes rolle i barnehagens arbeid/fokus på likestilling, synes svarene gjennomgående å være at foreldrene i liten grad involveres i likestillingsarbeidet. Kjønn og likestillingsperspektiv er i liten grad på agendaen i formelle settinger eller foreldresamtaler, og foreldrene på sin side synes heller ikke å være pådrivere for mer fokus på likestillings-eller kjønnsperspektivet i barnehagene. Det hender at de barnehageansatte føler behov for å diskutere kjønnstematikk med foreldrene, men de eksemplene vi fikk på dette var relatert til konkrete enkeltsituasjoner. Det ble i svært liten grad diskutert med hele foreldregruppen. Unntaket var hos en av barnehagene med en betydelig andel flerspråklige barn. De brukte alltid oppstartsamtalen med foreldrene til å informere om at i barnehagen skulle alle ha like muligheter til å utfolde seg. Likestilling mellom kjønn i form av like muligheter mellom gutter og jenter i barnehagen var tema i oppstartsamtale med foreldre, uansett foreldrenes opprinnelsesland (født i Norge eller annet land). Gutter og jenter skulle få holde på med det de hadde lyst til, uavhengig av kjønn. Vi oppfattet dette som et resultat av at de flere ganger hadde opplevd at enkelte av de flerspråklige jentene hadde fått føringer hjemmefra om hvilke aktiviteter de kunne, og hvilke aktiviteter de ikke kunne, delta i. Et av barna hadde for eksempel fått beskjed om at det ikke passet seg for en jente å skitne seg til. Styrer hadde da grepet inn, og gitt beskjed til foreldrene om at i barnehagen fikk alle delta i de aktivitetene de selv ville, og at det å bi hentet møkkete og sliten var et tegn på at barnet hadde hatt en fin dag. Selv om temaet likestilling ikke diskuteres eksplisitt med foreldrene, får vi likevel inntrykk av at foreldre kan være opptatt av dette, på ulike måter. I barnehagene med lav andel mannlige ansatte, kunne flere fortelle historier om fedre som hadde reagert på at sønnen var kledd i typiske feminine antrekk. En far som hentet sønnen sin på to år hadde for eksempel reagert på at sønnen var utkledd som prinsesse. Vi fikk inntrykk av at de ansatte synes det var litt komisk at en far kunne være bekymret for en to år gammel gutt fordi han hadde møtt han i prinsessekostyme da han kom for å hente. For de ansatte synes dette å være et eksempel på kjønnsstereotypiske holdninger blant enkelte foreldre – gutter og jenter skal ha like muligheter, men gutter skal ikke kle seg i rosa – for å sette det på spissen. Ingen hadde opplevd lignende bekymring andre veien – å reagere på døtre utkledd i maskuline antrekk. I forlengelsen av dette eksemplet, ble det en diskusjon rundt kjønnssymboler og status. I en hverdag der likestilling i liten grad er tema, kan det likevel bare være litt rosa tøy som skal til før holdninger knyttet til kjønn og kjønnssymboler kommer opp til overflaten. Enkelte av de ansatte vi snakket med, uttrykker at de tror mye av de kjønnsstereotype væremåtene, interessene, holdningene og kleskodene som man ser hos barna i stor grad kommer fra foreldrene. Men kan eksemplet også være uttrykk for noe annet? Kan det være at de bekymrede fedrene det her fortelles om, er spesielt bekymret fordi det ikke er mannlige ansatte i barnehagen sønnen deres går i? Vi understreker at foreldre ikke inngår i gruppene er som intervjuet i denne sammenheng. Når den type episoder som nevnes først og fremst synes å gjelde fedre med sønner i barnehager med lav andel menn, kan det likevel være verdt å dvele litt ved hva dette skyldes. Det er mulig å tolke fedrenes reaksjon som uttrykk for bekymring for lav andel menn i barnehagen – få mannlige rollemodeller. Som en forlengelse av diskusjoner om «feminisering» i skolen, som følge av lav andel mannlige lærere på barnetrinnet, kan kanskje fedrenes reaksjon knyttes til en bekymring om «feminisering» i barnehagen? Samfunnet for øvrig, blant annet media og handelsstanden, trekkes også frem som aktører med sterk påvirkningskraft på barna. Allikevel oppfatter vi det som at de barnehageansatte i liten grad aktivt utfordrer kjønnsstereotyp atferd og preferanser hos barna gjennom deres foreldre. Som vi har vært inne på tidligere, kan de ofte se ut til å mer eller mindre ubevisst bidra til at en del kjønnsstereotyper opprettholdes, for eksempel gjennom hvordan rammene for frilek er utformet. Et viktig tema under intervjuene i barnehagene, som mange selv trakk frem allerede da vi helt i begynnelsen spurte hva de tenkte på da vi sa ordet «likestilling», var temaet rekrutering av menn til barnehagene. Særlig styrerne, men også de andre ansatte, var opptatt av dette. Det som er synd er at vi har få menn i barnehagen, sånn totalt sett. Nå har vi jo en vikar, og han har vært hos oss i noen uker, men bare som vikar. Og så hadde vi en som jobbet på storbarnsavdelingen i vår. Og ellers så er det gamle damer – bortsett fra de unge – vi har et par unge. Ellers er vi i satt alder alle sammen. Så vi skulle gjerne hatt noen flere menn inn i barnehagen. (Kvinnelig ansatt i barnehage med lav andel menn) Alle synes å være enige om at menn tilfører noe annet, og noe positivt, til miljøet i barnehagene – både blant de ansatte og i forhold til barna. Den forrige statusundersøkelsen viste også at det under intervjuene med de ansatte i barnehagene kom frem en positiv holdning til det å ansette menn (Likestillingssenteret 2010). Når det gjaldt arbeidsmiljøet for de ansatte ble det i våre intervjuer i stor grad påpekt at menn tilførte noe mer avslappet, og kanskje mer løsningsorientert i stressede situasjoner. Det ble nevnt at kvinner og menn syntes å forholde seg ulikt til stress, og de ansatte mente at menn ofte var flinkere til å håndtere slike situasjoner ved at de raskt ordnet opp og fant løsninger. Følgende sitat er hentet fra et intervju med en mannlig ansatt i en barnehage med høy andel menn, men det kunne like gjerne vært fra en kvinne eller fra en ansatt i en barnehage med få mannlig ansatte. Det er med andre stor grad av enighet rundt denne oppfatningen om hvordan menn kan bidra positivt fordi de oppfattes som å generelt håndtere stress på en litt annen måte: Jeg må vel si at her [hvor det er en stor andel menn] er det en litt mer sånn «dette får vi til» - type holdning. At det fokuseres litt mer på løsninger. (…) Det er den erfaringen jeg sitter igjen med. var feil og her får vi ikke til noe som helst, så det går ikke, og det er en som er syk i dag, så det er bare å kaste inn håndkle. Mens her bretter man opp ermene, og jeg tror det har litt å gjøre med at vi er mange gutter. Noen barnehageansatte forteller at de mannlige ansatte ofte får en spesielt god kommunikasjon med fedrene som er viktig å få til. En annen forteller at hun tror mannlige ansatte kan være veldig betydningsfulle for de helt nye og yngste barna. De aller yngste barna har ofte vært hjemme med fedrene sine som har hatt pappapermisjon rett før de begynner barnehagetilværelsen. Fordi de er vant til å være hjemme med fedrene, kan det tenkes at de får en ekstra trygghet i møte med sin nye hverdag i barnehagen dersom de møter en eller flere mannlige ansatte. En styrer forteller at hun har merket det i sin gruppe, og at de andre fedrene er særlig populære blant barna. Det ble også under intervjuene våre fortalt at barnehager uten mannlige ansatte ofte opplevde at det vokste fram typiske kvinnekulturer av mer eller mindre negativ karakter. Dette kom også frem i den forrige statusundersøkelsen, uten at man da helt fikk taket på hva det var med disse kvinnekulturene som folk var kritiske til. I våre intervjuer kom det tydelig frem at arbeidsplasser med bare kvinner oftere var preget av baksnakking, konkurranse og «snikksnakk» på møter. Det ble også ofte trukket frem at det lett kunne bli en arena for å lufte private problemer og helseplager. kvinnelige barnehageansatte kom inn på dette, og det ble klart gitt uttrykt for at dette var lite attraktivt for både kvinner og menn med slike rene kvinnearbeidsplasser: (…) I mange kvinnedominerte yrker… så blir det fort litt sånn, hva skal man kalle det, slarv eller baksnakking eller damer er litt mer… Menn er mer reale. Litt sånn «si det til den det gjelder, eller så kan du la det være». Så vi opplever at her er det mer samtaler om andre ting enn sjukdom og sladder om andre, for det gidder ikke de å være med på. (…) Jeg ser veldig forskjell på barnehagen vår og andre barnehager hvor det jobber bare kvinner. At det er mye mer konflikter i et arbeidsmiljø med bare kvinner. (…) Jeg hører at de i andre barnehager skulle ønske de hadde flere menn for å balansere miljøet mer, da. For det blir en sånn kvinnekultur, og at man kanskje blir litt sånn i de samme samspillsmønstrene. (Kvinnelig styrer i barnehage med høy andel menn) Mange mente at dette kunne være noe av årsaken til at de fleste menn ikke ønsker å jobbe i barnehage, og mange var inne på at det er svært viktig å få rekruttert menn inn i barnehagene nettopp for å få bukt med disse (u)kulturene. Det ble understreket at det ikke var noe «galt» med kvinnene, og at et arbeidsmiljø med bare menn heller ikke hadde vært spesielt attraktivt for en mann (eller en kvinne). Nei, jeg ville ikke vært i en barnehage med bare menn. (…) Det er veldig fint å ha en jevn og god fordeling. (Mannlig ansatt i barnehage med høy andel menn) Kombinasjonen av kvinnelige og mannlige ressurser og egenskaper, oppleves som viktig for å skape et godt arbeidsmiljø, og de ansatte ønsker et kjønnsbalansert arbeidsmiljø. Slik sett svarer barnehagene helt i tråd med resultater fra tidligere studier, som har vist at både menn og kvinner har en positiv preferanse for kjønnsbalanserte arbeidsmiljø og negativ vurdering av kvinnedominerte arbeidsmiljø (Holter mfl 2009). Barnehageansatte forteller at kvinner og menn også ofte bidrar med litt ulike aktiviteter, og ulikt aktivitetsnivå for barna. Det påpekes at dette ofte handler om alder i tillegg. Mennene som jobber i barnehager er ofte yngre enn mange av kvinnene, noe som kan forklare forskjeller i væremåte og aktivitetsnivå. Mennene leker ofte voldsommere, med høyere tempo, intensitet og lydnivå, enn de kvinnelige ansatte. ikke kan i like stor grad, svarer de at mennene som regel legger mer vekt på fysiske aktiviteter, gjerne i form av fotball og lange turer i skogen (uansett vær). Flere svarer omtrent slik: Vi har jo hatt mannlige assistenter i noen perioder, og vi ser jo at de tilfører miljøet noe annet. (…) De har en litt annen form for lek. At de kan være litt mer aktive på sånn løping og fotball og de tingene. (Kvinnelig styrer i barnehage med lav andel menn) I enkelte barnehager med lav andel menn, fortelles det også om at det kunne vært positivt for barna å hatt noen flere menn til stede som kunne bidratt til mer «gutteaktiviteter»: De aktivitetene vi har kunne sikkert godt ha vært mer gutterelaterte, for å si det sånn. Hvis vi tenker at det med snekring er mer sånn gutteaktivitet, men det er jo sånn gammaldags. (…) vi har det nok veldig sånn standardisert her med pusle, perle, byggeleker, konstruksjonsleker og sånn inne. Jeg ville trodd det ville vært annerledes hvis det hadde vært flere menn her. Det ville kanskje vært mer.. mennene kanskje hadde vært enda mer til å hause opp og være med barna på litt mer voldsom lek og få det til å bli fint. Det er ikke sikkert vi damene er så flinke til det. Flere påpeker også at det er positivt for barns utvikling å ha rollemodeller av begge kjønn i barnehagene. En mannlig styrer reflekterer også rundt at mannlige ansatte i barnehagene kan være betydningsfullt for rekruttering av menn på litt lengre sikt. Barna som vokser opp nå vil i større grad tenke tilbake på og huske sine dager i barnehagen som et sted hvor det var både kvinner og menn. Da han selv gikk i barnehagen var det utelukkende kvinnelige ansatte, eller det man da kalte «barnehagetanter». Han selv forbandt i utgangspunktet barnehagene som feminine arbeidsplasser, og nå reflekterte han rundt det at dagens barn i større blir grad kjent med barnehagen som en arbeidsplass for både kvinner og menn. Spesielt de barna som selv går i en barnehage med både kvinnelige og mannlige ansatte. Dette mener han kan ha betydning for fremtidig rekrutteringen av menn til barnehagene. Selv om de barnehageansatte vi intervjuet hevder at kvinnelige og mannlige ansatte bidrar i tilnærmet like stor grad i oppgaver som har med barna å gjøre, som bleieskift, lek, trøsting, matlaging og så videre, uttrykkes det av noen at kvinner og menn ofte har en litt ulik måte å vise omsorg på. Det fortelles om at kvinner kanskje oftere blir mer følelsesmessig involvert i barna. Det fortelles blant annet om det som en av styrerne kaller «frimerkebarn». Disse barna viser ofte liten grad av selvstendighet, og gir oftere uttrykk for at de ønsker mer nærkontakt og «en til en» med de ansatte. De kan gjerne sutre eller gråte, og fysisk klamre seg til de voksne. De kvinnelige ansatte, mener flere av de vi har snakket med, har lettere for å gi litt etter for gråten og klamringen. De tar oftere barnet opp på fanget og, som en kalte det, «duller» med det. Det uttrykkes av de vi snakket med at dette ikke alltid var den beste løsningen for barnet, og at menn oftere var «flinkere» til å holde en slags profesjonell distanse. De mannlige ansatte kunne for eksempel i større grad forsøke å involvere barnet i aktiviteter med de andre barna, eller presentere det for ulike bordaktiviteter. En kvinnelig styrer forteller også om et barn som ikke var helt stødig ennå, som hadde klamret seg til en nyansatt mann ute, som responderte med å tilby barnet buksebeinet sitt å holde seg i. Dette mente hun kanskje kunne virke litt brutalt, men hun var rask med å påpeke at dette tross alt var positivt med tanke på barnets motoriske utvikling. Når det gjelder arbeidsoppgaver som ikke har direkte kobling til barna, som snekring, tunge løft, vasking, rydding og skiftning av lyspærer og så videre, opplever vi at mange forteller om en kjønnsbasert fordeling av slike oppgaver. Mennene blir ofte satt til å skiftelyspærer og å snekre, mens kvinnene tar større del i mer huslige oppgaver som vasking, rydding og liknende: Ofte hvis det er noe som skal skrus, blir jeg spurt om det. (…) Hvis det er noe tungt som skal løftes, blir jeg spurt om det. Jeg tror ikke det er fordi kvinner ikke har muskler, det er bare det at de er så vant til det, hele den kjønnsdelingen der. (Mannlig ansatt i barnehage med lav andel menn) Til tross for at de barnehageansatte i stor grad mener at kvinner og menn bidrar i nokså lik grad i arbeidsoppgaver direkte knyttet til barna, har vi altså fått mange fortellinger om at kvinner og menn ofte bidrar med ulike aktiviteter for barna og at en del arbeidsoppgaver som ikke er direkte knyttet til barna fordeles ulikt avhengig av kjønn. Selv om alle er enige i at man bør øke andelen menn i barnehagene, forteller de ansatte ofte om stor grad av kjønnstradisjonelle rollemønstre i barnehager som har én eller flere mannlige ansatte. En kvinnelig ansatt i en barnehage med få menn forteller om at det er fint å få inn flere menn fordi aktivitetene som tilbys barna da blir mer varierte uten at de ansatte trenger å ha et spesielt fokus på det: Det er viktig og nødvendig for barnehagene å få inn flere menn (…) som fagfolk, for å få opp diskusjoner og endre type aktiviteter og lek i barnehagen, så klart. Det hadde jo vært absolutt viktig og nødvendig. Jeg mener det. Er det endringer som kvinnene kan gjøre selv? Er det nødvendig å få inn menn? Ja… jeg tror det ville komme mer naturlig, av seg selv, hvis det var flere menn. Sitatet synes å peke på utfordringer med å endre mønstre med hensyn til hvordan barnehagedagen er strukturert, hvilke aktiviteter barnehagen tilbyr barna, og hva kvinner og menn gjør. Samtidig kan sitatet illustrere en holdning om at flere menn i barnehagen nærmest automatisk medfører endring. Mer likestilling med flere menn i barnehagen? Et spørsmål man kan stille seg i forlengelsen av diskusjonen om hva det betyr å øke andelen menn i barnehagen, er i hvilken grad større kjønnsbalanse blant de ansatte i barnehagen medfører mer likestilling mellom kjønn. Inntrykket fra intervjuene er at dette ikke nødvendigvis er tilfelle. Som sitatene overfor illustrerer, kan en barnehage ha høy andel menn og samtidig ha lite fokus på likestilling. En kvinnelig og en mannlig ansatt som ble intervjuet sammen i en barnehage med høy andel menn, reflekterte rundt dette med tidsbruk på arbeidsoppgaver som ikke var direkte knyttet til barna. De nevnte flere eksempler på ansvarsområder blant de ansatte som var veldig kjønnsstereotype. Årsaker til at det ofte ble sånn, mente de hadde med knapphet på tid å gjøre: I barnehagene handler det ofte om å være effektiv, særlig når man ikke har med barn, og da er det greiest å bare gjøre ting. (Mannlig ansatt i barnehage med høy andel menn) Vi har ansvarsoppgaver som vi delegerer i begynnelsen av året, og da blir det ofte sånn at menn [og kvinner] tar de oppgavene som de er mer interessert i, eller har kunnskap om, og da blir det jo de som gjør det. Har man ansvaret for småreparasjoner, så er man den som gjør det. (Kvinnelig ansatt i barnehage med høy andel menn) Samtidig hører vi flere som er opptatt av likestilling i form av lik fordeling av arbeidsoppgaver mellom kvinner og menn i barnehagen. Sitatet nedenfor fra en kvinnelig styrer i en barnehage med høy andel menn, kan illustrere denne holdningen: Det er viktig å ha både damer og menn i barnehagen, og at det ikke bare er damene som holder på med, holdt på å si, skifte bleier og sitter med perler, men at man gjør alle oppgaver alle mann, da. (…) Vi har ikke et spesielt fokus på dette her, men alle gjør alt. Det er ikke sånn at damene skifter bleier og mennene går i skogen og klatrer i trær. Men det har ikke vært noe fokus på det. Det har vært helt naturlig, for her er det mange menn, det har det alltid vært. Styreren uttrykker et tydelig fokus på at kvinner og menn kan og skal gjøre de samme arbeidsoppgavene, og at 'lavstatusoppgaver' som bleieskift ikke er arbeidsoppgaver kvinner skal utføre mer enn menn. Samtidig sies det at dette er noe som foregår av seg selv – alle gjør alt. Som vi har sett, synes det ikke å være slik i alle barnehager. kjønnsfordeling av arbeidsoppgaver i denne barnehagen – dersom forventningen om at 'alle gjør alt' er tydelig for alle ansatte, har det kanskje betydning for arbeidsfordelingen mellom de ansatte og for barnehagens arbeid med likestilling? Intervjuene gir inntrykk av varierende grad av bevissthet knyttet til hvordan de ansatte i barnehagen uttrykker likestilling mellom kjønn i praksis gjennom atferd og fordeling av arbeidsoppgaver. Enkelte synes i liten grad å problematisere hverdagslig praksis. Det reflekteres lite rundt hva kvinner og menn gjør likt eller forskjellig, og hvordan barnehagen kan tilrettelegge for å arbeide med likestilling. Det eksisterer en generell oppfatning om at menn og kvinner har like arbeidsoppgaver, ettersom arbeidsoppgaver er fordelt etter vakter – alle deltar i arbeidsoppgavene knyttet til de ulike vaktene (måltider, turer, omsorg, klesskift, bleieskift, etc.). Samtidig kommer det frem at andre oppgaver – som vedlikehold, vask og rydding, og annet som kanskje i mindre grad er knyttet til barnehagens kjerneoppgaver, synes å være preget av tradisjonell tenkning om oppgavefordeling. Andre synes å reflektere rundt betydning av kjønn og de ansatte som rollemodeller når temaet kommer opp. Når vi snakker om temaet, kommer flere på situasjoner der kjønnsstyrte forventninger og fordommer har dukket opp i hverdagen, eksempelvis kjønnsstyrte forventninger til hvem som 'passer best' til å bytte en lyspære eller vanne blomster. Vi ser få eksempler på barnehager der refleksjon rundt kjønn og arbeid med likestilling er innført systematisk som en del av barnehagens pedagogiske plattform. Likestilling omtales som noe som ofte tas for gitt – noe som ligger der et sted i bevisstheten, men som sjelden 'løftes frem i lyset' og diskuteres. Til tross for at alle synes å være enige om at menn tilfører noe annet, og i stor grad noe positivt, både med tanke på arbeidsmiljøet for de ansatte, og for barna, blir det uttrykt at det er vanskelig å øke andelen menn blant de ansatte i barnehagen. Det synes å være flere grunner til dette. En årsak er at det generelt er få mannlige søkere til stillinger i barnehagene. En annen årsak er at menn synes å foretrekke å arbeide i barnehager der det allerede er ansatt menn. Det ser ut til å være en generell oppfatning om at barnehager der det allerede er ansatt menn, har lettere for å rekruttere flere menn. Dette gjør det særlig vanskelig å få ansatt den første mannen: Så har det sporadisk vært noen menn innom, men vi har ikke klart å få til noe miljø for menn… Jeg har jo inntrykk av at 'menn avler menn' i barnehager, at de søker sammen, i hvert fall de med pedagogisk utdanning. (Styrer i barnehage med lav andel menn) I barnehager hvor det er mange menn, vil det naturlig også søke seg flere for at de skal ha flere menn å være sammen med. (…) Ryktet på bygda er at her er det mange menn, så da søker det seg flere menn hit, på en måte. (…) Hvis vi har ledige stillinger, så er det gjerne sånn at de [mennene] spesifikt skriver på at «vi ønsker oss spesielt til [spesifikk barnehage]» (Kvinnelig styrer i kommunal barnehage med høy andel menn) En tredje årsak som nevnes er lav turnover i barnehageyrket. Det er i mange barnehager en stabil gruppe ansatte, få slutter og det er dermed sjelden ledige stillinger. En kvinnelig styrer sier det slik: Personalet er veldig trofast. Det er sjelden ledige stillinger her. Og da er det jo for så vidt ikke så lett å gjøre noe med det heller, når de som jobber her jobber her. (Kvinnelig styrer i barnehage med lav andel menn) De kvinnelige styrerne vi snakket med er imidlertid klare på at søkerens kjønn kun er ett av flere kjennetegn ved søkeren, og ikke nødvendigvis det som tillegges størst vekt. Det er andre egenskaper ved søkerne som vektlegges, ofte i større grad enn kjønn. Mange forteller at de tar inn så godt som alle mannlige søkere på intervju, men at mange av disse faller igjennom blant annet på grunn av manglende egenskaper som det å være ryddig og stabil. Vi har fått høre flere eksempler på dette. Her er ett av dem: han ikke ville passe inn i denne gruppa. Og det gikk på at han rett og slett sa at han var uorganisert og rotete, og det var egenskaper som på en måte passer dårlig hos oss, da. Hadde en dame sagt det samme, hadde utfallet blitt det samme, tenker jeg. Det var litt spesielt å si det på et intervju (…)? Det var egentlig det man fikk greie på da man ringte referanser. Det kan synes som enkelte kvinnelige styrere vegrer seg og ikke helt tør å ta sjansen på å ansette en mann framfor en kvinne. Det samme bildet tegner seg fra intervjuene som ble gjennomført i forbindelse med den forrige statusundersøkelsen. Det ble da trukket frem at styrerne var opptatte av de riktige kvalifikasjonene hos søkerne, men hva som egentlig mentes med «kvalifikasjoner» var uklart. Det ble uttrykt en slags frykt for å ansette noen som ikke var genuint interessert i å jobbe i barnehage og som ikke egentlig ønsker å gjøre en god jobb (Likestillingssenteret 2010:53). Basert på resultater fra intervjuene spør vi derfor; kan en fjerde årsak til at andelen menn fortsatt er svært lav i mange barnehager, være at kvinnelige styrere ikke velger utradisjonelt – ikke bidrar til å endre mønsteret i den grad de har mulighet til? Som nevnt i kapittel 1, har forskningslitteraturen på dette feltet pekt på at [mannlige] ledere gjerne ansetter personer de har tillitt til, som representerer minst mulig usikkerhet. Slike mekanismer kan medføre en preferanse for å ansette personer som ligner dem selv – også med hensyn til kjønn. Når det gjelder rekruttering til barnehagene kan det synes som menn i enkelte tilfeller kan møte liknende barrierer i møtet med kvinnelige barnehagestyrere. Kvinnelige styrere synes ikke alltid å prioritere kjønn ved ansettelser, til tross for et ønske om et mer kjønnsbalansert arbeidsmiljø. egenskaper som ønske om stabilitet i arbeidsforholdet, ansvarlighet og ryddighet synes å ha høyere prioritet. I den grad dette er egenskaper som assosieres med kvinner fremfor menn, kan dette medføre et fortrinn for kvinnelige søkere i form av positive forventninger til dem. Et siste forhold vi vil nevne er omfang av tiltak for å rekruttere menn. Resultatene fra det kvantitative materialet presentert i forrige kapittel viste forskjeller mellom barnehager med mange og få menn når det gjelder barnehagens tiltak for å rekruttere menn. Der hvor det var en høy andel menn, svarte 43 prosent av styrerne at de hadde iverksatt konkrete tiltak, mens tilsvarende andel for barnehagene med lav andel menn var 28 prosent. Intervjuene gir ikke inntrykk av at barnehagene har iverksatt særlige tiltak, bortsett fra å kanskje oppfordre menn til å søke ved stillingsutlysninger. Det synes ikke å være gjennomgående forskjeller mellom barnehager med høy eller lav andel menn på dette området i intervjumaterialet. Det første svaret vi får fra de fleste ved spørsmål om hva som skal til for å få opp andelen menn i barnehagene, er «høyere status, høyere lønn». Med et lønnsnivå i barnehagene som ligger betydelig lavere enn typiske mannsdominerte yrkesgrupper med tilsvarende lang utdanning, kan det være vanskelig å få menn til å velge å jobbe i barnehagen. En mannlig barnehageansatt uttrykker seg slik: (…) Så kommer den, unnskyld meg, forferdelige «Det fineste yrket» -reklamen som skal få inn både menn og kvinner i barnehagen. Jeg synes den reklamen er så teit, liksom. Den viser noen sider, «å, det er så fantastisk å jobbe i barnehage, alt er fint, og kvaliteten i barnehagen er fantastisk», også er det ikke sånn, ikke sant. reklamen der, så kunne de kanskje økt lønna for å få gjort noe med likestillinga i barnehagen. Lønnsnivå henger også tett sammen med barnehagenes status som arbeidsplass, og dette påpeker de ansatte at det må gjøres noe med. Det etterlyses et mer gjennomtenkt syn på yrket som noe mer enn en oppsamlingsplass for barn mens foreldrene er på arbeid. arbeidet som gjøres i barnehagene på en måte bagatelliseres eller ses på som mindre viktig enn for eksempel i skolen: Jeg har et eksempel som illustrerer dette med respekten [for yrket]; Hvorfor er det sånn at i barnehagen kommer vaskepersonalet på dagen, når vi har pedagogisk opplegg, for å vaske? Skjer det i en mattetime på skolen, liksom? «Ja, unnskyld meg, nå skal jeg bare støvsuge her mens dere har matteopplegg!», ikke sant? Det skjer ikke på skolen, men i barnehager skjer det. Det gjelder kanskje ikke hele landet, men i hele denne kommunen er det sånn. (…) Det er vel for å spare penger. Det er sånn når det gjelder vikarbruk også. (…) Hvorfor er det bare barnehagene som skal ta imot alt «røkkel»? (…) Det er liksom sånn, «det er ikke så viktig med barnehagene», ikke sant. Det kan være folk som ikke har vært i barnehage før eller folk som ikke kan norsk. Vi har faktisk en jobb å gjøre vi også, vi skal stimulere språk for barn, da må vi ha folk her som kan stimulere språk for barn. Det er sånne småting som dette, som viser at det ikke er respekt for yrket. Mange forteller at de synes det er viktig at barnehagene blir kjent i befolkningen som en attraktiv arbeidsplass. Dette gjelder for så vidt, både for kvinner og menn, men det er særlig viktig for menn å få kunnskap om hva det å jobbe i barnehage egentlig dreier seg om. Å få rekruttert nok kvinner til barnehagene ser ikke ut til å være noe problem. Det er de gode mennene man er ute etter å få tak i. Da trenger man å formidle at det å jobbe i barnehage handler om noe langt mer enn å skifte bleier og tørke snørr, slik en ansatt i en barnehage med mange menn uttrykte dette: Det er jo det å snakke positivt utad. Si hva som er bra med å være her og. Det er faktisk et stort ansvar å være i barnehage, det er ikke bare det å skifte bleier og tørke neser. Det er bare en bitteliten prosentdel av det. Det ligger så mye tanker rundt det vi gjør som folk ikke er klar over. Det er viktig at de som allerede jobber i barnehage må vise yrkesstolthet og glede over egen arbeidsplass, og de må fortelle andre at man ved å jobbe i barnehage faktisk kan få dyrket mange av sine egne interesser i hverdagen. Er man for eksempel interessert i musikk, friluftsliv eller idrett, er dette noe man kan knytte til aktiviteter, og kunnskaper og ferdigheter man kan bruke i en barnehage. En mannlig ansatt peker på at innholdet i barnehagen har endret seg betydelig i de senere årene: Barnehagen generelt har vært i en veldig utvikling, fra å være en oppsamlingsplass for noen få foreldre som trengte det fordi de skulle på jobb, til at nesten alle barn går i barnehage. Og vi har rammeplaner som er så strenge, som vi følger. Altså, det er en undervisningsarena. Ansatte i barnehager med en høy andel menn, forteller ofte at det er viktig at menn får lov til å sette sitt preg på kulturen i barnehagen for at de skal kunne rekruttere flere menn senere. Intervjuene vi har gjort i barnehagene gir inntrykk av at det kan være vanskelig å endre godt etablerte rutiner for hvordan og når ulike oppgaver skal gjøres. Godt voksne kvinnelige ansatte har kanskje oftere en litt annen holdning til for eksempel rydding og vasking enn menn, og en kvinnelig ansatte trekker frem et eksempel som illustrerer dette, og at det fortsatt ofte blir kommentert hvis noe gjøres litt «annerledes»: Jeg har jobba mange år i barnehage, og når menn begynte å komme inn i barnehagen så var det ikke like greit at denne suppekjelen ble vaska på seinvakta, for eksempel, og at ikke garderoben ble feid. Han Per som jeg jobba sammen med den gangen, han sa det at «jeg har tidligvakt i morgen, så da tar jeg det, og da får grøten stått litt i vann også så slipper jeg å stå og skrubbe. Jeg vil heller være med barna, og jeg har mange 'seine' barn, og ikke mange 'tidlig' barn, så det tar jeg.» Men da var det noen eldre damer som hadde jobbet i mange år hvor duker og blomster og alt var viktig at sto ordentlig på bordet, og det ble kommentert da. Vi er nok ganske mye der ennå, og det er mange som fortsatt kommenterer en del valg menn gjør. En mannlig ansatt forteller at det er viktig at man må viske bort ryktet om barnehagen som en feminin arbeidsplass. Mange menn har behov for å vite at de ikke kommer inn i et arbeidsmiljø sterkt preget av det som vi tidligere i dette kapittelet har omtalt som «kvinnekultur». Hvis de vet at det er andre menn som jobber der, kan de danne seg et bilde av et arbeidsmiljø som kan virke mer attraktivt for dem selv. En kvinnelig styrer i en barnehage med høy andel menn svarer dette på spørsmål om hva hun mener skal til for å rekruttere flere menn til barnehagene: Jeg tenker det har med innholdet, hva barnehagen driver med, og at det skal være rom for forskjellighet. At du kan på en måte ikke ansette en mann og tenke at han skal være en av damene. (…) Men alle må gjøre de oppgavene som skal gjøres, men menn og kvinner gjør ting på forskjellige måter. Det må det være rom for. (Kvinnelig styrer i barnehage med høy andel menn) Flere ansatte vi snakket med påpeker at det er viktig at menn får slippe til og være menn. Det er viktig at de bli inkludert og får sette sitt preg på miljøet, ikke kritiseres for ting de ikke har gjort. Menn og kvinner tillegges ofte ulike rutiner for vasking, rydding og så videre, og man må tørre å ha en viss takhøyde og si at det er greit at det er sånn, blir det poengtert. Når man har kommet opp i en kritisk masse av menn, blir det ikke bare lettere å rekruttere andre menn. Det hevdes også at mennene man ansetter vil velge å forbli lengre i yrket når de er på en arbeidsplass med både menn og kvinner, og der menn får lov sette sitt preg på miljøet i like stor grad som kvinnene: Hvis det er flere menn som de kan bygge et nettverk rundt, bygge en kultur, føle seg lik med og sånn, så tror jeg at de blir mer stabile. (Kvinnelig ansatt i barnehage med høy andel menn) Intervjuene ved barnehagelærerutdanningene omhandlet hovedtemaene «lav andel menn i barnehagene», «rekruttering av menn til barnehagelærerutdanningene», «likestilling i undervisning og praksis». Vi har intervjuet faglig ansatte og studenter ved to læresteder på Østlandet. Begge kjønn var representert i begge grupper. Studentgruppen omfatter heltids-og deltidsstudenter. barnehagelærerutdanningene bedt om å reflektere rundt begrepet «likestilling». Det blir klart gitt uttrykk for at «likestilling» er et komplekst begrep. Det kan brukes på flere nivåer, og ha ulik betydning i ulike kontekster. Felles for dem er at de alle handler om like muligheter og lik verdi av det feminine og det maskuline. Fagpersonalet knytter blant annet begrepet til like muligheter på samfunnsnivå, hvordan samfunnet regulerer de ulike muligheter menneskene har. Dette nivået betegner fagpersonalet som et politisk nivå. Men det er også viktig å snakke om likestilling i hverdagen, på det de kaller et relasjonsnivå. Knytter man likestillingsbegrepet til arbeidet i barnehagene, forteller fagpersonalet at man kan snakke om «likestilling» på tre ulike nivåer; organisasjonsnivå, relasjonsnivå og opplevelsesnivå. Når man snakker om likestilling på organisasjonsnivå, vil det si hvordan barnehagene jobber med likestilling-og kjønnstematikk. Begrepet kan også ha en relasjonell dimensjon, for eksempel at gutter og jenter skal bli sett, hørt og tilbudt de samme aktivitetene i barnehagen. I tillegg kan man snakke om likestilling i barnehagene med utgangspunkt i den enkeltes opplevelse. Dette nivået handler om kjønnsidentitet. Kan man være jente og gutt, eller kvinne eller mann, på en slik måte som man selv opplever at man er? De faglig ansatte ved barnehagelærerutdanningene forteller også om «likestilling» som et rettighetsbegrep: Jeg setter det inn i en rettighetsdiskurs. Unger har rett til erfaringer med kvinner og menn også i det offentlige rom. (…) Jeg synes at bare det at det jobber både kvinner og menn i barnehage, er verdifullt i seg selv. Studentene reflekterer også rundt likestillingsbegrepet som et rettighetsbegrep, men på en noe annen måte enn fagpersonalet gjør når de snakker om rett til å omgås begge kjønn. Studentene forbinder blant annet «likestilling» med retten til å være ulike, men å ha like muligheter. De knytter også begrepet direkte til barnehagene, og da handler det både om barna og de voksne. En mannlig student forteller om det å bli en representant for sitt kjønn i barnehager med få eller ingen andre mannlig ansatte: Jeg for min del tenker at siden jeg er mann og jobber i barnehage, så er det et felt hvor jeg er litt forsiktig. For i barnehagen så er det tradisjonelt motsatt kanskje av det som er ute, altså når jeg har vært eneste eller en av to [menn] i en annen større bedrift. Når likestilling kommer opp snakker jeg kanskje ikke så høyt av en eller annen grunn. Jeg er redd for at jeg plutselig kan bli representant for et helt kjønn. Det er litt skummelt. Hans egen mening eller væremåte kan lett bli oppfattet som et uttrykk for hele gruppen (menn), og dette synes han kan være problematisk. Vi kommer tilbake til dette senere i kapittelet. Fagpersonalet mener dessuten at likestillings-og kjønnstematikk har kommet lavere på den politiske agendaen, og isteden blitt erstattet av fokus på mangfold. Likestilling blir i stadig større grad satt i sammenheng med etnisitet eller sosial bakgrunn, fremfor kjønn. Det trekkes imidlertid frem at barnehagene kunne vært tjent med at man gjorde likestillingsdiskusjonen mer kompleks, ved å for eksempel se kjønn i sammenheng med etnisitet og sosial bakgrunn. Både de faglig ansatte og studentene forteller at det de senere årene har vært en betydelig andel mannlige studenter ved førskolelærer-/barnehagelærerutdanningene. Andelene varierer noe fra år til år, men det har de senere årene ligget på rundt 20 prosent ved de lærestededene vi har vært. De faglig ansatte forteller at noen av de mannlige studentene faller fra underveis, men de antar at denne andelen ikke er større enn for de kvinnelige studentene. Når fagpersonalet får spørsmål om lærestedet har vært opptatt av å rekruttere menn til barnehagelærerutdanningene, svarer de at lærestedet som helhet ikke har vært spesielt opptatt av dette, men noen forteller om at det finnes enkeltpersoner, «spesielt interesserte», som har vært opptatt av dette. Likestilling, og fokus på rekruttering av menn, har med andre ord ikke vært et stort tema i slike sammenhenger, men det fortelles at det diskuteres med ujevne mellomrom. barnehagelærerutdanningen. Kunnskapsdepartementet eller Utdanningsdirektoratet, og fagpersonalet forteller at egeninitierte tiltak når det gjelder rekruttering ofte «sitter langt inne». Kjønn har derfor blitt vektlagt i ulik grad i rekrutteringskampanjene fra år til år. I tillegg til å vise mannlige studenter i rekrutteringskampanjene, kan studentene fortelle at mannlige studenter også ofte blir plassert på stands på utdanningsmesser og liknende. De mannlige studentene man har skal vises frem, og inspirere andre menn til å søke barnehagelærerutdanning. Når mennene først har blitt rekruttert inn, har lærestedene også til en viss grad vært opptatt av å holde på dem, og har derfor gjennomført flere ulike tiltak for å få dem til å bli værende på studiet. Ett av disse tiltakene har vært å samle de mannlige studentene i noen få klasser, og ikke spre dem tynt ut over alle klassene, eller å danne såkalte «herregrupper» i undervisningen. Fra de mannlige studentenes sin side, oppfattes dette tiltaket som positivt. undervisningen, og på utdanningen generelt, kommer tydelig frem gjennom dette sitatet fra en mannlig student: Det viktigste er at det er mange menn som er tilstede fra begynnelsen av. (…) Det var en aha-opplevelse for min del da jeg begynte på fordypningen nå, hvor viktig det egentlig var for min del. For da gjorde vi om på klassene, og plutselig så jeg ikke noen av de vanlig kjente fra klassen. Det var plutselig veldig få gutter en liten stund, og da tenkte jeg ok, jeg har hatt det ganske greit. Du fokuserer kanskje mer på det fordi du jobber i barnehage. At du trenger mer den støtta, da. (…) Det dannes ulike grupper, ikke sant, på ulike grunnlag, og en av dem er kjønn. Et annet tiltak som har blitt gjennomført på et av lærestedene for å beholde mannlige studenter, har vært å gi de mannlige studentene førsteretten til å velge en mannlig praksislærer. Dette tiltaket har ikke studentene respondert spesielt bra på. De mannlige studentene velger ofte ikke en mannlig praksislærer uansett, og det fortelles både av fagpersonalet og av studentene at praksisbarnehage i stor grad velges på bakgrunn av andre egenskaper ved barnehagene enn kjønn på praksislærer. Studentene forteller også at noen av studentene har reagert på dette tiltaket, og ment at det virker mot sin hensikt, og at det faktisk ikke er likestilling å gi mennene denne førsteretten. Et tredje tiltak barnehagelærerutdanningene har satt i verk for å beholde sine mannlige studenter, er såkalt «møteplass» for mannlige førsteårsstudenter. Hensikten med dette tiltaket var å skape et interessefellesskap for de mannlige studentene som begynte på studiet. Det fortelles imidlertid av studenter og fagpersonale ved dette lærestedet at tiltaket har falt mer og mer bort, fordi de mannlige barnehagelærerstudentene i stadig mindre grad ser på seg selv med utgangspunkt i sitt kjønn. Fagpersonalet trekker frem synspunkter som handler om at kjønn ikke skal være avgjørende for om de får bli med eller ikke, og forteller at mange tar avstand fra særbehandling for eksempel i form av slike tiltak som de to sistnevnte. Studentene ser på seg selv som «en profesjonsutøver», og nå får kjønn en betydning som de ikke nødvendigvis setter så stor pris på. I forbindelse med diskusjoner rundt det å rekruttere menn til barnehagelærerutdanningene, mener studentene vi snakket med ved en av høyskolene at man bør gjøre noe med selve profesjonstittelen som man får når man er utdannet barnehagelærer. Hele «seriøsiteten rundt profesjonen må økes». utdanning man faktisk har. Mange kan få assosiasjoner til en person som er «nederst på rangen av lærere». Hun synes det er problematisk selv, og hun reflekterer også over hvilken betydning det har med tanke på å rekruttere menn til barnehager sammenliknet med for eksempel til læreryrket: Når jeg sier at jeg er førskolelærer, så sier veldig mange «Å, så koselig!». Det er kanskje mange som ser på det som en omsorgsjobb, og det er den gamle greia som sier at det er kvinner som skal ta den omsorgsdelen med bittesmå barn og sånn. Men jeg tror jo mer forståelse folk får for at det er en faglig profesjon... Selv om småbarnspedagogikk er noe helt annet enn pedagogikk på skolen, er det likevel en viktig pedagogikk. Da vil det være lettere å holde på guttene også. Yrkestittelen i seg selv gir assosiasjoner til et yrke med lavere status enn det kanskje bør ha. I realiteten er utdanningen de har tatt en lederutdanning. Ved å ta barnehagelærerutdanning utdannes man faktisk til å bli en leder, en pedagogisk leder. En mannlig student mener man bør fokusere mer på dette for å tiltrekke flere menn til utdanningen og yrket: Kanskje man bør få frem mer det at man blir en leder. Hadde man hatt enda mer fokus på det, hadde kanskje det vært noe som appellerer mer til menn. Studentene tror en yrkestittel ala «pedagogisk leder», som man får når man har tatt en «pedagogisk lederutdanning», kanskje kan appellere mer til menn. Det vil kunne gjøre noe med statusen til yrket. Det å kanskje tone ned fokuset på omsorgsdelen som ligger i utdanningen noe, kunne kanskje også bidratt til at flere menn søkte seg mot denne utdanningen: Det med omsorg kan ofte bli et hovedfokus, og da kanskje det ikke appellerer like mye. (Kvinnelig student) Interessant er det også at mange av studentene vi intervjuet ikke har planer om å jobbe i barnehage på sikt. Mange uttrykker en bekymring for å ikke få utnyttet hele sin kompetanse ved å jobbe i barnehage. En årsak til dette er dårlig bemanning i barnehagene. Når det er mange barn per ansatt, blir en stor del av jobben et omsorgsyrke. Barnehagelærerne har en mye bredere kompetanse, blant annet på det pedagogiske, som studentene ser for seg at de ikke vil få benyttet i tilstrekkelig grad. De ønsker seg derfor på sikt ut av barnehagene, og inn i videre utdanning for å bli spesialpedagoger og familieterapeuter, og jobbe i PPT og liknende. Dette henger også sammen med likestillingen, og det å få flere menn inn i barnehagelærerutdanningene. Man må rett og slett gjøre noe med lønn og status, som de barnehageansatte vi snakket med også var inne på. Vi kommer mer tilbake til dette med yrkets status senere i dette kapittelet. I årsplanene er kjønn ett av parameterne som skal være gjennomgående i alle fag det undervises i, men kjønn tilhører en pakke av andre områder som også skal vektlegges, som etnisitet, sosial ulikhet, mangfold og så videre. Fagpersonalet forteller at undervisningsplanene «privatiseres», det vil si at det blir opp til den enkelte lærer å bestemme hva de skal vektlegge i undervisningen. Når begrepene blir for store og abstrakte, har lærerne en tendens til å prioritere det de selv er gode på, og velge bort det de ikke kan så mye om. likestillingsperspektivet inne eller ikke. Fagpersonalet forteller at særlig tema knyttet til mangfold og etnisitet har blitt vektlagt mye de senere årene. Studentene forteller at de under utdanningen har brukt veldig mye tid i undervisningen på å diskutere kjønn og likestillingstematikk, men understreker at det kun er i samfunnsfag og pedagogikk at likestillingsperspektivet har vært spesifikt inne. Fagpersonalet forteller også at det kun er i disse to fagene at likestilling og kjønn har et spesifikt fokus i pensum. Studentene forteller at de i undervisningen i samfunnsfag har sittet i grupper og diskutert ulike case eller konkrete erfaringer fra praksis, for eksempel det å gi komplimenter til gutter og jenter på ulike måter, og «andre småting i hverdagen». Diskusjonene har også hatt et voksenperspektiv når det gjelder likestilling og kjønn. Studentene forteller blant annet om at de har lest en del om det å være en minoritet på arbeidsplassen, og at man da lett kan bli representanter for sitt eget kjønn – en hel gruppe, og det kan være problematisk. I andre fag vektlegges derimot likestilling mellom kjønn i liten eller ingen grad. I tillegg til at likestillings-og kjønnsperspektiv er forholdvis lite inne i undervisningen i de aller fleste fag, er også kjønnssammensetningen blant lærerne svært skjev i de fleste fag, selv om det fortelles at det er mannlige lærere representert i de fleste av fagene. Fagpersonalet forteller om en sterk kvinnedominans i de aller fleste fag, men også om enkelte unntak der mennene er sterkere representert. Samfunnsfag og RLE nevnes her. Fagpersonalet forteller at de holder ulike typer foredrag, og er med på å lage kompetansegivende kurs for barnehageansatte. Kursene finansieres av fylkesmannen, som også er med på å informere barnehagene om tilbudene. Kursene regnes som etterutdanning, og deltakerne melder seg opp via høyskolene. Ett av disse kursene har som underliggende intensjon å gi mannlige assistenter «mot og guts» til å søke på barnehagelærerutdanning. Opprinnelig var kurset rettet mot fremmedspråklige assistenter, så ble det utvidet til å være for alle assistenter som jobbet i barnehage. Nå har man peilet seg inn på de mannlige assistentene. Som tidligere nevnt, fortelles det også at et av lærestedene har hatt en ordning der de mannlige barnehagelærerstudentene har fått førsteretten på de mannlige praksislærerne. Denne ordningen har imidlertid ikke vært helt vellykket, da de mannlige studentene heller har valgt ut i fra faglighet enn kjønn på praksislærer, og de kvinnelige studentene har reagert på ordningen og ment den ikke var et slag for likestillingen, heller tvert imot. Enkelte representanter for fagpersonalet som vi intervjuet, mener også lærestedene kunne ha gjort mer når det gjelder samarbeidet med praksisfeltet, uten at dette blir presisert nærmere. barnehagelærerutdanningene positive til å få opp andelen mannlige ansatte i barnehagene. Fagpersonalet mener det utgjør en forskjell for barna å ha både menn og kvinner rundt seg, men at denne forskjellen varierer fra barnehage til barnehage avhengig av hvor mye det jobbes med likestilling i den aktuelle barnehagen. Det hevdes dessuten at det er en rett i seg selv for barn å få erfaringer med både kvinner og menn også i det offentlige rom. Dagens barn og unge er i større grad sammen med fedrene sine, og de er det tidligere og over lengre tid enn før. Derfor bør barnehage og skole gjenspeile dette. Barnehagen bør være en arena der begge kjønn også er representert blant de ansatte. En mannlig representant fra fagpersonalet sier det slik: Jeg nesten driter i om det hjelper på likestillinga eller ei. Jeg synes på en måte det at det jobber både kvinner og menn i barnehagen, er noe verdifullt i seg selv. Noen ganger kan det fremme veldig tradisjonelle erfaringer på hva menn og kvinner gjør, i andre barnehager så kan det bli veldig utradisjonelt. Men som nevnt, er fagpersonalet også raske med å påpeke at det forutsettes at det jobbes aktivt med likestilling og å utvikle det de kaller en «kjønnssensitiv pedagogikk» i barnehagene, og at det ikke er nok å bare ha begge kjønn representert. Man må ha likestilling og kjønn på agendaen, og man må kommunisere og jobbe aktivt med det, ikke bare nedfelle det i mer eller mindre abstrakte termer i planer og liknende, eller sende de ansatte på et kurs. Det må praktiseres også, og mange ganger er det kanskje ikke nok å bare ha både kvinnelige og mannlige ansatte representert. Kjønn og likestillingstematikk må være med i bevisstheten når det velges leker og aktiviteter, og når det gjelder hvilke roller og oppgaver kvinnene og mennene inntar i barnehagene. En kvinnelig ansatt ved en av barnehagelærerutdanningene reflekterer rundt viktigheten av å ha en bevissthet rundt leker man tilbyr barna, og at denne generelt har blitt svekket: Så tenkte jeg på apropos det med likestilling, det var vi veldig opptatt av på 70-tallet [da jeg tok førskolelærerutdanningen]. Ja, ikke sant, for da var jo rødstrømpene ute og gikk, og det farget også førskolelærerutdanningen. Så vi var veldig bevisste på det med «å behandle gutt og jente likt», som det het den gangen (…). Så har man tatt det som en selvfølge opp igjennom 80-tallet, og delvis 90-tallet, og nå synes jeg det er en retardasjon altså. Generelt i samfunnet, og også i barnehager, og du kan gå i en leketøysforretning.. Nå pleier jeg å sende studentene ut i leketøysforretninger og ber de iaktta hva som tilbys barna, og veldig mange kommer tilbake med et sjokk over å se fargen rød/blå, eller rosa og mørk blå, da, dominerer på lekene. Og at lekene [til gutter og jenter] står i hver sine hjørner. I tillegg til at det uttrykkes et ønske om en hevet bevissthet rundt valg av leker og aktiviteter, påpekes det også at det er store forskjeller mellom menn (og kvinner) når det gjelder personlighet og væremåte, og det er viktig at både kvinnelige og mannlige ansatte kan gjøre de samme tingene i barnehagen. Det uttrykkes at det i hvert fall ikke bør være kjønn som er avgjørende for hvilken rolle de barnehageansatte inntar. Mange av de vi har snakket med trekker frem at det er viktig å bevisst innta utradisjonelle kjønnsroller for å vise barna at kvinner og menn kan gjøre de samme tingene. faglige ansatte vi snakket med forteller om at det kan være like naturlig for en mann å få en mer «feminin» rolle som det å få en typisk «maskulin»: Det å være gutt, og ikke være så tjo og hei og fallera. Jeg har vært opptatt av mannlige assistenter som er rolige. Altså den forestillingen om at bare mannen kommer inn så veltes alle stoler, ikke sant. Altså det er mennesker som er ulike, men de har ulikt biologisk kjønn. Det blir sånn noen ganger. Gutter som setter seg rolig ned ved siden av, fordi de har lyst til å sitte og se på noe han gjør. Så de kastes ikke opp på skaper og sånn. Så derfor må vi rote til denne diskusjonen rundt hva det maskuline og feminine er, da, når vi snakker om personalet. Som nevnt, er også studentene positive til målet om 20 prosent menn, og det fortelles at det er viktig for barna å ha rollemodeller av begge kjønn til stede, og å vise gode relasjoner og arbeidsdeling mellom kvinner og menn også i barnehagen som en del av det offentlig rom: Jeg og en gutt jobber på samme avdeling, og vi har veldig bra stemning. Det er fint for barna å se det forholdet vi har, og på en måte … at vi kan gjøre de samme tingene, sånn at vi blir rollemodeller. Vi viser at det bør være begge deler, men da ikke sånn at han er den som reparerer ting mens jeg flyr rundt og vasker, men at vi er veldig flinke til å vise at vi gjør alt begge to. Vi prøver å være bevisste på at barna får med seg og ser det vi gjør. (Kvinnelig deltidsstudent). Studentene mener også at barnehagene bør gjenspeile samfunnet for øvrig, og derfor ha både kvinner og menn i personalgruppa. Dette er ekstra viktig for de barna som ikke opplever likestilling hjemme: Barnehagen skal gjenspeile samfunnet, og la oss si at hvis de hjemme opplever at det er veldig forskjell på mann og kvinne, så skal de ikke gjøre det i barnehagen. (Kvinnelig student) Diskusjoner vi har hatt på lærestedene, både blant studenter og ansatte, gir altså inntrykk av at det oppfattes som viktig at barnehagene har en helt tydelig bevissthet rundt rollefordeling mellom kvinnelige og mannlige ansatte, og rundt det å velge leker og aktiviteter for barna. Det er ikke nok, med tanke på barna, at begge kjønn er representert. De voksne må være rollemodeller, og vise at menn og kvinner kan gjøre de samme tingene, og de må aktivt velge leker og aktiviteter som ikke virker begrensende for det enkelte barn med tanke på hva det har lyst til å holde på med. At både kvinner og menn er representert, i tillegg til en tydelig bevissthet rundt roller og aktiviteter, er altså ett av argumentene for at det er positivt å få inn flere menn i barnehagene. I likhet med de ansatte vi snakket med i barnehagene, mener også studentene at det også er en fordel med tanke på miljøet i personalgruppa at det er en blanding av mannlige og kvinnelige ansatte. Alle studentene vi snakket med sier at de ønsker å jobbe i en barnehage med både kvinnelige og mannlige ansatte når de er ferdig med utdanningen, men det har også blitt uttrykt at kjønnsbalanse ikke er det viktigste når de skal søke jobb. Faglighet betyr ofte mer enn kjønn i slike sammenhenger. Fra studentenes side uttrykkes det også en viss misnøye med stillingsutlysningstekster av typen «oppfordrer menn til å søke». Særlig utlysninger til styrerstillinger nevnes spesielt. Studentene mener at menn ikke bør kvoteres, og påpeker at det er uheldig å forsøke å tvinge frem en likere fordeling mellom kvinnelige og mannlige ansatte i barnehagene. Flere mener at det hele tiden må foretas en avveiing mellom kvalitet og mål. Selv om man har et mål om 20 prosent mannlige barnehageansatte, mener de også at det er viktig å opprettholde en seriøsitet rundt profesjonen. De best kvalifiserte bør derfor rekrutteres: Jeg har akkurat lest en artikkel om at menn som vil jobbe i barnehage, ofte vil bli ledere. Det er helt i orden, det, å ville bli leder. Men jeg synes jo ikke man skal bli det på bakgrunn av kjønnet sitt, da. Det at det står at menn oppfordres til å søke, det kjenner jeg at jeg er veldig kritisk til, for man burde ikke gå foran med kanskje dårligere kvalifikasjoner hvis man er mann enn hvis man er kvinne som ønsker den jobben. (Kvinnelig student) Det er greit å sette et sånt prosenttall som mål, men du skal ikke tvinge det fram. Du må heller se på hvordan vi kan få nok menn inn for at vi skal kunne oppfylle det. Vi skal ikke ta inn folk som er mindre kvalifiserte bare for å nå det tallet, for da går det på tross av andre ting som er mye viktigere, det faktiske tilbudet. (…) Du skal ikke tvinge gjennom andeler som svekker kvaliteten på det som skal gjøres. Da får man heller utvide tidsperspektivet litte grann. (Mannlig student) Som vi har vært inne på tidligere, mener både studenter og ansatte at man bør begynne med å jobbe med kvaliteten i barnehagen, for å få flere til å bli i yrket, og kanskje også for å rekruttere flere menn. Diskusjonen om kjønnsfordeling i yrket, knyttes også her ofte til yrkets status. Det pekes på det uheldige med store barnegrupper og mange barn per ansatt. Dette medfører ofte at mye av jobben vil bestå i å gjennomføre praktiske oppgaver som klesskift, bleieskift, gjennomføring av måltider, etc. med mindre tid til pedagogiske aktiviteter. De med formell utdanning får dermed i mindre grad nyttiggjort utdanningen sin. Økningen i omfanget av 1-og 2-åringer i barnehagen, og stor grad av ufaglært arbeidskraft trekkes også frem. Det fortelles at det pedagogiske ofte blir nedprioritert til fordel for omsorgsoppgaver også for de faglærte som egentlig er utdannet for noe mer: Det blir for mye tid som går med til barnepass. Jeg er utdannet for noe mer. Jeg tenker at man må begynne å jobbe med barnehagene, og med seriøsiteten rundt profesjonen. Da tror jeg andelen [menn] vil øke. (Kvinnelig student) Det med anseelsen av yrket, når du ser hvilke betingelser førskolelærerne arbeider under nå; stadig større barnegrupper, dårligere vilkår, så er det noe med denne anseelsen av yrket. Det har blitt stor barnehagedekning, men kvaliteten er jo det man må arbeide med nå. (Kvinnelig faglig ansatt) Studentene reflekterer også rundt hvilken betydning det kan ha for miljøet i en barnehage som kun har et fåtall mannlige ansatte, noe som forteller noe om holdningene til at man ikke bare bør få opp andelen totalt sett, men også å øke kjønnsbalansen i den enkelte barnehage. Noen påpeker at det i barnehager som har svært få menn, kan oppstå en svært kjønnsdelt arbeidsfordeling, og at dette heller ikke er heldig med tanke på likestillingen. Vi er nesten 50-50, og det har jeg lyst til å holde på. En god blanding. En del av de oppgavene som er kjønnsstereotype forsvinner fordi det er like mange av hver, sånn at noen må jo gjøre det. Så da må egentlig alle gjøre alt, på et vis. Det vil gå mer automatisk, uten at man trenger å tenke på det. Jeg opplever risikoen for mer kjønnsdelte oppgaver som større hvis det er få menn. (Mannlig deltidsstudent). Både studentene og fagpersonalet kommer inn på betydningen av å være en minoritet på arbeidsplassen. I dette tilfellet en mann. Vi har forstått det slik, både gjennom intervjuene i barnehagene, og med studentene og fagpersonalet ved barnehagelærerutdanningene, at noen strekker seg langt for å beholde de få mennene de har fått inn og at menn i noen tilfeller til en viss grad særbehandles i forhold til kvinner. Det kan få utilsiktede uheldige konsekvenser både for disse mennene, og for andre kvinnelige ansatte. For mennene sin del kan det bety at de blir applaudert «for alt de gjør», og ufrivillig blir oppfattet som representanter for en hel gruppe. En mann forteller at han i enkelte tilfeller har oppfattet bifallet som en fornærmelse: En ting jeg opplevde da jeg gikk fra å være i en barnehage med få mannlige ansatte, til en barnehage med mange, som var usannsynlig deilig, var at jeg ikke lenger fikk skryt for at jeg hadde vært flink på kjøkkenet og sånne ting. Altså: «Ja, jeg kan koke pasta! Det er greit! Jeg trenger ikke få skryt for det!» Det kan handle vel så mye om forventningene til dem som er der fra før av. Jeg føler at den forventningen forsvinner når det er mange menn, for det er litt sånn ... da blir det ikke noe spesielt liksom. Det har vært noen sånne episoder som har vært så banale at det nesten blir fornærmende. (Mannlig deltidsstudent) Fra kvinner har vi hørt eksempler på menn som er mindre kvalifiserte enn en kvinne, men som mottar høyere lønn. Både barnehageansatte og studenter forteller om dette. Fagpersonalet refererer dessuten til en intervjuundersøkelse av mannlige barnehageansatte som mottok lederstillinger som de selv ikke engang følte de hadde fortjent. En av de faglige ansatte siterer en mann hun hadde intervjuet slik: «Ja, jeg er mann, men jeg ønsker ikke alltid å bli lest i kraft av en maskulinitet, som at jeg kan noe mer enn de to kvinnene jeg jobber sammen med». Fagpersonalet oppfattet det som at noen menn for eksempel kunne være litt flaue over å ha fått mye ansvar og lederstillinger fordi de følte at de ikke egentlig hadde fortjent det. Studentene forteller også om eksempler fra praksis der mannlige ansatte har fått mye særbehandling nettopp fordi de er menn: Jeg har også jobbet i en barnehage med 50:50 (…) Det var veldig sånn at alle gjorde det samme, for så vidt, men det jeg opplevde der var sånne tilfeldigheter at det var flere av gutta som gjerne ble stående og snakke veldig mye i utetid og sånne ting, og at det ble på en måte godtatt mer av styrer. At det var litt mer sånn: «Ja, ja, snakker de om fotballkampen i går?» Det ble sett på som litt mer søtt og trivelig at de sto og snakka om fotball og band og sånn, og jeg kan tenke meg at hvis det hadde vært to jenter som hadde stått og snakka om noe annet som kanskje var litt mer sånn jenterelatert, så er det mulig at det heller ville ha blitt slått ned på: «Gå og jobb!» Så det var en opplevelse jeg hadde som gjorde at jeg ble litt sånn, ja, lei. (Kvinnelig student) Studentene vi snakket med mener at mennene ofte slipper unna og får særbehandling fordi de oppfattes som særlig verdifull arbeidskraft, og «barnehagene vil gjøre alt for å holde på dem». Både de ansatte i barnehagene og studenter og fagpersonale ved barnehagelærerutdanningene forbinder likestilling i stor grad med noe som har med like muligheter å gjøre. I barnehagene er man opptatt av å tilrettelegge for at barna skal ha like muligheter til å velge leker og aktiviteter fritt, også de som er mindre typiske for ens eget kjønn. Flere nevnte en bevissthet knyttet til tilrettelegging for ulike typer aktiviteter, gruppesammensetning og at barnehagen organiserte aktiviteter for å stimulere barna til å prøve seg på ulike aktiviteter. Ut over det å legge forholdene til rette, blant annet ved å legge alle leker samlet, og å være bevisst på å kjøpe inn leker som favner alle, synes de barnehageansatte i liten grad å gripe inn aktivt for å få barna til å velge aktiviteter og leker som ikke er typisk for sitt kjønn. Vår oppfatning er at de barnehageansatte ofte kan ha en bevissthet rundt det å tilrettelegge, men de er også tydelige på at slike prosesser på ingen måte skal tvinges frem, og det er heller ikke et mål at alle skal leke med alt. Når det gjelder likestilling som omhandler voksenperspektivet er også «alle» opptatt av at det skal legges til rette for å få flere menn inn i barnehagene. Det hevdes at menn bidrar positivt både til barnegruppa og til arbeidsmiljøet til de ansatte. barnehagelærerutdanningene. Positive holdninger til kjønnsbalanse i arbeidslivet, samt negativ omtale av kvinnedominerte arbeidsmiljø, finner vi igjen i forskningslitteraturen på dette feltet (se kapittel 1). Årsakene til fortsatt lav andel menn i barnehagen, synes å være sammensatte. Generelt er det relativt få mannlige søkere til stillinger i barnehager. Mange barnehager oppgir å ha en stabil arbeidsstokk der få slutter og de fleste blir lenge værende (lav turnover), det medfører lang tid mellom hver utlysning. En tredje forklaring som nevnes er at menn ofte ønsker å jobbe sammen med andre menn, noe som kan gjøre det særlig vanskelig for barnehager med kun kvinnelige ansatte å rekruttere ' mannen'. En fjerde forklaring kan knyttes til hvilke egenskaper som vektlegges ved nyansettelser blant barnehagestyrere, hvor også ulike egenskaper synes å tillegges menn og kvinner. og dermed synes å innta en aktiv holdning til bruk av moderat kvotering for å rekruttere menn til barnehagen, men dette gjelder ikke alle. En del styrere er tydelige på at kjønn ikke er førsteprioritet ved ansettelser. Personlig egnethet, at det er den beste søkeren, at søkeren vil passe inn i barnehagen og uttrykker ønsker om å ville bli lenge i stillingen, oppgis som like viktig eller viktigere enn søkerens kjønn. Kanskje handler det om at kvinnelige styrere må endre et mønster og ta sjansen på å velge utradisjonelt dersom man ønsker å ansette 'den første mannen' og på sikt øke andelen menn i barnehagen. I likhet med mange av styrerne, er også barnehagelærerstudentene opptatt av at målet om 20 prosent menn ikke må gå på bekostning av det de kaller «kvalitet». Igjen fikk vi høre at slike prosesser ikke måtte «tvinges frem», og at man ikke skulle rekruttere en mann dersom en kvinne (tilsynelatende) var bedre kvalifisert. Da fikk man heller utvide tidsperspektivet litt, mente de. Studentene og fagpersonale reflekterte også mye rundt hvordan man kanskje kunne gjøre barnehagelærerutdanningen og barnehagelæreryrket mer attraktivt for menn. Blant annet mener de at status og hele seriøsiteten rundt profesjonen må økes. En ting er høyere lønn, det nevner alle vi har snakket med som et viktig kriterium, en annen ting er yrkestittel, arbeidsforhold, størrelse på barnegrupper, stor grad av ufaglært arbeidskraft og så videre. Studentene mener at det bør legges mer fokus på andre elementer ved utdanningen enn at det gir 'jobb i barnehage'. Det ene er at det er en pedagogisk lederutdanning. Å tydeligere lederelementet ble hevdet som mulig tiltak for å øke andelen menn til studiet – ut fra begrunnelsen at mange menn ønsker lederstillinger eller karriere med muligheter for ledelse. Det andre som ble trykket frem var å vektlegge at det er en pedagogisk utdanning. Det kom frem kritiske syn på betegnelsen «barnehagelærer»; en lærer underviser i skolen. I barnehagen foregår også læring, men det brukes andre begreper enn 'lærer' og 'undervisning'. Slik sett ble barnehagepedagog foreslått som en mer riktig tittel på utdanningen og yrket. I tillegg mener studentene og fagpersonale at det bør gjøres noe med store barnegrupper i barnehagene, og det at det ofte er mange barn per ansatt. Mye ufaglært arbeidskraft trekkes også frem som en faktor som bidrar til å redusere statusen på yrket. Det trekkes frem at jobben de faglærte skal gjøre i stor grad er preget av omsorgsoppgaver, mens de egentlig er utdannet for noe mer som de i mindre grad for brukt. Det er uheldig med tanke på rekrutteringen, og å få kvalifiserte menn og kvinner til å bli i yrket. Mange av studentene vi snakket med hadde ikke planer om å jobbe i barnehage på sikt nettopp av slike grunner. De ønsker seg videreutdanning og stillinger i andre næringer. I dette kapitlet oppsummeres og diskuteres hovedresultater fra hver av datakildene som utgjør grunnlaget for denne statusundersøkelsen av likestilling i barnehagen. 5.1.1 BASIL: InnrapporteringsLøsning), har vi undersøkt utvikling langs to indikatorer i løpet av tidsperioden 2009- 2013: Begge indikatorene omtales i regjeringens handlingsplan for likestilling (BLD 2011). Andelen menn har steget noe i alle grupper i løpet av tidsperioden. Andelen menn har steget fra 6,2 til 7,3 prosent blant styrere og pedagogiske ledere, fra 8 til 9,6 prosent blant assistenter, og fra 9,3 til 11,5 prosent når man ser samlet på alle ansatte i barnehagene – uansett stillingskategori. Generelt finner vi at andelen barnehager i Norge med minst en mannlig ansatt (blant styrere, pedagogiske ledere eller assistenter), har steget fra 40,8 til 49,7 prosent i løpet av perioden 2009- 2013. Selv om også andelen barnehager med minst en mannlig ansatt varierer i de ulike landsdelene, har samtlige landsdeler hatt en økning i denne andelen i løpet av disse årene. I Oslo har andelen steget fra 56,9 til 68,8 prosent. For Østlandet for øvrig har andelen steget fra 40,9 til 49,2 prosent. Sør-og Vest-Norge har hatt en økning fra 37,2 til 45 prosent, mens andelen barnehager med minst en mannlig ansatt i Midt-og Nord-Norge har steget fra 36,6 til 46,1 prosent. I løpet av femårsperioden synes det med andre ord å ha skjedd en markant økning i hele landet i andelen barnehager med minst en mannlig ansatt (blant styrere, pedagogiske ledere eller assistenter). Statusundersøkelsen har belyst seks hovedproblemstillinger, med flere spørsmål og underproblemstillinger for å konkretisere og spesifisere disse. Nedenfor gjennomgår vi hvordan resultatene belyser og besvarer hver av de seks problemstillingene. Resultater fra spørreundersøkelsen blant styrere indikerer at likestilling mellom kjønn har en plass i barnehagens daglige arbeid. De fleste oppgir å tenke likestilling i noen/stor grad i alle de alternativene de blir presentert med. Det er størst andel styrere som svarer at de er opptatt av likestilling i stor grad ved valg av leketøy og ved valg av aktiviteter, hvor henholdsvis 41 og 39 prosent svarer dette. Selv om bare 36 prosent av styrerne oppgir at likestilling mellom kjønn er nedfelt i barnehagens årsplan, er styrerne i stor grad opptatt av likestilling i praksis ved valg av lærings-og lekaktiviteter. Hvordan de svarer her samsvarer godt med svarfordelingen i forrige statusundersøkelse (Likestillingssenteret 2010). En betydelig andel oppgir at personalets væremåte overfor gutter/jenter i noen/stor grad er tatt opp i formelle arenaer, men det er stor variasjon mellom ulike typer formelle arenaer. Derimot synes ikke likestilling mellom kjønn å være blant barnehagens prioriterte områder. De to temaene hvor størst andel oppgir at de prioriterer i stor grad er «Barnehage-hjem samarbeid» og «Ta vare på seg selv og hverandre», nesten alle styrere oppgir at disse temaene er høyt prioritert. Til sammenligning oppgir 39 prosent at barnehagen i stor grad prioriterer «likestilling mellom kjønn». Dette samsvarer med at 36 prosent av styrerne svarte at likestilling mellom kjønn er nedfelt i barnehagens årsplan. Mannlige styrere bekrefter sjeldnere enn kvinnelige styrere at handlingsplanens/rammeplanens likestillingsomtale påvirker arbeidet i barnehagen. Og de svarer i mindre grad at likestilling påvirker barnehagens praksis. Dette kan bety flere ting. Det kan bety at mannlige styrere er mindre opptatt av likestilling enn kvinnelige styrere. Det kan også bety at det i barnehager hvor man har ansatt mannlige styrere er det mindre fokus på likestilling. Eller det kan bety at i barnehager med mannlige styrere er likestilling så godt innarbeidet at det ikke reflekteres over i særlig grad. Vi finner også en sammenheng mellom andel menn og likestillingsarbeid i barnehagen. Denne sammenhengen ble også funnet i forrige statusundersøkelse. I barnehager med høyere andel menn påvirkes handlingsplanens/rammeplanens omtale av likestilling i større grad barnehagens arbeid. Og det er flere styrere som svarer at ansatte har gått på kurs som omhandler likestilling og at barnehagen har iverksatt tiltak for å øke andelen menn. Det er viktig å merke seg at dette er en korrelasjon og at det ikke sier noe om effekten av økt andel menn på arbeidet med likestilling i barnehagen. En mulig forklaring på den positive sammenhengen mellom andel menn og økt grad av arbeid med likestilling i barnehagen kan være at barnehager som jobber aktivt med likestilling i større grad lykkes med å rekruttere mannlige ansatte. Hva forteller så styrere og ansatte i barnehagene om hvilket praktisk og konkret arbeid som foregår i barnehagene for å skape et miljø som fremmer likestilling mellom kjønn? Hovedinntrykket er at dette er et tema det verken arbeides praktisk eller konkret med i særlig utstrekning. Ved spørsmål om hva som konkret gjøres, blir svarene ofte utydelige. Flere knytter svaret til hva som gjøres for å rekruttere flere menn til barnehagen. Andre svar er også relatert til 'voksenperspektivet' ingen forskjellsbehandling mellom kvinnelige og mannlige ansatte, etc. Noen svar relaterer seg til 'barneperspektivet'. Det fortelles om lik behandling og like muligheter for gutter og jenter. Noe gjennomgående arbeid for å løfte frem ubevisste handlingsmønstre, påvirkning utenfra, eller annet som kan bidra til å skape et miljø som fremmer likestilling mellom kjønn, synes i liten grad å forekomme. arbeide praktisk og konkret med i hverdagen. Samtidig nevner flere eksempler på situasjoner der de har tenkt eller reagert på egne eller andres kjønnsstereotypiske holdninger eller atferd. At likestilling mellom kjønn er et tema som i liten grad diskuteres og reflekteres rundt, ble også påpekt i forrige statusundersøkelse om likestilling mellom kjønn i barnehagen (Likestillingssenteret 2010). Samme funn kom frem i en tidligere undersøkelse av likestilling mellom kjønn i skolesektoren – en rapport med den betegnende tittelen «Likestilling er jo ikke lenger det helt store...» (Støren mfl 2010). Likestilling mellom kjønn synes med andre ord å være et tema mange opplever å være ferdig med – et tema som oppleves som viktigere før, og mindre nødvendig å bruke tid på i dag. 2. Hvilke holdninger hos barnehagepersonalet ligger til grunn for aktivitetene i barnehagen? De fleste ansatte beskriver tydelige kjønnsforskjeller i lek og valg av aktiviteter. Men det fortelles også om mer kjønnsnøytrale aktiviteter, og om gutter og jenter som velger leker på tvers av det 'kjønntypiske'. Intervjuene tyder på at det kan være lettere for jentene enn for guttene å bryte slike mønstre. Jentene kan godt være litt «guttejenter», og leke med biler og tog, og klatre i trær. Det er vanskeligere for en gutt å være «jentegutt», og leke med dukker. I hvert fall på en slik måte som jentene leker med dukker. Det synes for eksempel å være mer akseptert for jentene å gå kledd i blått, enn for guttene å gå i rosa. Fra flere av intervjuene finner vi en tendens til først å beskrive kjønnsforskjeller i lek og aktiviteter, og deretter moderere disse forskjellene ved å vektlegge andre kjennetegn ved barna som spiller inn ved valg av aktivitet. Barnas alder nevnes som viktig. Men også barnas personlighet og individuelle kjennetegn. Det fortelles om rolige gutter og aktive jenter – at kjønn ikke nødvendigvis har betydning for barnas lek. I flere av barnehagene fortelles det om at de ansatte til en viss grad kan oppmuntre gutter og jenter til kjønnsutradisjonelle aktiviteter og leker. De fleste gir inntrykk av at de ønsker at barna skal ha alle muligheter til å leke med det de vil. Samtidig får vi inntrykk av at likestilling som tema ikke diskuteres så ofte. Det synes å være et begrep man 'bærer med seg' men kanskje ikke tar opp og snakker om så ofte i det daglige. Holdninger til likestilling synes å være at de voksne kan tilrettelegge, men ikke bør overstyre eller fjerne leker for å endre barnas lek. Unntaket er i de tilfeller der likestillingsbegrepet blir utfordret. I en av barnehagene med en betydelig andel flerspråklige barn hadde både styrer og ansatte opplevd at foreldre hadde ulike forventninger og krav til gutter og jenter. For eksempel kunne de flerspråklige jentene ha begrensinger hjemmefra når det gjaldt hvilke aktiviteter de kunne holde på med, og hvilke de ikke kunne holde på med. I en slik kontekst, synes det som likestillingsbegrepet blir mer aktivert og barnehagen reagerer. Samtidig kan slike situasjoner innebære at ansatte og styrere opplever å få en bekreftelse på at likestillingen mellom kjønn er kommet langt i norsk arbeidsliv og barneoppdragelse. Gjennom kontrastering til de flerspråklige jentenes situasjon, fremstår likestilling som et mindre aktuelt tema for majoriteten. I forskningslitteraturen skilles det mellom ulike nivåer eller typer diskurser innenfor likestillingsfeltet. I kapittel ga vi en rask gjennomgang av disse – likestilling som likhet, som forskjellighet og som individets egenart. Norske barnehager har i tidligere studier blitt omtalt som preget av nivå 1 – likestilling som likhet. I dette ligger implisitt en målsetting om at gutter og jenter – kvinner og menn – skal kunne gjøre de samme aktivitetene, utøve de samme yrkene, kle seg i de samme klærne og fargene, leke de samme lekene. Inntrykket fra intervjuer i barnehagene i 2014, er at dette ikke stemmer. Det fortelles historier om kjønnsforskjeller i lek og aktiviteter, viktigheten av å verdsette ulikhet og mangfold, betydning av likeverd mellom kjønn mennesker av samme eller ulikt kjønn, samt betydning av å verdsette individets egenart. Kanskje ikke alltid med nøyaktig disse ordene, men inntrykket er likevel at mange av de som daglig arbeider i barnehagene har et mer komplekst og variert forhold til hva likestilling innebærer enn at det kun handler om at jenter og gutter skal kunne gjøre det samme. Derimot er det, som tidligere nevnt, ikke like tydelig hvordan disse tankene kommer til uttrykk i hverdagen. Graden av bevissthet og refleksjoner over praksis synes å variere. 3. Hvordan er likestilling nedfelt i barnehagens planarbeid? Nesten alle styrere, 97 prosent, kjenner i noen eller stor grad til det som står om likestilling i Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Videre svarer 82 prosent at rammeplanens omtale av likestilling påvirker arbeidet i sin barnehage i noen/stor grad. Det ser dermed ut til at mange kjenner til rammeplanen, men færre tar det som står om likestilling med videre i arbeidet i barnehagen. Når styrere og ansatte får spørsmål om likestillingsperspektivet er nedfelt i noen av barnehagens planer, og om det er tema på møter, synes svarene å gi et generelt inntrykk av at dette i liten grad er et tema. Likestillingsperspektivet synes bare i liten grad å være nedfelt i barnehagenes planer. Tilsvarende resultater ble også funnet i forrige statusundersøkelse. Noen forteller at det står noe om det i årsplanen, men at det er lite konkret. Mange av de ansatte vet rett og slett ikke om det står noe om likestilling eller ikke. Ingen, verken styrere eller andre ansatte, kan fortelle om konkrete likestillingstiltak. Det synes som en gjennomgående tendens, både i barnehager med en høy og lav andel menn. Flere reflekterte under intervjuene rundt hvorfor ikke likestilling, kjønn og eventuelle tiltak konkretiseres mer i planer, diskusjoner og så videre. Det ble av flere påpekt at likestillingsperspektivet var noe de alltid hadde med seg «i det små». Særlig i barnehagene med mange mannlige ansatte ble det uttalt at kjønn og likestilling var en så naturlig del av hverdagen, både for barna, foreldrene og de ansatte, at de ikke trengte å ha et veldig bevisst fokus på dette. Tall fra BASIL dokumenterer at målet om 20 prosent menn blant ansatte i barnehagene fortsatt har et stykke igjen. Det synes å ha skjedd noe økning i løpet av siste femårsperiode, men ikke mye. Oslo skiller seg ut med betydelig høyere andel menn enn i resten av landet, sett under ett. Ser vi på andelen barnehager med minst en mannlig ansatt, viser tallene derimot en mer entydig positiv utviklingen fra 2009 til 2013 i alle deler av landet. Til tross for utvikling i ønsket retning, er det likevel utvilsomt fortsatt behov for tiltak for å rekruttere menn til barnehagene. 37 prosent oppgir at barnehagen har iverksatt tiltak for å øke andelen menn, noe som er betraktelig lavere enn i 2010. Den relativt høye andelen som oppga å ha iverksatt tiltak i forrige statusundersøkelse, kan skyldes metodiske forhold, noe som også påpekes. Her var svarprosenten betydelig lavere og utvalget var lite. Utvalget som svarte kan ha vært mer opptatt av likestilling mellom kjønn og tiltak for å øke andelen menn i barnehagene enn de som ikke deltok i undersøkelsen. Vi kan imidlertid ikke utelukke at det kan ha skjedd en reell nedgang i andel barnehager som har iverksatt tiltak for å øke andelen menn. Intervjuene gir heller ikke inntrykk av at barnehagene har iverksatt særlige tiltak. De mest utbredte tiltakene er stillingsannonser med oppfordring til menn om å søke, samt å bruke eget/barnehagens nettverk for å rekruttere menn. Fra analysene av spørreundersøkelsen til styrere ser vi en positiv signifikant sammenheng mellom andel menn og at styrer oppgir at det som står i rammeplanen om likestilling påvirker barnehagens arbeid. Det er også flere styrere som svarer at ansatte har deltatt på kurs om likestilling i de barnehagene hvor det er større andel menn. Og, kanskje ikke så overraskende, er det flere styrere som svarer at barnehagen har iverksatt tiltak for å øke andelen menn i de barnehagene hvor andelen menn er større. En mulig forklaring kan være at dersom andelen menn er større fører dette til økt fokus på likestilling. Det kan også bety at barnehager med økt fokus på likestilling har hatt større suksess med å rekruttere mannlige ansatte. Det viktig å merke seg at resultatene ikke sier noe om årsakssammenhengen, det vil si om økt andel menn fører til økt vektlegging av likestilling i planer og praksis. Forklaringen kan like godt være at økt vektlegging av likestilling i praksis og planer fører til at flere menn blir ansatt. En annen årsak er at menn synes å foretrekke å arbeide i barnehager der det allerede er ansatt menn. Det synes å være en generell oppfatning om at barnehager der det allerede er ansatt menn, har lettere for å rekruttere flere menn. Dette gjør det særlig vanskelig å få ansatt den første mannen. En tredje årsak som nevnes, er lav turnover i barnehageyrket. Det er i mange barnehager en stabil gruppe ansatte, der få slutter og det dermed er vanskelig å få ansatt nye. Flere av de kvinnelige styrerne oppgir at søkerens kjønn kun er en av flere kjennetegn ved søkeren, og ikke nødvendig den som tillegges størst vekt ved ansettelser. Til tross for et ønske om et mer kjønnsbalansert arbeidsmiljø, er det andre egenskaper ved søkerne som vektlegges, ofte i større grad enn kjønn. Personlige egenskaper som ønske om stabilitet i arbeidsforholdet, ansvarlighet og ryddighet synes å prioriteres av flere. I den grad dette er egenskaper som assosieres med kvinner fremfor menn, kan dette medføre et fortrinn for kvinnelige søkere i form av positive forventninger til dem. Basert på resultater fra intervjuene spør vi derfor; kan en fjerde årsak til at andelen menn fortsatt er svært lav i mange barnehager, være at kvinnelige styrere ikke velger utradisjonelt – ikke bidrar til å endre mønsteret i den grad de har mulighet til? Også når det gjelder voksenperspektivet kan resultatene knyttes til de ulike nivåene/diskursene som omtales i forskningslitteraturen innenfor likestillingsfeltet. Både ansatte og styrere synes å omtale verdiene av å ha et kjønnsbalansert arbeidsmiljø til begreper om både likhet, forskjellighet og individets egenart. Det understrekes at menn og kvinner i barnehagen utfører samme arbeidsoppgaver, samtidig som flere peker på ulikheter mellom menn og kvinner – men også mellom individer på tvers av kjønn – i utførelsen av arbeidsoppgaver. 5. Har kjønnsbalansen blant ansatte i barnehagen betydning for likestillingsarbeidet? Resultater fra spørreundersøkelsen viser at mannlige styrere i mindre grad enn kvinnelige svarer at handlingsplanens/rammeplanens likestillingsomtale påvirker arbeidet i barnehagen. Og de svarer i mindre grad at likestilling påvirker barnehagens praksis. Dette kan bety at mannlige styrere er mindre opptatt av likestilling enn kvinnelige styrere. Det kan også bety at barnehager med mannlige styrere har mindre fokus på likestilling. Eller det kan bety at i barnehager med mannlig styrer er likestilling så godt innarbeidet at det i liten grad reflekteres over. Alle synes å være enige om at menn tilfører noe annet, og noe positivt, til miljøet i barnehagene – både blant de ansatte og i forhold til barna. Kombinasjonen av kvinnelige og mannlige ressurser og egenskaper, oppleves som viktig for å skape et godt arbeidsmiljø, og de ansatte ønsker et kjønnsbalansert arbeidsmiljø. Slik sett svarer barnehagene helt i tråd med resultater fra tidligere studier, som har vist at både menn og kvinner har en positiv preferanse for kjønnsbalanserte arbeidsmiljø og negativ vurdering av kvinnedominerte arbeidsmiljø (Holter mfl 2009). I hvilken grad større kjønnsbalanse blant de ansatte i barnehagen har betydning for barnehagens arbeid med likestilling, er derimot mer usikkert. Inntrykket fra intervjuene er at dette varierer. Enkelte synes i liten grad å problematisere hverdagslig praksis, atferd og fordeling av arbeidsoppgaver. tilrettelegge for å arbeide med likestilling. I barnehagene med få eller ingen mannlige ansatte kommer det derimot opp eksempler på at foreldre indirekte syntes å stille spørsmål ved barnehagens likestillingsarbeid. Eksemplene handler om episoder der typiske 'jenteting' – være seg fargen rosa, tyllskjørt eller annet 'feminint', oppfattes negativt hvis det brukes av gutter. De kvalitative intervjuene har ikke som formål å generalisere, men peker på tendenser og variasjonsbredde. foreldre/fedre stiller spørsmål ved om feminine verdier har for sterk posisjon i barnehager med lav andel menn blant de ansatte. I hvilken grad dette kan være uttrykk for nedvurdering av det feminine, eller en kritikk av barnehagens likestillingsarbeid, reflekteres det ikke rundt. Resultatet kan indikere et særlig behov for bevisstgjøring av barnehagens arbeid knyttet til likestilling mellom kjønn i barnehager med lav andel menn – både internt i barnehagen og i kommunikasjonen med foreldrene. Tiltak for å rekruttere mannlige studenter er gjerne initiert på nasjonalt nivå eller fra ledelsen ved lærestedet. De ansatte ved barnehagelærerstudiene synes å være lite involvert i denne type arbeid. Tiltak ved lærestedene handler også om å holde på studentene, bidra til gjennomføring av studiet og redusere frafall. Ett av disse tiltakene har vært å samle de mannlige studentene i noen få klasser, og ikke spre dem tynt ut over alle klassene, eller å danne egen grupper for mannlige studenter i undervisningen. Fra de mannlige studentenes sin side, oppfattes dette tiltaket som positivt. Et annet tiltak har vært å gi de mannlige studentene førsteretten til å velge en mannlig praksislærer. Dette tiltaket har ikke studentene respondert spesielt bra på. Det fortelles både av fagpersonalet og av studentene at praksisbarnehage i stor grad velges på bakgrunn av andre egenskaper ved barnehagene enn kjønn på praksislærer. likestillingsperspektivet vektlegges. Fagpersonalet fremhever at likestillings-og kjønnstematikk har kommet lavere på den politiske agendaen, og isteden blitt erstattet av fokus på mangfold. Likestilling blir i stadig større grad satt i sammenheng med etnisitet eller sosial bakgrunn, fremfor kjønn. Det trekkes imidlertid frem at barnehagene kunne vært tjent med at man gjorde likestillingsdiskusjonen mer kompleks, ved å for eksempel se kjønn i sammenheng med etnisitet og sosial bakgrunn. Studenter av begge kjønn reagerer på særbehandling av menn i barnehager. Det nevnes eksempler der menn og kvinner møter ulike forventninger og har ulikt handlingsrom som ansatte i barnehagen. Menn oppfattes som særlig verdifull arbeidskraft, og «barnehagene vil gjøre alt for å holde på dem». Både studenter og faglig ansatte er opptatt av kvaliteten i barnehagen. Diskusjonen om hvordan endre kjønnsfordelingen i yrket, knyttes til yrkets status. Det pekes på det uheldige med store barnegrupper og mange barn per ansatt. Dette medfører ofte at mye av jobben vil bestå i å gjennomføre praktiske oppgaver som klesskift, bleieskift, gjennomføring av måltider, etc. aktiviteter. De med formell utdanning får dermed i mindre grad nyttiggjort utdanningen sin. Økningen i omfanget av 1-og 2-åringer i barnehagen, og stor grad av ufaglært arbeidskraft trekkes også frem. Rapporten har fått tittelen Hvem skal trøste Knøttet – hvem kan endre mønsteret? Som nevnt i kapittel 1, er tittelen hentet fra Tove Janssons klassiske barnebok fra 1960 – en del av Mummidalens univers (Jansson 1960). utvikle trygge barn som kan ta vare på seg selv, hverandre og naturen. Siste del av tittelen er 'hvem kan endre mønsteret?' Spørsmålet kan tolkes på flere måter. Det er kanskje nærliggende å tolke spørsmålet som 'hvem kan endre mønsteret med hensyn til kjønnsbalansen blant ansatte i barnehagen'. En sentral del av dagens debatt rundt likestilling i barnehagen er knyttet til regjeringens mål om å øke andelen menn i barnehagene. Hvilke tiltak virker, hvordan få flere menn til å utdanne seg til barnehagelærere og til å arbeide i barnehagene. Det er ingen tvil om at målsettingen om 20 prosent menn i barnehagene forutsetter at flere menn enn i dag velger å arbeide i barnehagen og velger å utdanne seg til førskole/barnehagelærere. Helhetsinntrykket fra intervjuene i barnehager og ved læresteder er høy grad av støtte til målsettingen om å øke andelen menn i barnehagene. Både kvinner og menn ønsker et arbeidsmiljø med større kjønnsbalanse enn det som ofte er tilfelle i dagens barnehager. Det er også en tydelig oppfatning at barn i barnehagen har godt av å omgås voksne av begge kjønn. Dette begrunnes både ut i fra et likhets-og et ulikhetsperspektiv; kvinner og menn behandles likt og deltar i de samme aktivitetene i barnehagen, samtidig som det ikke nødvendigvis er et mål at alle gjør alt likt – de voksne kan fungere som rollemodeller på ulike måter. Er det bare menn selv som kan endre mønsteret ved å velge utradisjonelt? Gjennom datamaterialet fremkommer flere andre faktorer som kan ha betydning. En faktor er rådgiveres og lærestedenes rolle – både i å rekruttere menn til barnehagelærerstudiet, til å bevare dem og til å bidra til at de ønsker å jobbe i barnehagen etter fullført utdanning. Gjennom intervju med ansatte i barnehagene, samt faglig ansatte og studenter ved enkelte læresteder, fremkommer ulike syn på og innspill til rådgiveres og lærestedenes rolle. Skolerådgivere kan ha avgjørende betydning for mange ungdommers valg av fremtidig utdanning og yrke. De har en viktig rolle i å tilby råd uavhengig av elevens kjønn. Lærestedene har en rolle i å tilby utdanning som er tilpasset ulike grupper av studenter. Enkelte studenter og pedagogiske ledere i barnehager (tidligere studenter) synes å oppfatte studiet mer utformet og tilpasset kvinnelige studenter enn mannlige studenter. Kanskje er det noe lærestedene kan bidra med for å endre mønsteret. Vi understreker at statusundersøkelsen ikke har omfattet en gjennomgående analyse av verken studieinnhold eller andre faktorer som kan ha betydning for arbeidet med likestilling i barnehagen. Statusundersøkelsen peker imidlertid på faktorer ved lærestedene og studiets innhold, som kan være interessant å følge opp i videre studier innenfor denne tematikken. En annen faktor er barnehagestyrernes valg. I hvilken grad er kjønn utslagsgivende ved nyansettelser? Hva skal til for at en styrer velger å ansette en mann fremfor en kvinne? Intervjuene med styrere kan tyde på varierende vektlegging av kjønn ved nyansettelser. Mens enkelte uttrykker bruk av moderat kvotering, på den måten at mannlige søkere i større grad får komme til intervju og velges foran kvinnelige søkere ved ellers like kvalifikasjoner, uttrykker andre en holdning om at kjønn er viktig, men ikke det viktigste. Søkerens personlige egnethet synes å være viktigere enn kjønn. Dette er i seg selv helt legitime og rasjonelle valg av den enkelte styrer. Men på et aggregert nivå, kan det være forhold som bidrar til at mønstre bevares og ikke endres. En tredje faktor er på et mer overordnet, politisk nivå. Kanskje ligger ikke svaret på hvem som kan endre mønsteret på individnivå, men på et system-eller samfunnsnivå. En politisk målsetting om å endre kjønnsbalansen i barnehagelæreryrket kan knyttes til et spørsmål om barnehageyrkets status: Hvem kan endre mønsteret og øke barnehageyrkets status? Når ansatte i barnehagene får spørsmål om hva som skal til for å få flere menn inn i yrket, handler svarene ofte om yrkets status og utforming. Det pekes på et lavt lønnsnivå sammenlignet med andre yrker med samme krav til utdanningsnivå. Men også andre forhold ved yrket trekkes frem. Lite forskjell mellom stillinger som assistent og pedagogisk leder, lite fleksible turnus-og arbeidstidsbestemmelser, økning i antall barn per voksen, økning i andel barn under 2 år, generelt begrenset grad av innflytelse og medbestemmelse, er forhold som nevnes. Kanskje er det ikke nok å lage rekrutteringskampanjer rettet mot menn, kanskje kreves en grundigere gjennomgang av innhold og utforming av barnehagelæreryrket/pedagogisk leder, dersom målsettingen er en varig endring av kjønnsbalansen i yrket. Statusundersøkelsen av likestilling mellom kjønn i barnehagen gir dermed et tydelig bilde av hvordan kjønnsbalansen i yrket kan relateres til våre oppfatninger om normer, verdier og status i samfunnet. Men hva betyr det for barna? For å avslutte med å gå tilbake til første del av tittelen: Hvem skal trøste Knøttet – spiller kjønn noen rolle her? Mange oppfatter at mannlige og kvinnelige ansatte i barnehagene oppfører seg ulikt overfor barna. Menn oppfattes som mer fysiske, høyere volum, leker mer ute, mindre opptatt av rydding og vask enn kvinner – for å sette det på spissen. I tråd med tidligere studier av kjønnsforskjeller i arbeidsoppgaver, er det funn fra våre intervjuer som viser innslag av klassiske kjønnsrollemønstre i fordeling av arbeidsoppgaver mellom kvinner og menn i barnehagene. Her synes det å være variasjon i bevissthet knyttet til hvordan menn i barnehagen kan bidra til arbeidet med likestilling mellom kjønn. Mens enkelte synes å mene at menn i barnehagen i seg selv bidrar til likestilling, uavhengig av kjønnsforskjeller i arbeidsoppgaver mellom kvinner og menn, synes det i andre barnehager å være litt andre forventninger knyttet til hva menn i barnehagen kan bidra med. Gjennom en bevisst holdning til fordeling av arbeidsoppgaver og fokus på likheter og forskjeller mellom menn og kvinner, men også forskjeller mellom individer på tvers av kjønn, kan de ansatte fungere som rollemodeller for barna. Noe av dette vil handle om å vise at menn og kvinner kan gjøre de samme arbeidsoppgavene, både kjønnstradisjonelle og kjønnsutradisjonelle, å vise samarbeid og respekt for hverandre gjennom atferd. Andelen menn i barnehagen trenger med andre ord ikke i seg selv å ha betydning for barnehagens arbeid med likestilling, det synes derimot å handle om barnehagens grad av bevissthet knyttet til likestilling mellom kjønn – i hvilken grad det snakkes om og løftes frem fra det ubevisste og 'det som bare er sånn' til det bevisste – konkrete situasjoner og tema det reflekteres rundt. Både barnehager med en høy og lav andel menn kan ha lav bevissthet knyttet til likestilling mellom kjønn. bevissthet om hvordan menn og kvinner kan fungere som rollemodeller og gjennom handling vise likestilling i praksis, forutsetter imidlertid både mannlige og kvinnelige ansatte i barnehagen. I hvilken grad barnehagen har et bevisst forhold til likestilling mellom kjønn, synes altså å variere mellom ansatte og mellom ulike barnehager. Mens enkelte barnehager synes å ha en høyere grad av bevissthet og uttalt fokus på dette tema, hvor tema løftes frem i møter med foreldre og mellom ansatte, er det i andre barnehager lite eksplisitt fokus på likestilling mellom kjønn. Samtidig peker mange barnehager på hvordan kjønnsforskjeller og ulike holdninger til gutter og jenter dukker opp i ulike sammenhenger – ikke minst i butikker og i media, men også blant foreldre og andre voksne. En bevisst holdning til kjønnsforskjeller det være seg valg av farger, leker, klær, kostymer til karneval, eller annet, synes å være en forutsetning for å kunne åpne opp for diskusjon og refleksjon, og dermed mulighet for å endre mønstre og kjønnsstyrte forventninger til små knøtt av begge kjønn. Alvestad M. (2004). «Årsplaner i barnehager – intensjoner og realitetar i praksis?,» i Norsk pedagogisk tidsskrift 1/04. Alvestad, M., J-E. Johansson, T. Moser, F. Søbstad (2009). Status og utfordringer i norsk barnehageforskning. Nordisk barnehageforskning, vol. 2, 1:39-55. Ambjörnsson, F. (2011). Rosa – den farliga färgen. Stockholm: Ordfront. Askland, L. og Rossholt, N. (2009). Kjønnsdiskurser i barnehagen. Mening, makt, medvirkning. Oslo: Fagbokforlaget. Becker, Gary S. (1985). Human Capital, Effort and Sexual Divition of Labor. Journal of Lobor Economics, vol 3. (1,2) s.33-58. Barne-og likestillingsdepartementet (1998). Forskrift om særbehandling av menn. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/1998-07-17- 622?q=Forskrift+om+s%C3%A6rbehandling+av (lest 13.11.2014). Barne-og likestillingsdepartementet (BLD) (2011). Likestilling 2014. Regjeringens handlingsplan for likestilling mellom kjønnene. Oslo: Barne-, likestillings-og inkluderingsdepartementet. Gulbrandsen, L. og Eliassen, E. (2013). Kvalitet i barnehager. Rapport fra en undersøkelse av strukturell kvalitet høsten 2012. Oslo: NOVA. Holter, Ø.G., H. Svare & C. Egeland (2009). Gender Equality and Quality of Life - A Norwegian Perspective. Oslo: NIKK (Nordic Gender Institute). Kanter, R.M. (1993). Men and Women of the Corparation. New York: Basic Books. Kanter, R.M. (1977). Some effects of proportions in group life. American Journal of Sociology 82, 965- 90. Kunnskapsdepartementet (2005). Lov om barnehager (barnehageloven). https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-64 (lest 13.11.2014). Kunnskapsdepartementet (2011). Rammeplan for barnehager https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2011-01-10-51 (lest 13.11.2014). Kyvik, S. og Olsen, T.B (2007). Doktorgradsutdanning og karrieremuligheter. Rapport 35/2007. Oslo: NIFU STEP. Kyvik, S. & Teigen, M. (1996). "Child care, research collaboration, and gender differences in scientific productivity." Science, Technology & Human Values, 21 (1), 54-71. Lenz Taguchi, H., L. Bodén & K. Ohrlander (red.) (2011). En rosa pedagogik – jämställdhetspedagogiska utmaningar. Stockholm: Liber. Likestillingssenteret (2010). Nye barnehager i gamle spor? Hva vi gjør, og hva vi tror. Handlingsplan for likestilling i barnehage og grunnopplæring (2008-2010). Hamar: Likestillingssenteret. Løvgren, M. (2012). I barnehagen er alle like? Om arbeidsdeling blant ansatte i norske barnehager. I B. Aamotsbakken (red.), Ledelse og profesjonsutøvelse i barnehage og skole. Oslo: Universitetsforlaget. Nielsen, S.B. (2005). Mænd og daginstitutionsarbejdets modernisering. PhD-avhandling, Institutt for utdannelsesforskning. Roskilde: Roskilde Universitetscenter. Nordberg, M. (2005). Jämställdhetens spjutspets? Manlige arbetstagare i kvinnoyrken, jämställdhet, maskulinitet, femininitet och heteronormativitet. Gøteborg: Bokforlaget Arkipelag. Repstad, P. (2007). Mellom nærhet og distanse. Kvalitative metoder i samfunnsfag. Oslo: Universitetsforlaget. Rossholt, N. (2012). Kroppens tilblivelse i tid og rom: analyser av materielle-diskursive hendelser i barnehagen. Ph.D.-avhandling. Trondheim: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Rossholt, N. (2006). Temahefte om likestilling i det pedagogiske arbeidet i barnehagen. Oslo: Kunnskapsdepartementet. Schwach, V. Brandt, E. og Vabø, A. (2004). I spennet mellom kvalitet og krav til likestilling. NIFU STEP Arbeidsnotat 8/2004. Schwach, V. og Waagene, E. (2010). Faglige verv og oppgaver, karrierehemmende eller karrierefremmende? Rapport 12/2010. Oslo: NIFU STEP. Servin, A., G. Bohlin og L. Berlin (1999). Sex differences in 1-, 3-, and 5-year-olds' toy-choice in a structured play-session. Scandinavian Journal of Psychology. Volume 40:1, s. 43– 48. Statistisk sentralbyrå (2014): Barnehager, 2013, endelige tall. Publisert 25. april 2014: https://ssb. Støren, L.A., E. Waagene, C.Å. Arnesen og E. Hovdhaugen (2010). «Likestilling er jo ikke lenger det helt store...». Likestillingsarbeid i skolen 2009 – 2010. Oslo: NIFU. Svare, H. (2009). Menn i pleie og omsorg: Brødre i hvitt. Oslo: Universitetsforlaget. Vabø, A., H. Gunnes, C.E. Tømte, A.C. Bergene, C. Egeland (2012). Kvinner og menns karriereløp i norsk forskning: En tilstandsrapport. Oslo: NIFU. Vassenden, A., J. Thygesen, S.B. Beyer, M. Alvestad og G. Abrahamsen (2011). Barnehagens organisering og strukturelle faktorers betydning for kvalitet. Widerberg, K. (2010). «Med samtalen som utgangspunkt. Om veivalg og kunnskapsmuligheter ved intervjuing.» I: Album, D.; Hansen, M. N. og Widerberg, K. (red.). Metodene våre. Eksempler fra samfunnsvitenskapelig forskning. Side 219-234. Oslo: Universitetsforlaget. Winsvold, A. og L. Gulbrandsen (2009). Kvalitet og kvantitet. Kvalitet i en barnehagesektor i sterk vekst. NOVA-rapport 2/09. Takk for at du besvarer spørreundersøkelsen om likestilling i barnehager. Det vil ta ca. 10 minutter. Svarene dine vil bli lagret når du trykker på «Neste»-knappen nederst på hver side, slik at du kan besvare deler av undersøkelsen, pause, og gå inn igjen og fortsette uten å måtte begynne helt på nytt. Du har også mulighet til å gå tilbake og endre på svarene du har gitt. På siste side skal du bare trykke på knappen «Avslutt» når du har besvart alle spørsmålene, og er klar til å levere hele besvarelsen. Dersom du ved en feiltakelse skulle komme til å trykke på «Avslutt» uten å være ferdig, kan du kontakte NIFU for å få åpnet undersøkelsen igjen. Du kan også kontakte oss dersom du har spørsmål om utfyllingen eller undersøkelsen. E-postadressen er erica@nifu. Q1: Er barnehagen du jobber i offentlig eller privat? Q2: Kartlegging av kjønnsfordelingen blant de ansatte. Hvor mange ansatte er det i barnehagen totalt? Hvor mange (antall) av de ansatte er menn? Hvor mange arbeider heltid? Hvor mange menn arbeider heltid? Q3: Kartlegging av kjønnsfordelingen i pedagogiske stillinger (styrer/pedagogiske stillinger). Hvor mange ansatte er det i pedagogiske stillinger? Hvor mange menn er ansatt i pedagogiske stillinger? Hvor mange heltidsansatte er det i pedagogiske stillinger? Hvor mange menn er heltidsansatte i pedagogiske stillinger? De neste spørsmålene handler om rekruttering av menn til barnehagen. Q4: Har din barnehage iverksatt tiltak for å øke andelen menn? Q5: Hvilke tiltak er iverksatt? Kryss av i den første kolonnen dersom barnehagen har iverksatt det aktuelle tiltaket. Kryss eventuelt også av i de neste to kolonnene dersom det aktuelle tiltaket har ført til at flere menn er interessert i å jobbe i barnehagen og at flere menn er ansatt. det, ført til at: Flere menn er interessert i å jobbe i barnehagen? Flere menn er ansatt? Samarbeid med ungdomsskoler for å rekruttere gutter som lekeressurs i barnehagen? Q6: Her kan du nevne eksempler på eventuelle andre tiltak som har vært iverksatt, og om disse eventuelt har ført til at flere menn er interessert i å jobbe i barnehagen og om flere menn er ansatt. Q7: Er det tiltak barnehagen har ønsket å sette i verk, men som dere ikke har ressurser og/eller kapasitet til? Q8: Hvilke tiltak har barnehagen ønsket å sette i verk, men ikke har ressurser og/eller kapasitet til? Q9: Hva skal til for at dette/disse tiltakene kan settes i verk? De neste spørsmålene handler om likestilling i planer. Q10: Q11: Hvilke av disse områdene er nedfelt som tema og/eller innsatsområde i din barnehages årsplan, virksomhetsplan og/eller aktivitetsplan? Q12: Dersom likestilling mellom kjønn er nedfelt i barnehagens planer, innenfor hvilke områder er dette nedfelt? Q13: Er det andre områder der likestilling er nevnt i barnehagens planer? De neste spørsmålene handler om arbeidet med likestilling i barnehagens daglige virke. Q14: Har noen av de ansatte i barnehagen deltatt på kurs/seminar de siste tre årene om likestilling generelt? Q15: Velger leketøy? Velger bøker? Q16: Har barnas alder en innvirkning på hvordan du tenker likestilling som prioritert område? Q17: Personal/avdelingsmøter o.l.? Planleggingsdag/rammeplankurs? Q18: Temaene nedenfor er utledet fra barnehagens formålsparagraf. I hvilken grad vil du si at din barnehage prioriterer hvert av disse temaene? Q19: I hvilken grad opplever du at din barnehage arbeider systematisk med likestilling mellom kjønnene? Q20: Er du mann eller kvinne? Q21: Hvor gammel er du? Q22: Hva er din høyeste fullførte utdanning? Q23: Hvor mange år har du arbeidet i barnehage? Q24: Hvor mange fulltids barnehageplasser er det i din barnehage? Antall fulltidsplasser: Hva er aldersfordelingen i barnehagen? deltids barnehageplass) Q25: Hvor mange barn er 1 - 2 år? Q26: Hvor mange barn er 3 - 6 år? Helt til slutt to spørsmål om omfanget av barn og ansatte med en annen landbakgrunn / et annet morsmål enn norsk. Q27: Hvor mange barn med en annen landbakgrunn / et annet morsmål enn norsk er det i barnehagen? Q28: Dersom du ser bort fra vaktmester-og renholdstjeneste, hvor mange ansatte med en annen landbakgrunn / et annet morsmål enn norsk er det i barnehagen? Du har nå kommet til slutten av spørreskjemaet og har tre valg: •Hvis du er helt ferdig med undersøkelsen og har besvart alle spørsmålene, kan du trykke på "Avslutt". Da blir svarene dine sendt inn og tatt vare på i databasen. Skulle du trykke på "Avslutt" og siden angre og ønsker å få åpnet undersøkelsen igjen, kan du ta kontakt med oss på e-post: erica@nifu. •Hvis du ikke er ferdig og ønsker å lukke undersøkelsen foreløpig, kan du gå ut ved å trykke på X i det røde feltet øverst til høyre på skjermbildet. Du kan da gå inn igjen på undersøkelsen når det passer med den tilsendte lenken. Alle spørsmål du har besvart blir tatt vare på til neste gang du går inn. Du kan også gå inn og endre på svarene, hvis det er aktuelt. •Hvis du har bladd deg fram til slutten av undersøkelsen og ønsker å gå tilbake igjen, kan du trykke på "Tilbake" og bla deg bakover en side av gangen. Tusen takk for at du satt av tid til å besvare undersøkelsen! Trykk "Avslutt" for å levere besvarelsen. Q29: Hvis du ønsker å motta en kopi av alle svarene dine på epost, kan du skrive inn epostadressen din her: Q30: Hvis du har andre synspunkter på likestilling mellom kjønn i barnehagen, som du opplever at ikke har kommet frem gjennom undersøkelsen, eller hvis du ønsker å gi oss andre beskjeder, kan du bruke tekstfeltet nedenfor.
|
lovdata_cd_29562
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.925
|
g. Oppsetting av skilt og reklame o.l. som nevnt i §107 første ledd.
|
lovdata_cd_1932
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.5
|
Forskrift om omregulering av prestegjeld, Verran prestesokn, Malm prestesokn, Verran prestegjeld, Sør-Trøndelag. Fastsatt ved kgl.res. 3. juni 1966. Fremmet av Kirke- og undervisningsdepartementet.
|
lovdata_cd_37840
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.857
|
Personer som flytter til Norge regnes som bosatt i forhold til folketrygden dersom de skal bli i Norge i ett år eller lenger. For utenlandske statsborgere som må ha oppholdstillatelse for lovlig å kunne oppholde seg i Norge, er det en forutsetning at de har fått slik tillatelse for det nødvendige tidsrom, det vil si slik at de vil ha lovlig opphold her i tilsammen ett år eller mer. Nordiske statsborgere trenger ikke oppholdstillatelse. Er ikke oppholdstillatelse allerede gitt når vedkommende kommer til Norge, kan han eller hun ikke regnes som medlem som bosatt før slik tillatelse eventuelt blir gitt. Viser det seg senere at vedkommende får oppholdstillatelse for det nødvendige tidsrom, regnes hun eller han som bosatt fra ankomsten. Gis oppholdstillatelsen for et kortere tidsrom enn ett år, må en vente til det eventuelt er gitt forlengelse som gir rett opphold i minst ett år tilsammen, regnet fra ankomsten. Er det ved ankomsten til Norge meningen å bli her under ett år, men vedkommende faktisk blir her utover ett år, blir han eller hun medlem fra ett år passeres, eller fra det tidligere tidspunkt da det ble klart at oppholdet ville bli ett år eller lenger. Medlemskapet regnes ikke fra ankomsten i slike tilfeller. Er det gitt oppholdstillatelse for ett år, må en i praksis normalt kunne legge til grunn at vedkommende er medlem som bosatt, uten nærmere undersøkelser om tillatelsen vil bli utnyttet helt til siste dag. Det lokale politikammer gir opplysninger om en persons oppholdstillatelse og/eller arbeidstillatelse. Medlemskapet som bosatt opphører ved avreisen fra Norge når vedkommende tar opphold i utlandet som skal vare mer enn 12 måneder. Det ses her bort fra eventuelle korte besøk i Norge i denne tiden. For personer som skal oppholde seg vekselvis i utlandet og i Norge, opphører medlemskapet når det er - eller blir - klart at vedkommende kommer til å oppholde seg i utlandet mer enn seks måneder per år i to eller flere påfølgende år. Sjøfolk og andre medlemmer som alternerer mellom lengre tidsrom med arbeid i utlandet eller på skip i utenriksfart og fritid i Norge, er medlemmer som bosatte her når de tilbringer hoveddelen av fritiden sin i Norge. Dette gjelder selv om tidsrom med arbeid i utlandet utgjør vesentlig mer enn seks måneder i året. 2.2 Når er en person arbeidstaker i Norge?
|
lovdata_cd_9073
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.627
|
Forskrift om vedtekt til §7 i brannloven, Lunner kommune, Oppland.
|
lovdata_cd_15389
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.773
|
Forvaltningen av bestemmelsene for fuglefredningsområdet tillegges Fylkesmannen i Troms.
|
lovdata_cd_29189
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.797
|
Bygningsrådet kan kreve at det innsendes plan for utforming av det ubebygde areal og det felles areal for en eller flere eiendommer. Det kan kreves at denne plan omfatter terrassering, planering, beplantning, parkbelter langs industribebyggelse, forhager, lekeplasser, biloppstillingsplasser, tørkestativer, søppelkasser, sykkelstativ o.l. Etter at planen er godkjent av bygningsrådet, plikter eieren (festeren) å opparbeide arealet i overensstemmelse med planen uten unødig opphold. Arealet og anleggene skal holdes forsvarlig ved like og bygningsrådet kan, om nødvendig, gi pålegg om vedlikehold.
|
lovdata_cd_61462
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.853
|
Publisert: Somb-1996-16 (1996 s 71) Sammendrag: Offentlighetslovens virkeområde i forhold til kommunal pensjonskasse Dagens Næringsliv ble nektet innsyn i søkerlisten til stillingen som direktør i Bergen kommunale pensjonskasse, idet pensjonskassen og Fylkesmannen i Hordaland la til grunn at pensjonskassen ikke kunne regnes som et forvaltningsorgan i forhold til offentlighetsloven. - Etter en konkret vurdering av pensjonskassens vedtekter, dens formål og dens forhold til de øvrige kommunale virksomheter, kom ombudsmannen til at pensjonskassen måtte betraktes som et organ for kommunen i forhold til offentlighetsloven §1 om lovens virkeområde. Dagens Næringsliv klaget til ombudsmannen over at det ikke var gitt innsyn i søkerlisten til en stilling som direktør i Bergen kommunale pensjonskasse. Pensjonskassen selv og Fylkesmannen i Hordaland hadde avslått innsynsbegjæringen under henvisning til at pensjonskassen ikke kunne betraktes som et organ for kommunen, og således falt utenfor offentlighetslovens virkeområde. Saksgang: (Sak 95-1087) Det fremgikk av fylkesmannens vedtak at det var foretatt en konkret vurdering av om pensjonskassen skulle regnes som et "organ for stat eller kommune" i forhold til offentlighetsloven. Vurderingen var gjort etter kriterier trukket opp i en uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling, datert 2. april 1991. Herunder var det lagt vekt på bakgrunnen for at pensjonskassen ble opprettet, arten av og formålet med den virksomhet den driver samt dens selvstendighet ved styring og med hensyn til finansiering i forhold til kommunen for øvrig. Klagen ble forelagt fylkesmannen med følgende spørsmål: "Fylkesmannen bes gjøre noe mer konkret rede for forholdet mellom Bergen kommune og Bergen Kommunale Pensjonskasse. Det vises i den forbindelse til at et brev fra pensjonskassen var lagt ved klagen hit. Det synes som om brevpapirets utforming er identisk med kommunens brevark. Dette medfører at pensjonskassen utad fremstår som et organ i kommunen. Kjenner fylkesmannen til om pensjonskassen i andre sammenhenger opptrer som et organ for Bergen kommune? Er pensjonskassen f.eks. inkorporert i kommunens ordinære budsjettprosess? Står pensjonskassen fritt i forhold til kommunens administrasjon og folkevalgte organer med hensyn til sin internadministrasjon og sine økonomiske disposisjoner? Det bes om at en organisasjonsplan for Bergen kommune legges ved fylkesmannens svar. Er fylkesmannen videre kjent med om pensjonskassen tidligere har opptrådt i samsvar med offentlighetslovens regler, og journalføres dens korrespondanse etter vanlige offentlige regler? Det bes også gjort rede for hvordan korrespondanse mellom pensjonskassen og kommunale organer håndteres i kommunen. Har det forekommet at slik korrespondanse har blitt unntatt fra offentlighet f. eks. i medhold av offentlighetsloven §5 om dokument som et forvaltningsorgan har utarbeidet for sin interne saksbehandling?" Det ble også stilt spørsmål om hvorvidt pensjonskassens saksbehandling foregikk etter forvaltningslovens regler, og om fylkesmannen var kjent med praksis i forhold til offentlighetsloven for andre, tilsvarende organiserte stiftelser. I sitt svar opplyste fylkesmannen at han ikke hadde fått brakt på det rene hvordan korrespondanse mellom pensjonskassen og kommunale organer ble håndtert internt i kommunen. Når det gjaldt andre kommunale pensjonskasser, hadde fylkesmannen undersøkt hvilken praksis en annen kommunal pensjonskasse fulgte i forhold til offentlighetsloven, og fått opplyst at denne hadde "tatt det for gitt at - - - er omfattet av offentlighetsloven, og at spørsmålet ikke er blitt undergitt en nærmere vurdering". For øvrig viste fylkesmannen til et vedlagt brev fra pensjonskassen selv, hvor det bl.a. het følgende: "Når pensjonskassens brevark er forsynt med kommunens logo (byvåpen) er dette mer for å identifisere pensjonskassen som kommunens pensjonsordning enn å fremstå som en del av den kommunale forvaltning. Det har også sammenheng med at brevarkene trykkes på kommunens eget trykkeri. Som det fremgår av vedtektene er pensjonskassen ikke inkorporert i kommunens ordinære budsjettprosess, bortsett fra at pensjonskassens krav på premie og eventuelt manglende egenkapital, må tas med i kommunens budsjett. Pensjonskassen fører som nevnt foran, eget regnskap der alle driftsutgifter, herunder lønn til ansatte, inngår. Med unntak av adm.direktør er pensjonskassens ansatte underlagt vanlige kommunale ansettelsesvilkår, og tilsetting har vært foretatt av ansettelsesutvalget i Sentraladministrasjonen. Dette har vært kritisert av Kredittilsynet som ber om større uavhengighet fra den kommunale administrasjon. Det ligger i sakens natur at de enkelte saker som behandles i pensjonskassen er svært personrettet og dermed taushetsbelagt. Dette innebærer igjen at en stor del av sakene er undratt offentlighet. Pensjonskassen praktiserer partsoffentlighet overensstemmende med §17 i Trygderettsloven. Datatilsynets konsesjonsvilkår setter grenser for pensjonskassens "offentlighet". Journalføring foregår både i "rød" og "grønn" journal, hvorav førstnevnte av naturlige årsaker vil være størst. Pensjonskassens årsregnskap er imidlertid offentlig." Pensjonskassen opplyste også at lov om anke til Trygderetten gjelder for pensjonskassens vedtak, og påpekte at i henhold til §33a i trygderettsloven gjelder ikke forvaltningsloven for saker som behandles etter denne loven. Klageren reiste etter dette spørsmål om pensjonskassen faktisk kunne betraktes som en stiftelse, og viste til at den ikke var registrert som stiftelse hos fylkesmannen. Det ble også påpekt at hvorvidt pensjonskassen ble betraktet som en selvstendig juridisk person eller ikke, måtte være uten betydning for spørsmålet om offentlighetsloven kommer til anvendelse. Etter klagerens oppfatning måtte det sentrale være at pensjonskassen "nærmest er opprettet med det formål å treffe enkeltvedtak på vegne av Bergen kommune". På bakgrunn av klagerens brev gjorde fylkesmannen nærmere rede for hvorfor pensjonskassen må anses som en stiftelse, men fremholdt også at den etter fylkesmannens oppfatning uansett måtte betraktes som "en egen juridisk person med stor grad av selvstendighet i forhold til den kommunale forvaltning". "Offentlighetslovens generelle virkeområde er nærmere definert i lovens §1. Paragrafens første ledd lyder: "Denne loven gjelder den virksomhet som drives av forvaltningsorganer når ikke annet er bestemt i lov eller i medhold av lov. Som forvaltningsorgan regnes i loven ethvert organ for stat eller kommune. Privat rettssubjekt regnes som forvaltningsorgan for så vidt det på vegne av stat eller kommune treffer enkeltvedtak eller utferdiger forskrift." Ved avgjørelsen av om Bergen kommunale pensjonskasse er et forvaltningsorgan og som sådan faller inn under offentlighetslovens regler, må sees hen til de oppgaver organet utfører og organets forhold til de kommunale virksomheter. Man kan ikke alene se på den selskapsrettslige organiseringen av pensjonskassen. Selv om pensjonskassen er å betrakte som et eget rettssubjekt, og for eksempel kan opptre i eget navn i rettssaker, vil ikke det i seg selv være avgjørende for vurderingen av dens forhold til offentlighetsloven. I sitt vedtak 30. juni 1995 la fylkesmannen til grunn at man måtte legge vekt bl.a. på bakgrunnen for pensjonskassens opprettelse, arten av og formålet med dens virksomhet og dens selvstendighet i forhold til den alminnelige offentlige forvaltning. Dette er i samsvar med kriterier som nevnes i en uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling datert 2. april 1991, og jeg er enig i at dette er viktige momenter i vurderingen. Når man ser på pensjonskassens vedtekter, fremstår den som en organisasjon som når det gjelder sin egentlige virksomhet, dvs. håndtering av kommunens tjenestepensjonsordning og kapitalforvaltningen i den forbindelse, opptrer med stor grad av selvstendighet og uavhengighet i forhold til kommunens øvrige organisasjon. Dette gjenspeiler seg særlig ved at det er særskilte klageordninger etter lov om anke til Trygderetten for pensjonssakene, ved at det skilles mellom pensjonskassens og kommunens økonomiske midler og ved at pensjonskassen står under tilsyn av Kredittilsynet. Dette er imidlertid ordninger som er etablert for å ivareta de særlige behov som følger av virksomhetens art. Pensjonsvedtakene skal overprøves av Trygderetten, ut fra de samme rettssikkerhetshensyn som lå bak etableringen av denne institusjonen for så vidt gjaldt saker etter den alminnelige trygdelovgivning. Videre skal kapitalforvaltningssiden stå under kontroll av Kredittilsynet av de samme grunner som tilsier offentlig kontroll med andre, også private, institusjoner som forvalter pensjonsmidler. Jeg vil her særlig påpeke at det at trygderettsloven §33a slår fast at forvaltningsloven ikke gjelder for behandlingen av saker etter trygderettsloven, ikke kan anses som et argument for at forvaltningsloven og offentlighetsloven ikke gjelder for organ som behandler saker som kan bringes inn for Trygderetten. Det fremgår av Ot.prp. nr. 27 (1968-69) at denne bestemmelsen ble foreslått av hensyn til "Trygderettens spesielle stilling". Det finnes for øvrig også andre eksempler på at det innen enkelte forvaltningsområder gis særskilte saksbehandlingsregler til erstatning for eller i tillegg til forvaltningslovens alminnelige regler, jf. f.eks. §1-2 i ligningsloven av 13. juni 1980 nr. 24. Dette kan selvsagt ikke forstås slik at organ som behandler saker som omfattes av slike saksbehandlingsregler, generelt ikke skal betraktes som "organ for stat og kommune" i relasjon til offentlighetsloven og forvaltningsloven. Når man videre ser på pensjonskassens virksomhet, er det åpenbart at den ikke har noe egentlig selvstendig, forretningsmessig formål. Det fremgår av §1-1 tredje ledd i de nye og §1 annet ledd i de gamle vedtektene at dens formål er å yte pensjoner til medlemmene og til deres etterlatte. Medlemmer er de tilsatte i kommunen. I utgangspunktet må det å sørge for tjenestepensjonsordninger for de tilsatte betraktes som en ordinær del av kommunens personalforvaltning. Således vil dette være en del av kommunens ordinære virksomhet, som faller innenfor virkeområdet for så vel offentlighetsloven som forvaltningsloven. Jeg har vanskelig for å se at det i denne forbindelse skulle kunne tillegges avgjørende betydning om de aktuelle personalforvaltningsoppgavene utføres innenfor kommunens ordinære organisasjon eller legges til mer eller mindre frittstående organer. Jeg tar her forbehold for de tilfellene der tjenesten på kommersielt grunnlag er kjøpt fra et privat selskap. I slike tilfeller vil det selvsagt være nødvendig å nyansere betraktningsmåten. Jeg kan imidlertid ikke se at det at det dreier seg om en oppgave som kunne kjøpes fra et privat forsikringsselskap, i seg selv skal ha betydning for hvordan man ser på pensjonskassens status i forhold til offentlighetsloven. En slik mulighet foreligger for en rekke funksjoner innenfor kommunen. Det kan heller ikke uten videre gjøre noen forskjell at denne særlige delen av kommunens personalforvaltning er underlagt et lovverk som også gjelder for private institusjoner, som forsikringsvirksomhet, eller at det finnes offentlige tilsynsorgan som har som sin særlige oppgave å overvåke enkelte deler av virksomheten, som her Kredittilsynet. De samme forhold vil f.eks. gjøre seg gjeldende for så vidt angår reglene i arbeidsmiljøloven og Arbeidstilsynets virksomhet. Jeg kan ikke se det annerledes enn at pensjonskassen fremstår som en del av kommunens totale organisasjon. Det er fastsatt særlige bestemmelser for virksomheten, med sikte på å beskytte medlemmenes pensjonsmidler og pensjonsrettigheter. Dette dreier seg om behandlingsmåten for trygdesakene som sådan, og det dreier seg om pensjonskassens kapitalforvaltning og i denne sammenheng særlig at pensjonskassens økonomi er adskilt fra kommunens. Det er særlige hensyn som krever at denne virksomheten organiseres på en særlig måte. Ivaretagelsen av disse hensyn krever imidlertid ikke at man anser pensjonskassen for å falle utenfor offentlighetslovens virkeområde, og det er for så vidt vanskelig å se at pensjonskassen her skiller seg avgjørende fra andre deler av kommunens organisasjon, som også kan være organisert på spesielle måter og utøve sin virksomhet i samsvar med særlige regler. For ytterligere å underbygge det syn at pensjonskassen må betraktes som en del av kommunens organisasjon, kan det fremheves at det er bystyret som vedtar pensjonskassens vedtekter, jf. §2-1 i de nye vedtektene, det er bystyret som oppnevner flertallet av styremedlemmene, herunder styrets leder, og valgperioden følger bystyrets, jf. §3-1. Videre er det bystyret som oppnevner pensjonskassens revisor, jf. §6-2, som kan være kommunerevisjonen, og pensjonskassens reviderte regnskap og årsberetning legges frem for bystyret, jf. §7-1. Det er i denne forbindelse også grunn til å trekke frem at pensjonskassen i det fremlagte organisasjonskartet er inntegnet som underlagt rådmannen, på linje med avdelinger som Informasjonsavdelingen og Byarkivet. Dette sier noe om hvordan situasjonen oppfattes internt. Det kan her også nevnes at det er opplyst at pensjonskassens tilsatte er underlagt vanlige kommunale tilsettingsvilkår, og at tilsetting foretas av ansettelsesutvalget i kommunens sentraladministrasjon. Jeg oppfatter dette slik at de som arbeider for pensjonskassen, er tilsatt i kommunen som sådan. Med i dette bildet hører også at utformingen av pensjonskassens brevpapir er identisk med kommunens. Selv om dette ikke er noe sentralt moment, er det med på å underbygge inntrykket av hvordan man i kommunen og pensjonskassen selv har oppfattet relasjonene, og hvordan pensjonskassen fremstår utad. Jeg nevner også at de hensyn som søkes ivaretatt gjennom offentlighetsloven, vil gjøre seg gjeldende også i forhold til et organ som en kommunal pensjonskasse. Dens virksomhet har stor og direkte betydning for den delen av kommunens innbyggere som er medlemmer av pensjonskassen. Gjennom pensjonskassens posisjon som kapitalforvalter har dens arbeid også betydning for samfunnet som sådan. Det er åpenbart behov for den demokratiske kontroll som utøves gjennom offentlighetens innsyn i forvaltningens saksdokumenter. Reelle hensyn tilsier således også at pensjonskassens virksomhet bør være underlagt offentlighetslovens regler. Etter en helhetsvurdering kan jeg ikke se dette annerledes enn at Bergen kommunale pensjonskasse må betraktes som et organ for kommunen i forhold til bestemmelsen om offentlighetslovens virkeområde. For ordens skyld legger jeg her til at jeg i en annen sak, jf. mitt brev til Bergen kommunale pensjonskasse 13. oktober 1995 i ombudsmannssak 95-1078, har lagt til grunn at en kommunal pensjonkasse må regnes som en del av den offentlige forvaltning i ombudsmannslovens forstand." Jeg ba etter dette om at saken ble vurdert på ny, hvoretter fylkesmannen opplyste at han hadde tatt ombudsmannens syn til etterretning. Pensjonskassen var også underrettet om mitt standpunkt, og hadde "besluttet å gjøre den aktuelle søkerlisten tilgjengelig" for avisen.
|
lovdata_cd_47515
|
lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005
| 2,021
|
no
|
0.837
|
Lovavdelingen viser til notat fra Domstolavdelingen 22. februar 2000 der det blir bedt om en vurdering av kunngjøring av ledige embeter som domstolleder. Spørsmålet er om forslaget til formulering av kunngjøring fra Domstolavdelingen gir tilstrekkelig fleksibilitet i forbindelse med en eventuell omorganisering av domstolsvesenet uten å komme i konflikt med dommernes sterke stillingsvern etter Grunnloven. Etter Lovavdelingens syn ligger formuleringen innenfor de grensene som Grunnloven setter. For ytterligere å klargjøre situasjonen for søkerne, foreslår vi et tillegg til kunngjøringsteksten, jf. punkt 2. Som en bakgrunn for vår konklusjon i saken gjennomgår vi i punkt 1 mer generelt spørsmålet om å endre dommeres lederansvar og tjenestested, uten hensyn til om det er tatt forbehold i kunngjøringsteksten. Dommere er embetsmenn og har dermed et grunnlovfestet stillingsvernvern etter Grl. §22 annet ledd. Det heter her at de maa ei, uden efter Dom, afsættes, ei heller mod deres Vilje, forflyttes. Slik vi ser det, reiser en omstrukturering der flere embeter blir slått sammen, spørsmål i to relasjoner: Ett spørsmål er om det som ledd i en omorganisering, er adgang til å frata en domstolleder lederansvaret, slik at vedkommende blir sittende igjen med en ren dommerstilling. Et annet spørsmål er om det er adgang til å kreve at domstollederen flytter på seg dersom den nye domstolen blir lokalisert på et annet sted enn der vedkommende har hatt embetet sitt tidligere. 1. Situasjonen dersom det ikke blir tatt forbehold i det hele tatt. a. Kan man frata domstollederen lederansvaret, slik at han blir sittende igjen med en rent dømmende stilling? Problemstillingen er nærmere om en slik fratakelse medfører en avsettelse etter Grl. §22 annet ledd. Formålet med grunnlovsvernet er å sikre statens og samfunnets interesse i en uavhengig embetsstand. Dette er spesielt viktig med tanke på dommere, da disse tilhører en selvstendig statsmakt. Dersom en domstolleder blir fratatt sin lederfunksjon og blir sittende igjen med sin dømmende stilling, vil han eller hun miste det administrative ansvaret vedkommende har som domstolleder. Etter vår oppfatning er det ikke grunnlag for å kalle dette for en avsettelse såframt dette skjer som ledd i en generell omorganisering. Videre vil dette ikke svekke vedkommendes uavhengighet som dommer. Formålet med vernet mot avsettelse uten dom er derfor ikke til hinder for at domstollederen må akseptere slike følger av en generell omorganisering. Det kan være grunn til å peke på at dette kommer i en annen stilling enn dersom man vil frata vedkommende lederansvaret fordi man ikke anser vedkommende som skikket til oppgaven. Lovavdelingen har ved flere tidligere anledninger behandlet tilsvarende spørsmål, jf. bl.a i jnr. 2910/87 E som gjaldt spørsmålet om å omdanne et sorenskriverembete til en liten kollegial domstol, og om embetet som leder av domstolen kunne kunngjøres og besettes av en annen enn daværende sorenskriver. Daværende sorenskriver skulle gå inn som herredsrettsdommer. Lovavdelingen konkluderte med at det ikke kunne anses uforenlig med Grl. §22 at det ved et sorenskriverembetet blir gjort den omorganisering at embetet blir kollegial domstol og at stillingen som leder av denne blir tildelt en annen enn den sittende sorenskriver. For å unngå unødig tvil og spekulasjoner, bør imidlertid den sittende sorenskriver beholde såvel tittel som lønn uendret. Standpunktet er opprettholdt i jnr. 14851/91 E, som vi legger ved kopi av. Domstolskommisjonen gir uttrykk for tilsvarende standpunkt i NOU 1999:19 s. 299-300. Lovavdelingen er på denne bakgrunn av den oppfatning at det ikke vil være i strid med Grl. §22 å frata en domstolleder lederfunksjonen som følge av en omorganisering av domstolsvesenet på grunnlag av en generell plan, og der vedkommende fortsetter som vanlig dommer. Dersom omorganiseringen skal kunne medføre at dommeren fratas den særskilte avlønning som en domstolleder har og avlønnes som ordinær dommer, vil det imidlertid være særlig grunn til å ta forbehold i utlysningen. b. Kan man pålegge den tidligere domstolleder å flytte med dersom den nye domstolen blir lokalisert et annet sted enn der vedkommende tidligere hadde sitt embete? Problemstillingen er her om dette er i strid med forbudet mot flytting som blir oppstilt i Grl. §22 annet ledd. Formålet bak flytteforbudet er det samme som formålet bak forbudet mot avsettelse uten dom, nemlig å sikre embetsstandens uavhengighet. Det man sikter til for dommeres del, er at dommerne skal være uavhengige i forbindelse med den dømmende virksomhet. Dommerne skal avsi sine dommer på et selvstendig grunnlag uten noen form for påvirkning fra andre. Som det fremgår av vedlagte uttalelse med jnr. 1485/91 E, har Lovavdelingen vanskelig for å se at pålegg om å flytte kontorsted som følge av en generell omorganisering av domstolsvesenet, skal kunne påvirke dommernes uavhengighet i forbindelse med den dømmende virksomhet. Det har aldri vært meningen å ramme den form for flytting som er aktuell ved en omorganisering av domstolsvesenet. Det vil derfor ikke stride mot formålet med det særlige stillingsvernet i Grl. 22 annet ledd å pålegge slik flytting av kontorsted det her er tale om. Det vil imidlertid stille seg annerledes dersom flyttingen av den tidligere domstolsleder hadde som underliggende årsak at man anså vedkommende for ukvalifisert eller av andre grunner uønsket. Domstolskommisjonen omhandler dette spørsmålet i NOU 1999:19 under punkt 10.2.5 på s. 302. Det blir her lagt til grunn at flytteforbudet er absolutt. En dommer kan ikke pålegges å overta et annet embete mot sin egen vilje, selv ikke ved nedleggelse av det embete som dommeren innehar. Slik Lovavdelingen forstår denne uttalelsen siktes det her til den situasjon at det er tale om opprettelse av et helt nytt embete, og ikke bare om en omorganisering som medfører skifte av kontorsted. På bakgrunn av det som er sagt ovenfor, er det Lovavdelingens syn at heller ikke flytting av kontorsted som følge av en generell omorganisering, vil være i strid med Grunnlovens forbud mot forflytting. 2. Bør man likevel ta forbehold ved kunngjøring? Det følger av drøftelsen under punkt 1 at dommere i stor utstrekning må finne seg i endringer med hensyn til lederansvar og tjenestested uten hensyn til om det tas forbehold eller ikke ved ansettelsen. Vi vil likevel tilrå at man, slik Domstolavdelingen foreslår, tar inn forbehold i stillingsannonsene for å unngå mulig tvil og klargjøre situasjonen ytterligere for søkerne. Den formuleringen av kunngjøringen som Domstolavdelingen foreslår, vil gjøre det klart for søkerne hva som kan komme til å bli bestemt med hensyn til en mulig fremtidig omorganisering. Vi vil i tillegg foreslå at formuleringen utdypes og utvides slik: ..., herunder sammenslåinger med andre embeter og eventuelt bortfall av administrative oppgaver og endring av tittelsom følge av dette. Eventuelle endringer som følge av omorganisering kan medføre nytt kontorsted. Dette for å gjøre vedkommende søkere best mulig forberedt på hva situasjonen kan bli. JDLOV-2000-1393 Statsrett Grunnloven §97.
|
lovdata_cd_2161
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.554
|
Landbruksdepartementet stadfester med dette Lyngdal kommunestyres vedtak den 5. juni 1969 der det med heimel i §3, 2. ledd i lov av 9. juli 1926 om ansvar for skade på bufe ved hund er vedtatt: 1. Alle som er eier eller innehaver av hund i Lyngdal kommune skal holde hunden i band eller forsvarlig innestengt eller inngjerdet i den tid bufe (inkl. sauer) beiter i tiden 1. april - 31. oktober. Dette skal ikke gjelde dresserte gjeterhunder som sammen med gjeter følger bufe på beite og heller ikke for hunder som under lovlig jakt godtgjøres å være ledsaget av eier eller besitter. 2. Overtredelse av denne bestemmelse er straffbar. 3. Samtidig oppheves vedtak om samme av Spangereid kommunestyre 16. august 1948 stadfestet ved skriv av 20. september 1948 for den del av Spangereid kommune som er overført til Lyngdal, samt vedtak av Austad kommunestyre 28. desember 1944, stadfestet ved skriv av 27. januar 1945 fra Landbruksdepartementet, vedtak av Kvås kommunestyre 21. juni 1948, stadfestet ved skriv av 8. september 1948 fra Landbruksdepartementet og Lyngdal kommunestyres vedtak av 20. oktober 1948, stadfestet ved skriv av 26. november 1948 fra Landbruksdepartementet.
|
lovdata_cd_24190
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.551
|
Navn på ny driftsenhet i Ringerike politidistrikt, Buskerud. Fastsatt av Justis- og politidepartementet 3. august 2000.
|
lovdata_cd_158
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.608
|
Herved stadfestes vedtak av Nannestad herredstyre, Akershus fylke, der det i medhold av §3, 2. ledd i lov av 9. juli 1926 om ansvar for skade på bufe ved hund bestemmes at enhver eier eller besitter av hund i Nannestad herred skal holde hunden i band eller forsvarlig innestengt eller inngjerdet i den tid bufe beiter, i tiden 15. mai til 30. oktober. Denne bestemmelse skal ikke gjelde hunder som under lovlig jakt godtgjøres å være fulgt på forsvarlig måte av eier eller besitter.
|
lovdata_cd_24260
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
da
|
0.633
|
2. Naudsynt motorferdsel i samband med tiltak nevnt under kap. V pkt. 5 og 6.
|
lovdata_cd_31861
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.842
|
1. I Stokke kommune er det ikke tillatt å fradele tomt for eller oppføre sportshytter, sommerhus, kolonihagehus o.l. bygninger som er beregnet på å bebos i kortere tidsrom, samt tilhørende uthus, båthus, garasjer o.l. Det samme gjelder tilbygg, påbygg og ombygging. Når særlige grunner foreligger kan bygningsrådet, etter at friluftsnemnda har uttalt seg, gi dispensasjon. 2. Unntatt fra forbudet er områder avsatt til fritidsbebyggelse i kommunens generalplan. For avsatte hytteområder som ligger utenfor strandområdet, fastsatt i medhold av lov av 10. desember 1971 om planlegging i strandområder og fjellområder §2 nr. 2, kan fradeling av tomt eller oppføring av bygninger som nevnt i pkt. 1 bare skje etter disposisjonsplan som er behandlet av bygningsrådet og godkjent av fylkesmannen. Etter at friluftsnemda har uttalt seg, kan bygningsrådet gjøre unntak fra kravet om disposisjonsplan i allerede eksisterende hytteområder eller for allerede skylddelt tomt. 3. For bygninger som nevnt i denne vedtekt skal foruten bygningslovens kap. III, IV og §65 også gjelde §62, §63, §66, §70, §71, §72, §73, §74 nr. 2, §87, §88, §89, §90, §91, §93, §94, §96 og §109 og kap. XV og XVI. (II 1975 s 279)
|
lovdata_cd_26876
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.704
|
1. Det er lov til å jakte etter hjort i Askvoll kommune. 2. Minstearealet for godkjenning av vald, fellingsløyver og grunnlag for fordeling av fellingskvote er: a. 1000 daa for fjellområda på Dalsstølen, Øvre og Nedre Fossedalen, gnr. 263, 264 og 246, avgrensa i aust til kommunegrensa mot Gaular, i nord til eigedomsgrensa mot utmarka til Gjelsvik/Mandelid (tidl. kommunegrense Askvoll/Fjaler), i vest til Langevatnet og Vindheim si utmark og i sør til Fossevika og Ottersteinen gnr. 246 og 263. b. 500 daa for resten av kommunen. 3. Denne forskrifta trer i kraft straks og samstundes vert fastsett minsteareal for Askvoll kommune i forskrift av 10. desember 2001 nr. 1445 om jakt etter hjort og elg, Sogn og Fjordane, oppheva.
|
lovdata_cd_46938
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.745
|
Etter nordisk konvensjon artikkel 12 har en nordisk statsborger rett til grunnpensjon så lenge han/hun er bosatt i et EØS-land. Det vil si at reglene om begrensning av eksport av grunnpensjon (med særtillegg) i folketrygdloven §19-3 andre ledd ikke gjelder for denne persongruppen. En del pensjoner er blitt omregnet etter nordisk konvensjon artikkel 27, se nærmere om dette i eget rundskriv om den nordiske konvensjonen om trygd. En alderspensjonist som har fått garantitillegg som følge av omregningen og senere flytter til et annet nordisk land eller til et EØS-land utenfor Norden, beholder garantitillegget.
|
lovdata_cd_21971
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.583
|
2. Tynningshogst av ved til eget bruk, og motorisert ferdsel på frossen snødekt mark i forbindelse med dette. Kantskog mot vann, elver og myrområder skal spares under hogst. 3. Restaureringstiltak i deler av Børselva for å bedre gyteforholda for ørret. 4. Å slakte rein i området. 5. Forsterkning av eksisterende kraftlinjer.
|
lovdata_cd_9027
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.768
|
Kommunal- og arbeidsdepartemenet har 9. januar 1984 i medhold av §2 i lov av 29. mai 1970 om brannvern (brannloven) stadfestet, med noen redaksjonelle endringer, vedtak av Verdal kommunestyre 14. desember 1983 om vedtekt til §7 i brannloven.
|
lovdata_cd_7281
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.52
|
Det fredete området berører følgende gnr./bnr.: 43/2 og 43/3 i Frogn kommune. Reservatet dekker et areal på ca. 9 dekar. Grensene for naturreservatet framgår av kart i målestokk 1:5.000, datert Direktoratet for naturforvaltning juni 1997. Kartet og fredningsbestemmelsene oppbevares i Frogn kommune, hos fylkesmannen i Oslo og Akershus, hos Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet.
|
lovdata_cd_33656
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.837
|
§26. Mekling m v. Ektefeller med felles barn under 16 år, skal i saker om separasjon og skilsmisse etter §20 og §22 møte til mekling før saken bringes inn for retten eller fylkesmannen, jf §27. Formålet med meklingen er å komme fram til en avtale om foreldreansvaret, samværsretten eller om hvor barnet eller barna skal bo fast, hvor det legges vekt på hva som vil være den beste ordningen for barnet/barna. Barneloven1 §52, §53, §54 gjelder tilsvarende. Departementet2 fastsetter ved forskrift3 nærmere regler om hvem som kan foreta mekling etter første punktum, og om godkjenning av slike instanser. Mekling etter første ledd kreves ikke når saken allerede er brakt inn for retten med påstand om skilsmisse etter §23 eller oppløsning etter §24. Mekling og orientering er heller ikke nødvendig når sak reises av vergen etter §28 andre ledd. Ektefellene plikter å møte personlig dersom ikke tvingende grunner er til hinder for det. Når mekling har vært forsøkt, skal det gis en bevitnelse om dette. Departementet2 fastsetter ved forskrift3 nærmere regler om unntak fra plikten til å møte til mekling. Departementet2 fastsetter også regler2 om vilkårene for at det kan gis bevitnelse om at mekling er forsøkt. Den som foretar mekling, har taushetsplikt om det som kommer fram om personlige forhold i forbindelse med oppdraget.4 Lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontorer §6, §7, §9 og §10 gjelder tilsvarende. 4 Jfr. §26a. Sml. lov 8 april 1981 nr. 7 §50 første ledd. Se strl. §121. §26a. Opplysningsplikt til barneverntjenesten. Uten hinder av taushetsplikt skal meklingsmenn av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester1 §4-10, §4-11, §4-12, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, jf. samme lov §4-24. Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om barneverntjenester,1 plikter meklingsmenn å gi slike opplysninger. §27.1 Hvilken myndighet som avgjør saken. c. når sak om separasjon eller skilsmisse blir reist av vergen eller hjelpevergen etter §28. Separasjon etter §20 og skilsmisse etter §22 avgjøres også av en domstol når kravet blir reist i en sak om skilsmisse som er brakt inn for retten på et annet grunnlag, eller i forbindelse med en sak om spørsmål etter loven her eller spørsmål etter barneloven3 om felles barn, som har sammenheng med kravet om separasjon eller skilsmisse. 1 Jfr. §92. 2 Jfr. tvml. kap. 28. §28.1 Partsrettigheter for en umyndig ektefelle m v. Sak om oppløsning av ekteskap eller separasjon reises av eller mot en ektefelle personlig også når han eller hun er umyndig.2 Når sak er reist, kan vergen3 opptre til støtte for den umyndige. Vergen skal varsles om saken av fylkesmannen. Er sak reist for domstolene, skal stevning også forkynnes for vergen. Dersom en myndig2 ektefelle har fått oppnevnt hjelpeverge i medhold av vergemålsloven4 §90a flg, og det faller innenfor hjelpevergens oppdrag å opptre i eller fremme sak om separasjon og skilsmisse, gjelder reglene i første og andre ledd tilsvarende for hjelpevergen. 1 Jfr. tvml. kap. 28. §29. Saksbehandlingen for fylkesmannen m v. Departementet1 gir nærmere forskrifter2 om hvilke opplysninger fylkesmannen bør kreve før det blir gitt separasjon eller skilsmisse. Fylkesmannens vedtak om separasjon etter §20 og skilsmisse etter §21 og §22, jf §27, skal forkynnes3 for partene hvis de ikke har frafalt forkynnelse. Fristen for klage over vedtaket er tre uker, og regnes for hver av partene fra det tidspunktet vedtaket blir forkynt for ham eller henne. Partene kan på forhånd frafalle retten til å påklage vedtaket. Om underretning og om klage over fylkesmannens vedtak gjelder ellers forvaltningslovens regler. Dør en av partene under saken, gjelder tvistemålsloven5 §425 tilsvarende når det gjelder klage over fylkesmannens avgjørelser. 3 Jfr. lov 13 aug 1915 nr. 5 kap. 9. 4 Se lov 10 feb 1967 §27 og kap. VI. §30. Ugyldighet. Del II. Formuesforholdet mellom ektefeller.
|
lovdata_cd_30424
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.832
|
a) opparbeidd og godkjent veg fører til og langs den side av tomta hvor den har sin adkomst. Det kan ikke kreves at veggrunn blir utlagt og veg opparbeidd i større bredder enn fastsatti §47 nr. Veg, hovedkloakk og hovedvannledning som er lagt av grunneier (fester) holdes vedlike av kommunen fra det tidspunkt anlegget er ferdig og godkjent, og tilfaller da kommunen uten vederlag. Kommunen plikter likvel ikke å overta veg som ikke er opparbeidd til full bredde etter første ledd a. (II 1975 s 335)
|
lovdata_cd_41686
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.868
|
Når det er gått ett år siden tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon ble innvilget, kan et medlem som mottar 100% ytelse ha en årlig pensjonsgivende inntekt på opptil grunnbeløpet - uten at det anses å ha skjedd en vesentlig endring slik at uføregraden skal revurderes. Denne inntekten kalles friinntekt. Først når den pensjonsgivende inntekten overstiger friinntekten skal saken tas opp til revurdering og uføregraden kan settes ned eller ytelsen falle bort. En person som blir innvilget en gradert ytelse kan fortsatt ha en pensjonsgivende inntekt tilsvarende restinntektsevnen. Når det er gått ett år siden ytelsen ble innvilget, kan vedkommende i tillegg ha en inntekt (friinntekt) på opptil grunnbeløpet - uten at det anses å ha skjedd en vesentlig endring. Den samlede inntekten en som mottar en uføreytelse kan ha - uten at det foreligger vesentlig endring, omtales som vedkommendes inntektsgrense. Ved høyere inntekt skal saken tas opp til revurdering. Uføreytelsen kan da bli redusert eller bortfalle helt, med mindre det er grunnlag for å heve inntektsgrensen etter reglene i §2 i forskriften til §12-12.
|
lovdata_cd_52120
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.788
|
Vedlegg IV. Maskiner og sikkerhetskomponenter som skal følge prosedyrene i §9 nr. 3 bokstav a) eller bokstav b)
|
lovdata_cd_4007
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.808
|
1. Alle inngrep som vesentlig endrer eller innvirker på landskapets art eller karakter er forbudt. Gjødsling, drenering, bruk av kjemiske bekjepningsmidler, utslipp av kloakk eller andre konsentrerte forurensningstilførsler, uttak eller utfylling av masse, bygging av veger, framføring av luftledninger, jordkabler eller kloakkledninger, henleggelse av avfall samt oppføring av bebyggelse, anlegg eller lignende er ikke tillatt. Unntatt er tiltak som følger av punkt 3. Oppsetting og eventuelt vedlikehold av gjerder og grinder og vedlikehold av eksisterende veg i området omfattes ikke av denne bestemmelse. 2. Plantelivet er fredet. Unntatt er tiltak som følger av punkt 3, det som følger av fri ferdsel, samt sanking av bær og sopp. 3. Skjøtselen av landskapsvernområdet skal skje etter plan godkjent av Miljøverndepartementet. Tradisjonell landbruksdrift, herunder beiting, rydding av eksisterende beiter og uttak av trevirke, er tillatt som nå. 4. Motorisert ferdsel er forbudt unntatt i ambulanse-, politi-, vern- og skjødselsøyemed. Unntatt er også motorisert ferdsel i forbindelse med tradisjonell landbruksdrift. 6. Departementet kan gjøre unntak fra vernebestemmelsene for vitenskapelige undersøkelser og arbeider av vesentlig samfunnsmessig betydning, eller i spesielle tilfelle dersom det ikke strider mot formålet med fredningen.
|
lovdata_cd_38704
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.588
|
Regional oppgjørsenhet skal betale legen snarast råd og seinast 14 dagar etter at rekninga er motteken. For edb-baserte rekningar leverte på diskett, skal oppgjeret skje innan ei veke. Vikarlegar som sluttar i vikariatet og reiser frå kommunen, skal ha betalt innan ein månad. Oppgjeret skal skje over post- eller bankgiro. Enkeltrekningar som ikkje er korrekt utfylte eller som Regional oppgjørsenhet meiner er feil, skal sendast attende til legen for oppretting eller for nærmare forklaring. Refusjon for desse rekningane blir utbetalt ved neste oppgjer. Feil eller usemje om rekningar må ikkje føre til at oppgjør for dei andre rekningane blir forseinka.
|
lovdata_cd_56759
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.671
|
Forskrift om utanrettslege gjeldsordningar og ettergiving av fordringar som er uråd å drive inn. Fastsett av Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet 31. oktober 2001 med heimel i lov av 26. april 1985 nr. 21 om utdanningsstøtte til elever og studenter §8 femte ledd.
|
lovdata_cd_52473
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.81
|
Forskrift om bortvisning og utvisning av personer fra Svalbard. Fastsatt ved kgl.res. 3. februar 1995 med hjemmel i lov av 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard §4. Fremmet av Justis- og politidepartementet. §1. Den som kommer til Svalbard, kan av sysselmannen eller den han gir myndighet, bortvises ved innreise eller senere: e) når han tidligere er straffedømt for overtredelser av lov eller bestemmelser gitt i medhold av lov som gjelder for Svalbard, og det er grunn til å frykte for at han vil komme til å begå nye straffbare handlinger på Svalbard. Blir en person som kommer med skip eller luftfartøy bortvist på ankomstdagen, plikter fartøyets fører og eier (leier) uten godtgjøring av det offentlige å ta ham ombord igjen eller på annen måte bringe ham ut fra Svalbard etter nærmere bestemmelse av sysselmannen eller den han gir myndighet. §2. Sysselmannen eller den han gir myndighet kan utvise enhver fra Svalbard: c) når han tidligere er straffedømt for overtredelser av lov eller bestemmelser gitt i medhold av lov som gjelder for Svalbard, og det er grunn til å frykte for at han vil komme til å begå nye straffbare handlinger på Svalbard. Utvisning er til hinder for senere innreise til Svalbard. Innreiseforbudet kan gjøres varig eller tidsbegrenset, men ikke for kortere tidsrom enn 2 år. Etter søknad til sysselmannen kan den som er utvist få adgang til Svalbard, men som regel ikke før 2 år er gått fra utreisen. §3. Inntil beslutning om bortvisning eller utvisning er truffet, kan sysselmannen eller den han gir myndighet pålegge vedkommende å oppholde seg på et bestemt sted eller i et bestemt kvarter. Også etter at slik beslutning er truffet kan tilsvarende pålegg gis i påvente av iverksettelse av beslutningen. §4. Den som bortvises eller utvises skal pålegges straks, eller innen en viss frist, å forlate Svalbard. Dersom han nekter å etterkomme pålegget, skal han føres ut. Han plikter å betale utgiftene ved dette, og for opphold som er besluttet i henhold til §3. Dersom den som blir utvist eller bortvist er i besittelse av pengemidler, skal sysselmannen eller den han gir myndighet før transporten sikre seg det nødvendige beløp til dekning av utgifter som nevnt. §5. Beslutning om bortvisning etter §1 eller utvisning etter §2 kan påklages til Justisdepartementet. Klagen har ikke oppsettende virkning med mindre dette blir besluttet i samsvar med forvaltningsloven §42.
|
lovdata_cd_26510
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.438
|
Forskrift om Kystverneplan Nordland, vedlegg 70, Gåsøya/Geitholmen naturreservat, Øksnes kommune, Nordland. Reservatet berører følgende gnr./bnr.: 45/1, 45/2, 45/3, 45/4, 45/5, 45/6, 45/7, 45/8, 45/9, 45/10, 45/11, 45/12, 45/13, 45/14, 45/15, 45/16, 45/17, 45/18, 45/19, 45/20, 45/21, 45/22, 45/23, 45/26, 68/1, 68/2. Reservatet dekker et areal på ca. 6.655 daa hvorav ca. 6.170 daa er sjøareal. Grensene for reservatet er vist på kart i målestokk 1:25.000 datert Miljøverndepartementet desember 2002. Reservatet skal avmerkes i marka. Knekkpunktene skal koordinatfestes. Kartet og fredningsforskriften oppbevares i Øksnes kommune, hos Fylkesmannen i Nordland, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. Gjelder for: Øksnes kommune, Nordland.
|
lovdata_cd_54903
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.649
|
0 Vedlegget tilføyd 30 mars 2005. A1 - Arter som omfattes av forskrift om såvarer (§2)
|
lovdata_cd_2005
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.51
|
Etter lov 21. desember 1956 om endring i kommunal inndeling vert fastsett: 1. Samanslåinga av Ålesund bykommune og Borgund heradskommune i Møre og Romsdal fylke, vedteken i kgl.res. 28. januar 1968. 2. Kommunestyret i den nye felleskommunen skal i perioden 1. januar 1968-31. desember 1971 ha 69 medlemmer. Valting vert halde ved det ordinære kommunevalet hausten 1967. Når det gjeld røysterett, kven som kan veljast, røysting, førehandsrøysting og klagerett, vert det ved dette valet rekna som om samanslåinga alt er gjennomførd. Manntallet vert ført av dei som var manntallsførarar ved siste kommunevalet, kvar for sitt distrikt, eller av den som vedkomande formannskap med samtykke av fylkesmannen fastset, jfr. §2 i kommunevallova. Manntalet vert lagd ut etter §5 i kommunevallova på dei stadane i den nye kommunen som valstyret fastset. Valstyret skal vera samansett av formannskapsmedlemmene i Ålesun og Borgund og manntalsførarane. Valstyret vel sjølv formann og vert første gongen kalla saman av ordføraren i Ålesund. 3. Fylkesmannen i Møre og Romsdal kallar inn det nyvalde kommunestyret til konstituerande møte snarast råd etter valet, jfr. §7 i kommunelova. 4. Dei nyvalde kommunale organa skal før 1. januar 1968 - så langt det er nødvendig for å førebu og setja i verk samanslåinga - ha den råderetten som dei tilsvarande organa i dei noverande kommunane elles har. 5. Budsjettet for den nye kommunen for 1968 skal det nyvalde kommunestyret vedta. For denne budsjetthandsaminga gjeld ikkje dei fristane som kommunelova fastset. 6. Dei allmenne vedtekter og føresegner som gjeld i Ålesund og Borgund kommunar skal halda fram å gjelda for vedkomande område i den nye kommunen til nye allmenne vedtekter er gjevne. 7. Kostnader i samband med gjennomføringa av samanslåinga skal den kommunen dekkja som har hatt kostnadene. Felleskostnader skal Ålesund kommune forskottera. 8. Denne resolusjon tek til å gjelda straks. 1967 Forskrift om sammensl. av kommuner, Sandar m.fl.
|
lovdata_cd_46314
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.906
|
Reise i forbindelse med forskning, evalueringsprosjekt e.l. dekkes ikke selv om sykdom påvises. Reiseutgifter dekkes heller ikke i de tilfeller et sykehus innkaller en helbredet gruppe, f.eks. tidligere kreftpasienter, for videre undersøkelse i forskningsøyemed. Reiseutgifter ved eventuell videre undersøkelse og behandling av påvist sykdom dekkes på vanlig måte.
|
lovdata_cd_44794
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.473
|
[Endret 12/03, 12/04, 5/05. Prosentsats Maksimalt fradrag Minimumsfradrag av arbeidsinntekt (post 2.1.6) Minimumsfradrag av pensjoner m.m (post 2.2.3, 2.6.1 og 2.6.3)Fra 1. okt. 2003 24 45.700 kroner 31.800 kroner 4.000 kronerFra 1. jan. 2004 24 47.500 kroner 31.800 kroner 4.000 kronerFra 1. jan. 2005 31 57.400 kroner 31.800 kroner 4. Fradraget kan ikke være høyere enn den faktiske inntekten under de oppgitte postene i selvangivelsen. Prosentsats Maksimalt fradrag MinimumsfradragFra 1. juni 2005 24 49 400 kroner 4 000 kroner Fradraget kan ikke være høyere enn inntekten (beregningsgrunnlaget). Personfradrag[Endret 12/03, 12/04.]Skatteklasse 1 Skatteklasse 2Fra 1. oktober 2003 (pr. år) 31.600 kroner 63.200 kronerFra 1. januar 2004 (pr. år) 32.900 kroner 65.800 kronerFra 1. januar 2005 (pr. år)
|
lovdata_cd_36665
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.759
|
1. Hvis ikke annet er bestemt med hjemmel i artikkel 9, skal en statsborger i en av de kontraherende stater ha rett til stønad etter de lover og forskrifter som gjelder i en annen kontraherende stat på samme vilkår som om han var statsborger i sistnevnte stat: d) når det gjelder stønad fra en ordning som ikke er bygget på premiebetaling, unntatt stønad ved yrkesskade, forutsatt at han har oppholdt seg seks måneder på sistnevnte kontraherende stats territorium. 3. I alle tilfelle hvor lover og forskrifter i en kontraherende stat, når det gjelder å avgjøre retten til stønad, gjør forskjell alt etter som et barn er statsborger eller ikke skal et barn som er statsborger i en annen kontraherende stat behandles som om det var statsborger i førstnevnte kontraherende stat.
