id
stringlengths 12
178
| doc_type
stringclasses 313
values | publish_year
int64 1.82k
2.02k
| lang_fasttext
stringclasses 112
values | lang_fasttext_conf
stringclasses 964
values | text
stringlengths 4
1M
|
|---|---|---|---|---|---|
maalfrid_45fce61d1071a837a1f171d9abadab8c28c472d4_18
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.853
|
Helse Sør-Øst RHF skal sørge for tilbud til minst 3000 pasienter under ordningen med behandlingsreiser til utlandet. Nødmelde- og ambulansetjenesten skal ha god kompetanse og rask respons. Det skal være likeverdig tilgang til nødmeldetjenesten for funksjonshemmede, minoritetsspråklige og den samiske befolkningen. Det er et mål å bedre samarbeid og kommunikasjon mellom akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus, øvrig kommunal helse- og omsorgstjeneste og de frivillige organisasjonene. Helse Sør-Øst RHF skal iverksette tiltak for å sikre nødvendig språk- og kulturkompetanse i AMK- sentralene. Helse Sør-Øst RHF skal samarbeide med Helsedirektoratet i å utvikle nasjonale krav til ambulansebiler, både de som brukes til akutte oppdrag og de som brukes til ordinær bårepasienttransport. Helse Sør-Øst RHF skal samarbeide med Helsedirektoratet om å etablere et nasjonalt system for rapportering og bearbeiding av data fra de akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus. En gjennomgang viser at ventetiden for utredning og behandling av sykelig overvekt er ulik og noen steder for lang jf. Helsedirektoratets prioriteringsveileder for sykelig overvekt, IS-1702. Pasienter med sykelig overvekt skal sikres et helhetlig og sammenhengende tilbud. Helse Sør-Øst RHF skal gjennomgå og eventuelt øke kapasiteten for utredning og behandling av sykelig overvekt.
|
maalfrid_f95cd898e3ac443fe8d6188fbded13e3ec51dbec_125
|
maalfrid_fhi
| 2,021
|
no
|
0.662
|
tilbake da. Vi visste ikke hvordan vi skulle håndtere dette her simpelten, det var jo første gangen vi hadde opplevd dette her (skarp stemme). Jeg synes det er viktig å få informasjon om hvordan vi som pårørende kan møte han. For eksempel etter et sykehusopphold, at vi da får litt og gå ut i fra, hvordan vi kan møte vår sønn for å bygge han opp og for å få han friskere igjen. Det ville være mye støtte i å kunne sitte ned med en fagperson å snakke om hvordan skal vi ta det når vi frykter at nå er det en mani på gang. Og når vi syns han er annerledes, skal vi spørre (navn sønn) tar du medisinene dine nå. Hva den pårørende skal gjøre med sitt eget sinne vet ikke jeg. Den syke er absolutt ikke mottagelig og har ingen evne til å se andre enn seg selv i sitt verdensbilde. Så sinnet og forbitrelsen over den dårlige behandling en pårørende, nemlig meg, er utsatt for kommer veltende opp med jevne mellomrom inni meg. Og så sa han også det at dere må være åpne, dere må si det til omgivelsene at jeg har det sånn, jeg har det så vondt, har dere gode venner så si det til de og familien, si det til de, at jeg har det ikke godt nå når han er så syk, så det at du kunne la en psykisk sykdom bli på like linje med en somatisk. Jeg husker den psykiateren sa, gå en tur sammen, sa han, og forbered deres sønns begravelse. Det er tøft. Og vi var ute i flere timer mannen min og jeg og gikk og snakket om dette, at det kan hende og vi vet ikke hvordan dette vil gå. Og på en måte så var det ikke så fryktelig vondt heller, det var det rare, for de tankene hadde vi gått med inni oss allikevel. Og følt at når vi gikk med de tankene og den angsten så gjorde vi nesten noe galt. Men vi gjorde jo ikke det, vet du, det var klart at du opplever nesten en, at når du sitter med barnet som holder på å dø, så opplever du nesten en begravelse, rett og slett. For det første så får du en voldsom tristhet inni deg når et menneske holder på å ta sitt liv, du får en veldig tristhet og for det andre så farer det så mange tanker gjennom, at du faktisk er igjennom hele begravelsen og alt sammen i fantasien, sånn som du føler. At du kan få dette opp og ut, det er ganske rart, så derfor var det godt å komme opp der og liksom, ja da var det ikke så rart om jeg hadde tenkt sånn. Vi var jo veldig i tvil om hun tålte å studere for å si det sånn. Hun må jo få seg en utdannelse. Men det ga de klar beskjed om på sykehuset og det synes jeg var greit. Hun må få prøve seg, prøve og feile, forsøke å leve et normalt liv og vel, vel, går det så går det. For kanskje det å studere, eksamenspress osv, kanskje det kunne utløse sykdom. Det var jo sånne tanker man gjorde seg. Men nei, måtte bare sette i gang med et eller annet så hun kunne få seg en grei utdanning. Det var det rådet de fagfolka ga. Legen sa du forstår at (navn sønn) er syk og nå blir du syk også for du tror det han tror. Og da må akutttjenesten komme. Det er noe nytt noe, sa han. Og da fikk jeg to engler som kom en gang i uken. Og de var veldig snille og fikk meg på plass. Lærte meg om hva psykose var, lærte meg hva sinnssykdom var. Han sa (venn og psykiater), jeg må bare fortelle deg at mødre kan gå inn i en dans med sitt barn for ikke å miste barnet. Da forstod jeg at jeg var ikke gal. Jeg forstod at jeg reagerte normalt, at dette ville også andre mødre gjøre og dette måtte jeg forhindre. Informanten ønsket at fastlegene hadde tydelige pro sedyrer for oppfølging av medisinering. Vi tok opp dette med medisinering, justering av medisinering, spurte hvilke føringer som lå fra kommuneoverlegen og hvilke prosedyrer og rutiner som var beskrevet for dette for de privatpraktiserende legene. Men vi fikk ikke noe skikkelig svar på det, og det betyr at det eksisterer ikke. Vi var jo veldig misfornøyd med disse svarene og har tatt det opp med ledelsen i kommunen. I ettertid sier de at det har kommet på dagsordenen, så det hjelper, men vi synes det går veldig smått. Og det som skjedde, legene sier da at dessverre er det slik at det er problemer med å få kontakt med spesialisthelsetjenesten, få timer for dette her og resultatet er at legene tar ikke kontakt fordi de vet det er vanskelig. Så sier jeg hvordan i all verden skal de på poliklinikken vite om behovet hvis man ikke registrerer henvendelser, de må jo begynne et sted å få kartlagt dette. Så jeg synes det er litt tungt å jobbe mot helsevesenet.
|
digistorting_1977-78_part8_vol-a_part0
|
parliament
| 2,021
|
no
|
0.755
|
KONGERIKET NORGE 122. TALERREGISTER TIL FORHANDLINGER I ODELSTINGET (1977—78) Apenes, Georg (H): Lov om beh. av forbrukerkjøpstvister: 128, 137 Lov om likestilling mellom kjønnene: 423 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: 518 Asdahl, Erland (Sp.): Lov om beh. av forbrukerkjøpstvister: 134 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: 499, 500, 533 Midl. lov om regulering av kjøp og bruk av hogstmaskiner (foreslår utsettelse p.g.a. tidspress): 546, 561 Lov om nemndbehandling ved jordbruksoppgjøret 1978: 598 Aune, Leif kommunal- og arbeidsminister (A): Endr. i reglene om stønad under arb.løyse i lov om folketrygd: 16 Austad, Tore (A): Endr. i lov om skytevåpen og ammunisjon m.v.: 62 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: Bakke, Else (A): Lov om likestilling mellom kjønnene: 416 Endr. i lov om rett til å utøve virks. som fysioterapeut og som mensendiecksykegymnast: 440 Bakke, Hallvard, handelsminister (A): Endr i lov om valutaregulering av 14. juli 1950: 92, 94, 95, 103 Bakken, Anne-Lise (A): Endr. i lov om skytevåpen og ammunisjon m.v.: 62 Lov om rett til løsøre ervervet i god tro: Lov om likestilling mellom kjonnene: 420 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: 524 Benkow, Jo (H): Endr. i rettergangslovgivn. (endr. i advokatlovgivn. m.m.): 66, 73, 74 Lov om rett til løsøre ervervet i god tro: 346, 348 Lov om personregistre m.m. (Datatilsynet): 368, 374 Lov om likestilling mellom kjønnene: 385, 427, 430 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: 506 Bergsland, Egil (A): Endr. i bygningslova m.m. (forenklingar i byggesaksbehandlinga): 165 Lov om lønnsnemndbehandling av visse arbeidstvister i samband med tariff oppgjørene våren 1978: 206 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: 507 Berntsen, Jostein (A): Lov om reindrift: 219 Endr. i jordloven og konsesjonsloven: 297 Midl. lov om regulering av kjøp og bruk av hogstmaskiner: 558 Berntsen, Thorbjørn (A): Forslag fra representanten Tynning til lov om endringer i lov om borettslag (forkjøpsrett): 143, 157 Lov om lønnsnemndbehandling av visse arbeidstvister i samband med tariffoppgjørene våren 1978: 195 Opph. av midl. lov om organisasjonsrett m.v. for arb.ledere i priv. bedrifter (Lex Askim): 266 Lov om kulturminner: 328 Endr. i og tillegg til lov om folketrygd (sykelønnsordn.): Bjørnø, Alf (A): Endr. i lov om innførsel og omsetn, av brennevin, vin, fruktvin, mjød og øl: 45 Endr. i jordloven og konsesjonsloven: 299 Midl. lov om regulering av kjøp og bruk av hogstmaskiner: 554 Endr. i lov om havnevesenet (Grenlandsområdet): 569 Endr. i sjømannsloven (sykelønnsordn. for sjømenn, hjemreise, tvister): 569, 570 Bondevik, Kjell Magne (KrF): Lov om oppdragsgiveres og oppdragstakeres opplysningsplikt til skattemyndighetene m.v.: 28 Lønnsnemndbeh. av arbeidstvisten for førere og styrmenn på fisketrålerne: 59 Endr. i lov om valutaregulering av 14. juli 1950: 91, 102 Lov om beh. av forbrukerkjøpstvister: 137 Lov om lønnsnemndbehandling av visse arbeidstvister i samband med tariffoppgjørene våren 1978: 194, 205, 210 Lov om likestilling mellom kjønnene: 419, 430, 431 Endr. i og tillegg til lov om folketrygd (sykelønnsordn.): 459, 461, 476, 477, 478 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: 484, 485, 537, 539 Bratteli, Trygve (A): Valg av embetsmenn: 1 Vedr. tidligere stortingsrepresentanter Berge Furre og Finn Gustavsen i forb. med taushetsplikten — Oppn. av protokollkomite til å beh. saken: 4 Endring i lov om valutaregulering av 14. juli 1950: 105 Voteringsmåten vedr. forslag fremsatt i Odelstinget: 160 Valg av settepresident: 191 Lov om lønnsnemndbehandling av visse arbeidstvister i samband med tariffoppgjørene våren 1978: 208 Lov om lønnsnemndbehandling av visse arbeidstvister i samband med tariffoppgjørene våren 1978: 208 Lagtingets anmerkn. til Odelstingets vedtak til endr. i bygningsloven: 260 Opphev, av midl. lov om organisasjonsrett m.v. for arb. ledere i priv. bedrifter (Lex Askim): 269 Til forretningsordenen vedr. taletid (u. beh. av Lov om likestilling mellom kjønnene): 382 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: 489, 494, 540 Endr. i lov om merverdiavgift (Lagtingsanmerkningen): 586 Til forretningsordenen (§ 21) i forb. om nemndbeh. av jordbruksoppgjøret 1978 — om at en saksordfører må velges blant sine medl.: 588 Brundtland, Gro Harlem, miljøvernminister (A): Lov om kulturminner: 323, 327, 328 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: 519, 536, 538 Lov om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom (deling-loven): 577 Bye, Roald (A): Endr. i reglene om stønad under arb.løyse i lov om folketrygd: 14 Lov om likestilling mellom kjønnene: 418 Endr. i og tillegg til lov om folketrygd (sykelønnsordn.): Oørum, Odd Einar (V): Endr. i lov om sosial omsorg og andre lover: 82 Lov om beh. av forbrukerkjøpstvister: 134, 138 Forslag fra representanten Tynning til lov om endringer i lov om borettslag (forkjøpsrett): 154 Endr. i bygningslova m.m. (forenklingar i byggesaksbehandlinga): 172, 177 Lov om lønnsnemndbehandling av visse arbeidstvister i samband med lønnsoppgjørene våren 1978: 199 Endr. i jordloven og konsesjonsloven: 300 Lov om kulturminner: 325 Lov om personregistre m.m. (datatilsynet): 364 Lov om likestilling mellom kjønnene: 407 Midl. lov om regulering av kjøp og bruk av hogstmaskiner: Eidem, Bjarne Mørk (A): Endr. i lov om skatt av formue og inntekt m.v.: 21 Endr. i og tillegg til lov om folketrygd (sykelønnsordn.): Fagerheim, Oddleif (A): Endr. i Lov om svangerskapsavbrudd: 517 Finnset, Ragnhild (KrF), vararepresentant: Lov om reindrift: 233 Fjeldvær, Rolf (A): Oppnevn. av protokollkomite til å behandle tidl. stortingsrepresentantene Furres og Gustavsens forhold i forb. med brudd på taushetsplikten: 6 Kritikk fra representanten Willoch over at mange viktige Ot. proposisjoner blir sendt Stortinget sent i sesjonen: 296 Til voteringsordningen vedr. Lov om personregistre: Fredheim, Kjell Magne (A): Midl. lov om regulering av kjøp og bruk av hogstmaskiner: 556 Froyn, Bjørgulv (SV), vararepresentant: Endr. i lov om skatt av formue og inntekt m.v.: 21 Furberg, Petter (A): Endr. i rettergangslovgivn. (endr. i advokatlovgivn. m.m.): 68 Lov om personregistre m.m. (Datatilsynet): 349, 370, 371, 372 Til voteringsordningen vedr. Lov om personregistre: 372 Førde, Einar (A): Endr. i lov om valutaregulering av 14, juli 1950: 85, 101, 102, 103 Lov om selveiende forretningsbanker: 110, 115 Lov om personregistre m.m. (Datatilsynet): 366 Lov om likestilling mellom kjonnene: 422 Endr. i lov om merverdi avgift og i lov om avg. på invester, m.v. (husflidsprodusentene): Gjørv, Inger Lise (A): Lov om beh. av forbrukerkjøpstvister: 126, 138 Lov om likestilling mellom kjønnene: 391 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: 535 Grytøyr, Gudmund (A): Endr. i jordloven og konsesjonsloven: 284 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd, voteringsresultatet: 546 Grøndahl, Kirsti (A): Lov om likestilling mellom kjønnene: 411 Gulbrandsen, Thor-Eirik (A): Endr. i lov om valutaregulering av 14. juli 1950: 89, 104 Lov om reindrift (ora avliving av hunder): 229 Endr. i skatteloven m.v.: 252, 258 Endr. i lov om merverdiavgift og i lov om avgift på invester, m.v.: 449, (husflidsutsalgene): 454, 455 (Lagtingsanmerkn.): 586 Gystad, Thor (A): Endr. i veglova (bl.a. tilskottet til fylkene): Hansen, Harry (A): Endr. i lov om skatt av formue og inntekt m.v.: 18 Endr. i lov om skattlegg. av undersjøiske petroleumsforekomster: Lov om oppdragsgiveres og oppdragstakeres opplysningsplikt til skattemyndighetene m.v.: 24 Endr. i skatteloven av 18/8 —11 (sykelønnsordningen, sjømannsskatt, skattefrådraget for barn og ungdom, skattefrihet for minstepensjon m.v.): 566 Hansen-Krone, Margit (H): Lov om reindrift: 223 Endr. i lov om merverdiavgift (Husflidutsalg—Lagtingets anmerkning): 586 Haugstvedt, Asbjørn, som president (KrF): Vedr. tidligere stortingsrepresentanter Berge Furre og Finn Gustavsen i forbindelse med taushetsplikten — Oppn. av protokollkomite til å behandle saken: 4 Taletid — Endr. i lov om innførsel og omsetn, av brennevin, vin, fruktvin, mjød og øl: 37 Valg av settepresident: 191 Foreslår at møtet fortsetter utover den reglementsmessige tid: 206 Om utt. vedr. komiteens interne behandling av en sak (Lov om reindrift): 217 Haus, Knut (KrF): Endr. i bygningslova m.m. (forenklingar i byggesaksbehandlinga): 176 Lov om reindrift: 217, 234 Endr. i jordloven og konsesjonsloven: 277, 297 Lov om kulturminner: 326 Midl. lov om regulering av kjøp og bruk av hogstmaskiner: 550, 562 Helland, Sverre (Sp): Endr. i lov om valutaregulering av 14. juli 1950: 95, 104 Lov om selveiende forretningsbanker: 112 Endr. i bygningslova m.m. (forenklingar i byggesaksbehandlinga): 177 Endr. i skatteloven mil.: 254 Endr. i lov om skatt av formue og inntekt (Skatteloven) mil.: 447 Endr. i lov om merverdiavgift og i lov om avg. på invester, (husflidsprodusentene): 452 Endr. i og tillegg til lov om folketrygd (sjukelønsordninga og arbeidsgjevaravgifta): 475 Holsen, Ragnhild (A): Endr. i rettergangslovgivn. (endr. i advokatlovgivn. m.m.): 70 Lov om rett til løsøre ervervet i god tro: 345 Lov om personregistre m.m. (Datatilsynet): 364 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: Hovengen, Åge (A): Lov om samordnet næringsmiddelkontroll: 48, 54 Lov om likestilling mellom kjønnene: 406 Hvashovd, Gunnar (A): Lov om likestilling mellom kjønnene: Ihle, Geirmund (A): Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: 492, 522 Ingeborgrud, Anne-Olaug (KrF): Endr. i lov om skatt av formue og inntekt m.v.: 20 Endr. i lov om valutaregulering av 14. juli 1950: 105 Lov om selveiende forretningsbanker: 113, 116 Endr. i skatteloven m.v.: 250, 257 Endr. i jordloven og konsesjonsloven: 291 Lov om likestilling mellom kjønnene: 426 Endr. i lov om merverdiavgift og i lov om avgift på invester, m.v. (husflidutsalgene): 451, 455 (Lagtingsanmerkn.): Jacobsen, Georg (A): Forslag fra representanten Tynning til lov om endringer i lov om borettslag (forkjøpsrett): 147, 159 Endr. i bygningslova m.m. (forenklingar i byggesaksbehandlinga): 160, 177 Endr. i lov om husleieregulering m.v. for boliger: 186 Jakobsen, Johan J. (Sp): Oppnevn. av protokollkomite til å behandle tidl. stortingsrepresentantene Furres og Gustavsens forhold i forb. med brudd på taushetsplikten: 6 Lov om oppdragsgiveres og oppdragstakeres opplysningsplikt til skattemyndighetene m.v.: 28 Lov om lønnsnemndbehandling av visse arbeidstvister i samband med tariffoppgjørene våren 1978: 205, 206 Lov om reindrift: 220 Endr. i jordloven og konsesjonsloven: 285, 307 Kritikk fra representanten Willoch over at mange viktige Ot. proposisjoner blir sendt Stortinget sent i sesjonen: 295 Lov om likestilling mellom kjønnene: 415 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: 532 Lov om nemndbehandling av jordbruksoppgjøret 1978: Karstensen, Per, som president (A): Vedr. forslag trukket fra valgkomiteen — Oppn. av protokollkomite til å beh. tidl. stortingsrepresentantene Furres og Gustavsens forhold i forb. med brudd på taushetsplikten: 6 Innvilger adgang til replikkordskifte : 94 Valg av settepresident: 125 Foreslår taletid — Lov om beh. av forbrukerkjøpstvister: 131 Foreslår taletid — Forslag fra representanten Tynning til lov om endringer i lov om borettslag: 143 Voteringsmåten vedr. forslag fremsatt i Odelstinget : 160 Foreslår at møtet fortsetter utover den reglementsmessige tid: 163 Ref. et telegram mottatt av Norsk forening for bolig- og byplanlegging i deb. Lagtingets anmerkn. til Odelstingets vedtak til endr. i bygningsl.: 260 Karakteriserer innlegg fra representanten Ørnhøi som sidesprang fra saken: 267 Antar at det ikke er behov for noen lengre debatt, men gir ordet til dem som har bedt om det: 295 Gir repr. Sjøthun ordet til en åpenbar misforståelse: 303 Avslår å gi representanter ordet til en åpenbar misforståelse med den begrunnelse at det ikke finnes flere talere på talerlisten: 309 Gir representanten Willoch ordet til dagsordenen (forr. ordenen): 309 Gir representanten Lied ordet til en åpenbar misforståelse: 310 Foreslår voteringsmåte — Endr. i jordloven og konsesjonsloven: 313 Fremgangsmåte for behandling av Lov om rett til løsøre ervervet i god tro: 336 Til voteringsordningen vedr. Lov om personregistre: 373 Taletid — Lov om likestilling mellom kj onnene: 381 Vedr. adgang til replikkordskifte (u. beh. av Lov om likestilling mellom kjønnene): 382 Forslag til voteringsmåte vedr. Lov om likestilling mellom kjønnene: 432 Voteringsmåten for forslag i forb. med endr. og till. til lov om folketrygd (sykelønnsordningen): 477, 478, 481 Refererer utt. fra Folkeaksjonen mot selvbestemt abort og om fordeling av taletid under debatten: 481, ber om at replikken rettes til den taler replikkordskiftet gjelder: 489 Voteringsmåten for forslag i forb. med endr. i lov om svangerskapsavbrudd: 540, (voteringsresultatet): 544, 545, 546 Går imot representanten E. om utsettelse av beh. av midl. lov om regulering av kjøp og bruk av hogstmaskiner: 546 Kirste, Gerd (H): Endr. i reglene om stønad under arb.løyse i lov om folketrygd: 15 Endr. i lov om innførsel og omsetn, av brennevin, vin, fruktvin, mjød og øl: 38 Endr. i lov om sosial omsorg og andre lover: 80 Lov om likestilling mellom kjønnene: 403, 429 Endr. i og tillegg til lov om folketrygd (sykelønnsordn.): 462, 477 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: 486, 488, 489, 530 Kleppe, Per finansminister (A): Endr. i lov om skattlegg. av undersjøiske petroleumsforekomster: 23 Lov om oppdragsgiveres og oppdragstakeres opplysningsplikt til skattemyndighetene m.v.: 29 Lov om selveiende forretningsbanker: 113, 116 Kritikk fra representanten Willoch over at mange viktige Ot. proposisjoner blir sendt Stortinget sent i sesjonen: 250 Endr i skatteloven m. fl.: 256, 258 Endr. i lov om merverdiavgift og i lov om avg. på invester, m.v. (husflidsprodusentene): 454 Knudsen, Thor (H): Lov om lønnsnemndbehandling av visse arbeidstvister i samband med tariffoppgjørene våren 1978: 209 Lov om likestilling mellom kjønnene: 425 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: 521 Korvald, Lars (KrF): Valg av embetsmenn: 1 Valg av settepresident: 125 Lov om lønnsnemndbehandling av visse arbeidstvister i samband med lønnsoppgjørene våren 1978: 202 Kritikk fra representanten Willoch over at mange viktige Ot. proposisjoner blir sendt Stortinget sent i sesjonen: 295 Lov om personregistre m.m. (Datatilsynet): 363 Vedr. adgang til replikkordskifte (u. behandling av Lov om likestilling mellom kjønnene): 381 Lov om likestilling mellom kjønnene: 405, 431 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: Lov om nemndbehandling ved jordbruksoppgjøret 1978: 592 Kristiansen, Eli (KrF): Endr. i lov om innførsel og omsetn, av brennevin, vin, fruktvin, mjød og øl: 36, 45 Lov om likestilling mellom kjønnene: 398 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: Landfald, Ottar (Sp): Endr. i jordloven og konsesjonsloven: 298 Midl. lov om regulering av kjøp og bruk av hogstmaskiner: 555 Langslet, Lars Roar (KrF): Lov om likestilling mellom kjønnene: 421 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: 525 Lefdal, Lars (H): Endr. i bygningslova m.m. (forenklingar i byggesaksbehandlinga): 171 Endr. i veglova: 573 Lied, Harald U. (H): Om utt. vedr. komiteens interne behandling av en sak (Lov om reindrift): 217 Lov om reindrift: 230, 232, 236, 237 Endr. i jordloven og konsesjonsloven: 272, 275, 305, 308, 310, 313 Til voteringsresultatet i forb. med till. til lov om folketrygd: 479 Midl. lov om regulering av kjøp og bruk av hogstmaskiner: 553, 563 Til voteringsresultatet i forb. med endr. i lov om merverdiavgift: 586 Lov om nemndbeh. ved jordbruksoppgjøret 1978: 590, 599 Lien, Odd (A): Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: 488 Listau, Thor (H): Lov om reindrift: 233 Endr. i sjømannsloven (tvister ombord, sykelønnsordn. m.v.): 570 Longva, Målfrid (A): Lov om beh. av forbrukerkjøpstvister: 136 Lund, Thor (A): Endr. i lov om innførsel og omsetn, av brennevin, vin, fruktvin, mjød og øl: 37, 44 Endr. i bygningslova m.m. (forenklingar i byggesaksbehandlinga): 171 Endr. i og tillegg til lov om folketrygd (sykelønnsordn.): 467 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: Lønningdal, Kristin (H): Endr. i lov om skatt av formue og inntekt m.v.: 19 Lov om oppdragsgiveres og oppdragstakeres opplysningsplikt til skattemyndighetene m.v.: 27 Forslag fra representanten Tynning til lov om endringer i lov om borettslag (forkjøpsrett): 151 Opphev, av. midl. lov om organisasjonsrett m.v. for arb.ledere i priv. bedrifter (Lex Askim): 265, 267, 268 Endr. i lov om merverdiavgift og i lov om avgift på invester, m.v. (husflidsutsalgene): 450 Endr. i og tillegg til lov om folketrygd (sykelønnsordn.): 465, 476 Endr. i skatteloven av 18/8-11 (sykelønnsordningen): 567 Løwig, Marit (H): Lov om beh. av forbrukerkjøpstvister: Martinsen, Astrid Murberg (A): Oppnevn. av protokollkomite til å behandle tidl. stortingsrepr. Furres og Gustavsens forhold i forb. med brudd på taushetsplikten: 6 Endr. i lov om innførsel og omset, av brennevin, vin, fruktvin, mjød og øl: 43 Endr. i lov om sosial omsorg og andre lover: 79 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: 481, 484, 485, 486, 488, 492, 529 Mo, Sverre L. (KrF): Endr. i bygningslova m.m. (forenklingar i byggesaksbehandlinga): 174 Endr. i veglova (eigedomsretten, reguleringssaker, avkøyrsler m.v.): 571 Morgenlien, Svein (A): Endr. i jordloven og konsesjonsloven: 275 Midl. lov om regulering av kjøp og bruk av hogstmaskiner: 546, 549, 561 Lov om nemndbehandling ved jordbruksoppgjøret 1978: 594 Myklevoll, Kirsten, forbruker- og administrasjonsminister (A): Lov om beh. av forbrukerkjøpstvister: 132 Endr. i lov om husleieregulering m.v. for boliger: 186 Lov om likestilling mellom kjønnene: 400, 426 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: 504 Lov om nemndbehandling ved jordbruksoppgjøret 1978: Nilsen, Arne, kommunal- og arbeidsminister (A): Lønnsnemndbeh. av arbeidstvisten for førere og styrmenn på fisketrålere: 59 Forslag fra representanten Tynning til lov om endringer i lov om borettslag (forkjøpsrett): 150 Endr. i bygningslova m.m. (forenklingar i byggesaksbehandlinga): 166 Lov om lønnsnemndbehandling av visse arbeidstvister i samband med tariffoppgjørene våren 1978: 193 Opphev av midl. lov om organisasjonsrett m.v. for arb. ledere i priv. bedrifter (Lex Askim): 263, 268 Nilssen, Rolf (A): Lov om lønnsnemndbehandling av visse arbeidstvister i samband med lønnsoppgjørene våren 1978: 201 Nordli, Odvar, statsminister (A): Lov om lønnsnemndbehandling av visse arbeidstvister i samband med tariffoppgjørene våren 1978: 203, 204, 205 Lov om nemndbehandling ved jordbruksoppgjøret 1978: Olsen-Hagen, Gunn Vigdis (A): Lov om rett til løsøre ervervet i god tro: 343 Lov om personregistre m.m. (Datatilsynet): 355 Lov om likestilling mellom kjønnene: 405 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: Pettersen, Oddrunn (A): Lønnsnemndbeh. av arbeidstvisten for førere og styrmenn på fisketrålerne: 58 Lov om lønnsnemndbeh. av flygerkonflikten ved Widerøes Flyveselskap: 77 Endr. i bygningslova m.m. (forenklingar i byggesaksbehandlinga): 174 Lov om lønnsnemndbehandling av visse arbeidstvister i samband med tariffoppgjørene våren 1978: 191 Opphev, av midl. lov om organisasjonsrett m.v. for arb. ledere i priv. bedrifter (Lex Askim): 261 Presthus, Rolf (H): Lov om oppdragsgiveres og oppdragstakeres opplysningsplikt til skattemyndighetene m.v.: 28 Endr. i lov om valutaregulering av 14. juli 1950: 98 Lov om lønnsnemndbehandling av visse arbeidstvister i samband med tariffoppgjørene våren 1978: 204 Endr. i skatteloven mil.: Ramberg, Åge (KrF): Endr. i lov om innførsel og omsetn, av brennevin, vin, fruktvin, mjød og øl: 42 Lov om beh. av forbrukerkjøpstvister: 131 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: 532 Randal, Håkon (H): Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: 510 Rossbach, Hans Hammond (V): Oppnevn. av protokollkomite til å behandle tidl. stortingsrepr. Furres og Gustavsens forhold i forb. med brudd på taushetsplikten: 5 Lønnsnemndbeh. av arbeidstvisten for førere og styrmenn på fisketrålerne: 59 Endr. i lov om valutaregulering av 14. juli 1950: 105 Lov om reindrift: 225 Endr. i skatteloven mil.: 256 Endr. i og tillegg til lov om folketrygd (sykelønnsordn.): 472 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: 508 Lov om nemndbehandling ved jordbruksoppgjøret 1978: 594 Rusten, Kristine (A): Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: 528, 539 Rusten, Odd (A): Lov om reindrift: 222 Endr. i jordloven og konsesjonsloven: 287 Midl. lov om regulering av kjøp og bruk av hogstmaskiner: 552 Ryste, Ruth sosialminister (A): Endr. i lov om innførsel og omsetn, av brennevin, vin, fruktvin, mjød og øl: 42, 46 Lov om samordnet næringsmiddelkontroll: 53, 54 Endr. i lov om sosial omsorg og andre lover: 81 Kritikk fra representanten Willoch over at mange viktige Ot. proposisjoner blir sendt Stortinget sent i sesjonen: 294 Endr. i og tillegg til lov om folketrygd (sykelønnsordn.): 463 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: 496, 499, 500 Røkke, Mona (H): Endr. i lov om skytevåpen og ammunisjon m.v.: 64 Endr. i rettergangslovgivn. (endr. i advokatlovgivn. m.m.): 71 Endr. i jordloven og konsesjonsloven: 301 Lov om rett til løsøre ervervet i god tro: 342 Lov om personregistre m.m. (Datatilsynet): 352 Lov om likestilling mellom kjønnene: Sjøthun, Asbjørn (A): Lov om reindrift: 212, 234, 238 Om utt. fra et komitemedl. vedr. komiteens interne behandling av en sak (Lov om reindrift): 216, 217 Endr. i jordloven og konsesjonsloven: 270, 275, 302, 303, 309 Lts anmerkning til Ot.s vedtak til lov om reindrift: 317 Lov om nemndbeh. ved jordbruksoppgjøret 1978: 589 Steen, Reiulf (A): Lov om likestilling mellom kjønnene: 397 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: 491, 511, 539 Stenberg, Johnny (A): Opphev, av lov om garantifond for lån i Norges Kommunalbank m.v.: 13 Endr. i bygningslova m.m. (forenklingar i byggesaksbehandlinga): 175 Lov om kulturminner: 320, 327 Lagt.s anmerkn. til Odelsts vedtak til lov om kulturminner: 446 Strand, Hans E. (H): Lov om samordnet næringsmiddelkontroll: 50 Endr. i jordloven og konsesjonsloven: 292 Lov om likestilling mellom kjønnene: 410 Endr. i og tillegg til lov om folketrygd (sykelønnsordn.): 473 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: 495 Midl. lov om regulering av kjøp og bruk av hogstmaskiner: 559, 562 Stubberud, Liv (A): Lov om likestilling mellom kjønnene: 424 Syse, Jan P. (H): Endr. i lov om skattlegg. av undersjøiske petroleumsforekomster: 23 Endr. i lov om valutaregulering av 14. juli 1950: 87 Lov om selveiende forretningsbanker: 108, 115 Endr. i skatteloven — skatt av formue og inntekt mil.: 125 Endr. i skatteloven mil.: 254, 258 Tillegg til lov om pengevesenet (pregning av en jubileumsmynt i anledn. H. M. Kong Olav Vs 75-årsdag): 443 Sælthun, Ambjørg (Sp): Endr. i lov om innførsel og omsetn, av brennevin, vin, fruktvin, mjød og øl: 39 Lov om samordnet næringsmiddelkontroll: 51 Lov om likestilling mellom kjønnene: Endr. i og tillegg til lov om folketrygd (sykelønnsordn.): 466 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: 500 Sønstebø, Jørgen (KrF): Endr. i lov om skytevåpen og ammunisjon m.v.: 60, 64 Endr. i rettergangslovgivn. (endr. i advokatlovgivn. m.m.): 69, 73 Endr. i bygningslova m.m. (forenklingar i byggesaksbehandlinga): 176 Lov om reindrift: 228 Endr. i jordloven og konsesjonsloven: 282, 304 — A) lov om anerkjenn, av utenl. skilsmisser og separasjoner B) lov om samt. til ratifik. av Haag-konvensjonen 1970 om anerkjennelse av skilsmisser og separasjoner: 334 Lov om rett til løsøre ervervet i god tro: 338, 347, 348 Lov om personregistre m.m. (Datatilsynet): 356, 371 Til voteringsordningen vedr. Lov om personregistre: 373, 374 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: Talleraas, Anders (H): Forslag fra representanten Tynning til lov om endringer i lov om borettslag (forkjøpsrett): 156 Thomassen, Petter (H): Endr. i bygningslova m.m. (forenklingar i byggesaksbehandlinga): 163, 177 Lov om lønnsnemdbehandling av visse arbeidstvister i samband med tariffoppgjørene våren 1978: 207 Opph. av midl. lov om organisasjonsrett m.v. for arhledere i priv. bedrifter (Lex Askim): 262 Om representanten Ørnhøis innlegg om Krysset-konflikten i Bodø i ovennevnte sak: 267 Lov om kulturminner: 321 Lov om personregistre m.m. (Datatilsynet): 358 Til voteringsresultatet i forb.med endr. i lov om folketrygd: 479 Thoresen, Tom (A): Lov om beh. av forbrukerkjøpstvister: 130 Lov om likestilling mellom kjønnene: 413 Thyness, Paul, som president (H): Odelstingets konstituering: 1, 2 Gir adgang til replikkordskifte i inntil 10 min.: 98 Retter voteringsresultatet i forb. med lov om merverdiavgift: Gjør oppmerksom på at innstillingen ikke har ligget ute den reglementsmessige tid (§ 32) og tar opp forslag om beh.: 586 Om et mindretall i komiteen kan velge en saksordfører utenom komiteen (§ 21) når ordføreren er medl. av Lagt.: 588, 589 Ang. voteringsmåten over forslag i forb. med lov om nemndbeh. ved jordbruksoppgjøret 1978: 600, 601 Thyness, Paul, som representant (H): Tillegg til lov om pengevesenet (pregning av en jubileumsmynt i anledn. H. M. Kong Olav Vs 75-årsdag): 443 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: 531 Torgersen, Hans (KrF): Forsalg fra representanten Tynning til lov om endringer i lov om borettslag (forkjøpsrett): 141, 159 Endr. i bygningslova m.m. (forenklingar i byggesaksbehandlinga): 166 Lov om kulturminner: 323 Endr. i og tillegg til lov om folketrygd (sykelønnsordningen): 476 Lov om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom (delingsloven): 576 Tungesvik, Hans Olav (KrF): Endr. i lov om innførsel og omsetn, av brennevin, vin, fruktvin, mjød og øl: 44 Lov om likestilling mellom kjønnene: 428 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: 485, 489, 499, 500, 523, 537, 539 Tynning, Torstein (H): Forslag fra representanten Tynning til lov om endringer i lov om borettslag (forkjøpsrett): 146, 158 Lov om lønnsnemndbehandling av visse arbeidstvister i samband med tariffoppgjørene våren 1978: 192 Endr. i jordloven og konsesjonsloven: Udjus, Ragnar (Sp): Endr. i lov om innførsel og omsetn, av brennevin, vin, fruktvin, mjød og øl: 41 Forslag fra representanten Tynning til lov om endringer i lov om borettslag (forkjøpsrett): 149 Endr. i bygningslova m.m. (forenklingar i byggesaksbehandlinga): 169, 181 Lov om lønnsnemdbehandling av visse arbeidstvister i samband med tariffoppgjørene våren 1978: 196 Lov om kulturminner: 318, 327 Lagts anmerkn. til Odelsts vedtak til lov om kulturminner: 445 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: Ueland, Ole Gabriel (Sp): Lov om rett til løsøre ervervet i god tro: 344 Lov om personregistre m.m. (Datatilsynet): 361 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: 516 Utkilen, Sigrid (H): Endr. i lov om innførsel og omsetn, av brennevin, vin, fruktvin, mjød og øl: 41 Lov om likestilling mellom kjønnene: 396 Utsi, Per A. (A): Lov om reindrift: Vada Gunnar (H): Lov om samordnet næringsmiddelkontroll: 51, 54 Lov om reindrift: 215 Om utt. vedr. komiteens interne behandling av en sak (Lov om reindrift): 217 Lov om reindrift: 235 Endr. i jordloven og konsesjonsloven: 282 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd, voteringsresultatet: 545 Midl. lov om regulering av kjøp og bruk av hogstmaskiner: 548, 563 Valle, Inger Louise, justisminister (A): Endr. i lov om skytevåpen og ammunisjon m.v.: 62 Endr. i rettergangslovgivn. (endr. i advokatlovgivn. m.m.): 70 Endr. i lov om valutaregulering av 14. juli 1950: 96, 98, 100 Lov om rett til løsøre ervervet i god tro: 339, 347 Lov om personregistre m.m. (Datatilsynet): 356, 370 Vigestad, Odd (KrF): Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: Willoch, Kåre (H): Valg av embetsmenn: 2 Oppnevn. av protokollkomite til å behandle tidl. stortingsrepr. Furres og Gustavsens forhold i forb. med brudd på taushetsplikten: 6 Endr. i lov om valutaregulering av 14. juli 1950: 94, 95, 98, 100, 103 Lov om selveiende forretningsbanker: 116 Lov om lønnsnemndbehandling av visse arbeidstvister i samband med tariffoppgjørene våren 1978: 200, 210 Opphev, av midl. lov om organisasjonsrett m.v. for arb. ledere i priv. bedrifter (Lex Askim): 265, 267, 269 Endr. i jordloven og konsesjonsloven: blir sendt Stortinget sent i sesjonen: 250, 294, 296 Til voteringsordningen vedr. Lov om personregistra: 373 Vedr. adgang til replikkordskifte (u.beh. av Lov om likestilling mellom kjønnene): 382 Lov om likestilling mellom kjønnene: 417, 431 Endr. i og tillegg til lov om folketrygd (sykelønnsordn.): 470, 476 Lov om nemndbehandling ved jordbruksoppgjøret 1978: 595, 599 With, Odd (KrF): Endr. i lov om innførsel og omsetn, av brennevin, vin, fruktvin, mjød og øl: 39, 45 Lov om samordnet næringsmiddelkontroll: 49 Endr. i lov om sosial omsorg og andre lover: 78 Kritikk fra representanten Willoch over at mange viktige Ot. proposisjoner blir sendt Stortinget sent i sesjonen: 295 Lov om likestilling mellom kjønnene: 389, 429, 432, (til avstemningen): 436 Endr. i og tillegg til lov om folketrygd (sykelønnsordn.): 468, 469 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: Ødegaard, Ivar (A): Forslag fra representanten Tynning til lov om endringer i lov om borettslag (forkjøpsrett): 155 Endr. i og tillegg til lov om folketrygd (sykelønnsordn.): 469 Øksnes, Oskar, landbruksminister (A): Lov om reindrift: 226, 236 Endr. i jordloven og konsesjonsloven: 278, 281, 282, 306, 308 Midl. lov om regulering av kjøp og bruk av hogstmaskiner: 549, 560, 563 Lov om nemndbehandling ved jordbruksoppgjøret 1978: 595 Ørnhøi, Stein (SV): Vedr. tidligere stortingsrepresentantene Berge Furre og Finn Gustavsen i forb. med taushetsplikten — Oppn. av protokollkomite til å beh. saken: 4 Lønnsnemndbeh. av arbeidstvisten for førere og styrmenn på fisketrålerne: 58 Lov om selveiende forretningsbanken 112 Forslag fra representanten Tynning til lov om endring i lov om borettslag (forkjøpsrett): 152, 158 Voteringsmåten vedr. hans forslag: fremme forslag til lov om obligatorisk offentlig boligformidling»: 160 Endr. i bygningslova m.m. (forenklingar i byggesaksbehandlinga): 177 Endr. i lov om husleieregulering m.v. for boliger: 185 Lov om lønnsnemndbehandling av visse arbeidstvister i samband med tariff oppgjørene våren 1978: 197, 204, 210 Lov om reindrift: 224, 234, 235 Endr. i skatteloven mil.: 255, 257, 259 Opphev, av midl. lov om organisasjonsrett m.v. for arbiedere i priv. bedrifter (Lex Askim, Krysset-konflikten i Bodø): 264, 267, 268 Endr. i jordloven og konsesjonsloven: 304 Lov om kulturminner: 323 Lov om rett til løsøre ervervet i god tro: 345 Lov om personregistre m.m. (Datatilsynet): 362, 371 Vedr. adgang til replikkordskifte (u. beh. av Lov om likestilling mellom kjønnene): 382 Lov om likestilling mellom kjønnene: 394, 430, (til votmåten vedr. hans forslag): 436 Tillegg til lov om pengevesenet (pregning av en jubileumsmynt i anledn. H. M. Kong Olav Vs 75-årsdag): 443 Lagts anmerkn. til Odelsts vedtak til lov om kulturminner: 446 Endr. i lov om merverdiavgift og i lov om avgift på invester, m.v. (husflidsutsalgene): Endr. i og tillegg til lov om folketrygd (sykelønnsordn.): 465, 477 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: 509 (framsett, av forslag): 513, (voteringsmåten): 544 Midl. lov om regulering av kjøp og bruk av hogstmaskiner: 559 Endr. i skatteloven av 18/8 —11 (minstepensjonene): 567 Endr. i veglova: 574 Lov om nemndbehandling ved jordbruksoppgjøret 1978: 593 (voteringsmåten, representanten trekker sitt forslag): 600, 601 Øvregard, Kåre (A): Endr. i jordloven og konsesjonsloven: Ås, Berit (SV), vararepresentant.: Oppnevn. av protokollkomite til å behandle tidl. stortingsrepresentantene Furres og Gustavsens forhold i forb. med brudd på taushetsplikten: 6 Endr. i 1) Lov om folketrygd og 2) lov om særtillegg til ytelser fra folketrygden: 10 Aasen, Liv (A): Lov om likestilling mellom kjønnene: 409, 432 Endr. i lov om svangerskapsavbrudd: 12.35, trådte de medlemmer av Stortinget sammen som — ifølge det samme dag foretatte valg på medlemmer av Lagtinget — utgjør Odelstinget. Tredje representant for Aust-Agder fylke, Astrid Gj ertsen, tok ordet og uttalte: Under henvisning til forretningsordenens §§ 1 og 5 anmoder jeg den forrige odelstingsvarapresident, Paul Thyness, om inntil videre å lede forhandlingene. Paul Thyness: Hvis ingen innvendinger fremkommer, vil jeg efterkomme anmodningen. Paul Thyness inntok derefter presidentplassen. Presidenten: Presidenten vil be den sist fungerende sekretær, Johan J. Jakobsen, om å fungere som sekretær inntil videre. Valg av embetsmenn. Presidenten: Det skal velges president og visepresident. Presidenten vil først be om forslag til president. Lars Korvald: Jeg tillater meg å foreslå Asbjørn Haugstvedt. Presidenten: Asbjørn Haugstvedt er foreslått. Andre forslag er ikke fremkommet. Det voteres skriftlig. Valget hadde dette resultat: Til president ble valgt Asbjørn Haugstvedt med 109 stemmer. 1 stemme ble avgitt for Paul Thyness, 4 stemmesedler var blanke. Presidenten: Det skal så velges visepresident. Presidenten tør be om forslag. Trygve Bratteli: Jeg tillater meg å foreslå Per Karstensen. Presidenten: Per Karstensen er foreslått. Andre forslag er ikke fremkommet. Det voteres skriftlig. Valget hadde dette resultat: Til visepresident ble valgt Per Karstensen med 114 stemmer. Presidenten: Det skal så velges sekretær. Presidenten ber om forslag. Lars Korvald: Jeg tillater meg å foreslå Anne-Olaug Ingeborgrud. Presidenten: Anne-Olaug Ingeborgrud er foreslått. Andre forslag er ikke fremkommet. Presidenten antar det kan voteres på vanlig måte. Votering : Lars Korvalds forslag bifaltes enstemmig. Presidenten: Det skal så velges visesekretær. Presidenten ber om forslag. Trygve Bratteli: Jeg tillater meg å foreslå Arve Berg. Presidenten: Arve Berg er foresått. Andre forslag er ikke fremkommet, og det voteres på vanlig måte. Votering : Trygve Brattelis forslag bifaltes enstemmig. Presidenten: Det skal så velges varapresident. Presidenten ber om forslag. Kåre Willoch: Jeg tillater meg å foreslå Paul Thyness. Presidenten: Paul Thyness er foreslått som varapresident. Andre forslag er ikke fremkommet, og det voteres på vanlig måte. Votering : Kåre Willochs forslag bifaltes enstemmig. Presidenten: Det skal så velges varasekretær. Presidenten tør be om forslag. Kåre Willoch: Jeg tillater meg å foreslå Kristin Lønningdal. Presidenten: Kristin Lønningdal er foreslått som varasekretær. Andre forslag er ikke fremkommet, og det voteres på vanlig måte. Votering : Kåre Willochs forslag bifaltes enstemmig. Presidenten: Dermed er de foreskrevne valg foretatt, og det vil bli sendt melding til Stortinget og Lagtinget om at Odelstinget har konstituert seg og valgt sine embetsmenn. Møte tirsdag den 18. oktober kl. 12.10. President: Asbjørn Haugstvedt. Dagsorden (nr. 1): Referat. Statsråd Annemarie Lorentzen overbrakte 7 kgl. proposisjoner (se under Referat) . Referat : 1. (1) Stortingets presidentskap melder at Stortinget har konstituert seg og valgt embetsmenn. 2. (2) Lagtingets presidentskap melder at Lagtinget har konstituert seg og valgt embetsmenn. 3. (3) Kgl. prp. om lov om forlenget gyldighet av § 16, første ledd nr. 12 i lov av 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift (Ot. prp. nr. 9). Enst.: Sendes finanskomiteen. 4. (4) Kgl. prp. om lov om personregistre m. m. (Ot.prp. nr. 2). Enst.: Sendes justiskomiteen. 5. (5) Kgl. prp. om lov om endringer i reglene om stønad under arbeidsløyse i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd (Ot.prp. nr. 4). Enst.: Sendes kommunal- og miljøvernkomiteen. 6. (6) Kgl. prp. om lov om grensene for Egersund havnedistrikt (Ot.prp. nr. 8). Enst.: Sendes sjøfarts- og fiskerikomiteen. 7. (7) Kgl. prp. om lov om likestilling mellom kjønnene (Ot.prp. nr. 1). Enst.: Sendes sosialkomiteen, forsterket med to medlemmer av justiskomiteen, oppnevnt av denne. 8. (8) Kgl. prp. om lov om endringer i lov 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus m. v. (Ot.prp. nr. 6). Enst.: Sendes sosialkomiteen. 9. (9) Kgl. prp. om lov om endring i veglova av 21. juni 1963 (Ot.prp. nr. 11). Enst.: Sendes samferdselskomiteen. Møte torsdag den 27. oktober kl. 12.15. President: Asbjørn Haugstvedt. Dagsorden (nr. 2): Referat. Statsråd Ruth Ryste overbrakte 4 kgl. proposisjoner (se under Referat). Presidenten: Stortinget har oversendt sak vedrørende de tidligere stortingsrepresentanter Berge Furre og Finn Gustavsen i forbindelse med bradd på taushetsplikten. Presidenten vil i den forbindelse vise til forretningsordenens § 14 a, som lyder slik: «Dersom det blir nødvendig for Odelstinget å ta stilling til hvorvidt konstitusjonelt ansvar skal gjøres gjeldende mot noen, skal Odelstinget — etter innstilling fra valgkomiteens odelstingsmedlemmer — oppnevne en protokollkomite blant sine medlemmer til å behandle saken og gi innstilling til Odelstinget.» I henhold til denne bestemmelse vil presidenten fremme følgende forslag for Odelstinget: «1. Valgkomiteens odelstingsmedlemmer gis i oppdrag å avgi innstilling til Odelstinget om oppnevnelse av en protokollkomite blant Odelstingets medlemmer til å behandle saken. 2. Da valgkomiteens formann og nestformann begge er medlemmer av Lagtinget, pålegges valgkomiteens sekretær å innkalle valgkomiteens odelstingsmedlemmer til å møte og å forestå forhandlingene inntil valgkomiteens odelstingsmedlemmer har valgt formann og nestformann.» Presidenten vil spørre om det er noen som har bemerkninger til dette forslag. Stein Ørnhøi: Jeg vil kort gi grunnen for at vi støtter forslaget om at det blir oppnevnt en protokollkomite. Berge Furre og Finn Gustavsen har begge sagt at de ønsker saken prøvd for en riksrett for å få klarlagt alle sider ved saksforholdet. Vi finner det rimelig og naturlig at de blir støttet i det ønsket. Slik situasjonen er blitt, er riksrettsbehandling den eneste måte en kan få fram sannheten på i den sak det virkelig gjelder, og dermed også få klarlagt grunnlaget for taushetsbruddet. I en rettsstat bør en slik sak prøves i full åpenhet og ikke — som enkelte har hevdet — gjennom en vurdering av et valgresultat. På denne bakgrunn støtter vi altså forslaget om at det oppnevnes en komite, vel vitende om at andre kan ha andre grunner for å gi sin støtte til forslaget. Vi regner også med at valgkomiteen vil komme tilbake med forslag om en sammensetning som gjenspeiler bredden i Odelstingets sammensetning. I sannhetens og saklighetens navn skulle vel det være i alles interesse. Trygve Bratteli: Jeg finner ikke noen grunn til på det nåværende tidspunkt å kommentere saken. Det er klart at alle realiteter både i saksbehandling og saken seiv vil foreligge til behandling i Odelstinget når vedkommende komite har avgitt sin innstilling. Presidenten: Flere har ikke forlangt ordet. Votering: Presidentens forslag bifaltes enstemmig. Presidenten: Etter at det nå er klart at det blir oppnevnt en protokollkomite, vil saken igjen bli referert i Odelstinget med forslag om oversendelse til denne komiteen når den er oppnevnt. Referat: 1. (11) Kgl. prp. om lov om endringer i lov av 18. august 1911 om skatt av formue og inntekt og i lov av 10. desember 1976 om forsørgerfradrag i skatt for barn og ungdom (Ot.prp. nr. 13). Enst.: Sendes finanskomiteen. 2. (12) Kgl. prp. om lov om grensene for Vardø havnedistrikt (Ot.prp. nr. 15). Enst.: Sendes sjøfarts- og fiskerikomiteen. 3. (13) Kgl. prp. om lov om endringer i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd (Ot.prp. nr. 12). Enst.: Sendes sosialkomiteen. 4. (14) Forslag fra representanten Stein Ørnhøi til lov om svangerskapsavbrudd. Enst.: Sendes sosialkomiteen under henvisning til forretningsordenens § 30, annet ledd. 5. (15) Kgl. prp. om lov om endringer i lov om valutaregulering av 14. juli 1950 (Ot.prp. nr. 5). Enst.: Sendes finanskomiteen. Møte torsdag den 10. november kl. 12. President: Per Karstensen Dagsorden (nr. 3): 1. Innstilling fra sosialkomiteen om lov om endringer i lov 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus m. v. (innst. O. nr. 1, jfr. Ot.prp. nr. 6). 2. Innstilling fra valgkomiteens odelstingsmedlemmer om oppnevning av en protokollkomite til å behandle de tidligere stortingsrepresentanter Berge Furres og Finn Gustavsens forhold i forbindelse med brudd på taushetsplikten. (innst. O. nr. 2). 3. Referat. Statsråd Ruth Ryste overbrakte 8 kgl. proposisjoner (se under Referat). Sak nr. 1. Innstilling fra sosialkomiteen om lov om endringer i lov 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus m. v. (innst. O. nr. 1, jfr. Ot.prp. nr. 6). Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til 1 o v om endringer i lov 19. juni 1969 om lov om sykehus m. v. / lov 19. juni 1969 om sykehus m. v. gjøres følgende endring: § 3, tredje ledd skal lyde: Kongen kan gi forskrifter om planlegging, oppføring, endring, innredning og drift av helseinstitusjoner og om tilsynet med dem. I forskrifter kan det også gis bestemmelser om godkjenning av den ansvarlige leder av helseinstitusjon, om ansettelsesmyndighet for overordnede stillinger, om normer for bemanning av helseinstitusjon, om krav til kvalifikasjoner for de enkelte stillinger, om godkjenning av regnskaps- og revisjonsordning og om privat forpleining. Videre kan Kongen gi forskrifter om begrenset adgang til bruk av tvangsmidler i institusjoner for psykisk utviklingshemmede og for epileptikere. Votering : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget. Sak nr. 2. til å behandle de tidligere stortingsrepresentanter Berge Furres og Finn Gustavsens forhold i forbindelse med brudd på taushetsplikten (innst. O. nr. 2). Hans Hammond Rossbach: Jeg har bedt om ordet for å sette fram følgende forslag: «I Til å behandle Berge Furres og Finn Gustavsens forhold i forbindelse med brudd på taushetsplikten oppnevnes en protokollkomite bestående av 11 medlemmer. II Til medlemmer av komiteen velges: 1. Odelstingspresident Per Karstensen. 2. Stortingsrepresentant Petter Furberg. 3. Stortingsrepresentant Odd Lien. 4. Stortingsrepresentant Liv Stubberud. 5. Stortingsrepresentant Per A. Utsi. 6. Stortingsrepresentant Sverre L. Mo. 7. Stortingsrepresentant Arnold Weiberg- Aurdal. 8. Stortingsrepresentant Jo Benkow. 9. Stortingsrepresentant Astrid Gjertsen. 10. Stortingsrepresentant Stein Ørnhøi. 11. Stortingsrepresentant Hans Hammond Rossbach.» Forskjellen mellom dette forslaget og det forslag som er kommet fra komiteen i Innst. O. nr. 2, er at en ønsker en utvidelse av denne protokollkomiteen med to medlemmer, fra 9 til 11 medlemmer, og under II er det da tatt med to navn, navnet til en representant for SV i Odelstinget og en representant for Venstre i Odelstinget. Jeg er fullstendig klar over at det på bakgrunn av den prosentvise fordeling en vanligvis opererer med i Stortinget, ikke vil være anledning verken for SV eller Venstre til å delta i denne komiteen. Jeg ser denne saken som ekstraordinær og usedvanlig, og synes det ville være riktig at alle partigrupper i Stortinget var representert og på et tidlig tidspunkt i komitebehandlingen kunne gi uttrykk for sitt syn. Jeg anser det for å være en bedre løsning enn at to partigrupper i Stortinget blir holdt utenfor denne komitebehandling. Enkelte vil også påstå at saken kan resultere i en domstolsbehandling. Det har vært vanlig i norsk rettspraksis at de som er berørt, iallfall har mulighet for å delta under hele sakens behandling. Men dette er ikke min begrunnelse for forslaget. Jeg synes det vil være riktig å begrunne det med at alle grupper her bør være representert. Det er enkelte som hevder at dette kan skape presedens for senere behandlinger. 1977. 10. nov. — Oppnevn. av protokollkomite til å behandle tidl. stortingsrepr. Furres og Gustavsens forhold i forb. argumentasjonen om presedens skulle forhindre oss i å fatte et etter min oppfatning fornuftig og rimelig vedtak. Presidenten: Hr. Rossbach har satt fram det forslag han har referert. Rolf Fjeldvær: Innstillinga f ra valgkomiteen er enstemmig. Det foreslåtte antall medlemmer i komiteen er det samme som i tidligere protokollkomiteer. Fordelinga av medlemmene er basert på styrkeforholdet i Stortinget. Vi i Arbeiderpartiets gruppe har behandlet denne saka svært formelt. Våre representanter i komiteen er nominert i møte av gruppas odelstingsmedlemmer. Forslaget til hr. Rossbach er basert på et annet grunnlag for valg av protokollkomite i denne svært omdiskuterte saka. Grunnlaget er, som hr. Rossbach sa, at alle politiske grupperinger i Odelstinget skal være representert i protokollkomiteen. Det er et avvik fra vanlig praksis. Vi i Arbeiderpartiet vil imidlertid ikke motsette oss at antall medlemmer i protokollkomiteen blir økt fra 9 til 11 på det grunnlag som er omtalt, og som hr. Rossbach understreket. Andre ting som hr. Rossbach var inne på, vil jeg ikke kommentere her og nå. Etter mitt syn kan det ikke være nødvendig å sende denne saka tilbake til valgkomiteen dersom det blir enighet i dette møtet om en utvidelse, for både Venstre og SV har bare én representant i Odelstinget, så det sier seg sjøl hvem som da må komme med. Berit Ås: Spørsmålet om denne komites sammensetning er ikke et spørsmål om tall og matematikk, men et spørsmål om politikk. Også vi i SV vet at vi har mindre enn 1/9 av Odelstingets medlemmer, men etter at den gamle protokollkomiteen ble opphevet, er det Odelstingets oppgave ut fra hver enkelt saks særpreg å velge en komite som er egnet til å ta seg av saka. Komiteens sammensetning er dermed et politisk spørsmål i hver enkelt sak, ikke et matematisk spørsmål. Det blir et spørsmål om hvilket syn man vil ha med, hvilket syn man ønsker skal komme til uttrykk i komiteen. Om SV skulle være med, har reist spørsmålet om hva som er rett og rimelig. Ville det være rimelig å holde utenfor det parti som kan tenkes å mene noe annet enn det det unisone flertall mente? Skulle det parti som har et annet syn på selve saka, de amerikanske navigasjonssystemene for Polaris-übåtene, bli hørt, eller skulle bare flertallets syn bli hørt? spørsmålet blitt besvart på en tilfredsstillende måte for oss, og vi vil fullt ut støtte Rossbachs forslag. Johan J. Jakobsen: Innstillingen fra valgkomiteens odelstingsmedlemmer viser at komiteen har gått fram på en formelt sett korrekt måte. En har foreslått en protokollkomite med et samme antall medlemmer som i den nå opphevde permanente protokollkomite og i den protokollkomite som i 1975 ble oppnevnt i henhold til forretningsordenens § 14 a. Valgkomiteen har videre lagt til grunn en fordeling av de ni plassene i komiteen som er i samsvar med partienes styrke i Stortinget. Når det nå imidlertid reises et ønske om at Sosialistisk Venstreparti og Venstre skal være med i protokollkomiteen, finner Senterpartiet for sin del ikke noen grunn til å motsette seg det. Det ligger åpenbare fordeler i at alle partier i Stortinget er representert i den protokollkomiteen som skal behandle en sak av så spesiell karakter. 81. a. ser jeg det, som også hr. Rossbach var inne på, som en klar fordel i dette tilfelle at særlig Sosialistisk Venstreparti, som må sies å stå i en særstilling i denne saken, får anledning til å legge fram sine synspunkter allerede i innstillingen og ikke først når saken kommer opp til behandling i Odelstinget. Også ut fra en ren rimelighetsbetraktning synes en utvidelse av protokollkomiteen fra 9 til 11 medlemmer å være naturlig. Senterpartiet vil derfor stemme for en utvidelse av protokollkomiteen i samsvar med det framsatte forslag. Astrid Murberg Martinsen (formann for valgkomiteens odelstingsmedlemmer): Etter den debatt vi har hatt her, kan valgkomiteens formann registrere at det er bred enighet om hr. Rossbachs forslag, og jeg vil da ta det opp som valgkomiteens forslag. Presidenten: Formannen for valgkomiteens odelstingsmedlemmer har da trukket forslaget fra valgkomiteen, og det eksisterer bare ett forslag, nemlig det forslag som hr. Rossbach har satt fram, og som valgkomiteens formann nå har sluttet seg til. Kåre Willoch: Fru Ås' motivering gjør det noe vanskeligere enn det skulle behøve å være å akseptere dette forslaget, idet hun fremstilte det som om saken dreiet seg om en vurdering av Loran C. Det er ikke tilfellet. Det som foreligger til behandling, er et brudd på taushetsplikten, og spørsmålet er om det skal reises riksrett i den forbindelse. Jeg vil gjerne ha presisert dette. grunn til å motsette meg det ønsket som er fremført, med den begrunnelse som hr. Rossbach gav for dette. Valgkomiteens odelstingsmedlemmer hadde innstillet: I. Til å behandle Berge Furres og Finn Gustavsens forhold i forbindelse med brudd på taushetsplikten oppnevnes en protokollkomité bestående av 11 medlemmer. Votering : Innstillingen bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: 11. Til medlemmer av komiteen velges: 1. Odelstingspresident Per Karstensen. 2. Stortingsrepresentant Petter Furberg. 3. Stortingsrepresentant Odd Lien. 4. Stortingsrepresentant Liv Stubberud. 5. Stortingsrepresentant Per A. Utsi. 6. Stortingsrepresentant Sverre L. Mo. 7. Stortingsrepresentant Arnold Weiberg- Aurdal. 8. Stortingsrepresentant Jo Benkow. 9. Stortingsrepresentant Astrid Gjertsen. 10. Stortingsrepresentant Stein Ørnhøi. 11. Stortingsrepresentant Hans Hammond Rossbach. Presidenten: Hvis ingen forlanger separat votering, vil det bli votert over samtlige navn en bloc. — Ingen innvendinger er kommet. Votering : Innstillingen bifaltes enstemmig. Presidenten: odelstingsmedlemmer, Astrid Murberg Martinsen, om å innkalle protokollkomiteen til konstituerende møte. Referat: 1. (18) Sak vedrørende de tidligere stortingsrepresentanter Berge Furre og Finn Gustavsen i forbindelse med brudd på taushetsplikten. Enst.: Sendes protokollkomiteen. 2. (19) Kgl. prp. om lov om behandling av forbrukerkjøpstvister (Ot.prp. nr. 16). Enst.: Sendes administrasjonskomiteen. 3. (20) Kgl. prp. om lov om endring i lov av 13. juni 1975 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster (Ot.prp. nr. 19). Enst.: Sendes finanskomiteen. 4. (21) Kgl. prp. om lov om endringer i lov 9. juni 1961 nr. 1 om skytevåpen og ammunisjon m. v. (Ot.prp. nr. 3). Enst.: Sendes justiskomiteen. 5. (22) Kgl. prp. om lov om kulturminner (Ot.prp. nr. 7). 6. (23) Kgl. prp. om lov om endringer i bygningsloven m. m. (forenklinger i byggesaksbehandlingen) (Ot.prp. nr. 10). 7. (24) Kgl. prp. om lov om opphevelse av lov om garantifond for lån i Norges Kommunalbank av 25. mars 1949 nr. 2 m. v. (Ot.prp. nr. 20). Enst.: Nr. 5—7 sendes kommunal- og miljøvernkomiteen. 8. (25) Kgl. prp. om lov om forlenget gyldighet av midlertidig lov av 8. juni 1973 nr. 48 om bygging, innredning, etablering og utvidelse av anlegg for klekking av rogn og for oppdrett av fisk (Ot.prp. nr. 21). Enst.: Sendes sjøfarts- og fiskerikomiteen. 9. (26) Kgl. prp. om lov om samordnet næringsmiddelkontroll (Ot.prp. nr. 18). Enst.: Sendes sosialkomiteen. Møte onsdag 23. november kl. 11.30. President:Per Karstensen. Dagsorden (nr. 4): Referat. Statsråd Ruth Ryste overbrakte 6 kgl. proposisjoner (se under Referat). Referat : 1. (31) Protokollkomiteen melder å ha valgt Per Karstensen til formann, Jo Benkow til nestformann og Petter Furberg til sekretær. Enst.: Vedlegges protokollen. 2. (32) Kgl. prp. om lov om endringer i lov av 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn (Ot.prp. nr. 26). Enst.: Sendes administrasjonskomiteen. 3. (33) Kgl. prp. om lov om selveiende forretningsbanker (Ot.prp. nr. 22). Enst.: Sendes finanskomiteen. 4. (34) Kgl. prp. ov lov om endringer i rettergangslovgivningen (endringer i advokatlovgivningen m.m.). (Ot.prp. nr. 17). 5. (35) Kgl. prp. om lov om rett til løsøre ervervet i god tro (ekstinksjonsloven) (Ot. prp. nr. 14). Enst.: Nr. 4og 5 sendes justiskomiteen. 6. (36) Kgl. prp. om lov om tillegg til lov av 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd (Ot.prp. nr. 27). 7. (37) Kgl. prp. om lov om endringer il) lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd og 2) lov om endringer i lov av 19. juni 1969 nr. 61 om særtillegg til ytelser fra folketrygden (Ot.prp. nr. 28). Enst.: Nr. 6 og 7 sendes sosialkomiteen. Møte fredag den 2. desember kl. 9. President: Paul Thyness. Dagsorden (nr. 5): 1. Innstilling fra sosialkomiteen om lov om endringer i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd. (Innst. O. nr. 5, jfr. Ot. prp. nr. 12). 2. Innstilling fra sosialkomiteen om lov om tillegg til lov av 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd. (Innst. O. nr. 10, jfr. Ot. prp. nr. 27.) 3. Innstilling fra sosialkomiteen om lov om endringer i 1) lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd og 2) lov om endringer i lov av 19. juni 1969 nr. 61 om særtillegg til ytelser fra folketrygden. (Innst. O. nr. 11, jfr. Ot. prp. nr. 28.) 4. Referat. Statsråd Ruth Ryste overbrakte 2 kgl. proposisjoner (se under Referat). Sak nr. 1. Innstilling fra sosialkomiteen om lov om endringer i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd. (Innst. O. nr. 5, jfr. Ot. prp. nr. 12.) Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til lov om endringer i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd. I. Følgende bestemmelser i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd skal lyde: Overskriften til kapittel 9 skal være: Kap. 9. Gravferdshjelp. § 9—l skal lyde: Når en trygdet dør, ytes gravferdshjelp som utgjør 25 pst. av grunnbeløpet. Det samme gjelder forsørget ektefelle og barn under 18 år som oppholder seg i riket, seiv om de ikke seiv er trygdet. For den som har rett til stønad etter bestemmelsene i § 2—B og som dør under opphold utenfor riket, ytes gravferdshjelp etter regler og satser som fastsettes av departementet, dog ikke med lavere beløp enn fastsatt i første ledd. Når en kvinne som seiv er trygdet eller som kommer inn under bestemmelsen i første ledd annet punktum nedkommer med dødfødt barn, dekkes nødvendige utgifter til gravlegging av barnet, men ikke med høyere beløp enn 25 pst. av grunnbeløpet. § 9 —2 oppheves. § 14—5 nr. 1 bokstav d skal lyde: d. gravferdshjelp etter kap. 9. § 14—5 nr. 1 bokstav f skal lyde: f. stønad etter § 10 — 2 tredje ledd og § 12—2. § 14 —15 nr. 1 bokstav f oppheves. 11. Denne lov trer i kraft 1. januar 1978. Votering : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Sak nr. 2. Innstilling fra sosialkomiteen om lov om tillegg til lov av 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd. (Innst. O. nr. 10, jfr. Ot. prp. nr. 27.) Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til 1 o v om tillegg til lov av 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd. I. §1. Uførepensjoner, enkepensjoner og barnepensjoner til første barn når begge foreldre er døde, for skadetilfeller inntruffet i tidsrommet 1. januar 1960—31. desember 1970, eller som går inn under lov om yrkesskadetrygd ved omregning i henhold til nevnte lovs § 53 punkt 1 eller kapittel II i lov av 9. juni 1961 om endringer i lov om yrkesskadetrygd, skal forhøyes med 10 prosent, jfr. dog § 2. Invaliderenter med forsørgingstillegg og hjelpeløshetstillegg til skadet som var fylt 70 år før 1. januar 1960 skal gis et tillegg på 10 prosent, dersom skadetilfellet går inn under en av de i lov om yrkesskadetrygd § 53 punkt la—c nevnte lover og arbeidsevnen er nedsatt med minst 30 prosent. Hjelpeløshetstillegget kan dog ikke settes høyere enn 2 400 kroner for året. §2. Bestemmelsene i § 1 gjelder ikke invaliderenter for skadetilfeller inntruffet før 1. januar 1960, dersom uføregraden er fastsatt lavere enn 30 prosent etter reglene i lov om yrkesskadetrygd. Bestemmelsene får heller ikke anvendelse på barnetillegg, pleietillegg, bevilgede enke- og enkemannspensjoner og ascendentpensjoner. 11. Denne lov trer i kraft 1. januar 1978. Votering : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Sak nr. 3. Innstilling fra sosialkomiteen om lov om endringer i 1) lov av 11. juni 1966 nr. 12 om folketrygd og 2) lov om endringer i lov av 19. juni 1969 nr. 61 om særtillegg til ytelser fra folketrygden. (Innst. 0. nr. 11, jfr. Ot. prp. nr. 28). Berit Ås: Jeg vil gjerne gjøre oppmerksom på at SV har et eget forslag til punkt 2 under I. Forslaget lyder: «§ 2, første ledd, skal lyde: Fullt særtillegg utgjør: a) 31 prosent av folketrygdens grunnbeløp dersom vedkommende er ugift eller har ektefelle som ikke oppebærer pensjon etter lov om folketrygd. b) 30 prosent av folketrygdens grunnbeløp dersom vedkommende har ektefelle som oppebærer pensjon etter lov om folketrygd. c) Inntil kr. 5 500 til alle som oppebærer pensjon etter lov om folketrygd. Størrelsen på kronetilskottet under c) avgjøres etter behovsprøving. Reglene for behovsprøving fastsettes av vedkommende departement.-» Vi vil be om at det blir votert særskilt over dette punkt, fordi vi subsidiært vil stemme for innstillingens punkt 2 under I. Presidenten: Fru Ås har satt frem det forslag hun seiv refererte. Flere har ikke forlangt ordet. Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til lov om endring i 1) lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd og 2) lov av 19. juni 1969 nr. 61 om særtillegg til ytelser fra folketrygden. I. I nedenfor nevnte lover gjøres følgende endringer: 1. Lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd. § 16—2 nr. 1, annet ledd, skal lyde: utgjøre mer enn 25 prosent av den inntekt som overstiger 9 000 kroner. § 16 —4, annet ledd, skal lyde: Statstilskottet beregnes av Rikstrygdeverket når Ugningen er avsluttet. Tilskottet betales til Rikstrygdeverket forskottsvis hver måned. Votering : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: 2. Lov av 19. juni 1969 nr. 61 om særtillegg til ytelser fra folketrygden. § 2, første ledd, skal lyde: Fullt særtillegg utgjør: a) 36 prosent av folketrygdens grunnbeløp dersom vedkommende er ugift eller har ektefelle som ikke oppebærer pensjon etter lov om folketrygd. b) 35 prosent av folketrygdens grunnbeløp dersom vedkommende har ektefelle som oppebærer pensjon etter lov om folketrygd. Presidenten: Berit Ås har under punkt 2 på vegne av Sosialistisk Venstreparti fremsatt følgende forslag: «§ 2, første ledd, skal lyde: Fullt særtillegg utgjør: a) 31 prosent av folketrygdens grunnbeløp dersom vedkommende er ugift eller har ektefelle som ikke oppebærer pensjon etter lov om folketrygd. b) 30 prosent av folketrygdens grunnbeløp dersom vedkommende har ektefelle som oppebærer pensjon etter lov om folketrygd. c) Inntil kr. 5 500 til alle som oppebærer pensjon etter lov om folketrygd. Størrelsen på kronebeløpet under c) avgjøres etter behovsprøving. Reglene for behovsprøving fastsettes av vedkommende departement.» Fru Ås har bedt om særskilt votering over dette punkt, og presidenten vil gjerne etterkomme denne anmodning. Det voteres da først over forslaget fra Berit Ås og deretter over punkt 2 under innstillingens avsnitt I. Votering : 1. Berit Ås' forslag ble mot 1 stemme ikke bifalt. 2. Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. 1977. 2. des. — Endr. il) lov om folketrygd og 2) Videre var innstillet: IL Denne lov trer i kraft 1. januar 1978. Bestemmelsene i lov om folketrygd § 16—2 nr. 1, annet ledd og § 16 —4, annet ledd gis virkning fra og med inntektsåret 1978. Votering : 1. Komiteens innstilling II bifaltes enstemmig. 2. Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes enstemmig. Presidenten: Lovvedtakene blir å oversende Lagtinget. Referat: 1. (41) Kgl. prp. om lov om oppdragsgiveres og oppdragstakeres opplysningsplikt til skattemyndighetene og om endringer i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) m. fl. (Ot. prp. nr. 23). Enst.: Sendes finanskomiteen. 2. (42) Kgl. prp. om lov om endringer i lov av 5. april 1927 om innførsel og omsetning av brennevin, vin, fruktvin, mjød og øl (Ot. prp. nr. 29). Enst.: Sendes sosialkomiteen. President: Asbjørn Haugstvedt. Dagsorden (nr. 6): 1. Innstilling fra sjøfarts- og fiskerikomiteen om lov om grensene for Egersund havnedistrikt. (Innst. O. nr. 3, jfr. Ot. prp. nr. 8). 2. Innstilling fra sjøfarts- og fiskerikomiteen om lov om grensene for Vardø havnedistrikt. (Innst. O. nr. 4, jfr. Ot. prp. nr. 15). 3. Innstilling fra sjøfarts- og fiskerikomiteen om lov om forlenget gyldighet av midlertidig lov av 8. juni 1973 nr. 48 om bygging, innredning, etablering og utvidelse av anlegg for klekking av rogn og for oppdrett av fisk. (Innst. O. nr. 12, jfr. Ot. prp. nr. 21). 4. Innstilling fra kommunal- og miljøvernkomiteen om opphevelse av lov om garantifond for lån i Norges Kommunalbank av 25. mars 1949 nr. 2 m. v. (Innst. O. nr. 6, jfr. Ot. prp. nr. 20). 5. Innstilling fra sosialkomiteen om lov om endringer i reglene om stønad under arbeidsløyse i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd. (Innst. O. nr. 14, jfr. Ot. prp. nr. 4). 6. Innstilling fra finanskomiteen om lov om forlenget gyldighet av § 16, første ledd nr. 12 i lov av 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift. (Innst. O. nr. 7, jfr. Ot. prp. nr. 9). 7. Innstilling fra finanskomiteen om lov om endringer i lov av 18. august 1911 om skatt av formue og inntekt og i lov av 10. desember 1976 om forsørgerfradrag i skatt for barn og ungdom. (Innst. O. nr. 8, jfr. Ot. prp. nr. 13). 8. Innstilling fra finanskomiteen om endring i lov av 13. juni 1975 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster m. v. (Innst. O. nr. 9, jfr. Ot. prp. nr. 19). 9. Innstilling fra finanskomiteen om lov om oppdragsgiveres og oppdragstakeres opplysningsplikt til skattemyndighetene og om endringer i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (Skatteloven) m. fl. (Innst. O. nr. 15, jfr. Ot. prp. nr. 23). 10. Innstilling fra administrasjonskomiteen om lov om endringer i lov av 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn. (Innst. O. nr. 13, jfr. Ot. prp. nr. 26). 11. Referat. Statsråd Eivind Bolle overbrakte 1 kgl. proposisjon (se under Referat). Sak nr . 1. Innstilling fra sjøfarts- og fisherikomiteen om lov om grensene for Egersund havnedistrikt. (Innst. O. nr. 3, jfr. Ot. prp. nr. 8). Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til lov om grensene for Egersund havnedistrikt. § 1. Grensene for Egersund havnedistrikt skal være: I nord en rett linje fra fyrlampen på Nysundets vestside til fyrlampen på Nysundets østside. I syd en rett linje fra det sydligste punkt på neset ved Råshagen til fortøyningsring på østsida av Tangen. I Eieelva langs utsida av bru med jernbanespor over elva. I Lundeelva langs utsida av Damsgardbrua. § 2. Fra lovens ikrafttreden oppheves pkt. 1 i lov av 8. august 1924 om utvidelse av ladestedene Egersund og Namsos samt kjøpstaden Stavanger havnedistrikter. Votering : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget. Sak nr. 2 . Innstilling fra sjøfarts- og om lov om grensene for Vardø havneaistrikt. (Innst. O. nr. 4, jfr. Ot. prp. nr. 15). Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å. gjøre slikt vedtak til 1 o v om grensene for Vardø havnedistrikt. § 1. Grensene i sjøen for Vardø havnedistrikt skal være: I øst en rett linje fra det nordligste punkt på Hasselneset til det vestligste punkt på Reinøya, derfrå en rett linje til det nordligste punkt på Skagodden. I nord i Bussesund en rett linje fra det nordvestligste punkt på Skagodden til det nordligste punkt på Laukvik bukt pynt. I syd i Bussesund en rett linje 100° fra Svartnes lykt til en rett linje i rettvisende syd fra det østligste punkt på Vårberget, derfrå langs denne linje til det østligste punkt på Vårberget. § 2. Fra lovens ikrafttreden oppheves lov av 30. januar 1904 om Udvidelse af Kjøbstaden Vardøs Havnedistrikt. Votering : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget. Sak nr. 3. Innstilling fra sjøfarts- og fiskerikomiteen om lov om forlenget gyldighet av midlertidig lov av 8. juni 1973 nr. JfB om bygging, innredning, etablering og utvidelse av anlegg for klekking av rogn og for oppdrett av fisk. (Innst. O. nr. 12, jfr. Ot. prp. nr. 21). Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til lov om forlenget gyldighet av midlertidig lov av 8. juni 1973 nr. 48 om bygging, innredning, etablering og utvidelse av anlegg for klekking av rogn og for oppdrett av fisk. I midlertidig lov av 8. juni 1973 nr. 48 om bygging, innredning, etablering og utvidelse av anlegg for klekking av rogn og for oppdrett av fisk gjøres følgende endring: § 6 skal lyde: Denne lov trer i kraft straks og gjelder til 1. januar 1979. Votering : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget. Sak nr . 4. Innstilling fra kommunal- og miljøvernkomiteen om opphevelse av lov om garantifond for lån i Norges Kommunalbank av 25. mars nr. 2 m. v. (Innst. O. nr. 6, jfr. Ot. prp. nr. 20). Johnny Stenberg (ordfører for saken): Bare noen få ord om loven og om virkningen av den foreslåtte lovendring. 11949, ved lov av 25. mars, ble det opprettet to garantifond for lån i Norges Kommunalbank med benevnelsene Det alminnelige garantifond og Det spesielle garantifond. Formålet med disse fondene var å gi garantier når det etter de vanlige retningslinjer for bankens utlånsvirksomhet ikke ansås forsvarlig å gi lån. Det spesielle garantifond har garantert for lån som er nyttet til elektrisitets eller vannforsyning. Det alminnelige garantifond har garantert for lån til andre varige formål, og ved endringslov av 5. juni 1959 har også dette fond stilt kontragaranti for lån som kommunene har tatt opp i andre låneinstitusjoner enn Kommunalbanken. Midlene til disse fondene ble for Det alminnelige garantifonds vedkommende skaffet til veie ved en engangsoverføring av 20 mill. kr. fra Skatteutjamningsfondet, videre ved at landets kommuner ble pålagt en årlig innbetaling i forhold til antatt inntekt i kommunen, enn videre ved at 11/4 promille av kommunenes årlige andel av sjømannsskatten har tilfalt fondet, og endelig ved at et prosentvis frådrag av hvert enkelt lån som garanteres av fondet, har tilfalt dette. Det spesielle garantifond fikk tilført et engangsbeløp på 5 mill. kr. fra Konsesjonsavgiftsfondet, videre årlige innbetalinger fra kraftverk av størrelsesorden over 100 kW etter produserte energimengder, samt prosentvise frådrag av de enkelte lån som fondet har garantert for. Fondsoppleggene har vært betydelige. Ved utgangen av 1976 var fondenes samlede aktiva nådd opp i nærmere 260 mill. kr., og det har i fondenes levetid bare blitt avskrevet ett eneste tap. En er nå kommet til at behovet for disse to fond ikke lenger er til stede, kommunenes økonomiske stilling er annerledes i dag enn den var i 1949, og den vanlige oppfatning om statens ansvar overfor kommunene er også endret siden den gang. For kommuner og fylkeskommuner vil en avvikling av disse fondene for det første ha den økonomiske betydning at de blir fritatt for årlige avgifter på til sammen i overkant av 10 mill. kr. Dessuten har selvsagt gjennomføringen av innbetalingene ført med seg en hel del ekstra arbeid. Dette siste gjelder for øvrig også for Kommunalbankens vedkommende. I proposisjonen gjengis uttalelser om saken fra Hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen, fra Kommunalbankens styre og fra styret for garantifondene. Alle disse går inn for at loven om garantifondene oppheves og at fondsmidlene overføres til et eget fond i Kommunalbanken. Det forutsettes nå at Kommunalbanken i en periode framover skal dekke sitt kapitalbehov ved låneopptak i utlandet og seiv bære kursrisikoen ved disse låneopptak. Det vil derfor være hensiktsmessig at banken da har et eget kursrisikofond som kan dekke eventuelle kurstap. Også presentasjonsmessige hensyn overfor utenlandske långivere gjør det ønskelig at det blir tablert et slikt fond. Komiteen har for sin del ingen merknad til det foreliggende forslag, men vil poengtere at lovendringene på ingen måte må føre til endringer i kommunenes nåværende muligheter for å oppnå lån og garantier i Kommunalbanken, et vilkår som for øvrig også Kommunaldepartementet gir uttrykk for i proposisjonen. Innstillingen er enstemmig fra komiteen og anbefales herved. Presidenten: Flere har ikke forlangt ordet. 1977. 8. des. — Opphev, av lov om garantifond for lån i Norges Kommunalbank m. v. Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til lov om opphevelse av lov av 25. mars 1949 nr. 2 om garantifond for lån i Norges Kommunalbank m. v. I. Lov av 25. mars 1949 nr. 2 om garantifond for lån i Norges Kommunalbank oppheves. 11. I lov av 15. juli 1949 nr. 1 om Norges Kommunalbank gjøres følgende endringer: 1. § 1 bokstav f skal lyde: f) for lån som kommuner tar opp til finansiering av skolebygg. 2. a) § 4 første ledd skal lyde: Kongen kan bestemme at et risikofond og et kursrisikofond skal legges opp ved et prosentvis frådrag i hvert enkelt lån. Kongen eller den han bemyndiger fastsetter størrelsen av frådraget. b) § 4 annet ledd oppheves. Nåværende § 4 tredje ledd blir nytt annet ledd og skal lyde: Bestemmelsen i § 3 annet ledd gjelder også for risikofondene. 3. § 5 annet ledd første punktum skal lyde: Underskott på bankens drift dekkes ved regnskapsårets slutt av risikofondene, og om det er utilstrekkelig, av reservefondet. 4. a) § 10 første ledd tredje punktum skal lydes Staten hefter for bankens garantiansvar etter § 1 bokstav /. b) § 10 annet ledd oppheves. Nåværende tredje og fjerde ledd blir nye annet og tredje ledd. in. Ikrafttreden. Denne lov trer i kraft 31. desember 1977. Samtidig overføres garantifondene for lån i Norges Kommunalbank til et kursrisikofond i banken. Restanser på tilskudd til garantifondene pr. 31. desember 1977 tilfaller kursrisikofondet. For øvrig gjelder § 1 annet og tredje ledd og § 2 annet og tredje ledd i lov av 25. mars 1949 nr. 2 fortsatt for disse restanser. Vote ring: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget. Sak nr. 5 . Innstilling fra sosialkomiteen om lov om endringer i reglene om stønad under arbeidsløyse i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd. (Innst. O. nr. 14, jfr. Ot. prp. nr. 4). Roald Bye (ordfører for saken): Noen korte merknader til denne enstemmige innstilling. Etter en tid vil det alltid være behov for justeringer og forbedringer av eksisterende trygdelover. Slik er det naturligvis også når det gjelder arbeidsløysetrygden, og de forslag som i dag behandles, er en begrenset revisjon som søker å dekke opp trygdebehov og trygderettigheter som loven inntil i dag ikke har omfattet. Det gjelder først og fremst reglene for trygdede mellom 67 og 70 år. Endringene vil medføre at også de vil få rett til dagpenger under permisjoner, videre at beregningsgrunnlaget for dagpenger bedres for trygdede som tidligere har vært arbeidsløse, og dernest at utbetalte dagpenger også skal kunne gi rett til feriepenger. I tillegg til dette er det noen mindre justeringer som jeg ikke skal komme nærmere inn på. Som vanlig når det gjelder slike lovregler, inneholder de også en del begrensningsregler, slik at de forslag jeg nettopp har omtalt, ikke umiddelbart og uten betingelser gir de rettigheter det her er snakk om. Komiteen har enstemmig sluttet seg til de endringsforslag som er fremmet, men har på forskjellige premisser bedt om at departementet, etter som erfaringer blir ervervet, vurderer om de begrensningsregler som nå blir gjort gjeldende, ikke bør gjøres noe mer lempelige. Ellers skal jeg ikke komme nærmere inn på disse forslagene, i og med at innstillingen gir et klart bilde av hva komiteen der sikter mot. Ellers kunne det kanskje være grunn til å vise til at seiv slike små endringer i en trygdeordning koster rundt 40 mill. kr., og det kan jo være noe å merke seg i forhold til tidligere og vel også framtidige debatter om folketrygdens økonomi. Dette avholder imidlertid ikke komiteen fra — uten dermed å prioritere — å be om en rekke utredninger om arbeidsløysetrygden, bl. a. dens forhold til den nye sykelønnsordningen som skal tre i kraft, til personer uten ervervsbakgrunn osv. Vi gjør dette fordi vi mener at sett i forhold til andre trygdeordninger under folketrygden er kanskje arbeidsløysetrygden den trygdeform som er blitt viet minst oppmerksomhet. Statsråd Aune gav imidlertid under debatten om trygdebudsjettet en oversikt over det arbeid som pågår i departementet, og jeg for min del er tilfreds med det. For øvrig har komiteen en merknad til en konkret sak som kanskje ligger på siden av det som egentlig behandles i proposisjonen, nemlig en bestemt situasjon ved permisjoner der skiftarbeidere i enkelte bedrifter har fått beregnet sin stønad etter en lov- og regeltolkning som gir svært urimelige resultater. Forholdet er at det er forskjell i lov- og regeltolkning fra arbeidskontor til arbeidskontor. Vi har bemerket at vi naturligvis ikke benekter at reglene kan tolkes slik som det her er blitt gjort, og at vi i dette hus, og vel også administrasjonen gjennom sitt regelverk, er å bebreide for ikke å gi gode nok lover og regler. Vi gjør nok blundere iblant, men vanligvis må en i hvert fall kunne gå ut fra at vi ikke tilstreber det helt urimelige forhold, slik som dette kunne tyde på. Og går en ut fra det, må slike spørsmål også kunne løses med fornuft. Så får en komme tilbake til Stortinget såfremt annet ikke er mulig, og si: Hør her, denne loven dere har laget, er ikke god, dere må gjøre den om. — Det tror jeg nok Stortinget ville være villig til. Det bør være en bedre ordning enn at arbeidstakere og organisasjoner —- etter å ha prøvd det som kalles tjenesteveien — til slutt kommer til komiteen i Stortinget og ber om at disse sakene må tas opp. Gerd Kirste: Jeg skal få lov til å komme med noen ganske få kommentarer når det gjelder punkt c i innstillingen, at dagpenger under arbeidsløshet også skal gi rett til feriepenger. Mange vil kanskje i første øyeblikk stusse ved en slik bestemmelse. Dersom man er arbeidsløs og oppebærer dagpenger som erstatning for lønn, har man jo i realiteten ferie, og når man senere får jobb, burde man gi avkall på ferie. Slik vil nok en del mennesker resonnere. Men fullt så enkelt fungerer jo ikke systemet. Svært mange bedrifter tar fellesferie. Da er arbeidstakeren ikke i den stilling at han kan fortsette arbeidet og altså gi avkall på ferie, og han vil ofte stå uten eksistensmidler i flere uker, særlig dersom ledigheten har vart noen tid og han derfor i det foregående år ikke har rukket å opparbeide seg feriepenger i det hele tatt. Dette er bakgrunnen for at en del arbeidsgivere har følt seg forpliktet til å utbetale feriepenger til en del arbeidstakere etter permisjoner eller etter ledighet. De har ikke følt seg juridisk forpliktet, men det har vært en minnelighetsordning som de er kommet fram til etter forhandlinger. Men denne belastning kan man ikke si at det er rimelig at den enkelte arbeidsgiver skal bære alene. arbeidstakere. Denne nye bestemmelsen er derfor et resultat av forhandlinger og ønsker fra partene i arbeidslivet. Man har funnet det mer rimelig at det er trygden som tar denne belastning, enn at de enkelte arbeidstakere eller arbeidsgivere gjør det. Ordningen gis tilbakevirkende kraft fra 1. mai 1976. Dette fordi det selvsagt ikke er alle arbeidstakere som har vært så heldige at de tross alt har fått feriepenger utbetalt av arbeidsgiveren. I denne forbindelse har Norsk Arbeidsgiverforening bedt om at det ble tatt med i loven en bestemmelse som gav arbeidsgiveren hjemmel for trekk for å få pengene tilbake gjennom denne utbetalingsordningen. Det er jo ikke rimelig at enkelte får pengene utbetalt to ganger. Denne anmodning har departementet avslått med den begrunnelse at man ikke vil blande seg opp i avtaler partene imellom. Man kan i og for seg gi sin tilslutning til at en slik bestemmelse ikke hører hjemme i loven. Det er bl. a. et moment som teller sterkt, nemlig at trygder prinsipielt alltid skal utbetales den som har rett til trygden, og ikke kunne være gjenstand for trekk. Videre kan det også sies at arbeidsgivere som utbetalte feriepenger i disse tilfelle, burde ha tatt forbehold om tilbakebetaling ved eventuell utbetaling i form av arbeidsløshetstrygd. Men det er vel ikke sikkert at man regnet med at en slik ordning skulle kunne komme i stand. I alle fall må man kunne hevde at det burde være en selvfølge at de arbeidstakere som på den måten får dobbelt utbetaling, betaler pengene tilbake til arbeidsgiverne. Det er vel grunn til å tro at dette vil ordne se o, i Iprio-t de fleste tilfelle. De fleste mennesker i vårt land har sikkert vel funderte begreper om rimelighet og ærlighet intakt. I punkt d) i proposisjonen sies det at bestemmelsen om at retten til dagpenger faller bort når den trygdede har feriepenger, skal oppheves. Det er vel heller ikke her meningen at man skal instituere en rett til dobbel betaling som et prinsipp. Jeg forstår det slik at regelen har vært vanskelig å kontrollere, og at man ikke ønsker å ha regler som lett kan overtres, der trygdekontorene er uten muligheter til å sørge for at de blir etterlevet. Jeg er på ingen måte noen tilhenger av en millimeterrettferdighet som krever et svært byråkrati for å kunne gjennomføres. På den annen side synes jeg det burde være en selvfølge at man ikke belaster vårt fra før hardt belastede trygdesystem uten grunn. Går man på feriepenger — altså med full betaling som er opptjent mens man var i full jobb — burde man ikke samtidig kreve dagpenger under arbeidsledighet. over og ledigheten inntreffer. Det er vel likevel lite håp om resignasjon her når regelen nå positivt oppheves, og belastningen på trygden kompenseres vel langt på vei ved den forenkling som finner sted. Men egentlig har vel også dette noe med lojalitet og solidaritet å gjøre. I innstillingen ber komiteen om å få utredet og drøftet andre sider ved arbeidsløshetstrygden enn de forhold som proposisjonen behandler. Vi har ingenting imot å drøfte disse saker nærmere, men vil også understreke det komiteen sier om at de reformer man vedtar, må være i samsvar med de prioriteringer man ellers gjør når det gjelder ytelser fra folketrygden. Mye tyder på at vi snart er ved veis ende når det gjelder omfanget av disse ytelser rent generelt, og spesielt når det gjelder arbeidsmarkedspolitikk, burde det også telle meget sterkt med at alle ytelser også må belastes det arbeidsliv som i seg seiv er det beste vern om arbeidsplassene. Statsråd Leif Aune: Jeg vil bekrefte hva saksordføreren sa, at det vi snakker om her i dag, er en begrenset revisjon. Jeg er selvfølgelig også enig med ham når han sier at hvis en og annen regel får en noe utilsiktet virkning, bør den håndteres med fornuft. Og hvis det også da viser seg at det skjer ulikebehandling, får vi heller ta det opp til revisjon etter hvert som vi får erfaringer. Det er riktig som representanten Kirste var inne på, at vi har fått henvendelser med anmodning om å kompensere fra trygden ide tilfeller arbeidsgivere har utbetalt feriepenger. Vi har gått nokså grundig gjennom dette, og uten at jeg skal komme inn på alle problemer som egentlig ligger her, og som man vil finne hvis man går litt i dybden, har vi altså kommet til den konklusjon at vi ikke finner det forsvarlig å imøtekomme en slik anmodning. Men jeg tror i likhet med representanten Kirste at dette i praksis ikke vil vise seg å bli noe stort problem, idet de fleste arbeidstakere vel vil akseptere at de ikke har krav på dobbelutbetaling av feriepenger. Når det gjelder forslaget om rett til dagpenger for trygdede mellom 67 og 70 år, har komiteen merket seg at dagpengeperioden begrenses til 13 uker for trygdede som er helt permittert, mens trygdede som er delvis permittert, får dagpenger etter de vanlige regler for såkalt «avkortet stønad» uten særskilt tidsbegrensning. Komiteen legger i sin innstilling stor vekt på at i begge tilfeller er arbeidstakerne uforskyldt blitt ledige, og at likheten på dette punkt kan føre til at en ulikhet i ytelsesomfanget kan synes urimelig. er klar over at det forslag departementet har lagt fram, i visse relasjoner kan komme til å virke urimelig, og vil — når man har høstet noen erfaring med de regler som nå er foreslått — ta dette spørsmålet opp til ny vurdering. Når det gjelder forslaget om bedring av beregningsgrunnlaget for trygdede som har vært arbeidsløse, har departementet foreslått at den trygdede for å få «godskrevet» trygdeytelsen i beregningsgrunnlaget må ha hevet stønad i mer enn åtte uker i året. Komiteen ber departementet nøye vurdere de praktiske erfaringer av denne begrensningsregelen og i denne forbindelse overveie en forkorting av begrensningsregelen fra åtte til fire uker. Dette vil bli gjort, og dersom det i praksis viser seg at stønadstiden i den foreslåtte begrensningsregel virker urimelig lang, vil departementet ta spørsmålet om en forkorting av den tid den trygdede må ha hevet stønad for å få «godskrevet» trygdeytelsen i beregningsgrunnlaget, opp til ny vurdering. I denne forbindelse vil jeg også opplyse om at reglene i folketrygdlovens kap. 4 om stønad under arbeidsløyse nå vil bli tatt opp til nærmere vurdering, bl. a. på bakgrunn av den nye sykepengeordningen som trer i kraft den 1. juli neste år. Spørsmål om forenkling av reglene, ytelsesnivå og beregningsreglene for dagpenger er blant de tema som da vil bli vurdert. Også i de foreslåtte regler om ferietillegg til dagpenger har departementet tatt med en begrensningsregel som går ut på at den trygdede må ha hevet stønad i til sammen mer enn åtte uker i løpet av opptjeningsåret for ferie for at tillegget skal kunne ytes. Vi har funnet det nødvendig å foreslå en slik begrensningsregel, men vil også her — når vi har høstet erfaring med praktiseringen — vurdere denne regel på nytt, herunder spørsmålet om trygdede som får stønad over et særlig langt tidsrom, bør få et mer lempelig begrensningskrav. Jeg vil ellers i tilknytning til komiteens øvrige merknader opplyse om at departementet for tiden arbeider med å få satt ned et bredt sammensatt utvalg som skal vurdere dagpengeordningen under driftsinnskrenkning. Departementet håper å få oppnevnt utvalget med det aller første. Man tar sikte på at utvalget skal vurdere dagpengeordningen under driftsinnskrenkning generelt, bl. a. med sikte på en forenkling av reglene, slik at disse blir lettere å praktisere for arbeidsformidlingen. Det er også en forutsetning at utvalget skal vurdere regelverket i forhold til skiftarbeid, da det har vist seg at reglene slik de er i dag, i enkelte tilfeller kan føre til urimelige resultater, bl.a. helkon(Statsråd Aune) tinuerlig skift. Departementet håper at man på dette punkt kan komme fram til en løsning i løpet av forholdsvis kort tid. Jeg kan til slutt opplyse om at det med det aller første også vil bli nedsatt et bredt sammensatt utvalg til å vurdere om også annet grunnlag enn tidligere arbeidsinntekt skal gi rett til dagpenger under arbeidsløyse. Dette gjelder spørsmålet om å utvide retten til dagpenger etter folketrygdlovens kap. 4 til også å omfatte tidligere yrkespassive, bl. a. kvinner som på grunn av omsorgsfunksjoner i hjemmet ikke har vært i stand til å ta arbeid og ungdom som har vært under utdanning. Presidenten: Flere har ikke forlangt ordet. Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til lov om endringer i reglene om stønad under arbeidsløyse i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd. I I lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd gjøres følgende endringer: I § 4—2 gjøres følgende endringer: Nr. 3, første ledd, bokstav i, skal lyde: i. har lønn. Departementet kan fastsette regler om avvik fra denne bestemmelse. Nr. 3, første ledd, ny bokstav j, skal lyde: j. fyller 61 år. Kongen fastsetter regler om avvik fra denne bestemmelse for trygdede som il:ke har fylt 70 år. Nr. 3, første ledd, ny bokstav k, skal lyde: k. har fødselspeng er etter denne lovs § 3 — 21, nr. 1 til 5, eller full uførepensjon etter kapittel 8 eller 11. Det samme gjelder når den trygdede har sykepenger etter denne lovs § nr. 1, bokstav a. Dersom det finner sted etterbetaling av ytélser som nevnt i første og annet punktum, skal utbetalte dagpenger med eventuelle tillegg for samme tidsrom gå til frådrag i disse ytélser. Departementet fastsetter i hvilken utstrekning redusert pensjon, reduserte sykepenger, ventepenger etter lov om offentlige tjenestemenn og annen inntekt gjennom pensjons- og trygdeytelser eller garantiordninger skal medføre at retten til dagpenger faller bort. Det kan herunder fastsettes at utbetalte dagpenger med eventuelle tillegg for samme tidsrom skal gå til frådrag ved etterbetaling av ytelser som nevnt i foregående punktum. Nr. 3, tredje ledd, skal lyde: Departementet eller den det gir fullmakt, gir utfyllende regler om praktiseringen av bestemmelsene i første ledd, bokstav a— k. Nr. 4, første ledd, oppheves. I § 4—3 gjøres følgende endringer: I nr. 4 tilføyes ny bokstav f sålydende: /. i hvilken utstrekning perioder da den trygdede har hevet dagpenger under arbeidsløyse eller har gjennomgått opplæring som det kan gis tilskott til etter dette kapittel, jfr. § 4 — l, nr. 1, bokstav c, skal kunne gi rett til dagpenger. Nr. 5 skal lyde: Dagpenger utgjør pr. dag kr. 15 tillagt 1,1 promille av den årlige inntekt fastsatt etter regler i eller med heimel i de foregående punkter 2—4. Stønadssatsen pr. dag avrundes til nærmeste hele krone. For den som forsorger ektefelle eller barn under 18 år som seiv er trygdet eller som går inn under § 2 —l, nr. 2, økes dagpengene etter foregående punktum med kr. 6 pr. dag for hver forsørget. Er den arbeidsløse uten ektefelle og bor sammen med barn som betinger tillegg som nevnt i tredje punktum, økes dagpengene med kr. 6 pr. dag til hjelp i huset, dersom den som avgjør søknad om dagpenger etter omstendighetene finner det rimelig. Forøvrig gjelder tilsvarende regler som fastsatt i § 3 —4 fjerde ledd for beregning av sykepenger. Tillegg til dagpenger faller bort for ektefelle og/eller barn som seiv har sykepenger etter kapittel 3, dagpenger etter dette kapittel, attføringspenger etter kapittel 5, alderspensjon etter kapittel 7, uførepensjon etter kapittel 8 eller 11, eller barnepensjon etter kapittel 10 eller 11. Tillegg til dagpenger faller også bort i den utstrekning det for den forsørgede ytes tillegg til stønad som nevnt i foregående punktum. Til trygdet som har hevet dagpenger i til sammen mer enn 8 uker i tidsrommet fra og med 1. mai det ene kalenderår til og med 30. april det følgende kalenderår, ytes et ferietillegg til dagpenger med 9xk pst. av utbetalte dagpenger inklusive forsørgertillegg. Arbeidsdirektoratet kan gi nærmere regler om gjennomføringen av bestemmelsene i dette ledd. Kongen kan gjøre avvik fra bestemmelsene i foregående ledd. Kongen kan gi forskrifter om i hvilken utstrekning tillegg til dagpenger skal bortfalle for person som seiv har annen kontantstønad til livsopphold etter denne lov enn nevnte i første ledd, eller som det ytes tillegg for til slik stønad. Forhandlingar i Odelstinget nr. 2. 1977. 8. des. — Endr. i reglene om stønad under arb. eksklusive ferietillegg, kan ikke utgjøre mer enn 90 pst. av den trygdedes dagpengegrunnlag, jfr. nr. 2, etter at dette er redusert med direkte skatter og trygdeavgifter. Departementet eller den det gir fullmakt kan gi nærmere regler for beregning av nettogrunnlaget for dagpengene. § 4—7 skal lyde: Kongen fastsetter de endringer i og tillegg til bestemmelsene i dette kapittel som er nødvendig for ytelse av stønad til sjømenn i utenriks fart, til fiskere og fangstmenn og til arbeidstakere på Svalbard, Jan Mayen, i norske biland og i utlandet som utfører arbeid for arbeidsgivere bosatt her i landet. Etter någjeldende § 4—9 tilføyes ny § 4 —lo sålydende: Gir den trygdede uriktige opplysninger om forhold som har noe å si for hans rett til stønad, eller lar han være å gi opplysning om slike forhold, kan de organer som har avgjørelsesmyndigheten, jfr. § If. — 8, ta fra ham retten til stønad, helt eller delvis, for et tidsrom av inntil to år og dessuten treffe vedtak om at stønad som trygdede har mottatt på grunn av uriktige eller manglende opplysninger, skal kreves tilbakebetalt. Det samme gjelder om den trygdede har brutt forutsetning fastsatt i gjeldende regler for tilståelse av stønad. Renter kan beregnes med 0,5 pst. pr. måned fra utbetalingen fant sted. Beløpet, med renter, kan trekkes i framtidige ytelser etter denne lov eller inndrives etter regler som for skatter bestemt, jfr. § 15—8 som gjelder tilsvarende. Arbeidsdirektoratet gir nærmere regler om praktisering en av bestemmelsene i denne paragraf. Någjeldende § 4 —lo oppheves og erstattes av ny § 4—ll sålydende: Bestemmelsene i denne lovs kapittel 13, 1-lf, 15 og 18 får ikke virkning for ytelser etter dette kapittel, bortsett fra § 15 — 6, første, tredje og fjerde ledd, § 15 — 8, § 18 — 3, første ledd, § 18-6 og §§ 18-10 til 18-13. Retten til å treffe avgjerd etter § 15 — 6, tredje og fjerde ledd, og retten til å begjære påtale etter § 18 — 6, første ledd, tilligger Arbeidsdirektoratet eller den det bemyndiger. II Denne lov trei i kraft fra det tidspunkt departementet bestemmer. Dersom denne lov trer i kraft før 1. juli 1978, skal følgende bestemmelser midlertidig — i tidsrommet fra lovens ikrafttreden og fram til 1. juni 1978 — lyde: § 4—2, nr. 3, første ledd, ny bokstav k, første og annet punktum skal lyde: k. har fødselspeng er etter denne lovs § 3 — 13, nr. 1 til 5, eller full uførepensjon etter kapittel 8 eller 11. Det samme gjelder når den trygdede har sykepenger etter denne lovs § 3 — B, nr. 1, bokstav b. § 4—3, nr. 5, første ledd, femte punktum skal lyde: For øvrig gjelder tilsvarende regler som fastsatt i § 3—4, nr. 2 for beregning av sykepenger. Votering : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget. Sak nr. 6 . Innstilling fra finanskomiteen om lov om forlenget gyldighet av § 16, første ledd nr. 12 i lov av 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift. (Innst. O. nr. 7, jfr. Ot. prp. nr. 9). Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til lov om forlenget gyldighet av § 16, første ledd nr. 12 i lov av 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift. I. Bestemmelsen i § 16, første ledd nr. 12 gjelder fram til 1. januar 1981. 11. Bestemmelsen i denne lov trer i kraft fra 1. januar 1978. Votering : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget. Sak nr. 7. Innstilling fra finanskomiteen om lov om endringer i lov av 18. august 1911 om skatt av formue og inntekt og i lov av 10. desember 1976 om f or sorger frådrag i skatt for barn og ungdom. (Innst. 0. nr. 8, jfr. Ot. prp. nr. 13). Harry Hansen (ordfører for saken): Første sak i proposisjonen angår øking av grensebeløpene for minstefradraget. minstefrådraget heves med 500 kr. til henholdsvis 1600 kr. og 3100 kr. Denne foreslåtte justering innebærer en heving av nedre grense på vel 45 pst. og av øvre grense på nær 20 pst. Forslaget gir en reduksjon i skattene på ca. 200 mill. kr. i 1978 sammenliknet med gjeldende regler. Jeg gjør oppmerksom på at denne og også andre saker i denne proposisjonen er blitt drøftet tidligere i Stortinget under behandlingen av Budsjett-innst. S. I for 1977-78. Komiteens flertall — alle unntatt Høyres representanter — slutter seg til proposisjonen, og viser til at den skattejustering som Stortinget har vedtatt for utskrivning av forskottsskatt, er foreløpig. Det er Stortingets forutsetning at en vil komme tilbake til fastsetting av skattene i forbindelse med lønnsoppgjøret til våren. Videre har — som alt nevnt — Høyre dissentert. Jeg henviser til hva som står i innstillingen som begrunnelse. Jeg nevner dessuten at Høyres medlemmer har tatt forbehold om å fremme forslag i Odelstinget i samsvar med hva som ble foreslått under behandlingen av Budsjett-innst. S. I. Den neste sak gjelder skattefrådrag for barn og ungdom. For barn som har fylt 17 år, er forsørgerfradraget til og med det år barnet fyller 19 år, 900 kr. for første barn, 1 000 kr. for annet barn og 1 400 kr. for hvert av de etterfølgende barn. For å kunne få mer enkle og forståelige regler foreslår departementet at forsørgerfradraget for barn mellom 16 og 20 år skal settes til 1 200 kr. uansett antall barn. Videre foreslår departementet at frådrag i skatt på 200 kr. for hver barn under 17 år økes til 400 kr. De foreslåtte endringer medfører en økt overføring til barnefamiliene på om lag 230 mill. kr. i 1978. I komiteen er det delte meninger. Flertallet — representantene for Arbeiderpartiet og Senterpartiet — slutter seg til proposisjonen. Høyres medlemmer viser her til sine merknader i Budsjett-innst. S. I, der det framgår at de foreslår en øking av barnefradraget med 50 kr. Men de legger til: «Dette forslag må sees i sammenheng med at disse medlemmene foreslår en reduksjon av subsidiebevilgningene.» Høyres medlemmer tar derfor forbehold om å fremme forslag her i Odelstinget. Kristelig Folkepartis medlemmer i finanskomiteen viser til at de i finansinnstillingen fremmet forslag om ektefelledelt beskatning. Regjeringens forslag om et forsørgerfradrag på 400 kr. pr. barn. SV har det samme syn som Kristelig Folkeparti om økt barnetrygd som alternativ til forsørgerfradraget, og slutter seg derfor til det mindretall Kristelig Folkeparti representerer i finanskomiteen. Etter at også dette siste forslag er falt i Stortinget, går jeg ut fra at Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti vil trekke tilbake sitt forslag. Endelig inneholder proposisjonen en lovendring for så vidt gjelder særfradraget for pensjonisten I opplegget for 1978 er det foreslått at reguleringen av grunnbeløpet, som normalt skulle finne sted 1. januar, blir forskottert med virkning fra 1. desember 1977. Etter de gjeldende regler skal størrelsen av grunnbeløpet ved utgangen av inntektsåret legges til grunn ved beregningen av særfradraget. Det samme gjelder særtillegget. Hovedformålet med særfradraget er å oppnå skattefrihet for minstepensjonen. En ytterligere øking av særfradraget basert på grunnbeløpet pr. 1. desember 1977 vil være uten betydning for minstepensjonistene, mens det vil gi ulike og utilsiktede skattefordeler for andre pensjonister. Departementet foreslår derfor en særregel for 1977, slik at den foreslåtte regulering av grunnbeløpet blir uten virkning for særfradraget for 1977. Det foreslås en endring i skatteloven i samsvar med det, og komiteen slutter seg på dette punkt enstemmig til proposisjonen. Kristin Lønningdal: Tidligere i høst har Stortinget vedtatt satsene for forskottsutskrivning av skatt for 1978. Høyre avviste da en skjerpelse av skattetrykket fra 1977 til 1978. Vi foreslo at det ble foretatt en justering av trinnene i statsskattetabellen. Hvis vårt forslag hadde fått flertall, ville ingen ha dårligere skattemessig utgangspunkt foran det kombinerte inntektsoppgjør i 1978 enn man hadde foran oppgjøret i 1977. Vårt forslag innebar ikke noen alminnelig reell skattelette. I forslaget vårt lå det bare en kompensasjon for prisstigningen. Derfor var det en skuffelse at vi ble stående alene om dette forslag. Vårt andre forslag innebar imidlertid at lavere inntektsgrupper ville fått reelle skattelettelser. Disse lønnstakergrupper er nemlig ofte ansatt i bedrifter med svak lønnsevne. Vi foreslo konkret at lønnsmottakerfradraget ble hevet fra 10 til 15 pst., at nedre grense ble hevet til 2 000 kr. og øvre grense til 4 500 kr. medlemmer i finanskomiteen å fremme følgende forslag som et alternativ til første del av I i innstillingen: «I I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer: § 44 første ledd g nr. 1 annet ledd første punktum skal lyde: «Frådrag etter første ledd skal minst settes til et beløp som svarer til 15 % av lønnen.» Femte punktum skal lyde: «Frådraget beregnet etter reglene i dette ledd skal ikke settes lavere enn kr. 2 000 og ikke høyere enn kr. 4 500.»» Departementet foreslår også i denne proposisjon at frådraget i skatt på 200 kr. for hvert barn under 17 år økes til 400 kr. Også her hadde Høyre et avvikende forslag sist. Vi mener frådraget bør økes til 450 kr. Jeg vil derfor på Høyres vegne ta opp følgende forslag som alternativ til I, § 2 under B i innstillingen: «I. I lov av 10. desember 1976 nr. 90 om forsørgerfradrag i skatt for barn og ungdom skal følgende bestemmelser lyde: «§ 2. Forsørgerfradraget skal være kr. 450 for hvert barn til og med det år barnet fyller 16 år. For skattyter som blir undergitt trekk av sjømannsskatt etter lov av 21. mars 1947 nr. 2 skal forsørgerfradraget etter denne paragraf være kr. 45 pr. måned for hvert barn.» Proposisjonen inneholder nok et endringsforslag. Det gjelder barn mellom 16 og 20 år. Her var det før en stigende sats. Nå foreslås den forenkling at frådraget gjøres likt for alle, nemlig 1 200 kr. for hvert barn. Jeg tror det er en fornuftig ordning, også fordi det gir større lettelse for det første av barna i denne aldersgruppen. Stort sett vil det vel for et flertall av familiene fremstå som en forbedring. Høyre slutter seg til denne del, og også til det foreliggende endringsforslag i § 77 i skatteloven. Anne-Oiaug Ingeborgrud: I Budsjett-innst. S. I. fremmet Kristelig Folkeparti forslag om ektefelledelt beskatning som et alternativ til Regjeringens forslag om å øke forsørgelsesfradraget til 400 kr. I tillegg forslo vi også å øke barnetrygden. et beløp som tilsvarer provenytapet ved ektefelledelt beskatning. Både under finansdebatten og under debatten om sosialbudsjettet ble Kristelig Folkeparti angrepet av Arbeiderpartiets representanter for å ville foreta løsreven småflikking på et sakskompleks som det arbeides med en omfattende revisjon av. Det ble fra det hold understreket at en nå må vente på stortingsmeldingen om familiebeskatning og Leveraas-utvalgets innstilling før en foretar noe på denne sektoren. Det er da interessant å konstatere at også Regjeringen seiv driver med småflikking. Også den har innsett at det er nødvendig å gjøre noe for å styrke barnefamilienes økonomi, som blir vanskeligere fra år til år på grunn av den sterke prisstigningen. Det er derfor vi har Ot.prp. nr. 13 til behandling i dag — bare ett år etter at en tilsvarende proposisjon ble behandlet og vedtatt i Stortinget. Jeg ønsker ikke å beklage at Regjeringen gir barnefamiliene skattelettelse — tvert imot. Men jeg synes det er merkelig at ikke Arbeiderpartiets talere kan tolerere forslag om alternative mater å gjøre dette på mens en venter på den store reformen, uten å harselere over dem i debatten. Kristelig Folkepartis forslag har en dobbel hensikt. Ved siden av å lette skatten for de familier som trenger det mest, får en samtidig knesatt et prinsipp som anerkjenner at arbeid utført i hjemmet har samfunnsøkonomisk betydning, seiv om det ikke blir registrert i brutto nasjonalproduktet. Dette er en videreføring av tankegangen i tidligere lovgivning. Ektefelleloven av 1927 likestiller arbeid i hjemmet med arbeid utenfor hjemmet som likeverdige bidrag til forsørgelse. Dette er et prinsipp ingen har protestert mot. Men vår tids skatte- og trygdelov har ikke fulgt opp ektefelleloven. Det er dette vi i Kristelig Folkeparti påpeker og vil rette på når vi så blir beskyldt for ikke å vite hva vi gjør, og for å komme med sosialpolitisk surrogat. Begrunnelsen for at vi ønsker økt barnetrygd framfor skattefrådrag, ligger også i de faktiske forhold som dessverre eksisterer i mange familier i vårt land. Da regjeringen Gerhardsen i begynnelsen av 1960-åra foreslo å la barnetrygden gå inn i skattesystemet, ble dette forslaget møtt med massiv motstand fra fortvilte mødre som derved ville miste de eneste pengene de rådde over. Regjeringen tok hensyn til denne protesten og lot mødrene beholde barnetrygden. Seiv om langt flere mødre har egne inntekter i dag, finnes det fremdeles mange som er økonomisk avhengige av mannen. Det er også i senere tid avslørt en nokså utbredt vold i ekteskapet. derfor fremdeles er bedre å utbetale penger i form av barnetrygd enn å gi skattefrådrag når en vil hjelpe barnefamilier. Kristelig Folkeparti er derfor like overbevist i dag som vi var da vi fremsatte forslagene våre, om at ektefelledelt beskatning kombinert med økt barnetrygd er en bedre form for hjelp enn det forsørgerfradraget vi inviteres til å stemme for i dag. Men da begge våre forslag har falt tidligere i Stortinget, finner vi allikevel ikke grunn til å opprettholde dem her i dag. I mangel av det beste velger man det nest beste, heter det, og vi følger denne praksis. Fordi Innst. O. nr. 8 ble avgitt fra komiteen før sosialbudsjettet var behandlet i Stortinget, foreslår Kristelig Folkeparti på side 2, første spalte i innstillingen: «§ 2 bifalles ikke.» Av den grunn jeg nettopp har nevnt, trekker vi hermed dette forslaget tilbake og kommer til å stemme for Regjeringens forslag. Når det gjelder de øvrige deler av innstillingen, slutter vi oss til den, som saksordføreren tidligere har sagt. Bjørgulv Froyn: I særuttalelsene fra SV i finansinnstillingen og SVs forslag om å øke barnetrygden både for å endre forholdet mellom skatteklassene 1 og 2 og bedre barnefamilienes økonomi markerte vi vår holdning også til det spørsmålet som er til behandling i dag. Disse forslagene er imidlertid blitt nedstemt i Stortinget, og vi ser for vår del derfor ingen grunn til å opprettholde noe awikende forslag på dette tidspunktet og vil stemme for innstillingen. Bjarne Mørk Eidem: Jeg vil bare oppklare en ørliten misforståelse som jeg trur fru Ingeborgrud gjorde seg skyldig i da hun sa at det var regjeringa Gerhardsen som i sin tid ville at barnetrygden ikke skulle gå til mødrene. Jeg trur det var regjeringa Borten som var inne på den tanken i perioden 1965—1969. Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet. Kristelig Folkepartis og SVs representanter har da meddelt at de har trukket sine forslag tilbake. Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slike vedtak til lover: A. 1 o v om endringer i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven). I. I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer: § 44 første ledd g nr. 1 annet ledd femte punktum: Frådraget beregnet etter reglene i dette ledd skal ikke settes lavere enn kr. 1 600 og ikke høyere enn kr. 3 100. Presidenten: Her har Kristin Lønningdal fremsatt følgende forslag på vegne av Høyres medlemmer i komiteen: «I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer: § 44 første ledd g nr. 1 annet ledd første punktum skal lyde: «Frådrag etter første ledd skal minst settes til et beløp som svarer til 15 % av lønnen.» Femte punktum skal lyde: «Frådraget beregnet etter reglene i dette ledd skal ikke settes lavere enn kr. 2 000 og ikke høyere enn kr. 4 500.»» Presidenten antar at det kan voteres alternativt mellom innstillingen og det av fru Lønningdal opptatte forslag. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Kristin Lønningdals forslag bifaltes innstillingen med 61 mot 16 stemmer. Videre var innstillet: § 77 nr. 1 første ledd nytt femte punktum: For inntektsåret 1977 skal dog størrelsen av grunnbeløpet og særtillegget pr. 30. november legges til grunn ved beregning av særfradraget. 11. Endringen i § 44 gjelder med virkning fra 1. januar 1978. Endringene i § 77 gjelder bare for inntektsåret 1977. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: B. lov om endring i lov av 10. desember 1976 nr. 90 om forsørgerfradrag i skatt for barn og ungdom. I. I lov av 10. desember 1976 nr. 90 om forsørgerfradrag i skatt for barn og ungdom skal følgende bestemmelser lyde: §2. Forsørgerfradraget skal være kr. 400 for hvert barn til og med det år barnet fyller 16 år. For skattyter som blir undergitt trekk av sjømannsskatt etter lov av 21. mars 1947 nr. 2, skal forsørgerfradraget etter denne paragraf være kr. 40 pr. måned for hvert barn. Presidenten: Her har Kristin Lønningdal fremsatt følgende forslag på vegne av Høyres medlemmer i komiteen: «I lov av 10. desember 1976 nr. 90 om forsørgerfradrag i skatt for barn og ungdom skal følgende bestemmelser lyde: «§2. Forsørgerfradraget skal være kr. 450 for hvert barn til og med det år barnet fyller 16 år. For skattyter som blir undergitt trekk av sjømannsskatt etter lov av 21. mars 1947 nr. 2 skal forsørgerfradraget etter denne paragaraf være kr. 45 pr. måned for hvert barn.»» Det voteres også her alternativt. Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Kristin Lønningdals forslag bifal tes innstillingen med 61 mot 20 stemmer. Videre var innstillet: §3. Fra og med det år barnet fyller 17, til og med det år barnet fyller 19 år, skal forsørgerfradraget være kr. 1 200. Er mindre enn halvparten av den forsørgedes ordinære leveomkostninger i inntektsåret dekket av forsørgeren, skal forsørgerfradraget etter første ledd for dette barn reduseres til det halve eller falle helt bort. For skattyter som blir undergitt trekk av sjømannsskatt etter lov av 21. mars 1947 nr. 2 skal forsørgerfradraget etter denne paragraf være kr. 120 pr. måned for hvert barn. 11. Endringene trer i kraft med virkning fra 1. januar 1978. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Lovforslagene i sin helhet og lovoverskriftene er opptatt til votering — og er enstemmig bifalt. Lovvedtakene vil bli sendt Lagtinget. Sak nr. 8. Innstilling fra finanskomiteen om endring i lov av 13. juni 1975 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster m.v. (Innst. O. nr. 9, jfr. Ot.prp. nr. 19). Harry Hansen (ordfører for saken): Etter skatteloven og de veiledende regler om avskrivning på driftsmidler er hovedregelen at de driftsmidlene som blir tatt i bruk i løpet av et regnskapsår, skal avskrives forholdsmessig for den del av året de har vært i ordinær bruk. Departementet har gått ut fra at bestemmelsene i petroleumsskatteloven ikke har medført noen endring i prinsippet om at avskrivningene skal avkortes forholdsmessig når et driftsmiddel bare har vært i bruk i en del av inntektsåret. Ved likningen for 1975 har flere skattepliktige etter petroleumsskatteloven krevd ett års full avskrivning også på driftsmidler som ikke har vært i bruk hele inntektsåret. Ved den ordinære likningsbehandling fikk disse skattyterne ikke medhold i dette. Den særskilte klagenemnd etter petroleumsskatteloven har imidlertid etter klage fra en skattyter gitt skattyteren medhold i hans krav om fullt års avskrivning. Kjennelsen er avsagt under dissens. Departementet regner med at tilsvarende resultat må ventes for alle skattepliktige som kommer inn under loven for årene 1975 og 1976. Departementet uttaler at det er i tvil om riktigheten av klagenemndas kjennelse, men da provenyvirkningen av klagenemndas standpunkt for årene 1975 og 1976 ikke vil være særlig vidtgående, finner departementet det ikke hensiktsmessig å bringe spørsmålet inn for domstolene. For 1977 antas provenyvirkningene av det syn som er kommet til uttrykk i klagenemnda, å kunne bli forholdsvis omfattende, idet betydelige anlegg tas i bruk i løpet av året 1977. Departementet antar derfor at det er nødvendig snarest mulig å få presisert at petroleumsskatteloven på dette punkt skal praktiseres i samsvar med den alminnelige skattelov, og foreslår en endring i petroleumsskatteloven i samsvar med dette. Proposisjonen er kanskje noe knapt skrevet, og komiteen har derfor gått tilbake til klagesaken, slik den ble behandlet i den særskilte klagenemnd og med det fått et kanskje riktigere og mer fullstendig bilde av saken. Jeg henviser til innstillingen, hvor flertallets og mindretallets begrunnelser for standpunktet i klagenemnda finnes i en noe sammentrengt form. Komiteen har for sitt vedkommende fått den oppfatning at lovteksten i hvert fall ikke har vært presis nok, og tar derfor ikke standpunkt til Finansdepartementets anførsel om at det er i tvil om virkningen av klagenemndas kjennelse. Komiteen er imidlertid enig med departementet i at det er nødvendig å få lovteksten presisert med sikte på skattlegging i framtiden. Komiteen har derfor intet å bemerke til den av departementet nå foreslåtte presisering og slutter seg derfor til proposisjonen. Jan P. Syse: Det er en enstemmig innstilling. Jeg vil likevel si noen få ord fordi saken er ganske interessant. Jeg vil komplimentere saksordføreren med hans korrekte fremstilling av saken. Når jeg tar ordet, er det for å peke på at saken ikke hadde fått den samme gode fremstilling i proposisjonen, og det fremgår jo også av innstillingen at komiteen var misfornøyd med departementets fremstilling. Jeg synes at det er grunn til å si noen ord om denne fremstilling, som er ufullstendig og noe misvisende, og kanskje også om departementets fremgangsmåte i saken. Man skal være klar over at her dreier det seg ikke om avskrivninger på hovedanlegg. Det dreier seg om avskrivninger på tilleggsanlegg som kommer i drift under et hovedanlegg i løpet av et år. I proposisjonen skriver departementet bl. a.: «Når det gjelder ordinære avskrivninger, er det vist til at reglene i skattelovens § 44, første ledd, c, nr. 1, skal gjelde.» Dette er ikke en korrekt fremstilling. Når det gjelder avskrivninger etter skattelovens § 44, første ledd, c, nr. 1, skal bestemmelsen i petroleumsskattelovens § 3, b, første og annet punktum, gjelde. Jeg vil gjerne understreke det. Jeg vil også påpeke at når departementet i proposisjonen fremstiller det som om det skulle gjelde ordinære avskrivninger på hovedanlegg, skyter det over målet i sin argumentasjon. Det er ingen uenighet om at hovedanleggene ikke kan avskrives før petroleum produseres, men her gjelder det tilleggsinvesteringer, og der har man altså fra oljeselskapenes side ment at formuleringen i petroleumsskatteloven har vært klar. De har brakt denne saken frem til den spesielle klagenemnd for petroleumssaker som er opprettet i henhold til petroleumsskatteloven. Denne klagenemnd har så med et flertall gitt sin tilslutning til oljeselskapets klage. Nå har også komiteen gått inn for at man skal presisere lovteksten, slik at det for fremtiden skal være en ensartet oppfatning. flertallet i petroleumsnemnda fremholdt — at reglene ut fra vanlig språkbruk er gitt en klar form. Man har også understreket at disse reglene har avløst tidligere regler om tilleggsavskrivninger, og at det også måtte trekke i den retning oljeselskapene hadde fremhevet. Det har også vært påpekt at når disse reglene måtte forstås slik, er årsaken at det er en meget lang investeringsperiode i oljesaker av denne art. Jeg skal ikke gå videre i dybden, men jeg synes det er litt om å gjøre at Stortinget får et korrekt bilde av hva det egentlig dreier seg om. Det er altså et spørsmål om forskyvning i tid av de avskrivninger som skal foretas på tilleggsinvesteringer, og det er der man har fått en presisering i lovteksten. Det som har gjort saken interessant, er at det i grunnen er skapt en dårlig følelse blant dem dette angår. Staten har i henhold til loven seiv opprettet en klagenemnd, og så avgjør klagenemnda en sak i departementets disfavør, hvorpå departementet nær sagt øyeblikkelig og etter en ganske tynn saksfremstilling forandrer loven, slik at klagenemndas kjennelse ikke får virkning for ettertiden. Når det gjelder sluttinnstillingen, er komiteen enig, men jeg ville gjerne ha påpekt disse ting omkring fremgangsmåten, fordi jeg synes den ikke er etterfølgelsesverdig. Statsråd Per Kleppe: Det er mulig at man i sin tid burde ha gitt petroleumsloven en mer presis formulering. Det viktige i denne saken er at man nå får en presisering på dette punktet som gjør at man kommer på linje med framgangsmåten i beskatningen ellers. Jeg tror imidlertid hr. Syse gav en framstilling som kan gi et noe uriktig inntrykk. Det er riktig at den klagesaken som ligger til grunn for proposisjonen, bare gjaldt avskrivning av tilleggsinvesteringer og påkostninger i 1975. Men klagenemnda har i kjennelsen gitt sin begrunnelse en generell form, som også innebærer et standpunkt til tidspunktet for påbegynnelse av avskrivning på selve hovedanlegget. Årsaken til at Finansdepartementet fremmet denne proposisjonen, ligger i en uttalelse fra klagenemnda i dens kjennelse hvor det bl. a. heter: «Det som her er nevnt gjelder enten man anser de investeringer det er tale om som særskilte driftsmiddelenheter eller som deler av en større driftsmiddelenhet (produksjonsanlegget) . hovedanlegget skal kunne påbegynnes avskrevet. Klagenemndas forteikning av uttrykket «fra og med det år» ville også ha gitt et fullt års avskrivning for det år hovedanlegget ble tatt i ordinær bruk, og petroleumsproduksjonen dermed startet. Presidenten: Flere har ikke forlangt ordet. Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til lov om endring i lov av 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster m.v. I. Lov av 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster m. v. § 3, b, annet punktum skal lyde: Ordinære avskrivninger etter bokstav c, nr. 1, kan kre ves med inntil 16% pst. pr. år fra det tidspunkt driftsmidlet tas i ordinær bruk. 11. Endringen under I gjelder første gang ved beregning av skatt for inntektsåret 1977 eller awikende regnskapsår som utløper i 1977. Votering : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget. Sak nr. 9. Innstilling fra finanskomiteen om lov om oppdragsgiveres og oppdragstakeres opplysningsplikt til skattemyndighetene og om endringer i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (Skatteloven) m. fl. (Innst. O. nr. 15, jfr. Ot. prp. nr. 23). Harry Hansen (ordfører for saken): Det har i det siste med korte mellomrom dukket opp påstander om svære skatteunndragelsessaker. Sakene har gjerne hatt tilknytning til oljevirksomheten. Når slike saker har falt tettere i den seineste tid, er det ingen sikker indikasjon på at ikke slike unndragelser kan ha foregått i lengre tid, ja, over år. Snarere er det vel slik at det er skattemyndighetene som etter hvert har fått et noe bedre grep på tingene enn de hadde tidligere. Hvordan de sakene som nå er blitt kjent for offentligheten, vil ende opp, er ennå usikkert. eller at det viser seg å være påstander uten dekning. Så uoversiktlige som forholdene har vært, skal det nok komme til å vise seg vanskelig å få verifisert opplysninger og sammenhenger. Oljevirksomheten er en mangslungen virksomhet, ikke bare slik at deler av arbeidet foregår i land, mens andre deler foregår ute på kontinentalsokkelen. Den kjennetegnes dessuten ved arbeidets oppsplitting: Den delte organisasjon hvor oppdragsgiver foruten eget apparat og egne arbeidstakere har entreprenører under seg, og disse entreprenørene igjen under seg nye underentreprenører, gjerne i flere ledd. For å sitere: «For norske skatte- og avgiftsmyndigheter er det blitt et stadig større problem å få oversikt over utenlandske foretak og arbeidstakere som opererer her i riket eller på den norske delen av kontinentalsokkelen. Det er ofte store vansker med å få opplysninger om hvorvidt utenlandske arbeidstakere nyttes, og med å skaffe oversikt over varigheten av arbeidsoppdragene.» Dette siste står å lese i innledningen til den skatteproposisjon som vi nå behandler. Det er et departementalt språkbruk. Mindre departementalt uttrykkes det i en artikkel i «The Guardian» for 18. november i år. Under tittel: «Hvorledes oljefolkene greier å ligge foran i skattespillet» heter det m. a. «Skattleggingen på kontinentalsokkelen er et eneste rot. Skattemyndighetene har like til for et år eller to siden ikke visst hva de skulle gjøre med oljeindustrien, og nå når de vet hva de vil gjøre, har de ikke muligheter for å gjennomføre tingene.» «The Guardian» forklarer dette med at oljeselskapene har knyttet til seg den mest fremragende skatteekspertise, mens myndighetene ikke har tilstrekkelig motekspertise. Her ligger en del av forklaringen, fortsetter «The Guardian», på hvorfor den felles anstrengeise av norske og britiske skattemyndigheter for å bringe klarhet i transaksjonene til en av de største offshore-entreprenører, Brown &Rooth, går så seint, og hvorfor vi ikke kan vente at undersøkelsene vil være avsluttet med det første. I artikkelen henvises det til en person som har vært sterkt involvert med gruppens operasjoner både i Storbritannia og i Norge. Han skal ha uttalt: «Brown & Rooth er imperialister tvers igjennom. De foretrekker å bruke andre amerikanske selskaper som underentreprenører. Problemet for Norge er at myndighetene i det hele tatt ikke var forberedt på oljefolkene da de kom. 1977. 8. des. — Lov om oppdragsgiveres og oppdragstakeres opplysningsplikt til skattemyndighetene m. v. bedre. Nå forsøker de å statuere et eksempel gjennom Brown & Rooth fordi de er de største.» Det dreier seg altså ikke bare om dette firma, men om flere entreprenører. Jeg har vært inne på tanken i forbindelse med sitatet fra «The Guardian» at det kanskje kan virke urettferdig når Brown & Rooth nevnes spesielt og alene. Det kan jo ikke utelukkes at andre har oppført seg på nøyaktig samme måte og derfor med like stor berettigelse kunne ha vært nevnt. Men dette vet jeg intet om og tør ikke ta ut firma Brown & Rooth med den begrunnelse. Og til slutt et lite sitat til: «Liksom i de fleste høyskattesamfunn er juridisk bistand for å unngå skatt blitt en vekstnæring.» Det er både en interessant og skremmende lesning å se hvordan entreprenørgigantene har organisert sin virksomhet ved underavdelinger spredd over hele Europa som gjør forretninger med hverandre mot hyggelige honorarer. Den gjensidige krysstrafikk og dublisering er enkel nok. Den setter selskapene i stand til å få sine egne og de ansattes skattbare inntekter ned til et minimum. Jeg tør naturligvis ikke stå inne for de opplysninger «The Guardian» gir, men en må vel kunne våge seg til å mene at en formentlig beveger seg farlig nær sannheten, og i hvert fall er det såpass alvorlig at også de norske skattemyndigheter seiv vurderer situasjonen som uoversiktlig. Det gir i seg seiv grunn til at det reageres og strammes inn, og jeg vil legge til: at det ikke vises unødvendig tilbakeholdenhet. Om en ikke reagerer, vil det naturligvis være økt fare for at forhold som alle formentlig vil reagere mot, blir sementert. Seiv om den saken vi i dag behandler, formelt bare angår skatter, har den sannsynligvis også virkninger utover skatteloven. Når utenlandske foretak og arbeidstakere vanskelig lar seg fange opp av vårt skattenett, skaper det også skjevhet i forhold til norsk virksomhet og norske arbeidstakere. Det skaper en unødvendig treghet i oppbyggingen av norsk ekspertise, og de etablerte utenlandske foretak opprettholder sin anseelse for effektivitet ved å leie og ta opp alle de beste folkene på området. Vi har hittil erkjent — og gjør det fortsatt — at vi er avhengige av utenlandsk ekspertise på dette store og vanskelige og nye området. Men det kan umulig være slik at vi ikke gjør vårt beste for etter hvert å skaffe oss en egen ekspertise, som gir oss større anledning til å gå inn i andres sted. I hvert fall bør ikke uoversiktlighet når det gjelder beskatning av utenlandske foretak og arbeidstakere, være et forhold som bidrar til en uheldig utvikling. som må anses bosatt i Norge, skattlegges etter de samme regler som gjelder for nordmenn. Midlertidig opphold av minst seks måneders varighet likestilles med bosetting. Har skattyteren vært bosatt her i landet i bare en del av inntektsåret, skal det ikke svares skatt her av inntekt som er opptjent før innreisen til Norge. Den formue skattyteren har pr. 1. januar året etter inntektsåret, er skattepliktig her i landet når skattyteren anses som bosatt her på dette tidspunkt. Også personer som midlertidig oppholder seg her i landet, skal svare skatt. Skatteplikten er da begrenset til lønn utbetalt fra kilder i Norge. Her er det ikke noe krav om at virksomheten skal drives fra et fast driftssted eller være norskregistrert. Skatteloven fastslår skatteplikt for alt lønnsarbeid i tilknytning til undersøkelse etter og utnyttelse av forekomster som blir utført på kontinentalsokkelen. I de omtalte skattebestemmelser finnes det visse begrensninger, og det er rimelig å nevne at Norge har inngått skatteavtaler med en rekke stater. Det gjelder foruten de nordiske land de fleste vesteuropeiske stater og bl. a. USA og Japan. Skatteavtalene inneholder nærmere regler om prinsippet om skattlegging etter bosted. Her gjelder det at lønnsinntekter skal skattlegges i den stat arbeidet utføres, dog ikke når et arbeidsforhold i Norge i inntektsåret er under 183 dager, og lønnen ikke utbetales fra norsk arbeidsgiver eller belastes et fast driftssted som den utenlandske arbeidsgiver har i Norge eller på kontinentalsokkelen. Noen av de eldre skatteavtalene inneholder ikke en slik bestemmelse, slik at en uten begrensning også kan beskatte arbeidsinntekter på kontinentalsokkelen for personer bosatt i nevnte land. De nå føreslåtte lovbestemmelser tar som alt nevnt sikte på å gi norske skatte- og avgiftsmyndigheter oversikt over utenlandske foretak og arbeidstakere som opererer her i riket eller på den norske delen av kontinentalsokkelen, og på å skaffe seg en oversikt over varigheten av arbeidsoppdraget. Plikten til å gi opplysninger legges på oppdragsgiverne. Det samme skal gjelde for bygge- og anleggsvirksomhet. Det er forutsetningen at plikten skal begrenses til større bygge- og anleggsvirksomhet. Det skal derimot ikke gis opplysninger om norske selskaper som driver slik virksomhet, eller deres ansatte. Disse selskaper vil imidlertid ha plikt til å gi opplysninger om eventuelle utenlandske selskaper de gir oppdrag til. Oppdragsgiveren skal gi opplysninger både om egne utenlandske oppdragstakere og eventuelle underordnede oppdragstakere. Entreprenøren skal også gi opplysninger om arbeidstakere ansatt hos underentreprenør. og hos underentreprenører i leddene videre nedover. Opplysningene skal gis uoppfordret. Opplysningsplikten begrenses til noen få data som oppdragstakernes, dvs. selskapenes, navn, adresse, hvor oppdraget skal utføres, og antatt varighet. Videre skal det gis opplysninger om arbeidstakernes navn, adresse og eventuelt personnummer, samt arbeidsgiver. Likningsmyndighetene anser det som viktig at opplysningene blir gitt så snart som mulig. Det foreslås at opplysningene skal innleveres snarest etter at kontrakt er inngått, og seinest 14 dager etter at oppdraget eller arbeidet er påbegynt. Skal en ha noe håp om at denne opplysningsplikten blir fulgt opp, er en etter forslaget nødt til å innføre regler som fastlegger sanksjoner. Departementet går i sitt forslag inn for et subsidiært ansvar for underentreprenørenes egenskatt, og det skal gjelde i forhold til alle ledd nedover i rekken. Men det er viktig å understreke at subsidiæransvaret vil bare foreligge når opplysningsplikten vedrørende oppdragene ikke blir oppfylt. De står altså ikke inne for at opplysninger som måtte være uriktige, føres videre. Viktig er det også at dette ansvaret ikke inntrer automatisk. Avgjørelsen skal treffes av fylkesskattesjefen, men den kan ankes. Ansvaret for oppdragstakernes skatt vil først kunne gjøres gjeldende når skatt er utskrevet eller iliknet. Departementet mener at det bør kunne ilegges en daglig mulkt inntil opplysningene er gitt. Når det gjelder opplysninger vedrørende arbeidstakerne, foreslås at sanksjonene begrenses til daglig løpende mulkt. Departementet tar ikke opp forslag om å innføre subsidiært ansvar på arbeidstakernes skatt. Departementet gjør ellers i proposisjonen oppmerksom på at departementet er innstilt på å fremme nye lovforslag om et videre utbygd ansvarssystem hvis de foreslåtte sanksjoner skulle vise seg utilstrekkelige. Alle oppdragsgivere som er med i en entreprise, plikter å sørge for at det blir gitt opplysninger om alle oppdragstakere i nedstigende linje, også fra hans oppdragstakere. Komiteen har fått anledning til å gjøre seg kjent med Norsk Offshoreforenings, ELFs og andres merknader til departementets forslag. I noen utstrekning er det blitt tatt hensyn til disse. Men slik forslaget nå ligger fore fra departementet, har komiteen enstemmig sluttet seg til det. Jeg gjør oppmerksom på at en av paragrafene har undergått en forandring i forhold til proposisjonen. Men det er en endring som mer er av redaksjonell karakter, og den er skjedd i forståelse med departementet. Proposisjonen inneholder foruten den sak jeg nå har omtalt, også tre andre skatteforslag. Det første av disse gjelder skattespørsmål i forbindelse med lov om selveiende forretningsbanker. Disse forslag hadde sammenheng med de forslag som ble fremmet i Ot.prp. nr. 42 for 1976—77 om endringer i lov om forretningsbanker og lov om selveiende forretningsbanker. Forslaget til lov om selveiende forretningsbanker ble imidlertid ikke tatt opp til behandling av Odelstinget. Da det nå er fremmet forslag til lov om selveiende forretningsbanker som egen sak, finner komiteen det mest hensiktsmessig å behandle foreliggende skattespørsmål i forbindelse med lovforslaget som vil åpne adgang til å etablere selveiende forretningsbanker. Komiteen tar derfor ikke opp til behandling i nærværende innstilling de forslag til lovendringer som knytter seg til dette punkt i proposisjonen. Den tredje sak som tas opp, gjelder taksering av fast eiendom for utskrivning av eiendomsskatt. I påvente av det nye takseringssystem og den omlegging som skal skje, har enkelte kommuner utsatt den periodiske omtaksering som etter gjeldende regler skal foretas hvert tiende år. Departementet har ment at det er rimelig grunn til å unnlate å foreta alminnelig omtaksering etter de gamle bestemmelsene og har for en del kommuner godkjent bruken av gjeldende takster i inntil tre år etter utløpet av 10-årsperioden. Nå viser det seg imidlertid at den nye takseringsordningen sannsynligvis først kan settes i verk for inntektsåret 1981. Departementet foreslår derfor at kommunene skal få adgang til å forlenge gyldighetstiden for den sist foretatte alminnelige taksering utover den någjeldende grense på tre år fram til det tidspunkt da eiendomsskattelovens bestemmelser ble gjort gjeldende. Departementet foreslår derfor en endring i loven i samsvar med dette. Komiteen har for sitt vedkommende ikke gjort noen bemerkninger til forslaget og slutter seg derfor til proposisjonen. Endelig foreslår departementet med bakgrunn i lov av 27. mai 1977 om særskilt skattefrådrag for intektsåret 1977 — det hadde altså sammenheng med det kombinerte inntektsoppgjøret — at personlige skattytere som liknes i klasse 1 eller 2, skal ha et særskilt frådrag i utliknede inntektsskatter og medlemsavgift til folketrygden. Frådraget skal beregnes av inntekt som etter sin art er pensjonsgivende etter folketrygdloven. Det særskilte frådraget skal settes til 1 pst. av den del av inntekten som overstiger 100 000 kr. og V 2 pst. av inntekter mellom 100 000 og 159 600 kr. Med virkning f ra 1. desember 1977 er kronebeløpet forhøyet med 1000 til 14 400 kr. 1977. 8. des. — L/>v om oppdragsgiveres og oppdragstakeres opplysningsplikt til skattemyndighetene m. v. Dette fører med seg at de høyeste pensjonsgivende inntekter øker. Departementet foreslår at dette beløp også blir øverste grense for beregning av skattefrådrag for 1977, og foreslår at bestemmelsene under § 2 i loven om særskilt skattefrådrag for inntektsåret 1977 endres i samsvar med dette. For skattytere som svarer sjømannsskatt, er det fastsatt særlige regler for sykedelen av medlemsavgiften for sjømenn i innen- og utenriks fart, og at avgiften skal beregnes med utgangspunkt i pensjonsgivende inntekt. Departementet mener imidlertid at det vil være meget uheldig å la øking av grunnbeløpet for desember 1977 få virkning for skattytere som svarer sjømannsskatt. Det foreslås derfor ikke noen endring av den øvre grense ved beregning av skattefrådrag i månedsinntekt om bord. Heller ikke til dette forslaget har komiteen noen bemerkninger, og slutter seg derfor til proposisjonen. Kristin Lønningdal: Jeg skal få knytte noen bemerkninger til det første av de fire punktene i proposisjonen, nemlig om oplysningsplikt angående utenlandske arbeidstakere i oljevirksomheten. Det er uten videre klart at folk som arbeider her i landet, skal betale skatt. Også utlendinger som arbeider her, må finne seg i det. Utlendinger som arbeider minst et halvt år sammenhengende innen riket, anses som bosatt her, og de skattlegges etter de samme regler som nordmenn. Utlendinger betraktes som midlertidig bosatt hvis de arbeider mindre enn halve året. De har også skatteplikt. Denne er begrenset til lønn utbetalt fra kilder i Norge. Det gjelder ennå visse særbestemmelser for disse, men de er under vurdering. Denne loven som her er til behandling, er først og fremst laget med tanke på utenlandske underentreprenører og deres ansatte på kontinentalsokkelen, seiv om en del base- og anleggsvirksomhet i land som har sammenheng med dette, også trekkes inn. Det har vist seg meget vanskelig for skattemyndighetene å få oversikt over hvem som til enhver tid utfører arbeider i Nordsjøen. I likhet med sakens ordfører tror jeg derfor at denne loven er både nødvendig og betimelig. Nå foreslås det at hovedentreprenørene skal sende oppgåver med bestemte opplysninger om alle de firmaer som de knytter til seg for å utføre et arbeid. De skal også gi opplysninger om underentreprenørenes ansatte. Dette virker noe tungvint. De samme underentreprenører skal nemlig også gi melding om sine ansatte og om oppdragstakere som de i sin tur måtte engasjere. Men det lar seg vel organisere med god vilje fra alle kanter. Jeg mener bare at det er litt om å gjøre å begrense papirflommen. Det forutsettes utfyllende forskrifter. Disse bør gi rom for flere forskjellige mater å løse oppgaven på. Komiteen har fått to brev i sakens anledning. Det ene inneholder en del kommentarer som er laget på basis av samtaler mellom tre av de største operatører i norsk sektor. Det viser seg at disse selskapene har funnet fram til et felles forslag til en praktisk ordning. De har også diskutert denne ordningen med Oljedirektoratet, og det foreligger pr. i dag en avtale med dette direktorat. De angjeldende selskaper ber departementet ta hensyn til disse kommentarene, og det mener jeg det er all mulig grunn til. I korte trekk går ordningen ut på følgende: Hver måned sendes en «datapakke» fra hvert av selskapene til Oljedirektoratet. Denne inneholder opplysninger om oppdragstakere i alle ledd fra a) til j). Det brukes et skjema som selskapene har utarbeidet i fellesskap til dette bruk. Oljedirektoratet mottar selskapenes rapporter, og formidler dem videre til alle andre norske myndigheter som har bedt om og som har rettslig adgang til å motta de opplysninger rapporten inneholder. Det er mulig at «pakken» trenger visse justeringer for at den skal være tilfredsstillende for skattemyndighetene. Det lar seg sikkert ordne ved nærmere kontakt mellom de berørte instanser. Som nevnt før føreligger det en enstemmig innstilling. Mine bemerkninger dreier seg om den praktiske gjennomføring. Hovedsaken blir å få inn så fullstendige opplysninger som mulig på et tidlig tidspunkt, uten at det fører til en overdreven papirmølle. Vedtektene må utformes så smidig at loven også blir til å leve med for de firmaene det gjelder. I Sverige er det nylig lagt fram en utredning om ansvar for skatt ved entrepriser m.v. Det foreslås et spesielt regelsett for arbeid i verftsindustrien og for større anleggs- og byggearbeider. Reglene tenkes i Sverige bare gjort gjeldende for oppdrag hvor vederlaget overstiger 5 mill. kr. I § 1 i det lovforslag som vi behandler her i dag, sies det bare at opplysningene skal gis om «... personer bosatte i utlandet eller der hjemmehørende selskaper som gis oppdrag på kontinentalsokkelen eller på plass for bygge- eller monteringsarbeid i riket». Departementet opplyser i proposisjonen at det vil bli gitt forskrifter som begrenser oppgaveplikten til større bygge- og anleggsvirksomhet i land. Jeg synes dette «større» er noe übestemt. Komiteen har diskutert dette med representanter fra departementet. eller andre kriterier. Jeg tror iallfall det er vesentlig at det blir gjort. Det arbeidet som en rekke personer skal utføre for å nå målet, må jo stå i et visst forhold til det man ønsker å oppnå, og til de beløp det kan antas å innbringe statskassen. Jeg stoler også på at en oppdragsgiver ikke skal kunne pålegges ansvar for forfalt, men ikke innbetalt skatt som er utskrevet eller ilignet en oppdragstaker, dersom oppdragsgiveren har gjort hva han kunne for å skaffe seg de ønskede opplysninger. Det kan nemlig tenkes at det blir gitt gale eller mangelfulle opplysninger av underentreprenøren som oppdragsgiveren ikke har mulighet for å kontrollere. Med disse bemerkninger vil jeg anbefale det foreliggende forslag. Kjell Magne Bondevik: Som allerede nevnt er dette en enstemmig innstilling, og jeg skal derfor ikke si så svært mye. Det interessante punkt i forslaget til vedtak i dag er egentlig punkt D, som går på opplysningsplikt i forbindelse med oppdrag innenfor oljevirksomheten. Skattespørsmål i forbindelse med oljevirksomheten er jo et forholdsvis nytt felt å arbeide med for vårt land, og det er også omfattet med stor interesse av offentligheten. Jeg tror for min del at vi neppe vil være ferdig med disse spørsmål i og med den saken vi behandler i dag. Internasjonale oljeselskaper er så profesjonelle i sin virksomhet og problemstillingen for norske likningsmyndigheter i forbindelse med oljevirksomheten er såpass ny at jeg tror dette er spørsmål som Stortinget vil komme tilbake til flere ganger. Det viktigste i dagens forslag til vedtak er som nevnt punkt D, som går på opplysningsplikten for oppdragsgivere. Jeg synes det er helt rimelig at oppdragsgiverne — det siste ledd, om en kan si det slik — har en slik opplysningsplikt for dem som benyttes av vedkommendes oppdragstakere. Jeg tror også at dette er den eneste måte å få en rimelig kontroll på. Det har vært en del uro om konsekvensene av det subsidiære ansvar som oppdragsgiveren ifølge innstillingen har. Men dette er et ansvar som bare kommer inn hvis opplysningsplikten fra oppdragsgiverens side er forsømt. Denne plikten går som kjent ikke lenger enn til å oppgi navn på oppdragstaker, adresse, eventuelt arbeidsgivernummer, tidspunkt for oppstarting og avslutning av oppdraget og stedet for oppdraget. Intensjonen er altså, for å si det litt enkelt og populært, å få tak i dem som er skattepliktige. Oppdragsgiveren vil sjølsagt ikke kunne være ansvarlig for den enkeltes opplysninger og omfanget av skatten. Men han har et ansvar for å oppgi dem som er skattepliktige. Dette synes jeg er en helt rimelig og naturlig bestemmelse. synes derfor denne saken skulle være grei, og at Odelstinget enstemmig kunne slutte seg til innstillingen. Johan J. Jakobsen: Noen få bemerkninger om den del av innstillingen som angår skattlegging av utenlandske næringsdrivende som driver virksomhet i Norge og på kontinentalsokkelen. Rapportene om de forskjellige skatteunndragelser i forbindelse med oljevirksomheten på kontinentalsokkelen er i realiteten en litt übehagelig påminnelse om at det ikke er så lett å hanskes med alle sider av den nye næringsvirksomheten vi har fått. De episoder som har kommet fram i lyset, kan, dersom ikke myndighetene skjerper innsatsen mot slike unndragelser, komme til å svekke tilliten til vår egen evne til å hanskes med de skattemessige sider ved oljevirksomheten, og dessuten bidra til å svekke tilliten til vårt skattesystem mer generelt. Mot denne bakgrunn er det positivt at komiteen så samstemmig understreker behovet for at norske skatte- og avgiftsmyndigheter blir gitt det nødvendige redskap for sikrest å kunne nå fram til beskatning av utenlandske foretak og arbeidstakere, og at dette i særlig grad gjelder i forholdet til selskaper som utfører tidsbegrenset opdrag i Norge eller på den norske kontinentalsokkel. Nå er det grunn til å understreke at dette spørsmål også har sammenheng med skattemyndighetenes kapasitet til enhver tid. Jeg finner i den forbindelse grunn til å minne om den tanke som ble fremmet i Stortingets spørretime den 26. oktober i år av representanten Ole Gabriel Ueland, som på bakgrunn av de spesielle problemer lokale likningsmyndigheter i Rogaland og Jæren-området har med å løse sine oppgåver, tok opp spørsmålet om den manglende kapasitet til å utføre en tilfredsstillende kontroll med selskaper som er knyttet til oljevirksomheten i Nordsjøen. I forbindelse med den saken fremmet representanten Ueland en tanke som det er grunn til å se nærmere på, særlig i de strøk hvor dette er blant de store problemer. Han spurte nemlig om det i slike områder kunne tenkes opprettet interkommunale regnskapskontorer som kunne avlaste de kommunale likningsnemndene når det gjelder en så spesiell og vanskelig del av beskatningssystemet som det her er snakk om. Jeg vil minne om at statsråden som et tilsvar til representanten Ueland lovte å forelegge spørsmålet for skattedirektøren. Jeg håper at det kan komme noe konkret ut av også den saken. Rolf Presthus: Det har fremgått av denne debatt at alle mener at det foreliggende lovforslag representerer en berettiget og nødvendig lov. skattestystem hvor skattytere kan slippe rimeligere fra det i virksomhet på kontinentalsokkelen enn på land. Det er å håpe at denne lovgivning vil være tilstrekkelig, men først under praktiseringen av loven vil man kunne se om den er tilstrekkelig til å hindre at internasjonale virksomheter med toppekspertise på skattesektoren på lovlig måte kan unngå å betale den skatt til Norge som vi mener at de bør betale. Det er ikke bare et spørsmål om kontroll. Det er også et spørsmål om skatteekspertise. Og jeg er ikke overbevist om at norske myndigheter er slik skodd at de kan ta kampen opp på like fot med den internasjonale skatteekspertise. Her er det ikke bare spørsmål om antall nye stillinger. Det er også spørsmål om å skaffe seg den ekspertise og innsikt av en helt særegen karakter som her kreves, og som i realiteten vel nesten bare finnes på det internasjonale marked. Jeg vil derfor be om at man følger utviklingen her med oppmerksomhet. Dette var da først og fremst vedrørende de materielle regler. Når det gjelder praktiseringen av den lov som Odelstinget i dag har til behandling, vil jeg nøye meg med å si et par ord, idet andre talere allerede i ordskiftet har berørt de konkrete bestemmelser. Fru Lønningdal berørte i sitt innlegg også spørsmålet om aktsomheten. Det er ikke meningen med denne lov å ramme operatorer som utviser forsvarlig aktsomhet. Det er skjødesløshet og forsøk på bevisst å unndra skatt fra norske myndigheter som man tar sikte på å komme til livs. Denne lovgivning vil forhåpentlig føre til at operatorene blir enda mer forsiktige når de velger seg underentreprenører. Men vi vil nok få visse overgangsproblemer fordi enkelte operatorer tidligere kanskje ikke har vært så forsiktige i valg av underentreprenører som de vil være etter at denne lov er trådt i kraft. Jeg forutsetter at man ved fortolkningen av loven viser et rimelig hensyn når det er spørsmål om å gjøre ansvar gjeldende overfor en hovedentreprenør når han gjør det som man med rimelighet kan forlange av ham, men hvor han på grunn av lovgivningen da underentreprenørkontraktene ble inngått, ikke hadde så stor foranledning til i tilstrekkelig grad å sikre seg sivilrettslig overfor underentreprenøren. Hovedregelen må på dette område, som ellers i samfunnet, være at man opprettholder kravet om forsvarlig aktsomhet. Men man skal ikke blø for andres feil når man har gjort det som samfunnet med rimelighet kan forlange for at det offentlige ikke skal påføres noe tap. Statsråd Per Kleppe: uoversiktlig område for vår skatteadministrasjon. Det er også nytt, slik at en rekke av problemene krever nytt regelverk og også nye rutiner. Jeg er også enig i at dette krever en styrkelse av vårt apparat på flere områder, også når det gjelder personale. Det har selvsagt tatt noen tid å kunne få oversikt over hva problemene består i, men det er nå vår hensikt å følge opp det regelverk som foreligger, og eventuelt styrke det, og i praksis også anvende det på en slik måte at man kan få større likhet i beskatningen mellom de grupper man her i første rekke tar sikte på, og befolkningen ellers. Vi arbeider nå med å lage utfyllende forskrifter til loven om opplysningsplikt. Der vil vi bl. a. ta opp det spørsmål som fru Lønningdal stilte om hva som er større anleggsvirksomhet i land. Slike avgrensinger får vi ta via forskriftene. Vi arbeider også med enkelte spørsmål som kan føre til endringer i skattlegging av utenlandske arbeidstakere. Det gjelder bl. a. om skattlegging av godtgjørelse som oppebæres etter at oppdraget er avsluttet og arbeidstakerne har f orlatt landet. Vi har fått en henvendelse fra skattedirektøren nå ganske nylig hvor han gir uttrykk for at det forslag som er lagt fram i Ot.prp. nr. 23, ikke går langt nok og at en burde latt opplysningsplikten også omfatte skattepliktige som er hjemmehørende i Norge. Han nevner agenter med eget kontor, datterselskaper av utenlandske moderselskaper m.v. Det er et nytt spørsmål som vi må se nærmere på, og vi vil eventuelt komme tilbake til dette på et senere tidspunkt. Det spørsmål som enkelte har nevnt om styrking av skatteadministrasjonen, var jeg for så vidt inne på da vi behandlet vedkommende budsjett for kort tid siden. Jeg refererte da en henvendelse fra skattedirektøren om styrking bl. a. av den del av skatteetaten som arbeider med oljevirksomheten. Dette er et spørsmål som vi vil komme tilbake til med konkrete forslag over nyttår. Johan J. Jakobsen spurte om en kunne få en styrkelse også på det lokale plan, f. eks. ved interkommunale kontorer som var spesialisert på oljevirksomhet. Det er et spørsmål som vi vil se på. Jeg minner om at det kanskje kunne være nærliggende å bruke det apparat vi har. Da tenker jeg særlig på fylkesskattekontorene, som kan ta opp spørsmål som gjelder hele distriktet. Enkelte fylkesskattekontorer har etter hvert fått en bemanning som gjør dette mulig, og det er et arbeid som vi er interessert i å følge opp. Hr. Presthus mente at det ikke bare var spørsmål om antall stillinger, men også om kvalitet på den ekspertise man skaffet seg. har på dette område fått en avdeling ved skattedirektørens kontor som etter min oppfatning gjør et utmerket arbeid. Det er klart at det tar tid å bygge opp en ekspertise på dette området, men jeg regner med at dette kan være en kjerne når det gjelder å få innsikt på dette området, som vi kan få glede av ikke bare sentralt, men også i det lokale skattearbeid. Presidenten: Flere har ikke forlangt ordet, og debatten er avsluttet. Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slike vedtak til lover: A. lov om endringer i lov nr. 8 av 18. august 1911 om skatt av formue og inntekt (skatteloven). I lov nr. 8 av 18. august 1911 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) skal følgende bestemmelser lyde: I. § 37 bokstav e: Livsforsikringspoliser blir bare å skattlegge for det samlede beløp som polisene lyder på ut over følgende grenser: kr. 50 000 for skattepliktige i klasse 1 kr. 100 000 for skattepliktige i klasse 2 og for skattepliktige i klasse 1 som nevnt i § 76 og § 77 nr. I—4, samt for ektefeller hvorav den ene lignes etter § 16 fjerde eller femte ledd. I forhold hertil ansettes polisene til en brøkdel av den samlede gjenkjøpsverdi, som de etter forsikringens art faktisk art. Avtale eller forsikringsvilkår om at forsikring ikke kan kreves gjenkjøpt, er uten betydning. Er gjenkjøpsverdien ikke tilfredsstillende opplyst, fastsettes den ved skjønn. Nærmere regler herom utferdiges av vedkommende regjeringsdepartement. Livsforsikringspoliser, som er tegnet til fyldestgjørelse av tvungne innskudd i pensjonskasse eller enkekasse, medregnes ikke ved formuesansettelsen. I øvrig kan vedkommende regjeringsdepartement, når det finner det ønskelig, gi bestemmelse om at enkelte arter av livsforsikring skal være unntatt fra formuesbeskatning. 11. Denne lov trer i kraft straks. B. lov om endring i lov nr. 37 av 27. mai 1977 om særskilt skattefrådrag for inntektsåret 1977. I lov nr. 37 av 27. mai 1977 om særskilt skattefrådrag for inntektsåret 1977, gjøres følgende endringer: I. § 2 annet ledd skal lyde: Frådraget etter første ledd settes til 1 pst. av den del av inntekten som ikke overstiger kr. 100 000 og 0,5 pst. av inntekt mellom kr. 100 000 og kr. 160 500. § 3 første ledd skal lyde: For skattytere som svarer sjømannsskatt etter lov av 12. mars 1947 nr. 2, reduseres trekk i inntekt om bord for tidsrommet 1. juni til 31. desember 1977 med 2 pst. av månedlig pensjonsgivende inntekt på kr. 10 000 eller mindre. Av månedsinntekt mellom kr. 10 000 og kr. 16 000 settes reduksjonen til 1 pst. § 3 tredje ledd blir annet ledd. 11. Denne lov trer i kraft straks. C. lov om endring i lov nr. 29 av 6. juni 1975 om eigedomsskatt til kommunane. I lov nr. 29 av 6. juni 1975 om eigedomsskatt til kommunane skal følgjande regel lyde: I. § 33 nytt tredje ledd. Kommunestyret kan gjere vedtak om at den siste ålmenne verdsetjinga for utskriving av eigedomsskatt, skal gjelde fram til reglane i § 8 vert sette i kraft. 11. Denne lov trer i kraft straks. D. lov om oppdragsgivers og oppdragstakers opplysningsplikt til skattemyndighetene. § 1. Oppdragsgivere som driver virksomhet som er skattepliktig etter lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt eller lov av 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster m. v., skal uoppfordret gi opplysninger om personer bosatt i utlandet eller der hjemmehørende selskaper som gis oppdrag på kontinentalsokkelen eller på plass for bygge- og/eller monteringsarbeid i riket. Opplysningsplikten etter første punktum omfatter oppdrag som oppdragsgiveren seiv har gitt eller som har tilknytning til dette oppdrag og som utføres på samme sted. §2. Opplysningsplikten etter § 1 omfatter oppdragstakernes navn, adresse, eventuelt arbeidsgivernummer, tidspunkt da oppdragene forutsettes påbegynt og avsluttet, og stedet der oppdraget skal utføres. Det skal også opplyses om kontraktsbeløp i de kontrakter oppdragsgiveren har inngått med en oppdragstaker. §3. Enhver oppdragsgiver skal uoppfordret gi opplysninger om arbeidstakere ansatt hos oppdragstakere som nevnt i § 1 og som utfører arbeid på oppdragsstedet. Videre plikter oppdragstakeren seiv å gi opplysninger om egne arbeidstakere som utfører slikt arbeid. §4. Opplysningsplikten etter § 3 omfatter: a) Arbeidstakers navn, adresse, nasjonalitet, eventuelt personnummer og arbeidsgiver. b) Arbeidssted og antatt varighet av det oppdrag som arbeidet direkte knytter seg til. § 5. Opplysningene skal gis til ligningskontoret i den kommune der oppdraget utføres snarest etter at kontrakt er inngått og senest 14 dager etter at oppdraget eller arbeidet er påbegynt. Ved oppdrag på kontinentalsokkelen gis opplysningene til ligningskontoret i den kommune hvor innehaver av den utvinnings- eller undersøkelsestillatelse som oppdraget vedrører har kontor. Har flere slik tillatelse i fellesskap, gis opplysningene til den kommune der operatøren har kontor. Kongen kan gi forskrifter om at opplysningene skal sendes til annen tid og til annen myndighet eenn nevnt i første og annet ledd. §6. Oppdragstakere og arbeidstakere nevnt i §§ 1 og 3 er pliktig til å medvirke til at opplysningsplikten etter denne loven blir oppfylt. §7. Dersom opplysninger nevnt i § 2 ikke er innkommet til rett tid, kan oppdragsgiver som ikke har oppfylt sin opplysningsplikt, pålegges ansvar for forfalt, men ikke innbetalt, skatt som er utskrevet for eller ilignet en oppdragstaker. Ansvarsbeløpet forfaller til betaling én måned etter at det er sendt melding til oppdragsgiveren om fastsettelsen av beløpet. Er det innbetalte beløp vedrørende en oppdragstaker større enn dennes ilignede skatt, skal det overskytende tilbakebetales oppdragsgiveren. §8. Det kan ilegges en dagsmulkt inntil opplysningene som nevnt under §§ 2 og 4, er gitt. Når mulkt pålegges aksjeselskap eller annen sammenslutning der medlemmene har begrenset ansvar, kan også styrets medlemmer gjøres ansvarlig. Bestemmelsene i annet punktum gjelder bare ved manglende opplysninger om egne oppdrags- og arbeidstakere. Mulkten tilfaller statskassen. §9. Avgjørelser som nevnt i § 7 første ledd og § 8 treffes av fylkesskattesjefen i det fylket der opplysningene skal gis. Direktøren for skattevesenet er klageinstans. § 10. Inndrivelse av ansvarsbeløp etter § 7 og løpende mulkt etter § 8 skjer etter § 49, nr. 3 i lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt. §11. Uten hinder av bestemmelsene om taushetsplikt i skattelovgivningen kan Kongen bestemme at opplysninger som nevnt i §§ 2 og 4 kan meddeles nærmere angitt offentlig myndighet. Kongen kan videre bestemme at offentlig myndighet uten hinder av taushetsplikt skal gi skattemyndighetene opplysninger om oppdrag og arbeidstakere nevnt i §§ 1 og 3. §12. Kongen kan bestemme at enkelte grupper av oppdragsgivere og oppdragstakere helt eller delvis skal være unntatt fra opplysningsplikten. Kongen kan gi forskrifter til utfylling og gjennomføring av denne lov. §13. Denne lov trer i kraft fra den dag Kongen bestemmer. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Lo wedtakene vil bli sendt Lagtinget. Sak nr. 10. Innstilling fra administrasjonskomiteen om lov om endringer i lov av 3. desember nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn. (Innst. O. nr. 13, jfr. Ot.prp. nr. 26). Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til lov om endringer i lov av 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn. I. I lov av 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn gjøres følgende endringer: § 5 nr. 1 første og annet ledd skal lyde: 1. Årspensjonen er a) kr. 93,50 for hver fartsmåned for pensjonist som ikke er fylt 67 år med de unntak som er nevnt i bokstav b, b) kr. 30,10 for hver fartsmåned for pensjonist som er fylt 67 år eller som har full uførepensjon etter lov om folketrygd, og for pensjonist som har redusert uførepensjon fra folketrygden for en forholdsmessig del av fartsmånedene som svarer til uføregraden, med 40 prosent tillegg for hver fartsmåned i stilling som er nevnt i gruppe 1 i § 27 første ledd. Måned som arbeidstakeren oppebærer pensjon for etter denne lov, regnes ikke med. Møte onsdag den 18. januar 1978 kl. 10.45. President:Per Karstensen. Dagsorden (nr. 7): Referat. Statsråd Per Kleppe overbrakte 3 kgl. proposisjoner (se under Referat). Referat: 1. (50) Lagtingets presidentskap melder at Lagtinget har antatt Odelstingets vedtak til 1. lov om endringer i lov 19. juni 1969 om lov om sykehus m. v., 2. lov om endringer i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd, 3. lov om tillegg til lov av 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd, 4. lov om endring il) lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd og 2) lov av 19. juni 1969 nr. 61 om særtillegg til ytelser fra folketrygden. 5. lov om grensene for Egersund havnedistrikt, 6. lov om grensene for Vardø havnedistrikt, 7. lov om forlenget gyldighet av midlertidig lov av 8. juni 1973 nr. 48 om bygging, innredning, etablering og utvidelse av anlegg for klekking av rogn og for oppdrett av fisk, 8. lov om opphevelse av lov av 25. mars 1949 nr. 2 om garantifond for lån i Norges Kommunalbank m. v., 9. lov om endringer i reglene om stønad under arbeidsløyse i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd, 10. lov om forlenget gyldighet av § 16, første ledd nr. 12 i lov av 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgif t, 11. lov om endringer i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av inntekt og formue (skatteloven), 12. lov om endring i lov av 10. desember 1976 nr. 90 om forsørgerfradrag i skatt for barn og ungdom, 13. lov om endring i lov av 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster m. v., 14. lov om endringer i lov nr. 8 av 18. august 1911 om skatt av formue og inntekt (skatteloven), 15. lov om endring i lov nr. 37 av 27. 16. lov om endring i lov nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane, 17. lov om oppdragsgiveres og oppdragstakeres opplysningsplikt til skattemyndighetene og 18. lov om endringer i lov av 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn, — og at lovvedtakene er sendt Kongen. 2. (51) Statsministerens kontor melder at 1. lov om endringer i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd, 2. lov om tillegg til lov av 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd og 3. lov om endringer i 1) lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd og 2) lov av 19. juni 1969 nr. 61 om særtillegg til ytelser fra folketrygden — er sanksjonert under 9. desember 1977. 3. (52) Statsministerens kontor melder at 1. lov om endringer i lov nr. 8 av 18. august 1911 om skatt av formue og inntekt (skatteloven), 2. lov om endring i lov nr. 37 av 27. mai 1977 om særskilt skattefrådrag for inntektsåret 1977, 3. lov om endring i lov nr. 29 av 6. juni 1975 om eiendomsskatt til kommunane, 4. lov om oppdragsgiveres og oppdragstakeres opplysningsplikt til skattemyndighetene, 5. lov om endringer i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven), 6. lov om endring i lov av 10. desember 1976 nr. 90 om forsørgerfradrag i skatt for barn og ungdom, 7. lov om endringer i reglene om stønad under arbeidsløyse i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd, 8. lov om opphevelse av lov om garantifond for lån i Norges Kommunalbank av 25. mars 1949 nr. 2 m. v., 9. lov om endringer i lov av 19. juni 1967 om sykehus m. v. og 10. lov om endringer i lov av 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn — er sanksjonert under 16. desember 1977. 4. (53) Statsministerens kontor melder at 1. lov om endring i lov av 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster m. v., 2. lov om forlenget gyldighet av § 16, første ledd nr. 12 i lov av 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgif t og 3. For lian dlinger i Odelstinget nr. 3. 1978. 18. jan. midlertidig lov av 8. juni 1973 nr. 48 om bygging, innredning, etablering og utvidelse av anlegg for klekking av rogn og for oppdrett av fisk — er sanksjonert under 23. desember 1977. 5. (54) Statsministerens kontor melder at 1. lov om grensene for Egersund havnedistrikt og 2. lov om grensene for Vardø havnedistrikt — er sanksjonert under 6. januar 1978. Enst.: Nr. I—s vedlegges protokollen. 6. (55) Kgl. prp. om lov om endring i lov av 17. april 1970 nr. 21 om retten til oppfinnelser som er gjort av arbeidstakere (Ot.prp. nr. 30). Enst.: Sendes justiskomiteen, forsterket med to medlemmer av industrikomiteen, oppnevnt av denne. 7. (56) Kgl. prp. om lov om endringer i jordloven og konsesjonsloven (Ot.prp. nr. 25). Enst.: Sendes landbrukskomiteen. 8. (57) Kgl. prp. om lov om endringer i lov av 5. juni 1964 nr. 2 om sosial omsorg og i andre lover (Ot.prp. nr. 31). Enst.: Sendes sosialkomiteen. 9. (58) Forslag fre representanten Berit Ås til lov mot diskriminering av kvinner m. v. Enst.: Sendes sosialkomiteen, forsterket med to medlemmer av justiskomiteen, oppnevnt av denne. Møte torsdag den 9. februar kl. 9.50. President: Asbjørn Haugstvedt. Dagsorden (nr. 8): Referat. Statsråd Eivind 80l le overbrakte 4 kgl. proposisjoner (se under Referat). Referat: 1. (59) Kgl. prp. om lov om endringer i lov av 19. mai 1933 nr. 11 om omsetningsavgift (Ot.prp. nr. 37). Enst.: Sendes finanskomiteen. 2. (60) Kgl. prp. om A) lov om endringer i lov 20. juli 1893 nr. i transportrettslovgivningen, og B) lov om samtykke til ratifikasjon av fire protokoller til internasjonale sjø- og luftrettsoverenskomster som Norge har sluttet seg til, for å endre rekneenheten i disse (Ot. prp. nr. 32). Enst.: Sendes justiskomiteen. 3. (61) Kgl. prp. om å oppheve midlertidig lov av 14 desember 1951 om organisasjonsrett m. v. for arbeidsledere i private bedrifter (Lex Askim) (Ot.prp. nr. 35). Enst.: Sendes kommunal- og miljøvernkomiteen. 4. (62) Kgl. prp. om lov om endring i lov 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med Skibes Sjødygtighed m.v. og i lov 19. juni 1964 nr. 20 om måling av fartøyer (Ot. prp. nr. 34). Enst.: Sendes sjøfarts- og fiskerikomiteen. Møte tirsdag den 14. februar kl. 20.25. President:Asbjørn Haugstvedt. Dagsorden (nr. 9): 1. Innstilling fra sosialkomiteen om lov om endringer i lov av 5. april 1927 om innførsel og omsetning av brennevin, vin, fruktvin, mjød cg gl. (Innst. 0. nr. 17, jfr. Ot. prp. nr. 29). 2. Referat. Statsråd Ruth Ryste overbrakte 3 kgl. proposisjon er (se under Referat). Sak nr. 1. Innstilling fra sosialkomiteen om lov om endringer i lov av 5. april 1921 om innførsel og omsetning av brennevin, vin, fruktvin, mjød og øl. (Innst. O. nr. 17, jfr. Ot.prp. nr. 29). Eli Kristiansen (ordfører for saken): Sosialdepartementet fremmer forslag om endringer i alkohollovens avgiftsregler for bevilling av salg og skjenking av alkoholholdige drikkevarer. Årlig utgjør utgiftene på de kommunale og statlige bevillinger mellom 2,6- 3 mill. kr. Etter alkohollovens bestemmelse skal 20 pst. av disse avgiftene tilfalle Edruskapsfondet. Resterende beløp tilfaller statskassen. Etter tilråding fra Hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen foreslår nå Sosialdepartementet at avgiftene på de kommunale salgs- og skjenkebevillinger i sin helhet skal tilfalle vedkommende kommune. Bakgrunnen for forslaget er opplyst å være bestrebelsene for å oppnå forenklinger i forholdet mellom staten og kommunesektoren. Videre pekes det på at kommunen er den instans som har det egentlige arbeidet med saken. Gjennom alkohollovens regler om at 20 pst. av avgiftene skal tilfalle Edruskapsfondet, fikk fondet for 1977 ca. 600 000 kr. Etter departementets forslag vil Edruskapsfondet svekkes tilsvarende, men departementet mener at de edruskapsmessige interesser vil bli ivaretatt ved at hele avgiften skal tilfalle vedkommende kommune. Departementet går også inn for at någjeldende avgiftsgrenser skal tas ut av loven, og at nye og forhøyede avgiftsgrenser fastsettes av departementet ved forskrifter. På denne bakgrunn fremmer departementet forslag om endringer i alkoholloven §§ 7, 24 a, 25 nr. 4 og 29 nr. 5. Det foreligger en enstemmig komiteinnstilling på følgende områder: og vin, og komiteen er enig i at det fortsatt skal være kommunene seiv som bestemmer avgiftenes størrelse innenfor de fastsatte grenser. Siden någjeldende avgiftssatser har vært uforandret i 54 år, er komiteen enig i at beløpsgrensene forhøyes. Komiteen er enig i at beløpsgrensene tas ut av loven, og at disse formuleres inn i forskrifter som departementet fastsetter. Videre er komiteen enig med departementet i at den ulikhet i loven som gir mulighet til forskjellsbehandling mellom by og land liva gjelder avgiftenes størrelse, nå bør oppheves. Imidlertid er det i komiteen forskjellige oppfatninger når det gjelder hvor inntektene av angjeldende avgift skal plasseres. Flertallet i komiteen, Arbeiderpartiets fraksjon, er enig i departementets forslag, noe jeg forutsetter de seiv vil gi nærmere begrunnelse for. Høyres, Kristelig Folkepartis og Senterpartiets medlemmer i komiteen er enig om at hele bevilllingsavgiften bør tilfalle Edruskapsfondet, og vi har i innstillingen fremmet forslag til forandringer i §§ 7, 24, 25 og 29, som er i samsvar med vårt standpunkt. Disse forslag tas herved opp. Mindretallet i komiteen har vært og er spørrende overfor det hastverk denne sak har vært preget av. Allerede under budsjettbehandlingen for 1978 ble vi invitert til å ta standpunkt til saken vi behandler i dag, dette fordi departementet som kjent i statsbudsjettet foreslo at tilskuddet til edruskapsnemndene skulle utgå. Jeg forutsetter at Høyre og Senterpartiet vil redegjøre for sine synspunkter i saken. Jeg vil derfor oppholde meg ved Kristelig Folkepartis standpunkt og gi uttrykk for hvordan jeg som saksordfører ser på forberedelsen til denne lovendring. Seiv om lovendringen i første omgang rent økonomisk synes beskjeden i den store sammenheng, mener vi det er på det rene at saken har en viktig, ja, en meget viktig edruskapspolitisk side. Edruskapsfondet som har sin opprinnelse i stortingsvedtak f ra 1913, synes gjennom de skiftende tider å ha oppfylt hovedmålsettingen: Fondets midler er blitt avsatt til benyttelse i det forebyggende edruskapsarbeid. Da Stortinget behandlet Innst. S. nr. 280 for 1975-76 om alkoholistomsorgen, pekte daværende sosialkomite på f ølgende: «Komiteen anser det som særlig viktig at samfunnet som helhet må vise større forståelse for alkoholproblemet og for misbrukerne. 1978. Em. 14. feb. — Endr. budsjettsammenheng. Departementet har unnlatt i det minste å ta hensyn til prisutviklingen når det gjelder tilskudd til edruskapsnemndene, og det er blitt en nærmest vanlig foreteelse at Stortinget har plusset på denne budsjettpost. Jeg mener derfor det er grunnlag for å stille spørsmål om hva som egentlig er departementets edruskapspolitikk - dette så meget mer som departementet nå har gått inn for å redusere en av inntektskildene til Edruskapsfondet. Det er varslet en melding til Stortinget om alkoholfrie hoteller. Den skal også omhandle Edruskapsfondet. Det hadde vært ønskelig og hensiktsmessig først å ha fått mulighet til å ta stilling til den bebudede melding og ha sett saken i sammenheng før vi behandlet saken som f oreligger i dag. Saken er nemlig den at når 20 pst.-grensen forhøyes, og når man også er villig til å gi avkall på det samlede avgiftsbeløp, kan fondet faktisk få omtrent like mye fra denne inntektskilde som fra Vinmonopolet - dvs. følger man mindretallets forslag, vil man kunne tilføre Edruskapsfondet minst 10-12 mill. kr. årlig, penger som direkte avsettes til edruskapsforebyggende tiltak. Kristelig Folkeparti anser det som meget viktig at midler sikres hvert år til spesielle forebyggende tiltak i edruskapssektoren. Rusgiften er vårt folks største sosiale problem. Med mellom 280 000 og 350 000 alkoholskadde i vårt land er det ikke likegyldig hvilken stilling vi tar til angjeldende spørsmål. Det er en kjent sak at det bekymrer stadig flere at det er et økende alkoholmisbruk særlig blant unge mnnnesker, og det er etter mitt skjønn foruroligende at departementet ønsker å redusere Edruskapsfondet. I enkelte sammenhenger stilles det spørsmål om politikernes og Stortingets innflytelse i visse saker. I denne sak har departementet operert som om saken allereds var behandlet i Stortinget. Jeg henviser til at Kommunaldepartementet i et rundskriv om kommunebudsjettene for 1978 har uttalt at kommunene ved behandling av kap. 1.47, Edruskapsvern, bør ta hensyn til den inntekt bevilgningene innbringer, jfr. Ot.prp. nr. 29 for 1977-78. Jeg er betenkt over en slik saksbehandling, som forutsetter en lovendring som ikke har funnet sted. At saken har hatt så sterkt hastverk at Statens edruskapsdirektorats styre ikke på vanlig måte er blitt gitt mulighet til å behandle den, må åpenbart være direkte utilfredsstillende. Styrets uttalelse datert 3. november 1977 understreker hva jeg her har påpekt. Styret uttaler bl.a.: «I møte 30. å gi uttalelse at de kan styrebehandles på ordinært vis.» At saken heller ikke har vært ute til høring hos de berørte parter som f.eks. edruskapsnemnder, avholdsorganisasjoner og Norske Kommuners Sentralforbund, stiller jeg også spørsmålstegn ved. Jeg tror det er klokt av Regjeringen å merke seg at saksforberedelser av denne art, når det gjelder lovendringer — at de direkte berørte parter koples ut — er egnet til å skape irritasjon. Til slutt vil jeg henvise til mindretallets forslag, og anbefaler disse. Når det gjelder lovens ikrafttreden, vil jeg på komiteens vegne fremme følgende forslag: «Denne lov trer i kraft straks og med virkning fra 1.1. 1978.» Presidenten: Det har meldt seg en lang rekke talere, og presidenten foreslår at de som heretter tegner seg, får en taletid på inntil 3 minutter. Presidenten har registrert sosialkomiteens nestformann og statsråd Ruth Ryste før streken settes - og anser da forslaget bifalt. Thor Lund: Jeg skal ganske kort få kommentere flertallets syn. Når flertallet i komiteen har valgt å støtte departementets forslag, er det også fordi det er i tråd med tilrådingen fra Hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen om at avgifter på salgs- og skjenkebevillinger i sin helhet bør tilfalle vedkommende kommune. Jeg vil så sterkt jeg kan, understreke at det ikke på noen måte er flertallets mening å svekke edruskapsarbeidet. Jeg tror vi alle er enig om at det fortsatt må være en høyt prioritert oppgave. Vi ser den forenkling som er foreslått, som en oppfølging av disku sjoner og vedtak som er gjort i Stortinget tidligere. Det har vært et klart ønske fra Stortingets side å få en forenkling når det gjelder mindre avgifter og gebyrer samt overføringer fram og tilbake mellom stat, fylke og kommune. En omlegging av avgiften vil forenkle oppgjørsformene. Det er naturlig at kommunene, som utøver bevillingsrett og fastsetter avgiftene, også får beholde avgiftene - og ikke slik det er i dag, at kommunen bestemmer avgiftens størrelse og pengene går til statskassen, med 20 pst. til Edruskapsfondet. Kommuneloven hindrer en kommune i å øremerke en avgift til bestemte formål. Men vi har den tro og tillit til kommunene, til politikerne, at de vil ta vare på de edruskapspolitiske spørsmål seiv om avgiftene ikke øremerkes. En vil tro at mindretallet ikke har den samme tillit til kommunene. overdramatisere dette med avgiftene. Går de til fondet, med den fordeling vi har nå, blir det ingen store summer. Går de til kommunekassene, er det for de aller fleste kommuner ytterst små beløp det dreier seg om - seiv om avgiftene økes. Edruskapsarbeidet må i sin helhet baseres på helt andre summer og innsatser. Jeg vil understreke at det å fremme edruskapsarbeidet og hindre bruk av alle former for rusmidler er en viktig samfunnsoppgåve, en oppgave for oss alle, slik vi tidligere har uttalt i meldinger om edruskapsarbeidet. Jeg vil anbefale innstillingen vedtatt. Gerd Kirste: Ved behandlingen av denne proposisjon stod man etter min oppfatning overfor valget mellom fire alternativer: Man kunne foreslå avgiftene opphevet i sin helhet. Dette tilsynelatende drastiske forslag er ikke så drastisk likevel. Som det fremgår av innstillingen - og som saksordføreren nettopp nevnte - innbringer disse avgifter i dag på årsbasis ca. 3 mill. kr., mens den direkte avgift på vin, øl og brennevin innbringer mellom 2 og 3 milliarder kr. Dette siste beløp skulle i og for seg være mer enn tilstrekkelig til at man kunne fremskaffe de nødvendige midler til edruskapsarbeidet. Og innkrevingen av skjenkeavgiften koster nok også sitt. Men når vår fraksjon ikke har foreslått dette, er det ut fra den erkjennelse at vi i alle fall ville ha blitt stående alene med forslaget, og at en vesentlig del av norsk opinion ganske sikkert ville ha misforstått vår hensikt. Det var med et populært uttrykk ikke politisk mulig. Det neste alternativ var å sende proposisjonen tilbake til departementet, da en meget vesentlig del av dette problemkompleks mangler, nemlig en utredning om Edruskapsfondets fremtidige stilling og finansiering. Vi er enig med departementet i at dersom avgiftene skal gå til kommunene, kan man prinsipielt ikke øremerke midlene til edruskapsarbeid. Det ville ikke være i overensstemmelse med gjeldende lov. På den annen side: Skal avgiftene bestå, bør de midler de innbringer, gå til edruskapsarbeidet. Men som sagt: Å øremerke midler som kommunene har hand om, er ingen farbar vei. Det ligger i vår standpunkttagen ingen mistillit til kommunene. Jeg tror de er interessert i å støtte edruskapsarbeidet. Men etter vår oppfatning burde departementet først ha utredet finansieringen av edruskapsarbeidet og sett dette spørsmålet i relasjon til skjenkeavgiftene. Jeg er enig med saksordføreren i at det er nokså uforståelig at departementet har slikt hastverk med denne reformen. Men heller ikke i dette synet - altså å sende proposisjonen tilbake - fikk vi den nødvendige støtte. Det tredje alternativ var å stå på proposisjonens forslag, som jo er i tråd med forslag fremmet av Hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen, og som presumptivt skulle bety en forenkling. Men ser man litt nøyere på dette forslaget, har det etter vår oppfatning en del åpenbart svake sider. Ett punkt er at det iallfall teoretisk kunne knytte kommunenes økonomiske interesse direkte til antall skjenkerettigheter. Riktignok representerer de avgiftssatser som gjelder i dag, bare småpenger i denne forbindelse. Men det er jo forutsatt en viss justering, og det bør ikke kunne fremstilles slik at kommunen direkte ville tjene penger på skjenkerettigheter, om det aldri så meget var forutsatt at midlene skulle brukes i edruskapsarbeid. For min egen del vil jeg gjerne være mest mulig liberal når det gjelder salgs- og skjenkerettigheter. Jeg finner det bedre at folk nyter alkohol under kontrollerte og skikkelige former enn slik det dessverre ofte praktiseres i dag. Men jeg må si at kommunestyrene bør ta slike avgjørelser på friest mulig grunnlag og ut fra vurdering av sine egne lokale forhold. Jeg finner det også ugunstig at kommunene ville være f ristet til å fastsette høyest mulig skjenkeavgift innenfor de av departementet opptrukne grenser. Jeg tror ikke at høye skjenkeavgifter fremmer edrueligheten. Det vil tvert om øke innehaverens interesse av størst mulig salg. Og poenget er etter min mening at man bør tilstrebe at alkohol skal være tilgjengelig i lovlige og skikkelige former, men det bør ikke oppmuntres til økt konsum. En annen svakhet er at de kommuner hvor det ikke ville være naturlig med skjenkeretter i det hele tatt fordi man ikke ville ha etablissementer hvor dette er ønskelig eller naturlig, direkte ville gå glipp av inntekter som sikkert i det store bildet ville bli omtalt som en styrking av kommunenes økonomi generelt. Og disse kommuner vil nok likevel ha behov for midler til edruskapsarbeid, det viser all erfaring. Statlig kompensasjon til disse kummuner ville bety at reformen ikke representerer noen forenkling, og Stortinget er vel heller ikke tvunget til i alle deler å følge de forslag som Hovedkomiteen lanserer. Det fjerde alternativ er det som de borgerlige fraksjoner har lansert, nemlig at inntekten i sin helhet skal tilfalle Edruskapsfondet, slik at dettes stilling blir styrket. I den forbindelse vil jeg gjerne understreke at vel finner vi i Høyres fraksjon det rimelig og naturlig med en viss oppjustering av de gjeldende satser etter 54 år, men vi vil forutsette at man ikke øker avgiftene på noen drastisk måte. ikke tror er heldig for fremme av edruelighet i sin alminnelighet. Setter man også disse avgifter så høyt at det blir prohibitivt kostbart å nyte alkohol på restauranter, betyr det bare at man flytter slik nytelse over i ukontrollerbare og uønskede former - jeg bare nevner det ofte omtalte problem med såkalt bevillingsløse lokaler og et fenomen som hjemmebrenning. Jeg vil slutte meg til saksordføreren og anbefale mindretallets innstilling. Ambjørg Sælthun: Grunngjevinga frå departementet for å kome med denne endringa i alkohollova er at Hovudkomiteen for reformer i lokalvorvaltninga har rådd til at alle avgifter på kommunale sals- og skjenkeløyve skal gå til den kommunen der skjenkestaden ligg, og at dette skal vere ei finansiell forenkling i tilhøvet mellom stat og kommune. Ei overføring av midlar frå stat til kommune, kombinert med ei ordning som og skal bli enklare, høyrest forlokkande ut. «Forenkling» er eit ord som har god klang i det innfløkte samfunnsmønstret vårt. Når Senterpartiet likevel ikkje kan gå inn for ei slik endring, har det fleire grunnar. Her er det ikkje berre tale om ei mindre overføring av avgifter frå stat til kommune. Det er andre sider ved saka, som eg vil kome attende til litt seinare. Først litt om den såkalla forenklinga. Det er lensmann eller skattefut som krev inn desse avgiftene. Og om avgiftene blir sende over til kommunen eller - slik det no er - til staten, må bli det same arbeidsmessig sett. Så til sjølve avgiftsmidlane. Dei store kommunane med mange utsal og skjenkestader vil rett nok få ei ekstra inntekt i kommunekassa etter departementet sitt framlegg. Det står i proposisjonen: «Kommunen vil på denne måten kunne tilføres nye midler til finansiering av edruskapsnemndenes arbeid.» Men så står det vidare at lovbestemt øyremerking av avgiftsmidlar ikkje er i samsvar med viktige hovudprinsipp i det reformarbeid som no går føre seg i kommunesektoren, og difor finn ikkje departementet å kunne gå inn for øyremerking av inntektene til førebyggjande edruskapsarbeid. Vi har om lag 112 kommunar som ikkje har sals- og skjenkestader, og vi har kommunar med eitt eller to løyve. Dei vil etter departementet sitt framlegg ikkje få noko eller svært lite i kassa, og dei må søkje Edruskapsdirektoratet om utjamningstilskot for kvart edruskapstiltak dei måtte trenge pengar til. Kommunane blir her delte i grupper etter kor mange skjenkestader dei har. andre kan bruke av dei innbetalte avgiftene til edruskapsnemndene sitt arbeid. Eg synest dette er ei både urettvis og dårleg løysing. Eg kan heller ikkje sjå at det blir noka arbeidsmessig vinning - snarare tvert om. Så til ei anna side ved saka - til det spørsmålet som etter mitt syn er det viktigaste: Vil ei omlegging etter departementet sitt framlegg styrkje edruskapsarbeidet i landet? Etter mine vurderingar må svaret bli nei. I ei tid då alkoholbruk og -misbruk stadig aukar, må edruskapsarbeid ha høg prioritet i alle politiske vurderingar, og vi er som politikarar ansvarlege for at det kan skaffast midlar til dette arbeidet. For Edruskapsfondet har økonomien vorte stadig vanskelegare. Etter departementet sitt framlegg vil no og dei lovfesta 20 pst. av alkoholavgiftene som til denne tid har kome inn, falle bort. Det draiar seg i dag om om lag 600 000 kr. I tilrådinga frå solsialkomiteen om alkoholistomsorga gjekk komiteen samrøystes inn for at Edruskapsfondet skulle stå ved lag, og at Edruskapsfondet sine midlar skulle nyttast til fremjing av edruskapsarbeid. Stortinget ville ha eit edruskapsfond. Men vil ein ha eit fond, må ein cg skaffe midlar, og det er nettopp det mindretalet i sosialkomiteen vil oppmode Odelstinget til å gjere vedtak om her i kveld. Eit vedtak etter mindretalet sitt framlegg vil styrkje dette fondet monaleg. Vi gjer framlegg om at heile avgifta skal gå til Edruskapsfondet i staden for til kommunane. Det vil i dag seie om lag 3 mill. kr., men ved høgding av dei nesten symbolske avgiftssatsane som no gjeld — og som vi har hatt i lang tid — vil denne summen auke monaleg i framtida. Det vil gje Edruskapsfondet midlar som kan brukast slik som føresetnaden var frå Stortinget si side, til fremjing av edruskapsarbeid. Eg vil rå Odelstinget til å røyste for mindretalet sitt framlegg. Odd With (komiteens formann): Det har etter hvert og i stadig stigende grad utviklet seg den skikk at saker som har vært utredet av departementene eller av andre nærstående instanser, ikke blir sendt ut til høring før departementet tar endelig standpunkt i saken. Dette er etter min mening en uthuling av den demokratiseringslinje vi ellers bekjenner oss til, og vil bidra til å skape usikkerhet hos de respektive stortingskomiteer som skal avgi innstilling i sakene. Det er alltid sunt med motforestillinger enten en er enig i disse eller ikke. Det er for sent å bli kjent med disse når sakene er ferdigbehandlet i Stortinget. som et ledd i den finansielle forenklingsprosess mellom staten og kommunene at salgsog skjenkeavgiftene i sin helhet tilfaller vedkommende kommuner som har gitt bevillingene. At forenklingen ikke er så opplagt, skal jeg komme nærmere tilbake til. Det er imidlertid grunn til å si seg uenig med Sosialdepartementet, som også skal ha det edruskapspolitiske aspekt for øye, i at Hovedkomiteens forslag ikke ble sendt de berørte parter - kommunene, edruskapsnemndene, avholdsorganisasjonene m.fl. - til uttalelse før det tok standpunkt i en sak som denne. Det er oss ikke likegyldig hvordan d e ser på saken, som den mest angår. Det har åpenbart vært departementets hensikt at de inntektene som salgs- og skjenkebevillingene gav, skulle øremerkes for edruskapsnemndenes arbeid. Da dette i tilfelle ville bryte med viktige prinsipper i det reformarbeid som pågår i kommunesektoren, har departementet frafalt dette, men ikke helt, idet departementet uttaler: «Kommunen vil på denne måten kunne tilføres nye midler til finansiering av edruskapsnemndenes arbeid.» Dette vil i all sin enkelthet si at jo flere salgs- og skjenkebevillinger en kommune gir, dess mer penger vil edruskapsnemndene kunne få til sitt arbeid. Er edruskapsnemndene og avholdsorganisasjonene enig i en slik edruskapspolitikk ? De er faktisk ikke spurt. Avholdsfolkets Landsnemnd, som er et fellesorgan for de ca. 15 avholdsorganisasjonene i Norge, har imidlertid uspurt og etter at proposisjonen var oversendt Stortinget, sterkt frarådd den foreslåtte ordning. Selvfølgelig, hva annet kunne den gjøre ? Departementet har foreslått at de beløpsgrenser som en hittil har hatt, nå skal kunne settes vesentlig høyere enn de grenser loven hittil har operert med. Dette må en uten videre kunne slutte seg til. Men dermed vil det også kunne bli en langt høyere inntekt for de kommuner som har mange bevillinger, f.eks. hvor alle dagligvareforretninger selger øl, enn for de bevillingsløse kommuner, som intet får, eller for kommuner med bare en eller et par bevillinger. Vil dette være edruskapspolitisk klokt? Jeg mener nei. Forutsetningen er at kommuner med ingen eller få bevillinger skal kunne søke Edruskapsdirektoratet om tilskudd til konkrete tiltak. Når en så vet at 112 kummuner eller 25 pst. av alle kommuner er bevillingsløse, og at det i tillegg er en rekke kommuner med bare en eller et par bevillinger, er det ikke vanskelig å forstå at Edruskapsdirektoratet skal få nok å gjøre. betraktning at det ikke er kommunene, men staten som i dag innkrever avgiftene hos bevillingshaverne. En annen viktig innvending mot departementets forslag er tidspunktet saken blir fremmet på. En enstemmig sosialkomite har for kort tid siden gått inn for at Edruskapsfondet skulle opprettholdes og i fremtiden reserveres til spesielle formål i det forebyggende edruskapsarbeid. I budsjettproposisjonen for 1978 opplyser departementet at en arbeider med denne sak. Da Edruskapsfondet i dag ikke har midler, vil finansieringen av de forebyggende tiltak fondet skal ta seg av, måtte stå sentralt i departementets vurdering. I stedet for da å foreslå tilført Edruskapsfondet økte midler går departementet inn for å ta bort de 20 pst. av bevillingsavgiftene som fondet hittil har hatt, og det før departementet og Stortinget har tatt stilling til de nye retningslinjer for fondets virksomhet, altså uten å se de to saker i sammenheng. Dette er totalt uforståelig. Det ikke-sosialistiske mindretall - Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet - har da også tatt avstand fra dette forslag og i stedet gått inn for at hele bevillingsavgiften skal tilfalle Edruskapsfondet. Dette skulle også være i tråd med det syn som så vel Sosialdepartementet som sosialkomiteen tidligere har stått for. Jeg viser i den anledning til Innst. S. nr. 181 for 1973-74, side 6, annen spalte, hvor det står: «Komiteen har merket seg at Edruskapsfondet ikke har tilstrekkelige midler til disposisjon, og komiteen er enig med departementet når det vil vurdere spørsmålet om å øke tilskuddsordningen fra A/S Vinmonopolet og fra avgiftene på salgs- og skjenkebevillingene.» Dersom en lar avgiftene i sin helhet gå til Edruskapsfondet, vil dette kunne disponere et ikke übetydelig beløp, som igjen kan kanaliseres til forebyggende edruskapsarbeid i kommunene, og det uavhengig av anfallet salgs- og skjenkebevillinger som den enkelte kommune måtte ha gitt. Også fylkeskommunene ville da kunne få tilskott til kurs og annet forebyggende arbeid i fylkets regi. Det bør også vurderes om det ikke vil være riktig i enkelte tilfeller iallfall å gi driftstilskott til alkoholfrie hoteller og bevertningssteder som arbeider med en vanskelig økonomi, og hvor lån ikke vil være tilstrekkelig. Lån har jo den svakhet at det må betales tilbake, og det med renter. Når en vet at statens samlede inntekter av alkoholomsetningen løper opp i over 2 milliarder kr. pr. år, burde en ha råd til dette. bevertningssteder m.v. har mattet opphøre med sin virksomhet eller har av økonomiske grunner vært tvunget til å søke om skjenkebevilling for å overleve. Dette kan ingen være tjent med. Som kjent er det betydelig avanse knyttet til alkoholserveringen. Såfremt en verdsetter og også ønsker å opprettholde alkoholfrie miljøer på enkelte hoteller og bevertningssteder, må en også være villig til å satse noe. De øvrige endringer i alkoholloven kan jeg uten videre tiltre. Sigrid Utkilen: Den foreliggende sak er ikke særlig dramatisk og vil vel i og for seg ikke bety noe avgjørende fra eller til når det gjelder den enkelte kommunes muligheter for et aktivt edruskapsarbeid. Når det allikevel er blitt dissens i denne sak, er det både fordi saken synes å være dårlig forberedt og fordi det i en situasjon hvor alkoholproblemene synes stigende, er betenkelig å gjennomføre tiltak som i sin konsekvens kan bidra til å vanskeliggjøre edruskapsnemndenes arbeid. Det er en kjensgjerning at Edruskapsfondet er et viktig redskap for finansieringen av edruskapsarbeidet, og jeg kan derfor ikke forstå hvorfor det er så om å gjøre for departementet å få gjennomført de tiltak som er foreslått i proposisjonen, før man er ferdig med den pågående vurdering av Edruskapsfondets arbeid. Det eneste naturlige ville etter min mening vært at man hadde latt proposisjonen ligge, slik at sosialkomiteen kunne fått anledning til å vurdere Edruskapsfondets finansiering samtidig. Mindretallet i komiteen - representantene fra de ikke-sosialistiske partier - er derfor ikke villig til på det nåværende grunnlag å være med på vedtak som i praksis vil føre til en svekkelse av Edruskapsfondets økonomiske grunnlag. Tvert imot vil vi gå inn for å styrke Edruskapsfondet, og mener at dette kan skje ved at bevillingsavgiften i sin helhet - ca. 3 mill. kr. - skal tilfalle Edruskapsfondet. Det må være et mål at de kommunale edruskapsnemnder finansieres på samme måte som andre kommunale nemnder, og at kommunene er villig til å tilføre edruskapsnemndene de nødvendige midler. Det må ikke være slik at edruskapsarbeidet i hovedsak skal være avhengig av antallet salgs- og skjenkebevillinger i kommunene. Selvfølgelig vil kommuner uten bevilling eller med få bevillinger ha anledning til å søke om tilskudd fra Edruskapsdirektoratet, men en slik ordning vil bli mer tungvint og byråkratisk enn den nåværende. På denne bakgrunn vil jeg håpe at Odelstingets rlertall slutter seg til de forslag som er tatt opp av saksordf øreren. Ragnar Udjus: Så langt jeg kan bedømme det, er den sak vi i dag debatterer, et godt eksempel på hvordan to par øyne kan vurdere en sak med vidt forskjellig utgangspunkt og dermed komme fram til motstridende konklusjonen Utgangspunktet for forslaget om å overføre inntekten av avgiftene på salgs- og skjenkebevillinger til kommunene er det generelle og for så vidt positive ønsket om å forenkle overføringene mellom stat, fylke og kommune. Isolert sett ville det nok ligge en forenklingsgevinst i dette. I stor grad vil imidlertid denne gevinsten bli oppveid av at langt over 100 kommuner vil måtte søke Edruskapsdirektoratet om utjamningstilskudd for hvert enkelt tiltak. Dette skyldes ganske enkelt at de overhodet ikke har slike bevillinger, eller at de bare har så få at det ikke gir nevnelige inntekter av avgiftene. Med andre ord vil én av fire norske kommuner allerede i utgangspunktet stå svakere enn de som har bevillingen, når det gjelder finansieringen av edruskapsarbeid. Viktigere enn denne høyst diskutable forenklingseffekten er likevel etter mitt syn den alkoholpolitiske siden ved denne saken. Som tidligere talere har pekt på, vil forslaget fra departementet innebære at Edruskapsfondet vil gå glipp av over y 2 mill. kr. Seiv om denne summen kanskje kan synes beskjeden, er disse midlene likevel av betydning fer å kunne ivareta Edruskapsfondets funksjoner. Dette understrekes klart dersom en tar i betraktning at fondet, som en gang var på rundt 10 mill. kr., i dag praktisk talt står uten midler. I dagens situasjon, med stadig økende alkoholmisbruk, syns jeg ikke at en svekkelse av Edruskapsfondets økonomi er noe velegnet signal å sende ut. Tvert imot mener jeg det må være av vesentlig betydning å styrke fondets økonomi igjen, slik mindretallets forslag legger opp til. Det er antakelig unødvendig i et forum som dette å gi noen nærmere begrunnelse for hvorfor det er påkrevd å styrke innsatsen på edruskapssektoren. Jeg vil også tro at det ikke er mangel på forståelse for dette viktige arbeidet som har skapt dagens konstellasjoner i Odelstinget. Hovedårsaken ligger trolig i at den alkoholpolitiske vurderingen kom for seint inn i bildet under behandllingen av denne saken. Annerledes kan en vanskelig tolke saken, ettersom det framgår av proposisjonen at de midler kommunene er tiltenkt, etter departementets opplegg ikke engang er øremerket til bruk innen edruskapssektoren. edruskapsarbeid som pågår, når økonomisk vanskeligstilte kommuner foretar harde prioriteringer under budsjettbehandlingen. På denne bakgrunn vil jeg anbefale mindretallets forslag. Åge Ramberg: Vi får igjen forelagt oss et forslag til endring av alkoholloven som etter mitt syn på lengre sikt ikke vil fremme større edruelighet i dette landet. Vi må dessverre bare slå fast at alkoholproblemene er økende, og at stadig flere unge mennesker kommer i faresonen. Etter min vurdering burde vi derfor være ytterst varsomme med å endre gjeldende lov i en mer liberal retning. Men det er nettopp dette jeg tror vil bli konsekvensen dersom Odelstinget i dag vedtar departementets forslag. Dette forslag innebærer at salgs- og skjenkeavgiftene heretter skal tilfalle kommunene. Regelen til nå har vært at 20 pst. av disse avgiftene ifølge loven skulle gå til Edruskapsf or. det. Så vidt jeg vet, er avgiftene på de kommunale og statlige bevillingene av en størrelsesorden på bort imet 3 mill. kr. i året. Det betyr at ca. 600 000 kr. hvert år tilfaller Edruskapsfondet. Om Innst. O. nr. 17 blir vedtatt, betyr det at Edruskapsfondet svekkes tilsvarende. Nå sier riktignok departementet at dette ikke vil få noen betydning, fordi - som det heter i proposisjonen: «Kommunen vil på denne måten kunne tilføres nye midler til finansiering av edruskapsnemndenes arbeid.» Men dette er en høyst tvilsom påstand da det ikke noe sted blir pålagt kommunene å øremerke disse inntektene til edruskapsarbeid. Om dette er ment, burde det vært tatt inn i lovteksten. En uttalt forutsetning fra departementets side kan lett tolkes i ulike retninger, og vi får neppe samme praksis i de ulike kommuner. Jeg syns også det er prinsipielt galt at finansieringen av edruskapsnemndenes arbeid skal avhenge av antall salgs- og skjenkebevillinger i en kommune. Desto flere bevillinger, jo større inntekter i kommunekassa. Dette må være et galt prinsipp. Hva med de kommunene som gir få eller ingen rettigheter? Seiv om de edruskapsmessige forhold vanligvis her er bedre, trengs det sikkert arbeid i nemndene. Nå er jeg klar over at disse kommunene kan søke Edruskapsdirektoratet om ekstra tilskudd, men jeg tror at en slik ordning vil ha flere uheldige sider og ikke få tilsiktet virkning. Den endring som det her legges opp til, kommer etter mitt syn farlig nær en kollisjon med et tidligere vedtak her i Stortinget. Under behandlingen av St.meld. nr. 17 for 1975- 76, Om alkoholistomsorgen, gav Stortinget tilslutning til sosialkomiteens enstemmige innstilling om at Edruskapsfondet skulle opprettholdes, og at fondets midler skulle gå til spesielle forebyggende tiltak i edruskapssektoren. Etter den debatten hadde mange av oss ventet at Sosialdepartementet hadde fulgt opp de intensjonene som klart er nedfelt i tidligere stortingsdokumenter, men verken ved budsjettbehandlingen for 1977 eller for 1978 har det skjedd noe i den retningen. Og en får en følelse av at det i sentraladministrasjonen lekes med tanken om at Edruskapsfondet skal avskaffes. Jeg vil gjerne at statsråden her i dag skal gi et klart uttrykk for hva departementet egentlig akter å gjøre med fondet. De fleste er vel enig i at vi trenger penger - mange penger - til edruskapsformål. Og disse pengene kan selvsagt bevilges på budsjettene som til andre nødvendige formål. Dette kunne jo ha vært akseptabelt dersom Sosialdepartementet virkelig hadde foreslått tilstrekkelige bevilgninger til edruskapssektoren. Men dette blir ikke gjort, og vi opplever år etter år at de bevilgningene det her gjelder, blir presset noe oppover ved hver budsjettbehandling her i Stortinget. Disse påplussingene skjer for å unngå stagnasjon og nedbygging av den virksomheten som vi alle ved høytidelige anledninger framhever som ytterst nødvendig. På denne bakgrunn er det viktig at Edruskapsdirektoratet opprettholdes, og at fondet styrkes. Derfor burde man i stedet for å la salgs- og skjenkeavgiftene i sin helhet tilfalle kommunene, i sin helhet tilfalle Edruskapsfondet, slik som komiteens mindretall går inn for. Vi står overfor en rekke uløste problemer og har mange arbeidsoppgåver i edruskapssektoren, og en styrking av Edruskapsfondet ville være meget kjærkommen. Den lovendring man nå foreslår, vil bety en klar svekkelse av fondet. Jeg vil advare mot å akseptere den foreliggende proposisjonen på dette punktet. Derimot vil jeg erklære meg enig i at salgsog skjenkeavgiftene forhøyes, og at avgiftssatsenes øvre og nedre grenser blir fastsatt i forskriftene og ikke i selve loven. Dette vil så vidt jeg kan se, by på store fordeler. Jeg vil derfor støtte de synspunkter som saksordføreren tidligere har gitt uttrykk for, og anbefaler mindretallets forslag. Statsråd Ruth Ryste: De forslag som er fremmet i proposisjonen, har sin bakgrunn i ønsket om finansielle forenklinger i forholdet mellom staten og kommunesektoren, og er i overensstemmelse med forslagene fra Hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen. Hovedkomiteen arbeider som kjent etter retningslinjer som har fått sin godkjenning i Stortinget. En enstemmig komite, hvor representanter for de fleste politiske partier er representert, gikk inn for at avgiftene på salgs- og skjenkebevillingene ble overført til kommunene. Jeg vil understreke at forslagene ikke er uttrykk for at staten vil redusere sitt engasjement innen edruskapssektoren. Jeg støtter således sosialkomiteens oppfatning om at det er grunn til å se med bekymring på alkoholproblemets størrelse og omfang. Jeg er tilfreds med at det er enighet i komiteen om at edruskapsnemndenes arbeid skal finansieres av kommunene på linje med de øvrige kommunale nemnder. Uenigheten i komiteen går på spørsmålet om avgiftene skal tilfalle kommunene eller gå inn i Edruskapsfondet. Dersom departementets forslag om overføring av avgiftene til kommunene blir vedtatt, vil kommunene som nevnt kunne tilføres økte midler til finansiering av edruskapsnemndenes arbeid. Kommunenes inntekter på dette området vil etter forslaget øke fra ca. 600 000 kr. til ca. 3 mill. kr. på årsbasis. Departementet har ikke funnet å kunne gå inn for en øremerking av disse avgiftsmidlene fordi dette ville være lite forenlig med viktige hovedprinsipper i det reformarbeid som nå pågår i kommunesektoren. Det er imidlertid en forutsetning at kommunene ved vurderingen av sitt edruskapsarbeid tar hensyn til den inntekt bevillingene innbringer. Jeg vil imidlertid nevne at departementet har bedt Statens edruskapsdirektorat om å foreta en kartlegging av hvilke kommuner som vil få liten eller ingen inntekt av avgiftene. Sosialdepartementet vil på bakgrunn av de innhentede opplysninger i samarbeid med Edruskapsdirektoratet finne fram til en edruskapspolitisk hensiktsmessig utjamningsordning. Vi vil i denne sammenheng prøve å komme fram til en så enkel ordning som mulig, men slik at edruskapsnemndenes økonomiske arbeidsgrunnlag ikke vil være avhengig av inntektene fra avgifter på salgs- og skjenkebevillinger. Mindretallet i komiteen finner at det på bakgrunn av statens samlede inntekter av alkoholomsetningen ikke er urimelig om hele avgiften tilfaller Edruskapsfondet. Spørsmålet om den framtidige bruk og finansiering av Edruskapsfondet vil imidlertid bli vurdert i sammenheng med stortingsmeldingen om Statens fond for alkoholfrie hoteller. Jeg finner det naturlig at spørsmålet om Edruskapsfondets framtidige stilling blir vurdert i denne sammenheng. det riktig å fremme forslag om overføring av hele avgiften allerede på det nåværende tidspunkt, henger det sammen med at den del av avgiftene som tilfaller fondet, utgjør en så liten del av fondets samlede inntekter pr. år, nemlig ca. 10 pst. Det er også kommet en del synspunkter på Regjeringens alkoholpolitikk eller edruskapspolitikk. Jeg vil gjerne slå fast at Regjeringen på ingen måte tar lett på slike alvorlige spørsmål. Tvert imot tar vi utviklingen på det alkoholpolitiske området meget alvorlig, og vi er meget opptatt av å styrke innsatsen, men det er om på hvilken måte man skal styrke den, man er uenig. Det er også kommet kritikk mot selve saksbehandlingen. Formannen i komiteen gav uttrykk for at Regjeringen «har for vane» å legge fram lovforslag som ikke har vært ute til høring. Jeg vil ta avstand for en slik påstand og si at dette må være en misforståelse fra formannens side. Denne proposisjon har vært forelagt Justisdepartementet, Kommunaldepartementet, Finansdepartementet og Statens edruskapsdirektorat til uttalelse, og i den sammenheng vil jeg gjerne si at Edruskapsdirektoratet vel representerer edruskapspolitiske synspunkter som vi bør høre på. Direktoratets administrasjon har gitt uttrykk for at det hadde mottatt enkelte negative reaksjoner på det prinsipp som det legges opp til ved at kommunene skal motta avgiftene og dermed får en økonomisk interesse i alkoholomsetningen. Direktoratet vurderte det imidlertid slik at det dreier seg om så små beløp at dette hensyn ikke vil spille inn ved kommunestyrets avgjørelse om tildeling av bevilling. Senere har styret i direktoratet gitt uttrykk for at det måtte være en uttrykkelig forutsetning at det i lovteksten ble slått fast at avgiftene skal brukes til forebyggende edru skapsarbeid. Når Regjeringen ikke har funnet å kunne etterkomme ønsket om en øremerking, har det vært ut fra det syn som Stortinget har gitt uttrykk for, at øremerking ikke vil være forenlig med viktige hovedprinsipper i det reformarbeid som nå pågår i kommunesektoren. Astrid Murberg Martinsen: Den saken vi behandler i Odelstinget nå, om endringer i alkoholloven, hvor det er full dissens, er etter min mening ikke et edruskapspolitisk spørsmål. Jeg er helt enig med fru Utkilen når hun sier at denne saken ikke er særlig dramatisk og vel heller ikke vil bety stort for kommunenes edruskapsarbeid. Den er, som statsråden sa, et ledd i bestrebelsene på å oppnå finansielle forenklinger i forholdet mellom staten og kommunesektoren. som vi hadde i Stortinget tidligere i dag, et eksempel på at i generelle ord og vendinger er man enig, men når man kommer til konkrete forslag, så er uenigheten der. Jeg tenker på den enstemmige uttalelse fra kommunalkomiteen i Innst. S. nr. 231 for 1974-75 om mål og retningslinjer for reformer i lokalforvaltningen. For å minne tidligere medlemmer av kommunalkomiteen på hva som står der, vil jeg få lov til å referere det: «Komiteen er enig i at utgiftsfordelingen mellom stat, fylkeskommuner og kommuner bør bygge på ansvarsprinsippet. Dette innebærer at det politiske organ som har det administrative ansvar for en oppgave også har tilsvarende finansielt ansvar. Myndighetene i de enkelte kommuner må seiv ha hovedansvaret for at aktivitet og utgifter holdes innenfor rammen av de ressurser som kan påregnes i form av skatteinntekter og tilskudd fra staten. Komiteen er videre enig i at de mange refusjons- og tilskuddsordninger m.v. splitter opp det finansielle ansvar samtidig som systemet er uoversiktlig og kostbart. Enkelte av refusjonsordningene er meget arbeidskrevende. Komiteen deler derfor det hovedsynspunkt at finansieringssystemet må forenkles. De mange refusjons- og tilskuddsordninger bør efterhvert søkes avviklet.» Så langt kommunalkomiteen i 1974-75. I likhet med representanten Lund vil jeg si at komiteens mindretall må ha en dårlig tro på kommunenes evne og vilje til å støtte opp om edruskapsarbeidet. Slik uttalelsene har falt her i dag, skulle man ikke tro at det fantes edruskapsnemnder rundt om i kommunene i dag, eller at de overhodet hadde midler til å drive avholdspolitisk arbeid. Jeg vil også ta avstand fra det komiteens formann tilla kommunene, at de ville sette bevillingsavgiften høyt og innvilge flest mulig bevillinger for å få mest mulig penger i kommunekassa. Jeg har nemlig et helt annet syn på dem som sitter som medlemmer av kommunestyrene rundt om. Jeg har lyst til å nevne et lite eksempel fra et kommunestyre i Vestfold, som hadde til behandling akkurat disse spørsmål for et par dager siden, og hvor det ble foreslått en heving av avgiften, og at kommunen samtidig skulle binde merinntekten til avholdspolitisk arbeid. Da ble det sagt at dette var jo også vurdert i forbindelse med oppsettingen av budsjettet for 1978, men da hadde de funnet ut at edruskapsnemnda på langt nær hadde brukt opp de midler som stod på årets budsjett, så det kunne ikke være nødvendig. Jeg vil derfor anbefale komiteens flertallsinns tilling. Presidenten: De talere som heretter får ordet, får en taletid på inntil 3 minutter. Thor Lund : En kan få det inntrykk av mindretallets uttalelse at edruskapsarbeidet i kommunene helt og holdent er avhengig av at avgiftene går til Edruskapsfondet. Det er selvsagt ikke riktig. Kommunene driver edruskapsarbeid uavhengig av om de får penger fra fondet eller ei - det skulle bare mangle! Edruskapsarbeid er viktig for enhver kommune og for enhver person som det angår, og det skulle bare mangle at ikke kommunene tok hensyn til det likså vel som en tar hensyn til andre sosialpolitiske spørsmål. Jeg avviser fullstendig den tankegang at det er fondet i seg sjøl som skal drive edruskapsarbeidet i kommunene og i landet. Jeg er enig med Gerd Kirste i at det naturligvis, hvis kommunene skal sette opp sine avgifter, kan foregå en liberalisering, men jeg har tross alt den tillit til kommunene at det ikke vil skje. For så vidt behøvde en ikke hatt noen avgifter, for det er ganske klart at kommunene, og edruskapsnemndene i kommunene, ser på edruskapsarbeidet i kommunene når de gir bevillinger. Så jeg avviser fullstendig den tankegang at avgiftene i seg sjøl er det avgjørende når det gjelder edruskapsarbeidet i dette land. Kans Olav Tungesvik: Til siste talar vil eg berre seia at eg trur han må ha mistydd fleire av dei føregåande talarar, om han har oppfatta dei slik at edruskapsarbeidet i kommunane skulle vera fullstendig avhengig av Edruskapsfondet. Me veit jo alle - også dei som har hatt ordet her før og omtala dette - at løyvingane til edruskapsarbeidet for det aller meste går over kommunane sine budsjett. Når det så gjeld kva som er hovedpoenget i denne saka, ser eg det slik at det som gjer det til ei meiningslaus lovendring å la desse skjenkeavgiftene gå til kommunane, er at det vert nærast som ei form for premiering av dei kommunar som har mange bevillingar og store skjenkeavgifter, fordi det vert ei direkte inntekt i kommunekassa. Det ville vera mykje meir rettvist etter mitt skjøn at desse avgiftene gjekk til staten, til Edruskapsfondet, slik at ein ikkje fekk denne forskjellsbehandlinga av kommunane som det her heilt openbert vert når dei skal få avgiftene av skjenkebevillingane som inntekt i kommunekassa. meg sterkt spørjande til, iallfall når det gjeld departementets framlegg om at det skal vera ei utjamningsordning for dei kommunar som ikkje har noka inntekt av skjenkebevillingar, for det må då føra til eit meirarbeid som langt overgår den forenkling ein her elles vil leggja opp til. Odd With: Statsråden nevnte at denne saken har vært til høring, og så nevnte hun en del departementer og Statens edruskapsdirektorat. Jeg vil si det skulle jo bare mangle at ikke de berørte departementer skulle få uttale seg. Men det var ikke det jeg var ute etter, Jeg tenkte på dem saken angikk ellers, edruskapsnemndene, avholdsorganisasjonene, kommunene m.v. Jeg vil ellers peke på at når det gjelder Statens edruskapsdirektorat, har direktøren i brev av 24. oktober til departementet uttalt: «For ordens skyld gjøres oppmerksom på at vi på grunn av den korte tidsfrist ikke har anledning til å legge saken frem for direktoratets styre. Uttalelsen står derfor for administrasjonens regning.» Styret har så senere uttalt seg om saken. Det heter i brevet bl.a.: «I møte den 30. oktober 1977 vedtok styret å gi uttrykk for ønsket om at saker av denne karakter blir gitt så rommelig tidsfrist for å gi uttalelse at de kan styrebehandles på ordinært vis. Styret ønsket imidlertid å gi uttrykk for at det må være en uttrykkelig forutsetning ved overføring av salgs- og skjenkeavgiftene til kommunene at det i lovteksten blir slått fast at avgiftene skal brukes til forebyggende edruskapsarbeide.» I og med at man ikke har kunnet øremerke disse avgifter til det forebyggende arbeid, har Edruskapsdirektoratets styre ikke anbefalt ordningen. Jeg vil ellers peke på at det selvfølgelig ikke er noen undervurdering av kommunenes vurderingsevne i forbindelse med avgiftene, men det er helt klart at for mange vil det føles slik at dess flere bevillinger som blir gitt - og nå skal avgiftene også økes vesentlig - dess mere penger vil man kunne få til edruskapsnemndenes arbeid. Når jeg nevnte at departementene har «for vane», vil jeg i denne omgang eksempelvis peke på likestillingsloven som ikke har vært ute til høring. Det gjelder den siste. Jeg kunne nevne flere eksempler, men det får være til en annen gang. Alf Bjørnø: noen av de innlegg som har kommet, likevel grunn til det. Bakgrunnen er den store skepsis og mistillit man på ulike mater viser overfor kommunene og kommunestyrene rundt omkring i vårt land i denne sammenheng. Hr. Tungesvik sa for et øyeblikk siden at han var redd for at man nå skulle få nær sagt et skred av bevillinger i kommunene, fordi man ville få inn så mange penger i avgifter. For å imøtekomme Kristelig Folkeparti et stykke på vei burde vel departementet da være meget forsiktig med å foreslå forhøyelser av disse avgiftsgrunnlagene. For det ville vel da ikke friste kommunene noe så særlig hvis man holdt denne avgiften tilstrekkelig lav. Jeg synes imidlertid det ville vært et rimeligere resonnement fra dem som er redd for for mange bevillinger, om man hadde foreslått å sette denne avgiften så høy som mulig, for det skulle vel egentlig begrense interessen for å søke om bevilling. Jeg skjønner egentlig ikke logikken her. Så hevdes det at når ikke disse pengene er øremerket for edruskapsarbeidet i kommunene, ja, så vil de ikke kunne bli brukt til det da. Jeg er mer enn overrasket over at en i denne forsamling, hvor så mange vel kommer fra kommunepolitikken og lokalpolitikken, har en slik oppfatning av kommunenes holdning til et så alvorlig problem. Det er helt i strid med hva jeg har opplevd i den sammenheng når det gjelder ansvarsbevissthet fra kommunestyrene våre, og jeg vil på det sterkeste reservere meg mot at våre kommunestyrer tillegges den sterke grad av mangel på ansvar som det her gis uttrykk for. Jeg er overbevist om at det er det motsatte som er tilfellet. La meg så til slutt si når det gjelder denne avgiften: Det er kommunene som bestemmer om det skal gis skjenkebevillinger eller rett til salg av alkoholholdige varer. Det er kommunene som bestemmer avgiftens størrelse. Det kan ikke være noen annen rimelig konsekvens av det enn at dette er en avgift med så sterkt kommunalt preg at den også bør tilfalle kommunene. Det må være et riktig prinsipp. Eli Kristiansen: Jeg vil heller ikke at det inntrykk skal bli stående at det ligger mistillit til kommunene bak mindretallets forslag, for det har overhodet ikke vært inne i bildet. Vi sier tvert imot i innstillingen at vi ønsker at edruskapsnemnda skal drive sitt arbeid på like linje med de øvrige nemnder i kommunen. edruskapsnemndenes arbeid. Hvis da avgiften tilfaller Edruskapsfondet, er pengene øremerket, og det er ganske vesentlig i denne sammenheng. Statsråd Ruth Ryste: Jeg skal bare ganske kort igjen kommentere kritikken av at denne proposisjon ikke er sendt ut til høring. Når vi ikke sendte proposisjonen ut til de enkelte avholdsorganisasjoner, men bare til Edruskapsdirektoratet, var det fordi vi mente at Edruskapsdirektoratet var representativt når det gjaldt å avgi en uttalelse i denne sammenheng. Og både direktoratets administrasjon og direktoratets styre har avgitt uttalelse. Jeg har ikke gitt uttrykk for at de støtter forslaget. Jeg har i mitt første innlegg tvert om skissert hva direktoratets administrasjon og hva direktoratets styre har gitt uttrykk for. Når Regjeringen ikke har funnet å kunne gå inn for ønsket om en øremerking, er det fordi vi mener dette vil være i strid med de viktige hovedprinsipper i det reformarbeid som nå pågår i kommunesektoren, med utgangspunkt i de retningslinjer som Stortinget seiv har vedtatt. Presidenten: Flere har ikke forlangt ordet, og debatten er avsluttet. Representanten Eli Kristiansen har på vegne av et mindretall i komiteen — medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet — satt fram endringsforslag i forbindelse med fire av paragrafene i innstillingen. Presidenten foreslår at det voteres alternativt mellom komiteens innstilling og Eli Kristiansens forslag til de aktuelle paragrafer — og anser det som bif alt. Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til lov om endringer i lov av 5. april 1927 om innførsel og omsetning av brennevin, vin fruktvin, mjød og øl. I. I lov av 5. april 1927 om innførsel og omsetning av brennevin, vin, fruktvin, mjød og øl gjøres følgende endringer: § 7 fjerde ledd skal lyde: For bevillingen betales en årlig avgift som blir fastsatt av departementet. Avgiften skal tilfalle kommunen. Presidenten: Eli Kristiansen har foreslått at § 7 fjerde ledd skal ha følgende ordlyd: som blir fastsatt av departementet. Avgiften skal tilfalle Edruskapsfondet.> Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Eli Kristiansens forslag bifaltes Eli Kristiansens forslag med 35 mot 34 stemmer. Videre var innstillet: § 24a femte ledd skal lyde: For skjenkebevilling betales en årlig avgift som blir fastsatt av departementet. Avgiften skal tilfalle kommunen. Presidenten: Eli Kristiansen har tatt opp forslag om at § 24 a, femte ledd, skal lyde: «For skjenkebevilling betales en årlig avgift som blir fastsatt av departementet. Avgiften skal tilfalle Edruskapsfondet.> Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Eli Kristiansens forslag bifaltes Eli Kristiansens forslag med 36 mot 34 stemmer. Presidenten: Presidenten glemte å stemme ved forrige votering — det er vanskelig med dette telleapparatet. Videre var innstillet: § 25 nr. 4 første ledd skal lyde: For bevilling etter nr. 1 og 2 betales en årlig avgift som blir fastsatt av departementet. Avgiften skal tilfalle kommunen. Presidenten: Eli Kristiansen har tatt opp forslag om at § 25 nr. 4 første ledd skal lyde: «For bevilling etter nr. 1 og 2 betales en årlig avgift som blir fastsatt av departementet. Avgiften skal tilfalle Edruskapsfondet.» Voteringstavlene viste 34 stemmer avgitt for komiteens innstilling, 34 stemmer for Eli Kristiansens forslag. Presidenten: Presidenten antar at man kan ta om igjen denne avstemningen. Vo tering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Eli Kristiansens forslag bifaltes Eli Kristiansens forslag med 36 mot 34 stemmer. Videre var innstillet: § 25 nr. 4 annet ledd oppheves. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: § 29 skal lyde: 1. For rettigheter til salg etter § 16 og skjenking etter § 23 nr. 2 skal det betales en avgift som fastsettes av kommunestyret så vidt mulig før 1. februar forut for det bevillingsår avgiften gjelder. For rettigheter utelukkende til salg og skjenking av øl som ikke inneholder over 2,50 volumprosent alkohol, skal det ikke betales noen avgift. 2. Avgiften fastsettes skjønnsmessig av kommunestyret under hensyn til den inntekt rettigheten kan antas å gi innehaveren, og innenfor de rammer som fastsettes i forskrifter gitt av departementet. 3. Avgiften må være betalt før rettigheten kan utøves. 4. Kommunestyret eller etter dettes bemyndigelse formannskapet kan helt eller delvis ettergi avgiften, når det måtte falle særdeles trykkende å betale den. 5. Avgiften skal tilfalle kommunen. Presidenten: Eli Kristiansen har tatt opp forslag om at § 29 punkt 5 skal lyde: «5. Avgiften skal tilfalle Edruskapsfondet.» Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Eli Kristiansens forslag bifaltes Eli Kristiansens forslag med 36 mot 34 stemmer. Videre var innstillet: § 30 oppheves. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: n. Denne lov trer i kraft 1. januar 1978. Presidenten: Eli Kristiansen har på vegne av sosialkomiteen tatt opp forslag om at II skal lyde: «Denne lov trer i kraft straks og med virkning fra 1. januar 1978.» Votering: Eli Kristiansens forslag bifaltes enstemmig. Presidenten: Man voterer så over lovens overskrift og loven i sin helhet. Votering: Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes enstemmig. Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget. Referat: 1. (65) Kgl. prp. om lov om endringer i lov av 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter vedrørende motorvogntrafikken (Ot. prp. nr. 40). Enst.: Sendes finanskomiteen. 2. (66) Kgl. prp. om endringer i lov av 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser og andre lover (Ot. prp. nr. 36). Enst.: Sendes sosialkomiteen. 3. (67) Kgl. prp. om lov om endringer i lov av 7. juli 1967 nr. 13 om husleiereguleringer m. v. for boliger (Ot. prp. nr. 41). Enst.: Sendes kommunal- og miljøvernkomiteen. Møte torsdag den 2. mars kl. 10.55. President:Per Karstensen. Dagsorden (nr. 10): 1. Innstilling fra sosialkomiteen om lov om samordnet næringsmiddelkontroll. (Innst. O. nr. 16, jfr. Ot. prp. nr. 18). 2. Referat. Statsråd Ruth Ryste overbrakte 2 kgl. proposisjoner (se under Referat). Sak nr. 1. Innstilling fra sosialkomiteen om lov om samordnet næringsmiddelkontroll. (Innst. O. nr. 16, jfr. Ot. prp. nr. 18). Åge Hovengen (ordfører for saken): Som saksordfører når det gjelder lov om samordnet næringsmiddelkontroll, vil jeg si at næringsmiddelkontrollen har som siktemål å verne om og styrke befolkningens helse. Det er også et grunnleggende prinsipp at alle kommuner skal sørge for at det foretas næringsmiddelkontroll enten i egen eller i interkommunal regi. Det er hele komiteens mening at det utredningsutvalget som ble oppnevnt av Sosialdepartementet med professor dr. med. Haakon Natvig som formann, la et godt grunnlag for en samlet næringsmiddelkontroll i Norge. Praktiseringen av næringsmiddelkontrollen foregår i dag med hjemmel i en rekke forskjellige lover og forskrifter. Blant de viktigste kan nevnes Sundhedsloven av 16. mai 1860, lov av 17. juni 1932 nr. 6 om kvalitetskontroll med landbruksvarer m.v., lov av 19. mai 1933 nr. 3 om tilsyn med næringsmidler m.v., lov av 12. april 1957 nr. 2 om slakterier, kjøttindustri og offentlig kjøttkontroll m.v., lov av 28. mai 1959 nr. 12 om kvalitetskontroll med fisk og fiskevarer o.a. og lov av 24. mai 1968 om merking av forbruksvarer. Det bør også nevnes at det ved kgl. resolusjon av 28. september 1951 kom forskrifter om drikkevann m.m. og vannforsyningsanlegg, dette med hjemmel i Sundhedsloven av 16. mai 1860 og næringsmiddelloven av 19. mai 1933. Som det første land i Norden fikk vi lov om tilsyn med næringsmidler i 1933. Lovens administrasjon ligger under hygienekontoret i Helsedirektoratet. Man kan vel si at de lover jeg har nevnt, fungerer bra, men en samordning vil bli godt mottatt av alle de berørte parter. Landbruksdepartementet, og Sosialdepartementet. Det hersker full enighet om at ansvaret for loven tillegges Sosialdepartementet. Den ferdige utredning og lovutkastet har vært sendt et stort antall institusjoner og foreninger til uttalelse. Det er ikke framkommet noen prinsipiell motstand mot lovutkastet, men enkelte innvendinger som har gått direkte på deler av loven, har vært så tungtveiende at en samlet komite i samråd med departementet har gått inn for visse endringer. Etter nåværende lov har fylkeslege og fylkesveterinær overordnet tilsyn med henholdsvis næringsmiddelloven og kjøttkontrolloven. Ved denne samordningen vil flere lover og kontrollinstanser trekkes inn under en samordnet lov om næringsmiddelkontroll. Komiteen foreslår etter samråd med departementet at tilsynet med næringsmiddelkontrollen bør tillegges fylkesmannen. Hva styret angår, hersker det enighet i komiteen om at dette bør få en så bred sammensetning som mulig. Komiteen er derfor enig med departementet i at det i tillegg til representanter fra de berørte departementer også oppnevnes representanter fra Norske Kommuners Sentralforbund og den kommunale næringsmiddelkontroll. Videre er det enighet om at styret utvides med en representant fra hver av følgende interesseområder: forbrukere, arbeidstakere, landbruksnæringen og fiskerinæringen. Det blir til sammen 12 representanter med varamenn. Seiv om komiteen i full forståelse med departementet har foreslått styret utvidet til 12 representanter, vil nok enkelte innen næringsmiddelindustrien fole seg satt utenfor. Et alternativ kan være et samspill innen de enkelte næringer, med alternering mellom representant og varamann. I og med at dette er en fullmaktslov, kan departementet pålegge styret andre oppgåver enn de som er nevnt i forslaget. Styret kan også seiv ta initiativ til at det blir foretatt spesielle undersøkelser med sikte på å forbedre og utvikle analysemetoder som kan benyttes ved den lokale næringsmiddelkontroll. Videre er komiteen enig med departementet i at et næringsmiddellaboratorium vil få en sentral plass i de kommunale og interkommunale næringsmiddelkontrolletater både når det gjelder luftog vannovervåking. For så vidt gjelder vannovervåking, bør det presiseres at dette må gjelde så vel drikkevannskilder som den generelle vannforurensing som truer vannkildene i våre kommuner. Et av de spørsmål som har opptatt komiteen mest, er plasseringen av et sekretariat. De argumenter som er framkommet, er nøye vurdert. (Hovengen) administrativt legges under helsedirektøren. Her finner jeg det riktig å sitere innstillingen: «Komiteen understreker behovet for et faglig høyt kvalifisert sekretariat, hvor utdanning og erfaring fra næringsmiddelkontrollen er representert, og går ut fra at det vil bli tatt hensyn til dette ved bemanningen av sekretariatet.» Som en oppsummering av denne del av mitt innlegg vil jeg si følgende: Det er spesielt tre forhold som har opptatt de fleste av dem som har kommentert utredningen og lovutkastet, nemlig: At tilsynet med næringsmiddelkontrollen bør tillegges fylkesmannen, at styret utvides til å omfatte representanter fra næringsmiddelindustrien og fra arbeidstakerne, at sekretariatet bemannes med høy kompetanse innen næringsmiddelhygiene og næringsmiddelteknologi. Når det gjelder den økonomiske delen av næringsmiddelkontrollen, er komiteen enig med departementet i at kontrollen med tiden gjøres selvfinansierende. Et annet forhold som er viet stor oppmerksomhet, er spørsmålet orn opprettelse av et råd. I likhet med departementet mener komiteen at et bredt sammensatt styre vil være mer hensiktsmessig og funksjonsdyktig. Styret har jo også muligheten til å samarbeide med allerede etablerte fagråd. Her kan nevnes det norske Codex Alimentarius-Rådet med internasjonal tilknytning. Det bør også nevnes at vår næringsmiddellovgivning er i pakt med tiden og i overensstemmelse med nordisk og internasjonal lovgivning. Utover det som er anført i innstillingen, finner jeg behov for å komme inn på noen av de sentrale problemer som er i ferd med å utvikle seg. Vi har i den siste 10-årsperiode opplevd at matvarer i stigende grad er gjenstand for kjemisk forurensning fra det ytre miljø, enten direkte eller via ulike ledd i næringskjeden — kjemiske bekjempelsesmiddel som nyttes i skog og landbruk, radioaktivt nedfall cg kjemiske komponenter fra industrien. Problemet er økende, idet det framstilles stadig nye kjemiske forbindelser som en ikke kjenner den fulle biologiske virkningen av. De norske myndigheter bør ha honnør for den strenge kontroll de har ført med bruken av kjemiske hjelpestoffer som benyttes i matproduksjonen. Det er meget viktig å føre betryggende kontroll med dette, både sentralt og ute i regionene hvor matvarene produseres. uansett hvor de bor, tilnærmet lik kontroll av den mat som konsumeres. Det lovutkastet vi i dag behandlar, er et godt redskap i så henseende. Før jeg avslutter, har jeg lyst til å nevne at vi i enkelte byer og større befolkningskonsentrasjoner har bygd ut brukbare, funksjonsdyktige kjøtt- og næringsmiddelkontroller. Ett eksempel er Gjøvik og Toten interkommunale kjøtt- og næringsmiddelkontroll. Anlegget betjener tre kommuner med ca. 50 000 innbyggere. Bemanningen består av 3 dyrleger, 1 kjemiingeniør, 2 helserådsinspektører, og det er iVz stilling for laboratorieassistent. Kontrollanlegget er plassert i nær tilknytning til et stort slakteri og er tillagt følgende funksjoner for den offentlige kjøttkontroll: den primære kjøttkontroll i slakteriet, tilsynet med produksjonslokaler innen kjøttindustrien, tilsynet med produksjon, transport og omsetning av kjøtt og kjøttvarer. Videre blir det ført kontroll med importert slakt både fra Sverige og Danmark. Av oppgåver som går inn under helserådets næringsmiddelkontroll, kan nevnes: kontroll med sammensetning av næringsmidler basert på bakteriologisk, kjemisk og fysikalsk undersøkelse. Tilsyn med produksjon, transport og omsetning av næringsmidler. Videre ble det i 1976 foretatt 850 prøver av drikkevann fra offentlige og private kilder. Det vil føre for langt å komme inn på alle de funksjoner et slikt anlegg er tillagt. Det er også verdt å nevne at så tidlig som i 1970 tok fylkeslegen i Vestfold initiativet til opprettelse av næringsmiddelkontroll for samtlige kommuner i fylket. Dette er ordnet gjennom interkommunalt samarbeid, med de fordeler det medfører både arbeidsmessig og økonomisk. Det skal bli interessant å følge utviklingen i tiden framover og se hvilken betydning den lov vi i dag innbys til å vedta, vil få. Jeg anbefaler Odelstinget å stemme for lovforslaget. Odd With (komiteens formann): Den solide utredning og omfattende høringsrunde som fulgte deretter, har uten tvil vært av stor betydning for det lovutkast som er lagt fram. Saksordføreren skal også ha sin del av æren når det til slutt lyktes komiteen å komme fram til en enstemmig innstilling. Næringsmiddelkontrollen har vel ikke akkurat vært av de høyest prioriterte oppgåver i kommunene. Spesielt gjelder dette de små og middels store landkommunene. Forfoandlinger i Odelstinget nr. 4. 1978. 2. vært svært tilfeldig, avhengig av faglig bakgrunn, interesse og prioritet hos de ansvarlige. Det har ikke gjort det lettere at næringsmiddelkontrollen sentralt har vært administrert av hele fem departementer med til dels egne mer eller mindre utbygde kontrollapparatet Behovet for samordning og effektivisering og for en lov som skal gjelde alle kommuner, er derfor betydelig. Bruken av stadig nye kjemiske stoffer og sammensetninger har ved siden av den kjemiske forurensing av vårt miljø for øvrig stilt store krav til laboratorier av høy kvalitet. Da så vidt mange interesser og departementer har vært involvert, var det ikke mer enn naturlig at kommunal- cg miljøvernkomiteen ved behandlingen av produktkontrolloven i fjor pekte på betydningen av en koordinering av laboratorievirksomheten på det statlige, fylkeskommunale og kommunale plan og utnyttelse av den faglige kompetanse som var til stede på de ulike områder. Alt i alt må det forslag som legges fram, sies å være et tjenlig middel til en mer effektiv næringsmiddelkontroll i alle landets kommuner. Dette har ikke minst komiteens behandling bidratt til ved de endringer som er foretatt i forståelse med departementet. Jeg ser det som vesentlige forbedringer at det er fylkesmannen som skal føre tilsyn med næringsmiddelkontrollen i fylket, at styret skal få en noe bredere sammensetning, og at komiteen så sterkt har understreket behovet for et faglig høyt kvalifisert sekretariat, hvor utdanning og erfaring fra næringsmiddelkontrollen må være representert. Fylkesmannens tilsynsmyndighet vil i praksis vanligvis bli utført av fylkeslegen og fylkesveterinæren. Det er vanskelig å se i hvilken utstrekning det vil være naturlig å tillegge fylkeskommunen særlige kontrolloppgaver i en sak som denne, idet fylkeskommunen verken antas å ha kompetanse eller apparat til å forestå kontroll av næringsmidler. Komiteen er likevel kommet til at siste avsnitt i § 1 kan stå. Blir det ikke behov for den, er ingen skade skjedd. I og med at det ikke ble aktuelt å etablere et bredt sammensatt statens næringsmiddelråd, var det desto større behov for å utvide styret noe i forhold til departementets forslag. Foruten de representanter som departementet har gått inn for, har komiteen funnet det riktig at også f orbrukerne, arbeidstakerne, landbruksnæringen og fiskerinæringen blir sikret plass i styret. Med uttrykkene landbruksnæringen og fiskerinæringen har komiteen ment at ikke bare råvareproduksjonen, men også foredling og omsetning av disse næringsmidler skulle være inkludert. være naturlig at også andre interesseorganisasjoner m. v. kan bli representert. Alle forhold tatt i betraktning har komiteen funnet det mest naturlig at næringsmiddelkontrollen sorterer under Helsedirektoratet. Det samme gjelder sekretariatet. En forutsetning for dette er imidlertid at en får et faglig høyt kvalifisert sekretariat hvor utdanning og erfaring fra næringsmiddelkontroll så absolutt bør være representert. Personlig ville jeg ikke finne det urimelig om sekretariatets leder hadde denne bakgrunn, men det får det bli departementets sak å ta stilling til. Med dette anbefaler jeg innstillingen vedtatt. Hans E. Strand: Jeg vil gjerne få starte mitt innlegg med noen kommentarer til § 3, om styret for næringsmiddelkontrollen. Det er foreslått at styret skal ha 12 representanter. Seiv med dette høye tall vil en rekke interessegrupper som er sterkt avhengig av næringsmiddelkontrollens arbeid, ikke bli representert i styret. Dette gjelder deler av næringslivet som deltar i produksjonen og omsetningen av næringsmidler. Foredlingsbedriftene behandler produktgrupper hvor kravene til næringsmiddelkontroll kan variere betydelig. Ofte vil det være store forskjeller mellom fisk, kjøtt og vegetabilske produkter. Ved omsetningen gjennom grossistledd og detaljistledd vil også de ulike produktgrupper måtte gjennomgå til dels svært ulik behandling. Endelig har næringsmiddelkontrollen oppgåver innen storkjøkken og restaurantvirksomhet helt fram til næringsmidlet står på konsumentens bord. Antall grupper på foredlings- og omsetningssiden er således så stort og interessene så varierende at det vil være nærmest umulig å la alle disse bli representert i styret, med bibehold av full funksjonsdyktighet. Det er derfor en klar forutsetning at vervet som medlemmer av styret når det gjelder de to som skal komme fra landbruksnæring og fiskerinæring, i betydelig grad bør gå på omgang mellom organisasjoner og interessegrupper som representerer disse to produktkategorier, fra råvareproduksjon gjennom foredling og omsetning fram til forbrukerens bord. Varamannsplassene må også utnyttes for å skape en spredning i representasjonen. Dersom således i én valgperiode representanten for landbruksproduktene først og fremst representerer råstoffproduksjonen, bør varamannen representere interesser i foredling eller omsetning. Tilsvarende vil gjelde for fiskeriprodukter. antydet, vil det være helt klart at styret for å skaffe tilstrekkelig grunnlag for sine beslutninger er avhengig av et meget nært samarbeid med de tallrike interessegrupper som finnes innenfor produksjon, foredling og omsetning av næringsmidler. Denne kontakt bor ta flere former. Det vil bl. a. være aktuelt med konferanser og bruk av under- eller særutvalg, hvor de organisasjoner eller interessegrupper som er mest berørt, trekkes inn. Etter mitt skjønn vil det være utviklingen av dette samarbeidet som i sterkest grad vil være med og bestemme hvorvidt et styre som den øverste ledelse for næringsmiddelkontrollen Adl vise seg å bli en god løsning. § 5 gir hjemmel for opprettelse av et sekretariat med en sekretariatleder. Dette sekretariat ble foreslått lagt til Helsedirektoratet. Sosialkomiteen er kommet til at dette er en rimelig plassering. Det er imidlertid ingen grunn til å legge skjul på at i de uttalelser som er kommet inn i forbindelse med denne lovproposisjonen, har det vært delte meninger om hvor sekretariatet burde plasseres. Det mest aktuelle alternativ til Helsedirektoratet ville ha vært Veterinæravdelmgen under Landbruksdepartementet. Dette har sammenheng med at veterinærene er den yrkesgruppe som har den grundigste og lengste utdannelse for sentrale arbeidsoppgåver innen næringsmiddelkontrollen. Komiteen har derfor funnet det nødvendig å presisere at den forutsetter at det i Hclsedirektoratet vil bli ansatt personale med utdanningsbakgrunn for næringsmiddelkontroll og erfaring fra samme fagfelt. Med denne formulering har en ikke utelukkende tenkt på leger og vetcrinærer, men også på personale med annen utdanningsmessig bakgrunn, som f. eks. næringsmiddelteknikere og meieriingeniører. Den bærende idé når det gjelder bemanning av sekretariatet, er at det skal være et faglig sterkt organ cg ikke en rent administrativ instans. Ambjørg Sælthun: Tilrådinga frå sosialkomiteen om lov om samordna næringsmiddelkontroll er samrøystes, og det skulle difor ikkje vere naudsynt med noko langt ordskifte om denne saka. Når eg likevel har bedt om ordet, er det for å presisere nærare korleis eg tolkar lovtekst og komitemerknader. Natvig-utvalet gjekk i si tilråding inn for eit Statens næringsmiddelråd, som saman med eit styre og eit sekretariat skulle ha ansvaret for næringsmiddelkontrollen. Departementet har funne at det — i alle fall i første omgang, som det står i proposisjonen — ikkje vil gjere framlegg om eit råd, men meiner at eit styre og eit sekretariat skal stå for leiinga. at det må vere eit allsidig samansett styre, og at dette styret må få delegert avgjerdsmakt frå dei departement som har med næringsmiddelkontroll å gjere. Komiteen går inn for at styret skal ha 12 representantar, og nemner i tilrådinga dei interessegrupper som skal vere representerte. Om talet 12 er det ideelle for eit slikt styre, kan diskuterast — og det vart og diskutert i komiteen. Men vi kom då til at med eit styre av denne storleiken ville det bli ein rimeleg bra representasjon frå interessegruppene, utan at styret vart for stort. Komiteen meiner elles at føresetnaden må vere at dette styret skal arbeide i nær kontakt med den del av næringslivet som elles tek del i produksjon og omsetning av næringsmiddel. Etter lovutkastet skal det såleis opprettast eit styre og eit sekretariat. Komiteen strekar under behovet for eit fagleg høgt kvalifisert sekretariat, der utdanning og røynsle frå næringsmiddelkontrollen er representert. Det har, som fleire talarar har vore inne på, vore delte meiningar om kvar dette sekretariatet skulle plasserast. Det var fleire grunnar som tala for at det kunne vere ønskjeleg å plassere sekretariatet under Landbruksdepartementet, i Veterinæravdelinga. Når komiteen no kom til å gå inn for å leggje sekretariatet under Helsedirektoratet, er det fordi ein fann at dette trass alt er beste løysinga, særleg av den grunn at det i dag er Helsedirektoratet som administrerer dei føresegner om næringsmiddelkontroll som kjem under Sosialdepartementet. Det vil bli avgjerande for styret sitt arbeid å ha eit vel kvalifisert sekretariat som kan førebu sakene for styret, som kan setje styret sine vedtak ut i livet, eg som kan føre vidare dei mange oppgåver som styret er tillagt etter lova. Når det her er tale om faglege kvalifikasjonar, må kvalifikasjonane gå på fagkunnskap innan næringsmiddelsektoren, slik som næringsmiddelkontroll, -hygiene og -teknologi. Det er ein føresetnad at slike faglege kvalifikasjonar finst i den daglege leiinga. Eg meiner at det og må vere sjølvsagt at leiaren av sekretariatet er sakkunnig innan næringsmiddelkontrollen. Med dette vil eg rå til at lovframlegget blir vedteke. Gunnar Vada: Den lov om samordnet næringsmiddelkontroll som i dag diskuteres, skal samordne og effektivisere næringsmiddelkontrollen her i landet. den nye samordnede loven. Loven påbyr at alle kommuner i landet skal ha en tilfredsstillende næringsmiddelkontroll, og dersom en kommune ikke etablerer egen kontroll, kan fylkesmannen bestemme at kommunen skal delta i en interkommunal kontrollordning. Målsettingen om at alle kommuner skal ha næringsmiddelkontroll, må være grunnleggende. Seiv om det lovverk som skulle gjøre dette mulig, allerede eksisterer, må noe av hovedhensikten med loven være å få samordnet og gjort næringsmiddelkontrollen lik i de forskjellige kommuner utover landet. Offentlig kjøttkontroll er hittil gjennomført bare i ca. halvparten av landets kommuner. Komiteen foreslår i samsvar med proposisjonen at det skal oppnevnes et styre for næringsmiddelkontroll. For meg virker det noe påfallende når departementet finner å måtte ha representanter for hele seks departementer med i styret, mens det ikke har funnet plass til representanter for næringsmiddelindustrien, som må bli en av de store brukergrupper, og heller ikke for arbeidstakerne i denne industri eller for forbrakerorganisasjonene. Nå har komiteen rettet noe på dette, men heller ikke komiteen har nevnt næringsmiddelindustrien i innstillingen. Jeg må be saksordføreren bekrefte at det er denne industri det siktes til når en i innstillingen har nevnt landbruksnæringen og fiskerinæringen. Med den formulering dette har fått i innstillingen, er det fare for at store deler av næringsmiddelindustrien direkte er avskåret fra styrerepresentasjon. Etter min oppfatning er dette meget uheldig. Styret pålegges etter loven viktige og meget omfattende oppgåver. Styret må imidlertid ikke unødig endre departementenes rettigheter, ansvar og oppgåver etter de lover som i dag gjelder for næringsmiddelkontroll. Det må kunne utføre sine koordineringsoppgaver uten å gripe forstyrrende inn i allerede lovbestemte og veletablerte kontrollopplegg og rutiner når det gjelder administrasjon av vår kjøttkontroll og annen næringsmiddelkontroll. Når det gjelder nye regler og forskrifter, bør disse fortsatt utarbeides av de instanser som administrerer disse bestemmelser, og som sitter inne med fagkompetansen på vedkommende område. Komiteen slutter seg til departementets forslag om at det sekretariat som skal opprettes for styret, faglig og administrativt skal legges under Helsedirektoratet. Dette begrunnes med at det er Helsedirektoratet som i dag administrerer de bestemmelser om næringsmiddelkontroll som faller inn under Sosialdepartementet. På side 6 i innstillingen er referert følgende korte utdrag fra utredningsutvalget: sekretariat som kan forberede sakene for styret, sette styrets bestemmelser ut i livet og for øvrig påta seg alt det løpende arbeid som styret er foreslått tillagt i lovutkastet.» Komiteen slutter seg til dette og understreker behovet for et faglig høyt kvalifisert sekretariat, hvor utdanning og erfaring fra næringsmiddelkontrollen er representert, og går ut fra at det vil bli tatt hensyn til dette ved bemanningen av sekretariatet. Jeg er betenkt over at dette sekretariatet foreslås lagt inn under Helsedirektoratet. Da den nye loven er en lov om samordning av all næringsmiddelkontroll, og denne kontroll har hjemmel i lover administrert av fem ulike departementer, synes den begrunnelse som departementet bruker for denne avgjørelse, ikke særlig overbevisende. Den framtidige næringsmiddelkontroll er ment å skulle ha en sterkt desentralisert struktur, bygd opp omkring det apparat som er etablert gjennom den offentlige kjøttkontroll i nært samarbeid med de lokale helseråd. På grunnlag av min faglige bakgrunn mener jeg å kunne slå fast at kontakten mellom kjøttindustrien og Helsedirektoratet aldri har vært særlig god. Dette forhold synes i første rekke å bero på den manglende fagkompetanse denne etat alltid har hatt i spørsmål som angår næringsmiddelhygiene og næringsmiddelteknologi. En sitter også igjen med det inntrykk at næringsmiddelkontrollen ikke har vært særlig høyt prioritert i Helsedirektoratet. Veterinæravdelingen i Landbruksdepartementet har derimot alltid hatt ledelse og saksbehandlere med allsidig kompetanse innen de områder som her er nevnt. Veterinæravdelingen har stadig god faglig kontakt med det lokale apparat gjennom avdelingens engasjement i oppfølging av de ulike bestemmelser som er gitt med hjemmel i kjøttkontrolloven. Avdelingen har videre to spesialutdannede veterinærer som utelukkende har kjøtt- og næringsmiddelkontroll som sitt arbeidsområde. Under henvisning til at det lokale organ for hele næringsmiddelkontrollen skal være det samme lokale organ som veterinæravdelingen allerede i dag administrerer og har meget nær kontakt med, synes det for meg mer hensiktsmessig at sekretariatet ble plassert i Veterinæravdelingen i Landbruksdepartementet. De to veterinærinspektørene i kjøttkontrollen ville på den måten kunne dekke en del av sekretariatets totale fagkompetanse. På denne måten skulle det være mulig å redusere sekretariatets bemanningsbehov i forhold til hva som vil være nødvendig om sekretariatet legges til en instans uten slik fagkompetanse fra tidligere. utgiftene, sier innledningsvis at utgiftene til næringsmiddelkontroll utredes av kommunekassen. Videre skal fylkeskommunen «utrede alle utgifter ved særlige kontrolloppgaver som den måtte bli pålagt». Jeg finner det lite tilfredsstillende at kommuner og fylkeskommuner skal utrede disse utgiftene. En slik ordning vil også kunne resultere i at det fortsatt blir vanskelig å få bygd ut en tilfredsstillende næringsmiddelkontroll i alle kommuner. Etter min oppfatning vil den beste løsning være at brukerne av næringsmiddelkontrollen betaler hva det koster å drive denne virksomheten. Det heter i § 6 nest siste ledd: «I forskrifter gitt av Kongen kan ervervsdrivende pålegges å svare avgifter for å dekke utgifter ved undersøkelse og tilsyn som nevnt i første, annet og tredje ledd. Avgiften kan søkes inn ved utpanting.» Betegnelsen «ervervsdrivende» i denne sammenheng synes meg noe upresis, og formuleringcn burde forandres slik at det går klart fram at avgiften skal belastes de næringsmidler som kontrolleres. Til slutt vil jeg henstille til departementet at det så snart som mulig tilrettelegger en ordning som gjor at kommuner og fylkeskommuner ikke over lengre tid belastes disse utgiftene. Det vil samtidig gjøre det betydelig lettere å få til en rask og tilfredsstillende utbygging av næringsmiddelkontrollen i alle kommuner. Statsråd Ruth Ryste: La meg innledningsvis få knytte noen generelle bemerkninger til ernæring og næringsmiddelkontroll. Det forrigs storting behandlet ernæringsmeldingen. Stortinget sluttet her opp om en ernæringspolitikk som har vårt folks helse som utgangspunkt. Det må være naturlig å se næringsmiddelkontrollen i sammenheng med ernæringsmeldingen. La meg bl. a. peke på at næringsmiddelindustrien er en industrigren i sterk vekst. Mer og mer av den maten vi spiser, er hel- eller halvfabrikata. Det kan knapt herske tvil om at de retningslinjer vi trekker opp for denne industrien og andre matvareprodusenter, vil ha stor helsemessig betydning. Kvalitetskravene går i dag ikke så langt at de samsvarer med anbefalinger fra Statens ernæringsråd og de hovedretningslinjer som er trakket opp i ernæringsmeldingen om et helsemessig godt kosthold. Jeg finner det naturlig ved denne anledning å peke på ønskeligheten av å se disse spørsmål i større sammenheng. Det foreliggende lovutkast har som formål å samordne og effektivisere næringsmiddelkontrollen her i landet. bygge videre på eksisterende ordninger og på någjeldende lovverk. Dette innebærer bl. a. at helserådene, når man ser bort fra visse sider ved kjøttkontrollen, fortsatt skal ha hovedansvar for den offentlige næringsmiddelkontrollen. Næringsmiddelkontrollen skal være kommunal, idet loven påbyr at alle kommuner skal ha næringsmiddelkontroll. Flcre kommuner kan imidlertid gå sammen om felles, interkommunal kontrollordning. I proposisjonen er tilsynet med næringsmiddelkontrollen foreslått tillagt fylkeslegen såfremt ikke annet er bestemt. Under behandlingen av proposisjonen har sosialkomiteen foreslått at tilsynet legges til fylkesmannen, og lovutkastet er endret i samsvar med dette. Departementet forutsetter at fylkesmannen under utføring av tilsyn med næringsmiddelkontrollen søker nært samarbeid med fylkeslegen og fylkesveterinæren. Den foreslåtte endring vil dermed sikre en tilfredsstillende tilsynsordning. Jeg vil gjerne understreke at det foreliggende lovutkast ikke innebærer noen innskrenkning i den myndighet fylkesveterinæren har etter instruks fastsatt av veterinærdirektøren. Etter lovutkastet kan Kongen, som oppnevner styret, gi nærmere regler om bl. a. styrets sammensetning. I merknadene til lovutkastet er det anført at foruten representanter fra de berørte departementer bør det i styret være en representant for henholdsvis kommunane og den kommunale næringsmiddelkontrollen. I tillegg kan Kongen beslutte at representanter for interesseoiganisasjoner, produsentsammenslutninger o. 1. skal være med i styret. Dette er sosialkomiteen enig i, idet komiteen går inn for at styret skal ha representanter for henholdsvis forbrukerne, arbeidstakerne, landbruksnæringen og fiskerinæringen. Styret vil da til sammen bestå av 12 representanter. Representanten Vada var litt bekymret, forstod jeg, rned bakgrunn i denne representasjon i styret. Jeg vil gjerne presisere at jeg ikke nærer den samme bekymring som representanten Vada. Seiv om det skal være mange departementer med her, representerer jo også disse departementene visse grener av vårt samfunnsliv — som Fiskeridepartementet, Forbrukerdepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartementet, Landbruksdepartementet og ikke minst Miljøverndepartementet. De står dermed som representanter også for en rekke yrkesinteresser, og jeg tror at disse departementene vil ivareta nettopp en del av de områdene som representanten Vada her var inne på. helse. I den forbindelse viser jeg til kontrollen med enkelttilfeller og epidemiske utbrudd av matinfeksjoner og bakterielle og kjemiske matforgiftninger, den helsemessige vurdering av tilsetningsstoffer og kjemiske forurensninger i matvarer og vurderingen av ernæringsfysiologiske krav til næringsmidler. Videre har man funnet det hensiktsmessig å legge sekretariatet til Helsedirektoratet, som på forhand administrerer næringsmiddelloven av 19. mai 1933 med forskrifter. Komiteen har understreket behovet for et faglig høyt kvalifisert sekretariat, hvor utdanning og erfaring fra næringsmiddelkontrollen er representert. Dette er departementet helt ut enig i. Uten et faglig høyt kvalifisert sekretariat kan man ikke vente at styret på en tilfredsstillende måte skal kunne utføre de oppgåver det er pålagt i henhold til lovutkastet. Man tar derfor sikte på at stillingen som sekretariatleder skal være på underdirektørnivå og besettes med veterinær eller lege eller annet personell som har erfaring fra næringsmiddelkontrollen. Når det gjelder bemanning, vil vi komme tilbake til dette i årets budsjettproposisjon. Representanten Vada understreket manglende samarbeid mellom Helsedirektoratet og Veterinærdirektoratet. Jeg vil ikke kommentere dette, det får være en påstand fra representanten Vada. Men jeg vil se det slik at nettopp målsettingen med denne lov om samordnet næringsmiddelkontroll skal være den given vi trenger for å gå videre med de oppgåvene vi står foran. Hvis det tidligere har vært noe dårlig samarbeid, bør denne loven og den målsetting som er skissert i den, nettopp være den given vi trenger for å komme inn på det riktige spor. Åge Hovengen: Jeg kunne faktisk ha frafalt ordet fordi statsråden svarte på de spørsmål som hr. Vada stilte meg, men på grunn av at han rettet spørsmålene direkte til sakens ordfører, vil jeg bekrefte det som statsråden har sagt. Hr. Vada var inne på at departementet foreslo bare representanter fra departementene i styret. Jeg vil få sitere fra innstillingen, hvor det heter: «I tillegg bør det i styret være med en representant for kommunene, fortrinnsvis en representant fra Norske Kommuners Sentralforbund. Også en representant for den kommunale næringsmiddelkontroll bør etter departementets mening være med i styret. Kongen kan også beslutte at representanter for interesseorganisasjoner skal være med i styret. Det kan f. eks. trekke inn representanter for forbrukerorganisasjoner, produsentsammenslutninger og liknende.» Nå var hr. Vada inne på at næringsmiddelindustrien ikke ville bli representert — den var ikke nevnt her. Men når komiteen sier «landbruksnæringen og fiskerinæringen», har vi selvfølgelig ment at vi innenfor disse næringer også har næringsmiddelprodusenter. Dette har flere talere vært inne på, og det er komiteens mening at vi bør få en så bred og fyldig sammensetning som mulig. Av andre ting hr. Vada var opptatt av, var dette med finansieringen. Det har vi også vært klar over. Jeg vil si det slik at etter det kjennskap jeg har til næringsmiddelkontroll som er opprettet utover i distriktene, har de allerede gått i gang med å kreve vederlag for oppgåver som de påtår seg. Så dette er allerede i gang. Men selvfølgelig må vi få en overgangstid her, og da må kommunene og fylket tre støttende til. Gunnar Vada: Jeg vil bare få lov til å korrigere statsråd Ruth Ryste, som i sitt innlegg påpekte at jeg hadde beklaget manglende samarbeid mellom Helsedirektoratet og veterinæravdelingen. Det spørsmålet berørte jeg i det hele tatt ikke i mitt innlegg. Jeg skal gjenta hva jeg sa etter mitt manuskript: «På grunnlag av min faglige bakgrunn mener jeg å kunne slå fast at kontakten mellom kjøttindustrien og Helsedirektoratet aldri har vært særlig god.» Statsråd Ruth Ryste: Jeg takker for denne oppklaringen. Jeg synes det var gledelig at det ikke var Veterinærdirektoratet som her var ment. Jeg beklager misforståelsen. Presidenten: Flere har ikke forlangt ordet, og debatten er avsluttet. Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til lov om samordnet næringsmiddelkontroll. § 1. Den kommunale næringsmiddelkontroll. Alle kommuner skal ha næringsmiddelkontroll. Flere kommuner kan gå sammen om felles (interkommunal) kontrollordning. Fylkesmannen kan bestemme at slikt samarbeide skal finne sted. Næringsmiddelkontrollen skal utføres i samsvar med bestemmelsene i Sundhetsloven av 16. mai 1860, lov av 17. juni 1932 nr. 6 om kvalitetskontroll med landbruksvarer im v. av 19. mai 1933 nr. 3 om tilsyn med næringsmidler m. v., lov av 12. april 1957 nr. 2 om slakterier, kjøttindustri og offentlig kjøttkontroll m. v., lov av 28. mai 1959 nr. 12 om kvalitetskontroll med fisk og fiskevarer o. a., og lov av 24. mai 1968 om merking av forbruksvarer, samt forskrifter utferdiget i medhold av disse lover. Kongen kan bestemme at kontrollen også skal omfatte tilsyn etter annen lovgivning. Departementet kan bestemme at fylkeskommunen skal ta seg av særlige kontrolloppgaver og at vedkommende kommuner samtidig fri tas for disse oppgåver. § 2. Tilsyn med næringsmiddelkontrollen. Såfremt ikke annet er bestemt ved lov eller med hjemmel i lov fører fylkesmannen tilsyn med næringsmiddelkontrollen i fylket og påser at kontrollen utføres etter de retningslinjer som fastsettes av styret, jfr. § 3. § 3. Styret for næringsmiddelkontrollen. Kongen skal oppnevne et styre for næringsmiddelkontrollen. Kongen kan gi nærmere regler om styrets organisasjon, sammensetning, funksjonstid og virksomhet. § 4. Styrets oppgåver. Styret for næringsmiddelkontrollen skal: 1. Samordne all kontroll med nærings- og nytelsesmidler som foregår med hjemmel i gjeldende næringsmiddellovgivning og herunder samarbeide med øvrige myndigheter for produktkontroll. 2. Veilede og gi informasjon til næringsmiddelkontrollen. 3. Bestemme hvordan den kommunale og interkommunale inspeksjonskontroll kan gjøres mest mulig effektiv, hvilke analyser av de enkelte næringsmidler som skal utføres og hvilke analysemetoder som skal brukes. 4. Utpeke laboratorier til å foreta undersøkelser som krever spesiell faglig kompetanse eller spesialutstyr. 5. Holde seg løpende informert om virksomheten, herunder de analyser av næringsmidler som utføres av den kommunale og interkommunale næringsmiddelkontroll, og av statlige og andre institutter og laboratorier. 6. Fastsette hvilke rapporter de lokale organer skal sende styret. 7. Ta initiativet til at det blir utført spesielle undersøkelser, særlig med sikte på å forbedre og utvikle nye analysemetoder som er egnet til bruk ved de lokale næringsmiddellaboratorier. 8. Undersøke behovet for og foranledige utferdiget nødvendige lovregler og forskrifter innenfor næringsmiddelkontrollen. 9. Legge fram for vedkommende departement årsrapport over styrets virksomhet og plan for arbeidsoppgåver i kommende år sammen med budsjettforslag. Departementet kan gi styret også andre oppgåver. £ 5. Sekretariatet. Til å bistå styret skal det opprettes et sekretariat. Sekretariatets leder deltar i styrets møter. § 6. Utgifter. Utgiftene til næringsmiddelkontrollen utredes av kommunekassen. Utgiftene til den interkommunale kontroll fordeles mellom de deltakende kommuner etter overenskomst kommunene imellom. Hvis enighet ikke oppnås, fastsetter fylkesmannen fordelingen. Fylkeskommunen utreder alle utgifter ved særlige kontrolloppgaver som den måtte bli pålagt. Staten utreder utgiftene til de spesielle undersøkelser som styret tar initiativ til å få utført. I forskrifter gitt av Kongen kan ervervsdrivende pålegges å svare avgifter for å dekke utgifter ved undersøkelse og tilsyn som nevnt i første, annet og tredje ledd. Avgiften kan søkes inn ved utpanting. Staten utreder utgiftene til styret og dets sekretariat. § 7. Ikrafttreden. Denne lov trer ikraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Odelstingets vedtak vil bli sendt Lagtinget. Referat: 1. (71) Lagtingets presidentskap melder at Lagtinget har antatt Odelstingets vedtak til lov om endringer i lov av 5. april 1927 om innførsel og omsetning av brennevin, vin, fruktvin, mjød og øl, og at lovvedtaket vil bli sendt Kongen. Enst.: Vedlegges protokollen. 2. (72) Kgl. prp. om A) B) lov om samtykke til ratifikasjon av Haag-konvensjonen 1970 om anerkjennelse av skilsmisser og separasjoner (Ot.prp. nr. 33). Enst.: Sendes justiskomiteen. 3. (73) 8. juni 1973, nr. 49, cm lærerutdanning. Enst.: Sendes kirke- og undervisningskomiteen. 4. (74) Kgl. prp. om lov om endring i lov av 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn (Ot.prp. nr. 43). Enst.: Sendes administrasjonskomiteen. Møte fredag den 3. mars kl. 13. President: Per Karstensen. Dagsorden (nr. 11): Referat. Statsråd Kirsten Myklevoll overbrakte 1 kgl. proposisjon (se under Referat). Referat: (75) Kgl. prp. om lov om lønnsnemndbehandling av arbeidstvisten mellom Norsk Styrmandsforening og Norske Trålerrederiers Forening vedrørende førere og styrmenn på trålere (Ot.prp. nr. 44). Enst.: Sendes kommunal- og miljøvernkomiteen. President: Per Karstensen. Dagsorden (nr. 12): 1. Innstilling fra kommunal- og miljøvernkomiteen om lov om lønnsnemndbehandling av arbeidstvisten mellom Norsk Styrmandsforening og Norske Trålerrederiers Forening vedrørende førere og styrmenn på trålere. (Innst. O. nr. 28, jfr. Ot.prp. nr. 44). 2. Innstilling frå justisnemnda om lov om endringar i lov 9. juni 1961 nr. 1 om skytevåpen og ammunisjon m. v. (Innst. O. nr. 19, jfr. Ot.prp. nr. 3). 3. Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i rettergangslovgivningen (endringar i advokatlovgivningen m. m.). (Innst. O. nr. 22, jfr. Ot.prp. nr. 17). 4. Innstilling fra den forsterkede justiskomiteen om lov om endring i lov av 17. april 1970 nr. 21 om retten til oppfinnelser, som er gjort rjv arbeidstakere. (Innst. O. nr. 21, jfr. Ot.prp. nr. 30). 5. Referat. Presidenten: Representantene Asbjørn Haugstvedt, Gudmund Grytøyr og Georg Apenes, som har vært permittert, har igjen tatt sete. Sak nr. 1. Innstilling fra kommunal- og miljøvernkomiteen om lov om lønnsnemndbehandling av arbeidstvist n mellom Norsk Styrmandsforening og Norske Trålerrederiers Forening vedrørende førere og styrmenn på tralere. (Innst. O. nr. 28, jfr. Ot.prp. nr. 44). Oddrunn Pettersen (komiteens formann og ordfører for saken): Den konflikt innstillingen omhandler, oppstod i samband med forhandlingene om nye overenskomster mellom Norsk Styrmandsforening og Norske Trålerrederiers Forening. Tvisten omfatter 150 førere og styrmenn på trålere og gjelder lønnsspørsmål, i første rekke kravet om betalte friturer for de to gruppene. Etter at det ble brudd i meklingen den 28. desember 1977 og Norsk Styrmandsforening varslet arbeidsstans for de to nevnte gruppene, kalte kommunalministeren partene sammen den 30. desember. Trålerrederiers Forening. Ved avstemning — med svarfrist 1. februar — viste det seg at forslaget ble godtatt av et flertall av medlemmene i Norsk Styrmandsforening, mens det ble forkastet av medlemmene i Norske Trålerrederiers Forening. Da det var klart at meklingsforslaget ikke var vedtatt, varslet Norsk Styrmandsforening at arbeidsstans ville bli iverksatt 28. februar. 24. februar kalte kommunalministeren partene sammen på ny, men da det viste seg at det ikke var ytterligere grunnlag for videre mekling, meddelte kommunalministeren partene at han på den førstkommende regjeringskonferansen ville legge fram spørsmålet om bruk av tvungen lønnsnemnd. 27. februar gav Norsk Styrmandsforening beskjed om at streiken ville bli iverksatt som varslet. Stortingets oppgave ved behandling av saker av denne art begrenser seg til å bedømme de samfunnsmessige skadevirkninger en slik konflikt vil medføre. Det er ikke Stortingets oppgave å uttale seg om hvorvidt partenes krav og tilbud er rettferdige eller ikke. Denne konflikten vil foruten å berøre 150 styrmenn og førere og ca. 1 400 menn om bord i trålerne også gjøre ca. 4 700 industriarbeidsplasser i land svært utsatt. Det vil i særlig grad ramme denne type industri i Nord-Norge. Komiteen finner grunn til å anta at når de gjentatte bestrebelser på å bringe denne konflikten til opphør ikke har ført fram, vil konflikten bli av lang varighet. Komiteen finner at denne konflikten vil ha store skadevirkninger for sysselsettingen, da spesielt i Nord- Norge, og vil derfor slutte seg til departementets forslag om at tvisten blir avgjort i Rikslønnsnemnda. Stein Ørnhøi: Jeg vil bare minne om SVs prinsipielle holdning til offentlige inngrep i en arbeidskonflikt — unnskyld stemmen. Det er en russisk virus jeg har pådratt meg. Den er snill og velmenende, så det går nok fort over. — Dette at en fremmer forslag om tvungen lønnsnemnd straks en arbeidskonflikt har kjørt seg fast, bidrar til å undergrave selve streikeretten. Klusser en med den, klusser en også mer eller mindre med andre demokratiske rettigheter som alltid har vært viktige for den internasjonale arbeiderbevegelse, nemlig organisasjonsfrihet og fri forhandlingsrett. Her i landet er det snart slik at streikeretten er noe som bare innrømmes flygerne i Widerøe, har en inntrykk av. i ferd med å få begrenset rekkevidde — dessverre. SV stemmer mot innstillingen. Statsråd Arne Nilsen: Sjølv om det er ei samrøystes tilråding som i dag ligg føre, vil eg gjeme kort peika på nokre punkt. Eg vil innleiingsvis seia at vi som utgangspunkt har fri streikerett i Noreg. Denne retten kan berre setjast til side av dei lovgjevande styresmaktene. For Regjeringa skal det tungtvegande grunnar til før det kan fremjast forslag for Stortinget om å forby en streik ved lov. Men i visse høve kan skadeverknadene for samfunnet vera så store at det ville vera uforsvarleg ikkje å gjera framlegg om å gripa inn. Så store er skadeverknadene etter Regjeringa si mening i den aktuelle konflikten mellom Norsk Styrma ndsforening og Norske Trålerrederiers Forening. Som det er peika på i proposisjonen, råker arbeidskonflikten ikkje berre dei 150 førarar og styrmenn som er i streik, men direkte og resten av mannskapet på dei berørte trålarane, til saman om lag 1 400 arbeidstakarar. Streiken vil og få store verknader for fiskeforedlingsindustrien, der nærare 5 000 arbeidarar etter kvart vil bli permitterte. I dette tilfellet fører ein streik frå ei lita gruppe arbeidstakarar til at fleire tusen arbeidarar blir permitterte og misser utkomet sitt. Samstundes vil ei industrigrein i vår mest industrifattige landsdel li store tap. Eg vil dg nytta dette høvet til å seia nokre ord om kvifor Regjeringa ikkje har gjort framlegg om at ein skal gripa inn i konflikten ved Widerøe's Flyveselskap. Streiken mellom dei om lag 100 flygarane i Widerøe har på langt nær same ringverknader for andre arbeidstakarar. Det er særleg dette som skil dei to konfliktane frå kvarandre. Når det gjeld dei skadeverknader streiken ved Widerøe's Flyveselskap har for dei reisande, er desse nøye vurderte av departementet og Regjeringa. Fylkestrafikksjefane i dei fylka som er råka, har overfor Samferdselsdepartementet halde fram at trafikkavviklinga etter måten har gått greitt, bortsett frå i Finnmark, der streiken har ført med seg relativt store problem. At reisetida er blitt utvida, er naturlegvis eit problem for den einskilde, men streiken har til i dag ikkje vore eit samfunnsproblem av eit slikt omfang at Regjeringa har funne det rett å gripa inn i den frie streikeretten. lengre tid bli så store at ein ser seg tvinga til å gå til dette steget dersom partane heller ikkje no kjem til semje under den meklinga som skal ta til att i morgon. Eg vil til slutt slå fast at det ligg ei samla vurdering til grunn for Regjeringa sitt standpunkt i dei to konfliktane. Eg har her i grove trekk berre synt korleis desse vurderingane er bygde opp. Kjell Magne Bondevik: Bare en kort merknad. Jeg er for min del enig i forslaget til vedtak om tvungen lønnsnemnd i den konflikt som vi nå behandler. Men statsråden kom helt til slutt inn på en annen konflikt som pågår, nemlig konflikten i Widerøe's Flyveselskap. Det kan selvsagt være ulike vurderinger av hvor store skadevirkningene er i forbindelse med den streiken som der har pågått over lengre tid, og hvorvidt disse kan kalles samfunnsmessige skadevirkninger eller ikke. Imidlertid vil jeg gi uttrykk for den vurdering at hvis den mekling som skal gjenopptas på onsdag, ikke fører fram, vil det være rett av Regjeringen også i dette tilfelle å bruke tvungen voldgift. Landsstyret i Kristelig Folkeparti har drøftet denne saken bl. a. med representanter f ra de aktuelle distrikter, og vi er kommet fram til å ville anbefale Regjeringen denne framgangsmåten. Vi hørte jo i nyhetene for et par dager siden at hvis streiken drar ytterligere ut, kan det bl. a. få konsekvenser for flyselskapet, og en står overfor den mulighet at flyselskapet må nedlegge sin virksomhet i det hele tatt. Hvis det blir situasjonen, tror jeg det er åpenbart at det vil få store samfunnsmessige skadevirkninger i de distrikter som har vært betjent av flyselskapet i lengre tid. Jeg ville bare få gi uttrykk for dette synspunkt, siden statsråden seiv i grunnen inviterte til det ved åta opp denne saken. Hans Hammond Rossbach: Jeg vil på samme måte som hr. Bondevik bare kommentere noe av det statsråden var inne på i forbindelse med Widerøe-streiken. Jeg har vært en del rundt i landet i den senere tid og har klart registrert de problemer denne streiken har skapt, særlig da for utkantene. Etter mitt syn er dette problemer som burde kunne karakteriseres som samfunnsproblemer i den forstand at det burde berettige til at en gikk til det dramatiske skritt å bruke lønnsnemnd. Nå forstår jeg statsråden dithen at han vil vurdere dette etter at nytt meklingsmøte har vært holdt. 1978. 7. mars — Lønnsnemndbeh. oppfordre statsråden til å følge den tanke som han seiv tydeligvis var inne på, nemlig at dersom en ikke kommer fram til løsning ved de forestående forhandlinger, bør Regjeringen sterkt vurdere å gå til tvungen lønnsnemnd også i denne sak. Det har vært hevdet at hadde en slik streik berørt forbindelsen Oslo — Bergen eller Oslo — Trondheim — Bodø eller lignende større steder, ville en ha brukt lønnsnemnd på et tidligere tidspunkt. Jeg skal ikke gå inn på det, men har bare lyst til å peke på at det er store problemer i distriktene, og jeg tror statsråden skal være spesielt oppmerksom på den siden av saken. Presidenten: Flere har ikke forlangt ordet, og debatten er slutt. Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til lov om lønnsnemndbehandling av arbeidstvisten for førere og styrmenn på fisketrålerne. §1 Tvisten mellom Norsk Styrmandsforening og Norske Trålerrederiers Forening vedrørende førere og styrmenn på trålere skal avgjøres av Rikslønnsnemnda. Det er forbudt å iverksette eller opprettholde arbeidsstans eller blokade til løsning av tvisten. Reglene i lov av 19. desember 1952 om lønnsnemnd i arbeidstvister får tilsvarende anvendelse. §2 Denne lov trer i kraft straks. Votering: 1. Komiteens innstilling bifaltes mot 1 stemme. 2. Lovens overskrift bifaltes enstemmig. Presidenten: Odelstingets vedtak vil bli sendt Lagtinget. Sak nr. 2. Innstilling frå justisnemnda om lov om endringar i lov 9. juni 1961 nr. 1 om skytevåpen og ammunisjon m. v. (Innst. O. nr. 19, jfr. Ot. prp. nr. 3). Jørgen Sønstebø (ordførar for saka): ny etter Våpenutvalet si innstilling av 12. desember 1959. Når det gjeld aldersgrensa, var det framlegg frå utvalet om 18 år, men departementet fann ikkje å villa gå så høgt, og gjorde framlegg om 16 år. Ved handsaminga i justisnemnda var det eit mindretal på tre som gjekk inn for 18 år. Dette med aldersgrensa for å få tak i våpen er nå den viktigste endringa. Det har nemleg i dei seinare år vist seg at det har blitt meir og meir vanleg at ungdom skaffar seg skytevåpen, cg det har oftare vist seg at skytevåpen har blitt bruka i samband med brotsverk, og da av born og ungdom under 18 år. Med åra har det også avdekt seg fleire manglar ved gjeldande lov, og dette er da søkt avhjelpt ved dette endringsframlegget. Eg skal ta for meg dei viktigaste endringane ved omtale av dei einskilde paragrafar. Som det er peika på i innstillinga, må den overordna målsettinga vera å få størst mogleg sikkerhet mot ulukker og misbruk av våpen. Derfor er det nødvendig med strenge reglar på dette området. Ei samrøystes nemnd har funne å villa stramma inn enda noko meir enn det som det var framlegg om i proposisjonen. Dei ytterlegare innskjerpingar er foretatt i samråd med departementet. I § 1 er det framlegg om nytt punkt c som går ut på at våpenimitasjonar som lett kan gjerast om så det kan avfyrast skarp ammunisjon, skal reknast som skytevåpen. Likeså er det ei endring i andre leden som inneber ei klarare presisering av unntaket når eit våpen er gjort varig übrukbart. § 5 i lova omhandlar dei våpen som er fri for registrering, haglgevær, luft- og fjørvåpen, apparat for slakting m. v. Her er det nemnda i samråd med departementet har gjort ei ytterlegare innstramming slik at alle automathagler, da medrekna pumpehagler som kan fyra av meir enn to skot etter kvarandre utan omlading, skal bli registreringspliktige. Det er ikkje så mange av desse våpna i omløp, og ein vil tru at det heller ikkje skulle vera særleg behov for slike våpen, da dei, som fastsett i jaktlova, heller ikkje er lovlege å bruka på jakt. Elles kan også desse vera ekstra farlege om dei blir bruka uvettug og i samband med straffbare handlingar. Etter dette blir det bare ein- og dobbelløpa hagler som blir fri for registrering. Når det gjeld ein- og dobbelløpa hagler, er det om lag 400 000 i landet, og det kjem til om lag 15 000 kvart år. Både riksadvokaten og dei fleste politimestrane støttar tanken om registreringsplikt for både hagler og luft- og f jørvåpen. her. Departementet har også gjeve til kjenne i proposisjonen at dette representerer ein fare, men er i tvil om dei venta gunstige verknadene av slik kontrollplikt vil stå i rimeleg høve til bryet og kostnadene. Personleg hadde eg helst sett at det hadde blitt full registreringsplikt også for hagler og sterkare luft- og f jørvåpen. Eg meiner det ville vore ei god sikkerhetsforanstaltning. Eg trur faktisk at folk reknar slike våpen som like farlege som — kanskje farlegare enn — rifler som er registreringspliktige. I mitt arbeid med desse sakene gjennom åra har eg rett ofte fått spørsmål om kvifor ikkje hagler skal registrerast. Eg har også fått fleire spørsmål i same lei nå etter at innstillinga om lovendring blei kjend. Det er i proposisjonen sagt: «Departementet finner derfor for tiden ikke å burde fremme forslag om innføring av kontrollplikt for haglgeværer og/eller luft- og f jærvåpen, men man er innstillet på å vurdere spørsmålet fortløpende i lys av utviklingen på dette område.» Eg reknar da med at utviklinga vil bli følgd nøye, og at ein cm nødvendig følgjer opp med framlegg til lovendring. Her vil eg få nemna at det ikkje burde bli så mykje ekstra arbeid med registrering av slike våpen som nå er ute, for registreringa bør kunna forenklast betydeleg i høve til kjøp av nytt våpen. For øvrig meiner eg at arbeidet og kostnadene med slik registrering ikkje må vera til hinder. Størst mogleg sikring må vera det viktigaste. Under § 7 kjem endringa av aldersgrensa til 18 år. Det er full semje på dette punkt. Og da det kan vera mange som har behov for å bruka våpen i aldersgruppa 16 — 18 år, er det opna høve for dispensasjon. Det er mange i denne aldersgruppa som er aktive jegarar, og det synest vera rimeleg at dei som er fullt kvalifiserte til å handtera våpen, må kunna få gå på jakt åleine. Før dispensasjon blir gjeven, må det godtgjerast at vedkomande har dei nødvendige kvalifikasjonar og er skikka til å handtera våpen. Det er ikkje nok at vedkomande er medlem av eit skyttarlag. Han må ha vore det ei viss tid, bestått jaktprøve, fått våpeninstruksjon i Heimevernet m. m. Det må i forskrifter takast inn kriteriar, slik at ein har full visse for at vedkomande er påliteleg og fullt skikka til å handtera våpen. I denne paragrafen er også tatt inn forbod mot å skaffa seg våpen e.l. som ikkje går inn under § 1. Her er da sikta til springknivar, stilettar, slåsshanskar og batongar. Slike ting har da heller ikkje folk flest bruk for. Departementet får fullmakt til å forby slike våpen. Det kan også visa seg å bli nødvendig for andre slag våpen enn dei som her er nemnde, og det bør bli forbod der det er påkravt av sikkerhetsomsyn. For å erverva pistol og revolver er det ved kgl. resolusjon fastsett ei aldersgrense på 21 år, og det er det som er gjeldande i andre nordiske land. Det bør vera såpass høg aldersgrense for å ha desse våpen. I § 8 kjem den mykje viktige endring om forbod mot å endra våpen utan løyve frå politimesteren. I samband med brotsverk har det ofte blitt nytta avsaga våpen, og ofte er det hagler der både løp og skjefte er saga av. Dette forbodet blir altså gjeldande også for våpen etter § 5 — dei som er frie for registrering. I §10 blir det endringar slik at den som ikkje er edrueleg og påliteleg eller av særlege grunnar elles er uskikka til å ha skytevåpen, kan bli fråtatt våpenkortet. Reglane blir da heilt i samsvar med det som er nødvendig for å få våpenkort. I praksis vil det nok måtta gjerast noko nøyare gransking før våpenkort blir inndratt. I dag finst det ikkje noko forbod mot å eiga eller inneha ammunisjon som er erverva i strid med lova. Slik regel blir nå ført inn i § 15. I dag krevst det ikkje noko særskilt løyve til å handla med våpen som er unntatt registrering, altså dei våpen som er nemnde i § 5. Desse våpen kan vera til stor fare om dei kjem på urette hender og blir nytta i samband med brotsverk. Vi har eit eksempel for stutt tid sidan frå Tromsø, der nokon ved innbrot hadde fått tak i både våpen og ammunisjon og såleis var fullt væpna. Det er derfor nødvendig å få kontroll med denne omsetnaden. Ikkje minst er det viktig å gje forskrifter om oppbevaringa av våpen og ammunisjon. Oppbevaringa må vera slik at om nokon ved innbrot får tak i våpen, må han ikkje kunna få tak i ammunisjon til våpenet. Eg er kjend med at våpenforretninga til Røgeberg her i Oslo har oppbevaring og sikring som er så god som det synest mogleg å få den. Men det er diverre mangelfullt mange stader utover i landet. Nemnda har i samråd med departementet gjort framlegg om endring i § 16 slik at Kongen også kan setta krav om løyve for å driva handel med våpen under § 5. Dette må i første omgang koma på tale for dei farlegaste av desse våpna, særleg hagler og sterkare luftog f jørvåpen. For desse bør det gjerast gjeldande krav om løyve med det same lovendringane trer i kraft, men det synest ikkje naturleg at det blir stilt så strenge krav til desse forhandlarane, både fagleg og elles, som til forhandlarane av registreringspliktige våpen. denne skulle ikkje vera nødvendig når reglane for omsetnad i § 16 er utvida. Desse spørsmåla må kunne regulerast etter denne paragraf Det er ei kjend sak at det er mykje slendrian med oppbevaring av våpen og ammunisjon hos private, og derfor er det også nå tatt inn ei fullmakt til å regulera dette med forskrifter. Det er nok ikkje mogleg å få oppbevaringa inn i heilt sikre former alle stader, men ein må tru at det vil bli betring. Dette med oppbevaringa og råderetten må gjelda alle typar av våpen — også dei som er frie for registrering. Nemnda har da i samråd med departementet fore tatt nødvendige endringar i ikraftsettingsog overgangsreglane. Vi må nå tru at desse endringane i våpenlova vil bli til hjelp for framtida, slik at det kan bli færre ulukker, og at våpen i mindre utstrekning blir bruka i samband med brotsverk. Det er nok så at vi ikkje kan få bort alle mislegheter, men målet må vera å få ei best mogleg sikring. Ikkje minst er det av sikkerhetsmessige grunnar viktig å ha kontroll med dei våpen som er i omløp. Til slutt vil eg visa til innstillinga, og rå til at den blir vedtatt. Anne-Lise Bakken: Ot. prp. nr. 3 for 1977— 78 representerer en klar innstramming i forhold til de lovregler vi i dag har når det gjelder vår omgang med skytevåpen, ammunisjon osv. Det er naturlig å se dette som et resultat av menneskers økte bruk av våpen, og dermed også dessverre økte misbruk av våpen. I de seinere år er det en betydelig økning i det totale antall skytevåpen i omløp, og det er langt flere unge som innehar våpen i dag enn tidligere. Det er vanskelig å anslå hvor stor del av anfallet skytevåpen som kan sies å ha en direkte nytteverdi, nytteverdi i den forstand at de brukes til jakt. Imidlertid er det grunn til å tru at den sterke økningen i anfallet skytevåpen i Norge i første rekke er et resultat av økt interesse for skyting som hobbyvirksomhet. Jeg vil trekke fram to områder der lovendringen innebærer innskjerping i forhold til gjeldende lov. Det første gjelder lovforslagets hjemmel til helt å forby farlige våpen som ikke er skytevåpen. Ved siden av skytevåpen er det også i vårt land våpentyper som det ikke er noen form for nytte- eller bruksverdi knyttet til. Heller er det slik at disse våpen har størst nytteverdi når de ikke er i bruk — jeg sikter her til voldsinstrumenter som springkniver, stiletter, slåsshansker og gummibatonger. reiste for år tilbake krav om at våpen av typen springkniver skulle totalforbys. Dette forslaget til lovendring gir hjemmel for et slikt forbud. Forbudet har tidligere bare gjeldt for barn under 16 år. En annen viktig forandring i og med dette lovforslaget gjelder hevingen av minstealderen for å inneha skytevåpen og ammunisjon fra 16 til 18 år. Som en hovedregel bør dette lett kunne la seg forsvare, ikke minst ut fra den intensjon å redusere antall straffbare handlinger med våpen som blir begått av ungdom under 18 år. Et skytevåpen setter store krav til den som skal bruke det. Det setter bl. a. krav til modenhet. En slik modenhet bør være bedre utviklet ved 18- enn ved 16-årsalderen. Idet en begrenser de helt unges mulighet til å komme i kontakt med farlige skytevåpen, begrenser en også uforsiktig omgang med disse. Jeg vil imidlertid advare mot en for bastant tru på at en lov alene vil hindre de helt unge fra å ty til våpenbruk i voldsøyemed. De virkelige årsaker til at unge misbruker våpen, reguleres neppe av lovverket. Voldsmentalitet — ungdomskriminalitet — lar seg ikke bekjempe bare med loven i hand. Jeg hilser denne lovendringen velkommen, men vil presisere at fremdeles vil mange problemer stå uløst når det gjelder menneskers omgang med farlige skytevåpen. Spesielt gjelder dette kanskje for ungdom. Tore Austad: Det er flere forhold som har gjort det ønskelig med en tilstramming av reglene for omsetning, oppbevaring og bruk av våpen. Det viktigste er den økende tendens til voldsbruk, som gjør det nødvendig for myndighetene å ha fast kontroll med de sivile våpen som er i omløp. Jeg ønsker bare å understreke at denne innstramming ikke bør føre til unødige vansker og hindringer for Det frivillige skyttervesen, altså skytter- og jegerforeninger. Denne store folkebevegelse — en av våre største og eldste — har alltid hatt et meget ansvarlig forhold til våpen, ja, den har hatt en slik ansvarlighet som mål. Jeg vil derfor be om at bl. a. de dispensasjonsregler som den nye loven hjemler, må bli brukt med en fornuftig romslighet overfor disse foreninger. Statsråd Inger Louise Valle: luft- og fjærvåpen. Begge slags våpen kan under den nåværende ordning omsettes fritt i Norge. Til sammenlikning kan nevnes at Danmark har samme regler som de norske når det gjelder personer over 18 år, i Finland kreves ervervstillatelse for haglgeværer, mens det i Sverige kreves ervervstillatelse både for haglgeværer og sterkere luft- og fjærvåpen. Flertallet blant høringsinstansene, bl. a. riksadvokaten og de fleste politimestrene, støttet tanken om full kontrollplikt, mens mindretallet gikk imot. Importen av haglgeværer til Norge har vist en betydelig økning de siste årene. Opplysninger som departementet har innhentet hos politiet, tyder på at så vel haglgeværer som luftvåpen blir misbrukt en del, og at disse våpnene synes å utgjøre et økende problem. Særlig har problemene med haglgeværer vært omtalt. Departementet regner med at det finnes ca. 400 000 haglgeværer i landet, og at det årlig kommer ca. 15 000 nye. Misbruk både av haglgeværer og luft- og fjærvåpen kan i en viss utstrekning tilbakeføres til impulskjøp av våpenet. Departementet går derfor ut fra at en registreringsplikt iallfall til en viss grad vil kunne bidra til å redusere antall skyteulykker og straffbare handlinger med slike våpen. Hvor stor den etterstrebte effekt vil bli, er et annet spørsmål. En befinner seg på et område som er dårlig egnet for sammenliknende forskning, og hvor lite eller intet forskningsmateriale er tilgjengelig. Noe av det materiale som finnes, kan tyde på at en kontrollplikt vil få heller liten virkning når det gjelder misbruk av våpen, men feilkildene her kan være mange. Det eneste som synes klart på det nåværende tidspunkt, er at det er umulig å fastslå hvor stor virkning i den ønskede retning en eventuell kontrollplikt for disse våpen vil få, og at det må vises varsomhet med å overvurdere våpenlovens betydning i bekjempelsen av våpenbruk i forbindelse med straffbare handlinger. På denne bakgrunn har departementet følt seg usikker på om de forventede gunstige virkninger av en kontrollplikt vil stå i rimelig forhold til det merarbeid og de omkostninger ordningen vil medføre. En etterregistrering av tidligere ervervede våpen er anslått å ville utgjøre ca. 60 000 timeverk for politiet og kostnadsberegnet til 2,7 mill. kr. over en toårsperiode. Summene vil riktignok kunne reduseres betraktelig dersom en avstår fra etterregistrering og kun satser på fremtidig kontrollplikt. På den annen side ville jo mye av den etterstrebte virkning da gå tapt. registreringsplikt for hagler på det nåværende tidspunkt. Vi anser oss imidlertid ikke ferdige med spørsmålet ved den odelstingsproposisjon en nå har lagt fram. Tvert om er vi innstilt på nøye å følge utviklingen på dette området og vurdere spørsmålet fortløpende — i lys av utviklingen. Justiskomiteen har generelt slutttet seg til departementet for så vidt gjelder kontrollplikt for haglgeværer. Komiteen foreslår imidlertid at våpenlovens regler blir gjort gjeldende for magasin- og automathagler. Bestemmelsen er inntatt i innstillingens § 5 a. Også dette spørsmålet ble vurdert i departementet under lovarbeidet. Det ble bl. a. gjort forsøk på å kartlegge hvor mange slike våpen som i dag finnes på det norske marked, for om mulig å antyde noe om problemets omfang. Også på dette området viste det seg vanskelig å skaffe til veie pålitelige tall. Det kan imidlertid med sikkerhet sies at disse våpen foreløpig er forholdsvis lite utbredt her til lands. Departementet fant det derfor ikke tilstrekkelig påkrevd å fremme særregler om disse våpen på det nåværende tidspunkt, men regnet med åta spørsmålet opp til ny vurdering senere. Jeg må imidlertid si meg enig med komiteen iat magasin- og automathaglene må antas å være farligere våpen enn de vanlige haglene. Merarbeid og omkostninger i forbindelse med kontrollplikt for disse våpnene har vi ikke talloppgaver for. Det er imidlertid på det rene at det vil dreie seg om betydelig mindre summer, da det som tidligere nevnt må antas å finnes et forholdsvis lite antall på markedet i dag. Jeg har derfor ingen særlige betenkeligheter i forbindelse med komiteens forsl?g. Også på et annet punkt avviker komiteens forslag fra Ot.prp. nr. 3. Komiteen har foreslått at det innføres bevillingsplikt for personer som handler med våpen som er unntatt fra registreringsplikt, dvs. våpen som er omhandlet i §5, bl. a. vanlige haglgeværer og luft- og fjærvåpen. Endringen er inntatt i innstillingens § 16, første ledd. Som bekjent er den nåværende ordning slik at det kreves bevilling for å handle med kontrollpliktige skytevåpen, mens ikke-kontrollpliktige skytevåpen kan omsettes fritt. Dette spørsmål har ikke tidligere vært vurdert i departementet i forbindelse med lovarbeidet og har heller ikke vært berørt i høringsuttalelsene. Hvilke konsekvenser innføringen av en slik ordning vil få, er usikkert på det nåværende tidspunkt. Jeg er enig med komiteen iat en ordning med bevillingsplikt vil kunne sikre kontroll med postordresalg av våpen samt en ordning med forsvarlig lagring av våpnene i forretningene. vil imidlertid også kunne løses på andre mater, f. eks. slik departementet har foreslått i proposisjonens § 19, tredje ledd, nemlig ved at Kongen får fullmakt til å gi særlige regler her. I den foreslåtte § 16, første ledd, er inntatt en bestemmelse om at Kongen kan gjøre unntak fra bestemmelsen om bevillingsplikt. Jeg vil her presisere at departementet anser slik fullmakt for Kongen som nødvendig dersom bestemmelsen om bevillingsplikt blir innført, dette særlig fordi det er sannsynlig at noen av de våpen som er omhandlet i § 5, f. eks. c.pparater til slakting og signalpistoler, jfr. § 5 c, vil kunne komme i en annen stilling enn haglgeværer og luft- og f jærvåpen. Under denne forutsetning har departementet heller ikke på dette punkt større betenkeligheter ved komiteens forslag. Mona Røkke: Representanten Sønstebø har på en klar og oversiktlig måte gjennomgått de forslag til endringer i lov av 9. juni 1961 nr. 1 om skytevåpen og ammunisjon m. v. som en samlet justiskomite anbefaler overfor Odelstinget. Jeg kan også slutte meg til de øvrige innlegg i saken. Det er bare et par punkter som jeg ganske kort vil omtale. I likhet med hr. Sønstebø finner jeg at forslaget om heving av minstealderen fra 16 til 18 år for å få tillatelse til å kjøpe og erverve våpen er det viktigste. Det har som hr. Sønstebø påpekte, funnet sted en betydelig økning i det totale antall skytevåpen i omløp, og det er vel riktig som det blir hevdet, at det også er blitt mer vanlig at ungdom erverver skytevåpen. I henhold tii oppgåver innhentet fra politikamrene var det 1 047 straffesaker i tidsrommet 1973—1976 der gjerningsmannen benyttet våpen, og i hele 135 tilfeller, altså nærmere 13 pst. av tilfellene, var gjerningsmannen under 18 år. Det er også på det rene at unge utstyrt med våpen under foretakelse av kriminelle handlinger av naturlige årsaker vil mangle modenhet og mulighet for avveining i gitte kritiske situasjoner. Det siste tragiske eksempel vi har vært vitne til i så måte, er drapet på en drosjesjåfør fra Rjukan begått av en ungdom på 16 år som benyttet avsagd hagle. Nå er det selvfølgelig helt på det rene — noe som også er blitt fremholdt av andre — at det i vårt land finnes mange unge mellom 16 og 18 år som har skyting som hobby, og et generelt kjøpe-, bære- og bruksforbud mot våpen ville umuliggjøre en slik virksomhet. Det er ikke hensikten med endringsforslaget. En slik positiv utfoldelse er det tatt hensyn til, idet den enkelte politimester etter at visse kvalitetskrav er oppfylt, kan gi særskilt samtykke også til unge mellom 16 og 18 år. Jeg vil også vise til det generelle forbud mot visse ty per våpen som ikke er skytevåpen, som lovforslaget nå vil kunne gi hjemmel for, nemlig springkniver, stiletter, slåsshansker og gummibatonger og eventuelt andre farlige, uønskede våpen som ikke faller inn under våpendefinisjonen i lovens § 1, gjenstander som med andre ord ikke kan anses å tjene noe legitimt bruksformål. I det hele tatt fører forslaget om endringer i våpenloven til en innstramming i forhold til dagens praksis som dessverre synes påkrevd på bakgrunn av den tiltakende voldsbruk i samfunnet, samtidig som man nå retter opp de mangler og skjevheter som er påvist etter lovens vedtakelse. Men i likhet med Anne-Lise Bakken erkjenner jeg selvfølgelig fullt ut at en lov i seg seiv ikke er nok for å forhindre misbruk av våpen. Jørgen Sønstebø: Eg er glad for at statsråden nemnde at ho ikkje reknar seg ferdig med dette med registrering av hagler, men at det vil bli følgt godt med i departementet på det punktet. Eg trur faktisk, som eg nemnde i mitt første innlegg, at folk reknar hagla for å vera eit så farleg våpen at det bør vera plikt til å registrera den, og at folk ville forstå det om det blei innført registreringsplikt, og ta det til etterretning og vera lovlydige og registrera våpenet. Det blei nemnt at etterregistrering ville utgjera så store kostnader som 2,7 mill. kr. og mange tusen timeverk for politi- og lensmannsetaten. Det er nok rett, men eg trur at kostnadene kunne bli noko mindie dersom ein lempa litt på krava til registreringa. Ein kunne gjera registreringa litt enklare enn den er nå. Eg trur ein da ville kunna spara mykje arbeid. Justisnemnda har gått inn for å innføra løyveplikt for dei som skal handla med somme våpen som er nemnde i § 5. Det gjeld spesielt hagle og dei sterkare luft- og fjørvåpen, som er dei vi ser som dei farlegaste. Sjølvsagt vil vi ikkje at det skal innførast løyveplikt for å handla med f. eks. apparat for slakting, mindre signalpistolar osv. Desse må sjølvsagt vera frie for registrering, for dei er ikkje så farlege. Som eg peika på, er det oppbevaringa av våpna eg ser som det absolutt viktigaste, for det er mange som er uvørdne med det. Som eg nemnde i mitt første innlegg, går eg ut frå at dette forholdet blir regulert ved forskrifter. Anne-Lise Bakken nemnde i innlegget sitt at ein ikkje einsidig kunne stoppa vold og ungdomskriminalitet med lover, og det er eg heilt samd i. Men det vi vil med denne endringa av våpenlova, er å koma ein liten del av volden og kriminaliteten til livs. lov(Sønstebø) brytarane blir stadig yngre, vil vi prøva å hjelpa litt på veg ved å høgda aldersgrensa til 18 år. Presidenten: Flere har ikke forlangt ordet, og debatten er slutt. Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til 1 o v om endringer i lov 9. juni 1961 nr. 1 om skytevåpen og ammunisjon m. v. I. I lov 9. juni 1961 nr. 1 om skytevåpen og ammunisjon m. v. gjøres følgende endringer: § 1 første ledd ny bokstav c skal lyde: c) våpenimitasjoner o. 1. som forholdsvis lett kan gjøres om slik at skarp ammunisjon kan avfyres. § 1 annet ledd skal lyde: Et våpen anses likevel ikke som skytevåpen dersom det er gjort varig übrukbart. Det samme gjelder dersom våpenet på grunn av alder eller konstruksjon ikke kan brukes som skytevåpen og heller ikke forholdsvis lett kan utbcdres eller gjøres om slik at det kan brukes til å skyte med. § 5 a skal lyde: For så vidt ikke annet er bestemt i eller i medhold av denne lov, gjelder loven ikke for: a) haglgeværer med bare glattborede løp, unntatt magasin- og automatgevær er, Kapitteloverskriften til kapittel II skal lyde: KAPITTEL 11. ERVERV M.V. AV VÅPEN OG VÅPENDELER § 7 fjerde ledd skal lyde: Tillatelse kan ikke gis til personer under 18 år uten særskilt samtykke fra vedkommende politimester. Tillatelse kan ikke gis til personer under 18 år. For bestemte arter skytevåpen og våpendeler kan Kongen fastsette høyere aldersgrense, likevel ikke over 21 år. Erverves skytevåpen eller våpendeler ved arv, kan vedkommende politimester dispensere fra aldersgrensebestemmelsene på de vilkår han finner nødvendig i hvert enkelt tilfelle. § 7 nytt sjuende ledd skal lyde: Kongen kan nedlegge forbud mot å kjøpe eller på annen måte erverve våpen eller liknende som ikke faller inn under § 1. § 8 nytt annet og tredje ledd skal lyde: Kongen kan nedlegge forbud, mot å eie eller inneha våpen eller liknende som ikke faller inn under § 1. Den som vil foreta en vesentlig endring av et skytevåpens karakter eller beskaffenhet, eller som eicr eller innehar skytevåpen som er vesentlig endret, må ha tillatelse fra politimesteren. Dette gjelder også skytevåpen som er nevnt i § 5. § 10 første og annet ledd skal lyde: Politimester en kan tilbakekalle våpenkort hvis innehaveren ikke er edruelig og pålitelig eller dersom han av særlige grunner kan anses som usikkket til å ha skytevåpen. Våpenkort kan tilbakekalles også hvis innehaveren ikke lenger har behov for eller annen rimelig grunn til å ha skytevåpen. § 11 første ledd skal lyde: Dersom det ikke er satt vilkår som nevnt i § 8 første ledd tredje punktum, kan den som har våpenkort, overlate våpenet til en annen pei"son i inntil 4 uker. Revolver eller pistol kan dog aldri overlates til andre med mindre Kongen har bestemt noe annet. § 15 nytt annet ledd skal lyde: Det er ikke tillått å eie eller inneha ammunisjon som er ervervet i strid med loven. § 16, første ledd skal lyde: Den som vil drive handel med skytevåpen, våpendeler eller ammunisjon, må ha bevilling fra vedkommende departement. Dersom Kongen ikke annet bestemmer, gjelder dette også våpen som er omhandlet i § 5. Søknad cm bevilling sendes politimesteren i det distrikt hvor søkeren akter å drive sin virksomhet. Kapitteloverskriften til kapittel VI skal lyde: KAPITTEL VI. INNFØRSEL OG UTFØRSEL AV VÅPEN, VÅPENDELER OG AMMUNISJON § 23 nytt tredje ledd skal lyde: Kongen kan nedlegge forbud mot å innføre eller utføre våpen eller liknende som ikke faller inn under § 1. § 29 første til fjerde ledd skal lyde: Ingen må overdra eller overlate skytevåpen, våpendeler eller ammunisjon til person under 18 år uten særskilt samtykke fra vedkommende politimester. Slikt samtykke kan ikke gis når vedkommende er under 16 år. Forhandlinger i Odelstinget nr. 5. 1978. 7. mars — Endr. i lov om skytevåpen og ammunisjon m. v. Bestemmelsen i første ledd er ikke til hinder for at slike gjenstander, uten særskilt samtykke fra vedkommende politimester, overlates person under 18 år til kortvarig bruk under forsvarlig tilsyn, forutsatt at foreldrene eller den som har omsorgen for vedkommende samtykker i d~t. Bestemmelsen i første ledd er heller ikke til hinder for at slik person under 18 år i egenskap av ansatt gis befatning med skytevåpen, våpendeler eller ammunisjon, når de etter omstendighetene rimelige forsiktighetsregler blir iakttatt. Innehar person under 18 år skytevåpen, våpendeler eller ammunisjon uten å ha særskilt samtykke fra vedkommende politimester eller uten å være under forsvarlig tilsyn, kan politiet ta gjenstandene i forvaring. Gjenstandene utleveres etter anmodning av eieren eller — hvis dette er vedkommende person seiv — av foreldrene eller den som har omsorgen for vedkommende. Er gjenstandene ikke forlangt utlevert innen 1 år, kan politiet bestemme at de skal selges for eierens regning eller tilintetgjøres. Kongen kan fastsette regler om oppebevaring av og rådighet over skytevåpen, våpendeler og ammunisjon. § 29 fjerde og femte ledd blir nye femte og sjette ledd. § 33 annet ledd skal lyde: På samme måte straffes: a) foreldre og andre som har omsorg for person under 18 år dersom de, uten forsvarlig tilsyn, lar slik person uten særskilt samtykke fra vedkommende politimester ha eller bruke skytevåpen, våpendeler eller ammunisjon, nemnder slike som nevnt i §5. b) den som viser uforsiktighet eller forsømmelse med å sette i verk eller utføre tilsyn som nevnt i § 29 annet ledd første punktum. 11. Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan gi regler om: 1. i hvilken utstrekning personer under 18 år, som ved lovens ikrafttreden har fått tillatelse til å kjøpe eller på annen måte erverve skytevåpen, våpendeler og ammunisjon, kan benytte seg av tillatelsen, 2. i hvilken utstrekning personer under 18 år, som ved lovens ikrafttreden har fått tillatelse til å eie eller inneha skytevåpen, skal kunne beholde våpenet, og kunne erverve våpendeler og ammunisjon til dette, 3. som ved lovens ikrafttreden har anskaffet seg skytevåpen, våpendeler og ammunisjon og som er nevnt i § 5, skal kunne beholde disse og kunne erverve våpendeler og ammunisjon til våpenet, 4. på hvilken måte og innen hvilken frist personer som går inn under punktene 1, 2 og 3 skal gi melding om dette, de nærmere vilkår for tillatelse samt om hva som skal gjøres med våpenet, våpendeler og ammunisjon dersom melding ikke blir innsendt innen fristen eller tillatelse ikke blir gitt, 5. på hvilken måte og innen hvilken frist de som ved lovens ikrafttredelse eier eller innehar magasin- eller automathaglgeværer eller skytevåpen hvis karakter eller beskaffenhet er vesentlig endret, skal gi melding om dette og søke om tillatelse etter § 8, tredje ledd, om de nærmere vilkår for å gi tillatelse i disse tilfelle samt om hva som skal gjøres ved våpenet dersom søknad om slik tillatelse ikke blir innsendt, eller blir avslått, 6. på hvilken måte og innen hvilken frist de som ved lovens ikrafttredelse driver handel med våpen som ved lovendringen blir bevillingspliktige, og som ikke fra før har bevilling, skal gi melding om dette og søke tillatelse etter § 16, første ledd. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Odelstingets vedtak vil bli sendt Lagtinget. Sak nr. 3. Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i rettergangslovgivningen (endringer i advokatlovgivningen m.m.J. (Innst. O. nr. 22, jfr. Ot.prp. nr. 17). Jo Benkow (komiteens formann og ordfører for saken): Den foreliggende innstilling behandler to atskilte områder uten innbyrdes sammenheng. For det første foreslås det to reelle endringer i advokatlovgivningen, for det annet foreslås endringer i tvangsfullbyrdingslovens regler. I proposisjonen blir det foreslått at kravet til laud ved juridisk embetseksamen for advokater som skal prosedere for Høyesterett, skal falle bort. Dette spørsmålet er blitt diskutert med både glød og engasjement helt siden århundreskiftet, går det fram av dokumentene, ikke minst av Advokatforeningen, som bl. a. advokatprøven og høyesterettsadvokattittelen. Utvalget anbefalte i sin tid enstemmig å oppheve laudkravet. Når både departementet og justiskomiteen nå enstemmig slutter seg til dette, betyr ikke det at man ønsker å bidra til en alminnelig svekkelse av karakterenes betydning. Det er jo også en debatt som for tiden pågår. Det er ikke det denne saken dreier seg om. Det man ønsker, er å gi alle som har bestått juridisk embetseksamen, den samme sjanse til å fremstille seg til den prøve som forlanges bestått for å oppnå rett til å prosedere for Høyesterett. Komiteen vil i denne forbindelse understreke at det må legges avgjørende vekt på de faktiske kunnskaper vedkommende har på dst tidspunkt prøven blir avholdt, og at man ikke opprettholder en ordning som for alltid fratar en advokat muligheten til å prøve seg fordi man på et tidligere tidspunkt ikke fikk laud. Det er også muligheter for å lære mer etter at man forlater universitetet, hvilket mange ting Ican tyde på for den som følger med i vårt samfunn. Nå som tidligere skal Høyesterett seiv vurdere gjennom de såkalte prøvesaker om en advokat har de kunnskaper som må anses nødvendige. Denne vurdering vil Høyesterett være fullt i stand til å foreta uten å måtte støtte seg til resultatet av tidligere eksamen eller andre prøver. Seiv om karakterer er viktige, er det vel ikke meningen at de skal ha avgjørende betydning for resten av livet uavhengig av den dyktighet og innsikt man erverver seg senere. Det er i det foreliggende tilfelle bare spørsmål om å få fremstille seg til en ny kvalitetsprøving med selvstendig bedømmelse. Laudkandidatens nyvunne rett til å få prøve seg innebærer ingen garanti for bestått prøve. Det kan det kanskje være fornuftig å huske på. Bortfall av laudkravet i forbindelse med adgang til å prosedere for Høyesterett er imidlertid ikke uten visse, formodentlig utilsiktede, konsekvenser som kan fortone seg som temmelig urimelige. Seiv om man muligens har vurdert disse spørsmål i Justisdepartementet, er det i hvert fall ikke nevnt i proposisjonen. Men det kan tenkes at de vil bli berørt senere, for saken er nemlig den at for visse stillinger og embeter vil laudkravet fortsatt gjelde. Dette betyr da i praksis at man i visse embeter må ha laud for å prosedere for lavere rettsinstanser, mens en jurist med haud og bestått prøve kan prosedere på alle nivåer. Her er det grunn til å overveie visse endringer, skulle jeg tro. 81. a. gjelder laudkravet statsadvokater, for å nevne en gruppe som ikke er helt liten. høyesterettsadvokat skal sløyfes for advokater som i fremtiden får tillatelse til å være advokat ved Høyesterett. Dette forslag kan ikke komiteens flertall slutte seg til. Komiteens mindretall, alle Arbeiderpartiets medlemmer i komiteen, tar imidlertid opp proposisjonens forslag, og jeg regner med at de vil begrunne det utover det som er nevnt i innstillingen. Flertallet, altså alle representantene for de ikke-sosialistiske partier, er selvsagt klar over at tittelen høyesterettsadvokat i svært mange tilfeller blir tillagt for stor vekt. Det er vel ikke tvil om at det knytter seg både prestisje, reklameverdi og en konkurransemessig gunstig situasjon til selve tittelen. Seiv om en høyesterettsadvokat ikke nødvendigvis behøver å være dyktigere enn en advokat som ikke har fremstilt seg til prøven, er det vel ikke mulig å diskutere seg fra at det foreligger en forskjell så lenge man må ha avlagt og bestått en særskilt prøve for å få rett til tittelen, og så lenge det bare er disse advokater som har rett til å prosedere for Høyesterett. Altså, forskjellen foreligger. Det samme flertall, som jeg da representerer, har vanskelig for å forstå at det kan ha noen hensikt å dekke over de faktiske forskjeller ved å forby en bestemt tittel, når det likevel, slik departementet erkjenner, vil være behov for å gi publikum opplysning om hvem som har rett til å prosedere for Høyesterett. Vi finner det i grunnen også nokså hensiktsløst å nedlegge forbud mot en vei innarbeidet tittel, for deretter å gi anledning til ny yrkesbetegnelse som gir uttrykk for nøyaktig den samme realitet. Ja, dersom man studerer den nye lovteksten, vil man finne at man der sagar bruker betegnelsen «advokat ved Høyesterett». Det er vanskelig å tenke seg at denne betegnelse, som loven seiv benytter seg av, kan bli gjort ulovlig. Da må man spørre seg hva man egentlig har oppnådd ved å forby tittelen høyesterettsadvokat, mens det vil bli lovlig å kalle seg advokat ved Høyesterett. Jeg vil nødig bli altfor uærbødig eller direkte banal, men sitronbrus er fortsatt sitronbrus, seiv om navnet er brus med sitronsmak — og det tror jeg folk stort sett er klar over. Det er for øvrig blitt en tendens til å prøve å gjøre ulike forhold like ved hjelp av lovgivning. Denne generelle tilbøyelighet er mer egnet til å tildekke faktiske forskjeller enn å klarlegge forskjellene og prøve å gjøre noe med det. Jeg tror man bør være klar over at dette ikke er noen klok linje å slå inn på i det lange løp. Nå skal ikke jeg si meget om mindretallets standpunkt her, men har vel lov til å nevne at det legges særskilt vekt på at Advokatforeningen slutter seg til departementets forslag. Det er i og for seg interessant at mindretallet denne gang er advokat for Advokatforeningen. Det kan også være behov for det en gang iblant. Også flertallet har lagt vekt på foreningens holdning, men kan ikke tillegge Advokatforeningens standpunkt så stor vekt at det oppveier det flertallet anser for de mer saklige argumenter og relevante motforestillinger. Nå er selvfølgelig også vi klar over at en slik yrkessammenslutning sikkert vil være best tjent med at alle medlemmer har samme yrkestittel, og at det kan bidra til å styrke det indre samhold. Men dessverre vil ikke lovendringen, slik den foreligger, gi dette resultat. Derfor finner vi ikke å ville støtte forslaget. Nå er det jo ikke all verdens avstand mellom standpunktene her, og vi tror ikke det går galt verken med kvalitativ rettshjelp eller med andre ting seiv om det nå skulle gå slik at mindretallet får medhold av Odelstinget. Det som for hele komiteen er viktigere, er å understreke og minne om at svært mange advokater både ønsker og sikkert også vil være i stand til å gjennomføre en slik prøve, hvis det bare var mulig. Men det er stor konkurranse om prøvesakene, og prøvesakene er det selvsagt begrenset adgang til, så her vil ofte helt andre omstendigheter avgjøre hvem som kommer først fram: spørsmålet om arbeidssted, eventuelt kompaniskap, bosted og andre i denne forbindelse like lite relevante omstendigheter. Det er rett og slett tilfeldigheter, ikke dyktighet som bestemmer hvem som skal få sjansen til å prøve seg. Etter komiteens oppfatning er det her vi finner den største urimelighet og den mest übegrunnede og utilsiktede forskjellsbehandling. Det er derfor en samlet komite ber departementet om å vurdere eventuelle endringer i prøveordningen som kan bidra til å dreie dette i en mer gunstig retning. Det er vel grunn til å anta at både Advokatforeningen og ganske særlig Høyesterett sitter inne med verdifulle synspunkter på muligheten for å foreta endringer i prøvevilkårene som kan føre til en mer rettferdig og hensiktsmessig prøveordning. Til sist bare noen ganske få ord om forslaget til endringer i tvangsfullbyrdelseslovens regler om kunngjøring av tvangsauksjon når auksjonen holdes i skyldnerens hjem. For å si det litt kort og enkelt: Endringene tar sikte på at man ved bekjentgjøring ikke direkte skal si hvor auksjonen finner sted, men kunngjøre hvor man kan få nærmere opplysninger. vanskelig økonomisk og sosial situasjon. Også her stritter Advokatforeningen imot. Men det tidligere nevnte mindretall og flertallet er altså enig om at man i denne sammenheng ikke behøver å legge vekt på det Advokatforeningen sier. Komiteen slutter seg for øvrig også enstemmig til den foreslåtte adgang for namnsmannen til å bestemme at løsøre kan settes ut av saksøktes besittelse når visse vilkår foreligger. Med disse ord skal jeg bare få lov å anbefale innstillingen vedtatt. Asbjørn Haugstvedt hadde her overtatt presidentplassen. Petter Furberg: For å være advokat ved Høyesterett kreves det i dag bl. a. juridisk embetseksamen med beste karakter, dvs. laud. Som det framgår av innstillingen og saksordførerens framstilling, går justiskomiteen enstemmig inn for å sløyfe kravet om laud. Dermed er flere tiårs strid om karakterkrav i denne sammenheng nådd veis ende. Den ene eller andre karakteren på eksamenspapiret skal ikke lenger bestemme hva en advokat kan eller ikke kan stelle med senere i livet, og dermed faller nok en av karaktersystemets ytre og mer kunstige skanser over ende. Justisdepartementet har flere slike bestemmelser basert på eksamenskarakter under sitt forvaltningsområde, noe også saksordføreren kom inn på, og det vil være naturlig at disse bestemmelser nå saneres på samme måte som i denne proposisjon. Om Odelstinget slutter seg til komiteens mindretall, vil dagens vedtak også bety begynnelsen til slutten på tittelen høyesterettsadvokat. Justisdepartementet foreslår i proposisjonen — og medlemmer er enig i det — at tittelen blir opphevet for advokater som i framtida får tillatelse til å prosedere for Høyesterett. Det er flere likhetspunkter mellom titler som denne og kai'akterer. De forteller noe, men slett ikke alt. Verken prestasjonstitler eller beste karakterer betyr at de som har oppnådd dem, er bedre kvalifisert i sitt yrke enn de som har null tittel og nest beste karakterer. Kunnskaper og faglig dyktighet oppnådd gjennom praksis og egenutvikling betyr ofte mer. Det er i dag sterk konkurranse om prøvesaker for Høyesterett. Som kjent må en kandidat føre tre prøvesaker før han eller hun eventuelt får bevilling som høyesterettsadvokat. Men etter at advokatene har fått denne bevilling, opptrer det store flertall av dem så godt som aldri for Høyesterett. og en viss reklameeffekt, og at interessen for Høyesterett kjølner når tittel og tilhørende prestisje er vel i havn. Sløyfing av tittelen vil forhåpentligvis føre til en demping av det vi kan kalle statusjakt i denne forbindelse, og dermed lette noe på den harde konkurransen om prøvesakene. Jeg viser i så måte også til komiteens fellesmerknader, hvor vi anmoder departementet om å vurdere eventuelle andre endringer i prøveordningen. I sin vurdering av karakter- og tittelspørsmålet har komiteens mindretall lagt særlig vekt på Advokatforeningens stilling til saken. Komiteens formann fant tydeligvis dette noe overraskende. En må vel kunne si at det er like overraskende at komiteens flertall ikke finner å kunne legge den samme vekt på Advokatforeningens standpunkt. Advokatforeningen støtter departementets forslag slik det nå foreligger. Disse spørsmål har gjennom flere tiår vært gjengangere i foreningens forhandlinger, og det er forståelig at den nå ønsker og håper på en avgjørelse som kan skape den nødvendige ro. Hvis Odelstinget slutter seg til proposisjonen og komiteens mindretall, skaper vi den ro som Advokatforeningen ber om. Når det gjelder tittelspørsmålet og kunngjøringsformer, fant formannen det opportunt å vise til og gjenta den gamle og stadig like gode fortellingen om brus med sitronsmak. Jeg syns han kunne ha spart seg den historien. I og med at Advokatforeningen er med på reformen som mindretallet i komiteen går inn for, og er enig i den utvikling vi her er inne i, har iallfall vi i mindretallet den tillit til Advokatforeningen at den som forening vil medvirke til å finne både fornuftige og greie likeartede kunngjøringsformer for sine medlemmer. På vegne av Arbeiderpartiets medlemmer vil jeg da ta opp det forslag som er inntatt i innstillingen på side 3. Om dette blir vedtatt, fører det til at innstillingens forslag til vedtak må endres tilsvarende med hensyn til romertall. Presidenten: Hr. Furberg har tatt opp det forslag som finnes på side 3 i innstillingen. Jørgen Sønstebø: Som gjort greie for av saksordføraren er det full semje i nemnda om å sløyfa kravet til laud for dei advokatar som skal prosedera saker ved Høgsterett. Det skal fortsatt vera prøver for dei som skal få høve til å føra saker ved Høgsterett, og det er nødvendig. Det bør fortsatt stillast særlege krav til den som skal føra ei sak ved Høgsterett. kravet til karakterar i skuleverket elles. Dette er eit spesielt spørsmål og kan ikkje på nokon måte samanliknast med skulane. Det er etter mi meining heilt påkravd med karakterane i skulane for at elevane skal yta full innsats, for det er derfor dei går på skule. Sløyfing av karakterar vil verka til at elevane blir meir likegyldige med skulefaga. Det kan bli rekna som så at det er nok når ein har gjennomgått skulen. Når det gjeld prøvesakene ved Høgsterett, bør det som nemnt i debatten og i innstillinga vurderast om det ikkje må endring til slik at dei som ønskjer det og er kvalifiserte for det, kan få avlagt slik prøve. Noko oppmjuking her kan vera nytteleg fordi det i dag er mange som har vanskar med å få prøvesaker. Tittelen høgsterettsadvokat som vi har i dag, viser at vedkomande advokat har bestått den ekstra prøva og såleis vist i praksis at han kan bruka det han har lært. Det skulle såleis vera ein ekstra garanti for folk som treng hjelp av advokat. Det har tidlegare i debatten vore lagt stor vekt på kva Advokatforeningen har sagt, men her meiner eg at det er ikkje først og fremst spørsmål om omsynet til Advokatforeningen eller til advokatane i det heile. Her er det i like stor grad — eller kanskje meir — spørsmål om omsynet til publikum. Men her er det å nemna at mange advokatar som ikkje har avlagt slik prøve — som kanskje har hatt vanskar med å skaffa seg prøvesaker — kan vera like dyktige, for ikkje å seia dyktigare. Det er nok så at det ligg ein viss reklame i dette med høgsterettsadvokattittelen og kanskje også noko prestisje, men all den tid det fortsatt er prøve for å få føra sak ved Høgsterett, blir det fortsatt ein skilnad. Dette har da departementet også vore merksam på, og det vil ved kunngjeringar for publikum vera nødvendig med opplysning om vedkomande har høve til å føra sak for Høgsterett. Om det da står «høgsterett» føre advokat eller det står «advokat som kan føre sak ved Høgsterett», skulle etter mi meining bety mindre. Ja, eg meiner at framlegget frå mindretalet i nemnda, som er i samsvar med framlegget frå departementet, vil verka meir tungvint. Dertil er det slik at vi for lange tider framover vil ha båe titlane; det vil bli tre når vi tek med advokat. Derfor er eg med i fleirtalet i nemda som vil halda på høgsterettsadvokattittelen som han er i dag. Det er ikkje noko verkeleg nytt i departementet sitt framlegg. Det synest å vera ei endring for endringa si skuld. Mindretalet reknar med at Advokatforeningen vil koma fram til kunngjeringsformer som er nokolunde einsarta, men eg kan ikkje sjå at det endrar noko på tilhøva. Vi vil fortsatt ha tre titlar, som tidlegare nemnt. skal bli mindre konkurranse om prøvesakene, kan eg heller ikkje sjå at det er nokon realitet i. Det er bare ei gissing. Her er da også med framlegg til endring i tvangsfullføringslova som går ut på at tvangsauksjon over lausøyre ikkje lenger som hovudregel skal haldast i heimen til skuldnaren. På same tid får namsmannen utvida fullmakt til å ta avgjerd om at utlagde ting skal kunna takast i forvaring på annan stad enn hos skuldnaren. Endringane er i paragrafene 199 og 201. Eg er samd i denne endringa, altså at unntaket blir at auksjonen blir halden i skuldnarens bustad, og at det ved annonsering blir oppgjeve kvar interesserte kan få opplysning om auksjonsstaden. Det vil vel som regel bli hos namsmannen eller på hans kontor. Ved å måtta ta ting i forvaring ved utlegg vil det nok bli ekstra arbeid for namsmannen, og det vil krevjast ekstra plass for lagring. Dermed kan — eller rettare sagt vil — det påløpa ekstra kostnader, men desse må ein ta, for føremonene elles er større. Her bør også nemnast at ved sal av fleire utlagde ting på same tid på nøytral stad, kan ein oppnå betre pris, og det vil såleis vera til føremon både for den som er skuldig og for den som har pengar til gode, dersom det ikkje finst nok utlegg for gjelda. Opp gjennom åra har eg hatt mykje å gjera med tvangssaker, og det er om å gjera å ordna desse sakene på ein så skånsam måte som mogleg for dei impliserte partane. Det kan vera dei som etter måten utan skuld har kome opp i vanskar, og sjølv om det gjeld vanskelege betalarar, bør ikkje det vera noko grunnlag for offentleggjering. Om det kanskje ikkje har så mykje å seia for vedkomande sjølv, kan det vera uheldig for familien og nære pårørande. Ragnhild Holsen: Innstillingen fra justiskomiteen om lov om endringer i rettergangslovgivningen, som legges fram for Odelstinget i dag, er enstemmig for så vidt gjelder 111, som jeg skal si noen få ord om. Endringene i tvangsfullbyrdingslovens regler om kunngjøring av tvangsauksjoner har hatt en lang og om ikke tornefull, så iallfall kronglete vei hit til denne sal. Arbeiderpartiet har i mange år arbeidet for å få lovens regler endret. Utallige er de henvendelser som er kommet fra ulike lag i mitt parti til departement og storting. Arbeiderpartiets daværende representant Elsa Rastad Bråten tok også saken opp i spørretimen her i Stortinget for et par år siden. ukepresse — også berører sakesløse personer. Spesielt tenker jeg her på barn. Etter mitt skjønn har en familie grunnleggende rett til beskyttelse av sitt navn og sitt hjem. Forslaget til endringer i tvangsfullbyrdingslovens regler har vært ute til høring, og en rekke instanser har avgitt uttalelse om høringsnotatet. Uttalelsene har, samlet sett, vært positive når det gjelder en endring i reglene. Det er også rett å bemerke at det i den senere tid har skjedd en merkbar forbedring når det gjelder beskyttelse av navn når tvangsauksjon kunngjøres. Jeg startet med å si at innstillingen er enstemmig på dette punkt. Det vitner om full forståelse for hvor viktig denne saken er for mange mennesker i dette land. Enigheten gleder meg, og jeg anbefaler Odelstinget å følge justiskomiteen og dermed være med på å beskytte navn og hjem for mange mennesker i vårt samfunn. Statsråd Inger Louise Valle: Som det fremgår av innstillingen, er det på to vidt forskjellige saksområder departementet i Ot.prp. nr. 17 har foreslått lovendringer. Det første forslaget gjelder endringer i advokatlovgivningen. Komiteen er her enstemmig i sin innstilling når det gjelder forslaget om å oppheve kravet om laud til juridisk embetseksamen for å kunne prosedere saker i Høyesterett. Det er denne del av dette forslaget som jeg betrakter som viktigst. Meg bekjent har skillet mellom laud og haud til embetseksamen ikke i noen akademisk utdannet gruppe vært tillagt så stor vekt som blant juristene, i hvert fall ikke formelt. For en rekke stillinger som det kreves juririsk utdannelse for å kunne inneha, er det satt som særlig vilkår at innehaveren må ha laud til embetseksamen. Den teoretiske utdannelse er dermed gitt et fortrinn som det ikke er mulig å kompensere gjennom solid praktisk arbeid senere. Hvilken karakter man får til en embetseksamen, vil bero på en rekke faktorer. For min del har jeg funnet det urimelig at denne karakteren skal tillegges livslang konsekvens. Det er mer realt å vurdere hva en person gjennom praktisk arbeid og erfaring kan utvikle seg til ved hjelp av en embetseksamen. Når det gjelder departementets forslag om å oppheve høyesterettsadvokattittelen for de advokater som består prøven i Høyesterett etter at laudkravet blir opphevet, er det dissens i komiteen. Før jeg går inn på det, skal jeg imidlertid komme med noen merknader til det hr. Benkow sa om laudkravet når det gjelder andre stillinger. høyesterettsdommer og lagmann, riksadvokat, statsadvokat, generaladvokat, sivilombudsmann, Arbeidsrettens formann og et annet av rettens medlemmer, Trygderettens formann, nestformann og minst ett annet medlem. Departementet har tatt opp spørsmålet om oppheving av laudkravet for å inneha disse stillingene. Bortsett fra når det gjelder Høyesterett, har det ikke vært vesentlige innvendinger mot å oppheve laudkravet. Departementet vil vurdere saken nærmere etter behandlingen her i dag, og eventuelt komme tilbake til dette senere. Når det så gjelder spørsmålet om oppheving av høyesterettsadvokattittelen, vil jeg si at jeg personlig ikke har så sterke følelser når det gjelder akkurat dette. Jeg mener likevel at mindretallets forslag, som er i samsvar med departementets forslag, har de beste grunner for seg. Høyesterettsadvokattittelen forteller at vedkommende advokat er funnet skikket til å føre saker i Høyesterett, men bortsett fra den vurdering og godkjenning som ligger i dette, sier tittelen ikke noe om advokatens dyktighet til å bistå det rettshjelpssøkende publikum. Ved at alle advokater får samme tittel, vil advokatene på annen måte enn gjennom tittelbruken måtte bevise sin dyktighet. Opprinnelsen til at man fikk en særskilt kategori advokater som kunne prosedere for Høyesterett, var jo at man tenkte seg en liten gruppe fremstående advokater som var bosatt i rikets hovedstad, og som skulle føre sakene for vår høyeste domstol. Det er lenge siden det kunne sies at denne forutsetning holdt stikk. Vi har etter hvert fått en rekke høyesterettsadvokater — og det langt fra bare utenfor Oslo — som knapt setter sin fot i Høyesterett etter at de har gjennomført prøven. Tittelen kan således på sett og vis sies å ha fått sin selvstendige betydning, uavhengig av advokatens virksomhet. Når departementet har foreslått høyesterettsadvokattittelen opphevet, er begrunnelsen også at konkurransen om prøvesaker og det arbeid Høyesterett i svært mange saker har med å skulle vurdere prøveadvokater, ventelig vil kunne bli mindre når tittelen oppheves. Som komiteflertallet seiv er inne på, er det nemlig grunn til å tro at det er bundet både prestisje og reklameeffekt til denne tittelen. Når det gjelder tittelspørsmålet, har departementet endelig lagt stor vekt på at et flertall innen Advokatforeningen har ønsket høyesterettsadvokattittelen bort. Komiteflertallet gir i innstillingen uttrykk for at det vanskelig kan forstå at det innebærer noen fordel å nedlegge forbud mot en innarbeidet tittel for deretter å gi anledning til nye betegnelser for den samme realitet. jeg at det rettshjelpsøkende publikum nok kan ha behov for å se at den advokat de søker, også kan føre deres sak for Høyesterett. Det bør imidlertid overlates til advokatenes organisasjon å gi nærmere regler om dette. Det som da er realiteten i departementets forslag om å forby høyesterettsadvokattittelen i fremtiden, er å dempe folks oppfatning av en reell forskjell i kvalifikasjoner mellom advokater og høyesterettsadvokater. Når det gjelder representanten Benkows sammenlikning her med sitronbrus og brus med sitronsmak, må jeg si at jeg slutter meg til Petter Furbergs merknad til dette. Denne sammenlikningen, dette eksemplet, er jo nokså banalt, vil jeg si. Jeg overlater trygt til advokatene seiv å vurdere om de nå er sitronbrus eller brus med sitronsmak. Etter dette vil jeg anbefale Odelstinget å stemme for forslaget f ra justiskomiteens mindretall. For øvrig har jeg merket meg komiteens anmodning til departementet om å vurdere eventuelle endringer i prøveordningen som kan gi alle advokater like muligheter til å avlegge prøven i Høyesterett. Jeg finner grunn til å understreke at det forslag vi i dag drøfter, ligger noe langt ute i periferien når diskusjonstemaet er advokater. Det som har atskillig større interesse, er kvaliteten av det arbeid advokatene utfører, og hvordan rettshjelpen er organisert. Departementet arbeider med spørsmålet om utbygging og utbedring av rettshjelpen i vårt land, og det vil da senere bli anledning til å diskutere advokatenes rolle i en langt videre sammenheng enn det er grunn til her i dag. Den andre delen av innstillingen vi nå behandler, gjelder endringer i tvangsfullbyrdingslovens regler om kunngjøring av tvangsauksjon når auksjonen holdes i skyldnerens hjem. Dette er en sak som både Stortinget og departementet har vært opptatt av lenge. Innstillingen fra komiteen er her enstemmig. Jeg finner derfor ikke grunn til å komme nærmere inn på lovendringsforslagene her, men vil bare gi uttrykk for at jeg er glad for at denne saken nå endelig synes å ha fått en tilfredsstillende løsning. Mona Røkke: Odelstinget innbys i dag til å gjøre vedtak bl. a. om endringer i advokatlovgivningen. Den viktigste endringen er opphevelsen av laudkravet som forutsetning for å prosedere for Høyesterett. Dette spørsmål har vært omdiskutert faktisk i hele vårt århundre. Så tidlig som i Innst. 0. XVI for 1902—03 på bakgrunn av Ot.prp. nr. haudkandidater skulle få adgang til å underkaste seg prøven for Høyesterett. Lovforslaget ble imidlertid ikke tatt under behandling av Odelstinget. Departementet fremmet nytt forslag i Ot. prp. nr. 7 for 1903—04, hvor justiskomiteen igjen fastholdt sitt tidligere standpunkt i innstillingen om saken. Heller ikke den gang ble dette lovforslag fremmet for Odelstinget. Interessant er det også å bemerke at Sakførerforeningen i 1903 med 44 stemmer mot 22 hadde uttalt seg for en prøve i skjerpet form for Høyesterett, men med oppgivelse av kravet til laud. Dette gir lovforslaget som behandles i Odelstinget i dag, et historisk perspektiv, og for så vidt gjelder den historiske oversikt over sakførerlovgivningen, viser jeg til vedlegg 1 i Ot. prp. nr. 21 for 1963—64. De viktigste innvendinger de berørte interessegrupper i tidens løp har anført når det gjelder opphevelsen av laudkravet, er en samtidig opphevelse av kravet til prøven for Høyesterett. Som det klart fremgår av justiskomiteens innstilling i dag, er det en enstemmig komite som slutter seg til proposisjonens forslag om at kravet til laud for advokater som skal prosedere for Høyesterett, faller bort, og det er en like enstemmig komite som har lagt vekt på at alle fortsatt skal ha gjennomført og bestått en prøve som tar sikte på å avgjøre om vedkommende har de kunnskaper som er nødvendige for å føre saker for Høyesterett. Jeg vil også vise til Innst. O. HI for 1952, hvor justiskomiteen uttaler: «Det kan kanskje synes å være av mindre samfunnsmessig betydning hvilke krav man skal stille til en høyesterettsadvokats utdannelse og praksis. Dette er imidlertid ikke riktig. Høyesterett står både formelt og faktisk som den fremste eksponent for den tredje statsmakt, den dømmende makt.» Og videre: «Når den norske, og tidligere den dansknorske lovgivningen gjennom over 200 år har stillet ganske særlige kvalitetskrav til advokatene for Høyesterett, så har dette sin naturlige forklaring. Seiv den beste domstol er under sitt arbeid avhengig av de sakførere som forbereder og legger fram sakene. Dårlig saksforberedelse og prosedyre gjør det vanskelig for domstolen å nå fram til vel overveide resultater. Saksforberedelse og prosedyre av høy kvalitet vil på den annen side lette og inspirere domstolens arbeid for å nå fram til sannhet og rett. sin viktige oppgave som den framste eksponent for den tredje statsmakt i et demokratisk styrt land. Hensynet til den almenhet hvis saker og tvister skal bringes inn for domstolen, trekker i samme retning. Dette er disse hensyn til almenheten og til domstolen, dens daglige arbeid og dens posisjon i vårt rettssamfunn, som bør være utgangspunktet når det gjelder å vurdere de lovregler som skal organisere advokatstanden.» Og de kvalitetskrav det i dette sitat vises til, blir opprettheldt i og med at betingelsen om praksis og prøve for Høyesterett opprettholdes, samtidig som man tar hensyn til den enkelte advokat som kan ha vært uheldig ved sin teoretiske eksamen, og som gjennom senere praksis og den erfaring og innsikt den har gitt ham eller henne, har opparbeidet de nødvendige kvalifikasjoner. Dette er et ganske annet spørsmål enn det som reiser seg når det snakkes om karakterer i skoleverket. I dag er en advokat med haud for alltid forhindret fra å føre sine klienters saker fram til øverste rettsinstans. Dette kan være en belastning, ikke minst for klienten, som i slike tilfeller vil være tvunget til å skifte advokat når saken skal opp fer Høyesterett. Det er klart at det kan anføres vektige argumenter for å beholde laudkravet, men i likhet med departementet finner jeg i denne interesseavveining at de argumenter som taler for å oppheve kravet om laud for advokater som skal prosedere for Høyesterett, er mer tungtveiende enn de som kan anføres mot opphevelse av dette kravet. Hvis lovendringen blir vedtatt, er det all grunn til, som komiteen også har vist til i innstillingen, å se på advokatenes mulighet til i det hele tatt å få avlagt prøven for Høyesterett. Det er et begrenset antall saker det dreier seg om. Svært ofte vil praksisens sentrale beliggenhet og eventuelt kompaniskap eller samarbeid med en erfaren høyesterettsadvokat være utslagsgivende. Kunne man finne fram til en hensiktsmessig form og fordeling på dette området, er det etter min mening grunn til å tro at advokater også lettere vil etablere seg i distriktene, hvor det mange steder dessverre er et sterkt udekket behov for rettshjelp. Til slutt noen ganske få ord om tittelen høyesterettsadvokat, som komiteens mindretall foreslår sløyfet i fremtiden. De som allerede har tittelen, skal få beholde den, og dette vil i praksis innebære at vi i flere tiår framover vil få tre typer advokattitler, nemlig høyesterettsadvokater, advokater med rett til å føre saker for Høyesterett og advokater. en viss forvirring hos det rettshjelpsøkende publikum. Og når realiteten er den at gruppen høyesterettsadvokater og advokater med rett til å føre saker for Høyesterett i praksis skal oppebære den samme funksjon, og sistnevnte gruppe på en eller annen måte — ikke minst av hensyn til publikum — må få lov til å tilkjennegi enten på sitt brevpapir, i yrkesfortegnelser, i telefonkataloger eller på annen måte at de er kvalifisert til å føre saker for Høyesterett, finner jeg endringen søkt og egentlig uten praktisk betydning. Visse hensiktsmessighetskrav må etter min mening være oppfylt for at vi ikke skal komme i den situasjon at vi foretar en forandring for forandringens skyld. Det er ingen tjent med. Per Karstensen hadde her gjeninntatt presidentplassen. Jo Benkow: Jeg må være enig med statsråden i at denne saken neppe bør kalle på de helt store lidenskaper, og er for øvrig også nokså apen for at det kan være grunnlag for å prøve å dempe folks oppfatning av hva som er dyktighetsforskjellen på en høyesterettsadvokat og en advokat. Alt dette er i og for seg vel og bra. Mitt poeng er at det foreliggende forslag ikke tjener dette formål. Det er det det dreier seg om. Jeg gjentar hva jeg sa i mitt første innlegg, at i den nye lovteksten brukes betegnelsen «advokat ved Høyesterett». Så lenge vi har en lovtekst hvor begrepet «advokat ved Høyesterett» blir anvendt, vil selvsagt en slik betegnelse også være helt lovlig for vedkommende yrkesutøver. Og da stilte jeg spørsmålet : Hva er den reelle forskjell på tittelen høyesterettsadvokat og tittelen advokat ved Høyesterett ? Det er spørsmål om foran og bak. Og jeg tillot meg det som helt riktig av statsråden ble kalt en uhyre banal, nesten smakløs påpeking av likheten med brus med sitronsmak. Jeg skal ikke nevne den mer, men den var veldig nærliggende. Dersom noen ble støtt på mansjetten, får jeg beklage det, men det er den slags man er nødt til å leve med. For øvrig tror jeg ikke det uten videre er så sikkert at de endringer som her er foreslått, til sammen vil ha den følge at det blir mindre konkurranse om de såkalte prøvesaker. De to endringene i advokatlovgivningen som vi her foretar, virker i grunnen i hver sin retning. For det første åpner vi adgang for alle advokater som ikke har bedre karakter enn haud, til å være med på å konkurrere om et visst anitall saker. Det blir altså mange flere som deltar i konkurransen. Det er mulig at det vil gå slik. gjøre det som komiteen samlet er veldig opptatt av, nemlig vurdere om man kan komme fram til andre former for prøveordning, en mer rettferdig og hensiktsmessig ordning av prøven, slik at man ikke får utelukkelse av folk som i og for seg har de faglige forutsetninger, men som på grunn av forskjellige omstendigheter ikke får sjansen. Dette er i virkeligheten meget sentralt. Stort mer skal jeg ikke si — bortsett fra at jeg tror det skal tas temmelig drastiske skritt fra Stortingets side for å rokke ved den karakterpsykose som knytter seg særlig til det juridiske fakultet. Det er jo ikke bare slik at karakteren følger en hele livet i det yrket. Det har også vært eksempel på at den er blitt stående på gravskriften. dørgen Sønstebø: Eg hadde ikkje tenkt åta ordet igjen. Men da spørsmålet kom fram om å ta bort laudkravet også for andre viktige stillingar, syntest eg at eg måtte seia mi meining i denne samanhengen. Eg meiner det må visast ei viss varsemd når det gjeld å ta bort laudkravet for visse høgare og viktigare stillingar. Det bør krevjast ekstra kvalifikasjonar f. eks. for Høgsterett, riksadvokaten og andre viktige embete, og det må frå departementet si side visast stor varsemd her. Presidenten: Flsre har ikke forlangt ordet, cg debatten er slutt. Når det gjelder komiteens innstilling til I, er det ingen dissens. Representanten Furberg har på vegne av mindretallet i komiteen — Arbeiderpartiets representanter — tatt opp forslag om et II og et 111 svarende til proposisjonen. Det vil først bli stemt over komiteens innstilling til I og deretter over mindretallets forslag til II og 111. I tilfelle mindretallets forslag blir vedtatt, vil II og IH i komiteens innstilling bli IV og V. Mindretallet har videre fremsatt avvikende forslag til innstillingens 111. Avstemningen her får en komme tilbake til når en ser resultatet av avstemningen over mindretallets forslag til II og 111. Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til lov om endringer i rettergangslovgivningen (endringer i advokatlovgivningen m. m.). I. I lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene skal § 220 første ledd lyde: For å få tillatelse til å være advokat ved Høyesterett må søkeren godtgjøre: 1. i virksomhet som advokat eller i virksomhet som nevnt i § 219 nr. 2, derav minst ett år som advokat eller to år som advokatfullmektig. 2. at han ved en for Høyesterett avlagt prøve har vist seg skikket for sakførsel i Høyesterett. Votering : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Det voteres så over Petter Furbergs forslag til II : «11. I lov 1. juli 1887 nr. 5 om Rettergangsmaaden i Straffesager skal følgende bestemmelser lyde: § 103 første ledd første punktum. Som forsvarere benyttes ved Høyesterett Advokater som har tillatelse til å være advokat ved Høyesterett. § 104. Til å gjøre tjeneste som offentlige forsvarere antar Kongen ved Høyesterett et tilstrekkelig antall advokater som har tillatelse til å være advokat ved Høyesterett, og ved de andre retter et tilstrekkelig antall advokater eller andre som er skikket til vervet.» Votering : Petter Furbergs forslag bifaltes med 43 mot 40 stemmer. Presidenten: Det voteres så over Petter Furbergs forslag til III: «ni. I lov 13. august 1915 nr. 6 om rettegangsmaaten for tvistemaal skal følgende bestemmelser lyde: § 44 første ledd. Som prosessfullmektig for Høyresterett under muntlig hovedforhandling eller skriftlig ankebehandling kan bare brukes advokater som har tillatelse til å være advokat ved Høyesterett. § 51 annet ledd. Ved siden av en prosessfullmektig kan en advokat eller en som har betingelsene for å få advokattillatelse, opptre som rettslig medhjelper, men for Høyesterett bare en annen advokat som har tillatelse til å være advokat ved Høyesterett. Bestemmelsene i § 44 fjerde ledds første og annet punktum får dog tilsvarende anvendelse.» Votering : Petter Furbergs forslag bifaltes med 44 mot 40 stemmer. Presidenten: Vi går så tilbake til komiteens innstilling 11, som etter de foregående voteringer blir TV. Komiteen hadde innstillet: IV. I lov 13. august 1915 nr. 7 om tvangsfullbyrding skal følgende bestemmelser lyde: § 199 nytt tredje ledd. Namsmannen kan også ellers bestemme at tingene skal settes ut av saksøktes besittelse dersom det er hensiktsmessig eller nødvendig for gjennomføring en av tvangssalgei. § 201 første ledd. Kunngjøringen skal betegne auksjonen som en tvangsauksjon og inneholde tid og sted for auksjonen. Dersom auksjonen skal holdes i saksøktes heim, bør kunngjøringen i alminnelighet, istedenfor å angi stedet, vise hvor man kan få opplysning om stedet for auksjonen. Kunngjøringen skal videre inneholde en alminnelig angivelse av de ting som skal selges. Særlig verdifulle ting framheves. Votering : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Vi er så kommet til innstillingens IH og mindretallets forslag til V, fremsatt av hr. Furberg. Jo Benkow: Etter de avstemninger som nå er foretatt, vil det nærme seg anstaltmakeri å opprettholde det som er den egentlige innstillings 111. Jeg anbefaler at Odelstinget enstemmig slutter seg til den tekst mindretallet har foreslått, og som blir vedtakets V. Presidenten: Innstillinges HI er da å betrakte som trukket, og det gjenstår mindretallets forslag til V: «V. 1. Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Lovens del IV kan settes i kraft særskilt. 2. Den som har fått tillatelse til å være advokat ved Høyesterett etter at loven er trådt i kraft, kan ikke kalle seg høyesterettsadvokat. 3. Endringsbestemmelsene i lovens del rv får anvendelse når begjæring om tvangssalg er kommet inn etter at loven trådte i kraft.» Votering : Petter Furbergs forslag bifaltes enstemmig. Presidenten: Lovens overskrift og loven i sin helhet er tatt opp til votering — og anses bifalt. Odelstingets vedtak vil bli sendt Lagtinget. Sak nr. 4. Innstilling fra den forsterkede justiskomiteen om lov om endring i lov av 17. april 1970 nr. 21 om retten til oppfinnelser, som er gjort av arbeidstakere. (Innst. O. nr. 21, jfr. Ot.prp. nr. 30). Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til lov om endring i lov av 17. april 1970 nr. 41 om retten til oppfinnelser som er gjort av arbeidstakere. I. I lov av 17. oppfinneiser som er gjort av arbeidstakere, gjøres følgende endring: § 9 annet ledd skal lyde: Avtale mellom en arbeidsgiver og en arbeidstaker om å begrense arbeidstakerens rett til å forføye over en oppfinnelse som gjøres senere enn ett år etter tjenestens opphør, er ikke bindende for arbeidstakeren. 11. Denne lov trer i kraft straks. Votering : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Odelstingets vedtak vil bli sendt Lagtinget. 1978. 7. mars — Endr. Møte fredag den 10. mars kl. 14.30. President: Per Karstensen. Dagsorden (nr. 13): Referat. Statsråd Arne Nilsen overbrakte 1 kgl. proposisjon (se under Referat). Referat : 1. (86) Lagtinget har antatt Odelstingets vedtak til lov om lønnsnemndbehandling av arbeidstvisten for førere og styrmenn på fisketrålerne — og at lovvedtaket er sendt Kongen. Enst.: Vedlegges protokollen. 2. (87) Kgl. proposisjon om lov om lønnsnemndbehandling av flygerkonflikten ved Widerøes Flyveselskap A/S i 1978 (Ot.prp. nr. 45). Enst.: Sendes kommunal- og miljøvernkomiteen. President Per Karstensen. Dagsorden (nr. 14): 1. Innstilling fra kommunal- og miljøvernkomiteen om lov om lønnsnemndbehandling av flygerkonflikten ved Widerøes Flyveselskap A/S i 1978. (Innst. O. nr. 32, jfr. Ot.prp. nr. 45). 2. Innstilling fra sosialkomiteen om lov om endring i lov av 5. juni 1964 nr. 2 om sosial omsorg og i andre lover (regler om delegasjon m. m.). (Innst. O. nr. 27, jfr. Ot.prp. nr. 31). 3. Innstilling fra finanskomiteen om endringer i lov om valutaregulering av 14. juli 1950. (Innst. O. nr. 18, jfr. Ot.prp. nr. 5). 4. Innstilling fra finanskomiteen om lov om endringer i lov av 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter vedrørende motorvogntrafikken. (Innst. O. nr. 29, jfr. Ot.prp. nr. 40). 5. Innstilling fra finanskomiteen om lov om selveiende forretningsbanker. (Innst. O. nr. 25, jfr. Ot.prp. nr. 22 og Ot.prp. nr. 42 for 1976—77). 6. Innstilling fra finanskomiteen om lov om endringer i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) m. fl. (Innst. O. nr. 26, jfr. Ot.prp. nr. 23). 7. Innstilling fra administrasjonskomiteen om lov om behandling av forbrukerkjøpstvi3ter. (Innst. O. nr. 20, jfr. Ot.prp. nr. 16). 8. Innstilling fra kommunal- og miljøvernkomiteen om forslag fra representanten Torstein Tynning til lov om endringer i lov om borettslag. (Innst. O. nr. 23). 9. Innstilling frå kommunal- og miljøvernkomiteen om lov om endringar i bygningslova m. m. (forenklingar i byggesaksbehandlinga). (Innst. O. nr. 24, jfr. Ot.prp. nr. 10 for 1977—78 og Ot.prp. nr. 63 for 1976—77). 10. Referat. Dessuten forelå følgende tilleggsdagsorden (nr. 15): Innstilling fra administrasjonskomiteen om lov om endring i lov av 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn. (Ot.prp. nr. 43, jfr. Innst. O. nr. 31). Presidenten: De innkalte vararepresentanter, for Sør-Trøndelag fylke lærer Berit V i kh a m m e r og for Østfold fylke platearbeider Jan Bjørnstad, har tatt sete. Statsråd Hallvard Bakke overbrakte 1 kgl. proposisjon (se under Referat). Presidenten: Presidenten foreslår at saken på tilleggsdagsordenen tas opp til behandling etter sak nr. 2 på den ordinære dagsorden. — Det anses bifalt. Sak nr. 1. Innstilling fra kommunal- og miljøvernkomiteen om lov om lønnsnemndbehandling av flygerkonflikten ved Widerøes Flyveselskap A/S i 1978. (Innst. O. nr. 32, jfr. Ot.prp. nr. 45). Oddrun Pettersen (komiteens formann og ordfører for saken): Den konflikt som innstillingen omhandler, oppstod mellom Norsk Arbeidsgiverforening og Widerøe's Flyveselskap A/S på den ene siden og Widerøes Flygerforening på den andre siden ved tariffrevisjonen i 1978. Tvisten gjelder foruten lønnen også ferie og arbeidstidsbestemmelser og krav om heving av diettsatser og andre satser av forskjellig art, og må ses på bakgrunn av de sammenlikninger som gjøres med lønnsnivået ved andre flyselskaper. Tvisten omfatter 103 flygere ved selskapet. Tariffavtalen utløp 31. desember 1977. Forhandlinger mellom partene førte ikke til enighet om ny avtale, og Widerøes Flygerforening varslet arbeidsstans for sine medlemmer fra 22. januar. Etter at riksmeklingsmannen hadde nedlagt forbud mot arbeidsstans, ble det foretatt flere meklingsforsøk fram til 20. januar uten at det lyktes å finne grunnlag for et meklingsforslag, og den varslede arbeidsstans ble iverksatt. Etter at partene igjen ble kalt sammen den 20. februar, har riksmeklingsmannen i flere møter med partene fram til 8. mars gjort flere forsøk på å finne grunnlag for et meklingsforslag uten at dette har gitt resultater. Widerøe's Flyveselskap A/S betjener med sine småfly via kortbaneplassene samt tilbringertjenesten til stamruteplassene først og fremst strøk av landet hvor de alternative kommunikasjonsmuligheter er få. Til dette kommer at Widerøe's Flyveselskap A/S er det eneste som fører post til distrikter med kortbaneplasser. Komiteen har i sin vurdering lagt vekt på at for de fleste berørte områder er kortbanerutene ofte det eneste reelle reisetilbud. Komiteen viser til at den omfattende meklingsvirksomhet riksmeklingsmannen har ført, ikke har brakt resultater, og at det derfor er grunn til å anta at konflikten vil kunne bli av lang varighet. Komiteen vil videre understreke de alvorlige følger denne konflikt, som nå har vart i snart to måneder, har fått for dem som er berørt av den, og da spesielt i Finnmark. 1978. 14. mars — Lov om lønnsnemndbeh. konflikt av denne art vil ikke ha de store umiddelbare samfunnsmessige skadevirkninger, men over tid vil den få alvorlige følger både for befolkningen og næringslivet i de berørte distrikter. Det er denne vurdering Stortinget skal legge til grunn for sitt standpunkt om hvorvidt en lønnstvist skal henvises til avgjørelse i Rikslønnsnemnda eller ikke. Stortinget skal ikke vurdere hvorvidt partenes tilbud og krav er rimelige. Stortinget er ingen ankeinstans i så måte. Stortinget skal vurdere de samfunnsmessige og generelle skadevirkninger en konflikt har og vil få — vurdere om slike er til stede i en slik grad at det er forsvarlig å henvise konflikten til tvungen lønnsnemnd. På denne bakgrunn slutter komiteen seg enstemmig til forslaget fra Kommunal- og arbeidsdepartementet om forbud mot fortsatt streik, og at tvisten blir avgjort i Rikslønnsnemnda. Stein Ørnhøi: Det kan være brysomt å være prinsippfast noen ganger, men skal prinsipper ha noen mening, bør de vel følges seiv om det skulle vise seg å koste litt en enkelt gang. Jeg kan med andre ord ikke se noen rimelig grunn til å støtte de fleste krav som er reist av flygerne ved Widerøe. Da tar jeg forbehold for dem som måtte være knyttet til sikkerheten. Streiken skaper store problemer for Vestlandskysten og Nord-Norge. Det er vanskelig å se at flygerne i Widerøe er i en slik situasjon at de kan vente å finne forståelse for en streik som skaper så store problemer for flere landsdeler. Så i dag benytter jeg meg av Rossbach-metoden: Jeg taler for, men stemmer imot. Presidenten: Ingen flere har forlangt ordet. Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til lov om lønnsnemndbehandling av arbeidstvisten for flygerne ved Widerøes Flyveselskap A/S. §1- Tvisten mellom Norsk Arbeidsgiverforening og Widerøes Flyveselskap A/S på den ene side og Widerøes Flygerforening på den annen side i samband med tariffrevisjonen i 1978 skal avgjøres av Rikslønnsnemnda. Det er forbudt å iverksette eller opprettholde arbeidsstans eller blokade til løsning av tvisten. Reglene i lov av 19. desember 1952 om lønnsnemnd i arbeidstvister får tilsvarende anvendelse. §2. Denne lov trer i kraft straks. Votering : Komiteens innstilling bifaltes mot 1 stemme. Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget. Sak nr. 2. Innstilling fra sosialkomiteen om lov om endring i lov av 5. juni 1964 nr. 2 om sosial omsorg og i andre lover (regler om delegasjon m. m.J. (Innst. O. nr. 27, jfr. Ot.prp. nr. 31). Odd With (komiteens formann og ordfører for saken): Lovforslaget gjelder i hovedsak arbeidsdelingen mellom de folkevalgte sosiale organer i kommunen og den sosiale fagadministrasjon, og tar sikte på å gi nødvendig hjemmel for å kunne delegere flere oppgåver innen klientarbeidet fra de folkevalgte organer til sosialkontorets fagadministrasjon i den utstrekning denne har faglig kapasitet til å utføre dem. Noen stor sak er lovproposisjonen neppe dersom kjennetegnet på dette er dissens, som helst bør gå «på midten», eller omfattende forhåndsomtale i pressen. Disse to ting hører for øvrig ofte sammen. Men for dem saken først og fremst gjelder, sosialklientelet, som vil få en hurtigere avgjørelse på sine søknader, saksbehandlerne på sosialkontoret, som vil få bedre tid til klientbehandlingen, og de folkevalgte i sosialstyret, edruskapsnemnda og barnevernsnemnda, som heretter vil kunne få bedre anledning til å ta seg av de planleggende oppgåver og saker av mer prinsipiell betydning i sosialsektoren, vil de foreslåtte lovendringer bli hilst med tilfredshet. De reformforslag som er tatt opp, er ikke akkurat av de store. De fleste større kommuner har allerede lenge og langt på veg praktisert delegering av kurante klientsaker. Men lovendringene er så vidt vites den første lovfestede frukt av de bebudede sosiale reformer, og i armod er seiv det minste stort, som ordspråket sier. Lovendringene er også nødvendige for å kunne komme videre. Det nærmer seg raskt seks år siden Sosialreformkomiteen la fram sin innstilling II om de sosiale tjenester og det sosiale hjelpeapparat. Det hastet, ble det sagt av daværende sosialminister. av sine synspunkter, hadde en ventet en noe raskere oppfølging av disse i form av lovforslag. Det gjelder eksempelvis den sosiale administrasjon på fylkesplanet, samordning av sosialtjenesten og helsetjenesten m. v. på lokalplanet og en sterkere koordinering av den folkevalgte styring i sosialsektoren i kommunene. Men en får være glad for at startskuddet iallfall er gått. Mangelfull høring og dårlig saksforberedelse kan departementet iallfall ikke bebreides for. Delegasjon av avgjørelsesmyndighet i klientsaker til fagadministrasjonen vil i stor utstrekning frita disse for en tidkrevende skriftlig saksforberedelse og unødig møtebehandling av saker som skulle være kurante, samtidig som arbeidskraft frigjøres til klientbehandlingen, som ikke bare eller alltid er et pengespørsmål. Resultatet vil bli raskere saksbehandling og hurtigere hjelp til klientene. De folkevalgte blir samtidig avlastet for en rekke småsaker og saker hvor resultatet vanligvis er gitt på forhand. De får dermed også bedre tid til å ta seg av de mer styrende og ledende oppgåver, tiltak som kan fremme forebyggende arbeid, den sosiale planlegging, som har vært grovt forsømt i mange kommuner, og saker av mer prinsipiell karakter. Departementet skal utarbeide retningslinjer, men det er grunn til å understreke at det er kommunene seiv som avgjør om og i hvilken utstrekning slik delegasjon skal gis, og det er de folkevalgte organer som fortsatt skal ha det overordnede ansvar for klientbehandlingen. Klage over administrasjonens avgjørelser skal det folkevalgte organ uttale seg om før den eventuelt sendes klageinstansen. De respektive organer, sosialstyret, edruskapsnemnda, kan også oppheve eller endre administrasjonens avgjørelse dersom klagen måtte finnes begrunnet. Rettssikkerheten skulle dermed være tilstrekkelig ivaretatt. Noe av bakgrunnen for delegasjonsadgangen er den styrking av den sosiale administrasjon som har funnet sted i den senere tid, så vel kvalitativt som kvantitativt. Utdanningen av sosialarbeidere er økt, seiv om kapasiteten fortsatt er og i lang tid vil bli utilstrekkelig. Det må i denne sammenheng være riktig å peke på ikke bare muligheten, men også behovet for å gi fast ansettelse til fagpersonell med annen utdanningsbakgrunn enn den som tradisjonelt finnes i et sosialkontor i dag, seiv om sosionomutdannelsen fortsatt bør være den sentrale. Jeg viser i den anledning til sosialkomiteens enstemmige uttalelse i Innst. S. nr. for å få utbetalt statstilskott til den sosiale administrasjon. Foreligger det noen plan eller prognose som viser at rekrutteringen av faglig kvalifisert personell er tilstrekkelig uten i for stor utstrekning å måtte ty til midlertidige dispensasjoner i en overgangstid? Det er da altså to spørsmål. Delegasjon av myndighet fra Sosialdepartementet til fylkesmannen når det gjelder å avgjøre klager i anledning vedtak i sosialstyret, som har vært praktisert de siste årene, har nå fått sin formelle lovhjemmel. Komiteen har ikke hatt noe å bemerke til at fagadministrasjonen skal kunne delegeres myndighet til å oppnevne tilsynsførere eller støttekontakter når vedkommende som er under edruskapsnemndas tilsyn, samtykker i dette. Det samme gjelder myndigheten til å treffe frivillige tiltak etter barnevernsloven. Dersom omsorgen varer eller antas å ville vare mer enn seks måneder, skal saken likevel legges fram for barnevernsnemnda til vedtak. Det tverrfaglige samarbeid også med organer og personer utenfor sosialetaten, særlig da helsevesen og skole, er viktig og understrekes av komiteen. Tvangsvedtak skal fortsatt gjøres av barnevernsnemnda, idet domstolsbehandling ikke er tatt opp i dette lovforslag, men lederen av sosialkontoret skal kunne tillegges myndighet til å fatte vedtak når det foreligger en akutt situasjon som krever at det handles raskt. Det er imidlertid forutsetningen at nemnda snarest mulig deretter blir forelagt saken til endelig avgjørelse. De øvrige endringer skulle neppe kreve kommentar fra min side. Det står igjen å vise til at innstillingen er enstemmig på alle punkter, og den kan derfor trygt anbefales. Astrid Murberg Martinsen: St.meld. nr. 9 for 1975—76, Om de sosiale tjenester og det sosiale hjelpeapparat, og komiteens innstilling til denne forutsatte en rekke endringer i lov om sosial omsorg og andre sosiallover. De lovendringer vi behandler i dag, er det første skritt på vegen til en oppfylling av dette. Det gjelder, som saksordføreren sa, arbeidsdelingen mellom de folkevalgte sosiale nemnder i kommunene og fagadministrasjonen. Det er behov for en utvidet adgang til delegasjon i de enkle og mer rutinepregede klientbehandlingssaker, slik at klientene kan få raskere og dermed også mer effektiv hjelp. En kan vel også si at en med dette formaliserer det som er vanlig praksis i dag ved de større sosialkontorer. Ved behandlingen av St.meld. nr. 9 kunne en nok registrere en viss tilbakeholdenhet vedrørende overføring av disse saker til fagadministrasjonen. ikke får mindre innflytelse over sosialpolitikken i kommunen. Retningslinjene for klientbehandlingen skal trekkes opp av de folkevalgte, og viktige prinsippsaker skal fremdeles avgjøres av dem. Det er også den enkelte kommune seiv som skal avgjøre det nærmere omfang av delegasjonen eller om det overhodet skal delegeres myndighet. Jeg tenker da på de mindre kommuner, hvor dette kanskje ikke kan være helt nødvendig. De folkevalgte nemnder vil fortsatt ha det overordnede ansvar for klientbehandlingen, og eventuelle klager over vedtak truffet av sosialkontoret skal forelegges den aktuelle nemnd før de sendes til klageinstansen, som nå er fylkesmannen når det gjelder lov om sosial omsorg. Jeg tror også det er viktig å understreke at de sosiale nemnder dermed blir avlastet for en god del arbeid og på den måten får bedre tid til å ta seg av de styrende og planleggende oppgåvene i kommunen. Dette er ikke minst viktig, spesielt når vi tenker på den store betydning det forebyggende arbeid har innenfor denne sektor. Komiteen har også i sin innstilling pekt på nødvendigheten av at arbeidet med åfå en endret nemndstruktur innenfor sosialsektoren i kommunen påskyndes, slik at en får et helseog sosialstyre som et sterkt politisk organ med det nødvendige helhetssyn. Også på dette området var det en viss tilbakeholdenhet ved behandlingen av St.meld. nr. 9. Men jeg tror at tiden har arbeidet for denne saken, slik at det nå er bred enighet om at denne løsningen vil være den beste, ikke minst av hensyn til den enkelte klient, det forebyggende arbeid og de ressurser som en har til rådighet. Dette bringer meg over på et annet felt, nemlig opphevelse av nåværende § 11 i lov om sosial omsorg, som inneholder en bestemmelse om behovsprøvd tilskott fra staten til kommunene. Både for 1977 og inneværende år har det vært bevilget et rammetilskott til kommunene på 100 mill. kr. til styrking av den sosiale administrasjon og de sosiale tiltak i kommunene. Det har — jeg må si dessverre — kommet en rekke henvendelser som kan tyde på at enkelte kommuner har nyttet disse midler til å saldere sine budsjetter med, og jeg vil derfor spørre statsråden om det nå foreligger noen oppgåver over hvordan disse midler er nyttet for 1977. For å få tilskott for 1978 er det som kjent knyttet visse betingelser til bemanningen av sosialkontorene. Hensikten med rammetilskottet var jo nettopp å styrke bemanningen i sosialsektoren. kommuner, og behovet for personell kan derfor også variere. Gerd Kirste: Proposisjonen og innstillingen fra komiteen, som er enstemmig, er i og for seg en oppfølging av tidligere vedtak, og legaliserer dessuten en praksis som allerede eksisterer ved mange sosialkontorer. For så vidt kan man si at saken verken krever store overveielser eller skulle gi anledning til særlig debatt. Jeg vil likevel tillate meg å knytte noen få generelle betraktninger til denne sak. Spørsmålet om fordeling av makt og ansvar mellom folkevalgte og ekspertise er nemlig helt sentralt i de fleste sektorer som i vårt samfunnssystem er tillagt folkevalgte organer. Det stadig større og mer omfattende såkalte «samfunnsmessige ansvar» for dekning av nær sagt alle behov gjør det aktuelt å trekke de riktige grenser mellom folkevalgt innflytelse og fagfolkenes innflytelse. Og det gjelder på ingen måte bare innenfor sosialsektoren. Vi er i vår tid uhyre opptatt av fagkunnskap og -kompetanse. Samtidig er hele vårt samfunnssystem bygd opp på prinsippet om det enkelte menneskes medansvar for en rekke samfunnsoppgåver, og vårt demokratiske system bygger på medbestemmelsesrett for hver enkelt. Folkevalgt innflytelse, direkte gjennom beslutningsmyndighet, søkes utvidet til stadig flere områder. Det er ikke rart at konflikten mellom fagfolk og folkevalgte av og til kan bli skarp — det er kanskje underlig at den ikke er skarpere — og det er heller ikke rart at folkevalgte ofte finner at deres innflytelse ikke er reell, men formell, at den er «sandpåstrøing». Vårt demokratiske system bygger på ideen om det såkalte sunne folkevett, som bør være utslagsgivende. Problemet for den enkelte folkevalgte, som mener seg å inneha en nødvendig porsjon sunt vett, blir å skaffe seg tilstrekkelig innsikt i de problemer han eller hun inviteres til å ta standpunkt til. For å vende tilbake til proposisjonen og innstillingen, tror jeg det er viktig å fastholde at det enkelte sosialstyremedlem — for å skaffe seg denne nødvendige innsikt — gjennom sosialkontorets innstillinger må få noe mer kjennskap til det klientel som søker sosialkontorets hjelp, enn f. eks. en summarisk oversikt over utbetalt sosialstøtte. Dette vil igjen legge et stort ansvar på sosialkontorets fagfolk for riktig og omfattende nok informasjon til de folkevalgte. Vi må vokte oss for å havne i et styre av bare eksperter, mens de folkevalgtes innflytelse i realiteten blir en formalitet. (Kirste) karakter. Men i vårt løpende reformarbeid bør vi en gang imellom stanse opp og se hvor veien kan føre oss hen. Statsråd Ruth Ryste: Det lovforslag som her er lagt fram, må ses i sammenheng med Stortingets bevilgninger til styrking av sosialkontorenes bemanning. Den utbygging av sosialkontorene som nå finner sted, mener jeg vil gjøre det mulig for de fleste kommuner forholdsvis snart å foreta en hensiktsmessig oppgåvefordeling mellom de folkevalgte sosiale nemnder og fagadministrasjonen. Seiv om vi nå står foran en omfattende revisjon av sosiallovgivningen, var det departementets mening at det allerede nå var meget presserende å få bestemmelser som utvider adgangen til å delegere de sosiale nemnders avgjørelsesmyndighet i klientsaker til fagadministrasjonen. Mange kommuner har gitt uttrykk for at manglende delegasjonsadgang hindrer dem i å bygge opp en rasjonell sosialforvaltning under effektiv sosialpolitisk styring. Men på grunn av den forestående lovrevisjon har departementet i dette begrensede lovforslag ikke villet foreslå større lovendringer enn strengt tatt nødvendig. Det er således ikke foreslått noen endring i ansvarsforholdet mellom kommunestyret, sosialstyret og de øvrige sosiale nemnder. Det vil derfor være kommunestyret som bestemmer i hvilken utstrekning delegasjonsadgangen skal nyttes. Bestemmelser om fagadministrasjonens myndighet skal også tas inn i planen for sosialstyrets virksomhet, som skal fastsettes av kommunestyret og godkjennes av fylkesmannen. Departementet vil med henblikk på senere lovendringer innhente kommunenes syn på om denne ordning viser seg å være unødig tungvint i praksis. Det vil i det hele tatt være nyttig å høste erfaring med de nye lovbestemmelser som nå foreslås, før de tre sosiallover skal sammenfattes til en ny lov. De bestemmelser som nå foreslås, vil gi kommunene mulighet for å avlaste de folkevalgte organer for de fleste kurante klientsaker. Den begrensning i delegasjonsadgangen som er foreslått, tar for det første sikte på saker som ikke er kurante, og der de folkevalgtes politiske ansvar også kommer inn, som f. eks. i enkelte barnevernsaker. For det annet ser jeg det som hensiktsløst at det fattes administrative vedtak når det er overveiende sannsynlig at avgjørelsen vil bli påklaget, slik at saken allikevel må forelegges det folkevalgte organ. belastning for administrasjonen. Disse reservasjoner innebærer ikke at vi har fraveket det synspunkt at det som regel vil være den beste løsning at kvalifiserte fagfolk tar hand om klientbehandlingen og fatter de nødvendige vedtak etter retningslinjer som trekkes opp av de folkevalgte. Ikke alle sosialkontorer vil i den nærmeste framtid disponere tilstrekkelig fagkyndig personell. I en viss grad kan dette avhjelpes ved at det nyttes annen fagkyndig ekspertise. I alle tilfelle vil det også, som anført av sosialkomiteen, i mange saker være nødvendig med et tverrfaglig samarbeid med andre organer. Men i noen tilfelle vil det allikevel være betenkelig at avgjørelser fattes av en enkelt person, som både har ansvaret for saksforberedelsen og for å ta avgjørelsen. Særlig i små kommuner, der sosialsjefen er den eneste klientbehandler, vil det derfor være vanskelig å nytte delegasjonsadgangen fullt ut. Departementet vil komme nærmere inn på dette i de retningslinjer som skal gis. Departementet vil også i et rundskriv presisere hvilke saksbehandlingsregler som må følges når det skal fattes administrative vedtak, ut fra bestemmelsene i forvaltningsloven og de særregler som finnes i sosiallovene. De nye bestemmelser som nå foreslås, tar sikte på en effektivisering av det sosiale hjelpeapparat og en avlastning av de folkevalgte organer. En slik avlastning vil være en forutsetning for at man senere skal kunne gjennomføre en forenkling av det sosiale nemndsystem i kommunene, slik at man med tiden kan få ett sterkt politisk organ som har ansvaret for all sosialpolitisk planlegging i kommunen, og også har det overordnede ansvar for klientbehandlingen. På grunn av den store mengde med klientsaker har mange kommuner nå et meget innviklet og lite hensiktsmessig nemndsystem. Også av denne grunn ser jeg det framlagte lovforslag som et viktig ledd i de videre reformer vi nå har framfor oss. Representantene Murberg Martinsen og sosialkomiteens formann, Odd With, kom inn på en del problemstillinger vedrørende bemanningsnormer og de erfaringene vi nå har fått i forbindelse med det statstilskott som første gang ble bevilget for året 1977. For å rekapitulere litt, ble det altså for 1977 gitt et statstilskott på 100 mill. kr. Det var ment at dette skulle være til styrking av den sosiale administrasjon og de sosiale tiltak i kommunene. Bevilgningen er fordelt til kommunene med 90 000 kr. i basisbeløp og kr. 14,65 pr. innbygger. 1977 ble regnet som et oppbyggingsår. Forhandlinger i Odelstinget nr. 6. 1978. 14. mars — Endr. sosialkontorene oppfyller en minstenorm for bemanningen. Dette skal være gjort innen 1. september, og kommunene må lage en bemanningsmelding. Departementet har ennå ikke full oversikt over hvordan de statlige tilskott er blitt nyttet i 1977. Dette innhenter vi nå opplysninger om, men alt i alt er det vårt inntrykk at det har foregått en betydelig utbygging av den sosiale administrasjon i kommunene på grunnlag av dette statstilskottet. Representanten With var inne på utdanningskravene. Som svar på hr. Withs spørsmål vil jeg si at før vi får de nødvendige opplysningene fra kommunene, finner jeg det vanskelig på det nåværende tidspunkt å gi klare utsagn. Men jeg vil gi uttrykk for at jeg ser det som en stor fordel når det gjelder bemanningen, at det vises fleksibilitet. På spørsmålet fra representanten With om det f oreligger en plan eller prognose som viser at rekrutteringen av faglig kvalifisert personell er tilstrekkelig uten at en i for stor utstrekning må ty til midlertidige dispensasjoner i en overgangstid, må jeg si at det gjør det ikke. Odd Einar Dørum: Den saken som f oreligger her om delegasjon fra folkevalgte organer til fagpersonell i sosialsektoren, er en sak som har tatt en meget lang og grundig marsj gjennom vårt forvaltningsapparat. Det er nesten ti år siden disse forslagene først ble fremmet. De ble fremmet i et klima som var svært gunstig for dem som arbeider med klienter og problemer i sosialsektoren. Det skjedde på et tidspunkt da både regjering og opposisjon nærmest kappsprang med hverandre for å finne fram gode forslag som skulle forbedre innsatsen i sosialsektoren i kommunene. Det er bare å konstatere at senere har hele oppmerksomheten faktisk dødd bort. Det er beklagelig, fordi en her har å gjøre med det felt av sosial-/helsevesenet hvor nettopp stor oppmerksomhet ville ha vært viktig. Det er likevel positivt at det nå kommer forslag om delegasjon, og jeg tror det er riktig å gi kommunene seiv adgang til å fastsette innholdet av den. Det vil være slik at i de minste kommunene vil en delegasjon ikke være rimelig på grunn av antallet fagpersonell, og fordi folkevalgte kan gjøre en fornuftig innsats. Men i de største kommunene vil delegasjonsadgangen formalisere noe som det over lang tid har vært bygd opp til gjennom praksis. proposisjonen og i innstillingen — og om forebyggende arbeid, da må bl. a. departementet bidra med ideer om hva dette forebyggende arbeid skal bestå i. Slik dette ble formulert i St.meld. nr. 9 for 1975/76 om sosialvesenet i kommunene ble det her lagt fram en del konkrete forslag. Da resultatet av komiteens behandling forelå, var det bare generelle formuleringer tilbake. Når nå en samlet komite understreker at de folkevalgte skal konsentrere seg om de prinsipielle sidene og om forebyggende arbeid, må jeg forstå det slik at den samlede komite mener at departementet skal bidra til å klargjøre hva et slikt forebyggende arbeid skal bestå i. Jeg tror det. er nødvendig, for hvis ikke, vil det som her er formulert, bare bli gode formuleringer og ha liten betydning i praksis. Jeg vil så sterkt jeg kan, oppfordre til at departementet så snart som mulig legger fram for Stortinget en nærmere presisering av hva departementet kan tenke seg skal ligge i begrepet forebyggende arbeid i sosialsektoren i kommunene, og hvordan de folkevalgte kan engasjere seg. Jeg tror det er en helt nødvendig oppfølging av det komiteen her legger opp til. Jeg er glad for at komiteen for så vidt har funnet grunn til å understreke dette. Det oppfatter jeg slik at man har gått et skritt lenger enn til de relativt generelle formuleringene man valgte i komiteen da St.meld. nr. 9 var oppe til behandling. Presidenten: Flere har ikke forlangt ordet, og debatten er avsluttet. Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til 1 o v om endringer i lov av 5. juni 1964 nr. 2 om sosial omsorg og i andre lover. I. I lov av 5. juni 1964 nr. 2 om sosial omsorg gjøres følgende endringer: § 3 nr. 5 tredje og fjerde ledd skal lyde: Overstiger oppholdsutgiftene den refusjon som kan kreves etter første ledd, kan det bestemmes at pensjonæren helt eller delvis skal dekke de overskytende utgifter når dette etter hans økonomiske evne finnes rimelig. Refusjon kan dog ikke tas i den del av folketrygdens ytelser pensjonæren har krav på å få beholde i samsvar med bestemmelsene i første ledd, og heller ikke i midler som skriver seg fra denne del av folketrygdens ytelser. Bestemmelsene om slik betaling som nevnt i tredje ledd treffes av sosialstyret etter nærmere forskrifter som gis av departementet. §11 oppheves Ny § 11 skal lyde: Kommunestyret kan, etter forslag fra sosialstyret, bestemme at lederen av sosialkontoret skal ha myndighet til å fatte vedtak etter denne lovs §§ 1 og 3. § 12 annet ledd ny bokstav c skal lyde: c. Kommunestyrets bestemmelser om hvilken myndighet lederen av sosialkontoret skal ha, jfr. denne lovs §§ 10 og 11, lov av 26. februar 1932 nr. 1 om edruskap sv em og edruskapsnemnder § 3 a, lov av 17. juli 1953 nr. llf om barnevern § 12 B, lov av 9. desember 1955 nr. 5 om innkreving av underholdsbidrag m. v. § 19 annet ledd og §23 første ledd, lov av 21. desember 1956 nr. 9 om born i ekteskap § 8 femte ledd og § 9 første ledd, lov av 21. desember 1956 nr. 10 om born utanom ekteskap § 5 annet ledd og § 7 annet ledd og midlertidig lov av 17. desember 1971 nr. 119 om stønad til skilte og separerte forsørgere § 7 annet ledd. § 18 skal lyde: 1. Den som har søkt om sosialhjelp, kan klage sosialstyrets vedtak etter §§ 1, 3 og 4 inn for fylkesmannen. Det samme gjelder vedtak fattet av lederen av sosialkontoret, men klagen skal da forelegges sosialstyret før den sendes fylkesmannen. Samme rett til klage har den som har underholdsplikt overfor søkeren. Den som er pålagt refusjonsansvar etter § 3 nr. Jf første ledd annet punktum og nr. 6 annet punktum, kan klage fylkesmannens vedtak inn for departementet. Fristen for å klage er 3 uker. Settes klagen fram muntlig skal dét sørges for at klagen blir skrevet og undertegnet av søkeren eller hans fullmektig. 2. Fylkesmannen kan omgjøre styrets vedtak dersom vedtaket finnes å være i strid med loven eller forskrifter gitt med hjemmel i den eller bygger på en skjønnsmessig vurdering som er åpenbart urimelig. Fylkesmannen kan også sende saka tilbake til ny behandling av sosialstyret. 11. I lov av 26. februar 1932 nr. 1 om edruskapsvern og edruskapsnemnder gjøres følgende endringer: § 3 a (ny) skal lyde: denne lovs § 5 annet ledd, i de tilfelle hvor vedkommende samtykker i en tilsynsordning, og etter §12 første og annet ledd. Før sosialstyret fremmer slikt forslag som nevnt i første ledd, skal edruskapsnemndas uttdlelse innhentes. Klage over vedtak fattet av lederen av sosialkontoret skal forelegges nemnda før klagen sendes departementet. ni. I lov av 17. juli 1953 nr. 14 om barnevern gjøres følgende endringer: § 11 skal lyde: Hvor det er fare ved opphold, eller hvor det er nødvendig å sikre seg barnets person, kan barnevernsnemnda la barnet foreløpig anbringe i familie, skole eller på annet hensiktsmessig sted. Når avgjerd av nemnda ikke kan avventes, kan de nevnte åtgjerder treffes av nemndformannen eller av påtalemyndigheten, eventuelt av lederen av sosialkontoret dersom kommunestyret har tillagt lederen denne myndighet. Reglene i § 4 fjerde ledd og § 9 gjelder tilsvarende for slike vedtak av nemndformannen, påtalemyndigheten eller lederen av sosialkontoret. Når det er truffet slike foreløpige åtgjerder, skal nemnda snarest råd er ta saken opp til endelig avgjerd. § 12 B (ny) skal lyde: Kommunestyret kan, etter forslag fra sosialstyret, bestemme at lederen av sosialkontoret skal ha myndighet til å fatte vedtak etter denne lov. Dog gjelder dette ikke vedtak — i saker som nevnt i§ 5 første ledd. — i saker hvor foreldrene ikke samtykker i forebyggende åtgjerder etter § 18. —■ om å oppheve eller endre barnevernsnemndas vedtak i saker fattet i samsvar med reglene i § 5 første ledd. — om å oppheve omsorgen i medhold av § siste ledd første punktum dersom barnet har vært under omsorg i mer enn 6 måneder. — om at et barn som er under omsorg skal flyttes til et annet sted, jfr. § 27, dersom barnet har vært under omsorg i mer enn 6 måneder. Før sosialstyret fremmer slikt forslag som nevnt i første ledd, skal uttalelse innhentes. For vedtak fattet av lederen av sosialkontoret gjelder reglene i § If fjerde ledd og § 9 tilsvarende, jfr. også §19 tredje ledd. § 19 nytt tredje ledd skal lyde: Har lederen av sosialkontoret fattet vedtak om at nemnda skal ha omsorgen for barnet, jfr. i 6 måneder, forelegges nemnda som skal fatte eget vedtak i saken. § 52 skal lyde: Barnevernsnemndas vedtak etter denne lov kan påklages til fylkesmannen. Det samme gjelder avgjerder av nemndformannen, lederen av sosialkontoret eller påtalemyndigheten etter § 11 annet punktum. Øvrige vedtak av lederen av sosialkontoret kan også påklages til fylkesmannen, men klagen skal da forelegges barnevernsnemnda før den sendes fylkesmannen. rv. I lov av 9. desember 1955 nr. 5 om innkreving av underholdsbidrag m. v. gjøres følgende endringer: § 19 nytt annet ledd skal lyde: Kommunestyret kan, etter forslag fra sosialstyret, bestemme at lederen av sosialkontoret skal ha myndighet til å fremsette krav som nevnt i første ledd på sosialstyrets vegne. Paragrafens nåværende annet, tredje og fjerde ledd blir nye tredje, fjerde og femte ledd. § 23 første ledd skal lyde: Har noen forlatt landet skjønt det etter §§ 18—21 er eller kunne vært nedlagt forbud mot utreisen, kan fylkesmannen på det sted hvor han hadde sitt siste alminnelige verneting, etter krav fra den bidragsberettigede, bidragsfogden eller sosialstyret bestemme at det skal legges beslag på gods som han har her i landet. Fylkesmannen kan også beslutte at utpanting skal skje for de krav som ikke er forfalt. Reglene i § 19 annet, fjerde og femte ledd og i § 20 annet punktum gjelder tilsvarende. V. I lov av 21. desember 1956 nr. 9 om born i ekteskap gjøres følgende endringer: § 8 femte ledd skal lyde: Når ein av foreldra bed om det, skal barnevernsnemnda, mellom folk som er skikka for gjeremålet og viljuge til å taka det på seg, nemna opp ein rettleiar til å gjeva han (ho) råd og hjelp i saka. Kommunestyret kan, etter framlegg frå sosialstyret, vedtaka at leiaren av sosialkontoret kan gjera slike oppnemningar. Før sosialstyret gjer framlegg som nemnt, skal barnevernsnemnda ha sagt si meining i saka. Klage på leiaren sine vedtak skal leggjast fram for nemnda før klaga vert sendt fylkesmannen. § 9 første ledd skal lyde: Når det trengst, bør barnevernsnemnda eller sakkunnige ha sagt si meining før spørsmålet vert avgjort. Kommunestyret kan, etter framlegg frå sosialstyret, vedtaka at leiaren av sosialkontoret kan gjeva slik fråsegn. Før sosialstyret gjer framlegg som nemnt, skal barnevernsnemnda ha sagt si meining % saka. VI. I lov av 21. desember 1956 nr. 10 om born utanom ekteskap gjøres følgende endringer: § 5 annet ledd skal lyde: Har ingen av foreldra foreldremakta, kan båe verta pålagde å svara tilskot. Det same gjeld, når den av foreldra som har foreldremakta, har sett barnet bort til fostring og misheld forsytingsskylnaden sin. Men då skal barnevernsnemnda høyrast før fylkesmannen tek avgjerd. Kommunestyret kan, etter framlegg frå sosialstyret, vedtaka at leiaren av sosialkontoret kan gjeva slik fråsegn. Før sosialstyret gjer framlegg som nemnt, skal barnevernsnemnda ha sagt si meining i saka. § 7 nytt annet ledd skal lyde: Kommunestyret kan, etter framlegg frå sosialstyret, vedtaka at leiaren av sosialkontoret kan nemne opp rettleiar når mora samtykkjer i dette. Før sosialstyret gjer framlegg som nevnt skal barnevernsnemnda ha sagt si meining i saka. Klage på leiaren sine vedtak skal leggjast fram for nemnda før klaga vert send fylkesmannen. VII. I midlertidig lov av 17. desember 1971 nr. 119 om stønad til skilte og separerte forsørgere gjøres følgende endringer: § 7 nytt annet ledd skal lyde: Kommunestyret kan, etter forslag fra sosialstyret, bestemme at lederen av sosialkontoret skal ha myndighet til å avgjøre saker vedrørende krav om ytelser etter denne lov. Klage over vedtak fattet av lederen av sosialkontoret skal forelegges sosialstyret før den sendes departementet. VIII. Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget. Som tidligere vedtatt vil Odelstinget nå behandle saken på tilleggs-dagsordenen (nr. 15): Innstilling fra administrasjonskomiteen om lov om endring i lov av 3. desember 19k8 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn. (Ot.prp. nr. 43, jfr. Innst. O. nr. 31). Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til lov om endring i lov av 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn. I. I lov av 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn gjøres følgende endring: § 29 nr. 1 første ledd første punktum skal lyde: Reder betaler i avgift et beløp som utgjør 2,83 prosent av arbeidstakerens pensjonsgivende inntekt om bord etter lov om folketrygd og av hyre som nevnt i § 1 nr. 7. 11. Denne lov trer i kraft 1. april 1978. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget. Vi går så tilbake til den ordinære dagsorden. Sak nr. 3. Innstilling fra finanskomiteen om endringer i lov om valutaregulering av lJf. juli 1950. (Innst. O. nr. 18, jfr. Ot.prp. nr. 5). Einar Forde (ordførar for saka): Det var uventa at dei føreliggande framlegga til endringar i valutaloven skulle føre til politisk strid. Debatten dei siste åra har gitt inntrykk av brei semje om at det er behov for styrking av valutastyresmaktenes arbeidsgrunnlag for å gi dei nødvendige reiskapar i eit arbeid som alle ser som viktig og nødvendig. Det har vore brei semje om at det er behov for å styrke valutakontrollen, og om at internasjonaliseringa og andre utviklingstendensar har gjort dette kontrollarbeidet meir og meir påtrengjande. Mindre enn å instituere noen ny praksis for valutakontrollen er det med desse lovendringane tale om å sikre at dei opprinnelege intensjonane i den valutaloven vi har i dag, ikkje skal bli undergravne. På denne bakgrunnen er det interessant å registrere ikkje berre dei standpunkta opposisjonen har tatt til valutaloven, men kanskje enda meir kva argument som bbr brukte. I eit innlegg i Bergens Tidende for 18. februar i år skriv opposisjonens hovudtalsmann i valutasaker, Arne Skauge, m. a.: «Sist det var anledning til ransaking hos private uten forutgående domstolsbehandling her i landet, var i perioden 1940—45.» Utsegna er ikkje berre eit demagogisk overtramp. Viktigare er det at ho reiser spørsmål om opposisjonens forståing av dimensjonane i dei problema vi her er oppe i, og om opposisjonens vilje til å sikre ein effektiv valutakontroll. Kamuflert som eit forsvar for rettsstaten bidrar dei borgarlege partia til å undergrave samfunnets evne til effektivt å føre kamp mot svært alvorlege og omfattande lovbrot. I sin konsekvens må den argumentasjonen dei nyttar, også føre til ein vidare debatt om likhet for loven, og om kva type lovbrot som effektivt skal bekjempast og kva som ikkje skal det. Situasjonen i rettsstaten Ncrge er at vi må konstatere at valutasvindel og skatteunndraging representerer eit stadig meir alvorleg problem. Årleg er det tale om brot på skatteog valutalova som fullt ut tåler samanlikning med dei verdiar som går tapt ved tradisjonelle vinningsbrotsverk. Når det gjeld valutakontrollen, må ansvarlege styresmakter — og det er her først og fremst tale om så ansvarlege styresmakter som Norges Bank — konstatere ikkje berre at kontrollarbeidet byr på store vanskar, men — og det er like viktig — at sjansane for å følgje slike brotsverk fram til rettsavgjerd er begrensa. Det er banalt å konstatera at det er stor skilnad på lovbrytarar. Men det er dei borgarlege partia som gjennom sin argumentasjon har gjort dette til eit viktig punkt i denne debatten. På dette feltet står vi overfor svært ressurssterke klientar. Det vart overtydande demonstrert i den såkalla Reksten-saka. Mi rettskjensle og mitt krav til likhet for loven føreset sterkare innsats frå samfunnets side mot rettstilstandane på dette området. Det må også alvorleg telje med at det er nå og i dei komande åra vi her i landet har sjansen til å unngå tilstandar som er rådande i andre land, og som ikkje bør danne mønster. Vi har nå i mange år hatt ein av dei mest restriktive valutareguleringslovar i verda. Dei endringane som nå er foreslått, bryt ikkje med denne loven, men er presiseringar og justeringar tilpassa ein ny situasjon. Opplysningsplikta er fastsett i den eksisterande loven. treng for å kunne utføre sitt arbeid. Regjeringa har ikkje, som Arne Skauge skriv, foreslått at ransaking og beslag skal kunne skje utan domstolshandsaming. Domstolshandsaming er tvert om obligatorisk. Men det er rett at loven opnar for ei etterfølgjande domstolshandsaming i særtilfelle der omsynet til tid og faren for at dokument skal forsvinne, tilseier rask reaksjon. Det er presisert at dette er unntakstilfelle, og i proposisjonen er det spesifisert vilkår for slike unntak. Dette er heller ikkje brot med norsk rettspraksis i dag. Men kontrollstyresmaktene kan gi overtydande eksempel på at ein slik unntaksregel er nødvendig dersom vi ikkje heilt urimeleg skal ineffektivisere kontrollarbeidet. Her må ein skilje mellom dette løpande kontrollarbeidet og saker som blir underlagde straffeprosessuell handsaming. Ein av dei feil opposisjonen gjer i denne saka, er å røre dette saman for å styrke sin eigen argumentasjon. Resultatet av denne samrøringa er at ein kan yte eit vesentleg bidrag til å gjere kontrollarbeidet mindre effektivt. Desse lovendringane er fremja for å gi valutakontrollen betre reiskapar til å utføre si forvaltningsoppgåve. Lovreglar som gir eit administrativt organ høve til å be om politiets assistanse, finn ein i fleire lovverk, som t. d. prisloven, bygningsloven, tolloven og marknadsføringsloven. Denne lovendringa i valutareguleringsloven representerer ikkje noe brot med norsk rettspraksis, men er i tråd med denne. Eg minner her om at lovgrunnlaget for å gå til ransaking og kverrsetting er avgrensa til forretningslokale. Private heimar og bustader er haldne utafor. Departementet har såleis ikke fremja noe forslag som har gjort det aktuelt å vurdere innhaldet av Grunnlovens § 102. Skal det i denne samanheng reisast spørsmålsteikn ved lovframlegget, er det etter mitt syn meir nærliggande å spørre om denne presiseringa går langt nok i forhold til dei problema ein står overfor. Det vil kunne syne seg at det lovgrunnlaget som nå blir gitt, ikkje er tilstrekkeleg for å sikre den nødvendige effektiviteten for kontrollorgana. Fleirtalet har derfor bede departementet om å vere merksam på dette problemet og eventuelt kome attende til saka i form av nye lovframlegg. Dei borgarlege partia har her løyst sitt samvitsproblem ved å stryke ordet «ransaking» i loven. Men også dei vil halde oppe retten til å krevje beslag. Korleis slikt beslag skal skje utan at politiet i så fall må ha rett til å skaffe seg tilgjenge til dei lokale der rekneskapsbøkene og dokumenta finst, og til å leite etter opplysningar, er ei gåte. mindretalsframlegga til lovparagraf nokså liten. Men med sine premissar og sine argument bidrar dei borgarlege til å underminere heile grunnlaget for lovparagrafen. På dette området kan dette få store skadeverknader. Ser ein dette som eit spørsmål om rettstryggleik, oppstår mange tankekors. Korleis kan det ha seg at politiske parti og krinsar som elles aldri forsømer noen sjanse til å understreke at politiets arbeid må effektiviserast, brått får den djupaste mistillit til politiet og ansvarlege forvaltningsorgan i saker av denne karakter? Vi ser ingenting av det same atterhaldet frå desse krinsane når saker som t. d. listesaka blir debattert. Og dersom ein verkeleg oppfattar rettstryggleiksspørsmålet som så aktuelt, måtte det vere ei meir nærliggande utfordring å sjå om ikkje rettstryggleiken og privatlivets fred kjem meir i klemme gjennom den daglege handsaminga mindre ressurssterke må tole så å seie dagleg. Denne omsuta som nå brått manifesterer seg, verkar ikkje ekte — for å seie det mildt — og ho gir mange refleksjonar om det eigentlege innhaldet av begrep som rettstryggleik og likhet for loven. Får eg også legge til at ein på grunnlag av utviklinga i Høgre dei siste åra kanskje ikkje treng vere for overraska over at dei har tatt det standpunktet dei har gjort i denne saka. Men eg må få legge til at eg skjønar ikkje korleis mellompartia har hamna der dei har gjort. Det ville vere grovt urettvist mot dei sama partia å hevde at det standpunktet dei tar i dag, er ei logisk følgje av den politikken dei har følgt i juridiske spørsmål dei siste åra. Den viktigaste og mest omstridde dissensen i denne saka knyter seg til framlegget om ny § 7 i valutaloven. Men også når det gjeld § 7 b, er her dissens. Vi er nå over på forhold vedrørande framgangsmåten i saker der det er reist sikting. Det var på dette området at rettstilstandane i Norge kom minst flatterande til syne i Reksten-saka. Etter avgjerda i Høgsteretts kjæremålsutval vart kontrollstyresmaktene heilt avskorne frå å halde fram med sine administrative undersøkingar i ei særskilt vanskeleg og omfattande valutasak. Alt vidare arbeid måtte gå om ein byrettsdomar i Bergen. Kontrollarbeidet vart ein parodi som i alle fall er i strid med mi rettskjensle. For å hindre at slik trenering kan skje, har departementet foreslått lovreglar som gir kontrollorgana høve til å utføre sine forvaltningsoppgåver også etter at det er blitt tale om ei eventuell straffesak. Heller ikkje dette er eit brot med intensjonane i den opphavlege valutaloven, men ei presisering som følgje av synberre svakheter ved det eksisterande lovverket. kontrollorgans høve til å fortsette kontrollarbeidet med det særskilte føremålet å skaffe opplysningar i straffesaka. I slike tilfelle kunne mye tale for å slå fast at etterforskinga bør skje fullt ut etter reglane i straffeprosessloven. Slik eg tolkar departementets framlegg til § 7 b, er dette også regelen i den loven vi nå vedtar. Vil ein forsterke dette ytterlegare, kunne ein ha foretatt ei mindre presisering i § 7 b. Dei borgarlege har ikkje vore ute etter ei slik presisering, men foreslår heile paragrafen tatt ut. Det må tyde at dei ikkje har reagert på det som skjedde i Reksten-saka, eller at dei meiner at den situasjonen vi nå har etter avgjerda i Høgsteretts kjæremålsutval, er eit tilfredsstillande grunnlag for kontrollstyresmaktenes arbeid i framtida. For meg er eit slikt standpunkt uforståeleg og umogleg dersom ein verkeleg meiner at valutakontrollen må ha den prioritet som vi alle var samde om under handsaminga av meldinga om valutakontroll for kort tid sidan. Fleirtalet vil også på dette punkt stå på framlegget i proposisjonen, som vi meiner er eit vel balansert framlegg, som ivaretar omsynet både til effektivitet i valutakcntrollen og til rettstryggleik. Får eg berre til slutt konstatere at det føreliggande saksområdet er komplisert, og at dei juridiske spørsmåla det her er tale om, ikkje utan vidare er lett tilgjengelege. Mot denne bakgrunnen er det ei glede å kunne komplimentere departementet med Ot.prp. nr. 5. Det er ein i beste forstand ryddig proposisjon, prega av klart tankearbeid, logiske resonnement og fornuftige konklusjonar. Dette kan ikkje seiast om alle lovproposisjonar sona kjem til dette huset. Også derfor er det grunn til å nemne denne proposisjonen særskilt som eit godt arbeid. Jan P. Syse: Komiteen har ikke klart å komme til enighet i denne sak. Det skyldes ikke uenighet om nødvendigheten av at valutamyndighetene må kunne drive en effektiv kontroll med at valutabestemmelsene blir overholdt. Uenigheten gjelder heller ikke spørsmålet om betingelsene for utenlandsetableringer og andre økonomiske forbindelser med utlandet. Saken gjelder utelukkende hvilke virkemidler myndighetene skal kunne ta i bruk for å påse at valutabestemmelsene blir overholdt, og hvilke metoder de kan bruke i sin etterforskning når de mener at det er blitt begått bru dd på valutabestemmelsene. Det er på dette punkt man får skillet mellom komiteflertallet og -mindretallet. Flertallet legger avgjørende vekt på å styrke ansvarlige myndigheters — og særlig Norges Banks — evne til å utføre de oppgåvene de blir satt til, bl. a. mener at hensynet til rettssikkerhet og personvern er tilfredsstillende ivaretatt i det foreliggende lovutkast. Mindretallet er enig i at myndighetene har behov for å ha et godt utbygd kontrollapparat og gode virkemidler for å påse at myndighetenes bestemmelser blir fulgt, men mener at hensynet til rettssikkerhet og personvern ikke er tilfredsstillende ivaretatt i proposisjonen. Mindretallet er videre av den oppfatning at kravene til rettssikkerhet og personvern er uttrykk for en overordnet politisk målsetting. Flertallet legger avgjørende vekt på myndighetenes muligheter, mens mindretallet legger avgjørende vekt på individets rettigheter og rettsvern. Man kan ikke innskrenke rettsvernet for noen etter en vurdering av deres stilling i samfunnet. Konkret gjelder uenigheten spørsmålet om myndighetenes adgang til å benytte seg av ransaking i sitt kontrollarbeid. Jeg tror det er grunn til først å se på hvilke muligheter myndighetene allerede har, og som er nærmere presisert i utkastet til ny lov: For det første har alle med tilknytning til en kontrollsak opplysningsplikt. I en rettssal kan et vitne tie med opplysninger som kan utsette ham eller hans familie for straff eller tap av såkalt borgerlig aktelse. Det kan også nektes å gi opplysninger om forretnings- og driftshemmeligheter. I en valutasak derimot er opplysningsplikten übegrenset. Enhver taushetsplikt eller taushetsrett må vike for opplysningsplikten. Dette gjelder ikke bare den kontrollerte, men alle impliserte i kontrollsaken. I tillegg kommer at kontrollmyndighetene har adgang til å videreformidle alle gitte opplysninger til andre forvaltningsorganer, herunder påtalemyndigheten, når dette fremmer valutalovens formål. Den kontrollerte er altså mer eller mindre direkte tvunget til selvkriminalisering. Dette er sterkt i strid med vanlige strafferettslige retningslinjer, hvoretter også en potensiell lovbryter har krav på personvern. Samarbeidet mellom kontroll- og påtalemyndighet kan bli slik at man langt på vei får et valutapoliti, med videre fullmakter enn det vanlige politi. Impliserte i kontrollsaker har også fremleggelsesplikt. Den omfatter alle dokumenter som kan ha vekt, med andre ord en løs angivelse med muligheter for myndighetene til å stille meget vide krav. Dessuten kan kreves beslag, et tvangsmiddel som ellers bare benyttes i straffesaker — der under streng kontroll og på strenge vilkår, her derimot med langt svakere garantier. Men departementet og komiteflertallet synes ikke at disse redskaper er tilstrekkelige. de virkemidler som alt finnes, og dessuten i tillegg å innføre adgang til ransaking. Mindretallet kommer også inn på dette i innstillingen og slår fast at ransaking «er utvilsomt den hardeste undersøkelsesform som kan anvendes. Fordi ransaking er et så sterkt inngrep, er det i straffeprosessen satt strenge vilkår for å anvende det, og presise krav til saksbehandling. Vilkårene for å anvende ransaking i straffeprosessen er bl. a. at det må være kvalifisert og velbegrunnet mistanke objektivt sett om at det foreligger straffbart forhold. Etter forslaget vil det ikke være nødvendig at det foreligger mistanke om straffbart forhold, det hjemles adgang til ransaking nettopp der det ikke kan påvises at den kontrollerte har gjort seg skyldig i noe straffbart.» Saksordføreren hr. Førde snakket om en av de feil opposisjonen gjør i denne saken. Når det gjelder det å eventuelt gjøre feil, vil jeg henvise til hva Advokatforeningen sier om nettopp dette spørsmålet i sin uttalelse om saken: «Nest etter fengsling er ransaking formentlig det strengeste tvangsinngrep vår lovgivning kjenner. Av den grunn har det vært en hovedlinje i norsk rettstradisjon å opprettholde en høy grad av domstolskontroll med slike beslutninger for å sikre borgerne mot myndighetsmisbruk fra forvaltningens side. Dette har vært ansett som et kjernepunkt for å etablere en slik grad av rettssikkerhet som man har funnet ønskelig. Den grad av domstolskontroll som det foreslås i utkastet er særdeles begrenset, og må etter vår mening sees som et klart avvik fra det som hittil har vært vanlig i norsk rett når det gjelder å beskytte enkeltindivider og bedrifter mot myndighetsmisbruk. Vi kan ikke se at det foreligger tilstrekkelig grunn til å fråvike de betingelser som er oppstilt i straffeprosessloven om at det må foreligge «skjellig grunn» til mistanke om et straffbart forhold Senker man kravene så langt som utredningen gir uttrykk for, vil domstolskontrollen bli av rent formell art.» Og Advokatforeningen fortsetter: det nødvendig at domstolene som uavhengig og uengasjert organ får anledning til å kontrollere at den store myndighet som er lagt i forvaltningsorganenes hender, blir utøvet med tilstrekkelig skjønnsomhet.» Men departementet og komiteflertallet mener at seiv ikke adgangen til å foreta ransakelse hos personer om hvem man antar at de har brutt valutalovens bestemmelser, er tilstrekkelig. De ønsker også å gi anledning til å foreta ransakelse hos forretningsforbindelser av vedkommende. Som man kan forstå, har Advokatforeningen også en uttalelse om dette, hvor det heter: «På bakgrunn av det som er anført foran om den sterke tvangskarakter ransaking har, finner vi det helt uakseptabelt at slike skritt skal kunne tas overfor den som bare er forretningsforbindelse av den person eller det selskap som er gjenstand for undersøkelse.» Det jeg nå har sagt om adgangen til ransaking, gjelder forhold der det ikke er reist siktelse eller tiltale mot vedkommende, altså § 7 a i lovutkastet. Det gjelder altså tilfeller der det ikke er «skjellig grunn til mistanke» om overtredelser, at departementet ønsker å kunne benytte seg av ransaking. I denne forbindelse kan det være grunn til å minne om hva en enstemmig finanskomite uttalte i Innst. S. nr. 175 om valutakontrollmeldingen: «Komiteen er oppmerksom på at de fleste av de uregelmessigheter som registreres av valuta myndighetene skjer som følge av forsømmelser og manglende innsikt snarere enn som bevisste overtredelser.» Men departementet ønsker også mer lempelige særregler for bruk av ransaking når det er reist siktelse eller tiltale mot noen for brudd på valutabestemmelsene. Slike forhold er straffbare etter § 10 i valutaloven, og følgelig har man klare bestemmelser i straffeprosessloven for hvilke virkemidler påtalemyndigheten kan bruke, og hvilke rettigheter den siktede har. Departementet synes at disse reglene er for tungvinte og til ulempe for kontrollmyndighetene. Følgelig foreslår departementet i § 7 b innføring av en rett for valutamyndighetene til fortsatt å granske de samme forhold som siktelsen gjelder, noe som i realiteten vil kunne frata den siktede de rettigheter han har ifølge straffeprosessloven for beskyttelse av individet mot uregelmessige inngrep. Om dette har høyesterettsdommer J. C.Mellbye uttalt: gjelder ved etterforsking av andre straffbare handlinger, f. eks. narkotikaomsetning, og at disse tvangsmidler er innebygget i et system hvor den mistenktes opplysnings- og forklaringsplikt er knyttet til trusel om straff.» Det er i strafferetten skjedd en avkriminalisering og nedkriminalisering av straffbare handlinger, og påtalemyndighetens adgang til å sikre bevis har vært ønsket innsnevret, som f. eks. når det gjelder telefonavlytting og provokasjon. Det har samtidig funnet sted en oppkriminalisering av en rekke lovbrudd — da særlig innen økonomi og næringsliv, og det kan ha vært mange forståelige grunner for det. Det har vært hevdet at virkemidlene her har vært dårlige, og at politiet ikke er godt nok rustet. Dette kan ikke berettige til å sette inn med strafferettslige tvangsmidler før det foreligger lovbrudd, samt å overlate en vesentlig del av etterforskningen til et «sivilt» forvaltningsorgan uten mulighet for å skape rettssikkerhetsgarantier. Uheldig er det også at påtalemyndigheten gis adgang til å arbeide uten de skranker som pålegges i straffeprosessen. Kravet til personvern og rettsvern bør være det samme på de forskjellige rettsområder. Det ble fra saksordførerens side henvist til Reksten-saken, og Regjeringen bruker i proposisjonen også Reksten-saken som argument for å komme med de forslag som den har legger frem. Jeg vil i denne forbindelse få lov til å sitere hva høyesterettsdommer J. C. Mellbye sier om nettopp dette forhold: «Dessuten er det vanskelig å se at Rekstensaken bør gi anledning til en slik lovendring. Konflikten i Rekstens tilfelle oppstod da Reksten nektct kcntrollmyndigheten innsikt i en del dokumenter som han erkjente å være i besittelse av, men som han hevdet ikke å ha rett til å disponere for kontrollinnsikt da dokumentene ikke var hans. Dette spørsmål kunne kontrollmyndigheten ha fått løst ved en henvendelse gjennom politiet til forhørsretten om beslag av disse dokumenter. Dermed ville ingen siktelse være blitt etablert og kontrollmyndigheten ville fremdeles ha sine fulle beføyelser i behold. Man valgte imidlertid i stedet å sikte Reksten og ble så konfrontert med konsekvensen av dette valg. Men et feilaktig valg bør ikke være tilstrekkelig grunn til en så vesentlig lovendring som her er foreslått, aller minst når det dreier seg om rettssikkerhetsregler av første rangorden. ta opp følgende forslag, som er inntatt i innstillingen på side 7: «Ny § 7 a skal lyde: Departementet eller Noregs Bank kan krevja beslag i slike rekneskapsbøker og dokument som nokon plikter å leggja fram etter § 7 andre leden. Krav om beslag skal rettast til politiet. Om den vidare handsaminga av kravet gjeld reglane i straffeprosesslova så langt dei høver. Den kravet rettast mot skal ha partsrettar etter straffeprosesslova og, i den mon det er turvande for verksemda, tilgjenge til det kverrsette. Han blir likevel ikkje av den grunn å rekne som sikta for ei straffbar handling. Retten avgjer utan omsyn til § 218 første leden i straffeprosesslova kva for dokument m. m. som retten skal sjå gjennom.» Videre foreslår de samme medlemmer at proposisjonens forslag til ny § 7 b ikke bif alles. Presidenten: Representanten Syse har tatt opp de forslag han her refererte. Thor-Eirik Gulbrandsen: Spørsmålet om en effektiv kontroll med at valutebestemrnelsene blir overholdt, må ses i nær sammenheng med mulighctene til å kontrollere om skattebestemmelser blir fulgt. I løpet av de siste årene har pressen gjort oss kjent med at det er grunn til mistanke om at store beløp blir unndratt beskatning fordi valutareguleringsbestemmelsene brytes eller omgås. Dette skal jeg komme tilbake til, men jeg nevner det innledningsvis for å understreke min forbauselse over at de borgerlige partier også i denne saken står samlet mot de endringsforslag som er lagt fram i proposisjonen. De borgerlige partier henter sine argumenter fra Advokatforeningen og Dommerforeningen — noe foregående innlegg fra representanten Syse også bekreftet. Men argumentene blir ikke riktigere eller mer rettferdige av den grunn. De borgerlige partiene legger vekt på at en valutasak kan betraktes på samme måte som en straffesak, og at det eneste rettssikre ransakingskriterium er den bestemmelse en har i straffeprosessloven om at det må foreligge «skjellig grunn til mistanke om et straffbart forhold». Etter mitt skjønn er det en meget tvilsom vurdering. Jeg vil minne om at valutamyndighetene og påtalemyndighetene er to forskjellige instanser, som skal løse to forskjellige oppgåver. vegne. Valutamyndighetene skal bl. a. kontrollere at valutalovens bestemmelser blir fulgt i praksis, og eventuelt ta affære hvis det ikke blir gjort. De borgerlige partier sier i innstillingen at personvern og rettssikkerhet er en overordnet målsetting. Dette er ingen her i salen uenig i. Det de borgerlige partier ser bort fra, er at den ransaking det er snakk om i straffeprosessloven, og den ransaking det er snakk om i valutaloven, er to forskjellige typer av ransaking, som tjener to forskjellige formål. Hensikten med ransaking etter straffeprosessloven er å skaffe bevis for en straffbar handling, og vilkåret er at det skal foreligge «skjellig grunn til mistanke om et straffbart forhold». Formålet med ransaking etter valutaloven er ikke å etterforske straffbare handlinger, men å sikre valutamyndighetenes innsynsrett, og at vedkommende etterkommer opplysningsplikten. Kriteriet er med andre ord — for åsi det som i straffeprosessloven: «skjellig grann» til mistanke om en overtredelse av opplysningsplikton etter valutaloven. Innsynsretten er ikke og skal ikke være betinget av begrunnet mistanke om straffbare forhold. Derfor trenger vi — uavhengig av straffeprosessloven — en hjemmel som gir tilstrekkelig kontrclladgang og muligheter for at innsynsretten kan bli praktisert på en for samfunnet tilfredsstillende måte. Det er amatørjus å hevde at valutaloven gir en ransakingsadgang i videre utstrekning enn det som gjelder ved etterforskning av andre straffbare handlinger. De borgerlige partiene har etter beste evne forsøkt å slå på stortromma om valutalovens adgang til ransakelse, noe også representanten Førde refererte til ved å henvise til representanten Skauges artikkel i Bergens Tidende. Men det som skjer, er bare at vi gir valutamyndighetene adgang til med politiets hjelp å lete fram nødvendige dokumenter i den kontrollertes arkiv dersom han seiv nekter å medvirke. Noen annen sanksjonsmyndighet for å gjennomføre sin lovlige virksomhet har valutamyndighetene ikke, og det vil tydeligvis heller ikke de borgerlige partier at valutamyndighetene skal ha. Det hjelper ikke at de borgerlige partier «er enig i at norske valutamyndigheter må kunne drive en utstrakt og gjennomgripende kontroll», når de samme partier ikke er villige til å gi valutamyndighetene de arbeidsmuligheter som er nødvendige for å sikre at dette blir fulgt opp i praksis. Vi ønsker ikke at ransakingsadgangen skal bli benyttet til daglig. Det viktigste er at den i praksis kan fungere som et ris bak speilet. muligheter til det, kan legge hindringer i vegen for kontrollmyndighetene. De former for valutakontroll som er nødvendige, endres i pakt med endringer i økonomisk virksomhct og i forretningsformer. Et foretak som opererer på tvers av landegrensene, må være gjenstand for en kontroll som er så omfattende at den blir reell. Dette gjelder selvfølgelig uavhengig av personvernet og nødvendigheten av å holde personlige forhold skjult for utenforstående. Det er særlig de med svært høye inntekter og næringsdrivende som kan ha fordeler av å unndra skatt ved å bryte valutabestemmelsene. Svarte penger kan overføres til utlandet, eller de kan bli stående i en utenlandsk bank, ukjent for norske myndigheter. Vi vet hvordan vanlige inntektstakcre blir kontrollert i detalj av likningsmyndighetene. Det må være et rettferdsprinsipp at kontrollen med dem som har høye inntekter, må bli like pinlig nøyaktig som den kontroll som føres med vanlige lønnsmottakere. Det betyr selvfølgelig ikke at kontrollordningene skal være like for alle skattytere. Vi vet alle at skattemyndighetenes muligheter for å samarbeide med andre lands myndigheter er avhengig av de skatteavtaler som man kan bli enig om, hvis man blir enig om noe i det hele tatt. Både Sveits og Liechtenstein er eksempler på skatteparadis som nødvendiggjor restriktive kontrollordninger overfor dem med de hoyeste inntekter. Også av denne grunn ønsker vi at myndighetene skal sikres adgang til å skaffe seg de nødvendige opplysninger om en skattepliktigs inntektsforhold og næringsvirksomhet, slik at skattesystemet kan virke rettferdig. Hittil har kontrollmulighetene vært så dårlige at nesten ingen er blitt tatt for overtredelser av valutabestemmelsene. Det behøver ikke bety at omfanget av valutamisbruk er stort, men det betyr at fristelsen kan være stor. Vi ønsker å innføre bestemmelser som gjør det vanskeligere for dem med de høyeste inntekter å holde sine inntekter unna vanlig beskatning. Vi syns at adgangen til å foreta ransaking når det foreligger skjellig grunn til mistanke om at en overtredelse av opplysningsplikten etter valutaloven har funnet sted, er et beskjedent ris bak speilet for å sikre at de med de høyeste inntektene ikke unndrar seg sine skatteplikter. En bedre kontroll av valutareguleringen betyr samtidig en mer rettferdig skattepraksis. En svak kontroll betyr at urettferdigheter i skattesystemet fortsetter. forundrer meg at de borgerlige partier står samlet om å gå imot de foreslåtte lovendringer. Kjell Magne Bondevik: Det er ingen dissens i finanskomiteen — og vel heller ikke i Stortinget — om viktigheten av å skjerpe valutakontrollen. Men det betyr sjolsagt ikke at en kan overse cnhver innvending som kommer mot endrede regler i valutalcvgivningen. Jeg innrømmer gjerne åpent at jeg syns den saken vi har til behandling i dag, har vært en vanskelig sak både juridisk og teknisk. Det tror jeg vi alle burde kunne innrømme, uansett hvilket standpunkt en har falt ned på. Jeg tror også saksordføreren med fordel kunne ha innrømrnet det. Det fins utvilsomt argumenter for begge standpunktene som foreligger, når det gjelder de lovparagrafer det i dag er dissens om. En må veie hensyn mot hverandre. Det skjer i alle fall en utbygging av valutakontrollen i Norge, uansett om disse to aktuelle lovparagrafer får den ene eller den andre utforming. Vi har også nylig her i Stortinget behandlet en stortingsmelding som bebuder det. Jeg tror heller ikke det er slik sem saksordføreren nærmest gav inntrykk av, at hvis mindretallets merknader til de aktuelle lovparagrafer hvor det er dissens, skulle bli vedtatt, ville nærmest hele grunnlaget for en effektiv valutakontroll i Norge ramle sammen. Det tror jeg ikke. Enkelte endringer i valutaloven er det da i den innstilling vi behandlcr i dag, enighet om. Andre er det dissens om, fordi vi i mindretallet mener at de nye lovreglene som er foreslått av departementet og av flertallet, kommer i konflikt med andre viktige prinsipper. Det er enighet om at valutamyndighetene skal ha adgang til forretningslokaler og ha krav på nødvendig bistand. Det er videre enighet om at valutamyndighetene skal ha adgang til, med politiets hjelp, å beslaglegge dokumenter som går inn under framleggelsesplikten etter valutaloven. Der dissensen oppstår, er, som det allerede har vært nevnt, i spørsmålet om vilkåret for ransaking av forretningslokaler og kontorlokaler. Ransaking er et drastisk virkemiddel. Nå har vi tidligere i dag fått referert en som forbandt dette ordet med tider og tilstander som vi helst ikke vil gjenoppleve. Jeg skal ikke dramatisere det på den måten. Men det er klart at ransaking er nest etter fengsling det mest drastiske virkemiddel en har. Likevel kan det være nødvendig i forbindelse med mistanke om alvorlige forbrytelser. myndighetsmisbrak fra forvaltningens side. Dette har vært ansett for litt av et kjernepunkt for å etablere en slik grad av rettssikkerhet som en har funnet nødvendig og ønskelig. Etter straffeprosessloven er det et krav at det må foreligger «skjellig grunn» til mistanke, som det heter, om et straffbart forhold, og det er som kjent forhørsretten som skal treffe avgjørelse. Så vidt jeg kjenner til, er det heller ikke i lover som har med økonomiske forhold og økonomiske forbrytelser å gjøre, gitt forvaltningsmyndighetene noen adgang til å kunne kreve ransaking uten å gå fram etter straffeprosesslovens regler. Jeg er enig i at økonomiske forbrytelser er alvorlige forbrytelser, og kontrollen av dem og reaksjonen mot dem må skjerpes og oppvurderes. Men det finnes heller ikke på andre områder som har med slike forhold å gjøre, en slik adgang til ransaking som den prinsipielle endring som her foreslås, innebærer. Det skal og bør foreligge sterke grunner til å ty til dette virkemidlet. Det er vel ingen tvil om at departementets cg komiteflertallets forslag innebærer en svekkelse av de alminnelige krav som bør foreligge i forbindelse med ransaking. Det er klart at hvis ransaking skal kunne foretas uten kjennelse i forhørsretten og uten at det foreligger en klar skjellig grunn til mistanke, kan dette virkemidlet i seg sjøl være med og kaste überettigot mistanke mot personer og firmaer. I mindre, gjennomsiktige lokalsamfunn f. eks. vil dette, orn dette virkemidlet blir benyttet, kunne virke svært uheldig. Forslaget fra departementet og flertallet innebærer at ransaking kan foretas uten at det på forhand foreligger beslutning i forhørsretten om det. Sjel om jeg aksepterer at det i mange saker vil være spørsmål om tid, skal en være forsiktig med å rokke ved slike rettsprinsipper som dette. Jeg tror også at det som har med valutakontrollen å gjøre og muligheten til å slå ned på de ulovlige transaksjoner som forekommer, i vel så stor grad dreier seg om erfaring og faglig dyktighet i dette arbeidet som om spørsmålet om endring av visse lovparagrafer. Og jeg tror at etter hvert som vår valutakontroll utbygges og det skjer utdanning og skolering av dem som er engasjert i dette arbeidet, vil arbeidet også blir mer effektivt og kan tjene sin hensikt uten at en foretar slike lovendringer som dem det i dag er dissens om. Nå sier komiteflertallet i sin innstilling at ransaking uten forhåndskjennelse i forhørsretten bare skal skje dersom noen nekter valutamyndighetene adgang til dokumenter som er nødvendige for kontrollarbeidet. anklages, om dokumenter overhodet foreligger, som kontrollmyndighetene mener eksisterer, og det kan også være andre grunner for personer og firmaer til ikke å ville utlevere slike papirer. Jeg synes derfor ikke dette argumentet fra komiteflertallets side er begrunnelse sterk nok for den lovendring som er foreslått. Videre er det uenighet i komiteen når det gjelder valutamyndighetenes adgang til fortsatt kontroll i saker som er under rettslig etterforskning. Det er som kjent påtalemyndighetens oppgave å etterforske saker ide tilfeller hvor siktelse er reist. Det lovforslag flertallet her legger opp til, kan skape uklarhet på dette punkt. Saksordføre ren sa at hvis vi i mindretallet hadde villet unngå en slik uklarhet og villet skape presisering, kunne vi foreslått en endring av paragrafen. Det samme kan en vel si tilbake til flertallet: Hvis de også innser en mulig uklarhet, kunne de foretatt en presisering i sitt forslag. Det er påvist av høyesterettsdommer Mellbye at kontrollmyndighetene har adgang til å fortsette ordinær kontrollvirksomhet også i saker hvor siktelse er reist, hvis kontrollvirksomheten har et formål utover det som siktelsen direkte gjelder. Det skulle vel derfor ikke være nødvendig med den lovendring flertallet foreslår. Den kan lett skape uklare forhold mellom påtalemyndighet og kontrollmyndighet. På dette grunnlag vil jeg anbefale Odelstinget å stemme for mindretallets forslag, sjøl om vi fullt erkjenner at dette er en vanskelig sak, og at det kan være saklige grunner for begge de standpunkter som er inntatt. Statsråd Hallvard Bakke: I innstillingen om meldingen om valutakontroll som Stortinget nylig behandlet, uttalte en enstemmig finanskomite at målsettingen måtte være å oppnå en effektivitet i valutakontrollen som kunne gi den nødvendige preventive virkning mot overtredelser. Under henvisning til disse sakenes kompliserte art tok komiteen også til orde for en styrking av valutakontrollapparatet. Også i den innstilling Odelstinget i dag behandler, sier mindretallet at valutamyndighetene må kunne drive utstrakt og gjennomgripende kontroll, og at myndighetene har behov for et godt utbygd kontrollapparat, og gode virkemidler for å kunne påse at valutabestemmelsene blir fulgt. valutareguleringsloven, og som nettopp tar sikte på å gi valutamyndighetene en rimelig mulighet til å utøve sin kontrollfunksjon, spesielt i store og kompliserte saker. Representanten Førde gav departementet kompliment for en klar og oversiktlig proposisjon. Jeg må likevel med beklagelse konstatere at dette ikke har forhindret at det her har skjedd flere misforståelser og feiltolkninger, bl. a. av representanten Syse i hans innlegg. Mindretallet begrunner sin dissens med at kravene til rettssikkerhet og personvern er en overordnet politisk målsetting. Dette råder det neppe noen som helst uenighet om. Justisministeren vil i et senere innlegg komme nærmere inn på disse spørsmålene, men la meg bare kort understreke at lovendringene er utformet slik at den kontrollerte har nøyaktig samme rettssikkerhet som etter øvrige lovbestemmelser. Ved ransaking skal det alltid skje domstolsbehandling, og det er spesielt understreket i lovparagrafen at den kravet rettes mot, skal ha partsrettigheter som etter straffeprosessloven, seiv om han ikke er siktet for noen straffbar handling. Mindretallet viser til at etter lovforslaget kan ransaking foretas uten at det er — sitat f ra straffeprosessloven — ««skjellig grunn» til mistanke om et straffbart forhold». Det er i den forbindelse nødvendig å understreke at formålet med en ransaking etter valutaloven ikke er å etterforske straffbare handlinger. Den er kun en tvungen oppfyHelse av valutamyndighetenes innsynsrett og vedkommendes opplysningsplikt etter valutaloven. Kriteriet er at det er «grunn til å tru at det finst slike rekneskapsbøker og dokument», og at «forholda elles (gir) grunn til det», eller om man ønsker å uttrykke det i straffeprosesslovens termer: «skjellig grunn til mistanke om en overtredelse av innsynsretten og opplysningsplikten etter valutaloven». Valutamyndighetene og påtalemyndighetene er to atskilte organer som er satt til å løse forskjellige oppgåver. Valutamyndighetene, Handelsdepartementet og Norges Bank, er ikke underlagt påtalemyndighetene og er heller ikke påtalemyndighetenes forlengede arm. Det forhold at en overtredelse av valutaloven i enkelte tilfeller kan være straffbar, endrer ikke dette forhold, og en eventuell strafferettslig etterforskning er det påtalemyndighetene alene som skal ha hand om. Valutamyndighetenes primære funksjon er å kontrollere at gjeldende valutabestemmelser blir fulgt i praksis. Hvis det blir oppdaget uoverensstemmelser, vil den normale reaksjon være å regulere forholdet slik at det blir i samsvar med reglene som gjelder. også tenkes administrative reaksjoner, f. eks. ved at en lisens blir trakket tilbake, at det fremmes pålegg om avvikling av eierinteresser i utlandet eller liknende. Valutamyndighetene driver endelig en utstrakt veiledning om bestemmelsenes innhold. Dersom man kommer over forhold som også kan være straffbare, har man rett til å anmelde forholdet til påtalemyndigheten. Men eventuell medvirkning fra valutamyndighetenes side i straffesaker vil skje som sakkyndig rådgiver for påtalemyndighetene. Det må derfor bygge på en klar misforståelse når de borgerlige partier synes å se på valutamyndighetene som en strafferettslig instans og — slik som representanten Syse uttrykte det — mener departementet vil overlate en vesentlig del av etterforskningen til et forvaltningsorgan. Det er ikke tilfellet. Mindretallet går også inn for at det skal være hjemmel for beslag etter valutaloven. Men en slik adgang vil være av liten verdi når den ikke hjemler noen mulighet til å finne fram kontrollmateriale. Det er i få tilfeller en kan vite på forhand hvilke dokumenter som konkret bør beslaglegges, og hvor disse dokumenter er å finne. Andre muligheter har ikke valutamyndighetene for på egen hand å kunne tvangsoppfylle opplysningsplikten. Jeg forstår at mindretallet er uenig i å gi kontrollmyndighetene de bedre arbeidsmuligheter lovendringen tar sikte på. Men jeg kan ikke se at mindretallet har gitt holdbar begrunnelse for noen påstand orn at kravene til rettssikkerhet ikke fullt ut er ivaretatt gjennom utformingen av de lovendringer som er foreslått. Det er klart det kan være übehagelig for den eller dem som blir gjenstand for ransaking, men vi må da huske på at grunnen til at det blir behov for dette, er at vedkornmende nekter å gi kontrollmyndighetene anledning til å se dokumenter som man er pliktig til å legge fram etter valutareguleringsloven. Jeg tror heller ikke det vil bli så svært mange tilfeller av ransaking etter valutareguleringsloven dersom Regjeringens forslag blir vedtatt. Dette både fordi de fleste vel oppfyller sin opplysningsplikt, og fordi selve eksistensen av lovbestemmelsen også vil virke i den retning. Men i de tilfellene det er nødvendig med ransaking, vil det ofte være store og kompliserte saker, og myndighetenes mulighet for å utøve sitt kontrollarbeid vil være avhengig av at man får tilgang til de nødvendige dokumenter. Det svekker selvsagt lovendringens effektivitet at den bare gjelder kontorlokaler og ikke bolig. Dette har da også flertallet pekt på i innstillingen. Regjeringen ikke ønsket å reise noen debatt om man uten et slikt unntak ville komme i konflikt med det personvern som er inntatt i Grunnlovens § 102. Hvis dette unntaket i stor utstrekning brukes til å unndra dokumenter fra kontrollmyndighetenes innsikt, vil man naturligvis, slik flertallet ber om, måtte foreta en ny vurdering av dette spørsmålet. Før den såkalte Reksten-saken var det oppfatningen at valutareguleringsloven gav valutamyndighetene anledning til å drive sitt normale kontrollarbeid også når vedkornmende som skulle kontrolleres, var siktet. Kjennelsen i Høyesteretts kjæremålsutvalg fastslo at gjeldende lovregler ikke gav slik hjemmel. Spørsmålet blir da om man ønsker å bringe lovverket i samsvar med den hjemmel det tidligere var regnet med at man hadde, eller om man skal unnlate å foreta lovendringer og derved svekke valutamyndighetenes muligheter til å kontrollere at reglene blir fulgt, slik det borgerlige mindretallet går inn for. Mindretallet uttaler for det første at valutamyndighetene etter det någieldende lovverk har full adgang til å fortsette sin ordinære kontrollvirksomhet seiv om siktelse er reist. Med andre ord at forslaget er unødvendig. Hvis dette var tilfellet, ville det jo heller ikke for Regjeringen være noe behov for å fremme forslag om en lovendring. Poenget er imidlertid at dersom kontrollmyndighetene skal få adgang til dokumenter som er i rettens besittelse i forbindelse med en siktelse, må kontrollmyndighetene godtgjøre at formålet med å granske dokumentene ikke gjelder det forhold vedkornmende er siktet for. Det vil forutsette en komplisert bevisførsel og kunne føre til rent taktiske overveielser ved utforming av siktelsen, som det vel ikke kan være noen oppgave å oppmuntre til. I lovendringen sies det imidlertid helt klart at de dokumenter påtalemyndighetene kan bruke i den sak siktelsen gjelder, skal behandles i samsvar med straffeprosesslovens bestemmelser, slik at siktedes rettigheter er nøyaktig like gode ivaretatt som ellers. Dette er stikk i strid med den fortolkning som representanten Syse hadde av denne lovparagrafen. Når mindretallet hevder at den siktede kan bli fråtatt sine rettigheter etter straffeprosessloven, bygger dette på en fortolkning av en løsrevet setning i lovparagrafen som både er stikk motsatt av det som ellers sies i paragrafen, og det som er understreket i lovens premisser. Det som selvsagt kan risikeres, er at valutakontrollmyndighetene, dersom de får anledning til å fortsette sitt arbeid, kan avdekke andre straffbare forhold som det kan informere påtalemyndighetene om. ulykke. Det vil vel heller være i samsvar med de flestes rettsprinsipper om vedkommende av den grunn blir trakket til ansvar for en straffbar handling. Mindretallet mener også at de vesentligste problemer i forbindelse med Reksten-saken oppstod på grann av at det ble gjort en feil ved å sikte Reksten på et for tidlig tidspunkt. Etter mindretallets oppfatning bør ikke feil fremgangsmåte i en enkelt sak være tilstrekkelig grunn for en lovendring som her er foreslått. Nå vil neppe påtalemyndighetene være enig i mindretallets vurdering her. Det er ikke slik at påtalemyndighetene i alle tilfeller kan la være å reise siktelse for at valutamyndighetene skal kunne avslutte et kontrollarbeid. Begrunnelsen for lovendringen ligger ikke i påtalemyndighetenes behandling av Reksten-saken, men i det rettsgrunnlag Høyesteretts kjæremålsutvalg avgjorde at man hadde. Det kan av mange grunner være nødvendig å reise siktelse på et tidlig tidspunkt i etterforskningen når den kontrollerte nekter å etterkomme kontrollmyndighetenes lovlige pålegg, og for å hindre forspillelse av bevis. Siktelse vil bl. a. være nødvendig for ransaking i privat bolig, eller for å foreta varetektsfengsling eller beslag av pass. Det vil også kunne være i den kontrollertes interesse å søke å fremprovosere en siktelse nettopp for å hindre valutamyndighetenes fortsatte arbeid, dersom mindretallets motstand mot en lovendring her skulle vinne fram. Det er derfor meget gode grunner for å fremme denne lovendringen dersom valutakontrollmyndighetene skal bli i stand til å utføre sitt kontrollarbeid på en tilfredsstillende måte. Presidenten: Det er bedt om adgang til replikk. Presidenten vil under denne sak innvilge adgang til replikkordskifte i begrenset omfang. Det vil bli begrenset til 10 minutter etter statsråd Bakkes innlegg. Kåre Willoch: Jeg er meget forbauset over at handelsministeren kunne tilbakevise som angivelige misforståelser meget velbegrunnede innvendinger mot hans lovforslag. Handelsministeren hevdet bl. a. at de som kan bli utsatt for ransaking efter denne loven, vil ha nøyaktig samme rettsbeskyttelse som de som kan bli ransaket efter andre lover. Dette er jo ikke tilfellet. I andre saker kan ransaking bare brukes når det er skjellig grann til mistanke om straffbart forhold. Et vesentlig poeng ved denne lovsaken er at det foreslås at ransaking skal kunne brukes uten at det er skjellig grunn til mistanke om straffbart forhold. det er berettiget, men man kan ikke hevde at det ikke er en vesentlig forskjell fra annen lovgivning. Videre hevdet handelsministeren at grunnen til at det kan bli behov for ransaking, er at vedkommende nekter å legge frem dokumenter. Dette er ikke i samsvar med teksten i den proposisjonen han seiv har fremlagt. Her står det riktignok: «Som vilkår for ransaking foreslås at det er grunn til å tro at det foreligger slike dokumenter.» Men litt lenger nede står det: «Disse vilkårene bor imidilertid ikke innebære at valutamyndighetene pålegges noen plikt til nærmere å sannsynliggjøre at det foreligger spesielle dokumenter.» Når handelsministeren vil åpne adgang til ransaking på så spinkelt grunnlag, kan han ikke hevde at det er et vilkår at det foreligger dokumenter som vedkommende ikke vil legge frem. Det er altså åpenbart mer berettiget å si at handelsministeren har misforstått rekkevidden av sitt eget forslag enn å si at opposisjonen har misforstått dette. Statsråd Hallvard Bakke: Representanten Willoch tok opp to punkter i mitt innlegg. For det første mener han at den som blir gjenstand for ransaking etter det forslag som her foreligger, ikke har samme rettsbeskyttelse som man har hvis man blir gjenstand for ransaking etter straffeprosessloven. Det jeg sa i mitt innlegg, var at jeg forstår at de borgerlige partiene er uenig i at man skal gi adgang til ransaking på grunnlag av valutaloven, det skal bare kunne skje i de tilfeller der man har grunn til mistanke om et straffbart forhold etter straffeprosessloven. Det er en uenighet. Men når en slik ransaking først finner sted, har den som blir ransaket, samme rettsbeskyttelse etter dette lovforslag som han ville ha om han var gjenstand for ransaking etter straffeprosessloven. Videre mener representanten Willoch at valutamyndighetene kan anmode om ransaking på for dårlig grunnlag. Jeg vil få lov til å sitere fra lovparagrafen: «Er det grunn til å tru at det finst slike rekneskapsbøker og dokument, og gir forholda elles grunn til det, kan departementet eller Noregs Bank krevja ransaking av kontorlokale og alle andre stader som ikkje er privat heim.» Om det er grunn til å tro at det finnes slike regnskapsbøker og dokumenter, vil bli prøvd av en domstol, om nødvendig først i etterhand, men det er heller ikke noe nytt prinsipp. må avvise begge de innvendinger representanten Willoch kom med. Kåre Willoch: Handelsministeren ordla seg heldigvis litt annerledes nå enn i sitt første innlegg. I sitt første innlegg hevdet han at grunnen til at ransaking blir aktuelt, er at vedkommende har nektet å legge frem dokumenter. Og det er en temmelig stiv påstand. Nå går han tilbake til å si at ransaking blir aktuelt hvis det er grunn til å tro at det foreligger slike dokumenter. Men han overser sin egen ytterligere svekkelse av dette vilkår for ransaking, idet det litt lenger nede i hans egen proposisjon som nevnt står: «Disse vilkårene bør imidlertid ik k e innebære at valutamyndighetene pålegges noen plikt til nærmere å sannsynliggjøre at det foreligger spesielle dokumenter.» Ransaking vil med andre ord kunne foretas også i tilfeller hvor det ikke er nærmere sannsynliggjort at det foreligger noen dokumenter som valutamyndighetene har berettiget interesse av. Og dette er jo en innskrenking av den beskyttelse mot ransaking som vanligvis regnes som selvf ølgelig. Når det så gjelder det andre spørsmål, er det vesentlige her at i andre saker er man beskyttet mot ransaking med mindre det foreligger skjellig grunn til mistanke om at man har begått noe rettsstridig. Dette vilkår om skjellig grunn til mistanke vil handelsministeren helt sette til side. Det er klart at det betyr en vesentlig innskrenkning i rettssikkerheten. For dette at man blir utsatt for ransaking, er tross alt et inngrep som er slik at det er naturlig å ønske rettssikkerhet mot det. Og denne rettssikkerhet mot ransaking vil altså handelsministeren innskrenke eller bortimot oppheve. Jeg legger til at dette ikke bare gjelder de bedrifter, de kontorer, hvor valutamyndighetene tror at det kan ha foregått valutamisligheter, men det gjelder også disses antakelig helt uskyldige forretningsforbindelser. Da å snakke om at dette ikke er en vesentlig innskrenkning av rettsbeskyttelsen, ligger helt på siden av virkeligheten. Statsråd Hallvard Bakke: Jeg foretok ikke noen innskrenkning av det som er foreslått, men siterte fra lovparagrafen, som klart slår fast at det skal være grunn til «å tru at det finst slike rekneskapsbøker og dokument». Det er også slik at hvis vedkommende som skal kontrolleres, ikke nekter å legge fram dette, blir det ikke behov for ransaking, for da vil kontrollmyndighetene få hand om de dokumenter som de ønsker. Jeg kan fortsatt ikke forstå de synspunkter som hr. Willoch her kommer med. Presidenten: Replikkordskiftet er slutt. Sverre Helland: For ein lekmann er lovsaker alltid vanskelege. Det er alltid vanskeleg å vurdera konsekvensane av dei lovvedtak ein gjer. Men akkurat når det gjeld denne lovsaka, har me norske lovkunnige sine fråsegner som på svært mange område er sterkt reserverte — for å seia det mildt — til framlegget frå departementet. Når eg les det som dei har sagt om dette lovframlegget, kan eg ikkje sjå det på annan måte enn at det er vanskeleg å finna sakleg grunn for så sterke ord som saksordføraren, hr. Førde, brukte mot opposisjonen sine reservasjonar til lovframlegget. I proposisjonen vert Reksten-saka brukt som eit hovudargument for framlegget om denne endringa i valutalova, og det vert sagt at denne saka synte at den heimel lova no gjev til å beslagleggja dokument, ikkje er effektiv nok. Men når ein les høgsterettsdomar J. C. Mellbye sine merknader til det nye lovframlegget, må ein i alle høve kunna seia at dette er ei sterkt forenkla framstilling. Mellbye seier klårt at vanskane i Reksten-saka kom av at ein valde å sikta Reksten i staden for å løysa saka ved kontakt gjennom politiet til forhøyrsretten. Det vert difor hevda frå fleire av dei rettslærde som har vurdert det nye lovframlegget, at ein feil vald framgangsmåte i Reksten-saka ikkje bør vera sterk nok grunn til eit så vesentleg endringsframlegg i valutalova, cg særleg når det som her er tale om å endra rettstryggleiksreglar av første rangorden. Det vert hevda at denne endringa i valutalova gjev høve til i vesentleg vidare utstrekning å ta i bruk ransaking og beslag enn når det gjeld andre straffbare handlingar, som t. d. narkotikaomsetning. Sjølv om eg er innstilt på å gje dei som fører kontrollen med vår valutahandel, dei beste arbeidsvilkår, kan eg vanskeleg sjå at det er grunnlag for å stilla lovbrot i valutasaker og skattesaker i ei særstilling, og saman med medlemene frå dei andre ikkje-sosialistiske partia i finansnemnda går eg difor i innstillinga imot § 7 b i lovframlegget, søm omhandlar dette spørsmålet. Når det gjeld endringane i § 7 i lovframlegget og ny § 7 a første ledd, første setning og framlegget om innføring av retten til beslag, har dei til dels avgrensa verknad og er til dels ei presisering av gjeldande rett, på same tid som ein vil finna tilsvarande reglar i andre kontrollover. Då eg er samd i at norske valutastyresmakter må kunna føra ein streng kontroll med valutaverksemda, har eg ingen merknad til dei endringsframlegga som eg her nemnde. krava til rettstryggleik og personvern er ei overordna politisk målsetjing. Eg vil og understreka at når det i framlegget til § 7 a første ledd, andre setning vert gjeve høve til ransaking, er det ei vesentleg endring i norsk økonomisk kontroll-lovgjeving. Ransaking er eit sterkt inngrep, og fordi det er så sterkt, er det i straffeprosesslova sett strenge vilkår for å nytta det, og det er sett presise krav til sakshandsaminga. Vilkåra er m. a. at det må vera velgrunna mistanke objektivt sett om at det ligg føre straffbare forhold. Etter det nye lovframlegget vil det ikkje vera nødvendig at det ligg føre mistanke om straffbare tilhøve — tvert om, kan ein mest seia. Det vert gjeve heimel for ransaking nettopp der det ikkje kan påvisast at den kontrollerte har gjort seg skuldig i noko straffbart. Den Norske Advokatforening seier m. a. om denne paragrafen at den grad av domstolskontroll som det er framlegg om, er særdeles avgrensa, og er etter deira meining eit klårt avvik frå det som til no har vore vanleg i norsk rett når det gjeld vern for einskil dindivid og verksemder mot misbruk frå styresmaktene. Advokatforeninga kan ikkje sjå at det er grunn til å fråvika dei krav som er sette i straffeprosesslova om at det må liggja føre «skjellig grunn» til mistanke om straffbare tilhøve. Me har altså sterke fråsegner når det gjeld dei rettslærde sitt syn på akkurat denne paragrafen. Eg saman med medlemene frå Høgre og Kristelig Folkeparti i finansnemnda vil røysta mot lova om ransaking slik det er framlegg om i proposisjonen, og me meiner, som eg har sagt før, at eit så sterkt inngrep må det ikkje gjevast høve til utan at det ligg føre grunn til mistanke om straffbare tilhøve. Men som eg før har sagt, er me samde i ein del av det som lova seier i § 7 a. Me har difor i innstillinga teke opp eit framlegg om ein ny § 7 a slik me meiner at valutalova skal lyda når det gjeld det området denne paragarafen femner om. Eg har også merka meg det som riksadvokaten og ymse politikammer har sagt, særleg om ei formulering i § 7 a, der det heiter: «Krav om ransaking eller beslag skal rettast til politiet. Om den vidare handsaminga av kravet gjeld reglane i straffeprosesslova så langt dei høver.» Riksadvokaten seier m. a. om denne formuleringa at det alltid har vore sett på som dårleg og mangelfull lovgjeving berre å visa til reglane i andre lover så langt dei høver. med klåre og detaljerte reglar i så vanskelege saker og ber om «at de nødvendige bestemmelser for politiets behandling av krav om ransaking og beslag fra kontrollmyndighetenes side blir fastsatt før lovutkastet viderebehandles». Dette er ikkje gjort, og det forsterkar inntrykket av at det lovframlegget som ligg føre, ikkje er godt nok gjennomarbeidd, og etter mi meining heller ikkje så godt gjennomtenkt når det gjeld dei konsekvensar det kan få. Dette er då hovudgrunnen til at eg i innstillinga går inn for vesentlege endringar i ein del av lovframlegget — § 7 a — og kjem til å røysta mot § 7 b i lovutkastet. Paul Thyness hadde her overtatt presidentplassen. Statsråd Inger Louise Valle: Innvendingene fra komiteens mindretall gjelder dels forslaget om at valutamyndighetene skal kunne kreve ransaking, dels forslaget om at kontrollsaken skal kunne fortsette etter at det er reist siktelse i saken. Jeg vil først si litt om adgangen til ransaking før noen siktelse er reist. Opplysningsplikt etter valutaloven påhvilcr enhver, og den omfatter alle de opptysninger som trengs av hensyn til valutareguleringen. Dette er alminnelig akseptert. Det er også akseptert at valutamyndighetene må ha adgang til å kreve beslag i dokumenter som omfattes av opplysningsplikten. Slikt beslag blir naturligvis bare aktuelt når valutamyndighetene blir hindret i å få se regnskapsbøker og andre dokumenter. Men det er uklart om beslagsretten også gir adgang til å lete etter dokumenter på forretningsstedet. Her kan det tenkes en rekke praktiske tilfeller. Hvis en person påviser en bestemt regnskapsbok, men sier at den ikke inneholder opplysninger av betydning for valutakontrollen, er det adgang til å kreve beslag for å få brakt på det rene om han har rett. Men hva om han sier at det finnes noen flere dokumenter, men at de er uten betydning? Og hva om han sier at det ikke finnes flere dokumenter, mens valutamyndighetene vet at de finnes? Skal valutamyndighetene da kunne kreve beslag? Og hva rned de tilfellene hvor det er grunn til å tro at det finnes slike dokumenter? Disse spørsmålene har mindretallet i komiteen ikke gått inn på. Etter min mening vil en beslagsrett i praksis være av liten verdi dersom det ikke samtidig er adgang til å lete fram slike dokumenter som omfattes av beslagsretten. lov(Statsråd Valle) utkastet har Regjeringen valgt å si dette rett ut. Jeg forstår at sel ve ordet «ransaking» virker svært drastisk, og at det vekker motforestillinger. Men dette er likevel en svært spesiell form for ransaking. Det er bare tale om forretningsdokumenter som vedkommende etter loven har plikt til å legge fram. Det blir ikke adgang til å lete opp dokumenter som kan avdekke andre forhold enn dem som valutaloven tar sikte på. Også ransakingsadgangen er foreslått begrenset til kontorlokaler o. 1. Jeg kan ikke se at det gjør seg gjeldende noen personvernsynspunkter eller rettssikkerhetssynspunkter som taler mot en slik adgang til å handheve opplysningsplikten. Det er det vi her må huske på — det er spørsmål om å handheve en opplysningsplikt. Jeg minner også om at vilkårene for ransaking og beslag vil bli kontrollert av forhørsretten. Komiteens mindretall peker på at det i forslaget ikke kreves at det foreligger mistanke om straffbart forhold. Her vil jeg nevne at valutamyndighetenes virksomhet ikke først og fremst tar sikte på å avdekke straffbare forhold. Formålet er særlig å få oversikt over og regulere kapitalbevegelser mellom Norge og utlandet, og å ivareta alle de vesentlige samfunnsinteresser som gjør seg gjeldende i denne forbindelse. Det er dette formålet som begrunner opplysningsplikten overfor valutamyndighetene, og det er denne opplysningsplikten som det er nødvendig å få gjennomført effektivt, Dersom tvangsmidlene skulle knyttes til konkret mistanke om at en bestemt person eller et bestemt selskap har brutt valutabestemmelsene, vil opplysningsplikten få sterkt redusert effekt. Jeg nevner videre — og dette mener jeg er viktig ut fra debatten om kravet om skjellig grunn til mistanke — at det i seg seiv er et straffbart forhold å nekte å gi opplysninger til valutamyndighetene. Konkret mistanke om et slikt straffbart forhold gir adgang til siktelse, ransaking og beslag etter straffeprosessloven. Så også uten de foreslåtte lovendringer vil det derfor være adgang til ransaking og beslag etter vilkår som i praksis vil være de samme som etter lovutkastet. Men det som er problemet, er at det kan synes noe uforholdsmessig å reise siktelse for et slikt forhold, som i sammenheng med kontrollsaken vil være av rent formell karakter. Etter mitt syn konstruerer derfor mindretallet en forskjell mellom rettsvernet etter gjeldende rett og rettsvernet etter de nye lovbestemmelser som det ikke er grunnlag for. ransaking også vil gjelde overfor tredjemann som bare er forretningsforbindelse av den person eller det selskap som er gjenstand for undersøkelse. Jeg vil minne om at også slike forretningsforbindelser har opplysningsplikt etter valutaloven. Også de gjør seg skyldig i en straffbar handling dersom de nekter å gi opplysninger, og de kan siktes etter straffeprosessloven. Det er neppe grunnlag for å se annerledes på saken når slike personer overtrer opplysningsplikten enn når det gjelder den som eventuelt er hovedpersonen i kontrollsaken. Ofte vil det for øvrig være slik at kontrollsaken gjelder bestemte valutatransaksjoner mer enn bestemte personer eller selskaper. Til slutt noen ord om den foreslåtte § 7 b, som gjelder valutamyndighetenes stilling når straffesak er reist. Også mindretallet i komiteen er på det rene med at valutamyndighetene må ha adgang til å fortsette sin ordinære kontrollvirksomhet seiv om siktelse er reist. Høyesteretts kjennelse i Reksten-saken medfører imidlertid at det oppstår et vanskelig skille mellom de forhold som valutamyndighetene fortsatt kan behandle, og de forhold som nå eksklusivt skal høre under påtalemyndigheten. Et slikt skille er etter Regjeringens syn uheldig. Jeg minner her om det jeg har sagt om formålet med valutamyndighetenes virksomhet, som er meget videre enn det å avdekke straffbare forhold. Dersom valutamyndighetenes behandling av et bestemt forhold måtte begrenses fordi man har funnet det riktig å anmelde forholdet til påtalemyndigheten, kan viktige samfunnsinteresser Me skade. I lovutkastet har man derfor forsøkt å finne fram til en rimelig regulering av disse spørsmålene. Et hovedpoeng i forslaget er at påtalemyndigheten ikke skal kunne bruke opplysningsplikten overfor valutamyndighetene som en snarvei til å få opplysninger når først straffesak er reist. Jeg kan ikke se at lovutkastet setter siktede i noen urimelig stilling. Etter at siktelse er reist, får han i prinsippet samme plikter overfor valutamyndighetene som han hadde før dette tidspunkt. Noen særskilte begrensninger i disse plikter kan jeg for min del ikke se er nødvendig ut fra rettssikkerhetsbetraktninger. Jeg er klar over at det oppstår en del prinsipielle problemer når et bestemt livsområde både er gjenstand for et kontrollsystem, her valutamyndighetene, og et aksjonssystem som håndheves av påtalemyndigheten. Ofte må det da være slik at kontrollmyndighetene har videre fullmakter enn påtalemyndigheten. Forhandlinger i Odelstinget nr. 7. 1978. 14. mars — Endr. i lov om valutaregulering av 14. begrensede problemstillinger som vi behandler i dag. Det arbeides i dag i Justisdepartementet med spørsmål om forholdet mellom kontrollfunksjoner, politi og påtalemyndighet bl. a. i Politirolleutvalget. Men slike utredninger vil nødvendigvis måtte ta tid og bør ikke komme i veien for en helt nødvendig reform av valutalovgivningen. Etter mitt syn konstruerer mindretallet i denne saken et rettssikkerhetsspørsmål som, hvis en befinner se gi virkelighetens verden, mildt sagt er noe søkt. Jeg tror at hovedproblemet når det gjelder overtredelse av valutalovgivningen, fortsatt vil være å finne fram til synderne. Det er jo bl. a. nok bare å flytte arkivet hjem for å unngå de lettelser som dette lovforslaget innebærer. Jeg vil gjerne også ha sagt at henvisningen til omsetning av narkotika også mildest talt må sies å være nokså søkt. Hadde det enda vært slik at salg av slike stoffer kunne oppdages gjennom beslag av forretningsdokumenter, så skulle vi nok ha sikret oss en slik beslagsadgang for lenge siden. Men sporene i slike saker finner en dessverre ikke i forretningsdokumenter, og derfor har en i narkotikasaker heller gått til telefonavlytting, som vel ikke kan sies å være noe lempeligere virkemiddel enn det som ligger i det foreliggende lovforslag. Presidenten: Det vil bli gitt adgang til replikkordskifte i inntil 10 minutter. Rolf Presthus: Statsråden meddelte i sitt innlegg at å unnlate å gi opplysninger også er straffbart etter valutalovgivningen, slik at man etter de eksisterende rettsregler derfor kan reise siktelse mot personer som i og for seg ikke er direkte mistenkt for andre forhold, men som ikke vil gi opplysninger etter valutalovgivningen. Jeg forstod statsråden slik at hun ansa det som et problem å reise siktelse når overtredelsene var mer bagatellmessige, som de kanskje er i slike tilfeller. Men jeg tror likevel det er vesentlig å understreke at man nettopp i slike tilfeller beholder den gamle lovgivningen og opprettholder praksis med å vurdere spørsmålet om å reise siktelse, for da får man bruk for det regelsett i straffeprosessloven om rettigheter og plikter som den siktede har. Og her har man ved oppsettingen av reglene i straffeprosessloven nettopp foretatt denne grundige aweiningen av rettssikkerhetshensynene som man ikke på samme måte vil få anledning til å gjøre etter den nye lovgivningen. Statsråd Inger Louise Valle: «skjellig grunn» til mistanke, som mindretallet har gjort så stort nummer av, det har man allerede når man mistenker noen for ikke å ha oppfylt sin opplysningsplikt etter valutaloven. Så vilkårene for å kunne reise sak etter straffeprosessloven er faktisk noenlunde de samme som dem vi nå får i den nye valutaloven, slik at poenget med at det må foreligge «skjellig grunn» til mistanke, er fullstendig spilt over sidelinjen fra mindretallete side. Det foreligger jo «skjellig grunn» til mistanke når man ikke har oppfylt sin opplysningsplikt, og det synes jeg faktisk er et hovedpoeng i denne saken, siden det har betydd så mye for mindretallet. «Skjellig grunn» til mistanke er det når man ikke har oppfylt sin opplysningsplikt. Når det så ellers først er reist straffesak, har jo den siktede alle rettigheter etter straffeprosessloven uansett. Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet. Kåre Willoch: Jeg må først si meg særdeles forbauset over justisministerens siste bemerkninger. Hun sier at når man ikke har oppfylt sin opplysningsplikt, foreligger det «skjellig grunn» til mistanke, og da kan man gå til ransaking også efter gjeldende lov. Men problemet er jo sjelden så enkelt at vedkommende sier at han nekter å oppfylle sin opplysningsplikt. Det er når myndighetene påstår at man ikke har oppfylt sin opplysningsplikt, og den annen part påstår at det har han, at det skal avgjøres om det foreligger «skjellig grunn» til mistanke om straffbart forhold. Og det vil efter dagens rettsregler måtte prøves av retten, mens det efter den rettsorden som justisministeren vil innføre, blir bare å be politiet om å gå til ransaking for å bringe dette forholdet på det rene, uten at politiet eller Norges Bank kan sannsynliggjøre nærmere at det finnes dokumenter som det er grunn til å lete efter ved ransaking. Dette har jo handelsministeren skrevet i proposisjonen, seiv om han nå ikke synes å ville være ved det: «Disse vilkårene bør imidlertid ikke innebære at valutamyndighetene pålegges noen plikt til nærmere å sannsynliggjøre at det foreligger spesielle dokumenter.» Så justisministeren støtter altså nå en ganske betydelig forandring, nemlig den at mens man hittil har mattet gå til retten og sannsynliggjøre at det foreligger skjellig grunn til mistanke om straffbart forhold for å kunne gå til ransaking, hun vil at det skal være nok at Norges Bank går til politiet uten å kunne nærmere «sannsynliggjøre» at det foreligger skjulte dokumenter. Det er klart at en slik forandring innebærer en betydelig innskrenkning i beskyttelsen mot ransaking. En annen av justisministerens unnskyldninger for forslaget fylte meg også med forundring. Hun sa at det var jo ikke så farlig, for det er en svært spesiell ransaking, bare etter forretningsdokumenter, det er ikke adgang til å lete opp dokumenter av interesse for andre saker. Jeg vet ikke hva slags spesialblindhet disse ransakerne skal utstyres med, som skal virke slik at når de leter efter dokumenter vedrørende valutasaker, skal de ikke se andre dokumenter samtidig. Jeg er ikke kjent med at vi har ransakere som kan oppfylle slike eiendommelige krav. For øvrig er dette en meget farlig argumentasjon, for den kan jo brukes som begrunnelse for ransaking i en rekke tilfeller. Man sier at det er ikke så farlig, for det vi leter efter, er bare noe helt spesielt. Det er jo ikke urimelig at folk allikevel ønsker å beskytte seg mot slik ransaking. Begrensningen i replikkadgangen forhindret meg i å svare på handelsministerens siste misforståelse. Han fastholdt at ransaking bare blir nødvendig hvis noen nekter å legge frem dokumenter som valutamyndighetene er interessert i. For, sa han, hvis vedkommende ikke nekter å legge dokumentene frem, blir det ikke behov for ransaking. Ja, handelsministeren går her igjen utenom det som er poenget. Hvis nå vedkommende opplyser at slike dokumenter ikke finnes, kan valutamyndighetene allikevel sette i gang ransaking ved hjelp av politiet og — som sagt — uten «nærmere å sannsynliggjøre» at dokumentene finnes, ifølge handelsministerens egen proposisjon. Det er altså tydelig at handelsministerens beskrivelse av sin egen proposisjon ikke er holdbar. Hr. Førdes forsvar for det foreliggende flertallsforslag var et eksempel på en demagogi som man normalt ikke venter å møte under lovbehandling, og spesielt ikke når det gjelder rettssikkerhetsspørsmål. Hans opplegg var jo å gi inntrykk av at motstand mot adgang til ransaking i valutakontrollsaker måtte skyldes mangel på oppslutning om valutakontrollen. Slik kortsluttet tankegang er særlig egnet til å undergrave arbeidet for rettssikkerhet. Tankegangen er åpenbart den at er man motstander av en forbrytelse, må man ikke være motstander av noe tiltak for å oppklare slike forbrytelser. Slik vil man da utmanøvrere betenkeligheter mot anvendelse av tvangsmidler. En slik tankegang er vel kjent i en del land som seiv hr. Førde nok nødig vil sammenligne med. effektiviteten. Ingen blir av den grunn mistenkt for å være tilhenger av slike forbrytelser. Men når tilsvarende garantier mot overdrevne tiltak i valutakontrollen er på tale, blir de som ønsker garantiene, mistenkt av hr. Førde for ikke å ønske effektiv valutakontroll. Den foreliggende sak er imidlertid, som det er redegjort for av flere, mer enn en svekkelse av rettigheter for mistenkte; den svekker rettigheter for folk som ikke er mistenkt for noe som helst. Jeg vil i den forbindelse henvise til proposisjonen, hvor det jo gjøres helt klart at «ransaking vil kunne rettes mot enhver som har opplysningsplikt etter valutaloven, ikke bare mot den som er ansvarlig for eventuelle valutaovertredelser». Det sies også i proposisjonen at «Kontrollmyndighetene etter slik reguleringslovgivning må kunne utøves uten at det foreligger noen mistanke om lovovertredelser.» Det er med et slikt vidtgående slagfelt at politiet får adgang til ransaking. Det er en meget mangelfull domstolskontroll som er antydet her. Ransaking vil for det første i mange tilfeller kunne skje uten at det foreligger forutgående domstolsbehandling i det hele tatt. Og om saken forelegges domstolen på forhand, blir rettens muligheter for å nekte ransaking alvorlig innskrenket. Jeg er nødt til å sitere for handelsministeren, som ikke later til å være klar over hele teksten i sin egen proposisjon: «Departementet forutsetter at retten ikke kan nekte å imøtekomme en anmodning med den begrunnelse at tiltaket vil være uforholdsmessig eller urimelig.» Det sies riktignok: «Som vilkår for ransaking foreslås at det er grunn til å tro at det foreligger slike dokumenter.» Men litt lenger nede, som tidligere sitert: «Disse vilkårene bør imidlertid ikke innebære at valutamyndighetene pålegges noen plikt til nærmere å sannsynliggjøre at det foreligger spesielle dokumenter.» Dette gjør altså hverken Arbeiderpartiets talere eller justisministeren eller handelsministeren noe betenkt. Hr. Gulbrandsen talte om amatørjus fra motstandernes side. Blant dem som hr. Gulbrandsen regner som hobbyjurister, er tydeligvis både Advokatforeningen og en høyesterettsdommer. Hr. motstand mot denne loven er motstand mot valutakontroll. Advokatforeningen sier: «Den grad av domstolskontroll som det foreslås i utkastet er særdeles begrenset, og må etter vår mening sees som et klart avvik fra det som hittil har vært vanlig i norsk rett når det gjelder å beskytte enkeltindivider og bedrifter mot myndighetsmisbruk.» Det er altså ikke bare opposisjonen i denne sal, men også Advokatforeningen som ikke er i stand til å forstå det justisministeren hevder om betydningsløsheten av denne lovendring. Videre skriver Advokatforeningen: «På bakgrunn av det som er anført foran om den sterke tvangskarakter ransaking har, finner vi det helt uakseptabelt at slike skritt skal kunne tas overfor den som bare er forretningsforbindelse av den person eller det selskap som er gjenstand for undersøkelse.» Dette viser jo at heller ikke på dette punkt er det så lett for justisministeren å få andre jurister til å forstå sin spesielle form for juridisk tenkning, og det er vel da ikke så forbausende at det også er slik at opposisjonen her har vanskelig for å forstå hennes argumenter for denne lovgivning. Til slutt vil jeg peke på det ytterst farlige ved flertallets argumentasjon i innstillingen. Justisministeren har for så vidt også vært inne på tilsvarende argumentasjon i dag. Her argumenteres det for en ransakingsadgang med at: «Valutastyresmaktene har rett til å krevje opplysningar av alle, endå om dei ikkje har mistanke om konkret brot på valutaloven.» Med denne begrunnelse finner man så ut at ransaking er naturlig for å kontrollere at opplysningsplikten er overholdt. Men i vårt samfunn er det alminnelig opplysningsplikt i en meget lang rekke forhold, og det ville jo føre aldeles galt av sted om man skulle akseptere at den alminnelige opplysningsplikt også skulle være åpning for en alminnelig ransakingsadgang. Man burde forstå at man her har gått for langt i sin kontrolliver, og at det også i slike saker må være domstolskontroll og andre grenser for — jeg hadde nær sagt innbrudd — i andres lokaler. Presidenten: Det blir replikkordskifte, begrenset til 10 minutter. Statsråd Inger Louise Valle: Av og til når jeg i møter med økonomer drøfter økonomiske spørsmål, sier de til meg: «Nå snakker du som en jurist!». Jeg har nå nesten lyst til å replisere det samme til representanten Willoch; tror nok at han til en viss grad nå har snakket som en økonom. Jeg vil først minne om hvilke vilkår man har etter gjeldende straffeprosesslov når det gjelder å gå til beslag og ransaking. Det er riktig at det skal være skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling, og «skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling» har man når det gjelder valutareguleringsloven, hvis man har skjellig grunn til å tro at en opplysningsplikt ikke er oppfylt. Etter straffeprosessloven kan man også gå til beslag og ransaking uten foregående rettslig kjennelse dersom det haster, bare med en form for etterfølgende rettslig kontroll. Det er den såkalte hastverksbestemmelsen. Det vil altså si at man i den gjeldende straffeprosesslov har samme system som man nå vil få etter valutaloven. Jeg synes det er grunn til å minne om dette siden man her lager forskjellen mellom lovforslaget og straffeprosessloven til et stort rettssikkerhetsspørsmål. For øvrig vil jeg si at når det gjelder bemerkninger om min juridiske tenkning, er jeg i den lykkelige stilling at jeg ikke sitter på et loft og driver med denne alene, men at jeg har dyktige medarbeidere i mitt departement som jeg bygger mine standpunkter på. Kåre Willoch: Det er nokså usedvanlig at en statsråd trekker sine medarbeidere inn som begrunnelse for et lovforslag. Jeg skal ikke si mer enn det nå. Når det gjelder ordene om at hun er i den lykkelige situasjon at hun ikke sitter på et loft alene og tenker, vil jeg gjøre oppmerksom på at det gjelder også for det første opposisjonens talsmenn her i salen, og dessuten — går jeg ut fra — Advokatforeningen, som jo er en hel forening. Jeg synes ikke hennes argumentasjon her virket særlig overbevisende. Det synes jeg oppriktig talt heller ikke om det som ble f remstilt som ren jus, seiv om jeg ikke er jurist. Jeg føler da noen trøst i at så mange jurister har det samme synspunkt som det jeg her prøver å forsvare. Hele poenget er jo at justisministeren vil oppheve kravet om «skjellig grunn til mistanke om straffbare forhold» som grunnlag for ransaking. Det kravet vil vi beholde. Og det er ikke noen liten sak, for blir det kravet beholdt, må man kunne påvise en langt sterkere begrunnelse for et ransakingsinngrep enn det som følger av denne proposisjonen, hvoretter man vil kunne gå til ransaking endog uten i særlig grad å sannsynliggjøre at det i det hele tatt finnes slike dokumenter som det skal letes efter ved ransaking. nå vil antyde at det ikke egentlig er noen forskjell mellom opposisjonens og Arbeiderpartiets forslag, mens hr. Førde la en voldsom forskjell inn her. I virkeligheten har nok hr. Førde mer rett enn fru Valle, seiv om hr. Førde heller ikke er jurist. Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet. Einar Førde: Til det siste hr. Willoch sa, må eg berre vise til mitt innlegg tidlegare i dag, der eg nettopp peika på at skilnaden formelt juridisk mellom mindretalet og fleirtalet sitt framlegg er liten, men den er nokså stor politisk når ein tar omsyn til at mindretalet både i sine premissar i innstillinga og i sin argumentasjon her i dag har brukt argument som etter mitt syn på sikt kan svekke valutastyresmaktenes evne til å utføre si oppgåve. Eg skal som ordførar for saka rette to feil i innstillinga som eg er gjort merksam på. Det gjeld side 4,1. spalte, nestsiste avsnitt, der det i nestsiste setning står «saklig bistand». Det skal være «sakkyndig bistand». I den etterfølgjande setning står det «kontrollmyndigheten». Det skal være «påtalemyndigheten». Eg sette stor pris på det forsiktige innlegget som Kjell Magne Bondevik heldt her tidlegare i dag, der han brukte mye tid på å fortelje om sine vanskar med denne saka. Han talte særleg om dei juridiske og tekniske vanskane han hadde vore oppe i når det galdt valutakontrollen, og han oppmoda meg om å vedgå at dei juridiske og tekniske sidene ved denne loven er vanskelege. Det er hermed gjort frå mi side. Men da er det også naturleg å minne Bondevik om at denne saka — som dei fleste saker vi har i denne salen — ikkje primært er av juridisk eller teknisk art. Mi oppmoding til Bondevik er at han også i slike saker utøver det politiske skjønn som han tvillaust har. Det har forundra fleire enn meg at den instans Bondevik i denne saka gir høgst politisk autoritet, er Advokatforeningens skattelovutval. Eg har også lyst til på bakgrunn av den oppvisning vi har hatt av Willoch nettopp, å minne Bondevik om at det er ein alminneleg politisk-historisk lærdom at når partiet Høgre mislikar ei politisk reform, tar dei i bruk jus. Og di meir dei mislikar reforma, di meir frenetisk blir bruken av jus. Dette er viktig å vite for ein mann som Bondevik som har så mye å gjere med Høgre som han har. vi får nå i dag. Argumentasjonen går faktisk mot dei eksisterande rettstilstandane på dette feltet. Syse brukte mye tid på å omtale den absolutte opplysningsplikta og framleggingsplikta. Han snakka om sjølvkriminalisering og om valutapoliti. Det spørsmålet som ligg nær her nå — etter at også Willoch har omtala opplysningsplikta — er: Er det faktisk mindretalets meining at dei eksisterende rettstilstandane med den valutalova vi har i dag, er utilfredsstillande? Er det heile mindretalets eller er det berre Høgres meining at den opplysningsplikta og den framleggingsplikta vi har i valutaloven i dag, er for vidtgåande? Eg synest det kunne vere interessant å få eit svar på det. I så fall er vi verkeleg oppe i dei store politiske skiljelinene. Eg har merka meg at fleire har vore innom Reksten-saka og har brukt høgsterettsdomar Mellbyes framstelling av Reksten-saka som sjølve eksemplet på at her er ein på ville vegar. Det galdt m. a. representanten Sverre Helland. Kan eg ikkje også her få kome med ei oppmoding, nemleg at ein i staden for å referere til høgsterettsdomarar prøver å føre inn eit element av sitt eige politiske skjønn? Mellbye seier nemleg at alt ville ha vore herlegdom og glede i Reksten-saka dersom ein ikkje hadde gjort den feilen å sikte Reksten. Reksten sa at han hadde dokumenta, og dersom ein ikkje hadde sikta han, ville ein tvillaust ha fått alle dei dokumenta ein trong. Bruker ein sunn fornuft her, går da ikkje dette i hop. I Reksten-saka veit vi at styresmaktene var avhengige av straffeprosessuell ransaking for åfå tak i dokument. Dersom ein ikkje tolkar ransaking inn i dagens valutalov som ei følgje av heimelen for beslag, ville ein kome til kort. Ein måtte sikte Reksten. Dessutan er det eit faktum at det var nødvendig å foreta ransaking i Rekstens privatbustad. For å kunne foreta ei slik ransaking måtte ein etter dagens lov og etter den loven vi skal vedta her i dag, sikte Reksten. Eg har ei kjensle av at mindretalet prøver å gi inntrykk av at desse sakene er eit slags idyllisk forhold mellom styresmaktene og dei som har brote loven, om det ikkje er andre lovbrot enn brot mot valutaloven. Dette er etter mitt syn graverande lovbrot, og eg trur at omfanget av slike lovbrot er større enn vi i dag veit, og at dette er lovbrot som vi i framtida må ta heilt annleis alvorleg enn vi har gjort til nå. Og det er årsaka til at eg synest dette kanskje høyrer heime i ein vidare diskusjon om lov og rett enn den vi har fått her i dag. mistanke». Han hadde ei presisering av problema ved ransaking som for meg ikkje høyrdest særleg praktisk ut, men det var iallfall aktiv og fascinerande bruk av tenkeevna. For meg høyrdest Willoch i denne samanhengen korkje ut som jurist eller økonom, men derimot som formalist. Eg trur at det viktigaste råd ein kan gi til folk når dei skal bestemme si stemmegjeving i denne saka, er å ikkje sjå på dette som det juridiske problem vi har fått framstelt det som her i dag, men å sette det inn i den politiske samanheng vi er vande med å sette det inn i. Eg har ennå ikkje gitt opp håpet om at det skal vere mogleg å få med representantar frå særleg mellompartia til å stemme for ei så fornuftig lovendring som den vi her får. Per Karstensen hadde her gjeninntatt presidentplassen. Kjell Magne Bondevik: Det var en framgang at saksordf øreren nå innrømmet at denne saken er komplisert. Jeg synes nemlig ikke hans første innlegg bar særlig preg av det. Men så forstod jeg hr. Førde slik at hvis vi var enige om at denne saken var komplisert teknisk og juridisk, fikk vi gå over til å vurdere dette ut fra et politisk skjønn og hvilke partikonstellasjoner som oppstår. Det kan da vel ikke være sånn at dersom en har betenkeligheter ut fra saklige grunner, og i dette tilfellet ut fra juridiske grunner og det som har med rettssikkerheten å gjøre, skal en bare kople ut dette og ikke tenke mer på det, og bare gi seg en vurdering av partikonstellasjonene i vold? Jeg må si jeg blir betenkt hvis det er slik hr. Førde driver lovarbeid. Jeg håper da ikke det. Jeg håper at han virkelig vurderer de saklige innvendinger som måtte foreligge mot et lovforslag, og ikke kopier dem ut og bare tenker i partipolitiske konstellasjoner. Jeg antar at når hr. Førde f. eks. stod sammen med Høyre for ikke så lang tid tilbake om å innføre en ny rentepolitikk her i landet, med en fri og flytende rente, så gjorde han det ut fra saklige vurderinger og tenkte ikke i partikonstellasjoner — men jeg vet ikke. Etter de premisser hr. Førde nå la i sitt siste innlegg, begynner jeg å lure. Einar Førde: Mitt råd til Bondevik var eit vennskapleg råd. Eg har ikkje behov for å halde fram med denne debatten på Bondeviks premissar, fordi den debatten han nå strekar °PP> °g s° m gjeld kven som er saman med kven, og kven som ikkje burde vere saman med kven, er lite interessant. og eg vil heller ikkje nekte for at eg i framtida kan kome til å stå saman med Høgre i saker. Det som var poenget her, var at Bondevik går opp og held eit innlegg der han seier at han er svært i tvil, og at det her finst gode argument både på den eine og den andre sida, og så legg han hovudvekta på dei juridiske og tekniske sidene ved denne saka. Eg har nemleg ein mistanke om at det var det Bondevik ikkje skulle gjere. Dersom Bondevik hadde lagt hovudvekta på sitt politiske skjønn, som han bruker å gjere, ville han ha kome til eit anna resultat enn når han let Advokatforeningens skattelovutval bestemme sitt politiske standpunkt. Det var heile innhaldet i mitt vennskaplege råd til Bondevik. Det er berre meint som eit godt råd for ferda vidare framover. Kjell Magne Bondevik: Jeg legger betydelig vekt på vennskapelige råd, uansett hvor jeg måtte få dem fra, og jeg legger kanskje særlig vekt på dem når de kommer fra hr. Førde og det hold. Jeg innrømmet åpent at denne saken har vært vanskelig, og det som har gjort den vanskelig for meg, er de rent juridiske og rettssikkerhetsmessige forhold. Derfor fant jeg det også nødvendig å legge vekt på det i mitt innlegg, som en grunngiving for hvorfor vi har kommet fram til det standpunkt vi har gjort i den avveining som vi har mattet foreta mellom en utvidet adgang til å gripe inn overfor valutatransaksjoner og hensynet til rettssikkerheten. Det å ta hensyn til slike saklige innvendinger — i dette tilfellet juirdiske innvendinger — er faktisk en del av min politiske virksomhet. Jeg klarer ikke å trekke et klart skille mellom politisk skjønn og skjønn når det gjelder det saklige innhold i en konkret sak. Jeg ville være meget betenkt hvis en opprettet et slags skille og hadde to atskilte baser: Dette er politikk, og dette er jus. En del av vår politiske virksomhet her i huset er nettopp å forme ut lover, og det har med jus å gjøre. Einar Førde: Eg synest faktisk Bondevik er ganske lærenæm, eg, og at han nå i desse resonnementa er inne på det som eg prøvde å gjere merksam på. Nå seier han — og det var heile mitt poeng — at jusen ikkje let seg rive laus frå politikken. Det kan også hende at når Bondevik får halde på litt til, vil han kome til å sjå at diskusjonen om rettstryggleik, fordi rettstryggleiken e r ivaretatt, er mindre politisk viktig enn omsynet til å sikre ein skikkeleg valutakontroll. Og på det punktet har eg ei kjensle av og tru på at Bondevik og Arbeidarpartiet faktisk er heilt samde. Kåre Willoch: Det som skjer nå, er jo at sakens ordfører får stadig større vanskeligheter med den juridiske siden av saken, og så faller han tilbake på allmenne politiske betraktninger av typen: Ønsker man valutakontroll, må man også ønske midlene, seiv om de er juridisk betenkelige. Som jeg tidligere har påvist, er dette en ytterst farlig tankegang hvis man ønsker å opprettholde rettssikkerhetsgarantiene. Rettssikkerhetsgarantiene er først og fremst jus. Når hr. Førde rømmer fra den juridiske debatt, betyr det at han samtidig svekker kravene til rettssikkerhetsgarantiene. Det er i et nøtteskall hans siste betraktninger. Einar Førde: Eg er ikkje særleg imponert over den unnsettingsaksjonen som Willoch nå set i gang. Vi i Arbeidarpartiet har i dag ikkje nekta å diskutere jus. Tvert om har vi med flid gått inn på dei juridiske delane av denne loven, og vi har til og med bede justisministeren om å kome hit under handsaminga av denne saka, der ho ikkje er direkte ansvarleg. Kvar einaste talar frå Arbeidarpartiet har i sine innlegg her i denne salen gått inn på dei juridiske sidene, som Willoch synest er interessante. Men det eg tillét meg å peike på til slutt, var at ikkje minst hr. Willoch har bidratt til å gi denne debatten ei slagside i form av særskilt formalisert juridisk tenking, noe som gjer at dei viktige politiske sidene ved denne saka held på å drukne. Noe anna har ikkje eg gjort. Kåre Willoch: Jeg vet ikke om jeg hørte feil da hr. Førde snakket om unnsetningsekspedisjon. Noe slikt har i hvert fall ikke jeg følt behov for overfor noen. Jeg har heller ikke antydet at noen nektet å diskutere jus. Men jeg blir meget mistenksom når man til slutt finner ut at man må forlate denne diskusjonen og gå over på alminnelige politiske betraktninger, i en debatt som i det vesentlige er en rettssikkerhetsdebatt. Jeg vil gjerne få si igjen til hr. Førde at hvis han vil diskutere rettssikkerhet uformelt, hvis han vil diskutere utformingen av juridiske garantier mot urettmessige inngrep fra myndighetenes side som om det ikke gjaldt juridiske formuleringsspørsmål, kan han ikke nå frem til en skikkelig rettssikkerhetsgaranti. Ellers må jeg få gjenta min advarsel mot den meget forenklede og sterkt ujuridiske betraktning at hvis man er mot bestemte regler for valutakontroll, betyr det at man er mot valutakontroll i det hele. Denne type problemstilling vil man komme opp i under myndighetenes arbeid med alle former for forbrytelser. er det begrensninger i myndighetenes handlefrihet i oppklaringsarbeidet, og slik må det selvf ølgelig også være her — uten at det gir hr. Førde noen som helst rett til å antyde at det at man vil ha begrensninger i ransakingsadgangen overfor folk som ikke er mistenkt for lovstridige forhold, er uttrykk for unnfallenhet overfor valutasvindel. Einar Førde: Eg finn det mest unødvendig igjen å gjenta at eg ikkje synest juridiske spørsmål er uinteressante for ei lovgivande makt. Men forstod eg Willoch rett nå, sa han omtrent som så at rettstryggleiksspørsmål er primært av juridisk karakter, og berre det. Eg for min del vil legge til at eg oppfattar dei aller fleste rettstryggleiksspørsmål som også av klar politisk karakter. Og for å illustrere det vil eg gjerne seie at eg ser fram til at Willoch tar ut like mye krefter og like mye evner på dei siktas rettar når vi i framtida her skal drøfta kriminalmeldinga. Det vil vere ei interessant markering. Dersom dette ikkje også har med politikk å gjere, oppfattar eg Willoch som ein så markant talsmann for den reine jus, at eg nesten ikkje trudde slike fanst igjen i vårt samfunn lenger. Presidenten: Tiden for replikkordskiftet er ute. Statsråd Hallvard Bakke: Representanten Sverre Helland mente det var utilfredsstillende at det i forslaget til ny § 7 a heter: «Om den vidare handsaminga av kravet gjeld reglane i straffeprosesslova så langt dei høver.» Jeg vil der bare vise til at det i den samme paragrafen også er understreket følgende: «Den kravet rettast mot skal ha partsrettar etter straffeprosesslova og, i den mon det er turvande for verksemda, tilgjenge til det kverrsette.» Jeg tror derfor at alle de hensyn hr. Helland der var opptatt av, skulle være godt ivaretatt med den formuleringen denne lovparagrafen nå har fått. Representanten Willoch har et meget stort antall ganger sitert en løsrevet setning fra proposisjonen, og på den bakgrunn sett bort fra selve lovteksten, men gitt en helt urimelig fortolkning av hva loven innebærer. Jeg vil derfor tillate meg å sitere noen setninger fra det avsnitt hr. Willoch har hentet denne setningen fra: «Som vilkår for ransaking foreslås at det er grunn til å tro at det foreligger slike dokumenter. grunn til ransaking. F. eks. kan det være tale om dokumenter vedkommende ikke har vært villig til å opplyse om, eller som er stukket bort. Videre kan ransaking være nødvendig dersom det er grunn til å tro at dokumenter vil bli ødelagt eller brakt ut av landet.» Og så kommer den setningen hr. Willoch har gjentatt: «Disse vilkårene bør imidlertid ikke innebære at valutamyndighetene pålegges noen plikt til nærmere å sannsynliggjøre at det foreligger spesielle dokumenter.» Poenget med den setningen er jo at hvis man skulle sannsynliggjøre at det forelå konkrete dokumenter, ville denne paragrafen være unødvendig, for det kan man ikke gjøre før man har kunnet foreta en slik ransaking om vedkommende nekter kontrollmyndighetene adgang. Men det betyr selvfølgelig ikke at man skal se bort fra det som ellers står i loven, og de krav som der er stilt for at slik ransaking skal foretas. Jeg vil også minne om at dette skal hver eneste gang domstolprøves, i unntakstilfelle først i etterhand, men også da skal det domstolsbehandling til. Jeg må også gjenta at dette jo ikke er slik som hr. Willoch nå nylig sa, at det gjelder personer som ikke er mistenkt for lovstridige forhold. Tvert imot er det meget skjellig grunn til å mistenkte dem for at de har unndratt seg bestemmelsene om opplysningsplikten i valutareguleringsloven, som er et straffbart forhold. Thor-Eirik Gulbrandsen: Representanten Willoch reagerte i et tidligere innlegg på at jeg hadde tatt i bruk ordet amatørjus. Han utvidet også dette til i utgangspunktet å innbefatte Advokatforeningen og Dommerforeningen. Jeg kan ikke se at han har dekning for det. Det jeg uttalte, var: «Det er amatørjus å hevde at valutaloven gir en ransakingsadgang i videre utstrekning enn det som gjelder ved etterforskning av andre straffbare handlinger.» Hensikten med straffeprosessloven er bl. a. gjennom ransaking å kunne framskaffe bevis for en straffbar handling eller å kunne pågripe en ettersøkt person. Formålet med valutaloven er ikke, slik jeg ser det, å etterforske straffbare handlinger. Det gjelder bare en tvungen oppfyllelse av den innsynsrett valutamyndighetene har, og den opplysningsplikt som vedkommende person måtte ha. «skjellig grunn» til mistanke om overtredelse av opplysningsplikten etter valutaloven. Det er fortsatt etter mitt skjønn irrelevant om det foreligger en straffbar overtredelse av en valutabestemmelse, og det er fortsatt amatørjus å hevde at dette gir ransakingsadgang i videre utstrekning enn ved etterforsking av andre straffbare handlinger, som f. eks. omsetning av narkotika. Men la oss også se litt på den rettstilstand som hersker i dag. Den som eventuelt er gjenstand for kontroll, har i dag muligheter for å framprovosere en siktelse og på den måten suspendere valutamyndighetenes rett til innsyn og sin egen opplysningsplikt, og til å legge betydelige vanskeligheter i veien for det arbeid som valutamyndighetene skal utføre. Dermed oppnår vedkommende muligheter for å vinne tid, og ved å gjøre en valutasak om til en rent strafferettslig sak overfor påtalemyndigheten vil vedkommende ikke ha noen opplysningsplikt, og påtalemyndighetens innsynsrett er også begrenset til det som siktelsen omfatter, og som kan benyttes som bevis. Etter mitt skjønn tilsier prinsippet om likhet for loven at det også må gjelde for valutalovens vedkommende. At det er uholdbart at enkelte på denne måten kan opptre slik at de skaffer seg fordeler som den ikke vil ha som opptrer lojalt etter de bestemmelser som gjelder, er også i seg sjøl en god begrunnelse for de endringer som her er foreslått. Sverre Helland: Saksordføraren, hr. Førde, sa i eit av sine innlegg at skilnaden mellom fleirtal og mindretal i denne saka formelt er liten, men politisk stor. Det kan henda hr. Førde har rett i at skilnaden politisk er stor, men eg er heilt usamd i at skilnaden formelt er liten. Eg vil på nytt visa til det som våre rettslærde har sagt om dette lovframlegget, der dei brukar såpass sterke ord som at det her er tale om rettsreglar av første rangorden. Det er vel ikkje vanleg at dei rettslærde brukar så sterke formuleringar. Men dette er etter mi meining ei svært sterk formulering, og når dei går til slike steg, legg eg vekt på det. Hr. Førde gav meg og det rådet å tenkja litt meir sjølv og ikkje byggja så mykje på det som dei rettslærde sa i denne saka. Vel, eg skal vedgå at eg som lekmann og urøynd når det gjeld lovsaker, legg nokså sterk vekt på det som dei rettslærde seier. Men eg vil då og understreka at eg har ikkje berre vurdert dei utsegner som er komne frå Advokatforeninga, høgsterettsdomarar og andre. av denne lova. Men eg har kome til at dei argument som departementet har lagt fram, ikkje er så tungtvegande som dei motargument som har kome frå dei organ og dei personar som eg før har nemnt. Eg er i utgangspunkt innstilt den vegen at når me tek til å bevega oss i grenseland innafor vanskelege spørsmål som har med personvern å gjera, vel eg den lina å vera forsiktig i første omgang i staden for å gå for fort fram. Dette er då mi hovudgrunngjeving for den stilling eg har teke til lovutkastet. Det vart reist spørsmål om korleis me vurderte den valutalova som me alt har. Eg må seia at den er vedteken av Stortinget, og i denne omgangen er det ikkje tale om den lova me har, men først og fremst om dei tillegg og dei endringar som det er framlegg om. Dei har me gitt vårt syn på, og eg har ikkje etter dette ordskiftet funne grunn til å endra det synet og det standpunktet eg har. Trygve Bratteli: Når det nærmer seg slutten av denne særegne — og jeg holdt på å si litt selsomme — debatt, har jeg lyst til å si et par ting. Den innbyr meg først og fremst til å minne om det i og for seg selvfølgelige at det er Stortinget og det alene som har den lovgivende makt. Stortinget har aldri vært noe juristorgan og vil forhåpentlig aldri bli det. Det er klart at det ofte under lovgivning kan oppstå spørsmål som kan fortone seg vanskelige både når det gjelder realiteter og når det gjelder form. Men Stortinget vil aldri kunne løse det som er dets plikt og dets ansvar ved å løpe rundt omkring i terrenget og finne størrelser og autoriteter som måtte være villige til å forsyne Stortinget med formuleringer og paragrafer som etter andres syn måtte kunne dekke det formål en er ute etter med en bestemt lov. Det er ingen annen institusjon i dette land enn Stortinget seiv som kan bedømme behovet for og formålet med den lovgivning som skal settes i verk, og etter sitt beste skjønn forme en lov som tjener det formål en stiller opp. Det er intet i denne debatt som har vært ført her, som har gitt meg noen rimelig forklaring på at mellompartiene følger det felttog som her er lagt opp av hr. Willoch. Men det får nå være deres sak. Jeg håper det ikke fører fram. Dette vil ikke — slik som f orløpet av denne saksbehandling har vært, tror jeg en skal langt tilbake for å finne noen som ligner den — være noen stor dag i Stortingets lovgivningsmessige virksomhet. Det som ligger bak saken, tjener selvfølgelig delvis til å forklare mye av det som skjer. Valutasaker er ikke selskapsjus. ingen her som er i den grad troskyldige at de tror det. Valutasaker, særlig de mer omfattende valutasaker, er harde økonomiske realiteter. Det er det som ligger til grunn i denne saken. Det er her behovet ligger for å finne fram til den mest mulig effektive kontroll med det det her dreier seg om, og å kunne ordne disse kontrollmulighetene på en måte en kan føle seg tilfreds med. Jeg har av og til i denne sal for mange år siden hørt en annen Høyre-leder, nemlig C. J. Hambro, stille til rette dem som mente å kunne gå ut til professorer og andre lærde folk og få seg foreskrevet hva Stortinget skulle gjøre i sin lovgivende myndighet. Det har ikke vært mye å høre av den tonen i dag fra Høyres side, men jeg vil gjenta — og det vil være min konklusjon når det gjelder denne noe særegne debatt — at det bør i hvert fall i konklusjonen være en klar bekreftelse på at her er det Stortinget seiv som etter sitt beste skjønn har både ansvaret for og plikt til å utøve den lovgivende makt. Hans Hammond Rossbach: Jeg har nødvendigvis fulgt denne debatten fra mitt kontor, og har forsøkt å gjøre meg opp en mening på bakgrunn av de innlegg som har kommet i denne saken. Det har fra mange hold vært reist tvil om hvordan man skal oppfatte disse bestemmelsene i forhold til spørsmålet om rettssikkerhet. Dette er et spørsmål som opptar meg sterkt, og som er et av de særdeles viktige spørsmål nå og i tiden framover, et spørsmål som sannsynligvis kommer til å oppta denne forsamling i stadig sterkere grad. Ut fra det som har vært sagt fra denne talerstol, er det ganske klart at det er et sterkt behov for en bestemmelse som den som flertallet har formulert i sin innstilling, og som er i tråd med det som kommer fra Regjeringen. Representanten Bondevik sa at han hadde vært i tvil når det gjaldt sin stillingtagen her. Det er flere som har gitt uttrykk for det fra denne talerstol. Jeg kan ikke se at de bestemmelser som flertallet her har lagt opp til, med noen særlig grunn kan hevdes å representere en fare for rettssikkerheten på den måten som representanten Willoch har hevdet. Jeg kan heller ikke se at det er noen grunn til å framheve dette som et brudd med de prinsipper som er nedfelt i straffeprosessloven. På denne bakgrunn er jeg kommet til at jeg vil støtte flertallet i denne sak. Anne-Olaug Ingeborgrud: Representanten Bratteli kritiserte mellompartiene for å slutte opp om Høyres korstog i denne saken, og anbefalte at man istedenfor å spørre andre skulle foreta en selvstendig vurdering. stor vekt på at Stortinget seiv etter beste skjønn må utøve den lovgivende makt. Jeg vil påstå at dette har Kristelig Folkeparti gjort. Vi har vurdert saken fra mange sider. Men det er én ting som har vært Ute fremme i debatten her i dag, og det er nettopp denne avgrensingen mellom kontorlokaler og private hjem, som burde ha vært understreket kraftigere. Komiteens flertall er også inne på den i sin komiteinnstilling. De sier det slik: «Fleirtalet sluttar seg såleis til den avgrensinga i ransakingsretten som ligg i lovformuleringa «ransaking av kontorlokale og alle andre stader som ikkje er privat heim». Ved at ein her held privat heim utanfor, finn fleirtalet det heller ikkje turvande å drøfte dei grensene grunnlovens § 102 set i slike høve. Fleirtalet meiner også at det vil vere høve til ransaking etter valutaloven i dei deiene av eit hus som blir nytta som forretningslokale endå om huset elles også tener som privat bustad. Fleirtalet har ikkje grunnlag for å avgjere om dei nye formuleringane i loven på dette punktet vil vere tilstrekkeleg til å sikre ein effektiv valutakontroll, men vil i motsett fall be om at nye lovendringar blir vurderte på bakgrunn av framtidige røynsler.» Seiv flertallet er altså usikre når det gjelder denne avgrensingen. De regner med at det her vil være store muligheter for å unndra viktige dokumenter ved at private hjem er holdt utenfor. Vi i Kristelig Folkeparti har også funnet at dette medfører at om man går inn for det nye lovforslaget, er man ikke 100 pst. gardert mot unndragelser. På den annen side er det ikke alltid lett å trekke sikre grenser mellom kontorlokale og hjem, idet disse i mange tilfeller befinner seg i samme hus, og det er et vesentlig moment når det gjelder spørsmålet om rettssikkerhet og privatlivets fred. Presidenten: Flere har ikke forlangt ordet, og debatten er avsluttet. Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til lov om endringer i lov av 14. juli 1950 nr. 10 om valutaregulering. I. / lov av lk- juli 1950 nr. 10 om valutaregulering gjør es disse endringer: § 7 annet ledd annet punktum skal lyde: I samband med granskinga skal departementet og Noregs Bank få tilgjenge til kontorog bedriftslokale og turvande hjelp og rettleiing. Nytt tredje ledd skal lyde: Klage etter §§ 14 og 15 i forvaltningslova har ikke utsetjande verknad med mindre underinstansen eller klageinstansen fastset det. Nåværende tredje—femte ledd blir fjerde— sjette ledd. Votering: Komiteens innstilling bif altes enstemmig. Videre var innstillet: Ny § 7 a skal lyde: Departementet eller Noregs Bank kan krevja beslag i slike rekneskapsbøker og dokument som nokon plikter å leggja fram etter § 7 andre leden. Er det grunn til å tru at det finst slike rekneskapsbøker og dokument, og gir forholda elles grunn til det, kan departementet eller Noregs Bank krevja ransaking av kontorlokale og alle andre stader som ikkje er privat heim. Krav om ransaking eller beslag skal rettast til politiet. Om den vidare handsaminga av kravet gjeld reglane i straffeprosesslova så langt dei høver. Den kravet rettast mot skal ha partsrettar etter straffeprosesslova og, i den mon det er turvande for verksemda, tilgjenge til det kverrsette. Han blir likevel ikkje av den grunn å rekne som sikta for ei straffbar handling. Straffeprosesslova § 214 gjeld tilsvarande. Retten avgjer utan omsyn til § 218 første leden i straffeprosesslova kva for dokument m. m. som retten skal sjå gjennom. Presidenten: Hr. Syse har på vegne av de ikke-sosialistiske medlemmer i finanskomiteen tatt opp forslag om at paragrafen får følgende ordlyd: «Departementet eller Noregs Bank kan krevja beslag i slike rekneskapsbøker og dokument som nokon plikter å leggja fram etter § 7 andre leden. Krav om beslag skal rettast til politiet. Om den vidare handsaminga av kravet gjeld reglane i straffeprosesslova så langt dei høver. Den kravet rettast mot skal ha partsrettar etter straffeprosesslova og, i den mon det er turvande for verksemda, tilgjenge til det kverrsette. Han blir likevel ikkje av den grunn å rekne som sikta for ei straffbar handling. Retten avgjer utan omsyn til § 218 første leden i straffeprosesslova kva for dokument m.m. som retten skal sjå gjennom.» Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Jan P. Syses forslag bifaltes innstillingen med 50 mot 46 stemmer. Videre var innstillet: Ny § 7 b skal lyde: Når departementet eller Noregs Bank krev ransaking eller beslag for å få opplysningar om eit forhold som vedkomande er sikta eller tiltalt for, skal kravet handsamast i særskilt sak etter reglane i § 7 andre leden. Det same gjeld når departementet eller Noregs Bank krev å få sjå dokument m. m. som ligg hos retten eller påtalemakta utan at det er avgjort om dei kan brukast i straffesaka. Om retten godtek kravet frå departementet eller Noregs Bank, kan han setja som vilkår at opplysningane ikkje skal brukast i samband med etterforskinga i straffesaka før det er endeleg avgjort om påtalemakta kan bruka dei i denne saka. Får påtalemakta ikkje medhald i kravet sitt, kan departementet og Noregs Bank ikkje gje opplysningane eller dokumenta vidare til påtalemakta med mindre det er lovleg etter dei reglane som elles gjeld om teieskyldnaden deira ved straffbare handlingar. Departementet og Noregs Bank kan få opplysningar utan omsyn til teieskyldnaden etter § 218 tredje leden i straffeprosesslova. Presidenten: Her har hr. Syse på vegne av de ikke-sosialistiske medlemmer i finanskomiteen tatt opp forslag om at komiteens innstilling ikke bifalles. De som stemmer for hr. Syses forslag, kan oppnå sin hensikt ved å stemme mot innstillingen. Votering: Komiteens innstilling bifaltes med 50 mot 46 stemmer. Videre var innstillet: 11. Loven tar til å gjelde fra den dag Kongen fastsetter. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Det voteres så over lovens overskrift og loven i sin helhet. Votering: Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes enstemmig. Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget Sak nr. 4. Innstilling fra finanskomiteen om lov om endringer i lov av 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter vedrørende motorvogntrafikken. (Innst. O. nr. 29, jfr. Ot.prp. nr. 40). Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til lov om endringer i lov av 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter vedrørende motorvogntrafikken. I. I lov av 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter vedrørende motorvogntrafikken gjøres følgende endringer: Lovens betegnelse skal lyde: Lov om avgifter vedrørende motorkjøretøyer og båter. § 1, første ledd, skal lyde: For så vidt det til statskassen besluttes pålagt avgifter vedrørende motorkjøretøy er, tilhengere til motorkjøretøyer eller båter, utferdiger Kongen de nærmere bestemmelser om beregning og oppkreving av avgiften, herunder om kontroll. § 1, tredje ledd, skal lyde: Kongen kan påby at motorkjøretøyer og båter forsynes med måleapparater, telleapparater, avgiftsmerker o. 1. som finnes påkrevd av hensyn til beregning og kontroll av avgiften. Kongen gir nærmere bestemmelser om godkjenning, montering og kontroll av slikt utstyr. Utgiftene til anskaffelse, montering og vedlikehold av utstyret dekkes av vedkommende eier. Ny § 4 skal lyde: Hvis den avgiftspliktige ikke sender inn forskriftsmessig oppgave i rett tid for beregning og utskriving av avgift, kan avgiften for vedkommende termin forhøyes med kr. 200,—. Forhøyelsen kan foretas inntil 3 år etter utløpet av vedkommende termin. Når særlige grunner taler for det, kan departementet helt eller delvis fråfalle krav på forhøyet avgift. Forhåndsvarsel etter forvaltningslovens § 17 er ikke nødvendig ved vedtak etter første punktum. Någjeldende §§ 4-9 blir §§ 5-10. § 5, første ledd skal lyde: Dersom skyldig avgift ikke betales i rett tid, kan brukeren av det motorkjøretøy eller den båt avgiften gjelder, påbys stanset inntil avgiften og renter er betalt. Kjøretøyet eller båten kan også påbys stanset så lenge påbud eller bestemmelser gitt i medhold av § 1 ikke blir etterkommet. § 5, tredje ledd, skal lyde: utpanting hos enhver som er ansvarlig for gjelden. Utpantingsretten står ved lag til kravene faller bort som foréldet. § 5, siste ledd, skal lyde: Denne paragrafs bestemmelser kommer også til anvendelse på forhøyet avgift etter §§ 3 og 4. § 6, første ledd, skal lyde: For avgift, forhøyet avgift og renter på motorkjøretøyer eller båter eller i samband med bruk av motorkjøretøy eller båt som omfattes av denne lov, er eieren ansvarlig. § 6, annet ledd, skal lyde: Ved overdragelse av motorkjøretøy og båt er erververen solidarisk ansvarlig med den tidligere eier for siste termin av forfalte avgifter, forhøyede avgifter og renter som nevnt i første ledd, samt for avgifter, forhøyede avgifter og renter som er påløpt etter utløpet av siste termin fram til overdragelsestiden. § 7, første ledd, skal lyde: Kongen kan gi bestemmelser om plikt for eier av motorkjøretøy eller båt til å gi melding til vedkommende avgiftsmyndighet når motorkjøretøy eller båt overdras og når det inntrer forhold som fører til at motorkjøretøy eller båt som tidligere var avgiftsfri blir avgiftspliktig eller kommer inn under andre avgiftsbestemmelser enn tidligere. § 7, annet ledd, skal lyde: Importører og forhandlere av motordrivstoff, motorkjøretøyer og båter eller deler og utstyr til motorkjøretøy eller båt samt forsikringsselskaper plikter på forlangende å gi vedkommende avgiftsmyndighet oppgåver og opplysninger om priser, eierforhold og annet av betydning for å kunne bestemme avgiftspliktens omfang. § 7, tredje ledd, skal lyde: Kongen gir nærmere bestemmelser om plikt for vedkommende registreringsmyndighet til å gi vedkommende avgiftsmyndighet oppgåver over registrerte motorkjøretøyer og båter i distriktet med de opplysninger som er nødvendige for utskriving av avgiften. § 7, nytt fjerde ledd, skal lyde: Ligningsmyndighetene skal uoppfordret gi avgiftsmyndighetene opplysninger som foreligger og er av betydning for avgiftskontrollen. Ligningsmyndighetene kan også gi slike opplysninger til bruk ved innfordringen av avgift etter denne lov. Opplysningene kan gis uten hinder av bestemmelsene i skattelovens §129. § 8 skal lyde: Hvis bruk av motorkjøretøy eller båt ved offentlig tiltak hindres eller vesentlig innskrenkes, kan vedkommende departement helt eller delvis fråfalle avgift for den tid hindringen eller innskrenkingen gjelder. § 9 skal lyde: For motorkjøretøy eller båt som er kjøpt på avbetaling, regnes avbetalingskjøperen som eier når det gjelder bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov. 11. Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Votering: Komiteens innstilling bif altes enstemmig. Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget. Sak nr. 5. Innstilling fra finanskomiteen om lov om selveiende forretningsbanker. (Innst. O. nr. 25, jfr. Ot.prp. nr. 22 og Ot.prp. nr. 42 for 1976- 77) Jan P. Syse (ordfører for saken): Så behandler Odelstinget nok en gang et forslag som tar sikte på å frembringe endringer i bankstrukturen. Det utkast til lov om selveiende forretningsbanker som departementet har lagt frem denne gang, er i det alt vesentlige det samme som ble f orelagt Odelstinget i Ot.prp. nr. 42 for 1976-77. De endringer departementet har foretatt, går kun ut på å bringe lovutkastet i samsvar med bestemmelsene i forretningsbankloven slik de lyder etter lovendringene av 10. juni 1977, nr. 60. Det sentrale i opplegget er at Regjeringen mener at det bør være adgang til å etablere forretningsbanker som selveiende institusjoner, og at de nåværende forretningsbanker bør ha adgang til å beslutte seg omdannet til selveiende institusjoner. Lovverket for selveiende forretningsbankers stiftelse, vedtekter og grunnfond bygger i stor utstrekning på systemet i sparebankloven. Det er dessuten tatt med regler om grunnfondsobligasjoner som skal gå inn i stedet for aksjekapital og representere den ansvarlige kapital i banken. Etter Regjeringens opplegg skulle en selveiende forretningsbank bli fritatt for formuesog inntektsskatt. blitt stilt overfor det samme opplegg som ved behandlingen av Ot.prp. nr. 42. Formålet er å gi forretningsbankene anledning til på frivillig basis og med minimum % flertall i representantskap og i generalforsamling å gå over fra organisasjonsformen aksjeselskap til organisasjonsformen selveiende stiftelse. Da komiteen behandlet Ot.prp. nr. 42, mottok den i et brev fra Den norske Bankforening en henstilling om at den delen av proposisjonen som angikk selveiende forretningsbanker, ble trukket tilbake, og at lovutkastet ble gitt en videre behandling i et nytt utredningsutvalg. Bankforeningen hevdet at lovutkastet reiste spørsmål som ikke er avklart verken av Cappelen-utvalget eller gjennom departementets proposisjon. Komiteen henviste den gang til at lovutkastet hadde møtt innvendinger, og uten å ta direkte standpunkt til innvendingene konstaterte man at det ville være vanskelig å gi loven en forsvarlig behandling. Man konkludere med at denne delen ikke skulle tas til behandling av det daværende storting. Skattespørsmålet er sentralt i denne saken. Komiteen har i sin innstilling henvist til Cappelen-utvalgets uttalelse om dette. Jeg vil gjerne referere den uttalelsen: «Når det gjelder en eventuell frivillig overgang til stiftelser, vil de skattemessige konsekvenser være av vesentlig betydning. Spørsmålet om forretningsbanker organisert som stiftelser eventuelt skal gis den samme skattefrihet som sparebanker og andre selveiende kredittinstitusjoner, er et spørsmål av betydelig skattepolitisk rekkevidde. > Komiteen bad departementet gi en redegjørelse for de rene skattemessige, dvs. økonomiske f ølger av skattef riheten. Komiteen fikk opplyst, som gjengitt i innstillingen, at det innbetalte skattebeløp fra forretningsbankene i 1976 beløp seg til 151 784 000 kr. Jeg har senere fått opplyst fra bankhold at beløpet i 1977 dreide seg om 146 000 000 kr. Komiteen har også i behandlingen av denne banksak delt seg i to fraksjoner. Flertallet, de sosialistiske partier, følger Regjeringens opplegg, bortsett fra at man ikke bifaller skattefritaket. Her ser flertallet et behov for en mer omfattende drøfting av prinsipielle og praktiske spørsmål som skattefriheten reiser. Mindretallet, de tre borgerlige partier, avviser det foreliggende lovforslag i sin helhet. Som saksordfører finner jeg det ikke nødvendig med noen detaljert gjennomgåelse av komiteens flertallsinnstilling. det nødvendig, vil gå inn på og begrunne de konkrete detaljer. Mindretallet finner dette forslag dårlig forberedt, svakt begrunnet og utenfor tur. Man kunne være fristet til å tro at det hele skyldes en arbeidsulykke, hvor iveren etter flere unødvendige reformer igjen har fått departementet til å betrakte stortingsflertallet som en selvfølgelig sandpåstrøer. Uten ytterligere utredninger, uten å foreta noen vurdering av de innvendinger som kom frem ved forrige behandling, uten å ta hensyn til Cappelen-utvalgets uttalelser om den skattepolitiske rekkevidde fremmer Regjeringen for annen gang dette fremstøt for ytterligere omforming av bankvesenet. Når det gjelder vurderingen av de skattemessige konsekvenser, som alle involverte instanser tidligere har lagt slik vekt på, er man endog så nonchalant at man ikke engang lar proposisjonen inneholde opplysninger om hva skattefritaket kan beløpe seg til i kroner og øre ut fra de senere års erfaringer. Komiteen måtte seiv ta initiativ for å få departementet til å skaffe disse opplysninger. Man stiller seg virkelig et spørsmål om hva som er så viktig ved dette eksperiment at man i en tid hvor det stadig er snakk om samarbeid for å løse viktige problemer, finner å ville bebyrde Stortinget med slike fremstøt. Jeg er klar over at selveiende forretningsbanker har en sentral plass i Arbeiderpartiets visjoner om det fremtidige bankvesen. Det er formodentlig her man finner den egentlige begrunnelse for at man så snart etter vedtaket om banksosialisering er ute med nye eksperimenter. Nå fikk saken denne gang et helt annet utfall enn det Regjeringen hadde regnet med, fordi man ikke hadde ventet at SVs motvilje mot forretningsbankvesenet var så stor at partiet ikke ville innvilge skattefrihet, seiv om den formelle ramme rundt bankvesenet etter den nye lov blir mer i overensstemmelse med Arbeiderpartiets program. Denne mellomløsning har Arbeiderpartiet mattet sveige etter at tydeligvis alle utveier var prøvd. Dette er for så vidt ikke opposisjonens problem. I realiteten er saken blitt enklere ved at det blir mindre sannsynlig at noen banker vil foreta en slik overgang til selveiende status — med f jernelse av den siste rest av aksjonærinnsyn — når skattefriheten, som var den store gulrot, er fjernet. De tre samarbeidspartiene har i alle faser av saken uttalt seg mot skattefriheten. Det er liten grunn til at forretningsbankene som bedrifter skal fritas for den alminnelige beskatning. belastning av andre skattebetalere. Regjeringens forslag om skattefrihet dekker over en annen og viktig realitet. Man vet nemlig ikke om forretningsbankene, organisert som stiftelser, vil kunne fungere effektivt. Det er f. eks. ikke vurdert om det vil være mulig å tilføre forretningsbankene, organisert som stiftelser, den nødvendige egenkapital. Man vet i virkeligheten ikke meget om hvordan kapitalmarkedet vil reagere på tilbud om å tegne ansvarlig lånekapital i stiftelser. Denne usikkerhet måtte oppveies gjennom noen fordeler for hankene eller deres kunder. Derfor skattefrihet. De ikke-sosialistiske partier har også i alle faser pekt på at uansett hvilke formelle systemer man velger for omdannelse, vil det kunne føre til at det bare blir staten som kan overta som reell eier av egenkapitalen. Derved vil staten også bli ansvarlig for banken. Et annet viktig moment er at man kan miste det korrektiv som ligger i kursbevegelsene på et aksjemarked om man går bort fra aksjeselskapsformen. Dette har et enstemmig Cappelen-utvalg pekt på, bl. a. ved å uttale i sin innstilling på side 172: «Det knytter seg atskillig usikkerhet til kredittmarkedets reaksjoner på en omdanning.» Det er i disse spørsmål også meget viktig å tenke gjennom den fare som ligger i at en slik ny organisasjonsform vil føre til konsentrasjon av makt på statens hand og bety en sterkere sentraldirigering av bankenes virksomhet Det blir i denne sak ofte henvist til Cappelen-utvalgets behandling av saken. La det for ordens skyld være klart at Cappelen-utvalget som sådant ikke behandlet saken. Det var det juridiske underutvalg som stod for behandlingen. Dette var «en omfattende behandling», sier finanskomiteens flertall i sin innstilling. Jeg betviler ikke det, men vil for ordens skyld henvise til Cappelen-utvalgets innstilling, side 174, annen spalte, hvor det står: «Den juridiske arbeidsgruppen har nedlagt et ganske omfattende arbeid i utkastet.» Videre står det at «den juridiske arbeidsgruppen ikke har rukket å gjennomarbeide stiftelsesmodellen i alle detaljer». På side 175 kan man lese: «Det» — utvalget — «har på denne bakgrunn» — den skattemessige — «ikke foretatt noen endelig vurdering av spørsmålet om en frivillig overgang fra aksjeselskap til stiftelse.» Jeg kunne forflere sitatene. Cappelen-utvalget og da det sist ble lagt frem for Stortinget, er det egnet til forbauselse at Regjeringen på ny fremmer forslag til lov om selveiende forretningsbanker. De avgjørende prinsipielle og praktiske spørsmål vedrørende faren for sentralisering, anskaffelse av egenkapital, forholdene til kredittmarkedet, praktiske behov for ytterligere eksperimentering i bankvesenet osv. er ikke tilfredsstillende utredet og vurdert. De tre ikke-sosialistiske partier vil ut f ra disse premisser avvise det f oreliggende lovforslag, og jeg tillater meg på vegne av disse tre partier å ta opp følgende forslag, som er inntatt i innstillingen side 6: «Ot.prp. nr. 22 for 1977-78 bifalles ikke.» Presidenten: Hr. Syse har tatt opp det forslag han har referert. Einar Førde: Bak lovframlegget om sjølveigande forretningsbankar ligg ei interessant politisk fortid. Det sjølveigande alternativet vart aktualisert gjennom Arbeidarpartiets programhandsaming i spørsmålet om demokratisering av forretningsbankane. Gjennom utgreiinga i Cappelen-utvalet kom Arbeidarpartiets medlemer til at omsyna til demokratisering fullt ut kunne ivaretakast ved å legge aksjeselskapsforma til grunn for omorganiseringa av bankane. Dette vart så også Regjeringas line og resultatet av den endelege lovhandsaminga i Stortinget. Men ved denne lovhandsaminga sa fleirtalet i denne salen at sjølv om tidsomsynet hindra at ein kunne handsame lovutkastet om frivillig overgang til sjølveigande forretningsbankar, kunne vi alt på det tidspunktet gi vår prinsipielle tilslutnad til dette framlegget. Det er bakgrunnen for at departtmentet igjen har fremma dette, og eg vil avvise at det skulle ligge noko kritikkverdig i dette. Det sjølveigande alternativet har nemleg ikkje mist sin aktualitet. Alt i innstillinga frå Cappelen-utvalet finn vi eit særvotum frå medlemene Arnstad, Melsom og Smith — ein interessant politisk konstellasjon — der dei peikar på at ein frivillig overgang til sjølveigande institusjonar bør vere eit interessant alternativ for forretningsbankane. Cappelen-utvalets juridiske utval la fram eit etter mitt syn grundig gjennomarbeidd lovforslag om sjølveigande forretningsbankar der våre fremste ekspertar i slike rettsspørsmål hadde deltatt i arbeidet. Eg hadde høve til å følgje denne handsaminga som medlem av Cappelen-utvalet, og eg må seie at på det punkt har eg ei heilt anna oppfatning av sakshandsaminga enn den saksordføraren nyss har gitt uttrykk for. denne innstillinga og er sidan arbeidd vidare med av departementet og utanforståande sakkunnige. Det vart nå hevda av Syse at arbeidet er ufullstendig. Samtidig er alle hans innvendingar mot dette lovframlegget av generell politisk karakter — stort sett dei same argument som vart presenterte i samband med handsaminga av endringane i forretningsbankloven. Det er karakteristisk at den opposisjonen som meiner at det her ligg eit ufullstendig og dårleg førebudd lovarbeid på bordet, ikkje har hatt innvendingar mot ein einaste av dei konkrete paragrafane i dette lovarbeidet. Når einskilde nå prøver å framstille det som om dette lovframlegget er tatt ut av lause lufta og ikkje har praktisk aktualitet, er dette ikkje i samsvar med realitetane. For det første må det slåast fast at den sjølveigande selskapsforma har fått auka aktualitet på mange område dei siste åra. Denne utviklinga kjem til å halde fram. Det er mi tru at den sjølveigande selskapsforma vil få slik aktualitet at Justisdepartementet og andre berørte departement ikkje kjem unna ei generell gjennomgåing av lovgivinga på dette punktet. Det føreliggande lovutkastet er også i denne samanhengen eit verdfullt bidrag. Dernest er det rett å peike på at den sjølveigande selskapsforma gjennom sparebankane er den selskapsforma som har lengst tradisjonar når det gjeld bankverksemd i dette landet. Vidare avspeglar ho den viktige realiteten at dei fleste av våre forretningsbankar er sjølveigande i den realitetsforstand at det som regel ikkje er einsMldgrupper og einskildpersonar som aleine kan dominere bankane i strid med institusjonens eigen vilje. Sidan denne loven vart presentert, har det frå bankhald vore uttrykt konkret interesse for omdanning til sjølveigande selskapsform. Det er karakteristisk og interessant at ein del av dei som har uttrykt denne interessa, er representantar for dei organisasjonseigde bankane. Det er mogleg at Syse har rett i at denne interessa for det sjølveigande alternativet heilt og berre knyter seg til lovnaden i proposisjonen om skattelette. Eg trur det ikkje. Eg trur det ligg meir seriøse og meir grundige overlegningar bak denne interessa for eit sjølveigande alternativ. Eg vil også seie at alternativet er interessant i vurderinga av den framtidige utviklinga i tilhøvet mellom forretningsbankane og sparebankane. Vi har hatt ei utvikling der skiljet mellom desse to banktypane gradvis har blitt minska. aktuelt å velje den eine eller andre for bankar som t. d. skal fusjonere. Eg synest at alt dette er gode nok argument for at dette alternativet nå blir realitet gjennom ein ny lov. Det er ikkje tale om noe svært offensivt tvangsovergrep mot bankane, slik ein kunne få inntrykk av av Syse. Det er tale om ei frivillig ordning, basert på kvalifisert fleirtal i institusjonen sjølv. Eg vil også seie noen ord om spørsmålet om skattefritak. Den argumentasjon som Syse nå legg opp, der han kategorisk avviser at eit skattefritak for institusjonar av denne typen bør kome på tale, synest eg Syse skal vere varsam med. Den er for det første inkonsistent i forhold til det synet Syse og hans parti har hatt i saker som ligg nokså nær opp til vår eiga tid. Det er nokså nyleg at Syse var med i det einstemmige Stortinget som innrømma sparebankane skattefritak. Det er korkje prinsipielt eller praktisk i skattesamanheng stor skilnad på dei største sparebankane og forretningsbankar av allmenn storleik, som vi her talar om. Men Syse har også vore med på å innrømme skattefritak for finansieringsselskap, og har så vidt eg skjøner, argumentert aktivt for det. Hovudårsaka til at Syse skal vere varsam med å låse seg fast i det synet han har, er at vi kan trenge ei langt meir open holdning i den vidare debatten av eit problem som Syse for så vidt også berørte, nemleg eigenkapitalspørsmålet. Dei argument for skattefritak som har vore gjort gjeldande for kredittinstitusjonar til nå, har gått på kredittinstitusjonanes spesielle karakter. Det er heilt klart at når det gjeld eigenkapital, er bankane i ei særstilling. Det er dei einaste institusjonar som har lovbestemt samanheng mellom eigenkapitalen og den verksemda dei elles kan drive. Eigenkapitalen er altså på ein heilt annan måte enn i næringslivet elles direkte avgjerande for at bankane kan utføre sin samfunnsmessige funksjon. Eg kan ikkje skjøne at det er uhyrlig at vi nå får ein debatt om skatteforholda for desse institusjonane. Eg tilhøyrer eit fleirtal som har sagt at vi gjerne vil ha denne saka vidare utgreidd. Vi veit at andre land fører ulik praksis her. Det finst land som ikkje skattlegg bankverksemd, og dei er ikkje alle land som vi ikkje liker å samanlikne oss med vanlegvis. Vi kan kome i den situasjon at skatteforholda for kredittinstitusjonar også utover dei vi til nå har innrømma skattefritak, kan og må sjåast i samanheng med mulighetene for å legge opp eigenkapital. Og det har mindre å gjere med dei reformer Syse så sterkt mislikar. tilstandene på aksjemarknaden som aksjemarknaden og dei som vanlegvis steller med den, sjølve har skapt. Vi i fleirtalet konkluderer med at det er behov for vidare utgreiing av skattespørsmålet, og ser fram til at Stortinget får det til handsaming med det første. Sverre Helland: Endå ein gong har me frå Regjeringa fått ei sak som skal pressast gjennom i Stortinget på reint politisk grunnlag mot ein samla ikkje-sosialistisk opposisjon. Lov om sjølveigande forretningsbankar vert av Regjeringa lagd fram for Stortinget utan ei brei og omfattande utgreiing, noko som burde vera sjølvsagt i ei sak som har så store dimensjonar. Cappelen-utvalet forkasta vel i røynda stiftelses- eller sjølveigaralternativet for norske forretningsbankar, særleg fordi dette alternativet berre vart drøfta i ei juridisk arbeidsgruppe, og lovframlegget som denne gruppa kom fram til, vart ikkje vurdert av Cappelen-utvalet. Ein har såleis lite eller ikkje rettleiing å byggja på når det gjeld det viktigaste spørsmålet, nemleg om forretningsbankane kan fungera effektivt som sjølveigande institusjonar. Eg meiner også at det er full grunn til å reisa tvil om Regjeringa har gjennomarbeidt denne saka og dette lovframlegget slik fleirtalet i finansnemnda hevdar i innstillinga. Eg vil her visa til at Arbeidarpartiet sine medlemer i finansnemnda går mot Regjeringa sitt opplegg på eit heilt avgjerande punkt i proposisjonen, nemleg når det gjeld skattefritak for sjølveigande forretningsbankar. Dette forsterkar den kjensla ein sit att med, at det ikkje er eit gjennomtenkt opplegg Regjeringa har kome med, ikkje berre ut frå opposisjonen si vurdering av spørsmålet, men også ut frå det feste denne saka har innafor regjeringspartiet sine eigne rekkjer. Eg må også seia at det er oppsiktvekkjande at Regjeringa kjem med framlegg om eit opplegg til ei organisasjonsform som fører til skattefritak for forretningsbankane, og kan godt skjøna at Arbeidarpartiet sine medlemer i finansnemnda reagerer på det. Eg kan i dag tenkja meg to grunnar til at Regjeringa har fremja denne saka. Den eine er reine prestisjeomsyn, og den andre vert det peika på av medlemene til dei ikkje-sosialistiske partia i Innst. S. nr. 110 for 1976—77, der dei m.a. seier at utan omsyn til kva formelle system ein tenkjer seg når det gjeld bankane som sjølveigande stiftelser, vil det kunna føra til at staten vert reell eigar av eigenkapitalen. av dette spørsmålet før saka vert lagd fram for Stortinget. Det som er det primære i denne saka for Regjeringa og Arbeidarpartiet, står utan tvil svært veikt når det gjeld det norske folket sitt syn på same spørsmålet. Dette veit Regjeringa, og dei ønskjer difor ein minst mogleg direkte konfrontasjon med det som i røynda er kjernen i Arbeidarpartiet sitt opplegg. Regjeringa har difor lagt seg på ei line der ein skal ta steg for steg mot det som er det endelege målet — ei sosialisering av forretningsbankane. Det er heilt klårt at skal ein vurdera denne proposisjonen reint sakleg, står han svært veikt. Ikkje nokon av dei mange spørsmål som m. a. Cappelen-utvalet reiste når det gjeld dei sjølveigande forretningsbankane, er nærare utgreidde i proposisjonen. Ja, ein må vel også kunna slå fast at etter den innstillinga som ligg føre, og — med utgangspunkt i den — det vedtak Stortinget kjem til å gjera, er også eit av dei hovudpunkta borte som Regjeringa bygde på for eigenkapitaltilføringa i dei sjølveigande forretningsbankane, nemleg skattefritaket. Dette eine spørsmålet åleine er så sentralt i denne saka etter mi meining at grunnlaget for å vedta lova er borte. Dette burde, slik eg ser det, vera den konklusjon også Arbeidarpartiet sine medlemer i finansnemnda måtte trekkja. Me har i den norske bankverksemda og i kredittverksemda ein nokså allsidig struktur, med ulike eigarformer som er så godt tilpassa at eg vanskeleg kan sjå at det er grunn til å gå til redikale endringar. Me har forretningsbankane som byggjer på aksjekapitalen, sparebankane og andre kredittinstitusjonar som i realiteten er sjølveigande institusjonar, og me har dei reine statsbankane — for å ta hovudlinene i eigarstrukturen. For meg ser dette ut til å verka bra, og eg kan difor ikkje sjå at det er aktuelt med store, nye reformer. Derimot er sjølvsagt visse tilpassingar alltid aktuelle i eit samfunn i utvikling, men dette kan gjerast utan radikale endringar i eigarstrukturen. Stein Ørnhøi: En del borgerlige reaksjoner på forslaget til lov om selveiende forretningsbanker tyder på at jeg ved å stemme for kan få realisert målet om sosialisme i Norge. Det virker sånn når en hører på hr. Syse, iallfall deler av det han sier. Dessverre er det ikke slik. Forslaget har ingenting med den slags å gjøre. Det dreier seg ene og alene om et praktisk organisatorisk spørsmål knyttet til hvordan forretningsbanker skal drives. Etter Regjeringens forslag var prisen for denne loven for høy. De foreslo at forretningsbanker som foretar omorganisering etter loven, skal være fritatt for skatt. Det er jeg imot. (Ørnhøi) side har det vært en forutsetning for å støtte forslaget at det ikke skulle gis skattefritak. Det ville ha vært meningsløst, syns jeg, om man i den økonomiske situasjon vi nå har, hadde gått hen og innvilget forretningsbankene en årlig skattelette på inntil 150 mill. kroner. Men slik ble det ikke, heldigvis. Det eneste beklagelige ved mitt standpunkt er at jeg ved det har kommet til å gi hr. Syse en halv glede. Men det får nå være til å bære. Statsråd Per Kleppe: Det har vært bred enighet om at bankene er samfunnsinstitusjoner og ikke vanlige privatøkonomiske foretak. Allerede i forbindelse med vedtakelsen av banklovene av 1924 kom dette til uttrykk. Med dette som utgangspunkt burde det si seg seiv at den vanlige aksjeselskapsmodell egentlig ikke er en spesielt egnet organisasjonsform for forretningsbanker. Bl.a. av denne grunn er det da også f oretatt vesentlige tilpasninger i aksjelovens bestemmelser for så vidt gjelder forretningsbankene. I Cappelen-utvalget var det også flere som mente at det ikke ville ha vært naturlig å legge til grunn aksjeselskapsmodellen hvis man i dag skulle bygge opp et forretningsbankvesen fra grunnen. En selveiende organisasjonsform ville ha vært å foretrekke. Man fant imidlertid så vidt mange problemer forbundet med å påby en omorganisering av allerede etablerte forretningsbanker at det ikke ble fremmet forslag om dette. Det ville stille seg annerledes ved frivillig omdanning til selveiende institusjon. Konkret forslag om dette ble som kjent tatt opp av tre av utvalgets medlemmer, og to av dem tilhørte det mindretall som gikk imot Cappelen-utvalgets flertallsforslag. Forslaget var riktignok kombinert med en aksjeselskapsmodell med aksjonærflertall i representantskapet, men f orslagsstillernes interesse for en selveiende foretaksmodell var av generell art. En selveiende organisasjonsmodell for kredittinstitusjoner er ikke noe nytt, verken her hjemme eller i andre land. Det er tilstrekkelig her å vise til våre sparebanker. I nyere tid har man bl.a. i Danmark opprettet en rekke kredittinstitusjoner som selveiende institusjoner — lånefond. Også Den nordiske investeringsbank er et eksempel på en selveiende institusjon, Det er vanskelig å ha noen bestemt mening om i hvilken utstrekning en slik selveiende organisasjonsform vil bli benyttet i praksis. Fra flere hold har det vært uttalt interesse, men det er nok grunn til å tro at denne interessen i første rekke har hatt sammenheng med forslaget om skattefrihet. finanskomiteens flertall ikke villet ta opp dette spørsmål på det nåværende tidspunkt, men har bedt om at det blir nærmere vurdert i en større sammenheng i forbindelse med at departementet ■ — som tidligere bebudet —nå vil se nærmere på kapitaldekningsreglene for våre kredittinstitusjoner. Jeg kan for så vidt finne en slik anmodning rimelig. Det dreier seg ikke om noen hastesak. Jeg vil imidlertid understreke at den prinsipielle begrunnelse for at sparebankene i 1976 ble meddelt skattefrihet, var at det ikke er rimelig å pålegge kredittinstitusjoner å svare skatt, men at dette synspunktet ikke kan gis gjennomslagskraft hvis kredittinstitusjonen er organisert som et vanlig aksjeselskap med i prinsippet übegrenset adgang til å utdele utbytte, og hvor aksjeeierne har formell eiendomsrett til opplagte fonds. Dette synspunkt synes for øvrig å være akseptert av Stortinget i forbindelse med vedtakelsen av loven om finansieringsvirksomhet. Et finansieringsselskap kan organiseres som selveiende institusjon og vil da oppnå skattefrihet. Det var ingen i Stortinget som gikk imot dette. Det har vært invendt at det nå foreliggende lovutkast ikke skulle være tilstrekkelig bearbeidet. Det vil jeg bestemt avvise. Det juridiske utvalg i Cappelen-utvalget ofret meget tid på lovutkastet. Betydelig juridisk ekspertise var samlet i dette utvalg. Det var også supplert med en av Bankforeningens mest benyttede jurister. Lovutkastet er også vurdert av den professor ved Universitetet i Oslo som har selskapsrett som sitt spesialfag, og av Justisdepartementets lovavdeling. Det føreligger således et godt gjennomarbeidet lovverk, og vedtakelse av loven vil danne et godt grunnlag for den vurdering av kredittinstitusjonenes kapitaldekningsregler som departementet nå vil ta opp. Anne-Olaug Ingeborgrud: Da Ot. prp. nr. 42 for 1976—77 var oppe til behandling våren 1977, gikk en enstemmig komité — som også representanten Syse pekte på i sitt innlegg — inn for å utsette å ta stilling til den delen av proposisjonen som handler om overgang til selveiende forretningsbanker. Dette ble, ifølge komitéinnstillingen, gjort på grunn av dårlig tid og på grunn av en rekke innvendinger som var fremkommet mot det foreliggende forslaget. Kritikken gikk vesentlig ut på at saken var for dårlig forberedt. Spørsmålet om frivillig overgang til selveiende institusjon for forretningsbanker ble ikke vurdert av Cappelen-utvalget som helhet. Forhandlinger i Odelstinget nr. 8. 1978. 14. slikt forslag luftet av et lite mindretall i utvalget mot slutten av saksbehandlingen. Tvungen overgang fra aksjeselskapsform til selveiende institusjon ble forkastet av Cappelenutvalget som altfor problemfylt både ut fra praktiske og juridiske synspunkter. De innvendingene en hadde under behandlingen av Ot. prp. nr. 42, er like aktuelle i dag. Det er heller ikke nå foretatt noen analyse av mulige konsekvenser av lovforslaget som behandles i dag, og som i det vesentlige er identisk med det forrige forslag. Et avsnitt i proposisjonen bekrefter hvor like forslagene er: «Departementet rår til at lovutkastet om selveiende forretningsbanker blir lagt fram på ny, og en viser til den redegjørelse for forslaget som er gitt i Ot. prp. nr. 42 for 1976—77.» I denne redegjørelse pekes det bl.a. på at forretningsbankene ved overgang til selveiende institusjon vil bli fritatt for formuesog inntektsskatt på linje med det som gjelder for sparebankene. En må kunne gå ut fra at dette har vært Regjeringens forutsetning også da den fremmet saken på nytt. Det er derfor høyst bemerkelsesverdig at Arbeiderpartiets representanter i komiteen ikke følger opp dette, men vil vurdere et eventuelt skattefritak nærmere og derfor vil ha inn reservasjon for selveiende forretningsbanker i paragrafen om skattefritak. Denne divergensen mellom Regjeringen og arbeiderpartifraksjonen i finanskomiteen viser med all tydelighet at proposisjonen er dårlig gjennomtenkt. Jeg merket meg også representanten Førdes positive omtale av proposisjonen om valutaregulering, som han fant grunn til å gi, som han sa, fordi ikke alle proposisjoner som kommer til Stortinget, er like godt forberedt og like ryddige. Den samme representanten har ikke funnet grunn til å evaluere utkast til lov om selveiende forretningsbanker. Hr. Førde påstod at opposisjonen ikke har konkrete innvendinger mot en eneste paragraf i dette lovutkastet. Jo, det har vi. Den ene gjelder skattespørsmålet, som nettopp er nevnt. Andre vil jeg komme tilbake til senere. Når det gjelder skattespørsmålet, deler opposisjonen det synet flertallet i Cappelen-utvalget gav uttrykk for i sin innstilling: «Spørsmålet om forretningsbanker organisert som stiftelser eventuelt skal gis den samme skattefrihet som sparebanker og andre selveiende kredittinstitusjoner, er et spørsmål av betydelig skattepolitisk rekkevidde.» Kristelig Folkeparti kan ikke riktig forstå hvorfor bankene som bedrifter skal gis en slik skattefrihet. I 1976 beløp samlet skatt fra forretningsbankene seg til over 150 mill. og dette er da også penger som kommer godt med i et ellers stramt budsjett. En kan derfor forstå den sosialistiske fraksjons betenkeligheter ved å slutte seg til Regjeringens forslag, men oppfatter det som et uttrykk for en famlende og inkonsekvent holdning. Det vil unektelig virke diskriminerende at kredittinstitusjoner som blir svært lik sparebanker, ikke skal ha de samme fordeler som disse. Beholder man derimot aksjeselskapsformen, slik mindretallet i komiteen foreslår, er det naturlig grunnlag for beskatning. Forretningsbankene seiv har hittil ikke vist noen særlig positiv interesse for lovforslaget til tross for at de kunne forvente skattefritak. Komitéflertallets innstilling slik den foreligger i dag, vil sikkert gjøre loven enda mindre attraktiv for dem. Og dermed er det da også enda mindre grunn til å vedta en ny lov. En lager ikke lover for lovens egen skyld og bør heller ikke gjøre det ut fra prestisjehensyn. Dersom en ikke har underliggende motiver, venter en med lovmakeri inntil det foreligger et reelt behov. Om det foreligger slike motiver, står det opp til enhver å vurdere seiv. Det er en selvfølge at enhver aksjonær i en forretningsbank følger bankens disposisjoner nøye, da han personlig er interessert i driften. Det er også sannsynlig at en neppe kan regne med en tilsvarende interesse fra eierne av grunnfondsobligasjoner. De tjener jo det samme uansett bankens drift. Dermed kan en tallmessig dominans av offentlig oppnevnte medlemmer lett få en urimelig stor reell dominans. Problemene med innløsning vil også bli mindre for det offentlige dersom aksjene byttes ut med grunnfondsobligasjoner. Mens verdsettelsen av aksjene i henhold til Grunnlovens bestemmelse om rett til full erstatning kan bli vanskelig, vil det være en kurant sak å løse inn grunnfondsobligasjoner etter pålydende. Det er nærliggende å tenke at disse to nevnte forhold frister den sosialistiske fraksjon til å vedta en lov i håp om at noen kunne tenke seg å benytte den, til tross for at departementet seiv har uttalt at den ønskede demokratisering kan gjennomføres innenfor bankenes nåværende organisasjonsform. En annen side ved denne saken er spørsmålet om hvordan en eventuell overgang vil virke for bankens kunder. Dette var også finansministeren inne på i sitt innlegg nettopp. Vil en selveiende forretningsbank fungere like effektivt som en tradisjonell? Det avhenger i stor grad av kapitaltilgangen. Og det er grunn til å regne med at folk viser mindre interesse for å plassere penger i grunnfondsobligasjoner enn i aksjer. kravet til egenkapital, og det vil i neste omgang berøre bankens kunder. Ikke mindre betydning har en banks anseelse på det utenlandske marked for dens forbindelser. Børsnoterte aksjer er et godt barometer for hvordan banken drives, og er med og bestemmer dens anseelse. Det er også en inspirasjon for banken seiv å ha dette barometret som evaluering for sin innsats. Ved å gå vekk fra aksjeselskapsformen mister en disse mulighetene, og det er hevdet fra bankhold at det vil svekke tilliten til norske banker i internasjonal sammenheng. Cappelen-utvalget har også analysert forholdet til kredittmarkedet og uttaler f ølgende: «Aksjeselskapsformen anses for å ha en rekke gunstige egenskaper. Det sentrale rettslige poeng er den ansvarsbegrensning som den enkelte aksjeeier nyter godt av. Viktigere i denne sammenheng er tilknytningen til kredittmarkedet. Gjennom aksjemarkedets reaksjoner oppnår man et mål for hva lønnsomhetsorienterte interessenter til enhver tid mener om den enkelte banks virksomhet.» En skal også være oppmerksom på at en fratar børsmarkedet en betydelig andel av omsetningen ved å erstatte bankaksjer med grunnfondsobligasjoner. På grunnlag av de forhold jeg her har forsøkt å peke på, går Kristelig Folkeparti imot lov om selveiende forretningsbanker, og anbefaler at man stemmer for fellesforslaget fra opposisjonen, som er tatt inn i innstillingen og referert av representanten Syse. Jan P. Syse: Hr. Førde har i dag påtatt seg en slags rolle som en vennskapelig rådgiver overfor uvillige mottakere. I forrige debatt var det hr. Bondevik som var gjenstand for hans tålmodige velvillighet, og i denne debatten er jeg blitt det. Jeg har da fått høre at jeg bør være forsiktig med henblikk på fremtiden når det gjelder det hovedstandpunkt vi har inntatt i forhold til skattefriheten i selveiende banker. Men hr. Førde gjengav det slik at jeg og mindretallet kategorisk avviser skattefrihet. Jeg vil da sitere hva jeg sa: «De tre samarbeidspartiene har i alle faser av saken uttalt seg mot skattefriheten.» Det er ikke sagt at man under enhver orastendighet alltid vil innta det samme standpunkt, seiv om det er en interessant utvikling i denne sak som kanskje kunne føre til at jeg kan si at dette med forsiktighet gjelder vel både om man er for og mot skattefriheten. For det som hittil har vært utviklingen i saken, er at hr. utsette spørsmålet og i dag gått inn for en lovformulering som innebærer at man går imot skattefrihet. Det ble henvist til at man i forbindelse med lov om finansieringsvirksomhet hadde gått inn for skattefrihet. Jeg vil referere hva det dreide seg om den gang, og jeg refererer fra innstillingen: «Kredittforeningene betaler hverken formues eller inntektsskatt til stat eller kommune. Departementet mener disse foreninger fortsatt bør være fritatt for å betale formues- og inntektsskatt. Etter departementets mening bør samme ordning innføres for selveiende kredittinstitusjoner (stiftelser) hvor det ikke gjør seg gjeldende private fortjeneste- og eierinteresser. Sparebanker og selveiende finansieringsforetak av almennyttig karakter bør bli fritatt for å betale formues- og inntektsskatt til stat og kommune.» Det var det som ble vedtatt den gangen. Det er den lovformulering som la grunnlaget for det som flertallet nå går inn for å forandre, fordi man ser forretningsbankene som innarbeidede bedrifter i et noe annet lys enn man den gang så «sparebanker og selveiende finansieringsforetak av almennyttig karakter». Men selvfølgelig, standpunktene er ikke fastlåst fra flertallets side, det forstår jeg godt. Jeg vil da til slutt bare henvise til at finansminister Kleppe avviser mindretallets uttalelser om at opplegget for denne lov i dag ikke er tilstrekkelig forberedt. Da må man kunne stille seg dette spørsmålet: Hvorfor må da flertallet utsette eller rettere sagt gå imot det helt springende punkt som er grunnlaget for hele loven, nemlig skattefriheten ? Presidenten: Det gjenstår fortsatt to talere på talerlisten. Presidenten foreslår at de som måtte tegne seg heretter, får en taletid på inntil 3 minutter — og anser det bifalt. Einar Førde: Eg tok ordet berre for å rette noe eg trur må vere ei mistyding frå fru Ingeborgrud si side. Når eg sa at det ikkje er kome konkrete innvendingar mot ein einaste av paragrafane i denne loven, refererte det seg til ein debatt med representanten Syse, der han hevda at dette er eit ufullstendig og dårleg førebudd lovarbeid. Så seier fru Ingeborgrud at jo, dei har innvendingar mot paragrafane, dei har innvendingar mot skattespørsmålet. Om fru Ingeborgrud les dette lovframlegget roleg gjennom, vil ho ikkje finne ein einaste paragraf som omhandlar skattespørsmålet. fann det, ville det likevel ikkje gå på det som var mitt poeng i denne debatten, nemleg at det ikkje er ført noe bevis for eller har kome noen innvendingar som kan gi grunnlag for påstanden om at dette er eit dårleg førebudd lovarbeid. At ein er usamd i sak, er ei heilt anna side ved dette problemet som eg ikkje tok opp i den samanhengen. Til hr. Syse sin siste merknad vil eg berre seie at hr. Syse tek feil dersom han meiner å hugse at eg på tidlegare tidspunkt i denne sakshandsaminga har gått aktivt inn for skattefritak. Tvert imot, eg har ikkje nemnt det på noen av dei trinn eg har vore med i handsaminga av denne saka — og det er nokså mange. Det som likevel er det viktige i denne samanhengen, er representanten Syse sin sluttmerknad — det var den eg etterlyste — om at det heller ikkje frå opposisjonen si side, tydeleg nok, er fastlåste standpunkt i denne saka. Og dermed er det grunnlag for det arbeidet vi har bede departementet om å utføre i den videre handsaminga av denne saka. Kåre Willoch: Når det gjelder begrunnelsen for å gå imot dette lovforslaget, kan jeg bare henvise til tidligere talere og slutte meg til denu Finansministeren fant imidlertid grunn til å hevde at Nordisk investeringsbank er et eksempel på selveiende kredittinstitusjon. Jeg vil hevde at det ikke er tilfellet. Det er riktignok ikke satt noe navn på eierformen når det gjelder Nordisk investeringsbank, men den som leser gjennom vedtektene for banken, vil finne at den egentlig er et sameie med de nordiske land som eiere, og de utøver da også eieres rettigheter til Den nordiske investeringsbank. Presidenten: Taletiden er nå inntil 3 minutter, Anne-Olaug Ingeborgrud: Representanten Førde polemiserte mot min påstand om at vi har konkrete innvendinger, og at vi i den forbindelse nevner skattespørsmålet. Han anbefalte meg å lese lovforslaget rolig gjennom. Jeg tør si at jeg har lest det både rolig og grundig. Jeg har også lest premissene i Ot. prp. nr. 42 for 1976 —77, som det henvises til i Ot. prp. nr. 22 som vi behandler i dag. Og i premissene er jo skattespørsmålet klart uttrykt. En annen konkret innvending som kommer til uttrykk mot selve lovteksten, og som jeg regnet med at man ville oppfatte seiv om jeg ikke nevnte den spesielt, gjelder overgangen fra aksjer til grunnfondsobligasjoner. et hovedpoeng i innlegget mitt. Det er tatt inn i § 2 —2 i selve lovteksten, og det er en vesentlig del av denne omstruktureringen. Jeg tøi påstå at det er en helt konkret innvending mot selve lovforslaget. Statsråd Per Kleppe: Hr. Willoch hadde den detaljmerknad til mitt innlegg at han mente at Nordisk investeringsbank ikke er en selveiende institusjon. Han mente den heller lå nærmere et sameie. Dette er vel et definisjonsspørsmål, men den er i hvert fall ikke et aksjeselskap. Den har trekk som minner om de selveiende institusjonene. Et problem når det gjelder de ulike former for selveiende kredittinstitusjoner, er at det er særlovgivning og særbestemmelser som karakteriserer disse institusjonene. De er viktige deler av kredittvesenet. Alle våre sparebanker, kredittforeninger og de fleste statsbanker er av denne typen. Men de har sine særlover og særbestemmelser, og det er åpenbart et behov for å få mer samarbeidede lovregler på dette området. For så vidt vil jeg si at den lov som her foreligger, er et verdifullt bidrag til å få en mer systematisert lovgivning om selveiende institusjoner på dette området. Hr. Helland sa at dette var en sak som hadde store dimensjoner. I seg seiv har den nok ikke det. Det er en mulighet for at man også i forretningsbankvesenet på frivillig basis kan velge denne formen hvis man mener det er hensiktsmessig. Mer enn dette er det ikke. Det er en form som er vel kjent ellers i kredittsystemet både hos oss og i andre land. For så vidt kan jeg ikke riktig skjønne den voldsomhet som en del av innleggene har båret preg av. Jeg tror det er en overdrivelse. Jeg tror at det som her foreligger, er en mulighet som etter hvert kan vise seg interessant hvis bankene seiv ut fra sine interesser finner dette riktig. Hva Bankforeningen uttaler om dette, mener jeg ikke har så stor interesse som de enkelte bankers vurdering av hva som er i deres interesse. Presidenten: Flere har ikke forlangt ordet, og debatten er slutt. Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slike vedtak til lover A. lov om selveiende forretningsbanker. Første kapittel. Innledende bestemmelser. virksomhet ved å ta imot innskudd fra en übestemt krets av innskytere kan organiseres som selveiende institusjon i samsvar med bestemmelsene i loven her (selveiende forretningsbank) . § I—2 Selveiende forretningsbank organisert etter denne lov kan bruke ordet «bank» med eller uten tillegg i sitt navn (firma) eller ved omtale av sin virksomhet. Annet kapittel. Selveiende forretningsbanks stiftelse, vedtekter og grunnfond. § 2—l Blant stifterne av en selveiende forretningsbank skal det være minst ti norske statsborgere som bor i Norge. Kongen kan tillate at en selveiende forretningsbank stiftes av tre eller flere norske banker. På stiftelsesmøtet skal det legges fram liste over stifterne og bevis for at det i § 2 — 2 første ledd nevnte minstebeløp for grunnfondet er sikret. § 2—2 En selveiende forretningsbank skal ha et grunnfond på minst 5 millioner kroner. Kongen kan samtykke i at grunnfondet settes til et lavere beløp. For grunnfondet utstedes grunnfondsobligasjoner. Disse obligasjoner står tilbake for alle bankens skyldnader. En selveiende forretningsbank kan bare med samtykke av Kongen mot lånebevis skaffe seg kapital som skal stå tilbake for bankens vanilge skyldnader. § 2—3 Grunnfondsobligasjonene sikal utstedes på übestemt tid. De kan ikke sies opp av eierne. Grunnfondsobligasjonene skal lyde på navn og et bestemt beløp og være omsettelige. Reglene om omsetningsgjeldsbrev i lov 17. februar 1939 nr. 1 om gjeldsbrev annet kapittel skal gjelde for grunnfondsobligasjonene. En selveiende forretningsbank kan ikke erverve grunnfondsobligasjoner den seiv har utstedt, og den kan heller ikke ved avtale erverve pant i disse. Bestemmelsene i aksjeloven § 7 — l annet ledd får tilsvarende anvendelse så langt de passer. Kongen gir nærmere regler om grunnfondsobligasjoner, herunder om kontraktsvilkårene ved utstedélsen og om fremgangsmåten ved forhøyelse og nedsettelse av grunnfondet. Disse regler skal inntas på obligasjonene. § 2—4 Stifterne fastsetter bankens vedtekter. Banken kan ikke konstituere seg før vedtektene er godkjent av Kongen etter § 2 — 5. § 2—5 En selveiende forretningsbank kan ikke begynne sin virksomhet før vedtektene er godkjent av Kongen. Godkjennelse skal nektes dersom vilkårene etter denne lov ikke er oppfylte, hvis bankens kapital ikke antas å stå i rimelig forhold til den virksomhet som banken skal drive, eller dersom det må antas at opprettelse av banken ikke vil tjene allmenne interesser. § 2—6 Med tillatelse av Bankinspeksjonen kan en selveiende forretningsbank ha avdeling eller filial innen den kommune hvor banken har sete, og med tillatelse av Kongen også utenfor denne kommune. § 2 — 5 annet ledd gjelder tilsvarende. § 2—7 Tillatelse som nevnt i §§ 2 — 5 og 2 — 6 faller bort dersom den tillatte virksomhet ikke er påbegynt innen to år fra den dag tillatelsen ble gitt. Kongen kan ta tilbake tillatelse som nevnt i §§ 2 — 5 og 2 — 6 når han mener det er grunn til det fordi bankens styre eller andre organer ikke virker overensstemmende med bestemmelser i denne lov eller bankens vedtekter, eller når det ellers finnes misligheter ved bankens ledelse eller virksomhet. Før dette blir gjort, skal bankens styre ha hatt høve til å uttale seg innen en frist fastsatt av departementet. Når tillatelsen blir trukket tilbake, avvikles banken etter reglene i § 6 — 2. § 2—B Før Kongen gjør vedtak som nevnt i §§ 2 — 5 til 2 —7 skal Norges Bank ha hatt anledning til å uttale seg. § 2—9 En selveiende forretningsbanks vedtekter skal ha bestemmelser om: 1. bankens navn (firma) 2. den kommune hvor banken skal ha sitt sete 3. størrelsen på grunnfondet If. antall medlemmer i representantskapet 5. antall medlemmer i styret 6. hvem som åkal binde banken ved avtale 7. aldersgrense for bankens tillitsmenn og tjenestemenn. § 2—lo Endring av bankens vedtekter kan vedtas av representantskapet når forslag om det er fremsatt i et tidligere møte. Slikt vedtak krever tilslutning fra minst to tredjedeler av de avgitte stemmer. Vedtaket kan ikke settes i verk før det er godkjent av Kongen. § 2—ll Når bankens vedtekter er godkjent, skal de meldes til registrering etter lov It. mai 1890 nr. 6 om handelsregistre, firma og prokura. Også endringer i bankens vedtekter skal meldes til handelsregisteret. Med meldingen skal følge bekreftelse fra styret om at bankens grunnfond er innbetalt i samsvar med bestemmelser gitt med hjemmel i § 2 — 3 fjerde ledd, legitimasjon for styremedlemmene, utskrift av protokollen på stiftelsesmøte eller endringsmøte og bevis for at vedtektene eller endringene av disse er godkjent. Tredje kapittel. Selveiende forretningsbanks organer. § 3—l En selveiende forretningsbank skal ha et reprsentantskap med 15, 30 eller Jf 5 medlemmer. Et representantskapsmedlem tjenestegjør i to år. Medlemmet blir sittende inntil nytt medlem er lovlig valgt, seiv om tjenestetiden er utløpt. Representantskapet bør være allsidig sammensatt og blant annet ha medlemmer fra ulike distrikter og næringer som er berørt av bankens virksomhet. Medlem av styret kan ikke være medlem eller varamedlem av representantskapet. Som medlemmer eller varamedlemmer av representantskapet kan ikke uten samtykke av Kongen velges andre enn norske statsborgere som bor her i riket. Stortinget velger åtte femtedeler av representantskapets medlemmer. Stortinget kan bestemme at disse medlemmer i betsemte banker skai velges av fylkestinget ■ — i Oslo kommunestyret — i det fylket banken har sitt hovedkontor. Fylkestingets valg skjer ved forholdsvalg dersom et medlem 'krever det. Obilgasjonseierforsamlingen velger fire femtendeler av representantskapets medlemmer. Både medlemmene og varamedlemmene skal velges blant obligasjonseier ne eller, dersom banken er stiftet av tre eller flere banker, blant de deltagende bankers aksjeeiere, obligasjonseiere, tillits- eller tjenestemenn. Halvdelen av disse medlemmer velges hvert år. Av og blant de ansatte i banken velges tre femtedeler av representantskapets medlemmer. Kongen gir nærmere regler om dette valget. Uver valggruppe skal velge minst halvdelen så mange varamedlemmer som medlemmer til representantskapet. § 3—2 Representantskapet har den øverste myndighet i banken med mindre annet folger av bestemmelser i denne lov. Representantskapet treffer vedtak om endring i bankens vedtekter (jfr. § 2 — 10). Det treffer vedtak om oppløsning, om sammenslutning med eller overdragelse til eller erverv av annen bank (jfr. § 6 — l). Vedtak som nevnt i dette ledd, krever tilslutning fra minst to tredeler av de avgitte stemmer. Representantskapet fastsetter retningslinjer for bankens virksomhet. Disse retningslinjer skal være generelle instrukser for bankens styre og administrasjon. Representantskapet godkjenner budsjett, fastsetter regnskap og treffer vedtak om godtgjørelse for bankens tillitsmenn og administrer ende direktør. Senest en uke etter vedkommende representantskapsmøte skal styret sende årsregnskapet til kunngjøring i minst en av distriktets alminnelig leste aviser. § 3—3 Representantskapets ordfører eller den han gir fullmakt, kaller sammen obligasjonseierforsamlingen. Innkallelsen skjer til den tid og på den måte vedtektene bestemmer. Forsamlingen velger seiv sin møteleder. Obligasjonseierforsamlingen velger medlemmer til representantskapet (jfr. § 3 — l femte ledd) og avgir uttalelse om de saker som representantskapet forelegger for det. Valget forberedes av en valgkomité som er vaZgt av obligasjonseierforsamlingen. Uver obligasjon gir en stemme. Ingen kan stemme for mer enn en tidel av de stemmeberettigede obligasjoner eller en femdel av de obligasjoner som er representert på forsamlingen. Forsamlingen avgjør tvist om stemmerett. En obligasjonseier deltar ikke i avstemningen om sin egen stemmerett. Valg er de som får flest stemmer. I tilfelle av stemmelikhet foretas loddtrekning. Over forhandlingene i forsamlingen føres protokoll under møtelederens ansvar. Protokollen skal godkjennes og underskrives av møtelederen og to andre deltakere som velges på møtet. Bankinspeksjonen kan erklære et valg ugyldig og gi pålegg om nytt valg dersom et uriktig vedtak av valgmøter eller andre feil kan ha hatt innflytelse på utfallet av valget. Kongen kan gi nærmere regler om obligasjonseierforsamlingen og om kravene til stemmerett. § 3—4 Representantskapet velger blant sine medlemmer ordfører og viseordfører. Representantskapet sammenkaUes av ordføreren. Representantskapet er vedtaksført når minst halvdelen av medlemmene er til stede. For at et vedtak skal være gyldig, må minst en tredel av samtlige av representantskapets medlemmer ha stemt for det. Vedtektene kan stille strengere krav enn bestemmelsene i dette ledd. Ved stemmelikhet gjør ordførerens stemme utslaget. § 3—5 En selveiende forretningsbank skal ha et styre med fra fem til ni medlemmer. Det skal være allsidig sammensatt. Styremedlem må være norsk statsborger og bo her i riket. Kongen kan dispensere fra bestemmelsen i foregående punktum. Den som er umyndig eller som det inntrer forhold for som nevnt i aksjeloven i § 13—19, kan ikke være medlem av styret. Bankens administrer ende direktør skal være medlem av styret. Fler enn en banksjef kan ikke være medlem av styret. Dersom styret har minst sju medlemmer, kan det likevel i vedtektene bestemmes at ytterligere en banksjef skal være medlem av styret. De øvrige styremedlemmer velges av representantskapet. Av disse skal ett medlem være ansatt i banken. Dette medlem skal ha et personlig varamedlem med møte- og talerett. Formann og nestformann velges særskilt. Valget forberedes av en valgkomité som velges av representantskapet og som har medlemmer fra alle tre grupper i representantskapet, jfr. § 3 — l fjerde til sjette ledd. Representantskapets ordfører er formann i valgkomitéen. For det styremedlemmet som velges blant de ansatte i banken, avgir bare representanten for de ansatte i valgkomitéen innstilling. De valgte styremedlemmer tjenestegjør i to år. Et styremedlem blir sittende inntil nytt medlem er lovlig valgt, seiv om tjenestetiden er utløpt. § 3—6 Styret for estar forvaltningen av banken og treffer herunder avgjørelse i de enkelte kredittsaker. Det skal sørge for en tilfredsstillende organisasjon av bankens vfåksomhet og har plikt til å påse at bokføring og formuesforvaltning er gjenstand for betryggende kontroll. Representantskapet kan ikke ta avgjørelse i saker som etter denne paragraf hører under styret. Styret representerer banken utad og tegner dens firma. Disposisjon som styret i forhold til banken er überettiget til å avgi, er ikke bindende for banken dersom medkontrahenten innså eller burde innse at myndigheten ble overskredet og det derfor ville stri mot redelighet å gjøre disposisjonen gjeldende. Styret kan gi styremedlem eller bestemt betegnede ansatte rett til å tegne bankens firma. Det kan bestemmes at rett til å tegne bankens firma bare kan utøves av flere i fellesskap. Annen innskrenkning i retten til å tegne firmaet kan ikke registreres. Vedtektene kan begrense styrets myndighet etter tredje ledd og også direkte gi bestemmelser om fullmakt som der nevnt. Rette til å tegne bankens firma kan når som helst kalles tilbake. § 3—7 Formannen skal sørge for at styret holder møte så ofte som det trengs. Medlem av styret kan kreve at styret sammenkaUes. Formannen leder møtene. Er han eller nestformannen ikke til stede, velger styret møteleder. Styret er vedtaksført når mer enn halvdelen av medlemmene er til stede, med mindre vedtektene stiller strengere krav. For at en beslutning skal være gyldig må minst en tredel av samtlige styremedlemmer ha stemt for den. Ved stemmelikhet gjør formannens eller møtelederens stemme utslaget. Er det stemmelikhet ved valg av møteleder, treffes avgjørelsen ved loddtrekning. Det skal føres protokoll over forhandlingene. Alle som er til stede skal skrive under i protokollen. Styremedlem som ikke er enig i styrets beslutning, kan kreve sin stemmegivning protokollert. § 3—B Representantskapet og styret i fellesmøte gjør vedtak om: 1. opprettelse av filial eller avdelingskontor og nedleggelse av filial eller avdelingskontor i kommunen hvor banken ikke har sitt hovedkontor, annen filial eller avdelingskontor. 2. tilsetting av banksjef som er medlem eller varamedlem av hovedstyret Representantskapets ordfører kaller inn og leder møtene. For gyldig vedtak kreves at både representantskapet og styret er vedtaksføre. Ved stemmelikhet gir ordførerens stemme utslaget. Over forhandlingene føres protokoll under ordførerens ansvar. eller av ordføreren og to andre møtedeltakere som velges på møtet. § 3—9 En selveiende forretningsbank ékal ha minst en banksjef (administrerende direktør). En banksjef tilsettes på oppsigelse, og oppsigelsesf risten må f ra bankens side ikke være lengre enn seks måneder. Administrer ende direktør forestår den daglige ledelse av banken. Den daglige ledelse omfatter ikke saker som etter bayikens forhold er av uvanlig art eller stor betydning. Slike saker kan administrer ende direktør bare avgjøre om styret i det enkelte tilfelle har gitt ham myndighet til det, eller styrets beslutning ikke kan avventes uten vesentlig ulempe for bankens virksomhet. Styret skal i så fall snarest mulig underrettes om saken. Administrer ende direktør representerer banken utad i saker som hører under den daglige ledelse. Disposisjon som han i forhold til banken var überettiget til å avgi, er ikke bindende for banken dersom medkontrahenten innså eller burde innse at myndigheten ble overskredet og det derfor vil stri mot redelighet å gjøre disposisjonen gjeldende. Administrerende direktør skal sørge for at styrets og andre selskapsorganers beslutninger blir utført. Han plikter å rette seg etter styrets pålegg også når det gjelder den daglige ledelse. Styret fører tilsyn med at administrerende direktør oppfyller sine plikter, og fastsetter instruks for ham som skal godkjennes av representantskapet. § 3—lo En selveiende forretningsbanks avdeling utenfor hovedkontorets kommune skal, dersom representantskapet bestemmer det, ha et eget styre med fra fire til sju medlemmer. Avdelingens banksjef er medlem av styret. Ett medlem velges av og blant de ansatte ved avdelingen — dersom avdelingen har 15 ansatte eUer flere — og ett medlem av fylkestinget — i Oslo kommunestyret — i det fylket hvor avdelingen har sitt kontor. For medlemmer av avdelingsstyret gjelder for øvrig de samme bestemmelser som for medlemmer av hovedstyret. Hovedstyret fastsetter instruks for avdelingsstyret. Instruksen skal godkjennes av representantskapet. En selveiende forretningsbanks avdeling eller filial skal, dersom representantskapet bestemmer det, ha et rådgivende distriktsråd. Distriktsrådet velges av representantskapet. Dersom avdelingen har eget styre, slcal valget skje etter innstilling fra avdelingsstyret. distriktsråd kan være felles for flere avdelinger eller filialer. § 3—ll Representantskapet velger en kontrollkomité med minst tre medlemmer og minst ett varamedlem med en funksjonstid på to år. Minst to av medlemmene og ett varamedlem skal være medlem av representantskapet. Medlem av komiteen som velges utenom representantskapet må fylle vilkårene for valg til representantskapet. Ett medlem av komiteen skal i banker med 500 millioner kroner eller mer i forvaltning tilfredsstille de krav som stilles til høyesterettsdommere etter lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene § 51f første ledd, og i banker under denne størrelse tilfredsstille de krav som stilles til dommere etter annet ledd i samme paragraf. Valget av dette medlem skal godkjennes av Norges Bank. Norges Bank kan dispensere fra bestemmelsene i de to foregående punktum. Styremedlem, varamedlem til styret, revisor eller tjenestemann i banken kan ikke velges til medlem eller varamedlem av kontrollkomiteen. Heller ikke kan det velges noen som er umyndige eUer som står i samarbeids-, underordnings- eller avhengighetsforhold tU eller er gift med eller i rett opp eUer nedstigende linjer eller i første sidelinje er beslektet eller besvogret med styremedlem, varamedlem til styret, revisor eUer overordnet tjenestemann i banken. Heller ikke kan det velges noen hvis bo er under konkursbehandling, akkordforhandling eller privat administrasjon. Inntrer forhold som gjør at vedkommende ikke lenger er valgbar, trer han ut av kontrollkomiteen. Istedenfor medlem som trer ut, velges ved første anledning nytt medlem for resten av hans valgperiode. For avdelinger med eget styre kan velges lokale kontrollkomitéer for stedlig kontroll under tilsyn av hovedkomitéen. Kontrollkomiteen skal føre tilsyn med bankens virksomhet og blant annet påse at den folger lov, vedtekter og retningslinjer vedtatt av representantskapet. I den utstrekning den finner det påkrevet, skal komiteen undersøke bankens protokoller, bøker, korrespondanse og beholdninger, så vel bankens egne som deponerte. Styret og revisjonen skal gi kontrollkomiteen alle opplysninger som den mener å trenge for å kunne utføre sitt verv. Kontrollkomiteen møter så ofte som det anses påkrevet for å kunne sikre et effektivt tilsyn. Den skal ikke på forhand gjøre noen kjent med eller gi varsel om når kontroll vil finne sted. Den skal føre en av Bankinspeksjonen autorisert protokoll over sine forhandlinger og skal hvert år gi melding til representantskapet og inspeksjonen om sitt arbeid. Representantskapet skal vedta instruks for kontrollkomiteen. Instruksen skal godkjennes av Bankinspeksjonen. Medlem av'kontrollkomité som gjør seg skyldig i pliktbrudd eller legger for dagen at han ikke er skikket til å utføre sitt verv, skal fjernes av representantskapet. Vedkommende kan anke denne avgjørelsen inn for Bankinspeksjonen. §3—12 Et valgt medlem av eller formann for styre, avdelingsstyre, representantskap eller kontrollkomité kan ikke ha dette tillitsverv i samme bank i et sammenhengende tidsrom lenger enn 12 år, eller ha disse tillitsverv i samme bank i et lengre samlet tidsrom enn 20 år. §3—13 Banksjef eller bestyrer av avdeling eller filial må ikke drive handel, industri eller skipsfart eller delta som ansvarlig medlem eller være styremedlem i selskap som driver slik virksomhet. Han må heller ikke være agent eller kommisjonær for noen som driver slik virksomhet eller f or sikring svirksomhet. Bestemmelsene i første ledd gjelder ikke stilling som styremedlem i selskap som er under administrasjon eller likvidasjon. Bankinspeksjonen kan i særlige tilfelle og etter anbefaling av bankens styre og kontrollkomité gjøre unntak fra bestemmelsene i første ledd. §3—14 Medlem av styre, avdelingsstyre, kontrollkomité, representanskap eller distriktsråd, banksjef eller bestyrer av avdeling eller filial må ikke ta del i behandlingen eller avgjørelsen av noe spørsmål som han seiv eller noen som han er gift med eller så nær i slekt- eller svogerskap med som søskenbarn, har personlig eller økonomisk særinteresse i. Han må heller ikke ta del i behandlingen eller avgjørelsen av noe spørsmål som har økonomisk særinteresse for kommune, selskap, forening eller annen offentlig eller privat institusjon hvis interesser han i egenskap av ordfører, styremedlem, daglig leder, forretningsfører eller partsrepresentant har som oppdrag å ivareta. Reglene i dette ledd gjelder dog ikke ved valg av tillitsmenn eller ved fastsettelse av godtgjørelse for tillitsverv. Før en sak som nevnt, blir behandlet, skal den som ikke har rett til å ta del i behandlingen eller avgjørelsen av saken, si fra om det. Bestemmeisene om aksjer gjelder tilsvarende for grunnfondsobligasjoner og bestemmelsene om aksjeeiere tilsvarende for eiere av grunnfondsobligasjoner. Årsregnskapet fastsettes av representantskapet. §5—2 Overskuddet av en selveiende forretningsbanks virksomhet legges til bankens fond. En selveiende forretningbank kan beslutte å gi leilighetsgaver samt gåver i almennyttig eller liknende øyemed som må anses rimelig når en ser på gavens øyemed, bankens økonomiske stilling og omstendighetene for øvrig. Representantskapet fastsetter retningslinjer om utdeling av gåver for bankens styre og administrasjon. §5—3 Representantskapet skal ansette eller velge revisor eller et revisjonsfirma som arbeider under ansvar av en statsautorisert revisor, til å utføre revisjonsarbeider i banken og til i tilfelle å kontrollere utførelsen av den daglige revisjon. Revisjon skal følge de instrukser og pålegg som gis av representantskapet for så vidt de ikke strider mot bestemmelser gitt i lov eller i medhold av lov eller mot bankens vedtekter eUer god revisjonsskikk. Revisjonen gir sine antegnelser og meldinger gjennom kontrollkomiteen til representantskapet. Revisor som gjør seg skyldig i plitkbrudd eller legger for dagen at han ikke er skikket til å utføre sitt verv, skal fjernes av representantskapet. Vedkommende kan anke denne avgjørelse inn for Bankinspeksjonen. §5—4 Enhver selveiende forretningsbank — unntatt banker som sparebanker eier alle grunnfondsobligasjoner i — skal være medlem av Forretningsbankenes sikringsfond. Sjette kapittel Sammenslutning eller avvikling. §6—l Vedtak om å avvikle virksomheten, om sammenslutning med eller overdragelse til en annen bank eller om å erverve en annen bank skal gjøres etter de regler som er fastsatt i § 2 — lo. Før et slikt vedtak blir godkjent, skal obligasjonseierforsamlingen i banken og fylkestinget — i Oslo kommunestyret — i det fylket banken har sitt hovedkontor, ha hatt anledning til å uttale seg. vanlig lest i distriktet. Ved stiftelsen av en selveiende forretningsbank kan det i vedtektene bestemmes at vedtak som nevnt i dette ledd må godkjennes av obligasjonseierforsamlingen. Slik vedtektsbestemmélse kan ikke endres uten obligasjonseierforsamlingens godkjenning. Sammenslutning med annen bank kan ikke foretas uten at alle kjente skyldnader, unntatt grunnfondsobligasjoner, er sikret, og kan ikke gjennomføres før tre måneder etter siste kunngjøring i Norsk lysingsblad. Når en selveiende forretningsbank har besluttet å avvikle sin virksomhet, skal Bankinspeksjonen oppnevne et avviklingsstyre og kan fastsette nærmere regler for avviklingen. Når avvikling er besluttet, skal banken ved sitt firma på brev, kunngjøringer og andre dokumenter tilføye ordene «under avvikling». Etter at alle bankens skyldnader, herunder grunnfondsobligasjoner, er dekket, skal det overskytende anvendes på den måten som representanskapet med Kongens godkjenning bestemmer. Når avviklingen er gjennomført, legger representantskapet fram sluttregnskap til godkjenning av Bankinspeksjonen, som gir påbud om kunngjøring av det og sender melding til handelsregisteret om bankens opphør. §6—2 Når Kongen i medhold av § 2 —7 har tatt tilbake en banks tillatelse til å drive bankvirksomhet, skal banken slutte med sin virksomhet som bank. Har representantskapet ikke innen tre måneder etter tilbaketakelsen gjort vedtak om avvikling, sammenslutning eller overdragelse til annen bank, skal Bankinspeksjonen erklære banken oppløst og oppnevne en eller flere personer til å foreta avvikling på bankens bekostning. §6—3 Konkurs og akkordforhandling kan ikke åpnss i en selveiende forretningsbank. Hvis en banks styre har grunn til å tro at banken ikke kan klare sine skyldnader ettersom de forfaller, eller en revidert balanse viser at banken har tapt mer enn 25 prosent av grunnfondet, skal det straks sende melding om det til Bankinspeksjonen. I meldingen skal gjøres rede for grunnen til vanskelighetene og ellers gis de opplysninger som antas å være av betydning for en vurdering av stillingen. §6—4 Lov 2lf. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker §§ 35 — Jfl skal gjelde tilsvarende for selveiende forretningsbanker. Sjuende kapittel Ansvars- og straff ebestemmelser. §7—l Først når en selveiende forretningsbank er registrert, kan den få andre rettigheter og skyldnader enn de som følger av stiftelsesgrunnlaget. Skyldnader som er stiftet på bankens vegne før registrering en, blir bindende for banken fra registreringen. I mellomtiden hefter de som har stiftet skyldnaden, personlig og solidarisk, dersom ikke noe annet må anses avtalt med kreditor. §7—2 Representantskapet kan vedta at et medlem av styret inntil videre ikke skal gjøre tjeneste. Om vedkommende endelig skal fratas sitt verv, skal snarest mulig avgjøres i et nytt møte med representantskapet. For gyldig vedtak skal det i begge disse tilfelle være minst to tredels flertall, dersom vedtektene ikke bestemmer at slike vedtak kan gjøres med et mindre flertall. Styret kan vedta at en banksjef inntil videre ikke skal gjøre tjeneste. Vedtaket skal snarest mulig forelegges representantskapet til behandling etter reglene i første ledd. §7—3 Tillits- og tjenestemenn og revisorer som overtrer bestemmelsene i denne lov eller forskrifter gitt med hjemmel i loven, eller som medvirket til en slik overtredelse, straffes med bøter eller under særdeles skjerpende omstendigheter med fengsel inntil tre måneder hvis handlingen ikke går inn under noen strengere straffebestemmelse. Overtredelse er straffbar også når den er begått av uaktsomhet. Attende kapittel Ikrafttredelsesbestemmelser. Endring i andre lover. §B—l Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan gi nærmere regler om gjennomføringen av loven. §B—2 Når loven trer i kraft, gjøres følgende endringer i andre lover: 1. Lov 17. mai 1890 nr. 6 om Handelsregistre, Firma og Prokura § 35 første ledd bokstav d skal lyde: d. Sparebanker og selveiende forretningsbanker. omdanningen bindende for banken og dens medkontrahent er. 4. Lov 4. juni 1976 nr. 59 om aksjeselskaper. §18—lnr.l skal lyde: 1. Sparebanker og selveiende forretningsbanker 5. Lov 10. juni 1977 nr. 60 om endringer i lov 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker II § 1 tredje ledd skal lyde: For forretningsbank som omdannes til selveiende institusjon innen tre år fra 1. januar 1918 skal løsningssummen etter § 31 tredje ledd være minst det vederlag som blir fastsatt etter overgangsreglene § 2. Presidenten: Under debatten har sakens ordfører, hr. Syse, på vegne av de ikke-sosialistiske medlemmer av finanskomiteen satt fram følgende forslag, som finnes på side 6 i innstillingen: «Otprp. nr. 22 for 1977—78 bifalles ikke.» Presidenten går ut fra — det er også drøftet med sakens ordfører — at avstemningen kan skje på følgende vis: Innstillingens punkt A i sin helhet tas opp til votering. De som stemmer mot komiteens innstilling, stemmer da for representanten Syses forslag. Votering : Komiteens innstilling bifaltes med 48 mot 48 stemmer, idet presidentens stemme gjorde utslaget. Videre var innstillet: B. lov om endring i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven). I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt skal følgende bestemmelse lyde: § 26 bokstav u: Sparebanker og andre selveiende finansieringsforetak dog ikke selveiende forretningsbanket, samt foreninger av låntakere (kredittforeninger, hypotekforeninger). Presidenten: Sakens ordfører har i innstillingen varslet at dersom hans forslag skulle falle, vil de ikke-sosialistiske medlemmer av finanskomiteen stemme for komiteen innstilling under B. Votering : 1. Komiteens innstilling under B bifaltes enstemmig. : 2. Lovoverskriftene og lovene i sin helhet bifaltes enstemmig. Presidenten: Odelstingets vedtak vil bli sendt Lagtinget. Den reglementsmessige tid er på det nærmeste omme. Presidenten foreslår at forhandlingene nå blir avbrutt, og at Odelstinget fortsetter behandlingen av dagens kart i møtet i ettermiddag. — Dette anses bifalt. President: Per Karstensen. Dagsorden : De gjenstående saker på dagens kart (nr. 14). Valg av settepresident. Presidenten : Da både Odelstingets president og varapresident vil være fraværende under dette møtet, vil presidenten foreslå at det blir valgt en settepresident og ber om forslag. Lars Korvald: Jeg tillater meg å foreslå Knut Haus. Presidenten: Knut Haus er foreslått. Andre forslag er ikke fremkommet. Votering : Lars Korvalds forslag bifaltes enstemmig. Sak nr. 6. Innstilling fra finanskomiteen om lov om endringer i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) m. fl. (Innst. O. nr. 26, jfr. Ot.prp. nr. 23). Jan P. Syse: De tre ikke-sosialistiske partier har en dissens i denne sak. Denne dissensen må ses i sammenheng med den foregående sak og er en forlengelse av det standpunkt som vi der tok, og som ble nedstemt. På bakgrunn av det vedtaket som ble fattet i den foregående sak, finner vi at vi kan fråfalle vår dissens i denne sak. Presidenten: Flere har ikke forlangt ordet. Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slike vedtak til lover: A. 1 o v om endringer i lov nr. 8 av 18. august 1911 om skatt av formue og inntekt (skatteloven). I lov nr. 8 av 18. august 1911 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) skal følgende bestemmelser lyde: I § 37 bokstav c siste punktum: spareinnskudd i samvirkelag, obligasjoner i statens spareobligasjoner, norske ihendehaverobligasjoner, innskudd i fast organiserte innenlandske spareforeninger, grunnfondsobligasjoner i forretningsbanker, innskudd i overformynderiets fellesmasse og aksjer som etter reglene i denne lov blir å skattlegge hos eieren. § 37 bokstav e: Livsforsikringspoliser blir bare å skattlegge for det samlede beløp som polisene lyder på ut over følgende grenser: kr. 50 000 for skattepliktige i klasse 1 kr. 100 000 for skattepliktige i klasse 2 og for skattepliktige i klasse 1 som nevnt i § 76 og § 77 nr. I—4, samt for ektefeller hvorav den ene lignes etter § 16 fjerde eller femte ledd. I forhold hertil ansettes polisene til en brøkdel av den samlede gjenkjøpsverdi, som de etter forsikringens art faktisk har. Avtale eller forsikringsvilkår om at forsikring ikke kan kreves gjenkjøpt, er uten betydning. Er gjenkjøpsverdien ikke tilfredsstillende opplyst, fastsettes den ved skjønn. Nærmere regler herom utferdiges av vedkommende regjeringsdepartement. Livsforsikringspoliser, som er tegnet til fyldestgjørelse av tvungne innskudd i pensjonskasse eller enkekasse, medregnes ikke ved formuesansettelsen. I øvrig kan vedkommende regjeringsdepartement, når det finner det ønskelig, gi bestemmelse om at enkelte arter av livsforsikring skal være unntatt fra formuesbeskatning. H Denne lov trer i kraft straks. B. lov om endring i lov nr. 71 av 19. juni 1969 om særregler for skattlegging av aksjeselskaper og aksjonærer. I lov nr. 71 av 19. juni 1969 om særregler for skattlegging av aksjeselskaper og aksjonærer skal følgende bestemmelse lyde: I § 3 annet ledd nytt annet punktum: Som utbytte skal ikke regnes grunnfondsobligasjoner eller kontanter som er vederlag for innløsning av aksjer ved omdanning av en forretningsbank til selveiende institusjon i henhold til § 31 annet og tredje ledd i lov av 24. mai 1931 nr. 2 om forretningsbanker. II Denne lov trer i kraft straks. C. lov om endring i lov nr. 99 av 10. desember 1971 om midlertidig tillegg til skatteloven av 18. august 1911. I I lov nr. 99 av 10. desember 1971 om midlertidig tillegg til skatteloven av 18. august 1911 skal f ølgende bestemmelse lyde: ny §7a Kontantutløsning av aksjer ved omdanning av en forretningsbank fra aksjeselskap til selveiende institusjon i henhold til § 31 tredje ledd i lov av 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsban- skal anses som salg av aksjer etter denne lov. Skatt etter foregående punktum skal dog ikke settes høyere enn den skatt som ville blitt utlignet om utdelingen var blitt ansett som utbytte etter § 3 i lov av 19. juni 1969 nr. 71. Salg av grunnfondsobligasjoner som en aksjonær har ervervet ved ombytting av aksjer ved omdanning til selveiende forretningsbank skal også anses som salg av aksjer. Ervervstidspunktet og kostprisen for de innbyttede aksjer legges til grunn ved beregning av gevinst eller tap. II Denne lov trer i kraft straks. Votering : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Odelstingets vedtak vil bli sendt Lagtinget. Sak nr. 7. Innstilling fra administrasjonskomiteen om lov om behandling av forbrukerkjøpstvister. (Innst. O. nr. 20, jfr. Ot.prp. nr. 16). Inger Lise Gjørv (ordfører for saken): Bak dette lovforslaget ligger erfaringer og klare behov. Gjennom en rekke år har vi i Norge utviklet et lovverk og et apparat til hjelp for forbrukeren i kjøpstvister. Denne loven som Odelstinget i dag har til behandling, innebærer ikke noe radikalt nytt prinsipp; loven danner taket på det byggverk Stortinget tidligere har reist. Blant lover i dette byggverket kan nevnes angrefristloven, markedsloven og endringer i kjøpsloven. Gjennom utbyggingen av Forbrukerrådet sentralt og ved distriktskontorene har en langt på vei også fått et apparat til å trygge forbrukerens lovfestede rettigheter. Forbrukerrådet ble opprettet i 1953, og hurtig kom henvendelser og klager fra forbrukere til å innta en sentral plass i rådets virksomhet. Tallet på klagehenvendelser vokser stadig fra år til år. I 1960 lå det på rundt 1 000 — i 1976 mottok Forbrukerrådet ca. 49 000 klagehenvendelser totalt. Utviklingen av distriktskontorene, som innebærer at den enkelte forbruker kommer nærmere rådet, har klart bidratt til denne veksten. I alminnelighet tas en henvendelse bare opp til behandling dersom kjøperen på forhand har reklamert overfor selgeren. Det stilles ikke formelle krav til kjøpereng reklamasjon, f. eks. krav om skriftlighet. Det er tilstrekkelig at kjøperen forgjeves har henvendt seg til vedkommende forretning med sin klage. Uten omkostninger for kjøperen iverksetter Forbrukerrådet sakkyndige undersøkelser og innhenter sakkyndige uttalelser om dette anses nødvendig og rimelig. På grunnlag av det materialet som fremkommer og de opplysninger partene har gitt, forestår Forbrukerrådet en rettslig prøving av klagen. Dersom klagen anses berettiget, henstilles det til selgeren å imøtekomme kjøperens krav. Gledelig er det at de fleste kjøpstvister løses gjennom forhandlinger mellom Forbrukerrådet og partene. En vesentlig svakhet ved Forbrukerrådets klagesaksbehandling er at rådet i enkelte tilfeller kommer til kort på grunn av manglende myndighet til å oppnå kontakt med selgere som vegrer seg mot dette. En annen årsak til at Forbrukerrådets behandling av klagesakene ikke er så effektiv som ønskelig, er at rådets kompetanse ikke strekker seg lenger enn til å gi veiledende uttalelser. En har ikke mulighet til å stille partene overfor et rettslig bindende standpunkt. Det organ som her foreslås opprettet, Markedsrådets utvalg for forbrukerkjøpstvister, synes å kunne bli et enkelt og effektivt organ for å tilfredsstille dette behovet. Erfaringene forteller klart at det i forbrukerkjøpstvister er behov for et alternativ til domstolene. Det store antall klagesaker behandlet i Forbrukerrådet — de meget få klagesaker fremm et for ordinære domstoler — viser klart dette. Det er nok flere årsaker til at forbrukerne ser seg mest tjent med å få kjøpstvister behandlet utenom de ordinære domstoler. Jeg tror mange viker tilbake for den høytid og formalisme som preger saksbehandlingen ved de ordinære domstoler, og at de føler dette apparatet mer er skapt for de virkelig store problemer. kvalitetsmessige siden av varen. En tredje årsak er den vesentlige tid som vil gå med, også for klageren, når saken fremmes ved det ordinære domstolapparat. Den vesentligste årsaken er vel likevel de omkostninger en domstolbehandling oftest vil medføre. Forbrukerkjøpstvister dreier seg vanligvis om relativt små økonomiske verdier. Likevel vil en vanlig forbruker være avhengig av advokatbistand om han fremmer sin sak ved herreds- eller byretten. Den Norske Advokatforening opererer nå med veiledende sats på kr. 3 000 for bistand i en slik sak, men hvis saken ikke er helt ukomplisert, vil lett beløpet bli langt høyere. For en forbruker kan derfor inndrivelsesomkostningene lett bli større enn verdien på den gjenstand tvisten dreier seg om, og saksanlegget vil i stor grad bli avhengig av forbrukerens økonomiske evne. Riktignok er det slik at den som vinner en sak, har krav på å få sine omkostninger dekket av motparten. Men en har jo aldri noen garanti for å vinne. Tvert imot kan det gå så galt at en må erstatte motparten de omkostninger denne har hatt. Og seiv om en skulle vinne saken, vil sannsynligheten for at en ikke får dekket sine omkostninger, fremstille seg som nokså stor. For det første skal hver av partene som hovedregel bære sine egne omkostninger når en sak dels vinnes, dels tapes. Det samme gjelder der saken er så tvilsom at den tapende part har fyllestgjørende grunn til å la den komme for retten. Ofte er det altså mye å tape og lite å vinne om en går til det vanlige domstolapparat med en forbrukerkjøpstvist slik reglene nå er. Uten det alternativ Forbrukerrådets klagesaksbehandling utgjør for forbrukerne, ville dette være et omfattende rettssikkerhetsproblem. Jeg forstår flertallet i komiteen slik at det ikke er blitt motstander av det alternativ til vanlig domstolbehandling som Forbrukerrådets klagesaksbehandling er, men at flertallet ønsker saken skal begynne på nytt og gjennom det vanlige domstolapparat i de saker der Forbrukerrådets behandling av tvisten ikke fører fram til en frivillig ordning mellom partene. Det er vanskelig å respektere dette standpunkt all den tid erfaringene jo så klart viser at forbrukerne ikke har sett seg tjent med denne løsningen. Og når flertallet i komiteen i første rekke viser disse sakene over til forliksrådene, er det mot bedre vitende. Oppgåver fra Statistisk Sentralbyrå — Sivilstatistikk 1976 — viser at forliksrådene, slik de i dag er organisert og fungerer, er særdeles lite tjenlige til å løse forbrukerkjøpstvister. til, men flertallet blir meget svevende når det skal finne alternative løsninger. Dette er kanskje ikke så rart, for deres antydede løsninger danner jo et så klart logisk brudd med deres egen argumentasjon når de avviser loven, at det må sjenere seiv sondører. Deres argument er bl. a. at den løsning mindretallet i komiteen går inn for, vil påføre det offentlige økte utgifter, ikke store — men dog! Skal imidlertid sondørenes alternativ — sportelfritak og utbygging av reglene for fri sakførsel — løse forbrukernes problemer i den aktuelle type saker, vil det bety offentlige utlegg av en helt annen og vesentlig størrelsesorden. Men plutselig er altså den samfunnsøkonomiske bekymring feid inn under teppet. Flertallets andre alternativ er kanskje mer troverdig, men desto mer svevende. «Eventuelle andre tiltak» kaller flertallet dette alternativet. Noe mer presise og forpliktende formuleringer burde vel kunne forventes i en innstilling — seiv av sondører ? Komiteens flertall sier i sine merknader side 5: «Den foreslåtte ordningen betyr sentralisering av en type konfliktløsning som bør foregå lokalt. Forliksrådene og by- og herredsrettene har innsyn i lokale forhold som gir bedre forutsetninger for å finne frem til elastiske og forstandige løsninger enn hva man med rimelighet kan vente av et eventuelt utvalg innen markedsrådet i Oslo.» Flertallet har her valgt å se bort fra de vanskeligheter vernetingsreglene vil reise. Forbrukeren vil i mange tilfeller ikke kunne henvende seg til sin lokale domstol. En forbruker som bor på Inderøy og har kjøpt et Oslo-produsert TV-apparat i Trondheim f. eks., må anlegge sak i Oslo byrett om han går på produsenten, i Trondheim byrett om han går på selger. Sorenskriveren i Inderøy vil aldri være kompetent i denne sak. Når Høyres medlemmer i komiteen velger å avvise denne loven, er ikke det overraskende. Høyre har alltid latt en ensidig interesse for næringslivet — produsent og selger — veie tyngre enn hensynet til den vanlige forbruker. Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har imidlertid, på linje med Arbeiderpartiet, arbeidet aktivt for forbrukernes interesser. Det synes som om det er bakenforliggende og overordnede politiske motiver som nå får komiteens medlemmer fra disse partiene til å bryte med Kristelig Folkepartis og Senterpartiets fortid på dette området. Men vi ante mønsteret alt under budsjettdebatten i høst, og dette bekreftes nå: Forbrukerpolitikk er blitt sondørpolitikk, dvs. høyrepolitikk. Det skal bli spennende å se om mønsteret holder seg også i de forbrukersaker vi senere får til behandling. Til slutt noen kommentarer til et par punkter i innstillingen. På side 4 og 5 sier komiteen: «Komiteen har merket seg at uttrykket «forbrukerkjøp» i proposisjonen også omf atter kjøp og salg mellom privatpersoner. Dermed er definisjonen utvidet i forhold til Lov av 24. mars 1972 nr. 11 om angrefrist ved forbrukerkjøp. Komiteen vil understreke ønskeligheten av at man i lovgivningen tilstreber entydig bruk av sentrale begreper. Dette behovet synes særlig påtrengende i den delen av lovgivningen som må antas å ha generell interesse, og som regulerer alminnelige menneskers plikter og rettigheter, f. eks. lover som berører forbrukerspørsmål. Når nye definisjoner innføres ville det være ønskelig å justere parallelle uttrykk i tidligere lovgivning samtidig.» Denne merknad er ikke ment som en kritikk av det foreliggende lovforslag, men komiteen har med dette ønsket å henlede berørte departementers oppmerksomhet på det problem lekfolk kan få, om tidligere lover ikke ajourføres når nye lover endrer innholdet i juridiske begrep. Det er ønskelig at en ajourføring av tidligere lovverk finner sted umiddelbart. På side 7 i innstillingen sier komiteens mindretall: «Mindretallet viser til de utredninger som nå blir foretatt i regi av Justisdepartementet med sikte på å forenkle rettergangen i saker om mindre økonomiske verdier («Småkravsutvalget»), og ser ikke bort fra at en i framtida kan finne løsninger innen det vanlige domstolsapparat som kan bli så gode at det her foreslåtte organ blir mindre påkrevet. Slike eventuelle løsninger ligger sannsynligvis så vidt langt inn i framtida at det nå må være riktig å fullføre en løsning for forbrukerkjøpstvister slik det her er foreslått.» Komiteens mindretall viser med dette at det er levende opptatt av å finne best mulige løsninger på forbrukernes problemer, og ser fram til at også det ordinære domstolapparat bedre kan tjene forbrukeren i kjøpstvister enn tilfellet er nå. Ideelt sett kunne en ønske å vurdere de forslag Justisdepartementet eventuelt kommer til etter at Småkravutvalget har avsluttet sitt arbeid, i sammenheng med det her foreliggende forslag. Mindretallet har imidlertid ikke funnet det ansvarlig å utsette en løsning. Men mindretallet vil ønske forslagene velkommen til seriøs og apen vurdering når de eventuelt måtte foreligge. markedet. Dette lovforslaget hører inn i denne sammenheng. Jeg tilrår derfor Odelstinget å vedta det foreliggende forslag til lov om behandling av forbrukerkjøpstvister. På vegne av mindretallet i komiteen vil jeg sette fram det forslag som er tatt inn i innstillingen. Presidenten: Fru Gjørv har tatt opp det forslag som finnes i innstillingen på sidene 10, 11, 12 og 13. Georg Apenes: Når man lyttet til fru Gjørvs saksfremstilling nå, kunne man være fristet til å trekke den slutning at det såkalte Småkravutvalgets innstilling allerede er tilgjengelig. Det er den imidlertid ikke. Det forslaget Odelstinget i dag er invitert til å ta stilling til, har bakgrunn i en utredning som ble lagt frem fra et utvalg i desember 1973 om behandling av forbrukerkjøpstvister. Utvalget, populært kalt Kristen Andersenutvalget, fremmet forslag om at det skulle opprettes en særlig domstol for forbrukertvister. Dette møtte motbør da utredningen var ute til uttalelse, og departementet skar forslaget ned til et forslag om et nytt forvaltningsorgan isteden. Det var i overensstemmelse med Forbrukerrådets og Justisdepartementets standpunkt. Det ble vist til «den generelle holdning i tiden», som visstnok innebærer en slags oppfordring til måtehold når det gjelder å opprette nye organer. Denne betraktning er så visst ikke usympatisk. Men særlig meget realitet får den ikke når den faktisk resulterer nettopp i opprettelsen av et nytt organ. Det er riktignok et underorgan under Markedsrådet det er tale om, og departementet forsøkte å gjøre selvstendigheten mindre iøynefallende ved i lovteksten å kalle underorganet det samme som selve organet. Men resultatet er klart nok, om man kaller en spade en spade: Det skal opprettes et nytt forvaltningsorgan som skal tillegges en viss begrenset domsmyndighet — meget begrenset, kan man si. Jeg må tilstå at jeg har gjort atskillige anstrengelser i de senere ukene for å få klarlagt det egentlige behovet for dette nye organet. Hittil har imidlertid anstrengelsene vært forgjeves. Verken i Andersen- utvalgets utredning eller i proposisjonen finner man belegg for påstanden om at det er behov for en separat saksbehandling som «kan danne naturlig sluttsten på Forbrukerrådets klagesaksbehandling». Av proposisjonen fremgår det at man savner pålitelig statistikk for hvor mange selgere eller kjøpere som ikke innretter seg etter Forbrukerrådets løsningsforslag. på(Apenes) litelighet, men synes likevel at det bør nevnes at det av en statistisk oversikt, inntatt i St. meld. nr. 38 for 1977—78 om virksomheten i forbrukerinstitu sjonene 1976, fremgår at det i meldingsåret var 174 saker av vel 4 000 f erdigbehandlede der klager hadde fått medhold av Forbrukerrådet, men uten at saken likevel var blitt ordnet, fordi motparten såtte seg på bakbena. I 174, eller 2,8 pst., av disse tilfeller ville klageren da ha stått sterkere med et såkalt eksigibelt dokument — et dokument som kunne sette ham eller henne i stand til å tvangsgjennomføre medholdet som man hadde oppnådd i Forbrukerrådet. Nå er det imidlertid slik at det foreslåtte tvistbehandlende organet ikke blir noen domstol, men et forvaltningsorgan. Og dermed vil forbrukertvistutvalgets kjennelse senere kunne bringes inn for domstol — ikke som anke, men som en helt ny sak. Hvor mange av de 174 sakene i 1976 som ville endt for domstol, kan man ikke vite, men det er grunn til å regne med at det ikke ville være et helt übetydelig antall. Desto færre ville de sakene da være som dermed fikk sin endelige løsning i og med Forbrukertvistutvalgets behandling — antakelig et sted mellom 100 og 150. Spørsmålet er da om det er rimelig å opprette et eget utvalg med egne ansatte for å imøtekomme dette etter mitt skjønn temmelig begrensede behovet. Komiteens flertall mener «nei». Dermed er det ikke sagt at ikke endog et antatt beskjedent behov for rask, billig og grei behandling av kjøpstvister har krav på vår oppmerksomhet. Men før man bygger opp og — det må man regne med — senere bygger ut spesialinstitusjoner for behandling av en begrenset kategori sivilrettslige tvister, er det etter flertallets mening naturlig å se hva man kan oppnå ved å gjøre allerede eksisterende institusjoner raskere, smidigere og mer effektive. I flertallsinnstillingen vises det spesielt til forliksrådenes adgang til å avsi dom. I en referanse til en ennå ikke publisert analyse av forliksrådene sier departementet at man der har vist seg meget tilbakeholden når det gjelder å bruke adgangen til å avsi dom. Javel, det er sikkert riktig. Men hvorfor er det nå slik, og hva kan man gjøre for å stimulere til mer utstrakt bruk av dom i forliksråd ? Herom tier departementet. Det later ikke en gang til at man har interessert seg for den siden av problemstillingen. forslag om, som også fru Gjørv så rørende skildret i sitt innlegg. Det er også grunn til å se forslagene om å spesialbehandle kjøpstvister i sammenheng med andre rettsområder, der det saklige behovet er til stede for å utvikle en raskere og billigere saksbehandling og fremfor alt enklere saksbehandlingsregler. Dem er det så visst ikke så rent få av, og de er heller ikke mindre iøynefallende. Stikkordet Trygderetten burde være tilstrekkelig illustrasjon. Men enhver som har vært borte i institusjonalisert konfliktløsning i vårt samfunn, vet at den ofte er mer tidkrevende, mer komplisert og mer kostbar enn ønskelig kunne være. Det er vel og bra at man ønsker å gjøre løsningen av en kategori tvister raskere og billigere, seiv om det — som jeg tidligere har påvist — ikke er så helt sikkert at løsningen blir særlig varig når den straks kan bringes inn for domstol. Men samfunnet burde vel egentlig nære den samme omsorg for alle typer rettstvister. Derfor er det at flertallet i komiteen peker på generelle virkemidler som forenkling av prosessreglene, styrkelse av bemanningen, styrkelse av ordningen med fri sakførsel og fritt rettsråd, lavere sportler for småsaker osv. Dette er et arbeid som allerede er under utvikling, og som vi burde ha tålmodighet og foranledning til å avvente resultatene av — tiltak som på sikt vil komme alle de såkalte små sakene og behandlingen og løsningen av dem til gode. I og med dette forslaget legges det nå opp til en særbehandling som ved første øyekast kan synes sympatisk, men som savner saklig begrunnelse etter vår mening. Jeg vil også henlede oppmerksomheten på en annen betenkelig side ved det fremlagte forslaget, som etter min mening blir særlig iøynefallende om forslaget ses i sammenheng med St. meld. nr. 44 for 1977—78, Om forbrukerpolitikken, som for tiden er under behandling i administrasjonskomiteen. I denne stortingsmeldingen tas det opp forslag om en eller annen form for sammenslutning av de fire forbrukerinstitusjonene vi har i dag, nemlig Forbrukerrådet, Forbrukerombudsmannen, Varefakta-Komiteen og Statens institutt for forbruksforskning, SIFO. En gjennomføring av en slik sammenslutning reiser en rekke prinsipielle spørsmål knyttet til det man kan kalle arbeidsdelingen i et liberalt demokrati. Det er f. eks. Forhandlinger i Odelstinget nr. 9. 1978. Em. 14. mars — Lov om beh. ren interesseorganisasjon til å forvalte lover i dette landet. Forbrukerrådet er pr. i dag intet forvaltningsorgan. Det er en forbrukerpolitisk interesseorganisasjon hvis oppgave det er å inspirere og prosedere reformer. Riktignok er det statsfinansiert og i sin tid opprettet ved kgl. resolusjon, men noen forvaltningsoppgåver har det hittil ikke vært pålagt. Forslaget til lov om behandling av forbrukerkjøpstvister innebærer bl. a. at Forbrukerrådet utnevnes til forvaltningsorgan, idet rådet — etter lovforslagets system — skal være obligatorisk meklingsinstans før eventuelt Markedsrådets forbrukertvistutvalg får saken til behandling. Det er i og for seg ingen grunn til å betvile at Forbrukerrådets juridisk/økonomiske kontor vil kunne gjøre en utmerket jobb også i en slik sammenheng, likesom det gjennom årene uten annen autoritet enn sin egen saklige tyngde har lykkes å bidra til praktiske løsninger av tusenvis av tvister gjennom minnelige ordninger. Det er heller ikke så helt usannsynlig at Forbrukerrådet med tiden vil skifte status og kanskje utvikle seg til å bli et forvaltningsorgan. Men det hadde vært en fordel om man hadde bestemt seg for et mønster i arbeidsdelingen mellom forvaltning og interesseorganisasjon før man faktisk begynte å utdele forvaltningsoppgåver til en i prinsippet privat pressgruppe. Det man nå inviterer til, er å fatte et vedtak som gjør at den fremtidige utvikling som Stortinget om noen måneder skal drøfte og ta stilling til på grunnlag av St. meld. nr. 44, diskonteres. Og det ville undre meg meget om vi ikke nettopp i den debatten fra dem som synes det er helt i sin orden at offentlig forvaltning og ideologisk orienterte interessegrupper eltes sammen i samme fat, vil få høre at prinsipielle bekymringer utelukkende har akademisk interesse ettersom jo Forbrukerrådet allerede er forfremmet til forvaltningsorgan. Det burde være i demokratiets sanne interesse at vi opprettholdt forholdsvis klare og greie skiller mellom forskjellige typer institusjoner i samfunnet. Det er partienes og interesseorganisasjonenes rett og plikt å arbeide for politisk forandring. Hvis det også skal bli en del av forvaltningens mandat, vil det i beste fall skape forvirring, i verste fall skape forutsetninger for en politisk selvstendig og målbevisst forvaltning som vil kunne pådra de konstitusjonelle organer voksende styringsproblemer. Tom Thoresen: foreliggende forslag til lov om behandling av forbrukerkjøpstvister skulle være klar og allment akseptert. Det det gjelder, er å styrke den enkelte forbrukers stilling overfor «motparten» i varehandelen. Personlig ser jeg denne loven som en naturlig videreføring av det lovverket vi i de senere år har fått for å gi økt forbrukervern. Men det vesentlige kan ikke være å påvise at forbrukeren har rett i den enkelte sak, men å sørge for at han eller hun får retten sin i det enkelte tilfelle. I denne sammenheng er det utilfredsstillende at man ikke har noe organ som kan avgjøre slike tvister, idet Forbrukerrådet bare kan avgi veiledende uttalelser. Komiteens flertall avviser opprettelsen av et. forbrukertvistutvalg under Markedsrådet, og ønsker heller å henvise forbrukertvistene til ordinær domstolsbehandling. Personlig er jeg svært skeptisk til at dette er den heldigste løsning. Vi må være oppmerksom på at en god del av disse forbrukerkjøpstvistene gjelder forholdsvis små beløp, og at det vanlige rettsapparat da lett kan virke litt «overdimensjonert». Professor Jo Hov har i en artikkel i «Lov og Rett» nr. 5 for 1977 diskutert disse problemene, og jeg tillater meg å sitere f ølgende: «At tvister om små krav umiddelbart fremstår som et særlig rettspolitisk problem, kan ha flere årsaker. For det første kan det tenkes at den høytid og den formalisme som preger saksbehandlingen ved de alminnelige domstoler har skapt forestillinger hos folk om at det å søke rettens hjelp er et så alvorlig skritt at det bør forbeholdes de virkelig store problemer. Men den vesentligste årsaken til at de små krav oppfattes som spesielt problematisk, er sikkert de omkostninger som en eventuell inndrivelse ved domstolenes hjelp vil føre med seg. Jo mindre kravene er, jo oftere vil omkostningene ved inndrivelsen føre til at det ikke er umaken verdt å gjøre dem gjeldende, iallfall ikke ved de ordinære domstoler.» Jeg tror at disse psykologiske faktorer er av stor viktighet for folk flest. De samme innvendinger rammer etter min oppfatning en henvisning av slike saker til forliksrådene. Praksis viser jo her at disse bare i unntakstilfeller benytter seg av sin rett til å avsi dom. Ifølge sivilrettsstatistikken for 1976 gjaldt dette for det året f. eks. bare 1,4 pst. av de behandlede sakene, om vi holder uteblivelsesdommene utenfor. På den annen side ble 11,6 pst. vist til rett. høyere enn tallet på saker hvor dom ble avsagt, skulle tilsi. Det synes derfor åpenbart at en henvisning av mindre forbrukerkjøpstvister til forliksrådene måtte få til følge en omorganisering av disse. 81. a. av disse grunner finner jeg det rimelig at det blir opprettet et eget organ mer «skreddersydd» for de mindre f orbrukert vister. Endelig innvender komiteens flertall at ordningen med et forbrukertvistutvalg kan forsinke og fordyre behandlingen av slike tvister. Personlig tror jeg at dette er en noe forhastet slutning. Riktignok er det slik at avgjørelser innen en fire ukers frist kan ankes inn for det ordinære domstolsapparat. Dette borger for rettssikkerheten i systemet. Jeg tror imidlertid at etter hvert som Forbrukertvistutvalget får innarbeidet seg, vil dette fatte så fornuftige avgjørelser at anker vil bli unntaket og ikke regelen. På denne måten kan en få en forholdsvis enkel saksbehandling, og ikke minst en saksbehandling som ivaretar den lille forbrukers interesser i systemet. Presidenten: Det har meldt seg en lang rekke talere. Presidenten foreslår at de som heretter tegner seg, får en taletid på inntil 3 minutter. — Det anses bif alt. Åge Ramberg (komiteens formann): Det har i de siste tiårene vært en rask utvikling i vår forbrukerpolitikk, og utgangspunktet for vårt syn på denne politikken har vært at vårt forbruk er en del av samfunnets velferd. Vår levestandard avhenger av en rekke levekårsfaktorer, og forbruket er en av disse faktorene når det gjelder tilfredsstillelse av visse menneskelige behov. Utviklingen av vår forbrukerpolitikk må ses i lys av den utvikling vi har hatt i vårt samfunn for øvrig. Vi har hatt en betydelig vekst i det private forbruket, og det er på mange mater blitt vanskeligere å være forbruker på grunn av varers og tjenesters økte betydning og mangfoldighet. Vi har i de senere årene fått vedtatt en del lover som tar sikte på å bedre forbrukernes situasjon som kjøpere av varer og tjenester. Dette gjelder lov om merking av forbruksvarer, lov om angrefrist ved visse avtaler om forbrukerkjøp og lov om kontroll med markedsføring. Dessuten er kjøpsloven endret, og i forbindelse med forsinkelser og mangler ved salgsgjenstander har kjøperen nå visse minimumsrettigheter som ikke kan fraskrives ved avtale, og videre er lengste reklamasjonsfrist utvidet fra ett til to år. På tross av at forbrukerne i større grad har fått bedret sine rettigheter, oppstår det stadig forbrukerkjøpstvister. en finne at av de 6 255 sakene som Forbrukerrådet sluttbehandlet i 1976, var det bare i 174 eller i ca. 2,8 pst. av tilfellene at forbrukeren ville stått sterkere overfor selgeren med et juridisk tvangsgrunnlag. Vi har i dag en rekke konfliktløsende organer som forbrukerne kan benytte seg av. Jeg nevner da forliksrådene, de vanlige domstolene, Forbrukerrådet og bransjerådene. Men Forbruker- og administrasjonsdepartementet mener at dette ikke er tilstrekkelig, og vil innføre et nytt, uavhengig forvaltningsorgan som kan fatte vedtak med bindende virkning i tvister som gjelder forbrukerkjøp. I Ot. prp. nr. 55 for 1976—77 foreslår Forbruker- og administrasjonsdepartementet at behandlingen av disse forbrukerkjøpstvister skal legges til et utvalg av det nåværende Markedsrådet, og behandlingen for rådet skal være skriftlig. Det er tenkt at dette utvalget skal fungere som et supplement til de vanlige domstoler. De stridende partene kan etter forslaget velge mellom å bringe tvisten inn for utvalget eller en domstol. Det er videre å bemerke at utvalgets avgjørelse må ses i forbindelse med og som en forlengelse av den klagesaksbehandling som nå skjer i Forbrukerrådet. Som det framgår av innstillingen, har komiteens flertall gått imot den foreliggende lovproposisjon. Og det er flere grunner til dette. Vi er alle interessert i å trygge forbrukernes interesser, men disse sikres ikke bare ved å lovfeste nye forvaltningsorganer. Det kan jo tenkes at vi kan utnytte de organene vi allerede har, og på det viset utnytte de eksisterende ressurser. Det er verdt å legge merke til at flere av høringsinstansene har stilt seg tvilende til behovet for et særskilt behandlingsorgan på forbrukerområdet. Dette gjelder bl. a. Den norske Dommerforening og Den Norske Advokatforening, og det er kanskje ikke så rart, men i tillegg kommer også Norges Handelsstands Forbund og Norges Husmorforbund. Vi i Kristelig Folkeparti går mot den framlagte proposisjonen, og premissene for dette er å finne i innstillingen. Men la meg legge til at vi finner at dette lovforslaget bryter med en rekke grunnleggende prinsipper i vår prosessordning. Jeg kan her vise til at dersom lovforslaget blir vedtatt, vil det fremme en klar sentralisering. Det vil bety at tvister som oppstår ved kjøp og salg i lokalsamfunnet, skal avgjøres i et sentralt forvaltningsorgan i Oslo istedenfor at en utnytter den muligheten en har i de lokale forliksrådene og ved de nærmeste domstolene. Dette synes vi er betenkelig og lite i samsvar med den desentraliseringspolitikk som vi alle ved visse anledninger understreker viktigheten av. Den foreslåtte loven vil bli meget omfattende, da den skal omfatte alle tvister i såkal te forbrukerkjøp. Og med forbrukerkjøp menes etter den foreslåtte § 1 dette: «Med forbrukerkjøp menes kjøp av ting som etter forholdene framtrer hovedsakelig til personlig bruk for kjøperen, dennes husstand eller omgangskrets, eller til deres personlige formål ellers.» Som en ser, vil loven omfatte alt fra kjøp av dagens aviser og dagligvarer til kunstverk i superklasse. At loven skal gjelde for kjøperen og hans eller hennes nærmeste er vel ikke urimelig, men jeg kan ikke riktig forstå at den også skal gjelde vedkommendes omgangskrets. Og jeg har lyst til å få klarlagt hva nå dette skal være godt for. Vårt største ankepunkt mot lovframlegget er dette med den sentraliserende virkning som jeg nevnte, og som en følge av denne legges det opp til en skriftlig saksbehandling for Forbrukerrådet og Markedsrådet. Dermed blir sivilprosesslovens fordelaktige prinsipp om muntlig framstilling satt ut av funksjon, og det bryter med det Stortinget tidligere har innført ved løsning av tvister, nemlig så langt som mulig å finne lokale instanser som kan behandle dem, og at partsinnleggene kan være muntlige. Nå skal altså — dersom proposisjonen blir vedtatt — denne hovedregel falle bort, og avgjørelsen blir tatt uten at det besluttende organ har sett eller hørt partene, eventuelle vitner eller den gjenstand som kjøpet dreier seg om. Jeg kan ikke forstå at dette kan være riktig. Seiv Høyesterett i dette land avstår, så vidt jeg vet, fra å realitetsbehandle en sak når den finner at det er nødvendig å høre og se partene og vitnene. Flere av høringsinstansene, bl.a. Dommerforeningen, Norges Handelsstands Forbund og Norges Husmorforbund, har spesielt pekt på dette med muntlighet ved saksbehandlingen. Det blir vist til at en muntlig framstilling som regel sikrer at relevante bevis kommer fram for det organ som behandler saken. Etter flertallets mening er den nåværende ordning med forliksrådsbehandling, eventuelt en behandling i by- og herredsretten, bedre, enklere og mer tidsbesparende. Og vi tror at at den enkelte kjøper er bedre tjent med disse forvaltningsorganer enn det som nå blir foreslått opprettet. Det kan innvendes at prosesser ved domstoler er kostbare, og det er vel riktig. Men den som har en brukbar sak å føre, har adgang til å søke om rettshjelp og fri sakførsel. saksbehandling ved forbrukerkjøp. Dette har også flertallet pekt på i innstillingen, og jeg viser til våre merknader i den anledning. La meg til slutt få bemerke at proposisjonen legger opp til et nytt byråkrati som krever flere offentlige stillinger, med flere uttellinger av økonomiske midler fra samfunnets side. Jeg er av den mening at vi ikke trenger noe nytt forvaltningsorgan av den typen det her legges opp til. Det foreligger ingen dokumentasjon som viser at forbrukerne ikke oppnår sine rettigheter i så mange tilfeller at det forsvarer opprettelsen av et nytt organ, med de betydelige omkostningene dette vil medføre. Det er ingen grunn til at vi skal trekke ut en del av forliksrådenes og domstolenes arbeidsoppgåver og legge disse til et spesielt sentralt organ. Jeg vil derfor anbefale flertallets forslag og råde Odelstinget til ikke å bifalle Ot. prp. nr. 16 for 1977—78. Jeg gjør dette ut fra klare kriterier og uten at det har med såkalt sondørpolitikk å gjøre, som saksordføreren var noe opptatt av i mangel av andre, brukbare argumenter. Statsråd Kirsten Myklevoll: Formålet med det foreslåtte utvalg under Markedsrådet — Markedsrådets utvalg for forbrukertvister — er å sikre at alle forbrukere gis en lik mulighet til å få løst sine tvister på kjøpsrettens område. Både den statistikken vi har, og en nylig avsluttet undersøkelse viser at vanlige forbrukere bare i liten utstrekning nytter seg av de eksisterende domstoler til løsning av kjøpstvister. Dette kan ha flere grunner. De utgifter forbrukerne stilles overfor, og den tid som går med, veier tungt. En viss motvilje blant vanlige folk mot å kontakte advokat og bli involvert i rettssaker bidrar nok også til å holde tallet nede. Det er særlig de svakeste forbrukerne dette går ut over, de som har minst økonomisk bæreevne og få ressurser ellers. Samtidig er det disse som rammes hardest ved et økonomisk tap når de ikke får sine rettmessige krav etterkommet. Lovforslaget innebærer en enkel og rask avgjørelse av tvister om løsørekjøp. Samtidig vil behandlingsmåten medføre små utgifter både for det offentlige og for den enkelte forbruker som søker hjelp. Det drives klagesaksbehandling i Forbrukerrådet i dag. Antallet klagehenvendelser øker stadig. I 1976 mottok Forbrukerrådet totalt ca. 49 000 slike henvendelser, drøyt 6 000 av disse var skriftlige. Av de skriftlige klager førte ca. halvdelen til et gunstig resultat for forbrukeren. Økingen i antall saker har fortsatt i 1977, skriftlige saker økte med ca. pst. Totalt økte antall klagehenvendelser med ca. 25 pst. Komiteens flertall, den borgerlige fraksjon, framhever de 174 sakene i 1976 der Forbrukerrådet gav forbrukeren medhold, men der sakene likevel ikke ble ordnet fordi motparten ikke var villig til å bøye seg eller gå med på en rimelig ordning. Flertallet er av den oppfatning at også disse sakene i framtida bør forfølges ved de ordinære domstoler. Dette betyr at den enkelte forbruker sjøl må fremme saka for domstol. En bindende avgjørelse av slike saker, slik det er foreslått i proposisjonen, vil derimot forenkle saksgangen. At sakene ikke er blitt løst sjøl om forbrukeren fikk medhold, viser nettopp behovet for en enkel og rimelig måte å få denne bindende avgjort på. For hver enkelt forbruker har sakene vært vesentlige, og for samfunnet er de av betydning for å bedre markedet. I 1976 var det 231 saker der forbrukerne overhodet ikke fikk svar på henvendelser til selgerne, eller selgerne avviste kravet. Gjennom den foreslåtte ordning kan en også i disse sakene oppnå en endelig løsning. Vi vet at anfallet slike saker ved domstolene er übetydelig. Det er derfor liten eller ingen grunn til å tro at de nevnte saker ville blitt behandlet der. Tvert om ville sakene stort sett forbli uløst, med de ulemper og økonomiske belastninger dette medfører for den enkelte forbruker. Desentralisering og geografisk nærhet er viktig ved konfliktløsning. Det übetydelige antall forbrukerklager som bringes inn for domstolene i dag, viser imidlertid at desentralisering i seg sjøl ikke er noen avgjørende faktor i denne forbindelse. Etter det framlagte lovforslag vil det være et vilkår for å få en sak behandlet i Forbrukertvistutvalget at Forbrukerrådet først har søkt å løse saken. Denne behandlingen er i utgangspunktet desentralisert gjennom Forbrukerrådets lokalkontorer. Utbygginga av lokalkontorene er nå gjennomført i alle fylker, og det kan nevnes at fylkeskontorene i 1976 mottok over 44 000 henvendelser fra forbrukere. Gjennom lokalkontorene får mange forbrukere direkte kontakt og hjelp til om nødvendig å starte en sak, da kontorene vil sørge for den innledende behandling og eventuell videre formidling til Forbrukerrådet. Som framhevet av flertallet i administrasjonskomiteen, medlemmene fra de borgerlige partier, har muntlighet vært ansett som et viktig prinsipp for vanlig domstolsbehandling. Dette gjelder likevel ikke unntaksfritt, og er etter min mening heller ikke et ideelt krav i alle saker. blir behandlet for de ordinære domstolene, vil jeg for det første hevde at det må være bedre at disse sakene får en avgjørelse på grunnlag av en skriftlig saksbehandling enn at de overhodet ikke blir behandlet. Dessuten må spørsmålet vurderes sammen med muligheten for å få advokatbistand i den enkelte sak. Uten slik bistand vil det stilles store krav til den enkeltes mulighet til å fremlegge sin sak i retten. Dette kan slå ut i skjeve avgjørelser fordi den enkelte forbruker vanligvis vil ha mindre muligheter til å få fram alle sider av saka enn den ofte profesjonelle selgerside. Et saksforberedelsesorgan som har særlig sakkyndighet og erfaring på området, vil ha større muligheter for å ta hensyn til partenes ofte ulike forutsetninger. Forslaget innebærer større likhet i adgangen til å få sin rett enn vi har hatt på dette området til nå. Her som i andre forhold er det de sterkeste og rikeste som har kunnet få sin rett, mens forbrukere med færre ressurser, mindre pågangsmot, mindre evne til å bruke samfunnets apparat, har mattet avfinne seg med å ha rett, men ikke alltid få rett. Flertallet legger vekt på forliksrådenes innsyn i lokale forhold, men med den sentraliserte vareproduksjon vi har, kan jeg ikke se at et slikt innsyn vil være den beste hjelp for forbrukerne. Desentraliseringen gjennom Forbrukerrådets lokalkontorer og et erfaringsrikt og aktivt saksforberedelsesorgan vil være vesentlige bidrag til en bedre ordning. Videre vil tilknytningen til Forbrukerrådet øke mulighetene for en mer generell nytte av resultatene. Det vil kunne utvikles ekspertise på forskjellige produktområder som kan komme til nytte også i andre sammenhenger, bl.a. ved opplysningstiltak overfor forbrukerne. Forbruker-rapporten har alene et opplag på 265 000 eksemplarer, og sammen med de mangfoldige opplysningstiltak som ellers blir drevet i forbrukerinstitusjonene, er dette vesentlige bidrag både for å informere forbrukerne om deres rettigheter og plikter, og for å forebygge tvister. I motsetning til domstolene driver forbrukerinstitusjonene en utstrakt og aktiv informasjonsvirksomhet overfor publikum. På denne bakgrunn har jeg vanskelig for å slutte meg til den borgerlige fraksjons uttalelse, at «behandlingen ved ordinære domstoler gir sakens generelle og prinsipielle sider større publisitet og derfor er bedre egnet til opplysninger og forebyggelse av kjøpstvister enn den foreslåtte ordningen». interesse i presseorganene verken lokalt eller sentralt. Hvis den enkeltes økonomiske evne skal være grunnleggende for om sak blir reist, vil dette også føre til at saker som burde ha vært reist for å bidra til å sanere markedet, ikke blir gjort noe med. Jeg kan heller ikke skjønne at den foreslåtte ordning vil bidra til å skape særlig forvirring og usikkerhet omkring de konfliktløsende institusjoner i sin alminnelighet og forbrukerinstitusjonene i særdeleshet, slik den borgerlige fraksjon hevder. Etter lovforslaget skal klagesakene først behandles og forberedes i Forbrukerrådet. Allerede i dag finner ca. 50 000 forbrukere veien til Forbrukerrådet med klagehenvendelser, mens så godt som ingen gjør tilsvarende henvendelser til domstolene. Og ved henvendelse til feil forbrukerinstitusjon er det enkelt å kanalisere henvendelsen til rette instans. Som kjent har imidlertid Regjeringa i St. meld. nr. 44, Om forbrukerpolitikken, gått inn for en omorganisering av forbrukerinstitusjonene, bl.a. for å gi forbrukerarbeidet en mer samlet side utad. Komiteen har framholdt at entydig bruk av sentrale begreper i lovgivningen er viktig. Komiteen viser her til at «forbrukerkjøp» er definert annerledes i utkastet enn i angrefristloven fra 1972. Utkastets definisjon omfatter også kjøp fra privatpersoner, mens angrefristloven bare omfatter kjøp fra yrkesselger. I den forbindelse vil jeg vise til at den alminnelige definisjon av «forbrukerkjøp» nok må sies å være den som utkastet bygger på. Viktigst her er at denne definisjonen stemmer med kjøpslovens definisjon av forbrukerkjøp. Jeg viser også til at angrefristlovens fulle nav* er: lov om angrefrist ved visse avtaler om forbrukerkjøp. Loven er begrenset til spesielle avtaleformer der forbrukeren har behov for den særbeskyttelse som ligger i en angrefrist etter at avtalen er inngått. Mest praktisk er loven for dørsalg og messesalg. Når dette er sagt, vil jeg si meg enig i komiteens utgangspunkt om fordelene ved entydige begreper i de ulike lover. I framtida bør «forbrukerkjøp» nettopp nyttes slik det er gjort i det foreliggende utkast. Erland Asdahl: Saksordføreren, fru Gjørv, hevdet at det ikke var omsorg for forbrukerne, men bakenforliggende, overordnede hensyn som preget sondørenes forslag, som hun kalte det. Som representant for Senterpartiet i komiteen vil jeg tilbakevise denne påstand. Det er for mitt vedkommende mer nærliggende å si at forslaget som mindretallet legger fram, heller er å betrakte som et sosialistisk eksperiment som vil medføre mer sentralisering. mitt skjønn er det helt klart at det vil gi mer byråkrati og et høyere pengeforbruk som resultat. Hr. Apenes har gitt en grei orientering om flertallets syn på saken og den innstillingen som foreligger. Jeg slutter meg til den oppsummering han foretok i sitt innlegg, og skal få lov å føye til at forbrukerlære er innført som et obligatorisk emne i grunnskolen. Det er vel unødvendig å si at bakgrunnen for å innføre dette faget i skolen er ønsket om å gi elevene muligheter for å kunne bli bedre forbrukere, bedre i stand til å opptre som forbrukere. Forbruker-rapporten leses i henimot 1/4 mill. norske hjem fra år til år. Den inneholder en mengde orienterende artikler og stoff i forbindelse med forbrukerlære og forbrukerorientering. Forbrukerinstitusjonene tilrettelegger forholdene for utstrakt kurs- og studievirksomhet. Det distribueres handbøker og opplysningsmateriell i mengdevis av eksemplarer hvert år. Det er nærliggende å spørre: Regner man ikke med at all denne virksomhet har noen opplysende verdi, heller ikke på lang sikt, ettersom man nå ønsker å opprette en egen domstol til å ta seg av forbrukerkjøpstvister? Vi må ikke gjøre forbrukerinstitusjonene til en slags stat i staten. Å opprette et nytt uavhengig forvaltningsorgan som kan fatte vedtak med bindende virkning i tvister om forbrukerkjøp, er etter mitt skjønn å plassere forbrukerkjøpstvister i en særstilling. Som tidligere nevnt i debatten er det i 1976 behandlet over 6 000 saker, og av disse er det kun 174 som ikke har funnet sin tilfredsstillende løsning, og som altså skal danne begrunnelsen for opprettelse av en ny juridisk domstol på dette området. Det er etter mitt skjønn all mulig grunn til å være skeptisk til dette. Har vi behov for en ny domstol i tillegg til dem vi har fra før ? Ut fra de uttalelser som foreligger fra sakkyndig hold på området, må svaret bli nei. Som flertallsinnstillingen viser, har vi et desentralisert rettsapparat som er i stand til å ta seg av det fåtall tvister det her dreier seg om. En sentralisert saksbehandling i en ny rettsinstans gir ingen bedre garanti for mer betryggende saksbehandling. Det som synes sikkert, er at det betyr mer byråkrati og økte utgifter for staten. Jeg vil anbefale flertallsinnstillingen. Odd Einar Dørum: Jeg finner det riktig kort å tilkjennegi Venstres standpunkt i denne saken. Venstre har som generelt utgangspunkt for saker som dette å finne fram til ordninger som vil styrke forbrukernes interesser. fart de seinere år, må derfor føres videre. Spørsmålet er så hvordan dette best kan gjøres. Flertallet i forbruker- og administrasjonskomiteen anfører som et hovedprinsipp at tvistene bør finne sine løsninger i et lokalt organ som kan finne fram til «forstandige og elastiske løsninger» ut fra de lokale forhold. De viser i denne sammenheng til forliksråd og by- og herredsretten. Rent prinsipielt er Venstre enig i at lokale vurderinger ofte kan være mer hensiktsmessige enn vurderinger som foretas i et sentralt organ. I denne sammenheng er det imidlertid uten videre klart at forliksrådene ikke har forutsetninger for å oppfylle de målsettinger som flertallet i komiteen uttrykker ønske om. Dersom flertallet i komiteen også får flertall i denne sal, kan situasjonen derfor bli status quo, ettersom det i flertallsinnstillingen heller ikke er fremmet konkrete forslag som tar sikte på å sette forliksråd i stand til å fylle oppgåvene sine når det gjelder forbrukerkjøpstvister. Dette er en svakhet ved flertallets merknader og flertallets alternativ. De ønsker ingen forandring av systemet slik det virker i dag, seiv om de skjuler denne hensikt i en rekke prinsipielle talemåter. Når det gjelder mindretallets merknader til proposisjonen, ser en etter min mening her en mer grundig drøfting av lovframlegget og en større vilje til å finne fram til løsninger som vil styrke forbrukervernet. Stridens eple er for så vidt forslaget om å opprette et underutvalg under det eksisterende Markedsrådet. Etter det en kan lese fra innstillingen, vil dette organet få seg forelagt tre typer saker: 1. De saker som i dag går til rettsapparatet etter at mekling i Forbrukerrådet har mislykkes. 