id
stringlengths 12
178
| doc_type
stringclasses 313
values | publish_year
int64 1.82k
2.02k
| lang_fasttext
stringclasses 112
values | lang_fasttext_conf
stringclasses 964
values | text
stringlengths 4
1M
|
|---|---|---|---|---|---|
maalfrid_e6e9c453df58a0c0fce1dafcfd491924a65b8084_33
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.736
|
Om.grunnlagetfor ørene .1990 snittlige månedsfortjenesten med 3,9 pst for menn og under ett fra i: september 1988 til (september l989. . I forsikrfogsvirksomhet· ble det · gitt et generelt tillegg fra 1. juni på kr 5 850 pr år eller kr 3,-· pr time.. Videre utgjorde i følge Forsikr;ingsselskapenes ,.Arbeidsgiver forening. automl:!tiske. opprykk ,pst fra 1.1.89. . . . . . . beregnet at .fra 1988, anslått 0,6 pst og lønnstilleggene fra 1.L og 1.6.89.oglønrisøking som skyldes end ringer i aldersstrukturen vil gi en svekst på 3,1.pst.fra 1988 til i'989. , . . . Bankog forsikringsansatte er bJarit de gruppene i tabell 2a .so.m •l;lar hatt lavest lønnsveksHra 1988 til 1989. Imidlertid hadde de klart sterkest·lønnsutvikling blant grup pene i tabell 2a fra ·1987 til 198.8, men lavere lønpsvekst enn gjennomsnittet igjen fra 1.986 til 1987. Ser. en,på årene 1986-89 under-ett, har bankog forsikringsansatte likevel hatt en lønnsøking sorµ ligger over gjepnomsnitt lig for alle.lønnstakere under ett. I varehandel sti;ig den gjennomsnittlige månedsfortjenesten.for heltidsansatte med 5,7 pst .for menn og kvinner und.er ett.fra .l. september 1987 till. september 1988. Lønns statistikk foreligger ikke.ennå. I avtalen Handel og Kontor og Handelens Arbeidsgiverforenipg_ble det fra 1. apr.il 1989 et genereit tillegg på kr 487,50 pr måned. I tillegg ble minstelønnssat sene hevet. Utvalget antar at oyerhenget fra 1988,, an slått 0,6 pst og tarifftillegget fra. 1. april 1989,vil gi en årslønnsvekst 1988 til 1989 på ca 4 pst i.varehandelen totalt. Etter l,ltval gets oppfatning : er det større us.ikkerhet knyttet til dette anslaget enn slagene for de andre gruppene. Siden 1980 har Statistisk sentralbyrå utar" beidet statistikk fqr ansatte iforretningsmes sig tjenesteyting. . ,o,mfatter ansatte i virksomheter som driver med regnskapsfør ing,. riev;isjon, databehandling,.·arkitektvirk somhet og _konsµientvirksom het. Pessuten er også arisatte inn.en teknisk og annonseog reklamevirksom het med. Felles for de fleste bedriftene den ne stati.stikken er de.ansatte iklrn .får sine lønninger regulert gjennom landsomfattende tariffavtaler. Fra--1, ·september)988 til 1. sep tember 1989 steg den gjennomsnittlige må nedsfortjenesten med 3,6 pst for menn og kvinner under ett. Medden beregningsmåten for,m;''.medslønte som det er redegjo,rt for for an, dvs. at lønnsvekst som skyldes end,ringer aldersstrukturen .legges til 1.7.89 og all' an nen glidning og tarifftillegg til 1.4.89,,ka.n års lønnsveksten fra 1988 tjl 1989 beregnes til 3,0 pst. I innenriks sjøfart steg den .gjennomsnitt lige månedsfortjenesten for voksne sjømenn i stillinger med 8,9 pst fra nov ember 1987 til 198R Lønrtsstati stikk foi:-;1989 for;eliggerikke ennå.. . I innenriks.sjøfart utbetales garantitillegget fra 1.4. Fra L4.89 ble det foruten det generelle tillegget på kr 3,- pr time gitt et garantitil legg på kr 0,20. Staten For arbeidstakere i statsforvaltningenviser lønnsstatistikken at gjennomsnittlig måneds fprtjeneste pr. årsverk økte,med 4,5 pst fra 1. oktqber .1987 L oktober.19?8. Tallene er lrn;rrigert for .de senn ei;- gått ut av det statlige. (Norsk. Rikskringkas ting, Telmologisk Institutt ni.fl.), samt .for omlegging av innrapporteringen til Forsva ret. . . . Forhandlingene .ble.også i 1989._gjerui<;>m ført pt. .april. Forhandlingene i det statlige tariffområdet ble ført samtidig med forhand lingene i LO/NHO-området. Akademikernes Fellesorganisasjon brøt . forhandlingene, mens staten kom fram til enighet med de øv rige hovedsammenslutnir:igene.. Etter mek, ling og nemndbehandling i det kommunale tariffområdet, valgte AF å undertegne .den foreliggepde protokoll for det statlige tarif" fo;mrådet. ·· · · Oppgjøret ga et generelt tillegg pr. april på kr 7 150 pr. år. Det ble dessuten foretatt avsetninger til forhandlinger etter Hovedta riffaytalens pkt. V.J3 På. 0,1, pst på årsbasis. Dvs. forhandlinger ·i forbindelse med endret teknologi, pmlegging og omorganisering av arbeidsoppgaver, gjennomføring av effektivi" og særlige vansker med å re kruttere eller· beholde spesielt kvalifisert ar bei.dskra,ft. Lønnsstatistikk for. 1989 foreligger ikke ennå..Pen.samlede lønnsøkingen for statstil satte fra, 1988 tiU989 kan foreløpig anslås til 4,2 pst når d.et.regnes .med en lønnsglidning på 0,2 pst. . · · . Komppnentene i årslønnsveksten er. følg ende (pst):
|
maalfrid_708db8e85190525bf211fe25bc4869c5c5a2ffdf_0
|
maalfrid_landbruksdirektoratet
| 2,021
|
no
|
0.687
|
Uke 18 Endring fra Endring fra Uke 18 Endring fra Kr per kg 2017 uke 17 uke 17 2016 2017 uke 17 Ung okse, 250 - 325 kg kl. O 60,00 60,30 - +0,80 49,88 - Ung ku, over 250 kg kl. O- - 59,20 - +0,80 48,15 - Kalv, 90 - 140 kg kl. O - 61,40 - +0,80 48,42 - Lam, 16,1 - 23,0 kg kl. R 64,60 65,90 - -4,50 41,23 - Slaktegris, vektgruppe 11 kl. S 32,43 32,20 - -0,30 24,59 - Smågris, 25 kg per stk - 780,00 - - 70,00 - - Kilde: Landbruksdirektoratet, Seksjon markeds- og prisutvikling 2) Engrosprisene er knyttet til overskuddsområder på samme måte som målprisen for gris og planlagt gjennomsnittlig engrospris for storfe og lam. Imidlertid gjelder målpris og planlagt gjennomsnittlig engrospris flere klasser og vektgrupper for de aktuelle dyreslagene, slik at engrospris i tabellen ikke er direkte sammenlignbare med aktuell målpris og planlagt gjennomsnittlig engrospris. I underskuddsområdene kan engrosprisen være inntil kr 1,00 høyere. 3) Smågrisprisen er en salgspris for helsegris.
|
maalfrid_b188b5a10a7c8bad51717473bbfe76d50c8b4211_20
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.894
|
vil gå videre til andre opptellingsrunde, et problem som ikke oppstår verken ved valg i to omganger eller i systemer der velgerne gis anledning til å rangere så mange kandidater de vil (Sandford 2004). Spørsmålet om velgerne i de 48 norske forsøkskommunene stemte på to kandidater, og om de klarte å forutse hvilke to kandidater det stod mellom i finaleomgangen, analyseres nærmere i kapittel 3. For det tredje ønsker man et system der valgoppgjøret lot seg gjennomføre raskt og effektivt (Ot.prp.nr.96 2005–2006). SV innebærer at valgfunksjonærene teller samtlige førstestemmer, men kun stemmesedler for tapende kandidater i andre omgang (hvis nødvendig). Systemet er relativt enkelt. Det valgfunksjonærene trenger å gjøre er å fordele de gjenstående stemmesedlene i to bunker, én for de to toppkandidatene med størst andel av førstestemmene og én for alle andre. Med AV droppes kandidater etter tur ut fra deres til enhver tid gjeldende andel av stemmene, noe som gjør at opptellingen blir både mer omfattende (flere tellerunder) og komplisert. I hvilken grad selve opptellingen foregikk uten problemer, behandles i kapittel 5. Kommuner og datagrunnlag De første forsøkene med direktevalg av ordfører ble gjennomført i 1999 i 20 kommuner. I 2003 hadde antallet deltakerkommuner økt til 36, mens 50 kommuner ønsket å prøve ut ordningen i 2007. Av disse 50 gjennomførte to kommuner (Ibestad og Hemsedal) ordførervalget som et ordinært flertallsvalg, da det i disse kommunene kun var nominert to ordførerkandidater. I tillegg hadde Modalen planer om å avholde direktevalg, men avlyste fordi den sittende ordføreren (Knut Mo) viste å være den eneste kandidaten. Denne undersøkelsen baserer seg følgelig på data fra de 48 kommunene som gjennomførte direktevalgene ved hjelp av SV. Av disse 48 hadde 26 erfaring med direkte ordførervalg, mens de resterende 22 ikke hadde denne erfaringen. Enkelte statistiske kjennetegn ved kommunene er beskrevet i tabell 1.2 og figur 1.4. Det fremgår at kommunene i snitt hadde i overkant av 8000 innbyggere. Det mest folkerike kommunen var Tønsberg, mens Osen i Sør–Trøndelag hadde færrest innbyggere. Det manglet ikke kandidater til ordførervalgene. Totalt ønsket 260 kandidater å være med i kampen om ordførervervene i de 48 kommunene. I snitt stilte det 5.4 ordførerkandidater i kommunene (et høyere tall enn i 2003). Tana, Re og Nesodden kunne skilte med hele 8 konkurrerende ordførerkandidater, mens valget stod mellom tre i Skånland og Hemne. I Tønsberg stilte det 10 partilister til de ordinære kommunestyrevalget, mens velgerne hadde fire partilister å velge imellom i Ørskog og Alvdal.
|
maalfrid_c017f4d98b554dbd86e5ad848fdb9e0a791d9703_9
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
en
|
0.585
|
1. Principal figures for all local kind-of-activity units (KAUs) in mining, quarrying and manufacturing. 1972-1996 . 35 2. Persons employed in all local KAUs,by industry division. 1989-1996.................................................................. 36 3. Principal figures for all local KAUs), by industry division. 1992-1996.................................................................. 37 4. Some principal measures for all local KAUs,by industry division. 1992-1996...................................................... 41 5. Income and expenditure in all local KAUs in mining, quarrying and manufacturing, by employment group. 1996 ................................................................................................................................................................ 45 6. Principal figures for all local KAUs,by industry subsection and type of ownership. 1996 .................................... 46 7. Principal figures for all local KAUs, by industry subsection and employment group. 1996................................................................................................................................................................. 50 8. All local KAUs by employment group and industry subclass. 1996..................................................................... 54 9. Persons employed in all local KAUs, by employment group and industry subclass. 1996.................................... 62 10. Principal figures for all local KAUs, by industry subclass. 1996........................................................................... 69 11. Some principal measures for all local KAUs in different industry subclasses. 1996 ............................................. 78 12. Persons employed and man-hours worked in all local KAUs, by industry division. 1996..................................... 87 13. Compensation of employees in all local KAUs, by industry division. 1996.......................................................... 88 14. Principal figures for all local KAUs, by owner group and employment group. 1996 ........................................... 89 15. Some principal measures for all local KAUs, by owner group and employment group. 1996................................................................................................................................................................. 90 16. Principal figures for all local KAUs, by industry subsection and owner group. 1996 ........................................... 91 17. Principal figures for public and private local KAUs, by industry subsection and owner group. 1996 ................... 93 18. Persons employed in all local KAUs in mining, quarrying and manufacturing, by county. 1989-1996................. 95 19. Principal figures for all local kind-of-activity units (KAUs) in mining, quarrying and manufacturing, by county. 1996................................................................................................................................................................. 95 20. Consumption of fuel and electricity in all local KAUs, by industry division. 1996................................................ 96 21. Principal and accounting figures for all enterprises in mining, quarrying and manufacturing, by employment group. 1996 ..................................................................................................................................................... 98 22. Principal figures for all enterprises, by industry division. 1996............................................................................ 99 23. Accounting figures for all enterprises, by industry division. 1996..................................................................... 100 24. All enterprises, by employment group and industry division. 1996...................................................................
|
maalfrid_f2bc854f955af78b17638785b5a152fe3fce440b_15
|
maalfrid_udir
| 2,021
|
no
|
0.81
|
Elever på ungdomstrinnet som får opplæring i fag på videregående nivå, skal likevel ha standpunktkarakterer i de tilsvarende grunnskolefagene. Elever som følger opplæringen i fag på videregående nivå kan velge om de vil avslutte tilsvarende grunnskolefag på 8., 9. eller 10. årstrinn. Det innebærer at eleven kan avslutte grunnskolefaget før han eller hun starter med å ta fag i videregående opplæring. Eleven deltar i det ordinære eksamensuttrekket på 10. årstrinn det året de avslutter faget. Dersom eleven ikke trekkes ut til eksamen i faget, er faget å regne som avsluttet med standpunktkarakter. Selv om opplæringen i et fag avsluttes før 10. årstrinn, fører dere standpunktkarakter og fagkode for 10. årstrinn på vitnemålet. Elever på 10. årstrinn skal, uavhengig av om han eller hun har blitt trukket til eksamen i tidligere avsluttede fag, fortsatt være med i trekket på 10. årstrinn i de øvrige fagene. Det betyr at elever som avlegger eksamen i ett eller flere fag før 10. årstrinn kan bli trukket ut til eksamen i flere fag enn det som er kravet for elever i ordinært løp. For de elevene fra grunnskolen som vil få flere eksamener enn det som er kravet til et ordinært løp, fører dere FAM45 «Flere eks. enn krav, ord. løp». Dette vil gjelde alle eksamener som er tatt utover de som er obligatoriske; en skriftlig eksamen og en muntlig eksamen. Elever som på ungdomstrinnet tar fag fra videregående opplæring skal ha ordinært vitnemål for fullført grunnskole. I tillegg har de rett til kompetansebevis for oppnådd kompetanse fra videregående opplæring. Det er den videregående skolen som skal utstede kompetansebeviset. På kompetansebeviset skal den videregående skolen føre fravær, jf. Retningslinjer for føring av vitnemål og kompetansebevis for videregående opplæring pkt. 8.1. Karakterer i orden og oppførsel føres på vitnemålet fra grunnskolen. Se rundskriv Udir-04-2013 Elever som tar fag fra videregående opplæring på ungdomstrinnet: Forskrift til opplæringsloven § 1-15 og § 3-25 tredje ledd. Formålet med ordningen er å bidra til at den enkelte deltaker har et best mulig utgangspunkt for å begynne på og gjennomføre videregående opplæring. Retten til mer grunnskoleopplæring gjelder ungdommer som har behov for mer grunnskoleopplæring selv om grunnskolen formelt er fullført (de har allerede fått utstedt et vitnemål fra grunnskolen). Mer grunnskoleopplæring vil si at deltakerne får mulighet til å bedre sin kompetanse i grunnskolefagene og få karakterene dokumentert på grunnskolevitnemålet. Kommunen har ansvar for å skrive ut vitnemål. Deltakere som oppfyller vilkårene for mer grunnskoleopplæring skal følge forskriften kapittel 4 om individuell vurdering i grunnskolen særskilt organisert for voksne. I grunnskoleopplæringen etter opplæringsloven kapittel 4A skal det ikke gis halvårsvurdering i orden eller i oppførsel. Dere skal heller ikke føre fravær. Direktoratet understreker imidlertid at dersom deltakeren har stort fravær, kan det føre til at læreren ikke har grunnlag for vurdering. Det innebærer at deltakerens fravær likevel kan få betydning.
|
maalfrid_c73f2ab4adf26cc292315d3b9094b307447ec586_1
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
no
|
0.597
|
Uke 34: Kapittel 14 ((Mendel and the Gene idea) Uke 35: Kapittel 14 (Mendel and the Gene idea) Kapittel 21 (The genetic basis of development; side 411-421) Uke 36: Kapittel 22 (Decent with modifications: a Darwinian view of life) Kapittel 23 (The evolution of populations - I) Uke 37: Kapittel 23 (The evolution of populations - II) Kapittel 24 (The origin of species) Uke 38: Kapittel 25 (Phylogeny and systematics) Kapittel 26 (The tree of life: an introduction to biological diversity) Uke 39: Kapittel 27 (Prokaryotes) Kapittel 28 (Protists) Uke 40: Kapittel 28 (Protists – II) Kapittel 29 (Plant diversity I: how plants colonized land) Uke 41: Uke 42: Kapittel 30 (Plant diversity II: the evolution of seed plants) Kapittel 31 (Fungi) Uke 43: Kapittel 32 (An introduction to animal diversity) Kapittel 33 (Invertebrates) Uke 44: Kapittel 34 (Vertebrates - I) Kapittel 34 (Vertebrates – II) Uke 45: Kapittel 50 (An introduction to ecology and the biosphere) Kapittel 52 (Population biology) Kapittel 53 (Community ecology) Uke 46: Kapittel 54 (Ecosystems) Uke 47: Uke 50: En CD-ROM følger læreboka. Dere kan også gå inn på nettstedet . Tjenesten der er gratis når dere har kjøpt læreboka. Det er sterkt anbefalt at dere bruker CD ROM'en og nettstedet. Særlig vil vi anbefale at dere følger med på læringsmålene (objectives) og oppgavene (quizzes) som følger hvert kapittel. Dersom dere går inn på nettsidene, kan dere svare på spørsmål og få svarene evaluert. Eventuell tilleggsinformasjon vil bli delt ut og lagt ut på nettsiden. Laboratoriebeskrivelser og laboratorie-journaler er en del av pensum.
|
maalfrid_b3dc77c912fda78322cfec04da7c85445c38b8f5_18
|
maalfrid_nav
| 2,021
|
no
|
0.834
|
0 Militære yrker og uoppgitt 12,1 1 Ledere 1,6 2 Akademiske yrker -0,1 3 Høyskoleyrker 0,9 4 Kontoryrker -1,0 5 Salgs- og serviceyrker -2,3 6 Bønder, fiskere mv. -10,0 7 Håndverkere -1,2 8 Prosess- og maskinoperatører, transportarbeidere mv. -4,6 9 Renholdere, hjelpearbeidere mv. 12,6 UkUkjent 56,6 Rapportnavn: SYFRA540 Legemeldt sykefravær etter yrke. Kvartal Kilde: Nav.
|
maalfrid_0242cedaa9159732f295b177ea5ac288813c7278_40
|
maalfrid_nve
| 2,021
|
no
|
0.949
|
1:4 530 -Klassifiserte grunnundersøkelser -Kritiske snitt -Befaringsobservasjoner Faresone 943 Naust Utført Godkjent Kontrollert Kart nr. Dato Prosjektnr.
|
maalfrid_d52d1a6303995d43caaef915954f5292d8f5044f_27
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.121
|
Nr. 1 v/fyrste hus 10.09.99 105 23 12 13 2 3 1 1 0 0 3 2 0 Nr. 2 Hauge bru 10.09.99 98 18 5 4 11 1 0 2 0 0 8 4 1 Nr.3 Moen sandtak 11.09.99 80 27 16 13 12 1 0 1 0 0 1 0 0 Nr. 4 oppstrøms Gil 11.09. STASJON DATO AREAL L1 0+ L2 0+ L3 0+ L11+ L21+ L31+ A1 0+ A2 0+ A3 0+ A11+ A21+ A31+ Nr. 1 v/fyrste hus 21.09.00 105 6 0 1 38 11 3 2 1 0 4 1 1 Nr. 2 Hauge bru 21.09.00 71 21 3 5 14 11 4 5 4 1 4 2 0 Nr.3 Moen sandtak 21.09.00 80 11 12 5 44 20 8 0 0 0 0 0 0 TOTAL 21.09. STASJON DATO AREAL L1 0+ L2 0+ L3 0+ L11+ L21+ L31+ A1 0+ A2 0+ A3 0+ A11+ A21+ A31+ nr. 1 v/fyrste hus 14.08.01 105 4 0 0 11 3 3 0 0 0 1 0 0 nr. 2 Hauge bru 14.08.01 115 4 1 0 7 3 0 4 2 2 3 1 1 nr.3 Moen sandtak 14.08.01 175 6 6 1 10 5 1 0 0 0 0 0 0 nr. 4 oppstraums Gil 14.08.01 90 2 3 4 9 3 0 0 0 0 0 0 0 TOTAL 14.08.
|
lovdata_cd_24082
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.218
|
Det verna området omfattar heile eller delar av følgjande gnr/bnr: Bykle: 1/1,2,3,4,6,7,8,10, 2/1,2,4,8, 4/2,3,5,8, 5/1, 6/1,4,5,7,8,10,14, 7/1,2, 8/1,2, 9/1,4,5, 10/1,2,3,4, 11/1,2,4, 12/1,2, 20/2,3,4, 22/1. Valle: 21/1,5,7,8,11, 26/1,2,3,4,7, 27/1,2,5,11, 47/3, 48/3,4,5,6,13,16, 50/1,3,5,6,7,8,9,10,17,18, 51/1,3,4,6, 55/2, 60/1,2,3,4,5,6,30,35, 61/1, 62/1,2,3,4,5,6,7,8,12,13,14,28, 63/1,3,5,6,7,8,10,19,20, 64/1,2,5,7, 68/1,2,5,6,7,8,12,18,33,35,36,37,38,39,40,43,54,61,65,66,67,90, 70/1,2,3,4,5,6,9,20,54, 71/1,2,3,9. Bygland: 2/1,2,3,4,5,7,12,14,16,17,20,21,24,26,27,28,29,30,31,32,33,36, 3/1,2,3,4,5,9,10,11,12,13, 4/1,2,3,4,5,6,12,13,18,22,23,24,25,26,27, 5/1,2,9,12,18, 6/1, 9/15. Åseral: 1,2,3,4,6,7,10,11,12,13,26, 2/1,3,4,5,6,7,8,9,10,14,15,16,18,19,22,23,24,52,59, 5/1,2,5, 6/1,3,4,6,11,13,14,15,16,17, 7/1,3,4,5,6,7,8,11,13,15,16,65, 8/1,2,7. Hægebostad: 101/4,7,9, 102/1,2,3,4,5,6,8, 106/1,3,4. Kvinesdal: 191/1,2,4,5,6,7, 221/1,2. Sirdal: 1/1,2,3,4,6,7,8,10,17,18,19,20,21,23,25, 2/2,3,4,5,6,7,8, 14,15,16,17,18,19,20,21,22,23,24,25,26,27,28,29,30,31,32,33,34,35,36,37, 38,39,40,41,42,43,44,45,46,47, 48,49,50,51,52,53,54,55,56,57,58,59,60,61,62, 63,64,65,66,67,68,69,70,71,72,73,74,75,76,85, 3/2,4,5,6,11, 4/1,2,4,5, 5/1,3,5, 9/1,2,3,4,5,6,7,9,10,11,12,14,22,91, 10/1,2,3,4,6,9,11,12,13,28,29. Forsand: 23/1,2,3,4,5,6,7,8,9,11,12,13,14,15,44, 24/1,2,3,4,5,6,8,9. Landskapsvernområdet dekker eit areal på 2.346,7 km 2 . Grensene for landskapsvernområdet framgår av kart i målestokk 1:80.000, datert Miljøverndepartementet mars 2000. Kart og verneforskrift blir oppbevarte i dei berørte kommunane, hjå fylkesmennene i Aust-Agder, Vest-Agder og Rogaland, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. Dei nøyaktige grensene for landskapsvernområdet skal merkast opp i marka etter nærare tilvising frå forvaltingsstyresmakta. Knekkpunkta skal koordinatfestast. Innafor landskapsvernområdet er det særskilde kalvingssoner og trekksoner for villrein med ferdslereguleringar. Grensene for desse sonene er tekna inn på kartet. Direktoratet for naturforvaltning kan ved forskrift oppheve ferdslereguleringane eller endre grensene for desse sonene.
|
maalfrid_bcbe1a20c853f22b3b259254c0b61eb601df4012_5
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.369
|
(FYS-‐MEK1100) (FYS1120) (FYS2130) (FYS2140) (FYS2150) (FYS2160)
|
maalfrid_40f0e513e334fac6a2591a5f997dc0dbc9190555_0
|
maalfrid_nasjonalparkstyre
| 2,021
|
no
|
0.811
|
POSTADRESSE: POSTBOKS 325 1502MOSS BESØKSADRESSE: SKJÆRGÅRDENS HUS,VADBEKKEN 8 1680SKJÆRHALDEN TELEFON:+4769247000 DIREKTENUMMER:+4790712929 E-POST: POSTMOTTAK@FMOS.NO WEB: WWW.YTREHVALER.NO ORG.NR: Nasjonalparkstyret: Eivind N. Borge, Aase Rennesund, Bjørnar Laabak Forfall: Kari Agerup, Mona Vauer Innkalt vara: Jon-Ivar Nygård Fra sekretariatet: Tid: 23. september 2011 kl. 09.00 - 16.00 Sted: Skjærgårdens hus kl. 09.00 – 11.50/ Ytre Hvaler nasjonalparksenter - befaring Rødshue kl. 12.00-16. Styresaksnr. Saksnr. i Ephorte 2011-57 Referat fra styremøte 15. juni. Protokoll til underskrift 2011-58 Referat fra AU - møte 17. august. Protokoll til underskrift 2011-59 Klage – riving/gjenoppføring av hytte Stangholmen. Advokat Helge Skaaraas Søknad om endret utforming av omsøkt og godkjent bryggeStangholmen. Terje Solvang 2011/2295 2011-60 Behandling etter verneforskrift – bygging av hytte og brygge på Tisler. Orientering 2011/5485 2011-61 Søknad om sjøbunnsundersøkelse i Ytre Hvaler. Statnett 2011/6469 2011-62 Søknad om boring etter vann – flere hytter Rødshue. Orientering 2011/6484 2011-63 Søknad om aktiviteter og tiltak under gjennomføring av prosjektet "Sikring og istandsetting av Akerøy fort". Hvaler kommune 2011/5767 2011-64 Klage på oppmerking og informasjon om fartsgrenser. Orientering 2011/5285 2011-65 Spørsmål om motorferdsel på land i Ytre Hvaler. Terje Agnalt 2011/5474 2011-66 Om rehabilitering av oljeskadet vilt i oljevernberedskapen. Miljøverndepartementet 2011/2609 2011-67 Rapport fra Oslo Sportsdykkeklubb 2011/1847 2011-68 Utsatt sak 2011-32 fra styremøte 12.04. Medlemskap i Europarc? 2011-69 Utsatt sak 2011-52 fra styremøte 15.06: skjøtselsplan Spjærholmen – befaring? 2011/3845 2011-70 Forvaltningsplanen – status. Orientering 2011-71 Eventuelt kl 12 Lunsj for styret Ytre Hvaler og Kosterhavsdelegationen kl 13-16 Møte med Kosterhavsdelegationen - se eget program Styremøtet ble avsluttet kl. 12. Møtet med Kosterhavsdelegationen ble avsluttet kl 16.
|
maalfrid_5c2131fc020d685923cf46466d3d73690c072a79_15
|
maalfrid_domstol
| 2,021
|
no
|
0.812
|
Partene ble permitterte og retten fortsatte drøftelsene på grendehuset. KOSTNADER MED DAGENS MØTE Godtgjørelse meddommere: kr. 2 043,- # Leie møtelokale: kr. 600,- # Sum: kr. 2 643,- # Saken utsatt. Retten hevet Valnesfjord, 26. mai 1999. Lars Norum (sign.) Odd Hasselberg Jon M. Pedersen (sign.) (sign.) Den 30. juni 1999 ble jordskifterett holdt i huset til Odd Hasselberg på Fauske. Rettens formann: Jordskiftedommer Lars Norum. Jordskiftemeddommere: 1. Odd Hasselberg, Holtan, 8200 FAUSKE 2. Jon Pedersen, Kleivhammaren 5, 8200 FAUSKE. Sak nr. 21/1997 - Furnes, utsatt fra 26. mai 1999. Til behandling: Vedtak om utvidelse av saken. Vedtak av utkast til bestemmelser om "Storbogvegen". Ingen av partene er innkalt til dagens møte. Siden siste møte er trase for hele "Storbogvegen" stukket ut i marka. Ut fra dette har skogbrukssjef Morgenstierne utarbeidet ny kostnadsberegning for vegen. Videre er teigen til bnr. 2 lagt inn på kartet, og andelsberegningen endret ut fra det.
|
wikipedia_download_nno_Arkaisme_30204
|
wikipedia_download_nno
| 2,021
|
nn
|
0.94
|
Ein '''arkaisme''', av gresk ἀρχαῖος (archaĩos), 'gammaldags', er i språkleg samanheng ei gammalvoren, i nokre høve òg forelda, bøyingsform, eller eit gammalvore ord eller uttrykk. Av same rota har vi adjektiva ''arkaisk'' om gammalvorne eller forelda ord og uttrykk og ''arkaistisk'' om ein uttrykksmåte som etterliknar gammalvoren stil. Vi har òg verbet ''arkaisere'' om å etterlikne stil og uttrykksmåtar frå gammal tid. Uttrykket vert òg bruka innan kultur, herunder mellom anna kunst og religion. Uttrykket er ikkje meint nedsetjande. Litauisk skal vere blant dei mest arkaiske språka i Europa; med det meiner ein at språket har teke vare på formrikdom frå eit indoeuropeisk urspråk.
|
maalfrid_4aa529257a4ee34feda37d0dcc6dcc36bcfe26e1_49
|
maalfrid_patentstyret
| 2,021
|
en
|
0.721
|
systems, monorails and similar transport systems, including locomotives, carriages, motor coaches, high speed and very high speed railway vehicles, with one or two decks, trains with engines distributed or concentrated on single or double decks, trains with or without an motor coach with single or double-decks, and trains, articulated or not, with single or doubledecks. 2016.03.16 (450) 2016.03.21 (111) (151) 2015.05.04 (180) 2025.05.04 (210) 201603412 (220) 2016.03.10 (300) 2014.11.10, DE, 30 2014 065 212 (540) (541) (730) Adam Opel AG, Bahnhofsplatz, DE-65423 RUESSELSHEIM, Tyskland (511) Klasse 12 Motor vehicles, their parts and spare parts, as far as included in this class. Klasse 27 Foot mats for vehicles. Klasse 28 Games and playthings; sporting articles; toy cars; model cars; plush toys; teddy bears; video games apparatus; playing cards; flying discs; footballs; basketballs; softballs; all aforesaid goods included in this class. 2015.11.25 (450) 2016.03.21 Overdratt fra int. reg. nr. 1261872 (111) (151) 2015.07.07 (180) 2025.07.07 (210) 201511343 (220) 2015.09.17 (300) 2015.05.26, GB, UK00003110485 (540) (541) (730) Pettigo Comércio Internacional, Lda, Rua das Hortas, 1, Edificio do Carmo 5°, Funchal, PT-9050-024 MADEIRA, Portugal (511) Klasse 38 Telecommunication services, namely, local and long distance transmission of voice, data, graphics and video by means of broadband optical or wireless networks; telecommunication services, namely, transmission of voice, data, graphics, images, audio and video by means of telecommunications networks, wireless communication networks, and the internet; telecommunication services, namely, transmission of voice, data, graphics, sound and video by means of broadband power line or wireless networks; telecommunication services, namely, wireless telephone services; telecommunications reseller services for businesses, namely, providing long distance telecommunication services, voice telecommunication services, local telephone service, and internet access services; telecommunications services, namely, ISDN services; voice over internet protocol (VOIP) services. 2016.03.11 (450) 2016.03.21 (111) (151) 2015.04.10 (180) 2025.04.10 (210) 201511363 (220) 2015.09.17 (540) (541) (730) DK Company A/S, La Cours Vej 6, DK-7430 IKAST, Danmark (511) Klasse 14 Watches, wristwatches, jewellery, bijouterie. Klasse 18 Handbags, bags for travel and shopping, trunks, suitcases, pocket wallets, purses, umbrellas. Klasse 25 Clothing for men, women and children; footwear and headgear for men, women and children. 2016.03.11 (450) 2016.03.21 (111) (151) 2015.07.31 (180) 2025.07.31 (210) 201511445 (220) 2015.09.17 (300) 2015.02.03, CH, 672148 (540) (541) (730) Harry Winston Inc, 718 Fifth Avenue, US-NY10019 NEW YORK, USA (740) Tandbergs Patentkontor AS, Postboks 1570 Vika, 0118 OSLO, Norge (511) Klasse 14 Precious metals and their alloys and goods made of these materials or coated therewith included in this class, namely watches, jewelry, earrings, pendants, rings, necklaces, bracelets; jewelry, jewelry boxes, cases, precious stones; timepieces and chronometric instruments, chronometers, chronographs, clocks, watches, wristwatches, wall clocks, alarm clocks, watch chains, presentation cases for timepieces, cases for timepieces. 2016.03.14 (450) 2016.03.
|
maalfrid_ee5e6f6ae1a6d59b1b20e0471795b54ab9a56bde_105
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
es
|
0.848
|
4-,a) ,.0Z -,) r ci .... bi).
|
maalfrid_a2be98feda019876a28e4f8a1abddd9a0862768f_42
|
maalfrid_ptil
| 2,021
|
no
|
0.824
|
DFU20 kran- og løfteoperasjoner omfatter hendelser som involverer løfteutstyr og bruken av dette og som fører til, eller kan føre til, skader på personell, miljø eller materiell. Den omfatter hendelser både med og uten fallende gjenstander. DFU20 ble opprettet og første gang presentert fra 2015-rapporten. Tidsserien består nå av data for perioden 2013-2019. Analysen ser både på de seks årene samlet, der hvor det er hensiktsmessig, og det er gjort sammenligning mellom årene hvor dette er hensiktsmessig. De viktigste funnene, som også er vist med figurer og en tabell nedenfor, er: Antallet innrapporterte hendelser for faste innretninger i 2019 har økt noe, og er i 2019 høyere enn noe tidligere år. Det normaliserte antallet hendelser ut fra arbeidstimer viser også en økning fra 2018 til 2019 (se Figur 9.1). Det er en økning fra 2018 i hendelser ved bruken av offshorekraner, og den er i 2019 høyere enn alle tidligere år. Dette observeres både om en ser på absolutt og normalisert antall (se Figur 9.2 og Figur 9.3). Om en ser på hendelser uten personskade, men med potensiale for skade, ser en at antallet hendelser med eksponert personell (en person og flere personer) er tydelig økende, og for hendelser med en person eksponert har det økt kraftig (se Figur 9.4). I 2018 var det en positiv trend som kunne tyde på det ble gjort bedre planlegging av løfteoperasjoner med færre eksponerte når det skjer en hendelse. Denne trenden er tydelig brutt i 2019, ref. foregående punkt (se Figur 9.4). Antallet innrapporterte hendelser for flyttbare innretninger (både absolutt og normalisert) viste en stigning fra 2017 til 2018, og stiger videre i 2019. Det normaliserte antallet hendelser er i 2019 høyere enn alle tidligere år (se Figur 9.1). Om en bryter ned på type løfteaktivitet ser en spesielt en økning fra 2018 i hendelser relatert til løfting i boremoduler, og det er en signifikant økning både i absolutt og normalisert antall hendelser. De største bidragsyterne knyttet til økningen i 2019 er annet løfteutstyr og fast monterte kraner med sving og/eller teleskop som bidrar med 36 % hver (se Figur 9.5).
|
maalfrid_9f2d906aa7d2b67b2fdfa723fac5fb44cf9e0d31_89
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.836
|
90 2012–2013 Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Nordsjøen og Skagerrak (forvaltningsplan) ruste flere atomreaktordrevne fartøy, noe som vil øke risikoen i området. Globalt er det en kontinuerlig prosess for å begrense risiko for alvorlige atomhendelser og risikoreduserende tiltak utføres i dag på flere nivåer, både som en følge av myndighetssamarbeid og internasjonale og nasjonale avtaler og bestemmelser. Følgende tiltak er med på å redusere ulykkes- og miljørisikoen: – Kystverket og Statens Strålevern samarbeider om informasjon, varsling og beredskap for håndtering av hendelser til sjøs. – Det er per i dag ikke krav om at kyststater varsles ved transport av radioaktivt materiale til sjøs, men det internasjonale atomenergibyråets (IAEA) generalkonferanse anbefaler å følge praksis med at avsenderland varsler kyststater. Strålevernet vil følge opp IAEAs anbefaling for å styrke og sikre bedre varslingsrutiner. – Kystverket, Vardø trafikksentral og Strålevernet har formalisert en varslingsrutine som skal sikre informasjonsutveksling når en av etatene blir oppmerksomme på slik transport. Transportene holdes under kontinuerlig oppsikt av Vardø trafikksentral når de befinner seg i norske farvann. Selv om sannsynligheten for uhellsutslipp er svært lav, viser hendelsene etter tsunamien i Japan at uhell, som man regnet som svært lite sannsynlig, kan skje. Utslipp kan få svært alvorlige konsekvenser. En alvorlig atomhendelse vil kunne påvirke marint miljø både lokalt og over større områder, også utover landegrensene. Miljøkonsekvensene i forvaltningsplanområdet av et akutt utslipp i eller rundt Nordsjøen vil være avhengig av typen scenario, mengde, tid og sted for utslipp og hva slags radioaktivt stoff som slippes ut. Akutte utslipp av radioaktive stoffer vil, avhengig av scenario, ramme arter som befinner seg i ulike deler av vannsøylen eller på havbunnen. Tre scenarioer for ulike typer atomhendelser er utredet: utslipp til luft fra Sellafield-anlegget, forlis av atomubåt og ulykke ved transport av brukt kjernebrensel. I tabell 6.4 er det gitt en oversikt over forventede effekter av utslippsscenarioene på de ulike utredningstemaene. Et scenario med utslipp til luft kan ha stor betydning for Norge og forårsake store og kostnadskrevende tiltak på land. Beregninger for sjøfugl, sjøpattedyr, fisk og andre marine organismer viser at de kun i en kort periode etter utslippet vil inneholde forhøyede nivåer av cesium-137. Når det gjelder bunndyr og bunnsamfunn vil de bli mindre påvirket enn hva som er tilfelle for organismer høyere opp i vannsøylen. Dette skyldes i stor grad at det er et atmosfærisk utslipp som deponeres på havoverflaten og fortynnes i vann- Usikkerhet i vurderingene er angitt med tallene 1 (liten), 2 (middels) eller 3 (stor usikkerhet), mens kunnskapsnivå er angitt med * (dårlig), ** (middels) eller *** (relativ god kunnskap). Utredningsscenarioer for ulike typer atomhendelser Utredningstema Utslipp til luft fra Sellafield-anlegget Ubåt Transport av brukt kjernebrensel Sjømattrygghet Stor * Stor * Stor * Plankton Middels 2* Middels 2* Middels 2* Bunnsamfunn Lav 2* Stor ** Middels 2* Fisk Ingen 2 ** Middels 2* Ingen 2 ** Sjøfugl Ukjent 3* Ukjent 3* Ukjent 3* Sjøpattedyr Ukjent 3* Ukjent 3* Ukjent 3* Plankton Middels 2* Middels 2* Middels 2* Økologiske relasjoner/ prosesser Ukjent 3* Ukjent 3* Ukjent 3*
|
maalfrid_0fc6e5225d1b7ab69d264f1281d6bd4380af597e_1
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
nn
|
0.698
|
Kommunen sine frie inntekter består av ordinær skatt og statleg rammeoverføring, medrekna inntektsutjamning. Sum frie inntekter er budsjettert til kr 154,3 mill. Inntektsprognosen for 2012 er no oppdatert med innbyggjartal pr. 01.01.2012 og innkomen skatt i 2011. Grunnlaget for inntektsutjamninga vil vere innbyggjartal pr. 01.01.2012. For innbyggjartilskot og aldersfordelinga i utgiftsutjamninga er grunnlaget innbyggjartal pr. 01.07. 2011. Noverande inntektsprognose er kr 153,9 mill. Dei budsjetterte frie inntektene ligg altså litt over det som er stipulert i den siste inntektsprognosen. Det er budsjettert med kr 5,- mill i eigedomsskatt for 2012. Det er det same som for budsjett 2011, og rekneskap for 2010. Takstgrunnlaget er alle faste eigedommar i kommunen og skattesatsen er to promille. Kommunen har ikkje botnfrådrag. Eigedomsskatt vart innførd frå 2009 Prisindikatoren for kommunesektoren for 2012 er i statsbudsjettet 3,25 %. Denne består av pårekna lønsvekst med 4,0 % (vekt 0,635) og varekjøp med 2,0 % (vekt 0,365). I økonomireglane er det gitt minimumskrav for storleiken på årlege avdrag. Etter kommunelova § 50 sjuande ledd kan gjenståande løpetid for kommunen si samla gjeldsbyrde ikkje overstiga den vegde levetida for kommunen sine anleggsmidlar ved det siste årsskiftet. Kommunelova set eit minstekrav til totale låneavdrag for kommunen. Ein hovudregel vil vere at årlege låneavdrag som eit minimum må utgjere om lag 3 ½ - 4 % av lånegjelda (når formidlingslån og avdrag på slike lån ikkje er rekna med). Det er budsjettert med kr 8,3 mill i ordinære avdrag (utanom avdrag på formidlingslån). Det tilfredstiller tilrådinga. Kommunelova § 46 punkt 6 legg til grunn at det blir budsjettert med eit driftsresultat som minst er tilstrekkeleg til å dekka renter, ordinære avdrag og nødvendige avsetjingar (inkl. inndekning av underskot). Paragraf 3 i forskriftene om årsrekneskapen presiserer nærare det driftsrekneskapen og investeringsrekneskapen skal omfatte. Som hovudregel må til dømes ei inntekt og innbetaling som ikkje er ordinær bli ført i investeringsrekneskapen. Frå og med 2010 har det vore endring i korleis kommunane kan disponera momsrefusjon frå investeringar. Det er ein overgangsperiode frå 2010 og fram til 2014. For budsjettåret 2012 skal minimum 60 % av meirverdiavgiftskompensasjonen frå investeringar bli overført til investeringsrekneskapen. Budsjettforskrifta § 5 og rekneskapsforskrifta § 3 er endra i samsvar med dette. Denne overføringa til investeringsrekneskapen må bli gjennomført sjølv om ein kommune eventuelt har meirforbruk i årsrekneskapen for det same året eller frå tidlegare år.
|
maalfrid_d3bb9fad99c2f1379d78adc387e92f6421ec59d5_5
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
de
|
0.288
|
KORLEIS EIGAR, STYRAR, BARNEHAGELÆRARAR OG ANDRE ANSATTE SKAL SIKRE AT:
|
maalfrid_156f02fce34b22ac8d484b222708f70ea114c44b_625
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.823
|
«Repvåg har vært et attraktivt fiskevær fra hansatiden og pomortiden. Den faste bosetninga har i vesentlig grad vært tilflyttere sørfra. Noen form for samisk bosetning her er ikke dokumentert. Men en tilstedeværelse antas å ha forekommet. Jeg har spurt alle på stedet om samisk bosetning og ingen har noe å bidra med». Intervju av 26.09.1998 med Harry Hansen, (70 år), født og oppvokst i Repvåg. Ifølge denne talsmannen benytter samene i det vesentlige samme redskap og metoder som de etniske nordmennene. Det kan se ut som om man i studiet av fiskerinæringen ikke kan skille mellom norsk og samisk fiskeripraksis. Dette er imidlertid ikke en ny observasjon fordi en lang rekke krav som tidligere har vært presentert som samiske krav, ved nærmere betraktning har vist seg å være lokalbefolkningens behov for vern mot inntrengere. Den avgjørende særsamiske identiteten er fraværende hos dem som gjør krav på en spesiell samisk sedvanerett. Nesten alle informantene benektet å ha noen samisk identitet. I tillegg, og enda mer tankevekkende, kommer at folk i samiske kjerneområder driver sitt fiske på en måte som ikke kan skilles fra norsk praksis i andre distrikter. Videre er det umulig å skille samiske og norske fiskeres praksis når begge folkegrupper bor i samme region. De grunnleggende kumulative elementene i en særsamisk og en særsamisk er altså fraværende. Det beste de etniske samene i dag kan håpe på er dermed at lokale, etnisk indifferente skikker kan oppnå status som sedvanerett. Israel Ruongs henvisning til forfatteren Aslak Nils Sara støtter en slik oppfatning: «Sara benekter at samenes interesser er sikret gjennom storsamfunnets sosiale og politiske strukturer». Siden sjøsamene har tapt sin etniske identitet gjennom økonomisk og kulturell assimilasjon, er eneste mulighet en lokal sedvanerettsløsning. Dette er emnet i kapittel 4. 45. Se Sverre Tønnesen i NOU 1978: 18A. Finnmarksvidda, natur – kultur s. 189–190. 46. Se Israel Ruong: Sami Usage and Customs s. 33 i Birgitta Jahreskog (red.). The Sami National Minority in Sweden (Stockholm 1982). 47. Se Israel Ruong: Sami Usage and Customs s. 33 in Birgitta Jahreskog (red.). The Sami National Minority in Sweden (Stockholm 1982).
|
maalfrid_70f7b8c5fb9a9c9bc65a267565bc33ed4203d485_41
|
maalfrid_inn
| 2,021
|
no
|
0.953
|
42 / 63 Matematikk, kommunikasjon og språk. Bruk av IKT i matematikk.
|
maalfrid_83feee7b49cef3f34a734986a1199be1e2bbae7a_11
|
maalfrid_domstol
| 2,021
|
no
|
0.932
|
uttales at "skjønnet ved avgjørelsen av om årets overskudd skal disponeres til utbytte eller til å bygge opp egenkapital eller utvide virksomheten innenfor selskapets vedtekter, ... bare i mer ekstreme tilfeller [vil] kunne ses som misbruk av innflytelse i forhold til en minoritet som har stemt imot". Jeg nevner også synspunktene i Rt. 2003 side 335 fra den første utbyttesaken som involverer Bergshav-konsernet, og som jeg tidligere har vist til, om at "domstolene normalt bør være forsiktige med å sette sitt skjønn over det forretningsmessige skjønn og den bransjekunnskap som ligger til grunn for en virksomhets finansielle eller operative mål". (97) På den annen side må det anses å følge av det aksjeselskapsrettslige vinningsformålet at aksjeeierne har krav på en rimelig løpende avkastning i form av utbytte når forholdene ligger til rette for dette. Bestemmelsen i aksjeloven § 8-4, som gir minoritetsaksjeeier rett til å anmode tingretten om å fastsette et høyere utbytte enn fastsatt etter aksjeloven § 8-2, må sees som et uttrykk for den rett aksjeeierne har til utbytte i kraft av vinningsformålet. Dersom selskapet ønsker mer vidtgående utbyttebegrensninger enn det som følger av dette, må det fremgå av vedtektene, jf. aksjeloven § 2-2 andre ledd. (98) Før jeg går over til å drøfte om vilkårene for oppløsning er oppfylt i vår sak, nevner jeg at resultatet må bero på en samlet vurdering av relevante omstendigheter på domstidspunktet. Dette innebærer blant annet at dersom selskapet etter at søksmål om oppløsning er reist, korrigerer de forhold som oppløsningskravet grunnes på, vil dette kunne ha betydning for om oppløsning skal skje, herunder for valget mellom oppløsning, selskapets innløsning etter § 16-19 andre ledd og uttreden etter aksjeloven § 4-24. Slike etterfølgende handlinger medfører riktignok ikke at det settes strek over myndighetsmisbruk som har funnet sted, men kan bidra til å nedtone den vekt misbruket har. Hvilken vekt slike etterfølgende korreksjonshandlinger kan ha, må vurderes konkret. (99) Jeg drøfter så om A kan kreve Bergshav Holding oppløst som følge av utsulting etter aksjeloven § 6-19 første ledd. (100) Det må legges til grunn at Bergshav Holding lenge har vært vel kjent med at A var uenig i selskapets utbyttepolitikk og ønsket høyere utbytte. Det var imidlertid først i 2010, for regnskapsåret 2009, at A fremmet formelt krav på utbytte på generalforsamlingen. Den første utbyttesaken for domstolene gjaldt som nevnt Bergshav Shipholding. (101) Da As utbyttekrav ble nedstemt på generalforsamlingen i 2010, fremmet han begjæring om utbytte etter aksjeloven § 8-4 og fikk medhold i Agder lagmannsrett, som fastsatte utbytte på i overkant av 8 millioner kroner. A har anført at selskapets beslutning om finansiering av utbyttet er en "sabotasje" av lagmannsrettens utbyttefastsetting og rettsstridig overfor ham. Dette bestrides av selskapet. (102) Lagmannsretten uttalte i utbyttekjennelsen at selv om hensynet til Bergshav Holdings likviditet isolert sett talte mot utdeling av utbytte, kunne dette ikke tillegges avgjørende vekt "idet selskapets soliditet og økonomiske forhold for øvrig utvilsomt tilsier at det uten vanskelighet vil kunne skaffe seg den nødvendige kreditt for å kunne effektuere en bestemmelse om utbetaling av utbytte til aksjonærene". Lagmannsretten avsa dom for betaling av det "maksimale beløp som det er adgang til å utbetale" ut fra vilkårene i aksjeloven § 8-4, som vurderes på selskapsnivå, se paragrafens andre ledd, jf. § 8-1.
|
maalfrid_23da25aa7cc8a8a8607552a631e083c46a738562_7
|
maalfrid_sshf
| 2,021
|
no
|
0.821
|
3. etg. SSA Lab – ca 400 m Lab 1100 m2 Kun medisinsk biokjemi og immunologi og tranfusjonsmedisin (ImTra)
|
maalfrid_944f4caebf8d3e64142c62b99111cea12c4a1a30_3
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
sv
|
0.46
|
Det har vore hogd skog på Ånuglo mange gongar. Sist var i 1989 (4000 m3)
|
altaposten_null_null_20150602_47_101_1_MODSMD_ARTICLE125
|
newspaper_ocr
| 2,015
|
no
|
0.711
|
STRÅLTE ETTER REDNINC: Når man står i mål og hindrer baklengsmål er det lov å vise glede og stolthet. (Foto: Magne Ek)
|
maalfrid_689d1086526514eb1a74274c15e3681e4b9b9cf4_131
|
maalfrid_fhi
| 2,021
|
en
|
0.214
|
http://www.who.int/tobacco/wntd/2012/industry_interference.pdf? 333-‐ 338. 1005-‐1010. http://dx.doi.org/10.1111/j.1471-‐0528.2010.02575. 772-‐778. 1254-‐1259. http://dx.doi.org/10.1161/HYPERTENSIONAHA.109. http://www.pcf.org/atf/cf/%7B7c77d6a2-‐5859-‐ 4d60-‐af47-‐132fd0f85892%7D/2014-‐abstracts-‐wilson-‐kathryn. 1095-‐1099. 926-‐936. (NNN) 1526-‐1535.
|
wikipedia_download_nbo_Bukan_352892
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.702
|
'''Bukan''' (alternativt ''bowkan'', ''Bukan'' eller ''Bokan'', persisk بوکان) er en by i det nordvestre Iran, rett øst for Urmiasjøen. Den ligger i provinsen Vest-Aserbajdsjan og har 150 000 innbyggere (2006).Flertallet av innbyggerne (2012) er kurdere.
|
maalfrid_b6dea48155f7347c1c618beb56eed570086aa661_5
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.75
|
tel 6. Det er ikke å vente at den som har hatt sykepenger i ett år og så får rett til attføringspenger, skal kunne finne fram i dette henvisningssystemet. I utkastet til ny lov har utvalget i stedet for slike henvisninger gjentatt bestemmelsene i de enkelte kapitlene. Henvisninger brukes når de kan være til hjelp for leseren, ikke når de er en byrde. Utvalget har lagt stor vekt på språklig forenkling. Kansellistil og kompliserte utregningsregler er erstattet med så enkel uttrykksmåte og så korte setninger som mulig. Gammeldagse og fremmedartede ord og uttrykk er erstattet med ord som folk flest kan forstå. For eksempel er ordet «ervervsevne» byttet ut med «inntektsevne». Utvalget mener det er av stor betydning å få en konsekvent språkbruk i den nye folketrygdloven. Viktige ord og uttrykk som er brukt en rekke steder i loven, er forklart i et eget definisjonskapittel. Utvalget foreslår ikke store endringer i reglenes innhold, altså når det gjelder hvem som kan få trygdeytelser, og hvor store ytelsene skal være. Men for at loven skal bli enklere, er en del unntaksregler og alternative beregningsmåter sløyfet. Totalt sett fører dette verken til ekstra utgifter eller til innsparinger for folketrygden. Det har ligget utenfor utvalgets mandat å ta standpunkt til om folketrygdens særreg~ ler om yrkesskade bør oppheves. Dette kan være aktuelt etter at det nå er innført en tvungen yrkesskadeforsikring. Vi har plassert alle bestemmelsene om ytelser ved yrkesskade i to egne kapitler og som de siste paragrafene i de andre kapitlene. Disse bestemmelsene kan lett tas ut av lovutkastet, og det vil gi en vesentlig forenkling. Den gjeldende folketrygdlov inneholder meget kompliserte bestemmelser om at folketrygdytelser skal reduseres når medlemmet oppholder seg i helseinstitusjon. Utvalget har lagt stor vekt på å få disse bestemmelsene enklere og klarere i utkastet til ny lov. Men fordi reglenes innhold er så komplisert, har dette ikke vært lett. Bestemmelsene er av betydning ved opphold i somatiske og psykiatriske sykehus. Betalingsordningen · ved opphold i sykehjem og aldershjem er fastsatt i lov om helsetjenesten i kommunene, lov om sosial omsorg og forskrifter gitt i medhold av disse lovene. Fra januar 1991 vil også helsevernet for psykisk utviklingshemmede komme inn under denne lovgivningen. Utvalget anbefaler at tilsvarende prinsipper blir innført i sykehuslovgivningen, slik at samme regler kan gjelde ved opphold i alle typer av institusjoner. Dette ville føre til en vesentlig forenkling og større rettferdighet. Dessuten kan man da oppheve folketrygdlovens bestemmelser om reduksjon av trygdeytelser ved opphold i helseinstitusjoner. I utkastet til ny lov er disse bestemmelsene plassert i slutten av kapitlene, men foran bestemmelsene om ytelser ved yrkesskade. Hvis begge disse grupper av bestemmelser kan utelates i den nye loven, vil den bli vesentlig kortere og enklere. Mens Trygdelovutvalget har utført sitt arbeid, er folketrygdloven blitt endret på en rekke punkter. Som eksempler kan nevnes regler om halve barnetillegg, adgang til 80 prosent fødselspenger, eksport av trygdeytelser til utlandet, og opptjening og godskriving av pensjonspoeng for uførepensjonister. Formålet med disse endringene har blant annet vært å spare penger og å oppnå større rettferdighet. Folketrygdloven er som regel blitt atskillig mer komplisert for hver endring. Det er viktig at man for framtiden legger vesentlig vekt på forenklingshensyn hver gang det blir spørsmål om å endre folketrygdloven. Helst burde man hatt et permanent trygdelovutvalg, på samme måte som man har et straffelovutvalg. Utvalget satte en grense ved januar 1989 for nye lovbestemmelser som det skulle tas hensyn til i arbeidet. Dette gjorde vi for å kunne konsentrere oppmerksomheten i avslutningsfasen om språklige spørsmål og helheten i lovutkastet. For at lovutkastet skal være mest mulig a jour når det blir overlevert, har vi likevel tatt hensyn til noen viktige bestemmelser som er kommet etter januar 1989. Fordi Trygdelovutvalget har hatt en så stor tekstmengde å arbeide med, kan det ikke utelukkes at det foreligger enkelte feil og svakheter. Noe er luket ut med bistand fra Sosialdepartementet, Rikstrygdeverket og Trygdekontorenes Landsforening. Vi regner med at det som måtte være igjen, vil bli tatt i høringsrunden.
|
maalfrid_e600843e37ce65aa3967f5baa1b64fe032b00121_21
|
maalfrid_legemiddelverket
| 2,021
|
en
|
0.528
|
1. Statens legemiddelverk: Refusjonsrapport for Byetta (exenatid). 2008 [updated 2008; cited]; Available from: . 2. Helsedirektoratet. Nasjonale faglige retningslinjer. Diabetes. Forebygging, diagnostikk og behandling. 2009. 3. Norsk Legemiddelhåndbok for Helsepersonell. Vilberg A, editor.: Foreningen for utgivelse av Norsk Legemiddelhåndbok; 2007. 4. Stratton IM, Adler AI, Neil HA, Matthews DR, Manley SE, Cull CA, et al. Association of glycaemia with macrovascular and microvascular complications of type 2 diabetes (UKPDS 35): prospective observational study. BMJ. 2000;321(7258):405-12. 5. Preparatomtale Victoza. Statens legemiddelverk; 2009. 6. Buse JB, Rosenstock J, Sesti G, Schmidt WE, Montanya E, Brett JH, et al. Liraglutide once a day versus exenatide twice a day for type 2 diabetes: a 26-week randomised, parallelgroup, multinational, open-label trial (LEAD-6). Lancet. 2009;374(9683):39-47. 7. Palmer AJ, Roze S, Valentine WJ, Minshall ME, Foos V, Lurati FM, et al. Validation of the CORE Diabetes Model against epidemiological and clinical studies. Curr Med Res Opin. 2004;20 Suppl 1:S27-40. 8. Palmer AJ, Roze S, Valentine WJ, Minshall ME, Foos V, Lurati FM, et al. The CORE Diabetes Model: Projecting long-term clinical outcomes, costs and cost-effectiveness of interventions in diabetes mellitus (types 1 and 2) to support clinical and reimbursement decision-making. Curr Med Res Opin. 2004;20 Suppl 1:S5-26. 9. Marre M, Shaw J, Brandle M, Bebakar WM, Kamaruddin NA, Strand J, et al. Liraglutide, a once-daily human GLP-1 analogue, added to a sulphonylurea over 26 weeks produces greater improvements in glycaemic and weight control compared with adding rosiglitazone or placebo in subjects with Type 2 diabetes (LEAD-1 SU). Diabet Med. 2009;26(3):268-78. 10. Nauck M, Frid A, Hermansen K, Shah NS, Tankova T, Mitha IH, et al. Efficacy and safety comparison of liraglutide, glimepiride, and placebo, all in combination with metformin, in type 2 diabetes: the LEAD (liraglutide effect and action in diabetes)-2 study. Diabetes Care. 2009;32(1):84-90. 11. Pratley RE, Nauck M, Bailey T, Montanya E, Cuddihy R, Filetti S, et al. Liraglutide versus sitagliptin for patients with type 2 diabetes who did not have adequate glycaemic control with metformin: a 26-week, randomised, parallel-group, open-label trial. Lancet. 2010;375(9724):1447-56. 12. Zinman B, Gerich J, Buse JB, Lewin A, Schwartz S, Raskin P, et al. Efficacy and safety of the human glucagon-like peptide-1 analog liraglutide in combination with metformin and thiazolidinedione in patients with type 2 diabetes (LEAD-4 Met+TZD). Diabetes Care. 2009;32(7):1224-30. 13. Russell-Jones D, Vaag A, Schmitz O, Sethi BK, Lalic N, Antic S, et al.
|
maalfrid_13afa5cca90aecc24a854391ed6856a830cf0cec_43
|
maalfrid_banenor
| 2,021
|
no
|
0.877
|
Sundvollen/Høgkastet - Bymoen Grunnlag for revidert reguleringsplan, Sundvollen Side: Dok.nr: Rev: Dato: 44 av 48 FRE-30-A-25350 00A 19.12. Ny utforming av utfylt areal reduserer det konkrete arealbeslaget i Kroksundet i noen grad. Planendringen ivaretar også i større grad opparbeidelse av allment tilgjengelig strandsone og mulighetene for ferdsel med kano og kajakk, og på isen om vinteren når det er mulig (motorisert ferdsel inngår ikke i vurderingen). Begge deler bidrar til å redusere negative virkninger for friluftsliv lokalt i Kroksundet, både i nær og fjernvirkning, men stor utfylling snevrer fremdeles inn sundets vannspeil, opplevelseskvaliteter og ferdselsmuligheter. Samlet konsekvensgrad er i opprinnelig konsekvensvurdering satt ut fra Tyrifjordens høye verdi som regionalt friluftsområde og varig vernet vassdrag der friluftsliv inngår som et av vernekriteriene. Vurderingen av konsekvensene av de samlete inngrepene i friluftsområdet endres ikke, selv om opparbeiding av en allment tilgjengelig strandsone med turveg har positiv skadereduserende virkning. Gudbrandsdalsleden som veg- og stinett for friluftsliv påvirkes i liten grad av ny utforming. Den følger den historiske kongevegen der attraktivitet og opplevelseskvaliteter forringes, selv om linjeføring, bruksmuligheter og tilgjengelighet opprettholdes. Oppsummert vil ny utforming og forbedrende tiltak slik de er forankret i planforslag gi noe reduserte negative virkninger for friluftsliv. I forbindelse med ny løsning av ny utfylling med utforming av Kleivbekken ut i Sundvollbukta, er det planlagt en rekke tiltak for å ivareta eksisterende og fremtidig naturmangfold. I det følgende gis en vurdering av hvordan og hvorvidt disse tiltakene reduserer negative virkninger knyttet til opprinnelig løsning med stor utfylling. Den lokalt viktige naturtypelokaliteten med verdifulle mudderbanker og vannkantvegetasjon innerst i Sundvollbukta vil gå tapt også ved den nye løsningen på samme måte som i opprinnelig planforslag. Deler av den nyetablerte vannkanten langs utfyllingen skal imidlertid ha naturlig utforming, med mudderflater og stedegen vannkantvegetasjon. Det legges dermed til rette for at pusleplanter og noe av den karakteristiske elvesnelle-starrsumpen kan reetablere seg i området. Mudderflater kan dannes ved å skape variasjon (som bakevjer) der finere løsmasser kan sedimentere. Løsningen med å føre Kleivbekken ut mellom utfyllingen og dagens strandsone i sørøst sikrer også at en vesentlig del av eksisterende vannkant og kantvegetasjon i området fra Kleivbekken og videre østover mot Elstangen kan bestå. Når det gjelder naturtyper og vegetasjon representerer den nye løsningen en klar forbedring sammenliknet med opprinnelig stor utfylling. I de grunne og produktive områdene i Sundvollbukta hekker det vanligvis toppdykker, knoppsvane og sothøne (Sårbar) og vannfugl bruker område til næringssøk gjennom hele året så lenge området er isfritt. Dette er også viktige oppvekstområder for fisk og andre ferskvannsorganismer. Etableringen av gruntvannsområder med naturlig vegetasjon langs utfyllingen vil kunne skape nye hekkeområder og oppvekstområder for fisk, som i noen grad erstatter de som går tapt. Anleggelsen av små kunstige øyer kan også gi egnede hekkeplasser for vann- og våtmarksfugl. Samtidig beslaglegges fremdeles store deler av de viktige beite- og overvintringsområdene i Kroksund. Restarealene mellom jernbanebrua og vegbrua vil bli kritisk små og lite egnet som beite- og rasteområder for forstyrrelsessensitiv fugl. Det planlegges flere habitatforbedrende tiltak for kreps rundt deler av utfyllingen og i de nyetablerte gruntvannsområdene. Tiltakene omfatter bl. a. utlegging av stedegne bunnmasser og stein i egnede dimensjoner for å sikre krepsen god næringstilgang og skjulmuligheter. Habitatforbedrende tiltak var også planlagt for å avbøte negative virkninger ved opprinnelig stor utfylling, men tiltakene var ikke utredet i detalj, og det forelå såpass stor usikkerhet ved effektene at de i liten grad ble vektlagt i konsekvensvurderingen. Forskjellen mellom de to løsningene består i praksis at de habitatforbedrende tiltakene knyttet til den nye løsningen er mer konkretisert, slik at det foreligger mindre usikkerhet ved de positive virkningene tiltakene vil kunne gi. Omlegging og reetablering av Kleivbekken med en rekke habitatforbedrende tiltak lå til grunn for vurderingene knyttet til tidligere planforslag. Konsekvensene for bekken ble vurdert som positive, ved at funksjonsområdene for viktige arter ville bli forbedret. I den nye løsningen er de habitatforbedrende tiltakene beskrevet enda nærmere, men de to løsningene bygger i det store og hele på de samme forutsetningene.