|
government_nb_nou_id491883_part5
|
government_nb
| 2,021
|
no
|
0.811
|
4. Det fremgår av første ledd første punktum at rett til «allmenningsbruk», det vil si de rettighetene som er regulert i utkastets § 28, ligger til jordbrukseiendom, og at retten er geografisk avgrenset til den regionen hvor eiendommen ligger. Bestemmelsen er utformet etter mønster av fjellova § 2 første ledd første punktum, men er ikke innholdsmessig sammenfallende idet fjellovas bestemmelse omhandler allmenningsrettigheter generelt for bygder eller grender som fra gammel tid har hatt slike rettigheter. Annet punktum om at rettighetene til enhver tid skal kunne brukes på en måte som samsvarer med rasjonell bruk og som er «naturlig etter tiden og forholdene», er i prinsippet sammenfallende med fjellova § 2 første ledd annet punktum. Utnyttelsen av rettighetene vil dermed ikke være begrenset til den utnyttelsen som skjer på et gitt tidspunkt, men vil i samsvar med alminnelige allmenningsrettslige prinsipper kunne utviklet seg i samsvar med «tida og tilhøva», men dog ikke til fortrengsel for andre rettighetshavere i det området hvor utnyttelsen foregår, jf. for så vidt de alminnelige prinsippene i servituttloven § 2. En ytterligere begrensning er at utnyttelsen bare kan skje i tilknytning til «driften av eiendommen som jordbruk» og bare så lenge eiendommen drives som jordbruk. Dette kravet er sammenfallende med kravene i fjellova § 2 annet ledd første punktum, og vil innebære at rettighetene bortfaller dersom bruket nedlegges, eller ikke lenger kan anses som jordbrukseiendom i lovens forstand. De nærmere grensene for dette er omtalt foran i punkt 8.5.5.2, jf. også punkt 14.5.3.3, samt merknadene i Ot.prp. nr. 55 (1972 – 73) side 36. Tredje punktumfremholder at vurderingen av hva som skal anses som en jordbrukseiendom i lovens forstand, vil bero på en samlet vurdering av dyrket areal, bebyggelse og den bruken som eiendommen er gjenstand for. Bestemmelsens innhold er ikke ulikt fjellova § 2 annet ledd tredje og fjerde punktum, men er utformet noe enklere. Se for øvrig Thor Falkanger og Aage Thor Falkanger, Tingsrett, 6. utg. (2007) side 422 – 425, hvor den nedre grensen for jordbrukseiendom i allmenningsrettslig forstand er nærmere omtalt. Annet leddinneholder den mer konkrete angivelsen av hvilke rettigheter som etter bestemmelsen ligger til jordbrukseiendom. Bestemmelsen må sammenholdes med lovutkastets § 32 som inneholder nærmere regler om administreringen av jordbruksrettighetene, og har sitt motstykke i fjellova § 15 til 22, men er atskillig enklere utformet. Etter bokstav a)ligger det til jordbrukseiendom rett til beite for så stor buskap som kan «vinterføs på eiendommen». Denne begrensingen er sammenfallende med det som følger av alminnelige allmenningsrettslige prinsipper, jf. også fjellova § 15 første ledd, og vil for en stor del av Hålogalandsallmenningens grunn være en kodifisering av den rettstilstanden som er stadfestet gjennom avgjørelsene til Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms. For de som har fått stadfestet slike rettigheter, vil bestemmelsen dermed ikke ha konkret rettslig betydning, mens den vil ha det for jordbrukseiendommer som ikke tidligere har fått, eller som gjennom fremtidig rettighetskartlegging får anerkjent slike rettigheter. Se ellers drøftelsen i punkt 14.8.4.2 foran, samt merknadene til § 32 første og annet ledd nedenfor der det er gitt nærmere bestemmelser om administreringen av den jordbruksrelaterte beiteretten. Bokstav b)inneholder en regel om at det til jordbrukseiendom innenfor vedkommende region ligger rett til uttak av trevirke. Retten er imidlertid begrenset til det som er nødvendig for å dekke brensel og annet jordbruksrelatert husbehov, for eksempel til gjerdehold og materialer til oppføring og reparasjon av driftsbygninger mv. Det er videre underlagt utmarksstyrets utvisning, jf. lovutkastets § 32 tredje ledd. Det er dermed tale om en relativt begrenset rettighet som vil ha at langt mer beskjedent omfang enn virkesretten i de skogrike sørnorske statsallmenningene. Det vises for øvrig til drøftelsen foran i punkt 14.8.4.3, hvor det blant annet er vektlagt at den forslåtte regelen mer vil ha et preg av en tilbakeføring til den opprinnelige rettstilstanden enn som innføring av nye rettigheter, jf, også det som der er sitert fra Høyesteretts avgjørelse i Skjerstad/Beiarn-saken i Rt. 1991 side 1311 på side 1321. Bokstav c)har regler om rettigheter til utvisning av seter og tilleggsjord for jordbrukseiendom på visse nærmere vilkår. Foruten at rettigheten er underlagt utmarksstyrets utvisning, jf. § 32 fjerde ledd, er det for det første et vilkår at utvisningen må være «nødvendig» for gårdsdriften. For det andre er det et krav at utvisningen kan skje «uten urimelig eller unødvendig skade eller ulempe» for reindriftsberettigede eller andre bruksrettshavere, herunder innehavere av partielle bruksrettigheter eller beiterettigheter på allmenningsrettslig grunnlag i regionen, og uten «vesentlig skade» for annen bruk eller for skogen. For det tredje må utvisningen ikke være til hinder for beitebruk og beiteforvaltning. Disse begrensningene er i prinsippet sammenfallende med de begrensningene som etter fjellova § 18 annet ledd gjelder for utvisning av seter. Det bemerkes at sondringen i ordlyden mellom begrepene «urimelig eller unødvendig skade eller ulempe» og «vesentlig skade» er begrunnet ut fra en betraktning om at det i det første tilfellet er tale om forholdet til rettighetshavere og at det derfor i denne relasjonen er naturlig å utforme lovteksten på grunnlag av prinsippet i servituttloven § 2. I praksis vil imidlertid buffersonen mellom «urimelig eller unødvendig skade » og «vesentlig skade» neppe være stor. Det vises for øvrig til det som er anført foran i punkt 14.8.4.4, og understrekes at de som får innvilget søknader om utvisning etter bestemmelsene i § 28 kun vil kunne pålegges å betale administrasjonsgebyr, men ikke for selve den rettigheten som utvises. Bestemmelsen i § 29 om rett til jakt, fangst og fiske på Hålogalandsallmenningens grunn foreligger i to alternative utforminger. Medlemmene Eira, Kappfjell og Westerfjeld har som følge av at de har foreslått å legge administreringen av de bruksrettighetene som er regulert i lovutkastet til Hålogalandseiendommen og ikke til regionale utmarksstyrer, foreslått at det i annet og tredje ledd vises til «Hålogalandsallmenningen» og ikke til «utmarksstyret». For øvrig er det ikke noen innholdsmessig forskjell mellom de to alternativene. De nærmere overveielsene bak utformingen av bestemmelsen er inntatt foran i punkt 14.8.5.1 til 14.5.8.8. Første ledd slår fast at «alle som det siste året har vært og fortsatt er» bosatt i Norge har rett til jakt på storvilt, jakt og fangst på småvilt, og fiske i vassdrag (innsjøer, vann, elver) med stang og håndsnøre. Dette viderefører den gjeldende ordningen for rett til jakt, fangst og fiske på statsgrunn etter viltloven § 31 og lakse- og innlandsfiskloven § 22, og i statsallmenninger etter fjellova §§ 23 første ledd og 28 første ledd. Flertallet er kjent med at bosettingskravet i de nevnte bestemmelse har vært – og er – under et visst EØS-rettslig press, senest ved at EFTAs overvåkingsorgan ESA ved brev 22. august 2007 til Miljøverndepartementet viser til at en har mottatt sju klager mot Norge der det hevdes at bestemmelsen om rett til småviltjakt uten hund i fjellova § 23 første ledd er i strid med EØS-avtalens artikkel 36, jf. artikkel 4 om fri bevegelse av tjenester. I henvendelsen til departementet ber ESA om nærmere informasjon om det rettslige og administrative rammeverket for utøvelse av jaktrett på statsgrunn i Norge, og fremholder at en når departementets svar er mottatt og vurdert, vil ta stilling til om en skal gå videre med saken. Denne saken er således på et relativt tidlig stadium, og Samerettsutvalget har ikke ansett det som sin oppgave å foregripe utfallet av den EØS-rettslige vurderingen av bosettingskravet. En vil samtidig vise til at det norske synet siden inngåelsen av EØS-avtalen i 1992 har vært at bosettingskravet i de nevnte bestemmelsene ikke er i strid med avtalen. Se ellers den mer konkrete EØS-rettslige vurderingen i punkt 14.8.5.2 til 14.8.5.5 foran, og den generelle EØS-rettslige drøftelsen i utredningens kapittel 7 (særlig i punkt 7.6.3 og 7.6.4). Etter første ledd gjelder videre de rettighetene som er regulert i bestemmelsen innenfor de «rammene» som følger av annen lovgivning, herunder den alminnelige jakt- og fiskelovgivningen som blant annet gir rammer i form av utnyttelsestider og kvalifikasjonskrav (til jegere), jf. foran i punkt 14.8.5.6, og innenfor de ytterligere rammene som vedkommende utmarksstyre eventuelt fastsetter etter lovutkastets § 33, jf. merknadene til denne nedenfor. Etter annet leddavgjør utmarksstyret (Hålogalandsallmenningen i den alternative utformingen av bestemmelsen fra Eira, Kappfjell og Westerfjeld) om det innenfor dets forvaltningsområde skal gis tillatelse til snarefangst av rype og annet slags fiske enn det som er nevnt i første ledd, det vil typisk si ulike former for garnfiske. Videre er det opp til styret om slik tillatelse skal forbeholdes «innenbygdsboende» eller gis til personer som det siste året har vært og fortsatt er bosatt i Norge. Denne bestemmelsen er sammenfallende med det som er ordningen i statsallmenningene for jakt og fangst etter fjellova § 23 annet ledd og for annet fiske enn fiske med stang og håndsnøre etter § 28 tredje ledd. For så vidt gjelder de EØS-rettslige implikasjonene av en bestemmelse som i visse relasjoner åpner for å prioritere innenbygdsboende, vises det til drøftelsen foran i punkt 14.8.5.5, mens de vurderingene som mer konkret ligger bak forslaget om at det bør være visse muligheter for å prioritere innenbygdsboende er inntatt i punkt 14.8.5.6. Se også redegjørelsen for begrepet «innenbygdsboende» i punkt 14.8.5.7. Dette vil ofte være sammenfallende med kommunens innbyggere, men at det kan tenkes variasjoner blant annet i tilfeller hvor personer fra en bygd eller grend tradisjonelt har drevet ressursutnyttelse (også) i nabokommunen og derfor vil bli ansett som innenbygdsboende (også) der. Motsatt er det ingen automatikk i at innbyggerne i en kommune etter en kommunesammenslutning vil bli ansett som innenbygdsboende i forhold til hele den sammenslåtte kommunens areal. Tredje ledd åpner for at utmarksstyret (Hålogalandsallmenningen i forslaget fra Eira, Kappfjell og Westerfjeld) etter søknad kan gi «adgang» til småviltjakt, storviltjakt eller fiske fra andre enn de som er omfattet av personkretsen i første ledd. Denne bestemmelsen har for så vidt gjelder fiske et motstykke i fjellova § 28 fjerde ledd, og vil blant annet åpne for at utmarksstyret kan gi tillatelse til at utlendinger som oppholder seg i Norge på ferie eller personer som ikke oppfyller kravet om ett års botid, deltar i jakt, fangst og fiske. Fjerde ledd har nærmere regler og prinsipper om prisfastsettelse for de ulike gruppene. Etter første punktum, jf. også lovutkastets § 33 annet ledd, er det et vilkår for å drive jakt, fangst og fiske på Hålogalandsallmenningens grunn at man har løst jaktkort eller fiskekort og betalt avgift. Dette er regelen også etter fjellova §§ 25 første ledd første punktum og 29 første ledd første punktum. Etter annet punktumkan det ikke tas ulike priser for fiske med stang og håndsnøre for innenbygdsboende og andre som det siste året har vært og fortsatt er bosatt i Norge. Derimot regulerer ikke bestemmelsen prisene for personer som eventuelt får tillatelse etter forslaget til § 29 tredje ledd. Det vil dermed være opp til utmarksstyret om disse skal betale det samme som, eller mer enn andre, for stangfiske mv. For annet fiske enn fiske med stang og håndsnøre og for jakt (på storvilt og småvilt) og fangst (på småvilt) kan det etter tredje punktum settes ulike priser for innenbygdsboende og andre. Utmarksstyrene har imidlertid ikke full skjønnsfrihet, idet den prisen som utenbygdsboende må betale kan overstige den prisen som innenbygdsboende må betale med det dobbelte, men ikke med mer. Dette er sammenfallende med det som etter dagens regelverk gjelder i statsallmenningene, jf. forskrift 8. mars 2004 nr. 515 om jakt, felling, fangst og fiske i statsallmenning § 13. For å sikre at prisnivået ikke blir uforholdsmessig høyt, noe som også har betydning i et EØS-rettslig perspektiv, er det også foreslått at departementet ved «forskrift» fastsetter de ytre rammene for hvilke priser som kan fastsettes. Dette tilsvarer ordningen etter fjellova §§ 25 første ledd annet punktum (jakt og fangst) og 29 første ledd annet punktum (fiske). Ettersom prisfastsettelsen skjer ved forskrift, vil de alminnelige saksbehandlingsreglene om høring mv. i forvaltningsloven § 37 sikre at utmarksstyrene får delta i beslutningsprosessen, jf. også § 12 i forslaget til saksbehandlings- og konsultasjonslov. Fjerde punktumom at barn under 16 år ikke skal betale avgift for fiske med stang og håndsnøre, er sammenfallende med lakse- og innlandsfiskloven § 18 første ledd. Den foreslåtte bestemmelsen viderefører dermed den tilstanden som nevnte § 18 første ledd etablerer på statsgrunn og på privat grunn, og som Høyesterett i avgjørelsen i Rt. 2004 side 1875 fant ikke utløste erstatningskrav etter Grunnloven § 105, til Hålogalandsallmenningens grunn. Når det ellers gjelder de vurderingene som ligger bak utformingen av bestemmelsen i forslaget til § 29 fjerde ledd, vises det til drøftelsen foran i punkt 14.8.5.8. Utøvere av samisk og annen tradisjonell husflid har på Hålogalandsallmenningens grunn rett til uttak av trevirke til husflidsformål såfremt dette ikke er til urimelig eller unødvendig ulempe for andre rettighetshavere i det området hvor uttaket skjer. Hålogalandseiendommen kan gi nærmere bestemmelser om hvordan uttaket av trevirke til dette formålet skal gjennomføres. Det er i § 30 foreslått regler om rett til brensel og husflidsvirke på Hålogalandsallmenningens grunn. I likhet med § 29 foreligger bestemmelsen i to alternative utforminger. Dette er imidlertid ikke et utslag av uenighet om det materielle innholdet i de rettighetene som foreslås regulert, men av at medlemmene Eira, Kappfjell og Westerfjeld har foreslått at administreringen av utmarksrettighetene skal ligge til Hålogalandsallmenningen og ikke til regionale utmarksstyrer, jf. deres alternative utforming av første ledd og annet ledd annet punktum. Etter første ledd har «bygdefolk» innenfor de rammene som følger av lovgivningen og de ytterligere rammene som vedkommende utmarksstyre (Hålogalandsallmenningen i forslaget fra Eira, Kappfjell og Westerfjeld) eventuelt fastsetter i medhold av lovutkastets § 33, rett til hugst av lauvskogsvirke for husbehov. Foruten at retten er begrenset til lauvtre og «bygdefolk», det vil si personer som er bosatt utenfor byer (for eksempel Bodø, Harstad, Narvik) og andre tettbebygde strøk (Mosjøen, Mo i Rana), er den geografisk begrenset til Hålogalandsallmenningens grunn i «egen kommune». Det vil si i den kommunen hvor vedkommende er registret bosatt. Retten er også undergitt utvisning fra utmarksstyret, men slik at det ikke skal betales for det lauvtrevirke som utvises, men kun for administrasjonskostnader i forbindelse med utvisningen. Se ellers drøftelsen i punkt 14.8.6.1. I annet ledder det inntatt en bestemmelse om rett til uttak av trevirke for husflidsformål for utøvere av samisk husflid (duodji) og annen tradisjonell husflid, jf. første punktum.I motsetning til retten til hugst av lauvtrevirke etter første ledd, er retten til husflidsvirke ikke begrenset til egen kommune, men gjelder i prinsippet på hele det området som Hålogalandsallmenningen til enhver tid er eier av. Det er imidlertid en forutsetning at uttaket kan skje uten «urimelig eller unødvendig ulempe» for reindriftsutøvere eller andre rettighetshavere i det området hvor uttaket skjer. For det tilfellet at det er behov for nærmere bestemmelser om uttaket, åpner annet punktum for at vedkommende utmarksstyre kan gjøre dette. Se for øvrig drøftelsen foran i punkt 14.8.6.2, samt merknadene nedenfor til den korresponderende bestemmelsen for annen statsgrunn i forslaget til ny § 10 a i friluftsloven. § 31 angir de grunnleggende prinsippene for Hålogalandsallmenningens forvaltning av ressursene på den grunnen en vil ha eierrådigheten over, og vil være et viktig moment ved tolkningen og anvendelsen av de øvrige bestemmelsene i kapittel 3. Bestemmelsen er utformet på bakgrunn av finnmarksloven § 21, jf. Innst. O. nr. 80 (2004 – 2005) side 44 – 45 og Ot.prp. nr. 53 (2002 – 2003) side 133 – 134, men er gitt en noe annen utforming. Blant annet viser første punktum, i motsetning til finnmarkslovens bestemmelse, ikke kun til fornybare ressurser, men til rettigheter regulert i §§ 28 til 30 (jordbruksrettigheter; jakt, fangst og fiske; brensel og husflidsvirke) og «annen bruk og ressursutnyttelse» på Hålogalandsallmenningens grunn. I dette ligger det at Hålogalandsallmenningen også når den som grunneier disponerer over fornybare (for eksempel bær og sopp) og ikke fornybare ressurser som ikke er regulert i lovutkastet (for eksempel sand og grus), jf. foran i punkt 14.8.7, vil måtte se hen til lovens formål og operere innenfor rammene av annen lovgivning, og respektere rettigheter som har grunnlag i «særlige rettsforhold». Med dette siste er det presisert at bestemmelsene i lovutkastets kapittel 3 ikke vil få anvendelse for rettigheter på Hålogalandsallmenningens grunn som har et privatrettslig grunnlag, for eksempel partielle bruksrettigheter som er ervervet med grunnlag i hevd eller alders tids bruk og som tidligere er anerkjent, eller som blir kartlagt og anerkjent gjennom kommisjonens og utmarksdomstolens virksomhet. I finnmarksloven er det inntatt en bestemmelse med tilsvarende innhold i § 21 annet ledd. Annet punktum om at naturens «mangfold og produktivitet skal bevares», innebærer at også bærekraftprinsippet vil være et overordnet prinsipp for forvaltningen, jf. den motsvarende bestemmelsen i finnmarksloven § 21 første ledd annet punktum og merknadene til denne i Ot.prp. nr. 53 (2002 – 2003) side 133 – 134 [til § 20 i lovutkastet i proposisjonen]. Når det ellers gjelder de vurderingene som ligger bak innholdet i og utformingen av den foreslåtte bestemmelsen, vises det til punkt 14.8.8.2 foran. Forslaget til § 32 om administreringen av de rettighetene som etter lovutkastets § 28 ligger til jordbrukseiendom, er ikke tiltrådt av medlemmene Eira, Kappfjell og Westerfjeld. Disse medlemmene har ikke ønsket å regulere slike rettigheter i lovutkastet, og har følgelig heller ikke foreslått bestemmelser om Hålogalandsallmenningens myndighet til å regulere utnyttelsen av disse rettighetene. De vurderingene som ligger bak det øvrige flertallets forslag til § 32, er inntatt foran i punkt 14.8.8.3. Etter første leddkan utmarksstyret fastsette nærmere reguleringer for utnyttelsen av de beiterettighetene som er regulert i lovutkastets § 28 annet ledd bokstav a), jf. første punktum. Som eksempler på slike reguleringer, jf. ordet «herunder» nevner annet punktuminndeling i beitfelt, angivelse av beitetider og avgrensning av antall beitedyr av ulike arter i feltene. Bestemmelsen er sammenfallende med fjellova § 16 første ledd første og annet punktum. Når utmarksstyret overveier å fastsette reguleringer av den her omtalte typen, følger det for øvrig av lovforslagets § 24 annet ledd at reglene i forvaltningslovens kapittel IV til VI om enkeltsaksbehandling og klage får anvendelse selv om vedtakene vil ha en ubegrenset personkrets og dermed etter sin art kan anses som forskrifter. Vedtakene vil kunne påklages til departementet, jf. § 24 fjerde ledd. Se ellers merknadene til § 24 ovenfor. Etter annet ledd første punktumkan utmarksstyret tillate at jordbrukere med beiterett innenfor dets forvaltningsområde kan beite med større buskap enn det vedkommendes eiendom kan vinterfø, jf. § 28 annet ledd bokstav a). Det kan også åpne for at «andre jordbrukere», det vil si innehavere av jordbrukseiendom utenfor regionen, men også jordbruker innenfor regionen hvis eiendom ikke kan anses som jordbrukseiendom i lovens forstand, kan utnytte regionens beiteområder. Forutsetningen for å gi slike tillatelser er imidlertid at dette kan skje «uten skade» for andre rettighetshavere i området, herunder reindriftsberettigede, jf. annet punktum. Bestemmelsen motsvarer fjellova § 15 annet og tredje ledd, som med de endringene som utvalget har foreslått, også vil vise konkret til de reindriftsberettigede, jf. for så vidt merknadene til endringene i fjellova § 15 i punkt 24.3.1. Siden utmarksstyrevedtak av denne typen kan få større implikasjoner for de reindriftsberettigede og andre bruksberettigede enn vedtak om å administrere og fordele beitebruken etter § 32 første ledd, er det i tillegg til de generelle saksbehandlingsreglene for utmarksstyrevedtak i lovutkastets § 24 annet ledd flg., også foreslått en særlig regel om saksebehandlingen for vedtak etter § 23 annet ledd i lovutkastets § 34 første, jf. tredje ledd. Tredje ledd tillegger utmarksstyret myndighet til å forestå utvisningen av lauvtrevirke til brensel og annet jordbruksrelatert husbehov. I forlengelsen av dette vil det ligge til utmarksstyret å avgjøre hvor trevirket kan tas ut, hvilke (lauv)tresorter virke skal tas fra og hvor mye som kan tas ut. Utmarksstyret kan også sette nærmere vilkår for uttaket, for eksempel for å sikre at uttaket skjer på en måte som er betryggende (for omverdenen) og skånsom (for naturgrunnlaget), og slik at det etter uttaket foretas en adekvat opprydding. For utmarksstyrets vurdering av søknader om utvisning av trevirke, vil de generelle saksbehandlingsreglene for utmarksstyrets virksomhet i lovutkastets § 24 annet ledd flg. få anvendelse, men det er ikke foreslått noen særlige saksbehandlingsregler ut over dette. Etter fjerde ledder utmarksstyret også tillagt myndighet til å avgjøre søknader om utvisning av seter eller tilleggsjord. Det er presisert i ordlyden at utmarksstyret under vurderingen av utvisningssøknaden skal prøve om de underliggende vilkårene for utvisning er oppfylt. Det vil blant annet si om det er tale om seter eller tilleggsjord som er «nødvendig» for søkeres gårdsdrift, og om utvisning kan skje «uten urimelig eller unødvendig skade eller ulempe» for reindriftsberettigede eller andre bruksrettshavere, jf. de nærmere vilkårene i utkastet til § 28 annet ledd c. For vurderingen av søknader om utvisning av seter eller tilleggsjord, er det foreslått en særskilt saksbehandlingsregel i § 34 første ledd, jf. tredje ledd, som får anvendelse i tillegg til de generelle saksbehandlingsreglene i § 24 annet ledd flg. Forslaget til § 33 om administreringen av utnyttelsen av andre bruksrettigheter enn de som ligger til jordbrukseiendom, foreligger i to alternative utforminger. Det er imidlertid heller ikke på dette punktet noen uenighet om reguleringen av det materielle innholdet i vedkommende utmarksorgans myndighet, for så vidt som forslaget fra Eira, Kappfjell og Westerfjeld til alternativ utforming av bestemmelsen er en følge av at disse medlemmene har ønsket å legge administreringen av de bruksrettighetene som er regulert i lovutkastet til Hålogalandsallmenningen og ikke til regionale utmarksstyrer. De nærmere overveielsene som ligger bak utformingen av bestemmelsen er inntatt foran i punkt 14.8.8.4 (de generelle reguleringene i første til tredje og femte ledd) og punkt 14.8.8.5 (de særlige reguleringene om jakt, fangst og fiske i fjerde ledd). Første ledd første punktumgir utmarksstyret (Hålogalandsallmenningen i forslaget fra Eira, Kappfjell og Westerfjeld) en generell hjemmel til å gi bestemmelser om utnyttelse av jakt, fangst og fiske etter § 29 og om uttak av trevirke til brensel og husflidsvirke etter § 30, og fastsette at utnyttelsen krever tillatelse. Bestemmelsen er utformet etter mønster av finnmarksloven § 27 første ledd, som har en tilsvarende regel for Finnmarkseiendommens grunn. Den vil blant annet åpne for at det, innenfor de rammene som følger av hålogalandsloven og annen lovgivning, kan gis bestemmelser om for eksempel den nærmere fordelingen av uttaket av vilt- og fiskeressurser i ulike deler av den aktuelle regionen. Henvisningen til at det ved utformingen av nærmere bestemmelser om utnyttelsen av de aktuelle ressursene skal tas hensyn til samiske og lokale bruksrettigheter og reindriftens rettigheter, vil ha liten rettslig betydning ettersom det samme fremgår av den generelle bestemmelsen i § 31, jf. også formålsparagrafen i § 1. Det antas at dette likevel kan være en nyttig påminnelse for de respektive utmarksorganene, og motvirke at det blir fastsatt bestemmelser om for eksempel jakt eller fiske som trår de nevnte rettighetshaverne for nær. Annet punktum om at det kan fastsettes at utnyttelsen krever tillatelse, og at det kan settes vilkår i tillatelsene, vil for sin del ikke ha selvstendig betydning for beslutninger om at utnyttelse krever tillatelse. Det følger av § 29 fjerde ledd, jf. § 33 annet ledd, at jakt, fangst og fiske krever kjøp av kort, av § 30 første ledd at uttak av brensel til husbehov bare kan skje etter utvisning og av § 30 annet ledd at det kan gis bestemmelser om uttak av trevirke til husflidsformål, og herunder også fastsettes at uttaket vil kreve tillatelse. Hjemmelen til å sette vilkår i tillatelsene vil derimot ha selvstendig betydning, og vil blant annet åpne for at det kan settes vilkår om at jegere og fiskere vil måtte rapportere om volumet av deres ressursuttak. Ved fastsettelsen av bestemmelser om uttak av jakt, fangst og fiske eller om trevirke for brensel eller husflidsformål etter første ledd, vil vedkommende utmarksorgan måtte iaktta saksbehandlingsreglene i lovutkastets § 24 annet ledd flg., og de vilkårene som fastsettes, må ha saklig sammenheng med den tillatelse som gis og lovens formål, jf. punkt 14.8.8.4 foran. Annet ledd har nærmere regler om jaktkort og fiskekort. Første, annet og fjerde punktum tilsvarer finnmarksloven § 27 annet ledd første og annet punktum og tredje ledd første punktum, og sier neppe mer enn det som følger av § 29 fjerde ledd første punktum om at jakt, fangst og fiske på Hålogalandsallmenningens grunn bare kan drives mot løsing av kort og betaling av avgift. Disse bestemmelsene er imidlertid inntatt i utkastet til annet ledd ut fra en betraktning om at dette bør gi en helhetlig regulering. Tredje punktum om at kortet skal medbringes under utøvelse av jakt, fangst og fiske har et motstykke i fjellova §§ 25 annet ledd (jakt og fangst) og 29 annet ledd (fiske), men har en noe enklere utforming. Blant annet er det ved siden av en bestemmelse om at kortet skal medbringes under utøvelsen ansett unødvendig å gi regler om at kortet også skal medbringes på vei til og fra fiskeplassene. Tredje ledd åpner for at utmarksstyret (Hålogalandsallmenningens styre etter forslaget fra Eira, Kappfjell og Westerfjeld) kan vedta at hele eller deler av Hålogalandsallmenningens grunn i vedkommende region skal være med i et større jaktområde eller fiskeområde. Bestemmelsen tilsvarer fjellova §§ 27 første ledd (jakt og fangst) og 31 første ledd (fiske), og vil åpne for samarbeid på tvers av regionene, for eksempel slik at det kan tilbys jakt- eller fiskekort som omfatter hele eller deler av to eller flere regioner, og også invitere til samarbeid mellom utmarksstyrene og private grunneiere/grunneierlag i områder som grenser til Hålogalandsallmenningen. Forutsetningen for å treffe vedtak som nevnt i bestemmelsen, er at det anses formålstjenlig av hensyn til utnyttelsen av viltressursene eller fisket i området. Også i denne relasjonen vil saksbehandlingsreglene i lovutkastets § 24 annet ledd flg. måtte iakttas. Etter fjerde ledd første punktumkan utmarksstyret (Hålogalandsallmenningen i forslaget fra Eira, Kappfjell og Westerfjeld) fastsette innskrenkninger i retten til ressursutnyttelse etter lovutkastets §§ 29 og 30 ut over det som følger av alminnelige rammer. Både fjellstyrene, jf. fjellova §§ 23 tredje ledd (jakt og fangst) og 30 første ledd (fiske), og Finnmarkseiendommen, jf. finnmarksloven § 27 femte ledd har tilsvarende myndighet. Fordi retten til uttak av trevirke etter § 30 første ledd vil være underlagt en utvisningsordning og behovet for å innskrenke uttaket av trevirke til husflidsformål etter § 30 annet ledd neppe er stort, vil den forslåtte bestemmelsen ha liten praktisk betydning for disse bruksmåtene. Derimot kan det stille seg annerledes for jakt, fangst og fiske etter § 29. Særlig gjelder dette for storviltjakt. Bestemmelsen kan i visse områder også få praktisk betydning for rypejakten, og særlig i den første delen av jakttiden, og for ulike mer ressursbelastende former for fiske som garnfiske, men trolig bare unntaksvis for fiske med stang og håndsnøre. Typiske «innskrenkninger» etter bestemmelsen vil kunne være vedtak om hel eller delvis fredning i visse områder, og bestemmelser om innskrenkede høstingstider, høstingsvolum eller redskapsbruk. Forutsetningen for å fatte slike vedtak er at dette må være nødvendig enten ut fra «hensynet til ressursgrunnlaget» eller ut fra hensynet til «utøvelsen». I dette første ligger det at innskrenkningene vil måtte kunne begrunnes ut fra dokumenterbare knapphetssituasjoner, mens innskrenkninger av hensyn til «utøvelse» for eksempel kan være aktuelt dersom det er ønskelig å fordele ressursuttaket i regionen slik at ikke alle rypejegere eller fiskere henvises til samme jaktområde eller fiskevann. Det følger av bestemmelsen i annet punktum at det ved innskrenkninger i ressursutnyttelsen etter første punktum skal tas «tilbørlig hensyn» til de ulike brukergruppene, og sørges for «en rimelig fordeling» mellom innenbygdsboende og utenbygdsboende. Tilsvarende bestemmelser er inntatt i finnmarksloven § 27 sjette ledd og i fjellova §§ 23 tredje ledd tredje punktum (jakt og fangst) og 30 første ledd annet punktum (fiske). Hva som i konkrete tilfeller vil være en «rimelig fordeling», vil kunne variere noe fra område til område. Det antas imidlertid at den 60/40-nøkkelen som etter dagens regelverk praktiseres for blant annet storviltjakten og for jakt, fangst og fiske i statsallmenninger, og som innebærer at inntil 60 % av tillatelsene kan forbeholdes innenbygdsboende mens de resterende 40 % fordeles blant utenbygdsboende, som hovedregel både vil innebære en rimelig fordeling mellom og tilbørlig hensyntagen til de ulike gruppene, jf. foran i punkt 14.8.8.5. Når det gjelder spørsmålet om hvem som i denne relasjonen skal anses som innenbygdsboende og utenbygdsboende, vises det til merknadene til § 29 fjerde ledd, samt til redegjørelsen foran i punkt 14.8.5.7. For øvrig bemerkes det at ved vedtak av innskrenkninger som nevnt i utkastet til § 33 fjerde ledd, vil i tillegg til de generelle saksebehandlingsreglene i § 24 annet ledd, også den særlige regelen i § 34 annet, jf. tredje ledd, få anvendelse. Et samlet flertall har i femte leddforeslått en generell hjemmel om at departementet kan gi forskrifter om utøvelsen av jakt, fangst og fiske på Hålogalandsallmenningens grunn, og herunder om hvilke typer av kort (dagskort, ukeskort, sesongkort) som skal tilbys og om kontroll, herunder oppsyn, med virksomhet. Ved vedtaket av slike forskrifter vil i tillegg til saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven § 37, også de særlige reglene om forskrifter som utvalget har foreslått i saksbehandlings- og konsultasjonsloven § 12 få anvendelse. Det er i lovutkastets § 34 inntatt visse særregler for behandlingen av saker som gjelder utvidet beitebruk og utvisning av seter eller tilleggsjord etter § 32 annet og fjerde ledd, og saker som gjelder innskrenkninger i jakt, fangst og fiske etter § 33 fjerde ledd, som vil komme i tillegg til det som følger av den generelle saksbehandlingsregelen i lovutkastets § 24 annet ledd flg. Også § 34 foreligger i to alternative utforminger, fordi medlemmene Eira, Kappfjell og Westerfjeld ikke har tiltrådt det øvrige flertallets forslag om å legge administreringen av utmarksrettighetene til regionale utmarksstyrer og heller ikke har foreslått bestemmelser om rettigheter som ligger til jordbrukseiendom. Når det gjelder de vurderingene som mer generelt ligger bak den foreslåtte bestemmelsen, vises det til drøftelsen i punkt 14.8.8.6 foran. Det er i første ledd foreslått en særskilt høringsbestemmelse når utmarksstyrene overveier å treffe vedtak om utvidet beitebruk etter § 32 annet ledd, det vil si vedtak om at en beiteberettiget jordbruker kan slippe flere dyr på beite enn det vedkommendes eiendom kan vinterfø eller åpner for beite fra jordbrukere som ikke har beiterett i vedkommende region, eller vedtak om utvisning av seter eller tilleggsjord etter § 32 fjerde ledd. I disse tilfellene skal det i tillegg til den mer generelle høringen som det vil være aktuelt å gjennomføre etter den generelle saksbehandlingsregelen i § 24 annet ledd, foretas en særskilt høring av reindriftens områdestyre og vedkommende fylkeslandbruksstyre, samt reindriftsberettigede og andre rettighetshavere, for eksempel beiteberettigede jordbrukere, som kan bli berørt av vedtaket. Medlemmene Eira, Kappfjell og Westerfjeld har ikke tiltrådt dette forslaget for så vidt som det lovforslag legger opp til at administreringen av utmarksrettighetene skal ligge til Hålogalandsallmenningen og ikke har bestemmelser om rettigheter som ligger til jordbrukseiendom. De har derfor foreslått en alternativ utforming av første ledd hvor det fremgår at reglene i forvaltningsloven kapittel II til VI får anvendelse for de vedtakene Hålogalandsallmenningen treffer som ledd i administreringen av de utmarksrettighetene som er regulert i deres utforming av lovutkastet, og at det er departementet som er klageinstans. Annet ledd inneholder en særskilt høringsregel for vedtak om innskrenkninger i jakt, fangst og fiske etter § 33 fjerde ledd, som vil få anvendelse ved siden av den høringen som eventuelt gjennomføres i medhold av bestemmelsen i § 24 annet ledd. Etter forslaget vil utmarksstyret (Hålogalandsallmenningen i forslaget fra Eira, Kappfjell og Westerfjeld) før slike vedtak treffes måtte legge saken frem til uttalelse for sentrale og lokale vilt- og fiskemyndigheter, den eller de berørte kommunene, berørte rettighetshavere, for eksempel reindriftsutøvere og innehavere av særskilte fiskerettigheter, og berørte brukerorganisasjoner, typisk lokallag av Norges jeger- og fiskerforbund. Bestemmelsen har for øvrig et motstykke i finnmarksloven § 27 femte ledd annet punktum, men slik at det også vises til berørte rettighetshavere. Se også fjellova §§ 23 fjerde ledd (jakt og fangst) og 30 annet ledd (fiske). Etter tredje ledd kan det ved vedtak av den typen som det er vist til i første og annet ledd også være aktuelt at det gjennomføres konsultasjoner dersom dette kreves av Sametinget eller andre konsultasjonsberettigede. Vilkåret for å gjennomføre konsultasjoner vil imidlertid også i disse tilfellene være at vedtaket kan få «direkte betydning» for samisk materiell kulturutøvelse i sin alminnelighet slik at Sametinget kan være en aktuell konsultasjonspartner, eller for konkrete samiske rettighetshavere eller naturbruksinteresser, jf. saksbehandlings- og konsultasjonsloven § 13 første ledd og merknadene til denne i punkt 24.5 nedenfor. Den alternative utformingenav tredje ledd som er foreslått av Eira, Kappfjell og Westerfjeld, er identisk med forslaget fra det øvrige flertallet bortsett fra at det kun viser til beslutninger om innskrenkninger av jakt, fangst og fiske som nevnt i «annet ledd». Fjerde leddpresiserer at ved behandlingen av saker hvor det er gitt særlige regler i § 34 første til tredje ledd, vil også de alminnelige reglene om saksbehandling, klage og offentlighet mv., som er foreslått i lovutkastets § 24 annet ledd flg., få anvendelse. Medlemmene Eira, Kappfjell og Westerfjeld har ikke foreslått noe motstykke til denne bestemmelsen, for så vidt som spørsmålet om saksbehandling og klage i deres alternative uforming av § 34 er regulert i dennes første ledd. Videre vil den generelle regelen i lovutkastets § 20 annet ledd om Hålogalandsallmenningens saksdokumenter er offentlige, også fange opp de saksdokumentene som gjelder dennes utmarksforvaltning. § 35 har regler om oppsyn på Hålogalandsallmenningens grunn. Bestemmelsen foreligger, som følge av forslaget fra Eira, Kappfjell og Westerfjeld om også å legge administreringen av utmarksrettighetene til grunneierorganet, i to alternative utforminger. De vurderingene som ligger til grunn for forslaget er inntatt foran i punkt 14.8.9. Etter første ledd har vedkommende utmarksstyre (Hålogalandsallmenningen i forslaget fra Eira, Kappfjell og Westerfjeld) ansvaret for at det føres oppsyn med at utøvelsen av blant annet jakt, fangst og fiske og uttaket av trevirke mv. skjer innenfor de rammene som vil følge av hålogalandsloven og annen lovgivning, herunder generell lovgivning om jakt, fangst og fiske. Bestemmelsen tilsvarer ordningen etter fjellova hvor oppsynet med utmarksutnyttelsen innenfor den enkelte statsallmenningen ligger til vedkommende fjellstyre, jf. fjellova § 36. Annet ledd første punktumslår fast at ansvaret for å ansette oppsynspersonell tilligger utmarksstyret (Hålogalandsallmenningen i forslaget fra Eira, Kappfjell og Westerfjeld) som dermed vil ha arbeidsgiveransvar for det ansatte personellet. Etter annet punktum kan personellet gis politifullmakt etter politiloven § 20. Bestemmelsene i første og annet punktum er sammenfallende med fjellova § 36 første ledd (bortsett fra at dennes annet punktum fortsatt viser til den opphevede § 15 i politiloven av 1936). Etter tredje ledd første punktumskal oppsynspersonellet lønnes av utmarkskassen, jf. lovutkastets § 25 (Hålogalandsallmenningen etter forslaget fra Eira, Kappfjell og Westerfjeld). Statskassen skal etter annet punktum refundere halvparten av lønnsutgiftene dersom ansettelsen har skjedd i henhold til instruks for oppsynstjeneste som departementet har godkjent etter bestemmelsen i forslaget til fjerde ledd. Har ansettelsen ikke skjedd i henhold til slik instruks vil det ikke gjelde noe refusjonskrav. For øvrig vises det til de innholdsmessig sammenfallende bestemmelsene i fjellova § 36 annet ledd. Fjerde ledd om at utmarksstyret (Hålogalandsallmenningen i forslaget fra Eira, Kappfjell og Westerfjeld) gir instruks for oppsynstjenesten og at instruksen skal godkjennes av departementet, motsvarer fjellova § 36 tredje ledd. Lovutkastets kapittel 4 inneholder sluttbestemmelser om ikrafttreden (§ 36), overgangsregler (§ 37) og om endringer i andre lover (§ 38). Medlemmene Eira, Kappfjell og Westerfjeld har ikke tiltrådt det øvrige flertallets forslag om å legge administreringen av utnyttelsen av de rettighetene til utmarksutkastet som lovutkastet regulerer til regionale utmarksstyrer. Disse medlemmene har derfor foreslått en overgangsbestemmelse som på enkelte punkter avviker fra det øvrige flertallets forslag, jf. deres alternative utforming av § 37 annet, åttende og niende ledd. Fordi disse medlemmene også har gått inn for at den forvaltningsordningen de har foreslått skal få anvendelse også i statsallmenningene i de tradisjonelle samiske områdene, har de videre i endringsparagrafen foreslått en endring i fjellova § 1 første ledd som samsvarer med dette, jf. § 38 nr. 1 i deres utforming av endringsparagrafen. Kongen fastsetter etter første ledd første punktumnår loven trer i kraft. Fordi en rekke forhold vil måtte avklares før samtlige bestemmelser i lovutkastet kan settes i kraft, åpner annet punktumfor at de enkelte bestemmelsene i loven kan fastsettes til forskjellig tid. Bestemmelsen er sammenfallende med finnmarksloven § 48 som i regjeringens opprinnelige lovutkast var inntatt som § 29. Det vises derfor til merknadene til denne bestemmelsen i Ot.prp. nr. 53 (2002 – 2003) side 139, jf. også drøftelsen foran i punkt 14.8.10.1. § 37 inneholder ulike overgangsregler som i hovedsak er en nødvendig følge av forslaget om å etablere Hålogalandsallmenningen som ny eier av den grunnen som Statskog SF vil være eier av inntil lovutkastets ikrafttredelse. Bestemmelsen er i hovedsak foreslått av et samlet flertall, men Eira, Kappfjell og Westerfjeld har som følge av at de har gått inn for at også administreringen av de utmarksrettighetene som er regulert i lovutkastet skal ligge til Hålogalandsallmenningen, foreslått alternative utforminger av annet og sjuende til niende ledd. De vurderingene som ligger bak forslaget til bestemmelsen er inntatt i punkt 14.8.10.2. Første ledd om at Hålogalandsallmenningen når lovens kapittel 2 trer i kraft overtar Statskog SFs faste eiendommer og begrensede rettigheter i fast eiendom, omregistrering, og at overføringen ikke utløser skatteplikt for Statskog, tilsvarer finnmarksloven § 49 første ledd. Det vises derfor til merknadene til denne bestemmelsen, som i det opprinnelige finnmarkslovutkastet var plassert som § 30 første ledd, i Ot.prp. nr. 53 (2002 – 2003) side 139. Annet leddhar regler om at inntektene fra Statskog SFs faste eiendommer i Nordland og Troms i tidsrommet mellom vedtaket og ikrafttredelsen av hålogalandsloven skal tilfalle Hålogalandsallmenningen og eventuelt også utmarksstyrene. Bestemmelsen har ikke noe motstykke i finnmarksloven § 49, og er foreslått for å motvirke at Hålogalandsallmenningen, slik det viste seg at Finnmarkseiendommen måtte gjøre, må søke særskilt om å få tilført midler i forbindelse med oppstarten av virksomheten. Den foreligger i to alternative utforminger. Flertallet, med unntak av medlemmene Eira, Kappfjell og Westerfjeld, har foreslått nærmere regler om fordelingen av disse midlene mellom Hålogalandsallmenningen og vedkommende utmarksstyrer, eller eventuelt slik at det avsettes midler til utmarksstyrene dersom disse etableres på et senere tidspunkt enn eierorganet, jf. første og annet punktum. Den alternative utformingenav annet ledd fra Eira, Kappfjell og Westerfjeld inneholder ingen regler om slik fordeling eller avsetting, ettersom disse medlemmenes lovforslag ikke har nærmere regler om regionale utmarksstyrer. Tredje og fjerde leddom at Hålogalandsallmenningen overtar ansvaret for Statskog SFs panteheftelser mv. til de eiendommene en får overført, og også har rett til (etter nærmere avtale) å tre inn i Statskogs avtaler vedrørende virksomheten i Nordland og Troms tilsvarer finnmarksloven § 49 annet og tredje ledd. Det vises derfor til merknadene i Ot.prp. nr. 53 (2002 – 2003) side 139 – 140 [til proposisjonens § 30 annet og tredje ledd]. Femte ledd som inneholder overgangsbestemmelser for de som er ansatte i Statskog SF og om at disse i utgangspunktet har rett til å bli med over til Hålogalandsallmenningen dersom de ønsker det, tilsvarer finnmarksloven § 49 fjerde ledd. Bestemmelsen foreligger i to alternative utforminger. Flertallet med unntak av Eira, Kappfjell og Westerfjeld har i syvende ledd foreslått inntatt en særskilt regel for ansatte i Statskog SFs fjelltjeneste og har derfor gjort unntak for disse i femte ledd, mens det ikke er gjort noe slikt unntak i den alternative utformingen av bestemmelsen fra Eira, Kappfjell og Westerfjeld. Se for øvrig Ot.prp. nr. 53 (2002 – 2003) side 140 [merknadene til § 30 fjerde ledd i proposisjonen], jf. også Innst. O. nr. 80 (2004 – 2005) side 31 der bakgrunnen for de endringene som ble gjort i bestemmelsen under behandlingen i Stortingets Justiskomité er noe nærmere omtalt. Sjette ledd om at departementet innkaller til det første styremøtet og at styret sørger for registrering i foretaksregisteret, tilsvarer finnmarksloven § 49 femte ledd, som (i en noe annen utforming) er kommentert i Ot. prp. nr. 53 (2002 – 2003) side 140 [til § 30 femte ledd]. Syvende leddom at de som ved ikrafttredelsen av hålogalandslovens kapittel 3 er ansett i Statskog SFs fjelltjeneste i Nordland og Troms, skal anses som ansatte i den regionale utmarksforvaltningen dersom de ønsker det, motsvarer finnmarksloven § 49 sjette ledd. Det er imidlertid den forskjellen at de som var ansatt i Statskog SFs fjelltjeneste i Finnmark ved finnmarkslovens ikrafttredelse skulle anses som ansatte i Statens naturoppsyn med mindre de ønsket noe annet. Se ellers Innst. O. nr. 80 (2004 – 2005) side 31. Eira, Kappfjell og Westerfjeld har i sin utforming av lovutkastets § [35] foreslått å legge utmarksoppsynet direkte til Hålogalandsallmenningen. Disse medlemmene har ikke tiltrådt det øvrige flertallets forslag til § 37 syvende ledd, men foreslått en utforming av § 35 femte ledd som også omfatter ansatte i Statskog SFs fjelltjeneste. Forslaget til åttende ledd om at Kongen kan fastsette at andre eiendeler knyttet til Statskog SFs virksomhet i Nordland og Troms enn fast eiendom skal overføres til Hålogalandsallmenningen, utmarksstyrene og Statens naturoppsyn, tilsvarer finnmarksloven § 49 syvende ledd, med unntak av at «utmarksstyrene» er føyd til i oppregningen i første punktum. Se ellers merknadene i Innst. O. nr. 80 (2004 – 2005) side 31. Medlemmene Eira, Kappfjell og Westerfjeld har i sin alternative utforming av bestemmelsen, som i deres forslag er inntatt i syvende ledd, ikke foreslått noen slik tilføyelse. Niende leddgir Kongen adgang til å fastsette nærmere overgangsregler, for eksempel om styrets myndighet og forvaltningen av Hålogalandsallmenningen i perioden mellom lovvedtaket og Hålogalandsallmenningens overtakelse av eiendommene ved ikrafttredelsen av reglene i kapittel 2. Første punktum motsvarer finnmarksloven § 49 åttende ledd, jf. Ot.prp. nr. 53 (2002 – 2003) side 140. Det er imidlertid foreslått inntatt visse presiseringer, blant annet for å fange opp det tilfellet at lovens kapittel 2 trer i kraft før reglene om lovens kapittel 3. Se annet punktum om at det inntil utmarksstyrene er etablert kan bestemmes at administreringen av utmarksrettighetene etter kapittel 3 utøves av Hålogalandsallmenningens styre. Videre er det i tredje punktumgitt en regel om at det kan bestemmes at de midlertidige begrensningene på Hålogalandsallmenningens eierrådighet under rettighetskartleggingen, jf. lovutkastets § 13, skal få anvendelse for Statskog SF i perioden mellom lovvedtaket og ikrafttredelsen av lovens kapittel 2. Denne bestemmelsen er også tiltrådt av medlemmene Eira, Kappfjell og Westerfjeld. Derimot har disse medlemmene i sin alternative utforming av bestemmelsen i niende ledd, som i deres utkast er inntatt i åttende ledd, ikke foreslått noen bestemmelse som tilsvarer det øvrige flertallets forslag til annet punktum. Et samlet flertall foreslår i § 38 nr. 1 at ordene «eller til Hålogalandsallmenningens grunn i Nordland og Troms» føyes til i tomtefesteloven § 34 annet ledd annet punktum. Med dette vil unntaket fra tomtefesterens rett til innløsning av festetomter til fritidshus som er lokalisert i en statsallmenning eller på Finnmarkseiendommens grunn, bli utvidet til også å gjelde på Hålogalandsallmenningens grunn (tidligere opprinnelig eller innkjøpt statsgrunn) i de to fylkene. Når det gjelder begrunnelsen for endringsforslaget, vises det til drøftelsen foran i punkt 14.8.10.3, hvor det blant annet er fremholdt at det er vanskelig å se noen gode reelle grunner for i denne relasjonen å operere med andre regler for den gjenværende statsgrunnen i Nordland og Troms enn for statsallmenningsgrunn og grunn i Finnmarkseiendommens eie. Det foreslås at staten (Statskog SF) og Hålogalandsallmenningen føyes til i reindriftsloven § 25 tredje ledd fjerde punktum. Dette vil klargjøre at heller ikke disse kan kreve betaling for friskt lauvtrevirke som reindriftsberettigede tar etter § 25 tredje ledd. Hva angår staten v/ Statskog SF, følger dette for så vidt allerede av det forholdet at tredje ledd gjelder for trevirke som tas i «privat skog», jf. bestemmelsens første punktum, men det antas at det vil virke klargjørende at det sies uttrykkelig at staten ikke kan kreve betaling for slikt virke. For så vidt gjelder Hålogalandsallmenningen vil det kunne utledes av § 4 annet ledd i hålogalandsloven om at loven ikke griper inn i rettigheter som reindriftsutøverne har med grunnlag i alders tids bruk eller etter reindriftsloven, at Hålogalandsallmenningen, som vil tre inn i statens grunneierrolle i Nordland og Troms, ikke kan ta betalt for trevirke som reindriftsutøverne kunne ta gratis så lenge staten var grunneier. Bakgrunnen for at gjeldende tredje ledd fjerde punktum har en bestemmelsen om at Finnmarkseiendommen ikke kan ta betaling for friskt lauvtrevirke, er imidlertid at det ble antatt at en dette ville være nødvendig for å opprettholde reindriftsutøverens rett til gratis friskt lauvtrevirke i Finnmark, jf. Ot.prp. nr. 53 (2002 – 2003) side 142. Når bestemmelsen først gjør unntak for Finnmarkseiendommen, til tross for at finnmarksloven § 5 annet ledd har en tilsvarende bestemmelse som hålogalandsloven § 4 annet ledd, vil det derfor virke både naturlig og klargjørende å gi en tilsvarende bestemmelse for Hålogalandsallmenningen. Det vises for øvrig til drøftelsen foran i punkt 14.8.10.4, jf. også punkt 16.2.7.2. Når det ellers gjelder de endringene som er foreslått i reindriftsloven § 25, vises det til utredningens punkt 16.2.7.1 og 16.2.7.2 foran. Se også merknadene nedenfor i punkt 24.4. § 26 første ledd er foreslått supplert med henvisninger til «Hålogalandsallmenningens grunn» slik at det klargjøres at reindriftsutøvernes rett til jakt, fangst og fiske på samme vilkår som den fastboende (lokal)befolkning får anvendelse på denne grunnen. Se ellers det som er anført ovenfor i merknadene til det tilsvarende endringsforslaget i § 25, samt drøftelsen foran i utredningens punkt 14.8.10.4 og 16.2.8.1 til 16.2.8.4. I de sistnevnte underpunktene har utvalget for øvrig foretatt en relativt grundig vurdering av det mer generelle behovet for endinger i reindriftsloven § 26. Denne vurderingen har blant annet ledet til at det er foreslått en del endringer i ordlyden i første ledd. Den utformingen av bestemmelsen som er gjengitt ovenfor og hvor det foreslås inntatt henvisninger til Hålogalandsallmenningen, er således ikke sammenfallende med § 26 første ledd slik bestemmelsen lyder i dag, men slik den eventuelt vil lyde dersom Samerettsutvalgets (øvrige) endringsforsalg blir realisert. Medlemmene Eira, Kappfjell og Westerfjeld har foreslått at hålogalandsloven ikke bare skal gis anvendelse (på statsgrunn) i Nordland og Troms, men også i statsallmenninger som forvaltes etter fjellova i de tradisjonelle samiske områdene i Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Hedmark. De har derfor i sin utforming av § 38 nr. 1forslått en endring av fjellovas geografiske virkeområde i fjellova § 1 første ledd som korresponderer med det forslaget de har fremmet til regulering av hålogalandsallmenningslovens geografiske virkeområde i denne lovens § 2. Konsekvensen av forslaget vil være at de aktuelle områdene ikke lenger vil være underlagt fjellovas forvaltningsordning men hålogalandslovens forvaltningsordning i den utformingen denne er tillagt etter disse medlemmenes forslag. Se ellers foran i punkt 15.2.3. Disse medlemmene har ellers tiltrådt innholdet i det øvrige flertallets forslag til endringer i tomtefesteloven § 34 og reindriftsloven §§ 25 og 26. Det forslaget til endring i tomtefesteloven § 34 som i flertallets forslag er plassert som § 38 nr. 1, vil imidlertid i forslaget fra Eira, Kappfjell og Westerfjeld bli plassert i § 38 nr. 2 og slik at det her ikke vises til «Hålogalandsallmenningens grunn «i Nordland og Troms», men til dennes «grunn i landets tradisjonelle samiske områder fra og med Troms fylke og sørover». Forslaget fra Eira, Kappfjell og Westerfjeld til endringer i reindriftsloven §§ 25 og 26 som følge av opprettelsen av Hålogalandsallmenningen vil for sin del bli plassert i § 38 nr. 3. Her er ordlyden i forslaget til endringer i § 25 identisk med forslaget fra det øvrige flertallet, mens ordet «statsallmenning» i disse medlemmenes forslag til endringer i § 26 strykes som overflødig for så vidt som Hålogalandsallmenningen etter deres forslag også vil omfatte alle statsallmenninger i det samiske reinbeiteområdet hvor § 26 første ledd vil få anvendelse. Forslaget er fremmet av medlemmet Reiersen og har i hovedsak tilslutning fra Parmann. Bortsett fra visse mindre justeringer av hensyn til strukturen i merknadene og enkelte andre endringer av redaksjonell art, har Reiersen hatt hovedansvaret for utformingen av merknadene til de enkelte bestemmelsene. Formålsparagrafen er innholdsmessig relativt sammenfallende med flertallets forslag, men med den forskjell at rammene for utøvelsen av det nasjonale eierskapet til grunn er søkt harmonisert med grunnlovens § 19 sin bestemmelse om at statens eiendommer skal forvaltes på den for «Almenvæsenet nyttigste Maade», samt med formål i Statskog SFs vedtekter, jf. første ledd. Formålet forutsettes for øvrig å være i samsvar med føringer i blant annet grunnloven §§ 110 a og 110 b. Se ellers merknadene foran i punkt 14.9.5.2. § 2 fastslår at lovens virkefelt omfatter de eiendommer og ressurser i Nordland og Troms fylke som til enhver tid er i Statskog SFs eie. Det geografiske virkeområdet vil dermed i prinsippet være sammenfallende med det virkeområdet som er angitt i flertallets forslag (alternativ 1), men med den forskjellen at grunnbokshjemmelen til området vil ligge til Statskog SF og ikke til Hålogalandsallmenningen. Første ledd stadfester at forvaltning og utvikling av grunn skal skje innen rammer som følger av blant annet vilt- og fiskelovgivning, jf. for så vidt at det samme fremgår av § 31 i flertallets forslag. Det foreslås i dette utkastet ingen endringer i gjeldende bestemmelser om tilgang til jakt, fangst og fiske på statens grunn. «Annen lovgivning» er for eksempel plan og bygningslov, vannressurslov, naturvernlov, lov om friluftsliv etc. Annet ledd tilsvarer § 3 annet punktum i flertallets forslag. Se ellers punkt 14.9.4.2. Rettigheter opparbeidet gjennom langvarig bruk kan anerkjennes/stadfestes gjennom prosess med kommisjon/domstol, jf. forslaget i utredningens kapittel 12 og 13 til lov om kartlegging og anerkjennelse av eksisterende rettigheter i dette området. Bestemmelsen i annet ledd gjelder for grunn og rettigheter som ved lovforslagets ikrafttredelse helt eller delvis er i Statskog SFs eie, jf § 2. Bestemmelsen fastslår at Kongen kan fastsette begrensninger i Statskog SFs adgang til å disponere over eiendommer og ressurser mens det pågår kartlegging av eiendomsrett og bruksrett i medhold av den foreslåtte kartleggings- og anerkjennelsesloven, og er for så vidt et motstykke til § 13 i flertallets forslag om midlertidige begrensninger på eierorganets rådighet under rettighetskartleggingen. Kartleggingsprosessen vil pågå i begrenset tidsrom, og rammer for disponering under kartleggingsprosess antas primært å ha relevans i dette begrensede tidsrommet. Begrensninger under kartleggingsprosessen vil etter forslaget kunne hjemles loven om rettsforhold og disponering over statens grunn og naturressurser i Nordland og Troms. Det kan også vurderes inntatt bestemmelser i kartleggings og anerkjennelsesloven som kan hjemle slike begrensninger. Det antas at Statskog SF som hovedregel ikke kan iverksette grunndisponeringstiltak, eller avhende grunn og rettigheter mens slik kartlegging pågår. Unntak kan imidlertid gjelde for disposisjoner som etter sin art ikke vil ha virkning i forhold til pågående kartleggingsprosess, og som ikke vil ha betydning for pretendentens eller pretendentenes interesser. Eksempler på dette er mindre inngripende grunndisponeringer, eller forhandling om minnelig løsning med ekstern tiltakshaver som har tillatelse til ekspropriasjon av nødvendig grunn og rettigheter for virksomheten. Det antas derfor hensiktsmessig at nærmere bestemmelser om begrensning i rådighet over eiendommer og ressurser utarbeides i forskrifts form. Se ellers redegjørelsen foran i punkt 14.9.5.3, jf. også punkt 14.9.4.2. Bestemmelsen slår fast at Statskog SFs rådighet er begrenset av statsforetaksloven, annen lovgivning og foretakets vedtekter, jf. også forslaget til § 3 om forholdet til annen lovgivning som i annet ledd også viser til folkeretten som en ramme for foretakets eierrådighet. Folkerettslige føringer for urfolks rett til medbestemmelse over områder hvor de har bruksrettigheter og interesser, jf. blant annet ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 6, 7 og 15 og SP artikkel 27, vil for øvrig bli søkt ivaretatt gjennom endringer i Statskog SFs vedtekter. Det vil bli fremmet forslag om endring av vedtektene slik at samiske interesser sikres representasjon i Statskog SFs styre, jf. foran i punkt 14.9.4.1, og ved at ivaretakelse av det samisk folks rettigheter og interesser nevnes særskilt i vedtektenes formålsbestemmelse. Utmarkstyrenes kompetanse foreslås positivt regulert i lovutkastet. De har avgjørelsesmyndighet i enkeltsaker, jf. §§ 14 og 15 annet ledd. Videre har de medinnflytelse i bruk av inntekter fra region, jf. § 9, og de er høringsinstans i alle saker som gjelder grunndisponering, jf. § 11, og i saker om avhending/makeskifte av grunn etter § 12. Utmarksstyret skal sammen med Statskog SF utarbeide samlet plan for områdene i sin region, jf. § 10. De er derigjennom, samt gjennom § 16, sikret medinnflytelse i forvaltning og administrasjon av jakt, fangst og fiske. Etter første ledd skal det opprettes fra «to til seks» regioner. Ved fastsetting av antall regioner må en avveie ulike hensyn, og om mulig se hen til eksisterende regionale nivå i samfunnet for øvrig. En bør unngå for stor fragmentering, muligens vil ordning med tre regioner gi god balanse mellom ulike hensyn. De medlemmene fylkeskommunene etter forslag fra, og i samråd med kommunene i regionen skal oppnevne, bør gjenspeile interesser som gjør seg gjeldende, og da i særlig grad jakt og fiskeinteresser, friluftsliv, jordbruk og annen utmarksbasert næring, for eksempel reiseliv, jf. annet ledd. Vedkommende fylkeskommune (eller fylkeskommuner dersom en region strekker seg på tvers av fylkesgrensene) samordner forslag fra kommunene i regionen, og skal sikre at representasjon fra ulike interesser, geografiske områder, kjønn mv. er iakttatt. Utmarksstyret bør selv konstituere seg. Som hovedregel bør ledervervet over tid turnere mellom de ulike interessene som er representert. Tredje til femte ledd er i hovedsak sammenfallende med § 23 annet ledd annet og tredje punktum og tredje ledd i flertallets forslag, men er redigert noe annerledes. Sjette leddgir en forskriftshjemmel og visse saksbehandlingsregler for fastsettelsen av de ulike regionene, som er sammenfallende med § 22 tredje ledd første og annet punktum i flertallets forslag, men hvor myndigheten foreslås lagt til Kongen og ikke til departementet. For øvrig vises det til drøftelsen foran i punkt 14.9.5.4. § 7 har nærmere regler om utmarksstyrets vedtaksførhet og saksbehandling. Etter første ledder det ikke beslutningsdyktig dersom både leder og nestleder har fravær. Ved leders fravær ivaretar nestleder lederfunksjon, og utøver leders dobbeltstemme. Utmarksstyrets møter skal som hovedregel være fysiske møter. Ved særlige tilfeller kan møte avholdes uten fysisk møte. Utmarksstyret er ikke offentlig myndighet, og de vedtak utmarksstyret fatter etter loven her er ikke enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Det er ikke formell klageadgang over utmarksstyrets avgjørelser. Forvaltningslovens regler kommer som utgangspunkt bare til anvendelse for utmarksstyret i den utstrekning det måtte bli tillagt offentlig myndighet. Det er derfor i annet leddutrykkelig fastsatt at deler av forvaltningsloven kommer tilsvarende til anvendelse for organets saksbehandling. Bestemmelsen er i prinsippet sammenfallende med finnmarksloven § 18 første ledd første punktum, og går ikke like langt som § 24 annet ledd i flertallets forslag i forhold til å gi forvaltningslovens regler anvendelse for utmarksstyrets saksbehandling. Manglende iakttakelse av saksbehandlingsreglene kan medføre at utmarksstyrets avgjørelse er ugyldig, jf. prinsippet i forvaltningslovens § 41. Offentlighetens interesse i utmarksstyrets arbeid forutsetter at utmarksstyrets dokumenter skal være offentlig tilgjengelig etter reglene i offentleglova, jf. tredje ledd. Avslag på begjæring om innsyn kan påklages til vedkommende fylkesmann. Denne siste bestemmelsen er, med unntak av at klageinstansen er en annen, sammenfallende med § 24 siste ledd i flertallets forslag. § 8 har regler om utmarkstyrets inntekter skal inngå i en utmarkskasse som utgjør utmarksstyrets egne midler, jf. første ledd, og om disponeringen av disse, jf. annet til fjerde ledd. Femte ledd gir visse begrensinger i utmarksstyrets økonomiske disposisjonsfrihet og sjette ledd har regler om regnskapsførsel og revisjon. Motstykket til denne bestemmelsen i flertallets forslag er §§ 25 og 26, som imidlertid avviker en del når det gjelder innhold. For øvrig utarbeider utmarksstyret budsjett over de utgiftene utmarkskassen skal utrede. Budsjettet fremlegges for Statskog SFs styre forut for beslutning om årlig tildeling av midler, jf. § 9. Statskog SF skal ha sekretariat for utmarksstyret, og bærer utgifter til administrasjon som ikke dekkes av utmarkskassen. Det vises for øvrig til det som er sagt om disponering av inntekter og tilbakeføring av midler til utmarksstyrene foran i punkt 14.9.5.5. § 9 har regler om at Statskog SF årlig skal tildele utmarksstyrene midler og hva slikt tilskudd kan benyttes til, jf. første og annet ledd. Det er videre åpnet for at Statskog SF skal kunne gi retningslinjer om hvilke tiltak tilskuddet skal dekke, og lagt opp til medvirkning fra vedkommende utmarksstyre i tildelingsprosessen, jf. tredje og fjerde ledd.Motstykket til bestemmelsen i flertallets forslag er § 16, hvoretter Hålogalandsallmenningen vil være pålagt å tilbakeføre en betydelig del av sine grunneierinntekter til vedkommende utmarksstyre. Formålet med den ordningen som er foreslått i § 9, er å sikre en viss utjevning av overskudd fra virksomheten i de ulike regionene, sikre det enkelte utmarksstyret dekning for utgifter til møter/styrehonorar, og sikre at en andel av overskudd fra disponering av grunn tilbakeføres til distriktene. Samtidig skal de generelle føringene som gjelder for statsforetaket, ivaretas. Statskog SFs styre, som er ansvarlig for foretakets økonomi, gis kompetanse til å beslutte hvor stor årlig tildeling skal være, jf. fjerde ledd. Årlige tildelinger fastsettes av Statskog SFs styre etter samråd med utmarksstyrene og skal utgjøre en andel av Statskog SFs økonomiske resultat fra drift av eiendommer og ressurser i regionene. Årlige utdelinger skal sikre tilskudd til utmarkskassen, og skal i tillegg ha midler til fordeling til øvrige tiltak, jf. annet ledd bokstav b til d. De øvrige tiltakene er underlagt lik prioritering. Dersom årlige utdelinger ikke er tilstrekkelig for utdeling til alle tiltak, fastsetter Statskog SFs styre prioritering etter samråd med utmarksstyrene. § 10 har regler om at det skal utarbeides en samlet plan for forvaltningen og utviklingen av grunn og ressurser i vedkommende region, jf. første ledd. Hensikten med planen er at den skal beskrive hvordan utmarksstyret og Statskog SF vil utnytte og utvikle ressursene innenfor de rammer lovgivning og offentlig planlegging fastsetter. Planen utformes på bakgrunn av rammer fastsatt ved offentlig regulering av grunn (arealplaner, verneområder m.v.). Den samlede planen for region som foreslås her, vil utfylle offentlig planverk ved at den nærmere beskriver hvordan grunneier/utmarksstyret vil utøve sin rådighet over områdene. Planen skal peke ut hvilke områder som er av særlig betydning for næring og friluftsliv, og skal peke ut hvilke områder utmarksstyret/grunneier ønsker å utvikle. Den samlede planen for regionen vil kunne hente deler av innhold fra eksisterende planer for ulike næringer, for eksempel skogbruksplan, driftsplan for reindrift etc. Det er i annet leddforeslått visse nærmere regler om at planen blant annet skal angi hvilke områder og ressurser som er av særlig betydning for ulike grupper av rettighetshavere og brukerinteresser. Planen skal videre angi nærmere rammer for utmarksstyrets utøvelse av myndighet til utvisning av beite, seter og tilleggsjord og virke, og hvilke arealer som er aktuelle for denne type bruk. Likeledes fastsettes hvor vedhugst kan foregå, og omfang av årlig avvirkning til dette formål, jf. tredje ledd. Hva gjelder jordbruksbeite kan planen inndele beitet i felt, angi beitetider og avgrensing i antall beitedyr av ulike arter i ulike felt. Planen kan i den anledning utpeke aktuell plassering av gjeterbuer og lignende. Planen skal etter fjerde leddogså angi nærmere bestemmelser om utøvelse av jakt, fangst og fiske, for eksempel fordeling av jakt- og fiskekort mellom regionens bofaste og eksterne søkere innen viltlovgivningens rammer, vederlag for jakt- og fiskekort i perioden, begrensinger i jakttid og jaktmetoder, herunder bruk av hund innenfor de rammene viltlovgivningen setter, deler av området som måtte være aktuelle for utleie til lokale jeger- og fiskeorganisasjoner mv. Utmarksstyret utarbeider forslag til plan, og til rullering av plan, og vil i den forbindelse måtte iaktta visse nærmere saksbehandlingsregler, jf. femte ledd. Planarbeidet vil være et viktig verktøy for utmarksstyret, og derigjennom berørte rettighetshavere og brukerinteresser, til å utøve medinnflytelse over all rådighet som tilligger grunneier til forvaltning og utvikling av grunn og ressurser. I arbeidet med planen må utmarkstyret avveie særinteresser som måtte stå i konflikt med hverandre og søke å forenes om løsninger. Utarbeiding av en samlet plan vil på dette vis virke konfliktforebyggende. Etter sjette leddtilligger det endelige planvedtaket Statskog SF, jf. for så vidt at Statskogs styre har det overordnede ansvaret for forvaltningen og utviklingen av grunn i foretakets eie. Utmarksstyrets føringer for planens innhold vil imidlertid veie tungt, og det skal i praksis mye til for at Statskogs styre skal kunne forkaste vesentlige deler av utmarksstyrenes planer, jf. foran i punkt 14.9.5.6. § 11 gir visse regler om saksbehandlingen når Statskog SF overveier å iverksette grunndisponeringstiltak, og motsvarer § 11, jf. også § 10 i flertallets forslag. Bestemmelsen må for øvrig ses i sammenheng med mindretallets utkast til § 4 om forholdet til bestående rettigheter og til prosess med kartlegging og anerkjennelse av eksisterende rettigheter. Med «grunndisponeringstiltak» menes ethvert tiltak i/på grunn Statskog SF utøver i kraft av rådighet som grunneier. Grunndisponeringstiltak omfatter også tillatelse til å la andre iverksette tiltak i eller på grunn. Etter første leddskal vedkommende utmarksstyre og samiske og andre berørte rettighetshavere høres før Statskog SF tar avgjørelse om grunndisponeringstiltak. Formålet med høringen er dels å avklare om tiltaket er i samsvar med godkjent plan for regionen, og om det eventuelt fordrer revisjon av planen. Det er også et formål å få utmarkstyrets syn på om tiltaket vil komme i konflikt med bruksrettshaveres utøvelse av bruksrett, eller øvrige interesser utmarksstyret skal ivareta. Bestemmelsen må sees i sammenheng med lovutkastets § 10 om regionale planer. Rammer for adgangen til å iverksette grunndisponeringstiltak vil være trukket i godkjent regionale planer. I prosessen med utarbeidelse av regionale planer skal berørte rettighetshavere, herunder reindriften, ha hatt anledning til å uttale seg. I tillegg til den høringsplikten som følger av denne bestemmelsen, fastsetter særlovgivningen en plikt for grunneier til å høre og iaktta de som er rettighetshavere på den aktuelle grunnen. Dette gjelder så vel reindriften, jf. reindriftsloven § 63, som andre bruksrettshavere, jf. servituttloven § 2. Særlovgivningen fastsetter herunder grenser for grunneiers rådighet, og har regler for tvisteløsning. Reglene om konsultasjon mellom statlige myndigheter og Sametinget vil også kunne ha relevans for grunndisponering i tradisjonelle samiske områder. Statskog SF er i utgangspunktet ikke underlagt avtalen mellom Sametinget og sentrale myndigheter om konsultasjoner. Selv om avtalen mellom Regjeringen og Sametinget i utgangspunktet ikke får direkte anvendelse for Statskogs disposisjoner som grunneier, kan likevel enkelte grunndisponeringstiltak fra Statskogs side ha et omfang som utløser konsultasjonsplikt etter ILO-konvensjon nr. 169, artikkel 6 og 15, jf. også FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27, jf. menneskerettighetslovens § 2. Også endring av arealers (plan-)status kan utløse behov for konsultasjon mellom Sametinget, og eventuelt også samiske rettighetshavere, og offentlige myndigheter. Offentlige myndigheter vil kunne være for eksempel planmyndigheter, staten v/ landbruksministeren som eier av Statskog SF og eventuelt Statskog SF i den utstrekning foretaket utøver offentlig myndighet i henhold til delegasjon. Se ellers det som er anført foran i punkt 14.9.4.2. Annet leddunntar fra høringsplikt tiltak av mindre inngripende karakter som åpenbart er i samsvar med samlet plan for regionen. Et eksempel kan være inngåelse av festekontrakter for tomter og lignende i områder som er avsatt til festeformål/utbygging i samlet plan. Bestemmelsen i § 12 har sitt motstykke i flertallets forslag til § 12, men fastsetter i motsetning til flertallets forslag ikke at grunnen «som hovedregel» ikke kan avhendes. Statskog SF pålegges imidlertid etter bestemmelsen å høre samiske og andre berørte rettighetshavere, det vil blant annet si reindriftsnæringen, og utmarksstyret før det tas beslutning om avhending eller makeskifte av arealer i det området loven har anvendelse for, jf. første ledd. For så vidt gjelder formålet med høringsprosessen og forholdet til reglene om konsultasjoner, vises det til merknadene til § 11, samt redegjørelsen foran i punkt 14.9.4.2. Bestemmelsen må for øvrig, i likhet med § 10, sees i sammenheng med forslaget til § 4 annet ledd, hvoretter Kongen skal kunne fastsette begrensninger i Statskog SFs disposisjonsadgang, herunder fastsette forbud mot avhending i det tidsrom det pågår en kartleggingsprosess ifølge lov xx. xxxx 200x nr. xx om kartlegging mv. i et felt. Det antas for øvrig at særlig reindriftsnæringen sine rettigheter og interesser er av en slik art at de bør ha anledning til å uttale seg før Statskog SF tar beslutning om avhending av grunn. Avhending av grunn kan være initiert av eier som et sektorpolitisk virkemiddel, og det kan være egeninitiert og begrunnet i næringsmessige vurderinger. Makeskifte kan være aktuelt i forbindelse med verneprosesser, og arronderingsmessige disposisjoner. I forbindelse med verneprosesser har myndighetene ønsket at Statskog SF skal stille tilgjengelig grunn som erstatningsareal for private grunneiere som blir berørt av vern. Annet ledd fastsetter visse unntak fra høringsplikt i «kurante saker». Unntakene samsvarer langt på vei med unntak fra «salgsforbud» i fjellova § 13. Det foreslås samtidig en endring av tomtefesteloven, jf. nedenfor i § 18, slik at fester ikke lenger har rett til innløsning av fritidsfestetomt i tradisjonelle samiske områder, som er viktig for reindriften. Etter tredje ledd skal vedkommende utmarkstyre, samt eventuelle rettighetshavere, forutsatt at disse er mulige å oppspore, underrettes om avhendingen. Forholdet til eksisterende bruksrettigheter på statens grunn i Nordland og Troms vil i prinsippet være ivaretatt gjennom bestemmelsen i lovutkastets § 4, jf. også dettes § 3. Det antas likevel hensiktsmessig at rettigheter for samisk reindrift og andre rettigheter som er ervervet med grunnlag i alders tids bruk nevnes særskilt i loven. Mindretallet har derfor foreslått en slik bestemmelsen i § 13 hvor en har forsøkt å beskrive reindriftens rettigheter og andre rettigheter som hviler på særskilt rettsgrunnlag. Første ledd slår fast at utøvere av samisk reindrift gjennom langvarig bruk har opparbeidet rettigheter til bruk av grunn og ressurser på statens grunn i Nordland og Troms, og at rettighetene utøves i samsvar med bestemmelsene i den til enhver tid gjeldende reindriftslovgivningen med mindre annet følger av særskilt rettsgrunnlag, og er for så vidt sammenfallende med flertallets forslag til § 27, jf. også reindriftsloven § 4. I den grad enkeltutøvere eller grupper av utøvere kan ha opparbeidet seg rettigheter med grunnlag i alders tids bruk som går ut over det som følger av reindriftslovgivningen, forutsettes det at omfanget av og innholdet i slike særrettigheter vil bli avklart gjennom prosess med kommisjon og domstol, jf. forslagene i utredningens kapittel 12 og 13. Annet ledd omhandler blant annet konkrete tilfeller av rett til beite på allmenningsrettslig grunnlag i Nordland og Troms som er stadfestet av Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms. Bestemmelsen tar også høyde for at Statskog SF som grunneier kan anerkjenne rettigheter på grunnlag av alders tids bruk uten forutgående prosess for kommisjon og utmarksdomstol eller andre instanser, og for at slike rettigheter stadfestes av domstolene, for eksempel etter prosess med kommisjon og domstol som foreslått i kapittel 12 og 13. § 14 åpner for at utmarksstyret kan utvise beite, seter og tilleggsjord for jordbrukseiendom og gir visse regler om slik utvisning. Bestemmelsen, som det er gitt en noe nærmere begrunnelse for i punkt 14.9.5.7 foran, er mindretallets motstykke til den bestemmelsen flertallet, med unntak av medlemmene Eira, Kappfjell og Westerfjeld, har foreslått inntatt i hålogalandsloven § 28, jf. § 32. Mindretallets forslag til § 14 gir ikke jordbrukseiendom rettskrav på utvisning av beite, seter og tilleggsjord, men stadfester en tilgang til godet, dersom det kan dokumenteres et reelt behov og utvisning ikke kommer i konflikt med berettigede interesser, jf. første ledd. Eventuelle rettigheter til beite, seter og tilleggsjord må primært avklares gjennom prosess med kommisjon og domstol, jf. forslaget til lov om kartlegging og anerkjennelse av eksisterende rettigheter i utredningens kapittel 12 og 13. Det presiseres for øvrig at bestemmelsen om utvisning ikke omfatter beiterettigheter på allmenningsrettslig grunnlag som er anerkjent som følge av virksomheten til Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms, jf. lovutkastets § 13. Utvisningsmyndigheten ligger etter annet leddtil vedkommende utmarksstyre som foretar en skjønnsmessig vurdering med avveining av de ulike interesser, innenfor rammer fastsatt i plan, jf. lovutkastets § 10. Utmarksstyret kan sette vilkår for og kreve vederlag for utvisningen, jf. annet ledd annet punktum. Eventuelt vederlag vil tilfalle utmarkskassen og disponeres i samsvar med bestemmelsene i lovutkastets § 8. Det skal inngås en avtale for det enkelte tilfelle hvor nærmere vilkår nedfelles. Avtalen inngås mellom eier av jordbrukseiendom som får utvisning, og Statskog SF i egenskap av å være hjemmelshaver til grunn, jf. annet ledd tredje punktum. Statskog SF kan etter tredje leddfastsette nærmere bestemmelser om saksbehandling ved utvisning, for eksempel at før utvisning gis, skal saken sendes på høring til reindriften og andre rettighetshavere, og eventuelt også til kulturminnemyndigheter og andre relevante myndigheter, for eksempel reindriftsforvaltningen og fylkeslandbruksstyret. Denne bestemmelsen er i noen grad sammenfallende med de særskilte saksbehandlingsreglene som flertallet, med unntak av medlemmene Eira, Kappfjell og Westerfjeld, har foreslått inntatt i utkastet til § 34 første ledd, jf. tredje ledd, i utkastet til lov om Hålogalandsallmenningen. § 15 har nærmere regler om uttak av lauvtrevirke og husflidsvirke, og er ikke helt ulik flertallets forslag til § 30, jf. § 33, i loven om Hålogalandsallmenningen. Det opereres imidlertid i mindretallets forslag med noe annen personkrets («enhver i den regionen de er bosatt») enn i flertallets forslag («bygdefolk … i egen kommune»), og det tales om «tilgang til» uttak» og ikke om «rett til». I dette siste ligger det imidlertid knapt noen realitetsforskjell ettersom det også etter flertallets forslag er tale om en rett til å søke om utvisning av virke, og hvor utvisningen vil måtte avgjøres under hensyntagen til lovens formål, innenfor rammene av annen lovgivning og under hensyntagen til andre rettighetshavere, jf. § 31 i flertallets lovutkast. Første ledd i mindretallets utkast gir personer som er bosatt i regionen tilgang til uttak av lauvtrevirke for ved til egen bruk. Bestemmelsen gir ikke rettskrav på slikt virke, men fastsetter en «fortrinnstilgang» for utvisning i den region personen er bosatt i. Generelle rammer for utvisning, stedfesting av aktuelle områder for utvisning og samlet årlig total avvirkning til dette formål skal utarbeides av Statskog SF i samråd med utmarkstyret. Bestemmelsene skal inngå i samlet plan for regionen, jf § 10. Det kan settes vilkår for utvisning, herunder kan kreves vederlag for administrasjon av utvisning. Det skal ikke kreves vederlag for selve virket. Vederlag for administrasjon tilfaller utmarkskassen, jf § 8. Utvisning av vedteig for personer som ikke er bosatt i regionen, og tillatelse til kommersielt uttak av virke for brensel er grunndisponering og må behandles i henhold til § 6. Annet ledd fastsetter at personer som er bosatt i regionen har rett til uttak av trevirke for samisk eller annen husflid. Dette under forutsetning av at slikt uttak kan skje uten vesentlig skade for miljø, eier eller andre brukerinteresser. Nærmere bestemmelser om hvordan uttak av trevirke til slikt formål gjennomføres skal fremgå av planen for regionen, jf § 10. Retten kan ikke gjøres gjeldende dersom det er i strid med annen lovgivning eller offentlige bestemmelser (for eksempel naturvern). Mindretallets syn er for øvrig at det kan være aktuelt å fastsette en hjemmel for bøtestraff ved brudd på bestemmelser/rammer for uttak av trevirke til husflid, men har ikke selv foreslått noen slik bestemmelse. Bestemmelsen i § 16 har ingen selvstendig rettslig betydning idet den for så vidt gjelder statens grunn i Nordland og Troms, ikke gjør noen endringer i dagens gjeldende bestemmelser om jakt, fangst og fiske på statsgrunn. Det er likevel ansett hensiktsmessig å foreslå inntatt i lovutkastet en bestemmelse om ulike gruppers rett til og tilgang på jakt, fangst og fiske og om adgangen til regulering av slik virksomhet gjennom samlet plan, jf. lovutkastets § 10. Når det først foreslås en egen lov om rettighetsforhold på statens grunn i Nordland og Troms vil dette gi en mer helhetlig regulering av retten til ressursutnyttelse på denne grunnen. Bestemmelsen må for øvrig ses i sammenheng med mindretallets utkast til § 4. Den er ikke til hinder for utøvelse av rettigheter opparbeidet gjennom langvarig bruk som er anerkjent eller anerkjennes/stadfestes gjennom prosess med kommisjon/domstol, jf. forslaget til lov om kartlegging og anerkjennelse av eksisterende rettigheter i dette området. For så vidt gjelder bestemmelser som i dag regulerer jakt, fangst og fiske på statsgrunn, vises det til viltlovens bestemmelser, herunder viltlovens § 31 om jakt og fangst på statsgrunn, samt forskrift om viltforvaltning på statsgrunn. Forskriften gir nærmere bestemmelser om adgang til å fastsette begrensninger av hensyn til viltressurser, fordeling av tilgang til jakt mellom innenbygdsboende og utenbygdsboende, prisdifferensiering mv. Tilsvarende vises til lakse- og innlandsfiskloven, særlig § 22 om fiske på statsgrunn, samt forskrift om fiske på statsgrunn. Se også merknadene foran i punkt 14.9.5.8. Mindretallet har foruten bestemmelsen om lovens ikrafttredelse i § 17 og om endringer i andre lover, jf. § 18, også vurdert om det i lovutkastet bør inntas bestemmelser om straff, for eksempel for overtredelse av bestemmelsene om rett til husflidsvirke, jf. ovenfor i merknadene til § 15, og om det bør inntas en generell hjemmel i loven om at Kongen/departementet kan gi forskrifter på ulike saksområder. En har imidlertid ikke foreslått slike bestemmelser. Fordi lovforslaget ikke medfører noen egentlig endringer i de underliggende rettighetsforholdene, men er en kodifisering av gjeldende rett, har en ikke sett noe behov for å gi overgangsregler. Bestemmelsen om lovens ikrafttreden tilsvarer § 36 i flertallets forslag, jf. også finnmarksloven § 48. Forslaget er sammenfallende med flertallets forslag til endring av tomtefesteloven § 34 annet ledd, med unntak av at ordene «statens grunn» erstatter ordene «Hålogalandsallmenningens grunn». Bestemmelsen vil innebære at fester ikke lenger vil ha rett til innløsning av fritidsfestet tomt på statsgrunn i Nordland og Troms som er viktig for reindriften. Se for øvrig til flertallets begrunnelse i punkt 14.8.10.3, og merknadene til § 38 nr. 1 i flertallets lovutkast. De vurderingene som ligger bak de endringene Samerettsutvalget har foreslått når det gjelder reguleringen av forvaltningsordningen for og rettighetsforholdene i tradisjonelle samiske områder i Sør-Norge, er inntatt i utredningens kapittel 15. Det dreier seg i all hovedsak om endringer i fjellova, jf. punkt 24.3.1, samt om en enkeltstående endring i friluftsloven for så vidt gjelder uttak av trevirke til husflidsformål på statsgrunn (ny § 10 a), jf. punkt 24.3.2. Forslaget til endringer i fjellova er fremmet av medlemmene Gauslaa, Broderstad, Strøm Bull, Eggen, Eriksen, Larsen, Lund, Parmann, Pedersen, Reiersen og Røssvoll. Et mindretall bestående av medlemmene Eira, Kappfjell og Westerfjeld, foreslår at fjellova i de tradisjonelle samiske områdene i Sør-Norge erstattes av deres forslag til lov om Hålogalandsallmenningen, jf. deres forslag til endringer i fjellova § 1 første ledd, sammenholdt med deres forslag til § 2 i hålogalandsloven. Dette mindretallet har imidlertid gitt subsidiær tilslutning til flertallets forslag. Forslagene er med unntak av endringene i fjellova § 5, jf. nedenfor, fremmet av et samlet flertall og med subsidiær tilslutning fra det nevnte mindretallet, med unntak av at disse medlemmene på subsidiært grunnlag har foreslått en alternativ utforming av bestemmelsen i fjellova § 3 sjette ledd. Medlemmet Fjellheim har ikke sluttet seg til noen av de nevnte alternativene, men har gitt subsidiær tilslutning til flertallets forslag til endringer i fjellova § 5. Forslaget om ny § 10 a i friluftsloven er fremmet et samlet utvalg. Bestemmelsen foreligger i to alternative utforminger. Et flertall bestående av medlemmene Gauslaa, Broderstad, Strøm Bull, Eggen, Eriksen, Larsen, Lund, Parmann, Pedersen, Reisersen og Røssvoll har foreslått tilføyd et nytt siste ledd som i første punktum presiserer at reindriftsretten i de statsallmenningene hvor det foregår samisk reindrift er en rettighet som utøves «i kraft av særleg heimel» og som dermed ikke er regulert av fjellova, jf. fjerde ledd. I annet punktum foreslås det presisert at retten til samisk reindrift også i statsallmenningene har et selvstendig rettsgrunnlag i alders tids bruk der det har vært drevet slik reindrift fra gammelt av. Bestemmelsen medfører ingen realitetsending, men kodifiserer et rettslig prinsipp som blant annet er fastslått i Rt. 2001 side 769 (Selbu) på side 788 der det uttales at reindriftsretten er «en selvstendig bruksrett med grunnlag i alders tids bruk». Se også reindriftsloven § 4 første ledd, og merknadene til denne i Ot.prp. nr. 25 (2006 – 2007) side 53, jf. side 33 – 34, samt drøftelsen foran i utredningens punkt 15.3.2. Medlemmene Eira, Kappfjell og Westerfjeld har gitt subsidiær tilslutning til flertallets forslag, men fremmer prinsipalt at ordene «utanom tradisjonelle samiske område» føyes til i fjellova § 1 første ledd. Forslaget innsnevrer fjellovas geografiske virkeområde, slik at den ikke lenger får anvendelse for statsallmenninger i de delene av Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Hedmark som ligger i det samiske reinbeiteområdet, jf. reindriftsloven § 4. Det foreslås en ny § 1 a som viser til at når det er aktuelt at de organene som etter fjellova har myndighet til å treffe vedtak som kan få virkning for naturgrunnlaget i de tradisjonelle samiske områdene i statsallmenningene, får de reglene som er foreslått i loven om saksbehandling og konsultasjoner anvendelse ved siden av ellers gjeldende saksbehandlingsregler. Som eksempler på slike vedtak kan nevnes Statskog SF vedtak om grunndisponeringer og avhending av grunn, jf. fjellova §§ 12 og 13, fjellstyrenes vedtak om utnytting av jordbruksrettigheter til beite, seter og tilleggsjord mv., jf. §§ 15, 18, 19 og 21, og departementets/direktoratets vedtak av og anvendelse av forskrifter om jakt, fangst og fiske i statsallmenningene, jf. blant annet §§ 26 og 29 siste ledd. Bestemmelsen er en følge av utvalgets vurderinger i utredningens kapittel 17 og 18, jf. særlig punkt 18.5.3. Den er foreslått inntatt i endringsparagrafen til utvalgets forslag til lov om saksbehandling og konsultasjoner, jf. dennes § 28 nr. 13. Det vises derfor til merknadene til denne bestemmelsen nedenfor i punkt 24.5, men bemerkes også at årsaken til at bestemmelsen er tatt inn i fjellovas kapittel I og ikke i kapittel IV der det ellers er gitt regler om saksbehandlingen, er at de sistnevnte reglene gjelder for fjellstyrenes saksbehandling, mens særlig reglene om konsultasjoner i saksbehandlings- og konsultasjonsloven vil kunne ha vel så stor praktisk betydning for Statskog SFs disposisjoner som grunneier. Kommunestyret skal syte for at jakt-, fiske- og friluftsinteressene vert representerte i fjellstyret og at minst to medlemer med varamedlemer vert valde blant dei som har rett til allmenningsbruk i allmenningen som jordbrukarar. For område som er eller vert lagt under lova, og kor det føregår samisk reindrift, jf. reindriftsloven 15. juni 2007 nr. 40 § 4, skal fjellstyret ha sju medlemer. Av desse skal minst to medlemer med varamedlemer vere representantar for dei som har rett til å utøve samisk reindrift i allmenningen, medan minst to medlemer med varamedlemer skal vere representantar for dei som har allmenningsrett som jordbrukarar. Elles gjeld reglane i kommunelova om kven som kan veljast som medlem av kommunale nemnder tilsvarande ved val av fjellstyre, men slik at det og kan veljast utøyvare av samisk reindrift som driv reindrift i allmenningen, men utan å vera busett i den kommunen som ligg til allmenningen. For område som er eller vert lagt under lova, og kor det føregår samisk reindrift, jf. reindriftsloven 15. juni 2007 nr. 40 § 4, skal fjellstyret ha seks medlemer. Av desse skal minst tre medlemer med varamedlemer vere representantar for dei som driv reindrift i allmenningen, medan minst to medlemer med varamedlemer skal vere representantar for dei som har allmenningsrett som jordbrukarar. Det foreligger to alternative utforminger av forslaget til endringer i reglene om oppnevningen og sammensetningen av fjellstyrene i fjellova § 3 sjette ledd, hvorav den alternative utformingen er fremmet av medlemmene Eira, Kappfjell og Westerfjeld som et subsidiært forslag, jf. nedenfor. Et flertall bestående av Gauslaa, Broderstad, Strøm Bull, Eggen, Eriksen, Larsen, Lund, Parmann, Pedersen, Reiersen og Røssvollforeslår at antall medlemmer i fjellstyrene som har forvaltningsansvar for i statsallmenninger som er lokalisert i det samiske reinbeiteområdet, jf. reindriftsloven § 4 utvides fra fem til sju medlemmer, jf. annet punktum. Disse medlemmene foreslår videre et nytt tredje punktum som erstatter ordningen etter dagens annet punktum hvor Kongen for fjellstyrer hvor det er aktuelt «kan» bestemme at det i stedet for en eller to allmenningsberettigede jordbrukere skal velges en eller to reineiere til styret, med obligatorisk reindriftsrepresentasjon i disse fjellstyrene, jf. ordet «skal». Videre legges det opp til at reindriftsrepresentantene ikke skal komme i stedet for, men i tillegg til de jordbruksberettigede, og til at de to gruppene av rettighetshavere hver skal ha «minst to» representanter i fjellstyret. Regelen blir etter dette at i statsallmenninger i det samiske reinbeiteområdet, vil minst to styremedlemmer representere de reindriftsberettigede og minst to de jordbruksberettigede, og at jakt-, fiske- og friluftsinteressene skal ha minst en representert, jf. sjette ledd første punktum som det ikke foreslås endringer i. Hvordan styrene sammensettes ut over disse minstekravene, vil være opp til kommunestyret, men slik at regelen om at to av styremedlemmene skal være «representanter for» henholdsvis de reindriftsberettigede og de jordbruksberettigede i vedkommende statsallmenning, i praksis vil innebære at disse representantene vil måtte oppnevnes etter forslag fra de to brukergruppene. Flertallet har i fjerde punktum foreslått en tilføyelse om at det kan oppnevnes reindriftsrepresentanter til styret som driver reindrift i vedkommende allmenning selv om de er (registrert) bosatt i en annen kommune enn den eller de kommunene som sogner til allmenningen. Etter det utvalget kjenner til, er det en viss praksis for dette også i dag, men en har likevel funnet det hensiktsmessig at dette kommer klart til uttrykk i lovteksten. Når det ellers gjelder de overveielsene som ligger bak flertallets forslag om endringer i fjellova § 3 sjette ledd, vises det til redegjørelsen foran i punkt 15.3.4.1 og 15.3.4.2. Medlemmene Eira, Kappfjell og Westerfjeldsom for øvrig har gitt subsidiær tilslutning til flertallets forslag, har for det tilfellet at fjellova videreføres som forvaltningsordning for statsallmenningene i de tradisjonelle samiske områdene fra og med Nord-Trøndelag fylke og sørover, foreslått en alternativ utforming av § 3 sjette ledd annet og tredje punktum. De foreslår at antall medlemmer i de aktuelle fjellstyrene skal være seks, jf. annet punktum, og at fordelingen reguleres slik at tre av medlemmene skal representere de reindriftsberettigede, to skal representere de jordbruksberettigede, jf. tredje punktum. Det siste medlemmet skal representere jakt-, fiske- og friluftsinteressene, jf. sjette ledd første punktum som det ikke foreslås endringer i. Se ellers mindretallets merknader i punkt 15.3.4.2. Et flertall bestående av medlemmene Gauslaa, Broderstad, Strøm Bull, Eriksen, Larsen, Pedersen og Reiersen, har med subsidiær tilslutning av Eira, Fjellheim, Kappfjell og Westerfjeldforeslått et nytt siste ledd i fjellova § 5 som ellers blant annet har regler om at det kan oppnevnes felles fjellstyrer for flere allmenninger. Forslaget åpner for at Kongen kan beslutte at myndighetsområdet for to eller flere fjellstyrer hvor det foregår samisk reindrift kan slås sammen dersom hensynene til reindriften tilsier det, jf. første punktum. Etter forslaget skal antall styremedlemmer være sju eller ni, jf. annet punktum. For det tilfellet at det oppnevnes flere enn sju skal reindriften og jordbruket «minst» ha tre styremedlemmer hver, jf. tredje punktum. Forslaget til fjerde punktuminnebærer at § 5 annet ledd som blant annet har regler om uttalelsesrett for vedkommende fjellstyrer og kommunestyrer før utvidelsesvedtak fattes, og fjerde ledd som åpner for at det kan gjøres unntak fra regelen om antall styremedlemmer, får anvendelse også for den typen fjellstyrer som foreslås regulert i forslaget til § 5 siste ledd. For øvrig vises det til den mer generelle drøftelsen foran i punkt 15.3.4.3, der mindretallet (medlemmene Eggen, Lund, Parmann og Røssvoll) har gitt en nærmere begrunnelse for sin manglende tilslutning til forslaget. Det foreslås en ny § 10 a om kontaktmøter mellom de fjellstyrene som helt eller delvis har sitt myndighetsområde der det foregår samisk reindrift og vedkommende områdestyre, jf. første punktum. Hensikten med bestemmelsen er at den skal bidra til å styrke fjellstyrenes kunnskapsgrunnlag om reindriften. Angivelsen i annet punktumover hvilke type saker som skal tas opp, er ingen uttømmende opplisting, jf. ordene «mellom anna» og «andre førehald». For øvrig vises det til de underliggende vurderingene foran i punkt 15.3.3.3. Iverksetjing av grunndisponeringstiltak – herunder tiltak som gjeld vassdrag – i statsallmenning kan berre skje når det ikkje medfører vesentleg skade for nokon som har bruksrett og ikkje er til urimelig eller uturvande ulempe for samiske reindriftsrettar eller andre rettar i allmenningen med særleg heimel, og under omsyn til prinsippa for naturvern. Om eit tiltak vil medføre vesentleg skade eller urimeleg eller uturvande ulempe for rettar som nemnd i første punktum, vert avgjort ved skjøn. Det foreslås inntatt en presisering i § 12 første ledd første punktum om at begrensningen i Statskogs adgang til å iverksette grunndisponeringstiltak i statsallmenning av hensyn til de som har bruksrett i allmenningen, også gjelder av hensyn de reindriftsberettigede og av hensyn til andre innehavere av bruksrettigheter «med særlig heimel». Det vil typisk si partielle bruksrettigheter som har et annet rettsgrunnlag enn allmenningsretten (såkalte private særretter). Endringen innebærer ingen realitetsendring, ettersom dette allerede følger av de alminnelige prinsippene som blant annet er regulert i servituttloven § 2. Siden det er tale om bruksrettigheter i allmenningen som har et særlig grunnlag (servitutter), har en valgt å benytte servituttlovens formulering «urimelig eller uturvande ulempe». Som følge av endringene i første punktum, foreslås «bruksrettar» i annet punktum erstattet av «rettar som nemnd i første punktum», samtidig som ordene «eller urimeleg eller uturvande ulempe» foreslås føyd til. Dette vil markere at annet punktum både omfatter de egentlige allmenningsrettighetene og andre rettigheter i statsallmenningene. I annet leddforeslås inntatt en henvisning til forslaget til ny § 1 a hvor det fremgår at bestemmelsene i forslaget til lov om saksbehandling og konsultasjoner ved tiltak som kan få virkning for naturgrunnlaget i tradisjonelle samiske områder, vil kunne få anvendelse ved visse vedtak som treffes etter fjellova. Grunndisponeringstiltak etter fjellova § 12 er et typisk eksempel på dette. Se ellers merknadene til § 1 a foran, jf. merknadene til § 28 nr. 13 i forslaget til saksbehandlings- og konsultasjonslov nedenfor i punkt 24.5. Når det gjelder de vurderingene som for øvrig ligger bak den nærmere utformingen av de foreslåtte endringene i § 12, vises det til drøftelsen i punkt 15.3.3.1 foran. Allmenningsgrunn som er dyrka eller skal brukast som gardsbruk eller som tilleggsjord til gardsbruk kan likevel avhendast. Slik avhending kan likevel berre skje når det ikkje er til urimeleg eller uturvande ulempe for utøving av rett til samisk reindrift eller andre rettar med særleg heimel i allmenningen. I særlege tilfelle kan grunn til byggjetomter avhendast, men ikkje når avhending er til urimeleg eller uturvande ulempe for rettshavare som nemnt i andre stykket andre punktum. Føresegna i første stykket er ikkje til hinder for at tomt som er festa bort til bustadhus, vert innløyst etter lov om tomtefeste kapittel VI. Føresegna i § 12 andre stykket andre punktum gjeld tilsvarande. Hovedregelen etter § 13 første ledd er at allmenningsgrunn ikke kan avhendes, men etter annet og tredje ledd er det likevel en viss adgang til å avhende slik grunn. I annet ledd hvor det åpnes for avhending av dyrket allmenningsgrunn og slik grunn som skal brukes som gårdsbruk eller som tilleggsjord til gårdsbruk, foreslås det inntatt en presisering om at dette ikke kan skje dersom det er til «urimelig eller uturvande ulempe» for å utøve reindriftsrett eller andre private særrettigheter i allmenningen. Dette følger for så vidt allerede av gjeldende rett, jf. prinsippet i servituttloven § 2, men det antas likevel at det vil virke klargjørende å innta en slik presisering i fjellova § 13 annet ledd. Fjerde ledder ikke foreslått endret, men bestemmelsens henvisning til at reglene i § 12 annet ledd annet punktum «gjeld tilsvarande» vil etter utvalgets forslag til endringer i den nevnte bestemmelsen, også omfatte henvisningen til forslaget om ny § 1 a i fjellova og saksbehandlings- og konsultasjonsloven, jf. merknadene til § 12 annet ledd ovenfor. Det foreslås et nytt femte ledd om at det i den tiden det foregår rettighetskartlegging etter utvalgets forslag til kartleggings- og anerkjennelseslov ikke kan iverksettes grunndisponeringstiltak etter § 12 eller avhendes statsallmenningsgrunn etter § 13 dersom dette kan være «til skade» for potensielle rettighetshavere eller for kartleggingen. Bestemmelsen er i prinsippet korresponderende med § 13 i forslaget til lov om Hålogalandsallmenningen. Det vises derfor til merknadene til denne bestemmelsen foran i punkt 24.2.1. Se også foran i punkt 15.3.3.1 hvor det også er redegjort nærmere for de overveielsene som ligger bak Samerettsutvalgets forslag til endringer i fjellova § 13. Fjellstyret kan samtykkje i at det vert beita med større buskap enn nemnt i første stykket, når det kan skje utan skade for andre bruksrettshavarar, herunder utøving av rett til samisk reindrift. Før vedtak som nemnt i fyrste punktum kan treffast, skal saka leggjast fram for reindriftsforvaltninga ved områdestyret, fylkeslandbruksstyret og bruksrettshavarane i allmenningen. Det foreslås at ordene «herunder utøving av rett til samisk reindrift» føyes til i annet ledd første punktum. Bestemmelsen vil presisere at fjellstyret når det overveier å gi tillatelse til jordbrukere som har beiterett i vedkommende statsallmenning med større buskap enn det vedkommendes eiendom kan vinterfø, jf. første ledd, ikke bare må ta hensyn til de øvrige beiteberettigede jordbrukerne i allmenningen, men også til de reindriftsberettigede. Videre foreslås i annet punktum inntatt en regel om at før vedtak treffes, skal saken legges frem for vedkommende områdestyre og fylkeslandbruksstyre, samt «bruksrettshavarane» i allmenningen. Dette uttrykket vil foruten jordbrukere med beiterett omfatte reindriftsberettigede og eventuelle innehavere av private særretter. For øvrig vil vedtak om utvidet beitebruk etter § 15 annet ledd også kunne utløse konsultasjonsplikt, dersom utvidelsen har et slikt omfang at den kan få «direkte betydning» eksempelvis for den lokale reindriften, jf. merknadene til utvalgets forslag til § 1 a foran med videre henvisninger til merknadene til saksbehandlings- og konsultasjonsloven § 28 nr. 13. Ettersom det i mange statsallmenninger har vært en markant nedgang i jordbrukets beitebruk de senere årene, må det imidlertid antas at dette kun vil være aktuelt i unntakstilfeller. jordbrukerne som har beiterett i statsallmenningen kan få benytte ubenyttet beite, foreslås det inntatt en henvisning til «føresetnader som nemnt i andre stykket». Dette vil innbære at de begrensningene på fjellstyrenes myndighet som foreslås inntatt i annet ledd i form av henvisningen til de reindriftsberettigede og de særskilte saksbehandlingsreglene vil få anvendelse også i forhold til vedtak etter tredje ledd. Når det ellers gjelder de vurderingene som ligger bak de foreslåtte endringene i § 15, vises det til drøftelsen i utredningens punkt 15.3.3.2. I fjellovas kapittel X om seter og tilleggsjord, er det på bakgrunn av vurderingene i punkt 15.3.3.2 også foreslått visse justeringer i §§ 18 annet ledd, 19 første ledd og 21 fjerde ledd. Fjellstyret gjer vedtak om utvising som nemnt i første stykket. Det er eit vilkår at utvising kan skje utan vesentleg skade for anna bruksutnytting i allmenningen og utan urimelig eller uturvande skade eller ulempe for utøving av rett til samisk reindrift eller andre retter i allmenningen med særlig heimel, eller for skogen og at det heller ikkje vil vere til hinder for ei føremålstenleg inndeling og utnytting av beitet, jf. og føresegnene i § 1 a i lova her. Det foreslås presisert i annet ledd annet punktum at også rett til samisk reindrift og andre særlige (private) bruksrettigheter i allmenningen skal anses som en form for bruksutnytting i allmenningen som etter forholdene kan begrense fjellstyrets myndighet til å vedta utvisning av seter i allmenningen etter § 18 første ledd. Forutsetningen vil på samme måte som ved grunndisponeringstiltak etter § 12 eller avhending av allmenningsgrunn etter § 13 være at slik utvisning er «urimelig eller uturvande skade eller ulempe», jf. prinsippet i servituttloven § 2. Det er også inntatt en henvisning til den foreslåtte § 1 a, for så vidt som det kan være aktuelt å gjennomføre visse konsultasjoner mv. dersom for eksempel utvisningsvedtakene kan få «direkte betydning» for de reindriftsberettigede. Se ellers merknadene til § 1 a foran med videre henvisninger til § 28 nr. 13 i den foreslåtte saksbehandlings- og konsultasjonsloven. Jordbrukarar med beiterett i statsallmenning kan – anten åleine eller saman med andre beiterettshavarar – få utvist grunn som er skikka til dyrking eller til kulturbeite som tilleggsjord. Slik utvisning kan likevel ikkje skje om det er til vesentleg skade for anna bruksutnytting i allmenningen, til urimeleg eller uturvande skade eller ulempe for utøving av rett til samisk reindrift eller andre retter i allmenningen med særleg heimel, eller for skogen, jf. og føresegnene i § 1 a i lova her. I motsetning til § 18 annet ledd, jf. også § 21 fjerde ledd, har ordlyden i § 19 ingen begrensning av fjellstyrets myndighet av hensyn til «anna bruksutnytting» i allmenningen. Utvisning av tilleggsjord kan imidlertid påvirke annen bruk like mye som utvisning av seter etter § 18 annet ledd eller utleie av dyrkingsjord eller kulturbeite etter § 21 fjerde, jf. tredje ledd. Det er derfor vanskelig å se begrunnelsen for denne forskjellen i lovformuleringen. Utvalget har imidlertid foreslått inntatt i et nytt første ledd annet punktumsom presiserer at uvisning av tilleggsjord til jordbruket ikke kan skje dersom det er «til vesentleg skade» for annen bruk med et allmenningsrettslig grunnlag, eller til «urimeleg eller uturvande ulempe» for utøvelse av reindriftsrettigheter eller andre særlige rettigheter i allmenningen. Det foreslås også inntatt en henvisning til skogen, samt til den foreslåtte bestemmelsen i § 1 a. § 19 første ledd vil etter dette harmonere med bestemmelsen i § 18 annet ledd i den utformingen som utvalget har foreslått. Det vises derfor til merknadene til denne bestemmelsen ovenfor, men bemerkes at bruken av uttrykket «vesentleg skade» for annen bruksutnytting i allmenningen, er en følge av at dette uttrykket gjennomgående er det fjellova benytter i de bestemmelsene som berører forholdet til de allmenningsberettigede og deres bruk av allmenningen, jf. blant annet §§ 12 første ledd, 18 annet ledd og 21 fjerde ledd. Uttrykket «urimeleg eller uturvande ulempe» som Samerettsutvalget har foreslått anvendt i forholdet til reindriftsberettigede og andre innehavere av særlige (private) rettigheter i statsallmenningene, er som fremholdt i det foregående hentet fra servituttloven § 2. Det foreslås at det i fjerde ledd første punktum inntatt en presisering av at ny bruk som nevnt i § 21 annet (utvisning av seter til jordbrukere som ikke har beiterett i allmenningen) og tredje ledd (bortleie av dyrkingsjord eller kulturbeite til jordbrukere uten beiterett) heller ikke må være til «urimelig eller uturvande skade eller ulempe» for utøvelse av reindriftsrett eller andre særlige rettigheter i allmenningen. Det foreslås også en henvisning til § 1 a. De forslåtte endringene vil bringe bestemmelsen på linje med bestemmelsene i §§ 18 annet ledd og 19 første ledd, og klargjøre at fjellstyrenes vedtak etter § 21 annet og tredje ledd ikke bare er underlagt begrensninger ut fra vedtakenes virkninger for innehaverne av allmenningsrettigheter, men også ut fra virkningene for innehaverne av reindriftsrettigheter eller andre særlige rettigheter i allmenningene. Se ellers merknadene til §§ 18 og 21 ovenfor. Et samlet utvalg har foreslått inntatt i friluftsloven en ny § 10 a om rett til uttak av trevirke til husflidsformål på statsgrunn. Når det gjelder de vurderingene som ligger bak konklusjonen om at bestemmelsen bør inntas i friluftsloven vises det til drøftelsen foran i punkt 15.4.2.2, og bemerkes at denne rettslige plasseringen vil medføre at den generelle straffebestemmelsen i friluftsloven § 39 vil få anvendelse ved eventuelle overtredelser av retten. Rettens nærmere innhold og omfang er angitt i første ledd første punktum.Den er knyttet opp til friluftslovens bestemmelser om rett til ferdsel i utmark, jf. § 2, og tilkommer på samme måte som de øvrige rettighetene som er regulert i friluftsloven »[e]nhver». Retten har imidlertid et snevrere geografisk virkeområde enn den generelle ferdselsretten i utmark ved at den er begrenset til statsallmenninger forvaltet etter fjellova og annen statsgrunn. Rettigheten kan videre ikke utnyttes uavhengig av formål, idet den er begrenset til uttak av trevirke til bruk i samisk husflid ( duodji) og annen tradisjonell husflid. Selv om en generell bestemmelse om rett til uttak av husflidvirke ikke kan begrunnes ut fra hensynet til samisk kultur, ville det ut fra likebehandlingshensyn vært vanskelig å forsvare at retten bare skulle gjelde for samisk husflid, jf. også at bestemmelsen om rett til uttak av husflidsvirke i finnmarksloven § 23 første ledd bokstav e) er etnisk nøytral. Etter forslaget er det også en forutsetning at uttaket ikke er til urimelig eller unødvendig ulempe for «andre rettighetshavere», for eksempel reindriftsutøvere eller innehaverne av partielle bruksrettigheter (servitutter) der uttaket skjer. Derimot er det uten betydning om uttaket skjer som ledd i næringsvirksomhet eller ikke, hvilket også er regelen etter finnmarksloven § 23 første ledd bokstav e), jf. Ot.prp. nr. 53 (2002 – 2003) side 134. I annet punktumer det foreslått en bestemmelsen om at Statskog SF som grunneier kan gi nærmere bestemmelser om hvordan uttaket av husflidsvirke skal gjennomføres, mens det i tredje punktumer presisert at det er tale om rett til uttak av gratis virke. Annet leddviser til at retten til uttak av husflidsvirke på Finnmarkseiendommens grunn er regulert i finnmarksloven § 23 førte ledd bokstav e), og på grunn eid av Hålogalandsallmenningen av hålogalandslovens § 30 annet ledd. Bestemmelsen har ingen selvstendig rettslig betydning, men er foreslått ut fra hensynet til en helhetlig regulering. I tredje ledder det inntatt en presisering av at uttak av trevirke til husflidsformål på privat utmarksgrunn forutsetter grunneierens samtykke. Bestemmelsen er rettslig overflødig, men er foreslått ut fra hensynet til en helhetlig regulering, jf. ellers drøftelsen i utredningens punkt 15.5.1. Når det for øvrig gjelder vurderingene bak utformingen av forslaget til § 10 a, vises det til punkt 15.4.1.2. Samerettsutvalget har ikke foretatt noen fullstendig gjennomgang av bestemmelsene i reindriftsloven, men har i samsvar med føringene i mandatet begrenset vurderingen av behovet for lovendringer til de bestemmelsene i loven som regulerer de underliggende rettighetsforholdene og forholdet mellom reindriftsretten og andre rettigheter. På bakgrunn av dette er det foreslått endringer i bestemmelser inntatt i lovens kapittel 1 (Innledende bestemmelser), kapittel 3 (Reindriftsrettens innhold), kapittel 8 (Forholdet til annen bruk) og kapittel 9 (Ansvar for skade. Skjønn). I lovens kapittel 1 der det blant annet er inntatt bestemmelser om formål, virkeområde, og om inndeling av samiske regionale reinbeiteområder og reinbeitedistrikter, foreslår utvalget visse tilføyelser til eller justeringer av §§ 3 (forholdet til folkeretten), 4 (det samiske reinbeiteområdet) og 7 (ekspropriasjon for å sikre reinbeiteareal). Det dreier seg i all hovedsak om presiseringer og klargjøringer. Redegjørelsen for de vurderingene som ligger bak endringsforslagene, er inntatt i utredningens punkt 16.6.2 (endringer i § 3), 16.6.4, jf. 16.2.8.1 (endringer i § 4 annet og tredje ledd) og 16.6.5 (endringer i § 7 første ledd). Samerettsutvalget foreslår at det inntas et nytt første punktum i reindriftsloven § 3 om forholdet til folkeretten som slår fast at loven gjelder med «de begrensningene som følger av» ILO-konvensjon nr. 169, slik at bestemmelsen får samme formulering som finnmarksloven § 3. I dette ligger det neppe noen rettslig realitetsendring. Bestemmelsens henvisning til folkerettens regler om urfolk og minoriteter gjelder også ILO-konvensjon nr. 169, jf. Ot.prp. nr. 25 (2006 – 2007) side 53, jf. side 14, og synes uansett å innebære en inkorporasjon av de relevante folkerettsreglene, begrenset tolkningen og anvendelsen av reindriftslovens regler. Slik Samerettsutvalget ser det, er det imidlertid ingen grunn til at reindriftsloven på dette punktet formuleres annerledes enn Finnmarksloven. Den foreslåtte henvisningen til ILO-konvensjonen antas i første rekke å tjene som en ytterligere understrekning av at de organene som har myndighet innenfor den offentlige reindriftsforvaltningen (Landbruks- og matdepartementet, Reindriftsstyret, områdestyrene) etter forholdene vil være forpliktet til å konsultere reinbeitedistrikter og siidaer når de utøver myndighet etter reindriftsloven. For øvrig vises det til vurderingene i punkt 16.6.2.2 foran. I det samiske reinbeiteområdet skal det legges til grunn at det foreligger rett til reinbeite og de øvrige rettighetene som fremgår av lovens kapittel 3, innenfor rammen av denne lov, med mindre annet følger av særlige rettsforhold. Ved inngrep i reindriftssamenes reindriftsrettigheter skal det ytes erstatning i samsvar med alminnelige ekspropriasjonsrettslige grunnsetninger. Dette gjelder også i tilfeller hvor utmark som har vært i bruk som reinbeite fra gammelt av, ved nydyrking eller på annen måte omdannes til innmark, jf. friluftsloven 28. juni 1957 nr. 16 § 1 a. Ordene «og de øvrige rettighetene som fremgår av lovens kapittel 3» foreslås føyd til i annet leddslik at det her fremgår klart at reindriftsretten i det samiske reinbeiteområdet slik dette er angitt i § 4 første ledd ikke bare omfatter «rett til reinbeite», men også de øvrige beføyelsene som vanligvis inngår i reindriftsretten. Dette er ingen realitetsendring. Ifølge Ot.prp. nr. 25 (2006 – 2007) side 53 viderefører § 4 annet ledd 1978-lovens § 2 første ledd tredje punktum, hvor dette fremgikk uttrykkelig. Se også Rt. 2001 side 769 hvor Høyesterett på side 788 uttaler at «når beiterett er ervervet ved alders tids bruk, vil dette som alminnelig regel medføre at samene også har ervervet de tilknyttede rettighetene». Utvalget foreslår for øvrig at ordet »[i]nnenfor» i annet ledd erstattes av »[i]». Denne endringen vil bringe formuleringen i § 4 annet ledd på linje med den formuleringen som i hovedsak ellers er anvendt i reindriftsloven, jf. for så vidt at blant annet i overskriften til lovens kapittel 2, og i §§ 1 annet ledd, 7 første ledd, 9 første og tredje ledd, 25 første ledd, 26 første ledd bruker uttrykket »[i] det samiske reinbeiteområdet.» Av samme grunn bør det for øvrig gjøres en tilsvarende endringen i §§ 34 første ledd og § 71 første ledd tredje punktum. Tredje leddforeslås supplert med et nytt annet punktum som presiserer at også i tilfeller der utmark som er påheftet reindriftsrett med grunnlag i alders tids bruk blir omdannet til innmark, for eksempel ved nydyrking, gjelder prinsippet om at det skal ytes erstatning i samsvar med alminnelige ekspropriasjonsrettslige grunnsetninger. Om det i konkrete tilfeller vil være grunnlag for erstatning, vil dermed her som ellers bero på om gjennomføringen av tiltaket kan sidestilles med en avståelse av reindriftsrett, og på om tiltaket har et omfang som overstiger reineiernes alminnelige tilpasningsplikt. Selv om dette ikke vil utgjøre noen rettslig realitetsendring, har utvalget ansett det viktig at forholdet presiseres i lovens ordlyd. For øvrig vises det til den underliggende drøftelsen foran i punkt 16.6.4. Kongen kan kreve avstått til staten grunn og rettigheter, herunder rettigheter som nevnt i kapittel 3, samt rett til erstatning for skade voldt av rein, når dette finnes nødvendig av hensyn til den samiske reindriften og det må regnes med at inngrepet utvilsomt vil være til mer gagn enn skade. Det foreslås at ordene «reindriften i det samiske reinbeiteområdet» i § 7 første ledderstattes av ordene «den samiske reindriften». Bakgrunnen for dette er at det hersker atskillig uklarhet omkring den geografiske rekkevidden av ekspropriasjonshjemmelen. I merknadene til § 7 legger riktignok Landbruks- og matdepartementet med henvisning til Stortingets behandling av forløperen til § 7, til grunn at «bestemmelsen bare er ment å få anvendelse … innenfor fastsatte områdegrenser», jf. Ot.prp. nr. 25 (2006 – 2007) side 54. Den rettskildemessige vekten av utsagnene fra Stortingsbehandlingen er imidlertid ikke nødvendigvis av avgjørende karakter, samtidig som andre uttalelser i forarbeidene og også en naturlig forståelse av ordlyden, tilsier at hjemmelen ikke nødvendigvis er strikt begrenset til å gjelde innenfor områdegrensene. Se nærmere foran i punkt 16.6.5.2 og 16.6.5.3. Samerettsutvalget ser likevel ikke bort fra at departementets lovforståelse er korrekt. Etter utvalgets syn kan det imidlertid etter forholdene være behov for ekspropriasjoner til fordel for den samiske reindriften også i områder som i dag ligger utenfor de administrativt avgrensede reinbeiteområdene. Dette kan for eksempelvis være aktuelt i forbindelse med justering av disses yttergrenser eller ved at områder som tidligere har vært gjenstand for reinbeite, men som senere har blitt unntatt fra reinbeiteområdet, igjen åpnes for reinbeite. Utvalget har derfor foreslått at vilkåret for å kunne ekspropriere til fordel for reindriften knyttes til et dette må finnes «nødvendig av hensyn til den samiske reindriften». En slik formulering vil innebære at vilkåret ikke vil være knyttet til et bestemt geografisk område, men samtidig understreke at det er en forutsetning for å benytte ekspropriasjonshjemmelen at nødvendighetsvilkåret er oppfylt. Samtidig videreføres kravet om interesseovervekt slik at ekspropriasjonen i tillegg til å være nødvendig av hensyn til den samiske reindriften, også «utvilsomt» må være mer til nytte enn skade. I dette vil det også indirekte ligge en geografisk begrensning av bestemmelsens praktiske virkeområde, for så vidt som det må antas at kravet til interesseovervekt lettere vil være oppfylt i områder som grenser til de eksisterende reinbeiteområdene, enn i områder som ligger langt unna disse og som for eksempel er habitatområder for villrein. Det vises for øvrig til de vurderingene som er gjort når det gjelder disse spørsmålene i punkt 16.6.5.3 foran. Utvalget vil for øvrig understreke at man både ved ekspropriasjoner innenfor dagens reinbeiteområder og ved eventuelle ekspropriasjoner utenfor disse områdene så langt som mulig bør søke å oppnå minnelige løsninger fremfor å benytte hjemmelen. Er de underliggende vilkårene for ekspropriasjon først oppfylt, vil det imidlertid ikke være til hinder for å benytte hjemmelen at slike løsninger ikke oppnås, jf. foran i punkt 16.6.5.4. Reindriftslovens kapittel 3 inneholder bestemmelsene om det nærmere innholdet av de ulike bestanddelene av reindriftsretten, i den grad det ikke følger av særlige rettsforhold at rettighetene har et annet innhold, jf. § 4 annet ledd. Med unntak av § 20, som utvalget ikke foreslår endringer i, er tilsvarer bestemmelsene i kapittel 3 1978-lovens §§ 10 til 14, men det er gjort en del redaksjonelle endringer, jf. Ot. prp. nr. 25 (2006 – 2007) side 58 – 59. Samerettsutvalget har, med unntak av § 19 om beite, og med visse forbehold for § 26 om jakt, fangst og fiske, ikke foreslått innholdsmessige endringer i bestemmelsene av betydning. En har imidlertid foreslått visse justeringer og klargjøringer blant annet med sikte på at det skal fremgå klarere av ordlyden i de ulike bestemmelsene at reindriftsretten der den har foregått fra gammelt av er en selvstendig bruksrettighet med grunnlag i alders tids bruk, jf. lovens § 4 første ledd og Høyesteretts uttalelser i Rt. 2001 side 769 på side 788. Det er også fremmet enkelte endringsforslag ut fra hensynet til en mest mulig enhetlig terminologi. De vurderingene som ligger bak de ulike endringsforslagene, er inntatt i utredningens punkt 16.2.2 (endringer i § 19 om beite), 16.2.3 (endringer i § 21 om husvære og buer mv.), 16.2.4 (endringer i § 22 om flytting og flyttleier), 16.2.5 (endringer i § 23 om motorferdsel), 16.2.6 (endringer i § 24 om gjelder og andre anlegg), 16.2.7 (endringer i § 25 om brensel og trevirke) og 16.2.8 (endringer i § 26 om jakt, fangst og fiske). Retten til å utøve reindrift gir rett til å la reinen beite i fjellet og annen utmarksstrekning, herunder også tidligere dyrket mark og slåtteng. Det foreslås en endring i overskriftentil § 19. Det følger både av tittelen på kapittel 3 og ordlyden i § 19 at bestemmelsen omhandler en rettighet, slik at det synes overflødig å benytte ordet «beiterett» i overskriften. Endringen vil også medføre at overskriften til § 19 harmonerer med overskriften til de øvrige bestemmelsene om reindriftsrettens innhold i lovens kapittel 3. For øvrig foreslås en betydelig forenkling av § 19. Det er ansett tilstrekkelig at bestemmelsen gir uttrykk for hovedregelen om at reindriftsretten innbefatter «rett til å la reinen beite i fjellet og annen utmarksstrekning, herunder også tidligere dyrket mark og slåtteng.» Denne formuleringen er også inntatt i gjeldende lovs første ledd første punktum, men utvalget foreslår å stryke den påfølgende passussen «som ligger for seg selv uten tilknytning til bebodde områder eller dyrkede arealer i drift, dersom de ikke er holdt i hevd og heller ikke er i bruk som kulturbeite, med mindre arealet er inngjerdet med gjerde som freder for rein». Denne formuleringen er språklig vanskelig tilgjengelig og fremstår også som nokså overflødig idet tidligere dyrket mark eller slåtteng som holdes i hevd eller brukes som kulturbeite vanskelig kan anses som «fjellet og annen utmarksstrekning» i reindriftslovens forstand. Se ellers det som er anført om dette foran i utredningens punkt 16.2.2.1. Som følge av den ovennevnte endringen har utvalget også foreslått å oppheve hjemmelen i første ledd annet punktumom at Kongen «kan gi nærmere bestemmelser om hva som skal forstås med gjerde som freder for rein». Utvalget foreslår også å oppheve hjemlene i annet leddom at områder hvor det gjelder reinbeiterett kan fredes mot reinbeite av hensyn til «skogens foryngelse eller gjenvekst» eller når «andre særlige hensyn tilsier dette». De hensynene som disse hjemlene er ment å ivareta, vil bedre kunne ivaretas ved bruk av andre bestemmelser i loven, blant annet § 63, mens det i tilfeller hvor det er behov for mer varige fredninger synes mer hensiktsmessig å avvikle reindriftsretten ved ekspropriasjon og mot full erstatning. Oppheving av fredningshjemlene vil for øvrig heller ikke ha noen betydning for overbeiteproblematikken, for så vidt som disse verken etter tidligere eller gjeldende reindriftslovgivning har vært noen virkemidler i denne relasjonen. Se ellers det som er sagt om disse forholdene i punkt 16.2.2.3 og 16.2.2.4 foran. Som følge av forslaget om å oppheve fredningshjemlene i annet ledd, foreslås tredje leddom at områder som fredes mot reinbeite etter annet ledd bør kompenseres ved utlegging av tilsvarende beitearealer der dette er mulig, opphevet som overflødig. For øvrig bemerkes at det, dersom den foreslåtte forenklingen av § 19 blir realisert, kan synes aktuelt at den nåværende § 20 om årstidsbeiter inntas som nytt annet ledd i § 19 slik at lovens bestemmelser om beiteretten og hva denne omfatter samles i samme paragraf. Samerettsutvalget har imidlertid ikke sett det som sin oppgave å foreslå en slik endring. Retten til å utøve reindrift gir rett til i utmark å disponere grunn til nødvendige hytter og gammer for folk og til buer og stillinger som trengs til oppbevaring av løsøre og matvarer. En reindriftsutøver har rett til mot vederlag å få utvist tomt til bolig dersom reindriftsutøveren ikke på annen måte kan skaffe seg bolig som er nødvendig av hensyn til en rasjonell utøvelse av reindriften. Kan ikke partene bli enige om at forutsetningene for å kreve utvisning av tomt er til stede, eller om stedsvalg, størrelse og avgrensing, vilkår og vederlag, avgjøres dette ved skjønn ved jordskifteretten. Det foreslås en endring i overskriften. § 21 regulerer en av reindriftsrettens bestanddeler, men det kan det ikke ses noen grunn til at bestemmelsens overskrift innledes med ordene «rett til», når ingen av overskriftene til de øvrige bestemmelsene i lovens kapittel 3 innledes slik. For øvrig er det ikke foreslått endringer i § 21 første ledd, men bestemmelsen er gjengitt her for oversiktens skyld idet de øvrige merknadene i atskillig grad knytter an til første ledd. I annet ledd første punktum om utvisning av tomt til bolig på visse nærmere vilkår, foreslås ordet «adgang» erstattet av ordet «rett» slik at terminologien i annet ledd blir den samme som i første ledd. Dette vil ikke utgjøre noen realitetsendring, jf. for så vidt at det etter forløperen til § 21 i 1978-lovens § 10 første ledd nr. 1 og 2 i begge tilfellene var tale om en «adgang», men samtidig gikk det klart frem at adgangen både etter nr. 1 og 2 var en del av reindriftsretten. Den foreslåtte endringen vil for øvrig også være best i samsvar med bestemmelsens overskrift. Se ellers det som er anført foran i punkt 16.2.3. I tredje ledd foreslås det en del forenklinger, men ingen vesentlige innholdsmessige endringer. Dagens bestemmelse lyder: «Grunnen som er tatt i bruk eller utvist og bygninger og anlegg som er oppført med hjemmel i første eller annet ledd, kan ikke uten godkjennelse av Kongen og samtykke fra grunneieren brukes til annet formål enn reindrift eller overdras til andre enn utøvere av reindrift og som fyller forutsetningene i første og annet ledd». Når de rettighetene som er regulert i første og annet ledd omhandler ulike former for bygninger (hytter, buer, gammer og stillinger i første ledd, og boliger i annet ledd) synes det overflødig at tredje ledd første punktum inneholder ordene »[g]runnen som er tatt i bruk eller utvist». Det kan heller ikke ses noe behov for at bestemmelsen viser til «anlegg», idet § 21 ikke gir hjemmel for å oppføre anlegg som ikke er bygninger. Utvalget antar derfor at uttrykket «bygninger som er oppført etter bestemmelsene i første og annet ledd» i realiteten vil dekke det samme som dagens formulering, men med en klart enklere uttrykksmåte. Endringsforslaget innebærer videre at det vil fremgå klarere enn i dag at de aktuelle bygningene kan avhendes til andre reindriftsutøvere som fyller vilkårene i første og annet ledd, uten godkjennelse etter tredje ledd. Dette er imidlertid ingen realitetsendring. Det ligger heller ikke noen realitetsendring av betydning i at ordene «brukes til annet formål» foreslås strøket. Når det både etter første og annet ledd er et krav at hytter, gammer mv. og boliger må være «nødvendige» for utøvelsen av reindrift, følger det allerede av dette at også den senere bruken av bygningene i hovedsak må være knyttet til nødvendige behov i reindriften. Av tredje ledd annet punktumfremgår det at avhending, det vil si salg og langvarig bortleie, til andre enn reindriftsutøvere som oppfyller nødvendighetskravene i første og annet ledd, foruten grunneierens, også krever områdestyrets og siidaens samtykke. Kravet om grunneierens samtykke følger også av dagens bestemmelse. Den godkjennelsesmyndigheten som etter denne ligger til «Kongen» foreslås lagt til områdestyrene ut fra en betraktning om at disse vil ha større nærhet til det aktuelle området og dermed kunne behandle saken mer effektivt og ha bedre kontrollmyndigheter. Kravet om at også siidaens samtykke er nødvendig, er nytt i forhold til dagens bestemmelse. Bakgrunnen for forslaget er at slike overdragelser som bestemmelsen åpner for, kan få betydning for den øvrige reindriften i området. For øvrig vises det til de mer generelle overveielsene foran i punkt 16.2.3. For det andre foreslås det at dagens uttrykk «adgang til flytting med rein etter tradisjonelle flyttleier» erstattes av uttrykket «rett til å benytte nødvendige flyttleier for rein i samsvar med det som hensynet til en forsvarlig utøvelse av reindriften krever». Bakgrunnen for dette er at uttrykket «tradisjonelle flyttleier» isolert sett kan indikere at en flyttlei må være benyttet i relativt lang tid og med en viss hyppighet for at den skal være «tradisjonell» i lovens forstand. En slik forståelse er imidlertid ikke i samsvar med med reindriftsutøvernes behov for å kunne gjennomføre reinflyttingen mellom de ulike årstidsbeitene på en mest mulig forsvarlig måte. Som fremholdt i punkt 16.2.4 kan utøverne undertiden ha et behov for å benytte alternative flyttleier, for eksempel fordi de flyttleiene som vanligvis benyttes er nedisede eller av andre grunner ikke forsvarlige å benytte. Er situasjonen først slik, vil utøvernes behov for alternative flyttleier være like stort som behovet for de ordinære flyttleiene. Utvalget antar således at uttrykket «nødvendige flyttleier» vil samsvare bedre med de faktiske og rettslige realitetene og klargjøre at ikke bare de flyttleiene som vanligvis brukes, men også alternative flyttleier er omfattet av bestemmelser om rett til og vern av flyttleier i § 19 første og annet ledd. Hvorvidt en flyttlei skal anses som «nødvendig» eller ikke, vil bero på en konkret vurdering, men det foreslås inntatt en presisering om at hensynet til hva en «forsvarlig utøvelse» av reindriften krever, vil være styrende for vurderingen. Utøvernes faktiske behov for å benytte den alternative ruten vil følgelig ha relativt stor vekt. For øvrig vises det til drøftelsen i punkt 16.2.4 og understrekes at en «flyttlei» for rein ikke er noen fast eller entydig geografisk størrelse, men en angivelse av hovedretningen for reinflyttingen. Det kan derfor dreie seg om en relativt bred trasé som både ut fra vær og føre og andre faktorer kan variere atskillig fra år til år både når det gjelder bredde og konkret trasé. Det foreslås at uttrykket »[d]en som utøver reindrift, har adgang til» i første ledd erstattes av uttrykket »[r]etten til å utøve reindrift gir adgang til», slik at bestemmelsen får en likeartet innledning som de øvrige bestemmelsene i kapittel 3. I dette ligger det ingen realitetsendring, men en markering av at også bruken av «nødvendige fremkomst- og transportmidler» er en del av reindriftsretten, samtidig som videreføringen av uttrykket «adgang til» understreker at retten er begrenset til det nødvendige. Se ellers foran i punkt 16.2.5. Det bemerkes for øvrig at kjøring i strid med distriktsplanen i utgangspunktet ikke kan anses hjemlet i reindriftsloven, og at dette vil gjelde enten kjøringen ut fra en isolert vurdering må anses som nødvendig eller ikke. På den annen side vil kjøring som først anses nødvendig og som er i samsvar med distriktsplanen være lovlig, også om den tjener andre formål enn den direkte utøvelsen av reindriften, som for eksempel fiske eller jakt, jf. Rt. 1979 side 661. Retten til å utøve reindrift gir rett til å føre opp arbeids- og sperregjerder, slakteanlegg, broer og andre anlegg som er nødvendige for å utøve reindriften på en forsvarlig måte, og i samsvar med hva hensynet til rasjonell reindrift til enhver tid krever. Gjerder og anlegg må ikke plasseres slik at de er til vesentlig skade eller ulempe for grunneieren, bruksbruksberettigede så som andre reindriftsutøvere, eller for andre rettmessige interesser. Første ledd første punktumforeslås omformulert ved at dagens henvisning til gjerder mv. som er «nødvendige for reindriften» foreslås erstattet av en henvisning til gjerder mv. som er «nødvendige for å utøve reindriften på en forsvarlig måte, og i samsvar med hva hensynet til en rasjonell reindrift til enhver tid krever». Omformuleringen er foreslått for å klargjøre at retten til å oppføre gjerder og anlegg etter § 24 er en dynamisk rettighet, som innenfor lovens begrensninger, jf. første ledd annet punktum, vil kunne utvikle seg i samsvar med utøvernes nødvendige behov, og ut fra hva hensynet til en forsvarlig og rasjonell reindrift krever. I annet punktum er det foreslått at dagens henvisning til gjerder og anlegg som er «unødig skjemmende» tas ut. Det synes unødvendig å operere med dette som et eget alternativ i ordlyden, idet gjerder og anlegg som oppfyller dette kravet også vil måtte anses å være til «vesentlig skade eller ulempe» for grunneieren eller andre rettmessige interesser. Det foreslås videre inntatt en passus om at gjerder og anlegg heller ikke kan plasseres slik at de er til vesentlig skade eller ulempe for (andre) reindriftsberettigede eller andre bruksrettshavere. Dette utgjør ingen realitetsendring, jf. merknadene til 1978-lovens § 12, som er videreført i § 24, i Ot.prp. nr. 9 (1976 – 77) side 58, der det for øvrig også er poengtert at allmennhetens interesser vil kunne anses av uttrykket «andre rettmessige interesser». I annet leddforeslås det presisert at reindriftsutøverne med grunnlag i særlige rettsforhold, for eksempel alders tids bruk eller hevd, kan ha ervervet rettigheter til å oppføre gjerder og anlegg som kan innebære at kravet om at gjerder og anlegg som skal bli stående ut over ett år, krever særskilt godkjennelse, ikke får anvendelse. Dette er imidlertid ingen realitetsendring, jf. for så vidt at dette allerede følger av den generelle bestemmelsen i reindriftsloven § 4 annet ledd om at retten til reindrift gjelder innenfor reindriftslovens rammer med mindre annet følger av særlige rettsforhold. Se også Rt. 1979 side 1283 (Kåfjord) på side 1290 hvor det er fremholdt at en reindriftsutøver eller gruppe av reindriftsutøvere med grunnlag i langvarig bruk kan ha ervervet rettigheter til å oppføre gjerder og anlegg som går ut over de begrensningene som følger av reindriftslovgivningen. Det foreslås for øvrig ingen endringer i § 24, men bemerkes at det ut fra språklige hensyn kan synes nærliggende at tredje ledd omformuleres slik at leddet lyder: «Områdestyret kan kreve at den som er ansvarlig fjerner eller endrer gjerder og anlegg som ikke er i samsvar med første eller annet ledd.» Se ellers den underliggende drøftelsen foran i punkt 16.2.6. Retten etter første ledd omfatter også trevirke til utøvernes faste bolig i reinbeitedistrikt, så fremt uttaket ikke overstiger eget husbehov og boligen tjener som base for reindriften, og rett til trevirke i forbindelse med reparasjoner og lignende av reindriftsanlegg som er lokalisert i et annet reinbeitedistrikt enn der reinen for øyeblikket har lovlig opphold. Skogeieren kan, med mindre annet følger av særlige rettsforhold, kreve betaling for friske lauvtrær som tas i privat skog, men ellers kan det ikke kreves betaling for virke som rettmessig blir tatt i medhold av paragrafen her. Det skal snarest mulig gis melding til grunneieren om uttak av trevirke som han kan kreve betaling for. Oppnås ikke enighet om betalingen, kan beløpets størrelse kreves fastsatt ved skjønn ved jordskifteretten. Staten, Finnmarkseiendommen og Hålogalandsallmenningen kan ikke kreve betaling etter bestemmelsene i leddet her. Slik betaling kan heller ikke kreves av nye eiere til grunn som har vært eid av rettssubjekter nevnt i fjerde ledd fjerde punktum. I første ledd første punktumforeslås den innledende formuleringen »[i] det samiske reinbeiteområdet gir rett til» erstattet av »[r]retten til». For å unngå misforståelser bør etter Samerettsutvalgets syn reguleringen av de ulike bestanddelene i reindriftsretten formuleres på en mest mulig likeartet måte, jf. for så vidt at den formuleringen utvalget foreslår inntatt i § 25, i dag er anvendt i §§ 19, 21 og 24, og etter utvalgets forslag også vil bli inntatt i §§ 22, 23 og 26. Det vil ikke medføre noen realitetsendring at henvisningen til at retten kun gjelder i det samiske reinbeiteområdet tas ut av § 25. Denne begrensningen følger allerede av lovens § 4 annet ledd og også av henvisningen til «lovlig … reindrift» i § 25 første ledd. Videre foreslås oppregningen «lauvtrær, busker, eier, vidjer, bjørkeris, selvtørrede bartrær og tørt vindfall, nedfalne greiner og kvister, stubber, never og bark» erstattet av ordet «trevirke». Dette vil gi en enklere formulering av bestemmelsen, men vil ikke endre de rettslige realitetene. Heller ikke dagens oppregning er ansett å være helt uttømmende, jf. Ot.prp. nr. 9 (1976 – 77) side 58 og foran i punkt 16.2.7.1. Samtidig videreføres unntaket for friskt bartrevirke som i dag fremkommer av at slikt virke ikke er med i oppregningen i første ledd. Utvalget har også vurdert om oppregningen av hvilke formål trevirket skal kunne brukes til i første ledd nr. 1 til 5 bør erstattes av en regel som generelt viser til at de aktuelle formene for trevirke kan tas for å «dekke nødvendige behov i reindriften.» En har imidlertid valgt å beholde oppregningen, men å supplere denne med et nytt nr. 6 som viser til «andre nødvendige behov i reindriften.» Dette vil ikke endre innholdet i reindriftsutøvernes rett til trevirke, men gi bestemmelsen en mer dynamisk utforming enn i dag. Dersom det i fremtiden oppstår behov for å ta trevirke til andre reindriftsrelaterte formål enn de som er eksplisitt nevnt, vil dette kunne gjøres i medhold av bestemmelsen, samtidig som oppregningen vil gi veiledning ved vurderingen av hva som til enhver tid skal anses som «nødvendige behov». Det er i et nytt annet ledd foreslått visse klargjøringer av rettens rekkevidde i forhold til trevirke til egen bolig og i forbindelse med reparasjoner mv. utenfor det reinbeitedistriktet, jf. lovens §§ 6 og 42, hvor reinen på det aktuelle tidspunktet har lovlig opphold. Heller ikke dette utgjør noen realitetsendring, jf. foran i punkt 16.2.7.1 og NOU 1993: 34 side 206 – 207. Fjerde leddtilsvarer dagens tredje ledd, men det foreslås i første punktum inntatt en passus om at private skogeierens rett til å ta betaling for friske lauvtrær kan være begrenset av «særlige rettsforhold», for eksempel rettserverv med grunnlag i hevd eller alders tids bruk. Selv om dette allerede fremgår av lovens § 4 annet ledd, er det etter utvalgets syn viktig at dette kommer uttrykkelig frem også i lovens spesialbestemmelse om rett til trevirke. Det foreslås av hensyn til enhetlig utforming av paragrafen også at «denne paragraf» erstattes av «paragrafen her», jf. for så vidt at uttrykket «leddet her» er brukt i fjerde punktum. I annet punktum foreslås en viss justering av reindriftsutøverens frist til å varsle skogeieren, ved at ordene «uten opphold» erstattes av «snarest mulig». I dette ligger det en viss oppmykning, men ikke noen fristutvidelse av betydning. Fjerde punktumforeslås supplert med henvisninger til at heller ikke staten eller Hålogalandsallmenningen kan kreve betaling for trevirke som nevnt i fjerde ledd. At dette gjelder for staten som grunneier, det vil i dag si Statskog SF, følger alt av henvisningen til «privat skog» i første punktum, men foreslås inntatt ut fra en betraktning om at dette vil virke klargjørende. Henvisningen til Hålogalandsallmenningen er en følge av flertallets forslag i kapittel 14, men har subsidiær tilslutning fra de utvalgsmedlemmene som ikke støtter forslaget om nytt grunneierorgan. Regelen er den samme som for Finnmarkseiendommen. Se ellers Ot.prp. nr. 53 (2002 – 2003) side 142 og foran i punkt 16.2.7.2, jf. punkt 14.8.10.4. Endelig foreslås inntatt et nytt femte punktum som presiserer at heller ikke eventuelle nye eiere av grunn som tidligere har vært eid av staten v/Statskog SF, Finnmarkseiendommen eller Hålogalandsallmenningen kan kreve betaling for trevirke som nevnt i tredje ledd. Situasjonen er ikke regulert i finnmarksloven, men regelen er foreslått ut fra en betraktning om at fordi reindriften i den perioden den formelle eiendomsretten til den aktuelle grunnen lå til de nevnte rettssubjektene hadde rett til gratis trevirke, vil reindriftsutøverne ha en berettiget forventning om at denne situasjonen vil vedvare også etter at de formelle grunneierforholdene er endret, mens eventuelle nye eiere neppe vil ha noen berettiget forventning om at de kan ta betaling. Se ellers den nærmere drøftelsen av dette spørsmålet foran i punkt 16.2.7.2. Femte ledd tilsvarer dagens fjerde ledd. Selv om utvalget ikke foreslår noen endringer, bemerkes det at forskriftshjemmelen ikke har vært benyttet siden den kom inn i 1978-lovens bestemmelse om trevirke (§ 13). Dette kan tilsi at den bør oppheves som overflødig, og i alle fall kan det være grunn til å legge myndigheten etter loven til et lavere nivå enn «Kongen». Retten til å utøve reindrift gir, med mindre det følger av særlige rettsforhold at de reindriftsberettigede har mer vidtgående rettigheter, rett til i forbindelse med lovlig utøvelse av reindrift å drive jakt, fangst og fiske i statsallmenning, på annen statsgrunn, på Finnmarkseiendommens og på Hålogalandsallmenningens grunn innenfor det reinbeitedistrikt hvor reindriften foregår. Jakt, fangst og fiske som nevnt i først punktum, utøves på samme vilkår som gjelder for personer som er fast bosatt i den kommune, bygd eller grend hvor statsallmenningen, statseiendommen eller den aktuelle del av Finnmarkseiendommens eller Hålogalandsallmenningens grunn ligger. Det foreslås to alternative utforminger av § 26 om rett til jakt, fangst og fiske. Uenigheten er imidlertid begrenset til elgjakt og utformingen av fjerde og femte ledd, der medlemmene Eira, Fjellheim, Kappfjell og Westerfjeld har fremmet et alternativt forslag, jf. nedenfor. I første leddforeslås innledningen til bestemmelsen endret slik at denne blir likelydende med de øvrige bestemmelsene i lovens kapittel 3. Se merknadene ovenfor til forslaget om en tilsvarende endring i § 25. Det foreslås også en språklig justering av bestemmelsen ved at det som i dagens første ledd er uttrykt i én setning, foreslås delt opp i to setninger. En har imidlertid med dette grepet ikke tatt sikte på noen realitetsendring. I første ledd første punktum foreslås videre en tilføyelse av passussen «med mindre det følger av særlige rettsforhold at de reindriftsberettigede har mer vidtgående rettigheter». Heller ikke dette endrer paragrafens rettslige innhold. Reindriftssamer kan både enkeltvis og som gruppe ha ervervet rettigheter til jakt, fangst og fiske med grunnlag i alders tids bruk eller hevd som går lenger enn den retten til slik virksomhet som er omfattet av § 26. Dette gjelder både på de ulike formene for grunn som er (eller foreslås) regulert i første ledd (ulike typer statsgrunn og Finnmarkeiendommens grunn, samt Hålogalandsallmenningens grunn) og på privat grunn, jf. blant annet Rt. 1968 side 394 (Brekken) og Sør-Trøndelag tingretts avgjørelse 17. august 2007 i sak 06 – 098607TVI-STRO. Se også reindriftsloven § 4 annet ledd. Ytterligere en endring i første punktum er at uttrykket «annen statsgrunn» foreslås inntatt som betegnelse på statsgrunn i det samiske reinbeiteområdet som ikke er statsallmenninger forvaltet etter fjellova. Uttrykket vil for det første omfatte grunn som etter dagens første ledd første punktum betegnes som «ikke særskilt matrikulert statseiendom». Denne benevnelsen er videreført fra 1978-lovens § 14, der den primært omfattet den (i 1978) umatrikulerte grunnen i Finnmark, og har i dag liten praktisk betydning. For det andre vil den omfatte grunn som etter dagens første ledd annet punktum betegnes som «statens matrikulerte skoger og høyfjellsstrekninger innenfor reinbeiteområdene», typisk innkjøpt statsgrunn. Dette grepet vil ikke endre den rettsstillingen som er regulert i gjeldende første ledd første og annet punktum, for så vidt som dagens bestemmelse om at rettighetene til jakt, fangst og fiske i statens matrikulerte skoger mv. skal være som de har vært fra «gammelt av», vil bli fanget opp av den henvisningen til særlige rettsforhold som etter forslaget er inntatt i første punktum. Endelig foreslås i første ledd første punktum, jf. annet punktum, inntatt en henvisning til Hålogalandsallmenningen. Forslaget er fremmet av det flertall i utvalget som i kapittel 14 har foreslått Hålogalandsallmenningen som nytt grunneierorgan, men har subsidiær tilslutning fra utvalgets øvrige medlemmer for så vidt som også disse er av den oppfatningen at eventuelle endringer i grunneierforholdene i det samiske reinbeiteområdet ikke bør få innvirkning på reindriftsutøverens rettslige stilling. Se ellers merknadene til den tilsvarende endringen i § 25 ovenfor, samt utredningens punkt 16.2.8.4, jf. punkt 14.8.10.4. Det foreslås et nytt annet ledd hvor det i første punktumforeslås presisert at de «reindriftsberettigede», det vil si reineiere og eventuelt andre som har gjøremål i forbindelse med reindriften, også på privat grunn kan ha ervervet rettigheter til jakt, fangst og fiske. Bestemmelsen vil ikke ha noe selvstendig rettslig innhold ut over det som følger av den foreslåtte henvisningen til «særlige rettsforhold» i første ledd første punktum, jf. merknadene til denne ovenfor og herunder henvisningene til relevant rettspraksis. Samerettsutvalgets syn er likevel at det ved siden av bestemmelsen i første ledd som regulerer forholdene på statsgrunn eller på grunn som inntil nylig har vært ansett som statsgrunn, bør inntas en bestemmelse om rett til jakt, fangst og fiske på privat grunn. Dette blant annet for å unngå feilaktige motsetningsslutninger om at reindriftsutøvere på privat grunn ikke kan ha slike rettigheter. Forutsetningen for eksistensen av rettighetene er imidlertid at de har grunnlag i for eksempel bruk i alders tid eller hevd. Se ellers foran i punkt 16.2.8.1. Det er i annet ledd også inntatt et annet punktumsom fastslår at reindriftsutøverens rettigheter etter § 26 ikke innskrenkes som følge av at grunn som nevnt i første ledd, det vil si ulike former for statsgrunn i det samiske reinbeiteområdet samt Finnmarkseiendommens, og eventuelt Hålogalandsallmenningens grunn, får nye eiere, for eksempel som følge av prosesser som innledes med sikte på å kartlegge eller anerkjenne rettigheter. Bestemmelsen har en noe annen formulering, men er av tilsvarende art og innhold som den som foreslås inntatt som nytt femte punktum i § 25 fjerde ledd. Det vises derfor til merknadene til denne bestemmelsen ovenfor, samt den nærmere drøftelsen foran i punkt 16.2.8.4. Tredje leddtilsvarer dagens annet ledd, men det foreslås at den myndigheten som etter loven ligger til «Kongen» og som så vidt vites aldri har vært benyttet, legges til «departementet». Se ellers det som er anført foran i punkt 16.2.8.3. Fjerde ledd (femte ledd i mindretallets forslag, jf. nedenfor) tilsvarer dagens tredje ledd, men uttrykket «denne paragraf» foreslås erstattet av «paragrafen her». Dette for at terminologien i bestemmelsen skal bli mest mulig entydig, jf. at uttrykket «paragrafen her» også benyttes i forslaget til nytt annet ledd. Et flertall bestående av medlemmene Gauslaa, Broderstad, Strøm Bull, Eggen, Eriksen, Larsen, Lund, Parmann, Pedersen, Reiersen og Røssvollforeslår et nytt femte ledd. Etter bestemmelsen skal samiske reindriftsutøvere ved fordelingen av fellingstillatelser for elg regnes som «innenbygdsboende», ikke bare i den kommunen hvor de er registrert bosatt, men også i den eller de kommunene hvor de ellers driver reindrift i jakttiden på elg. Forslaget gjelder grunn innenfor reinbeiteområdene som er eid av Statskog SF, Finnmarkseiendommen og eventuelt Hålogalandsallmenningen, og vil innebære at de aktuelle utøverne får del i de gunstigere ordningene som til enhver tid gjelder for innenbygdsboendes deltakelse i elgjakten i flere kommuner enn i dag. For øvrig bemerkes at det rettslige grunnlaget for reindriftsutøverens deltakelse i elgjakten etter forslaget til femte ledd ikke er reindriftsloven, men viltloven. § 26 fjerde ledd om betalingsfritak vil derfor ikke få anvendelse i forhold til elgjakten, jf. at denne bestemmelsen kun gjelder for jakt, fangst og fiske som drives i medhold av «paragrafen her». For øvrig vises det til flertallets vurderinger foran i punkt 16.2.8.2. Et mindretall bestående av medlemmene Eira, Fjellheim, Kappfjell og Westerfjeld foreslår en bestemmelse inntatt som nytt fjerde leddom at utøverne av samisk reindrift skal «ha rett til deltakelse i elgjakten innenfor sine reinbeiteområder», og slik at bestemmelsen om betalingsfritak flyttes til femte ledd.Etter disse medlemmenes syn vil en slik bestemmelse være et naturlig utslag av at reindriftsutøverne fra gammelt av har drevet ulike former for jakt i reindriftsområdene, og følgelig bør det heller ikke for slik jakt kunne kreves leie eller kortavgift av reindriftsutøverne. Se ellers mindretallets anførsler i punkt 16.2.8.2. Reindriftslovens kapittel 8 har bestemmelser om utnytting av eiendom (§ 63), opptaing av reinlav (§ 64), ferdsel (§ 65) og bruk av hund (§ 66) i reinbeiteområde, som viderefører ulike bestemmelser i 1978-loven som der var spredt i ulike kapitler. Utvalgets oppdragsgiver har i brev 17. juli 2002 fremholdt at man antar at Samerettsutvalget vil foreta en nærmere vurdering av reindriftsloven § 63 (tidligere § 15). Utvalget har blant annet på bakgrunn av dette foretatt en relativt grundig vurdering av § 63, jf. foran i punkt 16.4.2.1 til 16.4.2.3, og foreslår en del endringer i ordlyden med sikte på å klargjøre bestemmelsens rettslige innhold. Videre foreslås det visse mindre justeringer i §§ 65 og 66, jf. punkt 16.4.3 og 16.4.4. Før grunneier eller bruksberettiget iverksetter ny bruk eller nye tiltak som kan være til skade eller ulempe for reindriften i området, skal skriftlig varsel sendes til vedkommende distriktsstyre og til de siidaene som har bruksrett i området. Varsel skal gis senest seks uker før planlagt iverksetting. Etter Samerettsutvalgets syn er bestemmelsen i gjeldende reindriftslovs § 63, som fikk sin nåværende utforming ved en endring av 1978-lovens § 15 i 1996, i flere henseender relativt uklar, og særlig dersom ordlyden i bestemmelsen sammenholdes med spesialmerknadene i Ot.prp. nr. 28 (1994 – 95) side 47, jf. foran i punkt 16.4.2.1. Utvalgets forslag tar sikte på å klargjøre det rettslige innholdet av bestemmelsen, jf. første ledd, og det er ellers foreslått visse justeringer av reglene om varsling og frister mv. i annet og tredje ledd. Endringsforslagene tar ikke sikte på å forrykke balansen mellom de ulike gruppene av rettighetshavere som gjør seg gjeldende i reinbeiteområdene i forhold til det som følger av alminnelige rettsprinsipper. I første ledd foreslås det i første punktuminntatt en bestemmelse om at grunneier og bruksberettigede, for eksempel leietakere eller innehavere av partielle bruksrettigheter må «ta hensyn» til reindriftsrettighetene ved utnyttelsen av sine rettigheter i reinbeiteområdene. Hva som mer konkret ligger i dette, utdypes i annet punktum om at de ulike rettighetshaverne i reinbeiteområdene (grunneier, andre bruksberettigde, reindriftsberettigede) ikke må utnytte sine rettigheter på en måte som er til «urimelig eller unødvendig skade eller ulempe» for motparten. Formuleringen, som er likelydende/innholdsmessig sammenfallende med prinsippet i servituttloven § 2 første ledd, understreker dels at det er tale om rettigheter som rettslig sett er likestilte slik at det ikke er noen automatikk i at reindriftsretten må vike, og dels at det er tale om et gjensidig prinsipp som gjelder i begge/alle relasjoner. Henvisningen til servituttloven § 2 vil for øvrig også medføre at det ved den konkrete vurderingen av hva som er urimelig (eller unødvendig) skade vil måtte legges vekt på hva som er formålet med den aktuelle rettigheten, og hva som er i samsvar med «tida og tilhøva», jf. servituttloven § 2 annet ledd. De ulike gruppene av rettighetshavere vil ha en gjensidig tilpasningsplikt. For de reindriftsberettigede vil dette blant annet kunne medføre at de normalt må godta vanlig utnyttelse av eiendom til jordbruk og skogbruk, men ikke dersom utnyttelsen får et urimelig eller unødvendig omfang. Som eksempler på en ellers vanlig utnyttelse som kan få et slikt omfang, kan nevnes nydyrking som innsnevrer flyttleier, begrenser viktige beiteområder, forstyrrer kalving eller på andre måter gjør det vanskeligere for reindriftsutøverne å drive forsvarlig reindrift i samsvar med kravene i reindriftsloven. Endringsforslaget må for øvrig ses i lys av at det i nyere rettspraksis er klargjort at reindriftsretten der det har vært drevet reindrift fra gammel tid er en selvstendig bruksrettighet i utmark og som derfor må anses som en servitutt, som riktignok har et noe særegent innhold idet retten normalt vil inneholde et sett av beføyelser, jf. Rt. 2001 side 769 på side 788. Den foreslåtte endringen vil ikke utgjøre noen realitetsendring i forhold til dagens bestemmelse, jf. for så vidt at denne er «på linje med servituttloven § 2, jf. Ot.prp. nr. 28 (1994 – 95) side 47, men vil uttrykke dette klarere enn hva som er tilfellet i dag. Den vil også klargjøre at prinsippet i § 63 vil få anvendelse også i tilfeller hvor for eksempel planlagt hyttebygging er i samsvar med vedtatt reguleringsplan og hvor det foreligger byggetillatelse, men hvor byggingen likevel kan medføre «urimelig eller unødvendig skade» for de reindriftsberettigede i området. Se ellers det som mer generelt er anført foran i utredningens punkt 16.2.4.1 og 16.2.4.2 om disse forholdene. I annet ledd første punktumforeslås en bestemmelse om at før grunneier eller bruksberettigede iverksetter ny bruk eller nye tiltak som kan være til «skade eller ulempe» skal det inngis skriftlig varsel til distriktsstyrer og til den eller de berørte siidagruppene. Etter dagens bestemmelse skal det inngis varsel dersom tiltakene kan bli til «vesentlig skade eller ulempe» og kun til distriktsstyret, og uten at det er regulert i hvilke former varsel skal inngis. Bakgrunnen for at vesentlighetskravet foreslås opphevet er at det har vist seg at det ofte er vanskelig for grunneiere og andre bruksrettshavere å ha noen klar oppfatning av hvilke tiltak som kan være til vesentlig skade eller ulempe, og at de ikke sjelden undervurderer dette. Regelen om at også den eller de siidaene som har bruksrett i det området hvor bruken eller tiltaket planlegges iverksatt er dels en følge av den synliggjøringen av siidaen som reglene i den nye reindriftsloven §§ 51 flg. representerer, og dels av at distriktsstyret ikke alltid vil representere alle reindriftsutøvere med rettigheter innenfor det aktuelle reinbeitedistriktet. Det kan for eksempel tenkes at siidaer som ikke formelt sett er en del av distriktet kan ha rettigheter der, for eksempel ved gjennomflytting. Skriftlighetskravet vil for sin del sikre notoritet for de tilfellene det oppstår uklarhet om varsel er inngitt og når. I annet punktum foreslås varslingsfristen utvidet fra dagens tre uker til «seks uker». Dette ut fra en betraktning om at tre uker kan være i knappeste laget, blant annet for reindriftsutøvere som under arbeid på fjellet kan være avskåret fra alminnelig postgang over lengre tid og også kunne befinne seg utenfor GSM-nettet. Dagens annet ledd tredje punktum om at områdestyret kan nedlegge midlertidige forbud mot tiltaket inntil overenskomst er inngått eller til jordskifteretten har behandlet saken foreslås opphevet. Se den nærmere begrunnelsen for dette i punkt 16.4.2.3 foran. I tredje leddforeslås i første punktumen bestemmelse om at dersom noen av de som har fått varsel om ny bruk eller tiltak mener at tiltaket vil være til urimelig eller unødvendig skade eller ulempe for reindriften i tiltaksområdet, kan både disse aktørene og tiltakshaveren kreve at saken avgjøres ved skjønn ved jordskifteretten. Bestemmelsen er sammenfallende med dagens tredje ledd tredje punktum, men som følge av utvidelsen av kretsen av hvem som skal varsles, er kretsen av hvem som kan kreve skjønn utvidet tilsvarende. I annet leddforeslås en bestemmelse om at dersom distriktsstyret eller siidaen ikke har protestert senest seks uker etter at varsel «er mottatt», kan innvarslet bruk eller tiltak iverksettes. Fristen starter å løpe fra det tidspunktet varsel er kommet frem til adressaten. Områdestyret kan, etter anmodning fra vedkommende distriktsstyre eller siidastyre, stille vilkår for eller nedlegge tidsbegrenset forbud mot større arrangement, idrettsstevne, jakthundprøve eller annen virksomhet eller andre tiltak som kan være til særlig skade for reindriften. Vedtaket må gjelde et bestemt angitt område, og kan bare fattes etter at grunneier og kommune er hørt. Gjelder vedtaket et konkret arrangement, skal også arrangør høres. I slike tilfeller kan områdestyret delegere sin myndighet etter dette ledd til reindriftsagronomen. Det foreslås inntatt en presisering i første ledd slik at det her fremgår at plikten til å vise hensyn og opptre varsomt ikke bare gjelder allmennhetens ferdsel, jf. «andre», men også for grunneieres og bruksrettshaveres ferdsel i og bruk av eiendom i områder hvor rein beiter. Samerettsutvalget antar at en slik presisering vil virke klargjørende og bidra til at eventuelle misforståelser på dette punktet ikke får festne seg, jf. Reindriftslovutvalgets merknader i NOU 2001: 35 side 181 – 182, Ot.prp. nr. 25 (2006 – 2007) side 40 og foran i punkt 16.4.3. I annet ledd foreslås det for det første inntatt en passus om at også siidastyret, jf. reindriftsloven § 51 flg., kan anmode områdestyret om å stille vilkår for eller nedlegge tidsbegrensede ferdselsforbud. Forslaget er en følge av at den nye reindriftsloven opererer med siidaen som en sentral enhet ved siden av distriktsstyret, jf. punkt 16.4.3 foran. For det andre foreslås ordene «eller liknende virksomhet» erstattet av ordene «eller annen virksomhet eller andre tiltak». Etter det utvalget har fått opplyst, har det gjort seg gjeldende oppfatninger om at hjemmelens anvendelsesområde er begrenset til «liknende» større arrangementer eller til «jakthundprøve eller liknende virksomhet». Hensikten med endringsforslaget er å klargjøre at dette ikke er tilfellet, men at det avgjørende for om hjemmelen kan benyttes ikke er størrelsen på eller typen av virksomheten eller tiltaket som sådan, men om dette kan være til «særlig skade for reindriften». Følgelig vil også virksomhet og tiltak som ikke kan anses som et arrangement som sådan, for eksempel jakt i områder hvor reinen har behov for ro, være omfattet forutsatt at skadevilkåret kan anses er oppfylt. Se ellers Reindriftslovutvalgets merknader i NOU 2001: 35 side 181 – 182, samt drøftelsen foran i punkt 16.4.3. Uttrykket «tamrein» i nåværende § 66 foreslås erstattet av uttrykket «rein», jf. for så vidt at denne endringen ved vedtaket av reindriftsloven i 2007 blant annet er gjort i § 65 annet ledd. Videre foreslås formuleringen «lovlig opphold eller flytting» erstattet av «lovlig beite eller flytting». Dette har sammenheng med at reindriftsloven ikke lenger har bestemmelser om «opphold med rein», jf. for så vidt at retten til opphold vil ligge implisitt i retten til beite. Se ellers merknadene i utredningens punkt 16.4.4. Som fremholdt innledningsvis i utredningens kapittel 16, jf. også punkt 16.5.1, er Samerettsutvalget særskilt bedt om å vurdere innholdet i reindriftslovens regler om erstatning for skade påført av rein. Disse bestemmelsene er nå inntatt i reindriftslovens kapittel 9 (§§ 67 til 70) som viderefører bestemmelsene i 1978-lovens kapittel VI (§§ 25 til 27), bortsett fra at det er gjort enkelte lovtekniske justeringer, jf. Ot.prp. nr. 25 (2006 – 2007) side 70. Utvalget har derfor foretatt en grundig vurdering av disse bestemmelsene, jf. foran i punkt 16.5.2 til 16.5.5. På bakgrunn av dette er det konkludert med at det bør gjøres en del oppmykninger av bestemmelsene om reineiernes erstatningsansvar slik at innholdet i dette ansvaret så langt som mulig parallellføres med det som gjelder for eiere/innehavere av andre beitedyr enn rein. Mer konkret er det foreslått endringer i eller tilføyelser til §§ 67 til 69, mens § 70 om erstatningsskjønnet ikke foreslås endret. De underliggende vurderingene bak de ulike endringsforslagene er inntatt foran i punkt 16.5.3.1 til 16.5.3.4 (§ 67 første til fjerde ledd), 16.5.3.5 og 16.5.4.3 (§ 68), 16.5.4.1 og 16.5.4.2 (§ 67 femte ledd) og 16.5.5 (§ 69). For skader som ikke er omfattet av første ledd, kan skadelidte kreve erstatning dersom skaden skyldes feil eller forsømmelse fra reineieren. Er skade som nevnt i første ledd voldt utenfor samisk reinbeitedistrikt, får reglene i første ledd første til fjerde punktum tilsvarende anvendelse. Kongen kan avgrense det området utenfor bestemt reinbeitedistrikt hvor slikt solidarisk ansvar skal gjelde. For skade som voldes av rein som tilhører noen som i henhold til § 8, jf. fjellova § 17, utøver reindrift utenfor samisk reinbeitedistrikt, er de som utøver reindrift innenfor område hvor den skadegjørende rein antas å høre hjemme, ansvarlig en for alle og alle for en. I § 67 foreslås det at overskriften endres fra »[o]bjektivt og felles ansvar» til »[a]nsvar for skade». Endringen er en følge av at reglene om hvem erstatningskravet kan rettes mot i gjeldende § 67 fjerde til sjette ledd foreslås inntatt i en ny § 68, mens de mer grunnleggende prinsippene for i hvilke tilfeller erstatningsansvar kan gjøres gjeldende foreslås beholdt i § 67. Første ledd erstatter dagens første og annet ledd første punktum. Ordlyden er endret med sikte på så langt som mulig å bringe bestemmelsen i samsvar med det som gjelder for skader forvoldt av andre beitedyr, jf. lov 16. juni 1961 nr. 12 om ymse beitespørsmål § 7. Hovedregelen om erstatningsansvaret for skade voldt i samisk reinbeitedistrikt, jf. reindriftsloven § 5, er inntatt i første punktum. Etter bestemmelsen er reinens eier «uten hensyn til skyld» ansvarlig for skade som reinen for volder. Dette objektive ansvaret er imidlertid begrenset til skade som påføres av rein på områder «der eieren ikke har rett til å la reinen beite», typisk på dyrket mark eller andre områder som ikke er utmark, eller i reinbeitedistrikter hvor eieren på skadetidspunktet ikke hadde rett til å la dyrene beite. Det er videre begrenset til skade «på avling eller annen eiendom» og gjelder ikke for personskade. Med dette vil bestemmelsen få et innhold som tilsvarer prinsippene i beiteloven § 7, hvor det riktignok ikke er sagt uttrykkelig i ordlyden at det er tale om et objektivt ansvar, men hvor dette uttrykkelig er presisert i forarbeidene, jf. Ot.prp. nr. 19 (1959) side 3. Henvisningen til «dokumenterbar» skade er rettslig sett neppe nødvendig, men er inntatt fordi det erfaringsmessig har vist seg at skadelidtes erstatningskrav i saker som gjelder skade påført av rein ikke alltid er realistiske, se for eksempel Sør-Trøndelag jordskifteretts avgjørelse i sak 27/2005 der skadelidtes erstatningskrav ble redusert fra kr. 180 000 til kr. 10 900. For det tilfellet at det ikke «innen rimelig tid» kan fastslås hvem som er eier av den skadegjørende reinen, følger det av annet punktumat innehaverne av siidaandel i den siidaen den skadegjørende reinen tilhører er solidarisk ansvarlige for skaden. Dette er for så vidt en videreføring av dagens bestemmelse om solidaransvar, men slik at ansvaret prinsipalt ligger på reineieren, mens det solidariske ansvaret er av subsidiær karakter. Henvisningen til «rimelig tid» er inntatt for å motvirke at erstatningsoppgjøret skal trekke i unødvendig langdrag, og innebærer at skadelidte før ansvar kan gjøres gjeldende mot siidaen må ha gjort et reelt forsøk på avklare hvem reineieren er eller hvilken siida reinen tilhører, for eksempel ved å forhøre seg hos reindriftsadministrasjonen eller i reindriftsmiljøet om hvilke reineiere som hadde rein på beite i området på det tidspunktet skaden oppsto. Når det blir klargjort at skaden er voldt av rein hvis eier eller siidatilhørighet ikke lar seg bringe på det rene, vil det imidlertid nokså umiddelbart kunne reises mot krav mot siidaen, og dette gjelder også dersom dette blir klargjort kort tid etter at skaden oppsto. Dersom det heller ikke kan avklares hvilken siida den skadevoldende reinen tilhører, fastslår tredje punktumat reineierne i vedkommende reinbeitedistrikt er solidarisk ansvarlige for skaden. Også i denne relasjonen gjelder kravet om rimelig tid. Fjerde punktumunntar reineierne som kan godtgjøre at deres rein ikke har medvirket til skaden fra det solidariske ansvaret som eventuelt ilegges den siidaen eller det distriktet vedkommende tilhører. Bestemmelsen har for så vidt en parallell i bestemmelsen i dagens § 67 femte ledd, jf. også utvalgets forslag til ny § 68 annet ledd, men klargjør at reineiere som kan godtgjøre at deres rein ikke har medvirket til skaden ikke er erstatningsansvarlige verken utad eller innad. Dagens bestemmelse er noe uklar på dette punktet, for så vidt som den gir inntrykk av at også de reineierne hvis rein ikke har medvirket til skaden er ansvarlige overfor skadelidte, og at det først er ved den interne fordelingen av erstatningsansvaret innad i distriktet at de eventuelt vil kunne gå klar av ansvaret. For øvrig vises når det gjelder de overveielsene som ligger bak utformingen av bestemmelsen i § 67 første ledd, til drøftelsen i punkt 16.5.3.1 til 16.5.3.2 foran. Annet ledd slår fast at for skader som ikke er omfattet av første ledd, det vil si skader på annet enn avling eller annen eiendom, for eksempel personskade, og for skader som forvoldes av rein på områder hvor reinens eier har rett til å ha dyrene beite, gjelder de alminnelige prinsippene om skyldansvar. Dette er i samsvar med gjeldende rett, jf. foran i punkt 16.5.3.3. Under utformingen av bestemmelsen har utvalget sett noe hen til formuleringen av bestemmelsen om skyldansvar i kjøpsloven § 40 tredje ledd bokstav a. Tredje ledd om ansvar for skade voldt av rein utenfor reinbeitedistrikt er i dag inntatt i annet ledd annet punktum. Som følge av den foreslåtte omredigeringen av bestemmelsen foreslås passusen «slik skade» i første punktumerstattet av «skade som nevnt i første ledd». Videre foreslås ordet «samisk» føyd til, slik at det klargjøres at bestemmelsen regulerer ansvaret for skader voldt utenfor samisk reinbeitedistrikt som nevnt i lovens § 5. For øvrig innebærer forslaget at de endringene i erstatningsansvaret som foreslås for skader voldt innenfor reinbeitedistrikt i første ledd, også får anvendelse for skader voldt utenfor reinbeitedistrikt. Se ellers det som er anført foran i punkt 16.5.3.4. Fjerde leddtilsvarer tredje ledd i gjeldende § 67, og gjelder skade voldt av rein som tilhører personer/tamreinlag som driver reindrift utenfor reinbeitedistrikt i medhold av tillatelse etter reindriftsloven § 8, jf. fjellova § 17. Bestemmelsen er foreslått flyttet av systematiske hensyn. Det er ellers ikke foreslått endringer i bestemmelsens innhold, ettersom den reindriften som skjer med grunnlag i § 8 ikke er samisk reindrift og dermed ikke omfattet av utvalgets mandat. Utvalget foreslår likevel at passusen «utenfor reinbeitedistrikt» endres til «utenfor samisk reinbeitedistrikt», ut fra en antakelse om at dette vil virke klargjørende. Det bemerkes videre at når utvalgets forslag til bestemmelse om lemping og medvirkning foreslås inntatt som nytt femte ledd, vil dette klargjøre at de prinsippene denne bestemmelsen viser til også vil få anvendelse for reindrift som utøves i medhold av § 8. Forslaget til femte leddslår fast at de alminnelige prinsippene for erstatningsutmåling også gjelder ved skade som rein forvolder. Foruten å slå fast at utgangspunktet for utmålingen er at erstatningen skal dekke skadelidtes økonomiske tap, jf. skadeserstatningsloven § 4 – 1, fremgår det at også de alminnelige reglene om nedsetting av erstatning på grunn av skadelidtes medvirkning i § 5 – 1 og om lemping av ansvaret dersom dette ut fra en helhetsvurdering blir urimelig tyngende i § 5 – 2 får anvendelse for skader voldt av rein. Det har i nyere jordskiftepraksis vært en utvikling som peker i retning av at dette gjelder også i dag. Riktignok hadde 1978-loven i § 26 en bestemmelse som lød overskriften »[l]empninger i ansvaret …», men dette var ingen lempingsregel i erstatningsrettslig forstand, men en (relativt snever) unntaksregel, hvilket nå også reflekteres av overskriften til gjeldende lovs § 67 som tilsvarer § 26, og følgelig vil ikke bestemmelsen i skadeserstatningsloven § 5 – 2 om at dennes generelle regler viker for spesialregler om lemping i særlovgivningen. Det er dessuten uansett vanskelig å se noen reelle grunner for at de alminnelige reglene om medvirkning og lemping ikke skal få anvendelse også for skade forvoldt av rein i tilfeller hvor de nærmere vilkårene er oppfylt, når disse reglene får anvendelse for skade forvoldt av andre beitedyr. Se ellers det som er anført foran i punkt 16.5.4.1 og 16.5.4.2. Krav om erstatning for skade i henhold til § 67 første ledd kan rettes direkte mot eieren eller eierne av de rein som har voldt skaden, eller hvis eierskapet ikke kan fastslås mot vedkommende siida ved dennes styre eller kontaktperson. Kan det ikke innen rimelig tid fastslås hvilken siida den skadegjørende reinen tilhører, kan krav rettes mot vedkommende reinbeitedistrikt. Erstatning som blir pålagt siidaen eller reinbeitedistriktet, skal årsmøtet i siidaen eller distriktet utlikne på siidaens eller distriktets reineiere i forhold til hver enkelt reineiers dyretall, men slik at reineiere som godtgjør at deres rein ikke har medvirket til skaden, ikke kan pålegges å dekke noen del av erstatningen. Utliknet erstatningsbeløp dekkes av siidakassen eller distriktskassen og er tvangsgrunnlag for utlegg. Godtgjøres det at det er rein fra en annen siida eller et annet distrikt som har voldt eller medvirket til skaden, kan regress gjøres gjeldende overfor disse i samsvar med reglene i paragrafen her. Det foreslås at dagens § 68 om unntak fra det objektive ansvaret oppheves som overflødig. De unntakstilfellene bestemmelsen regulerer vil bli konsumert av de endringene utvalget har foreslått i § 67 første ledd, jf. ovenfor samt foran i punkt 16.5.4.3. Som ny § 68 foreslås en bestemmelse som viderefører de bestemmelsene som i gjeldende lov er inntatt i § 67 fjerde til sjette ledd, men med visse endringer. Disse endringene er i hovedsak en følge av de endringene utvalget har foreslått i § 67. Første leddmotsvarer § 67 fjerde ledd i gjeldende lov, men første punktumklargjør at ansvaret prinsipalt ligger på eieren (eller eierne) av skadegjørende rein. Dette er en endring i forhold til dagens regel hvoretter skadelidte kan velge om krav skal gjøres gjeldende «mot vedkommende … distriktsstyre … eller direkte mot eieren». Endringen er en følge av de endringene utvalget har foreslått i hovedregelen om erstatningsansvar i § 67 første ledd. For det tilfellet at det ikke lar seg bringe på det rene hvem som eier den skadegjørende reinen kan det imidlertid etter bestemmelsen reises krav mot vedkommende siidastyre, jf. §§ 51 flg., eller dennes «kontaktperson», hvilket kan være aktuelt dersom det ikke er etablert siidastyre. Etter annet punktumkan krav reises mot reinbeitedistriktet dersom det ikke «innen rimelig tid» lar seg bringe på det rene hvilken siida den skadegjørende reinen tilhører. Henvisningen til «rimelig tid» er inntatt for å unngå at erstatningsoppgjørene skal trekke i langdrag, og er sammenfallende med forslaget til § 67 første ledd annet punktum, jf. ovenfor. Annet leddtilsvarer § 67 femte ledd i dagens bestemmelsen. Innholdet er i prinsippet sammenfallende, med unntak av at det som følge av de endringene utvalget ellers har foreslått når det gjelder siidaens rolle i erstatningsoppgjørene og som ansvarssubjekt er inntatt henvisninger til siidaen og siidaårsmøtet i første punktum og til siidakassen i annet punktum. Tredje ledd tilsvarer § 67 sjette ledd, med unntak av at det også her, av samme grunner som nevnt i merknaden til § 68 annet ledd, er inntatt en henvisning til siidaen. I et reinbeitedistrikt kan distriktsstyret, siidastyret eller den enkelte reineier i mangel av minnelig overenskomst få avgjort ved skjønn ved jordskifteretten om reineieren skal ha adgang til å føre opp gjerde til støtte for sin tilsynsplikt og sikring mot erstatningsansvar. Jordskifteretten skal i tilfellet bestemme hvor gjerdet skal plasseres og hvordan det skal utføres. Jordskifteretten kan også pålegge vedkommende grunneier å bære en rimelig del av kostnadene med oppføring av gjerdet og fremtidig vedlikehold i forhold til den nytte grunneieren for sin del vil ha av tiltaket. Det foreslås at også siidastyret inntas i oppregningen i § 69 første ledd første punktumover hvem som i mangel av minnelig overenskomst kan kreve at spørsmålet om gjerdehold avgjøres ved skjønn ved jordskifteretten. Forslaget er et utslag av siidaens forsterkede rolle i den nye reindriftsloven, jf. §§ 51 flg. Videre foreslås ordet «driveplikt» erstattet av «tilsynsplikt». Bakgrunnen for dette er at reindriftsloven ikke lenger taler om driveplikt, men om at reinen skal holdes under «tilsyn», jf. lovens § 28 som erstatter den tidligere bestemmelsen om driveplikt i 1978-lovens § 20 første ledd. I annet ledd er det foreslått inntatt en bestemmelse som gjør unntak fra reineiernes objektive erstatningsansvar etter § 67 i tilfeller hvor det iverksettes nydyrking eller andre tiltak som medfører at området mister sin karakter av utmark, og disse områdene ikke er inngjerdet på en måte som hindrer at rein tar seg inn på området. Bestemmelsen er begrunnet ut fra en betraktning om at det i disse tilfellene fremstår som den mest rimelige løsningen at tiltakshaveren har ansvaret for gjerdehold. Det vil være tale om områder som inntil tiltaket ble gjennomført var lovlig reinbeite og som ikke sjelden vil ligge slik til at det vil være vanskelig for reineierne å føre et effektivt tilsyn med reinen dersom områdene ikke er inngjerdet. Bestemmelsen vil også innebære en rettslig likestilling med det som gjelder i forholdet mellom tiltakshavere og eiere/innehavere av andre beitedyr enn rein. Se for øvrig den nærmere begrunnelsen for den foreslåtte regelen foran i punkt 16.5.5. Gjeldende annet ledd, hvoretter grunneier kan kreve avgjort ved skjønn om noen del av vedkommendes utgifter ved oppheving av «gjerde som nevnt i § 19 og i § 68 annet ledd» bør utliknes på reineierne foreslås opphevet. Bestemmelsen vil som følge av utvalgets forslag om endringer i § 19 og om opphevelse av gjeldende § 68 annet ledd, jf. ovenfor, være overflødig idet dette forslaget innebærer at disse bestemmelsene ikke lenger vil nevne gjerder. De reglene som er foreslått i utredningens kapittel 17 om konsultasjoner ved tiltak som kan få virkning i tradisjonelle samiske områder, er en særskilt form for saksbehandlingsregler, som i likhet med de alminnelige saksbehandlingsreglene som er foreslått i kapittel 18, vil forplikte offentlige myndigheter. Samerettsuttvalget har derfor ansett det hensiktsmessig å innta de to regelsettene i ett felles lovutkast, der det i kapittel 1 (§§ 1 til 3) er gitt fellesregler om formål og forholdet til folkeretten og andre saksbehandlingsregler, og om geografisk virkeområde. Det er ellers ansett hensiktsmessig at bestemmelsene plasseres i den rekkefølgen de vil få anvendelse i en saksbehandlingsprosess, men slik at reglene om konsultasjoner er inntatt i et eget kapittel i lovutkastet. Således er det i lovutkastets kapittel 2 foreslått bestemmelser det saklige virkeområdet for de alminnelige saksbehandlingsreglene (§ 4), om kunngjøring og høring (§§ 5 og 6), utredningsplikt (§ 7), vektlegging av samiske hensyn (§§ 8 og 9), krav til kvalifisert interesseovervekt ved tiltak i områder som er særlig viktige for samisk bruk (§ 10), og adgang til vilkårsfastsettelse (§ 11), samt en særskilt regel om forskrifter (§ 12). Kapittel 3 inneholder de nærmere bestemmelsene om konsultasjoner og konsultasjonsprosedyrer. Det er her foreslått regler for hvilke saker som er gjenstand for konsultasjoner (§ 13), om hvilke aktører som har rett til å bli konsultert (§ 14) og om hvilke institusjoner som har plikt til å gjennomføre konsultasjoner (§ 15). Videre er det foreslått bestemmelser om det overordnede formålet med konsultasjonene (§ 16), om informasjon og varsling om planlagte tiltak (§ 17) og om departementenes og Sametingets særlige roller ved gjennomføringen av konsultasjonene (§§ 18 og 19). Det er også foreslått nærmere regler om tidspunktet for konsultasjonene (§ 20), konsultasjonsprosedyrer (§ 21), protokollføring (§ 22) og offentlighet (§ 23), samt en særregel om saker som behandles i Regjeringen (§ 24). Det er i kapittel 4 inntatt forskjellige andre bestemmelser, herunder en prinsippbestemmelse om samisk representasjon i ulike offentlig oppnevnte organer (§ 25), om virkningene av saksbehandlingsfeil (§ 26) og bestemmelser om ikrafttreden og endringer i annen lovgivning (§§ 27 og 28). De endringene som i utredningens kapittel 19, 20 og 21 er foreslått i plan- og bygningsloven, naturvernloven og bergverksloven, er inntatt i lovens endringsparagraf, jf. § 28 nr. 9, 11 og 19. Dette er ansett hensiktsmessig fordi også disse forslagene vil forplikte det offentlige, samtidig som det i hovedsak er foreslått bestemmelser om konsultasjoner og saksbehandling med noenlunde samme art og innhold som de generelle reglene som er foreslått i kapittel 17 og 18. Det bemerkes ellers at konsultasjonsreglene og de øvrige saksbehandlingsreglene vil ha et felles virkeområde, men slik at reglene om konsultasjoner også vil få anvendelse under utarbeidelsen av lovgivning. Ved enkeltsaker som kan medføre inngrep i grunn eller ressurser eller som på annen måte kan få betydning for bruken av tradisjonelle samiske områder og ved utarbeidelsen av forskrifter som kan få slik betydning, vil reglene virke parallelt ved at Sametinget eller andre konsultasjonsberettigede også kan avgi høringsuttalelse, eller velge dette som et alternativ til å konsultere. Et slikt valg vil imidlertid ikke være til hinder for at retten til konsultasjoner vil kunne benyttes på et senere stadium i saksbehandlingsprosessen. Videre vil reglene om vedtaksorganets selvstendige utredningsplikt og plikt til vektlegging av samiske hensyn, og om særlig vern av viktige samiske bruksområder få anvendelse enten det er gjennomført konsultasjoner eller ikke, og også i de tilfellene hvor konsultasjonene ikke leder frem til enighet om hvordan et planlagt tiltak skal gjennomføres. Siden forutsetningen for at konsultasjonsreglene skal få anvendelse er at tiltaket kan få «direkte betydning» for samiske rettighetshavere eller interesser, jf. forslaget til § 13 første ledd, kan det imidlertid tenkes at terskelen for at konsultasjonsprosedyrene skal få anvendelse i enkeltsaker vil være høyere enn for at de øvrige saksbehandlingsreglene skal få anvendelse. Første ledd slår fast at lovens formål er å legge til rette for å sikre et «fortsatt naturgrunnlag for og vern av samisk materiell kulturutøvelse i samsvar med statens forpliktelser etter folkeretten.» Ved hjelp av en rekke regler hvis siktemål er at saksbehandlingen som sådan skal oppfylle folkerettens krav om samisk deltakelse i beslutningsprosesser i saker som kan påvirke naturgrunnlaget i tradisjonelle samiske områder, er lovens formål at saksbehandlingen skal gi et resultat som medfører at det ikke treffes beslutninger som har virkninger som kan stride mot folkerettens mer absolutte skranker mot inngrep i materiell samisk kulturutøvelse. Som sådan har ikke formålsangivelsen noen selvstendige rettsvirkninger. Foruten å fastslå at hensikten med loven er å legge til rette for at den norske staten gjennom de foreslåtte saksbehandlings- og konsultasjonsreglene, skal kunne oppfylle sine folkerettslige forpliktelser overfor samene, gir den likevel visse føringer for anvendelsen av lovens regler og den konkrete saksbehandlingen. Henvisningen til folkeretten vil blant annet innebære at disse forpliktelsene, jf. også Grunnloven § 110 a, vil sette en standard for saksbehandlingen. Lovens konkrete regler om høring, utredning, vektlegging, vilkårsfastsettelse og konsultasjoner mv. må anvendes med statens folkerettslige forpliktelser for øyet, og med sikte på å unngå at disse forpliktelsene trås for nær i konkrete saker. Annet ledd gir en mer konkret regulering av lovens forhold til folkeretten. Etter første punktumgjelder loven med «de begrensningene som følger av» SP artikkel 27 og ILO-konvensjon nr. 169. Formuleringen er likelydende med den formuleringen som er anvendt blant annet i finnmarksloven, bortsett fra at det også er vist konkret til SP artikkel 27. Denne bestemmelsen er inkorporert i norsk rett og gitt forrang i motstrid med annen intern lovgivning, jf. menneskerettsloven §§ 2 og 3. Følgelig vil henvisningen ikke vil ha selvstendig rettslig betydning. Fordi artikkel 27 ikke bare stiller krav til saksbehandlingen, men også stiller opp visse absolutte skranker for hvilke tiltak som kan tillates iverksatt i tradisjonelle samiske områder, har imidlertid Samerettsutvalget antatt at det vil virke opplysende at bestemmelsen nevnes ved siden av ILO-konvensjon nr. 169. Henvisningen til ILO-konvensjon nr. 169, vil derimot ha selvstendig rettslig betydning ettersom denne ikke er inkorporert i norsk rett. Mer konkret må henvisningen, på samme måte som henvisningen til konvensjonen i finnmarksloven § 3 anses som en «begrenset inkorporering», jf. Innst. O. nr. 80 (2004 – 2005) side 33. Henvisningen vil i praksis ha særlig relevans for ILO-konvensjonens artikkel 6, 7 og 15 om konsultasjoner og samisk deltakelse i beslutningsprosesser som gjelder bruken av de tradisjonelle samiske områdene, jf. at de foreslåtte reglene om konsultasjoner i lovutkastets kapittel 3 nettopp tar sikte på å gjennomføre og konkretisere de nevnte bestemmelsene i ILO-konvensjonen i norsk rett. Skulle ny ILO-praksis få betydning for forståelsen av de forpliktelsene som følger av disse bestemmelsene, vil dette få betydning for tolkningen av de bestemmelsene i lovutkastet som mer konkret er foreslått for å gjennomføre disse forpliktelsene i norsk rett. På samme måte vil ny praksis i FNs menneskerettskomité som utfyller SP artikkel 27, få betydning for anvendelsen av de foreslåtte reglene om konsultasjoner og annen saksbehandling. Annet ledd annet punktumom at loven «skal anvendes i samsvar med» folkerettens regler om urfolk og minoriteter, motsvarer finnmarksloven § 3 annet punktum, og har ingen konkret betydning for SP artikkel 27 og ILO-konvensjon nr. 169 ettersom disse er nevnt i første punktum. Bestemmelsen vil imidlertid ha betydning for folkerettslige bestemmelser om urfolk og minoriteter, for eksempel artikkel 8 (j) og 10 (c) i FNs konvensjon om biologisk mangfold, og for eventuelle nye folkerettslige forpliktelser som Norge måtte påta seg, jf. for eksempel forslaget til Nordisk samekonvensjon. Bestemmelsen vil dermed bidra til å sikre at loven får en dynamisk anvendelse i samsvar med den folkerettslige utviklingen. § 2 slår fast at saksbehandlings- og konsultasjonsreglene i lovutkastets §§ 5 flg. vil supplere de saksbehandlingsreglene som ellers følger av forvaltningsloven og sektorlovgivningen. De foreslåtte bestemmelsene om saksbehandling i §§ 5 til 12 kan i hovedsak anses som en konkretisering av de ellers gjeldende reglene, ved at de fokuserer særskilt på de respektive vedtaksorganenes plikt til under den forberedende saksbehandlingen og under avveiningen av om et omsøkt tiltak skal tillates eller ikke, å innhente opplysninger om hvilke samiske interesser som gjør seg gjeldende i vedkommende sak og ta tilbørlig hensyn til disse interessene. Reglene om konsultasjoner i §§ 13 flg., vil i større grad utgjøre et tillegg til gjeldende saksbehandlingsregler, ved at de åpner for at det skal gjennomføres særskilte konsultasjonsprosedyrer mellom vedkommende myndighetsorgan og Sametinget eller andre representanter for samiske rettighetshavere og interesser. Heller ikke disse reglene etablerer imidlertid noen nye forpliktelser for myndighetene, idet disse forpliktelsene i dag har sitt grunnlag i ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 6, 7 og 15, jf. også SP artikkel 27, jf. artikkel 1, og avtale om konsultasjoner mellom Sametinget og Regjeringen 11. mai 2005. Se ellers vurderingene i utredningens punkt 17.5.3 flg., særlig punkt 17.5.3.3. Lovutkastets geografiske virkeområde er etter § 3 første punktumknyttet til uttrykket «tradisjonelle samiske områder». Det vil si områder som tradisjonelt har dannet og som fortsatt danner grunnlaget for samisk næringsdrift, bosetting, samfunnsliv og (materiell) kulturutøvelse for øvrig, jf. foran i punkt 17.5.4.1 flg. Mer konkret vil «tradisjonelle samiske områder» være nokså sammenfallende med de områdene som etter reindriftslovgivningen er «åpne for» samisk reindrift, jf. lov 15. juni 2007 nr. 40 § 5, jf. også lov om reindrift i kommunene Meldal, Midtre Gauldal, Oppdal, Rennebu, Sunndal og Surnadal 21. desember 1984 nr. 101 som regulerer den samiske reindriften i Trollheimen og omegn. Også virkeområdet for det samiske kulturminnevernet etter lov om kulturminner 9. juni 1978 nr. 50 vil være veiledende for hva som skal anses som «tradisjonelle samiske områder» etter forslaget til § 3. Det samiske kulturminnevernet gjelder i alle landets reinbeiteområder, men favner geografisk videre ved at det i motsetning til reinbeiteområdene følger de aktuelle kommunegrensene, hvilket trolig vil gi en mer praktisk håndterbar avgrensning av reglenes virkeområde enn om de skulle være knyttet til reinbeiteområdene. Det geografiske virkeområdet for reglene om saksbehandling og konsultasjoner vil etter dette være Finnmark, Troms, Nordland og Nord-Trøndelag fylke; samt kommunene Osen, Roan, Åfjord, Bjugn, Rissa, Selbu, Tydal, Holtålen og Røros i Sør-Trøndelag fylke; og Engerdal, Rendalen, Os, Tolga, Tynset og Folldal kommuner i Hedmark fylke; og Surnadal, Sunndal og Rindal kommuner i Møre og Romsdal fylke. Dette er sammenfallende med virkeområdet for den delen av konsultasjonsavtalen mellom Sametinget og Regjeringen som gjelder bruk og disponering av grunn og naturressurser, jf. avtalens punkt 2 tredje kulepunkt. Fordi det er en forutsetning for at de foreslåtte saksbehandlings- og konsultasjonsreglene skal få anvendelse at det er tale om tiltak som kan få «virkning på samisk materiell kulturutøvelse», vil imidlertid det praktiske anvendelsesområdet for reglene kunne være noe snevrere. De vil for eksempel ikke få anvendelse ved tiltak som utelukkende har virkninger i tettbygde områder og som ikke vil påvirke naturgrunnlaget. Reglene vil derimot også få anvendelse på virksomhet som ligger utenfor det som kan defineres som tradisjonelle samiske områder, så fremt virksomheten kan «få virkning på samisk materiell kulturutøvelse i slike områder». Typiske eksempler kan være en bedrift som har utslipp til vann som kan få konsekvenser for reindriften i et nærliggende område, en vindmøllepark som ligger nær et reindriftsområde og hvor støy kan skremme reinen, eller et steinbrudd der trafikk til og fra kan forstyrre reindriften eller annen samisk kulturutøvelse. Ytterligere ett eksempel kan være petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen som kan få innvirkning på fisket i samiske kyst- og fjordområder. Dette er presisert særskilt i annet punktum. Se for øvrig det som er anført om disse forholdene foran i punkt 17.5.4.4. For øvrig bemerkes at i den grad det foretas en kartlegging av samiske og andres rettigheter til grunn og naturressurser i samsvar med forslagene i utredningens kapittel 12 og 13, jf. også finnmarksloven §§ 39 flg., vil dette på sikt kunne virke inn på hva som skal anses som «tradisjonelle samiske områder» i bestemmelsens forstand. Lovutkastets kapittel 2 inneholder ulike alminnelige saksbehandlingsregler. Bestemmelsene vil i hovedsak konkretisere innholdet av allerede gjeldende saksbehandlingsregler. De er foreslått for å konkretisere og lette gjennomføringen av de prosessuelle forpliktelsene i ILO-konvensjon nr. 169 og SP artikkel 27, jf. artikkel 1 i norsk rett, jf. også de mer absolutte skrankene mot inngrep i kulturutøvelsen som følger av de nevnte bestemmelsene i SP. Foruten en regel som angir disse reglenes virkeområde (§ 4), er det foreslått nærmere regler for saksbehandlingen ved enkeltvedtak og andre enkeltstående tiltak som kan virke inn på naturgrunnlaget i tradisjonelle samiske områder (§§ 5 til 11), og en regel om saksbehandlingen ved vedtak av forskrifter som kan få slik innvirkning (§ 12). Bestemmelsen i § 4 angir det saklige virkeområdet for de alminnelige saksbehandlingsreglene i lovutkastets kapittel 2. For så vidt gjelder de vurderingene som ligger til grunn for bestemmelsens innhold, vises det til fremstillingen foran i punkt 18.4.2.2 til 18.4.2.4 (§ 4 første ledd bokstav a til c og annet ledd) og 18.4.10.5 (§ 4 tredje ledd). Første ledd angir det saklige virkeområdet for bestemmelsene i lovutkastets §§ 5 til 11 som vil gjelde ved enkeltvedtak og en del andre enkeltstående tiltak. Etter bokstav a)får bestemmelsene for det første anvendelse ved behandlingen (forberedelsen og vedtakelsen) av «enkeltvedtak» som gjelder tillatelser til «tiltak som kan få virkning for bruk av grunn eller ressurser» i tradisjonelle samiske områder. Dette vil omfatte forvaltningsrettslige enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b), jf. bokstav a), som gir tillatelse (konsesjon, dispensasjon, samtykke, godkjenning, adgang) til tiltak som kan medføre fysiske inngrep i grunn eller naturressurser, eller som på andre måter kan ha virkninger for bruk av grunn og ressurser og dermed påvirke naturgrunnlaget i disse områdene. Hvilke tiltak hvis iverksettelse, og eventuelt også forlengelse, omdisponering og endring, vil forutsette at det foreligger tillatelse fra offentlige myndigheter i form av et enkeltvedtak, vil fremgå av sektorlovgivningen på det enkelte saksfelt. Som eksempler på slik lovgivning kan nevnes lov 14. desember 1917 om vassdragsreguleringer, lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk, lov 29. juni 1990 nr. 50 (energiloven), lov 11. juni 1993 nr. 100 om anlegg og drift av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane, lov 12. mai 1995 nr. 23 (jordlova), lov 29. november 1996 nr. 79 om petroleumsvirksomhet, lov 24. november 2000 nr. 82 (vannressursloven) og lov 21. desember 2000 nr. 118 om havbeite. Imidlertid vil også andre forvaltningsrettslige enkeltvedtak som treffes av statlige, regionale eller kommunale myndigheter, samt enkeltvedtak som treffes av private rettssubjekter, være omfattet av saksbehandlingsreglene, jf. forvaltningsloven § 1. Etter første ledd bokstav b)vil saksbehandlingsreglene i lovutkastets §§ 5 til 11 også få anvendelse ved behandlingen av forvaltningsrettslige enkeltvedtak om å gi tillatelse til erverv av rettigheter til grunn eller naturressurser omfattet av loven, forutsatt at hensikten med ervervet er å iverksette tiltak som vil medføre inngrep i grunn eller naturressurser. Som eksempler på lovgivning som inneholder slike hjemler og hvor saksbehandlingen vil bli regulert av bestemmelsene i lovutkastets §§ 5 til 11 kan nevnes lov 3. juni 1914 nr. 5 om erverv av kalkstenforekomster, lov 14. desember 1917 nr. 16 (industrikonsesjonsloven), lov 17. juni 1949 nr. 3 om erverv av kvartsforekomster, lov 21. mars 1952 nr. 1 om avståing av grunn til drift av ikke mutbare mineralske forekomster, lov 21. juni 1963 nr. 23 om veger og lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven). Også enkeltvedtak om ekspropriasjon som dels er hjemlet i lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom § 2 første ledd, jf. § 30, og dels i særlovgivningen, jf. for eksempel lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk §§ 40 og 41, vil være omfattet. I tilfeller hvor ekspropriasjonsvedtak treffes som en del av eller som følge av en annen tillatelse, jf. for eksempel vassdragsreguleringsloven § 16 nr. 1, vil imidlertid søknaden om slik tillatelse være dekket av forslaget til første ledd bokstav a) slik at det ikke blir nødvendig å foreta en særskilt vurdering i forhold til ekspropriasjonsvedtaket. Der ekspropriasjonsvedtaket treffes uavhengig av en annen tillatelse, vil det imidlertid måtte foretas en slik vurdering også i forhold til dette. Det er ellers presisert i bokstav b) at ikke ethvert erverv av grunn eller rettigheter vil være omfattet av saksbehandlingsreglene, men bare de erverv som har som formål å iverksette tiltak som kan «få virkning for bruk av grunn eller ressurser» i tradisjonelle samiske områder. Dette vil særlig ha betydning for vedtak etter konsesjonsloven 28. november 2003 nr. 98. Er hensikten med det omsøkte ervervet av en fast eiendom å benytte denne for å iverksette et inngrep i grunn eller naturressurser, for eksempel uttak av sand og grus eller andre mutbare mineraler, vil saksbehandlingsreglene i §§ 5 til 11 få anvendelse. Er hensikten med ervervet en annen, vil de derimot ikke få anvendelse. En konsekvens av dette kan være at dersom erververen på et senere tidspunkt vil utnytte ikke-mutbare mineraler på eiendommen, vil han kunne gjøre dette i kraft av grunneierretten og uten å måtte søke om inngreps- eller ervervskonsesjon. Har virksomheten et visst omfang, kan det imidlertid være nødvendig med utslippstillatelse etter forurensningsloven slik at tiltaket likevel vil være omfattet av saksbehandlingsreglene, jf. første ledd bokstav a). Også plan- og bygningsloven kan sette begrensninger slik at hensynet til samiske brukerinteresser også vil kunne bli ivaretatt gjennom denne lovens regler, jf. utvalgets forslag i utredningens kapittel 19. Første ledd bokstav c) fastslår at også beslutninger av offentlige myndigheter om å iverksette tiltak som medfører inngrep i grunn eller andre naturressurser som ikke trenger særskilt tillatelse i form av et enkeltvedtak, er omfattet av reglene i lovutkastets §§ 5 til 11. Etter dette vil også Stortingets beslutninger om å iverksette ulike utbyggingstiltak på vegne av staten, for eksempel om bygging av offentlig eide bygg og anlegg, samferdselsutbygginger og etablering av faste anlegg, blant annet skyte- og øvingsfelt, for forsvaret, være omfattet av reglene. Siden det normalt er vedkommende fagdepartementet som forbereder slike vedtak ved utarbeidelse av en stortingsproposisjon, vil reglene i lovutkastets §§ 5 til 11 ha særlig betydning for departementets forberedende saksbehandling og forslag til tilråding. En annen type beslutninger som vil bli fanget opp av bokstav c) er tilfeller hvor tiltak i regi av staten selv er underlagt konsesjonsfritak. Se for eksempel industrikonsesjonsloven 14. desember 1917 nr. 16 § 1. I disse tilfellene vil den statlige etaten som har ansvaret for å gjennomføre slike tiltak i tradisjonelle samiske områder, måtte foreta den påkrevde varslingen og høringen og avveiningen i forhold til samiske interesser etc. før tiltaket iverksettes. Ordningen med konsesjonsfrihet for statens egne tiltak har for øvrig atskillig mindre praktisk betydning enn tidligere. Mange statlige utbyggingstiltak iverksettes i dag gjennom statsforetak (Statnett, Statkraft) og andre selvstendige rettssubjekter. Disse vil måtte søke om konsesjon på vanlig måte. Ved tiltak i tradisjonelle samiske områder vil første ledd bokstav a) og b) sikre at de saksbehandlingsreglene som er foreslått i §§ 5 til 11, får anvendelse. Annet ledd første punktum presiserer at dersom ett og samme tiltak krever at det må søkes om tillatelse/konsesjon etter flere enn én hjemmelslov, vil lovutkastets §§ 5 til 11 få anvendelse ved behandlingen av hver søknad. I praksis vil det imidlertid i slike tilfeller kunne legges opp til en viss samordning av saksbehandlingen, både mer generelt og når det gjelder avklaringen av tiltakets betydning for samiske hensyn og vektleggingen av disse hensynene. Annet punktum presiserer at §§ 5 til 11 også får anvendelse for hver enkelt søknad i de tilfeller hvor det i medhold av samme hjemmelslov vil måtte søkes om flere tillatelser før tiltaket kan iverksettes. Dette vil typisk være tilfellet ved bergverksvirksomhet og petroleumsutvinning. Det er også presisert at saksbehandlingsreglene får anvendelse for søknader om fornyelser, endringer eller utvidelser av virksomhet som drives på grunnlag av en tidligere gitt tillatelse. Se ellers det som er anført foran i punkt 18.4.2.4. Tredje ledd slår fast at lovutkastets § 12 gjelder både for behandlingen (forberedelsen og vedtaket) og anvendelsen av forskrifter om bruk og utnyttelse av grunn og naturressurser i tradisjonelle samiske områder, for eksempel om adgang til deltakelse i ressursuttaket, om tillatt redskapsbruk eller tillatte utnyttelsestider for jakt og fiske, eller om gjennomføringen av tiltak mv. som kan medføre inngrep i grunn og ressurser. Av lovgivning som inneholder slike forskriftshjemler, og hvor bestemmelsen i § 12 kan få betydning ved forskriftsforberedelsen og forskriftsvedtaket, kan blant annet nevnes fjellova 6. juni 1975 nr. 31, lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet, lov 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannfiske m.v., lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v., lov 12. mai 1995 nr. 23 om jord (jordlova), lov 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst og lov 27. mai 2005 nr. 31 om skogbruk. Som eksempler på forskrifter hvor det kan få betydning at lovutkastets § 12 også har bestemmelser om forskriftsanvendelsen, kan blant annet nevnes forskrift 26. september 1983 nr. 1495 om føring av manntall for fiskere, fangstmenn m.v. (fiskermanntallet) som er hjemlet i lov 28. juni 1957 nr. 12 om pensjonstrygd for fiskere, og forskrift 8. mars 2004 nr. 515 om jakt, felling, fangst og fiske i statsallmenning som har hjemmel i fjellova. Fjerde ledd inneholder en henvisning til at det saklige virkeområdet for lovutkastets bestemmelser om konsultasjoner er regulert i § 13. Bestemmelsen har ingen selvstendig betydning, men det er antatt at en slik henvisning kan virke klargjørende. § 5 slår fast at søknader som gjelder tiltak som er omfattet av det geografiske og saklige virkeområdet for det foreslåtte lovutkastet, skal kunngjøres av det vedtaksorganet som får søknaden til behandling og legges ut til offentlig ettersyn. Første leddangir at søknaden skal kunngjøres (digitalt) i Norsk Lysingsblad og i to aviser som er alminnelig lest i distriktet. Det som mer konkret vil måtte rykkes inn i disse publikasjonene er vedtaksorganets sammendrag av søknaden der det fremgår hvem som er tiltakshaver, hvor tiltaket er lokalisert og hva det i korte trekk går ut på. Av kunngjøringen vil det også måtte fremgå at søknaden er lagt ut til offentlig ettersyn hos vedtaksorganet og hos kommuneadministrasjonen i den kommunen hvor tiltaket er lokalisert, eller eventuelt et «annet egnet sted» i distriktet. Dette siste kan for eksempel være aktuelt dersom tiltaket og de interessene det berører er lokalisert langt fra kommunesenteret eller hvor forholdene ligger slik an at vedtaksorganet anser det mer hensiktsmessig at søknaden legges ut til ettersyn hos reindriftsadministrasjonen enn hos kommuneadministrasjon. Det offentlige ettersynet skal vare i «minst 30 dager», men perioden kan forlenges dersom tiltakets art eller omfang tilsier det, for eksempel dersom tiltaket må antas å kunne ha store konsekvenser for samisk materiell kulturutøvelse eller hvor det i seg selv har et omfang som tilsier at ettersynet bør gjelde ut over 30 dager. Annet ledd omhandler forholdet mellom den foreslåtte kunngjøringsregelen og kunngjøringsregler i sektorlovgivningen. Det fremgår her at reglene i første ledd i prinsippet også gjelder i tilfeller hvor sektorloven har regler om kunngjøringsplikt. De foreslåtte bestemmelsene vil imidlertid i praksis bare ha selvstendig betydning i tilfeller hvor sektorlovgivningen ikke har regler om kunngjøringsplikt og i tilfeller hvor sektorlovgivningens kunngjøringsregler ikke er like vidtrekkende som de som er foreslått i første ledd. Er sektorlovgivningens kunngjøringsregler like vidtrekkende eller mer vidtrekkende, vil bestemmelsen i § 5 første ledd ikke ha noen selvstendig betydning. Se for øvrig det som er anført foran i utredningens punkt 18.4.3. Utkastet til § 6 har regler om høring av Sametinget, reindriftsforvaltningen, rettighetshavere og andre interesser i saker som kan påvirke naturgrunnlaget i tradisjonelle samiske områder. Bestemmelsen regulerer i hovedsak den retten samiske institusjoner, rettighetshavere og interesser har til å få tilsendt saker på høring. Andres rettigheter i denne relasjonen vil dels følge av sektorlovgivningen og dels forvaltningslovens generelle regler. De vurderingene som ligger til grunn for den foreslåtte bestemmelsen er inntatt foran i punkt 18.4.4 flg. Første leddangir hvilke organer og institusjoner som er obligatoriske høringsinstanser i saker som kan påvirke naturgrunnlaget i tradisjonelle samiske områder, jf. ordet «skal». Dette innebærer at vedtaksorganene vil ha en plikt til å forelegge saken for disse instansene, men uten at disse vil være forpliktet til å avgi uttalelse. Etter første ledd bokstav a)er Sametinget (i plenum) eller «den tinget har gitt eller gir fullmakt» høringsinstans. Dette innebærer at Sametinget vil kunne overlate ansvaret for å avgi uttalelse til underordnede organer i sametingssystemet, for eksempel Sametingsrådet, ulike underkomiteer eller administrasjonen. Ettersom Sametingets plenum samles relativt få ganger i året, vil dette trolig være praktisk, og særlig i saker som gjelder tiltak av mindre omfang. Det vil imidlertid være opp til Sametinget selv å avgjøre om det mer generelt vil overlate retten til å avgi uttalelse i bestemte sakstyper til sine underordnede organer, eller om å gjøre dette på bakgrunn av en konkret vurdering fra sak til sak, jf. uttrykket «har gitt eller gir» fullmakt. Også saker som kan gripe inn i samiske kulturminner vil måtte sendes på høring til Sametinget, jf. annet punktum. Dette vil trolig gjelde de fleste saker som kan påvirke naturgrunnlaget i tradisjonelle samiske områder, jf. for så vidt at alle samiske kulturminner som er eldre enn 100 år er automatisk fredet etter kulturminneloven 9. juni 1978 nr. 50 § 4 annet ledd, og ofte vil være relativt lite synlige. I praksis vil det i disse sakene trolig være de samiske kulturminnemyndighetene, som er underlagt Sametinget og som har distriktskontorer i Nesseby, Tromsø, Manndalen, Drag (Tysfjord) og på Snåsa, som utøver høringsretten innenfor sine respektive virkeområder. Ved mer omfattende tiltak eller saker av prinsipiell betydning, kan det imidlertid også være aktuelt at Sametinget selv avgir uttalelse. Etter første ledd bokstav b) er blant annet «reindriftsforvaltningen», det vil si Reindriftsstyret og områdestyrene, jf. reindriftsloven 15. juni 2007 nr. 40 §§ 71 og 72, samt vedkommende reindriftsagronom, obligatoriske høringsinstanser. Reindriftsstyret har hele landets reinbeiteområde som virkeområde og vil derfor få tilsendt alle saker som kan påvirke naturgrunnlaget i dette området på høring, mens områdestyrene og reindriftsagronomen, som er tilknyttet vedkommende områdestyret, vil få tilsendt saker som gjelder deres respektive geografiske områder. Reindriftsstyret vil trolig ofte overlate til vedkommende områdestyre å avgi uttalelse på vegne av reindriftsforvaltningen. I likhet med det som gjelder for Sametinget og dets underordnede organer, er det imidlertid ikke foreslått noen nærmere regler om dette. Bokstav b) angir også «vedkommende distriktsstyre», jf. reindriftsloven § 43, og «reinbeitesiida eller -siidaer», jf. reindriftsloven §§ 51 flg., som obligatoriske høringsinstanser. Dette er sammenslutninger av reindriftsberettigede på ulike nivåer, som vil få tilsendt saker til uttalelse som kan påvirke naturgrunnlaget i deres respektive bruksområder. Etter første ledd nr. 3 er også «andre rettighetshavere i tradisjonelle samiske områder» høringsinstanser. Dette kan for eksempel være sammenslutninger av svenske reindriftsutøvere (siidaer, samebyer) som med grunnlag i gammel sedvane, jf. også lappekodisillen av 1751 og senere reguleringer av den grenseoverskridende reindriften, har beiterettigheter i Norge. Det er også presisert at uttrykket omfatter eventuelle styringsorganer for «kollektivt eide områder som er eller vil bli etablert» og «sammenslutninger av bruksrettshavere som har fått eller får anerkjent rettigheter» i de tradisjonelle samiske områdene. Dette har blant annet sammenheng med at det i utredningens kapittel 12 og 13 er foreslått regler om kartlegging og anerkjennelse av rettigheter i de tradisjonelle samiske områdene fra og med Troms fylke og sørover, jf. også at finnmarksloven kapittel 5 legger opp til slik kartlegging i Finnmark. Retten til å få tilsendt saken for uttalelse vil ikke bare omfatte enheter og sammenslutninger som i fremtiden får anerkjent eierrettigheter eller bruksrettigheter, men også enheter og sammenslutninger som tidligere har fått anerkjent slike rettigheter, herunder styringsorganene for den eiendommen (Cahput Siida) som er etablert i etterkant av Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2001 side 1229 (Svartskogen). Den foreslåtte bestemmelsen omfatter ikke innehaverne av individuelle eier- og bruksrettigheter. Lovgivningens alminnelige saksbehandlingsregler om varsling og høring av berørte grunneiere og rettighetshavere, vil imidlertid fange opp slike rettighetshavere. Disse vil dessuten kunne avgi uttalelse i saker som berører dem, jf. for så vidt forslaget i annet ledd. Annet ledd presiserer at også andre samiske og lokale organisasjoner, institusjoner, grunneiere og andre rettighetshavere og interessegrupper «kan uttale seg». Bestemmelsen har ingen egentlig rettslig betydning, idet organisasjoners, gruppers og enkeltpersoners rett til å uttale seg i saker som de er opptatt av, er en rettighet som ikke trenger særskilt lovhjemmel. Det er imidlertid antatt at bestemmelsen kan ha en viss funksjon ved at den presiserer at også samiske og lokale organisasjoner, institusjoner og andre som ikke hører med blant de obligatoriske høringsinstansene kan uttale seg om saker som berører dem. Tredje ledd fastsetter at den høringsfristen som settes skal være minst fire uker, jf. for så vidt at det gjelder en tilsvarende frist etter blant annet forurensningsforskriften 1. juni 1994 nr. 931 § 36 – 6 første ledd, og at fristen som hovedregel skal være minst åtte uker. I vurderingen av om det kan settes en frist kortere enn åtte uker, vil det blant annet måtte ses hen til inngrepets omfang og hvor godt belyste dets konsekvenser for samisk (materiell) kulturutøvelse må antas å være fra før. Det er ellers ikke noe i veien for at det kan gis en videre høringsfrist enn åtte uker, hvilket det ofte også kan være grunn til, og særlig dersom det er tale om større inngrepssaker. Se ellers det som er anført foran i punkt 18.4.4.7. Fjerde ledd presiserer at de foreslåtte bestemmelsene om høring ikke griper inn i retten til å bli konsultert etter lovutkastets § 13 flg. Det forholdet at en institusjon eller sammenslutning som nevnt i utkastet til § 6 første ledd avgir høringsuttalelse, vil dermed ikke være til hinder for at de samtidig eller på et senere trinn i saksbehandlingsprosessen krever konsultasjoner med vedkommende myndighetsorgan. Se ellers foran i punkt 18.4.4.1. § 7 fastslår at før det treffes vedtak om å tillate inngrep eller tiltak som kan få virkninger for naturgrunnlaget eller for samisk kultur- og næringsutøvelse i samiske bruksområder, skal vedtaksorganet utrede inngrepets konsekvenser for den samiske kulturutøvelsen i det området hvor inngrepet eller tiltaket ventelig vil få virkninger. Bestemmelsen vil ikke statuere en strengere utredningsplikt når det gjelder slike forhold enn den alminnelige utredningsplikten som følger av forvaltningsloven § 17, men den vil tjene som en påminnelse overfor vedtaksorganet at inngrepets konsekvenser for samisk materielle kulturutøvelse i vedkommende område, er blant de forholdene som skal utredes særskilt før vedtaket treffes. Utredningsplikten er etter ordlyden begrenset til «i den grad behovet tilsier det» og til det som er «praktisk mulig». Dette samsvarer med den rådende tolkningen av uttrykket «så godt opplyst som mulig» i forvaltningsloven i § 17. Det er følgelig ikke tale om noen begrensning av den plikten som følger av § 17, men om en markering av at omfanget av utredningsplikten i konkrete tilfeller vil variere blant annet med hva slags inngrep det er tale om og med hvor store konsekvenser det kan forventes å få for samisk kultur med næringer og samfunnsliv i sin alminnelighet og for samisk næringsutøvelse i det området inngrepet er tenkt gjennomført. Jo større disse konsekvensene er, jo strengere vil utredningsplikten være. Det understrekes ellers at bestemmelsen gjelder den utredningsplikten som påhviler vedtaksorganet. Den utredningsplikten tiltakshaveren har etter plan- og bygningsloven kapittel VII-a om konsekvensutredninger vil ikke bli berørt av den foreslåtte bestemmelsen. For øvrig vises det til det som er anført foran i utredningens punkt 18.4.5. Etter § 8 kan Sametinget gi retningslinjer for vedtaksorganets bedømmelse av virkningen for samisk kultur mv. av omsøkte tiltak som kan påvirke naturgrunnlaget i tradisjonelle samiske områder. Bestemmelsen tilsvarer i prinsippet finnmarksloven § 4 første ledd, om at Sametinget for Finnmark kan gi retningslinjer for hvordan virkningen for samisk kultur, reindrift, næringsutøvelse og samfunnsliv av endret bruk av utmark skal bedømmes. Uttrykket «samisk kultur, med næringer og samfunnsliv» i første punktum har samme innhold som «samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv» i finnmarksloven § 4. Det forholdet at forslaget til § 8 i motsetning til finnmarksloven § 4 ikke er knyttet konkret til begrepet «endret bruk av utmark», men til tiltak som kan «få virkning for naturgrunnlaget», medfører ingen stor realitetsforskjell. Samerettsutvalget har imidlertid med dette ønsket å markere at også andre tiltak enn de som ut fra en mer snever vurdering kan anses som «endret bruk av utmark», etter forholdene vil kunne påvirke naturgrunnlaget for samisk kultur mv., for eksempel offshore petroleumsvirksomhet i forhold til kyst- og fjordfiske og utvidelser av eksisterende industriell virksomhet. For så vidt gjelder retningslinjenes nærmere funksjon kan det i hovedsak vises til det som er anført om dette i finnmarksloven § 4 bestemmelsen i Innst. O. nr. 80 (2004 – 2005) side 34 – 35, jf. også Ot.prp. nr. 53 (2002 – 2003) side 121 – 122 og side 105 – 106. Samerettsutvalget vil likevel understreke at retningslinjenes funksjon er å angi hvilke samiske hensyn som vedtaksorganene vil måtte trekke inn i vurderingen av om et tiltak skal tillates iverksatt, og at de kun vil være avgjørende for den isolerte vurderingen av de samiske hensynene og den vekten disse skal tillegges. De vil ikke være styrende for vedtaksorganets konkrete avveining av de samiske hensynene og de hensynene som taler for at tiltaket iverksettes. Denne avveiningen vil på samme måte som i dag ligge til vedtaksorganet. I tilfeller hvor den isolerte vurderingen av samiske hensyn etter retningslinjene tilsier at et tiltak ikke bør iverksettes, vil imidlertid dette medføre at det skal mer til enn ellers for å gjennomføre tiltaket, og også kunne skjerpe kravene til begrunnelsen for å tillate tiltaket. Indirekte vil retningslinjene dermed også kunne medføre at de samiske hensynene tillegges større vekt i avveiningen, og for eksempel lede til at iverksettelse av tiltaket bør kombineres med vilkår som kan avbøte eventuelle skadevirkninger, jf. lovutkastets § 11. Bestemmelsene i annet og tredje punktum om at retningslinjene må godkjennes av departementet, og at departementets prøving er begrenset til om retningslinjene ligger innenfor rammene i første punktum, og om de har en egnet utforming, samsvarer med finnmarksloven § 4 første ledd annet og tredje punktum. For så vidt gjelder innholdet i disse bestemmelsene vises det derfor til merknadene i Innst. O. nr. 80 (2004 – 2005) side 34 – 35, jf. Ot.prp. nr. 53 (2002 – 2003) side 121 – 122, jf. side 105 – 106. Det bemerkes likevel at departementet enten må godkjenne retningslinjene slik de foreligger eller sende dem tilbake til Sametinget med påpekning av hvorfor de ikke er godkjent. Departementet kan ikke selv foreta realitetsendinger i retningslinjene, eller overprøve Sametingets vurdering av hva som vil være til skade for samisk kultur. Det er ikke foreslått regler om utarbeidelsen av og innholdet i retningslinjene. Det er imidlertid nærliggende at Sametingets utkast til retningslinjer sendes på høring til samiske og lokale brukerinteresser før de fastsettes. Utkast til retningslinjer vil etter forholdene også være omfattet av den særskilte konsultasjonsregelen som er foreslått i lovutkastets § 15 siste ledd. For øvrig vil det være opp til Sametinget om det skal utarbeides felles retningslinjer for alle tradisjonelle samiske områder, eller om det gis særskilte retningslinjer for bestemte deler av disse områdene, eller om det foretas en inndeling for eksempel etter næringer (reindrift, fiske, utmarksnæringer) eller inngrepstyper (vassdragsutbygging, vindkraftutbygging etc.). Se ellers det som mer generelt er anført om bestemmelsen foran i punkt 18.4.6 flg. Etter § 9 første ledd første punktumskal vedtaksorganet når det i konkrete tilfeller skal avgjøre om det skal tillate et omsøkt tiltak, vurdere hvilke virkninger inngrepet kan ha for samisk kultur mv. Har Sametinget gitt retningslinjer etter § 8 skal vurderingen av tiltakets virkninger skje med grunnlag i retningslinjene. Bestemmelsen er sammenfallende med finnmarksloven § 4 annet ledd første punktum. Uttrykket «vedtaksorganet» må forstås slik at det dekker finnmarkslovens «statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter», mens «samisk kultur, med næringer og samfunnsliv» antas å dekke finnmarkslovens «samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv». Første ledd annet punktumtilsvarer finnmarksloven § 4 annet ledd annet punktum. Se ellers Innst. O. nr. 80 (2004 – 2005) side 34 – 35, jf. Ot.prp. nr. 53 (2002 – 2003) side 121 – 122 og 105 – 106. Annet ledd fastslår at vedtaksorganet skal ta tilbørlig hensyn til «samisk bruk og samiske lokalsamfunn», og derigjennom naturgrunnlaget for samisk kultur og de naturbruksinteressene som gjør seg gjeldende i tradisjonelle samiske områder, også i tilfeller hvor Sametinget ikke har gitt retningslinjer. Bestemmelsen understreker at vedtaksorganet har en selvstendig plikt til å vektlegge de nevnte hensynene, og at denne plikten ikke er betinget av at det foreligger stadfestede retningslinjer fra Sametinget i vedkommende område eller på vedkommende saksfelt. Ettersom de tradisjonelle samiske områdene fra og med Troms fylke og sørover er geografisk omfattende og i mange relasjoner mindre homogene enn i Finnmark, kan bestemmelsen trolig ha atskillig selvstendig og praktisk betydning, selv om denne betydningen trolig vil avta etter hvert som Sametinget utarbeider retningslinjer. Tredje leddslår fast at vedtaksorganet, enten det foreligger retningslinjer fra Sametinget eller ikke, ved vurderingen av om et tiltak skal tillates iverksatt også skal trekke inn effekten av tidligere gjennomførte tiltak i vedkommende område. Er det her tidligere iverksatt mange tiltak, kan dette tilsi at det ikke bør gis tillatelse til nye tiltak, selv om det nye tiltaket ut fra en isolert betraktning kan fremstå som relativt beskjedent. Bestemmelsen kan anses som en understrekning av det forholdet at det sentrale vurderingstemaet ved om tiltak som kan gripe inn i naturgrunnlaget for samisk (materiell) kultur skal tillates, ikke er inngrepets omfang som sådan, men dets konkrete virkninger for samisk kulturutøvelse. Ut over å fastslå at vedtaksorganet skal ta tilbørlig hensyn til samiske interesser og ta utgangspunkt i eventuelle retningslinjer fra Sametinget, vil heller ikke denne bestemmelsen binde vedtaksorganets avveining av hensynet til vern av samisk kultur og næring og andre relevante hensyn. Bestemmelsen forplikter imidlertid vedtaksorganet til å trekke de samiske hensynene inn i avveiningen og vektlegge disse i den utstrekning hensynenes tyngde tilsier. Er dette ikke gjort, vil det foreligge en saksbehandlingsfeil som kan lede til ugyldighet, jf. at det samme gjelder etter finnmarksloven § 4, jf. Ot.prp. nr. 53 (2002 – 2003) side 122. Når det ellers gjelder bakgrunnen for og de vurderingene som mer generelt ligger bak den foreslåtte bestemmelsen, vises det til fremstillingen foran i punkt 18.4.7 flg. § 10 første leddetablerer en særskilt beskyttelse av områder som er «særlig viktige for samisk materiell kulturutøvelse» og hvor planlagte tiltak kan «få betydelig negativ innvirkning» på den fremtidige bruken av områdene. Mer konkret innebærer bestemmelsen at dersom begge disse vilkårene er oppfylt, kan tiltaket bare iverksettes når det foreligger kvalifisert interesseovervekt i form av «tungtveiende samfunnshensyn», i favør av iverksettelse. Bestemmelsen omfatter ikke alle tradisjonelle samiske områder i Norge, men bare områder som «er særlig viktige» for samisk materiell kulturutøvelse. Som eksempler på slike områder nevnes blant annet områder hvor det «er anerkjent eller vil bli anerkjent eierrettigheter i samsvar med statens folkerettslige forpliktelser.» En rettskraftig avgjørelse som innebærer at slike rettigheter «er anerkjent», er Rt. 2001 side 1229 hvor Høyesterett på side 1252 uttaler at domsresultatet om å tilkjenne bygdefolket i Manndalen en kollektiv eiendomsrett til et utmarksområde på 116 km2 «er i godt samsvar med» ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 14 (1) første punktum. Fremtidige anerkjennelser av kollektive samiske eierrettigheter kan følge av prosess for kommisjon og domstol, jf. finnmarksloven kapittel 5, samt forslaget til lov om kartlegging og anerkjennelse av rettigheter i tradisjonelle samiske områder fra og med Troms fylke og sørover. I disse områdene vil den samiske bruken ha vært så dominerende i forhold til andre gruppers bruk at staten etter ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 14 (1) er forpliktet til å anerkjenne eierrettigheter. De samiske brukerinteressene vil derfor ha vært særlig sterke, hvilket gjør det naturlig å stille krav om kvalifisert interesseovervekt for å gjennomføre tiltak som kan «få betydelig negativ innvirkning på» den fremtidige bruken av områdene. § 10 første ledd nevner også «områder som har vesentlig betydning for utøvelse av reindrift» som eksempel på områder hvor det vil gjelde krav til kvalifisert interesseovervekt for å tillate tiltak som kan ha slike virkninger. Dette kan være flyttleier som ikke uten videre kan omlegges, og kalvings-, samlings- og skilleområder, samt særlig viktig beiteland. Kravet om kvalifisert interesseovervekt vil også få anvendelse ved tiltak i områder som har «vesentlig betydning» for kyst- og fjordfiske eller annen materiell samisk kulturutøvelse. Forutsetningen er også i disse tilfellene at det aktuelle tiltaket kan ha betydelige skadevirkninger. Er både vesentlighetskravet og kravet til skadevirkninger oppfylt, vil utfallet av avveiningen kunne bli at det ikke gis tillatelse til det omsøkte tiltaket, at det settes vilkår som innebærer at skadevirkningene reduseres til et akseptabelt nivå, eller at tiltaket søkes lokalisert i et område som ikke er av vesentlig betydning for materiell samisk kulturutøvelse eller i et område hvor det ikke vil medføre betydelige skadevirkninger for kulturutøvelsen. Mer konkret kan dette for eksempel innebære at et omsøkt anlegg for fiskeoppdrett ikke får en lokalisering som har kvalifiserte skadevirkninger for kyst- og fjordfiske i sjøsamiske områder. Annet ledd presiserer at dersom det er aktuelt å iverksette tiltak som er omfattet av første ledd, skal gjennomføres konsultasjoner med Sametinget og de berørte samiske brukerinteressene, det vil både si rettighetshavere og andre interesser som den aktuelle bruken er av vesentlig betydning for, i samsvar med lovutkastets §§ 13 flg, jf. ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 6, 7 og 15. Hensikten med konsultasjonene vil være å søke å oppnå enighet om eller tilslutning til de foreslåtte tiltakene, jf. lovutkastets § 16, gjennom omforente løsninger som innebærer at tiltaket kan iverksettes på en måte som ikke medfører utilbørlig skade for de interessene som rammes. Dette kan for eksempel skje ved at tiltakets omfang reduseres, ved alternative lokaliseringer, eller ved at det settes vilkår som begrenser skadevirkningene. Dersom det ikke lykkes å oppnå enighet under konsultasjonene, følger det av annet punktum at tiltaket «som hovedregel» ikke skal tillates gjennomført. Det understrekes at dette, i motsetning til forslaget til artikkel 36 (3), jf. artikkel 16 (2) i Nordisk samekonvensjon, ikke innebærer at de samiske konsultasjonspartene har noen form for vetorett mot tiltaket, eller at dette bare kan iverksettes dersom disse gir samtykke. Beslutningsmyndigheten vil fortsatt ligge hos vedtaksorganet, men annet punktum kan anses som en understrekning av at det i disse tilfellene gjelder et krav om (særlig) kvalifisert interesseovervekt for å tillate tiltaket. Sammenholdt med § 10 første ledd må annet ledd anses som en konkretisering av hovedprinsippet i artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Denne bestemmelsen er inkorporert i norsk rett og gitt forrang i motstrid med annen norsk rett, jf. menneskerettsloven §§ 2 og 3, og har som fremholdt foran i punkt 18.3.2, jf. også mer generelt foran i punkt 5.5, en kjernesone som forbyr inngrep i samisk materiell kulturutøvelse dersom inngrepene kan sidestilles med en nektelse av retten til fortsatt kulturutøvelse. Samtidig viser praksis i FNs Menneskerettskomité at et sentralt element i vurderingen av om bestemmelsen i konkrete tilfeller er overtrådt eller ikke, er om statene har gjennomført reelle konsultasjoner med vedkommende urfolksgruppe før de omstridte tiltakene er tillatt iverksatt, jf. blant annet foran i punkt 17.2.6, jf. også punkt 5.5.3.11. Vurderingen av om kriteriene i § 10 om at området må være «særlig viktig for samisk materiell kulturutøvelse» og at tiltaket må «kunne få betydelig negativ innvirkning på den fremtidige bruken av områdene», og vurderingen av om kravet til kvalifisert interesseovervekt er oppfylt, vil i utgangspunktet tilligge vedtaksorganet. Imidlertid vil dette ved vurderingen av de samiske hensynene måtte se hen til eventuelle retningslinjer fra Sametinget. Videre er både vurderingen av om kriteriene i § 10 er oppfylt og om det foreligger tilstrekkelig interesseovervekt av utpreget rettslig karakter, og har også klare folkerettslige overtoner. Vedtaksorganets lovtolkning og lovanvendelse (subsumsjon), herunder vurderingen av om kravet til interesseovervekt er oppfylt, vil derfor kunne prøves av domstolene. Samerettsutvalget vil for øvrig også her understreke at forslaget til annet ledd annet punktum ikke innebærer noen vetorett for de samiske konsultasjonspartene, jf. uttrykket «som hovedregel». Dette bør fremkomme som en klar premiss ved den videre behandlingen av utvalgets lovforslag, slik at det på alle stadier fremgår klart hva som etter forslaget er vedtaksorganets myndighetsområde og hvilken forståelse domstolene skal legge til grunn ved en eventuell rettslig prøving. Det vises ellers til drøftelsen foran i punkt 18.4.8 flg., og understrekes at i tradisjonelle samiske områder som ikke omfattes av § 10, hvilket i praksis vil utgjøre størsteparten av disse områdene, vil reglene om saksbehandling i §§ 5 til 9 og §§ 11 og 12, og konsultasjoner i §§ 13 flg. gjelde på vanlig måte. Første ledd fastslår at vedtaksorganet dersom det gir tillatelse til tiltak som kan påvirke naturgrunnlaget i lovens virkeområde, kan sette vilkår for å motvirke at tiltaket får uheldige virkninger for samisk materiell kulturutøvelse. Bestemmelsen må leses i lys av den alminnelige vilkårslæren, slik at det blant annet må være saklig sammenheng mellom de vilkårene som fastsettes og det som ønskes oppnådd. Det vil i praksis si at vilkårene må ha et innhold som er egnet til å begrense inngrepets skadevirkninger for utøvelsen av reindrift og annen samisk materiell kulturutøvelse i området, for eksempel kyst- og fjordfiske. Det vil i utgangspunktet være opp til vedtaksorganet å avgjøre hvilke vilkår som eventuelt skal fastsettes. Som eksempler på aktuelle vilkår kan nevnes at den som får konsesjon til en vassdragsregulering kan bli pålagt å sørge for avsperring av reguleringsområdet for å forhindre tap av reinsdyr i issprekker; at den som får tillatelse til leting etter petroleum utenfor et sjøsamisk distrikt blir pålagt å undersøke hvilken betydning fullskala petroleumsvirksomhet vil få for det lokale kyst- og fjordfisket; eller at den som får tillatelse til å foreta nydyrking i et reindriftsområde blir pålagt å gjerde inn de nydyrkede områdene slik at det ikke blir uforholdsmessig tyngende for reineierne å overholde sin tilsynsplikt etter reindriftsloven § 28. For øvrig vises det til punkt 18.4.9.1 og 18.4.9.2 foran. Bestemmelsen i annet ledd om at Sametinget, representanter for samiske lokalsamfunn, rettighetshavere, for eksempel reindriftsutøvere eller innehavere av jordbruksrettigheter, og andre brukerinteresser kan fremsette forslag om slike vilkår ovenfor vedtaksorganet, gjelder et forhold som ikke trenger lovregulering. Utvalget har imidlertid sett det slik at bestemmelsen vil kunne tjene som en ytterligere oppfordring til vedtaksorganet om å inngå i en dialog med de relevante samiske interessene, jf. foran i punkt 18.4.9.3. § 12 gir visse nærmere regler om behandlingen (forberedelsen og vedtaket) og anvendelsen av forskrifter som gjelder bruk eller utnytting av grunn og ressurser mv. i tradisjonelle samiske områder. De overveielsene som ligger til grunn for den foreslåtte bestemmelsen, er inntatt i utredningens punkt 18.4.10 flg. Se også merknadene til § 4 tredje ledd foran. Første ledd første punktumslår fast at det gjelder en generell utredningsplikt for organer som har myndighet til å vedta forskrifter som gjelder bruk eller utnytting av grunn og ressurser eller om andre tiltak som kan få virkning for naturgrunnlaget i tradisjonelle samiske områder. Innholdet i utredningsplikten er sammenfallende med den utredningsplikten som er foreslått for enkeltvedtak og andre beslutninger om enkeltstående tiltak, jf. merknadene til lovutkastets § 7, og må anses som en konkretisering av vedtaksorganets alminnelige utredningsplikt ved vedtak av forskrifter, jf. forvaltningsloven § 37 første ledd. Som eksempler på forskrifter som vil være omfattet av bestemmelsen, kan foruten forskrifter som gjelder anvendelsen av lovverk som åpner for at det kan gis tillatelse til irreversible tiltak som kan påvirke naturgrunnlaget for samisk kultur, typisk gruvedrift og vindkraftutbygginger, nevnes forskrifter om bruk og utnyttelse av fornybare ressurser. Dette kan blant annet være forskrifter som fordeler utnyttelsen av jakt, fangst og fiske mellom ulike brukergrupper, og forskrifter som gir nærmere vilkår for å kunne delta i ulike former for ressursutnyttelse, for eksempel saltvannsfiske, og med hvilke redskaper utnyttelsen kan foregå. Mens bestemmelsen i § 12 på samme måte som de bestemmelsene som i §§ 5 til 11 er foreslått for enkeltstående tiltak, vil få virkning i tradisjonelle samiske områder, vil dens saklige virkeområde dermed kunne favne noe videre enn disse bestemmelsene. Se ellers det som er anført om disse forholdene i utredningens punkt 18.4.10.5. Første ledd annet punktumgir visse regler om saksforberedelsen, ved å foreskrive at det skal gjennomføres en høringsrunde med Sametinget og andre organer, institusjoner og sammenslutninger som etter lovforslagets § 6 er høringsinstanser ved enkeltvedtak og andre enkeltstående tiltak som kan påvirke naturgrunnlaget i de tradisjonelle samiske områdene. Bestemmelsen vil være et supplement til og en konkretisering av den generelle høringsregelen for forskrifter i forvaltningsloven § 37 annet ledd, og vil i likhet med forslaget til § 6 medføre en plikt for vedtaksorganet om å sende forskriften på høring til de aktuelle instansene, men ingen plikt for disse til å avgi uttalelse. Det er ikke foreslått særskilte regler om høringsfrist. Følgelig vil dette være regulert av den generelle bestemmelsen i forvaltningsloven § 37 tredje ledd som overlater dette til vedkommende vedtaksorgan, jf. også utredningsinstruksen punkt 5.2 hvoretter høringsfristen normalt skal være tre måneder. Etter forholdene kan det også være aktuelt å gjennomføre konsultasjoner som ledd i forskriftsforberedelsen, jf. for så vidt henvisningen til lovutkastets § 14. Se også den generelle bestemmelsen i lovutkastets § 13 om hvilke sakstyper som i utgangspunktet er omfattet av de foreslåtte reglene om konsultasjoner og merknadene til denne. Annet ledd første punktumforeskriver en plikt for vedtaksorganet til å ta tilbørlig hensyn til «samisk bruk og samiske lokalsamfunn». Innholdet i denne plikten er sammenfallende med det tilsvarende kravet i lovutkastets § 9, jf. merknadene til denne bestemmelsen og særlig til § 9 annet ledd, samt drøftelsen foran i punkt 18.4.10.6. Som eksempler på «samisk bruk» som vil være omfattet av bestemmelsen, kan nevnes reindrift og annen tradisjonell utmarksutnyttelse som skjer med grunnlag i bosetting i tradisjonelle samiske områder. «Samiske lokalsamfunn» vil omfatte både lokalsamfunn i innlandet og i sjøsamiske kyst- og fjordområder med et visst samisk befolkningsinnslag. Det er videre presisert at plikten gjelder både «under forberedelsen og ved vedtaket» av forskriften. Bestemmelsen vil dermed gjelde både for organer som forbereder forskrifter uten selv å vedta dem, typisk fagdepartementer som forbereder forskrifter som vedtas av Kongen (Regjeringen) ved kongelig resolusjon, og mot organer som selv forbereder de forskriftene de vedtar, for eksempel departementer eller direktorater. Plikten gjelder dessuten også ved «anvendelsen av» forskriften, og vil dermed også gjelde for de organene som er tillagt myndighet til å treffe konkrete beslutninger i medhold av forskriften. Henvisningen til Sametingets retningslinjer etter § 10 innebærer at det i tilfeller hvor det foreligger slike retningslinjer som har relevans for forskriftens innhold, skal disse trekkes inn i vurderingen av de samiske hensynene. Retningslinjene vil imidlertid ikke ha avgjørende betydning for den endelige utformingen av forskriftene. Er det åpenbart at slike retningslinjer er oversett eller ignorert av vedtaksorganet, er imidlertid dette et forhold som kan få betydning for forskriftens gyldighet. Se ellers det som er anført i merknadene til § 10. Annet ledd annet punktumslår fast at plikten til tilbørlig hensyntagen ved anvendelsen av forskrifter som nevnt i første ledd, ikke bare vil gjelde for forskrifter som forberedes og vedtas etter lovens ikrafttreden, men også for forskrifter som har trådt i kraft før dette. Lovutkastets kapittel 3 inneholder forslag til bestemmelser om konsultasjoner mellom offentlige beslutningstakere mv. og Sametinget og andre samiske rettighetshavere og interesser. Bestemmelsene er foreslått for å gjennomføre og konkretisere statens konsultasjonsforpliktelser etter ILO konvensjon nr. 169 artikkel 6, jf. også artikkel 7 og 15 i intern rett, jf. også at slike forpliktelser kan utledes av SP artikkel 27. Slik Samerettsutvalget ser det, er konsultasjonsavtalen mellom Regjeringen og Sametinget, jf. kgl. res. 1. juli 2005, et nyttig redskap i denne relasjonen. Det samme gjelder de ulike samarbeidsavtalene mellom Sametinget og fylkeskommunene i landets samiske bruksområder. Utvalget har likevel ansett det viktig at det gis regler om konsultasjoner i lovs form, dels fordi de folkerettslige konsultasjonsforpliktelsene har et videre nedslagsfelt enn hva de nevnte avtalene omfatter, og dels fordi en lovfesting antas å gi forpliktelsene et mer håndfast og konkret uttrykk. En vil også vise til at ILOs håndhevelsesorganer har betegnet ILO-konvensjonens prinsipper om konsultasjoner og deltakelse som en hjørnestein som de øvrige bestemmelsene i konvensjonen er bygget på, jf. foran i punkt 17.1.1. Foruten bestemmelser som angir hvilke saker som er gjenstand for konsultasjoner (§ 13), hvilke aktører som har rett til å bli konsultert (§ 14) og hvilke organer og institusjoner som er forpliktet til å gjennomføre konsultasjoner (§ 15), er det gitt nærmere bestemmer om hensikten med konsultasjonene og om den konkrete gjennomføringen av disse (§§ 16 til 24). Kapittelet inneholder også en bestemmelse om samisk deltakelse i oppnevnte organer (§ 25). Når myndigheter som nevnt i § 15 forbereder lovgivning eller forskrifter, enkeltvedtak og andre beslutninger som er omfattet av § 4 i loven her, reguleringstiltak eller andre tiltak som gjelder bruk, utnyttelse eller disponering av grunn og ressurser i tradisjonelle samiske områder, har aktører som nevnt i § 14 rett til å bli konsultert i den utstrekningen de aktuelle tiltakene kan få direkte betydning for dem. For vedtak av arealplaner og vedtak om områdevern gjelder reglene i hhv. Plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 §§ 19 – 4 tredje punktum, 20 – 5 annet ledd fjerde punktum, 27 – 2 nr. 2 annet ledd tredje punktum og 33 – 2 tredje ledd, og naturvernloven 19. juni 1970 nr. 63 § 2 a annet ledd. § 13 angir hvilke vedtakstyper og sakstyper som er gjenstand for konsultasjoner etter lovutkastet. De vurderinger som ligger bak innholdet i og den nærmere utformingen av bestemmelsen er inntatt foran i punkt 17.5.5.1 til 17.5.5.4. Første ledd fastslår hovedprinsippet om konsultasjoner mellom offentlige myndighetsorganer og institusjoner, jf. henvisningen til lovutkastets § 15, og Sametinget og samiske rettighetshavere og interesser, jf. henvisningen til § 14. Bestemmelsen kan anses som en konkret lovfesting av prinsippet om konsultasjoner i ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 6 (1) bokstav a), for så vidt gjelder «tiltak som gjelder bruk utnyttelse eller disponering av grunn og ressurser» i områder som er omfattet av saksbehandlings- og konsultasjonslovens geografiske virkeområde, jf. lovutkastets § 3 og merknadene til denne. Avgrensningen til de nevnte tiltakene har sammenheng med at utvalgets mandat er saklig begrenset til spørsmål som gjelder utnyttelse av, rettigheter til og disponeringen over grunn og naturressurser. Selv om statens konsultasjonsplikt etter ILO-konvensjonen og annen folkerett, også gjelder på andre saksområder, som for eksempel skole og utdanning og også i budsjettsaker, ligger det utenfor utvalgets mandat å foreslå nærmere regler om konsultasjoner på disse saksfeltene, eller mer generelle regler om konsultasjoner. Bestemmelsens angivelse av hvilke vedtakstyper den regulerer, er sammenfallende med passusen «legislative or administrative measures» (lovgivning og administrative tiltak) i konvensjonens artikkel 6 (1) bokstav a). Det er imidlertid gitt en noe mer detaljert oppregning, og da særlig av hva som kan anses som administrative tiltak. Med «lovgivning» i den foreslåtte bestemmelsens forstand siktes det til lovgivning i vid forstand. Den vil dermed ikke bare omfatte alminnelig lovgivning, men også forskrifter (som er spesifikt nevnt), retningslinjer og andre generelle regler eller reguleringer av normativ art. Som eksempler på administrative tiltak nevnes forvaltningsrettslige enkeltvedtak og andre enkeltstående tiltak som er omfattet av det angitte virkeområdet for lovens § 4, det vil i praksis si beslutninger av offentlige myndigheter om å iverksette tiltak på vegne av staten som ikke trenger særskilt tillatelse i form av et enkeltvedtak, jf. merknadene foran til § 4 første ledd bokstav c). Videre er også «reguleringsvedtak» og «andre tiltak» som gjelder bruk, utnyttelse av eller disponering over grunn og naturressurser nevnt. Reguleringsvedtak vil relativt ofte treffes i form av forskrifter, for eksempel er dette det vanlige for fiskerireguleringer. Dette uttrykket vil derfor ikke nødvendigvis ha stor selvstendig betydning, men det er nevnt i lovteksten ut fra at dette vil virke klargjørende. Henvisningen til «andre tiltak» er inntatt for å markere at den oppregningen som ellers er gitt i bestemmelsen ikke er uttømmende, men at alle tiltak som kan anses som «administrative measures» i ILO-konvensjonens forstand, også vil være omfattet av oppregningen i § 13. Det er videre angitt som en forutsetning for at bestemmelsene om konsultasjoner skal få anvendelse at den aktuelle lovgivningen eller de aktuelle administrative tiltakene «kan få direkte betydning», jf. for så vidt at det etter konvensjonens artikkel 6 (1) bokstav a) er et vilkår at de aktuelle tiltakene «may affect [the peoples concerned] directly». Hva som mer konkret ligger i dette, vil bero på en konkret vurdering, men tiltak som har en helt perifer betydning for samiske interesser eller som ikke vil påvirke disse interessene i større grad eller på en mer særegen måte enn hva de vil påvirke det øvrige samfunnet, vil ikke være omfattet av konsultasjonsplikten, jf. også den begrensningen som er foreslått inntatt i tredje ledd. Dette er imidlertid ikke til hinder for at det gjennomføres konsultasjoner også i slike tilfeller, for eksempel om Sametinget ønsker det. Det vises ellers til det som er anført om disse forholdene foran i punkt 17.5.5.4, og bemerkes at i den grad uttrykket måtte bli konkretisert gjennom ILO's ekspertuttalelser til ulike statsrapporter og annen relevant ILO-praksis, vil dette få betydning for tolkningen av uttrykket «kan få direkte betydning» i bestemmelsen. Se også utkastet til § 1 annet ledd hvoretter loven gjelder med de begrensningene som følger av konvensjonen. Første ledd annet punktuminneholder en henvisning til de bestemmelsene om konsultasjoner som utvalget har foreslått inntatt i plan- og bygningsloven og naturvernloven. Som fremholdt, blant annet i punkt 17.1.2, jf. også punkt 17.5.5.2, har utvalget ansett det mest hensiktsmessig at det inntas bestemmelser om konsultasjonsplikt direkte i disse lovene. Annet leddinneholder en nærmere eksemplifisering av sakstyper som typisk vil være omfattet av bestemmelsene om konsultasjoner. Denne eksemplifiseringen er ikke uttømmende, jf. ordene «blant annet». Det er imidlertid antatt at slik eksemplifisering ikke vil være uten informasjonsverdi, jf. for så vidt også at konsultasjonsavtalen mellom Regjeringen og Sametinget inneholder en slik eksemplifisering, jf. avtalens punkt 2 annet kulepunkt. For øvrig vises det til det som er anført foran i punkt 17.5.5.3. Tredje ledd slår fast at konsultasjonsplikten som hovedregel ikke får anvendelse i generelle saker som må antas «å ville påvirke hele samfunnet». Bestemmelsen forutsetter med dette at sakene må ha en særskilt eller særegen betydning for samiske interesser for at konsultasjonsplikten skal inntre. Den er et utslag av kravet i ILO-konvensjonens artikkel 6 (1) bokstav a) om at denne plikten inntrer for tiltak som kan få «direkte betydning» for vedkommende folk. Det forholdet at en sak vil påvirke hele samfunnet, er imidlertid ikke nødvendigvis til hinder for at den kan påvirke det samiske samfunnet, eller deler av dette, på en særegenmåte. Selv om fremtidig petroleumsvirksomhet i Nord-Norge klart nok vil påvirke hele samfunnet, kan slik virksomhet samtidig påvirke samiske interesser knyttet til bruk av grunn og naturressurser på en særegen måte. Eksempelvis vil reindriftens arealbruksinteresser kunne bli direkte berørt av planlagte ilandføringsanlegg for petroleum, mens samiske interesser knyttet til kyst- og fjordfiske vil kunne bli direkte berørt av den virksomheten som skjer offshore. I slike saker vil konsultasjonsplikten gjelde fullt ut. Den begrensningen av konsultasjonsplikten som er stilt opp i tredje ledd, vil derfor ikke nødvendigvis ha stor praktisk betydning, i alle fall ikke så lenge det er tale om saker som kan få konkret betydning for den fremtidige utnyttelsen av grunn og naturressurser i tradisjonelle samiske områder. I lovsaker vil begrensningen innebære at konsultasjonsplikten primært vil omfatte de delene av det aktuelle lovvedtaket som kan ha særlig betydning for samiske rettighetshavere og interesser. Eksempelvis vil konsultasjonsplikten i forhold til endringer i vernelovgivningen omfatte de delene av loven som særskilt regulerer områdevern i tradisjonelle samiske områder, og hvilke regler som skal gis for å ivareta samiske hensyn i verneprosessene. Derimot vil plikten til å konsultere ikke omfatte hvilke typer vernetyper lovgivningen mer generelt bør operere med. Dette er imidlertid ikke ensbetydende med at de konsultasjonsberettigede vil være uten påvirkningsmuligheter i denne relasjonen, men denne påvirkningen vil måtte skje på annen måte enn gjennom særskilte konsultasjonsprosedyrer. Det vises ellers til det som er anført om disse forholdene foran i punkt 17.5.5.4. § 14 angir hvilke institusjoner, sammenslutninger og interesser som har rett til konsultasjoner i saker som angitt i § 13. Bestemmelsen tar sikte på å konkretisere det grunnleggende kravet i ILO-konvensjonen om at konsultasjonene skal gjennomføres med aktører som er «truly representative of the communities affected.» Det er redegjort nærmere for de overveielsene som ligger bak innholdet i og utformingen av bestemmelsen foran i punkt 17.5.6.1 til 17.5.6.3. Første ledd bokstav a)slår fast at Sametinget har rett til å bli konsultert i de aktuelle sakene. Som samenes folkevalgte organ i Norge vil Sametinget klart nok oppfylle kravet til representativitet i saker som kan få direkte betydning for hele eller store deler av den samiske folkegruppen i Norge. I saker som gjelder lovgivning av særlig betydning for det samiske samfunnet, eller for grupper av samiske næringsutøvere mv., vil den foreslåtte bestemmelsen lovfeste de senere års praksis hvor Sametinget har vært konsultert blant annet når det gjelder finnmarksloven (med Stortingets Justiskomité som motpart), reindriftsloven og under arbeidet med ny plan- og bygningslov, naturmangfoldlov, minerallov og havressurslov. Sametinget vil etter forholdene også ha rett til å bli konsultert i saker av mindre vidtrekkende karakter enn de ovennevnte, men som har stor prinsipiell betydning for samisk materiell kulturutøvelse, og også i større inngrepssaker mv. Derimot vil det i enkeltsaker som har mer begrensede virkninger sjelden være aktuelt å konsultere Sametinget, for så vidt som det i slike saker vil være mer aktuelt å konsultere grupper som nevnt i bokstav b) til e). Lovutkastet foretar likevel ingen nærmere regulering av den nedre grensen for i hvilke (enkelt)saker Sametinget har rett til konsultasjoner, ut over kravet om at tiltaket må ha «direkte betydning» for samiske interesser som Sametinget kan anses som representative for. Det er ansett vanskelig å finne egnede kriterier for en slik avgrensning. Samtidig vil det for Sametinget, så vel som for de andre aktørene som er nevnt i utkastet til § 14, være tale om en «rett» til å bli konsultert, og ikke om en plikt for disse til å gjennomføre konsultasjoner. Det må derfor antas at både praktiske hensyn og kapasitetshensyn vil bidra til at en på sikt finner en egnet avgrensning. Se ellers det som er anført om disse forholdene foran i punkt 17.5.6.1. Etter bokstav b)har også «samiske rettighetshavere» rett til å bli konsultert ved tiltak som kan få direkte betydning for dem, typisk enkeltstående tiltak som kan begrense deres muligheter til å utnytte rettighetene. Som eksempel på slike rettighetshavere nevner bestemmelsen vedkommende «reinbeitesiida», hvilket også omfatter utøvere av grenseoverskridende reindrift, og «reinbeitedistrikt», jf. reindriftsloven §§ 42 flg. Et annet eksempel på «rettighetshavere» som omfattes kan vil være innehavere av kollektive eier- eller bruksrettigheter i tradisjonelle samiske områder, typisk rettighetshaverne til Svartskogen i Manndalen i Kåfjord kommune i Troms, jf. Rt. 2001 side 1229. Etter bokstav c) har også representanter for samiske «interesser» knyttet til bruk og utnyttelse av grunn og ressurser rett til konsultasjoner i saker som kan få direkte betydning for dem. Eksempler på slike representanter kan være samiske næringsorganisasjoner, for eksempel Norske reindriftssamers landsforbund, som ble konsultert under arbeidet med den nye reindriftsloven, den sjøsamiske fiskerorganisasjonen Bivdi, i saker hvor slike organisasjoner ikke vil være omfattet av bokstav b, og andre sammenslutninger av utmarksbrukere i tradisjonelle samiske områder, som ikke uten videre kan anses som rettighetshavere etter denne bestemmelsen. «Allmennkulturelle» interesser, jf. bokstav d), kan blant annet være interesser som ikke er direkte knyttet til egen bruk og utnyttelse av grunn og ressurser, men for eksempel samiske kulturminneinteresser og naturverninteresser. Et annet eksempel kan være samiske allmennpolitiske organisasjoner. For slike organisasjoner kan imidlertid kravet om «direkte betydning» og at konsultasjonsreglene etter lovutkastet er begrenset til saker som gjelder bruk, utnyttelse eller disponering over grunn og naturressurser, i mange tilfeller medføre at det vil være mer aktuelt at de er høringsinstanser, jf. lovutkastets § 5, enn konsultasjonsparter. Retten til å bli konsultert gjelder etter bokstav e) også for representanter for samiske lokalsamfunn, jf. for så vidt at ILOs håndhevelsesorganer i klagesaken mot Ecuador bemerker at konsultasjonsplikten gjelder for institusjoner som er representative for «the communities affected». Dette kan for eksempel være vedkommende kommunestyre i kommuner med overveiende samisk befolkning, eller løsere sammenslutninger av befolkningen i bygdelag i tradisjonelle samiske områder. Se ellers det som er anført i punkt 17.5.6.2 foran. Annet ledd om at det også «kan» gjennomføres konsultasjoner med andre institusjoner, rettighetshavere og interesser enn de som er nevnt i første ledd dersom «forholdene tilsier det», er inntatt for å poengtere at forholdene i noen saker kan ligge slik an at dersom det først konsulteres med samiske konsultasjonsparter, også kan være grunn til å konsultere andre dersom myndighetsorganet anser dette hensiktsmessig, for eksempel ut fra hensynet til likebehandling av likeartede interesser i et område. I forbindelse med vedtaket av finnmarksloven ble det for eksempel konsultert både mellom Stortingets Justiskomité og Sametinget, og mellom Justiskomiteen og Finnmark fylkesting. Se ellers punkt 17.5.6.3 foran. For øvrig vises det til lovutkastets §§ 18 flg. hvor det er gitt en del nærmere regler om den konkrete gjennomføringen av konsultasjonene, blant annet med sikte på å legge til rette for samordning av disse i tilfeller hvor det er flere konsultasjonsberettigede. § 15 regulerer hvilke organer som i utgangspunktet er underlagt konsultasjonsplikt. Bestemmelsen er basert på ILO-konvensjonen artikkel 6 og konvensjonspraksis. Se redegjørelsen foran i punkt 17.5.7.1 til 17.7.5.7 foran, med videre henvisninger til de relevante delene av bakgrunnsdrøftelsen i punkt 17.2.2 flg. Første leddbruker uttrykket «plikt til å tilby konsultasjoner» for å understreke at det for de aktuelle organene og institusjonene er tale om en plikt, mens det for de konsultasjonsberettigede er tale om en rettighet, som de ikke er forpliktet til å benytte seg av. Bokstav a)omhandler hvilke statlige offentlig myndighetsutøvere som er underlagt konsultasjonsplikten. Foruten Regjeringen og departementer, gjelder dette også direktorater og «andre» statlige etater og virksomheter på «sentralt, regionalt og lokalt nivå.» Oppregningen er ikke uttømmende, jf. for så vidt at uttrykket «governments» i ILO-konvensjonens artikkel 6 (1), ikke bare omfatter Regjeringene selv, men også de øvrige organene som inngår i statsforvaltningen, samt statlige organer på regionalt og lokalt nivå, for eksempel fylkesmennene, reindriftens områdestyrer og de regionale rovviltnemndene. Disse organenes konsultasjonsplikt er begrenset til «saker som nevnt i § 13.» Det vil si at det må dreie seg om vedtak eller beslutninger som kan få «direkte betydning for» for de aktuelle samiske interessene eller rettighetshaverne. For så vidt gjelder tidspunktet for konsultasjonene og den mer konkrete gjennomføringen av dem, vises det til §§ 18 flg. Bokstav b) etablerer en tilsvarende plikt for fylkeskommunale og kommunale organer i den grad disse forbereder enkeltvedtak eller andre beslutninger som kan få direkte betydning for samiske brukerinteresser. Bestemmelsen er et utslag av at konsultasjonsplikten etter ILO-konvensjonen ikke er begrenset til tiltak som forberedes eller iverksettes av statlige organer og som kan ha direkte betydning for samene, men også gjelder for slike tiltak som forberedes eller iverksettes av offentlige myndigheter på andre nivåer, jf. foran i punkt 17.5.7.2. Eksempler på beslutninger som kan være omfattet av bestemmelsen kan være utarbeidelse av regionale eller lokale forskrifter, eller dispensasjonsvedtak. For så vidt gjelder planvedtak, har utvalget foreslått at konsultasjonsplikten skal reguleres direkte i plan- og bygningsloven, jf. forslaget til endringer i dennes §§ 19 – 4, 20 – 5, 27 – 2 og 33 – 2. Forutsetningen for at konsultasjonsplikten skal inntre vil også i denne relasjonen være at beslutningen kan ha «direkte betydning» for de aktuelle rettighetshaverne eller interessene. Det vil derfor trolig i første rekke være aktuelt at fylkeskommuner og kommuner konsulterer representanter for disse gruppene, mens det bare mer unntaksvis vil være aktuelt å konsultere Sametinget. Mens bestemmelsene i bokstav a) og b) gjelder for organer på ulike nivåer som utøver offentlig myndighet, gjelder bokstav c)for ulike institusjoner som «i kraft av eierrådighet eller lovgivning» har myndighet til å disponere over bruk av grunn og naturressurser i tradisjonelle samiske områder og disse disposisjonene kan få virkninger som nevnt i § 13. Bestemmelsen er et utslag av at ILOs håndhevelsespraksis viser at det avgjørende for om konsultasjonsplikten etter ILO-konvensjonens artikkel 6, jf. artikkel 15, får anvendelse ikke er om statens beslutninger har sitt grunnlag i offentlig myndighetsutøvelse eller (offentlig) eierrådighet, men hvilke virkninger beslutningen kan ha. Se særlig uttalelsene fra ekspertkomiteen i dennes «direct request» til Norge fra 1995 (Ilolex: 091995NOR1691, para. 18 og 23), der den går langt i å antyde at Finnmark Jordsalgskontors / Statskog Finnmarks beslutninger om å tillate leting av ikke-mutbare mineraler (diamanter) i Finnmark uten høring av Sametinget var i strid med artikkel 15, jf. artikkel 6. Som konkrete eksempler på institusjoner som vil være omfattet av bokstav c) i tillegg til Statskog SF som inntil videre vil være en betydelig grunneier i de tradisjonelle samiske områdene, nevner bestemmelsen Finnmarkseiendommen og Hålogalandsallmenningen. Disse to institusjonene er særskilt nevnt blant annet fordi det ville gi dårlig mening om konsultasjonsplikten skulle opphøre som følge av at Statskog SFs eierrådighet i tradisjonelle samiske områder er eller vil bli overført til nye eierorganer, hvor riktignok Sametinget vil ha innflytelse, men hvor utøvelsen av eierrådigheten fortsatt kan få direkte betydning for samiske rettighetshavere og naturbruksinteresser. Se ellers det som er anført i punkt 17.5.7.3 foran. Henvisningen til «andre selvstendige rettssubjekter» markerer at oppregningen i bestemmelsen er en ikke-uttømmende eksemplifisering. Konsultasjonsplikten kan dermed også få anvendelse for nye institusjoner som oppfyller kriteriene i første ledd bokstav c, og også for eksisterende institusjoner som ved lovendringer eller på annen måte vil gjøre det. Annet ledd gir en særregel om konsultasjonsplikt ved behandlingen av lovsaker i Stortinget. ILOs klagepraksis viser at konsultasjonsplikten gjelder på alle stadier i behandlingen av et lovvedtak, helt frem til selve lovvedtaket. Se særlig de tre parallelle klagesakene mot Mexico fra 2004 som er omtalt foran i punkt 17.2.2.7, jf. også punkt 17.5.7.4, som gjaldt et tilfelle hvor det var gjennomført konsultasjoner på departements-/regjeringsnivå, men hvor konsultasjonsplikten «before the Congress and the state legislatures» kunne ha vært i bedre samsvar med konvensjonens formål (Ilolex: 162004MEX169, 162004MEX169A og 162004MEX169B para. 105). Det kan også nevnes at Stortingets Justiskomité om den konsultasjonsprosessen som ble gjennomført i forkant av vedtaket av finnmarksloven uttalte at de folkerettelige forpliktelsene om konsultasjoner «på denne måten [er] tatt inn i Stortingets arbeid», jf. Innst. O. nr. 80 (2004 – 2005) side 15. Stortingets konsultasjonsplikt foreslås i lovutkastet begrenset til tilfeller hvor det er aktuelt å gjøre «materielle endringer» i lovforslag som er fremmet for Stortinget, og hvor de endringene som vurderes «kan få direkte betydning» for samiske rettighetshavere eller interesser. Denne begrensningen er i samsvar med kravene i ILO-konvensjonens artikkel 6, slik disse inntil nå har vært tolket av ILOs håndhevelsesorganer. Samerettsutvalget har for øvrig ansett det lite hensiktsmessig å gi nærmere lovregler om konsultasjonsplikten på dette nivået ut over en regel om at Sametinget skal varsles, og at det dersom dette ber om det, skal det gjennomføres konsultasjoner mellom Stortinget, fortrinnsvis vedkommende Stortingskomité, og Sametinget eller den dette utpeker, jf. annet punktum. Videre er det i tredje punktum foreslått en bestemmelse om at det kan gis nærmere regler om prosedyrer mv. for slike konsultasjoner i Stortingets forretningsorden. Denne bestemmelsen er sammenfallende med artikkel 18 (2) i utkastet til Nordisk samekonvensjon. For øvrig er konsultasjonsplikten etter ordlyden i annet ledd begrenset til tilfeller hvor det på tidligere stadier av lovforberedelse, fortrinnsvis under utarbeidelsen av den proposisjonen som fremmes for Stortinget, er «gjennomført konsultasjoner i samsvar med loven her». Bakgrunnen for dette er at konsultasjonsplikten i de aktuelle sakene vil ha inntrådt på et langt tidligere stadium enn under stortingsbehandlingen, jf. lovutkastets § 20. Etter at konsultasjonsavtalen mellom Regjeringen og Sametinget ble inngått i 2005 er det lite sannsynlig at Regjeringen vil fremme en lovsak hvor det gjelder konsultasjonsplikt for Stortinget uten at det har vært konsultert. Denne sannsynligheten vil dessuten trolig avta ytterligere i styrke dersom utvalgets lovforslag bli vedtatt. En har derfor ansett det unødvendig å lovregulere denne situasjonen. Skulle den mot formodning inntre, vil det imidlertid være nærliggende at Stortinget sender lovforslaget tilbake til vedkommende departement. Heller ikke det tilfellet at Stortinget uten nærmere utredning overveier å vedta lovendringer som følge av et representantforslag (tidligere ofte benevnt som dokument 8-forslag eller private lovforslag), det vil si lovforslag som fremmes direkte av en eller flere stortingsrepresentanter, er foreslått regulert. Selv om Stortinget har anledning til å treffe slike vedtak, jf. forretningsordenens § 29 tredje ledd, hører det med til sjeldenhetene at dette gjøres. Representantforslag som knytter an til lovendringer, har dessuten ofte form av anmodningsvedtak, der Regjeringen bes om å utrede behovet for lovendringer og eventuelt fremme en lovproposisjon for Stortinget om et angitt tema. Blir slike forslag vedtatt, vil dermed bestemmelsen om konsultasjonsplikt for Regjeringen få anvendelse på vanlig måte. Behovet for å lovregulere den her omtalte situasjonen synes dermed å være lite. Samerettsutvalget vil imidlertid understreke at dersom Stortinget etter et representantforslag skulle treffe et lovvedtak som kan få direkte betydning for samiske rettighetshavere eller interesser uten forutgående konsultasjoner, vil dette være åpenbart folkerettsstridig. Det samme gjelder naturligvis også for plenarvedtak som kan få direkte betydning for samiske naturbruksinteresser, for eksempel utbyggingsvedtak eller liknende. Tredje leddinneholder en særregel om konsultasjonsplikt for Sametinget i de tilfellene hvor dette som offentlig myndighetsutøver treffer beslutninger, for eksempel som ledd i dets ansvar for samiske kulturminner eller når det i medhold av lov gir retningslinjer for bedømmelsen av et tiltaks virkninger for samisk materiell kulturutøvelse. I slike tilfeller har samiske rettighetshavere og interesser som kan bli direkte berørt av beslutningene, rett til å bli konsultert. Se ellers det som er anført om dette spørsmålet i punkt 17.5.7.5 foran. § 16 angir hva som er siktemålet med konsultasjonene. Bestemmelsen er sammenfallende med prinsippet i ILO-konvensjonens artikkel 6 (2). Den slår for det første fast at konsultasjonene skal gjennomføres «med god vilje» («in good faith»). De partene som er involvert i konsultasjoner etter loven skal opptre åpent og ryddig i forhold til hverandre, og ha gjensidig respekt for hverandres standpunkter. Konsultasjonspartene på samisk side vil også ha krav på tilstrekkelig informasjon om lovgivning eller tiltak som er under overveielse, til at de har et reelt grunnlag til å gi sin tilslutning basert på prinsippet om fullt informert samtykke. For det andre fremheves at siktemålet med konsultasjonene er «å oppnå enighet om eller tilslutning til» det som er gjenstand for konsultasjonene. I dette ligger det at konsultasjonspartene skal søke å nå frem til omforente løsninger som ikke griper utilbørlig inn i de samiske interessene som blir direkte berørt av lovgivningen eller de tiltakene det er aktuelt å gjennomføre. Se ellers foran i punkt 17.5.8.2. Mislykkes en med å komme frem til slike løsninger, vil ikke dette være ensbetydende med at gjennomføring av vedtaket er folkerettsstridig. ILO-konvensjonens artikkel 6, 7 og 15 gir samiske interesser rett til aktiv deltakelse i beslutningsprosessene, men disse interessene har ikke krav på avgjørende innflytelse på om vedtakene skal kunne iverksettes eller ikke. Står fundamentale samiske interesser på spill, vil imidlertid SP artikkel 27 stille opp mer absolutte skranker for iverksettelse, jf. merknadene til lovutkastets § 10. § 17 første punktumslår fast at myndigheter og institusjoner som er forpliktet til å konsultere etter lovutkastets § 13, skal gi «full informasjon» om de aktuelle sakene, og at dette både gjelder opplysninger som foreligger når saksbehandlingen påbegynnes, og opplysninger av interesse som måtte bli kjent under behandlingen av saken, jf. ordene «på alle stadier». Bestemmelsen lovfester med dette prinsippet om «informert samtykke». Formålet med konsultasjoner etter ILO-konvensjonen er ikke bare å oppnå enighet om tiltakene, men at denne enigheten skal være «full and informed», jf. f.eks. International Labour Office, ILO Convention on Indigenous and tribal peoples, 1989 [No. 169], A manual, Geneva 2003, side 16. De samiske konsultasjonspartene må ha fått tilstrekkelig informasjon om det aktuelle til at de har et reelt grunnlag til å gi samtykke. Hva som i konkrete tilfeller vil oppfylle kravet «full informasjon», kan variere fra sak til sak. Det vil ikke nødvendigvis være noe krav om at de samiske konsultasjonspartene må ha tilgang på absolutt all informasjon om tiltaket. De må imidlertid gis tilstrekkelig informasjon til at de vet hva de gir samtykke til, hvilket innebærer at informasjonen må gi et så korrekt bilde som praktisk mulig av den lovgivningen eller det tiltaket som overveies iverksatt. I lovsaker kan dette innebære at de i tillegg til utkast til lovtekster også må gis tilgang på utkast til generelle og konkrete merknader som redegjør for forståelsen av lovutkastets ulike bestemmelser, om enn ikke nødvendigvis hele proposisjonsutkastet. I enkeltsaker vil konsultasjonspartene blant annet måtte gis informasjon om lokalisering og omfang av omsøkte tiltak mv., og om hvilke skadeforbyggende tiltak som planlegges. I praksis kan dette trolig i mange saker oppfylles ved at de gis tilgang på konsesjonssøknader og vedlegg til disse, samt utførte konsekvensutredninger og annen relevant informasjon om tiltaket. For så vidt gjelder taushetsbelagte opplysninger (forretningshemmeligheter) vil slike sjelden være av en slik art at de er nødvendig forutsetning for de samiske konsultasjonspartenes informerte samtykke. Annet punktum gir en noe nærmere konkretisering av hva informasjonsplikten består i, og foreskriver særskilt varsling av Sametinget. Foruten informasjon om selve det planlagte tiltaket, skal de aktuelle organene og institusjonene også redegjøre for hvilke samiske rettighetshavere og interesser mv. som antas å kunne bli direkte berørt. Bestemmelsen må ses i sammenheng med at lovutkastets § 19 tillegger Sametinget en særskilt rolle ved gjennomføringen av konsultasjonene, blant annet når det gjelder samordningen av disse i tilfeller hvor det er aktuelt at også andre samiske konsultasjonsparter enn Sametinget deltar. Når det for øvrig gjelder overveielser som ligger bak innholdet i og utformingen av bestemmelsen, vises det til merknadene foran i punkt 17.5.8.3 med videre henvisninger. § 18 har bestemmelser om at fagdepartementene i visse relasjoner vil ha en særlig rolle ved gjennomføringen av konsultasjonene som strekker seg noe ut over at de vil være forpliktet til å tilby konsultasjoner når de selv forbereder og avgjør saker som kan få direkte betydning for samiske rettighetshavere og interesser knyttet til bruk og utnyttelse av grunn og ressurser. for eksempel Landbruks- og matdepartementet som i dag har det øverste forvaltningsansvaret når det gjelder reindriften ha et medansvar for at de underliggende organene i den offentlige reindriftsforvaltningen (Reindriftsstyret og områdestyrene) oppfyller konsultasjonsplikten i saker hvor disse organene har slik plikt. På samme måte vil Fiskeri- og kystdepartementet ha et medansvar for at Fiskeridirektoratet oppfyller sin konsultasjonsplikt i forbindelse med saksforberedelse og vedtak av fiskerireguleringer, og Miljøverndepartementet for at statlige organer på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå oppfyller sine konsultasjonsforpliktelser. Annet ledd slår fast at det departementet som til enhver tid har hovedansvaret for samiske saker, for tiden Arbeids- og inkluderingsdepartementet, foruten ansvaret for egne saker, har et ansvar for å bistå de ulike fagdepartementene og deres underliggende etater under deres konsultasjoner. I dette ligger det dels at det gir råd og veiledning, og dels at det påser at disse konsultasjonene gjennomføres i samsvar med lovens krav. Etter bestemmelsen gjelder dette også konsultasjoner som gjennomføres av organer og institusjoner som nevnt i § 15 første ledd bokstav b) og c). Det vil si fylkeskommuner og kommuner, samt Statskog SF og andre selvstendige organer som er omfattet av konsultasjonsbestemmelsene, jf. for så vidt at disse strekker seg lenger enn til organer som er direkte underlagt fagdepartementene. Lovutkastet tillegger derimot ikke det aktuelle departementet noen rolle i konsultasjoner som gjennomføres etter § 15 annet (mellom Stortinget og Sametinget) og tredje ledd (mellom Sametinget og samiske rettighetshavere eller interesser). Dette er imidlertid ikke til hinder for at slik bistand ytes ved forespørsel. Etter annet ledd annet punktum er departementet med ansvaret for samiske saker sammen med Sametinget også tillagt et ansvar for å samordne konsultasjonsprosedyrene. Dette vil særlig være aktuelt i saker som involverer flere samiske konsultasjonsparter. Tredje ledd pålegger det departementet som har forvaltningsansvaret for samisk reindrift en varslingsplikt i saker hvor det overveies tiltak som kan få direkte betydning for reindriften. Dette må antas å lette gjennomføringen av konsultasjonene i slike saker. Bestemmelsens hevisning til reinbeitedistrikter og siidaer omfatter også sammenslutninger av svenske reindriftsutøvere som på sedvanerettslig grunnlag eller i kraft av lovgivning, jf. lappekodisillen av 1751 og lov 9. juni 1972 nr. 31, har beiterettigheter i Norge. For øvrig vises det til det som er anført foran i punkt 17.5.8.4 om bakgrunnen for og innholdet i den forslåtte bestemmelsen. Sametinget vil ha en sentral rolle ved gjennomføringen av konsultasjonene. For det første vil det selv være en viktig konsultasjonspart, og da særlig i lovsaker og andre saker av mer prinsipiell betydning for det samiske samfunnet og i større inngrepsaker. For det andre er det, gjennom Sametingets kjennskap til det samiske samfunnet, naturlig at det tillegges et særskilt ansvar for gjennomføringen både av konsultasjoner som også involverer andre samiske konsultasjonsparter enn Sametinget og for gjennomføringen av konsultasjoner der det ikke selv deltar. Lovutkastet § 19, som er noe nærmere drøftet foran i punkt 17.5.8.5, inneholder derfor visse nærmere regler om Sametingets rolle ved gjennomføringen av konsultasjonene. Etter første leddskal Sametinget «så snart som mulig» etter at det har mottatt varsel om planlagte tiltak som kan være underlagt konsultasjonsbestemmelsene, jf. § 17, eller mottatt en sak på høring etter § 6, gi tilbakemelding om det ønsker å konsultere eller om det (i første omgang) vil begrense seg til å avgi høringsuttalelse. En slik varslingsplikt antas å være nødvendig både av hensyn til vedkommende tiltakshaver og av hensyn til vedtaksorganets behov for å få oversikt over de ytre rammebetingelsene for den videre saksbehandlingen. Selv om formuleringen «så snart som mulig» er brukt, har bestemmelsen karakter av en ordensforskrift. Selv om tilbakemeldingen drar ut i tid, vil ikke retten til konsultasjoner falle bort. Som fremholdt i punkt 17.2.2.9, gjelder konsultasjonsretten etter ILO-konvensjonen ikke bare den forberedende saksbehandlingen, men også i forbindelse med vurderingen av og gjennomføringen av det aktuelle tiltaket. Dessuten kan også andre samiske aktører enn Sametinget ha rett til å bli konsultert. Også disse aktørenes rettigheter har et folkerettslig grunnlag. Eventuelle forsømmelser fra Sametinget i forhold til å gi tilbakemelding vil derfor ikke kunne ha som virkning at disse aktørene taper sine rettigheter. Når formuleringen «så snart som mulig» er valgt fremfor for eksempel «innen rimelig tid», har imidlertid dette sammenheng med at utvalget har ønsket å understreke at Sametinget bør gi tilbakemelding så snart en har dannet seg en begrunnet oppfatning av om det er hensiktsmessig å gjennomføre konsultasjoner eller ikke. Dette vil blant annet kunne være viktig for at den konkrete gjennomføringen av konsultasjonene skjer på en ryddig og tillitvekkende måte, jf. for så vidt også at kravet i ILO-konvensjonens artikkel 6 (2) skal gjennomføres med god vilje, pålegger konsultasjonspartene visse gjensidige forpliktelser. Etter første ledd annet punktum skal Sametinget også gi tilbakemelding om saken også berører andre samiske rettighetshavere og interesser enn hva vedtaksorganet har antatt i sin oversendelse til Sametinget, og varsle representanter for disse. Særlig i tilfeller hvor vedtaksorganet har en geografisk lokalisering som er langt unna de samiske kjerneområdene, må det antas at en slik bestemmelse vil være nyttig. Trolig vil den også ha stor betydning i forhold til å sikre en praktisk gjennomføring av konsultasjonsforpliktelsen. Også tilbakemelding som nevnt i annet punktum, skal i prinsippet gis «så snart som mulig.» Innholdet i denne standardformuleringen kan imidlertid være et annet i disse tilfellene enn i tilfeller som nevnt i første punktum. Det kan ta lengre tid for Sametinget å skaffe seg oversikt over aktuelle konsultasjonsberettigede enn å ta stilling til om det selv ønsker å konsultere eller ikke. Det vil imidlertid også i denne relasjonen være tale om en ordensforskrift, som der forsømmelser ikke vil ha konkrete rettsvirkninger. Annet ledd har en bestemmelse for saker hvor det er aktuelt å gjennomføre konsultasjoner «også med andre enn Sametinget», det vil si saker hvor det i tillegg til å konsultere med Sametinget også er aktuelt at vedtaksorganet konsulterer andre, for eksempel Norske reindriftssamers landsforbund eller representanter for sjøsamiske lokalsamfunn. I disse tilfellene er det foreslått at Sametinget og vedtaksorganet skal «drøfte», det vil si vurdere og ta stilling til om det bør iverksettes grep for å samordne konsultasjonene og i så fall hvilke grep som er hensiktsmessige. Det antas at dette vil være nyttig for den praktiske gjennomføringen av konsultasjonene i slike tilfeller, men ettersom hvilke valg som er mest hensiktsmessige vil kunne variere fra sak til sak, foreslås det ingen nærmere bestemmelser. Bestemmelsen i annet ledd dekker ikke det tilfellet at Sametinget ikke selv deltar i konsultasjonene. Et samordningsbehov i slike tilfeller, for eksempel dersom saken kan få direkte betydning for ulike grupper av samiske interesser, vil trolig kunne ivaretas gjennom direkte kontakt mellom vedtaksorganet og de ulike gruppene, jf. også lovutkastets § 21. Tredje leddslår fast at Sametinget også av eget tiltak kan ta opp saker hvor det ønsker å konsultere. Bestemmelsen tilsvarer konsultasjonsavtalens punkt 6 fjerde kulepunkt og er rettslig sett overflødig, idet Sametinget vil ha en slik initiativrett enten den er lovregulert eller ikke. Bestemmelsen kan likevel være nyttig av hensyn til helheten i lovforslaget. § 20 har regler om tidspunktet for og varigheten av konsultasjonene. Det skal i nødvendig utstrekning konsulteres både ved oppstarten av saksbehandlingen, under behandlingen i etterkant av avgjørelsen dersom denne har virkninger som utløser konsultasjonsplikt. Bestemmelsen tar sikte på å konkretisere hovedtrekkene i ILOs håndhevelsespraksis i denne relasjonen, jf. foran i punkt 17.5.8.6 med videre henvisninger til punkt 17.2.2.9. Første ledd regulerer det grunnleggende utgangspunktet om at konsultasjonene skal finne sted «tilstrekkelig tidlig» til at de samiske konsultasjonspartene har «en reell mulighet til å påvirke» saksgang og saksutfall. Dette er et utslag av at så vel ILO-konvensjonens artikkel 6 som dens øvrige bestemmelser om konsultasjoner stiller et krav om «prior consultations», samtidig som det i kravet om «god vilje» i artikkel 6 (2) blant annet ligger at konsultasjonene vil måtte skje så vidt tidlig at urfolket har en reell påvirkningsmulighet, jf. punkt 17.2.2.12. Hva som vil være «tilstrekkelig tidlig» vil variere fra sak til sak. Konsultasjonene vil imidlertid i alle fall måtte være gjennomført så tidlig i forhold til iverksettelsen av tiltaket at de konsultasjonsberettigede har fått rimelig tid til å sette seg inn i saken, foreta en grundig vurdering av den, og til å gi en begrunnet tilbakemelding om hvordan de ser på saken, hvilke endringer som eventuelt bør gjøres, og hvordan den videre saksbehandlingen bør legges opp. Annet ledd første punktumlegger opp til at det «ved behov», det vil blant annet si i tilfeller hvor konsultasjonspartene ikke på det forberedende stadiet kommer til enighet om hvordan tiltaket kan gjennomføres slik at ytterligere konsultasjoner ikke er påkrevd, også skal konsulteres under «behandlingen» av saken. Det vil si så lenge den forberedende saksbehandlingen pågår og eventuelt også under vedtaket av eller iverksettelsen av tiltaket. Annet ledd annet punktumbestemmer om konsultasjonenes varighet at de skal pågå «så lenge de deltakende partene anser det mulig å oppnå enighet eller tilslutning til» de aktuelle tiltakene. Formuleringen legger opp til at det skal konsulteres så lenge begge konsultasjonspartene, eller alle dersom det er flere enn to deltakende parter, anser at det foreligger en reell mulighet for å oppnå enighet eller tilslutning. Bestemmelsen er gitt for å motvirke at en konsultasjonspart skal kunne trenere saken ved å hevde at det er mulig å oppnå enighet uten at dette har rot i virkeligheten. Etter dette vil den besluttende myndigheten kunne avslutte konsultasjonene når den ikke lenger anser det mulig å oppnå enighet, uansett hva de andre konsultasjonspartene måtte mene. Samerettsutvalget vil imidlertid understreke at bestemmelsen i lovutkastets § 16 om at konsultasjonene skal gjennomføres «med god vilje», jf. ILO-konvensjonens artikkel 6 (2) vil være til hinder for at beslutningsorganet bryter ut av konsultasjonene før det er gjennomført reelle konsultasjoner med sikte på å oppnå enighet. § 20 annet ledd annet punktum må således primært anses som en sikkerhetsventil hvis funksjon vil være å hindre at saksbehandlingen treneres på en urettmessig måte, noe som for øvrig også kan synes problematisk i forhold til kravene i artikkel 6 (2). Bestemmelsen kan selvsagt ikke anvendes på en slik måte at den underliggende konsultasjonsforpliktelsen settes ut av kraft. Det bemerkes for øvrig at selv om det bare er de statlige/offentlige konsultasjonspartene som er forpliktet til å konsultere, har utvalget likevel valgt å benytte uttrykket «skal» i annet ledd annet punktum. Dette blant annet ut fra en betraktning om at når konsultasjonene først er påbegynt, vil dette også utløse visse forpliktelser for de samiske konsultasjonspartene, jf. for så vidt kravet om «good faith» i artikkel 6 (2). Tredje ledd første punktumregulerer konsultasjonsplikten i tilfeller hvor tidligere gjennomførte tiltak viser seg å ha virkninger som kan få direkte betydning for bruk eller utnyttelse av grunn og ressurser i lovutkastets geografiske virkeområde. Som eksempler på tiltak som kan ha slike virkninger kan nevnes vannkraftutbygginger som viser seg å få større negative virkninger for reindrift eller laksefiskeinteresser i samiske bygdesamfunn enn hva som ble antatt på utbyggingstidspunktet, eller petroleumsvirksomhet som skader sjøsamiske fiskeriinteresser i større grad enn forutsatt. Temaet for konsultasjonene i disse tilfelle vil i første rekke være spørsmålet om hvordan virkningene skal håndteres. Av annet punktum fremgår det at konsultasjonsplikten ikke bare gjelder virkninger av tiltak som iverksettes etter lovens ikrafttredelse, men også virkninger av tiltak som er iverksatt før dette. Bestemmelsen er et utslag av at konsultasjonsplikten etter ILO-konvensjonen ikke er begrenset til virkninger av tiltak som ble iverksatt etter konvensjonens ikrafttreden, men også gjelder for virkningene av tiltak som er iverksatt tidligere enn dette. Se den i punkt 17.2.2.2 omtalte klagesaken mot Mexico der ILOs håndhevelsesorganer uttalte dette i forhold til virkningene av en vannkraftutbygging som ble vedtatt iverksatt i 1972. Se nærmere Ilolex: 161998MEX 169 [A] para. 36, jf. også Ilolex: 162000ECU169 para. 28. Det vil etter lovforslaget være aktuelt med konsultasjoner i en rekke ulike saker. Den mer konkrete gjennomføringen av konsultasjonene vil kunne variere relativt mye fra sak til sak, både når det gjelder vedtakstype, sakstype, hvilke parter som er involvert og hvilke områder saken gjelder. Bestemmelsene i lovutkastets §§ 16 til 20 vil angi visse rammer for gjennomføringen av konsultasjonene, både av mer overordnet art, herunder at konsultasjonene skal foregå med god vilje og med sikte på å oppnå enighet, og av mer konkret art. Samerettsutvalget har ikke ut over dette funnet grunn til å regulere gjennomføringen av konsultasjonene i det enkelte tilfellet, men har i § 21 første ledd foreslått en regel om at det i den enkelte sak overlates til konsultasjonspartene å finne et opplegg for den konkrete gjennomføringen av konsultasjonene. Bestemmelsen er innholdsmessig sammenfallende med punkt 6 femte kulepunkt i konsultasjonsavtalen mellom Regjeringen og Sametinget, med unntak av at den også omfatter andre konsultasjonsparter enn «statlige myndigheter og Sametinget», og for øvrig er utformet noe enklere. Se ellers foran i punkt 17.5.8.7. Annet ledd åpner for at Kongen ved forskrift kan gi mer detaljerte regler om gjennomføringen av konsultasjoner for «ulike sakstyper». I medhold av bestemmelsen vil det eksempelvis kunne gis regler om hvordan konsultasjonene mer konkret skal legges opp i ulike sakstyper, så som vindkraftsaker, reindriftsaker og saker som gjelder fiskerireguleringer. For øvrig bemerkes at konsultasjonsplikten også vil gjelde ved utformingen av slike forskrifter, i praksis slik at det under forberedelsen av forskriftene gjennomføres konsultasjoner mellom vedkommende fagdepartement og aktuelle samiske konsultasjonsparter. § 22 har nærmere regler om protokollføring ved konsultasjonene og slår i første ledd fast at det skal føres protokoll både fra konsultasjoner som gjennomføres mellom statlige myndigheter og Sametinget, jf. at dette også fremgår av konsultasjonsavtalens punkt 7 første setning, og fra konsultasjoner som for øvrig gjennomføres etter lovutkastet, for eksempel konsultasjoner mellom samiske rettighetshavere og myndigheter på regionalt eller lokalt nivå. Annet ledd har visse nærmere bestemmelser om hva protokollen skal redegjøre for, og er sammenfallende med konsultasjonsavtalens punkt 7 annen setning. Tredje leddslår videre fast at for de tilfellene konsultasjonspartene ikke kommer til enighet, skal protokollen redegjøre for hva uenigheten består i og for hvilke vurderinger som ligger bak de ulike standpunktene. En slik bestemmelse er inntatt i konsultasjonsavtalens punkt 6 siste kulepunkt, men er kun gjort gjeldende for proposisjoner og meldinger som fremmes for Stortinget hvor Regjeringen og Sametinget har ulike standpunkter. Slik Samerettsutvalget ser det, vil det imidlertid også i andre saker, og for vedtaksorganenes videre behandling av slike saker, være nyttig at partenes ulike standpunkter fremkommer skriftlig. Når det for øvrig gjelder de vurderingens som ligger bak innholdet i og utformingen av den foreslåtte bestemmelsen, vises det til drøftelsen foran i punkt 17.5.8.8. § 23 første punktumslår fast at dokumenter som utveksles mellom konsultasjonspartene «kan unntas» offentlighet. For konsultasjoner mellom statlige organer, jf. lovutkastets § 15 første ledd bokstav a og samiske konsultasjonsparter, er bestemmelsen sammenfallende med unntakshjemmelen i offentleglova § 19. Det vises således til merknadene til denne bestemmelsen i Ot.prp. nr. 102 (2004 – 2005) side 140 og Innst. O. nr. 41 (2005 – 2006) side 21. Ved at det i § 23 også vises til myndigheter som nevnt i § 15 første ledd bokstav b og c), det vil blant annet si fylkeskommuner og kommuner, vil ordlyden i § 23 isolert sett favne noe videre enn ordlyden i offentleglova § 19 ettersom denne er begrenset til «statlege organ». Det kan imidlertid ikke ses noen grunn til at det på dette punktet bør gjelde andre regler for statlige organer enn for fylkeskommuner, kommuner og organer som er nevnt i § 15 første ledd c) som ikke kan anses som «statlege» i offentleglovas forstand. Se ellers det som er anført om disse forholdene i utredningens punkt 17.5.8.9. Etter Samerettsutvalgets syn bør imidlertid konsultasjonene gjennomføres med størst mulig åpenhet. En har derfor i annet punktum foreslått inntatt en passus om at meroffentlighet «skal» praktiseres. Videre er det i tredje punktum slått fast at partenes endelige standpunkter i de enkelte sakene, i motsetning til informasjon om deres standpunkter mens konsultasjonene pågikk, ikke kan unntas fra offentlighet. Dette gjelder også dersom det er tale om informasjonen som «kan» unntas offentlighet med hjemmel i offentleglova eller annen lovgivning, men derimot ikke dersom det er tale om taushetsbelagte opplysninger. For øvrig nevnes at unntaksbestemmelsen ikke vil gjelde for eventuelle konsultasjoner som gjennomføres av Stortinget, jf. utkastet til § 15 annet ledd, og at det i disse tilfellene vil være opp til Stortinget å avgjøre i hvilken grad innsyn skal gis i konsultasjonsdokumentene. For konsultasjoner mellom Sametinget som offentlig myndighetsutøver, jf. § 15 tredje ledd, vil derimot unntaksbestemmelsen gjelde, hvilket er presisert i § 23 første ledd første punktum ved at det her også er inntatt en henvisning til § 15 tredje ledd. § 24 gir visse særlige regler for saker som behandles av Kongen i statsråd (Regjeringen), og vil i første rekke få praktisk betydning for lovforslag og for andre saker som Regjeringen legger frem for Stortinget for endelig vedtak, for eksempel i form av stortingsproposisjoner. Første ledd regulerer det tilfellet at det departementet som har hovedansvaret for en sak hvor det har vært konsulert, før saken legges frem for endelig godkjennelse i Regjeringen har forelagt denne for de departementene saken for øvrig berører. Etter bestemmelsen skal det ved departementsforeleggelsen fremgå hva man under konsultasjonene har oppnådd enighet med de samiske konsultasjonspartene om og hva man eventuelt ikke har blitt enige om. Bestemmelsen samsvarer med konsultasjonsavtalens punkt 6 siste kulepunkt første setning, jf. også at utvalget har foreslått inntatt i § 22 siste ledd en generell bestemmelse om at det i tilfeller hvor konsultasjonspartene ikke har kommet til enighet, skal fremgå av protokollen hva uenigheten består i og hvilke vurderinger som ligger bak de ulike standpunktene. Det bemerkes for øvrig at selv om bestemmelsen i første rekke vil ha praktisk betydning ved utarbeidelsen av lovproposisjoner om ny eller endret lovgivning som kan ha direkte betydning for samiske naturbruksinteresser og for stortingsproposisjoner som for eksempel inneholder forslag om statlige utbyggingstiltak eller forslag til ratifikasjon av konvensjoner, er den etter ordlyden ikke begrenset til slike tilfeller. Den vil dermed også omfatte tilfeller hvor regjeringen er klageinstans for enkeltvedtak hvor et departement har vært førsteinstans, for eksempel saker hvor departementet som førsteinstans har omgjort et underordnet organs vedtak etter forvaltningsloven § 35, og hvor saken sendes på departementsforeleggelse før den legges frem for regjeringen til endelig beslutning. Annet leddgjelder for tilfeller hvor Regjerningen fremmet et konkret lovforslag eller annet forslag til vedtak, typisk i form av en stortingsproposisjon, for Stortinget, og innebærer at det også i disse tilfellene skal fremgå klart hva konsultasjonspartene har vært uenige om. Bestemmelsen er i prinsippet sammenfallende med konsultasjonsavtalens punkt 6 siste kulepunkt annen setning, bortsatt fra at den også omfatter konsultasjoner med andre enn Sametinget. Videre benyttes uttrykket «proposisjoner og andre forslag til vedtak» i stedet for konsultasjonsavtalens «proposisjoner og meldinger». Bakgrunnen for dette er at Regjeringen normalt ikke fremmer forslag til realitetsvedtak for Stortinget i form av stortingsmeldinger, men i form av stortingsproposisjoner. Se ellers det som er anført om dette i punkt 17.5.8.10 foran. I motsetning til bestemmelsene i lovutkastets kapittel 2 og 3 gjelder ikke § 25 selve saksbehandlingen eller gir føringer for vedtaksorganets avveininger i saker som kan få virkning for naturgrunnlaget i tradisjonelle samiske områder, men slår fast et prinsipp om samisk representasjon i ulike organer som behandler spørsmål som gjelder disse forholdene. Mens lovutkastets §§ 13 flg. om konsultasjoner tar sikte på å gjennomføre og konkretisere ILO-konvensjonens artikkel 6, jf. artikkel 15 i norsk rett, har § 25 et særlig grunnlag i konvensjonens artikkel 7. Se foran i punkt 17.5.9.1, jf. også det som i punkt 17.5.9.4 og 17.5.9.5 er sagt om forholdet til artikkel 17 i utkastet til Nordisk samekonvensjon mv. Første ledd første punktumslår fast som et generelt prinsipp at Sametinget har rett til representasjon i «offentlig oppnevnte» råd og utvalg mv. som behandler spørsmål om bruk, utnyttelse og disponering av grunn og ressurser i tradisjonelle samiske områder. Formuleringen «offentlig oppnevnte» er valgt for å tydeliggjøre at bestemmelsen ikke omfatter organer som sammensettes etter demokratiske valg (kommunestyrer, fylkesting, Stortinget), men organer hvis medlemmer utpekes eller foreslås av regjeringen, departementet eller andre offentlige organer på nasjonalt, regionalt eller lokalt nivå. Bestemmelsen vil blant annet omfatte utvalg som oppnevnes av Regjeringen for å utrede behovet for ny eller endret lovgivning som kan få betydning for utnyttelsen av grunn og naturressurser i tradisjonelle samiske områder. Dette er et godt stykke på vei i samsvar med dagens praksis, for så vidt som Sametinget har hatt forslagsrett/oppnevningsrett både til utvalg hvis hovedoppgave er å utrede samiske forhold (Samerettsutvalget II, Kystfiskeutvalget for Finnmark), og til utvalg som har et mer generelt oppdrag, men hvor saksområdet også kan få direkte betydning for samiske forhold (Minerallovutvalget, Havressurslovutvalget). Bildet har likevel ikke vært helt entydig i forhold til utvalg av den sistnevnte typen, og selv om konsultasjonsavtalen trolig vil innebære at Sametingets krav om representasjon i ulike lovutvalg vil bli imøtekommet i større grad enn tidligere, vil en bestemmelse som den foreslåtte likevel kunne ha en viss reell betydning. Bestemmelsen vil også få anvendelse for oppnevningen av organer som behandler spørsmål som kan få betydning for ressursutnyttelsen i de tradisjonelle samiske områdene, som for eksempel reindriftsforvaltningen og de regionale rovviltnemndene, hvor Sametinget i dag er representert, jf. foran i 17.5.9.2, og i oppnevnte organer som gis rådgivende eller eventuelt besluttende myndighet innen fiskeriforvaltningen. Samerettsutvalget vil for øvrig anta at det i første rekke vil være aktuelt at Sametinget gis representasjon i organer hvis virkefelt omfatter landets tradisjonelle samiske områder eller eventuelt større regioner innenfor dette, mens det for oppnevnte organer på lokalt nivå, kan synes mer aktuelt at samenes rett til representasjon ivaretas av representanter for lokale samiske rettighetshavere eller interesser, jf. forslaget til § 25 annet ledd annet punktum. På dette punktet kan det imidlertid være rom for variasjoner fra område til område og fra saksfelt til saksfelt. En har følgelig ikke foreslått nærmere regler om disse forholdene. Første ledd annet punktumslår fast at også representanter for samiske rettighetshavere og brukerinteresser har rett til representasjon i organer som behandler spørsmål som kan «få direkte betydning for» disse gruppene. Etter denne bestemmelsen vil for eksempel reindriften ha rett til representasjon i lovutvalg som utreder behovet for endringer i reindriftsloven og i organer med besluttende myndighet innen reindriftsforvaltningen, og sjøsamiske interesser vil ha rett til representasjon i organer som håndterer kyst- og fjordfisket i sjøsamiske områder. Dersom fylkeskommuner eller kommuner i medhold av lov eller på annet grunnlag oppnevner organer som har besluttende eller rådgivende myndighet i forhold til utnyttelsen av land og vann i tradisjonelle samiske områder, vil bestemmelsen også få anvendelse for oppnevningen disse organene. Forslaget fra utvalgets flertall i utredningens kapittel 14 om at utøvere av samisk reindrift og i de tilfellene det er aktuelt også andre samiske rettighetshavere, skal være representert i de regionale utmarksstyrene på Hålogalandsallmenningens grunn, må anses som et utslag av dette prinsippet. Det samme gjelder forslaget i kapittel 15 om styrket reindriftsrepresentasjon i fjellstyrene. Annet leddhvoretter vedkommende oppnevningsmyndighet pålegges å avklare behovet for samisk representasjon i det enkelte tilfellet, er relativt sammenfallende med artikkel 17 (3) i utkastet til Nordisk samekonvensjon. Bestemmelsen er en naturlig følge av at det i lovs form vanskelig kan gis noe mer enn en prinsippbestemmelse om samisk representasjon, mens det konkrete behovet for samisk representasjon vil måtte vurderes fra sak til sak både når det gjelder spørsmålet om slik representasjon er nødvendig og spørsmålet om hvilke samiske interesser som bør gis representasjon. Bestemmelsen i annet punktum om at avklaringen må finne sted tilstrekkelig tidlig til at Sametinget og eventuelle berørte rettighetshavere og interesser kan påvirke saksgang og resultat (av oppnevningsprosessen), er sammenfallende med det alminnelige prinsippet om at den samiske deltakelsen skal skje fra et så tidlig stadium som mulig slik at det er tale om en reell påvirkningsmulighet, jf. at dette også kan utledes av ILO-konvensjonens artikkel 6 (2). For øvrig understrekes det at det også i denne relasjonen er tale om en rettighet og ingen plikt. I de sakene hvor Sametinget eller andre samiske aktører i prinsippet vil ha rett til representasjon i ulike organer, vil de som regel også ha rett til konsultasjoner og annen deltakelse i saksbehandlingen, og det kan neppe utelukkes at man i en del tilfeller vil mene at konsultasjonsretten vil gi tilstrekkelig påvirkningsmulighet. Det er imidlertid ansett unødvendig å foreslå nærmere lovregler om dette. Når det ellers gjelder de vurderingene som ligger bak utformingen av bestemmelsen, vises det til punkt 17.9.5.4 og 17.9.5.5 foran. § 26 fastslår at brudd på de foreslåtte reglene om saksbehandling og konsultasjoner kan lede til ugyldighet i samsvar med alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper. Siden det i § 2 er forutsatt at loven skal gjelde ved siden av, og ikke i stedet for forvaltningsloven og sektorlovgivningen, må bestemmelsen som sådan anses som overflødig. Den er imidlertid foreslått ut fra en antakelse om at den kan virke klargjørende for de samiske brukerinteressene som vil bli tilgodesett av lovens bestemmelser. Se ellers foran i punkt 18.4.11 flg. Foruten en bestemmelse om lovens ikrafttredelse (§ 27) er det i kapittel 5 inntatt forslag til endringer i en rekke andre lover som følge av forslaget til ny lov om saksbehandling og konsultasjoner ved tiltak som kan få virkning for naturgrunnlaget i tradisjonelle samiske områder (§ 28). Flertallet av endringsforslagene innebærer at det i de aktuelle lovene er foreslått innarbeidet relativt likelydende henvisningsbestemmelser til saksbehandlings- og konsultasjonsloven, jf. § 28 nr. 1 til 8, 10, 12 til 17, 19 til 29 og 31, samt foran i punkt 18.5.3. I disse tilfellene er merknadene i all hovedsak gitt som en «samlemerknad». Selv om ordlyden i henvisningsbestemmelsene kan variere noe, blant annet av hensyn til systematikk og språkføring i den lovgivningen bestemmelsene er foreslått inntatt i og av hensyn til den typen beslutninger de ulike lovene gir hjemmel til å treffe, er det ingen ulikheter når det gjelder det rettslige innholdet i de ulike henvisningsbestemmelsene. I naturvernloven, bergverksloven og plan- og bygningsloven er det foreslått en del endringer ut over en henvisning til hele eller deler av saksbehandlings- og konsultasjonsloven, for å sikre samisk innflytelse på og hensyntagen til samiske interesser i beslutningsprosessene etter de respektive lovverkene, jf. § 28 nr. 9, 11 og 18. I disse tilfellene er det gitt merknader til hver av de bestemmelsene i de tre lovene som det er foreslått endringer i. Endelig nevnes at det i offentliglova er foreslått en endring som innholdsmessig avviker noe fra de øvrige endringsforslagene, jf. § 28 nr. 30. Bestemmelsen i § 27 overlater til Kongen (Regjeringen) å ta stilling til lovens ikrafttredelse. I motsetning til det som gjelder for forslaget til hålogalandsloven, kan det ikke ses noe behov for å åpne for at lovens bestemmelser skal kunne tre i kraft til ulik tid. Lovens bestemmelser er foreslått for å gjennomføre og konkretisere statens folkerettslige forpliktelser i norsk rett. Det synes mest hensiktsmessige at samtlige bestemmelser i lovutkastet trer i kraft samtidig som en samlet pakke. § 28 nr. 1 til 8 gir regler om endringer i ulike lover som gir hjemmel for iverksettelse av ulike tiltak, eller for erverv eller avståelse/ekspropriasjon av grunn og rettigheter som følge av den foreslåtte saksbehandlings- og konsultasjonsloven. Bestemmelsene har langt på vei en likelydende utforming og fremholder at når det overveies å treffe «beslutninger» som kan få virkning for naturgrunnlaget i tradisjonelle samiske områder i medhold av vedkommende sektorlov, får reglene i saksbehandlings- og konsultasjonsloven anvendelse ved siden av saksbehandlingsregler gitt i annen lovgivning (forvaltningsloven og eventuelt i sektorloven). Som eksempler på slike beslutninger kan nevnes tillatelser til å iverksette tiltak, jf. § 28 nr. 3, 7 og 8, og tillatelser til erverv eller avståelse/ekspropriasjon av grunn og rettigheter, jf. § 28 nr. 1, 2, 4, 5 og 6. Den nærmere eksemplifiseringen som er foreslått inntatt i de ulike bestemmelsene, knytter an til vedtak/beslutninger som det er (mest) aktuelt at treffes i medhold av de ulike lovene slik disse er utformet i dag. I den grad noen av de aktuelle lovene skulle bli supplert med bestemmelser som gir hjemmel for å treffe andre typer beslutninger enn hva lovene hjemler i dag, for eksempel forskrifter, vil imidlertid henvisningen til saksbehandlings- og konsultasjonsloven også få virkning for slike beslutninger, jf. for så vidt at det er tale om en ikke-uttømmende eksemplifisering. Det understrekes ellers at uttrykket «kan få virkning for naturgrunnlaget» må tolkes relativt vid både i de ovenfor nevnte lovene, og i annen lovgivning hvor uttrykket foreslås inntatt. Det vil ikke bare omfatte tillatelse til iverksettelse av fysiske inngrep i grunn og ressurser og tillatelser til erverv eller ekspropriasjon av grunn eller rettigheter med sikte på å gjøre slike inngrep, men også tiltak som ellers kan få innvirkning på naturgrunnlaget, for eksempel gjennom forurensning og andre mer indirekte påvirkninger, og vedtak av forskrifter og retningslinjer mv. som inneholder regler som kan få betydning for naturgrunnlaget. Det foreslås i § 28 nr. 9tilføyelser til naturvernloven §§ 1 (nytt siste ledd) og 4 (nytt annet og tredje ledd), og nye bestemmelser i §§ 2 a og 18 a. Samerettsutvalget er kjent med at det arbeides med en lovproposisjon for Stortinget på bakgrunn av Biomangfoldlovutvalgets utredning i NOU 2004: 28. Fordi denne proposisjonen ikke forelå da Samerettsutvalget avsluttet sitt arbeid, er imidlertid utvalgets endringsforslag søkt innarbeidet i naturvernloven, men slik at alternative plasseringer i en eventuelt ny naturmangfoldlov antydes fortløpende. Naturvernloven § 1 foreslås supplert med et nytt siste ledd i naturvernloven § 1 der det fremgår at naturvern i tradisjonelle samiske områder, slik dette er angitt i saksbehandlings- og konsultasjonsloven § 3. De overveielsene som ligger bak den foreslåtte bestemmelsen er inntatt foran i punkt 20.5.3. Med «det samiske materielle kulturgrunnlaget» siktes det ikke til bestemte næringer eller liknende, men til det materielle grunnlaget for samisk kultur i sin alminnelighet. Ettersom det vil være en forutsetning for en fortsatt bærekraftig materiell samisk kulturutøvelse at naturgrunnlaget opprettholdes, har den foreslåtte bestemmelsen mer karakter av å presisere formålet med områdevern, enn å utvide dette. Dersom naturvernloven avløses av en ny naturmangfoldlov anbefaler Samerettsutvalget at det her inntas en bestemmelse av samme innhold som det en har foreslått inntatt i naturvernloven § 1 siste ledd, jf. for så vidt § 32 i Biomangfoldlovutvalgets forslag. Når et arbeid med vern etter loven her tar til i tradisjonelle samiske områder, får lov xx. xxxx. 200x nr. xx om konsultasjoner og saksbehandling ved tiltak som kan få virkning i tradisjonelle samiske områder §§ 13 til 24 anvendelse i tillegg til ellers gjeldende saksbehandlingsregler. Disse reglene får også anvendelse ved utformingen av bruksregler for de områdene som vernes, og ved revideringen av bruksreglene for tidligere vernede områder. De får også anvendelse når det overveies å treffe vedtak om midlertidig vern etter § 18 nr. 4 i loven her. Det foreslås inntatt en ny § 2 a i naturvernloven om foreleggelse, konsultasjoner og hensyntagen til samiske interesser i verneprosesser etter loven. Bestemmelsen har ikke noe motstykke i gjeldende lov, og heller ikke i Biomangfoldlovutvalgets forslag bortsett fra at det her (i § 14) er foreslått en bestemmelse om foreleggelse for Sametinget ved vedtak «som innskrenker samisk tradisjonell bruk av naturen». For en oversikt over de overveielsene som ligger bak utformingen av bestemmelsen, vises det til punkt 20.5.4.1 til 20.5.4.5 foran. Første ledd har regler om foreleggelsesplikt. Med «vedtak» i bestemmelsens forstand siktes det foruten til selve det underliggende vernevedtaket (om et område skal vernes eller ikke), også til vedtak av bruksbestemmelser for nye verneområder, og til vedtak om endringer i bruksbestemmelsene for områder som tidligere er vernet etter loven. Begrepet dekker for øvrig også vedtak av alle typer verneområder som naturvernloven hjemler fredning av. For så vidt gjelder uttrykket «tradisjonell bruk», bemerkes at dette ikke er statisk, men at det inneholder en dynamikk som tar hensyn til utviklingen i samisk næringsutøvelse og bruk, jf. for så vidt at kulturvernet etter SP artikkel 27 også omfatter mer moderne måter å utøve tradisjonelle samiske næringer på. Uttrykket understreker likevel at det primært vil være den samiske bruken av grunn og ressurser som har sitt grunnlag i mer tradisjonelle bruksformer som vil ha krav på særlig hensyntagen ved områdevern, jf. foran i punkt 20.5.4.3. Etter bokstav a til c skal saken foruten for Sametinget, også forelegges for reindriftsforvaltningen (Reindriftsstyret, områdestyrene) og vedkommende distriktsstyrer og siidaer, herunder også berørte samebyer og siidaer, og for andre samiske interesser og rettighetshavere, samt representanter for samiske lokalsamfunn som vedtaket kan berøre. Bakgrunnen for at bestemmelsen har et videre nedslagsfelt enn Biomangfoldlovutvalgets forslag, som er begrenset til å gjelde for Sametinget, er et vedtak om områdevern og om bruk av vernede områder som i første rekke vil få direkte betydning for samiske (og lokale) rettighetshavere og brukerinteresser. Sametinget vil ikke uten videre kunne tale på vegne av disse gruppene, og særlig ikke i mer lokale vernesaker. Selv om de delvis ville ha blitt fanget opp av de alminnelige saksbehandlingsreglene i naturvernloven § 18, er det slik Samerettsutvalget ser det, viktig at disse interessene løftes frem også i en bestemmelse som mer generelt regulerer den samiske deltakelsen i beslutningsprosesser etter loven. Når det for øvrig gjelder forståelsen av de begrepene som er anvendt i bokstav b og c, vises det til punkt 20.5.4.2 foran, jf. også forslaget til generell høringsregel i saksbehandlings- og konsultasjonslovens § 5 og merknadene til denne med videre henvisninger foran. Etter annet leddfår reglene i saksbehandlings- og konsultasjonsloven §§ 13 til 24 om konsultasjoner anvendelse både ved oppstarten av vernearbeid i tradisjonelle samiske områder, ved utforming av bruksreglene for de ulike verneområdene, ved revideringen av slike regler for tidligere vernede områder og i saker som gjelder midlertidig vern. Avgjørende for om konsultasjonsreglene vil få anvendelse i konkrete vernesaker er ikke verneformen, men om vernet eller bruksbestemmelsene kan få «direkte betydning» for samiske interesser, jf. foran i punkt 20.5.4.4, samt saksbehandlings- og konsultasjonsloven § 13 med merknader. Grunnen til at henvisningsregelen, i motsetning til de fleste av henvisningsreglene som for øvrig er foreslått i endringsparagrafen, er begrenset til konsultasjonsreglene, er at det særlig er disse som vil medføre noe kvalitativt nytt i vernesaksbehandlingen. Reglene i saksbehandlings- og konsultasjonslovens §§ 5 til 10, jf. 12, vil i hovedsak bli fanget opp av de alminnelige saksbehandlingsreglene for områdevern, jf. naturvernloven § 18, med de tilleggene Samerettsutvalget har foreslått i disse, jf. forslagene til §§ 2 a tredje ledd og 18 a. Forslaget til saksebehandlings- og konsultasjonsloven § 10 om tiltak i områder som er særlig viktige for samisk bruk, er for sin del primært rettet inn mot enkeltstående tiltak/naturinngrep, og ikke mot vedtak om områdevern og fastsettelse av verneforskrifter. Tredje leddpålegger vedkommende vernemyndighet når det er aktuelt å treffe vedtak om vern eller fastsettelse eller revisjon av bruksreglene for verneområder, å «ta tilbørlig hensyn» til samisk og annen tradisjonell bruk. Bestemmelsen er i prinsippet sammenfallende med den bestemmelsen om slik hensyntagen som er foreslått inntatt i saksbehandlings- og konsultasjonsloven § 9, jf. også at finnmarksloven § 19 annet punktum har en bestemmelse om at det ved utformingen av bruksregler for nasjonalparker på Finnmarkseiendommens grunn skal «legges vekt på at tradisjonell samisk bruk kan videreføres.» Når det ellers gjelder det nærmere innholdet i den avveiningsnormen som foreskrives i tredje ledd, kan det vises til merknadene til saksbehandlings- og konsultasjonsloven § 9. Se også punkt 20.5.4.5 foran. Det er i tredje ledd også inntatt en henvisning til «relevante retningslinjer fra Sametinget.» Med dette siktes det for det første til eventuelle retningslinjer gitt i medhold av saksbehandlings- og konsultasjonsloven § 8 som kan ha betydning for vedtak om områdevern, og for det andre til retningslinjer gitt i medhold av finnmarksloven § 4 første ledd, som får anvendelse for vernemyndighetene så fremt disse vurderer å treffe vernevedtak som kan anses som «endret bruk av utmark.» Det vil si vernevedtak der bruksreglene for området utelukker at den bruk som har vært utøvd, kan fortsette, jf. Ot. prp. nr. 53 (2002 – 2003) side 122. For det tilfellet at naturvernloven blir erstattet av en ny naturmangfoldlov, anbefaler Samerettsutvalget at det her inntas en bestemmelse av samme innhold som det en har foreslått inntatt i naturvernloven § 2 a, jf. § 14 i Biomangfoldlovutvalgets lovforslag. Dersom det i tradisjonelle samiske områder blir avklart at andre har eier- eller bruksrettigheter i nasjonalparkene eller i andre vernede områder, skal bestemmelsene om området og dets skjøtsel endres i samsvar med resultatet av rettighetskartleggingen så snart som praktisk mulig etter at de endrede rettighetsforholdene er tinglyst. Det er i naturvernloven § 4, som legger myndigheten til å legge ut områder som nasjonalparker og fastsette bestemmelser om bruken av slike områder til Kongen, foreslått nye bestemmelser i annet og tredje ledd. Medlemmene Eira, Kappfjell, Larsen og Westerfjeld har foreslått en alternativ utforming av tredje ledd, jf. nedenfor. Forslaget er dels en følge av forslaget fra Samerettsutvalgets flertall i utredningens kapittel 14 om å etablere en ny eier av gjenværende statsgrunn i tradisjonelle samiske områder, og dels en følge av forslaget fra et samlet utvalg i kapittel 12 og 13 om å etablere et apparat for å gjennomføre kartlegging og anerkjennelse av rettigheter i tradisjonelle samiske områder fra og med Troms fylke og sørover. Annet ledd er foreslått av de medlemmene i utvalget som prinsipalt eller subsidiært har sluttet seg til forslaget om Hålogalandsallmenningen som ny eier av gjenværende statsgrunn i tradisjonelle samiske områder i Nordland og Troms. De medlemmene som ikke har gitt slik tilslutning til dette forslaget (Fjellheim og Reiersen), har gitt subsidiær tilslutning til § 4 annet ledd. Bestemmelsen fastsetter at Hålogalandsallmenningens grunn kan legges ut som nasjonalpark etter reglene i naturvernloven. Bestemmelsen motsvarer finnmarksloven § 19 første punktum, og utgjør et unntak fra kravet i naturvernloven § 3 om at nasjonalparker bare kan legges ut på statsgrunn eller på grunn som ligger i eller grenser til statsgrunn. Uten en slik bestemmelse ville det så lenge vilkåret i § 3 opprettholdes, ikke være anledning til å etablere nye nasjonalparker på Hålogalandsallmenningens grunn. Utvalget har imidlertid ansett det mer hensiktsmessig at bestemmelsen inntas direkte i naturvernloven enn som en særregel i forslaget til lov om Hålogalandsallmenningen, jf. det som er anført om disse og andre forhold av betydning for forslaget til § 4 annet ledd i punkt 20.5.6.6 foran. Tredje ledd om forholdet til den rettighetskartleggingen som er foreslått i utredningens kapittel 12 og 13, foreligger i to alternative utforminger. Et flertall bestående av medlemmene Gauslaa, Broderstad, Strøm Bull, Eggen, Eriksen, Lund, Parmann, Pedersen, Reiersen og Røssvoll, har foreslått en bestemmelse for det tilfellet at rettighetskartlegging i tradisjonelle samiske områder leder til at det blir brakt på det rene at andre, det være seg samer eller andre, på kollektivt eller individuelt grunnlag har ervervet rettigheter i områder som er vernet etter naturvernloven. I slike tilfeller skal bestemmelsene «om området og dets skjøtsel», det vil si bestemmelsene om bruken av det vernede området, endres på en måte som tar høyde for utfallet av rettighetskartleggingen. Når det for øvrig gjelder de vurderingene som ligger bak utformingen av bestemmelsen, vises det til punkt 20.5.6.3 foran, jf. også mer generelt i punkt 20.5.6.2. Utvalgets mindretall, bestående av medlemmene Eira, Kappfjell, Larsen og Westerfjeld har foreslått en bestemmelse som innebærer at så lenge det pågår rettighetskartlegging i tradisjonelle samiske områder, skal det ikke kunne fattes vedtak om å legge ut nye områder som nasjonalparker, eller vedtak om å utvide eksisterende nasjonalparker i slike områder. Det er tale om en midlertidig begrensning, jf. uttrykket «i det tidsrommet» som kun gjelder vedtak om nasjonalparker. Bestemmelsen vil derfor ikke være til hinder for at det i kartleggingsperioden vedtas andre typer vern, for eksempel naturreservater. Den vil heller ikke være til hinder for at nasjonalparksprosesser påbegynnes og utredes, idet begrensningen vil være knyttet til selve vernevedtaket. Det åpnes også for at slike vedtak kan treffes dersom det foreligger «særlige grunner». Se for øvrig drøftelsen foran i punkt 20.5.6.4. Samerettsutvalget har for øvrig ikke tatt konkret stilling til plasseringen av forslaget til nytt annet og tredje ledd i naturvernloven § 4 dersom denne loven erstattes av en ny naturmangfoldlov. Behovet for bestemmelsen vil også bero på det videre innholdet i en slik lov, jf. for så vidt at en særregel om nasjonalparker på Hålogalandsallmenningens grunn vil være overflødig dersom Biomangfoldlovutvalgets forslag om å oppheve kravet om statsgrunn som vilkår for å legge ut nasjonalparker blir realisert, jf. forslaget til § 34 i ny naturmangfoldlov. Siden Samerettsutvalgets forslag på dette punktet er knyttet til lovens hjemmelsbestemmelse for å legge ut nasjonalparker, kan imidlertid én mulig plassering være i en bestemmelse som motsvarer forslaget til § 34 i naturmangfoldloven. Forslaget til § 18 a vil dels supplere forslaget til ny § 2 a om foreleggelse for, konsultasjoner med og vektlegging av samiske interesser i verneprosesser etter naturvernloven og dels de alminnelige saksbehandlingsreglene i vernesaker i lovens § 18. Det er foran i punkt 20.5.5 flg. redegjort for de vurderingene som ligger bak utformingen av bestemmelsen. Første ledd første punktum slår generelt fast at saksbehandlingen i verneprosesser skal skje med sikte på best mulig samarbeid mellom vernemyndighetene og «rettighetshavere og berørt lokalbefolkning». Bestemmelsen tilsvarer § 40 første ledd første punktum i Biomangfoldlovutvalgets forslag, men med den forskjellen at det er særskilt løftet frem at disse begrepene også omfatter utøvere av samisk reindrift og sjøsamisk kultur. I dette ligger det imidlertid ingen realitetsendring, men kun en synliggjøring av de nevnte gruppene. Annet punktumslår fast at i tilfeller hvor verneforslaget kan få «direkte betydning» for samiske rettighetshavere til grunn eller naturressurser eller andre samiske naturbruksinteresser, skal vedkommende vernemyndighet søke å oppnå enighet med Sametinget om opplegget for saksbehandlingen. Bestemmelsen er sammenfallende med § 40 første ledd tredje punktum i forslaget fra Biomangfoldlovutvalget, bortsett fra at det foreslås at dennes formulering »[b]erører … samisk utnytting av naturressurser» erstattes av kriteriet «direkte betydning.» I dette ligger det ingen realitetsforskjell, men kriteriet «direkte betydning» er valgt av hensyn til en mest mulig enhetlig terminologi i Samerettsutvalgets lovforslag, og fordi det er et grunnvilkår for konsultasjonsrett etter ILO-konvensjon nr. 169. Annet ledd første punktumpresiserer at «grunneiere og rettighetshavere» i gjeldende lovs § 18 nr. 1 annet ledd og nr. 2 første ledd om underretning om og frist til å komme med merknader til verneprosesser, også får anvendelse for utøvere av samisk reindrift. Heller ikke dette utgjør noen realitetsendring, men en klar synliggjøring av denne rettighetshavergruppen. Annet punktumforeskriver at vernemyndighetene foruten samarbeid med Sametinget, jf. forslaget til § 18 a første ledd annet punktum, fra et tidlig tidspunkt i behandlingen av vernesaker hvor det er aktuelt også skal søke samarbeid med reindriftsforvaltningen og med andre berørte samiske organisasjoner og representanter. Dette er ytterligere en konkretisering av Biomangfoldlovutvalgets forslag til § 40 første ledd første punktum i naturmangfoldloven. Se også Miljøverndepartements og Sametingets avtale 31. januar 2007 om retningslinjer for verneplanarbeid etter naturvernloven i samiske områder, særlig §§ 5.1 til 5.3 og 6. Tredje ledd supplerer høringsreglene i naturvernloven § 18 nr. 2 annet ledd, jf. nr. 3, som legger opp til høring av «fylkeskommunen og berørte statlige fagorganer» (i forbindelse med at vernesaken kunngjøres), samt «kommunestyret» (før vedtaket treffes), ved blant annet også å legge opp til høring av Sametinget dersom forslaget «berører samiske interesser.» Dette er sammenfallende med Biomangfoldlovutvalgets forslag til § 40 tredje ledd siste punktum i naturvernloven. Ut fra en betraktning om at Sametinget neppe alene vil kunne tale samiske rettighetshaveres og interessers sak i vernesaker er det imidlertid også foreslått en regel om høring av reindriftsforvaltningen, reinbeitedistrikter og siidaer, samt andre samiske organisasjoner og interesser i den grad disse kan bli berørt av saken. Årsaken til at utvalget i tredje ledd har anvendt uttrykker «berører» og ikke «direkte betydning», er for øvrig at tredje ledd gir en alminnelig høringsregel, hvor terskelen for å ha høringsrett etter forholdene vil være noe lavere enn terskelen for å ha krav på konsultasjoner. For så vidt gjelder plasseringen av bestemmelsen i en eventuell ny naturmangfoldlov, bemerkes det at dennes § 40 kan synes som et egnet valg, jf. for så vidt at denne bestemmelsen i ikke liten grad har dannet et utgangspunkt for Samerettsutvalgets forslag. Bestemmelsen i § 28 nr. 10 er av samme art og innhold som bestemmelsene i § 28 nr. 1 til nr. 8, jf. merknadene til disse bestemmelsene ovenfor. Det foreslås i § 28 nr. 11 endringer eller tilføyelser i bergverksloven §§ 3, 7 a, 22 a, 39 b og 42, samt en ny § 2 a. Samerettsutvalget er innforstått med at det i lengre tid har vært arbeidet med å fremme en proposisjon for Stortinget om ny minerallov. Denne proposisjonen forelå imidlertid ikke da Samerettsutvalgets arbeid ble avsluttet. Utvalgets endringsforslag er derfor søkt innarbeidet i gjeldende bergverkslov, samtidig som en formoder at forslagene vil bli vurdert innarbeidet i en eventuell ny minerallov når utkast til denne måtte foreligge. Etter forslaget til ny § 2 avil saksbehandlings- og konsultasjonsloven §§ 5 (kunngjøring og offentlig ettersyn), 7 (utredningsplikt), § 8 (Sametingets retningslinjer), § 9 (vurderingen av inngrepets virkninger) og § 10 (tiltak i områder som er særlig viktige for samisk bruk) få anvendelse for behandlingen av søknader om enkelttillatelser til muting eller utmål. I slike saker vil også reglene om konsultasjoner i §§ 13 til 24, dersom kravet om «direkte betydning» er oppfylt, og § 26 om virkningen av saksbehandlingsfeil få anvendelse. Bestemmelsene i saksbehandlings- og konsultasjonsloven §§ 6 (høring) og 11 (vilkårsfastsettelse) foreslås derimot ikke gitt anvendelse. Årsaken til dette er at de særlige reglene om høring og vilkårsfastsettelse i bergverksloven §§ 22 a og 39 b, med de endringene Samerettsutvalget har foreslått, må antas å være mer vidtrekkende enn de mer generelle reglene om høring og vilkårsfastsettelse i saksbehandlings- og konsultasjonsloven. Det må for øvrig også antas at flere av de bestemmelsene i saksbehandlings- og konsultasjonsloven som foreslås gitt anvendelse ved behandlingen av søknader om utmål og muting ikke nødvendigvis vil ha stor selvstendig betydning ved siden av reglene i bergverksloven §§ 22 a og 39 b. Se nærmere det som er anført om dette foran i punkt 21.5.2.2. Etter forslaget til § 2 a vil også saksbehandlings- og konsultasjonsloven § 12 om forskrifter og konsultasjonsreglene i §§ 13 flg, jf. også § 26, kunne få virkning for saksforberedelsen, vedtaket og anvendelsen av forskrifter etter bergverksloven. Forutsetningen er imidlertid at det må være tale om forskifter som kan få virkning for naturgrunnlaget i tradisjonelle samiske områder, og for at konsultasjonsreglene skal få anvendelse må også kravet om «direkte betydning» være oppfylt. Disse kriteriene vil som regel ikke være oppfylt i forhold til bergverkslovens mer «tekniske» forskriftshjemler, for eksempel om hva søknader om muting skal inneholde og om autorisasjon av protokoll over utmålsforretninger mv., jf. bergverksloven §§ 11 annet ledd og 32 tredje ledd. Derimot vil kriteriene etter forholdene blant annet kunne være oppfylt for forskrifter om sikring av skjerp, mutingsområder og utmålsområder, jf. §§ 7 annet ledd, 19 a annet ledd og 39 a tredje ledd, og også ved vedtak av forskrifter etter § 42 første om særlig grunneieravgift i Finnmark. De fleste forskriftene som er gitt i medhold av bergverksloven er nå samlet i forskrift til bergverksloven m.m. 21. desember 2001 nr. 1474. Den foreslåtte bestemmelsen i lovens § 2 a vil dermed få betydning for anvendelsen av og ved eventuelle endringer av de bestemmelsene i forskriften som oppfyller de ovennevnte kriteriene, men ikke de øvrige. Den foreslåtte tilføyelsen til bergverksloven § 3 utvider hvilke områder som etter loven i utgangspunktet er fredet for skjerping, med mindre grunneier eller bruksberettiget samtykker til skjerping. I tillegg til de områdene som etter dagens lov er listet opp i nr. 1 til 6, foreslås det en bestemmelse i nr. 7 om at fredningen utvides til også å omfatte områder hvor det «er eller blir» anerkjent samiske kollektive eierrettigheter i samsvar med statens folkerettslige forpliktelser. Som eksempel på et område hvor det i dag «er» anerkjent slike rettigheter, kan nevnes Svartskogen i Kåfjord kommune i Troms der lokalbefolkningen ved Høyesteretts dom i Rt. 2001 side 1229 fikk anerkjent en kollektiv eiendomsrett til et utmarksområde på 116 km2 med grunnlag i alders tids bruk, og hvor Høyesterett antok at domsslutningen var i godt samsvar med ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 14 (1) første alternativ. Områder hvor det «blir» anerkjent slike rettigheter, vil være de delene av de tradisjonelle samiske områdene i Norge hvor det er grunnlag for anerkjennelse av tilsvarende rettsdannelser som i Svartskogen, jf. finnmarksloven kapittel 5 og Samerettsutvalgets forslag til kartleggings- og anerkjennelseslov for de tradisjonelle samiske områdene fra og med Troms fylke og sørover. I den grad disse mekanismene skulle gi grunnlag for kartlegging og anerkjennelse av individuelle eierrettigheter, vil slike rettsdannelser ikke være omfattet av bestemmelsen i nr. 7, jf. at det må være tale om «kollektive eierrettigheter.» Bakgrunnen for dette er at det i første rekke er de kollektive rettsdannelsene som har et særskilt urfolksrettslig grunnlag, og hvor rettighetene derfor vil fremtre som særlig beskyttelsesverdige. Det understrekes for øvrig at verken ILO-konvensjonens artikkel 14 eller andre folkerettslige instrumenter gir et selvstendig grunnlag for erverv av rettigheter. Folkeretten innebærer imidlertid at det skal foretas en kartlegging av urfolkets rettigheter til grunn og ressurser, og at slike rettigheter skal anerkjennes dersom de alminnelige vilkårene for rettserverv gjennom bruk i nasjonal rett er oppfylt, eventuelt med visse tilpasninger i forhold til de kulturelle og bruksmessige særtrekkene som har preget urfolkets bruk. Bestemmelsen i nr. 7 omfatter også områder som har «vesentlig betydning» for reindrift eller annen samisk materiell kulturutøvelse. Dette kriteriet må forstås på samme måte som i forslaget til § 10 i saksbehandlings- og konsultasjonsloven, og vil for eksempel kunne omfatte reindriftens flyttleier og andre områder som er av avgjørende betydning eller særlig viktige for reindriften (kalvingsområder, skilleområder, slakteområder, særlig viktig beiteland). Den vil derfor ikke få anvendelse i hele det samiske reinbeiteområdet slik dette er definert i reindriftsloven § 4, samtidig som det vil være en forutsetning for at bestemmelsen skal fungere i praksis at de aktuelle områdene er klart angitt i reindriftens distriktsplaner, jf. reindriftsloven § 62. Se for øvrig drøftelsen foran i punkt 21.5.3.2. Ved skjerping i tradisjonelle samiske områder skal skjerperen senest en måned før skjerpingen begynner, skriftlig varsle Sametinget, grunneieren, bruksrettshavere og det aktuelle områdestyret og distriktsstyret for reindriften, samt berørte reindriftssiidaer og samebyer. Tar skjerperen sikte på inngrep i grunnen, skal stedet for inngrepet angis. Det foreslås en endring i dagens særregel om skjerping i Finnmark i bergverksloven § 7 a som innebærer at bestemmelsens geografiske virkeområde utvides fra Finnmark fylke til alle tradisjonelle samiske områder i Norge. Dette fremkommer ved at uttrykkene «Finnmark» i bestemmelsens overskrift og «Finnmark fylke» i første punktum, erstattes av «tradisjonelle samiske områder». Dette må forstås på samme måte som i Samerettsutvalgets øvrige forslag, slik at bestemmelsen foruten i Finnmark, vil få anvendelse i Troms, Nordland og Nord-Trøndelag fylker, samt i de delene av Sør-Trøndelag, Hedmark og Møre og Romsdal fylker hvor det drives reindrift eller er omfattet av samisk kulturminnevern etter kulturminneloven. Det foreslås videre at varslingsplikten utvides fra senest en uke, til «senest en måned» før skjerpingen tar til, noe som har sammenheng med at en uke vil kunne være i korteste laget for en del av de som har krav på varsel etter bestemmelsen. Det er også foreslått at ordene «reindriftssiida» og «samebyer» føyes til i oversikten over sammenslutninger som skal varsles. For reindriftssiidaene har dette sammenheng med at disse i den nye reindriftsloven §§ 51 flg. er etablert som en egen enhet ved siden av distriktsstyrene, mens det for samebyene er en følge av at disse, i motsetning til i Finnmark, vil være en aktuell rettighetshaver. For øvrig vises det til det som er anført om disse spørsmålene foran i punkt 21.5.3.1. Søknader om muting i tradisjonelle samiske områder skal avslås dersom allmenne hensyn taler imot at søknaden innvilges. Ved vurderingen skal det legges vesentlig vekt på hensynet til samisk kultur, reindrift, næringsutøvelse og samfunnsliv. Innvilges søknaden, kan det settes vilkår for å ivareta hensyn som nevnt. Det foreslås i § 22 a en tilsvarende utvidelse av det geografiske virkeområdet som i § 7 a, ved at «Finnmark» i bestemmelsens overskrift og «Finnmark fylke» i første ledd første punktum erstattes av «tradisjonelle samiske områder». Som følge av dette vil blant annet høringsregelen i § 22 a tredje ledd få anvendelse i alle landets tradisjonelle samiske områder, og reglene i § 22 a tredje og fjerde ledd også gjelde dersom Sametinget går mot at en mutingssøknad innvilges eller påklager et slikt vedtak utenfor Finnmark. Se ellers merknadene til § 7 a. I annet ledd foreslås «bruksrettshavere» føyd til i oppregningen over rettighetshavere, institusjoner og organer som skal ha anledning til å uttale seg om søknaden. Dette vil typisk være bruksrettshavere som på kollektivt eller individuelt grunnlag får anerkjent partielle bruksrettigheter som følge av virksomheten til Finnmarkskommisjonen eller utmarksdomstolen for Finnmark, eller de organene som Samerettsutvalget foreslår for de øvrige tradisjonelle samiske områdende i landet. Videre foreslås «berørte reinbeitesiidaer og samebyer» føyd til oppregningen. Om bakgrunnen for dette vises det til merknadene til § 7 a ovenfor. Se også drøftelsen foran i punkt 21.5.4.1. Det foreslås ingen endringer i tredje og fjerde ledd, men et nytt femte ledd.Etter første punktum, som foreslås av de utvalgsmedlemmene som går inn for Hålogalandsallmenningen som ny grunneier i Nordland og Troms, og med subsidiær tilslutning fra de øvrige medlemmene, vil tredje og fjerde ledd om klagebehandling og oppsettende virkning, også få anvendelse dersom Hålogalandsallmenningen «som grunneier» går mot at søknad om muting innvilges eller påklager et slikt vedtak. Det er følgelig bare i de tilfellene saken gjelder muting på Hålogalandsallmenningens grunn at dennes uttalelser vil få de nevnte virkningene, og ikke uttalelser fra Hålogalandsallmenningen som gjelder søknader på andres grunn. Videre foreslås det i annet punktum inntatt en regel om at også uttalelser som går mot at søknaden innvilges og klager mot innvilgelsesvedtak fra grunneiere som har fått eller får anerkjent eierrettigheter til grunn i tradisjonelle samiske områder, herunder også i Finnmark, skal ha de virkningene som er regulert i §§ 22 tredje og fjerde ledd. Følgelig vil også uttalelser fra disse rettighetshaverne få som virkning at saksbehandlingen løftes opp til departementet, og klager få automatisk oppsettende virkning. Bakgrunnen for forslaget er omtalt foran i punkt 21.5.4.2. For søknader om utmål i tradisjonelle samiske områder gjelder bestemmelsene i § 22 a tilsvarende. I tilfeller som nevnt i § 22 a tredje ledd avgjør departementet om utmålsforretning skal holdes før eller etter at departementet har behandlet søknaden. Også virkeområdet for særreglene om utmål i bergverksloven § 39 bforeslås utvidet fra Finnmark til alle landets tradisjonelle samiske områder. Som i §§ 7 a og 22 a kommer dette dels til uttrykk ved at paragrafens overskrift er endret, og dels ved at «Finnmark fylke» i første punktum erstattes av «tradisjonelle samiske områder». Når det gjelder hvilke mer konkrete virkninger dette har for behandlingen av utmålssøknader i de aktuelle områdene, vises det til merknadene til § 22 a ovenfor. Se også foran i punkt 21.5.4 flg. Gruveeieren plikter å betale til eieren av grunnen en årlig avgift på 1 promille av verdien av alt som gruveeieren bryter ut fra utmålet, og som han nyttiggjør seg ved omsetning. For gruver på Finnmarkseiendommens eller Hålogalandsallmenningens grunn kan Kongen ved forskrift fastsette en høyere avgift. Kongen kan ved forskrift også fastsette at gruveeieren skal betale en særskilt avgift til eiere og bruksrettshavere, herunder reindriftsutøvere, i tradisjonelle samiske områder, jf. ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater artikkel 15 (2) annet punktum. I bergverksloven § 42 foreslås det blant annet at det skal kunne gis forskrifter om særskilt avgift til rettighetshavere i tradisjonelle samiske områder . Som følge av dette foreslås det en endring i overskriften til lovens kapittel 6, hvor § 42 er inntatt. I annet punktum foreslås en endring som innebærer at Kongen ved forskrift også kan fastsette høyere grunneieravgift for gruver på Hålogalandsallmenningens grunn. Forslaget om avgift også til andre rettighetshavere enn grunneiere i de tradisjonelle samiske områdene er inntatt i et nytt tredje punktum.Tillegget åpner for at Kongen ved forskrift også kan gi regler om høyere avgift til andre eiere og bruksrettshavere, for eksempel reindriftsutøvere eller andre brukere som på individuelt eller kollektivt grunnlag gjennom lang tids bruk har ervervet rettigheter til utmarksbruk (beite, hugst, fiske, jakt etc.), i de tradisjonelle samiske områdene. Bestemmelsen er foreslått for å oppfylle statens forpliktelser etter ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 15 (2). Når det ellers gjelder vurderingene bak utformingen av og innholdet i bestemmelsen, vises det til punkt 21.5.5.2 og 21.5.5.3. Bestemmelsene i § 28 nr. 12 til 17 er henvisningsbestemmelser av samme art og innhold som bestemmelsene i § 28 nr. 1 til 8. For den mer generelle forståelsen av § 28 nr. 12 til 17 vises det derfor til merknadene ovenfor, jf. også foran i utredningens punkt 18.5.3. Når det gjelder forslaget til ny § 1 a i fjellova, jf. § 28 nr. 13, om at reglene i saksehandlings- og konsultasjonsloven får anvendelse i tillegg til ellers gjeldende saksbehandlingsregler, skal det likevel bemerkes at dette blant annet kan få betydning for saksbehandlingen ved utøvelsen av statens grunneierrådighet etter fjellova §§ 12 og 13 om grunndisponeringer og avhending av statsallmenningsgrunn i tradisjonelle samiske områder. I disse tilfellene vil konsultasjonsreglene i §§ 13 flg. få anvendelse i den grad kravet om «direkte betydning» for samiske rettighetshavere og interesser er oppfylt. Også §§ 5 til 11 om enkeltsaksbehandling vil få betydning ettersom disse både er mer konkrete og favner videre enn høringsreglene i fjellova § 12 annet ledd annet punktum, jf. § 13 siste ledd. Avhengig av hvilke virkninger vedtakene må antas å kunne få, kan bestemmelsene i saksbehandlings- og konsultasjonsloven også få betydning for saksbehandlingen ved fjellstyrevedtak etter §§ § 15 annet ledd, 18, 19 og 21 om beitebruk og om utvisning av seter og tilleggsjord mv. i statsallmenninger i tradisjonelle samiske områder. Dette til tross for at saksbehandlingsreglene i fjellova §§ 8 til 10 for fjellstyrenes vedtak er atskillig mer detaljerte enn for vedtak etter §§ 12 og 13. I den grad kriteriet om «direkte betydning» er oppfylt, kan konsultasjonsreglene også få betydning for vedtak av forskrifter om jakt, fangst og fiske og annen ressursutnyttelse i statsallmenningene etter fjellova §§ 25, 26 og 29. Også regelen i saksbehandlings- og konsultasjonsloven § 12 om forskrifter vil få betydning i denne relasjonen. Saksebehandlings- og konsultasjonsreglene vil derimot bare mer unntaksvis få betydning for fjellstyrenes enkeltstående beslutninger om jakt, fangst og fiske. Mens forskrifter om slik virksomhet utvilsomt kan få «virkning for naturgrunnlaget» og ha «direkte betydning» for ulike rettighetshavere og brukerinteresser, skal det mer til for at enkeltstående vedtak om jakt, fangst og fiske kan få det. Det kan likevel ikke utelukkes at disse kriteriene kan være oppfylt, for eksempel ved vedtak om innskrenket bruk etter fjellova §§ 23 tredje ledd eller 30. For øvrig nevnes at de endringene som Samerettsutvalget i utredningens kapittel 15 har foreslått i fjellova, ikke er inntatt i endringsparagrafen til saksbehandlings- og konsultasjonsloven. Årsaken til dette er at forslagene i kapittel 15 er fremmet uavhengig av forslaget til saksbehandlings- og konsultasjonslov, se ellers merknadene foran i punkt 24.3.1. Forslaget i § 28 nr. 14 til ny § 3 a i motorferdselloven omfatter i utgangspunktet alle vedtak som loven gir hjemmel for. For enkeltstående dispensasjoner vil det imidlertid i første rekke være reglene om enkeltsaksbehandling i §§ 5 flg. som vil ha praktisk betydning, og ikke reglene om konsultasjoner i §§ 13 flg. For generelle dispensasjoner vil særlig bestemmelsen om forskrifter i § 12 kunne få betydning, men konsultasjonsbestemmelsene kan kunne komme inn dersom det er aktuelt med slike vedtak i tradisjonelle samiske områder. Det samme gjelder ved anvendelse av motorferdsellovens øvrige forskriftshjemler i slike områder. I begge tilfellene vil imidlertid vilkåret om «direkte betydning» måtte være oppfylt. Til § 28 nr. 16 om ny § 51 a i viltloven bemerkes at henvisningsbestemmelsen trolig i første rekke vil ha betydning for forskriftsvedtak som kan få betydning for naturgrunnlaget, herunder forskrifter som reguler uttaket av viltressursene i det dette vil kunne få betydning for naturgrunnlaget, men derimot ikke nødvendigvis ved forskrifter som regulerer utøvelsen av jakten, for eksempel hvilke krav som stilles til jegere og våpentyper mv. § 28 nr. 17 om ny § 4 b i saltvannsfiskeloven vil for sin del få betydning for alle vedtak som treffes i medhold av loven og som kan få virkning for naturgrunnlaget i sjøsamiske kyst- og fjordområder, herunder både for reguleringsvedtak i medhold av lovens § 4 og vedtak om fartøykvoter etter § 5. Se ellers foran i utredningens punkt 22.4.2 flg. Et samlet utvalg foreslår endringer i eller tilføyelser til plan- og bygningsloven §§ 1 (virkeområde), § 2 (formål), 9 – 3 og 12 – 3 (samarbeidsplikt for andre offentlige organer ved henholdsvis kommuneplanlegging og fylkesplanlegging), 14 (fordeling av og samarbeid om planleggingsoppgavene), 15 (forholdet til forvaltningsloven og klage), 16 – 1 (samråd, offentlighet og informasjon), 16 – 2 (krav om konsekvensutredninger for planer med vesentlige virkninger), 17 – 1 (rikspolitiske bestemmelser), 18 (statlig reguleringsplan og arealdel til kommuneplan), 19 – 1 (fylkesplanlegging), 19 – 2 (plansamarbeid mellom fylker), 19 – 3 (organisering av fylkesplanarbeidet), 19 – 4 (fylkesplanbehandlingen), 20 – 1 (kommuneplanlegging), 20 – 2 (organisering av kommuneplanarbeidet), 20 – 4 (arealdelen av kommuneplan), 20 – 5 (behandling av kommuneplan), 25 (reguleringsformål), 27 – 1 (utarbeiding av reguleringsplan), 27 – 2 (reguleringsvedtak), 28 – 2 (bebyggelsesplan), 29 (samarbeid mellom kommuner og offentlige etater), 33 – 1 (virkeområdet og formål for konsekvensutredninger) og 33 – 2 (generelle bestemmelser om konsekvensutredninger). I tillegg foreslås en ny § 17 – 3 om planretningslinjer i tradisjonelle samiske områder. Forslagene er i hovedsak sammenfallende med Planlovutvalgets forslag i NOU 2003: 14. Fordi den forventede lovproposisjonen om ny plan- og bygningslov ikke forelå da Samerettsutvalgets arbeid ble avsluttet, er imidlertid forslagene tilpasset strukturen i gjeldende plan- og bygningslov. På punkter hvor Samerettsutvalgets forslag ikke har noe motstykke i eller avviker noe fra Planlovutvalgets forslag, antar Samerettsutvalget at spørsmålet om eventuell innarbeiding av forslagene i en ny plan- og bygningslov vil bli vurdert som ledd i den generelle oppfølgingen av Samerettsutvalgets utredning. Når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov, gjelder loven for hele landet herunder vassdrag. For sjøområder gjelder loven ut til 1 nautisk mil utenfor grunnlinjene. Kongen kan for enkelte sjøområder fastsette virkeområdet lengre inn enn grunnlinjene. Rørledninger i sjø for transport av petroleum omfattes likevel ikke av loven. Det er i samsvar med Planlovutvalgets forslag foreslått at ordene «1 nautisk mil utenfor» føyes til i første ledd annet punktum slik at lovens geografiske virkeområde i sjø utvides til 1 nautisk mil utenfor grunnlinjene. Det vises for øvrig til Planlovutvalgets merknader i NOU 2003: 14 side 244 – 245, jf. også side 189 – 194. Samerettsutvalget vil anta at en slik utvidelse av lovens geografiske virkeområde vil kunne gi bedre muligheter for å bruke plan- og bygningsloven som verktøy for å ivareta sjøsamiske kyst- og fjordfiskeinteresser, jf. foran i punkt 19.4.2.1. Se også punkt 22.4.3. lov 21. desember 1984 nr. 101 om reindrift i kommunene Meldal, Midtre Gauldal, Oppdal, Rennebu, Rindal, Sunndal og Surnadal. Se ellers merknadene til § 3 i saksbehandlings- og konsultasjonsloven med videre henvisninger til blant annet punkt 17.5.4. Bestemmelsen i tredje ledd har ingen konkret rettslig betydning ettersom det den gir uttrykk for uansett vil følge implisitt av den konkrete anvendelsen av bestemmelsene. Det er likevel antatt at bestemmelsen kan virke klargjørende. Se ellers foran i punkt 19.4.2.2. Forslaget er i samsvar med Planlovutvalgets forslag til § 1 – 1 i ny planlov. Det vises således til spesialmotivene til dette forslaget i NOU 2003: 14 side 239 flg. Se også foran i punkt 19.4.3. Hva angår innholdet av uttrykket «naturgrunnlaget for samisk kultur», vises det også til redegjørelsen til Samerettsutvalget I i NOU 1997: 4 side 60 – 61. Plan- og bygningsloven § 9 – 3 har i første ledd regler om at ulike offentlige organer som har oppgaver innen blant annet ressursutnytting, vern eller kulturell utvikling innenfor kommunens område, skal gi kommunen nødvendig hjelp i planleggingsarbeidet mens det av annet ledd følger at slike organer etter anmodning fra kommunen skal delta i rådgivende utvalg for planleggingsvirksomhet, med mindre Kongen gir fritak etter tredje ledd. Det foreslås inntatt et nytt fjerde ledd som fastslår at samarbeidsplikten etter første og plikten til å delta i rådgivende utvalg etter annet ledd gis anvendelse også for Sametinget for kommuneplanleggingen i «tradisjonelle samiske områder». Om forståelsen av dette uttrykket vises det til merknadene til (nytt) § 1 tredje ledd ovenfor. Dette vil neppe innebære noen endring av dagens rettslige realiteter, idet Sametinget må anses som et organ som har oppgaver vedrørende vernetiltak (kulturminnevern) og også når det gjelder «kulturell utvikling» i samiske områder. Tendensen går dessuten i retning av at Sametingets oppgaver i forhold til tiltak som omfattes av oppregningen i første ledd blir utvidet, jf. for eksempel vedtaket av lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke 17. juni 2005 nr. 85. § 12 – 3 har en tilsvarende bestemmelse om offentlige organers samarbeidsplikt i forhold til fylkesplanleggingen, som det § 9 – 3 gjør i forhold til kommuneplanleggingen. Utvalget har foreslått et nytt siste leddsom presiserer at Sametinget ved fylkesplanlegging i tradisjonelle samiske områder skal gi fylkeskommunen nødvendig hjelp i planleggingsarbeidet etter § 12 første ledd og på dennes anmodning delta i rådgivende utvalg som nevnt i annet ledd, med mindre Kongen gir fritak etter tredje ledd. Se ellers merknadene til forslaget til endring i bestemmelsen om samarbeidsplikt for andre offentlige organer i kommuneplanleggingen i § 9 – 3 siste ledd. Det er foreslått en ny § 13 a om at Sametinget skal anses som statlig organ ved behandlingen av planer etter plan- og bygningsloven, og herunder ha innsigelsesrett i saker av vesentlig betydning for samisk kultur, næringsutøvelse eller samfunnsliv, og klagerett i forhold til enkeltvedtak som direkte berører dets saksområde. Forslaget samsvarer med Planlovutvalgets forslag til § 2 – 4 (Sametinget som statlig organ), jf. dette utvalgets forslag til §§ 1 – 14 fjerde ledd (innsigelsesrett) og 1 – 15 tredje ledd (klagerett) i ny planlov, jf. også Samerettsutvalgets forslag til endringer i § 15 annet ledd i gjeldende lov for så vidt gjelder Sametingets klagerett. Bestemmelsen vil etter første punktumgjelde ved all planbehandling etter plan- og bygningsloven som gjelder tradisjonelle samiske områder, det være seg ved behandlingen av planer på riksnivå, fylkesnivå eller kommunalt nivå. Den vil innebære at Sametinget skal høres på samme måte som statlige organer i de ulike planprosessene, ha plikt til å bistå kommunale og fylkeskommunale planmyndigheter, jf. §§ 9 – 3 og 12 – 3, samtidig som disse myndighetene vil måtte samarbeide med Sametinget, jf. §§ 19 – 3 og 20 – 2. Sametinget vil også ha innsigelsesrett i saker som etter dets oppfatning vil ha vesentlig betydning for samisk kultur, næringsutøvelse eller samfunnsliv, og klagerett i saker som berører dets saksområde. Se nærmere Planlovutvalgets merknader i NOU 2003: 14 side 262 – 263 og side 265 – 266. Når det ellers gjelder Sametingets innsigelsesrett, jf. annet punktum, vil denne gjelde i saker som omfattes av kriteriet «vesentlig betydning for samisk kultur, næringsutøvelse eller samfunnsliv», og herunder også i reindriftssaker der Sametingets innsigelsesrett dermed vil gjelde ved siden av den innsigelsesretten som reindriftens områdestyrer har som statlig fagorgan i slike saker. Utvalget antar at Sametinget i disse tilfellene fortrinnsvis vil konsentrere seg om generelle forhold og mer overordende konsekvenser for samisk kultur og samfunnsliv mv., mens vedkommende områdestyre vil fokusere på planenes betydning for de mer konkrete og spesifikke reindriftsinteressene i området. Trolig vil det også være en fordel om det innledes et visst samarbeid mellom Sametinget og områdestyrene i slike saker. Sametingets klagerett vil dermed gjelde i forhold til enkeltvedtak etter loven som kan anses å ha særlig betydning for samisk kultur, næringsutøvelse eller samfunnsliv, men ikke vedtak som gjelder forhold som ikke har en særlig betydning for samiske forhold, men som er like viktige og gjelder på samme måte for befolkningen eller samfunnet generelt. Sametinget vil for eksempel ha klagerett i forhold til vedtak om å dispensere fra kommuneplanens arealdel med sikte på at det kan åpnes for industri- eller vassdragsutbygginger i viktige reindriftsområder, men ikke i forhold til dispensasjonsvedtak som ikke vil påvirke det samiske samfunnet i større grad eller på annen måte enn samfunnet i sin alminnelighet. Se også det som er anført om det tilsvarende forholdet i merknadene til § 13 siste ledd i den foreslåtte saksbehandlings- og konsultasjonsloven. Det foreslått at «Sametinget» skal tilføyes i oppregningen i første leddav organer som har planleggingsoppgaver etter loven. Forslaget er en følge av at utvalget i § 17 – 3 har foreslått en bestemmelse om at Sametinget kan gi planretningslinjer for forhold relatert til sikringen av naturgrunnlaget for samisk kultur mv., slik at det dermed tillegges visse slike oppgaver. Det foreslås at formuleringen «denne lov» i første ledd første punktum erstattes av «loven her», slik at det klargjøres også språklig at uttrykket viser tilbake til plan- og bygningsloven, og ikke til forvaltningsloven. En tilsvarende endring foreslås i annet punktum. I annet ledd annet punktumforeslås inntatt en henvisning til at Sametingets klagerett er regulert i den foreslåtte bestemmelsen i § 13 a tredje punktum. I likhet med de organene som er nevnt i annet ledd første punktum (fylkeskommunen og statlig organ), er Sametingets klagerett begrenset til enkeltvedtak som direkte berører dets saksområde, jf. merknadene til § 13 a ovenfor. Planleggingsmyndighetene i stat, fylkeskommune og kommune skal fra et tidlig tidspunkt i planleggingsarbeidet drive en aktiv opplysningsvirksomhet overfor offentligheten om planleggingsvirksomheten etter loven. Dette gjelder også for Sametingets utarbeidelse av planretningslinjer etter § 17 – 3. Berørte enkeltpersoner og grupper skal gis anledning til å delta aktivt i planprosessen. § 16 – 1 første ledd foreslås supplert med et nytt annet punktum om at Sametinget, i likhet med andre planmyndigheter, vil være forpliktet til aktivt å opplyse om sin planleggingsvirksomhet og gi offentligheten anledning til å delta aktivt i planprosessen fram mot utformingen av planretningslinjene. Forslaget er en følge av at utvalget har foreslått en ny § 17 – 3 om at Sametinget kan utarbeide planretningslinjer for sikringen av naturgrunnlaget for samisk kultur mv. Sametinget vil dermed i denne relasjonen måtte anses som planmyndighet, og ikke bare som høringsinstans og organ med innsigelses- og klagerett, etter loven. Det er i et nytt annet punktum foreslått inntatt en presisering om at plan- og bygningsloven kapittel VII-a om konsekvensutredninger vil få anvendelse i tillegg til lovens alminnelige saksbehandlingsregler, også for fylkesplaner, kommuneplaner og reguleringsplaner som «kan ha vesentlige virkninger for samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv». Formuleringen er sammenfallende med den som er benyttet i § 13 a annet punktum om Sametingets innsigelsesrett, jf. også § 1 – 14 fjerde ledd, jf. første ledd i Planlovutvalgets forslag. Forslaget innebærer ingen realitetsendring i forhold til plan- og bygningsloven § 16 – 2 slik bestemmelsen lyder i dag. Uttrykket «vesentlige virkninger for miljø, naturressurser eller samfunn» i første punktum vil også omfatte samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv, jf. også Planlovutvalgets merknader i NOU 2003: 14 side 147 og 254 om virkningene av planer og tiltak for reindrift og naturgrunnlaget for samisk kultur vil måtte konsekvensutredes. Det er etter Samerettsutvalgets mening likevel grunn til å innta en slik presisering i loven, da dette vil bidra til å synliggjøre disse hensynene, jf. foran i punkt 19.4.8. Det er i første ledd foreslått et nytt annet punktum som fremholder at det også kan gis rikspolitiske retningslinjer for å sikre «naturgrunnlaget for samisk kultur.» Dette vil ikke utvide det saklige virkeområdet for hvilke temaer som kan være gjenstand for rikspolitiske retningslinjer etter § 17 – 1, men markere at statens myndigheter etter Grunnloven § 110 a og sentrale urfolksrettslige instrumenter som FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27, jf. artikkel 1 og ILO-konvensjon nr. 169, har et særlig ansvar for å sikre «naturgrunnlaget for samisk kultur». Innholdet av dette uttrykket er omtalt noe nærmere i merknadene til den foreslåtte endringen i § 2 med videre henvisninger. Annet ledd foreslås supplert med en henvisning til «samiske interesser knyttet til bruk av arealer og naturressurser». Endringen vil ikke utvide hvilke temaer det kan gis rikspolitiske bestemmelser om, men på samme måte som den foreslåtte endringen i første ledd, innebære en markering av statens forpliktelser etter grunnloven og folkeretten i forhold til å legge forholdene til rette for sikring og videreutvikling av samisk (materiell) kulturutøvelse. Som eksempler på samiske interesser knyttet til «bruk av arealer og naturressurser», kan nevnes reindrift, nærings- og husbehovsmessig utnyttelse av fornybare utmarksressurser, og fiskeriinteresser med utgangspunkt i sjøsamiske kyst- og fjordområder. Det vises for øvrig til drøftelsen foran i punkt 19.4.4. Det foreslås en ny § 17 – 3om at Sametinget kan gi planretningslinjer for tradisjonelle samiske områder. Det er etter Samerettsutvalgets syn viktig å styrke Sametingets medvirkning i planprosessene etter plan- og bygningsloven og dets muligheter til å øve innflytelse på disponeringen av arealene i samiske bruksområder, jf. utredningens punkt 19.4.7 flg. Se også Ot.prp. nr. 53 (2002 – 2003) s. 121 – 122, jf. s. 105 – 106, der det om bestemmelsen om Sametingets retningslinjer for endret bruk av utmark i finnmarkslovens § 4 er fremholdt at det er viktig å sikre Sametinget praktisk innflytelse på arealforvaltningen i Finnmark og at det «bør inn på et tidligst mulig stadium i behandlingen av arealsaker». Et slikt behov foreligger også for tradisjonelle samiske områder fra og med Troms og sørover, og dette vil i noen grad kunne dekkes ved å gi Sametinget myndighet til å utarbeide planretningsretningslinjer for arealplanleggingen i samiske bruksområder, jf. nærmere foran i punkt 19.4.7.4. Første ledd første punktumhar dels sitt motstykke i plan- og bygningsloven § 17 – 1 første ledd om rikspolitiske retningslinjer og dels i finnmarksloven § 4, jf. også §§ 8 og 9 i den foreslåtte saksbehandlings- og konsultasjonsloven. Retningslinjene vil på samme måte som rikspolitiske retningslinjer etter § 17 – 1 ikke være rettslig bindende for private aktører. Videre vil de i første rekke gi veiledning for ivaretakelsen av hensynet til samiske arealbruksinteresser i arealplanleggingen og ikke nødvendigvis avgjøre den konkrete vekten av disse interessene i forhold til andre interesser. Bestemmelsen vil like fullt være et bidrag til å oppfylle folkerettens føringer om at samene og deres representative organer har krav på aktiv deltakelse i arealdisponeringen i tradisjonelle samiske bruksområder. Også første ledd annet punktumom departementets godkjennelse har et motstykke i finnmarksloven § 4, jf. saksbehandlings- og konsultasjonsloven § 8, Det er imidlertid gjort visse tilpasninger. For det første vil i motsetning til det som er tilfellet etter de nevnte bestemmelsene, departementets godkjennelse ikke være en forutsetning for at retningslinjene får virkning. Har ikke andre planmyndigheter på statlig, fylkeskommunalt eller kommunalt nivå innen tre måneder etter at de er gjort kjent med planretningslinjene, brakt disse inn for departementet til godkjennelse, vil Sametingets planretningslinjer automatisk få virkning. For det annet er det ansett unødvendig å gi en bestemmelse om at departementet kan prøve om planretningslinjene er utformet på en «egnet måte». Siden planretningslinjene ikke vil være styrende for enkeltvedtak etter sektorlovgivningen mv., men ha en mer generell og overordnet art, antas en prøving av om de er utformet på «en egnet måte» å ha lite for seg. Det vil for eksempel ikke primært være planmyndighetens, men Sametingets problem om planretningslinjene gis et vagt eller intetsigende innhold, ettersom slike retningslinjer vil bli tillagt liten eller ingen vekt. Departementets prøving vil derfor være begrenset til om retningslinjene ligger innenfor det geografiske og saklige virkeområdet som er skissert i første ledd første punktum. For det tilfellet at departementet finner at dette ikke er tilfellet, vil det ikke selv kunne utforme nye retningslinjer, men måtte sende saken tilbake til Sametinget med merknad om hva som er årsaken til at retningslinjene ikke er godkjent. Annet ledder basert på § 4 – 2 annet ledd i planlovutvalgets forslag om statlige planretningslinjer, men slik at Sametingets planretningslinjer vil være geografisk begrenset til tradisjonelle samiske områder og saklig til sikringen av naturgrunnlaget for samisk kultur, og om bedømmelsen av virkningen for samisk kultur mv. når det skal treffes planvedtak etter loven, jf. § 17 – 3 første ledd. At retningslinjene skal «legges til grunn», innebærer at de skal være retningsgivende for annen planlegging etter loven for så vidt angår forhold knyttet til ivaretakelsen av naturgrunnlaget for samisk kultur mv. I likhet med det som gjelder for dagens rikspolitiske retningslinjer etter § 17 – 1 første ledd, og Planlovutvalgets foreslåtte statlige planretningslinjer vil Sametingets retningslinjer etter forslaget ikke være rettslig bindende for private aktører. Se ellers Planlovutvalgets merknader til lovutkastets § 4 – 2 annet ledd i NOU 2003: 14 side 272 – 273. Tredje leddinneholder en saksbehandlingsregel for forberedelsen av Sametingets planretningslinjer som bygger på § 4 – 2 tredje ledd i Planlovutvalgets forslag. I tillegg til de generelle reglene i forvaltningsloven kapittel VII om forskrifter er det imidlertid også inntatt en henvisning til saksbehandlings- og konsultasjonsloven § 15 siste ledd om Sametingets konsultasjoner med samiske rettighetshavere og interesser når det opptrer som offentlig myndighetsorgan. Siden Sametingets planretningslinjer etter forholdene vil kunne ha atskillig betydning for slike rettighetshavere og interesser, er det naturlig at disse trekkes med i forberedelsen. Det vises ellers til merknadene til § 15 siste ledd med videre henvisninger, og til Planlovutvalgets merknader til forslaget til § 4 – 2 tredje ledd i NOU 2003: 14 side 273, og bemerkes at den reservasjonen som ligger i uttrykket «så langt de passer» neppe vil ha særlig betydning i forhold til anvendelsen av saksbehandlings- og konsultasjonsloven § 15 siste ledd. Fjerde leddmotsvarer § 4 – 2 fjerde ledd i Planlovutvalgets forslag. Det er imidlertid gjort den tilpasningen i forslaget til § 17 – 3 fjerde ledd at Sametinget pålegges å oversende planretningslinjene til departementet, som i likhet med det som etter Planlovutvalgets forslag vil gjelde for departementets egne planretningslinjer, vil ha ansvaret for den videre kunngjøringen. For øvrig vises det til merknadene i NOU 2003: 14 side 273. § 18 første ledd er supplert med passusen «herunder hensynet til naturgrunnlaget for samisk kultur». Se ellers merknadene ovenfor til de foreslåtte endringene i lovens § 17 – 1, og foran i punkt 19.4.4. Siden staten har grunnlovsmessige og folkerettslige forpliktelser som innebærer at den er forpliktet til å beskytte naturgrunnlaget for samisk kultur, kan det for eksempel være aktuelt at departementet benytter myndigheten etter § 18 dersom dette anses nødvendig for å sikre viktige bruksområder for reindrift eller andre samiske næringer en adekvat beskyttelse. Bestemmelsen § 19 – 1 som inneholder de mer grunnleggende bestemmelsene om fylkesplanlegging, foreslås supplert med et nytt siste ledd hvor det i samsvar med forslaget til formålsparagraf understrekes at det ved fylkesplanleggingen også skal ses hen til å sikre naturgrunnlaget for samisk kultur, jf. merknadene til § 2 ovenfor. Videre understrekes det at planleggerne skal se hen til at utøverne av samisk reindrift ofte har beiteområder i flere kommuner. I de tilfellene hvor det forholder seg slik, vil det kunne være aktuelt å benytte hjemlene i § 19 – 1 femte ledd om å fastlegge retningslinjer for «bruken av arealer og naturressurser i fylket når det gjelder spørsmål … som må ses i sammenheng for flere kommuner i fylket», eller § 19 – 1 sjette ledd om å utarbeide fylkesdelplaner for reindrift. Henvisning til «tradisjonelle samiske områder» er inntatt for å understreke at bestemmelsens føringer fortrinnsvis vil være aktuelle ved fylkesplanlegging i fylker hvor det drives (tradisjonell) samisk ressursutnyttelse og næringsvirksomhet. Det vil si Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Hedmark, samt Møre- og Romsdal hvor det i enkelte kommuner drives reindrift i medhold av lov 21. desember nr. 1984 nr. 101. Når det ellers gjelder de vurderingene som ligger bak forslaget til endringer i § 19 – 1 og de øvrige bestemmelsene om fylkesplanlegging, vises det til punkt 19.4.5.1 og 19.4.5.2. Det er i § 19 – 2 siste punktum foreslått inntatt en bestemmelse om at Sametinget skal gis anledning til å uttale seg om plansamarbeid mellom fylker i de tilfellene plansamarbeidet berører «tradisjonelle samiske områder». Det vil si områder som tradisjonelt har vært og fortsatt er gjenstand for samisk næringsvirksomhet som reindrift og lignende, eller hvor det kan finnes samiske kulturminner. Bestemmelsen vil dermed fortrinnsvis være aktuell for plansamarbeid som involverer minst ett av de fylkene som er nevnt i merknadene til § 19 – 1. Fylkeskommunen skal ha et løpende samarbeid med kommunene i fylket, og med Sametinget og offentlige organer og private organisasjoner og andre som har særlig interesse i fylkesplanarbeidet. Det er i annet ledd foreslått at også Sametinget inntas i oppregningen over hvilke organer og organisasjoner mv. som fylkeskommunen skal ha et løpende samarbeid med, i tilfeller hvor disse har «særlig interesse» i fylkesplanarbeidet. For så vidt gjelder Sametinget kan dette blant være i fylkesplanlegging som iverksettes med sikte på å ivareta reindriftens interesser. Utkast til fylkesplan sendes til uttalelse til fylkesmannen, kommunene samt til Sametinget og offentlige organer og organisasjoner m.v. som blir berørt av utkastet. Det kan settes en frist for å avgi uttalelse som ikke må være kortere enn 30 dager. Dersom Sametinget eller andre sammenslutninger og interesser som er nevnt i § 14 første ledd bokstav b til e) i lov xx. xxxx 200x nr. xx om saksbehandling og konsultasjoner ved tiltak som kan få virkning i tradisjonelle områder ønsker det, har disse rett til konsultasjoner i samsvar med bestemmelsene i nevnte lovs §§ 13 til 24 dersom fylkesplanen kan få direkte betydning for dem. Det foreslås visse endringer i § 19 – 4 annet ledd om fylkesplanbehandlingen. For det første er Sametinget tilføyd i oppregningen i første punktum over institusjoner, organer og organisasjoner som skal få tilsendt fylkesplanutkastet til uttalelse. Dette vil ikke medføre noen realitetsendring, idet Sametinget må anses som et offentlig organ i bestemmelsens forstand, men bestemmelsen må antas å ha en klargjørende effekt. Foreleggelsesplikten vil gjelde for fylkesplanlegging som berører samiske områder, jf. merknadene til § 19 – 1. Dersom Sametinget anser de spørsmålene et planutkast tar opp som så viktige for samisk materiell kulturutøvelse mv. at uttalelsen bør plenumsbehandles før den avgis, vil vedkommende fylke, eventuelt etter samråd med Sametinget, sette en høringsfrist som gjør dette mulig. Annet punktum er nytt i forhold til dagens bestemmelse, og legger opp til at bestemmelsen om fylkesplanleggingen bygges ut med en henvisning til reglene om konsultasjoner i saksbehandlings- og konsultasjonslovens kapittel 3. Forutsetningen for å gjennomføre konsultasjoner i disse tilfelle, vil foruten kravet om at det må fremsettes en forespørsel, være at kravet om «direkte betydning» i nevnte lovs § 13 første ledd er oppfylt. Det foreslås inntatt en presisering i femte ledd annet punktum om at det i kommuner hvor det drives reindrift eller annen samisk næringsutøvelse, for eksempel kyst- og fjordfiske eller (tradisjonelle) utmarksnæringer, kan utarbeides særskilt arealplan og handlingsprogram for slik virksomhet. Bestemmelsen vil ikke innebære noen realitetsendring, men den vil i likhet med mange av Samerettsutvalgets øvrige forslag synliggjøre samiske interesser knyttet til bruk av arealer og naturressurser i arealplanleggingen. En slik synliggjøring er kanskje særlig viktig i den kommunale planleggingen, ettersom det særlig er på dette nivået det fattes planvedtak som er rettslig bindende for private aktører. I de tilfellene det er aktuelt for en kommune å utarbeide arealplan og handlingsprogram for samisk næringsutøvelse, forutsetter utvalget at kommunen i nødvendig utstrekning søker samarbeid med Sametinget og med representanter for aktuelle samiske rettighetshavere og brukerinteresser, for eksempel reindriftens organer og organisasjoner, jf. også forslaget til nytt annet punktum i § 20 – 2 annet ledd, samt forslaget til nytt siste ledd i § 9 – 3 om samarbeidsplikt mv. for Sametinget i den kommunale arealplanleggingen. § 20 – 1 annet ledd hvoretter kommunen under arbeidet med kommuneplanen skal søke samarbeid med aktuelle offentlige myndigheter og organisasjoner, foreslås supplert med et nytt annet punktum om at kommuner hvor det foregår tradisjonell samisk bruk eller kan finnes samiske kulturminner skal søke samarbeid med Sametinget og «representanter for samiske rettighetshavere og arealbruksinteresser», for eksempel reindriftens distriktsstyrer. Bestemmelsen vil neppe innebære noen rettslig realitetsendring av betydning. Kommunene vil alt etter første punktum i de tilfellene de aktuelle rettighetshaverne eller interessene må antas å ville bli berørt av kommuneplanleggingen, måtte samarbeide med blant annet samiske kulturminnemyndigheter, som er underlagt Sametinget, og reindriftens organer, blant annet områdestyrene. Det kan etter Samerettsutvalgets mening likevel være et behov for at de kommunale planmyndighetenes samarbeidsplikt synliggjøres i loven. Dette vil blant annet kunne bidra til at berørte reindriftsutøvere kan bli brakt inn i planleggingen på et tidligst mulig tidspunkt. Det vil også kunne ha betydning i kommuner hvor de samiske bruker- og kulturminneinteressene i utgangspunktet er lite synlige. Bestemmelsen vil for øvrig korrespondere med utvalgets forslag til § 9 – 3 siste ledd hvoretter også Sametinget har en samarbeidsplikt i forhold til den kommunale planleggingen. Det er med andre ord tale om en gjensidig samarbeidsplikt som ikke bare påligger de kommunale planmyndighetene, men også Sametinget og for så vidt også statlige reindriftsmyndigheter (områdestyrene) mv., jf. § 9 – 3 første ledd. Sone for nærmere angitt bruk eller vern, herunder blant annet jordvernsone, sone med viktig biologisk mangfold, differensierte jordbruks-, skogbruks- og reindriftssoner, sone med særlige hensyn til kulturvern, kulturlandskap, naturvern eller friluftsliv, sone med ferdselsbegrensninger og restriksjoner på bobil- og campingvogner m.v. For områder nevnt i første ledd nr. 2 kan gis bestemmelser om plassering, omfang, størrelse, utforming m.v. av nye bygninger og anlegg, herunder om bygninger og anlegg i landbruket og reindriften. Kommunen kan også gi bestemmelser om endret bruk av eksisterende bygninger og anlegg, herunder forby endringer i visse områder eller til visse formål. Kommunen kan videre gi bestemmelser om annen bruk og vern av arealer, og om ferdsel, av hensyn til landbruket, reindriften, friluftslivet eller vern av natur- eller kulturmiljø. Bestemmelser som har vesentlig betydning for igangværende virksomhet, kan bare pålegges gjennom reguleringsplan eller bebyggelsesplan. Kommunen kan også gi bestemmelser om praktisering av annen lovgivning som regulerer virksomhet i slike områder så langt kommunen er tillagt myndighet etter vedkommende lov, herunder om bygging av landbruksveger, motorisert ferdsel i utmark m.v. De endringene som Samerettsutvalget foreslår i § 20 – 4 er basert på §§ 9 – 7 første ledd nr. 3 (arealbruksformål), 9 – 8 tredje ledd nr. 3 (hensynssoner) og 9 – 9 fjerde ledd nr. 3 (utfyllende bestemmelser) i Planlovutvalgets forslag i NOU 2003: 14, ved at de nevnte bestemmelsene foreslås innarbeidet i gjeldende lovs § 20 – 4. Utvalget er innforstått med at dette grepet neppe vil lette tilgjengeligheten av en allerede utilgjengelig lovtekst, men da det trolig ville kreve strukturelle endringer av et visst omfang å innarbeide bestemmelsene på en annen måte, har en funnet det uhensiktsmessig å bruke tid på dette. Når det ellers gjelder de vurderingene som ligger bak forslaget, vises det til punkt 19.4.6.2 foran, der det blant annet er fremholdt at Samerettsutvalget, i likhet med Planlovutvalget, anser det som viktig å legge til rette for en sterkere synliggjøring og bedre ivaretakelse av reindriftens arealbruksinteresser i den kommunale arealplanleggingen. I § 20 – 4 første ledd om arealbruksformål i kommuneplanens arealdel foreslås bestemmelsen i nr. 2om at arealdelen i nødvendig utstrekning skal angi landbruks-, frilufts- og naturområder erstattet av en bestemmelse om at arealdelen i nødvendig utstrekning skal angi landbruks-, reindrifts-, frilufts- og naturområder (LRNF). Disse områdene skal videre inndeles i areal der annen bebyggelse enn nødvendige bygninger mv. til landbruk og reindrift ikke er tillatt, jf. nr. 2 bokstav a), og areal der spredt bebyggelse mv. kan tillates gjennom behandling av enkeltvise søknader eller bebyggelsesplan. Forslaget samsvarer med Planlovutvalgets forslag til § 9 – 7 første ledd nr. 3, men med den tilpasning at ordet «detaljplan» i Planlovutvalgets forslag til nr. 3 bokstav b) er erstattet av «bebyggelsesplan» i Samerettsutvalgets forslag til nr. 2 bokstav b). Dette skyldes at plantypen «detaljplan» ikke eksisterer i gjeldende lov, men er foreslått innført av Planlovutvalget som en erstatning for dagens bebyggelsesplaner (samt mindre reguleringsplaner). For øvrig vises det til Planlovutvalgets merknader i NOU 2003: 14 side 302, jf. også side 145 – 148. De foreslåtte bestemmelsene i annet til femte ledd om at det i kommuneplanens arealdel i tillegg til arealformål som angitt i § 20 – 4 første ledd nr. 1 til 6 kan angis hensynssoner, tilsvarer § 9 – 8 i Planlovutvalgets forslag. Hensynssonene vil ligge på nivået mellom arealbruksformål som skal angis i arealdel etter § 20 – 4 første ledd og de utfyllende bestemmelser til arealdelen som kan gis etter dagens § 20 – 4 annet ledd. En egnet plassering av nye bestemmelser om hensynssoner i gjeldende lovs § 20 – 4 vil derfor være mellom disse nivåene, som nytt annet til femte ledd (slik at dagens annet ledd flg. flyttes til sjette ledd flg.). Samerettsutvalgets har for øvrig når en har gått inn for å integrere Planlovutvalgets forslag om hensynssoner i sin helhet i § 20 – 4, og ikke bare den delen av dette forslaget som har særlig betydning for reindriften (se § 20 – 4 fjerde ledd nr. 3 om differensierte soner for jordbruk, skogbruk og reindrift), ikke tatt selvstendig stilling til de øvrige delene av Planlovutvalgets forslag om hensynssoner. En har imidlertid ikke funnet det ønskelig å løfte det forslaget som i bestemmelsen ovenfor er inntatt i § 20 – 4 fjerde ledd nr. 3 ut av den helheten det inngår i. Når det ellers gjelder innholdet i de foreslåtte bestemmelsene om hensynssoner, vises det til Planlovutvalgets merknader i NOU 2003: 14 side 304 – 306, jf. også side 147 – 148 der en blant annet går inn på hvordan bestemmelsen om hensynssoner kan anvendes som et virkemiddel med sikte på å ivareta reindriftens arealbruksinteresser. Fordi Planlovutvalgets forslag om hensynssoner foreslås inkorporert i § 20 – 4 som nytt annet til femte ledd, blir det nåværende annet ledd om utfyllende bestemmelsertil kommuneplanens arealdel flyttet til nytt § 20 – 4 sjette ledd. Bestemmelsen i bokstav c)om kommunens adgang til å gi utfyllende bestemmelser for «områder nevnt i første ledd nr. 2», det vil si LRNF-områdene, tilsvarer § 9 – 9 fjerde ledd nr. 3 i Planlovutvalgets forslag, jf. merknadene til dette i NOU 2003: 14 side 310 – 311, jf. side 147 – 148, og erstatter bestemmelsen i dagens (annet ledd) bokstav c). Uttrykket «områdeplan eller detaljplan» i Planlovutvalgets forslag er imidlertid erstattet av «reguleringsplan eller bebyggelsesplan» i forslaget til § 20 – 4 sjette ledd bokstav c) annet ledd. Bakgrunnen for dette er at plantypene områdeplan og detaljplan ikke eksisterer i dagens lov, men vil erstatte dagens reguleringsplaner og bebyggelsesplaner dersom Planlovutvalgets forslag blir videreført. Det er i bokstav d), som motsvarer dagens annet ledd bokstav d), foreslått at uttrykket «landbruks-, natur- og friluftsområder» i første punktum erstattes av «landbruks-, reindrifts-, natur og friluftsområder.» Endringen er av teknisk art, og springer ut av at dagens LNF-områder foreslås erstattet av LRNF-områder, jf. merknadene til § 20 – 4 første ledd nr. 2 over. Bokstav e) om at kommunen kan forby oppføring av ny eller vesentlig utvidelse av bestående fritidsbebyggelse foreslås supplert med et nytt annet punktumder det fremholdes at slike bestemmelser blant annet kan gis dersom hensynet til reindrift eller annen utmarksbasert næringsutøvelse tilsier det. Det ligger ingen realitetsendring i dette. Fritidsbebyggelse og særlig spredt fritidsbebyggelse er imidlertid et økende problem for blant annet reindriftsnæringen, jf. foran i punkt 19.4.9.1. Det er derfor foreslått presisert i loven at både hensynet til reindrift og hensynet til annen utmarksbasert næringsutøvelse, for eksempel husdyrbeite eller høsting av fornybare ressurser, er blant de hensynene som kan begrunne at kommunen i bestemte områder forbyr ytterligere fritidsbebyggelse. Uttrykket «reindrift eller annen utmarksbasert næringsutøvelse» omfatter all reindrift og utmarksbasert næringsutøvelse. Foruten samisk reindrift omfattes dermed også reindrift utenfor de samiske reindriftsområdene i medhold av reindriftsloven § 8, og husdyrbeite og annen utmarksnæringsutøvelse, enten det er samer eller andre som driver slik virksomhet. Har fylkeskommunen, nabokommune, berørte statlige fagmyndigheter, herunder Sametinget, hatt innsigelser til kommuneplanens arealdel, skal arealdelen etter vedtak i kommunestyret sendes departementet til godkjenning, dersom kommunestyret ikke har tatt hensyn til innsigelsene. Departementet avgjør om innsigelsene skal tas til følge. Departementet kan i den forbindelse gjøre de endringer i planen som finnes påkrevd. Når samlet kommuneplan, arealdel eller rullert handlingsprogram er vedtatt av kommunestyret med rettsvirkning, skal det sendes et eksemplar til departementet, fylkesmannen, fylkeskommunen, berørte statlige fagmyndigheter, herunder Sametinget, til orientering. Annet ledd første punktumforeslås endret slik at også Sametinget nevnes blant institusjoner og organer som skal få tilsendt utkastet til kommuneplan. Forslaget er en følge av utvalgets øvrige forslag om å styrke Sametingets medvirkning og deltakelse i arealplanleggingen i samiske områder, jf. blant annet forslaget til ny § 13 a om at Sametinget ved behandlingen av planer etter loven skal anses som statlig organ med innsigelsesrett og klagerett i saker av «vesentlig betydning» for samisk kultur, næringsutøvelse eller samfunnsliv. I annet ledd foreslås det videre inntatt et nytt fjerde punktum hvoretter bestemmelsen suppleres med en henvisning til reglene om konsultasjoner i saksbehandlings- og konsultasjonslovens kapittel 3. Forutsetningen for å gjennomføre konsultasjoner i disse tilfellene, vil på samme måte som i forhold til fylkesplanleggingen, jf. forslaget til § 19 – 4 annet punktum, være at det fremsettes en forespørsmål av en konsultasjonsberettiget part og at planutkastet må ha «direkte betydning» for denne, jf. saksbehandlings- og konsultasjonsloven § 13 første ledd. Når det gjelder den mer konkrete gjennomføringen av konsultasjoner i forbindelse med kommunenes arealplanlegging, vil trolig særlig §§ 20 til 23, jf. også § 16 i saksbehandlings- og konsultasjonsloven ha praktisk betydning, samtidig som det også vil måtte være rom for atskillig fleksibilitet så lenge de grunnleggende kravene i § 16 er oppfylt. For øvrig vises det til det som mer generelt er anført foran i punkt 19.4.6.4. Femte, sjette og sjuende leddgir oppregninger over organer med innsigelsesrett etter loven (i femte og sjuende ledd kommer dette direkte til uttrykk, mens det i sjette ledd ligger implisitt i bestemmelsen). Forslaget om å føye Sametinget til i disse oppregningene er et utslag av at Samerettsutvalget har foreslått en ny § 13 a om innsigelsesrett for Sametinget. Selv om Sametinget, i alle fall om det gis innsigelsesrett, vil være dekket av uttrykkene «berørte statlige fagmyndigheter» i femte, sjette og sjuende ledd, er det etter Samerettsutvalgets syn likevel grunn til å presisere dette uttrykkelig i de ulike bestemmelsene. Det foreslås inntatt en ny bestemmelse i § 25 første ledd nr. 9 om at det i områder som i kommuneplanens arealdel er lagt ut som LRNF-områder, jf. forslaget til ny § 20 – 4 første ledd nr. 2, «i nødvendig utstrekning» skal angis areal for landbruks-, reindrifts-, natur- og friluftsformål, samlet eller hver for seg. Forslaget tilsvarer Planlovutvalgets forslag til § 11 – 3 annet ledd nr. 3. Det vises således til merknadene i NOU 2003: 14 side 319, hvor det blant annet fremholdes at det innenfor LRNF-områdene finnes et stort register av arealbruk og brukerinteresser, og at det er «viktig at loven er tilstrekkelig nyansert til å kunne fange opp de ulike behovene for nyansert styring og tilrettelegging for vern og utvikling». Dette kan ikke minst reindriftsinteressene være tjent med. Se ellers drøftelsen i punkt 19.4.6.3 foran. Samerettsutvalget er for øvrig innforstått med at forslaget til § 25 første ledd nr. 9 i noen grad vil overlappe dennes nr. 2 om landbruksområder og nr. 6 om spesialområder for reindrift mv., men antar at dette ikke vil lede til spesielle vanskeligheter for praktiseringen. Det foreslås presisert i § 27 – 1 nr. 1 annet ledd tredje punktum at uttrykket «rettighetshavere» ved siden av leietakere blant annet også omfatter «reindriftsberettigede og andre bruksberettigede», slik at det klargjøres at disse gruppene «så vidt mulig bør» underrettes ved brev og få en frist til å uttale seg før forslag til reguleringsplan behandles av det faste utvalget for plansaker. I forhold til reindriften vil underretningsplikten som regel kunne overholdes ved at lederen eller styret for det eller de reinbeitedistriktene eller siidaene, jf. reindriftsloven §§ 42 flg. og 51 flg., som driver reindrift i kommunen, blir tilskrevet. Ved usikkerhet omkring dette, vil kommunen kunne søke bistand fra reindriftsforvaltningen. Den foreslåtte presiseringen vil også gjelde uttrykket «rettighetshavere» i nr. 2 første ledd femte punktum. Det er imidlertid ansett unødvendig å gjenta presiseringen her. Bestemmelsen i § 27 – 1 nr. 2 annet ledd om at nabokommuner, fylkeskommunen og statlige fagorganer som har særlige interesser i området skal få seg forelagt saken og gis en rimelig frist for å avgi uttalelse, foreslås supplert med en passus om at dette også gjelder for Sametinget. Dette er en følge av forslaget om å gi Sametinget innsigelsesrett i plansaker som kan ha «vesentlig betydning» for samisk kultur, næringsutøvelse eller samfunnsliv, jf. § 13 a. Foreleggelsesplikten ovenfor Sametinget vil etter dette få anvendelse for reguleringsplaner i tradisjonelle samiske områder hvis forventede innvirkning på for eksempel samisk næringsutøvelse eller samiske kulturminner mv. vil være av et visst omfang. Det foreslås videre inntatt et nytt tredje punktum i nr. 2 annet ledd, som viser til at bestemmelsene om konsultasjoner i saksbehandlings- og konsultasjonslovens kapittel 3 kan få anvendelse også i forhold til reguleringsplaner, dersom konsultasjonsberettigede aktører ber om det og kravet om «direkte betydning» er oppfylt. Se for øvrig merknadene til de foreslåtte endringene i § 19 – 4 annet ledd annet punktum og 20 – 5 annet ledd fjerde punktum foran. 2. Dersom det foreligger innsigelser mot planen fra fylkeskommunen, nabokommunene, Sametinget eller fra statlig fagmyndighet hvis saksområde blir berørt, må reguleringsplan som er vedtatt av kommunestyret sendes departementet som avgjør om planen skal stadfestes. Hvis departementet stadfester planen, kan det etter at kommunen er gitt høve til å uttale seg, gjøre de endringer i planen som finnes påkrevd. Dette må imidlertid ikke medføre at planen endres i hovedtrekkene. «Sametinget» foreslås føyd til oppregningen i § 27 – 2 nr. 2 første punktumover organer med innsigelsesrett. Dette er en følge av utvalgets forslag til ny § 13 a om å gi Sametinget innsigelsesrett i saker som må antas å kunne få vesentlig innvirkning på samisk kultur mv. For øvrig må uttrykket «rettighetshavere» i § 27 – 2 nr. 3 første ledd sjette punktum forstås på samme måte som i § 27 – 1 nr. 1 annet ledd tredje punktum, jf. § 27 – 1 nr. 2 første ledd femte punktum, slik at det blant annet også vil omfatte reindriftsberettigede og andre bruksrettshavere i utmark. Det er imidlertid ikke ansett nødvendig å presisere dette i bestemmelsen, jf. ellers merknadene ovenfor til de foreslåtte endringene i § 27 – 1. «Sametinget» foreslås føyd til oppregningen av organer i § 28 – 2 fjerde ledd annet og tredje punktum. For så vidt gjelder annet punktum er forslaget en følge av at dette viser til ulike offentlige myndigheter «som bestemt i § 27 – 1 nr. 2» og at Samerettsutvalget har foreslått at også Sametinget skal nevnes i § 27 – 1 nr. 2. For tredje punktums vedkommende er forslaget en følge av at det her er regnet opp ulike myndigheter med innsigelsesrett og at utvalget har foreslått at også Sametinget i visse tilfeller skal tillegges slik rett, jf. § 13 a. For øvrig må uttrykket «rettighetshavere» i § 28 – 2 femte ledd fjerde punktum forstås på samme måte som i § 27 – 1 nr. 1 annet ledd tredje punktum, jf. § 27 – 1 nr. 2 første ledd femte punktum og § 27 – 2 nr. 3 første ledd sjette punktum, og dermed blant annet også omfatte reindriftsberettigede og andre bruksrettshavere i utmark. Når fylkeskommunale eller statlige myndigheter skal forberede tiltak som gjør det nødvendig eller ønskelig å foreta regulering eller omregulering, skal de tidlig under forberedelsen søke samråd med kommunen. Ved tiltak som er lokalisert i tradisjonelle samiske områder,skal de aktuelle myndighetene også søke tidlig samråd med Sametinget. Det er i § 29 første leddforeslått et nytt annet punktum om at når fylkeskommunale eller statlige myndigheter skal forberede tiltak som gjør det nødvendig eller ønskelig å foreta regulering eller omregulering i tradisjonelle samiske områder, tidlig under forberedelsen også skal søke samråd med Sametinget. § 29 gjelder for tilfeller hvor fylkeskommunale og statlige myndigheter tar initiativ i reguleringssaker for å få vedtatt planer for tiltak og formål som vedkommende myndigheter selv har et forvaltningsansvar for, typisk statlige eller fylkeskommunale bygninger, forsvarsanlegg, kraftlinjer, flyplasser, kulturminnevern, naturvern mv. Slike tiltak kan ha betydelig innvirkning på samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv. Det er derfor rimelig at de aktuelle statlige og fylkeskommunale, og også de kommunale planmyndighetene, søker samråd med Sametinget. Sametinget vil riktignok, i motsetning til den kommunen som de statlige eller fylkeskommunale planmyndighetene skal søke samråd med etter første punktum, ikke ha noen myndighet til å vedta reguleringsplaner mv. Det kan imidlertid bidra til at det blir belyst hvilke virkninger de planlagte tiltakene kan ha for samisk kultur mv. slik at dette blir tatt hensyn til i den videre planprosessen. Den foreslåtte bestemmelsen vil dermed supplere de øvrige reglene som utvalget har foreslått om medvirkning og deltakelse for Sametinget i planprosessene, jf. blant annet forslagene til nye bestemmelser i § 13 a (innsigelsesrett mv.) og § 17 – 3 (planretningslinjer). Formålet med bestemmelsene er at hensynet til miljø, naturressurser og samfunn blir tatt i betraktning under forberedelsen av planen eller tiltaket, og når det tas stilling til om, og eventuelt på hvilke vilkår, planen eller tiltaket kan gjennomføres. Bestemmelsene skal også sikre at hensynet til å ivareta naturgrunnlaget for samisk kultur blir tatt i betraktning ved forberedelsen av planer eller tiltak i tradisjonelle samiske områder. Det er i første leddforslått inntatt en henvisning til planer og tiltak som kan ha vesentlige virkninger for samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv. I dette ligger det ingen realitetsendring, men en presisering som vil bidra til at § 33 – 1 første ledd korresponderer med den tilsvarende presiseringen som er foreslått i § 16 – 2, jf. merknadene til denne bestemmelsen foran. Se også forskrift om konsekvensutredninger 1. april 2005 nr. 276 § 4 første ledd bokstav e), jf. § 3, og forskriftens Vedlegg II A bokstav a) og Vedlegg II B bokstav e). Annet ledd foreslås utvidet med et nytt annet punktum som inneholder en henvisning til naturgrunnlaget for samisk kultur. Heller ikke dette innebærer noen realitetsendring, men henvisningen harmonerer med den foreslåtte formålsbestemmelsen i § 2 første ledd, jf. også Planlovutvalgets forslag til § 1 – 1 første ledd. Presiseringen vil ytterligere synliggjøre at hensynet til å ivareta naturgrunnlaget for samisk kultur er et viktig hensyn ved anvendelsen av plan- og bygningsloven, og at dette også gjelder ved anvendelsen av bestemmelsene om konsekvensutredninger. Dette kan ha praktisk betydning blant annet når det skal utarbeides forslag til utredningsprogram eller planprogram etter § 33 – 2 første ledd. Herunder vil det kunne bidra til at slike programmer også skisserer hvilke behov det antas være for å utrede tiltakets eller planens virkninger for samiske arealbruksinteresser, og hvordan en ser for seg at disse interessene skal medvirke i den videre utredningsprosessen. Det foreslås et nytt tredje ledd i § 33 – 2 som har bestemmelser om gjennomføringen av og saksbehandlingen ved konsekvensutredninger etter plan- og bygningslovens kapittel VII-a. Første punktumom at reglene om konsultasjoner i saksbehandlings- og konsultasjonslovens kapittel 3 får anvendelse dersom en aktør som har rett til konsultasjoner, ber om det og konsekvensutredningen gjelder forhold som kan få direkte betydning for vedkommende aktør, er sammenfallende med de bestemmelsene som foreslås inntatt i §§ 19 – 4 annet ledd annet punktum, 20 – 5 annet ledd fjerde punktum og 27 – 1 nr. 2 annet ledd tredje punktum for fylkesplanbehandlingen og behandlingen av kommuneplanens arealdel og reguleringsplaner. Det vises derfor til merknadene til disse bestemmelsene foran. Annet punktum presiserer at bestemmelsen om konsultasjoner i første punktum både gjelder ved utarbeidelsen av forslag til utredningsprogram, og underveis i utredningsprosessen forutsatt at de tiltakene gjelder eller utredningen i seg selv oppfyller kravet om «direkte betydning». Se for øvrig det som er anført foran i punkt 19.4.8 med videre henvisninger blant annet til de særlige bestemmelsene i ILO-konvensjonens artikkel 7 (3) om konsultasjonsplikt ved utredninger av ulike tiltaks kulturelle og miljømessige virkninger i urfolksområder. I likhet med bestemmelsene i § 28 nr. 1 til 8, nr. 10 og nr. 12 til 17, består også bestemmelsene i endringsparagrafen nr. 19 til 29av en henvisning til at når det etter vedkommende sektorlov vurderes å treffe beslutninger som kan «få virkning for naturgrunnlaget i tradisjonelle samiske områder, får bestemmelsene i saksbehandlings- og konsultasjonsloven anvendelse ved siden av ellers gjeldende saksbehandlingsregler. Det kan derfor i hovedsak vises til det som generelt er anført om forståelsen av henvisningsbestemmelsene ovenfor, jf. særlig merknadene til § 28 nr. 1 til 8, samt punkt 18.5.3 foran. Ved enkeltvedtak etter de ulike lovverkene vil reglene i saksbehandlings- og konsultasjonsloven §§ 5 til 11 få anvendelse. Imidlertid kan også konsultasjonsbestemmelsene i § 13 til 24 få anvendelse, blant annet ved at det i større inngrepssaker eller saker av prinsipiell betydning kan være aktuelt å konsultere Sametinget ved siden av direkte berørte samiske rettighetshavere og brukerinteresser. De sistnevnte gruppene kan det også være aktuelt å konsultere i andre saker, men da i første rekke mer lokale brukerinteresser ettersom det i hovedsak vil være disse som oppfyller kravet om «direkte betydning», jf. for så vidt det som er anført om dette i merknadene til saksbehandlings- og konsultasjonsloven § 13. Ved vedtak av forskrifter og andre generelle reguleringer (retningslinjer og lignende), etter for eksempel lakse- og innlandsfiskloven, jf. § 28 nr. 20 eller lov om retten til å delta i fiske og fangst, jf. § 28 nr. 25 vil henvisningen ha praktisk betydning for saksbehandlings- og konsultasjonsloven § 12 om forskrifter, men også for bestemmelsene om konsultasjoner i lovens kapittel 3. Mer konkret vil de sistnevnte bestemmelsene blant annet få betydning ved fremtidige vedtak av forskrifter om deltakelse i fiskeriene, jf. for eksempel forskrift 27. november 2006 nr. 1311 om deltakelse i kystfartøygruppens fiske for 2007. Den endringen som foreslås inntatt i § 28 nr. 30 avviker noe fra de bestemmelsene som ellers er foreslått i endringsparagrafen. Endringsforslaget innebærer at henvisningen til ILO-konvensjonens artikkel 6 i offentleglova § 19 foreslås utbygget med en henvisning til saksbehandlings- og konsultasjonsloven. En slik henvisning er en naturlig følge av at det er foreslått en nærmere lovregulering av konsultasjonsplikten etter konvensjonen. Det er også foreslått at fylkeskommunale og kommunale organer føyes til i første punktum. Også slike organer vil etter forholdene kunne ha konsultasjonsplikt både etter ILO-konvensjonens artikkel 6 og etter saksbehandlings- og konsultasjonsloven, jf. dennes § 15. Se ellers drøftelsen foran i punkt 17.5.8.9. Bestemmelsen i § 28 nr. 31 har samme art og innhold som brorparten av de øvrige henvisningsbestemmelsene i endringsparagrafen, jf. blant annet merknadene til § 28 nr. 1 til 8 ovenfor. I motsetning til de øvrige henvisningsbestemmelsene inneholder § 28 nr. 31 imidlertid ikke passusen «som kan få virkning for naturgrunnlaget i tradisjonelle samiske områder.» Bakgrunnen for dette er at reindriftslovens hjemler for å treffe beslutninger i form av enkeltvedtak eller forskrifter, vil få direkte betydning for reindriften, også i de tilfellene hvor beslutningene ikke uten videre kan få virkning for naturgrunnlaget. Det synes derfor i forhold til beslutninger etter reindriftsloven lite hensiktsmessig å bruke dette kriteriet. De endringene som Samerettsutvalget ellers har foreslått i reindriftsloven, jf. foran i kapittel 16, er ikke inntatt i endringsparagrafen til saksbehandlings- og konsultasjonsloven. Disse forslagene er fremmet uavhengig av forslagene om saksbehandling og konsultasjoner. lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) mv. forskrift 26. september 1983 nr. 1495 om føring av manntall for fiskere, fangstmenn m.v. Innstilling om administrasjonsordningen for Statens skoger, herunder statsallmenningene, statens høyfjell og Opplysningsvesenets fonds skoger med sikte på en mer forretningsmessig drift, avgitt oktober 1951. Innstilling til revisjon av den alminnelige konsesjonslov av 14. desember 1917 mv., 1960. Innstilling om lov om utnyttelse av rettigheter og herligheter i statsalmenningene (fjelloven) Avgitt desember 1969 av Fjellovkomitéen av 1965. Innstilling fra Samisk fiskeriutvalg, upublisert utredning, avgitt til Fiskeridepartementet 10. april 1997. Ot.prp. nr. 32 (1908) Angaaende utferdigelse av en lov om ordning av retsforholdene vedkommende statens høifjeldsgrund m.v. Ot.prp. nr. 1 (1954) Lov om opphevelse av lov av 8. august 1908 om ordningen av retsforholdene vedkommende statens høifjeldsgrund m. v. Ot.prp. nr. 37 (1991–92) Om A) Lov om bygdealmenninger. B) Lov om skogsdrift m.v. i statsalmenningene. C) Lov om opphevelse av og endringer i gjeldende lovgivning om almenninger m.v. Ot.prp. nr 50 (1992–93) Om lov om endringer i vassdragsreguleringsloven mfl. Ot.prp. nr. 33 (1996–97) Om lov om oppheving av lov av 11. juni 1982 nr 42 om rettledningstjenesten i fiskerinæringen og endringer i visse andre lover mm. Ot.prp. nr. 78 (2004–2005) Om lov om endringer i jordskifteloven m.v. Ot.prp. nr. 8 (2005–2006) Om lov om endringer i jordskifteloven m.v. Ot.prp. nr. 78 (2005–2006) Om lov om endringar i lov 20. desember 1996 nr. 106 om tomtefeste mv. Ot.prp. nr. 99 (2005–2006) Om lov om endring i lov 17. juni 1966 nr. 19 om forbud mot at utlendinger driver fiske m.v. i Norges territorialfarvann. Innst.O.nr.74 (2005–2006). Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringar i lov 20. desember 1996 nr. 106 om tomtefeste mv. Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Veileder for statlige myndigheters konsultasjoner med Sametinget og eventuelle øvrige samiske interesser, 23. juni 2006. Fiskeri- og kystdepartementet, [mandat for] Utredning om samers og andres rett til fiske i havet utenfor Finnmark, 30. juni 2006. Framlegg til justeringer i gjeldende gjerde- og beitelovgivning, rapport avgitt til Landbruksdepartementet i november 1987. Fylkesmannen i Hedmark, Rapport nr. 2/2005, Forslag til vern av skog på Statskog SFs grunn i Hedmark, [endelig versjon], 16. februar 2005. Fylkesmannen i Nordland, saksframlegg for fylkestinget i Nordland, 11. juni 1931. Indberetning fra den ved kongelig Resolution av 12te Juli 1889 til Undersøgelse af Lappeforholdene i Hedemarkens, Søndre og Nordre Trondhjems Amter anordnede kommission [Lappekommisjonen av 1889]. Indberetning fra den ved kongelig Resolution af 6teAugust 1892 til Undersøgelse av lappeforholdene i Nordlands Amt anordnede Kommission, bilag 1: Afskrift af [Peter] Schnitlers Relation af 15de April 1744. Justisdepartementet, Lovavdelingen, Innføring av fjelloven i Nordland og Troms, uttalelse 27. mai 1998 (98/01247 E TEK/ØØ/sa). Justisdepartementet, Lovavdelingen, Lovteknikk og lovforberedelse Veiledning om lov- og forskriftarbeid, februar 2000. Justisdepartementet, Lovavdelingen, Juridiske spørsmål vedrørende Innst. S. nr. 122 (1999–2000) – Gasskraft, uttalelse, 6. mars 2000. Justisdepartementet, Høringsbrev – forskrift om gjenåpning av saker avgjort av utmarkskommisjonen for Nordland og Troms, 23. oktober 2007 (200705385 ES MVO/PEO). Landbruksdepartementet, Et fremtidig Statskog, rapport fra prosjektgruppe opprettet 11. juni 2003, fremlagt 8. juni 2004. Miljøverndepartementet, Rundskriv T 1/97 Konsekvensutredninger etter plan- og bygningsloven, 1997. Nasjonalt utvalg for prosessen for bruk og vern i lulesamisk område, Videre prosess for bruk og vern i lulesamisk område i Tysfjord, Hamarøy og Sørfold kommuner, april 2006. Norsk Polarinstitutt og Havforskningsinstituttet, Identifisering av særlig verdifulle områder i Lofoten-Barentshavet, rapport, mai 2003. Nærings- og handelsdepartementet, Forslag til ny minerallov – høringsnotat, 26. mai 2003 (200302779 – 3/TRW). Olje- og energidepartementet, Utredning av konsekvenser av helårlig petroleumsvirksomhet i området Lofoten-Barentshavet med grunnlagsstudier, juli 2003. Ot.meld. nr. 1 (1999 – 2000) Om tilbaketrekking av Ot.prp. nr. 35 (1998 – 99) om lov om erverv av og drift på mineralressurser (mineralloven). Plattform for regjeringssamarbeidet mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet 2005–09 (Soria Moria-erklæringen). Protokoll fra konsultasjonsmøte mellom Sametinget og Arbeids- og inkluderingsministeren, desember 2005. Protokoll fra konsultasjonsmøte mellom Sametinget og Fiskeri- og kystdepartementet, 5. januar 2006. Rapport fra arbeidsgruppe: Prosedyrer for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget ,april 2005. Rapport fra arbeidsgruppe nedsatt av Landbruks- og matdepartementet 8. juni 2006, Tida og Tilhøva, avgitt 15. desember 2006. Regjeringsadvokaten, brev til Landbruksdepartementet, 23. november 1983 (referanse 55/80 JFR/EH). Relation af 15de April 1744, Ang. Undersøgelse av Lappeforholdene i Nordlands Amt, av major Peter Schnitler. Riksrevisjonen, Riksrevisjonens undersøkelse av forvaltningen av fiskeriressursene, Dokument nr. 3:13 (2003–2004). Samene i Europa Virkninger for samiske interesser ved ulike former for tilknytning til EF, Kommunaldepartementet 1992. Sametingets melding om fiske som næring og kultur i kyst- og fjordområdene, oktober 2004. The principal facts concerning Norwegian territorial waters – Memorandum prepared by the Royal Norwegian Committee of November 7th 1924. Utenriksdepartementet, Rettsavdelingen, Vurdering av den folkerettslige utredning til professorene Graver og Ulfstein, mars 2004. Nordisk samekonvensjon Utkast fra finsk-norsk-svensk-samisk ekspertgruppe, avgitt 26. oktober 2005 (utkast til nordisk samekonvensjon). Høyesteretts plenumsdommer 21. september 2007 (HR-2007 – 01593-P, HR-2007 – 01594-P og HR-2007 – 01595-P). Sør-Trøndelag jordskifterett, sak 27/2005 (Sjøvolden gård), avsluttet 21. desember 2005. Frostating jordskifteoverrett, sak 2600 – 2006 – 0003 (Sjøvolden gård), 20. november 2006. Første Codicill og Tillæg til Grendse-Tractaten imellem Kongerigerne Norge og Sverrig Lapperne betreffende (Lappekodisillen), 2. oktober 1751. Universal Declaration of Human Rights, December 10, 1948 (FNs verdenserklæring om menneskerettighetene, UDHR). Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms, Rome 4 November 1950 (Den europeiske menneskerettskonvensjonen, EMK – med protokoller). Traktat om oprettelse af det europæiske fællesskab, Roma 25. mars 1957 (konsolideret udgave, EF-Tidende nr. C 321E 2006). ILO Convention No. 107 concerning the Protection and Integration of Indigenous and Other Tribal and Semi-Tribal Populations in Independent Countries (Indigenous and Tribal Populations Convention), 1957. International Convention on the Elimination of All Forms of Racial Discrimination, General Assembly resolution 2106 (XX) of 21 December 1965 (FNs rasediskrimineringskonvensjon). International Covenant on Civil and Political Rights, 16 December 1966 (FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, SP). International Covenant on Economic, Social and Cultural Rights, 16 December 1966 (FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK). Vienna Convention on the Law of Treaties, Done at Vienna on 23 May 1969. Council of Europe, European Charter of Local Self-Government, Strasbourg, 15.X.1985. ILO Convention No. 169 concerning Indigenous and Tribal Peoples in Independent Countries (Indigenous and Tribal Peoples Convention), 1989 (ILO-konvensjon nr. 169). UN Convention on the Rights of the Child, General Assembly resolution 44/25 of 20 November 1989 (FNs barnekonvensjon). Document of the Copenhagen Meeting of the Conference of the Human Dimension of the CSCE [OSCE], 29 June 1990. The World Bank, Operational Directive 4.20 Indigenous Peoples, 17. September 1991. Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, Oporto 2. mai 1992 (EØS-avtalen – med protokoller). Agenda 21, adopted at the United Nations Conference on Environment and Development (UNCED) held in Rio de Janeiro, Brazil, 3 to 14 June 1992, Chapter 26 Recognizing and strengthening the role of indigenous people and their communities. Convention on Biological Diversity, concluded at Rio de Janeiro, 5 June 1992. Declaration on the Rights of Persons Belonging to National or Ethnic, Religious and Linguistic Minorities, UN General Assembly, resolution 47/135, 18. December 1992. Sameprotokollen (protokoll nr. 3 til Finlands og Sveriges EU-tiltredelsestraktat, EF-Tidende C 241 29. august 1994). Agreement for the implementation of the provisions of the UN Convention on the Law of the Sea (1982) relating to the conservation and management of straddling fish stocks and highly migratory fish stocks (1995). Food and Agriculture Organisation of the United Nations (FAO), Code of Conduct for Responsible Fisheries (1995). Council of Europe, Framework Convention for the Protection of National Minorities, Strasbourg, 1.II.1995. Charter of Fundamental Rights of the European Union (EF-Tidende 2000 C 364 s. 1). Johannesburg Declaration on Sustainable Development: From our origins to the future (2002). Johannesburg Plan of Implementation of the World Summit on Sustainable Development (2002). Declaration on the Rights of Indigenous Peoples, UN General Assembly, resolution 61/295, 13. September 2007 (FNs urfolkserklæring). Ilolex: 162006MEX169, Report of the Committee set up to examine the representation alleging non-observance by Mexico of the Indigenous and Tribal Peoples Convention, 1989 (No. 169), made under article 24 of the ILO Constitution by the Union of Metal, Steen, Iron and Allied Workers (STIMAHCS). ILO, International Labour Conference, 75th Session, 1988, Report VI (1), (2): Partial revision of the Indigenous and Tribal Populations Convention, 1957 (No. 107). ILO, International Labour Conference, 76th session, 1989, Report IV (1), (2A), (2B): Partial revision of the Indigenous and Tribal Populations Convention, 1957 (No. 107). Indigenous and tribal peoples: A guide to ILO Convention No. 169, International Labour Office, Geneva, 1995, 2. ed. 1996, prepared by Manula Tomei and Lee Swepston. ILO Convention on Indigenous and tribal peoples, 1989 (No. 169): A manual, International Labour Office, Geneva 2003, prepared by Lee Swepston, Graciela Jolidon, Francesca Thornberry and Finn Andersen. Human Rights Committee, General Comment No. 12, The right to self-determination of peoples (Article 1), CCPR/C/21/Rev.1, adopted on 21st Session, 13/04/ 1984. Human Rights Committee, General Comment No. 23, Article 27, CCPR/C/21/Rev.1/Add.5 (1994), adopted on 50th Session, 08/04/1994. Sandra Lovelace v. Canada (Communication No. R.6/24/1977), CCPR/C/OP/1 at 10 (1985), views adopted 30 July 1981. Ivan Kitok v. Sweden (Communication No. 197/1985), CCPR/C/33/D/197/1985 (1988), views adopted 27 July 1988. Chief Bernard Ominayak and the Lubicon Lake Band v. Canada (Communication No. 167/1984), CCPR/C/38/D/167/1984 (1990), views adopted 26 March 1990. E. P. at al. v. Colombia (Communication No. 318/1988), CCPR/C/39/D/318/1988, views adopted 15 August 1990. Ilmari Länsman et al. v. Finland (Communication No 511/1992), CCPR/C/52/D/511/1992 (1994), views adopted 26 October 1994. Jouni Länsman et al. v. Finland (Communication No. 671/1995), CCPR/C/58/D/671/1995, views adopted 30 October 1996. J. G. A. Diergaart (late Captain of the Rehoboth Baster Community) et al. v. Namibia (Communication No. 760/1997), CCPR/C/69/D/760/1997, views adopted 6 September 2000. Apirana Mahuika et al. v. New Zealand (Communication No. 547/1993), CCPR/C/70/D/779/ 1997, views adopted 15 November 2000. Anni Äärelä and Jouni Näkkäläjärvi v. Finland (Communication No. 779/1997), CCPR/C/73/ D/779/1997, views adopted on 7 November 2001. Ms. Marie-Hélène Gillot v. France (Communication No. 932/2000), A/57/40 at 270 (2002), views adopted on 15 July 2002. Mr. Jarle Jonassen et al. v. Norway (Communication No. 942/2000), U.N. Doc. CCPR/C/76/D/ 881/1999 (2002), views adopted on 25 October 2002. Jouni Länsman et al. v. Finland (II) (Communication No. 1023/2001), CCPR/C/83/D/1023/ 2001 (2005), views adopted 15 April 2005. George Howard v. Canada, (Communication No. 879/1999), CCPR/C/84/D/879/1999 (2005), views adopted 26 July 2005. Concluding observations of the Committee on the Elimination of Racial Discrimination: Sweden. 01/05/2001. CERD/C/304/Add.103. Concluding observations of the Committee on the Elimination of Racial Discrimination: Finland. 10/12/2003. CERD/C/63/CO/5. Seventeenth periodic reports of States parties due in 2005: New Zealand. 18/07/2006. CERD/C/NZL/17. (State Party Report) [New Zealands rapport]. Committee on Economic, Social and Cultural Rights, List of issues to be taken up in connection with the consideration of the fifth periodic report of FINLAND concerning the rights covered by articles 1 to 15 of the International Covenant on Economic, Social and Cultural Rights (E/C.12/FIN/Q/5 25 August 2006). EFTA Surveillance Authority (ESA), Request concerning complaints against Norway's policy on access to angling, 29 November 2000 (SEA 033,4000,011). EFTA Surveillance Authority, Letter of formal notice, 29 June 2001 (SEA 033.400.010). EFTA Surveillance Authority, Reasoned opinion delivered in accordance with Article 31 of the Agreement between the EFTA States on the establishment of a Surveillance Authority and a Court of Justice regarding Norway's breach of Article 28 of the EEA Agreement and of Articles 1 and 4 of the Act referred to at point 2 of Annex V to the EEA Agreement (Council Regulation (EEC) No 1612/ 68 of 15 October 1968 on freedom of movement for workers within the Community), as amended, 2. april 2004. EFTA Surveillance Authority, Norwegian legislation regarding hunting activities (Cases No: 62040 to 62046, Event No: 432371), 22. august 2007. Alterskjær, Bjørnar, EØS-rettens betydning for norsk forvaltningsrett, i Jussens Venner 2006 s. 171. Andenæs, Johs. og Fliflet, Arne, Statsforfatningen i Norge, 10. utgave (2006). Andreassen [Skoghøy], Jens Edvin, Menneskerettigheter og urbefolkning, Universitetet i Tromsø, Det juridiske fakultet, skriftsserie nr. 12, 1991. Andreassen [Skoghøy], Jens Edvin, Menneskerettigheter og urbefolkninger, i Lov og Rett 1992 s. 67 flg. Andreassen, Lars, Makten til å kategorisere. Samepolitikk og vern av natur, i Diedut nr. 2/2001 s. 134 flg. Arnesen, Finn, Introduksjon til rettskildelæren i EF, 3. utgave (1995). Arntsen, Bjørn, Lokale rettsoppfatninger og praksiser knyttet til bruken av fiskeressursene i noen utvalgte fjordområder i Nord-Troms, i NOU 2007: 14 del XIV. Arup, Erik, Danmarks historie, Bind B 1512–1624, 2. utgave (1961). Aschehoug, T. H., Norges nuværende Statsforfatning, tredje bind, 2. utgave (1893). Austenå, Torgeir og Øvstedal, Sverre, Jordskifteloven med kommentarer, 3. utgave (2000). Backer, Inge Lorange, Naturvern og naturinngrep – forvaltningsrettslige styringsmidler, 1986. Backer, Inge Lorange, Innføring i naturressurs- og miljørett, 2. utgave 6. opplag (1998). Backer, Inge Lorange, Innføring i naturressurs- og miljørett, 4. utgave (2002). Backer, Inge Lorange, Allemannsretten i dag, i Lov og Rett 2007 s. 451 flg. Barsh, Russel Lawrence, An Advocate's Guide to the Convention on Indigenous and Tribal Peoples, i Oklahoma City University Law Review, vol. 15, 1990 No. 1, s. 209 flg. Bengtsson, Bertil, Samernas jakt- och fiskerätt, i SOU 2005:17 s. 11 flg. Berg, Borgar Høgetveit, Hevd – Lov om hevd 9. desember 1966 nr. 1 med kommentarar, 2005. Berg, Bård A., Myndighetenes behandling av konflikten mellom reindriftssamer og bønder i Nordland, Trøndelag og det søndenfjeldske på 1880- og 1890-tallet., hovedoppgave i historie, Universitetet i Tromsø 1990. Berg, Bård A., Samiske sedvaner og rettsoppfatninger på Gearretnjarga, i NOU 2001: 34 s. 497 flg. Bernt, Jan Fridthjof, Overå, Oddvar og Hove, Harald, Kommunalrett, 4. utgave (2002). Borgnes, Jan, Statsallmenninger og fjellstyreforvaltning, i Utmark, tidskrift for utmarksforvaltning, nr 3: 2003. Borgos, Johan I., Samiske fiskeriinteresser i Vesterålen, i Innstilling fra samisk fiskeriutvalg, 1997, s. 14 flg. Brattland, Camilla, Fishing Under the Consent of the Kingdom – From Local Requests to Indigenous Claims in a Coastal Sami Fjord, Faculty of Social Sciences, University of Tromsø 2005. Brekken, Ola, Fjellstyrenes forvaltningsansvar, i Tidsskrift for Naturforvaltning 2/94 s. 34 flg. Broderstad, Else Grete, Urfolkspolitisk innflytelse i en ny europeisk kontekst, i Samer, makt og demokrati (Bjerkli og Selle (red.)), 2003 s. 152 flg. Broderstad, Else Grete, Niemi, Einar og Sommerseth, Ingrid (red.), Grenseoverskridende reindrift før og etter 1905, Senter for samiske studier, skriftserie nr. 14, 2007. Brownlie, Ian, Principles of Public International Law, 6. utgave (2003). Brundtland, Gro Harlem, Distriktene – Nord Norge og myten, tale i Nordreisa, 19. september 1996. Bull, Kirsti Strøm, Et kritisk lys på reindriftsloven, i Lov og Rett 1995 s. 396 flg. Bull, Kirsti Strøm, leder i Lov og Rett nr. 6/1998. Bull, Kirsti Strøm, Oskal, Nils og Sara, Mikkel Nils, Reindriften i Finnmark. Rettshistorie 1852–1960, 2001. Bull, Kirsti Strøm, Fisket i saltvann – betraktninger rundt rettighetsspørsmål, i Kart og Plan nr. 1: 2005 s. 9 flg. Capotorti, Francesco, Study on the rights of persons belonging to ethnic, religious and linguistic minorities, UN New York, 1979. Cobo, José R. Martinez, Study of the Discrimination Against Indigenous Populations, E/CN.4/Sub.2/1983/21. Craig, Paul and de Búrca, Gráinne, EU Law: Text, Cases and Materials, 3. utgave (2003). Dragsten, Sverre, Almenninger, almenningsrett og allemannsrett i Norge, Tidsskrift for Naturforvatning 2/94. Einarsbøl, Elisabeth, Noen juridiske betraktninger vedrørende samiske rettigheter i saltvann, eiendomsrettens utstrekning i saltvann etter norsk rett og folkeretten, i Gáldu Cála – tidsskrift for urfolks rettigheter nr. 1/2006. Eira, Anders J. H., Samene og EU – samenes stilling i fremtidens Europa, foredrag på konferansen Samene og EU – samenes stilling i fremtidens Europa i Karasjok 24. september 2003 (se http://www.regjeringen.no/nb/dokumentarkiv/Regjeringen-Bondevik-II/Kommunal--og-regionaldepartementet/265050/266497/ samene_og_eu_-samenes_stilling.html?id= 267796, sist besøkt 25. oktober 2007). Engkvist, Yngve, Urfolksrettigheter i en canadisk kontekst Eksempler fra British Columbia og Nordvest-territoriet, i Gáldu Cála Tidsskrift for urfolks rettigheter nr. 3/2006. Eriksen, Gunnar, Samiske sedvaner og bruk av naturressurser før og etter Selbu- og Svartskogdommene fra 2001, i Kritisk Juss nr. 3: 2004 s. 289 flg. Evjen, Bjørg, Samisk tilstedeværelse i området sør for Finnmark 1865–1930, i NOU 2007: 14 del XV. Eythórson, Einar, Petroleumsvirksomhet i Lofoten-Barentshavet og samiske forhold, NIBR-rapport, juni 2003. Falkanger, Thor, Servitutter, i Jussens Venner 1974 s. 219 flg. Falkanger, Thor, Fjellovens anvendelse i Nordland og Troms, betenkning for Norges Bondelag, 26. mai 1998. Falkanger, Thor, Fjellovens anvendelse i Nordland og Troms, notat 24. juni 1998. Falkanger, Thor og Falkanger, Aage Thor, Tingsrett, 6. utgave (2007). Fauchald, Ole Kristian og Stigen, Jo, Traktatenes tvang, [kronikk] i Aftenposten 21. august 2007 (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1948589.ece, sist besøkt 15. oktober 2007). Fjellheim, Paul, Bygselsamer vest for Femund, i Åarjel – Saemieh Samer i sør (Saemien Sijte – årbok 1982/83). Fjellheim, Paul, Pro memoria, 8. mai 2007 (dok. 314 i Samerettsutvalgets arkiv). Fjellheim, Rune Sverre, Samene og EU – strategier og muligheter Bakgrunnsnotat for Samisk Parlamentarisk Råd, 2002. Fleischer, Carl August, Grunnlovens § 97, i Jussens Venner 1975 s. 183 flg. Fleischer, Carl August, Grunnlovens § 105, i Jussens Venner 1986 s. 1. Fleischer, Carl August, Vurdering av dokument offentliggjort 3/11 – 2003 om «folkerettslig vurdering av forslaget til ny finnmarkslov», 11. februar 2004. Fougner, Jan, Konflikt mellom reindrift og annen bruk av eiendom,i Lov og Rett 1997 s. 112 flg. Frihagen, Arvid, Plan- og bygningsloven kommentarutgave, bind III: Reguleringsplan, 1989. Frihagen, Arvid, Kommentarer til forvaltningsloven, i Norsk lovkommentar, 5. utgave (2005) (bind 1), s. 820 flg. Gauslaa, Jon, Beiarn og artikkel 27, [kronikk] i Dagbladet, 7. september 2000. Gauslaa, Jon, Norske samers landrettigheter, i Landinspektøren nr. 3 2001, s. 262 flg. Gauslaa, Jon, Kommentarer til reindriftsloven, i Norsk lovkommentar, 5. utgave (2005) (bind 1), s. 1258 flg. Gauslaa, Jon, Utviklingen av sameretten de siste 25 årene og betydningen for arealforvaltning og rettspleie, i Areal og eiendomsrett(Øyvind Ravna red.) s. 151 flg., 2007. Graver, Hans Petter og Ulfstein, Geir, Folkerettslig vurdering av forslaget til ny finnmarkslov, november 2003. Hage, Kristin Elisabeth, Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms fylker En redegjørelse for Utmarkskommisjonen og dens praksis, masteroppgave ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo 2005 (publisert på: http://wo.uio.no/as/WebObjects/theses.woa/wa/these?WORKID=26283 (sist besøkt 19. april 2007). Hagen, Svein Erik, Arnesen, Tor, Ørbeck, Morten og Lien, John Arne, Evaluering av Statskog SF, ØF-rapport nr. 15/1999. Henriksen, John Bernhard, Samisk selvbestemmelsesrett i et folkerettslig perspektiv, betenkning for Sametinget, juni 2001. Henriksen, John Bernhard, Har kravet om samisk rett til selvbestemmelse støtte i folkeretten?,i Diedut nr. 2, 2002 (Nils Oskal, red.) s. 30 flg. Henriksen, John Bernhard, Scheinin, Martin og Åhrén, Mattias, Det samiske folkets rätt til självbestämmande, i utkast til Nordisk Samekonvensjon, 2005, s. 299–359 (vedlegg 3). Høgetveit, Einar, Krav om rettslig status for samene – om en sameparagraf i Grunnloven, i Lov og Rett 1986 s. 163 flg. Innjord, Frode, Erstatning for rådighetsreguleringer etter naturvernloven, vedlegg 6 til NOU 2004: 28. Jansen, Ingunn Skille, EUs charter om grunnleggende rettigheter, IUSEF nr. 47, 2005. Jebens, Otto og Kalstad, Johan Albert, Identifisering av samiske områder, Notat til kommunaldepartementet, 30. september 1992. Jebens, Otto, Om eiendomsretten til grunnen i Indre Finnmark, Oslo, 1999. Jebens, Otto, Rettskraftvirkningen av dommer om kollektive rettigheter til grunn og andre naturressurser, i Lov og Rett 2001 s. 213 flg. Jebens, Otto, Sjøsamenes og etniske norske fiskeres rett til sjøfiske i Finnmark, i Lov og Rett 2007 s. 259 flg. Jernsletten, Klokov, Sustainable Reindeer Husbandry, Arctic Council 2000–2002, Senter for samiske studier, Universitetet i Tromsø 2004. Johansen, Ann-Gøril, Finnmarksloven og folkeretten – prosessen i lovsaken, [kronikk] i Nordlys 7. oktober 2003. Johansen, Ann-Gøril, Ett skritt fram og to tilbake, [artikkel] i Samer, makt og demokrati (Bjerkli og Selle (red.)) 2003, s. 175 flg. Johansen, Ann-Gøril, Retten til å utøve sin kultur og selvbestemmelsesretten som grunnlag for samiske landrettigheter i Norge, Universitetet i Tromsø, Det juridiske fakultet, skriftserie nr. 63, 2004. Karlsen, Rolf Jørn, Fellesskapets grunn i Nordland og Troms, [innlegg] i Nordlys, 17. mars 2007. Kelly, John M., A Short History of Western Legal Theory, 1992. Kohl, Andreas, Der Menschenrechtskatalog der Völkerrechtsgemeinschaft – Die Menschenrechtskonventionen der Vereinten Nationen, 1968. Krag, J., Fra Namdalens ukjendte egne, i Den Norske Turistforenings årbok 1887. Kristiansen, Maria Lundberg, Special Measures for the Protection of Minorities, Genève, 1997. Kvammen, Egil, Kommentarer til deltakelsesloven, i Norsk lovkommentar, 5. utgave (2005) (bind 3), s. 3082 flg. Lae, Erling, Fra Karstadkonvensjonen til reinbeitekonvensjonen. Forhandlinger i reinbeitesaken mellom Norge og Sverige fram til reinbeitekonvensjonen av 1919, i Diedut nr. 4/2003. Lassen, Edvard, Utdrag av Høyfjellskommisjonens dommer og kjennelser 1909–1944, 1946 (E. Lassen II). Lassen, Edvard, Utdrag av Høyfjellskommisjonens dommer og kjennelser 1945–1953, 1954 (E. Lassen II). Løøv, Anders, Framveksten av private eiendommer nord for Aursunden, inntatt i Utdrag I til Frostating lagmannsrett, ankesak nr. 95 – 00034. Malanczuk, Peter, Akehurst's Modern Introduction To International Law, 7. utgave (1997). Mathiesen, Thomas, Retten i samfunnet En innføring i rettssosiologi, 2005. Mathisen, Gjermund, Om proporsjonalitet som skranke for tiltak som gjør inngrep i EØS-avtalens fire friheter, Jussens Venner 2007 s. 80. McHugh, Phil G., Urbefolkningens rettslige stilling i New Zealand, i NOU 1997:5 s. 193 flg. Mikalsen, Tor, En moderne planlov og urfolkshensyn, [innlegg] i Rana Blad, 11. juli 2007. Minde, Henry, Perspektiver på samisk deltakelse i fiskeriene i nordre Nordland/Sør-Troms, i Innstilling fra Samisk fiskeriutvalg, 1997, s. 44 flg. Müller-Graff, Peter-Christian, The compatibility of Norwegian ownership rules with the EEA-obligations of Norway, vedlegg 1 til NOU 2002: 3. Nielsen, Yngvar, Lappernes fremrykning mod syd i Trondhjems stift og Hedemarkens amt, i Det Norske Geografiske Selskabs Aarbog I, 1889–1890. Nilsen, Jon Egil, Fiskerier i Finnmark. Rettigheter og krav, [debattinnlegg] i Nordlys, 21. februar 2006. Nowak, Manfred, U.N. Covenant on Civil and Political Rights, CCPR Commentary, 1993. Nowak, Manfred, U.N. Covenant on Civil and Political Rights, CCPR Commentary, 2. utgave (2005). Olafsen, O., De norske Almenninger i Fortid og Nutid med et kort Omrids af enhver enkelts Historie, avhandling for Landbruksdepartementet, 17. desember 1916. Oxenknecht, Renate, Der Schutz ethnischer, religiöser und sprachlicher Minerheiten in Art. 27 des Internationalen Paktes über bürgerliche und politische Rechte vom 16. Dezember 1966, Frankfurt, 1988. Pedersen, Steinar, Bruken av land og vann i Finnmark inntil første verdenskrig, i NOU 1994: 21 s. 13 flg. Pedersen, Steinar, Samisk bruk av sjøressursene i Finnmark, i Innstilling fra Samisk fiskeriutvalg, 1997, s. 20 flg. Pedersen, Steinar, Momenter om Lappekodisillen og samiske rettigheter i Finnmark, 1751–1889,i NOU 1997: 5 s. 78 flg. Prestbakmo, Hans, Notat Eventuell utvidelse av reinbeitedistrikt nr. 6 Fosen i Nord-Trøndelag. (1983). Prestbakmo, Hans, Notat Reinbeiting på en del mindre øyer i Troms.(1983). Prestbakmo, Hans, Samfunnsutviklinga og reindrifta med særlig henblikk på tida etter 1945(1983). Prestbakmo, Hans, En del øyer i Troms (Senja, Kvaløy, Ringvassøy, Reinøy, Vannøy og Rebbenesøy)(1984). Prestbakmo, Hans, Bruken av utmarksressursene i Finnmark i [det 20.] århundret, i NOU 1994: 21 s. 135 flg. Päiviö, Nils Johan, Gränsöverskridande renskötsel Historisk belysning, i NOU 2007: 14 del XVI. Ravna, Øyvind, Ansvar for skade forårsaket av rein, i Lov og Rett, 2007 s. 171 flg. Ravna, Øyvind, Reindriftssamenes bruksretter og jordskifterettens saklige kompetanse, Tidsskrift for Rettsvitenskap 2007 s. 220 flg. Ravna, Øyvind, Forvaltningspraksis, rettsoppfatninger og løsningsmodeller i konflikter mellom bufehold og reindrift i områder sør for Finnmark 1938–1978, i NOU 2007: 14 del XVII. Ravna, Øyvind, Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms og de samiske interessene, i NOU 2007: 14 del XVIII. Ravna, Øyvind og Reiten, Magne, Grensegang og rettsavklaring i utmark og høyfjell i Areal og eiendomsrett(Øyvind Ravna red.) s. 483 flg., 2007. Richter Hansen, Einar, Bruken av naturressursene i Finnmark fra 1918 til ca. 1970, i NOU 1994: 21 s. 295 flg. Robberstad, Knut, Tingsrettssoga, i Jus og Jord (heidersskrift til professor Olav Lid på 70-årsdagen), 1978. Robberstad, Magnus, Om allmenning og høgfjell i Nordland og Troms, Vedlegg I til Fjellovkomiteen av 1965 sin innstilling av 1969, s. 86 flg. Rognlien, Knut, Urbefolkninger i Norden og internasjonale menneskerettigheter, særlig om samene, i Retfærd nr. 58 (1992) s. 68 flg. Ross, Alf, Lærebog i folkerett, 6. reviderede udgave ved Ole Stig Andersen, Tyge Lehmann og Per Magid, 1984. Ruud, Morten og Ulfstein, Geir, Innføring i folkerett, 2. utgave (2002). Ruud, Morten, Ulfstein, Geir og Fauchald, Ole Kristian Utvalgte emner i folkerett Metode – miljø – havrett – handel,1997. Sandersen, Håkan og Olsen, Terje, Verneprosesser, ressursforvaltning og samiskhet – fjordressurser og forvaltningsutfordringer i Tysfjord, i Diedut nr. 2/2001 s. 116 flg. Schei, Tore, Viktige valg i sivilprosessen i Festskrift til Carsten Smith; Rettsteori og rettsliv, 2002, s. 687 flg. Scheinin, Martin, The Right to Enjoy a Distinct Culture: Indigenous and Competing Uses of Land, i The Jurisprudence of Human Rights Law: A Comparative Interpretive Approach, eds. Orlin, Rosas and Scheinin, Åbo 2000, s. 163 flg. Scheinin, Martin, The right to Self-Determination under the CCPR, i Aikio, Scheinin, Operationalizing the Right of Indigenous Peoples to Self-Determination, 2000, s. 179–199. Sejersted, Fredrik (red.), Nordisk forvaltningsrett i møte med EF-retten, 1996. Sejersted, Fredrik, Arnesen, Finn, Rognstad, Ole-Andreas, Foyn, Sten og Kolstad Olav, EØS-rett, 2. utgave (2004). Selmer, Knut S., Stiftelsen Lovdata: Opprettelse og virksomhet 1981–86, publisert på Lovdata (http://www.lovdata.no/litt/hist-1981 – 86.html#map1, sist besøkt 15. mai 2007). Severinsen, Anne, Reineiernes sedvanerett i reinbeitedistriktene Essand og Riasten i Diedut nr. 1/2006. Severinsen, Anne, Samisk befolkning, bruk av naturen og rettighetsforhold i Nord-Trøndelag, i NOU 2007: 14 del III. Skjeggedal, Terje, God jul og godt nyttår fra planlovutvalget, i Tidskrift for utmarksforskning, nr. 3:2003. Skoghøy, Jens Edvin Andreassen, Menneskerettigheter og urbefolkning, i Lov og Rett 1992 s. 67 flg. Skoghøy, Jens Edvin A., Utviklingstrekk i Høyesteretts rettskildebruk, i Lov og Rett 1996 s. 209 flg. Skoghøy, Jens Edvin Andreassen, Urfolkskonvensjonens betydning for samenes rettigheter til grunn og andre naturressurser, artikkel/foredrag på seminar arrangert av Senter for samiske studier, Universitetet i Tromsø, 10. april 1997. Skoghøy, Jens Edvin Andreassen, ILO-konvensjonens betydning i rettighetsdebatten, i Else Grete Broderstad (red.), Samiske rettigheter – utfordringer lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt, Universitetet i Tromsø 1998, s. 71 flg. Skoghøy, Jens Edvin Andreassen, Urfolkskonvensjonens betydning for samenes rettigheter til grunn og andre naturressurser, i Doublet, Krüger, Strandbakken, Bårdsen, (red.), Stat, politikk og folkestyre. Festskrift til Per Stavang på 70-årsdagen, 19. februar 1998, 1998, s. 485 flg. Skogvang, Susann Funderud, Samerett – om samenes rett til en fortid, nåtid og fremtid, 2002. Skogvang, Susann F. og Vars, Láilá Susanne, En folkerettslig vurdering av Ot. prp. nr. 53 (2002 – 2003) Om lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke, utredning for Sametinget, mai 2003. Smith, Carsten, Om samenes rett til naturressurser – særlig ved fiskerireguleringer, i Lov og Rett 1990 s. 507 flg., også inntatt i Rettstenkning i samtiden, 1992 s. 118 flg. Smith, Carsten, Rett for samer og nordmenn, [kronikk] i Aftenposten 13. april 2005. Smith, Carsten, Samiske rettigheter i et nordisk perspektiv, i Lov og Rett 2006 s. 323 flg. Solheim, Benny, ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 8 og norsk sedvanesensur, Universitetet i Tromsø, Det juridiske fakultet, skriftsserie nr. 58, 2004. Somby, Ande, Når Høyesterett gjentar no pardon, prøveforelesning til juridisk doktorgrad, 1999. Steiner, Jo, Woods, Lorna and Twigg-Flesner, Christian, Textbook on EC Law, 8. utgave (2003). Stordrange, Bjørn, Ekspropriasjonserstatningsloven Kommentarutgave i samarbeid med Ove Christian Lyngholt, 2. utgave (1992). Sunde, Jørn Øyrehagen, Fiskerettar i saltvatn, i Tidsskrift for Rettsvitenskap 2006 s. 341 flg. Taranger, Absalon, Fremstilling af de Haalogalandske almenningers rettslige Stilling, 1892. Thornberry, Patrick, International Law and the Right of Minorities, 1991. Tomuschat , Christian, Protection of Minorities under Article 27 of the International Covenant on Civil and Politcal Rights, i Völkerrecht als Rechtsordnung, 1983. Torjesen, Kirsti Sveen, Jordskifterettens rettsanvendelse og gjennomføring av erstatningsskjønnet ved reinbeiteskade etter reindriftsloven § 27, 2002. Tønnesen, Sverre, Retten til jorden i Finnmark, 2. utgave (1979). Uggerud, Ken, Samerett og samerettsutvikling, i Mennesker og rettigheter 1995 s. 336 flg. Uggerud, Ken, Folkerett, samerett og skytefelt, Institutt for offentlig retts (UiO) skriftserie 7/2000. Uggerud, Ken, Rovdyrvern og menneskerettigheter i reindriftens områder, betenkning for Norske reindriftssamers landsforbund, juni 2001. Uggerud, Ken, Kommentarer til sameloven, i Norsk Lovkommentar 5. utgave (2005) (bind 2), s. 1778 flg. Uggerud, Ken, Urfolks selvbestemmelsesrett etter FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (1966) artikkel 1 (utrykt utredning for Samerettsutvalget), juli 2006. Ulvevadet, Klokov, Family-Based Reindeer Economy, and the Status and Management of Caribou Populations, Senter for samiske studier, Universitetet i Tromsø, 2004. Vistad, Odd Inge, Daugstad, Karoline og Svarstad, Hanne, Store verneområde med lokal forvaltning: Funn og refleksjonar, 2006. Wasenden, Odd-Harald B., Eksisterer det en egen streifbeiterett, i Lov og Rett 1998 s. 604 flg. Weatherill, Stephen & Beaumont, Paul, EU Law, 3. utgave (1999). Wille, Peter F., ILO-konvensjon nr. 169 – en milepæl for urbefolkninger og stammefolk, i Mennesker og rettigheter 1990 nr. 4 s. 59 flg. Williams, Joe, The Waitangi Tribunal and the Settlement of Historical Treaty Claims A critical role in New Zealand society, 9. desember 2005. Winge, Nikolai K., Fri vei mot 10 TWh? En drøftelse om gjeldende rettsregler gir de berørte miljøinteressene tilstrekkelig rettssikkerhet i vindkraftsaker,studentavhandling (60 studiepoeng), Universitetet i Oslo, 2007. Ørebech, Peter, Sedvanerett i fiskeriene – sjøsamene i Finnmark, i NOU 2001: 34 s. 587 flg. Ørebech, Peter, EØS-avtalens artikkel 125, med særlig vekt på diskusjonen i NOU 2004: 26 Hjemfall, Lov og Rett 2006 s. 26. Ørebech, Peter, Hvem eier fisket i de hålogalandske ytre allmenninger, i Lov og Rett 2007 s. 345 flg. Åkermark, Athanasia Spiliopoulou, Justifications of Minority Protection in International Law, 1997. Aall, Jørgen, Diskrimineringsforbudet etter EØS-avtalens artikkel 4, i Tidsskrift for Rettsvitenskap 1994 s. 1011. Aasland, Gunnar, Rettskraftens subjektive grenser i tvistemål, i Jussens Venner 1988 s. 211 flg. Guidelines for establishing and strengthening local communities' and indigenous people's participation in the management of wetlands, vedlegg VII.8 (1999), pkt. I nr. 4 til Resolution VIII.36 on Participatory Environmental Management (PEM), The Ramsar Convention on Wetlands. Statskog SF, Vedtekter for statsforetaket Statskog SF, sist endret 9. desember 2005. Sametinget, Retningslinjer for vurderingen av samiske hensyn ved endret bruk av meahcci/utmark i Finnmark, fastsatt av Sametinget 24. mai 2007 og godkjent av Arbeids- og inkluderingsdepartementet 11. juni 2007 med hjemmel i finnmarksloven § 4. Avtale mellom Sametinget og Miljøverndepartementet om retningslinjer for verneplanarbeid etter naturvernloven i samiske områder, undertegnet 31. januar 2007. Avtale om samarbeid mellom Finnmark fylkeskommune og Sametinget, undertegnet 2003. Avtale om samarbeid mellom Sametinget og Troms fylkeskommune, undertegnet 28. juni 2007. Prosedyrer for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget, undertegnet 11. mai 2005, stadfestet ved kgl. res. 1. juli 2005. Samarbeidsavtale mellom Nordland fylkeskommune og Sametinget, undertegnet 12. juni 2006. Samarbeidsavtale mellom Sametinget i Norge, Nordland fylkeskommune, Nord-Trøndelag fylkeskommune, Sør-Trøndelag fylkeskommune og Hedmark fylkeskommune, undertegnet 11. februar 2005. Samarbeidsavtale mellom Statskog SF og Norske Reindriftsamers Landsforbund, inngått 28. juni 2004. http://curia.europa.eu/da/content/juris/ index.htm (EF-domstolens og Førsteinstansrettens avgjørelser), sist besøkt 20. juli 2007. http://dk.nanoq.gl/Groenlandsk-dansk_selvstyrekommission.aspx og http:// dk.nanoq.gl/Groenlandsk-dansk_selvstyrekommission/Nyheder/2007_okt_kommission.aspx (om den grønlandsk-danske selvstyrekommisjonens arbeid), sist besøkt 14. oktober 2007. http://europa.eu.int/comm/justice_home/unit/charte/en/about.html (om EUs charter om grunnleggende rettigheter), sist besøkt 25. oktober 2007. http://www.fiskeridir.no/fiskeridir/aktuelt/fiskets_gang/forvaltning_i_endring/2006/0606/reguleringsmoete_erstatter_reguleringsraadet (om nedleggelsen av Reguleringsrådet), sist besøkt 18. august 2007. http://www.fjellstyrene.no og http://www.fjellstyra.no/omnfsogfjellstyrer/ (Norges fjellstyresamband), sist besøkt 12. august 2007. http://www.forumfor.no/?id=125 (Forum for utvikling og miljø, om biomangfoldkonvensjonens syvende partsmøte, februar 2004), sist besøkt 20. juli 2007. http://www.framtidinord.no/nyheter/article90177.ece (nyhetsartikkel 31. mai 2007), sist besøkt 12. juli 2007. http://www.fylkesmannen.no/fmt_fagomrade. asp?tgid=2820&gid=2877&amid=1238893& (Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, ang. delegering av forvaltningsmyndighet), sist besøkt 14. juli 2007. http://www.fylkesmannen.no/liste.aspx?m= 1928&amid=1389242 (Fylkesmannen i Finnmark), sist besøkt 14. august 2007. http://www.iucn.org/ (the World Conservation Union), sist besøkt 14. juli 2007. http://www.justice.govt.nz/maorilandcourt/ (om The Maori Land Court), sist besøkt 14. oktober 2007. http://www.miljostatus.no/templates/PageWithRightListing____3285.aspx (Miljøstatus i Norge, områder vernet i 2006, regional fordeling), sist besøkt 12. juli 2007. http://www.miljostatus.no/templates/PageWithRightListing____5587.aspx (Miljøstatus i Norge, vernet areal per 1. januar 2007), sist besøkt 12. juli 2007. http://www.miljostatus.no/templates/themepage____2258.aspx (Miljøstatus i Norge, oversikt vernet natur), sist besøkt 14. oktober 2007. http://nordlys.no.by.com/pocket.paper?ViewId=1001&NewsId=20998142 (nyhetsartikkel 26. juni 2007), sist besøkt 12. juli 2007. http://www.npd.no/Norsk/Aktuelt/Pressemeldinger/2006/Pressemelding_1_2006_bronn_7122 – 7 – 3_050106.htm (pressemelding fra Oljedirektoratet 5. januar 2006), sist besøkt 15. juli 2007. http://www.nrk.no/kanal/nrk_sami_radio/1.2711095 (nyhetsartikkel 15. juni 2007), sist besøkt 14. juli 2007. http://odin.dep.no/md/norsk/tema/naturmangfold/nyheter/022001 – 210168/dok-bn.html (om det videre arbeidet med ny naturmangfoldlov), sist besøkt 14. juli 2007. http://odin.dep.no/oed/norsk/aktuelt/pressem/026031 – 070261/dok-bn.html (Pressemelding fra Olje- og energidepartementet, 11. mai 2004), sist besøkt 15. juli 2007. http://www.ots.govt.nz/index.html (nettsiden til Office of Treaty Settlements), sist besøkt 14. oktober 2007. http://regjeringen.asap-asp.com/upload/kilde/ lmd/bro/2006/0015/ddd/pdfv/301990-jordskifte-referat_040406.pdf (Referat fra møte 4. april 2006 i referansegruppen for utarbeiding av ny jordskiftelov), sist besøkt 30. april 2007. http://www.regjeringen.no/nb/dep/aid/ tema/andre/Nordisk_samisk_samarbeid/Nordisk-samekonvensjon. html?id=86937 (om arbeidet med Nordisk samekonvensjon), sist besøkt 8. juli 2007. http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/tema/ Differensiert_arbeidsgiveravgift.html?id=938 og http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/ tema/Differensiert_arbeidsgiveravgift/Virkeomrade-for-differensiert-arbeidsgiveravgiftfra-2007.html?id=417727 (om differensiert arbeidsgiveravgift), sist besøkt 15. oktober 2007. http://www.regjeringen.no/nb/dep/lmd/aktuelt/nyheter/2007/juni-07/Statskog-Viktige-styringssignaler-.html?id=473353 (pressemelding om foretaksmøtet i Statskog, juni 2007), sist besøkt 19. juli 2007. http://www.regjeringen.no/nb/dep/md/dok/hoeringer/hoeringsdok/2003/Horing-NOU-200314-Bedre-kommunal-og-regi.html?id=95404 (høringsuttalelser til NOU 2003: 14), sist besøkt 12. juli 2007. http://www.regjeringen.no/nb/dep/md/dok/ hoeringer/hoeringsdok/2003/Horing-NOU-200314-Bedre-kommunal-og-regi/2.html?id= 95406 (høringsinstanser til NOU 2003: 14), sist besøkt 12. juli 2007. http://www.regjeringen.no/nb/dep/md/ dok/hoeringer/hoeringsdok/2005/Horing-NOU-2004 – 28-Lov-om-bevaring-av-na/4.html?id=97335 (høringsuttalelser avgitt til NOU 2004: 28), sist besøkt 14. juli 2007. http://www.regjeringen.no/nb/dep/md/tema/ Planlegging_Plan_og_bygningsloven/Planlovutvalget.html?id=410039 (om arbeidet med ny planlov), sist besøkt 10. juli 2007. http://www.reindrift.no/?id=307 (fakta om reindriften i Nordland), sist besøkt 12. august 2007. http://www.riksrevisjonen.no/Aktuelt/Pressemeldinger/2004/Pressemelding_Dok_3_13_ 2003_2004.htm (pressemelding angående undersøkelse av norsk fiskeriforvaltning), sist besøkt 19. august 2007. http://www.saamicouncil.net/?newsid=1816&deptid=1169&languageid=7&NEWS=1 (Samerådets pressemelding om hugst i Enare), sist besøkt 17. oktober 2007. http://www.sagat.no/?article=6134&cat=Hovedsiden (artikkel i Ságat, 20. mars 2007), sist besøkt 15. oktober 2007. http://www.samediggi.no/artikkel.aspx?MId1= 1&AId=1759&Back=1&sprak=norsk (Pressemelding fra Sametinget, 9. mai 2007), sist besøkt 9. juli 2007. http://www.ssb.no/elgjakt/tab-2007 – 03 – 08 – 01.html (elgjakt etter fylke), sist besøkt 19. juli 2007. http://www.ssb.no/emner/10/09/bygningsmasse/tab-2007 – 02 – 27 – 04.html (Antall fritidsbygninger per januar 2007, fylke), sist besøkt 12. juli 2007. http://www.ssb.no/www-open/aarbok/tab/tab-365.html (avvirket trevirke etter fylke), sist besøkt 5. august 2007. http://www.stats.govt.nz/products-and-services/new-zealand-in-profile-2006/Population.htm (statistikk om New Zealand), sist besøkt 14. oktober 2007. http://www.statskog.no/index.asp?strurl=1005036i&topExpand=&subExpand= (ad valg av styret i Statskog SF, 19. juni 2007), sist besøkt 19. juli 2007. http://www.sweden.gov.se/sb/d/2829#item20001 (antall samer og innbyggere i Sverige), sist besøkt 14. oktober 2007. http://www.teara.govt.nz/1966/G/GovernmentParliament/TheLifeOfParliament/en (the 1966 Encyclopaedia of New Zealand), sist besøkt 14. oktober 2007. http://www.tiltakssonen.net/index.php?page_id=1 (tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms), sist besøkt 7. august 2007. http://www.tpk.govt.nz/about/legislation/default.asp og http://www.tpk.govt.nz/default.asp (om the Ministry of Maori Development, sist besøkt 14. oktober 2007. http://www.waitangi-tribunal.govt.nz/, http://www.waitangi-tribunal.govt.nz/news/news.asp, http://www.waitangi-tribunal.govt.nz/news/recentlyreleasedreports.asp, http://www.waitangi-tribunal.govt.nz/reports/ (om Waitangitribunalet, dets rapporter mv.), sist besøkt 14. oktober 2007. Advokatfirmaet Haavind Vislies notat til Statskog SF, Kommentarer til Ravnas utredning fra Marianne Dragsten/Johan Fr. Remmen (upubl.), 6. april 2006. Advokatforeningens høringsuttalelse til utkastet til forskrift om Finnmarkskommisjonen og Utmarksdomstolen for Finnmark, 6. oktober 2006. Arbeids- og inkluderingsdepartementet, brev 11. juni 2007 til Sametinget (angående godkjenning av Sametingets retningslinjer etter finnmarksloven § 4) (200600084-/INA). Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Nytt om samepolitikken nr. 2–2007, 5. oktober 2007. Bachke, Anton og Ravna, Øyvind, orientering på Samerettsutvalgets møte i juni 2003. Beiarn Kommune v/rådmannen, brev til Landbruksdepartementet 30. juni 1995 (/J.nr. 1042/95). Beslutningsreferat fra 7. møde den 13. juni 2006 i Narsaq i Grønlandsk-dansk selvstyrekommission: http://dk.nanoq.gl/upload/selvstyrekomm/referater/kom_ %20130606_dk.pdf (sist besøkt 14. oktober 2007). Direktoratet for naturforvaltning, brev til Norges Jeger- og fiskerforbund, 15. oktober 1996. Domstoladministrasjonens høringsuttalelse til utkastet til forskrift om Finnmarkskommisjonen og utmarksdomstolen for Finnmark, 15. september 2006. Elgå reinbeitedistrikt, høringsuttalelse til Fylkesmannen i Hedmark angående verneplan for skog på Statskog SFs grunn i Hedmark, 12. april 2005. Finnmark fylkeskommune, Forslag til ny minerallov – høring, 25. august 2003. Finnmark fylkeskommune, vedtak i sak 56/05 Lov om forvaltning av viltlevende marine ressurser, NOU 2005:10 – høringsuttalelse, 25. oktober 2005. Finnmark fylkeskommune, vedtak i sak 56/2006 Høring av NOU 2006:16. Strukturvirkemidler i fiskeflåten, 27. september 2006. Finnmarkseiendommen, Forslag til retningslinjer for behandling av saker om vedutvisning, høringsbrev 10. oktober 2006. Fylkesmannen i Nordland, brev til Beiarn kommune, 30. august 1995 (Sak nr. 95/5092 EW/-). Jordskiftelovrevisjonen Notat nr. 2, versjon 2. Frå arbeidsgruppa til referansegruppa. 31.10.06. Overlappande myndigheit (http://www.regjeringen.no/nb/dep/lmd/Tema/andre/Jordskifte/Jordskiftelovrevisjonen.html?id=446515, sist besøkt 25. oktober 2007). Justisdepartementet, brev 16. juli 2002 til Landbruksdepartementet («Vedr. henvendelse fra LD om utredning av reindriftsl. kap. VI mv.»). Justisdepartementet, Høring – forslag til ny minerallov, 20. august 2003 (200304400 U-A HAA/ew). Justisdepartementet v/statsråden, brev 6. april 2004 og 14. juni 2004, inntatt i vedlegg 1 og 2 til Innst. O. nr. 80 (2004–2005). Justisdepartementet, Lovavdelingen, brev til Samerettsutvalget, 2. april 2007 (ref: 200609080 EP TFJ/ajf). Justis- og politidepartementet v/statsråden, brev 6. april 2007 (ref: 2005/07795 EO). Kommunal- og arbeidsminister Gunnar Berge, brev 5. august 1993 (93/38–17, 93/2451 S). Kommunal og regionaldepartementet, høringsuttalelse til NOU 2003: 14, 12. desember 2003 (03 – 2180 – 17 GHS). Kommunal- og regionaldepartementet, NOU 2004: 28 – høring, 13. september 2005 (05 – 707 – 7 HIH). Kultur- og kirkedepartementet, European Charter for Regional or minority languages, Second periodical report, Norway March 2002, 5. mars 2002. Landbruksdepartementet, brev til Direktoratet for statens skoger, 29. april 1981. Landbruksdepartementet, brev til Beiarn kommune, 18. mai 1995 (S-5954/92 TOS). Landbruksdepartementet, brev til Norges Bondelag, 10. juli 1998 (referanse:S 96/1785 TOS). Landbruksdepartementet v/statsråden, brev til Stortingets Næringskomité 20. mars 2002, inntatt i Innst. S. nr. 150 (2001 – 2002) Innstilling frå Næringskomiteen om forslag [frå] stortingsrepresentantene Øystein Hedstrøm og Lodve Solholm om salg av statlige eierandeler i Statskog SF [dokument nr. 8: 71 (2001 – 2002)], vedlegg 1. Landbruksministerens svar i Stortingets spørretime 17. november 1993 (http://www.stortinget.no/spti/1993/dw-o1993111703 – 004.html, sist besøkt 1. oktober 2007). Landbruks- og matdepartementet, Spm nr 1341 til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Tord Lien – Spørsmål om ekspropriasjon av grunn fra grunneiere i Rørosregionen til fordel for reindriften, 11. september 2007. Miljøverndepartementet, brev til ESA 21. november 2001 (ref: 2001/00021- N/feo). Miljøverndepartementet, brev 9. april 2003 til Fylkesmannen i Finnmark, (02/02739-P/BCH). Miljøverndepartementet, Mandat for nasjonalt utvalg for prosessen for bruk og vern i lulesamisk område, brev 16. januar 2004. Norges Bondelag, Notat om fjelloven i Nordland og Troms, 19. november 1997. Norges Bondelag, avd. for Regnskap og juridisk service, notat 24. februar 1998 (97/00093/032). Norges Bondelag, Om fjellovas anvendelse i Nordland og Troms, årsmøteuttalelse 1998. Norges Jeger- og Fiskerforbund, uttalelse til Nordland fylkeskommune 23. november 1994. Norges Jeger- og Fiskerforbund, brev til landbruksminister Kåre Gjønnes, 20. oktober 1997. Norsk senter for menneskerettigheter, høringsuttalelse til Nordisk Samekonvensjon, avgitt 16. juni 2006. Norske Reindriftssamers Landsforbund, Forslag til ny minerallov, høringsuttalelse, 20. august 2003. Norske Reindriftssamers Landsforbund, høringsuttalelse til NOU 2004:2 8, 22. august 2005. Nymo, Steinar, brev 11. juni 2003 til Ofoten og Sør-Troms jordskifterett vedrørende sak nr. 13/2001 [kopi oversendt Samerettsutvalget i forbindelse med en henvendelse til utvalget]. Olje- og energidepartementet, høringsuttalelse til NOU 2003:14, 15. desember 2003 (OED 99/79 EV WL). Olje- og energidepartementet, tilleggsuttalelse til Nordisk Samekonvensjon, 12. juni 2006. Reindriftsforvaltningen, Høring – forslag til ny minerallov, 10. september 2003. Reindriftsforvaltningen, Ressursregnskap for reindriftsnæringen for reindriftsåret 1. april 2004 til 31. mars 2005, januar 2006. Reindriftsforvaltningen, Ressursregnskap for reindriftsnæringen, reindriftsåret 1. april 2005–31. mars 2006. Reindriftsstyret, høringsuttalelse til NOU 2003:14, (sak 73/2003), 8. januar 2004. Sametinget, Vedtak i sak 33/92 om St. meld. nr. 58 (1991 – 92) Om struktur- og reguleringspolitikk overfor fiskeflåten (Strukturmeldingen). Sametinget, brev til Direktoratet for naturforvaltning, 22. desember 2000 (om Stabbursdalen nasjonalpark). Sametinget: Høring. Ny minerallov, vedtak i sak 32/03, 25. september 2003. Sametinget: Høringsuttalelse til NOU 2004:28, vedtak i sak R87/05, 2. september 2005. Sametinget: Høringsuttalelse til NOU 2005:10 Lov om viltlevende marine ressurser, vedtak i sak 090/05. Sametinget, Høringsuttalelse – Strukturvirkemidler i fiskeflåten (NOU: 2006:16), 9. oktober 2006. Sametinget, det svenske, høringsuttalelse 13. november 2006 til Gränsdragningskommissionens utredning. Sametingspresidentene Sven-Roald Nystø og Lars Anders Baer, brev 2. mai 2005 til regjeringene i Norge og Sverige (angående grenseoverskridende reindrift og reinbeiteforhandlingene). Skum, Randi A. manuskript til innlegg på Samerettsutvalgets informasjonsmøte i Bardufoss 28. april 2005. Statens Forurensningstilsyn, Boring av letebrønner 7122/7 – 4 og 7122/7 – 5 i utvinningstillatelse 229 Goliat, 5. juli 2006 (2003/702 448.1). Statens Kartverk Land, Grensekontoret, Kommunegrenser i sjø, notat 22. mai 2004. Statskog SF, Årsrapporter 2000, 2001, 2002, 2003, 2004, 2005 og 2006. Statskog SF, notat til Samerettsutvalget, mars 2007 (utvalgets dok. nr. 283). Sør-Trøndelag og Hedmark Reinsamelag, brev 12. februar 2007 og 8. mars 2007 til Samerettsutvalget. Talma sameby, brev til Fylkesmannen i Troms (angående planer om nasjonalpark), 5. november 2006. Troms fylkeskommune, Høringsuttalelse – forslag til ny minerallov, 10. september 2003. Troms fylkesråd, vedtak om regionale ressursselskap for fisket, i landsdelsutvalgsmøte 17. mars 2005. Tydal Grunneierlag, brev til Essand reinbeitedistrikt, 17. mars 2005, oversendt Samerettsutvalget fra Saanti Sitje, 16. juni 2005. Utenriksdepartementet, Høring. Forslag til ny minerallov (2000/09784 – 10 AII 522.1), 25. august 2003. Utenriksdepartementet, Høring av NOU 2005: 10 – Lov om forvaltning av viltlevende marine ressurser (05/08150 A II), 31. oktober 2005. Utmarkskommunenes sammenslutning (USS), Årsmeldinger 1996, 1997, 1998, 1999 og 2005.
|
lovdata_cd_41991
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.926
|
Noen arbeidstakere er i arbeidsforhold hvor virksomheten skifter mellom å være stasjonær og ambulant. En selger vil for eksempel dele sin arbeidstid mellom arbeid på et fast kontor og kundebesøk. Når han er ute på kundebesøk, vil han være trygdet på vei fra kontoret og til kunden og mellom de forskjellige kundene og tilbake til kontoret. Han vil imidlertid ikke være trygdet på vei hjem fra siste arbeidssted (kontor eller kunde). Det samme gjelder på vei fra hjemmet og til første arbeidssted (kontor eller kunde). Han befinner seg da i samme situasjon som arbeidstakere med stasjonært arbeidssted. Denne praksis er stadfestet av Høyesterett i to dommer: Sak nr. 204/1999 (Retstidende 2000 220) som ble avsagt den 14. februar 2000 gjaldt en installasjonsinspektør ved et elektrisitetsverk. Arbeidet besto bl.a. i å holde informasjonsmøter og besøke og utføre kontroller hos kunder på vegne av det stedlige elektrisitetstilsyn. N.N. avtalte normalt selv tidspunktet for informasjonsmøter og for besøk og inspeksjon, som også kunne finne sted før eller etter den normale arbeidstid. Det var ikke forutsatt at N.N. skulle møte opp på elektrisitetsverket før møter og besøk. N.N. benyttet egen bil til elektrisitetsverkets kontorsted, og til de forskjellige oppdragsstedene. Han ble ansett for å være i arbeid av arbeidsgiver selv om han kjørte fra bopel direkte til oppdragsstedet, og han mottok godtgjørelse for kjøring i forbindelse med slike oppdrag. N.N. omkom i en bilkollisjon da han etter avtale med en kunde en morgen kjørte i egen bil fra bopel for å foreta et kundebesøk. Han hadde med seg arbeidsveske med elektrikerverktøy og måleapparat i bilen. Kjørestrekningen var om lag 20 km. Han hadde ikke vært innom sitt faste arbeidssted før ulykken skjedde. Høyesteretts flertall (tre mot en) kom til at N.N. ikke var yrkesskadedekket da ulykken skjedde. Den andre dommen, Høyesterettssak nr. 2000/60, avsagt 23. juni 2000 (Retstidende 2000 1028), gjaldt en elektromontør ansatt i en elektroinstallasjonsbedrift. Bedriften hadde etablert en 24-timers servicevakt. Dette innebar at en i bedriftens ledelse hadde vakttelefon, og at han formidlet oppdragene til den montøren det var mest hensiktsmessig å benytte. Ordningen omfattet de montører som til enhver tid disponerte en av bedriftens servicebiler, samt de som hadde egen innredet servicebil og avtale om å benytte denne. Montørne var ikke forpliktet til å være disponible for utrykning. Det var i alt bare tre til fem utrykninger i året utenom ordinær arbeidstid. I de øvrige tilfeller ble bedriften enig med kunden om at oppdraget skulle utføres neste dag, bl. annet fordi kunden da sparte utrykningstillegget. Selv om et oppdrag ble besluttet uført neste dag, ble likevel montøren underrettet kvelden før dersom dette ville spare ham for reisestrekning neste dag. På veg hjem fra et kurs - hvor alle ansatte i bedriften hadde vært tilstede - fikk en i ledelsen litt før kl. 2000 henvendelse fra et handelssenter hvor en pappkompressor hadde sluttet å virke. Det ble bestemt at N.N. skulle utføre oppdraget ved arbeidstidens begynnelse neste dag kl. 0700. Grunnen til at det var N.N. som skulle utføre oppdraget, var at han hadde kjennskap til dette oppdragsstedet, og at han ville kjøre forbi dette på vei fra sitt hjem til sitt faste arbeidssted. N.N. disponerte på dette tidspunkt en av bedriftens servicebiler. Bilen inneholdt nødvendig serviceutstyr, verktøy og reserve-deler. N.N. reiste hjemmefra den påfølgende morgen ca. kl. 0630. Før han nådde fram til oppdragsstedet ble han innblandet i en trafikkulykke der han omkom. Ulykken skjedde klokken 0648. Høyesterett kom til at N.N. ikke var yrkesskadedekket da ulykken skjedde. Dommen var enstemmig.
|
lovdata_cd_2140
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.765
|
I medhald av §1 i lov av 21. desmber 1956 (jfr. lovendring av 7. juni 1968) om endring i kommunal inndeling blir bestemt: 1. Med virkning fra 1. januar 1970 blir ca. 70 dekar av eiendommen Garlia, gnr. 169 bnr. 1 i Rennebu kommune i Sør-Trøndelag fylke, beliggende i Tynset kommune i Hedmark fylke, overført til Rennebu kommune. Den nye grense mellom Tynset og Rennebu kommuner og mellom Hedmark og Sør-Trøndelag fylker forutsettes nærmere klarlagt ved sinere grensegangsforretning. 2. Mulige kostnader som påløper i samband med gjennomføringen i av inndelingsendringen, dekkes av Rennebu kommune. 1969 Forskr. om utvid.
|
lovdata_cd_21720
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.818
|
Forskrift for tilskudd til mindre forbedringstiltak i byfornyelse m.v., Oslo kommune, Oslo. Fastsatt av Oslo byråd 11. august 1997 med hjemmel i byrådsvedtak 1522/97 punkt 4. Jf. lov av 1. mars 1946 nr. 3 om Den Norske Stats Husbank §1, første ledd b) og §26, forskrift av 20. desember 1995 nr. 1130 om tilskudd til byfornyelse fra Den Norske Stats Husbank §3 annet ledd, første punktum, forskrift av 20. desember 1995 nr. 1129 om tilskudd til boligkvalitet fra Den Norske Stats Husbank §5, annet ledd, tredje punktum og Oslo bystyres vedtak av 4. desember 1996 Endret strategi for ny byfornyelse pkt. B, 4, i) og j). Tilskudd med hjemmel i nærværende forskrift skal ha som mål å bidra til gjennomføring av kvalitetsheving og mindre forbedringstiltak på bomiljøer. Det kan gis tilskudd til tiltak som hever bomiljøstandarden utover kravene i kommunal utbedringsstandard. Tilskuddet kan gis til sameier, borettslag, boligaksjeselskaper, stiftelser, kommunen og private gårdeiere. Tilskudd kan gis til bolig- og miljøforbedringstiltak som er viktige ut i fra samfunnsmessige hensyn, herunder følgende og lignende tiltak: Dersom tiltaket er byggemeldingspliktig kan byggemelding kreves fremlagt. Kommunen kan stille krav om at det benyttes kvalifisert konsulent ved prosjektering og gjennomføring av prosjektet. Som hovedregel stilles krav om fremleggelse av regnskap for prosjektet før utbetaling av tilskudd, dog slik at betinget tilsagn om tilskudd gis før igangsetting av prosjektet. Det kan stilles vilkår som bidrar til å sikre kvalitet på prosjektet, samt fremtidig forvaltning, drift og vedlikehold av eiendommen eller anlegget. Tilskuddets størrelse skal avhenge av tiltakets art, og kan ikke overstige 80% av godkjente kostnader. Tilskuddets størrelse vil bli gjenstand for konkret vurdering i den enkelte sak, og vil normalt utgjøre mellom 20-50% av godkjente kostnader. Oslo kommunes andel skal normalt ikke overstige 50% av det utmålte tilskudd. Kommunen vil prioritere mellom søknader på grunnlag av det enkelte prosjekts samfunnsmessige nytte. Kommunen kan prioritere nærmere angitte geografiske områder innenfor kommunen. Tilskuddsordningen vil bli kunngjort i dagspressen med en frist for å søke tilskudd etter ordningen. Det vil bli fastsatt en øvre beløpsramme for den enkelte søkerunde. Rettigheter etter tilskuddsordningen er således også begrenset av bevilget tilskuddsramme. Det kan derfor prioriteres mellom søkere som tilfredsstiller kravene etter ordningen. Tilskudd ytes innenfor rammen av de årlige budsjetter. Søknad om tilskudd rettes til etat for eiendom og utbygging som fatter vedtak i saker etter denne forskrift. Etaten vil utarbeide årsregnskap og årsmelding for ordningen som vil bli fremlagt for bystyret av byrådet. Byråden med ansvar for byutvikling har fullmakt til å fastsette eventuelle utfyllende retningslinjer. Fagbyråden har fullmakt til å fatte vedtak etter de aktuelle bestemmelser i nærværende forskrift.
|
lovdata_cd_12639
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.868
|
I medhald av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8 jfr. §10 og §21, §22 og §23, er Greipingen, med kringliggjande sjøareal ut til ein avstand av ca. 50 m frå strandlina i Øygarden kommune i Hordaland fylke, verna som naturreservat ved kgl.res. av 3. april 1987 under namnet Greipingen naturreservat.
|
lovdata_cd_17442
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
da
|
0.436
|
Reservatet dekker et areal på 916 dekar, hvorav 781 dekar er landareal. 0 Endret ved forskrift 16 april 1999 nr. 346.
|
lovdata_cd_46349
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.799
|
Se forskriftens §2. Tillegget for ekstra medlem er begrenset til personer som har rett til å få dekket utgifter til syketransport, dvs. nødvendig ledsager og personer som skal til nødvendig undersøkelse eller behandling som omfattes av forskriften. Tillegget kan gis for sjåfør som er nødvendig ledsager. Hvis medlemmet benytter privat bil som ekstraskyss, men ikke kan kjøre selv, gis tillegget også for sjåfør som ikke er nødvendig ledsager. Tillegget kan bare gis når det er minst to i bilen. Eksempel: Mor med sykt barn har drosje-rekvisisjon, men blir i stedet kjørt til lege av nabo. Mor er nødvendig ledsager, men har ikke førerkort. Naboen er nødvendig sjåfør. Stønad ytes med ordinær sats for pasienten (barnet). Tillegget gis for mor som nødvendig ledsager og for naboen som nødvendig sjåfør. Kilometergodtgjørelsen blir følgelig ordinær sats pluss to ganger tillegget. Samlet godtgjørelse per person begrenses til hva skyss med rutegående transport ville ha kostet hvis rutegående transport kunne vært benyttet. Eksempel: Tre personer skal til legebehandling og reiser sammen. Den enes bil benyttes. Strekningen er 10 mil og bussbilletten koster 100 kroner per person. Stønad etter ordinær sats gis til den som eier bilen, men siden bussbilletten bare koster 100 kroner begrenses stønaden til dette beløpet. Tillegget gis for hver av de to andre som skal til behandling. For disse utgjør tillegget mindre enn det bussbilletten koster, og tillegget begrenses derfor ikke. Se også Egenandel.
|
lovdata_cd_43149
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.797
|
- delta ved trygdefaglig oppfølging, og herunder medvirke ved: - kvalitetsundersøkelser med gjennomgåelse av type- og gruppesker. - ha kontakt med, informere og formidle kompetanse til: - delta i lokale tiltak som har et trygdemedisinsk aspekt.
|
lovdata_cd_29626
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
da
|
0.455
|
Vedtekter til bygningsloven for Herøy kommune. 13. nov.
|
lovdata_cd_5511
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.658
|
I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §11, jfr, §12 og §21, §22 og §23, har departementet den 9. desember 1980 gjort vedtak om at et stort eiketre, Veholt-eika, på eiendommen Veholt i Solum, gnr. 29 bnr. 4 i Skien kommune, Telemark fylke, skal være fredet som naturminne. Treet er fredet mot all skade og ødeleggelse som skyldes menneskelig aktivitet. Unntatt er nødvendig skjøtsel. Treet skal skjøttes med tanke på å bevare det livskraftig lengst mulig. Syke og døde grener kan fjernes og andre nødvendige tiltak for å vedlikeholde treet kan foretas. Dette vedtak trer i kraft straks. Tilsyn med treet tillegges Telemark fylkesskogkontor. 1980 Forsk. om spredn.
|
lovdata_cd_834
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.684
|
Bodø kommunestyres vedtak om våpen for Bodø by den 10. oktober 1958 godkjennes: Byvåpenet blir: På rød bunn en gull sol. Byflagget blir: På rød bunn en gul sol. 1959 Lensmenn som særskilte namsmenn, Botne m.fl.