2. De saker som Forbrukerrådet tilrår en løsning på fordi de mener rettergang blir for tungvint. Denne tilråding gir de sjøl om de ikke er tilfreds med resultatet for forbrukeren. 3. De saker som det ikke blir oppnådd forlik om, og som heller ikke føres til rettsapparatet. Ved å opprette en instans for disse siste sakene er det vel neppe tvil om at en vil bedre situasjonen for forbrukeren. Dessuten vil rettsapparatet sannsynligvis bli avlastet denne typen saker, der rettsomkostningene sjelden står i forhold til den verdi tvisten gjelder. Venstre kan på denne bakgrunn støtte lovframlegget. Vi vil imidlertid understreke et par forhold. Den fylkesvise utbygging av Forbrukerrådet må føres videre, slik at forbrukerne kan få hjelp til den skriftlige prosedyre som skal føres for Markedsrådet. Den riktige vegen å gå er etter hvert å styrke et lokalt apparat for slike tvister. Å vedta det foreliggende lovforslag er neppe i strid med en slik langsiktig målsetting. Det at en på noe sikt ønsker desentralisering av avgjørelsesmyndigheten, må ikke bli en sovepute for ikke å gjøre noe nå i den aktuelle saken. Tvert imot synes det som om en utbygging av Forbrukerrådets lokale kontorer kan ivareta et ønske om en desentralisert behandling av forbrukerkjøpstvistene. Dette er etter mitt skjønn en riktig veg å gå, all den stund det ikke fra noe hold tas alvorlige skritt med sikte på å styrke arbeidet i forliksrådene. Så til slutt noen merknader om den måten som begrepet «byråkrati» brukes på i denne debatt. Det er vel ikke noe politisk tema som så enkelt og lett kan presenteres med store utropstegn og store bokstaver. Det må være helt klart at Venstre sjølsagt er for å finne fram til ordninger som reduserer veksten i offentlig forvaltning, og som styrker enkeltmenneskets muligheter. Men det er nødvendig å nyansere kritikken. Det fins punkter hvor vi kan styrke den enkelte bruker ved f.eks. å vedta frister for saksbehandlingen. Dette er bl.a. aktuelt i forbindelse med bygningsloven, som vi skal behandle seinere i dag. Det fins saker hvor en kan nyansere lovgivningen. Det fins ulike lokale forhold i Norge, og vi skal ikke oppføre oss som om forholdene er like overalt i landet. Det fins lover som legger opp til minnelighet og lokalt samarbeid, og en kan ved forvaltningsmessig opprydding sikre dette og unngå det som ofte ellers blir resultatet, sentral detaljstyring. Men det er også ganske klart at i situasjoner hvor en står overfor sterke og veike grupper, kan byråkratiet være en beskytter. Det kan like godt rykke ut og beskytte de veike som de sterke gruppene. Når det gjelder forbrukersaker, er jeg ikke i tvil om at det er denne siste beskrivelsen som passer. Derfor vil jeg advare mot den generelle og ukritiske form for byråkratidebatt som nå finner sted, hvor en karakteriserer enhver tilsetting av offentlig ansatte — uansett formål — som økt byråkrati, mens enhver opprydding i saksbehandling karakteriseres som delegering — uten at en stiller spørsmålet om hvem som kommer styrket eller svekket ut av det. I denne saken er det ganske klart at de som er enig i at forbrukeren trenger bedre hjelp, ikke har noe valg. Jeg vil gjerne gjenta at Venstre syns at flertallet i komiteen puffer desentraliseringsønsket, avbyråkratiseringsønsket, foran seg uten å presentere et seriøst og skikkelig alternativ som gjør denne argumentasjonen troverdig. ned på det som er det praktiske alternativ. Men jeg vil understreke at når vi støtter dette, er det fordi vi også på sikt kan tenke oss en desentralisering, og vi ønsker bl.a. at departementet og det mindretall vi nå gir vår støtte, seriøst vurderer hvordan forliksrådene kan bygges ut. Vi tar her flertallet i komiteen på ordet på en måte som flertallet sjøl ikke har våget å gjøre i sitt framlegg i denne saken. Målfrid Longva: Det har frå ordføraren for saka om lov om behandling av forbrukerkjøpstvister, Innst. O. nr. 20, vore gjort god greie for lovframlegget og dei røynsler og den klåre trongen som ligg bak. Også frå statsråden har dette vore gjort. Det har gått føre seg utbygging av lokalkontor for Forbrukarrådet i fylka våre i det siste. Alle fylka har no fått sitt forbrukarkontor. Det er mitt bestemte inntrykk at folk har stor tillit til desse kontora. Der kan ein få — og får ein — rettleiing i samband med kjøp og hjelp i klagesaker. Attåt driv forbrukarkontora opplysnings- og anna rettleiingsverksemd. Dette har ført til at fleire og fleire har fått ei kjensle av at ein har ein stad å vende seg til for å få hjelp i dei vanskar som ein måtte ha eller kome ut for i forbrukarkjøpssaker. Det syner seg dg — og det bør strekast under — at etter kvart som kontaktflata veks, aukar førespurnadene til kontora frå dei såkalla veike gruppene. Dette må ein vel kunne seie er ei rett og god utvikling. Då Stortinget for første gong drøfta forbrukarspørsmål og forbrukarpolitikk i vidare samanheng, sa ordføraren for saka, representanten Else Bakke m. a. følgjande: «Det arbeides også med nye lover som vil bli viktige for forbrukeren, f.eks. lov om produktutvikling, lov om behandling av kjøpstvister og lov om informasjonsplikt ved markedsføring.» Denne lova om forbrukarkjøpstvistar trur eg vil vere ein svært godt brukande reiskap for forbrukaren. Departementet peikar på at det er få tvistar som kjem for domstolane, og dette er sikkert rett. Mindretalet sluttar seg til departementet sitt syn, at det er trong for å få ei sakshandsaming som kan gje grunnlag for endeleg avslutning på dei saker som ikkje kan løysast av Forbrukarrådet. Først då vil ein ha eit fullt utbygd alternativ til domstolane. Etter røynsler har ikkje domstolane vore særleg tenlege i forbrukarkjøpstvistar. Grunnane til dette kan nok vere fleire, men eg vil tru at dei fleste forbrukarar vegrar seg for å ta kontakt med dei ordinære domstolar eller søkje advokathjelp. til. I dei små grendene og i dei små og mindre kommunane finst det ofte ikkje slike. Ein må reise til ein by eller i beste høve ein tettstad for å få hjelp. Dette trur eg fleirtalet i komiteen kanskje har teke lite omsyn til. Så til slutt: Forbrukarane kjenner det slik at forbrukarkontoret er deira kontor, der dei kan få hjelp, råd og rettleiing. Dette lovforslaget vil vere ein enkel og — eg trur — kjærkomen reiskap til å løyse forbrukarkjøpstvistar, og eg vil oppfordre Odelstinget til å røyste mot innstillinga frå komiteen og for lovforslaget. Det vil vere til beste for dei aller fleste forbrukarane, og då tenkjer eg også på dei såkalla veike gruppene i vidaste forstand. Marit Løvvig: De lover som blir vedtatt her i huset, bygger på den hovedtanke at de skal bli et nytt, nødvendig gode for den enkelte borger eller stadfeste eldre, hevdvunne goder. Loven kan enten være av beskyttende karakter, til avklarende hjelp eller en kombinasjon av begge disse. Innen forbrukerpolitikken er det fremkommet en rekke viktige lover i de senere år, som også foregående talere har kommet inn på: angrefristloven, markedsloven og lov om endringer i kjøpsloven, for å nevne noen. I tillegg til dette har vi et utbredt regelverk som ivaretar forbrukerens interesser og gir ham en meget stor grad av beskyttelse og innflytelse over sin egen situasjon. Det nye lovforslaget, som gjelder behandling av forbrukerkjøpstvister, vil etter komiteflertallets mening ikke gi den vanlige borger goder som ikke allerede er tilgjengelige. Den foreslåtte ordningen bringer inn et forsinkende element i avgjørelser omkring tvistesaker og likedan i siste instans også et fordyrende element gjennom utlegg til nye stillinger, kontorhold og administrasjon. Det er en meget uheldig utvikling vi har i dag med en stadig større sentralisering og spesialisering når det gjelder avgjørende samfunnsspørsmål. Kjøpstvister oppstår i de fleste tilfeller i nærmiljøet og bør finne sin løsning der. Disse sakene kan bringes inn for den lokale domstol. Forliksrådene i by- og herredsrettene har innsyn i lokale forhold og vil dermed lettere kunne komme fram til smidige og forstandige løsninger. Saksbehandlingen her er dessuten muntlig. En kan ikke forvente at et sentralt organ plassert i Oslo skal ha de samme forutsetninger for å behandle dette på samme måten, og gi kjøper og selger det beste og mest rettferdige utgangspunkt. En ny ordning, hvor et nytt utvalg skal bringes inn, vil øke usikkerheten hos den enkelte forbruker om hvor han skal henvende seg med sine kjøpstvistproblemer. lett skapes et kunstig motsetningsforhold mellom selger og kjøper som ingen er tjent med. Forbrukeren dobbeltsikres på tross av hans store mulighet i dag til å påvirke sin kjøpssituasjon og sitt kjøpsresultat gjennom allerede eksisterende lover. Jeg kan bare beklage representanten Gjørvs oppfatning av flertallets syn. Flertallet vil nettopp skape et lovverk som til enhver tid svarer til det behov som den enkelte borger som forbruker i dette tilfelle har. Likeledes er det også av det samme flertall pekt på flere tiltak som kan gi forbrukeren det nødvendige vern, og som bør være et visst diskusjonsgrunnlag, bl.a. dette med sportellfritak og utbygging av reglene for fri sakførsel. At dette av representanten Gjørv ble anslått til å bli meget mer kostbart enn en separat domstol, kan jeg vanskelig godta, særlig når antall tvistesaker hittil har vært übetydelig. En avgjørelse gjennom vanlig domstol er bedre egnet til å gi opplysninger og være til forebyggelse av kjøpstvister. Det nye lovforslaget kan derfor ikke få komiteflertallets tilslutning, og jeg anbefaler heller ikke at Odelstinget bifaller det nye forslaget. Kjell Magne Bondevik: Det har vel vært sagt det meste som kan sies. Nå tror jeg vi har fått alle argumenter både for flertallets og mindretallets innstilling. Jeg har forsøkt å følge debatten og vurdere de argumenter som er framsatt. Jeg forstår for så vidt Regjeringens og Arbeiderpartiets standpunkt, ut fra et ønske om å bygge ut et sterkere vern for forbrukeren, og det er en høyverdig målsetting som dikterer dette forslaget. Likevel må jeg si jeg tror at den løsning som er valgt, å opprette et sentralt utvalg under Markedsrådet til å avgjøre slike forbrukertvister, vil bli en uheldig løsning. Vel, det får tida vise, hvis nå dette blir vedtatt her i kveld, men jeg syns det er mange ting som taler for det. Det vil bety — og det tror jeg ikke kan bestrides av noen — en sentralisering av avgjørelsene i disse sakene. Jeg tror at i vanlige saker hvor det er tvist mellom kjøper og selger, er den beste måten å løse dette på å få det gjort lokalt. Det skjer jo også i dag i de fleste og i stadig flere tilfeller gjennom de lokale kontor vi nå har for slike spørsmål. Jeg står her med årsmeldingen fra Forbruker og heimstellkontoret i Møre og Romsdal, og der er det en interessant innledning som jeg har lyst til å be om tid til å sitere. Det står f ølgende: «Kontoret fekk i 1977 omlag 2000 fleire henvendelser enn året før. Ein stor del av auken er muntlege klager. klagesaksbehandling og «papirmøllen» det vil medføre, har Forbrukerkontoret sendt kjøpslova til klageren med oppmoding om å gå tilbake til forretninga med kjøpslova i handa. Denne praksis har ført til at ein stor del av desse sakene løyser seg.» Dette tror jeg er eksempel på god, praktisk forbrukerpolitikk. Nå vil sjølsagt denne behandlingsformen opprettholdes, jeg er fullstendig klar over det. Men jeg tror dette sitatet sier noe om at tvistesaker mellom kjøper og selger best løses lokalt, der kjøperen kan møte opp, muntlig legge fram sin sak og om nødvendig også framvise den varen han har kjøpt, og som han klager på. Dette organet som nå foreslås opprettet, vil bety en sentralisering. Kjøperen vil ikke få vanlig adgang til å møte opp. Saksframstillingen må gis skriftlig. Jeg tror det er opplagt hvis en tenker på helt konkrete saker hvor det kan oppstå tvist, at dette ikke er noen god måte å løse dem på. Derfor vil jeg fullt ut støtte flertallet i komiteen, som går imot opprettelsen av dette nye, sentrale organet, og som mener at disse sakene bør løses lokalt, primært sjølsagt gjennom for* bruker- og heimstellkontorer og Forbrukerrådets ordinære virksomhet. Hvis ikke det fører fram, slik det jo gjør i de aller fleste tilfeller, vil en kunne løse slike saker i forliksrådet. Der har en også den fordel at de to parter kan møte opp sjøl og legge fram saken muntlig, påvise misforståelser som måtte være oppstått, og forsøke å finne en ordning på den måten. Skulle heller ikke det føre fram, har en sjølsagt den siste muligheten, å gå rettens veg. Og sjøl om det ikke er noen lett veg å gå, tror jeg det er riktig som flertallet påpeker, at en kan bygge ut ordninger som gjør at også såkalt ressurssvake mennesker lettere kan føre en sak også for en ordinær domstol. Jeg syns ikke det er levert sterke nok argumenter for å opprette et nytt organ for disse spørsmål, og jeg tilrår flertallets innstilling. Presidenten: Taletiden er nå inntil 3 minutter. Georg Apenes: Jeg må tilstå at jeg med en viss forventning har sett frem til at Venstre skulle røpe sitt standpunkt til det fremlagte forslag. Og det har vi da fått høre her i aften, presentert ved hr. Dørum, som åpenbart må være ukjent med det gamle trønderske munnhell om at man ikke skal ta i bruk større ord enn man kan vinterfø! Han karakteriserte flertallsinnstillingen som talemåter, og den var også til overmål useriøs. årsaken at flertallet ikke hadde utstyrt sin innstilling med utførlige anvisninger om saksbehandlingen når det gjelder det man mer stikkordmessig kan kalle småsaker for domstolene, i nødvendig utstrekning. Nå er nettopp poenget det, som det fremgår både av Kristen Andersen-utredningen og proposisjonen, at det på en rekke områder er i gang et utredningsarbeid som i relativt overskuelig fremtid vil resultere i konkrete forslag med tanke på forenkling, oppmyking og en reduksjon av omkostningene forbundet med behandling hos konfliktløsende organer når det gjelder små saker, altså saker av begrenset økonomisk rekkevidde. Det er i den samme proposisjonen næret en slik tillit til at et slikt utredningsarbeid vil bli avsluttet med hell og fremgang, at man har forutsatt at den dagen meget vel snart kan opprinne da den nye institusjonen kan nedlegges. At man derfor på denne bakgrunn skal rette bebreidelser mot flertallet i komiteen for at den har tiet om hvilke konkrete anvisninger man var inne på, synes meg å være urimelig. Jeg må avslutningsvis få lov å si at det later til å herske noe særegne forhold når det gjelder rettspleien i begge Trønderfylkene. I Nord-Trøndelag er ifølge fru Gjørv herredsretten preget av for mye høytid og formalisme, og i Sør-Trøndelag er forliksrådene usikket til sin oppgave. Det var jo en sørgelig beskrivelse av tilstanden i Kongeriket. Odd Einar Dørum: Det var tydelig at representanten Apenes var blitt inspirert av mitt innlegg, og det er jeg glad for. Den beskrivelse han gav av det saklige innhold i innlegget når det gjaldt flertallets innstilling, er for så vidt helt korrekt. Nå har jeg ikke manuskriptet foran meg, men jeg står ved at jeg syns flertallet leverer en god kritikk med sikte på at en skal desentralisere, uten å følge opp med hvordan en samtidig skal forsterke forbrukervernet. Det er mulig at det er på den måten — å ikke ville gå lenger i å spesifisere seg — en har kunnet stå samlet. For min del har jeg funnet at jeg har villet ta i bruk og støtte det forslag mindretallet står på, fordi det ikke forhindrer at en kan bygge ut et lokalt og desentralisert apparat seinere, og fordi det selvfølgelig ikke er slik — det forutsetter jeg — at departementet eller mindretallet ønsker å suge til seg alle forbrukersaker sentralt. Hvis den holdning skulle rå hos mindretallet, oppfatter jeg det som lettere uforståelig. Jeg går ut fra at mindretallet vil ha et apparat som fungerer, men de vil ha et system i bakhanda som en sikkerhetsventil for de sakene det her gjelder. fortsatt at det er en fordel å føre disse sakene over til det nye organet i stedet for åla dem gå gjennom det ordinære domstolapparat. Til slutt vil jeg si at hr. Apenes har hørt helt feil. Jeg har ikke uttalt meg om situasjonen i Sør-Trøndelag. Jeg er jo én av to representanter i et parti, så jeg har jo plikt til å samle inntrykk på landsbasis, og det gjør jeg også i denne saken. Inger Lise Gjørv: Et par bemerkninger til noen av debattantenes innlegg — først til representanten Apenes som raljerer over at mindretallet i komiteen ikke på forhand har tatt standpunkt til det såkalte Småkravutvalgets innstilling før den er avgitt! Nei, det har vi ikke, og vi er som sagt glad for at vi har denne åpne innstillingen til forslag som vi vet vil komme. Men samtidig har vi ikke funnet det ansvarlig å utsette denne saken, bl.a. på grunn av erfaringene man har gjort i Sverige, hvor man for lengst har fått en forenklet rettergang for mindre økonomiske verdier som det her stort sett dreier seg om. Erfaringene i Sverige er nettopp at denne forenklede rettergang har vært vellykket når det gjelder svært mange tvistesaker, men ikke i forbrukerkjøpstvister. Der er det nettopp gjennom konsumentverket og dets reklamasjonsnemnd forbrukerne har valgt å gå. Og så til representanten Bondevik, som er engstelig på forbrukernes vegne over at man nå skal sentralisere — som han sier —en domsavgjørelse. Jeg synes det på slutten av debatten er riktig igjen å understreke at det er et alternativ som her blir bygd ferdig for forbrukerne. Hvis &e synes det er vanskelig å sende sine skriv og klager til Oslo i siste instans, står de helt fritt til å bruke det lokale domstolsapparat. Det er altså et åpent alternativ som blir tilbudt. Til slutt til hr. Asdahl: Det vesentlige av hans argumentasjon gikk ut på at loven betyr økt byråkratisering. Jeg slutter meg helt til representanten Dørums bemerkninger i denne sammenheng, men ønsker på slutten av debatten å understreke at det tross alt ikke er mer enn tre nye årsverk som her i første omgang opprettes. Presidenten: Flere har ikke forlangt ordet og debatten er slutt. Komiteen hadde innstillet: Ot.prp. nr. 16 for 1977—78 — Om lov om behandling av forbrukerkjøpstvister — bifalles ikke. Presidenten: medlemmer i administrasjonskomiteen tatt opp proposisjonens forslag om følgende vedtak til «lov om behandling av forbrukerkjøpstvister. § 1. Saklig myndighetsområde. Markedsrådets utvalg for forbrukertvister, heretter kalt Forbrukertvistutvalget, skal behandle tvister i forbrukerkjøp samt tvister om ytelser som selgeren eller andre har påtatt seg overfor en kjøper i tilknytning til kjøpet og som etter begjæring av forbruker er behandlet i Forbrukerrådet (jfr. §§ 4 og 5). Forbrukertvistutvalget bistår ikke med inndrivelse av krav motparten har erkjent. Med forbrukerkjøp menes kjøp av ting som etter forholdene framtrer hovedsakelig til personlig bruk for kjøperen, dennes husstand eller omgangskrets, eller til deres personlige formål ellers. Loven gjelder ikke kjøp av fast eiendom. §§ 53 og 54 i lov om rettergangsmåten for tvistemål får anvendelse. Forbrukertvistutvalget avgjør med endelig virkning om et kjøp skal anses som forbrukerkjøp etter denne lov og om en sak ellers hører under rådets myndighetsområde etter paragrafen her. § 2. Forbrukertvistutvalgets oppnevning og sammensetning i den enkelte sak. Forbrukertvistutvalget skal bestå av en formann, varaformann og åtte medlemmer som alle oppnevnes av Kongen for fire år om gangen. Ved første gangs oppnevning kan det likevel settes en kortere funksjonstid for noen av medlemmene. Formannen og varaformannen skal ha juridisk embetseksamen. Av de åtte medlemmene skal fire ha særlig innsikt i kjøpersidens interesser ved forbrukerkjøp og fire særlig innsikt i selgersidens interesser. Ved behandlingen av den enkelte sak skal Forbrukertvistutvalget bestå av en formann og to medlemmer som skal ha særlig innsikt i henholdsvis kjøpersidens og selgersidens interesser ved forbrukerkjøp. Formannen i den enkelte sak skal være Forbrukertvistutvalgets formann eller varaformann. § 3. Administrasjon m. v. Forbrukertvistutvalgets arbeid ledes av formannen. Kongen fastsetter nærmere forskrifter om organiseringen av og saksbehandlingen ved Forbrukertvistutvalget. § 4. Begjæring til Forbrukerrådet. ved skriftlig begjæring av forbruker som en part i tvisten. Forbrukerrådet kan avvise saken dersom den ligger utenfor Forbrukertvistutvalgets myndighetsområde etter § 1. Avvisningen kan bringes inn for Forbrukertvistutvalget ved klage. § 5. Behandlingen ved Forbrukerrådet. Forbrukerrådet skal sørge for sakens opplysning og herunder innhente sakkyndige uttalelser i den utstrekning det finnes rimelig. Forbrukerrådet skal megle i saken etter at partene er gitt adgang til å uttale seg. Så vel under meglingen som ved den øvrige behandling av saken skal Forbrukerrådet innta en uhildet og nøytral holdning innenfor rammen av gjeldende rett. Kongen kan gi nærmere forskrifter om klagesakenes behandling ved Forbrukerrådet. § 6. Innbringelse for Forbrukertvistutvalget. Dersom minnelig ordning ikke oppnås, kan hver av partene innen 4 uker etter at Forbrukerrådet har underrettet dem om at Forbrukerrådets behandling av saken er avsluttet, gjennom Forbrukerrådet skriftlig begjære saken fremmet for Forbrukertvistutvalget. Begjæringen skal inneholde en påstand. Forbrukerrådet skal bistå med utformingen av begjæringen dersom det finner det nødvendig for å få tilstrekkelig klart fram hva tvisten gjelder. Forbrukerrådet oversender begjæringen til Forbrukertvistutvalget sammen med sakens dokumenter og en redegjørelse for det faktiske saksforholdet, eventuelt også det rettslige standpunkt Forbrukerrådet har lagt til grunn. Forbrukertvistutvalget kan gi oppreisning mot oversittelse av fristen i første ledd. Begjæring om oppreisning sendes Forbrukerrådet som avgir uttalelse om den. § 7. Saksbehandlingen ved Forbrukertvistutvalget. Formannen sørger for at begjæringen forkynnes for den annen part. Formannen sørger for at saken er tilstrekkelig opplyst før den tas opp til behandling i rådet. Opplysningene innhentes på den måte formannen finner hensiktsmessig. Forbrukertvistutvalget behandler saken på grunnlag av den skriftlige framstilling som partene har gitt og det øvrige skriftlige materiale som foreligger. Utvalget kan etter behov og i den utstrekning det finnes rimelig innhente nye sakkyndige uttalelser og innkalle sakkyndige til muntlig forklaring for rådet. Forbrukertvistutvalget er bundet av partenes påstander. § 8. Avvisning. Tvist som begjæres fremmet for Forbrukertvistutvalget skal awises dersom den ikke hører under Forbrukertvistutvalgets kompetanse etter § 1. Det samme gjelder dersom motparten ikke kan saksøkes ved norske domstoler. Forbrukertvistutvalget skal avvise en tvist som tidligere er avgjort ved dom, og en tvist som er under behandling ved en domstol dersom denne ikke beslutter å stanse saken, jfr. § 15 annet ledd. Forbrukertvistutvalget kan videre avvise en tvist dersom det finner at realitetsavgjørelse ikke kan treffes uten at partene eller vitner muntlig forklarer seg. Vedtak om avvisning etter paragrafen her avgjøres av Forbrukertvistutvalget med endelig virkning. Formannen sørger for at vedtaket forkynnes for partene. § 9. Manglende medvirkning fra partene. Før en sak tas opp til avgjørelse ved Forbrukertvistutvalget skal partene gis adgang til å uttale seg. Utvalget kan fastsette en frist for slike uttalelser. Hvis en part ikke har svart innen fristens utløp og det ikke er opplyst eller sannsynlig at vedkommende har gyldig grunn for det, kan utvalget avgjøre saken på grunnlag av de opplysninger som er framkommet tidligere i saken med mindre disse strider mot vitterlige kjensgjerninger. Avgjørelse etter første ledd kan bare skje når vedkommende part ved forkynnelsen er gjort kjent med virkningen av unnlatt svar. § 10. Vedtak. Avgjørelse som avslutter saken treffes ved alminnelig flertall i skriftlig grunngitt vedtak. Forbrukertvistutvalgets formann sørger for at vedtaket forkynnes for partene. Samtidig skal vedtakets virkninger etter § 11 gjøres kjent for dem. Forbrukertvistutvalgets vedtak kan ikke påklages. § 11. Innbringelse for domstolene — tvangskraft. Sak som Forbrukertvistutvalget har realitetsbehandlet kan innen fire uker etter forkynning av vedtaket ved stevning bringes inn for herreds- eller byrett. Er en sak for domstolene stanset etter § 15 annet ledd må prosesskrift med begjæring om fortsettelse avgis innen samme frist. Forbrukertvistutvalget som videresender dokumentet til herreds- og eller byrett. Dersom en sak ikke er reist (fortsatt) etter første ledd, har Forbrukertvistutvalgets vedtak samme virkning som rettskraftig dom og kan fullbyrdes etter reglene for dommer. Forbrukertvistutvalget kan gi oppreisning mot oversittelse av fristen i første ledd etter reglene i forvaltningslovens § 31. Forbrukertvistutvalgets vedtak i oppreisningssak kan påkj æres til herreds- eller byrett. § 12. Gjenopptagelse. Reglene om gjenopptagelse i kapittel 27 i lov om rettergangsmåten for tvistemål gjelder tilsvarende for saker ved Forbrukertvistutvalget i den utstrekning de passer. § 13. Forholdet til voldgif tsklausuler. Avtale om at en tvist som omfattes av denne lov skal avgjøres ved voldgift er ikke til hinder for at tvisten bringes inn for Forbrukertvistutvalget. § 14. Forholdet til bransjenemnder. Departementet kan godkjenne at klager som ellers faller inn under Forbrukertvistutvalgets kompetanse i stedet skal behandles av en brasjenemnd. Kongen kan gi nærmere regler om hvilke krav som kan stilles til bransjenemndas vedtekter for at godkjennelse kan gis. § 15. Forholdet til de alminnelige domstoler. Så lenge en tvist er under behandling ved Forbrukertvistutvalget kan den ikke av de samme parter bringes inn for de alminnelige domstoler. Saken regnes å være under behandling ved Forbrukertvistutvalget fra begjæring er sendt til Forbrukerrådet. Om søksmål er reist ved de alminnelige domstoler og en part ønsker tvisten avgjort av Forbrukertvistutvalget, kan vedkommende domstol stanse den videre behandling inntil Forbrukertvistutvalgets avgjørelse foreligger. Har Forbrukertvistutvalget avsagt vedtak, og fristen for å fortsette saken for domstolen er utløpt, skal saken heves. § 16. Sakskostnader og gebyr. Hvis noen av partene overfor Forbrukertvistutvalget har nedlagt påstand eller på annen måte framsatt krav som utvalget finner åpenbart ikke kan føre fram, kan det bestemme at vedkommende helt eller delvis skal bære de utgifter saken har medført for den annen part. Kongen kan bestemme at det skal betales gebyr for behandling av sak i Forbrukerrådet og Forbrukertvistutvalget. § 17. Ikrafttreden. Denne lov trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer. Fra lovens ikrafttreden gjøres følgende endringer og tilføyelser i andre lover: 1. I lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål gjøres følgende endringer: § 197 første ledd skal lyde: Utenretslige forklaringer eller erklæringer, som andre end oppnevnte sakkyndige har avgit i anledning av saken, kan bare brukes nåar retslig avhørelse ikke kan foretages, eller nåar motparten samtykker. Sakkyndige erklæringer innhentet av Forbrukerrådet eller Markedsrådets utvalg for forbruker tvist er til bruk ved behandlingen av tvist i forbrukerkjøp kan dog benyttes. § 273 nytt punkt 7 skal lyde: 7. i saker som er avgjort ved vedtak i Markedsrådets utvalg for forbrukertvister. 2. I lov 27. juli 1896 nr. 7 om forældelse av fordringer skal § 12, første og annet ledd lyde: Til fordringenes betimelige påtale er det tilstrekkelig at forliksklage er sendt til forliksrådet, begjæring om behandling av tvist i forbrukerkjøp til Forbrukerrådet eller stevning til retten, at kravet er framsatt under saken eller at begjæring om å avgjøre kravet etter skiftelovens § 11, annet ledds annet punktum er sendt skifteretten innen fristens utløp. Blir en tvist i forbrukerkjøp ikke løst i Forbrukerrådet, er denne virkningen av begjæringen til Forbrukerrådet betinget av at saken bringes inn for Markedsrådets utvalg for forbrukertvister i rett tid. Henvises saken fra forliksrådet, må stevning være sendt til retten senest innen 1 år etter henvisningen. Hvis søksmål blir avvist paa grund av uforsætlige feil, eller hvis det ellers ender uten dom, blir virkningen av den betimelige paatale fremdeles i kraft, når kravet reises paany senest tre maaneder, efterat kjendelsen blev forkyndt for saksøkeren. Dette gjelder tilsvarende for saker som er brakt inn for Markedsrådets utvalg for forbrukertvister.-» Presidenten går ut fra at det kan voteres alternativt mellom komiteens innstilling og det forslag som er tatt opp av fru Gjørv. — Denne framgangsmåte anses bifalt. Votering : Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Inger Lise Gjørvs forslag bifaltes Inger Lise Gjørvs forslag med 45 mot 40 stemmer. Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget. Sak nr. 8. Innstilling fra kommunal- og miljøvernkomiteen om forslag fra representanten Torstein Tynning til lov om endringer i lov om borettslag. (Innst. O. nr. 23). Hans Torgersen (ordfører for saken): Få år etter krigen ble spørsmålet om en egen lov for boligbyggelag og borettslag reist. Allerede 9. juni 1950 ble Borettslovkomiteen oppnevnt. Det var mange sider ved spørsmålet som skulle ses på, så arbeidet tok tid, og først i november 1955 avgav komiteen sin innstilling. I august 1958 avgav så Kommunaldepartementet Ot. prp. nr. 70 for 1958.1 desember samme år vedtok Odelstinget etter innstilling fra kommunalkomiteen at saken ikke skulle behandles i samme sesjon, da den ikke kunne ferdigbehandles i sesjonen. Høsten 1959 kom så kommunalkomiteen med sin innstilling til lov om boligbyggelag og lov om borettslag. Bortsett fra på ett punkt, nemlig når det gjaldt forretningsførselen, var innstillingen enstemmig, og den ble behandlet og endelig vedtatt i Lagtinget i 1960. Det tok altså nesten 10 år fra Borettslovkomiteen ble oppnevnt, til det forelå et lovvedtak. Komiteen hadde foretatt en grundig behandling. Departementet hadde hatt saken ute til høring og fått inn en rekke synspunkter. På denne bakgrunn fremmet kommunalog miljøvernkomiteen en enstemmig innstilling. Det nevnte dissenspunkt kom i en tilleggsinnstilling. Grunnen til at man fant å ville ha en egen lov, var — så vidt jeg forstår — at man ønsket å beskytte dem som satset penger på å få seg en leilighet. I Ot. prp. nr. 70 for 1958 sa departementet bl.a.: «Departementet har i sitt utkast søkt å følge den linje at boligsamvirkets sammenslutninger får myndighet til å avgjøre sine saker seiv innenfor lovens ramme. De bestemmelser som forutsetter departementet som øverste instans i lagsaker, er derfor bare beholdt i enkelte spesielle tilfelle hvor en slik ordning fremtrer som hensiktsmessig og praktisk gjennomførlig.» Siden ble det oppnevnt et borettslovutvalg som avgiv sin innstilling i desember 1973. Departementets forutsetning ved utformingen av mandatet var at det på grunnlag av utvalgets forslag skulle gjennomføres en full revisjon av borettslovene. Utviklingen etter at utvalgets innstilling var avgitt, hadde aktualisert nye ting, men departementet mente man i tilfelle fikk komme tilbake til disse. 1978. Em. 14. mars — Forslag fra repr. På bakgrunn av utvalgets innstilling fremmet departementet Ot. prp. nr. 2 for 1976 —77, Om diverse lovendringer. Kommunal- og miljøvernkomiteen fremmet så sin innstilling, Innst. O. nr. 46 for 1976 —77. Innstillingen ble behandlet i fjor vår av det forrige storting, og § 22 ble da endret til den ordlyd den har i dag. § 22 hadde da stått uendret siden 1960, da den som jeg nevnte, sammen med de øvrige paragrafer hadde vært gjenstand for en grundig behandling på forhand. Det forelå i fjor to forslag til § 22. Det forslag som ble vedtatt, stod Arbeiderpartiet og SV bak. Det forslag som falt, stod de ikkesosialistiske partier i komiteen bak. Begge forslag inneholdt lovfestet forkjøpsrett. Det komiteen har behandlet nå, er et privat lovforslag fra representanten Tynning, som går inn for gjeninnføring av den gamle § 22. Det foreligger i dag to forslag fra komiteen. Flertallsforslaget er fra Arbeiderpartiets representanter, som går inn for den någjeldende § 22, og mindretalsforslaget er fra Hyøres, Senterpartiets, Venstres og Kristelig Folkepartis representanter, som alle går inn for gjeninnføring av den gamle § 22 med en liten endring. Jeg regner med at Arbeiderpartiet seiv redegjør nærmere for sitt forslag. Rent generelt, uten å bebreide noen av fraksjonene, må jeg si at det hadde vært ønskelig med en klarere tekst i § 22 — kanskje i andre paragrafer også. Jeg skal sitere en del av någjeldende § 22 for å belyse dette: «Når laget avhender en andel etter reglene i §§ 14 og 21 har de øvrige andelseiere i laget forkjøpsrett. Følgende har forkjøpsrett når en andel overdras, og rett til å overta andelen etter skjønn dersom den på annen måte overføres til andre: 1. Andelseier i borettslaget. Andel som derved blir ledig omsettes av borettslaget. 2. Andelseier i det boligbyggelag borettslaget er knyttet til, utpekt av boligbyggelaget. Vedtektene kan bestemme at også følgende kan ha forkjøpsrett når en andel overdras og rett til å overta andelen etter skjønn dersom den på annen måte overføres til andre: 1. Andelseiers slektninger i rett opp eller nedstigende linje. 2. Boligbyggelag, kommune og arbeidsgiver som etter vedtektsbestemmelse som nevnt i § 13 annet ledd kan eie andeler i laget, samt ansatte hos bestemt arbeidsgiver. 3. Boligsøker i kommunen utpekt av kommunen. Forkjøpsrett som nevnt under annet ledd nr. under samme ledds nr. 2. Forkjøpsrett som nevnt under tredje ledd nr. 1 går etter forkjøpsrett som nevnt under annet ledd nr. 1, men foran forkjøpsrett som nevnt under annet ledd nr. 2. En gruppe borettslag kan, med samtykke av boligbyggelaget, inngå gjensidig avtale om å betrakte seg som en enhet ved anvendelse av forkjøpsrett etter tredje ledd nr. 1.» Jeg tror det må et grundig studium til for å få tak i hva det menes. Her er det ønskelig med en forenkling. Så noen bemerkninger til komiteflertallets innstilling. Flertallet sier: «Disse medlemmer vil også ta avstand fra en praksis som enkelte av partiene har etablert ved først å være med på enstemmige lovvedtak, for nesten umiddelbart deretter å reise forslag om lovendringer, med fundamentalt endrede motiveringer.» Jeg forutsetter at det er § 22 det siktes til. Jeg kan da opplyse at den någjeldende § 22 ikke ble enstemmig vedtatt. Som tidligere nevnt ble den vedtatt med Arbeiderpartiets og SVs stemmer. Jeg siterer innledningen til mindretallets merknader den gang: «Komiteens medlemmer Buvik, Lønningdal, Myrvoll, Skulberg, Stavnes, Vågsnes og With mener at det er unødvendig å lovfeste boligbyggelagenes forkjøpsrett til andeler i tilknyttede borettslag. Disse medlemmer viser til at det i gjeldende lov er adgang for borettslaget til å fastsette i vedtektene at andelseierne i vedkommende borettslag skal ha slik forkjøpsrett, og at Husbanken skal godkjenne vedtektene før det gis lån. Disse medlemmer går derfor inn for at borettslaget fortsatt seiv får adgang til å fastsette bestemmelser om slik forkjøpsrett i lagets vedtekter.» Komiteflertallet sier i Innst. O. nr. 23: «Disse medlemmer finner det prinsipielt forkastelig at Stortinget skal endre lover dersom det er enkelte som nekter å bøye seg for vedtak fattet i landets lovgivende forsamling.» Det at noen er uenig i eller ikke vil bøye seg for et vedtak, kan ikke være noen motivering for å ta opp igjen en sak. La meg bare få skyte inn at jeg for fremtiden tar et forbehold når det gjelder lovverket: Stortinget må heller ikke komme i den situasjon at man ikke kan ta opp igjen en lov fordi den nylig er vedtatt. Hvis man kommer til at ikke alle sider av saken er godt nok vurdert på forhand eller nye ting kommer til, kan ikke tidsspørsmålet være avgjørende for ikke å ta en sak opp igjen. Prinsipielt er det klart at Stortinget — dvs. Stortingets flertall — har makten. flertallet alltid har rett. Det tror jeg vi må være villige til å hevde, enten vi befinner oss i flertalls eller mindretallsposis jon. Senest i fjor trådte en ny arbeidsmiljølov i kraft. Den var enstemmig vedtatt av det forrige storting. Så vidt jeg har forstått, arbeider departementet nå med forslag om revisjon av den loven. Det er visse sider som man ønsker å se på. Men da innvendingene mot loven begynte å komme, etter at loven var trådt i funksjon, var det ikke alle som umiddelbart var villige til å erkjenne at det kunne være noe å rette på. Noe av argumentasjonen for ikke å endre på § 22 går på muligheten for priskontroll. Jeg har stor forståelse for dette, da jeg ikke på noen måte er tilhenger av «under bordet»- trafikken. Men jeg er ikke villig til å være med på at vi som ønsker paragrafen endret, skulle gjøre det for å åpne for salg «under bordet». Heller ikke vil jeg være med på å hevde at alle borettseiere er boligspekulanter. Da ville det være mange av dem. Mindretallet i kommunal- og miljøvernkomiteen hevder: «Disse medlemmer er kjent med at det arbeides med takstfastsettingen. Slik denne nå praktiseres fører den til urimelige utslag for mange eiere. Disse medlemmer vil be om at arbeidet med dette påskyndes og vil understreke at mer reelle takster vil være et viktig virkemiddel for å få til en bedre boligomsetning og en tryggere prisfastsetting.» Det er åpenbart at takstfastsettingen i dag må være urimelig. Det ser ut som flertallet i sin innstilling også er inne på dette. Man må forutsette at de fleste som selger sin leilighet, skal over i annen bopel, kanskje har de fått bygd seg eget hus. De må da betale dagens pris, men det får de ikke for det de må gi fra seg. Noen vil da hevde at disse i lang tid har nytt godt av rimelig hus for offentlige midler. Ja, det er riktig, det. Men det er tusener av andre som har gjort det samme uten at de har restriksjoner på seg. Er det da riktig at vi detaljregulerer for én gruppe? Frittstående borettslag utgjør ca. 3—4 pst. av boligmassen. Borettslag under boligbyggelag utgjør ca. 11— 12 pst. av boligmassen. Takstfastsettingen for overdragelse av leiligheter i borettslag må følge en bestemt ordning, ikke omsetningsverdien. Jeg nevner dette fordi de av oss som fungerer som takstmenn, oppnevnt av byrett eller skifterett, i flere tilfeller av den juridiske dommer før takstfastsettingen er blitt minnet om at verdien vi skal fastsette, er omsetningsverdien. Så vidt jeg har forstått, er dette de senere år blitt innskjerpet. snill den ene eller annen vei. Det skal være den reelle omsetningsverdi. En reell prisfastsetting vil være et viktig virkemiddel i boligomsetningen og også skape større respekt for lovene. Mindretallet peker i sine merknader på den innskrenkning i sin råderett borettslagene nå har ifølge den gjeldende lov om forkjøpsrett. Jeg viser igjen til hva departementet sa i forarbeidene til loven av 1960: «Departementet har i sitt utkast søkt å følge den linje at boligsamvirkets sammenslutninger får myndighet til å avgjøre sine saker seiv innenfor lovens ramme.» La da borettslagene igjen få den rettighet at de seiv gjennom sine vedtekter kan få bestemme hvordan de vil ordne dette. Da vil beboerne også få følelsen av at de reelt eier sin bolig. Dette vil igjen gjøre det lettere å velge arbeidssted og bosted. Nå er det fare for at det kan låse seg fast. Jeg har ingen data for hvilke grupper som bebor disse leilighetene, men jeg regner med at de utgjør et gjennomsnitt av folket. Det er altså ingen fra før av ekstra privilegerte — bortsett fra at de har fått husbankleilighet — vi gir ytterligere særrettigheter. Det er bare snakk om rettigheter som er en selvfølge for andre grupper. Jeg tillater meg å anbefale mindretallets forslag, og håper at de som tidligere har tatt et annet standpunkt, er villig til å revurdere det. Jeg setter da fram forslag på vegne av mindretallet om at § 22 får ordlyd i overensstemmelse med det som vi har referert i innstillingen. Presidenten: Hr. Torgersen har tatt opp det forslag som er tatt inn i innstillingen. Det har meldt seg en lang rekke talere. Presidenten foreslår at de som heretter tegner seg, får en taletid på inntil 3 minutter. — Det anses bifalt. Thorbjørn Berntsen: Også i den offentlige debatten om forkjøpsretten i borettslag har det fra flere hold blitt framsatt påstander om at Stortinget ikke har visst hva det har gjort. Noen har gått så langt som til å beskylde enkelte representanter ved navns nevnelse for at de har sovet seg gjennom behandlingen av borettslovene. 81. a. har høyrerepresentantene i kommunal- og miljøvernkomiteen i forrige periode fått disse grove beskyldningene på seg, framsatt offentlig. I forrige periode hadde vi flere store boligdebatter her i Stortinget. Vi behandlet bl. a. den store boligmeldingen, St.meld. nr. 1974—75, en melding som tok opp de aller fleste sider ved boligpolitikken. Martin Buvik fra Høyre var saksordfører og la der ned et omfattende arbeid, noe han for øvrig fikk honnør for fra flere hold under debatten her i Stortinget. Som en konsekvens av denne stortingsmeldingen fikk vi året etter til behandling to odelstingsproposisjoner med forslag til endringer i fem lover som hadde vesentlig betydning for viktige sider av boligpolitikken. Også i forbindelse med boligmeldingen ble spørsmål om forkjøpsrettsbestemmelser i flere sammenhenger drøftet, likeså de problemer som alle var klar over var til stede ved det som ble kalt boligspekulasjon eller overpris på boliger, som andre uttrykte det. I denne forbindelse ble også prisregulering ved omsetning av boliger behandlet. Jeg vil her sitere litt fra den innstilling som komiteen kom med i forbindelse med boligmeldingen, nemlig Innst. S. nr. 179 for 1975—76. Der heter det: «Komiteen slutter seg ellers til det departementet uttaler om at «Det forhold at enkelte boligformer er underlagt en streng prisregulering mens andre ikke er det, er uheldig både ut fra et rettferds- og ressurssynspunkt». Komiteen mener at de prisreguleringsbestemmelser som må gjelde bl. a. ved omsetning av boliger må være mest mulig like for de forskjellige bolig- og eierformer. I særlig grad må dette gjelde boliger som i hovedsak er finansiert gjennom offentlige lån og tilskudd.» Dette var altså uttalelse fra en enstemmig kommunal- og miljøvernkomite og ført i pennen av en høyrerepresentant som saksordfører. Da komiteen året etter fikk de nevnte lovsakene til behandling — noe som altså var en konsekvens av boligmeldingen — fikk man en oppfølging av debatten om bl. a. boligformidling, boligmiljøspørsmål og priskontroll. Jeg vil her sitere fra et par innlegg: Arnt Hagen, Senterpartiet: «Somme av dei som går til kraftige åtak på lovene i bustadsektoren, burde tenkje litt meir over at desse lovene har eit ideelt føremål.» Litt ovenfor sa han: «Det er dessverre mange som lar seg freiste til å utnytte den stramme bustadmarknaden i dei større byane — ja, i dei mindre og — til å skaffe seg ganske store økonomiske vinstar, og dette er årsaka til at vi i Senterpartiet har vore med på å stramme til burettslovene.» Hans partikollega, Bjørn Unneberg, brukte enda sterkere ord. vi mente de borgerlige partier gikk for langt i retning av å fastsette forkjøpsregler for bl. a. slektninger. Han sa: «Dette synes jeg vitner om et kaldt og forretningsmessig syn på et emne som hører inn under de myke verdier. En bolig er et hjem, ikke en vare.» Høyres Benkow gikk også meget langt for å forsvare fordelen ved slektningers forkjøpsrett, og jeg henviser til debatten den gang. Kåre Kristiansen, på det tidspunkt formann i Kristelig Folkeparti, uttalte i debatten bl. a.: «Jeg tror nok at seiv om vi i fremtiden kommer dithen at vi får løst boligproblemet, at vi klarer å tilfredsstille boligbehovet nesten 100 pst., vil det likevel være nødvendig å ha bestemmelser av den art vi har til behandling i dag. Heller ikke i en slik situasjon vil det nemlig være mulig å stole på at markedsmekanismen uten videre løser de grunnleggende og for store deler av befolkningen betydningsfulle spørsmål som vi her har med å gjøre.» Dette ble nok mye sitater, og jeg kunne brukt flere i samme stilen. Men når jeg har tatt fram disse synsmåter som kom til uttrykk under debatten, er det bare for å dokumentere at de vedtak som Stortinget fattet, skjedde etter grundig behandling og debatt både i stortingskomiteen og her i plenum. I Aftenposten den 7. november i fjor var det et oppslag over fire spalter på tredje side som lød: «Høyre-initiativ for fri omsetning av leiligheter, ikke forkjøpsrett.» Der spratt katta ut av sekken. For det denne saken nemlig dreier seg om for Høyre, er at tilbud og etterspørsel på boligmarkedet skal bestemme bokostnadene. Dette vil antakelig kunne godtas for nokså mange områder i landet allerede i dag. Der har man av forskjellige grunner fått en såkalt balanse på boligmarkedet, slik at det prisnivå som danner seg på boliger ved annen gangs omsetning og seinere, blir forsvarlig. Situasjonen vil imidlertid være helt annerledes i de områder der det ennå i mange år vil være et sterkt press på boligmarkedet, med andre ord langt flere som etterspør bolig, enn det antall boliger som er tilgjengelig. Der vil, som alle vet, prisene presses i været med den konsekvens at de grupper som økonomisk og på andre mater står svakest, blir støtt ut av boligmarkedet. Vi kan med andre ord skape det noen vil kalle balanse på boligmarkedet, rett og slett fordi betydelige grupper ikke vil ha råd til å etterspørre boliger. (Thorbjørn Berntsen) være disse menneskene som mest av alt trengte en bolig. Arbeiderpartiet kan sjølsagt ikke gi seg inn på en politikk med disse åpenbart uheldige og forkastelige konsekvenser. Et samfunn med holdninger som nedprioriterer det sosiale ansvar som man har overfor de minst ressurssterke blant oss, er ikke noe godt samfunn. Dette syn delte også de andre partier her i Stortinget for ett år siden. Mange representanter for disse partier gav også aktivt uttrykk for det, som jeg har påvist. Jeg er helt sikker på at flere av dem har det meget vondt nå i sitt innerste. Et av de viktigste spørsmål som reiser seg ved behandlingen av denne saken, er Stortingets egen arbeidsmåte, som hr. Torgersen var inne på. For det må meget sterkt kritiseres at enkelte partier fremmer forslag til å endre en lov som de etter en grundig behandling har vært med på å vedta, nesten før loven er trådt i kraft, og da med totalt motsatte begrunnelser. Det er for lettvint å unnskylde seg med at en ikke visste hva en gjorde. Slik framferd er ikke egnet til å opprettholde Stortingets troverdighet som lovgivende forsamling, og det må det være tillått å si klart fra om. Mindretallet i komiteen, de borgerlige partiene, hevder i innstillingen at de nye bestemmelser har mange utilsiktede og uheldige konsekvenser. Det redegjøres av forståelige grunner ikke nærmere for disse angivelig utilsiktede konsekvenser. De konsekvenser som hele den tidligere komite og hele det tidligere storting tilsiktet, iallfall ifølge de dokumenter som lå til behandling her, var: 1. Andelseieres forkjøpsrett med sikte på å bedre egen boligsituasjon i det lag vedkommende sjøl bor. 2. Bedre priskontroll ved omsetning av de leiligheter som blir ledige for salg. Disse to forutsetninger, som var helt klare både for stortingskomiteen og for Stortinget, er nå i ferd med å bli realisert. Men nå kaller de borgerlige partier dette for utilsiktede og uheldige konsekvenser. I sannhetens navn må dette sies å være en meget ynkelig argumentasjon. Hittil er det bare boligkooperasjonen som har praktisert forkjøpsrettsbestemmelser. Boligkooperasjonen forvalter omkring 240 000 boliger i Norge, i Oslo over 50 000. I det meste av etterkrigtida har boligf ormen bl. a. gjennom boligsjefen. Dette har i all hovedsak utgjort den husbankfinansierte boligproduksjon her i byen. Når nå denne betydelige boligmasse kommer inn under de samme regler når det gjelder forkjøpsrett og prisfastsetting, har de borgerlige i sin visdom funnet ut at det er «en urettferdig diskriminering av andelseiere i borettslaget i forhold til andre boligeiere», altså når vi har oppnådd det som en enstemmig kommunal- og miljøvernkomite i forbindelse med boligmeldingen sa at en gjerne ville oppnå. Kristelig Folkeparti har i sitt program bl. a. følgende formulering under avsnittet om boligpolitikk: «. . . tiltak mot boligspekulasjon, bl. a. ved mer effektiv kontroll med prismisbruk på boligsektoren.» Det kunne være interessant å få svar fra Kristelig Folkeparti på følgende spørsmål: Hva slags tiltak er det dere tenker på? Det bidrag dere gir her i dag, går jo i praksis ut på å hindre priskontroll, eller «kontroll med prismisbruk». Hvis dere har andre og mer høyverdige ting i baklomma i den sakens anledning, skal jeg for mitt vedkommende gjerne være med og diskutere det. Men jeg tror ikke dere har noe. Spørsmålet om pristakstreglene er reist, og det er alminnelig enighet om at man må se på det. Mye taler for at det bør foretas justeringer som fører til en økning av takstverdiene. Jeg regner med at Regjeringen vil utrede dette og foreta seg noe i denne forbindelsen. Fra hold utenfor Stortinget har jeg sett hevdet at takstene må heves med fra 50 til 200 pst. Skulle man gå på det siste, ville det være tusenvis som ble utelukket fra å kunne skaffe seg en offentlig finansiert borettslagsleilighet ved annen gangs omsetning. Og dette kaller man rettferdighet og uttrykk for sosial ansvarsfølelse! Jo takk sann! Høyre gjorde det bra ved siste valg. Med en mer konservativ og mørkeblå profil enn på lenge hadde partiet betydelig framgang. Hva er da mer naturlig for dem enn å legge opp til en enda mer konservativ og «kjøpmannsorientert» politikk? Men da vil de også måtte distansere seg fra ting de har foretatt seg i øyeblikk da partiets meget beskjedne sosiale sjel fikk anledning til å titte fram — f. eks. ved innføringen av forkjøpsrett i borettslag. Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er av valgopportunistiske grunner redde for å slippe Høyre for langt fra seg, så de løper etter eller rettere sagt, biter seg fast i Høyres mørkeblå hale. Forhandlingar i Odelstinget nr. 10. 1978. Em. 14. mars — Forslag fra repr. et klarere eksempel på at disse to såkalte mellompartier er blitt et haleheng til Høyre enn akkurat i denne saken. Knut Haus hadde her overtatt presidentplassen. Torstein Tynning: Det kan sies mye om det innlegg hr. Berntsen nå holdt. Jeg skal ikke kommentere det noe særlig nå, men kanskje komme tilbake til det i et senere innlegg. La meg bare få si at jeg tror det på mange mater er helt galt når hr. Berntsen mener at det er de ressurssvake som vil lide i det øyeblikk man innfører flere og vanskeligere reguleringer, det være seg innenfor boligområdet eller innenfor andre områder. All erfaring viser at det som regel er de ressurssvake som ikke greier å skaffe nok ekspertise og heller ikke seiv greier å ordne seg på en slik måte at de får fordel av det når reguleringene er sterke, mens det derimot er en tendens til at de ressurssterke greier å ordne seg under alle forhold. Jeg tror man skal være forsiktig med å bruke denne myten i forbindelse med forsvar av § 22 i loven. Jeg tror nemlig det er de ressurssvake som her vil bli den tapende part. Hr. Berntsen vet like godt som jeg at i den grad det forekommer salg under bordet, er det full anledning til det fortsatt, med den någjeldende § 22. Det er bare det at man må være litt smartere enn før. Så det tyder på at de ressurssterke også vil makte den oppgaven best. Det forslag vi nå behandler — til forandring av § 22 i borettsloven — er ikke noe angrep på eller felttog mot boligkooperasjonen, slik Arbeiderpartiet og Berntsen ønsker å fremstille det. Vi i Høyre ønsker selvsagt ikke å gå til noe felttog mot boligkooperasjonen, fordi den jo har virket meget godt i vårt land. Man kan gjerne si at den har stått i spissen for hele den sosiale boligbyggingen etter krigen, og det er oss helt fjernt å ville gå til angrep på denne virksomhet. Dette vil jeg gjerne understreke, seiv om jeg er klar over at folk ikke biter på den slags lettvinte argumenter som er kommet fra Arbeiderpartiets og Berntsens side. Nei, det det her dreier seg om, er å rette opp igjen den urettferdighet som ble begått mot folk som bor i borettslag. Og det var Stortinget som i vår i lovs form påtvang borettslagene den nåværende § 22. De hadde nemlig ikke seiv bedt om det. De var dessverre heller ikke klar over at man var i ferd med å vedta en slik lovparagraf. Det er ikke så rart, for de ble ikke spurt. innskrenkning i rettigheter borettshaverne før har hatt. At disse ikke ønsket seg en slik innskrenkning av § 22, viser etter min mening den storm av protester mot forslaget som siden er kommet til uttrykk. La meg i den forbindelse få si følgende: Etter min mening representerer den nåværende § 22 et anslag mot alle dem som bor i borettslag og dermed også en mistenkeliggjøring av denne boligform. Arbeiderpartiet og antakeligvis også SV og Berntsen er tydeligvis av den oppfatning at disse mennesker ikke vet sitt beste, derfor må de påtvinges en slik lovparagraf. Dette er sentralmakt mot nærdemokratiet, og protestene er i aller høyeste grad både forståelige og berettigede. Derfor mener jeg at en forandring av § 22 slik vi nå foreslår, vil styrke borettslagenes selvbestemmelsesrett, nærdemokratiet og dermed egentlig også hele boligkooperasjonen, og derfor er dette heller ikke noe angrep på boligkooperasjonen, slik hr. Berntsen også nå forsøkte å fremstille det. Vi er av den oppfatning i Høyre at man bør så langt det er praktisk mulig, tilstrebe de samme rettigheter og eierforhold uansett om folk bor i borettslag eller om man har egen bolig. Dette mener vi er et viktig prinsipp, og det er en av grunnene til at vi vil forandre §22. Så til Arbeiderpartiets hovedargument, som hr. Berntsen også var inne på nå: Men Høyre var jo med på dette i vår. — Ja, vi var det, fordi vi i likhet med andre partier ikke overskuet konsekvensene av en slik forandring av § 22. Men forskjellen mellom oss og Arbeiderpartiet er at vi er villig til å revurdere vårt standpunkt, sammen med de andre borgerlige partiene. Det er dessverre ikke Arbeiderpartiet og antakeligvis heller ikke SV. Til Arbeiderpartiet og SV vil jeg i den forbindelse få si: Det er ikke noen skam å snu i tide når man er kommet ut av kurs. Som kjent er dette en av de mest fornuftige fjellregler vi har. Ja, det er bedre å grave seg ned enn å fortsette marsjen på ville veier. Det synes jeg Arbeiderpartiet og SV bør merke seg, før stormen blir så stor at det verken er noen vei tilbake eller muligheter for å grave seg ned. — Dette er ment som et godt råd til Arbeiderpartiet og SV nå like før påske. Så sier Arbeiderpartiet at loven bare har virket i to måneder, og at de derfor finner det prinsipielt forkastelig at Stortinget forandrer den. For lover generelt er jeg i og for seg enig i det, men jeg må få legge til: så kort eller så og så lang tid. Dette er en form for politisk stahet som verken virker overbevisende eller troverdig — jeg holdt på å legge til: særlig ikke fra sosialistisk side. Kanskje er det slik at de såkalte radikale partier som Arbeiderpartiet og SV i virkeligheten bruker den slags formaliteter når de er på gyngende grunn, noe de utvilsomt er i denne saken. Jeg må jo si at sosialister har ellers uhyre liten sans for formaliteter i det politiske liv. Et annet hovedargument Arbeiderpartiet og særlig hr. Berntsen benytter seg av, er følgende: Folk som bor i borettslag, er mer eller mindre boligspekulanter — det kom fram også i hans innlegg nå — og derfor må de påtvinges en slik forkjøpsrett. I den forbindelse har jeg lyst til å si: Det er den generelle mangel på boliger visse steder i landet som gjør at noen er villig til å betale overpris ved kjøp av leilighet. Men dermed kan man ikke med bred penn beskylde dem for å være boligspekulanter. Jeg går ut fra at verken selger eller kjøper gjør dette fordi de vil tjene penger, men kort og godt for å skaffe seg et sted å bo. Etter min mening hører slike tilfeller neppe til hovedregelen, men til unntakene innenfor boligsektoren. Jeg tror heller ikke at den nåværende § 22 kan fjerne slike uheldige utslag — eller for å si det rett ut: salg under bordet. Bytteretten er jo fortsatt der, og den kan føre med seg slike uheldige forhold hvis den utnyttes. Derfor bør man ikke generelt straffe alle, slik Arbeiderpartiet ønsker, men slå ned på de urimelige enkelttilfeller som måtte eksistere. Likevel — den eneste måte å komme ut av uføret på er å øke boligproduksjonen samt å få til et mer realistisk takstnivå enn det som nå eksisterer. Jeg har merket meg at kommunalministeren vil se på takstsystemet. Det tror jeg det er fornuftig å gjøre, slik at det kommer mer i takt med de virkelige forhold man har innenfor boligsektoren i dag. Men jeg vil i den forbindelse få legge til at i det øyeblikk man får et mer realistisk takstnivå enn det man har i dag, vil det ganske soleklart også være mindre bruk for § 22 i den någjeldende loven, hvis man med denne paragraf ønsker å begrense det såkalte salg under bordet. Så tilslutt dette: Vi i opposisjonen har innrømmet at vi overfor borettshavere har begått en urettferdighet, som vi er villig til å rette opp igjen her og nå. Vår oppfordring til Arbeiderpartiet og dets partner SV er: Sett snevre partipolitiske kjepphester på stallen, innrøm tabbene og bli med oss og rett dem opp igjen! Det er som kjent ingen skam å snu, °S jeg synes de skulle gjøre det her og nå. Georg Jacobsen: Når representanten Tynning så sterkt betonte at Høyre i likhet med de øvrige borgerlige partier ikke overskuet konsekvensene av § 22 i borettsloven, må det være bittert for hr. Tynning og de øvrige å tenke tilbake på at Fremskrittspartiet pekte på denne faren allerede under behandlingen i fjor. Her innrømmes det altså at Høyre lyttet for sent til Fremskrittspartiet. Kanskje vi kan gjøre regning med at de heretter lytter raskere til Fremskrittspartiet i andre saker? Jeg må innrømme at jeg har store vansker med å forstå den voldsomme og nærmest hysteriske hets som enkelte presseorganer har satt i gang i forbindelse med det endringsforslag til § 22 i borettsloven som vi behandler her i dag. Man må faktisk gni seg i øynene for å være sikker på at det er samme krig vi snakker om. Maken til stormløp og maken til forsøk på fremmedgjøring av en sak er det heldigvis sjelden vi opplever. Hensikten med å ta i bruk det aller groveste skyts er dat eneste som er noenlunde klart og tydelig. Her skal valses ned alle forsøk på en saklig, balansert informasjon om det saken virkelig gjelder. For å oppnå den størst mulige effekt er ingen anstrengelser spart. Praktisk talt uten unntak er bare de groveste ord og uttrykk gitt spalteplass i pressen. La meg nevne noen eksempler: «Kaos og maktmisbruk», «forbitrelse over eiendomsinngrep», «lovgiveren over stokk og stein». Flere kunne nevnes av samme kategori, men la meg i stedet referere fra et av våre største boligbyggelags medlemsblad om nøyaktig samme sak: «Apropos den nye borettslov. Misforståelser om forkjøpsretten.» I artikkelen som følger, heter det at boligbyggelaget har mottatt en rekke henvendelser fra sine medlemmer med spørsmål om hva de nye reglene går ut på. Videre heter det at det ble registrert mange misforståelser. Så langt medlemsbladet. Hva er så realiteten i denne sak ? Jo, ganske enkelt den at et enstemmig storting for mindre enn et år tilbake innførte forkjøpsrett etter bestemte kriterier. Arbeiderpartiet har fortsatt det samme syn, mens de borgerlige partier har gjort helomvending. Men disse partier gir ikke uttrykk for en prinsipielt avvikende holdning til selve forkjøpsretten; de vil overlate til det enkelte borettslag seiv å avgjøre om det vil ha forkjøpsrett inn i sine vedtekter. Arbeiderpartiet for sitt vedkommende mener at en lov om forkjøpsrett må omfatte alle borettslag. leiligheten til slektning, til bytte eller framleie — alt dette som er omtalt i borettslovens § 16. Langt de fleste av våre boligbyggelag har allerede i sine vedtekter bestemmelser om forkjøpsrett, og den nye loven gjør således ingen forandringer for disse vedtektene. Livet vil gå som normalt, faktisk er det ingen grunn til å få panikk. Jeg skulle anta at hundretusener av personer har levd med forkjøpsretten i årevis, uten å ane hvilken styggedom den i virkeligheten var, og jeg tror faktisk de har levd både trygt og godt. Det nye i loven er at den, i tillegg til at andelseiere uten videre har rett til å overføre sin leilighet til slektninger, gir adgang for borettslaget til gjennom vedtekt å innføre forkjøpsrett for slektninger også til andre andre andelseiere i borettslaget. Et annet punkt i § 22 uom er nytt, er at borettslagene også kan innføre vedtekter som gir laget adgang til å inngå avtale med borettslag i nabolaget om gjensidig forkjøpsrett for slektninger av andelseiere. Skulle det så være leiligheter som etter disse muligheter ennå ikke er overført, tilbakeføres leilighetene til boligbyggelaget for tildeling til de øvrige medlemmer i boligbyggelaget. Dette siste legger jeg for mitt vedkommende stor vekt på, og jeg forstår godt at det er kommet reaksjoner fra en del boligbyggelag som peker på at de nye reglene om forkjøpsrett for slektninger av andelseiere i borettslagene automatisk reduserer antall boliger som føres tilbake til boligbyggelaget til fordeling. Det blir de svakest stilte som rammes hardest av denne ordning. Felles for de fleste av innleggene i pressen i den senere tid om denne sak er at man med flid omgår det saken gjelder. I stedet har man funnet å ville snakke om noe annet — et gammelt knep som benyttes til å villede og forvirre. Men jeg har vondt for å tro at denne taktikken med å snakke om oppløsning av borettslag, eiendomsberøvelse, kriminalisering av folk som tar penger under bordet — som det heter — virkelig når fram, slik meningen nok er. Et punkt som har vært dominerende i avisinnleggene, er pristakstbestemmelsene. Det kan være nødvendig å understreke at vi har levd i årevis med disse bestemmelsene, også i perioden fra 1965 til 1973, da vi hadde et borgerlig f lertall på Stortinget. Når de borgerlige partier unnlot å forandre på disse bestemmelsene i den perioden da de hadde anledning til det, skulle jeg tro at det hang sammen med at de i likhet med Arbeiderpartiet erkjente at dette var et viktig styrings- og kontrollmiddel mot en uønsket galopp for boligprisene. ved salg av boliger, at dette med marked vil variere fra sted til sted i landet. I en del byområder og tettsteder er etterspørselen etter boliger enorm i forhold til tilbudet, andre steder er det noenlunde balanse mellom tilbud og etterspørsel. På denne bakgrunn vil prisene på boliger presses skyhøyt noen steder uten forankring i boligens virkelige verdi. Andre steder med mer balanse mellom tilbud og etterspørsel vil man få nøkterne priser ved overdragelse av andelsleiligheter. For mitt vedkommende vil jeg gjerne legge til at det nå synes nødvendig å heve takstgrunnlaget. Nåværende bestemmelser har vært gjeldende i snart tre år, og seiv om det praktiseres en ordning med tillegg for renter av innskuddet i dette tidsrom, er det neppe tilstrekkelig til å fange opp den prisstigning vi har hatt i samme periode. Både mindretall og flertall i komiteen har pekt på dette forhold i sine merknader, og jeg regner med at vi med det første vil få en oppjustering av takstgrunnlaget. Men jeg ser ikke bort fra at en sterk oppjustering igjen kan føre til betydelige problemer. Det skulle ikke undre meg om vi kommer opp i situasjoner der høyeste lovlige overdragelsespris ikke vil være mulig å oppnå på markedet. Dette forhold henger sammen med avbetalingsreglene i Husbanken, hvor indeksjusteringsbestemmelsene fører til en automatisk stigning i overdragelsesprisen ved omsetning av andelsleiligheter. Andelseiernes egenkapital stiger kraftig samtidig som lånegjelden reduseres. Dette fører så til en automatisk økning av pristaksten for den enkelte leilighet uavhengig av om vi får en ny oppjustering eller ikke. Om bare få år vil en rekke borettslag rundt om i landet vårt være uten gjeld til Husbanken. Om en da tenker seg en kraftig oppjustering av pristakstbestemmelsene, vil det ikke være unormalt å få en overdragelsespris for en 25 år gammel toroms blokkleilighet på kanskje 150 000 kr. Det er en situasjon vi må se i øynene kan inntreffe allerede om tre—fire år. Så kan vi begynne å snakke om priser på boliger for folk som skal flytte inn i nye boliger. Som allerede nevnt er det min mening at vi bør få en oppjustering av prisene på andelsleiligheter. Men jeg ser det klart for meg at vi trolig nærmer oss en ny epoke i omsetningen av denne boligtype. Vi vil få en markedspris som høyst sannsynlig vil ligge under høyeste lovlige overdragelsespris. Jeg utelukker derfor ikke at vi kanskje nå nærmer oss en periode der vi kan øyne tidspunktet for en mer liberal holdning til styring og kontroll med prisfastsettelse for borettslagsleiligheter. Dette vil vi ganske sikkert oppleve å se bekreftet i inneværende stortingsperiode. ora disse spørsmål, har det slått meg at ingen har tatt opp et problem som burde stå helt sentralt. Det er en gruppe leieboere som etter mitt skjønn har grunn til å føle seg forulempet. Denne gruppen er de leieboere som bebor en leilighet på mellom 100 og 130 m 2 . Inntil 1975 kunne eiere av slike leiligheter fritt seige sin leilighet uten takstplikt. Jeg kjenner personer som kjøpte slike leiligheter i den sikre forvissning at leiligheten var unntatt fra pristakstbestemmelsene. Det ble derfor betalt over bordet en betydelig høyere pris enn om pristakst var lagt til grunn. Det kom derfor nesten som et sjokk da arealgrensene for takstplikt ble forhøyet fra 100 til 130 m 2 . Jeg ser denne gruppe borettshavere i et annet lys enn den gruppe som med fullt overlegg har betalt under bordet. Jeg forstår at det kan by på komplikasjoner å gjøre noen forandring her, men jeg vil gjerne be statsråden se nærmere på dette spørsmål, og se om det kan finnes en løsning. Jeg er klar over at det er vanskelig, men dette problemet syns jeg likevel er noe vi bør ofre litt oppmerksomhet. Jeg vil så få rette oppmerksomheten på en kategori boliger som går under benevnelsen obligasjonsleiligheter. Etter loven omfattes også slike leiligheter av pristakstbestemmelsene, men jeg må innrømme at det står temmelig uklart for meg hvordan en forkjøpsrettsordning vil kunne praktiseres i disse tilfellene. Forholdet her er nemlig at leieboerne er med på finansieringen av bygget gjennom obligasjonsinnskudd, men de har ingen eierandel, som i borettslag. Med andre ord er det bare den nominelle verdi på obligasjonen disse leilighetsinnehaverne etter loven har krav på ved salg. Dette er vel også grunnen til at her finner vi privatmennesker som eiere av slike eiendommer. Jeg syns det er en snedig måte å finansiere en boligeiendom på først å låne hva som kan oppnås, og deretter dekke toppfinansieringen gjennom obligasjonsinnskudd som aldri kan stige en eneste øre i verdi. Ved et eventuelt salg vil hele salgsgevinsten forsvinne i byggherrens lomme. Som sagt er slike leiligheter underlagt pristakstbestemmelsene. Men det er mitt bestemte inntrykk at her mangler man fullstendig oversikt over omsetningen. Det er klart at kommunene kvier seg for en utgift til å kontrollere også denne siden av boligomsetningen. Dermed har eierne av slike leiligheter fått operere forholdsvis fritt uten altfor nærgående spørsmål. Hvor stort antall boliger det er snakk om, har jeg ingen oversikt over, men det finnes en god del, og det bør etter mitt skjønn være god nok grunn til å rette søkelyset også mot slik boligomsetning. direkte betydning for det forhold jeg nettopp har omtalt. Det er den enkelte kommune som må bære utgiftene med sin prisadministrasjon. Prisnemndene har et stort arbeidsfelt og driver kontroll med og overvaking av bestemmelser som vedtas på statsplan. Dess bedre utbygd prisnemndene i kommunene er, dess større garanti har staten for at prisbestemmelsene overholdes. Det ville avgjort vært et stort framsteg om staten seiv stod fram og sa at den var villig til å dekke en del av disse utgiftene. Et slikt initiativ vil bli hilst med glede rundt omkring i kommunene. Jeg sparker ballen over til statsråden. Ragnar Udjus: Jeg må først få bemerke at da hr. Berntsen siterte Hagen og Skulberg, gjorde han det på en slik måte at det virket som om han mente at det var en stor sensasjon at det var samsvar mellom det standpunkt representantene inntok, og den argumentasjon de førte i marken. En kan vel si at hr. Berntsen hadde hatt atskillig større grunn til å trekke fram dette eksemplet hvis det ikke hadde vært samsvar mellom standpunkt og argumentasjon. Det forslag til endring av § 22 i lov om borettslag som i dag foreligger, går som kjent kort og godt ut på at paragrafen skal få den samme ordlyd som den hadde før endringen som ble foretatt i fjor vår. Da odelsting og lagting for et års tid siden behandlet en rekke endringer i lov om borettslag, også i § 22, var det enighet i den daværende kommunal- og miljøvernkomiteen om å lovfeste forkjøpsrett for andelseiere i borettslag. Komiteen var derimot delt i synet på å lovfeste boligbyggelagenes adgang til forkjøpsrett i tilknyttede borettslag. Slik forkjøpsrett for boligbyggelag var det Arbeiderpartiet og SV som gikk inn for, og dette ble da også vedtatt som lov. Det er fra hr. Berntsens side i dag søkt gjort et stort nummer av at nå har de ikkesosialistiske partiene skiftet standpunkt. Og det er riktig at det har vi gjort. Vi syns med respekt å melde at det ikke er noen skam å snu når vi er kommet til at vi har vært med på å fatte vedtak som ikke var skikkelig gjennomtenkt. Vi kan ikke se at prestisjehensyn skal avholde oss fra i en sak å innta et annet standpunkt, som vi etter nærmere vurdering er kommet fram til. Men talere fra Arbeiderpartiet må gjerne både ironisere og latterliggjøre det forslaget som i dag foreligger. Jeg er imidlertid helt sikker på at det store flertall av andelseiere i borettslag utover i landet vil være enig i mindretallsforslaget. Jeg viser i den forbindelse til de mange uttalelser som er kommet fra det hold. derfra har vært sterkt medvirkende til det syn som vi nå har inntatt. Mindretalsforslaget går i realiteten ut på at det skal være opp til det enkelte borettslag eventuelt å føre inn bestemmelser om forkjøpsrett i sine egne vedtekter. Vi mener det bør være opp til det enkelte borettslag hvorvidt det vil fatte beslutning om å innføre vedtekter om forkjøpsrett for den ene eller annen gruppe. Det bør ikke være noe som fastlegges generelt i lovgivningen for borettslag. Det er ingen tvil om at den lovfestede forkjøpsretten som ble vedtatt i fjor vår og gjort gjeldende fra 1. januar i år, innebærer en betydelig innskrenkning av de enkelte borettslags selvråderett og også fører til en urettferdig diskriminering av andelseiere i borettslag når en sammenlikner med forholdene for dem som eier andre boligtyper. Når det gjelder takseringen av borettslagsleiligheter, er det i dag en utbredt misnøye med prisfastsettingen. Det opplyses for øvrig fra departementshold at det nå arbeides med å komme fram til et mer realistisk takseringssystem. Det bør komme snarest mulig. Det er ikke riktig at en stor gruppe andelseiere i borettslag skal måtte lide betydelige økonomiske tap på grunn av en takstpolitikk som ikke er i samsvar med den generelle prisutvikling i landet. En hører også nevnt som en innvending mot det foreliggende mindretalsforslaget at det vil medvirke til å gjøre boligene til spekulasjonsobjekter. Jeg kan ikke skjønne at en slik påstand har dekning i realitetenes verden. Hvis en andelseier i et borettslag ønsker å seige sin bolig, sin leilighet, er det som regel alltid for å kjøpe igjen en annen bolig som er mer passende etter det behovet som er aktuelt. Nå kan det hevdes at en har bytterett etter de regler som gjelder i dag, og at den vil kunne komme til anvendelse i slike tilfeller. Men det er helt klart at vedkommende vil stå langt friere hvis han kan seige sin leilighet på normal måte og kjøpe seg en annen. Hovedproblemet er naturligvis at det er mangel på boliger flere steder i landet. Nå er vel dette verken tidspunktet eller stedet for å drøfte inngående hva som kan gjøres for å bedre tilgangen på boliger. Men et par refleksjoner likevel: Totalt sett har vi sikkert rikelig med husrom til alle, men den sterke sentraliseringen har medført at boligtilbudet i mange pressområder er for lite, mens vi på den andre siden har en rekke hus som står tomme på grunn av fråflytting i våre utkantdistrikter. Den absolutt beste måten å løse boligproblemene på må etter min oppfatning være å styrke næringsgrunnlaget i disse strøk av landet, så de som ikke ønsker å flytte, kan bli boende der. bedre ressurspolitikk. For ikke å spinne videre på denne tråden vil jeg sluttelig bare kort konkludere med å anbefale mindretalsforslaget. Statsråd Arne Nilsen: Eg ser ikkje nokon grunn til å gå særleg inn på dei spørsmåla som alt er berørte i debatten, og eg skal difor berre kort koma med eit par merknader. Får eg då starta med å minna om at i april i fjor vedtok Stortinget samrøystes å gi luteigarane i burettslag forkjøpsrett, og det vart grunngitt med at dette hjelper til å skapa stabilitet i bumiljøet. Også ønsket om å skapa meir effektiv handheving av prisføresegnene vart nemnt i debatten og låg vel dessutan bak regelen i lov om burettslag § 22, som seier at lut som blir ledig, skal omsetjast av burettslaget. I den drøftinga som seinare har blitt ført, har hovudgrunngjevinga om å fremma stabilitet i bumiljøet ved å gjera det lettare for luteigarane å skaffa seg ein meir høveleg bustad utan å flytta frå laget, kome lite fram. Eg vil difor streka under dette som det viktigaste ved forkjøpsretten. Forkjøpsregelen kan sjølvsagt ikkje avskaffa underskotet på bustader og har heller ikkje som mål å løysa alle problem i bustadpolitikken, slik somme motstandarar av den prøver å gi inntrykk av. Vi har også i debatten i dag høyrt at ein bør satsa på ein auka bustadproduksjon for å løysa bustadproblemet. Det er noko som vel alle kan vera samde i. Det er også ein del av Regjeringa sin politikk å satsa vidare på ei bustadreising som kan gjera sitt til å skaffa fleire bustader, og då bustader med buutgifter som folk med vanlege inntekter kan greia. Eg vil også streka under at det dreiar seg om ein rett. Ingen luteigar blir tvinga til å bruka retten. Retten gjeld både i frittståande «private» burettslag og i lag som er knytte til eit bustadbyggelag. Retten kan nyttast sjølv om fleirtalet ikkje vil fastsetja slik rett i vedtektene til laget. Departementet har teke mot protestar frå ein del lag og også frå den aksjonskomiteen mot forkjøpsretten for luteigarane som nyleg er skipa. Dei negative reaksjonane har klårt nok si årsak i at mange anten er redde for å tapa pengar som dei har betalt under bordet, eller dei er redde for å gå glipp av ulovleg vederlag ved eventuelt sal av bustaden. Dette er då først og fremst uttrykk for misnøye med prisføresegnene. det som nybygde bustader kostar. Elles vil heile regelverket for pris- og husleigeregulering m.v. bli vurdert når innstilling om dette frå eit utval — det såkalla Berrefjord-utvalet — ligg føre. Eg kan ikkje her gå inn på alle dei argumenta som er blitt kasta inn i kampen mot forkjøpsretten. Eitt argument har eg likevel behov for å seia nokre få ord om. Det er sagt at eigedomsretten til bustader er illusorisk utan full råderett. Etter mitt syn er dette uttrykk for ein «la skure»-politikk som eg trudde var avleggs. Utan ei viss innskrenking i råderetten ville det vera umogleg å føra ein sosial boligpolitikk der også dei svake gruppene blir tekne hand om. Eg vil likevel peika på at burettshavarane har ein uoppseieleg burett, dessutan rett til å skaffa seg ein meir høveleg bustad ved byte og rett til å overføra bustaden til nære skyldfolk. For slike overføringar gjeld ikkje takstplikta. Når dette er sagt, vil eg også legga til: Departementet er på si side innstilt på å følgja verknadene av den nye regelen nøye. På grunnlag av den røynsle vi vil få etter at regelen har verka ei tid, vil denne kunna takast opp til vurdering på nytt. Eg merka meg det spesielle punktet som Georg Jacobsen tok opp til slutt i innlegget sitt. Eg kan seia at dette og andre spørsmål i samband med takseringsreglane som det har vore peika, på i debatten og også i innstillinga, vil bli tekne opp i ei samla vurdering av den saka det her gjeld. Kristin Lønningdal: De regler som gjelder i dag, ble som kjent vedtatt like før sommerferien. Jeg var med på vedtaket, og det vil jeg beklage. Det stod i loven fra før at andelseierne i borettslaget har forkjøpsrett når laget avhender en andel etter reglene i §§ 14 og 21. Sant å si var jeg ikke oppmerksom på at det var så stor forskjell mellom det å avhende leilighet i samsvar med §§ 14 og 21 og det å omsette en leilighet som ble ledig. Slik kan det gå når arbeidspresset blir uutholdelig i en komite, og det var det faktisk på det tidspunkt i kommunal og miljøvernkomiteen. I min hjemkommune har vi i mange år praktisert forkjøpsrett både for borettshavere og boligbyggelaget som disse er knyttet til. Systemet har mange fordeler og betraktes av de fleste som rimelig. Jeg tror det kommer av at det finnes et bredere utvalg av leilighetstyper andre steder i landet sammenlignet med Osloområdet. Her i hovedstaden har OBOS hatt en altfor dominerende stilling i det ene tiår etter det andre. personlig har gjentatt og gjentatt i alle de år jeg har vært her. Jeg mener at en slik forkjøpsrett har sine positive sider. Etter som familien vokser, kan man bytte til seg en større bolig. Ektepar hvis barn er flyttet ut, kan være interessert i en noe mindre leilighet. Komiteens flertall i dag peker på en del uttalelser fra forrige kommunalkomite, bl. a. følgende: «Komiteen vil peke på at slik opprykksmulighet hjelper til å skape stabilitet i borettslaget, idet medlemmene i så tilfelle kan bedre sine boligforhold uten å flytte fra strøket.» Dette tror jeg er viktig. I mange tilfeller kan det være et sterkt og vel begrunnet ønske om å bli boende i samme område som før. Men jeg synes at det må være visse forutsetninger som må være oppfylt før en lovfestet bytterett dyttes på de lag som ikke ønsker det. Først og fremst: De som det gjelder, må være klar over forkjøpsretten for øvrige medlemmer før de kjøper leilighet. Det falt meg ikke inn i fjor at Regjeringen ville gi bestemmelsen i den endrede borettsloven tilbakevirkende kraft. Og det undrer meg at ikke denne siden ved saken har vakt alminnelig bestyrtelse. § 90 i loven av 4. februar 1960 ble nemlig ikke opphevet. I 5. ledd der heter det: «Bestemmelsene i § 22» — altså forkjøpsretten — «gjelder ikke lag som ved lovens ikrafttreden har awikende regler om forkjøpsrett og løsningsrett». Juristene i dette land er uenige om hvorvidt denne § 90 har betydning i denne saken. Jeg skulle ønske dette ble prøvet for Høysterett. Det strider iallfall mot min rettsbevissthet at små, løsrevne borettslag som for lengst har brutt kontakten med det boligbyggelag de utgikk fra, eller som aldri har hatt noen forbindelse med et boligbyggelag, skulle rammes av de endringene som vi diskuterer i dag. Hvis en slik forkjøpsrett skal ha mening, må det nemlig dreie seg om større borettslag med variert sammensetning av leiligheter og med fast, felles forretningsførsel. Jeg sa at forkjøpsretten for så vidt er akseptert på mine kanter av landet. Både der og andre steder kan man fortsatt oppnå det seiv om Torstein Tynnings forslag vedtas. Da kan nemlig de enkelte borettslag bestemme om de vil ha en forkjøpsrettsregel eller ikke. Derfor anbefaler jeg Tynnings forslag. Noe som imidlertid ikke blir akseptert i Rogaland, er de urimelig lave takstene som blir opprettholdt på borettslagsleiligheter. bestemte andre borettslagsleiligheter holdes på et kunstig lavt nivå? De fleste skaff er seg selvsagt en bolig for å bo i den, og ikke for å seige den. Men det hender jo ikke så sjeiden at behovene i en familie endres, f. eks. på grunn av flere barn eller at man får jobb et annet sted i landet. Da har man bytterett, sier kommunalministeren. Det kan jo hjelpe. Men det er ikke så lett å få byttet bort en bolig i et område med fråflytting og bedriftsinnskrenking som i et pressområde. Derfor er det sterke begrensninger i realiteten hva bytteretten angår. Jeg er overbevist om at hvis takstene til enhver tid justeres, som også statsråden var inne på, slik at de samsvarer med bruksverdien, vil spørsmålet om bytterett bli temmelig uinteressant. Og det samme ville være tilfellet dersom de nye bestemmelsene bare ble gjort gjeldende for boliger som ble innflytningsklare etter 1. januar 1978, altså etter lovens ikrafttreden, hvilket var min forutsetning i fjor — forutsatt at det finnes et differensiert boligtilbud på stedet, vel å merke. Nå ser jeg at også flertallet i komiteen uttaler seg om takstprisen. Det gir jo håp om at fornuften kanskje kan seire hva det angår. Det er gledelig. Hele denne saken viser hvor viktig det er at kommunene har langtidsplaner for sin boligutbygging. Enhver kommune bør skaffe seg en oversikt over den reelle boligetterspørsel og lage en aksjonsplan i samsvar med den. Innen ett og samme område må det bygges hus og leiligheter av varierende størrelse, slik at alle typer husstander kan blandes. Aldersboliger må også innpasses, og det bør være mulig å flytte innenfor et område når behovene skifter for den enkelte husstand. Det må sørges for en passe blanding av eierleiligheter og borettslagsleiligheter, slik at den enkelte familie i størst mulig utstrekning kan velge den boform den ønsker og har råd til. De gjeldende endrede borettslovene har medført urimelige problemer for enkelte enslige. I sitt medlemsblad nr. 1 for 1978 gjør Ensliges Landsforbund oppmerksom på et tilfelle som jeg vil anmode departementet om å se nærmere på. Saken går ut på — og jeg siterer fra bladet: «2 enslige som går godt sammen, har flyttet inn i en leilighet og har bodd sammen i mange år. Da leiligheten kun kan stå på den enes navn, vil den andre ifølge de nye bestemmelser bo meget utrygt. Når den som er ihendehaver av leieboerobligasjonen dør, vil den andre måtte flytte dersom de nye regler om forkjøpsrett blir gjort gjeldende av andre leieboere i laget. tvilsomt om de kan få flertall for at «enslige som i flere år naturlig har utgjort en husstand», kommer inn i vedtektene om forkjøpsrett.» Jeg er redd for at denne frykten i Ensliges Landsforbund kan være vel begrunnet. De har henvendt seg til Kommunal- og arbeidsdepartementet i sakens anledning, og jeg håper for dem at de får et oppmuntrende svar derfrå. Stein Ørnhøi: Hr. Tynning drev og leste høyt fra fjellreglene for oss som hører til SV og Arbeiderpartiet. Det er mye som tyder på at det er fjellreglene hr. Tynning har gått etter når han nå er i ferd med å snu i Høyres boligpolitikk. Jeg må si jeg føler meg fristet til å lese siste fjellregel for ham — nr. 9: Spar på kreftene og grav deg ned om nødvendig. — Da jeg hørte innlegget hans, må jeg si jeg følte meg nokså sikker på at det begynner å bli nødvendig. Nå er det jo andre ting enn hr. Tynnings høytlesing fra fjellreglene som er oppsiktvekkende i denne saken. For det første: Den er et skoleeksempel på en såkalt borgerlig samarbeidssak der Høyre har f øringen og ledelsen, og de to øvrige borgerlige partier henger på slep. Det er Høyres formann, Høyres jurister og Høyres politikere som har ført an i alle stadier når det gjelder denne saken. For det andre: Dette har vært en usedvanlig tendensiøs debatt, både før den kom til denne salen, og for så vidt fortsatt her. En rekke avisinnlegg har tatt utgangspunkt i ulovlige omsetningsforhold på boligmarkedet og brukt effektene av disse til å argumentere for lovendring når det gjelder forkjøpsretten. Reglene for pristakst og respekt for loven om forkjøpsrett er to forskjellige saker. For det tredje: Det har vært en usedvanlig skinhellig debatt. En rekke av dem som har kastet seg inn i denne debatten, har seiv tilhørt de fremste i kampen mot å utvide rettighetene for leieboerne på boligmarkedet. En rekke slike debattanter opphøyer seg til såkalte forsvarere av andelseierne i borettslag mot det overgrep forkjøpsretten skal innebære, som det heter. De burde heller brukt tid på å feie for egen dør. For det fjerde: Debatten er oppsiktvekkende fordi vi nå ser at den store politiske enighet om boligsamvirket som vi har hatt i mange år, er i ferd med å bli brutt. Er dette et tegn på at Kristelig Folkeparti og Senterpartiet også vil akseptere andre svekkelser av boligkooperasjonen som Høyre lenge har arbeidet for, f. eks. de lovbestemmelser som knytter borettslag og boligbyggelag sammen ? For det femte: fordi den er gjennomført usaklig. Det argumenteres konsekvent mot forkjøpsretten som et negativt trekk ved boligsituasjonen. Det positive som fikk en helt enstemmig komite til å gå inn for at andelseiere i borettslag og boligbyggelag skulle få forkjøpsrett til ledige andeler, betyr tydeligvis ikke noe lenger. Borte er argumentene om stabilitet i boligmiljøet. Tilbake står argumentet om frihet til spekulasjon. Hva mener Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet i dag om verdien av stabilitet i boligområdet? For det var den det dreide seg om første gang man behandlet dette. Jeg vil minne om at forkjøpsretten i mange, mange år har vært praktisert innen boligkooperasjonen. Debatten har til dels skapt det inntrykk at vi her står overfor noe fullstendig nytt. Hensikten med forkjøpsretten er til dels — som nevnt — å sikre stabilitet innen boligområdene av hensyn til det samlede boligmiljøet, dels er det å gi familier en mulighet for å bli boende innenf or samme område, men likevel forbedre sin boligsituasjon. Dette er selvsagt viktig for at ungene skal få beholde sitt nærmiljø, for å opprettholde nabokontakter m. m. De fleste borettslag er sammensatt av leiligheter i forskjellige størrelser og typer. Det vil også alltid være slik at enkelte leiligheter er mer attraktive enn andre, seiv i de lag som består av samme type leiligheter. Uten forkjøpsretten vil folk oftest bli henvist til å flytte dersom de vil forbedre sin situasjon. Forkjøpsrett for boligbyggelaget skal først og fremst sikre en sosialt forsvarlig fordeling av de ledige leilighetene i et borettslag — de som er blitt ledig etter at interne opprykk innen borettslaget har funnet sted. I fjor var f. eks. tilbudet av gamle leiligheter til OBOSmedlemmer like stort som tilbudet av nye. Det viser betydningen av denne forkjøpsretten overfor boligkøen. Boligkooperasjonens leiligheter er husbankfinansiert. Dette medfører langt fra noen tilstrekkelig subsidiering av leiligheter, iallfall ikke så tilstrekkelig som SV ønsker det, men det er likevel helt opplagt en støtte fra statens side til boligbyggingen. Skal det bli slik i framtida at den støtte staten yter, bare skal komme den første andelseier til gode? At denne deretter skal kunne omgå loven på en smidig måte, ta ut en profitt av statens subsidiering ved å omsette leilighetene til en ulovlig pris uten noen kontrollfunksjon? Pristakst er utilstrekkelig uten et virkemiddel. Og: Skal det bli slik i framtida at folk med svak økonomi ikke engang skal kunne skaffe seg en billigere leilighet i et eldre borettslag når en ikke makter en ny ? oppnåelig for folk med svak økonomi enn helt nye leiligheter. Og det er riktig. Vi har dessverre en omfattende spekulasjon med boliger i dette landet. En del av denne spekulasjonen skjer med borettslagsleiligheter. Jeg har ikke noe tall på hvor omfattende dette er, men jeg tror det er grunn til å slå fast at denne spekulasjonen er så vidt omfattende at det er grunn til både å reagere skarpt på den og å gjøre noe for å stanse den. Reglene om takseringsplikt for omsetning av slike leiligheter er et hjelpemiddel i denne forbindelse, seiv om de omgås. La meg slå fast at det har vært enstemmighet i Stortinget alle ganger en har behandlet pristaksten på boliger i de siste 15 åra. Men den viktigste form for boligspekulasjon skjer selvsagt ikke med borettslagsleiligheter. Det skjer ved omsetning av eiendommer, ikke minst ved omsetning og forandringer av leiegårder. I privateide leiegårder har leieboerne overhodet ikke hatt allmenn bytterett. Det fikk de under sterk borgerlig motstand siste vår. Da gikk de borgerlige mot en opplagt reform i favør av vanlige mennesker. I slike leiegårder har beboerne overhodet ikke styringsrett, ikke engang det tredjedelsdemokrati som en har fått innført i arbeidslivet, noe som i det minste gir innsyn. De borgerliges boligdemokratiske bekymring er hykleri. Jeg vil spørre statsråden om han kan tenke seg å ville styrke leieboernes stilling i private leiegårder — utvide deres rettigheter. Andelseierne i borettslag har full rett til å overdra leilighetene til nære slektninger. De har alltid hatt full bytterett når de vil bruke leiligheten til å skaffe seg en ny bolig. Da virker det latterlig når f. eks. formannen i Norges Huseierforbund og Norges Grunneierforbund går kraftig til felts mot forkjøpsretten med argumenter om at den rammer «den lille mann». Er det slik at de to kumpaner har skiftet standpunkt og går inn for full bytterett for leieboerne i leiegårder, og at leieboerne nå skal få styringsrett og del i verdistigningen på eiendommene deres? Men uansett hva de to herrer måtte mene, bør en sikre at leiegårdene i landet vårt snarest mulig blir søkt omgjort til felleseie av dem som bor i gården. Det riktigste svaret på korstoget mot forkjøpsretten er full offentlig boligformidling. SV har foreslått det og fått det nedstemt mot egne stemmer. Vi vil igjen oppfordre Regjeringa og Odelstingets fiertall til å gjøre noe med dette. Det ville vært et offensivt svar på Høyres og Tynnings siste boligpolitiske påfunn. Jeg fremmer derfor følgende forslag: fremme forslag til lov om obligatorisk offentlig boligformidling.» Presidenten: Hr. Ørnhøi har framsatt det forslag han seiv refererte. Odd Einar Dømm: Når Venstre stemmer for å oppheve den nåværende § 22 i lov om borettslag, er det fordi vi mener at denne lovparagrafen har hatt mange utilsiktede og uheldige konsekvenser. Den lovfestede forkjøpsretten innebærer etter Venstres mening en betydelig innskrenkning av borettslagenes selvråderett og fører dermed til diskriminering av andelseierne i borettslaget i forhold til eiere av andre typer boliger. Vi vil derfor stemme for forslag om at paragrafen skal gi borettslagene rett til sjøl å avgjøre forkjøpsrettsspørsmålet. Når det gjelder spørsmålet om å få til en bedre boligomsetning og en tryggere prisfastsetting, mener vi at det er viktig å få påskyndet arbeidet med mer reelle takster enn det vi har i dag. Vi er kjent med at departementet arbeider med dette spørsmålet, og vi tror at det er et spørsmål som bør få sin avklaring så snart som mulig. Særlig for eldre boliger hvor det er nedlagt betydelig arbeidsinnsats, fører den nåværende takstfastsettingen til klare urimeligheter. Det er vår oppfatning at hver enkelt så langt som mulig bør eie sin egen bolig. Og en løsning på det at det mangler boliger, må først og fremst skje ved økt boligbygging og økt boligproduksjon. Det er nødvendig med klare regler for omsetning på markedet som sikrer mot spekulasjon. Men det er samtidig klart at regler som blir for detaljerte, kan føre til at en utvikler et betydelig og cmfatende grått boligmarked. Venstre har aldri oppfattet bolig som et spekulasjonsobjekt og heller ikke oppfattet eiere av boliger som spekulanter. Vi mener det er viktig at råderetten over egen bolig gjøres så klar som mulig. I forhold til situasjonen på boligmarkedet og med de takstregler som nå gjelder, har en opplevd at den nåværende § 22 i deler av landet har ført til at vanlige lønnsmottakere er blitt klart diskriminert i forhold til bedre stilte grupper som har hatt anledning til å velge en boform som gir dem bedre beskyttelse av egen boligverdi. Det er blitt hevdet fra flere av dem som går mot å endre den nåværende § 22, at standpunktet bl. a. til Venstre om å oppheve paragrafen må ses i sammenheng med andre standpunkter. 81. a. skulle vi ha vært mot å gi leieboerne bytterett. Det er umulig å forstå hva det siktes til her. både Venstre og et enstemmig storting gikk inn for bytteretten for leieboerne i private leiegårder og ellers, da dette spørsmålet var oppe til behandling i fjor. Og at denne bytteretten skal være der, er et syn som vi da stod på og fortsatt står på. Enn videre må det være klart at et enstemmig storting gikk inn for å innføre offentlig forkjøpsrett til leiegårder. Men det var en viktig uenighet. Arbeiderpartiet og SV ville innføre forkjøpsretten slik at det offentlige allment sett skulle eie, mens mindretallet ville at forkjøpsretten skulle brukes slik at eiendommen ble overført til beboerne sjøl, enten i form av selveierleilighet, aksjeleilighet eller borettslag. Det er enn videre klart at Venstre stemte for å endre § 41 i lov om husleie, som gir formannskapet rett til å nekte oppdeling av store leiligheter til mindre, og nekte at leiligheter blir slått sammen til flere, nettopp med sikte på å forhindre en eventuell luksusrehabiltering som presser bokostnadene i været i eldre bydeler i våre største byer. Det er også blitt hevdet at å oppheve denne forkjøpsretten i § 22 er et angrep på boligkooperasjonen. Jeg har vanskelig for å se det slik. Forutsetningen for kooperasjonen må være frivillighet og samarbeid. Og den paragraf som nå foreslås innført av mindretallet i komiteen, er den paragraf som tidligere var gjeldende fra 1960 av, nemlig at det enkelte borettslag sjøl må få avgjøre hvilken forkjøpsrett som skal ligge i borettslagets vedtekter. Så vidt jeg nå kan se, vil det å vedta dette forslaget fra mindretallet først og fremst føre til en endring for de såkalte frittstående borettslag, og ha få, om ingen, praktiske utslag for de borettslag som er knyttet til boligbyggelag, der det i vedtektene de fleste steder er inntatt slike bestemmelser om forkjøpsrett. Et slikt prinsipp der vedtektene sjøl har innført den forkjøpsrett som borettshaverne ønsker, støtter vi fullt ut. Det vil være å gi råderett til borettslaget, og borettshaverne har da sjøl anledning til å regulere denne råderetten. Hvis en har noen tro på de idealer som ligger i kooperasjonen, må en også gi folk en sjanse til å praktisere idealene, og ikke straks innføre en detaljstyring som nærmest tyder på at en ikke har noen særlig tro på dette. Vi tror ikke at miljøet i et borettslag blir bedre ved at medlemmene mot sin vilje skal pålegges å kontrollere hverandre, slik det lett kan skje ved den nåværende § 22. Jeg nevner dette fordi en av begrunnelsene for endringen av loven har vært det motsatte syn. selvråderett som den nåværende paragraf medfører, og vi ønsker heller ikke en slik urettferdig diskriminering av andelseierne i borettslaget i forhold til andre boligeiere. I denne debatten har vi inntrykk av at det er brukt utropstegn på mange sider. Jeg må si det slik at når en her vedgår for det første at takstfastsettingen ikke er tilfredsstillende, ja, da vedgår en jo at en må gjøre noe med sjølve markedsverdien og det en kan få inn på boligen. Når en enn videre vedgår at måten å løse problemet på er at det er balanse på boligmarkedet, må en innse at dette problemet løses ved økt boligproduksjon. Og da må en også gå til neste skritt: Tror en at en fjerner de grå markeder som eksisterer på boligmarkedet i dag, ved stadig å innføre nye former for detaljert boligomsetning ? Jeg tror ikke det. Jeg tror at å lette på noe av den mest omfattende detaljreguleringen er å gi en sjanse til å underminere de grå markedene som eksisterer. Jeg tror at denne loven, slik den er blitt til, har i deler av dette land ført til at vanlige lønnstakere er blitt satt i en fryktelig vanskelig situasjon nettopp på grunn av de forhold jeg har nevnt. Jeg kan derfor ikke forstå at det skulle være noe særlig grunnlag for Arbeiderpartiet til å hisse seg opp på den måten de gjør. Og det er i hvert fall ikke grunnlag for å beskrive enhver motstand mot endring av loven som lik de mest ytterliggående grunneier og boligeiersynspunkter som eksisterer. Dette er det ikke dekning for. Det framgår av den liste av vedtak som Stortinget har gjort i boligspørsmål, og som jeg regnet opp i stad. Det er derfor ganske klart at det denne saken etter vår mening handler om, er hvorvidt man skal ha den tiltro at borettslag sjøl kan avgjøre sine vedtekter, hvem forkjøpsretten skal gjelde for. Det er vårt syn, og det vil vi stå på. Derfor stemmer vi også for endring av § 22. Per Karstensen hadde her gjeninntatt presidentplassen. Ivar Ødegaard: Den 19. april 1977 vedtok Odelstinget en rekke endringer i boliglovgivningen, og de fleste av disse endringer trådte i kraft fra 1. januar d.å. Endringene har således ikke virket i mer enn noen måneder. Det bør også understrekes at det var enstemmighet om å innføre den omtalte forkjøpsrett. Det er ikke mer enn % år siden de borgerlige representanter talte varmt for forkjøpsretten og stemte for den. Forkjøpsretten har vært i virksomhet i bare to måneder, og likevel opplever vi nå et sterkt angrep for å fjerne den. Under boligdebatten 19. april 1977 uttalte representanten Arnt Hagen følgende: «Det er samfunnets plikt å hjelpe vanskelegstilte grupper med bustad.... Vidare er det viktig å hindre urimeleg prisauke på bustader. Det er dessverre mange som lar seg freiste til å utnytte den stramme bustadmarknaden i dei større byane — ja, i dei mindre og — til å skaffe seg ganske store økonomiske vinstar, og dette er årsaka til at vi i Senterpartiet har vore med på å stramme til burettslovene. Somme av dei som går til kraftige åtak på lovene i bustadsektoren, burde tenkje litt oftare og litt meir over at desse lovene har eit ideelt føremål. Dei skal hjelpe dei små og svake i samfunnet og skape rettferd og likeverdige tilhøve i bustadsektoren.» Representanten Lønningdal uttalte f ølgende: «Hele komiteen går inn for en opprykksordning internt i borettslaget. Den leilighet som derved blir frigjort, mener vi alle skal omsettes av borettslaget.» Hva er det så som har skjedd siden lovendringene ble vedtatt? Har det kommet mange og sterke protester fra boligkooperasjonen, som organiserer den alt overveiende del av borettslagene her i landet? Svaret er nei, boligkooperasjonen har gjennom mange år praktisert forkjøpsretten, og ønsker også å beholde den i framtiden. Protestene er kommet fra et lite antall frittstående borettslag, og det er dannet en aksjonskomite blant disse, som vi også har mottatt et skriv fra. Jeg vil se litt nærmere på de ankepunkter som fremføres mot forkjøpsretten. Boligproblemet blir ikke løst, sies det, det kan bare løses ved økt boligproduksjon. Dette er ikke noe argument mot en rettferdig fordeling av de boliger en har. Det er ellers viktig å øke boligproduksjonen, noe også kommunalog miljøvernkomiteen har pekt på. Det nevnes at det oppstår et unødvendig ressursforbruk i form av et svært takstapparat og kontrollinstanser. Takstapparatet er der på grunn av andre lovbestemmelser, det har ikke noe med selve forkjøpsrettsbestemmelsen å gjøre. Miljøet i borettslaget blir dårligere ved at medlemmene pålegges å kontrollere hverandre, hevdes det, mens loven er begrunnet med det motsatte. Det er vanskelig å forstå at loven pålegger andelseierne å kontrollere hverandre. Miljøet blir bedre ved økt stabilitet i boligområdene som følge av at folk kan forbedre sin boligsituasjon innen samme borettslag. Dette ble også sterkt fremhevet under sakens behandling i april 1977. Som borettslagsformann gjennom 12 år i et borettslag som hele tiden har hatt forkjøpsrett, kjenner jeg ingen av de negative sider som nå fremheves. pålegges noen kontroll med hverandre, takstene fastsettes av prisnemnda, og jeg har ikke hørt noen negative uttalelser om ordningen, men tvert imot mange positive uttalelser om den opprykksordning en har hatt. Det har videre vært hevdet at en ved salg ikke får godkjent påkostninger og forbedringer ved leiligheten, slik at borettshaverne ikke skulle være interessert i et forsvarlig vedlikehold. Dette er ikke riktig. Ved taksering blir påkostninger og forbedringer tatt med i taksten. Loven diskriminerer én boform i forhold til andre, blir det også hevdet. Det er all grunn til å spørre hvorfor angrepene ikke settes inn overfor de leieforhold som virkelig er diskriminert, så som når det gjelder tjenesteboliger og vanlige utleieboliger, spesielt i to — firemannsboliger — med manglende bytterett — og også i leiegårder. Mobiliteten på arbeidsmarkedet hindres, er et annet argument som kjøres fram. Mobiliteten på arbeidsmarkedet hindres av en rekke andre forhold. Når det gjelder boliglovgivningen, kan det pekes på at de borgerlige i Stortinget fikk forhindret en endring i borettslovene under behandlingen i april 1977, som ville ha gitt forbud mot at kommuner kunne sette opp diskriminerende bestemmelser for utenbygdsboende på boligmarkedet. Hva er så riktig takst for leiligheter? Ja, dette kan diskuteres, og jeg er enig med komiteen når den ber departementet vurdere om de regler som gjelder i dag, i tilstrekkelig grad fanger opp pris- og kostnadsutviklingen til enhver tid. Men når en ser på enkelte uttalelser om hvilken takst det nå burde være på leiligheter, kan en bli skremt. Det har vært nevnt at en 10 år gammel leilighet med en takstpris på 50 000 kr. nå burde ha en takstpris på 150 000, slik at en slipper å betale sin leilighet mer enn en gang hvis en ønsker å seige sin gamle leilighet og kjøpe en ny. Dette er et argument som føres fram av dem som er mot denne loven. Som jeg har nevnt, finner jeg ingen grunn tii at vi nå skal forandre forkjøpsretten. De forhold som lå til grunn for behandlingen i april 1977, er fortsatt til stede, seiv om det er noen som protesterer, og som får god oppfølging av borgerlige politikere. Skal vi få en lovgivning i dette land som er styrt av pressgrupper utenf or dette hus ? Det vil alltid være grupper og enkeltpersoner som ikke er enige i de vedtak som fattes i Stortinget. Slik vil det alltid være i et demokrati. Men en god leveregel er vel at når avgjørelsen er fattet, bøyer en seg for avgjørelsen. Dette er også demokrati. forundrer meg, er de store endringer som er skjedd innen de borgerlige partier fra et enstemmig vedtak i april 1977 til det stormløp som nå foregår, i første rekke anført av Høyre. Jeg er noe forundret over Kristelig Folkepartis og Senterpartiets stilling i denne sak. Har de her sluttet seg til Høyres syn på grunn av eventuelle politiske gevinster, eller er dette en sak som skal vise sondørenes samarbeidsvilje? Senterpartiets formann Stålsett uttaler ifølge Aftenposten av 16. februar i år at forkjøpsretten er blitt oppfattet som en tilsidesette!se av den personlige eiendomsretten. Jeg vil gjerne høre fra Senterpartiet om de deler partiformannens syn, om dette med forkjøpsretten blir oppfattet som en tilsidesettelse av eiendomsretten, og vil partiet ha samme syn på forkjøpsretten også i andre lover som f. eks. jordloven og konsesjonsloven? Vern om eiendomsretten bør vel være lik enten det gjelder by eller land? Det skrikes i dag opp om at andelseierne mister sin frihet. En må da spørre: Frihet for hvem? Føler de som bor i boliger tildelt av boligkooperasjonen og som alltid har vært underlagt slike bestemmelser, seg underkuet? Hvem er det som har sørget for at så mange kan bo trygt og seiv bestemme over sin bosituasjon? Svaret er den sosiale boligbygging som vi i Arbeiderpartiet med glede tar på oss ansvaret for. De som står i boligkø, og spesielt unge i etableringsfasen, bør merke seg det stormløp som rettes mot forkjøpsretten og demed mot omsetning av leiligheter til betryggende og godkjente priser. Bolig er et sted der en skal bo — boligen skal ikke være en handelsvare. Anders Talleraas: Etter noen års erfaring fra arbeidet i borettslag og boligbyggelag kan en gjøre seg mange refleksjoner på grunnlag av debatten om denne saken. Det som for svært mange av oss står sentralt, er muligheten til seiv å velge hvilke regler vi ønsker å leve med. Denne muligheten ble vesentlig redusert for borettslagene ved den siste endringen av § 22. Reaksjonene har vært sterke og forståelige, og dette har medført at bl. a. vi i Høyre går inn for å rette opp igjen den feil vi var med på i fjor. Det er etter vårt skjønn ingen skam å snu når konsekvensene i praksis blir andre enn opprinnelig ment. Før denne lovendringen var forkjøpsretten avhengig av lagets vedtekter, bortsett fra i enkelte tilfeller hvor forkjøpsretten var hjemlet i loven. Grovt sett kan en si at følgende gjaldt: var forkjøpsretten hjemlet i vedtektene omtrent som den er hjemlet i dagens lov. For de fleste frittstående borettslag derimot var ikke forkjøpsretten hjemlet i vedtektene, og den enkelte andelseier kunne omsette sin bolig fritt, men styret hadde også der plikt til å godkjenne den nye andelseieren. Det er viktig her å være klar over at borettshaverne seiv på sin generalforsamling kunne innføre forkjøpsrett om de ønsket. De som bor i disse frittstående borettslag, har kjøpt sine boliger til markedsverdi, under kjennskap til de vedtekter som gjaldt for laget. Disse vedtektene gav dem en viss sikkerhet for ved eventuelt framtidig salg å få igjen det de gav for boligen. De som kjøpte seg leilighet i borettslag tilknyttet boligbyggelag, gikk på kjente vilkår inn i et forhold hvor de visste hva de ville få for sin bolig ved framtidig salg, nemlig takstverdi etter spesielle regler. Det skillet jeg her har påpekt, var et meget naturlig skille. Forkjøpsretten slik den er i nåværende lov, krever nemlig: For det første administrasjon som håndhever forkjøpsretten, og som behandler søknader fra andelseiere og hussøkere om å bli nye borettshavere. For det andre kapital for å løse ut dem som selger sine leiligheter. Tregheten i tildelingsprosedyrene gjør dette nødvendig, og det kan ofte være behov for betydelig kortsiktig lånekapital. For boligbyggelag som administrerer flere borettslag, er dette en enkel sak å administrere, seiv om det krever en god del arbeid. Boligbyggelagene har også medlemslister som gjør det mulig å tildele boliger etter ansiennitet. Dette betyr enkle tildelingsprosedyrer. For et frittstående borettslag er dette ikke tilfellet. Disse lagene har enkeltvis en regnskapsfører som tar seg av de daglige rutiner med husleie, inkasso og betaling av fordringer. Vanligvis er dette en liten bijobb, og det er en billig administrasjon. De fleste lag har så dårlig likviditet at de ikke har mulighet til over sitt ordinære driftsbudsjett å betale ut en borettshaver. Dette krever da låneopptak og fører til fordyrelse for borettshaverne. Når styret bestemmer seg for å bruke forkjøpsretten, utløser dette intern og ekstern utlysing av ledige leiligheter. Styret må så på bakgrunn av skjønn tildele leilighetene til nye borettshavere. Dette vil i stor grad skje tilfeldig, og det sosiale aspekt som bl. a. representanten Berntsen påpeker, vil ikke være stort verdt ved en slik tildeling i frittstående borettslag. mest attraktive tillitsverv seiv i dag. I tillegg er mulighetene for husleietap så absolutt til stede. Summen av dette blir f ølgende: Valgf riheten i spørsmålet om forkjøpsrett forblir borte om ikke mindretallets forslag blir vedtatt her i dag. En rekke borettshavere vil få økte boutgifter som følge av en ordning som virker kunstig. Styrene i frittstående borettslag får økt sine arbeidsoppgåver vesentlig, uten at dette betyr fordeler for borettslaget eller borettshaverne. Og en rekke borettshavere taper store verdier på grunn av at boligene ved eventuelt salg skal omsettes til en kunstig lav takst, mens de ble kjøpt til markedsverdi. Jeg aksepterer forkjøpsretten i tilknyttede borettslag i et boligbyggelag. Der vet borettshaverne hva de går til, og ordningen har en edel hensikt, nemlig å skaffe de hussøkende medlemmer bolig. For frittstående borettslag har ikke en forkjøpsrett noen slik funksjon, bortsett f ra den diffuse «å hindre spekulasjon». Her ligger det en vesentlig forskjell i tankegang mellom dem som kaller seg sosialister, og oss som ikke er det. Det høres nemlig ut som om sosialistene ser på en bolig som spekulasjonsobjekt, mens vi ser på en bolig som en nødvendighet for å kunne bo. Kanskje denne forskjell i oppfatninger er årsaken til at vi ennå ikke er å jour når det gjelder boligbygging her i landet. Thorbjørn Berntsen: Hr. Tynning gav i sitt første innlegg uttrykk for bekymring over Arbeiderpartiets forhold til den politiske opinionen. Og tusen takk for det! Vi skulle ifølge hr. Tynning bruke både kart og kompass og grave oss ned i tilfelle storm. Det hører vel egentlig ikke med til fjellvettreglene, men han kunne kanskje også nevnt metoden som han sjøl bruker, nemlig å snu kappen etter vinden. Der har han etter min oppfatning særlige forutsetninger som læremester. Han sa videre at Arbeiderpartiet skulle sette sine kjepphester på stallen og ikke ri stahet og prestisje. Hr. Tynning er helt sikkert klar over — og har vært det lenge — at Arbeiderpartiet i denne saken har holdt seg godt innenfor rammen for partiets boligpolitikk. Så anmodningen om å grave seg ned i tilfelle storm kommer da nå fra mennesker som tydeligvis i et par års tid har befunnet seg i nedgravd tilstand. Boligkooperasjonen har fått rosende omtale i debatten i dag. Særlig var hr. Tynning raus med superlativene. Han hevdet at kooperasjonen har gått i spissen for den sosiale boligbygging, noe jeg er helt enig i. hyllest går så fullstendig imot de regler som kooperasjonen har praktisert med et så framifrå og utmerket resultat, som hr. Tynning sjøl pekte på: Nå er det jo litt delte oppfatninger om disse reglene i den borgerlige leir. Hr. Torgersen snakket om f rihetsberøvelse og tvang, så det er jo ennå litt å dra inn for å få til det helt enstonige koret. Og så vidt jeg skjønner, er forkjøpsretten i og for seg helt i orden, den. Mange gode ting taler for denne forkjøpsretten, sa fru Lønningdal, bare den ikke blir lovfestet. Altså så en slipper å praktisere den. Ja, det er politisk moral på sitt flotteste, må jeg si. Så er det spørsmålet om boligspekulasjon og hvem som er spekulanter. Jeg vil ta avstand fra forsøket på å tillegge bl. a. Arbeiderpartiets talere det syn at alle som bor i borettslag, er spekulanter. Men de som med vitende og vilje tar store overpriser for leiligheter ved overdragelse til andre, kan en for så vidt godt kalle spekulanter. Det har vært sagt her at egentlig må vi få markedsmekanismen i funksjon for å kunne løse boligproblemene for de ressurssvake. Det er et resonnement som er så borti staur og vegger at det i grunnen ikke går an å diskutere på et slikt grunnlag. Her i Oslo vil en i forbindelse med rehabilitering av den eldre leiegårdsmasse stå overfor den oppgave å gjøre om 30 000 ett- og toroms leiligheter til leiligheter som i gjennomsnitt er dobbelt så store. Det vil si at den rehabiliteringen alene vil medføre et kompensasjonsbehov for 15 000 nye leiligheter i tillegg til det årlige nye tilskuddet. Det sier seg sjøl at i et slikt område vil vi stå overfor et langvarig og vedvarende press på boligmarkedet. Det sier seg også sjøl at vi her har behov for prisreguleringsbestemmelser, slik at folk som har dårlig råd, og som på andre mater er såkalt ressurssvake — såsom lavinntektsgrupper, pensjonister og unge ektepar i etableringsfasen — også får sjanse til å skaffe seg bolig. Jeg skjønner at de andre partiene ikke er så veldig opptatt av akkurat det resonnementet. Det får en da bare ta til etterretning. Den eneste appell som har gått igjen i nesten alle innlegg fra de borgerlige talerne, er at vi er nødt til å få høyere priser på leiligheter, vi er nødt til å få høyere innskudd, og vi er nødt til å få høyere husleier. Det er alså deres bidrag til å løse kostnadsproblemene for de boligsøkende og for de resurssvake. Torstein Tynning: Etter mitt beste skjønn er det ikke slik som hr. som skal skaffe seg bolig. Forholdet er antakelig snarere tvert imot. Med den utforming § 22 nå har fått, skulle jeg tro at det er svært få som er villig til å seige en leilighet i et borettslag. Dermed vil det også være langt vanskeligere for yngre mennesker å skaffe seg den slags leiligheter. Jeg vil derfor hevde at det man her gir inntrykk av skal være sosial boligbygging, antakeligvis vil slå den stikk motsatte vei. Forholdet er også det — og det vet selvfølgelig hr. Berntsen meget godt, for man har praktisert dette bl. a. i OBOS — at de borettslag som vil innføre en regel om slik forkjøpsrett i sitt regelverk, selvsagt kan gjøre det ved flertallsbeslutning. Spørsmålet er om det da ikke er demokratisk og i samsvar med slik vi ønsker borettshaverne skal ha det, at de seiv kan bestemme om de vil ha en slik regel eller ikke. Jeg tror at når så mange protesterer mot den utforming loven nå har fått, er det ikke først og fremst — slik hr. Berntsen mener det er — fordi de blir fråtatt muligheten til å ta penger under bordet ved salg. Nei, her kommer det inn et psykologisk meget forståelig moment, nemlig at de som bor i borettslag, ikke ønsker å bli diskriminert i forhold til andre boligeiere. Hvorfor skal de som bor i borettslag, være pålagt større restriksjoner en andre boligeiere. Det er helt naturlig at de reagerer på det. Det er en drastisk innskrenkning i eiendomsretten for dem, og det er det de helt naturlig reagerer på, og ikke på at de blir fråtatt muligheten til eventuelt å ta penger under bordet ved salg. La meg så til slutt få si at jeg er fullstendig klar over at dette er et utslag av Arbeiderpartiets boligpolitikk, men jeg er også nokså sikker på at når det har gått et par år, vil de bli straffet deretter. Odd Einar Dørum frafalt ordet. Presidenten: Taletida er nå inntil 3 minutter. Stein Ørnhøi: Det er bare et par ting jeg har lyst til å si til slutt, etter å ha sittet og hørt på debatten. At Høyre ser det som et prinsipp å få gjort salgsvare av det meste, også hus og hjem, er vel i og for seg trygt i tråd med partiets beste tradisjoner. Men det som er forunderlig, er at de har fått følge for det første av Venstre og Senterpartiet, som gjennom mange år har vært nærmiljøets varme og veltalende forsvarere. borettslag. Og så har man løpt fra det i borgerlighetens navn. Så har vi Kristelig Folkeparti, familiens varmeste forsvare re i norsk politikk. Dette — igjen — er et lovvedtak som gir stabile og trygge og gode boligmiljøer, til forskjell fra det hr. Tynning ønsker, som vil ha andre konsekvenser — seiv om man er uenig om hvor store konsekvenser. Og så er det blitt slik at også familiens varmeste talsmenn i norsk politikk i borgerlighetens navn har sloppet prinsippene og stilt seg pent og vakkert i rekke og rad bak Høyre og hr. Tynning. Det er til å forundre seg over. Hans Torgersen: Et tema som har vært sterkt fremme, er dette med prisene, priskontroll og prisfastsetting, og jeg sa i mitt innlegg at jeg har stor forståelse for dette, da jeg ikke på noen måte er tilhenger av «under bordet»-trafikken. Nå har vi fått høre her i dag fra forskjellige kanter at man er enig om at dette med prisene må ses på. Man er enig om at de må opp juste res. Georg Jacobsen nevnte at det synes nødvendig å oppjustere takstene. Også andre har vært inne på det. Statsråden nevnte at man skulle følge virkningene av den nye regelen nøye, eventuelt ta den opp til vurdering på nytt hvis det viste seg nødvendig. Jeg hilser med glede at man er innstilt på det, å se nettopp på dette som vi har påpekt, denne urimelige prisfastsettingen som de som eier disse leilighetene, må gå inn på. Det har også vært snakk om de forskjellige politiske partiers standpunkter og synspunkter. Før valget hørte en mye om dette å eie sin egen bolig. Det var vel ikke snakk om bare å leie sin egen bolig, men det var snakk om det å kunne eie sin egen bolig. Georg Jacobsen: Jeg forstår fullt ut at særlig Høyre føler et sterkt behov for å nå fram i denne saken, og det er derfor ingen tilfeldighet at hr. Tynning bruker de avgjort sterkeste ord som kan finnes, for på den måten å virke overbevisende. Men når han begynner å snakke om en drastisk innskrenkning i eiendomsretten for dem dette gjelder, er det så til de grader over det som er virkeligheten, at jeg finner grunn til å si følgende: Det viktigste med å ha forkjøpsretten er at forbindelsen brytes mellom selger og kjøper. Det er bare på den måten man kan hindre det som flere talere har gitt uttrykk for her, at det betales penger under bordet. Så lenge muligheten eksisterer for at selger og kjøper kan møtes direkte før de går til kontoret hvor overdragelsen skal finne sted, så lenge eksisterer muligheten til å ta penger under bordet. som sjøl har vært så heldig å få tildelt en leilighet av boligkooperasjonen, å seige til et fullstendig fremmed menneske istedenfor til et medlem av det samme borettslaget, som har vært medlem i kanskje 15 år? Hvorfor er det så urimelig at den som har vært medlem av et borettslag i 15 år, skal få forkjøpsrett framfor en som aldri har vært medlem av dette borettslaget ? Jeg vil gjerne understreke at det er dette saken virkelig gjelder. Jeg syns at den argumentasjon som har vært gitt i denne saken her, særlig fra Høyres side, har vært så mager at saken aldri burde vært fremmet som privat lovforslag. Presidenten: Flere har ikke forlangt ordet, og debatten er slutt. Under debatten har representanten Stein Ørnhøi satt fram et forslag som presidenten skal få komme tilbake til senere. Komiteen hadde innstillet: Forslag fra representanten Torstein Tynning til lov om endringer i lov av 4. februar 1960 nr. 2 om borettslag — bifalles ikke. Presidenten: Under debatten har hr. Torgersen på vegne av de ikke-sosialistiske medlemmer av komiteen tatt opp det forslaget som finnes i innstillingen, om at § 22 i lov om borettslag skal lyde: «Når laget avhender en andel etter reglene i §§ 14 og 21, har de øvrige andelseiere i laget forkjøpsrett. Vedtektene kan bestemme at andelseierne i borettslaget, andelseiernes slektninger i rett opp eller nedadgående linje og andelseierne i vedkommende boligbyggelag utpekt av boligbyggelaget, skal ha forkjøpsrett når en andel overdras, og rett til å overta andelen etter skjønn dersom den på annen måte overføres til andre. Likeens kan vedtektene bestemme at staten og en kommune for seg seiv eller på vegne av andre og en arbeidsgiver på vegne av arbeidstaker ved bedriften eller når han skal fremleie boligen til slik arbeidstaker, skal ha forkjøpsrett på tilsvarende måte. Retten kan ikke gjøres gjeldende ved slik overføring av andeler som omhandlet i § 16 tredje ledd. Krever flere andelseiere i borettslaget å overta en andel etter reglene i denne paragraf, bestemmer styret etter retningslinjer fastsatt av generalforsamlingen hvem som skal gå foran. Det kan ikke i vedtektene eller på annen måte treffes bestemmelse om løsningsrett til andeler og heller ikke om forkjøpsrett i større utstrekning enn bestemt i denne paragraf. Presidenten antar at det må kunne voteres alternativt mellom innstillingen og det av hr. Torgersen framsatte forslag. — Det anses godtatt. Votering : Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans Torgersens forslag bifaltes innstillingen med 40 mot 40 stemmer, idet pre-» sidentens stemme gjorde utslaget. Presidenten: Forslaget som er satt fram av hr. Ørnhøi — på vegne av Sosialistisk Venstreparti — lyder: «Odelstinget ber Regjeringa om snarest å fremme forslag til lov om obligatorisk offentlig boligformidling.» Forslaget har form av et realitetsforslag. Presidenten antar at det ikke er vanlig at Odelstinget realitetsvoterer over forslag som ikke er lovforslag, men går ut fra at Odelstinget må kunne oversende dette forslaget til Regjeringen uten realitetsvotering. Stein Ørnhøi får ordet til forslaget. Stein Ørnhøi: Jeg skal vokte meg vel for å mene noe om hva som er vanlig når det gjelder å behandle forslag i Odelstinget. Men min mening var å få realitetsvotering over det. Hvis •det er mulig, vil jeg gjerne at det blir realitetsvotert. Trygve Bratteli: Det ville være en fordel om representantene påla seg den selvbeherskelse at den slags forslag ikke ble tatt opp. Alle vet at Odelstinget ikke er noe selvstendig ting i behandlingen av alminnelige politiske forslag. Vedtak i denne prosedyre her skjer ved at det gjøres vedtak både i Odelstinget og i Lagtinget. Det er Stortingets sak å treffe alminnelige politiske vedtak. For så vidt hadde jeg framfor alt sett at forslaget overhodet ikke ble framsatt, og jeg er ikke noe glad for å begynne å sende forslag til Regjeringen heller herfrå. Jeg håper ikke det blir noen vane at man skal sende alminnelige forslag av denne art fra dette ting til Regjeringen. Etter omstendighetene og denne sene kveldstime kan man kanskje gjøre det, men jeg må si at jeg liker ikke framgangsmåten. Presidenten: Flere har ikke forlangt ordet til forslaget, og presidenten tar opp sitt forslag om at det refererte forslag fra hr. Ørnhøi oversendes Regjeringen uten realitetsvotering. Votering : Presidentens forslag ble enstemmig bifalt. Sak nr. 9. Innstilling frå kommunal- og miljøvernkomiteen om lov om endringar i bygningslova m. m. (forenklingar i byggesaksbehandlinga). (Innst. O. nr. 24, jfr. Ot.prp. nr. 10 for 1977— 78 og Ot.prp. nr. 63 for 1976—77). Georg Jacobsen (ordfører for saken): Folk som går med byggeplaner, vil fort oppdage at det langt fra er noen enkel sak de gir seg i kast med. Planlegging er i våre dager en komplisert og omfattende sak, og man vil sist, men ikke minst oppdage at det lett kan bli en langdryg affære. Det kan sagar ta år fra et tomtekjøp finner sted, til byggearbeidene kan settes i gang. Vi har etter hvert vent oss til å leve med begreper som regionplan, kommuneplan, disposisjonsplan, reguleringsplan og bebyggelsesplan. Man møter nye plandokumenter i hver eneste av disse faser. Ofte stilles spørsmålet om det kan være nødvendig med alle disse planer, alle disse prosjekter, alle disse bunker av tegninger og det finmaskede regelverk som de bygger på, og som medfører at det kreves godkjennelse snart fra det ene og snart fra det andre offentlige kontor. Det er faktisk ikke så rart at fortvilelsen ofte griper mange enkeltmennesker som føler at de står alene med en så å si uoverkommelig rekke av problemer nettopp nå som de skulle realisere sin store drøm, sitt eget hus. Vi har etter hvert fått en hel serie av lovbestemmelser som gjelder planlegging og utbygging. Ikke alltid er de like entydige. Det gjelder bygningslovens bestemmelser om planlegging, strandplanloven, jordvernloven og konsesjonslovens verneregler, veilovens regler om byggeavstand og avkjørsler, loven mot vannforurensning. Hver for seg er disse lovene ment å skulle sikre en rekke hensyn til god utnyttelse av arealer og beskyttelse mot ulemper. Gode og gjennomarbeidede planer er nødvendig for å sikre at resultatet skal bli best mulig i totalsammenheng. Allmenne hensyn og offentlige interesser berøres sterkt ved hver eneste utbygging. Trafikk- og miljømessige interesser, hensynet til omgivelser og den framtidige funksjon i samfunnsmessig sammenheng blir mer og mer påtrengende, og hensynet til anvendelse av knappe arealressurser må veie tungt. Regulering av disse forhold har ført til et sett av bestemmelser som for den enkelte kan virke som den rene jungel. Til å administrere dette har vi organer hvor profesjonelt utdannede funksjonærer stiller sin ekspertise opp mot den enkeltes vurdering, og det føles for mange som om interessene her tørner mot hverandre. (Georg Jacobsen) slik at den best mulige totalløsning også er til beste for den enkelte i det lange løp. Forenkling av byggesaksprosescen er et prisverdig forsøk på å finne utveier til å redusere ulempene ved en så vidt omfattende overvaking når det gjelder bruk av arealer. Det er bred enighet i komiteen om å gjennomføre forenklinger i den utstrekning dette er mulig. Departementet har med de forslag det har fremmet, til hensikt å imøtekomme ønsket om en mer effektiv og mindre tidkrevende saksbehandling. Det står ikke til å nekte at det er en relativt komplisert sak å finne fram til endringer som kan muliggjøre en forenkling, men som samtidig bevarer hovedintensjonene som er knyttet til at arealbruk skal være underkastet nødvendige planer og utnyttingsregler. Ett spørsmål som forenklingsutvalget reiste, er ikke fulgt opp direkte av departementet. Det gjelder spørsmålet om utviklingen på dette området etter hvert har gjort det nødvendig å etp.blere en mer eller mindre permanent forenklingsinstans. Med den mengde av nye lover og endringsforslag til gjeldende lover som legges fram for Stortinget til avgjørelse, er det særdeles viktig at forenklingspunktet ikke drukner. Forenklinger i byggesaksbehandling er ingen engangsoperasjon. Skal det lykkes å gjennomføre intensjonene, bør dette saksområdet være under kontinuerlig observasjon, og det synes åpenbart at en løpende kontakt mellom de lokale utøvende organer og departementet vil kunne bevirke at det ikke går så lang tid før forslag om forbedringer og forenklinger blir satt ut i livet. For å oppnå en raskere saksgang vil en gjennom de forslag til lovendringer som Regjeringen her har foreslått, og som komiteen i hovedsak slutter seg til, få redusert antall organer som behandler sakene, og dessuten gjennom delegasjon av avgjørelsesmyndighet få de enkleste og mest opplagte sakene avgjort på et lavere plan. Bygningsloven inneholder i dag ingen bestemmelser om adgang for kommunestyret til å delegere avgjørelsesmyndighet til formannskapet. Det er enstemmighet i komiteen om å slutte seg til departementets forslag om at det for en del funksjoner bør være adgang til en slik delegasjon. Delegasjon av myndighet er et av de virkemidler som kan bidra til en raskere saksgang og i ikke uvesentlig grad forenkle behandlingen i byggesaker. bygningsrådets avgjørelsesmyndighet etter en vurdering av behov, og uten at det skal være nødvendig å søke departementet om godkjennelse. Denne myndighet kan legges til et utvalg innenfor bygningsrådet, et arbeidsutvalg på tre personer valgt av og blant bygningsrådets medlemmer. Her innføres en ny praksis, som riktig brukt kan innebære en betydelig besparelse i tid. På grunn av saksmengden i mange bygningsråd har det vært nødvendig å nedsette særutvalg som gjennomgår sakene først, og senere kommer med innstillinger for bygningsrådet. Det nye og forenklende som nå kommer til, er at slike utvalg i alle saker som faller inn under regelverket og ikke krever en mer inngående behandling, bemyndiges til å gi den endelige godkjenning. Om ordningen skulle vise seg ikke å fungere tilfredsstillende, er det opp til den enkelte kommune å ta saken opp igjen og eventuelt endre på praksis. Det eksisterer allerede i dag en ordning hvoretter bygningsrådets avgjørelsesmyndighet er delegert til bygningssjefen, uten at man kan si at dette har ført til påviselige problemer mellom folkevalgte og administrasjon. Etter de bestemmelser vi inviteres til å vedta her i dag, vil det heretter gis en enklere adgang for kommunene til å gjennomføre endringer i behandlingsmåten dersom man på lokalt hold kommer til at delegasjon av myndighet vil virke besparende. Hele komiteen slutter seg til forslaget om en forenkling av behandlingsprosedyren for klagesaker. Det er allerede gjennomført den forenkling at klager over bygningsrådets vedtak ikke lenger går til departementet, men avgjøres av fylkesmannen. Likevel kan det ta lang tid å få en klagesak avgjort, fordi den skal forelegges formannskapet før den videresendes med formannskapets uttalelse til fylkesmannen. Det kan ofte oppstå forsinkelser i dette ledd. Forslaget er da også blitt enstemmig tiltrådt fra komiteens side. Etter denne enstemmighet er det noe overraskende at komiteen har delt seg når det gjelder en tilsvarende behandlingsmåte for klager under strandplanloven. Her ønsker mindretallet — de borgerlige partier — å opprettholde veien om formannskapet. Flertallet kan ikke se at saker som behandles etter strandplanlovens bestemmelser, er så forskjellige fra saker som faller inn under bygningslovens bestemmelser at en slik forskjellsbehandling er påkrevd. Sakene er i karakter nær beslektet, og jeg stiller meg noe uforstående til at mindretallet finner det riktig å velge ulik framgangsmåte for klagebehandling etter disse to lover. Forhandlinger i Odelstinget nr. 11. 