|
maalfrid_ee3053a1b26012490d38b080553db2a9595c5a6b_176
|
maalfrid_forbrukerradet
| 2,021
|
en
|
0.941
|
advertising models that do not rely on the sharing and processing of personal data, including so-called contextual advertising, which relies on targeting ads based on publisher content rather than on personal data. This shows that the processing of personal data is not "necessary" to provide ad-funded services. There is a large scale erosion of responsibility in this system, where each actor may operate with their own legal basis for processing, their own opt out tools, and their own policies regulating the purposes of their processing. It is impossible to exercise your rights as a data subject when you do not even know who is processing your personal data. Based on these observations, it does not seem right to assume that the fundamental rights and freedoms of the data subjects can be overridden by adtech companies' legitimate interests to serve ads and otherwise monetize personal data. As we have shown throughout this report, the widespread broadcasting of personal data is a threat to consumers' fundamental rights and freedoms. In addition to undermining the right to privacy, the comprehensive surveillance many of these companies engage in poses a systemic threat to fundamental rights such as the freedom of opinion and expression, freedom of thought, and the right to equality and non-discrimination. Meanwhile, the system is so complex that consumers cannot have any reasonable expectation of this happening. It can be assumed that such a threat may significantly outweigh any perceived legitimate interest that data brokers and other adtech actors have in monetizing this data. 8.3Conclusion of legal analysis As shown above, controllers need a valid legal basis for processing personal data for profiling and targeted advertising. In the cases described in this report, none of the apps or third parties appear to fulfil the legal conditions for collecting valid consent. Data subjects are not informed of how their personal data is shared and used in a clear and understandable way, and there are no granular choices regarding use of data that is not necessary for the functionality of the consumer-facing services. 467 "Why the GDPR 'legitimate interest' provision will not save you", Johnny Ryan 468 The argument that the fundamental rights of the data subject outweighs the economic interest of the controller is also supported by a Spanish court decision against Google Spain.
|
maalfrid_d5d6f8964e9395f258b1dca7901bf9e904c81702_1
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
de
|
0.151
|
Innhold Direktørens innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3 Å oppdage et barn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .4-5 Ungdom sikkerhetsnett? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .6-8 Tilsyn med tjenester til mennesker med utviklingshemming . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10 Har et helseforetak ansvar for behandling av pasienten når det er inngått avtale med privat leverandør? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 – jevnlige tilsyn med håndtering av og . . . . . . . .12-13 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 Helsetilsynet har for brukernes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .14-15 Brukerinvolvering gir bedre tilsyn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17 Involvering av tjenestemottakere i tilsyn – ikke hvorfor, men hvordan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18 . . . . 19 Takk Ida! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .20-21 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23 Det vi snakker om – ser vi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .26-28 - landsomfattende tilsyn i 2016–2018 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 . . . . . . . . . . . .30-31 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .32-33 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 34 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
|
maalfrid_74401f82bf0d2c7ff18482e4cab21d73be48517f_3
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
nn
|
0.603
|
Registrering Lunsj Velkommen ved Fylkesmannen Fellesøkt: Om sluttvurdering, eksamen og forskrift ved Gregorios Brogstad, Utdanningsdirektoratet Parallelle fagøkter om eksamen og vurdering Vurdering av elevsvar ved dei fagansvarlege frå Utdanningsdirektoratet Kaffi / te og rundstykker/frukt Vurdering av elevsvar forts.
|
wikipedia_download_nbo_Storevarden skole_295856
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.778
|
'''Storevarden skole''' er en barneskole som ligger i Tananger, Sola kommune. Skolen har ca. 250 elever fra 1.–7. trinn. Skolen åpnet i 1982.
|
altaposten_null_null_20110321_43_67_1_MODSMD_ARTICLE131
|
newspaper_ocr
| 2,011
|
da
|
0.296
|
3-ROMS LEILIGHET i Apanes. Fullt møblert Korttids!. Fra 1. april. Tlf.
|
maalfrid_eb4d9c221bfe5d70c49c096bbad1ba3081c12478_130
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.893
|
latter is homotopic to (), which represents 0. Thus all the relative homotopy groups() are 0, and therefore is a weak homotopy equivalence. We translate into more concrete terms what it means to have a map:. Suppose first that = 0. A-simplex of is just a PL Serre fibration:∆. If we are given a map: we obtain a space over, by gluing over the simplices of. If is finite and non-singular then this space is a polyhedron, say, and the map: is piecewise-linear. To characterize it suffices to say that if is a-simplex of, then the pullback by:∆ of is the polyhedron() over∆. By the base gluing lemma for Serre fibrations (Lemma 2.7.12),: is also a Serre fibration, and conversely, any PL Serre fibration: arises from a unique map:, up to isomorphism. More generally, we obtain in this fashion a correspondence between maps: and sequences of simple maps (3.4.6) of PL Serre fibrations over, where each is a compact polyhedron. For, the restriction: then corresponds to the restricted sequence of simple maps (3.4.7) of PL Serre fibrations over, where each = is the restriction of to. A map: with = then corresponds to a triangulation of the sequence above, i.e. of Serre fibrations over, where each is a finite non-singular simplicial set, whose polyhedral realization is the sequence (3.4.7). Here we again use the base gluing lemma for Serre fibrations, to equate the Serre fibrations over with the simplicial maps that restrict to a Serre fibration over each simplex of. Now we appeal to the following (sub-)lemma.
|
maalfrid_f2faac1770d580f89f4092490a54b8c0c6a48182_8
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.714
|
Det kan diskuteres om man skal bruke termen brune arealer. Mange kan mene at dette er et ladet og normativt begrep, og begrep som "transformasjonsområder", areal med potensiale for annen bruk, eller lavt utnyttede næringsarealer kan være alternativer. Vi vil i denne omgang, for enkelhets skyld, bruke termen brune arealer.
|
maalfrid_8710b29a3a5e5cd2cee1ba8f95c88a86df828d96_170
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
en
|
0.458
|
Gross fixed asset formation, by industry and type of asset. At constant (1938) prices. 1938 1948 1949 1950 1951 A. Absolutte tall. Absolute figures. Mill. kr. Gross fixed asset formation in public and private enterprises 1280 1766 1869 1919 195 Gross fixed asset formation in general government 142 170 192 205 200 Total gross fixed asset formation (I + Change in stocks 51 273 195 36 287 Total gross asset formation (I + Gross fixed asset formation in public and private enterprises 1280 1766 1869 1919 1953 Jordbruk. Agriculture 144 164 169 173 188 Driftsbygninger. Agricultural buildings 87 97 113 109 Grunnforbedringer. Soil improvements 17 10 10 12 Transportmidler. Transportation equipment 4 5 6 7 Maskiner og redskap. Other equipment 36 52 40 39 60 Skogbruk. Forestry 6 8 10 9 9 Grunnforbedringer. Soil improvements 2 1 1 1 Skogsveier og fløtningsanlegg. Forest road and floatage constructions 2 3 4 3 4 Transportmidler. Transportation equipment 1 1 2 2 2 Redskap. Other equipment 1 3 3 3 2 Fiske m. v. Fishing, etc. 26 40 43 44 51 Rorbuer, kaianlegg o. 1.Fishermen's sheds, piers, etc. 3 3 3 3 3 Båter. Boats 12 20 22 23 27 Redskap. Equipment 17 18 18 21 Hvalfangst (båter). Whaling (boats) 8 48 26 25 31 Bergverksdrift og industri. Mining and manufacturing 237 416 418 403 Driftsbygninger. Buildings 48 139 131 126 Anlegg. Other construction 9 30 29 42 31 Transportmidler. Transportation equipment 10 12 15 29 Maskiner, redskap, inventar. Other equipment 169 237 246 241 217 Om innholdet av de enkelte poster, se merknader og noter til de tilsvarende tall i løpende priser i tabellene 8 og 9. For a description of the contents of individual items see notes to table 8 and 9, where corresponding figures in current prices are shown.
|
maalfrid_d7a52b72f03797fa0fb25224c068f830e154b75d_3
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.924
|
China - Provisions for the Exemption of Import and Export Commodities from Inspection, 1994 cording to components and contents as listed in commodity inspection certificates required by contracts; 5. Packing containers used for importing and exporting dangerous 18 goods. In applying for exemption of inspection, an applicant shall follow 20 the following procedures: 1. An applicant shall fill in and submit an application form and re- 21 lated materials (including quality control system certificate, quality standards, documents on the technological processes, certificate of inspection standard rate, preliminary examination report by the commodity inspection organizations and comments of end-users) with the State Administration for Import and Export Commodity Inspection. For the application form and the format of the preliminary ex- 22 amination report by commodity inspection organizations, see Annex. 2. The application for exemption of inspection shall be filed only af- 23 ter the preliminary examination by the commodity inspection organization in the places where the production enterprises are located according to this set of rules and relevant regulations. After receiving the application for exemption of inspection, the State 25 Administration for Import and Export Commodity Inspection shall make one of the following decisions after examination of the application: 1. To accept the application if it conforms to the provisions of this 26 set of rules; 2. To return the application to the applicant if it is incomplete in 27 contents or in the required documents attached and demand correction within a certain time. Failure to correct within the time limit shall be deemed as having canceled the application; or 3. To reject the application if the application is found not to con- 28 form to the provisions of this set of rules and notify the applicant in writing. After accepting an application, the State Administration for Import 30 and Export Commodity Inspection shall organize an expert group to make assessment and examination. A member of the expert group shall, generally, have the qualifica- 31 tions of an assessor of export commodity quality control systems and the head of the group shall have the qualification of a senior assessor of export commodity quality control systems. The head of the expert group shall direct the assessment and ex- 32 amination work. An applicant may apply for the withdrawal of certain members of the 34 expert group if the applicant deems that the member or members of the expert group have a conflict of interests in the exemption of inspection or may affect just examination. The withdrawal of any member of the expert group shall be de- 35 cided by the State Administration for Import and Export Commodity Inspection.
|
maalfrid_e4cb0433bb06711dce620c482fb0c80719e17cd9_43
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.83
|
Det skal legges til rette for at avdelinger som identifiserer og realiserer tiltak, kan benytte deler av den realiserte gevinsten til ytterligere styrking av prioritert virksomhet i tråd med langtidsplanens mål i egen organisasjon og innenfor godkjente retningslinjer. Muligheten for å benytte investeringer er også et viktig incentiv på alle nivå i virksomheten. Formålet er å skape forutsetninger for å realisere gevinster som er vanskelig å hente ut innenfor den ordinære driftsramme. Det betyr at investeringer kan bestå av ny teknologi, nytt materiell, EBA, endret kompetanse, prioritering av arbeidsinnsats, økt arbeidskapasitet mv., som ledd i å gjennomføre endringer. Om finansieringen skal gjøres ved bruk av investerings- eller driftsmidler er avhengig av forbedringstiltakets type og omfang. Tiltak som krever investeringer skal kunne forsvare ressursinnsatsen i forhold til den effekt som vil oppnås. Drifts- og investeringskostnader skal ses i sammenheng, slik at tilbakebetalingstiden i utgangspunktet ikke overskrider 6 år. Der gevinster vanskelig lar seg stille opp kvantitativt, kreves det at årsak-virkningsforhold lar seg påvise og dokumentere. Incentiver skal innrettes mot enten stimulering av ønsket adferd eller belønning av gode resultater, for de som har utvist ekstraordinær innsats for å oppnå en reell gevinstrealisering og effektivisering. Eventuelle incentiver i form av resultatbasert økonomisk belønning rettet mot enkeltpersoner, skal ta utgangspunkt i Hovedtariffavtalens adgang til lønnsvurderinger med hjemmel i §§ 2.3.3, 2.3.4 og 2.3.5. Etatene i forsvarssektoren skal arbeide for ytterligere forbedring av forvaltningen som en grunnleggende forutsetning for effektiv disponering av sektorens ressurser. Dette forutsetter hensiktsmessige og effektive prosesser og rutiner samt gode holdninger til styring og forvaltning.
|
altaposten_null_null_19990301_31_50_1_MODSMD_ARTICLE29
|
newspaper_ocr
| 1,999
|
no
|
0.791
|
Politiet i Kautokeino mistenker at to rein er blitt stjålet fra en reinflokk ved Mieron. Det ble ringt inn melding om to rein som hadde forsvunnet fira en flokk lørdag ettermiddag, og politiet rykket ut. - Vi fulgte scooterspor et stykke, men fant ingen slakte plass. Vi kan imidlertid si så mye som at et av dyrene er ska deskutt, informerer vakta ved Kautokeino lensmannskontor.
|
altaposten_null_null_20131128_45_276_1_MODSMD_ARTICLE36
|
newspaper_ocr
| 2,013
|
no
|
0.951
|
Det var rundt 150 deltagere på møtet, hvorav 40 var kvinner. Elsa var spesielt opptatt av å en gasjere kvinner for samesaken. Møtet var en proff produksjon. For detaljer rundt dette henviser jeg til Peder Borgens ypperlige bok med omfattende dokumen tasjon fra landsmøtet. Landsmøtet i Trondheim kan sees som et vannskille, like vik tig som Altasaken ble i vår tid. Hvorfor det? Trondheimsmøtet var den første gangen samene var i stand til å ta initiativ over for myndighetene. Resultatet ble at et eget samisk forslag til ny reindriftslov forelå i 1919. Et annet resultat av møtet var at de samene fra svensk side som var til stede, ble veldig in spirert. Året etter arrangerte de det neste samiske landsmøtet, denne gangen i Ostersund. Atter ett år seinere ble det første store samemøtet i nord holdt - det skjedde i Bonakas i Tana. Året etter holdt de et nytt møte samme sted, og da var Elsa Laula tilstede. Der bie det nedsatt en komite som skulle jobbe for å samle sa mer fra sør og nord til et stormø te i Tromsø. Dette møtet klarte imidlertid reindriftsinspektør Nissen å forpurre planene for. Han ville heller ha et møte i Trondheim, for han hadde sine egne saker på agendaen. Det var ikke mange som møt te fram til fellesmøtet i Tromsø i begynnelsen av februar. Alle de frammøtte fikk plass på den enes hotellrom, og holdt et lite krisemøte der. Stormøtet måt te avlyses. Seinere på året, da det myndighets styrte Trond heimsmøtet ble satt, var det uten Elsa til stede. Hun hadde nettopp født sitt yngste ham.
|
maalfrid_96b2df0fc957a30ccd6d9e380e790b5a6430d705_0
|
maalfrid_moreforsk
| 2,021
|
no
|
0.682
|
Miljømerking av villfangst - har dette effekt på marked og pris?
|
wikipedia_download_nbo_Trebåtfestival_161483
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.775
|
En '''trebåtfestival''' er en festival der eiere av trebåter og interesserte møtes. Ofte er det salgsboder, demonstrasjon av trebåtbygging, konserter og underholdning på festivalene. De tre mest kjente trebåtfestivalene i Norge er:
|
wikipedia_download_nbo_The Open Championship 1930_511251
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.61
|
'''The Open Championship 1930''' ble arrangert på Royal Liverpool Golf Club i Hoylake, Merseyside i England i 1930.
|
wikipedia_download_nbo_Karin Straume_292242
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.921
|
'''Karin Straume''' (født 30. april 1951) er direktør for kompetanse og personell i Helsedirektoratet. Straume var fylkeslege i Finnmark, stasjonert i Vadsø. Hun er allmennmedisiner med samfunnsmedisin som spesialitet. I statsråd fredag 12. august 2011, ble Straume oppnevnt som medlem av 22. juli-kommisjonen som skal utrede hedelsesforløpet i forbindelse med terrorangrepene i Oslo og på Utøya, 22. juli 2011.
|
maalfrid_7ac2bfbf8e796a3b692d9bfb3a7b11e138454ac8_17
|
maalfrid_nve
| 2,021
|
no
|
0.895
|
For å kunne si noe om størrelsen på eventuelle jøkulhlaup i fremtiden er det viktig å vurdere endringer i istykkelsen i det kritiske området som demmer Demmevatnet. Det ble derfor gjort modellberegninger basert på en numerisk modell for dalbreer (Bindschadler, 1982) som er tilpasset norske platåbreer (Laumann, 1987). Modellen er tidligere benyttet ved beregninger av Austdalsbreen (Laumann, 1990), Folgefonna (Laumann & Tvede, 1989) og Svartisheibreen (Kjøllmoen & Kennett, 1995; Kennett et al, 1997). Modellen er en-dimensjonal og tidsavhengig, og baserer seg på en endelig-differans beregningsmåte. Modellberegningene tar utgangspunkt i breoverflate- og bunnhøyde i et lengdeprofil langs en sentral flytelinje i breen. Breens tre-dimensjonale form tas med ved at tverrprofil som ligger med jevn avstand (her 500 meter) langs flytelinjen beskrives med bredde og istykkelse. Dermed kan tverrsnittsareal og friksjon fra dalsidene beregnes. Modellen drives av breens nettobalanse beskrevet som en funksjon av overflatehøyden. I modellen beregnes breoverflatens høyde langs flytelinjen, brehastigheten langs flytelinjen, og frontposisjonen i hvert tidssteg som her er satt til et halvt år. I modellen beregnes spesifikk nettobalanse i hvert punkt langs den sentrale flytelinjen fra punktets høyde over havet. Midlere nettobalansekurve for perioden 1963- 96 er beregnet på grunnlag av resultater rapportert i serien "Glasiologiske undersøkelser i Norge 19.." (f.eks Haakensen, 1995), og denne er brukt som grunnlag for nettobalansens høydefordeling i modellen (fig 4.1). Denne funksjonen beskriver hvordan nettobalansen øker med økende høyde over havet. Massebalansen er målt på den delen av Hardangerjøkulen som drenerer til Rembesdalskåki og Rembesdalsvatn siden 1963. Midlere nettobalanse for perioden 1963 - 96 er + 0.19 m/år, mens midlere nettobalanse de siste 10 årene er +0.7 m/år. For at modellen skulle kunne kjøres fra 1961 ble den spesifikke nettobalansen på Hardangerjøkulen i 1962 beregnet ved korrelasjon mellom nettobalansen målt på Hardangerjøkulen (1963-96) og Storbreen i Jotunheimen (1949-96) til +1.5 m vannekvivalenter. Denne størrelsen virker rimelig siden nettobalansen på Nigardsbreen også var svært stor i 1962 (Østrem & Karin, 1963). Ved kjøring av modellen kan årlig spesifikk nettobalanse (nettobalansen midlet over hele brearealet) legges inn. Før beregning av nettobalansen i hvert punkt langs den sentrale flytelinjen beregnes da hvordan modellens nettobalansekurve må ligge for at modellbreens midlere nettobalanse skal være lik den innlagte verdien. Når modellen kjøres 50 år framover i tid bestemmes modellens nettobalansekurve slik at midlere nettobalanse når modellen starter er lik den valgte verdien. Etter som modellen kjøres vil brefronten rykke fram eller trekke seg tilbake, og arealfordelingen vil forandres. Det gjør at også midlere nettobalanse endres. Kjøres modellen langt nok fram i tid vil midlere nettobalanse for modellbreen gå mot 0.0 m/år, mens frontposisjonen og overflateprofilet vil bli stabile.
|
maalfrid_a4cb80d7c8c6b3990a0d932be6670787283499dd_3
|
maalfrid_ptil
| 2,021
|
no
|
0.892
|
Det var mangler i arbeidsbeskrivelsen for vedlikehold av overlevelsesdrakter og manglende historikk for vedlikehold av luftkompressor. Under gjennomgang av beredskapsutstyr i vedlikeholdssystemet ble det observert at noen deler av arbeidsbeskrivelsen var tiltenkt en annen type utstyr. Dette gjaldt overlevelsesdraktene ved livbåtstasjon (nr. 503 SAF 1114) hvor vedlikeholdsrutiner for MOB-draktene var lagt inn. Det var ikke historikk på preservering, eventuelt vedlikehold, i perioden 17.7.2016 - # 23.4.2018 på luftkompressor for etterfylling av trykkluft på røykdykkerflasker på brannstasjon 1. Jan Erik Jensen Beredskap (oppgaveleder) Anne Marit Lie Beredskap Per Helge Wilhelmsen Helikopterdekk (Luftfartstilsynet, se egen rapport vedlagt) Følgende dokumenter ble benyttet under planleggingen og utføringen av tilsynet: Haven organisasjonskart land og offshore Beredskapsprosedyrer Oversikt over trening og øvelser 2017 og 2018 Oversikt over trening og øvelser før driftsstart Beredskapsanalyse for normal drift QRA for Haven på Johan Sverdrup Alarminstruks for Haven Driftsmanual for Haven kapittel 3.
|
maalfrid_5afbba32f7895c43d627a94e4d734c79f4e788f5_55
|
maalfrid_banenor
| 2,021
|
no
|
0.805
|
Alle konseptene gjør derfor at kravet om reduksjon i antall ulykker med drepte og alvorlig skadde (målt som følge av overført trafikk) nås. Konseptene på trinn 4 gir imidlertid tilnærmet 4 ganger så stor reduksjon i biltrafikken som konsept DB 3A, og har dermed bedre kravoppnåelse. Det er små forskjeller mellom konseptene på trinn 4, siden ruteopplegget er det samme i alle konseptene, og det er små forskjeller mellom en hastighet på 200 og 250 km/t. I tillegg til overføring av trafikk fra vei til bane gir utbyggingen av dobbeltspor en reduksjon i risikoen for ulykker på jernbanen. Ulykkesfrekvensen på jernbanen har sammenheng med fare for sammenstøt mellom tog og mellom tog og kryssende trafikk ved planoverganger. Denne risikoen endres ved utbygging av dobbeltspor og fjerning av planoverganger. Avlaste hovedstadsområdet og byregionene for biltrafikk Økt tilgang til arbeidskraft og økt produktivitet for næringslivet Regionforstørring Produktivitetsvirkninger for næringslivet Transportsystemet påvirker størrelsen på arbeidsmarkedsregionene. I en større arbeidsmarkedsregion har befolkningen større valgmuligheter når det gjelder valg av arbeidsgiver, og arbeidsgivere har større tilgang på arbeidskraft. Store arbeidsmarkeder er også mindre sårbare i lavkonjunkturperioder. Et forbedret togtilbud på Dovrebanen vil særlig gi to viktige regionale effekter: Osloregionen strekker seg nordover og innlemmer Hamar innenfor en times reisetid. Det gir i praksis mulighet til å bosette seg f.eks. i Stange eller Hamar og få en akseptabel pendlingsreise til Oslo. Reisetiden med tog mellom Hamar og Lillehammer reduseres fra ca. 50 minutter til under en halv time. Det gir grunnlag for at området Lillehammer, Moelv, Brumunddal, Hamar og Stange i større grad kan fungere som et samlet bybånd med et tett integrert bolig- og arbeidsmarked. Den forventede sterke trafikkveksten i hele det sentrale Østlands-området, og særlig inn mot Oslo, skaper betydelige utfordringer i forhold til de mål som er satt for utvikling av hovedstadsområdet. Et vesentlig hurtigere og mer frekvent transportsystem på bane vil legge til rette for en mer balansert utvikling av boliger og arbeidsplasser i en knutepunktsstruktur i Østlands-området. Konseptene DB 4A – DB 4D gir ingen forskjell i disse effektene. Ved konsept DB 3A oppnås ikke slike effekter i særlig grad. Et forbedret transporttilbud gir gevinster for næringsliv og arbeidstakere. Deler av gevinsten er reflektert i den beregnede trafikantnytten for arbeidsreiser, forretningsreiser og godskunder som framkommer av den samfunnsøkonomiske analysen.
|
maalfrid_dc8b51fc0c2b7fd5135ff3d534b7c898bf7dbf90_2
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
no
|
0.9
|
1. Jeg vil vise at internasjonalisering, spesielt i form av utveksling, er et virkemiddel for å oppnå profesjonell kompetanse, 2. samt at utveksling ikke er nok for å utvikle interkulturell kompetanse.
|
maalfrid_3a20b88df44114fe819d2ba8dadb6091479cc5d8_4
|
maalfrid_banenor
| 2,021
|
en
|
0.953
|
The task of analysing in detail a future High speed line from Oslo to Trondheim during Phase 3 of the high-speed project was assigned to Rambøll. The present report forms part of Rambøll's final report which is divided into two deliveries. The aim of this report is to present the basis, methods and framework for Rambøll's work, as well as subsequent conclusions regarding High-speed Rail Assessment for corridor North, Oslo-Trondheim(-Værnes). Earlier relevant work is summarized, and the relevant methods and framework for the further work are presented. The aim of Phase 1 was to review the existing knowledge on High speed rail (HSR) in Norway and to collect basic information about HSR. The most important conclusions for Phase 3 were: High speed lines should be built with double track Mixed traffic on High speed lines The second step prepared a common basis before going into the detailed Phase 3. The important conclusions for Phase 3 are: Expected revenue and passenger choice: - tunnel share does not affect passengers choice of HSR-travel - travel time reduction is important for all types of passengers Location and services of stations - location of the station in Trondheim is difficult - InterCity market is to be separated from HSR - optimal choice between intermediate stops and fast end-to-end offer in order to serve all potential users along the chosen line Forecasting demand - scenario C and D reduce travel time significantly and will shift demand from air to rail Freight market - there is no market for high-speed freight trains - nevertheless, evolution of the freight market has to be considered in Phase 3 Planning and development - design of passing loops etc. has to be included in Phase 3 - no station situated in tunnels Technical and safety - evaluation of the track system has to be done in Phase 3 - existing technical standard includes speeds only up to 250 km/h - for speeds up to 330 km/h the international standard TSI (Technical System for Interoperability) has to be applied - specific design parameters for long tunnels are missing and have to be included in Phase 3. Environment Methodology to be used in phase 3 are described for the following topics:
|
maalfrid_bf88891d1bfb5922fe9ff67c98c135676a84f037_10
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
en
|
0.965
|
The original Otra strain is extinct. Genetic analysis showed that salmon caught from 1996 to 2006 are significantly different from the 1935 sample. This difference is accompanied by differences in life history traits; the historical Otra salmon having a high proportion of multi-sea-winter salmon (mean sea age at maturity, 2.09 years) whereas the recolonized population is largely composed of 1- sea-winter salmon (1.2 to 1.4 years). Salmon from different year classes were genetically heterogeneous. The largest differences from one year class to the next occurred during the 1990's. Naturally recruited juveniles in the Otra from year class 1998 (the first strong year class in recent catches) were significantly, genetically different from adult salmon representing the same year class. Moreover, the number of salmon caught from this year class is much higher than would be expected from estimated densities of eggs, 0+ and 1+ juveniles from this year class. Thus, genetic and population-dynamic analyses suggest that the first strong year class in the Otra had a considerable proportion of fish straying from other rivers. This conclusion is supported by marked salmon being released into other rivers, many of which were caught in Otra. Assignment tests investigating the likely origin of adult salmon in the Otra, being either from Otra the previous generation or from one or other neighboring salmon populations, suggest that the proportion of self-recruited salmon in the Otra is increasing. During 2005 and 2006, self-recruited salmon constituted a dominant proportion (55-70 %) of adult salmon caught in the river. The results of the analysis of water quality and salmon genetics and ecology suggest that salmon have re-established in the River Otra. Whereas actions to control and improve water quality were needed in the 1990's to establish a self-sustaining salmon population, actions today – following the water quality improvement that have taken place – can be seen as securing a viable and productive population.
|
maalfrid_43744c8b1a4a09f7f7ecb124830cdb72eafda2d0_82
|
maalfrid_nve
| 2,021
|
no
|
0.657
|
Nærbilde av betongterskelen med fisketrapp vist på side 81 . Glose-up of the concrete weir with fish ladder shown in page 81 .
|
wikipedia_download_nno_Earth av Neil Young and Promise of the Real_135215
|
wikipedia_download_nno
| 2,021
|
nn
|
0.816
|
'''''Earth''''' er eit konsertalbum av Neil Young og Promise of the Real, utgjeve 17. juni 2016 på Reprise Records. Det vart spelt inn under Rebel Content-turneen deira i 2015 og vart produsert av Young og John Hanlon. Konsertopptaka vart fiksa på i studio, i tillegg til at det vart natur- og dyrelydar oppå opptaka. Young skildra albumet som «ei samling på 13 songar frå heile livet mitt, songar eg har skrivne om livet vårt her på planeten i lag.» Albumet er miksa i lag med natur- og dyrelydar, som kalkunar, insekt, kråker og torevêr. Young sa han var inspirert av dyr fordi «dei er ikkje pripne. Dei har ikkje hat eller noko slikt. Young var med podcasten ''WTF with Marc Maron'' for å marknadsføre albumet. Under intervjuet skildra han ''Earth'' som «ein øyre-film» og ssa at han ønskte å bryte reglane for konsertopptak. Han skildra ein scene i ''Bram Stoker's Dracula'' der kameraet følgjer perspektivet til ei flygande flaggermus, og sa at dette var inspirasjonen for albumet. Han avslørte at valthornet på ''Earth''-utgåva av «After the Gold Rush» vart henta frå originainnspelinga av songen frå 1970, som han var meint å gje ein forvrengd effekt. Han sa òg at korsongarane på ''Earth'' er profesjonelle vokalistar som hovudsakleg syng reklamejinglar, noko han meinte var eit «skarpt» val. Han bad songarane om å syngje optimistisk om Exxon og Monsanto, og «få det til å høyrast ut som ein vakker dag. Før eit avtalt telefonintervju med Newsweek, instruerte publisisten til Young Zach Schonfeld om å lytte til albumet i Pono-tenesta hans. Young la på etter tre minutt då han meinte at Schonfeld ikkje hadde lytta til heile albumet. ''Earth'' har ein samla score på 66 av 100 på nettsida Metacritic, basert på 15 meldingar. Det indikerer noko positive meldingar. I den positive meldinga for AllMusic, kalla Stephen Thomas Erlewine ''Earth'' «eit av dei genuint inspirerte og galne albuma til Young» og skreiv at «dyrelydane går att gjennom heile ''Earth'', og sluker stundom gitarane, og kvitrar stundom i lag med rytme, ein effekt som er det heilt motsette av naturleg.» Pitchfork Media og Sam Sodomsky skreiv at «Ærleg talt ville albumet truleg vore betre utan dyrelydane», men skreiv òg at ''Earth'' totalt sett «er overraskande balansert og gjennomtenkt takka vere den tematiske konsistensen i låtskrivinga til Young og den lause, stødige grooven til Promise of the Real». *DRAM - ekstra vokal («People Want to Hear About Love») *Nico Segal - trompet («People Want to Hear About Love») *Joe Yankee - bass («Mother Earth») *Bill Peterson - valthorn («After the Gold Rush») *Studio korvokal: *DH Lovelife - ''Earth'' *''Denne artikkelen bygger på «Earth (Neil Young and Promise of the Real)» frå , den 20. mars 2019.''
|
maalfrid_eb78d2fa98f42ed676410b5efc1b33b7e6a9f614_19
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.655
|
Alle menneskelige behov er ivaretatt. Ikke noe misforhold.
|
altaposten_null_null_20161124_48_227_1_MODSMD_ARTICLE180
|
newspaper_ocr
| 2,016
|
no
|
0.692
|
FIKSES: Kråkereir-trafoen blir historie. Kraftlaget bygger om Altas styggeste trafo. - Dette er det styggeste punktet vi har i Alta, mener Jan Robert Holsmo, tekniker og Bjørn Tore Mikkelsen, prosjektleder i Alta kraftlag, om trafoen i Ralpas. - Det ser ut som et kråkereir, ler Mikkelsen. Alta kraftlag har de siste årene jobbet med forenklet ombyg ging av alle nettstasjonene i deres driftsområde slik at dis se blir bakkebetjent. har pågått i flere år og det aller meste ble ferdigstilt. Den siste er ombygginga er «kråkereiret» i Raipas. nettstasjon med koblingsanlegg. Det kommer til å stå to stolper igjen. - Dette punktet er spesielt og litt vanskelige så vi gjør en litt større ombygging siden maste arrangementet står «midt i gla ninga», sier han, og legger til at han synes huseierne har vært tålmodig. Ikke kostbar Mikkelsen regner med kostna dene på dette punktet vil ligge rundt 70000 kroner. - Så plukker vi inn den trafoen som står der - dermed kommer vi ganske bra ut kostnadsmessig, mener han.
|
digibok_2009100600037
|
books
| 1,996
|
no
|
0.887
|
"Vi holder oss til planen" Oppdragsgi ver(e) : Prosjektleder: Rapporten beskriver den arealmessige utviklingen av Sandefjord tettsted i perioden 1961-1993. Tettstedsekspansjonen er sammenholdt med gjeldende planer, først og fremst på oversiktsnivået, for å vurdere i hvilken grad utviklingen kan karakteriseres som planlagt. Forsidebilde: Fjellanger Widerøe A.S. Org. nr. I denne rapporten beskrives den arealmessige utviklingen av Sandefjord tettsted i perioden 1961 til 1993. Utbyggingen er relatert til gjeldende planer, først og fremst på oversiktsnivået, for å vurdere i hvilken grad utviklingen av Sandefjord tettsted kan karakteriseres som planlagt. For perioder da det ikke er blitt utarbeidet oversiktsplaner, har vi relatert utbyggingsmønsteret til reguleringsplaner. Gjennom intervjuer med sentrale personer i Sandefjord kommune - først og fremst planleggere og politikere - har vi forsøkt å belyse hvem som har vært de sentrale aktørene i utarbeidingen og gjennomføringen av planene. Studien av Sandefjord er en del av prosjektet "Arealutviklingen i norske tettsteder" , og er finansiert av Norges forskningsråds program for kommunalforskning, under delprogrammet "Miljøvern i kommunal planlegging" (MILKOM). I tillegg til studien av Sandefjord, har vi gjennomført en tilsvarende studie av Elverum tettsted (Saglie og Sandberg 1996). Store deler av kapittel 1 og 2 i denne rapporten er sammenfallende med tilsvarende kapitler i rapporten om Elverum. De to casene vil utgjøre en komparativ undersøkelse av arealmessig utvikling og planlegging på tettstedsnivået. Prosjektet "Arealutviklingen i norske tettsteder" omfatter også en ekstensiv undersøkelse av arealmessig og befolkningsmessig vekst i 22 norske tettsteder (Larsen og Saglie 1995). Vi vil først og fremst takke Sandefjord kommune for velvilje og imøtekommenhet i forbindelse med arbeidet. En særlig takk til Torbjørn Scheie og Hilde Tveit som har vært behjelpelige med å svare på spørsmål og skaffe dokumenter og kart. Vi vil dessuten takke personene som stilte opp for intervju: Olaf Bjørnetun, Per Elnan, Per Foshaug, Asbjørn Dag Hansen, Bjørn Harald Johannesen, Gudrun Sophie Kjeldberg, Lars Johan Nicolaysen, Kåre Seim og Geir Ustgård. Rapporten er skrevet av sivilarkitekt Inger-Lise Saglie og sivilingeniør Synnøve Lyssand Sandberg. Forfatterne takker Terje Kleven (forskningsleder for MILKOM-programmet), Petter Næss (NIBR) og Arvid Strand (NLH) for nyttige kommentarer undervegs i arbeidet. og i ulike tiår i Sandefjord tettsted. fjords arealmessige form pr. godkjenning i Miljøverndepartementet. Dekar. ... Tabell 5.1 Utbygging og reguleringsplaner 1961-1972. Tabell 5.2 Grad av overensstemmelse mellom utbygging og planer i perioden 1972-1984. Tabell 5.3 Grad av overensstemmelse mellom utbygging og planer i perioden 1984-1993. Figur 1.1 Modell for forståelsen av plansystemet i studien. ... Figur 2.1 Modell for "backward mapping" Figur 3.1 Sandefjord tettsted 1961. med loddrett skravur) Inger-Lise Saglie og Synnøve Lyssand Sandberg "Vi holder oss til planen" Denne rapporten beskriver arealutviklingen i Sandefjord tettsted i perio den 1961 til 1993. Dette er en del av prosjektet "Arealutviklingen i norske tettsteder" , finansiert av Norges forskningsråds program for kommunalforskning, under delprogrammet "Miljøvern i kommunal planlegging" (MILKOM). Prosjektet er utført ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR). oversiktsnivået, og vi har sett på i hvilken grad utviklingen av Sandefjord tettsted kan karakteriseres som planlagt. Gjennom intervjuer med sentrale personer i Sandefjord kommune - først og fremst planleggere og politikere - har vi forsøkt å belyse hvem som har vært de sentrale aktørene i utarbeidingen og gjennomføringen av planene. I tillegg til studien av Sandefjord har vi gjort en tilsvarende studie av Elverum tettsted. De to casene vil utgjøre en komparativ undersøkelse av arealmessig utvikling og planlegging på tettstedsnivået. Prosjektet "Arealutviklingen i norske tettsteder" undersøkelse av arealmessig og befolkningsmessig vekst i 22 norske tettsteder (Larsen og Saglie 1995). Til sammen har tettstedet økt med 7008 dekar (eller 67 prosent) fra 1961 og fram til 1993. Sammenliknet med gjennomsnittlig areal pr. innbygger i 21 andre norske tettsteder (i 1990 554 mVinnbygger), har hver sandefjording noe mindre areal til rådighet, med 509 m 2 pr. innbygger i 1993. Den mest ekspansive utbyggingsperioden i Sandefjord var perioden mellom 1961 og 1984, da 6297 dekar ble tatt i bruk til tettstedsformål. tettsedsekspansjonen vært liten; 711 dekar. ekspansjonsarealene til boligbygging. gikk 60 prosent til boliger. Små andeler av nybygging på ekspansjonsarealene som har gått med til offentlige formål og næring/industri. Vi har sett tettstedsekspansjonen i Sandefjord etter 1972 i forhold til oversiktsplanene som ble utarbeidet for denne perioden. I tiden før 1972 fantes ingen oversiktsplaner. Vi har derfor relatert utbyggingen mellom 1961 og 1972 til de gjeldende reguleringsplanene. Ser vi hele perioden 1961-1993 under ett, har 15 prosent av tettstedsutvidelsene skjedd uten å være i henhold til reguleringsplanene i perioden 1961 til 1972 og oversiktsplanene fra 1970, 1975, 1979 og 1987. Tar vi for tiden etter 1972 også med reguleringsplanene, har til sammen 12 prosent av utbyggingen som har resultert i tettstedsutvidelser, kommet uten plan overhodet. Vår konklusjon er at ekspansjonen av Sandefjord tettsted i stor grad har foregått i tråd med gjeldende planer. For Elverum tettsted var det tilsvarende avviket sju prosent. 21 prosent av tettstedsutvidelsene som kom i tiden 1961-1972 var ikke i tråd med gjeldende reguleringsplaner. 1987-planene). Tar vi for tiden 1972-1993 med reguleringsplanene, har fire prosent av tettstedsutvidelsene skjedd uten plan. Det er med andre ord et klart skille mellom tiden før oversiktsplanleggingen kom i gang og tiden etter, når det gjelder i hvilken grad tettstedsutvidelser har vært i henhold til gjeldende planer. oversiktsplanene, blir av kommunen sett på som for små til å ha blitt fanget opp av generalplanene eller kommuneplanens arealdel. Solløkkastien. De fleste av de "ikke-planlagte" utbyggingene har kommet etter initiativ fra grunneiere. Det har hovedsakelig vært administrasjonen som har tatt initiativet til å utarbeide planene. Så lenge kommunen hadde ordningen med generalplanutvalg, var det kontinuerlig diskusjon av planutkast i utvalget. Etter hvert ble formannskapet generalplanutvalg, og gikk over til å behandle forslag fra administrasjonen framfor å være kontinuerlig med i diskusjoner. Hovedkonflikten i plan- og utbyggingsspørsmål har vært forholdet mellom utbygging og vern. Rundt 1970 gjorde jordvernet og hensynet til rekreasjonsinteresser seg gjeldende, etterhvert kom landskaps- og naturverdier også med som en del av vernehensynet. I tillegg til konflikten mellom utbygging og vern, har det vært to andre viktige diskusjonstemaer: Støysonen ved Torp flyplass og spredt utbygging. Konflik tene knyttet til ekspansjonsområder for tettstedet har vært viktige for arealbruken. Uenighetene har både hatt betydning for vekstretningene for tettstedet og omfanget av utbyggingsområder. En av hovedkonklusjonene i undersøkelsen er at de fleste utbyggingene som har ført til utvidelser av tettstedet, har fulgt den formelt "riktige" vegen og gått gjennom det kommunale planapparatet. Planforslagene har i hovedsak kommet fra de kommunale planleggerne, med begrenset medvirkning fra politikerne. Viktige aktører i kommuneinterne konflikter har vært Sandefjord naturvern og grunneiere, men disse har heller bidratt til opinionsdanning framfor å påvirke oversiktsplanene direkte. Eksternt har kommunen særlig møtt motstand fra fylkeslandbruksstyret, fylkesmannen, luftfartsverket og Miljøverndepartementet. Disse aktørene har enten ved godkjenningen av planene (Miljøverndepartementet) eller innsigelser og behandlingen av dem, bidratt med til dels store planendringer som etter alt å dømme har vært viktige for tettstedets utvikling. områder som har ført til tettstedsutvidelser på tvers av planene. Loven om planlegging og utbygging i strandsonen (foreløpig lov i 1965, endelig lov i 1971) har hatt stor betydning fordi hyttebyggingen ble lettere å håndtere for kommunen. Bygningsloven av 1965 nevnes også som en viktig lov fordi den ga mulighet for kommunen til å nekte utbygginger. Det er vanskeligere å peke konkret på betydningen av de endringene som kom med plan- og bygningsloven av 1985. Endringene i organiseringen av planprosessen var for Sandefjord ikke så viktige, i og med at en allerede praktiserte en god del av de samme prosedyrene som den nye loven foreskrev mht. utleggelse og offentlig ettersyn. Egengodkjenningen som denne loven ga mulighet til, har heller ikke hatt stor betydning ifølge kommunens planleggere. Fylkets aktive bruk av innsigelsesapparatet har ført til at kommunen i enda større grad enn tidligere har følt seg styrt av disse myndighetene. I Sandefjord har både kommunen og private utbyggere stått som iverksettere av planene. Kommunen har tatt del i gjennomføringen ved å kjøpe opp og legge til rette kommunaltekniske anlegg og tomter for private enkeltutbyggere, og private entreprenører ved å kjøpe opp arealer i egen regi. Hvorfor har tettstedsekspansjonen i Sandefjord vært i samsvar med oversiktsplanene? Vår intervjurunde og påfølgende studie har gitt følgende tentative forklaringer på hvorfor arealbruken i Sandefjord framstår som planlagt: Sterke nasjonale/regionale interesser - utbygging måtte skje etter plan for å kunne "holde orden" på disse. er blitt avklart gjennom planene. Utbyggingsområder har blitt "frigitt" av statlige/fylkeskommunale myndigheter. Politisk vilje til planlegging og styring: "Vi holder oss til planen", Flertallets beslutninger har blitt akseptert og fulgt opp. Det har vært hyppige planrulleringer for at politikerne skulle ha et "eieforhold" til planene. på kostnadseffektivitet og har etterhvert blitt mer nøkterne når det gjelder forventet befolkningsvekst og boligbehov. Sterk administrasjon med dyktige og kompetente fagfolk. Det har vært få utskiftninger i planstaben og et godt forhold mellom planleggere og politikere. Samme aktør som planlegger og gjennomfører. boligområdene. Etter ca. 1985 finnes det flere eksempler på at utbyggere/entreprenører har tatt over denne oppgaven. Inger-Lise Saglie and Synnøve Lyssand Sandberg "Wc stand by the plan" Urban expansion and planning in Sandefjord 1961-1993 Nffiß Report 1996: In this report, the Norwegian Institute for Urban and Regional Research (NIBR) has investigated the urban expansion in Sandefjord from 1961 to 1993. The physical development is related to the land use plans, in particular the master plan, in order to evaluate the degree to which the expansions can be characterised as planned. By interviewing mainly politicians and planners in the municipality wc have aimed at illuminating those who have been the most significant actors in producing and implementing the plans. The study of Sandefjord is part of the project "The development of land use in built-up areas. Norwegian towns 1960-1990". The project is financed by the Research Council of Norway, under the programme "Environmental Concerns in Municipal Planning". A similar study has been done of the municipality of Elverum within the same project (Saglie and Sandberg 1996). The two cases will constitute a comparative study of the areal expansion and planning in Norwegian urban areas. investigation of the expansion and population growth in 22 urban settlements in Norway (Larsen and Saglie 1995). All together the urban area has increased by 700 hectares or 67 per cent between 1961 and 1993. The period from 1961 and 1984 was the most expansive one, the urban area increased by 630 hectares. From 1984 to 1993 the urban expansion has been limited; approxemately 70 hectares. During the whole period housing has been the most land demanding land use purpose. Between 1961 and 1972, 90 per cent of the new construction on expansion areas was for housing. From 1984 to 1993, 60 per cent of expanded areas were occupied by recidences. Small quantities of expanded areas have been for public and business purposes, seven and 17 per cent, respectively, in the whole period. Not all areas included in the conurbation have been built down. About 16 per cent of the total urban expansion areas have not been built on. A small part, seven per cent, was already developed before it was included in the town. Wc have evaluated the urban expansions against the local development plans (the period 1961-1972 when there were no master plans) and the master plans of 1970, 1975, 1979 and 1987 (the period 1972-1993). For the total period, 15 per cent of the urban expansions have tåken place beeing in accordance neither with the local development plans (1961-1972) nor the master plans (1972-1993). expansions have occurred without plans at all. Our conclusion is therefore that the expansions of Sandefjord have to a high degree been in accordance with valid plans. The municipal administration considers the areas that have been developed without beeing rooted in the master plans as too small for being intercepted by the fairly rough plans. In part wc agree with this, except for the "un-planned" development near El B (European Highway no. 18), and a housing area called Solløkkastien. Most of the "unplanned" developments have emerged as a result of initiative from landowners. An important aim of the project has been to indentify the local actors and conditions that have influenced the expansion of Sandefjord. Our point of departure has been the plans, because early in the project it was evident that they have had a significant influence on the land use in the town. Wc looked closer at the reasons for producing master plans, who initiated the plans, who produced the plans, how the plans were politically debated and decided upon, who implemented the plans, the influence from the planning legislative measures, to what degree the question of land use lead to conflicts, and the importance of the conflicts on the land use pattern. In Sandejord the motivation for making master plans can be summarised as: The preparation of the plans have mainly been initiated by the municipal administration. committee, there were continuous discussions about fiiture land use with the politicians. Since the role as a master plan committee was tåken over by the executive committee of the municipal council (formannskapet), the politicians have reacted to the proposals from the administration, rather than constantly tåken part in discussions. The main conflict in questions of planning and building has been development versus protection. In the early 1970 s the protection of farmland and recreational areas was emerging, and later the value of landscape and natural areas became part of the protection question. In addition to the conflict about protection and development, there have been two ohter important debates: The noise zone around the Torp airport, and scattered developments. All these conflicts have been important for the land use, both for the geographical directions and the extent of urban growth. The act on planning and building in the sea shore zone (of 1965/1971) has been important for the municipal authority because it made the building and expansion of holiday houses easier to regulate. The building act of 1965 is also mentioned as important, as it gave the municipality the right to deny developments. It is harder to point out the consequences of the changes introduced by the 1985 planning and building act. The organisatory changes that came with the law have not been of significant importance for Sandefjord, as they already had implemented the main changes before the law came to power. The self approval (egengodkjenning) that the law made possible was neither seen as influental. The county's active use of objections has made the local authorities feel even more governed by the county-level. In Sandefjord both the municipal authorities and private developers have been implementors of the plans. The municipality has bought land and prepared infrastructure, private entrepreneurs have been buying land and been responsible for development and construction. Why have urban expansions been in accordance with plans in Sandefjord? The tentative explanations can be listed as follows: Strong national/regional interests: development has to be in accordance with plans. Land use conflicts have been settled through the plans. Political willingness for planning and governing: "Wc stand by the plan". Decisions made by the majority have been respected. There have been frequent revisions of plans in order to ensure a feeling of ownership of the plans among politicians. The plans have been seen as useful tools for the municipality, both by planners, administration and politicians. Realistic and pragmatic planning. The planners have stressed cost effectiveness, and during the period 1961-1993 their estimates of the expected increase in population and need for housing have become more realistic. A strong administration and competent planners. There have been few replacements among the planners, and there have been a good relationship between planners and politicians. The same actor as planner and implementor of the plans. The municipality has played an important role in facilitating development through land purchase. Rapporten presenterer en studie av arealmessig tettstedsvekst og planlegging i Sandefjord tettsted. Studien i Sandefjord er en oppfølging av en tilsvarende undersøkelse av Elverum tettsted (Saglie og Sandberg 1996). Case-studien inngår i prosjektet "Arealutviklingen i norske tettsteder". Prosjektet har som formål å studere arealutviklingen i nbrske tettsteder både i bredde og i dybde, med hovedtyngde på dybdetilnærmingen i de to tettstedsstudiene. Fra prosjektet foreligger ytterligere en rapport som fokuserer på arealmessig og befolkningsmessig vekst fra 1970 til 1990 i et større antall tettsteder (Larsen og Saglie 1995). Prosjektets hensikt er både å gi en beskrivelse av arealutviklingen, og å undersøke de prosesser som ligger bak det tettstedsmønsteret vi har i dag. konsentrerer seg om tidsperioden fra 1960 til 1990. For den ekstensive studien av 22 tettsteder var det imidlertid ikke mulig å skaffe sammenliknbare arealdata for 1960. For casene Elverum og Sandefjord har vi tilpasset undersøkelsesperioden til tilgjengelige flyfotos og planer som har vært utarbeidet. Prosjektet har tre hovedproblemstillinger: * Hvilke forhold har bidratt til å påvirke arealbruken? * Hvordan har planapparatet fungert som styringsmiddel? Ekspansjonen av byer og tettsteder har ført til nedbygging av stadig større arealer, uten en tilsvarende økning i befolkningen. Selv om den kraftige nedbyggingen vi var vitne til på 70-tallet ser ut til å ha blitt noe dempet på 80-tallet (Larsen og Saglie 1995), mener vi det likevel er grunn til å kaste søkelys på hvordan og hvorfor tettstedsekspansjonen skjer. Bakgrunnen for dette er at nedbyggingen av arealer særlig har to negative effekter på naturmiljøet: i seg selv være en del av ressursgrunnlaget. betyr ofte irreversible inngrep i naturen. * Et mer utspredt tettstedsmønster fører til økt transportbehov, noe som igjen fører til økt energibruk til transport og økte utslipp av avgasser fra fossile brensler (Næss, Larsen og Røe 1994 og 1993, Næss og Larsen 1994). På bakgrunn av dette vil vi i den første av problemstillingene for studien av Sandefjord fokusere på: Utbygging i Sandefjord i perioden 1960 til 1990. tettstedet totalt 1 ? Da det viste seg å være vanskelig å skaffe data som kunne besvare disse spørsmålene for et større antall norske tettsteder valgte vi å gjøre en grundigere kartlegging av utviklingen i Sandefjord og Elverum tettsteder. Dette første spørsmålet er derfor delvis tatt med som en utdyping av funnene i oversiktsstudien. I tillegg er denne arealkartleggingen utgangspunktet for de videre spørsmålene vi stiller i forbindelse med studien av utviklingen av Sandefjord tettsted. Er Sandefjord bygd ut etter plan? Med tanke på å bremse eller snu de siste 20-30 årenes arealkrevende tettstedsutvikling, kan arealplanlegging være et viktig virkemiddel. Et relevant spørsmål i denne sammenheng er derfor: Nytter planlegging? Planleggingskritikere har hevdet at, til tross for planleggeres ambisjoner, har planer for urbane områder bare spilt en begrenset rolle i byformingen og byutviklingen (Reade 1987, Smith og Feagin 1987, McLoughlin 1992 i Low 1994). Kleven (1990) er skeptisk til effekten av den kommunale helhetsplanlegginga slik den drives i Norge, og han peker på at planer ser ut til å ha størst gjennomslagskraft der planleggingsoppgavene er entydige, dvs. når de har karakter av å være klart avgrensede prosjekter (Kleven i Naustdalslid og Hovik 1994). Etter hans oppfatning er dette ofte situasjonen innenfor fysisk planlegging. Det er i Norge gjort få studier med fokus på etterprøving av planer (NOU 1988:34). Vi vil i det følgende kort gjennomgå de studiene vi har funnet mest relevante i forhold til vårt prosjekt. I rapporten om Elverum (Saglie og Sandberg 1996) inngikk dessuten en problem- stilling knyttet til hva slags arealer som ble tatt i bruk til tettstedsformål. For Sandefjord har vi latt dette aspektet utgå fordi det i stor grad vil bli dekket opp av et annet MILKOM-prosjekt; "Grøntstrukturens vilkår i kommunal arealplan- legging 1965 - 95" (Nynuus og Thorén in. prep. 1996). Ellefsen og Røsnes (1989) har studert planlegging etter Bygningsloven av 1965. De etterprøver fysisk planlegging slik den ble gjennomført i en region i forhold til hele det sammensatte systemet loven la opp til. Deres resultater viser at en stor del av prosjektene som planene inneholdt, ble gjennomført. For generalplanenes del viser imidlertid undersøkelsene at det til dels var betydelige misforhold mellom planens fysiske del og det faktiske resultatet. Planen maktet å regulere særlig to forhold: Avgrensing av ny tettbebyggelse og boligfelter, og grensedragning i forhold til ulike typer verneområder, jordvern unntatt. Utviklingen av de største delene av kommunens arealer har en imidlertid ikke greid å styre i tråd med målsettingene i planen. Det ble f. eks. registrert et stort antall dispensasjoner i jord-, skog- og naturområder. Reguleringsplanene ble delvis brukt ved utbygging av områder og delvis som soneplaner for større områder. I det første tilfellet hadde reguleringsplanene en nødvendig funksjon både politisk, juridisk og arkitektonisk. I det andre tilfellet (for stedsforming) ble planene stadig endret og en hadde kun holdt fast ved planenes hovedtrekk, noe som kunne vært mulig ved hjelp av enklere planredskaper og klarere situasjonstilpassede prosedyrer for gjennomføring (op eit). Fiskaa og Røsnes (1987) kartla forskjeller mellom vedtatte reguleringsplaner og faktisk utbygging i Trondheim i perioden 1976-1985. De så også på hvordan reguleringsplanene formelt - eller på annen måte - var blitt endret, og hvorfor endringene skjedde. De slo fast at det kan være store forskjeller mellom vedtatt reguleringsplan og det utbygde resultatet. Misforholdet mellom plan og utbygging varierte for ulike reguleringsformål og mellom ulike elementer i samme utbyggingsområde. Vesentlige forandringer skjedde ved ordinær endring av reguleringsplanen, mindre (uvesentlige ifølge Fiskaa og Røsnes) endringer ble utført av planforvaltningen før opparbeidelsen av området startet, og en tredje type endringer skjedde uspesifisert under utbyggingen. De fant mange årsaker til at realisert resultat avviker fra plan, og pekte blant annet på at det kunne gå 6-10 år fra planen ble vedtatt til den var gjennomført. I mellomtiden kunne det inntreffe hendelser som tilsa forandringer i vedtatte plan (op eit). Disse to undersøkelsene viser at både oversiktsplaner og detaljplaner ikke alltid gjennomføres etter intensjonene på plankartet. Studiene presentert over tar imidlertid utgangspunkt i selve planen og undersøker i hvilken grad planen er blitt realisert. Vi vil i studien av Sandefjord ta utgangspunkt i dagens utbyggingsmønster, og undersøke i hvilken grad det kan gjenfinnes i oversiktsplaner. På denne måten vil vi besvare spørsmålet om Sandefjord er bygd ut etter plan. Det første trinnet i besvarelsen av dette spørsmålet vil vi mao. svar på problemstilling 1 , har vært i tråd med gjeldende oversiktsplane 2 . En undersøkelse av awik/samsvar mellom utbygging og plan gir imidlertid ikke tilstrekkelig grunnlag for å vurdere i hvilken utstrekning Sandefjord tettsted er bygd ut etter plan. Planene kan ha blitt utarbeidet etter at de reelle beslutningene om utbygging er blitt fattet. De kan dermed ha fungert som etter-rasjonalisering av et utbyggingsmønster som i liten grad er formet i tråd med intensjonene bak den kommunale arealplanlegginga (jf. funn fra Ålborg der planleggingen av ny bussterminal er blitt karakterisert som etter-rasjonalisering av beslutninger som allerede var uformelt fattet (Flyvbjerg 1991)). etter-rasjonalisering har funnet sted. Hvilke forhold nar vært avg/ørende for tettstedets arealmessige utvikling? Arealplanlegging i offentlig regi er bare en av mange faktorer som avgjør framtidig arealbruksmønster (Low 1994). Andre forhold kan være topografi, næringsstruktur, mobiliteten i befolkningen og boligidealer. Mange byplanstudier konkluderer med at den bestemmende faktoren i produksjonen av bebygde arealer er fordelingen av makt blant de ulike aktørene (Simmie 1974, Katznelson 1981, Mollenkopf 1983 i Low 1994). Både Norge og andre vestlige samfunn har utviklet seg fra en situasjon med relativt stor grad av felles verdiprioriteringer i befolkningen i gjenoppbygningsperioden etter andre verdenskrig, til en mer pluralistisk situasjon der mange ulike grupper konkurrerer om å realisere sine mål (Rittel og Webber 1973, Kleven 1990 i Naustdalslid og Hovik 1994). McLoughlin (1992, i Low 1994) hevder i sin studie av Melbourne at de romlige resultatene ble bestemt av stadige endringer i maktbalansen innen og mellom ulike fraksjoner av kapital, lokalsamfunn, arbeiderbevegelse, ulike myndighetsnivåer, politiske partier, profesjoner og byråkrati. Men arealbruksendringer kan ikke forklares bare ved å studere maktforhold mellom ulike aktører. Low (1994) har satt opp et teoretisk rammeverk som opererer på tre nivåer med tanke på å studere hvilke forhold som bestemmer arealbruken: Først det lokale, situasjonsbestemte nivået der beslutningsprosessene leder fram til at en utbygging finner sted (eller ikke finner sted). 2 Dersom det ikke har vært oversiktsplaner tilsvarende generalplan eller kom- muneplanens arealdel, blir spørsmålet relatert til reguleringsplaner. inkludert organisasjonsmessige strukturer og mekanismer; og institusjonene som regulerer utbyggingsprosessene. Det tredje nivået omfatter strukturene som danner basis for et kapitalistisk samfunn; slik som det norske. I denne studien konsentrerer vi oss først og fremst om det situasjonsbestemte og institusjonelle nivået, ved å undersøke lokale forhold knyttet til planprosesser og betydningen av det formelle rammeverket rundt disse prosessene. Dette er hovedfokus for den tredje problemstillingen. Vi ønsker å undersøke hvilke lokale aktører og interesser som har vært avgjørende for tettstedsutviklingen. Delvis vil vi besvare spørsmålet i problemstillingen ved å kartlegge hvem som har vært sentrale aktører som initiativtakere til utarbeiding av planer, som planmakere og som iverksettere av planene. Hvordan har forbindelsene mellom disse tre leddene i planprosessen vært, og hvilken betydning har dette hatt for forholdet mellom utbygging og plan? Siden arealbruksmønsteret også kan være bestemt av prosesser og aktører som har fungert utenfor selve plansystemet, tar vi også sikte på å vurdere i hvilken grad aktører utenfor det kommunale plansystemet har bidratt til å gi tettstedet dets geografiske form. Vår oppfatning av den lokale plansituasjonen kan illustreres med en modell (figur 1.1): I modellen ser vi det kommunale planapparatet som et filter de ulike aktørene og faktorene som avgjør framtidig utbygging går gjennom. Det var i utgangspunktet usikkert for oss hvilke faktorer som gikk gjen norn filteret og med hvilken styrke de fikk gjennomslag i planen slik den ble vedtatt fra kommunens side. Noen aktører kan tenkes å gå utenom dette kommunale filteret/planapparatet og rette f. eks. innsigelser til den vedtatte planen, noe som kan resultere i endringer i den endelig godkjente planen. Andre aktører kan tenkes å gå helt utenom den offentlige planprosessen og påvirke utbyggingen direkte, enten ved at det blir gitt dispensasjoner fra vedtatt plan eller ved ulovlig utbygging. Før vi startet prosjektet mente vi det var usikkert med hensyn til hvilken grad de ulike strategiene ble benyttet. For å vurdere hvilke drivkrefter som har vært avgjørende for tettstedsutviklingen fokuserte vi på konfliktene knyttet til arealbruken i de to tettstedene. På forhånd antok vi at konfliktnivået ville være forskjellig i de to tettstedene, noe som viste seg å holde stikk. I Elverum var det fraværet av konflikter som dominerte. I Sandefjord har de fleste lokaliseringer vært gjenstand for konflikt, enten som latente konflikter mellom naturgrunnlag og utbygging og/eller som konflikter som har manifestert seg i planprosessen. De manifeste konfliktene har vi forsøkt å plassere i henhold til modellen over, for grovt å sortere hvilke aktører som har vært involvert i konfliktene, i hvilke deler av planprosessen konfliktene kommer til uttrykk og i hvor stor grad konfliktene har vært avgjørende for tettstedets arealmessige utvikling. Figuren viser et "system" av ulike aktører og forhold som påvirker det fysiske resultatet. Pilene viser hvilken veg vi trodde påvirkningen kunne skje. De bakenforliggende forholdene er endringsprosesser eller utviklingstrekk som danner bakgrunn for de valg og handlinger som de lokale aktører foretar. Også lovgivning og endrede idealer og ideologier vil være slike bakenforliggende forhold. utbygging eller vern overfor planapparatet, enten formelt til administrasjonen, og/eller med direkte påvirkning av politikken. Planleggere/politikere kan velge å la utbygging skje via plan eller uten plan/på tvers av plan. Kommunen selv kan ha en rolle som utbyggingsinteresse og verneinteresse. Det hender at utbygging skjer utenfor dette systemet men da er utbyggingen ulovlig. Omfanget av ulovlig bygging er lite 3 , slik at det neppe er noen god forklaring på hvorfor tettstedet er blitt som det er blitt. Poenget for oss er å undersøke om utbygging foregår etter langsiktige planer eller som inkrementell bit-for-bit utbygging på grunnlag av søknader om enkeltutbygginger. 