|
government_nb_nou_id2632006_part2
|
government_nb
| 2,021
|
no
|
0.783
|
emt i lov, forskrift eller ellers er bestemt av oppnevningsmyndigheten – se utk. § 69. Når en sak behandles i nemndsmøte, kan det bli behov for å gjøre visse avklaringer, suppleringer eller endringer før avgjørelsen treffes. Utvalget foreslår at det skal være anledning til å fastlegge de siste detaljene og deretter treffe avgjørelsen ved sirkulasjon, forutsatt at realitetsdiskusjonen har skjedd i møtet. Dersom det avdekkes uenighet ved sirkulasjonen, må saken igjen behandles i nemndsmøte. Om nemndas ansvar for å utarbeide begrunnelse, se punkt 30.6.8. Utgangspunktet er at nemndlederen – i samråd med sekretariatet – bestemmer når det skal holdes møte. Nemnda kan om ønskelig bestemme det selv med vanlig flertallsvedtak. Utvalget anser det unødvendig å lovfeste en slik regel og ser heller ikke tilstrekkelig grunn til en alminnelig regel om at et mindretall – f.eks. 1/3 – skal kunne kreve møte, slik det gjelder for kollegiale organer i kommuner og fylkeskommuner etter kommuneloven § 11-2. Før nemndsmøtet må lederen eller sekretariatet utarbeide og sende ut til medlemmene en sakliste over hva som skal behandles i møtet. For at medlemmene skal kunne møte forberedt, bør innkalling med sakliste og relevante dokumenter sendes til organets medlemmer i rimelig tid før møtet. Innsyn i innkalling og møtedokumenter følger de alminnelige innsynsreglene. Saklisten, som er utarbeidet av sekretariatet og/eller lederen, er ikke uten videre bindende for nemnda. Etter kommuneloven § 11-3 kan organet ved alminnelig flertall vedta å utsette realitetsbehandlingen av en sak som er oppført på sakslisten. Utvalget antar at en tilsvarende regel vil gjelde for nemnder generelt, uten at det er nødvendig å lovfeste den. Er det derimot behov for at nemnda skal ha plikt til å realitetsbehandle en sak som er satt på saklisten, bør dette fremgå av regelgrunnlaget for nemnda. Det kan være aktuelt å ha regler for når medlemmene skal kunne kreve at en sak settes på sakslisten – for eksempel når minst en tredel av organets medlemmer krever det, jf. kommuneloven § 11-3. Tilsvarende kan det gis regler for når nemnda kan avgjøre en sak som ikke på forhånd er satt på saklisten. Kommuneloven tillater dette når ikke møtelederen eller 1/3 av de møtende medlemmene motsetter seg det. Utvalget finner likevel ikke grunn til å foreslå alminnelige regler om dette i forvaltningsloven og mener at det ved behov bør fastsettes i regelgrunnlaget for den aktuelle nemnda. Etter kommuneloven § 11-2 skal møtet ledes av organets leder eller nestleder. Hvis begge har forfall, velges en særskilt møteleder ved flertallsvalg. Utvalget mener tilsvarende regler kan legges til grunn for nemnder ellers, uten at det er nødvendig å lovfeste det i forvaltningsloven. Hensynet til god orden og etterprøvbarhet tilsier at det føres møtebok eller møteprotokoll over nemndas virksomhet. Etter kommuneloven § 11-4 skal det føres møtebok for møter i alle folkevalgte organer. Med unntak av opplysningene som er unntatt fra offentlighet, skal møtebokens innhold være tilgjengelig for innsyn. Møteboken skal inneholde opplysninger om tid og sted for møtet, hvem som møtte, og hvem som hadde forfall, hvilke saker som ble behandlet og vedtak som ble truffet, samt avstemningsresultatene. Hvis det ble vedtatt at et møte skulle lukkes, skal hjemmelen for vedtaket tas inn i møteboken. Det samme gjelder for avgjørelser om inhabilitet eller stemmefritak. Utvalgets er enig i at nemnder skal føre møteprotokoll, men er i tvil om kravene til protokollens innhold bør tas inn i loven. I dag vil denne i praksis bli ført digitalt. Det sentrale for å kunne etterprøve nemndas virke er at det fremgår hvilket vedtak som er truffet, når vedtak skjedde, hvem som deltok i avstemningen, og eventuelle dissenser. Notoritet om stemmegivingen kan få betydning blant annet hvis det senere oppdages at et av medlemmene var inhabile under behandlingen. Utvalget foreslår at de nevnte opplysningene om stemmegivningen inntas i loven. Hva som for øvrig skal protokolleres, overlates til regelgrunnlaget for nemnda, oppnevningsmyndigheten eller nemnda selv. Spørsmålet om hva som bør innføres i protokollen, har sammenheng med nemndas oppgaver og arten av sakene den skal behandle. I praksis varierer det om protokollen bare inneholder avgjørelsens konklusjon eller også dens begrunnelse. Utvalget viser til at hva som er hensiktsmessig, vil kunne variere, og det bør i utgangspunktet være opp til nemnda selv om begrunnelsen tas inn i protokollen. Hvis begrunnelsen tas inn i protokollen, bør et dissenterende medlem kunne få innført sin mindretallsbegrunnelse der. Også utover dette bør det enkelte medlem kunne kreve sin mening nedtegnet når den avviker fra det som ellers går frem av protokollen. Nemndlederen må kunne kreve at medlemmer som ønsker sin avvikende mening ført inn i protokollen, selv forfatter et utkast til tekst. Om nedtegning av synspunkter til parter eller andre som måtte være til stede og ha ordet, se punkt 13.4 og utk. § 10 tredje ledd om nedtegning av muntlige opplysninger. Det bør normalt være en godkjenningsordning for protokollens innhold. Ordningen bør innrettes slik at feil oppdages og kan bli rettet. Det bør derfor ikke gå for lang tid mellom møtet og godkjenningen. Det får likevel være tilstrekkelig – som det ofte skjer i praksis – om protokollens innhold blir godkjent på neste møte. Møtene i nemnda er muntlige, men ellers er regelen at saksbehandlingen i et forvaltningsorgan er skriftlig. Det innebærer at alt som skjer av betydning for avgjørelsen, skal dokumenteres skriftlig. Etter fvl. § 23 og utk. § 47 første ledd skal enkeltvedtak som hovedregel være skriftlig. I tråd med dette bør det være visse krav til protokollering av nemndas virksomhet i møtet, jf. punkt 30.6.3. Sekretariatets saksforberedelse og eventuelle innstilling bør normalt foreligge skriftlig. I praksis kan det bli supplert med en muntlig presentasjon under møtet. I noen tilfeller kan det være praktisk at sekretariatet legger frem en muntlig innstilling, og at opplysninger av betydning får skriftlig form under eller i etterkant av møtet. Utvalget foreslår ikke noen alminnelig regel om at sekretariatets innstilling skal ha skriftlig form, selv om dette normalt har mest for seg. Parten eller andre har ikke rett til innsyn i en innstilling fra nemndas sekretariat. Slik innsynsrett bør heller vurderes for den enkelte nemnda, slik det er gjort for saksframlegg til kommunale og fylkeskommunale folkevalgte organer (fvl. § 18 d) og i tilsettingssaker (forvaltningslovforskriften § 19). Nemnda har i utgangspunktet frihet til å holde møter med eksterne personer. Det kan skje en muntlig behandling også ved at en part, sakkyndige eller vitner møter og uttaler eller forklarer seg muntlig for nemnda i møtet. Hvis det er ønskelig for saksopplysningen, kan nemnda – uten at dette er lovregulert – invitere parter, vitner og sakkyndige til å gi en muntlig forklaring i møtet. Særlovgivningen har flere eksempler på regler om muntlige høringer som hovedregel. Hvis avgjørelsen vil være særlig inngripende, er det et argument for å la parten møte og forklare seg for nemnda. I tillegg kan personlig oppmøte formidle et mer flersidig inntrykk av parten og saken enn det som er mulig gjennom skriftlig kommunikasjon. Muntlige høringer kan derfor være fordelaktige hvis avgjørelsen beror på vurderinger der partenes oppfatninger, holdninger og personlige egenskaper spiller en vesentlig rolle. Også der saken skal treffes på et omfattende faktisk grunnlag, kan det være nyttig at parten forklarer seg og svarer på spørsmål. Etter omstendighetene kan muntlige høringer bidra til en tryggere og mer hensynsfull opplevelse for parten. På den andre siden er det mange avgjørelser i nemnder som ikke er spesielt inngripende eller vurderingspregede. I noen saker presenteres de faktiske forhold i saken best og enklest skriftlig, for eksempel hvis de er preget av tekniske beregninger og analyser. I tillegg er det ressurskrevende med muntlige høringer. Partene må få rimelig anledning til å forberede og uttale seg, og dette kan lede til at saksbehandlingstiden trekker ut. Muntlige innlegg vil kunne være gjentakelser av det som allerede er lagt frem skriftlig, eller være slik at det mer effektivt kunne vært lagt frem i skriftlig form. I tillegg vil muntlige høringer med fysisk oppmøte kunne innebære reisekostnader for parten, særlig ved møter for sentraladministrative nemnder, som behandler saker for hele landet.NOU 1974: 43 s. 37. Etter utvalgets mening må behovet for muntlige høringer ses i sammenheng med oppgavene til den enkelte nemnd og ikke med nemndenes kollegiale organisering. Utvalget foreslår derfor ingen alminnelig regel om dette i forvaltningsloven. Hvis en nemnd har slik rolle og oppgaver at muntlige høringer er å foretrekke, bør det reguleres i særlov eller forskrift. I mangel av nærmere regler bør en nemnd kunne holde muntlige høringer hvis nemnda ønsker det i den enkelte sak og parten vil møte. Møte- eller forklaringsplikt kan bare pålegges i lov eller med hjemmel i lov. Hvis det er flere parter som skal forklare seg i samme sak, bør partene i utgangspunktet ha rett til å være til stede i samme møte og overhøre hverandres forklaringer. Det samme gjelder for eventuelle forklaringer fra vitner. Enkelte lover legger opp til et muntlig forhandlingsmøte i saken. Det er hovedregelen for saksbehandlingen i fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker, og her fremgår det også at fylkesnemndas vedtak må bygge på det som fremkommer i forhandlingsmøtet (barnevernloven §§ 7-14 og 7-18). Utvalget mener at det ikke bør gjelde noen alminnelig regel om at nemnder skal holde forhandlingsmøte, men at det i tilfelle bør fastsettes i regelgrunnlaget for den enkelte nemnda. Da bør det også klargjøres hvilken funksjon forhandlingsmøtet skal ha, særlig om nemnda skal ha adgang til å bygge avgjørelsen på opplysninger som ikke er lagt frem i forhandlingsmøtet. I noen tilfeller har en part krav på muntlig samtale, se kapittel 17. Etter både fvl. § 11 d og utk. § 14 annet ledd har en part rett til samtale med en tjenesteperson i forvaltningsorganet. Denne regelen bunner i hensynet til parten og kan ses som en forlengelse av veiledningsplikten. Regelen gir ikke rett til samtale med saksbehandleren i saken. Anvendt på nemnder kan den derfor gjennomføres ved en samtale med sekretariatet, og regelen gir ikke rett til å stille i et nemndsmøte. Ved behov for befaring der organet er nemnd, kan det oppstå spørsmål om befaringen skal foretas av den samlede nemnd, av fraksjoner av nemnda, lederen eller sekretariatet. At nemndsmedlemmene skal få best mulig grunnlag for å treffe avgjørelse, kan tale for at den samlede nemnd foretar befaringen. I NOU 1974: 43 var dette foreslått som hovedregelen.NOU 1974: 43 s. 36 og 58. Samtidig taler praktiske hensyn for en mer fleksibel løsning. Utvalget foreslår at teknisk pregede befaringer skal kunne – og normalt bør – overlates til en saksforbereder, det vil si i praksis sekretariatet. Hvis befaringen vil kunne ha sentral betydning for vurderingen i saken, bør befaringen foretas av den samlede nemnda. Hvis den foretas av sekretariatet i slike tilfeller, vil den delvis kunne forspille sitt formål som vurderingsgrunnlag, idet innrykkene ikke alltid lett lar seg formidle til nemndsmedlemmene. Hvis bare et utvalg nemndsmedlemmer eller lederen befarer, vil disse kunne få et særlig grunnlag for sin avgjørelse som de andre ikke har. I noen tilfeller vil det være urimelig tidkrevende eller kostbart sammenlignet med betydningen befaringen kan få, at den samlede nemnda foretar befaringen. Det kan også tenkes andre særlige hensyn for å gjøre unntak fra hovedregelen, for eksempel at det haster med å gjennomføre befaringen, og at det ikke lar seg gjøre å sammenkalle nemnda på kort tid. Utvalget foreslår – i tråd med forslaget i NOU 1974: 43 – at befaring i slike tilfeller kan foretas av lederen, sekretariatet eller ett eller flere medlemmer som utpekes særskilt, eller av oppnevnte sakkyndige. Hensynet til forsvarlig saksbehandling vil legge føringer for hvilke løsninger som velges. Det er ikke alltid at nemnda er fulltallig under nemndsmøtet. At den kollegiale beslutningsformen er valgt, og at nemnda ofte er satt sammen på en ikke-tilfeldig måte, kan tale for at det bør gjelde regler om når nemnda er vedtaksfør. Normalt vil krav til antall møtende medlemmer være fastlagt i regelgrunnlaget for nemnda. Etter kommuneloven § 11-9 må minst halvparten av medlemmene ha vært til stede under forhandlingene og avgitt stemme i den aktuelle saken. Hvis det er ikke er gitt regler om vedtaksførhet, vil det stemme dårlig med tanken bak nemndsbehandling om avgjørelse skulle treffes bare av en enkelt person eller et mindretall av nemndsmedlemmene. På den andre siden er flere nemnder sammensatt slik at sakene kan få en allsidig vurdering selv om nemnda ikke er fulltallig, og hensynet til en effektiv saksavvikling taler for at en nemnd bør kunne treffe avgjørelser selv om ikke samtlige nemndsmedlemmer møter. Der nemnda er sammensatt med representasjon av bestemt fagkunnskap eller bestemte interesser, kan det bli spørsmål om å kreve at disse er til stede for at nemnda kan treffe vedtak. En mulig løsning er også å kreve større grad av ens oppfatning hvis bare en del av medlemmene er til stede. I særlovgivningen er det eksempler på forskjellige regler om dette. Utvalget foreslår å lovfeste i forvaltningsloven at mer enn halvparten av medlemmene må delta ved rådslagningen og avstemningen i saken. Varamedlemmer kan tre inn for de ordinære medlemmene. Hvis det for den aktuelle nemnda gjør seg gjeldende hensyn som tilsier at flere medlemmer må møte, eller at medlemmer som gir en bestemt sammensetning av interesser, må møte, kan avvikende krav fastsettes i lov eller forskrift. Det kan f.eks. være aktuelt å stille strengere krav der nemnda har få medlemmer, eller der nemnda er nøye satt sammen for å balansere interesser. Spørsmålet om hvor stort flertall som bør kreves for vedtak i nemnda, har nær sammenheng med spørsmålet om vedtaksførhet. Et krav om flertall kan forstås som flertall blant de møtende, eller flertall blant det samlede antall medlemmer. Utvalget foreslår at vedtak treffes når mer enn halvparten av de møtende medlemmene stemmer for det. Stemmelikhet er ikke tilstrekkelig for flertall, slik at møtelederen (nemndlederen) ikke har dobbeltstemme i tilfelle av stemmelikhet. Ved stemmelikhet blir det ikke truffet vedtak. I noen tilfeller kan private interesser tilsi at det bør treffes vedtak. Dobbeltstemme til møteleder vil i så fall sikre at det treffes et vedtak. Utvalget antar at slikt behov først og fremst vil gjøre seg gjeldende på noen særområder, og dobbeltstemme for å sikre vedtak kan da ved behov reguleres i særlovgivningen. Et neste spørsmål er om medlemmene bør ha stemmeplikt. Mange nemnder er sammensatt slik at ulike interesser mv. skal belyses gjennom den felles beslutningen. Hvis loven pålegger tjenesteplikt i nemnda, taler det for at det bør være plikt til å avgi stemme. Også der vedkommende i utgangspunktet frivillig tar på seg et verv, inntrer det en ny situasjon når vedkommende først har påtatt seg vervet. I NOU 1974: 43 konkluderte Skåre-utvalget med at «de beste grunner [taler] for at nemndsmedlemmer generelt har stemmeplikt».NOU 1974: 43 s. 45. Medlemmer av folkevalgte organer i (fylkes)kommunen har i utgangspunktet stemmeplikt, men kan søke organet «om å bli fritatt fra å delta i behandlingen av en sak hvis personlige grunner tilsier fritak» (kommuneloven § 11-11). Ved valg og vedtak om ansettelse er det adgang til å stemme blankt (kommuneloven § 8-1 annet ledd annet punktum). Dette unntaket er begrunnet med at en ikke skal være forpliktet til å stemme på personer som en ikke ønsker å stemme på. Utvalget foreslår at møtende nemndsmedlemmer skal ha stemmeplikt hvis ikke annet er bestemt i lov eller forskrift. Stemmeplikten innebærer at det ikke kan stemmes blankt. Utvalget ser ikke grunn til å unnta avgjørelser om valg og ansettelser og mener at medlemmene bør kunne ta stilling til realiteten også i slike saker, som for øvrig er lite praktiske i de fleste nemnder. Utvalget foreslår likevel en bestemmelse om fritak for å delta i behandlingen og avstemningen i en sak som svarer til bestemmelsen i kommuneloven. Enhver er inhabil til å delta i avgjørelsen av spørsmålet om eget fritak. Hvis et medlem blir fritatt, kan vedkommende ikke regnes med ved vurdering av om nemnda har tilstrekkelig antall medlemmer til stede for å treffe vedtak. Vedkommende kan heller ikke regnes med ved vurdering av om det foreligger alminnelig flertall for å treffe vedtak. Etter gjeldende rett kan et kollegialt organ ikke overlate til sekretariatet å utforme begrunnelsen for et vedtak som nemnda treffer. Det kan imidlertid overlates til sekretariatet å utforme et forslag til begrunnelse som nemnda senere kan vedta som sin begrunnelse.Geir Woxholth, Forvaltningsloven med kommentarer, 5. utg., Oslo 2011 s. 450. Hvis det er ulikt syn på begrunnelsen blant medlemmene, må de dissenterende medlemmene utarbeide særvotum. Dissens om selve vedtaket fører derimot til at bare flertallet har begrunnelsesplikt.NOU 1974: 43 s. 47. Utvalget foreslår å videreføre dette. Der det er dissens om vedtaket, skal det opplyses om antallet dissenterende medlemmer og om eventuelle fraksjoner, jf. utk. § 70 tredje ledd. Utvalget anbefaler at det blir overveid å gi en tilsvarende regel i kommuneloven. For nemnder som ikke treffer vedtak, men som gir råd eller annen uttalelse, finnes ingen generelle regler om begrunnelsesplikt.NOU 1974: 43 s. 47. Enkelte slike nemnder gir ingen begrunnelse eller bare en meget knapp begrunnelse. Til denne gruppen hører blant annet innstillingsrådene. Utvalget overlater dette spørsmålet til særregulering i lov eller forskrift, men viser til at hensynet til etterprøvbarhet og til parten tilsier at også slike nemnder normalt gir begrunnelse. Begrunnelsen vil gjøre det lettere å vurdere rådene. Etter gjeldende rett er utgangspunktet i hierarkiske organer at enhver avgjør spørsmål om egen inhabilitet, se punkt 16.9. I kollegiale organer treffes avgjørelsen av organet selv, uten at vedkommende medlem deltar, jf. fvl. § 8 annet ledd. Dersom det i én og samme sak oppstår spørsmål om inhabilitet for flere medlemmer, kan ingen av dem delta ved avgjørelsen av sin egen eller et annet medlems inhabilitet, med mindre organet ellers ikke ville være vedtaksført i spørsmålet. I sistnevnte tilfelle skal alle møtende medlemmer delta. Utvalget viser til at enhver best selv kjenner sin egen tilknytning til saken og dens parter. Det er også mer effektivt selv å vurdere inhabilitetsspørsmålet enn å måtte legge avgjørelsen til nemnda. Utvalget foreslår at hovedregelen om at enhver tar stilling til spørsmål om egen inhabilitet så snart det er relevant, også skal gjelde for nemnder. På samme måte som en tjenesteperson i et hierarkisk organ kan be om at en overordnet avgjør inhabilitetsspørsmålet, bør et nemndsmedlem kunne be om at nemndlederen tar stilling til det. Det kan etter omstendighetene være betryggende både for den potensielt inhabile og for sakens parter. Dersom personen selv, lederen eller nemnda finner grunn til det, kan nemnda ta stilling til inhabilitetsspørsmålet i nemndsmøtet. Medlemmet hvis habilitet stemmes over, skal i så fall ikke selv delta i avgjørelsen. Hvis vedkommende vurderer seg selv som inhabil og lederen eller nemnda ikke finner grunn til å avgjøre spørsmålet, vil følgen være at vedkommende fratrer som inhabil før nemndsmøtet, og at sekretariatet innkaller eventuelt varamedlem. Hvis det besluttes at nemnda skal avgjøre spørsmålet i møtet, bør vara i utgangspunktet tilkalles, men det kan neppe være nødvendig hvis det fremstår som klart at nemnda vil finne vedkommende habil. I dag viser loven til at varamedlemmer eller stedfortredere deltar ved avgjørelsen hvis de kan innkalles uten vesentlig tidsspille eller kostnad. Utvalget mener dette er et spørsmål som bør overlates til god forvaltningsskikk, og foreslår å ikke videreføre denne bestemmelsen i loven. I nemnder kan potensielt flere enn én være inhabile. Etter gjeldende rett skal ingen som potensielt er inhabile, delta ved avgjørelsen av sin egen eller et annet medlems inhabilitet. En annen løsning vil være at medlemmet ikke deltar ved avgjørelsen av egen inhabilitet, men derimot ved avgjørelse om andre medlemmers inhabilitet. Voteringsrekkefølgen ville i så fall kunne bestemme hvem som deltar i avgjørelsen av andres inhabilitet, hvis ikke også allerede avgjort inhabile deltar. Utvalget foreslår å videreføre regelen om at et nemndsmedlem som potensielt er inhabil, ikke deltar i avgjørelsen om egen eller et annets medlems inhabilitet. Hvis flere medlemmer må fratre, kan det hende at nemnda ikke blir vedtaksfør, se punkt 30.6.6. Etter gjeldende rett skal alle møtende medlemmer delta i slike tilfeller. Denne regelen får særlig betydning i organer som ikke har varamedlemmer. Utvalget foreslår å videreføre gjeldende rett. Det kan ikke være tale om inhabilitet i den grad inhabiliteten skulle begrunnes i en tilsiktet interesserepresentasjon. Dersom for eksempel en representant for de ansatte i et foretak eller en etat velges inn i et styringsorgan, kan det oppstå spørsmål om vedkommendes habilitet i saker som gjelder de ansatte. Når valget er foretatt med sikte spesielt på å sikre de ansattes representasjon, vil vedkommende ikke være inhabil så langt interesserepresentasjonen rekker. Dersom en overordnet er inhabil, vil en (direkte) underordnet også være inhabil til å treffe avgjørelse i saken, se punkt 16.6.8. I noen tilfeller kan medlemmer i en nemnd være under- og overordnet hverandre i et annet forvaltningsorgan. Dette vil for eksempel kunne være tilfelle i innstillings- og ansettelsesråd, hvor både den nærmest foresatte tjenestemyndighet og representanter for de ansatte er medlemmer. I NOU 1974: 43 s. 34–35 var utvalgets vurdering at det i slike tilfeller bør legges vekt på medlemmenes selvstendige stilling i nemnda. Funksjonen i denne forbindelse bør anses som skilt fra det organ hvor underordningsforholdet er etablert. Etter forholdene kan vedkommende imidlertid bli inhabil etter § 6 annet ledd.NOU 1974: 43 s. 34–35. Det samme gjelder der den underordnete ikke er særskilt oppnevnt, men rykker inn som personlig vara for den overordnete ved dennes forfall. Utvalget slutter seg til disse betraktningene. I hierarkiske organer forslår utvalget ingen lovfestet plikt til å nedtegne habilitetsvurderinger, se punkt 16.9.1. Dette har sammenheng med at det først og fremst er et sakfordelingspørsmål hvem som behandler en sak. I kollegiale organer har det enkelte nemndsmedlem stemmeplikt, se punkt 30.6.7. Smith-utvalget anbefalte i sin tid at det skulle inntas en bestemmelse om at kollegiale organer skulle angi i møteprotokollen hvilke bestemmelser om medlemmenes habilitet som det var votert over.NOU 1990: 26 Gransking av Oslo kommune – Rapport nr. 1 s. 105–106. Et slikt krav vil skape større klarhet og bedre mulighet for kontroll. Utvalget foreslår at kollegiale organers votering skal protokolleres med henvisning til de bestemmelser som det har blitt drøftet og votert over, jf. utk. § 30 annet ledd. Forvaltningsloven har – til forskjell fra forvaltningslovene ellers i Norden – et eget kapittel VII om forskrifter med regler for saksforberedelsen, formkrav og kunngjøring, og om adgangen til å fravike en forskrift. Det følger dessuten av lovens oppbygging at reglene i kapittel II og III gjelder ved utferdigelse av forskrifter. I tillegg til å vurdere disse reglene er det naturlig å drøfte om de særlige saksbehandlingsreglene for forskrifter fortsatt bør ha plass i forvaltningsloven, eller om de bør inntas i en egen lov, eventuelt sammen med andre bestemmelser om regelgivning. Vedtakelse av forskrifter reiser også andre spørsmål, som utvalget ikke går nærmere inn på. En forskrift må ha tilstrekkelig lovgrunnlag dersom forskriften skal inneholde regler som griper inn i borgernes rettsstilling, jf. legalitetsprinsippet i Grunnloven § 113. Når det foreligger en lovhjemmel, kan det bli spørsmål om hvor omfattende den er, og om den er tilstrekkelig presis. Et alminnelig utgangspunkt er at lovhjemmelen må gi klar beskjed dersom en forskrift skal kunne fravike bestemmelser i loven. Gir en lov adgang til å fastsette «utfyllende forskrifter», kan det oppstå spørsmål om hvor omfattende denne hjemmelen er. Hvis forskriften griper inn i konvensjonsrettigheter etter EMK, kan det medføre strengere krav til en presis lovhjemmel enn det som ellers gjelder, og det medfører også krav om en tilstrekkelig presis utforming av forskriften for at den skal nå sitt mål. For forskrifter som gjennomfører rettsakter innlemmet i EØS-avtalen, kan den stille særlige krav til utforming og innhold.Tjenestedirektivet (direktiv 2006/123/EF), som etter innlemming i EØS-avtalen er gjennomført i tjenesteloven (se særlig dens §§ 9, 10 og 16), setter generelle rammer for hva forskrifter om etablering av tjenester virksomhet kan gå ut på. Vedtakelse av nye forskrifter kan også reise spørsmål om omfanget av forskriftsverket samlet sett. Det ble særlig vurdert i samband med den såkalte «forskriftsdugnaden» i 1998–2001, som tok sikte på å redusere antallet forskrifter.Se rapporten Forskriftsdugnaden: prosjekt for opprydding og forenkling i forskriftsverket (2002), utgitt av Justisdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet i samarbeid med Statskonsult. Forskrifter blir fastsatt av både statlige forvaltningsorganer og kommunene.Forberedelse av forskrifter er omtalt i Justisdepartementets veileder Lovteknikk og lovforberedelse (2000) kapittel 14 (s. 191–208). Kommunale forskrifter er særlig omtalt i Justisdepartementets veileder Forskriftsarbeid for kommuner (2002). Statlige forskrifter gjelder ofte for hele landet, men noen har et mer begrenset virkeområde (som f.eks. forskrifter for verneområder etter naturmangfoldloven). Kommunale forskrifter kan bare gjelde for vedkommende kommune (eller en del av den). Forvaltningslovens regler om forskrifter kom nok i stand mest med statlige forskrifter for øyet, og det kan være mer usikkert hvordan de blir etterlevd ved kommunale forskrifter. Det samlete antall forskrifter varierer noe fra et år til et annet, men ligger mellom 3500 og 4000 landsomfattende forskrifter. Lovdatas database har per 1. januar 2019 registrert 3210 sentrale forskrifter (hvorav noen endringsforskrifter som ennå ikke er konsolidertKonsolidering av en endringsforskrift innebærer at endringen innlemmes i den forskriften som endres, og det skjer som en redaksjonell prosess når endringsforskriften trer i kraft. ) og 9387 lokale forskrifter.Uttrykket lokale forskrifter kan bli brukt som en felles term for kommunale forskrifter og statlige forskrifter med et begrenset geografisk virkeområde, jf. Inge Lorange Backer: «Lokale forskrifter – et interessant sidespor i rettsforskningen?», i: Hans Petter Graver, Ida Hjort Kraby og Marius Stub (red.), Forsker og formidler. Festskrift til Erik Magnus Boe på 70-årsdagen 17. april 2013, Oslo 2013 s. 25–42. Antallet lokale forskrifter er delvis en funksjon av antall kommuner og antall verneområder etter naturvernlovgivningen. I 2016, 2017 og 2018 ble det vedtatt i alt henholdsvis 1972, 2514 og 2294 sentrale og lokale forskrifter som er registrert i Lovdata.Tallene omfatter både nye selvstendige forskrifter og endringsforskrifter. De reelle tallene kan være noe lavere, siden nummereringen av forskrifter omfatter enkelte avgjørelser som ikke er forskrift etter forvaltningsloven, f.eks. delegeringsvedtak. På den annen side kan det være vedtatt forskrifter som ikke er kunngjort. Hvordan forskrifter blir forberedt, varierer med hvilket forvaltningsnivå forskriften blir forberedt og vedtatt på. I statsforvaltningen blir utkast til forskrifter i hovedsak utarbeidet i departementet eller et underliggende direktorat. Det skjer sjelden i bredt sammensatte utredningsutvalg, men ganske ofte i forvaltningsinterne arbeidsgrupper med deltakere fra ulike organer innenfor samme etat eller fra flere departementer og direktorater. Gjelder forskriften gjennomføring av internasjonale forpliktelser, særlig EU-rettsakter innlemmet i EØS-avtalen, skjer den reelle forberedelse og diskusjon av innholdet i forskriften i EU/EØS, der Norge som ofte er representert i tekniske komiteer på direktoratsnivå. Utredningsinstruksen 19. februar 2016 kapittel 5 søker å legge til rette for en overordnet politisk styring med de posisjoner som Norge inntar. Til forskjell fra lover, der det foretas en lovteknisk gjennomgåelse før lovproposisjonen blir fremmet i statsråd (jf. utredningsinstruksen punkt 4-5), skjer det ingen forskriftteknisk gjennomgåelse av utkastet til en forskrift. Forskriftsenheten i Justisdepartementets lovavdeling gir generell veiledning om utarbeiding av forskrifter og mer konkret bistand til enkelte prosjekter, i hovedsak større forskrifter eller omstrukturering og forenkling av eksisterende forskriftsverk. Retningslinjer for utforming og vedtakelse av forskrifter er gitt i Justisdepartementets veileder Lovteknikk og lovforberedelse. Særskilt for kommunale forskrifter foreligger veilederen «Forskriftsarbeid i kommunene».Se Justisdepartementets veileder Lovteknikk og lovforberedelse (Oslo 2000) kapittel 14.6 og 7 og Justisdepartementets veileder Forskriftsarbeid i kommuner (Oslo 2002) punkt 6 og 8, utarbeidet i samarbeid med det daværende Statskonsult som ledd i Forskriftsdugnaden 1999–2002 om opprydding i og forenkling av forskriftsverket. For forskrifter som blir fastsatt ved kongelig resolusjon se også Statsministerens kontors veileder Om statsråd (Oslo 2018) punkt 12. Kommunale forskrifter er stort sett enklere enn forskrifter fastsatt av statsforvaltningen, både når det gjelder forberedelse og utforming. Ofte bygger kommunale forskrifter på veiledninger eller mønsterforskrifter fastsatt av fagdepartementet på forvaltningsområdet. Forskrifter har – til forskjell fra lover – i liten grad forarbeider som begrunner og forklarer forslaget til forskrift. Høringsforslaget – også om det unntaksvis er en utredning trykt som NOU – kan bli fraveket eller videreført med en annen begrunnelse når forskriften blir endelig vedtatt. Blir forskriften fastsatt i statsråd, vil foredraget til den kongelige resolusjon inneholde en kort begrunnelse og forklaring. Det samme vil gjelde for saksframlegget til kommunestyret når det skal fastsette en kommunal forskrift. For noen forskrifter blir det utarbeidet merknader til de enkelte bestemmelsene som kunngjøres sammen med forskriften. Forskriften vedtas ved at en person i forvaltningsorganet med myndighet til det (lederen, hvis ikke myndigheten til å vedta forskriften er delegert), daterer og signerer eller underskriver et endelig forslag (vedtaksdokument), eller godkjenner det på autorisert måte i et elektronisk system. Blir forskriften vedtatt av et kollegialt organ, som regjeringen eller kommunestyret, vil den vedtatte forskriften fremgå av organets protokoll.Inneholder en forskrift bestemmelser som gis med forskjellige hjemmelsgrunnlag som hører under ulike forvaltningsorganer, kan forskriften bli fastsatt av et felles overordnet organ, som ofte blir Kongen i statsråd. I praksis forekommer det at slike forskrifter blir fastsatt gjennom vedtak i hvert enkelt forvaltningsorgan. Forskriften må da anses vedtatt når det siste forvaltningsorganet vedtar den. Forvaltningsloven definerer en forskrift som en avgjørelse som treffes under utøving av offentlig myndighet, og som generelt er bestemmende for rettigheter eller plikter til et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer (fvl. § 2 første ledd bokstav a og c). Definisjonen avgrenser dermed mot generelle instrukser, retningslinjer og veiledninger som ikke er bestemmende for privates rettigheter og plikter. Forvaltningsloven kapittel VII gjelder bare for forskrifter, og inneholder regler om utredningsplikt, høring og uttalelser fra interesserte i § 37. Utredningsplikten innebærer at forvaltningsorganet «skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes». For miljøvirkninger følger en utredningsplikt også av Grunnloven § 112. Formkravene til utformingen av forskrifter og krav om kunngjøring er tatt inn i § 38. Paragraf 39 omtaler virkningen av at forskriften ikke er kunngjort, og når den likevel kan gjøres gjeldende. Til slutt har § 40 en bestemmelse om at en forskrift bare kan fravikes hvis dette er fastsatt i forskriften selv eller i hjemmelsloven. Reglene i kapittel II og III – særlig om inhabilitet, veiledningsplikt og taushetsplikt – gjelder også i arbeidet med forskrifter. Rent faktisk kommer nok disse reglene sjeldnere til anvendelse ved forberedelsen av forskrifter enn i enkeltsaker. Også de andre bestemmelsene i fvl. kapittel III gjelder for forskrifter, men reglene om saksbehandlingstid, rett til bruk av fullmektig, muntlig konferanse, bruk av barn som tolk og gransking retter seg primært mot enkeltsaker, og de får sjelden eller aldri betydning i forskriftssaker. Derimot har bestemmelsene om elektronisk kommunikasjon (§ 15 a) reell betydning i saker om forskrift. Reglene i EØS-høringsloven 17. desember 2004 nr. 101, som bygger på direktiv 98/34/EF og 98/48/EF, er viktige for forberedelsen av mange forskrifter.Nærings- og fiskeridepartementet har utarbeidet en veileder til lov om europeisk meldeplikt for tekniske regler (EØS-høringsloven) for varer, og dessuten en for tjenester (senest oppdatert 4. desember 2013). Loven innebærer i realiteten en pliktig høring med stater i EØS-området, Sveits, EFTAs overvåkingsorgan og Europakommisjonen, også slik at det så langt som mulig skal tas hensyn til deres kommentarer (§ 6 annet ledd). Med noen unntak – særlig for regler som gjennomfører EØS-rettsakter – gjelder EØS-høringslovens regler etter § 2 for utarbeiding og vedtakelse av «tekniske regler», som i denne sammenheng er definert i § 3. Definisjonen omfatter først og fremst tekniske spesifikasjoner og andre krav som i praksis må følges for å omsette eller bruke industriprodukter, landbruksprodukter eller informasjonssamfunnstjenester i Norge. Den omfatter også regler som setter forbud mot å produsere eller etablere, yte, omsette eller bruke slike produkter eller tjenester i Norge. Også vilkår i avtaler med det offentlige om tekniske spesifikasjoner og andre krav regnes som «tekniske regler», unntatt hvis de inngår i anbudsgrunnlaget for offentlige innkjøp. Forslag til «tekniske regler» skal meldes til EFTAs overvåkingsorgan (§§ 4 og 5). En «teknisk regel» kan som hovedregel ikke vedtas før tre måneder etter at ESA har mottatt meldingen (stillstandsplikt, § 6). Er disse reglene ikke fulgt, kan forskriften ikke anvendes overfor den enkelte før den er meldt til og behandlet av EFTAs overvåkingsorgan, dersom anvendelsen kan hindre eller vanskeliggjøre produksjon, import, omsetning eller bruk av et produkt eller en informasjonssamfunnstjeneste (§ 9, jf. § 10). Når en «teknisk regel» blir kunngjort, skal kunngjøringen henvise til direktiv 98/34/EF som endret ved direktiv 98/48/EF og EØS-høringsloven. Dette følger av både EØS-høringsloven § 12 og forvaltningsloven § 38. For forskrifter som stiller krav til tjenestevirksomhet – slik dette er definert i tjenesteloven 19. juni 2009 nr. 103 – krever EØS-høringsloven melding til EFTAs overvåkingsorgan (§§ 17 og 18), men ingen stillstandsplikt. Utredningsinstruksen 19. februar 2016 nr. 184 (jf. punkt 21.2.2.4) stiller krav til beslutningsgrunnlaget og saksbehandlingen ved statlige forskrifter. Noen av bestemmelsene gjengir eller utdyper forvaltningslovens regler, mens andre regulerer spørsmål som forvaltningsloven ikke berører. Utredningsinstruksens bestemmelser kan fravikes ved en skriftlig og grunngitt beslutning av den øverste leder i det ansvarlige forvaltningsorganet dersom spesielle forhold gjør det nødvendig (utredningsinstruksen punkt 1-4). Utredningsinstruksen er en intern instruks i statsforvaltningen som ikke kan påberopes av den enkelte. Er instruksen ikke fulgt, kan det i praksis gjøre at vedtakelsen blir utsatt. På enkelte punkter kan det ikke utelukkes at instruksen vil ha en viss innflytelse på tolkingen av forvaltningsloven. Vi kommer nedenfor tilbake til utredningsinstruksens krav der det har betydning. Konsultasjonsordningen med Sametinget (jf. punkt 15.3.2) vil ha betydning for forberedelsen av forskrifter som har betydning for samiske forhold. I dansk rett omtales forskrifter som administrative forskrifter eller anordninger. De kunngjøres gjerne som bekendtgørelser, eventuelt reglement. Anordninger utstedt av kommunale organer omtales gjerne som vedtægter.Karsten Revsbech mfl., Forvaltningsret Almindelige emner, 6. utg., København 2016 s. 25 og 90–91. Det finnes ingen regler om forskrifter i forvaltningsloven. Når en forskrift regulerer borgernes rettsstilling, er det et krav etter lovtidendeloven (senest lovbekendtgørelse 10. august 2016 nr. 1098) § 3 at den skal utferdiges i bekjentgjørelsesform. Den skal derfor normalt offentliggjøres i Lovtidende for å tre i kraft. Det gjelder imidlertid ikke generelt for lokale forskrifter (lovtidendeloven § 4). Administrative forskrifter som ikke skal ha umiddelbar virkning overfor borgerne, kan utformes som «cirkulære». De kan kunngjøres, men det er ingen gyldighetsbetingelse, og i dag gjøres det primært på hjemmesidene til departementene.Karsten Revsbech mfl, Forvaltningsret Almindelige emner, 6. utgave, København 2016 s. 25. Det er den danske regjeringens ambisjon at all ny lovgivning fra 1. juli 2018 skal være «digitaliseringsklar». Dette har betydning også for administrative forskrifter. Vurderingen skal skje på bakgrunn av følgende seks prinsipper:Enkle regler, mindre bureaukrati – lovgivning i en digital virkelighed. Finansministeriet, oktober 2017 s. 17, jf. Justitsministeriets vejledning om lovkvalitet punkt 4.2 (oppdatert per 2. juli 2018). 2. All borger- og virksomhetskommunikasjon bør så langt det er mulig, være digital. 3. Lovgivningen bør understøtte hel eller delvis automatisering av saksbehandlingen. Dette innebærer at lovgivningen i utgangspunktet bør inneholde objektive kriterier uten skjønn, være teknologinøytral, inneholde klare og entydige begreper, anvende fellesbegreper fremfor særbegreper, gjenbruke eksisterende data og standardisere prosesser. 4. Begreper bør være ens og relevante data bør så vidt mulig gjenbrukes på tvers av myndigheter. I Sverige har Regeringsformen (1974:152) 8 kapittel regler om hvem som har eller kan gis myndighet til å vedta forskrifter. Regeringsformen og förvaltningslagen har ingen regler om saksbehandlingen ved utformingen av forskrifter. Det finnes en lov om kunngjøring, lagen 1976:633 om kungörande av lagar och andra författningar. Loven krever kunngjøring av rettsregler, deriblant forskrifter. Det kan gis unntak for enkelte trafikkforskrifter og andre regler. Det er ingen konkrete regler om konsekvenser av manglende kunngjøring. Utvalget skal her i punkt 31.5.1 vurdere hvilke saksbehandlingsregler som bør gjelde for forskrifter. Som en forskrift regnes da generelle regler som bestemmer rettsstillingen for et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer, jf. definisjonen i fvl. § 2 første ledd bokstav a og c. Både innføring, endring og oppheving av generelle regler er å regne som forskrift. I punkt 6 vil vi drøfte nærmere om saksbehandlingsreglene bør gjelde for andre generelle avgjørelser som forvaltningen treffer. Mens en sak om enkeltvedtak ofte blir utløst av en søknad eller lignende henvendelse fra en part, blir initiativet til å vedta en forskrift som oftest tatt av forvaltningen selv. I mange tilfeller er forberedelsen av forskrifter en oppfølging av loven som er hjemmelsgrunnlag for forskriften, enten ved at loven direkte pålegger en plikt til å gi forskrift, eller ved at loven forutsetter nærmere bestemmelser i forskrift for å kunne virke etter sin hensikt. I andre tilfeller er det et forvaltningsskjønn over aktuelle samfunnsoppgaver eller private interesser som gjør at det blir tatt initiativ til en forskrift. Dette forvaltningsskjønnet bygger ofte på en politisk vurdering i regjeringen eller departementenes ledelse, eller i folkevalgte organer i kommunene. Det gjelder for forskrifter som for vedtak i enkeltsaker at beslutninger forvaltningen tar, bør hvile på et grunnlag som er tilstrekkelig til å ta en forsvarlig avgjørelse. Foreligger ikke et slikt tilfredsstillende beslutningsgrunnlag, kan det bli vanskelig å treffe formålstjenlige og riktige avgjørelser. Utvalget har i kapittel 21 pekt på sentrale hensyn som taler for en utredningsplikt for avgjørelser i enkeltsaker. Disse hensynene gjør seg også i stor grad gjeldende for forskrifter. Avhengig av saksfeltet og forskriftens innhold kan en forskrift ha minst like stor betydning og være like bestemmende for en enkeltperson som mange enkeltvedtak. I tillegg inngår forskrifter ofte som et ledd i samfunnsmessig styring for å nå bestemte mål. Selv om en del forskrifter har nokså teknisk karakter med preg av detaljert utfylling av loven, taler dette for en minst like omfattende utredningsplikt for forskrifter som for vedtak i enkeltsaker. Også ved forskrifter er bruken av tid og ressurser et mothensyn mot en omfattende utredningsplikt. At en forskrift vil gjelde for mange, gjør likevel at det er rimelig å bruke mer tid og ressurser på å utrede en forskrift enn et enkeltvedtak med tilsvarende innhold. For forskrifter vil det mest sentrale være å utrede behovet for regulering, alternative tiltak som ikke er normerende, alternative regler og hvilke virkninger forskriften kan ventes å få. Med virkninger av forskriften menes her både virkninger i samsvar med forskriftens formål, sidevirkninger og administrative og økonomiske konsekvenser for det offentlige og for private. Iblant vil alle relevante forhold være kjent på forhånd, f.eks. der det skal gis en oppdatert lokal forskrift for å bøte på mangler ved en tidligere forskrift, eller for å forlenge en tidsbegrenset forskrift der behovet er uendret. I andre tilfeller kan det være behov for å sikre en utredning i tråd med utredningsinstruksen. Utvalget finner det klart at en lovfestet utredningsplikt for forskrifter bør videreføres. Å sløyfe utredningsplikten for forskrifter vil kunne gi inntrykk av at forskrifter kan vedtas nokså vilkårlig. En regel om utredningsplikt kan også ses som en forutsetning for å delegere myndighet til å gi forskrifter. Utredningsinstruksen 19. februar 2016 gjelder for forskrifter som blir vedtatt av statlige forvaltningsorganer, men ikke for kommunale forskrifter. Instruksen er en intern instruks og gir derfor ikke private rett til å kreve en saksbehandling i samsvar med instruksen. Det kan imidlertid være at innholdet i utredningsinstruksen vil påvirke forståelsen av utredningsplikten etter forvaltningsloven. Innad i statsforvaltningen tjener utredningsinstruksen som et instrument til å sikre god og koordinert utredning og til å hindre eller utsette et vedtak hvis det ikke er utredet i samsvar med instruksen. Utredningsinstruksen setter i kapittel 2 krav til innholdet i beslutningsgrunnlaget. Instruksen krever at seks punkter skal besvares i utredningen: (1) Hva er problemet, og hva vil vi oppnå, (2) hvilke tiltak er relevante, (3) hvilke prinsipielle spørsmål reiser tiltakene, (4) hva er de positive og negative virkningene av tiltakene, hvor varige er de, og hvem blir berørt, (5) hvilket tiltak anbefales, og hvorfor og (6) hva er forutsetningene for en vellykket gjennomføring. Utredningen skal omfatte virkninger for enkeltpersoner, privat og offentlig næringsvirksomhet, statlig, fylkeskommunal og kommunal forvaltning og andre berørte. Omfanget og grundigheten styres av hva som er nødvendig i den konkrete saken. Denne vurderingen baseres på om tiltaket reiser viktige prinsipielle spørsmål, hvor vesentlige tiltakets virkninger ventes å bli, og hvor lang tid som står til rådighet. Det er også krav om en samfunnsøkonomisk analyse der forskriften ventes å gi vesentlige nytte- eller kostnadsvirkninger. I slike analyser skal det være et nullalternativ, som bare kan være nødvendig der forskriften må ventes å medføre vesentlige ulemper eller kostnader for noen eller for det offentlige selv. Disse kravene er mer detaljerte enn det som følger av forvaltningslovens ordlyd, som bestemmer at saken skal være «så godt opplyst som mulig» før vedtak treffes. Utvalget konstaterer at forvaltningsloven i dag gir nokså liten veiledning om hva utredningsplikten innebærer, og at den – tatt på ordet – gir uttrykk for et ambisjonsnivå som kan være urealistisk eller lite hensiktsmessig. Hvor grundig utredningen skal være, må ses i lys av hvilket innhold forskriften skal få og hvor raskt en avgjørelse må treffes, og dermed hvilke ressurser det er forsvarlig å bruke på arbeidet. Gjelder det en forskrift av større omfang, bør det normalt være nødvendig å klarlegge behovet for regulering, alternative tiltak og virkninger av forskriften. Det kan derimot stille seg annerledes når det f.eks. gjelder mindre endringer i en eksisterende forskrift. Utvalget antar at det vil føre for langt å lovfeste utredningsinstruksens krav som en generell regel som også vil gjelde for kommunene, og som kan påberopes av private. Mange kommunale forskrifter gjelder enkeltstående bestemmelser om f.eks. vann- og avløpsgebyrer, båndtvang og politivedtekter. Veiledere utgitt av det lovansvarlige departementet eller Kommunesektorens interesseorganisasjon kan gi et mer tjenlig grunnlag for forberedelse av kommunale forskrifter enn den statlige utredningsinstruksen. Utvalget mener likevel at elementer i utredningsinstruksen med fordel kan tas inn i forvaltningsloven for å gjøre den mer opplysende når det gjelder hva utredningsplikten for forskrifter innebærer, både om hva som skal utredes, og om utredningens omfang. Utvalget foreslår derfor å lovfeste at utredningen skal gjelde behovet for forskriften, alternative tiltak og virkningene av forskriften for berørte allmenne og private interesser, og at omfanget av utredningen skal tilpasses hvor viktig saken er for disse interessene og behovet for en rask avgjørelse, se utk. § 86. Dette kan bidra til å sikre en relevant utredning og gi fleksibilitet til å tilpasse omfanget av utredningen. I enkle saker vil det være tilstrekkelig å skissere hvorfor det er behov for forskrift (eller forskriftsendring), at det ikke kan ses noen alternative tiltak, og hvilken betydning endringen vil få. I andre tilfeller kan det være nødvendig å foreta omfattende analyser av alternative tiltak og konsekvenser ved ulike alternativer. En automatisering av beslutningsprosesser i offentlig forvaltning kan i mange tilfeller gi en raskere og mer effektiv forvaltning. Slike fordeler kan lettest oppnås i «masseforvaltningen» hvor det skal treffes et stort antall likeartede vedtak overfor mange innbyggere, men kan være aktuelle også ellers. En forutsetning for automatisering er at regelverket er lagt til rette for det. Dette stiller krav til utformingen av lover og forskrifter, ofte omtalt som «digitaliseringsklar lovgivning». Helautomatisering forutsetter at vurderingspregete elementer (skjønn) er fjernet fra regelverket, både når det gjelder forvaltningsskjønn og vurderingspregete elementer i reglene selv. Skal reglene anvendes automatisk uten at forvaltningsansatte behøver å bringe inn de relevante faktiske opplysninger, forutsetter det at opplysningene kan hentes fra databaser som forvaltningsorganet har tilgang til, eller at opplysningene blir gitt av parten og eventuelt kontrollert mot forvaltningens databaser. For å få til en slik gjenbruk av data er det av betydning at forskjellige data er klassifisert på samme måte i ulike sammenhenger, og at de enkelte begreper som brukes i regelverket, har samme innhold i de forskjellige reglene hvor begrepene blir brukt. Valget mellom skjønnsfrie regler som gir klare løsninger med liten administrativ innsats, og skjønnspregete (vurderingspregete) regler som åpner for differensierte løsninger og konkret rimelighet, er en gammel diskusjon. Digitaliseringen av offentlig forvaltning gir imidlertid mulighet for større administrative gevinster ved skjønnsfrie regler enn det man tidligere kunne oppnå ved manuell behandling. Utvalget mener at de mulige gevinstene ved automatisering gjør at balansepunktet mellom skjønnsfrie og skjønnspregete regler har endret seg, og at forvaltningen derfor bør legge større vekt på å utforme skjønnsfrie regler ved forberedelsen av forskrifter enn det som hittil ofte har vært tilfellet. Det vil kreve at det i forberedelsen av forskrifter legges inn tilstrekkelig med tid og ressurser til å tenke gjennom ulike situasjoner som forskriften skal brukes på, og hvordan de bør løses. Automatiseringen vil gjøre at løsningen må finnes på forhånd, ikke når man står overfor den aktuelle konkrete saken og kan tolke forskriften i lys av de opplysninger man da har. Valget mellom skjønnsfrie og skjønnspregete regler må treffes ut fra en rettspolitisk vurdering på det området som regelen gjelder. I denne vurderingen vil de administrative gevinstene ved skjønnsfrie regler som legger til rette for automatisering, få større vekt enn før som følge av at gevinstene antas å bli større. Utvalget antar at det vil være lettest å sørge for skjønnsfrie regler når det gjelder forskrifter om tildeling av økonomiske ytelser eller om økonomiske forpliktelser. Det kan skje at det er behov for å vedta en forskrift raskt uten å ta tid til å utforme så presise regler at de gir grunnlag for automatisering, til tross for at det er mulig og ønskelig på det aktuelle området. Utvalget mener at i slike tilfeller bør forvaltningsorganet samtidig med vedtakelsen sette i gang et arbeid for å få utformet en ny og presis forskrift på området som kan være egnet som grunnlag for automatisering. Etter forvaltningsloven har forvaltningsorganet som hovedregel plikt til å foreta høring før en forskrift blir fastsatt, endret eller opphevd (§ 37 annet ledd). Unntak gjelder hvis høring ikke lar seg gjennomføre praktisk, hvis høring vil vanskeliggjøre gjennomføring av forskriften eller svekke effektiviteten av den, eller hvis høring er åpenbart unødvendig (§ 37 fjerde ledd). Retten til å få en forskrift på høring gjelder offentlige og private «institusjoner og organisasjoner» som organiserer eller ivaretar interesser som vil bli berørt, og dessuten andre så langt det trengs for få en allsidig opplysning av saken. Det er opp til forvaltningsorganet å bestemme hvordan høringen skal skje og å sette frist for uttalelse (§ 37 tredje ledd). Dette betyr at forvaltningsorganet avgjør selv på hvilket stadium av saken høringen skal skje. I praksis skjer høringen på grunnlag av et forslag til forskrift med kommentarer, og høringsfristen varierer. Vanligvis er høringen skriftlig, men forvaltningsorganet kan samtykke i muntlige uttalelser eller at høringen skal foregå i et møte (§ 37 femte ledd). Forvaltningslovens regler om høring er i hovedsak gjentatt i utredningsinstruksen punkt 3-3 med noen supplerende bestemmelser. Skal høring unnlates, må den øverste ansvarlige leder i forvaltningsorganet beslutte og begrunne det. Fører en høring eller andre forhold til vesentlige endringer i høringsforslaget, skal et revidert forslag sendes på høring. Når Europakommisjonen foreslår nytt regelverk som er EØS-relevant, skal det normalt legges opp til en tidlig høring som kan få betydning for norske posisjoner i saken. Når et forvaltningsorgan sender på høring forslag til regelverk som er særlig relevant for næringslivet, skal det informere Regelrådet for næringslivet om høringen (utredningsinstruksen punkt 4-3). Etter sameloven § 2-2 «bør» Sametinget gis anledning til å uttale seg før det blir fastsatt en forskrift om forhold som faller inn under Sametingets arbeidsområde. Etter fvl. § 37 må dette normalt anses som en plikt. Enkelte lover har nærmere bestemmelser om høring av visse forskrifter, som plan- og bygningsloven for kommuneplanens arealdel og naturmangfoldloven for forskrifter om verneområder. Begge disse lovene har bestemmelser om høring i to omganger – kunngjøring ved oppstarting av forskriftsarbeidet med invitasjon til kommentarer og høring av et utarbeidet konkret forslag (plan- og bygningsloven §§ 11-12 til 11-4 og naturmangfoldloven §§ 41 til 43). Disse bestemmelsene har også regler om utlegging til offentlig ettersyn og om hva høringsforslaget skal inneholde. Formålet med høring er flersidig. Høringen skal tjene til å opplyse saken, forberede berørte på hva som kan bli vedtatt, gi berørte mulighet for å påvirke saksutfallet, og bidra til å samordne regelverk og andre offentlige tiltak. Retten til å få uttale seg før avgjørelser som vil kunne ha betydning for en, er en sentral rettighet i forvaltningsretten. Når det gjelder forskrifter, er uttaleretten viktig også fra demokratisk synspunkt. Det tilsier at berørte private organisasjoner og personer blir gitt mulighet til å uttale seg. Dessuten vil de ofte kunne supplere eller korrigere den kunnskapen som forvaltningen selv sitter inne med. At berørte offentlige organer får uttale seg, kan både bidra til å belyse ulike allmenne interesser og fremme en god samordning av offentlige tiltak og regelverk. Høringsreglene er derfor et middel til å fremme opplysning av saken, demokratisk innflytelse på beslutningsprosessen og samordning av offentlige tiltak. I tillegg kan en høring forberede berørte på hva som kan komme til å bli vedtatt og gi dem tid til eventuelt å innrette seg på dette. En høring kan nok kreve administrative ressurser, men det er i noen grad avhengig av hvor omfattende høringen er, og må under enhver omstendighet holdes opp mot de fordelene som høringen gir. Utvalget finner det derfor klart at hovedregelen om høringsplikt for forskrifter bør opprettholdes. Det er imidlertid grunn til å vurdere reglene om høring med sikte på gjøre dem til et bedre virkemiddel for å innhente synspunkter på de aktuelle spørsmålene. Det kan gjelde hvem som bør høres, grunnlag og tidspunkt for høringen og fristen for høring. Utvalget kommer tilbake til dette i punkt 31.5.3.3–31.3.5.6. Det er ikke alltid en høring lar seg gjennomføre uten vesentlige ulemper. Forvaltningsloven § 37 tredje ledd gjør unntak fra høringsplikten i tre tilfeller: når høring ikke er praktisk gjennomførlig, når høring vil vanskeliggjøre gjennomføring av forskriften eller svekke effektiviteten av den, eller når høring må anses åpenbart unødvendig. Det kan for det første gjelde forskrifter som må vedtas raskt på grunn av det forholdet de skal regulere. Eksempler kan være forskrifter om smittsomme sykdommer, fangststopp eller utvidet sikkerhetskontroll på riksgrensen. Et behov for rask saksbehandling behøver imidlertid ikke være til hinder for høring hvis høringen kan skje i et møte eller fristen for skriftlige uttalelser settes meget kort. Politiske eller administrative ønsker om å vise handlekraft gjennom en rask beslutningsprosess gjør det derimot ikke berettiget å unnlate høring. Det er også vanskelig å forsvare at høring blir unnlatt fordi det av ulike grunner har tatt lang tid å avklare et høringsforslag. Gjør behovet for rask saksbehandling det nødvendig å sløyfe høring før forskriften blir vedtatt, kan det være aktuelt å kompensere for dette ved å sende den på høring etter vedtakelsen med sikte på eventuelt å vurdere en rask endring av forskriften. For det annet kan høring i noen tilfeller gjøre at en forskrift vil bli vanskeligere å gjennomføre, eller effektiviteten av den blir svekket. Det kan være tilfellet hvis aktørene som forskriften skal rette seg mot, kan tilpasse seg for å unngå at den får virkninger for dem. Dette kan være situasjonen ved nye forskrifter om f.eks. skattlegging og arealdisponering, og – særlig tidligere – forskrifter om maksimalpriser eller valutareguleringer. For det tredje kan det forekomme at behovet for å gi og få innspill ikke er til stede, slik at en høring fremstår som overflødig og bortkastet tid for både offentlige og private aktører. Det kan være tilfellet ved tekniske eller redaksjonelle endringer i en forskrift, f.eks. ved oppretting av åpenbare feil (inkurier) eller konsekvensendringer i en forskrift som følge av nytt tilgrensende regelverk. Hvis en forskrift er direkte oppfølging av et konkret stortingsvedtak, kan det spørres om høring er overflødig fordi innholdet av forskriften er avgjort i og med stortingsvedtaket. Det er likevel den mulighet at en høring kan bringe for dagen innvendinger som gjør at spørsmålet bør tas opp på ny i Stortinget,Det kan typisk skje gjennom en egen stortingsmelding eller den årlige stortingsmeldingen om regjeringens oppfølging av anmodningsvedtak, Meld. St. 4. og iallfall kan en høring gi innspill til utformingen av forskriften og forberede de berørte på den. Hvis forskriften utelukkende tjener til å gjennomføre Norges folkerettslige forpliktelser, og spørsmålet om ratifikasjon eller innlemming i EØS-avtalen har vært på høring, kan det være berettiget å unnlate høring av selve forskriften, iallfall hvis den gjennomfører den internasjonale forpliktelsen ved inkorporasjonVed inkorporasjon blir selve den folkerettslige regelen gjort til bindende norsk rett, uten noen form for omskriving, til forskjell fra transformasjon, som innebærer en omskriving hvor formålet er å gjengi innholdet av den folkerettslige regelen i norsk språkdrakt og tilpasset norsk regelverk ellers. og en høring vil gjøre at den folkerettslige gjennomføringsfristen blir overskredet. Det kan også fremstå som unødvendig anstaltmakeri å sende på høring en forskrift som i all hovedsak bare gjelder det offentlige selv. Utvalget ser behov for å videreføre visse unntaksregler, men foreslår å stramme inn de gjeldende unntaksreglene for å unngå at de blir påberopt i utrengsmål. For eksempel bør et forvaltningsorgan ikke unnlate høring med den begrunnelse at forskriften bare er en regelfesting av gjeldende praksis, en oppfyllelse av vedtak i Stortinget eller regjeringen, oppfølging av budsjettvedtak eller en gjennomføring av traktatrettslige forpliktelser ved transformasjon av de folkerettslige reglene.Kosmetikklova 21. desember 2005 nr. 126 § 16 fjerde ledd har en særregel som gir tilsynsorganet etter loven adgang til fastsette en forskrift uten høring av hensyn til Norges internasjonale forpliktelser. Selv om høringen i slike tilfeller kanskje ikke vil føre til innholdsmessige endringer i høringsforslaget, kan høringen ha betydning både for den redaksjonelle og språklige utformingen, for samordningen med annet regelverk, og for å forberede berørte høringsinstanser på de nye reglene. Et spørsmål kan også være om det ved unntak fra høringsplikten bør være slik at forskriften sendes på høring etter at den har blitt vedtatt. Dette kunne skape grunnlag for en etterkontroll og en revisjon av forskriften basert på erfaringer og innspill. Gjeldende forvaltningslov har ikke regler om hva som skal være grunnlaget for høringen. Det er derfor opp til forvaltningsorganet om det vil nøye seg med å angi temaet for en mulig forskrift eller utarbeide et forslag til forskrift – eventuelt i alternativer – som grunnlag for høringen, og om det vil foreta en analyse av behovet for og de argumenter som kan tale for og mot forslaget til forskrift.Særlovgivningen har enkelte bestemmelser som beskriver noe nærmere hvilket grunnlag høringen skal ha, se således naturmangfoldloven § 43 annet ledd. Lovstrukturutvalget foreslo i NOU 1992: 32 Bedre struktur i lovverket som et minstekrav at det i grunnlaget for høringen blir orientert om hjemmelsgrunnlaget og hvilke bestemmelser forskriften skal erstatte.NOU 1992: 32 s. 265 og 267. Det er to kryssende hensyn som er av særlig betydning her. For det første må det foreligge et fyldig materiale hvis høringsinstansene skal kunne komme med konkrete og relevante uttalelser. For det annet er det viktig at innspillene kommer på et tidspunkt da det er praktisk mulig for forvaltningsorganet å ta hensyn til forslag og kritikk fra høringsinstansene. Det er fare for at et grundig utredet høringsforslag som sendes på høring på et sent tidspunkt, vil binde opp den avsluttende beslutningsprosessen mer enn det som i et bredere perspektiv er ønskelig. Høringsmaterialets omfang vil bero på sakens karakter. Men er det unødig omfattende, vil det øke arbeidsbyrden for høringsinstansene. I praksis er det ofte et utkast til forskrift med kommentarer som blir sendt på høring. Dette oppfyller det første hensynet i stor grad, men det kan stilles spørsmål om ikke høringen da i enkelte saker kommer for sent til å kunne påvirke prosessen. Det kan også være for sent til at høringens opplysningsfunksjon blir til særlig hjelp for forvaltningsorganet. Utredningsinstruksen søker å løse dette ved å foreskrive at departementer og andre som kan være særlig berørt, skal involveres i prosessen tidlig (punkt 3-1). Samtidig gjør instruksen at forslaget til forskrift skal sendes på høring til relevante instanser senere (punkt 3-3). Det er her også en mellomfase der forslaget skal på forelegging til berørte departementer (punkt 3-2). I tillegg krever utredningsinstruksen at forskriften skal ut på en fornyet høringsrunde hvis det skjer vesentlige endringer etter første høring (punkt 3-3 tredje ledd). I særlovgivningen finnes det eksempler på at forvaltningsorganet skal kunngjøre oppstarting av et arbeid som vil munne ut i en forskrift.Se plan- og bygningsloven §§ 11-12 og 11-13 (kommuneplanens arealdel) og naturmangfoldloven § 42 (verneområder). OECD anbefaler at man ofte foretar en høring på et tidlig stadium i den hensikt å avdekke hva det antatte problemet egentlig består i og få innspill til forskjellige mulige løsninger. En slik høring bør etter OECDs anbefaling skje før det utarbeides noe regelforslag.Se OECD Recommendation on Regulatory Policy and Guidance (2012) og OECD Regulatory Policy Outlook (2018). I juridisk teori har Jan Fridthjof Bernt tatt til orde for en generell regel om at forvaltningsorganet skal kunngjøre at det har startet et forskriftsarbeid.Jan Fridthjof Bernt, «Rettsstat eller forskriftsstat?», i: Hans Christian Bugge mfl. (red.), Lov, Liv og Lære. Festskrift til Inge Lorange Backer, Oslo 2016 s. 66–86 (85). En slik kunngjøring kan etter hans syn sikre reell kontradiksjon og gjøre at alle kan komme med innspill på et stadium der det er reell mulighet for å påvirke forskriftsarbeidet. Utvalget mener at en slik regel vil øke muligheten for innspill utenfra og bidra til en mer gjennomsiktig forvaltning, men ser også at en slik mulighet lettest kan benyttes av den som har klare interesser i og synspunkter på det aktuelle området. Både nye forskrifter og endringsforskrifter kan være av høyst varierende omfang og betydning, og utvalget antar derfor at det vil føre for langt med en generell og absolutt regel om kunngjøring av oppstarting av forskriftsarbeid. Utvalget foreslår i stedet å lovfeste en oppfordring til en slik tidlig kunngjøring – se utk. § 87. Etter gjeldende ordlyd legger forvaltningsloven (§ 37 annet ledd) opp til at høringen primært skal omfatte offentlige organer og private institusjoner og organisasjoner. Hvilke av disse som skal høres, beror på deres virkeområde holdt opp mot forslaget til forskrift. I praksis kan det nok variere hvor god oversikt forvaltningsorganet har over relevante organisasjoner. Enkeltpersoner eller uorganiserte interesser har etter loven ingen rett til å få et forslag til forskrift på høring eller få uttale seg. Det forekommer at en interessert organisasjon ber om å bli ansett som høringsinstans for en viss type saker. Iblant skyldes dette en misforståelse om at bare de som får høringsforslaget tilsendt, kan uttale seg. Å bli «oppnevnt» som høringsinstans, har imidlertid ingen rettslig betydning, for det står enhver fritt å avgi uttalelse om et forslag som er sendt på høring. Å bli satt opp som høringsinstans kan derimot gjøre at man får tilsendt høringer på det aktuelle området, og det gjør det lettere for organisasjonen å bli kjent med aktuelle forslag som den kan ha interesse for å uttale seg om. Etter utredningsinstruksen skal høringen være åpen for alle, og utvalget foreslår å ta inn en slik regel i forvaltningsloven – se utk. § 88 første ledd tredje punktum. Utvalget anser det viktig at høringene omfatter relevante offentlige organer og private institusjoner og organisasjoner, som gjennomgående vil ha ressurser og gode forutsetninger for å uttale seg. Høringssaker kan imidlertid utgjøre en stor arbeidsbyrde for mange institusjoner, og det taler for at høringen bør begrenses til dem saken angår.Dette ble fremhevet av Lovstrukturutvalget i NOU 1992: 32 s. 86. Det kan iblant være vanskelig å avgjøre om en høring har interesse for en organisasjon, men i tvilstilfeller anser utvalget det bedre å strekke høringen for langt enn å begrense den. Når det gjelder landsomfattende organisasjoner med lokal- eller fagavdelinger som utgjør separate organisasjoner, vil det variere om den landsdekkende organisasjonen ønsker å være eneste kontaktpunkt, som selv koordinerer innspill fra sine tilsluttede enheter. I enkelte saker vil forvaltningsorganet selv ha nytte av å få uttalelser fra begge ledd. Under enhver omstendighet bør det fremgå av listen over høringsinstanser hvem høringsforslaget er sendt til. En noe eldre undersøkelse viste at mange høringer er dominert av offentlige høringsinstanser.Jf. Ragnhild Øvrelid, Rettssikkerhet og demokrati, Oslo 1984. Slike høringer fanger bedre opp offentlige samordningsbehov og interesser som ivaretas av forvaltningsorganene, enn innbyggernes oppfatninger. For å motvirke ensidighet i høringene bør forvaltningsorganer som foretar høring, sørge for å ha en løpende oversikt innenfor sitt ansvarsområde over aktuelle organisasjoner og institusjoner i privat sektor. For mange høringsinstanser kan det være slik at bare enkelte sider av høringsforslaget har interesse. Det vil lette arbeidsbyrden for dem om forvaltningsorganet ved oversendingen fremhever hvilke sider som antas å ha særlig betydning for ulike høringsinstanser. Det kan også være nyttig om forvaltningsorganet understreker spørsmål som det er særlig interessert i å få høringsinstansenes syn på. Høringene bør ikke være begrenset til det organiserte Norge, men det kan være vanskelig å få andre i tale. Utvalget foreslår derfor at alle høringer som statsforvaltningen foretar, skal publiseres på et egnet nettsted. Publiseringen bør omfatte både høringsforslaget og høringssvarene. For departementene kan publiseringen skje på deres felles nettsted, www.regjeringen.no. En del forslag til forskrifter imidlertid blir sendt på høring av underordnete organer. Ikke så sjelden kan det være uklart for publikum hvilket organ i statsforvaltningen en sak hører under, og det bør derfor overveies under oppfølgingen av utvalgets arbeid om det er behov for å sikre publisering på et felles nettsted. For kommunale forskrifter bør høringer publiseres på nettstedet for den aktuelle kommunen. En slik publisering kan være et alternativ til utlegging til offentlig ettersyn og kunngjøring i aviser, som enkelte lover pålegger i dag.Se f.eks. plan- og bygningsloven § 11-14 om kommuneplanens arealdel. Utlegging av offentlig ettersyn vil imidlertid innebære at dokumentene er fysisk tilgjengelige på et bestemt sted. For kommunale forskrifter er det fortsatt grunn til å kunngjøre høringen i lokalaviser, som gir et godt grunnlag for kontakt med innbyggerne. Høringen er tradisjonelt skriftlig, og formidlingen skjer nå for det meste elektronisk. Skal en høringsuttalelse komme til nytte, må den normalt foreligge skriftlig. Det vil derfor være behov for å nedtegne muntlige uttalelser. Hensynet til forvaltningsorganets arbeidsbyrde tilsier etter utvalgets mening at muntlige uttalelser som nå bør forutsette at forvaltningsorganet gir samtykke. I enkelte sammenhenger kan det være formålstjenlig å holde møter som ledd i høringen. Slike møter kan tjene både til å informere om forslaget og til å motta synspunkter på det, og gir mulighet for en viss dialog mellom forvaltningsorganet og berørte. På enkelte områder kan det være nyttig å få synspunkter fra en brukergruppe som forskriften retter seg mot, gjennom et brukerpanel som oppfordres til å sette seg inn i og uttale seg om hva forslaget vil bety for dem. Et slikt brukerpanel (medborgerpanel) kan ofte med fordel settes sammen i samråd med brukerorganisasjoner på området. I noen saker kan det være grunn til å etablere et nettsted for innspill til forskriftsarbeidet. Det kan være nyttig på et tidlig stadium i arbeidet for å klarlegge nærmere hva det aktuelle problemet består i, og få frem ideer til forskjellige løsninger i en fremtidig forskrift. Et slikt nettsted kan etter behov også utnyttes interaktivt av forvaltningsorganet med sikte på klargjøring og utdyping av ideer og synspunkter som kommer frem. Forvaltningsloven setter ingen bestemt høringsfrist, hverken en minstefrist eller en normalfrist. Den overlater til forvaltningsorganet å avgjøre om det skal settes en høringsfrist og hvor lang den skal være. Kommer en høringsuttalelse etter fristen, vil det bero på fremdriften i saken om forvaltningsorganet tar den i betraktning. Særlovgivningen gir enkelte eksempler på lovfestede minstefrister. Plan- og bygningsloven setter en minste høringsfrist på seks uker for statlige og regionale planbestemmelser og for kommuneplanens arealdel, og det gjelder en minstefrist på to måneder ved høring av verneforskrifter.Se henholdsvis plan- og bygningsloven § 6-3, § 8-5, jf. § 8-3 og § 11-14, og naturmangfoldloven § 43. Utredningsinstruksen bestemmer at høringsfristen skal tilpasses omfanget av tiltaket og hvor viktig det er (punkt 3-3). Høringsfristen skal normalt være tre måneder, og ikke mindre enn seks uker. Også minstefristen kan imidlertid fravikes når spesielle forhold gjør det nødvendig (punkt 1-4). Det er grunn til å anta at høringsfristene for forskrifter i praksis ofte er kortere enn utredningsinstruksen legger opp til. En undersøkelse av høringsfrister fastsatt av departementene i 2009–2010 tyder på at snaut 50 % hadde en frist på minst tre måneder, mens i 2010–2011 hadde nær 50 % en frist på under seks uker.Difi-rapport 2012:8 Graves det dypt nok? Om utredningsarbeidet i departementene s. 32. I praksis har det vært kritikk mot at høringsfristene er for korte. Utvalget er kjent med at hovedorganisasjonene i arbeids- og næringslivet har tatt dette opp med regjeringen ved flere anledninger. Utvalget foreslår at forvaltningsorganet ved alle forskriftshøringer skal sette en høringsfrist. Utvalget foreslår videre at forvaltningsloven – som utredningsinstruksen – skal gi en alminnelig retningslinje for fastsetting av høringsfrister. Denne retningslinjen bør peke på at høringen skal gi en reell mulighet for medvirkning i forskriftsarbeidet. Et vanskeligere spørsmål er om loven bør sette en normalfrist eller minstefrist for høringer. En minstefrist vil i praksis skape behov for å gjøre unntak, også i tilfeller hvor det ikke er grunnlag for å sløyfe høring helt (jf. punkt 31.5.3.2). Det er dessuten en viss fare for at en minstefrist vil bli praktisert som en normalfrist. Utvalget mener derfor at det ikke bør lovfestes en minstefrist ved høring av forskrifter. En normalfrist vil være lengre enn en eventuell minstefrist. Den vil gi forvaltningsorganet fleksibilitet for forvaltningsorganet til å sette en lengre eller kortere høringsfrist etter hva saken tilsier, selv om man må være forberedt på at den kan bli brukt uten å overveie nærmere om det er behov for en lengre frist. Utredningsinstruksens normalfrist på tre måneder omfatter både lover, forskrifter, offentlige utredninger og andre tiltak med vesentlige virkninger. Den er imidlertid for lang for mange mindre forskrifter, ikke minst på kommunalt nivå. Selv om det kan by på betenkeligheter å sette en kortere normalfrist i loven enn tre måneder som etter utredningsinstruksen, er utvalget blitt stående ved å foreslå en normalfrist på (minst) to måneder ved høring av forskrifter, se utk. §§ 88 annet ledd. Da er det viktig at denne høringsfristen ikke blir spist opp av ferier. Ved forberedelse av lover er det god lovgivningspraksis å gjengi i lovproposisjonen hovedtrekkene i høringsinstansenes uttalelser. Gjennom departementets egne vurderinger eller direkte kommentarer til høringsuttalelsene kan høringsinstansene da bli kjent med hvordan deres synspunkter er blitt fulgt opp og vurdert. Fordi forskrifter ikke har forarbeider som svarer til en lovproposisjon, får ikke høringsinstansene noen slik respons på sine høringssvar om nye forskrifter. Det bidrar til demokratisk kommunikasjon mellom beslutningstakere og interesserte og kan stimulere til å delta aktivt med høringssvar dersom høringsinstansene får en respons på sine uttalelser. I en del land er det derfor vanlig at det forvaltningsorganet som forbereder regelverket, gir en respons til høringsinstansene, typisk nå ved å legge ut på forvaltningsorganets nettside eller i tilknytning til høringsforslaget et notat som gir en vurdering av uttalelsene. OECD anbefaler dette, og visstnok gjør 1/3 av de 34 medlemslandene dette i større eller mindre utstrekning. Det kan være at OECDs anbefaling må ses i sammenheng med at de fleste land ikke følger den nordiske tradisjon med inngående lovforarbeider, særlig en omfattende lovproposisjon. Spørsmålet om en slik form for tilbakemelding melder seg iallfall ved forberedelsen av forskrifter. Utvalget ser at gode grunner kan tale for å gi en slik tilbakemelding. Fordi vurderingen av synspunktene fra høringsinstanser kan bero på hva som til slutt blir fastsatt i forskriften, kan det være vanskelig å gi noen slik tilbakemelding før forskriften er vedtatt. En slik respons vil nok forutsette at det blir utarbeidet et eget notat med vurdering av høringsinstansenes syn, som så kan legges ut på internett. God forskriftsforberedelse tilsier at en slik vurdering blir gjort uansett, men det vil nok bety noe merarbeid å utarbeide et separat dokument, selv om merarbeidet neppe blir så stort som hvis det skulle utarbeides ordinære forarbeider med begrunnelse for en forskrift, jf. punkt 31.5.6.1. Det er også mange forskrifter av lite vidtrekkende betydning, hvor en slik tilbakemelding ikke behøver å ha så mye for seg. Utvalget vil på denne bakgrunn ikke foreslå noen bestemmelse i forvaltningsloven om tilbakemelding til høringsinstansene, men mener det etter omstendighetene kan være grunn for forvaltningsorganer som forbereder forskrifter, til å overveie å gi en slik tilbakemelding til høringsinstansene. Utvalget mener også at det er gode grunner til å legge ut høringssvarene på det nettstedet hvor høringsforslaget er publisert, jf. punkt 31.5.3.4. Forvaltningsloven setter krav om at en forskrift skal ha en uttrykkelig henvisning til de bestemmelser som gir hjemmel for den, medregnet bestemmelser som delegerer myndigheten til det organet som vedtar forskriften (fvl. § 38 første ledd bokstav a). Dessuten skal forskriften ha en henvisning til EØS-høringsloven § 12 og direktiv 98/34/EF som endret ved direktiv 98/48/EF, hvis den inneholder såkalte «tekniske regler», jf. EØS-høringsloven § 3. Forskriften skal videre angi hvilket forvaltningsorgan som har vedtatt den (bokstav b) og betegne seg som forskrift (bokstav d). Utvalget foreslår å videreføre disse reglene. Kravene om å angi hjemmelsgrunnlaget og hvilket forvaltningsorgan som har vedtatt forskriften, viser hvilket organ som har administrativt ansvar for forskriften, styrker bevisstheten om at den må ha det rettsgrunnlaget som er nødvendig, og gjør det enklere å etterprøve dette. Noen spørsmål som reiser seg når flere forvaltningsorganer vedtar en forskrift i fellesskap, er berørt i punkt 14.3.5. Kravet om at en forskrift skal betegnes som forskrift, klargjør at det er tale om rettslig bindende regler som domstolene kan håndheve og at endringer må skje etter forvaltningslovens regler for forskrifter, og skiller den fra instrukser, retningslinjer, veiledninger, ordensregler, etiske normer, rundskriv og annet som kan bli betraktet som «regelverk» i videre forstand. I lovgivningen er dette nå i stor grad gjennomført, også for lokale forskrifter.Det gjelder også for plan- og bygningsloven, jf. likevel § 34-2 niende ledd om eldre vedtekter som fortsatt gjelder. Det er likevel eksempler på at betegnelsen vedtekt brukes om det som etter forvaltningsloven er en forskrift, f.eks. om politivedtekterSe politiloven 4. august 1995 nr. 53 § 14. Se også fjellova 6. juni 1975 nr. 31 § 14 om allmenne vedtekter om bruken av allmenningen. og regler i samband med forsøk i offentlig forvaltning.Se barnevernloven 17. juni 1992 nr. 100 § 2-4 og lov 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning § 5. Utvalget tilrår at dette blir endret, slik at betegnelsen vedtekt ikke brukes om regler som etter forvaltningslovens definisjon er en forskrift, men i stedet om konstituerende regler for selskaper og offentlige institusjoner mv. Et særlig spørsmål er om reglene for forskrifter skal gjelde for bestemmelser som forvaltningsorganet har gitt betegnelsen «forskrift», selv om de ikke dekkes av forvaltningslovens egen definisjon av forskrifter. Dette kan ha betydning både for de vedtatte bestemmelsene og for senere endringer av dem. Ofte inngår slike bestemmelser, for eksempel om hvilket organ som skal utøve myndighet, som en del av et større regelsett med andre bestemmelser som klart faller inn under definisjonen. Utvalget mener – med ett forbehold – at den ryddigste løsningen vil være å la reglene for forskrifter gjelde for alle bestemmelser som forvaltningsorganet har betegnet som forskrift, uten hensyn til om de faller inn under lovens definisjon. Forbeholdet gjelder bestemmelser som legger myndighet til et forvaltningsorgan, f,eks. til et departement. Selv om denne delegeringen er tatt inn i en forskrift, bør ikke en ren beslutning om videre delegering regnes som en forskrift. Når hjemmelsgrunnlaget for en forskrift blir opphevet og erstattet av et nytt, kan det bli spørsmål om å endre hjemmelshenvisningen for forskriften. Utvalget mener at dette bør kunne gjøres som en redaksjonell endring, uten å følge de saksbehandlingsregler som gjelder for endring av forskrifter. Forvaltningsloven stiller ikke noe uttrykkelig krav om at en forskrift må være skriftlig, til forskjell fra hovedregelen for enkeltvedtak. Indirekte følger det av reglene for kunngjøring at en forskrift normalt må være skriftlig. Bare hvor kunngjøring kan skje på annen måte enn i Norsk Lovtidend, kan forskriften komme til uttrykk på annen måte – f.eks. ved skilting eller lysregulering, jf. punkt 31.5.5. Det er uansett ikke noe i veien for at regler i en forskrift kommer til uttrykk på annen måte enn ved ord, f.eks. ved tabeller, figurer eller kart der dette er hensiktsmessig for en presis og effektiv formidling av regelinnholdet. Utvalget finner ikke grunn til å foreslå lovregler om dette. Utvalget foreslår heller ikke nærmere regler i forvaltningsloven om hvordan en forskrift skal utformes eller vedtas. Dette er spørsmål som det etter utvalgets mening er bedre å behandle gjennom veiledere, slik tilfellet er i dag. Forskrifter skal kunngjøres i Norsk Lovtidend (fvl. § 38 første ledd bokstav c). Kunngjøringen kan begrenses til en kort omtale med angivelse av hvor forskriftteksten kan fås, når praktiske hensyn gjør det hensiktsmessig (fvl. § 38 annet ledd). En forskrift kan kunngjøres på annen måte enn i Norsk Lovtidend hvis den gjelder en bestemt hendelse eller bare skal gjelde for kort tid (fvl. § 38 tredje ledd første punktum). Dessuten kan Kongen bestemme (ved forskrift) kunngjøring på annen måte for saksområder eller tilfeller for øvrig der forskriftens art, innhold eller virkefelt gjør at kunngjøring i Norsk Lovtidend ikke er formålstjenlig (fvl. § 38 tredje ledd annet punktum). Også særlovgivningen har enkelte unntak fra plikten til kunngjøring i Norsk Lovtidend.Se således opplæringslova 17. juli 1998 nr. 61 §§ 8-1 første ledd og 9 A-10, og kosmetikklova 21. desember 2005 nr. 126 § 16 fjerde ledd. Nærmere regler om Norsk Lovtidend finnes i lov 19. juni 1969 nr. 53 om Norsk Lovtidend m.v. Norsk Lovtidend utgis nå av stiftelsen Lovdata på vegne av Justisdepartementet. Fra og med 2017 skjer kunngjøringen bare elektronisk.Den trykte papirversjonen av Norsk Lovtidend opphørte ved utgangen av 2016 (siste hefte utgitt i februar 2017). Norsk Lovtidend er en åpen database (https://lovdata.no/register/lovtidend) som inneholder de opprinnelige forskriftsvedtakene. Kunngjøringen skjer hver dag med angivelse av klokkeslett for kunngjøringen. Hverken forvaltningsloven eller lov om Norsk Lovtidend fastsetter når kunngjøring skal skje. Etter utredningsinstruksen skal en forskrift sendes til kunngjøring i Norsk Lovtidend v/Lovdata samme dag som den vedtas eller stadfestes (punkt 4-7). Kunngjøring vil da skje meget raskt, til dels samme dag. Det forekommer imidlertid at forvaltningsorganet drøyer med å sende en forskrift til kunngjøring, iallfall ved noen kommunale forskrifter. Det er grunnleggende i en rettsstat at de rettsregler som anvendes, skal være kjent og tilgjengelige for allmennheten. Kunngjøringsplikten bidrar til å sikre dette. Utvalget finner det klart at hovedregelen om kunngjøreing i Norsk Lovtidend må videreføres, og ser ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om organiseringen av eller formen for kunngjøring. Utvalget ser en klar fordel ved at alle forskrifter kan finnes på ett sted – i Norsk Lovtidend. Det er derfor grunn til å vurdere om det er behov for å opprettholde unntakene fra plikten til å kunngjøre en forskrift i Norsk Lovtidend. På denne bakgrunn foreslår utvalget for det første å sløyfe adgangen til å kunngjøre en kort omtale av forskriften kombinert med en henvisning til et annet sted hvor den kan finnes (fvl. § 38 annet ledd). Dette unntaket var særlig begrunnet i et ønske om å begrense omfanget av Norsk Lovtidend ved å unnlate å ta inn særlig omfattende forskrifter med en begrenset adressatkrets hvis de ble kunngjort effektivt for denne kretsen på annen måte, f.eks. i fagblad. Når kunngjøringen nå skjer elektronisk, er dette ikke lenger noe problem. Utvalget har ellers fått opplyst fra Lovdata at det ikke er særlige tekniske problemer med elektronisk publisering av tabeller, figurer, kart e.l.Som eksempler på publisering av kart som angir virkeområdet for en lov eller forskrift, se markaloven 5. juni 2009 nr. 35, jf. § 2 og forskrift 20. april 2018 nr. 607 om vern av Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Det andre unntaket i gjeldende lov omfatter forskrifter hvor kunngjøring i Norsk Lovtidend ikke er formålstjenlig fordi forskriften gjelder en bestemt hendelse eller bare skal gjelde for kort tid. Kunngjøring kan i dag skje i løpet av få dager, til dels samme dag som forskriften ble vedtatt. Selv forskrifter som skal gjelde i meget kort tid, kan derfor kunngjøres på vanlig måte. Det kan likevel forekomme behov for at en forskrift trer i kraft straks, men utvalget mener at dette behovet kan løses godt nok med et unntak fra regelen om at en forskrift ikke får virkning til skade for den enkelte før den er kunngjort – se punkt 31.5.5.3. Selv om disse forskriftene bare har betydning en kort tid, kan det senere være nyttig å kunne gjenfinne dem, og det vil gi et mer realistisk bilde av omfanget av det samlete regelverk om de er kunngjort i Norsk Lovtidend. Utvalget mener dette bør veie tyngre enn den rent administrative byrden ved at forvaltningsorganet må sørge for slik kunngjøring, og foreslår derfor at også dette unntaket fra kunngjøringsplikten blir sløyfet. Derimot foreslår utvalget å videreføre en hjemmel for Kongen til å gi forskrift som unntar fra kunngjøringsplikten bestemte sakområder eller tilfeller der forskriftens art, innhold eller virkefelt gjør at kunngjøring i Norsk Lovtidend ikke er formålstjenlig. Denne hjemmelen har vært brukt for trafikkreguleringer med skilt, merking eller lysregulering (forvaltningslovforskriften § 43), og det vil det fortsatt være behov for. Etter forvaltningsloven § 39 er hovedregelen at en forskrift ikke kan anvendes til skade for den enkelte før den er kunngjort i Norsk Lovtidend. Det betyr f.eks. at en forskrift om nye og høyere kommunale gebyrer som utgangspunkt ikke kan gjøres gjeldende før den er kunngjort på denne måten. Forskriften kan likevel anvendes hvis forvaltningsorganet enten kan påvise at vedkommende har fått kjennskap til forskriften, eller hvis det på annen forsvarlig måte har gjort forskriften kjent for offentligheten, forskriftens adressatkrets eller den som forskriften påberopes overfor. En forskrift som gir den enkelte rettigheter uten at det skjer på bekostning av andre privatpersoner, kan derimot anvendes selv om den ikke er kunngjort. Lovstrukturutvalget foreslo i NOU 1992: 32 en mer absolutt regel om at en forskrift ikke gjelder før den er registrert i en elektronisk database.Se NOU 1992: 32 s. 72–74, 266 og 268. Forslaget tok sikte på å gi sikkerhet for at alle gjeldende forskrifter er allment tilgjengelige et bestemt sted. Det ville innebære både en oppheving av tidligere vedtatte forskrifter som ikke var registrert, og et krav til nye forskrifter. Et lignende forslag – om å gjøre kunngjøring i Norsk Lovtidend til vilkår for at forskriften kan anvendes – ble tatt opp i Forskriftsdugnadens sluttrapport i 2002.Jf. Prosjektrapporten Forskriftsdugnaden (2002) s. 49–50, jf. vedlegg 6. Også dette hadde til formål å gi en samlet og fullstendig oversikt over gjeldende forskrifter. Forslagene er til dels omtalt som forslag om å gi forskriftsbasen eller Norsk Lovtidend negativ troverdighet – det som ikke finnes der, gjelder ikke. Utvalget ser verdien av å sikre en mest mulig fullstendig oversikt over forskriftsverket på denne måten. Det er ikke noe tungtveiende argument mot dette at det kan være usikkerhet om en avgjørelse skal regnes som forskrift, siden det er naturlig å la regelen gjelde bare for de avgjørelser som selv betegner seg som forskrift. Gode grunner taler likevel mot å innføre et generelt og absolutt krav om kunngjøring før forskriften kan ta til å gjelde. For det første vil det være urimelig om den enkelte er avskåret fra å gjøre gjeldende rettigheter overfor det offentlige etter en forskrift som etter sitt eget innhold er trådt i kraft, bare fordi den ennå ikke er kunngjort. For det annet er det enkelte tilfeller hvor det er om å gjøre å sette forskriften i kraft straks, også før kunngjøringen i Norsk Lovtidend er skjedd. Fangstbegrensninger i fisket eller utbrudd av allmennfarlige smittsomme sykdommer kan være eksempler. Ved lokale forskrifter eller forskrifter med en begrenset adressatkrets kan det skje at forvaltningsorganet sørger for effektiv informasjon på annen måte samtidig som det forsømmer å kunngjøre forskriften i Norsk Lovtidend. Det kan da virke lite rimelig at den som har fått direkte informasjon om forskriften, skal være ubundet av den så lenge den ikke er kunngjort. Utvalget foreslår på denne bakgrunn å videreføre regelen i fvl. § 39 med noen språklige endringer. I tillegg foreslår utvalget at forskrifter kan anvendes uten kunngjøring i Norsk Lovtidend dersom forskriften bare skal gjelde en bestemt hendelse eller helt kort tid, og forskriften er gjort forsvarlig kjent på annen måte. Det sier seg selv at et forvaltningsorgan må overveie hvorfor det treffer vedtak om en forskrift. Forvaltningsloven og utredningsinstruksen tilsier at det må foreligge et forsvarlig beslutningsgrunnlag. Det må foreligge skriftlig og vil være tilgjengelig for interesserte så langt det følger av innsynsreglene i offentleglova. Forvaltningsloven stiller derimot ikke krav om at forvaltningsorganet må utforme en begrunnelse som blir tilgjengelig eller kunngjøres sammen med forskriftvedtaket, slik tilfellet er for enkeltvedtak. Det er heller ikke vanlig at det blir utarbeidet motiver til en forskrift slik det gjøres for lover, særlig gjennom lovproposisjonen, jf. punkt 31.2 foran. For noen forskrifter utarbeider forvaltningsorganet merknader til bestemmelsene som blir kunngjort sammen med forskriften eller i en veiledning til forskriften. Når det i større grad foreligger forarbeider til lover enn til forskrifter, henger det sammen med at beslutningsprosessen er grundigere for lover, både ved fremleggingen for Stortinget og ved bruk av særskilte utredningsutvalg i mange saker. At beslutningsprosessen er enklere for forskrifter, må ses i lys av at forskrifter som utgangspunkt ikke er så inngripende som lover, idet Stortinget har gitt en ramme for hva den enkelte forskrift kan inneholde. Det er noen grunner som kan tale for å utarbeide en begrunnelse eller motiver (forarbeider) for en forskrift. Forskrifter står imidlertid i en noe annen stilling enn lover og enkeltvedtak. En egen og offentlig begrunnelse som forklaring på hvorfor forskriften blir vedtatt, trengs normalt ikke av hensyn til vedtaksorganet, til forskjell fra den begrunnelsen som regjeringen gir til Stortinget i en lovproposisjon. Sammenlignet med et enkeltvedtak vil en forskrift bli anvendt overfor forskjellige personer i forskjellige fremtidige situasjoner. For forskrifter har det derfor større betydning enn ved enkeltvedtak å få informasjon om hvordan bestemmelsene i forskriften er å forstå. Det avgjørende er imidlertid etter utvalgets mening at et lovfestet krav om begrunnelse eller bestemte forarbeider for forskrifter vil medføre en administrativ merbelastning som ikke står i forhold til gevinsten. I praksis vil et slikt krav bety at forvaltningsorganet blir nødt til å utarbeide et nytt, eget dokument. Utvalget mener det er viktigere at forvaltningsorganet legger arbeid i selve forskriftteksten enn i å utforme et slikt særskilt dokument, og foreslår derfor ikke å lovfeste et krav om begrunnelse eller forarbeider for forskrifter. Samtidig mener utvalget at det for mange sentrale eller større forskrifter vil være nyttig for både borgerne og forvaltningen selv om det utarbeider forarbeider eller veiledninger til hvordan forskriften bør forstås og praktiseres. På den annen side er det mange forskrifter som er av mindre omfang, endres hyppig eller gjelder en begrenset krets eller område, hvor nytten vil være mindre. Det bør derfor være opp til forvaltningsorganet å vurdere hva som er hensiktsmessig for den enkelte forskriften. Forvaltningskomiteen foreslo at det skulle være en adgang til å klage på forskrifter på samme måte som enkeltvedtak. Den så det slik at det ikke var tilstrekkelige motargumenter mot en slik klageadgang i en kort periode etter vedtakelsen av forskriften. En klageadgang ble imidlertid ikke ansett som hensiktsmessig av departementet og ble ikke innført i forvaltningsloven.Se Forvaltningskomiteens innstilling (1958) s. 326–28 og Ot.prp. nr. 38 (1964–65) s. 112–15. En del klager som gjelder forskrifter, går ut på at forvaltningsorganet har latt være å gi en forskrift enda det burde ha brukt sin adgang til det, eller at en forskrift som er gitt, er ugyldig – f.eks. fordi den mangler lovhjemmel. Slike «klager» kan uansett tas opp med forvaltningsorganet eller dets overordnete organ ved en ordinær henvendelse. Utvalget finner ikke grunn til å foreslå en klageordning for forskrifter. Forskrifter kan – som lover – endres fritt hvis det er grunn til det (med forbehold for tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97), og det trengs ikke noen klageordning for dette. En klageordning kan føre til at særinteresser kan belaste overordnete forvaltningsorganer med en umiddelbar revurdering av forskriften som det i et videre perspektiv er liten grunn til å foreta. Ofte er en forskrift forberedt i samarbeid med eller etter føringer fra et overordnet organ. En klageordning kan også skape usikkerhet om iverksettingen av forskriften, noe som særlig vil være uheldig der forskriften må ta til å gjelde straks for å oppnå sitt formål. Lover og forskrifter er rammeverket for vedtak i enkeltsaker. Det er derfor en selvfølge i en rettsstat at en forskrift må følges ved behandlingen av enkeltsaker hvis den ikke åpner for å gjøre unntak. Dette er fastslått i forvaltningsloven § 40, som også gjelder der forvaltningsorganet som behandler saken, selv har vedtatt forskriften eller har fått myndighet til å endre den. Utvalget finner det klart at denne regelen bør opprettholdes. Skal en forskrift fravikes, må forskriften (eller hjemmelsloven) gi adgang til det. Åpner ikke forskriften (eller loven) for det, må den endres slik at den gir adgang til å dispensere eller gjøre unntak. I enkelte situasjoner kan det kanskje virke som en unødvendig utsettelse om forvaltningsorganet må endre forskriften før det kan avgjøre den aktuelle enkeltsaken. Hensynet til forutberegnelighet og likebehandling tilsier likevel at dette ikke bør kunne gjøres uten å endre forskriften. Skulle organet kunne gjøre det uten forskriftsendring, kan det gi ressurssterke aktører mulighet for å øve press på forvaltningsorganet til å se bort fra forskriften. Det kan øke faren for utilbørlig påvirkning og forskjellsbehandling. Hvilke avgjørelser saksbehandlingsreglene for forskrift skal gjelde for, henger sammen med hva som regnes som forskrift. Etter den gjeldende definisjonen i forvaltningsloven (fvl. § 2 første ledd bokstav a og c) beror dette på om avgjørelsen er utslag av offentlig myndighetsutøving og bestemmende for rettsstillingen til et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer. Selv om det kan oppstå tvil både om det er tale om «offentlig myndighetsutøving» og om adressatkretsen er «ubestemt», mener utvalget at definisjonen er hensiktsmessig og bør videreføres – se utk. § 6 annet ledd. En generell regel vil være «bestemmende» for privatpersoners rettsstilling enten den gir fordeler eller påfører plikter, uavhengig av om dette følger direkte av reglene eller forutsetter et vedtak i det enkelte tilfelle. Et regelsett som åpner for å yte tilskudd til privatpersoner ut fra visse kriterier, og gir dem krav på å få behandlet en søknad om tilskudd, må derfor regnes som en forskrift. Også en generell fastsetting av størrelsen på tilskuddet må regnes som forskrift. Det betyr f.eks. at satsen for bidragsforskudd etter forskotteringsloven 17. februar 1989 nr. 2 § 5 må fastsettes og kunngjøres som forskrift (noe som ikke synes å skje i praksis). Det er imidlertid grunn til å vurdere nærmere om alle eller noen av saksbehandlingsreglene for forskrifter bør gjelde for andre generelle beslutninger som et forvaltningsorgan kan treffe, eventuelt om det bør gjelde særskilte saksbehandlingsregler for dem. Forvaltningslovkomiteen delte de generelle vedtakene inn i tre grupper:Forvaltningskomiteens innstilling (1958) s. 311. (1) bestemmelser som forvaltningsmyndighetene treffer i henhold til bemyndigelse gitt i lov, og som er bindende for alle, (2) tjenesteforskrifter om tjenestens organisasjon og saksbehandling og (3) retningslinjer for administrasjonens praksis ved gjennomføring av de enkelte forvaltningslover. Det er bare den første typen komiteen mente det var behov for regulering av. De to siste kategoriene synes i dag å bli dekket av begrepene instrukser, retningslinjer og veiledninger. En instruks kan være generell eller individuell. Individuelle instrukser, som bare gjelder for en enkelt sak, kan ikke sammenlignes med en forskrift. En instruks er bindende for de forvaltningsorganer eller offentlig ansatte som den er rettet til, men avhengig av sitt innhold kan den gi adressaten en betydelig vurderingsfrihet (skjønn). Fylkesmannsinstruksen (fastsatt ved kgl. res. 7. august 1981) er et eksempel på en instruks som primært gjelder organisasjonen, mens verneplanene for vassdrag er eksempler på en stortingsvedtatt instruks til forvaltningen om praktisering særlig av vassdragslovgivningen. Veiledninger er – til forskjell fra instrukser – ikke bindende for underordnete forvaltningsorganer og ansatte, og heller ikke for borgerne, selv om veiledningene ofte vil bli fulgt i praksis. Veiledninger gir ofte uttrykk for en anbefalt praksis eller råd om hvordan regelfestede krav kan oppfylles. Retningslinjer kan bestå i å angi formål, momenter eller hensyn ved avveininger når en avgjørelse skal treffes, eller gi uttrykk for det innhold en avgjørelse normalt bør få. Retningslinjene kan være bindende, og er da å anse som en instruks, men ikke en instruks om bestemte saksutfall. Retningslinjene kan også være rent veiledende. Iblant kan det være uklart om det foreligger en instruks eller bare er tale om veiledning eller formidling av synspunkter til overveielse. Også andre ord kan være brukt, f.eks. standardprosedyre. En kommunikasjon fra overordnet forvaltningsorgan kan iblant gi uttrykk for en (sterk) forventning om hvordan adressatene skal opptre, uten at det er sagt klart om det er tale om en instruks, men den kan også være et ledd i en gjensidig administrativ eller faglig kommunikasjon. Delegeringer innebærer en tildeling av myndighet. En delegering til underordnet forvaltningsorgan må vanligvis oppfattes som en instruks om å behandle slike saker som delegeringen gjelder. Rundskriv blir trolig brukt i flere betydninger, men bør etter utvalgets syn brukes som betegnelse på en formidlingsmåte – kommunikasjon under ett til en rekke adressater (som også kan være adressater utenfor forvaltningen). Betegnelsen kan kanskje komme til å gå ut av bruk ved overgang fra papirbasert til digital kommunikasjon. Et rundskriv kan inneholde instrukser, retningslinjer, veiledninger og ren informasjon. Så langt utsagn i rundskrivet retter seg mot andre enn underordnete forvaltningsorganer, må de regnes som rent veiledende. En egen gruppe generelle avgjørelser er tolkingsstandpunkter og dataprogrammer ved programmering for automatisk saksbehandling. Slike programmer kan sammenlignes med forskrifter eller instrukser. De har til felles med instrukser at de binder en intern prosess i forvaltningen, men det kan argumenteres for at tolkingsresultatene som brukes i automatisert saksbehandling, faktisk har mer direkte virkning for private enn instrukser og derfor har mest til felles med forskrifter. Generelle bransjeavtaler kan omfatte en ganske ubestemt krets. Eksempler på slike generelle avtaler er NOx-avtalen, jordbruksavtalen og reindriftsavtalen. Disse avtalene kan inneholde bestemmelser som i større eller mindre grad legger bindinger eller føringer på bruken av offentlig myndighet. For jordbruksavtalen gjelder det f.eks. tildeling av støtte og importregulering (jf. lov 6. juni 1997 nr. 32). NOx-avtalen setter viktige premisser for utdeling av støtte fra det offentlige og gir grunnlag for å frita næringsorganisasjonens medlemmer fra å betale avgift til staten mot å betale en medlemsavgift til Næringslivets NOx-fond, som tjener til å finansiere konkrete NOx-reduserende tiltak. Instrukser, retningslinjer og veiledninger kan indirekte ha betydning for behandlingen av forvaltningssaker for private gjennom retningslinjer for skjønnsutøvingen, uttalelser om forståelsen av lover og forskrifter eller rettesnorer for saksbehandlingen. Det gjør at allmennheten ofte vil ha interesse av å kjenne til slike dokumenter eller regler, også om de primært er rettet til forvaltningen selv, og det kan øke tilliten til forvaltningen hvis denne type internt regelverk er tilgjengelig på samme måte som lover og forskrifter. Dette kan tale for at reglene om kunngjøring bør gjelde også for slikt regelverk.Frode Innjord, «Almene råd og vejledninger – styring og skøn», Forhandlingerne på Det 38. nordiske Juristmøte 2008, København 2009 s. 207–219 (s. 213 flg.). Lovstrukturutvalget og styringsgruppen for Forskriftsdugnaden foreslo registrering eller kunngjøringsplikt også for instrukser, veiledninger og rundskriv som ikke er uten åpenbar allmenn interesse.NOU 1992: 32 s. 75–76 og Forskriftsdugnadens sluttrapport (2002) s. 49. På den annen side har mange instrukser, veiledninger og rundskriv mer karakter av hjelp til eller styring av de ansatte i forvaltingsorganet. Det er ikke derfor gitt at alt slikt internt regelverk eller materiale i form eller innhold er egnet til kunngjøring, særlig ikke i Norsk Lovtidend. Med kunngjøring i Norsk Lovtidend kan det i praksis bli vanskeligere å skille internt regelverk fra bindende forskrifter. En slik kunngjøring kan risikere å gi folk inntrykk av at interne føringer er mer bindende og absolutt enn de er og bør være. Utvalget mener på denne bakgrunn at forvaltningsorganet ofte bør sørge for å publisere instrukser, retningslinjer, veiledninger og rundskriv som kan ha allmenn interesse, f.eks. på forvaltningsorganets nettsted, men at det ikke bør lovfestes noen plikt til å gjøre dette. Ved publiseringen bør det komme klart frem at det ikke er tale om bindende regler. Utvalget forutsetter at det ansvarlige forvaltningsorganet sørger for løpende ajourføring av sitt nettsted med nødvendig opprydding. Kunngjøring i Norsk Lovtidend vil det bare mer unntaksvis være grunn til, som f.eks. for påtaleinstruksen og for de stortingsvedtatte instruksene om verneplaner for vassdrag, jf. pålegget i vannressursloven § 32. Et annet spørsmål er om det bør gjelde regler om utredningsplikt og høring ved utarbeiding av instrukser og veiledninger. Forvaltningen trenger naturligvis et tilstrekkelig grunnlag av informasjon for å lage gode interne regelverk. Når det er tale om å utarbeide interne regelverk, vil det være lite naturlig å ha lovfestede regler om forberedelsen av dette. Forvaltningsorganet bør her kunne basere seg på sin interne erfaring med sikte på det som skal oppnås, uten å være strengt bundet av den utredningsplikten som gjelder for forskrifter. Det er heller ikke rimelig å lovfeste noen plikt til høring av utkast til instrukser, veiledninger eller rundskriv. Men forvaltningsorganet kan finne at en sakkyndig utredning av de spørsmål som skal behandles, og en høring av et utkast, særlig innenfor relevante faglige eller administrative miljøer, kan være et middel til å kvalitetssikre nytt internt regelverk. Utvalget mener at forvaltningsorganet bør stå fritt i sin vurdering her, og foreslår ikke lovregler om utredningsplikt og høring av instrukser, veiledninger eller rundskriv. Det har vært forskjellige oppfatninger i juridisk teori om programmer til bruk for automatiserte saksbehandlingssystemer og de tolkingsstandpunkter som programmene bygger på, skal anses som forskrifter etter gjeldende rett.Jf. f.eks. Torstein Eckhoff, Forvaltningsrett, 4. utg., Oslo 1992 s. 564–565 med videre henvisninger. Spørsmålet kan melde seg både for lovbundne vedtak og – etter hvert – for vedtak som etter loven treffes etter et forvaltningsskjønn. I begge tilfeller synes det mest nærliggende å karakterisere programmene og tolkingsanvisningene som instrukser. Det er et klart behov for at de standpunkter som programmeringen innebærer til regelforståelse og skjønnsutøving, tas på et opplyst grunnlag. Særlig når det gjelder forvaltningsskjønnet, kan dette forutsette en vurdering av ulike valg og konsekvensene av disse, i den enkelte sak og samlet sett. Især når det gjelder programmering av regeltolkingen, er det nødvendig at dataprogrammet blir utviklet med støtte av jurister. Skal standpunktene være tilgjengelige for utenforstående, må de foreligge skriftlig i form av vanlig språk – ikke bare som programkoder. Hvis meningen er at de skal være rettslig bindende, er det behov for en alminnelig høring i tråd med de reglene som gjelder for forskrifter. Behovet for en høring kan være større her enn ved utarbeiding av tradisjonelle interne instrukser med et tilsvarende innhold, siden det i siste fall er lettere å legge om praksis. Hvis det ikke holdes noen slik høring, må konsekvensen være at programmeringen ikke binder opp tolkingen av loven eller forskriften, som må skje på grunnlag av tradisjonelle rettskildesynspunkter. Kontrollorganer som domstolene eller Sivilombudsmannen – eller en klageinstans i forvaltningen – vil da kunne legge til grunn en annen forståelse av reglene enn den som dataprogrammet uttrykker, med mulige følger for gyldigheten av de vedtak som er truffet. En programmering av forvaltningsskjønnet vil i praksis ofte få avgjørende betydning når loven ikke er til hinder for en slik standardisering av skjønnet, idet domstolene og Sivilombudsmannen som hovedregel ikke overprøver forvaltningsskjønnet. Med mindre programmet er fastsatt som en forskrift, må imidlertid klageinstansen etter forvaltningsloven stå fritt til å foreta en annen vurdering av forvaltningsskjønnet enn den som følger av programmet. Så lenge en overprøvingsinstans står fritt til å fravike de standpunktene som er inntatt ved programmering for automatisert saksbehandling, ser utvalget ikke grunn til å foreslå noen særskilte saksbehandlingsregler for programmeringen. Hvis derimot de standpunkter som inntas ved programmeringen, skal være rettslig bindende, må programmeringen betraktes som en forskrift, som må behandles og kunngjøres etter reglene for forskrifter. Det gjelder selv om standpunktene ved programmeringen begrenser seg til rene detaljspørsmål. Utvalget mener også at de beste grunner taler for at det må foreligge en uttrykkelig hjemmel for å foreta programmering med en slik virkning, siden programmering med rettslig bindende virkning naturlig kan ses som en form for delegert lovgivning. En slik hjemmel i utk. § 11 har utvalgets flertall foreslått i punkt 18.3.3.3, særlig med tanke på automatisering av avgjørelser som bygger på personopplysninger, men bestemmelsen vil dekke et generelt behov. Et siste spørsmål er om generelle bransjeavtaler bør omfattes av noen av reglene for forskrifter. For det første kan det spørres om det bør foretas en utredning av behovet for en slik avtale, alternative tiltak og virkninger for berørte. På samme måte som for alle beslutninger som forvaltningen tar, vil det være en fordel at forvaltningen inngår en avtale på et mest mulig informert grunnlag. Situasjonen er likevel noe særegen sammenlignet med ensidig myndighetsutøving. Forhandlingssituasjonen i seg selv kan bringe frem mange fakta. Spørsmålet om en avtale er et hensiktsmessig styringsinstrument, vil gjerne være vurdert tidligere, eller det vil være urealistisk å skifte styringsinstrument uten en lengre overgangsperiode hvis avtaler har vært brukt på området tidligere. Virkningene for de berørte avtalepartene vil ofte være et sentralt tema i selve forhandlingene, og det kan være lite behov for at forvaltningen utreder dette på forhånd. Annerledes kan det stille seg med avtalens virkninger for tredjepersoner og interesser som ikke er involvert i forhandlingene. Også muligheten for å avholde høringer vil bli påvirket av at bransjeavtalen er et resultat av forhandlinger. En høring før forhandlingene kan gi forvaltningsorganet innspill til forhandlingene, men er alle berørte interesser representert i forhandlingene, blir behovet for en innledende høring lite. En høring av forhandlingsresultatet før undertegning vil kunne gi innspill til forvaltningsorganets vurdering av om avtalen bør inngås eller ikke. Samtidig vil innspill på dette stadiet ha begrenset innflytelse på innholdet i avtalen. En høring etter at partene har oppnådd enighet, vil kunne påvirke forhandlingsklimaet, idet partene vet at avtalen kan komme til å bli påvirket av ytterligere innspill. Fremfor alt kan en høring av forhandlingsresultatet medføre en forsinkelse før avtalen kan bli endelig undertegnet og tre i kraft. Et siste spørsmål er om slike bransjeavtaler bør kunngjøres, eventuelt i Norsk Lovtidend. Det er grunn til å gjøre denne type avtaler kjent for allmennheten, siden de – iallfall indirekte – kan påvirke rettigheter og plikter for mange personer og bedrifter. Samtidig er det også andre måter å gjøre bransjeavtalene kjent på, f.eks. ved publisering på forvaltningsorganenes og bransjeorganisasjonenes nettsider. På denne bakgrunn er utvalget blitt stående ved at det ikke bør lovfestes regler om utredningsplikt, høring eller kunngjøring for forvaltningens inngåelse av generelle bransjeavtaler. Forskrifter har i realiteten ofte lite til felles med vedtak i enkeltsaker. Et fellestrekk er at avgjørelsene treffes av forvaltningen under utøving av offentlig myndighet. For øvrig har forberedelse av forskrifter mer til felles med lovforberedelsen, når man ser bort fra lovbehandlingen i Stortinget. I ingen av de andre nordiske land har forvaltningsloven regler om forskrifter. Det er derfor et spørsmål om reglene om forskriftsarbeid hører hjemme i forvaltningsloven eller passer best i en egen lov, eventuelt i en samlet lov om lovforberedelse, forskriftsarbeid, delegering og kunngjøring. Utvalget fastslår at det fortsatt er behov for lovregler om arbeidet med forskrifter, langt på vei på linje med gjeldende regler. Det ligger utenfor utvalgets mandat å vurdere eller foreslå en egen lov om forberedelse av lover og forskrifter, og utvalget finner det lite naturlig å ta reglene om forskrifter inn i loven om Norsk Lovtidend. Forskriftsarbeid er en viktig del av forvaltningens virksomhet. Når forvaltningsloven skal være den alminnelige loven om saksbehandling i forvaltningen, ser utvalget ikke grunn til å ta reglene om forskrifter ut av loven. I mandatet er utvalget bedt om å utrede (1) hvilke prinsipper og retningslinjer som bør legges til grunn når det vurderes om myndighetsutøving skal legges til mer eller mindre uavhengige organer i staten, (2) hvordan slike organer bør organiseres og styres, og (3) hvordan uavhengigheten bør komme til uttrykk i lovs form, eventuelt reguleres på annen måte. I tillegg skal utvalget vurdere (a) spørsmålet om generelle regler for uavhengige organer, for eksempel om saksbehandling og klage, og i det minste (b) hvilke forvaltningsrettslige spørsmål man særlig bør være oppmerksom på når det opprettes uavhengige forvaltningsorganer. Grunnloven § 3 bestemmer at den utøvende makt er hos Kongen. I samsvar med det er norsk statsforvaltning i utgangspunktet ordnet i et hierarki der ledelsen ligger hos Kongen i statsråd som øverste organ. Myndighet kan delegeres nedover i hierarkiet, men regjeringen beholder det konstitusjonelle ansvaret. En følge av det konstitusjonelle ansvaret er at regjeringen kan instruere andre organer i statsforvaltningen og eventuelt omgjøre deres avgjørelser. Av det hierarkiske systemet følger i sin alminnelighet at et overordnet organ kan instruere et underordnet om saksbehandlingen, lovforståelsen og skjønnsutøvingen både generelt og i konkrete saker. Klager behandles av et overordnet organ hvis ikke annet er bestemt, jf. forvaltningsloven § 28. Overordnete organer kan også omgjøre vedtak som det underordnete organet har truffet, jf. for enkeltvedtak forvaltningsloven § 35 annet ledd. Grunnloven § 3 blir ikke forstått som et prerogativ, dvs. som en regel som gir Kongen enekompetanse. Stortinget kan derfor bestemme ved lov at et forvaltningsorgan skal være uavhengig av Kongen, og hva uavhengigheten skal innebære. Stortinget kan også bestemme at et forvaltningsorgan skal være uavhengig i visse relasjoner eller sammenhenger, men ikke i andre. Et forvaltningsorgan som har en viss uavhengighet, kan altså ha en større eller mindre grad av uavhengighet. Et uavhengig forvaltningsorgan er derfor et forvaltningsorgan som ikke er undergitt den instruksjons- og omgjøringsmyndighet som regjeringen og overordnete organer har etter vanlige regler. Også andre regler kan øke et organs uavhengighet, jf. punkt 32.3. Om et forvaltningsorgan er uavhengig, er et annet spørsmål enn hvilken frihet det har budsjettmessig eller til å foreta økonomiske disposisjoner for øvrig. Et «forvaltningsorgan med særskilte fullmakter» er ikke dermed uavhengig. Regjeringen kan ikke selv begrense sin instruksjonsmyndighet. Når regjeringen har delegert myndighet, kan den instruere organet som den har delegert til, og den vil kunne holdes konstitusjonelt ansvarlig for avgjørelser som blir truffet i kraft av den delegerte myndigheten. Regjeringen kan med andre ord ikke fraskrive seg ansvaret for myndighet som den har delegert. Regjeringen kan likevel organisere forvaltningen slik at enkelte organer har en faktisk uavhengighet. Inndelingen i staten, fylkeskommunene og kommunene bygger på at fylkeskommunene og kommunene i utgangspunktet er uavhengige av staten rettslig sett. Det generelle spørsmålet om fylkeskommunenes og kommunenes uavhengighet av staten blir ikke drøftet nærmere her. Utvalget har andre steder i utredningen drøftet forskjellige enkeltspørsmål som har tilknytning til uavhengighet – se kapittel 15 om delegering til (fylkes)kommunene, kapittel 24 om klage over (fylkes)kommunale vedtak til et statlig organ og kapittel 25 om statlige organers adgang til å omgjøre (fylkes)kommunale vedtak. Utvalget går ikke inn på spørsmålet om (fylkes)kommunene kan opprette uavhengige organer innenfor sine områder. I statlig sektor kan oppgaver bli lagt til egne rettssubjekter utenfor staten. Det kan skje direkte ved lov eller ved å opprette selvstendige rettssubjekter i henhold til en lov, f.eks. aksjeselskaper, statsforetak, helseforetak eller stiftelser. Slike selskaper er uavhengige av staten (regjeringen) på den måten at de forvaltningsrettslige reglene om instruksjonsmyndighet og omgjøringsadgang ikke gjelder. Skal de styres ved rettslig bindende «instrukser», må staten gjøre det som eier og på den måten som lovgrunnlaget for selskapet angir. For aksjeselskaper må det skje ved beslutning på generalforsamling, og for statsforetak og helseforetak ved beslutning i foretaksmøte. For stiftelser foreligger det ingen slik mulighet for rettslig styring, noe som nok iblant er blitt oversett. Utvalget går ikke nærmere inn på bruk og styring av selskaper og stiftelser i offentlig sektor.Om statlig eierskap se bl.a. NOU 2004: 7 Statens forretningsmessige eierskap og St.meld. nr. 13 (2006–2007) Et aktivt og langsiktig eierskap med Innst. S. nr. 163 (2006–2007) og senest Meld. St. 27 (2013–2014) Et mangfoldig og verdiskapende eierskap med Innst. 140 S (2014–2015), og videre den årlige Statens eierberetning, som utarbeides av Nærings- og fiskeridepartementet. Om stiftelser se f.eks. NOU 1989: 5 En bedre organisert stat s. 112 flg. (punkt 5.4). Om styrer i statlige selskaper se NOU 1991: 26 Bruk av styrer i statlige virksomheter og Fornyings- og administrasjonsdepartementets veileder Bruk av styrer i staten (juni 2006). Statsforvaltningen er inndelt i forskjellige forvaltningsorganer. Flere forvaltningsorganer på forskjellige nivåer og ulike geografiske områder innenfor samme oppgavefelt blir ofte betegnet som en etat. Hvordan inndelingen i forvaltningsorganer skal være, er i utgangspunktet et spørsmål om det bør opprettes selvstendige (egne) forvaltningsorganer i stedet for ett organ. At et forvaltningsorgan betegnes som «selvstendig», innebærer ikke at det er uavhengig – det er et annet spørsmål. Som følge av Grunnloven § 3 har det vært antatt at Kongen ikke kan opprette organer i statsforvaltningen som er uavhengige av regjeringens instruksjonsmyndighet. Det henger sammen med det konstitusjonelle ansvaret som regjeringen har overfor Stortinget. En konsekvens av Grunnloven § 3 er derfor at organer som er uavhengige av Kongen, er opprettet ved lov. Loven kan da angi på hvilken måte organet skal være uavhengig, men gjør det ofte ikke. Hva uavhengigheten består i, vil da bero på usikre slutninger fra lovteksten, lovforarbeidene og praksis. I praksis forekommer det likevel at Kongen har opprettet forvaltningsorganer som blir ansett som uavhengige av Kongen. Granskingskommisjoner nedsatt ved kongelig resolusjon er trolig et eksempel. Det forekommer at et forvaltningsorgan anses uavhengig av det som ellers ville være (nærmest) overordnete organ, uten at det dermed er uavhengig av Kongen. Et eksempel er riksadvokaten som øverste påtalemyndighet, som bare kan instrueres av Kongen i statsråd (straffeprosessloven § 56 annet ledd annet punktum). Direktoratet for forvaltning og ikt (Difi) har i flere rapporter søkt å kartlegge antall uavhengige statsforvaltningsorganer og graden av uavhengighet for det enkelte organet (Difi Rapport 2012:7 og 2014:2). Disse rapportene konstaterer en økende utbredelse av uavhengige organer. På oppdrag fra utvalget har Difi gjort en oppdatering (Difi Rapport 2017:13 Fortsatt uavhengig? En kartlegging av uavhengige myndighetsorganer). Etter Difis oppdatering legger utvalget til grunn at det for tiden finnes noe over 100 uavhengige organer i statsforvaltningen.Difi Rapport 2017:13 gir data for 117 uavhengige myndighetsorganer (s. 9). Dette tallet inkluderer enkelte organer som ikke kan regnes som forvaltningsorganer, som Arbeidsretten (domstol), Reisegarantifondet (stiftelse), Stiftelsen Miljømerking, Advokatforeningens regionale disiplinærutvalg, Finnmarkseiendommens kontrollkomité, bispedømmerådene, Innovasjon Norge, Statskog SF, Eksportkreditt Norge AS, NORFUND. På den annen side inkluderer ikke Difis tall riksadvokaten eller organer som ikke utøver offentlig myndighet. Til den siste gruppen hører både Barneombudet og rådgivende organer som Bioteknologirådet. Antallet varierer over tid, først og fremst på grunn av opprettelse av nye organer eller sammenslåinger, og har generelt vist en stigning. Det varierer mellom de forskjellige organene hva uavhengigheten går ut på, og om og hvordan den er kommet til uttrykk. Det ser ut til at nyere lover i større grad enn tidligere presiserer hva uavhengigheten innebærer. De uavhengige organene kan inndeles i forskjellige grupper etter deres hovedoppgave. Omkring halvparten av de uavhengige organene er klageinstanser for enkeltvedtak (f.eks. Diskrimineringsnemnda, Markedsrådet og Klagenemnda for industrielle rettigheter). De er gjennomgående organisert som kollegiale organer (klagenemnder). En mindre gruppe – omkring ti organer – er tvisteløsende forvaltningsorganer med oppgave å ta stilling til tvister mellom private.Tvisteløsende organer som er privat organisert, hører ikke med her, selv om de har lovhjemmel og offentlig godkjenning. Finansklagenemnda er et hovedeksempel. De fleste kan treffe avgjørelser som blir bindende for partene i tvisten hvis den ikke bringes inn for domstolene (f.eks. Forbrukerklageutvalget og husleietvistutvalgTakstnemnder etter husleieloven 26. mars 1999 nr. 17 § 12-2 kan ikke regnes som forvaltningsorganer, siden de oppnevnes av tingretten for den enkelte saken. ), men noen treffer rådgivende avgjørelser (f.eks. Transportklagenemnda). Anslagsvis 1/3 av de uavhengige organene utøver myndighet i første instans. De fleste av dem er hierarkisk organisert (f.eks. Datatilsynet, Lotteritilsynet, Forbrukertilsynet, Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, Utlendingsdirektoratet og statlige universiteter og høyskoler). Enkelte av dem ledes av et styre, som kan være sammensatt på forskjellige måter (f.eks. statlige universiteter og høyskolerJf. universitets- og høyskoleloven 1. april 2005 nr. 15 §§ 8-1 til 8-3. ). Noen er organisert som kollegiale organer (f.eks. fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker, primærnemnder etter abortloven og Smittevernnemnda). Noen uavhengige organer har oppgaver som faller utenfor disse gruppene.Universiteter og høyskoler kan sies å høre mer hjemme her, siden deres hovedoppgave er forskning, undervisning og formidling, mer enn utøving av myndighet. Norsk kulturråd (lov 7. juni 2013 nr. 31) står i en lignende stilling, men har som en av hovedoppgavene å fordele tilskudd. Det kan være tilsyns- eller granskingsorganer som ikke selv treffer vedtak (f.eks. Barneombudet og undersøkelsesmyndigheterSe for undersøkelser av ulykker og hendelser i Forsvaret lov 16. desember 2016 nr. 92 § 4. ) eller rådgivende organer (som BioteknologirådetSe genteknologiloven 2. april 1993 nr. 38 § 26 og bioteknologiloven 5. desember 2003 nr. 100 § 7-3. ). I tillegg til forvaltningsorganer med rettslig uavhengighet kan enkelte forvaltningsorganer ha en stor faktisk uavhengighet ved at overordnete organer i praksis lar være å bruke sin myndighet til å gi instrukser eller omgjøre avgjørelser. En slik praksis kan ha forskjellige årsaker. Én grunn er at det overordnete organet har respekt for det underordnete organets faginnsikt og selv mangler fagkompetanse. Det kan også være påvirket av en holdning til ledelse i organisasjoner som går ut på at den som har fått fullmakt til å avgjøre saker, bør ha størst mulig frihet til å treffe avgjørelsene på eget ansvar. Difi har i rapportene fra 2012–2014 konkludert med at endringene i retning av økt uavhengighet har skjedd gjennom en rekke ad-hoc-løsninger. Det har vokst frem et uoversiktlig og inkonsistent system for myndighetsutøving. Difi viser til at uklarheten rundt ansvarsplassering svekker styringssystemets demokratiske kvalitet, og at uklarheten kan svekke tilliten og legitimiteten til systemet for myndighetsutøving.Difi-rapport 2012:7 Uavhengig eller bare uavklart? Organisering av statlig myndighetsutøvelse s. 43 og Difi-rapport 2014: 2 Viltvoksende nemnder? Om organisering og regulering av statlige klagenemnder s. 56–57. Det presiseres at det ikke er uavhengigheten, men uklarheten, som er problematisk. Professor Eivind Smith konkluderte for sin del med at departementenes omtale av organers uavhengighet kan sies å vise svak bevissthet om de underliggende spørsmålene om kompetanse og ansvar, og at det gjennomgående har vært lagt til grunn at organers uavhengighet rakk lenger enn det var rettslig grunnlag for.Eivind Smith, Uavhengig myndighetsutøvelse. Vedlegg til Difi-rapport 2012:7 Uavhengig eller bare uavklart? Organisering av statlig myndighetsutøvelse s. 78–79. Utvalget antar at en økt bruk av uavhengige organer kan henge sammen med rådende forvaltningspolitiske oppfatninger. Etter de oppfatningene som gjerne går under betegnelsen «New Public Management» vil uavhengige organer kunne bidra til å effektivisere offentlig forvaltning ved at den blir fri for skiftende politisk innflytelse. I noen tilfeller er et forvaltningsorgan gjort uavhengig for å sikre konkurransenøytralitet på et område hvor både det offentlige og private aktører tilbyr tjenester.Et eksempel er Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (tidligere Post- og teletilsynet), jf. ekomloven 4. juli 2003 nr. 83 § 10-2, som bygger på et EU-direktiv innlemmet i EØS-avtalen. Utviklingen har imidlertid ikke vært entydig. Stortingsbehandlingen av tilsynsmeldingen – St.meld. nr. 17 (2002–2003) Om statlige tilsyn – viste stor skepsis til å gi ordinære forvaltningsorganer uavhengighet. Også på konkrete områder kan synet på verdien av uavhengighet ha variert. Endringer i utlendingsloven viser det når det gjelder uavhengighet for utlendingsmyndighetene, og konkurranselovgivningen når det gjelder uavhengig klageinstans for konkurransesaker.Se for konkurranselovgivningen gjennomgåelsen i NOU 2014: 11 Konkurranseklagenemnda og videre Prop. 37 L (2015–2016) s. 34–36 (punkt 6.3). Etter gjeldende rett er hovedregelen at et statsforvaltningsorgan inngår i den hierarkiske pyramiden og kan instrueres av overordnete organer, jf. punkt 32.1. At et organ er uavhengig, er et unntak fra dette, og det trenger en rettslig begrunnelse i det enkelte tilfellet. Selv om det lar seg fastslå at et forvaltningsorgan er uavhengig, er det ofte uklart hva uavhengigheten innebærer. For en del forvaltningsorganer er det vanskelig å fastslå med sikkerhet om de har en uavhengig stilling. Når lovgiverne ikke har klargjort spørsmålet, kan det skyldes at man mer har lagt opp til en faktisk uavhengighet der instruksjons- og omgjøringsmyndighet ikke blir brukt, enn til en rettslig uavhengighet der instruksjons- og omgjøringsmyndighet er avskåret. Det gjør at anslagene over hvor mange uavhengige forvaltningsorganer vi har, blir usikre, jf. punkt 33.3.1. Utvalget ser for sin del ikke grunn til å analysere de enkelte forvaltningsorganers mulige uavhengighet, men nøyer seg med å peke på generelle synspunkter som har betydning for vurderingen. Holdepunkter for uavhengighet kan finnes i lov, forarbeider eller praksis, eller i slutninger fra organets oppgaver eller sammensetning. Trolig som følge av anbefalinger i Justisdepartementets veileder Lovteknikk og lovforberedelse og Difis rapporter er det i senere tid blitt vanligere å ta med i loven bestemmelser som (iallfall delvis) avklarer spørsmålet. Hovedeksempler på dette er en lovbestemmelse som sier generelt at organet er «uavhengig», eventuelt uavhengig i visse sammenhenger, eller en lovbestemmelse som direkte avskjærer eller begrenser den instruksjons- og omgjøringsmyndighet som overordnet organ normalt har. Når det følger av internasjonale forpliktelser at et forvaltningsorgan skal være uavhengig, kan presumpsjonsprinsippet tale for å legge dette til grunn selv om uavhengigheten ikke fremgår av norsk lov. De internasjonale reglene vil da ofte belyse nærmere hva uavhengigheten innebærer. Slutninger fra forarbeider og praksis kan være usikre fordi det er uklart om det dreier seg om faktisk uavhengighet i praksis eller om en rettslig uavhengighet. Tradisjonelle oppfatninger om at en oppgave bør løses uavhengig av andre forvaltningsorganer og av politiske organer, er et sterkt argument for at ombud og forvaltningsorganer som løser tvister mellom private, ikke kan instrueres i den enkelte sak. Organets sammensetning er i seg selv ikke et avgjørende argument for uavhengighet, men at det er et kollegialt organ, kan støtte opp under andre argumenter som taler for en uavhengig stilling. Dansk rett følger den kontinentaleuropeiske «ministerie»-modellen, som i korte trekk går ut på at den enkelte minister er satt til å lede det samlede ministerium.«Ministerium» i bred forstand omfatter alle forvaltningsområdene som er tilknyttet det relevante ministerområde. I snever forstand omfatter ministeriet ministeren selv og dennes sekretariat (departementet). Grundloven § 12 lyder: Unntak fra dette utgangspunktet kan bare skje i den grad det er særlig bestemt. Statsrådens ansvar favner tilsvarende vidt.Eivind Smith, Stat og rett. Artikler i utvalg 1980–2001. Oslo 2002 s. 503–504. Hovedregelen er at overordnet organ i forvaltningshierarkiet kan gi bindende «tjenestebefalinger» (instrukser) om så vel formelle spørsmål (saksbehandling) som materielle spørsmål (beslutningenes innhold), både i konkrete og generelle saker. Overordnet forvaltningsorgan kan velge å overta en konkret sak underveis i saksbehandlingen («call-in») og kan omgjøre avgjørelser etter nærmere bestemte regler.Karsten Revsbech mfl., Forvaltningsret. Almidelige emner, 6. utg., Aarhus 2016 s. 20. Fra 1960-tallet har det blitt vanligere å flytte enkeltsaksbehandling ut av departementene. Utflyttingen av oppgavene har skjedd dels ved å avskjære adgangen til å bringe saker inn for departementet, dels ved å legge klagesaksbehandling til uavhengige organer, og dels ved å flytte forvaltningsoppgaver fra stat til kommune.Karsten Revsbech mfl., Forvaltningsret. Almidelige emner, 6. utg., Aarhus 2016 s. 42. I praksis inneholder loven som legger kompetansen til et uavhengig organ, nesten alltid en «bemyndigelse til ministeren til at fastlægge de generelle sagsbehandlingsregler i form af en forretningsorden eller lignende».Karsten Revsbech m.fl., Forvaltningsret: Almindelige emner, Aarhus 2016 s. 52 note 114. Det tilføyes her at dersom det ikke finnes noen slik lovbestemmelse, følger det av råds og nemnders «generelt uafhængige stilling utenfor det almindelige ministerielle hierarki, at ministrens sædvanlige overordnelsesbeføjelser ikke kan opretholdes, idet formålet med at henlægge kompetencen til andre organer end de normale, hierarkisk organiserede ellers ville blive illusorisk»», og at det derfor ikke kan gis generelle eller konkrete instrukser vedrørende materielle spørsmål. Forfatteren synes likevel å stille spørsmål om dette synspunktet kan opprettholdes, idet «lovgivningsmagten åbenbart har fundet det nødvendigt ret konsekvent at indsætte hjemmel for udstedelse af sådanne forretningsordener, og idet der vel generelt kan sættes spørgsmålstegn ved, om det ikke også gennem generelle, formelle regler kan øves en vis indflydelse på sagernes udfald, jf. f.eks. Tamilsagen». Den svenske forvaltningen bygger på en modell med fristilte embetsverk. Den løpende forvaltningen er skilt ut til særskilte embetsverk (styrelser eller verk) som ikke kan instrueres av det sektoransvarlige departementet. Regeringsformen 11 kap. 7 § lyder: Forvaltningsmyndighetene skal altså på selvstendig grunnlag og på eget ansvar behandle saker om myndighetsutøving i saker mot privatpersoner eller kommune. Når det gjelder anvendelse av lov, skal myndighetene handle på selvstendig grunnlag uavhengig av om saken gjelder myndighetsutøving eller ikke. Statsrådens parlamentariske ansvar omfatter ikke underordnede myndigheters beslutninger.Håkan Stömberg og Bengt Lundell, Allmän förvaltningsrätt, 27. uppl., Stockholm 2018 s. 37–38. Det svenske systemet har kontrollordninger som tar sikte på å hindre at forvaltningsorganene misbruker sin frie stilling. For det første er det en vid rett til innsyn (som på noen punkter rekker videre enn de norske innsynsreglene).Difi-rapport 2014:2 Viltvoksende nemnder? Om organisering og regulering av statlige klagenemnder s. 50. Innsynsreglene har lang tradisjon, og viktige bestemmelser er forankret i en av Sveriges grunnlover, Tryckfrihetsförordningen. For det andre har tjenestepersoner et rettslig ansvar for feil begått i tjenesten. Ansvaret er knyttet både til forberedelse og avgjørelse av saker.Difi-rapport 2014:2 Viltvoksende nemnder? Om organisering og regulering av statlige klagenemnder s. 50. Alle forvaltningsavgjørelser treffes etter «föredragning», der en navngitt tjenesteperson har ansvar for å utrede saken, og en annen, også navngitt tjenesteperson, er ansvarlig for avgjørelsen. I alle svenske myndigheter er det offentlig tilgjengelig oversikter over hvem utreder og hvem som avgjør de saker myndigheten har ansvar for. For det tredje har regjeringen et særskilt kontrollorgan i den uavhengige Justitiekanslern, og Justitieombudsmannen har videre kompetanse enn Sivilombudsmannen i Norge og kan blant annet ta ut tiltale for tjenesteforsømmelse.Lag (1986:765) med instruktion för Riksdagens ombudsmän 6 § 2 st. I tilgjengelig finsk litteratur finnes det lite av interesse om uavhengige forvaltningsorganer. Andre grunnlovbestemmelser kan imidlertid legge begrensninger. Regjeringen kan for eksempel ikke gjennom lov fratas instruksjonsmyndighet over departementene (Grunnloven § 12), skatteoppkreverne (§ 18) eller utenriksetaten (§ 26).Men såfremt Regjeringen kan instruere, er det ikke noe i veien for at for eksempel oppkreving av skatt til staten legges til kommunale skatteoppkrevere (se skattebetalingsloven § 2-3). En statsråd kan ikke selv (eller ved beslutning av Kongen i statsråd) fraskrive seg ansvar for oppgaver som ved lov eller i Grunnloven er lagt til Kongen og videre til departementet som statsråden er ansvarlig for. Så langt en statsråd er avskåret fra å utøve myndighet, er også ansvar, i hvert fall i rettslig betydning, uaktuelt. Avskjæring vil typisk skje ved at Stortinget i lov bestemmer at oppgaver legges til organer som skal være uavhengige av Kongen og statsråden, eller at oppgavene for øvrig ikke anses som statlige. Selv om det skisserte utgjør utgangspunkter, kan bildet i praksis være mer nyansert. Ansvarsforholdene blir uklare når Stortinget og/eller regjeringen på mer eller mindre uklart grunnlag bygger på at et forvaltningsorgan er rettslig eller faktisk uavhengig. Selv om en statsråd både rettslig og praktisk kan ha mulighet for å gripe inn (typisk i enkelttilfeller), kan oppgavefordelingen mellom statsråden og andre organer bygge på en forutsetning om at statsråden normalt ikke bør gripe inn. Det vil i praksis ha betydning både for ønskeligheten av og muligheten for å holde statsråden ansvarlig for ikke å ha grepet inn. På den annen side kan det foreligge et slags «restansvar» for feltet, selv om en oppgave etter lovgivningen ligger utenfor det en statsråd direkte kan påvirke.Se Justisdepartementets lovavdelings uttalelse 23. mars 2017 (JDLOV-2016-1748) punkt 4.6 og NOU 1997: 19 Et bedre personvern – forslag til lov om behandling av personopplysninger s. 216. Se videre Eivind Smith, Statsrådenes politiske og konstitusjonelle ansvar for statlige virksomheter med styre, Nordisk administrativt tidsskrift 1994 s. 91–110 og Eivind Smith, Den konstitusjonelle adgang til å legge vedtaksmyndighet til «uavhengige» organer», inntatt som vedlegg 6 i NOU 1997: 19 s. 214–222. Se også oversikten i Eivind Smith, «Statsrådsansvaret og dets grenser», inntatt som vedlegg 2 til NOU 1999: 18 Organisering av oppdragsvirksomhet – En vurdering av rammene for oppdragsvirksomhet ved institusjoner innenfor høgre utdanning (s. 65–66). Et uavhengig forvaltningsorgan kan neppe binde regjeringen rettslig i utøvingen av forvaltningsvirksomhet.Se Justisdepartementets lovavdelings uttalelse 16. oktober 2016, referert i Prop. 80 L (2016–2017) s. 71 (punkt 8.3.2.1) i anledning av diskrimineringsombudsloven. Det ville stemme dårlig med Kongens stilling som leder av den utøvende makt og med tredelingen av den øverste statsmakt mellom Stortinget, regjeringen og domstolene, og med at det bare er medlemmene av regjeringen, ikke av eventuelle uavhengige organer, som har rett til å møte i Stortinget. På personvernområdet kreves det at nasjonale reguleringsmyndigheter skal ha «full uavhengighet» («complete independence»). Personvernforordningen artikkel 52 lyder: «1. Hver tilsynsmyndighet skal utføre sine oppgaver og utøve sin myndighet etter denne forordning i full uavhengighet. 2. Når medlemmet/medlemmene av hver tilsynsmyndighet utfører sine oppgaver og utøver sin myndighet i samsvar med denne forordning, skal de ikke utsettes for påvirkninger utenfra, verken direkte eller indirekte, og skal ikke anmode om eller motta instrukser fra noen. 3. Medlemmet/medlemmene av hver tilsynsmyndighet skal avstå fra enhver handling som ikke er forenlig med vedkommendes oppgaver, og skal så lenge utnevnelsesperioden varer, ikke utøve en uforenlig yrkesvirksomhet, verken lønnet eller ulønnet. 4. Hver medlemsstat skal sikre at hver tilsynsmyndighet har de menneskelige, tekniske og økonomiske ressurser og lokaler samt infrastruktur som er nødvendig for å kunne utføre sine oppgaver og utøve sin myndighet på en effektiv måte, herunder i forbindelse med gjensidig bistand, samarbeid og deltaking i Personvernrådet. 5. Hver medlemsstat skal sikre at hver tilsynsmyndighet velger og har sitt eget personell som utelukkende skal stå under ledelse av medlemmet/medlemmene av den berørte tilsynsmyndighet. Etter energidirektivene skal nasjonale energimyndigheter ikke kunne instrueres av regjeringen eller offentlige eller private virksomheter.Direktiv 2009/72/EF artikkel 35 (4). Etter artikkel 35 til 40 skal medlemsstatene utpeke én felles nasjonal reguleringsmyndighet på direktivenes områder. Reguleringsmyndighetens oppgaver er blant annet å sørge for at nettselskaper opptrer i samsvar med EU-rettslige forpliktelser, å hindre kryss-subsidiering mellom nettvirksomhet og produksjon/omsetning og å føre tilsyn med markedet og sørge for at dets aktører utfører oppgaver i tråd med EU-retten. Reguleringsmyndigheten har også oppgaver knyttet til forbrukerbeskyttelse samt tariffer og vilkår for tilgang til transmisjons- og distribusjonsnett. Se høringsnotat om forslag til endringer i energiloven, OED, 17. september 2013 s. 14. Nasjonal reguleringsmyndighet er NVE, se energilovforskriften §§ 9-1 til 9-3 og OEDs delegeringsvedtak 7. desember 2012. Energimyndighetens avgjørelser skal kunne påklages, og klageinstansen skal være uavhengig av partene i saken og av regjeringen.Direktiv 2009/72/EF artikkel 37 (17). På teleområdet skal den nasjonale reguleringsmyndigheten handle uavhengig og ikke instrueres av noe annet organ.Direktiv 2002/21/EF artikkel 3. Nasjonal reguleringsmyndighet er Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom), som er underlagt Samferdselsdepartementet og driver tilsyn med tilbydere av post- og teletjenester. Medlemsstatene er forpliktet til å gi lovbestemmelser som sikrer at myndigheten er beskyttet mot ekstern innblanding og politisk press. Når det gjelder flyplasstjenester, er medlemsstatene pålagt å opprette en uavhengig overvåkingsmyndighet. I spørsmål om fastsetting av flyplassavgifter skal myndigheten treffe endelige og bindende vedtak.Direktiv 2009/12/EF, blant annet artikkel 11. Europarådet har på enkelte områder vedtatt anbefalinger som kan begrunne et ønske om uavhengighet fra det ordinære forvaltningshierarkiet. Europarådsrekommandasjonen (Rec (2003)4) om finansiering av politiske partier har i artikkel 14 en anbefaling om at medlemsstatene sørger for en uavhengig kontroll med finansieringen av politiske partier og valgkampanjer. I de forklarende merknader til rekommandasjonen er det sterkt fremhevet at statene bør ha et uavhengig organ til dette. Det anses som vesentlig for å sikre at lovgivningen på dette korrupsjonsutsatte området blir overholdt. Samtidig tilføyes det at uavhengighet nødvendigvis er relativ og aldri kan være absolutt.Avsnitt 64 og 67 i de forklarende merknader til Recommendation (2003)4 on common rules against corruption in the funding of political parties and electoral campaigns. Partilovnemnda har i samsvar med dette en lovfestet uavhengighet i enkeltsaker, se partiloven 17. juni 2005 nr. 102 § 24 første ledd. Hva kan uavhengigheten bestå i? Som det har fremgått av punkt 32.3, kan uavhengighet ha forskjellig innhold for forskjellige uavhengige organer i dag. Det kan skilles mellom hvem forvaltningsorganet er uavhengig av (punkt 32.6.2), og hva forvaltningsorganet er uavhengig (eller avhengig) av (punkt 32.6.3). Spørsmålet om hva et uavhengig forvaltningsorgan er uavhengig av, kan ofte formuleres som et spørsmål om hvilke former for påvirkning det skal være fri for og skal se bort fra. Utvalget legger her hovedvekten på å drøfte dette. Sett fra dem som står utenfor det uavhengige organet, kan uavhengigheten også innebære et forbud mot visse handlinger som kan være egnet til å påvirke det uavhengige organet. Drøftelsen omfatter både forskjellige former for rettslig bindende påvirkning og former for faktisk påvirkning eller innflytelse. I analysen er det uten betydning om den som foretar seg noe overfor det uavhengige organet, har til formål å påvirke eller ikke, hvis det dreier seg om forhold som faktisk kan påvirke. Utvalget legger til grunn at et uavhengig forvaltningsorgan er bundet av lov og forskrift og under enhver omstendighet kan styres gjennom bestemmelser i lov eller forskrift. Spørsmålet er om organet skal være fri for annen påvirkning. Drøftelsene tar primært sikte på spørsmålet om rettslig uavhengighet. Dette innebærer at det uavhengige forvaltningsorganet vil ha en rettslig plikt til å se bort fra visse former for påvirkning, og kan også gjøre at andre ikke har rettslig adgang til å foreta seg noe som kan påvirke det uavhengige forvaltningsorganet. Rettslig og faktisk uavhengighet trenger ikke falle sammen. Utvalget antar at rettslig uavhengighet normalt ikke vil være et mål i seg selv, men tjene som et middel til å oppnå en ønsket faktisk uavhengighet.Når uavhengigheten skyldes internasjonale forpliktelser, kan det nok tenkes at den rettslige uavhengigheten er et mål i seg selv. Rettslig uavhengighet kan imidlertid øke tilliten til (eventuelt mistanken om) at det foreligger en faktisk uavhengighet. Når man skal vurdere om rettslig uavhengighet er ønskelig, kan det ha betydning om en ønsket faktisk uavhengighet kan oppnås på annen måte. Spørsmålet om uavhengige forvaltningsorganer oppstår i praksis først og fremst som et spørsmål om uavhengighet av Kongen og departementene. Det er særlig dette som utvalget vil ha for øye. For organer på lavere nivå i statsforvaltningen kan spørsmålet også melde seg i deres forhold til andre organer, f.eks. om en klagenemnd eller en fylkesmann kan bli instruert av et direktorat. Konstitusjonelle spørsmål reiser seg bare der et statsforvaltningsorgan blir gjort uavhengig av Kongen. Grunnloven er ikke til hinder for at et forvaltningsorgan blir gjort uavhengig av departementet. Selv om det uavhengige forvaltningsorganet i slike tilfeller f.eks. kan instrueres av Kongen, kan en slik ordning gi det en stor faktisk uavhengighet. Terskelen for å gi en instruks ved kongelig resolusjon, som vil bli forelagt Stortinget for kontroll i samsvar med Grunnloven § 75 bokstav f, er i praksis høy. Riksadvokatens uavhengighet er et eksempel på det. Det blir gjerne regnet som det mest sentrale i uavhengigheten at overordnete organer ikke kan gi instrukser. Instruksjonsmyndigheten kan være avskåret for både konkrete instrukser i den enkelte sak og generelle instrukser for bestemte sakstyper eller hele organets virksomhet. Når instruksjonsmyndigheten er avskåret, blir det klarere at det uavhengige organet treffer sine avgjørelser helt etter sin egen vurdering. En instruks kan gjelde forskjellige sider ved virksomheten i et underordnet organ. Instruksjonsmyndigheten til et overordnet organ kan derfor være helt eller delvis avskåret. En instruks kan gjelde innholdet i avgjørelsen – både lovforståelsen og utøvingen av forvaltningsskjønnet, saksbehandlingen, intern organisering, prioritering av saker eller om en sak skal tas opp til behandling. Det kan f.eks. tenkes at et overordnet organ kan gi det uavhengige organet instruks om å ta en bestemt sak opp til behandling, selv om det ellers er utelukket å gi instrukser. Når det blir gitt en instruks, vil det aktuelle vedtaket fortsatt bli truffet av det underordnete organet som er blitt instruert. Dette kan etter omstendighetene gjøre det uklart hvem som reelt sett har ansvaret for vedtakets innhold. En slik uklarhet kan unngås hvis instruksen blir gitt skriftlig, eventuelt ved at vedtaket viser til at det er truffet i henhold til instruks fra et overordnet organ.Jf. St.meld. nr. 17 (2002–2003) s. 34 (punkt 4.6.2.1). Instrukser om tjenesteforhold og administrative forhold står i en særstilling. Statens alminnelige instrukser om slike spørsmål – personalreglementet og økonomireglementet – gjelder i dag også for uavhengige organer, og det er neppe noen grunn til at et uavhengig forvaltningsorgan skal være fritatt for å følge slike regler. Hvor langt en generell instruks vil gjøre innhogg i mottakerorganets autonomi, er avhengig av innholdet og detaljnivået i instruksen. Selv om et overordnet organ er avskåret fra å gi generelle instrukser, kan det likevel ha adgang til å påvirke det uavhengige organet ved å fastsette generelle regler i forskrift når loven gir hjemmel for det. Til forskjell fra en generell instruks vil en slik forskrift komme i stand etter en bredere saksforberedelse, og forskriften vil bli kunngjort før den kan tre i kraft til skade for privatpersoner. Et alternativ til å avskjære instruksjonsmyndigheten fullstendig er å legge instruksjonsmyndigheten til øverste forvaltningsnivå, regjeringen. Instruksjonsmyndigheten må da utøves ved kongelig resolusjon, som er gjenstand for Stortingets kontroll, jf. Grunnloven § 75 bokstav f. Denne kontrollen kan effektiviseres ved å lovfeste krav om at Stortinget straks skal få melding om instruksen. Det uavhengige organet som eventuelt skal instrueres, kan også få øve innflytelse på spørsmålet om instruksjon ved en rett til å få uttale seg før en instruks blir gitt.Slik domstolloven § 33 tredje ledd om instruksjon av Domstoladministrasjonen og sentralbankloven § 2 tredje ledd om instruksjon av Norges Bank. Hvis instruksjonsmyndigheten er avskåret, kan det bli spørsmål om det overordnete organet kan gi uttrykk for sine synspunkter på en annen måte. Dette er i dag mer et spørsmål om god forvaltningsskikk enn et rettslig spørsmål. Til sammenligning er det f.eks. kutyme for at hensynet til domstolenes uavhengighet tilsier at en statsråd ikke bør ta offentlig avstand fra en dom som hun eller han er uenig i, men i stedet ta dommen til etterretning eller anke den, eventuelt foreslå lovendringer for å endre rettstilstanden. Lignende synspunkter kan gjøre seg gjeldende overfor et uavhengig forvaltningsorgan, avhengig av organets oppgave og om det er i behold noen form for instruksjonsmyndighet. Det må unngås å gi slike utsagn eller «signaler» en bindende form. De må uansett oppfattes som rene innspill til det uavhengige organet, som må stå helt fritt overfor dem. Særlig er det grunn til varsomhet der det uavhengige organet i nær fremtid er avhengig av beslutninger som det overordnete organet er berettiget til å treffe, f.eks. om (gjen)oppnevning av lederen for det uavhengige organet. Slike «signaler» kan også skape uklarhet om hvem som har «ansvaret» for en avgjørelse i samsvar med signalet – den som har truffet avgjørelsen, eller den som har gitt signalet. Når det er et uavhengig organ som treffer avgjørelsen, må dette organet uansett bære ansvaret for den, selv om den er i samsvar med og motivert av et signal fra et annet forvaltningsorgan. Men dette forvaltningsorganet kan like fullt kritiseres for det «signalet» som det har gitt. En særlig form for signaler gjelder forventninger i tildelingsbrevet for bevilgninger til det uavhengige organet. Et tildelingsbrev kan inneholde instrukser om bruken av de tildelte midlene hvis det ikke er grunnlag for å anta at det uavhengige organet har krav på å få midler til fri rådighet innenfor organets lovfestede virkeområde. Tildelingsbrevet kan derfor bringe videre de føringer som Stortinget har gitt gjennom sitt budsjettvedtak. Når instruksjonsmyndigheten er avskåret, er det imidlertid en naturlig konsekvens at det ikke kan gis føringer i tildelingsbrevet om behandlingen og avgjørelsen av bestemte saker eller sakstyper. Generelle føringer eller mål om saksbehandlingstid og antall behandlete saker (volumkrav) kan sies å stå i en mellomstilling, siden de også har å gjøre med bruken av tildelte bevilgninger. Når en avgjørelse treffes av et uavhengig organ, kan uavhengigheten innebære at et overordnet organ ikke kan omgjøre vedtaket selv om det ellers ville være adgang til det. Sammenlignet med bruk av instruksjonsmyndighet vil omgjøring gjøre det klarere hvilket organ som har ansvaret for det endelige vedtaket, og omgjøring setter ikke det underordnete organets faglige integritet under press på samme måte som en instruks kan gjøre. I stedet for at overordnet organ er helt avskåret fra å omgjøre, kan omgjøringskompetansen være begrenset. En slik begrensning kan også gå ut på at det overordnete organet bare kan omgjøre vedtak f.eks. «når prinsipielle eller tungtveiende samfunnshensyn tilsier det». En begrensning av denne typen vil nok ha en viss reell betydning selv om det langt på vei blir opp til det overordnete organet å avgjøre om det foreligger «prinsipielle eller tungtveiende samfunnshensyn». En annen form for reell begrensning av omgjøringsadgangen vil det være om omgjøring bare kan skje ved vedtak av Kongen i statsråd. Når en avgjørelse skal treffes av et uavhengig organ, vil det naturlig gjøre at et overordnet organ ikke kan bestemme at det skal avgjøre saken i stedet, selv om det ellers ville ha hatt adgang til det. Blir en sak «hentet opp» til et overordnet organ for avgjørelse der, vil det imidlertid være klart hvem som står for vedtaket. Uavhengigheten kan bety at vedtak som det uavhengige organet treffer, ikke kan påklages, eller at klager må avgjøres av en egen klageinstans som selv er uavhengig. At avgjørelsen som en uavhengig klagenemnd treffer i en klagesak, ikke kan påklages videre, vil uansett være i tråd med den alminnelige regelen om klagerett i bare ett trinn. Når uavhengige organer avgjør spørsmål om dokumentinnsyn som første instans, har praksis vært at avslag kan påklages til det departement som organet administrativt hører under, jf. punkt 32.9.5. Det kan øke uavhengigheten til et uavhengig organ hvis tilsettinger i eller oppnevninger til organet blir gjort av andre enn et overordnet organ som ville ha hatt instruksjonsmyndighet etter vanlige regler. Domstoladministrasjonen kan nevnes som eksempel, der direktøren blir ansatt av styret for Domstoladministrasjonen (som i sin tur er sammensatt etter nærmere regler som begrenser regjeringens frihet til å oppnevne styremedlemmer, og med begrenset adgang for Kongen til å avsette styret i løpet av funksjonstiden), ikke av Kongen eller departementet. Det kan også ha betydning for uavhengigheten om en tilsetting er fast eller på åremål, særlig hvis åremålet kan fornyes eller innehaveren av stillingen er interessert i tilsettingsmyndighetens velvilje for å få en annen stilling etter at åremålet er utløpt. Det øker et organs uavhengighet hvis det kan skaffe seg økonomiske ressurser utenom det som organet får tilført fra eller gjennom et overordnet organ, og hvis det står fritt til å disponere de midler som det blir tilført. Som eksempler kan nevnes adgang for en kommune til å bestemme skattlegging (f.eks. skatteprosent og eiendomsskatt), adgang for et forvaltningsorgan til å kreve gebyr eller vederlag for utførte tjenester eller saksbehandling uten at dette går inn i statskassen, og rett til å legge frem budsjettforslag utenom statsbudsjettet direkte for Stortinget som bevilgende myndighet. Et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter har en annen budsjettmessig frihet gjennom nettobudsjettering enn ordinære forvaltningsorganer, og de kan også ha større administrative og personalpolitiske fullmakter enn det som ellers gjelder i statsforvaltningen. Dette gjør ikke et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter til et «uavhengig» forvaltningsorgan. Men et uavhengig forvaltningsorgan kan sies å få styrket sin uavhengighet hvis det i tillegg er et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter. Universiteter og høyskoler er et eksempel. Det øker et forvaltningsorgans uavhengighet om det er fritatt for kontroll. Behov for kontroll med uavhengige organers virksomhet kan eventuelt ivaretas ved at kontrollen foretas av organer som er uavhengige av Kongen og departementet. Det kan skje ved at kontrollen legges direkte inn under Stortinget med støtte av Riksrevisjonen. Også Sivilombudsmannen vil kunne føre kontroll med et uavhengig forvaltningsorgan. Domstolene kan foreta kontroll med uavhengige organers myndighetsutøving, men kontrollen blir begrenset ved at den bare kan rette seg mot utvalgte saker som en berørt bringer inn for domstolene, i utgangspunktet på egen bekostning, og bare gjelder rettslige sider av myndighetsutøvingen. Den hierarkiske ordningen av norsk statsforvaltning innebærer at de enkelte organene ikke er uavhengige av Kongen og departementet. Som nevnt i punkt 32.4.2 bygger svensk statsforvaltning på en annen modell, der etatene som hovedregel er uavhengige av departementene og selv holdes ansvarlige for sine tjenestehandlinger. Utvalget tar ikke opp spørsmålet om å legge om norsk statsforvaltning i retning av en svensk hovedmodell, men begrenser seg med utgangspunkt i mandatet til å drøfte argumenter for og mot å gi enkelte forvaltningsorganer en uavhengig stilling, særlig i deres forhold til Kongen og departementene. Et konstitusjonelt ansvar for regjeringen og de enkelte statsrådene forutsetter at de har instruksjons- og kontrollmyndighet overfor underordnete organer i samsvar med stortingsvedtaket i 1977. Får et forvaltningsorgan en uavhengig stilling, vil det derfor begrense eller utelukke at regjeringen eller vedkommende statsråd holdes konstitusjonelt ansvarlig for virksomheten i organet. Det uavhengige organet står ikke selv i noe direkte forhold til Stortinget, og bare ved innkalling etter Grunnloven § 75 bokstav h kan det bli pålagt å møte og gjøre rede for seg i Stortinget. Den norske forvaltningsmodellen gir mulighet for løpende styring med politisk forankring uten at det trenger å skje gjennom lovgivning, og for en demokratisk kontroll med forvaltningen. Det kan spørres om dette er desto viktigere med den vide bruk av fullmakter til forvaltningen som er et trekk ved norsk forvaltningslovgivning, i stedet for en mer inngående, presis og omfattende lovregulering av forvaltningens myndighet. Hvis alternativet er en sterk lovregulering, gir den norske modellen større fleksibilitet i forvaltningens virksomhet. Hovedmodellen gir mulighet for en styring av forvaltningens virksomhet, generelt eller i den enkelte sak, som kan fremme samordning av flere avgjørelser, avveining av forskjellige hensyn og effektiv ressursbruk, og bidra til nasjonal likhet hvis myndigheten til å treffe de enkelte avgjørelsene er delegert til regionale eller lokale organer. Faren for omfattende overordnet detaljstyring, som f.eks. kan føre til handlingslammelse i offentlig forvaltning, blir motvirket gjennom forvaltningspolitiske og administrative prinsipper for god ledelse i stedet for gjennom rettslige begrensninger. Overordnet styring fra regjering og departement kan motvirke et sektorisert fagstyre på de ulike forvaltningsområdene, men kan også innebære en risiko for at faglige overveielser blir tilsidesatt, eller at det blir uklart hvilke hensyn som er avgjørende for de avgjørelser som treffes. Den åpner samtidig for at avgjørelser i enkeltsaker kan bli truffet etter politiske overveielser som går utover den konkrete saken, særlig i tilfeller der det kan gis legitime faglige og verdimessige begrunnelser for ulike saksutfall. Økt spesialisering og mindre samordning kombinert med uavhengighet kan føre til at beslutningstakere taper det store bildet av syne og legger uforholdsmessig stor vekt på område- eller fagspesifikke hensyn. Men på noen områder kan det nettopp være viktig å sikre at virksomheten er rent faglig underbygd. Rettssikkerhetshensyn og ønske om rent faglig baserte avgjørelser innenfor lovfestede rammer er de viktigste argumentene for at et forvaltningsorgan bør være uavhengig. En viss avstand fra politiske myndigheter kan øke tilliten til at det treffes faglig funderte, gode og upartiske avgjørelser.Difi-rapport 2014:2 Viltvoksende nemnder? Om organisering og regulering av statlige klagenemnder s. 56–57. Jo viktigere det er at virksomheten til et forvaltningsorgan blir skjermet fra den daglige utøvingen av politikk, desto større vil behovet for uavhengighet være. Uavhengighet kan skape tydeligere rollefordeling og bidra til at organets virksomhet oppfattes som mer legitim.St.meld. nr. 17 (2002–2003) Om statlige tilsyn s. 9–10. Å legge avgjørelser til et uavhengig forvaltningsorgan kan også være begrunnet i et ønske om å beskytte politiske myndigheter. Dette er et hensyn som kan slå flere veier. På den ene siden kan det frita politiske organer for en kritikk mot avgjørelsene som kan gå ut over deres legitimitet, og det kan fremme likhet mellom avgjørelsene ved at det er utelukket for politiske myndigheter å gripe inn i en bestemt sak. På den annen side kan det å legge avgjørelser til et uavhengig organ bli oppfattet slik at politiske myndigheter «løper fra ansvaret» for avgjørelser på området. Utlendingsloven er et eksempel på at begge synspunkter har vært gjort gjeldende.Se f.eks. Innst. O. nr. 42 (1998–99) om etablering av en klagenemnd i utlendingsforvaltningen. For å sikre at avgjørelsene i et forvaltningsorgan er konsistente og forutberegnelige, er det viktigst å avskjære adgangen til å gi en individuell instruks som griper inn i en enkelt sak. Det vil imidlertid gjøre det vanskeligere å få til en (politisk) korreksjon av en uriktig eller inkonsistent praksis i det uavhengige organet eller å gripe inn hvis det uavhengige organet forfølger egeninteresser eller direkte misbruker sin myndighet. En forvaltningsstruktur hvor en del organer er uavhengige, kan reise forskjellige problemer ettersom de uavhengige organene er store med et bredt virkefelt, eller små med begrensete oppgaver. I første fall kan det føre til at en omfattende samlet politikkutforming skjer uten politisk og konstitusjonelt ansvar. En ordning med mange små og uavhengige organer – også innbyrdes – kan virke fordyrende ved at de må ha hver sin toppledelse og administrasjon. Når flere uavhengige organer hver for seg behandler saker som har betydning for andre sektorer, kan det også bli vanskeligere å samordne saksbehandlingen og avgjørelsene. Utvalget mener generelt at det bør utvises tilbakeholdenhet med å opprette uavhengige organer. Både hensynet til å bevare et konstitusjonelt ansvar og hensynet til en ryddig forvaltningsstruktur taler for det. Et uavhengig organ kompliserer strukturen og forutsetter ofte oppretting av en uavhengig klageinstans. I noen sammenhenger er det likevel hensyn som kan tale for uavhengighet, og de gjør seg etter utvalgets mening særlig gjeldende med tanke på instrukser i den enkelte sak om saksbehandlingen eller innholdet av avgjørelsen. Det kan være behov for å unngå styring i den enkelte sak, men samtidig beholde muligheten for å styre sakområdet samlet sett. De hensyn som taler for å gi et forvaltningsorgan større uavhengighet enn etter den alminnelige modellen, må vurderes konkret i lys av organets oppbygging og hvilke oppgaver det har. I en særstilling står tilfeller hvor internasjonale forpliktelser krever at organet får en uavhengig stilling (punkt 32.8.2). Deretter omtaler utvalget hvilken betydning organiseringen av organet kan ha for spørsmålet om uavhengighet (punkt 32.8.3), før spørsmålet om uavhengighet blir drøftet i lys av forskjellige typer oppgaver (punkt 32.8.4–32.8.11). Når et forvaltningsorgan har flere forskjellige oppgaver, kan det tenkes at spørsmålet om uavhengighet vil stille seg forskjellig for de forskjellige oppgavene. I noen tilfeller er det flere trekk ved organets oppgaver som taler for uavhengighet.Patentstyret og Klagenemnda for industrielle rettigheter er et eksempel på dette, jf. patentstyrelova 22. juni 2012 nr. 58 § 2. De virker som en klagenemnd, men oppgavene kan til dels betraktes som tvisteløsning, og de har et sterkt faglig preg. Grunner som taler for uavhengighet, kan også lede til at det aktuelle organet blir skilt ut som et eget rettssubjekt. Da må det fastsettes særskilt hvis det skal være adgang til å gi instruks eller omgjøre avgjørelser etter forvaltningsrettslige regler.Norges Bank er et eksempel på at oppgavene er lagt til et selvstendig rettssubjekt med uavhengig stilling og en begrenset instruksjonsadgang, se sentralbankloven 24. mai 1985 nr. 28 § 2. Spørsmål om Norges Banks uavhengighet er drøftet i NOU 2017: 13 Ny sentralbanklov. Organisering av Norges Bank og Statens pensjonsfond utland. Bruk av (stats)foretaks- eller selskapsmodellen vil innebære en viss uavhengighet ettersom eierstyring bare kan skje i bestemte former, og illustrerer samtidig – som ved små uavhengige forvaltningsorganer – at det må etableres et tilsvarende antall ledelser og administrasjoner. Folkeretten kan inneholde regler om at et forvaltningsorgan skal være uavhengig av forvaltningshierarkiet for øvrig, se punkt 32.5. Det er særlig aktuelt for regler som er innlemmet i EØS-avtalen.Se nærmere Christoffer C. Eriksen og Halvard H. Haukeland Fredriksen, EØS-rettslige rammer for ny forvaltningslov, 2017 (vedlegg 11) punkt 12. Et eksempel er tilsynsmyndighetene etter personvernforordningen (artikkel 52), som stiller krav om en uavhengig stilling for Datatilsynet og Personvernnemnda. Når de folkerettslige forpliktelsene konkretiserer hva uavhengigheten skal bestå i, må det i utgangspunktet legges til grunn. Folkerettslige forpliktelser kan imidlertid ha et mer eller mindre klart innhold. Når den folkerettslige regelen ikke er klar, mener utvalget at det ikke er gitt at en tolking som stiller strenge krav, bør være avgjørende.Personvernforordningen artikkel 52 nr. 2 gir et eksempel. Her heter det at tilsynsmyndigheten skal «ikke utsettes for påvirkninger utenfra, verken direkte eller indirekte». Det kan ikke være til hinder for offentlig debatt om spørsmål som hører under tilsynsmyndigheten. Det bør heller ikke forstås slik at en parlamentarisk forsamling er avskåret fra å diskutere personvernspørsmål, men det kan stille seg mer tvilsomt hvis parlamentet vedtar meningsytringer om spørsmål som hører under tilsynsmyndigheten. Dersom det er et handlingsrom for hvor langt uavhengigheten skal rekke, anbefaler utvalget at rekkevidden innen handlingsrommet blir fastlagt på samme måte som på områder der folkeretten ikke legger føringer. Hvilken betydning organiseringen av et forvaltningsorgan har for spørsmålet om uavhengighet, har i praksis mest å si for eksisterende forvaltningsorganer. Er det tale om å opprette et nytt organ, vil spørsmålet om en uavhengig stilling ofte bli løst ut fra hvilke oppgaver organet skal ha. For organiseringen kan oppgavene og en eventuell uavhengighet være gitte parametere. Det kan likevel skje at man av andre grunner tar stilling til organiseringen før spørsmålet om en uavhengig stilling. I organiseringen av det enkelte forvaltningsorgan går et hovedskille går mellom hierarkiske og kollegiale forvaltningsorganer. Den vanlige ordningen i norsk forvaltning er at et forvaltningsorgan er hierarkisk oppbygd med én ansvarlig øverste leder. Det forekommer likevel at et hierarkisk oppbygd forvaltningsorgan har et styre som i en viss forstand er overordnet organets leder, eller et råd tilknyttet organet. Domstoladministrasjonen, Finanstilsynet, statlige universiteter og høyskoler og Norges forskningsråd er eksempler på forvaltningsorganer med eget styre.Se domstolloven 13. august 1915 nr. 5 § 33 første ledd, finanstilsynsloven 7. desember 1956 nr. 1 § 2, universitets- og høyskoleloven 1. april 2005 nr. 15 § 8-1 og forskrift 10. juni 2016 nr. 658 om vedtekter for Norges forskningsråd § 3 første ledd. For Statistisk sentralbyrå foreslår et utvalg i NOU 2018: 7 Ny lov om offisiell statistikk og Statistisk sentralbyrå at styret erstattes med et råd. Det vil gi en organisering som er mer i tråd med EØS-rettslige regler om arbeidet med offentlig statistikk. Alternativt kan organet være kollegialt med flere medlemmer som deltar på like fot, med en leder av organet og som regel med et administrativt sekretariat. I statsforvaltningen finnes forskjellige nemnder og råd der spørsmålet om en uavhengig stilling kan melde seg. Etter utvalgets mening bør organiseringen av forvaltningsorganet tas i betraktning når spørsmålet om en uavhengig stilling skal vurderes. Som oftest kan det være mer nærliggende å gi et kollegialt organ en viss uavhengighet enn et hierarkisk organisert organ. Er det kollegiale organet sammensatt på rent faglig grunnlag eller med interesse- eller partsrepresentasjon, kan det tale for en viss uavhengighet, særlig slik at overordnete organer blir avskåret fra å gi instrukser i den enkelte sak. En del kollegiale organer har en dommer som leder (eller medlem). Det dreier seg vanligvis om klagenemnder, tvisteløsningsorganer eller organer med andre oppgaver der rettssikkerhetshensyn veier tungt. Lovgivningen setter sjelden krav om at det skal være en dommer med i nemnda, men det er vanlig med lovfestede krav om at nemndas leder skal ha dommerkompetanse. Når det skal oppnevnes en dommer i slike forvaltningsorganer, kan det reises spørsmål om hensynet til domstolenes uavhengighet gjør seg gjeldende og tilsier en uavhengig stilling også for en nemnd hvor en dommer med. Tanken er da at hvis dommeren kan instrueres som leder av nemnda, kan det også reise tvil om dommeren vil være uavhengig i sin dømmende virksomhet. Etter utvalgets mening er domstolenes uavhengighet av den utøvende makt så rotfestet at det er liten grunn til slike bekymringer. Tvert om er det i et lite land som Norge behov for å kunne dra nytte av kompetente og kyndige personer til forskjellige oppgaver. I det enkelte tilfellet kan man om nødvendig la være å oppnevne en dommer til vervet.Etter domstolloven § 121 c, jf. § 121 d, kreves det godkjenning fra Domstoladministrasjonen eller vedkommende domstolleder når andre enn Kongen i statsråd oppnevner en dommer som leder eller medlem av en nemnd. Skal oppnevningen skje i statsråd, skal Domstoladministrasjonen få uttale seg først (unntatt ved oppnevning til granskingskommisjoner). Eventuelt kan det bli spørsmål om å anse dommeren inhabil etter domstollovens regler til å pådømme en sak hvor vedkommende departement representerer staten. Selv om det legges opp til at en dommer skal delta i nemnda, mener utvalget at det ikke nødvendigvis tilsier at instruksjonsadgangen bør være avskåret. Organer med ombudsfunksjoner kan ses som en særskilt gruppe av organer med tilsynsoppgaver, men kjennetegnes gjerne ved at de skal fremme bestemte interesser og være en talsperson for dem.I en annen betydning brukes ordet ombud om verv som en er valgt til. Vi ser her bort fra denne videre betydningen. Det varierer om et ombud kan treffe bindende vedtak eller bare gi uttrykk for sin mening, eventuelt ta initiativ overfor andre. Likestillings- og diskrimineringsombudet var (inntil 2017) eksempel på det første, Barneombudet på det andre. Fordi ombudsordninger retter seg mot det alminnelige publikum, ser utvalget det som særlig viktig at et ombud har en uavhengig stilling. Det gjelder både i ombudets forhold til offentlige myndigheter og de interesser eller aktører som ombudet i praksis skal føre tilsyn med. I punkt 24.6.5.2 har utvalget drøftet om klager over enkeltvedtak bør behandles av nærmest overordnete forvaltningsorgan som klageinstans eller av en særskilt klagenemnd. Når klagesakene behandles av en egen klagenemnd, oppstår spørsmålet om den bør ha en uavhengig stilling. Det vises ofte til at nemndas uavhengige stilling vil gi legitimitet til avgjørelsene som den treffer, og at klagebehandling i en uavhengig klagenemnd kan være bedre egnet til å ivareta klagerens rettsikkerhet enn behandling i det ordinære forvaltningshierarkiet.Se Statskonsult-rapport 2003:19: Klager over alt: Organisering av statlig klagesaksbehandling s.14–15. En uavhengig klagenemnd vil normalt ikke kunne instruere underinstansen eller omgjøre underinstansens vedtak av eget tiltak (jf. punkt 25.7.3 og 32.10.3). Det kan bidra til at kontakten mellom instansene blir mer formalisert og til en tydeligere rolledeling og distanse mellom dem. Sammensetningen av en klagenemnd kan tale for at den bør ha en uavhengig stilling, iallfall med tanke på innholdet av de avgjørelser som nemnda treffer i enkeltsaker. Ofte er sammensetningen basert på særskilt faginnsikt på området, lokalkunnskap eller interesserepresentasjon. Disse argumentene for uavhengighet er ikke så sterke der nemndas vedtak skal tjene til å oppfylle nasjonale mål eller nasjonal politikk på området. Det kan tale mot å bruke særskilte klagenemnder at det blir vanskeligere å oppfylle klageordningens formål om å være informasjonskilde for overordnete organer, hvis ikke det etableres særlige mekanismer for det. Uten tilstrekkelig kunnskap om hvordan reglene fungerer i praksis, er det vanskeligere for et overordnet organ å vurdere endringsbehov på en god måte. Det er imidlertid usikkert om dette problemet vil bli større hvis klagenemnda får en uavhengig stilling. Utvalget ser alt i alt gode grunner for at en klagenemnd bør ha en uavhengig stilling på den måten at den ikke kan instrueres i den enkelte sak om innholdet av nemndas avgjørelse eller saksbehandlingen. Utvalget foreslår en alminnelig bestemmelse om dette i utk. § 73. Iallfall bør nemnda kunne gis instruks om mål f.eks. for saksbehandlingstiden. For klagenemnder over ordinære forvaltningsorganer bør hovedregelen være at nemnda kan gis generell instruks f.eks. om saksbehandlingstiden, men dette kan stille seg annerledes for klagenemnder over uavhengige forvaltningsorganer.For Lotterinemnda – som er klageinstans over Lotteritilsynets vedtak etter lotteriloven – gjelder at departementet kan gi «generelle pålegg», men ikke instruere nemnda i enkeltsaker, se lotteriloven 24. februar 1995 nr. 11 § 4 a første ledd. I hvilken grad en klagenemnd bør ha en uavhengig stilling utover det som følger av utk. § 73 – f.eks. ved at overordnet organs kompetanse til å gi generell instruks eller omgjøre nemndas vedtak avskjæres eller begrenses – bør vurderes i lys av oppgavene og sammensetningen som klagenemnda har. For kommunale klagenemnder kan disse spørsmålene stå i en noe annen stilling. Det kan være lite praktisk at kommunestyret gir supplerende regler i form av forskrift, og iallfall bør kommunestyret ha adgang til å gi generelle instrukser om saksbehandlingen i en kommunal klagenemnd. Enkelte organer har til oppgave å løse tvister, i hovedsak mellom privatpersoner. Det kan skje ved mekling i tvisten eller ved å avgjøre den, eventuelt begge deler. Slike tvisteløsningsorganer er som regel kollegiale, og ofte er de sammensatt med representanter for berørte partsinteresser. Eksempler er Meklingsnemnda for arbeidstakeroppfinnelser, Tariffnemnda, Rikslønnsnemnda, Tvisteløsningsnemnda etter arbeidsmiljøloven, Husleietvistutvalget og Forbrukerklageutvalget. Utvalget tilrår at slike organer får en uavhengig stilling. Overordnete organer bør hverken ha instruksjonsmyndighet eller omgjøringsadgang. Regulering av saksbehandlingen eller innholdet av deres avgjørelser bør skje i lov eller forskrift. Forvaltningsorganer som har en rent rådgivende funksjon, er vanligvis kollegiale organer hvor medlemmene i stor grad er oppnevnt på grunnlag av sin fagkunnskap. Bioteknologirådet er et slikt organ som er lovfestet.Se genteknologiloven 2. april 1993 nr. 38 § 26 og bioteknologiloven 5. desember 2003 nr. 100 § 7-3. De fleste rådgivende organer er etablert ved kongelig resolusjon eller av departementet, f.eks. Det kriminalitetsforebyggende råd (inntil 2015) og Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene. For enkelte forvaltningsorganer som i hovedsak har andre oppgaver, kan det være fastsatt at de skal gi råd til regjeringen og departementene (f.eks. Norges Forskningsråd). Når et organ har til formål å gi uavhengige råd basert på den fagkunnskap som finnes i rådet og eventuelt dets sekretariat, sier det etter utvalgets mening seg selv at rådsorganet må ha en uavhengig stilling som kommer til uttrykk på flere måter. Rådsorganet må ikke kunne gis instruks om innholdet i de rådene som det skal gi. Rådene må heller ikke kunne omgjøres av et annet forvaltningsorgan, men andre forvaltningsorganer kan selvsagt si seg uenig i rådene og behøver ikke følge dem. Derimot bør det som utgangspunkt være adgang til å gi rådsorganet en generell instruks om saksbehandlingen eller en instruks om å uttale seg om bestemte saker eller sakstyper. En instruks om å la være å uttale seg er problematisk hvis nemnda etter sitt regelgrunnlag står fritt til å velge hvilke saker det vil ta opp. Ofte gir et forvaltningsorgan ut fra sin administrative og faglige innsikt og erfaring råd til andre forvaltningsorganer i saker som de forelegger eller sender på høring. Utvalget mener at dette står i en annen stilling, og ser ikke grunn til at ordinære forvaltningsorganer skal ha en mer uavhengig stilling når de gir råd enn ellers. Noe annet er at hensynet til god saksopplysning og utredning i forvaltningen tilsier at et overordnet organ bør være varsom med å undertrykke synspunkter eller råd fra et underordnet organ ved å gi instruks om innholdet i dem. Enkelte forvaltningsorganer har som særskilt oppgave å klarlegge faktiske forhold. Det kan gjelde forløp av og årsaker til konkrete hendelser, som for granskingskommisjoner. Det kan også gjelde generell innsamling av informasjon om befolkningen og forhold i samfunnet, som for Statistisk sentralbyrå. I begge tilfeller er det om å gjøre at virksomheten skjer på en objektiv måte, uten å bli påvirket av interesser i bestemte virkelighetsoppfatninger, enten de knytter seg til politiske myndigheter eller andre. I disse tilfellene er det tale om utpreget faglig virksomhet, men det kan likevel bero på verdivalg og politiske prioriteringer hva som skal klarlegges. Utvalget mener at slike organer bør ha en uavhengig stilling når de skal utføre sine oppdrag,Slik f.eks. forsvarsundersøkelsesloven 16. desember 2016 nr. 92 § 4 annet ledd, lov 16. juni 2017 nr. 56 om Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten § 4 første ledd og statistikkloven 16. juni 1989 nr. 54 § 4-1 første ledd. men som utgangspunkt bør de kunne instrueres om avgrensningen av oppdraget. Det kan også tenkes at det vil styrke organets legitimitet å trekke inn representanter for berørte, slik det unntaksvis er gjort ved sammensetningen av granskingskommisjoner ad hoc. Mange forvaltningsorganer har tilsynsoppgaver, alene eller sammen med andre oppgaver.I 2008 hadde 34 av 231 statlige virksomheter tilsynsoppgaver (fylkesmannsembetet ble regnet som én virksomhet, og ikke som 18). Se mer om de ulike tilsynsoppgavene i St.meld. nr. 19 (2008–2009) Ei forvaltning for demokrati og fellesskap s. 63. Med «tilsyn» sikter utvalget her til oppgaver som går ut på å observere utviklingen på et område, kontrollere etterlevelsen av rettslige krav som stilles til aktørene på området (både lover, forskrifter og enkeltvedtak), og sikre gjennomføringen av regelverket og eventuelt sørge for sanksjoner mot regelbrudd. I norsk forvaltning er det vanlig at samme forvaltningsorgan gir tillatelser og står for tilsyn med at rammene og vilkårene for tillatelsen blir overholdt. I tilsynsmeldingen fra 2002 (St.meld. nr. 17 (2002–2003)) anbefalte regjeringen (Bondevik II) økt uavhengighet på tilsynsområdet og foreslo unntak fra departementenes instruksjonsmyndighet og uavhengige klagenemnder på flere områder. Uavhengigheten skulle sikre tydeligere roller og en klarere arbeidsdeling og gi tilsynene større troverdighet og legitimitet.St.meld. nr. 17 (2002–2003) Om statlige tilsyn s. 30 (punkt 4.1). Siden tilsynsområdene var så vidt ulike, var det ikke hensiktsmessig med en bestemt modell for hvordan uavhengigheten skulle organiseres. Løsningene skulle heller tilpasses behovene i den enkelte sektor og de ulike sakstypene. Det ble likevel pekt på at det var større grunn for uavhengighet der organet drev med rene kontrolloppgaver av vedtak som allerede var truffet av andre, enn der organet selv traff de vedtakene som tilsynsvirksomheten retter seg mot (for eksempel ved konsesjon eller annen type tillatelse med tilhørende vilkår):Se meldingen s. 31–32 (punkt 4.3 flg.). Blant konsesjoner skiller meldingen mellom tillatelser som skal gis til alle som oppfyller klare kriterier, og tillatelser som gis ut fra en skjønnsmessig vurdering. Det er sterkere grunner som taler for uavhengighet i de førstnevnte tilfellene, enn i de sistnevnte tilfellene. Dette hadde sammenheng med at sistnevnte tillatelser hadde større karakter av å være normgivende virksomhet og ikke bare effektuering av allerede gitte normeringer. Flertallet i stortingskomiteen tok langt på vei avstand fra meldingen og understreket at tilsynenes uavhengighet ikke måtte stride mot behovet for politisk styring (Innst. S. nr. 222 (2002–2003)). Flertallet la til grunn at statsrådene uansett skulle ha ansvar for spørsmål av prinsipiell interesse og skulle kunne pålegge tilsynene å behandle nærmere bestemte saker, og gikk inn for at Kongen i statsråd «i saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning [skulle kunne] omgjøre tilsynets og klageinstansens vedtak».Innst. S. nr. 222 (2002–2003) s. 28–29. Utover dette ble det vist til at tilsynene preges av mangfold både hva gjelder deres formål, funksjon og departementstilknytning. Hvert tilsynsområde måtte derfor vurderes for seg.Innst. S. nr. 222 (2002–2003) s. 26. Utvalget anser det vanskelig å behandle tilsynsorganene som en enhetlig gruppe. Organer som blir betegnet som tilsynsorganer, kan i mange tilfeller ha forskjellige oppgaver: individuell styring gjennom konsesjoner og godkjenninger, utfyllende eller konkretiserende vedtak til lover, forskrifter og konsesjoner gitt av andre organer, veiledning til private virksomheter, kontroll med etterlevelsen av lover og forskrifter og overvåking og innhenting av informasjon om tilstanden på organets ansvarsområde. Mattilsynet og Statens forurensningstilsyn (som nå er en del av Miljødirektoratet) er eksempler på «tilsynsorganer» med alle disse oppgavene. Utvalget mener følgelig at spørsmålet om uavhengighet bør vurderes for de enkelte oppgaver som organet har, mer enn for organet sett under ett. Det er større grunn til uavhengighet der et tilsynsorgan driver rene kontrolloppgaver knyttet til etterlevelsen av gjeldende regelverk og vedtak, enn der det også har til oppgave å fastlegge gjennom tillatelser og andre vedtak hvilke krav private aktører skal rette seg etter. De hensyn som taler for uavhengighet i tilsynsarbeidet, kan være et argument for å rendyrke kontrolloppgavene ved å legge dem til et eget uavhengig forvaltningsorgan. En slik oppsplitting og rendyrking av roller i forskjellige uavhengige forvaltningsorganer vil imidlertid ha ulemper. I mange tilfeller vil det falle dyrere enn om oppgavene er samlet i ett organ. Noen av oppgavene – som veiledning til berørte virksomheter – henger naturlig sammen med både normering og kontroll. Det kan være naturlig å foreta overvåking og kontroll under ett, og det er gjerne behov for å utnytte erfaringene fra kontroll i arbeidet med styring på området gjennom regelutvikling, avgjørelse av søknader om tillatelse og planlegging av offentlige tiltak. Utvalget vil for sin del ikke gi noen generell anbefaling om at forvaltningsorgan bør ha en uavhengig stilling når det utfører tilsynsoppgaver. Selv om det kan bety en rendyrking av ulike roller og hindre såkalt «rolleblanding», vil utvalget heller ikke tilrå generelt at tilsynsoppgaver legges til egne forvaltningsorganer med dette som eneste eller viktigste oppgave. I disse tilfellene kan det derfor være avgjørende om internasjonale forpliktelser – særlig EØS-avtalen – tilsier uavhengighet, jf. punkt 32.8.2.Se f.eks. jernbaneloven 11. juni 1993 nr. 100 § 11 b annet ledd. Spørsmålet om å skille det offentliges forskjellige roller kommer i en særlig stilling der det offentlige driver virksomhet eller tilbyr tjenester i konkurranse med private aktører. Hensynet til konkurranselikhet – som står sentralt i EØS-avtalen – kan da tale for at et annet forvaltningsorgan bør stå for myndighetsutøvingen på området enn det organet som har ansvaret for den økonomiske virksomheten eller tjenestetilbudet. Med en slik rolledeling blir det lettere å oppnå tillit til at myndighetsutøvingen overfor private ikke blir farget av det offentliges egeninteresse i sin virksomhet, og at det offentliges virksomhet ikke blir tilgodesett ved myndighetsutøvingen sammenlignet med private aktører. Slike synspunkter ligger bak når forvaltningen av statens eierinteresser på et konkurranseutsatt område er lagt til et annet departement enn det som forbereder og utøver myndighet etter det aktuelle regelverket.Se f.eks. Meld. St. 13 (2010–2011) Aktivt eierskap s. 23 (punkt 3.1). En slik rolledeling reiser spørsmål om å bygge opp parallell fagkompetanse i forskjellige departementer. Hvor langt det er nødvendig, kan avhenge av i hvilken grad utøvingen av statens eierskap skal være et politisk virkemiddel, eller om eierskapsutøvingen skal konsentrere seg om å ivareta statens økonomiske interesse. Det kan ytterligere sikre konkurranselikhet og styrke tilliten til en konkurransenøytral myndighetsutøving om myndigheten blir lagt til et forvaltningsorgan som er uavhengig, særlig i dets forhold til regjeringen og departementet. Den omvendte løsningen – at eierskapsutøvingen legges til et uavhengig forvaltningsorgan – lar seg ikke gjennomføre på grunn av Grunnloven § 19, som bestemmer at «Kongen våker over at statens eiendommer og regalier anvendes og bestyres på den av Stortinget bestemte og for samfunnet nyttigste måte». Innvendingene mot å legge myndighetsutøvingen til et uavhengig organ i disse tilfellene avhenger av hva slags myndighet det er tale om. Det er mest aktuelt å legge tilsynsoppgaver til et uavhengig organ for å sikre tilsynets faglige autoritet og legitimitet og unngå mistanke om rolleblanding ved at tilsynsorganets kontroll med private aktører blir påvirket av statens interesser knyttet til den offentlige tjenesteproduksjonen på området.St.meld. nr. 17 (2002–2003) Om statlige tilsyn s. 37 (punkt 4.9). Se også St.meld. nr. 19 (2008–2009) Ei forvaltning for demokrati og fellesskap s. 60. På den annen side må det i utgangspunktet være utelukket å overlate til et uavhengig organ å vedta generelle regler på området. Tildeling av tillatelser o.l. står i en mellomstilling. Det kan fremme (tilliten) til konkurranselikhet om en slik oppgave ligger til et uavhengig organ, men det vil vanskeliggjøre samordning med andre avgjørelser og skape en risiko for at det uavhengige organet forfølger hensyn på tvers av andre samfunnsmål. Utvalget vil for sin del ikke anbefale generelt at slik myndighet blir lagt til et uavhengig organ. Også noen andre sakstyper eller former for virksomhet har trekk som taler for at det forvaltningsorganet som treffer avgjørelse eller driver virksomheten, bør ha en uavhengig stilling. I slike tilfeller er det mest tale om å sikre uavhengighet overfor Kongen og departementet, men det kan også gjelde uavhengighet overfor andre forvaltningsorganer. Iblant er det flere forhold som kan tale for en uavhengig stilling for avgjørsorganet.Det er også eksempler på at oppgaven er lagt til egne rettssubjekter med en uavhengig stilling, se for Norges Bank sentralbankloven 24. mai 1985 nr. 28 § 2. Med utgangspunkt i gjeldende lovgivning kan man peke på forskjellige grupper: a) Saker av særlig stor betydning for den enkelte. Her gjør rettssikkerhetshensyn seg sterkt gjeldende, og iblant ville domstolsbehandling være det mest nærliggende alternativ til behandling i et uavhengig forvaltningsorgan. Eksempler kan være kontrollkommisjonens behandling av klager etter lov om psykisk helsevern, Trygderettens behandling av trygdesaker og Pasientskadenemndas behandling av saker om pasientskadeerstatning.For Pasientskadenemnda kan uavhengighet også begrunnes med at den behandler tvister mellom privatpersoner og helseinstitusjoner. I noen sakstyper kan det være viktig å sikre mot politisk påvirkning og skape tillit til at det ikke skjer, men det forekommer også at politiske overveielser kan tenkes å være relevante. Saker etter utlendingsloven er et eksempel.Jf. utlendingsloven 15. mai 2008 nr. 35 § 76 annet ledd (som begrenser departementets instruksjonsmyndighet) og § 127 (som gir departementet primærkompetanse i visse saker). b) Saker knyttet til regulering av eller støtte til politiske partier. Her kan hensynet til både berørte politiske partier og allmennhetens tillit tale for at et forvaltningsorgan som skal avgjøre slike saker, har en uavhengig stilling. Fra gjeldende lovgivning er Partilovnemnda og Karantenenemnda eksempler.Jf. partiloven 17. juni 2005 nr. 102 § 24 første ledd (som avskjærer Kongens og departementets instruksjonsmyndighet i enkeltsaker) og karanteneloven 19. juni 2015 nr. 70 § 4 første ledd. c) Saker og virksomhet med en sterk faglig eller verdimessig profil. Til denne gruppen hører visse saker eller virksomheter innenfor forskning, utdanning og kultur. Her gjør hensynet til faglig autonomi og ytringsfriheten seg gjeldende, og (parti)politisk påvirkning skal unngås. Det kan være bestemt at organet er uavhengig eller ikke kan instrueres i faglige spørsmål. Eksempler er Statistisk sentralbyrå,Jf. statistikkloven 16. juni 1989 nr. 54 § 4-1 første ledd. universiteter og høyskoler og Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT),Jf. universitets- og høyskoleloven 1. april 2005 nr. 15 §§ 1-5 og 2-1 første ledd. Norsk kulturrådJf. kulturrådsloven 7. juni 2013 nr. 31 §§ 5 til 7. og forskningsetiske komiteer.Jf. forskningsetikkloven 28. april 2017 nr. 23 § 3. d) Saker knyttet til justissektoren. Her gjør hensynet til domstolenes, strafferettspleiens og advokatenes uavhengighet seg gjeldende. Det kan tilsi at forvaltningsorganer som behandler slike saker, har en uavhengig stilling, både overfor Kongen og departementet og overfor andre forvaltningsorganer. Eksempler er Domstoladministrasjonen,Jf. domstolloven 13. august 1915 nr. 5 § 33 annet og tredje ledd (som lar bare Kongen i statsråd gi instruks til Domstoladministrasjonen, og bare etter at administrasjonen har fått uttale seg. Stortinget må underrettes om instruksen.). Innstillingsrådet for dommere, Tilsynsutvalget for dommere, påtalemyndigheten, og for så vidt gjelder advokater Advokatbevillingsnemnden, Disiplinærnemnden og Tilsynsrådet for advokatvirksomhet. Hvis et forvaltningsorgan skal ha en uavhengig stilling, oppstår spørsmålet om det bør ha følger for hvordan organet bør være organisert, og hva uavhengigheten bør bestå i. Uavhengigheten vil innebære begrensninger når det gjelder å styre organet. Spørsmålet er hvilke rammer som bør settes for det uavhengige organets virksomhet, og hvorvidt og på hvilken måte en styring bør kunne skje, i praksis fra regjeringens eller departementets side, innenfor disse rammene, uten at det skjer ved lov. Disse spørsmålene kan melde seg både for organer som allerede er etablert med en viss uavhengighet, og når det skal opprettes et nytt organ. I siste fall kan det variere om det først treffes en prinsippbeslutning om uavhengighet for organet, eller om uavhengighet blir en konsekvens av de beslutninger som treffes om organisering og styring. Når det er en folkerettslig plikt til å gi organet en uavhengig stilling, kan det folkerettslige grunnlaget også ha mer konkrete føringer for organisering og styring av det uavhengige organet. Hvilket myndighetsområde et uavhengig organ har, vil i utgangspunktet følge av det regelgrunnlaget – lov eller forskrift – som organet bygger på. Når dette byr på tvil, kan det bli spørsmål om det uavhengige organet alene avgjør hvordan myndighetsområdet skal avgrenses, eller om det kan instrueres om dette av et overordnet organ (typisk Kongen eller departementet). En instruks om myndighetsområdet vil bety et pålegg om å behandle eller la være å behandle visse saker. Adgangen til å gi slike instrukser bør ses i sammenheng med om det kan gis instruks om saksbehandlingen eller innholdet av avgjørelsene. Er dette helt avskåret, kan det heller ikke gis instruks om myndighetsområdet. Mer tvilsomt kan det være hvis det kan gis generelle instrukser, eventuelt bare generelle instrukser om saksbehandlingen. Hvis det er adgang til å gi utfyllende forskrift eller instruks for det uavhengige organet, må den kunne brukes til å gi instruks om myndighetsområdet. I mangel av en slik hjemmel kan det være lite hensiktsmessig om overordnete organer bare kan presisere myndighetsområdet ved en lov eller forskriftsendring, men utvalget mener at det iallfall bør kreves en klar hjemmel for at et overordnet organ skal kunne gi instruks i den enkelte sak om å behandle den eller la være. Et annet spørsmål er om et overordnet organ kan delegere nye oppgaver til et uavhengig organ. Får et uavhengig organ nye oppgaver hvor det står i et vanlig underordningsforhold til overordnete organer, kan det tenkes å påvirke utførelsen av de oppgavene som skal utføres uavhengig. Utvalget har drøftet spørsmålet om delegering til uavhengige organer nærmere i punkt 15.6.4, og der foreslått at delegering til et uavhengig organ bare kan skje når det har støtte i lov- eller regelgrunnlaget for det uavhengige organet. Et hovedspørsmål om organiseringen av et uavhengig organ er om det bør organiseres som et hierarkisk eller et kollegialt organ. Det må ses i lys av de oppgaver og den funksjon som organet skal ha.St.meld. nr. 19 (2008–2009) Ei forvaltning for demokrati og fellesskap s. 56. Kollegial organisering kan være egnet hvis det er ønskelig med interesserepresentasjon og variert fagkompetanse i avgjørelsesprosessen. For øvrig kan hierarkisk organisering være mer effektivt og vel så hensiktsmessig, også fordi et kollegialt organ sjelden vil sitte sammen kontinuerlig. Kollegiale organer bistås vanligvis av et sekretariat. Sekretariatets størrelse og kompetanse vil måtte variere etter organets behov. Sekretariattjenester kan dekkes av fast ansatte eller deltidsansatte, eller ved innkjøp av tjenester. Det vil styrke uavhengigheten om sekretariatet er ansatt ved det kollegiale organet i stedet for ved et annet forvaltningsorgan, eventuelt ved innkjøp av tjenester. Hvis sekretariatsfunksjonen for et uavhengig organ ligger i det ordinære forvaltningshierarkiet, kan dette bidra til å svekke organets uavhengighet. Er behovet for sekretariattjenester begrenset, kan det være hensiktsmessig å etablere et felles sekretariat for flere organer med lignende funksjoner, eventuelt ved samlokalisering med andre sekretariater eller organer. Hvis et sekretariat har flere medarbeidere, er det vanligvis naturlig med en hierarkisk organisering ved at en av medarbeiderne er sekretariatsleder. Det kan også oppstå spørsmål om på hvilke vilkår et organ kan delegere myndighet til sitt sekretariat. Utgangspunktet er at et kollegialt organ normalt ikke kan delegere sin avgjørelse til en leder, et arbeidsutvalg eller et sekretariat uten hjemmel i lov eller annet kompetansegrunnlag – se punkt 30.5.6. I praksis er det bare for hierarkiske organer at det kan være aktuelt å knytte et styre eller råd til organet. Tidligere hadde en del forvaltningsorganer et styre over og ved siden av den administrative lederen. I de senere år har man stort sett gått bort fra å bruke styrer for forvaltningsorganer. I stortingsmeldingen om forvaltningspolitikk fra 2008 fremheves det at forvaltningsorganer ikke skal ha «styre eller råd med mindre det er særlege grunnar for det (til dømes at verksemda har stort fagleg sjølvstende gitt i lov)».St.meld. nr. 19 (2008–2009) Ei forvaltning for demokrati og fellesskap s. 57. Hvorvidt et organ med stor faglig og/eller økonomisk frihet skal ha et styre, vil bero på en hensiktsmessighetsvurdering i det enkelte tilfellet. Skal organet ha et styre, må det vurderes hvilke kriterier som skal legges til grunn for sammensetningen av styret, og hvilken myndighet og oppgaver styret skal ha ved siden av organets daglige leder (administrerende direktør). Vanligvis vil et styre bestå av eksterne medlemmer og representanter for de ansatte i organet, og organets daglige leder vil møte fast i styret uten stemmerett. Det finnes eksempler på at organets leder også er leder av styret.Se for Norges Bank (som er et eget rettssubjekt) sentralbankloven 24. mai 1985 nr. 28 § 6 annet ledd (sentralbanksjefen er hovedstyrets leder, og to visesentralbanksjefer henholdsvis første og annen nesteleder). Om styret for Norges Bank se NOU 2017: 13 kapittel 21 (særlig s. 304–313). Et styre vil utgjøre et ekstra nivå i forvaltningsorganet, som vanskeliggjør ekstern styring og svekker ansvarslinjen. Styrer bør derfor unngås for organer som er sentrale premissgivere for utforming og gjennomføring av politikken innenfor et område.Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Bruk av styrer i staten, juni 2006 s. 12. Disse organene bør imidlertid som hovedregel heller ikke være uavhengige. Disse ulempene gjør seg også gjeldende ved uavhengige forvaltningsorganer.Jf. vurderingene i NOU 2018: 7 om bruk av styre for Statistisk sentralbyrå. Et styre kan på den annen side tilføre et uavhengig organ fagkompetanse, brukerrepresentasjon og nettverk og et bredere demokratisk fundament som kan gi organet en økt legitimitet i omgivelsene.I Fornyings- og administrasjonsdepartementets veileder fra 2006 vises det til at kompetanseheving eller hensynet til brukermedvirkning ikke i alene burde begrunne bruk av styrer, idet dette vil utgjøre et for snevert fundament for styret, se s. 11. Større grad av åpenhet og demokratisk innsyn har også vært brukt som begrunnelser for bruk av styrer i offentlige virksomheter.Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Bruk av styrer i staten, juni 2006 s. 11. Et styre kan også være egnet for å utarbeide organets strategiske langtidsplaner.Se for eksempel statistikkloven § 4-2 om SSBs styre. Uavhengige organer kan alltid styres gjennom lovgivningen (i lov eller forskrift). Det betyr likevel en begrensning av uavhengigheten hvis et uavhengig organ kan styres gjennom en forskrift som vedtas av Kongen eller departementet. Ordinære forvaltningsorganer kan også styres på andre måter – blant annet ved generelle eller individuelle instrukser om lovforståelse, utøving av skjønn og saksbehandling, ved omgjøring av vedtak og gjennom mål og budsjettrammer som er fastsatt i statsbudsjettet, tildelingsbrev, formelle etatsstyringsmøter, andre former for styringsdialoger og ulike rapporter som regnskaper og resultatrapporter.St.meld. nr. 19 (2008–2009) Ei forvaltning for demokrati og fellesskap s. 62. Hvis et forvaltningsorgan skal ha en viss uavhengighet, tilrår utvalget at det blir fastsatt på hvilken måte det skal være uavhengig, og hvordan eventuell styring kan skje. Dette bør skje i grunnlaget for det enkelte uavhengige organet. For eksisterende uavhengige organer bør organets regelgrunnlag gjennomgås med dette for øye. Uavhengige organer kan ha forskjellige oppgaver og funksjoner, og det vil variere hva som er hovedbegrunnelsen for at et organ får en uavhengig stilling. Utvalget mener derfor at det ikke kan fastslås generelt for alle uavhengige organer hvordan de skal være uavhengige, og i hvilken grad de like fullt kan styres av regjeringen eller departementet. Utvalget mener likevel at det som klart utgangspunkt må gjelde for alle organer som skal ha en uavhengig stilling, at de ikke kan instrueres i den enkelte sak om saksbehandlingen, lovforståelse eller skjønnsutøving. Gjør de oppgavene som det uavhengige organet skal ivareta, at det unntaksvis kan være behov for å gi instruks i en enkeltsak, bør det overveies å omgjerde instruksjonsadgangen på en av følgende måter: ved å angi kriterier for når det kan instrueres, ved å legge instruksjonsmyndigheten til øverste forvaltningsorgan (Kongen i statsråd),Se NOU 2010: 12 Ny klageordning for utlendingssaker punkt 5.2.3. eller ved å kreve at Stortinget blir underrettet om instruksen. Utlendingsloven gir eksempel på en ganske detaljert regulering av instruksjonsmyndigheten, og reglene er avhengige av både instruksens tema, sakens art og om instruksen virker til fordel eller til skade for parten. Hovedregelen er at departementet er avskåret fra å instruere utlendingsmyndighetene om avgjørelsen i enkeltsaker, og klageinstansen Utlendingsnemnda kan heller ikke gis generelle instrukser om lovtolking eller skjønnsutøving. Den kan derimot instrueres om prioritering av saker, og departementet kan kreve at Utlendingsnemnda overprøver et vedtak som Utlendingsdirektoratet har truffet til gunst for utlendingen.Se utlendingsloven 15. mai 2008 nr. 35 § 76. I saker som berører grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn, har departementet en videre instruksjonsadgang og kan bl.a. alltid gi instruks om saksbehandlingen og kreve at saken skal avgjøres av departementet.Se utlendingsloven §§ 127 og 128. Et alternativ til å åpne for instrukser om lovforståelsen eller rettsanvendelsen er å gi departementet adgang til å reise søksmål for domstolene mot det uavhengige organet med sikte på å få korrigert lovforståelsen som organer legger til grunn. Det er gjort i utlendingsloven for vedtak til gunst for utlendingen og i skatteforvaltningen.Se utlendingsloven § 79 annet ledd og skatteforvaltningsloven § 15-2. Departementet kan også gis myndighet til å overta behandlingen av utvalgte saker. Dermed blir det synliggjort at saken endrer karakter til å bli en sak under politisk behandling. Løsningen kan imidlertid kreve at det blir bygd opp eller bevart fagkompetanse i både departementet og det uavhengige organet.St.meld. nr. 17 (2002–2003) Om statlige tilsyn s. 36 (punkt 4.7.2). Denne ulempen er mindre i de aktuelle utlendingssakene, fordi et hovedtema i dem er at saken berører grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn, og departementet er dessuten gitt adgang til å instruere det uavhengige organet om å forberede saken (utlendingsloven § 128 fjerde ledd). Det kan også være vanskelig for departementet å ha oversikt over de enkelte sakene som er til behandling i det uavhengige organet. Slik overtakelse av saker har likhetstrekk med omgjøring og bør ses i sammenheng med det. I mange tilfeller er det lite naturlig å se et uavhengig organ som en del av en etat. Utvalget mener uansett at uavhengigheten bør føre til varsomhet med å trekke organer med uavhengig stilling inn i etatsstyringsmøter, styringsdialoger og lignende former som terminologisk eller reelt innebærer at synspunkter som et overordnet organ gir uttrykk for, blir fulgt opp. Når et organ får en uavhengig stilling, tilsier det at den styringen som finner sted, skjer mest mulig åpent. Det kan reises spørsmål om uavhengighet kan motvirke informasjonsflyt oppover i forvaltningshierarkiet, slik at effektiv styring blir vanskeliggjort. Det kan være aktuelt å etablere rutiner for informasjonsflyt til departementene gjennom rapporteringsordninger eller lignende. Utvalget foreslår at statlige klagenemnder alltid skal gi årlig rapport om sin praksis til det departementet som det aktuelle regelverket hører under, og at de bør ta opp med departementet behov for regelendringer som de blir oppmerksom på.Bestemmelsene om økonomistyring i staten (fastsatt av Finansdepartementet 15, desember 2003 med senere endringer, med hjemmel i reglement for økonomistyring i staten, fastsatt ved kronprinsregentens resolusion 12. desember 2003) forutsetter i punkt 1.5.1 at alle underordnete forvaltningsorganer utarbeider en årsrapport til departementet. En slik rapport kan gis særskilt eller tas med i den årsrapporten som skal gis etter bestemmelsene om økonomistyring i staten. Når det blir lagt til et uavhengig organ å treffe vedtak som første instans, skyldes det som oftest at det blir lagt avgjørende vekt på rettssikkerhetshensyn eller behovet for fagkunnskap ved avgjørelsen. En klageadgang etter forvaltningsloven kan likevel være en viktig rettssikkerhetsgaranti også her, men ofte vil det harmonere dårlig med begrunnelsen for det uavhengige førsteinstansorganet om et organ i det ordinære forvaltningshierarkiet skal være klageinstans. Når uavhengigheten er begrunnet i hensynet til fagkunnskap, kan en klageadgang på den annen side gi mulighet for å trekke inn bredere samfunnsmessige vurderinger i klageinstansen, om ikke dette gjør at klageberettigete avstår fra å klage. Lovgivningspolitisk er det flere alternativer til den vanlige klageordningen etter forvaltningsloven: å avskjære klageadgangen helt, slik at overprøving må skje i de alminnelige domstolene etter vanlige regler for domstolskontroll med forvaltningsvedtak, å innrette en klageinstans med tilsvarende uavhengighet og fagkunnskap som førsteinstansen, eller å åpne for mer omfattende domstolsprøving som også omfatter skjønnsutøvingen. Et alternativ er også å opprettholde en klageordning etter forvaltningsloven med et ordinært forvaltningsorgan som klageinstans, men med en mer begrenset overprøving. En slik begrensning kan f.eks. gå ut på at klageinstansen bare kan overprøve saksbehandlingen og lovforståelsen (rettsanvendelsen), eller at «faglige vurderinger» ikke kan overprøves. En begrensning som gjør at det faglige skjønnet ikke kan overprøves, reiser imidlertid spørsmål om klageinstansen kan overprøve eventuelle andre sider ved forvaltningsskjønnet, og hvordan slike momenter er avveid mot faglige synspunkter. I gjeldende rett finnes eksempler på forskjellige løsninger. Datatilsynets vedtak kan påklages til den uavhengige Personvernnemnda. Vedtak av fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker kan bringes inn for domstolene til full overprøving (jf. tvisteloven § 36-5 tredje ledd). Kulturrådets kunst- og kulturfaglige skjønn kan ikke overprøves av departementet i en klagesak.Se kulturrådsloven 7. juni 2013 nr. 31 § 6. Utvalget kan ikke anbefale én bestemt løsning for alle uavhengige forvaltningsorganer som treffer realitetsvedtak som første instans, men mener det må vurderes for hvert enkelt uavhengig organ hvem som bør være klageinstans, og om klageinstansen i tilfelle kan foreta en full overprøving, eller om vedtaket bør kunne bringes inn til full domstolsprøving. Hvis ikke spørsmålet om klage blir regulert, er det etter utvalgets mening en konsekvens av den uavhengige stillingen at vedtakene ikke kan påklages, siden det uavhengige organet da ikke har noe «overordnet» organ i spørsmål som gjelder avgjørelsens innhold. I juridisk teori og praksis er det forskjellige oppfatninger om hvilken betydning et organs (mer eller mindre) uavhengige stilling skal ha for klageadgangen.Frihagen går langt i å akseptere en klageadgang også hvor det ikke foreligger noe klart underordningsforhold, se Arvid Frihagen, Forvaltningsloven. Kommentarutgave. Bind II, Oslo 1986 s. 633–634. Woxholth er av motsatt oppfatning, og hevder at det ikke foreligger noen klagerett dersom organet som har truffet vedtaket, ikke har noen over seg i hierarkiet, se Geir Woxholth, Forvaltningsloven med kommentarer, 5. utg., Oslo 2011 s. 493–494. Justisdepartementets lovavdeling har kommet til ulike resultater i ulike saker, avhengig av avgjørelsens og uavhengighetens karakter.I sak 1786/88 kom Lovavdelingen til at vedtak om sakskostnader som Klagenemnda for likestilling traff etter fvl. § 36, ikke kunne påklages til departementet. Se også sak 02/6395. I sak 784/92 kom Lovavdelingen til at Barneombudets avslag på innsynsbegjæringer kunne påklages til departementet etter offl. § 9 tredje ledd. Se også sak 01/8387, sak 01/537 og sak 03/1618. Sivilombudsmannen konkluderte i sin årsmelding 2002 s. 233 med at det var klagerett til departementet over Utlendingsnemndas avslag på sakskostnader etter fvl. § 36. Utvalget mener at dette spørsmålet bør avklares særskilt når et uavhengig organ blir opprettet. De forholdene som gjør at klageretten over realitetsvedtakene i et uavhengig organ bør begrenses eller avskjæres, tilsier ikke på samme måte at klageretten bør være avskåret for andre avgjørelser. For eksempel kan hensynet til kontroll med et uavhengig organ tale for en klagerett over avslag på innsyn. Utvalget mener derfor at det bør være en klageordning for avgjørelser som ikke gjelder sakens realitet, i samme utstrekning som for andre forvaltningsorganer. Spørsmålet blir da hvilket organ som skal være klageinstans, eventuelt om klageinstansens myndighet bør begrenses, f.eks. til en lovlighetskontroll. Ett alternativ er at påklaging kan skje til det organet (departementet) som har administrativt og/eller budsjettmessig ansvar for det uavhengige organet. Dette bør være løsningen for det uavhengige organets vedtak i tjenestepersonsaker.Jf. ordningen etter statsansatteloven 16. juni 2017 nr. 67 § 33. Et annet alternativ er at sakene behandles på ny av samme organ. Det er usikkert hvor mye realitet det vil være i en slik klagebehandling. Et tredje alternativ er å opprette en egen klagenemnd for de avgjørelsene som uavhengige klagenemnder treffer i første instans, eventuelt en generell klagenemnd for innsynssaker. Utvalget er kommet til at den beste løsningen vil være at klager over avgjørelser som nevnt går til det departementet som har det administrative og budsjettmessige ansvaret for det uavhengige organet, hvis det ikke er etablert en egen klageinstans for realitetsavgjørelser som det uavhengige organet treffer. Utvalget mener også at dette bør legges til grunn for eksisterende uavhengige organer så lenge ikke annet er fastsatt, og foreslår en bestemmelse om dette i utk. § 72 annet ledd. Også uavhengige organer må følge lovgivningen, og et uavhengig organ er ikke fri for enhver kontroll. For eksempel gjelder Arbeidstilsynets kontroll etter arbeidsmiljøloven og Datatilsynets kontroll etter personopplysningsloven også overfor et uavhengig statsforvaltningsorgan. Når uavhengige organer utøver myndighet, ligger det i uavhengigheten at de ikke er underlagt samme kontroll fra overordnete organer som andre forvaltningsorganer er, og at de heller ikke kan holdes ansvarlig for sin myndighetsutøving av et overordnet organ. Det blir da spørsmål om det er andre kontrollmekanismer enn dem som følger av overordningsforholdet i den ordinære forvaltningen. For det første kan det stilles krav om rapportering og åpenhet, f.eks. ved å utvide allmennhetens rett til innsyn nettopp for uavhengige organer. Stilles det krav om at organet rapporterer om sitt arbeid til ansvarlig departement og til offentligheten, kan rapporteringen legge til rette for styring gjennom lovgivning og eventuelt generelle instrukser. Etter reglementet for økonomistyring i staten med tilhørende bestemmelser skal også uavhengige statsorganer avgi en årsrapport som etter behandling i styringsdialogen vil bli lagt ut på departementets hjemmeside (se bestemmelsene om økonomistyring i staten punkt 1.5.1). Denne årsrapporten tar bl.a. sikte på økonomiske forhold i virksomheten. Det kan også foretas periodiske evalueringer av uavhengige organer (jf. bestemmelser om økonomistyring i staten punkt 1.5.3). En annen mulighet er å utvide ansvaret for tjenestehandlinger, eventuelt å tydeliggjøre et ansvar som allerede finnes. I dag kan «den som utøver eller bistår ved utøving av offentlig myndighet, og grovt bryter sin tjenesteplikt», straffes med bot eller fengsel inntil to år, jf. straffeloven § 171. For grovt uaktsomme tjenestefeil er den øvre strafferammen fengsel i ett år, jf. straffeloven § 172. Straffeloven § 173 setter straff for misbruk av offentlig myndighet. I tillegg kan offentlige virksomheter idømmes foretaksstraff etter straffeloven § 27, selv om «ingen enkeltperson har utvist skyld eller oppfylt vilkåret om tilregnelighet». Ansvaret omfatter også feil i ordinære forvaltningsorganer. For det tredje kan det understrekes at alminnelige kontrollorganer – Sivilombudsmannen og Riksrevisjonen – har kontrolloppgaver overfor uavhengige forvaltningsorganer (jf. punkt 32.6.3.7). For Riksrevisjonen kan det bli spørsmål om prioritere forvaltningsrevisjon når det gjelder uavhengige forvaltningsorganer. En slik forvaltningsrevisjon tar imidlertid i liten grad sikte på enkeltsaker. For det fjerde kan departementet gis rett til å bringe en avgjørelse truffet av det uavhengige organer inn for domstolene til overprøving ved søksmål mot organet (jf. eksempler i punkt 32.9.4). Dersom det er ønskelig at et organ skal være uavhengig, foreslår utvalget at dette skal komme klart til uttrykk i det regelverket som er grunnlag for organet eller dets myndighet. Hensyn til klarhet taler for at avvik fra hovedmodellen for norsk forvaltning bør kommuniseres på en tydelig måte. Uavhengigheten kan komme til uttrykk i lov, eventuelt forskrift, på flere måter. I alle tilfeller bør forarbeidene gjøre rede for hvorfor det er ønskelig eller nødvendig med unntak fra hovedmodellen. En måte er å lovfeste at organet er «uavhengig», eventuelt «uavhengig i faglige spørsmål». Det må i det minste forstås slik at organet ikke kan instrueres i den enkelte sak om saksbehandlingen eller avgjørelsens innhold. En nærmere og mer omfattende presisering av hva uavhengigheten innebærer, kan for det enkelte organ gis i forarbeidene til det aktuelle regelverket eller ved en generell bestemmelse i forvaltningsloven. Å lovfeste at organet er «uavhengig», vil dessuten ha den funksjon at det minner om at organet har en særstilling sammenlignet med andre forvaltningsorganer som man bør være oppmerksom på f.eks. ved utarbeiding av tildelingsbrev og annen kontakt med organet. En annen måte er å regulere konkret i loven i hvilke sammenhenger organet er uavhengig. Da må det angis for det enkelte organ eller den enkelte oppgave om og i hvilken grad instruksjons- og omgjøringsmyndighet er avskåret. Det kan gjerne også fremgå om et ellers overordnet organ er avskåret fra å treffe avgjørelsen i stedet for det uavhengige organet. Hvis det ikke er sagt noe om dette, er det etter utvalgets syn en naturlig tolking at et overordnet organ ikke kan utøve myndighet som uttrykkelig er lagt til et bestemt uavhengig organ som det ikke kan instruere eller omgjøre vedtakene til. Denne fremgangsmåten er anbefalt i Justisdepartementets veileder Lovteknikk og lovforberedelse: Dette samsvarer med Stortingets signaler fra 1977 og Difis anbefalinger fra 2012.Difi-rapport 2012:7 Uavhengig eller bare uavklart? Organisering av statlig myndighetsutøvelse punkt 8. Utvalget mener at dette har gode grunner for seg. Utvalget ser likevel at det kan være situasjoner hvor det er hensiktsmessig å fastslå generelt i loven at et organ har en uavhengig stilling. Da er det grunn til å ha en generell bestemmelse i forvaltningsloven om hva uavhengigheten betyr når den enkelte loven ikke angir det nærmere – se utk. § 72. Etter utvalgets mening bør regelen i forvaltningsloven nøye seg med det aller mest sentrale for uavhengige organer, nemlig at de ikke kan instrueres generelt eller i den enkelte sak om saksbehandlingen eller innholdet i avgjørelsene. En slik styring må i stedet skje ved lov eller forskrift. Heller ikke bør et annet organ kunne omgjøre vedtak truffet av et uavhengig organ eller overta saken. Spørsmålet om uavhengighet kan reguleres med sikte på bestemte organer eller typer av organer, eller med sikte på bestemte oppgaver. I praksis er nok uavhengighet for bestemte oppgaver mest aktuelt der oppgavene er lagt til et organ som har dette som eneste gjøremål. Om det da er oppgavene som reguleres, og ikke organet generelt, vil det vise at organet er uavhengig i sin myndighetsutøving eller utføring av andre oppgaver, men ikke når det gjelder tjenesteforhold. Utvalget har i punkt 32.10.1 diskutert muligheten for generelle regler om uavhengige organer. Utvalget mener imidlertid det kan være bedre grunnlag for lovregler om uavhengighet – og hva uavhengighet innebærer – når det gjelder bestemte typer oppgaver eller organer, jf. punkt 32.8. Slike lovregler bør fortrinnsvis tas inn i den loven som ellers regulerer organet eller oppgaven. a) Organer med en ombudsfunksjon vil vanligvis være betegnet som ombud. Utvalget mener at det ligger i ombudsfunksjonen at den må kunne utøves på en uavhengig måte. Hvis ombudet skal gis en generell instruks for sin virksomhet utover det som følger av loven, bør instruksen fastsettes som forskrift eller ved kongelig resolusjon. Myndigheten til å gi en slik forskrift eller instruks bør legges til Kongen i statsråd.For Barneombudet gir lov 6. mars 1981 nr. 5 § 6 Kongen adgang til å gi en alminnelig instruks. For Likestillings- og diskrimineringsombudet gir diskrimineringsombudsloven 16. juni 2017 nr. 50 § 22 departementet adgang til å gi instruks om organisering, oppgaver og saksbehandling. For de fylkesvise pasientombudene etter pasient- og brukerrettighetsloven 2. juli 1999 nr. 63 kapittel 8 gir § 8-8 departementet hjemmel for utfyllende forskrifter. Det bør være utelukket å gi ombudet instruks i den enkelte sak som ombudet behandler. Har ombudet myndighet til å treffe vedtak, bør ikke vedtaket kunne omgjøres av overordnet organ, og et overordnet organ bør ikke kunne treffe en slik avgjørelse som loven har lagt til ombudet. b) Justisdepartementets veileder om lovteknikk og lovforberedelse viser til at opprettelse av særskilte klagenemnder uten særskilt presisering vil innebære at klagenemnda ikke kan instrueres om behandlingen eller avgjørelsen av en konkret klagesak.Justisdepartementet, Lovteknikk og lovforberedelse. Veiledning om lov- og forskriftsarbeid (2000) s. 124. Utvalget foreslår å lovfeste i forvaltningsloven at en særskilt klagenemnd i statsforvaltningen ikke kan instrueres i den enkelte sak om saksbehandlingen eller avgjørelsen i klagesaker. Dette vil ikke være til hinder for at et overordnet organ kan omgjøre klagenemndas vedtak. Derimot må det utelukke at et overordnet organ innkaller en klagesak til behandling og avgjørelse der i stedet for i klagenemnda. Utvalget foreslår dessuten å lovfeste i forvaltningsloven at en særskilt klagenemnd ikke kan gi instruks til underinstansen eller omgjøre underinstansens vedtak av eget tiltak, jf. utk. § 73. c) Organer med tvisteløsningsoppgaver bør etter utvalgets syn ha en uavhengig stilling, jf. punkt 32.8.6. Særlig når oppgaven innebærer tvisteløsning mellom private, bør det etter utvalgets mening lovfestes at overordnete organer hverken kan gi instruks om saksbehandlingen eller avgjørelsens innhold, eller omgjøre tvisteløsningsorganets avgjørelse. Generelle regler om saksbehandlingen bør gis i lov eller forskrift. d) For organer med rådgivende oppgaver antar utvalget at det nærmest sier seg selv at organet ikke bør kunne instrueres om hva rådet skal gå ut på, og at rådet ikke kan omgjøres av andre organer – selv om de ikke behøver å følge rådet. Utvalget antar at det ikke er nødvendig å gi uttrykk for dette i lov eller forskrift. På den annen side bør et overordnet organ – typisk vedkommende departement – kunne gi det rådgivende organet pålegg om å uttale seg og fastsette en alminnelig instruks for saksbehandlingen. e) Når rettssikkerhetshensyn eller faglige grunner gjør at et organ skal ha en uavhengig stilling, mener utvalget at det bør vurderes i hvert enkelt tilfelle å lovfeste hva det skal innebære. Utvalget mener at det uavhengige organet som hovedregel ikke bør kunne instrueres i den enkelte sak, hverken om saksbehandlingen eller om innholdet i avgjørelsen. Dette bør også gjelde hvor det er spørsmål om å fastslå de nærmere grensene for organets myndighet. Et tilsvarende utgangspunkt kan også være naturlig når det gjelder adgangen til å omgjøre det uavhengige organets vedtak. Kan det være behov for å gi alminnelige regler om organisering og saksbehandling, bør det gis en uttrykkelig hjemmel for dette. Det samme gjelder hvis et overordnet organ skal kunne gi instruks om prioriteringen av saker. f) Utvalget foreslår ikke at tilsynsoppgaver prinsipielt skal medføre en uavhengig stilling for et forvaltningsorgan. I den grad et tilsynsorgan skal ha en uavhengig stilling, bør det lovfestes i lovgrunnlaget for organet eller for den aktuelle myndighetsutøvingen på hvilken måte organet skal være uavhengig, først og fremst ved at instruksjonsadgangen i enkeltsaker er avskåret. Hvis et overordnet organ skal være avskåret fra å gi instruks om å foreta tilsyn (kontroll) eller la være, bør også det lovfestes. g) Utvalget foreslår ikke at et organ bør ha en uavhengig stilling bare fordi det har ansvar for offentlig tjenesteproduksjon i konkurranse med private aktører. En fullstendig uavhengighet vil heller ikke foreligge om organet blir skilt ut fra statsforvaltningen og gjort til et eget rettssubjekt som er heleid av staten. Utvalget foreslår heller ikke at et forvaltningsorgan bør ha en uavhengig stilling bare fordi det regulerer eller fører tilsyn med tjenesteproduksjon som både statlige og private aktører står for. I denne gruppen forekommer det imidlertid at krav til uavhengighet følger av internasjonale forpliktelser, i praksis EØS-avtalen. h) Når uavhengighet skyldes internasjonale forpliktelser, mener utvalget at den norske gjennomføringslovgivningen må gi klart uttrykk for hva uavhengigheten innebærer, i tråd med de folkerettslige reglene. Når det er aktuelt å gi et forvaltningsorgan en uavhengig stilling, uten at tilrådingene i punkt 32.10.2 avgjør hvordan det bør skje, anbefaler utvalget at følgende spørsmål blir vurdert konkret: I saker hvor bestemmelsene i forvaltningsloven ikke er overholdt, oppstår det spørsmål om hvilke virkninger det bør få. Dersom feilen avdekkes under saksforberedelsen, kan man spørre om forvaltningen bør være forpliktet til å reparere feilen dersom det lar seg gjøre. I mange tilfeller vil en slik plikt følge av saksbehandlingsreglene. Har forvaltningen glemt å gi forhåndsvarsel, må det gjøres, jf. utk. § 42. Blir forvaltningen oppmerksom på at en sak ikke er forsvarlig utredet, jf. utk. § 44, må saken utredes ytterligere før vedtak kan treffes. Disse spørsmålene er allerede behandlet der de tematisk hører hjemme, og vil derfor ikke forfølges her. Dersom feilen avdekkes etter at det er truffet avgjørelse i saken, kan man spørre om feilen bør få betydning for avgjørelsens gyldighet og om det i tilfelle bør være adgang til å opprettholde avgjørelsen, eventuelt ved å avhjelpe feilen i ettertid (ratihabisjon). I noen tilfeller kan det også oppstå spørsmål om feilen bør lede til tjenestemessige reaksjoner, erstatningsansvar eller straff. I de øvrige nordiske landene er det ikke gitt generelle bestemmelser om virkningen av feil ved behandlingsmåten. Forvaltningsloven § 41 fastsetter imidlertid at et vedtak er gyldig til tross for brudd på lovens bestemmelser dersom «det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold». Bestemmelsen regulerer ikke spørsmålet om når feilen leder til ugyldighet, og den regulerer heller ikke noen av de andre spørsmålene som kan oppstå når feil begås. I det følgende vil utvalget drøfte om loven i større grad bør regulere virkningene av feil, og hvilke bestemmelser som i tilfelle bør gis. Bestemmelsen slår fast at et vedtak er gyldig på tross av feil ved behandlingsmåten dersom feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. Det fremgår av forarbeidene at bestemmelsen ikke skal tolkes antitetisk, og at den ikke løser spørsmålet om vedtaket blir ugyldig dersom feilen har virket bestemmende på innholdet, jf. Innst. O. II (1966–67) s. 16. Hvorvidt et enkeltvedtak er ugyldig, bestemmes videre av ulovfestede regler, gjerne omtalt som den ulovfestede ugyldighetslæren. Forvaltningsloven § 41 gjelder overtredelser av «reglene om behandlingsmåten i denne lov eller forskrifter gitt i medhold av loven». Det er sikker rett at bestemmelsen kan anvendes analogisk ved brudd på saksbehandlingsregler i andre lover.Jf. Innst. O. II (1966–67) s. 16 og Altadommen i Rt. 1982 s. 241 (på s. 262). Det sentrale vilkåret etter bestemmelsen er at «feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold». I juridisk teori har man skilt mellom innvirkningskravet etter denne bestemmelsen, og innvirkningskravet etter den ulovfestede ugyldighetslæren.Se f.eks. Erik Magnus Boe, Innføring i juss. Bind 2, Oslo 1993 s. 832–833. Nyere praksis fra Høyesterett går imidlertid i retning av å se dette som ett krav, og det formuleres gjerne som et krav om at det må foreligge en «ikke helt fjerntliggende mulighet» for at feilen har virket inn på avgjørelsen innhold.Jf. f.eks. Rt. 2009 s. 661 (ambassade) avsnitt 71 og Rt. 2015 s. 1388 P (internflukt) avsnitt 282 og 300. Dersom det først foreligger en «ikke helt fjerntliggende mulighet» for at feilen har virket inn på avgjørelsens innhold, er man utenfor rammen av forvaltningsloven § 41. Dette er likevel ikke tilstrekkelig til å konstatere at vedtaket er ugyldig, jf. punkt 33.2.2. Forvaltningsloven § 41 gjelder direkte bare for saker om enkeltvedtak, men kan antakelig anvendes analogisk i saker som gjelder andre individuelle avgjørelser og i saker om forskrifter.Jf. Innst. O. II (1996–67) s. 16 og Rt. 1980 s. 485. Dette spørsmålet har likevel begrenset praktisk betydning, siden en feil ved behandlingsmåten som ikke kan ha virket inn på avgjørelsens innhold, uansett ikke vil lede til ugyldighet. I saker hvor det foreligger en «ikke helt fjerntliggende mulighet» for at feilen kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold, og man derfor er utenfor området av gyldighetsregelen i forvaltningsloven § 41, blir spørsmålet om feilen leder til at avgjørelsen blir ugyldig. Dette beror på ulovfestede regler. De ulovfestede reglene om ugyldighet skiller mellom forskjellige typer av feil. I fremstillingen av reglene skiller noen forfattere mellom innholdsmangler og tilblivelsesmangler, mens andre skiller mellom materielle, prosessuelle og personelle feil. Disse inndelingene lar seg for øvrig også kombinere. Det går et grunnleggende skille mellom avgjørelser som har tilstrekkelig hjemmel på den ene side, og avgjørelser som ikke har det på den annen. Når det gjelder avgjørelser som har tilstrekkelig hjemmel, men som det likevel hefter mangler ved, løser ugyldighetsspørsmålet seg opp i en toleddet vurdering: For det første må det være en viss mulighet for at feilen har virket inn på avgjørelsens innhold. Er det tale om rettslige eller faktiske feil ved skjønnsutøvelsen, formuleres dette som et krav om at feilen må kunne ha påvirket avgjørelsens innhold for at ugyldighet skal inntre.Se f.eks. Torstein Eckhoff og Eivind Smith, Forvaltningsrett, 11. utg., Oslo 2018 s. 473. Er det i stedet tale om feil ved saksbehandlingen, uttrykker man det gjerne slik at det må foreligge en «ikke helt fjerntliggende mulighet» for at feilen har virket inn på avgjørelsens innhold. Det er usikkert om de forskjellige formuleringene av innvirkningskravet korresponderer med tilsvarende forskjeller når det gjelder innvirkningskravets innhold. For det annet må det foretas et samlet vurdering av bl.a. feilens art og omfang, hvorvidt ugyldighet er til gunst eller skade for parten, hvor lang tid som har gått, og om parten selv er å bebreide for feilen. Hvis det er beskjedne krav til innvirkning, kan man spørre om realiteten er at visse feil ubetinget skal lede til ugyldighet, uten krav om årsakssammenheng mellom feilen og utfallet. Prosesslovgivningen har slike regler om ubetinget virkning av visse saksbehandlingsfeil i tvisteloven § 29-21 annet ledd og straffeprosessloven § 343 annet ledd. Det har ikke vært vanlig å hevde at det gjelder tilsvarende regler i forvaltningsretten, selv om det nok finnes avgjørelser som muligens kan ses under en slik synsvinkel. Et første spørsmål er om forvaltningsloven fremdeles bør gi regler om virkningen av feil, og hvilke virkninger som i tilfelle bør reguleres i loven. Etter utvalgets syn er det naturlig å trekke et skille mellom spørsmålet om ugyldighet på den ene side, og spørsmålet om eventuelle feil skal lede til tjenestemessige reaksjoner, erstatning eller straff på den annen. Spørsmålet om feil ved behandlingsmåten leder til ugyldighet, er avgjørende for hvorvidt avgjørelsen får virkning etter sitt innhold. Ugyldighetsspørsmål kan oppstå både der avgjørelsen påklages eller bringes inn for domstolene til rettslig prøving, og der det på annen måte blir spørsmål om vedtaket er bindende, eller om det er etterlevd. Spørsmål om tjenestemessige reaksjoner, erstatning eller straff reiser spørsmål av arbeidsrettslig, erstatningsrettslig og strafferettslig karakter utover det som naturlig hører hjemme i forvaltningsloven. Dersom loven fremdeles skal regulere virkningen av feil, bør den etter utvalgets syn ikke regulere andre virkninger enn u-/gyldighet. Når det gjelder spørsmålet om hvilke virkninger feilen skal få for selve avgjørelsen, står valget mellom fire hovedmodeller: Loven kan la spørsmålet stå åpent, eller den kan gi en regel om når et vedtak er gyldig på tross av feilen, når et vedtak er ugyldig eller begge deler. Etter utvalgets syn taler pedagogiske hensyn for at forvaltningsloven bør gi regler om virkningen av feil. Samtidig bør det være tilstrekkelig at loven enten regulerer spørsmålet om gyldighet, slik som i dag, eller i stedet regulerer spørsmålet om ugyldighet. I motsatt fall blir loven unødig komplisert. Forvaltningsloven § 41 er som nevnt en gyldighetsregel. Forvaltningskomiteen foreslo imidlertid en regel om ugyldighet: Denne utformingen lot det stå åpent om innvirkningskravet skulle være et tilstrekkelig eller bare et nødvendig vilkår for ugyldighet. Det fremgår imidlertid av utredningen at meningen var at «vedtaket skal oppheves som ugyldig dersom det er sannsynlig at feilen har virket bestemmende på vedtakets innhold».Se Forvaltningskomiteens innstilling (1958) s. 299 (lovutkastet § 44). Departementet sluttet seg til komiteens forslag om en ugyldighetsregel, og føyde til et nytt annet punktum som slo fast at bestemmelsen også skulle gjelde ved overtredelse av saksbehandlingsregler gitt i eller i medhold av andre lover: Under stortingsbehandlingen ble forvaltningsloven § 41 endret fra å være en regel om ugyldighet, til å bli en gyldighetsregel. Bakgrunnen for dette var at «det virker uklart og kanskje også noe ulogisk å tale om at det er 'sannsynlig' at feilen 'kan ha hatt' betydning».Innst. O. II (1966–67) s. 16. Den reelle begrunnelsen kan ha vært at man mente det viktigste var å få frem at en del vedtak var gyldige trass i feil i saksbehandlingen, og samtidig fikk man lovfestet et minimumsvilkår for når en saksbehandlingsfeil kan føre til ugyldighet. Etter utvalgets syn vil forvaltningsloven likevel gi best veiledning om den gir en regel om ugyldighet. Det vil gjøre at ulovfestede regler om ugyldighet blir lovfestet og lettere tilgjengelige, og at loven gir et mer fullstendig bilde av rettstilstanden som kan motvirke misforståelser. Hvis en lovfesting i tillegg kan gjøre reglene klarere, er det ytterligere en fordel. I noen tilfeller mangler avgjørelsen nødvendig hjemmel. Det kan skyldes at lovens vilkår ikke er oppfylt, at avgjørelsens innhold ligger utenfor lovens ramme, eller begge deler. Feilen kan skyldes at loven er tolket feil, at avgjørelsen bygger på uriktige faktiske forutsetninger, eller begge deler. Avgjørelsen vil videre mangle nødvendig hjemmel om hjemmelsgrunnlaget er i strid med bestemmelser av høyere rang, f.eks. Grunnloven, eller med bestemmelser som etter særlige forrangsbestemmelser skal gå foran, f.eks. EØS-loven 27. november 1992 nr. 109 § 2 og menneskerettsloven 21. mai 1999 nr. 30 § 3. Etter gjeldende rett er det klare utgangspunktet at avgjørelsen blir ugyldig i slike tilfeller, iallfall om man foreløpig holder utenfor personelle feil (dvs. hvor vedtaket er gjort av uriktig organ). Høyesterett har for øvrig lagt til grunn at også brudd på de innholdsmessige kravene i EMK uten videre leder til ugyldighet.Se f.eks. HR-2017-2428-A avsnitt 109 (mindretallet), Rt. 2015 s. 1388 (internflukt) avsnitt 96, 165 og avsnitt 257, Rt. 2006 s. 262 avsnitt 106, Rt. 2004 s. 1737 (TV-Vest) avsnitt 86 (mindretallet) og Rt. 2001 s. 1006 (KRL). Selv om vedtaket ikke trenger lovhjemmel, er den vanlige oppfatning at det blir ugyldig hvis det er i strid med lov eller forskrift som begrenser forvaltningsorganets myndighet, enten det skyldes at vedtakets innhold går utover regelverket, eller at vilkårene i regelverket ikke er oppfylt. I juridisk teori er det hevdet at man bør være mer tilbakeholden med å statuere ugyldighet til skade enn til gunst, især der det har gått lang tid siden avgjørelsen ble truffet og parten senere har innrettet seg i tillit til den.Se f.eks. Torstein Eckhoff og Eivind Smith, Forvaltningsrett, 11. utg., Oslo 2018 s. 465–466. En slik tilnærming er ikke helt uten støtte i praksis fra Høyesterett. Fra nyere rettspraksis er HR-2016-2017-A illustrerende. Avgjørelsen gjelder gyldigheten av vedtak om tilbakekall av permanente oppholdstillatelser til tre søsken fra Tyrkia, som kom til Norge i familiegjenforening med sin far da de var 17 år. Faren var gift med en norsk kvinne, og hadde fått oppholdstillatelse i familiegjenforening med henne, jf. utlendingsloven § 40. Det ble senere klart at ekteskapet var et omgåelsesekteskap, og han mistet sin oppholdstillatelse som følge av det. Når farens oppholdstillatelse ble trukket tilbake, sviktet også grunnlaget for barnas oppholdstillatelser. I utgangspunktet skulle dette tilsi at de var ugyldige, jf. dommens avsnitt 63. Samtidig hadde barna bodd i Norge i 16 år da saken sto for Høyesterett, og det var uklart om de visste at farens ekteskap manglet realitet. Rimelighetshensyn kunne derfor tilsi at tillatelsene likevel ble ansett som gyldige. Om dette uttaler Høyesterett følgende, jf. avsnitt 73: Slik saken var skåret til av Høyesteretts ankeutvalg, falt det utenfor sakens rammer å foreta denne konkrete vurderingen. Dommen ble i stedet opphevet. Saken kom opp på ny for lagmannsretten et drøyt år senere.Borgarting lagmannsretts dom 12. oktober 2017 (LB-2016-164672). Ved drøftelsen av hvorvidt avgjørelsene var ugyldige, tok lagmannsretten utgangspunkt i at det måtte være adgang til å legge vekt på allmennpreventive hensyn og hensynet til en effektiv innvandringskontroll: Lagmannsretten tok ikke endelig standpunkt til om barna var klar over at farens ekteskap var et omgåelsesekteskap, men pekte likevel på at alle hadde bodd sammen med faren i perioder, og at de også hadde to fettere som hadde fått tilbakekalt sine oppholdstillatelser som en følge omgåelsesekteskap. Etter en samlet vurdering kom retten til at vedtakene var ugyldige: Etter utvalgets syn taler hensynet til klare regler for at avgjørelser som mangler nødvendig hjemmel i lov, eller er i strid med lov eller forskrift som begrenser forvaltningsorganets myndighet, uten videre er ugyldige. Det bør i så fall gjelde uansett om ugyldighet er til gunst eller skade for parten. Spørsmålet er om en slik regel vil kunne ramme parten for hardt, især der det har gått lang tid og hvor vedkommende har innrettet seg etter avgjørelsen. En slik begrensning av ugyldighetsregelen vil bety at parten kan få en rettsposisjon som han eller hun ikke har krav på, og som andre ikke får på grunn av loven. Det kan betraktes som uheldig i et demokratisk perspektiv, og kan bli oppfattet som urettferdig overfor dem som får avslag i tråd med loven. Utvalget mener derfor at hensynet til parten heller bør ivaretas på annen måte. I noen tilfeller vil parten kunne søke på ny. I andre tilfeller vil søknaden kunne innvilges på andre grunnlag. Det er også et spørsmål om skillet mellom såkalte nulliteter og angripelige vedtak bør videreføres, eller om det bør lovfestes unntak fra utgangspunktet om at ugyldige vedtak ikke får virkning etter sitt eget innhold. Utvalget kommer tilbake til det i punkt 33.4.2. En særlig form for hjemmelsmangler foreligger der avgjørelsen er truffet av et organ eller en person som mangler personell kompetanse. Forvaltningskomiteen la til grunn at slike feil uten videre leder til ugyldighet, men dette har det senere vært uenighet om i juridisk teori.Se Forvaltningskomiteens innstilling (1958) s. 298. Til støtte for dette synet, se Hans Petter Graver, Alminnelig forvaltningsrett, 4. utg., Oslo 2015 s. 525–526. Torstein Eckhoff og Eivind Smith, Forvaltningsrett, 11. utg., Oslo 2018 s. 466–467 har det generelle syn at det nok kreves at feilen har kunnet påvirke vedtakets innhold, men at ugyldighet normalt blir følgen hvis vedtaket er truffet av et underordnet organ eller et organ i en annen forvaltningsgren. I samme retning Jan Fridthjof Bernt og Ørnulf Rasmussen, Frihagens forvaltningsrett. Bind 1, 2. utg., Bergen 2010 s. 105, som samtidig gir uttrykk for at kravet om at feilen er vesentlig, normalt vil være oppfylt. Spørsmålet om ugyldighet på grunn av personelle kompetansemangler er også drøftet i NOU 2016: 4 Ny kommunelov s. 100 og 108–109, der Kommunelovutvalget konkluderer med at det ikke vil foreslå noen særskilt lovregulering av spørsmålet for kommunene i kommuneloven. I Prop. 46 L (2017–2018) sluttet Kommunal- og moderniseringsdepartementet seg til dette og viste til arbeidet med revisjon av forvaltningsloven (s. 75, punkt 9.6.4.2). For utvalget er spørsmålet hvilke regler som bør gjelde for fremtiden. I mange tilfeller bør personelle kompetansemangler uten videre lede til ugyldighet. Dette er situasjonen der det forvaltningsorgan eller den person som har truffet avgjørelsen, overhodet ikke har myndighet til å treffe avgjørelser med det innhold det er tale om. Hvorvidt avgjørelsen tilfeldigvis ville ha blitt den samme om den personelle feilen tenkes borte, spiller ingen rolle. Et privat «pålegg» om å hugge trær bør være ugyldig uavhengig av om rette myndighet ville ha gitt et tilsvarende pålegg, om den var blitt forelagt saken. Er avgjørelse truffet av et overordnet forvaltningsorgan, foreligger det ingen kompetansesvikt. I slike tilfeller bør feilen ikke lede til ugyldighet. En forutsetning er likevel at det foreligger et over-/underordningsforhold mellom forvaltningsorganene. At det organet som treffer vedtaket er høyere plassert i forvaltningshierarkiet enn det organet som har primærkompetanse, er ikke avgjørende. I situasjoner hvor flere sideordnete forvaltningsorganer har kompetanse til å treffe avgjørelser med det innhold det er tale om, vil det gjerne være fastsatt nærmere regler eller retningslinjer for sakfordelingen mellom dem. Dersom loven legger kompetanse til ett bestemt organ, f.eks. en kommune, bør avgjørelsen uten videre bli ugyldig om den er truffet av en nabokommune. Om det i stedet er tale om en sakfordeling mellom distriktskontorer e.l. som forvaltningen selv har bestemt, bør det derimot ikke føre til ugyldighet om avgjørelsen treffes av feil kontor, f.eks. feil fylkesmannsembete. Har et underordnet organ truffet en avgjørelse som hører under et overordnet organ, foreligger det derimot en personell kompetansemangel som bør lede til ugyldighet. I motsatt fall vil et underordnet organ kunne etablere en praksis som overordnet organ ikke er enig i, og som kan være uriktig eller iallfall i strid med overordnede politiske målsettinger på vedkommende felt. Dette bør også gjelde der det underordnete organet har opptrådt i medhold av en ulovlig delegering. Hensynet til parten kan imidlertid tale for at det overordnete organet i slike tilfeller bør være forpliktet til å vurdere om vedtaket kan opprettholdes på tross av feilen. En særlig form for personell kompetansesvikt foreligger der vedtak er truffet av rett organ, men av feil person i vedkommende organ. Dette vil være situasjonen der en person treffer et vedtak uten å ha fått delegert myndighet av rette vedkommende, eller hvor det foreligger en delegering som ikke dekker vedtaket. Utvalget mener at en slik feil ikke automatisk bør føre til ugyldighet, men bare etter en nærmere vurdering som legger vekt på om parten kunne og burde innse feilen i lys av vedtakets innhold og hvem som traff det. Det forekommer at en avgjørelse ligger innenfor kompetansegrunnlagets rammer, men at det likevel foreligger feil ved forvaltningsskjønnet. Slike feil kan bestå i at skjønnet bygger på uriktige faktiske forutsetninger, eller at det er feil eller mangler ved selve skjønnsutøvingen. Forvaltningen kan ha lagt vekt på utenforliggende hensyn, eller den kan ha oversett hensyn som skulle ha inngått i vurderingen. Det kan også være at skjønnsutøvingen er vilkårlig, innebærer usaklig forskjellsbehandling eller har ledet til en avgjørelse som er grovt urimelig. Feil ved skjønnsutøvingen kan etter gjeldende rett lede til at vedtaket blir ugyldig, uansett om det er det faktiske grunnlaget for skjønnet eller selve skjønnsutøvingen som svikter. For at avgjørelsen skal bli ugyldig, kreves det at feilen kan ha virket inn på avgjørelsens innhold. I tillegg må foretas et samlet vurdering av bl.a. feilens art og omfang, hvorvidt ugyldighet er til gunst eller skade, hvor lang tid som har gått, og om parten selv er å bebreide for feilen. Etter utvalgets syn er det grunn til å holde fast ved at feil ved skjønnsutøvingen bare skal lede til ugyldighet der feilen kan ha virket inn på avgjørelsens innhold. Feil som er uten betydning for innholdet, bør heller ikke tillegges virkning. Et mer tvilsomt spørsmål er om skjønnsfeil som kan ha virket inn på avgjørelsens innhold uten videre bør lede til ugyldighet, eller om loven, som etter gjeldende rett, bør åpne for at avgjørelsen unntaksvis kan være gyldig på tross av feilen. Hensynet til en klar regel står her mot hensynet til konkret rimelighet. Etter utvalgets syn er det uheldig at reglene om ugyldighet er så uklare at det i en del tilfeller er vanskelig å avgjøre om en avgjørelse er gyldig eller ugyldig. Dette henger sammen med at avveiningen av de momentene som skal vektlegges ved vurderingen, i liten grad er regelstyrt. En regel som utelukkende lar det være avgjørende om feilen kan ha virket inn på avgjørelsen, vil gi en klarere regel, selv om også denne vurderingen kan være vanskelig. Mot en slik forenkling taler hensynet til parten. I noen tilfeller vil det ramme hardt om en avgjørelse som parten har innrettet seg i tillit til, kjennes ugyldig. Især gjelder det der har gått lang tid siden avgjørelsen ble truffet, og parten er helt uten skyld i det som har skjedd. Hensynet til parten kan imidlertid ivaretas på flere måter enn gjennom en bestemmelse som åpner for å anse slike avgjørelser som gyldige etter en helhetsvurdering. Et alternativ kan være at avgjørelsen skal anses for å være ugyldig inntil forvaltningen eventuelt treffer beslutning om å opprettholde den (ratihabisjon). En slik løsning vil gjøre det enklere å avklare om avgjørelsen skal anses som gyldig eller ugyldig. Blir avgjørelsen opprettholdt på tross av feilen, vil den få virkning fra det tidspunktet den første avgjørelsen ble truffet. Selv om hensynet til parten vil kunne varetas et godt stykke på vei gjennom denne løsningen, har utvalget kommet til en slik regel vil ramme parten for hardt. For det første har ikke parten krav på ratihabisjon. Det vil i utgangspunktet være overlatt til forvaltningens skjønn å avgjøre om avgjørelsen skal opprettholdes ved å avhjelpe feilen i ettertid. Dette kan føles urimelig i de tilfeller hvor parten ikke kan bebreides for feilen. For det annet kan en regel om ubetinget ugyldighet lede til at mange vedtak som i dag vil bli ansett som gyldige på tross av feilen, nå vil måtte anses som ugyldige. Dette vil skape behov for en etterfølgende opprydding som kan være betydelig. På denne bakgrunn mener utvalget loven bør åpne for at avgjørelsen unntaksvis kan være gyldig på tross av feilen. Behovet for klarere regler kan ivaretas gjennom å fastsette nærmere retningslinjer for denne vurderingen. Utvalget foreslår derfor å lovfeste at det blant annet legges vekt på hva slags feil som er begått, hvor grov feilen er, og om ugyldighet er til gunst eller skade for parten. I den forbindelse vil det ha betydning hvor lang tid som er gått, og i hvilken utstrekning parten har innrettet seg etter avgjørelsen. Feil ved saksbehandlingen kan lede til ugyldighet på omtrent samme vilkår som feil ved skjønnsutøvingen, jf. punkt 33.4.1.2. Ugyldighet forutsetter for det første at det er en «ikke fjerntliggende mulighet» for at feilen har virket inn på avgjørelsens innhold. For det annet må det foretas en samlet vurdering av bl.a. feilens art og omfang, hvorvidt ugyldighet er til gunst eller skade, hvor lang tid som har gått og om parten selv er å bebreide for feilen. Etter utvalgets syn rammes denne regelen av de samme innvendinger som den tilsvarende regelen som gjelder for skjønnsmangler, men de kan også løses på samme måte. Også når det gjelder saksbehandlingsfeil bør ugyldighet bare kunne inntre når feilen kan ha virket inn på avgjørelsen. Samtidig bør loven åpne for at avgjørelsen unntaksvis kan være gyldig på tross av feilen. Det vil ligge en pedagogisk gevinst i at saksbehandlingsfeil behandles på samme måte som skjønnsmangler. Et spørsmål for seg er om loven bør angi at enkelte saksbehandlingsfeil ubetinget skal lede til ugyldighet. Etter utvalgets syn passer det ikke med slike regler i forvaltningsloven. Dersom en feil ikke kan ha påvirket avgjørelsens innhold, er det ikke grunn til å kjenne avgjørelsen ugyldig. Ugyldighet er et koblingsbegrep. Det knytter sammen vilkårene for ugyldighet på den ene side, og følgene av ugyldighet på den annen. En bestemmelse om ugyldighet kan nøye seg med å angi vilkårene for ugyldighet, men kan også gi anvisning på én eller flere følger av ugyldigheten. Utvalget mener at en bestemmelse om ugyldighet vanskelig kan gi en samlet regulering av alle følger av ugyldighet. På den annen side taler pedagogiske grunner for at loven likevel bør slå fast at en ugyldig avgjørelse ikke skaper rett eller plikt etter sitt eget innhold. Dette er den sentrale rettsvirkningen av ugyldighet. En lovfesting kan bidra til å forklare hva ugyldighet er, for en som ikke steller med slike spørsmål til daglig. I forlengelsen av dette oppstår det et spørsmål om loven bør skille mellom såkalte nulliteter og avgjørelser som utelukkende er angripelige, på samme måte som i dag. Etter utvalgets syn innebærer dette skillet en unødig komplikasjon av reglene om ugyldighet, og det er vanskelig å se hvorfor en part bør være berettiget til å utøve rett etter en ugyldig tillatelse inntil et forvaltningsorgan eller en domstol setter den til side som ugyldig. Situasjonen kan være at forvaltningen har kommet i skade for å gi en tillatelse som det ikke er hjemmel for å gi, og som andre i en tilsvarende situasjon kan ha fått avslag på. I slike tilfeller bør virksomheten opphøre straks. Om man alternativt ser for seg at avgjørelsen ligger innenfor kompetansegrunnlagets rammer, men hvor det foreligger feil ved skjønnsutøvingen eller saksbehandlingen som leder til ugyldighet, bør virksomheten opphøre inntil avgjørelsen eventuelt blir ratihabert. Synspunktet er i begge tilfeller at parten ikke skal tjene på de feil som er begått. Hensynet til parten vil imidlertid kunne lede til avgjørelsen er gyldig på tross av feilen. I slike tilfeller kan virksomheten naturligvis fortsette. Utvalget ser at det er situasjoner hvor disse utgangspunktene vil kunne ramme parten urimelig hardt. Dersom parten i god tro har innrettet seg etter det vedtak som forvaltningen har truffet, og ugyldigheten først kommer for en dag etter lang tid, vil det i noen tilfeller kunne lede til uakseptable resultater om parten i en slik situasjon skulle stilles som om vedtaket aldri var truffet. Dette gjelder særlig der parten ikke kan bebreides for det som har skjedd, og kanskje har foretatt store investeringer i tillit til at vedtaket var gyldig, eller hvor det er partens rettsetterfølgere som rammes. I noen tilfeller vil det kunne få store personlige konsekvenser for parten og eventuelle andre som berøres, om det aldri skulle være adgang til å opprettholde et ugyldig vedtak. For at hensynet til parten kan bli ivaretatt i slike situasjoner, foreslår utvalget en egen lovbestemmelse som begrenser ugyldighetsvirkningene i slike tilfeller (se utk. § 74 første ledd tredje punktum). En slik bestemmelse bør bare gjelde i helt særlige tilfeller, og bare av hensyn til en part som i god tro har innrettet seg etter vedtaket. Da bør forvaltningen kunne bestemme at vedtaket skal få rettsvirkninger etter sitt eget innhold på tross av ugyldigheten. Innenfor rammen av tvisteloven § 11-2 bør også domstolene kunne treffe en slik avgjørelse. Dersom vedtaket opprettholdes, vil en som utøver en virksomhet i medhold av en ugyldig tillatelse, fortsatt kunne utøve denne virksomheten. Ved vurderingen av om vedtaket skal opprettholdes, må hensynet til parten avveies både mot hensynet til andre berørte og mot ulike samfunnsmessige hensyn. Det må da legges vekt på hvor lang tid som har gått siden vedtaket ble truffet. Har forvaltningsorganet eller domstolene truffet avgjørelse om å opprettholde vedtaket på tross av ugyldigheten, har parten på ny fått grunn til å innrette seg etter det. For å unngå at partens stilling blir for usikker, bør det bare være adgang til å omgjøre slike vedtak etter reglene om omgjøring av gyldige vedtak, jf. utk. § 62 første ledd bokstav b til e. I slike tilfeller skal altså utk. § 62 første ledd bokstav a om omgjøring av ugyldige vedtak tolkes innskrenkende. Dersom man legger til grunn at et ugyldig vedtak som den klare hovedregel ikke skaper rett eller plikt etter sitt eget innhold, oppstår det spørsmål om forvaltningen bør ha plikt til å omgjøre avgjørelsen. At vedtaket blir stående, kan gi grunnlag for uklarhet og misforståelser. Er det tale om en begunstigende avgjørelse, f.eks. en tillatelse til å utøve en virksomhet, risikerer man at en part fortsetter utøver virksomheten i tillit til at avgjørelsen er gyldig, kanskje til skade for andre interesser. Er det i stedet tale om en bebyrdende avgjørelse, f.eks. et pålegg om stansing av den samme virksomheten, risikerer man at parten retter seg etter pålegget på tross av at det er ugyldig. I begge tilfeller taler både hensynet til parten og samfunnsmessige hensyn for at det bør gjelde en plikt til omgjøring. Rett nok kan det i noen tilfeller være uklart om de feil som er begått, leder til at vedtaket er ugyldig. Etter utvalgets syn er det likevel ikke unaturlig at et forvaltningsorgan har plikt til å vurdere virkningene av eventuelle feil. Utvalget foreslår etter dette en bestemmelse i loven om at forvaltningsorganet har plikt til å omgjøre et vedtak som er ugyldig. Ulempene ved at dette kan tenkes å skje lenge etter at vedtaket ble truffet, motvirkes ved at tidsforløpet som nevnt kan få betydning ved vurderingen av vedtakets gyldighet. Skal forvaltningsorganet la være å omgjøre et ugyldig vedtak, får det i stedet ratihabere det eller opprettholde det i medhold av utk. § 74 første ledd tredje punktum. Det forekommer at feil som har rammet én avgjørelse, også kan ha rammet andre avgjørelser. Det kan være situasjonen der det kommer frem at forvaltningen har bygd sin praksis på en uriktig forståelse av de regler som gjelder innenfor vedkommende sakområde, eller der forvaltningen har lagt uriktige faktiske forutsetninger til grunn for sine avgjørelser. Slike feil kan avdekkes på mange måter. I noen tilfeller kommer det for en dag i forbindelse med saker om klage eller omgjøring, eller i saker som står for domstolene. I andre tilfeller kan det være forvaltningens interne kontrollrutiner som avdekker at feil kan være begått. Uansett om feilen er av rettslig eller faktisk karakter, og uansett hvordan feilen avdekkes, oppstår det i slike tilfeller spørsmål om plikten til å omgjøre ugyldige vedtak bør kombineres med en plikt til gjennomgå tidligere saker som kan være berørt av feilen. Denne problemstillingen kan ses som et del av spørsmålet om forvaltningen bør pålegges et visst systemansvar, jf. punkt 11.8. Ved vurderingen av dette spørsmålet må det tas hensyn til at de situasjonstypene det her er tale om, kan være nokså forskjellige. For det første kan feilen være mer eller mindre klar. I noen tilfeller er det på det rene at forvaltningen har kommet i skade for å trå feil. I andre tilfeller vil det forutsette en nærmere vurdering om f.eks. en ny avgjørelse fra Høyesterett eller andre nasjonale eller internasjonale domstoler bygger på en annen rettsoppfatning enn den forvaltningen har lagt til grunn, eller hvilken rekkevidde den nye avgjørelsen har. For det annet kan feilen være mer eller mindre grov. Det er større behov for å rette opp rene hjemmelsmangler enn feil som utelukkende knytter seg til skjønnsutøvingen eller saksbehandlingen. Det er videre større behov for å rette opp feil som kan ha fått betydning for sakens utfall, enn feil som ikke har virket inn. For det tredje kan det være forskjeller knyttet til hvor enkelt eller vanskelig det er å finne frem til de saker det kan være tale om. Situasjonen for et lite forvaltningsorgan med en begrenset saksportefølje, vil skille seg vesentlig fra situasjonen for en forvaltningsorgan som driver masseforvaltning. På dette punkt vil det ha betydning om sakene er undergitt automatisert saksbehandling eller ikke. Saker som er behandlet maskinelt, vil jevnt over være enklere å finne frem til og søke i enn saker som er behandlet manuelt. Etter utvalgets syn er ugyldighetstilfellene for forskjellige til at det lar seg gjøre å gi generelle regler om hvilken plikt forvaltningen bør ha til å gjennomgå (andre) avgjørelser som kan være berørt av feilen. Slike regler er heller ikke gitt i straffeprosessen.I straffeprosessen har en tilsvarende problemstilling oppstått i kjølvannet av de såkalte «derivatsakene», hvor spørsmålet var i hvilken utstrekning stoffer ikke står på narkotikalisten, men som er derivat av slike stoffer som skal regnes som narkotika, jf. f.eks. Rt. 2009 s. 780 og Rt. 2010 s. 481. I den sistnevnte avgjørelsen ble det eksempelvis lagt til grunn at benzodiazepinet fenazepam ikke skulle anses som narkotika. De som tidligere var domfelt for å ha hatt befatning med dette stoffet, var dermed domfelt med urette. Riksadvokaten inntok det standpunkt at påtalemyndigheten ikke var forpliktet til å gjennomgå tidligere pådømte saker. Det ble vist til at den situasjonen som hadde oppstått, «må bedømmes som et resultat av en rettsutvikling» og at «det er formentlig få saker hvor domfellelsen utelukkende er basert på en anvendelse av derivatregelen», jf. Riksadvokatens brev 11. mai 2010 til statsadvokatene, sjefen for Kripos og politimestrene. Forvaltningen vil ha plikt til å behandle en eventuell klage. I saker som berører Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 vil forvaltningen videre ha en viss positiv forpliktelse til blant annet å sikre folks privatliv og familieliv, som kan innebære at det må tas aktive skritt for å finne frem til vedtak som kan være ugyldige. For øvrig mener utvalget at det bør det bero på god forvaltningsskikk hvor langt forvaltningen bør gå. Ved denne vurderingen vil de momenter som er gjennomgått ovenfor, stå sentralt. Forvaltningen bør strekke seg lenger der det er begått klare og grove feil i saker som har stor betydning for dem de angår, enn der det er tale om rettslige eller faktiske feil som ikke nødvendigvis har virket inn på avgjørelsens innhold, og hvor det kanskje er betydelige praktiske utfordringer med å finne frem til hvilke saker det kan være tale om. Dersom parten har utøvd en virksomhet i medhold av en tillatelse som senere viser seg å være ugyldig, f.eks. en virksomhet som krever utslippstillatelse etter forurensningsloven § 11, vil det kunne oppstå spørsmål om parten kan straffes for å ha utøvd virksomheten uten nødvendig tillatelse. Hvis parten ikke var klar over at tillatelsen var ugyldig, vil dette bli bedømt som rettsuvitenhet etter straffeloven § 26.Jf. Ot.prp. nr. 90 (2004–2005) s. 429–430. Dersom parten vet at en tillatelse er gitt, men er i rettsuvitenhet om ugyldigheten av den, kan han eller hun straffes dersom uvitenheten er uaktsom. Har parten utøvd virksomheten i aktsom god tro, vil han eller hun ikke kunne straffes. Utvalget ser derfor ikke dette som noe argument for å beholde skillet mellom nulliteter og angripelige vedtak. Dersom en tillatelse er ugyldig, kan det i noen tilfeller oppstå spørsmål om den private part bør være forpliktet til å gjenopprette den tilstand som forelå før virksomheten ble innledet. I noen tilfeller kan dette være kostnadskrevende. Etter utvalgets syn avklares slike spørsmål best i særlovgivningen. Det samme gjelder spørsmålet om et eventuelt erstatningsansvar for de utgifter som kan påløpe i den forbindelse. Det fremgår av mandatet at utvalget skal vurdere hvorvidt deler av den ulovfestede forvaltningsretten bør lovfestes. I mandatet kommer dette til uttrykk slik: Det er ikke helt opplagt hvilke deler av den ulovfestede forvaltningsretten som skal regnes som «grunnleggende», men utvalget antar at spørsmålet om lovfesting iallfall kan reises for følgende regler eller regelsett – i tillegg til læren om myndighetsmisbruk: Utvalget har allerede drøftet – og foreslått lovfesting av – regler om delegering og ugyldighet, jf. kapittel 15 og 33. I dette kapitlet skal vi drøfte om også misbrukslæren og vilkårslæren bør lovfestes. I punkt 34.2.3 vil utvalget kort omtale spørsmålet om beviskravet der det er usikkerhet om faktiske forhold i saken. I tillegg til regelsett som her er nevnt, er det også vanlig å hevde at forvaltningen er undergitt visse krav til «god forvaltningsskikk», se punkt 11.6. Det er imidlertid ikke klart hvilke krav det er tale om eller hvilken rettslig status de har.Se Camilla Bernt og Jan Fridthjof Bernt, God forvaltningsskikk, Oslo 2018 s. 15–23 med videre henvisninger. Utvalget ser kravene til «god forvaltningsskikk» som et sett med forventninger til forvaltningens egen virksomhet og til hvordan den bør utføres, og som blant annet rommer krav til god orden, høflighet og hensynsfullhet. Kravene kan være utviklet gjennom forvaltningspraksis og gjennom uttalelser fra Stortingets ombudsmann for forvaltningen, jf. sivilombudsmannsloven § 10 annet ledd, men kan også være fastsatt i etiske retningslinjer.Se f.eks. «Etiske retningslinjer for statstjenesten» fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Kommuner og fylkeskommuner fastsetter selv hvilke etiske retningslinjer som skal gjelde. Kommunenes sentralforbund har imidlertid fastsatt et rammeverk som det kan tas utgangspunkt i ved utarbeidelsen, jf. http://www.ks.no/fagomrader/samfunn-og-demokrati/etikk/etiske-retningslinjer/rammeverk-for-etiske-retningslinjer/. Brudd på slike forventninger kan lede til kritikk og tjenestemessige reaksjoner, men vil bare kunne lede til at avgjørelser blir ugyldige dersom det samtidig foreligger brudd på lovfestede eller ulovfestede regler om saksbehandlingen. Utvalget har vurdert om kravene til «god forvaltningsskikk» bør lovfestes, men har som nevnt i punkt 11.6 kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunn til det. Siden det ikke er klart hvilke krav det er tale om, ville en slik lovbestemmelse gi begrenset veiledning. I tillegg vil en lovfesting kunne skape inntrykk av – og forventninger om – at eventuelle brudd på kravene kan lede til ugyldighet. Det vil være uheldig. I mange tilfeller gir lovgivningen adgang til å knytte vilkår til tillatelser og andre avgjørelser som er til gunst for parten, se f.eks. forurensningsloven 13. mars 1981 nr. 6 § 16 og sosialtjenesteloven 18. desember 2009 nr. 131 § 20. Det beror da på først og fremst en tolking av hjemmelsgrunnlaget hvor langt adgangen til å stille vilkår rekker.Se nærmere om disse tilfellene bl.a. Torstein Eckhoff og Eivind Smith, Forvaltningsrett, 11. utg., Oslo 2018 s. 415–416. Ofte er loven taus om spørsmålet. I slike tilfeller vil forvaltningens adgang til å sette vilkår bero på om avgjørelse er lovbundet eller ikke. Der parten har et lovbestemt og ubetinget krav på en tillatelse eller et annet gode, vil det være i strid med loven å knytte vilkår til avgjørelsen. Der avgjørelsen i stedet hører under forvaltningens skjønn, kan forvaltningen etter sikker ulovfestet rett stille vilkår som har saklig sammenheng med avgjørelsen, og som ikke er uforholdsmessig tyngende.Se f.eks. Rt. 1961 s. 297 (glacier blue), Rt. 1979 s. 994 (drosjesentral) og Rt. 2008 s. 1110 avsnitt 22. I kravet til saklig sammenheng ligger grovt sett at vilkåret må ha en klar forbindelse til den avgjørelsen som vilkåret knytter seg til. Vilkåret kan f.eks. ta sikte på å bidra til å fremme det underliggende formålet med tildelingen, eller å redusere skadevirkningene av den. At vilkåret ikke må være uforholdsmessig tyngende, innebærer at det må foretas en avveining mellom de fordeler som oppnås ved å sette vilkåret på den ene side, og de ulemper det påfører parten på den annen. Det er vanlig å fremstille læren om myndighetsmisbruk som et sett med ulovfestede skranker for forvaltningens skjønnsutøving. Den innebærer at forvaltningen ved skjønnsutøvingen er avskåret fra å legge vekt på utenforliggende hensyn, og å treffe avgjørelser som er vilkårlige, grovt urimelige eller som innebærer usaklig forskjellsbehandling. Når det gjelder det nærmere innholdet av misbrukslæren, nøyer utvalget seg med å vise til den omfattende litteraturen som finnes om den.Se f.eks. Jan Fridthjof Bernt og Ørnulf Rasmussen, Frihagens forvaltningsrett. Bind 1, 2. utg., Bergen 2010 s. 92–101, Erik Magnus Boe, Innføring i juss. Bind 2, Oslo 1993 s. 701–719, Torstein Eckhoff og Eivind Smith, Forvaltningsrett, 11. utg., Oslo 2018 s. 388–410, Arvid Frihagen, Forvaltningsrett. Bind I, 3. utg., Oslo 1991 s. 192–205 og Hans Petter Graver, Alminnelig forvaltningsrett, 4. utg., Oslo 2015 s. 112–145. Læren om myndighetsmisbruk rommer enkelte spørsmål som er omdiskutert. Når det gjelder grunnlaget for læren, hevder enkelte at de skrankene den rommer, i stedet bør utledes av det aktuelle kompetansegrunnlaget.Se Torstein Eckhoff og Eivind Smith, Forvaltningsrett, 11. utg., Oslo 2018 s. 410. Når det gjelder lærens innhold, har enkelte ment at den også rommer et generelt forholdsmessighetskrav, men Høyesterett har vært avvisende til det, jf. Rt. 2008 s. 560 (avsnitt 48) og Rt. 2011 s. 304 (avsnitt 56). Det er dessuten noe omstridt hvilken betydning misbrukslæren har ved utøving av forvaltningens privatautonomi, jf. bl.a. Rt. 2009 s. 1356 (Nordea), Rt. 2012 s. 1444 (drosjesnusk) og Rt. 2015 s. 795 (Hurtigruten). Utvalget finner ikke grunn til å forfølge disse spørsmålene her. Selv om det finnes enkelte uklare spørsmål i misbrukslærens randsone, har læren likevel en nokså sikker kjerne som lar seg lovfeste. Det kan ofte oppstå tvil om hvilke faktiske forutsetninger som skal legges til grunn for en avgjørelse. Tvilen om faktiske forhold kan ha betydning for rettsanvendelsen, skjønnsutøvingen eller begge deler. Det er forvaltningens ansvar å påse at saken er tilstrekkelig opplyst før avgjørelse treffes, også der initiativet saken kommer fra den private part, jf. utk. § 44 første ledd. Selv om forvaltningsorganet fortsatt er i tvil etter at det har oppfylt utredningsplikten, må det som oftest treffe en avgjørelse. Da blir det spørsmål om hvor sikker må man være før et bestemt faktisk forhold kan legges til grunn. Dette kan formuleres som et spørsmål om hvilket beviskrav som gjelder. I noen tilfeller er beviskravet lovregulert. Et eksempel er voldsoffererstatningsloven 20. april 2001 nr. 13 § 3 fjerde ledd, som fastsetter at voldsoffererstatning bare tilkjennes når det foreligger «klar sannsynlighetsovervekt» for at skadelidte har vært utsatt for en handling som omfattes av loven. Der beviskravet er lovregulert, vil beviskravets innhold bero på en tolking av loven. Vanligvis gir loven begrenset veiledning på dette punkt. Det er vanlig å anta – på ulovfester grunnlag – at forvaltningsorganet da skal legge til grunn det som fremstår som mest sannsynlig – altså et krav til sannsynlighetsovervekt.Se f.eks. Rt. 2011 s. 910 avsnitt 48 og Rt. 2012 s. 1556 avsnitt 38, jf. Erik Magnus Boe, Innføring i juss. Bind 2, Oslo 1993 s. 682–686, Hans Petter Graver, «Bevisbyrde og beviskrav i forvaltningsretten», Tidsskrift for Rettsvitenskap, 2004 s. 465–498 (på s. 479) og Torstein Eckhoff og Eivind Smith, Forvaltningsrett, 11. utg., Oslo 2018 s. 411. I saker om administrative sanksjoner vil det gjerne bli stilt strengere krav til sannsynligheten for at det foreligger en overtredelse, se f.eks. Rt. 2011 s. 910 (avsnitt 48) og Rt. 2012 s. 1556 (avsnitt 38). Når det for forvaltningsorganet oppstår usikkerhet om hva som er de faktiske forhold, kan det skyldes at de opplysningene som foreligger – bevismaterialet – er begrenset, slik at saken ikke er godt opplyst. Det kan da reises spørsmål om utredningsplikten er oppfylt, og fortsatt utredning av saken kan bidra til å avklare bevisspørsmålene. På den annen side er det forvaltningsområder hvor lovens formål tilsier at forvaltningsorganet kan treffe vedtak selv om det ikke er sannsynlighetsovervekt for de faktiske forhold som begrunner vedtaket. Mange forvaltningsvedtak bygger på prognoser om en fremtidig utvikling. En slik prognose vil bygge på en oppfatning om eksisterende forhold kombinert med generell kunnskap eller erfaring om mulig eller sannsynlig utvikling. Selv om utviklingen tar et annet løp enn det avgjørelsen bygger på, foreligger det etter rettspraksis en feil ved avgjørelsen først dersom prognosen var uforsvarlig i lys av det faktiske grunnlaget den bygger på, jf. plenumssakene i Rt. 1982 s. 241 (på s. 266) og Rt. 2012 s. 1985 (lengeværende barn I, avsnitt 77).Se Torstein Eckhoff og Eivind Smith, Forvaltningsrett, 11. utg., Oslo 2018 s. 412–413 og Frode A. Innjord, «Høyesterett og prøving av forvaltningsvedtak – hovedlinjer og utviklingsrett», i: Tore Schei, Jens Edvin A. Skoghøy og Toril M. Øie (red.): Lov, sannhet, rett. Norges Høyesterett 200 år, Oslo 2015 s. 617–649 (på s. 636–637). Prognosen kan være uforsvarlig om den bygger på et uriktig faktisk grunnlag, eller hvor den mangler støtte i grunnlaget for den. I nordisk forvaltningsrett er det i liten grad gitt regler om adgangen til å sette vilkår, eller generelle regler om hvilke rammer forvaltningens skjønnsutøving er underlagt. I Danmark gir ikke forvaltningsloven noen regler om dette. Utenfor lovregulerte tilfeller vil disse spørsmålene måtte løses med utgangspunkt i ulovfestet rett.Se Niels Fenger (red.), Forvaltningsret, København 2018 s. 376–378 (om adgangen til å fastsette såkalte «bibestemmelser») og s. 355–380 (om det som gjerne kalles læren om «magtfordrejning»). I Sverige og Finland gir det heller ingen regler om adgangen til å sette vilkår, eller om hvilke generelle rammer forvaltningens skjønnsutøving er underlagt. Derimot er det gitt visse regler som fastsetter «grunderne för god förvaltning», jf. den svenske förvaltningslagen 5-8 §§ og den finske förvaltningsloven 6-10 §§. Disse reglene er kort omtalt i punkt 9.7.2. Det som først og fremst taler for å lovfeste grunnleggende ulovfestede regler, er pedagogiske hensyn. En lovfesting innebærer at reglene blir mer tilgjengelige. Lover er gratis tilgjengelige for enhver og er dessuten elektronisk søkbare. Ulovfestede regler er ingen av delene. Andre enn jurister vil bare unntaksvis vite hvordan man skaffer seg kunnskap om hvorvidt slike regler finnes, og hva de i tilfelle går ut på. Dette er uheldig, især på legalitetsprinsippets område, og kan skape problemer for uerfarne saksbehandlere, folkevalgte og andre som ønsker å sette seg inn i hvilke regler som gjelder for forvaltningen. I noen tilfeller vil dessuten en regel kunne gjøres klarere om den lovfestes. Det henger ikke bare sammen med at regelens hovedinnhold vil fremgå av lovens ordlyd, men også at øvrige rettskildefaktorer gir veiledning ved tolkingen. Spørsmål som lovgiver er oppmerksom på allerede under lovforberedelsen, kan omtales og avklares i forarbeidene. Hvor langt dette argumentet rekker, vil et stykke på vei bero på hvordan reglene utformes. Når det gjelder misbrukslæren, vil en lovbestemmelse vanskelig kunne slå fast mer enn de grunnleggende utgangspunktene. Men også en bestemmelse som ikke sier alt, kan ha en viss pedagogisk verdi. Dersom man gjennom lovfesting kan bidra til at reglene blir mer tilgjengelige enn i dag, vil det indirekte ivareta rettssikkerhetshensyn. En tjenesteperson som ikke er kjent med de ulovfestede rammene for sin skjønnsmessige kompetanse eller har uriktige forstillinger om hvor rammene for skjønnsfriheten går, kan komme i skade for å treffe vedtak som mangler hjemmel, eller som det iallfall hefter feil ved. Manglende kjennskap til forbudet mot å legge vekt på utenforliggende hensyn, kan i grensetilfeller lede til at forvaltningen kommer i skade for å trekke inn hensyn som det ikke er tillatt å legge vekt på. Manglende kjennskap til det nærmere innholdet av forbudet mot usaklig forskjellsbehandling, kan lede til at forvaltningen kommer i skade for å treffe et vedtak som ikke lar seg forsvare når det holdes opp mot tidligere praksis på feltet. Dersom forvaltningen overskrider rammene for sin skjønnsmessige kompetanse, er det uheldig også ut fra maktfordelings- og demokratihensyn. Lovfesting vil kunne bidra til at slike feil i større grad unngås, og dermed at disse hensynene ivaretas bedre enn i dag. Dette vil i sin tur kunne styrke tilliten til forvaltningen. Et siste argument som kan nevnes, er at en lovfesting av vilkårslæren kan redusere behovet for særregler om forvaltningens adgang til å sette vilkår. Det som især kan tale mot en lovfesting av enkelte grunnleggende ulovfestede regler, er at det er unødvendig. Reglene er ulovfestede i dag, og de har vært det i lang tid. At lovfesting rettslig sett er unødvendig, er imidlertid ikke til hinder for at lovfesting kan ha noe for seg av andre grunner. Dersom vilkårslæren og misbrukslæren lovfestes, kan det tenkes at det vil lede til flere klager og søksmål. Det vil henge sammen med at en lovfesting vil lede til at grensene for forvaltningens kompetanse blir mer kjent enn i dag, men samtidig kan lovfestingen bidra til at forvaltningen holder seg innenfor sin kompetanse og begrunner det på tilstrekkelig måte overfor parten. Uansett kan ikke risikoen for flere klager og søksmål etter utvalgets mening anses som en avgjørende innvending mot lovfesting. Dersom forvaltningen har begått feil ved behandlingen av en sak, er det ingen ulempe at feilen rettes opp. Uholdbare klager kan avgjøres raskt, mens uholdbare søksmål som ikke avvises, kan avgjøres etter reglene om forenklet domsbehandling i tvisteloven § 9-8. En siste innvending kan være at en lovfesting vil binde opp reglene mer enn det som er tilfellet i dag. Etter utvalgets syn utgjør heller ikke det noen avgjørende motforestilling. En lovfesting innebærer at den videre rettsutviklingen på dette området vil skje med utgangspunkt i en lov som er vedtatt av Stortinget. Den demokratiske legitimiteten blir da noe høyere enn den ellers ville ha vært, og det kan ikke anses som noen ulempe. Vilkårslæren er klart avgrenset, og den lar seg enkelt uttrykke i en lovtekst. Etter utvalgets syn taler derfor pedagogiske hensyn for at vilkårslæren bør lovfestes, jf. punkt 34.4. Lovfesting vil ikke innebære noen realitetsendring, men for brukerne av loven blir det en nyttig klargjøring av rettstilstanden. Vilkårslæren gjelder som nevnt bare der avgjørelsen er overlatt til forvaltningens skjønn. Etter utvalgets syn vil denne forutsetningen komme tilstrekkelig klart til uttrykk om bestemmelsen begrenses til å gjelde «tildeling av goder som parten ikke har krav på». Ordet «ytelser» treffer best der det er tale om tildeling av penge- eller naturalytelser. Læren får imidlertid også anvendelse i saker hvor parten søker om tillatelser og fritak. Det er ikke naturlig å omtale dette som «ytelser». Valget står da mellom å føye til flere alternativer, eller å velge en mer generell betegnelse, f.eks. «gode» e.l. Utvalget antar at ordet «gode» vil være det enkleste å forstå, og har derfor utformet lovutkastet i samsvar med det. Misbrukslæren rommer generelle skranker for forvaltningens skjønnsutøving. At læren er ulovfestet, gjør det vanskelig for andre enn jurister å ta rede på hvilke skranker det er tale om, og hva innholdet av skrankene er. Dette skaper en reell risiko for feil. Etter utvalgets syn taler derfor både pedagogiske hensyn og rettssikkerhetshensyn for å lovfeste hovedtrekk i misbrukslæren. Misbrukslæren skiller seg imidlertid fra vilkårslæren ved at den ikke på samme måte rommer klart avgrensede vilkår som enkelt lar seg lovfeste. Hver skranke må i stedet brytes ytterligere ned, og kan ved nærmere ettersyn romme mange underspørsmål.Se f.eks. Marius Stub, «Det forvaltningsrettslige forbudet mot usaklig forskjellsbehandling – noen hovedtrekk», i: Hans Christian Bugge mfl. (red.), Liv, lov og lære. Festskrift til Inge Lorange Backer, Oslo 2016 s. 491–512 (på s. 501–512). Men selv om det vil være vanskelig å gi en bestemmelse som rommer alle slike underspørsmål, vil det være forholdsvis enkelt å utforme en bestemmelse som iallfall nevner de ulike elementene i læren. Innholdet i de enkelte skrankene for skjønnet vil i så fall måtte fastlegges på samme måte som i dag. Man kan innvende at en slik løsning gir begrenset veiledning for brukerne av loven, og at man også etter denne modellen tvinger den som ønsker å avklare hvor langt skjønnsfriheten rekker, inn i et omfattende rettskildemateriale. Utvalget ser ikke dette som en avgjørende innvending. Selv om en lovfesting av misbrukslæren langs disse linjer ikke vil innebære noen forenkling av læren som sådan, mener utvalget at det vil være verdifullt at loven gir klar beskjed om at det gjelder visse grenser ved utøving av forvaltningsskjønn. At lovutkastet på denne måten bygger på og viderefører gjeldende rett, innebærer dessuten at de avklaringer som ligger i retts- og forvaltningspraksis, fremdeles vil gi veiledning. Utvalget foreslår på denne bakgrunn å lovfeste at forvaltningen ikke skal legge vekt på utenforliggende hensyn ved utøving av forvaltningsskjønn. Forvaltningsskjønnet skal heller ikke være vilkårlig eller innebære usaklig forskjellsbehandling. Lovfestingen er ikke ment å innebære noen realitetsendringer. Det siste elementet i den tradisjonelle læren om myndighetsmisbruk – at et vedtak blir ugyldig hvis det er grovt urimelig – har ikke vært brukt av domstolene til å sette vedtak til side på mange år, selv om muligheten har vært nevnt i domspremissene.Den sentrale avgjørelsen om dette er Rt. 1951 s. 19 (Mortvedt). I senere praksis fra Høyesterett kan det vises til bl.a. Rt. 1995 s. 1447 (på s. 1435), Rt. 1997 s. 1784 (på s. 1796), Rt. 2009 s. 851 avsnitt 87, Rt. 2011 s. 111 avsnittene 69–74, Rt. 2012 s. 1025 avsnitt 68, Rt. 2012 s. 1985 avsnitt 142, Rt. 2013 s. 449 avsnittene 117 og 118 og Rt. 2014 s. 310 avsnitt 50. Det skiller seg derfor fra de andre delene av misbrukslæren, og er av den grunn utelatt fra bestemmelsen. Utvalget har i kapitlene foran i utredningen drøftet hvilket innhold lovreglene innenfor utvalgets mandat bør ha. I punkt 9.6.1 har utvalget foreslått å vedta en ny forvaltningslov til avløse forvaltningsloven av 1967, og i punkt 11.6.2 er det tatt stilling til noen hovedspørsmål om hvilke temaer som bør reguleres i den nye loven. Når loven skal utformes, reiser det seg – som påpekt i punkt 9.6.2 – flere hovedspørsmål om lovstrukturen: horisontalt i forhold til andre lover, vertikalt i forhold til eventuelle forskrifter etter loven og internt når det gjelder oppbyggingen av loven. Lovens tittel bør gjenspeile hovedinnholdet i loven. Det er regler om saksbehandlingen i offentlig forvaltning. På noen punkter går lovforslaget utover det som kan regnes som saksbehandlingsregler, særlig når det gjelder lovfesting av enkelte materielle regler (misbrukslæren og adgangen til å sette vilkår). Også reglene om delegering og om uavhengige organers stilling ligger noe utenfor det man vanligvis omtaler som saksbehandlingsregler. Det vil imidlertid bli misvisende å gi loven en helt generell tittel, som f.eks. «lov om offentlig forvaltning». I realiteten vil lovforslaget avløse forvaltningsloven av 1967, og det gir etter utvalgets mening grunn til å foreslå en tittel som reflekterer det. Utvalget foreslår derfor at den nye loven får tittelen lov om saksbehandlingen i offentlig forvaltning, med offisiell korttittel forvaltningsloven. Forvaltningsloven ble vedtatt som en alminnelig lov for saksbehandlingen i offentlig forvaltning. Etter utvalgets mandat skal den fortsatt være det, og utvalget har utformet lovforslaget i tråd med det. Mandatet legger opp til at loven i hovedsak skal være en lov om saksbehandlingen. Det åpner likevel for at utvalget kan foreslå å lovregulere enkelte andre forvaltningsrettslige spørsmål som i dag løses av ulovfestet rett. Det synes forutsatt at slike lovbestemmelser i tilfelle bør tas inn i forvaltningsloven. Utvalget legger til grunn at alminnelige lovbestemmelser om forvaltningsrettslige spørsmål som i dag ikke er lovregulert, bør tas inn i forvaltningsloven, jf. punkt 11.6.2. Dette følger utvalget opp i lovforslaget når det gjelder alminnelige regler om forvaltningsspråk, delegering, kollegiale organer (nemnder), uavhengige statsforvaltningsorganer og enkelte alminnelige regler om innholdet av forvaltningsvedtak. Lovstrukturutvalget foreslo i NOU 1992: 32 å samle i én lov forvaltningsloven, den daværende offentlighetsloven, sivilombudsmannsloven 22. juni 1962 nr. 8, lov 19. juni 1969 nr. 53 om Norsk Lovtidend m.v. og lov 11. april 1980 nr. 5 om målbruk i offentleg teneste.NOU 1992: 32 Bedre struktur i lovverket s. 122–123. Utvalget finner det ikke naturlig at lovreglene for Sivilombudsmannen, som er et grunnlovhjemlet organ for Stortinget, tas inn i en lov for offentlig forvaltning. Som nevnt i punkt 31.7 går utvalget ikke inn for å overføre reglene i loven om Norsk Lovtidend m.v. til forvaltningsloven, bl.a. fordi de i stor grad gjelder formelle lover. Loven om målbruk i offentleg teneste har en språkpolitisk side som utvalget ikke har til mandat å vurdere. Denne loven bør i stedet ses i sammenheng med en språklov som det pågår arbeid med å forberede forslag til. Forvaltningsloven regulerer i dag ikke alle spørsmål som kan oppstå om saksbehandlingen i offentlig forvaltning. Visse spørsmål finnes det ikke alminnelige lovregler om, men til dels kan det være gitt regler om dem i lov eller forskrift for det enkelte saksfelt eller forvaltningsorgan. Noen spørsmål om eller med tilknytning til saksbehandlingen er det alminnelige regler om i annen lovgivning – særlig offentleglova, arkivlova og kommuneloven. Forvaltningskomiteen foreslo i sin innstilling regler i forvaltningsloven om allmennhetens innsynsrett, men under det videre arbeidet med komiteens lovforslag ble disse reglene skilt ut og fulgt opp i en egen lov, offentlighetsloven av 1970. Denne lovstrukturen ble fastholdt da offentlighetsloven ble avløst av en ny lov, offentleglova av 2006. Utvalget finner ikke grunn til å endre denne strukturen. Ved offentleglova ble reglene om partenes innsynsrett i forvaltningsloven mer tilpasset innsynsreglene i offentleglova. Utvalget foreslår nå å samle felles regler om innsynsrett for allmennheten og for partene i forvaltningssaker i offentleglova, jf. punkt 22.4.5, og at den i samsvar med det får en ny korttittel – innsynslova. Det bidrar også til å redusere det samlete regelverket som offentlig forvaltning og andre må forholde seg til. Reglene om taushetsplikt er med på å bestemme omfanget av allmennhetens innsynsrett. De har stått i forvaltningsloven, ikke i offentlighetsloven eller offentleglova, siden de ble vedtatt i 1977. I svensk og finsk lovgivning er reglene om innsynsrett og taushetsplikt samlet. Trass i den nære sammenhengen mellom disse regelsettene, foreslår utvalget å beholde den nåværende lovstrukturen med regler om taushetsplikt i forvaltningsloven. Det er to grunner til det. Den primære adressaten for reglene om taushetsplikt er forvaltningsorganer og ansatte i offentlig forvaltning, mens den primære adressaten for reglene i offentleglova er allmennheten som har rett til innsyn. Reglene om taushetsplikt har dessuten en viktig side mot arbeidet i forvaltningen ved muligheten for å dele informasjon, noe som det er lite naturlig å regulere i offentleglova. På et mindre punkt – nemlig når det gjelder reglene om taushetsplikt og forskning – foreslår utvalget en omlegging av lovstrukturen. Disse reglene har to forskjellige komponenter. Den ene gjelder adgang til å gjøre unntak fra taushetsplikten etter forvaltningsloven til fordel for forskning. Den andre gjelder taushetsplikt for forskere. Regelen om taushetsplikt for forskere omfatter ikke bare opplysninger som forskeren har fått tilgang til gjennom unntak fra taushetsplikten fra forvaltningsloven, men også andre kategorier av opplysninger. Den går derfor utover en naturlig ramme for forvaltningsloven og bør i stedet plasseres i en lov som retter seg direkte mot forskere, nemlig forskningsetikkloven (lov 28. april 2017 nr. 23). En ytterligere grunn til det er at det av andre grunner ofte skal gjøres en forskningsetisk vurdering av forskningsprosjekter som gjør bruk av taushetsbelagte opplysninger. Utvalget antar at det vil lette forberedelsen av forskningsprosjekter om disse reglene blir samlet i forskningsetikkloven. Regelen som åpner for at et forvaltningsorgan – som utgangspunkt etter beslutning av departementet – kan utlevere taushetsbelagte opplysninger til bruk for forskning, retter seg derimot primært til forvaltningen og hører derfor hjemme i forvaltningsloven. Utvalget mener imidlertid at den skiller seg noe fra de øvrige begrensningene i taushetsplikten, både ved at den ikke på samme måte regulerer en del av den løpende virksomheten i forvaltningen, og ved at reguleringen er mer detaljert, og foreslår derfor at den overføres til en forskrift i medhold av forvaltningsloven. Arkivlova (lov 4. desember 1992 nr. 126) er under vurdering i et eget utvalg. Den omfatter også private arkiv og bør derfor uansett bli stående som egen lov. Kommuneloven (lov 22. juni 2018 nr. 83) ble vedtatt etter et omfattende utredningsarbeid. Den inneholder først og fremst regler om organiseringen av kommuner og fylkeskommuner og deres forhold til staten. I tillegg har den visse regler om saksbehandlingen, særlig om inhabilitet og saksbehandling i folkevalgte kollegiale organer. Med utvalgets forslag til alminnelige regler om inhabilitet finner utvalget det naturlig å samle inhabilitetsreglene mest mulig i forvaltningsloven, selv om enkelte særregler for folkevalgte bør beholdes i kommuneloven. Utvalget foreslår også alminnelige regler i forvaltningsloven om delegering og nemnder. Dette er spørsmål som kommuneloven har egne regler om for kommuner og fylkeskommuner. Utvalget foreslår at disse reglene, som er viktige for (fylkes)kommunene, bør bli stående i kommuneloven, slik at de alminnelige reglene om de samme spørsmålene i forvaltningsloven bare skal gjelde for statsorganer. Særreglene som gjelder for kommuner om innsynsrett og klage henger sammen med de andre reglene i forvaltningsloven (eventuelt offentleglova) om disse spørsmålene, og utvalget foreslår derfor at de blir stående i forvaltningsloven (resp. innsynslova). For ansatte i staten – også embetsmenn, men unntatt politiske stillinger i departementene – er tilsettingsforholdet nå regulert i lov 16. juni 2017 nr. 67 om statens ansatte mv. (statsansatteloven). Disse reglene hører ikke hjemme i en alminnelig forvaltningslov som skal gjelde for både stats- og kommunalforvaltningen. Statsansatteloven bygger på at forvaltningsloven skal ha betydning i saker om statsansattes tilsettingsforhold, og utvalget har i punkt 20.4.4 foreslått at forvaltningsloven med visse unntak fortsatt skal gjelde for saker om tilsettingsforhold. Det har derfor ikke vært naturlig å samle saksbehandlingsreglene for saker om offentlig ansattes tilsettingsforhold i statsansatteloven eller arbeidsmiljøloven. Enkelte saksbehandlingsspørsmål bør det – iallfall for tiden – ikke gis alminnelige regler om i forvaltningsloven. Det kan være fordi de bare oppstår sjelden eller i bestemte typer saker, eller fordi løsningen må ses i lys av forholdene på det aktuelle sakområdet. Regler om forvaltningsvedtak bør være tvangsgrunnlag, og om hjemmel for tvangsmulkt, er også eksempler på dette. En ny forvaltningslov vil derfor ikke fjerne behovet for saksbehandlingsregler i særlovgivningen. Dessuten kan det på et sakområde være behov for strengere eller lempeligere saksbehandlingsregler enn det som vil gjelde etter forvaltningslovens alminnelige regler. Utvalget har imidlertid hatt for øye at den nye forvaltningsloven skal redusere behovet for særregler i lovgivningen ellers. Et eksempel er utvalgets forslag til nye regler om taushetsplikt og informasjonsdeling i forvaltningen. Forslaget vil gjøre at en del eksisterende regler i særlovgivningen kan oppheves, men på noen lovområder vil det bli aktuelt å innføre nye særregler fordi utvalgets lovforslag ikke passer. På bakgrunn av utvalgets lovforslag vil det derfor være naturlig å foreta en gjennomgåelse av særlovgivningen. Særlovgivningen – medregnet forskrifter – forholder seg i dag til forvaltningsloven på forskjellige måter. Mange særlover som mangler egne saksbehandlingsregler eller bare har noen få spesialbestemmelser, bygger på at forvaltningsloven gjelder uten videre. Andre har med en bestemmelse om at forvaltningsloven gjelder, eventuelt med de særregler – unntak og suppleringer – som følger av vedkommende lov. Noen særlover har saksbehandlingsregler som gjengir eller konkretiserer forvaltningslovens regel med sikte på sakområdet, og noen har så mange regler om saksbehandlingen at forvaltningsloven tilsynelatende kommer i skyggen, enten det er vist uttrykkelig til den eller ikke. Enkelte lover (trygderettsloven og skatteforvaltningsloven) har et uttømmende og selvstendig sett med saksbehandlingsregler, som til dels bygger på forvaltningsloven, men kombinert med en bestemmelse om at forvaltningsloven ikke gjelder. Det er forståelig om brukerne av bestemte lover finner det hensiktsmessig at saksbehandlingsreglene for myndighetsutøving er mest mulig samlet i den enkelte loven som de skal anvende. Det kan dessuten gjøre det lettere å tilpasse saksbehandlingen til forholdene på det enkelte forvaltningsområdet, men det kan gå på bekostning av en felles standard for saksbehandlingen i offentlig forvaltning. Utvalget mener derfor at særlover som inneholder egne saksbehandlingsregler i større eller mindre omfang, samtidig bør ha med en bestemmelse som viser til forvaltningsloven. Når særloven inneholder særregler som fraviker eller supplerer forvaltningsloven, bør den vise hvordan bestemmelsene i særloven og forvaltningsloven om spørsmålet henger sammen. Selv om forvaltningsloven skal gjelde for alle forvaltningsområder og er ment som en generell standard for forvaltningens saksbehandling, er den ikke overordnet andre lover. En særlov kan derfor uten videre fravike forvaltningsloven. En forskrift kan stille strengere krav til saksbehandlingen, men kan ikke lempe på de kravene som følger av forvaltningsloven uten at det er hjemmel for dette i forvaltningsloven eller særloven. Siden det finnes regler i særlovgivningen om forskjellige saksbehandlingsspørsmål som også er regulert i forvaltningsloven, kan det spørres om forvaltningsloven på sin side bør gjøre oppmerksom på eller vise til slike regler. Stort sett vil det være lite hensiktsmessig, særlig fordi saksbehandlingsregler i særlovgivningen gjelder for et begrenset område. Utvalget ser imidlertid behov for å ta inn en henvisning når det gjelder enkelte slike spørsmål, særlig om konsekvensutredninger og om offentlig kunngjøring av vedtak. Utvalgets forslag til ny forvaltningslov omfatter alle de spørsmålene som gjeldende forvaltningslov har regler om, og regulerer i tillegg også andre spørsmål, bl.a. om forvaltningsspråket, delegering, nemnder og uavhengige forvaltningsorganer. På den annen side foreslår utvalget som nevnt at partenes innsynsrett i hovedsak skal følge reglene i offentleglova, supplert av enkelte bestemmelser som styrker partenes stilling i forhold til allmennheten. Utvalget legger opp til at realitetsavgjørelser som påvirker borgernes rettsstilling, som nå skal følge et felles sett av saksbehandlingsregler, samtidig som de enkelte saksbehandlingsreglene gir et visst rom for tilpasninger til den aktuelle sakstypen eller forholdene i den enkelte sak. Dette er for så vidt i tråd med gjeldende forvaltningslov. Utvalgets lovforslag omfatter 95 paragrafer fordelt på 15 kapitler. Antallet kapitler og paragrafer er ikke så stort at utvalget ser grunn til å inndele lovforslaget i overordnete deler. Inndelingen i og rekkefølgen av kapitler kan bestemmes ut fra forskjellige forhold. Bestemmelser om samme tema hører hjemme i et felles kapittel, men det kan iblant være forskjellige oppfatninger om hva det er naturlig å betrakte som et felles tema. Til forskjell fra forvaltningsloven av 1967 har utvalget ikke sett grunn til å skille så skarpt mellom regler om forberedelse av enkeltvedtak og selve avgjørelsen at de bør plasseres i hvert sitt kapittel, og det foreslås i stedet å samle dem i ett kapittel. På den annen side foreslår utvalget å skille ut reglene om taushetsplikt i et eget kapittel. Et kapittel om alminnelige bestemmelser (kapittel 2) omfatter imidlertid en rekke forskjellige temaer som har det til felles at de kan melde seg ved alle forskjellige former for forvaltningsvirksomhet, men utvalget har her ment at det vil føre for langt i oppsplitting å ha særskilte kapitler for de forskjellige temaene som er tatt med i dette kapitlet. Kapitlet om forskrifter er satt til slutt i loven, som etter gjeldende lov, siden det i minst grad retter seg til den enkelte borger. Det kunne imidlertid også ha vært plassert etter innledningskapitlet med den begrunnelse at forskrifter sammen med lovgivning er med på å legge grunnlaget for forvaltningens virksomhet. Kapitlet om delegering er plassert tidlig ut fra det syn at det gir regler for å bestemme hvilket forvaltningsorgan som skal treffe vedtaket, men det kunne også ha vært plassert sent i utkastet, f.eks. i tilknytning til kapitlet om nemnder og uavhengige organer eller kapitlet om forskrifter. Noen kapitler har regler som gjelder for all virksomhet som offentlig forvaltning driver, mens andre bare gjelder for bestemte typer avgjørelser. Den grundigste reguleringen av saksbehandlingen gjelder for de avgjørelsene som bestemmer rettsstillingen for privatpersoner i enkelttilfeller. Her kan det skilles mellom ulike stadier i saksgangen: saksforberedelse og avgjørelse i første instans, klage og eventuelt etterfølgende omgjøring og konstatering av ugyldighet. Utvalget går inn for at rekkefølgen her skal følge kronologien i saksgangen, på samme måte som etter gjeldende lov. Det kan lette overgangen fra en gammel lov til en ny lov om hovedsystematikken er den samme så langt det ikke er grunn til å endre den. På denne bakgrunn forslår utvalget at loven innledes med et kapittel om formål, virkeområde og definisjoner (kapittel 1, §§ 1 til 7). Deretter følger et kapittel med alminnelige bestemmelser (kapittel 2, §§ 8 til 22), som gjelder for all virksomhet som forvaltningen driver. Her finnes regler om bl.a. forvaltningsspråk, skriftlig saksbehandling, automatisert saksbehandling, kontakt med forvaltningen og veiledningsplikt og videre om saksbehandlingstid, gebyr for saksbehandling og bruk av fullmektig, og om befaring, pålegg om å gi opplysninger og avgjørelser om undersøkelser og beslag. Regler om delegering av offentlig myndighet og om inhabilitet, som er med på å bestemme hvem som kan treffe avgjørelse og delta i saksbehandlingen, er plassert i egne kapitler (henholdsvis kapittel 3, §§ 23 til 26, og kapittel 4, §§ 27 til 30). Også reglene om taushetsplikt, som setter rammer for all informasjonshåndtering i offentlig forvaltning, følger som et eget kapittel (kapittel 5, §§ 31 til 39) før kapitlene som gjelder myndighetsutøving i enkeltsaker. Her kommer først bestemmelser som setter rammer for innholdet av enkeltvedtak (kapittel 6, §§ 40 og 41), og deretter reglene om saksforberedelse og avgjørelse (kapittel 7, §§ 42 til 52) og klage (kapittel 8, §§ 53 til 60). Dette følges av regler om retting og omgjøring av enkeltvedtak (kapittel 9, §§ 61 til 64). Særlige regler for nemnder og uavhengige statsforvaltningsorganer er plassert i et eget kapittel (kapittel 10, §§ 65 til 73). Om ugyldighet er det bare én enkelt bestemmelse, som det likevel er naturlig å plassere i et eget kapittel (kapittel 11, § 74). Bestemmelsene om iverksetting og tvangsmulkt er samlet i et kapittel (kapittel 12, §§ 75 til 77), og for administrative sanksjoner er et eget kapittel videreført (kapittel 13, §§ 78 til 85). Til slutt kommer de særskilte reglene for forskrifter (kapittel 14, §§ 86 til 93). Kapitlet med avsluttende bestemmelser (kapittel 15, §§ 94 og 95) har bestemmelser om ikraftsetting, oppheving av forvaltningsloven av 1967 og enkelte endringer i andre lover. Forvaltningsloven av 1967 gir på en rekke punkter adgang til å gi forskrifter som supplerer, presiserer eller fraviker loven. Mange av de bestemmelsene som er gitt i medhold av disse hjemlene, er samlet i forvaltningslovforskriften (forskrift 15. desember 2006 nr. 1456 til forvaltningsloven) og eForvaltningsforskriften (forskrift 25. juni 2004 nr. 988 om elektronisk kommunikasjon med og i forvaltningen). Utvalget har i noen grad søkt å begrense behovet for forskrifter ved å inkludere i lovforslaget noen bestemmelser som i dag er gitt i forskrift. Det er gjort når det gjelder forvaltningsorganets veiledningsplikt. Det er imidlertid mange bestemmelser i forskrifter etter forvaltningsloven som har en utpreget teknisk karakter, gjelder detaljer eller bare gjelder for avgjørelser på bestemte forvaltningsområder eller etter visse lover. Særlig gjelder det for unntak fra lovens alminnelige regler. Utvalget mener at slike bestemmelser hører hjemme i forskrift. I lovforslaget er det derfor tatt inn flere bestemmelser som gir adgang til å gi forskrifter: Når lovforslaget ellers viser til regler i forskrift, sikter det til forskrifter som er eller blir fastsatt med grunnlag i annen lovgivning. Behovet for forskrifter etter lovforslaget må vurderes når en ny lov blir vedtatt. Utvalget anser det for sin del klart at det fortsatt vil være hensiktsmessig med to sentrale forskrifter som nevnt. Det kan da også overveies om de to forskriftene bør sammenarbeides, iallfall slik at bestemmelser i eForvaltningsforskriften som retter seg mot borgere, plasseres i forvaltningslovforskriften. Utvalgets lovforslag vil gjøre det nødvendig og naturlig med enkelte endringer i forvaltningslovforskriften. Forskriftens regler om veiledningsplikt kan reduseres. Bestemmelsen om Rådet for taushetsplikt og forskning kan utgå. Det bør videre overveies om reglene om partsinnsyn bør inntas i offentlegforskrifta. Det vil fortsatt være behov for særregler som fraviker forvaltningsloven for bestemte sakstyper, men det kan overveies om disse bestemmelsene i større grad bør tas inn i den særloven som gjelder for området. Når det gjelder eForvaltningsforskriften, antar utvalget det vil være behov for en gjennomgripende revisjon, ikke minst i lys av utviklingen av arbeidet med informasjonssikkerhet som oppfølging av NOU 2018: 14. Det er også grunn til å vurdere om det fortsatt er behov for et slikt detaljeringsnivå som denne forskriften har. Saksbehandlingsregler i særlovgivningen bør tilpasses den nye forvaltningsloven, slik det skjedde før forvaltningsloven av 1967 ble satt i kraft. Utvalget mener at lovforslaget vil gjøre en del bestemmelser i særlovgivningen overflødige, slik at de kan sløyfes. I andre tilfeller kan det bli behov for nye særregler som følge av at den alminnelige regelen i forvaltningsloven er endret. Trolig vil lovforslaget ha størst betydning for særbestemmelser om taushetsplikt og om organisering og saksbehandling i nemnder, og det kan gi grunnlag for forenklinger av disse reglene. Når loven trer i kraft, vil mange saker være under behandling i forvaltningen. Det er en fordel om en ny lov kan anvendes mest mulig uten overgangsregler når den trer i kraft. Utvalget antar at det langt på vei vil være mulig med lovforslaget, men det kan være aktuelt å ta inn en adgang for Kongen til å gi overgangsregler, slik det skjedde med forvaltningslovens ikrafttredelseslov i 1969. Det skjer ofte for lover at suksessive endringer gjør dem mindre oversiktlige enn de var da loven opprinnelig ble vedtatt. Det er også tilfellet for forvaltningsloven. Utvalget legger derfor vekt på at en ny lov skal bety en redaksjonell forbedring sammenlignet med den loven som den avløser. Forvaltningsloven viser hvilke rettigheter som enkeltpersoner har under saksbehandlingen, og skal i offentlig forvaltning brukes av ansatte på forskjellige nivåer og med forskjellig bakgrunn og erfaring. Det er derfor viktig at loven er utformet i et klart språk. På den måten kan loven også hjelpe til med å sette en høy standard for språkbruken i offentlig forvaltning. For å oppnå dette har utvalget hatt bistand fra Språkrådet i utformingen av lovforslaget. Utvalget legger frem sitt lovforslag på bokmål. I tillegg har utvalget fått i stand en nynorsk versjon av lovforslaget, som er utarbeidet av Språkrådet og utvalgets medlem Gunnar O. Hæreid. Den nynorske versjonen er ikke gjennomgått i det samlete utvalget, men blir innledningsvis presentert som en parallelltekst til bokmålsforslaget. Den nynorske versjonen har ellers kommet til nytte i utvalgets siste gjennomgåelse av bokmålsforslaget. Inndelingen av loven i kapitler og paragrafer og deres rekkefølge er viktig for å få en lov som er så tilgjengelig som mulig. Utvalget mener at lange paragrafer eller lange ledd i den enkelte paragrafen gjør det vanskeligere å tilegne seg loven. De enkelte paragrafene er derfor begrenset i omfang, selv om det har til følge at antallet paragrafer øker. At det samlete paragraftallet er større enn i gjeldende lov – 95 mot 68 – skyldes også at lovforslaget regulerer en rekke temaer som gjeldende lov ikke tar opp. Det er ønskelig at loven angir presist hvilke regler som gjelder for saksbehandlingen, både av hensyn til den enkelte som berøres av forvaltningens virksomhet, og for å oppnå en effektiv forvaltning. Dette er også tiltrengt når loven skal gjennomføres i en digitalisert forvaltning der det er ønskelig å automatisere saksbehandlingen. Det er ikke alltid mulig å få til så presise bestemmelser som ønskelig i en lov med alminnelige regler som skal gjelde for høyst forskjellige situasjoner og saker. En automatisering av saksbehandlingen kan imidlertid også gjøre det mulig generelt å stille høyere krav til saksbehandlingen enn ved manuell behandling, uten at dette får større administrative eller økonomiske kostnader. Når loven skal gjennomføres med en digital saksbehandling, kan det derfor være aktuelt å programmere med sikte på en saksbehandling som utvilsomt oppfyller lovens krav i alle aktuelle situasjoner, eller med sikte på en saksbehandlingsstandard som normalt vil gjøre det, samtidig som saker hvor dette ikke vil oppfylle lovens krav, skilles ut til helt eller delvis manuell behandling. Mange av reglene i lovforslaget setter krav som gjør det mulig å tilpasse saksbehandlingen til den aktuelle avgjørelsestypen, og det kan også gjøre det mulig å forenkle saksbehandlingen ved automatisering, fremfor alt når det gjelder avgjørelser som er til gunst for en part uten å være til ulempe for andre. I samsvar med anbefalingene i Justisdepartementets veileder Lovteknikk og lovforberedelse foreslår utvalget fortløpende paragrafnummerering i lovforslaget, fremfor kapittelvis nummerering. Hver paragraf er utstyrt med en egen overskrift, slik det nå er vanlig i lover. Opprinnelig – og i gjeldende forvaltningslov – ble disse overskriftene satt i helparentes. Dette kan markere at overskriften ikke er ment å ha selvstendig rettslig betydning, men tjener til informasjon om hovedinnholdet i paragrafen, og overskriften kan etter omstendighetene gå kortere eller lenger enn det er dekning for i paragrafens tekst. Det finnes likevel eksempler i rettspraksis på at Høyesterett har trukket inn paragrafoverskriften ved tolkingen av en lovbestemmelse, og i lovgivningspraksis er det nå vanlig å sette paragrafoverskrifter uten bruk av parentes. Utvalget er blitt stående ved å følge praksis i nyere lovgivning, som man finner eksempler på i offentleglova og tvisteloven. Utvalget har lagt vinn på å begrense antall ledd i hver enkelt paragraf til høyst fire ledd, med ikke mer enn tre eller til nød fire punktum i hvert enkelt ledd. Bare sjelden har det vært nødvendig å fravike dette for å beholde samlet bestemmelser om ett tema som hører naturlig sammen. Hvert enkelt ledd er markert med et leddnummer i parentes i innledningen av leddet. Sifferet er satt i helparentes, og det gir uttrykk for at det er tale om nummerering av ledd i paragrafen og ikke ulike nummer i en opplisting. Utvalget mener det gir god oversikt i loven å gjøre bruk av opplistinger der det er tale om flere vilkår, kategorier eller rettsvirkninger, og har gjort dette i stor utstrekning. Det er også gjort i noen tilfeller der listen bare består av to punkter med en tekstmengde av noe omfang. Hvert punkt i opplistingen er markert med en liten bokstav (a, b, c osv.). På den måten oppnår man bedre at rekkefølgen ikke gir uttrykk for en prioritering, sammenlignet med situasjonen hvor punktene markeres med tall. Markering med bokstaver er dessuten naturlig når lovforslaget gjør bruk av leddnummerering. Henvisninger til andre lover må ta hensyn til at ikke alle lover har en offisiell korttittel. I en lov bør ikke henvisninger skje ved bruk av en uoffisiell korttittel. Det gjør at henvisningsformen i lovforslaget ikke er konsekvent, siden det er uhensiktsmessig og tyngende for lovteksten om man alltid skal henvise til en lovs offisielle tittel. Utvalget finner det mest formålstjenlig å nøye seg med offisielle korttitler for alminnelig kjente lover (f.eks. kommuneloven), mens det for noe mindre kjente lover med offisiell korttittel brukes korttittelen sammen med lovens dato og nummer. Henvisninger til lover uten offisiell korttittel skjer med lovens offisielle tittel med dato og nummer. Utvalget har med bistand fra Språkrådet søkt å få til et ledig og naturlig språk i de enkelte paragrafene, uten å gi avkall på krav til presisjon og innarbeidete faguttrykk. Enkelte nøkkelord er forklart ved en definisjon i det innledende kapitlet i lovforslaget. Iblant har utvalget sett grunn til å bruke en noe knappere uttrykksmåte i paragrafene enn det som kan falle naturlig i vanlig sakprosa. Utvalget foreslår å gjennomføre en aktiv uttrykksmåte fremfor en passiv i større grad enn i gjeldende lov og har også søkt å foretrekke en verbal uttrykksform fremfor en substantivisk. Terminologien er kjønnsnøytral, noe som bl.a. viser seg ved at uttrykket «tjenestemann» ikke er videreført. Forvaltningsloven er en alminnelig lov for all offentlig virksomhet, med særlig vekt på offentlig myndighetsutøving i møtet mellom offentlig og privat sektor. Utvalgets forslag til ny forvaltningslov bygger på bestemte verdier, forventninger og formål, se kapittel 10. Da forvaltningsloven opprinnelig ble vedtatt i 1967, var målet først og fremst å sikre den enkeltes rettssikkerhet. Det er fortsatt viktig. Betryggende saksbehandlingsregler som ivaretar hensynet til den enkelte, har betydning for tilliten til forvaltningen. Slike regler bidrar også til velfungerende institusjoner og mulighet for effektiv styring og samhandling. En pålitelig og velansett offentlig forvaltning er et av kjerneelementene i et stabilt demokrati. Hensynet til den enkelte vil noen ganger kunne stå i et motsetningsforhold til samfunnets behov for effektive løsninger og nøktern ressursbruk. Selv om en regel i noen tilfeller kan ivareta flere hensyn samtidig, vil ivaretakelse av det ene hensynet andre ganger måtte gå på bekostning av det andre. Mot denne bakgrunn vil utvalget her i kapittel 36 redegjøre for rettssikkerhetsmessige, administrative og økonomiske konsekvenser av lovforslaget. Utvalget vil først peke på noen konsekvenser av lovforslaget for rettssikkerhet og tillit, se punkt 36.2. Hva som regnes som rettssikkerhetsmessige konsekvenser, må forstås på bakgrunn av drøftelsen av rettssikkerhet i punkt 10.2. Om tillit vises til punkt 10.6. I punkt 10.8 er det pekt på hovedtrekk ved forvaltningsloven som bidrar til å ivareta grunnleggende verdier som rettssikkerhet og tillit, mens dette vil bli tatt opp mer konkret for utvalgets forslag i punkt 36.2. I punkt 36.3 vil utvalget vurdere administrative og økonomiske konsekvenser av lovforslaget. Administrative og økonomiske konsekvenser av et lovforslag kan gjøre seg gjeldende i så vel privat som offentlig sektor. Det gjelder også for en lov om saksbehandlingen i forvaltningen. De økonomiske og administrative konsekvensene vil først og fremst få betydning for offentlig forvaltning, mens de rettssikkerhetsmessige konsekvensene i større grad direkte får betydning for private. Administrative konsekvenser omfatter konsekvenser for forvaltningens organisering og oppgavefordeling, og for hvordan arbeidet skal gjennomføres, medregnet behovet for administrative ressurser og virkningene for saksbehandlingstiden. Økonomiske konsekvenser omfatter både nye kostnader og innsparinger. Økonomiske konsekvenser kan inntre og være forskjellige på kort og lang sikt. I stor grad vil de økonomiske konsekvensene være avledet av de administrative konsekvensene, og de vil derfor bli omtalt under ett. Både virkningene for forvaltningen og for dem som har kontakt med forvaltningen, vil være av interesse. Lovforslaget har et meget bredt virkeområde ved at det – som gjeldende lov – omfatter alle nivåer i offentlig forvaltning og alle forvaltningens ansvarsområder. I tillegg omfatter det private når de utøver offentlig myndighet. Det brede og varierte virkeområdet gjør at det er umulig å gi noe bestemt anslag over økonomiske konsekvenser. Virkningene vil være forskjellige i ulike sektorer, sakstyper og for ulike forvaltningsorganer. Konsekvensene av å vedta en ny forvaltningslov i samsvar med utvalgets lovforslag kan være ulike alt etter hvordan lovforslaget står i forhold til gjeldende rett. Der lovforslaget er i samsvar med regler i gjeldende forvaltningslov, kan en ny lov bidra til å gi eksisterende regler økt oppmerksomhet og større gjennomslag i praksis. Når eksisterende regler blir utformet i den nye loven slik at de blir lettere å forstå og bruke, kan det gi en administrativ gevinst som også virker positivt for andre formål med loven. Det samme kan være tilfellet der lovforslaget går ut på å lovfeste gjeldende ulovfestet rett. Det vil gjøre reglene lettere tilgjengelig og ofte bidra til å klargjøre rettstilstanden. Dette er både en rettssikkerhetsmessig og en administrativ fordel. Det er når lovforslaget innebærer markerte endringer i gjeldende rett, at man må være forberedt på at forslaget kan ha noen reelle administrative og økonomiske konsekvenser. Administrative konsekvenser kan vise seg i endringer i administrative organer, i oppgaver som forvaltningen skal ta seg av, og i administrative prosesser knyttet til saksbehandlingen. Lovforslaget har for det meste regler av sistnevnte art. De økonomiske konsekvensene kan være direkte avledet av de administrative konsekvensene, f.eks. ved at en mer vidtrekkende plikt til å utrede og involvere partene innebærer økte kostnader. De kan også være mer indirekte avledet, f.eks. ved at økt utredning og involvering fører til innholdsmessig bedre vedtak og økt samarbeidsvilje blant partene. En grundig saksbehandling som tar hensyn til den enkelte, kan på denne måten være administrativt eller økonomisk tyngende i den enkelte sak, men kan på sikt gi større tillit til offentlig forvaltning og de avgjørelser som den treffer, og dermed medvirke til at vedtak i større grad blir etterlevd uten videre. Det er et mål med den nye loven at den etter behov skal klargjøre og presisere bestemmelser som videreføres, og gi dem et klart språklig uttrykk som lever opp til nåtidens språkbruk. Språklige endringer i en bestemmelse kan reise spørsmål om endringen er rent språklig og redaksjonell, eller om den også betyr en viss endring i regelens innhold. Merknader i forarbeidene kan klargjøre dette. Uansett vil den språklige og redaksjonelle oppdateringen bety en gevinst ved at brukeren raskere får en riktig oppfatning av regelens innhold ved å lese lovbestemmelsen. Virkningene av lovforslaget er på viktige punkter avhengig av hvilke ytterligere beslutninger som blir truffet. Det er tydelig når det gjelder digitalisering, som bl.a. forutsetter investeringer i IKT. For noen forslag vil kostnader og fordeler nettopp henge sammen med digitalisering i forvaltningen. Det er f.eks. tilfellet for forslag om foreløpig svar og tilbakemelding ved lang saksbehandlingstid (utk. § 17) og deling av taushetsbelagt informasjon lagret i databaser (utk. § 36). Innholdsmessig er lovforslaget på mange punkter en videreføring av gjeldende rett. Utvalget vil i hovedsak bare vurdere konsekvensene av realitetsendringene som foreslås. Etter utvalgets syn vil flere av endringene som foreslås, bidra til å styrke borgernes stilling. De språklige forenklingene, den nye strukturen og innholdsmessige avklaringer vil gjøre loven klarere enn den er i dag. Det kan gjøre det enklere for forvaltningen å behandle saker på riktig måte, slik at vedtakene blir rettsriktige og hensiktsmessige, og det kan holde ved like borgernes tillit til forvaltningen og deres opplevelse av å bli respektert selv om vedtak går imot deres interesser. Forvaltningsloven bidrar slik til å opprettholde styringssystemets legitimitet. Utvalget har gjennomgående lagt vekt på hensynet til at forvaltingen skal være god og tillitskapende. Under gis enkelte eksempler på dette. Utk. § 8 presiserer at forvaltningsorganet skal bruke et språk som er klart, presist og så vidt mulig tilpasset mottakeren. Et forståelig språk er også en forutsetning for effektivt å kunne formidle budskap til borgeren, og er dermed en forutsetning for både godt samarbeid og for å sette borgeren i stand til å ivareta sine interesser. Det kan forhindre misforståelser og redusere behovet for veiledning. Utk. § 13 bestemmer at forvaltningsorganet skal være tilgjengelig, og at borgeren skal kunne ta kontakt med organet på en sikker og effektiv måte. Opplysninger kan brukes til stadig flere formål, og det er viktig å hindre at opplysninger kommer på avveie. Å kunne kommunisere på en effektiv måte, gjerne i digitale kanaler, antas å være i tråd med ønsker og forventninger til de fleste borgerne. Borgerne skal imidlertid ikke ha plikt til å kommunisere digitalt med forvaltningen, og forvaltningen skal ta hensyn til dem som av ulike årsaker faller utenfor den digitale utviklingen. Utk. § 17 innebærer at organet skal opplyse om forventet saksbehandlingstid når det mottar en søknad eller annen henvendelse som det har plikt til å behandle. Hvis den angitte saksbehandlingstiden vesentlig vil overskrides, skal forvaltningsorganet informere om det. Forslaget bidrar til å inkludere parten i saksforløpet og kan også gjøre at parten får realistiske forventninger til saksbehandlingen. Begge deler kan underbygge tillit til offentlig forvaltning. Utk. § 20 om at parten bør varsles om og få være til stede ved befaringer som forvaltningsorganet vil holde i en sak om enkeltvedtak, kan bidra til å øke tilliten til forvaltningen. Hensynet til å gi parten en forklaring på forvaltningsorganets avgjørelse ligger bak utk. § 48 om at det for alle enkeltvedtak skal gis en begrunnelse som tjener til å forklare sakens utfall for parten. Det vil sette parten bedre i stand til å forstå vedtaket og bakgrunnen for det. I noen tilfeller vil parten da lettere akseptere og slå seg til ro med utfallet. I andre tilfeller vil forklaringen gi grunnlag for å identifisere hva som er galt med vedtaket, og sette parten bedre i stand til å få det overprøvd. I alle tilfeller er regelen egnet til å styrke partens rettssikkerhet. Forvaltningen blir stadig mer digitalisert, og det er viktig å sørge for en åpen og etterrettelig forvaltning også når systemene blir helautomatiserte. Flertallets forslag til utk. § 11 innebærer at helautomatisering av saksbehandlingsprosesser som i betydelig grad påvirker en part, må ha hjemmel i forskrift. Det betyr blant annet at det skal skje en høring før et helautomatisert saksbehandlingssystem blir etablert. En slik høring vil gi økt åpenhet og skape grunnlag for kontroll og offentlig debatt i forkant av helautomatisering av inngripende avgjørelsesprosesser. Mindretallets forslag understreker blant annet behovet for gode mekanismer for å sikre at opplysningene som brukes i helautomatiserte prosesser, er oppdaterte og dekkende. Utk. § 12 bestemmer at forvaltningen må utarbeide dokumentasjon for det rettslige innholdet i sine automatiserte saksbehandlingssystemer. Denne dokumentasjonen skal offentliggjøres. Dokumentasjonen og åpenheten rundt den tilrettelegger for kontroll, øker sannsynligheten for at feil i forståelsen av rettsreglene vil bli oppdaget og legger til rette for effektive opprettinger i systemet. I utk. § 22 foreslås det at forvaltningsorganet etter en undersøkelse eller beslag som det foretar, som hovedregel skal utarbeide en skriftlig rapport. I en rapport om beslag skal det fremgå hva som ble beslaglagt, og hvor dette ble gjort. Reglene vil styrke rettssikkerheten for en part som blir utsatt for slike undersøkelser eller beslag. Inhabilitetsreglene i utk. kapittel 4 er gitt et språklig uttrykk og en struktur som gjør dem lettere tilgjengelig. For noen flere situasjoner foreslås det uttrykkelige regler om inhabilitet uten videre, og det foreslås nærmere retningslinjer for vurderingsnormen for den skjønnsmessige helhetsvurderingen som etter gjeldende rett har reist mange spørsmål i praksis. Disse endringene kan lede til mindre rom for uenighet om en person er inhabil eller ikke, og dermed til mindre grobunn for mistanke og konflikt. Også taushetspliktsreglene i utk. kapittel 5 er omredigert for å gjøre dem klarere og enklere å forstå, og dermed lettere å praktisere på riktig måte. For borgeren er det viktig at ens egne taushetsbelagte opplysninger ikke kommer på avveie. For tjenestepersonen er det viktig å praktisere reglene riktig for å unngå de sosiale sanksjonene og det potensielle straffansvaret som er forbundet med brudd på reglene. På en rekke punkter innebærer forslaget lovfesting av ulovfestet rett. Eksempler på dette er utk. § 40 om rammer for forvaltningsorganets skjønnsutøving og utk. § 41 om adgang til å stille tyngende vilkår i forbindelse med vedtaket. Når slike regler har grunnlag i ulovfestet rett, er de stort sett bare tilgjengelige for personer med juridisk bakgrunn. Lovfesting bidrar til tilgjengeliggjøring og åpenhet og tilrettelegger for kontroll og ansvarliggjøring. Lovfestingen i utk. § 74 om ugyldighet beskriver betydningen av at forvaltningen har gjort feil, og har derfor forklaringsverdi for borgeren. I noen av lovforslagene har hensynet til økonomiske og administrative innsparinger fått større vekt enn hensynet til den enkeltes rettssikkerhet. Et eksempel er at det samlete utvalget foreslår innstramninger i adgangen til å få dekket sakskostnader når et vedtak blir endret til gunst for parten. Flertallet foreslår å ikke videreføre regelen. Mindretallet foreslår å begrense adgangen til å få dekket sakskostnader til der et vedtak endres i klagesak på grunn av feil ved det, uten adgang til å klage over sakskostnadsavgjørelser. De ulike forslagene har ulike konsekvenser. I den grad de bidrar til at en part ikke får juridisk bistand som han eller hun har behov for, kan det virke negativt for rettssikkerheten. Forslaget bygger på en forutsetning om at forvaltningen på god måte vil følge opp sin utrednings- og veiledningsplikt, og må ses i sammenheng med styrket adgang til fri rettshjelp og regler om dekning av sakskostnader i særlovgivningen. Utk. § 53 tredje ledd innebærer at det ikke lenger skal være klagerett over klageinstansens avvisningsavgjørelse. I utk. § 21 annet ledd (jf. § 22 femte ledd for pålegg om å finne seg i undersøkelser eller om beslag) gjøres det også innstramninger ved at et pålegg om å gi opplysninger som hovedregel skal etterkommes selv om en klage over det ikke ennå er avgjort. Dette innebærer en viss svekkelse av partens stilling sammenholdt med gjeldende rett, som fastsetter at avgjørelsen bare kan iverksettes straks der det er «påtrengende nødvendig». På den annen side utvides klagefristen fra tre dager til én uke. Utk. kapittel 5 legger opp til en videre adgang til deling av opplysninger som er underlagt taushetsplikt med andre forvaltningsorganer. På den ene side tilrettelegger det for effektivt samarbeid og ivaretakelse av borgernes interesser uten at vedkommende stadig må oppgi de samme opplysningene til forvaltningen. På den annen side kan det bety en risiko for borgeren, siden deling alltid vil innebære en viss fare for at opplysninger kommer på avveie. Det blir også viktig at forvaltningsorganet har på plass gode rutiner for å sikre at opplysningene er oppdaterte og dekkende. Reglene om å legge frem opplysninger for parten under saksforberedelsen (utk. § 43) og opplyse i begrunnelsen for vedtaket om det bygger på opplysninger hentet fra et annet forvaltningsorgan (utk. § 48 annet ledd bokstav a) vil bidra til å sikre dette og dermed partens rettssikkerhet. Utk. § 76 annet ledd innebærer at forvaltningen skal utsette iverksettingen av et vedtak som blir angrepet ved klage eller søksmål, hvis iverksettingen ikke kan gjøres om eller kan utgjøre en risiko for partens liv eller helse. Regelen går lenger enn dagens regel som bare gir forvaltningen anledning til å beslutte slik utsatt iverksetting. Regelen innebærer således en styrking av rettssikkerheten. Lovforslaget viderefører hovedlinjene i den gjeldende forvaltningsloven. Det foreslås ingen store utvidelser i virkeområdet som vil få betydelige økonomiske og administrative konsekvenser. På flere områder lovfestes det som allerede følger av praksis eller god forvaltningsskikk. De økonomiske konsekvensene av lovforslaget er derfor av en helt annen karakter og langt mindre enn f.eks. ved lovfesting av rettigheter på velferdsområdet. Å vedta og sette ut i livet en ny forvaltningslov vil likevel i seg selv ha økonomiske og administrative konsekvenser, uavhengig av lovens nærmere innhold. Det skyldes at forvaltningen må bruke tid og ressurser på interne opplæringstiltak og på å oppdatere forskrifter, interne instrukser og retningslinjer. Også andre brukere av forvaltningsloven, herunder private virksomheter, privatpersoner og andre som er i kontakt med forvaltningen, vil måtte bruke ressurser på å sette seg inn i den. Disse konsekvensene vil gjøre seg mest gjeldende umiddelbart etter at loven er vedtatt og klar for å settes ut i livet. De vil avta med tiden, og etter hvert vil de bare utgjøre slike kostnader som uansett påløper når man skal ta standpunkt til konkrete rettsspørsmål med tilknytning til forvaltningsloven. De utgiftene som vil påløpe ved vedtakelsen av en ny lov, må også ses i sammenheng med de besparelser som en klargjøring av rettstilstanden vil lede til. Lovutkastet tar sikte på flere slike avklaringer. Lovutkastet har videre et enklere og mer brukervennlig språk og oppbygning, som vil lede til administrative besparelser. På flere punkter innebærer lovutkastet en lovregulering av spørsmål som i dag er ulovfestet eller uklare. Det bidrar til en sikrere rettstilstand, som gjennomgående vil ha positive administrative konsekvenser. Lovforslaget tar sikte på å være teknologinøytralt. Det legger til rette for videre digitalisering i forvaltningen, men overlater til forvaltningspolitikken å fastsette takt og retning i den videre utviklingen. Enkelte grep er imidlertid gjort for å ivareta hensyn til åpenhet og kontroll, samt til borgere som av ulike årsaker kan ha vanskeligheter med å forholde seg til digital kommunikasjon, se punkt 36.2 og kapittel 18. I punktene 36.3.2 til 36.3.16 vil utvalget kommentere de økonomiske og administrative konsekvensene av de enkelte delene av lovforslaget. I lovutkastet kapittel 1 foreslås regler om lovens formål og virkeområde. Lovens virkeområde blir i hovedtrekk videreført, men skarpere avgrenset. Den vil gjelde for forvaltningen i stat, fylkeskommune og kommune, men bare reglene om inhabilitet og taushetsplikt vil gjelde når forvaltningen utøver eierrådighet eller opptrer på privatrettslig grunnlag på annen måte, for eksempel ved å inngå slike avtaler som alle kan inngå. For selvstendige rettssubjekter utenfor forvaltningen vil loven bare gjelde når de utøver offentlig myndighet. Dette gjelder både for private og for offentlige selskaper mv., som statsforetak, særlovselskaper, statsaksjeselskaper og interkommunale selskaper, hvis ikke annet følger av særlovgivningen. Klarere regler om virkeområdet vil være en administrativ fordel for dem dette angår. Lovforslaget avklarer dessuten i større grad hvilke saksbehandlingsregler som skal gjelde for forskjellige avgjørelser. Også dette kan gi administrative besparelser. Lovens regler om enkeltvedtak gjelder ikke bare ved klassisk myndighetsutøving, men også for avgjørelser om tildeling eller opphør av pengeytelser og tjenester (naturalytelser). De skal derimot ikke gjelde når forvaltningen inngår avtaler eller treffer andre privatrettslige disposisjoner. I lovutkastet kapittel 2 foreslås alminnelige bestemmelser om saksbehandlingen. Bestemmelsene vil gjelde for alle forvaltningssaker, hvis ikke det er gjort unntak fra dem. Noen av reglene viderefører i stor grad gjeldende rett, som reglene om veiledningsplikt, saksbehandlingstid og bruk av fullmektig. Kapitlet inneholder også flere regler som ikke har noe motstykke i dagens lov. Dette gjelder blant annet bestemmelsene om forvaltningsspråk, tolking og oversetting, samt krav til dokumentasjon av det rettslige innholdet i automatiserte beslutningssystemer. Det foreslås lovfestet at forvaltningsspråket er norsk, og at forvaltningen skal bruke et språk som er klart, presist og så vidt mulig tilpasset mottakeren (utk. § 8). Regelen om tilpasset språk kan i noen tilfeller innebære en administrativ kostnad for forvaltningen i første omgang. Det vil imidlertid gi et bedre grunnlag for samarbeid med og inkludering av borgeren, som i neste omgang kan bety en mer effektiv saksbehandling for forvaltningen. Hvorvidt forvaltningen har plikt til å bruke tolk, og hvilket språk det i tilfelle skal tolkes til, beror på reglene i en eventuell ny tolkelov (utk. § 9). Utk. § 9 annet ledd om oversetting av vedtak, begrunnelse og sentrale saksdokumenter så langt det er nødvendig for at en privatperson skal kunne ivareta sine interesser på rimelig måte, innebærer kostnader. Regelen går imidlertid trolig ikke lenger enn det som allerede følger av praksis. Utk. § 12 lovfester en plikt til å dokumentere det rettslige innholdet i saksbehandlingssystemer. Dette vil få administrative og økonomiske konsekvenser i utviklingsfasen. Samtidig vil dokumentasjonen gi grunnlag for å avdekke feil i systemet og tilrettelegge for effektiv oppretting av feil. Utk. § 13 innebærer også at forvaltningsorganer skal være tilgjengelige for at den enkelte kan ta kontakt med dem på en sikker og effektiv måte. Sikker og effektiv kommunikasjon vil kunne skje ved hjelp av digitale løsninger. Eventuell utvikling av slike vil særlig innebære kostnader i utviklingsfasen, men vil trolig senere gi innsparinger i form av effektivisering av saksbehandlingen. Lovforslaget innebærer imidlertid ingen plikt til å utvikle slike løsninger, og utvalget fremhever fordelene som helhetlige fellesløsninger har for både forvaltningsorganene og for borgerne. Lovforslaget innebærer heller ingen plikt for borgerne til å kommunisere digitalt med forvaltningen og viderefører gjeldende rett på dette punktet. Utk. § 14 avklarer omfanget av veiledningsplikten. Det legger til rette for at veiledningen i stor grad kan skje digitalt, men gir rett til muntlig samtale med en ansatt i forvaltningsorganet dersom vedkommende har behov det. God veiledning kan lede til at sakene blir bedre opplyst, som igjen kan lede til flere riktige og gode avgjørelser. Dette kan redusere antallet klager. Utk. § 20 innebærer at parten i saker om enkeltvedtak skal gis anledning til å være til stede mens en befaring pågår, dersom dette kan gjøres uten vesentlig ulempe og uten at formålet med befaringen settes i fare. Forslaget vil neppe påføre forvaltningen nevneverdige økonomiske eller administrative ulemper. Det foreslås dessuten regler om pålegg om å gi opplysninger og regler om avgjørelser om å foreta undersøkelse eller beslag. Med unntak av reglene om beslag, som er nye, er forslagene i hovedsak en videreføring av gjeldende rett. I utk. § 21 om pålegg om å gi opplysninger utvides klagefristen med fire dager og kan tenkes å lede til noen flere klager. På den annen side foreslås en hovedregel om at pålegget skal etterkommes selv om klagen ikke er avgjort. Innstrammingen innebærer økt effektivisering. Kravet om at det skal utarbeides beslagsrapport dersom det tas beslag, er nytt. For organer som allerede har rutiner for dette, vil slik utarbeiding ikke ha noen økonomiske og administrative konsekvenser. Samtidig vil utarbeiding av beslagsrapport bidra til at det skal mer til før beslaget utgjør en krenkelse av Grunnloven § 102, EMK artikkel 8 og EMK P1-1. I lovutkastet kapittel 3 foreslås regler om delegering av myndighet. Bestemmelsene regulerer adgangen til delegering og krav til delegeringsbeslutningen, og har ikke noe motstykke i dagens lov. Reglene svarer i hovedsak til dagens ulovfestede regler om delegering, men innebærer en klargjøring av delegeringsadgangen og grensene for delegering. Det foreslås at delegering til kommuner, uavhengige organer, selvstendige offentlige rettssubjekter og private bare kan skje med hjemmel i lov. Krav om skriftlighet for beslutninger om delegering til andre organer er i samsvar med god forvaltningspraksis, og krav til å holde ved like en oversikt over foretatte delegeringer vil gjøre det enkelt å få rede på hvem som er tildelt kompetanse til å utøve offentlig myndighet. Siden dette er forhold som forvaltningen allerede i dag må holde orden på, vil ikke disse kravene ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning av betydning for forvaltningen. Mindretallets forslag om å kunngjøre delegeringsbeslutninger i Norsk Lovtidend vil gi en samlet oversikt over hvor myndighet er delegert. Mindretallet mener at gevinsten dette vil innebære, er større enn kostnadene det vil kreve, mens flertallet er av motsatt oppfatning. I lovutkastet kapittel 4 foreslås regler om inhabilitet. En uttrykkelig personell avgrensning videreføres ikke. Dette vil imidlertid ha liten praktisk betydning og neppe noen økonomiske eller administrative konsekvenser. Det forslås flere tilføyelser til listen over tilknytningsforhold som uten videre leder til inhabilitet (utk. § 28). Tilføyelsene vil lede til inhabilitet uten videre i noen flere tilfeller, men vil lette praktiseringen av reglene og innebære noen administrative besparelser. Det foreslås flere retningslinjer for når man kan bli inhabil etter en konkret vurdering (utk. § 29). Retningslinjene har til formål å tydeliggjøre hva som skal vektlegges i vurderingen, og vil trolig bety enkelte administrative fordeler. I lovutkastet kapittel 5 foreslås regler om taushetsplikt. Lovforslaget tar sikte på å bidra til å avklare hvilke opplysninger som er undergitt taushetsplikt. Det må antas å føre til både økonomiske og administrative lettelser at det ikke lenger er nødvendig å ta standpunkt til hvorvidt en opplysning kan ha konkurransemessig betydning. Lovforslaget innebærer videre en forenkling og utvidelse av adgangen til å gjøre taushetsbelagte opplysninger kjent for andre forvaltningsorganer som har saklig behov for dem i sin virksomhet. Økt adgang til gjenbruk av opplysninger åpner for en effektivisering av saksbehandlingen og mulighet for økt samarbeid mellom forvaltningsorganer, som i betydelig grad må antas å legge til rette for besparelser. I lovutkastet kapittel 6 foreslås regler som bidrar til å trekke opp grensen for hva et enkeltvedtak innholdsmessig sett kan gå ut på. Det foreslås en lovfesting av vilkårslæren (utk. § 40) og av læren om myndighetsmisbruk (utk. § 41). Forslagene viderefører allerede gjeldende rett. Den klargjøring som ligger i lovfestingen, vil imidlertid kunne lede til besparelser ved at rammene for forvaltningens avgjørelser blir bedre kjent, slik at det blir enklere å overholde dem. Dette vil i sin tur kunne lede til færre klager. I lovutkastet kapittel 7 foreslås regler om forberedelse og avgjørelse av saker om enkeltvedtak. Når det gjelder saksforberedelsen, foreslås regler om forhåndsvarsel (utk. § 42), fremlegging av opplysninger om parten eller den virksomhet vedkommende driver eller planlegger (utk. § 43), underretning om vedtaket (§§ 49 og 50), barns rettigheter i en forvaltningssak (utk. § 46) og adgang til å sette vilkår for å reise sak for domstolene (utk. § 52). De foreslåtte reglene er i hovedtrekk en videreføring av gjeldende rett. Reglene er imidlertid omredigert og forenklet, med sikte på at de skal være enklere å bruke enn dagens regler. Det er foreslått en viss utvidelse av utredningsplikten i tråd med utredningsinstruksen (utk. § 44). Forvaltningen vil få plikt til – i det omfang saken tilsier – å klarlegge de allmenne og private interesser som berøres, og eventuelle alternative løsninger. Dette vil ha økonomiske og administrative følger på kort sikt, men vil antakelig lede til besparelser på lengre sikt. Innsynsreglene forenkles ved at to regelsett reduseres til ett (utk. § 45). I stedet for at forvaltningsloven i stor utrekning dublerer reglene i offentleglova, flyttes reglene om partsinnsyn dit. Vedtak skal være skriftlige, unntatt når avgjørelsen haster eller det av andre grunner ikke er praktisk mulig (utk. §§ 47 og 51). Vedtak skal dessuten ha en begrunnelse som blant annet skal nevne de faktiske omstendighetene som har hatt mye å si for sakens utfall, de regler vedtaket bygger på, og de viktigste hensyn som forvaltningsorganet har lagt vekt på ved sin vurdering (utk. § 48). Begrunnelsen skal opplyse om vedtaket bygger på opplysninger innhentet fra andre forvaltningsorganer. Dette vil innebære en viss utvidelse av begrunnelsesplikten, som vil kunne påføre forvaltningen merarbeid. Samtidig vil begrunnelsen sette parten bedre i stand til å forstå avgjørelsens innhold, noe som kan lede til besparelser i form av mindre etterfølgende veiledning og færre klager. I lovutkastet kapittel 8 foreslås regler om klage. Utkastet gir regler om klagerett (utk. § 53), klageinstans (utk. § 54) og klagefrist (utk. § 55). Det gis videre regler om innsending av klage, klagens form og innhold, og om underinstansens og klageinstansens behandling av den. Hovedtrekkene i klageordningen ligger fast. Samtidig foreslås flere klargjøringer og mindre endringer i de enkelte bestemmelsene, som kan gjøre at de administrativt blir lettere å praktisere. Det foreslås at klageinstansens vedtak om å avvise en klage ikke kan påklages, og dette vil lede til visse besparelser. Underinstansen skal som før forberede klagen og vurdere endring før den eventuelt sendes til klageinstansen (utk. § 59). Selv om dette er en videreføring av gjeldende rett, kan regelen få økt betydning når saksbehandlingen i økende grad blir helautomatisert. Regelen kan bidra til at underinstansen får rettet opp feil som en automatisert behandling har medført i den enkelte saken, og gi grunnlag for eventuelle systemrevisjoner. Reglene om klageinstansens behandling av klagesaken svarer til dagens regler. Utk. § 60 klargjør adgangen til overprøving der statlig forvaltningsorgan er klageinstans for vedtak truffet av en kommune eller fylkeskommune. Det er ulike meninger i utvalget om i hvilket omfang dette bør kunne skje. Utvalgets flertall foreslår å sløyfe gjeldende regel om rett til sakskostnader. Dette vil bety en nevneverdig administrativ lettelse og også økonomiske innsparinger for det offentlige, men kan medføre administrative konsekvenser i form av mer utstrakt veiledning. Det kan være behov for å bruke av innsparte midler til målrettede rettshjelpstiltak. Det anses lite sannsynlig at endringen vil få konsekvenser ved mulige krav om erstatning etter alminnelige skadeserstatningsregler, men det kan ikke helt utelukkes i enkelte tilfeller. Mindretallet foreslår to ulike forslag om begrenset dekning av sakskostnader, uten adgang til å klage over en avgjørelse om sakskostnader. Begge mindretallsforslagene innebærer – i noe forskjellig grad – reduserte økonomiske og administrative kostnader for det offentlige sammenlignet med gjeldende rett. I lovutkastet kapittel 9 foreslås regler om retting og omgjøring. Bestemmelsen om retting gir forvaltningsorganet adgang til å rette klare skrive- eller regnefeil, utelatelser og andre lignende feil i vedtak som det har truffet (utk. § 61), men gir ikke adgang til å endre avgjørelsens innhold. Retting vil kunne motvirke misforståelser, og vil dermed også kunne bidra til å forebygge unødige klager. Det kan bety en administrativ lettelse å ha en klar bestemmelse om adgang til retting. Bestemmelsene om omgjøring i utk. § 62 er i stor grad videreføring av gjeldende rett og vil ikke innebære vesentlig endrete økonomiske og administrative konsekvenser. Etter utk. § 63 kan et overordnet forvaltningsorgan omgjøre et underordnet forvaltningsorgans vedtak på samme vilkår som førsteinstansen. Det foreslås imidlertid at overordnet organ ikke lenger skal ha en utvidet omgjøringsadgang innen korte frister (under dissens), og at særskilte klagenemnder ikke skal kunne omgjøre førsteinstansens vedtak. Dette klargjør roller og kan innebære enkelte besparelser. Det er i utgangspunktet overlatt til forvaltningens skjønn å avgjøre om et vedtak skal omgjøres eller ikke. Når det gjelder ugyldige vedtak, er det etter utk. § 62 annet ledd i en plikt til omgjøring utenom i helt særlige tilfeller (utk. § 74). Dette gjelder uavhengig av om vedtaket er til gunst eller skade for parten. Denne bestemmelsen er ny og medfører en ny oppgave for forvaltningen som også kan ha visse økonomiske konsekvenser. I lovutkastet kapittel 10 foreslås regler om nemnder og uavhengige forvaltningsorganer. Bestemmelsene gjelder for kollegiale organer i statsforvaltningen som utøver offentlig myndighet, men ikke for regjeringen. For kollegiale organer i kommunene og fylkeskommunene gjelder kommuneloven. Reglene om nemnder gir en fellesregulering av sentrale spørsmål om organiseringen og saksbehandlingen. Dagens regulering av disse spørsmålene er svært forskjellig, og det vil innebære en administrativ lettelse at det foreligger et utgangspunkt som gjelder i mangel av andre holdepunkter. Reglene legger til rette for en forenkling i særlovgivningen. De konkrete reglene er langt på vei utslag av regler eller vanlig praksis i dag, og vil neppe innebære noen økt økonomisk eller administrativ belastning. Et generelt krav om å føre møteprotokoll (utk. § 71) er et utslag av grunnleggende krav til etterprøvbarhet, men kan lede til en begrenset øking av administrative kostnader i den grad nemnder ikke fører protokoll i dag. Utk. § 72 om uavhengige organer gir en standardregulering av hva uavhengighet innebærer. I dag er det en del usikkerhet knyttet til hva «uavhengighet» innebærer, slik at forslaget vil bety en oppklaring. Klare regler på dette punkt kan bidra til tydeligere rolleforståelse og til at organene bruker mindre ressurser på spørsmål om et organ har adgang til å gi instrukser til det uavhengige organet, omgjøre dets vedtak eller selv treffe vedtak på det uavhengige organets område. Det er også en administrativ klargjøring at det bestemmes hvilket organ det uavhengige organets administrative avgjørelser kan påklages til. Tilsvarende innebærer det administrative avklaringer at statusen til særskilte klagenemnder reguleres i utk. § 73. Hvis det ikke er uttrykkelig sagt at disse er uavhengige, har overordnet organ adgang til å gi generell instruks, og dette tilrettelegger for effektiv styring, men ikke instrukser i den enkelte sak. Samtidig avklares det at en særskilt klagenemnd ikke kan gi instruks til underinstansen eller omgjøre underinstansens vedtak uten at det er klaget. I lovutkastet kapittel 11 foreslås regler om ugyldighet. Etter utk. § 74 er en avgjørelse som mangler nødvendig lovhjemmel, ugyldig. Det foreslås en adgang til å opprettholde en slik ugyldig avgjørelse i helt særlige tilfeller av hensyn til en part som i god tro har innrettet seg etter det. Lovreguleringen innebærer en klarere og mer forutsigbar regel enn den som gjelder i dag, og gir en pedagogisk gevinst. For saksbehandlere som møter spørsmål om ugyldighet, vil ugyldighetsreglene bli mer håndterbare, og det vil lede til visse besparelser. I lovutkastet kapittel 12 foreslås regler om iverksetting og tvangsmulkt. Etter utk. § 75 kan en avgjørelse iverksettes straks den er truffet, hvis ikke avgjørelsen selv fastsetter noe annet eller det treffes avgjørelse om utsatt iverksetting etter utk. § 76. Det kan treffes avgjørelse om utsatt iverksetting på nærmere bestemte vilkår. Hvis forvaltningsorganet skal iverksette avgjørelsen ved direkte gjennomføring, skal parten varsles før iverksetting skjer, og parten skal gis anledning å være til stede dersom det er praktisk mulig og ikke setter gjennomføringen av avgjørelsen i fare. Regelen om varsel og tilstedeværelse innebærer begrensete administrative konsekvenser. Når det er fastsatt i lov, kan et forvaltningsorgan treffe vedtak om tvangsmulkt for å sikre at plikter som følger av lov, forskrift eller individuell avgjørelse, blir etterlevd (utk. § 77). Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett og vil ikke innebære nye økonomiske og administrative konsekvenser. I lovutkastet kapittel 13 foreslås regler om administrative sanksjoner. Denne delen av lovforslaget er en videreføring av forvaltningsloven kapittel IX og vil ikke innebære nye økonomiske og administrative konsekvenser. I lovutkastet kapittel 14 foreslås regler om forskrifter. Lovforslaget viderefører reglene om forskrifter med enkelte endringer og vil i liten grad innebære endrete økonomiske og administrative konsekvenser. I tråd med den statlige utredningsinstruksen fremheves det at forvaltningsorganets utredningsplikt gjelder både behovet for forskriften, alternative løsninger og virkningene for berørte (utk. § 86). Siden reglene i stor grad allerede følger av utredningsinstruksen, har forslaget få nye økonomiske og administrative konsekvenser. Lovutkastet viderefører i stor grad gjeldende regler om høring av forskrifter (utk. § 88). Det settes en minstefrist for høringer, som vil ha visse administrative konsekvenser. Loven fastsetter visse formkrav og krav om kunngjøring (utk. §§ 89 og 90) som viderefører gjeldende rett, og innebærer derfor ingen nye økonomiske og administrative konsekvenser. Utk. § 93 bestemmer at et forvaltningsorgan som har fastsatt generelle instrukser og retningslinjer, skal sikre at de er tilgjengelige for allmennheten så lenge de har aktuell betydning. Dette kravet er nytt og vil innebære visse administrative ulemper, særlig i tiden umiddelbart etter lovens ikrafttredelse. Med tiden vil ulempene bli mindre, og det vil kunne komme besparelser i form av færre henvendelser og redusert behov for veiledning. I lovutkastet kapittel 15 foreslås enkelte avsluttende bestemmelser om iverksetting og om endringer i andre lover. Disse bestemmelsene vil ikke ha administrative eller økonomiske virkninger. Paragrafen angir forvaltningslovens formål og sier også noe om hvordan forvaltningen skal gå frem for å nå disse målene. Den har ikke noe motstykke i dagens lov. Det vises til punkt 10.9 og 11.7 i de alminnelige motivene. Det fremgår av første ledd første punktum at loven skal legge til rette for at forvaltningens saksbehandling skal være «god, tillitskapende og effektiv». Bestemmelsen rommer ingen selvstendige krav til saksbehandlingen, men vil likevel kunne få betydning på flere måter. For det første kan den få betydning ved tolkingen av loven, f.eks. der ressurssituasjonen vil ha en viss betydning for hvor langt lovens krav rekker. Et eksempel på det er veiledningsplikten (utk. § 14 tredje ledd) og utredningsplikten (utk. § 44 første ledd). For det annet vil den være en retningslinje for utøvingen av det forvaltningsskjønn som loven gir. For det tredje vil den kunne få betydning ved løsningen av spørsmål som ikke er regulert i loven, men som i stedet er regulert i ulovfestet rett eller overlatt til god forvaltningsskikk. At saksbehandlingen bør være «god», innebærer at den skal oppfylle visse kvalitative minstekrav. Dette betyr ikke bare at forvaltningen må følge loven, men at den også ellers bør innrette saksbehandlingen på en betryggende måte. At saksbehandlingen bør være «tillitskapende», innebærer at forvaltningen bør innrette sin virksomhet slik at allmennheten får tillit til at alt går rett for seg. Dette innebærer ikke bare at forvaltningen bør være oppmerksom på situasjoner hvor det kan foreligge inhabilitet, jf. utk. kapittel 4, men også at forvaltningen mer generelt bør ha et øye for hvordan den fremtrer utad. De som opptrer på vegne av forvaltningen, bør behandle både parter og andre med respekt og hensynsfullhet, og det bør treffes tiltak som sikrer notoritet om de saksbehandlingsskritt som foretas. At saksbehandlingen bør være «effektiv», innebærer at den skal være mål- og kostnadseffektiv. Måleffektivitet sier noe om graden av målrealisering. Kostnadseffektivitet sier noe om hvor store kostnader som går med i den forbindelse. Dersom forvaltningen går langt i å legge vekt på individhensyn, vil det kunne lede til at saksbehandlingen blir dyrere og dermed mindre kostnadseffektiv. Noen nødvendig sammenheng er det likevel ikke. Regler som tar sikte på å ivareta hensynet til parten, kan lede til at eventuelle feil i det faktiske eller rettslige grunnlaget for avgjørelsen rettes opp før vedtak treffes. Dette kan i sin tur lede til at antallet klagesaker og omgjøringsbegjæringer går ned. For å kunne ta standpunkt til hvilken virkning et tiltak vil ha for kostnadseffektiviteten, må også slike besparelser regnes med. Etter første ledd annet punktum skal loven «ivareta hensynet til den enkelte og samfunnet». Bestemmelsen innebærer at man ved tolkingen av loven og ved utøving av det skjønnet den gir, skal avveie hensynet til den enkelte mot styringshensyn. Ingen av hensynene er gitt forrang fremfor det andre. I de tilfellene hvor det er en spenning mellom rettssikkerhetshensyn og effektivitetshensyn, må det avgjøres konkret hvilke hensyn som skal tillegges størst vekt. Med «hensynet til den enkelte» sikter loven til de interesser den enkelte – som kan være en fysisk eller juridisk person – har i en saksbehandling som kan bli opplevd som legitim og rettferdig. Når det gjelder avgjørelsen, vil både parter og andre berørte forvente at den er korrekt, og at en eventuell skjønnsutøving ligger innenfor skjønnsfrihetens rammer. Når det gjelder den forutgående saksbehandlingen, bør forvaltningen sørge for at den enkelte trekkes med i saksbehandlingen og gis anledning til å korrigere eller supplere det faktiske grunnlaget som forvaltningen vil bygge sin avgjørelse på. En part vil normalt ønske at forvaltningen ikke avslutter saksforberedelsen før alle forhold som trekker i partens favør, er klarlagt. Der avgjørelsen går parten imot, vil vedkommende normalt ønske å kunne påklage avgjørelsen inntil avgjørelsen endres til gunst for ham eller henne. Med hensynet til «samfunnet» sikter loven både til de hensyn som ivaretas gjennom de reglene avgjørelsen treffes i medhold av, andre allmenne interesser og den fellesinteresse som ligger i å ha et forvaltningssystem som i rimelig utstrekning ivaretar hensynet til den enkelte. Hensynet til samfunnet vil ofte tilsi at det er nødvendig å avveie partens interesse i saken mot interessene til andre berørte eller til fellesskapet. Det fremgår av annet ledd at forvaltningen skal opptre saklig og samarbeide med andre forvaltningsorganer for å oppnå lovens formål. Bestemmelsen setter ikke selvstendige krav til saksbehandlingen, men skal i stedet oppfattes som en generell rettesnor for utøving av all forvaltningsvirksomhet. At organet skal opptre «saklig», er en grunnleggende rettesnor for all forvaltningsvirksomhet. Den overlapper delvis misbrukslærens forbud mot å legge vekt på utenforliggende hensyn og mot usaklig forskjellsbehandling, men rekker atskillig videre enn det. Forventningen om saklighet vil bl.a. få betydning av ved utøving av forvaltningens privatautonomi. At forvaltningsorganer skal «samarbeide» med hverandre, er en forventning som tradisjonelt ikke har fått samme oppmerksomhet som forventningen om saklighet. I dagens forvaltning, med høy grad av spesialisering og oppsplitting av funksjoner, er det imidlertid viktig at ulike deler av forvaltningen samarbeider – til beste for den enkelte og for samfunnet. Paragrafen fastsetter lovens generelle virkeområde. I dagens lov fastsettes det generelle virkeområdet i § 1. Bestemmelsen viderefører kjernen i dagens avgrensning, men innebærer samtidig en viss innsnevring av lovens virkeområde når det gjelder rettssubjekter som er skilt ut fra det tradisjonelle forvaltningsapparatet. Det vises til punkt 12.4. Det fremgår av første ledd bokstav a at loven gjelder for «staten, fylkeskommunene og kommunene». Med «staten» menes alle organer mv. som hører til staten som rettssubjekt. Dette omfatter alminnelige forvaltningsorganer, forvaltningsorganer med særskilte fullmakter og forvaltningsbedrifter, men ikke offentlig eide aksjeselskaper eller andre enheter som er skilt ut fra forvaltningsapparatet. Med «fylkeskommunene» og «kommunene» menes på tilsvarende måte alle organer mv. som hører til disse rettssubjektene. Loven gjelder derfor for kommunale foretak og interkommunale samarbeidsorganer etter kommuneloven kapittel 17 til 20, men ikke for interkommunale selskaper, jf. lov 29. januar 1999 nr. 6. Bokstav a bygger utelukkende på en organisatorisk avgrensning. Et forvaltningsorgan som hører til staten eller til en fylkeskommune eller kommune, omfattes av forvaltningsloven uavhengig av hva slags virksomhet det driver. Etter bokstav b gjelder loven også for «andre i saker hvor de utøver offentlig myndighet». Dette alternativet omfatter andre rettssubjekter enn dem som omfattes av bokstav a, f.eks. offentlige eller private selskaper, stiftelser, foreninger eller andre sammenslutninger. Også privatpersoner vil kunne omfattes hvis de har fått delegert offentlig myndighet. Avgrensningen ligger her ikke i organisatoriske krav, men i kravet til hvilken virksomhet vedkommende må utføre. Det følger motsetningsvis av lovens avgrensning at den ikke gjelder for saker hvor det ikke utøves offentlig myndighet. Det er et krav etter bokstav b at rettssubjektet «utøver offentlig myndighet». Loven definerer ikke hva myndighetsutøving er. Det mest sentrale momentet er at det foreligger en avgjørelse som er truffet i medhold av et offentligrettslig kompetansegrunnlag, f.eks. lov eller forskrift. En avgjørelse som bygger på forvaltningens privatautonomi, er ikke myndighetsutøving. Det vises nærmere til punkt 20.5.3.2 i de alminnelige motivene. Annet ledd presiserer at loven bare gjelder så langt ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov. Dersom det er fastsatt særregler i særlovgivningen, går disse ved motstrid foran forvaltningsloven. For øvrig vil det bero på en tolkning av vedkommende særlov hvorvidt, og i tilfelle i hvilken utstrekning, forvaltningsloven skal komme supplerende til anvendelse. Meningen vil nok ofte være at forvaltningsloven skal regulere de spørsmålene som ikke uttrykkelig er særregulert, med mindre annet er fastsatt eller klart forutsatt i vedkommende lov. På noen forvaltningsområder kan det være behov for at det i medhold av særlovgivningen fastsettes regler i forskrift som gjør unntak fra forvaltningsloven. Rettslig sett er det ikke noe i veien for det. For at en slik forskrift skal gå foran forvaltningsloven, bør det imidlertid fremgå klart av forskriftshjemmelen i vedkommende særlov at det skal være adgang til å gjøre dette. Forvaltningsloven skal bl.a. legge til rette for at saksbehandlingen er god, tillitskapende og effektiv, og at den ivaretar hensynet til den enkelte og til samfunnet, jf. utk. § 1 første ledd. Loven bør bare fravikes der det er tilstrekkelig grunn til det. Et krav om at forskriftshjemmelen bør være klar om det skal være adgang til å gi regler som fraviker forvaltningsloven, vil gi Stortinget mulighet til å vurdere hvorvidt forskriftsgiveren bør ha adgang til å gjøre dette. Paragrafen unntar visse institusjoner fra lovens virkeområde. Den viderefører fvl. § 4 første ledd bokstav a og fjerde ledd. Det vises til punkt 12.4.3 i de alminnelige motivene. Det fremgår av første ledd at loven ikke gjelder for «domstolenes virksomhet». Unntaket er generelt, og omfatter også domstolenes forvaltningsmessige virksomhet, f.eks. fastsetting av salær etter salærforskriften § 13. Loven gjelder for domstolsadministrative spørsmål som ikke behandles av domstolene selv, f.eks. utnevning av dommere. Etter annet ledd gjelder loven heller ikke for Stortinget, Riksrevisjonen, Stortingets ombudsmann for forvaltningen eller andre organer for Stortinget. Også dette unntaket er generelt. Stortingets forvaltningsmessige virksomhet, f.eks. fastsetting av rettferdsvederlag, faller dermed utenfor. I den grad saker om rettferdsvederlag blir behandlet av forvaltningsorganer (f.eks. Statens sivilrettsforvaltning), gjelder loven på vanlig måte. At unntakene bygger på en rent organisatorisk avgrensing, innebærer at det ikke er behov for å trekke noen grense mellom forskjellige sider ved disse organenes virksomhet. Paragrafen gjør unntak for visse sakstyper. Første ledd viderefører fvl. § 4 første ledd bokstav b, og er behandlet i punkt 12.4.3.3. Annet ledd er nytt. Det vises til kapittel 27 i de alminnelige motivene. Det fremgår av første ledd at loven ikke får anvendelse for saker som forvaltningen behandler eller avgjør i medhold av domstolloven, tvisteloven, voldgiftsloven, tvangsfullbyrdelsesloven, straffeprosessloven, skjønnsloven, jordskiftelova, konkursloven, gjeldsordningsloven, skifteloven og rettsgebyrloven. Unntaket innebærer blant annet at forvaltningsloven ikke får anvendelse for politiets og påtalemyndighetens behandling av straffesaker. Unntaket er strengt tatt overflødig ved siden av utk. § 2 annet ledd, som fastsetter at loven bare gjelder der ikke annet er fastsatt i lov eller i medhold av lov. At loven på denne måten har en subsidiær karakter, innebærer at den uansett ikke ville gjelde i disse sakene. Unntaket i første ledd innebærer likevel den forenklingen at man ikke trenger å vurdere hvorvidt loven kan eller skal supplere de nevnte lovene. Annet ledd er nytt og angir forvaltningslovens virkeområde i saker hvor forvaltningen gjør bruk av sin privatautonomi. Det vises til punkt 27.3–27.5. Bestemmelsen fastslår at det bare er reglene om inhabilitet og taushetsplikt som gjelder i saker hvor forvaltningen «handler på privatrettslig grunnlag». Som eksempler nevnes inngåelse av avtaler og utøving av eierrådighet, men også andre privatrettslige disposisjoner vil omfattes av annet ledd, f.eks. heving av avtaler, fremsettelse eller oppgivelse av alminnelige erstatnings- eller tilbakesøkningskrav og inngåelse av rettsforlik i tvister av privatrettslig karakter. Ordet «avtaler» må forstås i lys ordene «privatrettslig grunnlag». Det omfatter bare avtaler på formuerettens område (sml. avtaleloven § 41). Det som kjennetegner disse avtalene og andre privatrettslige disposisjoner, er at de etter sin art kan inngås eller treffes av både offentlige og private rettssubjekter. I slike saker opptrer det offentlige i prinsippet på samme måte som private. Utenfor faller avtaler som oppfyller vilkårene for enkeltvedtak (se utk. § 6), f.eks. et forhåndstilsagn om myndighetsutøving. Det vil i de fleste tilfeller være klart om forvaltningen opptrer i kraft av sin privatautonomi, eller om det i stedet utøver offentlig myndighet. I tvilstilfeller må det legges stor vekt på hvilket kompetansegrunnlag disposisjonen treffes i medhold av. Bygger forvaltningen på lov eller forskrift, trekker det i retning av at det foreligger myndighetsutøving, se punkt 20.5.3.2. I tillegg vil det ha betydning hva som er sakens gjenstand, og hvilke roller de ulike aktørene i saken har. Et ytterligere kjennetegn ved privatrettslige avtaler er at disposisjonene har et visst gjensidig preg. Det viser seg på flere måter. For det første blir ingen av avtalepartene endelig bundet før den andre er det. For det annet er partenes ytelser gjensidig betinget, slik at en part ikke behøver å yte dersom den andre parten ikke gjør det. For det tredje vil det i mange tilfeller være en viss likevekt mellom ytelsene. Jo mer balansert avtalen er, desto klarere blir det at avtalen er privatrettslig. At reglene om inhabilitet gjelder i disse sakene, innebærer at den som er inhabil, ikke kan inngå eller tilrettelegge grunnlaget for en avtale eller andre privatrettslige disposisjoner. At reglene om taushetsplikt gjelder, innebærer at den som opptrer på vegne av forvaltningen, har taushetsplikt om det vedkommende får kjennskap til i forbindelse med arbeidet, dersom opplysningene er undergitt taushetsplikt etter reglene i utk. kapittel 5. Det fremgår av bestemmelsen at loven gjelder på Svalbard. Dette innebærer at loven får anvendelse innenfor de rammer som trekkes opp i lovens §§ 2 til 4. Det fremgår videre av bestemmelsen at Kongen ved forskrift kan fastsette unntak fra loven. Selv om adgangen til derogasjon ikke er betinget av at bestemte vilkår er oppfylt, bør den bare anvendes der de særlige forholdene på Svalbard gjør det nødvendig. f) tilsetting, oppsigelse, suspensjon, avskjed eller forflytting av offentlig tjenesteperson, og ileggelse av ordensstraff. c) den som en slik avgjørelse kan innebære vesentlige ulemper eller skadevirkninger for. Paragrafen definerer enkelte sentrale begreper i loven og avløser fvl. § 2. Begrepet enkeltvedtak er behandlet i utredningens punkt 20.5. Om forskrift se kapittel 31. Partsbegrepet er behandlet i punkt 13.6 i de alminnelige motivene. Det fremgår av første ledd første punktum at et «enkeltvedtak» er «en avgjørelse som treffes under utøving av offentlig myndighet, er bestemmende for rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer, og avslutter saken eller en del av den». Enkeltvedtaksdefinisjonen bygger på § 2 første ledd bokstav a og b i dagens lov, men er ikke identisk med den. En viktig forskjell er at «vedtak» ikke lenger er et overbegrep som dekker underkategoriene «enkeltvedtak» og «forskrift». I stedet skiller lovutkastet mellom «enkeltvedtak» og «forskrift». Innholdsmessig svarer det foreslåtte enkeltvedtaksbegrepet stort sett til det som gjelder i dag, men det er inntatt et nytt vilkår («avslutter saken helt eller delvis»), og det er dessuten foretatt noen tilføyelser til listen over hvilke avgjørelser som uten videre skal anses som enkeltvedtak. Det første vilkåret er at det må foreligge en «avgjørelse». Å treffe en avgjørelse vil si å ta endelig standpunkt til noe, typisk til hvilket utfall saken skal få. Også en avgjørelse om å foreta en faktisk handling, vil være en «avgjørelse» i lovens forstand. Slike avgjørelser vil imidlertid ikke oppfylle kravet om at avgjørelsen må være «bestemmende for rettigheter eller plikter». Utenfor avgjørelsesbegrepet faller utsagn som ikke innebærer avgjørelse av et konkret saksforhold, f.eks. rene deskriptive utsagn eller råd, veiledning, uttalelser mv. Det andre vilkåret er at avgjørelsen må være truffet «under utøving av offentlig myndighet». Dette innebærer at avgjørelser som bygger på avtale eller på utøving av eierrådighet, ikke er enkeltvedtak. Myndighetsutøving vil ofte bygge på lov eller forskrift, men det kan tenkes at myndighet også utøves på ulovfestet grunnlag. Det vises til punkt 20.5.3.2. Det tredje vilkåret er at avgjørelsen må være «bestemmende for rettigheter eller plikter». Dette innebærer at avgjørelsen må stifte, endre eller oppheve en rett, plikt eller kompetanse. Også avgjørelser som knytter seg til kvalifikasjonsregler, som fastsetter hva som hører til en bestemt kategori og eventuelt hvilket navn den har, omfattes, iallfall der kvalifiseringen har sammenheng med fastsetting av en rett, plikt eller kompetanse. Et eksempel er en særskilt avgjørelse om at et tiltak er konsesjonspliktig. Andre avgjørelser faller utenfor vedtaksbegrepet, f.eks. avgjørelser om å avgi en uttalelse eller foreta (andre) faktiske handlinger. Det samme gjelder påpeking av rettigheter eller plikter som springer direkte ut av lov eller forskrift. Det er loven eller forskriften som er bestemmende for partens rettigheter eller plikter, ikke forvaltningens påpeking av hva som følger av den. Dette gjelder også i tilfeller hvor det er tvilsomt hva rettsstillingen er. En bindende forhåndsuttalelse vil derimot omfattes. Det fjerde vilkåret er at avgjørelsen må være bestemmende for rettigheter eller plikter til «en eller flere bestemte personer». Med «personer» menes det samme som i dagens bestemmelse. Dette omfatter både fysiske og juridiske personer. Også andre offentlige organer vil omfattes i saker hvor det treffes en avgjørelse som er bestemmende for organets rettigheter eller plikter. En kommune skal derfor likestilles med en privatperson i sak som gjelder ekspropriasjon av kommunal eiendom. At avgjørelsen må gjelde «en eller flere bestemte personer», innebærer at avgjørelser som retter seg mot et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer, ikke er vedtak. En slik avgjørelse vil, på samme måte som i dag, være forskrift, jf. annet ledd. Det femte vilkåret er at avgjørelsen må «avslutte saken helt eller delvis». Dette innebærer at det må ha blitt truffet en realitetsavgjørelse i saken. Utenfor faller prosessledende avgjørelser og andre avgjørelser som treffes under saksbehandlingen eller etter at saken er avgjort. I første ledd annet punktum regner loven opp enkelte avgjørelsestyper som uten videre skal regnes som enkeltvedtak, uavhengig av hvorvidt vilkårene i første punktum er oppfylt. I bokstav a nevnes avgjørelser om forbud, påbud, fritak og tillatelse som treffes med grunnlag i lov eller forskrift. Disse avgjørelsene ligger i kjernen av enkeltvedtaksbegrepet og utgjør de klassiske formene for myndighetsutøving. I bokstav b nevnes avgjørelser om tildeling eller opphør av pengeytelser. Det er et vilkår at tildeling skjer eller har skjedd med grunnlag i lov eller forskrift eller for øvrig etter en fast ordning. Denne bestemmelsen tar sikte på å videreføre praksis i tilknytning til dagens lov. I bokstav c nevnes avgjørelser om tildeling eller opphør av tjenester og andre naturalytelser. Det er et vilkår at tildeling skjer eller har skjedd med grunnlag i lov eller forskrift. Avgjørelser om innholdet i eller gjennomføringen av ytelsen etter at tildeling har skjedd, omfattes ikke. I bokstav d nevnes avgjørelser om å avvise en sak. Dette gjelder som i dag bare avvisning av saker som forvaltningsorganet som utgangspunkt har plikt til å behandle, jf. fvl. § 2 tredje ledd. I bokstav e nevnes fastsetting av tvangsmulkt. Bestemmelsen viderefører delvis fvl. § 2 tredje ledd. I bokstav f nevnes tilsetting, oppsigelse, suspensjon, avskjed eller forflytting av offentlig tjenesteperson, og ileggelse av ordensstraff. For enkelte av disse avgjørelsestypene gjelder imidlertid noen særregler i utk. § 7. I annet ledd er begrepet «part» definert. Partsdefinisjonen er utformet noe annerledes enn dagens definisjon (se fvl. § 2 første ledd bokstav e), men innholdsmessig sett er det ikke tilsiktet noen realitetsendringer. Partsdefinisjonen inneholder nå tre alternative tilknytningsformer som gir partsstatus. Felles for de tre alternativene er at forvaltningsorganet må være i ferd med å treffe eller ha truffet et enkeltvedtak eller annen individuell avgjørelse. Vedkommende vil da bli part i den saken som avgjørelsen knytter seg til. At avgjørelsen må være individuell, innebærer at man ikke kan bli part i en sak om forskrifter og eventuelt andre generelle reguleringsvedtak. Unntak vil her kunne gjelde der en avgjørelse som omtaler seg selv som forskrift, reelt sett rommer både et enkeltvedtak og en forskrift. Etter bokstav a skal personer «som et enkeltvedtak eller annen individuell avgjørelse kan rette seg mot», regnes som part i saken. Definisjonen svarer til det første alternativet i fvl. § 2 første ledd bokstav e. Ordlyden presiserer at status som part inntrer før en avgjørelse er truffet. Som i dag bygger dette alternativet på en formell avgrensning og omfatter de personene som er eller vil bli angitt som part i en avgjørelse. Etter bokstav b skal også personer som «kan få sin rettsstilling endret av en slik avgjørelse», regnes som part. Med «slik avgjørelse» siktes det til enkeltvedtak eller annen individuell avgjørelse, jf. bokstav a. Bestemmelsen sikrer partsrettigheter for dem som får rettigheter eller plikter stiftet, endret eller opphevet som følge av avgjørelsen, uavhengig av om de er oppført som parter. Dette kan f.eks. være tilfellet for en som har bruksrettigheter til en grunn eller fast eiendom som det offentlige ønsker å regulere nærmere. Også etter dette alternativet vil partsstilling inntre før avgjørelsen er truffet dersom det på forhånd er mulig å avklare hvilke personer som vil rammes. Etter bokstav c skal personer som «avgjørelsen kan innebære vesentlige ulemper eller skadevirkninger for», regnes som part. Dette alternativet vil kunne omfatte en person som i vesentlig grad berøres av et tiltak på naboeiendommen. Et annet tilfelle er saker hvor iverksetting av et vedtak i realiteten innebærer at gjenstanden for en rettighet bortfaller eller blir ubrukelig. Man kan her se for seg en vassdragsregulering som innebærer at et vassdrag tørrlegges, og med det leder til at eventuelle fiskeretter blir uten verdi. Ulempene eller skadevirkningene må være så vesentlige at det er rimelig å tilkjenne personen partsstatus. Ved denne vurderingen vil det være av betydning om klageretten etter utk. § 53 er tilstrekkelig til å ivareta hans ellers hennes interesser i saken. På samme måte kan det stille seg når en person eller eiendom blir eller vil bli utsatt for merkbare miljøforstyrrelser fra en igangværende virksomhet eller et planlagt tiltak. I konkurransesituasjoner, hvor flere personer har søkt om et på forhånd begrenset gode, f.eks. pengeytelser eller konsesjoner o.l., vil disse regnes som parter i samme sak. Selv om partsstatus som regel vil knytte seg til en sak om enkeltvedtak, dekker definisjonen også andre saker hvor avgjørelsen «kan innebære vesentlige ulemper eller skadevirkninger». Dette kan være situasjonen i saker om utøving av eierrådighet eller inngåelse av avtaler. Selv om parter i slike saker ikke vil ha de samme partsrettighetene som gjelder i saker om enkeltvedtak, jf. utk. § 4 tredje ledd, fremgår det av reglene om inhabilitet at partsspørsmålet har betydning for hvem i organet som kan treffe avgjørelsen. Det vises til utk. §§ 27 flg. (2) Når et kommunalt eller fylkeskommunalt organ treffer vedtak om oppsigelse eller avskjed etter § 6 første ledd nr. 6, gjelder ikke reglene om klage i §§ 53 til 60. Paragrafen angir rekkevidden av enkelte bestemmelser i saker om tilsetting, oppsigelse og avskjed. Den viderefører fvl. § 3 annet ledd annet og tredje punktum. De språklige endringene er ikke ment å innebære noen realitetsendringer. Det vises til punkt 20.4.5 i de alminnelige motivene. Første ledd unntar avgjørelser om tilsetting fra reglene om begrunnelse, klage og omgjøring, selv om de regnes som enkeltvedtak etter utk. § 6 første ledd bokstav f. Det er bare avgjørelser om tilsetting som unntas. Andre avgjørelser i arbeidsforholdet, som f.eks. oppsigelse, suspensjon eller avskjed, er ikke omfattet av unntaket i første ledd. Annet ledd unntar avgjørelser om oppsigelse og avskjed i kommunalt eller fylkeskommunalt organ fra reglene om klage i utk. §§ 53 til 60. Bestemmelsen omfatter ikke avgjørelser som treffes av et forvaltningsorgan som hører til statsforvaltningen. Lovens kapittel 2 gir forskjellige alminnelige regler om forvaltningsorganets virksomhet. Paragrafen er ny og gir regler om språket i forvaltningen. Det vises til punkt 13.5 i de alminnelige motivene. Første ledd fastslår at språket i forvaltningen er norsk. Forvaltningen skal i sin alminnelige virksomhet og i behandlingen av enkeltsaker bruke norsk, med mindre særlige grunner tilsier noe annet. Bestemmelsen er ikke til hinder for at forvaltningsorganet besvarer henvendelser på andre språk, men innebærer at det som hovedregel ikke foreligger noen plikt til det. Det må imidlertid unngås at de som ikke behersker norsk, av den grunn mister rettigheter som de har krav på etter norsk lovgivning. Hovedregelen om at forvaltningsspråket er norsk, skal selvsagt ikke føre til det. Annet ledd stiller nærmere krav til språk og formuleringer i skriftlige og muntlige henvendelser til borgerne, enten det er tale om alminnelig informasjonsvirksomhet, kommunikasjon under enkeltsaksbehandling eller i andre sammenhenger. Bestemmelsen gjelder for all virksomhet forvaltningen driver. At språket skal være «klart» og «presist», innebærer at forvaltningsorganet i valget mellom to eller flere alternative formuleringer, skal bruke det som fremstår som enklest å forstå for gjennomsnittspersonen. Klart og presist språk er derfor i utgangspunktet objektive størrelser. Samtidig skal forvaltningen i den grad det er mulig, tilpasse språket etter mottakeren. Språket skal være brukerrettet. Organet vil derfor ha en rett og undertiden plikt til å tilpasse språkføringen til adressaten for henvendelsen. Generelt kan det ventes at organet formulerer seg enklere i henvendelser som er rettet mot privatpersoner eller mindreårige, sammenlignet med henvendelser til advokater eller representanter for selskaper og private organisasjoner. Mellom disse ytterpunktene er det store variasjoner i personers språklige kyndighet. Med mindre det er klart for forvaltningsorganet hvilket språklig nivå mottakeren befinner seg på, vil det være tryggest å holde seg til de objektive kravene om klart og presist språk. Formålet med annet ledd er at det skal være enkelt for borgerne å forstå innholdet i henvendelser fra et forvaltningsorgan, særlig slik at det ikke blir nødvendig med ytterligere veiledning eller å søke profesjonell juridisk hjelp. Tredje ledd lovfester av pedagogiske grunner en henvisning til regelverket som regulerer bruken av statens tre offisielle skriftspråk. Hvilke krav til bruken av bokmål, nynorsk eller samisk som gjelder i det konkrete tilfellet, er regulert i den aktuelle loven. Fjerde ledd gjennomfører statens folkerettslige forpliktelse til å sikre at offentlige organer ikke kan avvise søknader som er skrevet på et av de andre nordiske språkene enn norsk, slik det følger av den nordiske språkkonvensjonen. Også krav om å bruke tolk kan følge av den nordiske språkkonvensjonen. Regler om bruk av tolk eller oversetter i saker som gjelder personer som kommer utenfra Norden, reguleres av utk. § 9. Paragrafen er ny og kan ses i sammenheng de øvrige språkkravene som er foreslått lovfestet i utk. § 8. Den gir regler om tolking og oversetting i saker hvor parten ikke behersker norsk. Det vises til punkt 13.5.6 i de alminnelige motivene. Første ledd er inntatt av pedagogiske grunner. I hvilke tilfeller forvaltningsorganet har plikt til å bruke tolk, vil følge av tolkeloven, som for tiden er under forberedelse på grunnlag av NOU 2014: 8. Annet ledd stiller enkelte krav til oversetting av dokumenter i enkeltvedtakssaker. Det følger av bestemmelsens innledende ordlyd at bestemmelsen bare gjelder for saker om enkeltvedtak. Det er også et vilkår at saken er tatt opp av forvaltningsorganet. Saker som organet har tatt opp etter tips eller informasjon fra andre, må anses for ha blitt tatt opp av forvaltningsorganet selv. Utenfor faller saker som parten selv har innledet, typisk ved søknad. I slike tilfeller vil det ikke foreligge noen plikt til å oversette dokumentene, men både veiledningsplikten (utk. § 14) og utredningsplikten i saker om enkeltvedtak (utk. § 44) kan stille krav om at organet bidrar til å sette parten i stand til å forstå saken best mulig. Det er bare vedtaket og andre sentrale dokumenter i saken som skal oversettes. «Vedtaket» er her brukt i vid forstand og omfatter både slutningen i og premissene for avgjørelsen. Oversetting skal bare skje i den utstrekning det er nødvendig for at fysiske personer som regnes som parter i saken, kan ivareta sine interesser på rimelig måte. Dette innebærer at det som hovedregel bare er slutningen og de sentrale eller avgjørende faktiske og rettslige argumentene i vedtaket som trenger å oversettes. Det er ikke et krav at hele vedtaket oversettes, med mindre det er nødvendig for parten for å forstå resultatet. Også «andre sentrale dokumenter» skal oversettes. Dette vil typisk være forhåndsvarsel om vedtak, oversendingsbrev ved forelegging av nye opplysninger som ønskes kommentert, eller andre dokumenter som inneholder opplysninger av stor betydning for organets vurderinger eller partenes mulighet til å ivareta sine interesser. Selv om det i og for seg kan være relevant å oversette en rekke dokumenter, skal oversetting som nevnt bare skje så langt det er nødvendig for parten. Som for vedtak er det bare det sentrale innholdet i disse dokumentene som trenger å bli oversatt. I tillegg innebærer nødvendighetsbegrensningen at organet ikke trenger å sørge for oversettinger hvis det er grunn til å tro at parten på egen hånd kan få det gjort, f.eks. ved å søke hjelp hos en representant (herunder advokat) eller ved hjelp av digitale hjelpemidler. Det ligger også en begrensning i at det bare er oversetting som er nødvendig for at parten kan ivareta sine interesser «på rimelig måte». Organet behøver derfor ikke å oversette dokumenter i større utstrekning enn det som er nødvendig for at parten enkelt kan få oversikt over hvordan han eller hun nå skal gå frem for å ivareta sine interesser, enten ved klage eller ved å overholde de kravene som stilles i vedtaket. Organets plikt til å oversette dokumenter gjelder bare overfor «privatpersoner» som er parter. Meningen er her at en tilsvarende plikt ikke gjelder overfor juridiske personer, dvs. selskaper eller andre sammenslutninger. Det må kunne forventes at selskaper som driver virksomhet i Norge, selv kan sørge for å få oversatt offentlige dokumenter og opplysninger av relevans for virksomheten. Paragrafen er ny og omtalt i punkt 13.4 i de alminnelige motivene. Den er et generelt uttrykk for et prinsipp som har fått enkeltstående utslag i gjeldende lov, se fvl. § 16 annet ledd, §§ 23 og 27 om at forhåndsvarsling, vedtak og underretning i utgangspunktet skal være skriftlig. Se også fvl. § 11 d om at enkelte opplysninger som en part gir muntlig, skal nedtegnes eller protokolleres. Første ledd gir uttrykk for en generell regel om at forvaltningsorganets saksbehandling skal skje skriftlig. Et av regelens sentrale formål er å sikre dokumentasjon for ettertiden. «Skriftlig» skal forstås teknologinøytralt og omfatter elektronisk melding når informasjonen i denne er tilgjengelig også for ettertiden. Det er det forvaltningen gjør, som etter bestemmelsen må være skriftlig. Dette kommer til uttrykk gjennom ordene «i forvaltningsorganet». Et eksempel er intern saksbehandling, samt henvendelser til partene, for eksempel ved forhåndsvarsling etter utk. § 42. Saksbehandlingen kan ha annen form enn skriftlig der dette har særlig grunnlag, for eksempel i utk. 10 tredje ledd eller i særskilt regulering. Bestemmelsen regulerer ikke hvordan parten skal ta kontakt med forvaltningsorganet (om dette se bl.a. punkt 18.3.4). Et krav om skriftlighet fremgår også av utk. §§ 47 og 48, jf. § 51, om at enkeltvedtak med begrunnelse skal være skriftlig. Etter utk. § 25 skal delegeringsbeslutninger være skriftlige. Disse bestemmelsene er langt på vei pedagogiske gjentakelser av hovedregelen som allerede følger av utk. § 10. De kan imidlertid stille enkelte avvikende krav til skriftlighet, som i så fall går foran den generelle regelen i utk. § 10. Lovutkastet har også andre regler om skriftlighet, for eksempel at en partsrepresentant må ha skriftlig fullmakt (utk. § 19 tredje ledd) og at en klage i utgangspunktet skal være skriftlig (forutsetningsvis § 58). Annet ledd gjør unntak fra hovedregelen om skriftlighet, se også utk. § 51 om vedtak som ikke er skriftlige. Skriftlighet kan noen ganger være unødig tungvint og et hinder for fornuftig myndighetsutøvelse. Det kan for eksempel hende at en avgjørelse må tas raskt underveis i en saksbehandlingsprosess. Det kan også hende at den enkelte mottaker av informasjonen som utarbeides, ikke kan lese eller har særlige behov som tilsier en annen form. Når det haster eller andre særlige forhold tilsier det, kan derfor saksbehandlingen være muntlig eller få uttrykk gjennom faktiske handlinger. Undersøkelser kan for eksempel skje under en befaring eller utrykning, og opplysninger kan innhentes i en telefonsamtale. Regler om muntlige innslag i saksbehandlingen kan følge av andre bestemmelser i forvaltningsloven eller av særlovgivningen. Etter utk. § 15 annet ledd kan parten på visse vilkår kreve muntlig samtale eller personlig møte med en saksbehandler. I kompliserte saker eller saker der det er hensiktsmessig å få et personlig inntrykk av vedkommende part, kan forvaltningsorganet ha interesse i å innkalle parten til personlig møte. Forvaltningsorganet trenger imidlertid lovhjemmel for å kreve at parten stiller. I særlovgivningen er det flere regler om muntlige innslag i saksbehandlingen, se punkt 13.4. I nemnder er det normalt større innslag av muntlighet. Etter utkastet § 69 treffes vedtak i nemndsmøte etter muntlig rådslaging, og det kan for noen nemnder være hensiktsmessig med muntlige høringer. Regelen om skriftlig saksbehandling og nedtegning gjelder like fullt for nemnder, se punkt 30.6.4. Tredje ledd har den funksjon å sikre en skriftlig nedtegning av saksbehandlingsskritt som forvaltningsorganet foretar eller mottar muntlig eller på annen måte. Det er slike opplysninger som «har betydning for saksbehandlingen», eller som «bør bevares for ettertiden», som skal nedtegnes. Hvis ett av vilkårene er oppfylt, skal opplysningen nedtegnes. Vilkåret «betydning for saksbehandlingen» innebærer at det må ses hen til sakens karakter og hvilke fremtidige saksbehandlingsskritt som kan være aktuelle. Bestemmelsen må også ses i sammenheng med kravene til begrunnelsens innhold i utk. § 48. Vilkåret «bør bevares for ettertiden» betyr at for eksempel avgjørelser som treffes i forbindelse med dirigering av trafikken, ikke må nedtegnes. Bestemmelsens rekkevidde må ses i sammenheng med arkivlovens regler om dokumentasjon. Paragrafen er ny. Den er omtalt i punkt 18.3.3.3 i de alminnelige motivene. Bestemmelsen gir rettsgrunnlag for helautomatisert behandling av personopplysninger, jf. personvernforordningen artikkel 22 nr. 2 bokstav b om at helautomatisert behandling av personopplysninger må ha et tilstrekkelig klart og presist grunnlag i nasjonal rett når behandlingen får rettsvirkninger eller på tilsvarende måte i betydelig grad påvirker den registrerte. Flertallets forslag tilførste punktum gir hjemmel til å bestemme i forskrift at helautomatisert behandling av personopplysninger kan skje på nærmere bestemte sakområder. Hvor presis forskriftshjemmelen må være, avhenger av hvor spesifikt nasjonalt rettsgrunnlag forordningen krever. Hvis behandlingen eller avgjørelsen som behandlingen leder til, er inngripende for den enkelte, bør hjemmelen være mer spesifikk enn hvis behandlingen er mindre inngripende. At behandlingen gjør bruk av avanserte personprofiler, kan for eksempel tilsi en mer presis hjemmel. Det samme gjelder hvis behandlingen skulle innebære maskinell håndtering av svært vurderingspregete kriterier. Flertallets forslag til annet punktum gir nasjonalt rettsgrunnlag for å helautomatisere behandlingen av personopplysninger i tilfeller der den er lite inngripende overfor den enkelte. I slike tilfeller er det ikke nødvendig med presisering i forskrift for å helautomatisere behandlingen. Den er ikke ment som en hjemmel for helautomatisert behandling til kommersielle formål. Mindretallets forslag tilførste punktum gir en generell hjemmel til å treffe helautomatiserte avgjørelser som innebærer behandling av personopplysninger når slik behandling er nødvendig for å utøve offentlig myndighet eller utføre lovfestede oppgaver. Bestemmelsen gir ikke hjemmel for helautomatisert behandling til kommersielle formål. Mindretallets forslag til annet punktum er en pedagogisk henvisning til at helautomatisert behandling forutsetter at kravene i saksbehandlingsregler som skal ivareta partens interesser, er oppfylt, og at organet har innført rutiner for å sikre at opplysningene som ligger til grunn for avgjørelsen, er oppdaterte og dekkende. Paragrafen er ny og omtalt i punkt 18.3.3.5 og 18.3.3.6 i de alminnelige motivene. Etter første ledd første punktum skal et forvaltningsorgan som utvikler et automatisert saksbehandlingssystem, sørge for tilstrekkelig dokumentasjon av systemets rettslige innhold. Det gjelder både for hel- og delautomatiserte beslutningssystemer, så lenge systemet inneholder representasjoner av rettsregler. Dokumentasjonen skal være egnet til å forklare systemets funksjoner og egenskaper som er rettslig relevante. Formålet er å legge til rette for kontroll av systemet og utbedring av svakheter ved det, samt god oppfyllelse av saksbehandlingsregler som forutsetter kunnskap om systeminnretningen. Utarbeiding av dokumentasjonen kan ta utgangspunkt i en rettslig kravspesifikasjon for systemet, som ofte vil bli laget i forbindelse med systemutviklingen. En bekreftelse av at systemet er realisert i samsvar med hvert punkt i spesifikasjonen, vil utgjøre dokumentasjon av det rettslige innholdet (en forklaring på «oversettelsen» fra rettsregler til funksjoner i systemet). Bekreftelsen bør av og til suppleres av en forklaring i vanlig språk. Dette bør skje på de punktene det er nødvendig for å legge til rette for kontroll eller god etterlevelse av saksbehandlingsregler som forutsetter kunnskap om hvordan systemet er innrettet, og hva det inneholder av regler. Første ledd annet punktum gjelder offentliggjøring av dokumentasjonen av systemets rettslige innhold. Dette legger til rette for åpenhet og kontroll. Forvaltningsorganet skal i utgangspunktet gjøre informasjonen tilgjengelig av eget tiltak, så snart dokumentasjonen er ferdig utarbeidet. Unntak kan følge av lov eller der «særlige hensyn» taler mot det. Et eksempel er at sikkerhetshensyn taler for ikke å offentliggjøre hele eller deler av dokumentasjonen. Annet ledd gir hjemmel for forskrift om hvordan offentliggjøring skal skje, herunder når offentliggjøring skal skje, hvor og hvordan dokumentasjonen skal offentliggjøres, samt hva som regnes som «særlige hensyn» etter første ledd annet punktum. Annet ledd gir også hjemmel til å gi forskrift om krav til systemer og viderefører på dette punktet deler av fvl. § 15 a tredje ledd. Resten av fvl. § 15 a tredje ledd videreføres i utk. § 13 annet ledd. Paragrafens første ledd er nytt, og annet ledd viderefører fvl. § 15 tredje ledd med enkelte språklige endringer. Første ledd er omtalt i punkt 18.3.4.2. Annet ledd viderefører fvl. § 15 a tredje ledd og er omtalt i punkt 18.3.4.3 i de alminnelige motivene. Første ledd gir uttrykk for en generelt prinsipp om at forvaltningen skal være tilgjengelig for kontakt fra den enkelte. Forvaltningsorganet skal legge til rette for at borgere og virksomheter skal kunne ivareta sine interesser. Bestemmelsen må ses i sammenheng med veiledningsplikten etter § 14. At den enkelte skal kunne ta kontakt med organet på «sikker» måte, innebærer at det skal være anledning til å velge kommunikasjonsmåter som er tilstrekkelig sikret mot at opplysninger kommer på avveie. For forvaltningsorganet innebærer regelen at det kan avvise kontakt i kanaler som ikke vurderes som tilstrekkelig sikre. Forvaltningsorganet må i så fall veilede om hvordan kommunikasjon kan skje, jf. utk. § 14. Det skal finnes minst én «effektiv» måte å kontakte organet på. Ofte vil effektiv kontakt kunne skje på digital måte, og forvaltningsorganet bør legge til rette for det så langt det er praktisk mulig. Bestemmelsen innebærer imidlertid ingen absolutt plikt til å tilby digital kommunikasjon. Bestemmelsen innebærer ikke at forvaltningen kan kreve at borgeren benytter seg av digitale kanaler. Dette krever særskilt rettsgrunnlag, se punkt 18.3.4.2. Organet må derfor tilby mer tradisjonell kontakt hvis det er borgerens ønske, og en slik mulighet må i seg selv oppfylle kravene i første ledd. Generelt har forvaltningsorganet vide fullmakter til å bestemme hvordan kontakt skal skje. Organene bør ta i bruk fellesløsninger. Organer som opplever stor pågang, bør iverksette tiltak for å justere borgenes forventninger og dempe eventuell frustrasjon ved lang svartid. Det kan for eksempel gjøres ved tilbud om å bli ringt tilbake når ens tur i køen har kommet, eller ved å angi forventet svartid ved digital henvendelse. Annet ledd viderefører forskriftshjemmelen i fvl. § 15 a tredje ledd i en forenklet språkdrakt, uten at det er ment å medføre realitetsendringer. Deler av fvl. § 15 a tredje ledd videreføres i utk. § 12 annet ledd. c) hvilke faktiske omstendigheter som særlig kan få betydning for utfallet av saken. Paragrafen gir regler om forvaltningens veiledningsplikt og viderefører fvl. § 11 første til tredje ledd med noen mindre endringer med sikte på å klargjøre pliktens innhold og omfang. Det vises til 17.3.5 og 17.3.6 i de alminnelige motivene. Første ledd inneholder hovedregelen om forvaltningens veiledningsplikt. Første punktum angir veiledningspliktens saklige rekkevidde. Forvaltningsorganer har en generell veiledningsplikt innenfor sitt saksfelt. Det innebærer at borgerne kan henvende seg til et forvaltningsorgan med spørsmål om rettsregler, forvaltningspraksis eller andre faktiske omstendigheter som organet arbeider med eller har ansvaret for. Veiledningsplikten gjelder både i og utenfor en konkret sak, men pliktens innhold og omfang kan variere avhengig av situasjonen, jf. tredje ledd. Formålet med veiledningsplikten er nedfelt i første ledd annet punktum. Formålsangivelsen utgjør ingen resultatforpliktelse for organet, men vil virke styrende for tolking og anvendelse av de øvrige reglene om veiledningsplikt. At veiledningsplikten skal «tjene til» å gi partene anledning til å ivareta sin interesser, innebærer at forvaltningen vil ha oppfylt sin veiledningsplikt hvis den veiledningen som er gitt, er egnet til å hjelpe parten, selv om parten i siste omgang ikke får det resultatet han eller hun kunne ha ønsket seg. Veiledningsplikten skal være en slags «hjelp til selvhjelp»-ordning, ikke en uttømmende rettshjelpsordning. Annet ledd presiserer innholdet i veiledningsplikten og viderefører bestemmelsene i fvl. § 11 annet ledd bokstav a og b. Det følger av bokstav a at forvaltningsorganet på forespørsel skal veilede om rettsregler og praksis på forvaltningsorganets sakområde. Med «praksis» siktes her først og fremst til forvaltningspraksis. Dette vil ofte være organets hovedoppgave under veiledningen. Det vil av og til ikke være tilstrekkelig å vise til de relevante rettsreglene eller generelle lovene som organet forvalter eller arbeider med. Rettsregler og praksis må forklares på en måte som gjør det mulig for borgeren uten vesentlige tilleggsundersøkelser å forstå innholdet. Veiledningen må skje i tråd med reglene om klart, presist og brukerrettet språk, jf. utk. § 8. Etter bokstav b skal forvaltningsorganet også veilede om saksgangen, dvs. hvordan en sak vil bli behandlet. Slik veiledning vil det typisk være behov for når borgerne tar kontakt med organet for å få informasjon om en konkret sak som de har gående hos forvaltningsorganet. Viktig informasjon vil i disse tilfellene være saksbehandlingstid, veien videre etter at avgjørelse er truffet, osv. Det kan også være grunn til å informere om hva som kreves av borgeren selv, dersom han eller hun kan foreta seg noe for å påvirke saksbehandlingen eller resultatet i saken. Det kan dessuten være behov for å informere om partens medvirkningsplikt hvis det er aktuelt, jf. utk. § 44 annet ledd. Bokstav c må ses i sammenheng med begge de foregående bestemmelsene og kan medføre en plikt til å forklare hvilke faktiske opplysninger som typisk er avgjørende for resultatet i en konkret sak. Veiledning etter annet ledd bokstav a til c gjelder bare etter «forespørsel» og bare så langt det er nødvendig for formålet med henvendelsen. Forvaltningsorganet kan som utgangspunkt forholde seg til henvendelsen og besvare den etter beste evne, og trenger ikke å veilede om mer enn det blir spurt om. Dersom henvendelsen gjelder en konkret sak, vil det imidlertid følge av tredje ledd annet punktum at organet også må vurdere veiledningsbehovet av eget tiltak. Utenfor en konkret sak må det være tilstrekkelig å besvare den konkrete henvendelsen på en god måte. Tredje ledd første punktum fastslår at veiledningen skal tilpasses etter hvor viktig saken er, likevel slik at dette må avveies mot hensynet til organets kapasitet og ressurser. Det er ikke bare hvor viktig og aktuell saken er for parten, som har betydning i denne vurderingen, men også sakens samfunnsmessige sider. Selv om veiledningen kan variere etter organets ressurser, kan organet neppe unnlate helt å veilede og dermed resignere når noen ber om veiledning. Sakens betydning og aktualitet og forutsetningene som den som ønsker veiledning, har, kan tilsi at kapasitetshensyn må vike. Spørsmålet om omfanget av veiledningen er et spørsmål om prioritering. Mindre viktige henvendelser, som f.eks. ikke gjelder noen konkrete og aktuelle saker, behøver ikke å prioriteres foran enkeltsakene organet har til behandling med sikte på en avgjørelse. Henvendelser som gjelder nært forestående avgjørelser, f.eks. i forbindelse med at et organ muligens vil treffe en avgjørelse som griper inn i noens rettigheter, bør ofte prioriteres foran andre saker. Mer generelle henvendelser, f.eks. henvendelser som gjelder hypotetiske forhold, kan vanligvis nedprioriteres dersom organets kapasitet tilsier det. Forvaltningen bør ikke brukes som en slags alminnelig informasjonskilde eller et substitutt til oppslagsverk og andre kunnskapsdatabaser, iallfall ikke der slik informasjon for øvrig er lett tilgjengelig. Etter tredje ledd annet punktum skal forvaltningsorganet av eget tiltak vurdere den enkeltes behov for veiledning når borgeren henvender seg i anledning en konkret forvaltningssak. Det er mest aktuelt i saker om enkeltvedtak. Bestemmelsen innebærer at organet av eget tiltak må vurdere om de har gitt tilstrekkelig veiledning når personer som er involvert i en aktuell sak, tar kontakt for veiledning. Til forskjell fra gjeldende rett er ikke regelen begrenset til å gjelde overfor partene i saken. Også andre kan ha behov for slik veiledning, f.eks. naboer i en omfattende byggesak. Etter omstendighetene bør organet være behjelpelig med informasjon om hvem som kan hjelpe parten ytterligere, f.eks. ved å henvise til offentlige rettshjelptiltak eller advokatbistand. Selv om forvaltningsorganet ikke har en tilsvarende plikt overfor personer som henvender seg uten tilknytning til en konkret forvaltningssak, kan det være tilfeller hvor organet ut fra god forvaltningsskikk likevel bør yte noe mer veiledning enn det som det konkrete spørsmålet foranlediger. Paragrafen er ny som lovbestemmelse, men viderefører flere av bestemmelsene som finnes i forvaltningslovforskriften §§ 2 til 7. I tillegg gir den regler om muntlig samtale og personlig møte mellom den enkelte og forvaltningen og avløser her fvl. § 11 d første ledd. Det vises til punkt 17.3.7 i de alminnelige motivene. Første leddførste punktum fastsetter at forvaltningsorganet selv avgjør hvordan veiledningen skal gis. Annet punktum har likevel en retningslinje som tilsier at organet bør ha saklig grunn til å veilede parten på annen måte eller i annen form enn henvendelsen er kommet på. En typisk situasjon hvor det kan være aktuelt å veilede på annen måte, er når organet får en telefonhenvendelse, men ikke på stående fot kan yte den nødvendige veiledningen. Da kan det være behov for å veilede per e-post i etterkant. Mens utk. § 14 stiller krav til omfanget og innholdet i veiledningsplikten, som borgeren da kan gjøre gjeldende overfor organet, følger det av første ledd her at borgeren ikke kan stille noen tilsvarende krav til måten organet veileder på. Annet ledd gjør unntak fra hovedregelen om at forvaltningsorganet avgjør hvordan veiledning skal gis, og gir borgerne rett til en muntlig samtale med en person i forvaltningsorganet på visse betingelser. To vilkår må være til stede for at denne retten skal bli aktuell. For det første må henvendelsen gjelde et spørsmål av aktuell interesse. Utenfor faller mer generelle henvendelser om hypotetiske situasjonsbeskrivelser og tilsvarende, jf. for så vidt merknadene til utk. § 14 tredje ledd. For det annet må vedkommende ha behov for slik muntlig samtale. Hvorvidt borgeren har et slikt behov, kan bero på både forhold ved borgeren selv og trekk ved saken. Retten til muntlig samtale innebærer at forvaltningsorganet ikke kan henvise til elektroniske tekstbaserte løsninger eller lignende. På den annen side kan ikke borgeren kreve et personlig møte – det må skje etter reglene i annet punktum. Dette innebærer at et tilbud fra organet om telefonsamtale eller tilsvarende vil være tilstrekkelig. Bestemmelsen gir borgeren heller ikke noen rett til å velge hvem han eller hun skal snakke med. Det er f.eks. ikke uten videre nødvendig at det er den som behandler den aktuelle saken i forvaltningsorganet, som gjennomfører samtalen. Veiledningen må likevel skje på en måte som gjør at formålet med veiledningen etter utk. § 14 kan oppfylles. Dette kan begrense forvaltningsorganets valgfrihet. Det følger av annet leddannet punktum at den muntlige samtalen skal skje i et personlig møte hvis det er nødvendig for å få en forvaltningssak opplyst. Bestemmelsen gir rett til fysisk oppmøte hos forvaltningsorganet eller et annet sted hvor en representant fra forvaltningsorganet møter, men bare i en aktuell forvaltningssak, typisk en sak hvor den som ønsker veiledning, er part. For at den enkelte skal ha krav på personlig møte, må møtet dessuten være nødvendig av hensyn til sakens opplysning. Flere av de hensyn som begrunner muntlig samtale etter første punktum, vil også ha betydning i denne nødvendighetsvurderingen. Det avgjørende vil være om et personlig møte fremstår som den eneste måten å få ryddet uklarheter eller uoverensstemmelser av veien på. Som for retten til muntlig samtale er det ikke et krav om at saksbehandleren i den aktuelle saken møter parten, men dette må som ellers vurderes konkret. Tredje ledd lovfester bestemmelsen i forvaltningslovforskriften § 6 og stiller krav til måten veiledning skjer på i saker med parter med motstridende interesser. Organet må opptre saklig og nøytralt og ikke forskjellsbehandle partene direkte eller indirekte gjennom veiledningen. Forvaltningsorganet må ha dette for øye selv om det er den aktuelle parten som har tatt initiativ og bedt om veiledning. I en sak hvor flere konkurrerer om en tildeling og en av partene ønsker veiledning om hvilke tilleggsopplysninger som bør legges frem i en søknad, vil det kunne være god grunn til å besvare henvendelsen med et likelydende brev til alle partene. Fjerde ledd fastslår hovedregelen om at veiledning skal være gratis. Bestemmelsen gjelder bare for veiledning som skjer i medhold av forvaltningsloven. Femte ledd viderefører bestemmelsen som gir Kongen myndighet til å treffe nærmere bestemmelser om veiledningspliktens omfang mv. Paragrafen gir regler om retting av feil og mangler ved henvendelser fra den enkelte og viderefører fvl. § 11 fjerde ledd. Det vises til punkt 17.3.6 i de alminnelige motivene. Første ledd fastslår at forvaltningsorganet skal vise borgeren til rett organ dersom henvendelsen er sendt til uriktig organ. Hva som er rett organ, vil bero på innholdet i henvendelsen vurdert i lys av utk. § 14 første ledd, som pålegger organene veiledningsplikt innenfor sitt sakområde. Henvendelsen er sendt til feil organ dersom det mottakende organet ikke har ansvaret for de temaer eller arbeider med de spørsmål som henvendelsen berører. Plikten til å henvise borgeren til rett organ gjelder bare så langt det er mulig. Hvis henvendelsen er så uklar at det er vanskelig å tyde meningsinnholdet og dermed henvise til rett organ, kan det ikke forventes at organet henviser borgeren videre. Annet ledd inneholder regler om veiledning i situasjoner hvor henvendelser til organet inneholder feil, unøyaktigheter eller andre mangler. I den grad de aktuelle feilene bør rettes for at henvendelsen skal kunne behandles, skal forvaltningsorganet gi beskjed om dette. Dette gjelder både generelle henvendelser og henvendelser i konkrete saker. Organet kan derfor i utgangspunktet ikke uten videre se bort fra henvendelser fra parten fordi den ikke oppfyller visse formkrav. Det fastslås også at organet bør sette en frist for retting og veilede om hvilke tiltak som er nødvendig fra partens side. Formålet med fristen skal være å gi parten reell anledning til å rette feilen, men også å sørge for at forvaltningsorganet får oversikt over når det er greit å gå videre med saksforberedelsen – eventuelt se bort fra henvendelsen – uten at det på urimelig vis går ut over borgeren. b) gi et foreløpig svar med opplysning om sannsynlig saksbehandlingstid hvis det vil gå mer enn én måned før henvendelsen vil bli besvart. Paragrafen viderefører fvl. § 11 a og § 11 b med enkelte endringer som omtales nedenfor. Det vises til punkt 13.7 i de alminnelige motiver. Første ledd viderefører fvl. § 11 a med noen språklige justeringer som ikke innebærer realitetsendringer. Forvaltningen skal «behandle», det vil si forberede og avgjøre, saken uten ugrunnet opphold. «Ugrunnet opphold» sikter både til saksbehandlingstiden sett i lys av sakens omfang og karakter, og til årsaken til et eventuelt opphold. Regelen angir altså ingen konkret saksbehandlingstid, men stiller krav til fremdriften i saksbehandlingen. Det er bare der det anføres en (god) grunn for utsettelsen, at forsinkelse kan aksepteres. Den vanligste årsaken til forsinkelser er at forvaltningsorganet har for mange oppgaver i forhold til sin kapasitet. Forutsatt at arbeidspresset er årsaken til utsettelsen og forvaltningsorganet tar de grep som kan forventes for å frigjøre eller skaffe ekstra ressurser, er utsettelse i utgangspunktet tillatt. Annet ledd gjelder i saker som den private part innleder. Når forvaltningen har mottatt en søknad eller annen henvendelse som den har plikt til å behandle, kan forvaltningsorganet velge mellom to alternativer. Etter alternativet i bokstav a skal organet straks bekrefte at henvendelsen er mottatt, og opplyse om forventet saksbehandlingstid. Regelen er ny. Alternativet vil være særlig praktisk ved digitale henvendelser, men kan være upraktisk ved henvendelser på papir, i telefonen eller i møte. Formålet med regelen er å skape større forutberegnelighet når det gjelder hvor lang tid saken vil ta. Det er tilstrekkelig at forvaltningsorganet opplyser om interne mål for saksbehandlingen eller hvor lang tid tilsvarende henvendelser vanligvis tar. Det er ikke nødvendig å angi en konkret dato eller et anslag som baserer seg på en konkret vurdering av den individuelle saken. Etter alternativet i bokstav b skal forvaltningsorganet gi et foreløpig svar med opplysning om forventet saksbehandlingstid hvis det vil gå mer enn en måned før henvendelsen blir besvart. Organet kan velge når i løpet av denne måneden det foreløpige svaret gis. Det bør imidlertid søke å opptre slik at saksbehandlingsforløpet oppleves som forutberegnelig for parten. Tredje ledd viser til at forvaltningsorganet av eget tiltak skal gi ny informasjon til parten hvis det forstår at saksbehandlingstiden vil ta vesentlig lengre tid enn opplyst. Om forsinkelsen er «vesentlig», må vurderes ut fra tidsoverskridelsen og sakens karakter. Organet bør i så fall angi ny forventet saksbehandlingstid. Det stilles ikke strenge krav til forklaringen. Det sentrale er at parten holdes oppdatert slik at hans eller hennes begrunnete forventninger om svar er realistiske. Hvis forvaltningsorganet ikke må gi opplysning om forventet saksbehandlingstid etter annet ledd, for eksempel fordi organet selv tar initiativ til saken, vil veiledningsplikten etter utk. § 14 kunne gi føringer om hvilken informasjon som skal gis til parten. Fjerde ledd viderefører fvl. § 11 b annet punktum, som gir hjemmel til å gi forskrift om beregning av saksbehandlingsfrister som følger av særlovgivningen. Slike fellesregler finnes i dag i forvaltningslovforskriften kapittel 9 (§§ 35 til 42). Paragrafen gir regler om gebyr for saksbehandling og avløser fvl. § 27 a. Det vises til punkt 13.8 i de alminnelige motivene. Første ledd gir hjemmel for forskrifter om gebyr for behandling av søknader om tillatelser, autorisasjoner, dispensasjoner mv. på bestemte sakområder. Det kan ikke gis en alminnelig forskrift om gebyr for dette, og heller ikke forskrift om gebyr i strid med det som er fastsatt i særlov. Første ledd gir bare hjemmel for gebyrsaker som bygger på en søknad om tillatelse, godkjenning, fritak e.l. Dette omfatter ikke f.eks. eksamensavgifter eller kontrolltiltak. Her må hjemmelen for gebyrforskrifter søkes i særlovgivningen (se f.eks. forurensningsloven § 52 a for kontrolltiltak). Bestemmelsen gir heller ikke hjemmel for å kreve gebyr for klagesaker eller anmodninger om omgjøring. Gebyr for saksbehandling etter første ledd kan bare gjelde kostnader ved søknadsbehandlingen, ikke tilleggsgebyr eller forsinkelsesrenter ved forsinket innbetaling av gebyr. Derimot kan forskriften bestemme at en søknad kan avvises om ikke pliktig gebyr blir innbetalt, og at saksbehandlingen kan utsettes inntil gebyret er betalt. Etter annet ledd bør gebyr for søknadsbehandling ikke settes over selvkost for forvaltningens saksbehandling. Som utgangspunkt blir denne rammen bestemt av kostnadene ved det forvaltningsorganet som har saken til behandling, men det kan også inkludere kostnader ved andre forvaltningsorganer som ordinært deltar i behandlingen av søknaden. Gis det en felles gebyrforskrift for saker som behandles av flere forvaltningsorganer hver for seg, blir rammen bestemt ut fra deres samlete kostnader. Gebyrsatsen for den enkelte saken blir i alle tilfeller et gjennomsnitt som kan ligge under eller over de faktiske kostnadene til behandling av den aktuelle saken. Det beror på forskriften i hvilken grad det skal fastsettes forskjellige gebyrsatser for saker som er vesensforskjellige når det gjelder omfanget av søknadsbehandlingen. Brukes det faste kriterier som grunnlag for differensierte gebyrer for ulike saker, må kriteriene – stort sett – ha en rimelig sammenheng med omfanget av kostnader ved saksbehandlingen, men det forvaltningsorganet som fastsetter gebyrforskriften, må ha en betydelig frihet til å vurdere dette. Annet ledd gjelder også for gebyrforskrifter fastsatt i medhold av særlovgivningen. Særlovgivningen kan likevel ha egne regler om gebyrstørrelse som mer eller mindre svarer til annet ledd (f.eks. forurensningsloven § 52 a). Etter omstendighetene kan annet ledd tjene som middel til å tolke, eventuelt supplere, særlovens regel. Etter tredje ledd er gebyr for behandling av søknader, tvangsgrunnlag for utlegg. Bestemmelsen avløser fvl. § 27 a tredje punktum, men gjelder også for søknadsgebyr fastsatt etter særlovgivningen. Særskilte hjemler i særlovgivningen (f.eks. forurensningsloven § 52 a annet ledd) er derfor overflødige. Etter fjerde ledd skal et klagegebyr tilbakebetales i sin helhet til klageren hvis klagen fører frem. Bestemmelsen gjelder uansett hvilke regler som er grunnlag for å kreve gebyr i en klagesak. Enhver endring til gunst for klageren er tilstrekkelig, enten det skjer i underinstansen eller i klageinstansen. Retting etter utk. § 61 medfører ikke plikt til å betale tilbake klagegebyr. Første leddførste punktum bestemmer at enhver person – parter og andre – har rett til å la seg bistå av en fullmektig under saksbehandlingen. Dette er en endring sammenlignet med gjeldende rett, der loven bestemmer at en «part» kan la seg bistå. Fullmektigen kan bistå på alle trinn av saksbehandlingen. Fullmektigen kan gjennomføre samtlige saksbehandlingsskritt på vegne av fullmaktsgiveren, unntatt der det er bestemt i lov eller forskrift at fullmaktsgiveren (parten) må medvirke personlig. I utgangspunktet trenger forvaltningsorganet bare å forholde seg til én fullmektig i saken. Så lenge én fullmektig står for den samlete representasjonen utad, innebærer regelen ingen begrensing i hvor mange hjelpere en privat part kan ha. En fullmektig som i kraft av sin stilling får tilgang til taushetsbelagte opplysninger, får taushetsplikt om disse, se utk. § 37. Første ledd annet punktum viser til at forvaltningsorganet kan tillate bruk av flere fullmektiger i samme sak. Det kan være aktuelt der saken er særlig tung eller omfattende. For å unngå misforståelser overfor forvaltningsorganet, kan det likevel ofte være rimelig å fastholde at bare én kan opptre som fullmektig overfor organet. Annet ledd gir regler om hvem som kan være fullmektig. For det første må fullmektigen være en myndig person, dvs. fylt 18 år og ikke helt eller delvis fratatt den rettslige handleevnen, jf. vergemålsloven § 2 tredje ledd. Vilkåret innebærer også at fullmektigen ikke kan være en juridisk person, slik som en organisasjon. Et krav om at fullmektigen er en fysisk person, gjør det enklere å bedømme at fullmektigen ikke er uskikket. Eventuelle brudd på taushetsplikten kan også best håndheves overfor en fysisk person. En juridisk person – f.eks. en organisasjon som parten er medlem av – kan eventuelt peke ut en ansatt som opptrer som fullmektig i saken. For det andre må fullmektigen ikke være uskikket for oppdraget. Forvaltningsorganet kan tilbakevise en person som det etter en konkret vurdering anser som uskikket. Et eksempel er at det er grunn til å mistenke at taushetsbelagte opplysninger vil komme på avveie. Et annet eksempel er at forvaltningsorganet blir oppmerksom på at fullmektigen gjennom handling eller unnlatelse motarbeider partens sak. Bestemmelsen bør brukes med varsomhet, og det er ikke tilstrekkelig at forvaltningsorganet mener at valg av fullmektig ikke er hensiktsmessig, eller at vedkommende vidløftiggjør saken. Hvis forvaltningsorganet tilbakeviser fullmektigen som uskikket, skal det gi fullmaktsgiveren beskjed og gi anledning til å finne en ny fullmektig. En slik avgjørelse er ikke enkeltvedtak og kan ikke påklages. En advokat skal alltid anses som en «skikket person» til å være fullmektig etter bestemmelsen. Etter gjeldende rett kan en som er tilsatt ved et forvaltningsorgan innenfor forvaltningsområdet som saken hører under, ikke opptre som fullmektig. Dette unntaket videreføres ikke. Hvis det er svært nær tilknytning mellom en fullmektigen og forvaltningsorganet som skal behandle saken, kan det etter omstendighetene være aktuelt å tilbakevise personen som uskikket, og reglene om inhabilitet i utk. kapittel 4 vil gjøre at vedkommende ikke kan behandle saken. Tredje ledd gjelder dokumentasjon av fullmektigforholdet. Etter tredje leddførste punktum skal fullmektigen selv legge frem skriftlig fullmakt. Det gjelder også hvis fullmaktsgiveren er til stede og bekrefter fullmaktsforholdet, men da kan forvaltningsorganet om ønskelig bistå med å sette opp fullmakten skriftlig. Det gjelder ingen særskilte formkrav eller dokumentasjonskrav for fullmakten. Den skriftlige fullmakten kan være standardisert i form av et skjema eller lignende, men bør gjelde bestemte saker eller partens forhold til et bestemt organ. Hva som er tilstrekkelig spesifikasjon, vil variere med sakens art. Det er av betydning om fullmakten er tidsbegrenset, og om det kan påvises særlige behov for å gi en vid fullmakt. Kravet om fullmakt må forstås teknologinøytralt, likevel slik at det må stilles krav om signatur eller tilsvarende egnet autentisering. Tredje ledd annet punktum bestemmer at en advokat bare trenger å legge frem skriftlig fullmakt når forvaltningsorganet ber om det, sml. regelen i tvisteloven § 3-4. Det kan for eksempel oppstå tvil om hvem som er riktig fullmektig fordi en part skifter advokat underveis i prosessen. Fjerde ledd regulerer hvem som er adressat for forvaltningens henvendelser når parten er representert ved fullmektig. Etter fjerde ledd første punktum er utgangspunktet at forvaltningsorganet skal henvende seg til fullmektigen så langt det gjelder forhold som dekkes av fullmakten. Når forvaltningsorganet mener det er hensiktsmessig, kan det i tillegg henvende seg til fullmaktsgiveren direkte, jf. fjerde ledd annet punktum. Ofte vil det være lite arbeidskrevende å sende henvendelsen i kopi til fullmaktsgiveren, og det bør normalt gjøres hvis det ikke foreligger holdepunkter for at fullmaktsgiveren ikke ønsker å holdes orientert. Etter fjerde ledd tredje punktum kan fullmaktsgiveren kreve å bli underrettet i tillegg til eller i stedet for fullmektigen. Hvis det ikke foreligger konkrete holdepunkter for at fullmaktsgiveren vil underrettes alene, skal forvaltningsorganet underrette fullmaktsgiveren i tillegg til fullmektigen. Paragrafen er ny og gjelder befaring. Det vises til punkt 26.6.4 i de alminnelige motivene. Dersom forvaltningsorganet holder befaring i en sak om enkeltvedtak, bør parten varsles om tid og sted for befaringen og gis anledning til å være til stede. Med «befaring» siktes det til observasjon og dokumentasjon av steder, bygninger eller gjenstander som har interesse i en sak. Befaring må avgrenses nedad mot tilfeldige iakttakelser, som lovutkastet ikke gir særlige regler for (men se likevel den generelle nedtegningsplikten i utk. § 10 tredje ledd), og oppad mot undersøkelse, som reguleres i utk. § 22. Bestemmelsen gir ikke hjemmel for befaring, men forutsetter at det foreligger. Hvorvidt det er adgang til å foreta befaring, vil bero på om det kreves hjemmel i lov, jf. Grunnloven § 113, og på hvor langt hjemmelsgrunnlaget rekker. Dersom befaringen gjelder steder utendørs som er offentlig tilgjengelige, er det som regel ikke nødvendig med lovhjemmel. Det fremgår av bestemmelsen at forvaltningen «bør» varsle parten. Forvaltningen har dermed ikke plikt til å varsle, men vil normalt ha plikt til å vurdere om varsel skal gis. Det kan stille seg annerledes hvis en befaring kommer i stand tilfeldig, f.eks. fordi den forvaltningsansatte er i nærheten av andre grunner og uventet får ekstra tid til rådighet, eller fordi det dreier seg om en rent foreløpig befaring for å skaffe seg et førstehåndsinntrykk med sikte på fortsatt saksbehandling og senere befaring med parten til stede. Hvis varsel kan gis uten at det innebærer noen ulemper for forvaltningen, er det liten grunn til ikke å varsle. At parten får anledning til å være til stede, kan bidra til at saken blir bedre opplyst enn den ellers ville ha blitt. Omvendt bør varsel ikke gis dersom det vil innebære vesentlig ulempe, eller dersom partens nærvær vil sette formålet med befaringen i fare. Grensen mellom befaring etter nærværende bestemmelse og undersøkelse etter utk. § 22 kan noen ganger være vanskelig å trekke. I mange tilfeller vil en befaring kunne foretas i medhold av den alminnelige handlefriheten, mens en undersøkelse ofte vil forutsette hjemmel i lov. Det kan tenkes unntak i begge retninger. I grensetilfeller bør det legges avgjørende vekt på hvor stort behov det er for særreglene om undersøkelser. Den nærmere grensedragningen må skje i praksis. Paragrafen gir regler om saksbehandlingen for pålegg om å gi opplysninger. Den viderefører fvl. § 14 med enkelte mindre endringer. Det vises til punkt 26.6.5 i de alminnelige motivene. Etter første ledd første punktum skal et pålegg om å gi opplysninger eller å utlevere dokumenter eller andre gjenstander «vise til de regler det bygger på». Det er tilstrekkelig å vise til reglene, men de bør gjengis hvis parten ber om det. Forvaltningsorganet trenger ikke i tillegg gjøre rede for hvordan reglene er tolket, eller hva tolkingen bygger på. Bestemmelsen forutsetter at pålegget skal gis skriftlig. Dette følger av det alminnelige kravet om skriftlighet i utk. § 10. Etter første ledd annet punktum skal det opplyses at pålegget kan påklages etter annet ledd. Etter første ledd tredje punktum skal det i saker om administrativ sanksjon også gis opplysninger om taushetsretten etter utk. § 83. Annet ledd gir regler om klage. Klage kan skje skriftlig eller muntlig. Muntlig klage vil særlig være aktuelt der en kontroll påklages på stedet. En klage har likevel ikke oppsettende virkning. Etter annet punktum skal pålegget etterkommes «selv om klagen ikke er avgjort», med mindre den som ga pålegget, gir utsetting. Etter tredje punktum bør utsetting gis dersom klagen reiser rimelig tvil om lovligheten av pålegget. Dette kan være tilfellet selv om det ikke er sannsynlighetsovervekt for at pålegget mangler hjemmel. Etter fjerde punktum skal utsetting gis i slike tilfeller dersom de dokumentene som parten er pålagt å legge frem, blir forseglet og deponert etter regler gitt i forskrift. På den måten fratas parten rådigheten over de aktuelle dokumentene, uten at forvaltningsorganet får rådighet over dem før klagesaken er avgjort med at pålegget var lovlig. Etter femte punktum skal klagen for øvrig behandles etter reglene om klage over enkeltvedtak, jf. utk. kapittel 8. Paragrafen gir regler om saksbehandlingen for avgjørelser om undersøkelse eller beslag. Bestemmelsen viderefører fvl. § 15 med enkelte endringer. At beslag omfattes, er nytt. Det vises til punkt 26.6.6. Første ledd stiller krav til avgjørelsen om å foreta undersøkelse eller beslag. Avgjørelsen skal vise til «de regler den bygger på», og det skal «opplyses at avgjørelsen kan påklages». Bestemmelsen forutsetter at avgjørelsen treffes skriftlig, jf. skriftlighetskravet i utk. § 10. Etter annet leddførste punktum skal parten gis anledning til å være til stede mens undersøkelsen pågår. Dette gjelder likevel bare så langt det kan gjøres uten vesentlig ulempe og uten at formålet med kontrollen blir satt i fare, jf. annet punktum. Hvis det er grunn til å tro at parten vil forspille bevis eller unndra seg kontrollen om han eller hun får et forhåndsvarsel, kan undersøkelsen gjennomføres uvarslet. Etter tredje ledd første punktum skal den som leder undersøkelsen, uoppfordret legitimere seg og meddele formålet med den. Parten har rett til å ha et vitne til stede mens undersøkelsen pågår, jf. annet punktum. Som etter gjeldende rett er det opp til den som leder undersøkelsen, å bestemme hvem dette vitnet skal være, men det kan være grunn til å ta rimelig hensyn til partens ønske. Etter fjerde leddførste punktum skal det utarbeides en rapport etter at kontrollen er avsluttet. Bestemmelsen kan ses på som en konkretisering av nedtegningsplikten i utk. § 10 tredje ledd. Kravet om å utarbeide rapport gjelder likevel ikke der det er «åpenbart unødvendig». Dette vil kunne være tilfelle når det er tale om en nokså begrenset kontroll, og hvor det ikke avdekkes noen ulovlige forhold, f.eks. en rutinemessig trafikkontroll eller tollkontroll av en koffert. Det fremgår av fjerde ledd annet og tredje punktum hva rapporten skal inneholde. Tas det beslag, skal det fremgå av rapporten «hva som ble beslaglagt, og hvor beslaget ble tatt», jf. fjerde punktum. Rapporten skal sendes til parten straks den er ferdig, jf. femte punktum. Femte ledd gir reglene om klage i utk. § 21 annet ledd tilsvarende anvendelse. Dette innebærer at klagen kan fremsettes skriftlig eller muntlig, at den som hovedregel ikke har oppsettende virkning, og at klagen for øvrig skal behandles etter klagereglene i utk. kapittel 8. Kapittel 3 gir regler om delegering av myndighet, først og fremst delegering i og fra organer i statsforvaltningen. Delegering av offentlig myndighet er behandlet i kapittel 15. Paragrafen er ny. Den angir hvilke avgjørelser reglene i kapittel 3 om delegering gjelder for, og regulerer hvilken myndighet det delegerende forvaltningsorganet har etter delegeringen. Delegering av offentlig myndighet er behandlet i kapittel 15. Første ledd angir virkeområdet for reglene i kapitlet. Det gjelder direkte bare for myndighet til å treffe enkeltvedtak og gi forskrifter, men må anvendes tilsvarende for andre avgjørelser som regnes som offentlig myndighetsutøving. Et eksempel på dette er avgjørelser under saksforberedelsen som ikke regnes som selvstendige enkeltvedtak. Hvilken adgang et forvaltningsorgan har til å overlate til andre organer eller private å inngå privatrettslige avtaler eller eierrådighet, beror på andre regler, særlig avtalerettslige regler om fullmakt. Annet ledd fastslår at det delegerende organet kan gi instrukser om hvordan den delegerte myndigheten skal utøves, til det organet som får delegert myndigheten. Det gjelder også der delegering i kraft av særskilt hjemmel kan skje til ellers uavhengige organer eller til kommuner eller fylkeskommuner. Instruksjonsmyndigheten over delegerte avgjørelser omfatter både generelle instrukser og instrukser i den enkelte sak, instrukser om forskrifter eller enkeltvedtak og instrukser om saksbehandling, rettsanvendelse og forvaltningsskjønn. Tredje ledd fastsetter at en beslutning om delegering kan omgjøres når som helst. At det delegerende forvaltningsorganet har instruksjonsmyndighet og kan kalle delegeringen tilbake, er ikke til hinder for at det selv kan utøve den delegerte myndigheten i stedet for det organet som delegeringen er skjedd til. b) til å utfylle et vedtak som treffes av det forvaltningsorganet som delegerer. (4) Delegering fra stat til kommune eller fylkeskommune kan bare skje i medhold av lov. Kommunestyret og fylkestinget kan delegere myndighet innenfor rammene av kommuneloven eller annen lov. (5) Delegering til private og til offentlige selskaper og stiftelser kan bare skje i medhold av lov. Paragrafen er ny, men er delvis en lovfesting av ulovfestet gjeldende rett. Den gir regler om statlige forvaltningsorganers adgang til å delegere til andre forvaltningsorganer (ekstern delegering). Paragrafen gjelder bare delegering av offentlig myndighet, ikke delegering av privatrettslig avtalekompetanse eller eierrådighet. Delegering fra statlige organer er behandlet i punkt 15.6. Første og annet ledd gir alminnelige regler om delegering fra statlige organer til andre organer i statsforvaltningen. Første ledd fastslår at Kongen og departementet står fritt til å delegere myndighet til underordnete organer. Forutsetningen er at de har instruksjonskompetanse over det organet som det delegeres myndighet til. Et departement kan derfor ikke delegere til organer som er underordnet et annet departement. Fylkesmannen er administrativt underordnet Kommunal- og moderniseringsdepartementet, men underordnet fagdepartementene i fagspørsmål innenfor deres respektive ansvarsområder. Fagdepartementene kan delegere myndighet innenfor sine ansvarsområder til fylkesmannen. Derimot kan ikke et departement delegere sin myndighet til et fagdirektorat som hører under et annet departement. Slik delegering må foretas av Kongen eller av det aktuelle departementet i medhold av særskilt delegering fra Kongen. Delegering til uavhengige forvaltningsorganer er regulert særskilt i tredje ledd. Første ledd gjelder også der loven har lagt myndighet direkte til et organ under departementsnivå i den ordinære statsforvaltningen. Er myndigheten delegert til et direktorat ved kongelig resolusjon, gir første ledd departementet adgang til å delegere denne myndigheten videre til f.eks. fylkesmannen. Kongens og departementets adgang til å delegere gjelder ikke hvis delegering av avskåret i Grunnloven eller i lov. Avskjæring ved lov skjer etter fast praksis ved å bruke uttrykket «Kongen i statsråd» («Kongen i riksråd»). Annet ledd gjelder delegering fra et statsforvaltningsorgan under departementsnivå til et annet statsforvaltningsorgan, typisk delegering fra direktorater. Også her kan delegering bare skje til et organ som er underordnet det forvaltningsorganet som delegerer. Etter bokstav a må et underordnet statsforvaltningsorgan ha hjemmel for delegeringen i lov, forskrift eller beslutning av et overordnet organ, f.eks. departementet. Er det tale om å vedta bestemmelser som i begrenset omfang utfyller et vedtak som det delegerende organet treffer, kan dette organet beslutte delegering i medhold av bokstav b. En delegering etter bokstav b kan skje både i det vedtaket som skal utfylles med ytterligere bestemmelser, eller mer generelt for sakstypen. Delegering som går utover det som annet ledd bokstav a og b gir hjemmel for, kan skje ved at det besluttes av Kongen eller departementet etter første ledd. Tredje ledd er til hinder for en alminnelig delegeringsadgang til uavhengige organer. Regelen tar sikte på å beskytte organets uavhengighet ved å hindre at det blir tillagt nye oppgaver uten at det skjer etter en overordnet vurdering. Med «uavhengig» siktes det i bestemmelsen til at organet ikke kan gis generelle eller individuelle instrukser om avgjørelsen av den enkelte sak som den behandler, jf. utk. § 72. Annet punktum fanger opp tilfeller der et uavhengig organ ikke er opprettet ved lov, men av et forvaltningsorgan. Da skal bare dette organet kunne pålegge det uavhengige organet nye oppgaver. Et eksempel kan være hvis Kongen har opprettet en uavhengig klagenemnd (uten at den har grunnlag i lov). Da kan bare Kongen delegere andre oppgaver til klagenemnda. Fjerde ledd første punktum fastslår at statsorganer bare kan delegere myndighet til fylkeskommuner og kommuner når det har hjemmel i lov. Eksempler på slik lovhjemmel finnes i kulturminneloven, forurensningsloven og vannressursloven. Lovhjemmelen kan angi uttrykkelig at et statsorgan kan delegere myndighet, eller det kan følge av en bestemmelse som regner opp fylkeskommunen eller kommunen blant de administrative organer etter loven og overlater til et statsorgan å fordele myndigheten mellom disse. Det alminnelige utgangspunkt, som kommuneloven bygger på, er at myndighet legges til fylkeskommunen eller kommunen i vedkommende lov selv, i stedet for ved delegering fra et statlig forvaltningsorgan. Når myndighet ved lov eller delegeringsvedtak er lagt til kommunen eller fylkeskommunen, følger det av kommuneloven § 5-3 at myndigheten utøves av henholdsvis kommunestyret og fylkestinget. De kan delegere myndigheten etter reglene i kommuneloven, jf. fjerde ledd annet punktum. For delegering til selvstendige rettssubjekter utenfor kommunen eller fylkeskommunen, f.eks. et interkommunalt selskap, gjelder kommuneloven § 5-4. For lovpålagte oppgaver vil det gjøre at en slik delegering må ha hjemmel i vedkommende lov. Dette er samme løsning som etter femte ledd. Femte ledd bestemmer at delegering av offentlig myndighet fra et statlig forvaltningsorgan til selvstendige rettssubjekter, som f.eks. private organisasjoner eller selskaper og offentlige selskaper og stiftelser, må ha lovhjemmel. Dette gjelder uavhengig av hvilket nivå det delegerende organet befinner seg på, og uavhengig av hvilket selvstendig rettssubjekt det er tale om å delegere til. Kravet om hjemmel i lov gjelder også for delegering til heleide offentlige selskaper som statsforetak, særlovselskaper og statsaksjeselskaper. En lovhjemmel kan eventuelt bli gitt i lovgivningen for vedkommende selskapsform. Ellers må en slik lovhjemmel i tilfelle finnes i loven som regulerer den aktuelle myndigheten, hvis det gjelder delegering fra statsforvaltningen (for eksempel skipssikkerhetsloven § 41 tredje ledd) eller av lovpålagte oppgaver i kommunalforvaltningen, jf. kommuneloven § 5-4 første ledd. I praksis forekommer det at frivillige (private) organisasjoner blir tildelt et beløp for videre fordeling til visse formål. Når en slik viderefordeling ikke anses som utøving av offentlig myndighet, kan organisasjonen få i oppgave å foreta den uten at det må skje i henhold til en delegering med hjemmel i lov. Det vises her til en uttalelse 18. oktober 2004 fra Justisdepartementets lovavdeling (snr. 200401452 EO), som gjaldt viderefordeling foretatt av Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU). At delegering av myndighet krever hjemmel i lov, er ikke til hinder for å gi oppdrag til private om å bistå i saksforberedelsen, forutsatt at det ikke gjelder å treffe avgjørelser under saksforberedelsen som må betraktes som utøving av offentlig myndighet. Innholdet av et slikt oppdrag må avklares gjennom en avtale som bl.a. sikrer at vedtak i saken reelt vil bli gjort av forvaltningsorganet, og som oppfyller kravene i personvernforordningen artikkel 28 flg. hvis oppdraget innebærer behandling av personopplysninger. Det vises nærmere til punkt 15.9 foran. Den skal kunngjøres i Norsk Lovtidend, hvis den ikke er begrenset til bestemte saker som er under behandling. Paragrafen er ny. Den tar bare sikte på delegering fra et forvaltningsorgan til et annet (ekstern delegering). Det vises til de alminnelige motivene punkt 15.7 og 15.8. Bestemmelsen får i hovedsak betydning for delegering i statsforvaltningen. Første punktum om skriftlighet skal sikre notoriteten om beslutninger om delegering og på den måten bidra til klare ansvarsforhold i statsforvaltningen. Annet ledd og mindretallets forslag til første ledd annet punktum skal sikre at delegeringsbeslutningene er offentlig tilgjengelige på en enkel måte. I kommuner og fylkeskommuner vil det skje gjennom et delegeringsreglement etter kommuneloven § 5-14, jf. tredje ledd. Første ledd gjelder bare for ekstern delegering, dvs. delegering til et annet forvaltningsorgan eller selvstendig rettssubjekt utenfor forvaltningen. Kravet om skriftlighet gjelder – i tråd med utk. § 10 – både for generelle beslutninger om delegering og for delegering som bare gjelder en enkelt sak. For delegering internt i et forvaltningsorgan er det ikke hensiktsmessig å stille et absolutt krav om skriftlighet, særlig ikke når det er tale om delegering i den enkelte sak. I ganske stor utstrekning vil det ellers følge av generelle stillingsbeskrivelser og tradisjon hvilken myndighet innehaveren av en stilling i et forvaltningsorgan har til å treffe avgjørelser. Mindretallets forslag til første ledd annet punktum fastsetter at generelle delegeringsvedtak skal kunngjøres i Norsk Lovtidend. Formålet med bestemmelsen er å sikre en samlet oversikt over delegeringsvedtak for å gjøre det enkelte vedtaket kjent og enkelt å gjenfinne, og det vil være en fordel om det kan skje ved å søke på den aktuelle loven eller delegering. Det er det delegerende organet som må sørge for kunngjøringen. Kunngjøring er ikke nødvendig for konkrete delegeringsvedtak som bare gjelder i bestemte saker under behandling. Med «bestemte saker» siktes også til en avgrenset gruppe av saker som forvaltningsorganet har eller vil ha til behandling i en begrenset periode. Annet ledd skal sikre at hvert departement har tilgjengelig en oversikt over foretatte delegeringer. Den bør være tilgjengelig på departementets nettside og må holdes løpende ved like. Når det administrative ansvaret for en lov blir overført til et annet departement, bør også listen over foretatte delegeringer etter denne loven overføres til det departementet som heretter har ansvar for loven. Tredje ledd viser for kommunalforvaltningen til kommuneloven § 5-14, som innebærer at delegeringsvedtak i kommuner og fylkeskommuner normalt vil fremgå av et eget reglement. Paragrafen er ny. Den gjelder adgangen til å bruke private i saksforberedelsen av vedtak som et forvaltningsorgan skal treffe. Det vises til punkt 15.9.2 i de alminnelige motivene. Paragrafen fastlegger utgangspunktene når det gjelder adgangen til å bruke private til å forberede vedtak som et forvaltningsorgan skal treffe. Den fastsetter at sakkyndige og konsulenter kan engasjeres for å hjelpe til med saksforberedelsen. Det vil være opp til organet selv å avgjøre om det er grunn til det eller ikke. I praksis vil det trolig være mest aktuelt for å dekke et behov for fagkompetanse som organet mangler. Paragrafen regulerer ikke fremgangsmåten som eventuelt må følges når forvaltningsorganet engasjerer sakkyndige eller konsulenter mv. Ved faste oppdrag av et visst omfang kan det tenkes at reglene i anskaffelsesloven med forskrift må følges. Bestemmelsen angir ikke hvor stor del av saksforberedelsen som kan overlates til den eller dem som engasjeres. For sakkyndige er det likevel som regel tale om et begrenset mandat til å utrede angitte spørsmål av faktisk eller rettslig karakter. Hvis en privat oppdragstaker skal delta i saksforberedelsen på annen måte, må forvaltningsorganet sikre at saksforberedelsen blir gjennomført i samsvar med de kravene som følger av forvaltningsloven eller annen lovgivning med forskrifter. Uansett hvor stor del av saksforberedelsen som er lagt til en privat oppdragstaker, må forvaltningsorganet vurdere saken selvstendig før det selv treffer vedtaket. Hvis ikke forvaltningsorganet selv bidrar i saksforberedelsen, betyr det at oppdragstakeren må legge til rette for at forvaltningsorganet kan foreta en slik selvstendig vurdering. Kapittel 4 gir regler om inhabilitet og avløser fvl. kapittel II. Inhabilitet er behandlet i kapittel 16. b) behandle saken hvis det er åpenbart at tilknytningen til parten eller saken ikke kan ha betydning for avgjørelsen, og hverken offentlige eller private interesser tilsier at den inhabile viker sete. Paragrafen viderefører innledningen til fvl. § 6 første, tredje og fjerde ledd, § 7 og § 9. Hvilke følger inhabilitet skal ha for saksbehandlingen, er omtalt i punkt 16.8. Oppnevning av stedfortreder mv. er omtalt i punkt 16.9.2. Avledet inhabilitet er omtalt i punkt 16.6.9. Første ledd angir hovedregelen om konsekvensene av inhabilitet. Bestemmelsen viderefører gjeldende rett. Den som er inhabil etter §§ 28 eller 29, kommunelovens inhabilitetsregler eller andre lover, skal ikke være med på å tilrettelegge grunnlaget for eller treffe avgjørelse i en forvaltningssak. «Avgjørelse» forstås vidt og omfatter beslutninger som ledd i alle typer forvaltningsvirksomhet, blant annet forberedende og tilretteleggende avgjørelser, og privatrettslige avtaler, i tillegg til ulike typer uttalelser som er ment å være autoritative. «Avgjørelse» omfatter både beslutning om å handle og om ikke å handle. Den inhabile personen skal ikke «tilrettelegge grunnlaget for eller treffe avgjørelse» i en sak. Det sentrale er at personen ikke skal ha slik befatning med en sak at vedkommende kan påvirke utfallet eller bli mistenkt for å kunne gjøre det. Tjeneste- eller vareleverandører omfattes så langt de tilrettelegger grunnlaget for eller treffer avgjørelse i en bestemt sak. Utenfor faller rent kontortekniske oppgaver knyttet til f.eks. oversending og arkivering av dokumenter. Ved grensedragningen bør det legges vekt på hvilket behov det er for inhabilitetsregler i den aktuelle situasjonen. Reglene gjelder for alle fysiske personer som er i et slikt tilknytningsforhold som nevnt i §§ 28 og 29. Lobbyister, høringsinstanser og andre som ikke er tilknyttet forvaltningen, men søker å opplyse eller påvirke en saks utfall, faller utenfor inhabilitetsreglenes virkefelt fordi de ikke er med på å «tilrettelegge grunnlaget for» en avgjørelse i paragrafens forstand. Annet ledd gjør unntak fra hovedregelen i første ledd. Bestemmelsen viderefører fvl. § 7, og de språklige endringene er ikke ment å medføre realitetsendringer. Etter annet leddbokstav a kan en inhabil person forberede eller treffe foreløpig avgjørelse i saken hvis utsettelse vil være til «stor ulempe». Et eksempel er at det er påkrevd i situasjonen å handle straks for å avverge skade eller lignende følger. De opprinnelige forarbeidene til forvaltningsloven nevner som eksempel bl.a. pålegg for å hindre at en usjødyktig båt går til sjøs (Innst. O. II (1966–67) s. 7). At avgjørelsen er «foreløpig», betyr at det endelige vedtaket må treffes av en habil stedfortreder eller annet forvaltningsorgan. Annet ledd bokstav b gjør unntak fra virkningene av inhabilitet i saker hvor inhabiliteten ikke kan ha betydning. Bestemmelsen viderefører fvl. § 6 fjerde ledd, og de språklige justeringene er ikke ment å medføre realitetsendringer. For det første er det et vilkår at det er «åpenbart» at den inhabile personens tilknytning til saken eller dens parter ikke «kan ha» betydning for avgjørelsen. Dette må være åpenbart også for det utenforstående publikum. For det andre er det et vilkår at «hverken offentlige eller private interesser» tilsier at den inhabile personen fratrer. Hvis vilkårene er oppfylt, kan vedkommende «behandle» saken. Dette omfatter både å tilrettelegge grunnlaget for saken og å treffe avgjørelse i den. Vilkårene for unntak kan imidlertid oftere være oppfylt for slike handlinger i saksbehandlingen som har lav sannsynlighet for å påvirke utfallet, enn for handlinger som lett kan påvirke utfallet. Unntaket i annet ledd bokstav b er først og fremst aktuelt for strengt lovbundne vedtak, der det ikke er rom for vurderinger. Det er ikke nok at saken er triviell, enkel eller uviktig, eller at ulempene ved inhabilitet klart overstiger sakens viktighet. Tredje ledd viderefører fvl. § 6 tredje ledd om såkalt «avledet inhabilitet». De språklige endringene er ikke ment å medføre realitetsendringer. Når en person er inhabil, kan direkte underordnede tjenestepersoner i samme forvaltningsorgan ikke treffe avgjørelse i saken. De kan likevel tilrettelegge grunnlaget for avgjørelsen, så lenge selve avgjørelsen treffes av noen andre. Tredje ledd går lenger enn kommuneloven § 13-3 tredje ledd, som bestemmer at en direkte underordnet også er inhabil til å forberede saken for klageinstansen. Det er bare de som er «direkte» underordnete, som omfattes av bestemmelsen. Hvem som er det, fremgår av den intern organiseringen i organet. Fjerde ledd viderefører fvl. § 9 uten realitetsendringer. Etter fjerde leddførste punktum skal det oppnevnes eller velges stedfortreder for den inhabile personen. Hvem saken legges til, vil som regel være et sakfordelingsspørsmål, men kan også bero på interne retningslinjer eller være regulert i særlovgivningen. I kollegiale organer kan et varamedlem møte for den inhabile personen. Etter fjerde leddannet punktum kan Kongen beslutte at saken skal overføres til et sideordnet eller overordnet forvaltningsorgan. Bestemmelsen gir departementet anledning til å fravike de alminnelige kompetansereglene dersom det er særlig ulempe forbundet med å finne stedfortreder, og er en snever unntakshjemmel. g) nære venn, eller en person som vedkommende har sterk uvilje mot. b) har eller det siste året før saken begynte, har hatt lederstilling eller verv i styrende organer i et foretak, en sammenslutning eller en stiftelse som er part i saken. Paragrafen viderefører fvl. § 6 første ledd med enkelte suppleringer. Paragrafen er omtalt i punkt 16.6. Den lister opp en rekke tilknytningsforhold mellom saken eller dens parter og personen som skal tilrettelegge grunnlaget for eller treffe avgjørelse i saken (her kalt «saksbehandleren», selv om reglene favner videre). Hvis saksbehandleren har en tilknytning til saken eller partene som nevnt i paragrafen, blir vedkommende inhabil uten at det skal gjøres noen nærmere vurdering. Om konsekvensene av inhabilitet, se utk. § 27. Første ledd gjelder tilfeller der utfallet i saken gjelder saksbehandleren selv. For det første er enhver inhabil til å behandle saker som en selv er part i. Det kan også hende at personen ikke formelt er part, men likevel har en vesentlig økonomisk interesse i sakens utfall. Dette er i seg selv tilstrekkelig for inhabilitet. At den økonomiske interessen må være «vesentlig», innebærer at det ikke er tilstrekkelig med en hvilken som helst økonomisk interesse. Det må dreie seg om merkbare økonomiske fordeler eller ulemper. I vurderingen vil det ha betydning hvor stor sum det er tale om, hvor direkte konsekvensen vil påvirke vedkommende, hvor sannsynlig det er for at den økonomiske fordelen eller ulempen vil inntre, hvor nært i tid det i så fall vil skje, og i hvilken grad det er tale om en særinteresse. Direkte økonomiske interesser som overstiger en viss terskel, må uansett regnes som «vesentlige» i paragrafens forstand. Hvis den økonomiske interessen ikke er vesentlig, men det i tillegg gjør seg gjeldende andre tilknytningsmomenter, kan det være aktuelt med inhabilitet etter vurderingen i utk. § 29. Annet ledd lister opp en rekke tilknytningsforhold som automatisk leder til inhabilitet. For alle tilknytningsforholdene er det nødvendig at den som nevnes, formelt er part i saken. Det er ikke tilstrekkelig at vedkommende er særlig berørt uten å være part. Slike forhold må eventuelt vurderes etter utk. § 29. Annet ledd bokstav a gjelder slektskap. «Nær slektning» er definert i femte ledd. Saksbehandleren er automatisk inhabil når parten i saken er en slektning så nær som fetter og kusine. Alle slektskapsforhold i rett opp- og nedstigende slektskapslinje omfattes, det vil si barn, barnebarn, oldebarn mv., forelder, besteforelder, oldeforelder mv. I tillegg omfatter bokstav a, jf. femte ledd, slektninger i sidelinjen til og med fetter og kusine. Dette er søskens barn (niese og nevø), foreldres søsken (tante og onkel) og foreldres søskens barn (kusine og fetter). Barn av fetter og kusine, og tremenninger, faller utenfor bokstav a, jf. femte ledd. Adoptivforhold omfattes i samme utstrekning, jf. adopsjonsloven 16. juni 2017 nr. 48 § 24. Halvsøsken omfattes, men ikke stesøsken. Inngifte eller partner til slektninger omfattes ikke etter denne bestemmelsen. Annet ledd bokstav b gjelder fosterrelasjoner. Hvis saksbehandleren er fosterbarn eller fosterforelder til en part i saken, leder dette automatisk til inhabilitet. Det samme gjelder dersom det tidligere har vært en slik relasjon mellom saksbehandleren og parten, selv om den er avsluttet for mange år siden. Det er nødvendig at fosterrelasjonen er eller var formalisert etter barnevernloven – det er ikke tilstrekkelig at part i saken i praksis var som en fosterforelder eller et fosterbarn. Slike tilfeller kan imidlertid lede til inhabilitet etter en nærmere vurdering, se utk. § 29. Andre fosterrelasjoner, for eksempel barn til nåværende eller tidligere fosterforeldre, må vurderes etter utk. § 29. Det samme gjelder relasjoner ved beredskapshjem. Annet ledd bokstav c gjelder ste-relasjoner. Saksbehandleren er automatisk inhabil når parten i saken er nåværende eller tidligere stebarn eller steforelder. Bokstav c forutsetter at steforelderen har vært gift, forlovet eller samboer med stebarnets ene forelder. Både nåværende og avsluttede ste-relasjoner omfattes av bestemmelsen. Stesøskenrelasjoner omfattes ikke av bestemmelsen, men kan etter omstendighetene lede til inhabilitet etter en konkret vurdering, jf. utk. § 29, særlig hvis de har hatt felles oppvekst eller kontakt for øvrig. Annet ledd bokstav d gjelder der saksbehandlerens nåværende eller tidligere partner er part i saken. Det leder automatisk til inhabilitet at partens ektefelle eller forlovede er part, også dersom ekteskapet eller forlovelsen er brutt. To personer er forlovet når de seg imellom har avgitt et konkret løfte om giftermål. Det er ikke nødvendig med utveksling av ringer eller offentliggjøring av forlovelsen, selv om dette ofte vil være et sikkert tegn på forlovelse. Det leder også til inhabilitet uten videre at saksbehandlerens nåværende eller tidligere samboer er part i saken. «Samboer» forstås som i arveloven § 28 a (§ 2 tredje ledd i forslaget til lov om arv og dødsboskifte i Prop. L 107 (2017–2018)), det vil si som to personer over 18 som lever «saman i eit ekteskapsliknande forhold».Den nye definisjonen svarer innholdsmessig fullt ut til definisjonen i nåværende arvelov § 28 a, jf. Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) side 16–22 og 45–46. Et samboerskap foreligger selv om partene en tid bor fra hverandre på grunn av utdanning, arbeid, sykdom, opphold på institusjon eller lignende omstendigheter. Det regnes ikke som samboerskap når to nære slektninger som ikke kan inngå ekteskap etter ekteskapsloven § 3, bor sammen. Slike tilfeller omfattes av utk. § 28 annet ledd bokstav a. Annet ledd bokstav e gjelder der parten er en nær slektning til saksbehandlerens nåværende ektefelle, forlovede eller samboer, se definisjonen av «nær slektning» i femte ledd. Samboer forstås som i arveloven § 28 a. Det er bare slektskapsrelasjoner til nåværende partner som omfattes. Hvis parten er slektning til en tidligere ektefelle, forlovede eller samboer, må tilknytningsforholdet eventuelt vurderes etter § 29. Annet ledd bokstav f gjelder der parten i saken er nåværende ektefelle, forlovede eller samboer til saksbehandlerens nære slektning. «Samboer» forstås som i arveloven § 28 a, se også forslag til ny arvelov § 2 tredje ledd.Den nye definisjonen svarer innholdsmessig fullt ut til definisjonen i nåværende arvelov § 28 a, jf. Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) side 16–22 og 45–46. Bestemmelsen omfatter bare nåværende forhold og ikke de som er avsluttet. Annet ledd bokstav g gjelder vennskap og uvennskap. Hvis part i saken er saksbehandlerens «nære venn», er saksbehandleren automatisk inhabil til å behandle saken. Det er nåtidspunktet som skal legges til grunn for vurderingen, og en person som har vært nær venn før, trenger ikke å være det lenger. Et vennskap som er «nært», vil ofte ha en personlig og fortrolig karakter. Det er i utgangspunktet en subjektiv vurdering som må legges til grunn. Opplevelsen av hva som skal til for at et nært vennskapsforhold er etablert, vil variere fra person til person. Saksbehandleren kan oppleve at en person er en nær venn, selv om vennen ikke opplever det samme. Det er også mulig at to personer tilbringer mye tid sammen på fritiden mv. uten at saksbehandleren oppfatter vennskapet som nært. Der vennskapet har fått et etablert, eksternt uttrykk som nært og personlig, vil dette ha betydning for vurderingen selv om saksbehandleren selv mener at vennskapet ikke er nært. Den subjektive vurderingen må altså suppleres med enkelte objektive elementer om hvordan forholdet fortoner seg utad. Egen kjæreste, forlover ved giftermål, samt venner som er faddere i forbindelse med eget barns dåp eller navnefest, vil som utgangspunkt bli betraktet som nære venner. Felles feriereiser taler for at et vennskap er nært, særlig hvis reisefølget har få personer. Alminnelig bekjentskap er ikke «nært» vennskap. Det er ikke tilstrekkelig at begge er del av samme vennekrets eller kjenner hverandre fra arbeidsplassen, organisasjonsarbeid eller lignende aktivitet, hvis ikke vennskapet har fått en sterkere, personlig karakter. Hvis parten i saken er saksbehandlerens uvenn, vil dette automatisk lede til inhabilitet hvis vedkommende har «sterk uvilje mot» vedkommende. Det er ikke tilstrekkelig at saksbehandleren ikke liker parten. Det er heller ikke tilstrekkelig at det i fortiden har vært krangel og dårlig stemning mellom saksbehandleren og parten, hvis ikke disse episodene har etablert et langvarig og festet mistillitsforhold mellom dem. Det kan være mange årsaker til en slik uvilje, og det er ikke nødvendig at uvennskapet er gjensidig. Hvis det er etablert et offentlig, sterkt uvennskap, bør dette likevel vektlegges selv om saksbehandleren selv mener at han eller hun ikke har noen sterk uvilje mot vedkommende. Tredje ledd gjelder inhabilitet uten videre for enkelte situasjoner der saksbehandleren er eller har vært representant for en part i saken. Hvis den representerte er særlig berørt uten å være part, må tilknytningsforholdet eventuelt vurderes etter utk. § 29. Etter tredje ledd bokstav a er saksbehandleren automatisk inhabil hvis han eller hun er eller har vært verge eller fullmektig for en part i løpet av det siste året. «Verge» omfatter alle typer formelle vergeforhold – både verger med familietilknytning og oppnevnte verger. «Fullmektig» er en som representerer parten utad, se for eksempel utk. § 19 om fullmektig i forvaltningssaker. Rådgivere, konsulenter mv. som ikke opptrer på partens vegne utad, faller utenfor dette alternativet. Det er ikke et krav at fullmektigen har representert en part i forvaltningssammenheng – representasjon kan ha skjedd i forbindelse med en sivil sak, straffesak eller i annen sammenheng. Det er imidlertid nødvendig med en formalisert representasjon – det er for eksempel ikke tilstrekkelig å være vanlig ansatt eller medlem av en interesseorganisasjon som er fullmektig for parten. Omfattende rådgivning eller uformalisert representasjon kan likevel lede til inhabilitet etter en konkret vurdering, se utk. § 29. Parten som representeres, kan være privatperson eller juridisk person. Vilkåret om representasjonsforhold «det siste året», betyr at saksbehandleren automatisk er inhabil hvis han eller hun har vært verge eller fullmektig for parten de siste tolv månedene, regnet fra datoen da saken startet. Når karantenetiden er over, er utgangspunktet at saksbehandleren ikke er inhabil til å behandle saker der den tidligere representerte er part. Dersom det var særlig tette bånd eller særlig langvarig representasjon, kan det være aktuelt med inhabilitet etter en konkret vurdering, se utk. § 29. Tredje ledd bokstav b gjelder der saksbehandleren har en bestemt tilknytning til et foretak, en sammenslutning eller stiftelse som er part i saken. Både samvirkeforetak, foreninger, sparebanker, stiftelser og selskaper som er stiftet i medhold av selskapslovgivningen, omfattes. Det samme gjelder Finnmarkseiendommen. Et vilkår etter bokstav b er at saksbehandleren har eller har hatt «lederstilling eller verv i styrende organer» i en slik sammenslutning mv. i løpet av de siste tolv månedene, regnet fra datoen da saken startet. «Ledende stilling» omfatter daglig leder og høyere funksjonærer med selvstendig avgjørelsesmyndighet. «Verv i styrende organ» omfatter medlemmer og varamedlemmer til styret, bedriftsforsamling og representantskap. Valgkomité, bedriftsråd, kontrollkomité og andre lignende komiteer og råd er ikke «styrende organer» og omfattes derfor ikke av bestemmelsen. Annen tilknytning må vurderes etter utk. § 29. Fjerde ledd bestemmer at en person i klageinstansen er inhabil til å behandle en sak som vedkommende tidligere har truffet avgjørelse i. Bestemmelsen vil blant annet være aktuell der en saksbehandler bytter jobb fra underinstansen til klageinstansen og deretter møter den samme saken igjen i ny rolle. Det leder ikke automatisk til inhabilitet hvis vedkommende tilrettela grunnlaget for avgjørelsen i førsteinstansen, så lenge en annen traff realitetsavgjørelsen i saken. Prosessledende avgjørelser som ledd i saksforberedelsen faller utenfor. Fjerde ledd gjelder ikke ved klage til Kongen over departementets vedtak. Det betyr at en statsråd kan treffe avgjørelse som departementssjef i en sak og senere være med på å behandle klagesaken som del av regjeringskollegiet. Etter kommuneloven § 11-10 tredje ledd og § 13-3 annet ledd er henholdsvis en folkevalgt og en ansatt som har vært med på å forberede eller treffe vedtaket, inhabil til å delta i klageinstansens behandling av vedtaket eller i forberedelsen av saken for klageinstansen. Denne regelen leder til inhabilitet også der vedkommende har tilrettelagt grunnlaget for avgjørelse i saken, og går derfor lenger enn utk. § 28 fjerde ledd. Femte ledd definerer «nær slektning» for utk. § 28. Kretsen av slektninger som omfattes av bestemmelsen, er alle i rett opp- og nedstigende slektskapslinje, det vil si barn, barnebarn, oldebarn mv., forelder, besteforelder, oldeforelder mv. I tillegg kommer søskens barn (niese og nevø), foreldres søsken (tante og onkel) og foreldres søskens barn (kusine og fetter). Adoptivbarn og halvsøsken omfattes, men ikke stesøsken. c) hvor sannsynlig det er at fordelen eller ulempen vil inntre. Paragrafen gir regler om inhabilitet etter en konkret helhetsvurdering av omstendighetene i saken. Den svarer til fvl. § 6 annet ledd og viderefører terskelen for inhabilitet som er etablert i gjeldende rett. Bestemmelsen tydeliggjør vurderingstemaet. Det vises til punkt 16.7 i de alminnelige motivene. Utk. § 28 lister opp en rekke tilknytningsforhold som automatisk leder til inhabilitet. Selv om tilknytningsforholdet ikke omfattes av den paragrafen, kan det foreligge inhabilitet etter en konkret vurdering. Saksbehandleren selv eller nærstående kan for eksempel ha økonomiske, faglige, ideelle, konkurransemessige eller prestisjemessige interesser i sakens utfall som er egnet til å svekke tilliten til en upartisk og saklig behandling. Utk. § 29 gir regler for denne vurderingen. Gitt ellers like omstendigheter, er utgangspunktet at det må mer til enn bare en relasjon eller tilknytning til saken eller parten for inhabilitet etter § 29 hvis tilknytningsforholdet ikke omfattes av § 28. Noen typetilfeller vil imidlertid lett lede til inhabilitet. Det vil for eksempel ofte være grunn til å anlegge et identifikasjonssynspunkt mellom saksbehandleren og dennes ektefelle, forlovede eller samboer. Saksbehandleren vil dermed lett bli inhabil etter utk. § 29 hvis ektefellen ikke er part, men har slik interesse i saken at saksbehandleren ville vært inhabil hvis han eller hun selv hadde hatt interessen. Etter første ledd er en person inhabil når to kumulative vilkår er oppfylt. Det må foreligge «særegne forhold», og disse må være «egnet til å svekke tilliten til at saken vil bli behandlet på en upartisk og saklig måte». Forslaget viderefører fvl. § 6 annet ledd, og de språklige endringene er ikke ment å innebære realitetsendringer. Den endrete ordlyden tar sikte på å gi et mer tilgjengelig vurderingstema og gi ordlydsdekning for at saksbehandlerens eventuelle forutinntatte holdninger kan ha bakgrunn i annet enn partsrelaterte forhold. Vilkåret om at det må foreligge «særegne forhold» viser til at det må være noe egenartet med forholdet – det er ikke nok at saksbehandleren har et slikt tilknytningsforhold til saken eller dens parter som er vanlig eller som gjelder for mange personer. Vilkåret kan ses i sammenheng med hjelpekriteriene i utk. § 29 annet ledd om at det skal legges vekt på om avgjørelse i saken vil innebære «særlig fordel, tap eller ulempe» for vedkommende eller en nærstående. En konsekvens av dette er at det sjelden vil være aktuelt med inhabilitet etter § 29 i arbeid med saker som påvirker flere mer generelt, for eksempel arbeid med lover, forskrifter og generelle instrukser. Det er likevel ikke umulig at det foreligger et særegent tilknytningsforhold også i slike saker – den generelle regelen vil for eksempel i praksis ramme et par selskaper særlig hardt, og eier og leder av det ene selskapet er saksbehandlerens ektefelle. Kravet om at det særegne forholdet må være «egnet til å svekke tilliten til at saken vil bli behandlet på en upartisk og saklig måte», viser til hvordan forholdet tar seg ut utenfra. Det skal skje en objektiv vurdering av hvordan det vil bli oppfattet at en person med slikt tilknytningsforhold til saken, deltar i saksbehandlingen. Hvis det er grunn til å tro at det vil lede til generell mistanke om at saksbehandleren vil kunne skjele til subjektive hensyn som å tilgodese seg selv eller en nærstående, unngå ansvar, eller opprettholde egen æresfølelse, vil vilkåret være oppfylt. De særegne forholdene må generelt være «egnet til» å skape slik mistillit. Selv om en subjektiv følelse av mistillit hos en part i saken undertiden kan være forståelig, er ikke det alene tilstrekkelig for inhabilitet. Dette har sammenheng med at det også er hensyn som taler mot en streng praktisering av inhabilitetsreglene, se kapittel 16.1 og 16.4. Partens subjektive opplevelse kan likevel gi en indikasjon på at tilknytningsforholdene er egnet til å skape slik generell tvil som bestemmelsen etterspør. Annet ledd lister opp momenter som ikke er selvstendige vilkår, men som ofte vil stå sentralt i vurderingen. De er derfor retningslinjer for vurderingen i første ledd. «Fordel eller ulempe» omfatter blant annet virkninger for personlig eller profesjonelt omdømme, økonomiske forhold eller risiko for straff eller annet ansvar. Henvisning til «særlig fordel eller ulempe» har sammenheng med vilkåret om «særegne forhold» i utk. § 29 første ledd. Hvis fordelen eller ulempen gjelder alle eller en stor, ubestemt gruppe personer, er det et argument imot at saksbehandleren er inhabil. Som utgangspunkt må fordelen eller ulempen gjelde saksbehandleren «selv eller noen som han eller hun har nær tilknytning til». Dette kan også omfatte virkninger for et selskap som saksbehandleren har betydelige eierinteresser i. Det kan imidlertid forekomme andre tilfeller hvor fordeler eller ulemper for andre kan gi saksbehandleren en indirekte interesse i sakens utfall, som må tas i betraktning ved vurderingen. Tilknytningsforholdene som kan gi grunnlag for spørsmål om inhabilitet etter utk. § 29, er mangfoldige, se punkt 16.6. Eksempler er der saksbehandleren har sterke ideelle eller prestisjemessige interesser i sakens utfall, der en nærstående er part, men faller utenfor kretsen i utk. § 28, og der en nærstående ikke er part, men har fremtredende økonomiske eller ikke-økonomiske interesser i sakens utfall. Et annet eksempel er der saken vil få vesentlige økonomiske konsekvenser for en sammenslutning mv. som saksbehandleren har hatt ledende stilling eller verv i styrende organ hos det siste året, uten at dette vil få økonomiske konsekvenser for saksbehandleren selv. Et ytterligere eksempel er at saksbehandleren har tilknytning til bestemte interesser. Generelt vil ikke en generell tilknytning til næring eller interesser gjøre saksbehandleren inhabil, selv om særinteresser eller spesielt engasjement kan lede til inhabilitet etter en konkret vurdering. Samtidige eller suksessive roller i flere kollegiale organer mv. vil alene normalt ikke lede til inhabilitet, men kan det i noen sammenhenger. Noen type rollekombinasjoner vil på grunn av sine rolleforventninger lettere gi grunnlag for inhabilitet enn andre rollekombinasjoner. Flere tilknytningsforhold kan også opptre i kombinasjon og gjøre seg gjeldende med varierende styrke. Det må alltid foretas en helhetsvurdering av tilknytningsforholdene i saken. I vurderingen må det ses hen til formålet med inhabilitetsreglene. Under nevnes momenter som kan være relevante i vurderingen. Listen er ikke uttømmende. Hvor stor betydning har saken for den berørte? Hvor stor betydning saken har for den berørte, har sammenheng med fordelens eller ulempens art, intensitet og varighet, tidsperspektivet for når den inntrer, og sannsynligheten for at den inntrer, se annet ledd bokstav a til c. Hva gjelder konsekvensens art, har det betydning om saken gjelder inngripende interesser. Gjelder saken f.eks. gransking, tilsyn eller annet som kan utsette den berørte for straff eller annet ansvar, kan det være grunn til å stille strengere krav enn i saker hvor et slikt element ikke gjør seg gjeldende. Hva gjelder fordelens eller ulempens intensitet, har det betydning hvor hardt konsekvensen vil ramme. Konsekvensene kan være alt fra dramatiske og livsendrende for vedkommende til knapt merkbare. Hva gjelder konsekvensens varighet, har det betydning om den vil være forbigående eller vedvarende, og om den er reversibel eller irreversibel. Hva gjelder tidsperspektivet, har det betydning om fordelen eller ulempen vil inntre umiddelbart eller i nær fremtid, eller om den vil komme langt inn i fremtiden. Hva gjelder fordelen eller ulempens sannsynlighet, vil det ha betydning om det er stor sannsynlighet for at den vil inntre, eller om det er en mindre eller bare en teoretisk mulighet for det. Hvor nærstående er den berørte? Isolert sett vil tilknytningen være sterkere desto nærere den berørte står saksbehandleren. Sterkest er tilknytningen hvis saken direkte berører saksbehandleren selv. Er det stort som for skjønn ved avgjørelsen? Jo mer skjønns- eller vurderingspreget saken er, desto sterkere vil hensynene bak inhabilitetsregelen kunne gjøre seg gjeldende. Hensynet til tillit til forvaltningen taler for å være varsom med å legge vekt på at det er lite rom for skjønn i saken. Utk. § 27 annet ledd bokstav b gjør unntak fra inhabilitetens virkninger i saker der inhabiliteten ikke kan påvirke standpunktet i saken og hverken offentlige eller private interesser tilsier at saksbehandleren fratrer. Hvor sentral rolle har personen i beslutningsprosessen, og hvor stor åpenhet er det rundt beslutningsprosessen og omstendighetene rundt tilknytningsforholdet? Det kan til en viss grad tas hensyn til hvor realistisk det er at personen ut fra sin rolle i saksbehandlingen vil kunne påvirke sakens utfall, men stort sett vil dette momentet ha liten betydning. I grensetilfeller kan det ha betydning om hensynet til tillit til forvaltningen godt blir ivaretatt på annen måte. Vil det bety store praktiske ulemper at saksbehandleren må fratre som inhabil? Det kan til en viss grad tas hensyn til praktiske konsekvenser, likevel mest slik at en oftere fratrer som inhabil der det enkelt kan overlates til noen andre i forvaltningsorganet å behandle saken. Er det elementer av interesse- eller partsrepresentasjon i organisasjonen av forvaltningsorganet? Det kan ikke være tale om inhabilitet så langt et mandat for representasjon gjør seg gjeldende. Paragrafen gjelder behandlingen av inhabilitetsspørsmål og viderefører fvl. § 8 med noen endringer. Det vises til punkt 16.9. Første ledd første punktum angir utgangspunktet om at enhver person – både i hierarkiske og kollegiale organer – skal ta stilling til spørsmål om egen inhabilitet så snart vedkommende blir oppmerksom på omstendigheter som kan medføre inhabilitet etter §§ 28 eller 29. En person som regner seg som inhabil, bør så snart som mulig melde fra om dette til lederen eller det kollegiale organet som vedkommende er medlem av. Utgangspunktet er dermed at den enkelte vurderer og treffer avgjørelse i spørsmålet selv, likevel slik at den endelige avgjørelsen kan treffes av en overordnet eller et kollegialt organ som vedkommende er medlem av, jf. første ledd annet punktum. Forhold som kan innebære inhabilitet, kan ha inntrådt før vedkommende får befatning med saken, idet vedkommende får befatning med saken, eller etter at visse saksbehandlingsskritt er gjennomført. Det kan hende at saksbehandleren ikke var inhabil da saken begynte, men at det underveis har inntrådt omstendigheter som gjør saksbehandleren inhabil. Der en saksbehandler har hatt befatning med saken som inhabil, må organet foreta slike saksbehandlingsskritt som er nødvendige for å sikre at den inhabiles tidligere deltakelse ikke får betydning for sakens utfall, se punkt 16.8.1. Første ledd annet punktum åpner for at inhabilitetsspørsmålet kan avgjøres av en overordnet i organet, eller – hvis vedkommende er medlem av et kollegialt organ – av det kollegiale organet selv. Det bør vanligvis gjøres hvis vedkommende selv ønsker det eller en part krever det. Hvis det ikke kan skje uten vesentlig tidsspille eller store vansker av andre slag, får saksbehandleren ta vurderingen selv, selv om det kan være vanskelig. Annet ledd er en særregel for kollegiale organer (nemnder). Også for kollegiale organer er utgangspunktet at det enkelte medlem selv avgjør egen inhabilitet etter første ledd. Spørsmålet kan forelegges for det kollegiale organets leder, som kan avgjøre spørsmålet. Hvis medlemmet og/eller lederen finner grunn til det, kan det kollegiale organet selv avgjøre spørsmålet, jf. første ledd annet punktum. Hvis det er bestemt at det kollegiale organet skal avgjøre spørsmålet og flere medlemmer potensielt er inhabile, skal ingen av dem delta i avgjørelsen av egen eller annet medlems inhabilitet, jf. annet ledd første punktum. Hvis organet ellers ikke vil være vedtaksført etter utk. § 70 første ledd eller andre regler som gjelder for organet, skal alle møtende medlemmer delta i vurderingen av egen og andres inhabilitet, jf. annet ledd annet punktum. Hvis organet på forhånd forstår at en slik situasjon vil oppstå, bør også medlemmer som har avgjort sin inhabilitet i forkant av møtet, innkalles til møtet. Annet ledd tredje punktum bestemmer at møteprotokollen skal inneholde opplysninger om hvilke medlemmer som har stemt for hvilket resultat, og hvilke inhabilitetsgrunner (tilknytningsforhold) det ble stemt over, se også utk. § 71 første ledd. Kapittel 5 gir regler om forvaltningsmessig taushetsplikt. Taushetsplikt er behandlet i kapittel 19. Paragrafen slår fast hva taushetsplikt innebærer. I dagens lov er dette regulert i innledningen til § 13 første ledd. Det vises til punkt 19.8. Paragrafen regulerer også forholdet til regler om taushetsplikt i andre lover. I dagens lov er dette regulert i § 13 f første ledd. Bestemmelsen er formulert annerledes enn de tilsvarende bestemmelsene i dagens lov, men det er ikke tilsiktet noen realitetsendringer. Det fremgår av første ledd at en opplysning som er undergitt taushetsplikt etter denne lov, ikke skal «gjøres tilgjengelig for andre». I dette ligger en plikt til å avstå fra enhver handling eller unnlatelse som leder til at taushetsbelagte opplysninger blir eller gjøres kjent for uvedkommende. Loven rammer både det å videreformidle slike opplysninger muntlig og det å gjøre dem tilgjengelig på andre måter, f.eks. ved å overlevere eller oversende dem i skriftlig form. Taushetsplikten er videre til hinder for å oppbevare taushetsbelagte opplysninger på slik måte at andre kan få tilgang til dem, f.eks. på et ulåst kontor eller på et datasystem som flere har tilgang til. Med «andre» menes først og fremst andre personer, men taushetsplikten vil også være til hinder for at man legger inn taushetsbelagte opplysninger i et datasystem som driver med helautomatisert saksbehandling. Loven rammer videre det å utnytte taushetsbelagte opplysninger «for egne formål». I dette ligger bl.a. at en person ikke kan gjøre bruk av taushetsbelagte opplysninger for å ivareta egne personlige eller økonomiske interesser. Uttrykket «egne formål» må forstås vidt og vil også omfatte den situasjon at opplysningene utnyttes for å ivareta andres interesser, f.eks. en ektefelle eller nær venn. I slike tilfeller kan man si at den som har taushetsplikt, ivaretar sine egne formål ved å gi en annen person tilgang til taushetsbelagte opplysninger, uavhengig av hva vedkommende skal bruke opplysningene til. Etter annet ledd skal en opplysning som er undergitt taushetsplikt etter andre lover, behandles «i samsvar med de regler som er fastsatt der». Dette gjelder både innholdet av taushetsplikten og hvilken adgang det er til å gjøre slike opplysninger kjent for andre. Hvorvidt reglene i forvaltningsloven kommer supplerende til anvendelse, vil bero på vedkommende lov. Paragrafen fastsetter hvem som har taushetsplikt, og når taushetsplikten blir aktuell. Den viderefører gjeldende forvaltningslov § 13 første ledd. Det vises til punkt 19.9. Det fremgår av første ledd at taushetsplikten gjelder «alle som skal utføre, utfører eller har utført arbeid eller oppdrag for et forvaltningsorgan eller andre som omfattes av loven». Det er uten betydning hvilken stilling vedkommende har, eller hva slags oppdrag det er tale om. Når det gjelder oppdragstakere, er det videre uten betydning om vedkommende har inngått avtale direkte med forvaltningen eller med noen som forvaltningen står i et kontraktsmessig forhold til. Taushetsplikten omfatter dermed også kontraktsmedhjelpere, uansett hvor mange ledd det er mellom forvaltningen og vedkommende oppdragstaker. Taushetsplikten omfatter ikke bare den som utfører arbeid eller oppdrag for forvaltningen, men også den som skal gjøre det eller har gjort det. Alternativet «skal utføre» får betydning der en person får tilgang til taushetsbelagte opplysninger før vedkommende tiltrer stillingen eller har tatt fatt på oppdraget. Etter annet ledd gjelder taushetsplikten «bare opplysninger som man har fått tilgang eller kjennskap til i forbindelse med arbeidet eller oppdraget». Det er uten betydning hvem kilden er. Loven skal imidlertid tolkes slik at den bare omfatter opplysninger som man har fått tilgang eller kjennskap til som ledd i eller som en følge av arbeidet eller oppdraget. Dersom en tjenesteperson får tilgang til slike opplysninger mer tilfeldig, f.eks. ved å overhøre en samtale mellom andre, vil det bero på omstendighetene om vedkommende har taushetsplikt om dem. Taushetsplikten vil kunne omfatte opplysninger fra en samtale mellom kolleger på arbeidsplassen, men ikke opplysninger fra en samtale mellom tilfeldige forbipasserende på gaten. Dersom opplysninger mottas direkte, f.eks. i en sosial sammenheng, vil det også bero på omstendighetene hvorvidt de dekkes av taushetsplikten. I slike tilfeller vil det blant annet ha betydning om opplysningene ble mottatt i kraft av arbeidet eller oppdraget. Paragrafen fastsetter rekkevidden av taushetsplikten for opplysninger om personlige forhold. I dagens lov er dette regulert i § 13 første ledd nr. 1 og annet ledd. Bestemmelsen utgjør langt på vei en videreføring av gjeldende rett, men den regner i tillegg opp en del opplysninger som kan eller ikke skal anses som personlige. Det vises til punkt 19.10.1. Det fremgår av første ledd at opplysninger om «noens personlige forhold» er undergitt taushetsplikt. Med «personlige forhold» menes på samme måte som i dag opplysninger som det er vanlig å ville holde for seg selv, jf. annet ledd. At opplysningene gjelder noens person, er dermed ikke tilstrekkelig. Ved vurderingen er det ikke avgjørende hvordan vedkommende selv bedømmer den aktuelle opplysningen. Dette gjelder begge veier: En opplysning kan gjelde et «personlig forhold» selv om vedkommende ikke føler det slik, og kanskje er åpen om disse forholdene på sosiale medier eller andre steder. Omvendt er det ikke noe i veien for at en opplysning som parten oppfatter som dypt personlig, ikke utgjør noe «personlig forhold» i lovens forstand. I annet ledd regner loven opp en del forhold som vil kunne utgjøre «personlige forhold». Dette gjelder likevel bare så langt det er tale om opplysninger «som det er vanlig å ville holde for seg selv». Etter bokstav a kan opplysninger om noens «genetiske eller andre sensitive biometriske forhold» anses som personlige forhold. Med «genetiske» opplysninger menes opplysninger om arvestoffet til en person, enten på DNA-nivå eller på kromosom-nivå. Utenfor faller de slutninger man kan trekke på grunnlag av slike opplysninger, f.eks. hvorvidt man er disponert for alvorlige sykdommer e.l. En slik opplysning vil imidlertid dekkes av alternativet «helsetilstand», jf. bokstav b. Med «andre sensitive biometriske mønstre» menes opplysninger om biologiske egenskaper som er unike for hvert individ, og som derfor kan brukes til å identifisere vedkommende, f.eks. fingeravtrykk eller mønstre på iris eller netthinne. Etter bokstav b kan opplysninger om noens «helsetilstand» anses som personlige. I kjernen av dette alternativet ligger opplysninger om sykdom eller psykiske lidelser. Også et lyte vil kunne omfattes. Utenfor faller helseopplysninger som det ikke er vanlig å holde for seg selv, f.eks. at man er forkjølet eller har brukket benet. Etter bokstav c omfattes opplysninger om «livssyn eller politisk ståsted». Med «livssyn» menes et sett med oppfatninger om grunnleggende spørsmål i livet. De kan være av religiøs eller sekulær karakter. Utenfor faller synspunkter på enkeltstående moralske spørsmål e.l. Med «politisk ståsted» menes det samme som politisk orientering eller grunnholdning. Standpunkter til enkeltstående politiske spørsmål faller derimot utenfor. Etter bokstav d omfattes videre opplysninger om «seksuell legning». Det er uten betydning hvorvidt vedkommende selv er åpen om sin legning. En annen sak er at et forhold som er alminnelig kjent, vil være unntatt fra taushetsplikt etter § 35 første ledd bokstav a. Utenfor bokstav d faller opplysninger om andre forhold av seksuell karakter. Dette vil imidlertid kunne dekkes av den generelle definisjonen i første ledd. I tredje ledd regner loven opp enkelte forhold som ikke skal anses som «personlige forhold». For disse opplysningene skal det ikke foretas noen vurdering etter første ledd. For det første omfatter taushetsplikten ikke noens «fødselsnummer». Den enkeltes interesse i å unngå at slike opplysninger kommer uvedkommende i hende, ivaretas i stedet av regler som begrenser adgangen til å gi innsyn i dem, jf. folkeregisterloven § 10-1 og offenleglova § 26 femte ledd. Det fremgår dessuten av offentlegforskrifta § 7 at forvaltningen ikke skal legge fødselsnummer, personnummer og nummer med tilsvarende funksjon ut på internett. For det annet omfatter taushetsplikten ikke opplysninger om «statsborgerskap». Dette gjelder også der spørsmålet kan være sensitivt, f.eks. i mellomstatlige konflikter. For det tredje omfatter taushetsplikten ikke opplysninger om «bosted». Dette er i utgangspunktet offentlig tilgjengelig informasjon, men det finnes regler i særlovgivningen som åpner for å gradere adresseopplysninger. Er slike regler gitt, vil de gå foran reglene i forvaltningsloven, jf. utk. § 2 annet ledd. For det femte omfatter taushetsplikten heller ikke «yrke, arbeidsgiver eller arbeidssted». Med «yrke» siktes det til den generelle beskrivelsen av det arbeidet eller den virksomheten en person regelmessig utfører, f.eks. om vedkommende er lærer, snekker eller politiker. Med «arbeidssted» siktes det til stedet vedkommende arbeider. Med «arbeidsgiver» siktes det til den juridiske, eventuelt fysiske, personen vedkommende arbeider for. I tredje ledd annet punktum er det dessuten fastsatt at opplysninger om «straffbare forhold i verv eller ledende stilling i offentlig tjeneste» heller ikke skal regnes som personlig forhold. At det må foreligge «straffbare forhold», innebærer at det må foreligge en skyldkonstatering, typisk i form av en rettskraftig dom eller et vedtatt forelegg. En beskrivelse av atferd uten en ledsagende skyldkonstatering omfattes ikke, heller ikke om atferden rammes av et straffebud. I tillegg må det straffbare forholdet knytte seg til vedkommendes verv eller ledende stilling i offentlig tjeneste. Utenfor faller straffbare handlinger som begås på fritiden, og som ikke har noen tilknytning til stillingen eller vervet, f.eks. en fartsovertredelse. Hvorvidt opplysninger om et straffbart forhold for øvrig er undergitt taushetsplikt, vil bero om det må regnes som et personlig forhold etter første og annet ledd. Paragrafen fastsetter rekkevidden av taushetsplikten for opplysninger om drifts- eller forretningshemmeligheter. I dagens lov er dette regulert i § 13 første ledd nr. 2. Bestemmelsen innebærer en viss forenkling av vilkårene, for så vidt som det ikke lenger skal være et vilkår at opplysningene har konkurransemessig betydning. Det vises til punkt 19.10.2. Det fremgår av første ledd at opplysninger om «drifts- eller forretningshemmeligheter» er undergitt taushetsplikt. For at opplysningene skal anses som drifts- eller forretningshemmeligheter, kreves det etter annet ledd at to vilkår er oppfylt: For det første må opplysningene saklig sett gjelde drifts- eller forretningsmessige forhold. Andre virksomhetsopplysninger omfattes ikke. For det annet må det være «grunn til å verne om» disse opplysningene. Dette kan være tilfelle der opplysningene har konkurransemessig betydning, men dette er ikke lenger noe vilkår. Også opplysninger som knytter seg til en virksomhet som har monopol eller som driver ideell virksomhet, kan være omfattet av taushetsplikten. Hvorvidt virksomheten selv ønsker at en opplysning skal holdes hemmelig, er ikke avgjørende. Behovet for hemmelighold skal vurderes objektivt. Videre regnes i annet ledd opp enkelte forhold som kan være taushetsbelagte. Dette gjelder likevel bare så langt det er tale om opplysninger «som det er grunn til å verne om». Bokstav a omfatter «forretningsstrategier». Med «forretningsstrategi» menes en plan for hvordan virksomheten skal oppnå sine forretningsmessige mål, f.eks. når det gjelder hvilke varer eller tjenester den ønsker å tilby, eller hvordan de skal prises eller markedsføres. Bokstav b omfatter «forretningsideer». Med «forretningsidé» menes en idé for hvordan en virksomhet kan tjene penger. En slik idé tar utgangspunkt i et behov som finnes (eller kan skapes) i et marked. Ideen kan bestå i ny vare eller tjeneste som dekker dette behovet, men kan også knytte seg til hvordan eksisterende varer eller tjenester kan dekke slike behov billigere eller mer effektivt enn det konkurrentene makter. Bokstav c omfatter «oppskrifter eller produksjonsmetoder». Med «oppskrifter» menes her en detaljert veiledning om hvordan noe fremstilles, f.eks. en oversikt over hvilke ingredienser en væske består av, og blandingsforholdet mellom dem. Med «produksjonsmetode» menes hvordan varer eller tjenester produseres. Bestemmelsen er ikke begrenset til bestemte former for produksjon. Den omfatter dermed ikke bare den vareproduksjon som finner sted i tradisjonelle produksjonsbedrifter, men også den tjenesteproduksjon som skjer i advokatfirmaer, kommunikasjonsbyråer og andre tjenesteytende næringer. I tredje ledd regner loven opp enkelte forhold som ikke skal anses som drifts- eller forretningshemmeligheter. For disse opplysningene skal det dermed ikke foretas noen vurdering etter første og annet ledd. Tredje ledd nevner for det første opplysninger om «foretakets administrative forhold». Dette omfatter bl.a. opplysninger om hvem som eier virksomheten, og hvor mange som arbeider der. Videre nevnes «alminnelige økonomiske forhold». Dette omfatter bl.a. opplysninger om virksomhetens omsetning og skattebyrde. Også «vedtak som treffes overfor virksomhet», faller utenfor rammen av taushetsplikten. Dette gjelder imidlertid bare opplysningen om at vedtak er truffet, og hva vedtaket går ut på. Vedtakets begrunnelse og innhold for øvrig kan godt romme opplysninger som er taushetsbelagte. Paragrafen regulerer begrensninger i og bortfall av taushetsplikt. Den viderefører de begrensninger som i dag fremgår av forvaltningsloven § 13 a første ledd nr. 2 og 3, og de regler som er fastsatt i forvaltningsloven § 13 f annet ledd om forholdet mellom taushetsplikt etter forvaltningsloven og regler om opplysningsplikt etter andre lover. Bestemmelsen endrer regelen i forvaltningsloven § 13 c tredje ledd om bortfall av taushetsplikt. Det vises til punkt 19.11. Det fremgår av første ledd bokstav a at taushetsplikten etter forvaltningsloven ikke omfatter opplysninger som er «alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelige». I slike tilfeller er det ikke behov for taushetsplikt. Alternativet «alminnelig kjent» dekker de tilfeller hvor opplysningen er kjent av en større krets av personer, f.eks. på det stedet hvor vedkommende bor. Alternativet «alminnelig tilgjengelig» dekker blant annet opplysninger som er tilgjengelig på internett, eller som er lagret i offentlige registre som allmennheten har tilgang til. Dersom en opplysning har vært alminnelig tilgjengelig, men ikke lenger er det, gjelder taushetsplikt på vanlig måte. Dette vil kunne være situasjonen der noe er lagt ut på nettet, men senere tatt bort, eller der noe har fremkommet under en hovedforhandling som har gått for åpne dører. Selv om slike opplysninger i prinsippet kan være spredd til en ubestemt krets av personer, taler hensynet til den som opplysningen knytter seg til, for at taushetsplikten bør gjelde inntil opplysningen eventuelt blir alminnelig kjent. Unntaket i bokstav a vil ikke gjelde for opplysninger som har blitt alminnelig kjent eller gjort alminnelig tilgjengelig som følge av menneskelig eller teknisk svikt, eller som følge av en straffbar eller illojal handling. Slike opplysninger vil fortsatt være undergitt taushetsplikt. Dette innebærer at en tjenesteperson som røper opplysninger som er gjort tilgjengelig på en slik måte, har opptrådt i strid med taushetsplikten, selv om vedkommende ikke var klar over bakgrunnen for at opplysningene kom ut. En slik villfarelse, som ofte vil kunne gjøre seg gjeldende, vil imidlertid ha betydning for hvilke konsekvenser overtredelsen kan få. I tillegg fremgår det av første ledd bokstav a at taushetsplikten ikke omfatter opplysninger som det «for øvrig ikke er grunn til å holde hemmelig». Unntaket sikter til tilfeller hvor de hensyn som bærer taushetsplikten må vike for andre hensyn. Dette vil kunne være situasjonen der forvaltningen utsettes for alvorlig offentlig kritikk i en sak med stor offentlig interesse, og hvor kritikken bygger på en gjengivelse av taushetsbelagte opplysninger som er klart uriktig eller misvisende. I slike tilfeller ville det kunne svekke tilliten til det offentlige om det ikke skulle være adgang til å imøtegå eller korrigere disse opplysningene. Det fremgår av første ledd bokstav b at taushetsplikten heller ikke gjelder «personer eller virksomheter som ikke kan identifiseres». Bestemmelsen er strengt tatt overflødig, men er inntatt av pedagogiske grunner. En opplysning er ikke anonymisert dersom det er mulig å identifisere vedkommende person eller virksomhet ut fra sammenhengen og hva som ellers foreligger av opplysninger i saken. Dersom det praktisk sett ikke er mulig å foreta en reell anonymisering, vil opplysningen være taushetsbelagt på vanlig måte. Etter annet ledd faller taushetsplikten om personlige forhold etter § 33 bort «20 år etter at den opplysningene gjelder, er død». Formålet med bestemmelsen er å unngå at opplysninger om personlige forhold om personer som fremdeles er i live, spres til uvedkommende. Også hensynet til nærstående og andre berørte taler for dette. Etter tredje ledd faller taushetsplikten for drifts- og forretningshemmeligheter bort «senest 60 år etter at forvaltningen fikk opplysningen». Bestemmelsen gjelder både for opplysninger organet mottar fra andre, og opplysninger som organet innhenter selv. Taushetsplikten vil for øvrig falle bort før det har gått 60 år dersom opplysningen ikke lenger utgjør en hemmelighet, f.eks. der det er tale om oppfinnelse som virksomheten i mellomtiden har tatt patent på. d) andre så langt det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse eller for å unngå vesentlig skade eller tap. Paragrafen regulerer adgangen til å gjøre taushetsbelagte opplysninger kjent for andre. Bestemmelsen viderefører flere av reglene som i dag er gitt i forvaltningsloven § 13 b, men innebærer samtidig en utvidelse av delingsadgangen. Det vises til punkt 19.12. Det fremgår av første ledd at taushetsplikt etter forvaltningsloven ikke er til hinder for at taushetsbelagte opplysninger deles med «den opplysningene gjelder». Det innebærer ingen krenkelse av vedkommendes privatliv at han eller hun får tilgang til opplysninger om egne personlige forhold som forvaltningen har innhentet eller mottatt fra andre. Derimot vil det unntaksvis kunne være utilrådelig at vedkommende får tilgang til slike opplysninger. I slike tilfeller vil det kunne være adgang til å nekte innsyn, jf. forslaget til ny § 13 a i offentleglova. Det fremgår videre av samme bestemmelse at taushetsplikten ikke er til hinder for at slike opplysninger deles med «andre vedkommende samtykker til». Begrunnelsen er den samme: Det er ikke behov for taushetsplikt der det foreligger et gyldig samtykke fra den opplysningen gjelder. Et samtykke til å dele personopplysninger må være gyldig og informert. I tillegg må det oppfylle vilkårene i personvernforordningen. Etter forordningens artikkel 4 nr. 11 er et samtykke «enhver frivillig, spesifikk, informert og utvetydig viljesytring fra den registrerte der vedkommende ved erklæring eller tydelig bekreftelse gir sitt samtykke til behandling av personopplysninger som gjelder vedkommende». Ved vurderingen av om et samtykke er frivillig, må det ses hen til forskjeller i styrkeforholdet mellom den registrerte og den behandlingsansvarlige. Dette vil kunne få betydning i forholdet mellom forvaltningen og den enkelte, jf. fortalen punkt 43. For at en behandling skal kunne bygge på samtykke, jf. forordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav a, må i tillegg vilkårene i artikkel 7 være oppfylt. Kravene etter forvaltningsloven er ment å svare til kravene i forordningen. Personvernforordningen regulerer ikke behandling av drifts- eller forretningshemmeligheter, men samtykkekravene etter første ledd skal være de samme i slike tilfeller. Særlige spørsmål oppstår der parten enten ikke har eller er fratatt sin rettslige handleevne. Det fremgår av vergemålsloven § 9 at en mindreårig bare kan foreta rettslige handlinger eller råde over sine midler der det er særlig bestemt. Et barn vil derfor i utgangspunktet ikke kunne gi samtykke til behandling av egne personopplysninger. I stedet er det foreldrene som verger som har samtykkekompetanse, jf. barnelova § 30. Selv om barn på flere områder har rett til selvbestemmelse før det fyller 18 år, vil en umyndig ikke kunne samtykke til deling. Dette henger blant annet sammen med at det kan være vanskelig for personer under 18 år å vurdere de fordeler og ulemper som knytter seg til det å gi et slikt samtykke. Dersom det på enkelte områder er behov for særlige regler, vil det kunne gis i særlovgivningen. Det finnes videre personer over 18 år som helt eller delvis er fratatt sin rettslige handleevne som følge av at de for tiden ikke er i stand til å ivareta sine egne interesser. Grunnlaget for dette kan være «sinnslidelse, herunder demens, psykisk utviklingshemming, rusmiddelbruk, alvorlig spilleavhengighet eller alvorlig svekket helbred», jf. vergemålsloven §§ 20 og 22. I slike tilfeller vil det oppnevnes en verge for vedkommende, jf. vergemålsloven § 21. Innenfor rammen av vergemålet er det vergen som har samtykkekompetanse, jf. vergemålsloven § 21. Etter annet ledd bokstav a er taushetsplikt ikke til hinder for at taushetsbelagte opplysninger gjøres kjent for «sakens parter eller deres representanter». Dette unntaket omfatter ikke bare opplysninger om parten selv, jf. første ledd, men også opplysninger om andre parter eller berørte. Det fremgår imidlertid av tredje ledd at opplysningene bare kan brukes så langt det er nødvendig for å ivareta partens interesser i saken. Dersom det i en konkret sak er hensyn som taler mot at tilgang gis, kan innsyn nektes etter reglene om dokumentinnsyn, jf. forslaget til ny § 13 a i offentleglova. Etter annet ledd bokstav b er taushetsplikt heller ikke til hinder for at opplysninger gjøres kjent for «personer i samme forvaltningsorgan som har saklig behov for opplysningen». Organintern deling kan det være behov for i mange sammenhenger. For det første kan saksbehandleren ha behov for å drøfte saken med kolleger. For det annet vil ansvaret for saken noen ganger kunne være delt mellom flere saksbehandlere. For det tredje vil andre ansatte kunne få tilgang til opplysninger som er taushetsbelagte i forbindelse med gjøremål av administrativ karakter, f.eks. utsending og arkivering av vedtak. Bokstav b gir ikke adgang til å gjøre taushetsbelagte opplysninger kjent for personer i andre forvaltningsorganer, heller ikke om de tilhører samme etat. Hvorvidt det er adgang til deling i slike situasjoner, vil i stedet bero på unntaket i annet ledd bokstav c. Etter annet ledd bokstav c er det adgang til å gjøre taushetsbelagte opplysninger tilgjengelig for «personer i andre forvaltningsorganer så langt det er nødvendig for å utføre de oppgaver som er lagt til enten avgiverorganet eller mottakerorganet». Deling kan i begge tilfeller være aktuelt der et av organene har behov for å gi eller få tilgang til taushetsbelagte opplysninger som ledd i arbeidet med å forberede, fatte, gjennomføre eller håndheve vedtak eller andre avgjørelser. Etter annet ledd bokstav d er det endelig adgang til å gjøre taushetsbelagte opplysninger kjent for «andre så langt det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse eller for å unngå vesentlig skade eller tap». Bestemmelsen vil blant annet få betydning i situasjoner som omfattes av EMK artikkel 10 om ytrings- og informasjonsfrihet og straffeloven §§ 17 og 18 om nødrett og nødverge. Det fremgår av tredje ledd at opplysninger om personlige forhold bare kan deles «dersom det er nødvendig og ikke utgjør et uforholdsmessig inngrep overfor den opplysningen gjelder». Dette stiller krav i to retninger: For det første er det bare adgang til deling der opplysningen er «nødvendig» for å utføre de oppgaver som er lagt til vedkommende organ. Nødvendighetskravet knytter seg dermed til opplysningens innhold og ikke til innhentingsmåten. Kravet vil være oppfylt dersom det er tale om et faktisk forhold som har betydning i saken. For det annet er det et vilkår at deling «ikke utgjør et uforholdsmessig inngrep overfor den opplysningen gjelder». Kravet til forholdsmessighet vil være oppfylt der avgiverorganets eller mottakerorganets behov for å gjøre opplysningen tilgjengelig for andre, oppveier den byrden som parten blir påført ved ytterligere spredning. Ved denne vurderingen vil det også ha betydning om parten har gitt fra seg en opplysning under forutsetning av at den bare skal anvendes til bestemte forhold. I slike tilfeller kan det ses som et tillitsbrudd om opplysningene likevel gjøres tilgjengelige for andre. Det vil også ha betydning om informasjonsutveksling bryter med de forutsetninger som lovgivningen ellers bygger på. En variant er de tilfeller der lovgivningen gir forvaltningen adgang til å be om eller innhente opplysninger fordi tungtveiende hensyn taler for det. I slike tilfeller ville det kunne utgjøre et uforholdsmessig inngrep om loven åpner for å dele opplysningene i saker hvor det ikke gjør seg gjeldende tilsvarende hensyn. En annen variant er de tilfeller der lovgivningen begrenser forvaltningens adgang til å innhente opplysninger fra parten. Dersom forvaltningen i stedet skaffer seg tilgang til opplysningene fra et annet forvaltningsorgan, vil også det kunne utgjøre et uforholdsmessig inngrep. Når det gjelder deling av personopplysninger til behandlingsformål som er uforenlige med det opprinnelige innsamlingsformålet, skal både nødvendighetskravet og kravet om at deling ikke må utgjøre et uforholdsmessig inngrep, tolkes i lys av personvernforordningen artikkel 6 nr. 4. Etter fjerde ledd gjelder reglene i første ledd bokstav a til d tilsvarende for andre som omfattes av loven, jf. utk. § 2. Innenfor de rammer bestemmelsen trekker opp, vil det derfor være adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger med andre som utøver offentlig myndighet, jf. utk. § 2 første ledd. Det samme gjelder der forvaltningen gjør bruk av sakkyndige eller på andre måter trekker private inn i saksbehandlingen. Paragrafen fastsetter taushetsplikt for den som får tilgang til taushetsbelagte opplysninger, og angir også rammene for videre bruk av opplysningene. I dagens lov finnes det en tilsvarende bestemmelse i § 13 b annet ledd. Det vises til punkt 19.12.4. Det fremgår av første leddførste punktum at parter, partsrepresentanter og vitner som får tilgang til taushetsbelagte opplysninger, selv får taushetsplikt – med de rettsvirkninger det har. Dette innebærer at vedkommende må sørge for at opplysningene ikke gjøres tilgjengelige for uvedkommende, jf. utk. § 31, og dessuten må sikre at de oppbevares på forsvarlig måte, jf. utk § 38. Etter annet punktum skal forvaltningsorganet gjøre vedkommende oppmerksom på dette senest samtidig som tilgang gis. Etter annet ledd kan de taushetsbelagte opplysningene bare brukes «så langt det er nødvendig for å ivareta partens interesser i saken». En part vil dermed kunne forelegge opplysningene for sin advokat eller rådgiver, men kan ikke legge opplysningene ut på nettet i håp om å komme i kontakt med bestemte personer eller fagmiljøer. Paragrafen gir regler om oppbevaring av taushetsbelagte opplysninger. I dagens lov er det gitt en tilsvarende bestemmelse i § 13 c annet ledd. Det vises til punkt 19.13. Det fremgår av første ledd at taushetsbelagte opplysninger skal «oppbevares trygt». Bestemmelsen stiller krav om et visst beskyttelsesnivå, men lar det samtidig være opp til forvaltningen å avgjøre hvordan forsvarlighetskravet skal oppfylles. Det vil bl.a. bero på den teknologiske utviklingen hvordan dette best bør gjøres. For å oppfylle kravet etter første ledd, skal forvaltningen etter annet ledd bl.a. etablere systemer for tilgangskontroll og sporbarhet. Formålet med tilgangskontroll er å «sørge for at uvedkommende ikke får tilgang til opplysningene». Formålet med sporbarhet er å «føre kontroll med hvem som skaffer seg tilgang til opplysningene». Etter tredje ledd skal forvaltningen «dokumentere hvilke tiltak som er truffet for å oppfylle kravene i første og annet ledd». Paragrafen gir hjemmel til å fastsette utfyllende forskrifter. I dagens lov er det gitt en begrenset forskriftshjemmel i § 13 annet ledd. Det fremgår av første ledd at Kongen kan gi nærmere forskrifter om «hvilke opplysninger som skal være underlagt taushetsplikt, og om deling og oppbevaring av taushetsbelagte opplysninger». Etter annet ledd kan Kongen dessuten «gjøre unntak fra taushetsplikten overfor forskere og andre grupper av personer». Denne forskriftshjemmelen må ses i sammenheng med utvalgets forslag om ikke å videreføre særlige regler om taushetsplikt for forskere i forvaltningsloven. Kapittel 6 inneholder regler om grensene for vedtakets innhold. Bestemmelsene lovfester regler som i dag anses for å gjelde på ulovfestet grunnlag. Paragrafen er ny og lovfester den såkalte myndighetsmisbrukslæren for så vidt gjelder utøving av forvaltningsskjønn. Det vises til punkt 34.2.2 og 34.6. Bestemmelsen fastsetter de innholdsmessige rammene for enkeltvedtaket i den forstand at avgjørelsen ikke kan være et resultat av at forvaltningsorganet har lagt vekt på utenforliggende hensyn, eller et resultat av en skjønnsutøving som er vilkårlig eller innebærer usaklig forskjellsbehandling. Første punktum kan også ses i sammenheng med utk. § 1 annet ledd. Lovfestingen er ikke ment å innebære noen realitetsendringer. Det siste elementet i den tradisjonelle læren om myndighetsmisbruk – at et vedtak blir ugyldig hvis det er grovt urimelig – har ikke vært brukt av domstolene til å sette vedtak til side på mange år, selv om muligheten har vært nevnt i domspremissene. Det skiller seg derfor fra de andre elementene som er tatt opp i utk. § 40, og er av den grunn utelatt fra bestemmelsen. Paragrafen er ny og lovfester den såkalte vilkårslæren som etter gjeldende rett er ulovfestet. Det tas ikke sikte på realitetsendringer. Det vises til punkt 34.2.1 og 34.5. Første punktum angir i hvilke tilfeller forvaltningsorganet kan knytte tyngende vilkår til et vedtak. Det må for det første dreie seg om en tildeling av et gode, f.eks. en tillatelse. For det annet må det være et gode som parten ikke uten videre har krav på. Adgangen til å knytte vilkår til vedtaket etter utk. § 41 gjelder altså bare der forvaltningsorganet har et forvaltningsskjønn ved avgjørelsen. Annet punktum fastsetter rammene for hvilke vilkår som kan stilles. Det er for det første et krav at vilkåret har saklig sammenheng med tildelingen av godet. Hva som er «saklig», beror på tildelingens art og virkninger, samt kompetansegrunnlaget for tildelingen. Ikke sjelden følger det av en formålsbestemmelse i hjemmelsloven hvilke hensyn loven skal ivareta. Et vilkår som bidrar til å oppfylle lovens formål, vil i så fall være saklig. Men også andre hensyn kan være lovlige. Når det treffes vedtak etter loven, og tillatelse blir nektet fordi den kan føre med seg andre skader og ulemper, kan det foreligge en saklig sammenheng etter utk. § 41 når det i stedet settes vilkår for å motvirke slike skader og ulemper. Spesielt kan det settes vilkår for å ivareta hensyn som etter lovgivningen er tverrgående, jf. f.eks. naturmangfoldloven kapittel II og kulturminneloven § 1, eller for å ivareta interesser som har grunnlovsvern, jf. Grunnloven del E. Et vilkår som motvirker hjemmelslovens formål, kan mangle saklig sammenheng hvis det ikke kan forsvares ut fra hensyn som nevnt. Det samme gjelder for vilkår som overhodet ikke har noe med loven å gjøre, og heller ikke er knyttet til virkningene av tildelingen, for eksempel et vilkår om betaling for en tillatelse uten at dette har klar lovhjemmel. For det annet må vilkårene ikke virke uforholdsmessig tyngende for parten som tildeles godet med vilkår. Som utgangspunkt må dette vurderes i lys av den tillatelsen eller godet som parten blir tildelt ved vedtaket. Det vil ha betydning hva som er formålet med vilkåret, og hvor egnet det er til å ivareta dette formålet. I enkelte tilfeller kan også partens situasjon bortsett fra det aktuelle vedtaket spille inn ved vurderingen. Lovforslagets kapittel 7 gir bestemmelser om saksforberedelse i saker om enkeltvedtak og om avgjørelsen i slike saker. Kapitlet avløser forvaltningsloven kapittel IV og V. Paragrafen gir regler om forvaltningsorganets plikt til å varsle parten før vedtak treffes (forhåndsvarsel). Paragrafen svarer til og viderefører fvl. § 16 med mindre endringer. Forhåndsvarsling er behandlet nærmere i punkt 22.2 i de alminnelige motivene. Første ledd første punktum slår fast hovedregelen om forhåndsvarsling i saker om enkeltvedtak. Uttrykket «så tidlig som mulig» må ses i lys av formålet med varselet og kravene til varselets innhold. Varselet må komme så tidlig at parten får en reell mulighet til å uttale seg og eventuelt til å korrigere grunnlaget for avgjørelsen. Samtidig må forvaltningsorganet kunne vente med å varsle til det er kommet så langt i saksbehandlingen at varselet kan oppfylle kravene til varselets innhold etter tredje ledd. Annet punktum gjør unntak for saker som parten selv har innledet ved søknad. I søknadssaker vil varsel etter første punktum likevel være nødvendig overfor eventuelle andre parter i saken enn søkeren, jf. likevel tredje ledd som kan komme til anvendelse der saken endrer seg vesentlig, eller saken har ligget i bero i lang tid, slik at også søkeren bør varsles. Annet ledd stiller krav til forhåndsvarselets innhold. Kravene i første punktum springer ut av og må ses i lys av formålet med varselet, som er å sette parten i stand til å ivareta sine interesser i saken. Varselet trenger ikke å inneholde all faktisk og rettslig informasjon som kan være relevant for avgjørelsen, men må orientere om hva slags vedtak det er aktuelt å treffe, og de avgjørende faktiske forhold og sentrale rettsregler, herunder rettslige vurderingstemaer, som forvaltningsorganet antar kan gi grunnlag for vedtaket. Det er dette som generelt forklarer «hva saken gjelder». Dessuten må varselet ha med annen relevant informasjon i den grad det er «påkrevd» for at parten kan ivareta sine interesser på forsvarlig måte. Dette kan være en orientering om saksgangen og om retten til partsinnsyn, eller – alt etter omstendighetene – sentrale dokumenter i saken, f.eks. søknaden, konsekvensutredning eller en nærmere beskrivelse av det omsøkte tiltaket. For øvrig svarer bestemmelsen i hovedsak til gjeldende § 16 annet ledd. Varselet kan gis elektronisk til partens digitale postkasse hvis ikke parten har reservert seg mot elektronisk post i samsvar med gjeldende regler. Loven gir ikke regler om varsling ved offentlig kunngjøring, men slike regler kan finnes i særlovgivningen, f.eks. plan- og bygningsloven og naturmangfoldloven kapittel V. Etter annet ledd annet punktum skal forvaltningsorganet sette en frist for uttalelse. Fristen skal være så lang at parten har reelle muligheter til å uttale seg og bidra til å opplyse saken for forvaltningsorganet, jf. merknadene til første ledd. Forvaltningsorganet avgjør selv hvordan fristen skal settes (antall dager, konkret dato e.l.), og hvordan den skal beregnes. Tredje ledd pålegger forvaltningsorganet å sende nytt varsel til parter i to situasjoner. Den ene er når sakens karakter har endret seg «vesentlig» siden varslet første gang ble gitt. Dette innebærer at den avgjørelsen som forvaltningsorganet er i ferd med å treffe, rettslig eller faktisk i stor grad skiller seg fra vedtaket som det første varselet ga informasjon om. Mindre faktiske endringer i grunnlaget for avgjørelsen som organet ønsker å bygge avgjørelsen på, gjør det ikke nødvendig med nytt varsel. I slike tilfeller vil uansett reglene i utk. § 43 om fremlegging av nye opplysninger bli aktualisert. Hvis organet ser at det trolig vil bli truffet et mer vidtgående vedtak overfor parten enn det opprinnelige varselet bar bud om, vil det vanligvis være nødvendig med nytt varsel. For det annet inntrer varslingsplikten på ny når saken er tatt opp igjen etter å ha vært lagt til side i lang tid. At saken må ha «ligget i bero», innebærer at forvaltningsorganet over en lengre periode ikke har arbeidet med saken. Vilkåret vil ikke være oppfylt i saker hvor det har tatt lang tid å treffe avgjørelse, dersom organet har arbeidet med saken mer eller mindre hele tiden, men når saksbehandlingen blir vesentlig forsinket, skal forvaltningsorganet gi parten melding om det etter utk. § 17 tredje ledd. Om saken blir lagt til side i kortere tid, f.eks. for å prioritere andre saker, inntrer ikke varslingsplikten etter tredje ledd. Nøyaktig hvor lang periode som kreves, må vurderes konkret. Et viktig moment i vurderingen vil være om det har gått så lang tid at parten har hatt rimelig grunn til å tro at saken er henlagt eller avsluttet på annen måte. Saken er «gjenopptatt» når forvaltningsorganet igjen begynner å arbeide med saken og forbereder å treffe vedtak. Tredje ledd gjelder også til fordel for parter som opprinnelig ikke ble varslet, f.eks. fordi parten innledet saken ved søknad, eller fordi unntakene etter annet ledd var til stede. Dette innebærer at en opprinnelig unntakssituasjon etter første eller fjerde ledd ikke uten videre fritar for å varsle etter tredje ledd. Fjerde ledd fastsetter enkelte unntak og angir i hvilke tilfeller organet ikke behøver å varsle parten om saken. Til forskjell fra unntaket i første ledd annet punktum er unntakene i fjerde ledd vurderingspregete. Bokstav a viderefører unntaket i fvl. § 16 tredje ledd bokstav a annet alternativ. Varsel både kan og bør unnlates dersom varslingen av parten kan skape en reell fare for at formålet med vedtaket ikke kan nås. Bokstav b viderefører unntaket i gjeldende § 16 tredje ledd bokstav a første alternativ, men konsumerer også unntaket i dagens bokstav b. Varsling kan altså unnlates dersom det er forbundet med store praktiske ulemper å varsle, f.eks. hvis parten ikke har noe kjent kontaktpunkt og ikke kan etterspores uten urimelig stor innsats. Bokstav c viderefører fvl. § 16 tredje ledd bokstav c annet alternativ, men konsumerer også unntaket i § 16 første ledd for de tilfellene hvor parten allerede har uttalt seg. Forvaltningsorganet må likevel ta i betraktning at parten kan ha uttalt seg på et annet eller dårligere grunnlag enn et varsel etter utk. § 42 vil gi. Det første unntaket i dagens § 16 tredje ledd bokstav c er ikke foreslått videreført, slik at forvaltningsorganet ikke kan la være å gi forhåndsvarsel fordi parten har hatt anledning til å uttale seg uten å benytte muligheten. d) som parten etter innsynslova ikke har rett til inn syn i. Paragrafen gir regler om forvaltningsorganets plikt til å legge frem faktiske opplysninger som kommer frem under saksbehandlingen om parten eller partens virksomhet. Paragrafen viderefører med enkelte endringer fvl. § 17 annet til fjerde ledd. Fremleggingsplikten er behandlet i punkt 22.3 i de alminnelige motivene. Første ledd første punktum fastsetter hovedregelen om plikt til å legge frem opplysninger om parten. Det stilles to krav til opplysningene for at plikten skal inntre. For det første må opplysningene gjelde parten eller den virksomhet han eller hun driver eller planlegger. Dette er en videreføring av gjeldende rett. Det er imidlertid bare informasjon om den virksomheten som er gjenstand for forvaltningssaken, som er relevant for fremleggingsplikten. Opplysninger om annen virksomhet parten driver, og som altså ikke angår saken, behøver ikke å legges frem. For det annet må organet ha mottatt opplysningene. Ordet «mottatt» skal forstås vidt og omfatter også opplysninger forvaltningsorganet innhenter fra eksterne virksomheter, f.eks. et annet forvaltningsorgan. Det vesentlige er at opplysningene har sin opprinnelse utenfra, og at vedtaksorganet er blitt kjent med opplysningene etter at saken ble innledet. Det er først og fremst denne typen opplysninger som det kan være stor grunn for vedtaksorganet til å få kontrollert ved å legge dem frem for parten. For personopplysninger vil en slik fremlegging for parten være i samsvar med personopplysningsloven, jf. personvernforordningen artikkel 14. Første ledd annet punktum viderefører fvl. § 17 tredje ledd i et tilsynelatende utvidet omfang og angir hvilke opplysninger forvaltningsorganet ikke har en rettslig plikt til å legge frem, men som det likevel bør legge frem. Utvidelsen består i at organet oppfordres til å legge frem alle opplysninger av vesentlig betydning for avgjørelsen, uavhengig av om det må forutsettes at parten «har grunnlag eller interesse for å uttale seg om» opplysningene, slik det fremgår av dagens regel. Selv om organet ikke har en plikt til å legge frem opplysningene, må det vurdere om opplysningene skal legges frem. Bestemmelsen må ses i sammenheng med utredningsplikten etter utk. § 44. Fremlegging vil kunne bidra til at saken blir forsvarlig utredet, slik utredningsplikten krever. Det er derfor tenkelig at en unnlatelse av å legge frem opplysninger kan bli ansett som et brudd på utredningsplikten, bl.a. avhengig av hvor sentrale opplysningene er for saken og avgjørelsen som treffes, og om fremlegging ville vært egnet til å belyse viktige sider av saken. Første ledd tredje punktum pålegger forvaltningsorganet å sette en frist for uttalelse. Dette gjelder enten opplysningene legges frem etter første eller annet punktum. Fristen skal være lang nok til å gi parten reelle muligheter til å uttale seg om opplysningene, men det er også viktig at fristen ikke bidrar til å forlenge saksbehandlingstiden unødig. Når fristen er utløpt, bør forvaltningsorganet i de fleste tilfeller kunne bygge avgjørelsen på den informasjonen som er tilgjengelig. Annet ledd gjør unntak fra fremleggingsplikten etter første ledd første punktum. For andre opplysninger enn dem som omfattes av første ledd første punktum, er det ikke nødvendig å vurdere unntaksvilkårene. Unntakene kan likevel være styrende for de vurderingene organet gjør når det skal avgjøre om opplysninger skal legges frem etter bør-regelen. Det gjelder generelt at annet ledd gir en adgang til å la være å legge frem opplysningene, ikke en plikt. Forvaltningsorganet kan derfor velge å legge dem frem. Annet ledd bokstav a gjør unntak for tilfeller hvor opplysningene er bekreftet av parten selv. Bekreftelsen trenger ikke å ha skjedd eksplisitt. Det vil f.eks. være tilstrekkelig at opplysningene indirekte bekreftes av andre opplysninger parten selv har gitt i sin fremstilling av saken, eller at opplysningene harmonerer godt med en annen fremstilling som parten tidligere har kontrollert. Bokstav b gjør unntak for hastesituasjoner og andre tilfeller hvor fremlegging vil være praktisk umulig, f.eks. fordi parten ikke har noe kjent kontaktpunkt. Det er ikke et krav at fremlegging må være absolutt umulig. Vilkåret vil være oppfylt dersom det krever uforholdsmessig store ressurser å finne ut hvor parten befinner seg, eller hvordan parten kan få seg forelagt opplysningene. For øvrig innbyr unntaksbestemmelsen til en avveining av hensynet til rask avgjørelse og effektiv saksbehandling mot hensynet til partens muligheter til å ivareta sine interesser. Annet ledd bokstav c viderefører det generelle unntaket i gjeldende bokstav c og gjør unntak for fremlegging når det åpenbart er unødvendig å legge frem opplysningene av hensyn til utredning av saken og partens muligheter for å uttale seg. Det sentrale i bokstav c er at de hensynene som taler for at parten bør få uttale seg om opplysningene, ikke gjør seg gjeldende. Det kan være fordi opplysningene ikke har nevneverdig betydning for avgjørelsen, eller det kan være at de utelukkende taler til gunst for parten, slik at det er grunn til å tro at parten ikke vil komme med innvendinger eller kommentarer. Annet ledd bokstav d viderefører gjeldende rett og gjør unntak for opplysninger som parten ikke ville hatt krav på innsyn i etter en innsynsbegjæring. Dette unntaket følger i dag motsetningsvis av fremleggingsplikten i gjeldende § 17 annet ledd første punktum. Selv om det ikke er en plikt til å legge frem slike opplysninger, bør det overveies å gjøre det hvis gode grunner taler for å gi parten merinnsyn etter reglene i innsynslova. Paragrafen avløser fvl. § 17 første ledd første punktum og gir regler om forvaltningsorganets plikt til å utrede saken før det treffer vedtak, og om parters plikt til å medvirke til å opplyse saken. Utredningsplikten er behandlet i punkt 21.4 og 21.5. Medvirkningsplikten er behandlet i punkt 21.6. Første ledd første punktum slår fast forvaltningsorganets plikt til «sørge for at saken er forsvarlig utredet» før det gjør vedtak i saken, dvs. før realitetsavgjørelsen tas. Kravet om «forsvarlig» utredning er ikke ment å utvide eller innsnevre forvaltningens utredningsplikt sammenlignet med gjeldende regel i fvl. § 17 første ledd første punktum, men i stedet å gi et mer dekkende uttrykk for pliktens innhold. Som i dag må utgangspunktet være at alle faktiske forhold som kan ha reell betydning for avgjørelsen, skal løftes frem under saksbehandlingen og belyses og vurderes av forvaltningsorganet. Det er organets oppgave å sørge for at saken er utredet objektivt og nøytralt og på det grunnlaget treffe riktige, formålstjenlige og hensiktsmessige avgjørelser. At utredningen skal være «forsvarlig», innebærer at det kan bero på de konkrete omstendighetene i saken hvor grundig utredningen rent faktisk må være. Relevante momenter i denne forsvarlighetsvurderingen vil være hva saken gjelder, hvor viktig den er for parten eller eventuelt (lokal)samfunnet og for allmenne interesser, hvor lang tid forvaltningsorganet har til rådighet, herunder om det haster å treffe en avgjørelse, og i noen grad også hvilke andre ressurser forvaltningsorganet har til rådighet. Dessuten må alle disse omstendighetene ofte måtte avveies mot hensynet til en forsvarlig økonomisk ressursbruk. Ingen statlige eller kommunale organer har ubegrenset med ressurser, og i realiteten er det få saker som kan utredes så grundig at absolutt alle tenkelige relevante fakta i saken kommer frem. Utredningspliktens omfang må for øvrig også avgrenses mot partenes medvirkningsplikt etter annet ledd. Bestemmelsen pålegger organet en plikt til å «sørge for» at saken er utredet. Det er dermed opp til forvaltningsorganet selv å bestemme hvordan utredningen rent praktisk skal gjennomføres. I en del sakstyper vil konsekvensutredninger, jf. tredje ledd, være et viktig middel til å få utredet saken. Dersom organet f.eks. setter ut utredningsarbeidet eller saksbehandlingen, må dette gjøres etter reglene i utk. § 26. I slike tilfeller følger det forutsetningsvis av første ledd første punktum at ansvaret for resultatet uansett ligger hos vedtaksorganet. Første ledd annet punktum er nytt og presiserer utredningsplikten på to måter. Bestemmelsen er et stykke på vei en lovfesting av krav som bl.a. følger av utredningsinstruksen i staten. I det omfang saken tilsier, må organet for det første klargjøre hvilke tredjepartsinteresser som berøres av saken, og hvordan de berøres. Hvorvidt saken «tilsier» at dette må gjøres, vil som regel bero på sakens karakter og de materielle reglene som saken bygger på. Det kan f.eks. følge av lovgrunnlaget vedtaket bygger på, at avgjørelsen skal treffes etter en avveining mellom hensynet til private og hensynet til allmenne interesser. Men selv om det ikke er gitt slike uttrykkelige retningslinjer i lovgrunnlaget, kan første ledd annet punktum innebære en plikt til å identifisere og utrede mulige konsekvenser saken kan få for private tredjepersoner eller samfunnet for øvrig. Organet er bare pålagt å «klargjøre» disse interessene. Hvorvidt organet må legge vekt på dem i skjønnsutøvingen, identifisere dem i vedtaket eller på andre måter ta hensyn til dem, vil bero på det materielle rettsgrunnlaget vedtaket treffes i medhold av, og omstendighetene ved saken for øvrig. Videre må organet etter annet punktum klargjøre «alternative løsninger». I dette ligger særlig at organet skal ta sikte på å identifisere flere realistiske alternative resultater i saken. I klarleggingsplikten ligger dessuten at organet i valget mellom flere alternative avgjørelser bør utrede hvordan disse vil slå ut. Dette kan gi et mer realistisk grunnlag for selve skjønnsutøvingen. Annet ledd er nytt og pålegger partene en medvirkningsplikt i saker som partene selv innleder hos forvaltningsorganet. Etter bestemmelsen skal partene uoppfordret legge frem opplysninger som kan ha betydning for saken, for forvaltningsorganet. Bestemmelsen gjelder særlig for søknadssaker, men kan også få betydning i andre saker. Plikten gjelder bare så langt det er mulig for parten å legge frem opplysningene. Uttrykket «så langt som mulig» bør ikke tolkes for strengt, og plikten gjelder bare opplysninger som parten ikke vil ha uforholdsmessig store vanskeligheter med å frembringe. Plikten gjelder også bare opplysninger som kan få betydning for avgjørelsen. Opplysninger som ikke kan få betydning for vedtakets innhold, trenger parten ikke å legge frem. I annet ledd annet punktum er det presisert at parten i alle slags saker «bør» legge frem opplysninger som kan få betydning for avgjørelsen. I tredje punktum er det av pedagogiske grunner fastslått at dersom parten ikke oppfyller medvirkningsplikten, kan det virke inn på avgjørelsen. Det ligger ikke noe annet i dette enn det opplagte at forvaltningsorganet bare kan legge til grunn og bygge avgjørelsen på opplysninger som organet er kjent med. Partene kan ikke forvente at forvaltningsorganet skal treffe avgjørelser til fordel for parten basert på opplysninger som parten ikke har dokumentert. Annet ledd tredje punktum er imidlertid ikke en bevisbyrderegel som gjør at forvaltningsorganet kan løse faktisk tvil til partens ugunst fordi parten ikke har medvirket. Regler om bevisbyrde og beviskrav må bygges på andre regler, f.eks. det aktuelle kompetansegrunnlaget. Medvirkningsplikten etter annet ledd og utredningsplikten etter første ledd må ses i lys av hverandre. De må i tillegg ses i sammenheng med veiledningsplikten, medregnet utk. § 16 om retting av feil og mangler. Selv om forvaltningsorganet som utgangspunkt ikke behøver å frembringe opplysninger som det er rimelig å forvente at parten legger frem – og som parten eventuelt har en plikt til å legge frem, f.eks. dokumentasjon som underbygger en søknad – vil veiledningsplikten kunne stille krav til oppfølging overfor en part som glemmer dette. Tredje ledd er foreslått tatt med av pedagogiske grunner. Regler om konsekvensutredninger finnes særlig i plan- og bygningsloven § 4-2 og kapittel 14 med tilhørende forskrift, genteknologiloven 2. april 1993 nr. 38 med tilhørende forskrift og folkehelseloven 24. juni 2011 nr. 29 § 11. En konsekvensutredning etter disse reglene må gjennomføres slik at den – eventuelt sammen med annen saksutredning – oppfyller utredningsplikten etter utk. § 44. Paragrafen avløser fvl. §§ 18 til 18 d og henviser parter som ønsker innsyn i sakens dokumenter, til reglene i innsynslova. Den må ses i sammenheng med utvalgets forslag om gi regler om partsinnsyn i offentleglova, som derfor samtidig bør få korttittelen innsynslova, se utk. § 95. Partsinnsyn er behandlet i punkt 22.4 i de alminnelige motivene. Det er bare parter i saker om enkeltvedtak som kan kreve innsyn etter reglene om partsinnsyn i innsynslova, se merknadene til bestemmelsene i innsynslova nedenfor. (2) Mindreårige parter skal ha mulighet til å gi uttrykk for sitt syn, i den grad de er i stand til å danne seg egne synspunkter på det saken gjelder. De mindreåriges syn skal tillegges vekt i samsvar med deres alder og modenhet. Paragrafen samler og viderefører reglene om mindreåriges rettigheter i saksbehandlingen. Første ledd svarer til fvl. § 16 første ledd annet punktum og § 17 fjerde ledd. Den mindreårige må for egen del kunne erklære at det er unødvendig å bli forelagt nye opplysninger etter utk. § 43 (som uttrykkelig sagt i fvl. § 17 fjerde ledd), men det binder ikke vergen. Annet ledd svarer til fvl. § 17 første ledd annet og tredje punktum. Tredje ledd svarer til fvl. § 18 første ledd fjerde punktum. Fjerde ledd svarer til fvl. § 27 første ledd annet punktum. Paragrafen gjelder vedtakets form og viderefører deler av fvl. § 23. Annet ledd er nytt. Det vises til punkt 23.1 i de alminnelige motivene. Første ledd viderefører hovedregelen i fvl. § 23 om at vedtak skal være skriftlig. Bestemmelsen er et utslag av den generelle regelen om skriftlig saksbehandling i utk. § 10. «Skriftlig» omfatter også elektronisk tekst som er ment å være tilgjengelig også for ettertiden. Mulighet for unntak fra kravet om skriftlighet finnes i utk. § 51. Vedtaket skal utformes i klart språk, se utk. § 8 annet ledd om at forvaltningsorganet skal bruke et språk som er klart, presist og så vidt mulig tilpasset mottakeren. Se også utk. § 1 om at saksbehandlingen skal være tillitvekkende og ta hensyn til den enkeltes behov. Annet ledd første punktum stiller krav til autentisering av vedtaket. At vedtaket skal være «undertegnet», forstås i vid forstand og omfatter også elektronisk signatur og andre alminnelig brukte sikre autentiseringsmetoder, jf. lov 15. juni 2018 nr. 44 om elektroniske tillitstjenester. Vedtaket skal som hovedregel opplyse om saksbehandlerens navn. Det kan gjøres særskilt eller følge av hvem som har parafert brevet, jf. reglementet for departementenes organisasjon og saksbehandling § 12 nr. 2 (fastsatt ved kgl. res. 23. januar 1981 med endringer ved kgl. res. 30. november 1984). Opplysning om hvem som har hatt hovedansvaret for saksbehandlingen kan blant annet være viktig for å avdekke eventuell inhabilitet. Det gir også holdepunkter for hvem parten kan ta kontakt med ved spørsmål. Forvaltningsorganet kan la være å opplyse om saksbehandlerens navn hvis «tungtveiende grunner» taler mot å opplyse om det. Det kan for eksempel være grunn til å frykte at saksbehandleren vil utsettes for voldelige reaksjoner, grove trusler, grov sjikane eller utilbørlig press hvis navnet fremgår av vedtaket. Indiksjoner på dette kan for eksempel være at parten har et alvorlig kriminelt rulleblad som omfatter vold og trusler, at parten har fremsatt alvorlige trusler i saken eller ellers har en «profil» som gjør anonymitet nødvendig for å ivareta hensyn til liv og helse. Når saksbehandlerens navn skjermes, må navnet til en overordnet eller forvaltningsorganets leder fremgå av vedtaket. Hvem som er organets leder, formodes å være offentlig kjent. Det skal ikke under noen omstendigheter brukes fiktive navn. Hvis saksbehandlerens navn unntas, skal det opprettes et internt notat hvor det redegjøres for bakgrunnen for beslutningen, hvem som har fattet beslutningen, og hvem som er saksbehandler og vedtaksfatter, se utk. § 10 tredje ledd. Annet ledd annet punktum gjelder saker der ingen fysisk saksbehandler har truffet vedtaket. I slike tilfeller skal vedtaket opplyse om at det er truffet ved helautomatisert saksbehandling. c) gjøre rede for de viktigste hensyn som forvaltningsorganet har lagt vekt på i sin vurdering. Paragrafen viderefører fvl. § 24 første ledd første punktum og siste ledd samt § 25 med noen endringer. Det vises til punkt 23.2 i de alminnelige motivene. Første ledd første punktum bestemmer at enkeltvedtak skal ha begrunnelse, og viderefører fvl. § 24 første ledd første punktum. Det er krav om klart språk også ved utformingen av begrunnelsen, jf. utk. § 8 annet ledd om at forvaltningsorganet skal bruke et språk som er klart, presist og så vidt mulig tilpasset mottakeren. Begrunnelseskravet gjelder i utgangspunktet for alle enkeltvedtak, også der parten forventes å være fornøyd med vedtaket. I slike tilfeller vil det imidlertid stilles mindre strenge krav til begrunnelsens innhold. Dette er en endring fra gjeldende rett, som bestemmer at det i enkelte typer saker ikke er nødvendig å gi samtidig begrunnelse. Begrunnelsen skal som hovedregel være skriftlig. Dette er et utslag av den generelle regelen om skriftlig saksbehandling i utk. § 10. «Skriftlig» omfatter også elektronisk tekst som er ment å være tilgjengelig også for ettertiden. Unntak fra skriftlighetskravet reguleres i utk. § 51. Første ledd annet punktum er nytt og fremhever begrunnelsespliktens formål, som er å kunne forklare sakens utfall for parten. Forvaltningsorganet skal, så langt det er praktisk mulig, ta hensyn til partens behov og forutsetninger for å forstå vedtaket. Begrunnelsen skal utformes i klart språk, se utk. § 8 annet ledd. Første ledd tredje punktum er nytt. Det lovfester at begrunnelsesplikten er relativ, noe som må antas å samsvare med gjeldende rett. Det stilles større krav til begrunnelsen der vedtaket er særlig inngripende, og lempeligere krav der vedtaket er trivielt eller det ikke er grunn til å tro at parten vil være misfornøyd med det. Vedtakets «betydning» sikter til hvordan vedtaket påvirker parten og tredjepersoner, men også til eventuelle konsekvenser for mer generelle samfunnsforhold og allmenne interesser. Annet ledd gjelder hva begrunnelsen skal inneholde, og må forstås i lys av første ledd. Annet ledd bokstav a gjelder de faktiske forholdene som vedtaket bygger på. Begrunnelsen skal nevne de faktiske omstendighetene som har hatt «mye å si» for sakens utfall. Det er ikke nødvendig å redegjøre for alle detaljer som forvaltningen har kjennskap til, eller faktiske opplysninger som ikke har hatt særlig betydning for utfallet. Det er ikke nødvendig å redegjøre for de enkelte bevismidler og slutningene en trekker fra dem (selve bevisvurderingen). Fremstillingen kan støtte seg på en eksisterende redegjørelse som parten har utarbeidet eller er kjent med, men begrunnelsen må i så fall peke på hvilke forhold som har hatt mye å si for vedtakets konklusjon. Hvis avgjørelsen har bygd på opplysninger som forvaltningsorganet har fått tilgang til fra et annet organ, skal begrunnelsen opplyse om dette og organet skal navngis. Annet ledd bokstav b gjelder beskrivelsen av rettsanvendelsen. Begrunnelsen skal for det første vise til reglene som vedtaket bygger på. Henvisningen skal være så presis som praktisk mulig. For det andre skal begrunnelsen i nødvendig utstrekning gjøre rede for innholdet i reglene. Kravet må forstås i lys av at begrunnelsen skal kunne forklare sakens utfall for parten, se første ledd. «Nødvendig utstrekning» vil være slik utstrekning som kan sette parten i stand til å forstå hovedtrekkene i vedtakets rettslige innhold. Hvis parten er profesjonell, kan språket være mer teknisk. Tilhører parten en samfunnsgruppe som ikke kan forventes å ha forutsetninger for å gjøre mening av juridisk tekst, skal redegjørelsen ta hensyn til det. Som hovedregel er det ikke nødvendig å gjøre rede for tolkningsprosessen, men det kan være nødvendig hvis et bestemt tolkningsspørsmål er det springende punktet i saken. Annet ledd bokstav c gjelder beskrivelsen av vurderingspregete vilkår. Begrunnelsen skal gjøre rede for de viktigste momentene som forvaltningsorganet har lagt vekt på ved avgjørelsen. Bestemmelsen gjelder redegjørelsen for forvaltningens vurderinger generelt. For det første omfattes forvaltningens vurderinger av hensiktsmessighet («forvaltningsskjønn», «hensiktsmessighetsskjønn», «fritt skjønn», «kan-skjønn»). Forvaltingsorganet kan for eksempel innvilge en ytelse når bestemte vilkår er oppfylt. For det andre omfattes forvaltningens vurderinger av vilkår i lov eller forskrift (vurderingspreget rettsanvendelse). Et eksempel på et vurderingspreget vilkår er at noe er «urimelig». I noen saker vil det være overlapp mellom beskrivelsen av de faktiske forholdene som har hatt mye å si, og de viktigste momentene som forvaltningsorganet har lagt vekt på ved avgjørelsen. For vilkår som ikke er vurderingspregete, vil ofte forklaringen av rettsreglene og av de faktiske forholdene i saken uten videre forklare hvilke momenter det er lagt vekt på. Å gjøre rede for «de viktigste hensyn» er å nevne argumentene eller forholdene som har hatt mye å si for vurderingen. Det må opplyses om mer enn det aller viktigste momentet i vurderingen, men det er ikke nødvendig å nevne alle momentene som har hatt betydning. Kravet til omfanget må vurderes i lys av første ledd om at begrunnelsen skal tjene til å forklare sakens utfall for parten, og at omfanget skal tilpasses vedtakets betydning. Det er ikke nødvendig å gjengi eller kommentere alle argumentene som parten har gjort gjeldende i saken. Ofte vil det likevel være hensiktsmessig for å forklare utfallet av saken for parten at begrunnelsen tar opp sentrale punkter i partens argumentasjon og forklarer hvorfor den ikke førte frem. Tredje ledd gjør unntak fra annet ledd. Begrunnelsen trenger ikke å inneholde opplysninger som kan unntas partsinnsyn etter innsynslova § 13 a. Av og til kan det like fullt være grunn til at begrunnelsen inneholder opplysninger som parten ikke har rett til innsyn i. Hvis begrunnelsen ikke redegjør for opplysninger eller vurderinger som har hatt betydning for vedtaket, må dette i stedet fremgå av et skriftlig internt notat. Fjerde ledd gir hjemmel til å fastsette forskrift om unntak fra plikten til å gi begrunnelse eller om adgang til å gi etterfølgende begrunnelse. Bestemmelsen viderefører fvl. § 24 fjerde ledd, jf. forvaltningslovforskriften §§ 20 og 21. Justisdepartementet har praktisert en høy terskel for å legge til grunn at det foreligger «særlige forhold» som gjør det «nødvendig» med unntak. Paragrafen viderefører fvl. § 27 første ledd første, tredje og sjette punktum og annet ledd med noen endringer. Annet og tredje ledd er nye. Paragrafen er omtalt i punkt 23.3 i de alminnelige motivene. Første ledd første punktum angir hva underretning er. Underretning er formidling av vedtaket med dets begrunnelse, samt opplysninger som er nevnt i utk. § 50. At underretningen skal skje «straks», innebærer at oversendingen skal skje i forlengelse av at vedtak treffes og begrunnelse utarbeides. At forvaltningsorganet «selv» skal underrette, betyr at organet ikke kan delegere til andre å underrette. Det betyr for eksempel at en klageinstans ikke kan pålegge underinstansen å underrette klageren og eventuelt andre parter om klageinstansens vedtak. Første ledd annet punktum er en henvisning til at særlovgivning eller forskrift kan bestemme at vedtak skal kunngjøres offentlig i tillegg til eller i stedet for underretning etter første punktum. Det kan være aktuelt å bestemme dette på områder med saker som har et stort antall parter. Om offentlig kunngjøring kommer i tillegg til eller i stedet for forvaltningslovens regler om underretning, beror på en tolkning av den konkrete lov- eller forskriftsbestemmelsen. Annet ledd er nytt og bestemmer at forvaltningsorganet bør underrette personer som i løpet av saksforberedelsen har bedt om å bli holdt orientert. En anmodning om å bli underrettet når vedtak foreligger, har likhetstrekk med en begjæring om innsyn. Hvis forvaltningsorganet har grunn til å tro at personen som ber om underretning, vil ha klagerett (jf. utk. § 53), bør den klare hovedregelen være at vedkommende underrettes. Det vil være servicevennlig og effektivt å la borgeren slippe å måtte å gå om en formell innsynsbegjæring i slike tilfeller. Det vil også medføre fordeler ved beregning av klagefristen. Underretning til flere enn partene kan bety at taushetsbelagte opplysninger må skjules. Det kan være tidkrevende og kan begrunne at personer som ber om underretning etter annet ledd, ikke får det. Dette vil særlig være aktuelt hvis forvaltningsorganet har grunn til å anta at vedkommende ikke vil ha klagerett eller annet konkret behov for beskjed. Det kan også være aktuelt å sende en forenklet underretning med for eksempel vedtakets konklusjon og informasjon om reglene i innsynslova (offentleglova), jf. også veiledningsplikten etter utk. § 14. Tredje ledd er nytt og gjelder underretning der vedtak ikke treffes. Forvaltningsorganet skal i utgangspunktet underrette parten og personer nevnt i annet ledd dersom den avslutter en sak uten å treffe vedtak. Parten mv. vil ha interesse i beskjed om utfallet der vedkommende har mottatt forhåndsvarsel eller på annen måte har fått kjennskap til saken. Fjerde ledd gjelder unntak fra hovedregelen om underretning. Bestemmelsen viderefører fvl. § 27 første ledd siste punktum. Det er ikke nødvendig å underrette hvis det er «åpenbart unødvendig» og vedtaket «ikke medfører skade eller ulempe for parten». De to vilkårene må være oppfylt samtidig. Et eksempel er at en søknad i sak som påvirker tredjeperson slik at vedkommende er part i saken, avslås før tredjepersonen har blitt varslet om saken eller uttalt seg i den av eget tiltak. Et selskap søker for eksempel om å legge en ledning over mange titalls privateide tomter, men forvaltningsorganet antar at søknaden vil bli avslått, og unnlater å varsle tomteeierne. Hvis det ikke foreligger holdepunkter for at tomteeierne kjenner til saken, er det ikke nødvendig å underrette om avslaget. Hvis tomteeierne har fått varsel om sak etter utk. § 42 eller forvaltningsorganet kjenner til at konkrete tomteeiere har kjennskap til saken, er vilkårene for å unnlate underretning ikke oppfylt. f) særlige vilkår for søksmål etter § 52 eller annen lovbestemmelse. Har ikke underretningen med slike særlige vilkår, gjelder de ikke i saken. Paragrafens første ledd er nytt. Annet ledd viderefører fvl. § 27 tredje og fjerde ledd. Paragrafen er omtalt i punkt 23.3 i de alminnelige motivene. Bestemmelsen gjelder opplysningene som underretningen skal inneholde i tillegg til vedtaket og dets begrunnelse. Opplysningene som bestemmelsen nevner, skal tas med i underretningen så langt de kan være aktuelle i saken. Det betyr at det ikke er nødvendig å ta med opplysninger som ikke kan være aktuelle. Klageinstansen må ikke, og bør heller ikke, inkludere opplysninger om fremgangsmåten ved klage. Dersom det er usikkert om opplysningene vil være relevante for saken, skal opplysningene tas med. Første ledd gjelder kontaktinformasjon. Underretningen skal oppgi forvaltningsorganets elektroniske adresse, men kan også ta med postadresse, besøksadresse og telefonnummer. Det er opp til forvaltningsorganet selv om det vil oppgi en bestemt kontaktperson, men indirekte vil det ofte følge av vedtaket at den som har underskrevet eller parafert det, kan kontaktes. Bokstav a gjelder informasjon om klagereglene. Det er relevant i alle tilfeller der det er en adgang til å klage til et annet forvaltningsorgan etter reglene i utk. kapittel 8. Bokstav b gjelder retten til å se sakens dokumenter etter innsynslova. Bokstav c gjelder informasjon om forvaltningens veiledningsplikt etter utk. § 14. Bokstav d gjelder informasjon om adgangen til å be om utsatt iverksetting av vedtaket etter utk. § 76. Enkelte vedtak er slik at iverksettingen vil medføre uopprettelig skade, for eksempel vedtak om avliving av et dyr. Bokstav e gjelder informasjon om adgangen til å søke fritt rettsråd. Dette vil bare være aktuelt i enkelte typer saker, se rettshjelploven 13. juni 1980 nr. 35. Bokstav f bestemmer at det skal gis informasjon om særlige vilkår for søksmål etter utk. § 52 hvis det blir satt et slikt vilkår. Det skal opplyses om rettsgrunnlaget for vilkårene, samt om hva de gjelder. Hvis underretningen ikke inneholder slike opplysninger, gjelder de ikke for parten. Det samme gjelder når søksmålsvilkåret bygger på en bestemmelse i særlovgivningen i stedet for § 52. Et mindretall (Innjord) foreslår som bokstav d en regel om informasjon om adgangen til å få dekket kostnader ved klage når vedtaket blir endret til gunst for parten på grunn av en feil ved det, se utk. § x. Informasjonen bør da omfatte hovedvilkårene for å få slik kostnadsdekning og hvordan parten skal gå frem med et slikt krav. Paragrafen en ny, men viderefører elementer fra fvl. §§ 23 og 27. Det vises til punkt 23.1.3, 23.2.6 og 23.3.6 i de alminnelige motivene. Bestemmelsen gjør unntak fra hovedregelen om at vedtaket, begrunnelsen og underretningen er skriftlig, se utk. §§ 47, 48 og 49. Første ledd bestemmer at et vedtak ikke trenger å være skriftlig hvis det haster med å treffe vedtaket eller skriftlighet av andre grunner ikke er praktisk mulig. I slike tilfeller vil det være upraktisk og byrdefullt med krav om skriftlig form. Bestemmelsen gir ikke grunnlag for fravike utgangspunktet om skriftlighet fordi det vil være lettere og eller mer praktisk for forvaltningsorganet. Skriftlighet må i den konkrete situasjonen utgjøre en hindring for god og hensiktsmessig myndighetsutøving. Et eksempel er der det haster så sterkt å innvilge en søknad at det må gjøres over telefon, eller der det gis pålegg om opphør av farlig aktivitet under en utrykning. Iallfall i det førstnevnte eksemplet er det en forutsetning at vedtaket blir nedtegnet i samsvar med utk. § 10. I tillegg til muntlige vedtak kan det treffes vedtak som ikke har noe verbalt uttrykk. Når vedtaket kommer til uttrykk som en faktisk handling, vil ofte vedtaket og iverksettingen av det falle sammen, som der en tjenesteperson dirigerer trafikken eller et spedbarn hentes ut av en situasjon der foreldrene er fraværende eller ute av stand til å kommunisere. I en situasjon hvor forvaltningsorganet har valget mellom å treffe vedtaket i muntlig form eller som faktisk handling, bør det velge den formen som gir best veiledning til parten. Annet ledd første punktum bestemmer at når vedtaket ikke er skriftlig, skal forvaltningsorganet gi slik begrunnelse som nevnt i utk. § 48 og slike tilleggsopplysninger som nevnt i utk. § 50, så langt vedtakssituasjonen tillater det. Når et vedtak er muntlig, vil det ofte være rom for å gi en viss begrunnelse, selv om det i mange tilfeller ikke vil være praktisk mulig å oppfylle vilkårene i utk. § 48. Hvor langt forvaltingsorganet skal gå i å gi opplysninger, beror på en vurdering av den konkrete situasjonen. Forvaltningens veiledningsplikt i § 14 kan også gi føringer for hva det bør informeres om. Annet ledd annet punktum gjelder situasjoner der vedtak treffes og gjennomføres uten at parten er til stede. Dette kan være praktisk der vedtak kommer til uttrykk ved en faktisk handling. Et eksempel er der et barn hentes ut fra et hjem etter en utrykning og foreldrene ikke er til stede, eller der det gjennomføres inngrep på eiendom uten at eieren har fått beskjed eller er til stede. Det kan også tenkes at et vedtak gis muntlig til én part, men at saken har flere parter som ennå ikke er informert. I slike tilfeller skal det gis skriftlig underretning som fyller kravene i § 49, som inkluderer opplysningene som er nevnt i § 50. Etter tredje ledd kan en part kreve skriftlig bekreftelse av et vedtak som i utgangspunktet ikke har skriftlig form. Parten kan be om slik bekreftelse når som helst og må ikke oppfylle noen formkrav. Når en part har bedt om bekreftelse, skal forvaltningen gi den så snart som mulig. Den skal inneholde opplysninger som nevnt i § 48 om krav til begrunnelsen og § 50 om krav til underretningens innhold. Forvaltningsorganet trenger bare å gi slik etterfølgende bekreftelse «så langt det er mulig». I noen tilfeller vil det være praktisk umulig å gi slik bekreftelse, som for eksempel der kjøretøyer dirigeres i trafikken. Paragrafen gjelder vilkår for å reise sak for domstolene om vedtaket. Den svarer i det vesentlige til fvl. § 27 b. Første punktum gir forvaltningsorganet adgang til å sette som vilkår i vedtaket at klageretten etter utk. kapittel 8 må brukes før det kan reises søksmål om vedtaket. Er det ikke satt noe slikt vilkår, står vedkommende fritt til å velge mellom å klage og å reise søksmål. Bestemmelsen gjelder både for søksmål som direkte gjelder gyldigheten av vedtaket, og søksmål for å få stadfestet at det er adgang til å utføre handlinger som vedtaket eventuelt vil være til hinder for. Regelen gjelder også for søksmål om erstatning i anledning av et vedtak, men står tilbake for regelen i skjønnsloven § 4 annet ledd om ekspropriatens adgang til å kreve skjønn. Når det er satt vilkår etter første punktum, vil det i praksis ikke kunne reises søksmål før klageinstansen har avgjort klagen. Tar det mer enn seks måneder, følger det av annet punktum at det er adgang til å reise søksmål trass i vilkåret. Det gjelder likevel ikke hvis det skyldes klageren at klagesaken ikke er avgjort innen seks måneder. Til forskjell fra regelen etter fvl. § 27 b gjelder annet punktum i alle tilfeller der klageren er årsak til forsinkelsen, selv om klageren ikke er noe å bebreide. Forvaltningsorganet kan likevel samtykke i at søksmål blir reist, og seksmånedersfristen er ikke til hinder for å sende varsel om søksmål etter tvisteloven § 5-2. Kapittel 8 gir regler om klage. Reglene gjelder først og fremst klage over enkeltvedtak, men de kan komme til anvendelse i andre klagesaker når det foreligger hjemmel for det. Klage er behandlet i kapittel 24. c) en forening eller stiftelse hvis det ligger innenfor dens formål eller naturlige virkeområde å ivareta forhold som vedtaket gjelder. Paragrafen avløser fvl. § 28 første ledd (delvis) og tredje og fjerde ledd. Den har regler om hvilke avgjørelser som kan påklages, og hvem som har klagerett. Det vises til punkt 24.7 og 24.8 i de alminnelige motivene. Første ledd fastsetter at enkeltvedtak kan påklages, og angir hvem som har klagerett. Bestemmelsen svarer i det vesentlige til gjeldende rett. Hvilke avgjørelser som regnes som enkeltvedtak, må bedømmes etter definisjonen i utk. § 6 første ledd. Hvilket organ som skal avgjøre klagen (klageinstansen), følger av utk. § 54. Etter første ledd bokstav a har parten alltid klagerett, uansett hvilket reelt behov parten har for å klage, jf. punkt 24.8.2. Hvem som regnes som part, må bedømmes etter definisjonen i utk. § 6 tredje ledd. En tidsmessig begrensning av klageretten følger av reglene om klagefrist i utk. § 55, som langt på vei vil sikre at klagen har aktuell interesse. Hvis en klage ikke innebærer noe krav om å få endret innholdet av avgjørelsen og dermed ikke fyller noe reelt behov for klageren, kan den tjene en funksjon som middel til forvaltningens interne kontroll, men kan etter omstendighetene blir behandlet ganske enkelt. Første ledd bokstav b avløser kriteriet «rettslig klageinteresse» i fvl. § 28 og gir andre enn partene klagerett. Kriteriet i bokstav b er utformet etter mønster av tvisteloven § 1-3, men det er fremhevet at de må bli berørt av vedtaket i vesentlig grad for å ha klagerett. Dette må likevel ikke tas for strengt. F.eks. må vedtak om miljøbelastende tiltak kunne påklages av dem som har slik tilknytning til det område som kan bli utsatt for forurensning eller støy som kan være til nevneverdig skade eller ulempe, og en nabo som mister utsikten ved et planlagt byggeprosjekt, må kunne påklage vedtak som tillater prosjektet. Første ledd bokstav c opprettholder den etablerte praksis med å gi ideelle organisasjoner klageadgang over vedtak som berører interesser som ligger innenfor organisasjonens formål eller naturlige virkeområde. I noen grad må de to kriteriene ses i sammenheng, slik at en lokalorganisasjon normalt ikke kan klage over vedtak som ikke har virkninger innenfor organisasjonens geografiske virkefelt. Også vedtak som legger til rette for tiltak som griper inn i interesser organisasjonen ivaretar, f.eks. tillatelser og tilskudd til virksomhet som påvirker miljøet, dekkes av klageretten. Klageretten etter bokstav c gjelder bare for organisasjoner som er organisert som en forening eller stiftelse, ikke f.eks. som aksjeselskap eller samvirkelag. Annet ledd fastsetter at andre avgjørelser enn enkeltvedtak kan påklages når det følger av særskilte bestemmelser i lov eller forskrift. Lovforslaget har enkelte slike regler, se f.eks. utk. § 21 om pålegg om å gi opplysninger. Er det klagerett over slike avgjørelser, bestemmer første ledd hvem som har klagerett, hvis ikke det er sagt noe annet i særlovgivningen. Tredje leddførste punktum lovfester i samsvar med fvl. § 28 tredje ledd første punktum at det er klagerett i ett trinn, slik at klageinstansens vedtak i klagesaken ikke kan påklages videre. Det gjelder uansett om vedtaket er en realitetsavgjørelse av klagen eller avviser klagen. Det siste er uttrykkelig lovfestet i annet punktum, som betyr en delvis endring sammenlignet med fvl. § 28 tredje ledd annet punktum. Fjerde ledd viderefører adgangen for Kongen til å gi avvikende forskrifter om klage for bestemte sakområder. b) en klagenemnd når det er bestemt i lov eller forskrift. c) formannskapet eller fylkesutvalget når kommunestyret eller fylkestinget har bestemt det. b) når vedtaket er truffet etter delegering fra et statlig organ. Paragrafen svarer til fvl. § 28 første ledd (delvis) og annet ledd, men er omredigert. Den gir regler om hvilket organ som er klageinstans. Det vises til punkt 24.6 i de alminnelige motivene. Første ledd angir hvilket organ som er klageinstans over vedtak truffet av et statsorgan. Første ledd bokstav a fastslår hovedregelen om at nærmest overordnete organ er klageinstans når ikke annet er bestemt i lov eller forskrift. Bestemmelsen åpner ikke for at klagesaken blir behandlet og avgjort i en annen enhet innenfor underinstansen. Om to enheter skal betraktes som ett organ eller to forskjellige organer, se også punkt 14.2. I en del tilfeller er spørsmålet avklart i lov eller forskrift, og det kan også være at lov eller forskrift i medhold av utk. § 53 fjerde ledd fastsetter at et annet forvaltningsorgan enn det nærmest overordnete skal være klageinstans. Forvaltningsorganer er statlige når utgiftene til dem dekkes over statsbudsjettet. Rovviltnemndene, som oppnevnes av Klima- og miljødepartementet etter rovviltforskriften 18. mars 2005 nr. 242, jf. naturmangfoldloven § 18, er statlige forvaltningsorganer selv om nemndsmedlemmene blir oppnevnt etter forslag fra fylkestingene og Sametinget. Første ledd bokstav b presiserer at klageinstansen er en særskilt klagenemnd når dette følger av lov eller forskrift. Annet og tredje ledd har regler om klageinstansen når det gjelder (fylkes)kommunale vedtak. Annet ledd gjelder kommunale klageinstanser («intern kommunal klagerett»). Hvem som er klageinstans, avhenger da av hva kommunestyret og fylkestinget har bestemt. Bokstav a angir utgangspunktet om at klageinstansen er kommunestyret eller fylkestinget selv. Dette gjelder så langt kommunestyret eller fylkestinget ikke har truffet noen bestemmelse om klageinstans. Etter bokstav b kan det være en særskilt klagenemnd. Det vil trolig være det vanlige i kommuner med et større antall klagesaker. Kommunen kan opprette en felles klagenemnd for alle klagesakene (eventuelt med unntak for visse sakstyper) eller flere klagenemnder. Har kommunen flere klagenemnder, må fordelingen av klagesaker mellom de enkelte klagenemndene skje på grunnlag av objektive generelle kriterier, f.eks. sakstype eller stedlig tilknytning. Etter bokstav c kan kommunestyret resp. fylkestinget bestemme at henholdsvis formannskapet eller fylkesutvalget skal være klageinstans, eventuelt for bestemte sakstyper. Tredje ledd bestemmer at departementet er klageinstans over vedtak truffet av kommunestyret eller fylkestinget. Departementets myndighet til å avgjøre klagesaker kan delegeres i samsvar med utk. § 24. I praksis er den på flere områder delegert til fylkesmannen. For enkeltvedtak som formannskapet eller fylkesutvalget treffer i første instans, gjelder reglene i annet ledd. På grunn av regelen om inhabilitet i kommuneloven § 11-10 tredje ledd er det lite praktisk at kommunestyret eller fylkestinget er klageinstans her, slik at kommunen i tilfelle bør opprette en egen klagenemnd. Fjerde ledd angir i hvilke andre tilfeller et statlig forvaltningsorgan er klageinstans over enkeltvedtak som en kommune eller fylkeskommune har gjort. I fjerde ledd bokstav a er det presisert at det kan følge av særlovgivning at et statlig organ er klageinstans over kommunale og fylkeskommunale vedtak. Er det gjort, er det som oftest fylkesmannen som er klageinstans over kommunale vedtak. Fjerde ledd bokstav b fastsetter at et statlig organ vil være klageinstans når kommunen eller fylkeskommunen utøver myndighet etter delegering fra et statlig forvaltningsorgan der loven åpner for slik delegering. Som regel vil klageinstansen da være det organ som har delegert myndigheten, men er myndigheten delegert fra departementet eller et direktorat, kan det f.eks. bli fastsatt at fylkesmannen er klageinstans. (3) Klagefristen går ut kl. 2400 på samme ukedag som fristen ble regnet fra. Ender fristen på en lørdag, helligdag eller 1. eller 17. mai, forlenges fristen til den nærmest følgende virkedag. Paragrafen gir regler om klagefrist. Første, annet og fjerde ledd svarer til fvl. § 29. Tredje ledd svarer til fvl. § 30 tredje punktum. Det vises til punkt 24.9 i de alminnelige motivene. Første ledd fastsetter en klagefrist på tre uker. Fristen regnes etter første punktum fra underretning om vedtaket etter utk. § 49 er kommet frem til mottakeren, ikke fra da den ble sendt fra forvaltningsorganet. Ved digital underretning vil denne forskjellen spille liten rolle. Fristen begynner å løpe selv om vedtaket ikke er kommet til mottakerens kunnskap, f.eks. fordi mottakerens digitale mottaksutstyr svikter, eller fordi mottakeren ikke åpner brevpost på grunn av reisefravær. Slike forhold må i tilfelle tas i betraktning når forvaltningsorganet etter utk. § 57 avgjør om en klage skal behandles selv om den er satt frem etter utløpet av klagefristen. Klagefristen begynner å løpe selv om underretningen er mangelfull, men dette bør ha betydning for om en klage etter fristens utløp skal tas til behandling etter utk. § 57. Er det gitt underretning uten begrunnelse for vedtaket, gjelder tredje ledd. Skjer underretningen ved offentlig kunngjøring, jf. utk. § 49 første ledd, bestemmer første ledd annet punktum at klagefristen løper fra første gangs kunngjøring. Med «offentlig kunngjøring» siktes det til kunngjøring i avismedia med hjemmel i lov eller forskrift, også i de tilfeller hvor kunngjøring skjer etter analogi fra domstolloven § 181 fordi parten ikke har kjent adresse eller kontaktpunkt. En offentlig kunngjøring ved pressemelding er ikke tilstrekkelig til at klagefristen begynner å løpe. Annet ledd svarer til gjeldende fvl. § 29 annet ledd og angir utgangspunktet for klagefristen for den som har klagerett uten å ha fått underretning om vedtaket. Annet ledd annet punktum viderefører en lengstefrist på tre måneder regnet fra vedtaket ble truffet, for vedtak som går ut på å gi noen en tillatelse eller et annet gode. Formuleringen her dekker det samme som ordene «tillatelse, ytelse eller annen rettighet» i fvl. § 29 annet ledd. Annet ledd får likevel noe mindre betydning enn før fordi andre interesserte enn parten kan kreve å bli underrettet om vedtaket etter utk. § 49 annet ledd. Tredje ledd gir regler om hvordan fristen skal beregnes, generelt og når fristen faller på enkelte konkrete datoer. Bestemmelsen svarer i innhold til fvl. § 30 tredje punktum, jf. domstolloven §§ 148 og 149, men er omskrevet for å få innholdet klart frem. Fjerde ledd viderefører en adgang til å forlenge klagefristen i samsvar med fvl. § 29 fjerde ledd. Dette kan f.eks. være aktuelt i tilfeller hvor parten ikke har mottatt begrunnelse samtidig med vedtaket. Paragrafen viderefører fvl. § 30 første og annet punktum med mindre endringer. Den gir regler om når klagen må være fremsatt for å være i tide. Det vises til punkt 24.9 i de alminnelige motivene. Første ledd har en alminnelig regel om hva klageren må gjøre for å overholde klagefristen. Blir klagen fremsatt elektronisk, må den være sendt til underinstansens digitale postkasse før klagefristen utløper. Det er tilstrekkelig at klageren sender klagen, selv om den ikke når frem til underinstansen på grunn av digital svikt hos underinstansen. Blir klagen sendt til klageinstansens digitale postkasse eller til en annen elektronisk adresse hos underinstansen enn den har oppgitt for klager, er dette ikke tilstrekkelig, men en slik klage bør normalt tas under behandling etter reglene i utk. § 57 hvis ikke forholdet går inn under annet ledd. Blir klagen sendt med vanlig post, må den før klagefristen er utløpt, være levert til en tilbyder av posttjenester som skal sørge for å få sendingen frem til underinstansen. Hvem som er tilbyder av posttjenester, følger av vedtak eller avtale etter postloven 4. september 2015 nr. 91 – i praksis særlig Posten Norge. Det er tilstrekkelig at klagen er lagt i postkassen innen utløpet av klagefristen, selv om det går frem av informasjon på kassen at den ikke vil bli tømt før neste dag. En klage kan også bli fremsatt på andre måter, f.eks. muntlig overfor forvaltningsorganet (jf. utk. § 58 tredje ledd). Det må skje før klagefristen er ute. Har underinstansen en postkasse som er tilgjengelig for publikum, kan en skriftlig klage bli lagt der direkte hvis det skjer før klagefristen er ute, selv om det ikke kan ventes at postkassen vil bli tømt før neste morgen. Annet ledd gir regler for det tilfellet at klagen ikke kommer frem til underinstansen. Når klageren blir kjent med det eller burde ha forstått det, må hun eller han etter første punktum gjenta klagen innen én uke. Er klagefristen kortere enn én uke, må klagen etter annet punktum gjentas innen en frist av samme lengde. Annet punktum får bare betydning ved slike korte klagefrister etter særlovgivningen, siden lovforslaget ikke har noen kortere klagefrister enn en uke. b) særlige grunner gjør det rimelig at klagen blir prøvd. Paragrafen svarer innholdsmessig helt til fvl. § 31. Den gir regler om behandlingen av en klage som er fremsatt for sent (oversitting av klagefristen). Første ledd gir to alternative vilkår for å ta til behandling en klage som er fremsatt for sent. Er ett av disse vilkårene oppfylt, beror det på et forvaltningsskjønn om det skal skje. Men iallfall ved lovvilkåret i bokstav b – «særlige grunner» – vil vurderingen av lovvilkåret og forvaltningsskjønnet lett gli over i hverandre. Både ved lovvilkårene etter første ledd og i forvaltningsskjønnet kan det ha betydning hvor lang tid som er gått etter utløpet av fristen før klagen ble fremsatt. Det kan også legges vekt på hvor nærliggende det er at en klage fører frem, og hvor mye saken betyr for klageren. På den annen side skal det i forvaltningsskjønnet etter annet ledd legges vekt på om en endring av saken kan være til skade eller ulempe for en motpart eller andre interesserte som kan bli berørt av endringen. Dette må ses i lys av hvor store skader og ulemper det kan være tale om, men også den usikkerheten som klagebehandlingen betyr, kan etter omstendighetene ha betydning. Tredje ledd setter en absolutt frist på ett år, regnet fra den dagen vedtaket ble truffet. Etter dette tidspunktet må klagen behandles som en anmodning om omgjøring, jf. utk. §§ 62 til 64. Paragrafen svarer til fvl. § 32. Den gir regler om hvordan en klage skal fremsettes. Det vises til punkt 24.11.2 i de alminnelige motivene. Første ledd gir regler om fremsetting og innhold av en klage. Etter første ledd bokstav b skal klageren eller klagerens fullmektig undertegne klagen. Undertegning kan skje for hånd eller elektronisk med autorisert elektronisk signatur i samsvar med lov 15. juni 2018 nr. 44 om elektroniske tillitstjenester. En klage med ordinær e-post vil ikke oppfylle dette kravet, men forvaltningsorganet bør da i kraft av veiledningsplikten søke å få bekreftet klagerens identitet. Hvis klagen undertegnes av en fullmektig, må en skriftlig fullmakt undertegnet av klageren vedlegges hvis ikke fullmektigen er advokat, jf. utk. § 19 tredje ledd. Dette vil normalt være tilstrekkelig som dokumentasjon for fullmaktsforholdet. Etter første ledd bokstav c må klagen vise hvilket vedtak det klages over, og etter omstendighetene gi opplysninger som trengs for å bedømme om klageren har klagerett og har overholdt klagefristen, jf. utk. §§ 53 og 56. Klageren skal også nevne hvilken endring han eller hun ønsker i vedtaket, jf. bokstav d. Det kreves ikke at klageren sier hva vedtaket i klagesaken bør gå ut på. Det er tilstrekkelig å angi noe som ønskes endret i underinstansens vedtak, eller hvilken retning en endring bør gå i. Klageren må imidlertid få frem at henvendelsen er ment som en klage og ikke bare som en alminnelig besværing eller uttrykk for misnøye. Er det tvil om dette, må underinstansen gå frem etter fjerde ledd. Annet ledd oppfordrer klageren til å begrunne klagen, men stiller ikke noe krav om det. Ved å gjøre det oppnår klageren at disse synspunktene vil bli vurdert av klageinstansen, forutsatt at det ikke er unødvendig å ta stilling til dem i lys av klageinstansens konklusjon på annet grunnlag. Etter tredje ledd skal forvaltningsorganet – i praksis underinstansen – gi en muntlig klage en skriftlig form. Denne må deretter undertegnes av klageren. I praksis kan en muntlig klage derfor bare fremsettes ved oppmøte på underinstansens kontor eller offentlig servicesenter. Fjerde ledd fastsetter at forvaltningsorganet – i praksis underinstansen – i tråd med veiledningsplikten (jf. utk. § 14) skal gi klageren en frist for å rette eller supplere klagen hvis den ikke oppfyller kravene i første ledd. Paragrafen svarer til fvl. § 33, men er omredigert. Den gir regler om saksforberedelsen og underinstansens rolle i klagesaker. Det vises til punkt 24.11 i de alminnelige motivene. Første ledd pålegger underinstansen å avvise klagen hvis klageren ikke har klagerett eller avgjørelsen ikke kan påklages, eller hvis klagen ble fremsatt etter at klagefristen var ute, uten at underinstansen finner grunn til å ta klagen til behandling etter utk. § 57. Underinstansens vedtak om avvisning kan påklages til klageinstansen. Hvis klageinstansen tar klagen over avvisningsvedtaket til følge, kan den sende saken tilbake til underinstansen til forberedelse etter paragrafen her, eller velge å stå for saksforberedelsen i klagesaken selv. Etter annet ledd skal underinstansen undersøke saken videre så langt klagerens synspunkter i klagen gir grunn til, og varsle eventuelle motparter. I medhold av annet ledd tredje punktum kan underinstansen endre eller oppheve sitt opprinnelige vedtak når den finner grunnlag for det. Underinstansen kan også rette eller omgjøre vedtaket i medhold av utk. §§ 61 og 62. Underinstansens nye vedtak kan imidlertid påklages, og endringsadgangen bør derfor brukes med varsomhet hvis det er motparter i saken eller klageren i hovedsak ikke blir imøtekommet. Hvis underinstansen ikke treffer vedtak om å avvise klagen eller endre eller oppheve vedtaket, skal den sende saken til klageinstansen etter tredje ledd første punktum. Det må underinstansen alltid gjøre hvis den mener at det opprinnelige vedtaket bør stadfestes og klagen forkastes. Etter forslaget fra et mindretall (Backer og Fagernæs) skal underinstansen samtidig med oversendingen orientere klageren om retten til sakskostnader etter § x. I mange saker kan det være nærliggende at underinstansen gir en uttalelse til klageinstansen med sin vurdering av klagen. Da er hovedregelen etter tredje ledd annet punktum at underinstansen samtidig med oversending til klageinstansen skal la partene få uttalelsen. Unntak fra dette gjelder hvis Kongen er klageinstans, eller hvis partene ikke har rett til innsyn i uttalelsen. b) vedtaket er i tillegg påklaget av en annen klager som får helt eller delvis medhold i sin klage. Paragrafen avløser fvl. § 33 første og femte ledd og § 34. Den gir regler om klageinstansens myndighet i klagesaker. Det vises til punkt 24.12 og 24.13 i de alminnelige motivene. Første ledd svarer til fvl. § 34 første ledd og pålegger klageinstansen å avvise klagen hvis klageren ikke har klagerett, avgjørelsen ikke kan påklages eller klagen er fremsatt etter utløpet av klagefristen uten at det er grunn til å ta den under behandling. Klageinstansen er ikke bundet av underinstansens standpunkt til dette, og fvl. § 34 første ledd annet punktum er sløyfet som overflødig. I de fleste klagesakene som det er grunn til å avvise, bør underinstansen ha gjort det i medhold av utk. § 59 annet ledd. Går underinstansen frem i samsvar med det, er det i saker hvor avvisningsspørsmålet byr på tvil, og i saker hvor klageinstansen har en annen oppfatning enn underinstansen, at det blir aktuelt for klageinstansen å avvise klagen. Klageinstansens avvisning kan ikke påklages, jf. utk. § 53 tredje ledd. Annet ledd angir grunntrekkene i klageinstansens oppgave og myndighet. Annet ledd første punktum pålegger klageinstansen et samlet ansvar for at klagesaken er tilstrekkelig utredet i samsvar med utk. § 44. Bestemmelsen avløser fvl. § 33 femte ledd første punktum. Avhengig av hvor omfattende saksforberedelsen i underinstansen har vært, kan det bli nødvendig for klageinstansen å forberede saken videre. Den kan pålegge underinstansen å gjøre dette i det omfang som klageinstansen selv finner tjenlig, jf. fjerde punktum. Klageinstansen må se til at klagesaken også på annen måte er forberedt i samsvar med reglene i utk. kapittel 7 og eventuelle saksbehandlingsregler i særlovgivningen. Annet ledd annet og tredje punktum svarer til fvl. § 34 annet ledd første og annet punktum. Det følger av annet punktum at klageinstansen kan ta stilling til rettsanvendelsen (både lovtolking og konkret rettsanvendelse), bevisvurderingen og de faktiske forhold vedtaket skal bygge på, forvaltningsskjønnet og saksbehandlingen. Klageinstansen kan bygge på nye opplysninger og på endrete faktiske forhold. Klageinstansen står helt fritt når det gjelder de vurderinger underinstansen har gitt uttrykk for. Annet ledd tredje punktum regulerer klageinstansens forhold til klagerens argumentasjon. Klageinstansen skal ta stilling til klagerens synspunkter, men behøver ikke gjøre det hvis det er unødvendig for det resultatet klageinstansen kommer til i klagerens favør. Klageinstansen kan begrense sin overprøving til det som klageren har gjort gjeldende, men står fritt til å ta opp forhold som klageren ikke har pekt på, og må påse at underinstansens vedtak ikke har et lovstridig innhold. Annet ledd fjerde punktum svarer til fvl. § 33 femte ledd annet punktum og bestemmer at klageinstansen kan pålegge underinstansen å bistå i forberedelsen av klagesaken ved å foreta nærmere undersøkelser eller på annen måte. Bestemmelsen har betydning der klageinstansen ellers ikke har adgang til å instruere underinstansen, jf. særlig utk. § 73 annet ledd om særskilte klagenemnder. Tredje ledd gjør en viktig modifikasjon i klageinstansens myndighet når det er en statlig klageinstans som overprøver vedtak truffet av en kommune eller fylkeskommune. Bestemmelsen avløser fvl. § 34 annet ledd tredje og fjerde punktum. Etter tredje ledd første punktum kan en statlig klageinstans bare på visse vilkår endre vedtaket på grunnlag av en annen utøving av forvaltningsskjønnet enn kommunens eller fylkeskommunens. Disse vilkårene er enten at nasjonale eller vesentlige regionale hensyn taler for det, eller at vedtaket er klart urimelig for en part. Om det første vilkåret, som kan være mest aktuelt i saker om arealdisponering og miljø, vises til punkt 24.13.4.3 i de alminnelige motivene. Det andre vilkåret – «klart urimelig for en part» – kan trolig være mest aktuelt i saker etter velferdslovgivningen. Terskelen «klart urimelig» forutsetter at vedtaket får markert negative følger for parten, og at skjønnsutøvingen er svært ubalansert. Bestemmelsen åpner ikke for en alminnelig rimelighetsvurdering, se ellers punkt 24.13.4.3. En viss parallell ligger i sivilombudsmannsloven § 10 annet ledd, der «klart urimelig» er et kriterium for kritikk fra Sivilombudsmannen. Når de nevnte vilkårene ikke er oppfylt, må klageinstansen legge til grunn det forvaltningsskjønnet som kommunen eller fylkeskommunen har utøvd. Også når vilkårene er oppfylt, kan klageinstansen ta hensyn til det kommunale selvstyret i sin avgjørelse. Dette er forutsatt i tredje ledd annet punktum, som innebærer at klageinstansens begrunnelse skal vise hvordan klageinstansen har lagt vekt på hensynet til det kommunale selvstyret. Dette kravet kommer i tillegg til de kravene til begrunnelsens innhold som følger av utk. § 48. Et mindretall (Backer og Sollie) foreslår i tredje ledd første punktum i stedet en alminnelig regel om at en statlig klageinstans skal legge vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved overprøving av kommunale eller fylkeskommunale vedtak, slik fvl. § 34 annet ledd tredje punktum lød etter lovendring i 1997. Det vises til punkt 24.13.4.3 i de alminnelige motivene. Med en slik bestemmelse må klageinstansen i alle klagesaker gjøre rede for hvordan hensynet til det kommunale selvstyret har vært vurdert ved avgjørelsen, jf. annet punktum. Et annet mindretall (Halvorsen) foreslår i tredje ledd første punktum en alminnelig regel om at en statlig klageinstans skal legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved overprøving av kommunale og fylkeskommunale vedtak. Dette svarer til regelen i fvl. § 34 annet ledd tredje punktum etter lovendringen i 2017. Det vises ellers til punkt 24.13.4.3 i de alminnelige motivene. Et tredje mindretall (Selle) foreslår i tredje ledd en bestemmelse som innebærer at en statlig klageinstans ikke kan overprøve forvaltningsskjønnet ved prøving av kommunale og fylkeskommunale vedtak. Det vises til punkt 24.13.4.3 i de alminnelige motivene. Fjerde ledd fastsetter hvilken adgang klageinstansen har til å endre vedtaket til skade for klageren. Bokstav a gir en nokså fri adgang til å foreta slike endringer av hensyn til andre privatpersoner eller allmenne interesser, hvis klageinstansen sender underretning til klageren om det endrete vedtaket senest tre måneder etter at underinstansen mottok klagen. Bokstav b gjelder klagesaker hvor flere har klaget. Da kan klageinstansen fritt endre vedtaket til skade for noen av dem hvis det er å gi en annen helt eller delvis medhold i sin klage, og det behøver ikke skje innen en bestemt frist. Utover disse tilfellene kan klageinstansen endre vedtaket til skade for klageren bare i medhold av reglene om omgjøring i utk. § 63. Femte ledd presiserer at klageinstansen selv kan treffe nytt realitetsvedtak i saken. Den er ikke henvist til å velge mellom å stadfeste eller oppheve underinstansens vedtak. Den kan velge å oppheve underinstansens vedtak og sende saken tilbake til underinstansen for ny behandling hvis det er mest hensiktsmessig. Det kan f.eks. være tilfellet hvis det er gjort vesentlige saksbehandlingsfeil og saken trenger ytterligere utredning eller forholdene har endret seg. Også hensynet til det kommunale selvstyret kan tilsi en slik fremgangsmåte der kommunen eller fylkeskommunen er underinstans. I alle tilfeller må fremgangsmåten vurderes opp mot klagerens behov for å få en endelig avslutning av saken. Mindretallets forslag til § x [§ 61] bygger på fvl. § 36 med flere endringer. Det er gjort innstramminger og forenklinger sammenlignet med gjeldende rett. Det vises til kapittel 29. Første ledd første punktum gir vilkårene for når parten kan få dekket sine kostnader knyttet til klagebehandling. Syv vilkår må være oppfylt samtidig. Retten til sakskostnader gjelder for det første bare i saker om enkeltvedtak, jf. utk. § 6 første ledd. For det annet må kostnadene knytte seg til en klagesak, og vedtaket må være endret av klageinstansen. Utenfor faller tilfellene der førsteinstansen eller overinstansen omgjør på begjæring eller av eget tiltak, f.eks. etter §§ 62 eller 63. Siden en klage skal fremsettes for underinstansen, vil kostnader ikke dekkes dersom førsteinstansen endrer vedtaket i stedet for å sende det til klageinstansen etter utk. § 59 tredje ledd. Underinstansen skal imidlertid si ifra til parten når den oversender klagen til klageinstansen, og skal samtidig informere om vilkårene for å få dekket kostnader i en klagesak for klageinstansen. Etter forslaget fra ett mindretall (Innjord) vil det være tilstrekkelig til å gi rett til sakskostnader at vedtaket er endret av underinstansen etter klage, jf. utk. § 59 annet ledd. For det tredje må vedtaket «endres». Retten til sakskostnader inntrer selv om klageren ikke får fullt medhold, men det kan ha betydning for hva som anses som «nødvendige» kostnader for å oppnå den endring som ble gjort. Vedtak i ny sak er ikke endring av en sak. For det fjerde må endringen være «til gunst» for parten. Endring i realiteten til fordel for klageren, er endring til gunst. Ved oppheving er det avgjørende hva som blir det endelige utfallet i saken, eventuelt etter ny behandling i underinstansen. Ett mindretall (Innjord) mener at all oppheving skal betraktes som en endring til gunst, se punkt 29.7.1.4. For det femte er det et vilkår at endringen til gunst skjedde fordi det var «feil» ved vedtaket som ble påklaget. Alle typer feil omfattes, og det er ikke nødvendig å godtgjøre at forvaltningen kan bebreides eller har gjort noe galt. Kostnader dekkes imidlertid ikke så langt feilen skyldes partens eget forhold, se første ledd tredje punktum. For det sjette er det et vilkår at «parten» har hatt kostnadene. Det er tilstrekkelig at vedkommende er part i klagesaken. «Part» er definert i utk. § 6 tredje ledd. For det syvende er det et vilkår at kostnadene var «nødvendige». Vilkåret må ses i sammenheng med vilkåret om endring av vedtaket. Det er bare de kostnadene som var nødvendige for endringen, som dekkes. Første ledd annet punktum gir retningslinjer for utmålingen. Ved vurderingen av om kostnadene var «nødvendige», skal det tas utgangspunkt i hvilke kostnader som var objektivt nødvendige for å få endret vedtaket, supplert med en vurdering av hvilke kostnader en aktsom part med rimelighet hadde grunn til å tro at var nødvendige. Vurderingen vil til en viss grad påvirkes av hvilke interesser saken gjelder. Der saken for eksempel gjelder inngripende, tyngende vedtak, er det grunn til å vektlegge subjektive hensyn mer enn der saken gjelder mindre inngripende interesser. Første ledd tredje punktum viser til at endring på grunn av feil som skyldes partens eget forhold, ikke utløser krav på kostnadsdekning. Det kan for eksempel hende at parten bevisst har gitt uriktige opplysninger eller har unnlatt å medvirke på oppfordring. Det må være noe å bebreide parten hvis kostnader skal avskjæres på dette grunnlaget. Annet ledd supplerer første ledd annet punktum og bestemmer at advokatkostnader dekkes etter offentlige salærsatser, fastsatt i gjeldende salærforskrift med hjemmel i rettshjelploven § 3. Dette vil i praksis ha betydning for timesatsen, mens spørsmålet om antall timer – og eventuelt behovet for advokatbistand overhodet – må bedømmes etter første ledd annet punktum. Ett mindretall (Innjord) foreslår at annet ledd utgår. Tredje ledd gir regler om behandlingen av krav om sakskostnader. Etter tredje ledd første punktum må kravet settes frem for klageinstansen senest tre uker etter at underretning om det endrete vedtaket kom frem til parten. Etter tredje ledd annet punktum gjelder reglene i § 55 tredje ledd om forlengelse av klagefristen og §§ 56 til 58 om når klagen må være fremsatt, oversitting av klagefristen og krav til form og innhold, tilsvarende. Tredje ledd tredje punktum bestemmer at kravet avgjøres av klageinstansen og dekkes av førsteinstansen. Dette gjelder også hvis vedtaket oppheves av klageinstansen og sendes tilbake til førsteinstansen for ny behandling. Tredje ledd fjerde punktum bestemmer at et vedtak om sakskostnader ikke kan påklages, hverken av personer eller kommuner. Hva gjelder dokumentasjon av kostnadskravet, er utgangspunktet at parten må dokumentere de ulike postene det kreves dekning for, f.eks. ved kvittering for betalt faktura. Dokumentasjonen må være så spesifisert at informasjonen er mulig å vurdere og ettergå. Det må være mulig å se om kostnadene er påløpt i klageomgangen. Forvaltningsorganet kan be om ytterligere redegjørelse for de enkelte utgiftspostene og utregningsgrunnlaget der det er grunn til det. Det er ikke slik at sakskostnadsregelen bare dekker utgifter som er betalt før kravet fremsettes. Det vil kunne utsette parten for et likviditetsproblem. Treukersfristen for å fremsette krav gjør også et slikt krav lite hensiktsmessig. Forvaltningen kan imidlertid senere kreve dokumentasjon for at oppgjør har skjedd. Hvis oppgjør ikke skjer, og dette bidrar til å avdekke at parten ikke har en slik betalingsforpliktelse som tilkjenningen av sakskostnader bygger på, kan det være aktuelt å kreve tilbake hele eller deler av beløpet. Kapittel 9 gir regler om retting og omgjøring av enkeltvedtak. Retting og omgjøring er behandlet i kapittel 25. Paragrafen er ny. Den gir regler om at forvaltningsorganet kan rette sitt eget vedtak. Det vises til punkt 25.5 i de alminnelige motivene. Første leddførste punktum fastsetter hvilke feil som et forvaltningsorgan kan rette uten videre i et vedtak som det har truffet. Bestemmelsen svarer til det som trolig er gjeldende rett, og er utformet med utgangspunkt i tvisteloven § 19-8 og bestemmelser i nyere særlovgivning. Det gjelder ingen tidsfrist for retting. Forvaltningsorganet kan ikke rette feil i et vedtak truffet av et underordnet eller overordnet organ. Hvis klageinstansen i en klagesak vil rette opp klare feil i underinstansens vedtak, må det skje ved at klageinstansen utformer et nytt vedtak med korrekt innhold, eller ved at den i begrunnelsen for å stadfeste underinstansens vedtak gir uttrykk for hva som er det riktige innholdet av underinstansens vedtak. Den første av disse fremgangsmåtene er normalt å foretrekke. Adgangen til å rette gjelder alle slags klare feil – skrive- og regnefeil, utelatelser og innskudd. Retting forutsetter at det er klart for forvaltningsorganet både hva som er feil, og hva det riktige vedtaket går ut på. I grensetilfeller kan det være noe større rom for å rette i begrunnelsen for vedtaket enn i konklusjonen. Er vedtaket selvmotsigende, slik at innholdet ikke gir mening og uten at den virkelige meningen med vedtaket er klar, kan ikke retting skje etter § 61, men må i stedet skje ved omgjøring etter utk. § 62. Blir det foretatt retting uten at det har dekning i § 61, må det anses som en omgjøring av vedtaket, som må ha hjemmel i utk. §§ 62 eller 63. I så fall kan en part klage til overordnet forvaltningsorgan etter reglene i utk. §§ 53 flg. Hvis parten har klaget over en retting som ligger innenfor rammen av § 61, kan forvaltningsorganet avvise klagen, siden en ren retting ikke innebærer noe nytt enkeltvedtak. Ved digitale feil som består i at et foreløpig utkast eller en uriktig versjon av det endelige vedtaket er sendt ut ved et uheldig tastetrykk, foreligger det ennå ikke noe vedtak som forvaltningsorganet har truffet. I en del tilfeller – f.eks. hvis det utsendte dokumentet er merket «utkast» eller ennå ikke har noen (elektronisk) underskrift, vil en aktsom og oppmerksom mottaker forstå dette. Det er uansett ikke noe å rette etter § 61, men forvaltningsorganet må selvsagt gjøre parten oppmerksom på feilen så snart det er blitt kjent med den. Inntil det er skjedd, vil en aktsom mottaker ikke kunne holdes ansvarlig for å ha stolt på det oversendte dokumentet, og det offentlige kan bli erstatningsansvarlig for tap som en aktsom mottaker har hatt ved å innrette seg etter dokumentet. Første ledd annet punktum fastslår at forvaltningsorganet plikter å rette vedtaket hvis en part påpeker feil og ber om retting. Det gjelder uansett hvor ubetydelig feilen er, og retting bør gjøres straks. Retting er desto viktigere fordi opplysninger i vedtaket kan bli gjenbrukt i annen sammenheng. Annet ledd pålegger forvaltningsorganet å sende det rettede vedtaket til alle partene i saken. For personopplysninger er bestemmelsen i samsvar med personvernforordningen artikkel 16, jf. personopplysningsloven 15. juni 2018 nr. 38. Det rettede vedtaket skal sendes til alle partene uten hensyn til om noen av dem har bedt om retting, og uten hensyn til om rettingen angår dem eller deres forhold. Paragrafen gir regler for når et forvaltningsorgan kan og skal omgjøre sitt eget vedtak. Den avløser fvl. § 35 første og delvis femte ledd. Om første ledd vises til punkt 25.6 i de alminnelige motivene, og om annet ledd til punkt 33.4.2.2. En omgjøring kan gå ut på å endre vedtaket på hvilken som helst annen måte enn retting (jf. utk. § 61), også et fullstendig tilbakekall eller en oppheving av vedtaket som gjør at saken skal behandles på ny. Hva omgjøringen går ut på, kan imidlertid ha betydning for hvilken adgang det er til å omgjøre, særlig etter første ledd bokstav c og d. Dessuten kan det ha betydning ved et eventuelt forvaltningsskjønn der det er rettslig adgang til å omgjøre. Normalt vil omgjøring gjelde vedtakets operative innhold (konklusjonen). Men det kan tenkes at omgjøringen bare berører begrunnelsen – særlig ved å bygge konklusjonen på et annet faktisk forhold eller et annet rettslig grunnlag enn det var gjort i det opprinnelige vedtaket. Ofte vil en slik omgjøring kunne bygges på at det opprinnelige vedtaket var ugyldig, jf. første ledd bokstav a. Skulle det ikke være tilfellet, kan omgjøringen bygge på første ledd bokstav c så lenge konklusjonen er uendret. Første ledd angir vilkårene for å omgjøre i form av fem alternative omgjøringsgrunner. Bokstav a gjelder ugyldige vedtak og svarer til fvl. § 35 første ledd bokstav c. Om et vedtak er ugyldig, må vurderes etter reglene om dette i utk. § 74. Bokstav a gir ikke grunnlag for omgjøring bare fordi det foreligger en ugyldighetsgrunn, hvis den ikke medfører at vedtaket blir ugyldig. Fordi et langt tidsforløp i visse tilfeller kan bli til hinder for å statuere ugyldighet, kan det forekomme at omgjøringsadgangen etter bokstav a faller bort med tiden. Bokstav b gjelder omgjøring før parten er underrettet om vedtaket og svarer til fvl. § 35 første ledd bokstav b. Med digital underretning vil bestemmelsen i praksis få liten betydning. Alternativet «offentlig kunngjort» tar sikte på tilfeller hvor lov eller forskrift fastsetter at det skal skje en offentlig kunngjøring av vedtaket. Det er ikke tilstrekkelig at forvaltningsorganet har sendt ut pressemelding om vedtaket eller gitt intervju om det. Bokstav c gjelder endringer som ikke er til skade for en part. Bestemmelsen svarer i hovedsak til fvl. § 35 første ledd bokstav a, men vurderingen skal skje i forhold til dem som er parter i saken. Spørsmålet om hvem som er part, må vurderes ut fra definisjonen i utk. § 6 tredje ledd. Det er hverken nødvendig eller tilstrekkelig for å bli vernet mot omgjøring at vedkommende er direkte tilgodesett ved vedtaket. Det er tilstrekkelig til å åpne for omgjøring etter bokstav c at virkningen er nøytral for partene – den behøver ikke være fordelaktig for noen part. Denne vurderingen må være like gyldig for hver enkelt part i saken. Går omgjøringen ut på å endre flere sider av et vedtak, må det foretas en samlet vurdering. I grensetilfeller må det legges vekt på den enkelte parts egen vurdering. Hvis parten samtykker i endringen, er det godt nok dersom samtykket bygger på et tilstrekkelig informert grunnlag. Bokstav d lovfester den alminnelige ulovfestede regelen om omgjøring til skade for en part for å ivareta sterke allmenne interesser. Det må her foretas en avveining av de interesser som taler for omgjøring, og de hensyn som taler mot. Denne avveiningen kan prøves fullt ut av domstolene. De interesser som taler for omgjøring, må være sterke i seg selv, og holdt opp mot de motstående interessene må det foreligge en klar interesseovervekt i favør av omgjøring. Hvis det gjelder omgjøring av vedtak truffet like før et valg i saker som det har vært politisk strid om, kan et politisk skifte ved valget påvirke denne avveiningen. De motstående hensyn kan være av både allmenn og individuell art. Det har betydning hva slags vedtak det er tale om å omgjøre, og om den som endringen er til skade for, får en tilpasningsfrist eller blir kompensert på annen måte. Unntaksvis kan også sterke private interesser gi grunnlag for omgjøring etter bokstav d til skade for en (annen) part i saken, men i slike tilfeller kan det nok være grunn til å foreta en bredere vurdering i et forvaltningsskjønn før det eventuelt treffes vedtak om å omgjøre. Bokstav e gir adgang til omgjøring når det er tatt forbehold om det i vedtaket. Bestemmelsen svarer til ett av alternativene etter fvl. § 35 femte ledd. Et slikt forbehold er å regne som et vilkår i vedtaket og må derfor oppfylle kravene i utk. § 41 – at det er en saklig sammenheng med vedtaket ellers, og at det ikke virker uforholdsmessig tyngende. Et spesifisert forbehold vil gi sikrere grunnlag for omgjøring enn et generelt forbehold, men et generelt forbehold kan uansett ha en viss betydning for EØS-rettslige vurderinger og i avveiningen etter bokstav d. Dersom enkeltvedtaket treffes i form av en avtale, kan avtalen inneholde oppsigelsesklausuler. En slik klausul kan gi adgang til omgjøring etter bokstav e fordi omgjøringsadgangen (oppsigelsesadgangen) da følger av vedtaket selv. Annet ledd er nytt og fastsetter at forvaltningsorganet har plikt til å omgjøre ugyldige vedtak. Hva som skal til for at vedtaket blir ugyldig, beror på andre regler, se særlig utk. § 74. Er det etter utk. § 74 første ledd annet punktum adgang til å opprettholde det ugyldige vedtaket, er det ingen plikt til omgjøring etter annet ledd. Det er heller ingen plikt til å omgjøre et vedtak som er ugyldig etter utk. § 74 annet ledd dersom det i stedet blir ratihabert (godkjent) etter en saksbehandling som retter opp feilen. Er det fastslått i rettskraftig dom at vedtaket er ugyldig, er det unødvendig at forvaltningsorganet i tillegg omgjør det. Men hvis forvaltningsorganet selv blir klar over at vedtaket er ugyldig, skal det stadfeste dette ved å omgjøre det. Gjør parten selv eller andre gjeldende overfor forvaltningsorganet at vedtaket er ugyldig, må det gjøre en rimelig vurdering av spørsmålet, men behøver ikke gå videre hvis det konkluderer med at vedtaket er gyldig. Blir forvaltningsorganet kjent med en feil som gjør et bestemt vedtak ugyldig, og organet må regne med at feilen går igjen i andre tilsvarende vedtak, vil det bero på en noe bredere vurdering om organet av eget tiltak må undersøke disse vedtakene og i tilfelle omgjøre dem, jf. punkt 33.4.2.2 i de alminnelige motivene. Blir feilen gjort gjeldende av en part i et annet vedtak, er det nok til å utløse plikten til å omgjøre etter annet ledd hvis feilen gjør (også) dette vedtaket ugyldig. b) sender underretning til parten om at vedtaket er omgjort, senest tre måneder etter samme tidspunkt. Hvis omgjøringen gjelder et vedtak i en klagesak, er denne fristen tre uker. Paragrafen gir regler om hvilken adgang et overordnet forvaltningsorgan – medregnet en klageinstans selv om den ikke generelt regnes som overordnet – har til å omgjøre et enkeltvedtak. Den avløser fvl. § 35 annet til fjerde ledd. Det vises til kapittel 25.7 i de alminnelige motivene. Første ledd første punktum svarer til fvl. § 35 annet ledd og gir et overordnet forvaltningsorgan samme adgang til å omgjøre vedtak etter utk. § 62. som vedtaksorganet har selv. Det er imidlertid lite praktisk at et overordnet forvaltningsorgan omgjør et vedtak med hjemmel i utk. § 62 første ledd bokstav b før parten har fått underretning om vedtaket. Har vedtaksorganet større adgang til å omgjøre i medhold av bestemmelser i særlovgivningen, beror det på en tolking av disse bestemmelsene om de også gjelder for overordnete organer, men første ledd første punktum vil være et moment i retning av at det er tilfellet. Første ledd annet punktum svarer til § 35 fjerde ledd første punktum, jf. annet ledd, jf. § 28 annet ledd annet punktum. Bestemmelsen er til hinder for at et statlig organ (i praksis departementet eller fylkesmannen) som etter utk. § 54 tredje ledd er klageinstans for vedtak som kommunestyret eller fylkestinget har truffet, av eget tiltak omgjør kommunestyrets eller fylkestingets gyldige vedtak. Ugyldige vedtak kan bare omgjøres ved å oppheve vedtaket, slik at kommunestyret eller fylkestinget må treffe nytt vedtak i saken. Hvis et statlig organ er klageinstans over (fylkes)kommunale vedtak i medhold av særlovgivningen eller fordi det har delegert myndighet til (fylkes)kommunen (jf. utk. § 54 fjerde ledd), kan det omgjøre vedtaket i medhold av første punktum jf. utk. § 62. Hensynet til det kommunale selvstyret vil imidlertid være et moment av betydning når et statlig organ vurderer å bruke denne omgjøringskompetansen. Første ledd tredje punktum er nytt og klargjør at en klagenemnd ikke kan omgjøre underinstansens vedtak uten at det er klaget, med mindre særlovgivningen gir hjemmel for det. Bestemmelsen gjelder bare for en særskilt klagenemnd, dvs. ikke for kollegiale organer som treffer enkelte vedtak som første instans i tillegg til å avgjøre klagesaker. Mindretallet (Backer, Fagernæs og Innjord) foreslår et annet ledd som en utvidet omgjøringsadgang for overordnete organer, sammenlignet med vedtaksorganets egen adgang til å omgjøre. Bestemmelsen svarer langt på vei til fvl. § 35 tredje ledd. Den regulerer også spørsmålet om utvidet omgjøringsadgang for statlige klageinstanser som kan omgjøre underinstansens vedtak etter første ledd første punktum. Etter forslaget fra Fagernæs og Innjord gjelder den utvidete omgjøringsadgangen for vedtak som førsteinstansen (et kommunalt eller fylkeskommunalt organ) treffer etter myndighet delegert fra et statlig forvaltningsorgan, jf. henvisningen til utk. § 54 fjerde ledd bokstav b. Etter forslaget fra Backer gjelder, i samsvar med fvl. § 35 tredje, jf. fjerde ledd, den utvidete omgjøringsadgangen for en statlig klageinstans også der loven legger myndighet til (fylkes)kommunen og bestemmer at klageinstansen er et statlig organ. Den utvidete omgjøringsadgangen gjelder ikke for særskilte klagenemnder, jf. første ledd tredje punktum. Omgjøring etter annet ledd må skje senest tre måneder etter at førsteinstansen sendte underretning om vedtaket, eller senest tre uker etter at klageinstansen sendte underretning hvis det er vedtaket i en klagesak som skal omgjøres (annet punktum bokstav b). I tillegg må det overordnete organet gi parten forhåndsvarsel i samsvar med utk. § 64, jf. § 42, innen tre uker fra underretning om det opprinnelige vedtaket ble sendt. Blir disse fristene overholdt, kan det overordnete organet omgjøre vedtaket til skade for parten uten at det behøver å foreligge noen slik klar interesseovervekt som etter utk. § 62 første ledd bokstav d. Det overordnete organet må imidlertid foreta en avveining av de interesser som taler for og mot omgjøring, og hvilken interesseovervekt som foreligger, vil naturlig ha betydning for forvaltningsskjønnet om hvorvidt det skal omgjøres. Er det spørsmål om å omgjøre et vedtak truffet av (fylkes)kommunen der det er adgang til det, vil hensynet til det kommunale selvstyret være et moment av betydning i dette forvaltningsskjønnet. Paragrafen er ny. Den gir regler om saksbehandlingen i omgjøringssaker og om forvaltningsorganets plikt til å behandle anmodninger om omgjøring. Det vises til punkt 25.8 i de alminnelige motivene. Første ledd presiserer i samsvar med gjeldende rett utgangspunktet om at reglene for enkeltvedtak også gjelder for omgjøring av enkeltvedtak. Det betyr bl.a. at det må gis særskilt varsel etter utk. § 42 om omgjøringssaken og begrunnelse for omgjøringsvedtaket. Omgjøringsvedtaket kan påklages etter reglene i utk. §§ 53 flg. Disse reglene gjelder ikke når et forvaltningsorgan avslår en anmodning om å omgjøre, eller når omgjøringsvedtaket går ut på å oppheve et ugyldig vedtak. Forvaltningsorganet kan som utgangspunkt avslå å omgjøre uten å gi noen begrunnelse etter utk. § 48. Det gjelder både der avslaget skjer uten videre, og der det skjer etter en grundig vurdering av omgjøringsspørsmålet. Det må imidlertid gi beskjed om avslaget til den som har anmodet om omgjøring. Etter omstendighetene kan det være grunn til å forklare avslaget nærmere, selv om det ikke er en plikt til å gjøre det. Ved oppheving av et ugyldig vedtak må parten underrettes. Fortsetter saksbehandlingen med sikte på nytt vedtak, må parten varsles om det, og reglene i utk. kapittel 7 og 8 gjelder på vanlig måte for den fortsatte behandlingen. Annet ledd fastsetter at forvaltningsorganet ikke har noen plikt til å behandle en anmodning om omgjøring. Lar det være å gjøre det, må det underrette den som har sendt anmodningen, om dette. Av pedagogiske hensyn er det tatt med at en plikt til å behandle anmodninger om omgjøring kan følge av annen lovgivning, f.eks. for å unngå motstrid mot EMK. Kapitlet er nytt, men følger opp fvl. § 11 c. Det vises til kapittel 30 i de alminnelige motivene. b) spørsmål som det er gitt andre regler om i lov eller forskrift. Paragrafen er ny. Reglene om nemnder omtales i kapittel 30. Første punktum angir virkeområdet for bestemmelsene i kapitlet om nemnder. Loven bruker nemnder som betegnelse på kollegiale organer, dvs. forvaltningsorganer som består av flere medlemmer som deltar på like fot og treffer avgjørelser i fellesskap. Reglene om nemnder i utk. kapittel 10 gjelder ikke for kollegiale organer i kommuner og fylkeskommuner, som i praksis er regulert av bestemmelsene i kommuneloven. For enkelte nemnder kan det være fastsatt egne regler som i tilfelle går foran reglene i utk. kapittel 10, se f.eks. lov 17. februar 2017 nr. 7 om Forbrukerklageutvalget. Kapitlet har regler om særlige spørsmål i nemnder. Dessuten inneholder utk. § 30 særregler for vurdering og avgjørelse om inhabilitet i kollegiale organer. Reglene i utk. § 30 gjelder også for nemnder i kommunalforvaltningen, jf. utk. § 2. Lovens øvrige bestemmelser gjelder for nemnder i både stats- og kommuneforvaltningen. Annet punktum bestemmer at utk. kapittel 10 ikke gjelder for regjeringen (bokstav a). Det kan også være aktuelt å gi avvikende regler i særlov eller forskrift (bokstav b), som i så fall går foran reglene i forvaltningsloven. Paragrafen er ny. Oppnevning av medlemmer i nemnder omtales i punkt 30.5.2. Første ledd bestemmer at oppnevningen av leder og medlemmer i nemnda gjelder for fire år. Gjenoppnevning kan skje én gang. Dette er normalregler som kan fravikes i regelgrunnlaget for nemnda. Det er ikke noe i veien for at en som har vært medlem av nemnda i to perioder, senere blir oppnevnt hvis vedkommende har vært ute av nemnda en oppnevningsperiode. Utgangspunktet er at leder eller medlem skal sitte ut oppnevningsperioden, se likevel utk. § 67 om opphør av verv. Hvis et nytt medlem tar et annet medlems plass før perioden er ute, skal det nye medlemmet i utgangspunktet bare sitte ut den opprinnelige perioden før gjenoppnevning eventuelt må skje, se utk. § 67 tredje ledd. Gjenoppnevning kan bare skje én gang hvis ikke annet er bestemt. Det gjelder også for medlemmer som har trådt inn i et annet medlems sted og derfor bare har sittet i nemnda i en kortere første periode. Annet ledd bestemmer at oppnevningsmyndigheten utpeker leder og eventuelt nestleder for nemnda. Alle nemnder skal ha en leder som har et overordnet ansvar for nemndas arbeid og leder møtene. Eventuelle krav til kvalifikasjoner kan finnes i regelgrunnlaget for nemnda. Oppnevningsmyndigheten står fritt til å oppnevne en nestleder hvis ikke annet følger av regelgrunnlaget for nemnda. Nestlederen bistår lederen i det strategiske arbeidet og tar møteledelsen hvis lederen ikke kan møte. Utgangspunktet er at nemndas leder og medlemmer sitter ut perioden. Noen ganger kan det være ønskelig at et medlem eller lederen løses fra sitt verv før perioden er over. Paragrafen gir generelle regler om løsning fra verv. Første ledd bokstav a gjelder der medlemmet selv ønsker å bli løst fra vervet. Oppnevningsmyndigheten kan løse vedkommende fra vervet når medlemmet ber om det av personlige grunner. Det kan være at vedkommendes livssituasjon eller arbeidsbyrde har endret seg, slik at medlemmet ikke lenger ønsker å fortsette. Vilkåret bør ikke forstås for strengt. Det stilles ikke bestemte formkrav. Er et medlem oppnevnt til nemnda i kraft av forvaltningens instruksjonsmyndighet, må vedkommende anses som representant for forvaltningsorganet. I kraft av den samme instruksjonsmyndigheten må forvaltningsorganet da kunne løse vedkommende fra vervet. Blir en forvaltningsansatt oppnevnt til vervet av et annet forvaltningsorgan enn der vedkommende arbeider, kan det i praksis ikke ses som oppnevning i kraft av instruksjonsmyndigheten, med mulig unntak for tilfeller der oppnevningen blir gjort av et organ som er overordnet det forvaltningsorganet hvor vedkommende arbeider. Første ledd bokstav b gir forvaltningsorganet adgang til å løse et medlem fra vervet når vedkommende grovt har krenket plikter som følger med vervet. Også i slike tilfeller kan imidlertid vedkommende be om å bli løst fra vervet i medhold av bokstav a, og oppnevningsmyndigheten står da fritt til å bestemme hvilket grunnlag som skal brukes. Eksempler på forhold som dekkes av bokstav b, er korrupsjon og klare brudd på taushetsplikt. Mistanke om kritikkverdige forhold er ikke tilstrekkelig. Straffbare handlinger som ikke henger sammen med vervet, kan etter omstendighetene gi grunnlag for å løse vedkommende fra vervet i medhold av annet ledd. Annet ledd gir oppnevningsmyndigheten en begrenset adgang til å løse et medlem fra vervet mot sin vilje av hensyn til nemndas funksjon. Å løse medlemmet fra vervet må være «nødvendig» for at nemnda skal kunne ivareta sine oppgaver. Dette kan være tilfellet når samarbeidsforholdene i nemnda er blitt umulige, men det er ikke uten videre tilstrekkelig at vedkommende hindrer ønsket fremgang eller produktivitet i nemnda. Det er nødvendig med en etablert og kvalifisert situasjon som hindrer forsvarlig funksjon. Bestemmelsen kan også være aktuell når et medlem har opptrådt utenfor nemnda slik at vedkommende og nemnda ikke lenger har den allmenne tillit som trengs for å utføre oppgaven. Tredje ledd bestemmer at et medlem som trer ut av sin rolle, kan erstattes på to måter. Det ene alternativet er at det skjer et automatisk opprykk for varamedlem. Opprykket varer i så fall ut funksjonstiden til medlemmet som erstattes. Dersom det er besluttet at varamedlemmene er personlige, trer det personlige varamedlemmet inn. Nestleder trer inn for leder. Ved opprykk for varamedlem kan det være behov for å oppnevne et nytt varamedlem. Det andre alternativet er at oppnevningsmyndigheten velger å oppnevne et nytt medlem for den gjenværende delen av oppnevningsperioden. Dette alternativet må velges hvis det er påkrevd med en bestemt sammensetning av nemnda og varamedlemmene ikke har de nødvendige kvalifikasjonene. Oppnevning av et nytt medlem kan også være nødvendig hvis nemnda ikke har varamedlemmer. Paragrafen er ny. Den gir alminnelige regler om intern delegering i kollegiale organer (nemnder, styrer, råd mv.). Det vises til punkt 30.5.6. Paragrafen gjør at kollegiale organer trenger et særskilt rettsgrunnlag for intern delegering, enten det gjelder delegering til lederen, et eller flere medlemmer (f.eks. et arbeidsutvalg) eller sekretariatet. Dette rettsgrunnlaget kan være lov eller forskrift som regulerer organets virke, eller en særskilt beslutning av oppnevningsorganet. Med «oppnevningsmyndigheten» siktes til det organet som oppnevner medlemmene av nemnda. Rettsgrunnlaget eller oppnevningsbeslutningen kan stille nemnda fritt når det gjelder om og hvordan delegering i tilfelle bør skje. For folkevalgte organer i kommuner og fylkeskommuner har kommuneloven regler om (intern) delegering. d) der det er bestemt i lov eller forskrift eller det for øvrig er bestemt av oppnevningsmyndigheten. Paragrafen er ny. Krav om behandling i møte omtales i punkt 30.6.2. Spørsmål om skriftlig behandling blir omtalt i punkt 30.6.4. Muligheten til å delegere til leder eller sekretariatet omtales i punkt 30.5.6. Første ledd bestemmer at nemnder skal behandle saker og treffe vedtak i møter. I praksis vil ofte sekretariatet eller nemndlederen forberede et saksfremlegg som nemnda diskuterer og rådslår over. Begrunnelsen for at vedtak skal treffes i møter, er at det legger bedre til rette for meningsutveksling og umiddelbart fellesskap om avgjørelsen. Regelen er ikke til hinder for at møter avvikles ved hjelp av fjernmøteteknologi, likevel slik at det bør velges løsninger som ivaretar hensynet bak regelen. Selv om møteformen gjør at viktige deler av nemndas virksomhet skjer muntlig, skal saksbehandlingen i nemnda være skriftlig, se punkt 30.6.4 og utk. § 10. Annet ledd gjør unntak fra regelen om at vedtak treffes i nemndsmøte, og bestemmer at vedtak i bestemte situasjoner kan treffes ved sirkulasjon blant medlemmene av nemnda. Det betyr at sakspapirene gjøres tilgjengelig for medlemmene, og medlemmene avgir sin stemme i tur og orden. Etter annet ledd bokstav a kan vedtak treffes ved sirkulasjon hvis «saken haster». Det kan for eksempel hende det ikke er noen praktisk mulighet for å avholde et møte i tide. Etter annet ledd bokstav b kan sirkulasjon skje hvis saken er «kurant på bakgrunn av en prinsippavgjørelse om tilsvarende forhold». Det er ikke tilstrekkelig at det foreligger klar praksis som tilsier hvordan en sak skal løses. Prinsippsaken må være avgjort med det formål å kunne avgjøre de tilsvarende sakene ved sirkulasjon. Etter annet ledd bokstav c kan sirkulasjon skje i saker som «kunne ha vært delegert» til lederen, et eller flere medlemmer eller sekretariatet. Slik delegeringsadgang foreligger hvis det er bestemt i lov eller forskrift eller av organet som oppnevner medlemmene til organet, se utk. § 68 og punkt 30.5.6. Etter annet ledd bokstav d kan vedtak treffes ved sirkulasjon hvis det er bestemt i lov eller forskrift eller for øvrig av oppnevningsmyndigheten. Hvis det ikke er gitt regler om delegering etter utk. § 68, eller det er behov for videre adgang til sirkulering enn slike delegeringsregler åpner for, vil det etter omstendighetene være aktuelt å gi slike regler. Paragrafen er ny. Vedtaksførhet er behandlet i punkt 30.6.6. Avstemning og flertallskrav er omtalt i punkt 30.6.7. Første ledd første punktum stiller alminnelige krav til nemndas vedtaksførhet. Mer enn halvparten av medlemmene må være til stede under forhandlingene og avgi stemme. I en nemnd med 5 medlemmer må 3 møte for at nemnda er vedtaksfør, i en nemnd med 6 medlemmer må 4 møte. Det kan imidlertid tenkes at ett eller flere av de møtende medlemmene er inhabile, se utk. kapittel 4. I så fall er nemnda ikke vedtaksfør dersom de øvrige møtende medlemmene ikke utgjør mer enn halvparten. Det kan derfor være nødvendig at varamedlemmer trer inn i inhabile medlemmers posisjon, eller at det oppnevnes settemedlemmer hvis varamedlemmer ikke finnes. Det kan fastsettes avvikende krav til vedtaksførhet i lov eller forskrift. Det kan for eksempel gjøre seg gjeldende hensyn som tilsier at flere medlemmer må møte, eller at nemnda må ha en bestemt sammensetning. Første ledd annet punktum bestemmer at vedtak treffes ved alminnelig flertall blant stemmene som avgis. Nemndlederen har ikke dobbeltstemme. Det kan fastsettes avvikende krav til flertallskrav i lov eller forskrift. Annet ledd første punktum gjelder stemmeplikt. Utgangspunktet er at møtende medlemmer må avgi stemme. Det er ikke tillatt å stemme blankt. Det kan oppstå situasjoner hvor medlemmet har behov eller ønske om ikke å avgi stemme. Annet ledd annet punktum bestemmer i så fall at medlemmet må søke nemnda om fritak av «personlige grunner», sml. kommuneloven § 11-11. Personlige grunner kan for eksempel være samvittighetsårsaker eller forhold som grenser til inhabilitet. Nemnda selv avgjør spørsmålet om medlemmet skal fritas. Hvis et medlem blir fritatt, kan vedkommende ikke regnes med ved vurdering av om nemnda er vedtaksfør, eller ved vurdering av om tilstrekkelig antall stemmer er avgitt for forslaget, jf. første ledd. Avvikende regler om stemmeplikt og fritak kan fastsettes i lov eller forskrift. Paragrafen er ny. Krav til møteprotokoll (møtebok) er omtalt i punkt 30.6.3. Første ledd gjelder krav til møteprotokoll. Protokollen skal inneholde opplysninger om når vedtak er truffet, hva vedtaket gjelder, og hvilke medlemmer som har stemt for og imot hvilket resultat. Protokollen bør inneholde andre opplysninger som er nødvendige for god orden og etterprøvbarhet. At medlemmenes identitet fremkommer, er viktig for senere å kunne vurdere spørsmål om inhabilitet og eventuell virkning for vedtaket, jf. utk. § 74 annet ledd. Normalt bør også begrunnelsen for vedtaket tas inn i protokollen, og dissenterende medlemmer må få innført sin mindretallsbegrunnelse om de ønsker det. Også ellers bør det enkelte medlem kunne få sin eventuelle avvikende mening protokollert. Nemndlederen kan kreve at medlemmer som ønsker det, selv forfatter et utkast til tekst. Det bør normalt være en godkjenningsordning for protokollens innhold. Hvis feil oppdages, skal de rettes. Det vil ofte være tilstrekkelig at protokollens innhold blir godkjent på neste møte. Dersom det går særlig lang tid mellom møtene, bør andre rutiner innføres. Annet ledd inneholder en hjemmel til å gi forskrift om krav til møteprotokollen. Det kan gis krav til protokoller for nemnder generelt, eller for nemnder innen bestemte fagområder eller med bestemte oppgaver. (1) Når en lov fastsetter at et organ i statsforvaltningen er uavhengig, kan ikke andre forvaltningsorganer gi instruks til organet om saksbehandling eller innholdet i avgjørelsene, hverken generelt eller i den enkelte sak. Andre organer kan heller ikke omgjøre det uavhengige organets vedtak eller treffe vedtak i en sak som hører under et uavhengig organ. Paragrafen er ny og gjelder uavhengige organer i statsforvaltningen. Uavhengige organer i kommuneforvaltningen faller utenfor. Det vises til kapittel 32. Første ledd bestemmer hva «uavhengighet» for et organ i statsforvaltningen innebærer, hvis ikke annet er presisert i særlovgivningen. For særskilte klagenemnder som loven gir en uavhengig stilling, gjelder denne paragrafen i tillegg til utk. § 73. Etter første ledd første punktum kan ikke andre forvaltningsorganer gi instrukser til organet. De kan hverken gi 1) generelle instrukser om sakers materielle innhold, 2) generelle instrukser om saksbehandlingen, 3) instrukser om det materielle innholdet i konkrete saker eller 4) instrukser om saksbehandlingen i konkrete saker. Etter første ledd annet punktum kan ikke andre organer omgjøre det uavhengige organets vedtak av eget tiltak eller etter forespørsel fra parten. Andre organer kan ikke treffe vedtak som hører under det uavhengige organets område. Annet ledd gjelder klage over avgjørelser som et uavhengig organ treffer i første instans, for eksempel om innsyn, samt klageinstansens avgjørelser som ikke gjelder sakens realitet, se punkt 32.9.5. Det er klageadgang for slike avgjørelser i samme utstrekning som for tilsvarende avgjørelser som treffes av ordinære forvaltningsorganer. Hvis det er klageadgang, behandles klagen av det departementet som har det administrative og budsjettmessige ansvaret for det uavhengige organet, hvis det ikke er etablert en egen klageinstans for formålet. (2) En særskilt klagenemnd i statsforvaltningen kan ikke gi instruks til underinstansen eller omgjøre underinstansens vedtak uten at det er klaget. Paragrafen er ny og gjelder nemnder som utelukkende har klagesaksbehandling som oppgave. Det vises til punkt 32.8.5 og 32.10.2. Første ledd gjelder uavhengigheten til særskilte klagenemnder. En «særskilt klagenemnd» er en klagenemnd som bare behandler klagesaker. Hvis en slik klagenemnd er opprettet i eller i medhold av lov, kan overordnede organer ikke gi nemnda instruks i den enkelte sak uten å ha hjemmel i lov for det. «Instruks i den enkelte sak» omfatter både instruks om saksbehandlingen og om materielt innhold. Hva som er en «instruks i den enkelte sak», må vurderes konkret. En instruks som er utformet generelt, men som i realiteten gjelder én helt begrenset krets saker, kan ikke gis uten hjemmel i lov. Mange klagenemnder skal ha en «uavhengig» status. I så fall gjelder også reglene i utk. § 72, slik at nemnda heller ikke kan instrueres i generelle saker. Hvis det er bestemt at nemnda ikke skal være uavhengig, eller det ikke er er uttalt noe om spørsmålet, er utgangspunktet at overordnet organ kan gi generelle instrukser om saksbehandlingen og om materielt innhold. En generell instruks for saksbehandlingen kan gjelde mål for saksbehandlingstiden, og en generell instruks om materielt innhold kan gjelde spørsmål om tolking av lovbestemmelser mv. Organet som er overordnet klageinstansen, kan i så fall også omgjøre den særskilte klagenemndas vedtak. Annet ledd bestemmer at en særskilt klagenemnd ikke kan gi instruks til underinstansen eller omgjøre underinstansens vedtak uten at det er klaget. «Instruks» omfatter 1) generell instruks om sakers materielle innhold, 2) generell instruks om saksbehandlingen, 3) instruks om det materielle innholdet i konkrete saker og 4) instruks om saksbehandlingen i konkrete saker. Underinstansens vedtak kan bare omgjøres i klagesak og ikke i medhold av omgjøringsreglene. Kapittel 11 gir regler om ugyldighet. Ugyldighet er behandlet i kapittel 33. Paragrafen gir regler om ugyldighet. Den har ikke noe motstykke i dagens lov. Forvaltningsloven § 41 regulerer i stedet når et vedtak er gyldig på tross av feil ved behandlingsmåten. Det vises til punkt 33.4. Det fremgår av første ledd første punktum at «et enkeltvedtak som mangler nødvendig lovhjemmel, er ugyldig». Det er uten betydning om det er det rettslige eller det faktiske grunnlaget for avgjørelsen som svikter. Avgjørelsen er ugyldig uansett om det er til gunst eller skade for parten. Når det gjelder avgjørelser til ugunst, følger dette også av legalitetsprinsippet, jf. Grunnloven § 113. Når det gjelder avgjørelser til gunst, underbygges løsningen av likhetshensyn. Hensynet til parten må ivaretas på annen måte, f.eks. ved at parten søker på ny, eller ved at forvaltningen vurderer om søknaden kan innvilges på andre grunnlag. I helt særlige tilfeller kan det dessuten være adgang til å opprettholde vedtaket på tross av at det mangler hjemmel, jf. tredje punktum. En særlig form for hjemmelsmangler foreligger der avgjørelsen er truffet av et organ eller en person som mangler personell kompetanse. Dersom det forvaltningsorganet eller den personen som har truffet avgjørelsen, overhodet ikke har kompetanse til å treffe avgjørelser med det innholdet det er tale om, følger det av første ledd første punktum at avgjørelsen uten videre er ugyldig. Hvorvidt avgjørelsen tilfeldigvis ville ha blitt den samme om den personelle feilen tenkes borte, spiller ingen rolle. I situasjoner hvor flere sideordnede forvaltningsorganer har kompetanse til å treffe avgjørelser med det innhold det er tale om, vil det gjerne være fastsatt nærmere regler eller retningslinjer for sakfordelingen mellom dem. Dersom loven legger kompetanse til ett bestemt organ, f.eks. en kommune, er avgjørelsen uten videre ugyldig om den er truffet av en nabokommune. Om det i stedet er tale om en intern sakfordeling mellom distriktskontorer e.l., vil det derimot ikke utgjøre noen personell kompetansemangel om avgjørelsen treffes av feil kontor, f.eks. feil fylkesmannsembete. I situasjoner hvor et underordnet organ har truffet en avgjørelse som hører under et overordnet organ, vil avgjørelsen derimot uten videre være ugyldig. I motsatt fall vil et underordnet organ kunne etablere en forvaltningspraksis som et overordnet organ ikke er enig i, og som kan være uriktig eller i strid med overordnede politiske målsettinger på vedkommende felt. Hensynet til parten taler imidlertid for at det overordnete organet i enkelte tilfeller bør vurdere om vedtaket kan opprettholdes på tross av feilen. I første ledd annet punktum slår loven fast at en ugyldig avgjørelse ikke får virkning etter sitt eget innhold. Bestemmelsen regulerer ikke andre virkninger av ugyldighet. Hvorvidt feilen i tillegg leder til tjenestemessige reaksjoner, erstatning eller straff, vil bero på reglene om det. Det fremgår av første ledd tredje punktum at det i «helt særlige tilfeller» er adgang til å opprettholde et vedtak som mangler hjemmel av hensyn til «en part som i god tro har innrettet seg etter det». I slike tilfeller kan forvaltningen treffe avgjørelse om at vedtaket skal få rettsvirkninger etter sitt eget innhold på tross av ugyldigheten. Innenfor rammen av tvisteloven § 11-2 vil også domstolene kunne treffe slik avgjørelse. Dersom vedtaket opprettholdes, vil en som utøver en virksomhet i medhold av en ugyldig tillatelse, fortsatt kunne utøve denne virksomheten. Ved vurderingen av om vedtaket skal opprettholdes, må hensynet til parten avveies både mot hensynet til andre berørte og mot ulike samfunnsmessige hensyn. Det vil i den forbindelse også måtte legges vekt på hvor lang tid som har gått siden vedtaket ble truffet. Har forvaltningsorganet eller domstolene truffet avgjørelse om å opprettholde vedtaket på tross av ugyldigheten, har parten på ny fått grunn til å innrette seg etter det. For å unngå at partens stilling blir for usikker, vil det bare være adgang til å omgjøre slike vedtak etter reglene om omgjøring av gyldige vedtak, jf. utk. § 62 første ledd bokstavene b til e. I slike tilfeller skal altså utk. § 62 første ledd bokstav a om omgjøring av ugyldige vedtak, tolkes innskrenkende. Det fremgår av annet ledd første punktum at avgjørelsen også kan bli ugyldig dersom «andre feil kan ha påvirket avgjørelsen». Bestemmelsen regulerer to grupper av feil. Annet ledd får anvendelse der det foreligger andre feil ved avgjørelsen som ikke leder til at den mangler nødvendig lovhjemmel eller er i strid med lov, jf. første ledd. Dette vil være situasjonen der avgjørelsen bygger på uriktig rettsanvendelse (f.eks. feil lovtolking), eller at det foreligger feil ved skjønnsutøvelsen (f.eks. usaklig forskjellsbehandling). Annet ledd får også anvendelse der det foreligger saksbehandlingsfeil. Det er uten betydning om det er det rettslige eller faktiske grunnlaget for avgjørelsen som svikter. Grunnvilkåret for ugyldighet er at feilen «kan ha påvirket avgjørelsens innhold». Dersom feilen ikke kan ha påvirket innholdet, vil avgjørelsen være gyldig. Dette gjelder uavhengig av hva slags feil som er begått. Lovutkastet bygger dermed på en annen løsning enn tvisteloven § 29-21 annet ledd og straffeprosessloven § 343 annet ledd. Innvirkningskravet er oppfylt der det er sannsynlig at avgjørelsen ville ha blitt en annen om feilen tenkes borte. Kravet kan imidlertid også være oppfylt selv om sannsynligheten er noe lavere enn det, men bare dersom det foreligger en reell mulighet for at feilen kan ha virket inn. Hvis det i en konkret sak oppstår tvil om innvirkningskravet er oppfylt, må tvilen avklares ved hjelp av de alminnelige beviskravreglene i forvaltningsretten. Dersom innvirkningskravet er oppfylt, kan avgjørelsen bli ugyldig. Den er ikke ugyldig, som etter første ledd. Ved vurderingen av hvorvidt feilen leder til at avgjørelsen blir ugyldig eller ikke, skal det etter annet ledd annet punktum «blant annet legges vekt på hva slags feil som er begått, hvor grov feilen er, og om ugyldighet er til gunst eller skade for parten». Dette er i samsvar med gjeldende rett. Ved vurderingen av hvorvidt ugyldighet er til skade, vil det blant ha betydning om parten har innrettet seg etter avgjørelsen eller ikke. Paragrafen er ny. Den gir regler om iverksetting av enkeltvedtak og setter enkelte krav til hvordan iverksettingen skal foregå. Det vises til punkt 28.4 i de alminnelige motivene. Første leddførste punktum fastslår at et enkeltvedtak som hovedregel kan iverksettes straks det er truffet. Bestemmelsen retter seg både mot forvaltningsorganet og mot enkeltpersoner som er tilgodesett i et vedtak. Dette innebærer f.eks. at den som har fått en byggetillatelse, som hovedregel kan iverksette de planlagte byggetiltakene. Som det følger av annet punktum, gjelder dette bare dersom ikke vedtaket bestemmer noe annet, eller dersom det blir truffet avgjørelse om utsatt iverksetting. Annet ledd gir enkelte regler om gjennomføringen av iverksettingen når det er tale om direkte gjennomføring – dvs. der forvaltningsorganet selv utfører eller sørger for å få utført det som parten er pålagt å gjøre i vedtaket. Bestemmelsen gjelder både for fysiske tiltak og inndriving av pengekrav som vedtaket fastsetter, ved motregning eller lønnstrekk. Reglene i annet ledd kommer i realiteten i stedet for fvl. § 2 tredje ledd for så vidt den for andre særskilte tvangsmidler enn tvangsmulkt gjorde slike iverksettingsmidler til enkeltvedtak. Annet ledd første punktum pålegger organet en plikt til å varsle parten når iverksettingen skal skje ved direkte gjennomføring. I tillegg skal parten gis anledning til å være til stede dersom det er praktisk mulig og ikke setter gjennomføringen av avgjørelsen i fare. Plikten til å varsle gjelder også ved motregning og lønnstrekk, men her er nærvær upraktisk. Tredje ledd fastsetter at iverksettingen skal være så hensynsfull som forholdene tillater. Dette innebærer at dersom forvaltningsorganet kan iverksette en avgjørelse på ulike måter, må fortrinnsvis det minst inngripende alternativet velges. Det kan f.eks. oppstå spørsmål om når på dagen eller på hvilke steder tjenestemenn skal oppsøke en part. Vanligvis vil det f.eks. være mest skånsomt å gjøre dette på et sted og tidspunkt hvor personen ikke oppholder seg sammen med familie, venner eller kolleger. Samtidig kan det være vanskelig å få gjennomført vedtaket dersom slike hensyn alltid skal være avgjørende, og i så fall må det være anledning til å gå frem annerledes. Det avgjørende vil være hva forholdene tillater. c) før det foreligger uttalelse fra Stortingets ombudsmann for forvaltningen når vedtaket er eller vil bli brakt inn for ombudsmannen. Paragrafen gir regler om utsatt iverksetting av vedtak og avløser fvl. § 42 med noen tillegg. Det vises til punkt 28.4.3 i de alminnelige motivene. Det fremgår av første ledd at vedtaksorganet eller et overordnet organ kan beslutte at vedtak som angripes ved klage eller søksmål, ikke skal iverksettes før saken er endelig avgjort. Det samme gjelder der saken er bragt inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen. Bestemmelsen overlater til forvaltningens skjønn å avgjøre hvorvidt iverksettingen skal utsettes eller ikke, innenfor de rammer som trekkes opp i annet ledd. Dersom iverksettingen ikke utsettes, kan den gjennomføres på tross av klagen eller søksmålet. At vedtaket allerede er gjennomført, kan imidlertid som utgangspunkt ikke telle med når det skal avgjøres om klagen eller søksmålet skal føre frem. Reglene i annet ledd er nye. Etter første punktum skal iverksettingen for det første utsettes der den ikke kan gjøres om. Eksempler på slike tilfeller er saker om avliving av dyr, riving av bygninger eller felling av trær. Iverksetting skal for det annet utsettes der den kan utgjøre en risiko for partens liv eller helse. Det kan f.eks. dreie seg om en avgjørelse om å avslutte en livsforlengende medisinsk behandling. Partens adgang til å påklage et vedtak eller bringe det inn for domstolene til rettslig prøving, er en sentral rettssikkerhetsgaranti. Dersom forvaltningen også i disse tilfellene skulle stå fritt til å gjennomføre en avgjørelse som er angrepet, vil det bidra til en uthuling av det vernet som reglene om klage og søksmål tar sikte på å gi. Plikten til å utsette iverksettingen gjelder ikke dersom sterke samfunnsmessige hensyn gjør det utilrådelig, jf. annet ledd annet punktum. I en sak om avliving av dyr kan man eksempelvis se for seg at en utsettelse av iverksettingen innebærer fare for spredning av sykdom. Plikten gjelder heller ikke dersom klagen eller søksmålet er åpenbart grunnløst. Parten eller andre med klage- eller søksmålsadgang skal ikke kunne trenere saken ved å angripe vedtak uten grunn. At det etter annet ledd annet punktum ikke foreligger en plikt til å utsette iverksettingen, betyr ikke at vedtaket må iverksettes. Dette må bli opp til organet selv å avgjøre. Tredje ledd bestemmer at anmodninger om utsetting skal avgjøres snarest mulig, at det kan settes vilkår for utsettelsen, og at avslag på anmodninger skal begrunnes. Det stilles ikke like strenge krav til begrunnelsen som for enkeltvedtak. Paragrafen viderefører fvl. § 51. Spørsmål knyttet til tvangsmulkt er behandlet i punkt 28.4 og 28.5. Se også forarbeidene til fvl. § 51, jf. særlig Prop. 62 L (2015–2016) s. 206–209. Det følger av utk. § 6 første ledd bokstav e at en avgjørelse om å fastsette tvangsmulkt er enkeltvedtak. I så fall må saksforberedelsen skje etter reglene i utk. kapittel 7, bl.a. med særskilt forhåndsvarsel. Tvangsmulkt kan også fastsettes som vilkår i et enkeltvedtak som pålegger plikter, uten at det behøves noe særskilt forhåndsvarsel om dette vilkåret. Et slikt vilkår om tvangsmulkt vil i praksis ikke gå utover rammen etter fvl. § 41 så lenge det er satt en rimelig tidsfrist for å oppfylle den plikten som tvangsmulkten knytter seg til. Første ogfemte ledd er gitt ny språklig utforming uten at det er ment å bety noen realitetsendring. At det opprinnelige vedtaket som fastsetter tvangsmulkt, kan påklages, følger av utk. § 53, jf. § 6 første ledd bokstav e. Betydningen av femte ledd er at parten kan klage over spørsmålet om tvangsmulkt faktisk er påløpt, for eksempel ved uenighet om plikten er oppfylt eller når det skjedde. I tillegg er tredje ledd annet punktum en ny bestemmelse som presiserer at avgjørelser om å frafalle påløpt tvangsmulkt ikke er enkeltvedtak. Dette må ses i sammenheng med at det i utk. § 6 første ledd bokstav e er bestemt at fastsetting av tvangsmulkt skal anses som enkeltvedtak. Kapittel 13 viderefører reglene om administrative sanksjoner i forvaltningsloven kapittel IX. Det vises til Prop. 62 L (2015–2016), særlig punkt 34.1 (s. 194–205). i) om overenskomst med fremmed stat eller internasjonal organisasjon forutsetter bruk av administrativ foretakssanksjon eller foretaksstraff. Første punktum har ingen selvstendig betydning ved siden av den generelle regelen i utk. § 49 tredje ledd. Annet punktum stiller opp et særskilt krav til kort begrunnelse. Kravet til begrunnelse etter annet punktum er langt mindre omfattende enn kravet til begrunnelse for enkeltvedtak etter utk. § 48. Kapittel 14 gir regler om saksforberedelse og avgjørelse i forskriftssaker og viderefører reglene i gjeldende forvaltningslov kapittel VII med enkelte endringer og tillegg. Det vises til kapittel 31 i de alminnelige motivene. (1) Før forvaltningsorganet fastsetter, endrer eller opphever en forskrift, skal det utrede behovet for forskriften, alternative tiltak og virkninger som forskriften vil ha for allmenne og private interesser som vil berøres. Paragrafen gir regler om utredningsplikten ved forberedelse av forskrifter. Den avløser fvl. § 37 første ledd, men er utdypet og presisert. Det vises til punkt 31.5.2 i de alminnelige motivene. Internt i statsforvaltningen blir paragrafen supplert av reglene i utredningsinstruksen 19. februar 2016. Første ledd fastslår at forvaltningsorganet har en generell utredningsplikt også i forskriftssaker. Plikten til utredning gjelder både i saker om fastsetting av nye forskrifter og i saker om endringer i eller oppheving av en gjeldende forskrift. Det som skal utredes, er behovet for å fastsette generelle regler i form av forskrift, om alternative tiltak kan være tilstrekkelige for det formålet forvaltningen ønsker å oppnå med forskriften, og om hvilke virkninger forskriften vil ha for berørte private og allmenne interesser og for samfunnet som helhet. Alternative tiltak kan være bruk av andre virkemidler enn en forskrift eller andre regler i forskriften. I utredningen av en forskrift med et bredt virkeområde bør det klarlegges om enkelte grupper av private vil bli sterkere påvirket enn andre. Utredningsplikten for forskrifter omfatter også utformingen av forskriftstekst. Forvaltningsorganet bør legge vekt på å få en så tydelig og presis forskrift at den egner seg for helt eller delvis automatisert saksbehandling der hvor dette er aktuelt. Utredningen må da ta i betraktning de krav som personvernforordningen stiller, dersom anvendelsen av forskriftsreglene forutsetter behandling av personopplysninger, jf. også utk. § 12 om automatisert saksbehandling. Annet ledd gjelder omfanget av utredningen. Utredningen skal ikke være mer omfattende enn forskriftens betydning tilsier. I enklere saker kan det være tilstrekkelig å skissere et behov mv. I saker der forskriften berører store velferdsmessige eller økonomiske interesser, vil det ofte være nødvendig med mer omfattende analyser av forskriftens virkninger o.l. Paragrafen er ny og gir regler om kunngjøring av forberedelser til en forskrift. Paragrafen er utformet med utredningsinstruksen punkt 3-3 tredje ledd som forbilde. Kunngjøring av arbeid med forskrifter og forskriftsendringer er behandlet i punkt 31.5.3.3. Det følger av bestemmelsen at arbeid med å forberede en ny forskrift eller vesentlige endringer i en gjeldende forskrift bør kunngjøres elektronisk eller på annen måte. Formålet med bestemmelsen er å gjøre allmennheten oppmerksom på at det blir arbeidet med forskriftsverket på et område, både for å forberede på mulige endringer og for å gi anledning til å melde inn endringsbehov til forvaltningsorganet. Det er bare ved ny forskrift eller ved vesentlige endringer av gjeldende forskrift at regelen oppfordrer til kunngjøring. Endringene er vesentlige dersom det er tale om bestemmelser med nytt innhold som kan ha mye å si for dem som forskriften retter seg mot, eller der det er tale om å innføre eller oppheve en forholdsvis omfattende forskrift. Oppstart av arbeidet med en standardpreget forlenging av gyldighetstiden til en forskrift, språklige justeringer og andre endringer uten reell praktisk betydning er det sjelden grunn til å kunngjøre etter utk. § 87. I alle tilfeller vil dette være opp til forvaltningsorganet å vurdere og avgjøre. Paragrafen gir regler om høring av forskrifter og viderefører reglene fvl. § 37 annet til femte ledd med språklige og enkelte innholdsmessige endringer. Høring av forskriftsforslag er behandlet i punkt 31.5.3 i de alminnelige motivene. Første ledd fastslår at både offentlige og private institusjoner og organisasjoner skal få uttale seg om en forskrift før den blir fastsatt, endret eller opphevet. Det er etter første punktum bare institusjoner som forskriften skal gjelde for, og institusjoner som har til formål å ivareta de interesser som blir berørt av forskriften, som har en rett til å bli hørt. Etter annet punktum har forvaltningsorganet likevel også en plikt til å innhente uttalelse fra andre som kan bidra til å opplyse saken. Dette kan være institusjoner som sitter på den relevante faglige ekspertisen, eller institusjoner og interesseorganisasjoner som representerer berørte grupper eller har oppfatninger om de interesser forskriften berører. I tredje punktum er det bestemt at høringen som sådan skal være åpen for alle, slik at enhver som ønsker å uttale seg, kan få gitt sitt syn til kjenne innen høringsfristens utløp. Annet leddførste punktum lar forvaltningsorganet selv bestemme hvordan og når høringen skal gjennomføres, men pålegger å sette en høringsfrist. Etter annet punktum skal høringsfristen tilpasses forskriftens omfang og betydning. Forskriftens betydning kan bero både på innvirkningen i en bestemt sektor og hvor mange forskjellige interesser som blir berørt. Tredje punktum presiserer at fristen bør settes slik at høringsinstansenes mulighet til å medvirke i prosessen blir reell. Fristen bør være så lang at høringsinstansene får tid til å sette seg inn i forskriften og utforme et grundig høringssvar. Fjerde punktum fastsetter som retningslinje at høringsfristen ikke bør være kortere enn to måneder, hvis ikke særlige grunner tilsier kortere frist. Også om forvaltningsorganet setter en kortere frist, gjelder tredje punktum om å sette fristen slik at høringsinstansene får reell mulighet for medvirkning. En kortere frist vil være lettere å forsvare hvis forskriften har en begrenset adressatkrets og for kommunale forskrifter av begrenset omfang. En kortere høringsfrist kan også være aktuell for å kunne oppfylle en folkerettslig plikt til å gjennomføre en folkerettslig avtale innen en bestemt frist, særlig hvis spørsmålet om norsk tilslutning til avtalen har vært på høring. Hvis en ferieperiode faller innenfor høringsfristen, bør fristen forlenges tilsvarende. Tredje ledd gjør unntak fra høringsplikten og viderefører gjeldende § 37 tredje ledd med den forskjell at det ikke lenger er grunnlag for å gjøre unntak av praktiske grunner i sin alminnelighet. I stedet er det etter bokstav a bare hensynet til tiden som står til rådighet, som kan begrunne unntak av rent praktiske årsaker. Tredje ledd bokstav b viderefører gjeldende bokstav b og gjør et prinsipielt og praktisk viktig unntak fra høringsreglene i situasjoner hvor en høring kan underminere formålet med forskriften. Bokstav c gjør unntak der det er åpenbart unødvendig med høring, f.eks. ved oppretting av feil i en forskrift eller ved inkorporasjon av en forordning som er innlemmet i EØS-avtalen når spørsmålet om innlemming har vært på høring. Dette unntaket skal brukes med forsiktighet, jf. punkt 31.5.3.2. Paragrafen viderefører formkravene i fvl. § 38 første ledd med visse språklige og redaksjonelle justeringer. Det som i dag gjelder kunngjøringer, er skilt ut i en egen paragraf. Formkrav er omtalt i punkt 31.5.4 i de alminnelige motivene. I bokstav a er ordet «inneholde» i fvl. § 38 første ledd bokstav a tatt ut for å markere at hjemmelshenvisningen ikke er en del av forskriftens innhold og derfor kan endres redaksjonelt (av det forvaltningsorganet som har gitt eller nå er administrativt ansvarlig for forskriften) uten å gå frem etter reglene for endring av forskrifter. Tidligere var det uklart om en endring av hjemmelslov fordi det gis ny lov eller lignende, kunne medføre at hele forskriften måtte ut på høring mv. I bokstav b er ordet «de» tatt inn for å markere at også et forvaltningsorgan som godkjenner forskriften, skal nevnes. Det omfatter også den situasjon at forskriften er vedtatt av flere forvaltningsorganer i fellesskap. (2) Kongen kan bestemme for enkelte sakområder eller tilfeller der kunngjøring i Norsk Lovtidend ikke er hensiktsmessig på grunn av forskriftens art, innhold eller virkefelt, at forskriften kan kunngjøres på en annen måte. Paragrafen erstatter reglene om kunngjøring i fvl. § 38. Kunngjøring av forskrifter er behandlet i punkt 31.5.5.2 i de alminnelige motivene. Første ledd fastsetter som hovedregel at forskrifter skal kunngjøres i Norsk Lovtidend så snart de er vedtatt. Til forskjell fra etter gjeldende rett vil det ikke være tilstrekkelig å kunngjøre en kort omtale av forskriften kombinert med en henvisning til hvor forskriften kan finnes. Det er forskriften som sådan som skal kunngjøres. Det er heller ikke adgang til å unnlate kunngjøring bare fordi forskriften vil gjelde i kort tid. Annet ledd viderefører forskriftshjemmelen i fvl. § 38 tredje ledd annet punktum med visse justeringer. Paragrafen gir regler om betydningen av at kunngjøring ikke er skjedd i tråd med bestemmelsene i utk. § 90. Virkningen av manglende kunngjøring er behandlet i punkt 31.5.5.3. Første ledd viderefører reglene i gjeldende § 39 med språklige endringer. Det følger av bestemmelsen at en forskrift bare kan anvendes til skade for borgeren dersom den er kunngjort på riktig måte, eller hvis borgeren kjente til forskriften eller burde ha kjent til den som følge av at forskriften er kunngjort på annen forsvarlig måte. En situasjon som den sistnevnte kan foreligge der et forvaltningsorgan har kunngjort en forskriftsendring på internett, og det er klart at borgeren har vært inne på den aktuelle nettsiden og gjort seg kjent med endringen. I en slik situasjon kan ikke borgeren påberope seg manglende kunngjøring etter utk. § 90. Annet ledd er nytt og åpner for at en forskrift kan gjøres gjeldende etter sitt innhold selv om den ikke er kunngjort på alminnelig måte. Dette gjelder bare i situasjoner hvor forskriften må virke straks. I dette ligger at formålet med forskriften vil bli forfeilet dersom det utsettes å gi forskriften virkning. Det følger av annet punktum at slike forskrifter skal publiseres på en hensiktsmessig måte og kunngjøres i samsvar med utk. § 90 så snart som mulig. Paragrafen viderefører fvl. § 40 med noen språklige justeringer. Adgangen til å fravike forskrifter er behandlet i punkt 31.5.7. Bestemmelsen fastslår at et forvaltningsorgan bare kan fravike en forskrift i enkeltsaker dersom hjemmelsloven eller forskriften selv gir adgang til dette. Paragrafen er ny og gir regler om kunngjøring og publisering av instrukser og veiledninger. Det vises til punkt 31.6 i de alminnelige motivene. Paragrafen stiller et noe mindre formelt publiseringskrav for instrukser og veiledninger. Bare unntaksvis vil det være aktuelt å kunngjøre disse i Norsk Lovtidend, jf. lov 19. juni 1969 nr. 53 § 1 annet ledd. Det følger av utk. § 93 at generelle instrukser og veiledninger skal være tilgjengelige på forvaltningsorganets nettsted eller på annen måte. Unntak gjelder for instrukser og retningslinjer som ikke har noen aktuell betydning. Etter omstendighetene kan det ha interesse at også disse fortsatt er tilgjengelige. Forvaltningsorganet må imidlertid uansett ordne sin informasjon på nettsiden eller i trykt form slik at det er enkelt for interesserte å finne frem til de instrukser og veiledninger som for tiden har aktuell betydning. Med instrukser sikter bestemmelsen særlig til bindende direktiver innad i forvaltningen til underordnete forvaltningsorganer om saksbehandling, lovtolking eller skjønnsutøving. Instrukser i den enkelte sak går ikke inn under regelen. Med veiledninger siktes det til orienteringer og faglige råd om fremgangsmåter og handlemåter. En veiledning er ikke ment å være bindende for dem som den retter seg til, hverken andre forvaltningsorganer eller borgerne. Om kunngjøring av beslutninger om delegering vises til utk. § 25 med merknader. Kapittel 15 gir avsluttende bestemmelser om ikraftsetting og om endringer i andre lover. Paragrafen gir regler om ikraftsetting av loven. Første ledd slår fast at Kongen fastsetter når loven skal tre i kraft. Annet ledd fastsetter at gjeldende forvaltningslov oppheves idet ny forvaltningslov trer i kraft. Spørsmålet om overgangsregler for saker som er under behandling når loven trer i kraft, må vurderes i lys av de reglene som blir endelig foreslått. Som utgangspunkt vil det med utvalgets forslag være lite behov for overgangsregler, og det er en fordel om loven kan gjelde fullt ut for saker som er under behandling. e) andre opplysningar som av særlege grunnar ikkje bør bringast vidare. Endringsforslagene i nr. 1 inneholder nye bestemmelser i offentleglova. Det er foreslått at offentleglova samtidig med at disse endringene gjøres, får korttittelen «innsynslova». Bestemmelsene gir regler om partsinnsyn og må ses i sammenheng med forslaget om å gi offentleglova (innsynslova) anvendelse i partsinnsynssakene. Det vises til punkt 22.4 i de alminnelige motivene. Reglene om partsinnsyn gjelder bare der en part ber om innsyn i sin egen sak. Hvis parten ber om innsyn i dokumenter som gjelder andre saker, må innsynskravet behandles som en alminnelig innsynsbegjæring, ikke etter de særskilte reglene om partsinnsyn. Dette gjelder selv om dokumentene eller opplysningene kan ha en viss interesse for partens sak, f.eks. fordi de gjelder lignende saker og kan kaste lys over forvaltningspraksis osv. Hvem som regnes som part, må bedømmes etter definisjonen i utk. § 2 tredje ledd. I saker hvor det er flere søkere til en stilling eller et gode, er det vanlig å betrakte alle søkerne som parter i samme sak. Et innsynskrav innebærer derfor at parter kan få innsyn i opplysninger som gjelder andre søkere. Det avgjørende vil være hva som anses som én og samme sak. Dersom noen åpenbart ukvalifiserte personer søker, kan det oppstå situasjoner hvor det vil være urimelig å gi disse tilgang til opplysninger om de andre søkerne som allmennheten ikke har krav på innsyn i. I slike tilfeller bør de åpenbart ukvalifiserte ikke anses som parter i samme sak som de potensielt kvalifiserte. Deres innsynsrett vil da ikke omfatte opplysninger om andre søkere. Under enhver omstendighet vil merinnsynsvurderingen i slike tilfeller neppe kunne slå ut til fordel for den åpenbart ukvalifiserte parten, jf. merknaden til § 11 nytt tredje punktum nedenfor. Etter § 8 første ledd nytt annet punktum skal parter som ønsker innsyn i dokumenter i saken sin, ikke måtte betale for å få innsyn. Bestemmelsen avløser fvl. § 20 fjerde ledd og gjør regelen i første punktum der generell. Betalingshjemmelen i offentleglova § 8 for øvrig kan derfor ikke påberopes overfor parter. I § 11 nytt tredje punktum er det tatt inn en særskilt retningslinje for merinnsynsvurderingen. Merinnsyn overfor parter er behandlet i punkt 22.4.6. Bestemmelsen er bare aktuell i saker hvor personer ber om innsyn i dokumenter som gjelder en sak vedkommende regnes som part i. I slike tilfeller skal forvaltningsorganet legge vekt på hensynet til partens interesser i å få innsyn. Det ligger i dette at hensynet som begrunner et aktuelt unntak, må avveies mot hensynet til en rettferdig og god saksbehandling som bl.a. fordrer at parten får en reell mulighet til å ivareta sine interesser, f.eks. ved å kunne uttale seg i saken på et mest mulig fullstendig grunnlag. Det bør derfor gis innsyn f.eks. hvis opplysningene er direkte relevante for vedtaket som skal treffes i saken. Det er et poeng i seg selv at parter i en forvaltningssak skal ha en videre adgang til dokumentene i saken sin enn den rett allmennheten har til innsyn etter de alminnelige reglene. I motsetning til ved alminnelige innsynsbegjæringer har forvaltningsorganet ingen plikt til å nekte innsyn i taushetsbelagte opplysninger, jf. ny § 13 a. Organet skal derfor vurdere merinnsyn etter § 11 tredje punktum hvis det kan være aktuelt å nekte innsyn i taushetsbelagte opplysninger etter § 13 a. Dette følger av offentleglova § 11 første punktum, som fastsetter at merinnsyn skal vurderes «når det er høve til å gjere unntak frå innsyn». Ny § 13 a svarer i det vesentlige til gjeldende innsynsregel i fvl. § 19. Paragrafen angir hvilken adgang forvaltningsorganet har til å gjøre unntak fra partsinnsyn i opplysninger som er undergitt taushetsplikt. Disse unntakene er behandlet i punkt 22.4.6. Første punktum fastslår at utgangspunktet er at parten har rett til innsyn i taushetsbelagte opplysninger. Dette samsvarer med gjeldende § 18 første ledd, jf. § 13 b første ledd nr. 1. Unntakene fra dette følger av annet punktum bokstav a til e. Bokstav a viderefører gjeldende § 19 første ledd bokstav d og gjelder opplysninger som det vil være utilrådelig å gi innsyn i på grunn av partens helse eller forhold til personer som står parten nær. En forskjell fra i dag er imidlertid at bestemmelsen ikke skal kunne brukes til å nekte parten innsyn i egne helseopplysninger. Bokstav b viderefører gjeldende § 19 annet ledd bokstav a. Bokstav c viderefører gjeldende § 19 første ledd bokstav b. Bokstav d er ny som et selvstendig unntak, men lovfester en kildevernpraksis som i dag har utviklet seg med grunnlag i § 19 annet ledd bokstav b. Unntaket er praktisk, og det vil være klargjørende at denne adgangen kan leses direkte ut av loven. Det må kreves tungtveiende grunner for å nekte parten innsyn i kildeopplysninger, f.eks. at kilden står i fare for å bli utsatt for alvorlige represalier. Bokstav e viderefører gjeldende § 19 annet ledd bokstav b. Ny § 15 a viderefører forvaltningsloven § 18 c. Det vises til punkt 22.4.6. b) når det er forsvarlig ut fra hensynet til barnet og omstendighetene for øvrig. Bestemmelsen viderefører gjeldende forvaltningslov § 11 e med enkelte språklige og redaksjonelle justeringer. Paragrafen er foreslått flyttet til tolkeloven som følge av forslaget i utk. § 9 om å henvise til tolkelovens regler om bruk av tolk i offentlig sektor. Loven gjelder den virksomhet som drives av forvaltningsorganer når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov. Som forvaltningsorgan reknes i denne lov et hvert organ for stat eller kommune. Privat rettssubjekt regnes som forvaltningsorgan i saker hvor det treffer enkeltvedtak eller utferdiger forskrift. e) part, person som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder. f) dokument: en logisk avgrenset informasjonsmengde som er lagret på et medium for senere lesing, lytting, framføring, overføring eller lignende. h) nedtegning, nedskriving og protokollering: også elektronisk nedtegning når dette oppfyller hensynene bak nedtegningen i like stor grad som nedtegning på papir. Avgjørelse som gjelder ansettelse, oppsigelse, suspensjon, avskjed eller forflytting av offentlig tjenestemann, regnes som enkeltvedtak. Det samme gjelder vedtak om å ilegge offentlig tjenestemann ordensstraff eller tilstå ham pensjon. Kongen kan bestemme hva som i tvilstilfelle skal regnes som enkeltvedtak etter dette ledd, eller at andre saker om offentlige tjenesteforhold skal regnes som enkeltvedtak. Som enkeltvedtak reknes også avgjørelser som gjelder avvising av en sak eller bruk av særlige tvangsmidler for å få gjennomført et vedtak. Et forvaltningsorgan likestilles med privat rettssubjekt ved anvendelse av første ledd dersom organet har samme interesse eller stilling i saken som private parter kan ha. Bestemmelsene i kapitlene IV-VI får bare anvendelse i saker som gjelder enkeltvedtak, og bestemmelsene i kapittel VII bare i saker som gjelder forskrifter. Når det gjelder enkeltvedtak som nevnt i § 2, annet ledd, kan Kongen fastsette at kapitlene IV-VI helt eller delvis ikke skal gjelde i nærmere angitte saker eller for visse tjenestemenn. Vedtak i ansettelsessaker er i alle tilfelle unntatt fra reglene om begrunnelse i §§ 24–25, reglene om klage i §§ 28–34 og reglene om omgjøring i § 35 tredje ledd, om ikke vedkommende forvaltningsorgan bestemmer noe annet. Vedtak om oppsigelse eller avskjed som treffes av et kommunalt eller fylkeskommunalt organ, er unntatt fra reglene om klage i §§ 28–34. b) saker som forvaltningsorganet selv behandler eller avgjør i medhold av rettspleielovene (straffeprosesslovene, domstolloven, tvisteloven, voldgiftsloven, tvangsfullbyrdelsesloven, skjønnsloven ) eller lover som knytter seg til disse lovene (konkursloven, skifteloven og gjeldsordningsloven ), eller jordskiftelova eller rettsgebyrloven. Når et vedtak som omfattes av første ledd kan påklages til departementet, gjelder loven likevel for departementets behandling av klagesaken. Loven gjelder for Svalbard for så vidt ikke annet fastsettes av Kongen. Loven gjelder ikke for Stortinget, Riksrevisjonen, Stortingets ombudsmann for forvaltningen og andre organer for Stortinget. Kongen kan i tvilstilfelle bestemme hvordan definisjonene i § 2 første ledd skal anvendes innenfor et bestemt saksområde. Han kan i tvilstilfelle også fastsette hva som skal reknes som forvaltningsorgan ved anvendelse av loven, og hva som skal reknes for domstol. Han kan fastsette at lovens regler om enkeltvedtak eller forskrifter helt eller delvis skal gjelde for avgjørelser som ikke er vedtak etter § 2. Når riket er i krig eller krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare, kan Kongen fastsette at denne lov eller andre bestemmelser om saksbehandlingen helt eller delvis ikke skal gjelde. Lov av 15 desember 1950 nr. 7 §§ 3 og 4 gjelder tilsvarende. 2. et selskap som er part i saken. Dette gjelder likevel ikke for person som utfører tjeneste eller arbeid for et selskap som er fullt ut offentlig eid og dette selskapet, alene eller sammen med andre tilsvarende selskaper eller det offentlige, fullt ut eier selskapet som er part i saken. Likeså er han ugild når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet; blant annet skal legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen som han har nær personlig tilknytning til. Det skal også legges vekt på om ugildhetsinnsigelse er reist av en part. Er den overordnede tjenestemann ugild, kan avgjørelse i saken heller ikke treffes av en direkte underordnet tjenestemann i samme forvaltningsorgan. Ugildhetsreglene får ikke anvendelse dersom det er åpenbart at tjenestemannens tilknytning til saken eller partene ikke vil kunne påvirke hans standpunkt og verken offentlige eller private interesser tilsier at han viker sete. Rekkevidden av annet og fjerde ledd kan fastlegges nærmere ved forskrifter som gis av Kongen. Uansett om en tjenestemann er ugild, kan han behandle eller treffe foreløpig avgjørelse i en sak dersom utsettelse ikke kan skje uten vesentlig ulempe eller skadevirkning. Tjenestemannen avgjør selv om han er ugild. Dersom en part krever det og det kan gjøres uten vesentlig tidsspille, eller tjenestemannen ellers selv finner grunn til det, skal han forelegge spørsmålet for sin nærmeste overordnede til avgjørelse. I kollegiale organ treffes avgjørelsen av organet selv, uten at vedkommende medlem deltar. Dersom det i en og samme sak oppstår spørsmål om ugildhet for flere medlemmer, kan ingen av dem delta ved avgjørelsen av sin egen eller et annet medlems habilitet, med mindre organet ellers ikke ville være vedtaksført i spørsmålet. I sistnevnte tilfelle skal alle møtende medlemmer delta. Når en tjenestemann er ugild, skal om nødvendig oppnevnes eller velges stedfortreder for vedkommende. Dersom det er forbundet med særlig ulempe å få oppnevnt stedfortreder, kan Kongen for det enkelte tilfelle beslutte at saken skal overføres til sideordnet eller overordnet forvaltningsorgan. Foruten for offentlige tjenestemenn gjelder bestemmelsene i kapitlet her tilsvarende for enhver annen som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan. Bestemmelsene gjelder ikke statsråd i egenskap av regjeringsmedlem. Forvaltningsorganene har innenfor sitt sakområde en alminnelig veiledningsplikt. Formålet med veiledningen skal være å gi parter og andre interesserte adgang til å vareta sitt tarv i bestemte saker på best mulig måte. Omfanget av veiledningen må likevel tilpasses det enkelte forvaltningsorgans situasjon og kapasitet til å påta seg slik virksomhet. Forvaltningsorganer som behandler saker med en eller flere private parter, skal av eget tiltak vurdere partenes behov for veiledning. Etter forespørsel fra en part og ellers når sakens art eller partens forhold gir grunn til det, skal forvaltningsorganet gi veiledning om: b) regler for saksbehandlingen, særlig om parters rettigheter og plikter etter forvaltningsloven. Om mulig bør forvaltningsorganet også peke på omstendigheter som i det konkrete tilfellet særlig kan få betydning for resultatet. Uavhengig av om sak pågår, plikter forvaltningsorganet innen sitt sakområde å gi veiledning som nevnt i annet ledd til en person som spør om sine rettigheter og plikter i et konkret forhold som har aktuell interesse for ham. Dersom noen henvender seg til urette myndighet, skal det forvaltningsorgan som mottar henvendelsen, om mulig vise vedkommende til rett organ. Inneholder en henvendelse til et forvaltningsorgan feil, misforståelser, unøyaktigheter eller andre mangler som avsenderen bør rette, skal organet om nødvendig gi beskjed om dette. Organet bør samtidig gi frist til å rette opp mangelen og eventuelt gi veiledning om hvordan dette kan gjøres. Kongen kan gi nærmere bestemmelse om utstrekningen av veiledningsplikten og om den måten veiledningen skal ytes på. Dersom det må ventes at det vil ta uforholdsmessig lang tid før en henvendelse kan besvares, skal det forvaltningsorganet som mottok henvendelsen, snarest mulig gi et foreløpig svar. I svaret skal det gjøres rede for grunnen til at henvendelsen ikke kan behandles tidligere, og såvidt mulig angis når svar kan ventes. Foreløpig svar kan unnlates dersom det må anses som åpenbart unødvendig. I saker som gjelder enkeltvedtak, skal det gis foreløpig svar etter annet ledd dersom en henvendelse ikke kan besvares i løpet av en måned etter at den er mottatt. Kongen kan på bestemte områder fastsette frister for forvaltningens behandling av saker om enkeltvedtak. Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om beregningen av fristene. Kongen kan gi regler om oppnevning og sammensetning av statlige nemnder (styrer, råd og andre kollegiale forvaltningsorganer), herunder om plikt til å gjøre tjeneste, om funksjonstiden og om løsning fra vervet. Kongen kan også gi regler om saksbehandlingen i nemndene og om delegasjon innen nemnda eller til nemndas sekretariat. Om delegasjon av myndighet kan gis regler også for den enkelte nemnd. Kongens myndighet etter første ledd gjelder bare spørsmål som ikke uttømmende er regulert i lov. I den utstrekning en forsvarlig utførelse av tjenesten tillater det, skal en part som har saklig grunn for det, gis adgang til å tale muntlig med en tjenestemann ved det forvaltningsorgan som behandler saken. Dersom en mindreårig er part i saken og blir representert av verge, gjelder dette også den mindreårige selv. Blir det ved muntlige forhandlinger, konferanser eller telefonsamtaler av en part gitt nye opplysninger eller anførsler av betydning for avgjørelsen av saken, skal de såvidt mulig nedtegnes eller protokolleres. Det samme gjelder iakttakelser tjenestemannen gjør ved befaring m.m. Forvaltningsorganer skal ikke bruke barn til tolking eller annen formidling av informasjon mellom forvaltningen og personer som ikke har tilstrekkelige språkferdigheter til å kommunisere direkte med forvaltningen. Unntak kan gjøres når det er nødvendig for å unngå tap av liv eller alvorlig helseskade, eller det er nødvendig i andre nødsituasjoner. Unntak kan også gjøres i tilfeller der det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene for øvrig må anses som forsvarlig. En part har rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig på alle trinn av saksbehandlingen. Som fullmektig kan brukes enhver myndig person eller en organisasjon som vedkommende er medlem av. Forvaltningsorganet kan likevel tilbakevise den som uten å være advokat, søker erverv ved å opptre for andre i forvaltningssaker, men ikke i saker der vedkommende har rett til å yte rettshjelp etter domstolloven § 218. Tjenestemann tilsatt ved forvaltningsorgan innenfor det forvaltningsområde som saken hører under, kan ikke opptre som fullmektig. Alle henvendelser i en sak kan gjøres ved fullmektig, og parten har rett til å ha med seg fullmektig når han møter personlig for forvaltningsorganet. Alle meddelelser og henvendelser fra forvaltningsorganet skal skje til partens fullmektig forsåvidt forholdet dekkes av fullmakten. Når det finnes hensiktsmessig, kan parten også underrettes direkte. Parten kan kreve å bli underrettet ved siden av eller i stedet for fullmektigen. Fullmektig som ikke er advokat, skal legge frem skriftlig fullmakt. Advokat behøver ikke å legge frem skriftlig fullmakt, med mindre forvaltningsorganet finner grunn til å kreve det. Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det han i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om: 2) tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår. Som personlige forhold regnes ikke fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, med mindre slike opplysninger røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige. Kongen kan ellers gi nærmere forskrifter om hvilke opplysninger som skal reknes som personlige, om hvilke organer som kan gi privatpersoner opplysninger som nevnt i punktumet foran og opplysninger om den enkeltes personlige status for øvrig, samt om vilkårene for å gi slike opplysninger. Taushetsplikten gjelder også etter at vedkommende har avsluttet tjenesten eller arbeidet. Han kan heller ikke utnytte opplysninger som nevnt i denne paragraf i egen virksomhet eller i tjeneste eller arbeid for andre. 4. at opplysninger om en navngitt domfelt eller botlagt er benådet eller ikke og hvilke reaksjoner vedkommende eventuelt blir benådet til, gjøres kjent. 