1978. Em. 14. mars — Endr. i bygn.l. m. m. (forenkl, i byggesaksbeh.) I innstillingen fra komiteen er det i alt fire dissenser. Den ene har jeg allerede nevnt. Den neste jeg skal komme inn på, forekommer det meg å være liten avstand i synet på, og for så vidt skulle det være unødvendig å forsterke uenigheten. La meg likevel si noen ord om denne dissens. Flertallet — Arbeiderpartiet — mener at en kommune i dag på grunn av teksten i bygningslovens § 13 er avskåret fra fritt å kunne vurdere hvilke behov administrasjonen har når det gjelder sammensetningen av personalet i bygningsadministrasjonens ledelse. Dette bekreftes også av flere henvendelser til departementet fra en del større bykommuner. Fra disse kommuners side sies det like ut at det foreligger et behov for å etablere en administrasjonsordning for bygnings- og reguleringsvesenet der lederens administrative egenskaper er av større viktighet enn teknisk kyndighet. For mitt vedkommende har jeg intet problem med å forstå og akseptere et slikt syn. Likevel finner jeg grunn til å understreke at jeg dermed slett ikke mener at jeg vil utelukke personer med teknisk kyndighet. Ide aller fleste tilfeller vil det nemlig være både hensiktsmessig og riktig å benytte det teknisk utdannede personale til også å påta seg administrative oppgåver. Når komiteens flertall har funnet å ville foreslå at det i § 13 i tillegg til «teknisk kyndige» også skal stå «andre kyndige tjenestemenn», er det fordi flertallet har funnet det riktig at kommunene seiv skal kunne ha adgang til å vurdere også slike løsninger når de seiv mener det er behov for det. Personlig ser jeg ikke dette som noen prinsipiell endring i holdningen til kvalifikasjonskravene. Det må imidlertid etter mitt skjønn være riktig å imøtekomme et krav fra en del større bykommuner — som til overmål har borgerlig flertall — om å kunne stå noe friere i å vurdere organiseringen av sin egen administrasjon. Så over til dissensen hvor fargene ser ut til å ville gå litt om hverandre og i alle tilfeller på tvers av det vanlige mønster for partifarger. Mange vil mene at Høyre har påtatt seg en glorete rødfarge, mens Arbeiderpartiet for anledningen stiller i noe bortimot mellomgrønt. Saken dreier seg om bygningslovens såkalte skjønnhetsparagraf. Forenklingsutvalget foreslo denne paragrafen fjernet fra bygningsloven. Departementet vil overlate til den enkelte kommune å avgjøre om den vil ha skjønnhetsbestemmelser i sine vedtekter. Komiteens flertall, Arbeiderpartiets medlemmer, deler departementets oppfatning. Det er vel riktig å si at nettopp denne paragrafen tilsynelatende er omfattet med den langt største interesse. komiteen og komiteens enkelte medlemmer forteller i så måte sitt tydelige språk. Det kan skape en følelse av at dette er den endring i bygningsloven som virkelig har de helt store dimensjoner, men slik er det selvfølgelig ikke. Vurderinger av rent estetiske utforminger er i høyeste grad et skjønnsspørsmål. De vil variere fra person til person, fra sted til sted og fra tidsepoke til tidsepoke. Bestemmelsen i gjeldende lov går svært langt når det gjelder å gi bygningsrådet adgang til å gripe inn i den enkelte byggherres rett til seiv å bestemme hvorledes bygningen skal utformes innenfor gjeldende regler. Rimelige skjønnhetshensyn er et uklart og übestemt begrep, og den skjønnsmessige vurdering behøver sannelig ikke være bedre ivaretatt av bygningssjefer og bygningsråd enn av byggherren seiv. Også i dagens situasjon ser vi forskjellige utforminger. Det oppføres byggverk som noen reagerer på og andre synes er interessante når de har fått en såkalt dristig utforming. Bebreidelsene rettes ofte mot byggherre og arkitekt, men i dag er det faktisk slik at kritikken i så måte kan være überettiget fordi bygningsloven har plassert hele ansvaret hos bygningsrådet. Flertallet vil i likhet med departementet ikke avskjære kommunene muligheten til å opprettholde en kontroll med utforming og fargesetting dersom kommunene seiv ønsker det slik. Derfor går flertallet inn for at någjeldende § 74, nr. 2, skal bli stående fram til 1. januar 1979. Dermed vil kommunene få en rimelig tid til å vurdre om de fortsatt ønsker å holde fast ved den adgang til å regulere «skjønnheten», som bygningsrådet har i dag. Utgangspunktet for behandlingen av disse lovendringene har vært Forenklingsutvalgets klare intensjon om å komme fram til en raskere behandling av byggesaker. Bare ved en gjennomgåelse av lovendringsforslaget som vi her har for oss, kan det raskt konstateres at de saker som forelegges bygningsrådene og bygningsadministrasjonen, er av høyst forskjellig karakter og dimensjon. Sakene må undergis individuell behandling. Det vil variere fra sak til sak hvor mange opplysninger som må innhentes, og hvilke etater som må kontaktes og forelegges materiale som er nødvendig for saksbehandlingen. Det kan derfor etter flertallets vurdering framstå som uhyre vanskelig å bygge opp bestemte normer for hvor lang tid behandlingen av en byggesak normalt vil ta. Departementet har også vært inne på disse forhold. Flertallet mener at det må bli departementets sak i forbindelse med iverksettelsen av forenklingstiltakene å innskjerpe gjeldende bestemmelser i bygningsloven og forvaltningsloven om publikums krav på en rask saksbehandling. ta opp med kommunene spørsmålet om å gjøre særlige anstrengelser for å bygge ut sin publikumsservice. Her må forvaltningsorganenes veiledningsplikt komme til full anvendelse. Mindretallet har en annen oppfatning. De har festet seg ved fastsettelse av tidsfrister som et virkemiddel. Etter flertallets oppfatning er dette ingen farbar vei. Det vil som allerede nevnt by på store, for ikke å si uoverkommelige problemer å sette generelle frister på grunn av sakenes ulike størrelse og omfang. Virkningen kan lett bli den motsatte, fordi administrasjonen som ren selvbeskyttelse vil sette meget lange frister. Det viktigste ved forenklingen vil bestå i at det i kurante saker treffes avgjørelser uten noen form for forsinkelse. Innføring av frister vil medføre at hver eneste sak — i større kommuner er det snakk om tusener — må få en ekstra behandlingsrunde, hvor diskusjonen i den første runde vil gå på fristens lengde og ikke på realiteten i selve saken. For det store flertall av saker vil dette i seg seiv kunne medføre en unødig forsinkelse, og dette vil f lertallet ikke være med på. Presidenten: Den reglementsmessige tid er praktisk talt ute. Presidenten foreslår at Odelstinget fortsetter sine forhandlinger utover den reglementsmessige tid inntil dagens kart er ferdigbehandlet. — Det anses bifalt. Det står nå 14 talere på talerlisten, og presidenten foreslår at de som heretter melder seg, får en taletid på inntil 3 minutter. — Det anses bifalt. Petter Thomassen: Alle som enten seiv har bygd eller som på annen måte har kommet i kontakt med behandlingen av byggesaker, vil vite at det er nettopp på dette felt man finner en nesten ugjennomtrengelig jungel av kompliserte bestemmelser, og det er på dette felt at saksbehandlingstiden for folk flest oppfattes som uforståelig lang. Med andre ord er det her byråkratiet er på sitt mest massive, utilnærmelige og irriterende. Karakteristisk i så måte er den sterke kritikk som nylig fremkom på årsmøtet i Byggefagrådet, dvs. det offentlig oppnevnte rådgivende organ for Kommunaldepartementet i saker som gjelder byggefaget. Her ble det bl. a. hevdet at de lover og forskrifter som gjelder i dag for byggesektoren, er så altomfattende og uoversiktlgie at verken byggebransjen eller de kommunale forvaltningsorganer kan etterleve dem. Dette sier altså fagfolkene. Hva er det da ikke grunnlag for å si for den som ikke er sakkyndig, og som er i den situasjon at han skal ha et bygg oppført? Han vil i sannhet møte byråkratiets høyborg. bestemmelser som vil koste ham store personlige bekymringer, tid og penger. Og ikke minst bestemmelser som koster samfunnet mangfoldige millioner kroner hvert eneste år. At man nå omsider er kommet til det punkt at visse forenklinger skal gjøres, må derfor hilses med glede, seiv om Regjeringen ikke akkurat har utmerket seg med handlekraft og dristighet i denne prosessen til tross for sterkt press fra mange hold i lang tid, ikke minst f ra Høyre. De endringer i bygningsloven og andre lover som Odelstinget i dag innbys til å vedta, innebærer ikke noen revolusjonerende forenkling i byggesaksbehandlingen, men det er iallfall et steg i riktig retning. Hovedprinsippet bak de forenklinger som lovendringene legger opp til, er at avgjørelser skal tas på et lavere plan enn hittil, og at sakene skal passere færre instanser enn tilfellet er i dag. Kommunene får større selvbestemmelsesrett enn hittil, og bygningsrådet samt bygnings- og reguleringsetaten får utvidet sitt arbeidsområde vesentlig og utvidet sin avgjørelsesmyndighet betydelig. For å forhindre at bygningsrådet skal bli for meget av en stat i staten, har det imidlertid vært nødvendig å lovhjemle at kommunestyret ikke bare skal kunne gi generelle retningslinjer for plansaker, men også for selve byggesaksbehandlingen. Sett fra den byggesøkendes synsvinkel anser komiteen bestemmelsen i § 95 nr. 2 om at bygningsrådet skal påse at byggesaken blir behandlet av alle relevante instanser istedenfor at den byggesøkende seiv skal påse dette, for å være av særlig stor betydning. Denne bestemmelsen skal forhindre at den enkelte byggesøkende skal være nødt til å springe fra kontor til kontor, fra instans til instans, for om mulig å finne ut hvordan hans byggesak står, eventuelt forsøke å påskynde behandlingen av den. Men denne bestemmelsen, som en rekke av de øvrige endrede bestemmelser, vil ikke få større effekt for behandlingstiden for byggesaker enn det den kommunale bygningsadministrasjon og de kommunale folkevalgte organer makter å gjennomføre. Spesielt i mange mindre kommuner vil en styrking av bygnings og reguleringsadministrasjonen være nødvendig for å oppfylle lovens intensjoner. Derimot vil saksbehandlingen på høyere administrativt plan i kommunene kunne avta betraktelig. Lovens gjennomføring skulle derfor ikke for kommunene under ett bidra til økt arbeidsmengde og økte kostnader. saksbehandlingskapasitet og dermed kortere saksbehandlingstid. Det har i komiteen vært bred enighet om nødveiidigheten og ønskeligheten av en forenkling av byggesaksbehandlingen, og de fleste endringsforslag er da også enstemmige. Men på noen viktige punkter har likevel Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre funnet det nødvendig å markere et annet syn enn det departementet og Arbeiderpartiet går inn for. Jeg vil i det følgende kort ta for meg noen av de dissenser som komiteens mindretall har fremmet. I den gjeldende bygningslov § 13, første ledd, blir kravet til teknisk kyndighet ved ansettelse i bygnings- og reguleringsetaten slått fast. Departementet har foreslått at dette kravet sløyfes, med den begrunnelse at noen kommuner har en administrasjonsordning for bygnings og reguleringsvesenet der ledelsens administrative egenskaper er viktigere enn teknisk kyndighet, ifølge departementet. Det virker nærmest paradoksalt at samtidig med at bygningsrådet, bygnings- og reguleringsetaten får avgjørelsesmyndighet i mange flere saker enn hittil, svekkes kravet til teknisk kyndighet hos personalet i etatene, dette til tross for at departementet seiv reservasjonsløst slår fast at den sterkt utvidede avgjørelsesmyndighet stiller større krav til deres kompetanse og kapasitet. Bemerkelsesverdig er det også at sløyfingen av kravet til teknisk kyndighet ikke var medtatt under den generelle høringsprosess. Dette forslaget har altså departementet fremlagt etter at høringsprosessen var gjennomført. Etter Høyres oppfatning er dette en meget betenkelig saksbehandling, og reaksjonene har da heller ikke uteblitt på departementets forsøk på å svekke kravet til teknisk kyndighet. Begrunnelsen for departementets fremstøt er så svak at mindretallet ikke har funnet å kunne ta den til følge. Vi ser derimot en fare for at en sløyfing av kravet til teknisk kyndighet i tillegg til å skape usikkerhet med hensyn til kvaliteten på de faglige avgjørelser, også åpner for en ansettelsespraksis som mer tar hensyn til partibok enn til teknisk/ faglige forutsetninger. En slik utvikling vil i alle fall ikke tjene forenklingstanken, ei heller en forsvarlig byggesaksbehandling. Mindretallet foreslår derfor at § 13 første ledd forblir uforandret. Det forslaget Arbeiderpartiets komitemedlemmer har fremmet til ordlyd for § 13, første ledd, er etter min vurdering verken fugl eller fisk. Det er en formulering som reelt sett har akkurat den samme svakhet som departementets forslag innebærer, seiv om den på papiret ser en smule mer tiltalende ut. etter mindretallets mening forkastes av Odelstingets flertall. Med SVs holdning til slike spørsmål ved tidligere anledninger regner vi også med at muligheten for et slikt resultat bør være til stede. Også når det gjelder § 74 nr. 2 i bygningsloven, den såkalte skjønnhetsparagrafen, er det uenighet i komiteen. En enstemmig komite slår fast at «det kan være uheldig om bygningsmyndighetene ikke har hjemmel for å gripe inn overfor byggverk som har fått en utforming eller farge som åpenbart vil stride mot rimelige skjønnhetshensyn, det etablerte miljø på stedet m. m.». Men av disse betraktninger trekker altså flertall og mindretall helt forskjellige konklusjoner. Flertallet går inn for at kommunene seiv ved vedtekt kan avgjøre om disse bestemmelser skal gjelde for byggevirksomheten i kommunen, mens mindretallet — Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre — går inn for at bestemmelsen fortsatt skal stå i loven. Også mot en fjerning av skjønnhetsparagrafen er det kommet sterke innvendinger fra flere hold. Mindretallet kan ikke se at det foreligger sterke nok grunner til å oppheve § 74 nr. 2, og går inn for at den opprettholdes. Mindretallet understreker miidlertid at denne paragrafen ikke skal brukes som hjemmel for kverulantisk inngripen i byggesaker, men derimot danne utgangspunkt for helhetsvurderinger og i størst mulig grad bør føre til veiledning og rådgivning, slik at unødvendig detaljregulering kan unngås. Også på det punkt som kunne ha fått mer betydning for en raskere saksbehandling enn alle de andre endringene til sammen, er det dessverre dissens i komiteen. Arbeiderpartiets komitemedlemmer avslører etter min oppfatning en temmelig lunken holdning til hele forenklingsspørsmålet når man ikke er villig til å være med på å gjøre noe med kjernepunktet, nemlig selve saksbehandlingstiden. Mindretallet anser fastsetting av tidsfrister for byggesaksbehandlingen som et viktig virkemiddel i arbeidet med å korte ned behandlingstiden, hvilket dessverre Arbeiderpartiet ikke har sluttet seg til. Mindretallet er innforstått med at forholdene varierer så vidt sterkt fra sak til sak og fra kommune til kommune at det ikke lar seg gjøre å lovfeste en generell frist som skal gjelde for alle saker og i alle kommuner. Disse medlemmer mener likevel at hvis prinsippet om tidsfrister fastslås i loven, vil dette medføre at samtlige kommuner vil måtte drøfte dette spørsmålet nøye ut fra sine egne forutsetninger, og sette sine egne tidsfrister. forslag til ny ordlyd for § 95 nr. 1 i samsvar med dette. Arbeiderpartiets innvendinger mot dette forslaget er på ingen måte overbevisende når man hevder at det vil medføre dobbeltbehandling og fare for særlig lange tidsfrister. Slike synsmåter vitner ikke bare om mangelfull tillit til kommunenes evner til å innrette sitt arbeid på en fornuftig måte, men det vitner også om at man ikke helt har innsett hvor viktig det er for de byggesøkende straks å få vite hvor lang tid det vil ta å behandle deres sak. At fristsettingen i seg seiv skal bidra til lengre saksbehandling, er det intet som tyder på. Tvert imot er det grunn til å anta at en betydelig nedkorting av tiden vil bli den generelle virkning av dette. Komiteens mindretall håper at Odelstingets flertall vil innse viktigheten av at prinsippet om innføring av tidsfrister blir lovfestet, og at dette blir vedtatt. Jeg vil til slutt på vegne av Høyre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre sette fram forslag til ny ordlyd for § 95 nr. 1 i bygningsloven angående tidsfrister i samsvar med forslaget som er referert på side 12, første spalte i innstillingen. Andre representanter for komiteens mindretall vil fremsette de øvrige forslag som mindretallet har redegjort for i innstillingen. Egil Bergsland: Det er vel få lover som griper så sterkt inn i den enkeltes disponering som bygningsloven. Det er derfor av den største viktighet at denne loven blir gjort så enkel og forståelig at man slipper ekspertutredninger for at man skal kunne forstå lovteksten. For vi kan vel uten videre være enig om at dersom de som praktiserer loven, gjorde dette med en god porsjon folkevett, ville også den gamle loven være brukbar. Det foreliggende forslag skulle imidlertid gi et godt grunnlag for forenklinger. Kombinert med god oversikt og detaljplanlegging bør den foreslåtte lovendring legge forholdene godt til rette for en vesentlig bedring av publikumsservicen. Hovedmålet må være at det kan oppnås en kvalitet på de offentlige tjenester som er minst like god som kvaliteten på de private varer og tjenester som inngår i det ferdige byggverk. Komiteen har derfor sett det som sitt hovedmål at vi må få en rask, rettferdig og effektiv saksbehandling. Komiteen har således understreket at denne lovendring ikke på noen måte vil få den tilsiktede effekt dersom ikke den enkelte kommune arbeider aktivt for å korte ned saksbehandlingen. Det er nødvendig at dette arbeidet organiseres slik at byggesøkeren stort sett må kunne slippe med én søknad som han leverer på ett sted, seiv om det er flere offentlige organer inne i bildet. Det som vanligvis er det mest frustrerende for byggesøkeren, er at det tar så lang tid før man får et svar. I og med det forslaget som Odelstinget behandler i dag, skulle det være gode muligheter for at man kan få en raskere gjennomløping av sakene i bygningsrådet. Bygningsrådet vil bli tillagt større myndighetsområde, men samtidig vil det bli krevd en god del mer av det enn tidligere. Det gis anledning til å delegere en del av myndighetsområdet til et arbeidsutvalg eller f. eks. til bygningssjefen, slik at de kan behandle de enklere byggesakene. Det burde ikke være nødvendig for et bygningsråd å behandle hver enkelt liten byggesak. Man må kunne skille mellom sakene slik at de som er enkle, får en rask saksbehandling, mens det selvsagt legges mer arbeid i de mer kompliserte sakene. Når det gjelder delegeringen, peker komiteen på den faren som ligger i dette at myndigtheten kan overføres fra de folkevalgte organer til forvaltningen, men dette er selvsagt en sak hvor de enkelte bygningsråd må benytte et fornuftig skjønn. Denne lov gir også adgang til å unnlate å oversende alle byggesøknader til helseråd og brannvesen. Det er selvsagt en rekke saker som har mindre interesse for disse organer, og det forsinker derfor bare saksbehandlingen at alle byggesaker må sendes dit. Lovforslaget styrker således bygningsrådets effektivitet, uten at dette i for stor grad går på bekostning av andre instansers mulighet til å ivareta f. eks. jordbruksinteresser, helsekrav osv. Forskjellen i gjeldende behandlingsrutiner ligger vel kort og godt i at andre instanser ikke lenger skal ha forhåndsveto uten at bygningsrådet mener dette er hensiktsmessig. Komiteen har drøftet inngående om det var mulig å sette en tidsfrist for byggesaker. På den måten ville man tvinge det enkelte bygningsråd og den enkelte kommune til å tenke gjennom sakene, og man ville sikre dem som søker, en raskere saksbehandling. I alle fall ville man vite når man kan forvente et svar. Jeg var en av dem som var meget opptatt av dette en stund i komiteen, fordi jeg i praksis har sett at dette er svært viktig. Det sitter forskjellige mennesker og behandler disse søknadene, og man er avhengig av hvor positivt innstilt de er til å ta saken. Imidlertid har jeg etter nøye overveielse kommet til at dette med tidsfrist kan virke mot sin hensikt. Hvis de enkelte kommuner fikk anledning til å sette en tidsfrist, ville de — antakelig for å sikre seg — sørge for en romslig tidsfrist. Videre er de enkelte kommuner så uensartede at dette neppe er noen farbar vei. for den enkelte søker. Grunnen til det er at det i praksis faktisk vil virke slik at når det får inn en byggesøknad, vil bygningsrådet eller den det måtte bemyndige til dette, vurdere hvor lang tid saksbehandlingen skal ta, og så må man svare på det. Og jeg tror at den saksbearbeideren som skulle svare på dette, ikke ville sette for snau tid. Ut fra dette tror jeg man ville kunne få en dobbelt behandling, som ville være skadelig for den enkelte søker og forsinke saksbehandlingen. Jeg tror det foreliggende forslag er et skritt i riktig retning for å gi i første rekke publikum den service de har krav på, og dessuten vil være et godt verktøy for de enkelte kommuner og de tekniske etater — dette under forutsetning av at loven blir behandlet med fornuft. Hvis vi treffer på teknokrater — i odiøs betydning — vil det ikke hjelpe hvilken lov vi vedtar og hvilken forenkling vi foretar i denne sal. De vil alltid finne en eller annen ting å henge hatten på. Hans Torgersen: Jeg vet ikke hvordan det lå an med byggeløyve den gangen dikteren skrev sangen: «Millom bakkar og berg utmed havet heve nordmannen fenge sin heim, der han sjølv heve tuftene grave og sett sjølv sine hus oppå deim.» Det er vel slik at vi må fastslå at «det var en gang», som det heter i eventyret. For det er vel mulig at den gangen kunne man ta spaden fatt og grave seg en plass og bygge et hus forskjellige steder rundt om i landet uten for mange dikkedarer. Utviklingen har ført til at vi har fått reguleringer på mange områder. Som bakgrunn for proposisjonen sier departementet f ølgende: «Det økte offentlige engasjement har i mange sammenhenger mattet gjennomføres ved hjelp av et regelverk og en administrasjon som opprinnelig ble etablert for å løse forholdsvis enkle og oversiktlige oppgåver. Til sammen har dette ført til en komplisert og tidkrevende saksbehandling for mange av dem som skal gjennomføre byggeplanene. Myndigh etene har vært oppmerksom på dette, og et betydelig arbeid er lagt ned for å forenkle offentlig byggesaksbehandling.» Vi forstår godt at det må reguleringer og forskrifter til. Uten det ville det vel sett ille ut mange plasser. Men vi hilser med glede at man nå innser nødvendigheten av å forsøke å forenkle en del av vårt lovverk når det gjelder byggesektoren. Mange byggherrer hilser sikkert også dette med glede. slik at den som bygger, får følelsen av å ha liten f rinet. En vesentlig faktor i byggeforenklingen er at man vil forsøke å delegere myndighet. I denne sammenheng tror jeg det er en riktig vei man har slått inn på. At bygningssjef og/ eller eventuelt et arbeidsutvalg innen bygningsrådet — og andre — kan få fullmakt til å avgjøre visse saker, peker i riktig retning. Dermed kan en byggherre som har en enkel sak, få denne atskillig fortere behandlet og avgjort. Og tidsfaktoren i forbindelse med byggesaker er vesentlig. At en byggherre nå vil kunne gå til bygningsrådet med sin søknad, og at bygningsrådet så sørger for at saken går sin videre gang, er også en vesentlig forenkling. Byggherren slipper da å møte eller oppsøke de forskjellige instanser som skal inn i bildet underveis når saken skal behandles. Når det gjelder en del av paragrafene, er det uenighet i komiteen. Det gjelder bl. a. § 13, der departementet har gått inn for å sløyfe ordene «teknisk kyndig». Særlig etter den delegeringsadgang som nå gis, mener jeg det er meget viktig å beholde ordene «teknisk kyndig» i § 13. Jeg viser her til hva mindretallet i komiteen sier i sin innstilling: «Spesielt på bakgrunn av at delegeringsadgangen for avgjørelsesmyndighet i bygningsråd og bygnings- og reguleringsvesenets administrasjon blir betydelig utvidet, er det helt nødvendig at kravet om teknisk kyndighet for de angjeldende nøkkelstillinger opprettholdes slik at faglig forsvarlige avgjørelser sikres.» I noen større kommuner er det vel sannsynlig at man har en teknisk rådmann som har juristutdannelse, og da er det en klar fordel at man får en teknisk kyndig som leder av bygningsavdelingen, som jo sorterer under teknisk rådmann. Jeg tillater meg da, på vegne av Kristelig Folkepartis, Høyres, Venstres og Senterpartiets medlemmer i komiteen å foreslå at § 13, første ledd, får følgende ordlyd: «Kommunestyret kan opprette stillinger som bygningssjef og reguleringssjef og kan bestemme at det skal tilsettes andre teknisk kyndige tjenestemenn.» Presidenten: Hr. Torgersen har tatt opp det forslag han seiv refererte, og som er inntatt i innstillingen. Statsråd Arne Nilsen: Dei offentlege styresmaktene — både på riksplanet og på fylkesog lokalplanet — har dei seinare åra engasjert seg stadig sterkare i planleggings- og utbyggingsspørsmål. og forskrifter som gjeld for handsaming av plan- og byggesaker. Det har vist seg sterkt ønskjeleg å finna fram til ei meir forenkla handsaming av slike saker. Slik forenkling kunne ein oppnå ved å avgrensa eller heilt ta bort frå lovverket føresegner om statleg tilsyn med kommunale vedtak. Forutan slik desentralisering av statens avgjerdsmakt til kommunane ville og byggesakene — som ofte kan vera enkle og rutinemessige — i større utstrekning kunna avgjerast av den kommunale byggeadministrasjonen etter delegasjon frå bygningsrådet. Det ville og vera ei stor vinning for det byggesøkjande publikum om framdrift og samordning av byggesaker blir lagd til bygningsrådet, slik at publikum kan sparast for sjølv å legga saka fram for dei ulike styresmaktene. Det var på denne bakgrunn Regjeringa i 1975 oppnemnde eit utval som nærare skulle greia ut desse spørsmåla og koma med framlegg til endringar i lovverket. Dette såkalla Forenklingsutvalet hadde ei allsidig samansetting med representantar frå kommunane, bustadkooperasjonen, byggeentreprenørane og frå Miljøverndepartementet. Utvalet gjekk grundig gjennom gjeldande reglar for handsaming av plan- og byggesakene, og det la fram ei rekkje framlegg om endringar i lov og forskrifter. Formålet var å gjera handsaminga av slike saker enklare og lettare for dei som skal hygga. Også ei utgreiing frå Hovudkomiteen for reformer i lokalforvaltninga om funksjonsfordeling og administrasjonsordningar i bustadpolitikken tok for seg slike tema. Utgreiingane har vore ute til høyring, og det har kome inn mange merknader, m.a. frå ei rekkje kommunar. Det er såleis eit breitt og omfangsrikt tilfang som er lagt til grunn for den proposisjonen vi har til handsaming i Odelstinget i kveld. Eg er glad for å kunna seia at det er stor semje om det meste av tilrådingane frå utvalet. Proposisjonen er langt på veg i samsvar med utvalet sine framlegg, og kommunalog miljøvernkomiteen har med få unntak slutta seg til proposisjonen. Eg finn etter dette ikkje grunn til å gå inn på alle framlegga, men vil i første rekkje kommentera dei punkta det er usemje om i innstillinga. Etter § 13 i gjeldande bygningslov kan kommunestyret oppretta stillingar for bygningssjef og reguleringssjef, og likeins tilsetja andre teknisk kunnige tenestemenn. Denne regelen kan oppfattast såleis at alle dei tilsette skal stetta kravet til teknisk kunnskap. kyndige» i § 13 så det skal vera heilt klårt at det etter bygningslova ikkje er krav om at alle tenestemennene skal vera teknisk kunnige. Endringa heng m.a. saman med at kommunestyret etter framlegget til endra § 9 i bygningslova kan legga til bygningsrådet gjerdemål som ikkje gjeld bygge- eller plansaker etter bygningslova. Nokre av dei større kommunane i landet har også peika på behovet for å ha folk i leiande stillingar der administrativ kunnskap og røynsle er viktigare enn teknisk kunnskap. I slike kommunar vil den tekniske sida av bygge og plansaker kunna bli vurdert av andre tenestemenn som er teknisk kunnige. I dei mindre kommunane vil — i ein valsituasjon — behovet for teknisk kunnige tenestemenn vera større enn behovet for reine administrasjonsfolk. Det vil såleis i praksis ikkje vera fare for at tekniske vurderingar ikkje kjem med ved handsaming av bygge- og plansaker i kommunane. Fleirtalet i kommunal- og miljøvernkomiteen har ei noko endra formulering av denne lovregelen. Eg kan ikkje sjå at dette endringsframlegget inneheld realitetsendringar i høve til departementet sitt framlegg. Eg har derfor ikkje innvendingar mot det. Reglane i § 74, nr. 2, i bygningslova om bygningars utsjånad har vore og er framleis omdiskuterte. Utvalet har gjort framlegg om at dette punktet heilt skal gå ut or lovverket. Departementet er ikke samd i dette, men er kome til at ein bør velja ein mellomveg. Denne løysinga går ut på at kommunestyret ved vedtekt kan gjera reglane i § 74, nr. 2, gjeldande i kommunen. Slik vedtekt treng ikkje stadfesting av departementet. Kommunestyret kan i ei slik vedtekt fastsetja at også berre delar av § 74, nr. 2, skal gjelda i kommunen. Vil kommunen ha meir omfattande reglar enn dei som står i lova, kan den vedta vedtekter om dette, men slik vedtekt må stadfestast av departementet. Eg synest det er rett at den einskilde kommunen sjølv avgjer om dette regelverket skal gjelda i kommunen. Då kan kommunestyret vurdera dette ut frå tilhøva på staden. Det kan sjølv avgjera saka utan at departementet treng vera med i handsaminga. Dette betyr at Regjeringa har lagt opp til større valfridom for det lokale sjølvstyret. Den einskilde kommunen får høve til på fritt grunnlag å ta stilling til om lovregelen vil vera formålstenleg. Dette alternativet bygger på tiltru til det lokale sjølvstyret. historisk eller kulturell karakter innafor den heilskapsvurdering som alltid må leggast til grunn ved planlegging og byggeverksemd. Derfor bør avgjeringsmakta i spørsmålet om det er behov for ein slik lovregel, gjennom vedtekt kunna leggast i hendene til våre lokale folkevalde styringsorgan, slik Regjeringa har gjort framlegg om. Eg vil elles slutte meg til dei merknader komiteen har om praktiseringa av reglane. Departementet vil gjera merksam på dette i den informasjon om endringane som vil bli send kommunane og andre. Departementet sitt framlegg til endringar i § 95 i bygningslova vil føra til at bygningsrådet får ei sentral stilling ved handsaminga av byggesaker. Eg er glad for at heile komiteen er samd i dette. Den byggesøkjande vil då få ein stad å venda seg til, og slepp å måtta gå til ei rad ulike offentlege kontor. Når det gjeld spørsmålet om å fastsetja frist for behandling, er eg samd i merknadene frå fleirtalet i komiteen. Departementet vil sjå til at føresegnene om forvaltninga si rettleiingsplikt og kravet om rask saksbehandling blir innskjerpa overfor kommunane, noko som også Georg Jacobsen var inne på i sitt innlegg. Eg må seia meg samd med komitefleirtalet i at framlegg om fristar for byggesakshandsaminga, slik mindretalet i komiteen går inn for, lett kan føra til dobbelthandsaming av sakene. Dette kan gi som resultat at handsaming tek lengre tid enn før på grunn av det meirarbeid det utvilsamt vil bli i mange høve når bygningsrådet skal avgjera i det einskilde konkrete tilfellet kva som vil vera ei rimeleg handsamingstid. Skulle bygningsrådet måtte seia frå når søknaden skal vera ferdig handsama, kan dette lett føra til at det blir sett så romsleg frist at denne blir ei sovepute. Eg meiner dette kan opna for ei seinking av byggesakshandsaminga, og at noko av vinninga med forenklinga dermed fell bort. I samband med komiteen sin merknad til § 93 om byggeløyve for mindre bygningar m. v. kan eg opplysa at lovregelen vil vera ei rammeføresegn. Kommunestyret kan såleis i vedtekt setja snevrare grenser enn det er nemnt i lova for dei byggverka som blir unnatekne frå kravet om byggeløyve, t. d. for talet på bygningar pr. tomt. Ved vedtekt som må stadfestast av departementet, kan kommunane få utvida området for byggverk det ikkje skal vera naudsynt å søkja om byggeløyve for. Hovudpoenget med framlegget til § 93 er at kommunestyra får høve til å fastsetja at mindre bygningar kan førast opp utan byggeløyve, t. d. mindre hobbyveksthus, som det har vore mykje tale om. at føresegnene elles i bygningslova, t. d. om fråstand frå nabogrense, og gjeld slike bygningar. Men det blir altså heretter ei forenkling ved at kommunane kan avgjera at det ikkje skal krevjast byggeløyve for mindre hus og andre mindre byggetiltak. Forenklingsutvalet har gjort framlegg om endring i reglane i bygningslova om reguleringsplanar. På eit punkt har departementet under omsyn til utvalet sine framlegg gjort ei endring såleis at i kommunar som blir peika ut av departementet, kan kommunestyret på visse vilkår vedta reguleringsplanar utan at vedtaket treng stadfestast av departementet. Dei andre endringane utvalet har gjort framlegg om, har kommunal- og arbeidsdepartementet etter samråd med Miljøverndepartementet ikkje teke opp, fordi endringane må sjåast i samanheng med arbeidet med den nye planleggingslova. Eg viser her til merknadene i proposisjonen. Forenklingsutvalet har og foreslått nokre endringar i gjeldande byggeforskrifter og tilrådd ein meir gjennomgripande revisjon. I den samanheng kan eg opplysa at departementet med det første vil gjera nokre mindre endringar i desse føresegnene, m.a. på grunnlag av tilrådinga frå Forenklingsutvalet. Departementet har eit sakkunnig organ, Byggeforskriftsutvalet, som har kome med framlegg til slike endringar. Dette utvalet arbeider med ein meir omfattande revisjon av desse føresegnene med sikte på å finna fram til så klåre og enkle reglar som mogleg på dei ulike felt. Dette skjer i nær kontakt med Nordisk komite for bygningsbestemmelser. Revisjonsarbeidet er komplisert, og vi må derfor rekna med at det framleis vil ta etter måten lang tid. Men departementet vil så langt råd er, forsera arbeidet med desse spørsmåla. Det vil truleg vera praktisk at endringane blir sette i verk i etappar etter kvart som Byggeforskriftsutvalet kan gi utgreiingar og koma med framlegg. I § 6 i strandplanlova har departementet gjort framlegg om at klagesaker skal sendast frå bygningsrådet gjennom fylkesutvalet til departementet. Dette vil innebera at sakene ikkje lenger blir sende gjennom formannskapet. Eit mindretal i komiteen meiner formannskapet framleis skal få desse sakene til handsaming. Til dette vil eg seia at endringa er i samsvar med tilsvarande endring i bygningslova. Dette har Miljøverndepartementet sagt seg samd i, og etter dette vil vi såleis få like reglar om handsaming i klagesaker etter desse to lovene. Vidare nemner eg framlegget om endring av § 19 i lov om arbeidarvern og arbeidsmiljø. ønske om at departementet dreg opp grensene mellom dei byggesakene som Arbeidstilsynet skal handsama, og der dette ikkje er nødvendig. Eg skal her få opplysa at ei arbeidsgruppe under departementet arbeider med å finna fram til dei sakene som kan haldast utafor førehandskontrollen til Arbeidstilsynet. Gruppa har også vurdert kva for reglar som kan førast over frå forskrifter for arbeidsmiljølova til byggeforskriftene. Slike overføringar vil kunna forenkla sakshandsaminga, fordi bygningsrådet i den vanlege sakshandsaminga vil kontrollera tilhøve som Arbeidstilsynet i dag må kontrollera. I proposisjonen er også foreslått visse endringar i andre lover enn dei eg har vore inne på til no. Det gjeld lov om vern mot vassforureinsing, lov om herads- og bykommunar og vidare lov om Husbanken. Komiteen har ikkje hatt merknader til desse lovendringane, og eg skal heller ikkje kommentera dei. Eg nemner at departementet i proposisjonen har foreslått endring av tinglysingslova. Seinare har departementet trekt attende dette framlegget, fordi det vil vera meir praktisk å ta med denne endringa i den nye lova om oppmåling som det no blir arbeidt med i Miljøverndepartementet. Det er endringar i sju lover som blir drøfta her i dag. Og siktemålet er at det dermed skal bli lettare å gå med kortare tid for folk flest når dei skal få det formelle i orden i byggesaker. Komiteen har understreka — og eg er samd i det — at forenklings- og rasjonaliseringsarbeidet på dette feltet ikkje må stoppa med dette. Vi må alltid vera på vakt mot at lov- og regelverket eser ut og skapar ein unødvendig tungvint administrasjon. Eg vil her nemna at Forenklingsutvalet også kom med framlegg om at ein burde ha eit permanent forenklingsorgan, dvs. at nokon skulle bli utpeika til å ha som særskilt ansvar å følgja med i at nytt regelverk ikkje inneber komplisert sakshandsaming, og dessutan ser til at gjeldande føresegner blir forenkla anda meir. Departementet vil sjå på kva slag løysing som bør veljast for å følgja opp denne tilrådinga. Til slutt vil eg understreka det komiteen seier om at mykje av ansvaret for ei god byggesakhandsaming kviler på dei som skal sjå til at lover og regelverk på dette området blir følgde. Dette vil svært ofte vera administrasjonen og folkevalde i kommunane. Eg trur også at det er svært viktig at tenestemenn og folkevalde som arbeider med slike saker, har det klårt for seg at det er deira plikt å hjelpa folk til rette og få avgjerd i byggesakene så snart råd er. Det vil truleg vera på sin plass å setja i verk visse informasjonstiltak som blir retta mot kommunane. Departementet vil no gjera kommunane og andre merksame på lovendringane som vi drøftar i dag, og andre tiltak som er nemnde i proposisjonen, med sikte på å gjera sakshandsaminga enklare og snøggare. Eit rundskriv vil bli sendt ut om kort tid. Elles kan både meir skriftleg informasjon og dessutan kursverksemd koma på tale. Siktepunktet må vera at folk som har byggeplanar, kan få god service når dei kjem til offentlege organ, og at sakene kan klarleggast utan for mykje tidsspille. Dei som kjem til desse kontora, skal helst ikkje ha inntrykk av å ha med ein motpart å gjera. Styresmaktene bør heller slå litt av på krava om å koma fram til heilt perfekte løysingar i kvar sak. Det beste må ikkje vera det godes fiende her heller. Knut Haus hadde her overtatt presidentplassen. Ragnar Udjus: Vi har i den seinere tid kunnet registrere en økende uvilje blant folk mot forskjellige former for regulering. Jeg tror ikke folk er uenig i at en trenger styringsmidler for å skape en ønsket utvikling i samfunnet, men det folk reagerer på, er en detaljregulering som for mange kan fortone seg ganske urimelig. Derfor må alle tiltak som tar sikte på å forenkle og gjøre det lettere for det enkelte menneske å klare seg i samfunnet, hilses med tilfredshet. De endringsforslag vi i dag behandler, og som har til hensikt å gjøre det lettere og enklere for den enkelte boligbygger, mener jeg betyr et godt framskritt. Nå er det ikke her tale om noen revolusjonerende omlegginger, men sett i sammenheng bør endringene bety at det vil ta kortere tid å behandle en byggesøknad enn det har vært tilfellet tidligere. På den annen side har en hensynet til grundigheten i saksbehandlingen, og jeg kan ikke se at de forslag som nå er fremmet, vil føre til at saksbehandlingen blir dårligere. Det er heller snakk om å forenkle og rasjonalisere, uten at det etter min oppfatning går ut over hensynet til en skikkelig saksbehandling. Komiteen er kommet fram til enstemmighet på de aller fleste punktene. Komiteen er enig i at bygningsrådet bør få en enda mer sentral stilling hva angår byggesaker, enn det som har vært tilfellet hittil. Det er klart at det å åpne adgang til ågi større bemyndigelse til bygningsrådet kan ha uheldige følger, men jeg har den tro at kommunestyre og formannskap vil følge den nye ordningen med den fornødne oppmerksomhet. organer som kommunestyre og formannskap måtte mene, er det sjølsagt anledning til å vurdere på nytt den myndigheten som er delegert til bygningsrådet. Et av de mest positive forslagene i denne loven er at den enkelte som søker om byggetillatelse, heretter skal levere sin søknad til bygningskontoret, som så skal sørge for å innhente tillatelse fra andre etater eller myndigheter som måtte være berørt. Det er en klar forenkling og en lettelse for den som skal bygge hus. Vedkommende slipper dermed å gå fra det ene kontoret til det andre. Det vil bli ordnet for bygningskontoret. Det er også grunn til å tro at behandlingstida for ankesaker vil bli skaret ned i forhold til etter gjeldende lov. Nå vil det ikke lenger være nødvendig at formannskapet gir uttalelse til en ankesak, og det kreves heller ikke at bygningsrådet skal anbefale eller foreslå anken avslått. Bygningsrådet skal heretter bare gi uttalelse til anken. Det vil føre til at behandlingstida blir kortet inn. Når det gjelder planlegging generelt, er det også grunn til å hilse med tilfredshet at de kommunene som departementet utpeker, heretter kan få anledning til sjøl å stadfeste reguleringsplaner med samme rettslige virkninger som om planen hadde vært godkjent av høyere myndighet. Det er også viktig å merke seg i denne forbindelse at det fortsatt er adgang til klagerett over slike kommunestyrevedtak. Dermed vil ikke de berørte bli dårligere stilt enn de ville ha vært om planen var blitt undergitt en vanlig stadfesting, slik det foregår i dag. Komiteen har også uttalt at den er enig i at hvis det foreligger innsigelse mot planen fra fylkeskommunen eller annen statlig fagmyndighet, vil samme plan måtte stadfestes av departementet. På de aller fleste punktene er komiteen enig med departementet i de forslagene som er fremmet, men det er noen dissenser, og dem skal jeg nå kommentere. Først til § 13, der jeg som medlem av mindretallet er skuffet over at flertallet i komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, støtter departementets forslag om at det heretter skal stilles krav om at bygningssjefen eller reguleringssjefen skal væres teknisk kyndig. Som mindretallet i komiteen vil jeg gjerne understreke at en ikke kan se at det foreligger saklig grunnlag for å sløyfe de kravene vi har i bygningsloven i dag til teknisk kyndighet for de stillingene det her er tale om. Særlig fordi både bygningsrådets og reguleringsvesenets administrasjon vil bli betydelig utvidet, er det helt nødvendig at kravet til teknisk kyndighet for slike nøkkelstillinger fortsatt er lovfestet. Det skal heller ikke glemmes at det er kommet en rekke protester mot dette flertallsforslaget som jeg synes det er all mulig grunn til å legge stor vekt på. Jeg håper derfor at et flertall i Odelstinget i dag vil støtte forslaget fra mindretallet. Det vil etter min oppfatning være en garanti for at en til enhver tid i enhver kommune vil ha den tekniske ekspertise som er nødvendig nettopp i bygningsrådet, som heretter vil bli et enda mer sentralt organ i byggesaker enn det har vært til nå. Jeg kan heller ikke se at flertallets forslag har noe med forenkling å gjøre. En annen paragraf der komiteen har delt seg i et flertall og et mindretall, gjelder den såkalte skjønnhetsparagrafen, § 74 nr. 2. Det mindretall jeg tilhører, kan ikke se at det er grunnlag for å endre bestemmelsen slik den er i dag. Flertallet går som kjent inn for at det skal være opp til den enkelte kommune å avgjøre om § 74 nr. 2 skal gjøres gjeldende i vedkommende kommune eller ikke. Det kan jo høres besnærende, men jeg mener likevel at det er rimelig at vi fortsatt får beholde denne lovbestemmelsen, slik at vi får mest mulig ensartede regler over hele landet. Jeg syns derfor at bygg som er omfattet av denne lovs § 93, må planlegges og utføres slik at det tilfredsstiller rimelig skjønnhetshensyn både i seg seiv og i forhold til omgivelsene. All erfaring viser også at det kun er i helt spesielle tilfeller at det har vært aktuelt for bygningsmyndighetene å gripe inn enten det nå angår farge eller form. Jeg mener at det i loven fortsatt bør finnes en slik adgang for bygningsrådet, uten at det dermed skal bli en utidig detaljregulering. Endelig vil jeg nevne en annen dissens. Den går på dette med tidsfrister. Komiteen har drøftet dette inngående. Vi i mindretallet ser tidsfrister for behandlingen av byggesaker som et meget viktig virkemiddel for å få nedsatt behandlingstiden. Men på grunn av at forholdene varierer sterkt fra sak til sak og fra kommune til kommune, er det ikke praktisk mulig å påby en generell tidsfrist for saksbehandlingen. Vi mener derfor at bygningsrådet bør tilpliktes snarest mulig etter at søknaden er innkommet, å gi søker beskjed om når avgjørelse kan ventes. Hvis det er slik at andre myndigheter må inn i bildet enn de kommunale, bør vedkommende også få underretning om det, med en antydning om hvor lang tid det eventuelt vil ta før saken kan anses ferdigbehandlet. Det vi i mindretallet mener er helt vesentlig, er naturligvis at behandlingstida blir så kort som mulig, og at vedkommende byggesøker til enhver tid er orientert om når behandlingen kan anses ferdig i bygningsrådet. Så helt til slutt vil jeg nevne nok en dissens. Det gjelder hvorvidt formannskapet skal koples ut når det gjelder ankesaker etter strandplanloven, slik departementet og komiteflertallet har foreslått. Vi i mindretallet kan ikke se at ankesaker etter strandplanloven uten videre kan sammeliknes med ankesaker i forbindelse med reguleringsplaner. Vi mener derfor at for å få den nødvendige helhetsvurdering av disse sakene er det naturlig at formannskapet fortsatt gir uttalelse i slike saker som blir anket. Jeg skal da få ta opp det forslag som er inntatt i innstillingen på side 11, spalte 1, til § 74 nr. 2 på vegne av Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre. Hvis dette forslaget skulle bli vedtatt, noe jeg håper, ber jeg om at det blir votert over forslaget om at denne lov trer i kraft straks. Det står på side 12, spalte 2, i innstillingen. Presidenten: Hr. Udjus har tatt opp de nevnte forslag. Thor Lund: Det er liten tvil om at slik bygningsloven er i dag, virker den til å forsinke og fordyre byggesaker og er en kilde til ergrelser og mistrivsel. En forenkling og samordning, slik både erfaring og behov tilsier, vil bli hilst med glede. Rent politisk vil det være en vinning om de lovforslag vi behandler i dag, fører til reelt raskere saksbehandling. Det er dessverre blitt slik at bygningsadministrasjon og bygningsråd i kommunene er av de mest kritiserte forvaltningsorgan en har. På den annen side vil jeg si til deres forsvar at det er et nett av lover og forskrifter og uttalelser de skal ta stilling til før de gir et endelig svar. Og at kritikken skyter over målet de fleste ganger, er jeg ikke i tvil om. Jeg tror at stort sett blir byggesaker behandlet samvittighetsfullt i administrasjonen og i de ulike råd, og fullt i samsvar med lover og forskrifter. Det kan vel med rette hevdes at med den raske utvikling vi har hatt når det gjelder boligbygging, planlegging og derpå lover og forskrifter, er det lagt opp til en treg saksbehandling. Det som i første rekke irriterer publikum, i tillegg til sen behandling, er mangel på informasjon og rettledning. Det er ikke mer enn ca. 14 dager siden én fortalte meg at han hadde ventet i innpå to år på svar på en enkel søknad, og at etter tre purringer var saken sendt til et annet utvalg. Jeg nevner ikke dette eksemplet for dermed å antyde at det jamtover er slik det foregår. Men det forekommer dessverre. En får ofte henvendelser med spørsmål om hvorfor det skal være slik og slik. tilfeller en rimelig forklaring. Det er som regel mangel på informasjon overfor byggherren. Jeg er derfor glad for at statsråden nå nettopp sa at departementet «vil sjå til at føresegnene om forvaltninga si rettleiingsplikt og kravet om rask sakshandsaming blir innskjerpa overfor kommunane». Jeg vil for egen regning legge til at det organ som mottar en søknad eller henvendelse i en eller annen form, må gi svar tilbake om at søknaden er mottatt, og eventuelt opplyse om behandlingen videre. Bare for høflighets skyld bør vedkommende få vite at søknaden er kommet i de rette hender. Dette ville helt klart bidra til bedre klima når det gjelder offentlige organer. De stadige angrep mot lover og vedtekter er jeg veldig opptatt av. Dette skal vi ta alvorlig. Jeg tror at kritikken i første rekke dreier seg om behandlingsmåten. Det må derfor være et overordnet mål å få behandlingstida ned. God organisering når det gjelder byggesaker, kan gjøre en del. Delegering av myndighet, spesielt i mindre saker, vil være absolutt nødvendig. Det er jo slik i dag at en byggesak skal ha vært innom sju-åtte utvalg — for å sette det på spissen — før den er ferdigbehandlet og bygningsrådet kan ta standpunkt. Og alle organene er opprettet for å tjene den enkelte og samfunnet. Jeg håper at med de forandringer vi nå får, vil vi nå det tilsiktede mål, forenkling og hurtigere saksbehandling, uten å miste av syne helheten i bygnings- og reguleringssaker. Lars Lefdal: Dei omfattande reglane for regulering og kontroll med byggeverksemda som ein har fått dei siste åra, har ført til ei komplisert og tidkrevjande sakshandsaming for mange av dei som skal gjennomføre eit byggeprosjekt. Det er å vone at dei framlegg til lovendringar som er lagde fram i dag, i nokon mon vil rette på dette. Men eg vil peike på at det ikkje berre er lovverket som fører til sein sakshandsaming. Dei meir praktiske rutinar som etatane arbeider etter, kan og i mange høve føre til unødig seinking. Det bør derfor også gjennomførast effektiviseringstiltak og leggjast opp til betre sakshandsamingsrutinar. I så måte vil framlegget om faste tidsfristar for sakshandsaminga kunne vere eit effektivt verkemiddel. For den enkelte vil det verte ein stor føremon at han berre får med eitt kontaktpunkt å gjere innafor den offentlege administrasjon. eksisterer på området — ein tidkrevjande og komplisert prosess for dei som ikkje har røynsle på området frå tidlegare. Sjølv om den enkelte byggherre berre får eitt kontaktpunkt, må det likevel vere klart at prinsippet om at den som har det økonomiske ansvar, også har den reelle avgjerdsmakta, må gjelde fullt ut som tidlegare. Derfor må stat og fylke framleis ha avgjerdsmakt etter lova over dei byggesaker som vedkjem riks- og fylkesvegar. Mange fryktar at ein kommune som ikkje sit med noko økonomisk ansvar for ein riks- eller fylkesveg, vil føre ein for lempeleg praksis, med dei konsekvensar det kan medføre. Likevel må det vere ei praktisk ordning at myndigheit vert delegert til kommunen for enkelte lokale riksog fylkesvegar. Det er viktig at arbeidet med retningsliner for slik delegering vert gitt høg prioritet. Røynsler frå tidlegare gir ikkje dei beste voner i så måte. Det har nemlig vist seg gjennom mange år at det på sentralt hald er brukt altfor lang tid for å få utarbeidd retningsliner for delegering innan vegsektoren. Delegering av avgjerdsmakt for avkøyrsler er eit av dei mest omdiskuterte spørsmål innafor dette saksområdet. Det er ei viktig oppgåve å bevare den opphavlege trafikksikkerheitsmessige standard på ein veg, og her betyr avkøyrslene mykje. Dersom ein skal delegere avgjerdsmakt for avkøyrsler — noko som bør kunne skje for det sekundære vegnettet — må ein ha klare og eintydige reglar og kontrollrutinar å leggje til grunn. Eintydige reglar manglar ein i dag, noko som har medført at det vert lagt ulike mål på vilkåra for å godkjenne avkøyrsler rundt om i landet. Ikkje minst gjeld dette på det sekundære vegnettet. Eg vil gjerne leggje til at slike eintydige reglar er nødvendig utan omsyn til om avgjerdsmakta skal delegerast eller ikkje, for å sikre den enkelte søkjar lik handsaming same kvar han bur i landet. Dei endringar som her ligg på bordet for bygningslova sitt vedkomande, må følgjast opp på andre område også. I innstillinga har såleis kommunalkomiteen nemnt spesielt strandplanlova. Praksis har vist at det er overflødig at denne har ein generell karakter. I mange distrikt på kysten er nemleg spørsmål om dispensasjon frå lova ein rein formsak, då alle får dispensasjon. Det einaste som skjer, er at det tek tid å handsame saka, tid som i regelen påfører søkjaren auke i byggekostnadene, som frå før er høge nok. Det er derfor grunn til å be om at strandplanlova vert revidert snarast mogleg, og at det i den samanheng vert vurdert på nytt å ta somme distrikt unna frå lova. Til slutt må eg få seie at det undrar meg svært mykje at komiteen er delt i spørsmålet om det skal krevjast teknisk kyndigheit for stillingane som bygningssjef og reguleringssjef i ein kommune. Det burde vere sjølvsagt at skal ein sikre fagleg forsvarlege avgjerder, må dei som har desse nøkkelstillingane innan bygnings- og reguleringsvesenet, ha den nødvendige tekniske kyndigheit. Noko anna vil vere heilt uforsvarleg etter mitt syn. Det er sjølvsagt viktig at den som skal leie andre, har administrative eigenskapar, men dei grupper som har teknisk kyndigheit, ligg ikkje tilbake for andre grupper i samfunnet i så måte. Odd Einar Dørum: Den viktigste sak som slås fast ved den innstilling som nå foreligger, er at bygningsrådet i byggesakssammenheng gjøres til den sentrale instans både ved delegasjon av mer myndighet til bygningsrådet og ved at bygningsrådet får tillagt utvidede funksjoner. Det viktigste praktiske utslag av dette er at den byggesøkende stort sett skal kunne slippe med én søknad, som han kan levere på ett sted seiv om flere offentlige organer er involvert. Jeg tror imidlertid det er viktig å understreke at denne og andre lovendringer ikke vil ha den tiltenkte effekt hvis ikke hver enkelt kommune arbeider aktivt for å få kortet ned saksbehandlingstida. Med de forenklinger som det nå legges opp til, gis en slik mulighet for den enkelte kommune. Seiv om slike rammebetingelser trekkes opp, vil det fremdeles være kommunens ansvar å gjennomføre tiltak i praksis som betyr forenkling, og gjennomføre tiltak som de byggesøkende og andre vil oppfatte som tidsbesparende. Etter Venstres vurdering er disse realitetene de viktigste endringene som det nå legges opp til i bygningsloven. I forbindelse med behandlingen av denne saken er det også blitt en del dissenser i komiteen, og jeg vil kort begrunne Venstres standpunkt i denne sammenheng. Med de forenklingene det legges opp til, legges det opp til en betydelig delegasjon av myndighet til bygningsforvaltningen, både til det folkevalgte organet og til fagadministrasjonen. En slik desentralisering skjerper etter Venstres oppfatning behovet for faglig innsikt og behandling i den enkelte kommune. Krav om slik fagkyndighet er stilt i den nåværende bygningslovs § 13. Komiteens flertall mener at dette kravet skal reduseres, idet det viser til behovet for å sikre nødvendig administrativ kompetanse i bygningsforvaltningen i kommunen. å fastsette et minimumskrav om fagkyndighet hos dem som har bygningssjefsansvar i kommunen. Dette er ivaretatt i den gamle lovs § 13, der det heter at kommunestyret kan opprette stillinger som bygningssjef og reguleringssjef, og kan bestemme at det skal tilsettes andre teknisk kyndige tjenestemenn. Vi støtter komiteens mindretall på dette punkt, fordi dette er å følge opp med nødvendige fagkrav som henger sammen med den desentralisering og delegering som det er lagt opp til i Forenklingsutvalget og i komiteens innstilling. Vi vil også legge vekt på når det gjelder forslag om å endre denne paragraf slik flertallet foreslår, at denne paragraf ikke var medtatt i Forenklingsutvalgets innstilling, og heller ikke har vært med på høring ved behandlingen av Forenklingsutvalgets innstilling. Komiteflertallet ønsker også å endre § 74 nr. 2 i den nåværende bygningslov. Denne paragrafen er i dag den eneste paragraf i bygningsloven som inneholder synspunkter som direkte går på miljøverdier i tilknytning til den enkelte bygning og bygningsmiljøet som sådant. Etter vår oppfatning er det vanskelig å se at en endring av denne paragrafen skulle ha sammenheng med en forenkling av byggesaksbehandlingen. Paragrafen tar sikte på at en ved nødvendige helhetsvurderinger skal kunne sikre at bygninger og bygningsmiljø blir en naturlig del av naturmiljøet. Det er ganske klart at paragrafen er ment å være en paragraf som bør praktiseres ved veiledning og rådgivning, slik at unødvendig detaljregulering kan unngås. I en situasjon der det synes å være slik at de fleste miljøverntiltak som koster noe, blir utsatt, vil det være svært uheldig hvis Stortinget i tillegg også tar ut en paragraf som først og fremst tar sikte på å verne om de verdier vi har i bygninger og bygningsmiljø, og som i og for seg ikke har den samme utgiftsramme som alle de andre tiltak som nå faller ut i forbindelse med tilstramminger. Venstre vil derfor stemme for at paragrafen opprettholdes med den ordlyd den har i den nåværende bygningslov, idet vi vil understreke at dette er det minimum av sikring som er nødvendig for å bevare nærmiljøet, og at det er nødvendig at dette er med i bygningsloven. Vi vil også støtte komiteens mindretalls forslag til endring i strandplanloven, idet vi ønsker å opprettholde bestemmelsen om at formannskapet også skal bli hørt ved ankebehandling av strandplanlovsaker. Vi mener at dette er en viktig sak fordi formannskapet er et organ som kan se disse sakene i sammenheng i forhold til det enkelte lokalmiljø. tendens til sterk sentral detaljregulering, mens de sider ved loven som hjemler lokal minnelighet og samarbeid, ikke har fått den samme vektlegging i praksis. Det ville derfor være uheldig å ta ut det lokale organ som vil ha den beste mulighet til å se interessene i lokalsamfunnet i sammenheng, nemlig formannskapet. En viktig del av debatten om virkningene av den offentlige forvaltning — også i denne sammenheng med forenklingsspørsmålene — er spørsmålet om hvordan en kan sikre seg en saksbehandling som gir den enkelte bruker størst mulige rettigheter uten at dette likevel går ut over en forsvarlig og faglig riktig saksbehandling. Vi tror at det for å sikre dette er rett å be de enkelte kommuner gjennomdrøfte spørsmålet om frister for saksbehandling. Slike frister kan ikke settes generelt, verken for landet som helhet eller i den enkelte kommune. Men det at spørsmålet blir tatt opp til vurdering, vil medføre at en både ser på hvordan en kan oppnå en best mulig saksbehandling for den enkelte bruker, og hvordan en kan sikre brukerens rettigheter. Dette vil i praksis innebære at bygningsrådet skal behandle og avgjøre søknaden snarest mulig, og at bygningsrådet uten ugrunnet opphold skal varsle søker om at søknaden er mottatt, og gi beskjed om når den vil være ferdigbehandlet. Dersom det skulle vise seg at bygningsrådet av arbeidsmessige grunner ikke rekker å ferdigbehandle søknaden innen fristen, skal søker ha beskjed om dette samtidig som det settes en ny frist. Det er klart at når et arbeid som dette vil være betinget av tillatelse eller samtykke fra annen myndighet, eller når planer for arbeidet skal legges fram for slik myndighet, kan rådet likevel vente med å ferdigbehandle saken inntil det foreligger avgjørelse fra denne myndighet. Også i dette tilfelle må søkeren gis beskjed. Vi tror at dette er en viktig presisering for å sikre brukerens rettigheter, og vi tror at denne presiseringen — siden saken overlates til en grundig drøfting i hver enkelt kommune — ikke vil gå ut over en forsvarlig og faglig riktig saksbehandling. Til slutt vil jeg på vegne av Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre ta opp følgende forslag vedrørende strandplanlovens § 6: «Klagen settes fram skriftlig for bygningsrådet og sendes gjennom formannskapet og fylkesutvalget til departementet. Bygningsrådet, formannskapet og fylkesutvalget bør gi uttalelse til klagen.» Per Karstensen hadde her gjeninntatt presidentplassen. Presidenten: Hr. Dørum har tatt opp det forslag han har referert. Oddrunn Pettersen (komiteens formann): En av hovedhensiktene med den sak vi nå behandler — endringer i bygningsloven m.m. — er å finne fram til forenklinger og dermed lette saksgangen og gjøre saksbehandlingen enklere og raskere. Stort sett er det enighet i komiteen om denne sak, noe innstillingen også viser. Men ved utformingen av noen av paragrafene foreligger det en flertalls- og en mindretallsinnstilling. En av disse paragrafene er § 74 nr. 2 — av flere kalt skjønnhetsparagrafen. Som saksordføreren nevnte i sitt innlegg, foreslår Forenklingsutvalget at denne paragrafen skal oppheves, mens departementet foreslår at det skal overlates til kommunene å avgjøre gjennom vedtekter om bestemmelsen skal ha gyldighet. Komiteens flertall — Arbeiderpartiets medlemmer — slutter seg til departementets syn, mens mindretallet — de borgerlige partiers medlemmer — vil at paragrafen skal opprettholdes. Flertallet ser det som en del av forenklingen av byggesaker at kommunene seiv avgjør om de vil vedtektsfeste slike bestemmelser. Det er vel også et faktum at bygningsråd i en del tilfeller har gått til en ganske unødvendig detaljregulering, som har ført til store forsinkelser av byggesaker. Det finnes også uten tvil en del eksempler på bygg — oppført under den gjeldende lov, hvor «skjønnhetsparagrafen» er virksom — som etter manges skjønn lir av en total mangel på skjønnhet. Det viser at kriteriene for beslutningene på dette området er svært uklare og avhengig av noens smak og behag. Det vil ikke skade ivaretakelsen av de estetiske krav til et bygg om kommunene seiv avgjør nødvendigheten av bestemmelser på dette området. Videre forutsetter flertallet at den lokale fornuft er til stede også på dette feltet, og at de kommuner som finner det nødvendig, vil sørge for å vedtektsfeste kontrollen i forbindelse med kravene til miljø og estetisk utforming. Flertallet er av den oppfatning at kommunal selvråderett også skal fungere på områder der det kan oppstå interessekonflikter. Det ville være å vise mistillit til kommunenes evne til å ivareta sine forskjellige oppgåver dersom delegering av avgjørelsesmyndigheten skulle variere alt etter sakens viktighet; påbud til kommunene i lovs form som klart har å gjøre med detaljregulering på et område som også favner menneskers oppfatninger. I billedbladet Nå nr. 11 for i år står følgende råd til Høyre: «Partiet får lære å tenke seg bedre om, ha større kontakt med virkeligheten og markere klarere at det ikke går med på sosialistenes lovdans og formynderi.» Det kan da umulig være dette råd Høyre forsøker å følge i den aktuelle mindretallsinnstilling ? Til slutt har jeg lyst til å knytte noen kommentarer til en av de andre dissensene i innstillingen. Det gjelder § 95 nr. 1. Flertallet mener at det er særdeles viktig å legge forholdene til rette slik at vanlige menneskers møte med administrasjon og saksbehandler går så greit som mulig. Ivaretakelsen av dette vil etter flertallets oppfatning best kunne skje ved at en innskjerper og understreker allerede gjeldende bestemmelser, og ikke ved — som mindretallet foreslår — å lage ytterligere bestemmelser som kan vise seg å virke mot sin hensikt. Derfor har flertallet i sine merknader bedt departementet innskjerpe de bestemmelsene som finnes, og også gjøre kommunene mer oppmerksom på den siden av saksbehandlingen som direkte berører de mennesker som søker råd og bistand, slik at de får dekket sine behov og blir gitt den service de har krav på. Flertallet mener med sin innstilling åha ivaretatt vanlige menneskers interesser på dette området. Sverre L. Mo: Spørsmålet om ei enklare handsaming av byggesaker er ei kjend sak av stor tverrpolitisk interesse. Den innstillinga som Odelstinget handsamar i dag, ser eg som eit første steg i rett lei. Eg har ikkje teke ordet for å koma inn på dei mange ulike framlegga til lovendringar som ligg føre, men berre for å gje ei viss stemmeforklaring til § 74 nr. 2. Fleirtalet i nemnda går her etter mi meining inn for ei avbyråkratisering og forenkling ved å foreslå oppheva noverande § 74 nr. 2, som inneheld den kjende og diffuse blankofullmakta som har gjeve paragrafen namnet «skjønnhetsparagrafen». Det heiter der at bygningsrådet skal vurdera kva som «tilfredsstiller rimelige skjønnhetshensyn». Eg er klår over dei argumenta som mindretalet legge til grunn for at bygningsrådet framleis skal ha den vanskelege oppgåva å handheva desse føresegnene, som diverre ofte har ført til for mykje detaljregulering, pirk, irritasjon og penge- og tidstap for dei som skal byggja. kan finnast ein og annan raring som t.d. kan finna på å rosemåla huset sitt. Men nett for å kunna møta slike ekstreme tilfelle og elles dei meir seriøse argumenta for ein rimeleg offentleg kontroll og ei rimeleg offentleg styring vil eg understreka det same som fleirtalet har peika på, nemleg at det i den nye nr. 2 i § 74 er innført ein sikkerheitsventil mot uheldige utslag ved at den einskilde kommune gjennom vedtekter kan avgjera om reglane etter § 74 nr. 2 skal gjelda i kommunen. Fleirtalet seier og at dersom slike reglar vert innførte, bør dei brukast med den største varsemd. Eg er heilt samd i denne utsegna, og eg vil føya til at det her også er fullt høve for dei ulike kommunane til å forma sine eigne vedtekter, som ut frå ulike tilhøve og interesser kan gje den turvande offentlege styring utan at vi treng gå vegen om å halda fast på den noverande landsomfattande blankofullmakta, som etter mi meining byggjer på eit diffust, udefinert skjønnsgrunnlag. Ut frå denne korte grunngjevinga og elles den erkjenninga at det er mykje lettare å kritisera vår overdrivne fullmaktslovgjeving og byråkratisering reint generelt enn konkret å vilja retta på denne utviklinga gjennom lovendring og forenkling, vil eg her røysta med fleirtalet, som etter mi vurdering no har vist vilje til forenkling og avbyråkratisering, og som samstundes også gjev kommunane større ansvar og sjølvstyre. Johnny Stenberg: Det sies ofte — halvveis som spøk — at hvis en vil skaffe seg problemer, så er det bare å bestemme seg for å bygge eget hus. De økonomiske problemer i denne forbindelse er selvsagt betydelige, men disse ser jeg bort fra i denne sammenheng. Det er den lille manns møte med bygningsvesen og alle andre vesener som skaffer ham grå hår i hodet og i verste tilfelle magesår. Dette påstås i hvert fall av de mange som har prøvd det, og ingen kan vel benekte at mulighetene for den slags bivirkninger er til stede i stort monn, og at noe må gjøres for å forenkle systemet. Byggherrer med entreprenørstatus har ikke disse problemene. De kjenner loven og kan saksgangen. De slipper følgelig lettere gjennom enn den som jeg vil kalle «engangshusbyggeren», som er helt ukjent i denne materien, og som lett går seg vill i skjemajungelen. Det er disse som trenger hjelp og veiledning. Dette å vandre fra den ene myndighet til den andre for å få orden i sine byggeplaner føles for den det angår, ofte som meningsløst, og det er i tillegg meget tidkrevende. Nå vil jeg ikke si at problemene er like store i alle kommuner. kommuner ytes det en bra veiledning for husbyggerne, men jeg vil tro at de fleste kommuner burde styrke sin veiledningstjeneste i boligsektoren. Kommunene må være innstilt på å spille en mer aktiv rolle som rådgiver på disse områder og sørge for at bygningsmyndighetene ser på dette med veiledning som en naturlig og viktig del av sin virksomhet. Jeg vil også tro at den enkelte kommune — uavhengig av det til enhver tid gjeldende regelverk — ved egne tiltak er i stand til å forenkle og effektivisere den interne behandling av byggesaker. En kommunes boligpolitikk er av stor betydning for innbyggerne. Det samme er den lokale behandling av byggesakene. De endringsforslag som i dag behandles, vil etter mitt syn gi kommunene en ny og bedre mulighet til å styre utviklingen på dette område. Jeg viser i denne sammenheng bl.a. til endringene i §§8, 9 og 14. Kommunene vil nå få anledning til å delegere myndighet. Kommunestyrene vil kunne legge andre gjøremål til bygningsrådet, og framfor alt vil kommunestyret kunne gi generelle retningslinjer for virksomheten i bygningsrådet. Kommunestyret kan videre vedta at enkelte av bygningsrådets oppgåver skal delegeres til bygningssjefen eller annen tjenestemann, eller til et arbeidsutvalg på høyst 3 av bygningsrådets medlemmer. Jeg tror det er av betydning at de politisk ansvarlige i en kommune, dvs. kommunestyret, får mulighet til å trekke opp generelle retningslinjer for bygningsrådets virksomhet. Kommunestyret vil dermed få innflytelse på byggesaksbehandlingen uten å frata bygningsrådet avgjørelsesmyndighet i enkeltsaker. En fornuftig delegering av myndighet — alt etter de stedlige forhold — vil også føre til forenkling og hurtigere saksbehandling for husbyggerne. Den forenkling som den enkelte vil sette mest pris på, er nok dette med at byggesøknaden skal leveres bare ett sted, nemlig til bygningsrådet, og at dette så sørger for at samtykke innhentes hos de andre myndigheter som etter loven skal behandle søknaden. Et positivt samarbeid mellom de berørte myndigheter vil dermed gi som resultat en langt hurtigere saksbehandling enn den som er vanlig i dag. Det er en kjent sak at de forskjellige kommunale nemnder som er aktuelle i denne sammenheng, ikke har regelmessige møter, og at det — i hvert fall i mindre landkommuner — er langt mellom møtene. Her må det ved samarbeid nemndene imellom kunne etableres rutiner som fremmer en hurtig og forsvarlig byggesaksbehandling, og her er det ikke lovverket, men den enkelte kommune som har utspillet. Jørgen Sønstebø: Det var på tide at det nå blei lempingar i samband med byggesaker. Det har vore altfor komplisert for den byggherre som ikkje har vore så kjend med korleis slikt skal ordnast. Stor hjelp blir det at den som skal bygga, nå kan senda søknaden til bygningsrådet, og så blir den derfrå lagd fram for dei instansar som skal ha eit ord med i laget. Det er bare eit par punkt som eg vil koma noko inn på. Det er da først sakshandsamingstida. Det er viktig at den blir så kort som råd, og det vil vera til nytte for den som skal bygga, om han får beskjed med det same søknaden er send inn, om når søknaden kan ventast avgjord. Derfor stør eg framlegget frå mindretalet til endring av § 95 nr. 1. Likeså er eg samd i at det er heilt nødvendig med teknisk kyndige i dei fagleg krevjande stillingar som bygningssjef og reguleringssjef, og eg stemmer derfor med mindretalet når det gjeld §13. Den som skal bygga, får ikkje alltid bygga slik som han ønskjer. Det er rimeleg og naturleg at det må førast ein viss kontroll og oppsyn med dette, men dei ting som byggherren sjølv kan ta avgjerd om utan at det går ut over andre eller er til vesentleg skade, må han få ordna sjølv. Av innstillinga ser eg at ei samla nemnd går inn for visse lempingar og større myndighet til byggherren i § 74 nr. 1, og det er eg heilt ut samd i. Når det gjeld § 74 nr. 2, den såkalla «skjønnhetsparagrafen», er det dissens, og det undrar meg noko. Utvalet har gått inn for oppheving av denne paragrafen. Som det går fram av proposisjonen, er det stor forskjell når det gjeld utforming av bygg omkring i landet, og det er ikkje tilrådeleg med heilt einsarta reglar alle stader. Vi bør finna oss i at folk har forskjellig smak. Andres smak kan nok enkelte gonger avvika frå det vi synest er passande, men det meiner eg vi må kunna tola. Når vedkomande sjølv er nøgd med bygget, bør vi andre avfinna oss med det — om det da ikkje direkte skadar nokon. Eg er nok mest samd med utvalet, men finn at framlegget i proposisjonen, som fleirtalet i nemnda går inn for, er brukande. Den einskilde kommune får dermed herredøme over dette og kan laga vedtekt. Den treng ikkje godkjenning av departementet. Eg vil derfor stemma for fleirtalsframlegget. Frå mitt eige fylke har eg mange eksempel på uvettug bruk av denne paragrafen, og fylkesmannen har måtta oppheva gjevne pålegg. Derfor vil eg — som fleirtalet — be om at eventuell vedtekt som blir innført i ein kommune, blir nytta med varsemd. Det må bare bli i heilt spesielle tilfelle det må kunna gripast inn. tru at folk flest kan vurdera fargar og utsjånad elles på bygg på ein fornuftig måte. Det kan vera verdfullt med avvikande syn også på dette felt. Vi må hugsa på at det her er tale om skjøn. Statsråden nemnde at forenklinga ikkje måtte stansa med dette. Eg er heilt ut samd med han i det. Det må vera mogleg å koma med ytterlegare forandring i bygningslova for å gjera det lettare for dei som skal bygga. Knut Haus: Jeg vil bare komme med en bemerkning til § 13, der et flertall foreslår at en skal sløyfe kravet om teknisk kyndighet så langt det gjelder tjenestemenn som bygningssjef og reguleringssjef i kommunene. Jeg tror det er mest formålstjenlig at en beholder kravet til teknisk kyndighet for de personer som skal tjenestgjøre i disse stillinger. Som mangeårig medlem av formannskap og kommunestyre har jeg gjort den erfaring at det er nødvendig med teknisk kyndighet på mange saksområder. På enkelte saksområder vil det i flere tilfeller kanskje ikke være påkrevd å være teknisk kyndig, men samlet sett gir det en større trygghet at det i disse stillinger sitter personer med teknisk innsikt i de saker det gjelder. Det ønskelige er selvsagt at de personer som ansettes i slike stillinger, har både teknisk kyndighet og administrativ erfaring, men bare administrativ erfaring — så god den enn måtte være — er ikke fullgod kvalifisering for disse stillinger. En måte å løse problemet på når det gjelder krav til teknisk kyndighet i saksbehandlingen, er å bruke mer konsulenthjelp for rent tekniske oppgåver i en kommune, men dette gir likevel ikke den fordel det er i en kommune å ha faste tjenestemenn som kan vurdere den tekniske side av sakene. Ofte er forholdet det at en sak eller et spørsmål må ses i forhold til andre saker og spørsmål. I en kommune melder det seg ofte spørsmål som må ses i en større sammenheng, og denne oversikt vil en fast ansatt i kommunen ha i større grad enn en tilfeldig valgt konsulent for en bestemt sak. Videre vil økt bruk av konsulenthjelp medføre ekstra utgifter for kommunen. Videre er samarbeid over kommunegrensene ofte aktuelt i utbyggings- og planleggingssaker, og jeg ser det slik og har erfaring for at personer med teknisk kyndighet har en større mulighet for å vurdere disse saker. Har de dertil administrativ erfaring, er det en styrke, men jeg vil legge størst vekt på at de har teknisk innsikt og kyndighet. I det hele kan jeg ikke finne fullgod begrunnelse for flertallets forslag i dette spørsmål. Georg Jacobsen: Representanten Thomassen argumenterte når det gjaldt § 13, på denne måten: Den åpner for en ansettelsespolitikk som mer tar hensyn til partiboken enn til de faglige forutsetninger. Jeg var litt i tvil om representanten Thomassen mente dette på fleip eller om han mente det alvorlig. Men når det var nettopp Thomassen som sa det, velger jeg faktisk å ta ham alvorlig. Men nå skal Thomassen vite at utgangspunktet for flertallets merknader til denne paragrafen og denne formuleringen var en henvendelse fra to kommuner i dette landet, to store bykommuner som følte dette behovet, nemlig Trondheim og Bergen, og begge disse to kommunene har borgerlig flertall og høyreordfører. Når flertallet fant å ville slutte seg til denne anmodningen, var det nettopp fordi vi forstod at dette var et problem, og vi ville forsøke å gi en åpning gjennom dette lovforslaget med den utforming § 13 nå har fått, for at det i de tilfeller det var riktig å ansette andre tjenestemenn enn folk med teknisk bakgrunn, skulle åpnes muligheter for dette. Jeg er fremdeles litt i tvil om det var ment som fleip, men jeg kan forsikre både representanten Thomassen og andre at den tanken om partiansettelse aldri har vært i mine tanker. Så nevner representanten Thomassen videre at flertallet viser liten tillit til kommunenes evne til å tilrettelegge sin arbeidsmengde, og han argumenterer med at de vil sette lange frister, og at det vil bli dobbeltbehandling. Dette lyder såre vakkert og greit, for så vidt. Men det er bare det at faktum er nå engang at når det gjelder Oslo bygningsvesen, som behandler 40 000 saker pr. år, skal det først vurderes hvor lang tidsfrist man skal sette på alle disse 40 000 sakene, så skal det sendes ut, og etterpå skal man da gå løs på sakene. At dette ikke vil være dobbeltbehandling, har jeg veldig vondt for å forstå, og vi har pekt på det forhold at dette vil føre enten til en ytterligere forsinkelse eller en betydelig opptrapping av tallet på ansatte funksjonærer. Begge deler mener vi er galt. Sverre Helland: Når det gjeld § 74 i denne lova, vil eg røysta for innstillinga i saka. Eg har kome fram til at opplegget her er i samsvar med den forenkling som Stortinget no legg opp til når det gjeld bygningslova, og eg meiner også at kommunane er det rette organ når det gjeld å ta stilling til korleis dette regelverket skal praktiserast. Stein Ørnhøi : dissens, unntatt på ett punkt, nemlig når det gjelder den såkalte skjønnhetsparagrafen. Jeg syns ikke det er enkeltpersoner som skal avgjøre hvordan det skal se ut her i landet. Det er for meg ufattelig at Arbeiderpartiet kan ha landet på det standpunkt de har. Det er og blir en selvfølgelighet, syns jeg, at vi gjennom lov skal kunne forhindre f.eks. at enkeltpersoner finner det for godt å male hus fiolette midt i et grønt landskap. Det har ingenting med frihet eller rett eller menneskerett eller noe som helst å gjøre. Det er galt hvis vi ikke har lover som kan forhindre den slags tøv. Jeg syns det skal stå som det står, og jeg har tenkt å stemme mot Arbeiderpartiet på det punktet, med mindre de skulle finne på å ombestemme seg i siste øyeblikk — det syns jeg faktisk de skal. Odd Einar Dømm: Representanten Ørnhøi og en del andre representanter synes å være enig om at § 74 handler om flaggstenger, og har på det punkt klart å få dette til å bli en prinsipiell debatt. Jeg syns det er ganske viktig å si fra at det har aldri vært meningen med paragrafen. Den har aldri vært ment brukt slik. Og de som ønsker å stemme mot paragrafen i dens nåværende form med det som unnskyldning, har en dårlig unnskyldning. Dette er rett og slett den eneste paragrafen i bygningsloven som ivaretar miljøhensyn. De som velger å stemme paragrafen bort, velger samtidig i en tilstrammingstid å stemme bort en av de få miljøparagrafer som ikke umiddelbart har store økonomiske konsekvenser. Så kan enhver tenke over det når de skal formulere sine forskjellige standpunkter. Det å bruke flaggstenger som unnskyldning på dette punkt syns jeg ikke holder. Jeg syns heller ikke det er sammenheng i resonnementet. En vet hvilke detaljerte forskrifter vi har på den tekniske siden i kommunen. Dette er det ikke lempet på. Men så gjør en det til en flaggsak, nærmest, å ta fatt det eneste punktet som hjemler å se på miljøstandpunktet. Jeg syns ikke det går an å puffe andre ting foran seg. Jeg vil ha sagt det ganske klart at de som velger å stemme dette ned, de velger samtidig å ta bort den eneste paragraf i bygningsloven som gir sjanse til å se på bygningsmiljøet som sådant. Og det nytter ikke å sette noe annet navn på det, at det handler om noe annet enn det. Petter Thomassen: Forhandlinger i Odelstinget nr. 12. 1978. Em. 14. mars — Endr. i bygn.l. m. m. (forenkl, i byggesaksbeh.) § 13 første ledd angående kravet om teknisk kyndighet. Jeg vil bare slå fast at den endringen som nå skjer — eller kan komme til å skje hvis det blir flertall for det — utvilsomt representerer slike muligheter. Jeg bad ellers om ordet for å komme med en kort merknad til det som kommunalministeren sa i sitt innlegg om at han ser den bebudede planleggingsloven som et ledd i den forenklede saksbehandling. For det første synes jeg at det er å forskuttere debatten om en lov som pr. i dag ikke eksisterer. Og skulle lovforslaget bli vedtatt slik det i dag foreligger, er det liten tvil om at det såkalte speilvendingsprinsippet innebærer noe langt annet enn det vi forbinder med forenklet saksbehandling. Dette vil kunne representere en større byrde og langt større forsinkelser enn noe av det vi hittil har opplevd i byggesaker. Presidenten: Flere har ikke forlangt ordet. Debatten er slutt. Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slike vedtak til lover: A. lov om endringer i bygningsloven av 18. juni 1965 hr. 7. I. I bygningsloven, av 18. juni 1965 nr. 7 gjøres følgende endringer: § 4 første ledd skal lyde: Vedtekt gis av kommunestyret etter at bygningsrådet er gitt anledning tU å uttale seg. Dersom ikicé annet er bestemt i denne lov, må vedtekten stadfestes av departementet for å bli gyldig. Ved stadfestingen kan departementet gjøre de endringer som finnes påkrevd. §7 skal lyde: Dispensasjon. 1. Når særlige grunner foreligger, kan departementet etter grunngitt søknad, og etter at bygningsrådet har uttalt seg, gi dispensasjon fra bestemmelser i denne lov, Vedtekt eller forskrift eller fra reguleringsplan. Før bygningsrådet avgir uttalelse, skal naboer og gjenboere varsles på den måte som er nevnt i § 94 nr. 3. Særskilt varsel er likevel ikke nødvendig når dispensasjonssøknaden fremmes samtidig med søknaden om tillatelse ette § 93 eller når søknaden åpenbart ikke berører naboenes interesser. Det kan settes vilkår for dispensasjonen. 2. Ved vedtekt kan det bestemmes at den myndighet som er lagt til departementet i nr. 1, helt eller delvis overføres til bygningsrådet. / de kommuner som departementet utpeker, er slik vedtekt gyldig uten departementets stadfesting. § 8 første ledd skal lyde: Ved vedtekt som er gyldig uten departementets stadfesting, kan det bestemmes at bygningsrådet etter søknad kan gi midlertidig dispensasjon fra bestemmelser i denne lov, vedtekt eller forskrift eller fra reguleringsplan, når rådet finner det übetenkelig, og forholdet uten for store vansker vil kunne rettes. Reglene i § 7 nr. 1 annet ledd om varsling gjelder tilsvarende. Ny § 8 a skal lyde: Delegasjon av kommunestyrets myndighet til formannskapet. Kommunestyret kan delegere sin myndighet etter denne lov til formannskapet. Dette gjelder ikke gjøremål etter lovens kapittel I, kapittel II med unntak av §§ 9 annet ledd og lk nr. 2, kapittel lII— IV og §§ 35 nr. 1 første ledd, 36, 31, 69 nr. h og 109 annet ledd. § 9 første ledd og nytt annet ledd skal lyde: I hver kommune skal det være et bygningsråd. Bygningsrådet skal utføre de gjøremål som er lagt til rådet i denne lov, forskrift og vedtekt, og føre tilsyn med at bygningslovgivningen holdes i kommunen. Kommunestyret kan legge andre gjøremål til bygningsrådet. Kommunestyret kan gi generelle retningslinjer for virksomheten. § 9 nåværende annet til fjerde ledd blir tredje til femte ledd. § 12 nytt nr. 5 skal lyde: Ordføreren og rådmannen (kontorsjefen) har adgang til å delta i bygningsrådets møter. Votering : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: § 13 første ledd skal lyde: Kommunestyret kan opprette stillinger som bygningssjef og reguleringssjef og kan bestemme at det skal tilsettes tekniske og andre kyndige tjenestemenn. Presidenten: Hr. Torgersen har på vegne av de ikke-sosialistiske medlemmer i komiteen tatt opp forslag om at § 13, første ledd får følgende ordlyd: som bygningssjef og reguleringssjef og kan bestemme at det skal tilsettes andre teknisk kyndige tjenestemenn.» Votering : Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Hans Torgersens forslag bifaltes innstillingen med 39 mot 38 stemmer. Videre var innstillet: § 14 nr. 2 skal lyde: Gjøremål som i eller i medhold av denne eller annen lov er lagt til bygningsrådet kan etter vedtak av kommunestyret legges til a) bygningssjefen eller annen tjenestemann b) et arbeidsutvalg på høyst 3 av bygningsrådets medlemmer som bygningsrådet seiv velger. Før kommunestyret gjør vedtak om delegasjon, skal bygningsrådet og bygningssjefen ha hatt høve til å uttale seg. Fylkesmannen skal underrettes om vedtaket. Bygningsrådet kan seiv treffe beslutning om delegasjon i enkeltsaker og ellers for et avgrenset, kort tidsrom. § 14 nr. 3 siste punktum oppheves. § 17 første og nytt annet ledd skal lyde: Avgjerder av bygningsrådet kan påklages til departementet. Klagen settes skriftlig fram for bygningsrådet, som enten kan omgjøre avgjerda dersom det finner klagen begrunnet, eller gi uttalélse om klagen og sende saken til departementet. Avgjerder av myndighet som nevnt i § llf nr. 2 første ledd pkt. a og b, kan påklages til departementet. Klagen settes skriftlig fram for vedkommende myndighet, som kan omgjøre avgjerda dersom den finner klagen begrunnet. I motsatt fall forelegges saken for bygningsrådet, som béhandler saken etter bestemmeisene i første ledd annet punktum. § 17 nåværende annet og tredje ledd blir tredje og fjerde ledd. § 17 nåværende fjerde ledd oppheves. § 27 nr. 3 nytt annet ledd skal lyde: / de kommuner som er nevnt i nr. 6, skal bygningsrådet i samband med kunngjøring etter reglene i første ledd legge saken fram for fylkeskommunen og de statlige fagorganer som har særlige interesser i området, med en rimelig frist for uttalélse. §27 nr. 6 skal lyde: reguleringsplan som er vedtatt av kommunestyret, ikke stadfestes av departementet. Planen skal ha de samme rettsvirkninger som stadfestet reguleringsplan. For reguleringsplan som er vedtatt av kommunestyret i disse kommuner, gjelder bestemmelsene om kunngjøring i nr. 5 tilsvarende. Bygningsrådet skal dessuten sende avtrykk av planen til fylkeskommunen og departementet. Kommunestyrets vedtak etter foregående ledd kan påklages etter forvaltningslovens regler uten hensyn til unntaket i dennes § 28 annet ledd. Departementet er klageinstans. Klagen settes fram skriftlig for kommunestyret, som gir uttalélse og sender saken gjennom fylkesmannen til departementet. Dersom det føreligger innsigelser mot planen fra fylkeskommunen eller f ra statlig fagmyndighet hvis saksområde blir berørt, skal den behandles etter bestemmelsene i nr. 5. § 27 nytt nr. 7 skal lyde: Reguleringsplan som omfatter område i annen kommune, jfr. §§ 2 og 30, skal legges fram for denne til uttalélse. Slik plan skal alltid sendes departementet til stadfesting. § 60 første ledd første punktum skal lyde: Når særlige grunner taler for det, kan departementet etter søknad fra en kommune vedta at det i kommunen skal være en skjønnsrett på 5 medlemmer til å avgi skjønn etter denne loven og i saker om frivillige erverv av grunn og rettigheter som kunne vært ekspropriert av erververen etter bestemmelsene i denne lov. § 62 nr. 2 nytt annet ledd skal lyde: En kommune kan la foreta kart- og oppmålings forretning over eiendom i kommunen, uten særskilt krav fra rettighetshaver. § 65 første ledd siste punktum oppheves. § 65 tredje ledd skal lyde: Hvor det etter bygningsrådets skjønn vil være forbundet med uforholdsmessig stor kostnad å gjennomføre bestemmelsene i annet ledd, eller hvor særlige grunner ellers tilsier det, kan bygningsrådet godkjenne en annen ordning. § 66 nr. 2 første ledd siste punktum oppheves. § 66 nr. 2 tredje ledd skal lyde: Hvor det etter bygningsrådets skjønn vil være forbundet med uforholdsmessig stor kostnad å gjennomføre bestemmelsene i første og annet ledd, eller hvor særlige grunner ellers tilsier det, kan bygningsrådet godkjenne en annen ordning. § 67 første ledd bokstav b og c skal lyde: b. hovedkloakk, herunder i tilfelle også særskilt overvannsledning, fører til og langs eller over tomta. Det kan ikke kreves lagt rør av større diameter enn 305 mm. Bygningsrådet kan godta kloakkforbindelse til annen hovedkloakk, og c. hovedvannledning fører til og langs eller over tomta. Det kan ikke kreves lagt rør av større diameter enn 150 mm. Bygningsrådet kan godta vannforsyning fra annen vannledning. § 69 nytt nr. 4 skal lyde: Ved vedtekt kan bestemmes at bygningsrådet kan samtykke i at det i stedet for biloppstillingsplasser på egen grunn eller på felles areal blir innbetalt et beløp pr. manglende plass til kommunen for bygging av parkeringsanlegg. Kommunestyret bestemmer hvilke satser som til enhver tid skal gjelde i slike tilfelle. § 72 første ledd skal lyde: Bygning med mer enn 2 etasjer kan bare føres opp hvor det har heimel i reguleringsplan. Det samme gjelder hvis bygningens høyde fra terrenget til skjæringslinjen mellom fasadef laten og takflaten (gesimshøyden) er over 8 m eller høyden fra grunnen til mønet er over 9 m. Nærmere bestemmelser, herunder om beregningsmåten for etasjetall og høyde, gis ved forskrift. § 74 skal lyde: Planløsning og utseende. 1. Bygning med oppholdsrom for mennesker skal ha forsvarlig planløsning, herunder tilfredsstillende lysforhold, isolasjon, oppvarming, ventilasjon og brannsikring. Bygning som faller inn under lov av Jf. februar 1977 nr. Jf om arbeidervern og arbeidsmiljø, skal videre tilfredsstille kravene til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. Nærmere bestemmelser kan gis ved forskrift. Votering : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet (§ 74): 2. Ved vedtekt som er gyldig ut en departementes stadfesting, kan bestemmes a) b) at skjemmende farger ikke er tittatt og kan kreves endret av bygningsrådet. Presidenten: Hr. Udjus har på vegne av de ikke-sosialistiske medlemmer i komiteen tatt opp forslag om at § 74 nr. 2 får følgende ordlyd: «Bygningsrådet skal se til at ethvert arbeid som omfattes av lovens § 93, blir planlagt og utført slik at det etter rådets skjønn tilfredsstiller rimelige skjønnhetshensyn både i seg seiv og i forhold til om gi velsene. Skjemmende farger er ikke tillått og kan kreves endret.» Votering: Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Ragnar Udjus' forslag bifaltes innstillingen med 41 mot 35 stemmer. Videre var innstillet: § 75 skal lyde: Privet — w.c. 1. For hver familieleilighet skal det være eget vannklosett eller privet. Bygningsrådet kan også ellers påby at bygning skal forsynes med privet og fastsetter i tilfelle privetenes antall. 2. Hvor det er tilfredsstillende vannforsyning og avløp, kan kommunestyret etter at bygningsrådet har uttalt seg, gi påbud om installering av vannklosett for bestemte strøk. Under samme forutsetning kan bygningsrådet påby installering av vannklosett for enkelte eiendommer. §88 skal lyde: Dispensasjon fra § 87. Bygningsrådet kan dispensere fra bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven for de arbeid som er nevnt i § 87, når det finnes forsvarlig ut fra helsemessige og brannog bygningstekniske hensyn, og arbeidet ikke fører til at bygningen kommer ytterligere i strid med loven enn den er fra før. Rådet kan sette vilkår for dispensasjonen. § 92 første ledd siste punktum skal lyde: Det samme gjelder § 75 om privet og vannklosett, men slik at påbud etter § 75 nr. 2 annet punktum gis av kommunestyret, og slik at bygningsrådet kan godta at ett vannklosett installeres til felles bruk for flere leiligheter. § 92 tredje ledd første punktum skal lyde: Ved endring av bestående bygning og ved oppussing av fasade, gjelder § 7-4 nr. 2 tilsvarende. § 93 nytt tredje ledd skal lyde: Ved vedtekt som er gyldig uten departementets stadfesting, kan bestemmes at reglene i første ledd ikke skal gjelde for bygning som føres opp i tilknytning til eksisterende bebyggelse på eiendommen og som a) ikke har større grunnflate enn 10 m 2 , b) ikke har større mønehøyde enn 2,5 m, c) ikke skal nyttes til beboelse eller næringsdrift eller som garasje eller naust. Slik vedtekt kan også fastsettes for mindre forstøtningsmur og for innhegning mot veg. Fylkesmannen skal straks underrettes om fastsettelse av vedtekt som nevnt i dette ledd. § 94 nr. 2 skal lyde: Når arbeidet etter bestemmelser i lovgivningen er betinget av tillatelse eller samtykke også fra annen myndighet enn bygningsrådet, eller når planer for arbeidet skal legges fram for slik myndighet, skal det opplyses i søknaden om byggetillatelse om saken har vært lagt fram for slik myndighet. Føreligger avgjerd eller uttalelse fra vedkommende instans, skal denne vedlegges søknaden. Votering : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet : § 95 nr. 1 skal lyde: Bygningsrådet skal snarest mulig behandle og avgjøre søknaden. Når arbeidet er betinget av tillatelse eller samtykke fra annen myndighet, eller når planer for arbeidet skal legges fram for slik myndighet, kan rådet likevel vente med å avgjøre saken inntil det føreligger avgjerd eller uttalelse fra vedkommende myndighet. Presidenten: Hr. Thomassen har på vegne av de ikke-sosialistiske medlemmer i komiteen tatt opp forslag om at § 95 nr. 1 får følgende ordlyd: «Bygningsrådet skal snarest mulig behandle og avgjøre søknaden. Bygningsrådet skal uten ugrunnet opphold varsle søker om at søknaden er mottatt og gi beskjed om når den vil være ferdigbehandlet. Dersom bygningsrådet av arbeidsmessige årsaker ikke rekker å ferdigbehandle søknaden innen fristen skal søker ha beskjed om dette, samtidig som ny frist settes. vedkommende myndighet. Søker skal i så fall gis beskjed om dette.» Votering : Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Petter Thomassens forslag bifaltes innstillingen med 39 mot 38 stemmer. Videre var innstillet: § 95 nr. 2 skal lyde: Før tillatelse etter § 93 blir gitt, skal bygningsrådet se til at arbeidet ikke vil stride mot bestemmelser som er gitt i eller i medhold av denne loven. Når arbeidet etter denne loven eller andre lover krever tillatelse eller samtykke fra helserådet, brannstyret, arbeidstilsynet, vegmyndighet, havnemyndighet, vannvernmyndighet, Sivilforsvaret, jordlovmyndighet, friluftsmyndighet, f redning smyndighet og etableringsmyndighet, eller planer for arbeidet skal legges fram for myndighet som nevnt, skal bygningsrådet forelegge saken for vedkommende myndighet, hvis avgjerd eller uttalelse ikke er innhentet på forhand. Ved forskrift kan denne bestemmelse utvides til også å gjelde overfor andre myndigheter. Når arbeidet krever tillatelse eller samtykke av myndighet som nevnt i foregående ledd, kan bygningsrådet innenfor sitt myndighetsområde avgjøre søknaden med forbehold om at arbeidet ikke settes i gang før nødvendig tillatelse eller samtykke foreligger fra annen myndighet. § 95 nr. 3 første punktum skal lyde: Bygningsrådet skal straks gi skriftlig melding om vedtaket til søkeren og til de naboer og gjenboere som har protestert. Votering : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: 11. Denne lov trer i kraft straks, med unntak av § 74 nr. 2 som trer i kraft fra 1. januar 1979. Presidenten: Hr. Udjus har på vegne av de ikke-sosialistiske medlemmer i komiteen tatt opp forslag om at II gis denne ordlyd: «Denne lov trer i kraft straks.» Ragnar Udjus: En oppklaring: Dette forslaget ville bare blitt aktuelt under den forutsetning at det forslag som jeg fremmet under § 74 nr. 2, var blitt vedtatt. Presidenten: Forslaget er da trukket tilbake. Votering : Komiteens innstilling under II bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: B. lov om endring i lov 26. juni 1970 nr. 75 om vern mot vannforurensing. I. I lov 26. juni 1970 nr. 75 om vern mot vannforurensing gjøres følgende endringer: § 6 annet ledd skal lyde: For forurensing som står i forbindelse med plan som nevnt i første ledd, anses tillatelse gitt etter loven her når planen er blitt endelig etter bygningslovens bestemmelser, forutsatt at forurensingsspørsmålet har vært forelagt og godkjent av forurensingsmyndighetene. Planleggingsmyndighetene skal påse at planens løsning av vann- og kloakkspørsmålet og andre vannforurensingsspørsmål ikke avviker fra de krav nærværende lov ellers stiller for at tillatelse til forurensing skal kunne gis. I forbindelse med godkjenning, stadfesting eller eventuelt endelig vedtak av plan kan det stilles vilkår som omhandlet i § 11. 11. Denne lov trer i kraft straks. Votering : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: C. lov om endring i lov 12. november 1954 nr. 1 om styret i herreds- og bykommunene. I. I lov 12. november 1954 nr. 1 om styret i herreds- og bykommunene gjøres følgende endringer: § 53 skal lyde: En kommune kan ikke rettsgyldig pantsette sine eiendeler til sikkerhet for andres gjeld, unntatt til sikkerhet for lån som brukes til videre utnyttelse, utvidelse eller forbedring av den kommunale eiendel. § 59 første ledd nr. 1 skal lyde: 1. å ta opp lån eller garantere for lån eller andre økonomiske forpliktelser. Gjelder det vedtak om å ta opp eller garantere for lån, kan Kongen eller den han gir fullmakt, som vilkår for godkjenningen fastsette avdragsmåte og avdragstid for lånet, jfr. § 51, eller hvor lenge garantien skal vare, jfr. § 52. Låneopptak eller garantier for lån av statsbariker, offentlige fond eller andre statsmidler trenger ikke godkjenning etter denne bestemmelse. 11. Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Votering : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: D. 1 o v om endring i lov 16. juni 1961 nr. 1 om fylkeskommuner. I. I lov 16. juni 1961 nr. 1 om fylkeskommuner gjøres følgende endringer: §50 skal lyde: En fylkeskommune kan ikke rettsgyldig pantsette sine eiendeler til sikkerhet for andres gjeld, unntatt til sikkerhet for lån som brukes til videre utnyttelse, utvidelse eller forbedring av den fylkeskommunale eiendel. § 60 nr. 1 skal lyde: 1. å ta opp lån eller garantere for lån eller andre økonomiske forpliktelser. Gjelder det vedtak om å ta opp eller garantere for lån, kan Kongen som vilkår for godkjenningen fastsette avdragsmåte og avdragstid for lånet, jfr. § 48, eller hvor lenge garantien skal vare, jfr. § 49. Kongen kan bestemme at låneopptak og garantier under visse beløpsgrenser ikke trenger godkjenning, og kan fastsette forskrifter for slike låneopptak og garantier. Låneopptak eller garantier for lån av statsbanker, offentlige fond eller andre statsmidler trenger ikke godkjenning etter denne bestemmelse. 11. Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Votering : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: E. 1 o v om endring i lov 1. mars 1946 nr. 3 om Den Norske Stats Husbank. I. I Lov 1. mars 1946 nr. 3 om Den Norske Stats Husbank gjøres følgende endringer: § 11 annet ledd skal lyde: Kommunestyret kan bestemme at annen kommunal nemnd skal være husnemnd. § 14 annet ledd skal lyde: Nemnda påser at lånesøknaden er i formell orden og at vilkårene for å yte lån er til stede. Den gir uttalelse om å tilrå eller frarå at søknaden invilges. Før den gir uttalelse, kan den kreve framlagt nye opplysninger og i tilfelle avvente forhåndstakst etter sjette ledd. Den kan også rette henstilling til lånsøkeren om endringer i byggeplan og finansieringsplan. § 14 fjerde ledd skal lyde: Husnemnda kan gi formannen eller sekretæren i nemnda fullmakt til å gi uttalelse på vegne av nemnda. Uttalelsene skal refereres i første møte i nemnda. 11. Denne lov trer i kraft straks. Votering : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: F. lov om endring i lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. I. I lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. gjøres følgende endring: § 19, nytt fjerde ledd skal lyde: Departementet kan fastsette at forhåndssamtykke ikke er nødvendig for spesielle arbeidsplasser eller bygninger eller endringer i bygninger når dette er übetenkelig ut fra hensynet til arbeidsmiljøet. 11. Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Votering : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Videre var innstillet: G. lov om endring i lov 10. desember 1971 nr. 103 om planlegging i strandområder og fjellområder. I. I lov 10. desember 1971 nr. 103 om planlegging i strandområder og fjellområder gjøres følgende endringer: § 6 tredje ledd, fjerde og femte punktum skal lyde: Klagen settes fram skriftlig for bygningsrådet og sendes gjennom fylkesutvalget til departementet. Bygningsrådet og fylkesutvalget bør gi uttalelse til klagen. Presidenten: Hr. Dømm har på vegne av de ikke-sosialistiske medlemmer i komiteen satt fram forslag om at § 6 tredje ledd, fjerde og femte punktum skal lyde: «Klagen settes fram skriftlig for bygningsrådet og sendes gjennom formannskapet og fylkesutvalget til departementet. Bygningrådet, formannskapet og fylkesutvalget bør gi uttalelse til klagen.» Votering : Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og Odd Einar Dørums forslag bifaltes innstillingen med 41 mot 36 stemmer. Videre var innstillet: n. Denne lov trer i kraft straks. Votering : 1. Komiteens innstilling under II bifaltes enstemmig. 2. Lovoverskriftene og lowedtakene i sin helhet bifaltes enstemmig. Presidenten: Lowedtakene vil bli sendt Lagtinget. Referat: 1. (90) Statsministerens kontor melder at lov om lønnsnemndbehandling av arbeidstvisten for førere og styrmenn på fisketrålerne er sanksjonert under 10. mars 1978. Enst.: Vedlegges protokollen. 2. (91) Kgl. prp. om lov om endring i lov av 18. inntekt (skatteloven) m.fl. (Ot.prp. nr. 42). Enst.: Sendes finanskomiteen. 3. (92) Martin Parm Solberg, Moss, sender krav om riksrettstiltale mot høyesterettsdommere og medlemmer av Regjeringen. 4. (93) Jørgen Tveit Hellem, Ski, sender anmeldelse av høyesterettsdommere for overtredelse av straffelovens § 110, 2. ledd. Enst.: Nr. 3og 4 henlegges. President: Per Karstensen. Dagsorden (nr. 16): 1. Innstilling fra finanskomiteen om endringer i lov av 19. mai 1933 nr. 11 om omsetningsavgift. (Innst. O. nr. 33, jfr. Ot.prp. nr. 37). 2. Innstilling fra kommunal- og miljøvernkomiteen om endringer i lov av 7. juli 1967 nr. 13 om husleieregulering m. v. for boliger. (Innst. O. nr. 34, jfr. Ot.prp. nr. 41). 3. Innstilling fra justiskomiteen om A) lov om endringer i lov 20. juli 1893 nr. 1 om sjøfarten og visse andre lover for å endre rekneenheten i transportrettslovgivningen, og B) lov om samtykke til å ratifisere fire protokoller til internasjonale sjø- og luftrettsoverenskomster som Norge har sluttet seg til for å endre rekneenheten i disse. (Innst. O. nr. 35, jfr. Ot.prp. nr. 32). 4. Referat. Statsråd Per Kleppe overbrakte 5 kgl. proposisjoner (se under Referat). Sak nr. 1. Innstilling fra finanskomiteen om endringer i lov av 19. mai 1933 nr. 11 om omsetningsavgift. (Innst. O. nr. 33, jfr. Ot.prp. nr. 37). Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til lov om endringer i lov av 19. mai 1933 nr. 11 om omsetningsavgift. I. I lov av 19. mai 1933 nr. 11 om omsetningsavgift gjøres følgende endringer: § 1, første punktum, skal lyde: «For så vidt det besluttes utskrevet til statskassen alminnelig omsetningsavgift eller avgift av særskilte varer eller tjenester som ikke omhandles i andre lover angående omsetningsavgift, utferdiges de nærmere bestemmelser om avgiftens beregning og oppkreving og kontrollen hermed av Kongen eller den han bemyndiger.» § 4, nytt annet ledd, skal lyde: «Departementet kan gi forskrifter om plikt til å betale renter av avgift som ikke er betalt i rett tid. 11. Denne lov trer i kraft 1. mai 1978. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Odelstingets vedtak vil bli sendt Lagtinget. Sak nr. 2. Innstilling fra kommunal- og miljøvernkomiteen om endringer i lov av 7. juli 1967 nr. 13 om husleieregulering m. v. for boliger. (Innst. O. nr. 34, jfr. Ot.prp. nr. 41). Stein Ørnhøi: Det som foreligger til behandling, er — uansett hvilket navn en setter på det — et forslag til husleieøkning i leiegårder. Til forslaget om husleieøkning kan det sies to ting: For det første: Brevet til departementet fra Norges Leieboerforbund tilbakeviser det som måtte være ment som saklige argumenter for en husleieøkning. Undersøkelser viser at det først og fremst er trygdede som bor i denne typen leiegårder. I valgkampen var mange ganske flotte og storartete når det gjaldt å love bedre kår for pensjonistene. Her har man en sjanse til å gi et lite bidrag til oppfyllelsen av de mange og luftige valgløfter. For det andre vil jeg gjerne få si følgende når det gjelder innstillingen: Vi har vedtatt prisstopp her i landet. Jeg kan ikke se at komiteen har vurdert spørsmålet om husleieøkning i forhold til prisstoppen. Jeg vil ikke uten videre påstå at det er ulovlig å vedta forslaget fra komiteen. Men reaksjoner som vi har mottatt i vårt parti, tyder på at en ikke uten videre kan gå til et slikt vedtak. Det er mye som tyder på at man må få avklart dette forholdet for at folk skal forstå den såkalte nødvendigheten av det man eventuelt vedtar her i dag. Det er også fremmet forslag om å la Regjeringa få fullmakt til å foreta slike husleieøkninger. Vi stemmer mot ethvert forslag som kan gjøre det lettere å øke husleiene for vanlige mennesker. Jeg tar opp forslag om at saken sendes tilbake til komiteen for å få den vurdert i forhold til prisstoppen. Hvis dette forslaget blir forkastet, vil jeg stemme mot innstillingen. Presidenten: Hr. Ørnhøi har tatt opp det forslaget han har referert. Forhandlingar i Odelstinget nr. 13- 1978. 13. april — Endr. i lov om husleieregulering m. v. Statsråd Kirsten Myklevoll: På bakgrunn av representanten Ørnhøis innlegg vil jeg få lov til å gjøre oppmerksom på at husleiereguleringer er unntatt fra prisstoppens besternmelser, og at slike derfor ikke blir berørt av prisstoppreguleringene. Georg Jacobsen (ordfører for saken): Jeg vil gjerne minne om at denne loven omfatter boliger som er oppført før 8. april 1940. For disse boligene ble husleiene fra den datoen redusert med 10 pst., og den nye basisleien ble for samtlige boliger som omfattes av denne loven, gjort gjeldende fram til 1. juli 1954. Senere er det skjedd en del leieforhøyelser. Men tross alt, i 1978 er leieforhøyelsene bare kommet opp i 80 pst. av basisleien som gjaldt fra 1940 til 1954, slik at man kan si at leienivået her er lavt. Komiteen har også understreket at det har vært nødvendig med et spesielt prisvern for denne type leiligheter. I dag er det bare 10 av våre større kommuner som omfattes av denne loven. Når komiteen har funnet det riktig å anbefale overfor Stortinget å vedta at satsene for vedlikeholdsutgifter som kan utlignes på leieboerne, økes fra 75 øre til kr. 1,50, er det fordi — som vi også understreker i innstillingen — vi da har garanti for at de leieboere som må betale denne økte husleie, får sitt eget bomiljø forbedret. De huseiere som ikke er villig til å vedlikeholde sine boliger, får naturligvis ingen adgang til å utligne slike utgifter på leioboerne. Alt i alt er det relativt lav leie i disse boligene, og utligning av vedlikeholdsutgiftene på leieboerne på denne måten anser komiteen for å være den riktige veien å gå. Derfor har vi enstemmig kommet fram til denne konklusjon. Presidenten: Flere har ikke forlangt ordet. Under debatten har hr. Ørnhøi satt fram følgende forslag: «Innstillingen sendes tilbake til komiteen for å få saken vurdert i forhold til prisstoppen.» Presidenten antar at det er riktig å ta dette forslag opp til votering før innstillingen refereres. Votering: Stein Ørnhøis forslag ble mot 2 stemmer ikke bifalt. Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til lov om endringer i lov av 7. juni 1967 nr. 13 om husleieregulering m. v. for boliger. I I lov av 7. juni 1967 nr. 13 om husleieregulering m. v. for boliger gjøres følgende endringer: § 10 annet ledd annet punktum og nytt tredje punktum skal lyde: Vederlaget må bare oppkreves i månedlige terminer slik at det beløp som kreves for den enkelte betalingstermin ikke overstiger et s;eløp som svarer til kr. 1,50 pr. månsd pr. netto kvadratmeter golvflate i boligen. Kongen kan vedta endringer i dette beløp. § 11 tredje ledd annet punktum og nytt tredje punktum skal lyde: Vederlaget må bare oppkreves i månedlige terminer slik at det beløp som kreves for den enkelte betalingstermin ikke overstiger et beløp som svarer til kr. 1,50 pr. måned pr. netto kvadratmeter golvflate i boligen. Kongen kan vedta endringer i dette beløp. II Denne lov trer i kraft straks. Votering: Komiteens innstilling bifaltes mot 1 stemme. Presidenten: Lovens overskrift og loven i sin helhet er tatt opp til votering — og anses bifalt. Odelstingets vedtak vil bli sendt Lagtinget. Sak nr. 3. Innstilling f ra justiskomiteen om AJ lov omendringer i lov 20. juli 1893 nr. 1 om sjøfarten og visse andre lover for å endre rekneenheten i transportrettslovgivningen, og B) lov om samtykke til å ratifisere fire protokoller til internasjonale sjø- og luftrettsoverenskomstcr som Norge har sluttet seg til for å endre rekneenheten i disse. (Innst. O. nr. 35, jfr. Ot.- prp. nr. 32). Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slike vedtak til lover A. lov om endringer i lov 20. juli 1893 nr. 1 om sjøfarten og i visse andre lover for å endre rekneenheten i transportrettslovgivningen. I I lov 2 0. juli 1893 nr. 1 om sjøfarten skal følgende bestemmelse lyde: «§ 192 Begrensning av bort f trakter ens ansvar Bortfrakterens ansvar skal ikke overstige 666 spesielle trekkrettigheter (SDR) 1978. 13. april —A) Endr. i lov om sjøfarten o. a. lover for å endre rekneenheten i transportrettslovgivn. og B) lov om samt. tii å ratif. fire protokoller til internasj. sjø- og luftrettsoverenskomster m. v. protokoll utferdiget i London 19. november 1976 (i begge utforminger omtalt som ansvarkonvensjonen i det følgende) i en fremmed stat som har sluttet seg til ansvarkonvensjonen, har det samme virkning for hans rett til ansvarsbegrensning som opprettelse av fond ved norsk domstol.» § 277 første ledd «I tillegg til den erstatning skadelidte kan få etter reglene foran, har han rett til erstatning etter reglene i Brusselkonvensjonen 18. desember 1971 om opprettelse av et internasjonalt fond for erstatning av oljesølskade eller konvensjonen slik den er endret ved protokoll utferdiget i London 19. november 1976 (i begge utforminger omtalt som fondskonvensjonen i det følgende). Når den er ratifisert av Norge og trådt i kraft, får fondskonvensjonen lovs kraft her i riket.» «§ 326 Definisjon av spesiell trekkrettighet (SDR) og franc Med «spesiell trekkrettighet» (SDR) menes i loven her den spesielle trekkrettighet som er fast satt av Det internasjonale valutafond. Den skal omreknes til norske penger etter kronens verdi uttrykt i SDR den dag når betalingen finner sted eller når begrensningsfond opprettes etter reglene i tolvte kapittel. Med franc menes en enhet som består av 65 y 2 milligram gull av finhet nihundre tusendeler. Den skal omreknes til norske penger etter den offisielle kursen på den dag da betaling finner sted eller sikkerhet for ansvaret stilles etter reglene i tiende kapittel. Kongen kunngjør hvordan de francbeløp som er nevnt i loven, skal omreknes i norske penger, og hva de på kunngjøringstiden svarer til i norske penger.» II / lov 16. desember 1960 nr. 1 om luftfart skal §138 lyde: «§ 138 Med mindre høyere begrensningsbeløp folger av § 138a eller tilsvarende ordning i fremmed stat, er fraktførerens ansvar ved befordring av passasjerer for hver enkelt begrenset til 16 600 spesielle trekkrettigheter (SDR). Ved særlig avtale mellom fraktføreren og passasjeren kan en høyere ansvarsgrense fastsettes. Ved befordring av innskrevet reisegods eller gods er fraktførerens ansvar begrenset til 17 SDR pr. kg. 1978. 13. april —A) Endr. i lov om sjøfarten o. a. lover for å endre rekneenheten i transportrettslovgivn. og B) lov om samt. til å ratif. fire protokoller til internasj. sjø- og luftrettsoverenskomster m. v. det oppgitte beløp som grense for fraktførerens ansvar, om han ikke godtgjør at det overstiger passasjerens eller avsenderens virkelige interesse i avleveringen. I tilfelle hvor tap, skade eller forsinkelse rammer en del av innskrevet reisegods eller av gods eller noe av innholdet, skal bare den samlete vekt av vedkommende kolli legges til grunn ved fastsettingen av grensen for fraktførerens ansvar. Dersom tapet, skaden eller forsinkelsen nedsetter verdien av andre kolli som omfattes av samme reisegodsbevis eller luftfraktbrev, skal også den samlete vekt av disse kolli tas med ved fastsettingen av grensen for ansvaret. For ting som passasjeren beholder i sin egen varetekt, er fraktførerens ansvar begrenset til 332 SDR for hver passasjer. Sakskostnader kan tilkjennes saksøkeren uten hinder av ansvarsgrensen i denne paragraf. Dette gjelder likevel ikke hvis fraktføreren innen 6 måneder fra tidspunktet for skadehendingen eller innen saksanlegget skriftlig har tilbudt skadelidte en erstatning som ikke er mindre enn domsbeløpet bortsett fra sakskostnadene. Med «spesiell trekkrettighet» (SDR) menes her den spesielle trekkrettighet som er fastsatt av Det internasjonale valutafond. I tilfelle søksmål skal ansvarsgrensene omreknes til norske penger etter kronens verdi uttrykt i spesielle trekkrettigheter på dagen for domsavsigelsen.» 111 I lov 22. juni 1936 nr. 6 om befordring med luftfartøyer skal § 9 lyde: «Ved befordring av reisende er fraktførerens ansvar for hver enkelt begrenset til 8 300 spesielle trekkrettigheter (SDR) hvis ikke en høyere ansvarsgrense er avtalt. Ved befordring av innskrevet reisegods og gods er fraktførerens ansvar begrenset til 17 SDR pr. kg. Har avsenderen ved avleveringen av godset til fraktføreren oppgitt en særlig interesse som knytter seg til befordringen, og betalt det frakttillegg som måtte være fastsatt, gjelder det oppgitte beløp som grense for fraktførerens ansvar, med mindre han beviser at det overstiger avsenderens virkelige interesse. For reisegods som den reisende beholder i sin varetekt, er fraktførerens ansvar begrenset til 332 SDR for hver reisende. Med «spesiell trekkrettighet» (SDR) menes her den spesielle trekkrettighet som er fastsatt av Det internasjonale valutafond. I tilfelle søksmål skal ansvarsgrensene omreknes til norske penger etter kronens verdi uttrykt i spesielle trekkrettigheter på dagen for domsavsigelsen. IV I lov 23. februar 1973 nr. 10 om befordring av personer og gods på jernbanene i henhold til de internasjonale overenskomster av 7. februar 1970, skal § 2 tredje ledd (nytt) lyde: «.Kongen kunngjør hvordan de begrensningsbeløp som er nevnt i overenskomstene skal omreknes i norske penger, og hva de på kunngjøringstiden svarer til i norske penger.» V I lov 20. desember 1971f nr. 68 om vegfraktavtaler skal § 32 tredje ledd lyde: «Ved internasjonal befordring skal erstatningen ikke overstige 25 francs for hvert kilogram av det tapte gods bruttovekt. Med franc menes her gullfranc med vekt 10/31 gram og finhetsgrad 900 tusendeler. Kongen kunngjør hvordan begrensningsbeløpet skal omreknes i norske penger, og hva de på kunngjøringstiden svarer til i norske kroner. Ved oppgjør i norske penger legges til grunn den norske omrekningskurs som gjelder på oppgjørsdagen.» VI Denne loven tar til å gjelde fra den dag Kongen fastsetter. B. lov om samtykke til å ratifisere fire protokoller til internasjonale sjø- og luftrettsoverenskomster som Norge har sluttet seg til, for å endre rekne-enheten i disse. §1 Stortinget samtykker i ratifikasjon av 1) Protokoll til den internasjonale konvensjon 1969 om erstatningsansvar for oljesølskade, utferdiget i London 19. november 1976; 2) Protokoll til den internasjonale konvensjon 1971 om opprettelse av et internasjonalt fond for erstatning av oljesølskade, utferdiget i London 19. november 1976; 3) Tilleggsprotokoll nr. 1 for å endre overenskomsten om innføring av visse ensartete regler om internasjonal luftbefordring, undertegnet i Varsjava 12. oktober 1929, utferdiget i Montreal 25. september 1976; samt 4) Tilleggsprotokoll nr. 2 for å endre overenskomsten om innføring av visse ensartete regler om internasjonal luftbefordring, undertegnet i Varsjava 12. oktober 1929, slik den er endret ved protokoll utferdiget i Haag 28. september 1955, utferdiget i Montreal 25. september 1975. §2 Denne lov trer i kraft straks. Votering: Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Lowedtakene vil bli sendt Lagtinget. Referat: 1. (100) Lagtingets presidentskap melder at Lagtinget har antatt Odelstingets vedtak til 1. lov om lønnsnemndbehandling av arbeidstvisten for flygerne ved Widerøes Flyveselskap A/S, og 2. lov om endring i lov av 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn — og at lovevedtakene er sendt Kongen. 2. (101) Statsministerens kontor melder at 1. lov om lønnsnemndbehandling av arbeidstvisten for flygerne ved Widerøes Flyveselskap A/S, 2. lov om endringer i lov av 5. april 1927 om innførsel og omsetning av brennevin, vin, fruktvin, mjød og øl, og 3. lov om samordnet næringsmiddelkontroll — er sanksjonert under 17. mars 1978. 3. (102) Statsministerens kontor melder at 1. lov om endring i lov av 17. april 1970 nr. 2. lov om endringer i rettergangslovgivningen (endringer i advokatlovgivningen m. m.), og 3. lov om endring i lov av 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn — er sanksjonert under 31. mars 1978. Enst.: Nr. I—3 vedlegges protokollen. 4. (103) Kgl. prp. om lov om forelding av fordringer (Ot.prp. nr. 38). 5. (104) Kgl. prp. om pantelov (Ot.prp. nr. 39). Enst.: Nr. 4 og 5 sendes justiskomiteen. 6. (105) Kgl. prp. om midlertidig lov om regulering av kjøp og bruk av hogstmaskiner (Otprp. nr. 52). Enst.: Sendes landbrukskomiteen. 7. (106) Kgl. prp. om lov om sammenslåing av Porsgrunn og Brevik havnedistrikter og om grensene for Skien og Porsgrunn havnedistrikter (Otprp. nr. 46). Enst.: Sendes sjøfarts- og fiskerikomiteen. 8. (107) Kgl. prp. om lov om endring i lov av 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd (Otprp. nr. 53). 9. (108) Representantene Lars Korvald, Hans Olav Tungesvik, Eli Kristiansen og Anne- Olaug Ingeborgrud sender forslag til lov om vern av ufødt liv. Enst.: Nr. Bog 9 sendes sosialkomiteen. Møte fredag den 14. april kl. 13. President: Per Karstensen. Dagsorden (nr. 17): Referat. Statsråd Arne Nilsen overbrakté 1 kgl. proposisjon (se under Referat). Referat: (109) Kgl. prp. om lov om lønnsnemndbehandling av visse arbeidstvister i samband med tariffoppgjørene våren 1978. Enst.: Sendes kommunal- og miljøvernkomiteen. President: Asbjørn Haugstvedt. Dagsorden (nr. 18): 1. Innstilling fra kommunal- og miljøvernkomiteen om lov om lønnsnemndbehandling av visse arbeidstvister i samband med tariffoppgjørene våren 1978. (Innst. O. nr. 39, jfr. Ot. prp. nr. 57). 2. Referat. Statsråd Arne Nilsen overbrakte 2 kgl. proposisjoner (se under Referat). Valg av settepresident. Presidenten: Da både presidenten, visepresidenten og varapresidenten i Odelstinget er permittert i tiden 2. til 9. mai, må det velges en settepresident for dette tidsrom. Presidenten ber om forslag. Trygve Bratteli: Jeg foreslår Kjell Magne Fredheim. Presidenten: Representanten Bratteli har foreslått Kjell Magne Fredheim, og det er ingen andre forslag. Votering: Trygve Brattelis forslag bifaltes enstemmig. Sak nr. 1. Innstilling fra kommunal- og miljøvernkomiteen om lov om lønnsnemndbehandling av visse arbeidstvister i samband med tariffoppgjørene våren 1978. (Innst. O. nr. 39, jfr. Ot. prp. nr. 57). Oddrunn Pettersen (komiteens formann og ordfører for saken): Kommunal- og arbeidsdepartementet har i Ot.prp. nr. 57 for 1977— 78 gjort framlegg om at arbeidstvisten i samband med tariffrevisjonen pr. 31. mars 1978 mellom organisasjoner tilsluttet Norsk Arbeidsgiverforening og Landsorganisasjonen i Norge skal avgjøres av Rikslønnsnemnda. Videre gjør departementet framlegg om at Kongen får fullmakt til under våroppgjøret å henvise til Rikslønnsnemnda også andre tvister som måtte oppstå under våroppgjøret og som hører inn under arbeidstvistloven, med unntak for tvister hvor kommuner er part. Kommunal- og miljøvernkomiteen er enstemmig i sin innstilling til Odelstinget om å vedta det framlagte lovforslag. Komiteens innstilling inneholder særmerknader. Venstres medlemmer har sin egen merknad. Flertallet i komiteen, Arbeiderpartiets medlemmer, har sluttet seg til departementets begrunnelse for det framlagte forslag. Opplegget for forhandlingene mellom partene var at en ved et samordnet kombinert oppgjør skulle forhandle seg fram til en økonomisk ramme. Innenfor denne ramme skulle de enkelte forbund kunne forhandle fritt. Forhandlingene mellom partene pågikk fram til 15. mars, da det kom til brudd. Dagen etter foretok Landsorganisasjonen plassoppsigelser for ca. 260 000 arbeidstakere. Riksmeklingsmannen la ned forbud mot arbeidsstans, og det har vært holdt en rekke meklingsmøter. Natt til 12. april ble meklingen endelig brutt av Landsorganisasjonen. Under et møte kommunalministeren hadde med partene den 12. april, ble det klart at det ikke var grunnlag for å fortsette meklingen, og kommunalministeren meddelte da partene at Regjeringen for å unngå en storkonflikt ville foreslå lønnsnemndbehandling av tvisten. Landsorganisasjonen sa seg villig til å utsette den varslede arbeidsnedleggelse til Stortinget hadde behandlet Regjeringens forslag. Opplegget for inntektsoppgjøret var et samordnet kombinert oppgjør. I møte i Regjeringens kontaktutvalg 3. februar ble partene i arbeidslivet og Regjeringen enig om et slikt opplegg. Retningslinjene for statens medvirkning ble gitt partene 5. april. Myndighetenes konkrete bidrag, som partene var innforstått méd skulle komme i sluttfasen av forhandlingene, ble på grunn av den situasjon som oppstod, ikke f ramsatt. Den uenighet som var mellom Landsorganisasjonen og Norsk Arbeidsgiverforening var for stor og av prinsipiell art. Dersom det er noe spesielt med den saken som vi nå behandler, er det at det oppgjøret som skulle være retningsgivende for det øvrige tariffoppgjøret, vil — dersom § 1 blir vedtatt — bli avgjort ved lønnsnemndbehandling. Det er viktig at en avgjørelse i lønnsnemnda beholder dette retningsgivende mønster overfor de parter som står utenfor LO/NAF-området. Som regel vil de berørte parter godta dette og innrette seg deretter, men en kan likevel ikke se bort fra at enkelte arbeidstakerorganisasjoner vil hevde et annet syn. Departementet har drøftet disse forhold med representantene for hovedorganisasjonene. Det Odelstinget er innbudt til å fatte vedtak om, er for det første at tariffoppgjøret våren 1978 blir avgjort ved behandling i Rikslønnsnemnda, og for det andre at Regjeringen får fullmakt til under våroppgjøret i 1978 å henvise også andre tvister til lønnsnemnd dersom forhandling og mekling ikke fører fram. sak å ta opp en generell økonomisk debatt. Det vil et samlet storting få anledning til i debatten om tillegget til langtidsprogrammet og det reviderte nasjonalbudsjett. Flertallet vil understreke departementets begrunnelse, nemlig at den arbeidsstans som i første hand vil angå 260 000 arbeidstakere, vil få særlig store skadevirkninger for vårt samfunn spesielt på grunn av den vanskelige økonomiske situasjon landet er oppe i. Videre har flertallet i sin vurdering lagt vekt på det som synes å være en realitet, nemlig at en arbeidsstans vil kunne bli av lang varighet, da forhandlingssituasjonen ved meklingsbruddet syntes fastlåst. Det har vært en forutsetning at hovedoppgjøret mellom Landsorganisasjonen og Norsk Arbeidsgiverforening måtte være retningsgivende for de øvrige tariffoppgjør våren 1978. Flertallet kan derfor ikke se at det ligger noe særlig dramatisk i den fullmaktslov departementet ber om. En klar forutsetning er at det skal føres forhandlinger og meklinger, og departementet vil i hvert enkelt tilfelle vurdere hvorvidt det vil gjøre bruk av sin fullmakt eller ikke, og vil dermed legge den samme vurdering til grunn som den ville ha gjort ved en anbefaling om lønnsnemnd til Stortinget. Partene i et lønnsoppgjør vil alltid vite at lønnsnemnd kan bli brukt, og jeg kan vanskelig se at det skulle gjøre noen forskjell på deres holdning til forhandlinger og meklinger om Regjeringen får denne fullmakt. Odelstingets oppgave i dag er å ta stilling til tilrådingen fra kommunal- og miljøvernkomiteen om å vedta det foreliggende lovforslag. Stortingets oppgave ved behandling av slike saker som den vi behandler i dag, bør begrense seg til å vurdere de samfunnsmessige og generelle skadevirkninger den aktuelle tvist vil medføre, og om disse er så alvorlige at tvungen lønnsnemnd er et nødvendig redskap å bruke. Odelstinget har ingen og bør heller ikke ha noen direkte innflytelse på resultatet på lønnsnemndas kjennelse. Nemnda er en uavhengig instans som ikke kan motta direktiver fra noen kant. Lønnsnemnda må bygge på de foreliggende kjensgjeringer, på de samfunnsøkonomiske virkninger, på prisstigning og andre faktorer som spiller inn ved et lønnsoppgjør, og finne fram til det resultat som etter en konkret vurdering og partenes framlagte grunnlag er det riktige. Slik situasjonen denne gang har utviklet seg, vil jeg anbefale Odelstinget å stemme for kommunal og miljøvernkomiteens innstilling om å vedta det foreliggende lovforslag. Torstein Tynning: tvungen lønnsnemnd. Lønnsnemnd er og bør være den siste nødutvei ved et tariffoppgjør. Alternativet til lønnsnemnd nå vil antakeligvis bli en storstreik, noe som i den nåværende økonomiske situasjon vil bety ytterligere forsterkning av våre økonomiske problemer. Vi har derfor rett og slett ikke råd til en slik storkonflikt i vårt land nå. Forholdet er vel også at siden partene står så langt fra hverandre som de gjør ved dette tariffoppgjør, vil man neppe etter en streik, enten den er av kort eller lang varighet, makte å løse konflikten på frivillig måte. Det vi sannsynligvis hadde stått igjen med, var en storstreik med de skadevirkninger en slik streik alltid fører med seg, og så tvungen lønnsnemnd etter det. Som et ansvarlig opposisjonsparti kan Høyre derfor ikke stemme mot tvungen lønnsnemnd, seiv om vi ser de åpenbare farer som bruk av lønnsnemnd kan føre med seg. Forholdet er jo dessverre også at hvis partene i et tariffoppgjør på forhand regner med at lønnsnemnd blir resultatet, kan de ofte bli fristet til å legge opp sin strategi etter dette, dvs. at det stilles krav langt utover det som det er realøkonomisk dekning for. Lønnsnemnder har jo en tendens til å ta midt på treet. Det er et problem som ytterligere kan komplisere årets lønnsoppgjør, og forsterke et på forhand altfor høyt kostnadsnivå i vårt land. Derfor kan det være uheldig å bruke lønnsnemnd i den nåværende økonomiske situasjon. Under den borgerlige regjering i 1966 ble tariffoppgjøret mellom LO og N.A.F. nedstemt ved uravstemning. Opposisjonen, som da var Arbeiderpartiet, foreslo at man skulle utsette bruk av tvungen lønnsnemnd, og at Regjeringen skulle ta initiativ til nye forhandlinger mellom partene. Det kunne være fristende for opposisjonen nå å bruke samme fremgangsmåte, først og fremst fordi det den gang ikke var brudd mellom partene, slik det er nå. Det var rett og slett et anbefalt forslag fra LO og N.A.F. som ble nedstemt ved uravstemning. Man hadde faktisk et bedre motiv i den situasjonen for å bruke lønnsnemnd enn det man har nå. Når vi likevel ikke vil bruke samme fremgangsmåte, er det fordi den nåværende opposisjon er langt mer ansvarsbevisst enn det opposisjonen i 1966 var. En av hovedgrunnene til bruddet i forhandlingene er at Regjeringen og Arbeiderpartiet ikke i klar nok tale har sagt fra om den faktiske, dårlige økonomiske situasjon landet befinner seg i. Grunnene til det kan være mange. Ett er sikkert: Regjeringens og Arbeiderpartiets økonomiske politikk har spilt fallitt, noe jeg synes Regjeringen bekrefter i sitt reviderte langtidsprogram. Regjerin(Tynning) gen og Arbeiderpartiet visst lenge, og de burde langt sterkere enn de hittil har gjort, mant til moderasjon og varsomhet ved årets tariffoppgjør. Når ikke det har skjedd i så stor grad som det burde, må årsaken være den politiske handlingslammelse som har preget Regjeringen og Arbeiderpartiet en god stund nå. Ja, regjeringspartiet synes dessverre å være uten styring og fast politikk. Jeg vil igjen si: Det er akkurat fast styring og besluttsomhet man trenger nå. Det gamle ord om at når krybben er tom, bites hestene, synes nå å være en realitet i Arbeiderpartiet, og politikken blir selvfølgelig deretter. Regjeringen mener så vidt jeg kan bedømme, at vedtatte kostbare reformer som f. eks. sykelønnsordningen bør utsettes i noen tid, noe jeg er enig i, men så sier Arbeiderpartiets formann at sykelønnsordningen ikke bør utsettes, og Arbeiderpartiets sentralstyre at LOs krav er moderate. Da kan man spørre: Hva skal folk tro eller holde seg til, det Regjeringen sier, eller det partiet sier? Uansett — slikt er uheldig og gjør neppe tariffoppgjørene lettere, snarere tvert imot. La meg ellers få si at seiv om det blir tvungen lønnsnemnd denne gang, må det ikke bli noen vane, noe partene kan regne med i fremtiden. Bruk av tvungen lønnsnemnd denne gang bør heller ikke føre med seg at ikke staten på en eller annen måte kan bidra også ved årets tariffoppgjør. Hvordan det skal skje, bør man drøfte med partene, noe jeg går ut fra at Regjeringen vil gjøre. At man må gripe til tvungen lønnsnemnd denne gang, betyr etter mitt beste skjønn heller ikke at hovedregelen for fremtiden bør være bruk av tvungen lønnsnemnd og heller ikke at den kombinerte oppgjørsform må oppgis. Ellers viser jeg til de bemerkninger Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har kommet med i innstillingen, og da først og fremst til den berettigede kritikk som vi der retter mot Regjeringen. Statsråd Arne Nilsen: Det er i røynda to framlegg Regjeringa i dag legg fram for Stortinget. Det eine går på spørsmålet om å avgjera tarifftvistane mellom organisasjonar tilslutta Norsk Arbeidsgiverforening og Landsorganisasjonen i Norge med tvungen lønsnemnd. Framlegget omfattar tvistar i samband med revisjonen av tariffavtalar som gjekk ut den 31. mars i år. Hr. Tynning har rett i at alternativet til lønsnemndbehandling er streik. arbeidstakarar. I den vanskelege økonomiske stoda landet vårt er i, vil ein slik storkonflikt få særs alvorlege følgjer både for partane og for heile det norske samfunnet. Regjeringa ser det som ei hovudoppgåve å sikra full sysselsetting. Ein storstreik no ville gjera sitt til å setta denne målsettinga i fare. Store delar av samfunnsmaskineriet ville kort og godt gå i stå. Eg kjenner meg viss på at det i vide krinsar er brei forståing for at det ville vera uforsvarleg å opna for ein slik situasjon. Regjeringa tek og opp eit framlegg som gjev Kongen fullmakt til under våroppgjeret i år å visa også andre tvistar til lønsnemnd. Fullmakta Regjeringa bed om, gjeld tarifftvistar som går inn under arbeidstvistlova, med unntak for tvistar der kommunar er part. Det er i tilfelle ikkje første gongen Stortinget gjev Regjeringa ei slik fullmakt. Ved tariffoppgjeret i 1964 fekk Regjeringa ei liknande fullmakt. Det er sjølvsagt ikkje Regjeringa si meining gjennom denne fullmakta å setta til sides den frie forhandlingsretten. Eg understrekar at forhandling og eventuell mekling vil skje på vanleg måte. Regjeringa vil i det einskilde høvet berre nytta fullmaktsregelen etter ei nøye vurdering av dei interessene som står på spel. Eg har tru på at partane i det etterfølgjande tariffoppgjeret vil legga vekt på å finna fram til frivillige avtalar bygde på dei retningsliner lønsnemnda kjem fram til i hovudoppgjeret mellom LO og N.A.F. Blir det likevel nødvendig å nytta tvungen lønsnemnd, vil ein ved hjelp av fullmakta i § 2 f å ein snøggare avgjerdsprosess jamført med vanleg lovhandsaming i Stortinget. Regjeringa er merksam på at eit streikeforbod retta mot ein arbeidstakarorganisasjon lett vil verka urimeleg dersom ein ikkje samstundes legg ned forbod mot at andre arbeidstakarar innafor same tariffområde går til streik. Dette er ein av grunnane til at eg, dersom Stortinget vedtar fullmakta i § 2, vil gjera framlegg for Regjeringa om at konflikten mellom Norsk Rutebilarbeiderforbund og Rutebileiernes Arbeidsgiverforening blir avgjord ved tvungen lønsnemnd. Eg har vidare lagt vekt på at denne streiken no ville kunna bli langvarig. Det er lite truleg at arbeidsgjevarane vil kunna gje noko nytt tilbod til dei streikande før avgjerda frå Rikslønsnemnda er klår. Ein langvarig streik ville få alvorlege skadeverknader for mange distrikt. I eit møte med leiinga for Rutebilarbeiderforbundet gjorde eg det klårt at Regjeringa ville gå til det steget at konflikten skal løysast ved tvungen lønsnemnd. Forhandlinger i Odelstinget nr. 14. 1978. 18. Rutebilarbeiderforbundet å avbryta streiken til spørsmålet om bruk av tvungen lønsnemnd var endeleg avgjort. Eg synest det er all grunn til å understreka at den tilråding kommunal- og miljøvernkomiteen har lagt fram, gjev full oppslutning om realiteten i lovframlegget. I lys av denne kjensgjerning ser eg liten grunn til no å gå nærare inn på dei fraksjonsmerknader om visse sider ved den økonomiske politikken som sonderingspartia og Venstre kvar for seg presenterer. Hovudspørsmålet i dag er om det vil vera rett å gje grønt lys for realiteten i det lovframlegget Regjeringa har lagt på bordet med sikte på å unngå ein stor konflikt i norsk arbeidsliv, med dei omfattande skadeverknader denne tvillaust ville få. Eg konstaterer at ein samle stortingskomité har svara ja på dette spørsmålet. Det er full støtte til realiteten i saka — og det er eg tilfreds med. Kjell Magne Bondevik: Slik situasjonen nå er, er det ingen veg utenom tvungen lønnsnemnd for å løse arbeidstvisten i forbindelse med oppgjøret mellom Landsorganisasjonen og Arbeidsgiverforeningen. Det er en beklagelig situasjon som er oppstått dels fordi kombinerte inntektsoppgjør ved dette har fått et grunnskudd, dels fordi vi nå lett får et resultat som for landet totalt sett vil være dårligere enn en forhandlingsløsning. Jeg skal komme tilbake til det. Det er etter mitt skjønn ingen tvil om at Regjeringens politikk har vært en medvirkende faktor til at det ikke ble en frivillig forhandlingsløsning. Regjeringen førte altfor lenge, helt til oppunder valget i fjor høst, en overdreven vekstlinje i den økonomiske politikk. Dette skapte forventninger ute i folket om en sterk velstandsøkning, og det påførte vårt produksjonsliv store belastninger, særlig ved den sterke kostnadsøkning. Det har åpenbart vært medvirkende til at det ble en for stor avstand mellom tilbud og krav i forhandlingene. Hadde Regjeringen lagt om sin politikk tidligere, kunne forventningene til velstandsøkning vært neddempet og næringslivets evne til å gi mer i forhandlingene vært større. Da kunne det kanskje blitt bygd en bru. Nå ble avstanden for stor, og bruddet kom. Et hovedproblem i norsk økonomi nå er den sviktende eksport. Dette har bl. a. sin bakgrunn i et for høyt kostnadsnivå i Norge i forhold til i våre viktigste konkurrentland. Det vil være uheldig dersom vi nå får et resultat som bare forsterker dette problemet. gitt løsninger som ikke ville virke så kostnadsdrivende. Nå kan vi dessverre ikke få et kombinert oppgjør i tradisjonell forstand. Men hvis Regjeringen vurderer det realistisk likevel å komme med forslag til økonomiske tiltak som kan hindre at resultatet i lønnsnemnda blir for kostnadsdrivende, så bør den vurdere dette. Jeg tenker her på tiltak som kan være med og sikre inntektsutviklingen, uten at det skjer i form av bare lønnsøkning. Det har framgått av massemedia at det særlig var lavlønnsspørsmålet og spørsmålet om en begrensning av lønnsglidningen som skapte vansker i forhandlingene mellom LO og N.A.F. Begge deler er sentrale spørsmål som det må bli mer tilfredsstillende løsninger på enn det er i dag. Jeg skal vokte meg vel for å blande meg inn i Rikslønnsnemndas arbeid, men jeg vil bare si at ordninger som sikrer lavtlønte en skikkelig utvikling og en begrensning av lønnsglidningen, er forhold som også de politiske myndigheter har ansvar for, og som vi ikke bare kan skyve over på partene i arbeidslivet eller på en rikslønnsnemnd. Jeg har inntrykk av at forslaget om tvungen lønnsnemnd ikke kom særlig overraskende på partene i forhandlingene. Tvert imot kunne enkelte uttalelser tyde på at man nærmest kalkulerte med en slik løsning. Det er uheldig dersom vi får en situasjon hvor de som sitter i ulike forhandlinger, regner med tvungen voldgift som en naturlig utgang. Derfor er jeg også betenkt over den veg Regjeringen har slått inn på når den foreslår en fullmaktsparagraf til å løse også andre oppgjør ved hjelp av tvungen voldgift. Dette kan lett virke inn på dem som sitter i forhandlinger, og svekke viljen til å nå fram til forhandlingsløsninger. I vårt demokrati er de frie forhandlinger i forbindelse med inntektsoppgjørene et viktig prinsipp. Vi må ikke stelle oss slik at dette på noen måte blir uthulet. Nå omfatter ikke fullmakten oppgjøret for jordbruket, de statsansatte og kommuneansatte. Hvis det ikke blir forhandlingsløsninger her, må Regjeringen i tilfelle komme til Stortinget med dette som egne saker. Men jeg regner også med at Regjeringen ikke uten videre legger opp til å bruke fullmakten på de oppgjør den gjelder. Vi må ikke skape det inntrykk at kravet til løsninger gjennom forhandlinger er svekket. Arbeiderpartiets fraksjon i kommunalkomiteen uttaler at den ikke kan se at den foreliggende proposisjon gir grunnlag for merknader vedrørende den generelle økonomiske situasjon. Vel, det er også en måte å si det på. prisstigningen, som i dag er over det dobbelte av den gang. Det er klart at inntektsoppgjøret er en sentral del når det gjelder løsningen av den vanskelige økonomiske situasjon vi står oppe i. Det går derfor ikke an å se dette inntektsoppgjøret og det faktum at det må løses ved tvungen voldgift, isolert fra den økonomiske situasjon. Jeg er enig med Regjeringen i at når bruddet først ble et faktum, kunne vi ikke bære den økonomiske belastning det ville være å få en omfattende arbeidskonflikt. Kristelig Folkeparti er derfor enig i at vi nå blir nødt til å løse situasjonen ved hjelp av tvungen lønnsnemnd, og vi får håpe at alle grupper i folket solidarisk vil være med og føre Norge ut av en vanskelig økonomisk situasjon. Fra Kristelig Folkepartis side har vi flere ganger pekt på nødvendigheten av å se på formene for kombinerte oppgjør. Vi har bl. a. sammen med Senterpartiet og Høyre fremmet forslag om at Regjeringen skulle sette ned en arbeidsgruppe til å vurdere disse spørsmål. Det som har skjedd denne gangen, gjør en slik revurdering desto mer nødvendig. Sjøl om ideen med kombinerte oppgjør — å få en bedre samordning av viktige sider av den økonomiske politikk — er god, har måten dette har vært praktisert på, til tider skapt problem. LOs innflytelse på den tradisjonelle lønnspolitikken har blitt mindre, men dens innflytelse på skatte- og avgiftspolitikken har sannsynligvis blitt større. Regjeringens innflytelse har økt på begge disse fronter, men Stortinget er den part som er kommet ut med svekket innflytelse, særlig med hensyn til skatteog avgiftspolitikken. Dette skyldes at vi ikke har hatt noe annet valg enn å godta det de kombinerte lønnsoppgjør har frambrakt bl.a. av endringer i skatte- og avgiftspolitikken. Slike spørsmål må nå vurderes med sikte på å gjøre ordningen bedre for framtida. Tanken om en samordning i tid av inntektsoppgjøret og behandlingen av statsbudsjettet må gjenopptas for om mulig å finne en ordning som gjør at Stortinget på en reell måte får innflytelse over de tiltak staten eventuelt kan bidra med i framtidige kombinerte oppgjør. Så til slutt: Spørsmålet om sykelønnsordningen har vært brakt inn i drøftingene omkring inntektsoppgjøret. Den måten denne saken har vært taklet på fra regjeringspartiets side, er svært uheldig. Først sier Regjeringen seg beredt til å foreslå utsettelse hvis LO og N.A.F. blir enige om dette. å trekke en klar konklusjon. Men så, deretter, går Arbeiderpartiets formann ut og nærmest låser situasjonen. Det sier seg sjøl at dette er en uheldig behandlingsform. Det vi nå må få, er klarhet i Regjeringens eget standpunkt. Sykelønnsordningen er en viktig sosial reform. Den skaper likhet mellom arbeidere og funksjonærer med hensyn til lønn under sykdom. Dette er et punkt Kristelig Folkeparti lenge har hatt på sitt program, og som vi legger stor vekt på. Dette prinsippet om likhet bør derfor også gjennomføres. Vi står sannsynligvis overfor en periode av lang varighet som vil bli økonomisk vanskelig for Norge. Derfor vil jeg anbefale Regjeringen i stedet å vurdere å endre formen på sykelønnsordningen, slik bl. a. Kristelig Folkeparti gikk inn for, ved at bedriftene bærer utgiftene den første uken istedenfor de to første ukene, slik den vedtatte ordning ble. Da vil nemlig kostnadsproblemet for vårt næringsliv reduseres, noe som vel er mye av bakgrunnen for tanken om i det hele tatt å utsette ordningen. Og da kan vi kanskje også finne en form for sykelønnsordningen som gjør at den kan gjennomføres sjøl om den økonomisk vanskelige situasjonen vi nå er inne i, blir langvarig. Thorbjørn Berntsen: Alle beklager at man ikke kom fram til et anbefalt forslag i lønnsoppgjøret, iallfall et meklingsforslag som kunne anbefales av begge partene. Derved kunne man ha fått et forslag ut til avstemning blant de 260 000 lønnstakere som dette oppgjøret gjelder. Det ville selvfølgelig ha vært mer tilfredsstillende sett i forhold til den frie forhandlingsretten, som det er pekt på her, og de fagorganisertes muligheter til å stemme over et tarifforslag. Om et slikt forslag hadde blitt nedstemt, og hva som i den forbindelse ville ha skjedd, blir det nå forholdsvis uinteressant å diskutere. Det ble altså ikke noe forslag å stemme på. Etter min mening skyldes dette først og fremst at Norsk Arbeidsgiverforening såtte seg helt på bakbeina. De visste at Regjeringen vanskelig kunne godta at 260 000 lønnstakere skulle tas ut i en storstreik i vår nåværende situasjon. LO gikk til forhandlingene med et meget nøkternt forhandlingsopplegg, med hovedvekten lagt på løsningen av visse lavlønnsspørsmål, som også foregående taler pekte på. Men her var Norsk Arbeidsgiverforening villig til å gi et tillegg på 3% øre pr. time for dem som tjener mindre enn 90 pst. av gjennomsnittslønnen for industriarbeidere — 3% øre! De fleste vil da antakelig forstå at LOs forhandlere ikke kunne anbefale noe slikt overfor sine medlemmer. myntenheter i dette landet som går så langt ned som til V-k øre. Så vidt jeg har brakt i erfaring, er det i den aktuelle situasjon ingen bred motstand mot lønnsnemnda, seiv om de fleste allikevel beklager at den blir nødvendig. De borgerlige partier forsøker, som vi har hørt allerede, i denne saken å samle seg argumenter for et spill for galleriet. Det er jo ikke første gangen Odelstinget diskuterer lønnsnemnd, heller ikke i år. Vi har gjort det opptil flere ganger. Men da har det fra de samme partier vært tyst som i graven, da har det ikke vært snakk om noen økonomisk situasjon, det har heller ikke vært noen udugelig regjering, så vidt jeg forstår — det har visst ikke vært noen ting, iallfall har ikke disse partiene gitt uttrykk for noen oppfatninger. Hr. Dørum gir i innstillingen en nyansert kritikk av Regjeringens politikk. Han bebreider da Regjeringen fordi den ikke har vist en aktiv holdning til å løse lavlønnsspørsmålet. For mitt vedkommende syns jeg nok hr. Dørum i relasjon til det jeg allerede har nevnt her, kunne ha avlagt minst tilsvarende visitt til Norsk Arbeidsgiverforening, for de har vel også et ansvar for dette lønnsoppgjøret og også løsningen av lavlønnsproblemet. Så har Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti benyttet anledningen til å fremme frenetiske angrep på Regjeringens økonomiske politikk, og her er det de kostnadsdrivende faktorene og vårt kostnadsnivå som selvfølgelig er gjennomgangstemaet. Jeg har tidligere her i Stortinget trukket fram en del av de faktorene som åpenbart har påvirket vårt eget kostnadsnivå. Det er arbeidstidsforkortelsen for nå tre år siden. Den ble enstemmig vedtatt, med alle disse partiers tilslutning. Forrige lønnsoppgjør ble til og med enstemmig vedtatt av Norsk Arbeidsgiverforening. Fem ukers ferie for arbeidstakere over 60 år ble enstemmig vedtatt. Arbeidsmiljøloven, herunder lengre svangerskapspermisjon, omsorgspermisjon og annet som jeg ikke skal gå inn på i detalj — enstemmig vedtatt, og alle de forskjellige tiltak av arbeidsmarkedspolitisk karakter som. Regjeringen har foreslått her i huset— enstemmig vedtatt. Men så kommer man etterpå, i generelle vendinger, og hevder at man har kritisert Regjeringens økonomiske politikk og gitt advarsler om at den måtte legges om. Det er ikke noen stor og imponerende politisk visdom som ligger i den slags utsagn når man har et slikt rulleblad når det gjelder de faktiske handlinger i konkrete saker som jeg har pekt på her nå. arbeidsgiveravgif ten og justering av beløpene i den skattefrie banksparing er ikke egnet til på en seriøs måte å løse de problemer og oppgåver som vi nå står overfor. Ragnar Udjus: Thorbjørn Berntsen beskyldte de borgerliges opplegg for å være et spill for galleriet, men når en hører hr. Berntsen utfolde seg fra denne talerstol, kan en jo spekulere litt på om det ikke også er andre som har galleriet i tankene — i tilfelle vi skulle ha hatt det, noe jeg forresten sterkt vil benekte. Jeg viser for øvrig til at vi i komitemerknader har en solid begrunnelse for den konklusjon vi har trukket, og som går ut på at vi er i en situasjon som gjør at vi egentlig ikke på fritt grunnlag kan vurdere hvorvidt en skal vedta lønnsnemnd eller ei. Men situasjonen er at ingen ansvarlig politiker i dette land i dag kan gå mot forslaget om tvungen lønnsnemnd og dermed kaste 260 000 mennesker ut i streik. Jeg hører med til dem som uttrykker beklagelse over at det ikke lyktes partene i arbeidslivet å komme fram til en frivillig forhandlingsløsning ved årets lønnsoppgjør — naturligvis. Jeg føler det slik at hovedårsaken til at så ikke skjedde, er usikkerhet om Regjeringens framtidige økonomiske politikk. Jeg viser i den forbindelse til fraksjonsmerknadene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Det som jeg også syns er svært skuffende, er at det er gjort så uhyre lite fra Arbeiderpartiets side for mentalt å forberede folk på at vi går vanskelige tider i møte, og at det må vises måtehold. Allerede så seint som siste høst ble det fra ledende arbeiderpartipolitikere uttalt at det ikke ville bli nødvendig å stramme inn livreima. Den slags uttalelser er ikke egnet til å motivere folk flest til å vise tilbakeholdenhet med hensyn til inntektsoppgjøret. I dag bør alle erkjenne at omkostningsnivået for store deler av industrien ligger så høyt at det, om vi skal gjenvinne vår konkurranseevne og få solgt våre produkter, for de fleste grupper i dette land ikke er rom for inntektsforbedringer. Og det bør sies rett ut — jeg tror nemlig det blir akseptert. Hvis en står overfor det å beholde sin arbeidsplass på bekostning av lønnstillegg, tror jeg valget vil være veldig enkelt for de fleste — på tross av at regjeringspartiet ikke har utvist noen imponerende innsats når det gjelder å forklare folk situasjonens alvor. La meg også legge til at det som sies om å vise måtehold, ikke bare er rettet mot lønnstakerne. Det gjelder i høyeste grad også arbeidsgiversiden. sin del av ansvaret for. Men uten å gå nærmere inn på den situasjonen vi nå befinner oss i, vil jeg si at det store flertall av det norske folk nok må belage seg på at den disponible realinntekten vil bli uforandret eller redusert. Det er den prisen som må betales for at vi har levd over evne. Det nytter nå engang ikke å løfte seg sjøl etter håret. En må helt tilbake til 1966 for å finne at hovedoppgjøret mellom Landsorganisasjonen og Norsk Arbeidsgiverforening ble avgjort av rikslønnsnemnd. Som en vil huske, var situasjonen i 1966 den at et anbefalt forslag fra partene ble forkastet ved uravstemning av LOs medlemmer, og dermed gikk tvisten til tvungen avgjørelse. Ved alle hovedoppgjør siden har partene i arbeidslivet kommet fram til løsninger gjennom frie forhandlinger. Det som er helt spesielt i dagens situasjon, er at det er første gang et såkalt kombinert oppgjør der det forutsettes at staten tar aktiv del med økonomiske virkemidler, foreslås avgjort ved tvungen lønnsnemnd. Og når inntektsoppgjøret skal fastsettes av Rikslønnsnemnda, blir det i formen ikke lenger spørsmål om et kombinert oppgjør. I realiteten vil imidlertid mye av elementene i et kombinert oppgjør være i behold ettersom de uttalelser finansministeren er kommet med, må tolkes dithen at Regjeringen i forbindelse med lønnsnemndbehandlingen kommer til å fremme konkrete forslag som vil være medvirkende faktorer for lønnsnemndas kjennelse. Det spørsmål en da kan stille, er om Stortingets handlefrihet som bevilgende myndighet vil være enda mindre nå enn i de tilfeller da kombinerte inntektsoppgjør er gjennomført ved forhandlinger mellom partene. Siden en ikke har den fulle oversikt over disse problemene, finner jeg grunn til å ta den reservasjon at man på et seinere tidspunkt eventuelt må vurdere bruk av tvungen lønnsnemnd i en tilsvarende situasjon på helt fritt grunnlag. Som jeg sa, er det klart at ingen ansvarlig politiker i dag vil kunne ta ansvaret for at 260 000 arbeidstakere blir kastet ut i streik — med tanke på de alvorlige konsekvenser det ville kunne få for hele vårt samfunn. La meg også legge til at de økonomiske problemene sjølsagt ville bli ytterligere forsterket hvis en nå fikk en så omfattende arbeidskonflikt. I § 2 i proposisjonen om lønnsnemndbehandling heter det: «Kongen kan bestemme at Rikslønnsnemnda skal behandle også andre enn de i § 1 nevnte arbeidstvister som måtte oppstå i forbindelse med revisjon av tariffavtaler som utløper før 1. juli 1978 og som går inn under arbeidstvistloven av 5. mai 1927. Denne fullmakt gjelder likevel ikke tarifftvister hvor kommuner er part.» Og la meg ellers legge til at jordbruksoppgjøret heller ikke omfattes av denne lov. Regjeringen ber her om en blankofullmakt til å sende alle eventuelle arbeidstvister som måtte oppstå for grupper som står utenom LO/ N.A.F., til lønnsnemndbehandling ved dette oppgjør uten å sende saken over til Stortinget i hvert enkelt tilfelle. Etter det jeg forstår, er det praktiske årsaker bl. a. som ligger til grunn for denne fullmaktsloven. En vil kunne spare tid på denne måten, blir det hevdet. Det vises også til 1964 da regjeringen Gerhardsen fikk en liknende fullmakt uten at andre enn Sosialistisk Venstreparti — eller Sosialistisk Folkeparti som det het den gang — gikk imot. Uten å gå inn på en nærmere sammenlikning av oppgjørene i 1964 og i 1978 vil jeg si det er helt klart at det ikke er liten forskjell på et tradisjonelt oppgjør og et kombinert oppgjør. Videre kan en også undre seg over hvordan det vil virke på forhandlingene når partene på forhand vet at Regjeringen har denne fullmakt. Jeg ser klare betenkeligheter ved å gi Regjeringen denne fullmakt, men er likevel innstilt på det på grunn av den helt spesielle økonomiske situasjon vi befinner oss i. Stein Ørnhøi: Norsk arbeiderbevegelse er brakt inn i en alvorlig situasjon. Og ansvaret ligger hos Arbeidsgiverforeningen. Men ingen burde forundre seg over at Norsk Arbeidsgiverforening opptrer som en organisasjon for og av arbeidsgivere, iallfall ikke folk som kaller seg sosialister. N.A.F.s holdning er en selvfølgelig konsekvens av at Norge er et kapitalistisk samfunn. Jeg deler derfor ikke enkeltes forundring og forargelse over den rolle Norsk Arbeidsgiverforening har spilt ved dette oppgjøret. Det som for meg har blitt hovedsaka, er hvordan man i slutten av syttiåra har skapt en situasjon som har gjort det mulig for norske arbeidsgivere å opptre som om vi befant oss i slutten av tjueåra. Her må Regjeringa ta en vesentlig del av ansvaret. Dagens forslag til tvungen lønnsnemnd er avslutningen på en lang og smertefull prosess — en prosess som bit for bit har undergravd fagbevegelsens styrke og selvstendige handlekraft. Ja, mer enn det, denne ulykksalige ideen om en kombinert oppgjørsform har undergravd et viktig demokratisk prinsipp, nemlig prinsippet om den frie forhandlingsretten. Med dagens forslag er ytterligere et prinsipp undergravd, nemlig streikeretten. og med fullmakter til Regjeringa langt utover den aktuelle konflikt. Offentlige styresmakter har prøvd å gripe inn i det som skulle være en del av en fri og demokratisk prosess her i landet. Arbeiderbevegelsen har utvidet det norske demokratiet. Arbeiderbevegelsen kjempet fram organisasjonsfrihet, fri forhandlingsrett og streikerett til å bli deler av det demokrati vi bekjenner oss til. Og så har det tragiske skjedd at en regjering utgått av Arbeiderpartiet gjennom kombioppgjør og nå gjennom tvungen voldgift har gått til angrep på de samme rettigheter. Det beste og riktigste utgangspunkt er frie forbundsvise oppgjør. Første skritt i gal retning var samordningen av oppgjørene. Så fulgte den åpne innblanding fra myndighetenes side gjennom ideen om de kombinerte oppgjør. Tilstrammingen skjedde langsomt, men systematisk. Hele tida var ledelsen i LO mer eller mindre villig til å være med på dette spillet. Til slutt sprakk så det hele, og oppgjøret endte her i stortingssalen. Ser man den veien man har gått? Ser man at en i ly av rene økonomiske hensiktsmessighetebetraktninger har kvalt en demokratisk prosess? Noen av oss har gjennom år vært intense motstandere av samordnede og kombinerte oppgjør. Vi har blitt møtt med hoderystende gammelklokskap. Kleppe og departementet visste best. Kravet til effektivitet tilsa at vi fikk kombinerte oppgjør, ble det sagt. Uansvarlige var vi som var motstandere av kombioppgjør. Dessuten forstod vi ikke hvilke økonomiske velsignelser som ville følge med denne oppgjørsformen. Særlig de lavtlønte skulle få glede av kombioppgjøret. Formelt sett ble denne oppgjørsformen bekreftet av LOs organer. Men like fullt står den realitet fast at Regjeringa har påtvunget norsk fagbevegelse denne oppgjørsformen. Hvis det er så at denne nasjonens økonomiske yppersteprester syns at den frie forhandlingsretten er brysom og kostbar, må de bare avfinne seg med at det i så fall er av de omkostninger som følger med demokratiet her i landet. Den farligste av alle tanker er tanken om at noen vet bedre enn folk flest. Og tanken blir ikke mindre gal om den er tenkt av økonomiske byråkrater. Demokrati er brysomt og upraktisk — noen ganger. Men vi overprøver det ikke. Vi bør iallfall ikke gjøre det. Kombioppgjøret skulle være Arbeiderpartiets og Kleppes glansnummer. Det var det som skulle sørge for at alt gikk bra her i Norge mens det raste sammen i resten av Europa. endelige beviset på at Kleppe og det norske finansdepartementet var verdensmestre i økonomi. Helt siden ideen om kombioppgjør ble lansert, har protestene vært sterke fra det meste av fagbevegelsen. Hele tanken var teoretisk. Den kolliderte med den politiske virkelighet. Man kan ikke avskaffe grunnkonflikten i samfunnet ved å påstå at den ikke eksisterer. Enhver forhandling er — i stort eller smått — en kamp mellom dem som eier og dem som arbeider, mellom dem som har makt og dem som ikke har makt, mellom arbeid og kapital. Dette enkle faktum oversa de som laget kombioppgjøret. De trodde at det var mulig å forhandle ett sted for at Kleppe skulle sitte et annet sted og bestemme resultatet av forhandlingene. Men resultatet ble at Selvig bare satt og ventet på Kleppe. Og så kom ikke Kleppe, og så ble det brudd. Det ble brudd bl. a. fordi ingen trodde på streik. Nå blir det tvungen lønnsnemnd. Dermed burde kombioppgjøret som tanke og idé være avgått ved døden. Regjeringa tok den frie forhandlingsretten fra fagbevegelsen ved dette oppgjøret, og den får lønnsdiktat med lavere reallønn og inngrep i den lokale forhandlingsretten tilbake. Kombioppgjøret var — ble det sagt — selve forutsetningen og grunnlaget for den økonomiske politikken til Regjeringa. Men hva nå? Skal man bytte politikk? Eller skal man bytte grunnlag? Så noen ord om de borgerliges holdning. Det blir ikke så mange, for det er de ikke verdt når det gjelder denne saka. Regjeringa har hele tida hatt full og reservasjonsløs støtte til de inngrep som er gjort overfor fagbevegelsens rettigheter. Ikke én røst er hevet i prinsipiell betenkelighet. At de nå kaster seg over Regjeringa, må ikke forlede noen i norsk fagbevegelse til å tro at noen borgerlig politiker har vært villig til å tale de fagorganisertes sak. Dagens borgerlige politiske bulder er ene og alene et forsøk på å snakke seg fra et ansvar som de deler med Regjeringa. Hvem har tjent på det som er skjedd? Jo, arbeidsgiverne og ingen andre. Og hvem har betalt? Jo, vanlige arbeidsfolk. Vi lever innenfor et økonomisk system som er ufornuftig i alle sine økonomiske konsekvenser. Derfor burde en regjering utgått fra Arbeiderpartiet finne andre fronter å angripe i den økonomiske hensiktsmessighets navn enn den frie forhandlingsretten. Det murrer i fagbevegelsen i dag. Og det er bra. De reaksjonene som er kommet, og som vil komme, er sunne og demokratiske. De har min fulle støtte enten de kommer fra Odda faglige samorganisasjon eller fra Aksjon mot kombioppgjør. Det finnes bare ett positivt og konstruktivt svar på misnøyen fra fagbevegelsen. åpent og erklært forsvar for den frie forhandlingsretten og for frie forbundsvise oppgjør. SV vil stemme mot innstillinga. Når det gjelder sykelønnsordninga, vil jeg tegne meg på nytt og komme tilbake til den. Odd Einar Dørum: Venstre har merket seg at Regjeringen i proposisjonen om rikslønnsnemnd anbefaler bruk av nemnda for å unngå storkonflikt i arbeidslivet etter at de frie forhandlinger mellom partene har bratt sammen. Vi for vår del finner det uheldig at forslaget om lønnsnemnd fremmes i en situasjon hvor Stortinget ikke har hatt anledning til fullt ut å drøfte den alvorlige økonomiske situasjonen landet er oppe i. Venstre tok under salderingsdebatten til orde for et samarbeid mellom Regjeringen og Stortinget om inntektsoppgjøret gjennom et rådgivende parlamentarisk utvalg, som skulle ha til oppgave å skape bredest mulig politisk samling om inntektsoppgjørene. Seinere har Venstre i Stortinget ved flere anledninger presset på for å få til et slikt samarbeid. Vi kunne for vår del ha ønsket at klare framlegg om et politisk samarbeid for å berge landet gjennom en vanskelig tid, ikke var blitt møtt med bare runde ord om samarbeid fra Regjeringens side, men med reelle drøftinger. Vi må konstatere at det fra Regjeringen ikke blir gitt svar på framlegg om inntektspolitiske tiltak framsatt av andre partier. Regjeringen har heller ikke drøftet med de politiske partiene om en vil svekke statsbudsjettet ved å betale en del av inntektsoppgjøret. Etter Venstres syn vil en slik politikk være å fortsette med en linje som fører norsk økonomi inn i enda større vansker. Det er grann til å understreke at Venstre tidligere har fremmet forslag om og har tatt sikte på å føre en økonomisk politikk som går ut på å skjære ned det samlede private forbruk i 1978 og gjøre underskuddet på statsbudsjettet mindre, og ikke bruke subsidier og skattelettelser for å fylle gapet mellom tilbud og krav i inntektsoppgjørene. Venstre har også fremmet forslag om å styrke arbeidskraftkrevende virksomheter. Etter vår mening er en av grunnene til at det ble så stor avstand mellom partene i arbeidslivet, at Regjeringens økonomiske politikk ikke i tide ble lagt om eller gjort rede for. Fordi Regjeringen ikke har spilt en aktiv rolle i forhold til partene, bl. a. når det gjelder en løsning av lavlønnsspørsmålene og problemet med lønnsglidning, har inntektsoppgjøret sklidd inn i en situasjon hvor en blir nødt til å godta brak av tvungen lønnsnemnd i forbindelse med oppgjøret mellom LO og N.A.F. ut fra den spesielle økonomiske situasjon landet er oppe i. Når nå Regjeringen har fremmet tillegget til langtidsprogrammet og i denne uka også vil legge fram det reviderte nasjonalbudsjettet, vil dette gi Stortinget en mulighet til i nær framtid å kunne drøfte den økonomiske situasjon som en er oppe i. Venstre vil for sin del understreke at vi ikke syns at den styring Regjeringen har hatt med dette problemet, og den vilje som er blitt vist til praktisk og konkret samarbeid med Stortinget og dets organer, har vært tilstrekkelig for å få et best mulig samarbeid mellom alle berørte parter i den situasjon som vi nå står overfor. Vi er imidlertid fortsatt villig til å drøfte reelt alle tiltak som nå i praksis kan bidra til å rette opp situasjonen, og vi håper at Regjeringen i tida som kommer, vil føre en slik politikk som også når det gjelder oppleggene for nødvendig politisk samarbeid, gjør dette mulig. Når det gjelder den økonomiske politikken generelt, vil jeg minne om at Venstre tidligere har gått inn for at vi nå må få en inntektsomfordeling i samfunnet. Vi har gitt uttrykk for at det å verne om arbeidsplassene, sikre nødvendige miljøtiltak og sikre de dårligst stilte gruppene samtidig som en motvirker strukturrasjonalisering og økt bevegelighet på arbeidsmarkedet, har sin pris i redusert reallønn for de fleste, unntatt for de dårligst stilte gruppene i vårt samfunn. Det er klart — det har vi understreket, og det vil vi gjenta — at vår forutsetning for en slik politikk var at omfordelingen skjedde på en slik måte at den rammet dem mest som hadde lettest for å bære de økonomiske byrdene. Vi har hele tida tatt sikte på at en slik omfordeling skulle komme de vanskeligst stilte gruppene til gode. Når det gjelder den generelle fullmakten som Regjeringen ber om i § 2 i den loven som vi drøfter i dag, har vi merket oss at den ikke omfatter de statsansatte, de kommuneansatte og oppgjøret for jordbruket. Venstre har også merket seg at Regjeringen uttaler: «Hvorvidt tvister i tida framover skal henvises til Rikslønnsnemnda må når det kommer til stykke bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle.» Det er ut fra denne forutsetning at vi har kunnet godta § 2 og også på grann av den spesielle økonomiske situasjon vi nå befinner oss i. Men vi vil understreke at det er vår prinsipielle oppfatning at spørsmålet om brak av tvungen lønnsnemnd bare under helt spesielle omstendigheter bør og kan avgjøres av Regjeringen når Stortinget er samlet. Så til slutt noen ord om den debatt som er reist om sykelønnsordningen. inntektsomfordelingen. Vi har sagt at vi er enig med Regjeringen når det gjelder å sikre en sosial profil, og jeg kan bare si at Venstre vil vurdere sin holdning til sykelønnsordningen ut fra disse forutsetningene. Kåre Willoch: Det har ikke vært noen tvil om at Odelstinget ville slutte seg til Regjeringens forslag om bruk av tvungen lønnsnemnd for å hindre storstreik efter sammenbruddet i forhandlingene mellom LO og N.A.F., til tross for at lønnsnemnd normalt langtfra skal være noen selvfølge. Partene bør vanligvis ha på seg det press for å bli enige som streikefaren betyr. Men i år har forhandlingene funnet sted i en atmosfære som har gitt partene grunn til å vente at lønnsnemnd ville bli resultatet. Dermed er mulighetene for enighet i frivillighet blitt undergravet. Partene har mattet ta hensyn til at innrømmelser under forhandlingene ville svekke deres utgangspunkt under senere prosedyre for lønnsnemnda. Når det så viser seg at forholdene har ført til at enighet ikke ble oppnådd, ville det ikke lenger har rimelig hensikt ikke å bruke den voldgift som partene har kunnet vente. Krav om utsettelse av lønnsnemnd og nye forhandlinger ville heller ikke tjene noen hensikt efter det som er skjedd. Landet har en mer saklig opposisjon i dag enn i 1966, da Odvar Nordli ledet Arbeiderpartiets forsøk på å få utsatt den borgerlige regjerings forslag om lønnsnemnd. Dersom man vil studere forbildene nærmere, bør man for øvrig merke seg at den eneste gangen bruk av lønnsnemnd var aktuelt i et så omfattende oppgjør i den borgerlige samarbeidsregjerings tid, hadde det dog lykkes å få til et forslag i frie forhandlinger som hovedorganisasjonenes ansvarlige ledere kunne anbefale. Grunnene til at Landsorganisasjonen den gangen ikke fikk sine medlemmer med seg, skal jeg ikke gå nærmere inn på nå. Men det ville ikke være naturlig å la denne saken passere uten forsøk på å klarlegge noen av de lærdommer den gir. Det er nemlig en alvorlig sak at partene ikke nådde frem til enighet. Hver gang man bruker lønnsnemnd, styrker man uvegerlig troen på at dette middel vil bli brukt også ved senere oppgjør. Og når partene kan vente at bradd i forhandlinger ikke betyr streik, men lønnsnemnd, svekker det begrunnelsen for å gi slike innrømmelser under forhandlingene at man kan oppnå enighet. at vedkommende part oppnår mindre i lønnsnemnda. Men hvis det blir for vanlig at en offentlig nemnd og ikke partene seiv fastsetter de avtaler partene skal leve efter, innebærer det en fare for undergraving av respekten for tariff - systemene og organisasjonsmønsteret. På lengre sikt vil det bety mer uro og ikke mindre uro i arbeidslivet. Derfor er det ikke noen übetenkelig avgjørelse vi nå må ta, og derfor bør man prøve å nøste lærdom av feilgrep som kan ha bidratt til å skape denne situasjonen. Regjeringens uklare holdning har nok medvirket til at det ikke ble noen løsning i frivillighet. Seiv om det er sagt meget om de økonomiske vanskeligheter for landet, har statsministeren og andre lenge også svekket inntrykket av alvor ved uttalelser om at vi ikke står overfor noen krise og ikke må overdrive vanskelighetene. Og regjeringspartiets sentralstyre har erklært at den ene parts krav var rimelige og ansvarlige. En slik holdning fra regjeringssiden kan ikke ha gjort det lettere å oppnå slike innrømmelser fra begge parter som kunne føre til enighet. Og når den ene av partene har tatt opp Regjeringens klare ønske om å bremse lønnsglidningen, har dette ført til en kritikk i regjeringspressen som ytterligere har undergravet mulighetene for løsning. Regjeringen og Arbeiderpartiet har ikke hatt noen heldig hand under dette lønnsoppgjøret, som er overmåte viktig for mulighetene til å unngå enda større problemer senere. Det er slett ikke uten grunn at det hevdes at Regjeringen og Arbeiderpartiet har medansvar for bruddet mellom organisasjonene. Uttalelser fra Arbeiderpartiets formann skaper imidlertid også behov for å understreke noe av det et vedtak om tvungen lønnsnemnd ikke kan bety. Hr. Steen har ifølge Arbeiderbladet uttalt at slik megl ingen i lønnsoppgjøret mellom LO og N.A.F. utviklet seg, vil det nå være uriktig å utsette gjennomføringen av den nye sykelønnsordningen. Dette uttalte han dagen efter at Regjeringen i sitt tillegg til langtidsprogrammet hadde gjort det helt klart at landet allerede lever langt over evne, og efter at Regjeringen hadde levert en meget sterk argumentasjon for å utsette nettopp denne store, men dessverre også meget kostnadskrevende reform. Det gir et urovekkende bilde av mangelen på samordning og samhold i det parti som leder landet i en vanskelig tid, at regjeringspartiets formann rykker ut offentlig mot et forsøk på å minske landets økonomiske problemer som Regjeringen samtidig sier at man må overveie. opplysninger som nå er kommet i Regjeringens melding til Stortinget, kan jeg dessverre ikke se at det finnes penger til å gjennomføre den store sykelønnsreformen fra 1. juli i år. Det vil ikke være nok å pålegge staten å betale mer av utgiftene, for staten går allerede med enorme underskudd. Pengene kan dessverre for tiden ikke skaffes uten at det i siste omgang betyr enda mer opplåning i utlandet, på toppen av en gjeldsøkning som allerede truer både sysselsettingen og landets økonomiske uavhengighet. Jeg vil gjerne understreke noen av Regjeringens egne ord: «Vi må legge om politikken nå. Vi må ikke risikere seinere å komme i en tvangssituasjon der vi må godta betydelig arbeidsløshet i Norge fordi vi blir nødt til å rette opp utenriksøkonomien gjennom en brå og dramatisk nedskjæring av innenlands etterspørsel.» Hr. Steen har som nevnt trukket inn meglingen mellom LO og N.A.F. som grunn til ikke å utsette sykelønnsordningen. Men lønnsforhandlingene har ikke frigjort midler til å gjennomføre sykelønnsordningen. Det er meget beklagelig at den økonomiske utvikling har gjort gjennomføring umulig, hvis man ikke vil bruke opp midler som er uunnværlige til andre formål hvis man vil trygge full sysselsetting. Men når det faktisk er slik, vil det være uansvarlig av Stortinget bare å la tingene gå sin gang på grunnlag av den optimisme som var, men som vi nå vet at det ikke var grunnlag for. Derimot vil det være rimelig å ta denne tunge avgjørelse så snart som mulig, slik at grunnlaget er klart når lønnsnemnda skal treffe sin avgjørelse. Man bør drøfte nærmere hvor lenge den store sykelønnsreformen bør utsettes. Det er klart at reformen bør komme så snart som mulig, seiv om man må konstatere at det ikke er mulig nå. En utvei kan være å utsette reformen inntil videre, og så komme tilbake til spørsmålet under budsjettbehandlingen til høsten. Samtidig bør Regjeringen klarlegge bedre sin holdning til de mest kostnadskrevende deler av arbeidsmiljøloven. Når man blir nødt til å bruke meget mer tid til å gjennomføre disse reformer enn opprinnelig tenkt, vil det være naturlig å slå fast sentrale standpunkter ved lovendringer i stedet for bare å satse på dispensasjoner uten tilfredsstillende parlamentarisk kontroll. Rolf Nilssen: omkring inntektsoppgjøret 1978 som det den borgerlige fraksjon i kommunalkomiteen nå forsøker å legge opp til. Jeg vil også si at jeg er en av dem som mener å ha relativt god kontakt med norsk fagbevegelse, og jeg syns nok at hr. Ørnhøis innlegg var et usaklig overspill som bør forbigås i taushet i denne forsamling. Også jeg må få minne om at i de tilfellene Stortinget tidligere har hatt oppe til diskusjon og behandling spørsmålet om tvungen lønnsnemnd, har et relativt stort flertall ført debatten på et saklig plan og uten de store lidenskaper. Det er helt klart for meg, og kanskje for mange med meg, at de store organisasjoner i arbeidslivet — og jeg vil her spesielt framheve Landsorganisasjonen i Norge — alltid har hatt som prinsipiell holdning at lønnskonflikter skulle løses i forhandlinger mellom partene. Bare i helt spesielle og ekstraordinære tilfeller har andre løsninger vært akseptert. Både de systemer og de prinsipper som er gjeldende i dag, skulle klart tilsi dette. Det er derfor sterkt å beklage at partene denne gang ikke kom fram til et ønsket resultat. For regjering og storting representerer sjølsagt bruddet et klart ansvar. Det må her vises til at Regjeringen for sin del hele tida har understreket prinsippet om partenes frie forhandlingsrett. Tradisjonelt vil sjølsagt en regjering utgått av Arbeiderpartiet alltid vike tilbake for tiltak som kan gjøre streikeretten illusorisk. Imidlertid har også Regjeringen et klart ansvar for landets økonomi, og den må derfor meget alvorlig vurdere de nasjonaløkonomiske konsekvenser av en stor og omfattende arbeidskonflikt. Det er det som nå har skjedd, og dette betyr etter min mening styring. Denne gang har man kanskje mer enn noen gang tidligere ute i opinionen — og dermed også i de berørte organisasjoners mange ledd — møtt Regjeringens opplegg med en klar forståelse. Det kan jo også tale til organisasjonenes fordel at man på bakgrunn av de helt spesielle vansker som vårt land nå er inne i, tilsynelatende denne gang har avfunnet seg med en avgjørelse som skissert i proposisjonen. Sett på denne bakgrunn bør etter min mening framfor alt ikke Stortinget bidra til å skape unødige vansker. Jeg er redd for at den borgerlige fraksjon med sine fraksjonsmerknader vil kunne skape slike vansker, og vil kunne bidra til en opphetet stemning som ingen av partene vil være tjent med, og som i høyeste grad vil kunne vanskeliggjøre det som gjenstår i årets tariffoppgjør. økonomiske situasjon som vi nå er inne i — ble vist den ansvarsfølelse som situasjonen krever. Det samme må kunne sies om Regjeringens medvirkning. Beklageligvis må det kunne slås fast at de borgerlige representanter i kommunalkomiteen med sine fraksjonsmerknader ikke har vist den samme ansvarsfølelse. Så til slutt: Sonderingspartiene sier i sine merknader at Regjeringens passivitet er en av årsakene til bruddet. Dette er etter min mening en helt uriktig framstilling, og både LO, Norsk Arbeidsgiverforening og riksmeklingsmannen har på forespørsel offentlig uttalt at det ikke var statens ansvar at partene under meklingsmannens ledelse ikke kom fram til en løsning. Det var i stor grad helt ulike prinsipielle syn på måten lavlønns- og lønnsglidningsspørsmålene skulle løses, som gjorde at partene aldri kom så nær hverandre at en statlig medvirkning var aktuell. Det var lagt fram retningslinjer for statens medvirkning, og begge parter var klar over den form denne eventuelt kunne få. Gjennom den konsultasjon som Regjeringen gjennomførte, ble opposisjonen gitt muligheter til å komme med sine synspunkter på hvilken rolle Regjeringen burde spille i løpet av forhandlingene, og hvilke statlige tiltak som burde gjennomføres fra Regjeringens side. Jeg vil understreke at dersom Høyre hadde fått flertall for sine forslag under budsjettbehandlingen høsten 1977, ville den eventuelle skattelette som staten kunne medvirke med under oppgjøret, vært tatt ut på forhand, uten at det hadde lettet forhandlingssituasjonen. Den ville eventuelt ha bidratt til sterkere forbruksvekst og større underskudd i utenriksøkonomien og forsterket lavlønns- og lønnsglidningsproblemet. Lars Korvald: Jeg beklager at partene ikke nådde fram til en omforent løsning hvor staten kom inn med sine tilbud, så vi kunne nådd fram til et kombinert oppgjør i likhet med tidligere år. Kristelig Folkeparti har helt siden 1973 arbeidet for kombinerte inntektsoppgjør. Det vi har kritisert, er at Regjeringen har fastsatt en bestemt inntektsstigning som så igjen har blitt oppfattet som en garanti. Av hensyn til å begrense inflasjonen og kostnadspresset mener jeg det er viktig at de kombinerte inntektsoppgjørene kan fortsette også i framtiden. Jeg har merket meg at Regjeringen i det reviderte langtidsprogram gir uttrykk for at den ønsker å medvirke til et slikt inntektspolitisk samarbeid i fremtiden, noe jeg sier meg tilfreds med. spørsmålstegn ved om ikke Regjeringen ved vårens inntektsoppgjør har spilt en for passiv og uklar rolle. Vel er det slik at partene har vært innforstått med at Regjeringens bidrag eventuelt først skulle komme når man nærmet seg en endelig forhandlingsløsning. Jeg ser imidlertid ikke bort fra at et sterkere engasjement fra Regjeringens side på et tidligere tidspunkt kunne ha brakt forhandlingene ut av dødvanne. Det sies i proposisjonen at avstanden mellom Landsorganisasjonen og Arbeidsgiverforeningen «var for stor og av prinsipiell art». Av avisene går det fram at striden i siste omgang spesielt gjaldt lavlønnstilleggene og spørsmålet om å begrense lønnsglidningen. Det har ofte vært gjentatt at vår store utenlandsgjeld fratar oss handlefriheten, og det er sikkert mye riktig i det. Imidlertid må ikke dette føre til at Regjeringen mister handleevnen. Vi burde for lengst hatt et samlet økonomisk opplegg fra Regjeringen tilpasset den situasjon vi befinner oss i. Her i dag har sykelønnsordningen og arbeidsmiljøloven vært brakt inn i debatten. Det er spørsmål som representanter for Regjeringen flere ganger har brakt fram i debatten uten at vi har fått et klart forslag fra. Regjeringens side som viser hvordan den vurderer disse spørsmål, og uten at Regjeringen direkte har trukket dem inn i oppgjøret for å begrense offentlige omkostninger og omkostninger på næringslivet. Det beklagelige i bruddet og i at de frie forhandlingene ikke førte fram, ligger imidlertid ikke bare i at det er brudd i rekken av kombinerte og samordnede inntektsoppgjør, men også i at det svekker det alvor og det ansvar som vår økonomiske situasjon krever. Det er en kjent sak at de problemer som knytter seg til lavlønnsspørsmålene og til å begrense lønnsglidningen, er meget kompliserte både teknisk og politisk. Det kan derfor synes noe übegrunnet når enkelte aviser antyder at det er en følge av bevisst strategi fra partene i arbeidslivet at forhandlingene førte fram til en tvungen lønnsnemnd. Det må imidlertid fastslås at når det endelige resultat foreligger om noen uker, er det egentlig ingen som står ansvarlig for resultatet av dette inntektsoppgjøret. Erfaringene fra tidligere løsninger ved tvungen lønnsnemnd viser at slike oppgjør i alminnelighet må sies nasjonaløkonomisk å være mindre gunstige enn om man når et resultat gjennom forhandlinger partene imellom. Det ligger i sakens natur o.t Rikslønnsnemnda er tvunget til å ta mer eller mindre midt på treet for å gjøre partene til lags og vanskelig kan gjennomføre en «hard linje» slik som vår nasjonaløkonomiske situasjon i dag tilsier. Jeg er enig i at vi ikke kunne ta en storkonflikt nå. Jeg tror imidlertid at dersom Regjeringen ikke makter å bringe vår økonomiske politikk inn i et bedre spor, er større konflikter neppe til å unngå i framtiden. Jeg har merket meg at Landsorganisasjonen denne gang, om enn noe motvillig, aksepterer bruk av tvungen lønnsnemnd. Jeg tar dette som et positivt tegn på at Landsorganisasjonens medlemmer også viser vilje til å akseptere det resultat som Rikslønnsnemnda kommer fram til. Jeg har ved en rekke anledninger pekt på at selve utgangspunktet for den vanskelige situasjon vi befinner oss i, er den økonomiske politikk som Regjeringen har ført de siste årene. Det er etter min oppfatning skapt en unaturlig forventning om den realøkonomiske vekst i landet, og dette gjenspeiler seg i den store avstand mellom tilbud og krav ved årets forhandlinger. En forutsetning for at vi skal få til en god løsning ved årets inntektsoppgjør, og også ved framtidige oppgjør, er imidlertid at lavlønnsproblemene tas alvorlig. Etter min oppfatning er det her og i forbindelse med lønnsglidningen at vi står overfor de alvorligste problemer, noe også forhandlingene hittil har vist. Jeg har merket meg at lønnsglidningen har vært størst for de grupper som kommer utenom LO/ N.A.F.