3 Asbjørn Dag Hansen pers. medd. 26.3.1996. Utgangspunktet for prosjektet var å gjøre en komparativ case-studie med to tettsteder. De to tettstedene skulle være forskjellige, slik at tettstedsutviklingen kunne belyses i ulike sammenhenger. Vi var med andre ord ute etter å undersøke to tettsteder i ulike lokale kontekster. Kunnskap fra casestudier er ikke generaliserbar kunnskap i den forstand at kunnskap om utviklingen i ett tettsted nødvendigvis vil være gyldig for utviklingen i et annet. Casestudier har sin styrke i at det er mulig å gå i dybden for å forstå det enkelte tilfelle til bunns. Og selv om det er tettstedet som er caset i denne sammenhengen, består utviklingen av tettstedet av mange utbygginger, både store og små. "casestudiet" i denne sammenheng egentlig er et svært komplisert og sammensatt system av mange "embedded cases" (Yin 1994). For at oppgaven ikke skulle bli for stor og uoverkommelig, valgte vi derfor å se bort fra de største tettstedene. Byer som Oslo og Bergen ble dermed ekskludert. Et første kriterium for valg av tettsted var størrelse målt i antall innbyggere. Fortrinnsvis skulle det ene av tettstedene være av middels størrelse - med 30 til 50 000 innbyggere - og ha en forholdsvis tett, urban kjerne. Vi vektla tett, urban kjerne fordi den gjenspeiler en historisk tradisjon for tett utbygging. Dermed kunne vi også se om en har bygd videre på et tett utbyggingsmønster, eller om utbyggingen siden 1960 representerer et brudd med dette. Som det andre caset ønsket vi et mindre tettsted - med ca 10 000 innbyggere - uten en slik tett kjerne. Dette ga to kriterier for valg av cases: Deretter formulerte vi et sett med kriterier for hvordan vi skulle velge tettsted innenfor de to kategoriene. Kriteriene skulle med andre ord gjelde for begge casene, og de omfattet egenskaper ved tettstedet slik som: * Ingen sterke topografiske føringer for byutviklingen * Siden noe av hensikten med prosjektet var å beskrive prosesser som har gitt økning i areal pr. innbygger, var det viktigste kravet at det måtte ha skjedd en arealekspansjon i perioden. Siden de aller fleste norske tettsteder har hatt en stor arealekspansjon i perioden 1960 til 1990, var dette et krav som ga oss mange valgmuligheter. Tettstedsutviklingen utformes i et samspill mellom mange ulike offentlige og private interesser. Det var derfor ønskelig for oss å finne frem til tettsteder hvor disse ulike interessene har hatt mest mulig "fritt spillerom". Med dette mener vi at det ikke bør ha vært sterke topografiske føringer (som gjorde at mange områder ble sett som teknisk umulig å bebygge) bak utbyggingsmønsteret. bestemmende for mange byer og tettsteder langs kysten på Vestlandet og i Nord-Norge. Dette gjorde at byer og tettsteder som Tromsø, Ålesund og Sogndal ikke var aktuelle. Jordvernproblematikken var vi særlig opptatt av, og vi ønsket et case der denne problematikken var tydelig, uten de over nevnte topografiske begrensningene. Sandefjord ble plukket ut som case blant annet på grunnlag av dette, mens fravær av naturlige begrensinger og konflikter med jordvernet bl. a. var rasjonalet for å velge Elverum som det andre caset. Det burde heller ikke ha vært slik at en bestemt enkelthendelse eller ensidig næringsutvikling har bestemt tettstedsveksten. Utviklingen av tettsteder som Odda, Rjukan og Årdal henger trolig sammen med utviklingen av industriarbeidsplassene, og vekstperioder i tettstedet vil derfor ha sammenheng med veksten i hjørnesteinsbedriften. tettstedsutviklingen, og valgte derfor å se bort fra slike tettsteder. To tettsteder kan også ligge så nær hverandre at de mer eller mindre glir over i hverandre. Dette vil gjøre det problematisk å beskrive utviklingen av tettstedsmønsteret i ett av dem, i og med at de to tettstedene vanskelig kan betraktes isolert fra hverandre. Vi har derfor unngått tettsteder som Skien - Porsgrunn og Sarpsborg - Fredrikstad. En del tettsteder har også "flerkjernestruktur", dvs. at tettstedet har flere tydelige sentra. Mye av den offentlige debatten vil kunne dreie seg om hvilket senter i tettstedet som skulle utvikles. Dette kan virke "forstyrrende" i forhold til å beskrive prosessen bak utviklingen av tettstedet. Tettsteder med flerkjernestruktur har vi derfor forsøkt å unngå. Vi ønsket også at casene skulle være forskjellige mht. politisk styring: I tillegg var det en del praktiske forhold knyttet til valg av case. ga ytterligere kriterier for valg: * Felles tettsted med prosjektet "Grøntstrukturens vilkår i kommunal arealplanlegging 1965- 1995" 4 . Det gir oss muligheter for å danne oss et mer komplett bilde av endringene i tettstedet når utviklingen av bebyggelsen og utviklingen av grøntstrukturen kan sees i sammenheng. I utgangspunktet ønsket vi å velge cases som inngikk i prosjektet "Energi og bygde omgivelser" 5 . Bakgrunnen for dette var åha muligheten til å relatere tettstedsutvikling med transportomfang. Dette ble etter hvert et hensyn vi gikk bort ifra. Som ett av tettstedene i "Energi og bygde omgivelser" ble Kristiansand vurdert sammen med en rekke andre mindre byer rundt Oslofjorden: Moss, Halden, Sandefjord, Tønsberg. Et av de avgjørende kriteriene for valg blant disse byene var i hvilken grad de kunne sies å ha en interessant grøntstruktur, og i hvilken grad det fantes godt tilgjengelig kartmateriale. Etter en samlet vurdering ut fra kriterier som både grøntstrukturprosjektet og dette prosjektet stilte, ble Sandefjord vurdert til best å tilfredsstille interessene til de to prosjektene. 4 Prosjektet " Grøntstrukturens vilkår i kommunal arealplanlegging 1965 - 1995" er et annet prosjekt i Norges forskningsråds program om miljøvern i kommunal forvaltning. Dette prosjektet er et samarbeid mellom Norges Landbrukshøgskole og Universitetet i Oslo, Senter for utvikling og miljø. 5 Prosjektet "Energi og bygde omgivelser" har sett på sammenhengen mellom bystruktur og energibruk til transport. imidlertid at vi valgte et case hvor vi ikke hadde empiriske data slik at vi kunne relatere transportomfang og tettstedsutvikling med hverandre. Tettsted i størrelsesorden 10-20 000 uten en klar urban kjerne. Heller ikke når det gjaldt å finne frem til et tettsted i størrelsesorden 10-20 000 uten en klar urban kjerne, var det mulig å finne frem til et tettsted som var en del av undersøkelsen "Energi og bygde omgivelser" . Det var bare Alta som hadde en passende størrelse, men Alta har en flerkjernestruktur, noe vi som nevnt ønsket å unngå. Vi måtte derfor også her vurdere tettsteder som ikke hadde vært case i "Energi og bygde omgivelser", og hadde dermed mange valgmuligheter når det gjaldt et mindre tettsted. Av hensyn til reiseavstand fra Oslo begrenset vi oss til å vurdere tettsteder på Østlandet. Mange av tettstedene på Østlandet har vokst frem i konflikt med landbruksareal. Dette gjelder i stor utstrekning for Sandefjord. dermed få godt dekket der. Vi forsøkte derfor å komme frem til et tettsted med sammensatt næringsliv og hvor konfliktene med landbruket ikke hadde vært altfor framtredende. Elverum syntes å kunne være et slikt sted. Ved å velge Sandefjord og Elverum kunne vi belyse tettstedsveksten i ulike kontekster, slik hensikten var ved å bruke to cases i dette prosjektet. Det var også viktig at både Sandefjord og Elverum kommuner stilte seg positive til å delta i prosjektet. Problemstillingene i prosjektet er formulert generelt. Dermed fordres generelle svar. Prosjektets ambisjoner er å beskrive utviklingen i "norske tettsteder" allment, og ikke nødvendigvis å beskrive og forklare utviklingen i ett spesifikt tettsted. Likevel er det dette vi langt på veg har gjort når det gjelder de to siste hovedproblemstillingene for prosjektet som helhet. Innledningsvis i dette kapitlet vil vi utdype hvordan vi har kommet frem til et slikt forskningsdesign, og hvilke problemer dette reiser i forhold til å besvare de opprinnelige problemstillingene for prosjektet. Vi har benyttet flere ulike metoder for å belyse problemstillingene. Studien omfatter blant annet intervjuer, studier av flyfotos, kart og planer, og gjennomgang av dokumenter. Framgangsmåten vi har benyttet for å kartlegge utbygging og tettstedsvekst blir presentert innledningsvis i kapitlet om utbygging. Det samme gjelder for presentasjonen av hva vi har lagt vekt på i planene. Intervjuene har gitt input til flere av kapitlene. Opplegget for intervjuene og måten vi gjennomførte dem på, presenteres derfor i dette kapitlet. "Case studies cope with the technically distinctive situation in which there will be many more variables of interest than datapoints, and as one result relies on multiple sources of evidence, with data needing to converge in a triangulating fashion, and as another result benefits from the development of theoretical propositions to guide data collection and analysis. " (Yin 1994 s 13). By- og tettstedsutvikling har nettopp de karakteristika som Vin peker på. Casestudier er dessuten velegnet til å undersøke fenomen innenfor konteksten som fenomenet opptrer i, særlig når fenomenet og konteksten ikke lett kan skilles fra hverandre. By- og tettstedsutviklingen må forstås innen sin lokale kontekst, dvs. innen tettstedets egne geografiske, kulturelle og økonomiske ramme. generaliseringer, fordi et case ikke er en enhet i en statistisk analyse (Vin 1994). Det er derfor ikke mulig å generalisere fra ett eller noen få cases til et univers eller en populasjon. Det betyr imidlertid ikke at det er umulig å generalisere fra casestudier. En mulighet er å gjøre det Vin kaller analytiske generaliseringer, dvs. teste teorier eller hypoteser en har om sammenhenger. Caset må da velges strategisk ut fra de teorier eller hypoteser en har. analytisk generalisering. I vårt tilfelle antok vi f. eks. at de fysiske forholdene på stedet kunne spille inn. Sandefjord er i så henseende et case hvor de topografiske forholdene med mye jordbruksjord i dalbunner og på store flater, omkranset av kupert terreng med koller med mye berg i dagen, gjør det vanskelig å finne byggeområder uten at en kommer i konflikt med enten jordbruksinteresser eller landskaps- og friluftshensyn. På denne måten skiller Sandefjord seg fra Elverum der arealtilgangen er nærmest übegrenset. På bakgrunn av de ulike kontekstene mht. konfliktnivået knyttet til naturgrunnlaget skulle en tro at det er lettere å styre gjennom planlegging i Elverum enn i Sandefjord. Dersom det skulle vise seg å stemme, kan vi gjøre den analytiske generaliseringen at et høyt konfliktnivå gjør styring av arealbruken gjennom planlegging vanskeligere. Muligheten for generaliseringer er særlig til stede hvis spørsmålet er formulert slik at et enkelt case kan avgjøre om teorien eller hypotesen er riktig. Vi kan tenke oss å formulere en hypotese som: 'Planlegging etter plan- og bygningsloven har ikke spilt noen som helst rolle for arealutviklingen i norske tettsteder' . Amdam gir av planleggingen i Volda: "Den fysiske planen frå 1950 for ein typisk bygdeby som Volda sentrum er det bygd berre nokre få hus etter, trass i at sentrumsarealet og bygningsmassen minst er femdobla i dag. Planane om å rive alt det gamle og bygge nytt, er forlatt. Det som skjedde av utbygging på 1960 og 1970 tallet skjedde trass i denne planen. Nye tankar om jordvern og miljøvern er kome til. Den kolossale ekspansjonen i helse- og skulestell stilte nye krav. Bilismen vart langt større enn ein trudde. dardhevinga og dermed talet på personar pr. dermed meir arealkrevande enn ein trudde. Og endelig hadde kommunen verken eit apparat til å handheve planen eller politisk vilje til å følgje den. Planen vart etter kvart eit arkivprodukt med berre historisk interesse. Slik er det dg med dei mange seinare planane for sentrum som aldri vart sette ut i livet. Berre konkrete utbyggingsplanar for deler av kvartal og for bustadfelt vart realiserte, og da har tidsramma frå plan til ferdig utbygging som regel vore under fem år. Langsiktig fysisk planlegging med tanke på fastlagde mønster var umogleg sjølv i dei rasjonelle og predikerbare 50- og 60 åra. " (Amdam 1991). Amdam går her svært langt i å forkaste muligheten for langsiktig fysisk planlegging, ifølge ham er det umulig. Men, dersom vi kan finne et case hvor vi kan påvise innflytelse av langsiktig fysisk planlegging, må vi forkaste hypotesen om at planapparatet ikke spiller noen rolle. Vi skal se at det langt på veg er nettopp denne generaliseringen vi kan gjøre på grunnlag av casene Sandefjord og Elverum. Selv om vår studie med Sandefjord og Elverum som cases ikke gir grunnlag for statistiske generaliseringer, kan vi m.a.o. gjøre noen analytiske generaliseringer. Michel Foucault har diskutert disse fenomenene i sin bok "The Archeology of Knowledge"(l972). I boken kritiserer han tradisjonell historieskriving, og gjør seg til talsmann for en ny måte å skrive historien på. Mye av historieskrivingen har hatt som mål å beskrive "total history" gjennom å etablere ett sett av referansesystemer som de enkelte begivenhetene relateres til. Historien søker å beskrive et slags generelt prinsipp eller uttrykk for de begivenhetene som fant sted i en bestemt periode. Dette fordrer noen forutsetninger: * At det innen et avgrenset område i tid og rom er mulig å etablere et system av homogene relasjoner; mellom de begivenhetene som fant sted, og som alle uttrykker den samme kjernen. * At den samme historien gjør seg gjeldende innen ulike aspekter av samfunnslivet; økonomiske strukturer, sosiale institusjoner, teknologisk praksis og politisk handling. Det forutsetter også at det er mulig å sammenfatte disse til de samme typene transformasjoner. * At historien i seg selv kan beskrives i store enheter i form av stadier og faser. Å oppfylle disse forutsetningene er ikke mulig ifølge Foucault. Alle begivenheter kan ikke beskrives innen ett enkelt, lineært system. Historiens oppgave er å beskrive hendelsene i ulike serier, ulike oppdelinger, ulike nivåer, forskjellige typer relasjoner. Deler av det som Foucault tar opp, vil også ha relevans for vår studie i Sandefjord. Skal Sandefjords historie beskrives som en rekke "små" historier som bare i begrenset grad lar seg sette sammen? Eller er det mulig å sette dem sammen til en historie for Sandefjord? Er det slik at Sandefjord forblir bare ett enkelt system av forklaringer, atskilt fra andre forklaringssystemer som kan være gjeldende for andre tettsteder? hvilken rolle planapparatet har spilt? Kan tettstedsutviklingen i Norge beskrives som én historie, eller må vi, som Foucault hevder, nøye oss med å beskrive flere historier, og i beste fall peke på noen elementer som kan la seg analysere på tvers av historiene? Drivkrefter med betydning for tettstedsutviklingen kan være forankret langt utenfor den lokale arena, men de kan også finnes i form av lokal tilpasning og lokale beslutninger. Historien om Sandefjord kan ta utgangspunkt i flere nivåer: * Historien om utviklingen av norske tettsteder. Vårt opprinnelige spørsmål dreier seg om denne historien, dvs. om Sandefjord i forhold til andre norske tettsteder. Vi kan altså ikke med vårt undersøkelsesobjekt si noe generelt om alle tettsteder ut fra en statistisk generalisering, men vi kan diskutere enkelte analytiske generaliseringer. Problemet Foucault tar opp er et spørsmål som historieforskningen har måttet hanskes med lenge. Historieforskningen har gjennom mange år utviklet metoder og fremgangsmåter for å sikre at en kommer så nær "historien" som mulig, men historikere erkjenner samtidig at "historien" som sådan ikke er endelig og for alltid bestemt: "Man kan i en historie aldri oppnå sammenfall mellom det fremtolkede bilde og naturen selv. Det er alltid mulig å komme naturen nærmere " (Seip 1966 etter Langholm 1967). I en "historie" er en ofte opptatt av å beskrive hvorfor ting skjedde. Dette betyr ikke at historikerne tror at de kan gi evig-gyldige svar, men at de ikke kan la være å spørre, og at de ikke kan la være å prøve å gi svar (Langholm 1967). Ut fra den store mengden av større og mindre hendelser må det plukkes ut bestemte hendelser som må syes sammen til de danner et sammenhengende og konsistent mønster. Hvilke hendelser og historier som trekkes frem, vil være pedagogisk bestemt, dvs. bestemt av hvilke forhold en er opptatt av å få frem og belyse. Det interessante i denne sammenhengen er ikke det som Foucault trekker frem, nemlig det usammenhengende og det usammensatte, men at det faktisk er mulig å sy sammen en historie som mange av de berørte parter vil kunne kjenne seg igjen i og nikke anerkjennende til. Det interessante er når vidt forskjellige aktører forteller historier som lar seg legge sammen, og hvor det er elementer som går igjen i mange historier. Elementene som går igjen, konstituerer elementene i den historien som fortelles. Det avgjørende er at det er mulig å sette sammen informasjon fra forskjellige kilder, og på den måten komme frem til en kjerne i fortellingen som de fleste synes å kunne enes om er betegnende for de begivenheter som har funnet sted. Dette erfarte vi gjennom våre dokumentstudier og intervjuer i Sandefjord. Det dannet seg et slags mønster og system som kan sies å være én historie for tettstedsutviklingen i Sandefjord. * de teoriene, hypotesene og antakelsene en har * * logikken som knytter dataene til de hypotesene en har * Vi har allerede vært innom de to første punktene i Yins oppsett for et forskningsdesign; de spørsmålene en er ute etter å undersøke og om utviklingen av hypoteser. Hans neste punkt er hvilke enheter som er under søkelsesobjekt. I casestudier er det i mange tilfeller snakk om å ha en "embedded" casestudie. Det vil si at det studerte "tilfellet" egentlig består av en lang rekke hendelser som studeres enkeltvis. Tettstedsutviklingen består av en rekke enkeltutbygginger som egentlig er våre studieobjekter. Bak hver enkeltutbygging står det en egen historie som også kan beskrives. Dette kan danne et eget sett av beskrivelser. Summen av disse enkelthistoriene danner historien om utviklingen av tettstedet. Nå er det imidlertid en formidabel oppgave å gå inn på hver enkelt utbygging for å finne ut historien bak utbyggingen. Det er behov for å redusere antallet beskrivelser. Dette kan gjøres ved at forholdsvis like hendelser grupperes sammen og gis en ensartet beskrivelse, mens enkelte særskilt viktige aktører trekkes frem for å gi en beskrivelse av historien bak for om mulig å kausalforklare viktige trekk ved utviklingen. Mange av utbyggingene i Sandefjord skjedde etterhvert som større feltutbygginger. Dette gjorde undersøkelsen av tettstedsutvidelser enklere, fordi vi har gruppert de primære undersøkelsesobjektene sammen til større enheter i form av utbyggingsområder. Dette er naturligvis en forenkling som gjør at vi går glipp av en del detaljer, men vi får tak i de store linjer som angår tettstedsveksten. Dette gir oss en god mulighet for en direkte relatering mellom de spørsmålene vi tar sikte på å besvare og de undersøkelsesenhetene vi har. Dette er den fjerde komponenten hos Vin, hvordan dataene kan knyttes til de opprinnelige spørsmålene. Den siste komponenten som Vin beskriver, er hvilke kriterier en har for å fortolke funnene. Dette er en viktig diskusjon for oss. Hvilken fortolkning skal en ha for å bestemme om et område er planlagt eller ikke? På hvilket detaljeringsnivå skal vi fastslå samsvar mellom utbygging og plan? Dette sammenfallet kan være på oversiktsnivået, dvs. at det er sammenfall mellom utbyggingsområde og oversiktsplan. Men det er også mulig å tenke seg å ta dette sammenfallet et skritt videre. Er det også et sammenfall mer i detalj? Det kan dreie seg om plassering av bygninger, utforming og størrelse av grønne arealer, gateLøp og vegføringer. Dette kan være et viktig punkt å avklare fordi det kan synes som om en vurderer planleggingens resultater ut fra litt forskjellige kriterier (Wildawsky 1973, Alexander 1981). Vi valgte å fokusere på oversiktsplannivået. Hvis det var slik at det var sammenfall mellom et utbyggingsområde og oversiktsplan, har vi tolket det slik at området er bygd ut etter plan. Det er to argumenter for en slik vurdering. For det første er det et kriterium som er direkte knyttet til det vi er mest ute etter å undersøke, nemlig selve arealekspansjonen. forbindelsen er det bakgrunnen for, og planapparatets rolle i forbindelse med de store utbyggingsområdene, som er interessante. Det er de store utbyggingsområdene som fastlegger tettstedets form og utbredelse, og vi er ute etter å undersøke planapparatets rolle i forhold til å styre denne. Oversiktsplanen er ment å være det instrumentet som i grove trekk skal være styrende for tettstedets utvikling. For det andre kan nettopp oversiktsplanen være en god test på planapparatets evne til å virke styrende. Det er grunn til å tro at det er størst avvik mellom oversiktsplan og faktisk utbygging. Oversiktsplaner har ofte et forholds vis langt tidsperspektiv på gjennomføringen. Detaljplanen er ofte direkte knyttet til byggeprosjektene, og det kan være grunn til å anta at samsvaret mellom plan og utbygging vil være størst her. Kleven (1994) diskuterer forholdet mellom fysisk planlegging og planlegging innen andre områder: Vi tror at Kleven har en riktig iakttakelse her. planleggingsoppgaven har karakter av å være et klart avgrenset prosjekt at muligheten for gjennomføring er størst. Detaljplanen er oftere knyttet til klart avgrensede prosjekter, dvs. i fysisk planlegging klart definerte utbyggingsprosjekter. Dette bør altså i sin tur gi støtte til antakelsen om at det er størst sammenheng mellom detaljplanene og fysisk realitet. Finner vi samsvar i stort mellom faktisk utbygging og plan vil det svekke tilliten til Amdams påstand referert tidligere, og styrke en positiv oppfatning om den oversiktlige fysiske planleggingens styringsevne. Tilnærmingen for gjennomføringen av studien karakteriserer vi - i overensstemmelse med Elmore (1980, i Naustdalslid 1992) - som "backward mapping": Med utgangspunkt i det bebygde arealet har vi forsøkt å spore utbyggingene tilbake til planer og beslutninger om utbygging. De to norske studiene vi har funnet om iverksetting av planer og etterprøving av planer tar utgangspunkt i planen (Ellefsen og Røsnes 1989, Fiskaa og Røsnes 1987). En hensikt med vår undersøkelse har vært å gjøre bruk av en annen tilnærming i studiet av planleggingens resultater. I stedet for å benytte planene som basis, har vi valgt å ta utgangspunkt i det bebygde miljøet, for så å gå tilbake til planer og beslutninger om utbygging, for å vurdere i hvilken grad arealbruken i et tettsted kan karakteriseres som planlagt. Som vi allerede har vært inne på, er kommuneplanens arealdel eller generalplanen den planmessige basis for studien. Tilnærmingen kan illustreres med følgende figur: Som figuren indikerer har tilnærmingen vært å se utbygginger i forhold til planer. Utbyggingen defineres som planlagt dersom den gjenfinnes i planen. Dersom utbyggingen ikke gjenfinnes i planen, defineres den tilsvarende som "ikke planlagt". defineres som planlagt, må funksjonen utbyggingen gjelder, svare til arealbruksformålet i planen. En mindre streng definisjon av planlagt kan også være interessant (jf. Ellefsen og Røsnes 1989), dersom en ønsker å undersøke i hvilken grad planen har maktet å avgrense utbyggingen i forhold til verneområder/områder som ikke er tenkt bygd ut. I de tilfellene der utbyggingsformålet avviker fra planen uten at utbyggingen har skjedd utenfor planlagte utbyggingsområder, vil vi derfor kommentere dette. Der vi finner avvik mellom utbygging og gjeldende oversiktsplan vil vi gå videre til reguleringsplanen for å undersøke om utbyggingen framstår som planlagt i forhold til denne. Dersom vi finner avvik mellom utbygging og reguleringsplan, skulle ideelt sett byggemeldingen være det neste nivået å sjekke utbyggingen mot. Denne kontrollen har vi imidlertid ikke hatt kapasitet til å foreta. Sandefjord har ikke hatt planer som kan kalles "gjeldende oversiktsplaner" for hele perioden vi undersøker. Fra 1960 til 1970 fantes den ingen planer som dekket det som før 1968 var Sandefjord og Sandar kommuner. Planleggingen begrenset seg til reguleringsplaner. For denne perioden har vi derfor valgt å vurdere utbygging og arealbruk i forhold til reguleringsplanene. enkeltutbygginger. Reguleringsplanene framstår m.a.o. arealstyrende redskapet for hele tettstedet som ble benyttet i perioden. Vi mener derfor det er interessant å vurdere utbygginga i denne perioden i forhold til disse planene. Som vi allerede har vært inne på, betyr ikke nødvendigvis samsvar mellom arealbruksmønster og plan at arealbruken er blitt styrt av planer. Planene kan ha fungert som etterrasjonalisering av arealbruksbeslutninger og -endringer som er blitt fattet og igangsatt/gjennomført før planen er ferdig utarbeidet og vedtatt. Problematikken knyttet til etterrasjonalisering gjelder oversiktsplanene. Dette plannivået har særlig som hensikt å styre kommunenes arealbruk med hensyn til hvilke arealer som skal benyttes til utbyggingsformål, og hvilke arealer som skal skjermes mot utbygging og f.eks. vernes. Reguleringsplanene er derimot nærmere knyttet til selve utbyggingen og blir ofte ikke utarbeidet før vedtak om utbygging allerede er fattet. I hvilken grad oversiktsplanene har fungert som etterrasjonalisering, har vi forsøkt å avdekke ved å vurdere utbyggingstidspunkt i forhold til tidspunkt for utarbeidelse og vedtak av plan. Vi har avgrenset studien til bare å omfatte utvidelser av tettstedet, dvs. arealbruksendringer som innebærer at yttergrensene for tettstedet flyttes. søkelsesperioden. Dette kan sies å være en svakhet ved studien, fordi arealbruksendringer som skjer innenfor tettstedsgrensa, vil kunne være avgjørende for hvilke behov det er for ekspansjon av tettstedet gjennom å ta i bruk ikke-tettstedsarealer til tettstedsformål. Det ville imidlertid vært for arbeidskrevende å inkludere tettstedsinterne arealbruks-endringer i denne studien. Til tross for denne avgrensingen mener vi å kunne besvare problemstillingene på en forsvarlig måte. Tilsvarende har vi avgrenset studien til å se på utbygging i tilknytning til hovedtettstedet, men ikke i kommunen for øvrig. Dette betyr at forholdet sentrum-periferi ikke blir dekket i studien. I 1990 bodde 90 prosent av kommunens innbyggere i Sandefjord tettsted. Dette betyr at Sandefjord tettsted klart dominerer som bosted, og at problemstillingen sentrum-periferi ikke er like aktuell som i Elverum kommune. Vi har ikke vurdert utbyggingen i hovedtettstedet i forhold til utbygging i kommunens mindre tettsteder og utenfor tettstedene. Dette ville føre til en rekke nye problemstillinger i forhold til sentrum som drivkraft for periferien innen kommunen, og det ville føre for langt å gjøre dette innenfor prosjektets rammer. I perioden har det foregått en del hyttebygging på Vesterøya og Østerøya. Denne hyttebygginga har vi ikke betraktet som en del av tettstedsekspansjonen. I den grad hyttebygginga har blitt nevnt i intervjuer, har vi tatt med denne informasjonen der vi har funnet det relevant. Vi har, som det framgår over, fokusert på arealbruksendringer i form av utbygginger eller inngrep som er irreversible inngrep i naturen eller jordbrukslandskapet. Vi har ikke studert hvordan f.eks. friarealer innen tettstedet er blitt behandlet 6 . Dette kan begrunnes med at vi i hovedsak har relatert tettstedsutvidelse til SSBs (Statistisk sentralbyrå) definisjon av tettstedsareal. Det er det lokale nivået som har vært innfallsvinkelen til studien. Med det lokale mener vi Sandefjord tettsted og først og fremst den kommunale planleggingen av tettstedsutvidelsene. I den grad vi vurderer betydningen av fysiske forhold som f.eks. topografi, er dette avhengig av hvordan lokale aktører har forholdt seg til dette. Tilsvarende gjelder også vurderingen av planapparatets betydning. Der vi har trukket inn aktører og interesser som representerer statlig og fylkeskommunalt nivå, gjenspeiler dette den lokale oppfatningen av disse aktørene og interessene. Vi har ikke hatt kapasitet til å gå nærmere inn på styringsnivåene over det kommunale med dokumentstudier og intervjuer. For perioden 1960-1972 har det vært vanskelig å finne informanter som har hatt god kjennskap til planleggingen i Sandar/Sandefjord. Særlig forarbeidet til generalplanen fra 1970 kan se ut til å bli bedre dekket i et annet NIBR-prosjekt der planleggingen i Sandefjord sammenliknes med planleggingen i den polske byen Myslenice (Næss, Saglie og Thorén, in prep 1996). Vi har til sammen intervjuet ni personer. Personene vi har intervjuet inkluderer planleggere, politikere og grunneiere som har spilt en sentral rolle for planlegging og utbygging av tettstedet. Opprinnelig ville vi også intervjue en representant fra utbyggersida. Det var imidlertid vanskelig å peke ut én stor eller få store utbyggere, siden mye av utbyggingen har skjedd som eneboligbygging i privat regi og det blant de private entreprenørene har vært store utskiftninger. Personene som ble intervjuet, er presentert i vedlegg 1 . 6 De grønne områdene i byer og tettsteder og behandlingen av dem gjennom kommunal planlegging, er imidlertid tema for et av de øvrige MILKOM-prosjektene (se Gundersen, Nyhuus og Thoren 1994). Intervjuene ble gjennomført etter en på forhånd utarbeidet guide (vedlegg 2). Guiden ble brukt som en rettesnor for hvilke spørsmål vi ønsket å ta opp. Det var imidlertid ikke mulig å gjennomføre alle intervjuene helt i tråd med denne. I flere tilfeller var det klart at intervjuobjektet ikke ville være i stand til å svare på alle spørsmålene, f. eks. fordi vedkommende ikke hadde vært aktiv i kommunepolitikken i hele perioden vi ønsket å dekke. Detaljspørsmål knyttet til planer og utbygging ble først og fremst stilt til planleggerne i Sandefjord og tidligere Sandar kommune, fordi de viste seg å ha best kunnskap om dette. Spørsmål som ble stilt med tanke på å avdekke forhold omkring planbehandling og betydningen av planene som styringsmiddel, ble stilt både til planleggere og politikere. På grunnlag av de observasjoner og tanker vi hadde gjort oss forut for intervjuene, hadde vi dessuten stilt opp hypoteser om hva som kan forklare oversiktsplanenes gjennomslagskraft i Sandefjord. Disse hypotesene ble testet i alle intervjuene. Alle intervjuene ble gjennomført ansikt til ansikt med intervjuobjektet. Hvert intervju varte fra to til tre timer. Intervjuet ble gjennomført ved at en prosjektmedarbeider stilte spørsmål mens den andre noterte, eller ved bruk av båndopptaker. Alle personene vi intervjuet fikk tilsendt et rapportutkast for kommentering for å rette opp faktiske feil, og for å gi en vurdering av i hvilken grad de kjente seg igjen i framstillingen vi har gitt. Vi har ikke fått større innvendinger til framstillingen i rapporten fra personene vi intervjuet. Dataene og informasjonen som studien baserer seg på, ble i hovedsak skaffet gjennom tre befaringer i Sandefjord. Det første besøket besto av et møte med en av kommunens planleggere og gjennomgang av reguleringsplaner utarbeidet mellom 1960 og 1970. befaringen var viet intervjuer og en kjøretur i tettstedet. For de fem oversiktsplanene som har vært gjeldende i perioden vi undersøker, har vi fått kopier av plankart og -dokumenter, og har kunnet jobbe med disse mellom befaringene. I studien av Sandefjord har vi hatt i fokus planene og planleggingen i regi av Sandefjord kommune. En viktig grunn til dette er at vi ganske tidlig fikk inntrykk av at tettstedet ville kunne karakteriseres som planlagt. Den mer grundige tilbakeføringen av utbygging til planer, sammen med gjennomgang av plandokumenter og intervjuer, forsterket dette inntrykket. Utvalget av intervjuobjekter og spørsmålene som ble tatt opp i intervjuene, bærer preg av at hovedspørsmålet etter hvert ble: Hvorfor er tettstedsutvidelsene i Sandefjord i så stor grad preget av kommunens fysiske arealplaner? I det neste kapitlet beskriver vi tettstedsveksten i Sandefjord fra 1961 til 1993. I kapittel 4 presenterer vi oversiktsplanene som er blitt utarbeidet i perioden, og gir en oversikt over hvilke aktører som har deltatt i planarbeidet, samt hvilke arealbrukskonflikter som har oppstått på grunn av planer og utbyggingsforslag. I kapittel 5 besvarer vi spørsmålet om i hvilken grad utvidelsene av Sandefjord tettsted framstår som planlagt. I dette kapittelet diskuterer vi dessuten årsaker til hvorfor ekspansjonene av Sandefjord tettsted framstår som planlagt. I kapittel 6 oppsummerer vi de viktigste konklusjonene fra studien av Sandefjord. I dette kapitlet skal vi se nærmere på den første problemstillingen; hvilke arealbruksmessige endringer har skjedd i Sandefjord? Hensikten med registreringen av arealbruksendringer har vært å få frem hovedtrekkene i tettstedsutviklingen, med særlig vekt på beskrivelse av tettstedsutvidelsene. Beskrivelsen av utviklingen er mao. konsentrert om utviklingen i ytterkanten av tettstedet. Det første vi måtte gjøre var å bestemme den ytre avgrensingen av tettstedet på ulike tidspunkt. Basis for å bestemme tettstedsgrensen har vært avgrensingen av Sandefjord tettsted slik den er vist i folke- og boligtellingsheftet for 1970, 1980 og 1990. Arealmålinger på kart i målestokk 1:50 000 gir nokså grove tall (jf. Larsen og Saglie 1995). Vi ønsket i studien av Sandefjord å foreta mer nøyaktige kartlegginger av tettstedsveksten, tettstedsgrensen ble derfor overført til kart i målestokk 1:10 000. For å kunne tegne inn en grense som mer nøyaktig fulgte tettstedets ytterkant benyttet vi informasjon om utbygging fra kart og flyfotos. Tilgjengelige kart og flyfotos ga mulighet for å fastsette en mer nøyaktig tettstedsgrense for fire ulike tidspunkt: 1972: Kart i målestokk 1:5000 (økonomisk kartverk) og flyfoto 1984: Kart i målestokk 1: 1993: Kart i målestokk 1:20 000 (kommuneplanens arealdel) Denne mer nøyaktige avgrensinga av tettstedet på de fire tidspunktene ga grunnlaget for å registrere den samlede ekspansjonen av tettstedet. Arealmålingene er gjort med planimeter av typen Placom KP 90. Det ble foretatt to målinger av hvert areal, og arealet ble beregnet som gjennomsnitt av disse to verdiene. Det største avviket mellom to målinger var på 1,5 prosent. I praksis ga dette en svært nøyaktig arealregistrering . I tillegg ga det økonomiske kartverket grunnlag for en svært nøyaktig avgrensing av "tomt" med tilhørende bygninger. Det er "tomt" som er registrert som nedbygd i registreringene av tettstedsutvidelsen. I småhusområder er denne avgrensingen uproblematisk. For større institusjonsbygg og industribygninger, er dette noe mer problematisk. Ofte er det store arealer knyttet til slike bygg, og det kan i en del tilfeller være urimelig å betrakte hele dette arealet som tomt. oppstår når slike tomter ligger i tettstedets yttergrense. I slike tilfeller benyttet vi opplysninger om endringer i markslag. Endringer i markslag mener vi gir den beste beskrivelsen av den faktiske fysiske tettstedsekspansjonen, og grensa for tettstedet har derfor blitt trukket der hvor markslaget er endret som følge av bygging på eiendommen. Dette kan gjelde tilfeller der arealet ikke er dyrket lenger, men er blitt hage, eller at skogen har blitt hugget og omgjort til parkeringsplass. Vi har også målt übebygde arealer som er bygd inn og blitt en del av tettstedsarealet. Arealmålingene som ligger til grunn for disse tallene er mao. svært nøyaktige målinger som har fulgt grensen for bebyggelsen (tomtene) til punkt og prikke. Vi vil derfor understreke at disse arealtallene er "minimumstall". Übebygde arealer som er arrondert som en "tarm" innover i bebyggelsen er ikke medtatt. Som übebygde arealer her er bare registrert arealer som er helt omgitt av bebyggelse. Grovere måter å gjøre avgrensningen mellom bebygd/ikke bebygd, f. eks. ved at slike "tarmer" blir tatt med, vil gi et langt høyere tall for übebygde arealer. I undersøkelsen av de 22 tettstedene (Larsen og Saglie 1995), har alle arealer som ligger innenfor tettstedsgrensen, med noen unntak slik som større vann, flyplasser etc, blitt regnet som tettstedsareal. I beskrivelsen av utbyggingen i Sandefjord tar vi også utgangspunkt i denne definisjonen. utbygde områder. Siden det kan være en viss avstand mellom bygninger innenfor tettstedsgrensen, medfører dette at det kan være en del übebygde arealer innenfor tettstedsgrensen. Utbygging av disse übebygde arealene vil dermed være fortetting. Vi har definert fortetting som all byggeaktivitet som fører til en høyere eller mer intensiv utnyttelse av arealene innenfor eksisterende tettstedsgrense. Dette samsvarer med en definisjon av fortetting som vi ved NIBR har benyttet i andre prosjekter 7 . Definisjonen av fortetting og av tettstedsareal fører dermed til at utbyggingen av et område tidfestes til det øyeblikk tettstedsgrensen flyttes. All videre utbygging innenfor grensen defineres som fortetting. Det er mao. to måter å gi oversikt over nedbygging av arealer på. For det første kan en være interessert i det totale antallet m 2 som faktisk blir nedbygd. 7 NIBR har et pågående prosjekt kalt "Fortetting med kvalitet". I dette prosjektet har vi benyttet en slik definisjon av fortetting. utbygginger, både de som skjer som nybygging på jomfruelig terreng og som fortetting på übebygde tomter innen tettstedsgrensen. Den andre måten å beskrive nedbyggingen av arealer på, er å referere til de arealene som blir nedbygd med tettstedsutvidelser som følge. Dette medfører at det bare er arealene mellom ny og gammel tettstedsgrense som medtas i beregningene, og ikke det som medgår til utbygging innenfor tettstedsgrensen. Det er den siste varianten vi legger til grunn i denne oversikten over arealer som er blitt nedbygd i perioden 1961---1993. I 1961 besto det vi har definert som Sandefjord tettsted av 10 435 dekar (figur 3.1). I perioden 1961-1972 økte tettstedsarealet med 3123 dekar eller 30 prosent. Boliger utgjorde største delen av arealtilveksten, mens 13 prosent av ekspansjonsarealene var übebygde, inneklemte områder (tabell 3.1). De største utbyggingene (som førte til utvidelse av tettstedet i denne perioden) skjedde i Nygårdsområdet, vest for Bugårdsparken, Mojordene, Åbol og Brentåsen. Bygging av boliger ved vestre Virik startet opp, og de første boligene på Kamfjordåsen ble bygd. Videre skjedde det en del utbygging i tilknytning til eksisterende bebyggelse ved Haukerød og Lahelle. På Vesterøya og i tilknytning til bebyggelse på vestsiden av Sandefjordsfjorden ble det også bygd en del som førte til utvidelse av tettstedet. tettstedsutvidelser først og fremst ved Pindsle (se figur 3.2). Kartgrunnlag Statens kartverk, tillatelsesnummeret LDS6IOOI-R19104. Sandefjord tettsted vokste i perioden 1972-1984 med 3174 dekar eller 23 prosent (tabell 3.2). Boligene var fremdeles det dominerende arealbruksformålet på ekspansjonsarealene, men i mindre omfang enn tiåret før (47 prosent mot 73 prosent). Übebygde områder innenfor tettstedsgrensen utgjorde 22 prosent av tettstedsekspansjonen, mens næring og sentrum utgjorde 16 prosent, og bidro dermed til en større del av tettstedsekspansjonen enn tiåret før. I løpet av denne perioden ble boligområdene på Åbol og Brentåsen ytterligere utbygd. Videre var det større boligfelt på Svartås, Frydenlund, Varden, Rødsåsen, Lønnegloven, Åsane, ved Store Bergan idrettsplass og øst for Lystad. På næringssida ble det bygd ytterlige ved Pindsle. Nord for Kastet ble et større næringsområde bygd, samt at et mindre område ved Vindal ble bygd ut (figur 3.3). Arealtilveksten i denne perioden var ikke på langt nær så kraftig som i de to foregående periodene, bare fire prosent. Boligenes andel av tettstedsekspansjonen var litt høyere enn i 1984 og utgjorde 55 prosent. tettstedsekspansjonen, mer enn i noen av de tidligere tiårene. I denne perioden ble det ikke inkludert übebygde arealer i tettstedet som følge av tettstedsekspansjonen. De største boligutbyggingene skjedde sør-øst for Kastet, ved Solløkka og Hunsrød. Ved Åsane ble det bygd i tillegg til eksisterende felt. Sørvest for Kastet og på Skolmar ble to større næringsområder bygd ut På Hunsrød kom også en del næringsbygg, samt at det ble bygd et forretningsbygg ved Fokserød (figur 3.4). Sandefjord ekspanderte med nesten 70 prosent fra 1961 til 1993 (tabell 3.4). Den største prosentvise ekspansjonen skjedde på 60-tallet, mens den største absolutte tettstedsveksten skjedde mellom 1972 og 1984. Ekspansjonen var betydelig mindre fra 1984 til 1993. Sammenliknet med Elverum, var det i Sandefjord en klart større vekst på 60-tallet. I Elverum var veksten i perioden 1963 til 1970 på 10 prosent. Tabell 3.4 Sandefjords arealekspansjon i perioden 1961 til 1993. Som det framgår av tabell 3.5 har Sandefjord hatt en forholdsvis jevn vekst i areal pr. innbygger i perioden 1961 til 1984. Mellom 1984 og 1993 gikk arealtilveksten og areal pr. innbygger ned. Økningen har totalt vært på 24 prosent. Sandefjord ligger noe under gjennomsnittet for 21 tettsteder, både når vi ser på utviklingen siden 1972, og arealbruken i 1993. Sammenliknet med Elverum har Sandefjord et klart lavere arealforbruk pr. innbygger. I 1990 hadde hver elverumsing 740 m 2 til rådighet, mens hver sandefjording hadde 509 m 2 til rådighet i 1993. til 1993 i Sandefjord tettsted 8 . Da det ikke var mulig å skaffe folketall for tidspunkt mellom Folke- og boligtellingene (i 1960, 1970, 1980 og 1990), har vi benyttet interpolerte verdier. I tabell 3.6 er det vist en samlet oversikt over utbyggingen av arealene i perioden 1961 til 1993 fordelt på ulike tiår og formål. som følge) tettsted. Dekar. Fordeling i prosent i parentes. Som det framgår av tabellen, har boliger vært det dominerende arealbruksformålet i forbindelse med ekspansjoner av tettstedet. 76 prosent av arealene som er bygd ned i perioden, er benyttet til boligbygging. For tidsrommet 1961 til 1972 var boligenes andel av nybyggingen på ekspansjonsarealene hele 90 prosent. Dette er litt høyere enn hva som var tilfelle for Elverums vedkommende, og klart høyere enn det tall som Engebretsen (1993) har funnet for fem større tettsteder. I Oslo, Bergen, Trondheim, Fredrikstad og Sarpsborg tettsteder har han funnet at boligbyggingen i gjennomsnitt legger beslag på 60 prosent av nybyggingsarealet. Engebretsen har dessuten funnet at boligenes andel særlig gikk ned på 80-tallet, noe som stemmer godt overens men våre funn fra Sandefjord. Bare 60 prosent av tettstedsekspansjonen mellom 1984 og 1993 gikk med til boliger. Tilsvarende som i Sandefjord har han funnet en økning i næringsformål (Engebretsen 1993). Dette er trender som også gjorde seg gjeldende i Elverum. Totalt sett er det lite areal som går med til offentlige formål og næringsformål i perioden under ett (hhv. 7 og 17 prosent). Vi må imidlertid huske at det her dreier seg om tettstedsutvidelser og at store deler av sentrum og annet tidligere bebygd areal som allerede ligger innenfor tettstedsgrensa blir benyttet til disse formålene. Som vi ser av tabell 3.7 er ikke alle arealer som er innlemmet i tettstedet blitt nedbygd i perioden. Ca. 16 prosent av tettstedsekspansjonen omfatter übebygde arealer. For Elverum utgjorde det übebygde arealet som inngikk i tettstedsekspansjonen ti prosent mellom 1963 og 1990. Ser vi på utbyggingsmønsteret (figur 3.1-3.3) startet en i Sandefjord i 1961 opp med en nokså fragmentert "fingerby"-bebyggelse, med en del randbebyggelse langs de største vegene. Med unntak av satellittutbygginger som Solløkka og Åsane, vil vi si at Sandefjord tettsted har gjennomgått en konsolidering, der stadig mer av de übebygde korridorene, eller mellomrommet mellom "fingrene", har blitt fylt opp. I dette kapitlet presenteres oversiktsplanleggingen i Sandefjord kommune. Hensikten er for det første å beskrive hvilke arealer som har blitt foreslått, vedtatt i kommunen og godkjent av Miljøverndepartementet som utbyggingsområder. sammenholde utbygging med planer (jf. problemstilling 2 i kapittel 1), noe vi kommer tilbake til i kapittel 5. For det andre skal kapitlet gi en beskrivelse av konflikter knyttet til arealbruken, og beskrive hvordan og hvorfor de ulike utbyggingsområdene ble valgt (jf. problemstilling 3 i kapittel 1). Tidlig i undersøkelsen ble det klart at etter 1970 har alle de større utbygde områdene i Sandefjord vært utbyggingsområder i oversiktsplaner. Planen er derfor ikke bare et grunnlag for å sammenligne utbygging mot plan, men prosessen bak planene med de ulike mål og interessekonflikter som fremkommer, bidrar til å forklare hvorfor de ulike områdene har blitt bygd ut. Dette kapitlet skal bidra til å gi svar på følgende spørsmål: * Hva er bakgrunnen for størrelse og plassering av de ulike utbyggingområdene? * Hvordan har den formelle behandlingen av planen forløpt? Har det vært viktige innvendinger som har ført til at planen har blitt vesentlig endret? I 1968 ble Sandefjord kommune slått sammen med Sandar kommune til det Sandefjord vi kjenner i dag. Det betyr at vi i perioden før 1968 forholdt oss til planleggingen i to kommuner. Vi har valgt å legge vekt på å beskrive planleggingen i Sandar kommune, fordi tidligere Sandefjord kommune bare omfattet selve tettbebyggelsen i sentrum. Tettstedets vekst i perioden 1960 til 1970 kom i all hovedsak i Sandar kommune. Den første oversiktsplanen ble utarbeidet for et samlet Sandefjord i 1970. Før 1970 ble utbyggingen styrt ved hjelp av reguleringsplaner. I gjennomgangen i dette kapitlet har vi tatt for oss følgende planer: Før 1970: Dette inkluderer alle oversiktsplaner som er utarbeidet i perioden 1960 til 1995. Oversikten viser at Sandefjord har vært en kommune med betydelig planaktivitet, og at kommunen har lagt vekt på stadige rulleringer. I kapitlet behandles den første generalplanen mer inngående enn de etterfølgende planene. Det skyldes at 1970-planen var den første helhetlige oversiktsplanen for den sammenslåtte kommunen, og de etterfølgende generalplanene bygger i stor utstrekning på de foregående. Mange av de samme debattene har gått igjen, mens vurderingene har variert. Kildene for dette kapitlet er intervjuer og dokumentstudier. Vi har intervjuet fem personer i administrasjonen, tre politikere og en grunneier. Vi har også gjennomgått selve oversiktsplanen med kart og tekstdel og dokumentene i forbindelse med behandlingen av saken. Kildematerialet er ujevnt fordelt på de ulike perioder. kommuneplanens arealdel i 1987. Fremstillingen konsentrerer seg i hovedsak om å beskrive og forklare bakgrunnen for valg av utbyggingsområder, mao. arealdelen av planene. Vi har lagt vekt på forhold som har vært av betydning for tettstedsveksten, og har f. eks. ikke gått særlig langt i å beskrive vern av naturområder som ikke har hatt betydning for tettstedets vekst. I tiden før 1970 foregikk utbyggingen uten noen form for oversiktsplan i Sandar. 0 Dette avsnittet er i hovedsak basert på intervjuer og gjennomgang av reguleringsplaner. Generalplanen av 1970 beskriver planleggingssituasjonen før planen ble utarbeidet, og begrunner hvorfor det etterhvert ble behov for oversiktsplanlegging. Generalplanen av 1970 er derfor brukt som kilde til å beskrive planleggingen i perioden før 1970. grunnlag av reguleringsplaner. Fra 1960 til 1970 ble det utarbeidet 30 reguleringsplaner som omfattet utbygginger (veg- og hytteutbygginger ikke inkludert). Det store utbyggingspresset gjorde at en ikke kunne gå særlig detaljert til verks i planleggingen. En del av planene ble heller ikke formelt vedtatt og stadfestet. Det hendte dessuten at utbyggingen ble endret i forhold til reguleringsplanen. Det kunne f.eks. bli bygd firemannsboliger der det var vist eneboliger, uten endring av reguleringsplanen. Det hele var nokså fritt (Bjørnetun i intervju desember 1995). Planene som ble utarbeidet i perioden er avmerket på figur 4.1 med tall som korresponderer med tallene i lista under: 29 Nygård s. for N. Hytter, bolig, industri (industriomr. senere omgjort til LNF) Bolig (erstattet av ny plan i 1983) Bolig (erstattet av ny plan i 1969) Bolig (erstattet av ny plan i 1978) Bolig og industri (delvis erstattet av ny plan i 1969, nr. 7 på kartet) Figur 4. 1 Reguleringsplaner utarbeidet i perioden 1960-1970. Målestokk 1:43 000. Kartgrunnlag Statens kartverk, tillatelsesnummeret LDS6IOOI-R19104. der fra hverandre). Boligmangelen var stor i Sandefjord på sekstitallet og boligbehovet var nærmest umettelig (Bjørnetun i intervju desember 1995). Det ble hovedsakelig bygd boliger i denne perioden, hele 90 prosent av arealene gikk med til boligformål (se kapittel 3.2). I forhold til tettstedets størrelse var det en betydelig utbyggingsaktivitet, i Sandar ble det bygd opp mot 500 boliger i året. Dette gjenspeilet seg også i arealplanleggingen som ble drevet (jf. oversikten over). Utbyggings- og planbehov førte naturlig nok til et stort press på teknisk etat, som på den tiden besto av seks-sju personer (Bjørnetun i intervju desember 1995). Tekstdelen av den første generalplanen forklarte og begrunnet behovet for en generalplan. Begrunnelsen tok utgangspunkt i en beskrivelse av planleggings- og utbyggingssituasjonen før 1970. Situasjonen ble oppfattet som uholdbar og kommunen mente at det var et behov for å drive oversiktsplanlegging. Selv om det ikke fantes en oversiktsplan som var nedtegnet på et kart, hadde en likevel tanker og diskusjoner om tettstedets utvikling. Det var imidlertid vanskelig å danne seg en felles oppfatning av hvordan tettstedet burde utvikles. Arealplanlegging var heller ikke noe nytt. Arealplanlegging og planlegging av anlegg og innretninger i kommunen hadde foregått lenge, argumenterte en med i generalplanen. Der het det: "Men en måtte for åfå oversikt kjenne allmenne betraktninger, hovedinnhold i sentrale debatter og innholdet i politiske partiers programmer m. v. . Ulike sentrale personer, slik som politiske gruppeførere, rådmann, kommuneingeniøren, bygningssjefen arbeidet ut i fra sine mer eller mindre bevisste generalplaner som ikke var koordinert. Men mange steder var det en felles plan stort sett. " (Generalplanen fra Sandefjord 1970, s. 6). Den store utbyggingsaktiviteten førte til at noen etterhvert så behovet for en overordnet planlegging: "Det var vel kanskje nettopp den store byggingen som gjorde at noen begynte å tenke at her må vi planlegge. Dette her vil ikke kunne gå lengre. Det var sikkert mange som gjorde sine tanker ganske tidlig. " (Bjørnetun i intervju desember 1995). Hvem deltok i planarbeidet? "Grunneierne er sentrale aktører i denne tiden og mye av utbyggingen før 1970 var grunneierinitiert. Grunneierne kom til regjeringskontoret i Sandar med sine ønsker, og fikk området regulert etter nokså uformelle diskusjoner med administrasjonen og sentrale politikere. " (Johannessen i intervju oktober 1995). "Det var veldig uformelt. Hvis en grunneier ville bygge ut så tok han kontakt med kommunen. Så ble det kanskje diskutert blant de sentrale politikerne og administrasjonen. Så gikk de kanskje til en arkitekt i byen som laget en reguleringsplan som ble diskutert litegrann. Så ble den vedtatt. " (Bjørnetan i intervju desember 1995). "På bygda var det liberalt. Alle som hadde tomt fikk bygge. Det gikk over stokk og stein. " (Johannessen i intervju oktober 1995). Kontakten mellom politikere og administrasjonen hadde ofte også en uformell karakter. Politikerne var flittige gjester på kontorene til kommuneingeniøren og byingeniøren (Bjørnetun i intervju desember 1995). Etterhvert ble også kommunen aktiv på eiendomsmarkedet og kjøpte opp eiendommer som ble regulert til boligformål og solgt videre: "Sandar hadde masse tilbud på jorder og arealer som bøndene ville kvitte seg med. Det var ofte god jord, landbrukseiendommer som eldre folk satt med og som ungene ikke ville overta. Så var løsningen å tilby det til kommunen. " (Bjørnetun i intervju oktober 1995). Byggmestrene begynte også å bli interessert i å kjøpe opp arealer for å bygge boliger for videre salg. Mange byggmestre kjøpte opp arealer for å ha i reserve for fremtidige utbygginger. Noen så også et godt marked i å bygge flermannsboliger istedenfor eneboliger. Det ble bygd en rekke frremannsboliger på den tiden. Tanken om vern av strandsonen var ikke fremtredende, og det ble bygd flere hundre hytter i året. Spesielle områder som Gokstadhaugen hadde en imidlertid respekt for. Det lå mao. ingen konkrete forutsetninger eller grenser for utbygging til grunn for tettstedsutvidelsene. Det var ikke andre hensyn å ta enn nærhet til byen og folks ønsker (Bjørnetun i intervju desember 1995). Veg var imidlertid et viktig premiss, og nærheten til veg styrte i stor grad lokalisering av boliger. Langs mange av vegene ble det bygd (jf. også kapittel 3). Det var tanker om et nytt hovedvegsystem i Sandar med ny innfart fra El 8 og ringveg rundt Sandefjord. Dette vegsystemet la føringer for valg av utbyggingsområder (Bjørnetun i intervju desember 1995). At slike tanker ikke var koordinerte var et av hovedproblemene knyttet til utbygginga i kommunen (Generalplan for Sandefjord 1970). Planen ble utarbeidet av generalplanutvalget sammen med administrasjonen. Hoveddelen av generalplanutvalgets arbeid med planen foregikk i 1968, men selve behandlingen av planen i bygningsråd skjedde først på vårparten i 1969 på grunn av lang trykketid. Planen ble fremlagt for bygningsrådet våren 1969, og vedtatt av bystyret 30. 