8. at forvaltningsorganet gir et forvaltningsorgan i en annen EØS-stat opplysninger som forutsatt i tjenesteloven. Part eller partsrepresentant som blir gjort kjent med opplysninger etter første ledd nr. 1, kan bare bruke opplysningene i den utstrekning det er nødvendig for å vareta partens tarv i saken. Forvaltningsorganet skal gjøre ham merksam på dette. Likeledes kan forvaltningsorganet pålegge taushetsplikt når vitner o.l. får opplysninger undergitt taushetsplikt i forbindelse med at de uttaler seg til organet. Overtreding av taushetsplikt etter dette ledd kan straffes etter straffelovens § 209, dersom vedkommende er gjort merksam på at overtreding kan få slik følge. Vedkommende forvaltningsorgan skal sørge for at taushetsplikten blir kjent for dem den gjelder, og kan kreve skriftlig erklæring om at de kjenner og vil respektere reglene. Dokumenter og annet materiale som inneholder opplysninger undergitt taushetsplikt, skal forvaltningsorganet oppbevare på betryggende måte. Kongen kan gi nærmere regler om oppbevaring av dokumenter og annet materiale som er undergitt taushetsplikt, om tilintetgjøring av dokumenter eller materiale og om bortfall av taushetsplikt etter en viss tid. Taushetsplikten bortfaller etter 60 år når ikke annet er bestemt i medhold av foregående punktum. Når det finnes rimelig og ikke medfører uforholdsmessig ulempe for andre interesser, kan departementet bestemme at et forvaltningsorgan kan eller skal gi opplysninger til bruk for forsking, og at dette skal skje uten hinder av organets taushetsplikt etter § 13. Til vedtak som nevnt i første ledd kan det knyttes vilkår. Disse kan bl.a. gi bestemmelser om hvem som skal ha ansvar for opplysningene og hvem som skal ha adgang til dem, om oppbevaring og tilbakelevering av utlånt materiale, om tilintetgjøring av avskrifter, om hvorvidt forskerne skal ha adgang til å henvende seg til eller innhente nærmere opplysninger om dem det er gitt opplysninger om, og om bruken av opplysningene for øvrig. Kongen kan gi nærmere forskrifter om vedtak etter denne paragraf. Enhver som utfører tjeneste eller arbeid i forbindelse med en forskingsoppgave som et forvaltningsorgan har støttet, godkjent eller gitt opplysninger undergitt taushetsplikt til, plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til: 3. opplysninger som gjelder personer som står i et avhengighetsforhold til den instans (skole, sykehus, anstalt, bedrift, offentlig myndighet m.m.) som har formidlet deres kontakt med forskeren. Opplysningene kan bare brukes slik det er nødvendig for forskingsarbeidet og i samsvar med de vilkår som måtte være fastsatt etter § 13 d annet ledd. Skal resultater av forskingsarbeidet publiseres eller brukes på annen måte, gjelder § 13 a nr. 1 og 2 tilsvarende. Brudd på taushetsplikten eller på vilkår etter § 13 d annet ledd, straffes etter straffelovens § 209. Departementet eller vedkommende forvaltningsorgan skal gjøre forskeren og hans medarbeidere kjent med taushetsplikten og straffebestemmelsen, jfr. også § 13 c første ledd. Dersom noen som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, er pålagt taushetsplikt ved bestemmelse i annen lov, forskrift eller instruks av hensyn til private interesser, gjelder §§ 13 til 13 e som utfyllende regler når ikke annet er bestemt i lov eller i medhold av lov. Bestemmelse i annen lov om rett eller plikt til å gi opplysninger begrenser ikke lovbestemt taushetsplikt, med mindre vedkommende bestemmelse fastsetter eller klart forutsetter at taushetsplikten ikke skal gjelde. Blir noen pålagt å gi opplysninger, skal heimelen for pålegget angis. Vedkommende har rett til å klage over pålegget dersom han mener at han ikke har plikt eller lovlig adgang til å gi opplysningene. Han skal gjøres oppmerksom på klageadgangen i forbindelse med pålegget. Klage, som kan være muntlig, må framsettes straks når den pålegget angår er til stede, og ellers innen 3 dager. Dersom vedkommende forvaltningsorgan finner det påtrengende nødvendig for å gjennomføre sine oppgaver etter loven, kan det kreve at opplysningene blir gitt før klagesaken er avgjort. For øvrig gjelder bestemmelsene i kapittel VI tilsvarende så langt de passer. Ved gransking, herunder husundersøkelse og bokettersyn, som ikke blir utført på et offentlig kontor eller annet bestemt tjenestested, skal den som leder forretningen, uten oppfordring legitimere seg, meddele formålet med forretningen og oppgi hjemmelen for den. Dette gjelder likevel ikke når den som forretningen angår, kjenner vedkommende og ikke krever det. Den som forretningen angår, skal ha rett til å ha et vitne til stede. Han skal gjøres oppmerksom på denne rett, med mindre det finnes åpenbart hensiktsløst. Navnet på de personer som er til stede, undersøkelsens gjenstand, formål og lovhjemmel skal skrives ned eller protokolleres. Bestemmelsene i første og annet ledd gjelder bare for så vidt de kan gjennomføres uten vesentlig ulempe eller uten at formålet med forretningen settes i fare. Den som forretningen angår, har rett til å klage over beslutning om å fremme forretningen. Klage, som kan være muntlig, må framsettes straks når vedkommende er til stede, og ellers innen tre dager. Dersom vedkommende forvaltningsorgan finner det påtrengende nødvendig for å gjennomføre sine oppgaver etter loven, kan forretningen gjennomføres før klagesaken er avgjort. For øvrig gjelder bestemmelsene i kapittel VI tilsvarende så langt de passer. Et forvaltningsorgan kan benytte elektronisk kommunikasjon når det henvender seg til andre. Dette gjelder ikke når annet følger av lov eller forskrift gitt i medhold av lov. Alle som henvender seg til et forvaltningsorgan kan benytte elektronisk kommunikasjon dersom forvaltningsorganet har lagt til rette for dette, det skjer på den anviste måten og ikke annet følger av lov eller forskrift gitt i medhold av lov. Kongen kan gi forskrift om elektronisk kommunikasjon mellom forvaltningen og publikum og elektronisk saksbehandling og kommunikasjon i forvaltningen, herunder blant annet om: g) forvaltningens rett til å sperre for brukere som misbruker data ment for signering, autentisering, sikring av integritet eller konfidensialitet, og om hva som skal regnes som misbruk. Part som ikke allerede ved søknad eller på annen måte har uttalt seg i saken, skal varsles før vedtak treffes og gis høve til å uttale seg innen en nærmere angitt frist. Dersom en mindreårig over 15 år er part i saken og blir representert av verge, skal dette også gjelde den mindreårige selv. Fristen løper fra den dag varslet er avsendt, når ikke annet uttrykkelig er sagt. Forhåndsvarslet skal gjøre greie for hva saken gjelder og ellers inneholde det som anses påkrevd for at parten på forsvarlig måte kan vareta sitt tarv. I regelen gis forhåndsvarsel skriftlig. Er det særlig byrdefullt å gi skriftlig underretning, kan underretningen gis muntlig eller på annen måte. c) vedkommende part allerede på annen måte har fått kjennskap til at vedtak skal treffes og har hatt rimelig foranledning og tid til å uttale seg, eller varsel av andre grunner må anses åpenbart unødvendig. Forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Det skal påse at mindreårige parter har fått mulighet til å gi uttrykk for sitt syn, i den grad de er i stand til å danne seg egne synspunkter på det saken gjelder. De mindreåriges syn skal tillegges vekt i samsvar med deres alder og modenhet. c) opplysningene ikke har avgjørende betydning for vedtaket eller underretning av andre grunner er unødvendig eller uhensiktsmessig ut fra hensynet til parten selv, for eksempel fordi han vil bli gjort kjent med opplysningene ved melding om vedtaket. Partene bør også for øvrig gjøres kjent med opplysninger av vesentlig betydning som det må forutsettes at de har grunnlag og interesse for å uttale seg om, og som parten etter §§ 18 til 19 har rett til å gjøre seg kjent med. Ved avveiningen skal legges vekt på om rask avgjørelse er ønskelig og om hensynet til parten er tilstrekkelig varetatt på annen måte, for eksempel ved at han er gjort kjent med retten etter §§ 18 til 19 til å se sakens dokumenter. Dersom en mindreårig over 15 år er part i saken og blir representert av verge, skal opplysninger som nevnt i annet og tredje ledd også forelegges den mindreårige selv, hvis ikke den mindreårige har erklært at det ikke er nødvendig. En part har rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, for så vidt ikke annet følger av reglene i §§ 18 til 19. Dersom en mindreårig er part i saken og blir representert av verge, gjelder dette også den mindreårige selv. Retten til innsyn gjelder også etter at det er truffet vedtak i saken. En mindreårig under 15 år skal ikke gjøres kjent med opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt. Når det er adgang til å gjøre unntak fra innsyn, skal forvaltningsorganet likevel vurdere å gi helt eller delvis innsyn. Innsyn bør gis dersom hensynet til parten veier tyngre enn behovet for unntak. En part har ikke krav på å gjøre seg kjent med dokument som et forvaltningsorgan har utarbeidd for sin egen interne saksforberedelse (organinterne dokumenter). Første punktum gjelder ikke foredrag til saker som blir behandlet av Kongen i statsråd, etter at saken er avgjort, og presedenskort, med mindre kortet gjengir organinterne vurderinger. Kongen kan gi forskrift om at det ikke skal kunne gjøres unntak etter første ledd for bestemte dokumenter i bestemte statlige eller statlig tilknyttede organer. Når det er nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser, kan organet gjøre unntak fra innsyn for dokument som organet har innhentet fra et underordnet organ til bruk for sin interne saksforberedelse. Det samme gjelder dokument som et departement har innhentet fra et annet departement til bruk for sin interne saksforberedelse. Det kan gjøres unntak for deler av dokument som inneholder råd om og vurderinger av hvordan et organ bør opptre i en sak, og som organet har innhentet til bruk for sin interne saksforberedelse, når det er påkrevd av hensyn til en forsvarlig ivaretakelse av det offentliges interesser i saken. Unntakene i paragrafen her gjelder tilsvarende for dokument om innhenting av dokument som nevnt i første og andre ledd, og innkallinger til og referater fra møter mellom overordnede og underordnede organer, mellom departementer og mellom et organ og noen som gir råd eller vurderinger som nevnt i andre ledd. Selv om dokumentet eller deler av det er unntatt etter reglene i §§ 18 a og 18 b, har parten rett til å gjøre seg kjent med de deler av det som inneholder faktiske opplysninger eller sammendrag eller annen bearbeidelse av faktum. Dette gjelder likevel ikke faktiske opplysninger uten betydning for avgjørelsen og heller ikke når opplysningene eller bearbeidelsen finnes i et annet dokument som parten har tilgang til. Unntakene i §§ 18 a og 18 b gjelder ikke: d) dokument i saker der en kommunal eller fylkeskommunal enhet opptrer som ekstern part overfor en annen slik enhet. § 18 a gjelder likevel for dokument som blir utvekslet mellom kommunale og fylkeskommunale kontrollutvalg og utvalgets sekretariat. Unntaket i § 18 a gjelder ikke for dokument fra eller til et kommunalt eller fylkeskommunalt særlovsorgan eller et kommunalt eller fylkeskommunalt foretak etter kommuneloven kapittel 11. Unntaket i § 18 a gjelder heller ikke for dokument fra eller til en kommunal eller fylkeskommunal enhet på områder der enhetene har selvstendig avgjørelsesmyndighet. Unntaket i § 18 a gjelder likevel for dokument i saker der administrasjonssjefen eller kommunerådet gjennomfører kontrolltiltak overfor en enhet, og for utkast til vedtak og innstillinger som blir lagt fram for administrasjonssjefen eller kommunerådet før det blir fattet vedtak eller før en innstilling blir lagt fram for et folkevalgt organ. Unntaket i § 18 a gjelder også for administrasjonssjefens eller kommunerådets merknader til slike utkast som nevnt i forrige punktum. d. som det av hensyn til hans helse eller hans forhold til personer som står ham nær, må anses utilrådelig at han får kjennskap til; likevel slik at opplysningene på anmodning skal gjøres kjent for en representant for parten når ikke særlige grunner taler mot det. b) andre forhold som av særlige grunner ikke bør meddeles videre. Kongen kan gi forskrifter som for særskilte saksområder utfyller eller nærmere fastlegger hvordan §§ 18 til 19 skal anvendes. Når tungtveiende grunner taler for det, kan forskriftene også gjøre unntak fra disse paragrafer. Forvaltningsorganet bestemmer ut fra hensynet til forsvarlig saksbehandling hvordan dokumentene skal gjøres tilgjengelig for partene. Dersom partsinnsyn kan motvirke muligheten for å få saken avklart, kan fastsettes at parten ikke skal ha adgang til dokumentene så lenge undersøkelser pågår. Eksamensbesvarelser og liknende prøver kan den som avlegger eksamen eller prøve, nektes adgang til inntil bedømmelsen er avsluttet. På anmodning skal en part gis papirkopi eller elektronisk kopi av dokument. Advokat som opptrer som fullmektig for en part, skal få utlånt dokumentene når ikke særlige grunner taler mot det. Ved utlån bør det settes tidsfrist. Dersom ikke saksdokumentene blir tilbakelevert forvaltningsorganet i rett tid, er kravet om tilbakelevering særlig tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven kap 13. Har partene krav på å få se deler av et dokument, kan opplysningene gis dem ved utdrag av det dersom forvaltningsorganet finner det hensiktsmessig. Kopier skal gis vederlagsfritt. Kongen kan likevel gi forskrifter om betaling for avskrifter, utskrifter eller kopier. Når en part har anmodet om å få gjøre seg kjent med dokument som han etter § 18 har adgang til å få se, skal det settes ham en viss frist for mulig uttalelse, såfremt ingen frist er satt i medhold av § 16 eller den fastsatte frist anses utilstrekkelig. Dette gjelder likevel ikke dersom hensynet til vesentlige offentlige eller private interesser taler mot utsettelse. Avslag på krav om innsyn skal være skriftlig. Blir krav om å få gjøre seg kjent med et bestemt dokument eller opplysning avslått, skal parten gjøres merksam på den bestemmelse som ligger til grunn for avslaget og hvilket ledd og hvilken bokstav i bestemmelsen som er brukt. Avslaget skal opplyse om retten til å klage etter annet ledd og klagefristen etter § 29. Den som har satt fram kravet, kan påklage avslaget i samsvar med reglene i kap. VI. Fylkesmannen er klageinstans når avslaget er truffet av kommunalt eller fylkeskommunalt organ. Et enkeltvedtak skal være skriftlig om ikke dette av praktiske grunner vil være særlig byrdefullt for forvaltningsorganet. Enkeltvedtak skal grunngis. Forvaltningsorganet skal gi begrunnelsen samtidig med at vedtaket treffes. I andre saker enn klagesaker kan forvaltningsorganet la være å gi samtidig begrunnelse dersom det innvilger en søknad og det ikke er grunn til å tro at noen part vil være misfornøyd med vedtaket. Det samme gjelder i saker om fordeling av tillatelser eller andre fordeler mellom flere parter. En part kan likevel kreve begrunnelse gitt etter at vedtaket er truffet. Krav om begrunnelse må framsettes i løpet av klagefristen eller – om ingen klagefrist løper – senest 3 uker etter at parten mottok underretning om vedtaket. Bestemmelsene i §§ 29, 30 og 31 gjelder tilsvarende. Grunngiing kan unnlates i den utstrekning begrunnelse ikke kan gis uten å røpe opplysning som parten etter § 19 ikke har krav på å bli kjent med. I tilfelle som går inn under § 19 første ledd bokstav d, skal begrunnelse på anmodning gis en representant for parten når ikke særlige grunner taler mot det, likevel slik at muntlig orientering kan tre istedenfor skriftlig grunngiing. Kongen kan for særskilte saksområder gi bestemmelser om at grunngiing kan unnlates når særlige forhold gjør det nødvendig. Likeledes kan Kongen bestemme at visse vedtak som går inn under første ledd skal grunngis etter reglene i annet ledd, eller at visse vedtak som går inn under annet ledd skal grunngis etter reglene i første ledd. I begrunnelsen skal vises til de regler vedtaket bygger på, med mindre parten kjenner reglene. I den utstrekning det er nødvendig for å sette parten i stand til å forstå vedtaket, skal begrunnelsen også gjengi innholdet av reglene eller den problemstilling vedtaket bygger på. I begrunnelsen skal dessuten nevnes de faktiske forhold som vedtaket bygger på. Er de faktiske forhold beskrevet av parten selv eller i et dokument som er gjort kjent for parten, er en henvisning til den tidligere framstilling tilstrekkelig. I tilfelle skal det i underretningen til parten vedlegges kopi av framstillingen. De hovedhensyn som har vært avgjørende ved utøving av forvaltningsmessig skjønn, bør nevnes. Er det gitt retningslinjer for skjønnsutøvingen, vil i alminnelighet en henvisning til retningslinjene være tilstrekkelig. Det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket, skal sørge for at partene underrettes om vedtaket så snart som mulig. Dersom en mindreårig over 15 år er part i saken og blir representert av verge, skal organet også underrette den mindreårige selv. Underretning skal gis av det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket, hvis ikke særlige grunner tilsier at dette overlates til et annet organ. I regelen gis underretning skriftlig. Er det særlig byrdefullt for forvaltningsorganet å gi skriftlig underretning, eller haster saken, kan underretning gis muntlig eller på annen måte. I så fall kan en part kreve å få vedtaket skriftlig bekreftet. Underretning om vedtaket kan helt unnlates for så vidt underretning må anses åpenbart unødvendig og vedtaket ikke medfører skade eller ulempe for vedkommende part. I saker der begrunnelsen etter § 24 skal gis samtidig med vedtaket, bør grunnene gjengis i underretningen. Der dette på grunn av særlige forhold ikke kan gjennomføres, og likeledes der partene kan kreve grunngiing etter § 24 annet ledd, skal det i underretningen isteden gis opplysning om på hvilken måte partene kan bli kjent med begrunnelsen. I underretningen skal videre gis opplysning om klageadgang, klagefrist, klageinstans og den nærmere fremgangsmåte ved klage, samt om retten etter § 18, jfr § 19 til å se sakens dokumenter. Dersom vedtaket kan tenkes gjennomført til skade for parten før klagesaken er avgjort, skal det også gjøres merksam på adgangen til å be om at gjennomføringen utsettes, jfr. § 42 første ledd. Er det etter § 27 b i loven her eller etter særskilt lovbestemmelse et vilkår for søksmål at klageadgangen er nyttet, eller at søksmålet anlegges innen en viss frist, skal parten i underretningen om vedtaket også gjøres oppmerksom på dette. I motsatt fall kommer slike vilkår for søksmål ikke til anvendelse overfor parten. I tillegg til veiledningen etter tredje ledd skal underretningen om enkeltvedtak til sakens parter opplyse om følgende når forholdene gir grunn til det: c) adgangen til å få tilkjent sakskostnader etter § 36. Det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket, kan bestemme at søksmål om gyldigheten av forvaltningsvedtak eller krav om erstatning som følge av vedtaket ikke skal kunne reises uten at vedkommende part har nyttet sin adgang til å klage over vedtaket, og at klagen er avgjort av den høyeste klageinstans som står åpen. Søksmål skal likevel i alle tilfelle kunne reises når det er gått 6 måneder fra klage første gang ble framsatt, og det ikke skyldes forsømmelse fra klagerens side at klageinstansens avgjørelse ikke foreligger. Enkeltvedtak kan påklages av en part eller annen med rettslig klageinteresse i saken til det forvaltningsorgan (klageinstansen) som er nærmest overordnet det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket (underinstansen). For enkeltvedtak som er truffet av forvaltningsorgan opprettet i medhold av lov om kommuner og fylkeskommuner, er klageinstansen kommunestyret eller fylkestinget, eller etter disses bestemmelse, formannskapet eller fylkesutvalget eller en eller flere særskilte klagenemnder oppnevnt av kommunestyret eller fylkestinget. Departementet er likevel klageinstans når vedtak er truffet av kommunestyret eller fylkestinget. Vedkommende statlige organ er klageinstans når vedtak er truffet i henhold til myndighet delegert fra et statlig forvaltningsorgan. Med mindre Kongen bestemmer annerledes, kan klageinstansens vedtak i klagesak ikke påklages. Klageinstansens vedtak om å avvise klagen kan likevel påklages, unntatt: Er det klagerett over et vedtak om å avvise en klage som er truffet av et kommunalt eller fylkeskommunalt organ som klageinstans, går klagen til fylkesmannen. For særskilte saksområder kan Kongen fastsette klageregler som utfyller eller avviker fra reglene i dette kapittel. Forskrift som begrenser klageretten eller som ellers vesentlig endrer reglene til skade for partsinteresser, kan bare gis når tungtveiende grunner taler for det. Fristen for å klage er 3 uker fra det tidspunkt underretning om vedtaket er kommet frem til vedkommende part. Skjer underretningen ved offentlig kunngjøring, begynner klagefristen å løpe fra den dag vedtaket første gang ble kunngjort. For den som ikke har mottatt underretning om vedtaket, løper fristen fra det tidspunkt han har fått eller burde ha skaffet sig kjennskap til vedtaket. Ved vedtak som går ut på å tilstå noen en rettighet, skal klagefristen for andre likevel senest løpe ut når det er gått 3 måneder fra det tidspunkt vedtaket ble truffet. Har en part krevet å få oppgitt begrunnelsen for vedtaket etter § 24 annet ledd, avbrytes klagefristen. Ny klagefrist tar til å løpe fra det tidspunkt meddelelse om begrunnelse er kommet frem til ham eller han på annen måte er gjort kjent med den. Vedkommende underinstans eller klageinstans kan i særlige tilfelle forlenge klagefristen før denne er utløpet. For at klage skal være fremsatt i tide, er det nok at erklæringen før utløpet av fristen er avgitt til tilbyder av posttjenester som skal sørge for å få sendingen frem til forvaltningsorganet eller til offentlig tjenestemann som har fullmakt til å ta imot erklæringen. Kommer erklæringen ikke frem, må den gjentas innen en uke etter at vedkommende har fått vite om dette eller burde ha forstått det eller – om den opprinnelige frist er kortere – innen en frist av samme lengde som denne. Fristen regnes overensstemmende med reglene i domstollovens §§ 148 og 149. b) det av særlige grunner er rimelig at klagen blir prøvd. Ved vurderingen av om klagen bør tas opp til behandling, skal det også legges vekt på om endring av vedtaket kan medføre skade eller ulempe for andre. Klagen kan ikke tas under behandling som klagesak dersom det er gått mer enn ett år siden vedtaket ble truffet. d) nevne den endring som ønskes i det vedtak det klages over. Erklæringene bør også nevne de grunner klagen støtter seg til. Inneholder en erklæring om klage feil eller mangler, setter forvaltningsorganet en kort frist for rettelse eller utfylling. Om forberedelse m.m. av klagesaker gjelder kapittel IV og V tilsvarende, når ikke annet følger av reglene i denne paragraf. Underinstansen skal foreta de undersøkelser klagen gir grunn til. Den kan oppheve eller endre vedtaket dersom den finner klagen begrunnet. Dersom vilkårene for å behandle klagen ikke foreligger, skal underinstansen avvise saken, jfr. dog § 31. Når noen reknes som motpart i saken skal underinstansen varsle vedkommende snarest mulig, jfr. likevel § 16 tredje ledd. Samtidig skal settes frist for å gi uttalelse. Varsles klagemotparten ved brev, skal kopi av klagen vedlegges med mindre parten etter § 19 kan nektes adgang til den. Blir det ikke truffet avgjørelse som nevnt i annet ledd, skal sakens dokumenter sendes klageinstansen så snart saken er tilrettelagt. Dersom underinstansen gir til klageinstansen uttalelse som partene kan kreve å få se uten hinder av § 19, skal den sende kopi til partene med mindre Kongen er klageinstans. Klageinstansen skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Den kan pålegge underinstansen å foreta nærmere undersøkelser m.m. Dersom vilkårene for å behandle klagen ikke foreligger, skal klageinstansen avvise saken, jfr. dog § 31. Klageinstansen er ikke bundet av at underinstansen har ansett vilkårene for å foreligge. Tas klagen under behandling, kan klageinstansen prøve alle sider av saken og herunder ta hensyn til nye omstendigheter. Den skal vurdere de synspunkter som klageren kommer med, og kan også ta opp forhold som ikke er berørt av ham. Der statlig organ er klageinstans for vedtak truffet av en kommune eller fylkeskommune, skal klageinstansen legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyre ved prøving av det frie skjønn. Det skal fremgå av vedtaket hvordan klageinstansen har vektlagt hensynet til det kommunale selvstyret. Vedtaket kan ikke endres til skade for klageren, med mindre dennes interesser finnes å måtte vike for omsynet til andre privatpersoner eller offentlige interesser. Melding om slik endring må være sendt klageren innen 3 måneder etter at underinstansen mottok klagen. Begrensningene i første og annet punktum gjelder likevel ikke når vedtaket også er påklaget av en annen klager, og dennes klage finnes begrunnet. Klageinstansen kan selv treffe nytt vedtak i saken eller oppheve det og sende saken tilbake til underinstansen til helt eller delvis ny behandling. Foreligger vilkårene etter første ledd, kan vedtaket omgjøres også av klageinstansen eller av annet overordnet organ. Dersom hensynet til andre privatpersoner eller offentlige interesser tilsier det, kan klageinstans eller overordnet myndighet omgjøre underordnet organs vedtak til skade for den som vedtaket retter seg mot eller direkte tilgodeser, selv om vilkårene etter første ledd bokstav b eller c ikke foreligger. Melding om at vedtaket vil bli overprøvd, må i så fall sendes ham innen tre uker etter at det ble sendt melding om vedtaket, og melding om at vedtaket er omgjort må sendes ham innen tre måneder etter samme tidspunkt. Gjelder det overprøving av vedtak i klagesak, må melding om at vedtaket er omgjort likevel sendes vedkommende innen tre uker. Annet og tredje ledd gjelder ikke for kommunale, fylkeskommunale eller statlige organer som er klageinstans etter § 28 annet ledd første eller annet punktum. Statlige klageinstanser kan likevel oppheve vedtak som må anses ugyldige. De begrensninger i adgangen til å omgjøre et vedtak som er forutsatt i første, annet og tredje ledd, gjelder ikke når endringsadgangen følger av annen lov, av vedtaket selv eller av alminnelige forvaltningsrettslige regler. Når et vedtak blir endret til gunst for en part, skal han tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, med mindre endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det. I sak som vesentlig er en tvist mellom parter, kan den part som har satt fram krav om endring av et vedtak, men ikke har fått medhold i spørsmål av noen betydning, pålegges å betale den annen part helt eller delvis de særlige sakskostnader som kravet har ført med seg. Det skal legges vekt på om vedkommende hadde fyldestgjørende grunn til å kreve endring av vedtaket, om det er rimelig ut fra sakens art og motpartens forhold å pålegge kostnadsansvar. Spørsmålet om en part skal få dekning for sakskostnader, avgjøres av klageinstansen, men av underinstansen dersom underinstansen har truffet nytt vedtak i saken. Det organ som treffer avgjørelsen, er ansvarlig for at det offentliges utgifter etter første ledd blir dekket, men har kostnadsansvaret sitt grunnlag i mangel ved vedtaket eller saksforberedelsen, kan fastsettes at ansvaret helt eller delvis skal ligge hos det eller de avgjørsorganer som var ansvarlig for mangelen. Kravet må settes fram senest 3 uker etter at melding om det nye vedtak er kommet fram til vedkommende, dog gjelder § 29 fjerde ledd samt §§ 30–32 tilsvarende. Avgjørelsen kan påklages etter reglene i dette kapittel om ikke annet er fastsatt av Kongen. For særskilte saksområder kan Kongen fastsette klageregler som utfyller eller avviker fra disse regler, herunder om klage når avgjørelsen er tatt av kommunestyreorgan som nevnt i § 28 annet ledd. Sakskostnader som er tilkjent en part etter reglene i annet ledd, kan tvangsinndrives etter reglene for dommer. Dersom vedtaket er blitt endret, skal parten gjøres merksam på retten til å kreve dekning for sakskostnader, med mindre det er usannsynlig at han har hatt vesentlige sakskostnader eller det må antas at han eller hans fullmektig kjenner retten. Dersom det i andre tilfelle finnes rimelig at spørsmålet om dekning for sakskostnader blir vurdert, bør parten gis nødvendig vegledning. Offentlige og private institusjoner og organisasjoner for de erverv, fag eller interessegrupper som forskriftene skal gjelde eller gjelder for eller hvis interesser særlig berøres, skal gis anledning til å uttale sig før forskriften blir utferdiget, endret eller opphevet. Så langt det trenges for å få saken allsidig opplyst, skal uttalelse også søkes innhentet fra andre. Uttalelser skal gis skriftlig. Forvaltningsorganet kan i den enkelte sak samtykke i at uttalelse gis muntlig. Når saken egner sig for det, kan forvaltningsorganet bestemme at forhandlinger om saken skal foregå i møte. a) inneholde en uttrykkelig henvisning til den eller de bestemmelser som gir forvaltningsorganet hjemmel til å utferdige forskriften, og en henvisning i samsvar med EØS-høringsloven § 12 hvis forskriften inneholder tekniske regler i henhold til nevnte lov. Når praktiske hensyn gjør det hensiktsmessig, kan kunngjøringen begrenses til en kort omtale av forskriften med opplysning om hvor teksten kan fåes eller finnes. Knytter en forskrift seg til en bestemt hendelse eller skal den ellers gjelde for bare kort tid, og kunngjøring som nevnt i første ledd bokstav c ikke er formålstjenlig, kan kunngjøring i stedet foregå på annen måte. Det samme kan Kongen bestemme for saksområder eller tilfelle for øvrig der kunngjøring etter reglene i første ledd bokstav c ikke er formålstjenlig på grunn av forskriftens art, innhold eller virkefelt. Kongen kan fastsette retningslinjer for anvendelsen av annet og tredje ledd og kan bestemme at forskrifter skal holdes alment tilgjengelige. En forskrift kan ikke påberopes overfor den enkelte før den er kunngjort som fastsatt i § 38, med mindre det påvises enten at forvaltningsorganet på annen forsvarlig måte har gjort forskriften kjent for offentligheten eller for vedkommende erverv, fag, interessegruppe eller for den forskriften påberopes overfor, eller at vedkommende har fått kjennskap til forskriften. En forskrift kan ikke fravikes av et forvaltningsorgan, med mindre forskriften eller vedkommende hjemmelslov gir adgang til det. Er reglene om behandlingsmåten i denne lov eller forskrifter gitt i medhold av loven ikke overholdt ved behandlingen av en sak som gjelder enkeltvedtak, er vedtaket likevel gyldig når det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. Underinstansen, klageinstans eller annet overordnet organ kan beslutte at vedtak ikke skal iverksettes før klagefristen er ute eller klagen er avgjort. Når en part eller en annen med rettslig klageinteresse akter å gå til søksmål eller har reist søksmål for å få vedtaket prøvd ved domstol, kan organ som nevnt utsette iverksettingen til det foreligger endelig dom. Det samme gjelder når en part eller en annen med rettslig klageinteresse akter å bringe eller har brakt en sak inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen. Anmodninger om utsetting skal avgjøres snarest mulig. For øvrig gjelder det som er bestemt i annen lovgivning om utsettende virkning av klage, søksmål m.m. Det kan settes vilkår for utsettingen. Avslag på anmodning om utsetting skal være grunngitt. Begrunnelse skal gis samtidig med avslaget. Med administrativ sanksjon menes en negativ reaksjon som kan ilegges av et forvaltningsorgan, som retter seg mot en begått overtredelse av lov, forskrift eller individuell avgjørelse, og som regnes som straff etter den europeiske menneskerettskonvensjon. Forvaltningsorganer kan ilegge overtredelsesgebyr (lovbrotsgebyr) når det er fastsatt i lov. Overtredelsesgebyr kan ilegges etter faste satser eller utmåles i det enkelte tilfelle (individuell utmåling) innenfor en øvre ramme som må fastsettes i eller i medhold av lov. Departementet kan gi forskrift om slike rammer. Ved individuell utmåling av overtredelsesgebyr mot fysiske personer kan det blant annet legges vekt på overtredelsens omfang og virkninger, fordeler som er eller kunne vært oppnådd ved lovbruddet, samt overtrederens skyld og økonomiske evne. For foretak gjelder § 46 annet ledd. Oppfyllelsesfristen er fire uker fra vedtaket ble truffet. Lengre frist kan fastsettes i vedtaket eller senere. Forvaltningsorganer kan ilegge administrativt rettighetstap når det er fastsatt i lov. Administrative rettighetstap er administrative sanksjoner som trekker tilbake eller begrenser en offentlig tillatelse. Administrativt rettighetstap kan bare ilegges så langt det etter overtredelsens art, alvor og forholdene for øvrig fremstår som forholdsmessig. Vedtaket skal gjelde for en bestemt tid. Når det er fastsatt i lov at det kan ilegges administrativ sanksjon overfor et foretak, kan sanksjon ilegges selv om ingen enkeltperson har utvist skyld. Med foretak menes selskap, samvirkeforetak, forening eller annen sammenslutning, enkeltpersonforetak, stiftelse, bo eller offentlig virksomhet. Dersom et forvaltningsorgan har grunn til å anta at både straff og administrativ sanksjon kan være en aktuell reaksjon mot samme forhold, må organet i samråd med påtalemyndigheten avklare om forholdet skal forfølges strafferettslig, administrativt eller både strafferettslig og administrativt. Dersom et forvaltningsorgan har grunn til å anta at det også for et annet organ kan være aktuelt å ilegge administrativ sanksjon mot samme forhold, må forvaltningsorganet sørge for en samordning av behandlingen av spørsmålet om å ilegge sanksjoner. Når en sak om administrativ sanksjon avsluttes i førsteinstansen med at sanksjon ikke ilegges, skal parten underrettes om dette. § 27 første ledd gjelder tilsvarende. Grunnlaget for at saken avsluttes, skal samtidig kort angis. Et forvaltningsorgan kan, når det er fastsatt i lov, treffe vedtak om tvangsmulkt for å sikre at plikter som følger av lov, forskrift eller individuell avgjørelse, blir etterlevd. Tvangsmulkten kan fastsettes som en løpende mulkt eller som et beløp som forfaller ved hver overtredelse. Tvangsmulkt påløper ikke dersom etterlevelse blir umulig, og årsaken til dette ikke ligger hos den ansvarlige. Forvaltningsorganet kan i særlige tilfeller redusere eller frafalle påløpt mulkt. Forhold knyttet til ileggelsen av tvangsmulkt kan påklages særskilt. Reglene i §§ 28 til 36 gjelder tilsvarende. Hjemmel: Fastsatt ved kgl.res. 15. desember 2006 med hjemmel i lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) § 3 annet ledd første punktum, § 11 femte ledd, § 11b, § 13c tredje ledd første punktum, § 13d tredje ledd, § 19 tredje ledd, § 24 fjerde ledd, § 28 fjerde ledd, § 36 tredje ledd fjerde og femte punktum, § 38 tredje ledd annet punktum og fjerde ledd og lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (Straffeprosessloven) § 62. Fremmet av Justis- og politidepartementet (nå Justis- og beredskapsdepartementet). Endringer: Endret ved forskrifter 18 jan 2007 nr. 53, 12 sep 2008 nr. 1009, 17 okt 2008 nr. 1119, 29 mai 2009 nr. 578, 26 juni 2009 nr. 868, 21 aug 2009 nr. 1098, 24 juni 2011 nr. 627, 4 april 2014 nr. 392. Forskriften gir bestemmelser som utfyller, presiserer og gjør unntak fra forvaltningsloven, når ikke annet følger av ellers gjeldende bestemmelser. Forvaltningsorganet avgjør selv om veiledningen til parter og andre skal gis skriftlig eller muntlig. Det skal legges vekt på ønsket og behovet til den som skal få veiledning. Bare når det er særskilt bestemt, har forvaltningsorganet plikt til å sette opp søknader, brev eller tilsvarende. Organet bør imidlertid hjelpe til med å fylle ut skjemaer og utarbeide klager og andre dokumenter når det synes å være behov for slik hjelp. Skriftlig henvendelse som er kommet til urette myndighet, bør i alminnelighet oversendes rett myndighet direkte, samtidig som avsenderen underrettes om oversendingen. Søknadsskjemaer o.l. som det offentlige utarbeider til bruk for parter og andre i forvaltningssaker, skal gi nødvendig veiledning om utfyllingen og om dokumentasjon som bør være vedlagt. Dersom det er praktisk mulig, bør søknadsskjemaer o.l. også gi veiledning om de regler som gjelder på vedkommende saksområde. Er det to eller flere parter med motstridende interesser i en sak, må veiledning eller bistand gis på en måte som ikke kan gi grunn til å trekke forvaltningens objektivitet i tvil. Det kan ikke kreves gebyr eller annet vederlag for veiledning eller bistand som gis i medhold av forvaltningsloven § 11 eller forskriften her. c) Helse- og omsorgsdepartementet til den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk for så vidt gjelder opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter helseregisterloven § 15, jf. forvaltningsloven § 13, og til Helsedirektoratet for så vidt gjelder opplysninger i saker på Helsedirektoratets område som ikke faller inn under virkeområdet til helseregisterloven. For opplysninger som befinner seg i kommunale arkiver, kan departementet, når det finner det forsvarlig og etter samtykke fra Kulturdepartementet, delegere myndigheten til Riksarkivaren. Når ikke annet følger av eller i medhold av lov, er departementet klageinstans for vedtak truffet på grunnlag av myndighet delegert fra departementet etter bestemmelsen her. Før det blir truffet vedtak om å gi opplysninger undergitt taushetsplikt til bruk for forskning eller å avslå en begjæring om å få slike opplysninger, skal saken forelegges for Rådet for taushetsplikt og forskning. Bare Kongen kan frita for taushetsplikt i strid med Rådets uttalelse. Dersom departementet eller et annet organ med myndighet som nevnt i § 8 finner det klart at søknaden bør innvilges eller avslås, behøver saken ikke forelegges for Rådet. Ved avgjørelsen av om en sak ikke skal forelegges for Rådet, skal det særlig legges vekt på om de opplysninger det søkes om tilgang til, må anses som følsomme. Ellers bør det legges vekt på om den materialet skal stilles til rådighet for, har betryggende faglig kompetanse eller er undergitt forsvarlig faglig veiledning. Saken skal i alle tilfelle forelegges Rådet dersom forskeren skal ta direkte kontakt med de personene opplysningene angår. Første punktum gjelder ikke for saker som behandles av den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk i medhold av § 8 første ledd bokstav c. Saker om innsyn i etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenestens arkiver og registre forelegges ikke for Rådet. I barnevernsaker og adopsjonssaker faller taushetsplikten bort etter 100 år. Når hensynet til personvern tilsier det, kan Riksarkivaren i det enkelte tilfelle bestemme at taushetsplikten for opplysninger i saker som oppbevares i arkivverket, skal gjelde ut over 60 år eller ut over den frist som ellers gjelder for bortfall av taushetsplikt. Dokumenter som en barneverntjeneste i saker etter lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester innhenter fra en annen barneverntjeneste, skal anses som utarbeidet av tjenesten selv etter forvaltningsloven § 18a, jf. likevel loven § 18c. Tilsvarende gjelder for saker etter eldre lovgivning om barnevern. I saker etter lov 11. juni 1993 nr. 66 om pristiltak § 1 har en part ikke krav på å gjøre seg kjent med bearbeidelse av faktum etter forvaltningsloven § 18c når saken gjelder en hel bransje eller en vesentlig del av en bransje. Det samme gjelder innstillingen fra Konkurransetilsynet til departementet i slike saker. Unntaket i forvaltningsloven § 18a første ledd om organinterne dokumenter gjelder ikke for dokumenter fra administrasjonen til styret i foretak etter helseforetaksloven og fra administrasjonen til kollegial enhet ved universiteter og høyskoler. Saker om tilsetting i den offentlige forvaltning er unntatt fra reglene om dokumentinnsyn i forvaltningsloven § 18. En part har med de begrensninger som følger av forvaltningsloven § 19 rett til å gjøre seg kjent med dokumenter i saker om tilsetting etter § 15 til § 19 i forskriften her. Dersom opplysninger som en part har krav på etter forskriften her er tatt inn i et annet dokument som parten har adgang til, kan forvaltningen vise til dette. Faktiske opplysninger betyr i § 15 til § 19 i forskriften her også sammendrag eller annen bearbeidelse av faktum. Retten til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter gjelder også etter at det er truffet vedtak om tilsetting i saken. En part i en sak om tilsetting har rett til å gjøre seg kjent med samtlige øvrige søkeres navn og alder og fullstendige opplysninger om deres utdanning og praksis i offentlig og privat virksomhet. Slike opplysninger kan forvaltningsorganet sammenfatte i en egen liste (utvidet søkerliste). En part i en sak om tilsetting har rett til å gjøre seg kjent med de deler av et dokument som inneholder opplysninger (faktiske opplysninger og vurderinger) om parten selv. Dette gjelder likevel ikke vurderinger som er gjort eller gitt av: c) partens nåværende eller tidligere oppdragsgiver eller i særlige tilfeller person som parten har hatt nær yrkesmessig kontakt med. En part i en sak om tilsetting har rett til å gjøre seg kjent med søknadene fra søkere som er innstilt til eller tilsatt i stillingen, og vedlegg til disse søknadene. En part har også rett til å gjøre seg kjent med deler av dokumenter som inneholder faktiske opplysninger om søkere som er blitt innstilt, og om den søker som er tilsatt i stillingen. Slike opplysninger kan likevel holdes tilbake dersom de er uten betydning for avgjørelsen. En part i en sak om tilsetting har rett til å gjøre seg kjent med skriftlig referat som gjengir hva parten selv har sagt i intervju eller annen samtale med tjenestemann som deltar i forberedelsen av tilsettingssaken, dersom slikt referat er ført. Dersom skriftlig referat som gjengir hva en søker som er innstilt til eller tilsatt i stillingen har sagt i intervju eller annen samtale, inneholder nye opplysninger eller anførsler av betydning for saken, har parten også rett til å gjøre seg kjent med disse. En part har ikke krav på å gjøre seg kjent med de vurderinger som er kommet fram i forbindelse med intervjuet eller samtalen. En part i en sak om tilsetting har rett til å gjøre seg kjent med hvem som er innstilt til stillingen og den rekkefølgen de er innstilt i. Dette gjelder innstillinger som skal gis i medhold av lov, reglement eller avtale med tjenestemannsorganisasjoner. En part har også rett til å gjøre seg kjent med om det foreligger dissens blant medlemmene av vedkommende innstillingsmyndighet, og i tilfelle hvor mange stemmer hver av de innstilte søkerne har fått. En part har ikke krav på å få gjøre seg kjent med dokument som inneholder den begrunnelse som innstillingsmyndigheten har gitt for innstillingen. Dette gjelder likevel ikke deler som inneholder nye faktiske opplysninger eller anførsler av betydning for saken. Ved bedømmelse av prøve, eksamen eller andre prestasjoner ved skole eller annen undervisningsinstitusjon eller ved særlige prøveorgan kan begrunnelse bare kreves etter de særskilte forskrifter som er eller blir fastsatt. Begrunnelsesplikten etter forvaltningsloven § 24 første og annet ledd gjelder ikke for: f) vedtak fattet av Gassnova om tildeling av økonomisk støtte. a) vedtak om å avvise en sak, jf. forvaltningsloven § 2 tredje ledd, når avvisningen er begrunnet med forvaltningslovens regler eller andre regler om saksbehandlingen. b) vedtak i medhold av lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom § 25 (saker om samtykke til å iverksette ekspropriasjonsinngrep før skjønn er holdt m.m.). Det er ikke klagerett til Kongen over vedtak om fordeling av midler under statsbudsjettet kapittel 561 post 72 Samisk språk, informasjon m.m. og kapittel 567 post 70 Tilskudd til nasjonale minoriteter. En part kan i stedet kreve at vedtaket behandles på nytt i departementet. Reglene om klage i forvaltningsloven § 29 til § 32, § 33 første og tredje ledd og § 34 gjelder tilsvarende ved krav om fornyet behandling. Vedtak som følge av fornyet behandling kan ikke kreves behandlet på nytt. Det er ikke klagerett til Kongen over vedtak i medhold av lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse. Det er ikke klagerett til Kongen over vedtak i medhold av lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter og lov 19. juni 2009 nr. 58 om merverdiavgift. b) vedtak i medhold av lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere m.v. § 25. b) saker om fordeling av midler i medhold av lov 9. april 1965 nr. 1 om avgift til Det norske komponistfond, med forskrifter, for så vidt gjelder skjønnsutøvelsen. Det er ikke klagerett til Kongen over vedtak i dispensasjonssaker i henhold til støtteordninger som Landbruks- og matdepartementet administrerer. Det er ikke klagerett til Kongen over avgjørelse om tilskudd over statsbudsjettet kapittel 1301 post 72 Tilskudd til miljøvennlig transport, Transnova-prosjektet. Klageretten etter forvaltningsloven § 28 første ledd gjelder ikke for: d) vedtak fattet av Gassnova i saker om tildeling av økonomisk støtte for så vidt gjelder skjønnsutøvelsen. Bedømmelse av prøve, eksamen eller andre prestasjoner ved skole eller annen undervisningsinstitusjon eller ved særlige prøveorgan kan bare påklages etter de særskilte forskrifter som er eller blir fastsatt. Det er ikke klagerett i saker som gjelder opptak til arbeidsmarkedskurs etter forskrift 11. desember 2008 nr. 1320 om arbeidsrettede tiltak mv. kapittel 7. Vedtak om sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 kan ikke påklages til Kongen. Vedtak om sakskostnader som treffes av kommunalt eller fylkeskommunalt organ som nevnt i loven § 28 annet ledd, kan påklages til fylkesmannen. Bestemmelsene i dette kapitlet gjelder beregning av saksbehandlingsfrister som er fastsatt i eller i medhold av lov, så langt ikke annet er særskilt bestemt. Bestemmelsene i dette kapitlet gir ikke grunnlag for å gjøre unntak fra de alminnelige reglene om forsvarlig saksbehandling i forvaltningsloven mv. I sak som tas til behandling etter søknad, klage eller annen særskilt henvendelse, er fristens utgangspunkt den dagen henvendelsen kommer inn til forvaltningsorganet. Dersom flere henvendelser må vurderes samlet, er fristens utgangspunkt den dagen alle henvendelsene er kommet inn. I sak som tas til behandling ved utlysing, er fristens utgangspunkt den dagen fristen for å søke løper ut. I sak som tas til behandling av eget tiltak, er fristens utgangspunkt den dagen forhåndsvarsel sendes parten etter forvaltningsloven § 16. Dersom forhåndsvarsel ikke blir gitt eller blir gitt for sent, begynner fristen å løpe når saken tas opp til behandling. Dersom en part ber om at behandlingen av saken utsettes, avbrytes fristen den dagen forespørselen kommer inn til organet. Dersom organet treffer beslutning om å utsette behandlingen av saken, fortsetter fristen å løpe den dagen forvaltningsorganet skal fortsette behandlingen av saken. Dersom forespørselen om utsettelse blir avslått, fortsetter fristen å løpe fra tidspunktet for avslaget. Dersom saksbehandlingen blir forsinket på grunn av en parts forhold, f.eks. ved at en part gir feilaktige opplysninger eller ikke gir nødvendige opplysninger innen en rimelig frist fastsatt av organet, løper ikke fristen så lenge forsinkelsen varer. Dette gjelder selv om parten ikke kan klandres for forholdet. Fristen løper for andre parter i samme sak dersom forholdet ikke forsinker deres del av saken. Dersom det oppstår forsinkelse som nevnt i første ledd, skal partene varsles i den grad dette følger av reglene om foreløpig svar i forvaltningsloven § 11a. e) at vesentlige endringer i bemanningen gjør det uforholdsmessig vanskelig å oppfylle fristen. Dersom det særegne forholdet bare forsinker saken for enkelte av partene i saken, løper fristen for de øvrige partene. Fristen avbrytes når underretning om vedtaket er sendt eller gitt til parten, eller vedtaket er kunngjort, jf. forvaltningsloven § 27. Dersom det er flere parter i saken, avbrytes fristen når slik underretning er sendt eller gitt til alle partene som organet er kjent med på tidspunktet for underretningen. Dersom det ikke er nødvendig å gi underretning, avbrytes fristen når vedtaket treffes. Dersom saken henlegges uten at det treffes vedtak, avbrytes fristen når saken henlegges. Dersom saksbehandlingsfristen løper ut på en lørdag, helligdag eller dag som etter lovgivningen er likestilt med helligdag, forlenges fristen til nærmeste virkedag. Reglene i dette kapitlet bør ikke fravikes i forskrift om saksbehandlingsfrist etter forvaltningsloven § 11b første punktum, med mindre det foreligger et særlig behov for dette. Kunngjøring av følgende vedtak foretas ikke i Norsk Lovtidend, men på annen måte: a) vedtak etter vegtrafikklovgivningen om oppsetting av trafikkregulerende skilt, derunder vedtak om fartsgrense og vedtak om at et område skal anses som tettbygd strøk, og vedtak om oppsetting av lyssignal og oppmerking. b) vedtak etter forskrift 1. oktober 1993 nr. 921 om offentlig parkeringsregulering og parkeringsgebyr om at det på bestemte steder i kommunen bare skal være tillatt å parkere mot betaling. Kunngjøring av vedtak som nevnt i første ledd skjer ved oppsetting av trafikkskilt på vedkommende sted eller på annen måte som klart angir hva vedtaket går ut på. Kongens myndighet etter forvaltningsloven § 9 annet ledd delegeres til det enkelte departement, som kan delegere myndigheten videre. Kongens myndighet etter forvaltningsloven § 4 tredje ledd, § 5 første ledd første og annet punktum, § 6 femte ledd, § 11 femte ledd, § 13 annet ledd annet punktum og § 13c tredje ledd første punktum delegeres til Justis- og beredskapsdepartementet. Det samme gjelder for Kongens myndighet etter forvaltningsloven § 38 tredje ledd annet punktum og § 38 fjerde ledd. Myndighet etter § 11 femte ledd kan delegeres videre til andre departementer. Saker om bruk av Kongens myndighet etter forvaltningsloven § 2 annet ledd tredje punktum, § 3 annet ledd første punktum, § 5 første ledd tredje punktum og annet ledd, § 19 tredje ledd, § 24 fjerde ledd, § 28 tredje ledd første punktum og fjerde ledd og § 36 tredje ledd fjerde og femte punktum fremmes for Kongen av Justis- og beredskapsdepartementet eller av vedkommende departement med Justis- og beredskapsdepartementets samtykke. Justis- og beredskapsdepartementet kan vedta endringer i denne forskriften i samsvar med departementets kompetanse etter § 45 første ledd. Fra den tid forskriften trer i kraft, gjøres følgende endringer i andre forskrifter: 1. vedtak 16. desember 1977 nr. 9 om ikrafttredelse av endringer av forvaltningsloven. Delegering av myndighet avsnitt I, II og III. 11. forskrift 8. september 2000 nr. 899 om beregning av saksbehandlingsfrister. 2) selvejende institutioner, foreninger, fonde m.v., der er oprettet på privatretligt grundlag, og som udøver offentlig virksomhed af mere omfattende karakter og er undergivet intensiv offentlig regulering, intensivt offentlig tilsyn og intensiv offentlig kontrol. Stk. 3. Vedkommende minister kan efter forhandling med justitsministeren fastsætte regler om, at loven helt eller delvis skal gælde for nærmere angivne selskaber, institutioner, foreninger m.v., som ikke er omfattet af stk. 2. Det gælder dog kun, hvis udgifterne ved deres virksomhed overvejende dækkes af statslige, regionale eller kommunale midler, eller i det omfang de ved eller i henhold til lov har fået tillagt beføjelse til at træffe afgørelser på det offentliges vegne. Vedkommende minister kan herunder fastsætte nærmere regler om opbevaring af dokumenter m.v. og om tavshedspligt. Stk. 2. Bestemmelserne i kapitel 2 om inhabilitet gælder også for behandlingen af sager om indgåelse af kontraktsforhold eller lignende privatretlige dispositioner. Stk. 3. Bestemmelserne i kapitel 8 og 8 a gælder for al virksomhed, der udøves inden for den offentlige forvaltning. Stk. 4. Vedkommende minister kan efter forhandling med justitsministeren fastsætte regler om, at lovens bestemmelser i øvrigt helt eller delvis skal gælde for anden forvaltningsvirksomhed end nævnt i stk. 1. 5) der i øvrigt foreligger omstændigheder, som er egnede til at vække tvivl om vedkommendes upartiskhed. Stk. 2. Inhabilitet foreligger dog ikke, hvis der som følge af interessens karakter eller styrke, sagens karakter eller den pågældendes funktioner i forbindelse med sagsbehandlingen ikke kan antages at være fare for, at afgørelsen i sagen vil kunne blive påvirket af uvedkommende hensyn. Stk. 3. Den, der er inhabil i forhold til en sag, må ikke træffe afgørelse, deltage i afgørelsen eller i øvrigt medvirke ved behandlingen af den pågældende sag. Stk. 2. For medlemmer af en kollegial forvaltningsmyndighed gælder bestemmelserne i § 3, selv om en stedfortræder ikke kan indkaldes. Bestemmelsen gælder dog ikke, hvis myndigheden ville miste sin beslutningsdygtighed eller det af hensyn til myndighedens sammensætning ville give anledning til væsentlig betænkelighed, dersom medlemmet ikke kunne deltage i sagens behandling, og behandlingen ikke kan udsættes uden væsentlig skade for offentlige eller private interesser. Stk. 3. Ved kollegiale forvaltningsmyndigheders valg af medlemmer til hverv kan et medlem uanset bestemmelserne i § 3 deltage, selv om medlemmet er bragt i forslag. Bestemmelserne i § 3 gælder ikke for regionsråds eller kommunalbestyrelsers beslutninger om vederlag m.v. til medlemmer. Stk. 2. Spørgsmålet om, hvorvidt en person er inhabil, afgøres af den i stk. 1 nævnte myndighed. Stk. 3. Vedkommende må ikke selv deltage i behandlingen og afgørelsen af spørgsmålet om inhabilitet, jfr. dog § 4, stk. 1 og 2. Dette gælder dog ikke på områder, hvor andet er fastsat i henhold til lov. Stk. 2. Modtager en forvaltningsmyndighed en skriftlig henvendelse, som ikke vedrører dens sagsområde, videresendes henvendelsen så vidt muligt til rette myndighed. Stk. 2. Bestemmelsen i stk. 1, 1. pkt., gælder ikke, hvis partens interesse i at kunne lade sig repræsentere eller bistå findes at burde vige for væsentlige hensyn til offentlige eller private interesser, eller hvor andet er fastsat ved lov. 2) indførelser i journaler, registre og andre fortegnelser vedrørende den pågældende sags dokumenter. Stk. 3. Den, der ansøger eller har ansøgt om ansættelse eller forfremmelse i det offentliges tjeneste, kan dog kun forlange at blive gjort bekendt med de dokumenter m.v., der vedrører den pågældendes egne forhold. Stk. 4. Retten til aktindsigt efter stk. 2, nr. 1, i et dokument, der er afsendt af myndigheden m.v. til andre end den part, der anmoder om aktindsigt, gælder først fra dagen efter afsendelsen af dokumentet. Stk. 5. Bestemmelser om tavshedspligt for personer, der virker i offentlig tjeneste eller hverv, begrænser ikke pligten til at give aktindsigt efter dette kapitel, jf. dog § 15 a, stk. 1. Stk. 2. Bestemmelsen i stk. 1 gælder dog ikke, hvis udsættelse vil medføre overskridelse af en lovbestemt frist for sagens afgørelse, eller hvis partens interesse i, at sagens afgørelse udsættes, findes at burde vige for væsentlige hensyn til offentlige eller private interesser, der taler imod en sådan udsættelse. Stk. 2. Stk. 1 gælder også i forbindelse med behandlingen af en anmodning om aktindsigt i dokumenter og oplysninger, som indgår i sager, der er undtaget fra aktindsigt efter § 11. 5) straffuldbyrdelsens iværksættelse, udsættelse og benådning og fuldbyrdelse af straf på bopælen under intensiv overvågning og kontrol, for så vidt angår oplysninger, der er indhentet for at belyse hensynet til politiets forebyggende virksomhed som nævnt i § 10, nr. 2, § 12, stk. 1, og § 78 a, stk. 3, i lov om fuldbyrdelse af straf m.v. Stk. 2. Dokumenter omfattet af stk. 1, der afgives til udenforstående, mister deres interne karakter, medmindre afgivelsen sker af retlige grunde, til forskningsmæssig brug eller af andre lignende grunde. 3) dokumenterne er selvstændige dokumenter, der er udarbejdet af en myndighed for at tilvejebringe bevismæssig eller anden tilsvarende klarhed med hensyn til en sags faktiske omstændigheder. 1) Statsrådsprotokoller, referater af møder mellem ministre og dokumenter, der udarbejdes af en myndighed til brug for sådanne møder. 2) Dokumenter, der udveksles i forbindelse med, at en myndighed udfører sekretariatsopgaver for en anden myndighed. 3) Myndigheders brevveksling med sagkyndige til brug i retssager eller ved overvejelse af, om retssag bør føres. Stk. 2. Stk. 1 gælder ikke, i det omfang de pågældende oplysninger fremgår af andre dokumenter, som udleveres i forbindelse med aktindsigten. Stk. 2. Retten til aktindsigt kan herudover begrænses, i det omfang partens interesse i at kunne benytte kendskab til sagens dokumenter til varetagelse af sit tarv findes at burde vige for afgørende hensyn til rigets udenrigspolitiske interesser m.v., herunder forholdet til andre lande eller internationale organisationer. 5) private og offentlige interesser, hvor hemmeligholdelse efter forholdets særlige karakter er påkrævet. 3) det resterende indhold i dokumentet ikke har et forståeligt eller sammenhængende meningsindhold. Stk. 2. Vedkommende myndighed m.v. afgør snarest, om partens anmodning om aktindsigt kan imødekommes. En anmodning om aktindsigt skal færdigbehandles inden 7 arbejdsdage efter modtagelsen, medmindre dette på grund af f.eks. sagens omfang eller kompleksitet undtagelsesvis ikke er muligt. Den aktindsigtssøgende skal i givet fald underrettes om grunden til fristoverskridelsen og om, hvornår anmodningen kan forventes færdigbehandlet. Stk. 3. Dokumenterne skal udleveres i den form, som parten ønsker. Dette gælder dog ikke, hvis det er umuligt eller meget vanskeligt eller der foreligger tungtvejende modhensyn. Stk. 4. Afgørelser om aktindsigtsspørgsmål kan påklages særskilt til den myndighed, som er klageinstans i forhold til afgørelsen af den sag, anmodningen om aktindsigt vedrører. Bestemmelsen i § 9 b gælder tilsvarende. Stk. 5. Vedkommende minister kan fastsætte regler, der fraviger bestemmelserne i stk. 1 og stk. 4, 1. pkt. Stk. 6. Justitsministeren fastsætter regler om betaling for udlevering af dokumenter. Stk. 2. Bestemmelsen i stk. 1 omfatter ikke dokumenter hos politiet eller anklagemyndigheden. Stk. 3. Afgørelsen af, om og i hvilken form en begæring om aktindsigt kan imødekommes efter stk. 1, træffes af den myndighed, der har truffet den administrative beslutning i straffesagen. Afgørelsen kan påklages til vedkommende overordnede forvaltningsmyndighed. Justitsministeren fastsætter regler om betaling for afskrifter og kopier. 6) der ved lov er fastsat særlige bestemmelser, der sikrer parten adgang til at gøre sig bekendt med grundlaget for den påtænkte afgørelse og til at afgive en udtalelse til sagen, inden afgørelsen træffes. Stk. 3. Vedkommende minister kan efter forhandling med justitsministeren fastsætte regler om, at nærmere angivne sagsområder, hvor bestemmelserne i stk. 2, nr. 1 eller 5, i almindelighed vil finde anvendelse, ikke skal være omfattet af bestemmelsen i stk. 1. Stk. 2. Er partshøring undladt i medfør af stk. 1, skal afgørelsen ledsages af de oplysninger, som parten ellers skulle være gjort bekendt med efter bestemmelsen i § 19. Parten skal samtidig gøres bekendt med adgangen til at få sagen genoptaget. Myndigheden kan fastsætte en frist for fremsættelse af begæring om genoptagelse. Stk. 3. Hvor adgangen til at påklage den trufne afgørelse til en anden forvaltningsmyndighed er tidsbegrænset og begæringen om sagens genoptagelse fremsættes inden klagefristens udløb, afbrydes klagefristen. Klagefristen løber i så fald videre fra det tidspunkt, hvor den nye afgørelse er meddelt parten, dog med mindst 14 dage. 3) der ved lov er fastsat særlige bestemmelser, der sikrer parten adgang til at afgive en udtalelse til sagen, inden afgørelsen træffes. Stk. 2. En begæring om skriftlig begrundelse efter stk. 1 skal besvares snarest muligt. Hvis begæringen ikke er besvaret inden 14 dage efter, at begæringen er modtaget af vedkommende myndighed, skal denne underrette parten om grunden hertil samt om, hvornår begæringen kan forventes besvaret. Stk. 2. Begrundelsen skal endvidere om fornødent indeholde en kort redegørelse for de oplysninger vedrørende sagens faktiske omstændigheder, som er tillagt væsentlig betydning for afgørelsen. Stk. 3. Stk. 1, 2. pkt., og stk. 2 gælder ikke i de sager, der er nævnt i § 11, stk. 2. Begrundelsens indhold kan i øvrigt begrænses i det omfang, hvori oplysninger kan undtages fra aktindsigt, jf. §§ 15–15 b. Stk. 2. Vedkommende minister kan efter forhandling med justitsministeren fastsætte regler om, at klagevejledning på nærmere angivne sagsområder, hvor særlige forhold gør sig gældende, kan undlades eller ske på anden måde end nævnt i stk. 1. 2) tekniske indretninger eller fremgangsmåder eller om drifts- eller forretningsforhold el.lign. , for så vidt det er af væsentlig økonomisk betydning for den person eller virksomhed, oplysningerne angår, at oplysningerne ikke videregives. Stk. 2. Den, der virker inden for den offentlige forvaltning, har desuden tavshedspligt, jf. straffelovens § 152 og §§ 152 c-152 f, når det er af væsentlig betydning for statens sikkerhed eller rigets forsvar. Det samme gælder, når en oplysning ved lov eller anden gyldig bestemmelse er betegnet som fortrolig, herunder når fortrolighed følger af en EU-retlig eller folkeretlig forpligtelse el.lign. Stk. 3. Den, der virker inden for den offentlige forvaltning, har herudover tavshedspligt, jf. straffelovens § 152 og §§ 152 c-152 f, når det er nødvendigt at hemmeligholde en oplysning til beskyttelse af væsentlige hensyn til rigets udenrigspolitiske interesser, herunder forholdet til andre lande eller internationale organisationer. Stk. 5. Inden for den offentlige forvaltning kan der kun pålægges tavshedspligt med hensyn til en oplysning, når det er nødvendigt at hemmeligholde den for at varetage væsentlige hensyn til bestemte offentlige eller private interesser som nævnt i stk. 1–4. Stk. 6. En forvaltningsmyndighed kan bestemme, at en person uden for den offentlige forvaltning har tavshedspligt med hensyn til fortrolige oplysninger, som myndigheden videregiver til den pågældende uden at være forpligtet hertil. Stk. 7. Fastsættes der i henhold til § 1, stk. 3, regler om tavshedspligt, eller pålægges der tavshedspligt efter stk. 6, finder straffelovens § 152 og §§ 152 c-152 f tilsvarende anvendelse på overtrædelse af sådanne regler eller pålæg. 3) det må antages, at oplysningen vil være af væsentlig betydning for myndighedens virksomhed eller for en afgørelse, myndigheden skal træffe. Stk. 3. Ved samtykke efter stk. 2, nr. 1, forstås enhver frivillig, specifik og informeret viljestilkendegivelse, hvorved den, oplysningen angår, indvilger i, at oplysningen videregives. Stk. 5. Lokale administrative organer, som ved lov er tillagt en selvstændig kompetence, anses som en selvstændig myndighed efter stk. 2. 3) særlige hensyn til ansøgeren eller tredjemand klart overstiger ansøgerens interesse i, at oplysningen ikke indhentes. Stk. 2. Bestemmelsen i stk. 1 finder dog ikke anvendelse, hvis videregivelsen påfører myndigheden et merarbejde, der væsentligt overstiger den interesse, den anden myndighed har i at få oplysningerne. Stk. 2. Bestemmelsen i stk. 1 gælder ikke for dokumenter, hvor der anvendes automatisk sagsbehandling. Stk. 3. Bestemmelsen i stk. 1 gælder endvidere ikke for dokumenter, hvorved der kvitteres, rykkes eller foretages andre sagsbehandlingsskridt, der ikke er væsentlige. Stk. 4. Vedkommende minister kan efter forhandling med finansministeren og justitsministeren fastsætte nærmere regler om, hvornår betingelserne i stk. 1 skal anses for opfyldt. Stk. 2. Oplysninger om faktiske omstændigheder, der indeholdes i dokumenter, der er udfærdiget af en myndighed eller er kommet i en myndigheds besiddelse før den 1. oktober 1964, er dog omfattet af bestemmelserne i kapitel 4, hvis dokumenterne er indgået i en sag, der er eller har været under behandling af en forvaltningsmyndighed efter det nævnte tidspunkt, og oplysningerne er eller har været af væsentlig betydning for sagens afgørelse. Stk. 3. Bestemmelserne i andre love om parters aktindsigt opretholdes. Dette gælder dog ikke bestemmelser, der i snævrere omfang end denne lovs kapitel 4 giver parten adgang til aktindsigt, medmindre de er trådt i kraft den 1. oktober 1964 eller senere. Stk. 1. Loven træder i kraft den 1. juli 1991. Stk. 2. Loven gælder for dokumenter, der udarbejdes efter lovens ikrafttræden. Stk. 2. Forvaltningslovens § 9, stk. 4, som affattet ved denne lovs § 3, nr. 1, gælder for dokumenter, der udarbejdes efter lovens ikrafttræden. Stk. 1. Loven træder i kraft den 15. juni 2009. Stk. 3. Forvaltningslovens § 9, stk. 4, nr. 5, som affattet ved denne lovs § 6, nr. 3, gælder for dokumenter, der udarbejdes efter lovens ikrafttræden. Stk. 1. Loven træder i kraft den 1. januar 2014. Stk. 2. Lovens § 1 og § 2, nr. 2 og 6, finder ikke anvendelse på sager, der behandles efter lov om aktindsigt i miljøoplysninger. I disse sager finder de hidtil gældende regler fortsat anvendelse. Stk. 3. Anmodninger om aktindsigt, som er indgivet før lovens ikrafttræden, afgøres efter denne lov. Stk. 1. Loven træder i kraft dagen efter bekendtgørelsen i Lovtidende, jf. dog stk. 2. Stk. 2. §§ 2 og 3 træder i kraft den 1. januar 2014. 2) Lovændringen vedrører § 9, stk. 4, nr. 1–4, og § 24, stk. 3. 3) Loven er kundgjort i Lovtidende den 6. juni 2002. 6) Lovændringen vedrører § 1, stk. 2 og 3, §§ 9–12, §§ 14–16, § 19, stk. 1, § 19, stk. 2, nr. 1 og 5, § 24, stk. 3 og § 27. Stk. 3. Lovens kapitel 4 finder anvendelse i tilfælde, hvor der i lovgivningen m.v. er fastsat pligt til at meddele oplysninger til den offentlige forvaltning. Stk. 4. Vedkommende minister kan efter forhandling med justitsministeren fastsætte regler om, at loven helt eller delvis skal gælde for nærmere angivne selskaber, institutioner, foreninger m.v., som ikke kan henregnes til den offentlige forvaltning, i det omfang de pågældende ved eller i henhold til lov har fået tillagt beføjelser til at anvende tvangsindgreb eller oplysningspligter som nævnt i stk. 1–3. Stk. 5. Stk. 1 og 2 omfatter ikke tvangsindgreb, som foretages efter indhentet retskendelse. 4) det faktiske og retlige grundlag for indgrebet, jf. forvaltningslovens § 24. Stk. 3. Parten kan inden for en af myndigheden fastsat frist fremsætte indsigelse mod den trufne beslutning. Fastholdes beslutningen, skal dette begrundes skriftligt over for parten, jf. forvaltningslovens § 24. Meddelelsen om fastholdelse af beslutningen skal gives inden eller senest samtidig med gennemførelsen af tvangsindgrebet. 5) forudgående underretning viser sig umulig eller er uforholdsmæssig vanskelig. Stk. 5. Hvis betingelserne efter stk. 4 for at undlade forudgående underretning er opfyldt for en ikke uvæsentlig del af et tvangsindgreb, kan myndigheden gennemføre det samlede tvangsindgreb uden forudgående underretning. Stk. 6. Hvis en beslutning om iværksættelse af tvangsindgreb gennemføres uden forudgående underretning, jf. stk. 4 og 5, skal beslutningen samtidig med gennemførelsen af indgrebet meddeles parten skriftligt og indeholde de i stk. 2, nr. 1–4, nævnte oplysninger. Beslutningen skal endvidere indeholde en begrundelse for fravigelsen af stk. 1–3, jf. forvaltningslovens § 24. Stk. 7. Beslutningen i stk. 6 kan meddeles mundtligt, hvis hensynet til parten selv eller afgørende hensyn til andre private eller offentlige interesser taler for, at et tvangsindgreb gennemføres, inden myndigheden har haft lejlighed til at udarbejde en skriftlig begrundelse. Den, der har fået beslutningen meddelt mundtligt, kan forlange efterfølgende at få beslutningen meddelt skriftligt. En begæring herom skal fremsættes over for myndigheden inden 14 dage efter, at tvangsindgrebet er gennemført. Myndigheden skal besvare begæringen snarest muligt. Er begæringen ikke besvaret inden 14 dage efter, at myndigheden har modtaget begæringen, skal myndigheden underrette parten om grunden hertil samt om, hvornår begæringen kan forventes besvaret. Stk. 2. Bestemmelsen i stk. 1 kan undtagelsesvis helt eller delvis fraviges, hvis afgørende hensyn taler for det. Stk. 2. I andre tilfælde end de i stk. 1 nævnte skal myndigheden udfærdige og udlevere en rapport om udførelsen af indgrebet, hvis en part fremsætter begæring om det. En begæring herom skal fremsættes over for myndigheden inden 14 dage efter, at tvangsindgrebet er gennemført. Myndigheden skal besvare begæringen snarest muligt. Er begæringen ikke besvaret inden 14 dage efter, at myndigheden har modtaget begæringen, skal myndigheden underrette parten om grunden hertil samt om, hvornår begæringen kan forventes besvaret. Stk. 2. Reglen i stk. 1 gælder ikke, hvis tvangsindgrebet gennemføres med henblik på at tilvejebringe oplysninger til brug for behandlingen af andre spørgsmål end fastsættelse af straf. Stk. 3. Reglerne i stk. 1 og 2 finder tilsvarende anvendelse, hvis der i sagen rettes et tvangsindgreb mod andre end den mistænkte. Stk. 4. Den mistænkte kan meddele samtykke til fravigelse af stk. 1 og 3. Samtykket skal være skriftligt og skal meddeles på et frivilligt, specifikt og informeret grundlag. Et samtykke kan til enhver tid tilbagekaldes. Meddeler den mistænkte samtykke til fravigelse af stk. 1 og 3, finder reglerne i §§ 2–8 tilsvarende anvendelse ved de i § 1, stk. 1, nævnte tvangsindgreb. Stk. 2. I forhold til andre end den mistænkte gælder bestemmelser i lovgivningen m.v. om pligt til at meddele oplysninger, i det omfang oplysningerne søges tilvejebragt til brug for behandlingen af andre spørgsmål end fastsættelse af straf. Stk. 3. En myndighed skal vejlede den mistænkte om, at vedkommende ikke har pligt til at meddele oplysninger, som kan have betydning for bedømmelsen af den formodede lovovertrædelse. Hvis den mistænkte meddeler samtykke til at afgive oplysninger, finder reglerne i § 9, stk. 4, 2. og 3. pkt., tilsvarende anvendelse. Stk. 4. Den mistænkte kan meddele samtykke til anvendelse af en oplysningspligt over for andre med henblik på at tilvejebringe oplysninger til brug for en straffesag mod den mistænkte. Reglerne i § 9, stk. 4, 2. og 3. pkt., finder tilsvarende anvendelse. Stk. 2 og 3 bliver herefter stk. 3 og 4. Bestämmelserna i 5-8 §§ om grunderna för god förvaltning gäller även i annan förvaltningsverksamhet hos förvaltningsmyndigheter och domstolar. Myndigheten får ingripa i ett enskilt intresse endast om åtgärden kan antas leda till det avsedda resultatet. Åtgärden får aldrig vara mer långtgående än vad som behövs och får vidtas endast om det avsedda resultatet står i rimligt förhållande till de olägenheter som kan antas uppstå för den som åtgärden riktas mot. Myndigheten ska lämna den enskilde sådan hjälp att han eller hon kan ta till vara sina intressen. Hjälpen ska ges i den utsträckning som är lämplig med hänsyn till frågans art, den enskildes behov av hjälp och myndighetens verksamhet. Den ska ges utan onödigt dröjsmål. Myndigheten ska vidta de åtgärder i fråga om tillgänglighet som behövs för att den ska kunna uppfylla sina skyldigheter gentemot allmänheten enligt 2 kap. tryckfrihetsförordningen om rätten att ta del av allmänna handlingar. En myndighet ska i rimlig utsträckning hjälpa den enskilde genom att själv inhämta upplysningar eller yttranden från andra myndigheter. Handläggningen ska vara skriftlig. Myndigheten får dock besluta att handläggningen helt eller delvis ska vara muntlig, om det inte är olämpligt. Ett beslut enligt första stycket att avslå en begäran om att ärendet ska avgöras får överklagas till den domstol eller förvaltningsmyndighet som är behörig att pröva ett överklagande av avgörandet i ärendet. Myndighetens prövning enligt första stycket får begäras av parten vid ett tillfälle under ärendets handläggning. En myndighet ska under samma förutsättningar använda tolk och göra innehållet i handlingar tillgängligt när den har kontakt med någon som har en funktionsnedsättning som allvarligt begränsar förmågan att se, höra eller tala. Om ett ombud eller biträde bedöms vara olämplig för sitt uppdrag får myndigheten besluta att han eller hon inte längre får medverka i ärendet. Om ett ombud inte följer en begäran om att styrka sin behörighet genom en fullmakt, får myndigheten besluta ett föreläggande om samma sak. Ett sådant föreläggande får riktas till ombudet eller parten. Om en handling som inleder ett ärende har skrivits under av ett ombud, ska det i föreläggandet anges att följden av att det inte följs kan bli att framställningen inte tas upp till prövning. 4. det finns någon annan särskild omständighet som gör att hans eller hennes opartiskhet i ärendet kan ifrågasättas. Om det är uppenbart att frågan om opartiskhet saknar betydelse, ska myndigheten bortse från jäv. En myndighet ska pröva en jävsfråga så snart som möjligt. Den som jävet gäller får ta del i prövningen av jävsfrågan endast om det krävs för att myndigheten ska vara beslutsför och någon ersättare inte kan kallas in utan att prövningen försenas avsevärt. Det ska framgå av framställningen vad ärendet gäller och vad den enskilde vill att myndigheten ska göra. Det ska också framgå vilka omständigheter som ligger till grund för den enskildes begäran, om det inte är uppenbart obehövligt. En myndighet får besluta att förelägga den enskilde att avhjälpa en brist som finns kvar, om bristen medför att framställningen inte kan läggas till grund för en prövning i sak. I föreläggandet ska det anges att följden av att det inte följs kan bli att framställningen inte tas upp till prövning. Om en handling genom en postförsändelse eller en avi om en betald postförsändelse som innehåller handlingen har nått en myndighet eller behörig befattningshavare en viss dag, ska handlingen dock anses ha kommit in närmast föregående arbetsdag, om det inte framstår som osannolikt att handlingen eller avin redan den föregående arbetsdagen skilts av för myndigheten på ett postkontor. En handling som finns i en myndighets postlåda när myndigheten tömmer den första gången en viss dag ska anses ha kommit in närmast föregående arbetsdag. En enskild part som inleder ett ärende ska medverka genom att så långt som möjligt ge in den utredning som parten vill åberopa till stöd för sin framställning. Om det behövs ska myndigheten genom frågor och påpekanden verka för att parten förtydligar eller kompletterar framställningen. 3. ett väsentligt allmänt eller enskilt intresse kräver att beslutet meddelas omedelbart. Myndigheten bestämmer hur underrättelse ska ske. Underrättelse får ske genom delgivning. Underrättelseskyldigheten gäller med de begränsningar som följer av 10 kap. 3 § offentlighets- och sekretesslagen (2009:400). Om en myndighet behöver inhämta yttranden från flera ska det göras samtidigt, om inte ett annat tillvägagångssätt framstår som lämpligare. Det ska framgå av remissen vad yttrandet ska avse och när det senast ska ha kommit in till myndigheten. När flera ska fatta beslut gemensamt och de inte kan enas, ska ordföranden presentera de olika förslag till beslut som har förts fram. Varje förslag ska presenteras så att det kan besvaras med antingen ja eller nej. När de som deltar i avgörandet har fått ta ställning till förslagen, meddelar ordföranden vad som enligt hans eller hennes uppfattning har beslutats. Detta blir beslutet, om inte omröstning begärs. Omröstningen avgörs genom enkel majoritet. Om det blir lika röstetal har ordföranden utslagsröst. Varje ledamot som deltar i den slutliga handläggningen ska delta även i avgörandet. Ordföranden ska alltid rösta om det behövs för att ärendet ska kunna avgöras. Andra ledamöter behöver dock inte rösta för mer än ett förslag. Den som medverkar vid den slutliga handläggningen av ett ärende utan att delta i avgörandet har alltid rätt att få en avvikande mening antecknad. En avvikande mening ska anmälas innan myndigheten expedierar beslutet eller på annat sätt gör det tillgängligt för utomstående. Om beslutet inte ska göras tillgängligt för utomstående, ska anmälan göras senast när beslutet får sin slutliga form. 5. vem eller vilka som har medverkat vid den slutliga handläggningen utan att delta i avgörandet. 4. beslutet gäller meddelande av föreskrifter som avses i 8 kap. regeringsformen. Om motiveringen har utelämnats enligt andra stycket 1, 2 eller 3 ska myndigheten om möjligt ge en motivering i efterhand, om någon enskild begär det och det behövs för att han eller hon ska kunna ta till vara sin rätt. Om parten får överklaga beslutet ska han eller hon även underrättas om hur det går till. Myndigheten ska samtidigt upplysa parten om avvikande meningar som har antecknats enligt 30 § eller enligt särskilda bestämmelser i någon annan författning. En underrättelse om hur man överklagar ska innehålla information om vilka krav som ställs på överklagandets form och innehåll och vad som gäller i fråga om ingivande och överklagandetid. Myndigheten bestämmer hur underrättelsen ska ske. En underrättelse ska dock alltid vara skriftlig om en part begär det. Underrättelse får ske genom delgivning. 3. kretsen av dem som har rätt att överklaga är så vid eller obestämd att det inte går att avgöra när överklagandetiden går ut. 3. felaktigheten beror på att parten har lämnat oriktiga eller vilseledande uppgifter. 2. beslutet kan ändras snabbt och enkelt och utan att det blir till nackdel för någon enskild part. I överklagandet ska den som överklagar ange vilket beslut som överklagas och på vilket sätt han eller hon vill att beslutet ska ändras. I 3 och 4 §§ förvaltningsprocesslagen (1971:291) finns ytterligare bestämmelser om vad ett överklagande som ska prövas av allmän förvaltningsdomstol ska innehålla. Om en myndighet ändrar ett beslut som har överklagats, ska den överlämna även det nya beslutet till överinstansen. Överklagandet ska anses omfatta det nya beslutet. Om ett överklagande felaktigt har getts in till överinstansen, ska den myndigheten vidarebefordra överklagandet till beslutsmyndigheten och samtidigt ange vilken dag som överklagandet kom in till överinstansen. 1. Denna lag träder i kraft den 1 juli 2018. 3. Den upphävda lagen gäller dock fortfarande i den utsträckning som det i en annan lag eller förordning finns bestämmelser som innehåller hänvisningar till den lagen. Syftet med denna lag är att genomföra och främja god förvaltning samt rättsskydd i förvaltningsärenden. Lagens syfte är också att främja kvalitet och gott resultat i fråga om den service förvaltningen tillhandahåller. I denna lag föreskrivs om grunderna för god förvaltning och om förfarandet i förvaltningsärenden. Denna lag tillämpas hos statliga myndigheter, kommunala myndigheter och självständiga offentligrättsliga inrättningar samt hos riksdagens ämbetsverk och republikens presidents kansli (myndighet). Denna lag tillämpas vid statens affärsverk, offentligrättsliga föreningar samt på enskilda då de sköter offentliga förvaltningsuppgifter. Vid tillämpning av denna lag avses med förvaltningsavtal ett avtal som hör till myndighetens behörighet och gäller skötseln av en offentlig förvaltningsuppgift eller ett avtal som sammanhänger med utövning av offentlig makt. När ett förvaltningsavtal ingås skall grunderna för god förvaltning iakttas. Samtidigt skall rättigheterna för dem som berörs av det ärende som avtalet gäller samt deras möjligheter att påverka avtalets innehåll tryggas tillräckligt vid beredningen. Denna lag tillämpas inte på rättskipning, förundersökning, polisundersökning eller utsökning. Lagen tillämpas inte heller på militära order eller på andra beordranden som har utfärdats inom förvaltningen och som gäller utförande av ett uppdrag eller vidtagande av någon annan åtgärd. Denna lag tillämpas inte på den laglighetskontroll som utövas av de högsta laglighetsövervakarna, om inte något annat föreskrivs särskilt. Om det i någon annan lag finns bestämmelser som avviker från denna lag, skall de i stället iakttas. Bestämmelser om elektronisk kommunikation vid anhängiggörande och behandling av förvaltningsärenden samt vid delgivning av beslut finns i lagen om elektronisk kommunikation i myndigheternas verksamhet (13/2003). Bestämmelser om det förfarande som skall iakttas i förvaltningsärenden inom evangelisk-lutherska kyrkan i Finland finns i kyrkolagen (1054/1993). Myndigheterna skall bemöta dem som uträttar ärenden hos förvaltningen jämlikt och använda sina befogenheter enbart för syften som är godtagbara enligt lag. Myndigheternas åtgärder skall vara opartiska och stå i rätt proportion till sitt syfte. Åtgärderna skall skydda förväntningar som är berättigade enligt rättsordningen. Möjligheterna att uträtta ärenden och behandlingen av ärenden hos en myndighet ska om möjligt ordnas så att den som vänder sig till förvaltningen får behörig service och att myndigheten kan sköta sin uppgift med gott resultat. Bestämmelser om skyldighet för myndigheter att informera om sin verksamhet, sina tjänster och de rättigheter och skyldigheter som enskilda människor och sammanslutningar har i ärenden som anknyter till myndighetens verksamhetsområde finns i 20 § 2 mom. i lagen om offentlighet i myndigheternas verksamhet (621/1999). Myndigheterna skall inom ramen för sin behörighet och enligt behov ge sina kunder råd i anslutning till skötseln av ett förvaltningsärende samt svara på frågor och förfrågningar som gäller uträttandet av ärenden. Rådgivningen är avgiftsfri. Om ett ärende inte hör till myndighetens behörighet, skall den i mån av möjlighet hänvisa kunden till den behöriga myndigheten. I fråga om en kunds rätt att använda sitt eget språk vid kommunikation med myndigheterna gäller vad som särskilt föreskrivs om detta eller vad som följer av internationella avtal som är bindande för Finland. Inom ramen för sin behörighet och i den omfattning ärendet kräver skall varje myndighet på andra myndigheters begäran bistå dessa i skötsel av en förvaltningsuppgift, och även i övrigt sträva efter att främja samarbetet mellan myndigheterna. Part i ett förvaltningsärende är den vars rätt, fördel eller skyldighet ärendet gäller. I ett förvaltningsärende får ombud och biträde anlitas. Huvudmannen skall dock infinna sig personligen, om det är nödvändigt för att ärendet skall kunna utredas. Ett ombud skall förete fullmakt eller på något annat tillförlitligt sätt visa att han eller hon har rätt att företräda huvudmannen. Fullmakten skall på myndighetens anmodan specificeras, om det råder oklarhet om behörigheten eller dess omfattning. En advokat och ett offentligt rättsbiträde skall förete fullmakt endast om myndigheten bestämmer det. Om ett ombud eller biträde är olämpligt för sitt uppdrag, kan en myndighet förbjuda honom eller henne att uppträda i ärendet hos denna myndighet. Huvudmannen skall underrättas om förbudet och ges tillfälle att skaffa sig ett nytt ombud eller biträde. Ändring i en myndighets beslut om förbud att uppträda får sökas särskilt genom besvär hos den myndighet som är behörig att behandla en ansökan om ändring av avgörandet i ärendet. I fråga om ändringssökande tillämpas i övrigt förvaltningsprocesslagen (586/1996). Behandlingen av ärendet kan fortsätta trots ändringsansökan som gäller förbudet, om inte besvärsmyndigheten bestämmer något annat. Ett ombud eller biträde får inte olovligen röja förtroliga uppgifter som huvudmannen har anförtrott ombudet eller biträdet för skötseln av ett ärende. På den tystnadsplikt som gäller uppgifter som ett ombud eller ett biträde har fått på något annat sätt för att kunna sköta sitt uppdrag och på förbudet att utnyttja sådana uppgifter tillämpas lagen om offentlighet i myndigheternas verksamhet (621/1999) också när uppgiften har inhämtats hos någon annan än den myndighet som behandlar ärendet. Vad som föreskrivs i 1 och 2 mom. gäller också tolkar och översättare som anlitas i ärendet samt andra personer som enligt uppdrag eller annars deltar i skötseln av huvudmannens ärende. En omyndigs talan förs av den omyndigas intressebevakare, vårdnadshavare eller någon annan laglig företrädare. En omyndig har dock rätt att ensam föra sin talan i ärenden som gäller sådan inkomst eller förmögenhet som han eller hon råder över. En omyndig person som har fyllt aderton år för själv ensam sin talan i ett ärende som gäller hans eller hennes person, om den omyndiga kan förstå sakens betydelse. En minderårig som har fyllt femton år och hans eller hennes vårdnadshavare eller någon annan laglig företrädare har rätt att var för sig föra talan i ett ärende som gäller den minderårigas person eller personliga fördel eller rätt. En intressebevakare som har förordnats för en myndig person skall vid sidan av huvudmannen självständigt föra talan i ärenden som hör till intressebevakarens uppdrag. Om intressebevakaren och huvudmannen då är av olika åsikt blir huvudmannens ståndpunkt avgörande, om han eller hon kan förstå sakens betydelse. Om huvudmannens handlingsbehörighet har begränsats på något annat sätt än genom omyndigförklaring, skall intressebevakaren ensam föra huvudmannens talan i ärenden som huvudmannen inte har rätt att fatta beslut i. Intressebevakaren och huvudmannen för dock gemensamt talan i ärenden som de tillsammans skall besluta om. Av en handling som tillställs en myndighet skall framgå vad ärendet gäller. I handlingen skall antecknas avsändarens namn samt de kontaktuppgifter som behövs för att ärendet skall kunna skötas. En handling tillställs på avsändarens eget ansvar den i ärendet behöriga myndigheten under dess kontaktadress. Om det har bestämts en tidsfrist för inlämnande av handlingen, skall avsändaren se till att handlingen kommer in till myndigheten inom tidsfristen. Avsändaren av en handling skall på begäran ges ett intyg över att handlingen har diarieförts eller registrerats på något annat sätt. En handling anses ha kommit in till en myndighet den dag då den har getts in till myndigheten. Som ankomstdag för en handling som har sänts per post betraktas också den dag då handlingen har kommit till myndighetens postbox eller då myndigheten har tillställts ett meddelande om att försändelsen har kommit in till ett postföretag. Ett ärende inleds skriftligen genom att yrkandena jämte grunderna för dem anges. Med myndighetens samtycke får ett ärende också inledas muntligen. Ett förvaltningsärende har inletts när den handling som avser detta har kommit in till en behörig myndighet eller när ett ärende som får inledas muntligen har framförts för myndigheten och de uppgifter som behövs för att behandlingen av ärendet skall kunna påbörjas har registrerats. En myndighet som av misstag har tillställts en handling för behandling av ett ärende i vilket myndigheten inte är behörig skall utan dröjsmål överföra handlingen till den myndighet som den anser vara behörig. Avsändaren av handlingen skall underrättas om överföringen. När en handling överförs behöver det inte fattas något beslut om att ärendet avvisas. Vid överföring av en handling som skall tillställas en myndighet inom en tidsfrist anses fristen ha blivit iakttagen, om den behöriga myndigheten får handlingen före fristens utgång. Är en handling som har tillställts en myndighet bristfällig, skall myndigheten uppmana avsändaren att komplettera handlingen inom en viss tid, om det inte är onödigt med tanke på avgörandet av ärendet. Avsändaren av handlingen skall upplysas om hur handlingen skall kompletteras. En handling som har kommit in till en myndighet behöver inte kompletteras med en underskrift, om handlingen innehåller uppgifter om avsändaren och det inte finns anledning att betvivla handlingens autenticitet och integritet. En part kan också på eget initiativ komplettera sin ansökan eller någon annan handling som parten har gett in för behandlingen av ett ärende, samt under behandlingens lopp ge in sådana handlingar som behövs för att ärendet skall kunna avgöras. En myndighet skall på en parts begäran ge en uppskattning om när ett beslut kommer att ges samt svara på förfrågningar om hur behandlingen framskrider. En myndighet ska för de centrala ärendegrupperna inom sitt verksamhetsområde ange förväntad handläggningstid för sådana ärenden som myndigheten avgör genom förvaltningsbeslut och som kan inledas endast på initiativ av en part. Detta gäller inte ärenden för vars del det föreskrivs om en tidsfrist för handläggningen. Ett ärende behandlas offentligt, om så föreskrivs eller beslut om detta har fattats med stöd av en särskild bestämmelse. Bestämmelser om handlingars offentlighet och en parts rätt till information finns i lagen om offentlighet i myndigheternas verksamhet. Kan ett beslut som skall fattas av en myndighet ha en betydande inverkan på avgörandet i ett annat ärende som samtidigt är anhängigt hos samma myndighet, skall myndigheten bereda ärendena gemensamt och avgöra dem på en gång, om gemensam behandling inte medför menligt dröjsmål eller är onödig med hänsyn till ärendets art eller natur. 2) en part på grund av handikapp eller sjukdom inte kan göra sig förstådd. Ärendet kan tolkas eller översättning göras till ett språk som parten kan konstateras förstå tillräckligt väl med hänsyn till ärendets art. För utredning av ett ärende eller för att trygga en parts rättigheter kan myndigheten ordna tolkning och översättning också i andra ärenden än de som avses i 1 mom. Bestämmelser om rätten för den som använder finska och den som använder svenska att få av myndigheten ordnad tolkning och översättning finns i språklagen (423/2003). Beträffande tolkning och översättning till samiska gäller vad som föreskrivs särskilt. Varje myndighet skall också se till att medborgare i de övriga nordiska länderna får behövlig tolkning och översättning i ärenden som behandlas vid myndigheten. En tjänsteman får inte delta i behandlingen av ett ärende eller vara närvarande vid behandlingen, om tjänstemannen är jävig. Bestämmelserna om jäv för tjänstemän gäller också ledamöter i ett kollegialt organ och andra som deltar i behandlingen av ett ärende, samt den som förrättar inspektion. 7) om tilltron till tjänstemannens opartiskhet av något annat särskilt skäl äventyras. 3) tjänstemannens makes barn, barnbarn, syskon, föräldrar och far- och morföräldrar samt också dessa personers makar och tjänstemannens makes syskonbarn. Som närstående anses också motsvarande halvsläkting. Med makar avses äkta makar, personer som lever under äktenskapsliknande förhållanden och personer som lever i registrerat partnerskap. En fråga som gäller jäv för en tjänsteman ska avgöras utan dröjsmål. En tjänsteman avgör själv om han eller hon är jävig. Om jäv för ledamöter och föredragande i ett kollegialt organ beslutar dock organet i fråga. Ett kollegialt organ beslutar också om någon annan som har rätt att närvara är jävig. En ledamot och en föredragande får delta i behandlingen av en fråga om sitt jäv endast om organet inte är beslutfört utan ledamoten eller föredraganden, och en ojävig person inte kan fås i stället för honom eller henne utan avsevärt dröjsmål. I ett beslut som gäller jäv får omprövning inte begäras särskilt och det får inte heller överklagas särskilt genom besvär. En ojävig tjänsteman skall utan dröjsmål förordnas i en jävig tjänstemans ställe. Tjänstemannen får dock avgöra ett brådskande ärende, om jävet inte kan inverka på avgörandet. En myndighet skall se till att ett ärende utreds tillräckligt och på behörigt sätt. Myndigheten skall i detta syfte skaffa den information och den utredning som behövs för att ärendet skall kunna avgöras. En part skall lägga fram utredning om grunderna för sina yrkanden. Parten skall också i övrigt medverka till utredningen av ett ärende som han eller hon har inlett. I en begäran om utlåtande eller annan utredning skall det specificeras beträffande vilka särskilda omständigheter utredning skall läggas fram. För komplettering av en handling, avgivande av förklaring och framläggande av utredning skall det sättas ut en frist som är tillräcklig med hänsyn till ärendets art. En part skall underrättas om att ärendet kan avgöras även om fristen inte iakttas. Fristen kan förlängas på en parts begäran, om det är nödvändigt för att ärendet skall kunna utredas. Innan ett ärende avgörs skall en part ges tillfälle att framföra sin åsikt om ärendet och avge sin förklaring med anledning av sådana yrkanden och sådan utredning som kan inverka på hur ärendet kommer att avgöras. 5) ett yrkande som inte rör någon annan part godkänns eller om hörandet av någon annan orsak är uppenbart onödigt. När intressebevakaren, vårdnadshavaren eller någon annan laglig företrädare för talan skall huvudmannen höras och när huvudmannen för talan skall intressebevakaren, vårdnadshavaren eller någon annan laglig företrädare höras, om detta är nödvändigt med hänsyn till huvudmannens fördel eller för att saken skall kunna utredas. En part skall upplysas om syftet med hörandet samt om den frist som har satts ut för avgivande av förklaring. I begäran om hörande skall vid behov specificeras vilka omständigheter förklaring begärs om. En part skall tillställas handlingarna i de frågor som hörandet gäller i original eller kopior eller på något annat sätt ges tillfälle att ta del av dem. En myndighet skall på begäran ge en part tillfälle att framföra ett yrkande eller lägga fram utredning muntligen, om det behövs för att ärendet skall kunna utredas och ett skriftligt förfarande skulle bereda parten oskäliga svårigheter. Övriga parter skall kallas att infinna sig samtidigt, om det är nödvändigt för att bevaka parternas rätt eller fördel. På en parts begäran kan myndigheten också i andra situationer än de som avses i 1 mom. ge parten tillfälle att muntligen framföra uppgifter som är nödvändiga för att ärendet skall kunna utredas. En myndighet kan förrätta syn om det behövs för att ett ärende skall kunna utredas. Den som är part skall ges tillfälle att närvara vid synen och att uttala sin åsikt om de omständigheter som kommer fram. När ärendets art kräver det skall till synen kallas också den myndighet som enligt lag skall utöva tillsyn över verksamheten i fråga eller vars sakkunskap behövs för att ärendet skall kunna avgöras. Syn skall förrättas utan att syneobjektet eller dess innehavare orsakas oskälig olägenhet. Vid syn skall upprättas protokoll av vilket myndighetens viktigaste iakttagelser och parternas anmärkningar skall framgå. Protokollet skall utan dröjsmål delges parten och andra som har kallats till förrättningen. En syneförrättning är offentlig. En myndighet kan begränsa allmänhetens tillträde till syneförrättningen, om det är påkallat med hänsyn till ärendets art eller karaktären av den verksamhet som är föremål för syn. Syn får inte förrättas i lokaler som omfattas av hemfriden, om inte något annat bestäms särskilt i lag. En myndighet skall underrätta en part som direkt berörs av ärendet om tidpunkten då en inspektion som faller under myndighetens behörighet inleds, såvida syftet med inspektionen inte äventyras av en sådan underrättelse. Parten har rätt att närvara vid inspektionen och att framföra sin åsikt och ställa frågor om omständigheter som har samband med inspektionen. Under inspektionens gång skall parten om möjligt underrättas om inspektionens ändamål, hur den genomförs samt om fortsatta åtgärder. Inspektionen skall förrättas utan att inspektionsobjektet eller dess innehavare orsakas oskälig olägenhet. Den som förrättar inspektion skall utan dröjsmål avfatta en skriftlig inspektionsberättelse över inspektionen. Av inspektionsberättelsen skall inspektionens förlopp och inspektionsförrättarens viktigaste iakttagelser framgå. Inspektionsberättelsen skall delges en part som har rätt att närvara vid inspektionen. Av särskilda skäl kan i ett förvaltningsärende ett vittne höras muntligen under försäkran samt en part höras muntligen. Parter som omedelbart berörs av beslutet i ärendet ska ges tillfälle att vara närvarande då ett vittne eller en part hörs. Parter har rätt att ställa frågor till den som hörs samt att uttala sin åsikt om dennas berättelse. Handräckning för användande av muntliga bevismedel ges av den förvaltningsdomstol vid vilken vittnet eller parten lämpligast kan höras. I justitieförvaltningsärenden som behandlas av en domstol verkställs hörandet av domstolen i fråga. I fråga om vittnesjäv samt ett vittnes rätt att vägra vittna gäller förvaltningsprocesslagen. Om avgörandet i ett ärende kan ha en betydande inverkan på andras än parternas livsmiljö, arbete eller övriga förhållanden, skall myndigheten ge dessa personer möjlighet att få uppgifter om utgångspunkterna och målen för behandlingen av ärendet samt att uttala sin åsikt om ärendet. Information om att ärendet är anhängigt och om möjligheten till inflytande skall ges på ett sätt som är lämpligt med hänsyn till ärendets betydelse och omfattning. Information om att ärendet är anhängigt behöver dock inte ges, om det äventyrar syftet med avgörandet, medför annan betydande olägenhet eller är uppenbart onödigt. Uppgifter om muntligen framförda yrkanden och utredningar som kan inverka på avgörandet i ett ärende skall antecknas eller registreras på något annat sätt. Detsamma gäller uppgifter som har inhämtats ur ett personregister som avses i personuppgiftslagen (523/1999). Ett beslut kan ges muntligen, om det är nödvändigt på grund av att ärendet är brådskande. Ett muntligt beslut ska utan dröjsmål också ges skriftligen tillsammans med en anvisning om hur man begär omprövning eller en besvärsanvisning. Fristen för begäran om omprövning eller sökande av ändring börjar löpa från delfåendet av det skriftliga beslutet, enligt vad som föreskrivs särskilt. 4) namn och kontaktuppgifter för den person av vilken en part vid behov kan begära ytterligare uppgifter om beslutet. När ett muntligt beslut ges skall parten meddelas hur ärendet har avgjorts och ges en redogörelse för motiveringen för beslutet. Ett beslut skall motiveras. I motiveringen skall det anges vilka omständigheter och utredningar som har inverkat på avgörandet och vilka bestämmelser som har tillämpats. 5) motivering av någon annan särskild orsak är uppenbart onödig. I de situationer som avses i 2 mom. skall motivering dock ges, om beslutet innebär en väsentlig ändring av vedertagen praxis. Om en part måste begära omprövning av ett beslut genom ett särskilt föreskrivet omprövningsförfarande innan besvär över beslutet får anföras, ska anvisningar om hur man begär omprövning ges samtidigt som beslutet meddelas. Anvisningar om hur man begär omprövning ska också ges när det finns särskilda bestämmelser om hur ett förvaltningsbeslut förs till en myndighet för att behandlas som något annat än ett fullföljdsärende. Beträffande innehållet i en anvisning om hur man begär omprövning gäller vad som i 47 och 49 § bestäms om besvärsanvisning. I besvärsanvisningen skall det redogöras för de krav som ställs på innehållet i och bilagorna till besvärsskriften samt på frambefordrandet av besvären. Är det enligt en särskild bestämmelse förbjudet att anföra besvär eller är beslutet inte överklagbart, skall den bestämmelse som ligger till grund för detta anges i beslutet. Har besvärsanvisning inte getts eller har det i ett beslut felaktigt angetts att det inte får överklagas genom besvär, skall myndigheten ge en ny lagenlig besvärsanvisning. Är en besvärsanvisning felaktig skall myndigheten ge en ny besvärsanvisning, om detta begärs inom den i besvärsanvisningen nämnda eller den föreskrivna besvärstiden. Besvärstiden börjar löpa från den tidpunkt då den nya besvärsanvisningen har delgetts. I detta kapitel finns bestämmelser om förfarandet vid behandling av omprövningsärenden. Bestämmelserna tillämpas även när ett ärende som har avgjorts av en tjänsteman ska föras till en behörig myndighet för behandling innan det överklagas. Vid behandlingen av omprövningsärenden ska denna lag tillämpas, om inte något annat föreskrivs i detta kapitel eller särskilt i någon annan lag. I lag bestäms särskilt när det är möjligt att begära omprövning av ett beslut. I sådana fall får beslutet inte överklagas genom besvär. Omprövning får begäras av den som beslutet avser eller vars rätt, skyldighet eller fördel direkt påverkas av beslutet. En myndighet får därtill begära omprövning på grundval av en bestämmelse i lag eller om rätten att söka ändring är behövlig för det allmänna intresse som myndigheten ska bevaka. Det beslut som meddelats med anledning av begäran om omprövning får överklagas genom besvär på det sätt som föreskrivs i förvaltningsprocesslagen eller i någon annan lag. En begäran om omprövning ska göras inom 30 dagar från delfåendet av beslutet. Har begäran om omprövning inte gjorts inom föreskriven tid, tas den inte upp till prövning. En begäran om omprövning ska göras skriftligen hos den myndighet som fattat beslutet eller hos den som sköter en offentlig förvaltningsuppgift och som fattat beslutet. Av skrivelsen ska framgå vilket beslut som avses, hurdan omprövning som begärs och på vilka grunder omprövning begärs. Ett beslut i vilket omprövning får begäras får inte verkställas innan det har vunnit laga kraft. Ett beslut får dock verkställas innan det har vunnit laga kraft, om så föreskrivs i lag eller om beslutet till sin natur är sådant att det bör verkställas omedelbart eller om ett allmänt intresse kräver att verkställigheten av beslutet inte uppskjuts. När begäran om omprövning har gjorts kan den myndighet som behandlar begäran om omprövning förbjuda att beslutet verkställs eller bestämma att verkställigheten ska avbrytas. Ett avgörande i ett ärende som gäller förbud mot eller avbrytande av verkställighet får inte överklagas separat. När myndigheten har tagit upp en begäran om omprövning kan den ändra eller upphäva förvaltningsbeslutet eller avslå begäran om omprövning. I omprövningsbeslutet ska yrkandena i omprövningsbegäran avgöras och avgörandet motiveras. Bestämmelserna i 45 § 2 mom. tillämpas inte när det gäller motivering av omprövningsbeslut. Den myndighet som avgör begäran om omprövning kan samtidigt utan särskilt yrkande också fatta beslut om rättelse av fel på det sätt som föreskrivs i 50–53 §. 4) det har tillkommit sådan ny utredning i saken som väsentligt kan påverka beslutet. I situationer som avses i 1 mom. 1–3 punkten får beslutet rättas till en parts fördel eller nackdel. Rättelse till en parts nackdel förutsätter att parten samtycker till rättelsen. Samtycke behövs dock inte, om felet är uppenbart och det har orsakats av partens eget förfarande. I fall som avses i 1 mom. 4 punkten får fel rättas endast till partens fördel. En myndighet skall rätta uppenbara skriv- eller räknefel eller andra jämförbara klara fel i sitt beslut. Ett fel får dock inte rättas, om rättelsen leder till ett resultat som är oskäligt för en part och felet inte har föranletts av partens förfarande. En myndighet behandlar ett rättelseärende på eget initiativ eller på en parts yrkande. Initiativet skall tas eller yrkandet på rättelse av ett fel framställas inom fem år från det att beslutet fattades. För att ett sakfel skall kunna rättas krävs det att ärendet behandlas på nytt och att det ges ett nytt beslut i ärendet. Ett skrivfel rättas genom att den expedition som innehåller felet ersätts med en rättad. Innan ett skrivfel rättas skall en part ges tillfälle att bli hörd, om det inte är onödigt. Angående rättelse av ett sak- eller skrivfel skall anteckning göras i det ursprungliga beslutets liggarexemplar eller i myndighetens informationssystem. En part skall ges en rättad eller ny expedition utan avgift. När en myndighet handlägger en rättelse av ett sak- eller skrivfel kan den förbjuda verkställigheten av beslutet tills vidare eller bestämma att den ska avbrytas. Om omprövning har begärts eller om ändring har sökts i ett beslut i vilket ett sak- eller skrivfel ska rättas eller om ett särskilt föreskrivet förfarande är anhängigt beträffande beslutet, ska den myndighet hos vilken omprövning begärts eller ändring sökts eller där förfarandet är anhängigt underrättas om att ärendet som gäller rättelse av fel har tagits upp till behandling och tillställas beslutet i ärendet. Behandlingen av ett rättelseärende påverkar inte besvärstiden eller någon annan frist. Ett beslut genom vilket en myndighet har avslagit ett yrkande på rättelse av fel får inte överklagas genom besvär. Var och en får anföra förvaltningsklagan över att en myndighet, den som är anställd hos en myndighet eller någon annan som sköter en offentlig förvaltningsuppgift har förfarit lagstridigt eller underlåtit att fullgöra sin skyldighet. Förvaltningsklagan anförs hos den myndighet som övervakar verksamheten. Förvaltningsklagan ska anföras skriftligt. Med samtycke av den övervakande myndigheten får klagan anföras muntligt. Den som anför klagan ska uppge på vilka grunder denne anser att förfarandet varit felaktigt och så långt möjligt lämna uppgift om tidpunkten för det förfarande eller den underlåtenhet som kritiken gäller. Den övervakande myndigheten ska vidta de åtgärder som den med anledning av förvaltningsklagan anser vara befogade. Om det inte är befogat att vidta åtgärder med anledning av klagan, ska den som anfört klagan utan dröjsmål underrättas om detta. När förvaltningsklagan behandlas ska grunderna för god förvaltning iakttas och rättigheterna för dem som omedelbart berörs av saken tryggas. En förvaltningsklagan som gäller en omständighet som ligger mer än två år tillbaka i tiden ska inte prövas, om det inte finns särskilda skäl. På avgöranden i ärenden som gäller klagan och på delgivningen av avgörandena tillämpas denna lag. Den övervakande myndigheten kan i sitt avgörande i ett ärende som gäller förvaltningsklagan göra den övervakade uppmärksam på kraven på god förvaltning eller underrätta den övervakade om sin uppfattning om ett lagenligt förfarande. Anses detta inte vara tillräckligt med beaktande av de omständigheter som inverkar på helhetsbedömningen av saken, kan den övervakade ges en anmärkning, om inte den gärning som klagan gäller är av sådan art eller så allvarlig att det finns orsak att vidta åtgärder för att inleda ett förfarande enligt någon annan lag. I det sistnämnda fallet förfaller behandlingen av klagan. Ett avgörande i ett ärende som gäller förvaltningsklagan får inte överklagas genom besvär. Ett beslut som en myndighet har fattat ska av myndigheten utan dröjsmål delges en part och andra kända som har rätt att begära omprövning av beslutet eller att överklaga det genom besvär. Myndigheten ska delge också ett sådant beslut som inte får överklagas. Myndigheten ska under behandlingen av ett ärende sköta delgivningen av meddelanden, kallelser eller andra handlingar som inverkar på behandlingen av ärendet. En handling delges i original eller kopia. Har det till en handling som ska delges fogats handlingar som tillkommit vid ärendets behandling och som inte kan överlämnas till mottagaren, ska myndigheten ge mottagaren tillfälle att ta del av dem hos myndigheten eller stämningsmannen. Vid delgivningen ska det meddelas var och hur länge handlingarna är tillgängliga. Delgivning verkställs som vanlig eller bevislig delgivning eller, om den inte kan verkställas på nämnt sätt, såsom offentlig delgivning. Offentlig delgivning kan användas också när en handling skall delges över trettio personer som är kända eller när personernas antal är okänt. Delgivning med en privatperson skall ske med personen själv eller med hans eller hennes lagliga företrädare. Om både delgivningens mottagare och dennes företrädare har rätt att föra talan i ärendet, skall delgivning ske med vardera särskilt. I ett ärende som angår två eller flera parter gemensamt skall delgivningen ske med den kontaktperson som har angivits i den gemensamma skrivelsen. Har en kontaktperson inte angivits sker delgivningen med den första undertecknaren av handlingen. Mottagaren skall underrätta övriga undertecknare om delgivningen. Delgivning sker med en person som en part har befullmäktigat, om den befullmäktigades rätt att ta emot delgivningar inte har begränsats särskilt eller delgivningen inte skall ske med parten personligen. Den befullmäktigade skall underrättas om en delgivning som har skett med huvudmannen. Vanlig delgivning med en sammanslutning eller en stiftelse skall ske under den adress som sammanslutningen eller stiftelsen har angett. Bevislig delgivning med en sammanslutning eller en stiftelse skall riktas till en person som har rätt att ta emot delgivningar på dess vägnar. Delgivning med ett dödsbo skall riktas till den bodelägare som har hand om boet eller till boförvaltaren. Om dödsboet förvaltas gemensamt av flera dödsbodelägare, kan delgivningen riktas till en av dem. Delägaren skall underrätta de övriga bodelägarna om delfåendet. Delgivning sker med den myndighet som för talan i ärendet. Om det är oklart vilken myndighet som för statens talan, sker delgivningen med regionförvaltningsverket. Bevislig delgivning med en kommun ska riktas till kommundirektören eller till ordföranden för det organ som för kommunens talan i ärendet. Delgivningen kan också riktas till någon annan som har rätt att på kommundirektörens eller ordförandens vägnar ta emot tillkännagivanden. Beträffande delgivning med en enskild som sköter en offentlig förvaltningsuppgift gäller vad som ovan föreskrivs om delgivning med en enskild. Mottagaren anses ha fått del av ärendet den sjunde dagen efter det att brevet avsändes, om inte något annat visas. Ett ärende anses dock ha kommit till en myndighets kännedom den dag brevet anlände. En delgivning skall verkställas per post mot mottagningsbevis, om den gäller ett förpliktande beslut och tiden för sökande av ändring eller någon annan tidsfrist som påverkar mottagarens rätt börjar löpa från det att beslutet delgavs. Mottagningsbevis kan användas också i de fall där det av andra skäl är nödvändigt för att trygga en parts rättigheter. Av mottagningsbeviset skall framgå den som har verkställt delgivningen, mottagaren och tidpunkten för delfåendet. En handling kan också överlämnas till delgivningens mottagare eller dennes företrädare. Över delgivningen skall det då sättas upp ett skriftligt bevis av vilket den som har verkställt delgivningen, mottagaren och tidpunkten för delgivningen skall framgå. Om en myndighet anser att det finns skäl till det, kan delgivning verkställas som stämningsdelgivning. Beträffande stämningsdelgivning gäller i tillämpliga delar vad som i 11 kap. rättegångsbalken föreskrivs om detta. Stämningsdelgivning kan också verkställas av en tjänsteman eller tjänsteinnehavare som är anställd hos en statlig eller kommunal myndighet och som enligt särskilt förordnande har rätt att verkställa stämningsdelgivningar i ärenden som hör till myndighetens verksamhetsområde. Beträffande jäv för den som verkställer stämningsdelgivning gäller vad som i denna lag föreskrivs om jäv. 4) till en tjänsteman som är anställd hos den sammanslutning eller stiftelse som är mottagare. Över mellanhandsdelgivning skall det sättas upp ett skriftligt bevis av vilket framgår vem som har verkställt delgivningen och till vem handlingen har överlämnats samt tidpunkten för delgivningen. En kopia av delgivningsbeviset skall utan dröjsmål sändas till delgivningens mottagare. Delfåendet anses ha skett den tredje dagen efter den dag som framgår av delgivningsbeviset över mellanhandsdelgivningen. Mellanhandsdelgivning får inte verkställas, om handlingen inte kan antas komma mottagaren till handa inom skälig tid. Vid offentlig delgivning hålls en handling en viss tid framlagd för mottagaren hos myndigheten. Ett meddelande om att handlingen finns framlagd skall publiceras i den officiella tidningen och dessutom sättas upp på myndighetens anslagstavla eller publiceras i den tidning ur vilken mottagaren kan antas bäst få information om saken. Av meddelandet skall det framgå vad saken gäller samt var och till vilken tidpunkt handlingen finns framlagd. I meddelandet skall det anges att delfåendet anses ha skett den sjunde dagen efter det att meddelandet publicerades i den officiella tidningen. Delgivning till utlandet verkställs enligt denna lag eller enligt lagstiftningen i den främmande staten, om inte något annat följer av internationella avtal och förpliktelser som är bindande för Finland. Om en delgivning som är avsedd för utlandet inte kan verkställas, skall handlingen delges i Finland genom offentlig delgivning. I fråga om avgifter för förvaltningsbeslut och om kostnaderna för delgivning föreskrivs särskilt. I fråga om juridisk hjälp som beviljas av statens medel föreskrivs i rättshjälpslagen (257/2002). Till vittnen betalas ersättning med iakttagande i tillämpliga delar av lagen om bestridande av bevisningskostnader med statens medel (666/1972). Ersättning betalas av medel som står till myndighetens förfogande. Om det finns anledning till det, kan myndigheten förplikta en part att ersätta myndigheten helt eller delvis för de ersättningar som betalas av dessa medel. Den som står i sådant förhållande till en part eller ett ärende att hans eller hennes tillförlitlighet kan äventyras av den anledningen får inte anlitas som tolk eller översättare. Tvister som gäller förvaltningsavtal behandlas som förvaltningstvistemål i förvaltningsdomstolarna i enlighet med förvaltningsprocesslagen. En myndighet kan förena ett förbud, ett åläggande eller ett krav som den har meddelat med vite, hot om tvångsutförande eller hot om avbrytande eller med någon annan administrativ påföljd enligt vad som föreskrivs särskilt. Den som är underrättelseskyldig enligt 56 § 2 mom. eller 57 § 2 mom. samt den som enligt 61 § 1 mom. tar emot en mellanhandsdelgivning är skyldig att ersätta en skada som uppstår på grund av att underrättelsen försummas eller av att handlingen inte överlämnas eller av att den försenas, i den mån det prövas vara skäligt med hänsyn till försummelsens art och övriga omständigheter. Till den handling som skall delges skall myndigheten foga ett meddelande om skyldigheten att vidarebefordra handlingen eller om underrättelseskyldigheten samt om det skadeståndsansvar som är förbundet med åsidosättande av skyldigheten. Till straff för brott mot tystnadsplikten enligt 13 § i denna lag döms enligt 38 kap. 1 eller 2 § strafflagen (39/1889), om inte gärningen utgör brott enligt 40 kap. 5 § strafflagen eller om inte strängare straff för den föreskrivs någon annanstans i lag. 3) lagen den 15 april 1966 om delgivning i förvaltningsärenden (232/1966). På förvaltningsärenden som har inletts före denna lags ikraftträdande tillämpas de bestämmelser som gällde vid ikraftträdandet. På ärenden som har återförvisats för ny behandling tillämpas dock bestämmelserna i denna lag. Denna lag tillämpas på förvaltningsavtal som ingås efter lagens ikraftträdande. När det i någon annan lag eller i en förordning finns en hänvisning till lagen om förvaltningsförfarande, lagen om översändande av handlingar eller lagen om delgivning i förvaltningsärenden innebär hänvisningen efter denna lags ikraftträdande en hänvisning till denna lag. Åtgärder som verkställigheten av lagen förutsätter får vidtas innan lagen träder i kraft. The act shall apply when the authorities, including boards of administration, decide as to individuals' rights and obligations. It shall not, however, apply in relation to the drafting of regulations and other general government edicts. The provisions in Section II on eligibility to deal with specific cases shall also apply to contracts under the civil law. This Act shall not apply to property registration, enforcement procedures, attachment, restrictions on property rights pending appeal, court injunction, forced sale, suspens-ion of payments, composition proceedings, bankruptcy, settlement of estate, or other official settlements. The provision of other statutes, whose procedural rules go further than is provided for in this Act, shall prevail. Questions on the eligibility of municipial council members and other municipial administrators shall, however, be determined on the basis of the Municipal Administration Act. A civil servant or board member shall be disqualified from sitting in a case: 6. if, finally, such circumstances obtain as are likely to cast reasonable doubt upon his impartiality. The question of disqualification shall not, however, arise if what is at stake is negligible, if the nature of the case is such, or if the rôle of the official or board member in the handling of the case is so trivial as to rule out any danger of ulterior motives influencing the decision. A person who has been disqualified from sitting in a case may not take part in its pre-par-ation or the subsequent conduct and conclusion thereof. Until he is replaced he is, however, allowed to take all necessary steps to ensure due process. A board member who has been so disqualified shall leave the boardroom when the case is to be dealt with. A civil servant who is aware of facts which might reflect upon his own eligibility to sit shall bring this knowledge without delay to the attention of the head of the administrative body in question. The head of the administrative body shall decide whether the official ought to withdraw from a case. In cases when the eligibility of the head of an administrative body is called in question he shall himself decide whether to withdraw. An administrative board shall decide whether a member (or members) should withdraw from a case. Members whose eligibility is under scrutiny shall not take part in this decision. This provision shall not, however, apply if as a result it becomes impossible to obtain a quorum within the board, in which case all the members of the board shall decide on the eligibility of individual members to sit in the specific case. When a civil servant withdraws from a case and there is no-one to take his place, the appointing authority shall assign a replacement to handle the case in question. An authority shall provide those who apply to it with the necessary assistance and guidance in cases that fall within its competence. If an authority receives a written application concerning a matter outside its competence it shall forward the application to the proper authority as soon as possible. When in a statute provision is made for a time limit, the relevant period shall not include the date from which it is counted. If the final day of a time limit is a public holiday, it shall be extended to the first working day that follows. Other holidays which fall within the time limit when set shall be included therein. When an opinion is to be sought, this shall be done at earliest possible opportunity. If more than one opinion is required, they should be sought simultaneously in so far as possible. An authority shall give a deadline for the submission of an opinion. When it becomes evident that a decision in a case will be delayed, the parties shall be informed. Furthermore, the reasons for the delay shall be given, as well the date when a decision is to be expected. If there is undue delay in the conclusion of a case a complaint to this effect may be lodged with the authority to which a decision in the case may be appealed. An authority shall ensure that a case is sufficiently investigated before a decision thereon is reached. In deciding cases a public authority shall make every effort to ensure that, legally, it is consistent and observes the rule of equal treatment. The parties to a case may not be discriminated against on the grounds of their ethnic origin, sex, colour, nationality, religion, political conviction, family, or other comparable considerations. A public authority shall reach an adverse decision only when the lawful purpose sought cannot be attained by less stringent means. Care should then be taken not to go further than necessary. A party to a case shall be given the opportunity to express his views on the subject-matter of the case before a public authority reaches a decision thereon, unless his reasoned position on the matter already appears in the documentation on the case, or it is clearly unnecessary for him to do so. If a party to a case has the right to express his views on its subject-matter pursuant to Article 13, a public authority shall notify him as soon as possible when his case comes up for examination, unless it is clear that this is already known to him. A party to a case shall have the right to acquaint himself with the documentation and other material bearing on the case. If a party asks for duplicates or photocopies thereof he shall be given them unless the documents are of such nature or so voluminous that this presents a considerable difficulty. The prime minister may determine, by a special system of charges, the amount payable for duplicates and photocopies made pursuant to this Article. Laws on secrecy shall not limit the duty to grant access to material under this Article. The provisions of this Article shall not apply to the investigation and conduct of criminal cases. The defendant in such proceedings may, however, demand access to the case file after the case has been discontinued or concluded by other means. A party's right of access to material shall not apply to: 1. Minutes of State Council and Cabinet meetings, notes from ministerial meetings, or documents prepared for such meetings. 2. Correspondence between the authorities and experts for use in court cases or relating to the decision whether to take a case to court. 3. Working papers prepared for its own use by an authority. A party shall, however, have the right of access to working papers containing a final decision on the winding up of a case, or information which is not found elsewhere. Where the restrictions in para 1 of this Article only apply to a section of a document, a party shall be given access to other sections thereof. In certain circumstances a public authority may restrict the access of a party to a case to material if the advantage to be gained by the party from use of the material is deemed to be outweighed by a greater interest, public or private,inter aliawhen laws on registration and the use of personal files preclude access to the material. A public authority may set a party to a case a time limit within which to examine the case material and express his views on it. Otherwise, a party can, at whatever stage of the procedure, request a deferment of decision until he has had time to acquaint himself with the case material and put forward his point of view. A case shall, however, not be deferred if such deferment entails exceeding the statutory time limit for its conclusion. A decision by an authority to deny a party to a case access to the case material or to some extent to restrict such access shall be notified to the party with reasons given in accordance with Section V of this Act. A denial or restriction of access to case material may be complained of to the com-pet-ent public authority. The complaint shall be lodged within 14 days of the party having been notified of the decision. Once an authority has reached a decision a party to a case shall be notified thereof un-less this is obviously unnecessary. A decision shall be binding upon notification. A written notification of a decision, unaccompanied by a statement of reasons, shall give guidance as to: 3. the deadline for taking a decision to court if such deadline is provided for by law. If the reasons for a decision accompany notification, guidance pursuant to the second paragraph, sub-paragraphs 2 and 3 of this Article, shall be given. Guidance pursuant to sub-paragraphs 2 and 3 need not, however, be given with notifi-cation of decision if a party's application has been granted in all respects. A party to a case can demand a written statement from a public authority of the reasons for a decision where they were not given on notification. 3. it deals with grants in the field of the arts, culture, or science. An application for the reasons for a decision shall be lodged within 14 days of its notification to a party; the relevant authority must reply thereto within 14 days of receipt. Rulings in cases involving a complaint shall always be accompanied by a statement of reasons. When giving reasons, reference shall be made to the rules of procedure on which the authority's decision is based. To the extent that a decision is based on an assessment of the facts, the statement of reasons shall contain the main opinions deciding the outcome of that assessment. When applicable, the statement of reasons shall also contain a brief description of the most important facts influencing the decision in a case. A statement of reasons may be limited as regards material, to which a party has been denied a right of access, pursuant to Articles 16 and 17. Where an administrative board has not approved a statement of reasons to accompany its decision, the chairman shall give the reasons for the decision in accordance with the first three paragraphs of this Article. An authority can vary its decision until such time as it has been notified to a party to a case. After notification to a party of a decision an authority may correct manifest errors therein, provided that the authority notifies the party of the correction without delay and communicates to him a fresh copy of the decision. Once an authority has reached a decision and notified it, a party shall have the right to have his case reviewed: 2. or where an adverse decision involving an order or a ban was based on circumstances which subsequently changed in a material way. After three months have elapsed since a party was notified of a decision, cf. para 1.1 above, or where a party was, or should have been, aware of a change in the circumstances on which a decision, cf. para 1.2 above, was based, a petition for a review of a case will only be allowed subject to the approval of the other parties to the case. A case will not, however, be reviewed more than one year after the expiry of the time limit stated above unless there are compelling reasons for so doing. An authority can, of its own accord, revoke a decision already notified to a party: A party to a case shall have the right to complain to a higher authority about an administrative decision in order to have it revoked or varied, unless otherwise provided for by law or former practice. A decison which does not conclude the determination of a case cannot be the subject of a complaint until the case has been concluded. Unless otherwise provided for by law, a complaint shall be lodged within three months of the notification to a party of an administrative decision. When public notification of a decision is required by law, the time limit for lodging a complaint begins to run with effect from the first notification if there are subsequent ones. When a party asks for reasons pursuant to Article 21 the time limit for lodging a complaint begins to run only once that request has been complied with. When a party requests a review of a case within the time limit for lodging a complaint, time ceases to run with regard to the complaint. If such a request for review is refused, the time limit for lodging a complaint resumes its course from the moment at which the party is notified of the decision on the matter of review. A complaint shall be deemed to have been lodged in good time if it has been submitted to a higher authority or posted before the expiry of the time limit. A higher authority may, in special cases and before expiry of the time limit for lodging a complaint, extend the said time limit. A complaint received after the expiry of time limit shall not be admissible unless: A complaint shall, nevertheless, not be admissible if more than a year has elapsed since notification of the decision to a party. An administrative complaint shall not suspend the legal effect of a decision. A higher authority may, nevertheless, when circumstances so indicate, defer the legal effect of a decision under complaint. These provisions shall not, however, apply where otherwise provided for by law. The question as to deferment of the legal effect of a decision which is the subject of a complaint shall be resolved as quickly as possible. The provisions of Sections II–IV and VIII of this Act shall, as applicable, be observed in the handling of complaints. Oral hearings may be conducted in cases of particularly exacting nature, when it is believed that this will result in a more complete investigation. Rulings by the higher authority in cases involving complaints shall always be made in writing and shall stateinter aliathe following items in succinct and clear manner: 5. a summing-up of the main conclusion at the end of the ruling. When appointing an administrative board to decide on the rights and obligations of individuals, the board members and an equal number of substitutes shall be appointed simultaneously. The substitutes shall be appointed in the same way as the board members. When a board member is temporarily prevented from attending, a substitute shall take his seat on the board. On the death of a board member or when a board member is precluded for an indefinite period from attending for some other reason, a substitute shall take his place, whereupon a new substitute shall be appointed, unless the appointing authority decides to appoint a new board member. Meetings of administrative boards shall be called, with reasonable notice, by the chair-man. The chairman shall be obliged to call a meeting of the board at the request of a majority of the board members. In the event of a board member's being unable to attend he must, without delay, inform the chairman, who in turn shall call a substitute to take his place. A meeting of a majority of an administrative board shall constitute a quorum. Matters shall be put to a vote unless otherwise provided for by law. A motion on which the voting is even shall be defeated. In the event of even voting for candidates for a post, the matter shall be settled by the drawing of lots. Tóku gildi 1. janúar 1994.Breytt með l. 36/1999 (tóku gildi 1. maí 1999), l. 83/2000 (tóku gildi 2. júní 2000 nema 1. gr. sem tók gildi 1. jan. 2001), l. 49/2002 (tóku gildi 6. maí 2002), l. 51/2003 (tóku gildi 7. apríl 2003), l. 76/2003 (tóku gildi 1. nóv. 2003), l. 88/2008 (tóku gildi 1. jan. 2009 nema brbákv. VII sem tók gildi 21. júní 2008), l. 126/2011 (tóku gildi 30. sept. 2011) og l. 140/2012 (tóku gildi 1. jan. 2013). Ef í lögum þessum er getið um ráðherra eða ráðuneyti án þess að málefnasvið sé tilgreint sérstaklega eða til þess vísað, er átt við forsætisráðherra eða forsætisráðuneyti sem fer með lög þessi. Upplýsingar um málefnasvið ráðuneyta skv. forsetaúrskurði er að finna hér. Lögin gilda þegar stjórnvöld, þar á meðal stjórnsýslunefndir, taka ákvarðanir um rétt eða skyldu manna. Þau gilda þó ekki um samningu reglugerða né annarra almennra stjórnvaldsfyrirmæla. Ákvæði II. kafla um sérstakt hæfi gilda einnig um gerð samninga einkaréttar eðlis. Lög þessi gilda ekki um þinglýsingu, aðfarargerðir, kyrrsetningu, löggeymslu, lögbann, nauðungarsölu, greiðslustöðvun, nauðasamninga, gjaldþrotaskipti, skipti á dánarbúum eða önnur opinber skipti. Ákvæði annarra laga, sem hafa að geyma strangari málsmeðferðarreglur en lög þessi mæla fyrir um, halda gildi sínu. Um sérstakt hæfi sveitarstjórnarmanna og annarra þeirra sem starfa við stjórnsýslu sveitarfélaga fer þó eftir sveitarstjórnarlögum. 1. Ef hann er aðili máls, fyrirsvarsmaður eða umboðsmaður aðila. 2. Ef hann er eða hefur verið maki aðila, skyldur eða mægður aðila í beinan legg eða að öðrum lið til hliðar eða tengdur aðila með sama hætti vegna ættleiðingar. 3. Ef hann tengist fyrirsvarsmanni eða umboðsmanni aðila með þeim hætti sem segir í 2. tölul. 4. Á kærustigi hafi hann áður tekið þátt í meðferð málsins á lægra stjórnsýslustigi. Það sama á við um starfsmann sem fer með umsjónar- eða eftirlitsvald hafi hann áður haft afskipti af málinu hjá þeirri stofnun sem eftirlitið lýtur að. 6. Ef að öðru leyti eru fyrir hendi þær aðstæður sem eru fallnar til þess að draga óhlutdrægni hans í efa með réttu. Eigi er þó um vanhæfi að ræða ef þeir hagsmunir, sem málið snýst um, eru það smávægilegir, eðli málsins er með þeim hætti eða þáttur starfsmanns eða nefndarmanns í meðferð málsins er það lítilfjörlegur að ekki er talin hætta á að ómálefnaleg sjónarmið hafi áhrif á ákvörðun. Sá sem er vanhæfur til meðferðar máls má ekki taka þátt í undirbúningi, meðferð eða úrlausn þess. Honum er þó heimilt að gera þær ráðstafanir sem eru nauðsynlegar til að halda máli í réttu horfi á meðan staðgengill er ekki til staðar. Nefndarmaður, sem vanhæfur er til meðferðar máls, skal yfirgefa fundarsal við afgreiðslu þess. Starfsmaður, sem veit um ástæður er kunna að valda vanhæfi hans, skal án tafar vekja athygli yfirmanns stofnunar á þeim. Yfirmaður stofnunar ákveður hvort starfsmanni hennar beri að víkja sæti. Í þeim tilvikum, er vafi kemur upp um hæfi yfirmanns stofnunar, tekur hann sjálfur ákvörðun um hvort hann víkur sæti. Nefndarmaður, sem veit um ástæður er kunna að valda vanhæfi hans, skal án tafar vekja athygli formanns stjórnsýslunefndar á þeim. Stjórnsýslunefnd ákveður hvort nefndarmönnum, einum eða fleiri, beri að víkja sæti. Þeir nefndarmenn, sem ákvörðun um vanhæfi snýr að, skulu ekki taka þátt í ákvörðun um það. Þetta gildir þó ekki ef það leiðir til þess að stjórnsýslunefndin verður ekki ályktunarhæf. Skulu þá allir nefndarmenn taka ákvörðun um hæfi nefndarmanna. Þegar starfsmaður víkur sæti og ekki er til staðar annar hæfur starfsmaður skal sá er veitir stöðuna setja staðgengil til þess að fara með málið sem til úrlausnar er. Stjórnvald skal veita þeim sem til þess leita nauðsynlega aðstoð og leiðbeiningar varðandi þau mál sem snerta starfssvið þess. Berist stjórnvaldi skriflegt erindi, sem ekki snertir starfssvið þess, ber því að framsenda erindið á réttan stað svo fljótt sem unnt er. Þar sem kveðið er á um frest í lögum telst sá dagur, sem fresturinn er talinn frá, ekki með í frestinum. Ef lokadagur frests er almennur frídagur lengist fresturinn til næsta opnunardags þar á eftir. Að öðru leyti ber að telja frídaga með sem eru innan frestsins þegar fresturinn er reiknaður. Ákvarðanir í málum skulu teknar svo fljótt sem unnt er. Þar sem leitað er umsagnar skal það gert við fyrstu hentugleika. Ef leita þarf eftir fleiri en einni umsögn skal það gert samtímis þar sem því verður við komið. Stjórnvald skal tiltaka fyrir hvaða tíma óskað er eftir að umsagnaraðili láti í té umsögn sína. Þegar fyrirsjáanlegt er að afgreiðsla máls muni tefjast ber að skýra aðila máls frá því. Skal þá upplýsa um ástæður tafanna og hvenær ákvörðunar sé að vænta. Dragist afgreiðsla máls óhæfilega er heimilt að kæra það til þess stjórnvalds sem ákvörðun í málinu verður kærð til. Stjórnvald skal sjá til þess að mál sé nægjanlega upplýst áður en ákvörðun er tekin í því. Við úrlausn mála skulu stjórnvöld gæta samræmis og jafnræðis í lagalegu tilliti. Óheimilt er að mismuna aðilum við úrlausn mála á grundvelli sjónarmiða, byggðum á kynferði þeirra, kynþætti, litarhætti, þjóðerni, trúarbrögðum, stjórnmálaskoðunum, þjóðfélagsstöðu, ætterni eða öðrum sambærilegum ástæðum. Stjórnvald skal því aðeins taka íþyngjandi ákvörðun þegar lögmætu markmiði, sem að er stefnt, verður ekki náð með öðru og vægara móti. Skal þess þá gætt að ekki sé farið strangar í sakirnar en nauðsyn ber til. Aðili máls skal eiga þess kost að tjá sig um efni máls áður en stjórnvald tekur ákvörðun í því, enda liggi ekki fyrir í gögnum málsins afstaða hans og rök fyrir henni eða slíkt sé augljóslega óþarft. Eigi aðili máls rétt á að tjá sig um efni þess skv. 13. gr. skal stjórnvald, svo fljótt sem því verður við komið, vekja athygli aðila á því að mál hans sé til meðferðar, nema ljóst sé að hann hafi fengið vitneskju um það fyrir fram. [Aðili máls á rétt á aðgangi að skjölum og öðrum gögnum er mál varða. Ef við verður komið skal veita aðgang að gögnum á því formi eða sniði og á þeim tungumálum sem þau eru varðveitt á, nema þau séu þegar aðgengileg almenningi með rafrænum hætti. Þegar skjöl eru eingöngu varðveitt á rafrænu formi getur aðili valið á milli þess að fá þau afhent á því formi eða útprentuð á pappír. Þegar skjöl eru mörg er heimilt að fela öðrum að sjá um ljósritun þeirra. Hið sama á við hafi sá sem afhendir gögn ekki aðstöðu til að ljósrita skjöl. Aðili skal þá greiða þann kostnað sem hlýst af ljósritun skjalanna. Hið sama gildir um afritun annarra gagna en skjala eftir því sem við á. Ráðherra ákveður með gjaldskrá 1) hvað greiða skuli fyrir ljósrit og afrit gagna sem veitt eru samkvæmt lögum þessum þannig að mætt sé þeim kostnaði sem af því hlýst, þ.m.t. efniskostnaði, og kostnaði vegna vinnu starfsmanna og búnaðar. Lagaákvæði um þagnarskyldu takmarka ekki skyldu til þess að veita aðgang að gögnum samkvæmt þessari grein. Ákvæði þessarar greinar taka ekki til [rannsóknar sakamáls og meðferðar þess að öðru leyti]. 3) Þó [geta sakborningur og brotaþoli] 4) krafist þess að fá að kynna sér gögn málsins eftir að það hefur verið fellt niður eða því lokið með öðrum hætti. 1) Gjaldskrá 307/2009. 2)L. 140/2012, 36. gr. 3)L. 88/2008, 234. gr. 4)L. 36/1999, 48. gr. Réttur aðila máls til aðgangs að gögnum tekur ekki til: 1. Fundargerða ríkisráðs og ríkisstjórnar, minnisgreina á ráðherrafundum eða skjala sem tekin hafa verið saman fyrir slíka fundi. 2. Bréfaskipta stjórnvalda við sérfróða menn til afnota í dómsmáli eða við athugun á því hvort slíkt mál skuli höfðað. 3. Vinnuskjala sem stjórnvald hefur ritað til eigin afnota. Þó á aðili aðgang að vinnuskjölum ef þau hafa að geyma endanlega ákvörðun um afgreiðslu máls eða upplýsingar sem ekki verður aflað annars staðar frá. Ef það sem greinir í 1. mgr. á aðeins við um hluta skjals skal veita aðila aðgang að öðru efni skjalsins. Stjórnvaldi er heimilt að setja málsaðila ákveðinn frest til þess að kynna sér gögn máls og tjá sig um það. Að öðrum kosti getur aðili á hvaða stigi málsmeðferðar sem er krafist þess að afgreiðslu málsins sé frestað uns honum hefur gefist tími til þess að kynna sér gögn og gera grein fyrir afstöðu sinni. Máli skal þó ekki frestað ef það hefur í för með sér að farið sé fram úr lögmæltum fresti til afgreiðslu málsins. Ákvörðun stjórnvalds um að synja málsaðila um aðgang að gögnum máls eða takmarka hann að nokkru leyti skal tilkynnt aðila og rökstudd í samræmi við V. kafla laga þessara. Kæra má synjun eða takmörkun til þess stjórnvalds sem ákvörðun í málinu verður kærð til. Kæra skal borin fram innan 14 daga frá því að aðila var tilkynnt um ákvörðunina. Eftir að stjórnvald hefur tekið ákvörðun skal hún tilkynnt aðila máls nema það sé augljóslega óþarft. Ákvörðun er bindandi eftir að hún er komin til aðila. Þegar ákvörðun er tilkynnt skriflega án þess að henni fylgi rökstuðningur skal veita leiðbeiningar um: 3. frest til þess að bera ákvörðun undir dómstóla ef slíkur frestur er lögákveðinn. Ekki þarf þó að veita leiðbeiningar skv. 2. og 3. mgr. þegar ákvörðun er tilkynnt hafi umsókn aðila verið tekin til greina að öllu leyti. 1)Í Stjtíð. A 1993 bls. 183 stendur málsliðurinn "Fylgi rökstuðningur ákvörðun þegar hún er tilkynnt skal veita leiðbeiningar skv. 2. og 3. tölul. 2. mgr.» sem síðari málsliður 3. tölul. 2. mgr. 20. gr. Ef tekið er mið af tilvísunum í málsliðnum í 2. og 3. tölul. 2. mgr. og tilvísunum í 2. og 3. mgr. í lokamálsgrein greinarinnar, sem og af athugasemdum við 20. gr. frumvarps þess sem varð að lögum nr. 37/1993 (Alþtíð. 1992–93 A, bls. 3301) er augljóst að málsliðurinn á með réttu að vera 3. mgr. greinarinnar. Aðili máls getur krafist þess að stjórnvald rökstyðji ákvörðun sína skriflega hafi slíkur rökstuðningur ekki fylgt ákvörðuninni þegar hún var tilkynnt. 3. um er að ræða styrki á sviði lista, menningar eða vísinda. Beiðni um rökstuðning fyrir ákvörðun skal bera fram innan 14 daga frá því að aðila var tilkynnt ákvörðunin og skal stjórnvald svara henni innan 14 daga frá því að hún barst. Í rökstuðningi skal vísa til þeirra réttarreglna sem ákvörðun stjórnvalds er byggð á. Að því marki, sem ákvörðun byggist á mati, skal í rökstuðningnum greina frá þeim meginsjónarmiðum sem ráðandi voru við matið. Þar sem ástæða er til skal í rökstuðningi einnig rekja í stuttu máli upplýsingar um þau málsatvik sem höfðu verulega þýðingu við úrlausn málsins. Takmarka má efni rökstuðnings að því leyti sem vísa þarf til gagna sem aðila máls er ekki heimill aðgangur að, sbr. 16. og 17. gr. Hafi stjórnsýslunefnd ekki samþykkt rökstuðning með ákvörðun sinni skal formaður færa rök fyrir henni í samræmi við 1.–3. mgr. Stjórnvald getur breytt ákvörðun sinni þar til hún hefur verið tilkynnt aðila máls. Eftir að aðila hefur verið tilkynnt um ákvörðun er stjórnvaldi heimilt að leiðrétta bersýnilegar villur í henni, enda tilkynni stjórnvaldið aðila um leiðréttinguna án tafar og láti þeim sem fengið hefur endurrit af ákvörðuninni nýtt endurrit í té. Eftir að stjórnvald hefur tekið ákvörðun og hún verið tilkynnt á aðili máls rétt á því að mál sé tekið til meðferðar á ný ef: 2. íþyngjandi ákvörðun um boð eða bann hefur byggst á atvikum sem breyst hafa verulega frá því að ákvörðun var tekin. Eftir að þrír mánuðir eru liðnir frá því að aðila var tilkynnt um ákvörðun skv. 1. tölul. 1. mgr., eða aðila var eða mátti vera kunnugt um breytingu á atvikum þeim sem ákvörðun skv. 2. tölul. 1. mgr. var byggð á, verður beiðni um endurupptöku máls þó ekki tekin til greina, nema að fengnu samþykki frá öðrum aðilum málsins. Mál verður þó ekki tekið upp að nýju ef ár er liðið frá fyrrgreindum tímamörkum nema veigamiklar ástæður mæli með því. Stjórnvald getur afturkallað ákvörðun sína að eigin frumkvæði, sem tilkynnt hefur verið aðila máls, þegar: Aðila máls er heimilt að kæra stjórnvaldsákvörðun til æðra stjórnvalds til þess að fá hana fellda úr gildi eða henni breytt nema annað leiði af lögum eða venju. Ákvörðun, sem ekki bindur enda á mál, verður ekki kærð fyrr en málið hefur verið til lykta leitt. Kæra skal borin fram innan þriggja mánaða frá því að aðila máls var tilkynnt um stjórnvaldsákvörðun, nema lög mæli á annan veg. Þar sem lögmælt er að birta skuli ákvörðun með opinberum hætti hefst kærufrestur eftir fyrstu birtingu sé ákvörðunin birt oftar. Þegar aðili fer fram á rökstuðning skv. 21. gr. hefst kærufrestur ekki fyrr en rökstuðningur hefur verið tilkynntur honum. Þegar aðili óskar eftir endurupptöku máls innan kærufrests rofnar kærufresturinn. Hafni stjórnvald að taka mál til meðferðar á ný heldur kærufrestur áfram að líða að nýju frá þeim tíma þegar sú ákvörðun er tilkynnt aðila. Kæra telst nógu snemma fram komin ef bréf, sem hefur hana að geyma, er komið til æðra stjórnvalds eða afhent pósti áður en fresturinn er liðinn. Áður en kærufrestur rennur út er æðra stjórnvaldi heimilt í sérstökum tilvikum að lengja kærufrest. Hafi kæra borist að liðnum kærufresti skal vísa henni frá, nema: 2. veigamiklar ástæður mæla með því að kæran verði tekin til meðferðar. Kæru skal þó ekki sinnt ef meira en ár er liðið frá því að ákvörðun var tilkynnt aðila. Æðra stjórnvaldi er þó heimilt að fresta réttaráhrifum hinnar kærðu ákvörðunar meðan kæra er til meðferðar þar sem ástæður mæla með því. Ákvæði 1. og 2. mgr. gilda þó ekki þar sem lög mæla fyrir á annan veg. Ákveða skal svo fljótt sem við verður komið hvort fresta skuli réttaráhrifum kærðrar ákvörðunar. Við meðferð kærumáls skal fylgja ákvæðum II.–VI. og VIII. kafla laganna eftir því sem við getur átt. Heimilt er að ákveða að mál skuli flutt munnlega ef það er sérstaklega vandasamt og ætla má að það upplýsist betur með þeim hætti. Úrskurður æðra stjórnvalds í kærumáli skal ávallt vera skriflegur og skulu eftirtalin atriði m.a. koma fram á stuttan og glöggan hátt: 2. Efni það sem til úrlausnar er, þar á meðal hin kærða ákvörðun. 5. Aðalniðurstöðu skal draga saman í lok úrskurðar í sérstakt úrskurðarorð. Þegar skipað er í stjórnsýslunefnd, sem tekur ákvarðanir um rétt eða skyldu manna, skal ávallt skipa aðalmenn og jafnmarga varamenn samtímis. Varamenn skulu skipaðir með sama hætti og aðalmenn. Þegar aðalmaður í stjórnsýslunefnd forfallast um stundarsakir tekur varamaður sæti hans í nefndinni. Þegar aðalmaður fellur frá eða forfallast varanlega á annan hátt tekur varamaður sæti hans og skal þá nýr varamaður skipaður, nema sá sem skipað hefur í nefndina ákveði að skipa aðalmann að nýju. Formaður stjórnsýslunefndar boðar til fundar og skal boða til hans með hæfilegum fyrirvara. Formanni er skylt að boða til fundar ef meiri hluti nefndarmanna krefst þess. Nefndarmaður skal án tafar tilkynna formanni um forföll. Skal formaður þá boða varamann í hans stað. Afl atkvæða ræður úrslitum mála nema öðruvísi sé fyrir mælt í lögum. Verði atkvæði jöfn telst tillaga fallin. Þegar atkvæði eru jöfn við kosningu manns í starf ræður hlutkesti. Stjórnvald ákveður hvort boðið verður upp á þann valkost að nota rafræna miðlun upplýsinga við meðferð máls. Þær kröfur, sem vél- og hugbúnaður aðila þarf að fullnægja svo að meðferð máls geti farið fram með rafrænum hætti, skulu vera honum aðgengilegar við upphaf máls og skal stjórnvald vekja athygli hans á þeim eftir því sem ástæða er til. Haga skal þessum kröfum með það fyrir augum að búnaður sem flestra nýtist. Stjórnvald, sem ákveður að nýta heimild skv. 1. mgr., skal nota rafræna miðlun upplýsinga við meðferð máls óski aðili þess sérstaklega. Hið sama gildir þegar aðili hefur að fyrra bragði notað þann búnað til rafrænna samskipta við stjórnvald sem það hefur auglýst á vefsíðu sinni að standi til boða í slíkum samskiptum. Þegar sett lög, almenn stjórnvaldsfyrirmæli eða venjur áskilja að skjal skuli vera í frumriti skulu gögn á rafrænu formi talin fullnægja þessum áskilnaði ef tryggt er að gögnin séu óbreytt frá upprunalegri gerð. Þetta á þó ekki við um viðskiptabréf eða önnur bréf þar sem fjárhagsleg réttindi eru bundin við handhöfn bréfsins. Þegar sett lög, almenn stjórnvaldsfyrirmæli eða venjur áskilja að gögn frá aðila eða stjórnvaldi séu undirrituð er stjórnvaldi heimilt að ákveða að rafræn undirskrift komi í stað eiginhandarundirskriftar, enda tryggi rafræna undirskriftin með sambærilegum hætti og eiginhandarundirskrift persónulega staðfestingu þess sem gögnin stafa frá. Fullgild rafræn undirskrift samkvæmt lögum um rafrænar undirskriftir skal ætíð teljast fullnægja áskilnaði laga um undirskrift. Þegar sett lög, almenn stjórnvaldsfyrirmæli eða venjur áskilja að gögn eða tiltekin atriði þeirra séu vottuð telst slíkum áskilnaði fullnægt með vottorði rafrænnar undirskriftar skv. 1. mgr. sem staðfestir þau atriði sem krafist er að séu vottuð. Stjórnvaldsákvörðun eða önnur gögn á rafrænu formi teljast birt aðila þegar hann á þess kost að kynna sér efni þeirra. Aðili máls ber ábyrgð á því að vél- og hugbúnaður hans fullnægi þeim kröfum sem til hans eru gerðar, sbr. 1. mgr. 35. gr., og nauðsynlegar eru svo að hann geti kynnt sér efni stjórnvaldsákvörðunar eða annarra gagna sem stjórnvald sendir honum á rafrænu formi. Erindi eða önnur gögn teljast komin til stjórnvalds þegar það á þess kost að kynna sér efni þeirra. Stjórnvald skal að eigin frumkvæði staðfesta að því hafi borist gögn, eftir því sem unnt er. Beita skal lögum þessum einvörðungu um mál sem koma til meðferðar hjá stjórnvöldum eftir gildistöku laganna. Sé mál tekið upp að nýju eða ákvörðun kærð til æðra stjórnvalds eftir gildistöku laga þessara skal beita lögunum um þau mál upp frá því. Ákvæðum 27. gr. um kærufrest skal aðeins beita um þau mál þar sem ákvörðun hefur verið tilkynnt eftir gildistöku laganna. promote good administration through the organisation and functioning of public authorities ensuring efficiency, effectiveness and value for money. These principles require that member states: promote the right to good administration in the interests of all, by adopting, as appropriate, the standards set out in the model code appended to this recommendation, assuring their effective implementation by the officials of member states and doing whatever may be permissible within the constitutional and legal structure of the state to ensure that regional and local governments adopt the same standards. 1. This code lays down principles and rules which should be applied by public authorities in their relations with private persons, in order to achieve good administration. 2. For the purposes of this code, «public authorities» shall be taken to mean: b. any private law entity exercising the prerogatives of a public authority responsible for providing a public service or acting in the public interest. 3. For the purposes of this code, «private persons» shall be taken to mean individuals and legal persons under private law who are the subject of activities by public authorities. 1. Public authorities shall act in accordance with the law. They shall not take arbitrary measures, even when exercising their discretion. 2. They shall comply with domestic law, international law and the general principles of law governing their organisation, functioning and activities. 3. They shall act in accordance with rules defining their powers and procedures laid down in their governing rules. 4. They shall exercise their powers only if the established facts and the applicable law entitle them to do so and solely for the purpose for which they have been conferred. 1. Public authorities shall act in accordance with the principle of equality. 2. They shall treat private persons who are in the same situation in the same way. They shall not discriminate between private persons on grounds such as sex, ethnic origin, religious belief or other conviction. Any difference in treatment shall be objectively justified. 1. Public authorities shall act in accordance with the principle of impartiality. 2. They shall act objectively, having regard to relevant matters only. 4. They shall ensure that their public officials carry out their duties in an impartial manner, irrespective of their personal beliefs and interests. 1. Public authorities shall act in accordance with the principle of proportionality. 2. They shall impose measures affecting the rights or interests of private persons only where necessary and to the extent required to achieve the aim pursued. 3. When exercising their discretion, they shall maintain a proper balance between any adverse effects which their decision has on the rights or interests of private persons and the purpose they pursue. Any measures taken by them shall not be excessive. 1. Public authorities shall act in accordance with the principle of legal certainty. 2. They may not take any retroactive measures except in legally justified circumstances. 3. They shall not interfere with vested rights and final legal situations except where it is imperatively necessary in the public interest. 4. It may be necessary in certain cases, in particular where new obligations are imposed, to provide for transitional provisions or to allow a reasonable time for the entry into force of these obligations. Public authorities shall act and perform their duties within a reasonable time. Unless action needs to be taken urgently, public authorities shall provide private persons with the opportunity through appropriate means to participate in the preparation and implementation of administrative decisions which affect their rights or interests. 1. Public authorities shall have respect for privacy, particularly when processing personal data. 2. When public authorities are authorised to process personal data or files, particularly by electronic means, they shall take all necessary measures to guarantee privacy. 3. The rules relating to personal data protection, notably as regards the right to have access to personal data and secure the rectification or removal of any data that is inaccurate or shall not have been recorded, shall apply to personal data processed by public authorities. 1. Public authorities shall act in accordance with the principle of transparency. 2. They shall ensure that private persons are informed, by appropriate means, of their actions and decisions which may include the publication of official documents. 3. They shall respect the rights of access to official documents according to the rules relating to personal data protection. 4. The principle of transparency does not prejudice secrets protected by law. 1. For the purposes of this code, «administrative decisions» shall mean regulatory or non-regulatory decisions taken by public authorities when exercising the prerogatives of public power. 3. Non-regulatory decisions may be individual or otherwise. Individual decisions are those addressed solely to one or more individuals. Administrative decisions can be taken by public authorities either on their own initiative or upon request from private persons. 1. Private persons have the right to request public authorities to take individual decisions which lie within their competence. 2. Decisions in response to requests to public authorities shall be taken within a reasonable time which can be defined by law. Remedies for cases where no such decision has been taken should be foreseen. 3. When such a request is made to an authority lacking the relevant competence, the recipient shall forward it to the competent authority where possible and advise the applicant that it has done so. 4. All requests for individual decisions made to public authorities shall be acknowledged with an indication of the expected time within which the decision will be taken, and of the legal remedies that exist if the decision is not taken. An acknowledgement in writing may be dispensed with where public authorities respond promptly with a decision. If a public authority intends to take an individual decision that will directly and adversely affect the rights of private persons, and provided that an opportunity to express their views has not been given, such persons shall, unless this is manifestly unnecessary, have an opportunity to express their views within a reasonable time and in the manner provided for by national law, and if necessary with the assistance of a person of their choice. 1. If a public authority proposes to take a non-regulatory decision that may affect an indeterminate number of people, it shall set out procedures allowing for their participation in the decision-making process, such as written observations, hearings, representation in an advisory body of the competent authority, consultations and public enquiries. 2. Those concerned in these procedures shall be clearly informed of the proposals in question and given the opportunity to express their views fully. The proceedings shall take place within a reasonable time. Costs, if payable by private persons to public authorities in respect of administrative decisions, shall be fair and reasonable. 1. Administrative decisions shall be phrased in a simple, clear and understandable manner. 2. Appropriate reasons shall be given for any individual decision taken, stating the legal and factual grounds on which the decision was taken, at least in cases where they affect individual rights. 1. Administrative decisions shall be published in order to allow those concerned by these decisions to have an exact and comprehensive knowledge of them. Publication may be through personal notification or it may be general in nature. 2. Those concerned by individual decisions shall be personally notified except in exceptional circumstances where only general publication methods are possible. In all cases, appeal procedures including time limits shall be indicated. 1. Administrative decisions shall not take effect retroactively with regard to a date prior to their adoption or publication, except in legally justified circumstances. 2. Except in urgent cases, administrative decisions shall not be operative until they have been appropriately published. 1. Public authorities shall be responsible for the execution of administrative decisions falling within their competence. 2. An appropriate system of administrative or criminal penalties shall, in principle, be established to ensure that private persons comply with the decisions of the public authorities. 3. Public authorities shall allow private persons a reasonable time to perform the obligations imposed on them, except in urgent cases where they shall duly state the reasons for this. 4. Enforced execution by public authorities shall be expressly prescribed by law. Private persons subject to the execution of a decision are informed of the procedure and of the reasons for it. Enforced execution measures shall be proportionate. Public authorities can amend or withdraw individual administrative decisions in the public interest if necessary, but, in doing so, they should have regard to the rights and interests of private persons. 1. Private persons shall be entitled to seek, directly or by way of exception, a judicial review of an administrative decision which directly affects their rights and interests. 2. Administrative appeals, prior to a judicial review, shall, in principle, be possible. They may, in certain cases, be compulsory. They may concern an appeal on merits or an appeal on the legality of an administrative decision. 3. Private persons shall not suffer any prejudice from public authorities for appealing against an administrative decision. 1. Public authorities shall provide a remedy to private persons who suffer damages through unlawful administrative decisions or negligence on the part of the administration or its officials. 2. Before bringing actions for compensation against public authorities in the courts, private persons may first be required to submit their case to the authorities concerned. 3. Court orders against public authorities to provide compensation for damages suffered shall be executed within a reasonable time. 4. It shall be possible, where appropriate, for public authorities or private persons adversely affected to issue legal proceedings against public officials in their personal capacity. Temaet for denne utredningen er EØS-rettens rammer for utformingen av en ny norsk forvaltningslov. Forvaltningslovutvalget har gitt følgende føringer for oppdraget: Det følger av dette at tyngdepunktet i utredningen vil ligge på de krav som EØS-avtalen stiller til forvaltningens saksbehandling. Som den videre fremstillingen vil vise, er omfanget av det rettskildematerialet som må gjennomgås for å kartlegge EØS-rettens føringer for forvaltningens saksbehandling, så omfattende at det innenfor rammene av dette utredningsoppdraget ikke er rom for å se på EØS-rettens betydning for andre sider ved forvaltningens virksomhet eller norsk forvaltningsrett i videre forstand.For en oversikt over EØS-avtalens betydning for sentrale sider ved den norske forvaltningens virksomhet, se NOU 2012: 2 Utenfor og innenfor – Norges avtaler med EU, kapittel 8. Dels for å plassere utredningen i en større sammenheng og dels i håp om å anspore til interesse også for EØS-rettens betydning for andre sider av norsk forvaltningsrett, vil vi likevel bruke noe plass i kapittel 2 til å omtale noe nærmere enkelte av de problemstillinger som fremstillingen avgrenses mot. Av de føringene som Forvaltningslovutvalget har gitt, følger det at utredningen «skal konsentrere seg om EØS-rettens alminnelige forvaltningsrett». Med dette siktes det til de generelle føringer for nasjonal forvaltningsrett som utledes av det som i EU-rettslig sammenheng omtales som EUs primærrett – traktatene og uskrevne EU-rettslige prinsipper av samme rang som traktatene.Inkludert EUs Pakt om grunnleggende rettigheter, som i henhold til EU-traktaten artikkel 6 nr. 1 har samme rettslige status som traktatene. EØS-avtalen etablerer ikke noe tilsvarende hierarki mellom avtalen hoveddel og generelle prinsipper på den ene side og de bestanddelene av EUs sekundærrett – direktiver, forordninger og allmenngyldige beslutninger – som er tatt inn i avtalens vedlegg og protokoller på den annen.Se nærmere Halvard Haukeland Fredriksen, «EEA Main Agreement and Secondary EU Law Incorporated into the Annexes and Protocols», i Carl Baudenbacher (red.), The Handbook of EEA Law, Springer, Cham 2016, s. 95–110. Også i EØS-rettslig sammenheng gir det likevel god mening å avgrense fremstillingen til de føringer for norsk forvaltningsrett som følger av EØS-avtalens hoveddel og de generelle EU-rettslige prinsipper som må betraktes som del av EØS-avtalen. Det er først og fremst de generelle føringene for nasjonal forvaltningsrett som interesserer når man skal utarbeide en ny norsk forvaltningslov. Betegnelsen «EØS-rettens alminnelige forvaltningsrett» må imidlertid ikke forstås dithen at EØS-avtalen gir opphav til et fiks ferdig sett med forvaltningsrettslige saksbehandlingsregler som forvaltningen kan gripe til i EØS-relaterte saker – det finnes ingen EØS-rettslig «konkurrent» til den norske forvaltningsloven. I fravær av nærmere regler i EØS-relevant sekundærrett er EØS-rettens utgangspunkt tvert i mot at det er opp til nasjonal rett å regulere hvordan forvaltningen skal håndtere EØS-relaterte saker. Det vi i denne sammenheng omtaler som EØS-rettens alminnelige forvaltningsrett består «bare» av de ytre rammene som EØS-avtalens hoveddel og relevante EU-rettslige prinsipper stiller opp for de nasjonale saksbehandlingsreglene. Det er i denne sammenheng grunn til å understreke at vår fremstilling av EØS-rettens føringer for nasjonal forvaltningsrett ikke må forveksles med den «interne» forvaltningsretten i EU/EØS som regulerer EU/EØS-institusjonenes myndighetsutøvelse.EUs interne forvaltningsrett ble først utviklet av EU-domstolen i form av uskrevne rettsprinsipper, utledet av medlemsstatens felles forvaltningsrettslige tradisjoner, men suppleres i dag TEUV artikkel 298 og EUs pakt om grunnleggende rettigheter, samt «soft law» i form av blant annet Den Europeiske kodeks for god forvaltningsskikk og praksis fra Den europeiske ombudsmannen. For nærmere omtale av initiativ til og debatt om ytterligere kodifisering av EUs interne forvaltningsrett, se nedenfor i kapittel 14. Saksbehandlingen internt i EU/EØS-institusjonene reguleres helt og fullt av EU/EØS-retten og reiser derfor ikke de samme spørsmål om forholdet mellom nasjonal og overnasjonal rett.Via EU-rettens generelle prinsipper, og da særlig effektivitetsprinsippet (se kapittel 7 nedenfor), har imidlertid den «interne» EU-forvaltningsretten krav på interesse også når EU/EØS-rettens føringer for nasjonal forvaltningsrett skal fastlegges – EU-domstolen kan vanskelig kreve at medlemsstatenes nasjonale forvaltningsrett tilbyr bedre beskyttelse av EU-baserte rettigheter enn det domstolen samtidig er beredt til å kreve av EUs egne institusjoner. Og de kravene som EU-domstolen har stilt medlemsstatenes forvaltningsmyndigheter er i flere tilfeller inspirert av de kravene som stilles til EUs egne institusjoner. Som den videre fremstillingen vil vise, er imidlertid EØS-rettens overordnede føringer av forholdsvis beskjeden praktisk betydning for et generelt velregulert norsk forvaltningsapparat – saksbehandlingsreglene i den eksisterende forvaltningsloven må som hovedregel antas å oppfylle EØS-rettens krav.Se særlig kapittel 8 nedenfor. Dette er også i tråd med tidligere vurderinger av EØS-avtalens innvirkning på norsk forvaltningsrett, se f.eks. Fredrik Sejersted i Fredriks Sejersted, Finn Arnesen, Ole-Andreas Rognstad og Olav Kolstad, EØS-rett, 3. utg., Universitetsforlaget, Oslo 2011, s. 106. Samtidig er det fare for at denne overordnede konklusjonen kan gi et feilaktig inntrykk av EØS-avtalens betydning for norsk forvaltningsrett. For det første kan de overordnede EØS-rettslige føringene tenkes å få større praktisk betydning for saker som ikke gjelder enkeltvedtak eller annen utøving av offentlig myndighet i henhold til gjeldende forvaltningslov.Se nærmere nedenfor i kapittel 4.2 og 9.2. For det annet, i motsetning til forvaltningslovens regler, kan ikke de ulovfestede EU/EØS-rettslige saksbehandlingskravene uten videre fravikes i særlovgivningen.Etter EU/EØS-retten forutsetter unntak fra alminnelige krav til saksbehandling tilfredsstillende begrunnelse, se nærmere nedenfor i kapittel 7.3.6. For det tredje og kanskje aller viktigst, det er nemlig ikke først og fremst gjennom videreutvikling av primærretten at EU griper stadig sterkere inn i medlemsstatenes håndtering av EU-relaterte saker – dette skjer i all hovedsak gjennom ny sektorspesifikk sekundærrett (direktiver, forordninger og allmenngyldige beslutninger). For myndigheter, rettsforskere og andre som måtte sette seg fore å fremstille EØS-rettens betydning for nasjonal forvaltningsrett byr dette på betydelige utfordringer. Omfanget av saksbehandlingsrelaterte regler i sekundærretten er simpelthen så stort at de færreste, om noen, kan påstå at de har oversikt. Flesteparten av rettsaktene har et begrenset saklig anvendelsesområde og klassifiseres derfor i norsk sammenheng som «spesiell forvaltningsrett», som i praksis overlates til ekspertene på de ulike rettsområdene.Se for eksempel NOU 2012: 2 Utenfor og innenfor – Norges avtaler med EU, s. 202: «Det meste av EU/EØS-retten er etter sin karakter spesiell forvaltningsrett». Viktige eksempler er alt EØS-regelverket som håndteres av Arbeidstilsynet, Datatilsynet, Direktoratet for byggkvalitet, Finanstilsynet, Fiskeridirektoratet, Forbrukerombudet, Helsetilsynet, Jernbanedirektoratet/Statens jernbanetilsyn, Konkurransemyndighetene, Kystverket, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Luftfartstilsynet, Mattilsynet, Medietilsynet, Miljødirektoratet, Lotteritilsynet, NAV, Norges vassdrags- og energidirektorat, Petroleumstilsynet, Politiet, Tolletaten, Utdanningsdirektoratet, Utlendingsmyndighetene og Vegtilsynet, men listen kunne med enkelthet vært gjort enda mye lenger.For en omfattende oversikt over sektorer som berøres av EØS-avtalen og øvrige avtaler mellom Norge og EU, se NOU 2012: 2 Utenfor og innenfor – Norges avtaler med EU. Selv EØS-regelverk med bredere nedslagsfelt, slik som statsstøtteregelverket, notifiseringsforpliktelsene nedfelt i EØS-høringsloven og personvernreglene, oppfattes som spesiell forvaltningsrett som lett går under radaren til generalister som prøver å holde rede på EØS-rettens innvirkning på norsk forvaltningsrett. Det er nærliggende å anta at dette er mye av forklaringen på hvorfor det forvaltningsrettslige fagmiljø i Norge i liten grad synes å ha tatt inn over seg hvor stor innvirkning EØS-retten etter hvert har fått for forvaltningsmyndighetenes virksomhet på en lang rekke områder. For norske forvaltningsmyndigheter er mangelen på en helhetlig analyse av utviklingen i sekundærretten en utfordring. For det første er det ofte slik at løsninger inntatt i et direktiv eller en forordning på et område, også gjenfinnes i sekundærretten på andre rettsområder. EUs lovgivende myndigheter etterstreber best mulig indre sammenheng i sekundærrettenForholdet til eksisterende sekundærrett er et fast punkt i Kommisjonens begrunnelser for forslag til ny EU-lovgivning. og når man har funnet løsninger som fungerer på ett område, kopieres de gjerne i andre sammenhenger.Et særlig aktuelt eksempel er tjenestedirektivet (direktiv 2006/123/EF), som inneholder flere bestemmelser knyttet til nasjonal saksbehandling som nå gjenfinnes i annen EU-lovgivning (og i nye forslag fra Kommisjonen). For nasjonale myndigheter som skal gjennomføre og deretter anvende regelverket, kan det derfor være mye å hente på se hen til hvordan liknende bestemmelser i andre deler av sekundærretten blir fortolket og praktisert. Kjennskap til utviklingstrekkene i sekundærretten kan også legge til rette for mer robust gjennomføring av ny EU-lovgivning – i mange tilfeller er det mulig å forutse hvilke senere endringer som kan påregnes og sørge for en nasjonal gjennomføring som tar høyde for dette. For det annet er det klart nok at utviklingen i sekundærretten over tid kan påvirke innholdet i primærretten, dels i form av kildegrunnlag for EU-domstolens videreutvikling av generelle EU-rettslige prinsipper og dels fordi stadig tettere samarbeid mellom nasjonale forvaltningsmyndigheter skaper behov for koordinering også i typetilfeller som ikke er nærmere regulert i sekundærretten. Et godt eksempel på sistnevnte er EU-domstolens videreutvikling av prinsippet om gjensidig tillit («mutual trust») mellom medlemsstatenes forvaltningsorganer, som EU-domstolens plenum i 2014 løftet opp som et konstitusjonelt prinsipp av grunnleggende betydning for EU-retten.Uttalelse 2/13 [P], EMK, ECLI:EU:C:2014:2454, avsnitt 168. Prinsippet omtales nærmere i kapittel 7.3.7 nedenfor. Et mulig eksempel på førstnevnte kan være EU-lovgivers vektlegging i nyere tid av det såkalte «once only-prinsippet» når det gjelder ulike former for dokumentasjon som private må levere inn til offentlige myndigheter i EU/EØS-området – selv om prinsippet for tiden er begrenset til de typetilfeller som er omfattet av de rettsaktene som viser til det, kan det neppe utelukkes at dette med tiden kan få EU-domstolen til å kreve en nærmere begrunnelse fra nasjonale forvaltningsmyndigheter som på andre områder krever fremlagt dokumentasjon som allerede er innlevert til forvaltningsmyndighetene i en annen EU/EØS-stat.Prinsippet har en sentral plass i Kommisjonens Forslag til Europaparlamentets og Rådets forordning om oprettelse af en fælles digital portal, der skal stille oplysninger, procedurer og bistands- og problemløsningstjenester til rådighed, COM(2017) 256 final, se nærmere i kapittel 13.8.2.3 nedenfor. Noen helhetlig analyse av de forvaltningsrettslige konsekvensene av utviklingen i sekundærretten er det ikke mulig å gi innenfor rammene av denne utredningen. I tråd med Forvaltningslovutvalgets føringer vil vi likevel gi et lite bidrag i form av en nærmere omtale av EØS-relevant sekundærrett som stiller krav om avgjørelser må treffes av uavhengige forvaltningsorganer, samt bestemmelser i sekundærretten av betydning for digital saksbehandling (kapittel 12 og 13 nedenfor). I tillegg vil vi også gi en nærmere omtale av forholdet mellom rettsakter med sektorovergripende nedslagsfelt og forvaltningsloven – blant annet regelverket om offentlige anskaffelser og statsstøtte, tjenestedirektivet, og EØS-regelverket om notifiseringsplikt for tekniske regler (kapittel 9 og 10). Endelig må vi også omtale ett av de aller viktigste utviklingstrekkene i EU-forvaltningsretten de senere år – integreringen av nasjonale forvaltningsorganer i overnasjonale tilsynsstrukturer under ledelse av Kommisjonen/ESA og/eller ulike EU-byråer (kapittel 11). En følge av avgrensningen av utredningen til de krav som EØS-avtalen stiller til forvaltningens saksbehandling er at vi ikke vil se nærmere på EØS-rettslige føringer for det materielle innholdet av de lover og regler som norske forvaltningsmyndigheter er satt til å håndheve. Det er velkjent at disse føringene er omfattende – det får i herværende sammenheng være tilstrekkelig å vise til det generelle forbudet mot nasjonalitetsbaserte forskjellsbehandling i EØS-avtalen artikkel 4, hovedreglene om fri bevegelighet av varer, personer, tjenester og kapital («de fire frihetene») og statsstøtteregelverket.For en nærmere omtale av den materielle EØS-retten vises det til Finn Arnesen, Halvard Haukeland Fredriksen, Hans Petter Graver, Ola Mestad og Christoph Vedder (red.), The EEA Agreement – a Commentary, Nomos/Beck/Hart, Baden-Baden/München/Oxford 2017 (under utgivelse). Vi nøyer oss med å tilføye at EØS-retten kan legge føringer ikke bare for det materielle innholdet av norsk forvaltningsrett på nær sagt alle rettsområder, men etter omstendighetene også for utformingen,Ut over de generelle kravene til gjennomføringen av direktiver og forordninger i norsk rett som følger av EØS-avtalen artikkel 7 og som er nærmere omtalt blant annet av Inge Lorange Backer, Loven – hvordan blir den til?, Universitetsforlaget, Oslo 2013. praktiseringen og kontrollen av regelverket. Et eksempel med hensyn til utformingen av forvaltningsrettslige lover og forskrifter som griper inn i de fire friheter er EU-domstolens oppfatning av at det nasjonale regelverket må være klart, presist og forutberegnelig dersom restriksjonene skal kunne rettferdiggjøres. Særlig viktig i forvaltningsrettslig sammenheng er det at EØS-retten med dette legger begrensninger på hvor mye handlingsrom som kan overlates til forvaltningsmyndighetenes skjønn.Se f.eks. EU-domstolens dom i sak C-318/10 [A5] SIAT, avsnitt 54–60 og EFTA-domstolens dom i sak E-9/11 ESA mot Norge, avsnitt 99–101. Se generelt til dette Christoffer C. Eriksen, The European Constitution, Welfare States and Democracy, The Four Freedoms vs National Administrative Discretion, Routledge, London 2012. Et eksempel med hensyn til praktiseringen av forvaltningsrettslige lover og forskrifter som griper inn i de fire friheter er EU-domstolens krav om konsistens i den nasjonale praktiseringen av reglene for å akseptere restriksjonene som egnede og nødvendige for å ivareta nærmere angitte legitime formål.Se nærmere Gjermund Mathisen, «Consistency and coherence as conditions for justification of Member State measures restricting free movement», Common Market Law Review 2010 s. 1021–1048. Dette er imidlertid spørsmål som vanskelig kan reguleres generelt i en eventuell ny forvaltningslov, og vi lar dem derfor ligge i denne sammenheng. En annen følge av avgrensningen til spørsmål som har betydning for utformingen av en mulig ny forvaltningslov er at vi ikke vil se nærmere på EØS-rettens føringer for nasjonale bevisregler utover det som er nødvendig for å presentere hovedtrekk i EØS-rettens krav til forvaltningens utredning av avgjørelsesgrunnlag. I tilfeller hvor forvaltningen griper inn i EØS-baserte rettigheter, krever EØS-retten som utgangspunkt og hovedregel at myndighetene fører bevis for at inngrepene forfølger legitime formål og er egnede, nødvendige og forholdsmessige. Etter omstendighetene, for eksempel i saker hvor det gjør seg gjeldende føre-var-betraktninger, kan imidlertid EØS-rettens føringer for nasjonale bevisregler avvike fra dette utgangspunktet.Se nærmere Halvard Haukeland Fredriksen og Gjermund Mathisen, EØS-rett, 2. utg., Fagbokforlaget, Bergen 2014, s. 104–108, men videre henvisninger til litteratur og rettspraksis. I tilfeller hvor brudd på EØS-relaterte regler sanksjoneres av forvaltningen i form av bøter, overtredelsesgebyr mv., vil beviskravene kunne måtte skjerpes.Se til illustrasjon Rt. 2012 s. 1556 Gran & Ekran, hvor Høyesterett delte seg 3-2 i spørsmålet om hvilket beviskrav som gjelder ved ileggelse av overtredelsesgebyr etter konkurranseloven og hvor en årsak til dette var ulike syn på EU-domstolens praksis omkring dette spørsmålet. Til dette kommer tilfeller hvor ulike bevisspørsmål er særregulert gjennom sekundærretten – eksempelvis i form av omvendte bevisbyrder, legalpresumsjoner eller nærmere føringer for innhenting og vurdering av ulike bevis. Et særlig kjent eksempel er EU-domstolens storkammeravgjørelse i forente saker C-148/13 til C-150/13 A m.fl. mot Staatssecretaris van Veiligheid en Justitie fra 2014, hvor det ble slått fast at det såkalte statusdirektivet (2004/83/EF), lest i lys av grunnrettighetspaktens artikkel 7 om retten til privatliv, er til hinder for at utlendingsmyndighetene foretar utførlige utspørringer om en asylsøkers seksuelle atferd eller krever dokumentasjon for «homoseksuelle handlinger» for å akseptere homoseksualitet som beskyttelsesgrunn.Forente saker C-148/13 til C-150/13 [SK], A m.fl. mot Staatssecretaris van Veiligheid en Justitie, ECLI:EU:C:2014:2406. Direktiv 2004/83/EF er nå erstattet av direktiv 2011/95/EU, men uten at det har betydning for EU-rettens føringer for utlendingsmyndighetenes vurderinger av asylsøkeres troverdighet. Hverken direktiv 2004/38 eller direktiv 2011/95 er omfattet av EØS-avtalen. Det er heller ikke anledning til å legge avgjørende vekt på at en asylsøker ikke ved første anledning anførte at han var homoseksuell – spørsmålets følsomme karakter tilsier at det må tas høyde for at enkelte asylsøkere først på et senere tidspunkt føler seg bekvemme med «at afsløre intime aspekter i sit liv».Ibid, avsnitt 69. Statusdirektivet er ikke en del av EØS-avtalen, men via flyktningkonvensjonen vil EU-domstolens tilnærming også kunne få betydning for troverdighetsvurderingene som norske utlendingsmyndigheter må foreta i såkalte LGBT-saker. Vi antar imidlertid at det er uaktuelt å forsøke å lovfeste generelle bevisregler i en eventuell ny forvaltningslov og vi lar derfor EU-rettens føringer for forvaltningens bevisvurderinger ligge i denne sammenheng. Ytterligere en følge av avgrensningen til de krav som EØS-avtalen stiller til forvaltningens saksbehandling er at vi ikke vil drøfte nærmere spørsmål knyttet til domstolprøving av forvaltningsvedtak som hevdes å være i strid med EØS-rettslige forpliktelser. Det er velkjent at EØS-retten legger føringer for domstolenes håndtering av EØS-relaterte saker og at disse i hvert fall langt på vei har samme opphav som føringene som gjelder for forvaltningens saksbehandling – lojalitetsplikten nedfelt i EØS-avtalen artikkel 3 og prinsippene om ekvivalens og effektivitet som EU-domstolen har utledet av den tilsvarende bestemmelsen som nå gjenfinnes i EU-traktaten artikkel 4 nr. 3.Jf. Halvard Haukeland Fredriksen, «Tvisteloven og EØS-avtalen», Tidsskrift for Rettsvitenskap 2008 s. 289–359. Utredningen vil av denne grunn trekke inn praksis fra EU-domstolen og EFTA-domstolen som gjelder nasjonal prosessrett, men bare i den utstrekning dette er relevant for EØS-rettens krav til forvaltningens saksbehandling. Av kapasitetsmessige årsaker ser vi oss også nødt til å avgrense mot EØS-rettens krav til nasjonal forvaltningsrett i tilfeller hvor det i ettertid blir klart at forvaltningen har kommet i skade for å treffe vedtak som strider mot EØS-rettslige forpliktelser. Noen korte bemerkninger om forvaltningens plikt til å gjøre alt innenfor dens kompetanse for å rette opp slike brudd – herunder omgjøring av rettsstridige vedtak – følger likevel som ledd i den generelle omtalen av lojalitetsplikten nedfelt i EØS-avtalen artikkel 3, se kapittel 5 nedenfor. De særlige rettsvirkningene av brudd på EØS-baserte notifiseringsforpliktelser omtales også kort i kapittel 10.3. For øvrig er det velkjent at brudd på EØS-rettslige forpliktelser på nærmere angitte vilkår kan utløse erstatningsansvar for det offentlige.De grunnleggende avgjørelsene er EFTA-domstolens sak E-9/97 Sveinbjörnsdóttir og Høyesteretts aksept av EØS-ansvaret i Rt. 2005 s. 1365 [P] Finanger II, selv om begge disse sakene gjaldt lovgiverfeil. Et eksempel hvor det var nasjonale forvaltningsmyndigheter som hadde forårsaket et brudd på EØS-retten gir EFTA-domstolens sak E-2/12 HOB-vín. Se nærmere Halvard Haukeland Fredriksen, Offentligrettslig erstatningsansvar ved brudd på EØS-avtalen, Fagbokforlaget, Bergen 2013. En siste avgrensning som kan synes temmelig selvsagt, men som likevel fortjener en kort omtale, er avgrensningen mot de deler av EU-retten som faller utenfor EØS-avtalen. Som fremhevet av Europautredningen utgjør nemlig EØS-avtalen i dag bare en del av det folkerettslige lappeteppet av avtaler som knytter Norge til ulike deler av EU-retten.NOU 2012: 2 Utenfor og innenfor – Norges avtaler med EU, kapittel 3.1 og 5. For norske forvaltningsmyndigheter er særlig Schengen-avtalen og Dublin-avtalen viktige tilbygg, men listen over forvaltningsrettslig relevante tilknytningsavtaler er etter hvert blitt lang. Fra et EU-rettslig perspektiv omfatter avtalene som Norge har med EU ulike deler av ett helhetlig rettssystem. De generelle EU-rettslige føringene for nasjonal forvaltningsrett som vi omtaler i det følgende, vil derfor i utgangspunktet ha gyldighet også for Norges øvrige tilknytningsavtaler med EU. Vårt oppdrag er imidlertid begrenset til EØS-retten og vi vil av den grunn ikke gå nærmere inn på eventuelle særtrekk ved de øvrige avtalene, heri innbefattet sekundærrett som omfattes av disse. Som utgangspunkt og klar hovedregel kan man gå ut fra at EØS-avtalen innebærer at de krav til nasjonal forvaltningsrett som EU-domstolen har utviklet i EU-rettslig sammenheng, gjelder tilsvarende for de tre EØS/EFTA-statene Island, Liechtenstein og Norge. Grunnlaget for dette standpunktet er EØS-avtalens overordnede målsetning om et ensartet («homogent») EØS med like konkurransevilkår, jf. EØS-avtalen artikkel 1. Det er velkjent at EFTA-domstolen har trukket vidtrekkende slutninger av denne målsetningen, blant annet da domstolen i sak E-9/97 Sveinbjörnsdóttir tok til ordet for at EØS-avtalen rommer et uskrevet statlig erstatningsansvar for brudd på EØS-rettslige forpliktelser som tilsvarer det erstatningsansvaret som EU-domstolen har utviklet i EU-rettslig sammenheng.Se nærmere Fredriksen, Offentligrettslig erstatningansvar for brudd på EØS-avtalen. Andre uttrykk for denne virkningsorienterte tilnærmingen til homogenitetsmålsetningen er de nasjonale domstolenes plikt til å gjøre sitt ytterste for å tolke og anvende nasjonal rett i overensstemmelse med EØS-rettslige forpliktelserSak E-4/01 Karlsson, avsnitt 28; sak E-1/07, Straffesak mot A, avsnitt 37 og en rekke senere avgjørelser. og, viktigere i herværende sammenheng, nasjonale forvaltningsorganers plikt til å gjennomføre saksbehandlingen av EØS-relaterte saker på en slik måte at den ikke forringer de individuelle rettigheter som utledes av EØS-avtalen.Sak E-1/04 Fokus Bank, avsnitt 41. I sak E-18/11 Irish Bank sammenfattet EFTA-domstolen sin forståelse av homogenitetsmålsetningen som følger: EFTA-domstolens virkningsorienterte tilnærming har vunnet tilslutning både fra EU-domstolenSak C-140/97 [P] Rechberger, ECLI:EU:C:1999:306, avsnitt 39. og fra de nasjonale domstolene i EFTA-statene.Jf. i norsk sammenheng Rt. 2005 s. 1365 [P] Finanger II. I Rt. 2005 s. 597 [A] Allseas Marine Contractors tok riktignok Høyesterett et lite forbehold for at det man omtalte som EU-domstolens «effektivitetsdoktrine» på enkelte områder kunne tenkes å ha noe forskjellig rekkevidde innenfor henholdsvis EU- og EØS-retten,Rt. 2005 s. 597 [A], avsnitt 38. men denne reservasjonen har trolig bare praktisk betydning for så vidt gjelder EU-rettens prinsipp om direkte virkning (som også EFTA-domstolen har erkjent at ikke er en del av EØS-avtalenSe sak E-4/01 Karlsson, avsnitt 28; sak E-1/07 Straffesak mot A, avsnitt 40 og, fra den senere tid, f.eks. sak E-15/14 ESA mot Island, avsnitt 32. ). I Rt. 2005 s. 1365 [P] Finanger II argumenterte staten for at det måtte gjelde et lempeligere erstatningsansvar for uriktig direktivgjennomføring innen EØS enn i EU ved å vise til at ansvaret særlig er begrunnet i effektivitetshensyn, et hensyn som etter statens oppfatning måtte ha en mer begrenset rekkevidde i EØS enn etter EU-retten. En samlet Høyesterett avviste imidlertid dette og uttalte at det burde legges «avgjørende vekt på homogenitetshensynet».Rt. 2005 s. 1365 [P], avsnitt 58. Det ville virke «lite rimelig» om borgerne i EØS og EU skulle ha en ulik rettsstilling når det gjaldt vernet for deres rettigheter. Etter Høyesteretts syn måtte derfor erstatningsansvaret innen EØS ha samme omfang og ligge på samme nivå som ansvaret innen EU.Ibid. EFTA-domstolens og Høyesteretts tilnærming til homogenitetsmålsetningen gir grunn til å anta at det i herværende sammenheng heller ikke spiller noen særlig rolle at EUs pakt om grunnleggende rettigheter ikke er innlemmet i EØS-avtalen. EFTA-domstolen har lenge anerkjent grunnleggende rettigheter som en del av EØS-retten og i den anledning blant annet vist til at samtlige EØS-stater er parter til EMK.Jf. sak E-2/03 Ásgeirsson, avsnitt 23; sak E-12/10 ESA mot Island, avsnitt 60; sak E-4/11 Clauder, avsnitt 49; sak E-15/10 Posten Norge, avsnitt 85; sak E-18/11 Irish Bank, avsnitt 63–64; sak E-14/15 Holship, avsnitt 123 og sak E-28/15 Jabbi, avsnitt 81. Av bestemmelsene i pakten som kan få betydning i for forvaltningens saksbehandling, korresponderer de fleste med bestemmelser i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK).To eksempler kan være paktens artikkel 8 om vern av personopplysninger og artikkel 47 om effektiv klageadgang og rettferdig rettergang. I EMK er vern av personopplysninger innfortolket i konvensjonens artikkel 8 om retten til respekt for privatlivet, mens retten til effektiv klageadgang er innfortolket i artikkel 6 om rettferdig rettergang. I sak E-15/10 Posten Norge gav EFTA-domstolen uttrykk for at paktens artikkel 47 og EMK artikkel 6 «bare» er to uttrykk for de samme grunnleggende prinsipper om effektiv klageadgang og rettferdig rettergang.Sak E-15/10 Posten Norge, avsnitt 86. En liknende parallell trakk EFTA-domstolen i sak E-4/11 Clauder mellom paktens artikkel 7 og EMK artikkel 8 om privatlivets fred.Sak E-4/11 Clauder, avsnitt 47. Selv i tilfeller hvor grunnrettighetspakten synes å gå lenger enn EMK, må det antas at EFTA-domstolen vil strekke sin forståelse av EU/EØS-rettens generelle prinsipper meget langt for å sikre rettsenhet mellom EU-retten og EØS-retten.Se nærmere Halvard Haukeland Fredriksen og Christian N.K. Franklin, «Of Pragmatism and Principles: The EEA Agreement 20 Years On», Common Market Law Review 2015 s. 629–684, på s. 646–650. Den eneste bestemmelsen i grunnrettighetspakten som direkte gjelder forvaltningsrettslige saksbehandlingsregler er artikkel 41 om rett til god forvaltning. Ordlyden i artikkel 41 retter seg imidlertid bare mot EUs institusjoner og EU-domstolen erkjente i sak C-349/07 Sopropé at bestemmelsen av denne grunn ikke kan påberopes overfor nasjonale forvaltningsmyndigheter.Se blant annet sak C-482/10 Cicala, ECLI:EU:C:2011:868 avsnitt 29. Innholdet i paktens artikkel 41 nr. 1 og 2 fremstår imidlertid langt på vei bare som en kodifisering av EU-domstolens rettspraksis knyttet til EUs interne forvaltningsrett. Selv om paktens artikkel 41 ikke får direkte anvendelse overfor medlemsstatene, har EU-domstolen i flere saker kommet til at elementer i det som er omfattet av retten til god forvaltning i realiteten er uttrykk for alminnelig rettsgrunnsetninger som også binder medlemsstatens forvaltningsorganer når de håndterer EU-relaterte saker. Dette fulgte til dels allerede av rettspraksis lenge før pakten ble utformet, men det er en interessant utvikling at retten til å bli hørt før det treffes et potensielt ufordelaktig enkeltvedtak, som nå er nedfelt i paktens artikkel 41 nr. 2 bokstav a) for så vidt gjelder den «interne» EU-forvaltningsretten, nå oppfattes av EU-domstolen som en alminnelig rettsgrunnsetning som også binder medlemsstatene forvaltningsmyndigheter.Se sak C-349/07 [A5] Sopropé, ECLI:EU:C:2008:746, nærmere omtalt nedenfor i kapittel 8.2. Selv om man som klar hovedregel kan gå ut fra at det er sammenfall mellom EU-rettens og EØS-rettens generelle føringer for nasjonale forvaltningsmyndigheter, er det klart at dette utgangspunktet etter omstendighetene kan måtte fravikes. Eksempler kan være tilfeller hvor fraværet at et EØS-rettslig prinsipp om direkte virkning får betydning for forvaltningens håndtering av en sak, eller tilfeller hvor EØS-avtalens topilarstruktur og/eller EFTA-statenes motvilje mot å avgi suverenitet til ESA, Kommisjonen eller ulike EU-byråer har fremtvunget særlige tilpasningstekster i EØS-komiteens vedtak. En annen potensiell utfordring følger av EFTA-statenes oppfatning av at harmonisering av nasjonal prosess- og strafferett som utgangspunkt og hovedregel faller utenfor EØS-avtalens saklige virkeområde.Jf., for så vidt gjelder prosessretten, f.eks. EFTA-statenes EEE EFTA Comment on the proposal for a directive of the European Parliament and of the Council on certain rules governing actions for damages under national law for infringements of the competition law provisions of the Member States and of the European Union, 13. november 2013. Dette er riktignok en utfordring som primært må håndteres av EU og EFTA-statene som ledd i diskusjonene om EØS-relevansen av ny sekundærrett, men spørsmålet har også en side til det EØS-rettslige virkeområdet for de generelle EU-rettslige prinsippene – det vil naturlig nok være kontroversielt å utlegge for eksempel effektivitetsprinsippet slik at det legger føringer for nasjonale forvaltningsmyndigheters eller domstolers håndtering av EØS-relaterte som helt eller delvis tilsvarer de føringer som følger av sekundærrett som ikke er tatt inn i EØS-avtalen.Se, med hensyn til effektivitetsprinsippets potensielle betydning for spørsmålet om straffesanksjonering av overtredelser av EØS-regelverket, Halvard Haukeland Fredriksen og Gjermund Mathisen, «EØS-rettslige innspill i straffefeltet: Litt om EØS-avtalens betydning for norsk strafferett», Tidsskrift for Strafferett 2015 s. 469–487, på s. 478–482. Den prinsipielle motstanden mot sekundærrett som harmoniserer nasjonal prosessrett har imidlertid ikke hindret at det med årene er tatt inn en rekke rettsakter i EØS-avtalen som inneholder krav til nasjonal prosessrett.For eksempel innenfor konkurranseretten og EØS-regelverket om offentlige anskaffelser. Motstanden synes dessuten å være på vikende front – kanskje ut fra en erkjennelse av at utviklingen i EU-retten gjør det vanskelig å avgrense mot prosessuelle regler uten å sette hele EØS-avtalen i fare. Et eksempel med en viss forvaltningsrettslig relevans er knyttet til forbrukervernrettens område, hvor direktiv 2013/11/EU om alternativ tvisteløsning i forbrukersaker og forordning (EU) nr. 524/2013 om nettbasert tvisteløsning i forbrukersaker begge ble tatt inn i EØS-avtalen i 2016.Jf. EØS-komiteens beslutning nr. 194/2016. Tendensen er den same med hensyn til sekundærrett som krever strafferettslig vern: Etter å ha stått fast i EØS-komiteen i årevis ble EUs miljøkriminalitetsdirektiv (direktiv 2008/99/EF) besluttet innlemmet i EØS-avtalen i 2015, se EØS-komiteen beslutning 191/2015. Vi nøyer oss derfor med å gjøre oppmerksom på problematikken, med den tilføyelse at det ikke er gitt at EFTA-statene vil vurdere eventuelle fremstøt fra EU for generell harmonisering av nasjonal (forvaltnings-)prosessrett som EØS-relevant. I det følgende vil vi ta opp slike særegne utfordringer i tilfeller hvor de gjør seg gjeldende, men for øvrig kan leseren gå ut fra at det er fullt sammenfall mellom EU-rettens og EØS-rettens krav til forvaltningens saksbehandling. I mandatet er det bedt særskilt om en redegjørelse for anvendelsesområdet for krav som EØS-avtalen stiller til forvaltningens saksbehandling. I utgangspunktet har dette spørsmålet et klart svar: De EØS-rettslige føringene kommer til anvendelse i alle tilfeller hvor forvaltningen håndterer saker som materielt sett hører inn under EØS-avtalens anvendelsesområde. For så vidt gjelder EU-rettens grunnleggende rettigheter, uttrykte EU-domstolen dette som følger i storkammeravgjørelsen i sak C-617/10 Åkerberg Fransson fra 2013: Med denne dommen avklarte EU-domstolen at formuleringen «når de [medlemsstatene] gennemfører EU-retten» i artikkel 51 i EUs pakt om grunnleggende rettigheter ikke medførte noen innskrenking av EU-domstolens tidligere (nokså ekspansive) rettspraksis knyttet til anvendelsesområdet for EU-rettens grunnleggende rettigheter.Den grunnleggende avgjørelsen er sak C-260/89 [P] ERT. Dette var ikke en opplagt konklusjon og noe av årsaken til at dommen i Åkerberg Fransson ble møtt med til dels svært kraftig kritikk.Debatten i kjølvannet av Åkerberg Fransson har vært omfattende. Vi må i denne sammenheng nøye oss med å vise til to nyere bidrag som gir et godt inntak til temaet, se Bernhard Schima, «EU Fundamental Rights and Member State Action After Lisbon: Putting the ECJ's Case Law in its Context», Fordham International Law Journal 2015 s. 1097–1133 og Michael Dougan, «Judicial review of Member State action under the general principles and the Charter: Defining the «scope of Union law», Common Market Law Review 2015 s. 1201–1245. Hovedårsaken til kontroversene var likevel at EU-domstolen i Åkerberg Fransson fulgte opp med en temmelig vid forståelse av hva som er EU-rettens anvendelsesområde: Alene den omstendighet at EU-retten harmoniserer medlemsstatenes merverdiavgiftsregler, var tilstrekkelig til at en straffesak knyttet til flere brudd på svenske skatte- og merverdiavgiftsregler kunne betegnes som et ledd i svenske myndigheters gjennomføring av EU-retten.Sak C-617/10 [SK] Åkerberg Fransson, avsnitt 24–29. Vi tilføyer for ordens skyld at EUs merverdiavgiftsregulering ikke er omfattet av EØS-avtalen. Kritikken mot tilnærmingen i Åkerberg Fransson synes å ha vunnet et visst gehør i EU-domstolen. I senere praksis har EU-domstolen riktignok fastholdt at det er sammenfall mellom spørsmålet om når medlemsstatene gjennomfører EU-rett og spørsmålet om EU-rettens anvendelsesområdet, men i den nærmere vurderingen av hvilke forhold som faller inn under dette anvendelsesområdet har domstolen utvist langt større forsiktighet enn antydet i Åkerberg Fransson.Se f.eks. sak C-198/13 [A5] Hernández m.fl., ECLI:EU:C:2014:2055; sak C-206/13 [A3] Siragusa, ECLI:EU:C:2014:126; sak C-265/13 [A5] Torralbo Marcos, ECLI:EU:C:2014:187. Som en følge av dette utsettes EU-domstolen nå (også) for kritikk for å være for restriktiv i sin forståelse av grunnrettighetenes anvendelsesområde.Jf. f.eks. Eleanor Spaventa, The interpretation of Article 51 of the EU Charter of Fundamental Rights: the dilemma of stricter or broader application of the Charter to national measures, utredning skrevet for EU-parlamentets Policy Department for Citizen's Rights and Constitutional Affairs, Brussel 2016. Detaljene i EU-domstolens forståelse av anvendelsesområdet for EU-rettens grunnleggende rettigheter faller langt utenfor rammene for denne utredningen. Vi nøyer oss med å påpeke at EU-domstolens forståelse av grunnrettighetspakten artikkel 51 tilsier at det er sammenfall mellom spørsmålet om paktens anvendelsesområde og spørsmålet om anvendelsesområdet til de generelle EU-rettslige prinsipper som legger føringer for nasjonale forvaltningsmyndigheters saksbehandling – likhetstegnet mellom formuleringen «når de [medlemsstatene] gennemfører EU-retten» i paktens artikkel 51 og spørsmålet om EU-rettens anvendelsesområdet tilsier at rettspraksis knyttet til grunnrettighetspakten vil ha direkte overføringsverdi til spørsmålet om anvendelsesområdet for de generelle krav som EU-retten stiller til forvaltningens saksbehandling. I lys av EFTA-domstolens vektlegging av EØS-avtalens homogenitetsmålsetning, er det videre all mulig grunn til å anta at den prinsipielle tilnærmingen vil være den samme i EØS-rettslig sammenheng. Av drøftelsene i punkt 4.1 av hva som regnes som «anvendelse» av EØS-rett fremgår det forutsetningsvis at EØS-rettens føringer for norsk forvaltningsrett ikke er begrenset til «myndighetsutøvelse» i forvaltningslovens forstand. Dette bekreftes av EU-domstolens avgjørelser i saker som C-470/03 AGM, C-429/09 Fuß og C-568/08 Combinatie Spijker Infrabouw, som alle gjelder medlemsstatenes erstatningsansvar for brudd på EU-retten. Sak C-470/03 [SK] AGM, ECLI:EU:C:2007:213; sak C-429/09 [A5] Fuß, ECLI:EU:C:2010:717 og sak C-568/08 [A5], Combinatie Spijker Infrabouw, ECLI:EU:C:2010:751. I AGM bestod bruddet i en faktisk handling i form av en finsk tjenestemanns direktivstridig fremsatte advarsel mot billøftere produsert av et italiensk selskap. Av foreleggelsen fremgikk det at dette var en handling som i henhold til finsk rett ikke kunne anses som myndighetsutøvelse, men for EU-domstolen var dette uten betydning for vurderingen av om finske myndigheter kunne holdes erstatningsansvarlig for selskapets omsetningstap.AGM, avsnitt 91-93. I Fuß ble lagt til grunn at prinsippet om statlig erstatningsansvar for brudd på EU-retten kom til anvendelse i en situasjon hvor myndighetene i den tyske byen Halle – i egenskap av arbeidsgiver – hadde pålagt ansatte i brannvesenet en direktivstridig vaktplan.Noe helt rent eksempel er dette likevel ikke ettersom EU-domstolen overlot det til tysk rett og tyske domstoler å ta stilling til om det eventuelt var delstaten Sachsen-Anhalt som måtte bære ansvaret (avsnitt 61). Hele ansvarsvurderingen ble imidlertid knyttet opp mot de lokale myndighetenes feilaktige oppfatning av at hviletid ikke inngikk i beregningen av samlet arbeidstid og den direktivstridige vaktplan som byen derfor – i egenskap av arbeidsgiver – hadde pålagt ansatte i brannvesenet. Den omstendighet at delstatsmyndighetene helt hadde unnlatt å gjennomføre det aktuelle direktivet, ble tilsynelatende ikke tillagt noen betydning. Og i Combinatie Spijker Infrabouw slo EU-domstolen fast at de alminnelige vilkårene for statenes erstatningsansvar gjelder også i tilfeller hvor myndighetene overtrer EU-retten i egenskap av innkjøper av varer og tjenester.Avsnitt 87. EU-domstolen følger samme linje i saker som gjelder rekkevidden av prinsippet om direktivers direkte virkning – det følger her av fast rettspraksis at det er uten betydning «i hvilken egenskab staten har handlet, dvs. som arbejdsgiver eller som offentlig myndighed».Jf. sak 152/84 Marshall, ECLI:EU:C:1986:84,avsnitt 49. Standpunktet er gjentatt ved flere anledninger, jf. fra den senere tid for eksempel sak C-282/10 [SK] Dominguez, ECLI:EU:C:2012:33, avsnitt 38. Begrunnelsen er besnærende enkel: «Det er nemlig i begge tilfælde væsentligt at hindre, at staten kan forbedre sin retsstilling ved ikke at efterkomme EU-retten».Sak C-282/10 [SK] Dominguez, avsnitt 38 (med videre henvisninger til tidligere praksis). Den omstendighet at EU/EØS-rettens generelle prinsipper gjelder i alle tilfeller hvor forvaltningen anvender EU/EØS-rett, betyr imidlertid selvfølgelig ikke at alle prinsippene er like relevante i alle typetilfeller. Flesteparten av de konkrete utslagene av disse prinsippene som vi omtaler nærmere nedenfor i kapittel 8, er først og fremst relevante for saker som i norsk forvaltningsrett anses som myndighetsutøvelse. For så vidt gjelder forvaltningsrettslige regler i sekundærretten, sier det seg selv at deres anvendelsesområde avhenger av anvendelsesområdet til de aktuelle rettsaktene. Et viktig eksempel utenfor myndighetsutøvelsens område er EU/EØS-rettens utførlige regler om offentlige anskaffelser, jf. noe nærmere i kapittel 9.2. I den nærmere avgrensningen av EØS-avtalens anvendelsesområde kan det sondres mellom krav til statisk og dynamisk tilknytning til EØS.Jf. Fredriksen og Mathisen, EØS-rett, s. 68 flg. Varer må være blant de produkter som avtalen omfatter og dessuten ha opprinnelse i EØS.Jf. EØS-avtalen artikkel 8(2). De omfattende og tekniske opprinnelsesreglene følger av protokoll 4. Arbeidstagere må ha statsborgerskap i et EØS-land.Jf. artikkel 28 nr. 2. For å nyte godt av etableringsretten må selvstendig næringsdrivende ha statsborgerskap, og juridiske personer må være hjemmehørende, i et EØS-land.Jf. artikkel 31 nr. 1 og artikkel 34. For at tjenestefriheten skal gjelde, må en tjenesteyter som er en fysisk person, ha statsborgerskap i et EØS-land, mens en tjenesteyter som er en juridisk person, må være hjemmehørende i EØS.Se artikkel 39, jf. 34. Kapital må tilhøre en fysisk person som er bosatt i en EØS-stat, eller en juridisk person som er hjemmehørende i EØS.Jf. artikkel 40. Se nærmere Henrik Bull, Det indre marked for tjenester og kapital, Universitetsforlaget, Oslo 2002 s. 152–155. Til dette kommer kravet til et grenseoverskridende aspekt. En vare må krysse en landegrense mellom EØS-land for å omfattes av EØS-retten. En arbeidstager må søke arbeid i et annet EØS-land, eller eventuelt ha en arbeidsgiver som har gjort det.Se f.eks. sak C-544/11 [A5] Petersen, avsnitt 44–46. For etableringsretten er det den selvstendig næringsdrivende eller den juridiske personen som søker å gjøre bruk av retten, som må krysse en grense.For juridiske personer er det tilstrekkelig om de har et morselskap som er hjemmehørende i en annen EØS-stat, se f.eks. sak C-186/12 [A3] Impacto Azul, avsnitt 20. Med hensyn til tjenestefriheten er det tilstrekkelig at enten tjenesteyter eller tjenestemottager, eller bare selve tjenesten, krysser en grense. Det siste kan eksempelvis tenkes ved at tjenesten ytes over telefon eller over Internett.Se f.eks. sak C-384/93 [P] Alpine Investments, avsnitt 20–22. Også kapital må krysse en EØS-grense for at kapitalfriheten skal komme til anvendelse. Innen konkurranseretten og statsstøtteregelverket gjenfinnes forutsetningen om et grenseoverskridende aspekt i form av krav til påvirkning av samhandelen mellom medlemsstatene, jf. EØS-avtalen artikkel 53, 54 og 61. Velkjente eksempler fra norsk rettspraksis på saker som faller utenfor EØS-rettens anvendelsesområde er Rt. 2004 s. 834 [A] Vannscooter og Rt. 2005 s. 607 [A] Samuelsen. Den førstnevnte saken gjaldt ulovlig kjøring med en vannscooter som viste seg å være produsert i Canada og hvor Høyesterett derfor kort slo fast at EØS-avtalens regler om fri vareflyt ikke kom til anvendelse. I Rt. 2005 s. 607 [A] Samuelsen avviste Høyesterett anførsler om at norske bopliktregler var i strid med EØS-avtalen artikkel 40 om fri kapitalflyt med at saken dreiet seg om et rent internt forhold, uten noe grenseoverskridende aspekt som kunne bringe EØS-retten til anvendelse. Det kan tilføyes at en sak også kan falle utenfor EØS-avtalens anvendelsesområde av geografiske årsaker: EØS-avtalen gjelder ikke på Svalbard og dens anvendelse i norsk økonomisk sone er omstridt.Se for Svalbards vedkommende EØS-avtalens protokoll 40 og EØS-loven § 6. For spørsmålet om EØS-avtalens anvendelse utenfor territorialgrensene vises til drøftelsen hos Fredriksen og Mathisen, EØS-rett, s. 36–38. De forutsetninger for EØS-avtalens anvendelse som er fremstilt her, gjelder imidlertid bare i mangel av særregulering av spørsmålet. I praksis vil svært mye av sekundærretten som er tatt inn i EØS-avtalen ha et videre anvendelsesområde, typisk ved at et direktiv eller en forordning harmoniserer nasjonal rett med virkning også for arbeidstakere, forbrukere, leverandører mv. som ikke selv oppfyller kravet til grenseoverskridende element. De rettigheter som EØS-retten i slike tilfeller gir til private som ikke selv gjør bruk av de fire frihetene, er på sett og vis «avledet» av EUs arbeid med å realisere et indre marked med like konkurransevilkår. Dette er likevel uten betydning i herværende sammenheng – EØS-rettens krav til forvaltningens saksbehandling gjelder generelt ved gjennomføring av EØS-rettslige forpliktelser. Begrensningene i EØS-avtalens anvendelsesområde åpner for det som i litteraturen ofte omtales som «omvendt diskriminering». Det kan argumenteres for at norsk rett etter omstendighetene begrenser adgangen til dette,Se kritikken mot Høyesteretts tilnærming i Rt. 2004 s. 834 [A] som fremsettes av Gjermund Mathisen, «Strafferetten og EØS: Ingen grunn til frifinnelse?», Jussens Venner 2009 s. 258–273. men Rt. 2004 s. 834 [A] og Rt. 2005 s. 607 [A] tyder unektelig på at Høyesterett anser EØS-rettslig begrunnet forskjellsbehandling som saklig og derfor rettmessig. Før vi fremstiller EØS-rettens rammer for utformingen av en ny norsk forvaltningslov finner vi grunn til å knytte noen bemerkninger til EØS-rettens krav til forvaltningsmyndighetenes bruk av den kompetanse som nasjonal rett til enhver tid tillegger dem. Selv om dette ikke er et spørsmål om EØS-rettslige krav til utformingen av nasjonal forvaltningsrett, er det like fullt noe som lovgivende myndigheter må ha in mente. EØS-retten pålegger nemlig alle deler av forvaltningen en selvstendig plikt til å utnytte alt det handlingsrom som nasjonal forvaltningsrett gir, for slik å sikre etterlevelsen av EØS-rettslige forpliktelser. Et illustrerende eksempel er en mye omtalt plenumsavgjørelse fra 2004, Kühne & Heitz, hvor EU-domstolen påla nederlandske forvaltningsmyndigheter å gjenoppta en forvaltningsavgjørelse som i ettertid viste seg å være basert på en uriktig forståelse av EU-retten, forutsatt at det forelå omgjøringsadgang i henhold til nasjonal rett.Sak C-453/00 [P] Kühne & Heitz, ECLI:EU:C:2004:17, avsnitt 20. Liknende eksempler på at nasjonale «kan-regler» blir til «skal-regler» i EØS-relaterte saker finnes også på prosessrettens område.To klassiske eksempler er forente saker C-430/93 og C-431/93 [P] van Schijndel og van Veen, ECLI:EU:C:1995:441 og sak C-72/95 [P] Kraaijeveld, ECLI:EU:C:1996:404. For en nærmere drøftelse, se Fredriksen, «Tvisteloven og EØS-avtalen», Tidsskrift for Rettsvitenskap 2008 s. 289-359, punkt 4.3 flg. Grunnlaget for denne tilnærmingen er den generelle lojalitetsplikten, som i EU-rettslig sammenheng nå er nedfelt i EU-traktaten artikkel 4 nr. 3. Ifølge fast rettspraksis retter denne plikten seg ikke bare mot medlemsstatene som sådanne, men også direkte mot «samtlige medlemsstaternes myndigheder» som derfor «inden for rammerne af deres respektive kompetence» skal sikre etterlevelse av EU-rettslige forpliktelser.Se f.eks. sak C-453/00 [P] Kühne & Heitz, ECLI:EU:C:2004:17, avsnitt 20 og sak C-2/06 [SK] Kempter, ECLI:EU:C:2008:78, avsnitt 34. Som påpekt i kapittel 4 ovenfor har EFTA-domstolen anlagt en virkningsorientert tilnærming til EØS-avtalens homogenitetsmålsetning og i den anledning gjort det klart at lojalitetsplikten nedfelt i avtalens artikkel 3 ikke bare retter seg mot lovgiver, men også mot forvaltningen (og de nasjonale domstolene). Forvaltningens status som adressat for lojalitetsplikten nedfelt i EØS-avtalen artikkel 3 medfører kort fortalt at forvaltningsorganer på alle nivåer plikter å utnytte alle de muligheter som gjeldende norsk forvaltningsrett til enhver tid gir dem for å sikre etterlevelse av EØS-regler gjennomført i norsk rett. Særlig viktig er det at forvaltningen på eget initiativ plikter å håndheve det fortrinn som EØS-loven § 2 gir gjennomførte EØS-regler fremfor andre norske lovregler.Se til dette Fredriksen og Mathisen, EØS-rett, s. 304. Selv om lovgiver i kjølvannet av ny og uventet rettspraksis fra EU-domstolen og/eller EFTA-domstolen må innrømmes rimelig tid til å områ seg og foreta nødvendige tilpasninger i norsk lov,Jf. EFTA-domstolens dom i sak E-4/01 Karlsson (avsnitt 45). kan ikke forvaltningsmyndighetene i mellomtiden fortsette å håndheve en klart EØS-stridig regulering som om ingenting er hendt. Høyesterett var inne på dette i Rt. 2010 s. 1500 [A] Edquist, der det ble påpekt at spørsmålet om statens erstatningsansvar for EØS-stridige ligningsvedtak måtte knyttes til tidspunktet da ligningen for det enkelte år ble endelig: «Avklares det i tiden frem til dette tidspunkt på tilstrekkelig kvalifisert måte at tidligere praksis ikke kan opprettholdes, kan ligningen ikke gjennomføres uten å ta hensyn til dette».Avsnitt 94. Om ligningsmyndighetene skulle være i villrede i kjølvannet av uventet rettspraksis fra EU-domstolen eller EFTA-domstolen, synes det nærliggende å stille gjennomføringen av ligningen i bero i påvente av en avklaring fra lovgiverhold. Forvaltningen kan i hvert fall ikke treffe klart EØS-stridige vedtak bare fordi lovgiver bruker tid på å finne ut hvordan man mer generelt skal tilpasse lovgivningen til EØS-rettens krav. I tilfeller der det å stille behandlingen av en sak i bero ikke er noe reelt handlingsalternativ, kan det imidlertid by på betydelige utfordringer for forvaltningen å foreta midlertidige tilpasninger av en EØS-stridig regulering på en måte som samtidig, så langt EØS-retten og norsk forfatnings- og forvaltningsrett tillater, ivaretar de presumptivt legitime hensynene som ligger til grunn for regelverket. Usikkerheten som knytter seg til rettsstillingen i etterkant av en rettsavgjørelse som gjør det klart at et eksisterende reguleringsregime ikke lenger kan opprettholdes, var trolig en medvirkende faktor da staten reagerte så hurtig på EFTA-domstolens dom i saken om den norske ordningen med hjemfall for vannkraftverk (sak E-2/06 ESA mot Norge): Seks uker etter at dommen ble avsagt, vedtok regjeringen en provisorisk anordning med umiddelbar ikrafttredelse som tok sikte på å bringe norsk rett i samsvar med EØS-retten (provisorisk anordning 10. august 2007 nr. 949 om offentlig eierskap til vannkraften). I saker som står for EU-domstolen er det i ekstraordinære tilfeller mulig å få domstolen med på å begrense prejudikatvirkningen av en dom til fremtidige rettsforhold, men terskelen for å nå frem med en slik anmodning er meget høy.Se nærmere om dette i Morten Broberg og Niels Fenger, Preliminary references to the European Court of Justice, 2. utg., OUP, Oxford 2014, s. 455 flg. På miljørettens område har EU-domstolen også åpnet for at nasjonale domstoler, etter å ha innhentet EU-domstolens vurdering, i spesielle tilfeller kan fortsette å anvende nasjonale regler som ikke er fullt ut i samsvar med EU-rettens krav, jf. sak C-379/15 [SK] Association France Nature Environnement, EU:C:2016:603. Kriteriene er imidlertid strenge og overføringsverdien til andre tilfeller usikker, særlig dersom det «bare» skulle være statens økonomiske interesser som står på spill. For EFTA-statene er det uansett et problem at EØS-avtalens domstolsordning gjør at muligheten til å innhente EU-domstolens syn er temmelig begrenset, og at det nok er tvilsomt om EFTA-domstolen på egen hånd vil innvilge norske myndigheter «overgangsordninger» i et tvilstilfelle. Uavklart er også forvaltningens kompetanse og eventuelle plikt, i henhold til norsk rett, til å etterleve EØS-rettslige forpliktelser som ikke er korrekt gjennomført i norsk rett. Den omstendighet at EØS-avtalen ikke krever direkte virkning av EU-rettsakter innlemmet i EØS-avtalen, hindrer jo ikke at norsk rett kan sikre EØS-retten slikt gjennomslag. I tilfeller hvor lovgiver har introdusert generelle folkerettsreservasjoner – slik som i utlendingsloven § 3 – beror svaret på en tolkning av disse reservasjonenes rekkevidde. I litteraturen har imidlertid flere forfattere gjort gjeldende at ikke-gjennomført EØS-rett også i andre tilfeller gir opphav til rettigheter som norske forvaltningsmyndigheter må respektere.Se f.eks. Finn Arnesen og Are Stenvik, Internasjonalisering og juridisk metode – Særlig om EØS-rettens betydning i norsk rett, 2. utg., Universitetsforlaget, Oslo 2015, s. 122 flg. og Hans Petter Graver, «The Effects of EFTA Court Jurisprudence in the Legal Orders of the EFTA States», i Carl Baudenbacher, Per Tresselt og Thorgeir Örlygsson (red.), The EFTA Court Ten Years On, Hart Publishing, Oxford 2005, s. 79–99 på s. 93–94. Vi nøyer oss i denne sammenheng med å påpeke problematikken, med den lille tilføyelse at dette er et spørsmål om norsk rett og følgelig noe som lovgiver har det i sin makt å avklare. Forholdet mellom EU/EØS-rett og nasjonal forvaltningsrett har blitt analysert i rettsvitenskapelige litteratur i flere tiår, både i EU-rettslig litteratur og i den nasjonale forvaltningsrettslige litteraturen. Den EU-rettslige litteraturen om forholdet mellom EU-rett og nasjonal forvaltningsrett vokste frem som analyser av den nasjonale forvaltningsrettens påvirkning på det som i dag er EUs egen forvaltningsrett, det vil si reglene for Kommisjonen og andre organer med utøvende myndighet i de europeiske fellesskapene. I denne litteraturen ble nasjonal forvaltningsrett studert som kilde til en ny form for europeisk forvaltningsrett som gjaldt for nye europeiske institusjoner.Litteraturen om EUs interne forvaltningsrett er i dag temmelig omfattende. Et nå langt på vei utdatert, men likevel grunnleggende bidrag er Jürgen Scwarze, Europäisches Verwaltungsrecht: Entstehung und Entwicklung im Rahmen der Europäischen Gemeinschaft, 2. Erweiterte Auflage, Baden-Baden, 2005. Forholdsvis oppdaterte fremstillinger med videre referanser er Herwig C.H. Hofmann, Gerard C. Rowe, and Alexander H. Türk (red.) Administrative Law and Policy of the European Union, OUP, Oxford 2011 og Paul Craig, EU Administrative Law, Second Edition, OUP, Oxford 2012. I kjølvannet av en rettsutvikling i de europeiske fellesskapene som ikke bare tolket de europeiske reglene dynamisk og utvidende, men også utviklet krav til medlemsstatenes gjennomføring av de europeiske fellesskapenes regler ble det også nødvendig å analysere disse kravene og virkningene av dem, for blant annet medlemsstatenes nasjonale forvaltningsrett. Fra første halvdel av 1980-tallet har det blitt presentert en rekke slike analyser av fellesskapsreglenes krav til reglene for medlemsstatens forvaltning.Et tidlig bidrag er J. Bridge, «Procedural Aspects of the Enforcement of European Community Law Through the Legal Systems of Member States», European Law Review 1984, s. 28–42. Fellesskapsreglenes krav til medlemsstatens forvaltningsrett ble likevel først systematisk analysert på 1990-tallet, se blant annet Jürgen Schwarze, «Developing principles of European administrative law», Public Law 1993, s. 229–239, og Jürgen Schwarze (red.) Administrative Law under European Influence: On the convergence of the administrative laws of the EU Member States, Sweet & Maxwell/Nomos, London 1996. Se forøvrig Hans Petter Nehl, Principles of Administrative Procedure in EC Law, Hart Publishing, Oxford 1999, og Carol Harlow, «At Risk: National Administrative Procedure within the European Union», Italian Journal of Public Law, 2015, s. 60–93. I tillegg til EU-rettens litteratur har også litteraturen om nasjonal alminnelig forvaltningsrett analysert forholdet mellom EU-rett og nasjonal forvaltningsrett. Disse analysene har blitt presentert som del av de enkelte lands alminnelige forvaltningsrett og finnes derfor i like mange versjoner som det er medlemsland i EU. Det faller utenfor rammene av dette oppdraget å gå inn på hele bredden av denne litteraturen. I løpet av det siste tiåret har det vært en massiv vekst i forskningen på reglene for EUs interne forvaltningsrett og rammene for medlemsstatenes forvaltning av EU-rett. Blant annet ble det i 2007 etablert et eget tidsskrift Review of European Administrative Law (REALaw) og en bokserie European Administrative Law Series på forlaget Europa Law Publishers. Både tidsskriftet og bokserien springer ut av et nederlandsk forskningsmiljø, men publiserer analyser fra hele Europa. I 2009 ble det i tillegg etablert et eget internasjonalt nettverk for forskning på EU forvaltningsrett som ser både på EUs egen forvaltningsrett og på rammene for medlemsstatens forvaltning av EU-rett, Research Network on EU Administrative Law (ReNEUAL).Se nettverkets hjemmeside http://www.reneual.eu/index.php. For dette oppdragets formål er det i tillegg til den relevant europeiske litteraturen først og fremst den norske litteraturen om EØS-rett og alminnelig forvaltningsrett som er relevant.På spesielle forvaltningsrettslige områder er litteraturen mer omfattende, kanskje først og fremst på energirettens område, se for eksempel Finn Arnesen, Statlig styring og EØS-rettslige skranker – Illustrert ved en studie i EØS-rettens betydning for styringen av norsk petroleumsvirksomhet, Universitetsforlaget, Oslo 1996. I tillegg ser vi også på dansk litteratur om EU-rett og dansk forvaltningsrett, både fordi den danske forvaltningsretten har flere likhetstrekk med norske forvaltningsrett, og fordi den danske litteraturen bidrar til å komplimentere en sparsom norsk forvaltningsrettslige litteratur om EØS-rettens innflytelse.Noen av bidragene til den norske og danske litteraturen om EU/EØS-retten innflytelse på og føringer for alminnelig forvaltningsrett er Fredrik Sejersted (red.), Nordisk forvaltningsrett i møte med EF-retten, Universitetsforlaget, Oslo 1996; Hans Petter Graver, Forvaltningsrett i markedsstaten: Studier i europeisering av forvaltningsretten, Fagbokforlaget, Bergen 2002; Helge Syrstad, «EØS-avalen og norsk forvaltningsrett – en oversikt», Jussens venner 2003 s. 345–359; Niels Fenger, Forvaltning & Fællesskab. Om EU-rettens betydning for den almindelige forvaltningsret: Konfrontation og frugtbar sameksistens, Jurist og Økonomforbundets Forlag, København 2006; Bjørnar Alterskjær og Niels Fenger, «EØS-rettens betydning for norsk forvaltningsrett», Jussens Venner 2006 s. 171–192; Tarjei Bekkedal, Frihet, likhet of fellesskap, Fagbokforlaget, Bergen 2008; Marius Stub, Tilsynsforvaltningens kontrollvirksomhet, Universitetsforlaget 2011; Niels Fenger, EU-rettens påvirkning af dansk forvaltningsrett, 2. utg., Jurist og Økonomforbundets Forlag, København 2013, Niels Fenger, Forvaltningsloven med kommentarer, Jurist og Økonomforbundets Forlag, København 2013, Finn Arnesen, «Konsesjoner og tillatelser – EØS-rett og konsekvenser», 2014, MarIus 427 s. 99–125, og Hans Petter Graver, Alminnelig forvaltningsrett, 4. utg., Universitetsforlaget, Oslo 2015. Som den store hovedregel håndheves EU/EØS-retten nasjonalt, som en integrert del av medlemsstatenes nasjonale rett. De overnasjonale kontrollorganene (først og fremst Kommisjonen og ESA, men etter hvert også et stigende antall selvstendige EU-byråer) er primært opptatt med å assistere og kontrollere nasjonale myndigheter, for å hindre at den desentraliserte håndhevelsen av EU/EØS-retten leder til rettsulikhet på det indre marked. Hverken EU-traktatene eller EØS-avtalens hoveddel har bestemmelser som stiller generelle krav til den nasjonale forvaltningens organisering og saksbehandling. Denne desentraliserte forvaltningsmodellen har vært et sentralt premiss for etterkrigstidens europeiske integrasjon. Ved etableringen av de europeiske fellesskapene på 1950-tallet og gjennom de etterfølgende tiår med stadig tettere integrasjon har utgangspunktet hele tiden vært at det er medlemsstatene selv som er ansvarlig for å håndheve de forpliktelser som etableres gjennom det europeiske samarbeidet. Dette er fortsatt utgangspunktet etter at Lisboa-traktaten trådte kraft 1. desember 2009. Snarere enn å bygge opp et omfattende, overnasjonalt forvaltningssystem, har EU/EØS-retten gjort bruk av de eksisterende strukturer i medlemsstatene på en måte som har vist seg meget effektiv: I et europarettslig perspektiv fungerer nasjonale forvaltningsmyndigheter som EU/EØS-organer. Statenes ansvar for selv å regulere den nasjonale håndhevingen av EU/EØS-rett er kjernen i det som ofte omtales som prinsippet om prosessuell og organisatorisk autonomi. Prinsippet innebærer blant annet at det ikke stilles særskilte krav til organiseringen av forvaltningsapparatet i den enkelte stat eller til dette forvaltningsapparatets saksbehandling ved anvendelse av EU/EØS-regler. Selv om verken EU-traktatene eller EØS-avtalens hoveddel ikke har bestemmelser som stiller uttrykkelig krav til den nasjonale forvaltningens organisering og saksbehandling, er det likevel klart at det gjennom sekundærrett kan gis regler som stiller slike krav. Prinsippet om prosessuell og organisatorisk autonomi har ikke vært sett på som skranke for den kompetanse EUs organer har til å fastsette sekundærrett med et innhold som også kan regulere saksbehandlingen for medlemsstatenes forvaltningsmyndigheter. Det har etter hvert også blitt vedtatt en til sammen temmelig omfattende sekundærrett som stiller en rekke krav både til organisering av og saksbehandling som foretas av forvaltningsmyndigheter i EUs medlemsstater. Fordi sekundærretten som regel er sektorspesifikk, er også regulering av medlemsstatens forvaltningsmyndigheters saksbehandling stort sett sektorbestemt.En rekke eksempler gjennomgås i de påfølgende kapitler i denne utredningen. Se også Paul Craig, «A General Law on Administrative Procedure, Legislative Competence and Judical Competence», European Public Law 2013, s. 503–524, særlig s. 505–509. Selv om EUs lovgivende myndigheter generelt har nøyd seg med sektorspesifikk regulering av de nasjonale forvaltningsmyndighetenes saksbehandling, er det rettslig grunnlag i TEUV for å gi generelle regler for medlemsstatenes forvaltningsmyndigheter.Ibid., Craig argumenterer overbevisende for at TEUV artikkel 352 kan anvendes som kompetansegrunnlag for å harmonisere medlemsstatenes forvaltningsrett (innenfor EU-rettens anvendelsesområde), men ikke like overbevisende for at TEUV artikkel 298 også kan brukes som kompetansegrunnlag for slik harmonisering, Ibid., s. 509–514. I tillegg til at sekundærretten kan begrense statens prosessuelle og organisatoriske autonomi, følger det av EU-domstolen praksis at EU-retten rommer en rekke uskreven rettsprinsipper som stiller krav også til nasjonale forvaltningsmyndigheters saksbehandling i EU-relaterte saker, jf. nærmere i punkt 7.3 nedenfor. Som påpekt i kapittel 3 er det klare utgangspunkt at disse prinsippene får tilsvarende anvendelse i EØS-rettslig sammenheng. Prinsippet om prosessuell og organisatorisk autonomi gjelder gjennomføring og håndheving av forpliktelser som bygger både primærrett og sekundærrett. For direktiver følger det av ordlyden i TEUV artikkel 288 at det er opp til medlemsstatene å bestemme formen og midlene for gjennomføringen av direktivet. Men det er etter EU-retten klart at medlemsstatene også har prosessuell og organisatorisk autonomi ved gjennomføring av forpliktelser i de grunnleggende traktatene og forordninger.Se for eksempel Fenger, Forvaltning & Fællesskab. s. 50–55. EU-domstolens klassisk formulering av prinsippet på prosessrettens område gjelder også for forvaltningens saksbehandling: EFTA-domstolen har også bekreftet at det i EØS gjelder et prinsipp om prosessuell og organisatorisk autonomi. Ett eksempel er EFTA-domstolen avgjørelse i Fokus Bank saken.Se sak E-1/04 Fokus Bank. Saken gjaldt blant annet et spørsmål om skattemyndighetenes kunne endre ligning for et selskap på grunnlag en vurdering av utenlandske aksjonærers eierposisjon, uten å varsle eller gi andre partsrettigheter til de utenlandske aksjonærene. På spørsmål fra Frostating lagmannsrett om det var i overensstemmelse med EØS-avtalen at Norge alene forholdt seg til selskapet og ikke de utenlandske aksjonærene da ligningen ble endret, uttalte EFTA-domstolen: EU-domstolens begrep om prosessuell og organisatorisk autonomi forutsetter en sondring mellom på den ene siden rettigheter og plikter som følger av EU-retten, den materielle EU-retten («substantive law»), og på den andre siden gjennomføringen og håndhevelsen av den materielle retten innad i medlemsstatene («enforcement»). Medlemsstatenes prosessuelle og organisatoriske autonomi gjelder gjennomføringen og håndhevelsen av den materielle EU-retten i medlemsstatene. Som alt nevnt og nærmere utdypet nedenfor er det flere unntak fra prinsippet om prosessuell og organisatorisk autonomi, både som følge av sekundærretten og EU-domstolens utvikling av EU-rettens generelle prinsipper. I litteraturen har enkelte forfattere tatt til orde for at begrensningene i medlemsstatenes prosessuelle og organisatoriske autonomi samlet sett har blitt så omfattende at det ikke står tilbake noe prinsipp å snakke om.Constantinos Kakoruis, «Do the member states possess judicial procedural «autonomy»?», Common Market Law Review 1997 s. 1389–1412, og Michal Bobek, «Why There is No Principle of «Procedural Autonomy» of the Member States» i Hans-W Micklitz og Bruno De Witte Bruno de. Witte (red.), The European Court of Justice and the autonomy of the member states, Intersentia, Cambridge 2012, s. 305–323. Det er imidlertid en diskusjon som har mer akademisk interesse enn relevans for regulering av den norske forvaltningens saksbehandling. For denne utredningens formål er det ikke nødvendig å ta stilling til om det fortsatt gir mening å snakke om et «prinsipp» om organisatorisk og prosessuell autonomi. Utgangspunktet er fortsatt at det er opp til medlemsstatene å avgjøre hvordan deres nasjonale forvaltningsapparat skal organiseres og fastlegge forvaltningens saksbehandlingsregler – det er unntakene fra dette utgangspunktet som må begrunnes. EU-domstolen stiller krav til medlemsstatenes gjennomføring og håndheving EU-rett som griper inn i statenes prosessuelle og organisatoriske autonomi. Langt på vei kan disse kravene sees som utslag av generelle prinsipper i EU-retten. I det følgende presenterer vi de mest sentrale prinsipper for de krav som sekundærretten og EU-domstolen har stilt til medlemsstatens forvaltningsmyndigheter. Nedenfor i kapittel 8 gjennomgår vi de enkelte krav til medlemsstatenes gjennomføring og håndheving EU-rett. Det er først og fremst EU-domstolen som har ført an i utviklingen av generelle prinsipper i EU-retten. Prinsippene er likevel tett forbundet med traktatene og sekundærretten. Prinsippene som EU-domstolen har formulert er utledet fra et bredt rettskildemateriale, inkludert traktatene og sekundærrett. Og ved revisjoner av traktatene er det blitt tatt inn bestemmelser som kodifiserer domstolskapte prinsipper. Endelig har også sekundærretten bygget på, anvendt og konkretisert generelle prinsipper formulert i traktatene og av EU-domstolen. Blant annet fordi de generelle prinsippene i EU-retten er så integrert i EUs rettsorden vil disse prinsippene også måtte legges til grunn i EØS-retten. Innholdet i og grunnlaget for de generelle prinsippene i EU/EØS-retten reiser en rekke rettsmetodiske, rettsdogmatiske og rettsteoretiske spørsmål som vi ikke kan gå inn på innenfor rammene av denne utredningen. Fordi prinsippene har vesentlig betydning for de mer konkrete krav som EU/EØS-retten stiller til medlemsstatens forvaltning vil vi i det følgende gi en kort presentasjon av noen hovedelementer i de prinsippene som er relevante for nasjonal gjennomføring og håndheving av EU/EØS-rett. Et første, grunnleggende «prinsipp» i så vel EU-retten som EØS-retten er lojalitetsprinsippet, nedfelt i henholdsvis EU-traktaten artikkel 4 nr. 3 og EØS-avtalens artikkel 3. Prinsippet er alt omtalt ovenfor i kapittel 5, men da med tanke på dets betydning for nasjonale forvaltningsmyndigheters bruk av det handlingsrom som gjeldende nasjonal forvaltningsrett til enhver tid gir dem. Lojalitetsprinsippet har imidlertid også en side til utformingen av den nasjonale forvaltningsretten, og det er dette som interesserer oss her. Ordlyden i EU-traktaten artikkel 4 nr. 3 og EØS-avtalens artikkel 3 kan umiddelbart tyde på at lojalitetsprinsippets føringer for utformingen av nasjonal forvaltningsrett er svært omfattende – bestemmelsene pålegger medlemsstatene å treffe «alle generelle eller særlige tiltak» som er egnet til å oppfylle de forpliktelser som følger av EU/EØS-retten. Det er imidlertid klart at lojalitetsprinsippet ikke gir EU-domstolen (eller EFTA-domstolen) noen generalfullmakt til å harmonisere nasjonal forvaltningsrett for å «optimalisere» håndhevingen av EU/EØS-retten på nasjonalt plan. I EU-rettslig sammenheng må legalitetsprinsippet lese i lys av så vel prinsippet om myndighetstildeling (EU-traktaten artikkel 4 nr. 1, jf. artikkel 5) og EUs plikt til å respektere medlemsstatenes nasjonale særtrekk, inkludert deres politiske og konstitusjonell grunnstrukturer (EU-traktaten artikkel 4 nr. 2), og via homogenitetsmålsetningen vil dette sette skranker også for utlegningen av EØS-avtalens artikkel 3. Lojalitetsprinsippet detaljstyrer derfor ikke utformingen av nasjonal forvaltningsrett, men utgjør – sammen med generelle betraktninger om EU-rettens effektivitet (effet utile) – grunnlaget for et overordnet krav om at nasjonal forvaltnings- og prosessrett ikke må gjøre det «umuligt eller uforholdsmæssigt vanskeligt» for private å hevde deres EU-baserte rettigheter for nasjonale forvaltningsorganer og/eller domstoler. Dette omtales vanligvis som «effektivitetsprinsippet», jf. nærmere i punkt 7.3.4 nedenfor. Lojalitetsprinsippet har også en side til prinsippene om gjensidig anerkjennelse og gjensidig tillit, og bidrar slik til å legitimere en temmelig vidtrekkende forståelse av disse, se nærmere i punkt 7.3.7 nedenfor. Med Lisboa-traktaten har formuleringen av lojalitetsprinsippet i EU-retten fått et tillegg som ikke gjenfinnes i EØS-avtalen artikkel 3: I henhold til EU-traktaten artikkel 4 nr. 3 første ledd skal Unionen og medlemsstatene, i henhold til prinsippet om lojalt samarbeid, respektere hverandre og bistå hverandre under utførelsen av de oppgaver som følger av traktatene. Noen utfordring for homogenitetsmålsetningen er dette likevel ikke – det er i realiteten bare snakk om en presisering av lojalitetspliktens betydning for grenseoverskridende administrativt samarbeid mellom EU-institusjonene og medlemsstatenes nasjonale forvaltningsorganer («vertikalt»), og mellom forvaltningsmyndighetene i ulike medlemsstater («horisontalt»).Se nærmere bl.a. i kapittel 11 nedenfor. Det følger dessuten allerede av EØS-avtalen artikkel 3 annet ledd at avtalepartene skal «lette samarbeidet innen rammen av denne avtale». Et annet traktatfestet utgangspunkt for EU/EØS-rettens føringer for forvaltningens saksbehandling er det generelle forbudet mot nasjonalitetsbasert diskriminering, jf. TEUV artikkel 18 og EØS-avtalen artikkel 4. Dette forbudet retter seg både mot lovgivende myndigheter ved utforming av nasjonal forvaltningsrett og mot nasjonale forvaltningsorganer og domstoler ved praktiseringene av denne. Både direkte og indirekte («rettslig» og «faktisk») diskriminering av EØS-utlendinger rammes. Forbudets krever i all enkelthet at sammenlignbare situasjoner ikke behandles forskjellig, og at forskjellige situasjoner ikke behandles på samme måte med mindre slik behandling er objektivt begrunnet.Jf. f.eks. EFTA-domstolens utlegning av dette i sak E-15/11 Arcade Drilling, med videre henvisninger til EU-domstolens praksis. Et illustrerende eksempel på prinsippets rekkevidde for nasjonale saksbehandlingsprosedyrer, men også på begrensningene i dets gjennomslagskraft, er spørsmålet om tilgang til digital samhandling med forvaltningen for brukere hjemmehørende i andre EØS-stater. Direkte diskriminering er nok lite aktuelt, men det er lett å tenke seg at det kreves opplysninger som i praksis vanskeliggjør tilgangen for EØS-utlendinger – typisk felt som krever et nasjonalt telefonnummer eller et nasjonalt postnummer, nasjonale betalingsløsninger eller nasjonale e-signaturløsninger. Krav som dette vil klart innebære en form for indirekte diskriminering, men det hjelper lite dersom forskjellsbehandlingen er objektivt begrunnet – eksempelvis fordi det ikke finnes pålitelige overnasjonale e-signaturløsninger. I et slikt tilfelle vil forbudet mot indirekte diskriminering av EØS-utledninger først få gjennomslag når EU-lovgiver får fjernet grunnlaget for forskjellsbehandlingen – som f.eks. ved forordning (EU) 910/2014 om elektronisk identifikasjon og tillitstjenester til bruk for elektroniske transaksjoner på det indre marked. Med denne løsningen på plass, kan EU-lovgiver følge opp med forslag til ny lovgivning som sikrer at ikke-diskriminerende tilgang til eksisterende digitale prosedyrer.Som nylig foreslått av Kommisjonen, se Forslag til Europaparlamentets og Rådets forordning om oprettelse af en fælles digital portal, der skal stille op-lysninger, procedurer og bistands- og problemløsningstjenester til rådighed, COM(2017) 256 final. Forslaget omtales nærmere i kapittel 13.3.2.4 nedenfor. En viktig side ved