-avtalen. Det bør også være en pekepinn for Regjeringens politikk når den skal komme med sitt bidrag i forbindelse med lønnsoppgjøret. Og et slikt bidrag må nødvendigvis komme i en eller annen form, hvis man skal kunne bedre karene for dem som har minst inntekter. Og her har da særlig de som bare har minstepensjonen å leve av, og barnefamiliene stått i sentrum i debatten. Statsminister Odvar Nordli: Det har hersket en relativt bred enighet om de former som ble valgt for gjennomføringen av vårens inntektsoppgjør. Jeg har ved denne anledning lyst til å lede oppmerksomheten hen på at de kombinerte inntektsoppgjørene, slik vi har søkt å utvikle dem, og slik vi har søkt å praktisere dem, er en meget krevende form for gjennomføring av inntektsoppgjør. Vi står nå samtidig i en krevende økonomisk situasjon. Vi bør også minne hverandre om at de kombinerte inntektsoppgjørene, slik vi har søkt å utforme dem, har bygd på og må etter mitt skjønn også i framtiden — dersom de blir valgt — bygge på reelle forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. situasjon er inntrådt, eller når meklingsmannen under en meklingssituasjon ser det samme, at Regjeringen skal gå inn med sitt bidrag til en løsning. Dette krever en apen og løpende kontakt mellom partene og Regjeringen under forhandlingene — og også under eventuelt derpå følgende mekling. En slik apen og løpende kontakt har også ved denne anledning vært etablert. Regjeringen kjente til enhver tid partenes standpunkt. Ingen av partene — heller ikke meklingsmannen — var ukjent med Regjeringens muligheter for bidrag til løsning eller med Regjeringens planer om tiltak i den økonomiske politikk av betydning for et kombinert inntektsoppgjør og for løsningen av dette. Opposisjonen i Stortinget var også orientert om Regjeringens vurdering av hovedrammene for Regjeringens eventuelle bidrag til en kombinert løsning. Ifølge partene kom bruddet i meklingen i forbindelse med forhandlingene om lavlønnstillegget og spørsmålet om en form for det som har blitt presentert som et «tak på lønnsglidningen». Særlig dette siste spørsmålet stod etter hvert fram som et prinsippspørsmål, og Regjeringen hadde under meklingen få — om noen — muligheter til å bidra til løsning av dette spørsmålet uten forståelse fra partenes side. Jeg synes det er rimelig å understreke disse forholdene overfor dem som har hevdet at det er passivitet fra Regjeringens side som har ført til bruddet. I en situasjon som den vi står overfor, i en internasjonal krise hvor massearbeidsløshet er det mest markante trekk ved det økonomiske bildet, og i en situasjon der vi har betydelige krevende oppgåver å løse for å verne om sysselsettingen og for å styrke vår egen økonomi, kan ikke Regjeringen se at den kan bære ansvaret for at landet kastes ut i en storkonflikt. Det er ikke med glede man noen gang går til et skritt av denne type. Men det er av og til nødvendig, og det er nødvendig nå. Jeg er glad for at det omkring dette hovedspørsmål er en bred enighet i Odelstinget. Om den debatten som er ført, kan jeg gjerne si at jeg gjerne skulle være med på å rekapitulere diskusjonen om inntektsoppgjørene for 12 år siden, i 1966, i en helt annen økonomisk situasjon enn den vi nå står overfor. Jeg finner iallfall for mitt vedkommende ikke noen mulighet til å kunne hevde at en slik diskusjon ville gi oss noe vesentlig i retning av å avklare de problemer vi nå står overfor. Det er blitt sagt at det er mangel på klar tale fra Regjeringens side som har skapt uklarhet, og som dermed også førte fram til brudd. Så vidt jeg skjønner, har bl. a. tilstrekkelig grad vært villig til å stå fram og snakke mer eller mindre uhemmet om en økonomisk krise. Jeg har ment det jeg har sagt om dette. Men har de som framsetter disse påstandene, noen gang forsøkt å vurdere hva en overdreven svartmaling kan ha skapt av irritasjon også i visse kretser, og hvilken innflytelse det kunne ha på hele atmosfæren omkring forhandlingene. Jeg synes at dette også bør være med. En annen ting er dette: Jeg synes at vi her beveger oss i nærheten av litt av en undervurdering av partenes egne evner til å trenge inn i situasjonen og avklare denne. Tallmaterialet for en vurdering av den økonomiske situasjon, så langt som det har vært mulig å skaffe dette til veie, har vært lagt fram for partene. Jeg vil gjerne si at jeg har ingen tro på at man enten skal kunne formane eller skremme partene til enighet i en vanskelig situasjon som denne. Den økonomiske politikk vil vi i bred sammenheng få anledning til å ta en diskusjon om på et senere tidspunkt. Jeg ser fram til denne diskusjon. Regjeringen er fullt beredt til å ta ansvaret for den økonomiske politikk som er ført, og også for det resultat denne har gitt. Jeg går selvfølgelig også ut fra at opposisjonen på sin side er klar til å ta sitt ansvar. Det har vært og er fremdeles vanskelig å kunne øyne noe klart, konkret alternativ til den politikk som har vært ført. Det har vært vanskelig og er vanskelig å finne konkrete forslag fra opposisjonens side som på noen nevneverdig måte kunne ha endret den økonomiske situasjon vi nå står overfor. Det har iallfall vært uttalt enighet om en politikk som har den fulle sysselsetting som mål. Det synes imidlertid av og til som om det er en noe vaklende vilje til stede for å være med og vedstå seg regningen for hva denne politikk koster. Så til slutt til Ørnhøi. Det var i og for seg kjente argumenter som her ble ført i marken mot bruk av tvungen lønnsnemnd. Vi har hørt dem før, og vi respekterer dem selvfølgelig for det de er verd. Det snakkes om angrep på arbeidernes tilkjempede rettigheter. Han snakker om en kvalt demokratisk prosess, om lønnsdiktat og om et ufornuftig økonomisk system. Hvorvidt jeg er enig med ham eller ikke, avhenger litt av hva han legger i dette siste. Men jeg vil gjerne spørre: lønnstakerne at vi har utviklet et av verdens høyeste lønnsnivåer? Presidenten: Hr. Presthus har bedt om ordet til replikk. Presidenten finner å kunne tillate replikkordskifte på inntil 10 minutter. Rolf Presthus: Til statsministeren vil jeg gjerne si at det ikke er svartmaling opposisjonen er kommet med — dessverre, kunne man kanskje si. I virkeligheten har det jo vært en korrekt situasjonsanalyse. Tidspunktet for innførelsen av den nye sykelønnsordningen har vært drøftet under dette oppgjøret. Fra regjeringspartiet er det kommet motstridende signaler om hvordan man ser på spørsmålet om en utsettelse av oppgjøret. Jeg skal la være å spørre statsministeren om hvilket standpunkt Regjeringen har til dette spørsmål. Men det er av interesse i dag i hvert fall å vite om statsministeren kan si noe om Regjeringen har bestemt seg i dette spørsmålet, eller om han i det minste kunne gjøre det klart at Regjeringen ikke har bestemt seg for ikke å foreslå ordningen utsatt. Statsminister Odvar Nordli: Hvorvidt man vil karakterisere Høyres situasjonsbeskrivelse som svartmaling eller ikke, kan vel kanskje i noen grad avhenge av hvilken politisk fargesans man er utstyrt med. Spørsmålet om utsettelse av sykelønnsordningen vil Regjeringen ta standpunkt til i forbindelse med det dokument som den skal legge fram for Stortinget. Forhåpentlig vil dette passere statsråd på fredag. Her vil Regjeringen tilkjennegi sitt standpunkt til spørsmålet og presentere sitt standpunkt for Stortinget, og jeg vil vente med å gi svar inntil dette dokument foreligger. Stein Ørnhøi: Når jeg refererte til et ufornuftig økonomisk system, var det det kapitalistiske system i sin alminnelighet. På det punktet var det kanskje statsministeren mente at vi var enige. Jeg må si at for meg er ikke dette noe tankekors. Den forståelse som statsministeren gav uttrykk for at han hadde, var med respekt å melde en smule fantastisk. For det han langt på vei sa, var at den stilling som den norske arbeiderklasse står i — økonomisk og sosialt — var et resultat av tvungen voldgift. Det vil jeg tro er en tanke norske arbeidere stort sett er fremmede overfor. lov å utfolde seg fritt her i landet, og at disse demokratiske prosesser ikke har blitt kvalt ved inngrep fra offentlige myndigheter. Statsminister Odvar Nordli: Jeg vil gjerne — for at det ikke skal bli misforstått — understreke at jeg mener fortsatt at streikevåpenet er en nødvendig del av den mulighet som en organisert faglig arbeiderbevegelse må rå over. Men jeg har også en klar forståelse av at ikke minst denne samme organiserte faglige arbeiderbevegelse for lengst har kommet til at dette er et meget hardt våpen, som man skal bruke med rimelig grad av forstand. Når norsk arbeiderbevegelse har nådd de målsettinger som den har nådd, når den faglige arbeiderbevegelse i Norge har nådd fram til det velstandsnivå og den alminnelige situasjon økonomisk, sosialt og kulturelt som man har, er det heller på grunn av en betydelig bredere innflytelse i det norske samfunn og på grunn av en betydelig og nyansert utbygging av det — om man vil — maktapparat arbeiderbevegelsen rår over, enn dette utelukkende å se på hvorvidt det er nødvendig å streike seg fram til økonomiske og sosiale rettigheter. Jeg må si at i visse situasjoner ville jeg se det som ikke lite av et nederlag om det skulle være nødvendig å bruke et streikevåpen for å nå det som framstår som soleklare økonomiske og sosiale rettigheter, for noen grupper i et demokratisk samfunn. Kjell Magne Bondevik: Jeg syntes det var interessant å merke seg hva statsministeren sa om sykelønnsordningen, som vel innebærer at regjeringspartiets formanns uttalelse ikke betyr at Regjeringen har inntatt det standpunkt som Arbeiderpartiets formann har inntatt. Statsministerens uttalelse kan ikke tolkes på annen måte enn at en fortsatt overveier utsettelse av sykelønnsordningen. Ellers kunne en jo ha avvist dette i dag. Jeg vil da, siden dette tydelig fortsatt er gjenstand for overveielse, be Regjeringen om også å overveie en omlegging av sykelønnsordningen slik som jeg bl. a. var inne på i mitt innlegg tidligere i dagens debatt. Så til noe annet statsministeren sa. Han rettet kritikk mot opposisjonen for at vi ikke vedstår oss prisen for full sysselsetting. I dette legger han vel da først og fremst, vil jeg tro, at prisen er et høyt kostnadsnivå i vårt næringsliv og en stor utenlandsgjeld. Dette er etter mitt skjønn å snu saken noe på hodet. sysselsetting på noe sikt. Dette innrømmes etter mitt skjønn indirekte i det reviderte langtidsprogram som Regjeringen har lagt fram, hvor en nettopp ut fra slike faktorer som dette innrømmer at arbeidet for å holde full sysselsetting i tida framover blir vanskeligere. Statsminister Odvar Nordli: Det ble rettet spørsmål til meg om Regjeringens standpunkt til sykelønnsordningen. Jeg viste til at Regjeringen ikke har tatt noe standpunkt til dette ennå, og at jeg vil vente med å svare på et spørsmål om Regjeringens standpunkt inntil dette blir presentert for Stortinget på den måten som vi har planlagt. Jeg ber om at det da ikke forsøkes å legge noe mer i dette enn at det er en opplysning om at Regjeringen her ikke formelt har tatt sitt standpunkt til denne saken. Det er selvfølgelig riktig det Bondevik sier, at en for stor utenlandsgjeld, en for sterk vekst i utenlandsgjelden og en for sterk vekst i våre kostnader på sikt også kan komme til å bli en trussel mot den fulle sysselsetting. Selvfølgelig er dette riktig. Og det er for å søke å avbalansere denne politikken både i forhold til utenlandsgjelden, i forhold til kostnadsutviklingen og i forhold til det som er den andre målsettingen, nemlig den fulle sysselsetting, at Regjeringen har funnet det nødvendig å legge fram et tillegg til sitt langtidsprogram, og at den har funnet det nødvendig å legge fram det reviderte nasjonalbudsjett, som vi tar sikte på å presentere for Stortinget. Et av mine poenger var imidlertid at ingen av de konkrete forslag som opposisjonen har fremmet i forbindelse med våre budsjetter og de økonomiske opplegg, på noen nevneverdig måte ville ha endret forholdene verken når det gjelder vår utenriksgjeld eller når det gjelder vår kostnadsstigning. Det var dette jeg forutsatte at også opposisjonen ville være innstilt på å ta konsekvensen av. Så får vi da drøfte hvordan vi skal søke å løse de oppgåvene som nå ligger f oran oss. Presidenten: Tiden for replikkordskiftet er dessverre omme, og vi må gå videre på talerlisten. Johan J. Jakobsen: Den ekstraordinære økonomiske situasjon vårt land befinner seg i, gjør at en — i større grad enn under mer normale forhold — må akseptere utradisjonelle virkemidler. Jeg tror det er viktig at det understrekes at å fatte avgjørelse om at arbeidstvisten mellom LO og N.A.F. diktert av den økonomiske situasjonen som vårt land er brakt opp i. Det er grunn til å beklage at partene ikke var i stand til å komme fram til en forhandlingsløsning. For den kombinerte oppgjørsformens framtid er resultatet alvorlig. For den frie forhandlingsretten er det et betydelig tilbakeslag at en ikke makter å nå fram til frivillige løsninger når de økonomiske vanskelighetene begynner å presse på. Det bør ikke institueres den praksis at forhandlingsløsninger bare er mulig når det økonomiske grunnlag for vekst i realdisponible inntekter er til stede, og at ansvaret for å bringe oppgjøret i havn overlates til andre når den situasjon oppstå at tæring må settes etter næring. Men når forhandlingsbruddet er et faktum, og faren for at 260 000 lønnstakere kastes ut i streik, er reell, er det vanskelig å gå imot et forslag om å bringe arbeidstvisten mellom LO og N.A.F. inn for Rikslønnsnemnda. En omfattende streik nå på übestemt tid ville bidra til å forsterke de betydelige økonomiske vanskeligheter Stortinget vil få å hanskes med i de nærmeste åra. En omfattende produksjonsstans nå ville bare ha forverret den skjeve utviklingen i vår utenriksøkonomi. I tillegg kommer de rent sosiale problemer som følger i arbeidskonfliktenes kjølvatn. Det er først og fremst den fullmakt som gis i § 2, som bør gi grunn til prinsipielle betenkeligheter. Seiv om det i denne fulmakten langt fra ligger noen oppfordring til å bruke den så snart problemer oppstår, er det innlysende at § 2 vil være en medvirkende faktor i de forhandlinger som skjer utover våren. Det er en meget vel begrunnet frykt representantane for Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet tilkjennegir i innstillingen når det uttrykkes at en slik generell fullmakt kan komme til å svekke organisasjonenes anstrengelser for å nå fram til løsninger gjennom frie forhandlinger. Forhandlingene kan komme til å vise seg å bli mer et pliktløp enn reelle forhandlinger. Det bør derfor presiseres, slik den ovennevnte fraksjonen gjør, at det bare er på grunn av den helt spesielle økonomiske situasjonen vi nå befinner oss i, at en tross alt har valgt å gi sin tilslutning til proposisjonens § 2. Arbeiderpartifraksjonen i komiteen kan ikke se at den foreliggende proposisjon gir grunnlag for merknader vedrørende den generelle økonomiske situasjonen. En kan ha en viss forståelse for at en ved denne anledning ikke ønsker å trekke den økonomiske situasjon, enn si den økonomiske politikk, inn i lønnsnemnddiskusjonen. Men det er selvsagt en nær sammenheng mellom den situasjon vi står oppe i i dag, og den økonomiske politikk som har vært ført av den sittende regjering. Presidenten: Presidenten beklager avbrytelsen. Den reglementsmessige tid er snart forbi, og presidenten foreslår at dette møte fortsetter inntil dagens kart er ferdigbehandlet. — Det anses vedtatt. Johan J. Jakobsen: Seiv om også partene må ta sin del av ansvaret for at en forhandlingsløsning ikke ble mulig, har den usikkerhet om vår økonomi som Regjeringens politikk har skapt, vært en sterkt medvirkende årsak til at Stortinget må velge en så utradisjonell løsning som å bringe et kombinert inntektsoppgjør inn for Rikslønnsnemnda. De internasjonale nedgangskonjunkturene kan ikke pålegg ges ansvaret for de særnorske problemene, som i første rekke er knyttet til en kostnadsutvikling som har brakt vårt næringsliv i konkurransemessig utakt med de land vi skal konkurrere med på eksportmarkedene. Den usikkerhet som derved skapes om avsetningsmulighetene og dermed økonomien i kommende tariffperiode, har selvsagt bare gjort forhandlingene vanskeligere. Et moment her er bl. a. usikkerhet om de skatte- og avgiftsmessige rammebetingelser næringslivet vil operere innenfor i de nærmeste åra. Situasjonen er jo faktisk den at mens vårt næringsliv mer enn noen gang har behov for dempet kostnadspress og dempet avgiftspress, forberedes nye reformer som i betydelig grad vil legge økende byrder på næringslivet og arbeidsplassene. Uklarhet om hvorvidt kostnadskrevende reformer som f. eks. den nye sykelønnsordningen blir iverksatt til fastsatt tidspunkt eller ikke, er et av de mange usikkerhetsmomenter som bidrog til at en forhandlingsløsning dessverre ikke ble en realitet, og at rikslønnsnemndbehandling framstår som den eneste ansvarlige løsning av den tvist som har oppstått. Til slutt, ettersom spørsmålet om den nye sykelønnsordningen har blitt brakt så sterkt inn i debatten, vil jeg for ordens skyld minne om at Senterpartiets sentralstyre i sin uttalelse av 31. januar i år uttalte at en i dagens situasjon må være villig til å vurdere en utsettelse av reformer som innebærer nye og store belastninger på vårt næringsliv. Sentralstyret mente at bl. a. iverksettelsen av den vedtatte sykelønnsordningen bør utsettes for å spare bedriftslivet for en tyngende kostnadsøkning. Dette er selvsagt fortsatt partiets sym Egil Bergsland: Det er en tung og alvorlig beslutning for partene og for alle i denne sal å gå til det skritt å ta i bruk tvungen lønnsnemnd. Det er bare marginale grupper som vil forsøke å score billige poenger på en slik sak. være siste utveg. Men etter at partene her har forsøkt de vanlige veger med forhandlinger og megling, har man i dette tilfelle ikke nådd fram, og da er det ingen sensasjon at Regjeringen må vurdere omfanget av konflikt, og at den må fremme forslag om lønnsnemndbehandling av slike tvister. Jeg tror også at partene i arbeidslivet, i dette tilfelle LO og N.A.F., er innstilt på og vil forstå at man ikke kan slippe til en storkonflikt i den nåværende situasjon. Jeg tror videre at medlemmene i disse organisasjonene vil forstå dette, og at det også vil bli akseptert, dersom vi greier å styre denne utviklingen ved senere oppgjør, dvs. at de som kommer etter, må ligge på linje med det oppgjør som LO og N.A.F. har fått. Jeg har den tiltro til disse forhandlingsorganisasjoner at de vil forstå dette og rette seg etter det. Når man har lest komitemerknadene og også hørt innleggene her i Odelstinget i dag fra de borgerlige partier, får man inntrykk av at det er en økonomisk debatt man legger opp til istedenfor det som skal behandles, nemlig et forslag om lønnsnemndbehandling. Jeg har ingen problemer med å forstå at Høyre og deler av Kristelig Folkeparti benytter enhver anledning til å synge klagesanger over Arbeiderpartiets og Regjeringens økonomiske politikk. Det er så naturlig at dersom det ikke hadde skjedd, ville jeg tatt opp til alvorlig vurdering om ikke Arbeiderpartiet hadde forfeilet sin økonomiske politikk. Men når resten av de borgerlige følger opp i klagesangen og blir et haleheng til Høyre, må jeg si at det er på ingen måte et statussymbol for disse partiene. Hva er det som er så galt med Arbeiderpartiets og Regjeringens politikk? Jo, det som kan sies, er at Arbeiderpartiet har medvirket til at industriarbeideren har fått økt sin kjøpekraft med 20 pst. i de fire år som vi har bak oss, og at bønder og småbrukere har fått sin kjøpekraft økt med 57 pst. i de to siste år. Videre at vi har gått ut med redningsaksjoner til bedrifter rundt omkring for å redde arbeidsplassene, og det har virket så effektivt at vi ikke har arbeidsledighet å snakke om i dette land, mens vi rundt omkring i den verden som omgir oss, har en kraftig arbeidsledighet. Det er dette som er Arbeiderpartiets feilslåtte økonomiske politikk. Jeg er ikke i tvil om at Høyre, og for så vidt de andre borgerlige partier, ville kunne makte å få et langt penere tall når det gjelder vår utenrikshandel — dette ut fra den kjensgjerning at Høyre er og vil alltid være de privilegertes parti. dermed vil handelsbalansen bedres, og spedd opp med litt arbeidsledighet skulle man ha en fin balanse i utenrikshandelen. Arbeiderpartiet har alltid sagt at arbeidsledighet er umoralsk, og det som vi har av naturressurser og andre økonomiske evner, skal fordeles på alle i dette land. Det er her skillet går mellom Arbeiderpartiets og de borgerlige partiers politikk. Petter Thomassen: Det har vært snakket om hard kritikk av Regjeringens og Arbeiderpartiets politikk fra opposisjonens side i denne debatten. Hvis kritikken har vært hard, så har den etter vår oppfatning vært fullt ut berettiget. Jeg må få lov å si til siste taler at når han uten reservasjoner forsøker å antyde at Høyre og for så vidt andre borgerlige partier vil bruke arbeidsledigheten som en salderingsfaktor i den økonomiske politikk, så vet han — i alle falle burde han vite — at dette intet har med sannheten å gjøre. La meg bare få lov å slå det fast. Når Regjeringen har gjort framlegg om bruk av tvungen lønnsnemnd og kommunal- og miljøvernkomiteens forskjellige fraksjoner på ulike premisser har sluttet seg til dette, har dette selvsagt nøye sammenheng med den vanskelige økonomiske situasjon som vårt land befinner seg i. Det lar seg neppe diskutere at når tidene er så trange som nå, er spillerommet og mulighetene for frivillige avtaler mindre enn i gode tider, dersom ikke begge parter fullt ut innser hvor vanskelig situasjonen er og tar konsekvensene av dette. Det er ikke Stortingets oppgave å fordele skyld og uskyld, men det må likevel være lov å hevde at LOs krav — hvis de skulle imøtekommes fullt ut — ville ha medført ytterligere akselerering av kostnadspresset og en fortsatt undergraving av vår konkurranseevne med de alvorlige følger dette innebærer for bl. a. sysselsettingen og utenriksbalansen. En omfattende streik i den nåværende situasjon ville ikke bare lamme store deler av samfunns- og produksjonslivet i kortere eller lengre tid, men den ville ganske sikkert påført vårt land generelle skadevirkninger for økonomi og produksjon som det ville tatt år å dempe effekten av. Dette kan ingen av partene være tjent med. Derfor er det at tvungen lønnsnemnd blir akseptert som en siste utvei til tross for de mange prinsipielle betenkeligheter som melder seg ikke minst med henblikk på senere tariffoppgjør. Jeg tror likevel det ville være galt i dag å trekke for bastante konklusjoner om hvilke følger det som nå skjer, vil få for fremtidige oppgjør. trekke på det nåværende tidspunkt, og det er at Regjeringens rolle i tilknytning til dette oppgjøret har vært lite vellykket. Regjeringens manglende klarhet i og oversikt over den økonomiske politikken har selvsagt medført betydelig usikkerhet hos begge forhandlingsparter. Partene, i likhet med så vel Stortinget som landet for øvrig, visste ikke hva de hadde å holde seg til, ikke engang i store trekk. At deres tvil var berettiget, bekrefter de signaler som er kommet fra Regjeringen de seneste dager gjennom den omkalfatring som det nå legges opp til i langtidsprogrammet. Regjeringen og Arbeiderpartiet bør altså føle et betydelig ansvar for at arbeidslivets parter ble satt i en så vanskelig situasjon at de ikke kom til enighet. Når tvungen lønnsnemnd er en dårlig løsning, har dette bl. a. sammenheng med at de prinsipielle og praktiske tvister gjennom Rikslønnsnemndas avgjørelse som oftest blir uløste. Denne gang kan det være riktig å peke spesielt på lønnsglidningsspørsmålet i en slik sammenheng. Når Rikslønnsnemnda har fattet sin avgjørelse, er således på langt nær alle problemene løst. Det er derfor en selvfølge at det endelige sluttresultat for årets tariffoppgjør først vil kunne ses fullt ut når alle premisser for den fortsatte økonomiske politikk er fremlagt og tiltakene iverksatt. Mindretallet i komiteen — Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet — har prinsipielle betenkeligheter med å gå med på at Regjeringen skal gis fullmakt til å bringe også andre arbeidstvister enn den aktuelle inn for Rikslønnsnemnda hvis enighet ikke oppnås. En slik fullmakt kan i betydelig grad bidra til at partene i hele sitt forhandlingsopplegg faktisk satser på tvungen lønnsnemnd når de formulerer sine krav, fordi man kanskje har fått den oppfatning at Rikslønnsnemnda som oftest tar midt på treet. Dette er selvsagt meget uheldig, og kan bidra til at arbeidslivets organisasjoner ikke kommer til å spille den reile som de er ment å gjøre. Jeg finner grunn til å understreke de faremomenter som her ligger for fremtidige tariffoppgjør. Når komiteens mindretall likevel går med på at det i dette tilfelle gis en fullmakt, har det meget nøye sammenheng med den vanskelige økonomiske situasjon som landet befinner seg i, og de skadevirkninger som arbeidsstans vil påføre oss. Trygve Bratteli: Den viktigste politiske realitet i forbindelse med den foreliggende sak er selvsagt at det her i Odelstinget er enighet — bortsett fra SV — om å vedta forslaget om tvungen lønnsnemnd. og ventet at dette fundamentale faktum også i høy grad kom til å prege den debatten som føres her. Men vi har jo merket at en synes å søke etter utløp for en del diskusjoner som nok vil komme i sin tid, men som vel alt i alt ikke har så mye å gjøre med det forslag som foreligger her i dag. I all alminnelighet kan en rolig si at veiene denne gang ble lagt helt åpne for kontakt mellom Regjeringen og Stortingets grupper fra et tidlig tidspunkt under utviklingen i årets inntektsoppgjør. En har brukt de kanaler det der ble enighet om, både møter med gruppelederne og fremfor alt kontaktor med finanskomiteen, etappe for etappe under denne utvikling. Det har vært den rikeste anledning for en hvilken som helst gruppe her i huset til å gi gode råd om de hadde noen, ora å føre dette arbeid på en annen måte enn det som ble gjort. Jeg må si med mitt kjennskap til det som kalles for arbeidslivets parter, deres tillitsmenn og deres talsmenn, at det er med noen undring en hører de fromme formaninger til sindighet og forstand som enkelte kommer med fra denne talerstol med adresse til disse representanter. Er det noe som preger disse erfarne mennesker fra forhandlingene om overenskomster, så er det i sannhet sindighet og forstandig behandling av sakene. Der har vi intet å lære dem, etter min oppfatning. Heller ikke tror jeg det er riktig å si at det denne gang lå sånn an at det så å si i starten var klart at det ikke kunne bli noe resultat ved forhandlingene. Etter de kontakter jeg for min del hadde med en del av de mennesker det her dreier seg om, tror jeg at forventningene om at forhandlingene skulle føre til et resultat mellom LO og Arbeidsgiverforeningen, var til stede helt fram til mot slutten — det som vi i dag vet var mot slutten — av disse forhandlingene, da det av forskjellige grunner sprakk. Jeg tror heller ikke det er riktig å si at de stod så enormt langt fra hverandre mot hva det er vanlig i forhandlinger av denne karakter. Det som kom til å prege dem — og da særlig selvfølgelig låste seg fast helt mot slutten — var at det hele frøs fast så å si. Det manglet litt bevegelse omkring disse ting slik at det kunne føre fram til et omforenet resultat. Jeg mener selvfølgelig også at det hadde vært en stor fordel av mange grunner om den del av oppgjøret som lå i forhandlingene mellom LO og Arbeidsgiverforeningen, hadde ført fram. Det er det da ikke noe å gjøre med. Og når partene seiv ikke så noen mulighet sammen med riksmeglingsmannen til å komme videre, foreligger det ikke noen annen utvei enn den som nå er foreslått. (Bratteli) Når det så gjelder hva folk forstår og ikke forstår ute i landet, er det et ord som sier at som en roper i skogen, får en svar. Det er vel kanskje slik også når en reiser rundt i landet. Jeg har reist mye rundt i landet i det senere og møtt mennesker, og de forstår veldig mye. Jeg møter ikke den store uforstand om landets situasjon eller de himmelropende forventninger om hva det er mulig å gjøre akkurat nå f. eks. på lønns- og inntektsfronten, som enkelte her synes å ha fornemmet når de kommer ut. Og som de da i sterke ord delvis bebreider at Regjeringen ikke har sørget for med sin informasjon å bibringe folk en klar oppfatning av hva det er vi står overfor. Jeg tror at seiv med den i og for seg uønskede utvei som nå ligger i å vedta en ordning med en lønnsnemnd, vil dette i de store grupper av mennesker dette gjelder, komme til å bli forstått og akseptert. Men noen skal jo bebreides. Det gjelder da Regjeringen. Andre skal også bebreides, for det hører med til tonen ved enhver slik debatt, når det blir en debatt av denne karakter, spesielt fra Høyre, men også delvis fra deres følge. Det ble jo sagt nesten i en klassisk form av hr. Thomassen at han så det ikke som noen oppgave å fordele skyld og uskyld, hvoretter han gikk over til å fordele skyld til LO for den situasjon som var oppstått. Det er også velkjente toner under en saks utvikling som den det her dreier seg om. Jeg tror heller ikke en skal trekke altfor langtidige konklusjoner om former og muligheter i framtidige behandlinger av lønns- og inntektsoppgjør i den situasjon vi står i nettopp nå. Disse ting får en ta konkret som de i den gitte situasjon foreligger. Og i den gitte situasjon er det her bare én forstandig utvei, og det er å la de nå utløste spørsmål mellom LO og Arbeidsgiverforeningen gå til lønnsnemnd. Thor Knudsen: Forslaget om å bruke tvungen lønnsnevnd i tariffoppgjøret er efter min mening et nytt skremmende eksempel på den mangel på politisk handlekraft som preger Regjeringen. Efter hvert som resultatene av den feilslåtte økonomiske politikk melder seg, vil stadig flere måtte se alvoret i situasjonen. Et kombinert oppgjør innebærer statlig medvirkning i det konkrete økonomiske oppgjør. Men i stedet for en aktiv deltagelse har Regjeringen sittet på gjerdet så lenge at den har skapt uklarhet hos hovedpartene. Det er i enhver henseende illustrerende for den mangel på besluttsomhet som er et særkjenne for den nåværende regjering. verdiskapende yrkesliv som vi alle er så avhengige av. Ingen kan lenger være i tvil om at vi er kommet inn i en ond sirkel. En sterkt svekket økonomi fører i seg seiv til usikkerhet om valg av virkemidler. Slik vil det være for enhver regjering. Men særlig ille ute er vi i vårt land idag, fordi serien av fundamentale feilgrep i Finansdepartementet har skapt serier av prestisjemessige problemer i tillegg til de reelle økonomiske. Et sprikende adferdsmønster innad i regjeringspartiet — erkjent, proklamert og demonstrert av partiformannen Reiulf Steen seiv — underbygger inntrykket av politisk tafatthet i en tid som mer enn noensinne kaller på konstruktivt og ansvarlig lederskap. Når medlemmer i kommunal og miljøvernkomiteen i den foreliggende innstilling hevder at de ikke kan se at den foreliggende proposisjon om bruk av tvungen lønnsnevnd gir grunnlag for bemerkninger om den generelle økonomiske situasjon, er det for så vidt også urovekkende. I beste fall kan det bety at regjeringspartiets medlemmer av komiteen ikke er klar over sammenhengen mellom bruk av tvungen lønnsnevnd og den ytterst vanskelige økonomiske situasjon. I verste fall er fraksjonen fullstendig klar over denne sammenheng, men ønsker ikke å debattere den. Det er betryggende at medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet i fellesskap gjør oppmerksom på at nettopp den vanskelige økonomiske situasjon Norge befinner seg i, har vært en av hovedårsakene til problemene i tariffoppgjøret. Bruk av tvungen lønnsnevnd bør ikke bli et politisk bekvemmelighetsmiddel. Å bruke lovverket i en sak av denne karakter er og blir et alvorlig inngrep i den frie forhandlingsrett. Bruk av tvungen lønnsnevnd er ikke bare en nødløsning i denne sammenheng. Tvangsmidlet vil også ofte gi dårligere resultater for landet som helhet enn en f orhandlingsløsning. I et samfunn som vårt er det beklagelig at partene i arbeidslivet ikke har kunnet nå frem til en løsning i tariffoppgjøret gjennom frie forhandlinger. Når så en slik situasjon inntreffer, plikter vi alle efter evne å forsøke å finne frem til årsaken til sammenbruddet. At Arbeiderpartiets medlemmer av komiteen søker efter unnskyldninger for å unngå en årsakssammenheng, er forklarlig ut fra partipolitisk bekvemmelighet, men også bare ut fra det. Presidenten: De talere som heretter få ordet, har en taletid på inntil 3 minutter. Forhandlinger i Odelstinget nr. 15. 1978. 18. Stein Ørnhøi: Noen ganger kan det være litt vanskelig å få øye på Høyres og hr. Willochs politiske logikk. De har gjennom uker — anført av hr. Presthus, Høyres støysender nr. 1 — kjørt en enorm kampanje mot forslaget om rentetak. Man har vært moralsk forarget ved tanken på at her skulle kanskje Regjeringa begå løftebrudd fra valgkampen. Nå har hr. Willoch og Høyre seiv stilt seg i spissen for å få utsatt sykelønnsordninga. Det er vel så at det ikke er noe løfte det, det er jo bare en lov. Jeg er uenig i den fortolkning av valgløfter — den vekt som skal legges på valgløfter — som finansministeren gav uttrykk for for en tid siden. Men det må jo ikke bli slik her i landet at Høyre og andre legger mer vekt på valgløfter enn på norsk lov. Så var det sykelønnsordninga. I fjor Sommer vedtok Stortinget enstemmig denne ordninga. Etter valget har de fleste partier vært mer eller mindre innstilt på å utsette gjennomføringen av sykelønnsordninga. Og Regjeringa har nærmest gått i spissen for å finne fram til mater som kunne gjøre en utsettelse mulig uten at selve utsettelsen ble en for stor politisk belastning. Opplegget ble altså å pakke det hele inn i kombioppgjøret. Denne dekkoperasjonen er blitt avslørt. Ved kombioppgjørets sammenbrudd er den også blitt umuliggjort. Så det kom da noe ut av sammenbruddet. Reaksjonene fra fagbevegelsen har vært sterke på forsøket på å utsette den nye sykelønnsordninga. Reaksjonene har vært preget av en rettferdig harme, og den er forståelig. Endelig var turen kommet til den del av befolkningen som stort sett har de dårligste jobbene, de dårligste ansettelsesvilkår og ofte også de dårligste lønningene. Som vanlig var det da de som hadde minst, som kom sist. Og så skulle Regjeringa, mer eller mindre aktivt støttet av de borgerlige partiene, foreslå at en skulle utsette gjennomføringa av dette tiltaket. Det er ikke den del av befolkningen som har hatt full sykelønn gjennom mange år og som også har de gode jobbene og god betaling, som skal være uten fullverdig sykelønnsordning. Nei, en skal igjen angripe dem som har minst. Jeg synes det er en skam at denne ideen overhodet har vært reist. Fortsatt venter vi på at Regjeringa skal si klart fra hvorvidt den har tenkt å utsette ordninga eller ikke. Vi skal få vente til fredag, fikk vi vite. Hva Steen mener og hva Halvorsen mener, det vet vi. Nå er det jo blitt slik her i landet at formannen i Det norske Arbeiderparti og Regjeringa utgått fra Det norske Arbeiderparti ikke nødvendigvis mener det samme. Så vi venter i spenning. utsettelse har vært sterke og mange, som nevnt. Uten kampen og reaksjonene i fagbevegelsen ville ordninga helt sikkert blitt utsatt. Aktiviteten i fagbevegelsen vil gjøre det politisk umulig for Arbeiderpartiet og Regjeringa å foreslå en utsettelse, håper jeg. Dessuten må nå en utsettelse fremmes i full åpenhet som et eget forslag. Reaksjonene fra fagbevegelsen gjør det umulig, tror jeg, og det er bra. Det vil i så fall være en liten seier. Kåre Willoch: Hr. Ørnhøis innlegg tvinger meg til å understreke noe som i og for seg burde være klart nok: Det er ingen som har tatt til orde for ikke å gjennomføre sykelønnsordningen. Spørsmålet er om man skal utsette gjennomføringen av ordningen inntil det finnes midler til å gjennomføre den uten at ressursene reelt sett må hentes ved ytterligere økt opplåning i utlandet, i en situasjon hvor utenlandsgjelden allerede vokser altfor fort. Enhver sammenligning med spørsmål om å gjennomføre helt ny lovgivning på andre områder, som f. eks. spørsmålet om å begrense retten til å trekke fra renter ved skatteligningen, er således villedende. Spørsmålet om man skal legge mest vekt på norsk lov eller på valgløfter, er en kunstig problemstilling. Vi mener at man så langt mulighetene rekker — og de burde rekke langt nok i begge disse tilfeller — bør legge vekt på begge deler. Men at man må regulere tempoet i reformer efter de faktiske økonomiske forhold, er ikke noe nytt. Med det samme jeg har ordet, vil jeg nevne at jeg merket meg at statsministeren brukte uttrykket at Regjeringen ikke «formelt» har bestemt seg når det gjelder spørsmålet om utsettelse av sykelønnsordningen. Jeg tillater meg å gå ut fra at dette var noe nær en forsnakkelse. Det at en ikke formelt har bestemt seg, vet vi jo alle. En formell bestemmelse foregår jo hos Kongen i statsråd. Når hr. Nordli fant grunn til å nevne dette, var det vel fordi Regjeringen ikke reelt har bestemt seg, håper jeg. Presidenten: Stein Ørnhøi har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad. Stein Ørnhøi: Ja, jeg vil bare konstatere at det sett fra Willochs side er omkostningene som bestemmer i hvilken grad løfter skal holdes eller ikke. For min del vil jeg si at den økonomiske situasjon landet befinner seg i, tilsier at vi øyeblikkelig får innført et rentetak, uansett hva politikere måtte ha sagt i valgkampen for et år siden. Kjell Magne Bondevik: statsministeren i en replikk tidligere at Regjeringen «formelt» ikke har tatt standpunkt til spørsmålet om utsettelse av sykelønnsordningen. Jeg regner også med at dette er en forsnakkelse, for ellers kunne en jo tro at Regjeringen reelt hadde tatt standpunkt. Om så var tilfellet, ville det være ganske formalistisk ikke å ville si noe om dette standpunkt før det reviderte nasjonalbudsjett legges fram, for så formell er nemlig ikke Regjeringen alltid ellers. Det hender ganske ofte at både statsminister og statsråder i tale her i Stortinget og utenfor gir til kjenne klare standpunkter fra Regjeringen seiv om stortingsproposisjoner og stortingsmeldinger som kommer inn på disse sakene, ikke har passert statsråd. Jeg velger derfor å tolke statsministerens utsagn slik at spørsmålet om utsettelse av sykelønnsordningen også reelt fortsatt er under vurdering i Regjeringen. Når jeg i den forbindelse tidligere i dag har bedt Regjeringen om å vurdere en omlegging av sykelønnsordningen slik som bl. a. Kristelig Folkeparti gikk inn for da loven i sin tid ble vedtatt, er det for om mulig å gjennomføre det viktige prinsipp om likestilling mellom arbeider og funksjonær når det gjelder lønn under sykdom, seiv om den økonomiske krise hos oss skulle bli langvarig. Presidenten: Flere har ikke forlangt ordet, og debatten er avsluttet. Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til lov om lønnsnemndbehandling av arbeidstvister i samband med tariffoppgjørene våren 1978. §1. Tvistene mellom Norsk Arbeidsgiverforening og tilsluttede organisasjoner og enkeltbedrifter på den ene siden og Landsorganisasjonen i Norge og tilsluttede forbund på den andre siden i samband med tariff revis jonene pr. 31. mars 1978, skal avgjøres av Rikslønnsnemnda. Det er forbudt å iverksette eller opprettholde arbeidsstans eller blokade til løsning av tvisten. Reglene i lov av 19. desember 1952 om lønnsnemnd i arbeidstvister får tilsvarende anvendelse. §2. 1. juli 1978 og som går inn under arbeidstvistloven av 5. mai 1927. Denne fullmakt gjelder likevel ikke tarifftvister hvor kommuner er part. Det som er fastsatt i § 1 annet og tredje ledd gjelder også for tvister som etter denne paragraf blir henvist til Rikslønnsnemnda. §3. Denne lov trer ikraft straks. Votering: Komiteens innstilling bifaltes mot 1 stemme. Presidenten: Det voteres så over lovens overskrift og loven i sin helhet. Votering: Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes mot 1 stemme. Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget. Referat: 1. (111) Lagtingets presidentskap melder at Lagtinget har antatt Odelstingets vedtak til 1. lov om samordnet næringsmiddelkontroll, 2. lov om endringer i lov 9. juni 1961 nr. 1 om skytevåpen og ammunisjon m. v., 3. lov om endringer i rettergangslovgivningen (endringer i advokatlovgivningen m. m.), og 4. lov om endring i lov av 17. april 1970 nr. 41 om retten til oppf innelser som er gjort av arbeidstakere — og at lowedtakene er sendt Kongen. Enst.: Vedlegges protokollen. 2. (112) Kgl. prp. om lov om endringer i lov av 28. juni 1957 nr. 12 om pensjonstrygd for fiskere, lov av 3. desember 1951 nr. 2 om pensjonstrygd for skogsarbeidere, lov av 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn og lov av 26. juni 1953 nr. 11 om pensjonsordning for apoteketaten (Ot.prp. nr. 51). Enst.: Sendes sosialkomiteen. 3. (113) Kgl. prp. om lov om endringer i lov 17. desember 1920 nr. 1 om stortingsvalg og lov av 10. juli 1925 nr. 6 om kommunestyrevalg og fylkestingsvalg m. v. (Ot.prp. nr. 55). Enst.: Sendes utenriks- og konstitusjonskomiteen. President: Asbjørn Ha ugstvedt. Dagsorden (nr. 19): 1. Innstilling fra sjøfarts- og fiskerikomiteen om lov om endring i lov av 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med Skibes Sjødyktighed m. v. og i lov av 19. juni 1964 nr. 20 om måling av fartøyer. (Innst. O. nr. 30, jfr. Ot. prp. nr. 34). 2. Innstilling fra landbrukskomiteen om lov om reindrift. (Innst. O. nr. 37, jfr. Ot. prp. nr. 24). 3. Referat. Statsråd Oskar Øksnes overbrakte 2 kgl. proposisjoner (se under Referat). Sa k nr. 1. Innstilling fra sjøfarts- og fiskerikomiteen om lov om endring i lov av 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med Skibes Sjødyktighed m. v. og i lov av 19. juni 1961f nr. 20 om måling av fartøyer. (Innst. O. nr. 30, jfr. Ot. prp. nr. 34). Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre slikt vedtak til 1 o v om endring i lov 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med Skibes Sjødyktighed m. v. og i lov 19. juni 1964 nr. 20 om måling av fartøyer. I. I lov 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med Skibes Sjødygtighed m. v. skal § 11 lyde: Straks kontrakt om bygging av skip er inngått skal dette meldes til vedkommende skipskontrollstasjon (tilsynet), eller til Sjøfartsdirektoratet dersom skipet bygges i utlandet. Meldeplikten påhviler byggmesteren (verkstedet) ved bygging her i landet, og ellers rederen (bestilleren). Mulig endring i kontraktsforholdet eller i skipets utforming skal straks sendes de i første ledd nevnie instanser. IL I lov 19. juni 1964 nr. 20 om måling av fartøyer skal § 7 lyde: Kongen kan bestemme at det skal betales gebyr til statskassen for måling og utstedelse av målebrev. Gebyret betales — etter Kongens nærmere bestemmelse — av fartøyets eier eller den som har begjært forretningen. Gebyret kan fastsettes som årsgebyr. Gebyr fastsatt med heimel i leddet her kan om nødvendig inndrives ved utpanting. Foregår målingen i utlandet, eller blir den ellers i henhold til begjæring utført under slike forhold at særlige kostnader påløper, kan merkostnadene kreves dekket av den ansvarlige etter regler som Kongen gir. 111. Denne lov trer i kraft straks. Votering : Komiteens innstilling bifaltes enstemmig. Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget. Sak nr. 2. Innstilling fra landbrukskomiteen om lov om reindrift. (Innst. O. nr. 37, jfr. Ot. prp. nr. 24). Asbjørn Sjøthun (ordfører for saken): La meg først få lov til å gjøre oppmerksom på en feil som har sneket seg inn i innstillingen. På side 14 i Innst. O. nr. 37 for 1977-78 er under § 14 mindretallets forslag til denne paragraf inntatt. Flertallets forslag, som er det forslaget som skulle stått her, er delt om på representantenes plasser. Jeg ber om at denne feil blir rettet opp, og jeg legger forslaget på presidentens bord. Departementet la i Ot.prp. nr. 9 for 1976—77 fram forslag til ny lov om reindrift. Den forrige landbrukskomite fremmet saken for Odelstinget i Innst. 0. nr. 98 for 1976-77. Odelstinget besluttet den 31. mai 1977 at innstillingen ikke skulle tas under behandling av det daværende ting. Følgende forslag ble vedtatt oversendt Regjeringen uten realitetsbehandling: «Regjeringa vert oppmoda til å syta for at proposisjon om lov om reindrift vert omsett til samisk i god tid før saka på ny kjem føre i Stortinget.» Departementet har i sin nye proposisjon, Ot.prp. nr. 24 for 1977—78 om lov om reindrift, kommentert bl. a. dette forslag. Jeg viser til det som her er sagt, og vil senere i mitt innlegg komme litt tilbake til dette. Den nye proposisjon er overensstemmende med det lovforslag som ble fremmet i fjor. En finner også alle sakens realiteter i Ot.prp. nr. 9 for 1976—77, og i den utstrekning det er nødvendig for meg å vise til proposisjonen, dreier det seg om Ot.prp. nr. 9 for 1976—77. Den någjeldende reindriftslov er fra 12. mai 1933. vegbygging og annen utvikling på samferdselssektoren har ført med seg problemer for reindriften. Likeså har økt ferdsel og fritidsaktiviteter i f jerntliggende og tidligere nærmest utilgjengelige utmarks- og fjellområder betydd en betydelig slitasje på det naturgrunnlag som reindriften er basert på. Samtidig med dette har så reindriften utviklet seg i et atskillig langsommere tempo. I 1960 ble det ved kgl. resolusjon av 29. april nedsatt en komite med oppdrag bl. a. å gjennomgå og drøfte den gjeldende lovgivning for reinddriften. Denne komites innstilling ble avgitt i 1966 og har på vanlig måte vært ute til høring hos en rekke instanser. Bare for å nevne noen av de instanser som har avgitt uttalelser, tar jeg med Norges Reindriftssamers Landsforening, statskonsulenten i reindrift, lappefogder, jordstyrer, fylkeslandbruksstyrer og fylkesmenn. Direktoratet for statens skoger og Norsk Sameråd. Senere er det så kommet til en utredning avgitt i november 1974 av et utvalg som ble oppnevnt ved kgl. resolusjon av 4. juli 1969 med oppdrag å utrede forskjellige spørsmål vedrørende reindriftens administrasjon, fagopplæring, veiledningstjeneste og forskning. Meg bekjent har det ikke vært reist innvendinger mot at dette forberedende dokument, som er kommentert av de instanser jeg her har nevnt, er skrevet på norsk. Den foreliggende proposisjon er utarbeidet med bl. a. dette som bakgrunn, og er i første rekke Odelstingets dokument. At loven slik den blir vedtatt, vil bli oversatt til samisk, er blitt bekreftet, men å oversette et ikke vedtatt lovforslag har etter det jeg skjønner, liten hensikt. I det foreliggende tilfelle har da også komiteen, for øvrig i forståelse med departementet, foretatt noen endringer som bare bekrefter at det å oversette et lovforslag før det er vedtatt, ikke har noe for seg. Skulle en oversettelse ha noen mening, måtte det være høringsdokumentene som ble oversatt, men det har det som nevnt ikke vært ytret ønske om. For øvrig er det verdt å merke seg at det av de uttalelser som ble avgitt til Reindriftslovkomiteens innstilling, kom tydelig fram at den manglet en formålsparagraf. Heller ikke någjeldende lov har noen formålsparagraf, mens man i flere nyere lover uttrykkelig har uttalt de formål loven først og fremst skal tjene, i en særskilt paragraf. Således har både jordloven og konsesjonsloven sine formålsparagrafer. Komiteen har under den siste behandling av loven hatt direkte kontakt med reindriftsutøvere og deres tillitsmenn på et bredt anlagt møte i Kautokeino i vinter. anledning til å legge fram sitt syn for komiteen, her i huset. Så vidt jeg kan forstå, er komiteen under sitt arbeid med innstillingen blitt gjort kjent med de synspunkter på det framlagte lovutkast som er av betydning. Det er lov om reindrift det dreier seg om, men en må ikke glemme at loven ved sine konsekvenser griper langt inn i andre næringsgruppers virksomhet, ikke bare i grunneierinteresser innenfor jord- og skogbruk, men også i virksomheten til den fastboende samiske befolkning som ikke er reindriftsutøvere. Derfor har jeg hatt vanskelig for å forstå dem som har hevdet at reindriftsloven skulle ha innebygd elementer som gav reindriftsutøverne som en minoritet av samene særretter, bl. a. når det gjelder vidder og vann, som den øvrige samiske befolkning ikke skulle ha. Jeg tror det er både riktig og viktig i denne debatt å si at det er nettopp synet på selve rettighetsforholdene som har vært den bakenforliggende årsak til at lovforslaget har vakt så stor interesse som tilfellet har vært. Utformingen av selve paragrafene har vært betydningsfull nok, men har kommet noe i skyggen av det å få slått fast at retten til vidder og vann ene og alene hører reindriftsnæringen til. Komiteen har for sin del behandlet lovforslaget som en næringslov og har når det gjelder rettsgrunnlaget, pekt på at det stadig arbeides med å vinne fram til større kjennskap og klarhet på dette felt, at forholdet er tatt opp av Nordisk Råd ved rek. nr. 24/1974, og at landbrukskomiteen ved behandlingen av Ot. prp. nr. 68 for 1975—76 om statens umatrikulerte grunn i Finnmark fylke i Innst. O. nr. 33 for 1976—77 også viste til at saken var tatt opp av denne instans. Komiteen har ved denne lovs behandling ikke tatt standpunkt til rettsgrunnlaget for reindriftens rettigheter. Komiteen har imidlertid sett det som viktig at loven utformes slik at reinbeiteressursene blir utnyttet på en samfunnsgagnlig måte som gir trygge økonomiske og sosiale kår for dem som har reindrift som yrke, og slik at reindriften kan bevares som en viktig faktor i samisk kultur. Både under behandlingen av Ot.prp. nr. 9 for 1976-77 og Ot.prp. nr. 24 for 1977-78 har komiteen fått oversendt flere brev fra aksjonen Redd Hunden (Schaco's Venner), som ønsker å styrke hundens rettslige stilling i forhold til næringslovgivningen. Organisasjonen anmoder bl. a. om at de synspunkter som er framført, og som er tiltrådt og underskrevet av ca. 43 000 personer, blir undergitt en seriøs vurdering ved behandlingen av denne lov. på, men vil la dette utstå inntil departementet eventuelt har vurdert spørsmålet. Disse underskrifter og øvrige henvendelser komiteen har mottatt under behandlingen, legger jeg herved på presidentens bord. I § 1, som er formålsparagrafen, er det opplistet fire forhold som under hensyntagen til innledningen har betydning for hele loven, og som er nærrnere utdypet i de øvrige paragrafer. Det er: 1. fastlegge rammer for reindriftsnæringens rettigheter og plikter, 2. regulere forholdet til andre næringer og interesseområder, 3. regulere det innbyrdes forhold mellom yrkesutøverne i reindriften, 4. skape grunnlag for en hensiktsmessig organisasjon og administrasjon. Komiteen har vært enig i dette, men har i innledningen til formålsparagrafen f øyd til ordene «og sikrer rettighetene» — i slutten av fjerde linje. Paragrafen sier på en klar måte hvilke formål det foreliggende lovforslag har. Når det gjelder hvem som skal drive reindrift i framtiden, er det sagt at bare norske borgere som er av samisk ætt, har rett til å utøve reindrift i reinbeiteområde, men likevel så at den som seiv ved lovens ikrafttredelse ikke har reindrift som hovednæring i reinbeitedistrikt i samsvar med någjeldende lov, ikke har rett til å begynne med reindrift for egen regning med mindre noen av foreldrene eller besteforeldrene har hatt reindrift som hovednæring. Loven åpner ellers adgang for Kongen til å dispensere fra vilkårene for å utøve reindrift. Komiteen har gått ut fra at denne dispensasjonsadgang i alminnelighet ville komme til anvendelse ved opphør av ekteskap der den ene av ektefellene har vært aktivt med i utøvelsen av reindrift, men ellers ikke fyller kravene etter paragrafens første ledd. Vilkårene for å utøve reindrift utenfor reinbeiteområde er knyttet til tillatelse fra Kongen, og da selvfølgelig ledsaget av samtykke fra rettighetshaver eller grunneier. For villreinområder bør slikt samtykke ikke gis. Man får også her grenseoverganger mellom villreinområder og andre områder hvor det lett kan oppstå konflikter. Komiteen har med hensyn til slike forhold gått noe lenger enn departementet og gjort en tilføyelse til § 5, slik det går fram av innstillingen, og sagt at «En bør også være varsom med å gi tillatelse for områder som ligger slik til i nærheten av villreinområde at det kan skape konflikter.» Man har ment at ved en eventuell vurdering av om tillatelse skal gis, bør tamreininteressene veie tungt. styringsorganer og administrasjon. Her er det i lovframlegget sagt at det kan oppnevnes et reindriftsstyre på inntil 7 medlemmer som faglig rådgiver for den sentrale reindrifsadministrasjon, reinforskningen og rettledningstjenesten. Komiteen har i sine bemerkninger funnet det nødvendig å be Regjeringen snarest fremme forslag om opprettelse av et sentralt reindriftsstyre, og regner da med at det så snart det er praktisk mulig, blir fulgt opp. Komiteen er videre helt enig med departementet i at det i hvert reinbeiteområde skal være et områdestyre oppnevnt av fylkestinget, likeså at det i hvert reinbeitedistrikt skal være et tillitsmannsutvalg valgt av og blant de aktive utøvere av reindrift i distriktet. Formannen i dette utvalg blir distriktsformann og representerer reinbeitedistriktets interesser. Om tillitsmannsutvalgets oppgåver vises til lovutkastets § 8. Med hensyn til oppnevningen av områdestyret er komiteen som nevnt enig med departementet både med hensyn til antall medlemmer og oppnevningsmyndighet. Men komiteen vil gjerne presisere at det ved oppnevnelsen bør legges sterk vekt på forslag fra reindriftens organisasjoner. Det gjelder for så vidt også ved oppnevnelsen av reindriftsstyret, som departementet skal foreta. Komiteen har også ment at som hovedregel bør reindriftsutøverne være i flertall i områdestyret, men komiteen er enig med departementet i at en bør søke å få til en mest mulig allsidig sammensetning, og man har lagt vekt på at også andre grener av landbruksnæringen bør være representert. Dette er imidlertid hensyn som vi antar fylkestinget klarer å leve opp til ved oppnevnelsen. Det loven slår fast, er at det blant medlemmene skal være aktive utøvere av reindrift i reinbeiteområde, og reindriftens organisasjoner skal ha forslagsrett. Så noen ord om registrering av reinmerker. I dag er situasjonen den at det i hver reinhjord er flere merker, gjerne minst så mange som det er familiemedlemmer, og i tillegg hertil åpner någjeldende lov adgang til å få forbeholdt reinmerker til mulig framtidig bruk. Det er neppe sjelden at en finner 8 — 10 forskjellige merker i samme reinflokk. Dette har medført ikke så lite komplikasjoner og kontrollvansker. Departementet foreslår nå en nedskjæring av antall merker i hver driftsenhet. Komiteen har sluttet seg til dette hovedsyn i § 17, hvor det bl. a. heter: «Alle selvstendige næringsdrivende kan kreve å få registrert ett reinmerke.» Imidlertid er dette med reinmerker sterkt tradisjonsbundet. den samiske levemåte. Komiteen har merket seg at departementet er klar over dette, og at det er av de spørsmål som vil bli tatt opp med reindriftens organisasjoner. Likeså har komiteen merket seg at departementet i sine kommentarer gjør det klart at loven ikke utelukker at også andre familiemedlemmer vil kunne få registrert reinmerke for seg. Komiteen har imidiertid kommet fram til at ektefeller som driver reindrift i fellesskap, kan kreve å få registrert et reinmerke hver for seg, og foreslår dette inntatt i selve loven. Det skulle dermed være klart at reineiers hustru uten å måtte søke kan få registrert sitt eget merke. Det er i innstillingen to dissenser, som jeg kort vil berøre. Den første gjelder § 14, hvor departementet foreslår at også reindriftssamer skal betale fiske- og vilttrygdavgift på linje med øvrige borgere, også grunneiere som fisker i egne vann, og at reindriftsutøvere for øvrig skal ha samme rettigheter som innenbygdsboende. En må vel kunne si at denne likestilling ikke er urimelig. Fiske- og vilttrygdavgiften brukes jo bl. a. til kultiveringsarbeider, og man må som en selvfølge kunne gå ut fra at også reindriftsutøverne er interessert i ikke å bli betraktet som bare brukere, men også som medlemmer av samfunnet som er med på å styrke deres eget næringsgrunnlag. Jeg tror at man ved å stemme mot proposisjonen her er med på gjøre reindrifsutøverne en bjørnetjeneste. Når det gjelder den andre dissensen, tar Høyre og Senterpartiet opp §§ 10 og 11 i Reindriftslovkomiteens innstilling, som omhandler ekspropriasjonsrett og erstatning. Arbeiderpartiets og Kristelig Folkepartis medlemmer i komiteen mener dette ikke er nødvendig. Det forhold som det vises til, er etter disse medlemmers mening tilstrekkelig ivaretatt i lovforslagets § 15. Tii slutt vil jeg anbefale innstillingen vedtatt med de endringer som er foreslått i forhold til proposisjonen. Gunnar Vada: Den nye reindriftslov som Odelstinget i dag er invitert til å vedta, vedkomraer i spesiell grad den samiske befolkning. Jeg vil derfor slutte meg til dem som har kritisert Regjeringen for at denne lovproposisjonen ikke ble oversatt til samisk. De samiske organisasjoner både lokalt og på landsplan har gitt uttrykk for at de føler dette som et klart overgrep mot den minoritetsgruppe som samene er. Det er uforståelig at en ny proposisjon blir fremmet uten hensyn til den kritikk som kom til uttrykk, og det utsettelsesforslag som ble vedtatt ved behandlingen her i Odelstinget den 31. mai i fjor. Statsråd Øksnes sa ved denne anledning: «Det krav som nå er reist, bør imidiertid tas til etterretning for ettertida under hensyntagen til både tidsfaktor og kapasitet ved oversettelsen.» Må jeg få uttrykke håpet om at verken tid eller kapasitet for ettertiden må være til hinder for å imøtekomme dette høyst berettigede krav fra samenes side. Reindriftssamene og deres organisasjoner er som rimelig kan være, sterkt opptatt av hva som anses som gjeldende rettsgrunnlag for reindriften. Dette er avgjørende for hvor langt reindriftssamenes rettigheter strekker seg, og for hvor sterke de er i forhold til andre rettigheter. Hva som er gjeldende rettsgrunnlag, enten bare loven til enhver tid eller alders tids bruk, er avgjørende for om Stortinget med et enkelt lovvedtak rettsgyldig kan innskrenke reindriftsutøvernes rettigheter. Ot. prp. nr. 9 for 1976—77 framstiller det slik at rettsgrunnlaget bare ligger i loven slik den til enhver tid lyder, og nevner ikke at det finnes en annen juridisk oppfatning, nemlig at rettighetene grunner seg på alders tids bruk. Så vidt jeg kan se, er dette en oppfatning som har fått sterk støtte i rettspraksis de siste 10 år, bl. a. ved avgjørelser i Høyesterett. Når en samlet komite i innstillingen gir uttrykk for at den ved denne lovs behandling ikke tar standpunkt til rettsgrunnlaget for reindriftens rettigheter, er det fordi komiteen er kjent med at det stadig arbeides med å vinne fram til større kjennskap og klarhet på dette felt. Reindriftssamenes organisasjoner har gitt uttrykk for stor skuffelse og usikkerhet overfor den holdning departement og regjering har inntatt til dette helt avgjørende punkt for reindriftsutøverne. Når det ikke slås fast at det her er tale om hevdvunne rettigheter, er det en naturlig engstelse blant reindriftssamene for at de til enhver tid må innrette seg etter de overordnede målsettinger i storsamfunnet. Dette vil ikke skape grunnlag for en stabil rekruttering, med den trygghet og sikkerhet for framtiden som er nødvendig i en næring av denne karakter. Høyres representanter i komiteen gikk derfor sterkt inn for at den nye formålsparagrafen måtte framheve utøvernes rettigheter. Vi ønsket prinsipalt følgende innledende formulering : «Formålet med denne lov er å sikre reindriftssamenes rettigheter og bevare reindriften som en sentral faktor i samisk kultur. Den skal videre legge forholdene til rette for en effektiv utnytting av reinbeitene og gi trygge økonomiske og sosiale kår for dem som har reindrift som yrke. sikre reindriftssamenes rettigheter» plassert sentralt i første setning. Når vi ikke har fremmet awikende forslag, er det fordi en enstemmig komite i formålsparagrafen gir uttrykk for at denne lov skal sikre rettighetene for dem som har reindrift som yrke. Denne formuleringen er mer bortgjemt, men skulle like fullt dekke de samme realiteter. Så noen kommentarer til enkelte av de øvrige paragrafer. I § 2 gis områdestyrene med Kongens godkjennelse utstrakt mulighet for å regulere tallet på driftsenheter i det enkelte reinbeitedistrikt og videre fastsette det høyeste antall rein pr. driftsenhet i distriktet. Områdestyrets myndighet som offentlig organ bryter på dette punkt sterkt med samisk rettsoppfatning og tradisjon, og står i strid med grunnleggende ønsker hos reindriftssamene om å løse disse problemene internt og på egne premisser. Jeg vil be om at områdestyrene i denne sammenheng viser stor forståelse for samarbeid med yrkesutøverne, og at tillitsmannsutvalget i det distrikt som berøres, får anledning til å uttale seg før områdestyret treffer sin beslutning. I tilknytning til § 3, tredje ledd, vil jeg bare understreke det selvfølgelige i at reindrift for vitenskapelige formål og forsøksvirksomhet bør utføres i forståelse og samarbeid med reindriftssamene. Både anvendt reinforskning og grunnforskning må kunne gjennomføres uten at det offentlige skal ha selvstendig rett til reindrift innenfor det samiske reindriftsområdet. I § 5 foreslår komiteen en endring i forhold til proposisjonen i første ledd, tredje punktum. Det vil nå hete at tillatelse til tamreindrift ikke bør gis for villreinområder, og videre at en også bør være varsom med å gi tillatelse for områder som ligger slik til i nærheten av villreinområde at det kan skape konflikter. Komiteen understreker imidlertid at hensynet til tamreindrift bør veie tungt i en vurdering av dette forhold. I tilknytning til dette vil jeg gjerne tilføye at dersom hensynet til mulighetene for tamreindrift ikke tillegges tilstrekkelig vekt, vil en her lett komme i konflikt med formuleringen i formålsparagrafen om at forholdene skal legges til rette for en samfunnsgagnlig utnytting av reinbeiteressursene. Det er også grunn til å understreke den betydning tamreindrift kan ha for næringsvirksomhet og sysselsetting i flere av våre fjellbygder. Det bør således ikke legges hindringer i veien for de tamreinlag som ønsker å ta opp igjen driften under ordnede forhold etter at den har ligget nede en del år. Det er under meget bestemte forutsetninger at jeg har gitt min tilslutning til § 6 om oppnevning av reindriftsstyre. faglig henseende og omfang bør utbygges dersom en skal ha forutsetning for å nå de mål som er satt. Det må være en klar forutsetning at det er den faglige veiledning som først og fremst skal styrkes, og en må være sterkt på vakt mot at det foreslåtte reindriftsstyre blir en byråkratisk utvekst som kan være med å skape større avstand mellom yrkesutøver og de besluttende organer. Jeg finner ingen rimelighet i at samene ved en endring i § 14 om jakt, fangst og fiske skal få redusert sine eldgamle rettigheter slik at de blir likestilt med turister. Dette er et skammelig framstøt som de ikke-sosialistiske representanter i komiteen ikke kan slutte seg til, og vi fremmer awikende forslag som gjort rede for på side 8 i innstillingen. I tilknytning til § 17 om registrering av reinmerke vil jeg bare kort si meg glad for at komiteen har funnet fram til en løsning i samsvar med samisk tradisjon, der ektefellene har hvert sitt merke, og det er klart at loven heller ikke utelukker at andre familiemedlemmer vil kunne få registrert sitt reinmerke. Til slutt vil jeg bare uttrykke håpet om at den nye reindriftslov som Odelstinget i dag vil vedta, må bli det nyttige redskap som alle håper. Den skal sikre reindriftssamenes rettigheter og bevare reindriften som en sentral faktor i samisk kultur. Den skal videre legge forholdene til rette for en effektiv utnytting av reinbeitene og trygge økonomiske og sosiale kår for dem som har reindrift som yrke. Presidenten: Hr. Sjøthun har bedt om ordet til replikk. Asbjørn Sjøthun: Komiteens innstilling er enstemmig bortsett fra de to punkter som jeg refererte til. Hr. Vada gjorde seg imidlertid så fri i sitt innlegg å gå utenom selve innstillingen — iallfall når det gjaldt formålsparagrafen — og kom inn på komiteens interne behandling, hva som var det opprinnelige forslag osv., osv. Jeg synes det er en uvanlig framgangsmåte. Som saksordfører har jeg i to år sittet og arbeidet med denne saken, og det er uten videre klart at det har vært fremmet en rekke forskjellige forslag som komiteen har arbeidet med, før den kom fram til et enhetlig syn. Det må bli slutt på at man opptrer som om Odelstinget skulle være en komite. Jeg synes at det minste man kunne forlange, var påtale av en slik framgangsmåte. Jeg har ingenting imot at man tar sine synspunkter opp i komiteen — det er selvfølgelig helt demokratisk og godt. ha ment i komiteen. Det vil jeg benevne som direkte ukollegialt, for som sagt, de fleste av oss har ved denne lovs behandling hatt en rekke avvikende synspunkter, men vi har arbeidet oss fram til denne innstilling, som vi står sammen om her i Odelstinget. Gunnar Vada: Jeg tillot meg å referere det som her var Høyres ønskemål for en formålsparagraf. Jeg forstår på saksordføreren at jeg her har gjort en feil i forhold til det som er vanlig praksis, og jeg vil da overfor saksordføreren og den øvrige komite bare beklage det. Det får skrives på den konto at jeg tross alt er relativt urutinert i denne forsamling. Asbjørn Sjøthun: Jeg vil til dette si at jeg selvfølgelig er glad for at hr. Vada beklager at han her har trampet over streken. Men når man har gått så langt som man har gjort og offentliggjort et standpunkt, kan det selvfølgelig meget lett sies at hensikten da er oppnådd. Jeg vil bare si at det er flere av oss som gjerne kunne ha referert våre primære ønsker om formulering, men vi kan ikke begynne å gjøre det her. Presidenten: Presidenten vil si at det ikke er vanlig at man siterer fra komiteforhandlinger i Odelstinget, men presidenten synes det føreligger en så klar beklagelse at saken bør ha sitt forblivende med det. Harald U. Lied (fra salen): Hr. president! Jeg ber om å få rette en åpenbar misforståelse. Presidenten: Hr. Lied får ordet for å rette en åpenbar misforståelse. Harald U. Lied: Jeg må ta det som en misforståelse fra representanten Sjøthuns side når han fortsetter sine bebreidelser overfor en kollega fra komiteen som har beklaget at han har gjort noe som ikke er vanlig, ved å referere fra komiteens interne forhandlinger. Jeg synes den beklagelse hr. Vada har fremført, burde være tilstrekkelig. Presidenten: Det var i grunnen det presidenten sa i sitt innlegg, og presidenten anser dermed at man er ferdig med den saken. Asbjørn Sjøthun (fra salen): Hr. president! Jeg ber om ordet til misforståelsen. Presidenten: Hr. Sjøthun får ordet meget kort til misforståelsen. Presidenten kan ikke se at det er noe mer å oppklare. Asbjørn Sjøthun: Jeg har ikke tenkt å oppklare noe som helst. Jeg vil bare si at fra min side forelå det ikke her noen misforståelse. Jeg syntes det var nødvendig med en påtale, og den synes jeg også presidenten har gitt. Presidenten: Spørsmålet anses dermed ferdigbehandlet. Knut Haus: Det har tatt forholdsvis lang tid å komme fram til en innstilling om en ny lov om reindrift. Reindriftslovkomiteen ble oppnevnt i 1960, og en innstilling fra denne forelå i 1966. Senere, i 1974, er det kommet en utredning fra Reindriftsutvalget om forskjellige praktiske spørsmål angående reindriftsnæringen. Det er altså gått 18 år siden Reindriftslovkomiteen begynte sitt arbeid. Den någjeldende lov er fra 1933 og er således vel 45 år. I dette tidsrom har det skjedd store forandringer på så mange områder i nærings- og samfunnslivet, og dette har også virket inn på den næring denne lov omfatter. Viktige forhold er imidlertid regulert gjennom konvensjoner med Sverige og Finland med tilhørende lover. Spørsmålet om en rekke historiske og rettslige forhold har vært fremme i forbindelse med behandlingen av dette lovforslag, og det var også fremme i forbindelse med komiteens behandling av Ot.prp. nr. 68 for 1975—76 om statens umatrikulerte grunn i Finnmark fylke, der jeg var saksordfører. Ved den behandlingen valgte komiteen ikke å ta standpunkt til rettsgrunnlaget, men viste til at dette spørsmål er tatt opp i Nordisk Råd. Jeg viser til Innst. O. nr. 33 for 1976-77. Komiteen har derfor prinsipielt gått inn for den samme løsning på dette spørsmål i denne lovbehandlingen. Komiteen er videre kjent med at det stadig arbeides med å vinne fram til større kjennskap til og klarhet på dette felt. Norges Reindriftssamers Landsforening, NRL, har også, som naturlig er, vært sterkt opptatt av dette spørsmål, og de har kommet med innsigelser mot den fremstilling Ot.prp. nr. 9 for 1976—77 gir av enkelte historiske og rettslige forhold. Dette kom også fram under de orienteringsmøter komiteen hadde med reineierne. Tatt i betraktning at dette er en næringslov, er jeg enig i at den fremmes uten at det tas standpunkt til rettsgrunnlaget, og det har også NRL sagt seg enig i. Det er vel også et spørsmål om ikke en vurdering av rettsgrunnlaget er en oppgave for domstolene og ikke en oppgave for en stortingskomité. Når det gjelder formålsparagrafen, vil jeg ha sagt at i motsetning til nåværende lov har dette lovforslag en klar formålsparagraf. ser jeg som en stor fordel. Den er formet med det for øye at den nye reindriftsloven først og fremst skal være en næringslov for reindriften, med gyldighet for hele landet. Likevel er det slik at en del av lovens regler har særlig betydning for den reindrift som foregår i reinbeitedistriktene, og som i prinsippet er forbeholdt reindriftssamene. I Innst. O. nr. 98 for 1976-77 var komiteen delt i synet på og utformingen av formålsparagrafen. Jeg ser det derfor som en stor fordel for loven at det er en samlet landbrukskomite som står bak det nye forslag til formålsparagraf. Videre vil jeg gjerne bemerke at så langt jeg kan bedømme det, har loven fått en god og klar formålsparagraf. En har fått med at en skal bevare reindriften som en viktig faktor i samisk kultur, og at en skal sikre rettighetene for dem som har reindrift som yrke, videre at de som driver reindrift, skal sikres trygge økonomiske og sosiale kår, og at forholdene skal legges til rette for en samfunnsgagnlig utnyttelse av reinbeiteressursene. I de fire punkter i forslag til formålsparagraf er de nevnte forhold nærmere presisert, og det er presisert hvilke tiltak som må settes i verk for å nå de nevnte målsettinger. I det hele er formålsparagrafen bedre i denne innstilling enn den var i Innst. O. nr. 98 for 1976— 77, så her kan en peke på et positivt resultat av at lovbehandlingen ble utsatt. At det videre står en samlet komite bak denne utforming av formålet med loven, er en styrke. Når det gjelder § 6 om opprettelse av et reindriftsstyre med en egen administrasjon, er det uenighet i reindriftens organisasjoner om dette. Komiteen har i denne forbindelse bemerket at reindriftens ytre etat både i faglig henseende og omfang bør utbygges dersom en skal ha forutsetninger for å nå de mål som er satt. Av den grunn har komiteen henstilt til Regjeringen at den snarest fremmer forslag om opprettelse av et sentralt reindriftsstyre med en effektiv og faglig velkvalifisert administrasjon som bør lokaliseres til et sentralt samisk reindriftsområde. Komiteen er videre enig med departementet i at oppnevningsmyndigheten legges til departementet, men vil samtidig presisere at det bør legges sterk vekt på forslag fra reindriftens organisasjoner. For øvrig har komiteen bemerket at den sentrale administrasjon fortsatt bør ligge i Landbruksdepartementet, samtidig som den der bør styrkes. Når det gjelder § 7 angående oppnevning av områdestyrene, er komiteen enig med departementet i at disse bør oppnevnes av fylkestinget. kommer fra reindriftens organisasjoner. Spørsmålet om reindriftsutøverne skal ha flertall i et områdestyre, vil det nok være delte meninger om. Både i denne innstilling og i Innst. O. nr. 98 har komiteen uttalt at det bør være hovedregelen. Likevel er det slik at dette bør fylkestinget vurdere i hvert enkelt tilfelle under hensyntaken til hva dette mener er mest formålstjenlig. Men i alle tilfelle ser jeg det slik at i et styre på fem medlemmer bør i hvert fall minst to av disse være reindriftsutøvere. Ellers legger jeg vekt på at områdestyrene får en mest mulig allsidig og representativ sammensetning. I denne forbindelse ser jeg det som en stor fordel at også andre grener av landbruksnæringen er representert i styret. Jeg tror det vil være medvirkende til at eventuelt motstridande interesser kan bli diskutert og finne sine løsninger på et tidlig tidspunkt, før mer alvorlige problemer oppstår. Områdestyrene vil i det hele stå sentralt når det gjelder forholdene innen reindriftsnæringen og videre forholdene mellom reindriftens utøvere og den øvrige befolkning i området. Når det gjelder f redning av områder der reinbeiting har foregått, kan dette ofte skape problemer. Komiteen er oppmerksom på det, og har derfor i § 11 tilføyd et nytt tredje ledd, sålydende: «Områder som blir f redet for reinbeiting bør kompenseres ved utleggelse av tilsvarende beitearealer hvor dette er mulig.» Når det gjelder § 14 om jakt, fangst og fiske, er det et mindretall i komiteen, alle unntatt Arbeiderpartiets representanter, som går inn for at Reindriftslovkomiteens forslag i § 16 blir brukt istedenfor proposisjonens forslag, bortsett da fra forslaget om fangstrett for «fast ansatte tjenestemenn». Ved dette forslag stadfester en de rettigheter til fangst og fiske som reindriftsutøverne har i dag, og det åpner også adgang til å gi reindriftsutøverne rett til å utnytte enkelte fiskevann som en del av sitt næringsgrunnlag. Dette er også i samsvar med retten til utvisning av moltemyrer, som ble gitt i lov om statens umatrikulerte grunn i Finnmark fylke. Personlig har jeg vært inne på tanken om at fjellovens bestemmelser om jakt, fangst og fiske også burde gjøres gjeldende i denne lov. Men forholdene her er så spesielle at jeg støtter det nevnte forslag fra komiteens mindretall, som jeg ser som en fordel for reindriftsutøverne sett i forhold til forslaget i proposisjonen. Når det gjelder forslaget fra Høyre og Senterpartiet om at ekspropriasjons- og erstatningsvernet skal få uttrykkelig hjemmel i reindriftsloven, vil jeg vise til at nyere rettspraksis har klart dokumentert at næringen har dette rettsvern i dag. innstillingen inn for at det som i sin tid ble foreslått av Reindriftslovkomiteen angående dette spørsmål, skal komme inn i loven. Til det er å merke at innstillingen fra Reindriftslovkomiteen ble avgitt i 1966, og det var først i 1968 at Høyesterett enstemmig slo fast at næringen har det rettsvern en er enig om at den skal ha. Jeg sikter her til Høyesteretts avgjørelser i den såkalte Brekken-saken, Retstidende 1968 side 394 og i Altevann-dommen, Retstidende samme år, side 429. Disse avgjørelser i Høyesterett har fått stor betydning for reindriftssamene fordi dommene slår fast at det skal ytes erstatning for inngrep i næringen som fører med seg økonomisk målbare tap. Viktig er det også å konstatere at dommene i Høyesterett har som grunnlag at reindriftssamenes rettigheter bygger på alders tids bruk. Jeg vil også understreke at innholdet i de nevnte dommer senere ikke er blitt svekket ved andre rettsavgjørelser. Tvert imot er rettsvernet senere blitt utvidet til å gjelde andre former for tapsbringende inngrep. Jeg vil derfor understreke at rettspraksis har slått fast at reindriftsutøverne har sine rettigheter når det gjelder ekspropriasjons- og erstatningsvern. Det er både flertallet og mindretallet i komiteen enig i, og jeg ser det slik at når Høyesterett enstemmig har fastslått dette, står vernet så sterkt at det ikke er noe å vinne ved å ta det inn i reindriftsloven spesielt. Jeg vil understreke at næringen har og bør ha dette rettsvern. Jeg ser det slik at skal dette forhold endres, må det en positiv lovendring til. Videre er det grunn til å nevne at også i formålsparagrafen har en enstemmig komite slått fast at en skal sikre rettighetene for dem som har reindrift som yrke. Jeg skal ikke her komme inn på flere av lovens paragrafer, men bare vise til innstillingen. Denne lov omfatter en næring som nok er noe ukjent for de fleste av landbrukskomiteens medlemmer. Jeg vil derfor understreke at de orienteringsmøter som er holdt, har vært meget nyttige. Personlig var jeg med i Snåsa, i Karasjok og Kautokeino, og fikk her en interessant og nyttig innføring i næringens problemer. Og at komiteens medlemmer har møtt så mange av næringens utøvere, gir videre uttrykk for at komiteen har lagt vekt på å høre argumenter fra dem som er knyttet til næringen og næringens organisasjoner. Kontakten med Norske Reindriftssamers Landsforening har under behandlingen også vært meget nyttig. Det er klart at den utvikling som samlet sett har foregått i samfunnet i de senere år, har ført med seg nokså omfattende problemer for denne næring. og annen utvikling på samferdselssektoren har medvirket til dette. Videre har økt ferdsel og fritidsaktiviteter i fjerntliggende og tidligere utilgjengelige utmarks- og fjellområder medført en betydelig slitasje på det naturgrunnlaget som reindriften er basert på, samtidig som det har medført forstyrrelser og ulemper for driften. Utviklingen innen reindriftsnæringen har samtidig foregått i mer beskjedent omfang og i langsommere tempo. Jeg tror derfor det er nyttig og påkrevd at næringen får en ny lov slik at næringens interesser kan bli ivaretatt på en betryggende måte. Dette har også mange reineiere gitt uttrykk for. Jeg vil uttrykke håp om at denne lov vil være til beste for en næring som driver under ekstreme og vanskelige forhold. Og skulle det vise seg at loven ikke virker etter sin hensikt eller har svakheter på enkelte punkter, er det jo mulig å forandre og forbedre dette lovverk likså vel som andre lovbestemmelser. Dette kan en komme tilbake til når en har vunnet erfaring om virkningen av de enkelte lovbestemmelser. På vegne av Høyres, Kristelig Folkepartis og Senterpartiets medlemmer i komiteen tar jeg med dette opp mindretallets forslag til lovtekst til § 14. Presidenten: Hr. Haus har tatt opp det forslag til § 14 som han nevnte. Jostein Berntsen: Det Odelstinget nå behandler, er en ny lov om reindrift. Saksordføreren har tidligere her i dag redegjort klart og tydelig for hele innstillingen og for hvilken betydning loven vil få for reindriftsutøverne sjøl og for samfunnet ellers. Jeg slutter meg til det saksordføreren her har sagt. Men likevel føler jeg trang til å si noen ord om hvilken betydning denne lov vil få for den enkelte reindriftsutøver og samfunnet. Jeg vil også komme litt inn på reindriftslovens betydning for Sør-Trøndelag, der jeg kommer fra. Helt fram til i dag har reindriften vært en sterkt tradisjonsbundet næring, upåvirket av den driftstekniske og økonomiske utvikling som landbruket for øvrig har gjennomgått i løpet av de siste hundreår. Først nå er reindriften kommet med i utviklingsprosessen. Dette har sprunget sterkt i øynene og står fram som noe uforståelig og kritikkverdig for dem som — både i og utenfor næringen — fortsatt ønsker å oppfatte reindriften som en antikvert eller hendøende næring, som en ren kulturytring. Men reindriften er i ferd med å arbeide seg fram i lyset. for et f jellbygdsamfunn. Jeg mener at dagens reindrift står fram som et supplement til jordbruk og skogbruk, og at reindriften er et naturvernmessig godt alternativ i spørsmålet om økonomisk utnytting av mer eller mindre brakke beiteressurser i fjell og utmark. I lokalsammenheng inntar reindriften en viktig plass blant næringene i primærproduksjon. For Finnmark fylke er reindriftens andel 12 pst. av den samlede landbruksproduksjon — jordbruk, skogbruk og reindrift sett under ett. En kommer fram til samme prosenttall for reindriftens andel om det gjøres en tilsvarende beregning for f. eks. Røros kommune i Sør-Trøndelag. Her dekker jordbruket 83 pst. og skogbruket 5 pst. ved siden av de nevnte 12 pst. for reindriften. Av det produserte kjøttkvantum innen arealene til Røros kommune kommer 32 pst. fra rein, 12 pst. fra sau og 60 pst. fra storfe. Reindrift har dermed en meget betydelig dimensjon i Røros i f jellbygdsammenheng, faktisk den samme som i hele Finnmark fylke. En har også et område i Trollheimen i Sør-Trøndelag hvor en etter min mening også har en betydelig andel av det produserte kjøttkvantum som kommer fra rein. Det lovforslag som en skal ta stilling til i dag, er en ren næringslov. I § 1, formålsparagrafen, peker komiteen på at når det gjelder formålet, skal en legge forholdene til rette for en samfunnsgagnlig utnyttelse av reinbeiteressursene bl. a. ved å, som det heter i punkt 2: «regulere forholdet til andre næringer og interesseområder». Jeg syns dette er et meget viktig punkt i formålsparagrafen, ja, i hele loven. Dette vil bidra til å gi tryggere økonomiske og sosiale kår, og sikrer rettighetene for dem som har reindrift som yrke. Grunnen til at jeg vil presisere dette så sterkt her i dag, er at det i forbindelse med tamreindrift i Trollheimen har funnet sted en rettsavgjørelse ved Orkdal herredsrett, nå i april 1978, der det er slått fast at de to reindriftsutøverne i området ikke har beiterett der og dermed må legge ned virksomheten. Samtidig slår også retten fast at det ikke er anledning til villreinjakt i området med mindre en høyere instans måtte komme til et annet resultat. Komiteen forslår imidlertid at § 5 første ledd, 3. punktum, om hovedregelen for tillatelse til tamreindrift, skal få følgende ordlyd: «Tillatelse bør ikke gis for villreinområder. En bør også være varsom med å gi tillatelse for områder som ligger slik til i nærheten av villreinområde at det kan skape konflikter. to samefamiliene tillatelse til tamreindrift i Trollheimen. På bakgrunn av innholdet i den foreslåtte formålsparagraf kan jeg heller ikke se at noen annen produksjonsform vil gi slik avkasting som tamreindrift i området. Videre vil jeg vise til Trollheimen-saken, som i mai 1972 ble gjort til gjenstand for en interpellasjon i Stortinget reist av stortingsrepresentant Roald Bye, Arbeiderpartiet, Sør-Trøndelag. Det ble i denne forbindelse fra Stortingets side gitt uttrykk for at de to samefamiliene i Trollheimen bør få levelige vilkår. Det jeg prøver å si med dette, er at det forslag til lov som det også er enighet om i landbrukskomiteen når det gjelder de punktene jeg har nevnt, vil være til stor nytte for alle samfunnsgrupper i vårt land. Å lage en næringslov som skal tilfredsstille alle berørte i denne sammenheng, er ikke så helt enkelt. Dette kom også til uttrykk ved de innvendinger som ble reist mot lovforslaget fra Landbruksdepartementet på den tillitsmannskonferansen som Norges Reindriftssame rs Landsforening arrangerte i Kautokeino i februar 1978, hvor landbrukskomiteen var til stede. Sjøl om reindriftsutøverne på møtet stod samla om sine krav angående lovutkastet overfor landbrukskomiteen, har jeg lyst til å si at det også var uenighet blant reindriftutøverne sjøl — jeg tenker da spesielt på § 17 om merking av rein. Her gav tillitsmenn fra Sør-Trøndelag uttrykk for at de gikk inn for § 17, første ledd, slik som foreslått i Ot.prp. nr. 24 for 1977-78, hvor det heter: «Alle selvstendige næringsdrivende i reindrift kan kreve å få registrert ett reinmerke for seg og sin huslyd.» Dette kunne ikke tillitsmenn fra Finnmark akseptere. Landbrukskomiteens forslag vil etter mitt syn imøtekomme det sterke ønske som kom til uttrykk særlig fra de kvinnelige reindriftsutøverne, om at også kvinnene i fellesskapet skal ha sitt reinmerke. Til slutt vil jeg bare gjenta at med denne lov skulle reindriftsutøveren være sikret muligheter for en trygg og sikker drift og økonomi i framtida. Ikke minst reindriftsutøveren må være godt fornøyd om dette lovutkast nå blir vedtatt i den form det nå har fått etter flertallsinnstillingen. Johan J. Jakobsen: Da forslaget til ny reindriftslov var oppe til behandling i Odelstinget 31. mai i fjor, var undertegnede medforslagsstiller til følgende oversendelsesforslag: «Regjeringa vert oppmoda til å syta for at proposisjon om lov om reindrift vert omsett til samisk i god tid før saka på ny kjem føre i Stortinget. Det er grunn til å anta at en god del av det flertall som støttet utsettelse av lovbehandlingen, la vekt på den svakhet i lovbehandlingen som lå i at ikke alle som var berørt av lovendringene, var i stand til å lese proposisjonen på et språk de forstod. Da det som kjent ble flertall for å utsette lovbehandlingen, regnet nok de fleste med at den nye proposisjonen også ville foreligge på samisk når saken igjen skulle forelegges Odelstinget. Så har imidlertid ikke skjedd. Departementet sier at en har vurdert forslaget om oversettelse, men har ikke funnet grunn til å etterkomme anmodningen. Jeg kan ikke fri meg fra at det er en svak begrunnelse departementet gir for sitt standpunkt: Oversettelse av proposisjonen nå vil ifølge departementet ikke få noen praktisk betydning, og vil dessuten kreve tid og føre til forsinkelse. Departementets avvisning av kravet om oversettelse må en i dag bare ta til etterretning. Det er allikevel grunn til å knytte noen kommentarer til dette spørsmålet, bl. a. fordi spørsmålet er av prinsipiell karakter og kan bli aktualisert igjen. Representative samiske organisasjoner som Norges Reindriftssamers Landsforening og Norske Samers Riksforbund har som kjent kommet med sterke krav om at utkastet til ny reindriftslov må oversettes til samisk. Begrunnelsen er at en stor del av reindriftsutøverne ikke behersker norsk godt nok til å sette seg inn i lovutkastet. Departementet mener altså at en eventuell oversettelse ikke vil ha noen praktisk betydning for sakens realitet, og at oversettelse til samisk dessuten vil føre til forsinkelse. Når en ser departementets understreking av tidsfaktoren, blir en fristet til å sitere følgende fra det brev Norges Reindriftssamers Landsforening sendte til komiteen 17. mars 1977, der det heter at det er «ellers et anerkjent demokratisk prinsipp i dette land at man overlater til vedkommende gruppe å definere sine interesser». Spørsmålet om oversettelse kan etter min oppfatning ikke betraktes isolert som et praktisk spørsmål slik departementet gjør. Det er i like stor grad et spørsmål om å vise respekt overfor en språklig minoritet som har bedt om at den på forhand skal få lese lovforslaget på sitt eget språk. Og det dreier seg til overmål om en lov som skal regulere den næringsvirksomhet som stort sett bare denne minoriteten driver, det dreier seg om selve «grunnloven» for reindriftsnæringen. En annen sak er at oversettelse av proposisjonen til samisk også kunne ha hatt praktisk betydning. reindriftssamene og deres representanter. En må kunne gå ut fra at oversettelse til samisk ville ha gitt dem som ikke behersker norsk tilfredsstillende, et bedre grunnlag for å gi uttrykk for sitt syn overfor landbrukskomiteen og Stortinget. Innstillingen fra landbrukskomiteen atskiller seg ikke vesentlig fra den innstilling som var oppe til behandling i Odelstinget for ca. ett år siden. Det er grunn til å understreke som positivt at komiteen har foretatt den endring i formålsparagrafen som slår fast at det skal være en del av lovens formål også å sikre rettighetene for dem som har reindrift som yrke. Seiv om selve rettsgrunnlaget er uavklart og komiteen heller ikke tar standpunkt til dette, er det viktig at vernet om samenes rettigheter så klart er definert som et av lovens hovedformål. En reindriftslov burde selvsagt ha hvilt på et entydig rettslig grunnlag med hensyn til utøvelsen av reindrift. De uklare rettsforhold har gjennom årene skapt mye strid og uro mellom reindriftsinteressene på den ene side og uilke sider av storsamfunnet på den andre. Vassdragsreguleringer, turisme, ferdsel og andre former for næringsutøvelse har ofte kommet i konflikt med rettigheter reindriftssamene har sett på som hevdvunne. I denne forbindelse faller det naturlig å minne om hva en enstemmig kommunal- og miljøvernkomite uttalte i Innst. S. nr. 291 for 1973-74, nemlig at det ville være «hensiktsmessig å oppnevne et spesialutvalg av sakkyndige med solid samisk representasjon til å utrede spørsmålet om samenes rettigheter til naturressursene i sine bosettings- og næringsområder». Dette spørsmål ble for øvrig også tatt opp av Johannes Gilleberg i en interpellasjon i april 1975. Når det gjelder § 14 i lovproposisjonen som omhandler retten til å utøve jakt, fangst og fiske, har et mindretall i komiteen gått inn for å erstatte proposisjonens lovtekst med det framlegg som Reindriftslovkomiteen gikk inn for. Det må være prinsipielt riktig så lenge rettsgrunnlaget er uklart, så langt som mulig å opprettholde status quo når det gjelder utøvelse av rettigheter som jakt, fangst og fiske. Det synes å være noe delte meninger om hvordan departementets forslag til § 14 skal tolkes. Sikkert er det iallfall at samene seiv oppfatter lovforslaget som en innskrenkning på dette punkt. Dette kom bl. a. til uttrykk på de kontaktmøter som ble arrangert vinteren 1977. På disse møtene kom det også fram et sterkt ønske om adgang til å forbeholde for samene enkelte fiskevann på sommerplassene. Det ble bl. a. Sverige hadde enerett til fiske og fangst over «odlingsgrensen». Mindretallets forslag gir departementet adgang til å fastlegge bestemmelser som kan gi utøverne av reindriftsnæringen enerett til bruk av bundne redskaper til fangst av fisk i nærmere bestemte vann og elvestrekninger. Det er i innstillingen vist til den etablerte rett til utvisning av moltemyrer. Et mindretall i landbrukskomiteen går inn for at det i den nye reindriftsloven tas inn to nye paragrafer som omhandler ekspropriasjonsrett og erstatning. Seiv om det rettslige grunnlag for reindriften på mange mater er uklart, må det kunne hevdes at etter nyere rettspraksis har reindriftssamene ekspropriasjons og erstatningsvern mot inngrep fra andre samfunnsinteresser. Dette vernet bør derfor komme til uttrykk i den lov som skal ivareta reindriftsnæringens interesser. Det er i første rekke to høyesterettsdommer fra 1968 det tenkes på når det refereres til nyere rettspraksis. Det gjelder bl. a. den såkalte Altevann-dommen som innebar at NVE måtte betale erstatning til reindriftssamene for tapt beite og fiske som følge av vassdragsregulering. Det som sett fra reindriftens side er prinsipielt viktig når det gjelder høyesterettdommene fra 1968, er at Høyesterett la til grunn at rettighetene bygger på såkalt alders tids bruk. Reindriftsnæringen er i dag utsatt for både et indre og et ytre press. Et indre press som består i at omfanget av reindriften er i ferd med å sprenge de rammer ressursgrunnlaget setter, og et ytre press representert ved storsamfunnet som på ulike mater beskjærer naturressursene samene er så avhengige av. Det indre press må dempes gjennom regulerende bestemmelser som kan gi en bedre tilpasning mellom ressursgrunnlag og antall rein og yrkesutøvere. Grunnlaget for en slik regulering ligger i det lovverk Odelstinget i dag vil vedta. Det ytre press på naturgrunnlaget må møtes av en klargjøring av og et vern om samenes rettigheter. Mange ting er fortsatt uklare her, men et riktig skritt på vegen vil være å bringe ekspropriasjons- og erstatningsvernet inn som en del av lovverket. På dette grunnlag vil jeg anbefale mindretallsforslaget til nye paragrafer 15 og 16. Odd Rusten: Den gjeldende reindriftslov er fra 12. mai 1933 og er således 45 år. I denne periode har det skjedd store forandringer på mange samfunnsområder. Det gjelder utviklingen i jord- og skogbruk, vassdrags- og industriutbygging samt samferdselssektoren. Dette har ført med seg problemer for reindriften. også har ført til krav om bruk av større arealer enn tidligere. Med bl. a. dette som bakgrunn har komiteen sagt seg tilfreds med at det nå foreligger utkast til ny reindriftslov. Det første nye en merker seg, er at dette lovforslag i motsetning til den gamle lov har fått egen formålsparagraf, og denne er formet med det for øye at den nye reindriftslov først og fremst skal være en næringslov for reindrifta. Jeg har her lyst til å bemerke at det er vel den første næringslov som har rasebenevning. Jeg går ut fra at flere andre talere vil kommentere paragrafene videre. For å spare tid vil jeg få lov å si litt om et par av de paragrafene det er dissens om. Dette gjelder først og fremst § 14. Her er det nye at også reindriftssamer må betale fiske- og vilttrygdavgift. Ellers er paragrafen i samsvar med gjeldende lovs § 38. Her er det lagt vekt på at også reindriftsutøverne må likestilles med andre innenbygdsboende, noe som etter dagens forhold og utvikling ikke kan anses som urimelig. En kan også si at løsning av jakt- og fiskekort har en viktig funksjon når det gjelder forvaltning og kontroll av jakt og innenlandsfiske. Når det gjelder mindretallets forslag til denne paragrafen, hvor de fremmer Reindriftslovkomiteens § 16, tillater jeg meg å sitere departementet i Ot.prp. nr. 9 for 1976— 77: «Etter departementets mening foreligger det ikke noe entydig behov for slike særretter for denne gruppe, sammenliknet med andre befolkningsgrupper som også gjennom generasjoner har gjort bruk av og for sitt utkomme vært avhengige av jakt og fiske.» Finnmark Bondelag har også i et skriv til komiteen sagt noenlunde det samme. Ellers har jeg prinsipielle innvendinger mot at spesielle vann skal øremerkes for reindriftsutøverne. Dette kan skape presedens for det arbeid vi ellers har i gang med å åpne private vann for allmennheten. Til slutt vil jeg få bemerke at et lovforslag som skal gjelde for hele landet, med så forskjellig samfunnsstruktur, må innebære store vanskeligheter å få til. Mitt inntrykk er at lovforslaget sikkert går langt nok når det gjelder sikring av reindriftsutøverne. Det er å håpe at jordbrukets utvikling også i de nordligste fylker ikke blir skadelidende. I den sammenheng tror jeg at proposisjonen bedre dekker et mer balansert syn enn mindretallets forslag med de to tilleggsparagrafer 15 og 16, som etter flertallets mening dekkes på andre mater. proposisjonen, slik som Arbeiderpartiets og Kristelig Folkepartis medlemmer av komiteen har gjort. Margit Hansen-Krone : Først må jeg si meg glad for at Stortinget med knapt flertall natt til 1. juni i fjor vedtok å utsette behandlingen av Ot.prp. nr. 9 for 1976—77 om lov om reindrift. Samenes organisasjoner reiste berettiget kritikk mot Regjeringen over at tidsfristen for høring hos de berørte parter var altfor knapp. Spesielt var dette galt fordi proposisjonen ikke var blitt oversatt til samisk, slik organisasjonene hadde bedt om. Dette gjentatte ønske ble heller ikke imøtekommet denne gang, noe man bare kan beklage. På bakgrunn av den debatt vi har gående vedrørende nynorsk og bokmål, og for øvrig den debatt Stortinget nylig hadde der det i timer ble argumentert om de to målfører som om det skulle være to vidt forskjellige språk, må samene stille seg uforstående til at de som urgamle norske borgere ikke nyter den samme språklige omsorg. Imidlertid kan manglende oversettelse av Ot.prp. nr. 24, som vi behandler i dag, bedre forsvares fordi samenes organisasjoner denne gang fikk tid nok til å drive informasjon og innhente uttalelser. Samtidig fikk man oppklart eventuelle språklige fortolkningsnyanser som kunne bidra til misforståelser. Videre er det av den største verdi at småbruker og bondelagene samt grupper og enkeltpersoner som blir berørt av loven, har fått den samme gode anledning til å presentere sine synspunkter. Men det viktigste er vel at komiteen har undergitt loven grundig behandling, og flere forbedringer er oppnådd. Lovens hensikt er å sikre reindriftsnæringen, samtidig som man søker å bevare et godt forhold mellom denne og andre næringer og interesser i de aktuelle områder. Dette fremgår spesielt av forslagene til sammensetning av medlemmer til områdestyrene og til skjønnene som skal behandle flerbrukskonflikter. Komiteen har også understreket betydningen av at innmark beskyttes med gjerde mot beitende rein. Imidlertid vet alle som har tilknytning til jordbruket, at det ofte forekommer konflikter mellom naboer på grunn av ulovlig beitende dyr. Dersom rein forvolder slik ugagn, virker det som om avisene overdimensjonerer skadene og blåser opp saken. Når det gjelder utmarks- og fjellbeite, er jeg imidlertid noe engstelig for at det vil skje en skjerpelse i konkurransen om arealene. har sine sommerbeiter, men hvor også saueholdet nå er i ferd med å ta seg opp. Ufred skyldes imidlertid ofte misforståelser og manglende kunnskaper. For å unngå unødige konflikter mellom reineiere og gårdbrukere er det derfor behov for faglig informasjon om hvordan rein og sau, eventuelt også andre husdyr, livnærer seg av forskjellige planteslag. I fellesskap utnytter de beiteressursene maksimalt til beste for begge næringer og til økning av landets kjøttproduksjon. Jeg vil derfor be departementet om at man vurderer nødvendigheten av å utgi en brosjyre på samisk og norsk som på enkel måte gir informasjon om reinens, sauens, eventuelt også andre husdyrs plantebehov. Det er nødvendig at næringsutøverne orienteres om at dyrene kan utnytte felles beite uten at de nødvendigvis ernærer seg av de samme planteslag. Men seiv om man har lover og offentlige vedtak å støtte seg til, kan det likevel oppstå uoverensstemmelser mellom reindriftsnæringen på den ene side og allmenne lokale interesser på den andre side. Jeg håper derfor at man ved praktiseringen av den nye lov kan unngå slike konflikter som det ifølge dagspressen brygger opp til i Målselv. Plutselig kan kommunestyret registrere at det bygges et 80 km langt og 2 meter høyt sammenhengende nettinggjerde gjennom nasjonalparken i Dividalen. Dette skjer i henhold til reinbeitekonvensjonen av 1972 mellom Sverige og Norge. I Målselv føler man seg bedratt av sentralmyndighetene fordi kommunen var holdt utenom beslutningen. Foruten at gjerdet er skjemmende for nasjonalparken, vil det også sperre den frie passasje for viltbestanden. Elgen f. eks. har ingen mulighet til å forsere gjerdet. Også mennesker blir hindret i sin vandring. Det siste kan rettes på ved at gjerdene utstyres med lukeajiordninger. Jeg vil gjøre departementet oppmerksom på at dette er en irritasjonskilde som kan føre til at forargelsen urettmessig rettes mot reindriftssamene. Jeg finner det for øvrig helt naturlig at de samiske organisasjoner og samer for øvrig har vist stort engasjement for å nå fram med sine synspunkter til ny reindriftslov. De betrakter ikke proposisjonen bare som vanlig næringslov, men ser den i en langt større sammenheng. For samene er denne loven blitt en del av selve rettskampen. De hadde håpet å få stadfestet i formålsparagrafen den hevdvunne rett til beiteområdene som de ifølge alders tids bruk mener å ha krav på. Verken departementet eller komiteen har tatt standpunkt til dette spørsmål. Imidlertid fikk formålsparagrafen i Ot.prp. nr. formulering til støtte for reindriftssamenes rettigheter enn i det første lovutkastet. Samekomiteen av 1956 — som avgav sin innstilling i 1959 — foreslo at regjering eller storting burde oppnevne et sammensatt utvalg som skulle gi en historisk og juridisk betenkning om samenes rettigheter til beiteområdene, og det er betenkelig at dette ikke ble fulgt opp. Samekomiteens innstilling ble det avgjørende vendepunkt i norsk samepolitikk. Den påfølgende debatt i Stortinget i 1963 var avslørende for representantenes dårlige samvittighet. Men så var det også første gang vårt storting på bred basis diskuterte de til dels vanskelige og særpregede problemer samene stod overfor som folkegruppe i vårt samfunn — næringsmessig, økonomisk og kulturelt. Stortingsvedtaket den gang bekreftet at Norge ville føre en samepolitikk som gav denne minoritetsgruppe mulighet til å bevare sitt språk og sine særpregede kulturtrekk for øvrig. En rekke av de forslag Samekomiteen skisserte til bedring av samenes leveforhold, er fulgt opp av storting og regjering. Meget er gjort på disse femten år, men atskillig står igjen. Det viktigste er sannsynligvis å få klarlagt rettsgrunnlaget. Imidlertid arbeider Nordisk samisk institutt med å klargjøre disse spørsmål, men det vil selvsagt ennå ta flere år før det endelige resultat foreligger. I mellomtiden bør reindriftsnæringen beskyttes gjennom lovregler som gir ekspropriasjons- og erstatningsvern. De bør også beholde retten til å drive fiske og fangst i tilknytning til reindriften uten å måtte betale avgift til staten. Beløpets størrelse er av underordnet betydning, det er selve rettsprinsippet det gjelder. Noe av det viktigste som er endret i lovforslaget, er § 17, som omhandler reinmerking. På møtet mellom Norske Reindriftssamers Landsforening og landbrukskomiteen i Kautokeino i år kom samekvinnene inn på likestillingsproblemene, og understreket hva det ville si for deres situasjon dersom adgangen til merking falt bort. Kvinnene fremførte en uredd og dyktig argumentasjon for å beholde denne adgangen både for seg seiv og barna. De gikk hardt ut mot proposisjonens forslag til § 17, som de mente var den paragraf som klarest var i strid med samiske livsformer og samisk tenkesett og rettsoppfatning. Den ville gripe inn og forstyrre deres tradisjoner og arbeidsformer, som var utviklet gjennom generasjoner. En håndhevelse av en slik lovparagraf ville særlig ramme kvinnene — både mødre og døtre — på en uheldig måte, og ville påføre samekvinnene likestillingsproblemer på linje med dem som finnes i det øvrige samfunn. opptatt av, dersom vi gjennom et lovverk skulle påføre det samiske samfunn likestillingsproblemer mellom kjønnene, problemer som hittil ikke har eksistert der. Det ble for øvrig på det samme møte fra juridisk hold påpekt at det ikke er registrert en eneste skilsmisseansøkning fra reindriftssamer, så det tydet på at likestillingen er gunstig for ekteskapet. Dette er imidlertid en opplysning som jeg ikke har fått kontrollert. Ved å ha eget reinmerke blir kvinnene også anerkjent som aktive reindriftsutøvere. Det vil igjen ha stor betydning ved valg av representanter til de samiske utvalg, styrer og råd, hvor det kreves at vedkommende er aktivt med i næringen. Samekvinnene poengterte også betydningen av at barna fikk beholde retten til å registrere egne reinmerker. Dette mente de hadde pedagogisk verdi i opplæringen til reindrift, og at det også var viktig i aktiviseringen til positive sysler. Jeg er meget tilfreds med at det når det gjelder § 17, er enstemmighet om den gifte kvinnes rett til å registrere eget reinmerke, og at departementet i premissene gir adgang til at også merkeskikken for barn kan opprettholdes dersom det ønskes. Reindriftsloven er et fremskritt som bedre vil sikre reindriftssamenes rettigheter. Det er reindriftssamene som er de sterkeste bærere av samisk språk og samiske kulturtradisjoner — en kultur og egenart som beriker vårt samfunn. Per Karstensen hadde her overtatt presidentplassen. Stein Ørnhøi: Det er noe typisk i dette at det er Stortinget — det norske storsamfunnets organ framfor noe — som behandler denne viktige enkeltsaken for samene, og ikke representanter for dem det gjelder. Dem har vi henvist til diplomatlosjen. For Stortinget er dette en sak av rimelige dimensjoner, en sak i strømmen av mange saker. For den samiske befolkningsgruppen er den viktigere enn noe annet Stortinget har behandlet iallfall hittil i syttiåra. Reindriftsloven griper direkte inn i det samiske samfunnet på mange områder. Loven regulerer en av hovednæringene for samene, og den regulerer den næringa som mer enn noen annen har vært bærer av en særegen samisk kultur. Derfor er denne loven mye mer enn bare et spørsmål om hvordan det norske storsamfunnet skal organisere en i og for seg ganske stor del av sin kjøttproduksjon. Dette er en sak for det samiske samfunnet. Dette er en lov som griper inn i sentrale deler av tilværelsen til et eget folk. (Ørnhøi) personlige eller partimessig betingede meninger om reindriftsloven. For meg blir det viktig å legge avgjørende vekt på hva samenes egne organisasjoner mener. Historien om det norske storsamfunnets møte med det samiske samfunnet er ingen vakker historie. At vi har begått våre overgrep mer i dumskap enn i ondskap, forandrer ikke det faktum at det på alle vis gjennom hundreår har dreid seg om undertrykking og imperialisme i vanlig klassisk forstand. Ingen fin-diskusjon av småting kan forandre det som er hovedlinja og derfor hovedsaken i vårt forhold til den samiske befolkning. Det foreligger to dissenser i komiteinnstillinga. Jeg slutter meg til disse to. Begge er i tråd med hva samenes egne organisasjoner har uttalt. Dét er god nok grunn til å slutte seg til. Begge dissensene dekker opp viktige prinsipielle spørsmål for reindriftssamene. At realitetene i dissensene ikke alltid behøver å være så store, forandrer ikke noe på det rent prinsipielle. Samene har sjøl bedt om å få lovfestet at reindriftssamene skal ha erstatningsog ekspropriasjonsvern for sin bruksrett. At flertallet mener at dette vernet er der gjennom to høyesterettsdommer, f jerner ikke behovet for lovfesting. En lovfesting gjør det mer brysomt for storsamfunnets representanter å forgripe seg på samenes bruksrettigheter. Og det bør være brysomt å forgripe seg på disse rettighetene. Dessuten kan samenes klare ønske om lovfesting henge sammen med en berettiget mistro til løfter og forsikringer fra det norske storsamfunnets side. Når det gjelder spørsmålet om å kunne innrømme særlige rettigheter til jakt, fangst og fiske, er det en forutsetning at ikke departementet skal bruke en eventuell lovparagraf mot de fastboende samene. Det det dreier seg om, er å skape en særlig mulighet til å sikre reindriftssamene mot at turister skal forgripe seg på rettigheter som har utgjort en del av eksistensgrunnlaget for et helt folkeslag. Jeg følger altså mindretallet i komiteen, fordi det på to punkter tar opp forslag som er i tråd med hva samene sjøl har bedt om. I tillegg tar jeg opp de forslag som var fremmet av bl. a. formannen i komiteen i forrige periode, Berge Furre, i den innstilling som da ble lagt fram. Disse forslag er også hva samenes egne organisasjoner har bedt om. Ett forhold er lite behandlet i det forberedende lovarbeid. Det er ikke gitt noen vurdering av i hvilken grad loven låser fast en bestemt struktur innenfor reindrifts
|
maalfrid_ddb6d5b1ae957d04974f22ef963fcdc40e738676_11
|
maalfrid_vkm
| 2,021
|
no
|
0.835
|
Ut i fra dagens kunnskap konkluderer VKMs faggruppe for GMO at soya 356043 er ernæringsmessig sammenlignbar og like trygg som dens konvensjonelle motpart og andre konvensjonelle sorter. Det er usannsynlig at GAT4601 eller GM-HRA proteinene vil føre til toksiske eller allergiske reaksjoner fra mat og fôr som inneholder 356043 sammenlignet med konvensjonelle soyatyper. Miljørisikovurderingen av soyalinje 356043 er avgrenset til mulige effekter av utilsiktet spredning av spiredyktige frø i forbindelse med transport og prosessering, samt indirekte eksponering gjennom gjødsel fra husdyr fôret med genmodifisert soya. Faggruppen har ikke vurdert mulige miljøeffekter knyttet til dyrking av soyalinjen. Genmodifiseringen av soya 356043 har ikke medført endringer i egenskaper knyttet til overlevelse, oppformering eller spredning sammenlignet med konvensjonell soya, og det er ingen indikasjoner på økt sannsynlighet for spredning og etablering av ferale soyaplanter fra utilsiktet frøspill av soyalinjen. Soya dyrkes ikke i Norge, og arten har ikke viltvoksende populasjoner eller nærstående arter utenfor dyrking i Europa. Det er derfor ikke risiko for utkryssing med dyrkede sorter eller ville planter i Norge. Med bakgrunn i tiltenkt bruksområde, som ekskluderer dyrking, konkluderer VKMs faggruppe for GMO at soya 356043 ikke vil medføre økt risiko for interaksjoner med det biotiske eller abiotiske miljøet i Norge. Ut i fra dagens kunnskap og ved tiltenkt bruksområde, som ekskluderer dyrking, konkluderer VKMs faggruppe for GMO atsoya 356043 med GAT4601 og GM-HRA proteinene: - Er med unntak av de introduserte egenskapene og dermed økt forekomst av de N- acetylerte aminosyrene NAA og NAG og oddetalls-kjedede fettsyrene C17:0, C17:1 og C17:2, vesentlig lik konvensjonelle soyasorter i forhold til næringsstoffsammensetning, og agronomiske og morfologiske egenskaper - Vil ikke medføre økt fare for toksiske eller allergiske reaksjoner ved inntak av mat og fôr sammenlignet med konvensjonelle soyatyper - Er ernæringsmessig lik og like trygg som dens konvensjonelle motpart og andre konvensjonelle soyasorter - Vil ikke medføre noen økt miljørisiko i Norge.
|
maalfrid_161fc18dd2ab83659cad4457f588ecfcd613c7ba_5
|
maalfrid_mattilsynet
| 2,021
|
no
|
0.565
|
Tabell 1: Overvåkning av antibiotikarester i slakt av storfe, gris og småfe i 2015. Planlagte prøver fordelt på dyreart og innsendende avdeling i Mattilsynet. Innherred og Fosen 60 60 Gauldal 15 10 25 Gudbrandsdal 15 15 Mjøsområdet 33 50 7 90 Sør-Rogaland, Sirdal og Flekkefjord 50 90 20 160 Oslo, Asker og Bærum 10 30 5 45 Romerike 15 25 5 45 Sunnmøre 10 5 15 Trondheim 35 10 45 Vestfold 5 58 63 Finnmark 5 5 5 15 Midtre Hålogaland 17 30 10 57 Helgeland 15 28 10 53 Nordmøre og Romsdal 6 5 11 Sør-Innherrerd 7 2 9 Nordfjord 9 8 8 25 Sunnfjord og Sogn 18 17 10 45 Agder 2 5 5 12 Haugalandet 30 40 20 90 Nordre Buskerud, Hadeland og Valdres 10 10 20 Sum prøver 307 448 145 900 Tabell 2: Prøver tatt ut på mistanke for mulige rester av antibakterielle stoffer i 2015.
|
maalfrid_bd01f524cb2ad5696ba7f19c282f0f08a34c0330_0
|
maalfrid_nmbu
| 2,021
|
no
|
0.47
|
Forsideslide med bilde Dette bildet kan ikke endres. Ønsker du et annet bilde, bruk forsideslide. Dato: 08.09.
|
maalfrid_ecb25e61137092bdf37573c87a5b0ae2fe90d271_8
|
maalfrid_uib
| 2,021
|
no
|
0.899
|
mer helhetlig blikk for at universitetets lokaler og utearealer framstår på en representativ og ryddig måte for studenter, ansatte og byens befolkning. I de siste årene har oppgradering av parkene, strengere restriksjoner på parkering og konkrete tiltak for å forbedre vrimlearealene rundt viktige bygg hatt særlig prioritet. Rehabilitering av universitetets monumentale museumsbygning, Muséhagen og Muséplassen, samt området rundt HF-bygget er et løft for sentrale deler av Nygårdshøyden og gir mulighet til økt innsats på dette området. Noen utearealer, som utearealene mellom Fysikkbygget og Geofysisk institutt utbedres. For plassen bak Ulrikke Phils hus pågår prosjektering. Planlagt ferdigstilling er 2013. Universitetets bygninger på Nygårdshøyden, Marineholmen og Haukeland/Årstadvollen har god og nær tilgang til offentlig kommunikasjon. Ansatte med arbeidssted Haukeland og Årstadvollen vil, avhengig av bosted, kunne ha behov for overganger mellom transportmiddel. Den planlagte utvidelsen av bybanenettet vil være positiv for studenter og ansatte. Universitetet har organisert en egen persontransport mellom Haukelandsområdet og Nygårdshøyden, Dette er et populært tilbud, og ruteomfanget er økt fra 2012. Etter vedtak i universitetsstyret (sak 20/11) ble antallet redusert med 30% i 2012. Reduksjonen av antall parkeringsplasser inngår i tiltaksplanen for grønt universitet, der ett av målene er å redusere bilbruken. De frigjorte arealene er omdisponert til el-bilplasser, sykkelparkering, beplantning og andre miljøtiltak. I 2012 ble om lag 30 av parkeringsplassene ved UiB reservert for el-biler. De fleste av disse plassene er utstyrt med ladestasjon. Det er utvendig ved de fleste av universitetets bygninger. Dette er utvendig sykkelparkering som har mangelfull sikkerhet ved tyveri og hærverk. Kapasiteten for avlåste anlegg planlegges utvidet, både på Nygårdshøyden og Årstad. I flere parkeringsanlegg er det relativt enkelt å etablere avlåste parkeringsanlegg for sykkel. Det er etablert sykkelparkering ved HF-bygget, i garasjen i Realfagbygget og i garasjen i det nye odontologibygget. Ved Magnus Lagabøtes plass og ved U. Phils skole er det prosjektert for sykkelplasser. , garderobe for dem som sykler eller løper til arbeid og studier er ikke like god for alle. Det finnes garderobeanlegg i noen av byggene, som ved BBB. Parallelt planlegges mindre garderobeanlegg i noen bygninger, hvor det er praktisk mulig uten for store kostnader. Fra universitetet rapporteres det årlig om hvordan miljøhensyn legges til grunn for virksomheten. Miljøengasjementet ved UiB er synliggjort gjennom . Tiltaksplanen har blant annet tiltak for redusert bruk av energi og redusert mengde avfall. Det er mål om 20% reduksjon innen 2020. Universitetets bygningsmasse er i stor grad bygd i tider uten spesiell tanke på energibruk, og det er som i Norge ellers, lagt liten vekt på energisparing. Tiltaksplanen for ytre miljø forutsetter systematisk arbeid med å redusere energibruken. Økte energikostnader vil gjøre investeringer for energiøkonomisering stadig mer økonomisk lønnsomme. Alle bygninger er nå energisertifiserte, i prosessen med denne sertifiseringen inngår det å få oversikt over de viktigste energisparetiltakene for hver eiendom. Alle bygg skal ha system for energiovervåkning som gir løpende oversikt over historisk og aktuell energibruk.
|
maalfrid_c1b91560668c3f38fbc18b8c64b02b1028201ada_11
|
maalfrid_ptil
| 2,021
|
en
|
0.941
|
It shall be ensured that interruptions when switching from main power to emergency power do not entail operating problems for the emergency power users. Onshore facilities shall be equipped with emergency lighting that ensures necessary lighting on the facility in the event of main lighting failure. During installation of land facilities and parts thereof, it shall be ensured that the loads they are exposed to, do not exceed the design load limit. When commissioning land facilities, it shall be ensured that they satisfy the requirements in Chapter II of these regulations regarding requirements for designing onshore facilities and parts thereof, see also Section 23 of the Framework Regulations. The technical condition of installations, systems and equipment shall be maintained until the facilities, systems and equipment are put into service. Before onshore facilities and parts thereof are started up for the first time, or after technical modifications, commissioning shall be carried out. During start-up as mentioned in the first subsection, and during operation, a)the management system with associated processes, resources and operations organisation shall be established, b)governing documents, including technical operations documents, shall be available in updated versions and the operations personnel shall be familiar with them, c)systems for employee participation shall be established, cf. Section 13 of the Framework Regulations and d)the occupational health service shall be operative. Use of onshore facilities and parts thereof shall be in accordance with requirements stipulated in and in pursuance of the health, safety and environment legislation and any additional limitations that follow from fabrication, installation and commissioning. The use shall at all times be in accordance with the onshore facility's technical condition and the assumptions for use that form the basis of the analyses, cf. Chapter V of the Management Regulations. When setting restrictions for the activity level on the onshore facility, the maintenance status shall also be considered. Facilities and equipment taken out of use shall be secured against unintended use, and be handled so that they do not pose a risk for harm to life, health, the environment and material assets. Which measures and restrictions are necessary in order to maintain safety systems' barrier functions in the event of overbridging, disconnection of safety systems or other impairments, shall be stipulated in advance. The compensatory measures shall be implemented as rapidly as possible once such an impairment arises. Statuses of safety systems shall be known and available to all relevant personnel at all times. It shall be ensured that critical activities are carried out within the operational restrictions set during engineering and in the risk analyses as mentioned in Section 16 of the Management Regulations, cf. also Section 56 of these regulations.
|
maalfrid_00324f4c745b78c3fad591ac7c05e71fe45cb395_78
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.849
|
Vedlegg 2 79 Om samtykke til inngåelse av en avtale om norsk deltakelse i Verdensbankens Karbonfond føring eller kjøp av utslippsreduksjoner, anses for uttrykkelig å ha gitt forvalteren fullmakt til å opptre på dennes vegne i dette henseende. Avsnitt 17.1. . For å unngå en eventuell interessekonflikt mellom Verdensbanken og forvalteren, og uansett andre bestemmelser i dette instrument, skal forvalteren ikke ha noen forpliktelse til å forfølge, forsvare, inngå kompromiss med, forhandle, oppgi eller tilpasse, ved voldgift, eller på annen måte, noen handling, prosess, rettsforfølgning, tvist, fordring eller krav eller annet mislighold eller mulig mislighold av et vertsland eller en prosjektenhet under en prosjektavtale (samlet kalt en «tvist») på noen som helst måte i forhold til en hvilken som helst prosjektavtale. Hvis forvalteren bestemmer at han vil avholde seg fra å foreta en handling som nevnt foran, skal han varsle de deltakende parter om dette og forvalteren og de deltakende parter skal gjøre sitt beste for å forsøke å bli enige om tilfredsstillende ordninger for håndtering av slike tvister, herunder tildeling og overføring av alle eller en del av forvalterens rettigheter og plikter under den relevante prosjektavtalen til de deltakende parter eller til en tredjepart som opptrer på deres vegne. Forvalteren skal ikke ha noe ansvar overfor de deltakende parter som resultat av hans avgjørelse om å avholde seg fra å foreta en handling som nevnt foran når det gjelder en tvist eller som et resultat av at forvalteren og de deltakende parter ikke oppnår slike tilfredsstillende ordninger på en betimelig eller annen måte. Avsnitt 17.2. . Før de deltakende parters komité går gjennom det relevante prosjektkonseptsnotatet, skal en deltakende part som deltar, eller som har tilsluttede selskaper eller ansatte som deltar enkeltvis og/eller samlet, i fondsmidler eller andre investeringsredskaper som har målsettinger og retningslinjer som ligner på Fondets, og som, som et resultat av dette, kan konkurrere med Fondet om investeringsmuligheter, leveranser av råmaterialer, offentlige bevillinger, kunder eller annet ( kalt «andre prosjekter»), eller en deltakende part eller hans tilsluttede selskap eller ansatt som har en interesse i et underliggende prosjekt, fullt ut gjøre rede for slike interesser i andre prosjekter eller i et underliggende prosjekt hos forvalteren. Hvis forvalteren bestemmer at denne deltakelsen eller interessen er slik at den deltakende part ikke bør delta i drøftingene til de deltakende parters komité om komiteen skal protestere mot prosjektet eller ikke, som en følge av denne konflikten eller en eventuell interessekonflikt, skal han råde den deltakende part som kommer med redegjørelsen til å erklære seg inhabil under drøftingene i de deltakende parters komité når det gjelder dette prosjektet. Hvis den deltakende part er uenig i forvalterens avgjørelse, skal han underrette de deltakende parters komité om konflikten eller en eventuell konflikt, og de deltakende parters komité (bortsett fra den deltakende part som kommer med redegjørelsen) skal avgjøre om denne deltakende part bør tillates å delta i komiteens drøftinger om det aktuelle prosjektet.
|
maalfrid_629113291a570ab713450d0316b99e3e81a9365a_6
|
maalfrid_vegvesen
| 2,021
|
no
|
0.765
|
(De største) Usikkerheten på «Samvariasjon på mengde» blir omtrent som for Grunnmodell pga liten spredning på mengdene.
|
maalfrid_88a27b814e53c1ab55cbbac5d3f1b3f8fe5d807e_28
|
maalfrid_nibio
| 2,021
|
no
|
0.516
|
Landbruksdirektoratet NFR-Søknad - Avskjermet I, 18/00718-3 Tilbakemelding skissesøknad - Avskjermet Offl § 26 fjerde ledd Journaldato: 04.06.2018 Tilg. kode: Avskrevet: Klasse: 01.06.2018 Saksbehandler: Sakarkiv Dok. dato: Arkivdel: 04.06.2018, Tatt til etterretning Utmarksressurser og næringsutvikling /Lise Grøva Statistisk sentralbyrå - Kongsvinger /Øyvind Nystad Handberg Prosjekt - Valuechange - Valuation of Cultural and environmental good for Integrated assessment and decision-making - # from promise to practice - Statistisk sentralbyrå (SSB) I, 18/00734-2 Signert avtale om forskningssamarbeid med SSB på prosjekt - Valuechange - Valuation of Cultural and environmental good for Integrated assessment and decision-making - from promise to practice U Journaldato: 04.06.2018 Tilg. kode: Avskrevet: Klasse: 11.05.2018 Saksbehandler: Sakarkiv Dok. dato: Arkivdel: 33 Landskapsovervåking /Wenche Dramstad Mattilsynet /Marit Evjen Steward - Agronomisk vurdering - skadedyrmiddel U, 18/00740-8 Utfylt notifiseringsskjema for dispensasjonen til Steward U Journaldato: 05.06.2018 Tilg. kode: Avskrevet: Klasse: 05.06.2018 Saksbehandler: Sakarkiv Dok. dato: Arkivdel: 52 Ullensvang /Gunnhild Jaastad Lars-Erik Sørbotten Personalmappe - Lars-Erik Sørbotten I, 18/00778-5 Signert avtale om bruk av privattelefon som tjenestetelefon U Journaldato: 04.06.2018 Tilg. kode: Avskrevet: Klasse: 04.06.2018 Saksbehandler: Personal Dok. dato: Arkivdel: 221 04.06.2018, Tatt til etterretning Grøntanlegg og miljøteknologi /Håkon Borch Natasja Bours Personalmappe - Natasja Bours I, 18/00816-5 Oversendelse av vitnemål - Professional master controlling U Journaldato: 06.06.2018 Tilg. kode: Avskrevet: Klasse: 06.06.2018 Saksbehandler: Personal Dok. dato: Arkivdel: 221 Økonomistab /Unni Liahjell Ellingsen Anne Wikan Personalmappe - Anne Wikan U, 18/00822-1 Bekreftelse på midlertidig endring av stilling - Stasjonsleder på Svanhovd - 01.06.-30.11.2018 U Journaldato: 07.06.2018 Tilg. kode: Avskrevet: Klasse: 29.05.2018 Saksbehandler: Personal Dok. dato: Arkivdel:
|
maalfrid_cd078750ac212382655b9dab316143882e119a7a_153
|
maalfrid_uib
| 2,021
|
en
|
0.921
|
Extensive innovative drive, industrial contact and collaborative activities linked to ongoing and potential SME businesses Excellent infrastructure for research and education: advanced laboratories, field stations and research vessels, and an attractive location for field-based research Strong, broad and active local, national and international networks of collaborations and recognition of our research, scientists and expertise Long experience (>30 years) in marine pelagic experimental ecology (mesocosms / microcosms) Untapped potential for integration between research directions: empirical vs. theoretical; applications of biostatistics; modelling; bioinformatics; and molecular methods Strong involvement of faculty members on boards and committees limits their academic activities Increasing administrative demands (e.g. time sheets for project work, project expense documentation (e.g. shared running costs on instruments according to recorded use). Organism biology rarely in fashion at the research council and traditional taxonomy is time consuming insufficient basic funding hinders long term strategic opportunities Calls from relevant NFR programmes often address specific short-term, production-driven questions limited funding to update equipment with few to no means to budget costs financed by research groups for instrument repair / replacement Ship-time for cruises in Arctic regions billed to the projects. Low fraction of externally funded pure researchers among the staff. Research quality would have benefitted from higher investments in maintenance and upgrade in some of our research stations and facilities, and from improved coordination Deficiencies regarding data storage and bio-banks frustrate optimal safe-guarding and scientific exploitation of existing, often hard-earned, data and samples limited interactions between bioinformatics, whole genome approaches and biology Lack of expertise/research in some fields e.g. zooplankton ecology and bioinformatics. Loss of personnel through retirement without replacement results in loss of expertise.
|
wikipedia_download_nno_Aiguille des Angroniettes_73193
|
wikipedia_download_nno
| 2,021
|
nn
|
0.915
|
'''Aiguille des Angroniettes''' er eit fjell i Wallis-Alpane på grensa mellom Sveits og Italia. *''Denne artikkelen bygger på «Aiguille des Angroniettes» frå , den 13. februar 2012.''
|
maalfrid_1e8d8a516bb5239091c7bdfda59547cb132316af_13
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
en
|
0.962
|
earlier generations were members of the groups in question. The number of language users is lower. This uncertainty is compounded by the fact that many people do not wish to admit that they belong to a minority group for fear that they will be discriminated against by society at large, or the fact that they are unaware of their origin. The Romani people/Travellers in particular claim that the aforementioned estimate is much too low due to circumstances of this nature. In 1999, Norwegian gross national product at market price totalled NOK 1,192,826 million (an increase of 0.9% compared with 1998). Gross national income at market price amounted to NOK 1,180,541 million, while net national income amounted to NOK 988,658 million. Per capita gross national product and per capita gross national income were NOK 267,328 and NOK 264,575, respectively.
|
maalfrid_f15d5ad421ad77dcc393b52661dfd362c83af56b_49
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
da
|
0.144
|
Sparebanker samt Indskydernes Tilgodehavende ved Aarets Udgang. 1889. 19 2021 22 2324 1 2526 tiva. Andre Udlaan. Faste Eiendomme og Inventarium. Indestaaende i andre Banker. Renterestancer af Udlaan. Forskudte Omkostninger. Kontanter. Ialt. No. Kr. Kr. Kr. Kr. Kr. Kr. Kr. 1 061 372 512 369 6 341 157 2 500 8 281 1 331 329 68 111 494 1 681 2 870 920 275 5 269 4 794 661 38 280 13 786 24 311 115 551 39 26 520 206 814 3 439 1 642 245 40 17 855 51 123 749 39 433 871 053 41 32 000 341 387 2 200 17 384 1 747 750 42 257 161 118 1 562 37 821 43 8 061 400 4 238 1 221 410 4 218 764 683 44 238 150 4 554 458 182 45 386 050 87 862 148 913 1 958 1 059 586 46 3) 47 607 5 600 229 986 123 30 179 2 126 679 47 4 485 5 593 78 313 48 '79155 2 347 296 425 49 2 396 32000 482 983 663 13 144 1 378 011 50 4) 45 289 5) 1 238 845 102 433 11 358 756 51 60 901 1 452 11 541 432 816 52 2 800 881 367 547 1 972 90 21 815 1 549 506 53 1 041 197 1 038 69 700 178 061 54 44 029 42 418 232 688 28 12 426 3 187 385 55 2 318 27 885 364 172 158 56 35 759 175 297 478 745 16 313 8 782 055 57 321 18 863 1 363 402 8 881 583 266 58 1 351 92 976 1 300 10 085 976 407 59 809 81 884 500 15 788 1 449 783 60 46 044 568 32 366 1 412 5 641 996 333 61 3) 8 401 55 866 64 291 7 508 813 15 736 1 370 068 62 6) 156 055 24 638 538 512 284 91 826 3 156 739 63 184 14 265 84 661 2 756 320 11 412 631 144 64 662 450 180 26 405 258 102 65 72 28 7 051 44 105 66 1 849 087 1.098 112 11 998 397 51 749 18 419 1 819 137 118 609 138 Udlaan mod Vexelobligationer. Kr. 23 335 449 1O1 486 89 140 611 816 287 663 867 510 30 580 440 313 299 737 212 000 1 019 068 44 197 166 437 446 745 439 736 133 719 462 130 95 148 217 250 35 369 607 855 121 734 659 595 970 831 194 822 775 935 352 404 144 591 176 365 24 079 34 283 704 40 000 Kr., er ikke medtaget i Regnskabet. Tilgode i Konkursboer. 4) Kr. 41 289 tilgode i Pamtelaaneindret. tilgode i Konkursboer og Kr. 9022 uvisse Fordringer.
|
maalfrid_d80d498beb8848ef4387220aea5ae38f14b21b15_24
|
maalfrid_ehelse
| 2,021
|
no
|
0.86
|
Direktoratet for e-helse | Rapport Utviklingstrekk 2020 24 direkte gjennom helseportalen. Det fremheves også at helsepersonell er aktive ambassadører for 1177 Vårdguiden og anbefaler pasienter å oppsøke portalen hvis de ønsker mer informasjon. 1177 Vårdguiden er nesten alltid blant de beste søkeresultatene når man søker på noen symptomer, sykdommer, behandlinger eller helsepersonell på nett, og brukes også av media som en autorativ kilde til informasjon. I 2019 ble det utvekslet 212 millioner elektroniske medisinske meldinger, en liten økning på 1 million meldinger fra 2018. Som det framkommer av figuren under er tendensen de siste årene at meldingsutveksling flater ut. Figur 3.10: Antall årlige sendte medisinske EDI-meldinger via norsk helsenett 2010-2019. Kilde: Norsk Helsenett (NHN). Til tross for nedgang i totalt antall medisinske meldinger, ser vi en jevn økning i de andre kategoriene meldinger. Blant annet var det en økning i antall basismeldinger som inkluderer henvisninger, epikriser og lab, fra 33 millioner i 2017, 36 millioner i 2018, og 39 millioner i 2019. Kjernejournal er en elektronisk løsning som samler helseopplysninger for pasienter i Norge og gir helsepersonell tilgang til opplysningene, uavhengig av behandlingssted. Alle landets 5,3 millioner innbyggere har kjernejournal, og ved utgangen av 2019 har 2,5 millioner av disse åpnet og sett sin kjernejournal. Det tilsvarer en vekst på 32 % det siste året. Alle helseforetak og legevakter har innført kjernejournal. 91 % av landets legekontor har også tatt tjenesten i bruk. Kjernejournal benyttes daglig i alle helseforetak, mens 74 % av legevaktene og 45 % av legekontorene benytter kjernejournal ukentlig. Figuren under viser at i 2019 gjorde helsepersonell (leger og sykepleiere) i gjennomsnitt omtrent 20 000 oppslag i kjernejournal per uke, noe som tilsvarer en økning det siste året på omlag 42%. Ved utgangen av 2019 hadde helsepersonell åpnet kjernejournalen til totalt 978 000 av landets innbyggere.
|
maalfrid_553d4a2c7a33191b2b1c3e1f71a28f8878dba6c1_11
|
maalfrid_godeidrettsanlegg
| 2,021
|
no
|
0.746
|
Noen kommuner stiller tomt vederlagsfritt til klubbens disposisjon, eventuelt gir støtte til ervervelse av tomt. Klubben må være oppmerksom på at klubben selv må dekke alle utgifter i forbindelse med lån. Pant i bygningen kan ikke påpregnes dersom bygget står på kommunal grunn, med mindre kommunen gir særskilt tillatelse til dette. Noen kommuner innvilger kommunal bankgaranti for lån. 1) Kommunen informeres om planene 2) Tomtespørsmålet avklares 3) Behovsvurdering gjøres og romprogram utvikles 4) Plan/byggekomite nedsettes 5) Prosjektet inn på kommuneplan og langtidsbudsjett (søknad) 6) Teknisk godkjenning av planer og tegninger sendes kommunen innen fristen 7) Søknad om tippemiddeltilskudd sendes kommunen innen fristen 8) Byggemelding sendes kommunen 9) Søknad om økonomisk støtte sendes kommunen 10) Fornyede søknader (Ventetid 2-3 år på tippemidler - må søke hvert år). 11) Samarbeid om driftsavtale 12) Formell overtakelse med befaringer (strøm, forsikring, kommunale avgifter mm). 13) Byggeregnskap sendes kommunen på eget skjema. Kommunen videresender til fylket for godkjenning og utbetaling av midler. 14)
|
maalfrid_87d1e40a9a6113aa3bf4431ab41f484382007c38_33
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.587
|
36 2019–2020 Endringer i tjenesteloven (geoblokkering) og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 311/2019 av 13. desember 2019 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU) 2018/302 The provisions of the Regulation shall, for the purposes of this Agreement, be read with the following adaptations: (a) As regards the EFTA States, Article 1(6) shall not apply. (b) In Article 2(17), the words "Article 57 TFEU" shall read "Article 37 of the EEA Agreement". (c) In Articles 3(3) and 4(5), the words "Union law" shall read "the EEA Agreement". (d) In Article 4(4), as regards the EFTA States, the words "the provisions of Chapter 1 of Title XII of Directive 2006/112/EC" shall read "special national rules for small enterprises".' (e) In Articles 6(1) and 11(2), the words "Article 101 TFEU" shall read "Article 53 of the EEA Agreement". (f) In Article 11(2), as regards the EFTA States: (i) the words "2 March 2018" shall read "the date of entry into force of Decision of the EEA Joint Committee No 311/ 2019 of 13 December 2019"; (ii) the words "23 March 2020" shall read "two years after the date of entry into force of Decision of the EEA Joint Committee No 311/2019 of 13 December 2019". The following indent is added in points 7d (Directive 2009/22/EC of the European Parliament and of the Council) and 7f (Regulation (EC) No 2006/ 2004 of the European Parliament and of the Council) of Annex XIX to the EEA Agreement: '–: Regulation (EU) 2018/302 of the European Parliament and of the Council of 28 February 2018 (OJ L 60I, 2.3.2018, p. 1), as corrected by OJ L 66, 8.3.2018, p. 1.' With effect from 17 January 2020, the following shall be added in point 7f (Regulation (EU) 2017/ 2394 of the European Parliament and of the Council) of Annex XIX to the EEA Agreement: ', as amended by: –: Regulation (EU) 2018/302 of the European Parliament and of the Council of 28 February 2018 (OJ L 60I, 2.3.2018, p. 1), as corrected by OJ L 66, 8.3.2018, p. 1.' Forordningens bestemmelser skal for denne avtales formål gjelde med følgende tilpasning: a) Med hensyn til EFTA-statene får artikkel 1 nr. 6 ikke anvendelse. b) I artikkel 2 nr. 17 skal ordene «artikkel 57 i TEUV» forstås som «artikkel 37 i EØS-avtalen». c) I artikkel 3 nr. 3 og artikkel 4 nr. 5 skal ordene «unionsretten» forstås som «EØS- avtalen». d) I artikkel 4 nr. 4, med hensyn til EFTA-statene, skal ordene «bestemmelsene i avdeling XII kapittel 1 i direktiv 2006/112/EF» forstås som «særlige nasjonale regler for små bedrifter». e) I artikkel 6 nr. 1 og artikkel 11 nr. 2 skal ordene «artikkel?101 i TEUV» forstås som «artikkel 53 i EØS-avtalen». f) I artikkel 11 nr. 2, med hensyn til EFTA-statene: i) skal ordene «2. mars 2018» forstås som «ikrafttredelsesdatoen for EØS-komiteens beslutning nr. 311/2019 av 13. desember 2019», ii) skal ordene «23. mars 2020» forstås som «to år etter ikrafttredelsesdatoen for EØS-komiteens beslutning nr. 311/2019 av 13. desember 2019». I EØS-avtalens vedlegg XIX nr. 7d (europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/22/EF) og 7f (europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2006/ 2004) skal nytt strekpunkt lyde: «–: Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2018/302 av 28. februar 2018 (EUT L 60I av 2.3.2018, s. 1), rettet ved EUT L 66 av 8.3.2018, s. 1. I EØS-avtalens vedlegg XIX nr. 7f (europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/2394) tilføyes følgende med virkning fra 17. januar 2020: «, endret ved: – : Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2018/302 av 28. februar 2018 (EUT L 60I av 2.3.2018, s. 1), rettet ved EUT L 66 av 8.3.2018, s. 1.