1970. Planen ble godkjent av Miljøverndepartementet 20. desember 1972, dvs. 2 1/2 år etter at planen var godkjent av kommunen. Planen opererer med en planhorisont på fem til 15 år, i enkelte tilfeller blir det kommentert i plandokumentet at horisonten også strekker seg utover 15 år. Arealene 11 i planen var hovedsakelig avsatt til boligbygging, ca. 85 prosent (se tabell 4.1). Av dette skulle 3000 dekar, eller 5000 personer, dekkes i områder som allerede delvis var bebygd. Fire områder fikk status som utfyllingsområder (tallene i parentes refererer til områdene på kartet i figur 4.2); områder ved Lofterød (1), syd for Ranvik (2), Rødsåsen (3) og Lahelle/Høgenhall (4). Områdene på Krokemoa (5), Nygård (6), Mojordet (7), Hasle-Hovland-Breidablikk (8) Kamfjord (9, ikke eksplisitt vist i på plankartet) lå allerede inne i kommunens plan for erverv fra 1968. For disse fem siste områdene var planhorisonten (tiden fram til utbygging) ca. fem år. I de fire utfyllingsområdene var det antatt at boligbehovet for 2500 personer skulle dekkes i løpet av en 15 års-periode, dvs. halvparten av de 5000 en antok kunne få plass i disse områdene. På plankartet er det grovt markert store framtidige utbyggingsområder: Område i sydvest mot Tjøllings grense (B), Virik-området (C), Helgerød (D) og Vesterøya (E). I 15 års-perioden var det lite sannsynlig at en kom til å gå inn på område B og utfyllingsområdene i nærheten av dette (1 og 2), pga. manglende kloakkanlegg. utbyggingsoppstart i Virik-området og Vesterøya, med plass til 1250 personer innen fem år, mens det innen en 15 års-horisont skulle bygges for 3750 personer på Vesterøya, og for ikke angitt antall personer i området Lahelle-Høgenhall. I behandlingen av planen i bystyret ble det vedtatt at Helgerød-området skulle utgå. Industriområder var lagt til Pindsle (10), Hegna (11), Djupsund og oppover mot Gokstad (12), Sverdstad (13), vest og øst for Hystadvegen (14) og Vindal (15). I den kvantitative gjennomgangen av planene har vi ikke tatt med arealer til friluftsformål ("grønne arealer"), da dette vil bli behandlet i et annet MILKOM prosjekt: "Grøntstrukturens vilkår i planleggingen" (Nyhuus og Thorén in prep 1996). Figur 4.2 Områder planlagt for bolig og industri (markert med loddrett skravur) i generalplanen av 1970. Planhorisont ca. 15 år. Målestokk 1:43 000. Kartgrunnlag Statens kartverk, tillatelsesnummeret LDS6IOOI-R19104. Planlagt arealbruk, generalplanen 1970, dekar og prosent. Planhorisont ca. 15 år. av Miljøverndep. godkjent plan (ca. tall) I tettbebyggelsen ble det lagt ut friområder ved Bugårdsparken, Preståsen og Mokollen. I tillegg ble en rekke andre friarealer lagt ut i strandsonen. Nærmest byen var disse friområdene: Granholmen, Tangen, Korsvika (Åsnes). På Østerøya og Vesterøya ble det lagt ut en rekke friområder ved populære badesteder. Generalplanen viste ikke fremtidig vegtrase for ny motorveg (El 8). Dette ble vurdert som et usikkerhetsmoment for generalplanarbeidet. Det lå som en forutsetning i generalplanen at den skulle revideres hvert fjerde år, slik at når en visste mer om den fremtidige El Btraseen, måtte eventuelt generalplanen omarbeides. I innledningen ble generalplanutvalgets arbeid beskrevet, og det ble presentert en del grunnlagsmateriale for arbeidet. Grunnlagsmaterialet omfattet statistikk om befolkningsutviklingen, utviklingen i arealbruk, høydelagskart og geologikart. En stor del av kapitlet var viet målsettingsdiskusjonen. I dette kapitlet ble det også presentert en kortsiktig tomteervervelsesplan. Generalplanutvalget fungerte også som tomteutvalg, og fremla våren 1968 en plan for tomteervervelse. Denne planen lå som et utgangspunkt for generalplanens vurdering av utbyggingsområder. Et eget kapittel om institusjoner dreiet seg i all hovedsak om grunnsko ler og skolekapasitet i de ulike deler av kommunen. Standarden på det kommunaltekniske anlegget ble også diskutert i et eget avsnitt. Ca. 2/3 av dette lå innenfor eksisterende tettstedsgrense. Ikke inkludert Helgerød som gikk ut under behandlingen i bystyret og som var angitt til 2800 dekar. Avsnittet fokuserte særlig på usikkerheten knyttet til hvordan fjordene ved Sandefjord ville fungere som resipienter. Det mest omfangsrike kapitlet i den skriftlige delen av planen inneholdt en omfattende vurdering av mulige utbyggingsområder og fremtidige vegtraseer. Kapitlet ble innledet med en diskusjon av jordvern, og vegtraseen for ny El 8 representerte et usikkerhetsmoment. Generalplanen inneholdt dessuten en kortsiktig utbyggingsplan som strakk seg over 15 år med en befolkningsøkning på 10 000 innbyggere. Planen diskuterte videre bysenterets rolle, og hovedsynspunktet var at sentrum skulle fungere som det samlende området. Det skulle ikke legges opp til en utvikling av satellittområder. Dette er et kort kapittel, og det heter i teksten at en har ikke kommet særlig langt i vurderingen, verken av mulige tomtereserver i byen eller av mulig bevaring sverdig bebyggelse. På lang sikt burde en vurdere å sanere eldre, uhensiktsmessig bebyggelse, mener generalplanutvalget. Trafikkspørsmålene i sentrum fikk den bredeste dekningen. Friluftsnemnda hadde utarbeidet en egen plan for friluftslivet. Her ble også holdningen til hytteutbygging diskutert. I det siste kapitlet ble det diskutert hvilken betydning planen skulle ha i kommunen og hvordan planen skal brukes i den kommunale behandlingen. Generalplanen av 1970 var den første oversiktsplanen som ble utarbeidet i nye Sandefjord kommune etter sammenslåingen i 1968, og behovet for å planlegge ble eksplisitt diskutert i generalplanen. Det var åpenbart også et behov for å definere hva planlegging var for noe: "Arealplanlegging er et begrep som gjerne brukes som samlebegrep for planlegging av bruk av større områder enn en reguleringsplan normalt omfatter. " (Generalplanen for Sandefjord 1970 s. 6.) Grunnene til at en nå ønsket å drive generalplanlegging var tredelt: a) Den nye bygningsloven av 1965 innførte generalplan som planleggingsverktøy . b) Arealplanlegging var ikke noe nytt. Det ble argumentert med at arealplanlegging og planlegging av anlegg og innretninger i praksis hadde foregått lenge i kommunen. Det ble pekt på at oversiktsplanlegging burde være en nødvendig og integrert del i den daglige "små-skritts" -planleggingen som hadde foregått. Det hadde hele tiden vært nødvendig å se mindre utbygginger i sammenheng. invitert til å delta. Planen skulle så være en felles referanse for videre planlegging. c) Den kraftige utbyggingen som hadde funnet sted, og som syntes å fortsette, hadde øket behovet for samordnet og bevisst planlegging. I generalplanen ble det ble sammenfattet slik: "Det er behov for en grov plan (minimumsplan) så snart som mulig. " (Generalplan for Sandefjord 1970 s. 3.) Det ble imidlertid påpekt at planen ikke måtte forstås som et endelig produkt. Planleggingen ble tvert imot vurdert som en kontinuerlig prosess: "Generalplanleggingen er ikke avsluttet. Generalplanleggingen er en kontinuerlig prosess. " (Op. eit. s. 3.) Det synes imidlertid klart at også ytre faktorer spilte inn og påvirket kommunen til å utarbeide en oversiktsplan. Generalplanutvalget henviste til plikten til å planlegge etter den nye bygningsloven, og til det "påvirkningsapparatet" som var etablert på fylkesnivået (op. eit. 5.6). Generalplanutvalget var et politisk utvalg med fem medlemmer. Faste møtedeltagere fra kommunens administrasjon var teknisk rådmann, byingeniørene (en for tidligere Sandar kommune og en for tidligere Sandefjord kommune), el-verksjefen, parksjefen og avdelingsingeniør i byarkitektens reguleringsavdeling. Finansrådmannen fikk innkallelse og møteutskrifter. Bygningsrådet var fortløpende orientert og bygningssjefen deltok i generalplanutvalgets møter. Sekretæren for generalplanutvalget var også sekretær for friluftsnemnda. Det var altså en tydelig teknisk dominans blant de faste møtedeltagere fra kommunens administrasjon. Også fylket og landbruket var fast representert. En ingeniør fra utbyggingsavdelingen og herredsagronomen deltok på alle møter. Generalplanutvalget hadde 19 møter i løpet av planlagingsperioden. På 14 av møtene deltok andre kontakter utover generalplanutvalgets medlemmer og ordinært frammøtende. Ett av de første av disse møtene ble brukt til diskusjon med friluftsnemnda om friluftsinteresser. Friluftsnemnda ble bedt om å utarbeide egen plan for friluftslivet. I et annet møte deltok jordstyret. På et tidlig møte ble det diskutert hvilke utbyggingsområder som kunne være aktuelle. aktuelle områdene. Det ble gjennomført befaringer, og omtrent halvveis i møteserien ble den første skissen til generalplan lagt frem. I videre møter ble det diskutert med grunneierorganisasjonene, handelsstanden, boligkooperasjonen og næringsinteressene. Det ble også avholdt møte med trafikkutvalg og vegsjefen i fylket. Fylkesreguleringsarkitekt Erik Lorange deltok i et møte sammen med kulturutvalget og dokumenterte historiske verdier i den eksisterende bebyggelsen i Sandefjord. Da omtrent tre fjerdedeler av planleggingsperioden hadde gått, forelå et utkast til generalplan som ble sendt til uttalelse til de politiske partiers grupper, bygningsrådet, jordstyret, friluftsnemnda, park- og idrettsutvalget, teknisk utvalg, landbruksorganisasjonenes rådgivende organ og skoleinspektøren. Utbyggingsinteressene var altså godt representert i de møter som generalplanutvalget hadde. Men også verneinteressene var representert; herredsagronomen var med hele tiden, og kontakten med friluftsnemnda førte til at en hel friluftsplan ble utarbeidet, hvor spørsmålet om hytteutbygging og friluftsliv ble drøftet. Men verneinteressene innskrenket seg til å omfatte friluftslivets behov for grønne arealer, og vern av jord. Det vi i dag oppfatter som naturverninteresser ble mindre diskutert. Hva var bakgrunnen for størrelse og plassering av de ulike utbyggingsområdene? For å forstå størrelse og lokalisering av de foreslåtte arealene, er det også nødvendig å forstå målsettingen med generalplanen. I planen het det: "Målsettingen med planen må være å skaffe tomter til ønsket virksomhet. " (Generalplanen for Sandefjord 1970 s 3.) Generalplanen analyserte tidligere befolkningsutvikling og beskrev en forventet vekst. Det ble samtidig understreket at denne veksten ikke var noe mål, målet var heller å ha tilstrekkelig med tomteareal for å møte en vekst fremover. Hensikten med planen var å kunne forberede seg på den veksten som eventuelt ville komme. Hvis veksten ble mindre enn antatt, var liten skade skjedd. Det ville være en større ulempe dersom veksten ble større enn antatt, uten at kommunen hadde lagt til rette tomter (op. eit. s. 12). Hvilke ulemper dette eventuelt ville dreie seg om, ble ikke eksplisitt diskutert. Problemene med å fastslå størrelsen på veksten ble belyst, og avveiningen mellom å ha en ønsket tomteberedskap i forhold til veksten og det å ikke binde opp for mye kapital til unødvendige grunnlagsinvesteringer, sto sentralt. investeringer til faktisk bygging, mente generalplanutvalget å ha nådd en passe balanse. Samtidig med generalplanprogrammet ble det derfor også utarbeidet et tomteervervelsesprogram for å sikre seg kommunale tomter for bolig- og næringsutbygginger. Ved valg av utbyggingsområder og utnyttelsesgrad skulle teknisk/ økonomiske og trivselsmessige hensyn telle. Det ble tatt sikte på å oppnå en harmonisk bystruktur som effektivt føyde nye områder til sentrum. Videre skulle det tas sikte på å bevare produktive landbruksarealer, verne naturområder og hindre spredt utbygging som kunne komme i konflikt med landbruket og være en ulempe for en mer syste matisk utbygging. I tillegg hadde en betydelige problemer med hytteutbyggingen, som det nå gjaldt å få under kontroll. Det var blitt bygd så mange nye hytter at friluftslivets interesser var truet. Forholdet mellom kortsiktig og langsiktig planlegging ble diskutert. Det ble understreket i generalplanen at de områdene som var pekt ut, inngikk i en langsiktig strategi. De var mer å betrakte som prognoser enn som egentlig plan. Behovet for å kartfeste slike prognoser ble begrunnet med: - planlegging av tekniske anlegg burde skje i forhold til en bredere vurdering. Dette ville redusere usikkerheten ved fremtidige investeringer. Utviklingen av teknisk infrastruktur krevet en koordinert plan for å sikre en rasjonell utbygging. - i områder som ikke var pekt ut til utbyggingsområder, kunne man satse på å utvikle næringsvirksomhet, som f. eks. landbruk. - for å kunne båndlegge områder med generalplanvedtak om forbud mot utbygging, måtte det kartfestes utbyggingsområder. Dette var et teknisk/juridisk argument som var knyttet til planredskapene i bygningsloven. - kommunen kunne få gunstige tilbud om kjøp av eiendommer. Det betydde at en hadde behov for en langsiktig plan for å kunne vurdere tomteoppkjøp lenger frem i tiden. Man mente imidlertid at det var uhensiktsmessig å planlegge utbyggingen i detalj. Usikkerheten om den fremtidige utviklingen var for stor. Dette gjaldt f. eks teknologiske fremskritt m.h.t. tomteopparbeidelse som kunne gi en helt annen økonomi i utbyggingen. Generalplanutvalget mente at et 15 års perspektiv ville være en rimelig planhorisont. For å dekke det kortsiktige behovet, ble områdene som skulle bygges ut først, pekt ut. Befolkningsveksten de nærmeste 15 årene ble stipulert til å være ca. 10 000, dvs. en økning på 25 prosent i forhold til de ca. 30 000 innbyggerne i Sandefjord i 1967. Generalplanutvalget mente mao. at Sandefjord burde være forberedt på en forholdsvis stor befolkningsøkning. De langsiktige utbyggingsområdene ville gi plass til en befolkningsøkning på ca. 20 000 innbyggere. Generalplanutvalget konstaterte at det hadde vært en stor økning i arealforbruk pr. innbygger etter krigen, og mente at det gjennom et bevisst utbyggingsmønster burde være mulig å redusere dette forbruket. tettstedsareal, mens det i 1967 hadde øket til 425 m 2 pr. innbygger 14 . Til tross for dette mente generalplanutvalget at arealforbruket kom til å øke videre, og la til grunn for vurderingen at hver person ville trenge ca. 600 m 2. Utvalget la mao. en forholdsvis arealkrevende utbygging til grunn for beregningene. Det var ingen diskusjon om behovet for å redusere denne veksten i arealbruk i generalplanen, selv om utvalget uttrykte skepsis til ytterlige økning i areal pr. innbygger. Jordvern var ikke behandlet som eget tema i generalplanen, og det ble heller ikke utarbeidet et eget kart over kommunen som viste boniteten i forbindelse med at denne planen ble utarbeidet. Under avsnittet om utbyggingsområder var det imidlertid en diskusjon om jordvern. Der het det at det var et mål for generalplanen å bevare jordbruksarealer, men det var samtidig et mål å sikre en god bystruktur. I diskusjonen om mulige utbyggingsområder ble det vist til at det kunne være en interessekonflikt mellom jordvern og utbygging. Denne diskusjonen hadde et beskjedent omfang og plassering i generalplanen, men den var likevel en viktig premiss for utbyggingsmønsteret. Det ble pekt på at jordvernet sto sterkt, og at det var fire områder som derfor ble spesielt konfliktfylte. Dette gjaldt Trekanten, dvs. Krokenområdet, området vest for Thorøya, Modalen og Sverdstad/Øvre Gokstad. Under stor tvil valgte generalplanutvalget å ta disse områdene ut av planen, og mente at dette var områder som det ellers ville vært naturlig å bygge ut. Generalplanutvalget mente at en i fremtiden kunne komme til å vurdere disse områdene annerledes; selv om områdene ikke ble bygd ut nå, ville de fremdeles kunne være potensielle utbyggingsområder mente generalplanutvalget. I 1996 kan en gi generalplanutvalget rett. For tiden er Krokenområdet under utbygging, og siste forslag til kommuneplan legger opp til at en del mindre landbruksområder kan utbygges, deriblant områder ved Sverdstad. Hystadjordene (vest for Thorøya) er imidlertid fremdeles übebygd. Det samme gjelder Modalen og deler av øvre Gokstad. Generalplanutvalget gikk inn for å innføre forbud mot å bygge hytter. Det forelå ingen eksplisitt redegjørelse for hvordan tettstedsarealet var beregnet i generalplanen, men vi må anta at det samsvarer med SSB's definisjoner på tettsted, siden dette var godt kjent på den tiden. som reduserte lokalbefolkningens tilgang til rekreasjonsområder. Bynære områder trengtes til utbyggingsformål og til naturområder for befolkningen, mente generalplanutvalget. Det var også et problem at hytter ble overtatt av fastboende, noe som på sikt kunne føre til at tidligere hytteområder ble boligområder uten ordnet veg, vann og kloakk. Det ble fremmet to alternative forslag til vedtekter til generalplanen med ulik grad av restriktiv holdning til hyttebygging. Mange av temaene som ble tatt opp i generalplanen, vakte store diskusjoner. Landbruksmyndighetene var blant annet i mot hele den langsiktige delen. I sin innstilling fokuserte teknisk rådmann bl. a. på at: En rekke private protester til generalplanforslaget omhandlet detaljer som ikke var ment å skulle låses fast i generalplanforslaget. Ved detaljplanleggingen forutsatte en å behandle slike spørsmål, derfor ble ikke protestene realitetsbehandlet i første omgang. Spørsmålet om spredt bebyggelse og avgrensing av jord-, skog,- og naturområder var et diskusjonstema. Generalplanen la opp til en mer restriktiv holdning til spredt, enkeltvis utbygging, og en del enkeltpersoner protesterte mot denne holdningen. I den politiske behandlingen ser det ut til at den restriktive holdningen til spredt bebyggelse ble fraveket noe, i og med at Helgerød (felt D) Generalplanutvalget hadde en noe tvilende holdning til jordvernet, men kom til at jordvernet måtte veie tungt og at det foreliggende forslaget var en forsvarlig plan, tross de økte kostnader som en mente var resultatet av et mer spredt utbyggingsmønster. Landbruksmyndighetene gikk imidlertid som nevnt imot hele den langsiktige planen. Bygningssjefen på sin side mente at jordvernhensynet hadde spilt for stor rolle i debatten, og at synspunkter for andre løsninger ikke hadde blitt tilstrekkelig belyst. Bygningsrådet delte i noen utstrekning dette synet, men teknisk rådmann fant ikke noen grunn til å fremme et alternativt forslag i forhold til generalplanutvalget. Flere av utbyggingsområdene som ble foreslått i planen var gjenstand for diskusjon i bystyret, og byggefeltet Helgerød ble tatt ut av generalplanen i formannskapets behandling etter forslag fra ordføreren. Bakgrunnen for ordførerens forslag var sannsynligvis hensynet til Torp flyplass og mulighetene for utvidet aktivitet fra forsvarets side. Framtidig ElB-trasé lå som tidligere nevnt heller ikke fast på dette tidspunktet. Helgerød, en konflikt en ønsket å unngå (pers. medd. Odd Gleditsch jr., medlem i generalplanutvalget, april 1996). inn igjen i behandlingen i bystyret og området gikk dermed ut av planen. Under behandlingen av planen oppstod det en diskusjon om utbygging på Åsane først i stedet for utbygging på Vesterøya. Dette ble bl. a. begrunnet med hensynet til den tekniske infrastrukturen i området, men det var ulike syn, også internt i kommunens tekniske etat. Bygningssjefens innstilling var at Åsane burde bygges ut først, og han begrunnet dette med lavere kostnader til teknisk infrastruktur. Bygningssjefens forslag fikk én stemme i bygningsrådet. Teknisk rådmann var enig i de momenter som bygningssjefen anførte om veg og kloakk, men pekte på at det fantes motforestillinger, og at hensynet til kostnader til veg, vann og kloakk ikke entydig pekte i retning av utbygging på Åsane. Teknisk rådmann pekte også på behovet for å bringe utbyggingen på Vesterøya under kontroll og fremhevet at det var et stort press for utbygging der. Den utbyggingen som allerede hadde skjedd på Vesterøya la sterke føringer for videre utbygging. En videreutvikling uten samlet plan ville være meget uheldig, mente rådmannen, og kunne lett få den konsekvensen at kommunen på et senere tidspunkt ble belastet med store utgifter. Videre ble det pekt på at Vesterøya var et attraktivt område, hvor mange ønsket å bygge. Vesterøya bød på trivselsmessige fortrinn mente rådmannen, men påpekte samtidig at dette var en subjektiv vurdering. utbyggingsrekkefølge ville påvirke planen, og at det til syvende og sist var et skjønnsmessig spørsmål om hvilket område som skulle utbygges først. Rådmannen la vekt på at landbruksmyndighetene hadde sluttet seg til korttidsplanen, men ikke til langtidsplanen. En omprioritering ville derfor skape problemer i forhold til landbruksinteresser, og rådmannen konkluderte derfor med å gå i mot bygningssjefens forslag. Han sluttet seg dermed til generalplanutvalgets forslag om at Vesterøya skulle bygges ut før Åsane. Bygningssjefen innstilte på at hele utbyggingen på Helgerød skulle gå ut. Fylkesmannen hadde også betenkeligheter med utbygging i disse områdene. området kombinert med generalplanvedtekt, ville ha sikrere hjemmel for å hindre spredt utbygging. Han pekte også på at langtidsplanen der Helgerød-feltet inngikk, var å betrakte som en prognose og mente derfor at det ikke var grunn til å endre planen (innstilling fra teknisk rådmann til formannskapet av 25.2.1970). Landbruksmyndighetene gikk i mot hele langtidsplanen og dermed også mot utbygging på Helgerød, men betenkelighetene gjaldt først og fremst felt B og industrifeltet vest for Hystadvegen. Helgerød, og anbefalte i stedet utbygging på Fevangskogen, Napperød, Semsåsen, og Fokserødmyra som var et område på fem km 2 . utbyggingsmønster. Kommunen erkjente at dette ikke var gjort, men mente at kommunen allerede hadde mye grunnlagsmateriale, og at det foregikk utredninger som hadde som mål å ende opp i en rammeplan for kloakknettet. Rådmannen gjentok generalplanutvalgets argumentasjon om behovet for snarlig vedtak om den fremtidige utviklingen. Han argumenterte videre med at tomtene på hvert utbyggingsfelt ville bli belastet med kostnadene for å utvikle feltet, og at disse kostnadene ville påvirke råtomtprisene. Jo høyere kostnader til grunnlagsinvesteringer, jo lavere ville råtomtprisen være. Ekstrakostnader til infrastruktur med et spredt utbyggingsmønster ville derfor ikke bli belastet kommunen. Problemet for kommunen var at utgifter for tiltak måtte belastes kommunebudsjettet i områder som allerede var utbygd, og hvor det ikke skjedde nybygging. Det var derfor sterke økonomiske incitamenter for å bygge ut boligfelter fremfor enkeltvise, spredte utbygginger noe som igjen førte til et behov for oversiktsplanlegging. Kommunen hadde stort behov for å finne frem til egnede tomter for feltutbygginger. Fylkesmannen ba om en vurdering av å innføre generalplanvedtekt etter §21 a l 5. Det hadde vært gjentatte drøftinger om dette spørsmålet med fylkets utbyggingsavdeling. Sandefjord kommune mente at dette ikke ga god nok hjemmel for å gi avslag til utbygging i spredtbygde strøk. I vedtektene het det at et hus skulle i vesentlig grad hindre fortsatt utnytting hvis en skulle kunne gi avslag på søknad om byggetillatelse. Bygningslovens krav til veg, vann og kloakk ga bedre hjemmel for avslag, og vedtektene etter § 21 b til byggeområder, ga langt bedre styring med utbyggingen mente Sandefjord kommune. Dette var også med på å forklare hvorfor Sandefjord hadde lagt ut relativt store områder som byggeområder. Ved å legge ut byggeområder og nedlegge forbud mot utbygging etter vedtektene til § 21 b, mente kommunen at en hadde bedre styring med utbyggingen. Ved å kanalisere utbyggingen til byggeområder i form av boligfelt, kunne kostnadene ved feltutbyggingen skyves over på tomtekostnadene og dermed spare kommunebudsjettet. I Bygningsloven av 1965 heter det: "§2l Generalplanvedtekt. Ved generalplanvedtekt kan fastsettes: a. at grunn innenfor generalplanområdet ikke kan tas til bruk til formål som i vesentlig grad vil vanskeliggjøre den utnytting som er forutsatt i generalpla- nen. b. at grunn som i generalplanen forutsettes bebygd, men hvor kommunika- sjons-, vannforsynings-, avløps- eller elektrisitetsforholdende ikke er tilfreds- stillende, for tiden ikke kan bebygges. " Forbud mot hyttebygging var et omstridt tema. Friluftsnemnda gikk inn for å peke ut områder for hyttebygging, men generalplanutvalget gikk inn for totalt hytteby ggingsforbud. Teknisk rådmann gikk inn for den strengeste holdningen, og det ble dette forslaget som i store trekk ble vedtatt av kommunestyret. I tråd med bygningsloven av 1965 ble planen innsendt til Miljøverndepartementet for endelig godkjenning. Fra departementet forelå godkjenningsbrev 20.12.1972. I godkjenningsbrevet framgår det at departementet bare anser de kortsiktige utbyggingsområdene som en del av planen, og at en begrenser seg til å vurdere disse. Dette betyr at det i prinsippet bare er områdene som lå inne i kommunens plan for erverv fra 1968 (område 5-9 på figur 4.2), utfyllingsområdene (1-4), deler av Vesterøya (E), Virik (C) og industriområdene vist i planen minus det som er foreslått vest for Hystadvegen, som ble godkjent av departementet. Det blir i godkjenningsbrevet etterlyst hvordan en har tenkt å løse spørsmålene om trafikklinjer, vannforsyning og kloakkering, samt oversikt over de økonomiske sidene ved planforslaget, utbyggingsrekkefølge, tidsskjema for utbygging m.m. Kloakkrammeplan og langtidsbudsjett ble oversendt fra kommunen 21.1.1972, noe departementet tok med i sin vurdering. Det ble påpekt fra departementet at befolkningsprognosen ligger 0,6 prosentpoeng over regionplanforslaget for Vestfold (2,1 mot 1,5). På grunnlag av regionplanens intensjon om å trekke mer av befolkningen vestover i fylket bort fra kystsonen og Stortingsmelding nr. 27 (1971--72) om regionalpolitikken og lands- og landsdelsplanleggingen, anbefaler departementet en årlig vekst for Sandefjord på en prosent. Når det gjelder arealdisponeringen og utbyggingsområdene er departementet enig i hovedintensjonene bak lokaliseringene. godkjenningsbrevet heter det at: "Det er søkt og oppnådd en rimelig balanse mellom hensynet til betydelige landbruksinteresser og hensynet til en funksjonsdyktig og realistisk utbygging.". Det blir imidlertid bemerket at det ved detaljplanlegging av industriområdene må tas hensyn til eventuelle omkringliggende boligområder, og at det ikke må anlegges industri som kan være til spesielle skader eller ulemper for omgivelsene. Videre er en skeptisk til utbygging av boliger på Vesterøya, men har godtatt utbygging her under tvil. Tvilen skyldes at utbygging på Vesterøya vil kreve store grunnlagsinvesteringer for å løse bl. a. avløps- og trafikkforholdene. Departementet forutsetter at de økonomiske sidene ved en utbygging på Vesterøya avklares på en tilfredsstillende måte. som en anbefaler (en prosent pr. år). I planforslaget vises ikke fyllplass ved Mefjorden på plankartet, men i den skriftlige delen framkommer at kommunen tenker seg å fortsette med fylling der. Dette går departementet imot og oppfordrer til interkommunalt samarbeid når det gjelder renovasjon. Departementet anbefaler at Sandefjord tar opp generalplanen til fornyet vurdering når regionplan for Vestfold foreligger og riksveg- og motorveg (E18)-traséer er avklart. Generalplanen viste også en reflektert holdning til plangjennomføringen. I planen het det: "Det er mange generelle planer som er vedtatt kanskje etter store diskusjoner og betydelige investeringer ved bruk av kostbare fagfolk, men som har fått liten reell betydning. De legges bort, og enkeltsaker blir vurdert uten å bli prøvet mot det generelle. Andre generelle regler er blitt en hemsko for en gunstig utvikling. Ved bruk av planen som en ramme for utviklingen, men allikevel slik at den gir spillerom for klart begrunnede avvikelser, mener generalplanutvalget at generalplanen vil få en positiv betydning. " (Generalplan for Sandefjord 1970 s. 33). Etter generalplanutvalgets oppfatning kunne det altså tillates avvik fra planen. Det ble pekt på at generalplanen var en oversiktsplan, og at det var behov for detaljplanlegging. Dette kunne føre til avvik mellom generalplanen og den faktiske gjennomføringen. Generalplanutvalget mente at generalplanen kunne avvikes bare hvis detaljplanleggingen la frem en bedre løsning. Det burde på den annen side ikke være tilstrekkelig grunn for vedtak at en utbygging stemte med generalplanen. Praksis burde være at fremtidige vedtak om utbygging refererte seg til generalplanen. En slik holdning antydet at en ikke så generalplanen som et mål, men som et redskap for å kunne vurdere innkomne søknader; dvs. som en referanseramme. I generalplanen ble det også drøftet hvordan planen burde gjennomføres. "Hvis en planmessig gjennomføring av større sammenhengende arealer skal kunne gjennomføres, er det nødvendig at kommunen sikrer seg eiendomsretten til arealene eller inngår andre avtaler som sikrer en meget vidtgående disposisjonsrett. fem år fra kommunen peker ut et område til utbyggingen kan begynne. " (Generalplanen for Sandefjord 1970 s. 20.) Kommunen ble gitt en sentral rolle i gjennomføringen av planene, og generalplanen la opp til at kommunen skulle kunne gå inn og sikre seg arealer for å kunne bygge ut større, sammenhengende områder. Denne holdningen var uforandret i Sandefjord helt frem til åttitallet. mellom plan og utbygging. Generalplanutvalget diskuterte også behovet for en kontinuerlig revidering av planen. Argumentene for en rullering var at planen ble laget under usikkerhet, og det alltid ville være momenter som ville endre på forutsetningene for planen. Videre mente generalplanutvalget at det var et poeng at politikerne så på planen som "sin" plan. Den måtte derfor behandles tidlig i hver periode med nye kommunepolitikere for at de skulle bli kjent med planen og gjøre de nødvendige endringene. Dette er et poeng som har blitt fulgt opp i den videre oversiktsplanleggingen i Sandefjord. Bakgrunnen for at generalplanen ble utarbeidet kan kort oppsummeres slik: - sikre beredskap med hensyn til tomtetilgang. - sikre kommunal økonomi gjennom utbygging av felt for å finansiere en ønsket standard på veg, vann og kloakk. - styre utbyggingen slik at ledig kapasitet på skoler kunne utnyttes - hindre hyttebygging som kunne redusere muligheter for tettstedsekspansjon og nedbygging av tettstedsnære friarealer. - sikre stabile rammer for næringsdriften ved å skape sikkerhet for investeringer, bl. a. i jord- og skogbruk. - sikre lovhjemmel for styring av utbyggingen, særlig lovhjemmel mot enkeltvis, spredt utbygging. Sandefjord har hatt behov for å ha det juridiske i orden. Det er sterke eierinteresser som vet å benytte advokat for å fremme sine interesser. utbyggingsområder. Dette var et teknisk/juridisk argument knyttet til planredskapene i generalplanen. Dette poenget har til en viss grad blitt borte med den nye plan- og bygningsloven, siden hele plankartet nå er juridisk bindende. Begrunnelsene for å utarbeide den første generalplanen kan beskrives som et eget behov og som et påtrykk utenfra. beskrives dels som en "tvang" gjennom bygningsloven, men minst like viktig var antagelig det ytre press i form av de ideer og tanker som fantes om planlegging på den tiden. oversiktsplanen ble utarbeidet, er det vanskelig å si noe sikkert om. Det er imidlertid kommunens eget behov for planlegging som diskuteres mest i plandokumentet. Vektleggingen av det egne behovet understrekes også ved at en faktisk ønsket å forsere planarbeidet noe. Generalplanutvalget ønsket å få planen "ferdig", selv om dette gikk på bekostning av dybden i analysen av enkelte problemstillinger slik som f. eks. analysen av arealsituasjonen i sentrum. Det ble særlig pekt på behovet for en felles forståelse i de to kommuneadministrasjonene som ble slått sammen i 1968 (op. eit. s. B). Planen beskrev ikke et fiksert mål for utviklingen av tettstedet. Hensikten var å fremskaffe tomter nok til en ønsket utbygging. Det var altså ikke veksten i seg selv som var målet, men det var et mål å na tilstrekkelig med tomteareal for å møte en vekst fremover. Dette er en viktig distinksjon. Dette skulle implisere at en vurdering av måloppnåelse i planen ikke ville være om områdene har blitt utbygd, men om det hele tiden har vært tomtearealer nok til å ta i mot veksten. I tillegg var det et behov for å koordinere utbyggingen av tekniske anlegg, og derigjennom sikre den kommunale økonomien. Dette inkluderte også kommunens boligrettede tilbud som f. eks. skoler. Det var et poeng å utnytte skolekapasiteten maksimalt og unngå å bygge nye skoler. Generalplanutvalget mente Sandefjord burde være forberedt på en forholdsvis stor befolkningsøkning. I denne forbindelse er det viktig å huske på bakgrunnen for generalplanutvalgets vurderinger, nemlig å ha tilstrekkelig med tomteareal for å møte en eventuell vekst. I godkjenningsbrevet fra departementet framgår det at veksten som kommunen legger opp til (2,1 prosent) er langt høyere enn det regionplanen for Vestfold senere anbefaler (1,5 prosent) og det som departementet mener kommunen bør legge seg på (en prosent). Dette understreker kommunens ønske om å legge til rette for vekst, uten å forsøke å begrense veksten i særlig grad gjennom planleggingen. I tillegg til å legge til rette for veksten, var et vesentlig argument for å planlegge behovet for å samordne utbyggingen for å få en mer rasjonell og økonomisk utbygging av infrastrukturen. Planen beskjeftiget seg altså i hovedtrekk med tekniske forhold knyttet til utbygging. Friluftslivet fikk imidlertid en bred behandling i planen. Denne brede behandlingen er interessant, fordi den tyder på at friluftslivsinteressene sto sterkt på den tiden, og at de var truet av utbyggingen. Vern av arealer mot utbygging var også en begrunnelse for planleggingen. Når en i ettertid ser på planutkastet, blir det klart at ønsket om å verne jordbruksarealer har spilt en stor rolle for hvilke områder som ble pekt ut som utbyggingsområder. Generalplanutvalget vurderte landbruksområder som alternative områder for utbygging, og utvalget uttrykker stor tvil når det gjelder spørsmålet om vern/ikke vern av landbruksarealer. Behovet for vern anerkjennes, men det er tvil om hvorvidt byveksten likevel må komme i forgrunnen. Hensynet til jordvernet "seiret" denne konflikten. Ifølge departementets godkjenning har kommunen "truffet" bra når det gjelder forholdet utbygging - jordvern, men det er viktig å huske at departementet forholdt seg til den delen av planen som ligger innenfor en 15 års horisont. Jordvernet har vært et viktig planleggingsparadigme i etterkrigstiden. På slutten av 50-årene kom de første motforestillinger mot utbygging på landbruksjord fra landbrukets fagfolk, etter at tettstedsvekst hadde frynset opp mange av landets beste landbruksområder. I 1965 kom den nye bygningsloven, og i 1966 kom det en endring i jordloven. fylkeslandbruksstyrets godkjenning, og uten at en tok hensyn til hvor mange ganger mindre tomter ble fraskilt (Langdalen 1983). I forarbeidene til bygningsloven nevnes det: "Det er mange tungtveiende samfunnshensyn som gjør det nødvendig å skaffe lovheimel for å sikre at oversiktsplaner blir utarbeidd og gjennomført. Tilfeldig og spredt byggevirksomhet fører erfaringsmessig med seg ulemper og på lengre sikt økonomiske skadevirkninger både for private og for det offentlige. I tilflyttingsområder med aukende næringsvirksomhet og bosetting blir forholdene uholdbare om en ikke i tide får kontroll med utnyttingen av grunn. Også for sikring av jord- og skogbruksarealer mot uoverveid utnytting til ymse formål, har de lover og metoder som hittil har vært tatt i bruk vist seg utilstrekkelige." Ot.prop nr.l (1964--1965). Vernehensyn ble mao. introdusert som en viktig begrunnelse for planleggingen. Dette gjenspeiles også i "læreboka" for planlegging på den tiden: "Planlegging. Hvordan planlegger vi arealbruk og utbygging?" (Johnsen 1968). Et avsnitt i denne boken tok for seg jordvern-problemet, og pekte på at vern av jordbruksareal gjennom jordloven ikke har vært tilstrekkelig. Jordvern var altså et aktuelt tema, og kom som en reaksjon på en utvikling som en ikke ønsket. planleggingen i Sandefjord ble påvirket av slike strømninger i tiden. Sandefjord hadde merket effekten av mange enkeltutbygginger, både boliger og hytter, og det var rimelig at en såpass stor jordbrukskommune måtte forholde seg til den aktuelle debatten om jordvern. perioden fra 1960 og frem til i dag. Men på slutten av 60-tallet var ikke jordvernet noen selvfølge verken for administrasjon eller politikere. Et politisk oppnevnt generalplanutvalg sto for utarbeidelsen av planen. Kommunens administrasjon var imidlertid sentral i utarbeidelsen av plandokumentet, spesielt teknisk etat. Det var forholdsvis liten "folkelig" deltagelse i utarbeidelsen av planen. opparbeide tomtefeltene og selge dem videre til private enkeltutbyggere. Generalplanutvalget vedtok forslaget til generalplan 21. august 1975. Bygningsrådet vedtok 17. september å legge planforslaget ut til offentlig ettersyn. Samtidig vedtok bygningsrådet å innføre vedtekt etter bygningslovens § 21 a. Fylkesutvalget behandlet generalplanen 29. september, og den gikk til formannskapet som behandlet planen 20. november. 9. desember 1975 ble planen vedtatt i bystyret, mens Miljøverndepartementet først godkjente planen 6. juli 1978. Tidshorisonten for planen var 15 år, fra 1976 til 1990. Boligbygging var igjen det dominerende arealbruksformålet, og som i 1970 la det beslag på omkring 85 prosent. De resterende arealene var avsatt for industri/næring (tabell 4.2). Tabell 4.2 Planlagt arealbruk, generalplanen 1975, dekar og prosent. Tall fra målinger på kart i M=l:2o 000. Planen var ikke på langt nær så omfattende som kommunens vedtatte plan fra 1970, både arealene avsatt for bolig og næring var halvert. Planen viser aktuelle utbyggingsområder mer i detalj enn den forrige planen. Figur 4.3 viser lokaliseringen av utbyggingsområdene. Generalplanen viste til at det var boligunderskudd i kommunen, og et viktig mål måtte være å dekke dette underskuddet så raskt som mulig. Boligbyggeprogrammet anslo et behov på 1800 boliger de neste fire årene, hvorav 1100 ble forutsatt bygd på kommunale felt. De største feltene var: Planen omfattet hovedrapport med kartbilag, en arealdisponeringsplan, registreringskart over jordboniteter og kart med avgrensing av vedtektsfestede områder. Planen hadde følgende kapitler: 2. Sysselsetting og næringsliv 3. 4. Veger - kommunikasjoner 5. 6. Vannforsyning, avløp, renovasjon 7. Naturvern, friluftsliv, idrett 8. Jord-, skog- og naturområder 9. og el. I forhold til den forrige generalplanen var det tatt inn egne kapitler om jord-, skog- og naturområder, helse- og sosialstell, kirke og kultur, og investeringsprogram. Videre ble kapitlet om idrett og friluftsliv utvidet med naturvern. Det var altså et bredere grunnlag for planleggingen enn i den foregående planen. Vekstraten i befolkningen hadde gått betydelig ned de siste årene, og utbyggingsavdelingen i fylket vurderte den sannsynlige årlige befolkningsveksten frem til 1985 å være mellom 170 til 280, tilsvarende en vekst på mellom 0,5 og 0,8 prosent. I generalplanen het det på bakgrunn av dette at kommunen ikke burde tilstrebe mer enn 0,8 prosent årlig vekst (Generalplan for Sandefjord 1975, s.l). Det ble ikke gitt noen eksplisitt begrunnelse for at en høyere vekst ikke burde tilstrebes. Om nødvendig kunne veksten dempes med en restriktiv politikk overfor etableringer av arbeidsplasser. Men restriksjoner på boligbyggingen kunne ikke aksepteres. På den annen side ville ikke kommunen se lavere vekst enn 0,5 prosent som uheldig. antall arbeidsplasser antok en ville fortsette i takt med befolkningsutviklingen. Av næringsarealene som ble satt av i generalplanen av 1970, var det fremdeles flere som ikke var bygd ut. De fleste av disse områdene tilhørte de største industribedriftene i Sandefjord, som mente de hadde tilstrekkelig med arealer for fremtidig ekspansjon. Det var ønskelig at disse arealene fortsatt ble liggende som reserveområder for industrien. Kommunen hadde også næringstomter som kunne tildeles etter behov. I generalplanen ble det pekt på at det var stor pågang etter disse tomtene. fylkesforsyningsnemnda for byggematerialer innen kort tid. Kommunen ville også prioritere bedrifter i Sandefjord som hadde for små lokaler, og virksomheter som kunne gi kvinnearbeidsplasser. Utnyttelsen av industriarealene ble diskutert. Det ble fremhevet at etterspørslen skulle tilsi at arealene ble godt utnyttet, men at dette måtte veies mot bedriftenes behov for ekspansjonsareal. område ved Fokserød. I tillegg ble det lagt opp til at mindre arealer for industri kunne innpasses i boligområdene. Vekstens størrelse kan imidlertid ikke ha vært en fremtredende diskusjon blant politikerne. Enkeltpersoner hevdet at Sandefjord var stort nok, men det var ingen generell holdning. De fleste mente at Sandefjord ikke hadde grunn til å være redd vekst, men at kommunen ikke nødvendigvis skulle arbeide aktivt for å få til vekst (Foshaug i intervju desember 1995). Kapitlet om vegløsninger var en "oppsummering" av hva som hadde hendt siden forrige generalplan, samt en vurdering av hvordan vegnettet burde utvikles videre. Vegplanutvalget i kommunen hadde utarbeidet forslag til vegløsninger for byen. Vegvesenet hadde utarbeidet forslag til vegtrasé for ny El 8 som var behandlet og endelig vedtatt i kommunen siden forrige generalplan. Det var derfor ingen diskusjon om traseen i forbindelse med generalplanarbeidet. Den vegføringen som ble vedtatt, ble bare tegnet inn i planforslaget. Sandefjord begynte også å få et problem med trafikk og parkering i sentrum, en ønsket minst mulig trafikk i sentrumsgatene, men gikk ikke inn for å redusere parkeringsmulighetene. en ønsket imidlertid å redusere kantsteinsparkeringen og samle parkeringen i parkeringsplasser. Kollektivtransport ble tatt opp som et tema i denne generalplanen, og en ønsket å styrke denne. Begrunnelsen var at kollektiv-trafikantene hadde et dårligere tilbud enn bilistene. Sandefjord ønsket å styrke sentrum, og ville gå imot etablering av kjøpesentre utenfor byen ved El 8. Arealkrevende virksomheter ble søkt lokalisert til utenfor byen. en ønsket imidlertid å opprettholde antallet boliger i sentrum dels fordi noen foretrakk å bo slik, dels fordi det bidro til et levende sentrum. Sandefjord måtte på dette tidspunkt sanere en del avløpsledninger, og den foreslåtte utbyggingsrekkefølgen for boligområdene endret den tidligere planlagte rekkefølge for avløpssaneringen. Naturvern, friluftsliv og idrett fikk en bred behandling i generalplanen. Målsettingen var å bevare Sandefjord som en "naturpreget by med åpen adgang til varierte tur- og friluftsområder med varierte muligheter for naturopplevelse og rekreasjon med stimulering til fysisk aktivitet på varierte arealer og anlegg for lek, idrett og allsidig friluftsliv" (Generalplanen for Sandefjord 1975 5.14). I målsettingen het det at Sandefjord hadde et ansvar for å tilrettelegge for tilreisende, særlig i kystsonen. I de tettstedsnære områdene ble friområdene rundt Bugårdsdammen, Hjertnesskogen, Mokollen og Preståsen beholdt. Av nye friområder tett ved utbyggingsområder, ble det foreslått et område ved Ormestad innerst på Vesterøya. Det var ellers registrert 30 verneverdige områder i kommunen. Generalplanen viste til at jordvernet sto sterkt i samfunnet, og i planen sto det at: "...kommunen må derfor tilstrebe en utbyggingspolitikk som i übetydelig grad gjør det nødvendig å bygge ned dyrket og dyrkbar jord. Det kan her opplyses at i 10-årsperioden 1963 til 1973 ble det gjennomsnittlig omdisponert 185 da jord pr år. I fremtiden må det være en klar målsetting å redusere dette tallet i betydelig grad. Dyrket og dyrkbar jord må kun omdisponeres til andre formål hvis dette utfra en samlet samfunnsmessig vurdering synes klart berettiget og uunngåelig. " (Generalplanen av 1975 s 17.) Et bonitetskart ble utarbeidet som grunnlag for generalplanleggingen av avdeling for jordregistreringer ved Landbrukshøgskolen på Ås. Arealene ble delt inn i følgende kategorier: 1 . Arealer som i all fremtid bør være landbruk. 2. Arealer av stor landbruksinteresse. 3. Arealer av liten landbruksinteresse. Den sterke viljen til vern av jord ble også understreket i bystyrets behandling. Der ble det uttrykt vilje til å betale for økte kostnader for lavere tetthet og spredt utbyggingsmønster p.g.a. jordvern. I 1975 var det ingen politisk diskusjon om nødvendigheten av jordvern. Det hadde mao. skjedd en endring fra den første generalplanen hvor jordvernets stilling ikke var så selvfølgelig. utbyggingsområder. På dette tidspunktet kom jordvernets styrkede stilling også til uttrykk ved at en ønsket vern av jordbruksarealer gjennom regulering til jordbruksområder i generalplanen. "Vi gikk ikke inn i den konflikten mer. Vi sa bare at nå måtte vi finne områder hvor vi kan bygge. Den debatten ble egentlig borte. " (Foshaug i intervju desember 1995.) skogbruksarealene og valgte å prioritere områder tett opp til eksisterende bebyggelse, fordi presset var størst her. I tråd med anbefalinger fra departementet valgte kommunen en praksis der mulige utbygginger innenfor en 15 års ramme ble lagt inn i planen som jord-, skog-, og naturområder. Disse arealene omfattet derfor områder som varierte i status fra verneområder til mulige utbyggingsområder på lengre sikt. Generalplanen av 1975 ble utarbeidet som et ledd i ordinær rullering etter fire år, som forutsatt i forrige generalplan (Hansen i intervju oktober 1995). Det var ingen enkelthendelse som gjorde at planen ble utarbeidet, men en ordinær del av det å planlegge i tråd med intensjonene i den forrige generalplanen. "Man skulle ha en rullering hvert fjerde år. Det er noe administrasjonen vet og er forpliktet til å gjøre. Det lå ikke noe annet til grunn. " (Foshaug i intervju desember 1995.) I tiden som var gått siden forrige generalplan var vedtatt, hadde kommunen utarbeidet langtidsprogrammer for en del sentrale sektorer som boligbyggeprogram, vegplan og kloakkrammeplan. Disse planene ble innarbeidet i generalplanen. Andre sektorer hadde planer under arbeid for renovasjon, vannforsyning, idrett og kultur, men disse var ikke ferdige. I perioden som hadde gått siden forrige generalplan hadde det altså vært en betydelig planaktivitet i kommunen. Likeledes forelå det et utkast til en fylkesplan for Vestfold som underlag for planleggingen. Generalplanleggingen fanget opp den planleggingen som hadde skjedd, og særlig boligbyggeprogrammet fikk konsekvenser for hvor store utbyggingsarealer som ble lagt ut i generalplanen. "Forut for denne planen lå det jo et boligbyggeprogram, og jeg tror kanskje på mange måter at boligbyggepro grammet var en premissleverandør for å endre planen. Hva må vi gjøre for å opprettholde takten i boligbyggingen. Hvor mye har vi av arealer som kan benyttes? Hvor mye trenger vi av andre arealer. Dette lå til grunnfor å endre planen, dvs. den ble ikke endret, det ble bare tilføyd nye områder. " (Foshaug i intervju, desember 1995.) I generalplanen av 1975 hadde en ikke behov for å forklare eller begrunne hvorfor en skulle planlegge. Planlegging var langt på veg en selvfølge. Underlagsdokumentene for planen viste også at det hadde foregått en omfattende planleggingsvirksomhet i de ulike etater i kommunen siden den forrige planen ble laget. Generalplanen var en oppsummering og ajourføring av den planleggingen som hadde foregått. Den forrige generalplanen pekte ut Vesterøya som utbyggingsområde. Siden 1970 hadde kommunen utarbeidet disposisjonsplan for områdene på Vesterøya, med mindre utbygging enn generalplanen av 1970 foreslo. I generalplanen av 1975 ble det vurdert endring av denne diposisjonsplanen. For det første ble det hevdet at utnyttelsesgraden i disposisjonsplanen ville være uforenelig med et godt bomiljø. Videre detaljplanlegging ville imidlertid avgjøre dette. For det andre mente generalplanutvalget at et jordbruksområde på 200 dekar som var lagt ut til byggeområde i disposisjonsplanen, ikke burde bebygges. Utbyggingen på Vesterøya (område 1 på figur 4.3) ville derfor ikke kunne romme så mange boliger som forutsatt i arbeidet med disposisjonsplanen. Med redusert vekst antok utvalget likevel at arealene ville være tilstrekkelige frem til år 1990. Det kunne imidlertid være behov for boligtomter i andre deler av kommunen, og det ble lagt opp til utbygging av mindre boligfelter i alle ytre deler av kommunen. I tillegg ble følgende større utbyggingsområder foreslått: Helgerød (2): Et område med lavproduktive arealer. Hunsrød/Fevang (3): Et mindre utbyggingsområde. Utbygging her ville tvinge frem en kloakkløsning, noe som var nødvendig for å få løst dette problemet for den eksisterende bebyggelsen. Hunsrød/Fevang lå på Raet ved (den gamle) traseen for El 8. Åsane/Store Bergan (4): Utbygging her ville i liten grad berøre dyrket mark, og det var enkelt å bygge ut vann- og kloakk. Videre var det mulig å utnytte ledig skolekapasitet. regionplanskissen som et fremtidig utbyggingsområde. område som ikke berørte dyrket jord i særlig grad. Det ble ikke regnet som sannsynlig at dette feltet skulle blir bygd ut i generalplanperioden, men det ble nevnt som et mulig område for videre utbygging. Dette området ligger vest for El 8. Alle disse foreslåtte utbyggingsområdene ligger i en betydelig avstand fra sentrum. Flere av områdene ville gi rene satellittutbygginger med et spredt utbyggingsmønster som resultat. utbyggingsområder. Sandefjord hadde hele tiden eksplisitt vektlagt hensynet til et godt bomiljø. Dette sto i målsettingen for den første generalplanen, og det fremkom som en argumentasjon for mindre tett utbygging av boligområdene i denne generalplanen. utbyggingsområdene og ny vegtrase for avkjøring fra El 8 som vakte diskusjon. Jordstyret ville redusere størrelsen på utbyggingsområdene på Helgerød, Fevang/Hunsrød og Åsane/Store Bergan. Jordstyret fikk støtte fra fylkeslandbruksstyret, Sandar skogeierlag og Sandar bondelag. utbyggingsområdet på Helgerød, og en rekke grunneiere gikk imot utbygging på sine eiendommer. I tillegg var det noen grunneiere som ønsket mulighet for spredt utbygging, deriblant Østerøya grunneierlag. Vesterøya grunneierlag protesterte mot forbud mot hyttebygging. Fylkesfriluftsnemnda pekte på at området ved Fokserød var under vurdering som naturreservat pga. edellauvskogen der. Vestfold-raet var i seg selv en naturforekomst som burde være gjenstand for en helhetsvurdering før en tillot ytterligere, vesentlige inngrep. Fylkesfriluftsnemnda pekte også på at Helgerødområdet var et registrert viltområde, foruten at det var et nærturområdet for byen. Den foreslåtte utbyggingen av dette området burde derfor utstå inntil videre. Vegsjefen påpekte nødvendigheten av ny avkjørsel fra El 8. Han var betenkt over videre utbygging langs den daværende traseen for El 8, fordi det ville være behov for trafikksikringstiltak selv med ny trasé. Videre var han skeptisk til spredt utbygging med enkeltavkjøringer fra hovedvegene, noe som kunne medføre stor trafikkfare. Skolestyret påpekte behovet for utbygging i de ulike delene av kommunen for å kunne utnytte kapasiteten på skolene bedre. Den reduserte utbyggingen på Vesterøya ble diskutert og vedtatt. Bystyret var klar over at dette vil øke grunnlagsinvesteringene, men mente at slike kostnader måtte samfunnet kunne bære, for å verne jord, og for å kunne få et bedre bomiljø. Resultatet av behandlingen var at utbyggingsområdene Helgerød og Hundsrød/Fevang ble noe redusert. Traseen for den nye avkjøringen fra El 8 ble beholdt. Det var også stadige konflikter med grunneierlagene om utbygginger. Grunneierne var stort sett imot utbygginger, selv om noen så muligheten til å tjene penger. Et eksempel er utbyggingen på Åsane. Den største grunneieren der hadde i lengre tid vært klar over at Sandefjord kommune ønsket å bygge på eiendommen og var derfor forberedt på hva som ville skje. Grunneieren ville helst ha beholdt areal til skogsdrift. Eiendomshandelen var en minnelig handel under trussel om ekspropriasjon. En advokat fra Bondelaget hjalp grunneieren og kommunen dekket saksomkostningene (Seim i intervju desember 1995). På dette tidspunktet hadde grunneierne forsonet seg med utbyggingsområdene som var pekt ut i den forrige generalplanen. Grunneierinteressene fikk liten konkret innvirkning ved valg av utbyggingsområder. Kommunen valgte områder som var best ut ifra en totalvurdering (Hansen i intervju oktober 1995). Planen ble godkjent av departementet 6.7.1978 under forutsetninger av visse endringer. De viktigste forandringene med betydning for arealbruken var at utbyggingsområdet på Vesterøya måtte detaljeres i forhold til jordbruksarealer som kommunen ønsket å bevare (figur 4.4), og at Torp flyplass ble unntatt fra vedtektene. Det ble dessuten pekt på at boligbyggeprogrammet måtte tilpasses mulighetene for behandling av avløpsvannet og at det i godkjenningen ikke ble gitt utslippstillatelser utover de kommunen allerede hadde. Igjen ble kommunen bedt om å revurdere befolkningsprognosen som departementet mente var for høy. I departementets brev ble det påpekt at kommunen bedre måtte avgrense utbyggingsområder i forhold til landbruket. Ett eksempel er de allerede nevnte områdene på Vesterøya, et annet er Lahelle-Høgenhall der departementet forutsatte at reguleringsplaner ville skille landbruksområdene med i detalj fra utbyggingsområdene. påpekt at en for nye boligområder måtte ivareta kommunikasjonslinjer og at jordbruksområder mellom ny og gammel bebyggelse ikke måtte belastes. Departementet mente også at kommunen måtte vurdere sitt totale behov for friluftsområder før en satte i gang bygging på disse områdene. Byggeområder unntatt fra 1975-planen av Miljøverndepartementet. M=l:43 000. Kartgrunnlag Statens kartverk, tillatelsesnummeret LDS6IOOI-R19104. Utover de merknadene til enkeltområder som vi allerede har nevnt framhevet departementet at utbygging på Hundsrød-Fevang ikke måtte skje før omlegging av El 8 på strekningen Klinestad-Tassebekk var ferdig. Ved Helgerød måtte områdets vestre grense flyttes 300 meter av hensyn til støysonen ved Torp flyplass. Generalplanen av 1975 var fremdeles en nokså grovmasket plan. Nye sektorer i den kommunale forvaltning slik som skole, kultur, helse og sosial var tatt med i planen. Generalplandokumentet inneholdt også et investeringsbudsjett. Det begynte å ligne mye på den modellen for kommuneplanlegging som er beskrevet i plan- og bygningsloven av 1985. Behovet for planlegging diskuteres ikke, slik det ble gjort i 1970--planen. Det så ikke ut til å være nødvendig å legitimere eller begrunne behovet for oversiktsplanlegging. Generalplanen var en oppsamling av tidligere vedtatte planer slik som vegplanen, boligbyggeprogrammet og kloakkrammeplanen. Det var fremdeles et overordnet mål å skaffe nok arealer til utbyggingsformål, spesielt boligtomter. Boligbyggeprogrammet var premissleverandør for planen. Størrelsen av veksten ble diskutert i generalplanen, og en ønsket ikke vekst for enhver pris. I fylkesplanen var det tanker om at indre Vestfold skulle være vekstområde, og det er trolig dette som ble reflektert i generalplandokumentet. Blant politikere var ikke det noen stor diskusjon og målet med å sikre nok tomtearealer til veksten, var uendret. Miljøverndepartementet mente igjen at veksten kommunen la opp til var for høy og ba om at den ble vurdert på nytt. Jordvernet sto sterkt, og det var stadig større konflikter om vern eller utbygging av arealene. Vernetanken kom generelt sterkere inn, og naturvern var en del av premissene når utbygging ble vurdert. Alle områder i Sandefjord var mer eller mindre konfliktfylte å bygge ut. Dette gjaldt dyrkede eller dyrkbare områder med høy bonitet, naturområder, kystsonen, koller, viltbiotoper og Ra-området. Det var diskusjoner om nesten hver eneste utbygging (se kapittel 4.9). Det lå ingen egentlige faste rammer for planleggingen, en gikk gjennom kommunens arealer for å finne mulige utbyggingsområder ut ifra helhetsløsninger med tekniske anlegg, skole og jordvernhensyn. Det var en pragmatisk planlegging. gingsarealene og arealene der utbyggingen gjorde minst skade, ble valgt. Kommunen hadde et boligbyggeprogram som måtte oppfylles, og det skulle være næringsarealer til disposisjon for etableringer. var en konkret vurdering av hvert eneste område (Hansen i intervju oktober 1995). Generalplanen viste et spredt utbyggingsmønster som følge av jordverntankegangen. De fleste større utbyggingsområdene var satellittutbygginger. Gradvis utbygging i ulike geografiske deler av kommunen kom inn som en del av den politiske behandlingen. Ny trasé for El 8 var ikke diskusjonstema. Valg av ElB-trasé var avgjort ved egen vegplan i perioden mellom de to generalplanene. Planen ble vedtatt i generalplanutvalget 21.8.1979 og i bygningsrådet 17.9.1979. Deretter behandlet fylkesutvalget planforslaget i møte 1.10.1979. Planen var til andregangsbehandling i bygningsrådet 20.11.1979 og planen ble vedtatt i bystyret 18.12.1979. Planen ble stadfestet i Miljøverndepartementet 18.1.1983. Planhorisonten var 12 år, fra 1980 til 1992. Totalt var 5416 dekar avsatt i planen for framtidige bygge-formål. 76 prosent av disse var avsatt for boligbygging (tabell 4.3), mens 21 prosent var avsatt for næring/industri. planene ikke hadde hatt arealer avsatt for. Utbyggingsområdene i forrige generalplan var beholdt, men på Fokserød var industriområdene utvidet noe. De største utbyggingsområdene for bolig var ved Åsane (område 1 på figur 4.5), Helgerød (2), Lahelle/Høgenhall (3) og Vesterøya (4). Industri- og næringsarealene var i hovedsak lagt til Fokserød (5), Vindal (6) og Skaustranda (7). Planen var en ordinær rullering av oversiktsplanen. I kommunen var det en oppfatning om at fortløpende rullering var nødvendig. Som nevnt pekte allerede den første generalplanen på behovet for kontinuerlig oppdatering. Planen skulle rulleres dels fordi forutsetningene endret seg, men også som en læringsprosess for politikere, som ved rulleringen skulle kjenne planen som "sin" plan. Denne planen bygde i stor grad på tidligere planlegging hvor general planen av 1975 var et sentralt utgangspunkt. Det ble utarbeidet en fylkesplan for Vestfold i 1976, og denne planen var under revidering samtidig med revideringen av Sandefjords generalplan. Fylkesplanen behandlet befolkningsutvikling, boligbygging, sysselsetting, vann, avløp, avfall, luft- og støyforurensning, samferdsel og kultur. Fylket utarbeidet også en melding om fylkesplanen hvor landbruks-, friluftsog naturverninteresser ble behandlet. Denne regionale planleggingen dannet bakgrunn for generalplanleggingen i kommunen. Kommunen ville ikke tilstrebe befolkningsvekst med innflyttingsoverskudd, men ville heller ikke legge opp til lav utbyggingstakt for å dempe befolkningsveksten. Utviklingen viste tendens til synkende befolkningstall i landdistriktene og i sentrum, mens folketallet vokste i de nye boligfeltene. Kommunen erkjente imidlertid at de hadde liten mulighet til å styre befolkningsveksten. Spørsmålet var heller å finne frem til realistiske tall for veksten. Statistisk sentralbyrås prognoser sto sentralt, og prognosene var betydelig lavere enn i tidligere generalplaner. Mens generalplanen av 1970 opererte med anslag på mellom 500 og 750 nye innbyggere pr. år, var dette redusert til mellom 170 og 280 i 1975. I 1979 var SSBs prognoser redusert til 0,17 prosent vekst, tilsvarende 50 til 60 nye innbyggere i året. Generalplanutvalget startet med dette som utgangspunkt, og fylket anbefalte å legge dette til grunn for generalplanen. SSB offentliggjorde noe senere i planprosessen nye prognoser med en forutsatt årlig vekst på 0,6 til 0,7 prosent. Kommunen valgte å støtte seg til de siste prognosene, og la derfor til slutt til grunn en årlig vekst på mellom 0,2 og 0,6 prosent. Boligutbygging og bomiljø Boligbyggeprogrammets målsetting var å dekke behovet for boliger. Boligtyper og boligstørrelser ble diskutert, og det ble påpekt at en særlig måtte legge til rette for bygging av 2-3 roms leiligheter for små husstander og en viss andel blokkleiligheter fordi det hadde vært en sterk reduksjon i disse leilighetstypene. Noe av bakgrunnen for dette var sannsynligvis stopp i utbyggingen av Varden og stopp i utbyggingen av høyblokkene på Sjøstrand. Utbyggingens tetthet ble ikke diskutert i særlig grad. Målsettingen om boliger i sentrum var stort sett uendret, og det ble lagt opp til å skaffe seg en oversikt over hva som fantes av boliger i sentrum. Generalplanen inneholdt en nokså spesifisert utbyggingsplan fordelt på ulike år. Det var ingen store endringer i utbyggingsfelter i forhold til siste generalplan: "Vi fant ingen store, nye områder etter fire år. Vi skulle revidere en gang i perioden, men verden forandrer seg ikke så meget som man skulle tro. I planen er det to nye elementer: En ny, mer detaljert plan for Vesterøya, og at hytteområdene er medtatt. " (Hansen i intervju desember 1995.) "Jeg kan ikke si at det var de store diskusjonene den gang. Hytteområdene kanskje. " (Foshaug i intervju desember 1995.) På bakgrunn av disposisjonsplanen som ble utarbeidet i 1976, ble utnyttingen av Vesterøya endret i forhold til generalplanen fra 1975. Forrige generalplans målsetting om å opprettholde bosettingen i alle deler av kommunen ble beholdt, en ville forsøke å få til mindre utbyggingsområder som ikke berørte produktiv jord, og hvor kostnadene for utbygging var akseptable. Det ble derfor lagt opp til et nytt utbyggingsområde på Østerøya. Til forskjell fra planen av 1975 var hytteområdene markert som egen kategori. Sandefjord har alltid måttet ha oppmerksomheten rettet mot hyttebygging og utnyttelse av strandsonen: "Vi sitter her med 2000 hytter, og de fleste av dem er på Østerøya og Vesterøya. Nå måtte vi gå inn og se hva vi hadde av muligheter for å bygge hytter og hvilke områder som skulle vernes. Vi måtte ha en styring med det. Vi måtte ha en mening med det vi gjorde. " (Foshaug i intervju desember 1995.) Mens kommunen i generalplan fra 1975 var relativt optimistisk med hensyn til næringsutviklingen, så var kommunen mer pessimistisk i 1979. Derfor ville en i denne planperioden se positivt på etablering av nye arbeidsplasser selv om det betød økt vekst. Dette medførte også en endret policy overfor det å ha tilgjengelige arealer. Mens forrige generalplan diskuterte begrenset tilgang på arealer som en måte å styre næringsetableringer på, mente en i denne generalplanen at det å ha en beredskap i form av ledige industriarealer var ønskelig for å kunne tiltrekke potensielle næringsetableringer. Et slikt område ble lagt inn i planen ved Skolmerød. Generalplanen diskuterte derfor behovet for etablering av nye industriarealer nokså inngående og vurderte hvilke muligheter som fantes. Jordvernhensynet gjorde det vanskelig å finne frem til slike områder. Kommunen mente imidlertid at Fokserød burde kunne aksepteres som et utbyggingsområde for næringsvirksomhet. Eksisterende steinbrudd la beslag på store deler av arealene, og det ble ikke lagt ut så store areal i tillegg, som plankartet kanskje kunne gi inntrykk av. Videre ble det lagt ut noen mindre områder i tilknytning til eksisterende næringsområder sentralt i byen. Generalplanen diskuterte også muligheten for at det kunne legges ut et beredskapsområde for næringsutbygginger mellom gammel og ny trasé for El 8, dersom sysselsettingssituasjonen skulle tilsi at det var stort behov for å tiltrekke seg næringsvirksomheter. Det ble påpekt at dette måtte diskuteres i samarbeid med landbruksmyndighetene. Det var mao. tydelig at landbruket hadde blitt en sentral, overordnet premissleverandør når nye områder skulle velges ut. nabokommunene om etablering av næringsområder på lengre sikt. Det ble pekt på at eksisterende arealer for næringsvirksomhet (handel) i sentrum måtte utnyttes bedre. Dette tyder på at Sandefjord nå begynte å føle arealknappheten. Det ble i denne generalplanen også påpekt at handelsvirksomhet skulle foregå i sentrum, og at en ville unngå store bilbaserte varehus ved El 8. Problemene med vegtrafikken hadde blitt mere påtrengende, og tiltak for å bedre sikkerheten ble diskutert. Miljøulempene i sentrum dukket også opp som et planleggingsproblem. Støydempende tiltak, gang- og sykkelvegnett og trafikkreguleringer ble tatt opp. Traseen for den nye El 8 lå fast, det samme gjaldt den nye innfartsvegen til Sandefjord som ikke lenger var noe diskusjonstema. Arealdisponeringen var i liten grad gjort avhengig av veglokaliseringen. tivtrafikken var uendret fra forrige generalplan. Kloakkrammeplanen for kommunen var vedtatt. Behovet for rensing av kloakken ble diskutert. Problemet var særlig knyttet til den spredte bebyggelsen, men dårlige ledninger i sentrum begynte også å bli et problem. I forbindelse med den forrige generalplanen var det utarbeidet et bonitetskart som grunnlag for vurderingen av arealer for utbygging. Til denne planen ble det utarbeidet registreringer og en oversikt over naturområder som burde vernes. Selve generalplanen ble innledet med en oversikt over naturgrunnlaget og de spesielle forutsetninger som dette ga for videre planlegging. Behovet for vern av bygninger ble også diskutert, og det ble foreslått å vurdere bevaring av enkelte bygningsmiljøer i sentrum av Sandefjord. Det er flere temaer som inngår i diskusjonen om vern i denne planen i forhold til den foregående. Sandefjord beholdt målsettingen om å være en naturpreget by. Det ble lagt vekt på å bevare nærfriområdene og kollene rundt i byen. Ellers fremstår dette kapitlet som en videreføring av de planene som allerede var lagt. I forslag til generalplan ble noen av friluftsområdene endret, men dette er ikke tettstedsnære friarealer. Vurderingene av jord- og skogbruksområdene er uendret fra siste arealplan og står fortsatt sentralt. Fylkeslandbruksstyret mente at veksten i Sandefjord var i strid med målsettingen i fylkesplanen. Det pekte på at vekstmulighetene for næringslivet i for stor grad var gjort til et spørsmål om tilgang på nye industriarealer og hadde betydelige innvendinger mot kommunens politikk om å legge ut enda større industriarealer. Dette gjaldt særlig utbyggingen av de søndre deler av Haslej ordene. Fylkeslandbruksstyret tok videre avstand fra at god produksjonsjord ble gitt status som "beredskapområder" for industriutbygging. Slike løsninger var bare egnet til å sette oversiktsplanleggingen i miskreditt, mente fylkeslandbruksstyret. Det ble tatt til orde for en streng økonomisering med arealene, i det de få gjenværende utbyggingsområdene i prinsippet skulle vare til evig tid. Bygningssjefen argumenterte i mot streng arealøkonomisering i sin innstilling, idet en høy utnyttelse etter hans mening ikke ville være forenlig med ønsket om eneboligtomter, krav om tilgang på tilstrekkelige friarealer og vern av de øverste deler av åser og rygger. Den nye innfartsvegen til Sandefjord var foreslått å gå over jordbruksarealer (Haslej ordene). Dette var uheldig etter fylkeslandbruksstyrets oppfatning. Fylkesutvalget mente at den laveste vekstprognosen skulle legges til grunn (0,17 prosent økning). Sandar Skogeierlag og Sandar Bondelag pekte på at befolkningsveksten i Sandefjord hadde vært større enn i resten av fylket, og mente at Sandefjord burde legge til rette for en lavere vekst mer i tråd med fylkesutvalgets prognose. Dette resulterte i økt press på kommunens begrensede arealer. Avstandene i fylket var korte og folk bosatte seg der boligtilbudet er best. Kommunens boligpolitikk burde derfor samsvare med fylkets. Enkelte grunneiere protesterte mot at deres eiendommer var foreslått til utvidelser av industriområder. Fylkesarbeidskontoret påpekte at det er en übalanse i utbyggingen av boliger og arbeidsplasser. Det var bygd ut langt flere boliger enn det hadde vært etablert arbeidsplasser. Dette hadde sannsynligvis ført til pendling ut av tettstedet. Dette mente fylkesarbeidskontoret var en uheldig utvikling, og støttet derfor kommunens planer om å til rettelegge for industrietableringer gjennom å stille tomteareal til disposisjon. Det ble pekt på behovet for å ta vare på boligressursene i sentrum. From og Helgerød grunneierlag mente at den planlagte utbyggingen på Helgerød måtte begrenses til maksimalt 200 boliger for at de skulle gli mest mulig inn i eksisterende miljø. Andre grunneiere protesterte mot at deres eiendommer var foreslått som utbyggingsområder, bl. a. på Havf allen. Norges Rutebileierlag pekte på at de nye boligområdene måtte gis en planmessig utforming slik at det kunne legges til rette for kollektiv trafikk. De påpekte også at planleggingen av kollektivtrafikken måtte ses i nær tilknytning til den øvrige fysiske og økonomiske planleggingen. De mente det måtte være en hovedmålsetting å legge til rette for en funksjonell og transportbesparende transportutvikling, ikke minst av energimessige hensyn. Også vegsjefen i fylket tok opp disse forholdene. Han var bekymret for konsekvensen av økt spredt utbygging, og ba kommunen revurdere politikken på dette feltet. Han var videre av den oppfatning at det hadde vært übalanse i utbyggingen av boligområder og utbyggingen av vegnettet. Dette ville forsterkes ved det forslaget som var lagt frem, og vegsjefen ba om at disse forholdene ble vurdert nøye. Bygningssjefen fastholdt i sin innstilling det antatte behovet for tomter til industri, og fastholdt at et høyt anslag for befolkningsvekst skulle legges til grunn fordi dette samsvarte mer med veksten som hadde foregått. Ønsket om dempet vekst ble ikke diskutert. Befolkningsprognosen ble ansett som et middel til å anslå en sannsynlig vekst, ikke som et ønsket mål som en må finne egnete midler til å nå. Dette kan tolkes dithen at Sandefjord ikke var helt innstilt på å følge opp de intensjoner som lå i fylkesplanen. Dette ble understreket i rådmannens innstilling hvor det ble pekt på at reduksjon i boligbyggingen sannsynligvis ville påvirke omfanget av innflytting. Rådmannen mente imidlertid at selv med et tilstrekkelig tilbud på boligmarkedet, ville innflyttingen uansett bli redusert i årene fremover. Det var derfor ikke nødvendig å sette i verk spesielle tiltak for å redusere veksten. Ellers var det liten diskusjon om selve utbyggingsområdene. I formannskapets behandling ble det fremmet forslag fra Marcus Myhre (Høyre) om endring av utbyggingsområdene i tråd med de innvendinger som fylkeslandbruksstyret hadde, men dette ble forkastet med ni mot fire stemmer. Ordføreren la frem et forslag (som bystyret vedtok) om at det i eksisterende boligområder måtte sikres arealer for lek og rekreasjon. Også i bystyrets behandling ble det diskusjon om utbyggingen på Hasle og begrensning av næringsområdet på Fokserød, men forslagene ble forkastet. Det var dessuten en omfattende diskusjon om hvordan beredskapen for næringsutvidelser skulle håndteres i forhold til landbruksinteressene. Det ble stemt over flere forslag, og til slutt ble det vedtatt at området mellom gammel og ny El 8 skulle vurderes og eventuelt reguleres som et "beredskapsområde" for næringsetableringer. Det ble i tillegg vedtatt at Sandefjord skulle samarbeide med andre kommuner om etablering av næringsområder. mht. hvilke friområder som skulle sikres, men ingen av disse hadde direkte virkninger for tettstedsutviklingen. Godkjenningen i Miljøverndepartementet omfattet ikke Haslej ordet industriområde (område 1 på figur 4.6), Skolmerød beredskapsområde for industri (2), boligområdet på Helgerød (3) og et mindre boligområde på Østerøya (4). generalplanperioden og gå inn i planen som jord-, skog- og naturområder. Figur 4.6 Byggeområder unntatt fra 1979-planen av Miljøverndepartementet. M=l:so 000. Kartgrunnlag Statens kartverk, tillatelsesnummeret LDS6IOOI-R19104. Kommunen ble igjen oppfordret til å holde godt øye med befolkningsøkningen, men kommunens prognoser var nå mer i tråd med fylkesplanens og departementets vurdering. Departementet har merket seg at kommunen ikke er villig til å redusere boligbyggingen som et virkemiddel for å dempe befolkningstilveksten. Departementet bemerket at planen var laget ut i fra ønsket om å ta i bruk minst mulig dyrkbar mark, og at dette førte til planlagte boligområder som lå langt unna bysenteret noe en mente på sikt kan føre til uheldig båndbyutvikling. Departementet stilte spørsmål ved om det på sikt vil være mulig å bevare de sentrum snære landbruksarealene. Helgerød ble tatt ut av planen på grunn av hensynet til flystøy. Området kunne vurderes på nytt når Forsvaret hadde utarbeidet et endelig støysonekart. Det lille området på Østerøya ble tatt ut av planen som følge av innvendinger fra fylkesmannen og fylkeslandbruksstyret. Landbruksdepartementet sluttet seg senere til fylkeslandbruksstyrets syn. Miljøverndepartementet var likevel positiv til utbygging på Østerøya, men ikke i de foreslåtte områdene. Industriområdet på Fokserød ble igjen diskutert, men ble beholdt i planen. Industriområdet på Skolmerød mellom gammel og ny El 8 ble ikke godkjent på grunn av innvendinger fra Landbruksdepartementet. Miljøverndepartementet ønsket også at generalplanvedtektene skulle omfatte hytteområdene. Sandefjord fortsatte oppkjøp av eiendommer. Dette førte til at kommunen hadde stor realkapital bundet til eiendomsinvesteringer. På dette tidspunktet hadde kommunen festetomter for 22 millioner, og utbyggingsfelt for 15-20 millioner. Kommunen fortsatte også med opparbeidelse av tomtefelt og salg av tomter til enkeltbyggherrer. Planen var en ordinær rullering uten store endringer i forhold til den foregående planen. Hovedformålet var å skaffe til vege tilstrekkelige arealer for utbygging. naturområder som burde vernes som grunnlag for planleggingen. Konfliktene mellom utbyggings- og landbruksinteressene var fremdeles fremtredende, og jordvernet sto sterkt. Kommunen var på kollisjonskurs med fylkeslandbruksstyret på en del punkter. Det ble i liten grad tatt hensyn til grunneiernes protester. burde vurdere utbygging på sentrumsnære landbruksarealer som ikke vil være mulig å verne mot utbygging på lengre sikt, for å hindre utbygging for langt unna bysenteret. Dette er første tegn på en viss lemping av jordvernhensynet i sentrumsnære områder. utbyggingsområder var tatt ut til fordel for vern av jordbruksarealer og naturområder. Ytterligere områder ble tatt ut av planen som utbyggingsområder etter Miljøverndepartementets godkjenning. (Helgerød) og innvendinger fra landbruksmyndighetene. Hytteområdene var vist som egen kategori. Ellers var planen svært lik 1975 -planen i sin utforming. Kommuneplanen av 1987 hadde ingen egen skriftlig del knyttet til arealdelen av planen. Fremstillingen av bakgrunnen for denne planen baserer seg derfor i hovedsak på intervjuer og dokumenter i forbindelse med behandling av planforslaget. Et forslag til arealdel i kommuneplanen ble fremlagt for formannskapet i møte 27. januar 1987. Formannskapet vedtok enstemmig at forslaget skulle legges til grunn for videre drøftinger med berørte parter. Saken ble fremlagt på ny for formannskapet i møte 9. juni og 16. juni, hvor det ble vedtatt å legge ut planen til offentlig ettersyn med noen endringer. Planen ble så lagt frem for bygningsrådet til behandling den 19. oktober og for formannskapet 3. november 1987. Deretter ble planen vedtatt av bystyret 17. november 1987. innsigelser til behandling i Miljøverndepartementet og ble endelig godkjent 10. september 1990. Planhorisonten var på 12 år, fra 1988 til 2000. Tabell 4. 