forbudet mot nasjonalitetsbasert diskriminering er at det, sammen med det ovennevnte lojalitetsprinsippet og generelle betraktninger om EU-rettens effektivitet, har gitt opphav til et overordnet krav om at nasjonal forvaltnings- og prosessrett ikke må gjøre det vanskeligere å håndheve EU/EØS-baserte rettigheter enn liknende rettigheter utledet av nasjonal rett, jf. det såkalte «ekvivalensprinsippet» som omtales nærmere straks nedenfor. Forskjellen mellom forbudet mot nasjonalitetsbasert diskriminering og ekvivalensprinsippet, og årsaken til at det særlig er sistnevnte som får betydning for utformingen av nasjonal forvaltnings- og prosessrett, er at ekvivalensprinsippet ikke stiller krav om at den som påberoper seg EU/EØS-rettigheter selv er en EØS-utlending. Ekvivalensprinsippet forbyr ufordelaktig håndtering av EU/EØS-baserte rettigheter helt uavhengig av hvem det er som gjør rettighetene gjeldende. Lojalitetsprinsippet og forbudet mot nasjonalitetsbasert diskriminering utgjør, sammen med generelle betraktninger om EU-rettens effektivitet, grunnlaget for ekvivalensprinsippet og effektivitetsprinsippet.De grunnleggende avgjørelsene er sak 33/76 Rewe, ECLI:EU:C:1976:188 og sak 45/76 Comet, ECLI:EU:C:1976:191. Prinsippene innebærer i korthet at saksbehandlingsregler for nasjonal anvendelse av EU-rett ikke må være mindre gunstig for berørte borgere og virksomheter enn de som gjelder for sammenlignbare situasjoner etter nasjonal rett (ekvivalensprinsippet), og heller ikke gjør det umulig eller uforholdsmessig vanskelig å utøve de rettigheter som EU-retten beskytter. I sak C-349/07 Sopropé, en sak som blant annet gjaldt spørsmålet om nasjonale fristregler for å imøtegå et varsel om etteroppkreving av importtoll var i strid med retten til forsvar, uttrykte EU-domstolen dette som følger: Selv om både effektivitetsprinsippet og ekvivalensprinsippets begrenser medlemsstatenes prosessuelle og organisatoriske autonomi, er det vesensforskjeller mellom prinsippene. Ekvivalensprinsippet legger opp til en sammenligning av regler og hvorvidt det er mindre gunstig enn for andre lignende forhold i den interne rettsordenen. Effektivitetsprinsippet kan derimot også ses på som et krav, og ikke bare en begrensning, som forplikter medlemsstatene til å sikre en effektiv håndhevelse av EU-retten. For EØS-avtalens del har EFTA-domstolen lagt til grunn av ekvivalens- og effektivtetsprinsippet begrenser prinsippet om prosessuell og organisatorisk autonomi også i EØS-retten.Se fra den senere tid sak E-11/12 Koch, avsnitt 121 og sak E-24/13 Casino Admiral, avsnitt 69. Også Høyesterett ser ut til å ha akseptert at prinsippene som en del av EØS-retten.Som påpekt i kapittel 3 tok Høyesterett et lite forbehold i Rt. 2005 s. 597 [A] Allseas Marine Contractors, men dets praktiske betydning er neppe særlig stor etter prinsipputtalelsene om EØS-rettens gjennomslag i Rt. 2005 s. 1365 [P] Finanger II. Selv om de EU-rettslige prinsippene om ekvivalens og effektivitet ble utviklet som krav til medlemsstatens prosessregler, er det klart at begge prinsippene også får betydning medlemsstatenes forvaltningsrett. Tilsvarende gjelder også i EØS-retten. Selv om EFTA-domstolen i den ovennevnte Fokus Bank saken viste til EØS-avtalen i utgangspunktet ikke inneholder noen spesielle bestemmelser for den forvaltningsmessige saksbehandlingen i EØS-statenes interne rettsordener, føyde EFTA-domstolen i saken uttrykkelig til at det også kan stilles EØS-rettslig krav til saksbehandlingen i EFTA-statens i forvaltningsapparat: Uttrykket «saksbehandlingen» er ikke skarpt definert og må saklig sett kunne omfatte alle deler av forvaltningens saksbehandling; fra forberedelsesstadiet til det treffes vedtak, herunder eventuell klageomgang og omgjøring. Fokus Bank gjaldt ligningsmyndighetenes saksbehandling, men de kravene til forvaltningens saksbehandling som kan utledes av lojalitsplikten og effektivitetsprinsippet må i utgangspunktet gjelde ethvert forvaltningsorgan som utøver myndighet eller annen virksomhet med en EØS-tilknytning. Selv om ekvivalensprinsippet og effektivitetsprinsippet stiller krav til nasjonale forvaltningsmyndigheter, innebærer ikke noen plikt til harmonisering av verken prosessrett eller forvaltningsrett. Derimot vil effekten av prinsippene ha ulik betydning innad i de ulike rettsordener, avhengig av hvordan den interne retten sikrer EU-rettslig likebehandling og effektivitet. De rettslige konsekvensene av de to prinsippene vil derfor variere fra medlemsstat til medlemsstat. I praksis fra EU-domstolen har prinsippene om prosessuell likebehandling og effektivitet blitt satt i sammenheng med prinsippet om effektiv rettsbeskyttelse.Sak C-432/05 [SK] Unibet, ECLI:EU:C:2007:163, avsnitt 37 og 38. Slik prinsippet om effektiv rettsbeskyttelse er formulert av EU-domstolen innebærer det at rettssubjekter skal ha en mulighet til å få håndhevet rettigheter som følger av EU-retten i medlemsstatene.Sak 222/84 Johnston, ECLI:EU:C:1986:206, avsnitt 18. Og prinsippet har av EU-domstolen blitt kategorisert som en «fundamental right».Xavier Groussot, General principles of community law, Europa law publ., Groningen2006, s. 236. Retten til effektiv rettsbeskyttelse er nå også omfattet av EUs pakt om grunnleggende rettigheter, artikkel 47 der det følger at «[e]nhver, hvis rettigheder og friheder som sikret af EU-retten er blevet krænket, skal have adgang til effektive retsmidler for en domstol». Prinsippet om effektiv rettsbeskyttelse er nå også nedfelt TEU artikkel 19 nr 1 andre ledd: «Medlemsstaterne tilvejebringer den nødvendige adgang til domstolsprøvelse for at sikre en effektiv retsbeskyttelse på de områder, der er omfattet af EU-retten.» Det fremgår allerede av ordlyden at dette prinsippet retter seg til medlemsstatene. Verken TEU artikkel 19 eller EUs pakt om grunnleggende rettigheter er omfattet av EØS-avtalen, men som vist i kapittel 3 tilsier både homogenitetsmålsetningen og EØS-statenes felles forpliktelser i henhold til EMK at dette er av liten praktisk betydning for så vidt gjelder prinsippet om effektiv rettsbeskyttelse. Det kan diskuteres om EU-domstolens utvikling av prinsippet om effektiv gjennomføring av EU-rett i medlemsstatenes rettsordener er et utslag av prinsippet om effektiv rettsbeskyttelse, eller om effektivitetsprinsippet er forskjellig fra prinsippet om effektiv rettsbeskyttelse.Diana-Urania Galetta Procedural Autonomy of EU Member States: Paradise Lost?: A Study on the "Functionalized Procedural Competence" of EU Member States, Springer Berlin2010, s. 19. Spørsmålet er om det er rettighetshavernes rettssikkerhet eller EU-rettens gjennomslagskraft som er det primære formålet bak EU-domstolens praksis vedrørende effektivtetsprinsippet. I EU-domstolens avgjørelse i Pontin fremholder EU-domstolen at likebehandlings- og effektivitetsprinsippet er «udtryk for medlemsstaternes almindelige forpligtelse til at sikre domstolsbeskyttelsen af borgernes rettigheder i henhold til fællesskabsretten».Sak C-63/08 Pontin, ECLI:EU:C:2009:666 [A5], avsnitt 44. Tilsvarende presiseres i avgjørelsen Impact der det uttales at prinsippene er «udtryk for medlemsstaternes almindelige forpligtelse til at sikre retsbeskyttelsen af borgernes rettigheder i henhold til fællesskabsretten».Sak C-268/06 [SK] Impact, ECLI:EU:C:2008:223, avsnitt 47. Dette taler for at formålet bak effektivitetsprinsippet (og likebehandlingsprinsippet) er å sikre effektiv rettsbeskyttelse av de individuelle rettighetene som følger av EU-retten. Prinsippene kan dermed ses som utslag av prinsippet om effektiv rettsbeskyttelse. Det er likevel gode grunner for å skille mellom effektivtetsprinsippet og prinsippet om effektiv rettsbeskyttelse på et analytisk nivå. Dels har EU-domstolen selv har skilt mellom retten til effektiv rettsbeskyttelse og effektivitetsprinsippet.Fenger, Forvaltning & Fællesskab, s. 102. Dels er det klart at effektivitetsprinsippet ikke nødvendigvis virker til gunst for borgerne. Ibid., s. 103. Som fremholdt av Fenger vil en sammensmeltning av begrepene føre til en tildekking av to forskjellige formål.Ibid., s. 103. Selv om det i praksis kan være vanskelig å skille mellom effektivitetsprinsippet og prinsippet om effektiv rettsbeskyttelse vil vi i denne utredningen likevel referer til effektivitetsprisnippet og prinsippet om effektiv rettsbeskyttelse som to ulike prinsipper. Etter inspirasjon fra blant annet tysk rett har EU-domstolen etablert proporsjonalitetsprinsippet som et overordnet prinsipp som gjennomsyrer hele EU-retten. I tilfeller hvor offentlige myndigheter, det være seg EU-institusjonene eller medlemsstatene, griper inn i EU-baserte rettigheter, krever proporsjonalitetsprinsippet at så ikke skjer i større utstrekning enn nødvendig for å ivareta allmenne hensyn som EU-retten anerkjenner.Se generelt Takis Tridimas, The General Principles of EC Law, OUP, Oxford 2000, s. 89 flg. Spørsmålet om proporsjonalitetsprinsippet også krever en avsluttende interesseavveining («forholdsmessighet sensu stricto») lar vi ligge i denne sammenheng. Med tanke på EU-rettens vern av grunnleggende rettigheter er prinsippet nå generelt uttrykk i grunnrettighetspakten artikkel 52 nr. 1: Proporsjonalitetsprinsippet har nok størst betydning som materiell skranke for inngrep i EU/EØS-baserte rettigheter, men det ikke vanskelig å se for seg saksbehandlingsregler som utgjør restriksjoner på den frie bevegeligheten av varer, tjenester, personer og kapital og som derfor må underkastes en proporsjonalitetsvurdering. Det er for eksempel grenser for hvor grundig forvaltningen kan utrede en sak, hvor mye informasjon som kan kreves fremlagt, hva slags dokumentasjon som kan kreves osv.Se nærmere i kapittel 8.3 nedenfor. Et konkret utslag av denne tilnærmingen finnes i tjenestedirektivet (direktiv 2006/123) artikkel 5 nr. 3: Et annet utslag av proporsjonalitetsprinsippets føringer for nasjonal forvaltningsrett er EU/EØS-rettens krav til at eventuelle gebyr må være rimelige og ikke overstige kostnadene ved saksbehandlingen.Jf. bl.a. tjenesteloven § 11 fjerde ledd. Et tredje eksempel gir Kommisjonens nye forslag til digitalisering av samhandlingen mellom private og nasjonale forvaltningsmyndighet i visse nærmere angitte typetilfeller, som inneholder følgende snevre unntaksbestemmelse: Et viktig spørsmål knyttet til proporsjonalitetsprinsippet er forvaltningens adgang til å anføre administrative hensiktsmessighetsbetraktninger i et forsøk på å rettferdiggjøre forvaltningsregler som utgjør restriksjoner på EU/EØS-rettens hovedregler om fri bevegelighet. EU-domstolen er i utgangspunktet meget skeptisk til slike fremstøt.Se for eksempel sak C-318/07 [SK] Persche, avsnitt 55. I storkammeravgjørelsen i sak C-110/05 Kommisjonen mot Italia anerkjente imidlertid EU-domstolen medlemsstatenes behov for å kunne stille opp generelle og praktikable regler. Saken gjaldt et generelt italiensk forbud mot mopedtilhengere, noe EU-domstolen aksepterte under henvisning til at «medlemsstaterne ikke kan afskæres fra muligheden for at nå et formål som trafiksikkerhed ved at indføre almene og simple regler, som førerne let kan forstå og anvende, og som de kompetente myndigheder nemt kan forvalte og håndhæve».Sak C-110/05 [SK] Kommisjonen mot Italia, avsnitt 67. Kursivert her. Se videre sak C-142/05 [A5] Mickelsson og Roos, avsnitt 36; sak C-137/09 [A5] Josemans, avsnitt 81–82) og sak C-400/08 [A5] Kommisjonen mot Spania, avsnitt 124–125. Rekkevidden av denne uttalelsen er ikke helt klar, men dommen tilsier at administrative hensyn i hvert fall må kunne anføres som et støtteargument der også andre grunner tilsier at en restriksjon er rettferdiggjort.Se Fredriksen og Mathisen, EØS-rett, s. 96. Dette har nok størst betydning for det materielle innholdet av forvaltningsrettslige reguleringer, men det kan vel etter omstendighetene også få betydning for utforming og anvendelse av saksbehandlingsregler. Når det gjelder saksbehandling som griper inn i grunnleggende rettigheter, har EU-domstolen i flere avgjørelser understreket at grunnrettigheter som retten til kontradiksjon ikke skal betraktes som absolutte rettigheter. Det er tale om rettigheter som i følge EU-domstolen kan: Fra et nasjonalt perspektiv er det nærliggende å spørre om proporsjonalitetsprinsippet også kan virke «omvendt», altså som en øvre begrensning av hvor mye tid og krefter man må bruke på å håndheve EU/EØS-regler som man kanskje ikke synes er viktige nok til å legge beslag på mer enn en temmelig begrenset del av forvaltningens budsjetter.Se til sammenligning tvisteloven § 1-1(2) fjerde strekpunkt, som slår fast at saksbehandlingen og kostnadene i sivile saker skal stå i et rimelig forhold til sakens betydning. Selv om dette dels handler om å ivareta motpartens interesser i saker som står mellom private, så handler det også om å sikre hensiktsmessig bruk av de ressurser som det offentlige bruker på domstolsvesenet. Fra et EU/EØS-perspektiv er imidlertid dette ikke et spørsmål om anvendelse av proporsjonalitetsprinsippet, men derimot et spørsmål om medlemsstatene kan anføre manglende ressurser for å rettferdiggjøre nedprioritering av EU/EØS-relaterte forvaltningsoppgaver. Svaret på dette spørsmålet er ikke overraskende et klart nei, i hvert fall i typetilfeller hvor EU/EØS-retten pålegger nasjonale forvaltningsmyndigheter konkrete handleplikter eller resultatforpliktelser. I tilfeller hvor det aktuelle EU/EØS-regelverket ikke pålegger forvaltningen konkrete forpliktelser, vil prioriteringsspørsmålet bli regulert av lojalitetsprinsippet, som konkretisert gjennom ekvivalensprinsippet og effektivitetsprinsippet. Så lenge EU/EØS-relaterte forvaltningsoppgaver ikke nedprioriteres sammenlignet med sammenlignbare nasjonale oppgaver, gir dette medlemsstatene et visst handlingsrom.Se for øvrig kapittel 12 om EU/EØS-rettslige krav til at visse avgjørelser må treffes av uavhengige forvaltningsmyndigheter, og hvor EU/EØS-retten i den anledning krever at medlemsstatene utruster disse tilsynsorganene med tilstrekkelige ressurser. Noe utslag av det EU/EØS-rettslige proporsjonalitetsprinsippet er dette imidlertid ikke. I EU-retten er gjensidig anerkjennelse og gjensidig tillit grunnleggende prinsipper som er nært forbundet. Begge prinsippene har spilt en rolle ved utformingen av konkrete krav til nasjonale forvaltningsmyndigheter saksbehandling innenfor EU/EØS-rettens virkeområde. Prinsippet om gjensidig anerkjennelse ble utviklet av EU-domstolen med utgangspunkt i reglene om fri bevegelse av varer. Ved tolkningen av forbudet mot tiltak som har tilsvarende virkninger som kvantitative importrestriksjoner (TEUV artikkel 34/EØS-avtalen artikkel 11) har EU-domstolen helt siden sak 120/78 Cassis de Dijon fremholdt at den enkelte medlemsstat i utgangspunktet er forpliktet til å anerkjenne produkter som er lovlig fremstilt og markedsført i enhver annen medlemsstat. I den konkrete saken betød det at tyske myndigheter måtte anerkjenne fransk solbærlikør med lavere alkoholinnhold enn tysk likør. I følge EU domstolen kan ikke myndigheter i en medlemsstat: Kravet om at medlemsstatene må anerkjenne produkter som lovlig kan markedsføres i andre medlemsstater har blitt gjentatt av EU-domstolen i en rekke saker på flere områder, og er blant annet også kommet til uttrykk som et sentralt prinsipp i sekundærlovgivning innlemmet i EØS-avtalen. Det heter i forordning (EF) 764/2008 om prosedyrer for anvendelsen av nasjonale tekniske forskrifter på produkter som markedsføres lovlig i en annen medlemsstat at: Prinsippet om gjensidig anerkjennelse er ikke begrenset til reglene om fri vareflyt – det står også helt sentralt for eksempel på tjenestevirksomhetens område.En grunnleggende avgjørelse er sak C-76/90 Säger, ECLI:EU:C:1991:331. Et illustrerende eksempel er den alt omtalte bestemmelsen i tjenestedirektivet (direktiv 2006/123) artikkel 5 nr. 3: For nasjonale forvaltningsmyndigheter innebærer kravet til gjensidig anerkjennelse at man som utgangspunkt ikke kan duplisere krav til dokumentasjon eller operere med andre trinn i saksbehandlingen som bare gjentar undersøkelser allerede foretatt i andre EØS-stater. Et klassisk eksempel er Sak 42/82 Kommisjonen mot Frankrike, ECLI:EU:C:1982:83, hvor EU-domstolen gjorde det klart at franske forvaltningsmyndigheter ikke kunne ignorere den omstendighet at italienske forvaltningsmyndighetene allerede hadde kontrollert at et parti vin overholdt EUs regler for å beskytte forbrukere og menneskers liv og sunnhet.Sak 42/82 Kommisjonen mot Frankrike, ECLI:EU:C:1982:83, avsnitt 56. Prinsippet om gjensidig anerkjennelse forutsetter gjensidig tillit mellom nasjonale forvaltningsmyndigheter.Se Jukka Snell, «The Single Market: does Mutual Trust Suffice?», i Evelien Brouwer og Damien Gerard (red.), Mapping Mutual Trust: Understanding and Framing the Role of Mutual Trust in EU Law, EUI Working Papers MWP 2016/13, s. 11-15. I nyere rettspraksis har EU-domstolen løftet frem gjensidig tillit som et helt grunnleggende prinsipp for EUs rettsorden.Dette er kommentert av flere, for en grundig gjennomgang med henvisning til flere bidrag, se Koen Lenaerts, «La vie après l'avis: Exploring the principle of mutual (yet not blind) trust», Common Market Law Review 2017, s. 805–840. I vurderingen av et forslag til en avtale om EUs tiltredelse til EMK uttalte domstolen at EU-retten er basert på den grunnleggende premiss at hver medlemsstat ikke bare anerkjenner de verdier som EU er bygget på (TEU artikkel 2), men også at disse verdiene er anerkjent av alle andre medlemsstater. I følge domstolen forutsetter og begrunner denne premissen at det foreligger en «gensidig tillid mellem medlemsstaterne med hensyn til anerkendelsen af disse værdier og dermed under iagttagelse af EU-retten, der gennemfører disse.»Uttalelse 2/13 [P], EMK, ECLI:EU:C:2014:2454, avsnitt 168. Domstolen utdypet at: I følge EU-domstolen innebærer prinsippet om gjensidig tillit at medlemsstatene ikke bare kan, men er forpliktet til å legge til grunn at samtlige medlemsstater overholder grunnleggende rettigheter, slik det hverken er mulig for dem å kreve et høyere beskyttelsesnivå eller, unntatt i særlig tilfeller, kontrollere om en annen medlemsstat i et konkret tilfelle rent faktisk lever opp til EU-rettens krav.Ibid., avsnitt 192. Ved vurderingen av forslaget om tiltredelsesavtale til EU ble prinsippet om gjensidig tillitt særlig betydningsfullt, fordi domstolen mente at forslaget til tiltredelsesavtale ville true prinsippet om gjensidig tillit, fordi avtalen innebar EMK kunne anvendes innenfor EU-rettens anvendelsesområde. Det kunne i følge domstolen pålegge en medlemstat et krav om å kontrollere en annen medlemsstats overholdelse av grunnleggende rettigheter. Dette i motsetning til EU-retten som forutsetter at det er «gensidig tillid mellem disse medlemsstater». På det grunnlag ville EUs tiltredelse til EMK i følge domstolen «kunne bringe såvel den ligevægt, som Unionen er baseret på, som EU-rettens autonomi i fare» (avsnitt 194). Foreløpig er det først og fremst på områder av EU-retten som ikke omfattes av EØS-avtalen at prinsippet om gjensidig tillit har fått oppmerksomhet – EUs asylregler (Dublin-regimet); det strafferettslige samarbeidet (særlig den europeiske arrestordren) og gjensidig anerkjennelse og fullbyrdelse av rettsavgjørelser (Brussel I-forordningen) er tre eksempler. Det er like fullt klart nok at prinsippet om gjensidig tillit har generell anvendelse i EU-retten og også vil kunne få praktisk betydning for utviklingen av samarbeidet mellom nasjonale forvaltningsmyndigheter som finner sted innenfor EØS-avtalens virkeområdet. Et eksempel kan være EUs arbeid med digitalisering av dette forvaltningssamarbeidet, som bl.a. forutsetter at EU/EØS-statene har tillit til at retten til vern av personopplysninger ivaretas av alle medlemsstatene. Og når det gjelder fri bevegelse av varer på tvers av landegrenser har EU-domstolen lagt til grunn at nasjonale forvaltningsmyndigheter i en medlemsstat må «udvise gensidig tillid» til den kontroll av varer som er foretatt av en annen medlemsstat.Se sak C-5/94 Hedley Lomas, ECLI:EU:C:1996:205, avsnitt 19 og kapittel 8.3.3 nedenfor. For øvrig innebærer Norges tilknytningsavtaler til EUs asylpolitikk (Dublin-avtalen); til deler av det strafferettslige samarbeidet (bl.a. Schengen-avtalen)Norge har også fremforhandlet en tilknytning til EUs arrestordre, men denne avtalen er ikke trådt i kraft. og til deler av det sivilprosessuelle samarbeidet (Lugano-konvensjonen) at EU-domstolens utlegning av prinsippet om gjensidig tillit vil ha direkte relevans for norsk forvaltning på disse rettsområdene. En mulig utfordring for Norge og de øvrige EFTA-statene er at det ikke er gitt at EU-domstolen vil pålegge EUs medlemsstater å ha tillit også til dem. Dette kan synes paradoksalt ut fra den betraktning at grunnrettighetsvernet i Norge neppe står tilbake fra det som tilbys i EUs medlemsstater, men fra et strengt rettslig perspektiv er det en kjensgjerning at EUs pakt om grunnleggende rettigheter ikke binder norske myndigheter og at EØS-avtalen (og i enda mindre grad Norges øvrige tilknytningsavtaler til EU) ikke har like effektive kontrollmekanismer som dem som finnes i EU-retten. Vi lar imidlertid denne problematikken ligge i denne sammenheng. EUs pakt om grunnleggende rettigheter artikkel 48 nr. 2 bygger på en forutsetning om respekt for den enkeltes forsvarsrettigheter. Bestemmelsen lyder: Selv om grunnrettighetspakten ikke spesifiserer hva denne retten til forsvar innebærer, er det klart at det langt på vei er tale om en EU-rettslig parallell til EMK artikkel 6 nr. 3. Konkret inkluderer dette rett til å bli underrettet om anklager, retten til å forberede forsvaret, rett til et effektivt forsvar, rett til å stille spørsmål til vitner, og rett til tolk og oversettelse.Se EMK artikkel 6 nr. 3. I avgjørelsen av saken anvendte ikke EU-domstolen den samme formulering som i forslaget til avgjørelse, men kom likevel til at retten til å bli hørt gjaldt uavhengig av om det fulgte ordlyden i den aktuelle sekundærretten. Se sak 17/74 Transocean Marine Paint, ECLI:EU:C:1974:106, avsnitt 15. Det er i senere rettspraksis vist til forsvarsrettigheter i en rekke avgjørelser, og domstolen har ved flere anledninger understreket at forsvarsrettighetene utgjør generelle rettsprinsipper i EUs rettsorden. For eksempel i sak C-395/00 Cipriani kom EU-domstolen til at en fristregel i et direktiv var ugyldig fordi fristen ikke ga parten mulighet for å uttale seg, før det ble truffet et vedtak blant annet om en administrativ sanksjon. I saken var det tale om en frist for å dokumentere forskriftsmessig omsetning. Anvendt på de konkrete forholdene i saken medførte ordlyden i direktivet at fristen var utløpt før den avgiftspliktige fikk eller kunne fått kjennskap til at omsetningen ikke hadde vært forskriftsmessig. I saken uttalte EU-domstolen seg blant annet om mulighet for kontradiksjon og retten til å bli hørt: I Cipriani kom EU-domstolen til at fristregelen i det aktuelle direktivets var ugyldig for den ikke ga mulighet for kontradiksjon og rett til å bli hørt. Avgjørelsen viser med dette at EU-rettens generelle prinsipper, herunder også dem som legger føringer for nasjonal forvaltningsrett, er en del av EUs primærrett. Sekundærrett som ikke lar seg tolke i tråd med primærretten, må settes til side. For EUs egen forvaltningsrett er elementer av retten til å bli hørt også nedfelt i pakten om grunnleggende rettigheter, som en del av retten til god forvaltning. Det fremgår av artikkel 41 (2) a at retten til god forvaltning blant annet omfatter: «retten for enhver til at blive hørt, inden der træffes en individuel foranstaltning over for ham eller hende, som måtte berøre vedkommende negativt».Den Europæiske Unions charter om grundlæggende rettigheder, artikkel 41 (2). Selv om det er klart at forsvarsrettigheter har blitt anerkjent som et grunnleggende prinsipp og rettighet har det vært betydelig usikkerhet om hvor langt prinsippet rekker, og hva prinsippets konkrete innhold er.Det er en omfattende akademisk litteratur, se blant annet Schwarze, Europäisches Verwalungsrecht, s. 1275 flg. Takis Tridimas, The General Principles of EC Law, OUP, Oxford 2000, s. 244–275, og Eric Barbier de La Serre, «Procedural Justice in the European Community Case-law concerning the Rights of the Defence», European Public Law 2006 s. 225–250. Blant annet var det lenge uklart om den EU-rettslige beskyttelsen av retten til et forsvar også gjaldt når medlemsstatenes forvaltningsmyndigheter anvendte EU-rett.Se for eksempel Fenger, Forvaltning & Fællesskab, s. 349 flg. Denne tvilen er nå ryddet av veien gjennom en rekke avgjørelser i løpet av det siste tiåret hvor EU-domstolen har lagt til grunn at retten til å bli hørt er en grunnleggende rettighet som også medlemsstatene må respekterer innenfor EU-rettens anvendelsesområde.Se sak C-166/13 [A5] Mukarubega, ECLI:EU:C:2014:2336, avsnitt 44-45, og sak C-249/13 [A5] Boudjlida, ECLI:EU:C:2014:2431, avsnitt 32–34. Den første klare avgjørelsen i denne retningen var sak C-349/07 Sopropé, hvor EU-domstolen konkluderte med at medlemsstatenes forvaltningsmyndigheter ved innkreving av tollavgift måtte overholde det generelle EU-rettslige prinsipp om retten til forsvar: Dette kapittelet presenterer hovedtrekkene i EU/EØS-rettens krav til saksbehandling når medlemsstatens forvaltningsmyndigheter anvender av EU/EØS regler. Vi legger hovedvekten på de kravene som er utviklet i rettspraksis, i første rekke EU-domstolens praksis – men vil også vise til sekundærrett for å illustrere og utdype enkelte saksbehandlingskrav. Vi ser nedenfor nærmere på EU-rettslige krav om at nasjonal forvaltning må sikre retten til å bli hørt og mulighet for kontradiksjon, og gi tilstrekkelig veiledning, samt sørge for at avgjørelsesgrunnlaget er tilstrekkelig utredet, at saksbehandlingstiden ikke er for lang, at myndighet utøves uavhengig av kommersielle interesser, og at avgjørelser blir tilstrekkelig begrunnet.Vi har ikke behandlet EØS-rettslige rammer for offentlighet og innsyn. Dels er dette spørsmål som angår personopplysningsdirektivet og personvernforordningen som vi ikke er bedt om å se på. Dels vil også eventuelle EØS-rettslige rammer for offentlighet og innsyn heller ikke bare angå forvaltningsloven, men også offentleglova. Som allerede fremhevet ovenfor i kapitel 7 er EU/EØS-rettens krav til medlemsstatens forvaltning bygget på flere generelle prinsipper. Disse prinsippene er rammer også for norske forvaltningsorganer som anvender EØS-rettslige regler. De enkelte krav som fremstilles nedenfor er i all hovedsak konkretiseringer av disse kravene, og må også forstås nettopp som konkretiseringer. Det er tale krav som ikke er statiske men dynamiske, i den forstand at innholdet i kravene utvikles over tid. Ved tvil om rekkevidden av de enkelte krav til saksbehandlingen som har vært stilt i rettspraksis eller som stilles i sekundærrett, kan prinsippene i mange tilfeller gi mer veiledning enn tidligere rettspraksis og sekundærrettens ordlyd. De krav som EU-domstolens har stilt til den saksbehandlingen som foretas av medlemsstatenes forvaltning er stort sett formulert i temmelig generelle og knappe uttalelser i domspremisser. På det grunnlag er det ofte vanskelig å si med sikkerhet hvor langt kravene rekker. Niels Fengers bok Forvaltning og Fællesskab: Om EU-rettens betydning for den almindelige forvaltningsret: Konfrontation og frugtbar sameksistens gir en svært detaljert og grundig gjennomgang av EU-rettens krav til nasjonale forvaltningsmyndigheters saksbehandling og deres betydning for dansk forvaltningsrett.Fenger, Forvaltning & Fællesskab. Boken ble utgitt i 2004 og ga på det tidspunkt et oppdatert bilde av rettstilstanden både etter EU-retten og den danske forvaltningsretten. På grunn av likhetstrekkene mellom dansk og norsk forvaltningsrett er Fengers analyser nyttige også for fremstilling av EØS-rettens krav til norsk forvaltningsrett. Mer enn 10 år etter Fengers analyse er det likevel klart at det har foregått en rettsutvikling, både gjennom EU-domstolen praksis og i sekundærretten. Deler av denne praksisen er omtalt og beskrevet i Niels Fengers kommentarutgave til den danske forvaltningsloven,Se Fenger, Forvaltningsloven med kommentarer. og i 2. utgave av boken EU-rettens påvirkning av dansk forvaltningsrett.Se Niels Fenger, EU-rettens påvirkning af dansk forvaltningsret, 2. utg., 2013. Det er likevel flere aspekter ved de siste 10 års praksis som Fenger ikke analyserer i de to sistnevnte bøkene. På den bakgrunn bygger fremstillingene som gis nedenfor langt på vei på Fengers arbeider når det gjelder det eldre rettskildematerialet, men fremstillingen av det nyere rettskildematerialet for en stor del må bygge på nye analyser. Fenger har gitt uttrykk for at EU-domstolens krav til saksbehandlingen i medlemsstatens forvaltning stort sett ikke går lenger enn de krav som allerede gjelder for dansk forvaltningsrett i kraft av den danske forvaltningsloven.Ibid., s. 10. Men som Fenger også peker på og har grundig dokumentert er det en omfattende sekundærrett som stiller særskilte krav til forvaltningens saksbehandling på en rekke sektorer, se allment om dette Fenger, Forvaltning & Fællesskab. Som gjennomgangen nedenfor viser, er det ikke grunn til å anta at situasjonen er vesensforskjellig i Norge. Generelt synes ikke EØS-retten å stille krav til norsk forvaltnings saksbehandling som går lenger enn de krav som allerede følger av forvaltningsloven. Dette er likevel bare et utgangspunkt som må presiseres i flere retninger. For det første, et allment trekk ved de krav som EU-domstolen har stilt til saksbehandlingsprosessen i medlemsstatens forvaltningsorganer er at disse kravene ikke nødvendigvis er begrenset til behandling av det som den norske forvaltningsloven definerer som «enkeltvedtak». Kravene er ikke nødvendigvis avgrenset til avgjørelser, men kan også gjelde faktiske handlinger – og kravene gjelder ikke bare utøvelse av offentlige myndighet, de kan også gjelde andre disposisjoner, og kravene angår heller ikke bare det som er bestemmende for rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer. For det andre, i motsetning til den norske forvaltningslovens krav til saksbehandlingen kan ikke EU/EØS-rettens krav til saksbehandlingen uten videre fravikes i særlovgivningen. Enkelte EU/EØS-rettslig krav til saksbehandlingen er nærmest av ufravikelig karakter, mens andre kan fravikes forutsatt at det kan gis en tilfredsstillende begrunnelse for å fravike saksbehandlingskravene. For det tredje, forskjeller mellom den rettslige argumentasjonen i EU/EØS-retten og norsk intern rett kan medføre at EU-rettens krav vil strekke seg noe lenger i konkrete situasjoner enn kravene etter norsk rett. For det fjerde, for å kunne fastslå med noen grad av sikkerhet at EU/EØS-retten ikke stiller strengere krav til saksbehandlingen enn den norske forvaltningsloven forutsettes det i realiteten en temmelig detaljert komparativ analyse av innholdet i saksbehandlingsreglene. Normteoretisk er de fleste saksbehandlingsregler pliktnormer som retter seg mot forvaltningen, i den forstand at de som regel fastsetter påbud om at forvaltningen blant annet skal utrede saker, og forhåndsvarsle og begrunne avgjørelser. Men for å redegjøre for innholdet i pliktregler og ikke minst for å kunne sammenligne innholdet i to sett av pliktregler er det nødvendig å kartlegge konkret både hvem som er pliktsubjekter, i hvilke situasjoner plikten oppstår (situasjonsbetingelser), og innholdet i den enkelte plikt. Vi har ikke foretatt noen detaljert sammenligning av det normative innholdet i hvert enkelt element i EU/EØS-rettens saksbehandlingsregler og den norske forvaltningsloven. Heller ikke Fengers grundige analyse av EU-rettens betydning for den alminnelige danske forvaltningsrett, som i omfang er på mer enn 1000 sider, presenterer en slik detaljert normteoretisk strukturert sammenligning. Der heller ikke opplagt at en slik sammenligning lar seg gjennomføre på et detaljert nivå. De EU/EØS-rettslig kravene til saksbehandlingen har frem til nå hatt en dynamisk karakter. Det er derfor fortsatt uklart hvor langt kravene egentlig går. På den bakgrunn har vi nedenfor konsentrert oss om å gi en oversikt over hovedelementer i EU/EØS-rettens krav til nasjonale forvaltningsmyndigheters saksbehandling og kort peke på noen områder hvor det kan være forskjeller mellom de enkelte EU/EØS-rettslig krav og den norske forvaltningslovens krav. I EU-retten har mulighet for kontradiksjon og retten til å bli hørt lenge blitt sett som grunnleggende elementer i den enkeltes forsvarsrett. Som nevnt overfor om prinsippet om retten til et forsvar har prinsippets anvendelsesområde blitt utvidet fra EUs egen forvaltningsrett, til også å gjelde situasjoner hvor medlemsstatens forvaltningsmyndigheter anvender EU-rett. Det innebærer blant annet at medlemsstatenes forvaltningsmyndigheter uavhengig av nasjonal rett må respektere den enkeltes rett til kontradiksjon og høring når EU-regler anvendes. I Sopropé som gjaldt nasjonale forvaltningsmyndigheter innkreving av tollavgift, formulerte EU-domstolen det slik at retten til forsvar innebærer at: Tilsvarende er gjentatt i en rekke saker hvor medlemsstatens forvaltningsmyndigheter har anvendt EU-rett.Se sak C-277/11 [A5] M. mot Minister for Justice, Equality and Law Reform m.fl., ECLI:EU:C:2012:744; C-383/13 PPU [A5] M.G. og N.R. mot Staatssecretaris van Veiligheid en Justitie, ECLI:EU:C:2013:533; C-276/12 [SK] Sabou, ECLI:EU:C:2013:678; Forente saker C-29/13 og C-30/13 [A5] Global Trans Lodzhistik, ECLI:EU:C:2014:140; Forente saker C-129/13 og C-130/13 [A5] Kamino, ECLI:EU:C:2014:2041; C-166/13 [A5] Mukarubega, ECLI:EU:C:2014:2336; og sak C-249/13 [A5] Boudjlida, ECLI:EU:C:2014:2431. For eksempel i sak C-383/13 M.G. og N.R sier domstolen uttrykkelig: Selv om de to ovennevnte avgjørelsene isolert sett gjelder områder som ligger utenfor EØS-avtalen (tollunionen og området for frihet, sikkerhet og rettferdighet) er de siterte delene av avgjørelsene formulert så generelt at uttalelsene også er relevante for medlemsstatens forvaltning av andre deler av EU-retten, også reglene om indre markedet. Sett i sammenheng med EØS-avtalens homogenitetsmålsetningen innebærer dette at de generelle formuleringene av kravene til medlemsstatene forvaltning i de to avgjørelsene også må legges til grunn i EØS-retten, og for EFTA-statens forvaltning av sine EØS-rettslige forpliktelser. Selv om EU-domstolen pålegger medlemsstatenes å respektere retten til å bli hørt har domstolen i flere saker presisert at denne forpliktelsen ikke bygger på EUs pakt om grunnleggende rettigheter, men på det forhold at retten til å bli hørt er et prinsipp integrert i EUs rettsorden.Ibid., avsnitt 44 og 45. EU-domstolen har i flere saker presisert at medlemsstatene plikt til å respektere retten til å bli hørt også gjelder i tilfeller hvor gjeldende EU-regler eller nasjonale regler ikke fastsetter en uttrykkelig adgang til å bli hørt.Ibid., avsnitt 49. Og dersom det er nasjonale regler som gir berørte rett til å bli hørt må reglene tilfredsstille ekvivalensprinsippet og effektivitetsprinsippet.Se sak C-249/13 [A5] Boudjlida, ECLI:EU:C:2014:2431, ECLI:EU:C:2014:2431, avsnitt 41. Selv om retten til å bli hørt anses som en integrert del av EUs rettsorden er det ikke tale om en absolutt rettighet. Rettigheten kan begrenses forutsatt at begrensningene er nødvendige for å ivareta allmenne hensyn, og at begrensningene ikke innebærer uforholdsmessig angrep på det sentrale innholdet i rettigheten.Se C-383/13 PPU [A5] M.G. og N.R. mot Staatssecretaris van Veiligheid en Justitie, ECLI:EU:C:2013:533, avsnitt 33. I EU-domstolens praksis er det konkrete innholdet i retten til å bli hørt utpenslet gjennom avgjørelser i foreleggelsessaker. Det innebærer at domstolen ikke kan gi annet enn rammer for nasjonale domstolers vurdering av om retten til å bli hørt er oppfylt i de enkelte saker. Slik EU-domstolen har formulert disse rammene har de vært nært knyttet opp til de aktuelle EU-reglene som medlemsstatens forvaltningsmyndigheter skal anvende. Det er på den bakgrunn få generelle uttalelser om hva retten til å bli hørt omfatter. Basert på praksis er det likevel mulig å identifisere enkelte typetilfeller som gir noen holdepunkter for å trekke grensene for hva retten til å bli hørt omfatter. Basert på avgjørelsen i Sopropé er det klart at retten til å bli hørt forutsetter at berørte parter må ha en tilstrekkelig frist for å gjøre bemerkninger gjeldende.Se sak C-349/07 [A5] Sopropé, ECLI:EU:C:2008:746, avsnitt 37. Det kan ikke stilles særlige strenge krav til hvor lang fristen skal være, men fristene kan ikke gjøre det praktisk talt umulig eller uforholdsmessig vanskelig å utøve retten til forsvar. I Sopropé gikk domstolen temmelig konkret til verks for å veilede den nasjonale domstolen om retningslinjer for vurderingen av fristreglers lovlighet: Videre fremhevet domstolen at det ved vurderingen av fristens lovlighet også skal tas hensyn til omstendigheter som gjør det mulig å fastslå om den aktuelle virksomhet har blitt hørt under fullt kjennskap til omstendighetene.Ibid., avsnitt 46. EU-domstolen har også uttalt seg om hvordan retten til å bli hørt kan oppfylles i saker som angår samme faktiske forhold, men som gjelder ulike regelsett og følger ulike saksbehandlingsspor. I sak C-277/11 M. kom domstolen til at retten til å bli hørt ikke var tilstrekkelig oppfylt for en utlending som søkte om opphold. Etter å ha blitt nektet asyl, søkte vedkommende opphold på et subsidiært grunnlag, og spørsmålet var om retten til å bli hørt kunne oppfylles bare ved behandling av asylsøknaden eller om retten til å bli hørt også måtte ivaretas ved behandling av søknad om opphold på subsidiært grunnlag. I følge domstolens resonnement må en medlemsstat som har opprettet to separate prosedyrer for behandling av visse søknader, sørge for at søkerens rett til å bli hørt – sett hen til den grunnleggende betydningen av denne rettigheten – garanteres fullt ut innenfor rammen av hver av de to prosedyrer.Se sak C-277/11 [A5] M. mot Minister for Justice, Equality and Law Reform m.fl., ECLI:EU:C:2012:744, avsnitt 91. Men i saker om opphold på subsidiært grunnlag medfører ikke retten til å bli hørt at den berørte har rett til å innkalle eller kryssforhøre vitner i forbindelse med behandling av søknaden om opphold. Retten til å bli hørt innebærer ikke: Det er videre klart at retten til å bli hørt ikke omfatter alle forberedende skritt i en saksbehandlingsprosess.For nærmere analyse av retten til kontradiksjon før det foretas undersøkelse eller beslag, se Marius Stub, Tilsynsforvaltningens kontrollvirksomhet, Universitetsforlaget 2011, s 208–213. Domstolen har blant annet kommet til at det i skattesaker må sondres mellom på den ene siden undersøkelsesfasen hvor det kan innhentes opplysninger – også fra andre medlemsstater – uten at det oppstår rett til å bli hørt, og på den andre siden den kontradiktoriske fase mellom skattemyndigheten og den skattepliktige person., hvor retten til å bli hørt gjelder.Se sak C-276/12 [SK] Sabou, ECLI:EU:C:2013:678, avsnitt 40. Denne sondringen innebærer at skattemyndigheter kan innhente opplysninger fra andre, uten nødvendigvis å ha en plikt til å underrette den skattepliktige eller innhente den skattepliktige sitt synspunkt.Ibid., avsnitt 41. I norsk forvaltningsrett er hovedhensynene bak retten til å bli hørt og de kontradiksjonsmulighetene denne retten gir langt på vei ivaretatt av gjennom forvaltningsloven regler, særlig bestemmelsene om forhåndsvarsling (§ 16) og uttalerett (§ 17 annet og tredje ledd). Det kan likevel være at den EU/EØS-rettslige retten til å bli hørt går noe lenger enn forvaltningslovens regler. Blant annet er ikke retten til å bli hørt nødvendigvis betinget av at det foreligger et enkeltvedtak eller at en avgjørelse retter seg mot en part i den norske forvaltningslovens forstand. Den EU/EØS-rettslige retten til å bli hørt gjelder for enhver avgjørelse som vil kunne påvirke noens interesser negativt innenfor EU/EØS-rettens virkeområde. Videre ser det ut til at retten til å bli hørt har en kjerne som ikke uten særskilt begrunnelse kan fravikes i spesiallovgivning. Det gir retten til å bli hørt en form for semikonstitusjonell status som reglene i forvaltningsloven ikke har. EU-retten pålegger medlemsstatens forvaltningsmyndigheter en alminnelig utredningsplikt og setter noen grenser for hvor omfattende utredningen kan være. Innenfor EU-rettens anvendelsesområde skal den utredning som foretas av medlemsstatens forvaltningsorganer være av visst omfang, men ikke være for omfattende. Som Niels Fenger viser er det altså tale om en nedre og en øvre grense for hvor utredningens omfang.Se Fenger, Forvaltning & Fællesskab, s. 253–273. I det følgende fremstilles først hovedtrekk i reglene for minimumskravene til utredningen (den nedre grensen), deretter hovedtrekk reglene om rammene for utredningens omfang (den øvre grensen).Vi presenterer her bare hovedtrekk bygget hovedsakelig på Fengers analyser supplert med noe nyere rettspraksis. For ytterligere detaljer se Fengers fremstilling. Til slutt kommenteres kort forholdet mellom EU/EØS-regler om utredning og den norske forvaltningslovens bestemmelse om utredningsplikt. Regler for utredningens øvre og nedre grense reiser en rekke særlige spørsmål om blant annet bevisbyrde, beviskrav, krav til sannsynlighet mv. I og med at regler for bevis og sannsynlighet ikke er regulert i forvaltningsloven vil denne fremstillingen heller ikke gå inn i detaljene i EU-reglenes krav til bevis og sannsynlighet. Dersom det i en ny forvaltningslov skal gis lovbestemmelser om bevisbyrde, beviskrav, krav til sannsynlighet mv. kan det være hensiktsmessig å foreta en mer detaljert vurdering av innholdet i slike bestemmelser opp mot de relevante EU-reglene. Medlemsstatens forvaltningsmyndigheter har en alminnelig plikt til å utrede saker som faller inn under EU-rettens anvendelsesområde. Dette ble antydet i EU-domstolens praksis allerede tidlig på 1970-tallet, og har senere blitt understreket og konkretisert i flere avgjørelser.For en oversikt og analyse av flere av avgjørelsene se Fenger, Forvaltning & Fællesskab, s. 253 flg. Lenge så det ut til at EU-domstolen utledet utredningsplikten for medlemsstatens forvaltningsmyndigheter fra medlemsstatens lojalitetsplikt, men i enkelte nyere saker har utredningsplikten også blitt sett som et element av den enkeltes forsvarsrett. Et tidlig uttrykk for en alminnelig utredningsplikt for medlemsstatens forvaltningsmyndigheter er EU-domstolens avgjørelse i sak 6/71 Rheinmülen. Her uttalte domstolen blant annet at medlemsstatens forvaltningsmyndigheters vurdering av om det hadde foregått eksport til et tredjeland måtte avgjørelses av medlemsstatens regler, forutsatt at medlemsstatene ikke aksepterte «utilstrækkelige indicier».Se sak 6-71, Rheinmühlen, ECLI:EU:C:1971:100, avsnitt 8 Selv om utredningen av det faktiske grunnlaget hørte inn under medlemsstatenes prosessuelle autonomi kunne ikke medlemsstatene akseptere hva som helst. Grunnlaget for og omfanget av medlemsstatenes utredningsplikt ble ytterlige konkretisert i forente saker 205-215/82 Deutsche Milchkontor. Sakene gjaldt tyske myndigheters krav om tilbakebetaling av støtte til fremstilling av melkepulver. Støtten var gitt av EU-midler på grunnlag av sekundærrett som spesifiserte hvilke krav melkepulveret måtte oppfylle for at fremstillingen skulle være støtteberettiget. Krav fra tyske myndigheter om tilbakebetaling av støtten utløste rettssaker hvor det ble reist flere spørsmål både om tyske myndigheters plikt til å kontrollere om melkepulveret som ble fremstilt på grunnlag av støtten faktisk oppfylt kravene stilt i EUs sekundærrett, og hvilke regler om bevisbyrde som gjaldt i saker om tilbakebetaling av EU-midler. Det var klart at sekundærretten ikke påla tyske forvaltningsmyndigheter plikt til å kontrollere om det aktuelle melkepulveret faktisk oppfylte kravene stilt i sekundærretten. Det var derfor i utgangspunktet overlatt til medlemsstatens prosessuelle autonomi å avgjøre hvor godt utredet avgjørelsen om utbetaling av støtte skulle være. EU-domstolen kom likevel til at medlemsstatene hadde plikt til å gjennomføre en passende kontroll for å etterprøve om melkepulveret oppfylte relevante EU-rettslige krav, slik at det ikke blir utbetalt EU-midler til produkter som ikke er støtteberettigede. I domstolens begrunnelse for dette standpunktet ble det vist til annen sekundærrett som fastsatte en kontrollplikt på andre områder, og at det uansett fulgte av den alminnelige lojalitetsplikten i EF-traktatens artikkel 5 (nå TEU artikkel 4 (3)) at medlemsstatene er forpliktet til å utføre en viss kontroll for å sikre overholdelse av EU-retten.Forente saker 205-215/82 Deutsche Milchkontor, ECLI:EU:C:1983:233, avsnitt 42. På spørsmålet om hvilke regler om bevisbyrde som gjaldt i saker om tilbakebetaling av de EU-midlene det var tale om i saken viste domstolen til at spørsmålet om bevisbyrde bare ville oppstå i begrenset omfang. Dette begrunnet domstolen slik: Kravet om at de nationale myndigheder skal «udtømme alle bevismuligheder med hensyn til, om de i fællesskabsbestemmelserne forudsatte faktiske omstændigheder foreligger» ble langt på vei gjentatt i sak C-254/85 Irish Grain. Saken gjaldt blant annet en kompensasjonsordning for valutasvingninger (monetære utlikningsbeløb) som ble utløst ved visse former for eksport av varer. Et av spørsmålene i saken var om en medlemsstat kunne nekte utbetaling av denne kompensasjonen dersom det ble fremlagt et formelt bevis for at varer hadde blitt eksportert til det bruk reglene forutsatte. Etter å ha konstatert at EU-retten ikke inneholdt regler om formelle bevis for utbetaling av den aktuelle kompensasjonen uttalte EU-domstolen seg om kravet til det faktiske grunnlaget for nasjonale forvaltningsmyndigheters avgjørelse av om kompensasjonen skulle utbetales: I likhet med avgjørelsen i Deutsche Milchkontor fremgår det altså av Irish Grain at forvaltningsmyndigheter som forvalter EUs regler i medlemsstatene skal foreta egne undersøkelser av de faktiske forhold før det oppstår spørsmål om hvem som skal bære risikoen for at noe ikke er bevist. Selv om formuleringene av forvaltningens utredningsplikt går temmelig langt i Deutsche Milckkontor og Irish Grain («ex officio udtømme alle bevismuligheder», «med al mulig omhu for at fjerne foreliggende tvivl») er det som Fenger fremholder neppe grunnlag for å tolke uttalelsene helt bokstavelig. Se Fenger, Forvaltning & Fællesskab, s. 257 flg. Begge avgjørelsene gjaldt saker hvor partene var uenige om faktum. Avgjørelsene kan derfor ikke tas til inntekt for et standpunkt om at forvaltningen alltid skal uttømme alle bevismidler eller med all mulig omhu fjerne foreliggende tvil i avgjørelsesgrunnlaget. I tillegg er uttalelsene både i Deutsche Milchkontor og Irish Grain gitt i foreleggelsessaker hvor domstolen kun skal veilede den nasjonale domstolen om tolkning av EU rettens regler, ikke anvende generelle rettssetninger på konkrete forhold. Av den grunn blir uttalelsene også formulert mer prinsipielt, uten de konkretiseringer og spesifiseringer som en konkret anvendelse av prinsipputtalelsene krever.Ibid., s. 259. Selv om EU-domstolens uttalelser i Deutsche Milchkontor og Irish Grain ikke kan tolkes helt bokstavelig er det likevel klart at det ved forvaltning av EU-rett stilles et reelt krav om at medlemsstatens forvaltningsmyndigheters sørger for sakens opplysning, og at dette følger av EU-domstolens tolkning og anvendelse av traktatens lojalitetsprinsipp. Dette har også blitt understreket av domstolen i flere saker, blant annet i sak C-202/97 FTS: I flere nyere avgjørelser har EU-domstolen kommet til at medlemsstatens har en utredningsplikt ikke bare på grunnlag av den alminnelige lojalitetsplikten, men også som et element i den enkeltes grunnleggende forsvarsrett. Illustrerende er EU-domstolens avgjørelse i sak C-277/11 M. om prosessuelle regler for behandling av søknad om subsidiær beskyttelse av en utledning som ikke hadde fått innvilget status som flyktning. Om utlendingens forsvarsrett uttalte domstolen blant annet at forvaltningen skal ta hensyn til fremlagte bemerkninger og «med omhu og upartiskhed, at undersøge alle de relevante elementer i den foreliggende sag».Sak C-277/11 [A5] M. mot Minister for Justice, Equality and Law Reform m.fl., ECLI:EU:C:2012:744, avsnitt 88. I sak C-249/13 Boudjlida som gjaldt tilbakesending av utledning blir utredningsplikten også fremhevet som et formål med retten til å bli hørt, i det formålet med høringsretten i følge generaladvokatens forslag er: Selv om begge de nevnte avgjørelsene om sammenheng mellom utredningsplikt og forsvarsretten gjelder regelverk på området for frihet, sikkerhet og rettferdighet, er de siterte delene av avgjørelsene formulert så generelt at uttalelsene også er relevante for andre deler av EU-retten, blant annet reglene for det indre markedet. I samsvar med målsettingen om homogenitet mellom EØS-rett og EU-rett må derfor utgangspunktet etter EØS-retten være at forsvarsretten innebærer at også EFTA-statene «med omhu og upartiskhed» skal «undersøge alle de relevante elementer» innenfor EØS-rettens virkeområde. EU-domstolens generelle uttalelser om utredningsplikt knyttet til forsvarsretten ser ikke ut til å gå lenger enn den utredningsplikt EU-domstolen har utviklet gjennom tolkning av den alminnelige lojalitetsplikten. Men ved å knytte utredningsplikten til forsvarsretten understreker EU-domstolen at det ved medlemsstatens forvaltning av EU-rett er grunnlag for å stille krav til utredningen av avgjørelsesgrunnlaget. Uavhengig av hva som er det rettslige grunnlaget for utredningsplikten gir EU-domstolens generelle uttalelser få holdepunkter for å spesifisere minimumskravene til den utredning medlemsstaten må foreta ved forvaltning av EU-regler. Det synes likevel klart at EU-domstolen ikke vil akseptere enhver begrunnelse for ikke å gjennomføre utredninger, dersom det får negative konsekvenser for grensekryssende økonomisk virksomhet. Det kan for eksempel være i strid med reglene om de fire friheter å legge opp til saksbehandlingsprosesser for at forvaltningen skal spare ressurser på ikke å foreta utredninger, men som får negative virkninger for samhandelen i det indre markedet. I sak 104/75 som gjaldt parallellimport av legemidler uttalte domstolen seg generelt om lovgivning eller praksis som begrunnes i hensynet til sparing av administrative byrder eller offentlige utgifter. I følge domstolen vil ikke slik lovgivning eller praksis være forenelig med EU-retten dersom den begrenser samhandelen, med mindre de administrative byrdene eller utgiftene uten lovgivningen eller praksisen klart ville overskride grensene for hva som med rimelighet kan forlanges.Se sak 104-75 de Peijper, ECLI:EU:C:1976:67, avsnitt 18. Sekundærretten stiller også krav om konsekvensutredninger som skjerper kravet til medlemsstatenes utredningsplikt. I dag er det viktigste reglene samlet i miljøinnvirkningsdirektivet.Europaparlamentets og Rådets direktiv 2011/92/EU af 13. december 2011 om vurdering af visse offentlige og private projekters indvirkning på miljøet. Direktivet bestemmer blant annet at medlemsstatene skal treffe vedtak for å sikre at det kreves tillatelse for prosjekter som kan forventes å få vesentlig innvirkning på miljøet, og at prosjekters innvirkning på miljøet skal vurderes før det gis tillatelse.Ibid., artikkel 2 nr 1. Direktivet stiller også krav til hvordan prosjekters innvirkning på miljøet skal utredes. Miljøkonsekvensvurderingen skal, blant annet bestå i å på passende måte påvise, beskrive og vurdere et prosjekts direkte og indirekte virkninger på mennesker, fauna og flora, jordbunn, vann, luft, klima, landskap, materielle goder og kulturarv, og samspillet mellom faktorene.Ibid., artikkel 3. Selv om direktivet ikke pålegger medlemsstaten selv å foreta utredninger, gir det medlemsstatene en rekke detaljerte regler ikke bare for hvilke opplysninger en tiltakshaver skal fremlegge, men også om høring av offentlige organer og offentligheten,Ibid., artikkel 6. og plikt til å gjøre relevant informasjonen tilgjengelig for tiltakshaver.Ibid., artikkel 5 nr. 4. Tilsammen er det tale om temmelig omfattende prosedyrer for å sørge for utredning av større prosjekters innvirkning på miljøet. Miljøinnvirkningsdirektivet er innlemmet i EØS-avtalen,EØS-avtalen vedlegg XX. og gjennomført ved forskrift om konsekvensutredninger fastsatt 26. juni 2009. EFTAs overvåkningsorgan har ved flere anledninger tatt opp manglende implementering av direktivet og har avgitt en reasoned opinion om manglende implementering.EFTAs overvåkningsorgan (ESA) Reasoned opinion, Case No: 67073, 16. Juli 2014. EU-retten pålegger ikke bare medlemsstatens forvaltningsmyndigheter en alminnelig utredningsplikt, men setter som nevnt også noen grenser for hvor omfattende utredningen kan være. EU-rettens rammer for omfanget av forvaltningens utredninger er først og fremst et utslag av reglene om de fire friheter. Det er klart at utredninger som går lenger enn det som er nødvendig for å ivareta allmenne hensyn kan hindre grensekryssende bevegelse av varer, personer, tjenester og kapital. For eksempel kan ønologisk kontroll av importert vin vanskeliggjøre og fordyre importen. Slik kontroll er også av EU-domstolen ansett som tiltak med tilsvarende virkninger som kvantitative importrestriksjoner og som derfor er forbudt, med mindre tiltakene faller inn under EU-rettens unntaksregler.Se sak 42/82 Kommisjonen mot Frankrike, ECLI:EU:C:1982:83, avsnitt 50. Dersom retten til fri bevegelse av varer, personer, tjenester eller kapital er betinget av søknad om tillatelse, er det grenser for hvor hvilke opplysninger og undersøkelser forvaltningen kan innhente før utredningen anses som en uforholdsmessig restriksjon. For forvaltningens egne tiltak for opplysning av saken er det særlig lengden på saksbehandlingen som er relevant – dersom opplysningsskrittene tar for lang kan det utgjøre en uforholdsmessig hindring (se nedenfor om saksbehandlingstid). Det er klart at medlemsstatens forvaltningsorganer også innenfor området for de fire friheter kan foreta egne undersøkelser for å ivareta legitime almene hensyn, men undersøkelsene kan ikke føre til uforholdsmessige begrensninger på grensekryssende økonomisk virksomhet. Undersøkelser som rammer utenlandske interesser hardere enn andre interesser vil allerede etter prinsippet om ikke-diskriminering være forbudt. Omfanget av undersøkelsene må også stå i forhold til mistanke om uregelmessigheter.Ibid., avsnitt 57. Og store svingninger i omfanget av undersøkelsene vil også kunne kreve særskilt begrunnelse.Ibid., avsnitt 55. Det har også betydning for vurderingen undersøkelsenes forholdsmessighet om de hensyn undersøkelsene er ment å ivareta allerede er forsøkt ivaretatt i sekundærretten. Er formålet med undersøkelsen ivaretatt gjennom harmoniserte krav vil undersøkelsen i utgangspunktet være uforholdsmessig.Se sak C-241/01 National Farmers' Union, ECLI:EU:C:2002:604, avsnitt 48. Se videre Marius Stub, Tilsynsforvaltningens kontrollvirksomhet, Universitetsforlaget 2011, s 196 flg. Dersom en forvaltningsmyndigheter i en annen medlemsstat har foretatt utredninger eller vurderinger av faktiske forhold er det grenser for hvilke skritt forvaltningsmyndigheter i en annen medlemsstat kan ta, for å opplyse saken.Se videre Marius Stub, Tilsynsforvaltningens kontrollvirksomhet, Universitetsforlaget 2011, s. 199 flg. Har forvaltningsmyndighetene i en annen medlemsstat ført kontroll for å sikre at vin overholder EUs regler for å beskytte forbrukere og menneskers liv og sunnhet, har forvaltningsmyndighetene i en annen medlemsstat plikt til å ta den utførte kontrollen med i sine overveielser.Se sak 42/82 Kommisjonen mot Frankrike, ECLI:EU:C:1982:83, avsnitt 56. Og selv om det kan være lovlig etter reglene om fri bevegelse av varer å forby omsetning av biocid produkter uten forutgående tillatelse står ikke myndighetene som gir tillatelse helt fritt med hensyn til hvilke undersøkelser som kan foretas dersom produktets egenskaper er undersøkt i en annen medlemsstat. De kompetente myndigheter kan ikke med mindre det er nødvendig «kræve udført tekniske eller kemiske analyser eller laboratorieforsøg, som i forvejen er foretaget i en anden medlemsstat, når myndighederne har adgang til resultaterne heraf, eller på begæring kan få stillet dem til rådighed.»Se sak C-293/93 Houtwipper, ECLI:EU:C:1994:330, avsnitt 13. Fordi forvaltningsmyndigheter i en medlemsstat et stykke på vei må legge utredninger foretatt i en annen medlemsstat forutsetter reglene om fire friheter et stykke på vei et prinsipp om gjensidig tillit mellom forvaltningsmyndigheter på tvers av landegrenser.Se også blant annet sak C-5/94 Hedley Lomas, ECLI:EU:C:1996:205, avsnitt 19. Se nærmere om prinsippet om gjensidig tillit ovenfor i kapittel 7.3.7. I tillegg til at domstolens kan sette grenser for utredning er det også eksempler på at sekundærretten i forskjellige sektorer regulerer hva som skal anses som tilstrekkelig dokumentasjon eller bevis.Se Niels Fenger, Forvaltning & Fællesskab, s. 271 flg. Dette kan også sette grenser for hvor langt forvaltningen kan gå i å utrede avgjørelsesgrunnlaget ved forvaltning av sekundærretten. I tråd med avgrensningene for denne utredningen går vi ikke inn i den sektorspesifikke reguleringen som setter grenser for i hvilket omfang forvaltningen selv kan opplyse saken. Den norske forvaltningslovens bestemmelse om utredningsplikt vil langt på vei ivareta de samme hensyn som EU/EØS-rettens minimumskrav til utredning. I utgangspunktet tilsvarer kravet om at forvaltningen skal sørge for at saken er så godt opplyst som mulig i forvaltningsloven § 17 det som synes å være EU-domstolens forventning til utredningsplikten, slik denne for eksempel er formulert i sak C-277/11 M.: Medlemsstatens skal «med omhu og upartiskhed, at undersøge alle de relevante elementer i den foreliggende sag».C-277/11 [A5] M. mot Minister for Justice, Equality and Law Reform m.fl., ECLI:EU:C:2012:744, avsnitt 88. Det er likevel flere forskjeller mellom den EU/EØS-rettslige utredningsplikten og utredningsplikten etter forvaltningsloven § 17, både for utredningspliktens nedre og øvre grense. For utredningspliktens nedre grenser er det klart at EU/EØS-retten krav om utredning gjelder uavhengig av om det er tale om enkeltvedtak (så lenge det er innenfor EU/EØS-rettens virkeområde), i motsetning til forvaltningsloven § 17. Videre kan særlovgivningen begrense den utredningsplikten som bygger på forvaltningsloven, men ikke den EU/EØS-rettslige utredningsplikten. Og hensyn til tilgjengelig offentlig ressurser vil sannsynligvis ha noe større vekt vurdering av hva som skal anses som tilstrekkelig utredning etter forvaltningsloven § 17 enn etter den EU/EØS-rettslige utredningsplikten. Videre er det klart at miljøinnvirkningsdirektivet stiller langt strengere krav til forvaltningens utredningsplikt enn det som fremgår av forvaltningsloven, men en slik strengere utredningsplikt på miljøområdet følger for så vidt også av den norske særlovgivningen. For utredningspliktens øvre grense er det etter ordlyden i forvaltningsloven § 17 første ledd ingen rettslig begrensninger på det enkelte forvaltningsorgan utredningsplikt. Det følger heller ikke av bestemmelsen at norske forvaltningsorganer plikter å ta hensyn til utredninger som er foretatt av andre forvaltningsmyndigheter i EØS-området. Det er likevel klart at det ikke nødvendigvis foreligger noen motstrid mellom forvaltningsloven § 17 og EØS-rettslig forpliktelse til at utredningen ikke skal være for omfattende. Bestemmelsen i § 17 kan opplagt tolkes slik at et forvaltningsorgan plikt til å sørge for at saken skal være så godt opplyst som mulig stopper når utredingen blir en uforholdsmessig restriksjon på grensekryssende økonomisk virksomhet i EØS-området og når andre EØS-stater har foretatt relevante utredninger. EU-retten stiller også visse krav til saksbehandlingstiden i medlemsstatens forvaltningsorganer. Som det fremgår nedenfor, korresponderer disse kravene i all hovedsak med kravene til saksbehandlingstid i forvaltningsloven § 11a. Av den grunn presenteres her kun noen kortfattede hovedtrekk i de EU/EØS-rettslig kravene, for det alt vesentlige bygget på Fengers analyse.For nærmere analyser av bakgrunnen for og detaljene i kravene vises til Fenger, Forvaltning & Fællesskab, s. 335 flg. Et tidlig uttrykk for det EU-domstolens krav til forvaltningsmyndighetenes saksbehandlingstid er avgjørelsen i sak 42/82 om franske myndigheters kvalitetskontroll av importert italiensk vin. Her uttalte domstolen at det er grenser for hvor lang tid fransk forvaltning kan bruke for å kontrollere importert vin og tilhørende importdokumenter.Se sak 42/82 Kommisjonen mot Frankrike, ECLI:EU:C:1982:83, avsnitt 23 og 24. I den aktuelle saken gikk domstolen konkret til verks og satte en frist på 21 dager for vinkontrollen, og fremholdt at kontrollen av dokumentene skulle stå i et passende formål med kontrollen. Kun i de tilfeller hvor dokumentene inneholdt vesentlig feil var de franske myndigheter berettiget til hindre fri omsetning av vin, og dersom de forelå vesentlige feil som begrunnet stopp i omsetningen, krevde domstolen at de franske myndighetene «straks» skulle underrette italienske myndigheter. Ibid., avsnitt 23 og 24. Oppfylte dokumentene regelverkets krav skulle franske myndigheter «straks» sørge for at den importerte vinen kunne omsettes uten hindringer.Ibid., avsnitt 23 og 24. Etter EU-retten kan forsinkelser i saksbehandlingstiden likevel forsvares når det utføres kontroll som ikke går enger enn nødvendig, og berørte parter varsles om behov for å forbedre kvalitet på det som blir kontrollert. I sak 35/84 hadde Kommisjonen anlagt traktabruddsøksmål mot italienske myndigheter for blant annet å ha brukt for lang tid, både på kontroll av importert av tykkmelk og på å gi beskjed om avslag på tillatelse til import. EU-domstolen avviste søksmålet og la blant annet til grunn at forsinkelsene var begrunnet i hensynet til beskyttelse av menneskers sunnhet.Se sak 35/84 Kommisjonen mot Italia, ECLI:EU:C:1986:59, avsnitt 12. Ved EU-domstolens vurdering av saksbehandlingstiden har det også vært lagt vekt på den aktuelle bransje og den private partens interesse i å få en rask avgjørelse. I sak 132/80 ble et krav om et detaljert skriftlig varsel minst 24 timer før innførsel av fisk for ikke å stemme overens med den hurtighet, som handel og transport skal foregå med når det gjelder varer som har en lett fordervelig karakter. Slike krav som gjør import vanskeligere kan kun være begrunnet i den grad det kan dokumenteres at de er objektivt nødvendige av hensyn til organiseringen av arbeid med sunnhetskontroll. Se sak 132/80 United Foods, ECLI:EU:C:1981:87, avsnitt 28. Selv om forvaltningen har behov for lang saksbehandlingstid på grunn av budsjett eller ressursspørsmål er ikke det nødvendigvis relevant etter EU-retten. I sak 145/85 Denakvit anførte Belgia at brudd på saksbehandlingsfrist i sekundærretten skyldes «force majure» når budsjettinnskrenkninger hadde ført til at det disponible personalet ikke kunne håndtere økning i antall søknader om en utjevningsstøtte innenfor fristen. EU-domstolen avviste standpunktet og mente at staten selv var ansvarlig for budsjettinnskrenkningene som hadde ført til personalmangel.Se sak 145/85 Denkavit, ECLI:EU:C:1987:63, avsnitt 16. Sekundærretten kan også fastsette særlige regler for frister for saksbehandlingstid. Et meget interessant og viktig eksempel er tjenestedirektivet. Direktivets artikkel 13 nr. 3 bestemmer blant annet at søknader skal behandles så hurtig som mulig, og innenfor en rimelig svarfrist som er fastsatt og offentliggjort på forhånd. Videre bestemmer direktivet at er grenser for forvaltningens adgang til å forlenge fristen – fristen kan bare forlenges en gang. Og av direktivets artikkel 13 nr. 4 reguleres også virkningen av forvaltningen oversitter sin egen frist. Ved fristoversittelse skal tillatelsen betraktes som gitt. Annen ordning kan kun fastsettes hvis det er begrunnet i tvingende allmenne hensyn. Den norske tjenesteloven som gjennomført direktivet regulerer fristene slik: Videre fremgår det av tjenesteloven § 12 at flere av forvaltningsloven bestemmelser ikke gjelder for tillatelser gitt fordi forvaltningen har oversittet sin egen tidsfrist. I den grad tjenestedirektivets fristregler er symptomatiske for den fremtidige utvikling av sekundærretten, vil EU/EØS-retten etter hvert kunne få betydelige konsekvenser for eventuelle regler om saksbehandlingstid i en ny forvaltningslov. Basert på EU-domstolens praksis per i dag ser det likevel ikke ut til at bestemmelsen om saksbehandlingstid i forvaltningslovens § 11a stiller noe annet krav til saksbehandlingstid enn det krav som følger av den ulovfestede EU/EØS-retten. Kravet om at forvaltningsorganet skal forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold svarer i all hovedsak til de krav EU-domstolen har stilt til saksbehandlingstiden. Men også på dette området vil hensynet til tilgjengelig offentlig ressurser sannsynligvis ha noe større vekt ved vurdering av hva som skal anses akseptabel saksbehandlingstid etter forvaltningsloven § 11 a enn etter EU/EØS-retten. Og blir tjenestedirektivet et mønster for annen sekundærrett og for EU-domstolens krav vil forskjellene mellom EU/EØS-retten og regelen i forvaltningsloven § 11 a kunne bli betydelige. Det er antatt at EU-retten neppe inneholder noe generelt prinsipp som forplikter medlemsstatens forvaltningsmyndigheter til å veilede borgere i saker av EU-rettslig karakter.Se Fenger, EU-rettens påvirkning af dansk forvaltningsret, 2. utg., s. 30. I saker som gjelder søknader om tillatelse eller konsesjon kan det likevel ikke utelukkes at EU-retten vil pålegge medlemsstatens forvaltning en viss veiledningsplikt. I saker som gjelder søknader om tillatelse eller konsesjon har EU-domstolen stilt krav om at medlemsstatens saksbehandling skal være «lett tilgjengelig». Kravet om lett tilgjengelige søknadsordninger kan bety at regelverket skal være lett å sette seg inn i, og at forvaltningen skal gjøre regelverket lett tilgjengelig i kommunikasjon med søkere. Etter vårt syn kan det på grunnlag av medlemsstatens lojalitetsplikt og for å sikre effektiviteten av de individuelle rettighetene som EU-retten beskytter, stilles visse krav til kommunikasjonen mellom medlemsstaten forvaltning og søkere. Basert på EU-domstolens praksis må det kunne kreves at forvaltningen gjør regelverk for behandling av søknader om tillatelser eller konsesjoner lett tilgjengelig i kommunikasjon med søkere. For tjenester som er regulert av tjenestedirektivet følger en slik veiledningsplikt av direktivets artikkel 7. Den aktuelle bestemmelsen lyder i den danske autentiske teksten slik: Selv om det kreves at forvaltningen gjør regelverk for behandling av søknader om tillatelser eller konsesjoner lett tilgjengelig i kommunikasjon med søkere, er det ikke holdepunkter for at et slikt krav om veiledning vil være særlig omfattende. For eksempel fremgår av det uttrykkelig av tjenestedirektivet artikkel 7 nr. 6 at veiledningsplikten er temmelig begrenset: Så langt vi kjenner til er det ikke holdepunkter for at EU-domstolen pr i dag vil stille strengere krav til forvaltningens alminnelige veiledningsplikt enn det som fremgår av tjenestedirektivet. Det er heller ikke holdepunkter for at et krav om at forvaltningen må gi generelle opplysninger om hvordan krav til søknader alminneligvis fortolkes og anvendes vil gå lenger enn de krav som stilles til forvaltningens veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11. EU-retten gir pr i dag ikke grunnlag for å stille et alminnelig krav til språket i kommunikasjonen mellom medlemsstatenes forvaltning og private parter. Den situasjon at private parter må forholde seg til et forvaltningsorgan i en medlemsstat på det språk medlemsstaten krever kan riktignok anses som en restriksjon på fri bevegelse, men denne restriksjonen må som regel likevel kunne forsvares som et forholdsmessig tiltak begrunnet i tvingende allmenne hensyn. EU-domstolens avgjørelse i sak C-490/04, Kommisjonen mot Tyskland viser også at private parter må være forberedt på å forholde seg til et forvaltningsorgan i en medlemsstat på det språk medlemsstaten krever. Saken gjaldt tyske regler som krevet at også byggefirmaer som opererte i Tyskland måtte ha blant annet arbeidskontrakter, lønnsslipper, og opptegnelse om arbeidstid tilgjengelig på tysk. Kommisjonen mente at kravet om å ha dokumentasjon av arbeidsforholdene på tysk var en ulovlig restriksjon på fri bevegelse av tjenester. Men i et traktatbruddsøksmål som Kommisjonen anla mot Tyskland fikk ikke Kommisjonen medhold. EU-domstolen var likevel enig med Kommisjonen om at språkkravet var en restriksjon på tjenestefriheten: Men domstolen fant at denne restriksjon var begrunnet i et tvingende allment hensyn; sosial beskyttelse av arbeidstakere. Videre mente domstolen at kravet om oversettelse blant annet arbeidskontrakter og lønnsslipper heller ikke gikk utover det som var nødvendig for å ivareta hensyn til sosial kontroll med arbeidstakere.Ibid., avsnitt 68-80. Selv om EU-domstolen i sak C-490/04 kom til at kravet om tysk språk var lovlig, viser resonnementet at slike krav også kan bli ansett som ulovlige. Dersom private parter selv må bekoste oversettelse av dokumenter til det språk forvaltningsmyndighetene i en medlemsstat krever, og dette ikke kan begrunnes i et tvingende allment hensyn eller er av et slikt omfang at det går lenger enn det som er nødvendig for å ivareta et tvingende hensyn vil språkkravet kunne bli ansett for å være uforenlig med EU/EØS-retten. For øvrig er det klart at EU-retten innenfor området frihet, sikkerhet og rettferdighet også stiller særskilte krav til bruk av tolk og oversettelse i straffesaker.Se direktiv 2010/64/EU. Tilsvarende kan det på grunnlag av EMK i visse tilfeller kan kreves at kommunikasjonen mellom nasjonale forvaltningsmyndigheter og individer skal oversettes og tolkes. Det fremgår av EU-domstolens praksis at det stilles særlige krav om uavhengighet til organer eller andre juridiske personer med kompetanse til å fastsette krav til produkter eller tjenester, og som samtidig utøver virksomhet i et marked. Dette kravet til uavhengighet bygger på EUs konkurranseregler, forbudet mot utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling og de særlige regler som traktaten fastsetter for foretak med særlige eller eksklusive rettigheter jf. TEUV artikkel 102 og artikkel 106.For nærmere analyse av relevant praksis se Fenger, Forvaltning & Fællesskab, s. 208 flg. Tilsvarende bestemmelser er også inntatt i EØS-avtalen artikkel 54 og artikkel 59. Kravet om uavhengighet har blitt stilt i saker hvor et organ eller en juridisk person som har en dominerende stilling på et marked, også har diskresjonær kompetanse til å fastsette krav til produkter eller tjenester på markedet eller kontrollere slik krav. EU-domstolen har i flere saker fastslått at slik sammenblanding av regulerings- eller kontrollkompetanse med markedsaktivitet er i strid med konkurransereglenes forbudt mot utilbørlig utnyttelse dominerende stilling. Et eksempel er EU-domstolens avgjørelse i sak 18/88 som gjaldt et belgisk selskap som var gitt enerett til å opprette og drive det offentlige telenettet. Selskapet hadde myndighet til å godkjenne hvilke telefonapparater og andre produkter som kunne tilsluttes telenettet, og solgte også selv godkjente telefonapparater i konkurranse med andre leverandører. På spørsmål om det var forenlig med EU retten at et selskap både hadde kompetanse til å godkjenne telefonapparater og selge telefonapparater i konkurranse med andre uttalte EU-domstolen blant annet: Det kravet til uavhengighet som EU-domstolen har oppstilt på grunnlag av konkurransereglene betyr at det i en rekke tilfeller må skilles mellom markedsaktiviteter og utøvelse av offentlig myndighet. Kravet om adskilles mellom myndighetsutøvelse og markedsaktiviteter bidrar til å sikre uavhengighet i myndighetsutøvelse og har på den måten likhetstrekk med habilitetsreglene. Det krav om uavhengighet som EU-domstolen har bygget på konkurransereglene er likevel forskjellig fra de krav om uavhengig myndighetsutøvelse som springer ut av habilitetsreglene i den norske forvaltningsloven. EU-domstolens krav om uavhengig myndighetsutøvelse gjelder organenes uavhengighet, ikke den enkelte tjenestemann eller andre som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan. EU-domstolen har i flere avgjørelser slått fast at medlemsstatenes forvaltningsorganer har plikt til å begrunne avgjørelser som griper inn i de rettighetene EU-retten gir private parter.For en oversikt og analyse av praksis frem til 2004, se Fenger Forvaltning & Fællesskab, s. 388 flg. I en tidlig fase, fra siste halvdel av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet gjaldt flere av avgjørelsene saker om avslag på søknad om godkjenning av utenlandsk eksamensbevis eller andre kvalifikasjonskrav for arbeid eller næringsvirksomhet.Se sak 222/86 Heylens ECLI:EU:C:1987:442; sak C-340/89 Vlassopoulou, ECLI:EU:C:1991:193; sak C-104/91 Borrell, ECLI:EU:C:1992:202, C-19/92 Kraus, ECLI:EU:C:1993:125. Når søknadene ble gitt avslag mente EU-domstolen at medlemsstatenes forvaltningsorganer hadde plikt til å begrunne avslagene.. I nyere rettspraksis på 2000-tallet har EU-domstolen også oppstilt krav om begrunnelse ved avslag på forhåndsgodkjennelse av retten til fri bevegelse av tjenester.Se Sak C-56/01 [A5] Inizan, ECLI:EU:C:2003:578; C-372/04 [SK] Watts, ECLI:EU:C:2006:325, og C-470/11 [A5] SIA, ECLI:EU:C:2012:505. EU-domstolen har utledet plikten til å begrunne avslag på søknader fra hensynet til et effektivt vern av fri bevegelse av arbeidskraft og etableringsfrihet, og effektiv domstolskontroll med tiltak som kan hindre fri bevegelse på tvers av det indre markedet. Hensynet til effektiv domstolskontroll har også ledet EU-domstolen til å kreve at medlemsstatene også begrunner inngrep i rettigheter som følger av direktiver,Se Sak C-239/05 [A5] BVBA, ECLI:EU:C:2007:99. og at forvaltningsorganer også begrunner hvorfor miljøvurderinger ikke blir foretatt, når direktiver pålegger medlemsstatene å foreta slike vurderinger.Sak C-75/08 [A5] Mellor, ECLI:EU:C:2009:279. I de siste årene har begrunnelsesplikt for forvaltningsmyndigheter i medlemsstatene ikke bare blitt begrunnet med effektivitet og domstolskontroll, men også i seg selv blitt ansett for å være en alminnelig rettsgrunnsetning i EU-retten. Et nylig forslag til avgjørelse fra generaladvokat Kokott i en sak som blant annet gjaldt begrunnelse for fastsettelse av tollverdi etter EUs tollforordning viser at begrunnelsesplikten nå hviler på flere rettsgrunnlag: EU-domstolens har uttrykkelig avgrenset begrunnelsesplikten til endelige avgjørelser, og at den uttrykkelig ikke gjaldt i forbindelse med uttalelser med videre som ledd i sakens forberedelse og opplysning.Sak 222/86 Heylens, ECLI:EU:C:1987:442, avsnitt 16. Slik EU-domstolens praksis har utviklet seg de siste tiårene kan dett likevel ikke utelukkes at også prosessledende avgjørelser som har vesentlig negativ innvirkning på berørte parter etter omstendighetene kan være underlagt en begrunnelsesplikt. Det er uklart hvor omfattende krav EU-domstolen vil stille til begrunnelsens innhold. Noen generelle uttalelser kan tyde på at det er tale om temmelig omfattende krav, som kan gå lenger enn at begrunnelsen skal nevne hvilke regler og eventuelle retningslinjer vedtak bygger på. Et eksempel er EU-domstolens avgjørelse i Watts-saken som blant annet gjaldt spørsmålet om det var forenelig med EU-retten å ha en ordning med forhåndsgodkjenning av kjøp av utenlandske helsetjenester. Her uttalte EU-domstolen seg om EU-rettens krav til begrunnelse av avslag på slik forhåndsgodkjenning. Domstolen slo fast en ordning med tillatelse blant annet skal være basert på et prosessuelt system som er lett tilgjengelig og egnet til å sikre berørte at deres søknader blir behandlet objektivt og upartisk innenfor en rimelig frist, i det eventuelle avslag på tillatelser dessuten skal kunne angripes ved søksmål. På den bakgrunn tilføyde EU-domstolen videre at avslagene på tillatelse eller uttalelse som eventuelt ligger til grunn for avslagene skal: Det er altså ikke tilstrekkelig å bare vise til hvilke bestemmelser vedtaket bygger på, men det skal også gis en begrunnelse av vedtak i forhold til bestemmelsene. Hva det innebærer at begrunnelsen i forhold til de relevante bestemmelsene skal være «behørig» er ikke opplagt. I og med at det kreves noe mer enn bare at de relevante bestemmelsene skal nevnes kan det tyde på at forvaltningens har en plikt til å i hvert fall nevne innholdet av bestemmelsene. Det er også mulig at kravet til «behørigt begrunnelse i forhold til disse bestemmelser» kan bety at forvaltningen også må begrunne hvordan de relevante bestemmelsene er tolket, det vil si hvordan bestemte normer er utledet fra de relevante bestemmelsene (rettsanvendelse), subsumsjonen av det konkrete saksforhold i forhold de relevante normene, og eventuelt hvilke momenter som har vært avgjørende for skjønnsutøvelsen.Se Alexandra Segelstad, Forvaltningens begrunnelsesplikt (upublisert masteroppgave). Formålet med den begrunnelsesplikten EU-domstolen har oppstilt for medlemsstatens forvaltningsorganer, å legge til rette for søksmål mot avslag på tillatelse kan tilsi at det ikke er tilstrekkelig å nevne innholdet av de bestemmelsene og eventuelle retningslinjer som vedtaket bygger på. Det vil opplagt legge mer til rette for søksmål mot eventuelle avslag dersom forvaltningen også må begrunne rettsanvendelsen, subsumsjonen og eventuell skjønnsutøvelse. På den annen side vil slike omfattende krav begrunnelsens innhold kunne være arbeidskrevende for forvaltningen og vil i realiteten medføre at EU-domstolen har tatt et langt skritt i harmonisering av medlemsstatenes forvaltningsrett på de områder hvor EU-retten gir private parter rettigheter. For å ha holdepunkter for at EU-domstolen har tatt et slikt skritt er det grunn til å kreve en noe klarer uttalelse fra domstolen enn at medlemsstatenes forvaltning ikke bare skal henvise til de spesifikke bestemmelser som er hjemmel for et avslag men også gi «behørigt begrundede i forhold til disse bestemmelser». Selv om EU-domstolen kan se ut til å formulere temmelig omfattende krav til innhold i begrunnelsesplikten for medlemsstatenes forvaltningsorganer, mener Fenger at domstolens krav ikke går lenger enn allerede gjeldende krav etter dansk rett. Fenger skriver i kommentarutgaven til den danske forvaltningsloven at «de uskrevene EU-rettslige grundsetninger om nasjonale forvaltningsmyndigheters begrunnelsesplikt verken med hensyn til kravene til begrunnelsen detaljeringsgrad eller i forhold til hvilke parter og eventuelle tredjemend der har krav på begrunnelse at gå videre enn dansk rett».Fenger, Forvaltningsloven med kommentarer, s. 593. Vår vurdering er at det fortsatt er uklart hvor omfattende krav EU-domstolen stiller begrunnelsesplikten for medlemsstatens forvaltningsorganer. Vi mener på det grunnlag at det ikke kan utelukkes at disse kravene kan være mer omfattende enn de krav som den norske forvaltningsloven § 25 stiller til begrunnelsespliktens innhold. Som påpekt i kapittel 7 er det klart at prinsippet om prosessuell og organisatorisk autonomi ikke hindrer at det i sekundærretten stilles generelle, sektorovergripende krav til nasjonale forvaltnings saksbehandling eller organiseringen av det nasjonale forvaltningsapparatet. EU har imidlertid i liten grad gjort bruk av denne muligheten – EU-lovgiver har ikke fastsatt noen alminnelige saksbehandlingsregler for medlemsstatens forvaltningsmyndigheter som ligner på nasjonale forvaltningslover. Det er likevel deler av sekundærretten som får betydning for saksbehandlingen på tvers sektorer. Fra et norsk perspektiv kan det systematisk skilles mellom sektorovergripende sekundærrett som gjelder behandling av enkeltvedtak etter forvaltningsloven, og den lovgivningen som gjelder behandling av andre saker, enten det er tale om myndighetsutøvelse som ikke er enkeltvedtak eller forvaltningens forretningsmessige disposisjoner. Sekundærrett i begge kategorier har etter EØS-avtalens ikrafttredelse supplert reglene i dagens forvaltningslov, i og med at loven gjelder virksomhet som drives av forvaltningsorganer, inkludert behandling av saker som gjelder enkeltvedtak, saker som innebærer myndighetsutøvelse som ikke er enkeltvedtak, og forvaltningens forretningsmessige disposisjoner. I den grad en ny norsk forvaltningslov skal ha samme anvendelsesområde som dagens forvaltningslov vil det ved utformingen av loven ikke bare være relevant å ta hensyn til sektorovergripende sekundærrett som gjelder behandling av enkeltvedtak, men også sektorovergripende sekundærrett som legger føringer for behandling av andre saker. For behandling av saker som ikke gjelder myndighetsutøvelse etter gjeldende norsk forvaltningsrett, er særlig den omfattende EØS-rettslige reguleringen av offentlige anskaffelser av stor praktisk betydning. Også EØS-rettens utførlige saksbehandlingsregler knyttet til statsstøtte kan etter omstendighetene få betydning også i saker som ikke regnes som myndighetsutøvelse i henhold til gjeldende norsk forvaltningsrett. Både anskaffelsesregelverket og statsstøtteregelverket er omfattende og detaljert og har stor praktisk betydning for en forvaltning som utfører en rekke oppgaver i markeder, enten markedsaktiviteten drives av forvaltningsorganene selv eller i en eller annen form for samarbeid med andre aktører. I utgangspunktet gjelder reglene om offentlige anskaffelser og statsstøtte for forvaltningsmyndigheter som selv utøver økonomisk virksomhet, eller som støtter, samarbeider eller inngår avtale med noen som driver slik virksomhet, i EU/EØS-rettens forstand. Statsstøttereglene gjelder uttrykkelig bare for «foretak», men slik begrepet er definert av EU-domstolen er enhver som utøver økonomisk virksomhet ved å tilby varer eller tjenester på et marked å anse som et foretak i EU/EØS-rettslig forstand.Se blant annet C-41/90 Höfner, ECLI:EU:C:1991:161, avsnitt 21. Dette innebærer at reglene om offentlige anskaffelser og statsstøtte får anvendelse ikke bare på forvaltningens kontrakter med markedsaktører, men også når forvaltningen selv driver virksomhet i et marked, enten det er tale om marked for helsetjenester eller busstransport. Også konkurranseretten vil etter omstendighetene komme til anvendelse overfor det offentlige, herunder også offentlige organer som i henhold til norsk rett er underlagt forvaltningslovens saksbehandlingsregler. Forutsetningen er at vedkommende forvaltningsmyndighet opptrer som en aktør på markedet, jf. EU-domstolens vide utlegning av foretaksbegrepet i konkurranseretten. Av EØS-rettens markedsregler er det likevel først og fremst regelverket om offentlige anskaffelser og statsstøtte som omfatter regler om saksbehandlingen rettet mot forvaltningen. Noen nærmere omtale av de omfattende saksbehandlingsreglene som finnes i EU/EØS-regelverket om offentlige anskaffelser vil ikke bli gitt i denne sammenheng. Vi nøyer oss med å vise til de tre direktivene for henholdsvis forsyningssektoren (vann- og energiforsyning, transport samt posttjenester),Europaparlamentets og Rådets direktiv 2014/25/EU af 26. februar 2014 om fremgangsmåderne ved indgåelse af kontrakter inden for vand- og energiforsyning, transport samt posttjenester og om ophævelse af direktiv 2004/17/EF for de aller fleste andre sektorer (klassisk sektor),Direktiv 2014/24/EU om offentlige anskaffelser. og det særlige direktivet for tildeling av konsesjonskontrakter.Direktiv 2014/23/EU om tildeling av konsesjonskontrakter. Regelverket er innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett ved lov om offentlige anskaffelser, med forskrifter. Det kan imidlertid tilføyes at EU/EØS-rettens generelle prinsipper og overordnede føringer for forvaltningens saksbehandling er relevant også på anskaffelsesrettens område – de prinsippene som styrer tolkningen og anvendelsen av anskaffelsesregleneJf. i norsk sammenheng nå anskaffelsesloven § 4: «Oppdragsgiveren skal opptre i samsvar med grunnleggende prinsipper om konkurranse, likebehandling, forutberegnelighet, etterprøvbarhet og forholdsmessighet.» Av forarbeidene fremgår det klart at det er EU/EØS-rettens prinsipper det siktes til, se Prop. 51 L (2015–2016) s. 81–82. er langt på vei bare varianter av de generelle prinsippene som gjelder for myndighetenes anvendelse av EU/EØS-retten.Et interessant eksempel på koblingen mellom anskaffelsesretten og den generelle EU-forvaltningsretten gir generaladvokatens innstilling i sak C-171/15 Connexxion Taxi Services. Ifølge generaladvokatens har det i de senere år har skjedd en generell utvikling i «EU's offentlige ret» i retning av økt intensitet av domstolskontrollen med det offentlige: «På området for indgåelse af offentlige kontrakter ses den samme tendens som på andre områder af EU's offentlige ret: Mens Domstolen oprindeligt stillede sig tilfreds med at henvise til medlemsstaternes procesautonomi og på korrigerende vis at anvende principperne om ækvivalens og effektivitet som mindstekrav til de nationale ordninger for domstolsprøvelse i sager, der vedrører EU-retten, er der med tiden gradvist blevet pålagt krav vedrørende beskyttelse eller «retsbeskyttelse» med henblik på samtidig at øge intensiteten af kontrollen» (avsnitt 65). Generaladvokaten argumenterte for at dette tilsa en høyere prøvingsintensitet også innen anskaffelsesretten, men tilsynelatende uten at EU-domstolen lot seg overbevise. Regelverket om statsstøtte fastsetter også omfattende saksbehandlingsregler for forvaltningen, blant annet til å notifisere EFTAs overvåkningsorgan (ESA) om en rekke støtteordninger, jf. nærmere i kapittel 10.2. For myndighetsutøvelse som ikke er knyttet til enkeltvedtak, kan både EØS-rettens stadig flere krav til offentlige planer (særlig på miljø- og klimarettens område) og de vidtfavnende kravene til å sende utkast til «tekniske regler» på EØS-høring nevnes.Reglene om EØS-høring av utkast til tekniske regler omtales nærmere i kapittel 10.3 nedenfor. Det er klart at den sektorovergripende sekundærretten om offentlige anskaffelser og statsstøtte ikke krever ytterligere gjennomføring i en ny norsk forvaltningslov. For brukere av loven kan det likevel bidra til bedre oversikt over relevante regler dersom en ny norsk forvaltningslov, som også skal gjelde saksbehandling i andre saker enn enkeltvedtak, får frem at lovens regulering av forvaltningens forretningsmessige virksomhet og forvaltningens myndighetsutøvelse som ikke gjelder enkeltvedtak må utfylles av sektovergripende markedsregler. Når det gjelder sektorovergripende sekundærrett som fastsetter regler for behandling av saker som gjelder enkeltvedtak, er EØS-avtalen mindre omfattende. Deler av regelverket om offentlig støtte og regelverket for offentlige anskaffelser gjelder riktignok også for enkeltvedtak.Se særlig Direktiv 2014/23/EU om tildeling av konsesjonskontrakter. Og det er også noe sektorovergripende sekundærrett om blant annet tjenester og tidsfrister som også får betydning for behandling av saker som gjelder enkeltvedtak. I samsvar med mandatet omtaler vi ikke regler om personopplysninger og personvern som også er sektorovergripende. Regelverket om tjenester er samlet i Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/123/EF av 12. desember 2006 om tjenester i det indre marked («tjenestedirektivet»). Direktivet gjelder enhver tjenesteytelse med mindre det er tale om sektorer som er positivt unntatt fra direktivets bestemmelser. Det pålegger nasjonal forvaltning en rekke forpliktelser som har betydning for saksbehandlingen, blant annet plikt til å forenkle saksbehandling for godkjenning, av tjenestevirksomhet, gjøre krav til tjenestevirksomhet enkelt tilgjengelig, sørge for at all kommunikasjon om adgangen til og utøvelsen av tjenestevirksomhet enkelt kan avvikles elektronisk og over avstand. Videre stiller direktivet også krav til blant annet fremgangsmåte når det gis tillatelse til tjenestevirksomhet og materielle krav til tillatelsesordninger. Endelig er også regler om fristberegning ved anvendelse av alle EUs rettsakter et eksempel på sektorovergripende sekundærregler som får betydning også for forvaltningens behandling av saker som gjelder enkeltvedtak. EUs regler om tidsfrister er fastsatt i Rådets forordning Nr. 1182/71 av 3. juni 1971 om fastsettelse av regler om tidsfrister, datoer og tidspunkter.Forordningen er innlemmet som del av EØS-avtalens vedlegg og også gjennomført som forskrift i norsk rett Se EØS-avtalen vedlegg XVI punkt 6. Forordningen ble gjennomført ved forskrift fastsatt ved kgl.res. 4. desember 1992, sist endret ved forskrift 7. april 2006 nr. 404. Vi nevner som en detalj at det fremgår av Lovdata at hjemmelen for forskriften i 1992 var lov 16. juli 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser § 16, og at det følger av forskriften § 1 at forordningen får anvendelse på alle rettsakter som er eller blir omfattet av EØS-avtalen. Forordningen ble gitt fordi en rekke av EUs rettsakter ikke bare fastsetter tidsfrister, datoer eller tidspunkter men også bruker begreper om arbeidsdager og helligdager ved angivelse av tidsfristenes lengde. For å sikre en ensartet anvendelse av reglene i medlemsstatene var det nødvendig å fastsette alminnelige regler om tidsfrister, datoer, tidspunkter, og hva som skal anses som arbeidsdag og helligdag.Se Rådets forordning (EØF, EURATOM) Nr. 1182/71 af 3. juni 1971 om om fastsættelse af regler om tidsfrister, datoer og tidspunkter (fortalen). Selv om EUs regler om fristberegning har et temmelig bredt virkeområde er det ikke tale om et dypt hugg i statenes prosessuelle og organisatoriske autonomi. Det fremgår nemlig av den nevnte forordningen at nasjonale fristregler stort sett skal legges til grunn også ved anvendelse av EUs rettsakter, men det er likevel visse begrensninger. På tross av noen sektorovergripende regler i EUs sekundærrett er likevel det aller meste av EUs sekundærrett sektorspesifikk lovgiving. Denne sektorspesifikke reguleringen stiller temmelig omfattende krav både til hvordan medlemsstatens forvaltningsmyndigheter skal behandle saker og hvordan forvaltningsmyndighetene skal være organisert. Sekundærretten som er gjennomgått i kapittel 10 til 12 nedenfor kan tjene som eksempler. Et utviklingstrekk i EU-retten som fortjener særskilt, om enn i denne sammenheng kortfattet, omtale, er det økende antall rettsakter som pålegger nasjonale forvaltningsmyndigheter å melde («notifisere») ulike tiltak til Kommisjonen for å få avklart om de er forenlige med EU-retten. Gjennom EØS-avtalen er de EØS-relevante meldepliktene gjort gjeldende også for EFTA-statene, men med den tilpasning at det er EFTAs overvåkningsorgan (ESA) som mottar og, i hvert fall formelt sett, behandler notifikasjoner fra Island, Liechtenstein og Norge. Det er ikke ubetydelige forskjeller mellom de ulike meldepliktene, men de har til felles at de bidrar til å gi utvalgte deler av EU/EØS-retten større gjennomslag på nasjonalt plan. Særlig gjelder dette hvor brudd på meldeplikten sanksjoneres ved at utbetalt støtte uten vider anses som ulovlig eller at for øvrig forskriftsmessig vedtatte nasjonale regler settes til side som uanvendelige. Fra en konstitusjonell synsvinkel innebærer de sistnevnte ordningene reelt sett en form for suverenitetsavståelse – nasjonale myndigheter står ikke fritt til å vedta og umiddelbart sette i kraft nasjonale regler som omfattes av meldepliktene.For så vidt gjelder Stortinget er det selvfølgelig mulig å vedta nye lovregler og samtidig sette til side EØS-rettslige meldeplikter, men dette må gjøres uttrykkelig for å gå klar av EØS-loven § 2, og er ikke særlig praktisk. Reell sett innfører derfor EØS-høringsloven (se nærmere omtale i det følgende) en form for overnasjonal forhåndskontroll med Stortingets lovgivende virksomhet! Selv om meldepliktene er begrenset til nærmere angitte tiltak og rettsområder, er fremveksten av dem et trekk ved EU-rettens utvikling som fortjener oppmerksomhet. Det er neppe en dristig spådom at meldepliktenes omfang og betydning vil fortsette å øke i tiden fremover – fra Kommisjonens perspektiv er det klart at utvidet forhåndskontroll med nasjonale myndigheters håndheving og etterlevelse av EU-retten er et effektivt virkemiddel.Noe som også fremheves av Kommisjonen bl.a. i COM(2015) 338 final – Rapport fra Kommissionen til Europa-Parlamentet, Rådet og Det europæiske økonomiske og sociale udvalg om anvendelsen af direktiv 98/34/EF fra 2011 til 2013 (SWD(2015) 137 final). En praktisk meget viktig meldeplikt som har vært med EØS-avtalen helt fra begynnelsen av, er plikten til å notifisere nye offentlige støtteordninger som omfattes av EØS-avtalens artikkel 61. I henhold til ODA protokoll 3 artikkel 1 nr. 3 må nye støtteordninger forhåndsgodkjennes av ESA. For visse former for støtte er det gjort unntak for meldeplikten – herunder for støtte som faller inn under det såkalte gruppeunntaket for støtte til tjenester av allmenn økonomisk betydning, støtte som faller inn under regelverket for bagatellmessig støtte («de minimis»-unntaket) eller mindre økninger i eksisterende støtteordninger.Se nærmere de ulike EU-rettsaktene som i norsk rett er gjennomført gjennom Forskrift 14. november 2008 nr. 1213 om unntak fra notifikasjonsplikt for offentlig støtte. I norsk rett er det Nærings- og Fiskeridepartementet som melder meldepliktige støtteordninger til ESA. Dette er det lagt til rette for gjennom Lov om offentlig støtte § 2, som pålegger enhver støttegiver å melde offentlige støttetiltak som faller innenfor virkeområdet av EØS-avtalen artikkel 61 til departementet før støttetiltaket kan settes i verk. Dersom nasjonale myndigheter iverksetter en meldepliktig støtteordning uten å avvente ESAs godkjenning, vil dette i seg selv gjøre støtten ulovlig, helt uavhengig av om ordningen som sådan skulle være i samsvar med EØS-avtalens materielle føringer for offentlig støtte. Støtten må i så tilfelle kreves tilbakeført, noe det i norsk rett er åpnet for gjennom Lov om offentlig støtte § 5. Av sektorovergripende betydning er også meldeplikten som følger av direktiv 98/34/EF om en informasjonsprosedyre for standarder og tekniske forskrifter samt regler for informasjonssamfunnstjenester.Som endret ved direktiv 98/48/EF og tilpasset til EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutninger nr. 146/1999 og nr. 16/2001. EØS-høringsloven (lov 17. desember 2004 nr. 101 om europeisk meldeplikt for tekniske regler) gjennomfører direktivet i norsk rett.For en omtale, se Backer, Loven – hvordan blir den til?, s. 65–66 og Fredriksen og Mathisen, EØS-rett, s. 309–312. Direktivet innebærer at forslag til nasjonale «tekniske forskrifter» må meldes til Kommisjonen/ESA og sendes på såkalt EØS-høring før reglene kan vedtas og settes i kraft. For EFTA-statene skal melding sendes til ESA, som deretter distribuerer den til de andre EFTA-statene og Kommisjonen. Kommisjonen distribuerer meldingen videre til EU-statene, slik at både ESA, Kommisjonen og samtlige EØS-stater får anledning til å kommentere forslagene.I tillegg sørger EFTA-konvensjonen av 2001 og Sveits' bilaterale avtaler med EU for at reglene om EØS-høring også omfatter Sveits. Internt i EU er direktivet nå erstattet av direktiv (EU) 2015/1535. Dette direktivet er i skrivende stund ikke innlemmet i EØS-avtalen, formentlig fordi det kreves EØS-tilpasninger som det erfaringsmessig tar tid å få på plass.For en nærmere omtale, se notatet «Kodifisering av 98/34» i regjeringens EØS-notatbase (sist besøkt 23.6.2017). Den praktiske betydningen er imidlertid beskjeden ettersom direktiv 2015/1535 ikke innebærer noen realitetsendring i meldepliktenes omfang eller virkning.Eventuelle endringer i tilpasningstekstene som skal vedtas av EØS-komiteen vil imidlertid selvsagt kunne få praktisk betydning for EFTA-statene. Betydningen av EØS-høringsloven er større enn betegnelsen «tekniske forskrifter» umiddelbart kan gi inntrykk av. Direktivets definisjon er svært vid – meldeplikten gjelder alle nasjonale krav som rettslig eller faktisk må følges for å kunne bringe i omsetning eller bruke et produkt. Meldeplikten gjelder dessuten også nasjonale regler som gjelder såkalte informasjonssamfunnstjenester – tjenester som formidles elektronisk og på individuell anmodning fra tjenestemottager, som for eksempel spill på Internett. Meldeplikten omfatter dessuten ikke bare lover og (mer praktisk) forskrifter – den gjelder også for vilkår i avtaler med det offentlige om overholdelse av tekniske spesifikasjoner eller andre krav, samt økonomiske tiltak som påvirker forbruket av produkter eller informasjonssamfunnstjenester ved å motivere til å følge slike krav. Etter meldingen inntrer som hovedregel en stillstandsplikt på tre måneder, jf. direktivets artikkel 9 og EØS-høringslovens §§ 6-8. I denne perioden kan ESA, Kommisjonen og de øvrige EØS-statene gi kommentarer som norske myndigheter må ta hensyn til ved den endelige utformingen av regelverket. Dette betyr ikke at direktivet som sådan forplikter norske myndigheter til å endre forslaget i tråd med kommentarene – direktivet innfører ingen vetorett for hverken ESA, Kommisjonen eller de andre EØS-statene mot nasjonal lovgivning. I EU kan imidlertid Kommisjonen og de andre EU-landene følge opp med en såkalt utførlig uttalelse som utvider stillstandsplikten til seks måneder (fire måneder for informasjonssamfunnstjenester). I EFTA-pilaren gjelder ikke dette fullt ut, men disse tilpasningene vil trolig bli fjernet når direktiv 98/34/EF erstattes av direktiv 2015/1535.Jf. departementets vurderinger i notatet «Kodifisering av 98/34» i regjeringens EØS-notatbase (sist besøkt 23.6.2017). Selv om nasjonale myndigheter kan velge å stå på sitt og vedta de foreslåtte reglene etter utløpet av stillstandsperioden, må det forventes at ESA vil reagere med traktatbruddssak dersom ESAs innvendinger ignoreres. Brudd på meldeplikten (eller stillstandsplikten) innebærer at for øvrig lovlig vedtatte nasjonale regler blir uanvendelige – og det uavhengig av om reglene materielt sett er i overensstemmelse med EØS-retten eller ikke. Dette fremgår ikke av ordlyden i direktiv 98/34/EF (eller direktiv 2015/1535), men er slått fast av EU-domstolen.Den grunnleggende avgjørelsen er sak C-194/94 [P] CIA Security. I EØS-høringsloven § 9 har lovgiver tatt konsekvensen av dette i form av en egen bestemmelse som slår fast at brudd på meldeplikten innebærer at tekniske regler ikke kan «anvendes eller påberopes» dersom dette vil kunne hindre eller vanskeliggjøre (a) produksjon, import, omsetning eller (b) bruk av et produkt, eller ytelse, omsetning, etablering eller bruk av informasjonssamfunnstjenester. Disse forutsetningene vil nok normalt være oppfylt, slik at § 9 som hovedregel leder til uanvendelighet av for øvrig lovlig vedtatte regler. Et praktisk viktig eksempel på at EU-lovgiver innfører lignende meldeplikter på nye områder gir tjenestedirektivet (2006/123/EF). Direktivets artikkel 15(7) og 39(5) etablerer meldeplikt til Kommisjonen/ESA for nærmere angitte nasjonale krav til utøvelse av tjenestevirksomhet, samt særlige krav som stilles til tjenesteytere fra andre EØS-stater.Jf. EØS-komiteens beslutning nr. 45/2009. I norsk rett er disse forpliktelsene gjennomført ved et eget kapittel i EØS-høringsloven (kapittel 6, §§ 16 til 18). Meldingen til Kommisjonen/ESA skal demonstrere at det ikke foreligger direkte eller indirekte forskjellsbehandler på grunnlag av statsborgerskap eller etableringsstat, at forslaget forfølger hensyn som EU/EØS-retten anerkjenner som legitime og at det dessuten er egnet til og nødvendig for å oppnå dette formålet. Til denne meldeplikten er det ikke knyttet noen stillstandsplikt, men ESA videreformidler den mottatte informasjonen til EFTA-statenes faste komité og til Kommisjonen som i sin tur videreformidler den til alle EUs medlemsstater. Innen tre måneder etter at meldingen er mottatt, skal ESA undersøke om de meldte kravene er forenlige med EØS-retten, og eventuelt gjøre vedtak om å anmode staten om å avstå fra å vedta dem, eller om å oppheve dem hvis de alt er vedtatt. Dette er ikke like slagkraftig som stillstandsplikt, men ordningen tvinger nasjonale myndigheter til å vurdere om forslag til nye regler er i samsvar med tjenestedirektivet, og det legger forholdene til rette for at ESA kan innlede en traktatbruddssak hvis ESA mener at så ikke er tilfellet. Ytterligere eksempler finnes blant annet i matinformasjonsforordningen (forordning (EU) nr. 1169/2011 om matinformasjon til forbrukerne) artikkel 45Forordningen erstattet bl.a. direktiv 2000/13/EF om merking og presentasjon av samt reklamering for næringsmidler. Dette direktivet inneholdt en meldeplikt som EFTA-domstolen i sak E-2/12 HOB-vín tolket dithen at brudd på den måtte lede til de vedtatte nasjonale regler var uanvendelige (avsnitt 110–113). og produktsikkerhetsdirektivet (2001/95/EF) artikkel 12. Ut over tilfellene hvor myndighetene må melde inn forslag om nye nasjonale reguleringer, inneholder en rekke direktiver og forordninger en plikt til å underrette ESA/Kommisjonen om enkeltsaker hvor nasjonale forvaltningsmyndigheter vurderer å gripe inn i EU/EØS-baserte rettigheter. Tjenestedirektivet kan tjenes som eksempel også her – i henhold til dets artikkel 18 kan forvaltningen i visse unntakstilfeller gripe inn ovenfor en tjenesteleverandør, men først etter å ha varslet både myndighetene i leverandørens hjemstat og Kommisjonen/ESA. Direktivets artikkel 35 nr. 5 pålegger Kommisjonen/ESA og undersøke «hurtigst mulig» om inngripenen er forenlig med EU/EØS-retten. Listen over rettsakter som inneholder liknende varslingsplikter er meget lang – det er regelen snarere enn unntaket at direktiver og forordninger som åpner for at nasjonale forvaltningsmyndigheter i særlige tilfeller kan gripe inn overfor markedsaktører som i utgangspunktet har papirene i orden, må varsle Kommisjonen/ESA i forkant eller senest samtidig som man gjør bruk av slike unntaksbestemmelser. Et eksempel er produktsikkerhetsdirektivet (2001/95/EF) artikkel 11. Et annet er maskindirektivet (direktiv 2006/42/EF) artikkel 11. Et tredje er leketøydirektivet (direktiv 2009/48/EF) artikkel 42. Et fjerde eksempel er det kontroversielle GMO-utsettingsdirektivet (direktiv 2001/18/EF), som etter langvarige forhandlinger ble tatt inn i EØS-avtalen i 2007 med den tilpasning at en EFTA-stat som hevder at en godkjent GMO utgjør en fare for menneskers eller dyrs helse eller for miljøet og som av denne grunn begrenser eller forbyr bruk og/eller salg av den på sitt territorium, må notifisere samtlige avtaleparter gjennom EØS-komiteen.Jf. EØS-komiteen beslutning 127/2007. På papiret gir dette EFTA-statene større handlingsrom fordi EØS-komiteen ikke kan overprøve den nasjonale beslutningen med mindre vedkommende EFTA-stat selv samtykker til dette, jf. EØS-avtalen artikkel 111. I realiteten er imidlertid dette en variant av den berømmelige veto-retten, og den har som kjent aldri vært brukt. En annen form for meldeplikt finnes i en del tilfeller hvor nasjonale forvaltningsmyndigheter håndhever EU/EØS-retten. Her er det følgelig ikke snakk om forhåndskontroll av nasjonale tiltak som griper inn i EU/EØS-baserte rettigheter, men derimot meldeplikter som skal sikre at nærmere angitte EU/EØS-regler tolkes og anvendes likt i hele EØS. Det fremste eksempelet er konkurranseretten, hvor plikt til å varsle Kommisjonen/ESA fulgte med da håndhevelsen av konkurransereglene ble desentralisert ved forordning 1/2003.Se, for så vidt gjelder EFTA-pilaren av EØS, ODA protokoll 4 artikkel 11 nr. 3 til 5. Med tiden er imidlertid liknende meldeplikter kommet til også på andre områder, slik som «konsultasjonsprosedyren» nedfelt i direktiv 2002/21/EF om felles rammeregler for elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester (rammedirektivet) artikkel 7 nr. 3 til 6. Ordningen, som er gjennomført i norsk rett ved ekomloven § 9-3, innebærer en form for forhåndsgodkjenning av nasjonale myndigheters håndhevelse av det som i realiteten er spesielle konkurranseregler, slik som visse pålegg til tilbydere med sterk markedsstilling. Også i en rekke andre tilfeller inneholder sekundærretten forpliktelser til å varsle Kommisjonen/ESA og/eller berørte forvaltningsmyndigheter i andre EØS-stater om verserende enkeltsaker som reiser spørsmål om fortolkning og anvendelse av EU/EØS-regler som nasjonale tilsynsmyndigheter er satt til å håndheve. Dette er en utvikling som henger sammen med fremveksten av stadig mer overnasjonalt forvaltningssamarbeid i EU/EØS og som vi omtaler nærmere i neste kapittel. Et utviklingstrekk i EU-retten som fortjener særskilt omtale er fremveksten av rettslig forpliktende administrativt samarbeid mellom nasjonale forvaltningsmyndigheter, ofte institusjonalisert i form av nettverk og under ledelse av egne EU-byråer og/eller Kommisjonen. De rettslige rammene for samarbeidet varierer i betydelig grad fra en del av EU-retten til en annen, men på stadig flere områder har ulike EU-byråer og/eller Kommisjonen fått tildelt myndighet til å treffe vedtak som er rettslig bindende for de nasjonale forvaltningsorganene – typisk i tilfeller av konflikt mellom nasjonale tilsynsorganer fra to eller flere medlemsstater. I noen tilfeller er denne kompetansen bygget ut med myndighet til å treffe vedtak med direkte virkning overfor private markedsaktører – fortrinnsvis i unntakstilfeller hvor de nasjonale forvaltningsorganene ikke reagerer med tilbørlig hurtighet på vedtak adressert til dem. Viktige eksempler fra de senere år er kompetansen tillagt EUs Databeskyttelsesråd (European Data Protection Board – EDPB); EU-byrået for samarbeid mellom energiregulatorer (Agency for the Cooperation of Energy Regulators – ACER); EUs jernbanebyrå (ERA) og EUs finanstilsynsmyndigheter – Den europeiske banktilsynsmyndigheten (EBA), Den europeiske tilsynsmyndigheten for forsikring og tjenestepensjon (EIOPA) og Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndigheten (ESMA). På noen områder er også den primære vedtakskompetansen tillagt EU-byråer og/eller Kommisjonen. På konkurranserettens og, i hvert fall i praksis, statsstøtterettens område har overnasjonal håndheving med direkte virkning overfor private markedsaktører vært en del av EU-retten helt siden begynnelsen.Se nærmere Fredriksen og Mathisen, EØS-rett, s. 172–176. De seneste 10–15 år har imidlertid også myndighet til å treffe visse avgjørelser på andre saksfelt hvor det er særlig viktig med ensartet håndhevelse av EU-retten blitt sentralisert i ulike EU-byråer. Viktige, EØS-relevante eksempler er vedtakskompetansen tillagt Det europeiske kjemikaliebyrået (ECHA); Det europeiske legemiddelbyrået (EMA); Det europeiske flysikkerhetsbyrået (EASA) og Det europeiske mattilsynet (EFSA). For EFTA-statene har det budt på betydelige utfordringer å få EU med på tilpasninger som gjør det mulig for EØS-avtalen å holde tritt med denne utviklingen, og som samtidig lar seg forene med den norske (og islandske) grunnlovens bestemmelser om myndighetsoverføring. I denne sammenheng skal vi la de statsrettslige sidene ved denne problematikken ligge.Se særlig Fredrik Lied Lilleby, «Grunnloven § 93 og unntaket for 'lite inngripende' myndighetsoverføring». Perspektiv 03/10 (Stortingets Utredningsseksjon); Eirik Holmøyvik, «Grunnlova § 93 og læra om 'lite inngripende' myndigheitsoverføring i lys av nyare konstitusjonell praksis», Lov og Rett s. 2011 447–471; Eirik Holmøyvik, «'Sikker konstitusjonell praksis'? – Grunnlova og Noregs avtaler om suverenitetsoverføring», Nytt Norsk Tidsskrift 2013 s. 117–125; Fredrik Sejersted, «Læren om 'lite inngripende' myndighetsoverføring – statsrettslig selvbedrag eller fornuftig grunnlovstolkning?, Nytt Norsk Tidsskrift 2013 s. 416–421 og Tarjei Bekkedal, «Suverenitet og samarbeid. Grunnlovens skranker for delegasjon av statsmakt», Kritisk Juss 2016 s. 3–37. De løsninger som EFTA-statene og EU har forhandlet seg frem til, har imidlertid også forvaltningsrettslige følger og disse fortjener noe nærmere omtale. I en del tilfeller har EFTA-statene «løst» de konstitusjonelle utfordringene knyttet til EU-byråenes overnasjonale beslutningsmyndighet gjennom folkerettslige lovnader om å reprodusere nærmere angitte beslutninger. To eksempler gir EØS-komiteens tilpasninger ved gjennomføringen av forordning (EF) nr. 1907/2006 om kjemikalier (REACH-forordningen) og forordning (EF) nr. 726/2004 om legemidler for mennesker og dyr. Når omsetning av kjemikalier og legemidler godkjennes i EU, skal EFTA-statenes kompetente myndigheter ganske enkelt innen 30 dager treffe tilsvarende beslutninger. Den relevante delen av tilpasningsteksten i beslutningen om innlemmelse av forordning (EF) nr. 726/2004 lyder som følger (vår understrekning): I norsk rett er dette gjennomført ved legemiddelforskriften § 4-9: En lignende, om enn ikke helt identisk, løsning finnes på personvernrettens område, hvor EØS-komiteens beslutning om innlemmelse av personverndirektivet (direktiv 95/48/EF) pålegger EFTA-statene å gjennomføre nærmere angitte vedtak fra Kommisjonen knyttet til vurderingen av beskyttelsesnivået i tredjeland.Se EØS-komiteens beslutning nr. 83/1999. Et utslag av dette er bestemmelsen i personopplysningsforskriftens § 6-2 tredje ledd, som ganske enkelt slår fast at dersom Kommisjonen eller andre medlemsstater har innsigelser mot Datatilsynets beslutning om å tillate overføring av personopplysninger til en behandlingsansvarlig i et tredjeland, og Kommisjonen treffer tiltak, så skal Datatilsynet «sørge for» at Kommisjonens beslutning «etterleves». Nyere eksempler som tyder på at løsningene med nasjonale «kopivedtak» brer om seg, er EØS-tilpasningene knyttet til EUs tredje energimarkedspakke. EFTA-statene fikk i dette tilfellet EU med på at det er EFTAs overvåkningsorgan, ikke EU-byrået for samarbeid mellom energiregulatorer (ACER), som skal ha myndighet til å treffe vedtak i saker som gjelder EFTA-statene og, og viktigere i herværende sammenheng, at ESAs vedtak bare skal rette seg mot nasjonale myndigheter, ikke mot private.Jf. EØS-komiteens beslutning nr. 93/2017, se artikkel 1 nr. 1 bokstav b) punkt i); nr. 3 bokstav h) punkt i) og nr. 5 bokstav d) punkt i). Merk at beslutningen ennå ikke er trådt i kraft som følge av konstitusjonelle forbehold iht. EØS-avtalens artikkel 103. Ut fra en rent formell betraktningsmåte er ikke disse konstruksjonene i seg selv nødvendigvis grunnlovsstridige, dersom man forutsetter at EØS-komiteens tilpasningstekster bare pålegger norske myndigheter en folkerettslig forpliktelse til å etterleve EU-beslutningene – altså slik at det ikke er snakk om direkte virkning i grunnloven § 115s forstand.Dette synes å være norske myndigheters oppfatning. Om EU-siden, ESA og EFTA-domstolen er enig i denne forståelsen, vites ikke. Fra et forvaltningsrettslig perspektiv etterlater imidlertid det folkerettslige pålegget om å reprodusere eller etterleve nærmere angitte forvaltningsavgjørelser flere ubesvarte spørsmål. Selv om EØS-komiteen neppe har ment at EFTA-statenes myndigheter skal etterprøve de beslutninger som de er forpliktet til å etterleve, så tilsier hensynet til reell og likeverdig rettsbeskyttelse i EFTA-pilaren av EØS at det innfortolkes en forutsetning om dette. Heller ikke fra et norsk stats- og forvaltningsrettslig perspektiv synes det akseptabelt at forvaltningsrettens ordinære rettssikkerhetsgarantier settes til side under henvisning til at myndighetene er folkerettslig forpliktet til å treffe et bestemt vedtak. Dersom norske forvaltningsmyndigheter reproduserer en EU-beslutning som lider av feil som tilsier at et hypotetisk ugyldighetssøksmål i henhold til TEUV artikkel 263 ville ført frem, må dette derfor betraktes som en saksbehandlingsfeil som kan gjøres til gjenstand for forvaltningsklageMed mindre klageadgangen er avskåret som følge av EØS-rettslige krav til de aktuelle forvaltningsorganenes uavhengighet, se nærmere i kapittel 11 nedenfor. og etterprøving i norske domstoler. At norske forvaltningsmyndigheter med dette kan komme til å hefte for feil begått av Kommisjonen og/eller uavhengige EU-byråer, må betraktes som en omkostning knyttet til de konstruksjonene som EFTA-statene selv har fremforhandlet for å unngå formell myndighetsoverføring til EU. Selv med en slik forutsetning gjenstår imidlertid det problem at norske domstoler per i dag står uten mulighet til å be EU-domstolen vurdere spørsmålet om gyldigheten qua EU-rett av den underliggende EU-beslutningen. I praksis skal det nok mye til før en norsk domstol på egen hånd vil underkjenne det nasjonale «kopivedtaket» under henvisning til at EU-beslutningen lider av feil som tilsier at et hypotetisk ugyldighetssøksmål i henhold til TEUV artikkel 263 ville ført frem. Det kan derfor hevdes at kopivedtaksløsningene ivaretar formelle betraktninger om EFTA-statenes suverenitet på bekostning av den reelle rettsbeskyttelse som tilbys private. At dette er forenlig med EMK artikkel 6 og/eller Grunnloven § 95, er ikke opplagt.Slik Fredriksen og Mathisen, EØS-rett, s. 305. I tilfeller hvor den beslutningen som forplikter norske myndigheter er truffet av Kommisjonen eller et EU-byrå, har norske myndigheter (men neppe private) direkte søksmålsadgang for EU-domstolen (Underretten) i henhold til TEUV artikkel 263 fjerde ledd. I prinsippet kan norske forvaltningsmyndigheter med dette avhjelpe noen av svakhetene ved kopivedtaksmodellen, men i praksis skal det trolig mye til før man vil gå til et slikt skritt. En annen variant for å ivareta privates rettssikkerhet i disse tilfellene vil være å åpne opp for at en norsk domstol som må ta stilling til gyldigheten av et norsk kopivedtak, kan be EU-domstolen ta stilling til gyldighetene qua EU-rett av den underliggende EU-beslutningen, jf. EØS-avtalen artikkel 107. Av politiske årsaker er imidlertid dette neppe særlig aktuelt. I tilfeller hvor den beslutningen som forplikter norske myndigheter er truffet av ESA, er rettstilstanden noe bedre ettersom både myndighetene og private som er direkte og personlig berørt vil ha søksmålsadgang for EFTA-domstolen i henhold til ODA artikkel 36. I tilfeller hvor ESAs vedtak bare er avskrift av et forslag fra Kommisjonen eller et EU-byrå, vil imidlertid EFTA-domstolen i realiteten være henvist til å vurdere om forslaget lider av feil som tilsier at et hypotetisk ugyldighetssøksmål i henhold til TEUV artikkel 263 ville ført frem. Om EFTA-statene og eventuelt private som er direkte og personlig berørt av ESAs vedtak alternativt kan angripe det underliggende EU-forslaget direkte for Underretten i henhold til TEUV artikkel 263 fjerde ledd, er i beste fall usikkert. De EØS-tilpasningene til Kommisjonens og/eller EU-byråenes økte beslutningsmyndighet som har fått størst oppmerksomhet i norsk sammenheng, er tilfellene hvor EFTA-statene har måttet gå med på at enten ESA eller ulike EU-byråer får kompetanse til å treffe vedtak som binder private markedsaktører, og hvor etterfølgende domstolskontroll hører under EFTA-domstolen eller EU-domstolen. All oppmerksomheten skyldes at det er snakk om myndighetsoverføring i Grunnlovens forstand og at oppfatningene i litteraturen er delte om hvilke skranker Grunnloven § 115 stiller opp for dette.Se litteraturen omtalt i note 240 ovenfor. Fra et forvaltningsrettslig perspektiv er imidlertid disse sakene mindre problematiske enn kopivedtakstilfellene – så lenge selve myndighetsoverføringen er i tråd med Grunnloven, er resultatet at de aktuelle forvaltningsavgjørelsene løftes ut av norsk rett. Saksbehandlingen i ESA og/eller de involverte EU-byråene reguleres av den «interne» EU/EØS-forvaltningsretten og markedsaktørenes krav på effektiv klageadgang/domstolskontroll ivaretas forutsetningsvis av EFTA-domstolen eller EU-domstolen. Tilfellene hvor EFTAs overvåkningsorgan i praksis bare er ment å strø sand på vedtaksforslag mottatt fra Kommisjonen og/eller ulike EU-byråer reiser riktignok en rekke vanskelige spørsmål, blant annet knyttet til forholdet mellom ESA og Kommisjonen/EU-byråene og til så vel norske myndigheters som privates mulighet for reell domstolskontroll med ESAs vedtak. Dette er imidlertid ikke spørsmål om nasjonal forvaltningsrett og vi lar dem derfor ligge i denne sammenheng.For en noe nærmere omtale, se Halvard Haukeland Fredriksen og Christian N.K. Franklin, «Of Pragmatism and Principles: The EEA Agreement 20 Years On», Common Market Law Review 2015 s. 629–684, på s. 676 flg. De pragmatiske løsningene som er funnet i tilfeller hvor EØS-relevant sekundærrett tillegger ulike EU-byråenes myndighet til å treffe bindende vedtak, har muliggjort norsk deltagelse i det stadig tettere overnasjonale forvaltningssamarbeidet i EU på tilnærmet samme vilkår som dem som gjelder for EUs medlemsstater. Det er imidlertid en meget viktig prinsipiell forskjell: EU har kategorisk avvist å gi EFTA-statenes representanter i EU-byråenes besluttende organer stemmerett. I det foreløpig siste eksempelet, EØS-komiteens beslutning nr. 93/2017 om innlemmelse av EUs tredje energimarkedspakke i EØS-avtalen, ble EFTA-statenes deltakelse i ACER regulert som følger: Dette er i samsvar med den løsningen som i 2010–2016 ble fremforhandlet med tanke på EFTA-statenes tilknytning til EUs finanstilsynsmyndigheter.Jf. EØS-komiteens beslutninger nr. 199/2016 (EBA), nr. 200/2016 (EIOPA) og nr. 201/2016 (ESMA). Norske myndigheter synes å ha erkjent at det ikke er mulig å få EU med på å gi EFTA-statenes representanter stemmerett, slik at «[f]ull deltakelse uten stemmerett» nå gjennomgående er målet for norsk tilknytning til EØS-relevante EU-byråer.Se Prop. 100 S (2015–2016) om samtykke til deltakelse i EØS-komiteens beslutninger om innlemmelse i EØS-avtalen av rettsaktene som etablerer EUs finanstilsynssystem, kapittel 2. Det er derfor grunn til å anta at blant annet de pågående diskusjonene om EFTA-statenes tilknytning til EUs Databeskyttelsesråd (European Data Protection Board – EDPB) villede til samme resultat. EFTA-statene arbeider også for å oppnå tilsvarende deltakerrettigheter i EUs ekom-byrå BEREC (Body of European Regulators for Electronic Communications).Jf. EFTA-statenes EEA EFTA Comment on the proposal on a Body of European Regulators for Electronic Communications (BEREC), 27. mars 2017. Selv om Kommisjonen og/eller de ulike EU-byråenes kompetanse til å treffe bindende vedtak på stadig flere områder er prinsipielt viktige, utgjør de bare «riset bak speilet» i fremvoksende overnasjonale tilsynsstrukturer hvor målsetningen er at ensartet fortolkning og anvendelse av EU/EØS-regelverket skal som hovedregel sikres gjennom tett samarbeid mellom nasjonale tilsynsorganer. På viktige områder er det fremdeles slik at Kommisjonens og/eller EU-byråenes rolle er begrenset til å koordinere samarbeidet mellom nasjonale myndigheter, altså slik at de ikke har myndighet til å avgjøre konflikter med bindende virkning. Det er imidlertid nokså klart at Kommisjonen ønsker å endre på dette – nye forslag om videreutvikling av eksisterende forvaltningssamarbeid inneholder regelmessig forslag om å styrke Kommisjonens og/eller EU-byråenes rolle, og da særlig med tanke på grenseoverskridende tilsynskonflikter.To eksempler er Kommisjonens forslag til en forordning om samarbeid mellom nasjonale myndigheter med ansvar for håndheving av forbrukerlovgivning, KOM(2016) 283, og dens forslag til europaparlaments- og rådsforordning om opprettelse av Sammenslutningen av europeiske regulatører innenfor elektronisk kommunikasjon (BEREC), KOM(2016) 591. I hvor stor grad, og på hvilke områder, Kommisjonen vil få gjennomslag i Europaparlamentet og Rådet for disse fremstøtene, gjenstår det å se. Et annet sentralt element i EU-lovgivers utvikling av det overnasjonale forvaltningssamarbeid i EU er innføring av såkalte «one stop shop»-mekanismer. Et fremtredende eksempel er EUs nye personvernforordning (forordning (EU) 2016/679), som utpeker det nasjonale Datatilsynet i den medlemsstat der databehandleren eller den databehandlingsansvarlig har sin hovedvirksomhet eller eneste etablering til «ledende tilsynsmyndighet»Jf. artikkel 56. Forordningen er foreløpig ikke innlemmet i EØS-avtalen. og som inneholder detaljerte regler for hvordan denne ledende tilsynsmyndigheten skal forholde seg til «berørte tilsynsmyndigheter» fra andre medlemsstater.Jf. artikkel 60. Eventuelle konflikter mellom den ledende og den eller de berørte tilsynsmyndighetene, avgjøres av EUs Databeskyttelsesråd (EDPB).Jf. artikkel 65 og 66. Innføringen av «one stop shop»-mekanismer har åpenbare fordeler for markedsaktørene, som i utgangspunktet bare trenger å forholde seg til én tilsynsmyndighet i hele EU (derav navnet på mekanismen). Utviklingen er imidlertid ikke uomstridt, blant annet fordi «one stop shop»-mekanismer som utpeker tilsynsorganene i den medlemsstat hvor en markedsaktør har sin hovedvirksomhet, i praksis muliggjør «forum-shopping» blant de nasjonale tilsynsorganene og kan lede til at kontrollen med store, multinasjonale markedsaktører sentraliseres i noen få store og, av ulike årsaker, populære medlemsstater. «One stop shop»-mekanismen i personvernforordningen har for øvrig likhetstrekk med den generelle EU/EØS-rettslige tilnærmingen til grenseoverskridende tjenestevirksomhet. Utgangspunktet er at det er forvaltningsmyndighetene i hjemstaten (den EØS-stat der tjenesteyteren er etablert) som skal påse at tjenesteyteren oppfyller så vel de relevante EU/EØS-rettslige krav som de nasjonale krav som vedkommende hjemstat stiller til den aktuelle kategori av tjenesteytere. Forvaltningsmyndighetene i vertsstaten kan ikke stille opp ytterligere vilkår, med mindre disse er nødvendige for å ivareta EU/EØS-rettslig legitime hensyn som forutsetningsvis ikke allerede er ivaretatt i tilstrekkelig grad av hjemstatens regulering (prinsippet om gjensidig anerkjennelse). Dette utgangspunktet følger allerede av hovedreglene om fri bevegelighet i TEUV og EØS-avtalens hoveddel,Den grunnleggende dommen er sak 205/84 Kommisjonen mot Tyskland. men er nå nærmere regulert gjennom tjenestedirektivet (direktiv 2006/123/EF). Direktivet etablerer ikke noe nettverk av nasjonale myndigheter – det er jo ikke ett enkelt forvaltningsorgan som har ansvar for å føre tilsyn med all tjenestevirksomhet i et land –, men det inneholder detaljerte reglene for administrativt samarbeid mellom de ansvarlige myndighetene i en hjemstat og en vertsstat, se artikkel 28 til 36. I norsk rett er disse bestemmelsene, som tilpasset ved EØS-komiteens beslutning om å ta direktivet inn i EØS-avtalen, gjennomført i tjenesteloven §§ 24 til 26 og den tilknyttede tjenesteforskriften.Forskrift om tjenestevirksomhet og administrativt samarbeid mellom myndigheter av 18. desember 2009 nr. 1644. Vi går ikke nærmere inn på tjenestedirektivets krav til det administrative samarbeidet i denne sammenheng, men minner om meldeplikten i henhold til direktivets artikkel 18, som alt er nevnt i punkt 10.6 ovenfor og som legger til rett for inngripen fra Kommisjonen/ESA i tilfeller av konflikt mellom forvaltningsmyndighetene i hjemstaten og versstaten. Det hører også med at etterfølgende utvikling i sektorspesifikk sekundærrett som f.eks. direktiv 2014/67/EU om håndhevelse av direktiv 96/71/EF om utstasjonering av arbeidstagere som ledd i utveksling av tjenesteytelser, tilsier at den form for tett og forpliktende samarbeid som tjenestedirektivet legger opp til, med tiden vil gjenfinnes på stadig flere områder. Som fremstillingen i dette kapitlet vil ha vist, går utviklingen i EU-retten i retning av stadig tettere og stadig mer rettslig forpliktende samarbeid mellom nasjonale forvaltningsmyndigheter, ofte institusjonalisert i form av nettverk og under ledelse av egne EU-byråer og/eller Kommisjonen.Dette er i tråd med Europautredningens konklusjon i NOU 2012: 2 kapittel 8.4: «Innenfor rammene av EU og EØS har det utviklet seg tette administrative nettverk og bånd, som har betydning for norsk forvaltning.» De rettslige rammene for samarbeidet varierer imidlertid i betydelig grad fra en del av EU-retten til en annen – dels som følge av at utviklingen på enkelte områder er kommet lenger enn på andre, men også dels fordi forskjeller mellom de ulike rettsområdene tilsier at det uansett ikke er grunnlag for noen «one size fits all»-tilnærming. Utviklingen av det overnasjonale forvaltningssamarbeid i EU for øvrig har klar sammenheng med sekundærrettens stadig flere og strengere krav til at visse forvaltningsavgjørelser må tas av nasjonale forvaltningsorganer som er uavhengige av medlemsstatenes politiske myndigheter, og som dertil må utrustes med tilstrekkelige menneskelige, finansielle og tekniske ressurser til å utføre de oppgaver som EU-retten pålegger dem.Se nærmere i kapittel 11 nedenfor. For EU er utviklingen av det overnasjonale forvaltningssamarbeidet en vinn-vinn-situasjon: Samarbeid med de nasjonale tilsynsorganene avlaster Kommisjonen og gjør at man unngår å måtte bygge opp et stort overnasjonalt forvaltningsapparat, samtidig som Kommisjonen sikres en langt mer fleksibel og effektiv kontroll enn hva som er tilfellet på områder underlagt tradisjonell nasjonal håndhevelse (der Kommisjonens eneste formelle reaksjon er å anlegge traktatbruddssøksmål for EU-domstolen etter TEUV artikkel 258). For medlemsstatene kan nok dette fortone seg annerledes – utviklingen representerer unektelig en utfordring for etablerte nasjonale forvaltningshierarkierProblemstillingen er påpekt og noe nærmere omtalt i NOU 2012: 2 Utenfor og innenfor – Norges avtaler med EU, kapittel 8.3.3. og forårsaker dertil en vekst i de nasjonale byråkratiene som nasjonale politikere ofte kritiserer og forsøker å begrense.I den politiske debatten i Norge synes det imidlertid å være svak forståelse for at den ofte kritiserte veksten i byråkratiet henger sammen med de stadig flere oppgaver som EØS-avtalen (og Norges øvrige avtaler med EU) pålegger forvaltningen. I realiteten finansieres mestepartene av kostnadene med å forvalte EU/EØS-retten over medlemsstatenes nasjonale budsjetter. For Norge og de øvrige EØS/EFTA-statene er det primært den siste «omdreiningen» i utviklingen av det overnasjonale forvaltningssamarbeid i EU som byr på problemer – tilfellene hvor ulike EU-byråer og/eller Kommisjonen får tildelt myndighet til å treffe vedtak som er rettslig bindende for de nasjonale forvaltningsorganene og/eller private markedsaktører. De konstitusjonelle problemene som dette har ført til, fikk Europautredningen til å foreslå at det burde vurderes å endre Grunnloven § 115.Jf. NOU 2012: 2 Utenfor og innenfor – Norges avtaler med EU, kapittel 28.3.6: «Utvalget vil anbefale at det utredes nærmere hvordan Grunnlovens prosedyrer for å samtykke til internasjonale forpliktelser i §§ 26 og 93 [nå 115] bedre kan ivareta de særlige spørsmål som Norges tilknytning til EU reiser.» Manglende politisk vilje til å følge opp dette forslaget har fremtvunget ulike varianter av «kopivedtak»-løsninger som kanskje er statsrettslig akseptable, men som har uheldige forvaltningsrettslige følger som bør utredes nærmere. Særlig gjelder dette spørsmål knyttet til privates klagemuligheter og adgang til reell domstolskontroll med kopivedtakene, jf. kapittel 11.2 ovenfor. I mandatet er det bedt særskilt om en omtale av regler i sekundærretten som stiller krav om at visse avgjørelser må treffes av uavhengige forvaltningsorganer. Med uavhengige forvaltningsorganer forstår vi i denne sammenheng alle forvaltningsorganer som på et eller annet vis ikke er fullt ut underlagt «vanlig» kontroll fra overordnede forvaltningsorganer – typisk i form av, men ikke begrenset til, begrensninger i instruksjonsadgangen.Det finnes ingen omforent EU/EØS-rettslig definisjon av uavhengige forvaltningsorganer – innholdet i uavhengighetskravene beror på en tolkning av den enkelte rettsakt. Som fremstillingen nedenfor vil vise, er det ikke ubetydelige forskjeller i det nærmere innholdet i uavhengighetskravet innen ulike deler av EU/EØS-retten. Ut over denne formen for uavhengighet stiller EU/EØS-retten tidvis også uttrykkelige krav om at myndighetsutøvelse skal være uavhengig av aktørene i et nærmere angitt marked. Dette er alt omtalt ovenfor i kapittel 8.7. I tilfeller hvor enkelte av aktørene på markedet er under statlig kontroll (slik som for eksempel Posten Norge og NSB i norsk sammenheng), vil imidlertid disse kravene til uavhengighet også ha følger for forholdet mellom tilsynsorganene og forvaltningen for øvrig, noe vi kort omtaler i punkt 12.2 nedenfor. Utviklingen i sekundærretten de senere år har ledet til at det kan sondres mellom tre ulike typetilfeller av EU/EØS-rettslige krav om at visse avgjørelser må treffes av forvaltningsorganer som er uavhengige fra politiske myndigheter i medlemsstatene: Tilfeller hvor kravet til uavhengighet av offentlige myndigheter er en refleksvirkning av at det offentlige kontrollerer eller har eierinteresser i aktører på det aktuelle markedet (punkt 12.2 nedenfor); tilfeller hvor nasjonale tilsynsorganer integreres i en overnasjonal tilsynsstruktur, i de fleste tilfeller under overoppsyn av Kommisjonen og/eller et EU-byrå (punkt 12.3 nedenfor) og forvaltningsorganer med domstolslignende oppgaver (klagenemnder mv.) (punkt 12.4). En mulig tredje kategori er EU/EØS-rettens krav til at representanter fra nasjonale forvaltningsmyndigheter som i den egenskap møter som medlemmer i ulike EU-byråer, skal være uavhengige av hjemstaten. I punkt 12.5 nedenfor omtaler vi kort også dette, selv om det kan hevdes at det strengt tatt handler om EU-byråenes uavhengighet snarere enn uavhengigheten til de nasjonale forvaltningsorganene som sender sine representanter til byråenes beslutningsorganer. Før vi går nærmere inn på sekundærretten er det grunn til å fremheve at kravene til uavhengige forvaltningsorganer representerer unntak fra hovedregelen om nasjonal kontroll med organiseringen av forvaltningsapparatet. At medlemsstatene i utgangspunktet selv avgjør hvordan forvaltningsapparatet skal organiseres, herunder hvilke adgang overordnede organer skal ha til å instruere eller på annet vis kontrollere underordnede organer, betyr imidlertid selvfølgelig ikke at denne kontrollen kan (mis)brukes for å begrense den materielle EU/EØS-rettens gjennomslag i nasjonal rett. De generelle kravene til nasjonale forvaltningsmyndigheter som utledes av medlemsstatenes lojalitetsforpliktelser innebærer for eksempel at overordnede forvaltningsorganer ikke kan gi instrukser – hverken generelt eller vedrørende enkeltsaker – som går ut over privates muligheter til å håndheve EU/EØS-baserte rettigheter, det være seg overfor det offentlige eller overfor andre private. På tilsvarende vis er det klart i strid med lojalitetsplikten å «sultefore» forvaltningsorganer som har til oppgave å håndheve EU/EØS-regelverk, eventuelt å legge føringer for ressursbruken som gjør at det i praksis ikke er rom for å prioritere de EU/EØS-relaterte sakene. At EU-lovgiver i enkelte tilfeller har sett seg nødt til å vedta regler som pålegger medlemsstatene å stille nødvendige ressurser til disposisjon og for øvrig avstå fra politisk innblanding, tyder imidlertid på at ikke alle medlemsstater har vært like gode til å etterleve de generelle kravene som følger av lojalitetspliktene. Samtidig er det klart nok at reglene i sekundærretten om at visse avgjørelser må treffes av uavhengige forvaltningsorganer går lenger enn bare å kodifisere den generelle lojalitetsplikten. I tilfeller hvor det er berettiget tvil om hvilke føringer den materielle EU/EØS-retten legger for nasjonal rett, må overordnede forvaltningsorganer kunne bruke sin instruksjonsmyndighet uten at det kan betraktes som illojal begrensning av EU/EØS-rettens gjennomslag.Et norsk eksempel kan være departementets instrukser til utlendingsmyndighetene om praktiseringen av utlendingsloven i EØS-relaterte saker. I utgangspunktet må det også være temmelig vide rammer for statens fordeling av de ressursene som man bevilger til forvaltningen – lojalitetsplikten krever ikke at EU/EØS-relaterte arbeidsoppgaver må prioriteres fremfor alt annet. Sekundærrettens krav til uavhengige forvaltningsorganer representerer derfor en reell begrensning i medlemsstatenes autonomi på forvaltningsrettens område. Den er tett forbundet med fremveksten av overnasjonale tilsynsstrukturer på stadig flere områder, noe som er en utvikling som reiser særskilte problemer for EFTA-statene i EØS.Jf. kapittel 11 ovenfor. Fra et forvaltningsrettslig perspektiv er de minst inngripende EØS-rettslige kravene til uavhengige forvaltningsorganer dem som nøyer seg med å kreve uavhengighet fra aktørene på et nærmere angitt marked. I disse tilfellene krever EØS-retten strengt tatt bare uavhengighet fra offentlige myndigheter dersom det offentlige på et eller annet vis opptrer som en aktør på markedet. I det følgende omtaler vi noen eksempler på slike krav til uavhengighet, og den norske etterlevelsen av dem. Et eksempel er direktiv 2002/21/EF om rammebestemmelser for elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester.Europaparlamentets og Rådets direktiv 2002/21/EF om fælles rammebestemmelser for elektroniske kommunikationsnet og -tjenester. Direktivets artikkel 3 pålegger medlemsstatene å opprette uavhengige tilsynsmyndigheter som skal utøve sin virksomhet «upartisk og transparent» (tredje ledd). Direktivet inngikk i EUs arbeid for å åpne opp for full konkurranse i en sektor som tidligere var dominert av nasjonale monopoler, noe som kommer til uttrykk når det fremheves at de uavhengige tilsynsmyndighetene skal være «retligt adskilt fra og funktionelt uafhængige af alle organisationer, der udbyder elektroniske kommunikationsnet, elektronisk kommunikationsudstyr eller elektroniske kommunikationstjenester» (annet ledd).Jf. også siste setning i samme ledd: «Medlemsstater, som bevarer ejerskab til eller kontrol over virksomheder, der stiller elektroniske kommunikationsnet og/eller -tjenester til rådighed, sikrer, at der er reel strukturel adskillelse mellem myndighedernes tilsynsfunktion og aktiviteter, der er knyttet til ejerskab eller kontrol». Direktivet illustrerer slik at EU-lovgivers hovedanliggende var å få på plass tilsynsmyndigheter som var uavhengige av markedsaktørene, ikke av medlemsstatenes politiske myndigheter. I direktivets fortale understrekes det at kravet til uavhengige tilsynsorganer ikke berører prinsippet om medlemsstatenes institusjonelle autonomi.Fortalens ellevte avsnitt. EU-lovgiver fremhevet samme sted at «[d]e nationale tilsynsmyndigheder bør råde over de nødvendige personale- og ekspertressourcer samt økonomiske midler til at udføre deres opgaver». Direktivet er tatt inn i EØS-avtalen uten noen tilpasninger på dette punkt.Jf. EØS-komiteens beslutning nr. 11/2004 av 6. februar 2004. I norsk rett er kravene til tilsynsmyndighetenes uavhengighet bl.a. sikret gjennom ekomloven § 10-2, som slår fast at Post- og teletilsynet (nå: Nasjonal kommunikasjonsmyndighet – Nkom) ikke kan instrueres, verken generelt eller vedrørende den enkelte sak, på områder hvor uavhengighetskravet gjør seg gjeldende. Departementet har imidlertid beholdt funksjonen som klageorgan for klager over avgjørelser truffet av Nkom med hjemmel i eller i medhold av ekomloven.Se ekomoloven § 11-6. I Ot.prp. nr. 58 (2002–2003) pkt. 12 tok departementet til orde for å etablere en egen klagenemnd for elektronisk kommunikasjon, men dette ble avvist av samferdselskomiteens flertall, se Innst. O. nr. 121 (2002–2003), pkt. 12.2. En bestemmelse med klare likhetstrekk til artikkel 3 i direktiv 2002/21/EF om rammebestemmelser for elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester er artikkel 22(1) i EUs tredje postdirektiv (direktiv 2008/6/EF) (våre understrekninger): Tredje postdirektiv er fremdeles ikke tatt inn i EØS-avtalen, men det er likevel gjennomført i norsk rett ved den nye postloven av 2015. Postlovens § 52 annet ledd slår fast at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet ikke kan instrueres, verken generelt eller i den enkelte sak, ved behandling av saker etter kapittel 4 om felles bruk av postnett. Av forarbeidene til postloven fremgår det uttrykkelig at begrensningen i instruksjonsadgangen skyldes statens eierinteresser i Posten Norge i et liberalisert postmarked.Prop. 109 L (2014–2015) Lov om posttjenester (postloven), s. 89-90. Også i dette tilfellet har departementet beholdt funksjonen som klageorgan for klager over avgjørelser truffet av Nkom.Se postloven § 41 annet ledd. Ytterligere et eksempel på EØS-rettslige krav om uavhengighet fra aktørene på et liberalisert marked finnes i Direktiv 2009/12/EF om flyplassavgifter.Europaparlamentets og rådets direktiv 2009/12/EF om lufthavnsavgifter. Direktivets artikkel 11 slår fast at medlemsstatene skal opprette en uavhengig myndighet som skal forvalte EU-reglene om flyplassavgifter. Bestemmelsens tredje ledd lyder (våre understrekninger
|
lovdata_cd_47815
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.951
|
Forskrift om bruk av salmebøker.
|
maalfrid_8a7981cf2458720ced3e4361f43b77021287fcad_92
|
maalfrid_nasjonalparkstyre
| 2,021
|
no
|
0.84
|
- Sikre variasjonsbredden av naturtyper og store sammenhengende barskogområder i regionen. - Sikre grotter og karstformer mot all skade og mot at det fjernes biologisk eller geologisk materiale fra dem. - Bevare, sammen med landskapsvernområdet i Indre Visten, et variert kystlandskap fra fjord til fjell på Helgeland. Allmennheten skal gis anledning til naturopplevelse gjennom utøvelse av tradisjonelt og enkelt friluftsliv med liten grad av teknisk tilrettelegging. Ivaretakelse av naturgrunnlaget innenfor nasjonalparken er viktig for samisk kultur og næringsutnyttelse. Området brukes til reindrift. 1. 1.1 Området er vernet mot inngrep av enhver art, herunder oppføring av varige eller midlertidige bygninger, anlegg og innretninger, hensetting av campingvogner, bobiler og maskiner, etablering av oppdrettsanlegg, gjerder, vegbygging, bergverksdrift, vassdragsregulering, fjerning eller ødeleggelse av interiøret i grotter, graving, utfylling og henleggelse av masse, sprenging og boring, bryting av stein, mineraler og fossiler og fjerning av større stein og blokker, mineraler eller fossiler, drenering og annen form for tørrlegging, nydyrking, bakkeplanering, fremføring av luft- og jordledninger, bygging av bruer og klopper, oppsetting av skilt, merking og opparbeiding av stier, løyper o.l. Opplistingen av tiltak er ikke uttømmende. 1.2 a. Vedlikehold av bygninger, anlegg og innretninger som ikke fører til bruksendring. Vedlikehold omfatter ikke ombygginger og utvidelser. Vedlikehold skal skje i samsvar med lokal byggeskikk og tilpasses landskapet. b. Vedlikehold av stier, bruer, skilt og liknende i samsvar med forvaltningsplan. c. Midlertidige gjerder i reindrifta som skal stå en sesong. d. Vedlikehold av eksisterende steinvoll for dosering av vanntilførsel i Heimbekken ved Granheim. e. Drift og vedlikehold av eksisterende energi- og kraftanlegg. f. Nødvendig istandsetting av energianlegg ved akutt utfall. Page 3 of 8 FOR 2009-05-29 nr 553: Forskrift om Lomsdal-Visten nasjonalpark/Nj... 16.01.2012 http://www.lovdata.no/cgi-wift/wiftldrens?/app/gratis/www/docroot/for/...
|
lovdata_cd_62787
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.902
|
Publisert: Somb-1979-6 (1979 19) Sammendrag: Tilsetting av sosialkurator - anmodning fra departementet om ny behandling i tilsettingsrådet. Saksgang: (Sak 85/78.) Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund klaget 17. januar 1978 til ombudsmannen over tilsetting i stilling som sosialkurator ved skole for spesialundervisning. Klagen gjaldt spørsmålet om «Kirke- og undervisningsdepartementet (KUD) i omhandlede tilfelle rettmessig hadde adgang til å henvise et enstemmig styrevedtak i ansettelsessak til fornyet behandling i skolens styre». Ved utlysing av stillingen som sosialkurator våren 1977 meldte seg 2 søkere, A og B. A med utdanning som barnevempedagog hadde vært tilsatt midlertidig i stillingen for skoleåret 1976-77. B hadde sosionomutdanning, som krevd i utlysingen. Innstillingsrådet innstilte B som nr. 1, A som nr. 2. Skolens styre, som var tilsettingsråd, fattet 12. mai 1977 slikt enstemmig vedtak: «Søknadsmassen er for liten og man går til engasjement av A for skoleåret 1977-78. Vedtaket var undertegnet av samtlige 8 tilstedeværende styremedlemmer. B meddelte i brev 13. mai 1977 til skolen at hun var gjort kjent med styrevedtaket og ba skolen bringe saken inn for departementet. Den 14. mai 1977 tok 3 av styremedlemmene, herunder rektor, saken opp med departementet og anførte at det ikke ble realitetsavstemning over forslaget fra innstillingsrådet, og at dette var i strid med instruksen for styret og tilsettingsreglementet. I brev 20. mai 1977 til departementet redegjorde 5 andre styremedlemmer for avstemningsmåten. De opplyste at det ble stemt alternativt over det forslag som ble vedtatt, og forslaget fra innstillingsrådet, og at sistnevnte forslag dermed var realitetsbehandlet. De meddelte også at krav om protokolltilførsel ikke ble fremsatt. Departementet ba 24. mai 1977 styret ta tilsettingsssaken opp til ny behandling under henvisning til at styret ikke «realitetsbehandlet forslagene fra innstillingsrådet». Styret opprettholdt i møte 31. mai 1977 med 6 mot 3 stemmer vedtaket av 12. mai 1977 da A ble engasjert i stillingen. Flertallet fastholdt at saken var realitetsbehandlet første gang. Mindretallet erklærte i protokolltilførsel anke til departementet. Departementet tilsatte deretter B. I klagen til ombudsmannen anførte Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund at styrets opprinnelige vedtak i tilsettingssaken måtte anses endelig. Det ble vist til midlertidig instruks av 14. mai 1976 for styrene for statens skoler for spesialundervisning, der det heter i punkt 4 fjerde avsnitt: «Det enkelte medlem i styret, også skolens representanter har rett til å grunngi sitt standpunkt og få det innført i protokollen. Hvert medlem har rett til å kreve saken lagt fram for Kirke- og undervisningsdepartementet til endelig avgjørelse i samsvar med reglene i §2 nr. 4 i lov om offentlige tjenestemenn. Forbundet fremholdt at det er fast praksis i statsforvaltningen at eventuell dissens og krav om avgjørelse av departementet i slike tilfelle må fremsettes innen tilsettingsrådets møte er avsluttet. Kirke- og undervisningsdepartementet viste 9. juni 1978 til at det i kunngjøringen av sosialkuratorstillingen var stilt krav om sosionomutdanning. De ganger A tidligere hadde vært engasjert i stillingen, hadde det ikke meldt seg kvalifiserte søkere. Departementet fremholdt: «Det går fram av de dokumentene som foreligger i saken at det etter kunngjøringen av stillingen bare meldte seg en kvalifisert søker. Det ble derfor klart for departementet etter den utskriften av møteprotokollen som ble lagt fram, at det kunne være tvil om innstillingsrådets forslag var vurdert. Det ble konferert med representanter for styret. Etter de opplysningene som kom fram, fant departementet det riktig å ta avgjørelsen om å henvise saken til ny behandling på grunnlag av utskriften fra styremøtet. Departementet har forutsatt at et mindretall som vil ha et vedtak lagt fram for departementet, jfr. nå §3, 3.ledd i lov 10. juni 1977 om statens tjenestemenn, må gjøre dette kjent på selve styremøtet. Departementet kunne derfor ikke etter møtet 12. mai 1977 ta noen avgjørelse i selve tilsettingssaken. Ombudsmannen uttalte 12. januar 1979: «Når det gjelder styrebehandlingen 12. mai 1977, må det legges til grunn at styret var kjent med utdanningskravet i utlysingen, videre at det var kjent med søkernes utdanning. At styret kjente innstillingsrådets forslag, kan det ikke være tvil om. Den naturlige forståelse av styrets vedtak synes å være at styret ikke fant å ville følge forslaget fra skolens innstillingsråd. Selv om det var en formelt kvalifisert søker, ville ikke styret uten videre tilsette vedkommende. Grunnen til dette fremgår ikke av styreprotokollen, uten at det kan være avgjørende. Idet man ønsket en bredere søkermasse, ble en forlengelse av A's engasjement valgt som en midlertidig løsning. - Det var ikke nedt egnet noen protokolltilførsel, og verken i protokollasjonen eller i selve vedtaket forelå det etter min mening noe som kunne skape tvil om vedtakets gyldighet. Jeg nevner at styret utvilsomt ikke behøvde å foreta tilsetting selv om det var en formelt kvalifisert søker. Formuleriiigen «Søknadsmassen er for liten» i styrevedtaket, som departementet spesielt har vist til i uttalelsen 9. juni 1978, kan kanskje være noe tvetydig. Sammenholdt med de øvrige opplysninger i dokumentene fra styrebehandllngen kan jeg heller ikke se at denne formuleringel kunne gi grunnlag for å trekke vedtakets gyldighet i tvil. Ved departementets avgjørelse 24. mai 1977 hadde departementet i tillegg til dokumentene fra styrets behandling av tilsettingssaken uttalelse fra skolen og uttalelser, som var motstridende, fra et mindretall og et flertall av styrerepresentantene; flertallet hevdet at det var stemt over forslaget fra skolens innstillingsråd. Av de dokumenter som forelå, kunne departementet etter min mening ikke ha grunnlag for å fastslå at styret ikke hadde realitetsbehandlet forslaget fra innstillingsrådet. Departementets uttalelse 9. juni 1978 forestår jeg også slik at departementet går tilbake på dette; departementet nøyer seg nå med å hevde at det kunne være tvil om innstillingsrådets forslag var vurdert. Det forhold at departementet var i tvil på dette punkt, kunne etter min mening vanskelig gi grunnlag for å be om ny behandling av tilsettingssaken slik som her ble gjort. Det departementet da kunne gjøre, var eventuelt å gi uttrykk for den tvil som forelå og peke på de nærmere omstedigheter dette knyttet seg til. Departementet måtte også kunne be styret vurdere spørsmålet om gyldigheten av det opprinnelige tilsettingsvedtak. Hvorledes flertallet i styret så på dette, fremgår for øvrig av styrets protokoll fra møtet 31. mai 1977. Ved departementets avgjørelse 24. mai 1977 ble åpnet mulighet for mindretallsanke og avgjørelse av tilsettingssaken i departementet, noe som var avskåret så lenge vedtaket av 12. mai 1977 niåtte anses gyldig, jfr. at et mindretall som vil ha et tilsettingsvedtak lagt fram for departementet, må gjøre dette kjent på selve styremøtet. - Departementets behandling av saken må kritiseres. Somb-1979-5 Tilsetting av rektor ved folkehøgskole - departementets godkjenningsrett ved stemmelikhet i skolens styre.
|
lovdata_cd_37769
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.708
|
Det følger av forarbeidene til folketrygdloven §5-24 andre ledd første punktum at avgrensningen ved midlertidig utenlandsopphold ikke gjelder for personer som har rett til utvidet stønad etter forskrift om utvidet stønad, gitt i medhold av folketrygdloven §5-24 syvende ledd, selv om medlemskapet i folketrygden følger av folketrygdloven §2-1 eller §2-3. Retten til stønad etter folketrygdloven §5-24 gjelder likevel ikke dersom vedkommende har tilsvarende rettighet etter avtalen med Australia. Dette følger av §2 i avskjæringsforskriften, se om denne i rundskriv til folketrygdloven §5-24.
|
lovdata_cd_9156
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.617
|
Landbruksdepartementet fattet 1. mars 1984 vedtak om følgende forskrift: Med hjemmel i §2 i lov av 18. mars 1955, jfr. kgl.res. av 12. desember 1980, bestemmer Landbruksdepartementet at jordlovens §55 skal gjøres gjeldende for de arealer av gnr. 146, bnr. 5 og 6 og gnr. 144, bnr. 2 som inngår i stadfestet reguleringsplan av 16. desember 1983 for Blestølen turistsenter i Flesberg kommune. Forskriften trer i kraft straks.
|
lovdata_cd_39980
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.777
|
Trygdekontoret skal gjennom hele sykepengeperioden vurdere behovet for medisinske, yrkesrettede eller andre tiltak med henblikk på at den sykmeldte skal komme tilbake i arbeid så raskt som mulig. Trygdekontoret må i samarbeid med behandlende lege, arbeidsgiver og den sykmeldte, finne frem til hensiktsmessige tiltak, som for eksempel nærmere medisinsk utredning og behandling, aktiv sykmelding, kjøp av helsetjenester, graderte sykepenger m.m., samt eventuelt innkalling til basisgruppemøte. Det er videre angitt noen særskilte «nøkkeltidspunkter» i oppfølgings-arbeidet. Etter seks uker går det brev til alle sykmeldte med informasjon om mulige tiltak i sykepengeperioden og tilbud om samtale på trygdekontoret. Etter åtte uker skal legen sende inn en særskilt legeerklæring, jf §8-7 tredje ledd. Når medlemmet har vært sykmeldt i 12 uker, skal trygdekontoret vurdere om de medisinske vilkårene for rett til sykepenger er oppfylt, jf §8-7 femte ledd. I 12-uker vedtaket skal det legges opp en plan for videre oppfølging og tiltak. I denne sammenheng bør man ofte ha en samtale med den sykmeldte. Dersom et utenlandsopphold vil hindre eller forsinke oppfølgingsarbeidet, bør dispensasjon etter tredje ledd ikke gis.
|
lovdata_cd_62692
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.798
|
Publisert: Somb-1980-36 (1980 72) Sammendrag: Dispensasjon fra strandplanlovens byggeforbud - Miljøverndepartementets begrunnelsespraksis ved avslag. Saksgang: (Sak 7 E/80.) Med erfaring i en del klagesaker om dispensasjon etter strandplanloven av 10. desember 1971 nr. 103 §6, jfr. §2 og §3, fant jeg generelt å burde ta opp med Miljøverndepartementet den begrunnelsespraksis som departementet følger som klageinstans i slike saker. I brev 7. mai 1980 til Miljøverndepartementet viste jeg til en del konkrete klagesaker som i særlig grad foranlediget henvendelsen, og bemerket: «Mitt alminnelige inntrykk ut fra disse sakene er at den begrunnelse som gis lett blir for standardisert og lite opplysende med hensyn til departementets vurdering av de konkrete forhold. Etter strandplanloven §6 første ledd kan dispensasjon fra plankravet i §2 nr. 1 og yggeforbudet i §3 nr. 1 gis «Når særlige grunner foreligger». Avgjørelsen av om det foreligger særlige grunner og vurderingen av om dispensasjon da bør gis, må foretas ut fra en konkret vurdering, i første rekke ut fra arealutnyttingshensynene på stedet. De spesielle forhold i saken må således vurderes konkret. Jeg viser her til Miljøverndepartementets rundskriv T-17.1976, datert 22. november 1976, III nr. 2 (s. 3), der det fremholdes: «Ifølge loven kan unntak gis «Når særlige grunner foreligger». Av forarbeidene til loven går det fram at det i dette uttrykk er ment å ligge at dispensasjon kan gis når arealutnyttingshensyn ikke taler imot (jfr forslaget til dispensasjonsbestemmelse i Innstillingen fra strandlovutvalget og Ot. prp. nr. 45 for 1971-72 om planlegging i strandområder side 38). Departementet vil fremheve at dispensasjonssakene må vurderes konkret ut fra intensjonene i strandplanloven og de faktiske forhold i saken. Dette innebærer at det må utøves et reelt skjønn i hver enkelt sak. Eksempelvis vil det ikke være nok å begrunne et avslag med at andre søkere har fått avslag. Hensynet til en forsvarlig arealutnytting i forhold til strandplanloven vil kunne variere noe i de ulike strøk av landet, f.eks. fra Østog Sørlandet til enkelte områder på Vestlandet og Nord-Norge. Dette vil gjøre det naturlig med en noe varierende dispensasjonspraksis. Også forholdene fra kommune til kommune kan være så vidt forskjellig at det er naturlig at dette kommer til uttrykk i dispensasjonspraksis. Hvilke krav som må stilles til begrunnelsen for slike avgjørelser, vil nok variere noe etter forholdene i den enkelte sak. Departementet kan generelt sett ikke ha plikt til å imøtegå eller kommentere hvert enkelt punkt som søkeren har anført som grunnlag for dispensasjon. Jeg viser i denne forbindelse til prinsippet i forvaltningsloven av 10. februar 1967 §25 om begrunnelsens innhold. Det må imidlertid kreves at departementets begrunnelse viser at det er foretatt en konkret vurdering av de reelle hensyn i saken. Det må fremgå hvilke forhold ved arealutnyttingen departementet har lagt vekt på i saken, og at de spesielle forhold i saken har vært vurdert. En alminnelig henvisning til at det er ønskelig med plan før utbygging foretas, kan ikke være tilstrekkelig som begrunnelse. Denne side av saken må anses varetatt ved strandplanlovens generelle forbudsbestemmelser. At det er åpnet en dispensasjonsadgang må bety at det skal foretas en nærmere vurdering av om forholdene i den enkelte sak ligger slik an at de generelle hensyn bak plan- og forbudsbestemmelsene ikke gjør seg gjeldende, eller ikke bør være avgjørende. Begrunnelsen for avgjørelsen bør vise at en slik vurdering er foretatt. - I flere av de saker som det er vist til ovenfor, synes begrunnelsen i så henseende å ha vært ufullstendig. En begrunnelse med generell henvisning til f.eks. naturog friluftsinteresser vil ofte heller ikke være tilfredsstillende uten nærmere konkretisering i tilknytning til forholdene i den enkelte sak. At det gis en begrunnelse som viser hva vedtaket bygger på, er av stor viktighet for partene i saken. De vil dermed lettere forstå hvorfor søknaden er avslått og kunne slå seg til ro med det, jfr. at avgjørelsen i disse sakene ofte vil ha meget å si for den enkelte. Det er også av betydning at en tilfredsstillende begrunnelse kan hjelpe søkerne til å vurdere om det er grunnlag for eventuelt å foreta seg ytterligere med saken. Også ved etterfølgende kontroll, f.eks. ved klagebehandling for ombudsmannen, er det klart at den begrunnelse som er gitt for avslaget vil stå sentralt. Hvis begrunnelsen går på generelle forhold uten nærmere konkretisering i tilknytning til den enkelte sak, kan dette etterlate tvil om de særlige grunner i saken er vurdert. Miljøverndepartementet svarte 5. august 1980: «Departementet er enig med ombudsmannen i at det ved avgjørelsen av denne typen saker må foretas en konkret vurdering og at det ikke er nok med en generell henvisning til at det er ønskelig med plan før utbygging. Den konkrete vurdering må her gå ut på hvoflor det er nødvendig med plan i dette tilfellet. Kommunens uttalelse og plansituasjonen der vil være vesentlig. I saker der reguleringsplan, eventuelt) strandplan, er under utarbeiding kan det i enkelte tilfelle bli spørsmål om omsøkte hytte kan komme til å vanskeliggjøre senere planlegging eller om dispensasjon kan gis. Når det gjelder henvisning til natur- og friluftsinteresser som begrunnelse for avslag i klagesaker etter strandplanloven, har det en viss betydning om søknaden gjelder 100- meters-beltet og/eller om det gjelder et område som er lagt ut til frilufts- og naturområde i vedtatt plan eller planforslag. Endelig vil vi bemerke at i en del av sakene der departementet ønsker å få kommunens og klagers standpunkt nærmere vurdert på stedet, blir det foretatt befaring. Klager har alltid anledning til å være til stede. I enkelte saker, spesielt der planleggingssituasjonen er begrunnelse for avslag, blir det også bedt om formannskapets uttalelse. For øvrig må vi si oss enig i at det er viktig for partene å få en grundig begrunnelse, slik ombudsmannen har påpekt i sitt brev, og vi vil selvsagt stadig gå inn for å få dette fram så klart som mulig i brevet om klageavgjørelsen. I avsluttende brev 15. september 1980 til departementet uttalte jeg: «Da departementet så vidt skjønnes har sluttet seg til ombudsmannens synspunkter 7. mai 1980, gir saken ikke grunn til ytterligere herfra. Somb-1980-35 Bo- og driveplikt for sameiere ved erverv til utvidelse av sameiepartene.
|
lovdata_cd_20777
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.785
|
Atferdsreglene trer i kraft ved kunngjøring og gjelder for følgende områder: Furulunden, Risøbank, Svineholmene, Aspholmen, Budokka/Buråsen, Hesteheia/Ulsvika, Strømsvika, Stusøy, kommunens eiendom på Rosnes, kommunens del av Brattholmen ved Landøy samt Gillerholmen og Kvistholmen, Indre og Ytre Mannevær, Øyodden, Indre Kvistholmen, Kammershammeren, Grunnesund, Mevraodden, sørøstre del av Ramsøy ved Hille, Brattestø. Atferdsreglene skal bedre grunnlaget for en god forvaltning av friluftslivsområdene og fremme mulighetene for naturvennlig friluftsliv til glede for alle. Det tas sikte på å forebygge mot skader på naturen og ulemper for brukerne, opprettholde ro og orden og fremme gode sanitære forhold slik at alle kan føle seg velkomne i områdene. Atferdsreglene regulerer ferdselen i friluftslivsområder ved kysten som eies av Mandal kommune. Reglene trer i kraft når de er kunngjort av fylkesmannen, eventuelt fra den tid fylkesmannen bestemmer. Formannskapet kan vedta at atferdsreglene skal gjelde for nye friluftsområder. Enhver skal opptre varsomt og hensynsfullt slik at ferdsel, opphold og aktiviteter ikke medfører ulemper for andre og skader på områdets natur. Det skal vises spesielt hensyn i områder der plante- og dyrelivet er sårbart for tråkk, slitasje og forstyrrelser. Områdene skal holdes ryddige og forlates i god stand, slik som man selv - og andre - ønsker å finne dem. Utstyr og innretninger for allmennheten skal benyttes hensynsfullt, i tråd med tiltenkt bruk. Regler og bruksordninger for det enkelte område skal følges i samsvar med informasjonsskilt og det stedlige oppsyns nærmere veiledning. Enhver plikter å følge oppsynets anvisninger. I områder som etter avtale også benyttes for landbruk og yrkesfiske, må alle vise hensyn overfor dette, f.eks. husdyr på beite, drift av dyrket mark, redskap i sjøen m.v. Hundelort, avfall og søppel legges i avfallsbeholder eller bringes ut av området på en forsvarlig måte. Utslipp fra og tømming av båttoalett er forbudt. Det skal vises særlig varsomhet ved bålbrenning og bruk av grill, slik at det ikke oppstår brannfare eller skade på vegetasjon eller svaberg. I Furulunden og Risøbankområdet er bålbrenning og grilling ikke tillatt. 1 I eller i nærheten av skog er bruk av åpen ild forbudt i tiden 15. april - 15. september, jfr. midlertidig forskrift om brannvern m.v. av 15. desember 1987 nr. 960. Båt, seilbrett og annen farkost må ikke anvendes slik at det kan hindre bruk av anlagt badeplass, eller hindre ferdsel i sund og viker. På vei til og fra land skal det vises særlig hensyn til de som bader eller fisker. Ingen må ta seg fast fortøyningsplass ved utsetting av moringer med bøyer, eller på annen måte. Ved bruk av ilandstigningsbrygger/anlegg skal det fortøyes slik at flest mulig får plass. Oppsetting av og opphold i mindre, bærbare telt er tillatt inntil to døgn om gangen på samme område. Det samme gjelder overnatting i båt ved tilrettelagt fortøyningsplass. Overnatting med bobil eller campingvogn er ikke tillatt. I Furulunden og Risøbankområdet er telting ikke tillatt utenom campingplassen. Hund må følges forsvarlig og skal føres i bånd 1. april - 9. september og når det er husdyr på beite. Dressert hund kan gå løs i tjenesteforhold eller ved jaktutøvelse. I Furulunden og Risøbankområdet skal hund føres i bånd hele året. I området ved Kallhammeren, regulert til båtopplag og friområde, kan hund føres løs i perioden fra 10. september til 31. mars. Under fritidsfiske skal det tas hensyn til de som bader. Under jakt må det vises spesielt hensyn til andre som oppholder seg i området. 11. Bær, sopp, blomster m.v. Bær, sopp, urter og blomster av art som ikke er fredet kan plukkes til personlig bruk i forbindelse med friluftsliv. Det er ikke tillatt å gjøre skade på trær og vegetasjon. Bruk av motorisert kjøretøy er kun tillatt på anviste steder som atkomstveg og parkeringsplasser. Teknisk utvalg kan fastsette særskilte avvikende atferdsregler for ett eller flere enkeltområder, eller deler av områder, så langt det er nødvendig eller hensiktsmessig for å oppnå formålet med friluftslivsområdet. Rådmannen kan i spesielle tilfeller gi dispensasjon fra atferdsreglene. Bålbrenning og grilling i Furulunden og Risøbankområdet må i tillegg også ha brannsjefens tillatelse. Forsettlig eller uaktsom overtredelse av disse atferdsregler kan medføre bortvisning fra området og straffeansvar etter friluftslovens §39.
|
lovdata_cd_8690
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.552
|
Formålet med fredningen er å bevare et våtmarksområde med tilhørende plante- og dyreliv, spesielt av hensyn til de intressante myrtypene og et rikt og interessant fugleliv.
|
lovdata_cd_2854
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.616
|
Forskrift om vern av Arekilen naturreservat i Hvaler kommune, Østfold. Fastsatt ved Kronprinsreg.res. av 5. november 1976. Fremmet av Miljøverndepartementet. Endret 21. august 1991 nr. 589.
|
lovdata_cd_18070
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.586
|
Formålet med fredningen er å bevare et representativt flommarksområde med godt utformete bestander av gråor/heggeskog, gras-urterik pionerskog og klåvedkratt.
|
lovdata_cd_49040
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.783
|
2.1. Førerplassen skal være lett tilgjengelig fra begge sider av traktoren. For å lette påstigning skal det om nødvendig være stigbrett og håndtak. Avstanden mellom mark og stigbrett eller førerplassens golv når det ikke er stigbrett, skal det ikke være større enn 55 cm. Stigbrett skal være sklisikre og slik utført at jord, snø eller is normalt ikke kan samle seg på dem. 2.2. Førerplassen skal være tilstrekkelig rommelig og for øvrig slik innrettet at arbeidet kan utføres så sikret som mulig og uten at arbeidsstillingen blir unødig trettende eller uhensiktsmessig på annen måte. 2.3. Førerplassen skal være utstyrt med så sklisikkert golv som mulig. Dette skal lett kunne holdes rent for jord og snø. 2.4. Rør og slanger. Rør og slanger for hydraulolje med høyt trykk skal være slik plassert eller skjermet at de ikke utsettes for skade eller slitasje. Ved førerplassen og hvor det ellers er påkrevd skal forbindelsen være slik skjermet at olje som spruter ut ved brudd ikke kan forårsake personskade. Merknad til punkt 2.1: Avstanden mellom to stigbrett eller mellom stigbrett og førerplassens golv bør ikke være større enn 30 cm. Merknad til punkt 2.3: Det bør tilstrebes at førerplassen gis en slik form at golvet blir plant. 3. Traktorsete.
|
lovdata_cd_11652
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.452
|
I medhald av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 §8, jfr. §10 og §21, §22 og §23 er myrområdet Vestedjan i Bygland kommune, Aust-Agder fylke verna som naturreservat ved kgl.res. av 10. oktober 1986 under namnet «Vestedjan naturreservat».
|
lovdata_cd_15816
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.462
|
Grensene i sjøen for Vestvågøy havnedistrikt skal være rette linjer mellom følgende punkter: Punkt Nordverdi Østverdi nr. I Nappsstraumen og Flaget: Langs Yttersia: De nye grensene gjelder fra det tidspunkt Kystdirektoratet bestemmer. Fra samme tidspunkt oppheves de tidligere grenser for Vestresand havnedistrikt fastsatt ved kgl.res. av 8. oktober 1926 og for Ballstad havnedistrikt, fastsatt av Industridepartemetet 2. desember 1948.
|
lovdata_cd_26788
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.54
|
Det er adgang til jakt etter elg, hjort, rådyr og bever i Vegårshei kommune.
|
maalfrid_dce52c6a74058dcd1dbc9daf5685fbcb954683a9_108
|
maalfrid_hivolda
| 2,021
|
no
|
0.689
|
Hordaland fylkeskommune, (2013). Teksthefte oppdatert etter budsjettvedtaket 11. desember 2012. Lesedato 05.11.15 kl 20: Hordaland fylkeskommune, (2014). . Teksthefte oppdatert etter budsjettvedtaket 10. desember 2013. Lesedato 05.11.15 kl 20: Hordaland fylkeskommune, (2017). . Lesedato 22.05.17 kl 12: Kjeldstadli, Knut (1997). . I: Fossåskåret, Erik, Fuglestad, Otto Laurits og Aase, Tor Halfdan: Metodisk feltarbeid. Produksjon og tolking av kvalitative data. Oslo: Universitetsforlaget. Kommunal- og moderniseringsdepartementet, (2016). . Foreløpig utkast. Lesedato 10.01.17 kl 1730. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/universell-utforming-i-planlegging-etter-plan--ogbygningsloven/id2525470/? Kvale Steinar og Brinkmann Svend, (2015). . 3. utgave, 2. opplag. Gyldendal Norsk Forlag AS. Lid Inger Marie, (2013). . 1. utgave. 1. opplag. Cappelen Damm AS. Livonia, SIA, Latvia. Lovdata (2010). . Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Lesedato 22.05.17 kl 1950. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2010-03-26-489?
|
lovdata_cd_38690
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
nn
|
0.587
|
Avtalen gjeld frå no av og erstattar tidlegare avtale mellom oppgjerskontoret og legen. Avtalen kan seiast opp av partane med 1- ein - månads varsel. For Rikstrygdeverket For Den norske lægeforeningDagfinn Høybråten Hans Petter Aarseth (sign)Trygdedirektør PresidentTilslutta den . ............ __________________________ __________________________Leiar for Regional oppgjørsenhet ...........
|
lovdata_cd_42790
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.667
|
Det foreligger ikke rett til grunnstønad som ytes i forbindelse med AMO-kurs når vedkommende mottar pensjon eller overgangsstønad fra folketrygden. En stønadsmottaker har adgang til å frasi seg retten til ytelser fra folketrygden med fremtidig virkning, dersom vedkommende finner at det er ønskelig fordi det gir et bedre samlet resultat.
|
lovdata_cd_39238
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.881
|
Listen gir oversikt over trygdens maksimale refusjonsbeløp inklusive mva. for ovennevnte materiell. Pris I er maksimal refusjonspris for levering til enkeltbruker gjennom apotek og bandagistforretning. Forretning eller apotek som importerer godkjente produkter i henhold til Rikstrygdeverkets liste, må fakturere disse (egen import) til pris II (laveste pris). Dersom det er etablert et eget importselskap eller varene tas gjennom et annet AS, kan forretningen/apoteket anvende pris I.
|
lovdata_cd_59057
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.851
|
Medlemspremien til pensjonstrygden for fiskere fastsettes til kr 4.342 i året for pliktig trygd og frivillig trygd etter lov om pensjonstrygd for fiskere §3 nr. 2, og til kr 84 per uke for frivillig trygd etter lovens §3 nr. 1.
|
lovdata_cd_34621
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.86
|
Publisert: Ot.prp.nr.73 (2003-2004) Tittel: Om lov om endringer i lov 14. desember 1917 nr. 16 om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom m.v. og lov 14. desember 1917 nr. Olje- og energidepartementet legger i denne proposisjon frem forslag til endring av industrikonsesjonslovens og vassdragsreguleringslovens bestemmelser om beregningsgrunnlaget for pris på konsesjonskraft. Gjennom forslaget blir det presisert at skatter beregnet av kraftproduksjonens overskudd ut over normalavkastningen ikke inngår i lovbestemmelsenes selvkostbegrep. Ved Stortingsvedtak nr. 161 av 12. «... endre regelverket slik at overskudsskatt ikke blir tatt med i beregningsgrunnlaget for konsesjonskraftprisen. Endringen gjøres om mulig gjeldende fra og med 1. januar 2003. Olje- og energidepartementet fulgte opp Stortingets vedtak ved brev av 14. januar 2003 hvor forslag til endringer i retningslinjene for beregningsgrunnlaget for konsesjonskraftprisen ved at overskuddsskattene ble tatt ut av beregningsgrunnlaget, ble sendt på høring. Den 7. april 2003 meddelte departementet de endringene som ble gjort i retningslinjene for beregningen av konsesjonskraftprisen, og ny pris for 2003 ble fastsatt ved brev av 10. april 2003 med virkning fra 1. januar 2003. fylkeskommuner som har rett til konsesjonskraft, vil derfor søksmålet i seg selv representere en økonomisk usikkerhet. Det vil være svært vanskelig for de konsesjonskraftberettigede kommuner og fylkeskommuner å budsjettere med konsesjonskraftinntektene i den kommunale økonomien frem til saken er rettskraftig avgjort. Også for konsesjonærenes del vil den rettslige behandling av søksmålet skape usikkerhet. Spørsmålet om forholdet til Grunnloven § 97 ble forelagt Justisdepartementets Lovavdeling i forbindelse med den endring som ble foretatt i retningslinjene for beregningen av konsesjonskraftprisen i 2003. I brev av 19. november 2002 til Olje- og energidepartementet antar Lovavdelingen «etter en samlet vurdering ... at en endring som går ut på at overskuddsbaserte skatter trekkes ut av beregningsgrunnlaget, med virkning for eksisterende konsesjoner, ikke skaper problemer i forhold til Grunnloven § 97. Dette gjelder både for konsesjoner som følger dagens regler, og for konsesjoner som følger lovreglene fra før 1959». Lovforslaget ble sendt på høring ved brev av 17. februar 2004 med høringsfrist 14. april 2004. Departementet har mottatt høringsuttalelser fra fylkesmannen i Oslo og Akershus, fylkesmannen i Vestfold, Kommunal- og regionaldepartementet, Statistisk sentralbyrå, Finansdepartementet, fylkesmannen i Sogn og Fjordane, Landssamanslutninga av vasskraftkommunar, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, fylkesmannen i Telemark, Energibedriftenes landsforening, Den norske advokatforening, Nærings- og handelsdepartementet, Justisdepartementet, advokatfirmaet Haavind Vislie på vegne av Samarbeidande kraftfylke, E-CO Energi AS og Kommunenes Sentralforbund. Kommunal- og regionaldepartementet, Finansdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Justisdepartementet, fylkesmannen i Oslo og Akershus og Fylkesmannen i Vestfold hadde ingen merknader til lovforslaget. Statistisk sentralbyrå viser til høringsuttalelse fra 2003 og har ingen merknader ut over dette. I uttalelsen av 2003 ble det vist til at forslaget til endringer i prisberegningsgrunnlaget ville gi en jevnere og lavere konsesjonskraftpris og konsesjonskraftprisen ville bli noe enklere å beregne enn det tidligere beregningsopplegg. Det ble videre pekt på at kraftprodusentene ved konsesjonskraftpriser som ligger lavere enn markedsprisen vil lide tap i markedsforstand, om enn ikke nødvendigvis i forhold til selvkost. Statistisk sentralbyrå bemerket videre at beregningen av konsesjonskraftpris er kompleks, og at et alternativ til å benytte konsesjonskraft og beregnet konsesjonskraftpris til å overføre verdier til vertskommunene kunne være å utnytte andre elementer i kraftskattesystemet, som eksempelvis naturressursskatten. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane støtter departementets forslag til endringer i lovverket for beregningsgrunnlaget for konsesjonskraftprisen. Fylkesmannen ser det som svært viktig at konsesjonskrafthaverne vet hvilke konsesjonskraftpriser de kan forholde seg til i forbindelse med budsjettering og planlegging av fremtidig økonomi. Det bemerkes at dette ikke minst er viktig i en tid med store økonomiske utfordringer i de fleste kommunene i Sogn og Fjordane. Landssamanslutninga av vasskraftkommunar (LVK) gir sin tilslutning til lovforslaget og begrunnelsen for dette. om endring av beregningsgrunnlaget for konsesjonskraftprisen har vært gjenstand for en betydelig prosess som har gått over flere år, og tiltrer departementets påpekning om at endringen som ble foretatt i beregningsgrunnlaget i 2003 var utredet på en god måte og på et område omfattet av forvaltningens frie skjønn. LVK fremhever videre at en lovendring som foreslått vil være uproblematisk i forhold til Grunnlovens forbud i § 97 mot å gi lover tilbakevirkende kraft. Når det gjelder sakens økonomiske og administrative konsekvenser, peker LVK på at endringen i prisberegningsgrunnlaget for konsesjonskraften vil innebære en gevinst for konsesjonskraftmottakerne. Det bemerkes i denne forbindelse at «de aller fleste fylkeskommunene har krav på konsesjonskraft» og at «langt over halvparten av landets kommuner» vil være berørt av lovendringen. For så vidt gjelder virkningene for kommunene og fylkeskommunene, skriver LVK at departementet har antatt at endringen i beregningsgrunnlaget vil øke verdien av konsesjonskraftordningen med mellom 200 og 500 millioner kroner årlig på sikt. Departementet har samtidig understreket at det er betydelig usikkerhet knyttet til anslag over økonomiske konsekvenser. LVK viser til at kraftforetakenes skatteposisjon vil være avgjørende for den økonomiske virkning av endringen i beregningsgrunnlaget for konsesjonskraftprisen. Det anføres også at uten en omlegging av beregningsgrunnlaget ville kommunene være utsatt for vilkårlighet med hensyn til prisfastsettelsen av konsesjonskraftprisen. Dette som følge av at prisen da ville stå i nær sammenheng med hvorvidt kraftforetakene går med over- eller underskudd. Ved at overskuddsskattene ble tatt ut av beregningsgrunnlaget, mener LVK denne vilkårligheten ble fjernet. Staten har tatt hensyn til de mulige økonomiske gevinster i kommunesektoren av den varslede endringen, og det vises her til Finansdepartementets pressemelding nr. 84/2003 om endringer i kraftskattene i statsbudsjettet for 2004. Når det gjelder kraftforetakene, viser LVK til at Energibedriftenes landsforening har satt søkelyset «på de økonomiske skadevirkninger de nye reglene påfører bransjen» og at det er fremholdt fra bransjens side at endringen «må ses i lys av de totale rammevilkårene» og at den kan ha betydning for «forsyningssikkerheten». LVK hevder at endringen er uten betydning for kraftprodusentenes samlede rammevilkår og det hevdes at sammenholdt med et antatt overskudd på 15 milliarder kroner, utgjør sakens verdi et sted mellom 0 og 2-3 prosent. LVK mener at saken først og fremst gjelder et prinsipielt spørsmål om hvilke kostnadselementer som kan sies å utgjøre produksjonskostnadene ved vannkraftproduksjon og at prisen på konsesjonskraft i tråd med den rettsorden som har vært gjeldende siden forrige århundreskifte, skal gjenspeile disse produksjonskostnadene. LVK trekker frem at det tidligere regime medførte at konsesjonskraftprisen varierte i takt med kraftforetakenes økonomiske resultater, slik at desto høyere overskudd kraftforetakene oppnådde, desto mer måtte kommunene betale for konsesjonskraften. Denne sammenhengen vil ikke lenger være til stede med den endring av beregningsmåten som nå foreslås formalisert i loven. LVK mener det er uriktig dersom dette fremstilles som et økonomisk tap for produsentene, når det dreier seg om å frata kraftprodusentenes adgang til å overvelte deler av de skatter som legges på konsesjonærens overskudd på de konsesjonskraftberettigede kommuner og fylkeskommuner. årlig overskudd på rundt 15 milliarder kroner, utbytter til eierne på flere milliarder kroner og med skatteinntekter til staten på flere milliarder kroner, finner LVK argumentasjonen knyttet opp til forsyningssikkerhet og kraftbalanse noe malplassert. LVK minner her om at konsesjonskraftordningen gjelder cirka 7,5 prosent av den samlede kraftproduksjonen, og at de inntekter kommunesektoren mottar fra denne ordningen til enhver tid vil bli gjenspeilet i tilsvarende inntekter pr kWh for kraftprodusentene, men da for 92,5 prosent av den samlede produksjonen. Fylkesmannen i Telemark er positiv til departementets lovendringsforslag. Fylkesmannen peker på at endringen foretas for å sikre forutsigbarhet om konsesjonskraftprisen for konsesjonskraftberettigede og konsesjonærer, og anser dette for å være svært viktig da den økonomiske situasjonen for flere av kommunene i Telemark kan sies å være presset. Forutsigbarhet i budsjettering og økonomisk planlegging anføres i denne sammenheng å være av avgjørende betydning. Samarbeidande kraftfylke (SKF) viser til tidligere uttalelse i saken, og kommer også med enkelte tilleggsmerknader. SKF er helt ut enig i departementets begrunnelse for å fremme lovforslag i saken. Det vises til den usikkerhet konsesjonskrafthaverne opplever som følge av Hydros søksmål mot statens endringer av retningslinjene for beregningen av konsesjonskraftprisen. SKF støtter derfor lovforslaget selv om SKF er av den klare oppfatning at de opprinnelige endringene av retningslinjene er gyldige. SKF finner ikke grunn til å kommentere det materielle lovforslaget ytterligere, og viser til at deres syn på saken har fremkommet klart tidligere under den meget grundige saksbehandlingen som gikk forut for Stortingets vedtak av 12. desember 2002 og den derpå følgende høringsrunde knyttet til endringen av retningslinjene. SKF antar at den lovprosess som Hydros søksmål har foranlediget, ikke vil frembringe noe nytt i saken, noe SKF mener stiller saksøkers påståtte begrunnelse for å angripe formen for implementering av det enstemmige Stortingsvedtaket, utilfredsstillende saksbehandling, i et noe merkelig lys. SKF minner om at lovforslagets politiske begrunnelse er at det er urett å inkludere overskuddsskatter ut over skatt på normalavkastningen, i selskapenes «selvkost». Det anføres at det er alminnelig enighet om at «selvkost» er konsesjonskraftprisens prinsipielle grunnlag, og det fremholdes at skatt på overskudd ikke er noen kostnad, men en reduksjon i selskapenes overskudd etter at alle kostnader er trukket fra. Kommunenes Sentralforbund ser det som viktig at det foretas en rask avklaring av det vedtak Stortinget har fattet om endringene i beregningsgrunnlaget for konsesjonskraftprisen, og gir sin støtte til det forslag til lovpresisering som er fremmet. Forbundet viser også til at det av St.meld.nr.1 (1999-2000) side 139 fremgår at det er 253 av landets 434 kommuner som årlig mottar naturressursskatt. Det pekes i denne forbindelse på at dette kan gi en indikasjon på hvor mange kommuner det er som er konsesjonskraftberettiget, og at langt over halvparten av alle landets kommuner og fylkeskommuner derfor vil være berørt av saken. i lovteksten ivaretar den nødvendige balansen mellom ulike aktører både på kommune- og produsentsiden. Energibedriftenes landsforening (EBL) motsetter seg den foreslåtte lovendring med bakgrunn i at endringen etter foreningens syn vil få store økonomiske konsekvenser for kraftnæringen. Det fremholdes at en eventuell lovendring under enhver omstendighet betinger en prosess og konsekvensvurdering i samsvar med utredningsinstruksens regler. EBL peker videre på at etter foreningens oppfatning foreligger det politiske løfter (forutsetninger) som tilsier at en skjerpelse av de økonomiske rammevilkårene for vannkraftprodusentene som foreslått, ikke kan gjennomføres uten at det samtidig gjennomføres kompensasjonstiltak som oppveier skjerpelsen. EBL fremholder at verdien av konsesjonskraften har økt betydelig de siste årene. For 2003 anføres det at konsesjonskraftleveransene representerte en verdi på over 1,6 milliarder kroner for kommunesektoren, med et tilsvarende inntektstap for kraftprodusentene. Det pekes på at et slikt inntektstap reduserer kraftprodusentenes kapitalavkastning og dermed evnen til egenfinansiering av investeringsprosjekter. EBL anfører videre at Regjering og Storting har lovet at vilkårene innenfor kraftskatter og konsesjonsbaserte ordninger relativt sett ikke skal forverres. Fra høringsuttalelsen hitsettes: Ved behandling av St.meld.nr.29 (1998-1999) Om energipolitikken våren 2000 uttalte vekslende flertall i energi- og miljøkomitéen at ( Innst.S.nr.122 (1999-2000): «... kraftforsyningen i Norge nå er en konkurranseutsatt næring med behov for mer like rammevilkår som andre bransjer, blant annet på skattesiden. Denne næringen konkurrerer også i et åpent nordisk/nord-europeisk marked. «... Regjeringen må kartlegge de faktiske forhold og komme tilbake til Stortinget med dette. Regjeringen må innenfor det vedtatte kraftskatteregimet fra 1996 arbeide for mer like rammevilkår som det konkurrentene i Norden/Nord-Europa har. En slik kartlegging ble foretatt av OED og presentert året etter, som et eget vedlegg til Revidert nasjonalbudsjett 2001. Kartleggingen viste at hva kraftskatter og konsesjonsbaserte ordninger angår er norske selskaper underlagt et vesentlig strengere regime enn konkurrentene i det felles nordiske kraftmarkedet - i særdeleshet gjelder det om man sammenligner mot andre vannkraftprodusenter. Figur 2.1: viser forskjeller både for kraftproduksjon uavhengig av produksjonsteknologi (figuren til venstre), og sammenligning av likeverdige energibærere (vannkraftproduksjon). Sammenligningen er foretatt ved ulike prisleier, spotmarkedspris på henholdsvis 10, 15 og 20 øre/kWh, og viser at norske aktører er underlagt den relativt sett strengeste beskatningen i det åpne nordiske kraftmarkedet; særlig ved høyere prisleier. Forskjellene i skattebelastningen mellom kraftprodusentene i de nordiske land er reelt sett større fordi disse beregningene ikke tar hensyn til økende eiendomsskatt ved økende kraftpriser i Norge. Figuren gir heller ikke et godt bilde av forskjellene ved dagens prisforventninger. I dag forventer markedet et langsiktig prisnivå opp mot 25 øre/kWh. Ved dette prisleiet blir forskjellene vesentlig større enn det figuren viser. Forslag til statsbudsjett 2003, Ot.prp.nr.1 (2002-2003) I forslaget til statsbudsjett for 2003 lovet Regjeringen at det skulle foretas en gjennomgang av kraftskattesystemet og de konsesjonsbaserte ordninger ( Ot.prp.nr.1 (2002-2003), kap 14.3): «I tillegg er deler av kraftskattesystemet relativt komplisert, og det kan derfor være grunn til å vurdere om det er mulig å forenkle reglene på enkelte områder. «Finansdepartementet vil derfor, i samarbeid med Olje- og energidepartementet, foreta en samlet vurdering av enkelte sider ved både de konsesjonsbaserte ordningene og skattereglene for kraftnæringen. «Det tas sikte på å komme tilbake til Stortinget med en slik redegjørelse i løpet av 2003. Det legges til grunn at eventuelle justeringer i regelverket skal skje innenfor en om lag provenynøytral ramme for kraftnæringen, kraftkommunene og staten. Regjeringen understreket også viktigheten av at disse endringene ble vurdert i sammenheng: «Justeringer i enkeltelementer i de konsesjonsbaserte ordningene og skattesystemet vil hver for seg følgelig kunne ha konsekvenser for både kommunene, staten og selskapene. På denne bakgrunn er det en klar fordel om de ulike sakene ses i sammenheng med hverandre. Dok.nr.8:25 (2001-2002) Høsten 2001 fremmet tre stortingsrepresentanter fra Senterpartiet et Dok 8 forslag om at resultatbaserte skatter skulle fjernes fra beregningsgrunnlaget for konsesjonskraftprisen. Energi- og miljøkomitéen fant ikke å kunne vente på den samlede gjennomgangen fra Regjeringen, og gikk inn for å endre reglene for beregning av konsesjonskraftprisen i overensstemmelse med forslaget. I vår høringsuttalelse av 22. oktober 2002 oppsummerte vi vårt syn på Dok.nr.8:25 (2001-2002) i følgende punkter: Kraftnæringen er underlagt et svært omfattende og komplisert skatte- og avgiftssystem. EBL mener derfor at det er viktig og riktig at det foretas en samlet gjennomgang av kraftnæringens skattesystem og konsesjonsbaserte ordninger, og at resultatet av denne gjennomgangen legges fram for Stortinget i løpet av 2003. Det vil imidlertid være meget uheldig og uhensiktsmessig om man skulle foreta en gjennomgang av deler av regelverket for fastsetting av konsesjonskraftprisen, atskilt fra Regjeringens bebudede samlede gjennomgang. Forslaget til endringer i konsesjonskraftprisen i Dok.nr.8:25 vil, dersom det ikke vurderes i sammenheng med skattesystemet og de konsesjonsbaserte ordninger for øvrig, innebære en betydelig skjerpelse av kraftnæringens økonomiske rammevilkår. Dette er ikke akseptabelt. Norske kraftforetak er allerede underlagt de klart strengeste skatte- og avgiftsvilkårene i det felles nordiske kraftmarkedet, og EBL ser det som urimelig at forskjellen i konkurransevilkårene i norsk disfavør økes ytterligere. Dette ville også være i strid med de signaler Stortinget tidligere har gitt næringen. Basert på innstilling fra Energi- og miljøkomitéen, sluttet Stortinget seg i desember 2002 til forslaget. OED foretok en kort høring vinteren 2003, og - uten å gå veien om lovendring - fastsatte man ny konsesjonskraftpris for 2003 hvor de overskuddsbaserte skattene ble fjernet fra beregningsgrunnlaget. Det er som kjent disse vedtak Hydro, ved å ta ut stevning mot staten, mener ikke er gyldige. I begynnelsen av juni 2003 sendte Finansdepartementet og Olje- og energidepartementet ut et høringsnotat om forenklinger av skatte- og konsesjonsregler knyttet til kraftnæringen. Tidligere hadde EBL sendt over en rapport med drøfting av en rekke endringsforslag, forslag som også ble gjennomgått i et seminar med representanter fra FIN og OED. Flere av disse forslagene ble drøftet i departementenes høringsnotat. Innledningsvis i høringsnotatet vises det til oppdraget fra Ot.prp.nr.1 (2002-2003) «I tråd med omtalen i statsbudsjettet for 2003, legger departementene til grunn at endringer i de konsesjonsbaserte reglene og skattereglene for kraftnæringen skal skje innenfor en om lag provenynøytral ramme, både for kraftselskapene, kraftkommunene og staten. Departementet peker også på endringer etter statsbudsjettet det må tas hensyn til i den sammenheng: «Det omtales også en del andre saker som enten blir tatt opp uavhengig av den samlede gjennomgangen, eller som allerede er vedtatt av Stortinget, og hvor konsekvensene bør tas med i den samlede gjennomgangen: - Endringer i reglene for fastsettelse av konsesjonskraftpris, jf Inst.S. nr. 50 (2002-2003) og Stortingsvedtak nr. 161 (2002-2003). - Økt grense for konsesjonsplikt iht. industrikonsesjonsloven, jf Høringsnotat fra Olje- og energidepartementet av 29. november 2002. Det synes derfor å ha vært Regjeringens klare mål at de samlede endringer, også når en tar hensyn til endringene i konsesjonskraftprisen, skulle skje innenfor en om lag provenynøytral ramme. EBL ga en utførlig høringsuttalelse datert 14. august 2003. En bærende anførsel fra departementenes side i høringsforslaget (jf side 4 nederst) var at de endringer som det er tale om i skatteregimet og i de konsesjonsbaserte regler for kraftnæringen skal være gjenstand for en samlet vurdering innenfor en om lag provenynøytral ramme. Det lovforslag som departementet nå i høringsbrev av 17. februar 2004 bebuder å ville fremme, forrykker denne balanse på en helt uakseptabel måte. EBL er grunnleggende uenig i departementets uttalelser i høringsbrevet til nærværende lovforslag om at de materielle sider ved lovforslaget, under henvisning til saksbehandlingen forut for endringen av retningslinjene i 2003, har vært utredet på en god måte. Etter EBLs oppfatning er den tidligere saksfremstilling som også lovforslaget er basert på, ufullstendig og til dels direkte feilaktig. EBL motsetter seg på denne bakgrunn at forslaget fremmes basert på en summarisk prosess slik departementet legger opp til. Både begrunnelsen for lovendringsforslaget og de ulike konsekvenser av en eventuell endring, må etter EBLs syn undergis en tilfredsstillende faglig utredning og vurdering i tråd med Utredningsinstruksens bestemmelser. Etter EBLs oppfatning bygget Stortingets vedtak fra høsten 2002 på et sviktende beslutningsgrunnlag, og det anføres at det ikke i denne sak foreligger noen utredning fra fagdepartementet som tilfredsstiller kravene i Utredningsinstruksen som grunnlag for dok. 8-forslaget slik dette senere materialiserte seg i Stortingets vedtak. EBL fremholder videre at det i dok. 8-forslaget, og gjentatt i Innst.S.nr.50 (2002-2003), anføres at når overskuddsbaserte skatter inngår i prisberegningsgrunnlaget, medfører dette at konsesjonskraftprisen blir høyere når kraftprodusentenes overskudd øker. EBL peker på at det her siktes til situasjoner hvor kraftprisen stiger. Foreningen henviser imidlertid til at motstykket er at verdien av konsesjonskraften for kommunene i slike tilfeller vil øke med et beløp som vil være anslagsvis dobbelt så høyt som den nominelle økning i konsesjonskraftprisen. Det bemerkes at også tidligere medførte høyere kraftpriser (og større overskudd) økt skattekostnad og høyere konsesjonspris. EBL fremholder at ingen av de anførte begrunnelser for dok. 8-forslaget og stortingsvedtaket, som anføres også å ligge til grunn for nærværende lovforslag, har vært gjenstand for noen faglig realitetsvurdering fra fagdepartementets side. Det hevdes at de materielle, reelle, grunner for endringen i retningslinjene overhodet ikke ble tatt opp i departementets høringsforslag av 14. januar 2003. Det anføres fra EBLs side at en unnlatelse av en objektiv faglig vurdering av premissene for den foreslåtte lovendring vil innebære at en lovendring av stor betydning for kraftbransjen blir kjørt igjennom etter en helt summarisk saksbehandling uten noen slik faglig forberedelse som en sedvanlig prosess i henhold til utredningsinstruksen forutsetter. EBL bemerker at dersom lovendringsforslaget fremmes for Stortinget slik det nå synes å kunne bli fremmet, vil dette bryte med de løfter som etter EBLs oppfatning er gitt kraftbransjen. Lovforslaget anføres å ville være i strid med det Regjeringen og Stortinget ved tidligere anledninger har uttalt ved at kraftnæringens rammevilkår skjerpes med ytterligere 200-500 millioner kroner per år (og vesentlig mer ved en prisforutsetning på 25 øre). EBL mener videre at forslaget i motsetning til hva det tidligere er lagt opp til, ikke er behandlet som ledd i noen samlet vurdering av ulike sider ved konsesjonsbaserte ordninger og skattereglene for kraftnæringen. Også tidligere uttalte forutsetninger om at endringer skal skje innen en provenynøytral ramme, mener EBL er brutt. EBL peker på at vannkraftprodusentenes investeringer er langsiktige og at det er en avgjørende forutsetning for større investeringsbeslutninger at man kan innrette seg i tillit til stabile rammevilkår, herunder ikke minst statlige myndigheters erklærte syn på disse. Det fremholdes at dersom det skapes et inntrykk av at bransjens rammevilkår kan bli endret etter noe som fremstår som «innfallsmetoden» - uten objektive faglige vurderinger, vil en viktig betingelse for bransjens langsiktige investeringer kunne svikte. EBL peker på at dette vil være et alvorlig problem, ikke bare for kraftnæringen, men like meget for de ulike samfunnsinteresser som er berørt av hvorledes den norske kraftforsyningen fungerer. Det bemerkes at næringen står overfor store utfordringer, blant annet med behov for investeringer i økt produksjonskapasitet for å redusere underdekningen på kraftbalansen. Sammenfatningsvis motsetter EBL seg den foreslåtte lovendring fordi den årlig vil påføre kraftforetakene meget store inntektstap. En eventuell lovendring må under enhver omstendighet sees i sammenheng med behovet for en vurdering og balansering av de totale rammevilkårene for bransjen, og det forventes at det i forbindelse med det videre lovarbeid oppnevnes et sakkyndig utvalg med allsidig interesserepresentasjon. Det fremholdes her at norske kraftselskap opererer i det felles nordiske kraftmarkedet under rammebetingelser som er vesentlig dårligere enn for konkurrentene, og at utgangspunktet for et utvalgs vurdering må være at konsesjonskraft er en av flere særnorske ordninger innenfor området kraftskatter og konsesjonsbaserte ordninger. EBL motsetter seg videre at utredningsinstruksens regler fravikes. E-CO Energi AS anfører at forutsetningen for at kraftnæringen skal kunne gjennomføre et nødvendig løft for produksjonsevnen i Norge er at bransjen underlegges rammebetingelser og finansiell evne som gjør investeringene lønnsomme. Det hevdes i denne forbindelse at dette undergraves. Selskapet fremholder at norsk kraftnæring har et særskilt høyt skattetrykk sammenlignet med nabolandene. For E-CO var skattebelastningen på overskuddet i 2003 hele 83 prosent. Utbyttene i kraftnæringen fremholdes videre også å være høye, og det anføres at utbyttet til eierne i kraftselskapet utgjorde 77 prosent av årsoverskuddet i 2002. Det fremholdes at den årlige avkastningen på realkapitalen for kraftselskaper var på under 5 prosent i perioden 1990-2000, mot 11 prosent for industrien. som får sine overskudd satt ytterligere under press. Det pekes videre på at departementet antar at effekten vil øke med høyere kraftpris, siden økt kraftpris gir høyere inntekts- og grunnrenteskatt for kraftprodusentene. E-CO Energi AS fremholder at endringen dermed vil forsterke et system der kraftselskapene presses uforholdsmessig høyt i perioder med høye kraftpriser fordi skatten i dag beregnes på grunnlag av spotprisen og ikke de reelle inntekter. Det pekes på at høye kraftpriser ikke nødvendigvis betyr høye overskudd. E-CO Energi AS viser til at kraftnæringen har behov for rammebetingelser som styrker selskapenes muligheter for å gjøre nødvendige investeringer i ny og gammel kraft. Det anføres på denne bakgrunn at endringsforslaget går i feil retning. E-CO Energi AS er tilfreds med at det er iverksatt en lovprosess, da selskapet mener vedtaket om endringer i retningslinjene for konsesjonskraftprisen ble forhastet vedtatt. En lovprosess anføres å gi det nødvendige rom og tid for innspill og bearbeidelse. Primært mener selskapet likevel at nærværende lovforslag bør trekkes, da det hevdes at de foreslåtte endringer vil undergrave kraftselskapenes inntjening og muligheter for å gjennomføre helt nødvendige investeringer i norsk kraftnæring. Konsekvensen av dette vil i følge E-CO Energi AS bli mindre kraft, lavere priser for konsesjonskraftkundene og høyere priser for vanlige kunder. Det anføres på denne bakgrunn at lovforslaget ikke medfører noen samfunnsøkonomisk god løsning. Alternativt ønsker E-CO Energi AS at det opprettes et utvalg med alle berørte parter som skal se på de samlede konsesjonsbaserte ordninger for å finne frem til en helhetlig, balansert og fremtidsrettet løsning. Departementet viser til at siktemålet med konsesjonskraft opprinnelig var å sikre at en del av den kraften som ble innvunnet ved kraftutbygging ble gjort tilgjengelig for alminnelig forsyning i de kommuner hvor anlegget lå. Ettersom kraftnettet og produksjonskapasiteten ble utviklet gjennom forrige århundre, og kraftforsyningen ble omregulert tidlig på 1990-tallet, bidrar konsesjonskraftordningen nå til å gi kommunene inntekter. I dag kan man si at ordningen med konsesjonskraft retter seg etter to uttalte prinsipper; ordningen skal innebære en varig fordel for kommunene, samtidig som kraftprodusentene i gjennomsnitt skal få dekket sine kostnader. Departementet vil understreke betydningen av forutsigbarhet både for kommuner og kraftprodusenter når det gjelder konsesjonskraft. Det er prinsipielt uheldig at det hersker usikkerhet rundt fastsettelse av og størrelsen på konsesjonskraftprisen. På grunn av dette mener departementet at det er hensiktsmessig å gjennomføre en lovendring. Lovendringen vil være en presisering av allerede gitte endringer i retningslinjene for fastsettelse av konsesjonskraftprisen. Lovendringen vil også innebære en forenkling av fastsettelsen av konsesjonskraftprisen, siden det ikke blir nødvendig å innhente data for ilignet grunnrenteskatt og data for å fastsette inntektsskatt. Departementet har forståelse for bransjens synspunkt om at lovendringen kan gi svekket lønnsomhet for vannkraftutbyggingsprosjekter. Dette er også omtalt under økonomiske og administrative konsekvenser. Generelt svekker konsesjonskraftordningen lønnsomheten ved nyinvesteringer, for eksempel ved utvidelse av kraftanlegg. Reglene hvor konsesjonskraften beregnes i henhold til selvkost i et utvalg kraftverk, innebærer derfor en betydelig kostnadsulempe for nyinvesteringer, og svekker lønnsomheten sammenlignet med investeringer i annen kraftproduksjon i Norge eller i utlandet. Lavere konsesjonskraftpris, slik lovendringen innebærer, forsterker dette. En lavere konsesjonskraftpris reduserer også kraftselskapenes inntekter fra eksisterende produksjon. Departementet mener imidlertid at slik retningslinjene for fastsettelse av prisen er utformet, vil ikke lovendringen stride mot prinsippet om at konsesjonærene i gjennomsnitt skal få dekket sine kostnader ved konsesjonskraftleveranse. Olje- og energidepartementet har, i samarbeid med Finansdepartementet, foretatt en større gjennomgang av rammevilkårene for kraftproduksjon. Gjennomgangen, sammen med flere forslag til lovendringer, ble lagt frem i statsbudsjettet for 2004. Intensjonen bak gjennomgangen var å gjennomføre forenklinger og forbedringer av rammevilkårene innen en om lag provenynøytral ramme for stat, kommuner og kraftnæringen. I denne sammenheng ble de provenymessige virkningene av Stortingsvedtak nr. 161 av 2002 tatt inn. Flere av lovendringene som ble gjennomført medfører lempinger i de samlede rammevilkårene for kraftproduksjon, og bidrar dermed til å bøte på det provenymessige tapet kraftprodusenter opplever ved denne lovendringen. Når det gjelder anførslene om at nærværende lovforslag er for lite utredet, vil departementet vise til den prosessen som har ledet frem til lovforslaget. av det nye kraftskattesystemet i 1997. En rekke interessegrupper har avgitt sine synspunkter og utført utredninger som belyser ulike sider av saken. Departementet har over flere år hatt tilgang til et betydelig bakgrunnsmateriale som har vært tilstrekkelig for å kunne utrede konsekvensene ved den foreslåtte lovendringen. I forbindelse med forslaget til lovendring, samt ved endringen av retningslinjene, er det gjennomført omfattende høringsrunder der berørte interesser har kunnet avgi sine merknader og kommentarer. Departementet vil påpeke at forvaltningens interne utredningsinstruks er overholdt ved fremleggelsen av lovforslaget. I forbindelse med behandlingen av Dok.nr.8:25 (2001-2002) var det en omfattende korrespondanse mellom departementet og Stortinget. Det vises i denne sammenheng til departementets brev av 11. februar, 15., 19., 20. og 27. november, 5. og 19. desember 2002 som besvarte spørsmål i forbindelse med Stortingets behandling av Dok.nr.8:25 (2001-2002), jf Innst.S.nr.50 (2002-2003). Spørsmålene var i hovedsak knyttet til økonomiske og provenymessige virkninger av å trekke ut overskuddsskatt fra konsesjonskraftprisen, i tillegg til de lovmessige sidene av saken. Departementet innhentet i den anledning en grundig juridisk utredning fra Justisdepartementets Lovavdeling, jf Lovavdelingens uttalelse av 19.11.2002 og 27.11.2002. Stortinget hadde på denne bakgrunn et forsvarlig grunnlag for å fatte avgjørelsen om å trekke ut overskuddsskattene av konsesjonskraftprisen. Departementet viser også til at flere høringsinstanser har anført at nærværende lovforslag er basert på et stortingsvedtak fattet etter en omfattende prosess med en rekke utredninger og uttalelser fra berørte interesser. Etter en samlet vurdering anser departementet at tungtveiende hensyn taler for at lovendringen gjennomføres. Dette gjelder spesielt i forhold til forutsigbarhet for rammevilkår og kommunale inntekter. Avslutningsvis vil departementet peke på at lovendringen er oppfølgingen av intensjonene bak et vedtak gjort av et enstemmig Storting. Proposisjonen har vært forelagt departementene. Utkastet har videre vært til lovteknisk gjennomgang. Prisfastsettelsen for konsesjonskraft følger to ulike regimer for henholdsvis konsesjoner meddelt før og etter lovendring av 10. april 1959. For konsesjoner meddelt før lovendringen i 1959 fulgte det av den tidligere ordlyd i industrikonsesjonsloven § 2 daværende tredje ledd post 12 og vassdragsreguleringsloven § 12 nr. 15 at konsesjonskraften «skal leveres efter en maksimalpris beregnet paa at dække produktionsomkostningerne - deri indbefattet 6 pct. rente af anlægskapitalen - med tillæg af 20 pct.». Prisvilkåret ble tatt inn i disse konsesjonene som konsesjonsvilkår. Fastsettelsen av pris på konsesjonskraft ved konsesjoner meddelt etter 10. april 1959 følger av henholdsvis industrikonsesjonsloven § 2 fjerde ledd post 12 sjette ledd og vassdragsreguleringsloven § 12 nr. 15 femte ledd. Av begge bestemmelser fremgår det i første punktum at prisen på konsesjonskraften fastsettes basert på «gjennomsnittlig selvkost for et representativt antall vannkraftverk i hele landet». For disse konsesjoner fastsetter departementet hvert år prisen på kraften levert kraftstasjonens apparatanlegg for utgående ledninger. Frem til 1. januar 2003 ble samtlige ilignede skatter på kraftproduksjonen tatt med i beregningsgrunnlaget for konsesjonskraftprisen som myndighetene fastsatte. Frem til 1997 ble offentlige verk beskattet etter prosentligning, mens inntektsskatt på privateide verk var basert på regnskapsligning. Beregningsgrunnlaget omfattet derfor alle skatter (formues-, inntekts- og eiendomsskatt), i tillegg til konsesjonsavgift. Fra og med inntektsåret 1997 ble kraftskatteregimet lagt om. Skattesystemet ble i større grad enn tidligere tilpasset lønnsomhet og skatteevne. I tillegg til å innføre ordinær inntektsskatt, ble vannkraftproduksjon ilagt skatt på grunnrente, naturressursskatt, samt særskilte regler for beregning av eiendomskatt. Selskapene betaler 28 prosent inntektsskatt i henhold til årlig resultat. Grunnrenteskatt beregnes etter nærmere regler til 27 prosent på avkastning utover normal avkastning. Siden skattene innbetales etterskuddsvis, var 1999 det første året skattekostnadene i konsesjonskraftprisen var basert på det nye skatteregimet. Fra og med 1999 var det ved fastsettelse av konsesjonskraftprisen regnet med inntektsskatt, grunnrenteskatt og eiendomsskatt, samt konsesjonsavgift. Naturressursskatten ble ikke medregnet under henvisning til samordningsadgangen. normalavkastningen fra kraftproduksjonen, tatt ut av konsesjonskraftprisen, jf departementets brev av henholdsvis 7. og 10. april 2003. I tråd med Lovavdelingens vurdering la Olje- og energidepartementet til grunn at forvaltningen stod fritt til å avgjøre om skatteelementer ut over overskuddsskatter lagt på normalavkastningen av kapitalen skal medregnes i konsesjonskraftprisen. Endringene ble lagt til grunn ved myndighetsavgjørelser av konsesjonskraftprisen. Endringene ble foretatt med virkning fra 1. januar 2003 for konsesjoner gitt etter 10. april 1959. Det inntas et nytt annet punktum både i industrikonsesjonsloven § 2 fjerde ledd post 12 sjette ledd og i vassdragsreguleringsloven § 12 nr. 15 femte ledd, hvor det uttrykkelig slås fast at skatter beregnet av kraftproduksjonens overskudd ut over normalavkastningen, ikke skal inngå i beregningen av selvkost. Ilignet grunnrenteskatt og inntektsskatt skal dermed ikke inngå i beregningsgrunnlaget for konsesjonskraftprisen. I tråd med gjeldende praksis inngår heller ikke ilignet naturressursskatt i beregningsgrunnlaget. Endringen foretas for å sikre forutsigbarhet om konsesjonskraftprisen for konsesjonskraftberettigede og vannkraftprodusentene. Vannkraftprodusentene skal i gjennomsnitt få dekket sine kostnader ved konsesjonskraftleveranse. Grunnrenteskatt beregnes slik at normalavkastning på investert kapital skjermes. Inntektsskatt ilignes derimot av alt overskudd, deriblant normalavkastning på investert kapital. Ettersom kraftprodusenter i gjennomsnitt skal få dekket sine kostnader ved konsesjonskraftleveransen, må inntektsskatt på normalavkastningen av konsesjonskraftvolumet fortsatt dekkes av konsesjonskraftprisen. Dette oppfyller prinsippet om at konsesjonskraften skal leveres til selvkost eller dekke produksjonsomkostningene. Det overlates til departementet å nærmere fastsette hvordan normalavkastning på investert kapital skal skjermes. Lovendringene vil etter eget innhold kun gjelde for fremtidige meddelte konsesjoner. For at endringen også skal omfatte tidligere meddelte konsesjoner, foreslås det å treffe eget lovvedtak om at endringene i beregningsgrunnlaget for konsesjonskraftprisen også skal gjelde samtlige tidligere meddelte konsesjoner. Dette omfatter samtlige konsesjoner meddelt både før og etter lovendringen 10. april 1959. For konsesjoner meddelt før lovendringen i 1959 innebærer dette at begrepet «produktionsomkostningerne» ikke lenger skal omfatte skatt på overskudd som nevnt over, og endringen vil bli lagt til grunn der prisfastsettelsen etter disse konsesjoner avgjøres av myndighetene med bindende virkning. Det foreslås at lovendringene skal tre i kraft straks. Stortingsvedtaket av 12. desember 2002, departementets oppfølgning ved brev av hhv. 7. og 10. april 2003 og nærværende forslag til lovvedtak medfører lavere pris for konsesjonskraften. Dette innebærer en gevinst for kommunene og et tap for produsentene i forhold til tidligere prisfastsettelse. Departementet anslår at denne endringen vil øke verdien for kommuner og fylkeskommuner med mellom 200 og 500 millioner kroner årlig på sikt. Verdiøkningen antas å øke med høyere kraftpris, siden økt kraftpris gir høyere inntekts- og grunnrenteskatt for kraftprodusentene. En reduksjon av konsesjonskraftprisen vil redusere kraftselskapenes inntekter tilsvarende økningen i verdien av konsesjonskraften for kommunene. Ettersom konsesjonskraften verdsettes skattemessig til oppnådde priser (konsesjonskraftprisen), vil forslaget følgelig innebære at statens inntekter fra inntekts- og grunnrenteskatt på kraftverk reduseres. Siden kommunene ikke er skattepliktig for omsetning av konsesjonskraft, vil denne delen av kraftproduksjonen helt unntas fra inntekts- og grunnrenteskatt. Departementet anslår at statens årlige provenytap fra inntekts- og grunnrenteskatt kan bli om lag 135-240 millioner kroner på sikt. Det understrekes at det er betydelig usikkerhet knyttet til anslag over økonomiske konsekvenser. Dette skyldes særlig at anslaget avhenger av hvor mange kraftverk som ikke er i skatteposisjon, og da spesielt i forhold til grunnrenteskatten. Når det gjelder inntektsskatten er det knyttet usikkerhet til finanskostnadene i forhold til gjeldsgrad og lånerente. Økonomiske konsekvenser av Stortingsvedtak nr. 161 (2002-2003) er også omtalt i St.prp.nr.1 (2003-2004) skatte-, avgifts-, og tollvedtak kapittel 3.9. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i lov 14. desember 1917 nr. 16 om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom m.v. og lov 14. desember 1917 nr. 17 om vasdragsreguleringer. Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i lov 14. desember 1917 nr. 16 om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom m.v. og lov 14. desember 1917 nr. 17 om vasdragsreguleringer i samsvar med et vedlagt forslag. I lov 14. desember 1917 nr. 16 om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom m.v. skal § 2 fjerde ledd post 12 sjette ledd lyde: I lov 14. desember 1917 nr. 17 om vasdragsreguleringer skal § 12 nr. 15 femte ledd lyde: 2) Endringene får anvendelse på samtlige meddelte konsesjoner hvor det er fastsatt vilkår om konsesjonskraft. Ot.prp.nr.72 (2003-2004) Om lov om endringer i lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene og lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer (delegering av myndighet til interkommunale organer)
|
lovdata_cd_63505
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.904
|
Publisert: Somb-1967-49 (1967 72) Sammendrag: Bevilling for barn av fraskilte foreldre til å anta stefars slektsnavn. Saksgang: (Sak 818/67.) En fraskilt far klaget over at Justis- og politidepartementet etter søknad fra moren hadde gitt hans tre barn bevilling til å anta slektsnavnet til den mannen moren hadde giftet seg med etter skilsmissen. Han følte det urettferdig at barna mistet den tilknytning til ham som slektsnavnet innebar og pekte bl.a. også på at han hvert år betalte over kr. 6000,- i bidrag til barna. Han anførte at departementet bare vel 1 år tidligere hadde avslått en tilsvarende søknad fra moren, bl.a. under hensyntagen til hans protest. Han kunne ikke se at saken nå sto i annen stilling. Da det foreliggende spørsmål kunne ha interesse også utenfor den konkrete klagesak, ba jeg departementet om en orientering om retningslinjer og praksis i slike tilfeller. Hensett til at morens første søknad om navnebytte var avslått, ble det også bedt opplyst hvilke særlige hensyn som hadde medført at resultatet denne gang ble et annet. I sin uttalelse anførte departementet bl.a.: «Ved avgjørelsen av søknader om bevilling for barn til å ta stefarens slektsnavn når moren etter skilsmisse har giftet seg igjen, søker departementet å komme fram til den løsning som kan ventes å ville være den beste for barnet (barna). Man går i alminnelighet ut fra at barn vil være best tjent med å ha samme slektsnavn som den av foreldrene som det er hos og som har omsorgen for det. Dette gjelder spesielt for barn som er kommet i skolepliktig alder. Dersom moren, som i de fleste tilfelle har foreldremyndigheten, med stefarens samtykke søker bevilling for barn til å ta hennes og stefarens slektsnavn, vil saken så vidt mulig alltid bli forelagt barnets (barnas) far til uttalelse med anmodning om å begrunne sitt standpunkt dersom han skulle motsette seg navneforandring for barnet. Man ber i den forbindelse gjerne brakt på det rene om faren betaler bidrag for barnet og om han har noen kontakt med det. Mot farens protest gir departementet i alminnelighet ikke bevilling dersom morens og stefarens ekteskap ikke har vart i minst ett år; dog blir det undertiden gjort unntak fra dette dersom saken gjelder barn som skal begynne på skolen eller flytte til et annet sted. Farens protest blir ikke sjelden begrunnet med at barnet skal beholde hans navn så lenge han betaler bidrag for det eller så lenge stefaren ikke adopterer barnet. Slike protester tillegges som regel liten vekt. Dersom protesten mer er begrunnet i hensynet til barnets tarv, vil den i alminnelighet bli forelagt for moren med forespørsel om hun fastholder søknaden. Gjør hun det, vil bevilling ofte bli gitt, jfr. det som er sagt foran samt i avsnittet nedenfor. Ved vurderingen av slike saker vil man blant annet også - alt etter alderen - legge vekt på barnas eget ønske. For barn over 12 år vil man kreve å høre deres mening om navneforandringen, jfr. vergemålslovens §40 første ledd. Man er imidlertid oppmerksom på at erklæringer fra barn i slike saker ofte vil være påvirket av omgivelsene, og erklæringene betraktes derfor med atskillig skepsis - spesielt når de er avgitt av mindre barn. Har barnet halvsøsken som bærer stefarens slektsnavn, vil dette i alminnelighet bli tillagt atskillig vekt, idet man anser det som en vesentlig fordel at barna i familien får samme slektsnavn. Videre legger man vekt på om faren oppfyller sin bidragsplikt overfor barnet, om han har rett til samvær med barnet og i tilfelle benytter seg av den, samt om det etter skilsmissen i det hele har vært en noenlunde regelmessig og god kontakt mellom far og barn. I så fall har man vært mindre tilbøyelig til å gi bevilling til stefars slektsnavn enn i de tilfelle hvor det er liten eller ingen kontakt mellom far og barn. I denne forbindelse vil også morens forhold kunne ha noen betydning idet man i alminnelighet vil være mindre tilbøyelig til å gi bevilling til stefarens slektsnavn dersom moren umuliggjør eller vanskeliggjør farens samværsrett. Også varigheten av det tidligere ekteskap og barnas alder ved skilsmissen vil i slike saker bli tillagt noen vekt. Når det gjelder den sak det her er klaget over, skal det bemerkes at når departementet ved avgjørelsen av 10. mai 1966 under atskillig tvil avslo søknaden for klagerens døtre om å ta stefarens slektsnavn, skyldtes dette blant annet at de eldste barna ved inngåelsen av morens og stefarens ekteskap var så vidt store som 10 og 8 år gamle, og at tilknytningen til faren og hans navn ble antatt å være forholdsvis sterk. Når man ved den senere avgjørelse av 11. september 1967 fant at bevilling burde gis, var grunnen den at man følte seg mer overbevist om at i hvert fall de to eldste barna, som da var blitt 14 og 12 år gamle, syntes å ha et bestemt ønske om å skifte navn fra - - - til - - -, og at hensynet til barna - alle forhold tatt i betraktning - syntes å tilsi at bevilling ble gitt. Somb-1967-48 Besteforeldres besøksrett til barn når begge foreldre er døde.
|
lovdata_cd_61799
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.837
|
Publisert: Somb-1992-10 (1992 40) Sammendrag: Rett til å opptre som prest i Den norske kirke. Biskopen ble gjennom lokalavisene kjent med at høymessen i et sokn skulle være ved «res. kap. B og soknepresten». B var avskjediget ved dom fra sitt embete som residerende kapellan, og biskopen forbød soknepresten å la B opptre som om han fremdeles var prest i Den norske kirke. - Ombudsmannen fant ikke rettslig grunnlag for å kritisere biskopens forbud, da en fradømmelse av embetet som prest måtte anses å ha hatt som følge at også presterettighetene var bortfalt. Saksgang: (Sak 254/92) Sokneprest A klaget til ombudsmannen over at biskopen i X hadde forbudt ham å la B opptre som om han fremdeles var prest i Den norske kirke. Biskopen hadde i brev til soknepresten uttalt: «Jeg ser av gudstjenesteannonsen i Y Tidende dags dato at høymessen f.k. søndag skal være ved «res. kap. B og soknepresten». B er som kjent ikke lenger ordinert prest, og derfor heller ikke res. kap. I likhet med enhver annen skikket legmann kan han selvsagt på ditt ansvar preke ved en gudstjeneste. Men dersom han opptrer som prest, dvs. i prestedrakt, forretter altertjeneste o.l., er det klart ulovlig. Jeg må derfor nedlegge et uttrykkelig forbud mot at så skjer. Som sokneprest er det du som er ansvarlig for at menighetens gudstjeneste blir feiret i henhold til vår kirkes ordninger. I henvendelsen til ombudsmannen anførte soknepresten: «- - - Jeg finner å ville påklage biskopens påstand om at B er lekmann, og biskopens uttrykkelige forbud mot at B opptrer som prest inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen. Jeg mener at en biskop ikke kan tvinge sin oppfatning inn på en sokneprest i en slik sak. I mitt svarbrev til soknepresten skrev jeg: «Ved lagmannsrettens dom ble B gitt avskjed fra sitt embete som residerende kapellan. Dommen ble påanket, men Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet anken fremmet. Det har til nå vært alminnelig antatt at de presterettigheter som følger av ordinasjonen, går tapt ved en avskjedsdom dersom ikke Kongen eller den han bemyndiger, gir dispensasjon fra denne virkning. Dette antas å være en følge av det særegne forhold som er mellom presteembetet og presterettighetene. En fradømmelse av presteembetet må på grunn av den nære forbindelse det er mellom embetet og rettighetene, ha som konsekvens at presterettighetene faller bort. Denne sammenhengen mellom presteembetet og presterettighetene kom allerede til uttrykk i et reskript av 7. oktober 1740, hvor det i konklusjonen blant annet heter: «- - - og hvad sig ellers de Præster, som blive afsatte fra Deres Kald, anbelanger, da skulde de ogsaa aflægge den geistlige Habit, og maae ei mere bruges til geistlige Forretninger. At en avskjedsdom har denne virkningen er også forutsatt i forvaltnings- og rettspraksis, og det heter i Kristian Hansson, Norsk kirkerett (Oslo 1957) 72: «- - - Presteinnvielsen innebærer etter evangeliskluthersk oppfatning ikke noen ufortapelig embetskvalitet (character indelebilis) for den ordinerte. Hans «presterettigheter» og tjenestekompetanse (retten til å utføre gudstjeneste og kirkelige handlinger og til å bære prestedrakt) kan tapes ved fradømmelse av presteembete eller dom på rettighetstap etter gjeldende lov. I flere domsavgjørelser etter krigen har det vært lagt til grunn at en fradømmelse av embetet som prest tillike må ha som følge at også presterettighetene bortfaller. Så vidt jeg kan forstå har biskopen bygget på denne rettsoppfatning. Det er derfor ikke rettslig grunnlag for å kritisere biskopen for at han har lagt ned forbud mot at De lar B opptre som om han hadde presterettighetene i behold. Somb-1992-9 Ordinasjon til prestetjeneste i Den norske kirke.
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.