|
maalfrid_a59ae37df125b80bba56a8f38f241d51289a0aea_110
|
maalfrid_hjelpemiddeldatabasen
| 2,021
|
no
|
0.607
|
Sett i nye batteriet i chassiset i omvendt rekkefølge (la batteristroppen være på plass på de nye batteriene). Monter batteritilkoplingene. Lukk og lås batterilukene. Monter chassisdekselet på nytt ved hjelp av de fire vriderne. Se bilde. 99. Vent med de to vriderne foran til dekselet foran i midten er montert. Monter dekselet foran i midten på nytt ved hjelp av de fire plastpluggene. Se bilde. 98. Monter de to vriderne foran på nytt. Se bilde. 99 Sett den automatiske hovedsikringen til På (On).
|
maalfrid_bb87d2268c12c214c1b66fa4d74c2392bb1a9229_35
|
maalfrid_uib
| 2,021
|
no
|
0.878
|
som med fordel kan konkretiseres. Eventuelt bør det etterlyses at innstillingene opplyser og begrunner avvik fra retningslinjene.
|
maalfrid_e96db4e985c70bb191496e31a32fa5cdd775d5d5_10
|
maalfrid_nord
| 2,021
|
no
|
0.812
|
2/17 16/01173-25 Avklaring oppgavefordeling mv mellom Utdanningsutvalg- Læringsmiljøutvalg-Internasjonalt utvalg og klagenemnd 3/17 15/01021-16 Årsrapport 2016 for Utdanningsutvalget - orientering til nytt utvalg 4/17 15/05725-9 Status prosjekt Helhetlig kvalitetssystem 5/17 15/05323-16 Orientering om NOKUTs vedtak og tilsynsrapport av 08.12.2016; Innledende tilsyn med Nord universitet 6/17 16/01913-14 Nord universitets studieportefølje for studieåret 2017 - 2018; om styrets vedtak 26.10.2016 og status pr i dag 7/17 16/03561-6 Ny forskrift om tilsyn med utdanningskvaliteten i høyere utdanning (studietilsynsforskriften) 8/17 16/04477-3 Presentasjon av senter for fremragende utdanning ved Gry Alsos 9/17 16/01173-26 Utviklingsprosjekter i studieavdelingen 10/17 15/04336-5 Status opplæringstilbud gitt av universitetsbiblioteket høsten 2016 11/17 16/01107-10 Stortingsmeldingen om kvalitet i høyere utdanning Meld. St. 16 (2016-2017) 12/17 16/00945-56 Referat fra lokale kvalitetsutvalg 13/17 15/02640-15 Nyhetsbrev fra UHR - Desember 2016 og Januar 2017 14/17 15/05725-10 Orientering om arbeid med studieevalueringer Stortingsmeldingen om kvalitet i høyere utdanning Meld. St. 16 (2016-2017) ble flyttet til neste møte 7. april 2017.
|
maalfrid_f2cc02ff2eb09f15667ceae0837092a112c0c052_127
|
maalfrid_inn
| 2,021
|
no
|
0.64
|
Et annet eksempel fra rapporten hvor stipendiatene er omtalt: «….. (på Blæstad)». Forventes det at stipendiatene ved høgskolen skal sørge for betydelig økning i BOA-virksomheten? Deres primære oppgave er å jobbe med sitt doktorgradsprosjekt. Uansett hvilke forventninger ledelsen har til stipendiatene når det gjelder BOA, så må det tas med at en av våre stipendiater har bidratt med ca en million kroner her på Blæstad de siste årene. Dette var forøvrig omtalt i den forrige versjonen av rapporten, men det er fjernet i denne versjonen. « Instituttlederen på Blæstad er en del av ledergruppa på AØL, og det medfører derfor ikke riktighet å påstå at ledelsen ved AØL mener at det er et alternativ å vurdere flytting. Det er den delen av ledelsesgruppa som er knyttet til Evenstad som mener dette. En bedre formulering er: …. agronomistudiet på Blæstad er et allsidig jordbruksstudium. Det fremstår som meget kostbart å etablere et nybygg på Blæstad, sammenlignet med Evenstad. Det koster like mye å bygge tilsvarende bygg på de to campusene! Jeg stiller spørsmål rundt vedlegg 12 i rapporten, før man kan si noe om pris, så må en definere innhold og størrelse på bygget, deretter må en hyre et eksternt firma eller Statsbygg til å beregne kostnadene. I Blæstad-alternativet er drifts- og utviklingsmidler tatt med, hvorfor er dette utelatt i Evenstad-alternativet? I rapporten står det å lese at det påløper husleiekostnader gjennom investeringsfondet til Hamar kommune, og jeg stiller spørsmål ved hvor forfatterne har tatt dette fra? Biblioteket på Blæstad oppfyller kravene til arbeidsplasser, teknologi og kompetent personale i henhold til NOKUTs krav. Biblioteket i låven har over 35 arbeidsplasser, i tillegg kommer 40 arbeidsplasser i etasjen under biblioteket. Biblioteket har samme moderne teknologi som øvrige campus; datamaskiner, kopimaskin og utlånsautomat. Kompetent personale er fysisk til stede fire timer i uka, men de er alltid tilgjengelig på e-post og telefon og yter meget god service ovenfor studenter og ansatte. Mer fysisk tilstedeværelse av bibliotekarene er selvfølgelig ønskelig, og dette handler kun om prioritering fra høgskolens side. Campus Evenstad har to fulltidsansatte bibliotekarer, som bytter på å bemanne Blæstads bibliotek. Bibliotekets tjenester er lokalisert i samme bygg som undervisningslokalene, og må derfor sies å være lett tilgjengelig for studentene. Hva menes det med at biblioteket ikke er i samsvar med studiets faglige innhold og nivå? Denne 2 HPA & PED: Dette er endret i endelig rapport I henhold til forslaget her 3 HPA & PED: Dette er noe omskrevet i endelig rapport 4 HPA & PED: Dette er omskrevet i endelig rapport 5 HPA & PED:
|
maalfrid_3c3e7697a0706a015e1299bc7b5cd2d8b3529390_377
|
maalfrid_domstol
| 2,021
|
da
|
0.464
|
Klagenemnda for offentlige anskaffelser Kongen i statsråd ja 19.12.2012 01.07.2015 15.12.2006 Domstoladministrasjonens styre Kongen i statsråd ja 12.06.2015 31.07.2019 29.04. Konsernadvokat 5 år tirsdag 20.
|
maalfrid_a30311d7c440f60efe0461ca087b3ccf2998d007_27
|
maalfrid_nih
| 2,021
|
no
|
0.608
|
a. Programrapport for studieåret 2018-2019 PPU vart grunna ressursmessige årsaker aldri fullført og levert. TIltak for 2019-2020 føreligg difor ikkje i nedskreven form. Men utfordringar med kven som skulle undervise/bidra i team PPU framover, ein idé om å sjå nærare på samarbeid PPU og igangsetting femårig faglærarutdanning, samt ei forventa avklåring kring kven som skulle overta som programleiar PPU, var blant dei momenta som blei diskutert at det var viktig å få ryddigheit kring. b. Effekt og betydning av endringar og dei lauseleg skildra tiltak vil fyrst syne seg på sikt. PPU har fått ny programleiar som og sit i gruppa som er nedsett for å arbeide fram planar og førebu femårig lærarutdanning for praktiske-estetiske fag, kroppsøving og idrettsfag, ved NIH. Inneverande år blei avrundinga av studiet, og planlagt felles planlegging av PPU 2020-2021, som alt anna sterkt annleis enn tenkt grunna korona. Gjennomføring av studiet på ein kvalitativt god måte for studentane fekk hovudprioritet. Undervisningspersonell/emneansvarlige gjorde her ein formidabel innsats som hadde den effekt at dei fleste studentar utan andre resistansar fullførte studiet (32 av 39; her manglar 3 praksis og 2 til har fått godkjend studiet per september 2020). i. Organisering og sammensetning av PPU er delvis styrt av krav til praksis etc. i nasjonal rammeplan og hovedinntrykket fra programutvalgsmøter og evalueringer tyder på at studiets noe uoversiktelige oppbygning med fire hovedemner, og sluttvurderinger som går på tvers av disse, henger godt sammen med læringsmålene. Det går imidlertid et godt stykke ut i studieåret før dette blir synlig for studentene, hvilket ikke nødvendigvis er betenkelig.
|
maalfrid_ecd71d938666921ece3ca885e642596612a086cb_8
|
maalfrid_nasjonalparkstyre
| 2,021
|
no
|
0.759
|
Forslag at Kjell Magne Johansen velges som representant i arbeidsutvalget. I tillegg til leder Geir Waage og nestleder Eva Stina Andersson. Astrid Olsen, Audgar Carlsen og Lars Evjenth foreslås som vararepresentanter til Geir Waage og Kjell Magne Johansen. Samiske vararepresentanter for Eva Stina Andersson foreslås Per Thomas Kuhmunen, Lisa Mari Blind og Anfinn Pavall. Møtedatoene for Au foreslås: 15. februar 21. mars 24. mai 30. august 4. oktober 22. Arbeidsutvalget velges for to år, frem til Midtre Nordland nasjonalparkstyre konstituerer seg på nytt etter kommende kommunevalg i 2019. Følgende velges til arbeidsutvalget: - Leder Geir Waage - Nestleder Eva-Stina Andersson - Styremedlem Kjell Magne Johansen Av disse tre skal minst én være oppnevnt av Sametinget. Følgende velges til vara: 4. Astrid Olsen 5. Audgar Carlsen 6. Lars Evjenth Følgende velges til vara for samisk representant: 4. Per Thomas Kuhmunen 5. Lisa Mari Blind 6. Anfinn Pavall Arbeidsutvalget skal møtes oftere i 2018 med jevn fordeling utover året: 15. februar 21.
|
maalfrid_0976086573edf39fd7e5e6e171b3466c1f3e365c_81
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.688
|
Samlet fri bredde i rømningsvei må minimum være 1 cm pr. person. I bygning beregnet for virksomhet i risikoklasse 1, 2, og 4 må fri bredde i rømningsvei være minst 0,9 m. I bygninger beregnet for mange mennesker må fri bredde i rømningsvei være minst 1,2 m. Bygninger beregnet for mange mennesker er bygninger i risikoklasse 3, 5 og 6. I bygninger hvor transport av sengeliggende personer er nødvendig, må bredden av rømningsvei tilpasses dette. For drifts-bygninger i landbruket må bredden tilpasses behovet. I bygninger med flere etasjer må rømningsveiene dimensjoneres for samtidig rømning fra to etasjer. De to etasjer som ligger over hverandre og til sammen har det største persontall, er dimensjonerende. Persontallet settes lik det største antallet personer som branncellen er beregnet for. Persontallet for en branncelle uten faste sitteplasser kan beregnes etter § 7-27 tabell 5. Rømningsvei må ikke ha innsnevring. Eksempelvis må dører i rømningsvei ha fri bredde tilsvarende som for rømningsvei. Rekkverk m.m. kan stikke inntil 10 cm ut fra vegg i rømningsvei uten at den frie bredden reduseres av den grunn. Fri bredde i trapp må være som for rømningsvei generelt.
|
maalfrid_6316651bf76697ff3a9011bd7c4f83669e806beb_76
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
es
|
0.189
|
(forts.) Sanctions, by type of sanction and principal offence Forbrytelse mot straffeloven (forts.) Bedrageri og utroskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1 272 3 120 - 253 19 301 230 226 120 - Bedrageri . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 967 2 71 - 241 19 259 194 135 46 - Grovt bedrageri . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 124 1 13 - - - 16 8 46 40 - Forsikringsbedrageri . . . . . . . . . . . . . . . . . . 124 - 32 - 3 - 13 21 38 17 - Utroskap. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2 - - - 2 - - - - - - Grov utroskap. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 30 - 2 - - - 3 2 7 16 - Salg av gjenstand kjøpt med eiendomsforbehold mv. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2 - - - 1 - - 1 - - - Annet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23 - 2 - 6 - 10 4 - 1 - Forbrytelse i gjeldsforhold. . . . . . . . . . . . . . . . 243 - 6 - 66 3 45 45 68 10 - Forsømmelig og uriktig bokførsel. . . . . . . . 141 - 1 - 40 2 26 25 40 7 - Annet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 102 - 5 - 26 1 19 20 28 3 - Skadeverk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 867 6 46 - 587 59 42 44 54 26 3 Simpelt skadeverk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 795 5 31 - 581 59 28 42 32 15 2 Grovt skadeverk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71 1 15 - 5 - 14 2 22 11 1 Misbruk av forretningshemmelighet . . . . . 1 - - - 1 - - - - - - Åger og lykkespill . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1 - - - 1 - - - - - - Forbrytelse i sjøfartsforhold. . . . . . . . . . . . . . . 2 - - - 2 - - - - - - Heleri og etterfølgende bistand . . . . . . . . . . . 1 571 10 87 - 759 64 118 149 288 96 - Heleri . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1 396 10 81 - 673 58 110 135 244 85 - Grovt heleri. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 66 - 3 - 4 - 4 2 42 11 - Annet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 109 - 3 - 82 6 4 12 2 - - Forbrytelse mot lov om legemidler . . . . . . . . . . . 5 874 9 10 - 5 365 158 22 149 156 5 - Narkotika, bruk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2 941 2 5 - 2 595 89 12 111 123 4 - Narkotika, besittelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2 921 7 5 - 2 759 69 10 38 32 1 - Narkotika, diverse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12 - - - 11 - - - 1 - - Forbrytelse mot lov om merverdiavgift. . . . . . . . 8 - - - 6 1 - - 1 - - Forbrytelse mot den militære straffelov . . . . . . . 35 3 - - - - 14 3 10 5 - Forbrytelse mot ligningsloven . . . . . . . . . . . . . . . 302 5 2 - 276 5 4 5 3 2 - Manglende selvangivelse . . . . . . . . . . . . . . . . 266 5 - - 249 5 2 3 1 1 - Skattesvik . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32 - 2 - 26 - 2 1 - 1 - Annet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4 - - - 1 - - 1 2 - - Forbrytelse mot tolloven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 94 1 - - 24 3 3 8 41 14 - Smugling. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67 1 - - 22 2 1 6 27 8 - Annet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27 - - - 2 1 2 2 14 6 - Forbrytelse mot alkoholloven . . . . . . . . . . . . . . . 16 - - - 7 - - - 8 1 - Omsetting. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2 - - - 1 - - - 1 - - Hjemmebrenning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3 - - - 3 - - - - - - Annet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 - - - 3 - - - 7 1 - Forbrytelse mot andre lover . . . . . . . . . . . . . . . . Forseelse mot straffeloven . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 322 21 4 - 6 997 214 19 27 29 11 - Skadeverk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113 - - - 108 3 1 - - 1 - Naskeri . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3 787 8 1 - 3 741 26 5 3 2 1 - Forseelse mot den alminnelige orden og fred 1 165 4 1 - 1 084 58 3 8 7 - - Telefonsjikane. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 152 2 - - 135 7 3 4 - 1 - Sjøfartsforseelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 182 - - - 159 10 - 3 10 - - Annet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
|
maalfrid_27d289d8c94a9d0bb1e0d3b6b3a3bc964bfdcf32_17
|
maalfrid_difi
| 2,021
|
no
|
0.939
|
merknader heller knyttet til at departementsråden hadde en for formell tilnærming («byråkrattilnærming»), og/eller at statsråden opplevde å få liten hjelp til å fremme politiske saker. Mange la vekt på at samspillet med departementsråden var svært sentralt for om de kunne utnytte departementet på en hensiktsmessig måte. De så det som viktig å utvikle en personlig relasjon, og i ettertid var det flere som gjerne skulle ha investert mer tid og oppmerksomhet på dette i den første tiden som statsråd. De fleste mente også at det ville vært en god og viktig hjelp om departementsråden på et tidlig tidspunkt hadde tematisert arbeidsfordelingen og samspillformene mellom seg og statsråden, slik at de hadde fått gjennomført en gjensidig forventningsavklaring. Hvem som var departementsråd, og hvordan vedkommende utøvde sin stilling, ble av de fleste opplevd som en viktig føring på hvordan de selv kunne utforme statsrådjobben. Enkelte statsråder så ut til å styre sitt forhold til departementsråden bevisst og stramt, og dermed formet de også departementsrådsrollen aktivt ut fra egne behov. Men ikke alle tok like bevisst ledelsen av departementet, og da så det ut til at utforming av egen rolle tok farge av hva som ble ivaretatt eller ikke ivaretatt av departementsråden. I noen tilfeller ble statsrådens rolle nærmest å supplere departementsråden der denne kom til kort i sitt lederskap av departementet. Enkelte statsråder hadde imidlertid tatt opp forholdet til departementsråden til vurdering etter noe tid og funnet grunn til å gjøre endringer. I noen tilfeller hadde de arbeidet seg fram til ny enighet om hvordan samspillet skulle være, og i andre tilfeller hadde statsråden sett seg nødt til å plassere departementsråden noe mer på sidelinjen. Roller, lederstil og arbeidsformer i toppledelsen ble sjelden tatt opp til eksplisitt drøftelse. Imidlertid virket det som statsrådene i vårt utvalg var mer oppmerksomme på betydningen av dette enn de var i 1991. For øvrig ser det ut til at statsråder som enten selv hadde vært statsråd tidligere, eller som hadde hatt annen nær erfaring med departementer, forholdt seg mer bevisste til dette enn andre. Det varierte mye hvordan deltakerne i politisk ledelse delte arbeidet mellom seg. Noen statsråder fant det nødvendig å være tungt inne i de fleste saksområdene, men vi aner også konturene av en arbeidsdeling som gikk ut på at politisk rådgiver var spesielt oppmerksom på forholdet til Stortinget, forholdet til partiorganisasjonen, formulering av politiske taler osv, mens statssekretæren ofte fikk et viktig ansvar for å følge opp (deler av) departementsorganisasjonen, og statsråden selv konsentrerte seg om forholdet til Regjeringen og det øvrige politiske landskapet. Flere statsråder omtalte ønskverdige arbeidsformer i politisk ledelse med begreper som «team» og «lagspill».
|
maalfrid_2db28a9fb349589ffe5e5cea64cd2a724ff4ce79_76
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.622
|
Clauset, A. (2018). Trends and fluctuations in the severity of interstate wars., xx-xx. Cram´er, H. and Wold, H. (1936). Some theorems on distribution functions. , 290–294. Cunen, C. (2019). Confidence curves for dummies. In, available online at the FocuStat website. Cunen, C., Hjort, N.L., and Nyg˚ard, H. (2020). Statistical sightings of better angels. . Donsker, M.D. (1951). An invariance principle for certain probability limit theorems. Doxiadis, A.K. (1992). Ferguson, T.S. (1996). Text in Statistical Science, Chapman & Hall, Madras. Ferguson, T.S. (1973). A Bayesian analysis of some nonparametric problems. , 209–230. Ferguson, T.S. (1974). Prior distributions on spaces of probability measures. , 615–629. Ferguson, T.S. and Klass, M.J. (1972). A representation of independent increment processes without Gaussian components., 1634–1643. Ghosal, S. and van der Vaart, A. (2017). Cambridge University Press, Cambridge. Ghosh, A. (2017). Robust inference under the Beta regression model with application to health care studies. Gould, S.J. (1995). The median isn't the message. In. Penguin. Heger, A. (2007). Jeg og jordkloden. Dagsavisen. Hjort, N.L. (1976). Cand. real. thesis [in Norwegian], Department of Mathematics, Nordlysobservatoriet, University of Tromsø. Hjort, N.L. (1979). Kompendium, Department of Mathematics, University of Oslo. Hjort, N.L. (1985). Discussion contribution to P.K. Andersen and Ø. Borgan's 'Counting process models for life history data: A review'., xx–xx. Hjort, N.L. (1985). An informative Bayesian bootstrap. Technical Report, Department of Statistics, Stanford University. Hjort, N.L. (1986a). Discussion contribution to P. Diaconis and D. Freedman's paper 'On the consistency of Bayes estimators'., 49–55. Hjort, N.L. (1986b). Statistical Research Monograph, Norwegian Computing Centre, Oslo. Hjort, N.L. (1990). Nonparametric Bayes estimators based on Beta processes in models for life history data., 1259–1294. Hjort, N.L. (1991). Bayesian and empirical Bayesian bootstrapping. Statistical Research Report, Department of Mathematics, University of Oslo. Hjort, N.L. (1992). On inference in parametric survival data models. , 355–387.
|
maalfrid_a8c35d8671a9e1793021cc4059b74f83dbddb595_8
|
maalfrid_ldo
| 2,021
|
no
|
0.772
|
fikk en arbeidsbekreftelse i tråd med arbeidsmiljølovens bestemmelser. Ombudet går derfor ikke nærmere inn på dette. Etter en vurdering av saken, ser ombudet at A er kommet dårligere ut enn andre lærere i kommunen på en del punkter. Ombudet mener imidlertid det ikke er grunn til å tro at dette har sammenheng med hans etnisitet, men snarere er en følge av generelt dårlige rutiner ved skolen. På bakgrunn av dette finner ombudet at Horten kommune ikke har handlet i strid med diskrimineringsloven § 4. A har også anført at rektor C har diskriminert ham på grunn av etnisitet, for å hevne seg på ham. Han viser blant annet til at C ikke ville være referanse for ham, da han søkte på andre jobber, samt at hun uttalte seg negativt om ham til andre, og ikke presenterte ham for andre kollegaer på avslutninger. Horten kommune har svart på vegne av C, og har avvist disse påstandene. Kommunen viser til at det var undervisningsinspektør og koordinator for lærere i fremmedspråk, D, som var referanse for A, da det kom telefon fra Nøtterøy kommune. Det ble gitt en referanse på bakgrunn av den oppfatning ledelsen hadde av A. Kommunen avviser også påstandene om at C skal ha hatt et ønske om å hevne seg på A. Ombudet ser at det her står påstand mot påstand mellom partene om hva som er blitt sagt i referansene, samt hvordan C har opptrådt overfor A. Siden A ikke har vist til konkrete forhold som underbygger påstanden om at C har diskriminert ham, har ombudet ikke grunn til å tro at rektor C har diskriminert ham på grunn av etnisitet. Ombudet konkluderer med at Horten kommune ikke har handlet i strid med diskrimineringsloven § 4. Ombudet finner heller ikke grunn til å tro at rektor C ved B skole, har handlet i strid med diskrimineringsloven § 4.
|
altaposten_null_null_20110205_35_30_1_MODSMD_ARTICLE89
|
newspaper_ocr
| 2,011
|
no
|
0.822
|
- Jeg er faktisk i slekt med flere perso ner i serien og synes de har satt ting på spissen og klipt inn det verste. Samtidig skal man huske at det må til for å gjøre serien severdig. - Dette er en flott serie som viser et bilde av et samfunn som sliter litt. Noen mener serien er negativ, men den viser bare problemer man finner overalt i hele landet. Hans Einar Jørstad: - Folk i Vardø er kanskje i overkant direkte. kjenner meg seiv litt igjen i serien rundt akkurat dette. Serien har gitt Vardø mye oppmerksomhet, noe som er bra for byen.
|
maalfrid_6328beb702c0e559e4e42e867eeda8624e2071a7_54
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.604
|
Utgitt av: Kommunal- og moderniseringsdepartementet Publikasjonsnummer: H-2307 B Trykk:
|
maalfrid_d8187d15fe3bc87431e709af24b684c3cb0d8ab5_59
|
maalfrid_vegvesen
| 2,021
|
no
|
0.841
|
Produsenters ansvar for utstyr Oppdatering av utstyr krever endring av samsvarserklæring Ettermontering Ekstrautstyr Krav i maskinforskriften:
|
maalfrid_abdddc837794bdc816632ed9199a44a825e11fb0_3
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.964
|
organization is built around an integrated structure which forces collaboration between Statnett and National Grid and which leads to good use of the project resources. Further, we find that the NSL project organization have a culture of openness based on dialog and relationship building, nurturing trust. Also, we find that communication, in particular virtual communication, is important for decision making and minimizing the gap between Statnett and National Grid. Throughout our analysis we argue that the NSL project organization is well suited for being defined as an RPDA arguing that the formal structures and procedures of the project do support a cooperative culture that enables an integrated project delivery. We find evidence that the culture is indeed a cooperative one supporting mutual respect and good faith through trust building and commitment as well as the NSL project organization is characterized by an open and active communication. We find two rather uncommon characteristics of the NSL project organization that have positive implications. The first one is the choice to operate with two project directors. We argue that this works well because the project directors have established identification-based trust. Also, rather uncommon, is the active use of the Project Charter. We argue that the active use of the Project charter is successful because the two companies have no earlier history together, making the Project Charter one of their only common values. In summary, we find that the NSL "One Team" approach works well. However, is it flawless? From our analysis, we unveil different issues that we argue stems from lack of availability, transparency and information sharing. We find that the VC facilities are not being used as often as one might predict, when considering that it seems like most of the informants agree that the VC tends to work well. We also find that they do not always contact the correct person if it entails virtual communication, instead they ask colleagues in close proximity to themself. We also know that the two companies do not share the same calendar. We then wonder if the lack of a common calendar creates a threshold for booking VC rooms and the use of VC facilities, increasing the attractiveness of asking the person in the same room. This implies that the NSL project organization is in lack of a system where project members have an updated status that lets other employees know if they are available for VC. Still, many of the informants talk about IT and VC facilities not being good enough and we discuss whether this might be an excuse for something else. We also detect a lack of transparency as many of the informants states that not knowing what other teams have planned for the next months makes it difficult for them to understand the project as a whole. This lack of transparency also results in making it harder for many of the informants to understand how their own contribution influence the project as an entity. We discuss the question whether more information sharing really is wanted or is it fine that members sometimes work by themselves secluded from the rest of the project?
|
maalfrid_3d501c9e09dbd88f3c9fd1bea74bad2a8cbeffeb_547
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
da
|
0.646
|
1915. 333 Tilsynsmændene vælges i forste mote av helseraadet, efterat nyt herredsstyre har begyndt sin virksomhet, og fungerer til næste valg. Om bygningsvæsen. A. § 2. Ved nyopførelser, hovedreparationer og flytninger av bygninger skal tilsynsmanden i vedkommende sundlyetskreds paa forhaand være underrettet derom. Selv uten saadan anmeldelse skal tilsynsmanden paase, at herredets bygningsregler overholdes. De skal være følgende: a) Avstanden mellem vaaningshus og matbod paa den ene side og stald, fjos, grisehus og vandhus paa den anden side skal mindst være 8 meter, men hvor uthuset staar i vinkel til vaaningshuset, skal avstanden være mindst 4 meter til nærmeste hjørne. b) Tomten for vaaningshuset skal were vel avgroftet og matjorden fjernet. Vaaningshuset skal staa paa grundmur av sten, forsvarlig tæt, og av en 'wide av mindst 30 cm. for 2-etages og 15 cm. for 1-etages hus. Hvor der ikke er kjelder, skal grundmuren ha et trækhul av 8 em.s tversnit paa hver side av bygningen. d) Vaaningshuset skal bestaa av mindst 2 værelser. e) I hel etage skal ethvert beboelsesrum ha en højde av mindst 2 m. og 50 em. i kvist etage en gjennemsnitshøide av mindst 2 m. Kjeldere maa ikke indredes til eller benyttes til soverum eller almindelig beboelsesrum uten helseraadets godkj endelse. Intet beboelsesrum maa ha mindre rumindhold end 15 kubikm. Vinduenes nettoflate maa utgjøre mindst 1/lo av gulvflaten. Mindst 1 vindu skal kunne aapnes med lethet. ) Gulvet i nederste stokverk skal være dobbelt med et mellemlag av tør fyld. Husregler. B. § 3. Soverum eller beboelsesrum maa ikke tillike gjøre tjeneste som kjøkken, medmindre der er anbragt indretninger, hvorved al damp fuldstændig avledes ut i det fri. § 4. Husdyr — med undtagelse av hund og kat — maa ikke huses i rum, som har væg eller tak tilfælles i vaaningshuset. § 5. Findes bebodd hus eller opholdsrum at være skadelig for sundheten, enten paa grund av utæthet, utilstrækkelig lys og luft, fugtighet, urenlighet eller overfyldning med mennesker, kan helseraadet forby dets benyttelse, indtil manglene er rettet. Om avfaldsstoffe. § 6. For ethvert vaaningshus eller forsamlingslokale skal der opføres privet, som er fjernet mindst 8 m. fra vaaningshus og matbod. Det maa være saaledes beliggende og saaledes indrettet, at der ikke kan ske tilsig til vaaningshus og matbod eller utbredes stank til alfarvei eller nabos eiendom. Det maa holdes rent, regelmæssig tommes og paafores fyld i bingen. Priveter maa ikke indredes i vaaningshus uten tilladelse fra helseraadet og efter de betingelser, dette opstiller. § 7. Forraadnende stoffe eller avfald fra husene maa ikke henkastes rundt husene eller paa tunet, men henbringes i binge eller i gjodselskjelder og jevnlig paafores fyld. Disse maa ikke ligge vaaningshus eller alfarvei nærmere end 10 m., hvis pladsen tillater det.
|
maalfrid_140654d2271f3943eb9173b7640420af6a549227_12
|
maalfrid_kunstkultursenteret
| 2,021
|
no
|
0.894
|
er en verdenskjent kinesisk kunstner nå bosatt i Paris. Han er inspirert av både vestlig og tradisjonell kinesisk kunst og bygger bro mellom disse kunsttradisjonene. Huangs kunst er samfunnsengasjert og fortellende på en slik måte at vi blir oppfordret til å reflektere over innholdet. Mange av verkene hans består av dyr og arkitekturelementer. Det store amfiteateret Colosseum i Roma var et viktig symbol på det romerske imperiets makt. Det var et enormt teater med plass til over 50 000 tilskuere. Colosseum ble bygget av romerske keisere (ferdig ca. 80 e.Kr.) for å vise deres styrke og politiske makt. I Colosseum viser Huang oss symbolet på det romerske imperium i terrakotta (brent leire), overgrodd av trær og planter. Mange av hans verk dreier seg om maktrelasjoner, og denne ruinen av Colosseum kan fortelle oss noe om at makt ikke varer evig. Noe tar slutt, og noe nytt overtar. For Huang Yong Ping er kultur noe som hele tiden er i forandring. Kunstneren er kjent for sine installasjoner, som ofte har store dimensjoner og er laget av forskjellige materialer og elementer. En del av verkene tar utgangspunkt i kjente minnesmerker og historiske begivenheter. Huang Yong Ping viser Colosseum som et skjørt og delvis ødelagt bygg, som en ruin. Inne i verket har han plantet mange ulike planter. Disse fester over tid røtter i verket og blir en naturlig del av det. Gjennom å la naturen vokse i et bygg som er skapt av mennesker, viser kunstneren at det vi tror varer evig, også er utsatt for naturens krefter. Huang Yong Ping:
|
maalfrid_cab85372a6955e54872a0409a1d593170550f25b_89
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
ja
|
0.251
|
Side 25 (36) 6.57 % 1 1 HABO 0.05 mg/kg TS 1 1 HABO 0.05 mg/kg TS 1 1 HABO mg/kg TS 1 1 HABO 0.05 mg/kg TS 1 1 HABO 0.05 mg/kg TS 1 1 HABO 0.05 mg/kg TS 1 1 HABO 0.05 mg/kg TS 1 1 HABO 0.066 mg/kg TS 1 1 HABO 0.05 mg/kg TS 1 1 HABO 0.081 mg/kg TS 1 1 HABO 0.117 mg/kg TS 1 1 HABO 0.05 mg/kg TS 1 1 HABO 0.102 mg/kg TS 1 1 HABO 0.05 mg/kg TS 1 1 HABO 0.05 mg/kg TS 1 1 HABO 0. 6.81 % 1 1 HABO mg/kg TS 1 1 HABO 0.05 mg/kg TS 1 1 HABO mg/kg TS 1 1 HABO mg/kg TS 1 1 HABO 0.05 mg/kg TS 1 1 HABO 0.05 mg/kg TS 1 1 HABO 0.05 mg/kg TS 1 1 HABO 0.05 mg/kg TS 1 1 HABO 0.05 mg/kg TS 1 1 HABO 0.05 mg/kg TS 1 1 HABO 0.05 mg/kg TS 1 1 HABO 0.05 mg/kg TS 1 1 HABO 0.05 mg/kg TS 1 1 HABO 0.05 mg/kg TS 1 1 HABO 0.05 mg/kg TS 1 1 HABO 0.
|
maalfrid_be3ea5569c8c09471c6b6282ef4bccf0e624210d_41
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.713
|
2014–2015 45 Eksport av forsvarsmateriell fra Norge i 2013, eksportkontroll og internasjonalt ikke-spredningssamarbeid *
|
maalfrid_33d2467b949d40368193a0f58b285e38d62262a9_118
|
maalfrid_domstol
| 2,021
|
no
|
0.908
|
den har vært brukt da området var i aktiv bruk som utslått. De som kunne ha kunnskaper om dette, er alle gått bort. Det har ennå ikke vært mulig å få avklart om det ble betalt avgift for å bruke området Linddijeaggi og når gammen ble satt opp. Ved å undersøke gamle arkiver kan dette klar gjøres. I NIKUs Oppdragsrapport 10/2013, Felt 4 Káráš johka/ Karasjok, har Láhtinsiida oppgitt at de i reindrifta har benyttet gammer/boplasser bl.a. på Linddijeaggi (s. 142–143).» Om tippoldefaren, Anders Johnsen (18191899), opplyser Lindi at han giftet seg med Elen Persdatter Lindi (1831– 1899) i 1849, og at han ifølge folketellingen for 1865 var blant de 165 fastboende på kirkestedet, der familien eide én hest, sju storfe, 16 sauer og 100 rein. Deres sønn (Terje Lindis oldefar), Anders Andersen Lindi (1858–1935), overtok småbruket etter faren. Lindi fremholder at navnet «Jonsen myren» har sin bakgrunn i at Anders Johnsen brukte myra på 1800tallet, og at oldefarens bruk gjorde at navnet ble endret til «Linddijeaggi». Han viser også til at elva som renner nordover fra Linddijeaggi til Báhkiljohka heter Linddijohka. For øvrig gir Lindi en del informasjon om familiens seter drift ved Buollánnjárga. Han antar at driften startet på 1800 tallet, og opplyser at den tok slutt i 1944. Han viser til at det er om lag 10 kilometer fra Buollánnjárga til Linddijeaggi, og til at bruken av Linddijeaggi som utmarksslått foregikk like lenge som seterdriften på Buollánnjárga. I tillegg til tipp olde faren (Anders Johnsen), og oldefaren (Anders Andersen Lindi), brukte også sistnevntes sønn (Terje Lindis bestefar), Anders John Lindi (1896–1986) som i 1933 etablerte seg med familien på et småbruk på Rávdojohnjárga, seterplassen på Buollánnjárga og området ved Linddijeaggi. Etter å ha gitt ytterligere opplysninger om seterdriften ved Buollánnjárga der det blant annet fremkommer at stedet hadde ni seterbruk før andre verdenskrig og at alt ble brent ned høsten 1944 under tyskernes tilbaketrekning, avslutter Lindi brevet på følgende måte: «Området Linddijeaggi har vært i bruk først av ekteparet Johnsen/Lindi og deres familie, og så av deres sønn (min olde far), og deretter sønnesønn (min bestefar) med fami lier, fram til 1944. Det har derfor vært kontinuerlig bruk i tre generasjoner og i bortimot 100 år.» Ellers har Lindi i brevet vist til og vedlagt ulike kilder, blant annet om seterdriften på Buollánnjárga, samt en artikkel fra Karasjok årbok 2014 om livet til besteforeldrene Anders John Lindi og Marie Amundsdatter, men som ikke belyser bruken av kravsområdet ved Linddijeaggi. Oversendelsen har heller ikke informasjon om bruken av kravsområdet øst for kirkestedet. I sin partsforklaring på høringsmøtet 22. august 2017 like stilte Lindi «forvaltningsrett» som er den formuleringen han har brukt i sine skriftlige henvendelsene til kommisjonen, med eiendomsrett. Han sa at «forvaltningsrett er vel egentlig det samme som eiendomsrett», og at den som eier et område selv forvalter og styrer det. Han bekreftet også at han i «for valtningsrett» legger mye av innholdet i det han oppfatter som eiendomsrett. Lindi ga uttrykk for at eiendomsretten til de to kravsområdene skal tilkomme han selv og søsknene og etterkommerne. Han fremholdt ellers at befolkningen i Indre Finnmark på 1800tallet og begynnelsen på 1900tallet ble diskrimi nert når det gjelder eiendomsrett til jordbruksland. Utmarks slåttene ble ikke ansett som verdifulle og derfor fikk ikke folk eiendomsrett til disse. I kystområdene var det derimot ikke noe problem å få utvist større områder til eiendom dersom man drev jordbruk. Lindi fremholdt at tippoldefaren brukte de to kravs områdene fra 1800tallet. Han var usikker på når bruken startet, men viste til at tippoldefaren ifølge folketellingen i 1865 hadde husdyr, og at en forutsetning for husdyrhold på den tiden var at man hadde utslåtter «for det var ikke nok fôr til kyrne der hvor eventuelt fjøset var». Han pekte ellers på at myrområdet nord for Iškoras på kartet fra 1907 heter «Johnsen myren» og at den på senere kart heter «Lindde jeaggi», og fremholdt at dette vitner om kontinuerlig og uavbrutt bruk. Fordi oldefaren hadde hatt rein anså Lindi det også som naturlig at området på den tiden også ble brukt vinterstid. Ifølge Lindi var oldefaren (Anders Lindi) som døde i 1935, den siste som hadde utøvd intensiv bruk. Bestefaren (Anders John Lindi) flyttet til Rávdojohnjárga og jordbruket ble modernisert slik at det ikke lenger var behov for myrslåt tene. Lindi antok imidlertid at bestefaren kan ha brukt om rådet en kort stund før han etablerte fjøsdriften ved Rávdo joh njárga. Om bruken av myrområdet nord for Iškoras, sa Lindi ellers at det også ble brukt til sanking av mose og torv, skjæ ring av sennagress og høsting av multer og andre bær, og kan skje også pelsdyrjakt som på 1800tallet var en viktig ressurs. Etter at seterdriften på Buollánnjárga ble avviklet, har om 361 Finnmarkskommisjonen, Referat fra høringsmøte 22. august 2017, Terje Lindi, (jnr. 17/2277) s. 2–3. 362 Finnmarkskommisjonen, Op. cit., 22. august 2017, (jnr. 17/2277) s. 2. 363 Finnmarkskommisjonen, Op. cit., 22. august 2017, (jnr. 17/2277) s. 1–2, 3 og 7. 364 Finnmarkskommisjonen, Op. cit., 22. august 2017, (jnr. 17/2277) s. 3 og 6–7.
|
maalfrid_4a4ed6fe9ae836c19d757c3454950a53fc440202_85
|
maalfrid_norad
| 2,021
|
en
|
0.919
|
Evaluation of the Norwegian Programme for Development, Research and Education (NUFU) and of Norad's Programme for Master Studies (NOMA) 73 NUFU and NOMA programmes 'belong' to their agenda for international cooperation. However, since Norad has allocated the day-to-day administration of the programmes to the Norwegian Centre for International Cooperation in Higher Education (SIU), SIU becomes the central actor in matters which concern administrative adjustments and follow up. It is vital to build on SIU's and the university institutions' long-standing experience. Don't throw the baby out with the bath water. Some of the other institutions mentioned as key actors for follow up on specific recommendations, UHR and the NUFU and NOMA Boards, for example, may 'delegate' responsibility to selected universities or call on specialists, e.g. for training, preparation of concept papers and studies. Capacity Development in the South 4.3.1 It is recommended that early action is taken on the following issues: In both the NUFU and NOMA programme the concept of capacity building 1. remains loosely defined. To enable a clearer strategic focus in projects, capacity development shall be defined and operationalised and indicators of objectives, results and outcome be specified; the ongoing work on development of appropriate achievement indicators should continue without delay; (SIU, NUFU and NOMA Boards. – Based on concept papers, consult universities in South and North); In connection with clarification of the capacity development concept and the 2. elaboration of indicators and capacity development/ programme strategies, training should be provided for relevant staff at the Norwegian Universities as well as in the South. Tailor-made short courses, beyond the selective training already provided, shall be developed and given at regular intervals for newcomers to the programmes; (UHR, NUFU and NOMA Boards, Capacity Development Training Specialist(s) at universities); For both programmes, efforts in upgrading and detailing the databases should 3. be strengthened, in order better to gain insight in outputs, outcomes, and impact of the capacity building; (SIU – consult experienced institutional and project coordinator database-users in South and North); Establishing an effective M&E (Monitoring and Evaluation) system is urgently 4. needed in order to improve the organisational learning and feedback from recipients. To facilitate monitoring the reporting formats used by partners/ project coordinators should more clearly reflect outcome and achievement indicators (See for ex. section 3.2.2 and 3.4.2) (SIU, NUFU and NOMA Boards – consult experienced institutional and project coordinator database-users in South and North); Tracer mechanisms should be developed to undertake regular tracer studies of 5. the graduates, in order to get a continuous feedback on the relevance and utility of programmes. At regular intervals tracer studies for utilisation beyond Norwegian supported programmes should be extended to provide insight into labour market needs and new opportunities in the changing markets; to ensure regular tracer studies, alumni organisations, where they exist, should be involved or their initiation be encouraged. (SIU, UHR, in cooperation with university administrations in the South and North);
|
lovdata_cd_47319
|
lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005
| 2,021
|
no
|
0.721
|
Sammendrag: Forvaltningsloven §36. Saksomkostninger etter fvl §36 når en domstol har tatt stilling til saksomkostninger etter tvml §176. Antatt at det her dreier seg om to forskjellige dekningssystemer med forskjellig virkeområde, jf. uttalelsene jnr. 1291/79 og jnr. 15768/99. Forvaltningen må altså ta stilling til kravet om saksomkostninger etter forvaltningsloven §36 uavhengig av rettens vurdering av saksomkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven. Saksomkostninger tilkjent av retten i den samme saken vil kunne trekkes fra ved en eventuell utmåling av saksomkostninger etter forvaltningsloven §36. Saksgang: 2004/04000 EO ØR/KG/an. Det vises til brev fra Fiskeridepartementet 3. mars 2004 med spørsmål om Lovavdelingens forståelse av forvaltningsloven §36 om rett til dekning av saksomkostninger når en domstol har tatt stilling til omkostningsspørsmålet i en forutgående rettssak. 1. Saksforholdet fremgår av Bergen tingretts dom 5. november 2003 og etterfølgende korrespondanse mellom Fiskeridepartementet og Roaldnes AS. Av betydning for saken slik den foreligger for Lovavdelingen nevnes følgende: Eierne av to fiskefartøy, Nordnes AS og Roaldnes AS, reiste sak ved Bergen tingrett mot staten v/Fiskeridepartementet med påstand om at et vedtak fattet av departementet 27. februar 2003 måtte kjennes ugyldig. Retten ga saksøkerne medhold i dom 5. november 2003. Staten ble pålagt å betale saksøkernes saksomkostninger, jf. tvistemålsloven §172 første ledd. Ved utmålingen etter tvistemålsloven §176 ble de omkostninger saksøkerne hadde hatt under den forutgående saksbehandling i forvaltningen også tatt i betraktning. Retten avkortet imidlertid saksøkernes krav om dekning av advokatsalær med omtrent halvparten. Fiskeridepartementet omgjorde sitt vedtak av 27. februar 2003, i tråd med Bergen tingretts dom. Deretter krevde Roaldnes AS den delen av saksomkostningskravet som ikke ble tilkjent av tingretten dekket av Fiskeridepartementet etter forvaltningsloven §36. Departementet avslo dette, med den begrunnelse at retten allerede hadde tatt stilling til det samlede omkostningskrav. Departementet mente at det ikke var «grunnlag for å overprøve rettens konkrete vurdering av omkostningskravet og hvilke kostnader som har vært nødvendige». Roaldnes AS hevder i brev 27. februar 2004 at departementets standpunkt innebærer feilaktig anvendelse av forvaltningsloven §36, som det hevdes må vurderes uavhengig av regelen om dekning av saksomkostninger i tvistemålsloven §172, jf §176. Det ble anmodet om at departementet revurderte sitt standpunkt. 2. Spørsmålet er således om departementet har anledning til å tilkjenne saksomkostninger etter forvaltningsloven §36, når en domstol allerede har tatt stilling til det samlede omkostningskravet i saken etter tvistemålsloven §172, jf. §176. Det forutsettes at omkostningskravet er det samme og skriver seg fra de samme omkostninger i rettssaken og forvaltningssaken. For at en part skal få tilkjent saksomkostninger etter forvaltningsloven §36, må vilkårene i paragrafens første ledd, eventuelt annet ledd, være oppfylt. Disse vilkårene er uttømmende i den forstand at dersom vedtaket har blitt «endret til gunst», og parten har pådratt seg «vesentlige» utgifter som har vært «nødvendige for å få endret vedtaket», så «skal» klageren få dekket slike omkostninger. Klageren har altså rettskrav på å få dekket saksomkostningene dersom vilkårene i §36 første ledd er oppfylt. Forvaltningsloven §36 må i utgangspunktet vurderes uavhengig av tvistemålslovens regler om dekning av saksomkostninger i forbindelse med rettssak. Lovavdelingen har tidligere antatt - i noe andre sammenhenger - at det her dreier seg om to forskjellige dekningssystemer med forskjellig virkeområde, jf. uttalelsene jnr. 1291/79 og jnr. 15768/99 ( JDLOV-1999-15768 ). Det utelukker imidlertid ikke at retten kan ta i betraktning kostnader påløpt under behandlingen av en forutgående forvaltningssak, der denne har hatt betydning for saksutredningen i rettssaken, jf. bl.a. Woxholth: Forvaltningsloven (3. utg., Oslo 1999) s. 455. Et slikt syn er også lagt til grunn av Sivilombudsmannen. I Sivilombudsmannens årsmelding 2000 s. 24 heter det: Ettersom retten har vurdert saksomkostningsspørsmålet etter regler med et annet innhold, må forvaltningen her ta stilling til kravet om sakskostnader etter §36 uavhengig av rettens vurdering etter tvistemålsloven. Slik vi ser det, tok Bergen tingrett i dommen 5. november 2003 kun stilling til omkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven §172, og utmålte omkostningene etter tvistemålsloven §176. Den tok ikke stilling til omkostningsspørsmålet etter forvaltningsloven §36. Som nevnt er dette et selvstendig rettsgrunnlag for dekning av saksomkostninger. Forvaltningen plikter derfor å vurdere om vilkårene for å tilkjenne en part saksomkostninger etter forvaltningsloven §36 er oppfylt, dersom den etter rettssaken endrer sitt opprinnelige vedtak «til gunst» for parten. Saksomkostninger tilkjent av retten i den samme saken vil naturligvis kunne trekkes fra ved en eventuell utmåling av saksomkostninger etter forvaltningsloven §36, jf. bl.a. Sivilombudsmannens årsmelding 2000 s. 24. 3. Dette utelukker selvfølgelig ikke at forvaltningen, ved vurderingen av krav om saksomkostninger etter forvaltningsloven §36, kan komme til det samme resultat som retten allerede har falt ned på ved behandlingen av et tilsvarende saksomkostningskrav etter tvistemålsloven §176. Det sentrale kriteriet når det gjelder utmåling av saksomkostninger er i begge bestemmelsene at kostnadene må ha vært «nødvendige» for å få saken betryggende utført (tvistemålsloven) eller for å få endret vedtaket (forvaltningsloven). Denne vurderingen vil i praksis stille seg tilnærmet likt i de to tilfellene. Når retten allerede har tatt stilling til hva som må anses som «nødvendige» kostnader for en betryggende gjennomføring av rettssaken, vil det til en viss grad være retningsgivende for forvaltningens vurdering av hvilke kostnader som må anses som «nødvendige» for å få endret vedtaket. JDLOV-2004-3743 Statsrett. Forvaltningsrett. Grunnloven §97. Forvaltningsloven §39.
|
maalfrid_9f58d9ec552991658e1910091d41b7eb11abf6fd_18
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
de
|
0.51
|
01.01.2018 543,94 01.02.2018 504,11 01.03.2018 494,51 02.01.2018 548,04 02.02.2018 501,25 02.03.2018 496,00 03.01.2018 550,03 03.02.2018 501,25 03.03.2018 496,00 04.01.2018 552,65 04.02.2018 501,25 04.03.2018 496,00 05.01.2018 553,70 05.02.2018 495,40 05.03.2018 493,38 06.01.2018 553,70 06.02.2018 487,48 06.03.2018 490,59 07.01.2018 553,70 07.02.2018 482,78 07.03.2018 487,18 08.01.2018 554,46 08.02.2018 479,82 08.03.2018 485,34 09.01.2018 552,06 09.02.2018 478,76 09.03.2018 483,04 10.01.2018 549,08 10.02.2018 478,76 10.03.2018 483,04 11.01.2018 544,31 11.02.2018 478,76 11.03.2018 483,04 12.01.2018 540,50 12.02.2018 480,64 12.03.2018 483,31 13.01.2018 540,50 13.02.2018 484,54 13.03.2018 486,62 14.01.2018 540,50 14.02.2018 487,60 14.03.2018 493,91 15.01.2018 539,11 15.02.2018 493,16 15.03.2018 501,30 16.01.2018 539,42 16.02.2018 497,96 16.03.2018 508,75 17.01.2018 538,96 17.02.2018 497,96 17.03.2018 508,75 18.01.2018 538,85 18.02.2018 497,96 18.03.2018 508,75 19.01.2018 538,96 19.02.2018 502,72 19.03.2018 513,76 20.01.2018 538,96 20.02.2018 506,94 20.03.2018 517,59 21.01.2018 538,96 21.02.2018 509,04 21.03.2018 517,77 22.01.2018 535,43 22.02.2018 506,86 22.03.2018 517,79 23.01.2018 530,00 23.02.2018 502,60 23.03.2018 515,96 24.01.2018 525,68 24.02.2018 502,60 24.03.2018 515,96 25.01.2018 522,00 25.02.2018 502,60 25.03.2018 515,96 26.01.2018 517,69 26.02.2018 499,99 26.03.2018 514,38 27.01.2018 517,69 27.02.2018 496,59 27.03.2018 513,49 28.01.2018 517,69 28.02.2018 494,81 28.03.2018 510,96 29.01.2018 516,63 29.03.2018 511,74 30.01.2018 516,97 30.03.2018 511,74 31.01.2018 515,17 31.03.
|
maalfrid_e1023dd9b8ee9debb6cb1389b1af4e2603d5d9d0_8
|
maalfrid_kystverket
| 2,021
|
en
|
0.947
|
Objective and introduction The main objective of this Multi-client project has been to provide better documentation of the variability of the weathering properties and behaviour of new low sulfur marine fuel oils when spilled at sea, and to determine mitigation effectiveness of different oil spill response options. New generation of "Ultra Low Sulfur Fuel Oils" (ULSFO, (S≤ 0.10 % m/m) marine fuel oils were from 2015 replacing the traditional intermediate fuel oils (like IFO 180 and IFO 380) for use in the Sulfur Emission Control Area (SECA) in Europe and North America. Outside these designated emission control areas, a new Global Sulfur Cap regulation was implemented (IMO/MARPOL convention, Annex VI) from January 2020 for "Very Low Sulfur Fuel Oils (VLSFO, S ≤0.50 % m/m). To reduce the amount sulfur oxides (SOx) emissions to the atmosphere, the ships globally will now have to use low sulfur marine fuel oils with a sulfur ≤0.50 % in contrast to the former sulfur limit of 3.50 %. should have major health and environmental benefits for the world, particularly for populations living close to ports and coasts.This project contributes to provide oil spill responders an increased knowledge and preparedness for spills involving these new generation of low sulfur fuel oils that are currently coming on the market. Selection of test oils Spilled oils undergo changes when weathering on the sea surface affects the fate and behaviour and the oil spill countermeasures in various ways. The oil weathering processes varies over time depending on both the parent composition of the spilled oil itself and the environmental conditions. In this project, three different low sulfur residual fuel oils (LSFOs) were selected and characterized for their weathering properties, dispersibility, toxicity of water-soluble fraction in addition to ignitability / burning (ISB): VLSFO from Chevron, Singapore (S≤0.50 % m/m) VLSFO from Shell, The Netherlands (S≤ 0.50 % m/m) ULSFO from Shell, The Netherlands (S≤0.10 % m/m) The aim was to select representative marine residual fuel oils used primarily by vessels operating in European/ Norwegian and Canadian waters. However, there was a limited access to residual low sulphur fuel oils (VLSFO) in 2019. This was because the timing for the selection of oils had to be taken before the 2020 compliant Sulfur Cap. A sample of VLSFO was a blend of residual type of fuel oil supported mainly from the big Chevron joint-venture refinery in Singapore, in addition to two different marine residual fuel oils provided from the well-known European Shell refinery in Rotterdam. The oil tested in this project were evaluated as relevant LSFOs based on available Certificate of Analysis (COA). Physico-chemical properties and weathering of oil Bench-scale studies of chemical composition, physical properties and emulsifying properties were investigated on the three low sulfur fuel oils. The testing was performed at two seawater temperatures, representing cold climate /arctic conditions (2 °C) and typical summer conditions in the North Sea (13 °C). The test temperatures are also relevant for Canadian waters and was decided in agreement with the multi-partner clients. Experimental data was further customized in tables for use as input to numerical Oil Weathering Model (OWM), to obtain reliable and robust weathering predictions of spill scenarios. burning (ISB) experiments were also included on the fuel oils. As part of an inter-calibration of methodologies, selected analysis was performed both at SINTEF Ocean and in Canada /SL Ross on one of the fuel oils (ULSFO Shell 2019). The residual fuel oils tested expressed very low evaporative loss in the range of 5-8 vol.% of the 250C+ topped residue for VLSFO Shell 2019 and ULSFO Shell 2019.
|
hardanger_null_null_19600507_48_35_1_MODSMD_ARTICLE16
|
newspaper_ocr
| 1,960
|
nn
|
0.756
|
tek til med norsk hovudstil onsdag 11. mai. Ved den høgre skulen i dd a er det i alt 32 eksamenskandi datar, 13 på engelsklina og 19 på reallina. Til feals&ulééksamen er opp meldt 32.
|
maalfrid_1364cc153c8495480c6432b74c5b71cdb1ecc6a5_96
|
maalfrid_uib
| 2,021
|
en
|
0.688
|
149. Gini, B., et al., The mTOR kinase inhibitors, CC214-1 and CC214-2, preferentially block the growth of EGFRvIII-activated glioblastomas. Clinical cancer research : an official journal of the American Association for Cancer Research, 2013. (20): p. 5722. 150. Koul, D., PTEN signaling pathways in glioblastoma. Cancer Biol Ther, 2008. (9): p. 1321-5. 151. Schiappacassi, M., et al., p27Kip1 expression inhibits glioblastoma growth, invasion, and tumor-induced neoangiogenesis. Molecular cancer therapeutics, 2008. (5): p. 1164. 152. Gopinath, S., et al., Mechanism of p27 upregulation induced by downregulation of cathepsin B and uPAR in glioma. Mol Oncol, 2011. (5): p. 426-37. 153. Abukhdeir, A.M. and B.H. Park, p21 and p27: roles in carcinogenesis and drug resistance. Expert Rev. Mol. Med., 2008. (19). 154. Payne, S.R., et al., p27kip1 Deficiency Impairs G2/M Arrest in Response to DNA Damage, Leading to an Increase in Genetic Instability. Molecular and Cellular Biology, 2008. (1): p. 258. 155. Hüttemann, M., et al., The multiple functions of cytochrome c and their regulation in life and death decisions of the mammalian cell: From respiration to apoptosis. Mitochondrion, 2011. (3): p. 369-381. 156. Jiang, X. and X. Wang, Cytochrome C-mediated apoptosis. Annu Rev Biochem, 2004. : p. 87-106. 157. Alexander, P. and X.-F. Wang, Resistance to receptor tyrosine kinase inhibition in cancer: molecular mechanisms and therapeutic strategies. Frontiers of Medicine, 2015. (2): p. 134-138. 158. Martinho, O., L.E. Zucca, and R.M. Reis, AXL as a modulator of sunitinib response in glioblastoma cell lines. Experimental Cell Research, 2015. (1): p. 1-10. 159. Qiang, L., et al., Isolation and characterization of cancer stem like cells in human glioblastoma cell lines. Cancer Lett, 2009. (1): p. 13-21. 160. McCarty, J.H., Glioblastoma resistance to anti-VEGF therapy: has the challenge been MET? Clinical cancer research : an official journal of the American Association for Cancer Research, 2013. (7): p. 1631.
|
maalfrid_3f14dfbac17a3671b65bad198bacbd675188474e_31
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.908
|
30 NOU 1981:. 18 Om fp<r inntektsoppgj'?l'ene 1981 ning fra 1. januar 1980 ble det også fas.tsatt om priser og avgifter på kommunale for elektrisk kraft og for husrom som ikke nyttes thl bolig. Ved utgarigen av 1980,.hadde de ekstraordi nære stå.tt ved lag i 2%-3 år: Nasjonalbudsjettet for.1981 ble det vars let at Regjeringen tok sikte på å avvikle de ekstraordinære prisreguleringene i 1981. Ved forskrifter av 21. november 1980 ble det så fastsatt bestemmelser om meldeplikt for.· prisog .avanseforhøyelser!, samtidig som forskriftene av 23. november 1979 falt bort. Forskriftene inneholder bestemmelser om meldeplikt for produsenter og importører med omsetning større enn 15 mill. kr pr. år, og for avanseforhøyelser i veiledende viderei:;algs priser. Statens pristilsyn er gitt fullmakt til å etablere meldeplikt for tjenesteytende be drifter. Forskriftene har som utgangspunkt at de ervervsdrivende selv skal kunne fastsette sine prise11 og avanser. Men det er meningen at pl1ismyndighetene skal føre tilsyn med pris utviklingen, bl. a. gjennom meldinger fra de ervevvsdrivende om prisog avanseforhøyel ser. Det er derfor fastsatt relativt detaljente retningslinjer som vil bli lagt til grunn ved prismyndighetenes vurdering av pristilleggene. Det er gitt fullmakter for myndighetene til å gripe inn med forbud overfor urimelige for høyelser, og det Vil kunne være aktuelt med inngrep etter! forskrifte.ne el'!Vervsdrivende ved ; sine pris.- og avansefoohøyelser går! ut over de retningslinjer som fo11Utsettes lagt til grunn ved vurderingen av forhøyelsene. St. meld. 69 for 1980-81 om bl. a. ret ningslinjer· for prismyndighetenes arbeid 1981 er uttalt at.arbeidet med å fremme som konkuttanse' og motvirke skadevirknin ger ay konkun"anseregulereride samarbeid, vil få økt betydning riår de .direkte prisreguler inger trappes ned. Gjeldende forskrifter på dette'området skal vtirderes, det samme gjel der de unntak og dispensasjoner som er gitt. Gjennomføringen Det ble ført en stram linje i 1978-79 ved behandlinger av søknader.om dispensasjon fra prisstoppen.· I retningslinjene for.prismyndighetenes ar beid i 1980 ble. uttalt at det er meningen at denne strenge. dispensasjonspr!aksis skulle føres videre også etter 1. januar 1980. På den annen side ble det også uttalt at en måtte rekne med at næringslivet, etter. som tiden gikk, måtte føle et stadig sterkere behov for pristilpasninger!. Under perioden med forskriftene om pris berekning meldeplikt av 23. november 1979 mottok Prisdirektoratet ca. 6 300 søknader om dispensasjon. Det ble gitt dispensasjon ca. 3 800 tilfelle. Dispensasjonene har ofte vært begrenset i forhold til det som var søkt om. En rekke dispensasjoneII gjaldt også mer tilpasninger til selve forskriftene enn egentlig prisforhøyelser. Prismyndighetenes. generelle holdning har vært at bedriftene sjøl så langt mulig må dek ke inn økte kostnadel' gjennom økt effektivi tet og kostnadsreduksjoner og ikke gjennom priSforhøyelser. Kontrollen med at forskriftene ble overholdt har vært omfattende. perioden har det i alt vært foretatt ca. 11500 kontroller av bestem melsene om prisberekning og meldeplikt. Det er funnet ca. 2 000 overtredelser! og av disse er 270 anmeldt til politiet. Statens pristilsyn har hatt oppgaven med kontroll og håndhev ing av inntektsreguleringsloven. 3. PRISUTVIKLINGEN I 1981 FORVENTNINGER Som et ledd i skatteendringer for 1981 ble avgifter og forbrukersubsidier endret fra års skiftet. Hovedtyngden av utslagene kom på januarindeksen med omlag 2 poeng, men vil til en viss grad også påvirke tallene de nærmeste månedene framover. tillegg ble takstene på en del offentlige tjenester økt, bl.a. imien ferdselssektoren. tabell 1 i innledningen til dette kapitlet er tatt med tall for konsumprisindeksen for januar og februar. Berekninge11 foretatt i Prisdirektoratet viser at konsumprisindeksen fol" april 1981 vhl kunne ligge omlag 2%- 3 prosent oiver tal let for februar. 4. KONSUMPRISINDEKSEN FOR FOR SKJELLIGE HUSHOLDNINGSTYPER OG UTGIFTSNIVAER På bakgrunn av omlegging av vektgrunn laget for konsumprisindeksen, har det· fore løpig ikke vært: mulig å foreta de vanlige be rekningene over konsumprisindeksen for for skjellige husholdningstyper og utgiftsnivåer. Beregningsutvalget rekner med å komme til bake til dette neste rapport.
|
maalfrid_ffe35465e77beb3d5ad4a8518f359f097f1bba89_23
|
maalfrid_patentstyret
| 2,021
|
en
|
0.263
|
(11) (21) 19995254 (73) Qsip Canada ULC, P.O.Box 997, CA- B3J2X2 HALIFAX (NOVA SCOTIA), Canada (74) Onsagers AS, Postboks 1813 Vika, 0123 OSLO, Norge (11) (21) 19996273 (73) Intel Corp, 2200 Mission College Boulevard, US-CA95054 SANTA CLARA, USA (74) Onsagers AS, Postboks 1813 Vika, 0123 OSLO, Norge (11) (21) 20014538 (73) Intel Corp, 2200 Mission College Boulevard, US-CA95054 SANTA CLARA, USA (74) Onsagers AS, Postboks 1813 Vika, 0123 OSLO, Norge (11) (21) 20006076 (73) Intel Corp, 2200 Mission College Boulevard, US-CA95054 SANTA CLARA, USA (74) Onsagers AS, Postboks 1813 Vika, 0123 OSLO, Norge (11) (21) 20014572 (73) Intel Corp, 2200 Mission College Boulevard, US-CA95054 SANTA CLARA, USA (74) Onsagers AS, Postboks 1813 Vika, 0123 OSLO, Norge (11) (21) 20014571 (73) Intel Corp, 2200 Mission College Boulevard, US-CA95054 SANTA CLARA, USA (74) Onsagers AS, Postboks 1813 Vika, 0123 OSLO, Norge (11) (21) 20073727 (73) Intel Corp, 2200 Mission College Boulevard, US-CA95054 SANTA CLARA, USA (74) (11) (21) 20070706 (73) Intel Corp, 2200 Mission College Boulevard, US-CA95054 SANTA CLARA, USA (74) Onsagers AS, Postboks 1813 Vika, 0123 OSLO, Norge (11) (21) 20044785 (73) Intel Corp, 2200 Mission College Boulevard, US-CA95054 SANTA CLARA, USA (74) Onsagers AS, Postboks 1813 Vika, 0123 OSLO, Norge (11) (21) 20070239 (73) Pratt & Witney Line Maintenance Services Inc, 411 Siler Line, US- CT06118 EAST HARTFORD, USA (74) Oslo Patentkontor AS, Postboks 7007 Majorstua , 0306 OSLO, Norge (11) (21) 20052441 (73) Pratt & Witney Line Maintenance Services Inc, 411 Siler Line, US- CT06118 EAST HARTFORD, USA (74) Oslo Patentkontor AS, Postboks 7007 Majorstua , 0306 OSLO, Norge (11) (21) 20093124 (73) Tord Hansen, Ole Reistads vei 17B, 1068 OSLO, Norge (11) (21) 20035560 (73) Intel Corp, 2200 Mission College Boulevard, US-CA95054 SANTA CLARA, USA (74) Onsagers AS, Postboks 1813 Vika, 0123 OSLO, Norge (11) (21) 20035557 (73) Intel Corp, 2200 Mission College Boulevard, US-CA95054 SANTA CLARA, USA (74)
|
maalfrid_52d8c54ec54a2a2326bff1fa494b87337159fb2b_2
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
en
|
0.966
|
Government policy is based on the principle that Norway is a multicultural society, and that cultural plurality enriches our lives and benefits the community. Everyone living in Norway, regardless of their background, shall have genuinely equal opportunities, equal rights and equal obligations to participate in society and make use of their resources. This will benefit both individuals and the community as a whole. The fight against racism and discrimination demands a continuous, focused and long-term effort. This action plan is a part of a long-term effort, and is based on the Government's previous plan of action against racism and discrimination (1998–2001). It is also part of the Norwegian Government's follow up of the World Conference Against Racism, Racial Discrimination, Xenophobia and Related Intolerance held in Durban, South Africa, in September 2001. The measures in this plan of action are mainly targeted directly on combating racism and discrimination. Measures to promote integration in general are therefore not included, as they have a different focus and often a different target group. While measures promoting integration are usually targeted on the immigrant population, measures to combat racism and discrimination have to be focused on those who are responsible for discrimination – i.e. primarily the majority population, and the structures and processes controlled by the majority. The measures in this plan of action are therefore primarily oriented towards the majority population. However, measures to promote integration and measures to combat discrimination are closely connected, as both are intended to secure equal opportunities for everyone. Discrimination and racism impede integration, and reducing the discrimination that affects various groups will lead to improved integration for these groups.
|
maalfrid_899ab448f2170d33911e4f55c0027bb9ea8b409f_3
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.771
|
Når aldersgruppen 0-5 år har en vekt på 0,026 så betyr det at 2,6 pst. av kommunenes utgifter til administrasjon, grunnskole, helse- og sosialtjenester og landbruk og miljø kan knyttes til denne aldersgruppen. Barnehager er en viktig sektor for kommunene, og hvor befolkningens alderssammensetning har stor betydning. Siden barnehagene ikke omfattes av kostnadsnøkkelen, er det konstruert en egen kostnadsnøkkel for denne sektoren, hvor 100 pst. av utgiftene er knyttet til aldersgruppen 0-5 år. Kommunenes brutto driftsutgifter til de tjenester som inngår i den kommunale kostnadsnøkkelen er anslått til 144 mrd. kroner i 2005. Fylkeskommunenes brutto driftsutgifter til de tjenester som inngår i den fylkeskommunale kostnadsnøkkelen er anslått til 32 mrd. kroner. Kommunenes brutto driftsutgifter til barnehager er anslått til 15 mrd. kroner i 2005. Det er tatt utgangspunkt i regnskapstall for 2003 (KOSTRA-tall), framskrevet til 2005 med anslått kostnadsvekst i kommunesektoren. Kommunesektorens brutto driftsutgifter til disse formålene og hvilken andel de utgjør av samlede brutto driftsutgifter er vist i tabell 3. Tabell 3. Kommunesektorens driftsutgifter til nasjonale velferdstjenester. Tabell 4 viser driftsutgiftene knyttet til de ulike aldersgruppene totalt og per innbygger. Mer- eller mindreutgift knyttet til de enkelte aldersgrupper framkommer som produktet av beregnet utgift per innbygger og forventet endring i befolkningstallet.
|
maalfrid_8aed4426bdcba9f5e92f8c5ffa11fcc8673ca5e6_11
|
maalfrid_vegvesen
| 2,021
|
no
|
0.587
|
, «Grunnundersøkelser. Datarapport. Geotekniske vurderinger» Rapportnr. 611735-1/-1, datert 24. mars 2011. Fv. 517 Rassikring Lovraeidet , «Vegfylling/-mur over Lovraeidet» Notatnr. 611735-1nG01, datert 30.juni 2011. Fv. 517 Rassikring Lovraeidet , «Plaxisberegninger av konstruksjon med EPS-kjerne» Notatnr. 611735-1- RIG-NOT-10, datert 13. mai 2013. Fv. 517 Rassikring Lovraeidet , «Grunnundersøkelser. Grunnforhold. Datarapport», Rapportnr. 217350- RIG-RAP-001, datert 13. januar 2015. Lovraeidet, utfylling i sjøen. , «Sjøfylling. Stabilitet. Beregningsrapport», datert 12. mars 2015. Lovraeidet, utfylling i sjøen. (2010): Eurokode 7: Geoteknisk prosjektering. (2014): Vegbygging. Håndbok N200 (2014): Geoteknikk i vegbygging. Håndbok V220 (2014): Geoteknisk opptegning. Håndbok V223 (2014): Grunnforsterking, fyllinger og skråninger. Håndbok V221 (2014): Laboratorieundersøkelser. Håndbok R210 (2014): Feltundersøkelser. Håndbok R211 (2014)
|
wikipedia_download_nbo_Natalie Golda_490101
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.795
|
'''Natalie Golda''' (født 28. desember 1981) er en amerikansk vannpolospiller. Hun representerte USA under Sommer-OL 2008 i Beijing, hvor hun tok sølv med det amerikanske landslaget. Hun tok også bronse under Sommer-OL 2004.
|
friheten_null_null_19690110_30_2_1_MODSMD_ARTICLE61
|
newspaper_ocr
| 1,969
|
no
|
0.835
|
partiene må hvile på gjensidig tillit og gjensidig respekt, på prinsippene for full likerett og proletarisk internasjonalisme, for respekt for ethVert partis rett til uavhengig å fastlegge sin politiske linje og til å anvende marxismen-leninismen allmene sannheter på de konkrete be tingelser i det land hvor det ut folder sin virksomhet. til venstere eller kvalifiserer noen som nasjonalistiske andre som internasjonalistiske. Man diskuterer om det dreier seg om en nasjonal kommunisme, en internasjonal kommunisme eller om forskjellige andre arter av sosialismen. Men som bekjent kan det bare finnes en sosialisme. Dens kjen netegn er sosialisering av pro duksjonsmidlene og virkeliggjø relse av et samfunn der både den politiske makt og produksjons midlene tilhører arbeiderklas sen, folket. Det er det vesent lige grunnlag, hovedkriteriet for om et land er sosialistisk eller ikke, ogikkeskrivebordsbetrekt ninger som er løsrevet fra livet og virkeligheten. Det må gjø res alt for enheten. Enhver innblanding i et annet partis indre anliggender, enhver understøttelse av grupperinger eller av isolerte medlemmer av et annet parti er ikke noen hjelp til det pågjeldende parti og fører til svekkelse av dets enhet, den er uforenelig med de internasjo nalistiske forbindelser mellom partiene. Under disse betingelser har ethvert parti rett til å rette alle foranstaltninger som det anser for nødvendige for å for svare sin enhet og sluttethet, for å styrke sin kampkraft. Den kom munistiske bevegelsens enhet har hvert enkelt kommunistisk partis enhet som grunnlag.
|
maalfrid_aba5d15ec515dfbd0353ef46d4660a655d075127_1
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
en
|
0.971
|
parents) than those who get married later? Register data on the population born from 1972-1994 is used to examine partner choice among all Norwegian-born to immigrant parents who were married in the period 1990-2012. The Norwegian-born to immigrant parents are compared with the early immigrants (immigrated before age 18) and persons without an immigrant background. Immigrants who were 18 or older when they came to Norway are excluded because many already were married, and some came to Norway for the purpose of finding a spouse. Studies of our partner choices are important. In addition to telling us how close contact there is between those with and those without an immigrant background, marriage across immigrant backgrounds can promote integration with society in the long term (Kalmijn 1998). When a person marries for the first time, and with whom, is naturally affected by a wide range of factors. Appearance, personality and intelligence are some characteristics which most would agree are important for the individual's wishes and success in the "marriage market". Research from several countries, including the USA (Qian and Lichter 2007) and the Netherlands (Kalmijn 1998; VanTubergen and Maas 2007), has shown that the access to potential partners may be another key factor that affects the propensity to marry a partner from the same country. And not least, what is normal and expected in different environments has a major influence. Another factor that comes into play is the socio-economic disparities between immigrants and those without an immigrant background; if the disparities are relatively small, the likelihood of cross-cultural marriages increases. A further explanation of why people with similar country and immigrant backgrounds marry one another is settlement patterns. Geographical segregation means that people from different backgrounds are less likely to meet (Kalmijn 1998). We know little about the possible correlations between age at first marriage and partner choice. One of the few studies that have looked at this correlation found that persons who married later in life more often found a partner with a different ethnic background than those who married younger. This was the case in both the USA and Germany, and among persons without an immigrant background and children of immigrants born in these countries (Soehl and Yahirun 2011). Differences in age at first marriage may in itself be a barrier to people with different backgrounds finding each other in the marriage market, and as with geographic segregation, an "age segregation" can also exist. If most persons in a group get married at a younger age, while the majority in another group waits, those in the latter group will have little opportunity to find a spouse among the first group. Since women and men with an immigrant background generally marry at a younger age than those without an immigrant background (Wiik 2012), it may be difficult for persons without an immigrant background to find a spouse with an immigrant background because most of them married when they reached marriageable age. It may also be that the individual's requirements for what is a good partner change as they get older.
|
maalfrid_32d3e2e159cf73e3dcddf845c8ef77400b81e3bc_0
|
maalfrid_nbim
| 2,021
|
en
|
0.938
|
The purpose of this policy is to outline principles and requirements related to investing and managing unlisted investments in infrastructure for renewable energy ('infrastructure'). The investments in unlisted renewable energy infrastructure shall be governed by investment mandates, boards and committees and follow a structured investment and approval process. The Government Pension Fund Global (GPFG) is a financial investor and experienced partners will manage the day to day operations of the infrastructure assets. The fund invests and manages the portfolio in a responsible and environmentally sustainable manner. The investment mandates for infrastructure shall define investment universe, investment restrictions, investment approval limits and other specific investment rules as applicable. The investment mandates shall be approved through the reporting line and shall be subjected to annual review. All investment mandates shall be subjected to review and monitoring for adherence to risk limits and mandate-specific investment rules and restrictions. When considering an investment opportunity, we shall assess and make assumptions about power prices, relevant regulation, power production, remaining asset lifetime, operational expenses and other costs. All investments shall be subject to due diligence. The due diligence process shall include relevant risk assessments, such as market risk, liquidity risk, credit risk, counterparty risk, operational risk, legal risk, tax risk and technical risks. The process shall also include assessments of environmental, social and governance risk factors, including risks relating to management of various stakeholders affected by the investment. The process shall include an assessment of whether necessary systems and procedures are in place to manage the investment properly. The process and risk assessments must be documented. All investments shall be subject to formal approval.
|
maalfrid_5f79ba40332fca4821678072dd14cfcf56c9a38b_80
|
maalfrid_vegvesen
| 2,021
|
no
|
0.89
|
I åpningsåret kan en regne med at ett tunnelløp kan avvikle all trafikk i begge retninger i de aller fleste tilfellene det er aktuelt å stenge et løp pga. en hendelse eller vedlikehold. 20 år etter åpning eller når ÅDT kommer opp i 13.000 kjøretøy/døgn vil det være mulig å avvikle all trafikk i begge retninger i ett løp om natten dersom det er behov for å stenge ett av løpene. Midt på dagen, og spesielt i sommerhalvåret, vil det teoretisk sett ikke være nok kapasitet i ett løp til å kunne stenge den andre løpet uten at det oppstår vesentlige forsinkelser og køer på begge sider av tunnelen. Dersom det skjer en hendelse som betyr en kortvarig stenging av et kjørefelt over en kort strekning har simulering av slike situasjoner vist at det ikke vil oppstå vesentlige problemer med trafikkavviklingen, spesielt dersom dette skjer på en strekning med fall eller meget liten stigning. Enhver uventet reduksjon av hastighet og fortetting av trafikken/oppbygging av kø kan imidlertid representere et trafikksikkerhetsproblem. Hyppighet av vask av tunnelvegger, utstyr og vegbane er avhengig av flere forhold som trafikkmengde, dekktyper, bruk av piggdekk og andel tungtrafikk. Som det angis i tidligere ROS-analyse [1] bør vedlikehold kunne utføres om natten. Dette kan gjøres ved å stenge det ene løpet. Stengning av et felt for vedlikehold med trafikk i det andre feltet er mulig i forhold til å avvikle trafikken uten kødannelser, men det vil være en risiko for påkjørsel av de som utfører arbeidet. Det kan også medføre redusert fremkommelighet for redningstjenesten dersom utstyr blokkerer det avstengte feltet. Tunnelutforming (for eksempel plassering av lysarmatur) har betydning for mulighet til vedlikehold med stenging av ett felt. Nedetider og stengingsrutiner varierer mye avhengig av type tunnel, trafikkmengde type hendelse og redningsetatenes og vegvesenets responstid. I toløps/flerfeltstunneler er det vanlig å stenge det kjørefeltet bilen eller objektet er stanset i (kjørefeltsignal) i følge SVV. For Rogfast er dette gjennomførbart i forhold til trafikkavviklingsmessige forhold (det vil ikke bli kø som følge av trafikkmengden) (jfr. kap. 5.5.3). En stenging har så store trafikale og samfunnsmessige kostnader at hele tunnelløp bare stenges ved alvorlige ulykker og brann. Ikke planlagte avvikssituasjoner (se også Kapittel 3) kan oppstå som resultat av følgende uønskede hendelser:
|
wikipedia_download_nbo_Sosialistpartiet (Serbia)_133673
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.854
|
Det '''serbiske sosialistpartiet''' (serbisk '''Социјалистичка партија Србије''', ''Socijalistička partija Srbije'') er et serbisk politisk parti, grunnlagt av Slobodan Milošević den 27. juli 1990, gjennom en sammenslåing av to tidligere partier. Partiet har forsøkt å slutte seg til Sosialistinternasjonalen, en søknad som nesten enstemmig ble forkasta grunnet partiets ekstreme nasjonalisme. *
|
maalfrid_2ebfe4667cacedb3ba0a28342b6b7c9b5f0757a6_181
|
maalfrid_khrono
| 2,021
|
en
|
0.949
|
cost overburden applies to around a quarter (23 %) of all single person households of the total populations, while slightly more than a third of all students who are living alone are concerned (36 %). In more than 70 % of countries, students are affected by overburden to a greater extent than the total population. In Iceland, Turkey, France, Finland, Ireland, and Malta, the share of students with accommoda tion cost overburden is more than 30 percentage points above the share for the total population. This difference is rather small in Sweden and Hungary, with no more than 7 percentage points difference between students and the population. In more than 30 % of the countries, the above described pattern is reversed, i.e. the problem of overburden is more widespread among single person households. This is true for Serbia, the Netherlands, Switzerland, Romania, the Czech Republic, Lithuania, Slovakia, and Latvia. In Serbia and Latvia, the differences between the groups are relatively large. The share of single person households with overburden problems is at least 11 percentage points above the share of students. In the other countries in this group the differences vary between 1 percentage point in Slovakia and 9 percentage points in Switzerland, Romania, and Lithuania. There may be different reasons why accommodation cost overburden affects students in the majority of countries to a greater extent than the total population. One the one hand, many students may simply have lower incomes than other groups of the total population, especially when compared to full-time workers. On the other hand, there may not be enough housing space which is especially designated for students (i.e. subsidised student accommodations)
|
maalfrid_74f2a2d4ed7cb2ac088584307363829a968dd546_33
|
maalfrid_kartverket
| 2,021
|
no
|
0.596
|
egenskap Borrebæk) Enkeltstående egenskap Definisjonsendring MATERIALE Definisjonen er endret. Revisjon 4.0 (Morten Borrebæk) Enkeltstående egenskap Merknad-endring KOMMSEK Merknad er endret. Revisjon 4.0 (Morten Borrebæk) Enkeltstående egenskap Definisjonsendring KOMMSEK Definisjonen er endret. Revisjon 4.0 (Morten Borrebæk) Enkeltstående egenskap Merknad-endring INDIKATOR Merknad er endret. Revisjon 4.0 (Morten Borrebæk) Enkeltstående egenskap Definisjonsendring INDIKATOR Definisjonen er endret. Revisjon 4.0 (Morten Borrebæk) Enkeltstående egenskap Merknad-endring GRAVERT Merknad er endret. Revisjon 4.0 (Morten Borrebæk) Enkeltstående egenskap Definisjonsendring GRAVERT Definisjonen er endret. Revisjon 4.0 (Morten Borrebæk) Enkeltstående egenskap Definisjonsendring FMTYPE Definisjonen er endret. Revisjon 4.0 (Morten Borrebæk) Enkeltstående egenskap Merknad-endring FMSTATUS Merknad er endret. Revisjon 4.0 (Morten Borrebæk) Enkeltstående egenskap Definisjonsendring FMSTATUS Definisjonen er endret. Revisjon 4.0 (Morten Borrebæk) Enkeltstående egenskap Merknad-endring FMSREF Merknad er endret. Revisjon 4.0 (Morten Borrebæk) Enkeltstående egenskap Definisjonsendring FMSREF Definisjonen er endret. Revisjon 4.0 (Morten Borrebæk) Enkeltstående egenskap Definisjonsendring FMSIGN Definisjonen er endret. Revisjon 4.0 (Morten Borrebæk) Enkeltstående egenskap Definisjonsendring FMRESTR Definisjonen er endret. Revisjon 4.0 (Morten Borrebæk) Enkeltstående egenskap Merknad-endring FMREFHBER Merknad er endret. Revisjon 4.0 (Morten Borrebæk) Enkeltstående egenskap Definisjonsendring FMREFHBER Definisjonen er endret. Revisjon 4.0 (Morten Borrebæk) Enkeltstående egenskap Merknad-endring FMREFBER Merknad er endret. Revisjon 4.0 (Morten Borrebæk) Enkeltstående egenskap Definisjonsendring FMREFBER Definisjonen er endret. Revisjon 4.0 (Morten Borrebæk) Enkeltstående egenskap Merknad-endring FMNUMMER Merknad er endret. Revisjon 4.0 (Morten Borrebæk) Enkeltstående egenskap Definisjonsendring FMNUMMER Definisjonen er endret. Revisjon 4.0 (Morten Borrebæk) Enkeltstående egenskap Merknad-endring FMNAVN Merknad er endret. Revisjon 4.0 (Morten Borrebæk) Enkeltstående egenskap Definisjonsendring FMNAVN Definisjonen er endret. Revisjon 4.0 (Morten Borrebæk) Enkeltstående egenskap Merknad-endring FMMERK Merknad er endret. Revisjon 4.0 (Morten Borrebæk)
|
maalfrid_60a5fa38c970182ac2f7c7dd4ab2bc476d31c662_52
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.757
|
Kilde: OECD. tet i Norge relativtsvak på 1980-tallet, men sterk på 1990-tallet. Den sterke veksten i Norge på 1990-tallet kan i stor grad tilskrives sterk vekst innenfor tjenesteytende næringer. Dette er næringer som på 1990-tallet var gjennom en omfattende teknologisk og markedsmessig utvikling, og det erusikkert om denne trenden vil fortsette framover. OECD har også beregnet arbeidsproduktivitetstall tilbake til 1961, jf. figur 3.14. Også disse viser en betydelig variasjon. Mange av landene som har hatt høyest vekst i arbeidsproduktiviteten, har hatt et potensial for åinnhente forsprang i teknologi ogkapitalmengde, jf. omtale i avsnitt 3.1. Arbeidsproduktivitetsveksten i USA har derimot ligget relativt lavt, og klart lavereenn i Norge. Som nevnt dekker samlebetegnelsen produktivitetsvekst alle andre forhold enn endret omfang på bruken av arbeidskraft ogrealkapital. Utviklingen i total faktorproduktivitet inkluderer dermed tekniske nyvinninger, kvaliteten påarbeidsstyrken og kapitalvarene og samspillet mellom disse faktorene.Et sentralt spørsmål er hva sombestemmer utviklingen i variablene bak restfaktoren. En rekke analyser peker i retning av at utdanning, forskning og utvikling, infrastruktur, handel med andre land, markedenes virkemåte og velfungerende juridiske og finansielle institusjoner er viktige i denne sam- 2Dette målet på produktivitetsvekst måler produksjon pr. timeverk, uten å ta hensyn til endringer i kapitalmengden. menheng. Drøftingen nedenfor går nærmere inn på disse faktorene og ser på hva både teori og empiri sier om deres betydning for den økonomiske framgangen i et land. Måtenarbeidskraften og kapitalen brukes på er avgjørende for hvor mye disse produksjonsfaktorene kaster av segog dermedforden økonomiske veksten. Det gjelder fysisk infrastruktur i form av veier, kollektivtrafikkog telekommunikasjonssystemer, og immatrielle forhold som tillit til at avtaler overholdes, respekt for offentlige reguleringer, tilfredsstillende avkastning avegeninnsats oget sikkerhetsnett som bidrar til at folk tør å ta en viss risiko. Både skattenivået og innretningen av skattesystemet kan ha storbetydning, jf.omtale i avsnitt 6.2. Både infrastruktur og institusjoner kjennetegnes ofte av at énpersons nytte ikke reduseres om en annen også bruker dem, samt av at det er kostbart å ekskludere enkeltbrukere. Slike goder vil derfor ikke nødvendigvis bli framskaffet i riktig omfang dersom deoverlates til privat finansiering. Dette tilsier at offentlig sektor kan ha en viktig rolle å spille.
|
maalfrid_1fb6955f3398a01b39cde5f2d057a16b0357a215_2
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
da
|
0.41
|
Oppgave 4. Nevn eksempler på maskin- og krigsmetaforer som brukes innenfor ulike områder av medisinen. Hvilken effekt kan det få for helsepersonell/pasienten/samfunnet at disse er så mye brukt? (Maks 1 side) Oppgave 5. a.Hvilke helse- og omsorgstjenester tilbys i primærhelsetjenesten? Nevn så mange du kommer på. b.Hvem har ansvaret for at innbyggerne tilbys primærhelsetjenester? c.I Norge har vi hatt en fastlegeordning siden 2001. Hva innebærer denne ordningen? Hvordan er ordningen organisert og finansiert?
|
maalfrid_1cd2f9bc10c8b2c4d9afd542f9afc1eca1d3f414_27
|
maalfrid_nve
| 2,021
|
no
|
0.679
|
Ny 132 kV-ledning Langeland - Otteråi Konsesjonssøknad med konsekvensutredning Oppdragsnr.: 5192132 Dokumentnr.: 04 Versjon: J03 2020-03-31 | Side 28 av 112 \\norconsultad.com\dfs\nor\oppdrag\sandvika\519\21\5192132\4 resultatdokumenter\41 rapporter inkl konsesjonssøknad\konsesjonssøknad\konsesjonssøknad 132 kv-ledning langeland - otteråi 310320.docx H-mast med planoppheng er vurdert som mest egnet siden dagens linjer i området er bygd med denne type master. Rørmaster vil være høyere og vil ruve mer i terrenget. Kompositt er mer kostbart enn tre (ca 30% høyere investeringskostnader), men har lenger levetid, mindre vedlikeholdskostnader og gir en lett og sterk konstruksjon som muliggjør lengre spenn og dermed færre master. Det vil ikke være korrosjonsproblematikk knyttet til disse mastene. I master med store belastninger, typisk store vinkler, langspenn, forankringsmaster eller lignende kan det være aktuelt å benytte koniske master av stålrør. Disse males i brun farge, og vil ha et nokså likt utseende som komposittmastene. Fagverksmaster i stål er ikke vurdert som aktuelt for denne forbindelsen da disse ikke gir vesentlige tekniske fordeler og er betydelig dyrere, opp mot 2 mill NOK/km. Ledningen planlegges bygget med faseliner av typen FeAl 240 og isolatorer av kompositt. I gjennomsnitt vil det bli ca. 4,5 master/km, dvs. ca. 220-230 meter mellom mastene. Der terrenget tillater det, f.eks. ved kryssing av vann eller dalfører, kan avstanden mellom mastene være vesentlig større. Antall master vil bli færre på den nye ledningen enn på eksisterende ledning. Dimensjonene på eksisterende 66 kV-ledning sett i relasjon til konsesjonssøkt 132 kV mast, er vist i Figur 6-5. Høyden på dagens trestolper er ca. 8-12 m. Figur 6-5. Dagens 66 kV-ledning (til høyre) sett i relasjon til ny 132 kV-ledning (til venstre). Ny sjøkabel Ny sjøkabel skal erstatte dagens sjøkabel over Langenuen. Ny kabel vil bestå av 3 enledere med vesentlig større tverrsnitt enn dagens sjøkabel og vil være dimensjonert for 132 kV systemspenning. Nye sjøkabler på dette spenningsnivået produseres med PEX isolasjon (ikke oljetrykkskabel).
|
maalfrid_c92c1f28a44a4c48b1eb926b6f0f8ebd563ee547_89
|
maalfrid_helsedirektoratet
| 2,021
|
no
|
0.38
|
Informasjon om andel mottakere av pleie- og omsorgstjenester som har fått utarbeidet individuell plan (IP) finnes i IPLOS og er hentet fra SSBs rapport «Kommunale helse -og omsorgstjenester 2014». Data om andel kommuner som har etablert koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering er hentet fra SSB/KOSTRA, mens tilsvarende informasjon om helseforetak er innhentet fra de fire regionale koordinerende enhetene. Norge totalt Spesialisthelsetj. Primær døgnrehab. 11 059 10 302 9 947 9 505 -14,1 -4,4 Sekundær døgnrehab. 7 961 8 200 8 314 8 618 8,3 3,7 Dag- og poliklinisk rehab. 16 738 17 374 14 864 15 796 -5,6 6,3 Private rehab.institusjoner 24 568 25 875 25 229 26 928 9,6 6,7 Primærhelsetj. Rehabilitering i inst. 13 397 14 670 15 278 15 108 12,8 -1,1 Rehabilitering utenfor inst. 29 569 29 030 28 668 29 132 -1,5 1,6 Helse Sør-Øst/kommuner i Sør-Øst Spesialisthelsetj. Primær døgnrehab. 7 365 6 767 6 607 6 382 -13,3 -3,4 Sekundær døgnrehab. 3 705 3 514 3 489 3 447 -7,0 -1,2 Dag- og poliklinisk rehab. 9 505 10 373 8 774 9 977 5,0 13,7 Private rehab.institusjoner 14 037 14 686 14 172 15 804 12,6 11,5 Primærhelsetj. Rehabilitering i inst. 7 781 8 157 8 600 8 625 10,8 0,3 Rehabilitering utenfor inst. 20 847 20 211 19 727 19 236 -7,7 -2,5 Helse Vest/kommuner i Vest Spesialisthelsetj. Primær døgnrehab. 1 450 1 417 1 287 1 207 -16,8 -6,2 Sekundær døgnrehab. 1 842 2 173 2 472 2 701 46,6 9,3 Dag- og poliklinisk rehab. 2 256 2 298 2 005 2 208 -2,1 10,1 Private rehab.institusjoner 3 012 3 831 3 799 3 863 28,3 1,7 Primærhelsetj. Rehabilitering i inst. 2 868 3 332 3 431 3 452 20,4 0,6 Rehabilitering utenfor inst. 1 643 1 585 1 389 1 824 11,0 31,3 Helse Midt-Norge/kommuner i Midt-Norge Spesialisthelsetj. Primær døgnrehab. 1 256 1 207 1 178 1 013 -19,3 -14,0 Sekundær døgnrehab. 1 538 1 604 1 374 1 381 -10,2 0,5 Dag- og poliklinisk rehab. 3 987 3 877 3 303 2 939 -26,3 -11,0 Private rehab.institusjoner 3 895 3 531 3 586 3 582 -8,0 -0,1 Primærhelsetj. Rehabilitering i inst. 1 863 2 230 2 323 2 126 14,1 -8,5 Rehabilitering utenfor inst. 5 844 6 112 6 376 6 645 13,7 4,2 Helse Nord/kommuner i Nord Spesialisthelsetj. Primær døgnrehab. 988 911 875 903 -8,6 3,2 Sekundær døgnrehab. 876 909 979 1 089 24,3 11,2 Dag- og poliklinisk rehab. 990 826 782 672 -32,1 -14,1 Private rehab.institusjoner 3 624 3 827 3 672 3 679 1,5 0,2 Primærhelsetj. Rehabilitering i inst. 885 951 924 905 2,3 -2,1 Rehabilitering utenfor inst.
|
maalfrid_5416a9c2aa500f0ee4fcf88ddaacd0df5860bf49_198
|
maalfrid_politiet
| 2,021
|
no
|
0.816
|
Det skal være trygt å arbeide i politiet. Etaten skal tilrettelegge og drive sin virksomhet på en slik måte at det ikke oppstår skade på personell, miljø, materiell eller omdømme. Arbeidet med helse, miljø og sikkerhet (HMS) om- # fatter helse, arbeidshelse, arbeidsmiljø, ytre miljø og sikkerhet. HMS setter krav til et forsvarlig arbeidsmiljø, og må forstås på bakgrunn av politiets samfunnsoppdrag og handleplikt og virkeområdet for lovene som gjelder for etaten. Politietaten har et eget HMS-system. Dette kapittelet erstatter ikke dette systemet, men beskriver noen forhold som er sentrale for å ivareta HMS når politiet håndterer kriser og ekstraordinære hendelser. Politiets HMS-system omfatter instrukser og retningslinjer for HMS-arbeidet. Lokale planer for HMS-arbeid skal være i samsvar med dette systemet. HMS- # planer skal også brukes ved planlegging av operasjoner og håndtering av hendelser. HMS-lederen er politimesterens nærmeste rådgiver innen HMS-arbeid, og samhandler med ledere og vernetjenesten i distriktet. HMS-lederen bistår ledelsen og ansatte ved spørsmål og oppgaver relatert til HMS. Arbeidsmiljøloven stiller krav om et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. Det betyr at virksomheten skal innrettes og arbeidet organiseres på en slik måte at arbeidstakerne er sikret mot skade på liv og helse så langt det rent praktisk er mulig. Hensynet til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø må imidlertid veies opp mot handleplikten. Med handleplikt menes plikten politiet og hver enkelt polititjenesteperson har til å handle for å redde liv og avverge eller begrense fare eller skade. Den innebærer at innsatspersonell også er forpliktet til å utføre arbeidsoppgaver som kan medføre betydelig fare for dem selv. Handleplikten må alltid vurderes konkret i hver enkelt situasjon. Vurderingen må ta utgangspunkt i de konkrete forholdene, tilgjengelig utstyr og personellets kompetanse og ferdigheter. Risiko må vurderes opp mot innsatspersonellets reelle mulighet for å redde liv og helse og begrense skader. Det forventes ikke at de går inn i situasjoner som åpenbart innebærer en uakseptabel fare eller en klart uforsvarlig risiko ut fra de konkrete for holdene. 211 Politidirektoratet, Systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid (HMS) HMS-systemet. 212 Jakhelln, Henning, Innsatsaksjoner og innsatspersonellets plikt til å utføre arbeidsoppgaver med særlig faregrad.
|
maalfrid_c8e7dcd404a78f0eae8889d8714be6265f948798_125
|
maalfrid_patentstyret
| 2,021
|
en
|
0.811
|
ice-cream makers, dryers, in particular laundry dryers, tumble dryers for laundry use, hand dryers, hair dryers, infrared lamps (not for medical purposes), electric heating pads (not for medical purposes), electric heating covers (not for medical purposes), ventilation devices, in particular ventilators, grease filter devices and extractor devices, including extractor hoods, air conditioning devices and devices to improve air quality, air humidifiers, air deodorisation apparatus, deodorising apparatus, not for personal use, air purifying apparatus, water piping devices, as well as sanitary equipment, in particular fittings for steam, air and water piping equipment, warm water devices, storage water heaters and continuous flow water heaters, kitchen sinks, heat pumps, parts of all aforementioned goods included in this class, taps for dispensing cooled beverages, for use in combination with appliances for cooling of beverages, all aforementioned goods for consumers. (450) 2012.01.23 (111) (210) 201005281 (151) 2010.01.27 (180) 2020.01.27 (220) 2010.05.20 (540) (546) Merket er et (730) Boriana - S Hristova Sole Proprietor, 12, "Treti mart" Str, 5370 DRYANOVO, BG (511) Klasse:7 Electric kitchen machines; electric beaters; food processors (electric); electric domestic crushers, grinders; electric hand drills; electric ironing machines; kneading machines; blade sharpening (stropping) machines; dishwashers; beverage preparation machines, electromechanical; food preparation machines, electromechanical; bread cutting machines; machines and apparatus for cleaning (electric); mills (machines); coffee grinders, other than hand-operated; whisks, electric, for household purposes; grating machines for vegetables; knives, electric; can openers, electric; washing machines; vacuum cleaners; fruit presses, electric, for household purposes; kitchen robots (machines); mixers (machines); sewing machines; parquet wax-polishers, electric; magnetic devices for treatment of fuel. Klasse:9 Recording discs; automatic vending machines and mechanisms for coin-operated apparatus; cash registers, calculating machines, alarms; alarms (fire); disks (magnetic); indicators (electricity); pressure indicators; flat irons, electric; ammeters; voltmeters; coils, electric; capacitors; switches, electric navigation apparatus for vehicles (on-board computers); optical data media; compact discs (audio-video); balancing apparatus, electrical; branch boxes (electricity); distribution boxes (electricity); lights dimmers (regulators) (electric); current rectifiers; hands free kits for phones; transformers (electricity); electric accumulators; batteries, electric; wires, electric; fuses; thermostats; electronic agendas; locks, electric; amplifying tubes; electronic notice boards; light-emitting electronic pointers; battery chargers; chargers for electric batteries; bells (warning devices); alarm bells, electric; computer keyboards; electric apparatus, used as commutators; luminous buttons; photovoltaic installations for transformation of sun energy; magnetic data carriers and data processing equipment and computers for the aforementioned goods. Klasse:11 Air deodorising apparatus; tanning apparatus (sun beds); heaters for baths; water filtering apparatus; filters for drinking water; water softening apparatus; magnetic apparatus for treatment of water; ionization apparatus for the treatment of air; hair driers; heating elements; heating apparatus, electric; filters for air; electrical apparatus for preparation of foods; griddles (cooking appliances); cooking utensils, electric; pressure cooking saucepans, electric; water heaters; freezers; refrigerating apparatus and machines; electric fans for personal use; pocket searchlights; ice machines and apparatus; roasting apparatus; beverages cooling apparatus, including such for cars; extractor hoods for kitchens; discharge tubes, electric, for lighting; electric light bulbs; electric lamps; luminous tubes for lighting; deep fryers, electric; arc lamps; automobile lights; electric cushions (pads) electric heating, not for medical purposes; kitchen ranges (ovens); cooking utensils, electric; pressure cooking saucepans, electric; cooking apparatus and installations; grills (cooking appliances); electric coffee machines; electric lights for Christmas trees; heating cushions (pads), electric, not for medical purposes; blankets, electric, not for medical purposes; solar collectors (heating); bread toasters. (450) 2012.01.
|
maalfrid_39e13eafe1e4d737489f220d94a71c7f0925305c_1
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
no
|
0.816
|
Styret har ved flere anledninger debattert stillingen rangert som nummer 1 («Spansk/portugisisk/Latin-Amerika: 1 førsteamanuensis med bred undervisningsplikt»). I sin siste revisjon av stillingsplanen å ikke ansette i denne stillingen. Det åpnet for at stilling nummer 9 (da uten tillegg om mulig kombinasjon med portugisiskspråklig litteratur) igjen kom inn i stillingsplanen. Vedtaket var «én stilling utlyses innen allmenn litteraturvitenskap og én stilling utlyses innen fransk. Begge stillingene utlyses som førsteamanuensis med bred undervisningsplikt. For stillingen i fransk er det en forutsetning at fagmiljøets antall BA-emner reduseres.» Verken stillingen i allmenn litteraturvitenskap eller i fransk er per november 2016 utlyst. I forbindelse med det varslede underskudd i instituttets økonomiske rammer har styret i sitt og i sitt diskutert den prekære situasjonen for fagmiljøet for engelskspråklig litteratur, amerikanske og britiske studier (ENGLAB). Fagmiljøet har utfordringer med hensyn til flere FVA, både når det gjelder permisjoner og lengre sykefravær. Det er i noen tilfeller usikkert om FVA kommer tilbake i stillingen. Samtidig er det svært stor pågang av studenter til emnene som fagmiljøet gir undervisning i. Våren 2017 har instituttet måttet avlyse seminargrupper på grunn av manglende undervisningskapasitet, noe som gir et økonomisk tap. Timelærerforbruket er konstant stort (mer enn 1000 timer i semesteret), noe som gir faglige og administrative utfordringer. På tross av forbruket av timelærere og vikarer har fagmiljøet samlet sett gjennom flere år et meget stort overskudd på arbeidspliktregnskapet. Én uheldig effekt av dette er at fagmiljøets FVA sitter igjen med lite forskningstid sammenliknet med instituttets andre FVA. Styret har på denne bakgrunnen diskutert om én eller begge av de to siste stillingene i stillingsplanen 2014-2017 bør utlyses innen ENGLAB. Lederteamet anbefaler på bakgrunn av styrets diskusjoner at de to siste stillingene i stillingsplanen 2014-2017 utlyses som to stillinger som universitetslektor innen ENGLAB. Vi kan i prinsippet fortsette med det store forbruk av vikarer innen ENGLAB, men det er mange faste oppgaver knyttet til undervisningen som best ivaretas av faste ansatte. Samtidig gjør fast ansatte undervisere det lettere å planlegge og sikre kvaliteten på undervisningen. Lederteamet anbefaler videre at de to stillingene utlyses samtidig slik at det raskt kan tilsettes i dem. Raske tilsettinger her vil kunne bidra vesentlig til økt produksjonen av studiepoeng, noe som vil komme hele instituttet til gode. Som kjent stammer størstedelen av instituttets resultatbaserte inntekter fra studiepoeng. Ved å ansette universitetslektorer vil vi kunne sikre at nåværende FVA i fagmiljøet ENGLAB får tid til å forske. Lederteamet er klar over at en slik mulig endring i stillingsplanen er vanskelig for fagmiljøene i allmenn litteraturvitenskap og fransk. Allmenn litteraturvitenskap har instituttets beste gjennomføring på bachelorstudiet i allmenn litteraturvitenskap, og svak gjennomføring på bachelorstudiet i estetiske studier. Det er god rekruttering til master-nivået i allmenn litteraturvitenskap.
|
maalfrid_5c7861da392da0e90ec534899b3f518e37d881a4_0
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
no
|
0.711
|
Referat ekstraordinært PU-møte, 06.10. 45/17: Diskutere ny informasjon om RITMO + 46/17: Diskutere ny informasjon om LDS + 47/17: Diskutere ny informasjon om spesialisthelsetjeneste Problem: dreier seg om info som har vært taushetsbelagt -> vi får ikke innsyn -> plutselig kommer det ut Møte med På Kraft på tirsdag hvor han sa: "samarbeidet med LDS er lagt på is, pga. motstand fra oss (og tillitsvalgte på LDS)" Sier ting i møte med studentrepresentanter som vi får vite dagen etter at ikke stemmer Ønske om mer informasjon om denne prosessen Hvordan skal vi få info om denne prosessen SVSU har representant i fakultetsstyre - spørre om å få tilgang på sakspapirer/referater INFO FRA SVSU-REP: Dokumentet har IKKE blitt snakket om i fakultetsstyret, dette kommer direkte fra Universitetsledelsen Foreligger mangelfull referatføring hvor det er lite konkret informasjon Står det ikke i referater så kan det heller ikke være vedtatt Vi vet ikke hvem som har vært med i prosessene Vi har høringsrett pga. det angår oss IS-rep snakket med prorektor Gro Bjørnerud Mo Fikk tilbakemelding om at "Begrunnelsen ligger i brevet dere har fått" + "Informasjon om videre tiltak kommer på møter" Studentene skal inkluderes i videre tiltak, men VI ER IKKE INTERESSERT I DET, VI ER INTERESSERT I DETTE TILTAKET Spurte om tilgang til vedtaket - fikk ikke noe svar Spekulasjon 1: er det Kraft som har bedt om det eller ikke? Kan kreve å be om innsyn mellom Kraft og dekanen Det er antagelig ikke som privat korrespondanse å regne Spekulasjon 2: Avgjørelsen kan være konsekvens av juridisk utredning om klinikkene som spesialisthelsetjeneste Utredningen har vært gjort på UiO sentralt gjennom Kluge (advokattilbud) -> mener klinikkene bør være spesialisthelsetjenestene Klinisk ansatte tatt initiativ til å få annen uttalelse fra Aslak Syse (ekspert på helserett) + NPF har utredet også -> mener klinikkene ikke bør være spesialisthelsetjeneste + kvalitetshåndbok Altså: To forskjellige juridiske vurderinger UiO vil kunne overstyre det klinikerne selv mener er en faglig god utdannelse av psykologene Fagpolitisk spørsmål: hvem skal være premissleverandører for hva som skal være en god psykologutdannelse? Hva er resultatet av den eventuelle juridiske utredningen som har blitt gjort? Ligger det juridisk utredning til grunn i det hele tatt? Brevet er et offisielt dokument Når de sier at vi "må avklare muligheten for" = "gjør det". Skjedde samme med RITMO Men: vi kan faktisk forholde oss til det som står. Sånn det er formulert, så har vi mulighet for å påvirke Pål Kraft sier at dette har skjedd:
|
altaposten_null_null_20161227_48_249_1_MODSMD_ARTICLE9
|
newspaper_ocr
| 2,016
|
no
|
0.714
|
STRENGERE: Jon-Vegar Nilsen (th) og Sten Are Berg i kommunens parkeringstjeneste varsler strengere straff for de som ikke bryr seg om parkeringsreglene. (Foto: Magne Kveseth) Bryter du skiltfor skriftene må du ut med 900 kroner et ter nyttår, en økning på 400 kroner. Bakgrunnen for denne øk ningen er at kommunen fra første januar innfører en ny parkeringsforskrift, forklarer avdelingsleder for kommunal parkering, Jon-Vegar Nilsen. Han og Sten Are Berg orienterer om de nye forskriftene som de mener folk bør sette seg inn i, om så gjennom å lese seg opp på lovdata.no. Tre satser pluss «bot» Forskriftene om parkering som trer i kraft fra nyttår, skal i føl ge regjeringen gjøre det enkle re og mer brukervennlig å for stå regelverk rundt en tjeneste som parkering. det parkeringsgebyr, eller par keringsbot som folk flest kaller det. Denne øker fra 500 til 900 kroner fra første januar og blir eksempelvis ilagt dersom man har parkert utenfor lovlig opp stillingsplass eller i strid med vegtrafikklovens paragrafer 3 og 17 som omhandler skiltforskrif ter. - Dagens ordning med tilleggs avgift og kontrollavgift fjernes. Den erstattes med en felles kon trollsanksjon. Størrelsen på den ne er basert på overtredelsen og har satsene kr. 300, 600 og 900 kroner, forteller Jon-Vegar Nil sen. man bilen stå på plass hvor man har brutt skiltvedtektene kan man risikere ekstra bøtelegging og kostnader for å få tauet vekk bilen.
|
wikipedia_download_nbo_NM i bandy 1994_139849
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.837
|
'''Det 77. Norgesmesterskapet i bandy – 1994''' Stabæk vant seriemesterskapet. Stabæk, Mjøndalen, Sarpsborg og Solberg gikk til semifinale. 8. mars 1994, Norges idrettshøgskole, Oslo, 400 tilskuere. *'''Stabæk''' – '''Mjøndalen''' Dommere: Kjell Hovland Olsen, Sparta/Bragerøen; Asbjørn Johansen, Solberg og Øistein R. Eriksen, Torp. *1-0 Pål Hanssen (2) *2-0 Pål Hanssen (7) *3-0 Bjørge Asbjørnsen (straffe, 16) *4-0 Pål Hanssen (40) *5-0 Pål Østensen (72). Finalen skulle egentlig blitt spilt i Mjøndalen søndag 6. mars, men måtte utsettes på grunn av isproblemer.
|
maalfrid_ca57f5a5be2c34aa9867cb9c31bbef6d8f5ec90a_30
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.693
|
Omfanget av sysselsettinga kan måles ved bruk av lokaliseringskvotienter, jamfør kapittel 2.5.2. Figur 3.12 viser lokaliseringskvotienter for skogbruket etter fylke for 2018. Den vertikale og stiplede linja representerer landsgjennomsnittet (lik 1,0). Med lokaliseringskvotienter på 0,7, 0,3 og 0,1 for henholdsvis Nordland, Troms og Finnmark (uthevet i gult) er sysselsettinga i skognæringa i Nordland underrepresentert, mens Troms og Finnmark er sterkt underrepresenterte sammenlignet med landsgjennomsnittet.
|
maalfrid_b4c64490e34160ad3f250feb68f0c61f6c23c086_3
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
no
|
0.893
|
Evalueringen ble gjennomført med utlevering av 5-minutterslapper. Studentene fikk lappene utlevert ifm en forelesning, og kunne levere i en boks innen dagen derpå. Totalt fikk vi inn 104 lapper – dette er mer enn 45% deltakelse. Det var to avkrysningsspørsmål: om kurset faglig var for enkelt, passe eller for ambisiøst, og om boka var for enkel, passe eller for vanskelig. Svarene fordelte seg som vist på figuren under. Det store flertall av studentene mente av kurset og boka var passe, mens rundt 20% mente kurset var for vanskelig og 35% mente boka var for vanskelig. Svært få synes kurset og boka var for enkel. De som peker på at kurset eller boka er for vanskelig trekker fram at boka er på engelsk, og at det er mange nye ord/uttrykk som må læres. De få som mener dette er for enkelt har full fordypning i biologi fra v.g.s. (og kan stoffet). De fleste studentene hadde også tatt seg tid til å gi individuelle kommentarer. Noen få av disse skal trekkes fram, først det positive: - de fleste var fornøyd med kurset. - godt fornøyd med hjelpelærerne - synes de fleste forelesningene var gode - mange var fornøyd med laboratorieøvelsene og kollokviene Så noen mer kritiske kommentarer: - ikke alle forelesningene var like gode; noen traff ikke helt med nivået - for mye bruk av Powerpoint (og kanskje tildels litt feil bruk); ønske om mer bruk av tavle - for mye bruk av begreper som ikke forklares - for hektisk ifm innlevering av laboratorieoppgaver; det har også vært noen uklarheter i formulering av oppgaver etc. - for stort pensum (men et lite mindretall synes det var for lett)
|
maalfrid_424aa7edc91582caab767ad80b89eec7965d65c6_0
|
maalfrid_nhn
| 2,021
|
no
|
0.635
|
være godkjent i Helsepersonellregisteret (HPR) kunne identifisere deg med smartkort fra Commfides eller Buypass ha lest kjernejournal «Veiviser» arbeide i en virksomhet som har klinisk fagsystem (f.eks. EPJ eller kurve) med integrasjon mot kjernejournal Du kan bruke kjernejournal dersom du har tjenstlig behov. Det vil si at du har medisinsk behov for informasjonen du kan finne i kjernejournal i forbindelse med helsehjelp til pasienten. Forberedelse og etterarbeid er også definert som helsehjelp. Kjernejournal er en enkel og sikker samhandlingsløsning for helse- og omsorgssektoren som gir rask tilgang til vesentlige helseopplysninger om pasienten. Brukfunksjonen i kjernejournal når du bruker løsningen. Her ligger det alltid oppdatert informasjon. Påfinner du: Veiviseren helsepersonell bør lese før de tar kjernejournal i bruk Demoversjon - her kan du prøve kjernejournal Hjelp-sidene for kjernejournal Annen dokumentasjon Hvis du får spørsmål fra pasienter, kan du vise til eller be de ringe Veiledning Helsenorge på 23 32 70 00. Dersom du får tekniske problemer med løsningen, må du kontakte din vanlige IT-support.
|
maalfrid_79e2d752313a939dd95277922c8b390fb09fe479_5
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.673
|
En analyse av sandtransporten, og dermed den morfologiske utvikling av sandstranden, kræver detaljerte beregninger. Detaljprojekteringen vil bestå i å optimere designet av stranden med hensyn på bl.a. å minimere den langsgående- og tverrgående nettotransporten, og dermed minimere vedlikeholdelskostnadene. Reduksjonen av sandtransport vil dessuten redusere påvirkningen av det omkringliggende område. Undet detailprosjekteringen bør det bl.a. overveies eventuelle kyststabiliserende konstruksjoner, som f.eks. etablering av en bølgebryter, som kan redusere den tverrgående sandtransporten markant (se illustrasjon i Figur 9). En anden type kystbeskyttelse som bør overveies, er en "høfde" (tverrgående liten molo), som kan redusere langsgående netto-transport vekk fra stranden, og dermed redusere blokeringen av bekkeutløpet nordvest for stranden, se illustrasjon i Figur 10.
|
maalfrid_529caf1c8ec317754ade27498301e2e2e2d02655_12
|
maalfrid_uis
| 2,021
|
no
|
0.798
|
Espen Berg-Johnsen Sensoroppdrag - Institutt for grunnskolelærerutdanning, idrett og spesialpedagogikk I, 20/11321-4 Sensoroppdrag - MGL2061 - Kroppsøving 2 (5.-10.trinn) Offl § 26 femte ledd Journaldato: 28.10.2020 Tilgangskode: Avskrevet: Klasse: 28.10.2020 Saksbehandler: Personal Dok. dato: Arkivdel: 28.10.2020, Tatt til orientering Institutt for grunnskolelærerutdanning, idrett og spesialpedagogikk Vegard Fånes Aaring Sensoroppdrag - Institutt for grunnskolelærerutdanning, idrett og spesialpedagogikk I, 20/11322-2 Signert oppnevning av sensor - Institutt for grunnskolelærerutdanning, idrett og spesialpedagogikk Offl § 26 femte ledd Journaldato: 28.10.2020 Tilgangskode: Avskrevet: Klasse: 28.10.2020 Saksbehandler: Personal Dok. dato: Arkivdel: 28.10.2020, Tatt til orientering Institutt for grunnskolelærerutdanning, idrett og spesialpedagogikk Vegard Fånes Aaring Sensoroppdrag - Institutt for grunnskolelærerutdanning, idrett og spesialpedagogikk I, 20/11322-3 Sensoroppdrag - MGL1061 - Kroppsøving 2 (1.-7.trinn) Offl § 26 femte ledd Journaldato: 28.10.2020 Tilgangskode: Avskrevet: Klasse: 28.10.2020 Saksbehandler: Personal Dok. dato: Arkivdel: 28.10.2020, Tatt til orientering Institutt for grunnskolelærerutdanning, idrett og spesialpedagogikk Vegard Fånes Aaring Sensoroppdrag - Institutt for grunnskolelærerutdanning, idrett og spesialpedagogikk I, 20/11322-4 Sensoroppdrag - MGL2061 - Kroppsøving 2 (5.-10.trinn) Offl § 26 femte ledd Journaldato: 28.10.2020 Tilgangskode: Avskrevet: Klasse: 28.10.2020 Saksbehandler: Personal Dok. dato: Arkivdel: 28.10.2020, Tatt til orientering Institutt for grunnskolelærerutdanning, idrett og spesialpedagogikk Hanna Lovise Sargénius Sensoroppdrag - Institutt for grunnskolelærerutdanning, idrett og spesialpedagogikk I, 20/11323-3 Sensoroppdrag - MGL1061 - Kroppsøving 2 (1.-7.trinn) Offl § 26 femte ledd Journaldato: 28.10.2020 Tilgangskode: Avskrevet: Klasse: 28.10.2020 Saksbehandler: Personal Dok. dato: Arkivdel: 28.10.2020, Tatt til orientering Institutt for grunnskolelærerutdanning, idrett og spesialpedagogikk Hanna Lovise Sargénius Sensoroppdrag - Institutt for grunnskolelærerutdanning, idrett og spesialpedagogikk I, 20/11323-4 Sensoroppdrag - MGL2061 - Kroppsøving 2 (5.-10.trinn) Offl § 26 femte ledd Journaldato: 28.10.2020 Tilgangskode: Avskrevet: Klasse: 28.10.2020 Saksbehandler: Personal Dok. dato: Arkivdel: 28.10.
|
maalfrid_ad5c81a3bfe117a5c6ef2f6450f7821dbdba3d1a_2
|
maalfrid_nav
| 2,021
|
da
|
0.539
|
19 år og under 107 2,1 9 9 20-24 år 645 7 216 50 25-29 år 638 6,2 278 77 30-39 år 1 078 4,8 391 57 40-49 år 854 3,4 279 49 50-59 år 752 3,1 288 62 60 år og over 435 3 197 83 Kilde:
|
maalfrid_df59654dae070bd1ef3ab650851a3d37d3c9b3c7_6
|
maalfrid_uib
| 2,021
|
no
|
0.837
|
En samlokalisering med KHiB er Møllendal er blitt aktualisert etter beslutningen om å etablere Fakultetet for kunst, musikk og design ved UiB. KHiB flytter i 2017 hele sin virksomhet inn i landets første spesialtilpassede nybygg for kunst- og design. Statsbygg eier nabotomten og er i nå i gang med et forprosjekt for et nytt bygg. En samlokalisering vil kunne løse det kritiske behovet som UiB i dag har for å rehabilitere Griegakademiet sine arealer. Den viktigste begrunnelsen for samlokalisering er likevel muligheten dette vil gi for å videreutvikle sterke fagmiljøer ved UiB som også vil styrke Bergen som internasjonal kulturby. Rammene for administrativ organisering gir også fakultetet gode rammer for å starte opp arbeidet med å videreutvikle den faglige virksomheten. Den administrative organiseringen sørger for å trekke veksler på både kompetansen i fakultetet og i sentraladministrasjonen. Funksjoner innenfor en rekke administrative områder vil bli organisert gjennom sentraladministrasjonen, men være fysisk lokalisert ved fakultetet. Dette gir større grad av mulighet for å tenke helhetlig om leveranser og kan representere en prototype for en fremtidig modell for flere miljøer ved UiB. I vårsemesteret 2017 legges det opp til en interimsløsning for styring og ledelse av fakultetet med sikte på at modell for styring og ledelse skal være vedtatt innen 1.8.2017. Det blir også lagt opp til en prosess for å utvikle en strategi for fakultetet som også skal harmoniseres med universitetets strategi. 18.11.
|
maalfrid_adbc1d5a6f1e041db4364186c73fb9866e15c28b_0
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.644
|
Verneforskriften med kart oppbevares i …………………..kommune, hos Fylkesmannen i ………, i Miljødirektoratet og i Klima- og miljødepartementet. Det samme gjelder jordskiftekartet som lages etter grensemerking.
|
wikipedia_download_nbo_Sternidocinus_442722
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.72
|
'''''Sternidocinus''''' er en slekt av biller som tilhører den artsrike underfamilien Lamiinae i familien trebukker (Cerambycidae). En middelsstor, avlang, gråspraglete trebukk. Antennene er tynne og litt lengre enn kroppen. Pronotum er rektangulært, en del bredere enn langt, med en tann litt bak midten av hver sidekant. Dekkvingene er jevnbrede, hver dekkvinge med to lengderibber. Beina har litt klubbeformede lår. Arten lever i California. ********* ''Sternidocinus barbarus'' (Van Dyke, 1920) * Blde av arten * bugguide.
|
maalfrid_318639723027c3355dde11f9553ea612b6969a4f_24
|
maalfrid_banenor
| 2,021
|
no
|
0.769
|
Goodwill knytter seg til verdi av medarbeidere i Bane NOR Eiendom AS overført til Bane NOR SF i 2017, og til verdier overtatt i virksomhetsoverdragelse av Norsk jernbaneskole fra Jernbanedirektoratet i 2019. Jf. beskrivelse i note 8. Avskrivningstid for immaterielle eiendeler er fem år, med unntak av der levetiden på eiendelen er vurdert å være vesentlig lengre.
|
maalfrid_797126327bbc235c1ed3acd68cf34c9b3215cd29_9
|
maalfrid_fhi
| 2,021
|
no
|
0.573
|
2 Snakket pleiepersonalet til deg slik at du forsto dem? 181 4.2 0 2 11 48 39 4.2 3 Opplevde du at pleiepersonalet hadde omsorg for deg? 181 4.2 1 1 12 53 33 4.2 4 Har du tillit til pleiepersonalets faglige dyktighet? 179 4.1 1 3 11 53 32 4.2 5 Fikk du fortalt pleiepersonalet alt du mente var viktig om din tilstand? 181 3.9 2 6 16 53 24 3. Opplevde du at pleiepersonalet var interessert i din beskrivelse av egen situasjon? 180 3.9 1 6 19 50 24 3.9 7 Ble du tatt med på råd i spørsmål som omhandlet din pleie? 179 3.3 7 13 34 32 14 3.4 8 Hadde pleiepersonalet tid til deg når du trengte det? 181 3.9 1 4 26 44 26 3. 9 Snakket legene til deg slik at du forsto dem? 178 3.9 1 6 23 48 23 4.1 10 Opplevde du at legene hadde omsorg for deg? 179 3.9 2 6 19 47 25 4 11 Har du tillit til legenes faglige dyktighet? 176 4.1 2 2 9 57 30 4.2 12 Hadde legene tid til deg når du trengte det? 177 3.6 3 7 29 43 17 3.7 13 Fikk du fortalt legene alt du mente var viktig om din tilstand? 177 3.7 2 7 25 47 18 3.8 14 Opplevde du at legene var interessert i din beskrivelse av egen situasjon? 176 3.7 4 7 23 47 19 3.8 15 Opplevde du at behandlingen var tilpasset din situasjon? 176 4 2 2 17 48 30 4.
|
maalfrid_42c1be4650c17891b4c6fc856e65498ea972ec03_16
|
maalfrid_nav
| 2,021
|
no
|
0.549
|
Løs opp bremsene. Hold rullestolen oppe med den ene hånden. Bruk den andre hånden til å holde hjulet i eikene ved naven. (se Fig. 12) Press tommelen mot knotten på den avtakbare aksen, hold knotten nede. Sett akslingen på plass i festet på adapterplaten. Slipp knotten på den avtakbare akslingen. Hjulet sitter nå fast.
|
maalfrid_f1e3812623ddf31a47c0bc2832246bde1853ec09_14
|
maalfrid_difi
| 2,021
|
no
|
0.872
|
Statskonsult rapport 2006:19 12 Stiftelser ser ut til å være mindre utbredt i Sverige enn i Danmark og Norge. Dette kan antakelig blant annet forklares med at de svenske myndighetsorganene er relativt selvstendige sammenliknet med norske forvaltningsorganer. Svenskene har imidlertid også hatt en debatt om statens bruk av stiftelser. Dette var spesielt aktuelt på midten av 1990-tallet. I 1993 ble det tatt en beslutning om at myndighetsutøvelse ikke skulle utøves i stiftelser, på bakgrunn av dette ble blant annet Riksutstillingene omdannet fra stiftelse til myndighet. Sverige har en egen stiftelseslov, den ble vedtatt i 1994. Som en følge av denne loven ble en rekke såkalte "anslagsstiftelser", det vil si stiftelser som helt eller delvis var finansiert over statsbudsjettet, omdannet til selskap. I 1996 ble det vedtatt en endring i stiftelsesloven som gir staten større innflytelse over statlige stiftelser, dette er et ledd kap 6 § 4 i stiftelsesloven og har følgende ordlyd. . Denne lovendringen kan blant annet ses i sammenheng med at den svenske staten i 1993 opprettet et titalls stiftelser som hadde som formål å forvalte midler fra de "Allmänna pensionsfonden" eller "Löntagarfonden". Disse stiftelsene forvalter mer enn 20 milliarder svenske kroner og avkastningen går blant annet til å finansiere forskning. Det ble ansett som viktig at det er viss demokratisk styring med disse midlene. Riksrevisionen kan utpeke revisorer i statlige stiftelser dersom ett av følgende kriterier er oppfylt: virksomheten er regulert i lov eller ved annen forfatning stiftelsen må være etablert av eller sammen med staten eller forvaltes av en statlig myndighet. Riksrevisionen reviderte i 2005 ca 20 statlige stiftelser. Det var i hovedsak store kulturinstitusjoner, Chalmers tekniske høgskole og de strategiske forskningsstiftelsene. I følge Statkontoret var det 2004 25 stiftelser der staten har en rettslig dominerende innflytelse, de fleste av disse var under sosialdepartementet og utdanningsdepartementet. 6 Rättsnätet 7 Statkontoret rapport 2004:
|
maalfrid_07e8eae33ce719d21c04a231f049bd980bc4d3e4_56
|
maalfrid_nve
| 2,021
|
en
|
0.913
|
Foreseeable contractor costs per 1 m dam for gravity dams and slab concrete dams are indicated directly in Figures B.3.1 and B.3.3. Based on the length profile of the dam axis of the assumed completed dam foundation, the dam is divided into appropriate sections and the costs are estimated for each section. For arch dams the area of the dam is calculated and then multiplied by a cost per m indicated by the cost curve. The shape of the dam, the ratio between the width at the top and bottom of the dam, and the dam's height in relation to the width determine the concrete volume and thus the price per m. The total costs for each section provide foreseeable contractor costs for the dam. Costs not included in the cost curves are calculated/estimated separately and then added to the costs found by means of the cost curves. The cost curves in the figures are based on the following main cost units: - Stripping, clearing and grubbing and removal of material 80 NOK/m - Foundation preparation 700 NOK/m - Foundation preparation, arch dam (incl. concrete toe) 2,600 NOK/m - Formwork: 1,100 NOK/m - Formwork, arch dam system formwork for hatches 1,100 NOK/m (Formwork, arch dam curved slab formwork) 1,200 NOK/m - Shaping of the RCC dam's outer surfaces 900 NOK/m - Reinforcement: 16,000 NOK/tonne - Concrete 2,000 NOK/m - Concrete for RCC dam: Aggregate: preparation transportation, storage, mixing placement and compaction in the dam, (depending on the total volume of the dam) 150-550 NOK/m purchase of concrete 700 NOK/m purchase of pozzolan 400 NOK/m - Miscellaneous and unforeseen: 10 % - Rigging and operation of construction site: 30 % The prices have been stated within a normal variation range. The estimation of the cost calculation uncertainty is +25%. Contractor costs relating to the construction of concrete gravity dams are shown in Figure B.3.1. Volume curves for the key cost units are presented in Figure. B.3.2. The choice of concrete quality will be vital to reduce crazing in the early hardening phase. The concrete must be durable and the quality selected on the basis of current standards for engineering and execution of concrete constructions (NS 3473/Eurocode 2 and NS3465). The extent of crazing will also be determined by the sectioning of a gravity dam. Recently, sections have become smaller and today a section width of approximately 6 metres is recommended.
|
maalfrid_394b6577ecf462ef387dae61fc849efd67c7dbfe_22
|
maalfrid_inn
| 2,021
|
da
|
0.855
|
7 dagers individuell hjemmeeksamen.
|
hardanger_null_null_19830305_71_18_1_MODSMD_ARTICLE8
|
newspaper_ocr
| 1,983
|
nn
|
0.629
|
Arild Helleland skal syngja på Vestlandske Bondestemna. Arild Helleland skal vera med og underhalda på 50- årsjubileet til Vestlandske Bondestemna i Bergen. Den 14.mars skal songarane Målfrid Nydal Holsen og Arild Helleland syngja Griegsongar og Jan Henrik Kayser akkompagnera på piano i Grieghallen. Arild Helleland er frå Lofthus i Hardanger og er no busett i Stockholm. Etter artium i Øystese i 1970 tok han Romerrike Folkehøgs kule, studerte teatervitens kap og kunsthistorie ved Universitetet i Bergen, tok Statens Operaskule og Sta tens Scenskola i Gøteborg. Han har dreve songstudi ar i Salzburg og London og har sunge på Den Norske Opera, dessutan turnert my kje for rikskonsertane. men» ved Folksoperan i Stockholm. Han har fått m.a. Horda land fylkes kunstnarstipend, stipend frå Fond for utø vasnde kunstnarar og frå Klæ stads legat.
|
maalfrid_53827d7b6240db9d3cb7f5f429ef29875bab8ce9_5
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
nn
|
0.538
|
Side av grensene sine. Samstundes blir det vanskeleg å hevde at strukturen i dag ikkje er hensiktsmessig ut frå regionale omsyn. Dette blir også ei vanskeleg avveging. Vi vil respektere det samrøystes vedtaket i kommunestyret slik situasjonen er i dag. Samstundes rår vi til at kommunestrukturen for Kvitsøy blir teken opp til vurdering når Rogfast er etablert. Bokn har, etter klar oppmoding frå Fylkesmannen, delteke i nabosamtalar og involvert innbyggarane. Kommunestyret har, etter klart råd i folkerøysting, gjort samrøystes vedtak om å fortsette som eigen kommune. Bokn har etter vår vurdering i dag store utfordringar når det gjeld kvalitet på tenestetilbod og forsvarleg kompetanse på viktige fagfelt – jf. vedlegg 2. Dette kan i aukande grad gjere seg gjeldande i framtida. Det kan ikkje vere ei framtidsretta løysing å legge opp til det planlagde omfanget av kjøp av tenester frå Karmøy – sjå vedlegg. Bokn er i aukande grad tett knytt til nabokommunar, både når det gjeld dagleg arbeidspendling og når det gjeld interkommunalt samarbeid. Det har skjedd store endringar når det gjeld infrastruktur dei siste 10-åra, og ny E39 er under planlegging i samband med Rogfast. Dette talar også for at kommunestrukturen bør endrast. Frivilligprinsippet skal vege tungt i vurderinga vår. Vi vil ut frå samrøystes vedtaket i kommunestyret ikkje rå til endring i dag. Vi vil samstundes rå til at Bokn og Tysvær har ein vidare dialog bygd på intensjonsavtalen som ligg føre, for på sikt å danne ein ny kommune. Utsira har delteke i nabosamtalar og involvert innbyggarane. Prosessen har ikkje ført fram til intensjonsavtale med kommunar på fastlandet. Utsira er i dag eit heilt spesielt øysamfunnog har gjennom interkommunalt samarbeid forsvarleg tenestetilbod og kompetanse på dei viktigaste fagfelta. Dette talar for å respektere frivilligprinsippet. Samstundes er Utsira i dag i så stor grad avhengig av interkommunalt samarbeid, og vil bli det i aukande grad, at dette talar for endring. Når prognosane tilseier at folketalet går endå meir ned, kan det her kome til eit grensepunkt når det gjeld det å bli definert som ein eigen kommune. Vi vil samla sett rå til å respektere vedtaket i kommunestyret slik situasjonen er i dag. Samstundes er det vår vurdering at strukturspørsmålet når det gjeld Utsira må kome opp igjen på relativt kort sikt, noko som også vil gjelde andre øykommunar i same situasjon. Hjelmeland har delteke i nabosamtalar og involvert innbyggarane. Eit knapt fleirtal (10:9) i kommunestyret ønskjer at kommunen skal halde fram som eigen kommune.
|
maalfrid_5d5e53d891f6d9b3b0d0ae005d3317d60dea7114_0
|
maalfrid_helsedirektoratet
| 2,021
|
en
|
0.946
|
15 April 2020. 4th edition, 28 September 2020 Published by the Norwegian Directorate of Health. Clinical information provided by the Norwegian Institute of Public Health and the Directorate for Education and Training IS-29025:
|
maalfrid_914668ecfbf840da0916221078c6b30b8bd1b8fc_15
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
de
|
0.494
|
14. Produksjonsindeksi (Bruttoprodukt) 77,53 8,86 4,26 2,82 1,78 100 100 100 100 100 104, 109 99 101 99 108 116 102 99 97 108 114 107 97 99 110 116 107 99 100 111 119 106 101 102 114 122 109 102 100 85 90 68 98 104 107 125 85 99 87 101 ]13 102 74 107 114 124 101 110 88 104 99 120 91 109 132 136 131 123 50 73 55 119 46 102 112 111 115 108 109 121 147 89 110 111 132 158 108 110 112 127 131 130 113 92 94 116 86 98 91 95 77 101 106 109 117 97 1. Andeler i pst. 1975- .... 1976 Jan.-nov. 1980* Januar Februar . Mars April .... .. Mai Juni Juli August September . Oktober November. Desember . . . Januar Februar Mars April .. Mai . . . — ... Juli . August September Oktober November. • Desember . Januar Februar Mars April Mai . .. Juni Juli August September Oktober November . . 8,54 100 161 177 302 355 344 447 316 310 284 297 263 219 289 320 325 311 341 345 337 333 327 341 324 287 319 356 395 320 447 477 500 535 486 460 461 454 253 431 424 444 469 (1)
|
maalfrid_1250e0258b76b4235769d95e71c519de74351f02_140
|
maalfrid_landbruksdirektoratet
| 2,021
|
no
|
0.803
|
Oversikt over delegerte saker per 01.12. 25/16 16/24062-7 Egg - Regnskap for markedsregulering 1. Landbruksdirektoratet godkjenner oppgaven over reguleringskostnader på egg i første halvår 2016, og 956 814,00 kroner utbetales til Nortura SA fra fondet for omsetningsavgift på egg. Utbetalingen gjøres basert på vedtatte satser og følgende mengder: Kjølelagring av egg: kr 194 366,00 (2 626 572 kg) Kjølelagring av heleggpulver: kr 61 056,00 (678 400 kg) Skip i utenriksfart: kr 601 094,00 (142 439,32 kg) Renter av kapitalutlegg: kr 100 298,00 Akkumulert saldo: 26/16 15/58309-8 Vedtak om priskompensasjon ved skilleproduksjon av egg for januar og februar 2016 Landbruksdirektoratet godkjenner oppgaven over skillevirksomhet for egg i januar og februar 2016, og 2 095 410,00 kroner utbetales til Nortura SA fra fondet for omsetningsavgift på egg. Utbetalingen gjøres basert på vedtatt sats og følgende mengder: Salg av eggehvite kr 1 611 113,00 (190 214 kg) Eggehvite til standardisering kr 484 298,00 (57 178 kg) Totalt kr 2 095 410,00 (247 392 kg) 27/16 15/58309-10 Vedtak om priskompensasjon ved skilleproduksjon av egg for mars og april 2016 "Sak 15/58309: Landbruksdirektoratet godkjenner oppgaven over skillevirksomhet for egg i mars og april 2016, og 2 160 689,00 kroner utbetales til Nortura SA fra fondet for omsetningsavgift på egg. Utbetalingen gjøres basert på vedtatt sats og følgende mengder: Salg av eggehvite kr 1 708 467,00 (201 708 kg)
|
maalfrid_d1d39fc8f5896b728a4e5bb6c8fcdd7a8a7dbf25_1
|
maalfrid_ntnu
| 2,021
|
no
|
0.663
|
Oppgave 1 Hva er forskjellen på begrepene "biokonsentrering" og bioakkumulering"? Oppgave 2 Forklar begrepet "biomagnifisering", forklar egenskapene til miljøgifter som biomagnifiseres, og gi noen eksempler på miljøgifter som biomagnifiseres. Oppgave 3 Beskriv de ulike typer radioaktiv stråling, og forklar kort hvorfor radioaktive elementer er skadelige for organismer. Oppgave 4 Gi eksempler på radioaktive forbindelser som har vist seg å forårsake effekter hos mennesker og dyr etter utslipp (f.eks etter Tsjernobyl ulykken). Oppgave 5 Hva menes med "dioksin-lik" toksisitet. Hvilke strukturelle egenskaper kjennetegner forbindelser som har "dioksin-lik" toksisitet. Gi noen eksempler på slike forbindelser. Oppgave 6 Forklar hva som menes med "hormonforstyrrende miljøgifter" (endocrine disrupters). Gi eksempler på hormonsystemer som påvirkes, og gi eksempler på forbindelser. Gi eksempler på dyrearter som er påvist påvirket, og forklar hvordan. Oppgave 7 Er kvikksølv (Hg) et essensielt eller et ikke-essensielt metall? I hvilken form er Hg mest toksisk? Forklar hvorfor. Oppgave 8 Hva menes med begrepet "biomarkør". Hvordan kan biomarkører klassifiseres?
|
maalfrid_d32259f59eb85db145f4d6e87c8574dd81ffe2e1_8
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.865
|
Dialog med fellesapparatet Utvelgelse av bedrifter, kriterier Forprosjekt, samarbeidsform innen 31.12.14 Hovedprosjekt (2-4) gjennomføres fra 1.2.
|
firdafolkeblad_null_null_19410805_36_58_1_MODSMD_ARTICLE18
|
newspaper_ocr
| 1,941
|
nn
|
0.666
|
Kampen for å få nok mjølk. Det er trist å sjå på koane på Florø Meieri, Øog me spor meieri styrar Grude om det er slik at meieriet får so mykje mindre mjølk no enn før. — I juli iår tok me imot 13 procent mindre mjølkemengd enn i juli ifjor som var ein av dei største sumarmånadene m e har hatt. — Men det e r altso mindre mjølk på denne årstid ? — Det plar \\n e litt mindre, svarar meieristyraren. -Men det er i fyrste rekkje pågangen som er SO mykje større. I juli iår selde m e meir mjølk over disken enn me nokon gong har gjort. — Men noko må vere årsaki til køane, held me fram. Øog me nem ner at folk treng meir mjølk når det minkar på ymist anna. Florø Meieri tok imot berre 13 pct. mindre mjølk i juli iår enn ifjor. Øog selde over disken meir enn nokon gong. Likevel vert det lite. ren nemner ogso ei anna forkla ring : — Mange som kom med mjelk til byen Øog leverte privat, har ik kje interesse av dette lenger, Øog so kjem kjøparane deira til meie riet, Øog me har ikkje kunne nekta dei det. alle må få. — De tenkjer ikkje på noko rasjoneringssystem ? < —No er det jo kome påfaod om at ein ikkje skal selje meir til kvar kunde enn ein gjorde fyr ste veka i mai. Noko anna system kan verte tungvint. Styraren bed om at folk tek det med ro Øog ik kje let misnøyen gå ut over dei som ekspederar. Han legg til at ein kontrollør frå mjølkecentralen sa at her var ein av dei beste stadene no. Me skjønar altso at dette mjølke-problemet er van skeleg overalt.
|
maalfrid_eff554ccfe11b06d75c521802f21e40bdc4a6fc0_65
|
maalfrid_unit
| 2,021
|
no
|
0.844
|
Dersom det er aktuelt å vise til et bestemt bilde, kan dette henvises til som bilde, lysark, slide eller liknende. Om presentasjonen ikke er tilgjengelig for andre, refereres den kun i teksthenvisningen som personlig kommunikasjon. Når presentasjonen er tilgjengelig via et intranett, nevnes navnet på intranettet og URL skal vise til en innloggingsside. Vanlig omtale og sitering av tekst og ideer fra andre, krever bare vanlig henvisning i teksten og en innføring i referanselista. Det er annerledes om du gjenbruker slike verk ved å sette inn bilder, figurer, tabeller og lignende i teksten. Dette er verk som har egen opphavsrettsbeskyttelse. Ønsker du å gjenbruke bilder eller andre illustrasjoner inn i teksten må du vurdere nødvendighet, sitatrett, opphavsrett og personvern. ? Gir illustrasjonen vesentlig informasjon til teksten, eller er den bare til pynt? Bilder og illustrasjoner skal tilføre noe som teksten ikke kan gi leseren. : : Er det avbildet personer som er gjenkjennelige? : Hvem eier bildet? Noen bilder er tillatt for alle å bruke, men de fleste er beskyttet av opphavsrett: / For å bruke en hel tabell, en figur eller et bilde fra en annen kilde, må du som regel innhente tillatelse fra opphaver eller rettighetshaver. Opphaver skal uansett navngis, og kilden refereres til. Forlag overtar ofte rettighetene for publiserte artikler og bøker, og i slike tilfeller må man gjennom en formell prosess med forlaget for å innhente tillatelse. Noen ganger må man betale for å gjenbruke tabeller, figurer eller bilder. Mange forlag tillater gjenbruk av tabeller, figurer og bilder til vitenskapelig kommentar, ikke-kommersiell forskning eller til utdanningsformål når det gis full kreditering av forfatter og man ikke bruker mer enn tre figurer eller tabeller fra samme kilde. Man kan gjenbruke deler av en tabell uten å måtte innhente tillatelse, jf. åvl. § 29, men opphaver må navngis og kilden må angis. Hvis opphaver har vært død i 70 år eller mer, kan tabell, figur eller bilde brukes uten tillatelse, men du må likevel oppgi navnet på opphaver. Konsulter åndsverkloven om du er tvil. Nettstedet er også en god kilde. For utfyllende informasjon, se APA-manualen kap. 12.14–12.18 (APA, 2020). Dette gjelder uansett hvilken referansestil du bruker, og er ikke knyttet til APA-stilen spesielt. Opphavsrettsnotisen ser slik ut i APA-stilen: Fra Tittel, av Kunstner, Publiseringstidspunkt, Utgiver (url). Copyright opplysning Eller Bearbeidet fra Tittel, av Kunstner, Publiseringstidspunkt, Utgiver (url).
|
maalfrid_de2d2dd8232b192b4745e6645d908166586b2985_7
|
maalfrid_kartverket
| 2,021
|
no
|
0.907
|
Administrative og statistiske inndelinger versjon 4.6.
|
nordlandsavis_null_null_19621106_69_80_1_MODSMD_ARTICLE32
|
newspaper_ocr
| 1,962
|
no
|
0.768
|
Sør-Rana formannskap innstiller 500 kr. til «Norge i Nord». På soknad fra Hovedkomiteen for utstillingen Norge i Nord til finansier ing av en utstilling om Nord-Norge Øog dets muligheter, innstiller Sor-Rana formannskap kr. 500 til komiteen. TRANE SOM HUSDYR På en gard i vestre Snarum har man fått et merkelig husdyr. Det er en tra ne som har tatt et nedlagt honsehus i besittelse. Den ble funnet skadet, men dyrlege Grylling i Vikersund har fått den frisk, Øog barna på gården Øog nabo gården er gått sammen om å skaffe mat til tranen. Dens livrett er fisk og 1 mus. Når fuglen blir sluppet ut i det fri, ser det ut som den fryser Øog søker tilflukt i hønsehuset igjen, så kanskje må den få lov til å overvintre på gården.
|
maalfrid_39728a75c820a976f316734269331ba386edbdfe_33
|
maalfrid_met
| 2,021
|
no
|
0.624
|
VegvesenetvurdereråstengeE18vedLundesletta.Detsierlederfordrifts-og vedlikeholdsavdelingeniStatensvegvesen,TrondHeia,tilTvedestrandsposten. BådenedbørstoppenogflomtoppenfordetmesteavSørlandeterpassert,menvestfor Lindesnesskaldetiløpetavtirsdagsmorgenenblåseopptillitenstorm. VeieninntilOsoHotwater,flerebolighusoggårdereroversvømtmed20-30cm. TekniskvaktiRisørkommunefortelleratdeikkeharmottattnoenhenvendelserpå skader,menkanfortelleatdetpåDaleveienpåSøndeledharværtenepisodedervannet grovsegigjennomgrusveien.
|
maalfrid_1cb671f6515f503377f6643db3ae8db55425f15d_28
|
maalfrid_landbruksdirektoratet
| 2,021
|
no
|
0.716
|
Melk 110,3 229,4 120,8 255,6 123,5 2,2 % Ost 19,8 39,6 25,8 53,5 26,5 2,7 % Rømme 15,3 30,5 16,9 35,2 14,3 -14,9 % Smør 6,6 13,1 7,3 17,0 7,9 7,7 % Yoghurt 0,4 0,7 3,0 7,9 3,7 24,3 % Fløte 0,2 0,4 1,9 4,9 2,3 21,2 % 1,5 % Verdiene er ekskludert soyaprodukter Kilde: Nielsen Økologisk yoghurt i dagligvarehandelen ble først tilgjengelig på markedet i 2015. Siden da har omsetningen økt betydelig, og det dukker stadig opp nye varianter. I 1. halvår 2017 fortsatte denne utviklingen, og omsetningen endte på 3,7 mill. kroner, opp 24 prosent fra samme periode i 2016. Kategorien rømme og fløte inkluderer soya- og risfløte til og med 2011. Fra 2012 ble disse dataene kategorisert som soya- # og rismelk Kilde: Nielsen Omsetningen av økologisk søtmelk økte sterkt mellom 2012 og 2014, både målt i volum og i verdi. Siden 2015 har omsetningen stabilisert seg noe, bortsett fra en økning i siste halvdel av 2016. I 1. halvår 2017 endte omsetningen på rundt 71,6 mill. kroner, 4 prosent opp fra samme periode i 2016. Målt i volum gikk derimot omsetningen ned med 2 prosent, noe som indikerer en betydelig prisøkning i perioden. Tilsvarende trend vises også for syrnet melk. Mens omsetningen målt i verdi i 1.
|
maalfrid_f3e0df3715670cc6e145ca767b9852a2f4e92f35_5
|
maalfrid_vegvesen
| 2,021
|
no
|
0.753
|
repo002.docx 2013-06-14 h p:\281\18007001 e6 sørfold ingeniørgeologi\08 rapporter\01 rapporter\18007001 - g02 ing rap sørfold nord\18007001-g02 txt e6 leirfjorden-mørsvik, bergskjæringer ingeniørgeologisk rapport til reg-plan.docx 1 Innledning Statens vegvesen er i gang med reguleringsarbeidet for ny E6 mellom Megården og Mørsvikbotn i Sørfold kommune. Strekningen er delt inn i to områder, sydlig og nordlig del. Denne rapporten omfatter nordlig del, dvs. strekningen mellom Leirfjorden og Mørsvik se kart i figur 1. Nordlig del er delt inn tre områder, se tabell 1. Strekningene er totalt ca. 9 km lang, og totalt er det 10 bergskjæringer med høyde over 5 meter. Høyden på skjæringene er hentet fra tverrprofiler og kan endres dersom det blir endringer i traseen.
|
maalfrid_eb6fc8dba3e553fc97cf22f032e654f7c358d0e9_232
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.833
|
er blitt så sterkt redusert, vil sannsynligvis denne overdødeligheten blant ungdom i 20-årsalderen etter hvert komme til å forsvinne. Ved hjelp av dødelighetskvotientene i tabell 160, kan en på vanlig måte beregne tallet på overlevende ved begynnelsen av hvert femte aldersår for hver kohort. Dette er gjort for den kohortgruppe som var i alderen 0—4 år i 1891—95, og resultatene av beregningene er gitt i diagram 54. Ved å sammenholde tallet på overlevende på de forskjellige alderstrinn, beregnet på grunnlag av den virkelig observerte dødelighet (A) hos denne kohortgruppen, med tallet på overlevende, som vi ville fått, hvis gruppen hadde vært utsatt for den dødelighet som ble registrert på de forskjellige alderstrinn i 1891—95 (B), får vi et mål for hvor mange liv som er blitt spart som følge av nedgangen i dødeligheten, siden den kohortgruppen det gjelder, var barn under 5 år. Som den grafiske framstilling viser, er forskjellen mellom det virkelige og det ventede tall på overlevende, som rimelig kan være, ubetydelig i de yngre aldersklasser, men den tar til med alderen. Ved 50-årsalderen levde således igjen av det opprinnelige antall menn 11 prosent, ved 60-årsalderen 19 prosent og ved 70-årsalderen 31 prosent flere enn hvis dødeligheten hadde holdt seg uforandret som i 1891—95. For kvinner var den prosentvise øking i tallet på overlevende på de samme alderstrinn henholdsvis 10, 17 og 33. Det materiale som er lagt fram i denne oversikten, viser hvilken enorm bedring i dødelighet sf or holdene som har funnet sted i Norge i løpet av de siste 100 år. Det er vanskelig å uttale seg om hvilken rolle de forskjellige faktorer har spilt for denne utvikling. Det er således ikke mulig ved hjelp av de data som foreligger, å måle virkningen av de legevitenskapelige framskritt på den ene siden og på den annen side bedringen i ernæringsforhold, boligforhold, den offentlige og personlige hygiene, osv. Men sannsynligvis betydde helt til slutten av forrige århundre de store økonomiske og sosiale forandringer i samfunnet, med den høyere levestandard de førte med seg, mer for nedgangen i dødeligheten enn utviklingen på det legevitenskapelige område. I det 20. århundre har den økonomiske og sosiale framgang i landet også selvsagt bidratt meget til å øke befolkningens leveutsikter, likevel har i de siste 50 år de store framskritt i forebyggelse og behandling av de forskjellige sykdommer kommet sterkere i forgrunnen. Hittil er det særlig de epidemiske sykdommer og tuberkulose som er brakt under kontroll. Dette har vesentlig bidratt til at den totale dødeligheten av sykdom i barnealderen og senere også i ungdomsalderen har kommet ned på et relativt sett meget lavt nivå. Unntatt i første leveår er det nå ulykker som er den viktigste dødsårsak Want barn under 15 år. Det samme gjelder for menn mellom 15 og 40 år. En må vente at dødeligheten av tuberkulose og andre infeksjonssykdommer vil fortsette å synke i årene framover. Men bortsett fra i spebarnsalderen vil fra nå av selv en relativt sett temmelig stor reduksjon av dødeligheten i aldersklassene under 50 år bare kunne bidra lite til å øke den gjennomsnittlige middellevetid for befolkningen. Betingelsen for at denne fortsatt skal kunne forlenges, er at dødeligheten i de eldre aldersklasser kan bringes ned på et lavere nivå enn nå. Etter 60-årsalderen skyldtes, som vi har sett, storparten av dødsfallene degenerative sykdommer og kreft. I kampen mot disse sykdommer har legene kommet langt kortere enn når det gjelder de akutte infeksjonssykdommer, som særlig har preget dødeligheten i yngre alder. Den samlede dødelighet over 50-årsalderen for menn og over 60-årsalderen for kvinner har forandret seg lite siden 1945, og en kan ikke vente at dødeligheten for denne del av befolkningen vil synke vesentlig før legevitenskapen har nådd lenger i kampen mot hjerte- og karsykdommer og kreft.
|
maalfrid_7dc2caea2f48e534f0aec0d6e1f551e39e8bcc65_112
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.622
|
Kilde: Statistisk sentralbyrå, inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger Inntektssammensetningen hos enslige forsørgere skiller seg fra parhusholdninger. Yrkesinntekten utgjør en klart mindre andel, særlig for enslige forsørgere med barn i barnehagealder. For enslige med barn under tre år utgjorde yrkesinntektene 55 prosent av samlet inntekt i 2014, mens ulike typer av overføringer utgjorde 43 prosent. Overgangsstønad utgjorde den viktigste stønaden med 19 prosent, men også barnetrygd og kontantstøtte gir viktige bidrag til inntekten for disse husholdningene, med en andel på 8 prosent. Sosialhjelp og bostøtte var 6 prosent av samlet husholdningsinntekt i 2014. For enslige med flere barn har sosialhjelp og bostøtte fått større inntektsmessig betydning de siste årene. Når barna blir større, øker yrkesinntektenes inntektsmes- Renteutgifter 8 7 12 9 Enslig med barn, yngste barn 6–11 år Yrkesinntekt 63 66 73 74 Kapitalinntekt 2 4 3 3 Overføringer 35 30 24 23 Herav: folketrygd 12 10 9 9 dagpenger 1 1 0 1 barnetrygd 8 8 6 5 bostøtte 1 1 1 1 sosialhjelp 1 2 1 1 bidrag 7 4 3 2 Samlet inntekt 100 100 100 100 Samlet inntekt, gjennomsnitt 301 000 351 000 429 000 520 000 Inntekt etter skatt 82 82 82 80 Renteutgifter 9 8 13 10 Enslig med barn, yngste barn 12–17 år Yrkesinntekt 76 71 77 78 Kapitalinntekt 4 5 3 4 Overføringer 21 23 20 19 Herav:
|
maalfrid_e03984a56c4f196c39d5fa6ffb1f2b501185318e_16
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.878
|
78 (inklusive 6 klager på enkeltvedtak) 16 av 72 er ikke avsluttet (10 pga. at henvendelsene er under 2 mnd gammel og 6 pga behov for flere opplysninger i sak med sannsynlighet for lovbrudd) 6 av 56 er avsluttet med kritikk/lovbrudd (manglende oversendelse av tilbakeføringssak for FN, manglende innsyn, mangelfull undersøkelse, uryddighet mellom barnelov/bvl, feil journalføring, mangelfull kommunikasjon/ informasjon, mangelfull oppfølging av fosterhjem og barn under omsorg)
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.