4 Planlagt arealbruk, Kommuneplanens arealdel 1987, dekar og prosent. Tall fra målinger på kart i M=l:2o 000. Planhorisont 12 år. Boligformålet hadde fremdeles størst plass i planen, men ikke på langt nær så mye areal som hadde vært avsatt i tidligere planer (tabell 4.4). For industri og næring var det også avsatt mindre arealer enn tidligere, i det hele tatt var planen mindre ekspansiv enn tidligere planer. Det vedtatte planforslaget viste fremdeles utbygging av boliger på Vesterøya, men områdene var litt mindre enn i forrige plan (figur 4.7). Ved Lahelle (område 2 på figuren) var utbyggingen mer begrenset, og feltet på Helgerød ble tatt helt ut. Solløkka (3) og Krokenskogen (4) var tatt med som nye utbyggingsområder for boliger. Det var vist nye industriområder på Skolmar (5) og på Kullerød (6). Foruten arealer avsatt for offentlige formål ved Bugårdsparken og Sverdstad og sentrumsformål innerst i Sandefjordsfj orden, var 1987--planen i grove trekk lik kommunens forslag til plan i 1979. Denne planen viste utbyggingen mer detaljert enn i tidligere planer, som ved Lahelle-området. Friområder innen boligområdene og hytteområdene var også mer detaljert avgrenset. 1987-planen viste som nevnt ikke store avvik fra den forrige planen. Vesterøya var fremdeles med som utbyggingsområde. Noen mindre områder med dyrket mark nær sentrum var imidlertid tatt med som byggeområde, blant annet Sverdstadjordet (7) (skulle senere vise seg å bli unntatt fra stadfestingen av planen). Kommunens vedtatte planforslag bærer derfor noe mer preg av konsentrasjon av utbyggingen nær sentrum enn tidligere planer. På begynnelsen av 1980-tallet foregikk det på statlig nivå en rekke utredninger om ny planlovgivning. I Sandefjord ville en ikke begynne arbeidet med en ny oversiktsplan før lovgivningen var avklart. Det var heller ikke behov for revidering av selve planen, med unntak av å finne en erstatning for Helgerød-området (Hansen i intervju oktober 1995). Som resultat av Miljøverndepartementets godkjenning av 1979-planen ble Helgerød tatt ut av planen som utbyggingsområde. Helgerød hadde lenge vært et av de større, viktige framtidige utbyggingsområder for Sandefjord. Etter at generalplanen av 1979 var vedtatt, satte Sandefjord kommune i gang med regulering av dette området. Arbeidet startet med å avholde en arkitektkonkurranse for utnyttelsen av området. Det viste seg imidlertid at det hadde skjedd en saksbehandlingsfeil i departementet, og Forsvaret kunne ikke godta at boligområdet ble bygd ut på grunn av flystøy over området. utbyggingsområdet. Det ble en egen prosess for å klargjøre erstatningsområdet før selve arealdelen til kommuneplan ble utarbeidet (Hansen i intervju i oktober 1995). generalplanprosessen, men var blitt forkastet. Det var et skogdekt område med høy bonitet, men det var ikke dyrket. Området ble nå godkjent som erstatning for Helgerød (brev fra Miljøverndepartementet datert 24.12.1986). I denne prosessen satte en landbruksinteressene til side (Hansen i intervju i oktober 1995). Dette området var altså i realiteten "godkjent" som utbyggingsområde før kommunen satte i gang med selve oversiktsplanleggingen. Sandefjord hadde behov for å ha en gyldig plan av formelle/juridiske årsaker. Etter den nye plan- og bygningsloven var det muligheter for å ha midlertidig byggeforbud i påvente av plan. byggeforbudet, men det hastet å få det formelle i orden. "Dette var statens trussel overfor kommunene. Lager dere ikke plan, så får dere problemer. Det er jo et statlig virkemiddel til åfå presset kommunene til tvinge igjennom planer der ressursene er til stede. " (Nicolaysen i intervju desember 1995.) I 1983 utarbeidet Asplan en rapport på oppdrag fra Sandefjord kommune om mulige, nye utbyggingsområder og de samfunnsmessige kostnader ved å bygge ut disse områdene. I modellberegningene inngikk de tradisjonelle kostnader for veg, vann og kloakk. regnestykket. Rapporten inneholdt også samfunnsmessige betraktninger omkring hva det ville koste for kommunen å opprettholde en restriktiv jordvernpolitikk. Modellberegningen viste til dels store forskjeller i utbyggingskostnader for de foreslåtte feltene, hvor områdene med lengst avstand fra sentrum kom dårligst ut. Konklusjonen i denne rapporten ble derfor å først satse på utbygging av de områdene som lå nærmest bysentrum. Solløkka kom inn som et nytt boligområde som resultat av et privat planforslag. Der hadde det lenge ligget forslag om privat utbygging, men det var først nå de begynte å få gjennomslag. (Hansen i intervju oktober 1995). Den politiske medvirkningen i utarbeidelsen av planen hadde i 1987 endret seg. Istedenfor en kontinuerlig diskusjon mellom politikere og planleggere, ble det nå et tydeligere skille mellom den politiske og administrative deltagelsen i utarbeidelsen av planen. Generalplanutvalget ble nedlagt etter arbeidet med 1979-planen, og i forbindelse med utarbeidelsen av kommuneplanen i 1987 var det formannskapet som hadde ansvaret for utarbeidelse av arealplanen. Grunnen til dette var at en så det som en så sentral oppgave å utarbeide en kommuneplan at en ville ha den behandlet i formannskapet (Ustgård i intervju oktober 1995). Med den nye ordningen utarbeidet administrasjonen forslag som så ble lagt frem for politikerne. generalplanutvalget, og administrasjonen fikk ja eller nei på om de skulle fortsette med planforslaget eller ikke (Hansen og Ustgård i intervju oktober 1995). Det ble et skarpere skille mellom den administrative delen og den politiske delen av prosessen. "Det er vel et resultat av at vi her i Sandefjord både politisk og administrativt har forsøkt å skille mellom administrativ og politisk del av virksomheten. Det skal ikke sys sammen til en graut hvor en ikke kan se hvor administrasjonen slutter og hvor politikken begynner og vice versa. " (Ustgård oktober 1995.) Formannskapet var kommuneplanutvalg, mens bygningsrådet var saksbehandlende organ. Vedtak om høring, utleggelse og første gangs politisk behandling skjedde i bygningsrådet. Plansjefen og bygnings/reguleringssjefen la i fellesskap saken frem for bygningsrådet. Det er imidlertid vanskelig å si noe om denne endringen har hatt noen innflytelse på planens innhold (Nicolaysen i intervju desember 1995). På grunn av behovet for å ha en operativ plan for å kunne ha kontroll med arealbruken, ble planen utarbeidet under tidspress. "Vi så det som nødvendig å få gjennomført planen raskest mulig for å få handlefrihet i forhold til de arealene vi hadde bruk for Vi kjørte denne planen som en plan der vi rufset med oss det vi mente var viktigst. Tok noen arealer inn der det var noe å fighte for, så var vi ferdig innen fristen og hadde nødvendig arealkontroll over vår utbygging. " (Nicolaysen i intervju desember 1995.) De lovpålagte møtene med ulike interessegrupper ble gjennomført av administrasjonen i rask rekkefølge. Det ble blant annet avholdt møter med verneinteressene og utbyggingsinteressene. Det var ingen stor politisk deltagelse, men det var desto større aktivitet på folkemøtene og da spesielt på Vesterøya. kommuneplanen i 1987. Vesterøya ble beholdt som utbyggingsområde i planen, og effekten av den brede interessen var nok i første omgang først og fremst økende tvil om utbyggingen på Vesterøya både hos politikere og administrasjon. I behandlingen av planen kom det inn som en forutsetning at utbyggingen på Vesterøya skulle vurderes på nytt. Det var først i kommunedelplanen for Vesterøya i 1993 at naturverninteressene nedfelte seg i selve plandokumentet. Utformingen av planen ble i stor grad influert av statlige og fylkeskommunale myndigheter. Planleggerne summerte opp områder der vegsjef, landbruksmyndigheter og fylkets miljøvernavdeling hadde motforestillinger mot utbygginger. Noen av disse konfliktområdene holdt kommunen seg unna, men ikke alle. I enkelte områder valgte en å gå inn i forhandlinger om mulig utbygging, men det gjensto konfliktområder som gikk til departementet som innsigelsessaker. "Vi ga litt og fikk litt. Det gikk fram og tilbake. Vi kjørte konflikt på noe, ga oss på andre. " (Nicolaysen i intervju desember 1995.) Et utkast til plan ble fremlagt for formannskapet til behandling den 27. januar 1987. Formannskapet vedtok enstemmig at dette forslaget skulle legges til grunn for videre drøftinger med berørte parter. Etter at planen hadde vært ute på høring, ble planen og de innkomne merknadene lagt frem for formannskapet den 9. juni og 16. juni 1987. I denne behandlingen ble det foretatt en del endringer av planforslaget. Et utbyggingsområde ved Tallakshavn ble tatt ut av planen med den begrunnelse at det var viktige natur- og landskapskvaliteter. Arealbruken ved Fokserød/Hunsrød/Kullerød og Sverdstad ble endret noe i løpet av denne første behandlingen i formannskapet. områdene ved Goksjø og Raet, ble utvidet. Det var forøvrig en del endringer som resultat av saksgangen før behandlingen i formannskapet, mht. hvilke friområder som skulle avmerkes bl. a. på Vesterøya. Rådmannen innstilte dessuten til at boligområdene på Vesterøya skulle vurderes nærmere. Behandlingen viste m.a.o. at natur- og landskapsinteressene vant frem også blant politikerne, og at byplanhensyn ble tillagt større vekt enn landbruksinteresser i sentralt beliggende områder. Bildet av at fylkeskommunale og regionale interesser var sterkt involvert, forsterkes gjennom uttalelsene til planen som kom under den offentlige høringen 16 . For Kullerød-feltet kom det til dels motstridende merknader. Fylkesrådmannen kunne ikke anbefale utbygging her, mens lanbruksnemnda og fylkeslandbruksstyret hadde forslag til endringer. Det var fylkeslandbruksstyrets forslag om redusert utbygging med 100 dekar som ble vedtatt av formannskapet og bystyret. For boligutbyggingen ved Sverdstad gård kom fylkeslandbruksstyret med innsigelse, mens landbruksnemnda hadde forslag om mindre utbygging. Også her var det landbruksnemndas forslag som ble vedtatt i formannskapet og bystyret, og det ble opp til Miljøverndepartementet å ta stilling til innsigelsen. Boligområdet ved Høgenhall/Lahelle ble møtt med innsigelse fra fylkesmannen for de delene som lå innenfor støysone kategori n for Torp flyplass. Denne innsigelsen så rådmannen som tvilsom fordi det allerede forelå godkjent reguleringsplan for området. Høgenhall/Lahelle gikk derfor til avklaring i Miljøverndepartementet. Av tilsvarende grunn reiste fylkesmannen innsigelse mot utbygging av Solløkkastien. Her godkjente imidlertid kommunen den ønskede utbyggingen som enkeltsaker før departementet hadde behandlet planen og innsigelsene (pers. medd. Torbjørn Scheie, 18.4.1996). På Øvre Holtan hadde fylkesmannen innsigelse mot boligutbygging på grunn av en sjelden planteart. Denne merknaden ble tatt til følge i formannskapets og bystyrets vedtak. Ved Bentsrød ønsket kommunen å bygge ut et hytteområde, noe fylkesmannen rettet innsigelse mot. Dette området gikk videre til Miljøverndepartementet for avklaring. Vegsjefen i Vestfold hadde innsigelse mot planen fordi den manglet avkjørselsplan, dette ble også behandlet av departementet. Skravestadskogen var opprinnelig foreslått som hytteområde, noe fylkesmannen rettet innsigelse mot. Denne anbefalte bygnings- og reguleringssjefen at skulle tas til etterretning, noe som også ble gjort i den videre behandlingen. I tillegg er det også en rekke andre merknader til andre deler av planen. Disse gjelder friområder og verneområdene hvor grunneierne gikk i mot vern. Dette går vi ikke særlig inn på, men vi skal se på merknadene til de foreslåtte byggeområdene. Fylkesrådmannen kom med forslag til erstatningsområder for Kullerød. De foreslåtte områdene på Hotvedtskogen og Feen ble ikke funnet tilfredsstillende av bygnings- og reguleringssjefen. Ved Gjennestad var det forslag om regionalt samarbeidet, men her strandet det på vilje til samarbeid blant de andre kommunene. Det var 19 merknader fra private grunneiere og utbyggingsselskaper med uttalelser om byggeområdene. De aller fleste merknadene var fra grunneiere som ønsket utbygging på sine eiendommer. Av i alt 19 merknader var 10 merknader fra private grunneiere og fire fra utbyggingsselskaper som ønsket at deres eiendom skulle kunne bygges på. To grunneiere ønsket å endre utbyggingsformål fra industri til boliger. Tre grunneiere protesterte mot utbygging. Interessen fra grunneiere for å bygge på eiendommene står i sterkt kontrast til reaksjonene til foregående generalplaner, hvor de fleste var imot utbygging. Midt på 80-tallet er det mye som tyder på at grunneierne ble ivrigere etter å utnytte eiendommene gjennom utbygging. Private grunneierselskap kom på banen, og politikerne begynte å endre holdning til hvem som skal stå for utbyggingen av boligområdene. utbyggingsområder. Unntaket var et mindre område ved Åsane. Sandefjord industriforening pekte på betydningen av å utvikle arealene rundt Torp flyplass til næringsarealer. Fra administrasjonens side ble det som nevnt foreslått å vedta utbygging av enkelte områder som fylkesmannen og fylkeslandbruksstyret hadde innsigelser mot, noe som fikk støtte av politikerne i formannskapet og bystyret. Dette gjaldt boligområdene ved Sverdstad og Høgenhall, samt områder for hyttebygging ved Bensrødkilen på Vesterøya. Miljøverndepartementet fulgte opp innsigelsene og unntok disse områdene fra planen. Hva var de viktigste honflikttemaene i planen? Bortsett fra utbyggingen på Vesterøya var det lite diskusjoner om de store trekkene i planen lokalt. Planen var en videreføring av tidligere planer, med en del mindre justeringer. Hensikten var fremdeles å skaffe til veie nok arealer for utbygging. Den gjeldende generalplanen ble gjennomgått, og en så hvilke arealer som var utnyttet og hvilke som ikke var det. Andre arealer ble gjennomgått med tanke på hvor en kunne supplere med nye områder for boliger og næringsvirksomhet (Nicolaysen i intervju desember 1995). Konflikten med landbruksinteresser fantes fremdeles. Det begynte imidlertid å bli endringer i synet på jord- og jordvern. ikke minst at andre verneinteresser knyttet til natur og landskap ble mer fremtredende. 1987-planen var et resultat av en tiltettingsfilosofi. På bakgrunn av Asplan-rapporten med vurdering av kostnader knyttet til utbygging, ble det ikke aktuelt å gå på vestsiden av Raet. Alternativet var utbygging av småfelt, tiltetting og bruk av eksisterende områder. Plansjefen mente dessuten at det ikke var riktig å plassere folk "ute i skogen", fordi dette ville være en satellittutbygging uten gode service-tilbud (Hansen i intervju desember 1995). Problemet for byplanmyndighetene var at befolkningens syn ikke alltid stemte med deres eget. Så selv om byplanmyndighetene hadde full støtte fra statlig hold om tiltettingsfilosofien, så var det ikke alltid gjennomslag for en slik strategi blant de boligsøkende (Hansen i intervju oktober 1995). I diskusjonen om boligutbygging på vestsiden av Raet kontra sentrum snær utbygging, hadde imidlertid byplanmyndighetene tallenes tale på sin side. Tiltetting var rimeligst. Enkelte inneklemte og sentralt beliggende områder ble derfor tatt med som utbyggingsområder, og noen av dem var landbruksområder. Utbyggingsområdene ved Sverdstad var slike områder. Et rundskriv fra departementet ga muligheter til å se litt mindre strikt på inneklemte landbruksområder. Byplanhensyn skulle telle like mye som landbrukshensyn i slike områder. Selv om kommunene gjerne ville bygge på noen av de sentrale landbruksområdene og hadde utsikter til støtte fra Miljøverndepartementet, var ikke dette lett å akseptere for landbruksmyndighetene. Det var uenighet mellom kommunen og landbruksmyndighetene om hvilke områder som kunne frigis: "Landbruket har ikke tatt de signalene som vi har gjort. Det er en uavklart konflikt. " (Hansen i intervju oktober 1995.) Vesterøya var fortsatt med i planen som utbyggingsområde. Etter hvert tiltok imidlertid skepsisen mot videre bygging på Vesterøya. Et viktig moment var trolig at vernehensyn som natur- og landskapsverdier begynte å bli like viktige som rent jordvern. Sandefjord naturvern og Vesterøya velforening engasjerte seg i den økende motstanden mot utbygging på Vesterøya. Vesterøya ble imidlertid beholdt som utbyggingsområde fordi en mente at kommunen hadde behov for såpass store utbyggingsområder. Tvilen gjorde seg gjeldende både i administrasjonen og blant politikerne, og størrelsen på utbyggingsområdene på Vesterøya ble til slutt redusert. "Noen av oss så vel at dette var feil planlegging. Ved å bruke prinsippet at dyrket mark skulle vernes, så skulle en altså bygge ut dette flotte kystlandskapet. Dette var en modningsprosess , både administrativt - særlig administrativt - men også politisk. " Politikerne var også i tvil om det var riktig å bygge ut på Vesterøya (Foshaug i intervju desember 1995). Saken utløste som nevnt et bredt folkelig engasjement. "Det var et engasjement om Vesterøya. Det begynte å røre på seg. Hele byen så verdien av de to øyene, og naturverninteressene kom sterkere på banen. " (Foshaug i intervju desember 1995.) Dette endrete synet på natur- og landskapskvaliteter gjorde seg gjelden de også i synet på Raet og Ra-landskapet. Men bevaring av dette landskapet tok det lengre tid før slo igjennom: "Jeg erkjenner i etterkant at jeg i en periode ikke burde vært så slepphendt med å anbefale planer langs Ra-vegen. Der hadde vi også det forholdet at vi nektet mye spredt boligbygging i påvente av kloakk. Så kom kloakken, og vi så i etterkant at det heller ikke var riktig å bygge på Raet. Kloakken var brukt som et vikarierende argument. Etterhvert fikk vi reddet noen av restene på Raet". (Nicolaysen i intervju desember 1995.) Kommuneplanen av 1987 viste byggeområder og planlagt arealbruk mer detaljert enn tidligere generalplaner. I likhet med de foregående planene hadde også denne planen som hovedmål å skaffe til veie nok arealer for utbyggingsformål. Boligbyggeprogrammet var derfor fremdeles en sentral premiss for planen. Planer og utredninger foretatt i perioden siden 1979-planen, dannet utgangspunkt for planen. utbyggingsområde på Lahelle/Høgenhall gikk ut, og det ble funnet en erstatning; Krokenområdet. "forhåndsgodkjent" som utbyggingsområde. En utredning om kostnade ne for utbygging av mulige utbyggingsfelter dannet en viktig premiss for planen. Konklusjonene i denne rapporten var å bygge ut de områdene som lå nærmest bysentrum, og unngå satellittutbygginger. Disse konklusjonene ga seg utslag i at planen avspeilet en tiltettingsfilosofi ved at sentralt beliggende områder ble valgt som utbyggingsområder; også jordbruksområder. Det var fremdeles konflikter mellom kommunen og landbruksinteressene. delvis opp for en noe annen vurdering av sentrale, innebygde landbruksområder, og i planen ble det foreslått utbygging av slike områder. Ved behandlingen i Miljøverndepartementet viste det seg at en ved Sverdstad likevel lot jordvernet få første prioritet, framfor ønsket om å bygge sentrum snært. Et annet viktig moment er at natur- og landskapsinteresser kom sterkere inn i planprosessen. Dette skyldtes større faglig bevissthet omkring disse spørsmålene, men også at interessegrupper som Sandefjord naturvern kom sterkere på banen. Rent allment fikk slike spørsmål større oppmerksomhet. I administrasjonen og blant politikere skjedde det en økende bevisstgjøring om disse verdiene. utbyggingsområder, noe som igjen økte presset på landbruksarealer. Politikerne deltok ikke særlig aktivt i utformingen av planen. Det skjedde en endring i formell politisk behandling ved at formannskapet ble ansvarlig for den overordnete planleggingen. Det er imidlertid vanskelig å si om dette hadde noen effekt på planens innhold. Det folkelige engasjementet økte, særlig i spørsmålet om utbygging på Vesterøya. Dette stridstemaet ble ikke endelig løst i denne planen, politikerne forutsatte at administrasjonen skulle arbeide videre med dette utbyggingsalternativet. Vesterøya har vært vist som utbyggingsområde helt fra den første generalplanen. Den første generalplanen viste utbyggingen på Vesterøya svært grovt, ved at den nordlige og midterste delen av øya var farget som utbyggingsområde (se figur 4.2). Dette ble gjentatt i planen av 1975, men departementet kom med krav om ytterligere detaljering. Planen av 1979 viste utbyggingen langt mer detaljert. Kommuneplanen i 1987 var omtrent like detaljert som 79-planen, men noen av arealene som tidligere var avsatt til boliger, var avmerket som LNF-områder. I 1993 ble det laget kommunedelplan for Vesterøya, der de fleste boligområdene var tatt ut av planen. Tidshorisonten for planen var 12 år, 1993-2005. I forslaget til kommuneplan fra 1995 er kommunedelplanen av 1993 tatt inn. Det er flere mulige forklaringer på hvorfor Vesterøya-utbyggingen ikke har blitt noe av. Utbyggingsviljen som Sandefjord har vist når det gjelder andre områder, kunne tenkes å også omfatte Vesterøya. På tross av at Vesterøya hadde vært avmerket som utbyggingsområde siden 1970, har det, bortsett fra boligbyggingen på Varden, ikke blitt bygd i særlig grad. En mulig forklaring er at boligbehovet ikke har vært stort nok, og at en derfor har avventet utbyggingen. prosjektet ble stoppet på grunn av diskusjoner om hvilke boligtyper som skulle bygges, noe som også kan ha hatt innflytelse. En annen mulig forklaring er at mange innerst inne lurte på om det var "riktig" å bygge ut på Vesterøya: "Det lå vel kanskje hos oss alle et spørsmål om utbygging på Vesterøya. Derfor fikk du aldri en aktiv holdning til å bygge ut der. ... en hadde vel sansen for kvalitetene der. Dette gjør seg også gjeldende i den stadig mere detaljerte planleggingen der ute, ved å ta ut friområder osv. " (Foshaug i intervju desember 1995.) Politikerne tvilte såpass under behandlingen av kommuneplanen av 1987 at de ba om en separat vurdering av utbyggingen av Vesterøya. De var ikke helt fornøyd med den foreliggende planen. Verneinteressene hadde begynt å røre på seg: "Planprosessen engasjerte mange. Lokalbefolkningen var engasjert, parksjefen var engasjert. Det var argumenter for og imot. Det var en politisk usikker sak hvor en måtte ut og lufte forslag. Det ble tatt ut mange hytteområder. Planen var mer detaljert. Kystlandskapet med jordlapper, fjellknauser fikk større forståelse og politisk interesse. Tiden var moden for fkommunedeljplanen. " (Nicolaysen i intervju desember 1995.) "Folk engasjerte seg i det der. Det var stort sett positivt at vi nå la til rette for allmenn ferdsel " (Elnan i intervju oktober 1995.) Synet på naturverdiene på Vesterøya endret seg, og det var ikke minst beboerne på Vesterøya og Sandefjord naturvern som bidro til dette. "Det var en grunneier som hadde lokalkunnskap om fornminner og tidligere bosetting. Han fortalte om dette og det hadde betydning. Naturen talte for seg, naturvernforening, turistforening og miljøvernavdeling fikk fram det. " (Nicolaysen i intervju desember 1995.) Innad i kommuneadministrasjonen var det ulike syn på utbyggingen av dette området. Bygnings- og reguleringssjefen gikk inn for vern av området. Andre i administrasjonen mente at det ikke var realistisk å ta ut Vesterøya som utbyggingsområde fordi behovet for boligbyggingen var så stort. "Vi talte boligbyggingens interesser. " (Hansen i intervju oktober 1995.) I denne saken led imidlertid administrasjonen et nederlag, og det var første gang politikerne gikk imot administrasjonen i en større sak. "Verneinteressene vant helt. Total knock out. " (Hansen i intervju i oktober 1995.) "Det var første gangen politikerne gikk imot administrasjonen. " (Foshaug i intervju desember 1995.) I 1970-planen var Vesterøya tenkt som et forholdsvis omfattende utbyggingsområde. Gjennom stadig nye planer har byggevolumet blitt gradvis redusert. I 1987-planen mente administrasjonen at Vesterøya måtte beholdes for at kommunen skulle ha tilstrekkelig areal for den veksten som var forventet. Ledelsen i administrasjonen så dette på samme måte i 1992, men nå var motstanden mot utbygging så stor at politikerne valgte å gå i mot utbygging. "Ikke-utbyggingen" der er interessant av flere årsaker: - De urealiserte planene om utbygging på Vesterøya er eksempler på hvordan folkelig motstand har ført til at politikerne har grepet inn og endret planer. oversiktsplanleggingen har utviklet seg fra grovmasket til stadig mer detaljerte planer. - Planene for utbygging på Vesterøya illustrerer hvordan synet på naturverdier og bevaring har fått en stadig større plass i planleggingen. I skrivende stund er behandlingen av den nye kommuneplanen i Sandefjord ikke avsluttet. Administrasjonen ønsket at det nye kommunestyret i Sandefjord i 1996 skulle behandle planen, så de nye kommunestyremedlemmene også skal kjenne dette som sin plan. Planen har imidlertid vært behandlet både i bygningsråd og formannskap og foreligger i trykket utgave. Vi skal derfor kort presentere planen, fordi det er interessant å følge endringene i vurderingen av mulige utbyggingsområder. Vi vil imidlertid ikke gjennomgå planen i detalj, fordi den i ikke- vedtatt form ikke har direkte interesse for hovedproblemstillingen vår, nemlig om den utbyggingen som har skjedd kan forklares av planleggingen. Planens tidshorisont framkommer ikke klart av plandokumentene, men plankartet viser sannsynligvis utbyggingsområder i et 10-20 års perspektiv. I teksten framkommer det at det fra statlig hold er ønskelig med en avklaring av arealsituasjonen 20-25 år fram i tid. Vi viser til Næss, Saglie og Thoren in prep 1996 når det gjelder sluttbehandlingen av planen i bystyret forsommeren 1996. Planen er imidlertid interessant fordi den så klart viser skiftet i holdning til sentrale, innebygde jordbruksarealer (figur 4.8). De aller fleste nye boligområdene i denne planen er foreslått på slike arealer. Kommunen hadde en liste på 40 områder som ble gjennomgått med tanke på utbygging. Også arealer som ikke var landbruksjord ble vurdert, men det var få arealer tilgjengelig av denne typen: "Slike områder finnes ikke i Sandefjord. Selv asfaltflater brukes til noe i denne byen. Funksjonskrav slik som lekeareal, parkering spiser opp arealer. Vi kan ikke satse på slike arealer for å dekke Sandefjords tomtebehov. Mange områder er også private. Det er ikke politisk vilje til å ekspropriere mindre områder i byen. Det er helt utenkelig. Men det er noen grunneiere som ser en økonomisk gevinst ved å utnytte høyere. Det er potensiale for fortetting, men det er vanskelig for kommunen å håndtere. Klarer vi å stimulere grunneierne til å ta i bruk slike arealer?" (Hansen i intervju oktober 1995.) Diskusjonene i Sandefjord er dermed midt i den pågående planfaglige debatten om fortetting, og hvordan en kan styre en slik prosess. Det ligger fortsatt fast at større, sammenhengende jordbruksarealer skal bevares. Det heter i sakspapirene for behandlingen i formannskapet at det har vært kontaktmøter med de mest berørte statlige og fylkeskommunale organer for å få avklart synspunkter på prinsipper for byutviklingen. Det er bred enighet om følgende prinsipper: "- Det skal ikke til utbyggingsformål tas til bruk større sammenhengende dyrkede og dyrkbare arealer av høy kvalitet. - Det skal legges opp til samling og konsentrasjon av utbygging i tilknytning til eksisterende bebyggelse. Etableringen av nye boligfelt som satellitter er ikke ønskelig. - Ved utbygging av byncere områder skal det tas hensyn til kulturmiljøer og grøntstruktur. " (Innstilling fra rådmannen til formannskapet datert 24. mars 1995 5.2.) Det henvises også til forslag til fylkesplan der det anbefales at disse retningslinjene legges til grunn for utviklingen av byene i fylket. I begrunnelsen for disse prinsippene henvises det til rikspolitiske retningslinjer for areal og transport. Den foreløpige politiske behandlingen viser at det ikke er helt enighet om disse prinsippene. Særlig Senterpartiet har markert motstand, og en del grunneiere er sterkt i mot at deres landbruksarealer blir tatt til utbyggingsformål. Høyre har også antydet i valgkampen at partiet ikke vil gå inn for utbygging på enkelte sentralt beliggende landbruksområder (Foshaug i intervju desember 1995). iky( ne Områder planlagt for bolig, industri/næring og offentlige i^ formål i forslag til kommuneplanens arealdel 1995. / /næringsformål er markert med loddrett, linjert skravur, > offentlige formål er vist med diagonal, linjert skravur. \ Planhorisont ca. 20 år. Målestokk 1:50 000. For å forstå bakgrunnen for arealplanen av 1995, må en kjenne til de utredninger som har foregått i perioden siden 1987-planen ble utarbeidet. Kommunen utarbeidet i 1991 et notat med drøfting av fremtidig utbyggingsmønster for boliger i Sandefjord fra 1992 til 1995. Fylkesmannens miljøvernavdeling uttalte til notatet at fortetting vil være et viktig miljøpolitisk virkemiddel i årene fremover. Fylkesmannen ser det som svært positivt at Sandefjord går inn i en diskusjon om fortetting. Fylkesmannen anbefaler samtidig at det settes igang en kartlegging av übebygde områder og deres funksjon fordi fortetting lett kan komme i konflikt med disse. Sandefjord tok denne utfordringen, og i 1995 ble arbeidet med grønnstrukturanalysen ferdigstilt. På samme måte som bonitetskartet på midten av 70-tallet opererte med tre katego rier områder, har også grønnstrukturanalysen ulike kategorier områder med forskjellig grad av verdier knyttet til området. Analysen av grønnstrukturen har etterhvert innarbeidet seg som et referansepunkt for administrasjon og politikere: "Det er klart at arbeidet med grøntanalysen og sånne ting gjør at hele systemet er oppmerksom på den type problemstillinger. . . . Det er et faktum at det hensynet har fått en markert stilling i politikernes bevisst het. grønnstrukturanalysen om dette området. "(Ustgård i intervju oktober 1995). Natur- og landskapsverdier har befestet sin stilling som premiss for planleggingen. Jordvernet er fortsatt sterkt, men en er nå mer åpne for å diskutere utbyggingen av sentralt beliggende områder. plandokumenter lagt vekt på å etterspore konflikter knyttet til disponeringen av arealene i Sandefjord. Vi har lagt vekt på konfliktaspektet fordi konflikter gir innsikt i hvilke interesser og aktører som har hatt ulike preferanser i arealbruksspørsmål, og hvordan de ulike preferansene har gitt seg utslag i et endelig fysisk resultat. I hvilket omfang har planer for arealbruken i Sandefjord tettsted vært gjenstand for konflikt? Har konfliktene resultert i at bestemte interesser/aktører har vunnet fram med sitt syn, eller har de løst seg ved kompromisser? Vi kan skille mellom latente og manifeste konflikter (Langmyhr 1994) ikke er avdekket. Manifeste konflikter er åpne, tydelige konflikter hvor aktørene forsøker å hindre andres - og fremme egen - tilgang på knappe ressurser. Konflikter kan utvikle seg fra latente til manifeste, for så å gå tilbake til latente igjen (op eit). Langmyhr (1994) definerer konflikter knyttet til planlegging som: "... en situasjon der minst to forskjellige aktører har ulike preferanser knyttet til målsettingen for, gjennomføringen av eller resultatet av en planprosess. ". Vi har i vår søken etter arealbrukskonflikter støttet oss til denne definisjonen, og legger hovedvekten på den siste delen av hans definisjon; konflikter knyttet til resultatet av en planprosess. I vårt tilfelle betyr det konflikter knyttet til arealbruken slik den er foreslått i planene vi har undersøkt. konfliktgrunnlaget. Vi gjør dette fordi vi mener at omfanget av latente konflikter har hatt betydning for omfanget av de manifeste konfliktene. Etter vår oppfatning er omfanget av latente konflikter særlig knyttet til naturgrunnlaget i kommunen, og verdier forbundet med dette. Vi har i plangjennomgangen pekt på at det ser ut til å ha vært en utvikling med hensyn til hvilke verdier som har vært knyttet til arealene: Tidlig på 70-tallet tok jordvernet til å gjøre seg gjeldende, og hadde stor betydning i arealbruksvurderinger i løpet av tiåret og et stykke inn på 80--tallet. knyttet til kommunens arealer, og mot slutten av 70-tallet kom naturvernet inn som en stadig sterkere interesse. Naturvernet står fremdeles sterkt, noe grøntstrukturanalysen fra 1994 er en illustrasjon på. Omfanget av latente konflikter knyttet til naturgrunnlaget er illustrert på ulike temakart og i studier som har blitt utarbeidet for kommunen/fylket fra 1972 og fram til i dag: 1972 Verneverdige områder i Vestfold fylke. Vestfold regionplanråd. jordregistrering, Ås. 1975 Utkast til verneplan for våtmarksområder i Vestfold fylke 1976 Utkast til verneplan for myrer i Vestfold fylke. Vestfold. Verneplan for sjøfuglreservater. 1978 Utkast til verneplan for edellauskog i Vestfold fylke. mannen i Vestfold. 1979 Friluftsområder i Vestfold. Fylkesmannen i Vestfold. I tillegg kommer utredninger som er gjort av kommunen selv i forbindelse med generalplanene. Grove gjengivelser av bonitetskartet fra 1975 og friluftsområde-kartet fra 1979 er vist i figur 4.9 og 4.10. Disse to temakartene er valgt ut som illustrasjon på omfanget av latente konflikter i Sandefjord. De øvrige studiene og temakartene som er listet opp over dokumenterer ytterligere omfanget av latente konflikter i kommunen, men det ville være for plasskrevende å ta med alle her. Figur 4.9 Grov gjengivelse av bonitetskart: Arealgrunnlaget for landbruket, Sandefjord kommune. Utarbeidet av Jorddirektoratet, Avdeling for jordregistrering, Ås, 1975. Målestokk 1:100 000. Det grove bonitetskartet i figur 4.9 viser at store deler av områdene som omgå Sandefjord i 1975 var lettbrukt, dyrka jord eller skog med høy bonitet som samtidig var klassifisert som dyrkningsjord av høy kvalitet. I vurderingen som fulgte med bonitetskartet falt disse to arealkategoriene delvis inn under klasse I: "Dyrka jord og dyrkningsjord av høg kvalitet. Her er landbruksinteressene så store at omdisponering av disse arealene ikke bør komme på tale. " Enkelte av skogområdene falt inn under klasse II: "Mindre godt arrondert dyrka jord og dyrkningsjord og skog av høg bonitet, ofte i veksling med andre arealkategorier. utbyggingsalternativer. En bør imidlertid søke å beholde disse for landbruksproduksjon dersom andre realistiske utbyggingsalternativer finnes. " Tabell 4.5 viser mer nøyaktig antall dekar innenfor de åtte markslagsgruppene på kartet: Tabell 4.5 Areal fordelt på marks lags grupper, Sande]] ord kommune 1975. Dekar og prosent. Kilde: Generalplanen 1975. Kartet i figur 4.10 viser at store områder nær tettbebyggelsen i 1979 ble vurdert som områder av interesse for friluftslivet. I en viss utstrekning falt disse områdene sammen med områder som ble vurdert å være av stor betydning for landbruket (jf. fig 4.9). Figur 4.10 Grov gjengivelse av friluftsområdekart for Sande]] ord kom mune. Fra: Friluftsområder i Vestfold. Fylkesmannen i Vestfold, 1979. Målestokk 1:100 000. Vi ser av figur 4.9 og 4.10 og tabell 4.5 at store deler av arealene rundt Sandefjord tettsted var (og er) jordbruksjord av god kvalitet og viktige friluftsarealer. Gjennomgangen av planene i kapittel 4.4 til 4.8 gir også eksempler på uttalelser i intervjuer og planer som illustrerer dette. konflikter mellom vern og utbygging har vært stort. Dette har gitt seg utslag i en del konkrete, manifeste konflikter. Vi gir i det følgende en stikkordsmessig oppsummering av konflikter knyttet til konkrete utbyggingsområder vi har ettersporet i materialet vi har gjennomgått. Vi konsentrerer oss om planene fra og med generalplanen fra 1970 til og med kommunedelplanen for Vesterøya fra 1993 (for 1995 -planen viser vi til Næss m.fl. in prep 1996). planprosessene direkte knyttet til disse, så gjennomgangen innebærer en viss gjentakelse av forhold vi tidligere har beskrevet. Vi har gått nokså vidt ut, og har også merket oss forhold som nærmest ikke kan defineres som en konflikt, men som har vært en mindre uenighet som ikke har resultert i en markert konflikt. Vi har lagt vekt på hva som har vært tema for konflikten, hvilke aktører som har vært involvert og hvordan konflikten eventuelt er blitt løst. Til slutt diskuterer vi hvilket omfang og hvilken betydning disse konfliktene har hatt for den arealmessige ekspansjonen av Sandefjord tettsted. For å unngå gjentakelser er konfliktområdene listet opp i forhold til hvilken plan de først oppsto i forbindelse med. F. eks. så er alle merknader for Helgerød-området gjennomgått under 1970-planen, fordi det var her konflikten først kom til uttrykk. Trekanten, Modalen, Sverdstad, Øvre Gokstad, området vest for Thorøya er eksempler på områder som ble vurdert som utbyggingsområder i 1970-planen, men som ikke ble tatt med av hensyn til jordvernet (Generalplan for Sandefjord 1970). 1) Trekanten er et område ved Kroken som på denne tiden var utmark som egnet seg svært godt til oppdyrking. Momenter som talte for utbygging er at området lå nær sentrum, og at der var velegnet for konsentrert utbygging. Når kloakkproblemene i Virik-dalen likevel måtte løses, ville Trekanten kunne kobles på det samme nettet. Grunnen til at området ikke ble tatt med i planen var jordvernhensynet, men det ble understreket at dersom jordvernhensynet i framtiden var eneste grunn for ikke å bygge ut, kunne en vurdere utbygging på nytt. Dette ble da også gjort da det ble klart at kommunen måtte finne erstatning for Helgerød-feltet. Krokenområdet ble tatt med i 1987-planen og er 1996 delvis er bygd ut. Konklusjonen for dette utbyggingsområdet er at konflikten mellom utbygging og vern på kort sikt gikk i jordvernets favør, mens på lang sikt har utbyggingsinteressene vist seg å vinne fram. Industriområdet vest for Thorøya besto av to deler, ett på 300 mål øst for Hystadvegen (der 100 mål allerede var utnyttet) og 700 mål mellom Hystadvegen og Haneholm vegen. Argumenter som talte for dette industriområdet var størrelsen på arealet, nærhet til andre industriområder og nærhet til havnemuligheter. Argumentene mot dette industriområdet var først og fremst jordvernhensynet. Deler av området var på den tiden planen ble laget jordbruksjord. Området ble tatt inn i planen som industriområde på lang sikt. Det ble foreslått å ta området vest for Hystadvegen ut av planen under formannskapets og bystyrets behandling, men dette forslaget ble forkastet. Miljøverndepartementet tok området ut av planen i sin godkjenning, fordi det ikke lå innenfor korttidsplanen som de forholdt seg til ved godkjenningen. Området har ikke vært i betraktning som industriområde i seinere planer. utbyggingsformål i vesentlig grad. Det er vanskelig å vurdere i hvilken grad bestemte interesser har vunnet fram her, fordi det ser ut som området har ligget "dødt" i senere utbyggings-debatter, uten at interessene virkelig har blitt prøvd mot hverandre. Dette har trolig sammenheng med at den viktigste "advokaten" for dette industriområdet, Jotun fabrikker v/Odd Gleditsch jr. bl. a. i Sørøst- Asia). 3) Modalen er jordbruksområdet mellom Movegen og Sandefjordsvegen (den gamle forbindelsen mellom El B og Sandefjord sentrum). Området peker ifølge generalplanen fra 1970 seg ut som godt egnet for utbygging - dersom en ser bort fra jordvernet. Områder var i 1970 - og er fremdeles - produktiv jordbruksjord. Området var ikke med som utbyggingsområde i 1970-planen og har siden ikke vært vurdert for utbygging i oversiktsplanene. Konklusjonen her blir at jordvernhensynet har vunnet fram. 4) Sverdstad/Øvre Gokstad ble i 1970-planen betegnet som fire gårder som var helt innebygd. I planen hevdes det at jordbruksinteressene neppe blir skadet vesentlig om områdene pekes ut som utbyggingsområder. Områdene ble lagt inn i planen som jordbruksområder, og har i senere planer vært vurdert som uybyggingsområder. Landbruksnemnda gikk i 1987-planen mot at dyrka-marka mellom Breidablikkvegen og Sverdstadvegen var tatt med som boligområde i planen. utbyggingen på Sverdstad-jordene. Tre enkeltpersoner gikk i mot hele eller deler av utbyggingen på Sverdstad-jordene. og reguleringssjefen ønsket ikke å ta disse protestene til følge. Dette ble fulgt opp av rådmannen. Området ble vedtatt i formannskap og bystyret og gikk til Miljøverndepartementet for godkjenning på grunn av innsigelsen fra fylkeslandbruksstyret. Departementet godkjente ikke boligområdet. Jordvernet vant mao. fram overfor ønsket om sentrumsnær boligbygging. I behandlingen av planen ble noen forslag til endringer som kan gjenspeile konflikterende interesser behandlet: 5) I formannskapet fikk forslaget om å bygge ut område B (Åsane) før område E (Vesterøya) tilslutning, mens det ble forkastet i bystyret. Hva som var bakgrunnen for forslaget og at det ble vedtatt og senere forkastet framgår ikke av sakspapirene . 6) Det planlagte boligfeltet på Helgerød ble tatt ut av planen som resultat av behandlingen i bystyret. Det framgår ikke av sakspapirene hva som var bakgrunnen for dette, men mye tyder på at både hensynet til Torp flyplass og uavklart ElB-trasé var argumenter mot å bygge ut her (pers. medd. Odd Gleditsch jr. mai 1996, medlem av generalplanutvalget i 1970). I 1975-planen ble det foreslått at Helgerød skulle utgå som framtidig boligområde både i bygningsråd, formannskap og bystyret, men forslaget ble alle gangene forkastet. Det er ikke angitt i vedtakspapirene hva som da var begrunnelsen for forslaget. Det kom innvendinger til utbygging på Helgerød fra From - Helgerød grunneierlag og en privatperson. Fylkesfriluftsnemnda mente at utbygging av Helgerød burde utstå inntil videre fordi området var registrert som viltområde og nærturområde. Jordstyret, med støtte fra fylkeslandbruksstyret, Sandar skogeierlag og Sandar bondelag, ønsket en reduksjon av Helgerød-feltet til 800 dekar. Det er ikke gitt begrunnelse for dette ønsket. Ønsket ble tatt til følge av bygningssjefen som mente at det ikke var behov for utbygging av de nordre delene av området før etter 1990. Bygningssjefen ønsket dessuten ikke konflikt med landbruksmyndighetene. I 1979-planen var Helgerød igjen med som utbyggingsområde, noe som møtte protester far From og Helgerød grunneierlag. De ønsket maksimalt 200 boliger i området for å sikre at bebyggelsen skulle kunne gli inne i det eksisterende bygdemiljøet. Økonomiske hensyn gjorde at bygningssjefen ikke kunne anbefale denne reduksjonen. Området ble tatt ut av 1979-planen av Miljøverndepartementet på grunn av innvendinger fra Luftfartsverket som mente at området ikke kunne bebygges fordi det kom innenfor støysonen for Torp flyplass. Kommunen var misfornøyd med denne vurderingen, ettersom feltet allerede var godkjent i tidligere generalplan og Luftfartsverket kom sent på banen. Kommunen hadde allerede lagt med ressurser i detaljplanleggingen av området, og fikk refusjon fra Staten. Som erstatning for Helgerød ble Krokenskogen klarert som utbyggingsområde og tatt med i 1987-planen. For dette området har mao. kommunen måtte gi etter for luftfartsmyndighetene, men har fått "plaster på såret" i form av refusjoner og godkjenning av Krokenskogen som utbyggingsområde. 7) En av merknadene fra Miljøverndepartementet vedrørende 1970-planen gjaldt søppelfyllinga ved Mefjorden. Departementet kunne ikke godta denne lokaliseringen av fyllingen og oppfordret til interkommunalt samarbeid. Denne oppfordringen ble fulgt, men kommunen har fram til 1988 benyttet området til avfallsbehandling. Mindre deler av området benyttes i 1996 som lager for spesialavfall, mens størstedelen av arealene er fylt over og tilsådd med gras for grasproduksjon. Her har kommunen fulgt oppfordringen fra Miljøverndepartementet og funnet ny lokalisering for byens søppelfylling. 8) På Vesterøya vurderte en i planen utbyggingsinteressene mot jordvernet og bomiljøet. Det hadde siden forrige plan blitt utarbeidet mer detaljert disposisjonsplan for Vesterøya. I disposisjonsplanen var bl. a. 200 dekar dyrket jord lagt inn som byggeområde. I plandokumentet til generalplanen fra 1975 ble det konkludert med at en slik disponering ikke ville være i tråd med datidens skjerpede holdning til jordvern. Disposisjonsplanen måtte derfor vurderes på nytt med tanke på å spare mer dyrka jord. Det ble også bemerket at en i bebyggelsesplanene kunne komme til å foreslå lavere utnyttelsesgrader, for å sikre et godt bomiljø. Hensynet til jordvern og bomiljø ville føre til økt arealbehov, og forslaget i planen gikk på å vurdere eventuell utbygging øst for Vesterøyvegen og sør for Vesterøy skole. Disse områdene ble inkludert i planforslaget. Miljøverndepartementet forlangte i sin godkjenning en detaljering av jordbruksområdene på Vesterøya som ikke skulle bygges ut. utbyggingsområdene derfor vist mer detaljert. I forbindelse med høringsrunden til 1987-planen ba Sandefjord naturvern om at tidligere godkjente planer for Vesterøya ble opphevet. I tillegg kom det inn en rekke protester fra enkeltpersoner mot hele eller deler av utbyggingen på Vesterøya. Bygnings og reguleringssjefen pekte på at det skulle foretas en ny vurdering av byggeområdene. I 1993 ble det utarbeidet en egen kommunedelplan for Vesterøya der de fleste utbyggingsområdene var tatt ut sør for Vindal. Et mindre utfyllingsområde ved Vesterøya skole var det eneste som gjensto. verneinteressene - både jord-, natur-, og landskapsvern - som har vunnet fram. 9) Jordstyret ønsket reduksjon av Fevang-feltet ved Husås (endret til Hunsrød) til vel 100 dekar. Det er ikke oppgitt grunn for ønsket. Fylkeslandbruksstyret, Sandar skogeierlag og Sandar bondelag støttet dette forslaget. Etter bygningssjefens oppfatning er dette mindre vesentlige endringer som burde imøtekommes. Dette ble vedtatt i bygningsrådet og i bystyret. Dette området kom i 1987-planen med som Kullerødf eltet. Kullerød-feltet (bolig) ble foreslått tatt ut av planen av Fylkesrådmannen, Vestfold fylkeskommune. Fylkesmannen var skeptisk til industriområdet på Kullerød. Sandefjord naturvern ønsket at næringsområdet på Kullerød skulle sløyfes. Landbruksnemnda foreslo at 80 av de 350 dekarene som ble foreslått til næringsformål skulle frigis. Fylkeslandbruksstyret tilrådde at næringsområdet på Kullerød ble redusert til 100 dekar. Bygnings- og reguleringssjefen opprettholdt arealene på Kullerød til industriformål. Rådmannen anbefalte at en reduserte områdene til 100 dekar, i tråd med fylkeslandbruksstyrets ønske. Dette ble vedtatt av formannskapet. Boligområdet er i dag utbygd. Industriarealene er delvis bebygd. 10) Jordstyret ønsket reduksjon av Åsane/Store Bergan-feltet til 370 dekar. Det er ikke oppgitt grunn for ønsket. Fylkeslandbruksstyret, Sandar skogeierlag og Sandar bondelag støttet dette forslaget. Etter bygningssjefens oppfatning er dette mindre vesentlige endringer som bør imøtekommes. Dette ble vedtatt i bygningsrådet og bystyret. Området er i dag nesten helt utbygd. Fra Bugården menighetsråd kom det ønske om flere mindre utbyggingsområder med god geografisk spredning. Per Odberg (medlem av generalplanutvalget) ønsket å tillate spredt utbygging i ytre deler av kommunen (Østerøya, Førstad, Råstad o.l). Han forutsatte at utbyggingen i liten grad skulle berøre produktiv jord. Skolestyret ønsket spredt utbygging som skulle gi grunnlag for å utnytte daværende skolers kapasitet. Også miljømessig ville spredning av boligområdene innebære fordeler etter skolestyrets oppfatning. medføre bedre utnyttelse av eksisterende skolekapasitet. Fra Østerøya vel, Østerøy skoles samarbeidsutvalg og Østerøy grunneierlag kom det ønske om spredt utbygging på Østerøya. Fra Furustad vellag kom ønske om supplerende boligutbygging i Furustad- Jåbergområdet. I bygningssjefens kommentar framkommer det at søknader om spredt utbygging må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Bygningssjefen har videre sterke betenkeligheter mot en vesentlig økning av den spredte bebyggelsen, på grunn av kostnadene til veg, vann, kloakk, el-forsyning og offentlige kommunikasjoner. Han peker videre på ulemper som kan oppstå for jordbruket. Vegsjefen hadde innvendinger mot spredt utbygging på grunn av problemer med direkte avkjørsel til hovedveger og samleveger. Han mener kommunen bør uttrykke en klarere holdning i dette spørsmålet. I behandlingen i bygningsrådet og bystyret ble det foreslått å ha en mer liberal holdning til spredt utbygging. Disse forslagene ble forkastet. Likevel ble det i bystyrets endelige vedtak av generalplanvedtekt ført til en presisering i forhold til den bygningsrådet vedtok. Her poengteres det at bygningsrådet kan gjøre unntak fra generalplanvedtekten når det er særlig grunn til det. Det ble videre vist til at bystyret har vedtatt retningslinjer for bygningsrådets behandlingen av slike dispensasjonssøknader til vedtekten. En restriktiv holdning til spredt utbygging gjenspeiler seg i den vedtatte generalplanen og at lempings-forslagene ble forkastet både i bygningsrådet og bystyret, men utdypingen av generalplanvedtekten understreker at en også var åpen for dispensasjoner. Sammenlikningen av utbygging og planer i kapittel 5 tyder på at det i liten grad har blitt gitt dispensasjoner som har hatt betydning for tettstedsekspansjonen. Alt i alt ser det ut til at det er den strikse holdningen til spredt utbygging som har vunnet fram, i alle fall dersom en ser på utbygginger som har ført til utvidelser av tettstedet. 12) En rekke protester kom inn mot utbygging på enkelte områder i planen. Protestene berørte: For de av protestene som berørte Høgenhall/Gjekstad (Buskskogen og Havfallen) presiserte bygningssjefen at den endelige grensefastsettelsen først kunne gjøres ved utarbeidelsen av reguleringsplan. Bygningsjefen kunne derfor ikke anbefale at protesten ble tatt til følge på daværende tidspunkt. Vi kan ikke se at protestene har blitt gjentatt i seinere planer, og vi har ikke hatt kapasitet til å følge dem opp på reguleringsplannivået. 13) Fylkesfriluftsnemnda hadde innvendinger til industriarealet på Fokserød på grunn av konflikter med bl. a. edelløvskogreservat og Vestfold-raet. Bygningssjefens kommentar var her at en ved detaljreguleringen så langt som mulig burde ta hensyn til naturverninteressene. Bygningssjefens kommentar tyder på at en har forsøkt å få til et kompromiss mellom utbygging og vern. Under behandlingen av 1979-planen var industriområdet på Fokserød utvidet ytterligere, noe Jordstyret, Sandar Bondelag, Sandar Skogeierlag og to privatpersoner hadde innvendinger mot. Bygningssjefen henviser til den pressede arealsituasjonen i kommunen og at Vaggestad vest for Fokserød er pekt ut som framtidig utbyggingsområde. Å utvide industriområdet så han derfor som en hensiktsmessig arealdisponering, og mente at landbruksinteressene måtte vike. I behandlingen i formannskap og bygningsråd ble området foreslått begrenset mot vest, men dette ble forkastet. I forbindelse med 1987-planen kom det også kommentarer til industriområdet og verneverdige områder på Fokserød. Landbruksnemnda i Sandefjord mente at det foreslåtte naturreservatet var for stort, noe som er et eksempel på at landbruksinteressene gikk i mot naturverninteresser i et område der en trolig fremdeles ønsket å drive skogen. Ved Fokserød har det senere blitt bygd ut, men i mindre utstrekning enn det som er vist i planene. De verneverdige naturområdene har etter vår vurdering blitt beholdt intakte, mens Ralandskapet i større grad ser ut til å måttet gi tapt. 14) Prognosen for befolkningsveksten i kommunen ligger over den som er forutsatt i fylkesplanen. Dette ble påpekt av fylkesutvalget, fylkeslandbruksstyret og fylkesarbeidskontoret. Sandar Skogeierlag og Sandar Bondelag pekte på at befolkningsveksten i Sandefjord har vært sterkere enn ellers i fylket. De mener at kommunens boligpolitikk bør være parallell med den fylket legger opp til. Kommentaren fra bygningssjefen peker på at veksten i Sandefjord har vært større enn for resten av fylket og at dette bør tas hensyn til i prognosen for kommunen. Han kommenterer videre at kommunen ikke vil legge opp til en spesielt lav boligbyggingstakt for å dempe veksten. Den høye befolkningsveksten kommenteres også av departementet i deres godkjenning. Befolkningsøkningen har i Sandefjord vært en viktig premiss for utbyggingstakten og omfanget av nedbygd areal. Bygningssjefens kommentar viser imidlertid at en ikke har vært villige til å redusere utbyggingspresset ved å legge opp til redusert befolkningsøkning. Kommunen har imidlertid kun lagt til rette for veksten og ikke gjennomført tiltak med tanke på å tiltrekke seg vekst. I uenigheten om befolkningsprognoser er det kommunen som har vunnet fram med sitt syn, noe som igjen har bidratt til å øke presset på arealsituasjonen. 15) Jordstyret og Sandar Bondelag gikk sterkt i mot at en del av Hasle-jordene ble lagt ut til industriformål. De fikk støtte fra fylkeslandbruksstyret. Under behandlingen i formannskap og bystyre ble det foreslått at ta ut det planlagte industriområdet, men forslagene ble begge ganger forkastet. Dette området ble tatt ut under Miljøverndepartementets godkjenning av planen. Jordvernet vant m.a.o. fram i forhold til industrietablering. 16) På Vindal var det i planen lagt inn et industriområde opp mot Vindalsåsen. Det kom inn seks protester til dette fra enkeltpersoner. del industri innenfor planområdet og at store deler av området allerede er regulert for industri. Han påpeker også at det under reguleringsplanleggingen vil bli tatt hensyn til boligområdene. Han imøtekom derfor ikke protestene. Under høringen av 1987-planen ba Sandefjord naturvern om omregulering av industriarealene på Vindalsåsen til bolig. I 1995-planen var en del av området som tidligere var vist som industriområde gjort om til boligområde. Om dette skyldes protestene fra tilgrensende beboere eller redusert behov for næringsarealer er uvisst. 17) På Skaustranda var det planlagt industriområde som det kom inn sju protester mot fra privatpersoner. Seks av disse gikk på den nordlige avgrensingen av området, noe bygningssjefen tok til følge. Den siste protesten gjaldt en eiendom som mot grunneierens ønske lå innenfor området. Denne protesten ble ikke tatt til følge. Området er i 1995-planen lagt inn som boligområde, noe som trolig skyldes lite behov for næringsarealer her, og ikke nødvendigvis hensynet til boligområdene omkring. 18) Det kom inn to protester til utbygging på Havfallen på Østerøya, en fra grunneiere og en fra en privatperson som mente at en burde ta hensyn til at området i landbruksmiljøvurdering var registrert som et areal som i all fremtid burde være landbruk. Ved å forskyve grensen for boligbygging utover Østerøya, øker en etter hans oppfatning presset på de sydligere liggende områdene som var tiltenkt jordbruks-, skogbruks- og naturområde. Bygningssjefen pekte på at området allerede var godkjent som byggeområde av Landbruksdepartementet og Miljøverndepartementet, og mente at området egnet seg godt for utbygging. Protestene ble derfor ikke tatt til følge. Området er imidlertid tatt ut i 1995-planen, noe som tyder på at verneinteressene har vunnet fram overfor utbyggingsinteressene. 19) I planen var det lagt inn et beredskapsområde for industri mellom gammel og ny El 8 ved Skolmerød. Å avsette dyrka eller dyrkbar jord til beredskapsområder for næring/industri møtte protester fra fylkeslandbruksstyret og fra Sandar Skogeierlag. Ifølge fylkeslandbruksstyret er slike "planløsninger" bare egnet til å sette oversiktsplanleggingen i miskreditt. I bystyrebehandlingen kom det forslag om at hele området mellom gammel og ny El 8 området eventuelt burde reguleres som beredskapsområde for industri og næringsvirksomhet. Dette forslaget ble vedtatt. landbruksinteressene, noe som tyder på at dette området ikke lenger ble sett på som viktig i landbrukssammenheng. Området var også med som planlagt industriareal i 1987-planen, og var i 1993 bebygd med industri-virksomhet. 20) Fylkesmannen i Vestfold hadde innsigelse mot boligbygging på Øvre Holtan på Vesterøya på grunn av sjelden planteforekomst. Rådmannen anbefalte å imøtekomme denne innsigelsen og avmerke området som landbruks-, natur- og friluftsområde. Dette ble vedtatt av formannskapet. Området ble tatt ut i kommunedelplanen for Vesterøya fra 1993. 21) Fylkesmannen hadde innsigelse mot et boligområde i Solløkkastien fordi området lå innenfor flystøysonen for Torp flyplass. Bygnings- og reguleringssjefen viste til at denne innsigelsen ville bli behandlet av Miljøverndepartementet (i forbindelse med behandling av reguleringsplan, vedtatt i kommunen 9.6.1987, for det samme området) og gikk ikke inn for endring. Dette ble opprettholdt i formannskapet og bystyret. Reguleringsplanen ble stadfestet av departementet 19.6.1989. Representanter for Miljøverndepartementet, Forsvarsdepartementet, Forsvarets bygningstjeneste, fylkesmannen i Vestfold, fylkesmannens miljøvernavdeling og kommunen var på befaring i området 10.10.1988. Det var med "betydelig skuffelse at Miljøverndepartementet på nevnte befaring registrerte at utbyggingen av reguleringsområdet på det nærmeste var fullført på tross av departementets overnevnte brev (der det ble anmodet om å nedlegge midlertidig bygge- og deleforbud, forf. anm.) om å stille gjennomføringen av planen i bero til planbehandlingen var gjennomført. " (sitat fra brev datert 19.6.1989 fra Miljøverndepartementet til fylkesmannen i Vestfold). Miljøverndepartementet besluttet som nevnt å stadfeste reguleringsplanen: "Begrunnelsen for dette er de noe uklare signaler kommunen på et tidlig stadium i planbehandlingen mottok fra statlig hold vedrørende reguleringsområdets forhold til gjeldende støysonekart. ". Dette er i tråd med opplysninger fra kommunen (Asbjørn Dag Hansen, pers. medd. juni 1996). I forbindelse med denne utbyggingen trosset kommunen myndighetene og Miljøverndepartementet måtte etter hvert gi kommunen medhold. Luftfartsmyndighetene/fylkesmannen måtte gi tapt. 22) Fylkesmannen hadde innsigelse mot boligområdet på Høgenhall. Sandefjord naturvern ba om at området måtte utgå av planen på grunn av støyforhold og naturverninteresser. denne innsigelsen, da området var godkjent for utbygging i gjeldende generalplan. Dette ble opprettholdt i formannskapet og bystyret. Området er i dag delvis bebygd. 23) Sandefjord naturvern gikk i mot boligbygging på Krokenskogen vest for Krokenvegen. Ifølge bygnings- og reguleringssjefens kommentar hadde også landbruksnemnda, fylkeslandbruksstyret og Miljøverndepartementet motforestillinger mot videre utbygging på Krokenskogen. Han tok derfor innvendingene til følge og foreslo at det ikke skulle bygges vest for Krokenvegen. Dette ble vedtatt av formannskapet og bystyret. I tabell 4.6 har vi oppsummert vår vurdering av hvor viktige de ulike konfliktene har vært i forhold til tettstedets arealbruk. Tabell 4.6 Ulike arealbrukskonflikters betydning for Sandefjords arealmessige form pr. 1993. Tallene refererer til gjennomgangen av konfliktene over. Tabellen er skjønnsmessig satt opp. Kriteriene for å plassere de ulike konflikt- spørsmålene i de tre viktighets-kategoriene har vært: eller om den først og fremst vil være en utfylling i forhold til eksisterende arealbruk. Hvor stor debatt det ser ut til å ha vært omkring konflikten vurdert ut fra plandokumenter og intervjuer. Konfliktene i kategorien "Svært viktig" er plassert der fordi de alle har vært avgjørende for tettstedets vekstretning. En omfattende utbygging på Helgerød og Vesterøya ville gitt utvikling av tettstedet i retninger hvor det har vært liten utbygging. Disse "ikke-utbyggingene" steder, som Åsane, Krokenskogen og Kullerød. Konfliktene knyttet til spredt utbygging har vi vurdert som svært viktige fordi dette har vært konflikter som har vedvart fra 1970 fram til 1987. En mer liberal holdning til spredt utbygging ville hatt stor betydning for den totale tettstedsveksten. tettstedetsekspansjonen antakelig kommet mer fragmentert, med sterkere innslag av randbebyggelse som preget tettstedets arealmessige utvikling før 1960. Områdene i kategorien "Middels viktig" har vært viktige arealbruksvurderingen for tettstedet (f. eks. Modalen), men hadde neppe bidratt til å gi tettstedet nye utviklingsretninger som områdene under "Svært viktig". Modalen har dessuten ikke vært et område som har vært framme i debatten over lengre tid, noe som skiller det fra Sverdstadj ordene som er plassert i "Svært viktig". Konfliktene i kategorien "Lite viktig" er plassert der først og fremst fordi det dreier seg om mindre områder. Spørsmålet om hvorvidt Vesterøya skulle bygges ut før Åsane er i og for seg viktig, men siden det ble viet lite oppmerksomhet har vi vurdert det som mindre viktig i denne sammenhengen. Denne konfliktgjennomgangen viser at det har vært mange og til dels store konflikter knyttet til arealbruken i Sandefjord som har hatt betydning for tettstedsekspansjonen. De viktigste involverte interessene har vært jordvern kontra utbygging, men også naturvern (Vesterøya) og landskapsvern (Vesterøya, Raet), har vært sterkt inne. Både kommunale organisasjoner og lokale interesseorganisasjoner har øvet press på kommunen i spørsmålet om utbygging kontra vern. myndighetene på fylkesnivået og Miljøverndepartementet og Landbruksdepartementet som særlig har sørget for at vernehensynet har fått gjennomslag. Dette har skjedd ved godkjenningen av generalplanene og senere ved å rette innsigelser mot utbyggingsområder. Torp flyplass og forsvarsinteressene der har også vært avgjørende for tettstedets vekstretninger. Kommunen har til dels mot sin vilje måttet godta avgrensingen av flystøysonen som har utelukket to viktige utbyggingsområder: Helgerød og deler av Høgenhall/Lahelle. Lokalt er det først og fremst grunneiere, foruten nevnte Sandefjord naturvern, som har protestert på arealdisponeringene i oversiktsplanene. Grunneierprotestene gjorde seg særlig gjeldende på 70-tallet, mens det var færre motforestillinger i forbindelse med 1987--planen. Trenden i på 80-tallet heller vært at grunneierne ønsket å involvere seg i utbyggingen (Asbjørn Dag Hansen i intervju). Omfanget av dispensasjoner fra planene gir en indikasjon på i hvilken grad planene er blitt oppfattet som felles målsettinger for tettstedsutviklinga. mange søknader om dispensasjoner, hva slags dispensasjoner som hadde vært mest vanlige, og hvilken holdning en hadde hatt til dem. Vi har ikke gått inn på dette i vår studie av planer og utbygging fordi det i forhold til oversiktsplanene vi har gjennomgått, er få avvik mellom utbygging og plan. Utbyggingen i Solløkkastien der en trosset innsigelsen fra fylkesmannen, kan være et eksempel på dispensasjon/avvik fra plan. Området lå imidlertid inne i kommunens vedtatte plan, og illustrerer heller motvilje fra kommunens side til å følge opp noe som trolig ville bli en statlig begrensning av planen. Det er særlig ønsket om spredt utbygging som har gitt søknader om dispensasjoner. Kommuneadministrasjonen har holdt en strikt linje, men Høyre har vært mer positive (Kjeldberg i intervju). Kjeldberg nevnte Østerøya som et eksempel på hvor det har kommet dispensasjonssøknader. Etter hennes oppfatning har det vært lettere å si nei til hytteutbygging, siden det bare ble gitt tillatelser innenfor områder som var merket med H på planene, og friområder etterhvert har blitt klarere markert (hvor bygging ikke skulle tillates). Etter Lars Johan Nicolaysens oppfatning har det politiske systemet vært lojale mot vedtak, det er først i den seinere tida at dette har begynt å vakle. Til tross for at kommunen har vært Høyre-styrt, var det et politisk forutsigbart styre. Han karakteriserer Høyre-styret som verdikonservativt/lyseblått. Først med Fremskrittspartiet har det blitt vanskeligere å holde seg til planene. Mellompartiene hadde noen ganger en stemmes overvekt, og det førte til innskjerping av planene. Han får støtte av Foshaug i synet på at politikerne tidligere har holdt en stram linje, mens det politiske flertallet nå vil være mer åpent for spredt bebyggelse (etter valget i 1995). Geir Ustgård mener også at grunneiere har kommet med ønsker på tvers av planene, og nevnte eksempler innenfor næringsområder. På Thorøya har behovet for næringsarealer ikke blitt like stort som antatt og grunneieren har etter sitt ønske fått omdisponere til boliger. Noe tilsvarende er i ferd med å skje på østsiden av Sandefjordsfjorden, men prosessen har ikke kommet like langt (Ustgård i intervju). Private eiendomsforvaltere kan også snu om på utnyttelsen, alt ettersom hva som vil være mest lønnsomt (Ustgård i intervju). Ifølge Per Foshaug er det også et spørsmål om hvor strenge en vil være. Etter hans mening er det nærmest umulig for politikerne å gi dispensasjon på grunn av de strenge bestemmelsene. Politikerne kan si ja, men dette kan påklages til fylkesmannen som etter Foshaugs oppfatning bare kan si nei, her kan det ikke gis dispensasjon: "Vi har låst det veldig" (Foshaug i intervju). sjonene, det har vært relativt bred enighet om at det ikke skulle bygges flere hytter. Når det gjelder omfanget av dispensasjonssøknader tyder utsagnene i intervjuene på at det har vært relativt stort, men at en har holdt en strikt linje. Gjennomgangen av plandokumentene indikerer også dette. liberale i forhold til å tillate spredt utbygging. Dispensasjonene har i første rekke vært knyttet til spørsmål om spredt utbygging og hyttebygging. Tabellene som angir omfanget av planlagt arealbruk i planene i de foregående delkapitlene, er utarbeidet på grunnlag av de arealkategoriene planene viser, "grønne arealer" unntatt 18 . rentes viser formålets andel av samlet planlagt areal.) Av tabell 4.7 ser vi at boligene fram til 1987 har utgjort en avtakende andel av den planlagte (og godkjente) arealbruken. I tillegg til bolig var bare industri/næring vist som framtidig arealbruksformål i de to første planene. I den kvantitative gjennomgangen av planene har vi ikke tatt med arealer til friluftsformål ("grønne arealer"), da dette vil bli behandlet i et annet MILKOM-prosjekt: "Grøntstrukturens vilkår i planleggingen" (Halvorsen Thorén og Nyhuus in prep 1996). Planen er ennå ikke vedtatt i bystyret (pr. april 1996). holdt seg lav også i 1987-planen. Totalt sett var 1970-planen den mest ekspansive med sine ca. 1 1 000 dekar. For hver etterfølgende plan har omfanget av planlagt utbyggingsareal blitt halvert eller redusert med ca. en tredjedel. /næringsarealene har holdt seg på rundt 1000 dekar. Vi har i oversikten også tatt med tall for forslaget til nye arealdel datert 20.3.1995. Denne planen er ennå ikke vedtatt i kommunen (pr. april 1996). Planforslaget viser at trenden mot stadig mindre planlagte utbyggingsområder har holdt seg, men i denne planen er også industriområdene kraftig redusert i tillegg til arealer til boligformål. Hvorfor ble planene laget? Bakgrunnen for at planene ble laget har endret seg mye i perioden. Planhistorien til Sandefjord tettsted faller i to distinkte perioder. Perioden frem til 1970 var preget av at det var to administrasjoner som var ansvarlig for utbyggingen og at det ikke fantes formell oversiktsplan. Planleggingen besto nærmest av inkrementell bit-for-bit planlegging. Mye landbruksjord ble bygd ned i denne perioden, noe som etterhvert ble sett som problematisk. Begrunnelsen for den første oversiktsplanen kan oppsummeres slik: - sikre beredskap i forhold til tomtetilgang. - sikre kommunal økonomi gjennom utbygging av felt for å finansiere ønsket standard på veg, vann og kloakk. - styre utbyggingen slik at ledig kapasitet på skoler kunne utnyttes. - hindre hyttebygging som kunne redusere muligheter for tettstedsekspansjon og som ville føre til nedbygging av tettstedsnære friarealer. - sikre lovhjemmel for styring av utbyggingen, særlig lovhjemmel mot enkeltvis, spredt utbygging. Sandefjord kommune har hatt behov for å ha det juridiske i orden. Eierinteressene har vært sterke, og de har visst å benytte advokat for å fremme sine interesser. - sikre stabile rammer for næringsdrift ved å skape sikkerhet for investeringer, bl. a. innen jord- og skogbruk. - sikre et felles bilde av hvordan Sandefjord skulle utvikle seg med kommuneadministrasjoner som nettopp var slått sammen. Det ble nedlagt mye arbeid i forbindelse med den første generalplanen, og videre oversiktsplanlegging er langt på veg en rullering av 1970--planen (Hansen og Ustgård i intervju oktober 1995, Foshaug i intervju desember 1995). I den første planen ble behovet for oversiktsplanlegging diskutert, men siden har det aldri vært noe spørsmål om behovet for planlegging. "Jeg kan aldri huske at det var noen debatt på det. Jeg tror kanskje at det en var flinke til her, og det var vel så mye administrasjonen som politikerne, var at da kravet kom om at en skulle planlegge og ha oversiktsplaner, så gjorde en det her. Vi hadde både kapasitet og profesjoner til å gjøre det. Her fulgte kommunen opp. Det var aldri noen politisk debatt om det. Vi skal ha en plan, og da utarbeider vi en. Vi skal forsøke å utvikle oversikter, og få en mening i det vi gjør. Jeg kan ikke huske at vi så på det å planlegge som et rent påbud. Vi så poenget med å planlegge. " (Foshaug i intervju i desember 1995). Mange av begrunnelsene for å drive oversiktsplanlegging har holdt seg gjennom hele perioden: Naturgrunnlaget er viktig for å forstå behovet for å planlegge. tatt å kunne tilby utbyggingsarealer som kunne godkjennes av regionale og statlige myndigheter. ging. Boligbyggeprogrammet har derfor hele tiden vært en viktig premissleverandør for planleggingen. * Lovhjemmel for styring av utbyggingen. Sandefjord både av boliger og ikke minst av hytter. har derfor hatt behov for et juridisk instrument for å sikre hjemmel for styring av utbyggingen. grunnelse for den første generalplanen, og var også begrunnelsen for tidspresset med å få ferdig planen i 1987. * Sikre kommunal økonomi ved hensiktsmessig infrastruktur. Et av hovedpoengene i den første planen var å sikre den kommunale økonomien gjennom en hensiktsmessig infrastruktur. Dette er fremdeles et poeng, men det er ikke like fremtredende i de senere planene. * Sikre forutsigbarhet. Den første planen understreket behovet for forutsigbarhet. bruk. Senere ble det et argument at en trengte planer for å sikre forutsigbarhet i områder med sterke arealbrukskonflikter (Nicolaysen i intervju desember 1995). * Plantradisjon - faglig kompetent stab. plantradisjoner. Kommunen var en av de aller første i landet med godkjent arealplan (1972). å prege innholdet i planleggingen. økonomiske konsekvensene av utbyggingen gjennom testing av en modell for utbyggingskostnader utviklet av Asplan (1983). Sandefjord var blant de første kommunene i landet som utarbeidet grønnstrukturplan som grunnlag for kommuneplanleggingen (1995). I tiden mellom utarbeidelsen av hver av oversiktsplanene, har det hele tiden vært utarbeidet en rekke delplaner og utredninger som senere har dannet grunnlaget for og blitt innarbeidet i oversiktsplanene. Denne aktiviteten har vært så omfattende at en kan spørre om det egentlig har vært noen oversiktsplanlegging, men en samling av detaljplaner? " Vi hadde egentlig ikke behov for en eneste generalplan etter 1975. Vi kunne bare detaljert denne videre. Vi kunne tatt stilling til enkeltfelt ut i fra en grunnholdning til hvordan byen skulle vokse. I praksis har det dreid seg om en oppdatering. Vi hadde ikke trengt hele prosessen. Vi kunne ha drevet en fortløpende planlegging. kommuneplan. " (Hansen i intervju oktober 1995). Hvem har deltatt i planprosessen som initiativtakere, planmakere og iverksettere? Det har i all hovedsak vært administrasjonen som har tatt initiativet til at planene ble laget: "Man skulle ha en rullering hvert fjerde år. Dette er noe som administrasjonen vet og er forpliktet til å gjøre. " (Foshaug i intervju desember 1995). Organiseringen av planprosessen har blitt endret i perioden. Den første planen ble utarbeidet av et lite antall personer i teknisk etat. Planen ble kontinuerlig diskutert av et generalplanutvalg. Senere har en lagt vekt på å skille klarere mellom politikere og administrasjon, slik at formannskapet er ansvarlig for planen. Administrasjonen legger bare frem et forslag til behandling, får aksept for det og arbeider det videre frem til ferdig plan. Statlige og regionale myndigheter har vært sentrale premissgivere for planleggingen. Siden det har vært så store konflikter om arealbruken i Sandefjord, har statlig arealpolitikk spilt en vesentlig rolle. Jordvernet har hele tiden stått sentralt i tiden etter 1970. Senere har også vern av natur- og landskapsverdier blitt mer fremtredende. Det har til dels vært store konflikter, men det har også vært forståelse for disse hensynene i kommunen både hos administrasjon og politikere. Fylket har i perioden hatt tanker om at vekst skal skje i indre Vestfold. kommunale planene. De forslagene som har blitt lagt fram av administrasjonen har i det store og hele blitt godtatt av de kommunale politikerne. Unntaket fra denne "regelen" er Vesterøya. Innad i den kommunale administrasjonen har det vært en kultur på at ulike syn skulle kunne komme frem i saksbehandlingen. bygningssjefen og teknisk rådmann om et viktig tema som jordvern. Sandefjord naturvern har vært en viktig premissgiver. Organisasjonen har hatt en betydelig folkeopplysningseffekt, og den har ftingert som en kontinuerlig "vaktbikkje" over det kommunen foretar seg. Kommunale vedtak på tvers av naturverninteresser har blitt påklaget til fylkesmannen. Både kommunen og private utbyggere har stått som iverksettere av planene. Kommunen har tatt del i gjennomføringen ved å kjøpe opp og legge til rette kommunaltekniske anlegg og tomter for private enkeltutbyggere, og private entreprenører ved å kjøpe opp arealer i egen regi. Det er rimelig å forvente at den kommunale tilretteleggingen ville være i tråd med kommunale planer, mens private utbyggere ville forholde seg mindre forpliktende til planene. Det ser imidlertid ikke ut til å være et slikt skille mellom kommunal og privat utbygging i Sandefjord. Uansett offentlig eller privat iverksetting, har den stort sett vært i tråd med planene. Hva er bakgrunnen for størrelse og plassering av de ulike utbyggingsområdene? Behov for arealer for å kunne ta imot vekst - økende nøkternhet Den aller viktigste begrunnelsen for utbyggingsområdenes størrelse, er at kommunen gjennom hele perioden har fastholdt at den trenger tilstrekkelig med arealer for videre vekst. Problemet har hele tiden vært å fastslå størrelsen av veksten. Planene er preget av en stadig økende nøkternhet når det gjelder størrelsen på arealene som legges ut til byggeområder. Den første generalplanen var i særstilling den mest ekspansive. I denne planen ble det imidlertid eksplisitt gitt uttrykk for at en ønsket å være på den sikre siden når det gjaldt størrelsen på antatt vekst. Alternativet, nemlig å anslå for lav vekst, ville være mye verre. Da ville en stå uten beredskap med byggeklare tomter. Det har hele tiden vært et viktig moment at utbygging av offentlig infrastruktur skal være mest mulig økonomisk. Å kunne planlegge veg, vann og kloakk bedre og mer økonomisk, var en av de viktigste begrunnelsene for den første oversiktsplanen. Dette inkluderte også utgifter til å drive skoler. Skolekapasitet bestemte rekkefølgen i utbyggingen av boligområdene. optimalisere forholdet mellom utbygging og skolekapasitet, og har de siste 20-25 årene ikke bygd en eneste ny skole. Men selv om lave utbyggingskostnader var viktig, hendte det at økonomien ble veid mot andre hensyn. På 70-tallet argumenterte en med at jordvern var så viktig at en måtte akseptere høyere infrastruktur-kostnader. På begynnelsen av 80-tallet ble det gjort en utredning hvor transportkostader for utbygging av boligfelt ble beregnet i tillegg til kostnader knyttet til selve utbyggingen av veg, vann og kloakk. Disse beregningene viste hvor samfunnsmessig kostbart det var med satellittutbygginger, og planen av 1987 gjenspeilet endring i holdningene mht. tiltetting og videreutvikling av eksisterende områder som prinsipp for valg av utbyggingsområder. Dette er forsterket i den foreløpige utgaven av 1995 -planen, der en satser på fortetting og innfy lling på mindre områder nær sentrum, også landbruksområder, med støtte i gjeldende statlig arealpolitikk (f. eks. rikspolitiske retningslinjer for samordnet areal- og transportplanlegging). Statlig arealpolitikk slik den er tolket og praktisert i fylkets etater, har vært en vesentlig premiss for utviklingen av tettstedet. Naturgrunnlaget i Sandefjord gjør at det er svært få, om noen, arealer hvor en kan bygge uten konflikter med verneinteresser. Jordvernet ble styrket i løpet av 60-årene, og var avgjørende for hvilke områder som ble valgt som utbyggingsområder i generalplanen av 1970. På dette tidspunktet var det imidlertid strid om jordvernet innad i kommunen, men i løpet av 70-tallet befestet jordvernet seg som en klar premiss for planleggingen. Jordvernet har vært helt styrende for hvilke områder som ble valgt som utbyggingsområder i perioden 1970 til 1987, da en begynte å lempe noe på jordvernsrestriksjoner. Jordvernhensynets store betydning skyldtes den strenge måten jordvernet ble praktisert på, men også at praksisen oppnådde en form for aksept innad i kommunen. Både politikere og administrasjon godtok nødvendigheten av jordvern. Denne forståelsen forhindret likevel ikke at det var stadige konfrontasjoner mellom landbruksmyndighetene og kommunen i vurdering av konkrete områder. Landbruksmyndighetene hadde landbrukets interesser for øye, men måtte ta hensyn til tettstedets behov for vekst. For kommunen var byens muligheter for ekspansjon viktig, men kommunen hadde også forståelse for behovet for vern av landbruksarealer. Til tross for at begge parter aksepterte både behovet for vern og tettstedets behov for arealer til ekspansjon, kunne de to forskjellige utgangspunktene kan gi ulike vurderinger. Ut over på 80-tallet ble det fra statlig hold åpnet for en mindre restriktiv holdning til vern av sentralt beliggende, inneklemte landbruksområder. Dette gjorde det mulig for kommunen å legge ut slike områder for utbygging på slutten av 80-tallet og utover på 90-tallet. statlige politikken skyldtes økt vektlegging av hensynet til et velfungerende tettsted med kortest mulige avstander for å redusere transportbehovet. Friluftslivet hadde en fremtredende plass allerede i den første generalplanen. Dette skyldes Sandefjords kystområder som var under sterkt press for utbygging på 60-tallet. Det var en klar oppfatning av behovet for å ha hytteby ggingen under kontroll, både av hensyn til friluftslivet og av hensyn til tettstedets behov for ekspansjon. landskapsverdier. Fagfolk i kommunen betydde mye for denne bevisstgjøringen, men det var også en viss påvirkning fra fylkesnivået. Fylkesmannen pekte på behovet for å utarbeide en plan for grønnstrukturen i Sandefjord, en plan som ble utformet i nært samarbeid mellom fylkesmannens miljøvernavdeling og kommunen. Sandefjord har som nevnt hatt en planlegger- stab som er meget godt kvalifisert, og som har tatt imot de signaler om verneverdier som har kommet fra sentralt hold. Planleggerne har også fulgt godt med i den generelle plandebatten og nye tendenser, og endret vektlegging av verdier i arealbrukskonflikter har tidlig fått gjennomslag. På et sted som Sandefjord, med et spesielt naturgrunnlag, har dette fått direkte konsekvenser for hvilke områder som har blitt lagt ut som byggeområder. I en periode skjøv jordvernet utbyggingen over på områder med natur- og landskapsverdier. Når også slike områder ikke lenger ble vurdert som mulige utbyggingsområder, økte naturlig nok presset på landbruksjord. Det ble etterhvert vanskeligere og vanskeligere å finne akseptable utbyggingsområder i Sandefjord. I en slik situasjon er det naturlig at en vurderer økt utnyttelse av eksisterende byggeområder gjennom fortetting. Dette er da også nedfelt i den siste kommuneplanen . Støysonen i forbindelse med Torp flyplass har også vært en udiskutabel premiss for tettstedsveksten. Denne sonen ble også fastsatt av statlige myndigheter. Den siste planloven legger opp til økt kommunalt selvstyre gjennom egengodkjenning av kommuneplanene. Et resultat av dette kunne ha vært at statlige/regionale interesser hadde fått mindre gjennomslag. Loven åpner imidlertid for at statlige og regionale fagmyndigheter og fylkeskommunen kan gi innsigelser. I praksis har dette for Sandefjords vedkommende ført til sterk statlig/fylkeskommunal kontroll med den kommunale planleggingen. "Den statlige styringen har vært stor hele tiden. Egengodkjenningen er en illusjon. Innsigelsesinstituttet er svært hemmende. felles multiplum. Kommunen legger seg flat for innsigelser for å unngå tidkrevende behandlinger. Det er viktigere med vedtak enn tre år i departementet. Det er full statlig styring i praksis. Resultatet, planen, er styrt av innsigelsesinstituttet. Uttalelsene kan vi gi blaffen i. Tidligere var det slik at alle kommentarene fulgte med inn ved godkjenning av generalplaner. Det tok lang tid da også. Men før var det slik at når en ble enige om et forslag lokalt, så ble det slik. vurdering. " (Hansen i intervju oktober 1995) Egnethetsvurderinger av utbyggingsområder - eller grunneierstyrt planlegging? Valg av utbyggingsområder kan forklares ut fra to modeller: Den ene er den tradisjonelle rasjonalistiske planleggingsmodellen som forutsetter at løsningene (utbyggingsområdene) er de beste ut i fra målene som er satt opp (avveining mellom behovet for ekspansjonsarealer og vern av arealer). Planleggerne forutsettes å fmne de beste områdene ut i fra områdenes beskaffenhet og byplanmessige vurderinger. forklaringsmodell er at valg av utbyggingsområder skjer på grunn av press fra grunneierne mot administrasjon eller politikere, uten at det kan sies å være optimalt sett fra et byutviklingsynspunkt. I praksis har det i Sandefjord sannsynligvis ikke vært snakk om enten eller, men både og. Det er imidlertid mye som tyder på at det i hovedsak er kommunens egnethetsvurderinger som har vært dominerende. utbyggingsarealene i praksis måtte godkjennes av myndigheter på fylkesnivået. I hele perioden har det vært grunneiere med ønske om å utvikle eiendommene med tanke på økonomisk avkastning. Det har imidlertid vært minst like mange grunneiere som har vært imot å få sine eiendommer disponert for utbygging. generalplanen var i hovedsak protester mot utbygging. Kommunens iverksettingspolitikk gikk ut på å kjøpe opp arealene, regulere og opparbeide dem for siden å selge dem til private enkeltbyggherrer. Boligbyggelaget har dessuten stått for en del av utbyggingen. På åttitallet skjedde det imidlertid et skifte ved at det ble politisk flertall for at private entreprenører skulle kunne stå for gjennomføringen av utbyggingen gjennom utbyggingsavtaler. Dette falt sammen med en økende interesse blant grunneierne mht. å utvikle egne eiendommer. Et flertall av merknadene fra grunneiere til planen av 1987 var ønsker om å få sin egen eiendom med i planen som utbyggingsområde. To av områdene i denne planen kan forklares med grunneierinitiativ; Solløkka og Buanes. Begge disse områdene ligger et stykke fra sentrum, og faller ikke inn i den tiltettingsfilosofi som ellers preget planforslaget. grunneierinteressene ikke spilte en dominerende rolle. At kommunen har eid arealer kan heller ikke sies å ha spilt en avgjørende rolle: "Alle grunneierne har vært imot, selv om noen har sett mulighetene for å tjene penger. Men grunneierinteressene spilte lite inn. Vi valgte områder som var best ut ifra en totalvurdering. " (Hansen i intervju oktober 1995) Implisitte rammer for vurdering av arealer for tettstedsutvidelse I likhet med mange andre tettsteder, har også Sandefjord hatt områder som i praksis ikke har vært vurdert som mulige utbyggingsområder. Det har f. eks. vært utbredt enighet om at Østerøya ikke har vært aktuell for tettstedsutvidelser. Unntaket har vært utbygging i forbindelse med de eksisterende områdene ved Lahelle/Høgenhall i nord. De sydligste delene av Vesterøya har heller aldri vært vurdert som arealer for tettstedsutvidelser, striden har i hovedsak stått om de nordlige og midtre delene av halvøya. Hjertås og Marumsskogen er også eksempler på tur- og skiområder som ikke har vært vurdert som utbyggingsområder. Det har også ligget som en fast forutsetning for all planlegging at Sandefjord bare skulle ha ett bysenter. Videre har Sandefjord hatt en del eldre industri langs Sandefjordsfjorden, hvor det i alle oversiktsplanene har vært lagt inn ekspansjonsarealer. Dette er industriområder som Framnes, Vøra, Thorøya, der bedriftene Framnes og Thor Dahl holder til. Gjennomgangen av den latente og manifeste konfliktsituasjonen viser at det i Sandefjord har vært omfattende grunnlag for konflikter, og at dette har gitt seg utslag i en del konkrete konflikter. De viktigste involverte interessene har vært jordvern og etterhvert naturvern og landskapsvern. Jordbruksstyret og fylkeslandbruksstyret har kommet med hyppige merknader til nedbygging av jordbruksjord, mens fylkesmannen har hatt innvendinger til nedbygging av naturområder og bygging på områder innenfor fly støy sonen til Torp flyplass. Miljøverndepartementet har fulgt opp innsigelsessaker og innvendinger og unntatt byggeområder fra planene, der de viktigste områdene har vært Lahelle/Høgenhall og Helgerød. Lokalt har Sandefjord naturvern og grunneiere vært de som oftest har protestert mot planene. Grunneierne har både protestert mot begrensede muligheter til spredt utbygging, såvel mot utbygging på enkelte områder. Trenden fra midten av 80-tallet ser ut til å være at grunneierne har ønsket å involvere seg mer i utbyggingssaker, og at protestene mot utbygging har avtatt. Hvordan har den formelle behandlingen av planene forløpt? Administrasjonen har i all hovedsak fått aksept på sine forslag, selv om det tidvis har vært ført omfattende politiske diskusjoner om forslag til utbygging eller vern av områder. Vesterøya er unntaket fra denne "regelen". Der led administrasjonen et stort nederlag og fikk ikke se boligbyggingen realisert i tråd med sine planforslag. I den formelle behandlingen etter at planene har vært ferdigbehandlet i kommunen, har det skjedd endringer. Den største endringen av denne typen har vært det store utbyggingsområdene på Helgerød og Lahelle/Høgenhall gikk ut etter innvendinger fra forsvaret. Loven om planlegging og utbygging i strandsonen (foreløpig lov kom i 1965, endelig lov kom i 1971) hadde betydelig innvirkning på utbyggingen i Sandefjord, særlig i forbindelse med hytteutbyggingen (Ustgård i intervju oktober 1995). Med denne loven ble det innført eksplisitt forbud mot utbygging i strandsonen, noe som tidligere hadde vært vanskelig for kommunene å håndtere. Bygningsloven av 1965 gav også kommunen et redskap for å ha hjemmel til å si nei til utbygginger. Dette var utvilsomt viktig for kommunen. Kommunens behov for å ha lovhjemmel for å nekte utbygging, var tidlig på 70-tallet en av de viktigste begrunnelsene for størrelsen av de områdene som var markert som utbyggingsområde i generalplanen. Den nye plan- og bygningsloven ga mulighet til å gi bestemmelser til kommuneplanens arealdel. Dette ga kommunen et nytt verktøy, som særlig hadde betydning for hytteområdene (Hansen i intervju oktober 1995). Det er vanskelig å si om endrete detaljerte forskrifter for prosedyre i planprosessen har hatt særlig virkning. De første generalplanene fulgte langt på veg de samme prosedyrer mht. utleggelse og offentlig ettersyn. Plan- og bygningsloven av 1985 la opp til egengodkjenning av kommuneplanen, men innsigelsesapparatet førte i praksis til at kommunen i like stor grad oppfattet seg som styrt av statlige og fylkeskommunale myndigheter. Usikkerheten rundt planlovgivningen førte dessuten til at en utsatte revideringen av oversiktsplanen noen år på begynnelsen av åtti-tallet (Hansen i intervju oktober 1995). 5 Er tettstedsekspansjonen i Sandefjord et resultat av kommunal arealplanlegging? For å besvare spørsmålet om hvorvidt utvidelsene av Sandefjord tettsted er et resultat av kommunal arealplanlegging, har vi tatt for oss alle utbygginger i tettstedets ytterkant i perioden 1961-1993 og relatert dem til de gjeldende planene. Utbyggingene som skjedde før 1970 foregikk uten generalplan. I denne perioden var det reguleringsplanene som skulle være styrende for utbyggingen (se kapittel 4.2). For tiden mellom 1961 og 1972 har vi derfor valgt å sammenholde utbygging med gjeldende reguleringsplaner (tabell 5.1). Omlag 20 prosent av områdene bygd ut mellom 1961 og 1972 ble bygd uten reguleringsplan. I hovedsak var disse utbyggingene mindre enkeltutbygginger, foruten utbyggingene ved Lystad og Sjuve. Av de vel 2000 dekar som ble bygd etter planer var feltutbyggingene på Krokemoa, Pindsle, Nygård, Mosserød, Åbol, Hasle, Hovland og Breidablikk de største. En del av de "ikke-planlagte" utbyggingene fikk stadfestet reguleringsplan umiddelbart etter 1972, noe som tyder på at reguleringsplan fantes, men ikke var godkjent. Det har vært vanskelig å kontrollere om alle utbyggingene skjedde etter at planene ble utarbeidet, men ifølge Asbjørn Dag Hansen (pers. medd. juni 1996) var det gjennomgående praksis at planen kom før utbygging. De fleste utbyggingene som foregikk uten plan skjedde i området Lystad-Ranvik og på Vesterøya. Det har fra denne perioden vært vanskelig å finne ut hvorfor områder ble bygget uten reguleringsplan. For områdene ved Lystad opplyser kommunen (Torbjørn Scheie, pers. medd. juni 1996) at Jotun fabrikker i dette området tok initiativ til å skaffe tomter til sine ansatte. Dette skjedde i overenskomst med kommunen som lempet på kravet om reguleringsplan. Ifølge Asbjørn Dag Hansen foregikk utbyggingen også etter illustrasjonsplaner og bebyggelsesplaner, planer som ikke var formelt vedtatte, men som kommunens administrasjon støttet seg til. Utbyggingene mellom 1972 og 1984 har vi sammenholdt med generalplanene fra 1970, 1975 og 1979 (tabell 5.2). Utbygging og reguleringsplaner 1961-1972. Dekar. bygn.rådsbeh. el. stadfestet reguleringsplan (dekar) Haneholmvn. og Solevn. v/St. Bergan Indr.pl. v/ Bugårdsdammen Krokmovn. v. Feltspatvn. Pindslevn. Ved Grubbestad Ved Haukerød Peder Bogensgt/ Solbakkevn. Lunden terrasse Lunden vn. Kråkåsen Unneberg Briskevn. v/ Grønnerød v/ Stadionvn. Krokemoa Kornvn. Saturnus v, øv. Råstadvn. v/ Dverdalsvn. Grad av overensstemmelse mellom utbygging og planer i perioden 1972-1984. Dekar. vist som eksist. boligomr. 1970, 1975&1979* 1970, 1975&1979* 1970, 1975&1979* 1970, eksist. 1975 1970, eksist. 1975 1970, eksist. 1975 1970, 1975&1979* 1970, eksist. 1975 1970, eksist. 1975 1970, eksist. 1975 1970, 1975&1979* vist som eksist. 1970, eksist. 1975 1970, 1975&1979* 1970, 1975&1979* 1970, 1975&1979* 1970, eksist. 1975 1970, 1975&1979* 1970, eksist. 1975 1970, eksist. 1975 vist som eksist. 1970 - areal merket utbygg., 1975 eksist. + omr. merket for boligutbygg., eksist. 19 (reg. plan st.f. 19.6.81) 12 (reg. plan stf. 14.1.77) 20 * etter årstall indikerer at området lå innenfor det planen definerte som eksisteren de bebyggelse, men at det ikke var vist som framtidig utbygging. langs Haneholmv. Vesterøya idr. Vist i plan av... 1970&1975 - areal merket utbygg. 1970 - areal merket utfylling,eksist. 1975 1970, 1975&1979* vist som eksist. Reg.plan vedtatt 19.5.1970 1970, 1975&1979* 1970, omr. C, eksist. 1975 1970, omr. C, eksist 1975 1970, 1975&1979* vist som eksist. beb. 1970 - areal merket utfylling, eksist. 1975 ikke innenfor plan ikke innenfor plan 1970, 1975&1979* 1970 - areal merket utfylling, eksist. 1975 1970, omr. B, planl. for boligutb. 1970 - areal merket utfylling, eksist. 1970&1975 - angitt som byggeomr. merket utbygging, vist som planl. friomr. 1970, vist som planl. friomr. 1979* langs Vesterøyvn. Sum (dekar) Tre prosent (70 dekar) av utbyggingene som medførte tettstedsutvidelse i perioden 1972-1984 var ikke i henhold til verken generalplanen fra 1970, 1975 eller 1979. Av disse 70 dekarene var 49 dekar dekket av stadfestede reguleringsplaner. Samlet ble 21 dekar eller én prosent, bygd uten oversiktsplan eller reguleringsplan overhodet. Dette gjaldt enkelt-hus langs Haneholm vegen og ved Lystad- og Hystadåsen, samt to grupper hus ved Dverdalsåsen. 97 prosent av utbyggingen som førte til tettstedsutvidelse var i henhold til én av de tre generalplanene som ble utarbeidet i perioden. 21 Byggetillatelser for dette området måtte i følge fylkesmannen ikke gis før klage fra SFT var avgjort og ny søknad for utslippstillatelse var behandlet (brev fra fylkesmannen i Vestfold til bygningsrådet i Sandefjord kommune datert 12.11.1976). Dette ble i følge Werner Olsen hos fylkesmannen løst på en tilfredsstillende måte (pers medd. juni 1996). 22 Fyllplass som har eksistert i perioden 1962-1977. Deponeringsplass for rene masser, hageavfall, overskuddsmasser, bygningsavfall fra 1977. Mellom 1977 og 1988 ble det drevet forsøk på produksjon av trekull og tretjære ved hjelp av pyrolyse. Det var også en del brenning av avfall og lagring av råslam (kloakkslam). Etter 1988 ble det fylt på rene masser og deler av området ble brukt til gras-produksjon. Noe av arealet har siden 1988 blitt benyttet som mellomlagringsplass for spesialavfall og som mottak for kompost av hageavfall (pers. medd. Lars Guren april 1996). området ved Kamper Bas, boligfeltet ved Virikskogen og boligområdet i Solløkkevegen. Ifølge kommunen ble ikke disse utbyggingene fanget opp av oversiktsplanene fordi planene var for grovmaskede. De fleste av utbyggingene som kom på tvers av planen skjedde etter initiativ fra grunneiere. Unntaket er utbyggingen ved Dverdalsåsen der boligbyggelaget ønsket å utvide noe i forhold til eksisterende bebyggelse. Ved Solløkka ble utbyggingen sett på som utfylling som var naturlig i og med at området var i ferd med å endre formål fra hytte til bolig (Torbjørn Scheie, pers. medd. juni 1996). Grad av overensstemmelse mellom utbygging og planer i perioden 1984-1993. Dekar. vist som eksist. 49 (dekket av reg.pl. st.f. arealbruk i 1987 25.6.85) vist som eksist. dekket av reg.pl. st.f. 12.6.79 og reg.pl. Formål vist i reg.pl.) annet formål enn vist. Formål vist i reg. pl. stf. 1979, vist som planl. friomr. 1987 (men med 101 (dekket av reg.pl. innsigelse) stf. 19.6.1989) 150 (196 dersom annet formål enn vist regnes som avvik fra planen) Utbyggingen som skjedde mellom 1984 og 1993 har vi sammenholdt med generalplanen fra 1979 og kommuneplanens arealdel fra 1987 (tabell 5.3). Gjennomgangen viser at to områder ble bygd uten å være i samsvar med oversiktsplanene; Solløkkastien og næringsområdet ved Kullerød. Ved Fokserød ble det bygd forretning på deler av et areal som var avsatt for industri/lager. Formålsendringen har skjedd i henhold til reguleringsplan. Ved Åsane ble det bygd en butikk innenfor området som var satt av til bolig. 23 Vi har tolket denne utbyggingen slik at kommunen ikke hadde formelt gyldig reguleringsplan, og at utbyggingen ikke skjedde i tråd med gjeldende oversiktsplan, siden 1987-planen ikke var godkjent før i 1990 og det forelå innsigelse mot utbygging i dette området. På utbyggingstidspunktet var 1979- -planen gjeldende oversiktsplan for dette området. I 1979-planen er området vist som jord-, skog- og naturområde. Se forøvrig konflikt nr. 21 i kapittel 4.9. Denne tolkningen gir et stort tillegg til kategorien "ikke-planlagt". Dersom vi vurderer forholdet utbygging-plan fra et kommunalt ståsted kan dette tolkes annerledes. Kommunen har styrt arealbruken i Solløkkastien i forhold til sine vedtatte planer, og i dette perspektivet kan utbyggingen karakteriseres som "planlagt". I den videre framstillingen har vi likevel valgt å legge den første av disse tolkningene til grunn. vist. Til sammen utgjør disse områdene 196 dekar, eller 30 prosent av den totale utbyggingen i perioden. Ser vi hele perioden 1961-1993 under ett, har 15 prosent av tettstedsutvidelsene skjedd uten å være i samsvar med reguleringsplanene i perioden 1961 til 1972 og oversiktsplanene fra 1970, 1975, 1979 og 1987. For Elverum tettsted var det tilsvarende avviket sju prosent. Tar vi i Sandefjord for tiden etter 1972 også med reguleringsplanene, har til sammen 12 prosent av tettstedsutvidelsene kommet uten plan overhodet i perioden 1961-1993. Vi kan derfor konkludere med at ekspansjonen av Sandefjord tettsted i stor grad har foregått i tråd med gjeldende planer. Mellom 1961 og 1972 ble det i Sandefjord bygd 525 dekar eller 21 prosent som ikke var i samsvar med gjeldende reguleringsplaner, og som førte til utvidelse av tettstedet. Ser vi på utbygging etter 1972 viser det seg at ni prosent av utbyggingene i Sandefjord ikke har vært i tråd med gjeldende oversiktsplaner (1970-, 1975-, 1979- og 1987--planene). I Elverum ble bare to prosent bygd ut etter 1970 uten å være i tråd med soneplanen fra 1970. Tar vi for tiden 1972-1993 med reguleringsplanene, har fire prosent av tettstedsutvidelsene i Sandefjord skjedd uten å være i henhold til plan. Som vi har vært inne på, var planen fra 1970 en ekspansiv plan som omfattet store arealer, særlig til boligformål. Sandefjord var raskt ute med å rullere planen, og i 1975 -planen var planlagte utbyggingsarealer omtrent halvparten av det de hadde vært i 1970-planen. De planlagte utbyggingsarealene ble ytterligere redusert i 1979-, 1987- og 1995--planene, og var i 1995 (foreløpig plan) på 1451 dekar. Reduksjonen av antall dekar planlagt for utbygging i planene gjennom hele perioden indikerer en mer nøktern holdning til forventet utbygging. oversiktsplanene (dvs. etter 1970) blir av kommunen sett på som for små til å ha blitt fanget opp av generalplanene eller kommuneplanens arealdel (figur 5.1). Figur 5.1 Tettstedsekspansjoner mellom 1972 og 1993 ikke i henhold til oversiktsplanene fra 1970, 1975, 1979 og 1987. Målestokk 1:50 000. Kartgrunnlag Statens kartverk, tillatelsesnummeret LDS6IOOI-R19104. Vi er langt på veg enige med kommunen i denne vurderingen. De fleste "ikke-planlagte" utbyggingene er små og har kommet i tilknytning til eksisterende bebyggelse. I sum utgjør de dessuten en så liten andel av den totale tettstedsveksten at de ikke kan sies å ha hatt noen stor betydning for tettstedets utbredelse i 1993. Et unntak finner vi ved Fokserød/Kullerød, der det har kommet ett bygg som representerer avvik mht. formål og ett område er bebygd uten å være lagt inn som utbyggingsområde overhodet. I begge tilfeller har endringene skjedd i henhold til reguleringsplan. I området er det lagt ut andre arealer for næringsformål, men som ennå ikke er blitt bebygd. At et nytt område ble tatt i bruk til næringsformål ved Kullerød representerer således ikke noe brudd med arealbruken ellers i området. Trolig kom etableringen på Kullerød som et resultat av initiativ fra grunneier (pers. medd. Torbjørn Scheie). Omreguleringen på Fokserød fra industri/lager til forretning representerer etter vårt syn en større endring, særlig tatt i betraktning at en i Vestfold ønsket å holde forretningsbygg unna El 8. Et annet unntak er utbyggingen i Solløkkastien der kommune hadde fått uklare signaler fra departementet og tillot utbygging. Dette viste seg etter hvert å være i mot Miljøverndepartementets ønske. De fleste av de "ikke-planlagte" utbyggingene har kommet etter initiativ fra grunneiere. Det finnes også eksempler på at næringsinteresser har ønsket formålsendring og fått politisk aksept på dette (forretning ved Fokserød) og at boligbyggelag og Jotun fabrikker har ønsket å boligbygging i tilknytning til eksisterende bebyggelse. Ved Solløkka ønsket både kommunen og grunneier utbygging. 5.2 Hvorfor er Sandefjord bygd ut etter oversiktsplanene? Forrige del-kapittel konkluderte med at de fleste områdene bygd ut etter 1970, også var planlagt som utbyggingsområder i oversiktsplanene. I dette del-kapitlet vil vi peke på noen momenter som kan bidra til å forklare dette samsvaret. At vi har stilt spørsmålet om samsvar mellom utbygging og plan indikerer at dette ikke er noen selvfølge. I den planteoretiske debatten har det vært en betydelig planpessimisme (Wildavsky 1973, Lindblom 1973), en pessimisme som er noe av bakgrunnen for dette prosjektet. Det kan være grunn til å diskutere denne planpessimismen. I utgangspunktet skulle en tro at utbygd resultat ville samsvare med planene, siden kommunal arealplanlegging er en lovpålagt aktivitet. Normalen burde m.a.o. generalplanvedtekt, har vært et juridisk bindende dokument. Men siden det hersker betydelig skepsis til om kommunal arealplanlegging faktisk påvirker utbyggingsmønsteret, er det også behov for å finne ut hva som er årsakene til samsvaret mellom utbygging og planer. I intervjuene konfronterte vi intervjuobjektene med de foreløpige resultatene vi hadde om samsvaret mellom utbygging og plan, og vi ba om deres forklaringer. Dette kapitlet er en gjennomgang og drøfting av det vi mener er viktige forklaringer på dette samsvaret, og momentene som ble trukket frem i intervjuene. Det er stor grad av sammenfall mellom det vi mener må være viktige forklaringer, og det intervjuobjektene trakk frem. Selv om arealplanlegging på oversiktsnivået er en lovbestemt aktivitet for kommunene, har det i praksis vært mye opp til kommunene selv om de vil utarbeide planer eller ikke. kommuneplanen (Arge 1978, Saglie 1992, Kollbotn 1995). kommuneplanen (Holsen 1996). Sandefjord var tidlig ute når det gjaldt å utarbeide generalplan, og har siden den første oversiktsplanen sørget for kontinuerlig revisjon. Slik sett er Sandefjord en ivrig "plankommune". Men en kan selvsagt diskutere om Sandefjord kommune i praksis har hatt særlig valg m.h.t. om den vil planlegge eller ikke. utnyttet, fordi naturforholdene gjør at det er knyttet sterke verneinteresser til arealene. Som vi har vært inne på, er alle flate arealer i Sandefjord dyrket eller dyrkbare, og kollene og strandsonen er verneverdige. Satt på spissen kan en hevde at det nesten skulle vært "umulig" å bygge ut i Sandefjord, de store ulike arealbruksinteressene tatt i betraktning. "Det er stor konflikt om arealene. Det er lite av Sandefjord som ikke er landbruk, skog eller strandsone. " (Ustgård i intervju oktober 1995) Siden vern av jordbruksarealer har vært fylkeslandbruksstyrets ansvar og vern av naturområder har vært et fylkeskommunalt/statlig ansvar, har disse aktørene hatt stor innflytelse på planleggingen. Kommunens målsetting om å ha arealer nok til disposisjon til en forventet vekst, har vært i konflikt med de regionale/statlige verneinteressene, og Sandefjord har måttet "forhandle" med disse myndigheter om å " områder for utbygging 24 . Staten har gått inn for at slike konflikter skal løses gjennom arealplanlegging, og for Sandefjord har planlegging vært måten kommunen har kunnet "frigi" arealer for utbygging på. Dette må imidlertid ikke forstås dithen at planleggingen nødvendigvis har vært oppfattet som utidig tvang presset på kommunen fra sentralt hold. Både saksdokumenter og intervjuer med administrasjon og politikere viser at arealplanlegging var noe kommunen selv så nytten av. Det var først og fremst kommunens eget behov for planlegging som var grunnen til at en laget den første generalplanen, og f. eks. ikke jordvernet (som en kanskje ville tro). Mellom 1970 og 1987 var jordvernet en viktig begrunnelse for Sandefjords planlegging. I Sandefjord er det m.a.o. slik at sterke konflikter omkring utnyttelsen av arealene har ført til behov for planlegging og sterk styring av arealutnyttelsen. Dette har også hatt sideeffekter når det gjelder gjennomføring av planen. Å fravike planene har ikke vært enkelt. Grunnen til at enkelte arealer har vært frigitt til utbygging skyldes at de både har vært de "beste" ut ifra byplanmessige vurderinger og de minst kontroversielle ut i fra et vernehensyn. Kommunen har derfor ikke med et enkelt håndgrep kunnet foreslå å vri utbygging over på alternative arealer. Private grunneiere har av samme grunn hatt problemer med å nå frem med forslag om utbygging av sine eiendommer på tvers av planene. Selv om kommunen kunne tenkes å si ja til utbygging, så ville fylkeslandbruksstyret i mange tilfeller si nei. "Utbygging må skje via plan. Grunneierne kan ikke komme med sine forslag uten videre. " (Ustgård i intervju oktober 1995). "Grunneierne vet at deres planer ikke blir godkjent p.g.a. konflikter med jordvern. " (Hansen i intervju oktober 1995). Det har ligget institusjonelle føringer for kommunen i retning av å ha en restriktiv holdning til utbygging på tvers av planene, i.o.m. at fylkesnivået synes å ha hatt stor innflytelse på planleggingen. I tillegg tyder mye på at kommunen har hatt en restriktiv holdning, selv om graden av strikshet nok har variert over tid og med politisk sammensetning i bystyret. Senterpartiet har framstått som det mest restriktive partiet, mens Fremskrittspartiet har befunnet seg i motsatt ende av en slik "strikshets"-akse. Arbeiderpartiet og Høyre ansees å ha ligget omtrent midt på denne aksen (Elnan i intervju). 24 Vi har tidligere diskutert at bildet ikke er entydig med en "utbyggingskommune" på den ene siden og statlige og fylkeskommunale myndigheter, som utelukkende er opptatt av vern, på den annen side Men det er klargjørende å være oppmerk- som på fordelingen av ansvar, fordi dette forklarer noe av dynamikken i forholdet mellom kommune og statlige/fylkeskommunale myndigheter. Siden statlige og fylkeskommunale myndigheter spiller en avgjørende rolle for planlegging av arealbruken, vil også endret statlig arealpolitikk få konsekvenser for tettstedets utvikling. Det samme gjelder når planprosessen omorganiseres, og det blir endringer i hva kommunen selv kan godkjenne. Tidligere generalplaner ble godkjent av Miljøverndepartementet. I departementets saksbehandling ble alle interesser veiet under ett. Etter plan- og bygningsloven av 1985 har kommunene egengodkjenning av planene. Statlige og fylkeskommunale myndigheter kan imidlertid fremme innsigelser til kommunenes arealplaner når de mener at deres interesser ikke er ivaretatt i planen. Når innsigelser er fremmet, oppheves egengodkjenningen og planen må til Miljøverndepartementet for avgjørelse, noe som kan ta lang tid. For mange kommuner er det en overordnet målsetting å få en gyldig plan, og de strekker seg derfor langt for å unngå innsigelser. Kommunene går ofte inn i en dialog med myndighetene på fylkesnivået for å komme frem til akseptable løsninger. Å fremme innsigelser kan bli en slags "trussel" dersom ikke målsettinger på statlig og fylkeskommunalt nivå blir innarbeidet i planene, noe som bl.a. gir sektorinteressene en sterk stilling. I Sandefjord hvor det har vært knyttet store konflikter til utnyttelse av arealene, har dette stor betydning for planinnholdet. Den statlige styringen med arealbruken kan, slik det oppfattes lokalt, ha blitt sterkere etter plan- og bygningsloven av 1985. Politisk vilje til planlegging og styring: "Vi holder oss til planen" Mange av intervjuobjektene understreket både administrasjonens og politikernes vilje til å følge opp planene: "Resultatet skyldes måten vi har planlagt på og lojaliteten til planen. " (Hansen i intervju oktober 1995). "Det har vært politisk disiplin. En plan har jo alle vært med på. Selv om du er i mot, så må du godta det som flertallet mener. Jeg mener at partiene har hatt politisk disiplin til å følge en plan. " (Elnan i intervju oktober 1995). "Vi har vært sterke her i Sandefjord, selv med Høyre-kommune. De folkevalgte har vært lojale mot det vi har fremmet. Andre (private) forslag har ikke blitt vedtatt. Administrasjonen og de folkevalgte har feid dette til side. Vi holder oss til planen. " Sandefjord har dessuten drevet omfattende rulleringer for å få en oversiktsplan knyttet til hver fire-års periode, for at politikerne skal kjenne kommuneplanen som "sin" plan. Planleggingen har blitt drevet fordi en har sett det som et nyttig redskap. Dette gjelder først og fremst for planleggerne, men også for andre aktører, som rådmann og politikere. Dette er kanskje overraskende siden Sandefjord i hele perioden har vært en stabil Høyre-kommune. "Planlegging er fremdeles definert som et nyttig redskap i Sandefjord. " (Ustgård i intervju oktober 1996) Planene har blitt stadig mer nøkterne når det gjelder omfanget av forventet vekst. Sammen med jordvernet kan ønsket om kostnadseffektivitet forklare store deler av Sandefjords utbyggingsmønster. Det var også viktig at planene dekket behovet for utbyggingsområder. "Planapparatet har en jordnær oppfatning av planlegging. I Sandefjord skal selv planleggingen planlegges. " (Ustgård i intervju oktober 1995) Sandefjord har hatt faglig dyktige og kompetente planleggere. De har trukket med seg faglig internerte normer, og har hatt egne faglige idealer om hvordan planlegging bør foregå og hvilke praktiske løsninger som er gode. Ideen om planlegging har et "mottaksapparat" i kommunen. Endringer i planleggingsparadigmer slik det nedfeller seg i den planfaglige debatten, er mulig å gjenfinne i de planene som har blitt utarbeidet i Sandefjord. planleggingsorganisasjon og et godt forhold mellom planleggere og politikere. Kommunen har i perioden fra 1970 til midten av åtti-tallet stått for tilrettelegging for utbygging selv, gjennom oppkjøp av arealer, regulering, utbygging av infrastruktur og salg av tomter til privatpersoner. Det er derfor rimelig å forvente en nær sammenheng mellom plan og gjennomføring. "Kommunen har stått for gjennomføringen. Samme organ står for planlegging og gjennomføring, da blir det sammenfall". (Ustgård i intervju oktober 1995) Fra midten av 80-tallet har dette endret seg, og private utbyggere har i større grad stått for utbyggingen. gjennomføringen vanskeligere (Hansen i intervju oktober 1995). Hittil ser dette ikke ut til å ha skjedd i særlig grad. Ut i fra resonnementet i begynnelsen av dette del-kapitlet, fører privat gjennomføring ikke nødvendigvis til at andre områder blir utbygd enn de som fremkommer i planene. Forslag til utbygginger andre steder vil sannsynligvis ha liten mulighet for gjennomslag fordi det svært ofte vil være nødvendig med tillatelser fra landbruksstyret, eller andre fylkeskommunale og statlige myndigheter. Dette er noe også private entreprenører ønsker å unngå. Hittil har kommunen forbeholdt seg styring av den private utbyggingen gjennom utbyggingsavtaler. På detaljnivået kan det likevel hende at gjennomføringen ikke blir fullt ut i tråd med kommunens intensjoner. Private eiendomsutviklere vil vurdere utbyggingen ut ifra sitt økonomiske potensiale, noe som kan føre til f. eks. tettere utbygging enn planlagt. Til sammen har tettstedet økt med 7008 dekar (eller 67 prosent) fra 1961 og fram til 1993. Sammenliknet med gjennomsnittlig areal pr. innbygger i 21 andre norske tettsteder (i 1990 554 m 2 /innbygger), har hver sandefjording noe mindre areal til rådighet, med 509 m 2 pr. innbygger i 1993. Den mest ekspansive utbyggingsperioden i Sandefjord var perioden mellom 1961 og 1984, da 6297 dekar ble tatt i bruk til tettstedsformål. tettstedsekspansjonen vært liten; 711 dekar. Boliger har i hele perioden vært det mest arealkrevende formålet. ekspansjonsarealene til boligbygging. I tiden mellom 1984 og 1993 gikk en mindre del enn tidligere av nybyggingen som resulterte i tettstedsutvidelse med til boliger; 60 prosent. Totalt sett er det små andeler av nybygging på ekspansjonsarealene som har gått med til offentlige formål og næring/industri (hhv. sju og 17 prosent for hele perioden). Ikke alle arealer som har blitt innlemmet i tettstedet er blitt nedbygd. Ca. 16 prosent av den samla tettstedsekspansjonen omfatter übebygde arealer. En liten del (sju prosent) av de innlemmede arealene var dessuten allerede bebygd da de ble en del av tettstedet. Vi har sett tettstedsekspansjonene i Sandefjord etter 1972 i forhold til oversiktsplanene som ble utarbeidet i denne perioden. I tiden før 1972 fantes ingen oversiktsplan, vi har derfor relatert utbyggingen mellom 1961 og 1972 til de gjeldende reguleringsplanene. Ser vi hele perioden 1961-1993 under ett, har 15 prosent av tettstedsutvidelsene skjedd uten å være i henhold til reguleringsplanene i perioden 1961 til 1972 og oversiktsplanene fra 1970, 1975, 1979 og 1987. utbyggingen som har resultert i tettstedsutvidelser, kommet uten plan overhodet. Vi kan derfor konkludere med at ekspansjonen av Sandefjord tettsted i stor grad har foregått i tråd med gjeldende planer. For Elverum tettsted var det tilsvarende avviket sju prosent. Mellom 1961 og 1972 ble det i Sandefjord bebygd 525 dekar eller 21 prosent som ikke var i samsvar med gjeldende reguleringsplaner, og som førte til utvidelse av tettstedet. Ser vi på utbygging etter 1972 viser det seg at ni prosent av tettstedsutvidelsene i Sandefjord ikke har vært i tråd med gjeldende oversiktsplaner (1970-, 1975-, 1979- og 1987-planene). Tar vi for tiden 1972-1993 med reguleringsplanene, har fire prosent av tettstedsutvidelsene skjedd uten plan. Det er med andre ord et klart skille mellom tiden før oversiktsplanleggingen kom i gang og tiden etter, når det gjelder i hvilken grad tettstedsutvidelser har vært i henhold til gjeldende planer. Som vi har vært inne på var planen fra 1970 en ekspansiv plan som omfattet store arealer, særlig til boligformål. Sandefjord var raskt ute med å rullere planen, og i 1975 -planen var planlagte utbyggingsarealer omtrent halvparten av det de hadde vært i den første planen. planlagte utbyggingsarealene ble ytterligere redusert i 1979- og 1987--planene, og var i 1987 på 2586 dekar. 6.3 Hvilke forhold har vært avgjørende for den arealmessige ekspansjonen av Sandefjord? Vi har konsentrert oss om hvilke lokale forhold som har påvirket tettstedsveksten. Vi har tatt utgangspunkt i planene fordi det var tydelig at de har hatt stor betydning for arealbruken i tettstedet. Vi har sett nærmere på hvorfor planene har blitt utarbeidet, hvem som har tatt initiativet til planene, hvem som har utarbeidet planene, hva som har vært bakgrunn for lokalisering og størrelse på utbyggingsområder, hvilke konflikter som har oppstått og hvor avgjørende disse har vært for tettstedsekspansjonen, hvordan planene har blitt behandlet, hvilken betydning plan- og bygningslovgivningen har hatt og hvem som har stått som iverksettere av planene. Begrunnelsen for å drive arealplanlegging på oversiktsnivået kan for Sandefjord i hovedsak oppsummeres i følgende punkter: I tillegg har kommunen hatt en faglig dyktig stab, og har sterke tradisjoner for arealplanlegging. med godkjent generalplan etter 1965-loven. Dette tror vi også har vært noe av bakgrunnen for at kommunen har satset mye på oversiktsplanleggingen med hyppige rulleringer. Hvem har deltan i planprosessene som initiativtakere og planmakere? Det har hovedsakelig vært administrasjonen som har tatt initiativet til å utarbeide planene. Så lenge kommunen hadde ordningen med generalplanutvalg, var det kontinuerlig diskusjon av planutkast i utvalget. Etter hvert ble formannskapet generalplanutvalg, og gikk over til å behandle forslag fra administrasjonen framfor å være kontinuerlig med i diskusjoner. Hva har vært bakgrunnen for størrelse og plassering av utbyggingsområder? Diskusjonene om konkrete utbyggingsområder har i stor grad inneholdt momenter som er felles med begrunnelsen for å lage planene. tekniske anlegg og skoler. Når det gjelder lokaliseringen har også hensynet til jordvern, naturvern, landskapsvern og støy sonen til Torp flyplass spilt en viktig rolle, noe som har kommet i konflikt med ønsket om en kostnadseffektiv utbygging i forhold til kommunens budsjett. Kommunen fikk tidlig et bonitetskart som ble benyttet til egnethetsanalyser, noe som har hatt stor betydning for valg av utbyggingsområder. I tillegg har grunneierne generelt vært tilbakeholdne med å avstå arealer til tettstedsformål, noe som har gjort det vanskelig for kommunen å skaffe arealer uten kamp. Vi har derfor sett det som relevant å stille spørsmålet om i hvilken grad arealdisponeringen har vært styrt av kommunens egnethetsvurderinger eller grunneierne. Det ser ut til at kommunen har hatt en situasjon med styring fra begge disse interessene. egnethets vurderingene har vært dominerende, fordi utbyggingsområder uansett har blitt prøvet mot slike vurderinger på fylkesnivået. Hvilke konflikter har oppstått i forbindelse med utbyggings- og planspørsmål? Hovedkonflikten i plan- og utbyggingsspørsmål har vært forholdet mellom utbygging og vern. Rundt 1970 gjorde jordvernet og hensynet til rekreasjonsinteresser seg gjeldende, etterhvert kom landskaps- og naturverdier også med som en del av vernehensynet. I tillegg til konflikten mellom utbygging og vern, har det vært to andre viktige diskusjonstemaer: Støysonen ved Torp flyplass og spredt utbygging. for arealbruken. Uenighetene har både hatt betydning for vekstretningene for tettstedet og omfanget av utbyggingsområder. Administrasjonen har i hovedsak fått aksept for sine forslag blant de lokale politikerne. Det viktigste unntaket er utbyggingen på Vesterøya, der kommunens planleggere ikke fikk se sine foreslåtte boligområder realisert. Etter at planene har vært ferdigbehandlet i kommunen, har det skjedd til dels store endringer. De viktigste var at forsvaret gikk i mot utbygging på Helgerød, Solløkka og deler av Høgenhall/Lahelle pga. støysonen ved Torp flyplass, og at Miljøverndepartementet fulgte opp fylkeslandbruksstyrets innsigelser mot bygging på sentrumsnære landbruksområder. Sandefjord naturvern har protestert hyppig mot nedbygging av naturområder og landbruksjord under høringen av planene. Grunneiere har ofte hatt innvendinger mot utbygging på/nær deres eiendommer, men disse motforestillingene ser ut til å ha avtatt fra midten av 1980-tallet. Mot slutten av 80-årene og utover på 1990-tallet har grunneierne i større grad ønsket utbygging - særlig til boligformål - på sine arealer, og gjerne gått sammen med entreprenører for å få dette til. Protestene fra Sandefjord naturvern og grunneiere har sjelden blitt tatt direkte til følge i planene, med mindre det har dreid seg om utbygging som også fylkesmyndighetene har vært negative til. Vesterøya-utbyggingen som ikke ble noe av, er imidlertid et eksempel på at Sandefjord naturvern og grunneiere har vært med på å bygge opp en folkeopinion som har bidratt til revurdering av utbyggingsplanene. Loven om planlegging og utbygging i strandsonen har hatt stor betydning fordi hytteby ggingen ble lettere å håndtere for kommunen. Bygningsloven av 1965 nevnes også som en viktig lov fordi den ga mulighet for kommunen til å nekte utbygginger. Det er vanskeligere å peke konkret på betydningen av de endringene som kom med plan- og bygningsloven av 1985. Endringene i organiseringen av planprosessen var for Sandefjord ikke så viktige, i og med at en allerede praktiserte en god del av de samme prosedyrene som loven foreskrev mht. utleggelse og offentlig ettersyn. Egengodkjenningen som denne loven ga mulighet til, har heller ikke hatt stor betydning ifølge kommunens planleggere. Fylkets aktive bruk av innsigelsesapparatet har ført til at kommunen i enda større grad enn tidligere har følt seg styrt av disse myndighetene. I Sandefjord har både kommunen og private utbyggere stått som iverksettere av planene. å kjøpe opp og legge til rette kommunaltekniske anlegg og tomter for private enkeltutbyggere, og private entreprenører ved å kjøpe opp arealer i egen regi. Det er rimelig å forvente at den kommunale tilretteleggingen ville være i tråd med kommunale planer, mens private utbyggere ville forholde seg mindre forpliktende til planene. Det ser imidlertid ikke ut til å være et slikt skille mellom kommunal og privat utbygging i Sandefjord. Uansett offentlig eller privat iverksetting, har den stort sett vært i tråd med planene. oversiktsplanene blir av kommunen sett på som for små til å ha blitt fanget opp av generalplanene eller kommuneplanens arealdel. Denne vurderingen virker for store deler av de "ikke-planlagte" utbyggingene rimelig. Utbygginger og omgjøring av arealbruksformål ved reguleringsplan ved Kullerød/Fokserød representerer sammen med boligbyggingn i Solløkkastien etter vårt skjønn unntak fra en slik vurdering. De fleste av de "ikke-planlagte" utbyggingene har kommet etter initiativ fra grunneiere. Det finnes også eksempler på at næringsinteresser har ønsket formålsendring og fått politisk aksept på dette (forretning ved Fokserød), og at boligbyggelag og Jotun fabrikker har ønsket å boligbygging i tilknytning til eksisterende bebyggelse. Ved Solløkkastien var det kommunen og grunneier i fellesskap som ønsket utbygging. Hvorfor er arealbruken i Sandefjord i overenstemmelse med kommunal arealplanlegging? Spørsmålet om hvorfor arealbruken i Sandefjord framstår som planlagt, ble stilt til personene vi intervjuet. I løpet av studien i Sandefjord har vi dessuten funnet forhold som vi mener kan bidra til å utdype svarene vi fikk. De tentative forklaringene vi har endt opp med, kan oppsummeres i følgende punkter: Sterke nasjonale/ regionale interesser - utbygging må skje etter plan. Arealbrukskonfliktene er blitt avklart gjennom planene. Utbyggingsområder har blitt "frigitt" av statlige/fy lkeskommunale myndigheter. Politisk vilje til planlegging og styring: "Vi holder oss til planen". Flertallets beslutninger har blitt akseptert og fulgt opp. hyppige planrulleringer for at politikerne skulle ha et "eieforhold" til planene. Planen har blitt sett som et nyttig redskap for kommunen både av planleggere, administrasjon og politikere. Nøktern og pragmatisk planlegging. kostnadseffektivitet og har etterhvert blitt mer nøkterne når det gjelder forventet befolkningsvekst og boligbehov. Sterk administrasjon med dyktige og kompetente fagfolk. vært få utskiftninger i planstaben og et godt forhold mellom planleggere og politikere. Samme aktør som planlegger og gjennomfører. Kommunen har fram til midten av 1980-tallet stått for tilrettelegging av de fleste boligområdene. Etter ca. 1985 finnes det flere eksempler på at utbyggere/entreprenører tatt over denne oppgaven. Ser vi forholdet mellom tettstedsutvidelser og planlegging i forhold til modellen i kapittel 1 (figur 1.1) er hovedkonklusjonen at de fleste utbyggingene som har ført til utvidelser av tettstedet, har fulgt den formelt "riktige" Arealbruken har i hovedsak blitt styrt av det kommunale planapparatet, med begrenset medvirkning fra politikerne. Den eneste større motsetningen mellom planleggere og politikere har vært utbyggingen på Vesterøya, der politikerne gikk i mot administrasjonens forslag og det ikke ble utbygging. Andre viktige aktører i kommuneinterne konflikter har vært Sandefjord naturvern og grunneiere, men disse har heller bidratt til opinionsdanning framfor å påvirke oversiktsplanene direkte. Eksternt har kommune særlig møtt motstand fra fylkeslandbruksstyret, fylkesmannen, luftfartsverket og Miljøverndepartementet. Disse aktørene har enten ved godkjenningen av planen (Miljøverndepartementet) eller innsigelser og behandlingen av dem, bidratt til til dels store planendringer som etter alt og dømme har vært viktige for tettstedets utvikling. I Sandefjord finnes som nevnt bare få, forholdsvis små områder som har ført til tettstedsutvidelser på tvers av planene. Alt i alt kan vi slå fast at tettstedsutvidelsene i Sandefjord i hovedsak har kommet som resultater av langsiktige planer, med lite innslag av bit-for-bit utbygging på grunnlag av enkeltsøknader. Generalplan Sandefjord vedtatt 30.6.1970. Innstilling fra teknisk rådmann til formannskapet ang. Generalplanen. Datert 9.7.1970. Innstilling fra teknisk rådmann til formannskapet. Disposisjonsplan for Vesterøya datert 24.5.1973. Instilling fra rådmannen til formannskapet. Forslag til generalplan og generalplanvedtekt for Sandefjord datert 13.11.1975. Generalplan 1976-1990 for Sandefjord kommune. Vedtatt av Sandefjord bystyre 9.12.1975. Innstilling fra rådmannen til formannskapet ang. ny disposisjonsplan for Vesterøya. Datert 18.5.1976. Innstilling fra rådmannen til formannskapet. Forslag til generalplan og generalplanvedtekt for Sandefjord datert 15.11.1979. Generalplan Sandefjord vedtatt 18.12.1979. Kommuneplan for Sandefjord - forslag til arealdel. Innstilling datert 28.10.1987. Innstilling fra rådmannen til formannskapet. Kommunedelplan for Vesterøya datert 19.3.1993. Innstilling fra rådmannen til formannskapet, forslag til arealdel i kommuneplanen datert 24.3.1 995 . Forslag til kommuneplan '95. Datert 20.6.1995. Div. kopier av eldre plankart. Usystematisk. Kopi av generalplan vedtatt 30.6.1970. Kopi av Sandefjord kommune arealdisponeringsplan. Vedtatt 9.12. Kopi av Sandefjord kommune arealdisponeringsplan. Vedtatt 18.12.1979. Kommuneplan for Sandefjord. Arealdel for perioden 1988-2000. Vedtatt 17.11.1987. Forslag til: Kommunedelplan for del av Vesterøya. Reguleringssjefen i Sandefjord 11.3.1992. Kommunedelplan for del av Vesterøya i Sandefjord kommune. Vedtatt 20.4.1993. Forslag til revidert kommuneplan (arealdelen) for: Sandefjord kommune. Planforslag av 20.3.1995. Sandefjord kommune. Vurdering av utbyggingsrekkefølge for boligområder 1990-2000. Utført av Asplan, datert 12.10.1983. Notatet anslår investeringskonstnader og driftskostnader for 1 1 alternative utbyggingsområder som kommunen ønsket å få vurdert for framtidig utbygging. Notatet innholder samfunnsøkonomiske betraktninger og forsøker å se på hva det vil koste for kommunen å opprettholde en restriktiv jordvernpolitikk fram mot århundreskiftet. Oversikt over stadfestede reguleringsplaner i Sandefjord kommune. Med tilhørende kart. Antakelig fra 1992. Aktuelle byggeområder i Sandefjord. Kartskisse. Reguleringsavdelingen 15.2.1991. Revidert 23 . 3 . 1 995 . Verneverdige områder i Vestfold fylke. Vestfold regionplanråd. Dok 20.877. Bonitetskart. Arealgrunnlaget for landbruket, Sandefjord kommune. Utarbeidet av Jorddirektoretet, Avdeling for jordregistrering, Ås, 1975. Utkast til verneplan for våtmarksområder i Vestfold fylke 1975. Utkast til verneplan for myrer i Vestfold fylke. Fylkesmannen i Vestfold 1976. Utkast til delplan for Østfold, Oslo/ Akershus, Buskerud og Vestfold. Verneplan for sjøfuglreservater. Naturverninspektøren for Sør-Norge 1977. Utkast til verneplan for edellauskog i Vestfold fylke. Fylkesmannen Vestfold 1978. Friluftsområder i Vestfold. Fylkesmannen i Vestfold 1979. Grønnstruktur-analyse, Sandefjord kommune 1995. Godkjenningesbrev fra Miljøverndepartementet til generalplanen av 1970. Datert 20.12.1972. Godkjenningesbrev fra Miljøverndepartementet til generalplanen av 1975. Datert 6.6.1978. Godkjenningesbrev fra Miljøverndepartementet til generalplanen av 1979. Datert 18.1.1983. Brev fra Miljøverndepartementet om nye utbyggingsområder som erstatning for Helgerød-området. Datert 24.12.1986. Brev om avgjørelse vedr. innsigelser til kommuneplanens arealdel 1987. Datert 10.9.1990. Alexander E. R. (1981): If Planning isn't Everything, maybe it's Something. Town Planning Review, Vol. 52, No 2 s 131-142. Amdam, J. (1991): Lokal planlegging i praksis. I Naustdalslid, J. (red) Kommunal styring. 3. utgave. Oslo: Det norske samlaget. Arge, N.(1978): Hva har vi lært av generalplanarbeidet i Norge? NIBR-notat 1978:10. Oslo: Elmore, R. F. (1980) "Backward mapping: Implementation Research and Policy decisions". Political Science Quarterly 94(4): 601--616. I Naustdalslid, J.(1992): Miljøproblema som styringsmessig nivåproblem. NIBR-notat 1992:112. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning. Engebretsen, 0. (1993): Arealbruk i tettsteder 1955-1992. En analyse av utviklingen i Oslo, Bergen, Trondheim, Fredrikstad og Sarpsborg. TØI-rapport 177/1993. Oslo: Transportøkonomisk institutt. Foucault, M. (1972): The Archeology ofKnowledge. London: Tavistock. Gundersen, F., Nyhuus, S. og Thorén K. H. (1994): Grønnstrukturens vilkår i kommunal planlegging. Bakgrunn, teori og metode. MILKOM-notat 4/94. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning. Guttu, J., Reitan, J. og Saglie, I-L. (1993): Fortetting i Oslo. Resultater fra kvantitative undersøkelser på Høyenhall, Tøyen og Kampen. NIBR-rapport in prep. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning. Holsen, T.(1996): Oversikt over utarbeidelse av kommuneplanens arealdel. Upublisert notat. Johnsen, Y. (1968): Planlegging. Hvordan planlegger vi arealbruk og utbygging? Oslo: Kommunal og arbeidsdepartementet. Katznelson, I (1981): City Trenches, Urban Politics and the Patterning ofClass in the United States. New York: Pantheon Books. I Low, Nick (1994): En redegjørelse for kurset State and Metropolitan Planning 1994. The University of Melbourne, School of Environmental Planning. Kleven, T. (1990): "...det rullerer og det går". Studie av et forsøk med resultatorientert kommunal planlegging. NIBR-rapport 1990:23. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning. I Naustdalslid, Jon og Hovik, Sissel (red.) (1994): Lokalt miljøvern. Oslo: Tano forlag/Norsk institutt for by- og regionforskning. Kleven T. (1994): Miljøvern og planlegging - norm og virkelighet. Naustdalslid og Hovik (red): Lokalt miljøvern. NIBR/TANO. Kollbotn, K. (1995): Plandelen av plan og bygningslova. Ei evaluering. NIBR-notat 1995:110. Oslo: Langdalen, E. (1983): Tettstedsvekst i landbruksområder. Kart og plan nr 4-83 (s 305 -314) Langmyhr, T. (1994): Miljøkonflikt i endring: Nordtangenten i Trondheim. Noen foreløpige refleksjoner. Milkom-notat 1/94. Oslo: Norges forskningsråd/Norsk institutt for by- og regionforskning. Larsen, S. L. og Saglie, I-L. (1995): Tettstedsareal i Norge. Areal pr. innbygger 1970-1990 i 22 tettsteder i Norge. NIBR-rapport 1995:3. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning. Lindblom, C.(1973): " The Science ofMuddling Through. " I: Faludi, A. (red.): A Reader in Planning Theory. Oxford: Pergamon Press. Low, Nick (1994): En redegjørelse for kurset State and Metropolitan Planning 1994. The University of Melbourne, School of Environmental Planning. McLoughlin, J B (1992): Shaping Melbournes Future? Town Planning, the State and Civil Society. Melbourne: Cambridge University Press. I Low, Nick (1994): En redegjørelse for kurset State and Metropolitan Planning 1994. The University of Melbourne, School of Environmental Planning. Naustdalslid, J. (1992): Miljøproblema som styringsmessig nivåproblem. NIBR-notat 1992:112. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning. I Naustdalslid, Jon og Hovik, Sissel (red.) (1994): Lokalt miljøvern. Oslo: Tano forlag/Norsk institutt for by- og regionforskning. Naustdalslid, J. og Hovik, S. (red.) ( 1994): Lokalt miljøvern. Oslo: Tano forlag/Norsk institutt for by- og regionforskning. Næss, P., Saglie, I-L. og Thorén K. H. (in prep 1996): Sammenligning av fysisk planlegging i Polen og Norge. NIBR-prosjekt O-1226. Næss, P. og Larsen, S. L. (1994): Hvor jobber de som kjører mest? NIBR-rapport 1994:17. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning. Næss, P. (1994): Kan vi nå miljømålene gjennom kommunal planlegging? I Naustdalslid, Jon og Hovik, Sissel (red.) ( 1994): Lokalt miljøvern. Oslo: Tano forlag/Norsk institutt for by- og regionforskning . Næss, P., Larsen, S. L. og Røe, P. G. (1993): Hvor bor de som kjører mest? NIBR-rapport 1993:22. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning. Ot. prop. nr. 1 (1964-1965) Reade, E J (1987): British Town and Country Planning. Milton Keynes: Open University Press. I Lo w, Nick (1994): En redegjørelse for kurset State and Metropolitan Planning 1994. The University of Melbourne, School of Environmental Planning. Rittel, H. W. J. og Webber, M. L. (1973): Dilemmas in a General Theory of Planning. Policy Sciences Vol. 4, pp 155-169. Saglie, I-L. og Sandberg, S. L. (1996): Elverum tettsted 1964-1990. NIBR-rapport 1996:7. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning. Saglie, I-L. (1993): Plan- og bygningsloven av 1986 sett i lys av ulike planteorier. Upublisert. Saglie, I-L (1992): Plandelen av "plan og bygningslov"- en evaluering NIBR-notat 1992:117. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning. Simmie, J (1974): Citizens in Conflict: the Sociology of Town Planning. London: Hutchinson. I Lo w, Nick (1994): En redegjørelse for kurset State and Metropolitan Planning 1994. The University of Melbourne, School of Environmental Planning. Smith, M P og Feagin J R (eds.) (1987): The Capitalist City: Global Restructuring and Community Politics. Oxford: Basil Blackwell En redegjørelse for kurset State and Metropolitan Planning 1994. The University of Melbourne, School of Environmental Planning. Wildavsky, A. (1973): If Planning is Everything, May be it's Nothing Policy Sciences 4, pp 127-153. Elsvier Scientific Company, Amsterdam - Printed in Scotland. Vin (1994): Case Study research. Design and Methods. USA: Sage Publications. Olaf Bjørnetun er utdannet ingeniør og begynte i 1955 i Sandar kommune som assistentingeniør. Han jobbet med bygningssaker. Etterhvert fikk kommunen egen oppmålingsavdeling som Bjørnetun ble leder for. Etter sammanslåingen med Sandefjord kommune fortsatte han som oppmålingssjef i den nye kommunen fram til 1995. Bjørnetun er i dag ansatt ved oppmålingsavdelingen som overingeniør. Elnan har vært bystyrepolitiker for Arbeiderpartiet fra 1983. I perioden 1992-1995 satt han som leder av bygningsrådet. Per Foshaug har vært Høyres ordfører i Sandefjord i perioden 1988 til 1994, og ble på nytt valgt til ordfører høsten 1995. I det sivile er han undervisningsinspektør. Han har sittet i formannskapet siden 1984. Fra 1980 til 1987 har han vært medlem i bygningsrådet, fra 1987 som formann. Hansen er sivilingeniør fra NTH, bygg. Etter endt utdanning i 1968 arbeidet han ved Transportøkonomisk institutt og Oslo byplankontor. Han begynte i Sandefjord i 1973 som overingeniør og ble senere ansatt som plansjef, en stilling han har fremdeles. Johannesen er utdannet ingeniør, bygg og anlegg. Før han begynte i Sandefjord kommune var han ved Drammen byplankontor i ni år. reguleringsavdelingen fram til 1992. Gudrun Sophie Kjeldberg har sittet for Høyre i formannskapet og vært leder i bygningsrådet fra 1.1.1976 til 31.12. 1983. Hun har vært likningssjef i kommunen. Lars Johan Nicolaysen er utdannet arkitekt fra NTH 1971. Etter studiene var han ansatt hos Leif Olav Moen i ett år. Deretter ble han ansatt i Skien kommune og var der i 7-8 år. Siden var han ett år i Bamble kommune som bygnings- og reguleringssjef, før har igjen ble ansatt i Skien kommune som overarkitekt. I 1981 begynte han som bygnings- og reguleringssjef i Sandefjord, en stilling han hadde fram til 1992 da han begynte som teknisk sjef i Porsgrunn. Seim driver gårdsbruk på Åsane syd for Sandefjord på veg mot Tjølling. Seim overtok gården i 1970 etter sin far. Den delen av jorda som er dyrka er stort sett i behold. All skog er blitt kjøpt opp av kommunen og lagt ut til boligbygging. Ustgård er rådmann i Sandefjord kommune. Han er utdannet jurist med bygning og ekspropriasjon som spesialfag. Han jobbet til å begynne med i Kommunaldepartementet, i administrasjon for friluftsliv og miljøvern, en av forløperne til Miljøverndepartementet. Han var dommerfullmektig i Horten i to år. I 1973 ble han ansatt i juriststilling i Sandefjord kommune. Deretter ble han kommuneadvokat, en stilling han hadde fram til årsskiftet 1990/91 da han ble rådmann. Intervjuguide for prosjektet "Arealut vikling i norske tettsteder" 1. Spørsmål knyttet til den enkelte plan: Vi vil gjeme ha svar på disse spørsmålene for den enkelte av de planene du har vært involvert i. Hvilke rammer lå implisitt for planleggingsarbeidet? Hva var de viktigste hovedgrep i planen slik du ser det? Hvorfor valgte en de utbyggingsområder som planen viser? Hva var de viktigste konfliktene i planen? Eide kommunen noen arealer som la føringer for planarbeidet? Hvilken betydning hadde tidligere planer? Hvem tok initiativet til at planen ble utarbeidet? Hvordan var planprosessen organisert? (generalplanutvalg/kommuneplanutvalg) og planleggere (teknisk etat/kommunens administrasjon)? I hvilken grad var politikerene premissleverandører for disse planene? Har andre vært premissleverandører? Hvilke utbyggings- eller verneinteresser deltok i planarbeidet? Hvilke interesser vant frem i den endelige planen? Var noen utover teknisk etat involvert i utarbeidelsen av planene? Hvem sto for gjennomføring og utbygging av utbyggingsområdene? Hvilken rolle spilte oversiktsplanen for Sandar? Fantes det noen planer, tanker eller ideer om utviklingen av hele tettstedet? I hvilken grad ble Sandefjords/Sandars utvikling som tettsted (geografisk sett) vurdert i forhold til den enkelte reguleringsplan? I hvilken grad skjedde utbyggingen i perioden 1960 til 1969 i henhold til reguleringsplaner? Hvordan ble reguleringsplanene utarbeidet, hvem tok initiativet til planene? Hvilke rammer lå implisitt for disse reguleringsplanene? Skiller planleggingen i denne perioden med formelle oversiktsplaner seg fra perioden 1960 til 1969 uten formell oversiktsplan? Ble den politiske deltakelsen forandret pga. oversiktsplanene? Ble publikum forøvrig mer involvert? Hvilken rolle spilte oversiktsplanen for Sandar i arbeidet med generalplan i Sandefjord? Generalplanen av 1975 skiller seg fra generalplanen i 1969 på følgende måter: I generalplanen av 1975 ble Helgerød og Åsane ble tatt med som utbyggingsområde for boliger, mens Fokserød ble tatt med som utbyggingsområde for næringsvirksomhet i forbindelse ny trasé for E-18. 1969-planen viste et noe større utbyggingsområde ved Ranvik. Ellers var planforslagene nokså like. Begge planforslagene hadde et større utbyggingsområde på Vesterøya. Hva var bakgrunnen for endringene i planen? Var andre endringer diskutert som ikke ble tatt med i planen? I 70-årene var det en betydelig planaktivitet, med tre planer i en ti-års periode. Hva skyldes denne satsningen på oversiktsplaner og revideringer av disse? 1979-planen viste litt større utbyggingsområder på Fokserød, og utbyggingen på Vesterøya var vist litt mere detaljert. Hytteområder er vist som egen kategori. Hva var bakgrunnen for endringene i planen? Var andre endringer diskutert som ikke ble tatt med i planen? Denne oversiktsplanen ble utarbeidet etter en ny planleggingslovgiving. Hvilken betydning hadde dette for planleggingsprosessen? Det er også i denne planen forutsatt et større utbyggingsområde på Vesterøya. Utbyggingen er vist mere i detalj i Lahelle. Solløkka og Krokenskogen er tatt med som utbyggingsområde, mens Helgerød utgår. Planen viser et nytt industriområde på Skolmen. Hva var bakgrunnen for endringer i planen? Var andre endringer diskutert som ikke ble med tatt i planen? f) Kommunedelplan Vesterøya 1992. I denne planen er byggeområdene på Vesterøya tatt ut. Hva var bakgrunnen for at en endret synet på Vesterøya som utbyggingsområde i forbindelse med kommunedelplan for Vesterøya i 1992? Var andre endringer diskutert som ikke ble med tatt i planen? Hvorfor valgte en kommunedelplan som planredskap istedenfor en revidering av kommuneplanen? Denne planen vektlegger utbygging i sentrale områder, også på dyrket mark. Det er medtatt en del nye grønne områder i eksisterende bebyggelse og innen områder som tidligere var vist til utbygging. Planen er mer detaljert i forhold til tidligere planer. Hva var bakgrunnen for endringer i planen? Var andre endringer diskutert som ikke ble med tatt i planen? 3. Generelle spørsmål om planleggingen i perioden 1960 til 1995: Hva ser du som hovedforskjellene mellom oversiktsplanen og mellom tidsepokene de ble utarbeidet i? Hvilken betydning har endringer i lovverket hatt i perioden 1960-1995? Endret politisk deltakelse/deltakelse fra andre seg da en fikk oversiktsplaner? Når har diskusjonene oppstått 1) Under utarbeidelse av planen? Hvem har stått for gjennomføring og utbygging av byggingsområdene? Har det skjedd noen endringen i perioden ? Hvilken rolle spilte kommunen i tomteerhvervelse og tomteopparbeiding? Har det skjedd noen endringer i perioden? Hva har i praksis avgjort utbyggings rekkefølgen av boligområdene? Hvem har vært de viktigste aktørene i utbyggingen av boligområdene? Har det vært press for å bygge ut boliger andre steder enn det som er anvist i oversiktsplanen? Vesterøya har i mange planer vært utpekt som byggeområde for boliger, men har i liten grad blitt bygd ut i henhold til dette: Hvorfor har ikke det skjedd? Hvilke konflikter har det vært mellom tettstedsutvikling og hytteområder? Har det vært endringer i synet på hytteutbygging i perioden? Har det vært en gjennomgående, tydelig "planleggingsfilosofl" i Sandefjord kommune? I tilfelle det har vært slik, har den på noe tidspunkt endret seg? I tilfelle det ikke har vært slik, hva kan grunnen til dette være? Er det, eller har det vært, typiske konfliktlinjer i det kommunale planleggingsapparatet? I tilfelle ja, hvilke parter er/var involvert? Er/var grønne interesser gjenstand for eller i sentrum av konfliktlinjene? Har det vært mye disp. saker i LNF-områder? Eventuelt hvor og når? h) Forholdet til overordnet nivå og organisasjoner. Hvilket forhold har kommunen hatt til statlig nivå når det gjelder : innflytelse i forhold til nye tanker, strømninger, kunnskap, retningslinjer, direkte tvang o.l.? Hvilket forhold har kommunen hatt til frivillige organisasjoner, spesielt de grønne: har de blitt hørt, grad av medvirkning, store konfliktsaker i tidsperioden o.l.? Har det vært mange søknader om utbygginger for områder som ikke er omfattet av plan? Hvordan har en forholdt seg til disse? Har grunneiere opptrådt som aktører etter planvedtak med forslag til utbygginger? Hvilken betydning har slike initiativ hatt? Har det vært forskjeller mellom etterspørselen og utbyggingen som planene har lagt opp til? Vi har gått igjennom planer og utbyggingen i perioden 1960 til 1995. De områdene som er bygd ut i denne perioden, er områder som er satt av i oversiktsplanene som utbyggingsområder. Alle planlagte utbyggingsområder er imidlertid ikke bygd ut. Årsaken til at Sandefjord ser ut som den gjør i dag kan imidlertid direkte forklares med de vedtak som er gjort i forbindelse med oversiktsplanlegging. Er dette overraskende, eller stemmer dette med det bildet du har hatt av planlegging og utbygging i Sandefjord? Hva tror du er de viktigste grunnene til at Sandefjord er bygd ut etter planen? Intervjuedes navn, utdanning, arbeidssted, yrkeskarriere.
|
friheten_null_null_20090520_69_20_1_MODSMD_ARTICLE43
|
newspaper_ocr
| 2,009
|
no
|
0.755
|
stærkeste mand"... I hvilken kontekst forekommer den kjente aforisme av Ibsen, som dr. Stockmann formulerer slik: "Den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene"? ... Jo! - kon teksten er tvetydig, ironisk... For mens Stockmann forutskikker at han "har gjort en stor opdagelse", heller fruen kaldt vann i blodet på ham, via spørsmålet: "Nu igen?" - Som om det var gått inflasjon-i det å gjøre nye oppdagelser... Men selve saken gjen står - hinsides all ironi, at moralsk/ sosialt ligger det en dyrekjøpt erfa ring her: Når det røyner på, viser all historisk og eksistensiell erfaring: at dr. Stockmann har rett - med visse modifikasjoner... Satt på spissen sier Ibsent egentlig: Alle de store - sto "mest alene", og viste styrke nettopp gjennom denne posisjon: se på Jesus, Marx og Marcus Thrane, for bare å nevne tre... Og se på Ibsen! kan vi tilføye... Egentlig sier vel Ibsen: Alt av åndelig verdi baserer seg på - pa radoksalt nok - det å stå alene; nå som før... (Takk til Ingvar Sørensen for hefte, 7/5-09) (Fredag, 8/5-09, kl. 22.05) INGRESS, søndag 4/1-09, kl. 15.51: Så rart - høsten 1956, 29 år gammel, dro jeg til Titos Jugoslavia med stats stipendium; mens jeg "egentlig" øn sket meg til Khrusjtsjovs Moskva, for å spissformulere det... Men Sovjetu nionen var foreløpig "stengt" for stu dier i slavistikk... Og noe av det før ste jeg gjør, er å sende en rapport til "Dagbladet" fra Bulevar Revolueije; rart å lese nå - denne marxistiske ana lyse av den politiske situasjon, høs ten 1956: "FAR PLAY" - IKKE KALD KRIG... Beograd i oktober. Det fører ingen vei tilbake lenger. Spørsmålet er hvilke veier som fører fram. Dette er problemstillingen for Krusjtsjov og andre f ørende kommunistledere i denne avgjørende tid, da verdens skjebne for lang tid framover blir avgjort. Hvor vil veien gå? Krusjtsjov vet det ikke. Tito vet det ikke. Togliatti vet det ikke. Ingen vet det. Det er det forjettende, men også det skrem mende. Forjettende, fordi det kan bety en lang, lykkelig fredsperiode, der sosialismen kan få pusterom og grobunn og ordentlig kan få høve til å vise sine muligheter, i øst som i vest. Skremmende, fordi det kan bety at sosialismefiendtlige krefter i av makt og angst tyr til desperate sprell for å sinke, eller aller helst stanse sosialismens frammarsj. Ideologiske refleksjoner som disse må det være som ligger til grunn for Krusjtsjovs og Titos drøftingen Den prosess som er startet må gå sin gang, men ikke for fort. Dette er øyensynlig Krusjtsjovs - lett forståelige - innstil ling. Det er ikke for ingenting at hans såkalte hemmelige tale ved den 20. partikongress ennå ikke er offentlig gjort i Sovjet. Sovjetstyret ville ikke kunne tåle den sjokkvirkning som en plutselig offentliggjørelse av denne tale ville være. Det ligger nær å tro at Tito - som av egen erfaring vet at det lønner seg å la det stå til - ikke har så mange betenkeligheter med en rask demo kratiserande og desentraliserende ut vikling i Sovjet og de folkedemo kratiske land. De ideologiske uover ensstemmelser mellom Krusjtsjov og Tito er et spørsmål om hastighet. Når meningsforskjellene ikke er større, er det lett å forklare at de så godt forstår hinannens innstilling. Titos motiver er vel disse: En hurtig demokratisering og desentralisering i Sovjet og de folkedemokratiske land, vil ganske snart føre til en økt goodwill for sosialismen verden over. Det vil skape en radikal, internasjo nal bølge, som ad parlamentarisk vei vil få en avgjørande innflytelse på verdensutviklingen. Titos styrke er at han politisk spil ler med åpne kort, seiv om han ikke alltid viser kortene i hytt og vær. Derfor står han sterkt også i sin hold ning overfor Vesten. Han møter dem på deres egne premisser. Hva skal de si, når han stiller opp på deres politikks hjemmebane - og til og med vinner? Hemmeligheten ved dagens situasjon er at kald krig er avløst av "fair play"... Oj, oj! - en profetisk tekst, dette! - av en klarsynt 29-årig norsk yng ling, en marxistisk analytiker av ver den som en arena, nesten en "Ibsen" scene... En analyse av verden ved et vendepunkt, anno 1956... Jeg taler om "sosialismens muligheter, i øst og vest"; men jeg taler også om det "å sinke, eller aller helst stanse sosial ismens frammarsj"... Alle hemmelige tjenester, alle kapitalismens nyttige idioter i alle land, mobiliserte maksi malt, for å oppnå det sistnevnte al ternativ... Som ikke vår mitt! ... Myten om "fair play" krig, anno 2009... Hvor "fritt" er "Fritt Ord"? ville Brecht ha spurt, og med god grunn... Som den marxist han var... "Fritt Ord" utdeler priser - til parodier på "folkefiender", vil jeg kalle det... Snart er det tale om "en folkefiende" til venstre, snart til høyre, altså også en reaksjonær "folkefiende"; ja, for også reaksjonen smykker seg med folkefiender, skulle bare mangle... Men altså parodier i virkeligheten... Det vil si - på godt norsk falske folke fiender! Nok om det, jeg behøver visst ikke å gå lenger enn til meg seiv: I sin tid lot jeg "Fritt Ord" få sjansen til å støtte Økonomisk utgivelsen av mitt hefte med Ibsens 112 karikatu rer 1851-1852, - et unikt materiale, av fundamental art i forskningen; noe for "Fritt Ord" å støtte økonomisk? ... Men nei - en saksbehandler i orga nisasjonen frittet meg pr. ut om hva dette "var", og lurte visst på om dette, formelt sett, var "Fritt Ord"s bord... Nå vel, - Reksten samlingene i Bergen opererte som virkelig "Fritt Ord" og utga heftet, til stor heder... Og "Fritt Ord" kan sak tens komme til å støtte et nytt Opp lag i Oslo? - hvem vet... Saken er: Ibsen visste noe om - og viste det! - hva kampen for "fritt ord" innehar; hver av de 112 karikaturer taler av full strupe om det: "Menneskeåndens revoltering" i "fritt ord" - via 112 karikaturer: Myte! (Tirsdag, 5/5-09, kl. 13.42) Torborg Nedreaas... Så fint - jeg hadde nærkontakt med Torborg Nedreraas (1906-1987) - en av de største norske forfattere i an nen halvdel av det 20. århundre; så fint - solidarisk ryggdekning fra ka merat Torborg i alle år; fra og med 1954... Jeg husker så godt første gang vi møttes «offisielt», i Theatercafeen; Torborg spurte meg. Hvor gammel er du, Martin? - Syv og tyve, svarte jeg... Så var det altså anno 1954... Kamerat Torborg misunte meg mine russisk-kunnskaper, husker jeg også klart... Jeg besøkte henne flere gan ger på Blylaget; Torborg og Aksel Njaa var gode verter, kommunistisk innstilt i alt de gjorde... Og i 1960 besøkte jeg kamerat Torborg sammen med sovjetforfatteren Gennadij Fisj; han skulle skrive en bok om Norge, og der skulle også Torborg Nedreaas ha en plass, organisk nok... Men nå et par brev fra kamerat Torborg; det gjaldt hennes syn på Dostojevskij: Hva har Dostojevskij betydd for deg? - hun svarte i to omgangen.. Brev nr. 1 (poststemplet 4.8.1971) lyder: "Kjære Martin Nag! Du må gi meg noen uker - jeg kan knapt gå på do nå, før mitt manus er levert. Vennlig hilsen Torborg Nedreaas"... Så fulgte da hennes "Dostojevskij"-brev to uker senere, maskinskrevet; en kle nodie i norsk språkkunst: "Blylaget 21/8 - 71. Kjære Martin Nag. "Hva Dostojevskij har betydd for meg". Etter å ha måtet min papirkurv med noe som hver for seg var ment som et svar, er jeg kommet til at et slikt spørsmål knapt lar seg besvare i noen setninger, uten at man kommer i skade for å gjøre seg skyldig i Be tydningsfulle Betraktninger om Seg Seiv, forenkle sitt forhold til deler av den litteratur som sammen med alt annet har formet enhver av oss - og kan hende pynte seg litt med lånte fjær. Alt dette ville være å øve urett mot D. Alle som i meget ung og mot takelig alder har stiftet bekjentskap med D. - er selvsagt påvirket av denne store dikter, men på forskjel lige premisser. Det som opp gjennom årene har slått meg, er at det knapt finnes hovedpersoner hos denne dik ter - noe som forresten går igjen i svært mye av den klassiske russiske litteratur. Enhver person som er pre sentert, har fått lunger å puste med - en kjenner deres nærvær, en kjenner pusten av samtlige. Men om det kan ha noen interesse - iallfall for deg personlig: Raskolnikov lærte meg å lese. Tilfeldig kanskje - det var det første som falt meg i hendene utenom ungpikebøker og kriminal og blader. Og som gav appetitt, med tiltakende avsmak for juks. Siden grov jeg meg jo gjennom alt jeg kunne få tak i - må da ellers tilstå, at "Djævlene" el ler "De besatte" ikke fikk det samme taket i meg, som for eksempel "Brø drene Karamasov". alle tilgjengelige språk. Bortsett fra samtlige Hamsuns, er det ingen jeg så utrettelig har kunnet lese om og om igjen, uten at den har mistet noe av sin spenning. Kanskje det har lært meg noe. (Kanskje det burde ha lært noen hver noe!) - Nemlig: den ytre spenning har intet værd, uten den in dre spenning som ligger i stil og sin nelag, og som er av varighet. Vel, Martin - dette ble jo mer enn noen setninger, og likevel har jeg Vel ikke maktet å fortelle en kjeft om, hva D. har betydd for meg. For kuriositet ens skyld: Språk (fr. tsk. eng.) har jeg utelukkende lært ved å lese. Lese lese lese. Karamasovene i disse tre over settelser har gjort min egenunder visning til en utrettelig glede. Nå gjenstår den gamle danske og dårlige oversettelse som var begynnelsen - den har likevel ikke maktet å ta mak ten fra D. Å Herregud - Hjertelig hil sen fra din venn Torborg Nedreaas"... KOMMENTARER, tirsdag, 5/5 -09, kl. 20.56: Et vakkert brev, dette! ... Så rart - å ha fått et brev fra en venn og en kamerat, som nå er blitt til en gate - "Torborg Nedreaas gate" i Bergen!... Og Torborg var en raus sjel, det framgår jo også av brevet... Og jeg husker fra en samtale at Tor borg også hadde stor respekt for en "fiende", - Alf Larsen; stor litteratur hever seg over fiendeplanet... Og nettopp derfor sto vel også Dosto jevskij henne så nær, - respekten for mennesket var det grunnleggende, det fundamentale: Intet menneske er en biperson! - Myte! ... PS. Som kulturpersonlighet var kamerat Tor borg Nedreaas - "en norsk Kollon tau"! Og symbolsk nok: Da kamerat Torborg i 1948 deltok i en norsk kulturdelegasjon til Sovjetunionen, fikk hun også oppleve et mytemøte med 74-årige Kollontaj! har hun seiv fortalt meg... (Se min Kollontaj-bok, 1981, s. 58-59.... Myten om: Det begynte i "rægehavn"! synkende europeiske statsskip (4/5 -1851), kan stå som forside-tegning til skuespillet "Samfundets støtter" (1877), 26 år senere: Den symbolske hovedperson i dette stykket er det fantastiske skip, "Indian Giri": "Kaptejnen er gået overbord her vest enfor, og styrmanden ligger i deli rium", heter det om dette fantastiske skip; det er som å 'se' karikaturen fra 1851! ... Og åndelig sett handler "Samfundets støtter" om det å ta kommandoen på dette skip... Men først gjelder det å få skipet "bragt md til Rægehavn", heter det... og denne akt blir ledet av "en sømand, der var med som passager"... Altså - første ledd i det å redde statsskipet Norge, etisk og sosialt... En sørlandsk kyst havn, "Rægehavn" ved Egersund/ Flekkefjord får derved en ibsensk symbol-funksjon, som sted for land stigning av politisk/menneskelig fri gjøring: Det begynte i "Rægehavn"! (Takk til Ingvar Sørensen for myte-heftet "Rægehavn", 20/4-09)
|
maalfrid_3ce8ae520ce3f017bf344be88a98f0b183e7b866_55
|
maalfrid_patentstyret
| 2,021
|
en
|
0.808
|
Deja-Accessoires GmbH, 4, Beethovenstrasse, D-51427 Bergisch Gladbach, DE Storing devices in form of cases, bags, folders, albums, boxes, cabinets, lockers and stands for sound, image and data carriers; devices in form of bags for sound, image and data carriers, particularly for using with the aforementioned storing devices. Storing devices in form of cases, bags, folders, albums, boxes, cabinets, lockers and stands for documents, prospects, visiting cards or the like; devices in the form of bags made of plastic material for documents, prospects, visiting cards or the like particularly for use with the aforementioned storing devices; files, ring binders. Storing devices in form of cases, bags, folders, albums made of leather, leather imitation or plastic or textile materials, the aforementioned goods for documents, prospects, visiting cards or the like; devices in form of bags made of plastic material for documents, prospects, visiting cards or the like, particularly for use with the aforementioned storing devices. Nordic Drugs AB, Box 30035, S-200 61 Malmö, SE Bryn & Aarflot AS, Postboks 449 Sentrum, 0104 Oslo Pharmaceutical, veterinary and sanitary preparations for medical purposes; dietetic substances adapted for medical use, food for babies; plasters, materials for dressings; materials for stopping teeth, dental wax; disinfectants. SE, 1998.10. Bergland-Pharma Naturheilmittel Manfred Klein, 15, Alpenstrasse, D-87751 Heimertingen, DE Bryns Patentkontor AS, Postboks 765 Sentrum, 0106 Oslo Perfumery, cosmetics, essential oils, fragrant oils, soaps, hair lotions, dentifrices. Pharmaceutical products, hygiene products, dietetic products for medical use. The registration does not cover sanitary panties and absorbent pants and nappies for incontinents. Siemens AG, 2, Wittelsbacherplatz, D- 80333 München, DE Onsagers AS, Postboks 265 Sentrum, 0103 Oslo Electronic components.
|
wikipedia_download_nbo_Valerio Conti_375260
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.881
|
'''Valerio Conti''' (født 30. mars 1993) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Han sykler for UCI WorldTourlaget Lampre-Merida. Under Vuelta a España 2014 markerte han seg tydelig i GrandTour-debuten ved å lede kombinasjonskonkurransen i 3 etapper. :3.-plass, Ruota d'
|
wikipedia_download_nbo_Marion County (Texas)_64820
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.779
|
'''Marion County''' er et fylke i den amerikanske delstaten Texas. Det ligger i den østlige delen av staten. Det grenser mot Cass County i nord, Harrison County i sør, Upshur County i vest og mot Morris County i nordvest. Det har også grense mot delstaten Louisiana i øst. Marion Countys totale areal er 1 089 km² hvorav 101 km² er vann. I 2000 hadde fylket 10 941 innbyggere og administrasjonssenteret ligger i byen Jefferson. Det har fått sitt navn etter Francis Marion som var general under den amerikanske uavhengighetskrigen. *
|
maalfrid_d4e8365b9a1f727ed73aa55402fb52806bbe99bb_19
|
maalfrid_banenor
| 2,021
|
en
|
0.955
|
20 (43) It is obvious that the high-speed line will have an ATP-system, i.e. that a signalling system such that a train will automatically be braked in front of a restrictive signal. All the same, it may be considered necessary to arrange devices that will eliminate or significantly reduce the risk that trains can collide at speed at the stations, e.g. if a train cannot stop properly. Such devices may be trap points, train stops or further signalling protection. The purpose of the trap points is to make sure that stopping trains cannot enter the main track if, for some reason, they override the platform. From winter operation aspect, the use of additional points is not so good since these are critical components. Instead of using trap points, some type of scotch blocks operated by point machines could possibly be used. These will cause the train to derail if passed when raised. Normally these type of devices are used to ensure that parked cars will not roll out of the parking track, but a similar design could be developed as a train protection device. The vehicle profile, see section , needs to be considered for such design. Apart from the use of ATP, reducing risk of collisions will be to ensure that the stopping train has stopped before the passing train arrives. This means that, as long as the stopping train has not stopped, the speed of the passing train must be such that it can be stopped before entering the station.
|
maalfrid_ce4568397dd33a78dcbb9dbd4f54d1370d1ed93e_7
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.598
|
Above WHO guidelines: 90 % of the samples in Int2.5, 50 % in Ext2.5 and 30 % in Ext10. PM concentrations – Int2.5 > Ext2.5.
|
lovdata_cd_42476
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.742
|
- stønad til barnetilsyn når omsorgen for barn må overlates til andre bl.a. - tilskudd til dekning av flytteutgifter når flytting er nødvendig for å komme i arbeid. Ytelsene har som formål å sikre inntekt til enslig mor eller far som er alene om omsorgen for små barn. Ytelsene skal også være en hjelp til å kunne forsørge seg selv ved eget arbeid ved at det gis stønad til barnetilsyn og utdanningsstønad når dette er nødvendig for å oppnå tilfredsstillende arbeidsmuligheter. §15-2 Forutgående medlemskap. § 15-2. Forutgående medlemskap. Vilkåret i første ledd gjelder ikke for en flyktning (se § 1-7) som er medlem i trygden.
|
maalfrid_dfc0e66235871909fd9d4b3b86f6317aab6a47d2_122
|
maalfrid_vegvesen
| 2,021
|
no
|
0.783
|
K V U F O R K R Y S S I N G AV O S LO FJ O R D E N Konsept K1 Forbedret ferjetilbud er beregnet å ha svakt positiv netto nytte pr. budsjettkrone (NNB). Ferjekonseptet fører ikke til nye arealinngrep, men ferjeleiene beslaglegger arealer som er attraktive for byutvikling. Med sju ferjer i trafikk og redusert ventetid kan konseptet gi om lag 25 prosent flere bilreiser enn beregnet i Referanse 2030. Økningen er stort sett relativt korte reiser mellom Moss og Horten. Et bedre ferjetilbud gir i transportmodellen svært liten trafikantnytte sammenlignet med faste forbindelser over Oslofjorden. De regionale virkningene av konseptet vurderes som beskjedne. Ferjereiser har mye høyere tidskostnader og direkte kostnader (ferjebillett) sammenlignet med faste forbindelser uten bompenger. For å synliggjøre avvisningseffekten av ferjetaksten er det gjort transportanalyse med gratis ferje i år 2030 med tilbud som i K1 Forbedret ferjetilbud. Med en slik forutsetning dobles trafikken mellom Moss og Horten til ca. 17 000 kjøretøy per døgn som tilsvarer full utnyttelse av kapasiteten med sju ferjer i trafikk. I praksis vil kapasitetsutnyttelsen være vesentlig lavere. Med tre ferjekaier på hver side er det kapasitet for trafikk med flere enn sju ferjer, men ifølge Kystverket vil økt ferjetrafikk kreve en nærmere vurdering av sikkerheten for skipstrafikken. Kapasiteten kan også økes ved å ta i bruk større ferjer, men dette må veies mot behov for oppstillingsareal på land og tidsbruk for lasting og lossing. Analysene viser at et forbedret ferjetilbud i liten grad kan redusere Oslofjorden som barriere for transport og fremstår dermed ikke som en god løsning på lang sikt. 1 300 34 000 47 000 21 000 3 000 31 000 74 000 67 500 200 -3 700 24 800 44 400 0.2 -0.1 0.7 2. 49) Avrundet til 100 mill. kr 50) Basert på beregning av ferjeutslipp i EFFEKT over en periode på 40 år. Beregnet utslipp er redusert med 20 prosent for å ta hensyn til virkninger av strengere miljøkrav fra 2017. Utslipp fra bilparken er beregnet med dagens teknologi.
|
maalfrid_1a6ec1b0e4edaf529145014f5acb8dbf2fab5d74_58
|
maalfrid_nmbu
| 2,021
|
no
|
0.815
|
mister studenten studieretten. Hvis studenten velger å søke om nytt opptak, må helt ny oppgave utarbeides. 10)Stryk på oppgaven En gradsoppgave som er bedømt med karakteren F (stryk) kan, hvis ekstern og intern sensor er enige om det, omarbeides av studenten og legges fram til ny sensurering tidligst tre måneder etter sensurdato. Det må i slike tilfeller utarbeides ny kontrakt og en revidert framdriftsplan. Studenten må, hvis ny dato for innlevering faller i et nytt semester, melde seg opp på nytt og betale semesteravgift. Studenten har i slike tilfeller ikke rett til ytterligere veiledning. Ved stryk (karakteren F) på en omarbeidet oppgave mister studenten studieretten. Hvis studenten velger å søke om nytt opptak, må helt ny oppgave utarbeides. Gjentak av bestått gradsoppgave tillates ikke. 1)Sensurering m.m.: Gradsoppgaven skal sensureres av minst en ekstern sensor og en intern sensor. Hovedveileder er normalt intern sensor. Studentens gjennomføring av gradsoppgaven, grad av selvstendighet, forståelse og modenhet er av særlig betydning. Undervisningsutvalget ved det instituttet studenten er tilknyttet, har ansvaret for å offentliggjøre dato og sted for muntlig diskusjon av gradsoppgaven. Denne muntlige gradseksamen skal avholdes på NMBU. Eventuell søknad om unntak avgjøres av studiedirektøren. Ved konfidensielle oppgaver skal dato og sted for muntlig diskusjon ikke offentliggjøres. 2)Spesialpensum Som et del av gradseksamen kan det samtidig med den muntlige diskusjonen av masteroppgaven avholdes muntlig prøve i et teoretisk spesialpensum på 5, 10 eller 15 studiepoeng. Spesialpensumet skal være på masternivå. Spesialpensumet fastsettes ved oppstart av arbeidet med oppgaven, og leses parallelt. Spesialpensum i tilknytning til masteroppgaven følger forøvrig nedfelte bestemmelser i § 23-1. Spesialpensumet skal gi en faglig tilleggskompetanse for arbeidet med gradsoppgaven. Dette kan utgjøre en større fordypning i et tema eller gi en større bredde i faget enn universitetets emner kan gi. Hvis spesialpensumet inngår i referanselitteraturen til masteroppgaven, må arbeidet med dette pensumet innebære en vesentlig utvidelse i forhold til hva som bør forventes av arbeid med referanselitteraturen. Hovedveileder eller tilleggsveileder skal normalt være veileder for studenten i spesialpensumet.
|
maalfrid_87f8e25c7deafdfac388909d0343f16e69be4ca6_0
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.292
|
1 Innledning ................................................................................................................ 7 2 Grunnlaget for jordbruksforhandlingene i 2016 ...................................................... 8 2.1 Regjeringens politiske plattform ....................................................................... 8 2.2 Stortingets behandling av Meld St. 11 (2016-2017) ......................................... 9 2.3 Den økonomiske politikken og utviklingen i norsk økonomi ......................... 13 2.3.1 Den økonomiske utviklingen ................................................................... 13 2.3.2 Den økonomiske politikken ..................................................................... 14 3 Utviklingen i jordbruket ........................................................................................ 15 3.1 Matsikkerhet – nasjonal matproduksjon ......................................................... 16 3.1.1 Produksjons- og markedsutvikling ........................................................... 16 3.1.2 Økt selvforsyningsgrad/hjemmemarkedsandel ........................................ 17 3.1.3 Dyr på beite .............................................................................................. 19 3.2 Landbruk over hele landet .............................................................................. 20 3.2.1 Arealutvikling og -fordeling ..................................................................... 21 3.2.2 Geografisk fordeling av produksjon og arbeidsforbruk ........................... 22 3.2.3 Rekruttering og næringsutvikling ............................................................. 24 3.3 Økt verdiskaping – inntekts- og kostnadsutviklingen ..................................... 37 3.3.1 Inntektsutvikling ....................................................................................... 37 3.3.2 Kostnadsutvikling og investeringer .......................................................... 39 3.3.3 Utvikling i sysselsetting ........................................................................... 40 3.3.4 Strukturutvikling ...................................................................................... 41 3.3.5 Produktivitet ............................................................................................. 41 3.3.6 Overføringene til jordbruket ..................................................................... 42 3.4 Bærekraftig utvikling – miljø og klima .......................................................... 43 3.4.1 Miljø og klima .......................................................................................... 43 3.4.2 Økologisk produksjon og forbruk ............................................................ 51 3.4.3 Andre politikkområder ............................................................................. 55 4 Utvikling i foredlings- og omsetningsledd ............................................................ 56 4.1 Innledning ....................................................................................................... 56 4.2 Utviklingen i internasjonale matvaremarkeder ............................................... 56 4.3 Prisutviklingen på matvarer ............................................................................
|
maalfrid_4eb034a04e6d4d436f01e7f09c44460d905a7eb2_14
|
maalfrid_fhi
| 2,021
|
no
|
0.785
|
robust empirisk grunnlag for å anta at et bestemt sekvensielt mønster eksisterer i en typisk ruskarriere, er det i utgangspunktet et mye svakere grunnlag for å tro at det tilsvarende også skulle eksistere på tobakksfeltet. Tversnittsundersøkelser med retrospektive spørsmål til erfarne rusbrukere har avdekket en bestemt sti fram til endepunktet, og Kandel antyder at involvering på ett trinn er en nødvendig betingelse for å kunne innta det neste (Kandel, 1989). Analogt kan vi betrakte røyking som endepunkt i en tobakkskarriere som starter med bruk av snus. Tversnittsundersøkelser med retrospektive spørsmål til røykere viser imidlertid at disse sjelden rapporterer om bruk av snus i det hele tatt, og ved dobbeltforbruk har som regel røyking inntruffet før snus (O'Connor et al, 2005; Kozlowski et al, 2003; Peterson et al, 1989). Blant snusbrukerne rapporterer ca en firedel at oppstart av sigaretter etterfulgte deres snusdebut. (Kozlowski et al, 2003; O'Connor et al, 2005). Disse blir i litteraturen omtalt som 'potensielle kausalbrukere'. I denne metodevurderingen vil vi belyse om bruk av snus øker sannsynligheten for oppstart av røyking i segmentet 'potensielle kausalbrukere'. Spørreundersøkelser utført i Sverige viser at mange menn har benyttet snus for å slutte å røyke (Gilljam og Galanti, 2003; Rodu et al, 2002). Andelen kvinner som har benyttet snus som røykeavvenningsprodukt er langt lavere (Rodu et al, 2002). I amerikanske studier spriker resultatene. En tverrsnittsundersøkelse viser at røykfri tobakk er en alternativ kilde for nikotin blant amerikanske menn (Tomar, 2002), mens en annen viser at snus i liten grad blir brukt ved røykeavvenning (Tomar & Loree, 2004). Vi vil her ta for oss hvorvidt bruk av snus kan sies å øke sannsynligheten for røykeslutt. En annen oppgave er å vurdere hvor effektivt bruk av snus er som røykeavvenningsmetode.
|
maalfrid_871a6b52a5b51510beb8ce1f97d8b53f492a8513_4
|
maalfrid_dsa
| 2,021
|
en
|
0.732
|
RM Radiation Monitoring RC Reactor Compartment RR Reactor Room ILW Intermediate-Level Waste SRZ Shipyard SSZ Sanitary Shelter Zone PPE Personal Protective Equipment RMS Radiation Monitoring System SRPB Shipcutting Radiation Process Building E&T Equipment and Tooling CPS Control and Protection System NF Northern Fleet SSCR Self-Sustained Chain Reaction TC Transportation Container PF Pacific Fleet SRW Solid Radioactive Waste DSS NRS Directorate of State Supervision over Nuclear and Radiation Safety FMBC Burnazyan Federal Medical and Biological Centre, Federal Medical-Biological Agency, Russia SevRAO "Northern Federal Radioactive Waste Management Enterprise" (SevRAO)
|
maalfrid_70b2aa67cbf16ac95eeaa8f50e7baa8336766b21_62
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.627
|
for sjøfugl. Lokaliteten er trolig lite utsatt for negative inngrep, men det ville sannsynligvis vært positivt med noe større beitetrykk her. Det er snakk om en ikke spesielt velutviklet lokalitet. Selv om flere kravfulle og dels rødlistede arter forekommer, settes derfor verdien under litt tvil bare til lokalt viktig (C). Totalt 15 art(er) påvist: Marinøkkel (), Kolamelde (), Silkenellik (), Lodnerublom, Jåblom, Tuesildre, Flekkmure, Strandflatbelg, Bleiksøte, Fjæresauløk, Svartstarr, Hårstarr, Grusstarr, Buestarr, Fjellstarr. En bør unngå fysiske inngrep som nedbygging. Noe beite av f.eks. tamrein er derimot trolig positivt for den kalkkrevende floraen i heia.
|
wikipedia_download_nbo_Steve Englehart_265520
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.798
|
'''Steve Englehart''' (født 22. april 1947) er en amerikansk tegneserieskaper. Han er mest kjent for sitt arbeid for Marvel og DCs superheltserier i 1970-årene. Han var en av Marvel Comics mest produktive og populære forfattere på 1970-tallet og gjorde seg særlig bemerket med sitt arbeid på serier som Avengers, Captain America (med Sal Buscema) og Doctor Strange (med Frank Brunner). Typisk for Engleharts historier i denne perioden var innslag av politikk, psykedelia, filosofi og okkultisme. I 1976 begynte han å skrive for DC Comics. Her skrev han et knippe kritikerroste historier med Justice League of America (med Dick Dillin) og Batman (med Marshall Rogers). I 1981 skapte Englehart den nye serien ''Coyote'', en sci-fi/superheltserie med sterke innslag av indiansk folklore fra det sørvestlige USA. Serien ble først illustrert av Rogers, men siden overtatt av Steve Leialoha og Chas Truog. Senere på 1980-tallet skrev han blant annet for titler som Green Lantern, Silver Surfer og ''Millennium''.
|
maalfrid_a0fcb442364404b311101a44f7b7861ceced3d14_123
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
no
|
0.683
|
Utgangspunkt: Selvtekt er tillatt N.L. 1-1-3 (opphevet): "Ingen maa tage sig selv Ret, men en hver skal tale og dele sig til Rette." Løsning i rettspraksis og skjønn Ikke noe generelt straffebud mot selvtekt Ulovlig selvtekt straffbar når rammes av straffebud Selvtekt som etablerer en nyordning vs.
|
maalfrid_bb68a11350959adb3b9a39cff170dd5129d1cd86_25
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.957
|
62. (1) In any case where an agreement provides for the appoint- 473 ment of a mediator by a person who is not one of the parties and that person refuses to make the appointment or does not make the appointment within the time specified in the agreement or, if no time is so specified, within a reasonable time of being requested by any party to the agreement to make the appointment, the Chairman of the Singapore Mediation Centre may, on the application of any party to the agreement, appoint a mediator who shall have the like powers to act in the mediation proceedings as if he had been appointed in accordance with the terms of the agreement. (2) The Chief Justice may, if he thinks fit, by notification published 474 in the Gazette, appoint any other person to exercise the powers of the Chairman of the Singapore Mediation Centre under subsection (1). (3) Where an arbitration agreement provides for the appointment of 475 a mediator and further provides that the person so appointed shall act as an arbitrator in the event of the mediation proceedings failing to produce a settlement acceptable to the parties (a) no objection shall be taken to the appointment of such person as 476 an arbitrator, or to his conduct of the arbitral proceedings, solely on the ground that he had acted previously as a mediator in connection with some or all of the matters referred to arbitration; and (b) if such person declines to act as an arbitrator, any other per- 477 son appointed as an arbitrator shall not be required first to act as a mediator unless a contrary intention appears in the arbitration agreement. (4) Unless a contrary intention appears therein, an agreement 478 which provides for the appointment of a mediator shall be deemed to contain a provision that in the event of the mediation proceedings failing to produce a settlement acceptable to the parties within 4 months, or such longer period as the parties may agree to, of the date of the appointment of the mediator or, where he is appointed by name in the agreement, of the receipt by him of written notification of the existence of a dispute, the mediation proceedings shall thereupon terminate. 63. (1) If all parties to any arbitral proceedings consent in writing 480 and for so long as no party has withdrawn his consent in writing, an arbitrator may act as a mediator. (2) An arbitrator acting as a mediator 481 (a) may communicate with the parties to the arbitral proceedings 482 collectively or separately; and (b) shall treat information obtained by him from a party to the ar- 483 bitration proceedings as confidential, unless that party otherwise agrees or unless subsection (3) applies. (3) Where confidential information is obtained by an arbitrator from 484 a party to the arbitration proceedings during mediation proceedings and those proceedings terminate without the parties reaching agreement in settlement of their dispute, the arbitrator shall before resuming the arbitration proceedings dis- 485 close to all other parties to the arbitration proceedings as much of that information as he considers material to the arbitration proceedings. (4) No objection shall be taken to the conduct of arbitration 486 proceedings by a person solely on the ground that that person had acted previously as a mediator in accordance with this section. (5)
|
maalfrid_530f572bc40f5e6f95f70f2ed8fb72ab840b8837_50
|
maalfrid_fhi
| 2,021
|
no
|
0.883
|
Vi vet at vurderinger av hvorvidt en beboer skal legges inn i sykehus eller ikke er komplekse beslutninger der mange faktorer spiller inn. Det trengs derfor forskning på effektene av mer sammensatte programmer der man manipulerer flere av disse faktorene samtidig slik at antatt virkningsmekanismen blir logisk. For eksempel et sammensatt og helhetlig program som består av komponentene god tilgang til lege- # eller spesialisttjenester, tilføring av antatt tilfredsstillende bemanning – både i antall og kompetanse, tilføring av eventuelt nødvendig teknisk utstyr, en eller annen strukturell komponent som innebærer en systematisk tilnærming til situasjoner der man må ta en avgjørelse om innleggelse eller ikke (for eksempel standardisert pasientforløp ved gitte diagnoser, muligens implementert ved hjelp av undervisning), og verktøy for en kontinuerlig overvåking av pasientens kliniske status, muligens med innebyggede påminnelser for dette og 'audit og feedback'. Det burde være mulig å gjøre dette som randomiserte kontrollerte forsøk. De som måtte ønske å innføre slike tiltak allerede i dag, burde sørge for at det gjøres planlagte systematiske evalueringer underveis (53). Hvis man i norsk sammenheng skulle ønske å iverksette noen av disse tiltakene, bør dette gjøres under systematisk monitorering og evaluering og i sammenheng med en helhetlig vurdering av sykehjemmets kapasitet for å gjennomføre slike tiltak som tar sikte på en større grad av lokal behandling.
|
maalfrid_ff91720c1867a9647731ac83f53b5d4400dc940c_1
|
maalfrid_ntnu
| 2,021
|
no
|
0.631
|
Skriv funksjonen som tar inn strengen som inn-parameter. Forutsett at har et format tilsvarende én enkelt linje i flerkamp.txt, dvs. et sett med verdier (navn og resultat per øvelse) separert med komma og et vilkårlig antall mellomrom (whitespace). Funksjonen skal returnere en liste med strenger som beskriver de enkelte verdiene. Eventuelle mellomrom, linjeskift eller tabulatorer (whitespace) i strengen må fjernes fra hvert element i listen før listen returneres. Eksempel på bruk:
|
maalfrid_04b2e2e1580a292866f7765d5300639a130acfeb_49
|
maalfrid_helsedirektoratet
| 2,021
|
no
|
0.66
|
Kirurgi er en standard behandling for de fleste av pasienter med bensarkomer. Unntaket er pasienter med inoperabel svulst og pasienter med langtkommet og metatstatisk sykdom der fjerning av primær svulst ikke vil kunne gi verken gunstig palliativ eller livsforlengende effekt. Valg av type kirurgi for bensarkomer er avhengig av lokalisasjon, histologisk type og malignitetsgrad. Planleggingen av kirurgi bygger også på nøyaktig utførte radiologiske undersøkelser (MR, CT, Scintigrafi, PET) for å kartlegge svulstens utbredelse i skjelettet, eventuelle metastaser (fjernmetastaser eller skip metastase), utbredelse av ekstraskeletal bløtdelskomponent, og svulstenes relasjon til nerver, blodårer eller andre organer. Kirurgi er den eneste behandlingsmodalitet for de fleste lavgradig maligne bensarkomer og de fleste kondrosarkomer (uansett malignitetsgrad) fordi kjemoterapi og strålebehandling synes ikke å ha tilstrekkelig effekt på disse svulstene. Unntaket er svulster med vanskelig lokalisasjon som gjør adekvat kirurgi umulig og annen behandling enn kirurgi er påkrevet. Kirurgi for høygradige maligne bensarkomer er som regel en del av multimodal behandling (se kapittel om onkologisk behandling). Kirurgisk margin er et uttrykk for hvor godt man får fjernet svulsten, og deles i vid, marginal og intralesjonal margin. Risikoen for lokalt tilbakefall er minst ved vid margin, litt høyere for marginal margin, og størst ved intralesjonal margin. Svulsten er fjernet med intralesjonal margin hvis den er fjernet i biter eller det er udekket svulstvev i overflaten av vevet som er fjernet. Kondrosarkom med malignitetsgrad 1 i ekstremiteter trenger ikke vid kirurgi. Anbefalt metode er intralesjonal utskrapning av tumormasser og evt. forsterkning av knokkelen med sement eller bengraft, eventuelt kombinert med osteosyntese. Alle andre sarkomtyper i ben krever kirurgi med fri og vid margin. Svulsten er fjernet med vid margin hvis det er tilstrekkelig kappe av normalt vev rundt hele svulsten. Hvor mye vev er tilstrekkelig for at marginen kan karakteriseres som vid er avhengig av kvaliteten på vevet. Et intakt fascia, leddhinne eller karskjede er oftest tilstrekkelig selv om det er kort avstand til svulsten. Margin i løst bindevev (som fettvev eller muskelvev) må være større. Svulsten er fjernet med marginal margin hvis kappen av frisk vev rundt svulsten er noe tynnere, men det er fortsatt ingen svulstvev på overflaten (fri margin). Grensen mellom vid og marginal margin er ikke formelt definert. Operasjonsmarginer fastsettes på multidisciplinært sarkommøte i diskusjon mellom kirurg og patolog. Planlegging av biopsitaking skal være en del av kirurgiplanleggingen. Vevet rundt biopsikanal (sårområde etter biopsi med grovnål eller åpen biopsi) oppfattes som infisert av tumorceller.
|
hardanger_null_null_19610909_49_67_1_MODSMD_ARTICLE19
|
newspaper_ocr
| 1,961
|
nn
|
0.453
|
Laurdag 9. september. 8.15 Skriftlesing. Sokneprest Ole Eikeland 8.40 Me syng for borna Hans Borre Ørbæk 9.00 Skulekringkasting. «Sommar i skjergarden» 11.35 Hus og heim. «Mennesket — sin eigen fange 11.50 Formiddagskonsert 13.40 «DolTy», suite av Gabriel Faure 15.30 Trafikk og musikk 16.35 Janitsjarmusikk 17.05 Eina Hallenberg Næss les no velle av Johan Steinbeck 17.35 Doris Day og Perry Como 17.55 Pass på! 18.00 Barnetimen 19.35 Trondheim Symfoniorkester 20.05 Du og eg. Svensk-norsk laur dagsmoro med Rolf Kirkvåg 21.15 Underholdntngsmusikk 21.45 Laurdagskåseri. Arkitekt Si gurd Muri 22.20 Landskamp i friidrott Belgia- Noreg Sundag 10. september. 8.00 Tysk 8.15 Engelsk 9. 9.50 Morgonkonsert 10.55 Høgmesse i Voss kyrkje. Pastor Steinar Ihle 12.20 Grammofonkonsert ■■ 33.20 Populære stykke av norske komponistar 13.45 Teatersesongen i gang 14.40 Middagskonsert 16.00 Lett musikk 16.45 Underholdningsprogram 17.05 Folkemusikkprogram 17.35 Turist i Hellas 18.00 Møte i baptistsamfunnet, Bergen 18.45 Filmkronikk 19.40 Familiekvelden. «Sandeltreet» 20.15 Orkesterkonsert 21.15 I rampeljoset: Lars Tvinde 22.30 Lokale sportsmeldingar 22.40 Plateprat. Måndag 11. september. 8.15 Andakt. Res. kap. Johan Rian 8.40 Barnetime. Anne-Cath. Vestly 11.35 Hus og heim. «Framandord på kjøkkenet» ;i3.30 Grammofonkonsert 16.35 Stavangerensemblet 17.15 På arkeologisk oppdagingsferd Reportasje frå Lyngen 17.35 Beethoven-konsert 17.50 Erling Lindahl les «Lett Blan ding av Paul Gjerdahl 18. Knut Getz Wold * 19.40 Ynskjekonsert 20.40 Utanrikskronikk. Birger Kildahl 21.00 Valresultat 22.20 Valresultat Tysdag 12. september. 8.15 Andakt 8.40 Barnetime 11.35 Hus og heim. «Finske ryer» 12.25 Skulekringkasting. «Storegut» IS 30 Grammofonkonsert 16.35 Ettermiddagskonsert 17 30 Tolv — sekstan IS.OO Farvel til setra. Valldalssetra ne i Røldal under vatn. Ved Arne Grimstad 38.30 Trondheim kammerorkester 19.40 Kringkastingsorkestret 20.20 Carl Prytz les frå «Et år i min hage» av Capek 20.35 «Lytt til nytt» 21.05 Radioteatret framfører «Politi! Politi!» Av Mrozek 22.20 Glimt frå musikklivet. Onsdag 13. september. 8.15 Andakt. Redaktør Sigvart Riiser 8.40 Barnetime 12.30 Universitetsbiblioteket i Ber gen. Reportasje frå opninga 13.30 Skulekringkasting. Universitetet i Oslo 150 år £6.35 Stavangerensemblet 17.15 Under Ramnefjell. 25 år etter ulukka i Lodalen 17.45 Eit kvarter med Robert Normann 18.00 Fransk 18.15 Ungdom ved mikrofonen 19.30 Nedarvingsstudiar av menne sket. Foredrag av dosent John Mohr J 9.55 Songkonsert 20.25 Kongehall og kornkammer. Håkonshallen gjennom 700 år 21.25 Kringkastingsorkestret 22.30 Ein dansk halvtime Kva skal ein tru? — Ja så, unge mann, De vil gifta Dykk med dotter mi. Men har De pengar då? — Pengar? spurde den unge man nen forundra. Er det meininga åt di rektøren å selja henne? Kva meinte ho? Direktøren rasande: Nå er det på tide at eg gjev sjåføren sparken. Han køyrer som eit svin. I dag var det andre gongen han heldt på å ta livet av meg med råkøyringa si. Frua: Men kjære snilde deg, du må då gje han endå ein sjanse.
|
maalfrid_abc7bdd6bbc3673cc7234ec45184cd1194dd8770_22
|
maalfrid_nmbu
| 2,021
|
no
|
0.432
|
Det vises til instituttenes rapport. Det er stort fokus på HMS tiltak i klinikkene. Se også punkt 6.2. NMBU Veterinærhøgskolen gikk i rapporten 12/13 grundigere inn i frafallsproblematikken på veterinærstudiet, da tall fra DBH i 2012 indikerer en nedgang i resultater. For 2014 er det en gledelig oppgang i resultatene, noe som indikerer at vi er på rett vei. Strykprosenten faller på veterinærstudier og andelen med karakter A øker fortsatt på veterinærstudiet. Strykprosenten økte på dyrepleierstudiet. Dette skyldtes OSCE fra v14. Samtidig økte studiepoengproduksjon på dette studiet. Dette var ventet grunnet flytting av en eksamen fra h13 til v14. På veterinærstudiet var det en nedgang i studiepoengproduksjon. Det skyltes nok at veldig mange kandidater gjorde seg ferdig året før. Følgende tall fra DBH: Karakterfordeling totalt på veterinærstudiet A B C D E F Vet 2011 8.8 % 34.7 % 28.9 % 14.6 % 5.9 % 6.1 % Vet 2012 8.4 % 31.4 % 32.2 % 15.6 % 6.2 % 6.1 % Vet 2013 9,5 % 30,7 % 32,5 % 15,5 % 6,8 % 5,0 % Vet 2014 10,1 % 31,1 % 31,9 % 16,3 % 5,9 % 5, 1 % Strykprosent på veterinærstudiet (DBH data): 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 Vet. studiet 11,2% 7,7 % 6,0 % 4,8 % 3,5 % 4,4 % 5,8 % 4,8 % 3,7 % Dpl. studiet 4,3 % 4,5 % 4,2 % 5,9 % 3,9 % 8,1 % Registrerte studenter 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 Veterinærstudiet 372 400 396 400 413 410 422 Dyrepleierstudiet 56 59 66 72 64 72 69 Studiepoengproduksjon totalt 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 Veterinærstudiet 319,6 325,8 333,5 340,6 323,2 348,2 422 Dyrepleierstudiet 43,8 52,4 49,2 60,9 59,2 53,4 69,0 Studiepoengproduksjon per student 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 Veterinærstudiet 51,5 48,9 49,9 51,4 48,7 50,7 48,9 Dyrepleierstudiet 46,1 50,8 55,8 44,5 55,7 Utvikling i ferdige kandidater på veterinærstudiet: Opptaksår*
|
maalfrid_d9511a8c2a74fd4af99ca4da2fd627552317f9f8_21
|
maalfrid_sykkelbynettverket
| 2,021
|
no
|
0.917
|
Figur 10: Indeksskårer på spørsmålet «På en skala fra 1 til 7 - hvor godt var strekningen vedlikeholdt der du syklet på denne turen?», fordelt etter kjønn og alder. Indeks med gjennomsnitt og standardavvik. (1=svært dårlig, 7=svært godt). Gjennomsnitt, N=2555. Figur 11: Indeksskårer fra spørsmålet «På en skala fra 1 til 7 - hvor godt var strekningen vedlikeholdt der du syklet på denne turen?», fordelt etter geografisk område. Indeks med gjennomsnitt og standardavvik. (1=svært dårlig, 7=svært godt). Gjennomsnitt, N=2556. Det ser ut til å være en svak, men statistisk signifikant tendens til at eldre deltakere vurderer vedlikeholdet totalt sett litt bedre (F(2, 2369) = 6,88; p = 0,001) enn det yngre gjør, men forskjellen er liten. Det er også noen forskjeller mellom geografiske områder. Respondentene fra Kristiansand vurderer vedlikeholdet best, etterfulgt av respondentene fra Stavanger og Nord-Jæren. Respondentene fra Tromsø er de som vurderer vedlikeholdet dårligst. Forskjellen mellom Tromsø og Stavanger/Nord-Jæren er statistisk signifikant. Vær oppmerksom på at antall svar fra Kristiansand er lite, så her kan tilfeldigheter spille en relativt stor rolle for den høye skåren. Respondentene ble stilt spørsmål om de opplevde ulike typer forhold som et problem når de sykler i sommerhalvåret. Disse forholdene har både med drift, vedlikehold og utforming av infrastruktur å gjøre. Svarfordelingene på vurderingene av disse 14 forholdene er presentert i figur 12.
|
maalfrid_a5f535860eab9d0d0bad7b94e7b87546e2132575_44
|
maalfrid_ngu
| 2,021
|
en
|
0.808
|
Map showing the quarries for building, ornamental, gem and utilitarian stones used in Egypt between the Late Predynastic and medieval Islamic periods (ca. 3100 BCE–1500 CE). Prepared in a collaborative effort between The University of Toledo, USA, and the Geological Survey of Norway within the EU-supported QuarryScapes project (Conservation of Ancient Stone Quarry Landscapes in the Eastern Mediterranean - www.quarryscapes.no). Geology simplified from: "Geologic Map of Egypt" (Egyptian Geological Survey and Mining Authority 1981).
|
maalfrid_956d9a1b63c6af83beb53abf5fa7860216738ac9_77
|
maalfrid_helsedirektoratet
| 2,021
|
no
|
0.861
|
Redusert dødelighet og forekomst av tarmkreft er målsetning ved tarmkreftscreening og det er også et mål for et helsetilbud at flest mulig i målgruppen får et best mulig tilbud. Dette betyr at man bør velge den screeningmodellen som vurderes til å gi den største gevinsten både for den enkelte og for samfunnet. Det er også viktig med et høyt oppmøte for å oppnå dette. Kunnskap om effekt av de ulike screeningmetoder får man fra vitenskapelige studier og erfaringer gjort i ulike land og befolkningspopulasjoner. Resultater fra studier og erfaringer i den norske befolkningen er viktig med tanke på overførbarhet til et nasjonalt screeningprogram. Resultatene fra den norske NORCCAP-studien har gitt viktig kunnskap og resultater med stor betydning for organisering av CRC-screening både nasjonalt og internasjonalt.. Pilotprogrammet i Helse Sør-Øst og det pågående pilotprosjektet og NordICC vil etter hvert publisere resultater fra screening i en norsk populasjon med FIT, sigmoidoskopi og koloskopi. Ideelt sett burde man etter en totalvurdering komme frem til én metode som man mener er best, både for den enkelte og i et folkehelseperspektiv, ut fra foreliggende kunnskap og dokumentasjon. Hvis det er flere aktuelle metoder med ulike fordeler og ulemper kan valgfrihet mellom metodene være et alternativ. Et slikt alternativ er foreslått basert på koloskopi som primær metode, men mulighet til å velge FIT. I denne modellen får man grundig informasjon i invitasjonen om metodene og forskjellen på dem, med opplysning om at koloskopi er vurdert til å være mest effektiv når det gjelder forebygging og å påvise kreft tidlig, men at FIT også er en god metode, og et alternativ for de som initialt ikke ønsker en invasiv metode. Valgfrihet mellom metoder som prinsipp må avveies mot en rekke hensyn, som håndterbar planlegging, gjennomførbarhet og hensyn til informerte valg. Det kan være vanskelig for deltakerne dersom de blir stilt overfor valg de ikke opplever at de er kvalifisert til å ta. Oppmøte i tarmscreeningprosjektene (randomiserte studier) gjennomført i Norge er i størrelsesorden 50-60 %. Hvorvidt oppmøteprosenten kan økes når man får et anbefalt nasjonalt screeningprogram er usikkert, men det vil være et mål å øke oppmøteprosenten mer enn i de studiene som har vært i Norge.
|
wikipedia_download_nbo_Indenrigs- og Socialministeriet_339136
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.773
|
Fil:Socialministeriet.jpg|thumb|Indenrigs- og Socialministeriets bygning i Holmens Kanal med Forsvarsministeriet til venstre. '''Indenrigs- og Socialministeriet''' (opprinnelig '''Velfærdsministeriet''') var et ministerium i Danmark. Ministeriet ble opprettet i 2007 ved en sammenslåing av Socialministeriets saksområde med områder fra Indenrigs- og Sundhedsministeriet, Ministeriet for Familie- og Forbrugeranliggender og Økonomi- og Erhvervsministeriet. Ministeriet ble opprettet ved regjeringsdannelsen etter folketingsvalget i 2007. I forbindelse med Lars Løkke Rasmussens regjerings tiltredelse 7. april 2009 skiftet ministeriet navn fra Velfærdsministeriet til Indenrigs- og Socialministeriet. Mindre enn ett år senere opphørte ministeriet å eksistere idet det ved regjeringsrokaden den 23. februar 2010 ble erstattet av Socialministeriet og Indenrigs- og Sundhedsministeriet som da ble gjenopprettet. Indenrigs- og Socialministeriet hadde ansvaret for hele sosialområdet, herunder Rådet for Socialt Udsatte, Frivilligrådet, Ankestyrelsen, Servicestyrelsen, SFI - Det Nationale Forskningscenter for Velfærd og tidligere også Sikringsstyrelsen. I tillegg overtok ministeriet oppgaver vedrørende innenriksforhold, herunder CPR-administrasjonen, Det Kommunale og Regionale Evalueringsinstitut samt statsforvaltningene fra Indenrigs- og Sundhedsministeriet. Fra Ministeriet for Familie- og Forbrugeranliggender overtok ministeriet saker om barne-, ungdoms- og familiepolitikk, og fra Økonomi- og Erhvervsministeriet ble ansvaret for koordinering av handicapområdet tilført. Samtidig med navneskiftet 7. april 2009 ble forskjellige områder som tidligere hørte under ministeriet overført til Beskæftigelsesministeriet. Det gjaldt Afdelingen for ligestilling, Ydelseskontoret og Sikringsstyrelsen. Velfærdsministeriet var det mest tyngende ministeriet med utgifter på 242 milliarder kroner på finansloven. Indenrigs- og Socialministeriet kontorer var plassert på Holmens Kanal. * Karen Jespersen (V) (2007–2009) * Karen Ellemann (V) (2009–2010)
|
lovdata_cd_61027
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.895
|
Publisert: Somb-2000-9 (2000 s 76) Sammendrag: Innsyn i opplysninger i skogbruksplaner - offentlighet, Grunnloven og EØS. ( Offentlighet i forvaltningen, journalføring ) Naturvernforbundet i Oslo og Akershus henvendte seg til ombudsmannen i en sak om innsyn i opplysninger om nøkkelbiotoper m.v. i skogbruksplaner. Forbundet anførte bl.a. at det utstrakte hemmeligholdet som ble praktisert av skogbruksmyndighetene, vanskeliggjorde de frivillige naturvernorganisasjonenes arbeid. Ombudsmannen uttalte at forskriften om tilskudd til skogbruksplanlegging ikke uttømmende regulerte innsynsspørsmålet. De aktuelle opplysningene var bare taushetsbelagte dersom dette fulgte av forvaltningsloven §13 flg. Reglene i Grunnloven §110b annet ledd og i EUs rådsdirektiv om miljøinformasjon måtte tas i betraktning ved vurderingen av spørsmålene om taushetsplikt og meroffentlighet. Saksgang: (Sak 2000-0208) Naturvernforbundet i Oslo og Akershus henvendte seg til ombudsmannen i en sak om informasjon om nøkkelbiotoper m.v. i skogbruksplaner. Forbundet anførte bl.a. at det utstrakte hemmeligholdet som praktiseres av skogbruksmyndighetene vanskeliggjør de frivillige naturvernorganisasjonenes arbeid. Det ble spesielt bedt om at ombudsmannen vurderte innsynsspørsmålet i lys av Grunnloven §110b annet ledd og Norges internasjonale forpliktelser. I brev herfra ble det deretter stilt enkelte spørsmål i saken til Landbruksdepartementet. Det ble vist til departementets uttalelser i et brev 7. april 1999 til Fylkesmannen i Østfold. Her var det uttalt at informasjon om nøkkelbiotoper som er fremskaffet i forbindelse med skogbruksplanlegging, ikke kan utleveres eller brukes til andre formål eller i andre sammenhenger enn det som fremgår av §5-1 i forskriften om tilskudd til skogbruksplanlegging fra [22.] april 1994. I brevet til Landbruksdepartementet ble det videre vist til opplysninger om at forskriften opprinnelig ble fastsatt med hjemmel i Stortingets årlige budsjettvedtak, men at hjemmelen nå er jordloven 12. mai 1995 nr. 23 §18. Etter denne bestemmelsen kan departementet fastsette forskrifter om fordeling og vilkår for utbetaling av tilskudd etter jordbruksavtalen eller lignende tilskudd. I forarbeidene synes det ikke å være drøftet i hvilken grad §18 gir hjemmel til å gi bestemmelser om innsynsrett m.v., mens det er lagt til grunn at de (tidligere) forskriftsregler som §18 skulle være hjemmelsgrunnlag for, ikke trengte hjemmel i lov, jf. Ot.prp.nr.72 (1993-1994) s. 114. Det ble i brevet til departementet vist til at forskriftens regler om utlevering av opplysninger kan hevdes å gripe inn i de rettigheter som offentlighetsloven gir, jf. lovens §2, der det fremgår at hovedregelen er at forvaltningens saksdokumenter er offentlige. Videre følger det av Grunnloven §110b annet ledd at borgerne er «berettigede til Kundskab om Naturmilieuets Tilstand og om Virkningerne af planlagte og iværksatte Ingreb i Naturen». I forarbeidene til bestemmelsen er det uttalt at regelen om miljøinformasjon er en rettighet for den enkelte borger både overfor det offentlige og private, jf. Innst.S.nr.163 (1991-1992) s. 6. I brevet til departementet ble det også vist til at det følger av EUs rådsdirektiv 90/313, som inngår i EØS-avtalen, at offentlige myndigheter - med de unntak som direktivet oppstiller - har en plikt til å stille miljøinformasjon til rådighet for enhver fysisk eller juridisk person som anmoder om dette, uten at vedkommende må godtgjøre sin interesse, jf. art. 3 nr. 1. En slik plikt kan også følge av art. 4 i århuskonvensjonen om tilgang til miljøinformasjon, som Norge undertegnet 25. juni 1998, men som ifølge Utenriksdepartementet ennå ikke var trådt i kraft. Det ble for øvrig også vist til St.prp.nr.56 (1992-1993) s. 9, der det er understreket at arbeidet med bevaring av det biologiske mangfold er et aspekt ved de aller fleste arbeidsfeltene innen miljø og utvikling. I lys av det ovennevnte - og av det forhold at innsynsbestemmelser ikke syntes å være omtalt i forarbeidene til jordloven §18 - ble Landbruksdepartementet bedt om å opplyse om bestemmelsen og §5-1 i forskriften kunne anses for å gi tilstrekkelig hjemmel for å unnta opplysninger om nøkkelbiotoper i skogbruksplaner fra offentlighet. I så fall ble departementet bedt om å gi en nærmere begrunnelse for dette, der det bl.a. ble redegjort for om bestemmelsene kunne antas å være i samsvar med Grunnloven §110b annet ledd og rådsdirektiv 90/313. Departementet ble videre bedt om å utdype hva slags type informasjon som finnes i skogbruksplanene og skogoversiktene - og som det er lagt begrensninger på - jf. §5-1 fjerde ledd første og annet punktum i forskriften. Departementet ble også bedt om å redegjøre nærmere for om - og i tilfelle i hvilken grad - de aktuelle opplysninger som er unntatt fra offentlighet etter §5-1 i forskriften er underlagt taushetsplikt, jf. forvaltningsloven §13. til at både Grunnloven §110b og internasjonale forpliktelser som Norge er bundet av, kan ha betydning tetfor tolkingen av reglene om taushetsplikt. Landbruksdepartementet viste til at ombudsmannen ved en tidligere anledning (i 1989-90) hadde behandlet spørsmål om utlevering av opplysninger knyttet til skogplaner (den gang kalt driftsplaner), og at det i denne forbindelse var gitt en utfyllende redegjørelse for de forhold som begrenser det offentlige i å utlevere opplysninger som fremkommer i forbindelse med registreringer og takster knyttet til utarbeidelsen av skogbruksplaner. Departementet fremhevet videre at skogbruksplanlegging er en privat virksomhet som det gis offentlig tilskudd til, og at utarbeidelse av skogplaner er et sentralt virkemiddel i skogpolitikken. Videre ble det gjort rede for forskriften om tilskudd til skogbruksplanlegging og for en del faktiske forhold knyttet til slik planlegging. Det ble også vist til at forholdene ikke hadde endret seg vesentlig på de ti år som var gått siden departementets brev 28. november 1989 til ombudsmannen, bortsett fra utviklingen i EDB-teknologien. Departementet viste videre til at det for å få statlig tilskudd settes som vilkår at landbruksmyndigheten får tilgang til de data som innhentes, jf. forskriftens §5-1 annet ledd. Det ble opplyst at landbruksmyndigheten kunne bruke dataene i sitt arbeid med planlegging, rådgivning og lov- og tilskuddsforvaltning, og at dataene gir et godt grunnlag for å vurdere aktuelle tiltak for å sette skogpolitikken ut i livet i kommuner og på fylkesnivå. Departementet viste for øvrig til den redegjørelse som var gitt til ombudsmannen i 1989 av spørsmålet om taushetsplikt. Her var det bl.a. vist til at en driftsplan normalt vil blottlegge eiendommens totale økonomi og trekke opp strategier for eierens næringsutøvelse, og at planen kunne brukes til å analysere konkurransemessige forhold. Departementet opplyste at taushetsplikten på nytt ble vurdert i forhold til behovet for offentlighet da forskriften av 1994 ble fastsatt, og at resultatet ble de begrensninger som nå fremgår av §5-1 i forskriften. I denne forbindelse viste departementet til at det var nødvendig med en konkret bestemmelse om hvordan de tilsatte i landbruksforvaltningen skulle forholde seg til henvendelser om innsyn. Det ble opplyst at forholdet til grunnloven §110b og til EU/EØS-forpliktelser og andre internasjonale forpliktelser ikke ble vurdert ved fastsettelsen av forskriften. Departementet hadde her forholdt seg til at de data som fremkommer i forbindelse med skogbruksplanlegging ikke er offentlig eiendom, og at de er underlagt taushetsplikt. For øvrig viste departementet til at det i Skogmeldingen ( St.meld.nr.17 (1998-1999)) var varslet at det skulle foretas en gjennomgang av ulike forhold knyttet til bruk og utveksling av data i skogbruket, og av rutinene for utveksling av data i det samlede opplegget for miljøinformasjon. I mitt avsluttende brev til Landbruksdepartemenuttalte jeg: «Saken gjelder innsyn i skogbruksplaner, jf. et brev 7. april 1999 fra Landbruksdepartementet til fylkesmannen. I brevet ble det uttalt at det i forskrift om tilskudd til skogbruksplanlegging av 22. april 1994 er gitt uttømmende bestemmelser om hva som kan utleveres av opplysninger fra data knyttet til planleggingen. Det ble videre vist til at bestemmelsene inntil videre skal praktiseres strengt, og at informasjon om nøkkelbiotoper som er fremskaffet i forbindelse med skogbruksplanlegging ikke kan utleveres eller brukes til andre formål eller i andre sammenhenger enn det som fremgår av §5-1 i forskriften. Forskriften er gitt i medhold av jordloven 12. mai 1995 nr. 23 §18. Regelen gir departementet etter retningslinjer av Stortinget hjemmel til å fastsette forskrifter om fordeling og vilkår for utbetaling av tilskudd etter jordbruksavtalen eller lignende tilskudd. I forarbeidene til bestemmelsen synes det ikke å være drøftet i hvilken grad §18 gir hjemmel for bestemmelser om taushetsplikt m.v., sml. bl.a. Ot.prp.nr.72 (1993-1994) s. 114. Videre viser forarbeidene til at de gjeldende forskriftsregler som jordloven §18 ble innført som rettslig grunnlag for, var av en slik karakter at de ikke krevde hjemmel i lov. Jeg kan etter dette ikke se at ordlyden eller forarbeidene gir holdepunkter for at departementet i forskriftene skulle kunne gi unntak fra de alminnelige regler om taushetsplikt og innsynsrett i forvaltningsloven og offentlighetsloven. I lys av dette deler jeg ikke departementets standpunkt om at forskriften uttømmende regulerer hva som kan utleveres av opplysninger. Tvert imot må utgangspunktet være at de aktuelle opplysninger bare kan anses som taushetsbelagte når dette følger av de alminnelige regler i forvaltningsloven §13 flg. I de tilfeller der det ikke foreligger taushetsplikt, må spørsmålet om innsyn/utlevering for organisasjoner som Naturvernforbundet vurderes etter offentlighetsloven (så lenge forbundet ikke er part i den aktuelle sak). I en tidligere klagesak hit (sak 89-0645) ble det ikke funnet grunnlag for å kritisere Landbruksdepartementet for den praksis det ble redegjort for i departementets brev 28. november 1989 angående såkalte driftsplaner. Disse planene tilsvarer etter det opplyste det som nå kalles skogbruksplaner. Jeg vil imidlertid understreke at rettsstillingen på dette feltet har endret seg i løpet av de siste ti årene gjennom vedtakelsen av Grunnloven §110b annet ledd og ved Norges tilslutning til internasjonale avtaler om miljøinformasjon. Etter Grunnloven §110b annet ledd er borgerne berettigede til kunnskap om «Naturmilieuets Tilstand og om Virkninger af planlagte og iværksatte Indgreb i Naturen». er det forutsatt at den skal gi en rett for borgerne, både overfor det offentlige og private, jf. Innst.S.nr.163 (1991-1992) s. 6. Etter Grunnloven §110b tredje ledd kan staten imidlertid gi nærmere bestemmelser til gjennomføring av grunnsetningene i første og annet ledd, og forarbeidene synes å legge til grunn at bestemmelsen i annet ledd bare skal anvendes i forbindelse med miljøinformasjon som lovgiverne ikke har tatt stilling til, jf. op.cit. Ved vurderingen av innsyn i offentlige saksdokumenter vil betydningen av Grunnloven §110b annet ledd derfor være at bestemmelsen utgjør et viktig moment ved tolkingen av forvaltningsloven og offentlighetsloven. EUs rådsdirektiv 90/313, som inngår i EØS-avtalen, gir videre offentlige myndigheter en plikt til å stille miljøinformasjon til rådighet for enhver fysisk eller juridisk person som anmoder om dette, uten at vedkommende må godtgjøre sin interesse, jf. art. 3 nr. 1. Direktivet anses gjennomført i norsk rett, jf. St.prp.nr.100 (1991-1992) s. 272. Her er det vist til forvaltningsloven, men da direktivet også forutsetter at det gis rettigheter til andre enn sakens parter, må også offentlighetsloven inngå i det rettslige gjennomføringsgrunnlaget. Direktivet inneholder visse unntak fra innsynsretten, bl.a. i tilfeller der de aktuelle opplysninger er taushetsbelagte, jf. art. 3 nr. 2. I denne forbindelse er det viktig å merke seg at det ved vurderingen av om taushetsplikt foreligger, må tas hensyn til eventuelle miljøskadelige egenskaper ved de aktuelle stoffer, sml. Fredrik Sejersted, Rådsdirektiv 90/313 og retten til miljøinformasjon i norsk rett, TfR-1999-s. 148 flg. (på s. 180-81). Tilsvarende må gjelde når bestemmelsene om taushetsplikt tolkes i lys av Grunnloven §110b annet ledd, sml. St.meld.nr.32 (1997-1998) s. 84. Departementet kan derfor ikke nøye seg med å vise til forskriftens ordlyd når det vurderer en innsynsbegjæring. Det må undersøkes konkret om de opplysningene det bes om, er taushetsbelagte etter forvaltningsloven §13. Dette vil bare være tilfelle for de opplysninger i planen som det er av konkurransemessig betydning å hemmeligholde, jf. dog offentlighetsloven §5a annet ledd. Videre vil Grunnloven §110b annet ledd og (tolkingen av) direktiv 90/313 være av betydning dersom det er bedt om innsyn i miljøinformasjon etter disse reglene, jf. ovenfor. Hvis departementet kommer til at det ikke foreligger taushetsplikt, må det ved krav om innsyn i slik miljøinformasjon vurderes om det etter Grunnloven §110b annet ledd eller direktivet foreligger en plikt til å utvise meroffentlighet, sml. St.meld.nr.32 (1997-1998) s. 84 og Backer, Domstolene og miljøet, Lov-og R-tt 1993 s. 451 flg. (på s. 459). Dette gjelder selv om opplysningene er gitt til det offentlige av private, og selv om departementet da forskriften ble gitt synes å ha ønsket å legge strenge grenser for når det kan gis innsyn i skogbruksplaner gjennom forskriften. Jeg vil anbefale at de ovennevnte synspunkter blir lagt til grunn ved fremtidige begjæringer om innsyn i ulike opplysninger i skogbruksplaner. Videre bør departementet utrede hvilke praktiske konsekvenser synspunktene vil ha for innsynsretten i planene etter §5-1 fjerde ledd i forskriften. Jeg vil også anbefale at Landbruksdepartementet gir ny informasjon til fylkesmennene om hvordan innsynsspørsmål i skogbruksplaner skal vurderes. Landbruksdepartementet opplyste deretter: «Landbruksdepartementet har tatt til etterretning Sivilombudsmannens anvisning på at eventuelle innsynsspørsmål knyttet til skogbruksplaner må vurderes etter reglene i forvaltningsloven og offentlighetsloven - og behandles konkret - jf. Sivilombudsmannens brev av 6. april 2001. Departementet har etter dette arbeidet videre med spørsmål om innsyn knyttet til skogbruksplaner og miljøregistreringer på mer generelt grunnlag med sikte på å utvikle egnede bestemmelser vedrørende innsamling, lagring og forvaltning av data og informasjon som samles inn gjennom skogbruksplanleggingen. Dette arbeidet inngår som en viktig del av den samlede revisjon av forskriften om tilskudd til skogbruksplanlegging. Den samlede revisjonen har tatt lenger tid enn opprinnelig antatt fordi man har måttet gå nærmere inn i ulike spørsmål knyttet til bl.a personvernlovgivningen (ny lov om personvern med nye bestemmelser som er relevante for skogbruksplanleggingen), skatte- og avgiftslovgivningen (nye bestemmelser om merverdiavgift på tjenester, herunder bestemmelser med konsekvenser for skogbruksplanleggingen) og spørsmål knyttet til åpenhet omkring sensitive miljødata. De registreringer som hittil er foretatt etter den metodikk som ble utviklet gjennom det landsomfattende prosjektet Miljøregistreringer i Skog (MiS-prosjektet) er nå under bearbeidelse; dvs omarbeiding fra rådata til operativ informasjon. Dette utgjør meget store mengder data og informasjon, og departementet legger opp til at denne informasjonen skal gjøres tilgjengelig hos de instanser som har samlet inn og bearbeidet dataene. Departementet legger videre opp til at deler av denne informasjonen etter hvert skal kunne bli tilgjengelig gjennom Internett-løsninger. I denne forbindelse må departementet løpende avvente de vurderinger som gjøres av miljøvernmyndighetene vedrørende tilgang til sensitiv miljøinformasjon om miljøverdier som er sårbare for ødeleggelser. Det er i denne forbindelse avholdt møter med Datatilsynet og de berørte institusjoner som utfører og oppbevarer registreringene. De løsninger som blir valgt ut fra både politiske og praktiske vurderinger vil bli nedfelt i en ny forskrift om tilskudd til skogbruksplanlegging. Departementet regner med at denne vil bli sendt ut på høring i løpet av første halvår 2002, og fastsatt før et nytt årsskifte. Landbruksdepartementet opplyste i brev 6. januar 2003 til ombudsmannen at det 23. desember 2002 hadde sendt utkast til forskrift om tilskudd til skogbruksplanlegging på bred høring. Det fremgår av utkastets §4-2 andre ledd at nærmere retningslinjer for forvaltning og bruk av data fra skogbruksplanleggingen, herunder allmennhetens tilgang til miljøinformasjon, vil bli gitt i et eget rundskriv. Av utkastet til rundskriv fremgår det blant annet at informasjon fra miljøregistreringene skal være tilgjengelig for gjennomsyn hos takstinstitusjonene. Somb-2000-8 Behandlingstiden for begjæring om dokumentinnsyn. ( Offentlighet i forvaltningen, journalføring )
|
maalfrid_39b625319fb8f9a7758ee6bcd224a6ea753a667c_77
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.889
|
Region: Oslo Application deadline: Autumn 2012 Expected Start Date: Autumn 2012 Location: University of Oslo Reference number: 2012/6467 Home page: Contacts: Telephone: +47 22856843 Personal Skills In assessing the applications, special emphasis will be placed on the quality of the project description and on the academic and personal ability on the part of the candidates to complete the dissertation within the given time frame. The candidate must demonstrate good cooperative skills, and the ability to successfully join in academic partnerships across disciplines. We offer salary level 48 - 54 (NOK 391 300 - 432 900, depending on level of expertise) academically stimulating working environment Submissions Applicants must submit the following attachments with the electronic application, preferably in pdf format: letter of application describing qualifications (maximum 2 pages) project description, including a detailed progress plan for the project (maximum 5 pages, see ) Curriculum Vitae including grades up to three letters of recommendation list of publications Educational certificates, master theses and the like are not to be submitted with the application, but applicants may be asked to submit such information or works later. The short-listed candidates will be called for an interview at the University of Oslo or we will arrange for an interview on Skype. See also . The University of Oslo has an agreement for all employees, aiming to secure rights to research results a.o. The University of Oslo aims to achieve a balanced gender composition in the workforce and to recruit people with ethnic minority backgrounds.
|
maalfrid_db975f5925731ea3ddda56e7c8ec4c69a775c455_76
|
maalfrid_uib
| 2,021
|
no
|
0.534
|
Gjennom eit sterkt og tett samspel med omverda - globalt, nasjonalt og lokalt - skal vi medverke til eit samfunn bygd på kunnskap, ferdigheiter og haldningar. Vil du vere med å forme framtida? Video: Ved Senter for Krisepsykologi, Det psykologiske fakultet er det frå hausten 2020 ledig ei stipendiatstilling som gjev dobbelkompetanseutdanning i psykologi. Stillinga har ei samla åremålsperiode på inntil sju år og vert finansiert av øyremerka midlar ved Senter for Krisepsykologi, Universitetet i Bergen, i samarbeid med Helse Bergen HF. Forskingsdelen av stillinga vil være knytt til prosjektet "Etterlatne foreldre, søsken, og nære venner etter terrorangrepet på Utøya - en 8-års oppfølgingsstudie", som gjennomførast hausten 2019/våren 2020. Denne stillinga gjev et unikt høve til å kombinere ph.d.-utdanning og spesialistutdanning. Dobbelkompetanse vil i denne samanhengen tyda dokumentert forskingskompetanse (avlagt ph.d.-grad) og spesialistkompetanse (spesialisering godkjent av Norsk Psykologforening). Stillinga er samansett av to sjølvstendige delar, som kan kombinerast etter avtale. Stipendiatperioden er på til saman 3 år og spesialistkandidatperioden er på inntil 4 år. Tilsetjing i stipendiatstilling skjer med Senter for Krisepsykologi ved Det psykologiske fakultet som arbeidsgjevar, medan tilsetjing som psykolog i spesialistkandidatstilling ved denne utlysinga skjer med Helse Bergen HF som arbeidsgjevar. Finansieringa av spesialistdelen av stillinga er forankra i ein regional samarbeidsavtale mellom Senter for Krisepsykologi, Det psykologiske fakultet, og helseføretaket. Prosjektet vil bruke kvalitative og kvantitative data for å bidra til auka kunnskap om komplisert sorg, psykisk helse og offentleg hjelp og støtte gjennom langtidsoppfølging av etterlatte etter brå død. Søkjaren må på søknadstidspunktet vere cand. psychol. eller ha ei tilsvarande utdanning som gjev autorisasjon til å arbeide som psykolog i Noreg. Søkjaren må normalt ha gjennomført utdanninga med særs godt resultat eller kunne dokumentera tilsvarande nivå gjennom seinare forskingsarbeid og i prosjektskildringa. Det er normalt eit krav om karakter B eller høgare på hovud-/masteroppgåva ved opptak til forskarutdanninga. Søkjaren må ha kjennskap til sorgfeltet og forskingserfaring på sårbare grupper. Det er ønskjeleg at søkjaren har kjennskap til både kvalitative og kvantitative metodar. Det vert vektlagt at søkjaren kan arbeida sjølvstendig og strukturert, og ha gode samarbeidsevner. Søkjaren skal kunne nytte engelsk skriftleg og munnleg. Søkjaren må ha gode norskkunnskapar. Personlege eigenskapar vil verta vektlagde. Ambisjonar og potensial vil også telje ved vurdering av kandidatane. Som stipendiat skal du delta i eit godkjent utdanningsprogram for ein ph.d.-grad innanfor ei tidsramme på 3 år. Ved vurdering av dine kvalifikasjonar til stillinga vil du også verta vurdert i samsvar med krava for opptak til den organiserte forskarutdanninga ved Det psykologiske fakultet. Les meir om forskarutdanninga ved Det psykologiske fakultet . Om søkjaren tidlegare har vore tilsett i rekrutteringsstilling, kan det bli gjort frådrag i tilsetjingsperioden. Prosjektskildringa skal ha ei klar forankring og vera knytt til forskingsmiljø ved Det psykologiske fakultet. Endeleg plan for gjennomføring av forskarutdanninga skal vera godkjent av fakultetet seinast tre månader etter at kandidaten har teke til i stillinga. Spesialistutdanninga skjer ved Helse Bergen HF. Praksiskrava til spesialiseringa vil vera gjeldande, og helseføretaket vil leggja til rette for rotering til naudsynt praksis. Spesialiseringskurs og rettleiing vil vera dekka av helseføretaket. Det skal leggjast fram ein plan for spesialistutdanninga som presiserer kva for spesialitet/ fordjuping som er siktemålet, samt ein tentativ plan for fordeling av tid som ph.d.- stipendiat og som spesialistkandidat for heile utdanningsløpet (7 år). Plan for spesialistutdanninga skal sendast Norsk Psykologforening.
|
maalfrid_1e4afdbd40924cd17055d875a2e83bd218c9ff69_5
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.848
|
6 2013–2014 Endringer i vernepliktsloven og heimevernloven (allmenn verneplikt – verneplikt for kvinner) pel «den utskrevne», jf. vernepliktsloven § 37 andre ledd. Andre steder har departementet foreslått at «han», «ham», «han eller hun» og «ham eller henne» endres til «vedkommende», jf. vernepliktsloven §§ 3, 6, 11, 20, 37, 39, 43 og 48. I noen tilfeller kan bruken av «vedkommende» rent språklig være lite heldig. Ved innføring av allmenn verneplikt har departementet valgt å gjøre lovene gjennomgående kjønnsnøytrale av hensyn til konsekvent språkbruk, og for tydelig å markere at lovene gjelder for begge kjønn. I vernepliktsloven § 7 har departementet foreslått at «han» og «ham» endres til «de» og «dem» da det har latt seg gjøre å skrive i flertallsform uten å gjøre omfattende endringer i teksten. Bruken av flertallsform er også benyttet i vernepliktsloven §§ 3 og 5. Flertallet av høringsinstansene støtter eller har ingen merknader til forslaget om å innføre allmenn verneplikt. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Forsvarsbygg, Kvinners Frivillige Beredskap, Landsorganisasjonen i Norge, Norges Offisersforbund, Norsk tjenestemannslag, Reform ressurssenter for menn og Tillitsmannsordningen i Forsvaret støtter lovforslaget om å innføre verneplikt for kvinner. Norsk kvinnesaksforening, Internasjonal kvinneliga for fred og frihet og Generaladvokaten er imot forslaget om å innføre verneplikt for kvinner. Generaladvokaten er likevel forberedt på å delta i gjennomføringen av allmenn verneplikt innenfor rammen av sine oppgaver, dersom forslaget blir vedtatt: «Det hører med til Den militære påtalemyndighetens oppgaver å håndheve de pliktene verneplikten medfører. Dette er ikke bare plikten til å møte opp til førstegangstjeneste i fred, men også de pliktene en eventuell krig medfører. […] Det er av og til vanskelig å få domstoler til å forstå at verneplikten er en plikt og ikke en frivillig sak. En lovendring som foreslått vil i hvert fall ha den fordel at det blir tydelig for alle at de lovgivende myndigheter har tatt et klart standpunkt for verneplikten.» Norsk kvinnesaksforening stiller spørsmål om hvorfor verneplikten skal utvides til kvinner, når bare et lite mindretall av menn avtjener sin: «Kvinner gjør en viktig samfunnsnyttig innsats gjennom graviditet, fødsel og amming. I tillegg har kvinner fortsatt det tyngste ansvaret for ulønnet omsorg for barn, sjuke og gamle. Selv om kvinner ofte er dobbeltarbeidende, tjener de i Norge i dag fortsatt mindre enn menn, de eier mye mindre, har lavere pensjon og er underrepresentert i stillinger med makt og innflytelse. Å pålegge kvinner en ny byrde som verneplikt i denne situasjonen er ikke bare urimelig. Det er det motsatte av likestilling, fordi det kan forsterke de økonomiske og sosiale kjønnsforskjellene. Det å behandle ulike grupper helt likt, kan faktisk bidra til å øke ulikhetene mellom dem. Dagens utfordring er å styrke kvinners makt og innflytelse, legge til rette for bedre omsorgspraksis og verdier som likeverd. Ikke minst er det viktig å styrke arbeidet for forebygging og ikke-voldelig løsning av konflikter, nedrustning og fredsbygging. Her trengs kloke styresmakter og entusiastiske unge som vil bygge framtida.» Internasjonal kvinneliga for fred og frihet er overbevist om at framtidens samfunn må innrettes mot fredsbygging og ikke-voldelig konfliktløsning, og er derfor prinsipielt i mot verneplikt for kvinner: «Samfunnet må ha et forsvar, men framtidens sikkerhetsbehov kan ikke møtes med stadig mer teknologisk militærmakt. Institusjonen Forsvaret må endres og moderniseres. Som alternativ til militær kompetanse må de vernepliktige kunne velge kompetanse for ikkevoldsforsvar, konflikthåndtering, og praktisk innsats ved ulykker og miljøskader. Både kvinner og menn trenger slik kompetanse. Et samfunnsforsvar med allmenn verneplikt har da en viss mening. Slik er det ikke i dag. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap påpeker at allmenn verneplikt vil få betydning for overføring av personell til Sivilforsvaret: « […] allmenn verneplikt for kvinner og menn vil styrke grunnlaget for rekruttering av personell også til Sivilforsvarets avdelinger fordi Sivilforsvarets myndigheter vil få tilgang på hele årskull, ikke bare menn.
|
maalfrid_8487364887cc47ea4da0c6af7353b62eb4eb3cc0_22
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.154
|
Tettbygd 100 000 eller flere Tettbygd 20 000-99 000 Tettbygd under 20 000 Spredtbygd 2004 2007 2013 2004 2007 2013 2004 2007 2013 2004 2007 2013 Jogge-/løpeturer ............... 40 48 46 36 40 42 30 35 42 28 36 36 Skiturer/langrenn .............. 49 49 43 46 50 38 45 43 40 43 48 41 Slalåm, telemark, snøbrett . 31 26 26 26 24 21 21 20 23 18 15 20 Gå på skøyter .................. .. .. 14 .. .. 11 .. .. 11 .. .. 11 Svømming ....................... 30 19 29 20 20 28 21 18 26 18 17 24 Sykling ............................ 50 44 47 49 44 48 50 39 47 46 38 45 Rask tur .......................... 77 77 .. 75 82 .. 77 82 .. 74 82 .. Organisert dans ............... .. 5 6 .. 5 4 .. 3 4 .. 5 5 Aerobics, gym, trimparti .... 20 21 22 20 21 17 17 14 18 15 15 14 Styrketrening ................... 36 36 48 28 36 41 22 29 39 17 22 31 Fotball ............................. 21 20 15 16 17 16 14 14 15 14 15 13 Håndball .......................... 4 2 2 3 3 3 3 2 2 1 3 2 Tennis/squash/badminton .. 7 5 11 3 5 8 4 3 8 2 2 6 Golf ................................. 8 8 6 5 7 5 5 3 3 4 4 3 Kampsport ....................... 3 2 3 2 3 2 2 2 2 1 2 2 Ishockey/bandy/innebandy . 6 4 6 6 3 5 4 4 6 4 4 4 Friidrett ........................... 2 3 3 3 2 2 2 2 3 1 2 2 Basketball ........................ 8 5 4 3 4 4 4 2 3 3 3 4 Orientering ...................... 3 3 .. 3 4 .. 3 3 .. 3 4 .. Volleyball ......................... 12 8 7 7 8 8 8 6 8 9 10 7 Antall svar ....................... 771 734 2 089 669 661 765 1 131 1 064 1 812 656 611 1 222 Kilde:
|
maalfrid_7e52067fa9eab4071e94488f519e64a8345a7ca9_99
|
maalfrid_inn
| 2,021
|
no
|
0.834
|
ikke naturlig på grunn av fagets usikre fremtid. BA i FFV er ikke lyst ut fra 2017. Et nytt årsstudium i FFV skal starte høsten 2017. Dette er under utvikling. Ved KPL er man nå ved et punkt hvor det, blant annet med bakgrunn i emneevalueringer og SU-møter, bør initieres en kritisk gjennomgang av emneporteføljen. Mye fungerer godt, men samtidig er det gode grunner til å se på alternative løsninger for studiemodellen (både med tanke på innhold/nye emner og studiepoengdimensjonering av bestående emner). I den forbindelse er det naturlig å diskutere hvordan internasjonalisering kan ivaretas bedre i utdanningen. Dette arbeidet vil intensiveres fra studiestart høst 2017, i tett samarbeid med programmets studieutvalg. Seksjonen har ambisjoner om at bachelorkandidatene skal kunne fortsette ved fakultetene (UiO og UiB) og gjennomføre et masterprogram i rettsvitenskap, og må derfor ha fokus på at egne læringsmål er i tråd med det fakultetene forventer. Dermed er det lite spillerom for å justere/endre studieprogram og måldefinisjoner «unilateralt» på seksjonen. I all hovedsak er studiet bundet til å ha et studieprogram og måldefinisjoner som samsvarer med de tre første årene ved de juridiske fakultetene i Oslo og Bergen. Nødvendigheten av å innføre tilleggs-emnet Dynamisk tingsrett for å tilfredsstille UiOs krav, er et ferskt eksempel på dette. Studieledelsen har hatt et ønske om å gå over fra mange små eksamener til halvårs- eller årseksamen. Dette mener seksjonen vil være en gevinst både faglig, pedagogisk og ressursmessig. Fagmiljøet har avventet å gå videre med dette endringsarbeidet i påvente av avklaring av studiemodellene ved masterprogrammene ved UiO og UiB, samt utviklingen av egne planer om master i rettsvitenskap. Studentene i studieutvalget har uttrykt delte meninger i dette spørsmålet. Et inntrykk er at den i utgangspunktet tilsynelatende sterke motstanden mot denne forandringen er avtagende. ASV ser to viktige utfordringer for jusstudiet ved HINN i overskuelig framtid: 1. Jusstudiet har siden starten økt betydelig i antall studenter. Dette innebærer to beslektede utfordringer for studiekvaliteten: a. Man har kommet i en situasjon hvor forholdstallet mellom studenter og lærere ikke er tilfredsstillende b. Som en konsekvens av det er det behov for at ressursene av 25 ekstra studieplasser innen rettsvitenskap fra Kunnskapsdepartmentet videreføres til jussmiljøet, slik at det kan tilbys mer differensierte undervisningsformer og et mer robust lærermiljø. 2. Seksjon for rettsvitenskap bør etablere en fullverdig to-årig master i rettsvitenskap. Dette krever institusjonell støtte fra HINN. Begrunnelsen ligger på flere plan. Tidligere var forskriftene slik at ingen andre enn de tre juridiske universitetsfakultetene kunne tilby master i rettsvitenskap, og da som en integrert femårig master. Dette ble endret i 2015, og med løsningen 3+2 ble det i prinsippet åpnet opp også for toårig masterpåbygning. På grunn av de strenge NOKUT-kravene for fagmiljøer mm., har imidlertid ingen av høyskolene eller de «nye» universitetene så langt klart å tilby en master i rettsvitenskap. HINN bør bli den første utenfor UiO, UiB og UiT som lykkes med dette.
|
maalfrid_bed0eefb3692e29648304a5eaee4ff28952f18fb_75
|
maalfrid_ntnu
| 2,021
|
sv
|
0.998
|
och 7 "binders") samtidigt som vi skapar två modeller för vardera formen. En med den linjära modellen och en med den kvadratiska. Man kan då se direkt hur väl modellerna fungerar. Den linjära modellen fungerar relativt väl för de tyngre muffinsformarna, men ger helt fel resultat för den lättaste. Parametern B har samma värde i alla fallen, vilket den skall ha. Den kvadratiska modellen fungerar för samtliga massor vilket syns direkt på skärmen. Det är viktigt att poängtera att man inte behöver titta i tabeller eller diagram utan ser hur bra modellerna direkt "i videon", något som kan underlätta för många elever då det blir mer vardagsnära. Det är möjligt att få den linjära modellen att stämma för alla observationer, men till priset av att man måste ändra på en "konstant" parameter. Detta kan då fungera som ett sätt att diskutera den vetenskapliga metoden och där en modell måste fungera i alla fall utan att man måste gå in och ändra parametrar som är konstanta. Tracker ger förutom möjligheten att analysera rörelser även möjlighet till att på ett enkelt sätt skapa modeller som direkt kan jämföras med en "verklig" situation. Fördelen med detta är att vi kommer närmare vardagen och kan till stor del undvika byten av representationsformer som kan ställa till problem för många elever.
|
wikipedia_download_nno_Bowers forlandsbre_103629
|
wikipedia_download_nno
| 2,021
|
nn
|
0.941
|
'''Bowers forlandsbre''' er ein forlandsbre på kysten av Victoria Land som dekkjer kring 100 kvadratkilometer og som ligg like sør for New Harbour. Han flyt saman på sørsida med Bluebreen. Han vart oppdaga av Discovery-ekspedisjonen, men ikkje namngjeven før Terra Nova-ekspedisjonen, då Thomas Griffith Taylor namngav han etter løytnant Henry R. Bowers, som forsvann med Robert F. Scott på attendereisa frå Sørpolen. *''Denne artikkelen bygger på «Bowers Piedmont Glacier» frå , den 15. januar 2014.''
|
maalfrid_f578ae2eac678661bd81ebba517fda081633e53d_0
|
maalfrid_ntnu
| 2,021
|
no
|
0.89
|
Fakultetets innspill tar utgangspunkt i kommentarer som er framkommet etter diskusjoner i instituttledergruppen, dekanat, fakultetsstyret og med våre nærmeste samarbeidspartnere. Instituttene ved Det medisinske fakultet (DMF) er i tillegg oppfordret til å gi innspill direkte til prosjektgruppen. Det vises til disse. DMF samarbeider nært om utdanning, forskning og innovasjon med spesialist- og primærhelsetjenesten, både universitetssykehuset St. Olavs hospital, Helse Midt-Norge RHF og Trondheim kommune (området helse og velferd). Vi mener det vil være en styrke for fusjonsprosessen om disse også inviteres til å gi innspill på faglig organisering som formelle høringsparter. DMF er arealmessig integrert med St. Olavs Hospital i universitetssykehuset på campus Øya. Siden høsten 2013 har det vært kjørt et eget integrasjonsprosjekt for å styrke samarbeidet mellom sykehus og fakultet med mål om økt kvalitet og mer effektiv bruk av felles ressurser. Dette arbeidet er nå i en fase der man også utreder mulig organisatorisk samordning mellom institutter og klinikker. Dette skjer parallelt med fusjonen og må dermed tas hensyn til i den videre prosessen. Fakultetets kommentarer følger i det øvrige prosjektledelsens fem spørsmål: Hvilke kriterier bør legges til grunn ved valg av konsept for organisering av den faglige virksomheten på nivå 2? DMF er opptatt av at organisatorisk modell stimulerer til økt samarbeid mellom utdanninger som forventes å samvirke i praksis (les: helsetjenesten).
|
wikipedia_download_nno_Neoaves_141156
|
wikipedia_download_nno
| 2,021
|
no
|
0.539
|
'''Neoaves''' er ein klade som består av alle i klassen Aves med unnatak av Paleognathae, strutseliknande fuglar, og dei eldste i Neognathae, det vil seie kladen Galloanserae med andefuglar og hønsefuglar. Per 2019 er det 10 040 artar i Neoaves, det svarer til 95 % av alle kjente nolevande fugleartar. Den tidlege diversifiseringen av dei ulike neoaviske gruppene skjedde veldig raskt rundt krit-tertiær-utryddinga. Følgjande framlegg til kladogram illustrerer sambanda mellom overordna neoaviske kladar ved å bruke resultatet av Prum, R.O. et al. (2015), med noen taksonnamn etter Yuri, T. et al. (2013) og Kimball et al. (2013). Aequornithes («vassfuglar») er her sju ordenar: tranefuglar, lommar, pingvinar, stormfuglar, storkar, sulefuglar og pelikan- og hegrefuglar. *''Denne artikkelen bygger på «Neoaves» frå , den 20. juni 2020.''
|
maalfrid_fd22cefb2a070a8e7a411f6ce81f4538875c371e_10
|
maalfrid_helsedirektoratet
| 2,021
|
no
|
0.826
|
Lokalt rusmiddelforebyggende arbeid i et folkehelseperspektiv 10 ressurser, når det gjelder folkehelse tas i betraktning i vurderingen av det kommende planarbeidet. Videre skal kommuneplanens samfunnsdel behandle mål og strategier for kommunesamfunnet. Koblingen til folkehelseloven her er at kommunen i sitt arbeid med kommuneplaner skal fastsette overordnede mål og strategier for folkehelsearbeidet som er egnet til å møte de utfordringer kommunen står overfor (jf. folkehelseloven § 6, andre ledd) (1). Mål og strategier kommunen fastsetter i kommuneplanens samfunnsdel (18) skal altså reflektere folkehelsehensyn (1;2). Etter plan- og bygningslovens (6) § 11-1 skal kommuneplanen ha en handlingsdel som angir hvordan planen skal følges opp de fire påfølgende år eller mer. Den skal revideres årlig for å fange opp nye eller endrede behov og forutsetninger. Økonomiplanen etter kommunelovens (19) § 44 kan inngå i handlingsdelen. Det er viktig at politiske folkehelsemål og rusmiddelforebyggende prioriteringer komme tydelig fram i disse to dokumentene. Handlingsdelen med økonomiplan konkretiserer hvordan målene i samfunnsdelen skal nås og hvordan strategiene skal gjennomføres. I dette arbeidet vises det til prosesshjelp gjennom KS verktøykasser i planarbeid (20) og den nasjonale tjenesten kommunetorget (21) for planlegging av rus og folkehelsearbeid i kommunen. Når kommunen skal planlegge utviklingen av kommunesamfunnet skal, som nevnt over, hensynet til befolkningens helse og livskvalitet vektlegges. Dette følger altså både av plan- # og bygningsloven (6) og folkehelseloven (1) samt av nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging (22). Kunnskapsgrunnlaget for planleggingen er bl.a. folkehelseoversikten. I denne sammenhengen vil det være viktig å legge til grunn at forebygging av rusmiddelrelaterte skader og problemer handler om mer enn bruk av alkohol og andre rusmidler. Rusmiddelforebygging handler også om å skape gode og trygge oppvekstsvilkår for barn og unge, forebygge sykdom og skader og å utvikle et samfunn som legger til rette for sunne levevaner, beskytter mot helsetrusler og som fremmer inkludering og deltakelse. En god hjemmesituasjon, en god barnehage, kvalitet i skolefritidsordning og skole er med på å skape fotfeste for unge mennesker og beskytter mot uønsket væremåte og eventuelle veier inn i rus og kriminalitet. Dette er forhold som kommunen kan påvirke og utjevne. Det er få formalkrav til innholdet i og utformingen av kommuneplanens samfunnsdel, men utformingen er en typisk tverrfaglig aktivitet. Kommuneplanlegging kan generelt karakteriseres som en prosess der kommunens mange faggrupper møtes for å vurdere, diskutere og avveie en rekke ulike hensyn med mål om å finne frem til de beste løsningene på kjente utfordringer (23). I denne sammenheng er det vesentlig at kunnskap i kommunen om rusmiddelsituasjonen og muligheter for å møte eventuelle utfordringer trekkes med. Fasene i planarbeidet og opplegg for medvirkning er styrt etter plan- og bygningsloven (24). Planmyndigheten skal gjennom hele planarbeidet sørge for åpen, bred og tilgjengelig medvirkning i lokalsamfunnet og dialog med organiserte og uorganiserte interesser.
|
maalfrid_123b16c3beafae5a23116dd95a3d5daed4a98958_21
|
maalfrid_fhi
| 2,021
|
en
|
0.965
|
METHODS: Analyses were based on data from South-Eastern Norway for the year 2012 as registered in the Norwegian Surveillance System for Communicable Diseases and the Norwegian Patient Registry. We used a matched case-control method to compare MRSA diagnosed inpatients with non-MRSA inpatients in terms of length of stay, readmissions within 30 days from discharge, as well as the Diagnosis-Related Group (DRG) based costs. RESULTS: Norwegian patients with MRSA stayed on average 8 days longer in hospital than controls, corresponding to a ratio of mean duration of 2.08 (CI 95%, 1.75-2.47) times longer. A total of 14% of MRSA positive inpatients were readmitted compared to 10% among controls. However, the risk of readmission was not significantly higher for patients with MRSA. DRG based hospital costs were 0.37 (95% CI, 0.19-0.54) times higher among cases than controls, with a mean cost of EUR13,233 (SD 26,899) and EUR7198 (SD 18,159) respectively. CONCLUSION: The results of this study indicate that Norwegian patients with MRSA have longer hospital stays, and higher costs than those without MRSA.
|
maalfrid_66eb405efb41a109ff7118af4284684c09ed9e43_208
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.637
|
Innførsel Utførsel 'Varerir. Vareslag Enhet S ITC Mengde 1000 kr. Mengde 1000 kr. tonn 21 360 22 106 716-08 » 8 300 0 4 » » 6 115 — — 1 471 0 5 » 2 90 — — » 8 340 22 136 » » 183 3 093 • • 88 stk. 13 13 » — — » » 633 65 — — » tonn 0 8 — — » 0 3 deler og tilbehør til maskiner og apparater som hører under pos. 84.36, 84.37 og 84.38: 8438.200 — kardeblad og kardebånd 8438.400 vevskytler og vevskjeder 8438.500 — hovler 8438.600 — strikkemaskinnåler 8438.901 — vevskytteldrivere (pickers) o. 1. 8438.908 — andre 8438.909 — andre — Anm 1.39 Maskiner og apparater til framstilling og etterbehandling av filt (metervarer eller till ormet), hero. hatteformer og maskiner til framstilling av filthatter 8439,101 maskiner og apparater 8439.102 maskiner og apparater — Anm. 8439.901 hatteformer av tre og/eller metall 8439.902 deler 8439.903 deler — Anm 4.40Maskiner og apparater for vasking, rensing, tørking, bleiking, farging, appretering eller annen etterbehandling av garn, tøyer eller ferdige tekstilvarer (heru. vaske- og tørrensemaskiner for tøyer); folde-, opprulle- og skjæremaskiner for tøyer; maskiner til pålegging av masse på tekstil eller annet underlag ved framstilling av linoleum eller annet golvbelegg; mask. til fortløpende trykking av monster, farge o. I. på tekstil, lær, tapeter, innpakningspapir, linoleum eller andre materialer, samt graverte og etsede plater og valser dertil vaskemaskiner: 8440.100 — elektriske, til husholdningsbruk — andre: 8440.210 — — for kjemisk vasking 8440.290 — — ellers presse- og strykemaskiner: 8440.310 — elektriske, til husholdningsbruk 8440.390 — andre 8440.401 tørkemaskiner for tekstilindustr. 8440.402 tørkemaskiner for tekstilindustr. — Anm 8440.501 fargerimaskiner 8440.502 fargerimaskiner — Anm 8440.600 trykkemaskiner 8440.801 vrimaskiner 8440.802 klesruller 8440.803 appreteringsmaskiner 8440.804 appreteringsmaskiner — Anm. . . • 8440.808 andre 8440.809 andre — Anm.
|
maalfrid_33d458e663876983dd5a023079cda1535e3b3ac9_13
|
maalfrid_arkivverket
| 2,021
|
no
|
0.588
|
Tinn gnr 1-39 og Hovin 1-30 til 1964 Øvre Telemark østfjelske sorenskriveri 1846 - 1920 Tinn sorenskriveri 1920 - 1937 Tinn og Heddal sorenskriveri 1937 - 2002 Tinn og Heddal tingrett 2002 - 2007 Aust-Telemark tingrett 2007 – d.d Hovin: Øvre Telemark østfjelske sorenskriveri til 1714 Nedre Telemark sorenskriveri 1714 - 1846 Øvre Telemark østfjelske sorenskriveri 1846 - 1920 Heddal sorenskriveri 1920 - 1937 Tinn og Heddal sorenskriveri 1937 - 1964 Tokke Mo gnr 1-71 og Lårdal 1-78 til 1964 Øvre Telemark vestfjelske sorenskriveri til 1922 Vest-Telemark sorenskriveri 1922 – 2002 Vest-Telemark tingrett 2007 - d.d. Vinje Vinje gnr 1-103 og Rauland gnr 1-66 til 1964 Øvre Telemark vestfjelske sorenskriveri Vest-Telemark sorenskriveri 1922 – 2002 Vest Telemark tingrett 2002 – d.d.
|
maalfrid_a49d584a6fd34b4d88c52412bb82c30c851eea21_195
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.581
|
Budsjett 2017 Endring Erstatning ved avlingssvikt i planteprod. 40,0 0,0 Erstatning svikt i honningprod.
|
maalfrid_737e845b0a95f07b71329b1127ddfeeb889d5f1a_10
|
maalfrid_difi
| 2,021
|
no
|
0.787
|
19.11.2013 Professor Frank Aarebrot Institutt for sammenlignende politikk • Det er generelt behov for å avklare så vel faglig kompetansefordeling som politisk ansvarsfordeling mellom: – Direktoratene og departementene – Samfunnsinteresser og direktorater og tilsyn – Samfunnsinteresser og departementene • I samfunnsdebetten direktoraters og tilsyns selvbestaltete initiativ dukke opp der uavklart politisk ansvar kan ramme regjeringen – En "ekspertgruppes" faglige oppfatning av at fordi kvinner lever lenger bør de betale høyere pensjonsinnskudd oppfattes som et utspill eller en "prøveballong"
|
maalfrid_932332618b35ac230d60f76fdc5970f7826c66f5_1
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.73
|
- 2 - # 9.1 Som "spesielle prosesser" under posisjon 34.03, anses følgende: (a) Vakuumdestillasjon; (b) redestillasjon ved en meget nøyaktig fraksjoneringsprosess; (c) krakking; (d) omforming; (e) ekstraksjon ved hjelp av selektive løsningsmidler; (f) en prosess som omfatter samtlige følgende behandlinger: bearbeiding med konsentrert svovelsyre, oleum (rykende svovelsyre) eller svoveltrioksid; nøytralisering med alkaliske stoffer; bleiking og rensing med naturlig aktiv jord, aktivert jord, aktivert kull eller bauxitt; (g) polymerisasjon; (h) alkylering; og (i) isomerisasjon. 9.2 Når det gjelder produkter under posisjon ex 34.03, skal enkle operasjoner som rensing, dekantering, avsalting, vannseparering, filtrering, farging, merking, blanding av produkter med ulikt svovelinnhold for å oppnå et bestemt svovelinnhold, eller kombinasjoner av disse eller liknende prosesser, ikke gi status som opprinnelsesprodukter.
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.